Verdens litteraturhistorie : Oldtiden [1] 8205154015, 8205154023 [PDF]

Zitiervorschau

Bind 1

Oldtiden

Redaksjon: Hans Hertel

Av Jørgen Mejer og

Billedredaksjon: Bodil Bierring

Minna Skafte Jensen

og Hans Hertel

I samarbeid med

Bodil Bierring

Vibeke Børdahl Hans Hertel

Kurt Johannesson

Lars Lonnroth og

Peter Ulf Møller

Oversettelse til norsk ved

Einar og Grethe

Schøning

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Billedleverandører: a.d.a.g.p., Paris & cosmopress, Genéve © 1984: 226 ø. Alinari, Firenze: 41 © ©, 138 ©, 204-05, 220, 222, 225, 230 n. 231, 271 th. 272, 274 ø. 284, 321 tv. 334, 336 th. 351. Paul Almasy, Neuilly-sur-Seine: 17, 101. Antikenmuseum und Skulpturhalle Basel: 156. Archiv Dr. Karkosch, Miinchen: 167, 169, 185. Arktisk Institut, Charlottenlund ©: 48. Ashmolean Museum, Oxford: 76, 138 (2). Biblioteca Ambrosiana, Milano: 133. Biblioteca Apostolica Vaticana, Vatikanstaten: 254, 256, 257, 287. Biblioteca Medicea Laurenziana, Firenze: 318. Bibliothéque Nationale, Paris: 26, 27, 50 ø. og n. 56, 87, 92, 93 ø. og n. 94 ©, 126 ø. og n. 139 (5), 145 © @, 166 th. 172, 176 (3), 188 ø. og n. 197, 206-07, 210, 224, 226 th. 227, 228 ®, 229 ©, 239, 270 n. 274 n. 275 n. 296-97, 301 ®, 302, 305,311,313 tv. og th. 316 tv. 320,322-23, 339, 352. Bodleian Library, Oxford: 350 th. The Bridgeman Art Library, London: 163. The British Library, London: 316 th. 357. The British Museum, London (by courtesy of the Trustees of The British Museum): 36©,37®,40@,65 n. 67, 70-71, 75 tv. 107(5), 160(3), 187,190, 208, 249. Bulloz, Paris: 308. Bureau Trance, København: 161 (7). Larry Burrows Collection, New York: 77. Chateau de Michel Montaigne, Dordogne: 13. Det danske Filmmuseum, København: 167, 185, 309. Deutsches Archaeologisches Institut, Roma: 106 (7). Documentation photographique de la Réunion des Musées Nationaux (Cliché des Musées Nationaux, Paris): 33, 39 (4), 52, 64, 65 ø. 68 th. 72, 75 th. 95 (3), 113 n. 144 (3). Alfred Eisenstaedt: 79. Ekdotike Athenon, Athen: 108,112,120,137,160©@. enit, København: 244 ø. Giraudon, Paris: 40 ©, 42, 182 (© s.p.a.d.e.m. 1985), 203, 265, 275 ø. 301 (3). David Harris/Massada Press, RamatGan: 53. Hirmer Fotoarchiv, Miinchen: 233. Michael Holford, London: 74 n. ifot, København: 79. André Kertész/On Reading, Penguin Books, London 1982: 10. Det kongelige Bibliotek, København: 21, 49. Raoul Laev/Rdmisch-Germanisches Museum, Koln: 344. Erik Leenders, Fa­ rum: 212. Magazine littéraire, Paris: 43. The Mansell Collection, London: 46, 271 th. Martin von Wagner-Museum der Universitdt Wiirzburg: 155. Leonard von Matt, Bucchs: 38 ©, 310 n. Jean Mazenod, Editions d'Art Lucien Mazenod, Paris: 47, 143, 166 tv. 218, 237. Metropolitan Museum of Art, New York (all rights reserved, The Metropolitan Museum of Art): 39 (3), 106, ©, 118, 242. Caecilia H. Moessner, Miinchen: 136. Musée de l'Homme, Paris: 14,44 th. 45 th. 58, 62 ©, 97, 105, 229 ©, 356. Musée National du Bardo, Tunis: 278. Musée Royal des Beaux-Arts, Antwerpen: 81. The National Gallery, London (by cour­ tesy of the Trustees of The National Gallery): 139 (6). Nasjonalmuseet, Athen: 117. Nationalmuseet, København: 154, 324. National Palace Museum, Taipei: 40 ©, 95 ©. /. L. Nou/Editions Fernand Nathan, Paris: 103. Ny Carlsberg Glyptotek, København: 119, 127, 200. Vincent Olivar/Fr. Thorkelin, Vejby: 13. Palazzo Ducale, Urbino: 82. Pedicini, Napoli: 146, 259 th. ]. J. Pindborg, København: 100. Rheinisches Landesmuseum, Trier: 247. Roger-Viollet, Paris: 14, 22, 23, 55, 177 @, 191, 195. Scala, Firenze: 157, 179, 214-15, 228 ©, 243, 244 n. 251, 255, 262, 267, 272, 279, 282 n. 306, 307 ø. 310 ø. 314, 342. Eric Schwab/Unesco, Paris: 19. Harold Schelb/]ohns Hopkins University Press, Baltimore: 60,61. s. p. a. d. e. m. © 1985: 159, 182. Staatliche Museen zu Berlin, ddr: 107 @ (Papyrussammlung), 186. Statens Museum for Kunst, København: 125 (Kobberstiksamlingen), 209, 331. Thorvaldsens Museum, København: 131. Unesco, Paris: 16, 17, 19, 28, 66 ø. The Wallace Collection, London (by permission of the Trustees, The Wallace Collection): 240. Frands Watson/Thames & Hudson, London: 99. Ole Woldbye, København: 329 th. Roger Wood, London: 278. Arkivbilleder (Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S): 18, 20, 22, 23, 29, 36 (4), 37 (6), 38 @ (5) (6), 41 (4), 44 tv. 45 tv. 54, 62 ø. 63 n. 66 n. 74 ø. 88, 90-91,104,106 © ®, 107 (6), 113 ø. 116, 122, 124, 128, 132, 135, 138 © @, 141, 144 © @, 148, 152, 158, 159 (© s.p.a.d.e.m. 1985), 161 ©, 164, 168, 170, 174, 176 ®@, 177©®, 180, 189, 193-94, 196, 216-17, 221, 223, 226 ø. (© a.d.a.g.p., Paris & cosmopress, Genéve 1984), 228 @, 229 ® ®, 234-35, 246 ø. 259 tv. 260, 271 tv. 277, 282 ø. 285-86, 291, 294, 300 ©@, 301 @, 304, 307 n. 312, 319, 321 th. 325-26, 329 tv. 336 tv. 340, 348 tv. og th. 349, 350 tv. 354 tv. og th. 358 ©, 359 @.

VERDENS

LITTERATURHISTORIE

Bind 1: Oldtiden

© 1985 by Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S København og

Gyldendal Norsk Forlag A/S Oslo. Forlagsredaksjon: Helge Dokkedal.

Omslag og bind: Kjeld Brandt.

Grafisk formgivning: Kjeld Wiedemann og Carl Vang Petersen.

Karttegninger: Per Hagen. Intern billedredaksjon: Lene Espenshain og Per Hagen.

© Gyldendafs Reference Books. Billedrepro: Grafodan Offset. Boken er satt med Aldus og Optima og trykt hos

Nørhaven Bogtrykkeri a/s, Viborg, Viborg (DK) 1985.

ISBN 82-05-15401-5 (kpl. 1-7) ISBN 82-05-15402-3-(bd. 1)

Innhold

Forord.................................................................. 11

Innledning......................................................... 13 Elfenbenstårnet og de gode historier............................ 13

Ut og inn med litteraturhistorien.................................. 15

Hele verdens verdenslitteratur............................................. 17 Hele samfunnets litterære liv................................................... 19

Den litterære republikk..................................................... 21 Historie og brukshistorie......................................................... 24

Bilder og fugleperspektiv......................................................... 25 Mål og inspirasjoner........................................................... 26

Verden i oldtiden....................................................... 29 Oldtiden i verden................................................................. 29

Historien sprer seg..................................................................... 30

Øst og vest i oldtiden............................................................... 33 BILLEDOPPSLAG

Oldtidens verdensbilde — jorden og universet................................ 36 Oldtidens verdensbilde - guder, mennesker og slaver

.

.

38

Litterære grunnformer og kretsløp i oldtiden................................ 40

Litteraturens grunnformer og de eldste oldtidslitteraturer...............................................43 Den skriftlige historie - og den muntlige ....

43

Det tradisjonelle samfunns genrer...................................... 46 Tradisjonens språk og fortellingens grammatikk .

.

49

Skapelsesberetninger på verdensplan og i

oldtidskulturene................................................................. 52 Skriftlig overlevering og typiske, forskningsproblemer

58

BILLEDOPPSLAG

Skriftens historie.................................................................................. 62 Fra billedskrift til alfabet......................................................... 64 Babylons guder og helter, sumerernes kileskrift

.

.

67

Eposet om Gilgamesj............................................................... 71

Innhold

5

Hieroglyfer - skrivere og diktere i Egypt ....

73

Jødenes pakt med Gud............................................................... 77 Moselov og Mosebøker............................................................... 81

Dialogen mellom Gud og mennesker - profeter og visdomslitteratur................................................................ 83 Kina: folkelig poesi i de kjempende riker................................ 88 Kina: filosofenes hundre skoler............................................ 92 BILLEDOPPSLAG

Konfutse, Lao Zi - og Yin & Yang...................................................94

Den indiske kulturkretsen......................................................... 98

Indias folkekjære episke dikt................................................ 101 BILLEDOPPSLAG

Fra skriftrull til bok......................................................................... 106

Den greske verden (inntil ca. 500 f.Kr.) .... 109 De to greske skriftsystemene................................................ 109 Bystatene og litteraturen i den arkaiske perioden .

.

110

Genrer og diktere, profesjonelle og amatører .

.

112

.

Sol, lykke, veddeløp - Alkman og det arkaiske

tradisjonsfellesskap.................................................... 114 Verdens omskiftelighet og korlyrikkensudødelighet

.

116

En Pindar-ode...................................................................... 119 Alkaios og Sapfo................................................................ 122

Solon og elegiens syn på lykke....................................... 126

Læredikt og kvinnehat: Hesiod................................. 129 To klassiske episke dikt: Iliaden og Odysseen .

.

.

132

Dikteren, gudene og publikum................................. 135 BILLEDOPPSLAG

Odyssevs' eventyr............................................................................... 138 Epos som totalgenre................................................................... 140

Det homeriske spørsmål.......................................................141 BILLEDOPPSLAG

Homer.................................................................................................. 144

Athen i klassisk tid (ca. 500-300 f.Kr.)

....

147

Krig, demokrati, kultur............................................................. 147

Det greske dramas opprinnelse.......................................... 152 Teater i friluft................................................................................155 Tragediens form......................................................................... 156

De greske mytene — litteraturens forrådskammer .

6

Innhold

.

158

BILLEDOPPSLAG

Det klassiske teater — fra tragedie til tyrefektning

.

.

.

160

Sofokles' Kong Oidipus............................................................. 165 Publikums reaksjoner............................................................. 171

De tre store tragikere............................................................. 172 Aiskylos - bystatens forkjemper...........................................172 BILLEDOPPSLAG

Myten om Promethevs................................................................... 175

Sofokles — individ, illusjon og virkelighet

....

178

Modernisten Evripides og Medeia...........................................180

Komediens opprinnelse............................................................. 186

Aristofanes, komedie og tragedie...........................................187

Satire og sex................................................................................ 189 Komedie og lesing på 300-tallet f.Kr......................................194 Den første prosa..........................................................................195 Taler og talekunst................................................................... 196

Talen som stilkunst................................................................... 199

Demosthenes - politikk og jus................................................. 200

Retorikk og litteratur............................................................. 201 Herodot - historiens ærgjerrige far.................................... 202 Thukydid - objektiv historieskriving?.............................. 205

Xenofon og den litterære kultur...........................................207

Filosofien før og etter Sokrates.......................................... 209 Platon - idé og virkelighet....................................................... 210

Filosofien som litteratur og som institusjon ....

213

Aristoteles - vitenskapenes systematiker

216

....

Hellenismen - Athen, Alexandria, Roma (ca. 300-31 f.Kr.)................................................. 219 Athen, den tidligere stormakt................................................. 219 Karakterkomedie......................................................................... 220

Athen: filosofskolenes og bøkenes marked ....

222

Det nye kultursentrum Alexandria.................................... 227 BILLEDOPPSLAG

Aleksander den store - erobrer og romanhelt.............................. 228 Kallimakos og den intellektuelles isolasjon ....

230

Striden om eposet................................................................... 234

Folkloristen Theokrit............................................................. 235 Omreisende diktere og verden utenfor Alexandria

.

Innhold

238

7

Den romerske republikk (til 31 f.Kr.)...................... 241 Gresk kultur og romersk makt.......................................... 241

Dagliglivets genrer og litteraturens publikum .

.

.

243

Fornem prosa og folkelig poesi................................................ 246 Folket morer seg: komedien................................................ 247 Plautus' Casina......................................................................... 250

Cato og Scipio............................................................................... 252

Terents - klienten og hans patroner.................................... 254 Tradisjonen, kunstneren og fagforeningen ....

258

Karriérepolitikk og diktekunst i det tapte århundre

.

260

Lucrets: Om tingenes natur- det livsviktige læredikt.

261

Alexandria med romersk fortegn: Catull

265

....

Cæsar: krig, propaganda og språkvitenskap

.

.

.

269

272

Statsmannen og humanisten Cicero.............................. BILLEDOPPSLAG

Cicero, Europas læremester............................................................. 274

Romersk dobbeltmoral: Sallust.......................................... 277

Det romerske keiserrike (31 f.Kr.-117 e.Kr.) .

. 279

Imperiet, freden og det sentraliserte kulturliv

.

.

.

279

Vergil — litterære hyrder og politisk læredikt

.

.

.

Aeneiden - et dikt om Roma og menneskelivet .

.

.

282 286

Horats - livsnytelse og satire.................................................290 Romersk elegi: kjærlighet og lærdom.............................. 293

Grekere i Roma......................................................................... 295 Livius og Romas ærerike fortid.......................................... 296

Ovid - kjærlighet og politikk.................................................297 Faglitteraturen - vitenskap eller underholdning? .

.

299

BILLEDOPPSLAG

Ovids Forvandlinger..............................................................

300

Fabler og annen folkelig litteratur.................................... 303 Litteraturen under Nero...................................................... 303

Seneca, stoisismen og tragedien.......................................... 304 Petronius - Neros smaksdommer.......................................... 308

Episk diktning - tom tradisjon og politisk protest .

.

308

Smiger, ironi, satire: Martial og Juvenal

....

310

Plinius - representant for den gode smak

....

312

Moralisten Tacitus................................................................... 312 Plutark og andre grekere.......................................................315

8

Innhold

Keiserriket mellom hedenskap og kristendom (117-479 e.Kr.)................................................. 319 Fra Hadrian til germanerkongen Odovaker ....

319

Fra jødedom til kristendom, fra bokrull til bok

med blad........................................................................... 320 Tilbake til klassikerne............................................................. 323

Den vitenskapelige arv............................................................. 325 Historikerne og interessen for det interessante .

.

325

.

Den andre sofistikken............................................................. 327 Satirikeren Lukian........................................................ 328 Den greske roman og det nye publikum.............................. 328 Filosofi og kristendom: fra Platon til Plotin .

.

.

331

.

De kristne og det nye litterære kretsløp.............................. 333

Kirkefedre i vest......................................................................... 335 Augustin - veien til Gud og hans samfunn .

336

Hedenskapets siste forkjempere.......................................... 338 Den antikke kulturens sammenbrudd: fra oldtid til middelalder........................................................................... 341

Arven fra oldtiden............................................. Den vestlige kulturarv og denstre kilder

345

....

345

Den europeiske folkespråktradisjon.................................... 345

Den klassiske lærdomsarv....................................................... 348 Den kristen-jødiske tradisjon.................................................353 Kulturarven utenfor Europa.................................................356 BILLLEDOPPSLAG

Antikkens arvtagere......................................................................... 358

Tidstavler....................................................................361 Litterære begreper......................................................378 Litteraturhenvisninger............................................. 381 Benyttede oversettelser........................................ 390

Registre: Emner og begreper................................................................... 392

Land og kulturområder............................................................. 395 Forfattere, historiske personer og anonyme verker

.

Innhold

396

9

DET EPISKE BEHOV Lesende gutter, foto av André Kertész, Esztergom, Ungarn 1915. Lysten på den gode historie - å fortelle den, å høre den, å lese den - synes å være et funda­ mentalt menneskelig behov: det episke behov. Den ungarsk-amerikanske fotograf André Kertész tok dette bildet under 1. verdenskrig, da han deltok i den østerrikskungarske hær på Østfronten, og speialiserte seg senere i Paris og New York på fotografier av men­ nesker som var oppslukt av lesing og bøker. Et utvalg er gjengitt i hans fotobok On Reading (1971, 1982).

Forord

Verdens litteraturhistorie er - etter de beste historiske tradisjo­ ner - startet som et bestillingsverk. Gyldendal gav i 1979 Hans Hertel oppgaven å skissere en moderne samfunnsorientert frem­ stilling av verdenslitteraturens historie, på grunnlag av den frodige nyorientering i litteraturstudiet fra 1960-årene av, men formidlet til et bredt interessert publikum. Den redaksjonelle planlegging begynte høsten 1979. Medarbeidergruppen ble valgt ut og begynte sitt arbeid høsten 1980. Ferdiggjøring av verkets første bind begynte ved nyttår 1984. Tidlig i prosessen gikk Gyldendal i Norge og Norstedts i Sverige med i prosjektet. Verket er blitt til i et tverrfaglig og tverrnordisk samarbeid mellom i alt 17 skandinaviske litteraturforskere og -formidlere. Fra Oslo Vibeke Børdahl, Kjell Heggelund og Helge Rønning. Fra Goteborg Lars Lonnroth. Fra Stockholm Arne Melberg. Fra Uppsala Kurt Johannesson. Fra Århus Anne Wedell-Wedellsborg. Fra København Hans Boll-Johansen, Keia Kvam, Henrik Lundgren, Jørgen Mejer, Peter Ulf Møller, Minna Skafte Jensen, Mette Winge og Per Øhrgaard samt Bodil Bierring som med­ redaktør av billedstoffet og medforfatter til oppslagsavsnittene og Hans Hertel som hovedredaktør. Medarbeiderne er valgt ut slik at de representerer yngre generasjoner og nye strømninger i 1980-årenes litteratur- og teatervitenskap, men også ut fra deres evne til - og erfaringer med - å sammenfatte og formidle et stort stoff. Verkets deler er skrevet av medarbeiderne enkeltvis og i teamwork, og er etterpå bearbeidet av den danske hovedredaksjon i overensstemmelse med den overordnede plan. Ut fra denne helhetsbetraktning har vi flere steder foretrukket å la den enkelte medarbeider våge seg utenfor sitt opprinnelige fags grenser, ut i den komparative litteraturbetraktning - under kollegial inspirasjon og kritikk fremfor å splitte fremstillingen opp på flere spesialister. De hovedansvarlige for de enkelte perioder og avsnitt navngis i de syv binds forord, men ellers har alle av et godt hjerte lånt hverandre ideer og stoff, og alle avsnitt er blitt korrigert, bearbeidet og supplert i et tett samarbeid med kolleger og særlig med hovedredaktøren, uten at det er ført noe regnskap med det. Ansvaret for verkets samlede form og oppbygning er Hans Hertels. I bind 1 er hovedkapitlene skrevet av Minna Skafte Jensen, som har behandlet litteraturens grunnformer og oldtidslittera-

Forord

11

turene i Den nære orient, gresk litteratur i arkaisk og hellenistisk tid samt den romerske republikks litterære liv, og av Jørgen Mejer, som har behandlet det klassiske Athens og den romerske keisertids litteratur. I de øvrige avsnitt har Peter Ulf Møller skrevet om oldtidens verden generelt og om den indiske kultur­ krets, Vibeke Børdahl om kinesisk poesi, Kurt Johannesson om kinesisk filosofi og Indias episke diktning og Lars Lonnroth om arven fra oldtiden. Billedutvalget er foretatt av Bodil Bierring og Hans Hertel, i samråd med medarbeiderne. Tidstavlene er utarbeidet av Bodil Bierring, oversikten over litterære begreper samt tekster til illustrasjoner og billedoppslag er skrevet av medarbeiderne og hovedredaktøren i fellesskap. Sekretæroppgaver er utført av Helen Andersen, Kirsten Askholt, Marie Louise Bierring, Iselin Hermann, Maria Kossmann og Lise Thorsen. Under utarbeidelsen av bind 1 har redaksjonen og medarbei­ derne mottatt hjelp og inspirasjon fra mange hold. Lisbeth Hertel og Søren Kjørup har gitt konstruktiv kritikk under verkets planlegging og utforming. En rekke kolleger har vært kritiske førstelesere av (deler av) det opprinnelige manuskript eller har gitt viktige opplysninger: Adam Biilow-Jacobsen, Hanne Carlsen, Johnm Christensen, Karsten Friis-Jensen, Bengt Holbek, Patrick Kragelund, Jan Stolpe og Mogens Trolle Larsen. En rekke personer har bistått med å fremskaffe og opplyse om billedkilder: Erik Fischer, Villy Jensen, Flemming Johansen, J.J. Pindborg, Jesper Svenbro og Frederik Thorkelin. Når det gjelder å finne frem til faglitteratur og illustrasjonsmateriale har redak­ sjonen mottatt hjelp fra en lang rekke institusjoner innen- og utenlands: Bibliothéque de 1'Arsénal, Bibliothéque nationale, le Centre Pompidou, Goethe-Institut, Institut Pédagogique Natio­ nal, Musée des Arts et Traditions Populaires, Musée de l'Homme, Den danske ambassade samt billedbyråene Giraudon og Roger-Viollet, alle i Paris. The British Library, London, og the Goethe Institute, New York. Samt Det danske Filmmuseums Bibliotek, Den kgl. Kobberstiksamling, Det kgl. Bibliotek, Kunst­ akademiets Bibliotek, Kunstindustrimuseets Bibliotek, Ny Carlsberg Glyptotek og Universitetsbiblioteket i København. Ikke minst har hovedforfatternes og hovedredaktørens hjem­ steder - Institut for klassisk filologi og Institut for nordisk filologi på Københavns Universitet Amager - fungert som forsk­ ningsmiljø og praktiske rammer for viktige faser av arbeidet. Alle involverte takkes for den praktiske bistand, kritiske inspirasjon og ofte tålmodige og generøse støtte som er forut­ setningen for å kunne utarbeide verker av denne type.

Redaksjonen

12

Forord

MONTAIGNES TÅRN Tårn på Chateau Eyquem, Dordogne, 1300-tallet, foto ca. 1975 (nederst). Bjelke med inskripsjon fra tårnets tak (td høyre). Michel de Montaigne (1533-92) var jurist og politiker, med til­ knytning til parlamentet i Bor­ deaux, men først og fremst en av renessansens store humanister. Når han studerte og skrev, bodde han helst i tårnet på familiegodset Chateau dTyquem mellom Libourne og Bergerac, nær Dordogne-elven. I arbeidsværelset i 3. etasje hadde han fått malt på veg­ gene og skåret inn i tretaket sitater fra sine greske og romerske yndlingsforfattere. Bjelken øverst har fått dette si­ tatet: Humanum genus est avidum nimis auricularum fra Lucrets' læredikt Om tingenes natur (IV, 594). Det betyr ordrett: «Menneskeheten er meget be­ gjærlig etter alt som fanger øret, bl.a. fortelling av gode historier.»

Innledning Elfenbenstårnet og de gode historier For 400 år siden satt den franske humanist Michel de Montaigne på sitt gods i Dordogne og skrev på de senere så berømte Essais (1580-88). Han hadde vært parlamentsråd i Bordeaux og ble senere byens borgermester, men i sabbatsårene mellom embe­ tene bodde han helst i sitt tårn — det man ser nederst til venstre — for å fortsette studiene i menneskenaturen. Montaignes tårn var ikke noe «elfenbenstårn» - som roman­ tikken gjorde til et bevinget uttrykk for dikterens opphøyde og hemmelige tilfluktssted, og som siden har gitt næring til mytene om at litteraturen er av en annen verden: uforståelig, isolert, likegyldig. Slottstårnet var tvert imot et litteraturens utsikts­ punkt. Montaigne hadde fritt utsyn til elven og landskapet — og til de sentenser fra gresk-romerske forfattere han hadde latt male på veggene og takene: de skulle - i renessanse-humanismens ånd — holde kanalene åpne bakover til klassikerne og stemme sinnet til skepsis. En av dem - av dikteren Lucrets - ser man på bjelken til venstre: Menneskeheten er begjærlig etter gode historier. Den står der stadig, og sitatet har vært en inspirasjon også for dette verk, som vil fortelle historien om de gode historier på en annen måte. Gjennom tidene har moralister søkt å bringe de gode historier i miskreditt som moralsk fordervelse, psykologisk kompensasjon, eskapisme, overflødig luksus, uroelement, falsk bevissthet eller annet djevelskap. Men både litteraturens historie og antropologiens erfaringer tyder på at litteratur har en sentral funksjon i alle kulturer. Særlig de fortellende former. Mennesket er ikke bare et politisk dyr, men også et symbolskapende og historiefortellende dyr. De er ulike sider av samme sak. Fremtredelsesformene skifter: sagn, myte, eventyr, ballade, epos, roman, no­ velle, drama, film, TV - utallige varianter, betinget av de historiske rammer. Men Montaigne hadde rett i sitt tårn: når man ser det hele sånn litt ovenfra, er det en iøynefallende konstans i det episke behov og den episke grunnsituasjon: noen forteller en historie for noen. Tilbakevendende utsagn fra forfattere sier at det som driver verket primært er lyst, ja drift til å fortelle historier, sekvenser av

Innledning

13

opplevde eller oppdiktede begivenheter, og å puste liv i skikkelser som skal befolke dem. Og for publikum et beslektet behov for å lytte og lese med for historienes egen skyld. I Voltaires fortelling Zadig (1747) undrer sultan Ulugh-Beg seg over at haremet foretrekker Tusen og en natt fremfor en vismanns bok: «'Hvor­ dan kan dere,' spurte den vise Ulugh dem, 'foretrekke ufornuf­ tige eventyr, som er uten mening?' 'Det er nettopp derfor vi holder så meget av dem,' svarte sultaninnene.» Men det finnes ikke eventyr uten mening. Selv de ufornuftigste uttrykker verdier. Det visste ironikeren og verdensforbedreren Voltaire. På islandske gårder, forteller Halldor Laxness i romanen Liv og lagnad i Brekkukot (1957), underholdt hus­ standen seg med å lese sagaer, kvede rim eller fortelle historier om strabaser til lands og til vanns, om sterke menn og storetere, spøkelser og huldrefolk. Og så tilføyer Laxness: «Man har undertiden kalt disse aftenstunder, fra lyset ble tent og til man gikk til ro, for Islands universitet.» Den svenske kritiker Olof Lagercrantz hyller lystlesmngen «på måfå», uten bihensikter, og finner den avgjørende for samfun­ nets åndelige atmosfære. Han har nemlig høye tanker om dikternes betydning. Og han peker på vekselspillet mellom 14

Elfenbenstårnet og de gode historier

SITAT

En av kunstens oppgaver består i å gi mennesket, som stadig trues av kaos, en orden som gir en fornem­ melse av trygghet. (...) Kunsten overvinner ikke bare det naturskapte kaos som er vårt hjem, men også det ideologiske kaos som vi blir tvunget til å leve i. Jeg tror stundom at kunstens viktigste oppgave består i å befri oss fra trossystemene, å vise oss at vi til syvende og sist ikke er slaver under de guder og ideer som vi selv har skapt, men at det i det minste i en diktet verden eksiste­ rer en frihet uten døden som nød­ vendig komplement. Men kunsten er også en løgnsentral som forvansker og for­ gyller. Olof Lagerkrantz: Min første krets (1982)

FORTELLEREN PÅ TORVET

Forteller på markedsplassen i Bukhara, Usbekistan, 1930årene. Den profesjonelle forteller har siden oldtiden vært et fast innslag på Østens markeder, like­ som man et annet sted på torvet kan få skrevet et brev hos den offentlige skriver. Fotografiet er tatt av franske etnografer i 1930årene, kort etter at det tyrkiskmuhammedanske Usbekistan var blitt selvstendig republikk under Sovjetunionen og kampanjer mot analfabetismen var satt inn. Fortelleren er stadig en viktig institusjon for den muntlige tra­ disjon, slik den lever videre i Af­ rika, Asia og Arabia. Og mannen på torvet i Bukhara representerer ennå et sentralt ledd i litteraturformidlingens historie. Silke­ veien, den viktigste handels- og karavane-rute mellom Kina og Middelhavet, var også ruten for den litterære trafikk mellom øst og vest. Langs den kom både papi­ ret og massevis av kinesisk, indisk og annet asiatisk fortellestoff til Arabia og Europa, og silkeveien gikk bl.a. gjennom Samarkand, Tasjkent og Bukhara.

forfatteren og hans publikum: «En skribent lever for øynene på dem som retter sine blikk mot ham, og dør når det ikke er noen som lytter lenger. Mine lesere har vært et hjem for meg, og jeg strekker meg alltid mot dem.» Samme tanke finner man hos Sartre: at en bok kun eksisterer i og med at den blir lest. Noen forteller en historie for noen. Dette tradisjonsfellesskap, denne pakt mellom forteller og publikum, har alltid vært grunnlaget for litteraturens funksjon i samfunnet. Litteraturens bestrebelse på form er i familie med de mentale prosesser som konstant foregår i oss alle. Når vi drømmer, fantaserer, erindrer, planlegger og forteller er vi alle storytellers for Vårherre - bare amatører. Det episke behov er et fundamentalt behov for å samle, forme og strukturere opplevel­ ser og erfaringer, bringe orden på omverdenen og dermed i vårt eget liv — for å overskue, forstå og kanskje endre begge deler. Det er av samme grunn man skriver litteraturhistorie - og derfor den bør skrives forfra av hver ny generasjon. Spørsmålet er «bare»: hvordan?

Ut og inri med litteraturhistorien Vi kjenner jo den klassiske litteraturhistories synderegister: portrettgalleriet med trestjerners navn og mesterverker nødtørf­ tig hengt på en snor - men for øvrig fritt svevende i luften, som om de bare stod i forhold til annen litteratur. De perspektivløse anekdoter. Fikseringen på navn, genrer og nasjonallitteraturer, som tillates å splitte opp de overordnede mønstre og de inter­ nasjonale linjer. Litteraturhistorien er siden 1950-årene blitt beskutt fra alle kanter. Først av nykritikken og strukturalismen, deretter av den marxistiske ideologikritikk. Oppgjøret med positivismen — de humanistiske fags arv fra naturvitenskapen - ble en avgjørende metoderevolusjon, og målsettingsdebatten etter studentopprøret i 1968 er den viktigste omveltning i kunstfagene i de siste to generasjoner. For første gang ble kunst og kulturaktiviteter konsekvent betraktet som ideologiske uttrykk for sosiale funk­ sjoner i klassesamfunnet. Ideologikritikken stilte spørsmål som var like sentrale som de var besværlige - når de altså bygde på ekte anfektelser og god samfunnsanalyse, og ikke på puritansk kunstdøvhet og skråsikker uvitenhet. Men det ble kastet mange barn ut med badevannet. Tilsammen kom 1960-årenes nye strømninger til å isolere tekstene og pulverisere både person- og kunstnerbegrepet og den historiske anskuelse av litteraturen. Nykritikken så fortiden som et kunstkammer eller et loft hvor man kunne gå og hente seg rariteter og gamle møbler — tilfeldige klassikere som kunne oppfattes som «moderne». Ideologikritikerne betraktet «kulturarven» som et pulterkammer for «falsk bevissthet» og «borgerlig indoktrineInnledning

15

ring», og det gjorde det ekstra overflødig å lære klassikerne å kjenne før man kasserte dem. Omkostningene ved hukommel­ sestapet viste seg mest fatalt i litteraturundervisningen. Siden er de beste deler av ideologikritikken blitt til sosialhistorisk litteraturanalyse, med mer nyansert oppfatning også av fortidens kunstformer. Litteraturstudiets forskjellige fløyer, som over hele den vestlige verden nærmest drev borgerkrig i begyn­ nelsen av 1970-årene, er siden blitt enige om to mål: tilbake til det ubrutte kronologiske prinsipp - og tilbake til skjønnlitteratu­ ren. Den er et enestående medium for opplevelse, psykologisk og samfunnsmessig erkjennelse. Den kan likevel noe som den lille, flimrende blå firkanten ikke kan. Men hva med litteraturhistorien? Hvis saltet har mistet sin kraft, hva skal man da salte med? Kan man forene de mest livskraftige deler av den - særlig den komparative - med fagets nyorientering siden 1960-årene? Det var også de spørsmål de tre forlag bak dette verk stilte i 1979, og for å gjøre en lang tilblivelse

kort: disse syv bind er svaret. Verdens litteraturhistorie atskiller seg fra sine forgjengere på særlig fem punkter: Ved sin metode, som forener sosiologiske, idéhistoriske og komparative synsmåter. Dvs.: litteraturen sees i forhold til sine funksjoner i det enkelte samfunn, til de skiftende perioders grunnleggende ideer og verdier - og på tvers av landegrensene. Ved sitt litteratur- og historiesyn: litteraturen oppfattes som litteratur, med respekt for dens kulturelle særpreg, og som en aktiv kraft i samfunnet og i den fortsatte sivilisasjonsprosess som 16

Ut og inn med litteraturhistorien

EROBRING AV SPRÅKET Skole i friluft, Peru. Mauretansk skolegutt. Begge 1970-årene (Unesco). Kampen for å erobre språket er en viktig del av de kulturelle selvstendighetsbevegelser i den tredje verden - både for de nye nasjoner generelt og for hittil undertrykte og fattige be­ folkningsgrupper. FN's undervis­ nings- og kulturorganisasjon Unesco spiller en viktig rolle for regjeringenes arbeid med å lære hele befolkningen å lese og skrive. I Sør-Amerika ble språket erob­ rernes språk: spansk, og det er også det den voksne utendørsklasse i Peru lærer (til venstre). I andre tidligere koloniområder medfører prosessen sterke kultursammenstøt. Den nordvest-afrikanske stat Mauretania har en berbisk-arabisk nomadebefolkning med islamsk religion og kultur­ området ble erobret av araberne ca. 700, men sultanatet ble fransk koloni i dette århundre, og etter selvstendigheten i 1960 har den franske kulturinnflytelsen fort-

heter historien. Og den sees både i sin historiske situasjon og i lys av hvordan ettertiden har brukt den. Ved sitt stoffutvalg: den litterære aktivitet i dens fulle bredde - historisk, geografisk, sosialt. Ved sin oppbygning og fremstillingsform, som forener verkanalyser og forfatterportretter med overblikk og syntese, fortel­ lende fremstilling med funksjonen som oppslagsverk, presisjon med engasjement. Og ved sin bruk av billedstoffet for å visualisere hovedtemaene og gjøre fortiden levende og konkret. Man kan også gjøre det litt mer nyansert ved å se på de tre elementer som inngår i tittelen: verden, litteraturen og histo­ rien.

Hele verdens verdenslitteratur

satt, som i Senegal lenger sør. Det er fransk gutten til høyre lærer å skrive, og snart skal han ta til med å lese Moliére og Racine. Erfarin­ gen viser at det for de fleste er nesten umulig å tilegne seg kulturnormerog litterære koder fra et miljø man ikke selv har vokst opp i, men det finnes en rik afri­ kansk litteratur på både engelsk, fransk og portugisisk.

Hva verden er avhenger naturligvis av hvor man selv står - i tid og i rom. Fra andemors synsvinkel i H.C. Andersens «Den stygge andungen» strekker verden seg fra borrebladene og helt inn i prestens jorder. «Men der har jeg aldri vært!» tilføyer hun. Slik avspeiler ordet oppdagelsesreiser - som brukes om tiden fra og med Columbus og Vasco da Gama i 1490-årene - en europeisk synsvinkel. Det var europeerne som oppdaget og etterhånden fikk overblikk over hele den bebodde verden. Anner­ ledes stilte det seg for de folkeslag som ble oppdaget, kolonisert, noen til og med utryddet eller sterkt redusert. Selv om kolonisystemet så noenlunde er avskaffet, har de oppdagelsesreisendes forundring over det fremmedartede overlevd i Europas syn på andre kulturer. Østen er fortsatt eksotisk, selv om annenhver skandinav kjører i japansk bil eller bruker japansk elektronikk. Ordet eksotisk avspeiler nettopp den vestlige synsvinkel, ikke en bestemt egenskap ved f.eks. japansk kultur. Slik er det også med begrepet verdenslitteratur. Da Goethe laget det i 1820-årene, betydde det den universelle litterære kunst som holdt, uansett hvor den kom fra. Men i praksis, i oppslagsverkene, er verdenslitteratur = européisk litteratur, supplert med symbolsk bukking og skraping for den klassiske orientalske tradisjon og de ikke-européiske mesterverker som har vært så heldige at de imøtekommer vestlige smaksbegreper og blir innlemmet på kunstkammeret. Siden 1960-årene har mange satt spørsmålstegn ved denne nedlatenhet som uttrykk for et eurosentrert, udemokratisk, foreldet verdensbilde, og man har krevd litteraturhistorien åpnet for de undertrykte folkekulturer f.eks. i Latin-Amerika, Afrika og Øst-Asia. Også dette verks blikk på verden er, naturligvis, bestemt av dets synsvinkel: Skandinavia i slutten av det 20. århundre. Vi interesserer oss mest detaljert for hva som ligger oss nærmest i tid og sted. Men vi betrakter ikke de vestlige normer som verdens Innledning

17

sentrum, som reduserer alt annet til eksotisk periferi. Tvert imot ser vi verden som en enhet og den litterære aktivitet som en bred, global prosess. Fra vårt utsiktspunkt under borrebladene strekker verden seg ut over prestens jorder - og 5.000 år tilbake i tiden til begyn­ nelsen av historisk tid: til det punkt da de første oldtidskulturer skapte skriftsystemer. Epoke for epoke vil man se hvordan skueplassen for det historiske liv vokser og nye folkeslag trer inn i (litteratur)historien. Det er et stykke kulturhistorie om dikt­ ningens rolle i sivilisasjonsprosessen. Om hvordan stadig nye folk og samfunnsgrupper bruker ordet og skriften til å forstå, forklare, erobre og sivilisere verden. Få del i den makt som er knyttet til språket og kunsten og bøkene. Derfor er den verden verket ser ut over i stadig bevegelse. De litteraturgeografiske kart forrest i hvert bind viser hvilke kultur­ områder som er litterært produktive i den enkelte periode. I sentrumsområdene - på et bestemt historisk trinn - skjer de avgjørende nyskapelser som først senere, forsinket, blir tilegnet og evt. videreutviklet i utkantene. Men fra periode til periode skjer det forskyvninger i hva som er sentrum og hva periferi. Nye handels- og kommunikasjonslinjer oppstår - og nye paral­ leller og kontraster. Påvirkningene går begge veier. Balansen skifter. Derfor behandler vi f.eks. oldtidens eldste orientalske og asiatiske kulturer, som er samtidige med Vest-Europas stein­ alder, og de rike middelalderlitteraturer, hvor arabisk-persiske, indiske og kinesiske lærde og japanske hoffdamer utvikler filosofi og raffinert poesi og romankunst omkring år 1000 - på et tidspunkt da europeisk litteratur består av primitive helgenbiografier og tradisjonsbundne heltedikt og skaldekvad. Omvendt trekkes også den folkelige kinesiske roman inn, den malaiiskjavanesiske fortellerkunst, den thailandske heltediktning og den puritanske nybyggerkultur i Amerika, som er samtidige med Solkongen i Versailles på 1600-tallet. Den kulturelle selvstendighetsbevegelse er særlig interessant i det nye Afrika, hvor både de omvandrende sangeres muntlige former og skriftkulturen som kommer utenfra får selvstendige, dypt originale uttrykk. Ut fra det globale grunnsyn følger vi også siksak-bevegelsene mellom Europa og Orienten: 1200-taIlets sør-europeiske ridderdiktning hadde arabiske innslag, 1700-tallet - særlig rokokkoen dyrket kineserier, og i dette århundre hadde japansk haiku-lyrikk og kabuki-drama fått betydning for vestlig modernistisk poesi og eksperimenterende teater. Omvendt har vi eksportert både kris­ tendom, Marx, sosialrealisme, eksistensialisme og Kierkegaard til Det fjerne østen. Afrikanske, indiske, latin-amerikanske og karibiske fortellere har medvirket til å gi de gamle koloniområder deres identitet, men de har også fungert som formidlere til den europeiske litteratur - kanskje fordi forfattere som f.eks. Nadine Gordimer i Sør-Afrika, Salmon Rushdie og Ruth Prawer Ihab18

Hele verdens verdenslitteratur

INDISK LITTERATURFORMIDLING

Indisk billigutgave av Kipling, 1890-årene. Interiør fra indisk bibliotek, 1970-årene (Unesco). Ikke i noen av de tidligere oldtids­ kulturer og koloniområder har den litterære kulturs vilkår vært så komplisert som i India. Den indis­ ke kulturkrets hadde tidlig to reli­ gioner (hindu og buddhisme) og tre offisielle litteraturspråk (san­ skrit, tamil og pali), og dessuten et mylder av folkespråk, som først fra 1400-1500-tallet av for alvor ble brukt til den skriftlige littera­ tur. Og i tillegg engelsk som ad­ ministrasjonsspråk fra kolonise­ ringen på 1600-tallet. Det ble også den offisielle undervisnings- og litteraturformidlings medium. Fra England kom både jernbanen og 1840årenes nye billigbøker, railway libraries, og slik ble også de novel­ lene og soldathistoriene spredt som den engelske forfatter Rudyard Kipling (1865-1936) skrev som ung journalist i Lahore i 1880-årene.

PRICE ONE SHILLING.

vala i India og Garcia Mårquez i Columbia kan utfolde seg friere i det vi engang innbilte oss var periferi: i ytterområdene hvor motesentrenes litterære normer ikke når ut som smakspress. «Hvor de ti bud ikke gjelder», som det het i Rudyard Kiplings sang om Mandalay. På samme måte har den vestlige kulturarv fått tilskudd fra Øst- og Sør-Europa og Orienten - også i nyere tid: fra fortellere med rot i folkelige episke tradisjoner, som f.eks. Ivo Andric og Miroslav Krelza i Jugoslavia, Nikos Kazantzåkis i Hellas og Yasir Kemal fra det tyrkiske Anatolia. De kommer også med i bildet. Det samme gjør litteraturene i de små européiske land som verdenslitteraturhistoriene så ofte glemmer - fra Portugal, Ne­ derland og Sveits til Skandinavia. Men naturligvis bare hvor de rager opp i helhetsbildet.

Hele samfunnets litterære liv

De bøkene inderen ovenfor bæ­ rer inn på et nytt bibliotek kan være på både oldtidsspråkene, en­ gelsk eller de 700-800 nåværende språk og hoveddialekter, hvorav 15 er anerkjent som administra­ sjonsspråk!

Det litterære grunnsyn i dette verk er altså at litteraturen oppfattes både som litteratur - og som en viktig funksjon i sitt samfunn. Den er hverken skjønne former oppstått av løse luften — eller mekaniske avspeilinger av de politiske forhold i syttenhundre og den tid. Den er påvirket av dette samfunn, men den virker også tilbake på det. Tekster er uttrykk for sosiale krefter og bevegelser. Noen ganger vil de bekrefte at det er de friske og kjekke som har retten på sin side, legitimere makten, eller bare en gruppes egne verdinormer. Noen ganger er de varer. Men noen ganger vil de også analysere og forbedre vilkårene ved å formulere motstykker og utopier. Og som kjent er de som regel samtidig kunst. Hele veien - fra sumererne til de sovjetiske undergrunnsforfattere - stiller vi de samme spørsmål: hvem skriver litteraturen og hvem bruker den? Hvilke sosiale grupper kommer til uttrykk i en periode og et samfunn, i hvilke former - og hvem har ingen talsmenn? Hvor kommer forfatterne fra og hva lever de av? Hvilken rolle - og hvilken frihet - har de hatt i forhold til guder og herskere, konger og kirke, demokratier og diktaturer? Hvor­ dan har de stått i vekselvirkning med sitt publikum - fra oldtidens rapsoder og historikere til nåtidens rocke-lyrikere og bestseller-forfattere? Og ikke minst: hvordan er samspillet mel­ lom på den ene side litteraturens temaer og former - genre, stil, fortelleteknikk, symbolspråk, metrikk, osv. - og på den annen side litteraturens rammer og funksjoner i de forskjellige perioder? Slik kan f.eks. dramaets og romanens utvikling siden renes­ sansen sees som en «demokratiseringsprosess». Gradvis nedbrytes det offisielle stilhierarki - firkantet sagt: høy stil og høye genrer for og om fine folk, lav stil og lave genrer for og om småfolk; tragedie og heltedikt vs. komedie og skjemtedikt. Gradvis blandes fine og folkelige litteraturformer. Markedsgjøgl Innledning

19

FOLKETS GENRER Tresnitt til Th. de Hersart de la Villemarqué: «Barzaz pe Ganaouennou Breiz», Paris 1845. Med romantikken og den første folkeminneforskning fra omkring 1800 begynte også folkets muntlige genrer så smått å bli opptatt i den offisielle litterære kultur - selv om de normalt fortsatt skyves ut av litteraturhistorien. Tegningen vi­ ser hvordan den muntlige kultur gjøres skriftlig: det er en bonde fra Basse-Bretagne som dikterer fol­ keviser, mens presten og folkloris­ ten Thédore Hersart de la Ville­ marqué (1815-95) skriver ned. Han utgav både eventyr og folke­ viser fra Bretagne, i den opprinne­ lige dialekt.

og folkebøker kommer inn i dramaet og romanen. Inntil nå umælende samfunnsgrupper - borgere og bønder, kvinner og arbeidere - blir ikke bare verdige emner for 1700-tallets nye borgerlige roman og følsomhetens komedie og for 1800-tallsnaturalismens beskrivelse av tjenestepiker, fyrbøtere og fiskere. Også selve handlingen sees nå fra deres synsvinkel, med deres briller. Det er både en romanhistorisk og en ideologisk prosess: den gamle allvitende forteller, som hersket eneveldig og allfaderlig over sine romanpersoner, blir detronisert når synsvinkelen delegeres til dem som før var hans undersåtter. Den nye respekt for individet blir til romanteknikk. Utfordringen for litteraturhistorikeren er naturligvis å få litteraturens indre og ytre historie til å fungere sammen - og å gi det enkelte verk og forfatterskap hva dét har krav på i forhold til den overordnede syntese. Samfunnsforskerne har fått større sans for skjønnlitteraturen som kilde til sosialhistorien nettopp fordi den er total virkelighetsbeskrivelse. Men vi andre må lese den som litteratur først. Ellers reduseres tekster bare til «avspeilin­ ger» og «produkter» av diverse samfunnsforhold - til bekreftelse av alskens forhåndsoppfatninger. Det er fortsatt den skapende innsats, verkene, som er litteraturhistoriens primære beretti­ gelse. Dette verk er historie etter knutetauprinsippet, men det forutsetter naturligvis knuter. Dvs. at fremstillingen tar utgangspunkt i nøkkelverker som både har kunstnerisk kvalitet og er historisk representative. Eller i de ofte fargerike hovedforfattere som er både personligheter og

20

Hele samfunnets litterære liv

NOUVELLES D E L A

REPUBLIQJJE D E S

LETTRES. Mois de Mars 1684.

M» fumum ex frlgore , féd ex fumc dtre Intern, CTc,

A AMSTERDAM,

Chez Hmkr Disbokdes , datis le Kalvcr-Srraa:, prés le Dam. M.

DC. LXXXIY. Avec Privilege.

LITTERATURENS FRISTAT

Nouvelles de Ia République des Lettres, Amsterdam 1684. 11600tallets ufri Europa ble Holland be­ rømt for sin religionsfrihet, sin frihandel, sitt frodige universitetsvesen og kulturliv. En av de frans­ ke protestanter som gikk i eksil dit var kritikeren Pierre Bayle (16471706), mest berømt for sitt kriti­ ske leksikon Dictionnaire historique et critique (1697), som fikk stor betydning for den unge Lud­ vig Holberg. Men Bayle gjorde allerede epoke med sitt tidsskrift Nyheter fra den litterære repu­ blikk (1684-87). Tittelen gav var­ sel om 1700-tallets oppfatning av litteraturen som en fristat i delvis uavhengighet av eneveldet.

typer, formidlingsledd for ideer og sosiale krefter i deres tid - og selv en del av litteraturens indre dynamikk. Man kan f.eks. forstå renessansen via Shakespeare under Londons teaterboom i «gullgravermiljøet» på Themsens South Bank. Den kjempende ro­ mantikk via Byron i den greske frihetskrig. Realismen og det nye litteraturmarked via Balzac med kreditorene og føljetongredaktørene ventende i entréen. Og mellom- og etterkrigstidens skif­ tende engasjementsbegrep via Hemingway, André Malraux og George Orwell i den spanske borgerkrig - og via Sartre snart som eksistensialist, snart som aktivist. Men til bildet hører også de «atypiske» diktere som tillater seg å være «usamtidige» i forhold til litteraturhistoriens etiketter. Eneboerne som står utenfor sin tid eller er «forut for den» - en Holderlin, en Kafka, en Solsjenitsyn. Som en engelsk kritiker har sagt: de fleste typer litteraturhis­ torie tilsvarer en skolehistorie som bare behandlet de private kostskoler - eller en sportsjournalistikk som bare skrev om cricket og polo, aldri om fotball. Dette verk søker å ta med iallfall de viktigste bruksgenrer, som så ofte forvises fra litteraturens finstue: fra oldtidens hverdagspoesi og middelalderens religiøse tekster via romantikkens supperomaner til jazzens og rockens sangskrivere. Også folkets og barnas litteratur. En rød tråd gjennom verket er vekselspillet mellom muntlig og skriftlig litteratur og mellom de dominerende kulturmiljøer og mot- og subkulturene.

Den litterære republikk Et eksempel på det siste: i de fleste litteraturhistorier om 1600-tallets Frankrike er universets sentrum stadig Solkongen og Versailles' hoffkultur - ganske som Ludvig XIV selv så på det! Men selv i adelens salonger finner man en subkultur: de lærde damers (presiøsenes). Og under kongens hardt regulerte klassi­ sistiske åndsliv gjærer det av mot-kulturer i opposisjon: lærde i klostre utenfor den offisielle kirke, libertinere (fritenkere), borgerlig-burleske romanforfattere, bohem-grupper og den omvandrende folkelige kultur med teatertrupper, markeder og kolpor­ tører. Disse subkulturer er naturligvis foraktet og forfulgt av det offisielle åndsliv, men de fungerer som alternativer til de hers­ kende^) tanker. De foregriper romanens, dramaets og filosofiens fornyelse på 1700-tallet — og er med på å underminere eneveldet. Fra et av opposisjonsmiljøene i det gjestfrie Holland utgav kritikeren Pierre Bayle bl.a. tidsskriftet Nouvelles de la Répu­ blique des Lettres (Nyheter fra den litterære republikk). Dette begrepet ble slagord for grupper av akademikere og kunstnere som søkte å frigjøre seg fra kongemakt, kirke og meséner. Også i Skandinavia på Holbergs tid ble den lærde eller litterære Repu-

Innledning

21

9 MHGO .SUSTENH LÅ YIDi

MATIAS LOPEZ ________ -____________

ocnsm wmu

26 MEDALL.AS DE PREMIO

“•MADRID-ESCORIAL blique betegnelse for litteraturen som en stat i staten, med delvis selvstyre. Begrepet er stadig brukbart. For på den ene side er det litterære liv avhengig av de sosiale og økonomiske vilkår i det aktuelle samfunn, styreform, maktapparat, osv. - også av den ideologiske makt som kommer til uttrykk i samfunnets normer og verdisy­ stemer. Her har litteratursosiologien kunnet benytte samfunns­ vitenskapens begreper om hegemoni (ideologisk overherredøm­ me), offentlighet og mot-offentlighet, sub- og motkultur, do­ minerende grupper vs. tause grupper osv. Men på den annen side lever litteraturen til dels sitt eget liv innenfor disse rammer - i såkalt relativ autonomi. Den har sine egne produksjonsforhold dels de materielle, dels de immaterielle (dvs. f.eks. litterære tradisjoner og konvensjoner, teknikker og grep). Ofte har den sin egen utviklingsdynamikk og sine egne indre utviklingslinjer, forskutte og evt. usamtidige i forhold til det øvrige samfunn. Ofte også sine egne regler og økonomiske lover, som man nettopp ikke kan avlede fra samfunnets generelle produksjons­ forhold. Den mellominstans hvor de basale samfunnsforhold formidles mest direkte inn i den litterære republikk, er nettopp dens produksjons- og distribusjonsforhold, dvs. rammene for hvordan tekster skrives, offentliggjøres, formidles og brukes. Det kan 22

Den litterære republikk

RAIMA ALTA.N’8 MADRID

FORFATTERNES NYE LIV Fra venstre: Italiensk vinetikett, 1980-årene. Spansk sjokoladereklame, ca. 1930. Fransk medisinannonse 1982. Annonse fra the New York Review of Books 1983. Historien om det litterære etterliv viser at klassikerne har vært brukt til stadig nye perioders og grup­ pers formål-også til reklame. I nyere tid har klassikerne særlig gitt navn til nytelsesmidler - som Machiavelli til en chianti classioo og den spanske nasjonalforfatter Cervantes' Don Quijote fra 1600tallet til en sjokolade. «Spis, min venn Sancho, det forlenger livet,» sier ridderen av den bedrøvelige skikkelse til sin tro væpner på sjokoladefabrikant Natias Lopez' plakat fra mellomkrigstiden. Til­ svarende er både Shakespeares el­ skende par Romeo & Julie og den

skotske folkelyriker Robert Bums blitt til sigarmerker. • I 1980-årene brukes klassikerne også til public relations f.eks. for medisinalindustrien - som den franske romanforfatter Marcel Proust (1871-1922), som anbefaler et middel mot astma, den sykdom han selv døde av - og til kultemblemer på T-skjorter og sportsut­ styr. Filosofen Søren Kierkegaard syntes i 1983 å ha høyest plasse­ ring på hit-listen, foran kultskikkelser som Albert Camus og Lord Byron og berømte tyranner som Ivan den grusomme og Napoleon. Men de litterære børsnoteringer skifter uavlatelig.

være kulturpolitiske rammer som ytringsfrihet, kunstnerstøtte osv. — eller sosiale og økonomiske rammer som måten bokmar­ kedet og teaterlivet er organisert på, publikumsgruppene, osv. Det kan være teknologiske rammer som revolusjonene i bokfremstillingen — eller moralske og estetiske rammer for hvordan litteraturen bør se ut og fungere, motebevegelser osv. Derfor interesserer dette verk seg også for litteraturens institusjoner: keiser- og ridderhoffene, teatre og akademier, klostre og biblio­ teker, skoler og universiteter, boktrykkerier og kaféer og leseselskaper, forfatter-, kritiker- og bladmiljøer, forlags- og mediaindustri. Et sentralt begrep er de litterære kretsløp, dvs. de miljøer eller institusjoner som har sine egne kanaler for produk­ sjon og spredning av litteratur, ofte også sine egne genrer og tekstformer - typisk er: hoffene, kirken, det lærde miljø, bykulturen, den muntlig-folkelige kultur. Den overordnede synsvinkel blir da hvordan det litterære kommunikasjonssystem utvikler seg i samspill med styreform, verdensbilde og det estetiske normsystem. Og skillene mellom de litterære perioder går der hvor det skjer avgjørende endringer og verdiskred på alle disse nivåer: i de(n) måte(r) litteraturen produseres, spres og brukes på, i de verdier den uttrykker og i de tekstformer de formidles i. Slik er disse syv bind delt opp. Første skille ligger der hvor oldtidens to store riker - Romerriket i vest og Han-dynastiets Kina i øst — går i oppløsning og nye religioner bygger opp sine egne kommunikasjons- og verdisystemer. Annet skille omkring 1450, da middelalderens lukkede verden åpner seg: boktrykker-

MORE UTERATE T SHIRTS!

trentadil bamifylline

Kierkegaard, Camus, Florence Nightingale, Byron, Trollope, Hitchcock, The Black Cat, Alexander the Great, Kerouac, Aristotle. Henry Miller, Cezanne, Orwell, Huxley, Ivan the Terrible, Sartre. Samuel Johnson. Adam Smith. Joyce, Cheshire Cat, Elizabeth l. Dante, Napoleon, Coltrane, Kafka. Verdi. Blake, Kipling, Jack London, Yeats, Darwin. Eugene 0' Neill, Hegel. Schopenhauer, Picasso, Beethoven, ES. Fitzgerald, Kant. Mahler, over 100 others. Sizes S, M, L, XL. T-shirts: (white, It blue, or red) $10. 4/$36 Sweatshirt: (grey) $16. 2/$28. Shipping: 75c ea. Foreign remit $US. Catalogue: 75c

Historical Products Box 220RA

Cambridge, MA 02238

Innledning

23

kunsten gjør renessansen til en kulturrevolusjon og forbereder reformasjonen, oppdagelsesreiser og kolonisering bringer euro­ peisk kultur ut til den øvrige verden - hvorpå åpningen mot­ arbeides av motreformasjonen og eneveldet med barokk og klassisisme. Tredje skille ligger ved borgerskapets kulturelle gjennombrudd fra ca. 1720 med nye genrer, kafé- og klubbkultur som uttrykk for opplysningstidens frigjøringsprosess og som opptakt til romantikken og 1800-tallets borgerlige offentlighet. Fjerde skille ved opprørsåret 1830 med litteraturens og pressens industrielle revolusjon som opptakt til realisme, naturalisme og symbolisme — og splittelsen mellom en samfunnskritisk litteratur og avantgarden som fristat innenfor den litterære republikk. Femte skille ved 1. verdenskrigs verdisammenbrudd, med arbei­ derklassens og massekulturens gjennombrudd, den frodige urskog av eksperimenter, ismer og nye medier - og kulturkampen mot nazismen. Og siste skille ved 2. verdenskrigs avslutning - med ny verdikrise, kald krig, industrialisering av velferds- og for­ brukersamfunnene, utviklingen i den tredje verden og 1970- og 1980-årenes mediarevolusjon. Også i detaljer fører verkets synspunkt til ommøbleringer og nydateringer i litteraturhistorien. F.eks. vil dette bind vise hvordan forskjellige former for skrift har hatt forskjellig betyd­ ning i oldtidens områder, og hvordan de muntlige litteraturformer som ennå finnes kan sette de bevarte oldtidstekster inn i en ny sammenheng. Det medfører også en revisjon i oppfatnin­ gen av når de homeriske dikt ble til. I avsnittet om det arkaiske Grekenland inntil ca. 500 f.Kr. er det foretatt en nedtoning av den tradisjonelle kronologiske modell til fordel for en sosiologisk. Dels fordi dateringene her er særlig usikre, dels fordi det er mer relevant å dele inn litteraturen etter dikternes sosiale tilhørighetsforhold og publikums sammensetning. Genrene for det brede publikum har mer til felles enn f.eks komedieforfatteren Aristofanes har med historikeren Thukydid, selv om de er samtidige.

Historie og brukshistorie «Enhver har den fortid han kan forstå,» sa den hollandske historiker Johan de Huizinga (1872-1945). Dette verk vil mot­ virke begge de utbredte former for provinsialisme: såvel den i sted som den i tid. Også derfor handler de to bind om kulturene i oldtiden og middelalderen. For de fleste - ikke minst unge — er de fjerne som det sunkne Atlantis, men her vil man finne mange av kulturarvens og nåtidens røtter. Verkets historiesyn kan defineres som dialektisk historisme. Dvs. at historiske fenomener må sees både fra samtidens syns­ vinkel, på dens betingelser, og med ettertidens og nåtidens øyne. At fortiden har verdi i seg selv - helt bortsett fra hva vi i 24

Historie og brukshistorie

SITAT

Negrer og historie De som venter at de innfødte i Afrika skal kunne hoppe rett fra steinalderen inn i bilenes år­ hundre, tenker ikke på hvor meget strev våre egne forfedre har hatt med å føre oss gjennom hele his­ torien dit vi nå står. Vi kan fabrikere biler og fly og lære de innfødte å kjøre og fly. Men den virkelige dype kjærlighet til biler vokser ikke frem i menne­ skenes hjerter i en håndvending, det tar mange hundre år å skape den, og det er trolig nok at Sokra­ tes, korstogene og den franske re­ volusjon har vært nødvendige ledd i utviklingen. Vi barn av det tyvende århundre som elsker maski­ nene våre så hett, kan ikke tenke oss hvordan folk i gamle dager kunne leve og være fornøyd uten dem. Men vi kunne ikke lage den Athanasianske bekjennelse, heller ikke teknikken i den katolske messe eller reglene for en tragedie i fem akter, ja kanskje ikke engang for en sonette. Hvis vi ikke hadde hatt dem ved hånden når vi skulle bruke dem, måtte vi klart oss uten. Og allikevel må en tenke seg at når disse tingene i det hele tatt er blitt til, har det vært en tid da menneskeheten lengtet etter dem og høylytt krevde dem, og da har de fy lt et dypt savn. (...) De fleste hvite i Afrika bekjen­ ner seg til utviklingslæren, og vil ikke tro på noen plutselig ska­ pende akt. De burde da gi de inn­ fødte en kort historisk opplæring for å føre dem frem til vårt eget standpunkt. Vi har overtatt neg­ rene i Øst-Afrika for femogtyve år siden. Hvis vi stiller dette tids­ punkt likt med Kristi fødsel, og gir dem tre år for hvert av våre år­ hundrer, til å ta igjen vårt for­ sprang, så er det nå tiden til å sende dem den hellige Frans av Assisi, og om noen år Rabelais. De vil sette større pris på begge to enn vi gjør i Europa i våre dager.

Dengang jeg først kom til Afrika, likte de Aristofanes svært godt, da jeg prøvde å oversette dialogen mellom bonden og hans hestegale sønn i «Skyene» for dem. Om femten år skulle de være modne til å ta imot encyklopedistene, og om fem år til skulle de ha nådd til Kipling og den hvite manns byrde i det hele tatt. Vi kunne sende ut til dem noen drømmere, filosofer og diktere til å pløye og gjødsle jorden for Ford. Karen Blixen: Den afrikanske farm (1937)

SITATER

Du kan ikke stige ut i den samme elven to ganger. Heraklit

Enhver har funnet hos de gamle hva han trengte og ønsket, frem­ for alt seg selv. Friedrich Schlegel Enhver tidsalder har den antikk-renessanse den fortjener. Aby Warburg

Hva som holder de klassiske stykker i live er den bruk man gjør av dem — også selv om det skulle være et misbruk. Bertolt Brecht Vi prøver å spille Shakespeares stykker som om det var materiale vi nettopp hadde fått inn gjennom brevsprekken med morgenposten. The Royal Shakespeare Company 1971

øyeblikket finner interessant i den og mener å kunne bruke det til. Bindeleddet mellom datids- og nåtidssynsvinkelen er resep­ sjons- og virkningshistorien, dvs. historien om hvordan tekster er blitt mottatt, fortolket, brukt og misbrukt for å imøtekomme skiftende perioders og gruppers behov. Om hvordan vi står i konstant dialog med fortiden: ved å legge uaktuelle klassikere i møllpose, håndplukke nye, evt. fra fremmede kulturer, bruke andre om igjen - og speile oss i dem til egne formål. Tragediedikteren Aiskylos' trilogi Orestien ble iscenesatt i Berlin med 44 års mellomrom: til olympiaden i 1936 som et stykke nazistisk statsforherligelse - og av Schaubiihne am Halleschen Ufer 1980 som en dialektisk-provoserende forestilling om den borgerlige rettsstats selvmotsigelser og omkostninger. Holbergs Den poli­ tiske Kandstøber (1722) ble bearbeidet og spilt i Frankrike 1788-1816 i både revolusjonens og reaksjonens tjeneste. Denne prosess avdekker nye betydningslag i de klassiske tekster, og særlig sier den en masse om litteraturens skiftende funksjoner. Det er både sosial- og bevissthetshistorie, og her forenes den sosiologiske litteraturhistories to dimensjoner: litteraturproduksjonens - dvs. forfatternes og tekstformenes - histo­ rie med litteraturens bru/cshistorie, dvs. historien om lesingen, publikum og verkenes skiftende bruk. Det kan også sies mer poetisk — som en av dette verks medforfattere gjorde det på et arbeidsmøte: «Det vi skriver, er en kjærlighetshistorie om litteraturen og samfunnet og deres skif­ tende forhold til hverandre, deres samliv og konflikter, sett gjennom den historiske tid, med lokaliserende episoder og mil­ jøer hvor kjærligheten utspiller seg, men ut fra en overordnet syntese.»

Bilder og fugleperspektiv Billedstoffet bruker vi til å anskueliggjøre både kjærlighetshisto­ rien og syntesen. Illustrasjonene har hatt en fremskutt plass helt fra prosjektets start. Ambisjonen har vært å finne slående bilder - gjerne nye og ukjente, gjerne med flere funksjoner på én gang og integrere dem med den fortellende tekst. Slik bruker vi også billedoppslag og tematiske billedrekker gjennom alle syv bind for å visualisere de enkelte perioders dominerende ideer, menneske­ typer og stilretninger. Illustrere litteraturens skiftende temaer, dens måter å avbilde virkeligheten på og dens samspill med de øvrige kunstarter. Vise hvordan dens institusjoner har sett ut og hvordan klassikerne har levd videre også i billedkunsten, på teater og film og tv. Ideen er å gjøre fortiden nærværende og forståelig. Det er også derfor fremstillingen går opp og ned som et kamera på en lift skifter mellom detaljer og overblikk, mellom froskeperspektiv og Innledning

25

fugleperspektiv. Litteraturen - i en periode, et område, en bevegelse eller en gruppe - kan også leses som en kollektiv tekst, preget av felles bevissthet, stil og formspråk. Med mellomrom hever vi oss opp på det regionale eller globale nivå for å skissere de grunnleggende krefter og de overordnede mønstre. Det som forener på tvers av landegrenser, genrer og forfatterskaper. Så får man øye på vekselvirkninger og parallellfenomener. Eller man blir oppmerksom på tidsforskyvninger og betydningsforskjeller, hvis man utvider den sammenlignende litteraturbetraktning med hva lingvistikken kaller kontrastiv metode. Der er f.eks. opplysende paralleller mellom middelalderens hoffkulturer i Vest-Europa og i Asia, mellom 1840-årenes poetis­ ke realisme og Biedermeier-stil i flere européiske land — og tilsvarende mellom mellomkrigstidens verdisammenbrudd og bevegelsen innad i sjelelig analyse og hissige formeksperimenter og bevegelsen utad i brede romanformer og politisk kunst i nesten alle vestlige land. Der er tydelige tidsforskyvninger f.eks. i betydningen av forfengelighetsbegrepet i Frankrike, England og Norden i 1660-årene, innenfor de europeiske romantiske beve­ gelser, i «kulturkrise»-fenomenet i den vestlige verden 1938-48 og i bevegelsen fra engasjement via eksistensialisme til ny aktivisme i øst og vest etter krigen. Hvorfor? Det må man både ned i samtidssituasjonen og opp i høyden for å forstå. Litteratursosiologien og tekstanalysen går fra froskeperspektivet: det nedenfra-sette, det empiriske grunnlag og nærlesningen, som man ikke kan dedusere seg frem til. Men litteratur­ historiens mål er fugleperspektivet: det ovenfra-sette, mønste­ ret, syntesen. Det er de store linjer som skaper liv og sammen­ heng — hva man kan kalle strukturell forståelse.

Mål og inspirasjoner En ny litteraturhistorie springer like lite som litteraturen ut av løse luften. Syntetiseringen av et stort stoff under nye syns­ vinkler forutsetter at det foreligger historiske oversikter, detalj­ undersøkelser og teoridannelse å bygge på. Ennå har vi ikke fått noen avløser for den ungarske kulturhistoriker Arnold Hauser (1892-1978) med pionérverket Die Soziologie der Kunst und Literatur (Kunstens og litteraturens sosialhistorie, 1951). Det er diskutabelt og delvis foreldet, i detaljer og i synteser, men det er imponerende ved den dødsforakt den gamle polyhistor viser når han går på tvers av land og kunstarter, slår opp et stort lerret og maler med bred pensel og åpner ens øyne for dialektikken mellom kunst- og samfunns­ former og mellom strømninger og enkeltfenomener. Andre inspirasjoner har vært dels angelsaksisk og fransk sosialhistorie, dels en rekke forskere som siden 1960-årene har prøvd å samarbeide strukturalistiske, marxistiske og komparative syns26

Mål og inspirasjoner

OLDTIDENS KILDER

Kobberstikk av C. Simonneau 1714 med tittelen «Solon». Kob­ berstikk ca. 1700 med tittelen «Mæcenas» (begge Bibliothéque Nationale, Paris). De to herrer som her ser hverandre i øynene oppgis å være henholdsvis Solon, den athenske statsmann fra ca. 600 f.Kr., og Mæcenas (ca. 70-8 f.Kr.), keiser Augustus' rådgiver og de romerske gullalderdikteres velynder som ble opphavsmann til betegnelsen mesén. Slik - med omhyggelige katalognumre-er de altså registrert på et av verdens største forskningsbiblioteker, Bibliothéque Nationale i Paris. Og slik svinger kildeangivelser, dateringer, stedfestelser osv. på materiale - ikke bare på bilder - særlig fra oldti­ den. Det gjør det vanskeligere å etablere et pålitelig empirisk grunnlag for litteraturhistorien, og hvor dette verks dateringer mangler eller er markert med «ca.», er det rett og slett fordi forskningen ikke vet sikkert.

M liii

måter: New Literary His to ry-gruppen i USA, Robert Weimann i DDR, Dionyz Durisin i Jugoslavia, Nik, Konrad og Jurij Lotman i Sovjetunionen og Raymond Williams i England. Andre metodis­ ke redskaper er kommet fra fransk, engelsk og skandinavisk litteratursosiologi (bl.a. Robert Escarpit, Lucien Goldmann og Sven Møller Kristensen), fra strukturalistisk idéhistorie og vitenskapssosiologi, tysk offentlighetsteori og resepsjonsestetikk, engelsk sosialantropologi og forskning i muntlige htteraturformer og myter. Foruten de nye studier i barne- og kvinnelittera­ tur, masselesing og leserhistorie. Det er forskere og områder av vidt forskjellig vitenskapsteoretisk grunnsyn, og hvor det har vært nødvendig, er fremstillingen gjort debatterende og problematiserende, slik at uavklarte spørs­ mål og divergerende oppfatninger står ved makt. Innledningsvis til hver periode skisseres de generelle samfunns- og kulturfor­ hold som litteraturen må sees i lys av. For det første fordi de fleste moderne lesere erfaringsmessig ikke har present tilstrekke­ lig sammenhengende historisk bakgrunnsviten. For det annet fordi det selv i De Gode Gamle Dager, i den såkalte allmenndannelsens tid, bare var de færreste som faktisk sammenholdt de ulike nivåer: historie og litteraturhistorie, samfunnet og kuns­ ten. De var verdener for seg, og hva Gud hadde atskilt skulle mennesker ikke sammenføye. Den slags gjorde bare marxister. Denne sammenføyning er de sosiologiske metoders varige landevinning, og oppgaven er å utbygge og nyansere den. Det gjør dette verk ved å integrere en sosiologisk, en idéhistorisk og en komparativ betraktning av litteraturen, og en slik type litteraturhistorie behøver ikke begynne og ende med produk­ sjonsforholdene og kornprisene siden Adam og Eva - eller være skrevet på mandarinspråk. Formålet er å komme ut av elfenbenstårnet, og det er en vakker angelsaksisk og skandinavisk tradisjon i det å fortelle oversiktlig, klart og «jevnt om alt det høye», som Grundtvig sa. Den har vi tatt hensyn til. Mange krefter har arbeidet for å avskaffe fortiden og splitte den opp i punktstudier og plukklesning. Verdens litteraturhisto­ rie vil gjerne være med på å erobre litteraturhistorien tilbake - i en ny form. Og så vil vi gjerne dele vårt faglige engasjement, vår leseglede og vår tro på litteraturen med dem som stadig er begjærlige etter gode historier. Hans Hertel

Innledning

27

KULTURKOLLISJON

Parabol-antenne i indisk landsbygateca. 1980 (Unesco). Plutselig kan man hente TV-programmer ned fra satellitt, selv i India, og en eldgammel måte å være sammen på i landsbygaten får dermed et nytt flimrende midtpunkt. Utvik­ lingen i de enkelte deler av verden har alltid vært preget av manglen­ de samtidighet, men moderne tek­ nikk bringer mer enn noen gang forskjellige kulturtrinn og tradi­ sjoner i berøring med hverandre. Guvernør Thomas Daveys pla­ kat til de innfødte på Tasmania i 1816 (nederst). Da Australia fra slutten av 1700-tallet ble koloni­ sert av deporterte engelske strafffanger, skapte det bl.a. kommuni­ kasjonsproblemer med urbefolk­ ningen, og i billedspråk forsøkte man å lære tasmameme å vise fordragelighet mot nybyggerne og tillit til den hvite øvrighet.

CSymrøTv djxtsts PffOCLAMATION

to the

a fof.;c:::r.s i j; j t.

Verden i oldtiden

Oldtiden i verden Oldtiden er et av de vidtfavnende ord som det er vanskelig både å bruke og unnvære. Det betegner minst to forskjellige ting: et tidsavsnitt i historien og et kulturelt utviklingstrinn. Denne tve­ tydigheten viser seg klart hvis man bruker det i forbindelse med flere geografiske områder og ikke bare et enkelt. Vi er f.eks. vant til å lese at oldtiden i Norden varte til inn på 1000-tallet da vikingtoktene ebbet ut, kristendommen bredte seg og kongemak­ ten ble styrket. Men vi vet også at overgangen til den neste tids­ alder - middelalderen - ble fremmet av en massiv kulturpåvirk ­ ning sørfra, og at oldtiden der nede, i Sørvest-Europa, sluttet sent på 400-tallet da Det vestromerske riket bukket under for folke­ vandringene. Oldtiden har åpenbart forskjellige årstall i forskjel­ lige lokalmiljøer, avhengig av når et bestemt kulturtrinn blir nådd eller forlatt. Andre steder har oldtiden vart enda lenger enn i Norden. I begynnelsen av forrige århundre måtte den engelske guvernøren på Tasmania ty til en tegneserie - et såkalt «piktogram» - for å forklare de innfødte sin plan om fredelig sameksistens mellom svarte og hvite under de hvites lov og de hvite myndigheters oppsyn. Den improviserte skriftformen var nødvendig på grunn av den store forskjell mellom de to kulturtrinnene som her møt­ tes på samme historiske tid: steinalder og industrisamfunn, tasmansk oldtid og engelsk nyere tid. Utviklingen foregår altså ikke i samme tempo overalt i verden. Samfunn som har levd i økologisk balanse med sine omgivelser og ikke er blitt forstyrret av kontakt med mer utviklede samfunn, har ofte kunnet følge det engang fastlagte livsmønsteret gjennom meget lang tid. Så langt historikerne kan se tilbake, har verden vært hjemsted for mange forskjellige kulturtrinn på én gang, og slik er det fremdeles, selv om den moderne utvikling av samferd­ selsmidler og kommunikasjon har sin utjevnende virkning. Det finnes ennå flekker på kloden - f.eks. i Brasils jungel og det indre Ny Guinea - hvor folk ernærer seg av jakt og primitivt jordbruk og ikke ser fjernsyn. Her er oldtiden ennå ikke forbi, selv om den eksisterer i et mer og mer problemfylt naboskap med senere kul­ turtrinn. Når man likevel kan avgrense oldtiden med årstall som en svunnen periode i verdenshistorien, skyldes det at man i globalt perspektiv ikke daterer etter de samfunn som har ruslet sindig av sted på utviklingens vei, men etter hurtigløperne, avantgarden. I Verden i oldtiden

29

denne sondring mellom utviklingens for- og baktropper behøver det ikke ligge noen generell vurdering til fordel for de første. Det avanserte i kulturutviklingen har jo ofte omfattet ubehagelighe­ ter som nye undertrykkelsesmetoder - utad i form av militærteknologi, innad i form av konsentrasjon av makt og rikdom hos de få og hensynsløs utnyttelse av mennesker og ressurser. Men uansett hvordan man vurderer utviklingen som helhet og i detalj, er det en kjensgjerning at de avgjørende nybrott er skjedd først noen steder og senere andre steder. De skiftende samfunn som har ført an i fortidens kulturutvikling, kaller man høgkulturer.

OLDTIDENS KULTUR­ OMRÅDER

Til de avgjørende nyskapninger som er skjedd først noen ste­ der og siden andre steder, hører bruken av skrift. Sammen med bruken av skrift begynner også det vi kaller historisk tid. Det betyr at ettertiden ikke lenger er henvist til å rekonstruere forti­ den bare ved at de tause ting som arkeologene graver frem, tvin­ ges til å tale. Det blir også mulig å støtte seg til autentiske med­ delelser fra mennesker som levde dengang, å få mer direkte ad­ gang til hva de tenkte, trodde og følte. Her, ved disse første tekstene, tar også litteraturhistorien til. For selv om det uten tvil har eksistert enda eldre muntlige tradi­ sjoner, kan de i beste fall rekonstrueres ut fra former som er skrevet ned senere og forandret. I historieskrivningen brukes be­ grepet oldtid ofte slik at det også omfatter forhistorisk tid, tilbake til de første vitnesbyrd om menneskelig aktivitet. Men i littera­ turhistorisk sammenheng begynner oldtiden først ved inngangen til historisk tid, dvs. når man begynner å uttrykke seg skriftlig i de eldste høykulturer.

r-’.

Historien sprer seg Verden i oldtiden kan deles i to slags områder: områder hvor historisk tid allerede var begynt, og områder hvor dette ennå ikke var skjedd. Skillelinjen går mellom samfunn som i dag kan stude­ res av historikere på grunnlag av skriftlige kilder fra dengang, og samfunn som kan studeres av arkeologer, antropologer og etno­ grafer, men som ikke har noen historie i egentlig forstand. Gren­ sen har vært i stadig bevegelse fra den tidligste oldtid. I dag må hele verden sies å falle innenfor historien. Til å begynne med var det omvendt: oldtiden er som historisk periode nettopp karakte­ risert ved at bare en mindre - skjønt stadig voksende - del av kloden var trådt inn i historien. Historisk tid begynte på 3000-tallet f. Kr. og omfattet dengang bare noen få flekker på kartet. Først var det høykulturene i landet mellom flodene Eufrat og Tigris og i Nildalen, med henholdsvis sumerernes og egypternes rike - og henholdsvis kileskrift og hie­ roglyfer. Fra disse to sentra spredte historisk tid seg trinn for trinn til de omkringliggende områdene. Det skjedde dels ved at bruken av skrift grep om seg, slik at tekster dukket opp nye ste­ der. Men det skjedde også ved at samfunn med skrift betraktet

30

Oldtiden

OLDTIDENS KULTUROMRÅDER

Oldtidens verden er bare en liten del av det vi i dag kaller verden, særlig om vi ser på hvilke kulturer som har etterlatt seg en litteratur. Den litteraturen som er bevart fra oldtiden - dvs. århundrene frem til 400-tallet e.Kr. - er blitt til innenfor de områdene som er ly­ seblå på kartet. Det er de delene av verden der folk begynte å bruke skrift i oldtiden, og hvor vi derfor

Iranske riker:

Akemenidene 559 - 331 f.Kr. Parther-riket ca. 250 f.Kr. 224 e.Kr. Sasanidene 224 - 642 e.Kr.

Indiske riker: Maurya 300-tallet 184(?) f.Kr. Kushana ca. 50 e.Kr. Romerriket og middelhavs­ området.

400-ta et

Gupta ca. 320 - 535 e.Kr.

Den greske verden.

Kinesiske riker:

Shang ca. 1500 - 1028 f.Kr. Zhou 1027 - 256 f.Kr. Qin 221 - 206 f.Kr. Han 206 f.Kr. - 220 e.Kr.

Egyptiske riker:

Det gamle rike 2665 2155 f.Kr. Det mellomste rike 2061 - 1650 f.Kr. Det nye rike 1554 1080 f.Kr. De siste dynastier 712 332 f.Kr.

kan studere den tidlige historie ut fra skriftlige kilder. Sirklene på kartet markerer old­ tidens viktigste kultursentra, dvs. de områdene — ofte omkring sen­ trale bysivilisasjoner - som over en lang periode var sentrum for et stort rikes litterære kommunika­ sjon med de omliggende områder. Det dreier seg om de fire gamle flodkulturene-ved Nilen (i Egypt), Eufrat-Tigns (i Irak), Indus (Pakistan) og Hoangho (Kina)

India og Kina

Mesopotamiske riker:

Sumeriske og akkadiske riker ca. 3200 2000 f.Kr. Babylonia ca. 1 900 1100 f.Kr. Assyria ca. 1360 612 f.Kr. Det ny-babylonske rike 626 - 539 f.Kr.

- og sivilisasjonen fra disse bredte seg til landene omkring. På denne måten utviklet det seg tre høykultur-soner i verden: en vestlig (Egypt-Mesopotamia), en sentral (India) og en østlig (Kina). Først utviklet de seg separat, men etter hvert kom de i kontakt med hver­ andre. Den vestlige sonen fikk nye sentra i middelhavsområdet: Is­ rael, Hellas og Roma.

DETALJKART Den nære onent s. 68, India og Kina i oldtiden s. 89, Litteraturens geografiske spred­ ning i den gresk-romerske ver den s. 150, Den greske verden frem til 300 f.Kr. s. 117. Athen i klassisk tid s. 149 Alexandria s. 230 Keisertidens Roma s. 281 Romerriket i keisertiden s. 283

Verden i oldtiden

31

og omtalte fjernere områder, der folket interesserte dem som handelspartnere eller fiender eller bare fordi de var fremmed­ artede. Fra Egypt spredte den historiske tid seg sørover, i retning av det etiopiske høylandet, østover inn på den delen av den arabiske halvøya som senere fikk navnet Palestina, og videre opp i det nåværende Libanon og Syria. Fra det andre senteret, landet mel­ lom flodene (på gresk Mesopotamia), gikk den i to retninger: dels mot Lilleasia, Syria, Libanon og Palestina, dels mot Transkaukasia og Iran. Etter hvert kom enda et stort område inn i historien: Lilleasias kystsone ut mot Middelhavet, øyene i Egeerhavet, Kre­ ta og den sørlige delen av Balkan-halvøya - Hellas. Omkring 1500 f. Kr. var det historiske liv dermed spredt over et betydelig, sammenhengende territorium som lå i det området hvor de tre kontinentene Afrika, Asia og Europa grenser opp mot hver­ andre. Men uavhengig av dette historiske territorium var to andre høykulturer allerede i utvikling på hvert sitt sted i Asia: omkring flodene Indus og Ganges i Nord-India og Hoangho i Nord-Kina. Også fra disse sentre sprer historien seg som ringer i vannet. Den trenger langsomt sørover på den indiske halvøya. I Kina brer den seg fra Hoangho til den andre store floden Yangtsekiang - og siden videre mot nord, vest og sør inn i de områdene vi kjenner som Mandsjuria, Mongolia, Sinkiang og Vietnam. Innenfor hvert av disse tre territoriene avløser forskjellige ri­ ker hverandre som sentre for den historiske utviklingen. Det me­ ste av Nord-India samles under Maurya-dynastiet ca. 300 f.Kr., og i Kina utvider Han-dynastiet (206 f. Kr.-220 e.Kr.) sitt herre­ dømme over enorme områder. Det vestligste territoriet etter 1500 f. Kr. er scene for det assyriske og babylonske riket i Mesopota­ mia, Media og Perserriket med sentrum i Iran, hetitterriket i Lil­ leasia, de greske bystater og det makedonske riket med sentrum på Balkan, de fønikiske bystater på den sørøstlige middelhavskysten, Israel og Juda i Palestina, Egypt og Etiopia i Nil-området. I løpet av det siste årtusen f. Kr. utvidet det vestlige historiske territoriet seg ytterligere mot vest, og samtidig ble dets hovedsentrum forskjøvet i samme retning. De vestlige middelhavsom­ råder dukker opp i forbindelse med fønikisk og gresk kolonise­ ring. Ifølge tradisjonen grunnla fønikerne 814 f. Kr. Karthago, hvis ruiner kan sees i Tunisia. Dette sentrum ble ødelagt av en annen vestlig makt, Romerriket, som trådte inn i historien kort tid etter Karthagos grunnleggelse (byen Roma skal være grunn­ lagt 753 f.Kr.). Da Romerriket omkring begynnelsen av vår tids­ regning nådde sin største utstrekning, kunne det betrakte Mid­ delhavet som et indre farvann, omgitt på alle kanter av romerske besittelser. Og den historiske tid nådde lenger nordover enn noen gang før, til rikets periferi ved Rhinen og De britiske øyer.

32

Oldtiden

DEN «EKSOTISKE» VERDENS VERDENSBILDE

Koreansk verdenskart - Ch'on ha do, P'al sibil quk-fra manuskrip­ tet Tongguk chido, 1600-tallet el­ ler senere (Musée Guimet, Paris). Her er verdens sentrum det gamle keiserriket Kina, som Korea, Viet­ nam og Japan var underlagt eller beundret langt opp i middelalde­ ren. Midtens rike ligger bokstave­ lig talt i kartets sentrum: den gule sirkelen på den midterste halvøya. Den nordsørgående halvøya i øst er Korea, og det nærmeste gule rektangelet ute i sjøen er Japan. Det koreanske kartet inngår i en lang tradisjon med kartografi som blander geografiske, kosmologiske og mytologiske elementer. De to trærne i kartets ytre sirkel beteg­ ner de stedene hvor solen og må­ nen står opp og går ned. Og me­ steparten av de landskapene og øyene som angis er mytologiske: hellige fjell og f.eks. kjempenes og dvergenes land, de hvites, de langarmedes og de tre-hodedes land, «de villes tolv land» og «de vest­ lige kongeriker». Også Det fjerne østen fikk i løpet av 1600- og 1700-tallet en vitenskapelig kartografi som bruk­ te skalaer, lengde- og breddegra­ der etter arabisk-europeisk møn­ ster. Men langt opp mot nåtiden bygde mange orientalske kart på en symbolsk oppfatning av kos­ mos, som dette koreanske manu­ skriptet - slik vi finner det i euro­ peisk middelalder (se bind 2). Og akkurat som Europa tradisjonelt oppfattet seg selv som «verden»s sentrum og resten av verden som eksotisk periferi, slik understreker også de orientalske kartene at hva verden er - det avhenger av hvor man selv står i tid og rom.

Øst og vest i oldtiden Oppløsningen av det vestromerske riket på slutten av 400-tallet e.Kr. danner tradisjonelt avslutningen av oldtiden, også i verdenshistorisk sammenheng, selv om det dreier seg om en begi­ venhet i bare ett av de tre hovedområdene med høykulturer - det vestligste. Denne løsningen på problemet med å skille de enkelte perioder er egentlig et typisk eksempel på «eurosentrisme», dvs. Vestens ofte ganske ubevisste tilbøyelighet til å sette likhetstegn mellom sin egen kulturkrets og hele verden. Den eurosentriske synsvinkel er blitt kritisert bl.a. av den sovjetiske orientalist Ni­ kolai Konrad (1891-1970), som i en rekke artikler, særlig fra 1960årene, har skrevet om hva kulturforståelsen kunne vinne på å bli global i stedet for lokal. Mye av det han skriver, er skisseaktig og Verden i oldtiden

33

hypotetisk. Likevel rommer artiklene imponerende overblikk og betagende visjoner og har bl.a. virket gjenopplivende på den sammenlignende litteraturforskningen i Sovjetunionen. Oldtiden, mener Konrad, må defineres som en fellesnevner for høykulturenes utvikling verden over, både i øst og vest. Og det er faktisk en del likheter. Som det avgjørende fellestrekk påpeker Konrad at alle de stater som trådte inn i historien i oldtiden, var slaveeier-samfunn. Utnyttingen av slaver var ryggraden i deres økonomi. Det gikk en avgjørende skillelinje mellom slave og fri og især mellom slave og slaveeier. Når høykulturene hevet seg over omgivelsene, var det ikke minst fordi de hadde lært å sette slaveriet i system og utnytte det i stor målestokk. Slik blir oldti­ den et kulturtrinn som begynner med ekstensiv utnyttelse av slaver - og slutter da slaveriet blir en hemsko for videre økono­ misk vekst. Etter Konrads oppfatning er det bare i fem gamle og langvarige høykulturer at hele dette forløpet - slaveeiersamfunnets frem­ vekst, utvikling og avvikling - kan iakttas i sin gjennomførte, ubrutte form: hos grekerne, romerne, perserne, inderne og kine­ serne. Oldtidens øvrige stater representerer bare utsnitt av forlø­ pet, fordi utviklingen her ble avgjørende preget av andre staters innflytelse eller inngrep. Blant disse fem trekker Konrad en rekke sammenligninger mellom Kina og det gresk-romerske området som representanter for oldtid i øst og vest. Slaveeier-samfunnet i emning finner han ikke bare i Hellas i arkaisk tid (ca. 800-500 f.Kr.) og i Italia i de første århundrene etter Romas grunnleggelse (753 f.Kr.), men også i Kina under det såkalte «vestlige Zhou-dynasti» (1027-770 f.Kr.). Karakteristisk for denne fase av oldtiden er bl.a. at de tre områdene alle er splittet opp i et vell av innbyrdes konkurrerende og stridende småstater. Neste fase i utviklingen er karakterisert av at bystatene - kine­ sisk «guo», gresk «polis», latin «civitas» - etablerer seg. Gradvis øker de i omfang og avtar i antall gjennom forbund og erobringskriger, inntil det - i oldtidens siste fase - opprettes veldige riker: Han-dynastiet i Kina (206 f.Kr.-220 e. Kr.), de hellenistiske kon­ gedømmene Makedonia, Egypt og Syria i det østlige middelhavs­ området (300-200-tallet f.Kr.), og Romerriket, som i århundret før vår tidsregning overtar makten i hele middelhavsområdet og blir en supermakt på linje med Han-dynastiets Kina. Men begrepet oldtid har global mening ikke bare i kraft av slike historiske prosesser som løper delvis parallelt — om enn ikke nødvendigvis samtidig - i forskjellige deler av verden. Påvirknin­ ger, som følge av naboskap, spiller også en vesentlig rolle for det felles preg. Den som først har sett et jernsverd, bryr seg ikke lenger så sterkt om flintøksen. Periferiene etterligner sentrene og danner eventuelt selv sentre. Men også likheter mellom samfunn som ligger langt fra hverandre, kan til en viss grad forklares med kontakt og påvirkning - særlig når man har i tankene at kontakt

34

Oldtiden

ikke nødvendigvis er fredelig kommunikasjon, men også kan være krig og kolonisering. Allerede i oldtiden var det kontakt mellom de tre eldste arnestedene for høykulturer - middelhavsområdet, India og Kina. Eksempelvis kom det vestligste og midterste området i direkte kontakt med hverandre da Aleksander den store på 300-tallet f.Kr. flyttet de makedonske grensene helt til India. Men mer fre­ delige kontakter har også knyttet hovedområdene sammen. Sær­ lig kjent er Silkeveien, en handelsrute som på Romerrikets tid strakte seg fra Hoangho i Kina til Syria ved Middelhavet. Slutten på oldtiden er etter Konrads oppfatning kjennetegnet av slaveeier-samfunnets sammenbrudd, som i vest representeres av Romerrikets fall og i øst av Han-dynastiets undergang. Den historiske verden omfatter på dette tidspunkt et mer eller mindre sammenhengende øst-vest-gående belte, som ennå er beskjedent i størrelse når en sammenligner med verden utenfor historien. «Utenfor» begynte i Europa nord for Rhinen og Donau og nord for Svartehavet og Kaukasus. I sør var hele det afrikanske konti­ nent, med unntak av Egypt, Etiopia og middelhavskysten, uten­ for. «Utenfor» betydde i Asia nord for Mellom-Asia, Øst-Turkestan, Gobi-ørkenen og Sajan-fjellene. Det var også store, hvite flekker i selve det historiske beltet, først og fremst det nåværende Tibet, Himalaya-statene og det sørvestlige Kina. Indonesias vest­ lige deler - og via dem Madagaskar - hadde trådt inn i den indis­ ke region. I Bakindia gikk den kinesiske og indiske region over i hverandre, og Indo-Kina er derfor et meningsfylt navn. Men det østlige Indonesia, Australia, Ny Zealand, hele Oceania og begge de amerikanske verdensdelene lå utenfor - og skulle ennå vente i mange århundrer før de kom inn i historien.

Verden i oldtiden

35

OLDTIDENS VERDENSBILDE -JORDEN OG UNIVERSET Dette oppslaget viser hvordan man forestilte seg verden i den nærorientalske og gresk-romerske oldtid - og hvordan oppfatningene forandret seg gjennom ca. 1000 år. Allerede om­ kring 500 f. Kr. la grekere frem teo­ rier om at Jorden har form som en kule, men de fleste menneskers ver­ densbilde fortsatte å være flatt - og begrenset til de områdene man kjente ved selvsyn eller hadde hørt andre fortelle om. Først med mo­ derne geografi og transportmidler er verdenskartet i praksis kommet til å omfatte hele verden. (T) er en babylonsk innskrift fra ca. 600 f.Kr. (British Museum) - det eld­ ste kjente verdenskart. Det fremstiller verden som en skive omgitt av vann. I midten ligger Babylon, ogjordskiven blir gjennomskåret av store elver

(Eufrat og Tigris), som dermed deler opp verden i 3-4 deler. (2) er en rekonstruksjon av Hekataios' kart fra ca. 500 f.Kr. — det før­ ste greske verdenskart. Hekataios var historiker og geograf i Mi let i Jonia. I

de greske koloniene her på Lilleasias vestkyst begynte naturfilosofer å gruble på hvordan verden var bygd opp, inspirert bl.a. av mesopotamisk stjernelære, mens logografer skrev

36

ned det de hørte av stort og smått om guder, helter og mennesker i fjerne og nære land gjennom tidene. På Hekataios' kart er Hellas kommet i sentrum, og den øvrige verden er delt opp i blokkene Europa og Asia og fortsatt omgitt av vann - Okeanos kalte grekerne dette veldige havet.

(3) er en rekonstruksjon av Eratosthenes' verdenskart fra 200-tallet f.Kr. Eratosthenes (ca. 275-194 f.Kr.) var astronom, geograf og bibliotekar ved oldtidens største bibliotek i Alexan­ dria, og på hans kart er særlig kjenn­ skapet til Østen forbedret - som følge av Aleksander den stores felttog til India, og også England og Irland er kommet med - foruten Skandina­ via, kalt Thule. (4) er en fremstilling av Ptolemaios' himmelglobus fra en 1500-talls ut­ gave av hans astronomi. Ptolemaios (ca. 100-178 e.Kr.) var oldtidens største astronom og geograf, også ut­ dannet ved lærdomssentret i Alexan­ dria. Han betraktet jordkloden som universets sentrum, med solen, må­ nen og planetene i bevegelse uten­ for, og selv om det ptolemaioske verdensbilde var uriktig, kunne det forklare de fleste himmelfenomenene. Det ble det dominerende i ne­

sten 1500 år - til Kopernikus' teori om solen som universets sentrum (fra 1543) brøt igjennom fra ca. 1600. (5) er Ptolemaios' verdenskart i en ut­ gave fra 1482. Den store geografen konstruerte det på midten av 100-tallet e.Kr., da man var nådd langt opp i Nord-Europa, ned i Afrika og ut i Det fjerne østen, og det fikk et like langt liv som hans astronomi. Det ble utgangspunktet for renessansens oppdagelsesreiser og forsøk på å kartlegge hele verden. (6) er Tabula Peutingeriana fra ca. 400 e.Kr. (Hofbibliothek, Wien). Det var oldtidens mest ambisiøse kartleggingsforsøk: en 7 meter lang pergamentrull som primært skulle opplyse om veinett og avstander. Her fører alle veier til Rom, og det er en lev­ ning fra denne romerske sentralis­ men når paven den dag i dag fra Vatikanet lyser velsignelsen over urbi et orbi - byen og verden.

37

OLDTIDENS VERDENSBILDE -GUDER, MENNESKER

®

OG SLAVER

(206 f.Kr.-220 e.Kr.), avtrykk av murstein med relieff fra Shanxi. Ty­ pisk kvinnearbeid var bl.a. fremstil­ ling av tøy - som på bilde (3), gresk vase fra 500-tallet f.Kr. (Metropolitan Museum, New York). På toppen av samfunnet stod kon­ gene. Forskjellen på folks status fremgikk ofte av den fysiske størrel­ sesorden - som på bilde ®, sumerisk relieff av kong Ur-Nanshe, ca. 2475 f.Kr. (Louvre). Kongen legger ned grunnsteinen til et tempel og står — oppe til venstre - med en kurv murstein på hodet. Bak ham står en tjener, og foran dronningen og hans sønner. Nederst feirer han innvielsen

Felles for oldtidens høykulturer var at de bygde på slavearbeid. Det var for­ skjell på slavene og hvordan de ble behandlet av sine herrer, men ingen satte spørsmålstegn ved selve oppde­ lingen av menneskeheten i slaver og frie. I et skrift om landbruk av den romerske forfatter Varro (116-27 f.Kr.) inndeles bondens redskaper i tre kategorier: de snakkende, de halvsnakkende og de stumme - sla­ vene, oksene og plogen. Tredemøllen var et viktig ledd i utnyttelsen av slavenes arbeidskraft, enten det gjaldt å trekke en kvern eller en kran på en byggeplass - som på bilde (T), romersk gravrelieff fra 100-tallet e.Kr. (Lateranmuseet, Roma). Et annet betydningsfullt skille gikk mellom kvinner og menn, og ar­ beidsoppgavene var normalt fordelt etter kjønnene. Typisk mannsarbeid var f.eks. pløying - som på bilde (2), kinesisk bonde fra Han-dynastiet

38

av det ferdigbygde tempelet. Det er angitt med kileskrift hvem de for­ skjellige personene er. Over kongene stod gudene. De forskjellige oldtidskulturene så ikke likt på gudene, men som når det gjaldt slavene, var det ingen som tvilte på at gudene eksisterte. Hos egypterne var herskeren, farao, gu­ denes representant på jorden. På bilde (5) - veggmaleri fra Tutankhamons grav (1352 f.Kr.) - er farao kledd som guden Osiris. Også hos sumererne, assyrerne og babylo­ nerne hadde herskerne omgang med gudene på like fot. I skarp kontrast til

de andre oldtidskulturene stod jø­ dene med sin tro på at det bare fan­ tes én gud - og med sitt forbud mot å avbilde ham. Grekernes guder kan virke menneskelige, men like fullt var det for grekerne en uoverstigelig kløft mellom de udødelige og de dø­ delige, og ingen gresk hersker ville drømme om å likestille seg med gu­ dene. Men da den greske kulturen etter Aleksander den stores erobringstokter (336-323 f.Kr.) møtte egypternes forestillinger om gudeherskere, ble skillet mellom kongene og gudene visket ut. Med dette som mo­ dell kunne de romerske keisere i år­

hundrene etter Kristi fødsel ta plass i gudenes krets og få templer og ofringer. Demokrati slik det var kjent i At­ hen på 400- og 300-tallet f.Kr. var et unntak. I mange henseender var det mer vidtgående enn de demokratier verden senere har sett, men den de­ mokratiske likheten var begrenset til bystatens borgere: frie, innfødte menn. Innskriften på bilde (6) - «Lov mot tyranni», relieff fra Athen 336 f.Kr. (Nasjonalmuseet, Athen)-er blitt til under inntrykket av truselen fra Filip og Aleksander den store.

39

LITTERÆRE GRUNNFORMER OG KRETSLØP I OLDTIDEN Nesten all oldtidslitteratur var bereg­ net på fremførelse for et publikum, ikke på lesing. Poesi ble sunget og prosa talt. Hver genre hadde sin sosi­ ale tilhørighet, og forfatteren var selv formidler av sitt verk. Dette gir oldtidslitteraturen et felles preg og skil­ ler den klart fra de dominerende former for litteratur i våre dagers i-land. Noen genrer var felles for hele fol­ ket på tvers av klasseskillene - som dramaet i Athen og Roma. Andre genrer var begrenset til snevre krets­ løp - som f.eks. den mannlige delen av den greske overklassen, hvor ele­ gien hørte hjemme under symposiene, eller lavere sosiale grupper, hvor hverdagens arbeidssamvær veving, høsting, vinpressing, roing osv. - ble oppmuntret med sanger eller fortellinger. En genre som ble utøvd av kvinner, men for et publi­ kum av begge kjønn, var dødsklagene - som de egyptiske gråtekonene på bilde (T), gravmaleri fra Ramoses grav i Theben (Egypt) ca. 1411-1375 f.Kr. Mye av den nærorientalske visdomslitteraturen ser ut

til å ha vært internasjonal, men sosi­ alt begrenset til de lukkede kretslø­ pene for høytstående skrivere. Dikter- og formidlertyper er kjent fra de fleste av oldtidens høykulturer.

40

F.eks. vismannen på bilde (5), filoso­ fen Lao Zi, gjengivelse fra Song-dynastiet (960-1279) (Nasjonalmuseet, Taipei). Lao Zi var grunnlegger av daoismen og levde i begynnelsen av 500-tallet f.Kr., omtrent samtidig med Buddha i India, sofistene i Hel­ las og noen av jødenes største profe­ ter. En egen form for visdom kjennetegnet lovgiveren - som assyrernes Hammurabi, jødenes Moses, athenernes Solon og romernes Numa. Den episke dikter blir repre­ sentert av den greske rapsoden på bilde (3), attisk vasemaleri ca. 490 f.Kr. (British Museum), og slike epi­ ske diktere var velkjente også i Den nære orient og i India. Den lyriske dikter har denne betegnelsen fordi han/hun sang sitt dikt til lyrespill. Ly­ ren har ofte følge med dobbeltfløyten - som på bilde (4), hetittisk relieff fra Karatepe i Kilikia, 800-tallet f.Kr. Velkjent er også taleren — som den

lesepublikum var gudene: i Egypt fikk de døde skrevne tekster med seg i graven, og i Mesopotamia ble kon­ gene begravet sammen med annaler om deres bedrifter. Selv etter at en egentlig bokproduksjon var kommet i gang - fra slutten av 400-tallet f.Kr. i Athen - skrev mange forfattere fremdeles først og fremst med tanke på muntlig fremførelse, opplesing el­ ler resitasjon. Likevel førte den skrevne bok gradvis til en total forandring av litte­ raturens kår og dermed dens karak­ ter. Man kan følge bokens inntog både i litteraturen og i billedkunsten. Aiskylos på statuen t.h. er karakteri­ sert ved en maske og en bokrull slik var 300-tallets Athen begynt å se bokrullen som et av kjennemerkene på dikteren. Den første typiske bokforfatter var historieskriveren, men etter hvert var det også mange av de tidligere muntlig produserte genrene

som skiftet karakter, slik at den gresk-romerske litteraturen fra og med hellenistisk tid (ca. 300 f.Kr.Kr.f.) kom til å ligne den litteraturen som vi har i dag.

elegant gestikulerende romeren på bilde (5), statue fra 100-tallet f.Kr. (Museo Archeologico, Firenze). Dra­ matikeren var mindre typisk, trage­ die og komedie var gresk-romerske genrer, og tragedien ennå stort sett begrenset til Athen. Han er gjengitt på bilde (6), statue av Aiskylos, ro­ mersk kopi av gresk original fra ca. 330 f.Kr. (Vati kan museet, Roma). Oldtidens publikum var altså nor­ malt et se- og lyttepublikum i direkte kontakt med dikteren. Verdens første

41

42

Litteraturens grunnformer og de eldste oldtidslitteraturer

Den skriftlige historie og den muntlige Det sitter en mann i en kro og forteller kameratene en historie. Oppmerksomheten er samlet om ham, øynene hans lyser, han har dem i sin hule hånd. Snart kommer de til å bryte ut i latter. Mannen som sitter og forteller, er et lite ledd i en lang, lang kjede. Å fortelle er en tradisjonell kunst, selv om det ikke er

DEN BLINDE SANGER

Gravmaleri fra Theben (Egypt) ca. 1420 f.Kr. Egypteren som ak­ kompagnerer seg selv på harpe, er på mange måter typisk for de tidli­ ge oldtidslitteraturer. Poesi og musikk henger sammen, og litte­ ratur er noe som blir fremført muntlig, og ofte av profesjonelle. Også poesi og blindhet hører ofte sammen. Skyldes det at kunst var en av de få mulige leveveier for den som ikke kunne utføre prak­ tisk arbeid? Eller at den blinde nettopp kan se det andre ikke ser, fordi sjelens øye ikke blir distra­ hert av påtrengende synsinntrykk utenfra?

sikkert at fortelleren selv føler det slik. Morsomme historier, be­ lærende historier, nifse historier, vittigheter - alle har sine regler som fortelleren følger, og som tilhørerne venter skal følges. En Århus-historie er f.eks. bygd opp slik at fortelleren stiller publikum et spørsmål: «Hvorfor skriver ikke folk i Århus navn på fødselsdagskaken?»* Det er ikke den enkelte forteller som har bestemt at det skal være slik, det er fastlagt i tradisjonen. Selv en genre som Århus-historiene, som er av ganske ny dato, har en

lengre tradisjon bak seg. Innholdsmessig er de arvtagere etter en dummepetter-tradisjon om molboene, friserne, belgierne osv. I formen følger de et gammelt skjema for vittigheter i gåteform: «Hva er det som går på hodet inn kirkedøren?»** I våre dagers vesteuropeiske industrisamfunn, hvor alle kan o^sa-u ua i ja>jids ug** uaui5jseuiaAij>|s i uui uap

bj b

§qa>|SUBA

bs

ja iap ip-iog*

De eldste oldtidslitteraturer

43

lese og skrive, er de muntlige tradisjonene trengt ut i periferien og ned i undergrunnen. Ofte snakkes det om subkulturenes litte­ ratur: barnas regler og frekke historier, danskers og nordmenns vitser om tyskere under okkupasjonen, grove mannfolkhistorier. Engang var all litteratur muntlig, og det er den fremdeles mange steder i verden. Felles for de muntlige tradisjonene er at de har sin funksjon som medium for tanker som binder en gruppe sam­ men. Selv om det er på det helt uforpliktende plan, bruker kø­ benhavnere Århus-historier til å stive opp sin felles selvtillit. Større betydning har det der hvor den muntlige litteraturen er en undertrykt gruppes medium - tyskervitsene var ingen uvesentlig genre, og barns behov for grove historier gjenspeiler deres behov for opprør mot de voksnes autoritet.

Den muntlige litteraturens betydning for å fastlegge og bevare en gruppes identitet trer tydeligere frem i de samfunn hvor hele litteraturen er muntlig, og da særlig i de genrer som er historis­ ke. Interessen for historie er et fellestrekk ved muntlige kulturer. Det er normalt at de har rikholdige tradisjoner om hvordan det er gått til at de er blitt så høyt utviklet og om hvilke stadier deres historie har gjennomgått. Tradisjonene har fast tilknytning til bestemte former for sosiale samvær, fra de mest beskjedne og til de mest offisielle. Alle har de en viss grad av offentlighet og tje­ ner et formål i samfunnssammenheng, men historiske tradisjo­ ner hører med til de mest ansette, og deres plass vil ofte være i de største offisielle sammenkomster, ved herskeres tiltredelse, i til­ bakevendende religiøse fester o.l. Mange steder har man profe­ sjonelle tradisjonsbærere nettopp til å ta seg av historien, for at forbindelsen med fortiden ikke skal gå tapt. 44

Litteraturens grunnformer

LEKENS TRADISJON Paradis-lek, fransk litografi fra 1800-tallet (til venstre). Gry te­ lek, foto fra Mali, Sudan 1952 (til høyre). Muntlig tradisjon har all­ tid vært vesentlig for spill og le­ ker, og på dette området har den fremdeles en plass, selv i moderne samfunn. De franske guttene fra forrige århundre som hopper para­ dis og de sudanske jentene fra nåtiden som leker «den sorte gryte» følger hver for seg muntlig overleverte regler - og er selv med på å føre dem videre.

MUNTLIG EPOS Epossangeren Candi Rureke fra Zaire, foto 1956 (til venstre). Mauretansk sanger, foto ca. 1934 (til høyre). Det finnes ennå i vår tid, muntlig overleverte epostradisjoner i forskjellige deler av Afri­ ka. Epossangeren Candi Rureke stammer fra Kisamba-provinsen i Zaire, og i 1956 dikterte han et dikt om nyanganernes helt Mwindo til den amerikanske an­ tropologen Daniel Biebuyck. I høyre hånd har han et instru­ ment, en slags rangle, i venstre en conga-stav. Den har han felles med helten i sitt epos, og den understreker at sangeren under fremførelsen identifiserer seg med den som han synger om. Mwindos conga har magiske egenskaper og kan bl.a. oppvekke døde. Bak Ru­ reke står hans assistenter, som deltar i fremførelsen og er i en slags mesterlære. Sangeren fra Mauretania ledsager sangen med spill på strengeinstrumentet tidsitt.

Det er nemlig viktig å kjenne folkets historie, hvilke områder det har vandret gjennom, hvilke andre folk det har kjempet mot, fordi dette forklarer de vennskaper og fiendskaper folket nå har, det begrunner territorialkrav o.l. Eller det har en mindre hånd­ gripelig betydning: tradisjoner om folkets historie er alltid lære­ rike. Hva forfedrene og formødrene foretok seg, er eksempler til etterfølgelse eller til skrekk og advarsel for deres nålevende etter­ kommere. Religiøse tradisjoner fører videre fortidens erfaringer om hvordan gudene vil dyrkes. Skapelsesberetninger og andre myter forklarer verdens sammenheng og gir folket dets plass i tid og rom. Hos tiv-stammen i Nigeria spiller genealogier - dvs. stamtav­ ler - en viktig rolle i forbindelse med rettssaker. I begynnelsen av forrige århundre sørget engelske administratorer hjelpsomt for at stamtavlene ble skrevet ned, slik at dommerne kunne ha et påli­ telig grunnlag for sine avgjørelser. Men engelske antropologer som oppholdt seg der i 1940-årene, kunne rapportere at det nå var endeløse tvister mellom engelskmennene og tivene om disse ane­ tavlene, fordi engelskmennene insisterte på de skrevne, mens ti­ vene holdt fast ved de muntlig overleverte, og de to settene med anetavler stemte ikke lenger overens. Det mest interessante ved fortellingen er kanskje at tivene ikke anerkjenner de nedskrevne anetavlene som mer pålitelige enn de muntlige. Det er normalt at et muntlig samfunn ikke føler noe behov for skrift - det er ikke noe litterært mangelsamfunn. Man er overbevist om den muntli­ ge overleveringens pålitelighet. Muntlige tradisjoner er under stadige forandringer i takt med forandringer i det samfunnet de hører til i, bildet av fortiden blir umerkelig tilpasset dagens be­

De eldste oldtidslitteraturer

45

hov. Men nettopp den gradvise tilpasning gjør at tradisjonen oppleves som sann: Beretningene om fortiden bekrefter nåtiden og bekreftes derfor også selv av den. Oppfatning av historisk sannhet er en annen i et muntlig sam­ funn enn hos den moderne europeer eller amerikaner, men dette betyr ikke at den muntlige kultur er likeglad med den historiske sannhet. Enhver som resiterer historie, hevder om seg selv at han/hun er i stand til å huske helt nøyaktig det som er blitt for­ talt tidligere, ja, faktisk nøyaktig slik det hele skjedde i sin tid. Ofte rommer tradisjonen en forklaring på hvordan dette overho­ det kan la seg gjøre. Sangeren eller fortelleren har kanskje mot­ tatt en åpenbaring fra en gud som belærte ham/henne om hva som skjedde i gamle dager. Slik er det eksempelvis med epossangerne på Fiji-øyene og nyanga-sangerne i Zaire. Publikum fungerer som en stadig kontroll. Man kan ikke skal­ te og valte med tradisjonen. Den som gir sin beretning en form publikum opplever som usann, blir i beste fall møtt med flir mange steder er det regelrett straff for tradisjonsbærere som ikke snakker sant. Paradoksalt nok kan man si at det er det muntlige samfunnets vitale interesse for historie som ganske visst bevirker at tradisjonene kan være utrolig stabile, men også at de stadig forandres på de punkter som er av aktuell betydning - typiske eksempler er passasjer knyttet til bestemte familiers plass i det interne maktmønsteret. Det som er uten interesse for nåtiden, fastholdes kanskje eller forsvinner. Det som føles usant i forhold til hva man kan se omkring seg, blir sløyfet eller forandret. Å skrive verdenslitteraturens historie er bl.a. å beskrive for­ skjellige kulturers overgang fra en muntlig til en overveiende skriftlig form. Det er ikke alltid en rolig og harmonisk prosess og ikke bare et likegyldig skifte fra ett medium til et annet, men et skifte fra en mentalitetsform til en annen. Et særlig dramatisk eksempel har man i reformasjonen i 1500tallets Europa. Riktignok hadde kristendommen alltid vært en bok-religion, men i praksis hadde forkynnelsen gjennom hele middelalderen vært muntlig, og forvaltningen av religionen had­ de latt seg tilpasse skiftende maktforhold. Da reformatorene nå gav seg til å oversette Bibelen til folkespråkene og sendte den ut på trykk, skapte det kaos. Mennesker som var vant til den munt­ lig formidlede og stadig tilpassede sannhet, hadde ingen mulighet for å forstå hvorfor det skrevne ord, Guds eget ord, var så van­ skelig å passe inn i deres livssammenheng.

Det tradisjonelle samfunns genrer Ethvert samfunn rår over en større eller mindre vifte av litterære genrer. I samfunn hvor diktekunsten er muntlig, henger den di­ rekte sammen med de samværs- og arbeidsformer man har. Er

46

Litteraturens grunnformer

SANGENS RYTME SOM ARBEIDETS RYTME Detalj av gresk vase fra Sicilia ca. 630 f.Kr. (Museo Archeologico Nazionale, Syrakus). Xylografi i The Boy's Own Paper (London) 1879. Arbeid av det slaget som blir utført av de greske mennene på vasemaleriet og av de engelske sjøfolkene ved ankerspillet, går best unna hvis de synger til.

menns og kvinners verden skarpt atskilt fra hverandre, er det særlige genrer for hvert kjønn. Og også andre sosiale oppdelinger — skiller som følge av klasse, alder og yrke — avspeiler seg i genre­ ne. Skal det løses oppgaver hvor mange må arbeide sammen i takt, har man sanger eller ropekor som fastholder rytmen og let­ ter anstrengelsen, f.eks. for sjøfolk som skal ro i takt eller heise seil sammen. Ensformig arbeid som veving og klesvask blir trive­ ligere hvis man synger til. En vuggevise beroliger barnet og un­ derholder moren, eventyr får tiggerens barn til å glemme sin sult og kaster glans over hverdagens fattigdom. Jegere har sanger som beskriver jaktlivets farer og roser jegerens mot, hyrder syn­ ger om sitt kveg. Religiøse seremonier har hymner og bønner, offentlige og private fester har sine genrer. Hvilke genrer man har, varierer imidlertid fra det ene muntlige samfunn til det an­ dre, selv om det også er trekk som ser ut til å være almene. Den muntlige litteratur rommer gjerne en polaritet mellom ros og kritikk. Mange steder har man egne lovprisningsdikt og egne smededikt, men ros og kritikk kan også eksistere som mu­ ligheter innenfor én og samme genre. Hos hausa-stammen i Ni­ geria har man omreisende sangere som, når de kommer til en landsby, stiller seg opp på torvet og synger en lovprisning av den lokale stormann. Så er det hans oppgave å besvare hyllesten med passende gaver. Men lar gavene vente på seg, skifter sangen grad­ vis karakter i retning av kritikk. Og uteblir de helt, ender sangen i smededikt. Ros og kritikk er de to sider av sangens oppdragende funksjon. Den skal fastsette hva samfunnets normer er - og der­ med kulturens sammenheng og folkets identitet.

De eldste oldtidslitteraturer

47

Det er mer risikabelt å fremføre smededikt enn lovprisningsdikt. Men den hånende sanger er beskyttet av offentligheten: sangens gjenstand er nødt til å beherske sin vrede, hvis han/hun ikke vil tape ansikt overfor de andre tilhørerne. Gjennom diktfor­ men og dens offentlighet har sangeren mulighet for å uttrykke en kritikk som ellers ikke ville ha vært mulig. Smedediktenes funksjon kan sammenlignes med situasjoner hvor det vendes opp-ned på den vanlige maktstrukturen - som ved romernes saturnalia og det katolske Europas karneval. Gjennom latteren og de groteske rollebyttene gis det mulighet for å øve kritikk som man ellers ikke hadde kunnet formulere. Et annet ålment trekk er respekten for viten. Man har navneli­ ster, f. eks. lister over familiemedlemmer, over innehaverne av bestemte embeter, over deltagerne i berømte begivenheter. Man har læredikt som holder styr på stjernenes gang og jordbruket, og dikt som forteller om reisendes erfaringer i fremmede land. Ikke sjelden oppfattes dette som samme genre som heltediktningen, og det er ikke så rart som det kan synes ved første øyekast. Begge deler kan oppfattes som uttrykk for et almenmenneskelig episk behov for å få viktig, men vanskelig håndterlig viten strukturert i fortellende form. Den episke formen støtter hukommelsen og 48

Litteraturens grunnformer

ESKIMOISKE SMEDEVISER

Trommestrid ved Quingaaq-fjellet i Angmassalikfjorden, Øst-Grønland, foto av William Thalbitzer 1906. I det gammelgrønlandske samfunn lot man sangerkampen med trommer, smedeviser og lat­ ter løse konflikter mellom to per­ soner eller boplasser. Partene skif­ tet om å gjøre hverandre til latter til det var klart hvem som gikk av med seieren, og en sang- og trommekamp kunne vare hele natten eller fortsette flere kvelder i trekk. Det var samtidig en sosial begi­ venhet, som folk strømmet til, ofte i nye drakter.

BARDEN

Finsk tegning til Zacharias Topelius: Boken om vårt land, 1875. Vainåmdinen er vismann, sanger og kulturhelt i finnenes episke tra­ disjon. Han er sønn av kjempen Kaleva, som ifølge deler av tradi­ sjonen også hadde skapt verden, av et andeegg: den ene halvdelen av skallet ble himmelhvelvingen, den andre Jorden; solen laget han av eggehviten og månen av plom­ men. Han oppfant harpen, som han laget av ben fra en gjedde, med strenger av hestehår, og med sitt spill kunne han lokke alle dyr til seg; også havets og Jordens gudinner kom og hørte på. Da den første store innsamler av finsk folkediktning, Elias Ldnnrot, skrev nasjonaleposet Kalevala (Kalevas land, 1835, utvidet ver­ sjon 1849), brukte han Våinåmdinen som ledetråd: av sitt omfat­ tende materiale av episke sanger, særlig fra Arkhangelsk og Kare­ len, valgte han dem som handlet om Våinåmdinens bedrifter og skrev dem sammen til et dikt som i sin endelige form er på 50 sanger og i alt 22.795 vers.

bringer orden i verden, både kosmisk og historisk sett. Man har spådommer om folkets fremtid og om verdens undergang. Man har ordspråk, fabler og gåter. Det er et kjennetegn på visdom å kunne gjette gåter, og dikteren er ofte også vismann eller klok kone: allslags viten er til syvende og sist av samme karakter, vi­ ten om fortid, nåtid og fremtid er dikterens domene. Det er omstridt hvor relevant det er å sammenligne forskjellige samfunns eldste skrevne litteratur med muntlig diktning. Men det er iøynefallende at nettopp de trekkene som er karakteristiske for det muntlige samfunnets genrer også kjennetegner de for­ skjellige samfunnenes eldste nedskrevne litteratur. Man finner den samme tette sammenheng mellom diktekunst og sosiale samværsformer: nesten hele den tidlige litteraturen er leilighetsdiktning beregnet på fremføring i bestemte situasjoner. De domi­ nerende genrer er de samme: kataloger, læredikt, historiske be­ retninger, og de er uttrykk for den samme typen respekt for vi­ ten. Den manifesterer seg i vismannskikkelser som jødenes Salomo og islendingenes Njål, som var lov- og spådomskyndige, i finnenes Vainåmdinen som liksom jødenes David var både dikter, sanger og konge, og den finner uttrykk i genrer som Mesopotamias lister, Hesiods kataloger, Det gamle testamentes genealogier, den angelsaksiske Widsith-poesien og sagaenes oppregninger av slekter. Polariteten mellom ros og kritikk finner man f.eks. i old­ tidens Hellas mellom hyllingsdikt til seierherrene i idrettsleker og smedediktningen, i jødenes kongesalmer og profetenes kri­ tikk, og i nordisk skaldediktnings hyllingsdikt og nidviser. I de eldste skrevne litteraturer finner man også at de genrer som beskriver det mennesket vanskelig kan vite noe om, gir en forklaring på hvor denne viten stammer fra. Hesiod og Homer har sin viten fra musene. Dikteren av det akkadiske Epos om Erra (800-tallet f. Kr. ?) lærte diktet av gudehelten selv, som viste seg for ham i en drøm. Om morgenen fremsa han diktet for Erra og de andre gudene, og de godkjente hans fremføring: han hadde ikke sprunget over en eneste linje, og han hadde ikke føyd til en eneste selv. Og Mosebøkene, som begynner med å beskrive ver­ dens skapelse, slutter med å fremheve at Moses var den siste profet «som Herren kjente åsyn til åsyn».

Tradisjonens språk og fortellingens grammatikk Tradisjonell litteratur utfolder seg innenfor fastlagte rammer. Emner, tankestrukturer, formuleringer osv. beveger seg i baner som er felles for tradisjonen, og de enkelte dikt og fortellinger er hver for seg individuelle uttrykk for en felles tradisjon. Det er enklest å forklare det ved å sammenligne med språket. Når man

De eldste oldtidslitteraturer

49

HITTEBARNET

Moses blir funnet på Nilen, kob­ berstikk av Simon Vallée etter maleri av Jean Frangois Romanelle, ca. 1620. Hittebarn, fransk kobberstikk, ca. 1600 (Begge Bibliothéque Nationale, Paris). I fortellingens verden er det gode sjanser for å bli til noe stort hvis man blir satt ut som spedbarn som på det folkelige franske stik­ ket nederst. En av de berømte heltene som begynte sitt livsløp på denne måten var Moses, jødedom­ mens hovedperson. Det er oftest kongebarn som blir satt ut og se­ nere funnet av hyrder eller andre småkårsfolk - Moses derimot var proletarbam og ble funnet af Fa­ raos datter. Dette gjør det til et pikant sosialt motiv i eneveldets store tid - som på kobberstikket til venstre, etter et malen i dronnin­ gens kabinett i Louvre.

e

‘ JCow hviioc oiirtcc

\ /£>.

sier noe, følger man helt faste regler som er felles for alle som snakker samme språk. Når man overhodet kan forstå hverandre, er det fordi språket er en felles tradisjon. Man har lært morsmå­ let som barn, har innøvd en høyst komplisert grammatikk uten å vite at den eksisterer, og man kan bruke morsmålet korrekt livet gjennom uten noensinne å lære noe om grammatikk. Man vil reagere umiddelbart hvis noen sier noe som bryter reglene. Språ­ kets grammatikk er en mekanisme som er skjult, men som likevel fungerer perfekt. Der hvor kunstneriske tekster er utslag av en tradisjon, har de en grammatikk felles som ikke begrenser seg til regler for forbin­ delsen mellom setningsleddene, men også gjelder de større enhe­ tene. Når fortelleren i Det gamle testamente beskriver hvordan Moses' mor setter det lille barnet ut på Nilen, vet tilhørerne alle­ rede at det vil bli noe stort av ham: i tradisjonens grammatikk er

50

Litteraturens grunnformer

en av reglene at et barn som settes ut, blir betydelig som voksen som Moses, perserkongen Kyros, grekeren Oidipus og Romas grunnleggere, Romulus og Remus. I virkelighetens verden hadde ikke et slikt barn fullt så strålende sjanser. Men tilhørerne til historien om Moses hadde neppe behov for å aktivisere sine grammatiske kunnskaper. De kjente Moses fra før og visste hva som skjedde med ham senere. De hadde hørt beretningen før av andre fortellere, og fortelleren hadde fortalt sin historie før for andre tilhørere. Tradisjonens grammatikk gjaldt ikke bare typer fortellinger, men også konkrete handlingsforløp med konkrete hovedpersoner. Det var ikke enhver gitt å fortelle historier, men det var enhver gitt å kjenne historiene, i hvert fall i store trekk. Eksemplet her fra Det gamle testamente stammer fra en kul­ tursammenheng hvor livsformen i seg selv var tradisjonsbunden. De store tradisjonelle dikterverker hører til i samfunn hvis leve­ sett også er tradisjonelt, hvor hverdagen har en «grammatikk» på en helt annen måte enn i et samfunn som vårt. Den tradisjonelle litteraturens publikum har en felles erfaringsbakgrunn som ikke er begrenset til litteraturen. I såkalte primitive samfunn skjer det også utbytninger, men selv et bredt sammensatt publikum vil ha deltatt i de samme arbeidsprosesser og de samme fester, danset de samme danser, overvært de samme fremføringene av dramaer, fortellinger og dikt. Den nære kontakt mellom forteller og tilhø­ rer bygger på at de har livsformens «språk» felles og i den direkte kontakten som fortelleren har med sine tilhørere, er han/hun stadig oppmerksom på deres reaksjoner og tilpasser sitt verk etter deres krav.

Fortelleren, sangeren, skuespillergruppen osv. befinner seg i et dialektisk forhold mellom tradisjonen og den enkelte fremførin­ gen. Tradisjonen er en konstant, mens de forskjellige fremførin­ gene er variabler. Fortelleren «kan» sine historier, har en grunn­ form som han/hun holder seg til så lenge publikum ikke gjennom sine reaksjoner krever noe annet. Slik kan en og samme historie brukes på mange måter - det kan legges vekt på forskjellige ting, hellet kan følge den ene eller den annen part, historiens moral kan være høyst forskjellig. I våre dagers Jugoslavia har man epi­ ske sangere som underholder snart kristne, snart muslimske til­ hørere. Den «samme» historien får forskjellig utforming alt etter publikums karakter: det går de kristne i historien godt når publi­ kum er kristent, og det går muslimene godt for et muslimsk pu­ blikum. Denne stadige tilpasning av tradisjonen til den konkrete sammenheng som et eller annet dikt inngår i, ser man tydeligst i en tekst som handler om fortiden, men den er ikke begrenset til historiske tekster. Den medfører noen typiske inkonsekvenser i fortellingen, bruddflater mellom forskjellige versjoner av histori­ en.

Tradisjonens språkfellesskap finnes på mange nivåer. Der er et globalt fellesskap som gir seg utslag i at temaer og motiver finnes igjen til forskjellige tider og i forskjellige deler av verden, på tvers De eldste oldtidslitteraturer

51

av alle slags samfunnsmessige forskjeller. Det er særlig eventyr, fabler og ordspråk som synes å øse av en slik global tradisjon. På lavere nivåer er det tradisjonsfellesskap mellom kulturområder, og igjen innenfor lavere trinn av dem. Jo lenger man kommer ned i systemet, jo nærere blir fellesskapet, og jo større enheter omfattes av grammatikken. Som eksempel kan man ta skapelseshistorier.

Skapelsesberetninger på verdensplan og i oldtidskulturene Alle samfunn har teorier om hvordan verden er oppstått og hvor­ dan det gikk til at den ble slik den er. En myte fra Alaska forteller at det hele begynte med «fader Ravn», et vesen som var både fugl og menneske. Han satt i mørket og kom til bevissthet, oppdaget at han pustet og var levende, famlet bortover jorden og kjente på sitt eget ansikt og sine lemmer. Etter hvert som han ble verden og seg selv bevisst, ble verden og livet til. En slik skapelseshistorie, som lar verden oppstå i det iakttagende vesenets sanser, er ve­ sensforskjellig fra f.eks. den skapelsesberetning som innleder Første Mosebok, men de har det felles at de gir en forklaring på verdens begynnelse. Ser man på skapelsesberetninger fra Midt-Østens høykulturer i oldtiden, er det lettere å se likheter mellom dem. Hos jødene begynte verden med at Gud skapte den. Nøyaktig hvordan han bar seg ad, er det flere idéer om. Første Mosebok forteller to for­ skjellige historier om dette umiddelbart etter hverandre - og til­ synelatende uten å være sjenert av at de delvis motsier hveran­ dre. Men felles for dem er det vesentlige: at det var Gud som satte det hele i gang. I den første av beretningene var det først mørke og vann. Skapelsen varte i seks dager. Hver dag sa Gud et skapende ord, og skritt for skritt tok verket form. Han skilte lys fra mørke, himmelhvelvingen fra vannflaten, vannet fra det tørre

ADAM OG EVA

Adam og Eva spiser av det forbudne tre, Kiitahya-kakkel ca. 1720. De kunne spise alle frukter i paradiset, bare treet midt i haven måtte de ikke røre. Men Adam og Eva lot seg likevel friste. Beretnin­ gen om skapelsen og syndefallet har vært en uuttømmelig inspira­ sjon for den kristne kunst - også punktet da Adam og Eva etter fallet erkjenner at de er nakne og skammer seg. De er imidlertid på­ kledd på dette stykke armensk kir­ kekunst fra det armenske St. Etchmiadzin-kapellet i Jerusalem.

HIMMEL OG JORD Detalj av Nespakachoutys papy­ rus, ca. 1000 f.Kr. (Louvre). I de egyptiske skapelsesmytene var Himmelen en gudinne og Jorden en gud. På denne mytologiske pa­ pyrus fra det 21. dynasti sees himmelgudinnen spent som en hvel­ ving over den liggende jordguden. 52

Litteraturens grunnformer

land. Han lot plante- og dyreliv begynne, han skapte mann og kvinne, på den syvende dagen hvilte han. I den andre beretnin­ gen var jorden først tørr, for Gud hadde ennå ikke latt det regne. Da steg en tåke opp og vannet jorden, og Gud tok jord, dannet en mann av den, gav ham liv og kalte ham Adam. Han lot paradisets have vokse frem, med livets tre og kunnskapens tre og fire store floder, og til slutt skapte han kvinnen av mannens ribben, og Adam kalte henne Eva. Hos egypterne begynte også verden med at en gud skapte den. Atum-Re stod på en høyde som raget opp av verdenshavet Nun. Han befruktet seg selv og fødte luftguden Shu og fuktighetsgudinnen Tefnut, og Shu løftet himmelhvelvingen opp fra jorden. Menneskene oppstod av Atum-Res tårer. Hos babylonerne begynte verden med vann. Det er bevart et stort skapelsesdikt, Enuma Elish (tittelen er de to første ordene

De eldste oldtidslitteraturer

53

av diktet, «Dengang oventil ...»), som er skrevet ned ca. 1100 f.Kr. og knyttet til kultusen av guden Marduk - det ble fremført hvert år ved nyttårsfesten. I begynnelsen fantes guden Apsu, som var det ferske vann, og gudinnen Tiamat, som var det salte. Apsu og Tiamat lot vannene blande seg med hverandre, og av det fødtes de første guder. Hos grekerne begynte verden med tomrom. Hesiod-diktet Theogonien (Gudenes fødsel, muligens nedskrevet ca. 525 f.Kr.) lar Kaos, gapet, være det første, og av det oppstod jorden og kjær­ ligheten, Gaia og Eros. Av Kaos oppstod også mørke og natt; de hadde samleie og fødte lys og dag. Gaia fødte Uranos, himmelen; med hverandre avlet de titanene, bl.a. Kronos. Men Uranos hatet sitt eget avkom og skjulte de nyfødte barna i Gaias dyp, og det plaget henne. Hun gav Kronos en sigd, han la seg på lur, og om kvelden da Uranos kom, skar han av ham kjønnsorganene. Der­ med ble himmel og jord definitivt skilt fra hverandre. I det babylonske diktet Enuma Elish er det et lignende ele­ ment. Der blir Apsu irritert over de guder han har avlet med Tiamat fordi de volder så mye uro, og han bestemmer seg for å tilintetgjøre dem. Forløpet er annerledes enn i Theogonien, men resultatet blir også her at himmel og jord skilles definitivt, ved at guden Marduk seirer over Tiamat i kamp, hugger henne i to og skaper himmel og jord av den kløvede kroppen. I et hetittisk dikt, Kongedømmet i himmelen (1600-1200 f.Kr.), finnes en parallell til kastrasjonselementet i Theogonien. I dette skildres en rekkefølge av guder på himmeltronen, og på et tids­ punkt biter guden Kumarbi farens kjønnsorganer av idet han flykter opp til himmelhvelvingen. At skaperverket på et tidspunkt trues av skaperen selv, er også et vanlig ledd i de mange skapelsesberetningene fra oldtiden. En egyptisk tekst fra 1400-1200 f.Kr. forteller at menneskene la opp planer mot guden Re, tilmed i hans nærvær. Han besluttet å slå dem ihjel og sendte en gudinne av sted for å drepe dem ute i ørkenen, hvor de hadde søkt tilflukt. Men han ombestemte seg, og for å stanse gudinnen fikk han brygget øl og lot markene bli oversvømmet av det. Da gudinnen kom, speilet hun seg i det, drakk av det og ble full - og menneskene ble ikke slått ihjel ved

denne anledning. Mer kjent er beretningene om syndfloden. I Første Mosebok er Noa den eneste som finner nåde for Guds øyne og får lov til å overleve med sin ark full av alle dyreartene parvis. En lignende beretning er kjent fra bruddstykker av et sumerisk dikt fra ca. 2000 f.Kr., hvor helten heter Ziusudra. Og fremfor alt er det en svært nær parallell i det assyriske eposet om Gilgamesj, i en ut­ forming fra 600-tallet f.Kr. Begrenser man seg til å se på skapelsesberetningene som ledd i de enkelte oldtidssamfunnenes litteratur, er der trekk som skiller seg ut som karakteristiske for nettopp denne litteraturen og som skiller den fra de andre. De jødiske skapelseshistorier har i mot54

Litteraturens grunnformer

HIMMEL OG JORD Tresnitt i Giovanni Boccaccio: Genealogie deorum (Gudenes stamtavle, 1375), fransk utg. 1531. Hos grekerne var himmel­ hvelvingen en mannlig gud (Ura­ nos) og Jorden en gudinne (Gaia). Denne illustrasjon av den greske skapelsesberetningen finnes i be­ gynnelsen av en fransk oversettel­ se av renessansedikteren Boccaccios klassiske mytologi. Det er kveld — for nede til venstre sees solen som holder på å gå ned. Uranos er kommet for å besøke Gaia, og Kronos har nettopp skå­ ret av hans edlere deler med en kniv som han nå gjemmer bak ryggen. Uranos er tilsynelatende uanfektet i gang med å spise et av sine nyfødte bam, mens Afrodite stiger opp av havet, født av blod og sæd fra Uranos' avskårne lem. Selv om dette er begivenheter som fant sted før det var mennesker på Jorden, har kunstneren utsmykket bakgrunnen med et skip og en borg fra sin egen tid.

SYNDFLODEN Noas ark, fransk bibelillustrasjon fra 1600-tallet. Gud straffer men­ neskene for deres synder, men skåner Noa og befaler ham å byg­ ge arken. Når vannet synker, er det Noas due som bekrefter at jorden igjen er beboelig. Tilsva­ rende i den assyriske versjon av Eposet om Gilgamesj (600-tallet f.Kr.), hvor den overlevende fra syndfloden bl.a. forteller: Den syvende dag slapp jeg en due avsted. Duen fløy bort, men kom tilbake. Den snudde, forden fant ikke sted å hvile. Da slapp jeg en svale avsted. Svalen fløy bort, men kom tilbake. Den snudde, for den fant ikke sted å hvile. Da slapp jeg en ravn avsted. Ravnen fløy bort og så vannet var sunket. Den fant føde; den skrek og kom ikke tilbake.

setning til de andre kun én Gud, og ved dette knyttes de til gjen­ gjeld sammen med alle de andre tekstene i Det gamle testamente. Og syndfloden i Første Mosebok er en parallell til Adam og Evas syndefall - og bare én av uendelig mange variasjoner over Det gamle testamentes tema om menneskers synd og Guds straff. Babylonernes dikt om gudenes slektsrekker passer inn i den akkadiske litteraturens forkjærlighet for oppregninger, og den har de fått i arv fra sumererne. Enuma Elish er heller ikke det eneste dikt av dette slaget. Det finnes til og med et lite genealogisk skapelsesdikt om hvordan tannormen oppstod! Det er kan­ skje fra omkring 600 f.Kr. og tjente et magisk formål i forbindel­ se med tannlegebehandling. Likheten mellom historiene har selvfølgelig provosert forskere til å prøve å forklare hvorfor det er slik. De har tenkt på litterære lån og mer almene innbyrdes påvirkninger. De har hevdet at like livsvilkår avfødte like historier. De har pekt på almengyldige menneskelige tankestrukturer osv. Den franske religionshistori­ keren Georges Dumézil har påvist en rekke mønstre som karak­ teristiske for det indo-europeiske samfunnet, og den sveitsiske psykoanalytiker C. G. Jung har henvist til almenmenneskelige «arketyper». Spesielt for heltediktning - som også byr på et rik­ holdig eksempelmateriale av denne art - har det engelske littera-

De eldste oldtidslitteraturer

55

KONG LINDORM - I NORDEN OG I SUDAN Fransk bokillustrasjon fra 1000 tallet (L'Apocalypse de Saint Sever, Bibliothéque Nationale, Paris). En verdensomfattende genre er eventyret. Jo mer som blir nedskrevet, desto mer viser det seg at eventyret er intemasjo-

Omkring 1850 skrev dansken Niels Levinsen ned et eventyr som han kalte «Kong Lindorm». Det ble fortalt av Maren Mathisdatter i Vendsyssel, hun hadde lært det som barn av sin mor omkring 1795. Maren pleide å underholde «når de unge jentene og guttene kom sammen til kardegilde». Eventyret forteller om hvordan en fattig ung pike redder en prins som er født som lindorm (en slags drage). Hun får ham til å vrenge av seg de ni ormehammene, pisker ham, vasker ham i søt melk og svøper ham som et barn. Ved den­ ne behandlingen blir han forvand­ let til et menneske, og det nå så lykkelige paret får to sønner. Men det oppstår forviklinger som fører den unge moren ut i en skog, hvor hun redder to andre prinser i dyre-

56

Litteraturens grunnformer

skikkelse ved å la dem drikke av hennes melkefylte bryster. Midt på 1970-tallet ble fire vari­ anter av dette eventyret skrevet ned i Sudan, tre på arabisk og en på Mahas-dialekt. Trass i den geo­ grafiske og tidsmessige avstanden ligger et par av de sudanske va­ riantene meget nær den danske. I de sudanske versjonene er den for­ heksede henholdsvis en slange og en krokodille. Den fattige piken redder ham også der ved å piske ham på bryllupsnatten (det gjør hun i alle fire versjonene, og i én av dem har han syv hammer som han vrenger av seg). Også i de sudanske versjonene blir det lyk­ kelige bryllupet fulgt av nye pro­ blemer som fører til at hun redder to andre menn - ikke fra dyreskikkelse, men fra fattigdom, død og blindhet. I den Sudan-versjonen som ligger nærmest den vendsysselske, får heltinnen også to søn­ ner, og den mannen hun redder fra blindhet, blir kurert når hun ammer sine barn og kommer til å sprute melk i øyet på ham. Også de fire sudanske versjone­ ne er fortalt av kvinner.

turforskerpar H. M. og N. K. Chadwick pekt på sammenhengen med bestemte historiske vilkår: forut for fremveksten av en episk tradisjon lå alltid en periode med kriger, en «heroisk tidsalder». Det vil være vanskelig å finne definitive beviser for teoriene, og egentlig utelukker de jo heller ikke hverandre. Det vil nesten aldri være mulig å følge en påvirkning i alle dens ledd, men der­ for kan den jo godt ha eksistert. Når det gjelder Midt-Østens skapelses- og syndflodsberetninger i oldtiden, må man nok i hvert fall regne med stor grad av innbyrdes påvirkning, selv om det er lange avstander i tid og rom mellom de forskjellige histori­ er som er bevart. I oldtiden har det vrimlet med fortellinger og dikt i Midt-Østen, og bare en liten del av dem er nådd frem til oss. Det har vært livlig trafikk og rik anledning for historier og dikt til å vandre: en del mennesker har reist vidt omkring i for­ bindelse med sine yrker - nomader, soldater, sjøfolk og handels­ menn, sangere og gjøglere. Og de høyt utdannede, flerspråklige skrivere har i seg selv utgjort en internasjonalt orientert befolk­ ningsgruppe. Andre har vært omreisende av nød, på flukt fra hungersnød og krig. Alle har de hatt med seg en større eller mindre åndelig bagasje av sanger og fortellinger. Det er mange vitnesbyrd om at Midt-Østen - Hellas medregnet - i oldtiden har utgjort et felles kulturområde hvor påvirkninger ble for­ midlet på kryss og tvers helt fra de eldste kjente tider. Den av teoriene som passer dårligst her, er nok Dumézils, for området var ikke rasemessig ensartet i oldtiden. Sumererne kan ikke reg­ nes for å være i slekt med noen. Assyrere, babylonere, fønikere, jøder og egyptere var semitter, mens hetitter og grekere var indoeuropeere. Men hva skal en stille opp når samme motiver dukker opp i vidt forskjellige kulturområder? At det var nødvendig som et ledd i skapelsesprosessen å skille himmel og jord, er det samlet inn eksempler på fra et mye større område enn det som er omtalt her. Det er kjent bl.a. fra Polynesia, hvor en attpåtil finner likhet med kastrasjonselementet. Her vil det være vanskelig å argu­ mentere for påvirkning, og en må snarere forklare det ut fra arketypmodellen. Hva med likheten mellom Hesiods Kaos og Gin­ nungagap i Vgluspd (1100-tallet e. Kr.)? Og hva med livets tre? Et av de eldste bevarte dikt i verden, Enki og verdensordenen (2000 f.Kr.?), beskriver hvordan den sumeriske guden Enki lar et tre vokse i sin by Eridu. Kronen blir til himmelen, røttene til univer­ sets fundament i underverdenen, og det ligner jo den nordiske mytologiens Yggdrasil. Kan tradisjonene bevares gjennom 3000 år?

Det ser ut til at de kan det. Et av de hetittiske skapelsesdikt fra mellom 1600 og 1200 f.Kr. heter Sangen om Ullikummi og hand­ ler om hvordan guden Kumarbi ville ødelegge verden og derfor avlet uhyret Ullikummi. Dette gjorde han ved å ha samleie med et fjell. Nettopp dette elementet, at et uhyre er oppstått ved en De eldste oldtidslitteraturer

57

MENNS OG KVINNERS GENRER-OG HØYSANGEN

Tuareg-kvinne med imzadfra Al­ gerie, foto 1930-årene. Imzaden er en vielle - et primitivt strenge­ instrument - med én streng av hestehår. Den strykes med en hestehårsbue som akkompagnement til kvinnens sang. Samfunn med muntlig littera­ tur har ofte spesielle genrer for henholdsvis menn og kvinner - og mennenes har normalt høyest sta­ tus og dermed størst sjanse for å bli skrevet ned. Tekster av privat karakter har også færre mulighe­ ter for å slippe gjennom denne sorteringsmaskinen, nedskrivin­ gen, enn dikt beregnet på et større publikum. For eksempel er Høysangen et unntak i Det gamle testamente, selv om det i den jødiske oldtidsdiktning som ikke er skrevet ned, kan ha vært mange slike dikt. Det er et kjærlighetsdikt som skifter mellom fortelleform og dialog mellom to elskende, begge er like aktive i sin søken etter den andre og like ivrige etter å prise den elskedes skjønnhet:

guds befruktning av et fjell, er nedskrevet som en lokal fortelling i Kaukasus så sent som på 1800-tallet e.Kr.

Skriftlig overlevering og typiske forskningsproblemer Det knytter seg mange problemer til å skrive litteraturhistorie om begynnelsen av en eller annen kulturs diktekunst: Man for­ veksler lett den bevarte tekstmasse med selve litteraturen. Men tross all den usikkerhet som litteraturen fra de tidligste tider byr på, er det én ting man kan være sikker på: den bevarte litteratur er bare en liten del av den totale mengden og ikke noen represen-

58

Litteraturens grunnformer

Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje. Som en lilje blant torner, så er min venninne blant de unge kvinner. Som et epletre blant skogens trær, så er min elskede blant de unge menn; i hans skygge lyster det meg å sitte, og hans frukt er søt for min gane. (-) Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppen­ de over haugene. Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg, han kikker gjennom vinduene, gjennom gitteret ser han inn. (-)

Du er fager som Tirsa, min venn­ inne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner. Vend dine øyne bort fra meg, for de forferder meg!

tativ del. At man i et samfunn har skrift, er nemlig ikke uten videre ensbetydende med at alt blir skrevet ned. Kanskje bruker man bare skriften til f.eks. administrative formål og tenker ikke på at det kan være grunn til å skrive ned dikt og fortellinger. Hvis man i det hele tatt finner på å skrive ned dikteriske tradi­ sjoner, ser det igjen ut til at visse trekk er normale. Eksempelvis er det sosiale kriterier for hva som blir skrevet. Genrer med lav sosial status - som underklassens, kvinnenes og barnas tekster kommer sjelden med, men dette betyr ikke at de ikke har eksi­ stert. Fra hele den gresk-romerske oldtid er det bevart f. eks. bare ett eventyr: fortellingen om Amor og Psyke hos den romerske forfatteren Apuleius (100-tallet e.Kr.). Men dette er ikke ensbe­ tydende med at folk ikke fortalte eventyr i oldtiden - tvert om har vi mange indirekte vitnesbyrd om eventyr, f.eks. i de homeriske diktene, hvor særlig hendingsforløpet i Odysseen ofte føl­ ger eventyrmønstre. Poesi skrives ned før prosa. Det skyldes nok at poesi ansees for mer krevende enn prosa - og dermed mer verd å bruke tid og skrivematerialer på. Men derfor er ikke poesi som kunstform nødvendigvis eldre enn prosa. Det er også mekanisk pregede kriterier for hva som blir skrevet ned. Korte tekster blir skrevet før lange: arbeidet med å opptegne lange tekster er overveldende og forutsetter en ganske stor grad av fortrolighet med selve skriveprosessen før noen overhodet fin­ ner på det. Den som arbeider med den tidligste skrevne litteratu­ ren, må alltid huske på at mye er usynlig. Hele genrer er gått tapt, og selv der hvor en genre er representert, er det bare en liten del av dens dikt og fortellinger som er bevart. Også i moderne samfunn har de forskjellige genrer forskjellig sosial status, og det er fremdeles en tendens til at enkelte deler av litteraturen er usynlig. Det er sjelden at tidlige skrevne tekster opplyser noe om hvor og hvorfor de ble skrevet, eller om hvem som har gjort det. Et av unntakene finnes i Det gamle testamente, hvor det hos Profeten Jeremias heter at Gud sa til Jeremias at han skulle ta en bokrull og skrive ned hva Gud hadde sagt til ham. Jeremias tilkalte derfor Baruk og dikterte til ham, og Baruk skrev boken. Men det vanlige er at man ikke interesserer seg for skriveprosessen - teksten blir skrevet og ferdig med det. De forskjellige kulturenes første skriftlige verker er normalt anonyme, eller det hevdes at de er forfattet av en eller annen berømthet, som Davids salmer og Salomos ordspråk. Mosebøkene handler om Moses, og det var også en vanlig oppfatning at de var skrevet av ham. Derfor er utforsk­ ningen av de forskjellige tidlige litteraturer preget av samme slags spørsmål om tekstenes dateringer og forfattere.

Fra mellomkrigstiden har det vært forsket ivrig i muntlig litte­ ratur og muntlige tradisjoner. Utgangspunktet har vært de ame­ rikanske litteraturforskerne Milman Parrys og A. B. Lords un-

De eldste oldtidslitteraturer

59

dersøkelser av homerisk og serbokroatisk heltediktning. Arbeidet deres har vært konsentrert om stilistiske spørsmål, særlig de gjentagelser som preger både Homer og serbokroatisk epos, og deres analyser av formelspråk og skjematiske handlingsforløp fikk dem til å hevde at all muntlig komponert diktning var av samme art - og til å forklare de felles egenskaper ut fra komposisjonsvilkårene. Den muntlige dikteren gjør ikke verket ferdig en gang for alle. Hver fremføring er til en viss grad en ny komposisjonsprosess, hvor dikteren er bundet av publikums krav og til­ passer verket til dem. Gjentagelsene - formlene - er ikke retori­ ske effekter, men et nødvendig redskap for dikteren om han over­ hodet skal kunne dikte i det tempoet som er nødvendig når publikum er til stede.

Det er senere foretatt mange nyanseringer av disse synspunk­ tene, og særlig er det brakt til veie et betydelig større materiale. De fleste vil ikke lenger forklare formelspråk og skjematikk ute­ lukkende ut fra den muntlige komposisjonens vilkår. De tar med i sin vurdering at de store muntlige tradisjonene hører til i sam­ funn med tradisjonelle levevilkår. Men de basale iakttagelser av at muntlig diktning har visse fellestrekk, det står fast. Muntlig diktning er preget av formler og andre gjentagelser, inkonsekven­ ser i handlingsforløp og forfatterholdninger, forskjellige histori­ ske lag i språk og innhold - og disse preg deler den med tidlig nedskrevne tekster fra mange forskjellige kulturer. Noe som også - inntil videre - ser ut til å stå fast, er det paradoks at muntlige tradisjoner stadig forandrer seg, selv om både dikter og publikum vil hevde det motsatte.

Men hvis påstanden om at en tekst kan bevares stort sett uen­ dret i en muntlig tradisjon, faktisk ikke holder ved nærmere gransking, kan den moderne forsker med sitt begrep om hva vi­ tenskapelig sannhet er, ikke uten videre overta de oppfatninger som de tidlige kulturene selv hadde når det gjaldt datering og forfatterskap. Spørsmålet splittes opp og kommer til å omfatte minst to emner: når ble den bevarte teksten skrevet ned, og hvor gammel er tradisjonen som den er sprunget ut av? Man kan hev­ de at det første spørsmålet er det viktigste - dels fordi det er dette man har de beste sjanser til å finne et holdbart svar på, og dels fordi den tradisjonelle litteraturs tilpasning til den konkrete si­ tuasjon som den enkelte fremføringen går inn i, gjør at nettopp de egenskapene som interesserer den moderne leseren mest tekstens fordeling av godt og ondt, dens moral, dens psykologi ikke er ens fra gang til gang. Tradisjonelle tekster kan la seg tidfeste ut fra interne kriterier. F.eks. ville en kunne tidfeste den Århus-historien som er sitert ovenfor, til et kulturtrinn hvor skrivemaskiner var utbredt, mens den med kirkedøren må høre til i en periode hvor kirken ennå hadde en slik status i folks bevissthet at det var mulig å forestille seg noen gå på hodet inn av den. Men så snart man har med

60

Litteraturens grunnformer

GESTENES SPRÅK

Kvinnelige fortellere fra Xhosastammen, Sør-Afrika, 1970-årene. Et av de viktigste uttrykks­ midler for den muntlige dikter er gestenes språk. De to fortellende kvinnene benytter seg av kropps­ språk, mimikk og ikke minst fien­ denes og armenes bevegelser for å tydeliggjøre handlingsforløpet og holde oppmerksomheten fanget hos tilhørerne og tilskuerne. Hele denne siden av språket går tapt når muntlig litteratur skrives ned, og både den moderne skrivende dik­ ter og hans/hennes publikum har vent seg til å nøye seg med orde­ ne, tilmed uten lyd.

lengre og mer komplekse tekster å gjøre, er situasjonen ofte den at de interne dateringskriterier ikke passer sammen. Tradisjonens innebygde konservatisme holder fast ved elementer selv om de ikke lenger er aktuelle, og lar dem eksistere side om side med elementer av nyere dato. Problemet er størst når den aktuelle tekst har religiøs status, og religionens tilhengere ikke bare har kunstnerisk eller historisk interesse av teksten, men også er opptatt av at den er pålitelig som en sannhetsåpenbaring. Heldigvis faller spørsmål av denne karakter utenfor en litteraturhistories rammer!

De eldste oldtidslitteraturer

61

SKRIFTENS HISTORIE Det kan være vanskelig å definere hva skrift er. Kan aztekernes piktogrammer kalles skrift? Bilde © - az­ tekisk inskripsjon fra Codex Boturini - viser hvordan fire aztekiske stam­ mer (navngitt med bildene over ho­ dene deres) gikk (fotspor!) til et sted med et navn som blir forklart med et

brukket tre og et alter. Der ofret de, diskuterte avreisen og tok avskjed med åtte beslektede stammer (øverst t.h.). For så vidt som piktogrammer er materielle gjengivelser av språk­ lige budskap, er de skrift, men før man kan snakke om skrift i egentlig forstand, må gjengivelsen være så entydig at budskapet kan bli forstått av en leser som ikke kjenner innhol­ det på forhånd.

Skrift er oppfunnet på forskjellige ti­ der og steder i verden og har visst­ nok alltid begynt som piktogrammer. Hva som siden har skjedd med den, varierer, men det generelle er at skriften ble stilisert mer og mer i ret­ ning av abstrakte tegn. Noen skrift­ former fortsatte med å være ordskrift,

62

men de fleste utviklet seg til stavelsesskrift eller bokstavskrift. Kinesisk er det viktigste eksempel på bevaring av en skrift som overveiende bruker et tegn for hvert ord. Bilde (2) - kine­ sisk brev fra ca. 250 e.Kr. - viser en skrifttype som har dannet forbilde for nåtidens kinesiske boktrykk. Tilpas­ ningen av kinesisk skrift til japansk og koreansk er derimot overveiende stavelsesskrift. Den fønikiske bokstavskrift, som ble utviklet henimot 1000 f.Kr., kom til å få avgjørende betydning for skriftutviklingen i Europa og store de­ ler av Asia. Den hadde tegn for kon­ sonantene, men ikke for vokalene. Dens avleggere kan stort sett deles opp i en østlig og en vestlig retning se «stamtreet» over skrifttyper: bilde

3300 f. Kr____

sumeriske piktogrammer

3000

egyptiske hieroglyfer

sumerisk kileskrift

/I / I I I

2500

2000 hetittisk 1500 kileskrift

1000

500

0

/ I J...1

akkadisk kileskrift /

hurritisk 'v____ kileskrift Ugarit: kileskrift/ alfabet linear B fønikisk ----------------------------------- konsonantskrift _ gresk arameisk alfabet konsonantskrift

etruskisk. _ alfabet

latinsk alfabet

- -indisk

kinesisk

- hebraisk - -

■ ■ runer - -

500

•arabisk------------ japansk kyrillisk alfabet

(3). Østover fikk arameisk skrift stor utbredelse i hele det nærorientalske området, hvor den fortrengte kile­ skriften og senere utviklet seg videre til indiske og arabiske skrifter - et ek­ sempel på arabisk skjønnskrift er bilde (4): skriverdiplom fra våre da­ gers Algerie. I middelhavsområdet skjedde et sprang i utviklingen da grekerne overtok den fønikiske skriften og utvidet den med tegn for vokaler. Dermed var det utformet et egentlig alfabet, og innskrifter i alle mulige lokale varianter av dette alfabetet dukker opp rundt om i den greske verden fra ca. 725 f.Kr. En standardi­ sering kan påvises fra ca. 400 f.Kr. Det greske alfabetet ble videreutvik­ let til mange andre alfabeter: det etruskiske, det latinske, runene og fra 800-tallet e.Kr. de kyrilliske bok­ stavene, som brukes for de fleste slaviske språk. Det latinske alfabetet sees på bilde (5), bruddstykke av Vergil-manuskript

fra 300-tallet e.Kr., Codex Augusteus (Vatikan-biblioteket, Roma). Det er det som brukes f.eks. i denne boken. Det har av mange grunner fått en do­ minerende plass i historien. Den ro­ merske imperialismen brakte det ut til store deler av Europa, og den ka­ tolske kirken holdt fast ved det. Etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten med flyttbare typer ble det satt i mas­ seproduksjon og utbredt til andre de­ ler av verden med renessansens kolonisatorer og senere med de eu­

ropeiske utvandrerne til Amerika. I vår egen tid har vesteuropeisk og amerikansk imperialisme eksportert det latinske alfabetet til store deler av den såkalte tredje verden. Det er ikke hva som helst som lar seg skrive på maskin — jfr. bilde (6), anonym fransk vittighetstegning, 1970-årene. Den lille mannen med hieroglyf-skrivemaskinen er en selv­ motsigelse - og ikke bare på grunn av det harde skrivematerialet.

l.A^I VSXGt RNVllOI ANIVAISF MØLSIAl A I I V ' I Ac .l.AI LtlPSASVASAl I R AN1V RC.XXGARAM I SStb I Dl MC.AAI I ACKX IA IS t Al I N U OAI M I XVSARVx * INStlLA I lVRC.VAlVkM_tK.VI I A< AL LTI NJGVISi IARik-m . DtlNDlSAl ISFLVVI A XI I N 1>\ < II 11 VOSQSLQV f

•

L1C A A l L X Vb 1A SXG t R Al ORI t N H 1» XIS I V A i d t RF»

De eldste oldtidslitteraturer

63

Fra billedskrift til alfabet Det som er bevart av oldtidens litteratur, er altså begrenset til det som overhodet ble skrevet ned. Og bak de skrevne tekster ligger det vanligvis en komplisert muntlig prosess. I tillegg er jo den skrevne tekstens lange vei fra oldtiden frem til våre dager også høyst komplisert. I første omgang kan oldtidstekstene deles inn i to grupper: tekster vi kjenner fra samtidens nedtegnelser, og tek­ ster vi kjenner gjennom avskrifters avskrifters avskrifter. Til den første gruppen hører litteraturen fra høykulturene i Mesopotamia og Egypt. Hieroglyfene ble brukt nesten uteluk­ kende som skrift for egyptisk, mens sumerernes kileskrift ble overført til mange andre språk: akkadisk, elamitisk, hurritisk, hitittisk og ugaritisk. Det vi kjenner av litteratur fra disse kulture­ ne, er alt sammen bevart gjennom samtidige innskrifter. Både kileskrift og hieroglyfer gikk av bruk og ble etter hvert glemt. Når spesialister i våre dager kan lese tekstene, skyldes det at skriftsystemene er blitt dechiffrert. Denne gruppen av oldtidslitteratur har altså ikke vært lest på tusener av år. En del av den kjente man ikke engang eksistensen av, f.eks. hetittenes littera­ tur og tekstene fra Ugarit. Andre ting var umiddelbart synlige, men uforståelige, som den egyptiske litteratur. Og fremdeles er det skriftsystemer fra oldtiden som ikke er tydet, eller bare delvis tydet: de eldste innskriftene fra Elam, som dateres til ca. 30002200 f.Kr., de eldste innskriftene i Indus-dalen som går tilbake til ca. 2200 f.Kr., og de kretisk-mykenske innskriftene fra ca. 20001200 f.Kr. Til den andre gruppen oldtidstekster - som vi kjenner gjennom avskrifter i mange ledd - hører jødenes, indernes, kinesernes,

64

Den nære orient

HIEROGLYFENE OG SKRIVERENS DØDSBOK

Dødsbokpapyrus, Theben, ca. 1500 f.Kr. (Louvre). De egyptiske hieroglyfene var i alt vesentlig en ordskrift. Tegnene står på linjer, og inngår ofte i en vekselvirkning med billedfel ter - som i denne Dødsboken. Den er særlig vakker med praktfulle illustrasjoner, men så har den også fulgt en skriver i graven. Illustrasjonen er fra innlednin­ gen til boken - en papyrusrull som i full lengde måler 6,3 m. Under lesningen av en papyrusrull har man normalt ikke rullet ut et så langt stykke som det avbildede (se s. 106); frisen øverst må ha virket som en slags tegneserie, hvor bil­ dene kom frem etter hvert som leseren rullet seg vei gjennom boken. Papyrusrullen var også den gre­ ske og romerske oldtids normale bok, men skal man dømme etter de mange bevarte rester av greske bøker, hadde de et langt mer be­ skjedent utstyr.

SUMERISK PIKTOGRAM Sumerisk piktografisk tavle, Nedre Mesopotamia, slutten av 3000-tallet f .Kr. (Louvre). Denne lille leirtavlen har en av verdens eldste skrevne tekster. Tegnene er bilder, forstadiet til kileskrift, og tavlen ville ikke vært forståelig hvis man ikke på forhånd hadde hatt en idé om innholdet - eller fikk med en muntlig forklaring.

KILESKRIFT Ordliste fra kong Assurbanipals bibliotek i Ninive, 600-tallet f .Kr. (British Museum). Kileskriften var i fullt utviklet form en stavelsesskrift. Den ble benyttet i man­ ge forskjellige språk og var den normale skriftformen i Den nære orient gjennom flere tusen år. Leirtavlen er et leksikon fra et av verdens første biblioteker, oppført på 600-tallet f.Kr. av assyrerkongen Assurbanipal i hovedstaden Ninive ved Tigris.

grekernes og romernes tidlige litteratur. Den gikk ikke i glemme­ boken, men fortsatte å være en levende del av kulturen opp gjen­ nom tidene. Det var stadig folk som kunne lese den, og den ble stadig skrevet av. De gamle tekstene ble, kort sagt, klassiske. Også innskrifter er bevart fra disse kulturene, men inntrykket av f.eks. gresk oldtidslitteratur ville unektelig vært nokså magert hvis man bare hadde kjent den fra innskrifter. Nåtidens kjenn­ skap til klassiske litteraturverker skyldes først og fremst hånd­ skrifter fra middelalderen, og mellom de eldste av disse og origi­ nalen kan det ofte ligge over tusen år. Glosen litteratur er avledet av det latinske ordet for bokstav: littera. Men på samme måte som langtfra all litteratur er skrift­ lig, er det langtfra all litteratur som er skrevet med bokstaver. Verden har kjent mange forskjellige måter å skrive på. De kan grovt inndeles i tre typer: ordskrift, stavelsesskrift og bokstav­ skrift.

Ordskrift har i prinsippet et skrifttegn for hvert ord, uansett hvordan det uttales. De eldste bevarte innskrifter er piktogram­ mer, hvor skrifttegnene er bilder av de ordene de skal leses som. Men det er ikke alle ord som uten videre lar seg avbilde, så hvis ordskriften skal fungere, må den også ha noe annet enn billedtegn. Og det som opprinnelig har vært bilder, kan stiliseres og fjerne seg så langt fra billedformen at man ikke lenger umiddel­ bart opplever tegnene som bilder - som i den kinesiske skriften. Ordskrift bygger altså på en analyse av innhold, mens stavelses- og bokstavskrift bygger på en analyse av ord og prøver å overføre språket fra noe som kan høres til noe som kan sees. En fullt utviklet ordskrift har tusener av tegn, mens stavelsesskrift har 70-80 tegn og bokstavskrift 20-30, avhengig av det aktuelle språkets form og av hvor nøyaktig skriften uttrykker det.

For oss er det nærliggende å tro at bokstavskrift er det enzeste hensiktsmessige, men de andre skrifttypene har faktisk også sine fordeler! Eksempelvis er bokstavskrift ikke særlig velegnet til eskimoiske språk, fordi det er vanskelig for leseren å danne ordbilder av svært lange skrevne ord; noen mener at en stavelses­ skrift her ville fungere mye bedre. En fordel ved ordskrift er at den er uavhengig av språkets uttale, slik at én og samme tekst lar seg lese på flere forskjellige språk - dette kan være en medvirken ­ de årsak til at kineserne har holdt fast ved sin skrift. De eldste bevarte innskriftene er datert til århundrene ned mot 3000 f. Kr. og kommer dels fra Mesopotamia, dels fra Egypt. Her ser det ut til at man omtrent samtidig og uavhengig av hverandre har oppfunnet tre skriftsystemer: sumerernes, elamittenes og de egyptiske hieroglyfer. Bare to systemer er tydet, sumerernes og egypternes. De begynte begge som ordskrift og utviklet seg til stavelsesskrift. Sumerernes kileskrift ble i Ugarit videreutviklet til en bokstavskrift, men hadde bare tegn for konsonantene. Ugarit-tekstene er fra ca. 1400-1200 f.Kr. og skrevet på et semittisk språk. De eldste oldtidslitteraturer

65

FØNIKISK BOKSTAVSKRIFT

Zogi -y -f

| Zi3 //Z9i/ 2Z0

'V>+ J+i3®;wf(7®øi^+fl+,^i

'^"■'O/iiy^Hp.Kayi/gj/ZoiH^+ø^yz^^iK Men det ble ikke kileskrift som kom til å danne grunnlaget for ettertidens alfabeter. I området sør for Ugarit utviklet andre se­ mittiske folk en helt annen type bokstavskrift, som visstnok fra først av lar seg føre tilbake til hieroglyfene. Også denne bokstavskriften hadde tegn bare for konsonantene. Den ble ført vide­ re i middelhavsområdet av fønikiske handelsfolk og overtatt av grekerne. Nøyaktig når dette skjedde, er omstridt, men de eldste bevarte greske innskrifter er fra omkring 725 f. Kr. Grekerne utviklet skriften videre slik at det ble tegn også for vokalene, og dermed var verdens første egentlige alfabet oppfunnet - kanskje den viktigste tekniske utviklingen i oldtiden overhodet. Alfabeter fungerer så enkelt at enhver forholdsvis lett kan lære å lese og skrive. Derfor har alfabetet ofte vært ansett som en nødvendig forutsetning for demokrati: det gjør det mulig for alle å skaffe seg kjennskap til samfunnets sum av viten uten at de er avhengige av å ha noen til å lese opp og fortolke. Det er da også ting som tyder på at alfabetet fikk en slik funksjon i de greske bystater. Når byenes lover ble offentliggjort i skriftlig form rundt om i den greske verden, må det ha hatt som formål at borgerne skulle lese dem og dermed være forpliktet av dem. I Athen skal det ha vært Solon som kort etter 600 f. Kr. lot lovene skrive opp på tretavler på torvet, og nettopp denne handlingen så man som en del av hans innsats som en mønstergyldig statsleder. To hun­ dre år senere kunne Sokrates si i sin forsvarstale at hadde han

r'/ A 5 r t

/\j

I

Ahhiram-innskriften fra Byblos, 1100-1000 f .Kr. Fønikernes skrift hadde tegn for konsonantene, og ble skrevet fra høyre mot venstre. Disse trekkene gikk i arv til ara­ meisk og senere til indisk, he­ braisk og arabisk. Den avbildede innskrift stam­ mer fra Byblos i Libanon, og reg­ nes for å være den eldste bevarte fønikiske tekst. Eiendommelig nok gikk nettopp dette stedsnavn over i gresk med betydningen papyrusark, bok. Man forklarer det med at Byblos var et sentrum for føniker­ nes handel med denne egyptiske vare. Ordet er bevart i moderne språk som navn på boken: Bibe­ len.

t. ri /V U /V ri /-\

1 M TA 2A« 2K/A1?- M 2 A A A

2^ 6’ '"kT*AV7

-J M'\AO i-VOT MO9A1 >!O2 I AO?. 2 F V\O K E /V T A K P E Av A T A /\ 5 A E K O S H /yvE E C aWAj 3.T \A 3 m ? O M--j T \AO 9 1A 8 2 >d. ZW >A: IA 9 OA O E ./Ai-A .i .r .|A-| i. fs ,/v, v i S A AT x E &~ ® A S EA.,K P, — ■ . • ...'i OA 2 A A O T 2 A M X A >1 2 AA 3 A 2 O A> ■ 3A kam i a /v i (os r r t s q/vmsa . < eaamv .av e / ) AT A VA 3 9 >' A VA 9 AA d 2 & 3 TA U 2 A 2 9 V /3 M 2< A A TACPS/v KA AATTO/vTAS * /AKA/AEEO AO i M 2AA>! TA2A AXATAB/vW? S AVTÅ Y/ÅA i EA E /vAA FSESEA SKAPTAfroAA ' v\A 9 9 JATm.V>E3 A.2 ,3 9'3D^Ta^DA A AT1 7A‘KA1 3 A V\O T AV\T /l3 DD? A A'W wMO Z f O K A S F E /WAjV\J< A A4C SA F Y S vK/AC 66

Den nære orient

GRESK ALFABETSKRIFT Utnsitt av lov-innskrift fra Gortyn på Kreta, 500-450 f.Kr. Skrif­ ten har tegn for både konsonanter og vokaler, i alt 18 bokstaver. Skriveretningen er «bustrofedon», dvs. den går vekselvis fra høyre mot venstre og omvendt slik oksen trekker plogen frem og tilbake over jordet.

ASSYRISKE SKRIVERE Detalj av basrelieff fra Ninive, 600-tallet f .Kr. (British Mu­ seum ). De to ærverdige skrivere fra Ninive skriver på henholdsvis en rull (av papyrus eller perga­ ment) og en dobbelt skrivetavle. Både i Egypt og Mesopotamia hadde skriverne en høy sosial sta­ tus, og det hang sammen med at de måtte gjennomgå en mangeårig og krevende utdannelse for å be­ herske sitt yrke. Den greske alfabetskriften var derimot lett å lære, og i Hellas og Roma var profesjo­ nelle skrivere vanligvis slaver.

ikke brydd seg om byens lover, kunne han ha funnet seg et annet sted å bo - lovene var altså noe offentlig kjent som enhver kunne gå hen og lese, hvis han hadde behov for det. At alfabetet har en demokratisk funksjon, er likevel en sannhet med modifikasjoner. Samfunn som holder seg til muntlig kom­ munikasjon, kan godt ha en desentralisert ledelsesstruktur - slik de f.eks. hadde på Island også før skriften ble innført. Og særlig er det langt fra sikkert at et samfunn som har alfabetskrift, bru­ ker den demokratisk. Det finnes så mange måter å gjøre bruk av skrift vanskelig på, f.eks. ved å koble læringen av skrift sammen med tilegnelsen av et fremmed språk, slik man gjorde i VestEuropas latinskoler i middelalderen og renessansen. Disse forbe­ hold endrer likevel ikke ved at alfabetet som sådant gjorde det mulig med en høy grad av åpenhet omkring den skrevne infor­ masjon, i motsetning til de former for skrift som ellers var i bruk i oldtiden. Sosialt avspeiler det seg i skrivernes plassering i de forskjellige systemene. Både i Mesopotamia, Egypt og Palestina hadde man profesjonelle skrivere med høy status. I en egyptisk tekst fra ca. 1200 f.Kr. sammenlignes f.eks. skriveryrket med karrierer i militærvesenet og presteskapet, og skrivere har en fremtredende plass i både sumerisk og egyptisk billedkunst. Hos grekerne regnet man ikke det å kunne lese og skrive for noen særlig kunst, og skriving som yrke var slavearbeid. Alfabetskriften bygger på en analyse av språket i dets minste bestanddeler. Det er nærliggende å se en sammenheng mellom den språklige analysen og en analytisk tenkemåte mer generelt, og i hvert fall ser det ut til å være en slik sammenheng i den eksplosive intellektuelle utviklingen som den greske verden opp­ levde fra ca. 425 f.Kr. og fremover.

Babylons guder og helter, sumerernes kileskrift Verdens første skrivende folk var sumererne. For hundre år siden kjente man knapt nok til deres eksistens. Da arkeologene litt før midten av 1800-tallet begynte å grave i området omkring Eufrat og Tigris, var det assyrere og babylone­ re de lette etter. Det var jo ingen hemmelighet at det hadde eksi­ stert høykulturer der i tidlig oldtid, og man visste godt at det var kulturer som hadde en skrift. Flere innskrifter i fjellsider og byggverk var fritt tilgjengelige, og avskrifter var blitt brakt til Europa fra slutten av 1700-tallet. Enkelte beskrevne småtavler kjente man også til. Å tyde kileskriften var en fristende oppgave

for de unge vitenskapene: arkeologien og den sammenlignende språkforskningen. Ved utgravningene ble enorme mengder med skrevne tekster brakt til veie. Mest typisk var ganske små leirtavler, brent eller soltørket, der det var tegn presset inn i den fuktige leiren med den trekantede enden av en griffel. Dechiffreringen av De eldste oldtidslitteraturer

67

DEN NÆRE ORIENT Oldtidens første høykulturer lå ved de store flodene Eufrat-Tigris og Nilen. Fra Mesopotamia (dvs. landet mellom flodene) og Egypt kjenner vi skrevne tekster allerede fra før 3000 f.Kr. I løpet av tusen­ året mellom 2000 og 1000 f.Kr. kommer også andre høykulturer: hetittenes i Lilleasia, fønikemes og jødenes ved Middelhavets øst­ kyst, og grekernes på Kreta og Peloponnes. Mellom sivilisasjone­ ne i Den nære orient var det gjen­ nom hele oldtiden mange former for kontakt - både krigerske, kul­ turelle og handelsmessige.

kileskriften nådde i løpet av 1800-tallet så langt at man med stor grad av sikkerhet kunne lese de fleste tekster. De var skrevet på assyrisk eller babylonsk, dialekter av akkadisk, et semittisk språk. Men de eldste tavlene kunne man ikke tyde. Noen mente at de var skrevet på et annet språk enn flertallet av tavlene, andre at det var samme språk, men en spesielt hemmelighetsfull bruk av kile­ skriften. Selv om det fremdeles kan være uenighet om hvordan en bestemt tekst skal leses, er det ikke lenger tvil om at disse tavlene er skrevet på sumerisk, et språk som ikke ligner noe an­ net kjent språk og som synes å ha vært utdødd som talespråk ca. 2000 f.Kr. Senere ble det funnet flere kileskrifttavler, og materia­ let vokser fremdeles. De mest sensasjonelle funnene i vårt år­ hundre er gjort dels i Boghazkdy i nærheten av Ankara, hvor hetittenes hovedstad har ligget, og dels i Ugarit i Syria, ikke så langt fra nåtidens Latakia. De hetittiske kileskrifttekstene ble de­ chiffrert i løpet av 1920-årene, tavlene fra Ugarit i årene frem til den annen verdenskrig. Det er ikke noe mystisk ved sumerernes oppfinnelse av skrif­ ten, den ser ut til å være innført til rent praktiske, administrative formål (ca. 3100 f.Kr.). De eldste tekstene er regnskaper og lister, f.eks. over kveg, redskaper og jordbruksprodukter. Der er også lister over mindre konkrete størrelser, kanskje til bruk i utdan­ nelsen av skrivere. Da Akkad-dynastiet overtok makten omkring 2300 f.Kr., overtok det også skriften og i første omgang også utvalget av emner man skrev om. Ordlistene fortsatte, nå ofte som gloselister med sumeriske og akkadiske ord ført opp ved si­ den av hverandre - det er i høy grad på grunnlag av disse ordlis­ tene at det i det hele tatt har vært mulig å tyde de sumeriske tavlene.

68

Den nære orient

HAMMURABIS LOV Stele med Hammurabis lov, Ba­ bylon 1700-tallet f.Kr. (Louvre). Meget tyder på at kilesknften i sin enkleste form hadde sto: utbredel­ se sosialt. Hammurabis lov var offentlig tilgjengelig, innskrevet på en høy stele, og den slutter med en etterskrift der kcngen bl.a. sier:

Måtte den undertrykte mann som har en rettssak, tre fram foran bildet av meg, ret­ tens konge, og Ia lese for seg det som er skrevet på min minnestein, og høre på mine kostbare ord, og måtte min minnestein så vise ham saken, så han kan se avgjørelsen, og måtte hans hjerte utvide seg (avglede) ... Betyr det at menigmann selv kun­ ne lese? Kanskje, i hvert fall er lovteksten nettopp fra den perio­ den da kileskriften var enklest og så vidt man kan skjønne - mest utbredt. Bildet øverst på stelen viser kong Hammurabi stående overfor guden Sjamasj. Ved skrif­ tens hjelp kan kongen formidle den guddommelige lov direkte til sine undersåtter.

Under skiftende herskerdynastier gjennom nesten 2000 år fortsatte akkadisk som det normale skriftspråket, men fremdeles ble skjønnlitterære tekster gjennom lang tid skrevet på sumerisk. Det store flertallet av akkadiske kileskrifttavler er administrative, i likhet med de sumeriske. Skriften har først og fremst vært et redskap for byråkratiet. Lister ble fortsatt skrevet, bl. a. over varsler - man forsøkte åpenbart å samle og bevare erfaringer om hvilke begivenheter som fulgte hvilke jærtegn. Fra ca. 1700 f.Kr. stammer Hammurabis lov, som er skrevet på en stele av dioritt, men også kjent i mindre prangende form på vanlige små leirtavler. På stelen ser man et bilde av kong Hammurabi og solguden Sjamasj som pålegger ham å skrive loven. I prologen - på vers fremstiller Hammurabi seg selv som utvalgt av gudene til å være en hyrde for folket og sikre lov og rett i landet. Lovbestemmelse­ ne er ikke befalinger - som Moselovens «Du skal ikke slå ihjel» men redegjørelser for hvilken straff den enkelte forbrytelse fører til, samme form som vi finner i varsellistene. «Hvis en mann har anklaget en annen for mord, men ikke har bevist det, skal ankla­ geren henrettes.» Det er i alt 282 ganske detaljerte bestemmelser.

I århundrene mellom 2000 og 1500 f.Kr. skjedde det en stadig forenkling av kileskriften, og mye tyder på at forenklingen ble fulgt av en stadig mer utbredt lesekyndighet i befolkningen. Ek­ sempelvis hadde man ikke bare statskorrespondanse, men etter hvert også en omfattende handelskorrespondanse og en viss mengde private brev - materiale som gir inntrykk av at det om­ kring 1500 f.Kr. var utbredt kjennskap til skrivekunsten innen næringslivet. I denne perioden fungerer akkadisk som felles handelsspråk i hele den kjente verden. Det er funnet akkadiske tek­ ster i både Egypt, Ugarit og Boghazkdy. Men kileskriften i dens akkadiske form nådde aldri så langt når det gjaldt forenkling som den gjorde i Ugarit. I den perioden da man der brukte den som bokstavskrift, skjedde det i Babylon et omslag tilbake i retning av mer kompliserte former, flere tegn osv. Denne utviklingen synes også å ha ført til en innskrenkning av skriveferdigheten, som igjen ble et monopol for den profesjo­ nelle skriverstanden. Denne endringen må imidlertid ikke sees som tegn på at den akkadiske kileskriften var på vei mot indre oppløsning i tiden etter 1500 f.Kr. I over tusen år var kileskriften ennå den vanligste skriftformen i Mesopotamia og store deler av Midt-Østen ellers, og den ble ikke påvirket av utviklingen som etter hvert fant sted i middelhavsområdet med det greske og senere det latinske alfabe­ tet. Den var medium for den høyt utviklede babylonske mate­ matikk og astrologi - en rest av babylonernes innsats her eksi­ sterer fremdeles i vår oppdeling av sirkelen og tiden i seksti enhe­ ter. Og dens effektivitet som skriftform for litteratur fremgår ikke bare av at det er bevart så mange dikt, men også av at man åpenbart ikke fant det særlig vanskelig å skrive etter diktat. Både hos hetittene og i Mesopotamia er det vanlig at dikt kjennes i

De eldste oldtidslitteraturer

69

flere variasjoner som avviker ganske mye fra hverandre. Dette tyder på at de er blitt skrevet ned ved mange forskjellige anled­ ninger. Til sammenligning går alle håndskriftene av Iliaden og Odysseen tilbake til én og samme nedtegnelse. Det som til syvende og sist fortrengte kileskriften var det ara­ meiske alfabetet, som i likhet med det greske hadde sin rot i de konsonant-alfabeter som ble utviklet i Palestina omkring 1000 f.Kr. Fra ca. 500 f.Kr. ble arameisk det internasjonale språket i Midt-Østen. F.eks. benyttet perserkongen det som administra­ sjonsspråk, samtidig som palassinnskriftene i Persepolis og Susa ble skrevet på tre andre språk, alle nedtegnet i kileskrift: gammelpersisk, elamittisk og akkadisk. I grunnen er det et av kultur­ historiens store uløste spørsmål hvordan kileskriften overhodet kunne fortrenges, for den fungerte godt som system. Det vanlige skrivematerialet - leire - var billig og lett å skaffe, og de ferdige tekstene fylte vesentlig mindre plass enn tilsvarende tekster i oldtidens andre skriftformer. Attpåtil var kileskriften blitt brukt til å skrive mange forskjellige språk over et stort geografisk om­ råde og gjennom et meget langt tidsrom. Sumerernes litteratur omfattet mange forskjellige genrer. Noen ligger i en umiddelbar forlengelse av de listene som er nevnt foran: samlinger av ordspråk og lover, lister over guder og en liste over konger. Vi kjenner også innskrifter hvor herskerne regner opp egne bedrifter - som kriger, inngåelse av kontrakter og bygging av templer. Men litterært er det mest interessante de betydelige rester av poesi: hymner, klagesanger, læredikt og epos, i alt vesentlig skrevet ned av skrivere som selv snakket ak­ kadisk. I perioden omkring 2000 f.Kr. så man tilbake på sumerer­ nes kultur som en gullalder, og den sumeriske litteraturen ble skrevet ned, studert og kommentert. Det er mange likheter med den holdningen som romerne siden hadde til gresk kultur, og som middelalderens barbarer i Vest-Europa hadde til antikkens ro­ merske kultur. 70

Den nære orient

SUMERISK FEST

Utsnitt av frisen fra Ur, ca. 3000 f.Kr. (British Museum). Frisen, et stykke typisk sumerisk kunst, er utført med muslingskall på lapis lazuli-bunn. Kongen sitter og lar seg oppvar­ te, mens en sanger og en lyrespiller underholder. Opptrer de med et epos? Vi kan bare gjette.

Eposet om Gilgamesj Den sumeriske eposdiktning var særdeles høyt utviklet. De vik­ tigste heltene er Enmerkar, Lugalbanda og Gilgamesj. At de ble regnet som historiske personer, fremgår av at de er med på kongelisten. Enmerkar er konge i Uruk i Sør-Mesopotamia, sønn av solguden Utu, og hans søster er gudinnen Inanna. Han ligger i krig med Ensuhkesjdanna som er konge i Aratta - en by man ikke har kunnet stedfeste i moderne tid. Det finnes flere forskjellige dikt om dem, og i flere forskjellige versjoner - trolig har det drei­ et seg om en syklus av episk poesi omkring disse hovedfigurene. I et av diktene er Enmerkars makt truet, og han trenger søsterens hjelp. Men hun er i Aratta, og da kongen ber om at en av hans krigere skal dra dit og gi henne beskjed, er det bare én som tør påta seg den farlige ferden, Lugalbanda. Et handlingsmønster som er vidt utbredt i episk diktning og som man fremdeles kan treffe på i våre dager, f. eks. i den albanske epossyklus Muji og Halil. Gilgamesj er sønn av Lugabanda og helten i minst fem sumeri­ ske heltedikt, nedskrevet mellom 2000 og 1500 f.Kr. Han levde videre som epos-helt i akkadisk poesi og vant åpenbart stor popu­ laritet - det er bevart mange fragmenter av akkadiske Gilgamesjdikt, fordelt over et stort område og et langt tidsrom. Den fyldigste versjonen, skrevet på tolv tavler, er fra Assurbanipals biblio­ tek i Ninive (assyrerkongen Assurbanipal regjerte 668-627 f.Kr.). Eposet om Gilgamesj har som overordnede temaer vennskapet og døden. Gilgamesj er konge i Uruk og en mektig kjempe, to tredjedeler gud og en tredjedel menneske. Hans venn Enkidu er vokst opp ute i villmarken og bare gradvis blitt temmet og tilpas­ set bylivet - overgangen fra villskap til sivilisasjon utvirkes av en vakker prostituert som innvier ham i seksuallivets gleder. Venne­ ne utfører drabelige heltegjerninger sammen. De feller et hellig De eldste oldtidslitteraturer

71

sedertre, dreper dragen Humbaba og slår ihjel en himmeltyr. Enkidu nølte til å begynne med, men Gilgamesj avviste hans beten­ keligheter: døden kan ingen unnfly, det det gjelder, er å vinne seg et ry som kan leve videre når man er død: Vis meg den mann som er sterkere enn døden. Bare gudene lever evig med Sjamasj. Et menneskes dager er talte, Og hans gjøremål er blaff i vinden. Hvorfor da være redd for døden? Kom, jeg skal gå foran Og vise deg at du er redd uten grunn. Om jeg felles får jeg evig ry. Folket vil si at jeg falt mot Humbaba, Og lenge vil Uruk ære mitt navn.

Men Enkidu rammes av sykdom og dør, og Gilgamesj sørger vilt. Samtidig er han blitt grepet av frykt for sin egen død: Enkidu, min venn, min yngre bror, Du som jaget den ville panter

Bitterlig gråter jeg over Enkidu. Jeg vandrer rundt i ørkenen, i løveskinn og med håret langt. Fortvilelsen stryper mitt hjerte. Jeg er redd for døden og finner ikke ro. For blir ikke jeg som han når jeg dør? Det lykkes Gilgamesj å finne Uta-Napisjtim, den eneste som overlevde syndfloden, og ved hans hjelp få en urt som kan gjøre den gamle ung - han henter den i dypet av Tiamat, det saltvann som er alt livs opphav. Men han mister urten igjen da en slange stjeler den fra ham. Straks etter skifter slangen ham, og urten har vist sin kraft. Men Gilgamesj må se i øynene at han ikke kan unnslippe døden. I en sluttscene møter han sin venns ånd og hører om tilværelsen i dødsriket, og vennene gråter. Problemstillingen er tett opptil den vi siden skal se i det greske epos. Som Homers Akillevs er Gilgamesj stilt overfor valget mel­ lom et dådløst liv og en heltedød som gir ryets udødelighet. Han ligner også Akillevs i sin nære tilknytning til en venn, sin vold­ somme sorg da vennen dør, og i møtet med den avdødes ånd. Som Odyssevs overskrider han grensen mellom liv og død og vinner viten om vilkårene i dødsriket.

72

Den nære orient

GILGAMESJ Basrelieff fra Khorsabad, 700-tallet f.Kr. (Louvre). Epos-helten Gilgamesj er kjent fra mange bil­ der - her som løvedreper på et relieff i assyrerkongen Sargons palass, utgravd ved landsbyen Khorsabad, fem mil fra oldtidens Ninive.

Hieroglyfer skrivere og diktere i Egypt De egyptiske hieroglyfers betydning har vært glemt. Det er ty­ pisk at betegnelsene for de to gammelegyptiske skriftformene, hieroglyfer og hieratisk skrift (hellige innskrifttegn, hellig skrift) begge er greske: før begynnelsen av 1800-tallet var det bare gjen­ nom greske beskrivelser at man kjente til Egypts historie og kul­ tur. F.eks. hadde grekeren Herodot omkring 430 f.Kr. beskrevet landets religion og kultur, og omkring 275 f.Kr. hadde den egyp­ tiske presten Manetho skrevet landets historie på gresk. Napole­ ons felttog til Egypt i 1798 vakte Europas interesse for dette ekso­ tiske landet, og man opptok jakten på egyptiske kunstskatter til Europas samlinger. Bl.a. oppdaget en av de franske offiserene en stor innskrift på tre språk i Rosetta ved Alexandria (den ble sene­ re tatt som krigsbytte av engelskmennene og brakt til British Museum), og ved studier av Rosetta-steinen og annet tilgjengelig materiale lyktes det i 1822 den franske orientalist og oldtidshistoriker J.-F. Champollion å dechiffrere hieroglyfene. Dette ble be­ gynnelsen til tolkningen av tre og et halvt tusen års egyptisk litteratur, fra ca. 3000 f.Kr. til ca. 400 e.Kr. Den egyptiske skriften finnes i to versjoner: hieroglyfer som man brukte til innskrifter på murer, stein og metall, og hieratisk skrift som særlig ble brukt når man skrev på papyrus. Fra ca. 700 f.Kr. ble hieratisk videreutviklet til en kursiv stavelsesskrift, demotisk, men hieratisk ble fortsatt brukt til religiøse tekster. En stor del av de egyptiske skriftene er knyttet til død og be­ gravelse. At døden dominerer så sterkt, må delvis skyldes tilfel­ dighetene ved overleveringen. De spesielt egyptiske skikkene ved kongers og rikmenns begravelser førte til at store innskrifter ble bevart intakt. Og papyrusruller som ble lagt i gravkammeret sammen med den døde, hadde atskillig større muligheter til å bli bevart enn bøkene som var i de levendes hender. Skjønt papyrus i seg selv ikke er noe særlig holdbart skrivemateriale, er det bevart papyrustekster helt fra ca. 2400 f.Kr. De eldste begravelsestekster er pyramidetekstene (fra ca. 2500 f.Kr. og senere), som er skrevet på veggene i faraoenes gravkam­ re. Farao var gudenes representant på jorden og deres øverste prest. Pyramidetekstene beskriver den døde kongens reise til himmelen, hvor han blir ett med den guden han i virkeligheten er. Formen er hymneaktig, en beskrivelse som samtidig er en lovprisning av farao-guden. Men også den skapelsesberetningen som er omtalt tidligere, er en pyramidetekst. Fra ca. 2100 f.Kr. og fremover stammer kistetekstene, som er skrevet på mumiekistenes sider. Innholdet ligner pyramidetekstene. Den tredje teksten i dette komplekset er Dødsboken (ca. 1500 f.Kr.). Dens sosiale grunnlag er bredere. Man behøvde ikke være hverken farao eller tilhøre det øverste aristokratiet for å få Dødsboken med seg i

De eldste oldtidslitteraturer

73

ROSETTA-STEINEN, SFINKSEN OG NAPOLEON

graven - den finnes bevart i flere hundre eksemplarer. Ofte er de praktfullt utført med fargestrålende illustrasjoner. Dødsboken er en skildring av sjelens renselsesprosess på vei til dødsriket - eller snarere et rollehefte med de replikkene sjelen skal fremsi for å få adgang på riktig vis. Den skulle fraskrive seg synder, både gene­ relt og i detalj: Jeg har fjernet synden, og jeg har ikke begått synd mot mennes­ ker. Jeg har ikke slaktet offerkveg. Jeg har ikke begått synd i stedet for rett. (...) Jeg har ikke gjort noen bedrøvet, og jeg har

74

Den nære orient

Rosetta-steinen, 196 f.Kr. (British Museum). Steinen (til høyre) er fra den perioden da Egypt ble styrt av grekere. Den er avfattet på to språk og i tre skrifter: hieroglyfer og demotisk skrift, som begge er egyptiske skriftformer, og gresk. Det var presteskapet i Memphis som skjenket den til kong Ptolemeus V. 1 1799 fikk den ny eier, da den ble funnet av en av solda­ tene i Napoleons ekspedisjonskorps til Egypt. Den skulle ha vært hjemført til den senere kei­ sers samlinger, men i 1801 måtte den franske hær i Egypt kapitulere overfor engelskmennene, og Ro­ setta-steinen ble i stedet brakt til London. «Mésuredu sfinx», kobberstikk fra Vivant Denon: Voyage dans la Basse et Haute Egypte, Paris 1802. Napoleons tropper i Egypt hadde også med seg ingeniørsoldater, kunsthistorikere og arkeolo­ ger, som bl.a. avdekket og målte

SKRIVEREN Sittende skriver, statue fra 2300tallet f.Kr. (Louvre). Embetsman­ nens selvfølelse lyser ut av statuen til høyre, i malt kalkstein, litt over en halv meter høy. Skriveren sit­ ter med korslagte ben og bokrullen i fanget. Han har griffelen i hån­ den og er tydelig i ferd med å skrive, men det oppmerksomme blikket er vendt oppover. Han ser hverken på boken eller på tilskue­ ren, men antagelig opp på en overordnet, som dikterer det han skal skrive.

sfinksen med kongehodet ved Giza. Motivet ble et kjent kobber­ stikk i samtiden. Tallerken fra Napoleons egypti­ ske servise, beg. av 1800-tallet, tilhører huset Wellington. Kob­ berstikket med sfinksen dannet også mønster for et eget egyptisk servise i empirestil til Napoleons husholdning. Både stigen og ar­ keologene kom med på tallerke­ nen, ja de er så å si hovedretten: et monument over keisermakten og den nye franske imperialismen. Men også serviset fikk ny eier etter 1815: etter Napoleons neder­ lag ved Waterloo ble det ført hjem av den engelske øverstkommande­ rende, hertugen av Wellington.

ikke latt noen sulte. Jeg har ikke voldt tårer. Jeg har ikke drept, og jeg har ikke befalt å drepe. (...) Jeg har ikke forminsket måleskålen. Jeg har ikke bedratt med hensyn til markgrenser. Jeg har ikke lagt til på vektloddene og ikke forringet stangvektens lodd. At en ikke fusker med mål og vekt, er et vanlig krav i nærorientalske lov- og visdomstekster. Dødsbokens sjel har heller ikke gjort seg skyldig i så nedverdigende synder som å stjele av offer­ gaver eller brødrasjoner. Man skal ikke la seg forlede av dette til å tro at boken hører til i de brede lag av befolkningen. Dette vitner bøkenes flotte utstyr imot - og også det faktum at tekstene har fulgt en person som ble standsmessig begravet. Helhetsinntryk­ ket fra de lange oppregningene av ikke begåtte synder er at det dreier seg om en moralkodeks som krever selvbeherskelse, måte­ hold og avholdenhet. Siden gir sjelen også en redegjørelse for gode gjerninger som gaver til fattige og ofre til gudene. AvgjøDe eldste oldtidslitteraturer

75

rende for den mottagelse sjelen får i dødsriket, er også at den kjenner navnene på alle de steder den har passert, og på hver enkelt del av «den dobbelte rettferdighets hall». Å kjenne navnet

på en ting er å ha makt over den: «Vi vil ikke la deg gå inn hos oss,» sier dørstolpene i denne por­ ten, «om du ikke kan si vårt navn.» «Rettferdighetens tunge på skålen er deres navn.» «Jeg kan ikke la deg gå inn hos meg,» sier den høyre dørstolpen i underverdenen, «om du ikke kan si mitt navn.» «De som bærer rettferdighetens bærestang, er ditt navn.» Osv.

Det er felles for disse tekstene at de er en del av den æren som de etterlatte viser den døde, på linje med gravgods, kister og pyra­ mider. De er nok «litteratur», men ikke beregnet på et lesende publikum, i hvert fall ikke av denne verden. Selv om begravelsestekstene dominerer, kjenner vi også til mange andre sider av den egyptiske litteraturen. Det finnes reli­ giøse tekster, delvis direkte knyttet til kultushandlinger, f.eks. ritualtekster og hymner, og delvis forbundet med det enkelte menneskets gudsdyrkelse som bønner, votivinnskrifter (dvs. inn­ skrifter på gaver som er gitt til gudene), orakler og magiske tek­ ster. Det finnes offentlige tekster som ikke har noe direkte med kultus å gjøre, f.eks. innskrifter på statuene av faraoene og andre høytstående personer, stamtavler, historiske beretninger, admini­ strative dokumenter vedrørende kalendervesen, mål og vekt, regnskaper og jus, foruten en del naturvitenskapelige tekster. Særlig interesse knytter det seg til statskorrespondansen med an­ dre riker, f.eks. med hetittene og Ugarit. I Egypt er det funnet brev til faraoene på akkadisk fra ca. 1450-1350 f.Kr. Jo lenger frem i tiden man kommer, desto mer rikholdig er tilfanget av private brever og av «uanselige» genrer som fabler, fortellinger og romaner. Hva egypterne har hatt av muntlig diktning, kan vi bare gjette på. Det har nok f.eks. eksistert en dødsklage-genre, om en skal dømme ut fra de mange bildene av kvinner som gråter ved begravelser. Deler av den egyptiske litteraturen røper både ved stil og inn­ hold at de står muntlige tradisjoner nær. De lange oppregningene i Dødsboken, hvor hvert enkelt ledd er bygd over samme lest som de andre, føyer seg umiddelbart inn i de muntlige samfunnenes katalog-tradisjoner. Det samme gjelder visdomslitteraturen tekster hvor en eller annen autoritet gir råd, f.eks. til sin sønn. En slik visdomstekst er Ptahoteps råd (i sin bevarte form skrevet ned ca. 2000 f.Kr.). Men tekstene er formidlet til oss av skrivere som har vært gjennom en lang utdannelse ved tempelskolene og hadde en sterk bevissthet både om eget verd og om skriftmediets betydning. I en tekst fra ca. 1200 f.Kr. fremheves således den skrevne bok som det som gir udødelighet. Den nevner berømte eldre forfattere som Ptahotep og poengterer hvordan hans verk 76

Den nære orient

EGYPTEREN SINUHE Bruddstykke av egyptisk tekst på kalkstein, 1200-tallet f .Kr. (Ashmolean Museum, London). Ro­ manen og novellen er atypiske som genrer i oldtiden, men i egyp­ tisk litteratur er de kjent i et visst omfang helt fra mellomriket (2052-1570 f.Kr.) og fremover. Den mest berømte er Fortellingen om Sinuhe, som foregår midt på 1900-tallet f.Kr. og i jeg-form for­ teller om hovedpersonens opple­ velser. Han var ansatt ved Faraos hoff, men måtte dra i eksil på grunn av uro ved palasset. Etter et omtumlet liv blant nomader i Sy­ ria og Palestina vendte han til slutt hjem til Egypt for å ende sine dager med en verdig begravelse. (Novellen har altså ikke stort an­ net enn tittelpersonens navn til felles med Mika Waltaris roman Sinuhe, egyptilåinen - Egypteren Sinuhe - 1945.) Den er ikke be­ vart i én komplett bokrull, men er stykkevis kjent fra forskjellige eksemplarer, som f.eks. denne kalksteinsplaten fra det 19. dyna­ sti - antagelig en students skriveøvelse.

har bevart navnet for ettertiden. I en muntlig kultur er det dikte­ ren som gir dem han dikter om, udødelighet. Den egyptiske skri­ veren har altså overtatt dikterens rolle, og den person skriveren gir evig liv, er den dikteren hvis verk han skriver av. Dette er en holdning man gjenfinner i klosterkulturen i tidlig middelalder.

Jødenes pakt med Gud

DØDEHA VSRULLENE Fragmenter av skriftruller funnet ved Dødehavet, 225-200 f.Kr. (Is­ rael Museum, Jerusalem). Disse tre biter av Første Samuels-bok hører til de eldste bevarte hebrai­ ske håndskrifter. Det vakte stor oppsikt da man i flere omganger fra 1947 til 1956 og senere igjen i 1967 fant over 200 skrifter i noen huler ved Qumran, nordvest for Dødehavet i Jordan: de såkalte Dødehavsrullene. De inneholder særlig tekster fra Det gamle testa­ mente og apokryfe skrifter, dvs. skrifter som ikke er blitt med i Tora i dens endelige versjon. Qumran-sekten representerte den såkalte essenske retning innenfor jødedommen. Før funnet av Døde­ havsrullene var essenene særlig kjent gjennom den jødisk-aleksandrinske filosof og teolog Filon og den jødisk-romerske historiker Josefos.

Jødenes litteratur behøvde man ikke grave frem og dechiffrere. Den var en levende del av den vestlige verdens kultur, fordi den var hellig skrift for både jøder og kristne. Den er bevart fordi den er blitt skrevet av om og om igjen. De eldste bevarte håndskrifter av hele Det gamle testamente på gresk er fra 300-tallet e.Kr., på hebraisk fra 800-tallet e.Kr. Det som ble bevart, var det som had­ de status av å være en del av denne hellige samlingen. Utenom dette kjenner man praktisk talt ingenting til jødisk litteratur i oldtiden. Det finnes nesten ikke noe innskriftmateriale fra Pale­ stina, og andre arkeologiske fornminner er det få av. Hvis ikke jødenes religion hadde overlevd, dels som jødedom, dels som en del av kristendommen, ville vi ikke ha kjent noen jødisk oldtidslitteratur i våre dager. Desto mer sensasjonelt var det da man i 1947 fant de første Dødehavsrullene i Qumran ved nordvestbredden av Dødehavet. Fra ca. 150 f.Kr. til 68 e.Kr. hadde et samfunn av esseere holdt til her, en jødisk sekt som hadde stilt seg kritisk til den herskende formen for jødedom. Stedet minner om et kloster i middelalde­ rens Europa, med plass til ca. 4000 medlemmer, og med en ho­ vedbygning hvor det var en romslig sal til skriverarbeidet. Blant tekstene herfra er skrifter som finnes i Det gamle testamente, og det er meget stor overensstemmelse mellom dem og overleverin­ gen. Betegnelsen Det gamle testamente er selvfølgelig kristen og bestemt av at også Det nye testamente finnes. Testamente er et latinsk ord, brukt i betydningen pakt. Tankegangen er at det mel­ lom Gud og jødene var en gammel pakt som ble sluttet da Moses mottok lovtavlene på Sinai, og en ny pakt mellom Gud og de kristne hvor Jesus var formidleren. Det de kristne kaller Det gamle testamente, heter hos jødene Tora, dvs. Loven. Sammen med Misjna og Talmud, som er kommentarverker til Tora, utgjør den jødedommens hellige bøker. De oppbevares i synagogene og inngår i gudstjenesten. Tora føres videre i den antikke bokfor­ men, rullen, og skrives stadig av for hånden. Et utslitt eksemplar blir ikke kastet vekk, men begravet eller sikret på annen måte mot å bli profanert. Tora er delt i loven, profetene og skriftene. Loven er de fem Mosebøkene, mens profetene er ]osvas bok, Dommernes bok, Samuelsbøkene, Kongebøkene og Profetbøkene. Resten er da skriftene. Det mest hellige er loven, som det alltid leses et stykke De eldste oldtidslitteraturer

77

av under gudstjenesten. Den leses fra begynnelse til slutt og når man er ferdig, begynner man forfra. Profetene og skriftene inn­ går også i gudstjenesten, men leses ikke fortløpende. Noen av skriftene er knyttet til bestemte fester - Esters bok f.eks. til purim-festen om våren. De bøkene som utgjør Tora eller Det gamle testamente, er av høyst forskjellig karakter og er blitt til over et langt tidsrom. De ble første gang samlet til ett hellig verk da man oversatte dem til gresk i Alexandria (ca. 250-150 f.Kr.). Det greske gamle testa­ mente heter Septuaginta (De sytti), fordi man mente det var skapt ved at en kommisjon på 72 jødiske lærde hadde fastlagt en oversettelse. En praksis for hva som hørte med, hadde nok eksi­ stert lenge før Septuaginta, men den endelig fastsettelse av den hebraiske Tora fant først sted i 90 e.Kr., delvis i polemikk mot Septuaginta, og man bestemte seg for noen færre bøker enn dem som var med i den greske samlingen. Hva slags bøker er det så som står i Det gamle testamente? En stor del av dem er fortellende, og emnet er Israels historie fra de eldste tider frem til ca. 150 f. Kr. De ikke-fortellende delene - som ordspråk og salmer - er for det mestes vedkommende innpasset i historiens gang ved at de er knyttet til bestemte historiske perso­ ner eller begivenheter. Tross ulikheten mellom de forskjellige bø­ kene kan man derfor snakke om et felles tema for Det gamle testamente: Israels historie som Guds utvalgte folk, historien om pakten mellom Gud og Israel. Det gamle testamente begynner med verdens skapelse, men man har ikke lest langt i Første Mosebok før det er det utvalgte folk den dreier seg om. Dets stamfar Abraham stammet selv fra Noas eldste sønn Sem. Abraham skildres som en beduin som drog fra sted til sted med sitt kjempemessige følge av hustruer, husfolk og kveg. De bodde først i Mesopotamia, men drog derfra til Kanaan. Under en hungersnød reiste de til Egypt, og da Abra­ hams hustru Sara ble gammel og døde, kjøpte Abraham en grav­ plass til henne av en hetitt: Det gamle testamentes rom er den nære orients kulturområde. Noas tre sønner var stamfedrene til jødene og deres nabofolk. Med Abraham, Isak, Jakob og Jakobs tolv sønner er slektsheroenes tall fullt. Jakob er den Israel som folkets navn føres tilbake til, og hver av hans sønner er stamfar til en av folkets tolv stammer. Verdens orden er genealogisk be­ grunnet. Jakob og sønnene hans måtte utvandre til Egypt for å redde seg fra hungersnød. Men på lengre sikt var det en slavetilværelse de fikk der, inntil profeten Moses førte dem ut av landet og gjennom ørkenen til Kanaans land. Det var under ørkenvandringen at pak­ ten mellom Gud og Israel ble stadfestet ved kontrakt, idet Gud gav Moses lovens tavler på Sinai berg. Men historien om pakten får ikke noe harmonisk forløp. Folket er motvillig og ofte ulydig, Gud blir vred og straffer det. Folket angrer og gjør bot, og Gud 78

Den nære orient

BOKRULLENS VIDERE LIV

Jødisk konservator i Jerusalem, foto Alfred Eisenstaedt, 1950-årene. Tora betyr på hebraisk lære og instruksjon, og brukes som beteg­ nelse på det de kristne kaller Det gamle testamente; Tora kan også omfatte kommentarverkene i Talmud. Toraen blir den dag i dag skrevet som bokruller. Det hører med til historien om bøkene på bildet at det er snakk om hellige skrifter som er reddet fra synago­ ger under nazismens jødeforføl­ gelser. Ved opprettelsen av staten Israel i 1948 ble de samlet i Jerusa­ lem.

De eldste oldtidslitteraturer

79

tilgir det. Israels syndighet gir historien dens dynamikk. Moses selv finner seg heller ikke ydmykt i sin skjebne, men klager til Gud over den urimelige oppgaven han er satt til: «Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg? Har jeg unnfanget hele dette folket, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer grå­ tende til meg og sier: Gi oss kjøtt å ete! Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det er meg for tungt.»

Etter at Israel har bosatt seg i Kanaan, ledes de først av dom­ mere og siden av konger. Storhetstiden var under den gudfrykti­ ge David og den vise Salomo. Kongene vurderes i forhold til sin troskap mot pakten. Som et omkved kommer det ved hver ny konges regjeringstid enten: «han gjorde hva ondt var i Herrens øyne og vandret på sin fars vei» - eller: «han gjorde hva rett var i Herrens øyne og vandret i alle deler på sin far Davids vei.» Der var flere av de onde konger enn av de gode, og fra tid til annen måtte Gud sende profeter for å rettlede folket og dets ledere. Selv David syndet og måtte settes på plass av profeten Natan. Men kulminasjonen kom lenge etter David, og den endelige, katastro­ fale straff var babylonernes ødeleggelse av Jerusalem og tempe­ let, og deportasjonen av hele den jødiske overklassen til Babylon. (Forløpet ansees i hovedtrekk for å være historisk korrekt, og man tidfester innvandringen i Palestina til ca. 1400-1200 f.Kr., mens David og Salomo skal ha hersket omkring 1000 f. Kr. Jeru­ salems ødeleggelse er ubetinget historisk og dateres ut fra baby­ lonske kilder til 587 f.Kr.)

I Det gamle testamente har historien to hovedpersoner, Gud og Israel, og selv de største folk i Israels omgivelser er bipersoner. Babylonerkongen Nebukadnesar er bare et redskap for Gud i oppgjøret med Israel. Jahve er en nidkjær gud og tåler ingen ved siden av seg - ofte skildres det som en ekteskapshistorie hvor Israel er den kvinnelige part og så altfor ofte utro. Hennes elskere er de fremmede guder, som dyrkes av de folkene jødene var i berøring med, f.eks. kanaanittenes Baal. Klagesangene, hvis emne er Jerusalems ødeleggelse, begynner med en beskrivelse av Jerusalem som en gråtende kvinne: Hvor ensom hun sitter, den folkerike stad! Hun er blitt som en enke; den store blant folkene, fyrstinnen i landene er blitt til trell! Sårt gråter hun om natten, og hennes tårer rinner på hennes kinn; hun har ingen trøster blant alle sine elskere. (••■) 80

Den nære orient

BABYLON OG BABELS TÅRN Byggingen av Babels tårn, maleri av Tobias Verhaecht, ca. 1600 (Musée Royal des Beaux-Arts, Antwerpen). Fortellingen om Ba­ bels tårn er en av variasjonene over Det gamle testamentes grunntema: menneskets synd og Guds straff, den tredje i rekken etter utdrivelsen av paradiset og syndfloden. Men den rommer og­ så elementer av en teori om men­ neskehetens historie og språkenes opprinnelse i et felles urspråk - og av forskrekkelse over hva teknisk utvikling kan føre til, isprengt for­ tryllelse av storbyen Babylon med sin blandede befolkning og høyt utviklede kultur: Opprinnelig snakket alle Noas etterkommere samme språk, men i Babylon fant de på å fremstille teglstein, og de bygde et tårn som var så høyt at Gud følte sin makt gått for nær, og for å begrense deres videre utviklingsmuligheter slo han dem med «babelsk forvirring» - fra da av snakket menneskene forskjel­ lige språk. Myten om Babylon og en skrekkblandet betatthet av den fordervede, raffinerte storby går igjen i litteraturhistorien, ikke minst i mellomkrigstiden. «Til­ bake til Babylon» heter en novelle fra 1931 om amerikanere i Paris, skrevet av jazztidens forfatter, F. Scott Fitzgerald.

Dets motstandere er blitt dets herrer, dets fiender er trygge, for Herren har lagt sorg på det for dets mange overtredelsers skyld; dets små barn har fienden ført i fangenskap.

Moselov og Mosebøker Folk i Palestina lærte tidlig å skrive. Fønikernes konsonant-alfabet var kjent fra ca. 1100 f.Kr., og at jødene brukte det, sees bl.a. av beskrevne potteskår fra 700-tallet f.Kr. funnet i Samaria. At det var skrivere knyttet til både hoffet og tempelet, fremgår av Det gamle testamente. Og pakten med Gud anså man for å være skrevet på tavlene av Jahve selv. Likevel ser det ut til at de eldste delene av Det gamle testamen­ te først har fått den formen det er bevart i, i perioden omkring fangenskapet i Babylon (587-539 f.Kr.). I de siste årtier av 600tallet hadde det vært en sterk reformbevegelse i Israel, samlet omkring kong Josias som lot tempelet i Jerusalem rense for av­ gudsdyrkelse og tempelprostitusjon, og i det hele tatt forsøkte å

De eldste oldtidslitteraturer

81

fordrive alle fremmede religioner fra landet. Han restaurerte tempelet og gjennomførte en sentralisering av gudsdyrkelsen, slik at det eneste riktige stedet å dyrke Jahve ble tempelet i Jeru­ salem. Desto større var katastrofen da det ble ødelagt, og desto større overbevisningen om at ødeleggelsen var Guds straff. Det syn på Israels historie som kommer til uttrykk i store deler av Det gamle testamente, synes å være preget av nettopp denne re­ formbevegelsen. Og det er sannsynlig at det store nedskrivingsarbeidet ble satt i verk av jøder i utlandet i et forsøk på å redde det som reddes kunne. I Annen Kongebok fortelles det om kong Josias' reformer. En dag sendte han statsskriveren til tempelet i forbindelse med regn­ skapet, og ypperstepresten fortalte ham at han hadde funnet lov­ boken under ombyggingsarbeidet. Statsskriveren brakte den til kongen og leste høyt for ham, og da kongen hørte dens ord, rev han klærne sine i stykker i forferdelse over hvor langt Israel var gått i sin ulydighet. Han sendte presten og skriveren til en kvin­ nelig profet for å høre hva som kunne gjøres. Hun svarte at Gud ganske riktig ville straffe Israel, men lønne kong Josias ved å la ham dø før straffen kom. Man kan spekulere på hvilken bok det var, og om det overhodet var en bok. I alle fall er det lett å forstå at funnet av lovboken må ha vært en god støtte i reformarbeidet: kong Josias har kunnet henvise til at han hadde den sanne gamle Moseloven i sin varetekt. Kanskje vitner fortellingen om en kri­ tikk av en lov som bare fantes i muntlig form - og nedskrivingen av de fem Mosebøkene - loven - kan da nettopp ha hatt til hen­ sikt å skaffe et skriftlig eksemplar av loven. Dette utelukker ikke at Mosebøkene også inneholder stoff som er betydelig eldre enn slutten av 600-tallet f.Kr.

I likhet med Homers (se s. 141) stilles det også spørsmålstegn ved Moses' forfatterskap. Ifølge jødisk tradisjon ble Moses ansett for å være forfatter av Mosebøkene, men dette har de siste år­ hundrenes kritiske forskning ikke kunnet akseptere. Man har undersøkt bøkenes indre sammenheng - eller mangel på det - og forsøkt å skille ut de forskjellige historiske lagene som finnes i verket. Man er da kommet til et skille mellom minst to forfatterpersonligheter: «Jahvisten» og «presteskriftets forfatter», som tidfestes til henholdsvis før 650 og ca. 600 f.Kr. Jahvisten er først og fremst ansvarlig for det mytisk pregede stoffet om skapelsen, livstreet og syndfloden, og for omforming av dette slik at det passer inn i historien om Jahves plan med Israel. Presteskriftets forfatter interesserer seg for jødisk lov og kultus, og gjennom fortellingene legger han vekt på å få beskrevet jødisk praksis, som sabbaten, omskjæringen og festene. Hvis Mosebøkene fikk sin skriftlige form under kong Josias, er det ikke så rart at de er preget av aktuelle spørsmål på 600-tallet f.Kr. Det ville være en prosess av samme art som er omtalt tidli­ gere, en tilpasning av historien til de emnene som opptok sinnene på forfatterens egen tid. Eksempelvis passer det verdensbildet 82

Den nære orient

MOSES OG LOVENS TAVLER Moses, maleri av Justus de Gand, ca. 1475 (Palazzo Ducale, Urbino). Moses - israelernes befrier fra fangenskapet i Egypt og stifte­ ren av den jødiske religion - er et av den europeiske kunsts mest yndede motiver, oftest som her med Lovens tavler som særkjenne. Ju­ stus de Gand har fremstilt ham som en renessanseadelsmann fra sin samtids Italia, men skriften på tavlene er stadig hebraisk.

som kommer til uttrykk i forbindelse med Noas sønners ætter i begynnelsen av Første Mosebok til jødenes horisont ca. 600 f.Kr. Og begynnelsen av Annen Mosebok, med sin utførlige beskrivel­ se av utvandringen fra Egypt, er blitt regnet som nesten en ritualtekst til den jødiske påskefesten - og kan settes i forbindelse med den praktfulle påskefesten kong Josias skal ha feiret etter renselsen av tempelet. Kongebøkene og Krønikebøkene forteller Israels historie med særlig vekt på tempelet i Jerusalem. Kongebøkene er skrevet un­ der inntrykket av tempelets ødeleggelse (587 f.Kr.) og Krønike­ bøkene av at perserkongen Kyros påla jødene å føre opp et nytt tempel (539 f.Kr.). Krønikebøkene hører nær sammen med Esras' bok og Nehemias' bok, som også handler om Israels histo­ rie i persertiden og er knyttet til en ny reformbevegelse på 300tallet f. Kr. De mange historiske beretningene i Det gamle testa­ mente og deres innebygde reformprogrammer antas å ha sin bak­ grunn i prestekretser.

Dialogen mellom Gud og mennesker — profeter og visdomslitteratur Det gamle testamente er ikke bare Moselov og historiefortelling. Det er også myter, noveller, eventyr, ordspråk, lovsanger, smede­ dikt, kjærlighetsdikt, dødsklager, stamtavler, gåter og profetier. Mye av dette opptrer som innslag i de historiske bøkene. Det gamle testamente gir som helhet et fargerikt inntrykk av en mangeartet og fantasifull litteratur. Diktekunsten hadde høy sta­ tus i samfunnet - selveste kong David var dikter og sanger. Dess­ uten kunne det være et yrke - det var f.eks. ansatt sangere i tempelet. Diktere er beskrevet som noen som synger og spiller, og de gjør det ved bestemte anledninger - for å feire en seier, lovsynge Gud i tempelet, klage over en død osv. De mange dikte­ ne i Det gamle testamente er også stilistisk slik at de lett lar seg innpasse i den estetikken som er typisk for muntlig komponert poesi. Nedskrivingen har vel vært skriveres verk, og også de har satt sitt preg: mange av salmene er «alfabetisk» oppbygd, dvs. første bokstav i hver ny strofe danner tilsammen et alfabet. I fortellingen om Josias presenteres vi for de tre kategorier av intellektuelle: skriverne, prestene og profetene. Vi kan se dem som representanter for tre litterære kretsløp, hvor de historiske bøkene hører til i prestekretsløpet. Profetene var som regel profeter av yrke, eventuelt rett og slett ansatt ved hoffet, og de var omgitt av profet-elever. Om Amos understrekes det imidlertid at han ikke var profet av utdannelse, men gjeter. Den profeten Josias henvendte seg til, var kvinne, men det var mer vanlig at profeter var menn. Deres oppgave var å formidle Guds ord til mennesker - i fortellingen om Josias gri­ per f.eks. kongen straks til en profet for å spørre henne til råds da De eldste oldtidslitteraturer

83

han er blitt skremt av boken. Men skal en dømme etter profetbøkene, var det ofte et motsetningsforhold mellom profet og konge­ makt. De skildrer hvordan profetene ble kallet av Gud til å irette­ sette Israel og ofte også kongen når de syndet. Profetenes bøker er en åpenbaring av sannheten og taler om synd og straff. Syn­ den består for det meste i avgudsdyrkelse, men det hender også at profetene kritiserer laster som drikkfeldighet og lettsindighet. Og en sjelden gang gjør de seg til talsmenn for en mer sosialt preget kritikk av snyteri på mål og vekt, av korrupsjon og grisk­ het. Hos profeten Esaias gir Gud til kjenne sin lede ved offerga­ ver fra folk som ikke handler rettferdig: Hva skal jeg med eders mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst. (...) Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! (...) Ve eder som legger hus til hus og mark til mark, inntil det ikke er mere rum tilbake, så I blir boende alene i landet.

Forutsigelser om fremtiden er for det meste truende og handler om Guds straff. Men en gang iblant er det profetier om en uto­ pisk fremtid. Da skal folkene dra til Herrens fjell, hvor han skal stifte rett mellom folkeslagene. Da skal freden herske, og man skal smi sverdene om til plogjern og spydene til vingårdskniver. Bildene må ha vært del av en felles antikk tradisjon, for de finnes bl.a. hos dikterne i Roma før kristendommen begynte å gjøre seg gjeldende der. Men først og fremst er de jo gått inn i det kristne Vest-Europas litteratur og billedkunst som innbegrepet av fredsbilder: Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd. Det kunne være en farlig oppgave å være profet, og det hendte at profetene unnslo seg når Gud kalte dem. En sjarmerende fortel84

Den nære orient

ling om en vrang og motvillig profet er Profeten ]onas. Gud sen­ der ham til Ninive, hvor han skal true de syndige innbyggerne med tilintetgjørelse, men han prøver å slippe ved å flykte med en båt. Han blir rammet av en storm, slengt over bord, slukt av en hval og til slutt kastet opp på stranden igjen. Nå er det ingen vei utenom, og Jonas drar til Ninive. «Men Ninive var en stor stad selv for Gud, tre dagsreiser lang.» Jonas lykkes i sitt verv, bebo­ erne omvender seg og gjør bot, og Gud bestemmer seg for å skå­ ne dem. Men da blir Jonas inderlig fornærmet. Her har han hatt så mye bry, og så lar Gud byen slippe! Og Gud må argumentere tålmodig for rimeligheten i at han ikke utsletter den store byen. Visdomslitteraturen hører til skriverkretsløpet og er den mest internasjonale av Det gamle testamentes genrer. Salomos ord­ språk ligger nær opptil egyptiske og babylonske visdomstekster, men den jødiske samlingen har en stor overvekt av råd om å leve gudfryktig. Almenmenneskelige erfaringer er stilt sammen etter tilfeldighetsprinsipp eller assosiasjonsfølge, ofte stilet fra far til sønn. Det er snusfornuftig visdom som kommer til orde, men kraftfullt formulert: «Arbeiderens sult arbeider for ham; for hans munn driver ham frem.» «Bedre en tørr bit brød med ro og fred enn et hus fullt av slakt med trette.» «Hva hjelper penger i dårens hånd til å kjøpe visdom, siden han er uten forstand?» Men de mest berømte deler av visdomslitteraturen er Predikerens bok og Jobs bok. Predikeren er den livstrette som har prøvd det verden har å by på og funnet det underlødig, og som føler lede ved menneskets latterlige opptatthet av sine uinteressante sysler:

Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier seg med under solen? Slekt går og slekt kommer, men jorden står evindelig. (•••) Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne. (■•■) Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en blir født. Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjertet. Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote. (...) Og jeg fant noget som er bitrere enn døden: kvinnen - hun er et garn og hennes hjerte en snare, og hennes hender er lenker; den som tekkes Gud, slipper fra henne, men synderen blir fanget av henne. De eldste oldtidslitteraturer

85

Predikerens erfaring er «idelig tomhet! Alt er tomhet.» Job er hans motpol, han lever et lykkelig liv og nyter det, har barn, venner og mye kveg, og han priser Gud for sin lykke. Han er en mann etter Guds hjerte, og derfor skryter Gud av ham overfor Satan. Men Satan utfordrer ham til å sette Job på prøve. Job blir rammet av alle tenkelige ulykker, hans barn dør, hans rikdommer går tapt, selv får han pest og lider fryktelige smerter. Hans ven­ ner kommer til ham for å trøste ham, og mener at han må ha syndet siden Gud rammer ham så hardt. Men Job er seg ingen synd bevisst, og selv i ulykken og pinen bevarer han sin fromhet. Han ønsker å få lov til å dø, men plages fordi han ikke forstår hva galt han har gjort, og ikke kan se meningen i at Gud som selv har skapt ham, nå vil tilintetgjøre sitt eget verk: Tykkes det deg godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet?

(...) Dine hender har dannet meg og gjort meg, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge meg! Kom i hu at du har dannet meg som leret, og nu lar du meg atter vende tilbake til støvet! (•••) x Så kall da, og jeg skal svare; eller la meg tale, og svar du meg! Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? La meg få vite min brøde og min synd! Til slutt svarer Gud ham, og svaret er en henvisning til Guds storhet og menneskers litenhet. Mennesker har ingen mulighet for å forstå Guds planer, og de skal ikke prøve på det. Men Job blir belønnet for sin gudfryktighet og Gud gjør ham lykkelig han blir frisk igjen, får sin rikdom tilbake og får nye barn, syv sønner og tre døtre som han hadde ved fortellingens begynnelse. Rammefortellingens banalitet står i et visst motsetningsforhold til voldsomheten og prakten i Guds tale, lovprisningen av ver­ dens mangfoldighet og det storslåtte skaperverket: Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det! Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?

(...) Jager du for løvinnen, og metter du de grådige ungløver, når de dukker seg ned i sine huler og ligger på lur i krattet? Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unge skriker til Gud 86

Den nære orient

JOB OG HANS VENNER

Miniatyr i gresk håndskrift fra 1100-tallet (Bibliothéque Natio­ nale, Paris). En annen av Det gamle testamentes klassiske myter er fortellingen om Job som tålmo­ dig bærer sine lidelser og blir be­ lønnet for sin trofasthet mot Gud. På denne bokillustrasjonen fra middelalderen fester han med sine venner etter at prøvelsene er over.

og farer hit og dit uten føde? Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindens veer? Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? De bøier seg, føder sine unger og blir fri for smerter. Deres unger blir kraftige og vokser opp ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem. (•••), Se på Behemot, som jeg har skapt like så vel som deg; den eter gress som en okse. Se hva kraft den har i sine lender, og hva styrke den har i sine bukmuskler! Den strekker sin hale som en seder; senene i dens lår er sammenslynget. Dens ben er som kobberrør, dens knokler som jernstenger.

De eldste oldtidslitteraturer

87

Kina: folkelig poesi i de kjempende riker

INDIA OG KINA I OLDTIDEN

Den kinesiske kulturen oppstod omkring 3000 f. Kr. ved det mid­ terste løpet av floden Hoangho - Den gule flod - og i løpet av de neste 2000 år spredte denne flodkulturen seg østover langs Hoangho og sørover til Yangtsekiang. Med Shang-dynastiet (ca. 1500-1000 f.Kr.) gikk steinalderkulturen over i en høyt utviklet bronsealderkultur, og fra denne tiden har vi de første skriftlige vitnesbyrd i form av innskrifter på offerkar, dyreknokler og skilpaddeskall som ble brukt til spådomskunst. Denne skriften er noe yngre enn den egyptiske og mesopotamiske, men den har over­ levd dem begge ved at den danner grunnlaget for våre dagers kinesiske skrift. I 1027 f. Kr. ble Shang-kongene styrtet av en rivaliserende stamme som kalte seg Zhou. Under Zhou-dynastiet ble det grunnlagt et forbund av småstater. Dette ble en smeltedigel for en mengde materielle og åndelige verdier som siden har preget kinesisk kultur til vår tid. Med Zhou-dynastiet trer vi for alvor inn i historisk tid, også litterært. Fra denne perioden har vi tallri­ ke overleverte verker - historiske, filosofisk-religiøse og litteræ­ re. De fleste stammer fra den langvarige oppløsningstiden Kina opplevde i den senere del av Zhou-dynastiet ca. 770-221 f. Kr. Det var en periode preget av politisk uro og borgerkrig, særlig tiden 481-221 f.Kr. som er blitt kalt de kjempende rikers tid, for keisermakten ble nominell: småkongene og fyrstene i provinsene gjor­ de seg selvstendige. Og landet var plaget av indre strid inntil de mange delstatene ble samlet igjen under en sterk - for ikke å si tyrannisk - keiserslekt: Qin-dynastiet (221-206 f.Kr.) og særlig under det etterfølgende Han-dynastiet (206 f.Kr.-220 e.Kr.) Pa­ radokset var at disse 500 årene var en uhyre fruktbar tid, ikke bare for krigskunsten, men også for åndslivet.

Kartet over Kina viser rikets ut­ strekning under to av dynastiene i oldtiden: Qin (221-206 f.Kr.) og Han (206 f.Kr.-220 e.Kr.). Vi ser at det under Han-dynastiet skjedde en betydelig utvidelse av territoriet. Kartet over India viser det buddhistiske Kushana-rike (ca. 50 e.Kr.-400-tallet), som omfattet det nåværende Afghanistan. Det var gjennom dette rike at mahayana-buddhismen fant veien fra In­ dia til Kina. Den indiske og den kinesiske kulturkrets var dessuten i berøring med hverandre i BakIndia. En rekke moderne bynavn er satt inn i parentes for å lette orienteringen.

To antologier fra Zhou- og Han-dynastiet har hatt spesiell be­ tydning ikke bare ved det de forteller om dagligliv og fest i oldti­ dens Kina, men vel så mye ved den inspirasjonen de har vært for senere kinesisk litteratur, helt inn i Folkerepublikkens tid. Sam­ lingene Shih Ching (Diktenes bok, av og til kalt Odenes bok) og Chu Ci (Sangene fra Chu) bygger på to tradisjoner, oppstått på hvert sitt sted og med like atskilte løp som de to store floder kulturene var knyttet til: Hoangho i nord og Yangtsekiang i sør. Diktenes bok gjentar mønsteret fra oldtidens andre høykulturer: den muntlige litteraturen er blitt skriftlig. Antologiens 305 tekster er prøver på den poetiske tradisjonen som blomstret blant Nord-Kinas folk ca. 1100-600 f. Kr. Ifølge tradisjonen ble de sam­ let ca. 500 f.Kr. av filosofen Konfutse (se s. 93), men hvem hadde forfattet dem? Diktenes utviklede metrikk og ensartede rimbruk kunne tyde på at de var skapt av velutdannede forfattere fra adelsstanden, men mye taler for at de snarere bør oppfattes som sanger som er blitt til i de brede lag av folket. Den ensartede rimbruken kan i så fall forklares med at det er skjedd en redaksjo-

88

Kina

KINAS ELDSTE POESI Mønster fra bronsekar, Zhou-dy­ nastiet. Den eldste bevarte kinesi­ ske poesi stammer fra Zhou-dyna­ stiet (1027-770 f.Kr.) og er samlet i antologien Shih Ching (Diktenes bok). Mange av dens 305 tekster er hymner og sanger som ble sun­ get ved religiøse fester og offerseremonier. En slik scene viser denne dekorasjonen, som er teg­ net av fra et samtidig bronsekar. De kvinnelige musikerne i neder­ ste rekke slår på klokker og klangsteiner som er hengt opp i taket.

nell bearbeidelse under nedskrivingen eller en senere «redige­ ring» av musikere til bruk ved hoffet. Den største gruppen med tekster i Diktenes bok er 160 folke­ sanger og ballader fra femten landsdeler - om kjærlighet, daglige gleder og sorger, arbeid og hustruer som er rømt. Den andre ho­ vedgruppen består av 105 hoffsanger - om fester, jakt og krig, offerritualer og myter. En tredje inneholder 40 kultsanger, hym­ ner og danseviser som bl.a. har fungert som en hyllest til konge­ lige forfedre. Selv om musikken er gått tapt, kan dialogen i en del av diktene tyde på at de opprinnelig har vært sunget og kanskje danset som vekselsanger mellom menn og kvinner - sannsynlig­ vis ved rituelle vårfester hvor kjærlighetsforhold og jordens fruktbarhet er knyttet sammen. En slik kjærlighetsdialog finner man i diktet «Hanegalet», en parallell til den vesteuropeiske Alba-tradisjonen som vi kjenner fra hellenistisk tid (ca. 300-31 f.Kr.) frem til 1200-1300-tallet, dvs. dikt om hanen som galer og morgenrøden som kommer og skiller de elskende: «Hanen har alt galt, hoffaudiensen er alt begynt» «Det er ikke hanen som galer, det er de grønne fluers surr» «Det dages i øst, hoffet er samlet i all sin prakt» «Det dages ikke i øst, det er skinnet fra månen som kommer frem» «Insektene flyr i svermer» «Det er liflig å drømme sammen med deg» «Snart vender hoffmennene tilbake fra audiensen, sammen med deg må jeg stå der med skammen».

De eldste oldtidslitteraturer

89

Tekstene i Diktenes bok er alle bygd opp av verselinjer med fire stavelser, hvor hver stavelse samtidig danner et ord. Det er den samme enhet som i kinesisk skrift skrives med den grunnleggen­ de enhet: tegnet, slik at hver verselinje også grafisk utgjøres av fire tegn. Hvert dikt består av flere vers, med et varierende antall verselinjer knyttet sammen med enderim. Men diktene er rela­ tivt korte, to-tre strofer er vanlig. Andre metriske virkemidler er bruk av bokstavrim og fordobling av stavelser, særlig ved lydmalende ord. Diktene inneholder noen av de tidligst kjente eksem­ pler på bruk av rim. Uansett hvem som har skrevet tekstene i Diktenes bok, er de enestående i oldtidens verdenslitteratur ved sin umiddelbare og levende skildring av alminnelige menneskers dagligliv, arbeid, følelser og ritualer. Men snart utvikles det en skolastisk tradisjon når det gjelder tolkningen. Her oppfattes de som «kongespeil»; moralske pekefingrer som skal veilede fyrsten i godt og dårlig styre. Denne tolkningstradisjonen henger sammen med den hi­ storiske overlevering av diktene. Kinas første historieskriver, Sima Qian (145-ca. 90 f.Kr.), samlet kildematerialet til sin kjempehistorie om riket i fortid og nåtid ved å følge keiseren på reiser til provinsene og gjøre nedtegnelser underveis. Og han forteller hvordan tekstene til Diktenes bok ble samlet inn på lignende vis av Zhou-keiserens sendebud og andre embetsmenn, mens de vandret rundt i rikets delstater og lyttet til folkets sanger. De ble skrevet ned for at keiseren skulle få vite hva som rørte seg i fol­ ket. På denne måten var det blitt samlet inn over 3.000 dikt på Konfutses tid. Blant disse skal så filosofen ha valgt ut de 305 tekstene som gav moralsk veiledning. Konfutse ble også en auto­ ritet for den tanken at menneskets følelser og skikker foredles ved at det leser og skriver poesi. Og blant dannede kinesere ble det tidlig vanlig å komme med hentydninger til Diktenes bok i samtaler, ja, til og med i det diplomatiske språk. Litteratursosiologisk er det et viktig poeng at muntlige og fol­ kelige lyriske former via Diktenes bok fikk stor innflytelse på både tematikk, formspråk og metrikk i senere kinesisk poesi (og forøvrig også på vestlig modernisme på 1900-tallet, bl.a. gjen­ nom den amerikanske lyrikeren Ezra Pound). Sammen med prosaklassikerne Yi Ching (Forvandlingenes bok) - en metodelære i spådomskunst - og Shu Ching (Dokumentenes bok) - med kilder fra Kinas eldste historie - inngikk Diktenes bok i den litterære tradisjonen som gjennom de neste 2.500 år bidrog til å holde Kina samlet, selv om rikets grenser ble flyttet og oppløsningsperioder vekslet med perioder av enhet. Han-dynastiet fra 206 f.Kr. var preget av konsolidering, også kulturelt (se s. 96). Omkring 120 f.Kr. opprettet keiseren et eget departement til å samle inn sanger og ballader, utdanne musikere og skaffe musikk til hoffet. Dets samlinger av folkelig lyrisk og fortellende poesi - og litterære etterligninger av disse - virket normdannende for store deler av lyrikken helt opp til Tang-tiden

90

Kina

BAMBUSBØKER

Inventarliste i form av bambusbok, 93-95 e.Kr. Den eldste kine­ siske boktypen bestod av bambuspinner knyttet sammen med hampetråd. Dette er årsaken til at skriften - helt frem til moderne tid - ble skrevet i loddrette kolon­ ner. Denne boken - en inventarli­ ste over våpen fra Han-dynastiet består av 77 bambuspinner og er i alt 122 cm lang. Relieff på gravstein, 200-tallet f.Kr. (Royal Ontario Museum, Toronto). Tegningen viser hvor­ dan man bærer en bambusbok. Mannen er en av det tidlige Handynastiets lærde, og bildet er en avgnidnmg fra en gravstein.

på 600-tallet. I år 125 e.Kr. samlet hoffdikteren Wang Yi de tek­ stene fra 300-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. som vi finner i den store kinesiske oldtidsantologien Chu Ci (Sangene fra Chu). Dis­ se sangene er altså oppstått flere hundre år senere og i et helt annet klima enn Diktenes bok når det gjelder temperatur og tem­ perament: i den sørlige staten Chu ved Yangtsekiang. Sinologen Goran Malmqvist har stilt dem opp mot den nordlige tradisjonen slik: «Chu-sangene besynger ikke forelskelse men kjærlighet, ikke sorg men fortvilelse, ikke fornuften men sjelen, ikke tiden men evigheten.» Det er «sydlandsk» og høystemt elegisk dikt­ ning. Tekstene i Sangene fra Chu er gruppert under sytten titler, og av disse omfatter mange hele diktsyklusen En del av sangene har trolig vært knyttet til en sjamanistisk kultus og har fungert som påkallelse av åndemanere og svar på «himmelske spørsmål» om hvordan verden er innrettet. Andre er senere, lyriske dikt, til dels av Wang Yi selv. Antologiens hoveddikt - i en helt annen stil - er det innledende «Li Sao» (Møte med sorgen) på 374 verselinjer, det lengste kinesiske diktet til da. Det skildrer allegorisk dikteren og statsmannen Chu Yuans tragedie på 300-tallet f. Kr.: hvordan han ville tjene kongen ærlig og redelig, men ble baktalt av onde tunger ved hoffet og forvist, hvordan han igjen forsøkte å nærme seg sin elskede fyrste, og hvordan han til slutt druknet seg i en elv. Sangene fra Chu fikk like stor betydning for kinesisk lyrikk som Diktenes bok. Stilistisk foregrep den Tang-lyrikken. Tradi­ sjonen har knyttet antologien til Chu Yuans navn og skjebne. Han skal ha levd ca. 340-290 f.Kr., og hvis han har skrevet noen av diktene, er han den eldste navngitte kinesiske forfatter. Under alle omstendigheter er hans tragedie blitt klassisk. Legenden om Chu Yuan har levd videre i kinesisk folklore - dragebåtfesten hvert år er til minne om hans død. Tradisjonen har gjort ham til prototypen på den modige og lojale embetsmann. Under kampe­ ne mot japanerne i den annen verdenskrig ble han brukt som patriotisk samlingsmerke av forfatteren Guo Muruo (1892-1978) i dramaet Chu Yuan (1942). Også i perioden etter kulturrevolu­ sjonen er Chu Yuan blitt symbol på dikteren som setter personlig integritet og subjektiv oppfatning høyere enn statsmaktens krav. Slik er oldtidens poesi stadig gjenstand for nylesning og brukes på nytt selv under Folkerepublikkens politisering av åndslivet.

De eldste oldtidslitteraturer

91

Kina: filosofenes hundre skoler Klassikere kan defineres som evige følgesvenner som synes å ut­ trykke et samfunns, et folks eller en kulturs innerste vesen og bestemmelse. Derfor gjøres de til en del av skolens undervisning, til norm for gode borgeres tanker og handlinger, og kanskje også til hellige aktstykker som må oppbevares i templene og kun må fortolkes av det innvidde presteskapet. Også denne type klassiker er den kinesiske kulturen rik på i den politiske oppløsningstiden i siste del av Zhou-dynastiet fra 700 til 200-tallet f.Kr., som ble en gullalder for filosofien og litteraturen. Man snakker om «de hundre skolene» som hver på sin måte prøvde å finne løsninger på problemene om tilværelsens mening og på de politiske og moralske krisene som ble påtrengende under borgerkrigene og de dramatiske forandringer i samfunnet. De hundre skolene ble inspirert av keiserrikets oppløsning, ved at de selvstendige - og sterkt konkurrerende - fyrstehoffene utviklet egne miljøer av embetsmenn (skrivere, arkivarer, historiografer), diktere og lærde. De filosofiske skolene i Kina blir en slående parallell til sofistenes og de omvandrende filosofenes etterprøving av alle begreper og idealer på samme tidspunkt i de greske bysta­ tene (se s. 151). Det er blitt sagt at hele den vestlige filosofien egentlig er fotnoter til Platon, og man kan med samme rett si at Kina i årtusener har fortsatt å lytte til diskusjonene fra de hundre skolene. En av dem hadde som sin mester Lao-tse, som ifølge tradisjo­ nen levde omkring 570 f.Kr. Hans lære ble sammenfattet i Dao De ]ing (Ofte stavet Tao-Te-Ching) - Den hellige boken om veien og dens kraft. Det er en samling gåtefulle, suggestive talemåter, paradokser og vakre bilder som vil fange det uutsigelige, dao eller «veien» som tilværelsens innerste vesen: Det Dao som kan nevnes, er ikke det egentlige Dao. Det navn som kan nevnes, er ikke det egentlige navn. Som det navnløse er Dao opphavet til himmel og jord. Med navn er det alt det skaptes mor.

Daoismen rommer en sterk mistro til den menneskelige fornuft og til språket, til alle forsøk på rasjonelt å beskrive, forklare og ordne verden. I stedet bør man stå vakt om det indre liv for intui­ tivt å oppleve dao i de enkleste og laveste foreteelser for å tilpasse seg virkeligheten med samme smidighet som vannet. Da det store Dao gikk tapt, kom menneskevennlighet og rettvishet i høysetet ... Da statene og ættene falt fra hverandre i uorden, dukket det opp lojale embetsmenn.

92

Kina

TO TYPER INTELLEKTUELLE Historikeren Sima Qian, tegning fra 1700-tallet (Bibliothéque Nationale, Paris). Illustrasjon i daoistisk antologi fra 1700-tallet. Teg­ ningene kontrasterer to av de in­ tellektuelle typene som preget det rike kulturlivet under Han-dynastiet (206 f.Kr.-220 e.Kr.). Sima Qian (til venstre) ble hoffets offi­ sielle arkivar, astrolog og histori­ ker på 100-tallet f.Kr., reiste med keiseren rundt i riket for å samle historiske og litterære kilder og skrev slike verker som er blitt kalt «pragmatisk historieskrivning», dvs. verker som propaganderte for keisermakten og dens utfoldelse. Vis-å-vis denne utadvendte, prak­ tiske typen stod den innadvendte (til høyre) som la vekt på det indre liv - som den mediterende man­ nen på tresnittet fra en samling daoistiske tekster fra 1700-tallet.

BOKBRENNING

Keiser Qin Shi Huangdis auto­ dafe, maleri fra serien Kinesiske keiseres liv, Kina 1700-tallet (Bibliothéque Nationale, Paris). I keisernes historie er Qin Shi Huangdi fra Qin-dynastiet blitt herostratisk berømt fordi han of­ ret åndslivet for å samle riket. Maleriet, som stammer fra Qindynastiets tid på 1700-tallet, fore­ stiller det historiske overgrepet mot Kinas litterære liv i 213 f.Kr., da keiseren fikk 460 lærde kastet i en grav og deres bøker kastet på bålet. Begivenheten har fått sam­ me symbolske betydning som in­ kvisisjonens autodaféer etter re­ formasjonen og nazistenes bokbål.

H

Sft «4

«41^2 1

£36 b.u:

+

0

SSthi KZZV,

Jijnt# *■ KJAAA

X J'J »5 W

igiists

PW

ÆjiJ

Me &

Dette er kanskje daoismens hånlige replikk til en av de andre hundre skoler: den som støttet seg til Konfutse, eller Konfucius som er en latinisering av navnet som 1700-tallets jesuitter i Kina brukte. I motsetning til den legendariske Lao Zi er «mesteren Kung» en historisk skikkelse (ca. 551-ca. 479 f.Kr.), en fattig ari­ stokrat som studerte Zhou-dynastiets eldste perioder. Han be­ gynte å undervise i politiske og moralske spørsmål og var en tid minister i det lille fyrstedømmet Lu. Men han ble avsatt som følge av intriger og førte senere en omflakkende tilværelse ved andre fyrstehoff. I Lun-yu (Samtalen) skrev Konfutses elever ned noen av me­ sterens ytringer, rapsodiske glimt av hans personlighet og under­ visning. Hans store mål var å føre riket tilbake fra kaos og opp­ løsning til den orden som rådde under de første Zhou-keiserne: «Hvor dypt er ikke mitt forfall! På lang tid har jeg ikke, som jeg før pleiet, sett hertug Zhou i min drøm! ... Min kunnskap var ikke medfødt. Jeg er den som elsker det forgangne; ivrig søkte jeg den der.» Derfor knyttet Konfutse seg til de gamle, rike hoffseremonier, li, som ble utviklet videre til et universelt prinsipp, et moralsk krav til den enkelte om i sin oppførsel å respektere sam­ funnets normer og dermed styrke dets orden og harmoni. Fami-

De eldste oldtidslitteraturer

93

KONFUTZE, LAO Zl - OG YIN & YANG Konfutse (ca. 551-479 f.Kr.) var en fattig adelsmann og ble omvandrende filosof ved fyrstehoffene i oppløsningsperioden under Zhoudynastiet. Likevel er han blitt dyrket omtrent som om han tilhørte gude­ nes krets. Knapt noen annen enkelt­ person har hatt så dyp innflytelse på den moralske tankegangen - og der­ med også på væremåten - i de tone­ angivende samfunnslag i det klassiske Kina fra oldtiden og frem til vårt eget århundre. Konfutse dyrket fortidens hoffetikette i lengsel etter den fredelige for­ tiden før borgerkrigene og rikets oppløsning, men også som uttrykk for idealet om måtehold og selv­

94

Kina

disiplin. Hans idealer-som han fremmet ved å appellere til den en­ kelte - var dyd, personlig integritet, uavhengighet av materielle fordeler, lojalitet og lydighet mot familiens og statens overhode, forenet med frykt­ løs skepsis overfor de herskende. Disse idealene kom til å prege sam­ funnet ved at menn av dyd og vis­ dom kom inn i statsapparatet, gikk foran med et godt eksempel for de herskende familier - og dermed fremmet de samme dydene i folket. Det er blitt sagt at Konfutse var re­ volusjonær i sin respekt for det jevne folk og i sin oppfatning av at staten eksisterer for folkets skyld, ikke om­ vendt. Men den vekt han legger på autoritet og disiplin - i hjemmet og i statsanliggender - har også kunnet

misbrukes av eneveldige og totali­ tære styrer. Derfor har det rådd stor uenighet om hvordan mesterens tan­ ker skal oppfattes. Konfutse er avbildet utallige gan­ ger, men de fleste bildene er varia­ sjoner over en stilisert figur: den opphøyde, ufeilbarlige, men inn­ siktsfulle og menneskekjærlige vis­ mann. Snart avbildes han fordypet i egne tanker - som på ©, bokmaleri fra albumet «Portraits de Chinois célébre», 1600-tallet (Bibliothéque Nationale, Paris). Snart sees han på et podium, omgitt av elever, i gang med den muntlige undervisningen, med debatt og appell til fornuften, som gjør ham til en slags kinesisk So­ krates - som på (2), silkemaleri, udatert (Nasjonalmuseet, Taipei, Taiwan). Det siste bildet er en illu­ strasjon til 1. kapitel i Konfutses tan­ ker om en sønns pietet, hvor det heter: «Barnas plikter mot foreldrene er den kilde som alle andre dyder springer ut fra.» Konfutse fikk kolossal innflytelse

gjennom sine elever og elevers ele­ ver gjennom mange hundre år, mens hans tanker ble til en isme - og et sett offisielle normer med status som statsreligion og eget eksamensvesen (jfr. s. 96). I praksis fløt konfusianis­ men sammen med de to andre idéretningene som kom til å dominere Kina: daoismen og buddhismen. De tre vismenn og religionsstiftere sees samlet på bilde (3), Konfutse, Buddha og Lao Zi, udatert tegning (Musée Guimet, Paris). Lao Zi viser her frem tegnet for yin og yang daoismens grunntanke om tilværel­ sens to prinsipper: yin, det kvinne­ lige, mørke, kalde, jordiske og vinterlige, og yang: det mannlige, lyse, varme, himmelske og sommer­ lige. Ifølge daoismen er det veksel­ virkningen mellom yin og yang som holder den altomfattende kraft - dao - i balanse, og dette er blitt en klas­ sisk kinesisk oppfatning av tilværel­ sens fundamentale motsetninger og samspill.

fl!

V»

©

lielivet - med den verdighet og lydighet som måtte forene far og sønn - ble også grunnformen for det politiske forhold mellom keiseren og hans undersått. Samtidig skulle denne ideelle ord­ ning være grunnlagt på ren, en kjærlighet og godhet som omfat­ tet alle mennesker. Det rike litterære livet under Zhou-perioden fikk en brå slutt med historiens største bokbrenning i 213 f. Kr. Den ble iverksatt av keiser Qin Shi Huang Di som drømte om å samle Kina og derfor ville utrydde all intellektuell og politisk splittelse innen riket. Den eneste litteratur som ikke ble brent, var bøker om medisin, spådomskunst og jordbruk. Keiseren skal også ha latt 460 lærde begrave levende. Samtidig ble det forbudt å eie bøker. Alt dette var negative uttrykk for den betydningen som det ki­ nesiske samfunnet i fortiden hadde tillagt sine diktere og filoso­ fer. Men Qin-dynastiet ble bare en liten parentes (221-206 f.Kr.j. Allerede med Han-dynastiet (206 f.Kr.-220 e.Kr.) kom restaura­ sjonens tid. Åndslivet blomstret på nytt med en vrimmel av læ­ rebøker, historieskriving, fortolkninger av klassikerne, lyrikk og kunstprosa, fu, som ble skrevet på rim. Noen av verkene fra de hundre skoler hadde sluppet unna bokbrennmgen eller de ble nedskrevet etter hukommelsen. Blant disse valgte Han-keiserne, etter å ha nølt en stund, konfusianismen som best egnet til deres formål og gjorde den til offisiell statsdoktrine. Lun-yu og fire andre skrifter som ble tillagt Konfutse, inngikk i undervisningen som skolenes «fem klassikere» og begynnerbøker. Elevene skulle lære dem utenat, tross det arkaiske språket og det vanskelige tan­ keinnholdet, og senere skulle de utdype forståelsen av dem ved å vie seg til studier og meditasjon. Fra 606 helt til 1905 - med et enkelt avbrudd - eksisterte det merkelige systemet at alle som søkte statlige embeter skulle av­ legge en eksamen i Konfutses lære. Samtidig arbeidet generasjon etter generasjon av filosofer og historikere med å fortolke og sy­ stematisere de ærverdige konfusianske skriftene etter statens krav - men de var også påvirket av andre idéstrømninger som daoismen, buddhismen og vestlig filosofi. Konfusianismen har dermed bidradd til å gi kinesisk kultur sin særegne identitet og kontinuitet, samtidig som den stadig tillater nye fortolkninger og tillempninger - kriterier på en sann klassiker. Men også daoismen fortsatte som tradisjon, delvis med brodd mot konfusianismen. Dette gjaldt i gammel tid filosofen Chuangtze (ca. 369-286 f.Kr.), hvis hovedverk omfatter åpen satire over Konfutses tankebygning. Og tradisjonen fortsatte et halvt tusen år senere med det sendaoistiske verket Lie Zi, som tradisjo­ nelt ble tillagt en filosof av samme navn på 500-tallet f. Kr. Men verket synes å være skrevet på 300-tallet e.Kr., for det har tatt opp trekk fra buddhismen som nettopp hadde slått gjennom. Så kom tiden da buddhistiske lærde dro på pilegrimsferd til India og slet med å oversette indernes hellige skrifter fra sanskrit til kine96

Kina

MANDARIN-SYSTEMET

Mandariner fra Kunming, Yunnan, foto fra slutten av 1800tallet. De fem unge mandarinene representerer tradisjoner som di­ rekte forbinder oldtidens og den nyere tids kinesiske kultur: mandarin-systemet og konfusianis­ men. Det statlige eksamenssystemet for rekruttering av embetsmenn går tilbake til Han-dynastiet om­ kring begynnelsen av vår tidsreg­ ning, da keiseren - for å redusere arveadelens innflytelse på admini­ strasjonen - innførte prøver for vordende embetsmenn. Prøvene ble holdt regelmessig over hele riket, og i prinsippet kunne alle stille opp. Systemet eksisterte i denne form fra 606 til 1905, og regler ble fastsatt under Ming-dynastiet (1368-1644). Pensum ved mandarinprøvene var konfusianismens klassikere i den form de hadde fått under Song-dynastiet (960-1279), da elementer fra daoismen og budd­ hismen ble inkorponert i Kon­ futses tanker. Delprøvene bestod i å skrive et antall essays - deriblant et såkalt åtte-leddet essay (bagu wen) - over fastsatte temaer og sitater fra klassikerne, og de skulle både innfri pedantiske stilistiske krav og være i overensstemmelse med de klassiske - og kolossalt omfangsrike - kommentarer til konfusianismens «fire bøker». Systemet fremmet konformisme, og originalitet ble kvalt i formalis­ me og ortodoksi.

sisk, og tiden da det oppstod tallrike blandingsformer av buddhis­ me og daoisme. I 2.500 år har daoismen og konfusianismen vært de to karakte­ ristiske poler i kinesisk kultur- og samfunnsliv. Daoismen vender seg mot menneskets indre liv og mystisk-intuitive opplevelse av virkeligheten. Den kunne inspirere poesien og landskapsmaleri­ et, hvor mennesket avbildes som en ubetydelig del av virkelighe­ ten, og den kunne oppta mye av buddhismen - som mellomledd til japanernes meditative skole: zen. Konfusianismen, derimot, ville i første rekke regulere familielivet og pliktene overfor sam­ funnet, med streng rasjonalisme og etisk patos. Det var konfusia­ nismen som vakte så stor beundring hos 1700-tallets europeere, da filosofer som Leibniz, Wolff og Voltaire ville se kineserne som forbilder når det gjaldt naturlig religion og dyrking av fornuft og gode skikker. Men på 1900-tallet er det daoismen som har opptatt Vesten mest. Dette har ført til mange oversettelser og fortolknin­ ger av boken om Dao. Selv om Kina gjennom tidene har vært verdens mest folkerike land, har det aldri falt fra hverandre i en mengde selvstendige stater og språkområder som f.eks. Europa og Sør-Amerika. En forklaring kan være enhetspreget i all utdannelse og respekten for klassikerne. Deres makt merkes fremdeles i Folkerepublik­ ken. I dette århundret har synet på konfusianismen svingt: visse

De eldste oldtidslitteraturer

97

forskere har hevdet at den er en progressiv og demokratisk ut­ dannelse som lar seg forene med forskjellige vestlige idealer. An­ dre - som f.eks. Mao Zedong - har ment at den i sitt vesen var reaksjonær akkurat som føydalismen, og at den må utryddes hvis man vil skape en ny kultur. Siden fulgte kulturrevolusjonen og Lin Biaos kuppforsøk og død i 1971 (han som var utsett til Maos etterfølger), og to år senere ble det innledet en kampanje mot både Konfutse og Lin Biao. Samtidig forsvarte man på en opp­ siktvekkende måte Shih Huang-ti, keiseren som begravde konfusianerne levende og brente deres bøker, mens Lin Biao ble bren­ nemerket som en reaksjonær konfusianer. Formålet har trolig vært å gjøre Mao selv til en ny Shih Huang-ti som gjenetablerte statens orden etter en tid med kaos og oppløsning. Slik er klassi­ kerne fortsatt nærværende i det moderne Kinas tankeliv og poli­ tiske debatt: man går til sin egen historie for å finne svar på dagens spørsmål.

Den indiske kulturkretsen Det nordvestre hjørnet av den indiske halvøya - den vestlige de­ len av det nåværende Pakistan - var hjemstedet for den midterste av verdens fire gamle høykulturer, Indus-kulturen. I likhet med den egyptiske, sumeriske og kinesiske høykulturen oppstod den i et fruktbart område ved en stor elv, Indus. Og som de tre andre gamle sivilisasjonene satte den spor etter seg - fra ca. 2200 f. Kr. i form av innskrifter med en egen skrift som det ennå ikke har lykkes å tyde. Det ukjente språket ble fortrengt av et indo-europeisk, sanskrit, da arierne trengte inn i området. Ariernes eldste litteratur er helt og holdent religiøs. Kjernen er de såkalte vedaer - veda betyr viten, og disse to ordene kommer av samme indo-europeiske rot. Vedaene består av fire store sam­ linger med lovsanger til gudene og av seremonielle og magiske formularer. Til disse er det knyttet en lang rekke fortolkninger, og den mest kjente av disse skriftene er Upanishadene. Tekstene er trolig blitt til gjennom en periode på over tusen år, rundt reg­ net fra 1500 til 200 f.Kr. Det er usikkert når de har fått sin endeli­ ge, skriftlige form; den eldste omtale av skrevne vedaer er så sen som på 900-tallet e.Kr. Man skjelner likevel mellom eldre og yn­ gre deler av komplekset, bl.a. ut fra språklige forhold, og den eldste del, Rigvedaen, regnes for å være så gammel som ca. 1400 f.Kr. og dermed den eldste indiske tekst. Den omfatter i sin be­ varte form 1028 hymner, diktet til gudene. Språklig representerer vedaene et gammelt trinn av den sanskrit som ble det domineren­ de skriftlige litteraturspråket i Nord-India frem til 1000-tallet e.Kr. Fra et religionshistorisk synspunkt representerer de en gammel type kultus med tallrike kompliserte ritualer. Upanisha­ dene, derimot, peker fremover mot senere indisk religion. De omfatter bl.a. læren om det ubrytelige kretsløp av gjenfødelser 98

Den indiske kulturkrets

DET LITTERÆRE KASTESYSTEM Lesende Brahma-prest, foto 1960årene. Hindupresten med brahminenes hellige snor over skulderen leser i et palmeblad-håndskrift. Det indiske kastesystem har også litteratursosiologisk betydning. De eldste religiøse verkene vedaene og upanishadene - ble oppfattet som guddommelige åpenbaringer (sruti). En så hellig litteratur ble som en selvfølge for­ beholdt menn innenfor de tre øverste av de fire opprinnelige kastene. Kvinner og sudraer (medlemmene av den laveste ka­ sten: tjenestefolk) burde ikke ha kjennskap til den. De hellige skrif­ tene er også blitt overlevert munt­ lig i en tradisjon som ser ut til å gå tilbake til 1500-tallet f.Kr. Brahminene hadde bl.a. som oppgave å lære tekstene utenat og trene gut­ ter fra samme kaste til å føre dem videre. De hadde dermed en slags ervervsmessig interesse av at overleveringen var muntlig. Selv etter at verkene var skrevet ned, fortsatte den muntlige tradisjo­ nen, som i religiøs forbindelse har avgjørende autoritet.

(samsara) og om det evig uforanderlige (brahman) bak tilværel­ sens mangfoldighet. Disse tanker og tekster er grunnlaget for hinduismen, som dessuten gjestfritt tok opp i seg forskjellige folkelige trosretnin­ ger og gudeverdener. Hinduismens vidt forgrenede mytologi kommer tydeligst til uttrykk i den indiske oldtidslitteraturens to store epos (se neste avsnitt) og i de noe yngre puranaer (300tallet e.Kr. og senere), som er religiøse tekster av blandet inn­ hold, f.eks. sagnhistorie. Det indiske kulturområdet kom i direktelierøring med de vestlige kulturområdene omkring 500 f.Kr., da den persiske kongen Dareios utvidet sitt rike som strakte seg fra Indus i øst til Hellas i vest. Hele dette riket - og mer til - erobret Alexander den store av Makedonia på sitt berømte felttog 334-323 f.Kr. Det var det største riket som til da hadde vært samlet under én hersker. Med unntak av Kina omfattet det alle verdens høykulturer og deres nærmeste oppland. Innenfor disse to rikene - først persernes, så makedonernes - skjedde det en betydelig kulturblanding. I hele Midt-Østen, med Iran og det nordvestlige India, foregikk det en hellenisering, mens den antikke middelhavsverden fikk et orien­ talsk islett, hvis omfang fremdeles diskuteres. Alexanders storrike ble oppløst snart etter hans død, men den etablerte sammenDe eldste oldtidslitteraturer

99

hengen i området mellom de vestligste og den midterste av de gamle høykulturene hadde fortsatt betydning. Fra området omkring elven Indus ekspanderte den nordindiske kulturen gradvis mot øst og sør. Og under Maurya-dynastiet oppstod det ca. 300 f.Kr. et indisk storrike som omfattet hele landet omkring både Indus og Ganges og hele den mellomste de­ len av den indiske halvøya. Det sørlige India fulgte derimot sin egen utvikling, hadde sine egne riker og sin egen klassiske littera­ tur på språket tamil. Men det foregikk en stadig kulturutveksling med de nordlige områdene, og fra dem trengte bl.a. nye religiøse ideer sørover. På 400-tallet f. Kr. var det oppstått en rekke nye religiøse strømningen De hadde delvis samme røtter som hinduismen, men anerkjente ikke vedaenes og det gamle presteskapet brahmanenes autoritet. De viktigste er jainismen og buddhismen. Den siste ble på midten av 200-tallet f. Kr. statsreligion i Mauryadynastiets India. Dens lære, som dreier seg om menneskets fri­ gjøring fra lidelse, er i sin eldste form bevart i en samling kanoni­ ske tekster på dialekten pali. Samlingen er tredelt og heter derfor Tipitaka, dvs. de tre kurvene. Kurvenes innhold spenner fra klosterregler og læretekster på vers til en samling underholdende og belærende fortellinger, Jataka (samlet ca. 400 e.Kr.), om Buddhas tidligere tilværelser. Under Kushana-dynastiet bredte buddhismen seg i nord, hvor den indiske kulturen i de første århundrer av vår tidsregning fikk en berøringsflate med det kinesiske riket. Indisk og kinesisk kul­ tur kom også i berøring med hverandre i Bakindia, hvor de østlig­ ste områdene kom under kinesisk innflytelse nordfrå, mens om­ rådene i vest ble kolonisert av indere som for det meste kom sjøveien. Den indiske koloniseringen nådde også det vestlige In­ donesia: Java og Sumatra. Med koloniseringen fulgte i bølger de rivaliserende indiske religionene: buddhismen og hinduismen i forskjellige varianter. Allerede mot slutten av oldtiden hadde in­ disk kultur bredt seg fra Indus-dalen over et veldig landområde og fått berøring med høykulturene i både vest og øst.

Samtidig med at buddhismen vant frem i nye land og dens tek­ ster ble oversatt til bl.a. kinesisk, tapte den paradoksalt nok ter­ reng i hjemlandet. Gupta-dynastiet var i siste fase av oldtiden, ca. 320-535, ramme om en kulturell blomstringsperiode og støt­ tet en hinduistisk gjenreisning. Men takket være tidens religiøse toleranse var det stadig plass for buddhismen. Ved Gupta-hoffet ble mye av den tidligste indiske kunstdiktning skapt. Den omfatter både lyriske, episke og dramatiske gen­ rer, hvis detaljerte utforming var basert på en omfattende littera­ turteori. Den klassiske mester er Kalidasa, som man mener har levd på 400-tallet som hoffdikter hos Chandragupta II. Hans diktning omfattet mange genrer, men best kjent i Vesten er skue­ spillet Shakuntala, en gripende kjærlighetshistorie om en konge 100

Den indiske kulturkrets

PALMEBLADBØKER

Palmebladbok fra Sør-India i granthaskrift, udatert (privateie, København). Indernes gamle bø­ ker er for det meste skrevet på palmeblad. Bladene ble kokt, tør­ ket, polert og skåret til i avlange stykker. Flere stykker kunne hef­ tes sammen til en bok ved hjelp av snorer - som regel to - som ble trukket gjennom utstansede hull i bladene og festet til f.eks. en mynt. Ytterst ble det festet dekkplater av et sterkere materiale (tre, metall). Det eldste bevarte palmebladmanuskript er fra 100-tallet e. Kr., men bruken av dette skrive­ materialet går enda lenger tilbake. Bildet til venstre viser en nyere palmebladbok fra Sør-India med det populære epos Ramayana. Pa­ piret kom til India med muhammedanerne på 1000-tallet, mens boktrykkerkunsten først kom med europeerne. Manuskript til Mahabharata, på sanskrit, 1800-tallet. Nasjonaleposet Mahabharata går - som Ramayana - tilbake til 400-tallet f. Kr., men ble først nedskrevet på 400-tallet e.Kr. Til gjengjeld er det skrevet av, trykt og utgitt mange ganger senere.

som blir rammet av trolldom og glemmer sin elskede brud. Handlingen, som ender godt, er i likhet med så mye annet i in­ disk litteratur basert på det oldindiske eposet Mahabharata.

Indias folkekjære episke dikt I Kina har klassikerne som oftest form av et filosofisk essay eller et lyrisk dikt - nettopp disse genrene har gitt kinesisk litteratur dens særpreg gjennom tidene. I India, derimot, er det to eposer som har tjent som grunnmønster for all litterær skapervirksomhet: Mahabharata og Ramayana.

Med sine 220.000 verselinjer er Mahabharata verdens lengste dikt - åtte ganger større enn Iliaden og Odysseen til sammen. I sin bevarte form skal det ha vært diktet av vismannen Vyasa ca. 400 e.Kr., men den tradisjon han var en del av, var formodentlig like gammel som veda-tradisjonen. Således ansees diktets hand­ ling å kunne dateres til ca. 1400-1000 f.Kr., og det fremgår da også her og der av vedaene at det ved siden av den religiøse tradi­ sjon eksisterte en verdslig episk diktning, sunget av profesjonelle sangere knyttet til stormenns hoff. Mahabharatas kjerne er en storslått og dramatisk beretning om maktkampen mellom to brødreflokker. På den ene siden står de fem sønnene til kong Padu - blant disse den vise og fromme Yudhishthira og den ridderlige Arjuna med sin fryktede bue - og på den andre siden Padus bror, den blinde Dhritarashtra, og hans hundre sønner. Ved svik og ondskap fordrives de fem brødrene fra riket som de rettmessig har arvet etter sin far, og i tolv år må de leve blant eremitter og brahmaner i jungelen. Engang forkynner en annen konge at den som kan spenne hans veldige bue skal få hans underskjønne dat­ ter Draupadi til brud. Mange fyrster samles for å prøve seg, men de må beskjemmet legge buen ned igjen. Da dukker Arjuna opp, kledd som en fattig brahman. Tross de berømte kjempers hån

De eldste oldtidslitteraturer

101

griper han buen, spenner den lett og rammer målet med de fem foreskrevne pilene. Scenen viser hvor omfattende muntlige tradisjoners fellesskap kan være: også Rama, helten i Indias andre store epos, vinner sin hustru Sita da han som den eneste klarer å spenne sin fars krafti­ ge bue. På slutten av Odysseen foregår en lignende kappestrid om å spenne Odyssevs gamle bue. Penelopes frekke friere må gi opp, men en gammel tigger klarer prøven. Og han er den nettopp hjemvendte Odyssevs i forkledning. - Til slutt kan de fem brød­ rene vende tilbake fra skogen til den avgjørende kampen om ri­ ket. Den finner sted ved Kurukshetra, hvor de mest berømte kri­ gerne nå står overfor hverandre. Kampen blir grusom og bitter, stadig oftere bryter man fortidens hellige regler for strid: slekt­ ninger og brødre feller hverandre. Omsider ligger Dhritarashtras hundre sønner døde på slagmarken. Etter kampen, som har vakt selv gudenes sorg og bekymring, gjenopprettes orden med Yudhishthira som rikets vise konge.

I sin eldste form har denne diktningen trolig henvendt seg til fyrstehoffet og til kshatriyas, krigerkasten. For dem utmåles stridsvognenes sammenstøt, elefantenes brøl, krigernes innvikle­ de formasjoner og deres sjelsro i dødsøyeblikket. Men i det indis­ ke samfunnet fantes også en åndelig overkaste, brahmanene. De har overtaket og bearbeidet diktet etter sin egen tankeverden. Derfor treffer de fem brødrene på sine vandringer alltid fromme menn og eremitter, som utreder forskjellige myter og vitenskaper når brødrene stiller sine spørsmål. På denne måten utvides verket til en hel encyklopedi over den eldre indiske kultur. I stigende grad betones at disse fyrstene og kjempene egentlig er avatarer eller inkarnasjoner av forskjellige guder og kosmiske krefter. Derfor blir det et hellig dikt, og den endelige kampen ved Ku­ rukshetra kommer til å dreie seg om verdensordenens undergang eller eksistens. Den mest berømte av disse tilføyelsene heter Bhagavadgita. Guden Krishna har antatt jordisk skikkelse for å bli Arjunas vognstyrer i det store slaget - akkurat som Odin forkler seg som kong Haralds vognstyrer i Bravalla-slaget hos Saxo Grammaticus. Noen mener at denne nordiske myten har samme utspring som Mahabharata i urgammel arisk tradisjon. Da den edle Arjuna ser ut over slagmarken, viker han tilbake for å felle sine ven­ ner og slektninger og ber fortvilet Krishna om råd og veiledning. I disse spørsmål og svar trer hinduismens fromhetsideal frem i sin klassiske form: mennesket som gjennom yoga har gjort seg til herre over sine sanser og lidenskaper, som er fylt av kjærlighet til Brahman eller det evige, og som derfor er befridd for sorg, lidelse og død. I en mystisk visjon får Arjuna til sist lov til å se Brahman selv, det som åpenbarer seg i skapningens uendelige mangfold, taler gjennom en myriade av munner, fremtrer som tusener av guder og likevel er udelelig, ufattelig, evig. Det er den samme innsikt de indiske templene ofte prøver å vekke med disse

102

Den indiske kulturkrets

FORTELLEKUNST OG DANSEKUNST Danse-ensemble fra Kerala, 1960årene. Den folkelige fortellekunsten i de gamle eposene Mahabha­ rata og Ramayana har i et par tusen år vært en rik inspirasjons­ kilde også for bl.a. billedkunst og teaterformer i den indiske kultur­ kretsen. Her tolker dansere fra Kerala i Sør-India et avsnitt fra Mahabharata: samtalen mellom helten Arjuna og hans vognstyrer, guden Krishna, før det avgjørende slaget. Denne belærende dialogen danner grunnlaget for hinduis­ mens «ny-testamente»: Bhaga­ vadgita.

veggene som er overstrødd med guder, demoner og mennesker i dans, strid, elskov og tilbedelse. Bhagavadgita har øvd dyp inn­ flytelse i det indiske samfunnet opp gjennom tidene og har påvir­ ket moderne politiske tenkere, bl.a. Mahatma Gandhi. Mahabharata er det verket som nyter høyest anseelse i India med Bhagavadgita som noe i retning av et hinduistisk nytesta­ mente. Til gjengjeld er det Ramayana folk er mest glad i. Dette eposet er kortere, mer sluttet og kunstferdig i språket: her frem­ står den skjønnhet i klang og den rikdom av metaforer og annen ornamentikk som siden skulle bli rendyrket av Kalidasa (se bd. 2) og andre diktere. Her finner vi også den følsomheten som skulle sette sitt preg på det indiske dramaet. Hver scene utmåler og analyserer menneskenes lidenskaper slik de bryter frem i deres fakter, handlinger og ord, med samme konsekvens som i den eu­ ropeiske barokk-opera. Helt fra begynnelsen av har Ramayana dette patetiske preget. Den unge kongesønnen Rama elskes av alle for sin skjønnhet, godhet og dyd. Men da faren vil overlate makten til ham, tvinges faren på selve kroningsdagen til å forvise Rama til skogen i fjor­ ten år. Alle sørger med unntak av Rama selv, som ikke kjenner til begjær etter jordisk makt og som ledsages av sin tro og sin kjærli­ ge hustru Sita. Deretter skildres deres lykkelige liv i skogene, i fromme samtaler med hellige menn. Men Rama forblir en kshatriya under eremittens-fattige drakt, han griper ofte sin fryktede bue for å beskytte de fromme mennene mot rakshasas, onde de­ moner og mennesker som er utstyrt med deres magiske kraft. Deres konge er den gullglinsende Ravana med ti hoder, sterk nok til å kjempe med gudene selv. Men han innser at Rama bare kan beseires på én måte - ved at han berøves sin elskede Sita. Og Sita blir nå Ravanas fange, innesperret i en have på det fjerne Sri Lanka eller Ceylon, og til stadighet utsatt for hans lidenskapelige begjær.

Men Rama finner forbundsfeller i apenes og bjørnenes konge og deres kloke minister Hanuman, som oppdager at Sita er ført til Sri Lanka. Han lister seg inn til henne i skikkelse av en liten ape, trøster henne og sprer siden ødeleggelse blant Ravanas krigere og i hans prektige by. Deretter bygger Rama og hans venner en demning over havet til øya. Aper og bjørner strømmer til i ende­ løse skarer for å kjempe, og da Ravanas brødre og sønner er drept, tvinges demonkongen selv ut i striden. Tross sin fryktelige magiske makt faller han for Ramas piler, mens gudene blåser i trompeter og lar det regne med blomster over seierherrene. Rama er nemlig en avatar av guden Vishnu: derfor er det han alene som bevarer sinnets opphøyde ro, mens alle andre plages av lidelser og begjær. Derfor holder alle av ham, derfor er han uovervinnelig i strid. Men han kan også vise menneskelig svak­ het, som da han står overfor den befridde Sita. Fortvilet viser han henne fra seg i den tro at hun har gitt etter for Ravanas tilnær­ melser og trusler under fangenskapet. I mange år må hun bo De eldste oldtidslitteraturer

103

104

RAMA, SITA OG BRITENE

Rama og Sita i skogen, Kångråminiatyr ca. 1780 (privateie, USA). De indiske eposene handler ofte om krig og heltedåd, men de har også lyriske og humoristiske passasjer. Her pleier Sita sin mann, helten Rama, på en fredfylt plett i skogen og i handlingen. I forgrunnen leker Ramas hjelper, apenes minister Hanuman. Ramayana og diktets skikkelser er fremdeles en levende del av indisk og asiatisk folketradisjon, og nyere tids historie blir løpende tatt opp i dens verden. Slik blir det fortalt at den onde kongen på Cey­ lon, som røvet Sita, fikk en sønn som arvet farens skurke-egenskaper. Som en annen Moses ble han satt ut på sjøen som nyfødt - og slik seilte han den lange veien fra Ceylon til England, hvor han ble stamfar til britene!

alene i skogen, men søker tilflukt i et kloster; først da gudene har åpenbart at hun er en inkarnasjon av gudinnen Lakshmi, lar Rama seg overbevise om hennes troskap og tar henne til seg. Denne spenning eller glidning mellom guddommelig og menne­ skelig gir all indisk epikk dens særegne grunntone. Diktet tilleg­ ges Valmiki, som levde omkring 300 f.Kr. i nettopp det klosteret som diktets Sita hadde bodd i. Ramayana er kanskje det mest leste og mest innflytelsesrike epos i verdenslitteraturen. I middelalderen ble det oversatt fra sanskrit til Indias mange folkespråk og omskrevet i nye eposer, dramaer og dikt innenfor denne ufattelig rike litteraturen. Man videreutviklet dets sensualisme og psykologiske følsomhet, men også det religiøse budskapet. Innenfor den senere hinduismen, fra 1100-tallet og fremover, ble beretningen om Rama og Sita nemlig fortolket som en myte om kjærligheten, bhakti, som en altforsonende og frelsende makt. Derfor blir templer utsmykket med bilder av Rama, Sita, Hanuman og de andre velkjente figure­ ne. Og derfor er det for mange mennesker den dag i dag en from handling å lese eller lytte til dette hellige verket, som nå også gir stoff til utallige indiske filmer og dermed styrker sitt grep på massene. Ramayana er et klart eksempel på hvordan indisk kultur - i likhet med den gresk-romerske og den kinesiske - stråler ut til landene omkring. Det ble kjent i Laos, Kampuchea, Malaysia, Tibet - og i Thailand påtok kong Rama I og hans hoffdiktere seg å skape den første fullstendige oversettelsen til thai på slutten av 1700-tallet. Fremdeles kan man i Javas byer se uendelige skyggespill, wajang, over motiver fra Ramayana, mens lysene fra Garudas rutefly glir hen over nattehimmelen - Garuda som er Ramas hellige fugl og nå navnet på det statlige luftfartsselskapet i Indonesia.

SKYGGESPILL Skyggespill-figur fra Kampuchea, 1960-årene. Ramayana er ikke bare et indisk nasjonalepos, det er minst like mye dyrket og videre­ ført i Burma, Bakindia og Indone­ sia. Innholdet er overført til reli­ giøs dans bl.a. i Thailand og på Bali, og det er blitt til skyggespill en genre som stadig nyter stor popularitet i det meste av SørøstAsia, slik den gjør det i middel­ havsområdet. Dobbeltfiguren her forestiller en kampscene, og den stammer fra den skyggeteater-for­ men som heter wajang. Figuren er 97 on høy og er fremstilt av malt bøffellær.

105

FRA SKRIFTRULL TIL BOK Den boken leseren holder i hånden er trykt i mange tusen eksemplarer, og de er alle identiske. I oldtiden og middelalderen var alle bøker hånd­ skrevet, og ikke to eksemplarer var helt like. Skrive- og leseprosessen var like tungvint - og derfor eksklu­ siv.

106

Se på bilde (T): utsnitt av gresk sar­ kofag, 150-200 e.Kr. (Metropolitan Museum, New York). Det er en gresk lege som sitter på sitt kontor. I skapet ligger bokruller, over kirurgiske in­ strumenter, og selv leser han i en slik rull. Det krever bruk av begge hen­ dene, for han ruller bokrullen opp

med høyre hånd og igjen med ven­ stre - i den vanlige leseretningen fra venstre mot høyre. Det er tungvint å orientere seg - man kan ikke lage innholdsfortegnelse, register eller tit­ telblad til en bokrull. Men rullen er stadig den eneste kommunikasjons­ form som muliggjør selvstudium og håndbokoppslag. Bokrullen har også vært kostbar og besværlig å anskaffe - fordi det har vært et omstendelig arbeid å skrive den. Kortere tekster ble skrevet med metallgriffel på tretavler overtrukket med voks, av den typen som sees på bilde (2), diptykon av tre, Roma, sen keisertid. Prosessen sees også på bilde (3), Durisvase, Hellas, ca. 500

f.Kr. (Staatliche Museen, Berlin). Her sitter en gutt og skriver med griffel på en tavle — ved siden av de muntlige former for fremførelse. Neste sta­ dium var å føye flere vokstavler sam­ men til en bok - det er ni på bilde (4), vokstavlebok til skolebruk, ca. 400 e.Kr. (Staatliche Museen, Berlin). Lengre tekster derimot ble skrevet på ruller som legens, øverst (t.v.). Grekerne lærte først boken å kjenne i form av en papyrus-rull, da de om­ kring 600 f.Kr. fikk handelskontakt med egypterne. Den ble fremstilt av siv som var skåret opp, glattet ut og presset sammen med vannlim til ark på 25-30 centimeters høyde, og disse arkene ble så hektet sammen til en rull på mellom 6 og 10 meter. Teksten var skrevet i smale kolonner, på tvers av rullens lengderetning, og som regel bare på den siden av rul­ len hvor papyrusens plantefibrer lå vannrett. En rull som på bilde (5): dødebok fra Theben, ca. 1000 f.Kr. (British Museum), 30 cm høy, inne­ holdt langt mindre enn en moderne bok - det ville gå åtte-ti ruller på den

boken leseren holder i hånden. Når antikke verker var inndelt i «bøker», henger det nettopp sammen med omfanget av papyrusrullen - vi ville snarere snakke om et verks deler el­ ler avsnitt. Lesingen og skrivingen skjedde som regel ikke ved et skrivebord. Man skrev på fanget, og resultatet var ikke akkurat leservennlig: man skrev omtrent like mange bokstaver på hver linje, uten mellemrom mel­ lom ordene, uten punktum eller an­ dre tegn. Inntil ca. 200 f.Kr. ble lyrikk ofte skrevet som om det var prosa: i én lang rekke av bokstaver. Papyrusrullene ble oppbevart en­ ten i en bokreol eller i et bokskap som den lesende legens skap på ® eller i et bokspann som på bilde (6), stikk etter veggmaleri fra Herculaneum 1. årh. e.Kr. Men papyruser et forgjengelig materiale selv når det blir behandlet med forsiktighet. Rul­ lene måtte stadig kopieres på ny hvis man ville bevare en tekst for etterti­ den. Papyrusrullene er særlig utsatt

for fuktighet, og nesten alle de papy­ rer som er funnet i moderne tid stam­ mer fra Egypts tørre sand. En mer holdbar type bok ble al­ minnelig mot slutten av oldtiden (se s. 320 ff.). Tretavlene, som ble holdt sammen med en snor «i ryggen», ble mønster for hvordan man laget en egentlig heftet bok, først av papyrusark, senere av pergament, den såkaldte codex. Pergamenthåndskriftet med sammenheftede blad ble mid­ delalderens bok, men det måtte sta­ dig skrives av, og selv om prosessen kunne organiseres i skrivestuer, hvor slaver og senere munker skrev i takt etter diktat, så var i praksis et par hundre eksemplarer den øvre gren­ sen. Først med boktrykkerkunstens oppfinnelse omkring 1450 oppstod en egentlig masseproduksjon av bø­ ker. Men de trykte bøkene etterlignet i typografi og innbinding til forveks­ ling håndskriftene, og prinsippet bak bokfremstiIIingen har ikke forandret seg vesentlig gjennom snart 2000 år.

107

DEN ELDSTE DIKTEKUNST Lyrespiller, marmorstatuett fra Amorgos, ca. 2000 f.Kr. (Nasjo­ nalmuseet, Athen). Den ligner abstrakt kunst, f.eks. en av den franske billedhugger Henri Laurens' kubistiske skulpturer fra 1930-årene, men musikanten er ca. 4000 år gammel. Marmorstatuetten er et eksempel på den kun­ sten som ble til på Kykladene i Egeerhavet på 2000-tallet f.Kr., da det oppstod en rik handelskultur på øyene der - og kykladekunsten var bare ett av elementene i den rike perioden som har fellesbeteg­ nelsen kretisk-mykensk kultur. Den stiliserte musikanten som spiller på sin lyre er et tidlig ek­ sempel på at kunsten blir sitt eget motiv. Den kan samtidig sees som illustrasjon til den diktningen som aldri ble skrevet ned - og som derfor ikke er kjent.

Den greske verden (inntil ca. 500 f.Kr.)

De to greske skriftsystemene Historisk tid begynte to ganger i Hellas: på Kreta hadde man ca. 2000-1200 f.Kr. tre forskjellige skriftsystemer som siden gikk av bruk. Senere - omkring 800 f. Kr. ? - lærte grekerne den fønikiske konsonantskriften, utvidet den med tegn for vokaler og nådde etter hvert frem til det alfabetet som brukes i Hellas den dag i dag. Kretisk-mykensk kultur er det greske områdets bronsealderkultur (ca. 3000-1000 f.Kr.), oppkalt etter periodens to viktigste kultursentre, Kreta og Mykene (på Peloponnes). Da den engelske arkeologen Arthur Evans i begynnelsen av vårt århundre gravde ut palasset i Knossos på Kreta, fant han et stort materiale av inn­ skrifter, de fleste på små leirtavler - omtrent som dem man bruk­ te til kileskrift i Mesopotamia. Sammen med innskrifter funnet andre steder på Kreta, lot de seg gruppere i tre typer: piktogram­ mer (især på segl) og to versjoner av en stavelsesskrift som var skrevet i linjer og derfor ble kalt linear A og B. Like før annen verdenskrig fant amerikanske arkeologer et arkiv med linear B-tekster i et borganlegg på vestsiden av Peloponnes, «Nestors borg i Pylos» (Nestor er en av heltene i Iliaden). Anleggene i Knossos og Pylos var begge blitt ødelagt ved brann - og tavlene ble dermed brent. Dateringen av ødeleggelsene anslåes til hen­ holdsvis ca. 1400 og 1200 f. Kr. Senere funn av linear B-tekster er særlig gjort på det greske fastland, slik at linear B nå fremtrer snarere som en «mykensk» enn en «kretisk» skrift. Det er gjort mange forsøk på å tyde de tre skriftformene. Den mest overbevisende er den tolkningen av linear B som ble frem­ lagt av engelskmannen Michael Ventris i 1952. Han hevdet at det språket innskriftene var skrevet på, var gresk. Dette var sensasjo­ nelt, fordi de fleste inntil da hadde ansett den kretisk-mykenske kulturen - velkjent for sin arkitektur og kunst - for å være så vesensforskjellig fra den senere greske at den måtte tilhøre be­ folkningen som hadde bodd i området før grekernes innvandring. Ventris' tydning har vunnet bred tilslutning, men forståelsen av linear B-tavlene byr stadig på mange problemer, og det er langt­ fra alt som lar seg lese som meningsfylt gresk. Kanskje skyldes det at skriverne selv ikke var grekere, og at de i sin omforming av linear A - en skrift for deres eget språk - til linear B - en skrift for gresk - tok med en del gloser fra sitt morsmål. Dersom skriftbruken under alle omstendigheter var begrenset til en liten grupDen greske verden

109

pe ikke-greske skrivere, kunne de godt «lese» tavlene for sine herrer så de lot seg forstå. Forståelsen har også vært lettet ved at man - såvidt det kan sees av de tavler som er funnet hittil - bare har brukt skriften til begrensede formål, inventarlister og lignen­ de. Historisk tid i egentlig forstand begynner først med utviklin­ gen av det greske alfabetet. Den eldste bevarte innskriften er fra ca. 725 f.Kr. og risset inn på en vinkanne i Athen: «Til den av alle danserne som danset mest yndefullt» - brukt som premie ved et gjestebud? I det hele tatt er de eldste greske alfabetinnskriftene private, ofte såkalt graffiti (noe som er risset inn i murer eller gjenstander), og de dukker opp omtrent samtidig i hele det greske området, fra øyene i Egeerhavet til Ischia i Italia. «Skikkelige» innskrifter, malt på leirvaser før brenningen som en del av deko­ rasjonen, begynner straks etter 700 f.Kr. Fra ca. 650 f.Kr. stam­ mer den første bevarte offisielle innskriften - en lov fra en tempelvegg i Dreros på Kreta. Den følges opp av andre lovinnskrifter på Kreta i løpet av de neste hundre år. I samme periode (ca. 600 f.Kr.) skal statslederne Solon i Athen og Pittakos på Lesbos ha offentliggjort lovene for sine samfunn, skrevet på tre - og ikke bevart. Nedskrivingen av lovene kan settes i forbindelse med de eldste myntene og sees som utslag av en vilje til å presisere sam­ funnets normer. Alt materialet tyder på at den greske alfabetskriften bredte sig hurtig innenfor store deler av befolkningen og i hele det greske området.

Bystatene og litteraturen i den arkaiske perioden Det finnes ikke mange kilder til hva som skjedde mellom slutten av den kretisk-mykenske tid og begynnelsen av arkaisk tid (dvs. den gamle tid, ca. 800-500 f.Kr.). Men når den arkaiske perioden tar til, er alt forandret. De store anleggene i Knossos, Faistos, Mykene, Tiryns og Pylos hadde kjennetegnet kretisk-mykensk tid, og alt tyder på at den vanlige styreformen har vært konge­ dømme. Ved den arkaiske periodens begynnelse var verden blitt oppdelt i bystater. Vi kan ikke følge hvordan og hvorfor denne statsformen oppstod, men den er karakteristisk for Hellas gjen­ nom resten av oldtiden. Staten består av en by med tilhørende oppland. Midt i byen ligger akropolis, høybyen oppe på et fjell, og her ligger de viktigste templene, mens torvet og boligene lig­ ger i lavbyen. Byen er beskyttet av en mur. Arkaisk tid begynte med en periode preget av sterk geografisk ekspansjon. Det ble anlagt «kolonier», nye bystater, på vestky­ sten av Lilleasia, langs kystene av Svartehavet og det vestlige middelhavsområdet, særlig i Sør-Italia og på Sicilia. Litteratur, kunst og kultur blomstret over det meste av dette store området. 110

Arkaisk tid-til 500 f.Kr.

Vowel i

-a?

Vz

V3

V4

-e?

-i?

-o?

© A V 1- M S E 0 N N r T T 1

T

P Y ifi

n

I

f W

+

f E f I

T f

W X

1 T

¥ fil

Y

T

©

* 2 T r

Is

A A

V?

iTi 1

LINEAR B-SKRIFTEN OG KODE-EKSPERTEN Dechiffreringsskjema fra ]ohn Chadwick & Michael Ventris: The Decipherment of Linear B (1958). Den engelske arkitekt, arkeolog og språkforsker Michael Ventris ar­ beidet under 2. verdenskrig i Secret Service med å bryte tyske militære koder. Etter krigen an­ vendte han, sammen med den klassiske filolog John Chadwick, sine erfaringer på de kretisk-my­ kenske linear B-tavler. Disse var gravd ut i stort omfang i Knossos i begynnelsen av århundret, og i den såkalte «Nestors borg i Py­ los» på vestsiden av Peloponnes like før 2. verdenskrig. Han syste­ matiserte tegnene etter deres plas­ sering i ordene ved f.eks. å gjette at det gjaldt et språk med bøyningsendelser - man kan

sammenligne med latin, hvor man f. eks. har et bøyningsmøn­ ster som do-mi-nus do-mi-ne do-mi-num do-mi-m do-mi-no Hvis latin var blitt skrevet med stavelsesskrift, ville man her finne ordet med de samme to tegn først og varierende tegn på tredjeplas­ sen. Ut fra slike iakttagelser stilte han opp skjemaer som dette (V = vokal, C = konsonant). Det sensa­ sjonelle resultatet han kom frem til, at språket var gresk, ble lagt frem på en internasjonal kongress for klassiske filologer i København i 1952. Den kretisk-mykenske skriften er bl.a. et uttrykk for at den gre­ ske verden i denne perioden var en del av den felles nærorientalske høykulturen. Skrivematerialetleire formet i ganske små tavlerer det samme som ble brukt til kileskrift andre steder i området, og skrifttegnene er beslektet med egypternes og hetittenes hierogly­ fer.

Språklig var det oppdelt i forskjellige dialektgrupper. Viktigst er dorisk, som ble snakket i Sparta og Korinth og mange av de gres­ ke bystatene i Sør-Italia, aiolisk som ble snakket på noen av øye­ ne i Egeerhavet og deler av det greske fastlandet, og ionisk som ble snakket i bystatene på Lilleasias vestkyst. Attisk er også en ionisk dialekt. Bystatene hadde forskjellig styreform. I arkaisk tid var det mest karakteristiske en eller annen form for oligarki (fåmannsvelde), eller også tyranni, en styreform hvor én aristokrat regjer­ te med støtte fra de bredere lag av befolkningen. Bystatene hadde også forskjellige mål- og vektsystemer, forskjellige kalendere og forskjellige kultusformer. Men det fremtrer et visst mønster i ulikheten. Foruten å være en politisk enhet var bystaten også en religiøs enhet. Byen var som helhet ansvarlig overfor gudene. Forsyndet en av borgerne seg, ble hele byen rammet av den krenkede gudens vrede. Hadde én gudenes yndest, nøt hele byen godt av det. De olympiske guder - de hvis navn vi fremdeles kjenner, Zevs, Hera, Apollon osv. - var nok felles for grekerne, men ikke like viktige overalt. Hera var særlig knyttet til Argos, Apollon til Delos og Delfi, Athene til Athen osv. De forskjellige byene hadde også lokale guder som bare ble dyrket på dette ene stedet. Gude­ ne ble dyrket med regelmessig tilbakevendende fester, som regel på samme måte hver gang. Noen av festene var åpne for alle. Andre var begrenset til bestemte deler av befolkningen, f. eks. bare for menn eller for kvinner. Større fester kunne trekke gjes­ ter til byen fra andre kanter, og noen av dem henvendte seg di­ rekte til et fellesgresk publikum. Den mest berømte av dem er Zevs-festen i Olympia som ble holdt hvert fjerde år. En slik stor fellesgresk fest varte flere dager og bød på mange slags forlystelser. Der var ofring, og til dette hørte bespisning av deltagerne. Og der var prosesjoner, danser, fakkeltog, korsang og idrettsstevner. Vanligvis var alt sammen på et eller annet vis for­ met som konkurranser, agoner: idrettsmennene konkurrerte med hverandre, og det samme gjorde musikanter, sangere, kor, de som diktet tekstene for korene osv., og for hver enkelt agon ble det gitt premier. En stor del av de diktene som er kjent fra den greske oldtiden, er på en eller annen måte knyttet til slike fester. Det kan være dikt som er blitt oppført av et kor til en guds ære eller for å forherlige seierherren i en sportskamp. Dette gjelder nesten alle de eldste bevarte lyriske diktene. Epos ble fremført av profesjonelle sangere, rapsoder, som deltok i konkurranser ved fester på Delos, i Epidauris, Athen, Syrakus osv., og de attiske tragediene inngikk i konkurranser ved Dionysos-festene i Athen. Også private begivenheter kunne markeres med fester, større og mer praktfulle jo rikere og mer høytstående giveren var. Stor­ menns begravelser kunne godt minne om statsfestene med sports- og musikkonkurranser, og det hørte i hvert fall til ved en begravelse at de etterlatte klaget: lovpriste den dødes gjerninger

Den greske verden

111

og beskrev sin egen sorg. Slike dødsklager var det kvinnene som sang. Brylluper ble naturligvis også feiret med fester og sanger som hørte til ved en slik anledning. Hverdagen hadde sine egne genrer. De fleste stedene i Hellas var menns og kvinners liv atskilt, og hverdagsgenrene må i stor utstrekning ha vært kjønnsbestemte. På landet satt mennene om vinteren inne hos smeden og snakket. I byen møttes de på torvet, hørte på rettssaker, traff tilreisende og spurte nytt, overvar de omreisende gjøglernes forestillinger, hørte på profesjonelle tale­ re, deltok kanskje i filosofiske diskusjoner og fortalte historier. Rapsoder opptrådte og gav også undervisning. Kvinnene må ha hatt sin egen formidling av nyheter og underholdning, bl.a.ved de offentlige brønnene hvor de hentet vann. Hjemme kortet de tiden ved veven og teinen med sang og fortellinger. En privat samværsform som har satt rike spor i den bevarte litteraturen, er drikkegildet, symposiet. Vi har både prosabeskrivelser av drikkegilder og mange dikt som er beregnet på fremfø­ ring ved drikkelag. Det finnes også mange billedfremstillinger fra symposier, f. eks. på de begrene man drakk av. Vert og gjester var menn av overklassen, som lå til bords med krans om håret og lot det store begeret passere rundt med en blanding av vin og vann. De underholdt seg etter evne med mer og mindre høye materier, diskusjoner, taler, dikt osv. Etter hvert som kvelden og beruselsen skred frem, gikk man over til lettere underholdning: verten had­ de kanskje sørget for opptreden av dansere og akrobater og også invitert hetærer, prostituerte. De fleste av de bevarte elegier hø­ rer til ved drikkegildene, og endel andre genrer er også represen­ tert der.

Genrer og diktere, profesjonelle og amatører De forskjellige genrer man hadde i det arkaiske Hellas, kan deles inn etter fremføringsformen og -situasjonen. Noe ble sunget til musikkledsagelse, mens andre ting ble fremført uten instrument. Den første hovedgruppen, lyrikk (egentlig noe som synges til lyre), kan igjen inndeles i korlyrikken, til forskjell fra de genrer 112

Arkaisk tid - til 500 f .Kr.

KRETISK-M YKENSK LITTERATUR

Sarkofag-freske, Kreta ca. 14501400f.Kr. (Herakleionmuseet, Kreta). Selv om de hadde skrift i Hellas i kretisk-mykensk tid, må perioden likevel karakteriseres som forhistorisk. Det bevarte skriftlige materialet er riktignok på flere tusen tavler, men innhol­ det er stereotypt - nesten uteluk­ kende opptellinger. Det kan skyl­ des at nesten alle tavlene kommer fra palassarkiver i Knossos og Py­ los. Strengt tatt kan vi ikke vite om linear B-skriften også ble brukt til andre slags tekster, for tavlene ble vanligvis bare soltørret og har ikke vært særlig holdbare. Men slik materialet foreligger, sier det lite om det brogede livet som møter oss i billedkunst og arkitektur, og den kretisk-mykenske litteraturen må vi gjette oss til på grunnlag av bilder. At de hadde arbeidssanger kan vi se av vaser hvor høstfolk med nek og arbeidsredskaper på skulde­ ren synger, akkompagnert av en slags rangle. Vi kan også slutte oss til kultisk poesi ut fra offerscenen som den man ser øverst: menne­ sker går i prosesjon med offerga­ ver til et alter, og mellom dem går en lyrespiller. Det dreier seg sik­ kert om et offer til en død, for bildet er malt på utsiden av en sarkofag. Det er fra Hagia Triada på Kreta og er - stilistisk - eksempel på kretisk-mykensk kunst.

ELEGI

Symposie-scene, innside av Duris-vase, Athen ca. 480 f.Kr. (Staatliche Antikensammlungen, Miinchen). I den greske litteratu­ ren er en elegi et dikt med et bestemt versemål (se s. 127), sun­ get til fløytespill for et publikum av menn. Genren er nært knyttet til symposiet. Bilder av drikkelag er kjent fra mangfoldige vaser, ofte nettopp slike begre og kanner som ble brukt under symposieneog bildet her er fra innsiden av et beger av samme typen som det den liggende mannen har i hån­ den.

ARBEIDSSANGER Bakeri, terrakotta-modell, 500tallet f.Kr. (Louvre). De eldste litterære former oppstod i dagligli­ vet. Her er fire kvinner i gang med å elte deig, mens en femte underholder dem eller spiller til sangen deres på en dobbeltfløyte (som imidlertid er gått tapt).

som ble oppført solo, vanligvis av dikteren selv - som de diktene Sapfo og Alkaios laget. Elegien, som normalt ble ledsaget av fløy­ tespill, var også en sologenre. Den andre hovedgruppen er epos og jambe. Inndeler man etter fremførings-situasjonen, er publikums sammensetning og diktets formål de to viktigste elementene. Noen genrer var åpne for alle - menn, kvinner og barn, borgere og ikke-borgere. Dette brede publikum var til stede ved deler av korlyrikken og når epos ble resitert ved de store festene. Dermed fikk disse genrene særlig betydning som medium for en felles­ gresk livsholdning. Men ellers bestod publikum av et mer be­ grenset utsnitt av befolkningen. Sololyrikken fra Lesbos var stilet til et snevert og kjønnsbestemt publikum, og innholdet var tilsvarende personlig og fortrolig. Elegi- og jambediktningen var for det meste rettet til et mannlig publikum, som eventuelt også var sosialt avgrenset. Det gjelder f.eks. symposie-elegiene. De budskapene som formidles i dem, var ofte politisk-moraliserende kritikk av de herskende forholdene og fremhevelse av aristokratiske mannsdyder. Fra Sparta har vi elegier som skulle anspore til kamp og ble sunget for et publikum av soldater. Jam­ ben ble som regel fremført for et bredere publikum, men stats­ mannen og dikteren Solon kunne bruke både jambe og elegi når han holdt politiske taler til Athens borgere. En spesiell jambe-

Den greske verden

113

genre var de regelrette smededikt, hvor navngitte personer ble hånet. Setter man denne formen for jambe opp mot korlyrikkens hyllingsdikt, kan man si at æressamfunnets sentrale spenning mellom ros og kritikk også gir seg uttrykk i to atskilte genrer, Det var stort sett to slags diktere: profesjonelle som arbeidet for lønn i en eller annen form, og amatører som tilhørte aristo­ kratiet. Epos, korlyrikk og til en viss grad elegi ble ivaretatt av profe­ sjonelle. De var omreisende som tilbød sin «vare» ved en konkret anledning - en eller annen festagon - eller de var i en eller annen stormanns brød for kortere eller lengre tid. Profesjonelle epossangere ble kalt rapsoder. Det ser ut til å ha vært forskjellige skoler av slike sangere: Homers «sønner» på Chios, Kreofolos' på Samos og Hesiods i Boiotia, men det var også rapsoder uten spe­ siell tilknytning til noen slik krets. Vi kjenner ikke navnene på mange rapsoder. Det ligger i genrens art at et gitt dikt ikke ble regnet for diktet av den rapsoden som sang det, men av hans mer eller mindre mytologiske stamfar, Homer eller Hesiod. Det korlyriske diktet var derimot dikterens eiendom, og vi kjenner nav­ nene på mange korlyrikere. De leverte leilighetsdikt på bestilling og mot en passende betaling. «Arbeidsgiverne» var ofte tyranne­ ne, som styrket sin autoritet ved å engasjere kunstnere som ma­ lere, billedhuggere, arkitekter og diktere til å kaste glans over sitt styre. Også samfunnets ledere kunne være diktere, men de avholdt seg fra epos og korlyrikk. I Athen gav Solon uttrykk for sitt poli­ tiske program i elegier og jamber. Alkaios fra Lesbos (ca. 600 f.Kr.) og Theognis fra Megara (ca. 550 f.Kr.) var begge aristokra­ ter og sterkt kritiske overfor de aktuelle tilstandene. De fremfør­ te sin kritikk i dikt, sololyrikk og elegi. Også Alkaios' politiske motpart, tyrannen Pittakos, diktet elegier. Og den attiske tyran­ nen Peisistratos' sønn Hipparchos (d. 514 f.Kr.) skrev epigram­ mer. Diktekunsten som sådan hadde en meget høy status i det arkaiske samfunnet.

Sol, lykke, veddeløp Alkman og det arkaiske tradisjonsfellesskap Lykkelig den som ved godt mot gjennomlever dagen. Jeg priser Agidos glans; jeg ser henne som solen, den som nettopp Agido kaller oss til vitne med dens lys. Men vår prektige korfører lar meg hverken rose eller dadle henne slett ikke; hun er nemlig selv 114

Arkaisk tid-til 500 f.Kr.

! i ■ . rtYCIWAPITerl jcu» y OTACHMA+i AniKTAY: < zx ?TÅI x ""rs ..iIY/.^OnYXO) W ' • .p ■ AiAl'ierite UrYClO SSTMOCMAHAA. in x», ■ iJFBATAHkoirnc >N0.7N&Tl'ÅXl:^YrIX ic ‘J ■JA • , H fpz er ■

t-Ax.a

tyhpacicakaTAC'1'

-‘.Tom

■tøvNMxlV» lANCUpA'

/ ,

■

rturrY.; IA. pa8aun Åvypais épTrerå, Tråvd' oa epnei 81' aidpas.

Xåovs 8é, ovti ye KvTrpt8os trais å)Kvrréras rf8' Apeos KoXevpav ovtl yap eKpava /3ia, -rrpavvocp 8e Treidoi, eiKe Se poi yaia OaXåaaas re pvyol yåÅKeos ovpavos re1 tu)V 8' eyå> eKvocrtfiaåpav æyvycov UKarrrpov eKpcvov 8e deois depicrras.

fritt valg. De dyrket kunsten for kunstens skyld, lenge før slagor­ det 1’art pour 1’art var proklamert. Avstand kunne man sette som overskrift på Alexandrias dikte­ kunst. Dikteren hadde ikke bare de økonomiske realitetene på avstand, men også andre viktige faktorer. Han var kommet på avstand fra sitt publikum. Han, om noen, var skriftlig, han satt med skrivetavlen sin, skrev og strøk og skrev igjen, til han hadde funnet den perfekte formuleringen som lot seg renskrive på pa­ pyrus og produsere som bok, for å bli lest av mennesker som dikteren ikke kjente og aldri ville komme til å kjenne, og med reaksjoner som han bare kunne gjette seg til. Mange aleksandrinske dikt er stilet til en navngitt adressat i dikterens vennekrets. Det virker som dikterne var klar over tapet av den direkte kon­ takten mellom dikter og publikum som tidligere perioder hadde hatt, og som samtidens folkelige genrer stadig hadde, men som ikke lenger eksisterte for dem selv. Ved å stile diktet til en navn­ gitt venn kunne dikteren fingere en direkte kommunikasjon med vennen, hvor det store anonyme publikum fikk lov til å kikke over skulderen på vennen og lese med. Dikteren var også kommet på avstand fra alminnelige mennes­ ker. Han levde et stille liv blant bøker og boklærde, skilt fra livets mer konkrete krav, som f.eks. produksjonen av livsfornødenhe­ ter. Til gjengjeld kunne han av og til begi seg ut i mengden og iaktta de andres liv og gjøre det til gjenstand for sin kunst, som i det siterte diktet om elskerparet Kallignotos og lonis og deres banale problem. Og han var kommet på avstand fra tradisjonen. Han hadde rike tradisjoner å øse av, som ikke bare var skriftlige, men også til­ gjengelige i fullt omfang i biblioteket. Klassikerne var der, rett for hånden, det var bare spørsmål om å sette seg ned og studere dem, bokrull etter bokrull. Hvis han selv ville dikte, kunne han til gjengjeld ikke tillate seg å dikte i vei uten å ha rede på hva klassikerne rommet. Han kunne ikke som den muntlige dikteren gå inn i tradisjonen og fortsette den. A dikte det som allerede var diktet, ville være overflødig, og det ville også være pinlig, fordi 232

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

EROS' VINGER Figurdikt (fra A.F.S. Gow: ,,Bucolici Graeci", Oxford 1952). I hellenismen ble det alminnelig å dikte med griffel i hånden, og den muntlige diktekunsten ble skjøvet i bakgrunnen. En særlig raffinert lek med dikte- og skrivekunst kom til uttrykk i «figurdikt», hvor dik­ tets skrevne form illustrerer inn­ holdet: dette diktet handler om den bevingede kjærlighetsguden Eros og har form som et par vin­ ger.

MIMEN Gjøglerscene, maleri på drikkekar, Lipariøyene ca. 350 f .Kr. (Museo Eoliano, Lipari). Under de genrene vi har bevart, går de tapte genrene som en understrøm, og det er ofte disse som har tilhørt befolkningens lavere sosiale sjikt. Mimen er en av dem. Mime er en felles betegnelse for ulike gjøglerforestillinger. Den greske forfatte­ ren Athenaios (ca. 200 e.Kr.) har gitt en forholdsvis utførlig beskri­ velse av slike forestillinger fra for­ skjellige perioder og forskjellige deler av den greske og romerske verden. Der er f.eks. komiske fremstillinger av hverdagsbilder, en tyv som stjeler frukt, eller en lege som gir sine pasienter medisi­ ner med imponerende navn. Det kan også være parodier på trage­ dier eller på rettssaker og filosofis-

ke diskusjoner. Musikk, dans og akrobatikk kan være med - kort sagt: alle slags folkelige gjøglerier. De opptredende var både menn og kvinner, og de brukte vanligvis ikke masker. Gresk og romersk komediediktning og dikt som Theokrits idyller eller Herodas' mime-jamber (ca. 250 f.Kr.) må være påvirket av mimen, men det lar seg ikke påvi­ se nærmere hvori påvirkningen består, fordi man vet for lite om mimen i detalj. Gjøglere er ofte avbildet på va­ ser eller som statuetter. Gjøglermotiver som det på blandingskaret til vin og vann (ovenfor) blir også betraktet som illustrasjoner til mimen.

det ville røbe en mangel på lærdom hos dikteren. Paradoksalt nok var det nettopp den klassiske tradisjonens nærvær i skriftlig form som definitivt brakte dikteren på avstand fra tradisjonen. Avstanden markerer seg i diktene som ironisk distanse. Kalli­ makos hadde ikke noe imot banale emner, men behandlingen av dem måtte ikke være banal. Han kjente og brukte klassikerne, men alltid på en høyst individualistisk måte. Han diktet hymner og fulgte til en viss grad de homeriske hymnenes genremessige krav, men brukte også genren som medium for personlig litterær polemikk og til å hylle ptolemeerne. Og spesielt la han så mye lærdom inn i formen at den holdt på å bli sprengt: overalt vrim­ ler det av religionshistoriske, mytologiske og topografiske opp­ lysninger. Han diktet satiriske jamber, og han skrev epigrammer hvor kravet om et kortfattet uttrykk og et raffinert poeng virket som en stimulerende utfordring på hans formsans.

Athen, Alexandria, Roma

233

Striden om eposet Det gamle mytiske stoffet hadde særlig vært en kilde for de fore­ gående århundrenes tragedie- og eposdiktning. Aleksandrinerne diktet også tragedier om mytiske helter, men prøvde å holde seg unna dem som de klassiske tragediedikterne hadde brukt. Ved Ptolemaios ITs hoff vanket Pleiaden, en «syvstjerne» av de mest beundrede tragediedikterne, bl.a. Lykofron (f. ca. 320 f.Kr.). Som Kallimakos var han både filolog - ved Museet - og dikter. Tragediene hans er ikke bevart, men man kjenner et meget lærd og knudret jambisk dikt, Aleksandra, som bærer hans navn. Det er imidlertid omstridt om det stammer fra denne perioden. Men ingen av de klassiske verkene var så vanskelig å håndtere som Iliaden og Odysseen - alminnelig anerkjent som verdenshis­ toriens mest betydningsfulle dikt. Andre klassiske genrer kunne brukes hvis det bare ble gjort lærd og subtilt nok. Men kunne en aleksandriner dikte et epos? Kallimakos mente nei. Han skrev ett langt dikt, Aitia (Årsa­ ker). Men det var ikke noe epos, det var ikke i heksameter, men i «elegisk» metrum: skiftevis heksameter og pentameter som epi­ grammet om Kallignotos. Det var heller ikke én lang fortelling, men en samling kortere mytologiske historier, holdt sammen av en ramme: dikteren spør musene om årsakene til f.eks. kultiske eiendommeligheter, og musenes forskjellige svar danner diktet.

Aitia kunne kalles et anti-epos. Kallimakos skrev også et epyllion (dvs. et lite epos) med titte­ len Hekale. Det er ikke bevart i sin helhet, men vi vet at det handlet om Thesevs, i og for seg normalt nok for et epos. Men det tok ut en detalj av Thesevs' liv og gjorde den til sitt tema. Vi har et par eksempler på denne genren hos Theokrit. Han skrev f.eks. et dikt om Herakles, men av alle heltegjerningene hans valgte Theokrit å skrive om hvordan han som spedbarn gjorde det av med to slanger som Hera hadde sendt av gårde for å drepe ham. Det gav dikteren anledning til en detaljert beskrivelse av en natt i Herakles' barndomshjem. Mor Alkmene vasker sine små barn, ammer dem og legger dem - som vugge har de et skjold som far Amfitryon har vunnet i tvekamp. Hun vugger dem og synger dem i søvn. Da det oppstår uro senere på natten, er det moren som hører det og vekker sin mann, som så skynder seg ut av sengen og vekker slavene. Den heroiske fortellingen er ført inn i borgerhjemmets ramme. Epylliet beveget seg i det episke versemålet og holdt seg innenfor den heroiske emneverden, men det valgte ut de delene av fortellingene som ikke pleide å bli brukt, og det la vekt på andre elementer enn den heroiske bedrif­ ten. Når Kallimakos og Theokrit ikke ville dikte epos, skyldtes det deres beundring for Homer. Deres holdning kommer f.eks. til uttrykk i et dikt av Theokrit som forteller om en dikterinnvielse. Der lar han den mest autoritative personen si at han hater den

234

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

FOLKET I BILDER Mann med torn, leirstatuett Attika ca. 100 f.Kr. (Staatliche Museen, Berlin). Pukkelrygg, leirstatuett Attika ca. 250 f.Kr. IMuseum fiir Kunst und Gewerbe, Hamburg). Hellenismens dik­ tere og billedkunstnere likte å gjengi livet på gater og streder. Komedieskikkelser og portretter av typer fra dagliglivet har sine paralleller i de mange leirstatuetter som er bevart fra perioden. Det er den jevne mann som blir avbil­ det, også med forkjærlighet for de stygge, misdannede, gamle osv. som den pukkelryggede, og man­ nen som plukker en torn ut av foten.

tømrermesteren som bygger et hus høyt som et fjell, og hvis musenes sangfugl vil kappes med skalden fra Keos, anstrenger den seg forgjeves. Men Kallimakos' yngre samtidige og elev, Apollonios fra Rhodos (f. ca. 295 f.Kr.), kastet seg likevel ut i det ambisiøse prosjek­ tet å skrive et epos, Argonautica. Han skrev i heksametre, som det passet seg, og om et opplagt episk emne, helten Jason og hans ferd med Argo til Kolkis, hvor han hentet seg både det gylne skinn og en prinsesse til kone, Medeia. Diktet er langt, og det forsøker å overgå Iliaden og Odysseen, også ved å unngå de ho­ meriske diktenes feil: det forteller historien skikkelig fra begyn­ nelse til slutt i stedet for å starte midt i handlingen, som de ho­ meriske diktene gjør. Språklig benytter diktet seg av den homeri­ ske dialekten, men uten å gjenta de samme vendingene. Til gjengjeld er det fullt av typisk aleksandrinsk lærdom. Kort sagt: Apollonios forholdt seg til Homer som Kallimakos til de andre klassikerne, han skrev innenfor genrens rammer, men forsøkte å overgå sitt forbilde i eleganse og lærdom. Men han ble ikke aner­ kjent av Kallimakos. «En stor bok er en stor ulykke,» var hans kommentar til Apollonios' verk.

Folkloristen Theokrit Kallimakos og Apollonios var begge knyttet til Museet i Alexan­ dria. Det var derimot ikke Theokrit (ca. 310-ca. 250 f.Kr.). Han var en slags free lance-dikter. Han var født på Sicilia, men førte en omflakkende tilværelse, som brakte ham rundt i hele den gresktalende verden, bl.a. til Kos, hvor han ble kjent med dikte­ ren Filetas, og til Alexandria. Blant diktene hans finnes en over­ strømmende hyllest til Ptolemaios II. Genremessig er det en hymne, der Ptolemaios inntar den plassen som ellers tilkommer guden. I det arkaiske og klassiske Hellas hadde grensen mellom guder og mennesker vært uoverstigelig, men i hellenismen ble dette annerledes: Alexander-offiserene opprettet kultsteder for den store avdøde rundt om i hans tidligere rike, og mange av dem tiltok seg også selv en viss grad av guddommelighet. Theokrits Ptolemaios-hymne ville ha vært utenkelig i tidligere perioder av gresk litteratur, men den har ikke så få paralleller i samtiden. Theokrits stilling som omreisende dikter var ikke uten proble­ mer, som det fremgår av diktet «Khariterne». Khariter er det greske ordet for de gudinnene som romerne kalte gratier. De er gudinner for skjønnhet og sjarm. I Theokrits dikt er de hans spe­ sielle skytsgudinner, men de har det ikke lett, for tidens stor­ menn er ikke så gavmilde og gjestfrie som fortidens var. Hver gang Theokrits stakkars barføtte khariter kommer hjem med uforrettet sak, er de sure og bebreider ham at de har gått forgje­ ves. Så kryper de motløse ned i bunnen av den tomme forrådskisten og sitter der og henger med hodet. Før i tiden var folk opptatt Athen, Alexandria, Roma

235

av å skaffe seg udødelig ry, men nå vil de heller samle seg pen­ ger: «enhver er seg selv nærmest», «overlat til gudene å belønne dikterne», «vi har nok med Homer», sier de. At ingen ville ha kjent Odyssevs og Akillevs hvis ikke Homer hadde skaffet dem deres ry, tenker de ikke på. Theokrits dikt er stilet til Hieron - den sterke mann i Syrakus på Theokrits tid. Men så vidt vi vet var ikke tyrannen lydhør for oppfordringene i Theokrits dikt. Derimot ser det ut til at Theokrit hadde hellet med seg hos Ptolemaios, i hvert fall oppholdt han seg en tid i Alexandria. Her delte han Kallimakos' estetiske oppfatning, som vi har sett, og som ham dyrket Theokrit spesielt de små formene, hvor det avgjørende var det formelle raffine­ mentet.

Det viktigste av hans produksjon er idyllene. Ordet idyll betyr et lite bilde. Theokrits idyller er bilder nesten uten handling, be­ skrivelser av situasjoner, oftest i direkte tale. Personene er almin­ nelige mennesker, hyrder, høstfolk, soldater osv., som snakker sammen, og gjennom ordene deres blir både situasjonen og deres egen karakter beskrevet. Hos Theokrit møter vi for første gang det hyrdesceneriet som skulle få så stor betydning i europeisk litteratur opp gjennom tidene. To hyrder møtes og setter seg i skyggen i en grotte eller under et tre. Rundt dem beiter dyrene deres, og en kilde plasker i bakgrunnen. Hyrdene snakker og spil­ ler på fløyte, ofte synger de vekselsanger eller konkurrerer med hverandre. Noen av hyrdene er fine og romantiske og synger om diktekunst og kjærlighet, mens andre er grove og beskylder hver­ andre for tyveri, sladrer om sine herrers erotiske forbindelser og skryter av sine egne ferdigheter. Sceneriet er ofte hyllet inn i et slør av mystikk: hyrdene klager over hyrden Dafnis' død, men uten at vi får vite noe nøyaktig om hva som har skjedd med ham. Eller de er innforstått med hverandre og snakker uten at leseren blir innviet i hemmelighetene deres, de ler uten at vi skjønner hva de ler av osv. I ett av diktene er det visstnok Theokrit selv og hans diktervenner som opptrer som hyrder. Mange av Theokrits dikt virker som de er litterære versjoner av folkelige diktformer. Hyrder i Theokrits samtid har sikkert hatt dikt- og sangkonkurranser, mer eller mindre slik det beskri­ ves her og er kjent fra hyrdesamfunn andre steder og til andre tider. Og når Theokrit lar høstfolk underholde seg med sang til arbeidet, stemmer det også godt med en mer almen erfaring om arbeidssanger. Theokrits forhold til samtidens folkelige diktfor­ mer ligner H. C. Andersens forhold til folkeeventyret: diktene hans er stiliserte, litterært ambisiøse utgaver av folkets kunst, lagt frem for et leserpublikum som bare kjente folkediktningen på avstand. I likhet med Kallimakos liker Theokrit den enkle overflaten, som nettopp i glattheten skjuler raffinementet. Men der Kallima­ kos ironiserer over personene, står Theokrit solidarisk med dem. Et eksempel er idyllen «Trolldomskunster», som forteller en ung

236

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

HYRDE-SCENE Bukolisk landskap, freskomaleri, Sør-Italia ca. Kr. f. (Museo Nazionale, Napoli). Av Theokrits for­ skjellige folkelivsbilder var det særlig hyrdeskildringene som ble beundret av ettertiden. Gjennom den romerske dikteren Vergil, som skrev hyrdedikt med Theokrit som forbilde, fikk hyrdepoesien status som en egen litterær genre. Disse første fasene av hyrdediktningen har en parallell i malerier som dette: Det er et freskomaleri fra en romersk rikmannsvilla, og eieren har sannsynligvis vært en beundrer av Vergils hyrdedikt. Det antas å være en etterligning av en tapt gresk original fra ca. 100 f. Kr. - og kan altså være inspirert av Theokrit. Det er imid­ lertid langt mer romantiserende enn Theokrits dikt. Hyrden opp­ holder seg i et kulturlandskap med et gudebilde i forgrunnen og et tempel i bakgrunnen. Theokrits hyrder er i sammenligning nesten grove i sin realisme - det er en lukt av jord hos Theokrit som ikke finnes i maleriet.

pikes ulykkelige kjærlighetshistorie. Diktet er en monolog, hvor den unge piken først beskriver en magisk handling: hun ofrer til heksegudinnen Hekate for å få sin utro elsker tilbake. Når denne magiske riten er gjennomført, forteller hun den triste historien sin til Selene, månegudinnen. Fortellingen er i og for seg like banal som Kallimakos' epigram om elskerparet, men Theokrit distanserer seg ikke, han er tvertimot helt fraværende som fortel­ ler. Piken er diktets jeg, og begivenhetene blir sett med hennes øyne. Dikteren gir oss et inntrykk av hennes fortvilelse ved først å følge hennes trolldomskunster, og dermed er vi avvæpnet slik at vi aksepterer hennes fortelling til Selene som noe rørende, ikke som noe trivielt. Storbyen og dens arbeidsdeling var bakgrunnen også for Theo­ krit. Han var bymennesket som drog ut på landet og stilte opp hyrdenes liv som et vakkert og naturlig motstykke til byens unatur. Og han var den isolerte intellektuelle som diktet ut fra et studium av folket og folkets enkle gleder og sorger.

Omreisende diktere og verden utenfor Alexandria Det er i det hele tatt et gjennomgående trekk at de hellenistiske dikterne henter sine temaer fra hverdagslivet og dets persongal­ leri: fiskere, sjømenn, handlende, hetærer, barn, koner, ja selv husdyr, og hvis det opptrer berømte skikkelser fra historien eller mytologien, er de borgerliggjort. Vi kjenner dem spesielt fra Den palatinske antologi, hvor en mengde hellenistiske diktere er re­ presentert - der er til og med et par kvinner med. Den inneholder for det meste få og korte dikt. Theokrits livsform var også typisk. Den hellenistiske verden var full av omreisende diktere, som søkte lykken hos tidens stor­ menn. Det gjelder f.eks. Aratos (ca. 315-240 f.Kr.), som først studerte filosofi i Athen og så oppholdt seg en tid i Makedonia hos herskeren der, Antigonos, for senere å reise til Antiokos' hoff i Syria. Han skrev i mange forskjellige genrer, og det er bevart et læredikt om stjernehimmelen, Phainomena (Himmelfenomenene). Det fikk stor anseelse hos hans samtidige og senere i Roma, hvor det oppnådde å bli oversatt fire ganger til latin, bl.a. av Cicero. Det gjelder også Leonidas fra Tarent (aktiv ca. 275 f.Kr.) som var samtidig med Aratos, Kallimakos og Theokrit. På hans tid var den romerske erobring av Sør-Italia i full gang. De italiske grekerbyene hentet hjelp fra det greske fastland. Kong Pyrrhos fra Epirus, som var leder av den store hæren, slo romerne i flere slag, men led så store tap at han til slutt måtte trekke seg tilbake til Epirus i 275 f.Kr. Tarent ble erobret av romerne i 272. Leonidas ble knyttet til Pyrrhos, men vi vet ikke hvor lenge han diktet for ham, for det eneste av ham som er bevart er det som står i epi-

238

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

ARKIMEDES' SIRKLER Arkimedes tegner i sanden, kob­ berstikk av Sébastien Bourdon, 1600-tallet (Bibliothéque Natio­ nale, Paris). Det var ikke bare diktere som var verdensborgere. Matematikeren og oppfinneren Arkimedes (287(ca.)-212 f.Kr.) hadde et livsløp som lignet Theo­ krits' og epigramdikteren Leonidas': Han var født og oppvokst i Syrakus og knyttet til kong Hierons hoff. I flere perioder skal han ha vært i Alexandria hos Ptolemaios, hvor han arbeidet sammen med astronomen Konon og med geografen og polyhistoren Eratosthenes. Han ble slått i hjel da ro­ merne erobret Syrakus. Hans liv var altså knyttet til de samme stormenn som så mange andre intellektuelles, og til de tre stor­ byene Syrakus, Alexandria og Roma. Arkimedes' verker er overvei­ ende av teknisk og matematiskteoretisk art, og noen av dem er overlevert via arabiske oversettel­ ser. Men han var også en stor praktiker, og da romerne angrep Syrakus, skal han ha oppfunnet krigsmaskiner til forsvar av byen. En anekdote om hans død gjør ham ikke desto mindre til den livsfjerne vitenskapsmann: da de romerske soldatene trengte inn i Syrakus og slo ned byens innbyg­ gere, fant de Arkimedes på stran­ den, hvor han satt og tegnet geo­ metriske figurer i sanden. Da de grep fatt i ham, sa han: «Rør ikke mine sirkler.»

gramsamlingen. Noen av diktene handler om hans egen tilværel­ se og beskriver hjemlengselen til Tarent og det elendige omflak­ kende livet. Leonidas ligner Kallimakos i sin formbevissthet og selvironi. Opprinnelig var epigramgenren beregnet til å skrives på stein og ble brukt f. eks. i forbindelse med offergaver til gude­ ne og til gravskrifter. Blant Leonidas' personlige dikt finnes en gravskrift som han har skrevet for seg selv: han hviler fjernt fra hjembyen og har hatt et liv som med sin flakking knapt kan kalles et liv, men han har vært musenes yndling, og derfor vil navnet hans bli udødelig.

De lærde dikternes skrupler med hensyn til eposets muligheter var ikke noe som interesserte verden utenfor Alexandria. Vi kjenner massevis av navn på episke diktere i hellenistisk tid, for enhver feltherre med respekt for seg selv holdt seg med en eposdikter som kunne forherlige bedriftene hans på vers. Men ingen av verkene deres er bevart. Den eneste man kjenner litt til er Arkias (aktiv fra ca. 100 f.Kr.), som var dikter for den romerske feltherre Lucullus. Cicero forsvarte ham i en rettssak angående hans romerske borgerrett, og den bevarte talen gir et bilde av ham: han var født i Syria og hadde som ung mann gjort karriere som omreisende taler og ble altså senere engasjert av Lucullus og kom til Roma. Det var et karakteristisk livsløp. I Theokrits tid på 200-tallet f.Kr. hadde Alexandria vært den store magneten. Men etter hvert ble det mer og mer Roma som trakk til seg diktere og for­ fattere, slik den også virket tiltrekkende på folk i alle mulige an­ dre bransjer. Mange kom som krigsfanger eller gisler, og noen kom frivillig. Omkring 100 f.Kr. var Roma full av greske intel­ lektuelle, som i helt bokstavelig forstand brakte den greske kultu­ ren til verdens nye hovedstad.

Athen, Alexandria, Roma

239

240

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

CICERO OG ARVEN FRA REPUBLIKKEN Gutt som studerer Cicero, frise av Vincenzo Foppa i Palazzo Medici, Milano, 1462-64 (Wallace Collection, London). Gutten sitter skjø­ desløst med det ene benet trukket opp og ser ut til å være helt opp­ slukt av det han leser. Situasjonen er tydeligvis lystbetont, gutten har satt seg til å lese Cicero av fri vilje, og det går greit. Flere bøker venter på bordet og i skapet bak­ enfor. Arkitekturen er klassisk og åpner seg ut mot naturen trærnes profil danner en glorie rundt den vitebegjærlige guttens hode. Fresken fremstiller klassikerlesningen som noe frigjørende og foredlende. Den er malt til kjøp­ manns-, bankier- og den senere adelsslekten Medicis palass i Mila­ no. Den antikke romerske littera­ tur stod for mange renessansemennesker som et alternativ til middelalderens religiøse tvang. Når det nettopp er Cicero gutten leser, antyder det den helt sentrale plassering Ciceros forfatterskap hadde opp gjennom Vest-Europas historie - som innbegrepet av den romerske republikk.

Den romerske republikk (til 31 f.Kr.) Gresk kultur og romersk makt Den romerske litteraturens tidligste historie er beretningen om hvordan en makt som seiret militært, led nederlag for den over­ vunne maktens kultur, inklusive dens litteratur. Nederlaget var så knusende at det knapt ble stein tilbake på stein av den opprin­ nelige romerske litteraturen. Roma hadde hatt gresk kultur på nært hold så langt tilbake man kan følge byens historie. Først indirekte gjennom etruskerne, som var sterkt påvirket av gresk kultur, og siden direkte da romerne møtte den for alvor i de greske bystatene i Sør-Italia. Det er betegnende at de eldste latinske diktene som det er bevart fragmenter av, er skrevet av en greker som kom til Roma som krigsfange etter romernes erobring av Tarent i 272 f.Kr. Livius Andronicus — som han het — ble satt til å undervise romerske barn, og derfor oversatte han Odysseen til latin: det var nå en­ gang Homer som ble brukt når man skulle lære barn å lese. Etter hvert som de romerske erobringene nådde lenger og len­ ger mot øst, ble romerne mer og mer fortrolige med den hellenis­ tiske greske kulturen. De beseiret Makedonia i slaget ved Pydna i 168 f.Kr. Den seirende feltherren, Aemilius Paullus, beslagla makedonerkongens greske bibliotek og tok det med seg til Roma, hvor det ble grunnlaget for hans sønners utdannelse. Deretter la de under seg de gamle bystatene på den greske halvøya. Da Konnth ble tilintetgjort i 146 f.Kr., sørget feltherren for å få lastet om bord flest mulig av byens kunstskatter og sendte dem til Roma. Den romerske diktatoren Sulla konfiskerte i 84 f.Kr. res­ tene av Lykeion-biblioteket i Athen og førte dem til Roma. Men det mest berømte av alle de greske bibliotekene gikk opp i flam­ mer da Cæsar var beleiret i Alexandria i 47 f.Kr. Det ble senere bygd opp igjen, men kom aldri på høyde med hva det hadde vært før. Den seirende romerske imperialismen tvang ikke sin kultur på de overvunne, men overtok i stedet deres, og det er visstnok enestående i verdens historie. Hvordan kan man forklare det? Det har vel mange årsaker. Men en av dem finner man når man tenker over hvilket språk og hvilken litteratur romerne møt­ te i det østlige middelhavsområdet. Det var ikke bare gresk, men mer nøyaktig attisk: den dialekten vi kjenner fra Athens littera­ tur i den klassiske perioden (ca. 500-300 f.Kr.), og som var blitt utviklet videre til hellenismens greske fellesspråk, koine. Når det nettopp ble attisk, henger det sammen med Athens politiske og militære makt på midten av 400-tallet f.Kr. Byens førerstilling og utbyttingen av de andre medlemsstatene i Det Den romerske republik

241

attiske sjøforbund gav materielt grunnlag for en kulturell bloms­ tring. Athens politiske makt varte ikke stort lenger enn et halvt århundre, men de konvensjonene for gresk bokproduksjon som ble fastlagt der, holdt seg i mange århundrer fremover, og de bok­ samlingene som ble bygd opp i Athen, dannet mønster for biblioteksvesenet i resten av oldtiden. Når den greske litteraturen vi kjenner fra den klassiske perioden nesten bare kommer fra At­ hen, i motsetning til litteraturen fra den arkaiske perioden, som stammer fra hele det greske området, kan det ikke skyldes at man i klassisk tid bare hadde litteratur i Athen - ^an sluttet jo ikke plutselig med å holde offentlige fester eller private symposier i de andre byene, det må i stedet forklares med Athens makt over det

som ble skrevet og distribuert. Det forspranget som den attiske kulturen fikk i denne perioden ble større mens makedonerne hadde makten fra 338 f.Kr. Velut­ dannede athenere så på makedonerne som en slags halvbarbarer, men - eller var det nettopp derfor? - makedonerne selv hadde det travelt med å slå seg opp som forkjempere for den greske kultu­ ren. Støtten til Lykeion og dets bibliotek (se s. 224) er ett eksem­ pel, og et annet er spredningen av gresk til de hellenistiske state­ ne. Museet i Alexandria var en gresk kulturinstitusjon, hvor hverken den egyptiske eller jødiske litteratur vant innpass. Ma­ kedonerne briljerte med gresk språk og litteratur, og det vil igjen si attisk språk og litteratur, slik de historiske vilkårene var. Det som på 400- og 300-tallet f.Kr. hadde vært et attisk forsprang på de andre greske områdene, ble i århundrene etter et gresk for­ sprang på Roma - og senere kanskje et vesteuropeisk forsprang på resten av verden? Romernes holdning til den greske kulturdominans var ikke preget av hverken enighet eller harmoni. Det hersket et utbredt snobberi - det lignet makedonernes og gav seg uttrykk i at de samme romerske feltherrene som jevnet grekernes byer med jor­ den, førte deres bøker og statuer til Roma, hvor de ble kopiert i stort antall og etter hvert ble fast inventar i enhver kultivert sam­ menheng. Men det var også en utbredt motstand mot den greske kulturelle fremmarsjen, som bl.a. kom til uttrykk ved at greske filosofer og talere i flere tilfelle ble utvist fra Roma. Så sent som i 92 f.Kr. ble den første romerske skolen for (gresk) retorikk stengt

etter å ha eksistert i bare et par år. Men motstanden var forgjeves; den greske kulturen gikk sin seiersgang gjennom det romerske riket. Det er gresk litteratur den latinske stadig står i forhold til: greske genrer og emner blir overført til Roma, romersk religion, mytologi og sagnhistorie blir knyttet til den greske, man skriver på gresk osv. Selv forfat­ tere som bekjemper den greske kulturen blir tvunget inn i en polemikk med den og dermed bundet til å tenke i de banene som grekerne hadde stukket ut. I moderne tid har mange kritisert den romerske litteraturen for å være uoriginal, mens andre har forsvart den og henvist til 242

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

ETRUSKERNE Fløytespiller, freske fra «Leopardgraven», Tarquinia, Italia, ca. 470-460 f.Kr. Salvekrukke med alfabet. Viterbo ca. 600 f.Kr. (Metropolitan Museum, New York). Det var et høyt kultivert område romerne trengte inn i. Like nord for Roma lå Etruria med sin gamle greskpåvirkede kultur. Etruskerne hadde tidlig lært seg den greske alfabetskriften, og vi kjenner en del etruskiske alfabetinnskrifter-som den elegante lille salvekrukken formet som en hane (nede til venstre). Mange inn­ skrifter er bevart, også noen to­ språklige (latin-etruskisk), og noen ord og vendinger er kjent, men som helhet kan etruskisk ikke tydes. Vi vet heller ikke om etruskerne brukte alfabetet til å skrive ned litteratur - i så fall er bøkene deres gått tapt. Som så ofte ellers må vi gjette oss til den tapte oldtidslitteraturen ved hjelp av bevarte bilder - f.eks. de mange veggmaleriene i de rikt dekorerte graver. Mytis­ ke bilder knytter den etruskiske gudeverden til den greske, og et bilde som veggmaleriet av den vandrende musikanten med dobbeltfløyten passer direkte inn i det mønsteret vi kjenner fra den ar­ kaiske greske verden og fra det nærorientalske kulturområdet. Etruskerne har sannsynligvis be­ nyttet poesi under fester-offent­ lige og private - og i mange hverdagssammen henger.

spesielle originalt romerske trekk, spesielle genrer oppfunnet av romerne o.l. Her skal vi ikke ta parti i den striden. I stedet vil vi peke på en gammel romersk skikk som kanskje kan være til hjelp for å forstå hva som foregikk - evocatio, påkallelse, kalte man det. Når en krig var kommet inn i en kritisk fase, kunne romerne tvinge igjennom en seier ved å lokke fiendens guder over på sin side. Det blir således fortalt at romerne før det avgjørende slaget om etruskerbyen Veji i 396 f.Kr. anropte byens gudinne Juno og lovet å bygge et tempel og opprette en kultus for henne i Roma. Veji ble erobret, og kultusstatuen av Juno ble standsmessig brakt ut av tempelet og overført til Roma. Fra da var Juno romersk.

Dagliglivets genrer og litteraturens publikum Det latinske alfabetet er avledet av det greske, antagelig en gang omkring 500 f.Kr. og i hvert fall lenge før den massive greske kulturpåvirkningen satte inn. Vi vet ikke stort om hva de i beDen romerske republik

243

gynnelsen brukte skriften til. Kanskje til praktiske formål i for­ bindelse med handel e.l. ? Kanskje til trylleformularer eller andre magiske formål? Den eldste bevarte innskriften, den «svarte stei­ nen» på Forum, er blitt tolket som en forbannelsesformular mot den som eventuelt krenket stedet. Hvor tidlig skrev man ned lover? I romersk historieskriving mente man det var noe som hadde funnet sted i 451-450 f.Kr., da en kommisjon nedtegnet gjeldende lov på tolv tavler som ble satt opp på Forum. Men dateringen er blitt trukket i tvil av historike­ re i moderne tid. Ellers må man frem til ca. 300 f.Kr. før man hører om skriftlige tekster. Prestene førte lister over hvert års viktigste religiøse begivenheter, og det begynte de visstnok med omkring 300 f.Kr. De eldste innskriftene, bortsett fra den svarte steinen, er fra tiårene etter 300. Det er korte gravskrifter med den dødes navn og embeter. Det første navnet vi kjenner på en som skrev ned litteratur, hører hjemme omkring 300, og han er en enslig svale. Deretter er de første skrevne litterære tekstene fra ca. 240 f.Kr. Kort sagt: det ser ut til at man begynte å skrive litteratur i Roma nettopp i den fasen da den greske litteraturpåvirkningen begynte å gjøre seg gjeldende. Da den tidligere nevnte Livius Andronicus oversatte Odysseen til latin, brukte han et innfødt latinsk versemål som også er kjent fra et par andre småstubber av tidlig romersk diktning. Det mer­ keligste ved det er kanskje at rytmen bygger på veksling mellom

244

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

MAGNA GRAECIA

Hera-tempelet i Paestum, reist på 400-tallet f.Kr. Lesende pike, marmorkopi fra keisertiden av gresk original fra Anzio på 200tallet f.Kr. (Museo Nazionale, Roma). Magna Graecia - dvs. Stor-Hellas - er navnet på den greske kulturen i Sør-Italia og på Sicilia. For grekerne i den gamle verden hadde de rike koloniene her omtrent samme status som Amerika har hatt i Europa: her var alt større og rikere enn hjem­ me. Det var denne greske kultu­ ren romerne møtte først, og de kom som barbarer inn i en høyst raffinert verden. Den dag i dag kan man se godt bevarte rester av greske byggverk i Sør-Italia, og museene er fulle av gresk kunst. Hera-tempelet i Paestum, bygd på 400-tallet f.Kr., er et av de vakres­ te eksemplene på dorisk byggestil. Magna Graecias elegante helle­ nistiske skulpturformer fremgår av statuen av den lesende ungpi­ ken fra den «vest-greske» byen Anzio (200-tallet f.Kr.) - selv om den «bare» er bevart i form av denne marmorkopien, antagelig laget for en romersk rikmann i keisertiden etter originalen som nå er tapt.

betonte og ubetonte stavelser, som vi er vant til fra skandinaviske versemål, ikke på veksling mellorp lange og korte stavelser som i oldtidens greske versemål. Det ble tidlig helt fortrengt fra den bevarte latinske diktekunsten, som anvendte de greske versemå­ lene og holdt seg til dem gjennom hele oldtiden. Men den munt­ lige diktekunsten som romerne hadde før de greske genrenes inn­ tog, fulgte sannsynligvis en betoningsrytme. Nesten ingenting er bevart av den før-greske romerske littera­ turen. Vi kjenner et par korte, delvis uforståelige religiøse tekster som er sitert hos senere forfattere, noen sitater av De tolv tavlers lov, og ikke så mye annet. Vi har spredte opplysninger om ro­ mernes eldste muntlige diktning. De hadde episke sanger, som priste forfedrenes bedrifter og ble sunget av menn ved gjestebud. Ved begravelser ble det sunget klagesanger, som priste den avdø­ de og klaget over tapet. De ble sunget til fløytespill og normalt av kvinner, evt. ledet av en forsanger. Det ble sunget ved den dødes hus, under prosesjonen og ved likbålet. 1 forbindelse med begra­ velser hadde man også sørgetaler, laudationes (lovprisninger), som ble holdt av det mannlige overhodet for familien. Bryllups­ sanger var knyttet til de forskjellige fasene av bryllupsseremonien, bl.a. de såkalte fescenninske vers, smededikt om brudgom­ men - å spotte ham i et så avgjørende øyeblikk av hans liv skulle nok medvirke til å sikre ham mot de sorgene som gudene kan ramme den altfor lykkelige med. Smededikt ble brukt på lignen­ de måte når en romersk feltherre feiret en seier med å kjøre i triumftog opp til Romas Capitolium. Da pleide soldatene hans å synge spottevers om ham - og de gjorde ham altså en tjeneste ved det! Smededikt kunne også høre med i andre sammenhenger, bl.a. hører vi om at høstfolk sang smededikt til hverandre. Men langt fra alle smedediktene hadde gode hensikter. De muntlige romerske tradisjonene beveget seg altså nettopp i den typiske spenningen mellom ros og kritikk (se s. 47). Vi kan også nikke gjenkjennende til den nære sammenhengen mellom litteratur og sosiale begivenheter: også i Roma var den muntlige diktningen leilighetsdiktning. Det var den første skrift­ lige diktningen også, og vesentlige deler av litteraturen hadde en klar sosial forankring langt fremover i tiden. Dramaet ble oppført ved religiøse fester, ved de gjentatte offentlige «leker» og ved store menns begravelser bekostet av private. Taler var «ordentli­ ge» taler, holdt i senatet eller på torvet og etterpå eventuelt utgitt i bokform med et lesende publikum for øye.

Hvor tidlig hadde Roma et lesende publikum? Her kan vi bare gjette. På 200-tallet f.Kr. var det nok sterkt begrenset. De genre­ ne vi hører om, er taler, drama og epos, som publikum har kun­ net nyte selv om de ikke kunne lese. Den tidligste historieskri­ ving er på gresk og vitner altså heller ikke om noe større romersk publikum. Det ser ut til at skrivekyndighet til å begynne med hørte hjemme på to helt forskjellige plan av samfunnet. Dels hos overklassen, som tidlig begynte å holde privatlærere — ofte greske

Den romerske republik

245

slaver - for barna, både pikene og guttene. Dels som et hånd­ verksmessig særkjenne for diktere, spesielt dramatikere: Minervas tempel på Aventin var hjemstavn for lauget av «skrivere og skuespillere». Det som er igjen av romersk litteratur fra de to første århun­ drene, er et forunderlig utvalg: 21 komedier av Plautus (oppført ca. 205-185 f.Kr.), 6 komedier av Terents (oppført 166-160 f.Kr.) og et skrift om landbruk av Cato (De agricultura, ca. 160 f.Kr.). Ut over dette er det bare snakk om større eller mindre fragmen­

ter, ikke om hele verker.

Fornem prosa og folkelig poesi Det første forfatternavnet i romersk litteraturhistorie er Appius Claudius Caecus, som i ca. 300 f.Kr. lot anlegge Via Appia, veien som skulle føre de romerske legionene ned til Sør-Italias greske bystater. Senere tiders romere kjente noen taler av ham, bl.a. en hvor han frarådet senatet å slutte fred med kong Pyrrhos. Vi hører også om et læredikt med moraliserende innhold, og derfra siterte man «Enhver er sin egen lykkes smed». Appius er spesiell, dels fordi han kommer over et halvt århundre før Romas andre tidlige forfattere, dels fordi han altså skal ha skrevet et dikt - noe høytstående romere ellers ikke gjorde i denne perioden. Det mest iøynefallende skillet i Romas første skriftlige littera­ tur går mellom poesi og prosa. Fornemme folk skrev prosa. Om­ kring 200 f.Kr. skrev en romersk statsmann en redegjørelse for Romas rettssystem ut fra De tolv tavlers lov. Omtrent samtidig ble det - også av senatorer - skrevet en hel liten rad av verker om Romas historie siden byens grunnleggelse. De ble formulert på gresk, antagelig for å heve Romas anseelse hos greske lesere. Man kan sammenligne det med at en president i nåtidens Sene­ gal, Léopold Sédar Senghor, kan skrive sine verker på fransk: man skriver for de lærdes internasjonale på dens eget språk! Men det er en vesentlig forskjell her: en afrikaner som i dag velger et europeisk språk, ytrer seg på overmaktens språk, mens det i det tidlige Roma var overmaktens egne stormenn som beskrev sitt lands historie for dem som de var i ferd med å legge under seg. Taler, jus og historie var det som høytstående romere kunne gi seg i kast med. Underholdning, selv den mest seriøse, var en sak for det mer jevne lag. I de første to århundrer ble poesien i Roma skapt av menn som stod lavt på samfunnsstigen, tilflyttere uten romersk borgerrett, krigsfanger og frigitte slaver. De fleste av dem hadde ikke engang latin som morsmål. Livius Andronicus var greker, andre kom fra deler av Italia hvor språket var messapisk, oskisk, umbrisk eller gallisk, og komediedikteren Terents var neger, men man vet ikke nøyaktig hvorfra i Afrika. Det var greske genrer de førte til Roma. Foruten Odysse-oversettelsen skal Livius Andronicus ha diktet en tragedie etter gresk 246

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

DEN SVARTE STEINEN

Lapis niger, ca. 500 f .Kr. Forum Romanum, Roma. «Den svarte steinen» på Forum Romanum blir vanligvis ansett som Romas eldste bevarte innskrift. Den er skrevet med alfabet, og skriften er bustrofedon (se s. 66). Teksten innehol­ der en forbannelse, men den lar seg forøvrig ikke tyde i sin helhet.

NASJONALDIKTEREN Ennius, mosaikk-portrett fra 200tallet e.Kr., Tyskland (Landesmuseum, Trier). Dikteren er laur­ bærkranser, og det antyder nok hans spesielle status som forfatter av det tidlige romerske nasjonalepos Annales. Det varskolepensum i flere århundrer til det ble utkonkurrert av Vergils Aeneiden. Mosaikken fra Trier i det fjerne Germania 400 år etter En­ nius' egen levetid antyder hans ry - og hvor effektivt romernes litte­ rære spredningssystem var.

mønster, som ble oppført ved en religiøs fest i 240 f.Kr., og en prosesjonssang for et kor av unge piker, oppført i 207. I det arka­ iske Hellas hadde epos og korlyrikk hatt hver sine profesjonelle utøvere, og i det klassiske og tidlig hellenistiske Athen hadde det stadig vært en tendens til at hver dikter holdt seg til sin genre. Men i hellenismen ble spesialiseringen myket opp, og det var først i denne perioden man begynte å skrive dikt i Roma. Gnaeus Naevius (d. 201 f.Kr.) skrev i de samme genrene som Livius Andronicus, og i tillegg diktet han komedier; Quintus En­ nius (239-169 f.Kr.) føyde til enda noen genrer: læredikt, satire og visstnok også en del prosa. Naevius' epos Bellum Poenicum (Den puniske krig) handlet om de krigene romerne i hans egen tid førte mot Karthago, men han lot historien gå helt tilbake til krigen ved Troja. Romerne hadde for lengst sikret seg sin plass i den greske sagnhistorien ved å gjøre den trojanske prinsen Aeneas til sin stamfar, men Naevius' epos er det første diktet vi kjen­ ner som skal ha skildret dette forløpet. Han brukte det samme innfødte latinske versemålet som Livius Andronicus da denne oversatte Homer. Så vidt vi vet, var han romersk borger, tilstrek­ kelig frittstående til å torde angripe fornemme romere i sine dra­ maer. Hans kritiske utfall fra scenen mot en av de aristokratiske familiene utløste et truseldikt fra dem - en videreføring av den muntlige smededikttradisjonen? De fikk ham senere fengslet og så utvist, og han døde i Nord-Afrika. Ennius skrev også et epos, Annales (Årbøker). Hans sosiale status var den som greske hellenistiske eposdiktere vanligvis had­ de: han var knyttet til en stormann. Cato førte ham til Roma, og senere var han i scipionenes brød; i 189 f.Kr. fulgte han en tredje romersk feltherre i krigen mot Aitolia. Et av de lengre stykkene vi kjenner av hans epos, beskriver hvordan en stormann slapper av fra sine alvorligste forpliktelser i politikk og krig ved å spise middag med en lærd og meget kultivert venn av lavere stand og å underholde seg med ham om stort og smått - og stykket har nok anstrøk av selvbiografi. Så vidt vi kan forstå var Ennius' holdning til diktekunsten nettopp hellenistisk, med forkjærlighet for lærde innslag om f.eks. lokalhistorie eller etymologi, men også med bruk av folkelige trekk som ordspråk og fabler. Han oppgav det versemålet som Naevius hadde brukt og skrev i stedet på heksa­ meter, Homers versemål. Han så seg selv som en ny Homer: i begynnelsen av eposet beskrev han en drøm hvor Homer kom til ham og fortalte at hans sjel nå hadde tatt bolig i ham.

Folket morer seg: komedien Fire ganger om året holdt romerne fester med tilhørende dramaoppførelser. Det var en del av statens gudsdyrkelse, og i prinsip­ pet deltok hele folket. Forestillingene var gratis, og de konkurrer­ te med gladiatorkamper, veddeløp, linedans o.l. Romerske Den romerske republik

247

borgere skulle møte frem i toga - borgernes særmerke, og embetsmenn utmerket seg fremfor de andre med spesielle border på togaen. I dramaets storhetstid var det ennå ingen teaterbygning i Roma. Et påbegynt teaterbygg ble endog stanset av senatet i 151 f.Kr. fordi det var uttrykk for gresk dekadanse. Før hver teaterfest ble det derfor - vanligvis på Forum - bygd opp scene og tilskuerplasser av tre, med det greske teater som modell. Men ettersom det ikke var kor i de romerske stykkene, hadde man ikke bruk for orkestra, danseplassen (se s. 155). Her var det i stedet sitteplasser for de fornemste romerne, senatorene. På de nederste radene i hesteskoen satt så ridderne, den neste standen i rang­ ordningen, og først deretter kom den menige mann. Hist og her i komediene gir teksten oss et glimt av publikum. F.eks. følgende lille passasje i en prolog:

Gjem sorgene, glem gjelda, hit kommer ingen kreditor. I dag er det fest, fest med futen. Se deg rundt, så fint det er, Forum ånder ren idyll, og ingen skal ha penger, det er fridag. Stykkene ble oppført av profesjonelle grupper. I denne perioden var skuespillerne fremdeles romerske borgere, men etter hvert ble standens anseelse redusert, og skuespillkunst ble slavearbeid. Dikterne - de som skrev stykkene - var normalt spesialister på bare å skrive drama, evt. bare komedie eller bare tragedie. Romerne delte selv opp dramaene sine i undergenrer, etter om det var tragedie eller komedie og om det foregikk i Italia eller Hellas. Stykkene var karakterisert ved sine drakter, akkurat som tilskuerne: Fabula palliata: komedie i gresk drakt, fabula togata: komedie i romersk borgerdrakt. og fabula praetexta: tragedie i romersk embetsmannsdrakt. I tillegg kom så de tragedier som foregikk i Hellas. Alle de bevarte stykkene er tilfeldigvis komedi­ er i gresk språkdrakt. Det er lett å se hvor avhengige de er av den attiske «nye komedie» (se s. 221). Det er det samme scenebildet den athenske gaten med de tre husene bak -, de samme intrigene og de samme typene som hører med i intrigene: den gjerrige, den storskrytende soldaten, snylteren, den slue slaven, halliken, den prostituerte osv. Typene var lett kjennelige på scenen fordi skue­ spillerne bar masker som passet til rollene. Alle roller ble spilt av menn, som i Hellas. Men nettopp det at den romerske komediedikteren holder seg så nær opp til sine greske forbilder, fører med seg et spesielt raffi­ nement. Den attiske karakterkomedien distanserte seg fra virke­ ligheten i mange henseender, men for den romerske komedien ble avstanden enda litt lenger fordi det hele foregikk i Hellas. Når man leser Plautus og Terents, er det ofte vanskelig å avgjøre om de menneskene og samfunnsforholdene som blir latterliggjort er

248

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

FARSE I MAGNA GRAECIA

> >4*

Komediescene, vasemaleri fra Sør-Italia på 300-tallet f.Kr. (Bri­ tish Museum). Den romerske ko­ medie må opprinnelig ha vært in­ spirert av den tradisjonen for farse som er kjent hos grekerne i SørItalia fra mange vasebilder fra 300-taIIet f.Kr. F.eks. scenen på denne vasen hvor stykkets unge helt er på jentejakt, mens en slave står klar til å bistå med råd og dåd. Den unge mannen rekker noen epler opp til piken - i gresk littera­ tur- og billedspråk er det knyttet erotiske assosiasjoner til epler-, og i den andre hånden holder han noen bånd, som vel også er en gave til den elskede. Slaven står med en fakkel og en krukke vin. Begge mennene har masker, og slaven har en fallos som stikker frem under den korte drakten.

greske eller romerske. Når den unge helten dummer seg ut og må be den lure slaven sin om å hjelpe seg ut av elendigheten, er det da meningen at publikum skal le av den rike unge romerske klossmajoren, eller skal de tenke: «De er helt sprø, disse greker­ ne»? Den gammelromerske pater familias hadde hals- og håndrett over hele sin husstand og kunne la dem henrette hvis han ville. Hans autoritet var uangripelig i hverdagen. Kan det virke­ lig være ham som blir latterliggjort gjennom en skikkelse som den forelskede gamle tåpen i Plautus' Casina? Svaret er nok hverken ja eller nei. Scenen er satt i Hellas, men det som gjorde stykket morsomt var at man oppfattet det aktuelt og lokalt - det var de kjente autoriteter som ble latterliggjort. Kanskje bør man se på greskheten som dikterens skjold: han kunne hevde overfor en rasende tilskuer at satiren gikk på greske forhold. Men publi­ kum kunne like fullt oppleve at det var den romerske overklassen som stod for hugg.

Den romerske republik

249

Plautus' Casina

KOMEDIESCENE

Den første av de to store romerske komediediktere, Titus Maccius Plautus (d. 184 f.Kr.), var fra Sarsina i Umbria. Det er bevart 21 komedier av ham, og det er disse som den lærde Varro om­ kring 50 f.Kr. mente var ekte blant et antall på ca. 130. De utgjør en broget blanding som spenner fra farse til kjærlighetslyrikk, og de har vært et skattkammer for senere europeisk komedie: Aulularia (Pengekrukken) handler om en gjerrigknark og er forbilde for Moliéres Uavare (Den gjerrige), Menaekmi (Tvillingene) er en forvekslingskomedie, brukt av Shakespeare i The Comedy of Errors (Forvekslinger), og Miles gloriosus (Den stortalende sol­ dat) er omplantet til Skandinavia av Holberg i ]acob von Tyboe. Det går hardt for seg hos Plautus. I den nettopp nevnte Casina er intrigen at husets gamle herre har forelsket seg i en av slavin­ nene sine, den vakre unge Casina. Hans kone er fullt klar over mannens tilstand, og attpåtil er sønnen i huset også forelsket i piken. Hver for seg planlegger de å få Casina gift med en av hennes medslaver, men vel å merke på den betingelse at de selv skal ha lov til å hygge seg med den unge bruden. Plautus går ikke nærmere inn på forviklingene som ligger i rivaliseringen mellom far og sønn (sønnen viser seg overhodet ikke på scenen), men han gjør atskillig ut av rivaliseringen mel­ lom de to involverte slavene, og av den gamle herrens narraktighet og hans kones reaksjoner på den. Særlig benytter han enhver anledning til situasjonskomikk og verbalkomikk. De rivaliseren­ de slavene er nødt til å holde godt øye med hverandre for å sikre seg mot at den andre får piken. På et tidspunkt kommer en for­ skrekket slavinne løpende ut av huset og forteller at Casina er blitt gal og slår om seg med et sverd, hun truer med å slå i hjel sin tilkommende i brudesengen. «Meg?» spør den forskrekkede pa­ ter familias. «Nei, hva har du med dette å gjøre?» svarer piken som er blitt informert av husets frue om sammenhengen. Vi kommer også frem til bryllupet, hvor forpakteren - husherrens kandidat - er gått av med seieren, men hvor bruden til gjengjeld er den rivaliserende slaven kledd ut som Casina. Forpakteren has­ ter med å komme i brudeseng før sin herre, men kommer sjok­ kert ut på scenen igjen og begynner å betro seg til publikum. En annen slave kommer til og ber ham fortelle, men han er altfor flau. «Ah, kom igjen nå, folk har bare godt av å høre det, så de ikke gjør samme dumheten selv.» Forpakteren redegjør for hvor­ dan han i mørket famlet over bruden og var redd for at hun hadde sverdet med seg. Han fikk tak i noe stort som han først trodde var sverdheftet, men det var ikke noe sverd, for da ville det ha vært kaldt. «Hva var det da?» spurte den nysgjerrige, «en reddik?» «Nei, mye større.» «En agurk?» «Nei, det hadde ingenting med grønnsaker å gjøre, men svær var den!» Stykket ender med at husets herre må innrømme sitt nederlag, mens husets frue nådigst aksepterer hans forsikringer om bot og bedring. Det hele blir avrundet med en epilog, hvor man får vite

Relieff med scene fra en romersk komedie, Roma ca. 25 e.Kr. (Museo Nazionale, Napoli). Reli­ effet antyder scenebakgrunnen med arkitektonisk utsmykning og draperi. Til høyre er en ung mann på vei hjem fra fest, antagelig en smule omtåket, for han må støtte seg til slaven sin. En ung pike (uten maske) spiller på fløyte. To gamle menn kommer inn fra vens­ tre, og den forreste er tydeligt sint - han er nok far til den unge helten. Musikken spilte en sentral rolle under oppførelsen av en romersk komedie. Det fremgår bl.a. av de såkalte didaskalier, notater om oppførelsen og de medvirkende, som er kjent fra noen av de bevar­ te romerske komediene. Her står navnet på fløytespilleren oppført side om side med navnet på styk­ kets forfatter og skuespillernes le­ der.

250

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

at den attråverdige Casina i virkeligheten forresten var av god familie, og at sønnen og hun ble gift. «Intrigen» som sådan er der altså - det er en helt vanlig bestanddel i komedier av denne typen at den sosialt lavtstående piken som den rike unge mannen har forelsket seg i, viser seg å være barn av velstående foreldre, som imidlertid har mistet henne som liten ved en eller annen ulykke eller fordi hun er blitt satt bort. Dermed er hindringene for et ekteskap fjernet, og de to unge kan få hverandre. I Casina har man imidlertid overhodet ikke rukket å interessere seg for det unge paret, epilogen gjør elegant narr av det standardiserte hand­ lingsforløpet som både dikter og tilskuere kjente. Man har ikke rukket å interessere seg særlig mye for de andre personene heller. Plautus gjør ikke sine personer til individer og forsøker ikke å vekke tilskuernes sympati eller motvilje for dem. All vekt blir lagt på å få publikum til å le. Hver enkelt situasjon er en enhet, og hver sjanse til et komisk eller frekt poeng blir utnyt­ tet. Plautus er et festfyrverkeri av vittigheter, blødmer, groteske situasjoner, frekke opptrinn og latterlige personer, som riktignok hver for seg er tilstrekkelig lik virkeligheten til at tilskuerne kan kjenne igjen både seg selv og naboen. Det betyr ikke at Plautus' komedier er uten innhold, for selv om det ikke appelleres til interesse for personene som individer, Den romerske republik

251

er det i høy grad interesse for dem som typer, og sympatien er klart hos de svakeste: hos slaven fremfor herren, hos kvinnen fremfor mannen, hos den unge fremfor den gamle osv. I Plautus' komedier er verden satt på hodet. Det vil være for enkelt å lese dem som opprørske tekster, de må snarere sees på som en sam­ funnsmessig ventil, hvor det opprørske fikk luft, så publikum et­ terpå hadde mer overskudd til å finne seg i sine egne ubehagelig­ heter. Det er en latterkultur i likhet med den som kom til utfol­ delse i romernes saturnalie-fest, hvor herrer og slaver for en kveld byttet plass, og som også er kjent fra mange andre restrikti­

ve samfunn.

Cato og Scipio Den romerske republikk ble styrt av et lite antall mektige slekter. De mest innflytelsesrike etter 200 f.Kr. var Cornelfene, Porcfene og Aemili'ene. P Cornelius Scipio hadde vært øverste feltherre i den krigen mot Karthago som ble vunnet i 201 f.Kr., og M. Porcius Cato hadde hatt viktige stillinger under den samme krigen, mens L. Aemilius Paullus var øverste feltherre i romernes neste store krig, mot Makedonia. Vanlige mennesker, både borgere og andre, var knyttet til hver sin av de aristokratiske slektene i et gjensidig avhengighetsfor­ hold. Stormannen var patronus (= storfar) og skulle hjelpe og beskytte sine clientes, som til gjengjeld skulle bistå ham der det var bruk for masseoppbud. F.eks. stemte klientene etter patro­ nens anvisning på folkeforsamlingene, og om nødvendig kunne de også øve fysisk vold på vegne av patronen. Stormannens anse­ else hang sammen med hvor mange klienter han hadde. Det ro­ merske samfunnet var altså oppdelt både «vannrett» i klasser som det manifesterte seg rent fysisk i teateret - og «loddrett» i personlige kontaktforhold. De fornemme slektene var flettet sammen med ekteskaps- og adopsjonsbånd. Scipio var gift med Aemilius Paullus' søster, og en av Catos sønner ble gift med Aemilius' datter. En av Scipios sønner adopterte en av Aemilius' sønner, som dermed skiftet navn og ble en ny Cornelius Scipio - det var han som utslettet Karthago i 146 f.Kr. Da var den gamle Scipio forlengst død, men hans jevnaldrende Cato levde lenge nok til å drive sin berømte kampanje for Karthagos ødeleggelse, der han sluttet enhver tale, uansett tema, med ordene: «Forøvrig er det min mening at Kar­ thago bør ødelegges». Like enige som Porci'ene og Corneli'ene var om Karthago, like uenige var de om den greske kulturelle innflytelsen. Nettopp i denne perioden førte de seierrike krigene til en kolossal vel­ standsøkning for den romerske overklasse. Den plutselige veks­ ten av materielle goder skjedde samtidig med at den greske kultu­ ren trengte inn, og kunne godt fortone seg som et felles kompleks

252

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

av dekadanse i øynene på en moralist som Cato. Han forsøkte å bekjempe utviklingen, bl.a. ved å utvise greske filosofer. Statsmannen, taleren og historikeren Cato (234-149 f.Kr.) var selv demonstrativt romersk. Han skrev det første latinspråklige historieverk om Roma, Origines (Begynnelsen). Han brøt med forgjengerne ikke bare i språkvalget, men også i valg av hoved­ person: det var hos ham det romerske folk som handlet, og han unngikk å nevne navn på feltherrer og andre statsmenn. Han holdt mange taler og offentliggjorde dem også skriftlig, men han var motstander av retorisk teori: «Hold deg til saken, så følger ordene av seg selv», skal han ha sagt. I moderne tid har man stilt spørsmålstegn ved hvor antigresk Cato egentlig var. De bevarte restene av talene tyder på at han ikke var uten øvelse i (gresk) retorisk teori, men deri ligger vel egentlig ingen motsetning han kunne neppe ha bekjempet den greske innflytelsen uten å ha satt seg ganske grundig inn i den.

Overfor den knudrete, nasjonalistiske og moralistiske Cato stod Cornelfenes og Aemilfenes begeistring for alt som var gresk. De holdt greske intellektuelle som lærere for sine barn, og en av den gamle Scipios døtre er den første velutdannede kvinnen vi hører om i Roma. Som nevnt tidligere brakte Aemilius Paullus makedonerkongens greske bibliotek med seg til Roma etter slaget ved Pydna i 168 f.Kr. Hans sønn utenfor ekteskap, Scipio den yngre, var med i krigen, og der ble han kjent med en gresk aristo­ krat som het Polybios. Denne kom senere til Roma som én av tusen fornemme aitolere som ble sendt dit som gisler. Polybios (ca. 200-120 f.Kr.) ble knyttet til Aemilius' husstand og fulgte senere Scipio både i Roma og utenlands. Han var med under ødeleggelsen av Karthago og kanskje også under ødeleggel­ sen av Numantia i Spania i 133 f.Kr. Han skrev et verk på 40 bøker om Romas historie, Historiai. De første fem bøkene er be­ vart og deler av de andre. I de første bøkene diskuterer han sitt syn på historien og på Romas betydning i den, og han aksepterer Romas erobring av verden - også hans eget fedreland - som en uunngåelig skjebne. Polybios var historiker og skrev prosa, men hans stilling ligner den hellenistiske eposdikterens: han var nok aristokrat og statsmann i sitt hjemland, men i Roma var han Sci­ pios klient. Han var kritisk overfor historikerne som levde av sitt arbeid, fordi det hindret dem i en uavhengig vurdering. Men han innrømmet at man ubevisst kunne være partisk til fordel for sitt fedreland eller sine venner - selv valgte han vennene. En annen betydelig gresk intellektuell i Scipios krets var stoikeren Panaitos (ca. 185-109 f.Kr.), den første greske filosof som skrev sine verker primært for et romersk publikum.

Hundre år senere gav Cicero et vakkert bilde av Scipio d.y. og hans vennekrets i verket De re publica (Om staten). Kretsen om­ fatter bare fornemme romere, ikke Polybios og Panaitos - de var jo bare grekere og klienter hos Scipio. På Scipios landsted disku­ terer de statsteori i vakre og harmoniske omgivelser. Ciceros foDen romerske republik

253

restilling om Scipio-kretsens lærdom og humanistiske innstilling har han gitt videre til ettertiden, men i våre dager har historikere plukket ved glansbildet, og det er nok tvilsomt hvor mye av Ciceros fremstilling som står til troende. Bl.a. skal Scipios yndlingslektyre ha vært Xenofons Kyropaedi (Kyros' oppvekst). Det er også et herlig verk, men man kan jo gjøre seg visse refleksjoner om hvorfor Scipio elsket det: det er en heltebeskrivelse av reneste vann, Kyros var født til å regjere verden, og det kom han til å gjøre - Scipio må ha jafset det i seg! Scipios høye humanistiske idealer hindret ham i hvert fall ikke i en skånselløs nedslakting av sivile, hvor som helst det tjente til å øke Romas og hans egen ære.

Terents — klienten og hans patroner Det var en annen stor begavelse i Scipios husstand: komediedikteren Publius Terentus Afer (ca. 190-159 f.Kr.). Han skal ha kom­ met til Roma fra Afrika som slave, sikkert som barn, og han var et par år eldre enn Scipio d.y. Hele hans produksjon innskrenket seg til seks komedier, som ble oppført i 166-160 f.Kr., og alle er bevart. Hos Terents finner vi faktisk det humanisme-begrepet som kom til å bety så meget i Ciceros oppfatning av Scipio-kretsen. En av personene hos Terents sier: «Jeg er et menneske, og intet menneskelig er meg fremmed.» Dette er ofte oppfattet som en slags programerklæring fra Terents' side, og det egner det seg også som. Terents dikter i den samme tradisjonen som Plautus med de samme intrigene, samme faste typene og samme verse254

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

TERENTS Forfatterportrett som frontispice til Terents-manuskript, 800-tallet (Vatikan-biblioteket, Roma). Te­ rents (ca. 190-159 f.Kr.) er en av de antikke forfatterne hvis verker er best bevart. Det henger sam­ men med at komediene hans hørte til skoleguttenes pensum gjennom mer enn 1500 år. Det eldste bevar­ te håndskriftet er fra ca. 400 e.Kr., dvs. usedvanlig tidlig. Et illustrert håndskrift fra 800-tallet innleder med dette portrettet av forfatteren, båret av to komediefigurer, og det går antagelig tilbake til antikke forbilder.

GRESK FILOSOF

Filosof, detalj av freskomaleri, Pompeii, 100-tallet f.Kr. (Museo Nazionale, Napoli). Filosofen le­ ner seg til sin vandringsstav. Kan­ skje er han en av de pedagoger som var knyttet til hoffene i mid­ delhavsområdet. Kanskje en av de omvandrende kyniske filosofene. Under alle omstendigheter stam­ mer veggmaleriet fra godset Boscoreale nær Pompeii på 100-taIlet f. Kr. - den perioden da de greske filosofenes rolle i det romerske kulturmønsteret var mest om­ stridt.

Den romerske republik

255

TERENTS PÅ SCENEN Komedie-scener fra Terentsmanuskript, 800-tallet (Vatikanbiblioteket, Roma). Et interessant trekk ved overleveringen av Te­ rents' komedier er at en del av håndskriftene er fulle av illustra­ sjoner. Til venstre sees - fra slut­ ten av Svigermoren - den heroiske hetæren Bacchis sammen med den «listige» slaven Parmeno. Denne slavetypen kalles også servus currens, dvs. den løpende slaven - en egenskap som er antydet på bildet. Scenen til høyre er fra begynnel­ sen av Brødrene.

målet, og ettersom komediene hans dessuten foregår i Hellas, rommer de den samme ekstra avstanden mellom publikums og scenens verden. Hans publikum er det samme, riktignok en ge­ nerasjon yngre. Men Terents gjør typene sine til individer, og dermed kommer han nærmere den attiske karakterkomedien enn Plautus. F.eks. er typen «den gamle far» representert gjennom en hel liten rekke av vidt forskjellige personer i komediene, og de er hver for seg psykologisk overbevisende: den hissige, men i bunn og grunn elskelige Simo i Andria (Piken fra Andros), tittelpersonen i Heauton timoroumenos (Selvplageren), som så gru­ somt beklager sin hårdhet mot sønnen, og de stupide og tyranniske fedrene i Hecyra (Svigermoren), for bare å antyde litt av spennvidden. Intrigene er ganske innviklede, og ikke sjelden dob­ belte, slik at det er to unge par som skal ha hverandre. Dermed blir det ofte to utgaver av samme type i én komedie, og det skaper muligheter for å gi individene skarpere konturer gjennom sam­ menligninger. 1 de mest interessante av komediene tar Terents opp spørsmål til debatt. Svigermoren handler om fordommer. Vi blir innført i handlingen av komediens «lure slave», som imidlertid viser seg ikke å være så lur som han selv tror. Det avsløres etter hvert at han har misforstått begivenhetenes nyanser, fordi han stereotypt har fortolket dem på grunnlag av sine forutfattede meninger om hvordan kvinner er. Den samme feilen lider de gamle fedrene av, og ingen av de tre rekker i løpet av komedien å skjønne hva som foregår - bl.a. feilvurderer de fullstendig tittelpersonen, sviger­ moren, for hun viser seg å være et elskelig menneske, klok, kjær­ lig og overbærende. I en liten rørende monolog klager hun over hvor umulig det er å få folk til å innse at ikke alle svigerdøtre og svigermødre hater hverandre. Stykket har enda en gammel mor, helt forskjellig fra den første, men også hun er positivt tegnet. Der den ene er nesten selvutslettende tålmodig, er den andre 256

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

handlekraftig og parat til å gjøre hva som helst for å sikre sin datters lykke. Heltinnen i stykket er en hetære, den unge heltens tidligere kjæreste. Hun kommer ikke inn på scenen før helt til slutt og er negasjonen av alle fordommer om prostituerte. Hun opptrer verdig og høflig, mens de to gamle fedrene er grovt taktløse. Hun trenger bare et minimum av opplysninger for straks å fatte hele sammenhengen, og i en generøs sluttscene redder hun sin tidligere elsker ut av forviklingene og inn i det ekteskapet han ønsker seg. Stykket ender elegant med et lykkelig ungt par på scenen som nettopp ikke er noe par: den unge mannens lykke skyldes at han skal bli gjenforent med sin kone som han er forels­ ket i, og hetærens at hun har vært storsinnet og har banet veien for hans lykke.

Adelfoe (Brødrene) tar opp barneoppdragelse. To gamle fedre er stilt opp mot hverandre, de er brødre, og den ene av dem er ungkar, men har adoptert sin brors ene sønn. Ungkaren har gitt adoptivsønnen en fri oppdragelse, og den strenge broren ergrer seg over at han lar sønnen slå om seg med penger. Selv har han trukket opp snevre grenser for sin sønns utfoldelser. Ungkaren hevder at det er en alderdomsfeil å være så sparsommelig, han oppnår bare at sønnen vil glede seg til å arve ham. Ved komediens begynnelse har ungkarens sønn gjort innbrudd i et hus og stjålet en ung pike. Siden viser det seg imidlertid at han har gjort det til fordel for den veloppdragne unge mannen, som ikke er så velopp­ dragen likevel. Så langt, så godt: moralen ser ut til å være at begge former for oppdragelse fører til ett og samme resultat, og sympatien ligger hos den ettergivende faren, som stort sett får rett i det han har sagt om å være overbærende overfor ungdom­ mens små feiltrinn. Men i en fascinerende sluttscene skifter sympatien brått over til den strenge broren. Han erklærer at han innser at broren har rett og at man ikke skal være smålig. Han begynner å slå om seg med brorens eiendeler, frigir slavene hans, gir bort et stykke jord og foreslår å rive muren mot de fattige naboene, de kan jo like godt dele godene seg imellom osv. Den tilsynelatende fremskrittsvennlige broren blir avslørt som en bløffmaker, hvis handlinger ikke står i forhold til hans ord. Det er flere trekk ved Brødrene som gjør det ekstra fristende å lese komedien som en romersk tekst, selv om den foregår i At­ hen. I den innledende dialogen mellom de to gamle fedrene sier den ettergivende at det sønnen foretar seg ikke er verre enn det de selv ville ha gjort som unge, hvis de hadde hatt råd til det. Det virker som en hentydning til en alminnelig velstandsøkning omtrent som skandinaviske middelklasseforeldre i 1960- og 1970årene kunne sammenligne sine barns kår med dem de selv hadde hatt. En slik velstandsøkning passer ikke for Athen omkring 300 f.Kr., men utmerket for Roma i 160 f.Kr. Adopsjonsmotivet pe­ ker i samme retning — adopsjon var et langt mer alminnelig feno­ men i Roma enn i Athen. Brødrene ble oppført ved de gravlekene som Scipio d.y. og hans halvbror holdt for Aemilius Paullus. Det Den romerske republik

257

må ha vært nærliggende for publikum å identifisere de to unge brødrene i komedien med den unge Scipio og hans bror, og a se de to fedrene som bilder av den avdøde Aemilius Paullus og Scipios adoptivfar. Hvis dette er tilsiktet, er komedien en kritikk av Terents' patroner - en interessant mulighet. Komedien er Terents' siste. Et smededikt om ham er bevart fra ca. 100 f.Kr., altså mer enn et halvt århundre etter hans død. Der blir det hevdet at han døde i elendighet, forstøtt av sine fornemme velyndere. Har kli­ enten gått over streken?

Tradisjonen, kunstneren og fagforeningen Menander, Plautus og Terents er alt som er bevart av en komedietradisjon som må ha vært usedvanlig rikholdig. Vi kjenner man­ ge dramatikernavn og mange komedietitler både fra Hellas og Roma, og selv om vi ikke gjorde det, ville vi kunne se av de bevarte tekstene at de var utslag av en tradisjon. Handlingen er skjematisk, man kunne faktisk si at de alle har én og samme intri­ ge. Det er det samme persongalleriet, som består av et temmelig begrenset utsnitt av de menneskene som befolket Athens gater på 300-tallet f.Kr. Og i den språklige utformingen av de latinske komediene kan man påvise tilbakevendende uttrykk, som er i slekt med den muntlige tradisjonens formler (se s. 60). Bildet blir ikke endret selv om Plautus og Terents er så forskjellige, for det er tradisjonens vesen å la seg tilpasse helt ulike formål. Men det maner til varsomhet med hensyn til å trekke slutninger fra be­ varte rester av en tradisjon til det som er gått tapt. Publikum må ha kjent tradisjonen omtrent like godt som for­ fatterne. I Romas storhetstid har en alminnelig tilskuer normalt sett seks komedier i året under de regelmessige festene, og dess­ uten det som ble oppført ved begravelser o.l. Mange av mennene blant publikum kjente dessuten greske teaterforestillinger fra sin deltagelse i felttog i Hellas. Både Plautus og Terents spiller ele­ gant på denne innforståtte viten. Komedietradisjonen må ha hatt et forhold til mindre pretensi­ øse gjøglerforestillinger av den typen som har fått fellesbetegnel­ sen mime, men vi vet for lite om dem til å kunne danne oss selv et noenlunde detaljert inntrykk av forholdet. Dessuten var den romerske komedien påvirket av en farsetradisjon som skal ha hørt hjemme i den lille byen Atella i Campania. Vi hører også om circulatores (folk som samler en tilskuerskare omkring seg) eller joculatores (gjøglere, herav fransk jongleurs), som underholdt hvor som helst det fantes et publikum og en mulighet for å slå opp en midlertidig scene. Antagelig var dette en ubrutt tradisjon gjennom oldtiden og inn i middelalderen. Hva den mimen inne­ holdt som er nevnt i den lille innskriften på lampen fra Athen til høyre, blir ren gjetning - men svigermoren har nok vært mer komisk og mindre edel enn Terents'. 258

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

TEATERLIV Skuespiller og musikant, romersk freske (Museo Nazionale, Napo­ li). Av det romerske drama fra republikkens tid er det bare Plau­ tus' og Terents' komedier som er bevart. Men interessen for teater avspeiler seg i de mange figurer og bilder av skuespillere og musikan­ ter.

MIME

Mimeskuespillere på lampe, Athen ca. 100 (Nasjonalmuseet, Athen). Gjøglere er ofte avbildet i form av vaser og statuetter - som vist og fortalt om på s. 232-33. På den lille lampen er det utvetydig tale om billedfremstilling av mytestoff-innskriften lyder: «mi­ meskuespillere-emne: sviger­ moren».

I oldtiden hadde man ikke de samme ideer om opphavsrett til litterære verker som i våre dager. Det er et merkelig faktum at av alle antikke forfattere ble Terents beskyldt for å stjele tekster som allerede var brukt av romerske diktere, og for å ta imot hjelp til komposisjonen av sine fornemme velyndere, og for å blande flere greske komedier sammen til én latinsk. En mulig forklaring er at det fantes et laug av «skrivere og skuespillere». Beskyldningene kan være den alminnelige komediedikterens kritikk av nykom­ meren som tråkker laugsmedlemmene i bedene: han er en dilet­ tant og kan ikke sitt fag. Hvis det var en uskrevet lov at man ikke kunne bruke en gresk komedie som allerede var blitt brukt på latin, så var det en lov som det ville være vanskelig for Terents å adlyde. De romerske komediene var samlet i laugets bibliotek, som neppe var tilgjengelig for konkurrenter, mens det biblioteket Terents brukte antagelig har vært Aemilius Paullus', og det var gresk. Hvis det i det hele tatt fantes romerske komedier der, har det neppe vært en særlig omfattende samling. Beskyldningen om samarbeid med de fine har vært like forsmedelig for begge parter: dikteren røbet en manglende kompetanse hvis han fikk hjelp utenfra, og de fornemme gikk under sin stand hvis de gav seg til å forfatte komedier. Genre-hierarkiet var også sosialt.

Den romerske republik

259

KJENN DEG SELV!

rNicawifcCHnauiliV;qønib:t ’4fouto: unt cuu hcraaini fda mauilib; qbnib:.< touuooiccnoi pif.uroicnnn cinaiuiibuføn touuooiccnoipif.uroicnnnéiiiauiUb:qomb?.øutb:iøa “c ofltaiini c appøtltcbzc abpliutaibiu.finid priumcoicnxqc Iv muuiqpfduuinobictiøuittrabnuttrinaiitlUHiiiciTiønib?. w MWf z >'hnucaiiqb2aiicai‘niincnLiirndinilhG|xutibabiauøpc ~ wiMP' f rnc roniø ams qiiuoflfma nuuitfq; nicrlligr odramuG. chu icoaucftiøncGftanrou tbaiiiuuanii .unøiapbum noticUu quetnerø aiumi con ■ ÅxA W F cT w *

275

ord osv. Talen er en av dem som er mest beundret i Ciceros reto­ riske produksjon. I de årene Cicero var avskåret fra å delta aktivt i politikken, skrev han verk etter verk om filosofi, hvor han iherdig og opp­ finnsomt skapte en filosofisk terminologi på latin. Han var eklektiker, dvs. at han ikke sluttet seg til noen bestemt filosofisk ret­ ning, men han lå nærmest akademikerne, Platons etterfølgere. Han var mer interessert i moralfilosofi enn naturfilosofi - inter­ essen for naturvitenskap var i det hele tatt gått merkbart tilbake etter ca. 200 f.Kr. Han skrev også flere verker om retorisk teori. Med få unntak er de ikke fremstilt som retoriske lærebøker, men som filosofiske verker, og formålet er i større grad å skape et bilde av den fullkomne taler enn å gi praktiske råd om hvordan man kan bli en slik. Den formen Cicero foretrekker i både de retoriske og de filosofiske skriftene er den sokratiske dialogen slik Aristote­ les hadde utformet den. Det lykkes ham å få gresk dannelse og romersk moralisme til å gå opp i en høyere enhet - til et ideal om kultivert menneskelighet, humanitas. Skjønnlitterært står Cice­ ro høyest i de sjarmerende avsnittene hvor han beskriver dialoge­ nes bakgrunn og de menneskene som deltar i dem, f.eks. i beskri­ velsen av Scipio-kretsen (se s. 254). Men den mest interessante delen av Ciceros forfatterskap er nesten den som han selv ikke hadde tenkt å utgi: den kjempemes­ sige brevsamlingen som er bevart fra hans - og hans skriveslaves - hånd og som omfatter de siste 25 årene av hans liv. I perioder kan vi følge hans tanker og handlinger fra dag til dag, og gjen­ nom en årrekke kan vi betrakte romersk politikk så å si fra innsi­ den, i usensurerte kommentarer til stort og smått. Det var særlig filosofen Cicero som hadde betydning i middel­ alderen. Hans valg av emner og formuleringer ble sterkt bestem­ mende for både kirkefedrene - særlig Augustin - og for senere perioders filosofiske tenkning. 1 1345 fant renessansehumanisten Petrarca et håndskrift med Ciceros brev og ble overmåte begeist­ ret. Men da han fikk lest dem og så hvor svak og usikker hans store filosofiske helt i virkeligheten hadde vært, ble han dypt skuffet. Full av bitterhet satte han seg ned og skrev til Cicero i dødsriket og anklaget ham for ikke å ha etterlevd sine egne mo­ ralske forskrifter. Han beskriver Cicero med et vakkert bilde: han var som en nattlig vandrer som gikk med en lykt oppover en sti selv snublet han, men han kastet lys for dem som fulgte i hans

spor. Ciceros taler, som vel i dag er best kjent av hans forfatterskap, ble først virkelig populære i tiden omkring den franske revolu­ sjon i 1789. Det unge borgerlige demokratiet hadde bruk for tale­ kunsten og hadde kanskje også større forståelse for Ciceros mu­ ligheter og begrensninger.

276

Hellenistisk tid: 300-31 f.Kr.

Romersk dobbeltmoral: Sallust

SKOLENS TREDEMØLLE Murinnskrift på Palatin, Roma, udatert (Stanley F. Bonner: «Education in Ancient Rome», London 1977). «Labora, aselle, quomodo ego laboravi, et proderit tibi» — Arbeid, lille esel, slik jeg har arbeidet, og det skal bli til fordel for deg. Slik har en skole­ gutt i oldtiden skrevet på muren til sin «skolestue» i en søylegang på Palatinerhøyden i Roma.

Enda et forfatterskap hører hjemme i republikkens siste storm­ fulle år. Historikeren C. Sallustius Crispus (86-35 f.Kr.) var også aktiv politiker, og i borgerkrigen stod han på Cæsars side og ble av ham innsatt som stattholder i Afrika. I 50 f.Kr. skal han ha blitt vist ut av senatet for usedelig vandel, og etter embetstiden i Afrika ble han dømt for å ha utbyttet provinsen. Det siste er i og for seg ikke så rart, for det ble den ene etter den andre av de romerske stattholderne, antagelig som regel av gode grunner. Spesielt for Sallust er det at han like fullt er en av de romerske forfatterne som har tordnet mest overbevisende mot de skadelige følgene av det romerske aristokratiets pengegriskhet, akkurat som han i det hele tatt er en av de sterkeste moralistene i den klassiske latinske litteratur. Sallusts emner var den nyere historie, dels det kuppforsøket som Cicero kvalte i sitt konsulatår (63 f.Kr.), dels romernes krig mot numiderkongen Jugurtha (111-105 f.Kr.). De coniuratione Catilinae (Om Catilinas sammensvergelse) og Bellum Jugurthinum (Krigen mot Jugurtha) er begge skrevet etter Cæsars død (44 f.Kr.) og antagelig i den nevnte rekkefølge. To brev til Cæsar, Epistulae ad Caesarem, er kanskje ekte, og i så fall skrevet i 50 og 46 f.Kr., eller kanskje øvelser fra keisertidens retorikkundervisning. Sallust benytter seg av hele retorikkens register til å frem­ stille dyder og laster med smittende overbevisning, og hans ka­ rakteristikk av hovedpersonene i den historiske utvikling er per­ ler av psykologisk innlevelse og språklig fantasi. I likhet med Cicero skrev Sallust sine verker som en slags kom­ pensasjon for aktiv politisk virksomhet. Det var i de årene da den unge Octavian, senere keiser Augustus, forviste de siste restene av innflytelsesrike personer fra de foregående årtiene og ryddet grunnen for å bygge opp bildet av seg selv som den fredelige og milde hersker. Den romerske republikks litteratur hadde skritt for skritt over­ tatt den greske litteraturen og gjort den til sin. Det som i begyn­ nelsen hadde vært mer eller mindre primitive forsøk på å etablere en skriftlig romersk litteratur, etter hellenismens avanserte gres­ ke modeller, endte som en selvstendig og virtuos videreføring av gresk åndsliv. Dikteren Horats (65-8 f.Kr.) har en berømt kon­ klusjon om prosessen. I stedet for å stille opp mot hverandre to stater som begge på latin betegnes med hunkjønnsord, Graecia og Roma, personifiserer han dem som kvinne og mann, Graecia overfor ferus victor, den ville seierherre, han skaper dermed asso­ siasjoner til en voldtekt, hvor offeret i det lange løp viser seg som den sterkeste: Graecia capta ferum victorem Hellas tapte, men taperen vant: cepit et artes hun førte sin kultur intulit agresti Latio ... til det ville og bondske Latium ...

177

VERGIL - OG GLAD1ATORKAMPER Vergil og Musene, mosaikk fra Sousse ca. 250 e.Kr. (Musée du Bardo, Tunis). Gladiatorkamper, utsnitt av mosaikk, Roma 300tallet e.Kr. (Galleria Borghese, Roma). De romerske keiserne strebet etter prestisje også ved å støtte den beste litteraturen i ti­ den. Vergil var den store nasjonal­ dikter og keiser Augustus' ynd­ ling. Han fikk snart klassikersta­

278

tus, som legemliggjørelsen av det som kom til å hete gullalderen, og gjennom undervisningssystemet ble han kjent over hele imperiet. Dette fremgår også av mosaikken ovenfor, som er blitt til i Tunis 300 år etter at han skrev sine verker. Han troner mellom to Muser, og på bokrullen kan vi lese en av de første linjene i hans nasjonalepos Aeneiden: «Musa mihi causas memora quo nomine laeso ... Hva var vel, o musa,

grunnen til dette? Var gudenes dronning bittert blitt krenket... ?» Men keiserne forstod også kun­ sten å skaffe «brød og sirkus for folket». Augustus fikk laget en kunstig sjø til underholdende sjø­ slag, og senere ble gladiatorkampene (øverst til høyre) en fast institusjon. De var grusomme og populære, enten det var mann mot mann eller mann mot dyr. Filosofen Seneca kommenterte fordømmende: «Om morgenen

Det romerske keiserrike (31 f.Kr.-117 e.Kr.)

Imperiet, freden og det sentraliserte kulturliv

blir mennesker kastet for løver og bjørner, ved middagstid for sine tilskuere. Disse forlanger at folk som har myrdet, skal stille opp mot andre som vil myrde dem, og den som har seiret, holder de fast på kampplassen til et nytt mord på ham selv. Det endelige utfallet av kampen er døden for alle.» Vergil for eliten, gladiatorkamper for mengden - det stemte med den romerske maktpolitikkens grunnregel: Splitt og hersk.

Etter mordet på Cæsar i 44 f.Kr. ble Roma igjen kastet ut i en periode med borgerkrig. Det endelige oppgjøret stod mellom Antonius, Cæsars høyre hand, og Octavian, Cæsars nevø og arving. Avgjørelsen falt i sjøslaget ved Actium i 31 f.Kr., og fra da av lå makten hos Octavian i over 40 år. De indre stridighetene i Roma var forbi, og den lettelsen som grep romerne ble markert med at porten i Janus-helligdommen på Forum Romanum ble lukket tre ganger i Octavians regjeringstid, slik det ifølge en gammel tradi­ sjon skjedde når det hersket fred i Roma. Det hadde ikke hendt på over 200 ar. Og den indre fred i det romerske imperium holdt seg stort sett i over 200 år etter at Octavian hadde tatt makten. Prisen for freden var at Roma fra å være en republikk ble un­ derlagt én enkelt hersker — en keiser, som vi sier, fordi Octavians etterfølgere alltid tok navnet Cæsar med som en del av sin offisi­ elle tittel. Uansett hvordan de enkelte keiserne forholdt seg til den gamle republikkens politiske organer - Octavian gjorde et stort nummer av ikke å krenke dem eller ta seg til nye rettigheter - lå såvel den militære som den økonomiske makt hos keiseren og mennene rundt ham. Frem til slutten av det 1. århundre e.Kr. fantes det nok romere som håpet at det ville bli mulig å gjeninn­ føre republikken, men fra og med Trajan oppgav man alle for­ ventninger om å kunne avskaffe keiserdømmet. Hvem som skul­ le være keiser, kunne man nok være uenige om, men ikke at der skulle være en keiser.

Det romerske keiserrike

279

Den sentraliserte makt skapte en sentraladministrasjon av et omfang som man aldri hadde sett før — og et hoff. Det var natur­ ligvis viktig for keiseren at de mennene han omgav seg med var lojale mot ham. Etter å ha ryddet sine motstandere av veien med brutal makt, tok Octavian, dvs. Augustus (enehersker 31 f. Kr.-14 e.Kr.) i bruk andre metoder for å sikre seg lojalitet: økonomiske midler og fordeler var ikke nok - det ville være mer effektivt hvis han kunne påvirke undersåttenes moral og innstilling. Til dette var kulturlivet og især litteraturen et brukbart instrument. Au­ gustus førte videre tradisjonen med at diktere ble støttet av en rikmann, patronus: gjennom sin venn og rådgiver Maecenas (70-8 f.Kr.) samlet han en krets av diktere, i tillit til at deres litterære produksjon kunne skape den holdning til det romerske imperium og til samfunnslivet som Augustus mente ville hindre et tilbakefall til de siste 100 års indre stridigheter. Augustus for­ søkte gjennom sin lovgivning å gjenoppvekke de gode, gamle «romerdyder» - uten hell, naturligvis -, og i det lyset skal hans bruk av diktningen sees. Etter hvert som tiden gikk, ble det keise­ ren og hans delegerte som i økende grad finansierte kunsten i Roma. Det betydde naturligvis også at litteraturens publikum ble be­ grenset til kretsene rundt keiseren - og til dem som stod i opposi­ sjon til ham. Forfatterne skrev for en gruppe mennesker som man forutsatte hadde inngående kjennskap til gresk og romersk litteratur. Særlig er poesien full av litterære hentydninger og skjulte sitater. Det er en lærd diktning for et belest publikum hvilket ikke nødvendigvis betyr at man må være lærd for å få noe ut av denne poesien, men at man får enda mer ut av den når man kjenner den litterære bakgrunnen. Under Augustus ble de første offentlige biblioteker opprettet i Roma, bokhandelen vokste, og det begynte å bli vanlig med litterære salonger. Det ble fint å arrangere opplesninger, og dette ble mulig for enhver med de minste litterære ambisjoner - og med tilstrekkelige økonomiske midler. I perioden omkring 100 e.Kr. klaget flere forfattere over de utallige salongene og deres lave kulturelle nivå.

Sentraliseringen betydde også en begrensning av ytringsfrihe­ ten. Augustus forstod at det var viktigere for imperiet å skape en litteratur enn å kontrollere den, men allerede i hans regjeringstid forekom det at forfattere ble landsforvist (bl.a. Ovid) og deres verker brent. Under hans etterfølgere ble det mer og mer almin­ nelig ikke å gi uttrykk for noe som kunne oppfattes som kritikk og dermed føre til straffetiltak fra keiseren og hans embetsmenn. Situasjonen var særlig kritisk under Domitians regime (81-96 e.Kr.), og flere forfattere ventet med å offentliggjøre sine verker til etter hans død. Blant etterfølgerne var det spesielt Trajan (98117 e.Kr.) som viste en mer liberal holdning og opprettet det vik­ tige Bibliotheca Ulpia. Den romerske litteratur hadde fra begynnelsen av plassert seg selv i relasjon til den greske, mens gresk litteratur før Augustus 280

Roma: 31 f .Kr.-117 e.Kr.

KEISERTIDENS ROMA

Fra 31 f.Kr. var Roma en storby dominert av keisermaktens politis­ ke og kulturelle institusjoner, de fleste oppført i Augustus' regje­ ringstid (31 f.Kr.-14 e.Kr.). Hans betydning for den offentlige byg­ gevirksomhet fremgår også av kartet, som viser de viktigste bygninger der ruinene eller beliggen­ heten er kjent - stort sett med den byplan en moderne Roma-turist kjenner. Det er bare en lett overdrivelse når Augustus påstod at han hadde overtatt en by av teglstein og et­ terlatt seg en av marmor: utenfor

Flaminia

KEISERTIDENS ROMA

ViaSalaria Nova Via Salaria Vetus ^2

P. Flamini;

//

P. Salaria

P. Pinciana

P. Nomentana

Augustus' mausoleum

Castra Praetoria (kaserne)

Tiber Hadrians mausoleum

Floratempel

Augustus' fredsalter* (Ara Pacis) J

Marczus Aurelius søylen

Vipsanius' søylegang’

MARSMARKEN

Diocletians termer

L Quirinus' tempel

Domitians stadion

QUIRINAL Serapis tempel

Tiburtina

VIMINAL

- Konstantins , termer

Se detalj Havneplass

Keiserfora

CAPITOL Forum Romanum

P. Septimiana

P Au relia

Grønnsaks torv

Via Aurelia

PALATIN

Livias søylegang’ Trajans termer/^

jotner

Flaviske^M amfiteat,er (Colosseum).

Collatina

ESQUILIN P. Praenestina

Gladiatorskoler

CÆLIUS Claudiustemplet

Circus Maximus

Gladiatorskole

P- Asinaria

Castra Nova (kaserneL

W T ermer^

Markeds­ plass

Dianatempel

P. Capena Termer™

Via Tusculana

'

AVENTIN

P Metronia

P Portuensis **

P Tiburtina

KfNeros gyldne hus (Domus —I Aurea)

'Havne plass .

Augustus' naumachia

'A

Livias' torv*;

Odeon

200 400 600 800 m

Caracallas termer

Pakkhus

Bybebyggelse keisertiden Haver

P Ostiensis

P. Latina

TESTACEUS

Portuensis

Serviusmuren, ca. 350 f.Kr. Latina

P. Ardeatina

P. Appia

Tiber

Ostiensis

Ostia

bymuren, på Marsmarken, skapte han en helt ny bydel, og i selve byen restaurerte han en mengde templer og andre offentlige bygninger (jfr. spesialkartet over Fo­ rum Romanum). Nyanlegg fra Augustus' tid er på kartene mar­ kert med en * etter navnet: 1. Pantheon*. 2. Agrippas termer*. Saepta Julia (møteplass)*. 4. Iseum og Serapeum*. Hadrian-

tempelet. 6. Pompeiusteatret og søylegang. 7. Circus Flaminius. 8. Philippus' søylegang*. 9. Octavi­ ans søylegang*. 10. Balbusteatret*. 11. Marcellusteatret*. 12. Trajans forum. 13. Augustus' fo­ rum*. 14. Cæsars forum. 15. Nervas forum. 16. Vespasians forum (Forum Pacis). 17. Jupiters tempel. 18. Junotempel. 19. Concordiatempel*. 20. Rostra*. 21.

Appia

Marstempel

Vannledninger, akvedukter

Curia*. 22. Basilica Aemilia*. 23. Basilica Julia*. 24. Castor og Pollux' tempel*. 25. Cæsartempel med Augustusbuen*. 26. Regia*. 27. Vestatempel og Vestalinnenes hus. 28. Basilica Constantini. 29. Venus- og Romatemplet. 30. Caligulas palass. 31. Tiberius' palass. 32. Apollontempel*. 33. Flaviernes palass*. 34. Titusbuen. 35. Livias hus*. Det romerske keiserrike

281

ALLE VEIER FØRER TIL OG FRA ROMA Via Appia i utkanten av Roma, 1970-årene. Sølvbeger formet som veiviser, Vicarello omkr. Kr.f. (Museo delle Terme, Roma). Det romerske keiserriket var det første forsøket på å skape et organisert herredømme rundt hele Middel­ havet og langt inn i Mellom- og Nord-Europa. Romerne opprettet garnisoner langs rikets yttergren­ ser og bygde et nettverk av veier for å sikre forbindelseslinjene. Veibyggingen begynte med Via Appia i Roma (t.v.), og i løpet av noen få århundrer nådde den frem til imperiets fjerneste steder. Be­ geret nederst er en etterligning av en milepæl med veilengder for hele strekningen Sevilla-Roma, med avstanden fra 103 byer til imperiets hovedstad.

bare unntaksvis interesserte seg for Roma og romersk kultur. Fra og med Augustus ble Roma hele Romerrikets litterære sentrum, og det var i langt større grad enn før snakk om en felles greskromersk kultur. De gamle sentre Athen og Alexandria fikk mind­ re betydning, og såvel greske som romerske forfattere strømmet til Roma, men de færreste forfatterne stammet fra Roma. Augustus-tidens diktere kom fra fjerne strøk av den italiske halv­ øya, mens flere av forfatterne i det etterfølgende århundret stam­ met fra Spania. Med unntak av Plutark kom greske forfattere ikke fra det gamle Hellas, men fra koloniområdene og de område­ ne Alexander den store hadde erobret i Den nære orient. Det er også verd å merke seg at noen jødiske forfattere i det 1. århundre e.Kr. skrev på gresk. Som følge av freden og den økte samferdse­ len i det romerske imperium bredte den gresk-romerske kulturen seg med veldig fart, og mange steder i middelhavsområdet opp­ stod kultursentre hvor iallfall den elementære utdannelsen var på høyde med nivået i Roma og Athen.

Vergil - litterære hyrder og politisk læredikt De tre mest kjente navn i kretsen rundt Maecenas - keiser Augu­ stus' rådgiver og dikternes velgjører - er Vergil, Horats og Properts. Maecenas var en mann med dannelse og smak, og det er 282

Roma: 31 f.Kr.-117 e.Kr.

«Alv/

XVI

HlSPAlIM.

VliL

MV C. lj. ASTKX

*

■vWiX X AB IV C os vit SI

/-------- tEburacum #AfOrk) —

r^BRITANNIALondipium

-OCEAN US

;

T^Augusta

ATLANTICUS

GOTER Colonia Agrippina L(^,n) germanere AMogontiacum (Mainz)

\ Rhenus / —'•'“X \ l(Rhinen) 'GALLIA' D U (Paris)

-Burdigala — (Bordeaux),

'-x, -- .r/ (Toulouse)

X Vindobona (Wien) \Lugdunum' Danuvius, / ,) I ^v^Comum (Comoj^x^A^c I
l5yracusae-----sentum-----------

MARE INTERNUM AFRlCÅXr PRO-

—

-Cyrene—

^

Nicaea i Pergamum

S

CONSULARIS

V2

(Ankara)

r

Samosata

Ephesus Tarsus Tkt&nae^SMHet r

Antiochia • Palmyra , 'Nhodus Nrnta EyprUS-j □amascus Crefa Ty rus (Sur)l CaesareajTIU DA E A

— (Shahhat) —

-) • Hierosolyma

^Leptis Magna--------

Ancyra

/

Labdah -

CYRENE

(Jerusalem)

ARABIA Memphis Oxyrhynchus