Verdens litteraturhistorie : Middelalderen [2] 8205154015, 8205154031 [PDF]

Zitiervorschau

Bind 2

Middelalderen

Redaksjon: Hans Hertel

Av Lars Lonnroth og

Billedredaksjon: Bodil Bierring

Peter Ulf Møller

og Hans Hertel

I samarbeid med

* Depotbiblioteket

Bodil Bierring

Vibeke Børdahl Hans Hertel

WTGATTlia

Kurt Johannesson og

Anne Wedell-Wedellsborg

Oversettelse til norsk ved Einar og Grethe

Schøning

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

VERDENS LITTERATURHISTORIE

Bind 2: Middelalderen © 1985 by Gyldendalske Boghandel

Nordisk Forlag A/S København og

Gyldendal Norsk Forlag A/S Oslo. Forlagsredaksjon: Helge Dokkedal. Omslag og bind: Kjeld Brandt.

Grafisk formgivning: Kjeld Wiedemann og Carl Vang Petersen. Karttegninger: Per Hagen.

Intern billedredaksjon:

Lene Espenshain og Per Hagen. © Gyldendal's Reference Books.

Billedrepro: Grafodan Offset. Boken er satt med Aldus og Optima

og trykt hos

Nørhaven Bogtrykkeri a/s, Viborg, Printed in Denmark 1985

ISBN 82-05-15401-5 (kpl. 1-7) ISBN 82-05-15403-1 (bd. 2)

SØR- TRØNDELAG FYLKESBIBLIOTEK

Innhold

Forord ....................................................................

9

Verden i middelalderen.............................................. 11 Middelalderen i verden......................................................11 Litteraturens kretsløp......................................................13 BILLEDOPPSLAG

Litterære grunnformer og kretsløp i middelalderen ...

14

Høykulturer og barbarer................................................ 18 Gamle og nye middelalderlitteraturer........................... 21 BILLEDOPPSLAG:

Middelalderens verdensbilde I................................................ 22 Middelalderens verdensbilde II................................................ 24

Fortellinger på vandring................................................ 26 Litteraturspråk og folkespråk........................................... 29 Religion og bruksgenrer................................................ 30 BILLEDOPPSLAG :

Middelalderens verdensbilde - religiøst og sosialt

...

32

Historie og reiseskildring................................................ 35 Hoffpoesi, epos og roman................................................ 37

Den bysantinske kulturkrets - Det østromerske rike, Det nære østen, Øst-Europa (330-1453) .

41 Bysants: Guds stat på Jorden........................................... 41 Bysantinsk formidling av den klassiske dannelse . . 44 Troens tegn i kunst og litteratur......................................47 Kulturrevolusjon og kirkefedre......................................50

BILLEDOPPSLAG:

Bysantinsk kloster- og kirkekultur........................................... 52

Arabisk invasjon................................................................ 57 Bysantinsk renessanse..................................................... 61 Heltediktning og folkespråk........................................... 63 Korstog og bysantinsk senblomstring........................... 64 Den bysantinske periferi - fra Etiopia til Kaukasus . 69 Litterær trafikk øst-vest................................................ 72 Kristendom og skrift i de slaviske land........................... 75 Kiev-Russlands litteratur................................................ 78

Igor-kvadet.................................................................... 81 Tatar-åk og moskovittisk gjenreisning........................... 83 Russernes folkelige helte-epos.......................................... 86

Den nære orient.......................................................91 Koranen og den arabiske kultur..................................... 91 Den arabiske gullalderen og Tusen og én natt ... 95 Persisk renessanse.......................................................... 97 BILLEDOPPSLAG :

Tusen og én natt i 1000 år................................................... 100

Det fjerne østen..................................................... 103 Kina: buddhismen og litteraturen.............................. 103 Papir og boktrykk i Kina og Korea.............................. 105 Tang-dynastiet: lyrikkens gullalder.............................. 107 BILLEDOPPSLAG:

Boktrykk og bokhandel i Kina og Korea.............................. 108 Kina 960-1368: talespråklitteratur og Yuan-drama . 112 Kinas periferi: Vietnam, Korea, Japan......................... 116 Japan 700-1150: hoffkultur og kvinnekultur . . . 119 Genji monogatari: den japanske romans fødsel . . 123 Japan 1150-1450: samurai-kultur og zen-buddhisme . 129 BILLEDOPPSLAG:

Japan: klassikerkultur, hoffkultur, kvinnekultur

.

.

.

130

India: middelalderlitteratur på sanskrit......................... 135 Den indiske kulturkrets - fra Tibet til Java .... 138

Vest-Europas litterære kretsløp (ca. 500-1450)

141

Den klassiske kulturs sammenbrudd - skriftlig og muntlig litteratur...............................................141 Det geistlige og det folkelige kretsløpet......................... 142 BILLEDOPPSLAG:

Kirken som litteraturmiljø................................................... 146

Den høviske og den bysentrerte kulturkretsen . . . 148 Middelalderens fire perioder........................................ 152

Den klassiske arv og den geistlige kultur (ca. 500-1450)............................................. 159 Skoleundervisningen: autoritetene og de frie kunster . 159 Kirkefedrene og kulturarven blant barbarene . . 163 Helgenlegenden - prøvelser og oppbyggelse på pilegrimsveien.................................................... 169

Lyrikk og kirkesang......................................................... 172 Karl den stores hoff og den karolingiske renessansen . 177 1100-tallets renessanse................................................... 179 Vaganter og klerikale humanister.............................. 181 Folkelige beretninger fra øst og vest...............................184 Latinrenessansen i Norden: Saxo.................................... 185 Universiteter og skolastikk.............................................. 186 Filosofi, tiggerordener og eksempel-pedagogikk . . 189 BILLEDOPPSLAG:

Universiteter og studenterliv................................................... 190 Lærd og folkelig lesning................................................... 194

Barbarene i vest (ca. 500-1200)...........................

197 Folkespråkdiktningen bak den geistlige kulturen . . 197 Skalden i kongens hall................................................... 200 Formler, heltedikt og nidvers......................................... 203 Hildebrandslied og annen tysk heltediktning . . . 205 Beowulf og annen engelsk heltediktning......................... 206 Eddaen og annen islandsk heltediktning......................... 210 Volvens spådom og andre islandske gudedikt . . . 216 Reisedikt, sosial komedie og memorialvers .... 220 Egil Skallagrimsson og skaldekvadene......................... 222 Religiøs diktning.............................................................. 227 Den keltiske diktningen................................................... 230 Irsk bardepoesi, heltesagn og -sagaer......................... 230

BILLEDOPPSLAG:

Den irske bokkunst.............................................................. 234 Den walisiske tradisjon................................................... 236

Ridderskapets diktning(ca. 1100-1450) .... 239 Korstogstidens føydale litteraturmiljø.......... 239 Heltediktet (chanson de geste)................................. 245 Rolandskvadet - det franske nasjonalepos .... 246 Fra ridderkultur til folkekultur............................ 250 Høvisk kultur og romantisk kjærlighet.................. 254 Trubadurer og minnesångere................................. 255 BILLEDOPPSLAG:

Hoffet som kulturmiljø................................................. 256

Romanen om rosen - kjærlighetskunstens bibel . . 263 Den franske hoffroman- fra lyrisk til episk underholdning...................................................... 266

Tristan og Isolde, kong Arthurs riddere og andre myter............................................................. 268 Jakten på den hellige Graal............................................. 270 Krønike, kongespeil, reiseskildring.............................. 271 Engelsk ridderdiktning................................................... 273 BILLEDOPPSLAG:

Den farlige kjærlighetsroman............................................. 274

Tysk ridderdiktning........................................................ 278 Nibelungenlied - en kristen-høvisk skjebnetragedie . 281 Den norrøne saga — muntlig tradisjon og skriftlig forfatterskap...................................................... 283 Heimskringla og andre kongesagaer.......................287 Skålde- og ættesagaer-fra Egil Skallagrimsson til Njål................................................................ 290 Friprosa, bokprosa og fornaldersagaer................. 294

Middelalderens høst (ca. 1300-1500).............

297 Bykulturen som motkultur...................................... 207 Den uhøviske tradisjonen: fabliau, revefabel ogsatire 299

BILLEDOPPSLAG :

Den guddommelige Dante................................................... 304

Dante og den italienske byen........................................ 306 Den guddommelige komedie........................................ 309 Petrarca, Boccaccio og den italienske humanismen . 312 Decamerone og novellekunstens opprinnelse . . . 315 Borgerlig selvbevissthet i England.............................. 317 Chaucer — fornyeren av den høviske epikk.... 318 Middelalderdramaet-mysterier, mirakelspill, moraliteter og farser........................................... 322 Villon og middelalderkulturens forfall................. 328 Epilog: middelalderens kretsløp brytes —ballader, mestersang, folkebøker og trykkpresser.... 331

Tidstavler............................................................ 336 Litterære begreper.............................................. 352 Litteraturhenvisninger..................................... 356 Benyttede oversettelser................................. 373

Registre: Emner og begreper................................................ 374 Land og kulturområder........................................... 380 Forfattere, historiske personer og anonyme verker . 382

Forord

Foran i bind 1 er redegjort for verkets tilblivelse og oppbygning. Her skal bare gjentas at det - siden 1979 - er blitt til i et tverrfaglig og tverrnordisk samarbeid mellom 17 skandinaviske litteraturforskere med Hans Hertel som hovedredaktør. I bind 2 er hovedkapitlene skrevet av Peter Ulf Møller (verden i middelalderen og den bysantinske kulturkrets) og Lars Lonnroth (vest-europeisk middelalderlitteratur, med Hans Hertel som forfatter av enkelte avsnitt om de litterære miljøer). Kapitlet om Den nære orient er utarbeidet av Kurt Johannesson. I «Det fjerne østen» er avsnittene om buddhismen, papir og boktrykk, Kinas periferi samt India og den indiske kulturkrets skrevet av Peter Ulf Møller, avsnittet om Tang-lyrikken av Vibeke Børdahl, avsnittet om talespråklitteratur og Yuan-drama av Anne Wedell-Wedellsborg og avsnittene om Japan av Hans Hertel. For øvrig har alle lånt hverandre ideer og stoff, og teksten er blitt bearbeidet og supplert i tett samarbeid med kolleger og med redaktøren. Tidstavlene er utarbeidet av Bodil Bierring og de litterære begreper av Jørgen Mejer og Peter Ulf Møller. Tekster til illustrasjoner og billedoppslag er skrevet av medarbeidere og redaktør i fellesskap. Ansvaret for verkets samlede form og oppbygning er Hans Hertels. Maria Kossmann har fungert som redaksjonssekretær. Andre sekretæroppgaver er utført av Kirsten Askholt, Arendse Bier­ ring, Iselin Hermann og Lise Thorsen. Under utarbeidelsen av bind 2 har en rekke kolleger medvirket som kritiske førstelesere: Michael Chesnutt, Gunilla Dahlberg, Sysse Engberg, Carsten Fledelius, Gunnar D. Hansson, Stina Hansson, Erik Lonnroth, Johan Lonnroth og Kirsten Refsing. Mange har bistått med å fremskaffe og bestemme billedkilder: Sv. Tito Achen, Erik Fischer, Kirsten Grubb Jensen, Alf Iversen, Villy Jensen, Søren Kaspersen, Ole Kongsted, Brian McGuire, Bernard Michel, J.J. Pindborg, Charlotte Rohde og Sv. Søndergaard. Ved fremskaffelsen av faglitteratur og illustrasjonsmate­ riale har vi mottatt hjelp fra en lang rekke institusjoner innen- og utenlands: Bibliothéque nationale, Institut Pédagogique national og Musée de 1'Homme, alle i Paris, The British Library, London, the Goethe House og the Pierpont Morgan Library, New York. Samt Det arnamagnæanske institut, Det danske Filmmuseum, Den kgl. Kobberstiksamling, Det kgl. Bibliotek, Det kgl. Teaters, Kunstakademiets og Kunstindustrimuseets biblioteker, Musikhistorisk Museum, Nationalmuseet, Det tyske kulturinstitut samt Universitetsbiblioteket, alle i København. Redaksjonen

EN UNIVERSELL MIDDELALDERTYPE

Buddhistisk pilegrim, kinesisk maleri, 800-tallet. Fransk pile­ grim, miniatyr fra middelalderhåndskriftet Le Roman des trois pélerinages. (Begge Bibliothéque nationale). Pilegrimen - den reli­ giøse reisende - er en av middelal­ derens karakteristiske skikkelser, både i øst og i vest. Typen gir pekepinn om de mange globale fellestrekk som finnes i vestlige og østlige middelalderkulturer, tross alle forskjelligheter. Under ser man en fransk pilegrim i reiseantrekk. Til venstre en kinesisk. En del av den kinesiske buddhismes tekstgrunnlag ble brakt hjem fra India på 600-tallet av munken Xuanzang, og kanskje er det han som her vandrer av sted på en liten sky, utstyrt med et bærestativ med manuskripter og fluevifte i venstre hånd. Foran hans øyne ser man Buddha, sittende på en lotus-blomst. Xuanzangs reise­ beretning er et hovedverk i kine­ sisk middelalderlitteratur, selv ble han helt i en kinesisk eventyrroman fra 1500-tallet (se s. 103). Han representerer således to sen­ trale trekk ved middelalderens lit­ teratur: dens nære forbindelse med en av de såkalte «verdensreli­ gioner» som i løpet av middelalde­ ren sprer seg og deler den sivili­ serte verden mellom seg - og dens ofte usynlige undergrunn av muntlig, folkelig fortellestoff.

Verden i middelalderen

Middelalderen i verden Begrepet middelalder er oppstått i Vest-Europa og gjenspeiler en vesteuropeisk synsmåte med røtter i renessanse-humanistenes historieoppfatning. Disse lærde hadde på 1400-tallet nettopp gjenoppdaget antikken — den rike gresk-romerske oldtid - og var opptatt av å levendegjøre denne arven i sin egen tid. De følte at de skulle knytte forbindelsen over et tidsrom hvor den hadde vært avbrutt. Dermed fikk de også bruk for et ord for årene mellom den gamle tid og deres egen nye tid. De valgte en ny betegnelse på et gammelt språk: medium aevum, middelalderen. Den er senere blitt et grunnleggende begrep i all historieskriving, littera­ turhistorien innbefattet. Som periodebetegnelse i Vest-Europa har middelalderen hevd på de tusen årene fra det vestromerske rikes fall i 476 til renessansen i 1400-tallets Italia. Men hva med andre land? Har det noen mening å bruke begrepet i forbindelse med hele verdens historie? Har den historiske utvikling i vest og i øst tilstrekkelig mange likhets- og berøringspunkter til at man kan snakke om middelalder som et globalt fenomen? Eller skal man heller reservere begrepet for Vesten og tenke på den øvrige verdens historie i andre, mer steds-spesifikke baner? Og i den forbin­ delse: kan vi snakke om middelalderlitteratur som en bestemt type litteratur som engang er blitt fremstilt i lokale varianter verden over? Eller skal man nøye seg med å snakke om en vesteuropeisk middelalderlitteratur - pluss noen helt forskjellige litteraturer som tilfeldigvis eksisterte samtidig i andre deler av verden? Spørsmålet om middelalderbegrepet kan anvendes globalt, blir besvart bekreftende av bl.a. den russiske orientalist N.I. Konrad (se s. 12), og til dels inspirert av hans kulturhistoriske visjoner fra sputnik-høyde har en hel skole av russiske litteraturforskere anlagt globale synsvinkler på middelalderlitteraturen. De har foretatt sammenligninger på tvers av tradisjonelle øst-vest-inndelinger, og selv om man naturligvis skal vokte seg for å undervurdere hærskaren av ulikheter i det historiske liv rundt på kloden, viser denslags undersøkelser at her er mange tanke­ vekkende fellesnevnere. Etter Konrads oppfatning er middelalderen det trinnet i den globale historiske utvikling hvor føydalismen dominerer. I de høykulturene hvor utviklingen har foregått ubrutt over meget lange tidsrom — Kina, India, Iran, Hellas-Italia - finner vi samme

Verden i middelalderen

11

overgang fra én samfunnstype til en annen: fra slave-eiersamfunn til føydalsamfunn, og dette skiftet ligger til grunn for overgangen fra oldtid til middelalder. Den skjer riktignok ikke helt samtidig og ikke like konsekvent i de forskjellige kultur­ områdene — og det er unektelig store praktiske vanskeligheter ved å dele inn så forskjellige samfunn i to hovedtyper. Likevel ser det ut til å være en klar global tendens til at enkelte menneskers rett til å eie andre mennesker som arbeidskraft blir innskrenket i middelalderen og blir av marginal betydning for de mest avan­ serte samfunns økonomi. I stedet blir det etablert gjennomgripende sosiale hierarkier basert på fordelingen av jord. Grunnmønsteret er at noen få eier jorden og låner den ut til flere, som igjen låner den ut til enda flere. Hvert utlån krever en motytelse, f.eks. en del av høsten eller militærtjeneste, og hvert ledd i utlånsrekken svarer til et trinn på den sosiale rangstigen, f.eks. konge, lensmenn, bønder. Innenfor de gamle kulturområdene kom overgangen til en føydal samfunnsorden først i Kina. Allerede under Han-dynastiet (206 f.Kr.-200 e.Kr.) skjedde det innskrenkninger i sla­ veriet, og det oppstod en ny godseierstand som fikk makt over tidligere frie bønder. Alt etter hvordan man tolker begrepet føydalisme og de eksisterende opplysninger om eiendomsretten til jord, kan man faktisk snakke om føydale trekk langt tidligere i Kinas historie. Men nettopp Han-riket blir vanligvis betraktet som siste fase av oldtiden i Kina. Tradisjonen går helt tilbake til Tang-dynastiet (618-906), hvor det oppstod en slags tilbake-tiloldtiden-bevegelse («fugu», se s. 107). De fire hundre årene mellom Han-dynastiet og Tang-dynastiet ble tilsvarende sett på som en mellomtid, en middelalder. Det er - som den tidlige middelalder i Vest-Europa — en periode med krig, økonomisk lavvann og kulturelt oppbrudd. Lenger vest slutter oldtiden senere og blir i Nord-India markert av Kushana-rikets og Gupta-rikets fall (400-500-tallet), i Iran av parterrikets sammenbrudd og sassanidenes maktoverta­ gelse (200-tallet) og lengst i vest av Romerrikets deling og det vestromerske rikets fall (400-tallet). I alle disse tilfellene er det etter Konrads mening snakk om slave-eiersamfunn, hvis under­ gang globalt markerer overgangen til en ny føydal samfunns­ orden. Kina beholder sitt forsprang middelalderen igjennom og går ifølge Konrad allerede på 700-tallet inn i en fase av sin utvikling som på mange måter kan sammenlignes med den italienske renessansen som såvidt tok til på 1300-tallet. Forspranget frem­ går bl.a. av at kineserne allerede på 800-tallet trykket bøker ved å skjære teksten inn i treplater (blokktrykk). Papiret som skulle til, var en enda eldre kinesisk oppfinnelse, som først sent i middel­ alderen fikk innpass i Europa. Også Iran har en renessanseperiode som begynner før italienernes: fra 900-tallet hevdet den persiske kulturen igjen sin selvstendighet overfor den sterke

12

Middelalderen i verden

ØSTLIG TEKNOLOGI I VESTEN

Papirhandel i Bologna, 1400-tallet (Biblioteca Universitaria, Bo­ logna ) - med alt til faget henhø­ rende. Utenfor henger skrivefjær i bunter, innenfor skjæres papiret til, og et beskrevet ark velin-papir blir gjort klart til gjenbruk. På 1400-tallet hadde papir nettopp avløst pergament som skrivemate­ riale i Europa. Det var en gammel kinesisk oppfinnelse som hadde vandret langsomt vestover (se kar­ tet s. 106) - og en påminnelse om at den tidlige middelalders Europa var et slags u-land i forhold til det kulturelt og teknologisk avanserte Kina.

arabiske innflytelsen som hadde fulgt islamiseringen på 600- og 700-tallet. Sammen viser disse renessansene hvordan tre gamle kulturer på forskjellige tidspunkter og på forskjellige steder i verden nådde frem til samme stadium i sin utvikling: den siste fasen av middelalderen. Først i denne fasen begynte det avgjøren­ de nye å skje, tidligere i Vesten enn i Østen.

Litteraturens kretsløp Middelalderlitteraturen henvendte seg til mennesker i et lagdelt samfunn og var selv tilsvarende sosialt lagdelt. Hvert land verden over hadde forskjellige miljøer hvor bestemte typer litteratur ble produsert, formidlet og mottatt, et antall kretsløp som den litterære aktivitet foregikk innenfor. Forsiktigvis kan man si at disse kretsløpene lignet hverandre fra sted til sted i middel­ alderens verden, og at kombinasjonen av dem var karakteristisk for denne epoken i litteraturhistorien. Verden i middelalderen

13

LITTERÆRE GRUNNFORMER OG KRETSLØP I MIDDELALDEREN I middelalderen fikk den gamle ver­ den en ny samfunnsorden med et de­ taljert system av stender. Lagdelin­ gen kunne illustreres som i midten på (T) figurer fra håndskriftet Sachsenspiegel ca. 1222. De seks figu­ rene er - fra toppen til bunnen av samfunnspyramiden - Gud (1), bis­ kopen (3), keiseren (7), lensherren (10), lensmannen (18) og bonden (17). Men for øvrig hadde standsdelingen mange varianter over det eurasi­ ske kontinent. Middelalderens mennesker opplevde den som inn­ stiftet i himmelen, men den var ba­ sert på jorden og bonden - og på en ny produksjonsmåte som grep om seg: føydalismen. Lagdelingen inne­ bar også at litteraturen ble skapt og brukt i bestemte miljøer, som er sammenlignbare fra land til land. Det gir den en rekke globale felles­ trekk. Hofflitteratur fantes overalt. An­ skuelser og smak gikk ofte i samme retning, uansett om hoffet tilhørte keiseren eller lensherren - og uansett om det lå i Frankrike eller i Japan. En elitær lyrikk i raffinerte former ble skapt av skandinaviske skalder, provenqalske trubadurer, arabiske og in­ diske hoffpoeter. Karakteristiske temaer var individuelle følelser som kjærlighet og ideal streben. Den no­ ble kriger - ridderen, samuraien -

var mange steder en sentral litterær figur (men ikke i Kina); helteepos og ridderromaner var nesten universelle genrer. Hoffet hadde også sine egne "bruksgenrer" med praktisk sikte. Re­ genten var f.eks. ofte mesén for hi­ storieskrivere - som på (2) miniatyr fra persisk håndskrift ca. 1425 (Bri­ tish Museum). Her tar Irans mongol­ ske hersker på 1200-tallet, Ghazan Khan, imot kinesiske lærde som skal skrive historien om hans nomadeforfedre.

Religiøs litteratur var en annen ho­ vedgruppe, og rent kvantitativt be­ traktet er moral middelalderlitteraturens hovedtema. De store religioner som bredte seg ut over Europa og Asia hadde hver sin samling av hel­ lige tekster, hver sitt genresystem og hver sitt kretsløp med egne spredningsformer via de religiøse institu­ sjoner. Tekstene er høyst forskjellige, men kjernen var som regel en gam­ mel autoritativ tekst (Bibelen, Kora­ nen, Talmud, Tipitaka), som siden grodde til med kommentarer og sere­ monielle bruksgenrer. Utbredte gen­ rer var kultisk poesi (f.eks. salmer) og skildringer av fromme folks liv (hel­ gen legender). Språket var ofte "klas­ sisk" (f.eks. latin, pali) og uforståelig for andre enn presteskapet. Klosteret er en karakteristisk ramme om den religiøse tekstproduksjon - som på (3) maleri fra kinesisk håndskrift,

800-tallet (Bibl. nationale). Bak mu­ rene i dette tibetanske klosteret syslet munkene med å oversette indiske buddhistiske tekster til tibetansk. De mange utenfor murene mottok oftest de religiøse budskapene ved muntlig formidling. Middelalderens tredje lit­ terære kretsløp var den folkelige kul­ tur, først i muntlig form og gradvis også i skriftlig. © og © - fra hen­ holdsvis russisk 1400-talls-håndskrift (Vitenskapenes Akademis Bibliotek, Leningrad) og fra engelsk 11OO-tallsutgave av Davids salmer (Trinity Col­ lege, Cambridge) — viser et broget, støyende folkeliv med spill, dans og bjørnetrekkeri. Men lydsiden mang­ ler. Hva som ble sunget og fortalt her på det føydale hierarkis lavere trinn må man slutte seg til ut fra senere ti­ ders opptegnelser av folkediktning. Middelalderlitteratur handler - ennå - ikke mye om bønders og borgeres

dagligliv. Men kimen til dette tema lå kanskje allerede i den folkelige latter, som ved karneval og i satirer vendte opp/ned på høyt og lavt.

Verden i middelalderen

15

På toppen av samfunnet finner vi nesten overalt litterært aktive hoffmiljøer, enten makten var sentralisert og byråkratisk, som i Kina og Bysants, eller mer desentralisert, som i VestEuropa og Japan. På møtesteder som globalt strakte seg fra keiserens palass til lensherrens riddersal, fremstod en del av middelalderlitteraturen, som ofte uttrykte og forutsatte sam­ funnets høyeste dannelse og medvirket til å kaste glans over den verdslige makt. En del av litteraturen for dette høviske kretsløpet var beregnet på å bli fremført i hoffets seremonielle og represen­ tative fellesliv. Men elitens litteratur ble i økende grad skriftlig og kunne derfor også brukes til personlig lesning og fordypelse i enerom. Den typiske hoffdikter hadde diktning som bierverv og var f.eks. hirdmann og skald, ridder og trubadur, embetsmann og historieskriver. Navnene deres er ofte bevart, noe som forteller om høy status. Fullt profesjonelle diktere hadde lavere status og er oftere å finne i det motsatte, brede lag av samfunnet. Her utfoldet en annen del av middelalderlitteraturen seg, hvor det typiske pub­ likum var bønder foruten borgere i byene, som det ble flere og flere av. I dette folkelige kretsløp er litteraturen fortsatt over­ veiende muntlig og knyttet til fremførelse. Dikteren er ofte en anonym entertainer, med et repertoar som også kan omfatte musikk og gjøgling — som hos de tyske «Spielmånner», de franske «jongleurs» og de russiske «skomordtsjer». Foruten den jorden som få eide og mange leide, regnet middelalderen med en himmel, og læren om veien til denne hinsidige virkelighet var kjernen i det tredje og skriftlig mest produktive litterære kretsløp: det religiøse. Det var typisk nok knyttet til klostre, kirker, templer, moskeer og disse institu­ sjoners egne skoler. Det omfattet i prinsippet hele befolkningen i et område, men hadde sin egen inndeling i geistlige og legfolk. De geistlige - presteskap og munker - forvaltet en skatt av nedskrevne, hellige tekster. De fordypet seg i innholdet, tolket det i diskusjoner seg imellom, forsvarte det mot annerledes troende, og lovpriste og forkynte det for legfolk. Det siste foregikk ofte i muntlig form: flertallet av middelalderens mennes­ ker fikk aldri lest de hellige tekster med egne øyne. De tre nevnte kretsløp var ikke skarpt atskilt, men virket i et samspill, hvis nærmere karakter vekslet med tid og sted. Noen fortellere opptrådte både i fornemt og folkelig selskap, og noen genrer — f.eks. heltediktning og ridderromaner - har vært i omløp på begge sider av den sosiale skillelinjen. På andre områder kunne forholdet mellom litteraturens krets­ løp være preget av spenninger og motsetninger. Den kristne geistligheten så ofte misbilligende på den folkelige litteraturen, som kunne lede ut i fristelse og romme rester av hedenskap. «Djevelen lokker oss med allslags bedrag bort fra Gud, med trompeter, fløyter og skomorotsjer ...» sukket en russisk munk i sin krønike fra ca. 1100.

16

Litteraturens kretsløp

AMERIKANSK MIDDELALDERLITTERATUR

Maisguden og dødsguden, blad av maya-bok ca. 1200 (Sdchsische Landesbibliothek, Dresden). Mid­ delalderens skriftlige litteratur ble til på et større område enn oldti­ dens, men stadig innenfor Europa, Asia og Nord-Afrika. Unntaket er de mellom-amerikanske mayaene og aztekerne, som brukte skrift og skapte en amerikansk middelalderlitteratur. Det meste av den ble imidlertid ødelagt av spanske mis­ jonærer (se bd. 3). Derfor har bare tre maya-håndskrifter overlevd, og det ene er det såkalte Dresdenhåndskriftet, skrevet på flathamret bark. Mayaenes skrift, som også kjennes fra inskripsjoner på stein, kan ikke lenger tydes, men handler trolig om gudeverdenen, historiens kretsløp og spådomskunst.

LATTER-KULTUREN

Narremusiker, illustrasjon fra Sebastian Brants Das Narrenschiff (Basel 1497). Hos elsasseren Sebastian Brant (1458-1521) er narren en betegnelse for alle som er sla­ ver av svakheter og laster. Men i senmiddelalderens vest-européiske bykultur er narren blitt en karakteristisk type fra folkelige fester, en del av det latterbrøl som ved bestemte anledninger vendte opp/ned på middelalderens strenge hierarkiske orden mellom høy og lav.

Det kunne også være motsetninger mellom verdslig og geistlig dannelse. Selv om buddhismen fikk en stor folkelig utbredelse i Kina, fikk den aldri innpass i de keiserlige embetsmenns ut­ dannelse, som fortsatte å være konfusiansk. Han Yu (768-824), en av Tang-tidens betydeligste forfattere, protesterte mot at keiseren hadde fått stilt opp en buddha-relikvie i palasset, for denslags overtro var ikke keiserens dannelse verdig. «Det er jo ikke noe annet enn en råtten knokkel,» skrev han. I den kristne verden var skolevesenet i langt høyere grad preget av religionen. Men antikkens arv forsvant aldri helt fra utdannelsen, hverken i Bysants eller Vest-Europa, selv om den i sitt vesen ofte var i strid med kirkens dogmatikk. Senmiddelalderens lærde universitetsfolk, som med økende iver gransket oldtidens tekster, forberedte på sin egen søkende måte det opprøret mot kirkelig autoritet og åndelig ensporethet som brøt ut i og med reformasjonen på 1500-tallet. Det samme opprøret har et annet litterært forspill i Vestens senmiddelalder: de folkelige genrene drev gjøn med de høyere genrene og med det etablerte i samfunnet. Satiren kunne f.eks. ha form av fabliau'er eller fortellinger om dyr (se s. 151). Humoristisk folkelitteratur av denne typen er også kjent lenger øst. Dyrefortellinger med menneskelige poenger er en velutviklet genre i bysantinsk litteratur, og tilsvarende former finnes i f.eks. koreansk og vietnamesisk litteratur. Et kinesisk håndskrift fra 970 har bevart en merkelig diskusjon mellom Vinen og Teen om hvem av dem som har størst krav på respekt. Striden blir til slutt løst ved at Vannet blir tilkalt som megler. Det hele er en parodi på en lærd diskusjon mellom to konfusianere. Disse motsetningene og opprørene er også medvirkende til at et fjerde litteraturmiljø begynner å vokse frem av de tre krets­ løpene: en intellektuell bykultur med blandet aristokratisk-borgerlig publikum. Allerede i oldtidens Kina og den tidlige middel­ alders Japan får hoffmiljøenes ikke-religiøse diktere og intel­ lektuelle et utvidet publikum av embetsmenn, lærde og borgere i de byene som gror opp omkring residensstedene. Også i middel­ alderens Europa holder fyrstene musikere, diktere og lærde folk som embetsmenn, av og til som hoffnarrer, og de skriver både seriøs diktning, filosofi og historie - og parodier på de høye genrer. Men de får etter hvert et bredere publikum og en større frihet, mens det skjer en forsiktig sekularisering av det geistlige kretsløp, bl.a. inspirert av interessen for antikken. Både klerkene og hoffmiljøenes vaganter og trubadurer blir trukket inn i sen­ middelalderens nye brogede bykultur, tydeligst i Vest-Europa. Universiteter, lærde skoler og akademier trekker til seg både lærde, skolaster og en «boheme» av studenter (se s. 151). Spesielt i Frankrike , Nederlandene og Tyskland blir det dannet brorskap, laug og korporasjoner, som organiserer dels religiøse dramaforestillinger, dels de profane dramaformene som forkastes av kirken eller oppstår utenfor den: moraliteter, narrespill, fastelavnsspill

Verden i middelalderen

17

og farser (se s. 150). Hoffmiljøenes og også borgerskapets sangere og poeter blir organisert i dikterlaug, litterære selskaper og mestersanger-gilder. Og tilsvarende fikk historiefortellerne i Kina sine egne laug under Song-dynastiet (960-1279). I Vest-Europa blir disse borgerlige gruppedannelser fra 1200tallet avgjørende for etableringen av nye genrer og nye litterære offentlighetsformer i bymiljøet - og for at de tre gamle kretsløp blir blandet og åpnet for bredere rekruttering av forfattere og nye publikumsgrupper. Det aristokratisk-borgerlige-intellektuelle bymiljøet blir imidlertid først et selvstendig kretsløp med renessanse-humanismen og spesielt boktrykkerkunsten. Det var den­ ne revolusjon av det litterære kommunikasjonssystem som sakte men sikkert brakte litteraturproduksjon og lesning utenfor fyrstemaktens og kirkens kontroll. Dermed kom også skilsmissen mellom folkets og de dannedes felles kulturformer, men det er en annen historie.

MIDDELALDERENS KULTUROMRÅDER

Høgkulturer og barbarer Flere av de problemer middelalderens høykulturer stod overfor, var de samme i øst og i vest. Det gjelder f.eks. «barbarproblemet». Motsetningen mellom «siviliserte» og «usiviliserte» var velkjent allerede i oldtiden, og såvel romere som kinesere hadde sine etablerte betegnelser for de farlige, volapyk-talende vesener fra verden utenfor. Det latinske «barbarus» (lånt fra gresk) og det kinesiske «hu» rommer noenlunde samme blanding av forakt og bekymring. Omtrent samtidig med at Marius' kohorter beseiret teutonerne og kimbrerne, som var trengt inn på romersk område fra det mørke Jylland (102-101 f.Kr.), var den kinesiske general Huo Qubing opptatt med å drive hunerne tilbake til den riktige - nordlige - siden av Den store mur (121-119 f.Kr.). Muren, som ble påbegynt et par århundrer før, er i seg selv et monumentalt vitnesbyrd om den østlige høykulturs barbarproblem. Det var ikke bare barbarene som var et felles problem for øst og vest, i en viss utstrekning var de plaget av de samme folke­ slagene. Hunerne, som fra 200-tallet f.Kr. og mange århundrer fremover var en stadig trusel mot Kinas nordlige og nordvestlige grense, var antagelig identiske med de hunerne som under «Guds svøpe» Attila (434-453 e.Kr.) spredte redsel i restene av Romer­ riket. Tyrkerne, som fra slutten av 1000-tallet invaderte det bysantinske rike og i 1453 erobret Konstantinopel, var et tallrikt og forgrenet sentralasiatisk folk som allerede fra 500-tallet e.Kr. hadde gjort Kinas randområder utrygge. Og mongolene, som i 1242 nådde helt frem til Wien og i 1258 inntok det arabiske kultursentrum Bagdad, hadde forut for dette erobret det meste av Kina. Tross avstandene var det sammenheng i det historiske liv over det eurasiske kontinent. 18

Høykulturer og barbarer

Indianske høykulturer: Det gamle Maya-rike ca. 300-900 Det nye Maya-rike ca. 1000-1450 Aztekerne ca. 1200-1521

MIDDELALDERENS KULTUROMRÅDER

Historie er en slags lyskjegle som nåtiden retter mot fortidens ver­ den. Jo fjernere fortiden er, jo mindre av dens verden kan skim­ tes i lyskjeglen. Den historiske siktbarhet er som regel størst på steder hvor fortidens folk brukte skrift. Slike kulturområder er på middelalderkartet angitt med lyse­ blått: her ble den bevarte del av verdens middelalderlitteratur til. Av samme grunn er det skrift-løse Inka-nke i Peru (fra 1200-tallet) ikke tatt med.

Japan: Nara-perioden 712-784 Heian-perioden 794-1 185 Kamakura-shogunatet

Sui 581-618 Tang 61 8-906 De fem dynastier 907-960 Song 960-1279 Yuan 1280-1367 Ming 1368-1644

Middelalderens verden fyller mindre på globusen enn nåtidens, men betydelig mer enn oldtidens. Flere områder som i oldtiden var disig periferi - f.eks. Nord-Europa og Japan - gjennomgikk i middel­ alderen en kulturell utvikling og fikk klarere konturer. Flere av old­ tidens kultursentra mistet sin be­ tydning - f .eks. Athen og Alex­ andria. Likevel økte middelalderen både antallet av kultursentra og deres geografiske spredning. Sirklene markerer nettopp slike kultursentra, og det vil her pri­ mært si de voksende bysivilisasjo-

ner som blir kjernepunkter i om­ rådets litterære kultur og den lit­ terære kommunikasjon med om­ verdenen. Fra 400-til 1400-tallet kom mange slike sentra til - kartet har plass bare til de viktigste.

DETALJKART De store religioners utbredelse ca. 1300 s. 35 Det bysantinske keiserrike s. 42-43 Bysants og Øst-Europa på 800tallet s. 74 Mongolenes rike på 1200-tallet s. 83 Arabernes rike på 700-tallet s. 92

Kina på 600-tallet s. 105 Papirets vandring s. 106 Japan 712-1573 s. 116-117 Vest-europeiske kultursentra og kulturområder ca. 1450 s. 157 Korstogene s. 240-241 Pilegrimsveier til Roma og Santi­ ago de Compostela s. 170 Geistlige kultursentra s. 174 Universitetenes fremvekst s. 188 Trubadurdiktningens utbredelse. 1100-1300 s. 259 Island s. 285

Verden i middelalderen

19

Kampene mellom barbarer og høykulturer var spesielt vold­ somme i overgangen mellom oldtid og middelalder, og middel­ alderens første tid kjennetegnes ved at flere storriker i den gamle sivilisasjon helt eller delvis bryter sammen under presset fra barbariske folk. I begynnelsen av 300-tallet e.Kr. ble Kina splittet i et sørlig og et nordlig område. I det nordlige hersket skiftende fremmede erobrere gjennom de neste fire århundrer, mens sentret for den kinesiske kultur ble forskjøvet sørover, til Yangtze-dalen. Omtrent samtidig ble Romerriket i vest splittet i en vestlig og en østlig del. Rikets sentrum ble forskjøvet østover, til Konstantinopel, og den vestlige delen bukket under for forskjellige barbariske folkeslag, hvis riker ble begynnelsen til den nasjonale oppdelingen av Europa som vi har i dag. Kina ble derimot samlet påny, idet kinesisk språk og kultur gradvis forvandlet og oppslukte erobrerne. Midt i det eurasiske kontinent ble det persiske sassanideriket på 400- og 500-tallet truet fra nordøst av de såkalte «hvite huner». Og mens perserne stod imot presset fra dette rytterfolket, falt deres to indiske naboer: Kushana-riket (som omfattet bl.a. det nåværende Afghanistan) og Gupta-riket (i Nord-India). Huner-regjmet i Nord-India bestod gjennom det meste av 500tallet. Selv om barbarene ofte hadde overtaket militært, var det som regel de som ble mest forandret ved møtet med høykulturene. Barbarene etterlignet ofte den sivilisasjonen de hadde overfalt, og det resulterte i at de fikk en ny, blandet kulturform, med røtter både i sin egen og i en fremmed tradisjon. Kontakten mellom de «gamle» kulturene og de «nye» folkene utenfor førte til at den historiske tid gjennom middelalderen spredte seg utover et stadig større geografisk område. Den del av verden som vi i dag får innblikk i gjennom overleverte tekster, vokste jevnt, og tilveksten kom i periferien av oldtidens store sivilisasjoner. I utkantene av Romerriket kommer det nordlige Vest-Europa og hele Øst-Europa litt etter hvert frem i historiens synsfelt, mellom 400- og 800-tallet. I havet utenfor Korea og Manchuria toner Japan frem - landet nevnes sporadisk i kinesiske krøniker fra 100-tallet e.Kr., men skarpere konturer får det først på 500-tallet. Også andre steder i utkanten av den kinesiske kulturkretsen brer den historiske tid seg. Tibet gjør seg gjeldende på 600-tallet, og litt senere Nepal. Dermed oppstår en ny kontaktflate mellom den kinesiske og den indiske kulturkrets. Arabernes ekspansjon fra 600-tallet fører nye områder av Afrika inn i historien, og nye handelsveier til sjøs oppstår mellom Arabia, Afrikas østkyst og Indias vestkyst. Da portugiseren Vasco da Gama i 1498 «oppdaget» sjøveien fra Afrika til India, var det en oppdagelse bare fra europeisk synsvinkel. For hans arabiske los var seilturen rutine. Slik blir forhistorisk tid gjennom middelalderen avløst av historisk tid i det meste av Eurasia og en betydelig del av Afrika. 20

Høykulturer og barbarer

SITAT

«Barbarene» ble i middelalderen utsatt for misjon fra deres mer avanserte naboer. F.eks. mottok russerne på 900-tallet kristendom­ men fra grekerne. Men de fikk også tilbud fra annet hold. Her er muhammedanske misjonærer i audiens hos den russiske kong Volodimer (Vladimir) i 986:

Og Volodimer sa: - Hvorledes er deres tro ? - Men de svarte: Vi tror på Gud, og Muhammed lærer oss og sier at vi skal omskjære de hemmelige legemsdeler og ikke spise svinekjøtt, ikke drikke vin. Men etter døden, sier han, skal vi dyrke utuktens lyster med kvinnfolk. Muhammed gir hver enkelt sytti skjønne kvinner, og alle disses skjønnhet legger han i den ene som velges, og hun blir [den avdødes] kone. Men også her i verden, sier han, får vi lov til å bedrive alskens utukt. Hvis noen er fattig i denne verden, så skal han også være det i den neste. Han [fremførte] også mye an­ net listig, som for skams skyld ikke kan skrives. Men Volodimer lyttet på det, for han var selv kvinnekjær og svært glad i utukt, så han hørte på det med fornøy­ else. Men dette var ham ukjært: omskjæring av legemsdelene og det at man ikke hadde lov til å spise svinekjøtt; og det om drik­ kingen kunne han i hvert fall ikke like, for, som han sa: - For russerne er det en glede å drikke; det kan vi ikke unnvære! «Nestor-krøniken» ca. 1100

GAMLE OG NYE KULTURER

Sclavinia, Germania, Gallia og Roma hyller Otto den store, mini­ atyr i tysk håndskrift ca. 1000 (Staatsbibliothek, Miinchen). Det er Europas fire «nasjoner» som hyller den tysk-romerske keiser Otto den store (936-73), men trass i de klassiske folder i de personifi­ serte nasjoners drakter var det bare Roma som hadde en klassisk oldtid. De andre var unge folk som først nylig hadde iført seg den romerske kulturtradisjon. Middel­ alderen er i det hele tatt preget av kulturell vekst blant tidligere «barbarer» i utkanten av oldtidens høykulturer. Det gjelder ikke bare i Vest-Europa, men også i ØstEuropa og i hele Orienten.

Men på det amerikanske dobbeltkontinentet, i Australia og Oceania skjedde denne overgangen først senere - i nyere tid. Det var da en voldsom europeisk ekspansjon, med oppdagelsesreiser og kolonisering, som på godt og vondt brakte historisk tid til hver beboelig krok på kloden.

Gamle og nye middelalderlitteraturer Middelalderens overleverte litteratur er altså fordelt over større områder og flere forskjellige språk enn oldtidens litteratur. Riktignok var de eldste oldtidslitteraturene - den egyptiske, sumeriske, akkadiske, hetittiske, hurrittiske, ugaritiske m.fl. ikke lenger produktive ved middelalderens begynnelse. Selve skriftsystemene bak disse litteraturene var gått i glemmeboken og ble dechiffrert først langt senere (se s. 141-142). Bare fem oldtidslitteraturer - den kinesiske, indiske, iranske, jødiske og greske - levde videre i middelalderen i noenlunde ubrutt linje. Til gjengjeld oppstod det tallrike nye ved siden av disse gamle litteraturene. Den «statsløse» latinske litteraturen gav sine tradi­ sjoner — og i betydelig omfang også sitt språk - videre til en rekke Verden i middelalderen

21

MIDDELALDERENS VERDENS­ BILDE I

Verdensbildet endret seg forbau­ sende lite fra oldtid til middelalder. Hvor vanskelig det var å omsette sjø­ folkenes erfaringer til karttegning fremgår av (T) verdenskart fra Albi, Sør-Frankrike ca. 750 (Bibl. munici-

22

pale, Albi). Land som Britania, Ispania, Italia og Macedonia er likevel tegnet inn på en meningsfylt måte. Verden har heller ikke forandret seg stort på (2) Beatus-kartet i kopi fra 110O-tallet (Bibl. nationale). Det er tegnet av den spanske munken Beatus de Valvacados i 776 i en kommentar til Johannes' åpenbaring, men ble 400 år senere altså fremde­ les regnet som sannheten om ver­ dens innretning med Middelhavet som sentrum og øst pekende opp. Kartene var tegnet slik, fordi man øverst på kartene - på den fornemste plassen - anbrakte øst, hvor kristen­ dommen hadde sitt utspring. Kirken sendte også annen oldtidsviten i glemmeboken, slik at erkjennelsen nærmest gikk tilbake. Lærde i oldti­ den - fra Aristoteles til kirkefedrene - hadde vært enige om at jorden hadde kuleform. Men fra ca. 1000 ble det - inspirert av Det gamle tes­ tamente - gjengs oppfatning at jor­ den var "flat som en pannekake", som ridefogden påstår i Holbergs ko­

medie Erasmus Montanus (1722). En flat skive som svømmer midt i ver­ denshavet, inndelt i tre soner-Asia, Afrika og Europa - likesom Noa etter syndfloden hadde delt verden mel­ lom sine sønner. Den oppfatning sees på (3) engelsk hjulkart fra 1200tallet (British Museum). De skjemati­ ske kartene kalles også TO-kart, idet T'ens loddrette strek er Middelhavet, som skiller mellom Europa og Afrika, og den vannrette strek er Don og Ni­ len. Man formodet at de to elvene gikk rett mot hverandre i sørlig og nordlig retning på samme lengde­ grad. Og østen vender stadig opp. Hjulkartets verdensbilde var god latin til opp i renessansen, særlig i vår del av verden - som på (4) dansk-svensk hjulkart, Codex holmensis, 1500-tallet (Kungl. Bibl., Stockholm). Her har Nilen vokst til "det store hav" og Don til "det medelste hav", mens det egentlige Mid­ delhav kalles "det libyske hav". Landene i de tre verdensdeler frem­ står mest som eksotiske påkallelser.

Skulle man vite noe om de egent­ lige kystlinjer, var det best å gå til araberne. Oldtidens greske viten­ skap, som hadde søkt tilflukt i de kristne klostre, ble oversatt og vide­ reutviklet av arabiske lærde, opp­ muntret av herskerne. I Bagdad stiftet kaliffen al-Ma'mum på 800-tallet et Vitenskapenes Akademi, med stort bibliotek, hvor geografer, astrono­ mer og astrologer samlet viten om verdens innretning - fra både an­ tikke, kristne og muhammedanske kilder - og sammenholdt den med rapporter fra sjøfolks og forskeres er­ faringer fra øst og vest i det nye ara­ biske storrike (se s. xxx). Et av resul­ tatene av denne kartlegging er (5) arabisk verdenskart av ibn Muhammad al Sharqi fra Sfax, udat. (Bibl. nationale). Også her står Middelha­ vet i sentrum, men landene utenom er lettere å gjenkjenne - og finne ut av. Arabernes kartografi lot seg ikke hemme av religiøse dogmer. Den hadde både praktiske og politiske formål.

fctnrs* frcnfe Øfler

3 /^^z^petrstdts.

M [tore huSt

0 /

;p /

X

Jlfut (oui rnde fwGJer derm

X.

medefftt pari en frrWe pitrt Æff Verden. Mt ftore cfjxr, i

^rone GrtiJ ixgu Jjifs føy oc fø. ydmicim.

\ nurcfz

fe rige/