Verdens litteraturhistorie : 1945-92 [7] 8205154015, 8205219486 [PDF]

Zitiervorschau

Bind 7

1945-92

Redaksjon og billedredaksjon:

Av Hans Hertel

Hans Hertel

Helge Rønning Søren Schou Under medvirkning av

Vibeke Børdahl

Sysse Engberg Keia Kvam Hans Peter Lund

Jørgen Mejer Peter Ulf Møller Kirsten Refsing Søren Vinterberg og

Anne Wedell-Wedellsborg

Oversettelse:

Helge Vold

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Nasjonalbiblioteka Depotbiblioteket

De enkelte avsnitt i bind 7 er skrevet av: Hovedtekst

Billed­ tekster

Verden 1945-92

Søren Schou (s. 13-39, 42) Helge Rønning (s. 30, 37) Hans Hertel (s. 40-41, 42-47) Helge Rønning (s. 44,46)

SS HH

Frajeg-huset til Disneyland

Søren Schou (s. 49-66) Helge Rønning (s. 66-67). Søren Vinterberg (s. 67-79) Hans Hertel (s. 80-81)

HH SV

Den gode krig og holocaust (USA og Vest-Europa)

Helge Rønning (s. 83-108, 113-17). Helge Rønning og Søren Schou (s. 108-10). Hans Hertel og Søren Schou (s. 111-113)

HH/SS

Nulltime (Italia og Tyskland)

Helge Rønning (s. 119-23, 128-43). Helge Rønning og Hans Hertel (s. 123-27)

HH/SS

Fra kald krig til postmoder­ nisme i USA og Storbritannia

Helge Rønning og Hans Hertel (s. 147-52, 157-60, 164-67). Helge Rønning (s. 153-57, 160-64, 168-82, 189-91). Søren Schou (s. 182-89, 192-96). Søren Schou og Hans Hertel (s. 191-92, 196-97)

Eksistensialisme, modernis­ me og realisme i Frankrike og Nord-Europa

Helge Rønning (s. 199-202, 213-17, 222-29). Hans Hertel og Helge Rønning 212-13). Hans Hertel (s. 204-11, 217-19). Søren Schou (s. 219-23, 236-47, 249-50). Helge Rønning og Søren Schou (s. 229-36, 251). Søren Schou og Hans Hertel (s. 247-49)

Fascisme og demokrati (Sør-Europa)

Helge Rønning og Hans Hertel (s. 253-57). Helge Rønning (s. 25876). Sysse Engberg (s. 276-81)

Lyrikken mellom avantgarde og musikkindustri

Hans Peter Lund og Helge Rønning (283-84). Helge Rønning (s. 285-96, 297-304, 313-15). Søren Schou (s. 296-97). Helge Rønning og Hans Hertel (s. 305-08) Hans Peter Lund (s. 308-13) Søren Schou (s. 316-23)

SS

Teater

Keia Kvam

KK/HH

Øst-européisk litteratur

Peter Ulf Møller

PUM

Latin-Amerika

Helge Rønning

HR/HH

Afrika

Helge Rønning

HR/HH

Det fjerne Østen

Kirsten Refsing (s. 447-58) Vibeke Børdahl (s. 458-69) Anne Wedell-Wedellsborg (s. 469-81)

KR/HH VB/HH AWW

En internasjonalisert

Helge Rønning (s. 483-86, 494-96, 501-05, 508-12) Helge Rønning og Søren Schou (s. 486-90, 505-08). Søren Schou (s. 490-94) Helge Rønning og Hans Hertel (s. 496-501, 513-16). Hans Hertel (s. 516-17)

HH

Helge Rønning (s. 519-25). Hans Hertel (s. 525-36)

HH

litteratur fra Midt-Østen til Karibien

Boken og mediaene

HH/SS

HH/SS

HH/HR SE

HH/HR HPL

SS

HH

VERDENS LITTERATURHISTORIE

Bind 7: 1945-92. © 1993 by Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, Copenhagen. Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag A/S 1994. Omslag og innbinding: Kjeld Brandt. Grafisk tilretteleggelse: Carl Vang Petersen, etter idé av Kjeld Wiedemann. Illustrasjoner: © Gyldendal Reference Books. Reproduksjon: Grafodan Offset. Papir: Garda Mat 115 g. Printed in Denmark. Nørhaven A/S, 1993. ISBN 82-05-15401-5 (kpl. 1-7). ISBN 82-05-21948-6 (bd. 7).

Innhold

Innledning....................................................................

9

Verden 1945-92 Kald krig og ny verdensorden........................................ Amerikanisering, angst og konformisme....................

13 16

billedoppslag:

Verden 1945-57: Fra krig til krig.............................................. Verden 1967-92: Konsum, ungdomsopprør og nye konflikter Muren og rommet............................................................. Ungdoms-, student- og kvinneopprør......................... Nyliberalisme, økologi og frihet................................... Det „postmoderne" samfunn........................................ Integrasjon i Vest, oppbrudd i Øst..............................

20 22 24 T7 31 35 37

BILLEDOPPSLAG:

Kunstens ismer........................................................................... Kulturdemokratisering, mediaindustri, sensur ...

40 42

Fra jeg-huset til Disneyland: litterær kultur og massekultur etter 1945 Eksistensialisme og ruinlitteratur................................... Samfunnskritikk og sensur i øst, vest og sør. ... Fremtidsdrøm og kapitalismekritikk.............................. Det privates politikk............................................................

49 52 56 61

billedoppslag:

Mediarevolusjon i alle farger og fasonger......................... Da det avanserte ble populært........................................ Verdenslitteraturens store fuge........................................ Høy- og lavkultur i det nye mediasamfunn .... Anarkisme, fantasi og myter for barn......................... Fra politisering til billedbombardement.................... Fra seriehefter til tegneseriekunst................................... Fra popart til EuroDisney...................................................

62 64 65 66 67 71 74 78

billedoppslag:

Lesningens demokratisering..................................................

80

Den gode krig og holocaust i amerikansk og vest-européisk litteratur Krig, krig, krig i alle mediaer........................................ USA: krigsromanen som samfunnsroman .... USA: individ, system - og svart humor.................... England: ensomme helter i en falsk verden .... Angelsaksiske tilbakeblikk på holocaust ....

83 88 91 96 98

Motstandskamp og tabuer i Frankrike......................... Frankrike: det store kaos og konsentrasjonsleirens univers..................................................................................... Okkupasjonstraumer i Nederland og Belgia .... Selvransakelse i Danmark............................................. Ytre og indre krig i Norge............................................. Finlands egen krig - sett nedenfra..............................

101 104 108 111 113 115

Nulltime: neorealisme og selvoppgjør i Italia og Tyskland „Det store håps korte årstid" i Italia......................... Fascister, partisaner, proletarer og jøder.................... Tyskland: nullpunkt og djevlepakt.............................. Gruppe 47 og „hjemkomst-litteraturen".................... Misdannelsesromaner: historien på blikktromme . . Den offentlige og den private fortid.............................. Kan man skrive dikt etter Auschwitz?.........................

119 123 128 133 137 139 144

Fra kald krig til postmodernisme i USA og Storbritannia Bomben, McCarthyismen og kløftene.........................

147

billedoppslag:

Heksejakt..................................................................................... 150 Massesamfunnet og populærkulturen......................... 153 USA: jøder og andre outsidere........................................ 154 Amerikanske drømmer, amerikanske nevroser . . . 157 USA: ensomme ulver og beatniks................................... 160 Negative og positive utopier i England og USA . . 162 Den aristokratiske drøm og imperiets oppløsning . . 165 Det tredje standpunkt og den unge vrede........................... 168 England: verdioppbrudd i det åpne samfunn. . . . 170 Engelske spioner og forrædere........................................ 175 USA: svart opprør med røtter i blues'en.................... 176 Indianernes traumatiske hjemkomst.............................. 182 New journalism, postmodernisme og horror. . . . 183 USA: kjønnskamp og luft under vingene........................... 187 Storbritannia: kvinnenes umulige frihet........................... 189 Britisk genrebevissthet....................................................... 193

Eksistensialisme, modernisme, realisme i Frankrik, Tyskland og Norden Sartre, Camus og frihetens problem..................................... 199 Den eksistensielle helt.............................................................. 202 billedoppslag :

Eksistensialismens Paris............................................................ 204 Kulturkamp, surrealisme og hverdagspoesi .... 206 Litteratur for magen, litteraturens nullpunkt . . . 209 „Den nye roman" og dens forløpere.....................................212 Skriftlærde, feminister og nyrealister................................ 217

Ny roman og absurdisme i Belgia og Nederland . . Wirtschaftswunder og desillusjon.................................... Anfektelser og onde varsler i Vest............................... Den delte himmelen, det delte speilet i Øst .... Det sveitsiske samfunn på prøve.................................... Idyllens bakside i Østerrike............................................. Eksistensiell modernisme i Norden............................... Sære fortellere og nyrealister i Danmark.................... Politisk vekkelse og selvoppgjør i Norge.................... Ideologikritikere og epikere i Sverige......................... Realister og bekjennere i Finland....................................

221 223 227 232 234 236 238 240 244 246 251

Fascisme og demokrati, realisme og modernisme i Sør-Europa Neorealisme, fantastikk og fremmedgjøring. . . . Sicilia som metafor............................................................. Italia: avantgardister og bestselgere............................... Spansk realisme i ytre og indre eksil......................... Spania på oppdagelsesferd i historien......................... Realisme, feminisme og eventyr i Portugal .... Borgerkrig og modernisme i Hellas...............................

253 258 262 267 270 273 276

Lyrikken mellom avantgarde og musikkindustri i USA og Vest-Europa Den sentrale og marginale poesi.................................... USA: individet i historien............................................. San Fran, North Carolina, Minnesota, New York. . Britisk lyrikk: observasjoner og visjoner.................... Språkskepsis og samtidskommentar i Tyskland. . . Fra fyrtiotalisme til politisk lyrikk i Sverige. .. . Engasjement og kjærlighetsbrudd i Finland .... Modernisme, engasjement og haiku i Norge. .. . Sensymbolisme og konfrontasjon i Danmark .. . Marginalisering og eksperiment i Frankrike. .. . Fra hermetisme til ny romantikk i Italia.................... Eksillyrikk og ny åpenhet i Spania............................... Små ismer i Portugal....................................................... Vinyllyrikk: rockens poeter.............................................

283 285 287 291 293 298 301 303 305 308 313 314 315 316

Absurd, dokumentarisk og hellig teater Amerikansk og engelsk sinne......................................... Fransk, engelsk og mellom-européisk absurdisme. . Episk, absurd og dokumentarisk teater på tysk. . . Gruppeteater og off-off-Broadway............................... Det fattige og hellige teater.............................................. Revolusjonsdrømmer og gjøglerteater......................... Kulturpessimisme og fortidstraumer...............................

325 328 333 337 341 345 348

Fra høystalinisme til jernteppets fall: øst-européisk litteratur Sovjetisk kulturpolitikk fra kontroll til glasnost' . . Stalinprisvinnere og glansbildelitteratur.................... Tøvær: nye genrer og en ny generasjon.................... De aller mest forbudte: Pasterndk og Solzemcyn . . Rotter: landsbyprosa og intellektuell poesi .... Fra Kirgisia til Baltikum: 72 litteraturer.................... Sovjetisering tur/retur: Ungarn og Polen.................... Fra Praha-vår til „åndens Biafra".............................. Sosialrealisme og lokalkoloritt på Balkan.................... Sjelens ingeniører skifter til sivil...................................

355 361 364 369 374 379 383 388 393 397

Diktatur, modernisme og folkekultur i Latin-Amerika Rodt, hvitt, svart og brunt............................................. Kosmopolitisk perspektiv fra Argentina................... Meksikansk og latin-amerikansk identitet . . . . Lokalt og universelt i den magiske realisme .... Det lyriske uttrykk og den indianske arv................... Brasilianske røtter............................................................ Vold og machismo............................................................ Revolusjoner fra Mexico til Cuba................................... Diktatorenes kontinent....................................................... Den lille og den store historie........................................

399 401 404 406 410 411 414 417 418 420

Tradisjon og opposisjon i Afrika Fra muntlig tradisjon til skriftkultur......................... Kolonialisme og nykolonalisme................................... Kvinner i mange roller....................................................... Oppgjør med de nye diktaturer................................... Svart motstand i Sør-Afrika............................................ Hvit motstand i Sør-Afrika............................................

425 428 431 433 438 442

Det fjerne Østen mellom tradisjon og vestliggjøring Japansk nederlag og amerikanisering......................... Libertinere og modernister............................................ Kvinnelitteraturens tilbakekomst................................... Mishima og avantgarden................................................. Drama og lyrikk i gamle og nye former................... Vietnam og Korea i krig................................................. Litteratur og politisk styring i Det nye Kina. . . . Kina: entusiasme og didaktikk 1949-56 .................... Fra De hundre blomster til Kulturrevolusjonen. . . Teater, historiefortellere og folkets poesi................... Kulturrevolusjon, oppbrudd og ensretting.................... „Den åpne dør" og den nye materialismen ....

447 449 451 453 457 458 460 464 466 468 469 471

Dokumentarisme og kvinneproblemer................................ 473 Modernisme og søken etter røtter.....................................475 Dunkle dikt og absurd teater.............................................. 478 Eksil og hjemstavn på Taiwan.............................................. 480

En internasjonalisert litteratur - Fra Midt-Østen til Karibien Internasjonal modernitet og amerikansk samtid . . Afrikansk verdenslitteratur......................................... 485 Nasjonalisme og vestorientering på arabisk . . . . Nord-Afrika mellom fransk og arabisk kultur . . . Realister under press i Tyrkia og Iran...................... 490 Fortidstraumer og fremtidsdrømmer i Israel. . . . Indere på mange språk.................................................... 494 Det gjenoppdagede Australia.................................... 496 New Zealands identitet............................................... 501 Politiske romaner fra Filippinene og Indonesia . . . Quebec og det avkoloniserte Canada...................... 503 Kanadisk verdenslitteratur på engelsk...................... 505 Latin-amerikansk verdenslitteratur........................... 508 Den multikulturelle forfatteren fra Karibien . . . Litteraturens kreolisering............................................... 513 Engelske kosmopolititter............................................... 516

483

486 488 492

502

509

Boken på mediaenes supermarked Kulturpessimisme og mediafascinasjon...................... 519 Horisontal massekultur i „postmoderne" tid . . . Det trykte ord 1559, 1966, 1989 ........ Forlagsfusjoner og media-konglomerater................. 528 Boken mellom supermarkedet og bakgaten .... Forfatteren mellom brødtreet og TV-skjermen . . .

522 525 531 534

Litterære begreper.....................................................537 Litteraturhenvisninger............................................ 539 Benyttede oversettelser..................................... 553 Registre................................................................... 554

Innledning METAMORFOSER

Tegn, av Axel Salto til Ovid: Elskovskunsten og Forvandlingerne, oversatt av Walt Ro­ senberg, Kbh. 1917-18. Littera­ turens brukshistorie handler om stadige metamorfoser i temaene. Slik tumlet den danske maler, grafiker, keramiker og forfatter Axel Salto (1889-1961) hele livet med den gresk-romerske myteverden - som Ovids dikt om gud Amor som livets sol (øverst) og om jegeren Akteon (nederst), som utspionerer den kyske jaktgudinnen Diana i badet og som straff forvandles til en hjort (Forvandlingerne, 3. sang).

I 1980 drog 17 nordiske forskere ut for å kartlegge verdens­ litteraturens historie ut fra nye prinsipper. Reisen kom til å vare 13 år, tre år mer enn Odyssevs' eventyr, men i motsetning til ham vender vi hjem med større mannskap enn vi drog ut med. Planleggingen begynte høsten 1979.11980 ble Gyldendal Norsk Forlag og Norstedts med på prosjektet, og den første medarbeidergruppen startet arbeidet. Utgivelsen begynte høsten 1985 med planlagt avslutning 1987. Underveis kom flere medarbeidere til, og verket har fått sin form i samarbeid mellom i alt 25 forskere og kritikere: fra Oslo Vibeke Børdahl, Kjell Heggelund, Arne Melberg og Helge Rønning, fra Gøteborg Lars Lonnroth, fra Uppsala Kurt Johannessen, fra Århus Ejgil Søholm og Anne Wedell-Wedellsborg, fra Roskilde Søren Schou og fra København Bodil Bierring, Hans Boll-Johansen, Thomas Bredsdorff, Sysse Engberg, Hans Hertel, Viggo Hjørnager Pedersen, Keia Kvam, Hans Peter Lund, Henrik Lundgren, Jørgen Mejer, Peter Ulf Møller, Kirsten Refsing, Minna Skafte Jensen, Mette Winge, Søren Vinterberg og Per Øhrgaard. Hvorfor blir et verk 5 1/2 år forsinket? Fordi ikke engang det beste teamwork unngår faglige og tekniske problemer, og med 25 medarbeidere og utgaver på tre språk blir forsinkelser selvforsterkende. Fordi universitetene (særlig de danske) har fått sterkt forringede forskningsvilkår. Og fordi oppgaven underveis ble to, snarere tre ganger større enn noen hadde forutsett. Slik går det ofte med den type verker, og man kan - som da Willy Dahl i 1989 avsluttet Norges litteratur. Tid og tekst I-III, åtte år forsinket - unnskylde seg med „urealistisk overvurdering av egen arbeidskraft". Men omvendt kan man også si at uten undervurdering av problemene og overvurdering av sine krefter ville selv en Odyssevs ikke våget å legge ut på reisen. Og verdenslitteraturen er full av myter om hvordan motgang og omveier kan vende seg til uventede fordeler. Slik har f.eks. 1980-årenes omveltninger i Øst vært med på å forsinke oss, men de har også - hell i uhellet - åpnet nye kilder og tvunget oss til belyse på ny og ommøblere store deler av baltisk, øst- og mellomeuropéisk, kinesisk og jødisk litteratur fra 1918 til 1992. Oppgaven Innledning

9

Gyldendal stilte oss i 1979 lød: en moderne samfunnsorientert fremstilling av hele verdens litteratur gjennom 5000 år, basert på nyorienteringen i litteraturstudiet fra 1960-årene av, men fortalt og illustrert for et bredt interessert publikum. I bind 1 definerte vi verket som en sosiologisk-idéhistoriskkomparativ litteraturhistorie, som vil følge verkenes tilblivelse og bruk i samtid og ettertid ut fra en dialektisk oppfatning av littera­ tur både som kunst på sine egne premisser, som en funksjon av og i samfunnet og som en kraft i historiens sivilisasjonsprosess. Disse begrepene ble hissig debattert i 1980-årene. På den ene side av­ skrev poststrukturalister og dekonstruktivister litteratur- og an­ nen historieskrivning som fiksjon med retoriske grep, ut fra post­ modernismens oppfatning: at Historien og „de store sammen­ hengende fortellinger" er døde og passe. På den annen side har etniske, feministiske, lesbiske og andre minoritetsstudier, særlig i USA, krevd likerett for undertrykte gruppers litteratur og an­ grepet ideen om en nasjonal enhetskultur. Disse minoritetssynspunktene kan bli til intoleranse og „etnisk utrenskning"; men i prinsippet motsier de ikke en sosiologisk litteraturhistorie, som nettopp vil beskrive den litterære aktivitet i dens fulle bredde, geografisk og sosialt, også subkulturer og munt­ lige former, ut fra idealet om et „litterært demokrati" der alle grupper gradvis tilegner seg uttrykksmidlene. Dette er også svaret til postmodernismen: å fortelle historier og skrive historie er uttrykk for beslektede behov for å huske, bringe orden på om­ verdenen og etablere en brukbar fortid, og ut fra den forstå og påvirke samfunnets forandringer. 1990-årenes utfordring er spenningen mellom sentrum og peri­ feri, mellom internasjonalisering og regionalisme, og nettopp her søker verket å avbalansere inspirasjon fra New Historicism, etniske studier, cultural studies og de seneste års fornyede komparatisme med sin rot i opplysningstidens toleranse og internasjonalisme. Verdens litteraturhistorie bygger på vekselvirkning mellom kil­ destudier og syntetiseringer som vil skape overblikk og strukturell forståelse. Som konsekvens av det litterære livs spesialisering fra 1830 beskriver bind 5-6 genrene og de nye nasjonallitteraturene hver for seg. Etter 1945 oppløses de til dels: internasjonaliseringen forsterkes i takt med storpolitikken og den globale mediaindustri, og bind 7 følger derfor litteraturens hovedstrømninger og -temaer i større geografiske enheter frem til de nye mediakulturer i „den flytende verden", der litteraturen er ett av mange mediaer. Bindets hovedforfatter, Helge Rønning, har skrevet om prosa og lyrikk i Nord- og Sør-Amerika, Vest-Europa, Afrika, Austral-Asia og Karibien samt massekultur. Søren Schou står for innledende avsnitt og delkapitler om tysk, fransk, angelsaksisk, nederlandskbelgisk og nordisk litteratur samt rockelyrikk. Hans Hertel har skrevet avsnitt om disse områdene, om kulturpolitikk og bok­ marked samt hoveddelen av bindets billedtekster. Andre kapitler 10

Innledning

METAMORFOSER II

Daphnes forvandling, tresnitt av Axel Salto 1939. Odyssevs' hjem­ komst, tegn, av Axel Salto til Homer: Odysseen, oversatt av Otto Gelsted, Kbh. 1954. Flere av Saltos tolkninger av det uuttømmelige klassiske mytestoffet: til venstre den greske nymfe Daphne, som på flukt fra Apollons etterstrebelser ber gudene om hjelp og forvandles til et laurbærtre (Forvandlingerne, 3. sang). Nederst den sagnomspundne greske helt Odyssevs, som etter nesten 20 års fravær - ti år i kri­ gen mot Troja og nesten ti års omflakking på vei til Ithaka - om­ sider kommer hjem til gården sin, beseirer medbeilerne og gjen­ forenes med sin sønn Telemakos, sin hustru Penelope og den gamle Laertes, hans sørgende og ved gjensynet bevrende og skjelvende far (Odysseen, 23. og 24. sang). Det hører med til heltens metamorfoser at da Odyssevs gjennomgår et rituelt bad innen foreningen med Penelope, heller Pallas Athene olje og skjønn­ hetens glans om hans hode og skuldrer": „Lik en udødelig guddom av vekst gikk helten fra badet". Han var - ville psykoana­ lytikeren C. G. Jung si - omsider blitt seg selv og hel.

og avsnitt er skrevet av Søren Vinterberg (barnelitteratur og tegneserier), Sysse Engberg (Hellas), Hans Peter Lund (fransk lyrikk), Keia Kvam (teater), Peter Ulf Møller (Øst-Europa), Kir­ sten Refsing (Japan), Vibeke Børdahl og Anne Wedell-Wedellsborg (Kina). Bibliografi og Litterære begreper er utarbeidet av Jørgen Mejer i samråd med redaktør og medarbeidere. Esben Holck har fungert som redaksjonssekretær, Ulrik Ekman som EDB-konsulent. Ansvaret for verkets samlede form og oppbyg­ ning er undertegnedes. Mange har hjulpet med opplysninger og fremskaffelse av billed­ stoff: Bodil Bierring, Svend Hellesholdt, Øystein Hjort, Bent Holm, Heidi Laura, Jette Lundbo Levy, Naja Salto, Dorte Skot-Hansen, Kirsten Stendevad, Gert Sørensen, Helge Vold og Lene Waage Peter­ sen, foruten Bibliotekarforbundet, Dansk Kaffe Kompagni, Post- og Telegrafmuseet, US Mail sam forlagene Centrum, Forum, Fremad, Gyldendal, Husets Forlag, Klim, Per Kofod, Lindhardt & Ringhof, Rabén & Sjogren, Rhodos, Samleren og Tiderne Skifter. Vi har fått god hjelp fra Det danske Filmmuseum, Goethe-instituttet, Institut Francjais, Japansk informationscenter, Det kgl. Bibliotek, Kunstaka­ demiet, Kunstindustrimuseet, Kvinfo og Universitetsbiblioteket i København. Københavns Universitet Amager og særlig Institut for nordisk filologi har fungert som ramme om deler av arbeidet.

En 13 års reise ut i det ukjente er avhengig av god vind, pålitelige sjømerker og depoter i land. Vi hadde ikke kommet frem uten inspirasjon, kritikk, praktisk hjelp og tålmodig oppmuntring fra pårørende, venner, kolleger, guruer, forleggere og produksjonsfolk. Skipperen selv takker særlig Marianne Ammitzbøll, Kirsten Askholt, Bodil Bierring, Helge Dokkedal, Kurt Fromberg, Nina Gross, Peter Holst, Søren Kjørup, Olof Lagercrantz, Jørgen Mejer, Sven Møller Kristensen, Ove Nathan, Anitta Nordby, J. Wm. Saxtorph, Line Schmidt-Madsen, Torkel Stålmarck, Søren K. Sø­ rensen, Carl Vang Petersen, Keld Zeruneith - og spesielt Lisbeth Hertel, fra først til sist, i all slags vær. Hans Hertel

Verden 1945-92

Kald krig og ny verdensorden

FREDEN KOM MED REDSEL

Fotos fra Dachau (Lee Miller) og Nordhausen, april 1945. Atomskyen over Nagasaki. Sommeren 1945 ble også et sjokkerende møte med menneskets destrukti­ vitet. Allierte krigsfotografer viste åpningen av konsentrasjons­ leirene, og atombombene over Hiroshima og Nagasaki 7. og 9.8.1945, som tok livet av 200 000, ble foreviget av amerikanske piloter. Soppskyen ble symbol på „angstens tidsalder".

„When the Lights Go On Again" - Når lysene tennes igjen - het det i et forventningsfullt refreng fra de siste krigsårene, men ilden som gav varsel om overgangen til fred var den mest destruktive menneskeheten hadde sett. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 tente et lys sterkere enn solens. Det må være Gud som har tatt et bilde av menneskeheten, farer det gjennom hodet på det unge, blendede øyenvitnet i J. G. Ballards selvbiografiske roman Empire of the Sun (Solens rike, 1984) så langt borte som i Shanghai. Omfanget av ødeleggelsen som rammet de to japanske byene var ufattelig. „Det er det største som har skjedd i historien," uttalte den amerikanske president Harry S. Truman. Andre følte mindre grunn til løftelse over en sivilisasjon som hadde satt atomene i morderisk frihet. Vitenskapsmennenes jubel over nye landevin­ ninger vil en vakker dag få svar med et universelt forferdelsens skrik, skrev Bertolt Brecht i sitt samtidskommenterende drama om en av den moderne vitenskaps fedre, Galilei (amerikansk versjon 1945-46). Mange ettertenksomme mennesker delte denne pessi­ mismen. Man befant seg jo - med den amerikanske forfatter Mary McCarthys ord - i en situasjon „der livets fortsettelse for første gang og ved menneskets egen kraft var gjort tvilsom". Frigjøringsrusen ved Tysklands og Japans sammenbrudd ble også dempet av de grusomme informasjonene om utryddelses­ leirene som strømmet gjennom mediene, og Niirnbergprosessen mot Nazi-Tysklands ledere 1945-48 dokumenterte det uhyrlige omfanget av regimets forbrytelser mot menneskeheten. Ausch­ witz, Treblinka, Dachau og de andre skamstøttene over en indu­ striell massemassakre gav stoff til betraktninger over menneskets iboende ondskap. Enda mer ettertrykkelig enn etter 1. verdenskrig ble troen på sammenhengen mellom teknologisk utvikling og fremskritt i humanitet avslørt som blendverk: „Historien er en konstant tragedie alle er involvert i. Grunntonen er angst og frustrasjon, ikke fremskritt og fullbyrdelse," sa den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr. Til dette kom at punktum for 2. verdenskrig mer og mer lignet et kolon, et varsel om nye konflikter. De blodige bombardemen­ tene inngikk i et nytt maktspill som signaler om USA's militære overlegenhet overfor USSR, som var rammet av enorme ødeleg­ gelser. Sovjetunionen, som ikke visste at dets hovedallierte hadde atomvåpen før bomben ble sluppet over Hiroshima, følte seg

Verden 1945-92

13

alvorlig truet. Trass i at De forente nasjoner var dannet i 1945 samt resolutte bestrebelser på å gjøre den nye organisasjonen mer handlekraftig enn mellomkrigstidens Folkeforbund, trakk det opp til en tredje verdenskrig mellom de to tidligere allierte og nybakte supermaktene. 1 1948 startet den kalde krigen, som tross perioder med mer temperert klima varte helt til de øst-européiske kommu­ nistregimets sammenbrudd omkring 1990. Den handlet om maktog interessepolitikk, men også om totalt divergerende holdninger til samfunnsordning og menneskerett. For Øst stod kampen mel­ lom sosialisme og kapitalisme, for Vest mellom demokrati og diktatur. Supermaktene skapte fiendebilder av hverandre og viste muskler i et akselerende rustningskappløp, og Sovjetunionen ble atommakt i 1949. Ble de enorme arsenalene av ødeleggelseskrefter sluppet løs i et storoppgjør, var den mest nærliggende mulighet sivilisasjonens endelikt. Nettopp derfor var terrorbalansens avskrekkingsstrategi velegnet til å sikre freden, lød begrunnelsen, som i manges ører var mer absurd og skremmende enn resonnabel og beroligende. USA og Sovjetunionen knyttet sine allierte stadig tettere til seg, økonomisk, militært og kulturelt. I en berømt tale i Missouri 5.3.1946 uttalte Winston Churchill - med et bilde fra teaterverdenen - at et jernteppe hadde senket seg ned gjennom Europa, fra Stettin i nord til Trieste i sør. Dermed ble Europa den verdensdel som tydeligst merket konsekvensene av blokkpolitikken. I Hellas fortsatte krigen i en hatefull borgerkrig 1945-49. Her utkjempet stormaktene, så å si ved stedfortreder, en maktkamp som endte med kommunistenes nederlag og gjorde landet til en isolert vestlig forpost bak jernteppet. Også i Sentral-Europa ble motsetningene sterkere. Forfatteren Graham Greene og instruktøren Carol Reed fanget tidsstemningen i filmen Den tredje mann (1949), som foregår i det krigsher­ jede Wien, en verden av skygger, uoppgjorte regnskaper, befolket av kaldkrigsopportunister og svartebørshandlere. Tyskland ble delt i fire okkupasjonssoner. I det sektordelte Berlin blokkerte Sovjetunionen innfartsveiene fra vest 1948-49, slik at vestmak­ tene måtte skape en luftbro av „rosinbombefly" med matvarer til de isolerte vestberlinerne. Kommunistenes maktovertagelse i Tsjekkoslovakia 1948, med likvideringer av motstandere og demo­ kratiske institusjoner, skapte redsel i vest og bante veien for for­ svarsalliansen NATO (1949) på amerikansk initiativ. Da østblok­ ken dannet sin Warszawapakt i 1955, var splittelsen blitt global. SEATO, Sørøst-Asias traktatorganisasjon, ble opprettet i 1954 etter NATO's forbilde som ledd i „oppdemmingspolitikken" over­ for kommunistisk aggresjon, og året etter fulgte Bagdadpakten med bl.a. Tyrkia og Irak. I 1947 hadde den amerikanske utenriksminister George C. Marshall erklært at USA var villig til å støtte hele Europa med økonomisk gjenoppbygging etter krigen. Noen av de øst-euro­ péiske landene hadde mest lyst til å ta imot tilbudet, men Sovjet14

Kald krig og ny verdensorden

FORENTE NASJONER

FN's hovedsete, New York. I 1945 ble United Nations' Organisation (UNO) opprettet som en verdens­ organisasjon av stater - på norsk senere kalt FN. Dens formål er, som det heter i FN-pakten, å „redde kommende slektsledd fra krigens svøpe" og styrke det gode internasjonale naboskap. 51 nasjoner var med fra starten, siden er tallet mangedoblet. FN, som hadde vært en hjertesak for president Roosevelt, ble virkelig­ gjort under etterfølgeren Harry Truman. FN's hovedorgan ble det permanent innkalte Sikkerhets­ rådet (15 medlemmer) med ansvar for opprettholdelse av freden overalt i verden. FNbygningen i New York var tenkt ut av arkitekten Le Corbusier, men i organisasjonens ånd fikk en internasjonal gruppe arkitek­ ter i oppdrag å tegne komplekset, som stod ferdig 1952.

*ezi.4-2

(24)

DET NYE ØSTEN

Kinesisk frimerke 1950. Forside av Der Spiegel 21.7.1980. Etter 2. verdenskrig kom Det fjerne østen i sentrum. For mange ble For­ mann Maos nye Kina et alterna­ tiv til vestlig livsform, og japan­ ske biler imøtekom drømmen om å sette foten på egen gasspedal.

unionen var raskt ute med å takke nei på deres og egne vegne. Etter kommunistenes mening var Marshalls milde gaver et skal­ keskjul for USA-imperialisme og ville føre til en „kald okkupa­ sjon" av mottagerlandene. For de vestlige land som grep tilbudet med stor iver betydde det en enorm økonomisk surstofftilførsel, en liberalisering av utenrikshandelen - og en stor takknemlighet overfor de rike amerikanske velgjørere. Konfrontasjonen mellom de to systemene fortsatte ned i den sørlige — eller som man sa etter 1957: den tredje verden. I Kina utviklet kampen mot den japanske okkupasjonen seg til borger­ krig mellom kommunister og nasjonalister, og etterkrigstiden begynte først i 1949, da Mao Zedongs kommunister hadde for­ drevet nasjonalistene under Chiang Kaishek til Formosa (Taiwan) og proklamerte Den kinesiske folkerepublikk. Den nye kommu­ nistiske stormakten økte frykten for at den kalde krigen hvert øyeblikk kunne bli varm - som da Kina og en amerikansk-dominert FN-styrke tørnet sammen i Korea. Korea-krigen 1950-53 var en global konflikt som ble utkjempet lokalt - etter samme mønster som George Orwell hadde profetert i sin dystre samtids- og fremtidsroman 1984 (1949) - med nye millioner ofre. I 1954 ble den mangeårige Indokina-krigen avsluttet da Frankrike led nederlag overfor den kommuniststøttede Vietminh-geriljaen. Midt-Østen endret fysiognomi som direkte konsekvens av ver­ denskrigen. Overlevende fra det européiske holocaust, men også amerikanske, asiatiske og afrikanske jøder foretok en Exodus til Palestina, der jødenes egen stat, Israel, ble dannet i 1948 under bitre kamper med engelske tropper, arabiske naboer og fordrevne palestinere. Det uforsonlige forholdet mellom det vestlig orien­ terte Israel og den arabiske verden førte til Suez-krisen 1956 og Seksdagers- og Yom Kippur-krigene (hhv. 1967 og 1973). MidtØsten ble et permanent konfliktområde, trass i forsoning mellom Israel og den tidligere hovedmotstanderen Egypt ved Camp David-avtalene i 1979. I Afrika spredte uavhengigheten seg, i de franske koloniene åndelig forberedt av bl.a. négritude-bevegelsen. Marokko og Tu­ nis fikk selvstyre 1956, Algerie 1961 etter syv års kolonikrig. Sør for Sahara begynte det med Gullkystens selvstendighet under navnet Ghana i 1957. Ofte måtte de nye nasjonene skapes ut fra kolonimaktenes mer eller mindre tilfeldige grensetrekninger tvers gjennom språklig beslektede grupper eller med kunstige sammen­ slutninger av innbyrdes fiendtlige stammer. Militærkupp og bor­ gerkriger rystet Sentral- og Vest-Afrika: Congo, Belgisk Congo (fra 1965 Zaire) og Nigeria, der borgerkrigen 1967-70 førte til sultkatastrofe. Mange land ble diktaturer. Angolas og Mogambiques frihetskamp mot Portugal førte til begges selvstendighet i 1975, men også til langvarige borgerkriger. Den hvite statsmini­ steren lan Smith erklærte i 1965 Rhodesia uavhengig av Storbri­ tannia, men geriljakamper og oppgjør - også mellom de svarte frigjøringsbevegelsene - førte til det hvite regimets fall og reVerden 1945-92

15

publikken Zimbabwe 1980. Derimot ble det ganske tidlig stabile forhold i Tanzania, som fra 1961 (under Julius Nyerere) slo inn på en spesiell afrikansk vei til sosialismen bygd på tradisjonelt lands­ byfellesskap. I Kenya bekjempet Mau-Mau'ene fra Kikuyu-folket det hvite kolonistyret gjennom hele 1950-årene. Da Kenya ble fritt i 1963, klarte den vest-orienterte Jomo Kenyatta å holde stammemotsetningene i sjakk og skape en relativt godt organisert liberal økonomi. I Sør-Afrika gjennomførte det hvite mindretallsstyret en brutal apartheid-politikk og holdt på makten ved å spille på tradisjonelle stammemotsetninger. Det svarte flertallets viktig­ ste organisasjon, African National Congress, ble forbudt og le­ derne fengslet (Nelson Mandela) eller drevet i eksil, inntil kampen fra 1990 pekte frem mot svart flertallsstyre. India ble selvstendig 1947 og den geografisk og befolkningsmessig splittede statsdannelsen Pakistan - Bangladesh - ble delt 1971. Da Commonwealth ble redusert til en løs, uformell sam­ menslutning, kom England i annen rekke, og USA overtok rollen som Vestens politiske leder og økonomiske lokomotiv. Men på lengre sikt ble atombombene i 1945 også et jordskjelv, som flyttet verdens økonomiske, politiske og kulturelle sentrum fra Europa til USA og videre til Japan. I Japan ble den amerikanske general MacArthur en ny shogun etter kapitulasjonen, men selv med massive okkupasjonstropper, forfatningsendringer diktert utenfra og omstrukturering av sam­ funnet, overlevde de strenge hierarkiske strukturene, riktignok preget av amerikanske likhetsidealer. I kunsten blandet man vest­ lige og japanske impulser. Landets ledende filmskaper, Akira Kurosawa, vakte internasjonal oppmerksomhet med De syv samuraier (1954) - et veldig billedepos inspirert av både Japans føyale fortid og amerikanske westerns. Etter hvert som Japan gikk fra gjenopp­ bygging til voldsom økonomisk ekspansjon, ble begeistringen for det vestlige dempet, og fra 1970-årene fikk en ny nasjonal selvbe­ vissthet næring fra omverdenens voksende misunnelse.

Amerikanisering, angst og konformisme Japan ble det tydeligste eksempel på hvordan den kulturelle ame­ rikaniseringen, som allerede hadde preget mellomkrigstiden, vok­ ste fra 1945. USA gjorde seg gjeldende fysisk som frigjørings- og okkupasjonstropper, mentalt som en strøm av massekultur - film, plater, TV, blader, seriehefter og litteratur - som leverte under­ holdning og livsstil til et opplevelseshungrende publikum. Særlig i Europa førte amerikaniseringen i store kretser til pro-amerikanisme - om amerikanerne kom som okkupant eller som frigjørere spilte påfallende liten rolle. Faktisk var folkestemningen i Eng­ land, der USA fremstod som den triumferende rival i kampen om supermaktstatus, mer skinnsyk og reservert enn i Tysklands ame­ rikanske okkupasjonssone. Alt amerikansk ble innhyllet i en aura 16

Amerikanisering, angst og konformisme

DET NYE AFRIKA

Jomo Kenyatta 1966. Søndag 11. februar 1990 kl. 15: Nelson Mandelas oppsiktvekkende frifin­ nelse, maleri av Chéri Samba (privat eie New York). Avvik­ lingen av Vestens koloniområder foregikk mange steder med opprørskriger og dramatikk. Afrika feiret sin uavhengighet og sine statsoverhoder med gammeldags pomp og prakt. Kenyatta (ca. 1890-1978), stifter av det ke­ nyanske partiet KANU, var fengslet for sin motstand mot kolonimakten 1953-59. I 1963 ble han medlerti av regjeringen som førte Kenya til selvstendighet, og i 1964 landets første president. Her promenerer han i sin palasshave i Nairobi, iført leopardkåpe og andre symboler på president-verdigheten. 1980-årenes symbol i uavhen­ gighetskampen ble den sør­ afrikanske politikeren og advoka­ ten Nelson Mandela (f. 1918), fremtredende medlem av African National Congress, som i 1964 ble idømt livsvarig fengsel av det hvite apartheidstyret. Etter man­ geårig isolasjon på fangeøya Robben Island ble han løslatt i 1990 og overtok ledelsen av ANC i den seige kampen for innføring av raselikhet og flertallsstyre. Maleren Chéri Sambas tolk­ ning av lederens gjenkomst er karakteristisk for moderne afri­ kansk kunst ved å forene tradi­ sjonelle mytiske uttrykk med bevissthet om at det hele utspilles i det aktuelle massekommunikasjonssamfunn. Frigjøringen er en mediabegivenhet, men ingen psevdobegivenhet, for mediaene har gjort verdensoffentligheten til konkret partner i den opp­ siktvekkende frifinnelsen. Derfor kan mengden av kameraer og mikrofoner eksistere side om side med et gammelt frigjøringssymbol: kjeden som sprenges.

av rikdom og fremtid. Coca Cola og dollarglis var symboler på den moderne komfort som nå kanskje var innen europeernes rekke­ vidde. En endeløs rekke av filmer tolket krigen ut fra et ameri­ kansk perspektiv og slo budskapet fast: europeerne, både allierte og motstandere, hang fast i fortiden. Nåtidige var bare de muntert-likefremme G.I/s med sine kroppsnære kamuflasjeklær og demokratiske sinnelag. Vestlige intellektuelle betraktet amerika­ niseringen med bange anelser - konservative avviste the Ameri­ can Way of Life som åndløs materialisme, venstreintellektuelle så USA som kapitalismens og imperialismens nye hovedsete. Uan­ sett holdningsforskjeller opplevde 1940-årenes intellektuelle opti­ mismen som falsk og løgnaktig i en situasjon der opplysninger om konsentrasjonsleirenes gru veltet frem. Følelsen av at freden bare var til låns preget åndslivet utenfor kommunistblokken. „I Øjeblikket, veed vi, gaar alle Mennesker med Angst i Øjnene, Sproget er næsten blevet til lutter ængstelige Spørgsmaal: hvad vil der ske, hvad skal der blive af os, hvad skal der ske med Verden?" skrev den danske religionsfilosofen Vilhelm Grønbech i 1947. Søren Kierkegaards begrep Angst vant innpass i en rekke språk, mens den kalde krigs diktning og filosofi var preget av katastrofe- og avmaktsstemninger. Bortsett fra gruppert av intellektuelle som var lojale mot Sovjet mente mange, som franskmannen Albert Camus, at ideologiene definitivt hadde bla­ mert seg. Man talte om „kulturkrisen" og om at de politiske doktriners språk var ute av stand til å gripe sannheten om men­ nesket. Tomrommet etter de kasserte ideologiene ble fylt av eksistensfilosofien. Den kunne være ateistisk, som hos tidens mest innflytelsesrike franske filosof, Jean-Paul Sartre, eller religiøst

Verden 1945-92

17

preget, som hos tyskeren Karl Jaspers, og forvissningen om at mennesket er dømt til å være fritt i en gudløs verden (Sartre) trivdes side om side med en kristent inspirert adventstemning. Men felles var kretsing om den individuelle splittelse — med Europas deling som et symbol - og betoningen av den enkeltes valg. Fremmedgjøringsbegrepet kom på mote, med eksistensialis­ tisk, ikke marxistisk innhold. Toneangivende intellektuelle vendte oppmerksomheten inn­ over - med markante unntagelser som Sartre selv, som holdt fast på sitt venstreorienterte engasjement. Mellomkrigsårenes kultur­ radikalisme forekom fjern og flat. Den var medansvarlig, ble det hevdet, for det åndløshetens amokløp som hadde ført til krigens teknologisk iscenesatte katastrofer, ja endog medskyldig i stalinismens forbrytelser, som det kom stadig flere førstehåndsberetninger om. Russeren Victor Kravchenkos avhopperbok Jeg valgte friheten (1946) ble f.eks. bestselger i hele Vesten. Med kommunistskrekken og Korea-krigen 1950 ble det alminnelig å sette likhetstegn mellom kulturradikalisme og kommunisme, særlig i USA, der den høyrøstede og skruppelløse senator Joseph McCarthy terroriserte det offentlige liv med mistenkeliggjøringer og trusler, og kongressens komité for undersøkelse av „uamerikansk virksomhet" skapte en kvalm atmosfære av frykt og an­ giveri. De fikk dramatikeren Arthur Miller til å minnes puritanernes hekseprosesser: „Hovedformålet med høringene," skriver Miller i erindringsboken Timebends (1987), „var akkurat som på 1600-tallets Salem å få den anklagede til å gjøre offentlig avbikt, bannlyse sine medsammensvorne og sin djevelske herre og mes­ ter, og stadfeste sin nye, skinnende troverdighet ved å bryte de gamle, frastøtende løfter - hvorpå han ble sluppet fri, slik at han igjen kunne slutte seg til samfunnet av overdydige borgere." Hekseprosessene i USA var likevel beskjedne sammenlignet med meningsterroren og utrenskningene i østblokken. Størst opp­ merksomhet i Vest vakte Slånsky-prosessen i Tsjekkoslovakia 1952, gjennomført med samme blanding av brutalitet og løgn­ aktighet som 1930-årenes Moskva-prosesser. 14 mennesker, blant dem kommunistpartiets generalsekretær (og en av hovedskikkel-

18

Amerikanisering, angst og konformisme

KONFORMISME, KOMMUNISME Tegn, av Carl Rose 1959. Steve Canyon av Milton Caniff 1955. Scene fra Don Camillos lille verden, film av Julien Duvivier 1952. 1950-årenes samfunnskri­ tikk betraktet mennesker som masse: konforme og styrt uten­ fra, og kommunisten ble innbegrepet av umenneskelig formynderi. Den kalde krigen fikk

en tegneserichelt med flyveren Steve Canyon i evig kamp mot verdenskommunismen - og en selvironisk suksess med italie­ neren Giovanm Guareschis no­ veller Don Camillo (1948-54) filmatisert av Julien Duvivier (1952-55) - om konfliktene mellom den katolske pateren (Fernandel) og den „røde" bor­ germester Peppone (Gino Cervo).

sene bak den kommunistiske maktovertagelsen) Rudolf Slansky, ble anklaget for statsfiendtlig virksomhet, sionisme og spionasje. Makthaverne fikk frem tilståelser ved tortur og henrettet Slansky sammen med 10 andre. Det var stalinistenes middel til å knekte de nasjonale kommunistene, og i 1963 bekreftet det tsjekkoslova­ kiske regime det den vestlige offentlighet hele tiden hadde hevdet: at anklagene var oppspinn. Samtidskritikere særlig i USA så, i lys av erfaringen med de totalitære regimene, demokratiets store problem i den overdydige, konforme borger, massemennesket som følger meningsmakerne. Allerede under krigen hadde psykologen Erich Fromm skildret angsten som fører til Fear of Freedom (Flukten fra fri­ heten). Sosiologene C. Wright Mills og David Riesman analyserte det „ytrestyrte" individ som ligger under for den kollektive opi­ nion og de store organisasjoner. Journalisten Vance Packard rettet søkelyset mot reklame- og massesamfunnets „skjulte fristere". Filmer som Fred Zinnemanns Sheriffen (1952) og Sidney Lumets Tolv edsvorne menn (1957) hyllet nonkonformisten som har mot til å følge sin overbevisning, men viste også hvor vanskelig det var å bevare sin integritet og samvittighet i et samfunn der holdninger massefabrikeres. 1950-årenes velstandsbølge, som fra USA rullet videre til det meste av den vestlige verden, syntes snarere å skape grådige konformister enn myndige individer. Middle Class Ame­ rica arbeidet hardt for sine statussymboler, men den oppvoksende generasjon lengtet etter en større virkelighet og et mer enga­ sjerende samvær enn dagligstuens høytidsstund ved TV'ens Perry Como- og Lucy-show. Var man opprører, hadde man imidlertid ingen klar sak, som hovedpersonen (spilt av teenage-idolet James Dean) i Nicholas Rays film Rotløs ungdom (1955) - hvem kunne kverulere over at gode tider ble enda bedre ? Den tause generasjons teenagere fikk utløp for frustrasjonene i ungdomsgruppenes håndgripelige fellesskap, i selveiertilværelsen på to eller fire hjul, i samværet omkring innadvendt coo/-jazz eller i slagkraftig rock'n roll.

Verden 1945-92

19

kvinneidealer spredt helt til (4) Graphic Pictorial, Shanghai aug. 1946. Glamour-piken var imidlertid ikke utdødd. USA's atombombe-forsøk på Stillehavsøya Bikini gav navn både til den dristige todelte badedrakten og til en kullbrikett: @ fransk brikettplakat ca. 1950. „Chaleur at home", sier plakatens engelsk-franske ord­ spill (også). 1950-årene brakte høykonjunktur, og forbrukersam­ funnet endret hjemmelivet med TV-titting og tidsbesparende © TV-Dinners, amerikansk annonse 1950-årene til den travle familien, der begge ektefellene i økende grad ble utearbeidende. Den individuelle transport ble motorisert, med 1950-årenes

VERDEN 1945-67: FRA KRIG TIL KRIG

8.15 - klokkeslettet for sprengningen av verdens første atombombe 7. august 1945 - er for alltid gjengitt i (T) smeltet ur fra Hiroshima. Men tiden går atter på @ kulturrevolusjonært vekkerur, Beijing ca. 1966. Europa og store deler av Asia var i de første etterkrigsårene preget av fattigdom og „displaced persons", som på (3) flyktninger i Øst-Europa (FN-foto ca. 1946). I Kina skapte kommunismen et nytt optimistisk menneskeideal i 1949, men også før det ble 2. verdenskrigs emansiperte

®

I

®

scooter som forløper for massebil­ ismen. Den franske sangeren Gilbert Bécaud svinger opp på sin Vespa på @ fransk slager-note 1950-årene. Det vest-tyske Wirtschaftswunder ble til overforbruk som på ® kakespisende kvinne, Vest-Tyskland ca. 1965 (foto O. Poss), og det nye kon­ sumsamfunn og dets kjøp-og-kast-

mentalitet skapte monumenter som @ vest-tysk bilkirkegård (foto Franz Hugmann 1961). Forurensningspro ­ blemene var enda alvorligere i østlandene - de ble bare grundig fortiet. Den kalde krigen mellom øst og vest ble varm med Koreakrigen 1950-53 og med Vietnam-krigen fra midten av 1960-årene. Det under­ gravde manges tillit til USA's globale engasjement som den frie verdens vokter, da de nye mediaer kon­ fronterte verdensoffentligheten med bilder som ® vietnamesisk mor med sin døde sønn (foto Larry Borroughs 1966) og ® amerikansk soldat med granatsjokk (foto Don McCullin 1967) .

VERDEN 1967-92: KONSUM, UNGDOMSOPPRØR OG NYE KONFLIKTER Vietnam-krigen og Vestens konsumjag utløste 1960-årenes ungdoms- og studentopprør. Noen opprørere var nymarxistiske revolusjonære, andre vennlige hippier som krevde «fan­

tasien til makten" og ville si det med blomster - som (T) Vietnam-demonstrasjon Washington (foto Mare Riboud 1967). Ungdomsopprøret slo igjennom som livsstil med fitnessdyrking i (2) joggesko, 1970-årene. Fra 1973 satte oljekrise og økono­ misk svekkelse velferdssamfunnene under press. Nøden vokste i storby­ ene, og mange ble vant til syn som (3) hjemløs i Los Angeles (foto Eli Reed 1990). Da tørke, borgerkrig og oppløsning skapte hungersnød i store deler av Afrika, brakte media­ ene i Vesten bilder som (4) Biaframor (foto Don McCullin 1969). Problemet var det motsatte i det

velfødde Vesten, der kampen mot overvekt skapte marked for slanke­ kurer som TV-stjernene Jim & Tammy Bakkers @ How We Lost Weight. I Vest-Europa hadde kom­ munismen fremdeles fotfeste i Italia og Frankrike: @ plakat fra Citroénstreiker mai 1968. Men i Øst-Europa ble de kommunistiske regimer utfordret av massebevegelser som (7) den polske fagforeningen Solidarnosc. De falt i tur og orden, sammen med Berlin-muren, og i 1991 ble USSR oppløst.

Etter den kalde krigen ble NordSør den viktigste konfliktaksen. Spenningen i Midt-Østen utløste Gulf-krigen 1991 mellom Irak og en USA-dominert FN-styrke. Den totalteknologiserte lynkrigen skapte nye offerbiIder som (8) forkullet iraksk soldat ved Kuwait (foto Ken­ neth Jarecke 1991). 1989-euforien ble avløst av angst for nye sosiale, etniske og religiøse konflikter, og marginaliserte grupper rettet hatet mot de dårligst stilte. Med forbilde i © engelske skinheads (her på konsert i Sunderland, foto Killip 1984) avreagerte unge arbeidsløse og nynazister sine frustrasjoner på innvandrere og flyktninger.

Muren og rommet Den kalde krigens venteperiode overlevde Stalin. I hans dødsår 1953 gikk arbeidere i Øst-Berlin på gaten i protest mot DDRstyrets hardhendte folkedemokratisering av arbeider- og bonderepublikken, men oppstanden ble knust av sovjetiske stridsvogner. Da en ungarsk reformregjering i 1956 søkte å innføre frie valg og erklære Ungarn nøytralt, var den sovjetiske reaksjon like prompte, men langt blodigere. Kreml og dets vasaller holdt fast på blokkpolitikken, som fikk sitt monument med Berlin-murcn fra 1961. „Den antifascistiske beskyttelsesmur" skulle, ifølge den offi­ sielle DDR-forklaringen, verne mot vest-tysk revansjisme. Dens reelle funksjon var å bremse strømmen av - ofte velutdannede øst-tyskere som emigrerte til Vesten. Å forlate DDR var heretter „republikkflukt". Den trafikken stoppet aldri helt, men kom fra nå av til å foregå med livet som innsats. Noe endret seg imidlertid etter Stalins død. USSR's nye leder­ skikkelse Nikita Chruscév holdt på den 20. partikongress i 1956 oppgjør med stalinismens „feiltagelser" og „persondyrking" høytidelige begreper, men like fullt signaler om vilje til historierevisjon og tøvær. I østblokken førte oppgjøret til en nølende, halv­ hjertet liberalisering, avbrutt av nye kaldfronter, og det bidrog til et anstrengt forhold mellom Sovjetunionen og Mao Zedongs ki­ nesiske folkerepublikk. Fra begynnelsen av 1960-årene fulgte Kina sin uavhengige kommunistiske kurs, som kulminerte med grensestridigheter med Sovjetunionen, kritikk av ideen om fredelig sam­ eksistens - og en Mao-forordnet kulturrevolusjon (1966-76) vendt mot all vestlig innflytelse. Mao eksperimenterte med å «hoppe" inn i kommunismen ved å opprette folkekommuner og amatørbevegelser på alle områder, også kunstens. Visjonen av et samfunn uten skille mellom intellektuelle og det arbeidende folk gjorde kulturrevolusjonen til utopi for store deler av venstrebeve24

Muren og rommet

BERLIN-BILDER

Vest-tysk scene 1958. Muren bygges 1961. Muren 1963, fotos av Henri Cartier-Bresson og Schweitzer. Berlin-oppstanden 1953. Muren rives 1989. Hvis 1950-årenes vest-tyskere ikke ville besøke den russiske sonen, kunne de nøye seg med å ta en titt inn for 20 pfennig. I 1961 avskaffet DDR denne valgfri­ heten. Bygningsarbeidere deltar i byggingen av Muren, under oppsyn av en Volkspolizist. «Jeg tenker av og til på at Muren er det eneste som fortsatt forener tyskerne," heter det i en aforisme av Peter Schneider. Øverst t.h.

demonstreres den gjensidige oppmerksomhet. De tre mennene ser over Muren fra vest og kvin­ nen med paraply fra øst. Arbeideroppstanden i Øst-Berlin 1953 foregrep Ungarn-revolten 1956 og den sovjetiske aksjonen mot Tsjekkoslovakia etter Praha-våren 1968 - og novemberdagene i 1989, da berlinere fra begge sider gikk løs på Muren med hakker og meisler. Et forhatt symbol ble hakket opp i småstykker som samlerobjekt for suvenirjegere.

geisen i Vesten. Kritikken av Stalin og nedkjempingen av Budapest-oppstanden hadde allerede da svekket sovjetkommunismens posisjon her - og skapt grobunn for ulike sosialistiske retninger som verken var sosialdemokratiske eller sovjetkommunistiske. Det nye venstre gjenoppdaget foruten den gamle Mao også den unge Marx' skrifter, frigjorde ham fra øst-ortodoksiens tvangs­ trøye og brukte ham som våpen mot den virkeliggjorte marx­ isme. Det var stadig nok av lunter som kunne sette verden i brann. Det var læren fra november 1956, da USSR's invasjon i Imre Nagys Ungarn fant sted samtidig med England-Frankrikes mili­ tæraksjon mot Egypt etter president Nassers nasjonalisering av Suez-kanalen. Supermaktenes beskyttelse av sine innflytelsessfærer førte i 1962 til en ny høyeksplosiv situasjon, da det sovjetstøttede Cuba begynte å bygge atomrakettbaser. Sovjet bøyde av. Så fulgte en periode med litt fredeligere relasjoner mellom supermaktene. Sovjet holdt likevel fast ved sin buffersone av øst-européiske lydregimer uansett omkostninger - mest brutalt ved „Praha-våren" 1968, da tsjekkoslovakiske reformkrefter i Alexander Dubceks regjering ville skape „kommunisme med et menneskelig ansikt", men ble nedkjempet av styrker fra Warszawapakten og henvist til 21 års ørkenvandring frem til 1989. „Oberstkuppet" i Hellas 1967 ble støttet av USA, som ikke ville risikere ny kommunistisk innflytelse. Men juntaens diktatur og sensur, som ikke engang tolererte oppføring av Sofokles' An­ tigane, hindret samtidig landet i få del i utviklingen i Vesten. En tilsynelatende mer fredsommelig kappestrid mellom super­ maktene var kampen om verdensrommet. Det ble en kostbar og prestisjefylt PR-offensiv i cinerama-format med militærtekniske sidegevinster. De første rundene gikk til Sovjetunionen, som i 1961 sendte et bemannet romskip rundt jorden. I 1969 tok USA Verden 1945-92

25

avgjørende revansj, også mediamessig, med Apollo ll's globalt overførte landsetting av to mann på månen. Selv om den kaldeste kaldkrig var avløst av bestrebelser på dialog og sameksistens, ble mange konflikter ført videre, og nye oppstod, og de var ofte preget av øst-vest-motsetningene. En rekke land skapte i 1961 en løs organisasjon av allansefrie stater - på initiativ av Jugoslavias Tito, Egypts Nasser og Indias Nehru - som ville bekjempe imperialisme og kolonialisme, men samtidig hevde sin uavhengighet av supermaktene. Den 3. verdens selvstendighetskamp skapte permanente urosentra i Indokina, i den arabiske ver­ den, i deler av Afrika og Latin-Amerika. Mange steder reiste opprørsbevegelser seg, med eller uten sovjetisk støtte, mot koloni­ maktene eller mot den imperialistiske utbyttingen som fortsatte etter at landene formelt var blitt selvstendige. Cubas revolusjon i 1959 tente håpet i Latin-Amerika, og Castros medkjemper „Che" Guevara, som levde og døde (i 1967) for revolusjonen, ble et romantisk symbol: en moderne Byron for den 3. verden. Latin-Amerika og USA hadde i 1948 skapt Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), et felles sikkerhets- og forsvarssys­ tem som i praksis også var rettet mot revolusjonære bevegelser på det latin-amerikanske kontinent. Derved søkte USA å få kontroll over sine naboer i sør, der flere var preget av destabiliserende problemer som galopperende befolkningsvekst og inflasjon, sosial ulikhet og stadig dårligere bytteforhold til utlandet. I Argentina

26

Muren og rommet

„I HAVE A DREAM"

Martin Luther King, foto av Leonard Freed 1964. Den ameri­ kanske baptistprest og negerleder Martin Luther King (1929-68) ble symbol på ikke-voldelig kamp mot rasediskriminering - her hylles han i Baltimore etter å ha fått Nobels fredspris 1964. Han fikk selv en voldelig død ved et attentat 1968.

ROMALDERENS ESTETIKK

Sputnik-modell på verdensutstillingen 1958, foto av Henri Cartier-Bresson. Astronaut på månen 1969. Engelsk varmeapparat, 1950-årene. Himmelrommet ble trukket ned på jorden i kappestrid mellom supermak­ tene. På verdensutstillingen i Brussel 1958 feiret USSR Sputnik-triumfen og seg selv. Som­ meren 1969 overgikk USA kon­ kurrenten med TV-bilder av astronautene Neil Armstrong og Buzz Aldrin på månevandring. Allerede 1950-årenes mange rapporter om UFO'er og gjestevisitter fra rommet hadde satt fantasien i sving. Øverst et stykke futuristisk brukskunst fra tidens England: et varmeapparat formet som flyvende tallerken.

søkte president Juan Peron - støttet av fagbevegelsen - fra 1946 å gjennomføre en populistisk politikk som omfattet nasjonalisering av utenlandske virksomheter, men han ble styrtet ved et militær­ kupp i 1955, med stilltiende aksept fra USA, som generelt støttet kontinentets militærdiktaturer mot de mange populistiske eller sosialistiske opprørsbevegelsene. Da marxisten Salvador Allende ble valgt til president i Chile 1970, ble hans vidtgående sosialiseringer møtt med sanksjoner fra USA. De bante veien for general Pinochets blodige maktovertagelse 1973, som kostet Allende livet. Brasils militærregime gjennomførte folkemord på indianerstam­ mer i Amazonas-skogene, som i 1960-årene ble åpnet for ut­ nyttelse. Man søkte dermed å løse problemene med befolknings­ vekst og jordfordeling på bekostning av det gigantiske urskogområdet, med farlige konsekvenser for den globale økologi. I Kennedy-æraens USA (1961-63) gikk svarte aktivister og hvite freedom riders til kamp mot sørstatenes forfatningsstridige rase­ diskriminering, og demokratenes reformlinje ble fortsatt under Lyndon B. Johnson. Tross velstand og visjoner om Det Store Samfunn ble 1960-årene USA's mest traumatiske tiår siden bor­ gerkrigen, fylt av rasekonflikter og politikermord. John F. Kennedy ble offer for et attentat i 1963, broren Robert og den svarte ikke­ voldelige borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King i 1968. USA's voksende engasjement på Sør-Vietnams side mot det kommunistiske Nord-Vietnam utviklet seg til en langvarig jungelkrig som ikke kunne løses strategisk, som var kostbar både men­ neskelig og økonomisk - og i manges øyne savnet enhver politisk og moralsk berettigelse. Men det ble også „den første TV-krigen", som hver kveld brakte politikernes disposisjoner inn i stuen. Den amerikanske selvtilfredshet fra de første etterkrigsårene ble avløst av heftige indre oppgjør og et anstrengt forhold til tradisjonelt vennligsinnede land. Da det omsider lyktes den re­ publikanske president Richard Nixon å få USA ut av det håpløse Vietnam-engasjementet, dukket nye problemer opp. Presidentembetets troverdighet ble ytterligere svekket av Watergate-skandalen 1972-74, da en republikansk „rørleggerbande" ble tatt på fersk gjerning under innbrudd i det demokratiske partihovedkvarteret i Washington, og da Nixon-administrasjonen søkte å hindre oppklaringen med løgner og ødeleggelse av bevismateriale. Den årelange etterforskningen felte nesten alle presidentens menn og førte til at Nixon trådte tilbake.

Ungdoms-, student- og kvinneopprør Nasjonalt beskjemmede amerikanere hadde etter hvert ikke mye annet å glede seg over enn tanken om at det frie ord og en uredd presse likevel viste seg sterkere enn en administrasjon som var kriminelt belastet. En voldsom autoritetslede hadde allerede i 1960-årene grepet store deler av USA's ungdom. Mens 1950Verden 1945-92

27

TO SLAGS UNGDOMSOPPRØR

årenes innadvendte opprørere hadde vært „uten sak", var det nå en rekke opplagte saker å engasjere seg i: rasediskrimineringen, de gamle menns regime og særlig Vietnam-krigen. „Vi vil ha verden, og vi vil ha den nå" og „Stol ikke på noen over 30" ble paroler for 1960-årenes ungdomsopprør. Det utviklet seg i en tid med sterk økonomisk vekst, hvilket ble en like viktig grunn for opprøret som de politiske spørsmålene. Den unge velstandsgenerasjon gjorde narr av foreldrenes materielle streben og tempoet i arbeidslivet. Man ble høg og skev, droppet ut eller flippet ut, kledde seg i

28

Ungdoms-, student- og kvinneopprør

Festival på Isle of Wight 1970. JohnsorFs baby powder, plakat av Gary Brown 1968. Paris 1968, foto av Gilles Caron. Anon. plakat, Paris 1968. „Imagine all the people living life in peace", lød Beatles- og hippie-generasjonens glade budskap. Rockekulturens gjenombrudd var Woodstock-festivalen 1969 med to mill, deltagere, og i 1970 fulgte festi­ valen på Isle of Wight. Men ungdomsopprøret var noe annet enn sanger og blomster. 68-generasjonen protesterte mot USA's brutale krigføring i Indo­ kina, ofte med oppfinnsom svart satire: det kjente Johnsons barnepudder ble til president Johnsons baby powder - napalmen som dreper og invalidiserer Vietnams befolkning. I mai 1968 gikk franske studenter til angrep på et sentralistisk utdannings- og

samfunnssystem og dets enorme ordensmakt (nederst t.v.). Også her omfattet protesten kunst­ neriske nyskapninger som graffi­ tien på murene eller plakaten nederst t.h.: «Vær ung og hold kjeft" - general de Gaulle har ordet!

fargesprakende gevanter, drog på dannelsesreiser til Nepal, kastet seg over orientalske religioner og deres veiledning i kontempla­ sjon og opphevelse av tiden - eller oppsøkte kunstige paradiser i euforiserende stoffer og psykedelisk musikk. Noen av disse behovene ble raskt fanget opp av en gigantisk ungdomsindustri. Hippiene, som kanskje var like motebevisste og forbruksorienterte som generasjonen på den mistenkelige siden av 30, utviklet en ytterst konkurransepreget fornemmelse for hva som var in eller out. Likevel beholdt man midt i all sanselighetsdyrking og velstandstilvenning en lengsel etter kollektivitet og selvvirksomhet, som var annerledes enn foreldrenes og fikk utløp i radikale eksperimenter med samværs- og boformer - og i demon­ strasjoner, «utenomparlamentariske" initiativer og provokasjoner i massemediaene. Mest oppfinnsomme var de anarkistisk-inspirerte provoene i Nederland, som begynte på det urkommunistiske samfunn ved å gjøre sykler til felleseie og bruke den ordløse happening som bevisstgjørende våpen. Industrisamfunnenes staber av økonomiske vismenn innså at formelen til ytterligere vekst var: utdannelse og atter utdannelse. Universitetsekspansjonen kunne knapt holde tritt med de store krigsårgangene, og spenninger hopet seg opp mellom tradisjonelle akademiske normer og erfaringsverdenen til studentene, som har bredere rekruttering, mellom livsfjern disiplinering og udisiplinert livslyst, mellom venteposisjonen studentene ble holdt i og behovet for utfoldelse her og nå. I det klassedelte England var lignende konflikter allerede blitt synlige med 1950-årenes «sinte unge menn" - intellektuelle med arbeiderbakgrunn, som selv hadde opplevd kultursjokket ved å stige klassemessig. Ti år etter ble den unge vrede antent i studentopprør ved amerikanske, européiske og japanske universiteter, som krevde professorveldet er­ stattet av brukerdemokrati og akademiske forestillinger om verdifri vitenskap avløst av en forskning som tok parti «for folket". De opprørte studentene fant ammunisjon hos filosofer som Herbert Marcuse (1898-1979) med hans kritikk av de moderne gjennomkontrollerte industrisamfunn som skapte én-dimensjonale mennesker. Marx-Engels og 1930-årenes Frankfurter-skole (se bd. 6, s. 92) ble studert ivrig, fra Berkeley til Tokyo, og mange dyrket Formann Maos Lille røde og dens aforistiske billedspråk. Opprøret fikk også nasjonal retning. Motstanden mot Vietnam­ krigen ble merkesak for hele den antiautoritære venstrefløy, men av nærliggende grunner var indignasjonen særlig brennende ved amerikanske universiteter. Vest-tyske studenter tok oppgjør med den dystre kollektive fortid, som foreldregenerasjonen et­ tertrykkelig hadde fortrengt i Wirtschaftswunder-årene, da den kristelig-demokratiske forbundskansler og superpatriark Konrad Adenauer kunne vinne valg på parolen «Keine Experimente". Paris-studenter - med Frankrikes lite glorverdige avvikling av sine kolonier i friskt minne - den anti-imperialistiske teoretikeren Frantz Fanon, som deltok i den algirske frigjøringsfront og

Verden 1945-92

29

oppfordret Jordens fordømte" til å gripe til frigjøringens motvold. Samtidig protesterte de mot et toppstyrt og elitedyrkende universitetssystem. I Frankrike vant studentopprøret folkelig gjenklang, og kom til å ligne en regulær samfunnsomveltning, som i mai 1968 skapte vanskeligheter for president de Gaulles styre. I den lettbevegclige franske universitetsverden ble eksistensia­ lismen vraket til fordel for sin motsetning: en vitenskap som var dypt mistenksom overfor ideer om det selvstendig handlende menneske. Gaullismens sentralistiske Frankrike skapte en tenk­ ning om individet som fange i strukturenes nett. Strukturalismen overførte prinsipper fra språkvitenskapen til analyse av alle typer tegnsystemer og preget mange fag. Antropologen Claude LéviStrauss (f. 1908) viste, ut fra sør-amerikanske indianeres myter, at mennesker ikke tenker i myter, men at mytene tenker og taler i oss: det menneskelige subjekt er ubevisst bærer av kollektive strukturer, et „substansløst sted for en anonym tanke". For psy­ koanalytikeren Jacques Lacan (1901-81) var Det Ubevisste struk­ turert som et språk - og jeg'et mer hjemløst i sitt eget hus enn selv Freud hadde ant. Marxismen ble hos filosofen Louis Althusser (1918-90) til en fransk-akademisk og høyt formalisert vitenskap om overpersonlige strukturer, frigjort for „førvitenskapelige" ideer om det handlende menneske. Også idéhistorikeren Michel Foucault (1926-84) mente at det er ubevisste strukturer som sty­ rer menneskets handlinger og gir dem mening, og i store verker om galskapens, fengslenes og seksualitetens historie studerte han de basale strukturer — epistemer - i ulike epoker ved å analysere diskurs (språkbruk) i dokumenter og tekster, fra lover til litteratur. Foucault preget også, sammen med sosialhistorikerne omkring tidsskriftet Annales (1929-), den nye retningen mentalitetshistorie fra 1970-årene av. Den mest innfallsrike og innflytelsesrike av strukturalistene var kritikeren Roland Barthes (1915-80), som inspirert av ling­ vistikken definerte begrepet écriture, skrift, oppfattet som å bringe frem mening, og utviklet en egentlig semiologi (tegnlære). Han kastet seg med altetende nysgjerrighet over den moderne verdens mengde av Mythologies (Mytologier, 1957) og analyserte hver­ dagslivets og populærkunstens fenomener, fra sport og fotografi til „myten som system". 1960-årenes interesse for tegnsystemer som kulturelle koder fikk også impulser fra den amerikanske filosofen Charles S. Peirce (se bd. 5, s. 320) og den italienske semiotiker og romanforfatter Umberto Eco (se s. 264), og den ble som ideologikritikk til systematisk studium av populærkulturen. I sin litteraturteori tok Barthes oppgjør med forestillingen om det allmektige skapersubjekt, men forfatterens død betydde samtidig forfatterens fødsel, hevdet han, og med sin opptatthet av uperson­ lige strukturers rolle og det prinsipielt ustabile i betydningsdannelsene foregrep han de neste hovedstrømninger: poststrukturalisme, dekonstruktivisme og resepsjonsestetikk.

30

Ungdoms-, student- og kvinneopprør

NYE KVINNEROLLER

Tegning fra De frustrerte av Claire Bretecher. Brigitte Bardot, foto i Picture Post (London) 1956. Sophia Loren og Jayne Mansfield, foto i Playboy (Chicago) nov. 1957. Iransk kvinne 1982. Feminismen holdt oppgjør med mediaenes glamourpregede kvin­ nebilder, undertiden til fordel for nye, ganske blankpussede idealer. Men den franske tegneren Claire Bretecher utfordret sin egen målgruppe med serien De frus­

trerte (1973ff), der kvinnene har både runde rygger og hengepupper og er desillusjonerte. Blant det nye mediasamfunns sexidoler var Brigitte Bardot, som siden slo over i rollen som økolo­ gisk aktivist. Stjernenes inter­ nasjonale konkurranse ble stadig skjerpet - som det fremgår på det berømte foto av Sophia Lorens vurderende sideblikk på Jayne Mansfields brystmål. Kvinnenes frigjøring spredte seg gradvis til den 3. verden, også til den islam­ ske - tross fundamentalismen. T.h. er en ayatollah-tro ung iransk pike, tilslørt og klar til kamp.

Langt større betydning fikk den nye kvinnebevegelsen, med røtter i 1960-årenes antiautoritære miljøer, da den tok oppgjør på bred front med gamle ideer om tilværelsens orden. Kvinnesaken hadde i mange år ligget på været, holdt i live av markante enere som Simone de Beauvoir (se s. 199). Den ble gjenoppdaget i en ny tid bl.a. av amerikaneren Betty Friedan (f. 1921) med The Femi­ nine Mystique (Myten om kvinnen, 1963) og dansken Elsa Gress (1919-88) med Det uopdagede køn (1964). I de fleste vestlige land hadde kvinnene kjempet seg frem til elementære borgerlige ret­ tigheter, de var blitt en permanent del av arbeidsstyrken, og med p-pillen kunne de omsider bryte den tette sammenhengen mellom seksualitet og forplantning. Alt dette gjorde den faktiske dis­ krimineringen ekstra iøynefallende, og nye problemer hadde opp­ stått med kvinnenes økende integrasjon i arbeidslivet: dobbelt­ arbeidet i overbelastede familier og den evige skyldfølelsen. Feministiske aktivister kjempet for reell likestilling, likelønn og fri abort, og dannet „basisgrupper" for å snakke om det private. Angelsaksiske kvinneforskere som Kate Millett (f. 1934), Juliet Mitchell (f. 1940) og Germaine Greer (f. 1939) angrep patriarkatets vitenskapelig oppstasede myter om menns og kvinners natur (og ble solgt i enorme opplag). Men likerettskravet hindret ikke 1970- og 1980-årenes feminister i å avdekke det spesielle ved kvinneeksistensen: seksuelt, kulturelt, psykologisk.

Nyliberalisme, økologi og frihet „The sky is the limit" - Bare himmelen setter grensen - mente mange vesterlendinger ved begynnelsen av 1970-årene etter en periode med kraftig høykonjunktur - og dén grensen var romkappløpet endog i ferd med å bryte igjennom. Så begynte de oljeproduserende land - særlig de arabiske - å økonomisere med sine uerstattelige ressurser, bl.a. som ledd i den langvarige, uav­ gjorte maktkampen i Midt-Østen. Den første oljekrisen rammet Verden 1945-92

31

Vesten i 1973 med arbeidsløshet og krakk, nye oljeprissjokk fulgte på slutten av tiåret, og den relative økonomiske stabiliteten og de lave ledighetstallene ble avløst av usikkerhet. Arabiske petrodollar fløt rundt i - og destabiliserte - økonomien i Vesten, 1960-årenes fulle sysselsetting ble ikke gjenskapt, og velferdssamfunnene som sosialdemokratiske og sosialliberale regjeringer hadde bygd opp særlig i Nordvest-Europa - kom under voldsomt press. Tidens nyliberale ideer ble gjennomført mest prinsippfast i det konservativt ledede England fra 1978 av, der man privatiserte statens virksomhet og skar ned på fagforeningenes innflytelse og det sosiale sikkerhetsnettet. „Thatcherismen" og dens amerikan­ ske motstykke „reaganomics" (oppkalt etter statsminister Margaret Thatcher og president Reagan) tok oppgjør med årtiers politiske konsensus om den sosialliberale samfunnsmodellen ut fra den gamle melodi Enhver er sin egen lykkes smed. Yuppiene (Young Urban Professionals - på norsk: jappene), smarte unge forretningsmenn, funksjonærer og mediafolk, ble tidstypiske skikkelser som hippiene i 1960-årene. Karriéremennesket med evne til rask skjermavlesning og teft for valutakursenes van­ dringer - foreviget i Oliver Stones film Wall Street (1987) - ble tidens suksessmyte, mens USA's økonomi var preget av lav produktivitetsstigning, drastisk utenlandsgjeld og skjerpet konkur­ ranse fra Japan og Taiwan. Japan var fra 1970-årene et høymoderne industrisamfunn med verdens tredje største stålproduksjon og uovertruffen ekspertise

32

Nyliberalisme, økologi og frihet

BEIJING, MAI 1989

Demonstranter på Tian An Men-plassen, Beijing 1989. Mediaenes internasjonalisering førte i 1980-årene Vestens anti­ autoritære opprør til Kina, der studenter krevde demokratiske reformer. „Selv studenter bør ha lov til å tale til Dem," het det på en transparent, rettet til Kinas statsminister. En mini-kopi av Frihetsgudinnen viste hvilke idealer enkelte demonstranter orienterte seg etter. Andre ban­ nere koblet sensualitet og protest på en måte som var påvirket av 1960-årenes vestlige ungdoms­ opprør. „Hjelp! “ lyder inskripsjo­ nen under, men hjelpen uteble. Etter en nølende forhandlingsfase lot myndighetene hæren slå demonstrasjonen ned, men mediadekningen brakte massak­ ren verden rundt.

BYKULTUR

Tegn, fra Berlin Strasse av Alex Varenne, 1983. Tegn, fra Los Angeles av Enki Bilal, 1989. For­ side i Søndagsmagasin for unge menn. Tokyo. Den fremmedgjorte storbyen ble en del av 1980-årenes nye tegneseriekunst, og en tegner fra det surstoffattige Tokyo skildret „det forurensede menneske".

innenfor den raskt voksende hjemme-elektronikken. En disipli­ nert arbeidsstyrke, beskjedne lønninger og avansert produktut­ vikling gav landet kjempemessige handelsoverskudd på bekost­ ning av vestlig industri, og i 1980-årene kjøpte japansk kapital opp amerikanske og européiske storkonserner. Fra ca. 1990 ble krisen til tilbakeslag i den industrialiserte verden, men den hadde lenge skadet den 3. verden, som hadde langt svakere muligheter til å finansiere sin energiimport. De mange forgjeldede og overbefolkede landene i Latin-Amerika, Afrika og Sør-Asia var i ferd med å gjøre Nord-Sør til en alvorli­ gere konfliktakse enn den tradisjonelle Øst-Vest. Alternativer til den kriserammede kapitalisme var vanskelige å finne i den såkalt „sosialistiske verden". Kinas ledelse i perioden etter Mao søkte å holde en usikker balanse mellom forsiktig økonomisk fornyelse og klar undertrykkelse av annerledes tenkende - som da den grep inn mot den første demokratibevegelsen i 1979 og da den kjempet ned protesterende studenter på Tien An Men-plassen i Beijing i 1989. I Øst-Europa holdt særlig DDR fast på en ortodoks gammelkommunistisk kurs, som ble kritisert av den satiriske - og sosialis­ tiske - protestsangeren Wolf Eiermann, inntil han fikk munnkurv og i 1976 mistet sitt statsborgerskap: „Det påstås: man skal ikke bytte hest i vadestedet./ Godt. Men de gamle er druknet./ Du sier: å innrømme våre feil/ er å gavne fienden./ Godt. Men hvem gavner våre løgner?" Under stagnasjonen i 1970- og 1980-årene tæret romeventyret, rakettopprustningen og okkupasjonen av Af-

Verden 1945-92

33

ghanistan (1979-89) på USSR's ressurser. Grunnskavankene ved den kommunistiske kommandoøkonomien ble åpenbare: util­ strekkelig koordinering og fleksibilitet i produksjonen, trette ar­ beidere og kronisk manglende tilførsler til forbrukerne. Krenkel­ sen av elementære menneskerettigheter var det ømmeste punkt, som Sovjetunionen nødig ville trykkes på. Helsingfors-avtalene 1975 mellom Øst og Vest om sikring av menneskerettighetene medførte i praksis ikke vesentlig økt frihet for opposisjonelle. Bare regimet i Ungarn, „den lystigste brakka i leiren", gikk i gang med regulære reformer. I resten av Øst-Europa var det kirken som skapte et forum for åndelig motstand mot kommunismen. Borgerrettighetsbevegelser dukket opp, som Charta 77 i Tsjekkoslovakia med forfatteren Våclav Havel som uredd frontskikkelse. Den pol­ ske alternative fagforeningen Solidarnosc (dannet 1980) fikk raskt 10 mill, medlemmer, men ble forbudt året etter og lederen Lech Walesa fengslet. Mens frihet var det ene nøkkelordet i 1980-årene, ble det andre økologi. Ressursforbruket etter 2. verdenskrig var uten historisk sidestykke. Velferdseuforien hadde for lengst latt den dystre sivilisasjonskritikken fra den første etterkrigstiden gå i glemmebo­ ken, men nå oppstod på nytt fornemmelsen av å være ombord på romskipet Prosjekt Jorden med svimlende kurs mot skjebnesvan­ gre mål. I forlengelse av oljekrisen spredte det seg en angst for at industrialisering og befolkningseksplosjon ville pine ut klodens naturrikdommer og ødelegge alle livsmiljøer. Da den amerikanske marinbiologen Rachel L. Carson (1907-64) utgav Silent Spring (Den tause våren, 1962) ble hennes advarsler mot et stadig mer kjemikalieforgiftet og dødstruet miljø avvist av fagfolk som en fanatikers science fiction-mareritt. Da de samme fagfolkene kom med tilsvarende alarmsignaler i rapporten Gren­ ser for vekst (1972), var det de færreste som rystet på hodet. Den økologiske katastrofen Rachel Carson hadde profetert, fant mange nå var sannsynlig. Himmelen satte likevel grenser, viste det seg og jorden med. Antall dommedagsscenarier økte fra år til år. Skulle menneskeheten pulveriseres av nøytronbomber, kveles av overbefolkning, stekes av drivhuseffekten, blindes og få hudkreft av ozonhullenes sollys eller druknes av de stigende verdenshav? Prosessen i retning „klodeselvmord" - den danske lyrikeren Thorkild Bjørnvigs betegnelse - skapte en ny type krisebevissthet og ble uttrykt i FN's Brundtland-rapport (1987, oppkalt etter Gro Harlem B.), som pekte på det alarmerende misforhold mellom økonomisk vekst og eksistensgrunnlaget for kommende genera­ sjoner. Den økologiske utfordring gav seg utslag i verdensom­ spennende grasrotinitiativer og miljøaktivisme å la Greenpeaceorganisasjonen, men den førte også til avmaktfølelse, helse- og kroppsfanatisme, nostalgisk fortidsdyrking og mytisk hengivelse til den truede Moder Natur.

34

Nyliberalisme, økologi og frihet

FRA FLOWER POWER TIL NO FUTURE

Generasjonskløften, tegn, av Bo Bojesen i Politiken (Kbh.) 1982. Punke-bevegelsen oppstod i Stor­ britannia, som fikk merke den sosiale krisen og ungdomsarbeidsløsheten tidligere enn andre vestlige samfunn. Mens hippiene var barn av 1960-årenes velstandsbølge, var utsiktene no future for 1970-årenes engelske storbyungdom, som viste sin avmakt i iøynefallende påkledning og oppførsel. Flower-powerestetikken ble forkastet, og erstat­ tet med sikkerhetsnål, hanekam-

Det ^postmoderne" samfunn

frisyre og rotte som kjæledyr. Den nye generasjonskløften, som snart spredte seg til andre land, tolkes her av den danske satirikeren Bo Bojesen (f. 1923) med vekt på kontrasten mellom de runde hippieidealene, som med årene er blitt til fedme, og den morbide punkestilen, som man både kan stikke og skjære seg på. No future var imidlertid ikke ensbetydende med no past: punkerne vendte i sin musikk tilbake til 1950-årenes rå og ukompliserte rock'n roll - og foraktet det glitteret som den kommersielle rockescenen etter hvert var pakket inn i.

De „grønne" bevegelsers ideer om det nøysomme likevektsamfunn hadde oppstått i et annet åndelig klima enn ungdomsopp­ rørets krav om ubegrenset behovstilfredsstillelse. Man begynte å snakke om de „glade" 1960-årene, der adjektivet fikk samme litt nedsettende biklang av naiv uansvarlighet som den „glade giver", som overlater de ubetalte regningene til sine etterkommere. Men 1970-årene ble også preget av mer åpenlyse angrep på 1960-årsgenerasjonen og dens kirkefedre. Igjen var det franske intellektu­ elle som slo an tonen med de nyomvendtes dramatikk. „Nye filosofer" som André Glucksmann (f. 1937) og Bernard-Henri Lévy (f. 1949) formulerte en anti-marxisme som i høy grad var inspirert av Aleksåndr Solzemcyns beretninger fra de sovjetiske konsentrasjonsleirene. GULag-sjokket forplantet seg til Paris — med forsinket, men desto kraftigere effekt - og skapte furore blant tidligere maoister og leninister. Lévy rev masken av „barbariet med et menneskelig ansikt", mens Glucksmann påpekte menneskefiendtlige tankeganger hos „herretenkerne" Hegel og Marx, som han gjorde ansvarlige for det 20. århundres totalitære redsler. Like stor betydning for 1980-årnes humanistiske forskning - på begge sider av Atlanteren - fikk den franske poststrukturalismen. Filosofen Jacques Derrida (f. 1930) holdt i sine teorier om skrif­ ten" oppgjør med en utbredt metafysisk subjektfilosofi i vestlig tenketradisjon. Han grunnla den innflytelsesrike dekonstruktivismen og sammenlignet den med Moses' knusing av lovtavlene — og dermed teksten som stammet fra den patriarkalske Gud. Jean Baudrillard (f. 1929) og Jean-Fran^ois Lyotard (f. 1924) beskrev de vestlige samfunn med sin mengde av flimrende informasjoner, stilforvirring og vrimmel av sameksisterende begreper om este­ tikk og moral. „Post-industrielle" eller „post-moderne" kalte man disse samfunnene - med en forstavelse som ble like mye brukt som „ny-" i 1960-årene. Det postmoderne var et utflytende begrep med i hvert fall tre betydningskjerner, som imidlertid var forbundet med et nett av felles forestillinger. For det første henviste begrepet til et livssyn: følelsen av å leve i en sen fase av historien, der de store, optimis­ tiske fortellingene om menneskehetens frelse (religionen) eller frigjøring (marxismen) forekommer ikke-troverdige og nedslitte. Troen på den store forløsning ble erstattet av en mer ydmyk og nøktern bevissthet om å handle „lokalt" (med et postmoderne yndlingsuttrykk) i sin tid og på sitt sted. Det er bedre å ta del i en liten historie enn å kjenne den kalde pusten av en stor utopi i nakken, mente postmodernistene, som her gav De nye filosofene rett i at patetiske henvisninger til absolutter og frigjøringsmyter ender i ensrettingssamfunnet - ja kanskje i GULag. For det andre gikk begrepet „det postmoderne" inn i en kulturog kunstdiskusjon som alt hadde vært underveis i 1950-årenes USA, men som i 1980-årene ble knyttet sammen med de franske Verden 1945-92

35

filosofers skepsis overfor de store fortellinger og store sannheter. Når fremskrittstroen er kompromittert, kan man heller ikke feste lit til den modernistiske forestilling (formulert myndigst av Frankfurter-filosofen Th. W. Adorno) om at kunsten gjennomgår en smalsporet utvikling, der i en gitt periode én stil eller ut­ trykksmåte er den eneste gyldige. Postmodernisme betyr i denne sammenheng aksept av den faktiske mangfoldighet av kunst­ neriske uttrykk, av den kulturelle stilforvirring - og et oppgjør med den autoritetspregede kunstforståelse, som ser bort fra ut­ trykksformer som avviker fra den estimerte normen, f.eks. realis­ men og populærfiksjonen i modernismens æra - eller svart littera­ tur og kvinnelitteratur i samfunn dominert av hvite menn. For det tredje utviklet postmodernismen seg til kunstnerisk program i arkitektur, billedkunst, musikk og litteratur, som fritt kobler uttrykksformer fra hele det historiske repertoar og blander høyt og lavt uten å bekymre seg. Postmodernismen ble flyktighetens og nivelleringens estetikk. Arkitekter tok oppgjør med funksjonalismens betongestetikk. La oss ta lærdom av plast- og spilleuniverset Las Vegas, sa den amerikanske arkitekten Robert Venturi. Alt er mulig, het det programmatisk, men også: alt er allerede sagt. Postmodernisten har frihet til å skape kunst-påkunst - som en botaniserende lystvandrer på litteraturens mark eller som en arkeolog på historiens søppelhaug. De postmoderne filosofers signalement av informasjonssam­ funnet traff noe viktig i tiden. Var den direkte maktutøvelse kanskje ikke erstattet med et desentralt dataspinn - uten synlig edderkopp? Hadde ikke mediaene omformet det politiske liv til show og undergravd en hvilken som helst begivenhets autentiske her-og-nå-preg? Heftet det ikke en småkomisk skjult aura ved de klassiske frigjøringsforestillingene? Var det hierarkiske kultur­ begrep stort annet enn en nostalgisk grille, når selv kultureliten gladelig blandet smal kunst og bred populærkultur? Utbredte fornemmelser ble formulert virtuost av Lyotard - og av Baudril-

36

Det „postmoderne" samfunn

SKAL DET VÆRE KUNST?

Jackson Pollock i studio 1950. Tegn, fra Saul Steinbergs All in Line, New York 1945. Peanuts av Charles M. Schulz, 1991. Ostburger, guache av Thomas Giibig 1989. Den amerikanske maleren Jackson Pollock (1912-56) revolu­ sjonerte 1950-årenes kunst med sin action painting, der han dryppet eller slengte malingen på kjempelerreter, festet til gulvet.

PEANUTS

Hans spontanisme avvek radikalt fra masseprodusert svindelkunst, som Saul Steinberg satiriserte over, men angrep det klassiske kunstbegrep, som mange andre av tidens avantgardebevegelser. Sofie i Charles M. Schulz' serie Knøttene filosoferer over spørs­ målet mange stilte seg ved kjem­ petilbudet av konkurrerende ismer. Vestlig massekultur kom også til landene i øst, og Thomas Giibig uttrykker (nederst) østborgerens frykt for å ende som øst-burger på den kapitalistiske verdens selvbetjeningsbord.

lard, som betraktet USA's frigjørende respektløse mediavirkelighet som selve nåtiden, mens européisk kultur var „den ettersynkroniserte eller undertekstede versjon". Opposisjonen mot disse synspunktene kom bl.a. fra Frankfurterfilosofen Jiirgen Habermas (f. 1929). Som «uforbederlig rasjona­ list" kritiserte han sine franske kollegers oppløsning av virkelig­ heten i lokale spillstrukturer, betydningsglidninger og elektronisk glitrende overflater. Han avviste deres karakteristikk av enhver helhetstenkning som skalkeskjul for maktinteresser og tok til orde for argumenter og fri dialog som betingelser for fornuftig og etisk forsvarlig handling. For ham er Det Moderne et rasjonalitetens prosjekt, som drives frem av handlende historiske subjekter - og han betraktet påstanden om individets død, den «postmoderne" tilstand og historien som en autoritær „stor fortelling" som ut­ trykk for en ny, irrasjonell kulturkonservatisme. Hans egen samtidsanalyse betoner konflikten mellom den oppblåste systemverden, skapt av økonomien, statsapparatet og den teknologiske utvikling, basert på kommunikasjon og forbruk - og den truede livsverden: dagligdagens fellesskaper og kultursammenhenger som mennesker skaper og inngår i. Systemverdenen - fra produksjon, handel, pengeoverføring og våpenteknologi til mediaer - er knyttet til en kombinasjon av kommunikasjons- og datasystemer som åpner for politisk kontroll og integrasjon. Tradisjonelle politiske bevegelser, som bygger på sammenheng og gruppefølelse, taper terreng for politiske stemninger og en mediakultur der enkeltsaker dominerer og standpunkter stadig skifter.

Integrasjon i Vest, oppbrudd i Øst Samtidig med debatten om menneskets tradisjon i det postindustrielle informasjonssamfunn trengte en annen diskusjon seg på: om nasjonalstaten og dens plassering i en verden under inter­ nasjonalisering. Nye former for identitetsmarkering - nasjonale, etniske eller religiøse - slo igjennom mange steder i slutten av 1970-årene, av mange forskjellige grunner. I Sør ble selvfølelsen

Verden 1945-92

37

TOMME SOKLER, NYE GUDER

næret av kampen mot nyimperialismen, i (det européiske) Vest av et tettere handelsmessig og kulturelt samarbeid, i Øst derimot av oppløsningen av det kommunistiske systemet. I den islamske verden oppstod en ny fundamentalisme som vokste seg sterk ved å gi ideologisk ammunisjon til oppgjøret med USA og dets allierte, og styrtet i 1979 Irans vestlig orienterte sjah-styre. Det nye sh'ia-muslimske presteveldet fikk kulturpolitisk virkning i Ves­ ten. For Vest-Europas vedkommende bestod utfordringen (trusselen eller utopien, alt etter som man ser det) i integrasjonsprosessen som ble innledet med dannelsen av Det européiske økonomiske fellesskap i 1957. Hvis EF - som i 1986 var kommet opp i 12 medlemsland - utviklet seg til Europas forente stater, hvordan ville det da gå med nasjonalstatenes politiske selvstendighet og kulturelle identitet? Man talte om „fedrelandenes Europa" - uten at det alltid var klart om vekten lå på det første eller på det andre ordet. Ville den individuelle nasjon bli overdøvet i det européiske kor, eller ville de tusen blomster blomstre i et integrert Europa? Mange etterkrigsintellektuelle - med nazismens rase- og Heimatkult i frisk erindring - hadde følt ubehag ved å beskjeftige seg med „nasjonal egenart", men 1980-årene brakte emnet på banen igjen med brask og bram. En utløper av debatten minnet forstemmende om fortiden: innvandringen av gjestearbeidere og flyktninger fra land i øst og den 3. verden hadde skapt en etnisk og kulturelt sammensatt befolkning i mange vest-européiske samfunn, og i bekymrede grupper oppstod en frykt for de fremmede som rabiate høyrepolitikere kunne slå mynt på og som nynazistiske skinheads omsatte til vold. Enten det nå var utsikten til européisk integrasjon eller til en multirasepreget Europa som veide tyngst, ble diskusjonen om nasjonal identitet den heftigste siden romantikken. Overalt i Eu­ ropa søkte man å definere det nasjonale særpreg i lys av kulturar­ ven. Sammen med kvinnebevegelsens og etniske minoriteters leting etter sine røtter bidrog denne interessen til å gi 1980- og 1990-årene en særegen kulturell dobbelthet. Perioden ble både

38

Integrasjon i Vest, oppbrudd i Øst

Tegn, av Marlettee i Newsweek 19.2.1990. Foto fra Moskva 22.8.1991. „Gorbacév går for hurtig frem!", hvisker den ene toppkommunisten til den andre i Martelles kommentar til utvik­ lingen i glasnost'- og perestrojkaperiodens Sovjet. Skulle Karl nå plutselig erstattes med Groucho Marx, Lenin med Lennon? Etter det mislykkede gammelkommunistiske kuppforsøket i august 1991 økte reformtempoet. Initiativet gikk fra Gorbacév over til Russlands president Boris Jeltsin, som forbød kommunistisk aktivitet og beslagla partiets verdier, og blant de mange symbolene på det gamle terrorregimes fall var „Jern-Felix": den 14 tonn tunge statuen av det hemmelige politis grunnlegger, Felix Dzerzinskij, foran KGB's hovedkvarter i Moskva. Utrensk­ ningen etter 70 års kommunisme i de gamle Sovjet-republikkene hadde i mellomtiden gitt tilbake Leningrad det opprinnelige navnet: St. Petersburg.

SITAT

Kommunismen er som piken du engang elsket. Du trodde at hun også elsket deg og at du aldri ville elske noen annen. Men en dag slo hun opp. Din sorg var umettelig og dagene skjebnesvangert tunge. Nå langt senere innser du at hun ikke var noe å samle på, og du synes det er merkelig at du over­ hodet forelsket deg i henne. Men: gravitasjonen, magnetismen som førte deg til henne, hvis du ikke lenger har den i ditt hjerte, da er vel alt forbi, og du er ved reisens slutt? Hvor er da den bevisste søken, tvilen og sannheten? Einar Mår Gudmundsson

pietetsløs som et postmoderne videospill og selvgranskende som en gammeldags dannelsesroman. Hva består det spesielt euro­ péiske i? spurte man også - og så misunnelig på amerikanerne med deres uuttømmelige fond av felles myter fra nybyggertiden. Det spesielt européiske? - det består i vår inntagende forskjelligartethet, lød et spøkefullt forslag til definisjon fra tyskeren Hans Magnus Enzensberger, som mente at en européisk integra­ sjon nettopp ville ødelegge - det spesielt européiske. Et slags jernteppe eksisterte jo ennå, og satte håndgripelige grenser for drømmer om européisk sammenslutning i egentligste forstand - med Europa mente de fleste Vest-Europa. Men så gjennomgikk Sovjetunionen og de øst-européiske samfunn en rekke forvandlinger i et så svimlende tempo at en hvilken som helst iakttager måtte klype seg i armen for å avgjøre om det var drøm eller virkelighet. Den sovjetiske lederen Michail Gorbacév innledet sin regjeringstid 1985-91 med en glasnost'- og peresfrojkfl-politikk som omformet Unionen og dens européiske alli­ erte til ugjenkjennelighet. I skrivende stund (1992) er bildet kaotisk. Kuppforsøk kan endre regimers karakter og flytte landegrenser, og nynasjonalismen, som fikk den jugoslaviske forbundsstat til å falle fra hver­ andre i borgerkrig fra 1991, kan tenne mange ulmende etniske motsetninger igjen. Utsikten verden rundt tyder på nasjonalitetskonflikter, religionsfeider, klan- og kanskje borgerkriger. Men i Europa kan antagelig intet gjenopprette status quo fra før 1989. Historien har - med Gorbacévs profetiske ord på fallrepet til DDR-kollegaen Erich Honecker - straffet dem som kom for sent da Jernteppet og Muren tok til å revne. De øst-européiske be­ folkningene reiste seg i 1989, 200-året for den franske revolusjon, mot over 40 års kommunistisk styre. Den nye revolusjonen, og det var bare i Romania den ble blodig, innledet en lang og vanske­ lig omstilling til demokrati og markedsøkonomi. I Polen og Tsjek­ koslovakia begynte hamskiftet under ledelse av de fhv. erkedissidentene Lech Walqsa og Våclav Havel, og nynasjonalismen delte den siste staten opp i Tsjekkia og Slovakia. I DDR demonstrerte massene under parolen „Vi er folket!", som imidlertid snart ble endret - formelt bagatellmessig, men innholdsmessig radikalt - til det tysk-nasjonalt selvbevisste „Vi er ett folk!". Det var i dén stemningen øst-tyskerne, med støtte fra vest, gjennomførte sin revolusjon. Den gjorde ikke bare slutt på DDR's makthavere, men på selve DDR. Året etter Murens fall var DDR innlemmet i Forbundsrepublikken som en rekke delstater. Først da de ytre murer falt, begynte mange tidligere øst-tyskere å se de indre murene, mellom dem selv og deres nye, velhavende landsmenn. „To halve griser blir intet helt fedreland," var Wolf Biermanns prosaiske kommentar, og avstanden og aggresjonene vokste mellom ossier og wessier. I Sovjetunionen truet livtaket mellom reformtilhengere og re­ aksjon med å stanse fornyelsesprosessene, inntil et mislykket Verden 1945-92

39

KUNSTENS ISMER

Krigens ragnarokk gjorde billed­ kunstens eksistensiell. Det er både Auschwitz og Hiroshima i det forkullede stankelbenet (T) Hyrden fra les Landes, skulptur av Cermaine Richier 1952 (Louisiana). I USA førte jakten på det essensi­ elle uttrykk ned i det ubevisste, inspirert av surrealistiske emigranter fra Europa. Abstrakt ekspresjonisme som (2) Blue Poles, maleri av Jack­ son Pollock (National Gallery, Canberra) bruker action painting som en slags automatskrift til å frigjøre kunstnerens jeg og bildets indre liv. Abstraksjonen er enda mer stilisert i (3) Cube XIX av David Smith 1964 (Tate Gallery, London), som peker frem mot 1960- og 1970årenes minimalisme. Popkunsten dyrket derimot det nye forbruker­ samfunn med deskriptiv fascinasjon og ble til ekstrem realisme som (4) Kvinne på supermarked, fiberglassskulptur av Duane Hanson 1970 (Neue Galerie, Aachen). Kunstnerne så vidt forskjellig på samfunnet. Vestlige kunstnere mente å gå inn i virkeligheten via happe­ nings og performances som @ Nam June Paik: TV-cello, New York 1971. Kineserne gjorde sosialrealismen idyllisk: @ Nasjonens blomster, plakat av Fan De-kang 1960, mens magisk-fabulerende latin-amerikanere angrep samfunnets støtter: @ Presidentfamilien, maleri av Fernando Botero 1967 (Mus. of Modem Art, New York). Hovedtemaer i 1980-årenes kunst er ødeleggelse av dagliglivets og

kunstens tradisjoner. På (8) Eric Fischls maleri St. Tropez, 1982 (privat eie) trenger svart vitalitet inn i den hvite mors oppløste familiesfære, truende og pirrende. „ViIle malere" som tsjekkeren (9) Georg Jiri Dokoupils Portrett av ung musiker, 1982 (privat eie, KPln) leker anarkistisk-narsissistisk med stilformer og tradisjoner og forsyner seg fra kunstens store container ut fra postmodernismens idé: at alt er sideordnet og like-gyldig. Men fra den 3. verden og Vestens etniske minoriteter kommer f.eks. den aboriginale @ Rover Thomas' Regnbueslangens drømmested, 1986 (privat eie, Australia) og lokker folkekulturens myter inn i den internasjonaliserte kultur.

gammelkommunistisk kuppforsøk i 1991 miskrediterte kommu­ nistpartiet fullstendig. Historien tok en ny retning, som kanskje på lengre sikt vil utvikle seg til markedsøkonomi og gradvis demo­ kratisering i vestlig forstand - men som mest umiddelbart fikk uttrykk i forsyningskriser, organisert kriminalitet, kompetansestridigheter mellom lokal- og sentralmakter og stadig voldsommere separatisme. Svært ulike typer reformkrefter oppløste Unio­ nen i en mektig sentrifugalbevegelse, som førte til dannelse av selvstendige stater, i første omgang Estland, Latvia og Litauen, men som også truet den sammenbindende kraften i det tidligere USSR's største republikk, Russland. Både i Vest og Øst ble spørsmålene om nasjonal og etnisk identitet derfor akutte i 1990-årene, men på meget forskjellig bakgrunn - i Vest næret av integrasjonen i EF, i Øst knyttet sammen med oppløsningen av overnasjonale strukturer. Folkene tok opp igjen motsetningsforhold fra før kommunismens makt­ overtagelse, og kommentatorene lanserte en „dypfryserteori". Kommunismen har fungert som en fryseboks, het det, der folke­ nes historiske egenart og lidenskaper har holdt seg. Når fryseren avrimes, vil disse folkene fortsette fra nøyaktig samme sted som de slapp for mange år siden - f.eks. med å krige mot sine naboer, som i det tidligere Jugoslavia. Den tyske forfatteren Peter Schneider har anskueliggjort dypfryserteorien med et fredsommelig eksempel fra virkeligheten. I Die deutsche Komodie (1991) forteller han om en DDR-borger som dagen før Berlin-muren blir oppført låner tre bøker på det amerikanske biblioteket i Vest-Berlin. Da Muren ble reist, fikk han nok god tid til å lese, men ble også nødt til å oversitte tilbakeleveringsfristen ganske betydelig. Det første som falt denne pliktoppfyllende mann inn da Muren revnet, var å levere tilbake de tre bøkene på det amerikanske biblioteket ... 28 år forsinket.

INTERNASJONALISERING I

Bærepose for Amnesty Inter­ national med dikt av Halfdan Rasmussen. Globaliseringen førte også til dannelse av tverrpolitiske humanitære organisasjoner som Amnesty International (grunnlagt i England 1961) som har som formål å lette vilkårene for samvittighetsfanger, internert av politisk-religiøse grunner, og bekjempe tortur, dødsstraff og andre overgrep mot menneskeret­ tighetene. Amnesty støttes av forfattere verden over - som den danske lyriker Halfdan Rasmussen.

Kulturdemokratisering, mediaindustri, sensur Dypfryserteorien - med sin blanding av Tornerose-myte og kaldkrigsassosiasjoner til hjernevask eller til og med hjernedød - kan like lite som andre feiende flotte karakteristikker av sovjetbor­ geren eller øst-europeeren redegjøre for de ulike typer erfaringer millioner av mennesker gjorde under det kommunistiske styret. Hva som skjedde er faghistoriens doméne. Hvordan det ble opp­ levd er litteraturen stadig den beste til å fortelle om. Som så ofte før blir det her kommende generasjoner vil skaffe seg innsikt i de lidelser, skuffelser og håp som fulgte de store oppbruddene. Para­ dokset i 1990-årene er „bare" at selv om litteraturen overalt har en innlysende samfunnsmessig rolle, er dens ytre stilling i media­ bildet svekket, særlig i Vest. 1930- og 1940-årenes tro på at verden kan forandres med ord og dermed litteraturens status som det primære medium for opp42

Kulturdemokratisering, mediaindustri, sensur

I k ke bødlen gor mig bange, ikke hadet og torturen, ikke dødens riffelgange eller skyggerne på muren, ikke nætteme når smertens sidste stjerne styrter ned men den nådeløse verdens blinde ligegyldighed. Halfdan Rasmussen

Amnesty International FKxkTiksharggade 1 1360 KabenhsvnK-lWrfrø 01-1176 41-Giro 5004001

INTERNASJONALISERING II

Skolebarn i Panama, foto Unesco 1983. De nye mediaene bidrog til internasjonalisering og kulturell samtidighet - på godt og ondt. Massekulturen var dominert av multinasjonale mediakonserner uten kulturelle pretensjoner - en moderne kolonialisme, som fant sine nye markeder i den 3. ver­ den og siden i den tidligere kom­ munistiske verden. Men de nye lyd- og billedmediaene formidlet også informasjon og opplevelse til befolkninger som før var delvis analfabeter - og overvant derved kløftene mellom privilegerte og underprivilegerte, mellom sen­ trum og periferi. Også UNESCO, FN's undervisnings- og kulturor­ ganisasjon, produserte videoprogrammer til bruk i utdanning, for å støtte den individuelle lærerinnsatsen - som her i Panama.

lysning, opplevelse, utdannelse og debatt - holdt seg til opp i 1950-årene. Barn, unge og voksne i vest og øst hadde lesning av trykte mediaer som viktigste og nest viktigste fritidsinteresse (ved siden av sport). Billigbokrevolusjonen, som begynte med Penguin Books i England 1935 og Pocket Books i USA 1939, vokste med krigsårenes hektiske lesning, og fra ca. 1950 spredte den seg over hele Vesten og siden over store deler av Afrika, Det nære og Det fjerne østen. Men samtidig ble mediasituasjonen mer innviklet. Konkurransen fra det nye tyranniske husalter: TV-skjermen rammet først filmen, dagspressen og ukepressen. I 1950-årene ble ikke bare lokalaviser, men også hovedstadspresse og magasi­ ner med millionopplag rammet av avisdøden, da trykkteknikkens kostnadsspiral vokste og TV sikret seg annonsene. Som den kanadisk-engelske mediakongen Lord Thomson uttrykte det i 1961: „Reklame-TV er å få sin egen seddelpresse." Det desentrale avismønsteret ble avløst av monopolaviser og tabloidpresse, pre­ get av fjernsynet i stil og innhold. Men i 1960- og 1970-årene ble det mer bokproduksjon og mer lesning, fordi høykonjunkturen førte til utdannings- og opplysningseksplosjon og utbygging av undervisnings- og kulturinstitusjoner. Folkebibliotekene nådde hele folket med bokbusser, skole-, barne- og arbeidsplassutlån, og formidlingspolitikken - også via mediaene, utdanningssystemet og de nye formene for boksalg - nådde ikke-lesevante deler av befolkningen. UNESCO, FNzs kultur- og utdanningsorganisa­ sjon søkte å utvikle denne kulturdemokratisering globalt med leseprogrammer for å avskaffe analfabetismen og med formidVerden 1945-92

43

lingsfremstøt under slagord som The Book Revolution og Books for All. Også det kommersielle teater - som Londons West End og New Yorks Broadway - skrantet under konkurransen fra TV. Men parallelt med 1960-årenes ungdomsopprør, med sine til dels meget teatralske manifestasjoner kom, først i USA, et opprør mot det kommersielle teater, der frie grupper - fra Living Theatre og Bread and Puppet Theatre i USA til Odin Teatret i Norden - brøt med det borgerlige titteskap-teater og skapte nye former for dialog med publikum. For dem var teater verken forretning eller mål i seg selv, men en livsform - et middel til å virkeliggjøre utopien om fellesskap på tvers av rase- og klasseskille i et ikke-voldelig sam­ funn. Parallelt med denne utviklingen ble det startet - særlig i Vest-Europa - store, offentlig subsidierte nasjonalteatre. Det var i likhet med publikumsorganisasjoner og formidlingsforsøk som Theatre National Populaire i Paris - forsøk på å fortsette den kulturdemokratiseringen som begynte med århundreskiftets og mellomkrigstidens „teater for folket"-bevegelser (se bd. 5, s. 343 og bd. 6, s. 43). Slik store deler av vise-, beat- og rocklyrikken overskred gren­ sene mellom finkultur og populærkultur, slik skapte også TVmediaet nye former for dramatikk og serie-fiksjon. Store film- og teaterinstruktører begynte å skrive for det - som Ingmar Bergman med Scener ur ett aktenskap (1974) - eller benytte seg av episke klassikere til skjermens estetikk - som Rainer Werner Fassbinders Berlin Alexanderplatz (1980). Alternativt teater ble omarbeidet til TV, f.eks. med italieneren Luca Ronconis Orlando furioso (1972) og skotten John McGraths gruppeteater-forestilling The Cheviot, the Stag, and the Black, Black Oil (1973) om 1970-årenes Skottland. TV og video fikk en ny generasjon av dramatikere og dramaformer, ikke minst i England med TV-spill som Tony Garnetts og Jeremy Sanfords docu-drama Cathy, Come Home (1966) om hjemløse og dramatikeren Dennis Potter (f. 1935) med seriene Pennies from Heaven (1978) og The Singing Detective (1986), som kombinerer kriminalintrige og dyrking av slagere med dybdepsykologisk an­ alyse av identitetsproblemer - og ble suksesser verden over. På bokmarkedet satte en ny globalisering inn da det kommersi­ elle TV ble startskudd til systematisk mediaindustrialisering. Det skjøt fart da 1960-årenes billigbokrevolusjon ble avløst av bokklubb-boomen. Den amerikanske modellen fra Book of the Month Club (startet i 1926) spredte seg rundt om i verden, fordi den imøtekom bransjens behov for stordrift og markedsstyring med salgsformer som forutsatte minst mulig forbrukerinitiativ. Bok­ klubbene ble motoren i bokbransjens omlegging fra den kostbare klassiske avsetningsform - sporadisk backlist-salg av mange enkelttitler - til industrielt massesalg av få titler. Neste fase kom da amerikansk og siden européisk media- og kommunikasjonsindustri begynte å investere i det lovende nye utdannings- og fritids­ markedet og kjøpe opp bokklubber og forlag, og da forlagshus

44

Kulturdemokratisering, mediaindustri, sensur

TNP H

f h, i t H H I .u 3 Aøl I HMi I P HU* Ml K Pj Ml.thW* Hfh-

LUTHER

s

luT* nicoméde ‘

"

ROMI LI S LE GRAND

INTERNASJONALISERING III

Festival d'Avignon, plakat av Jacno 1961. Desentraliseringen av teaterlivet kom først i Frankrike, der stat og departementer fra 1946 opprettet centres dramatiques bl.a. i Saint-Etienne, Stras­ bourg, Toulouse, Rennes, Lille, Aix-en-Provence og Bourges, fra 1960 fulgt av kulturhus i Paris' forsteder og i større provinsbyer. Desentraliseringen ble også til internasjonalisering, mest mar­ kant da teaterlederen Jean Vilar (1912-71) fra 1947 organiserte den årlige festivalen i Avignon i Provenæ for trupper fra hele verden. Blant trekkplastrene 1961 var urpremierer av John Osborne og Friedrich Durrenmatt.

osBOff

KULTURFORMIDLING

Lesende pike i Kazvin, Iran, 1965. Dansk barnebibliotek, foto Morten Bo 1986. Hovedtendenser i det kulturpolitiske arbeid etter 2. verdenskrig ble dels "kulturde­ mokratisering": formidling av kulturtilbud til alle folkeslag og befolkningsgrupper, dels "kul­ turelt demokrati": å fremme alle gruppers egenaktivitet. Både nasjonalt og internasjonalt tok kulturformidlingen sikte særlig på den yngste generasjon med lesetreningsprogrammer (nederst t.v. fra et iransk regjeringsprosjekt) og opplæring i å bruke kulturinstitusjonene (nederst t.h. fra et velutstyrt dansk barnebibliotekmiljø).

vokste til multinasjonale konserner og mediakonglomerater (se siste kapittel). Det hører til historiens ironi at store deler av amerikansk kommunikasjonsindustri i 1980-årene ble kjøpt opp av Stillehavskrigens tapere: japanerne. Siden 1970-årene har utviklingen i Vestens litterære kultur gått i mange retninger. Den 3. trykkrevolusjon med fotosats, om­ brekning på skjerm og offset-trykk avskaffet Gutenberg og blysatsen og muliggjorde billig, desentralisert bokproduksjon. Alt dette kunne la seg gjøre med skrivemaskiner, composer, kopi- og offset-maskiner. Men samtidig ble mediabildet preget av kjempekonserner og detaljkjeder med monopolstilling. På den ene side demokratisering av bokmediaet med alternativforlag knyttet til grasrotbevegelser og avantgardegrupper, opprør mot monopolene og mange små kvalitetsforlag med markant profil. På den annen side voksende sentralisering og uniformering i en global bestselgerkultur, der bøker er blitt mote- og livsstilsfenomener og de samme titlene dominerer supermarkeder og flyplasskiosker over hele verden, inntil de dør sitt døgnflueliv. Kløften ble dypere i takt med den litterære kulturs tilbakegang i 1980-årene under skjerpet konkurranse fra video, kabel- og satellitt-TV. Paradokset er også at samtidig med at boken fikk synkende status i forhold til lyd- og bildemediaene, fikk visse typer kvalitetsbøker enorm spredning. Da to vitenskapelig interesserte en­ gelske forfattere angrep 1950-årenes kløft mellom naturvitenskap og humaniora - C. P. Snow i Two Cultures and the Scientific Revolution (De to kulturer, 1959) og Aldous Huxley i Literature

and Science (Litteratur og vitenskap, 1963) - fikk de motbør hos en hissig talsmann for den litterære elitekultur: Cambridge-kritikeren F. R. Leavis. Men gradvis flyttet interessen seg fra skjønn­ litteratur til faglitteraturen, selv hos kvinnene, som i stigende grad kom til å ivareta lesekulturen omkring 1800. Revolusjonene i medisin, fysikk og kybernetikk ble også til populærvitenskap - fra den amerikanske matematiker og datalog Douglas Hofstadters Godel, Escher, Bach (1979) om menneskets tankeprosesser til den engelske fysikeren Stephen Hawkings A Brief History of Time (1988) om tidsbegrepet etter Einsteins relativitetsteori. Den østerriksk-amerikanske fysiker Fritjof Capras bøker The Physics of Tao (1975) om paralleller mellom mo­ derne fysikk og orientalsk mystikk og The Turning Point (1982) om „kvante-holisme" innenfor fysikk, økologi, psykologi, øko­ nomi og samfunnsvitenskap er typiske for 1980-årenes synteser mellom fysikkens kaos- og katastrofe-teorier og New Age-filosofi om menneskers uutnyttede potensialer. Den typen bøker førte naturvitenskapen inn i kulturdebatten - og inn på bestselgerlistene. En rekke av romanens episke og journalistiske grep og funksjo­ ner (foruten dens markedsfunksjoner) ble overtatt av biografier, selvbiografier og historie. Velskrevne fagbøker som Emmanuel LeRoy Ladurie Montaillou: Village occitain de 1294 å 1324 (1978) og Le Carneval de Romans (1979) og Barbara W. Tuchmans A Distant Mirror (1978) om middelalderens kultur og Simon Schamans Citizens (1989) om den franske revolusjon slo an over hele verden. Det var tidstypisk at 50-årsjubileet for nazismen og 2. verdenskrig i 1983 og 1989, 200-årsjubileet for den franske revo­ lusjon i 1989 og 500-årsjubileet for Columbus' oppdagelse av Amerika i 1992 førte til en enorm bokproduksjon, fra akademiske avhandlinger til coffee table-books og historiske romaner. Også her ble dagsorden satt av nyhetsmediaene. Forandringene i kulturlivet har også endret forfatternes roller og vilkår. Noen er blitt funksjonærer i mediakonserner - slik

46

Kulturdemokratisering, mediaindustri, sensur

1

NEDTELLING?

Tegn, av Stroyer i Dagens Ny­ heter 1984. Tegn, av Colin Wheeler 1981. Bz-lesning, foto av Morten Juhl 1986. Markeds­ økonomiens oppgjør med vel­ ferdsstaten i mange vestlige land i 1980-årene rammet også folke­ bibliotekene med innskrenkninger i personale, bokbusser, utlånssteder, åpningstider og bokkjøp - selv i bibliotekpionérland som England og de nordiske land. „Våre bevilgninger rekker dessverre ikke til bokkjøp, men utlån er gratis," sier bibliotekaren på den svenske satiren. „Jeg har makulert hundrevis av bøker, men jeg kan godt tenke meg en jobb i rådhuset, slik at jeg kan stenge hele bibliotekfilialer, " sier jobbsøkeren fra Margaret Thatchers England. Det lignet en nedtelling for den klassiske bokkultur, men bz'ere og andre unge aktivister kunne også bruke klassikere som Kafkas Prosessen i sin protest mot byråkratisk vilkårlighet.

forfattere er partifunksjonærer i totalitære land. Andre er blitt mediaguruer, ofte med forankring i akademiske miljøer, som går på omgang mellom TV-stasjoner, opplesnings- og foredragsturnéer. Atter andre er «frie" leverandører av tekster, underholdning og provokasjoner på markedets premisser. Den rollen venter også forfatterne i øst på. Etter kommunismens sammenbrudd har de mistet sin autoritets- og motstanderstatus - og delvis sitt publi­ kum. Industrialiseringen innebærer risiko for kommersiell sensur og selvsensur - i tillegg til den politiske sensur som preger store deler av verden. Selv etter seieren over nazismen 1945 har ytrings­ friheten hatt vanskelige kår i store deler av Europa, og i det meste av Afrika, Midt-Østen, Asia og Latin-Amerika må forfatternes frihet forsvares av organisasjoner som den internasjonale PENklubben, Amnesty International og det engelske senter og tidsskrift Index on Censorship. Men det er et fremskritt at det blir forsvart. Multimediasamfunnet utvisker gradvis den kulturelle usamtidighet i verden - Gulf-krigen i 1991 var både våpen- og kommuni­ kasjonsteknologiens «triumf" overfor verdens TV-publikum. Til gjengjeld skaper mediasamfunnet nye kløfter: mellom privile­ gerte og underprivilegerte, mellom kritiske mediabrukere og funksjonelle analfabeter, mellom åpne og lukkede samfunn. Størst betydning har litteraturen i ufrie stater og reformbevegelser av den art som var med på å åpne den kommunistiske verden og ble nedkjempet i Beijing 1989. Modige forfattere har vært sentrale i Øst-Europas, Kinas, Midt-Østens, Latin-Amerikas og Afrikas re­ formbevegelser. Men i kritikken av den 3. verdens diktaturer får de fortsatt motstand i maktens interesser, og historien gjentar seg. I 1945 nektet flere London-forlag å utgi George Orwells Animal Farm, fordi han gjorde narr av Englands «store allierte" Stalin. Det var ikke før sent i glåsnosf-1980-årene at Orwell kunne utkomme i Øst-Europa. Men i 1991 forbød Kenyas regjering en Nairobitrupp å oppføre en dramatisering av romanen. Ettparti-systemer har ikke lyst til å høre forfattere fortelle fabler om samfunn der «alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre".

Verden 1945-92

47

MASSEKULTUR OG POSTMODERNISME

Lufthavn, litografi av Pere Juan 1986. Tegneseriens mester, belgi­ eren Hergé (1907-83), fikk fra 1946 et enormt publikum over hele verden med sine hefter i farger - inntil 1992 trykt i 150 mill, ekspl. på 40 språk! Hergé fortsatte linjen fra Jules Verne, da han 1952-53 sendte Tintin, kap­ tein Haddock og professor Tournesol til månen (Objectif Lune, On a marché sur la Lune). Slik foregrep han Apollo 11's månelanding i 1969, men uten å for­ utse hvordan den direkte TVoverføringen gjorde landingen til en globalt, ja interplanetarisk samtidig begivenhet. Miro-museet i Barcelona feiret Hergé i 1986 ved å be en rekke billedkunstnere fabulere over Tintin-mytene. På spanieren Pere Juans litografi ser man professor Tournesols rødrutede rakett, og i flyplasslonguen møtes modernis­ mens symbolske flyplass, science fiction-genrens romskip og en rekke (anti)helter fra mellom- og etterkrigsårenes massekultur: Tintin, hans hund Terry, Michelin-mannen, den nervøst røkende forretningsmann eller privat­ detektiv og den elegante femme fatale, som snart også ble detektiv under navnet Modesty Blaise. Sammenstillingen er typisk for etterkrigstidens tiltagende blan­ ding av high og low art. Den gjensidige påvirkning mellom elite- og massekultur, et barn av mellomkrigstidens demokratiske USA, spredte seg til resten av verden. Lavkulturen skulle ikke bare sette en spiss på finkulturen, men være en integrert del av den. De stilsikre lånene, de innlagte sitatene fra andre kulturproduk­ ter og det „intertekstuelle" spill ble en del av 1980-årenes «post­ moderne" stil. Også her var Tintin i avantgarden.

Fra jeg-huset til Disneyland: litterær kultur og massekultur etter 1945

Eksistensialisme og ruinlitteratur Å skrive etter 1945, særlig lyrikk og særlig på tysk, var en smertefull fravelgelsesprosess - språket skulle ikke bare renses for nazistisk retorikk, men også for klisjéer som forespeiler harmoni i tilværel­ sen. Den jødiske erfaring var resonansbunn for et dypt personlig uttrykk, som undertiden balanserte på grensen til stumhet. Dikt­ ningens tross-alt-berettigelse bestod i å gjøre innsigelse mot voldens språk og være uttrykk for den menneskelige klage. Man innrettet seg provisorisk i en tilværelse uten mening - den tyske kritikeren Hans Egon Holthusen peilet tidsånden ved å snakke om „der unbehauste Mensch": mennesket uten blivende sted. Etter erfaringene med de totalt politiserte samfunn trakk mange seg tilbake i like total isolasjon. I store deler av verden ble modernismen eksistensiell. Det hadde allerede skjedd ved krigsut­ bruddet i England, der inntil da radikale forfattere som W. H. Auden og Stephen Spender vendte oppmerksomheten innad i desillusjonert avmakt (se bd. 6, s. 47). Da freden brøt ut, spredte lignende ragnarokk-stemninger seg over hele verden, fra de sven­ ske fyrtiotalistene og de danske lyrikerne omkring det toneangi­ vende tidsskriftet Heretica (1948-53), som forskanset seg i sine jeg-hus, til japanske forfattere som oppkalte sitt tidsskrift Arechi (1947-51) etter Eliots The Waste Land (Det golde landet). I Frank­ rike tolket Sartres drama Huis clos (For lukkede dører, 1944) eksistensen som et klaustrofobisk rom, der mennesker blir hver­ andres helvete. Albert Camus var opptatt av menneskets Sisyfoskamp for å skape mening på absurditetens grunnvilkår. Hos mo­ dernister som Samuel Beckett ble absurditetsopplevelsen skjerpet og oppløste ikke bare menneskets handlinger, men også selve subjektet og dets språk. „Jeg" ble en konstruksjon, frembrakt av en fremmed stemme, et pronomen i fremmed skrift. I USA vakte Paul Bowles oppmerksomhet med den psykologiskeksistensialistiske romanen The Sheltering Sky (Med himmelen som tak, 1949) om amerikanere i eksil i Nord-Afrikas ørken. Også eldre, realistiske forfattere søkte det symbolske, mytiske uttrykk John Steinbeck med The Wayward Bus (Buss på avveier) og The Pearl (Perlen) (begge 1947) og Ernest Hemingway med The Old Man and the Sea (Den gamle mannen og havet, 1952). 1940-årenes angststemning kom til syne brutalt anskueliggjort i George Orwells 1984 (1949): «Hvis du vil danne deg et bilde av fremtiden, så forestill deg en støvlehæl som tramper på et menneskeansikt - for evig." Det ble skrevet massevis av nekrologer over den brede, episke Litterær kultur og massekultur etter 1945

49

roman, men meldingene om dens død viste seg sterkt overdrevne. Den var ikke alle steder en eksistensiell understrekning av at det almenmenneskelige hadde fortrengt en sosial oppfatning av til­ værelsens kamper som forståelige og dennesidige. Undertryk­ kerne hadde fremdeles adresse og navn - og en gjenkjennelig verden var ikke nødvendigvis idyllisk eller forløyet. Svensken Vilhelm Moberg skrev sitt store emigrantepos Utvandrarna (1-4, 1949-59), latin-amerikanske forfattere videreførte lokale episke og sosialrealistiske tradisjoner: brasilianeren Jorge Amado, perua­ neren Mario Vargas Llosa og Manuel Scorza og Miguel Angel Asturias fra Guatemala skildret voldsomme kulturkonflikter mel­ lom tradisjonsbunden livsform og den brutalt fremstormende industrikulturen. Nigerianeren Amos Tutuola var opptatt av samme tema, og bygde dessuten på ennå livskraftige muntlige fortellertradisjoner. Det samme gjorde sør-européiske fortellere som bosnieren Ivo Andric, kroaten Miroslav Krleza, rumeneren Zaharia Stancu og tyrkeren Yashar Kemal. I de seirende, beseirede og frigjorte landene var det særlig krigs­ opplevelsene som gav stoff til en omfattende realistisk romanlitteratur, til langt opp i 1950-årene. Etter krigen kom det i de frigjorte landene ut ukompliserte sabotørromaner som oppfylte et elemen­ tært behov for å forstå eller gjenoppleve hvordan det var å være med i motstandsarbeidet. Men det var også mulig å få et større publikum i tale uten skjematisk oppdeling av menneskeheten i rettferdige og syndere. Et norsk hovedverk som Sigurd Hoels Møte ved milepelen (1947) beskjeftiget seg meget med quislingenes bakgrunn og moti­ ver, og holdningen var ikke dømmesyk, men spørrende: kunne det ha vært meg? Kollaboratøren ble også portrettert i italieneren Alberto Moravias II conformista (Medløperen, 1951). Ofrenes nød og elen­ dighet i fascismens og krigens Italia ble beskrevet av Carlo Levi i Christo si é fermato a Eboli (Kristus kom bare til Eboli, 1945) og Elsa Morantc i La Storia (Historien, 1974). I USA angrep forfattere stupiditet og inkompetanse i den ame­ rikanske hær - eller en rasisme som var vanskelig å skjelne fra den nazistiske motstanders. I Sovjetunionen derimot ble „den store fedrelandskrigen" heroisert i en lang rekke romaner som skulle vise sovjetsystemets overlegenhet i forhold til andre samfunns­ ordninger. Viktor Nekråsovs roman om Stalingrads skyttergraver (1946) skildret imidlertid krigen med detaljrealisme og innlevelse i frontsoldatens katotiske virkelighet. Michail Solochovs fortel­ ling Et menneskeliv (1956) betraktet krigen - og tysk krigsfangenskap - fra den alminnelige soldats perspektiv, nedenfra. I Japan ble nederlaget fulgt av både kriselyrikk og realistiske romaner, som skildret krigens helvete og atombombens redsel ut fra en dyp pessimisme, mens andre forfattere imøtekom behovet for underholdningslitteratur som unngikk problemene. I Vest-Tyskland ble eksilforfatterne mottatt med reservasjon og mistillit: de hadde ikke „vært her" og hadde derfor ingen rett til å tale på tyskernes vegne! Et hovedverk om Tysklands vei til nazis-

50

Eksistentialisme og ruinlitteratur

FORFATTER MED GEVÆR

Suksin i filmen De kjempet for fedrelandet. Hemingway på jakt 1945. Tegn, av Paul Flora i Das Musenross, Ziirich 1955. 2. verdenskrig var den viktigste faktor for litteraturen 1945-92, og den kjempende forfatter be­ holdt lenge sin popularitet både i øst og vest. Bondeforfatteren, skuespilleren og instruktøren Vasilij §uksin (1929-74) spilte en sovjetisk variant av aktivisten i en film om „den store fedrelands­ krigen" over en ufullført roman av Mikhail Solochov. Ernest Hemingway (18981961) var med i krigen som reporter (med høye honorarer), og fortsatte etterpå i rollene som storviltjeger, he-man og moderne Byron. Det stemte med mytene da han i 1954 ble meldt død ved en flyulykke nær Kilimanjaro i Kenya, men han overlevde og kunne lese sine nekrologer i verdenspressen. Han kom på forsidene igjen da han samme år fikk Nobelprisen for romanen Den gamle mannen og havet (1952). Han ble prototypen på den moderne forfatter i symbiose

med. mediaene. Han hadde dem også omkring seg da han i 1961 i en depresjon rettet geværet mot sitt eget hode.

men som Thomas Manns Doktor Faustus (1947) møtte en kald skulder, og forholdet mellom eksilforfatterne som valgte å vende hjem og de mange ikke-nazistiske „indre emigranter" var også spent. Flere unge forfattere søkte tilflukt i en Rilke-preget inderlighetsdyrking, andre gikk inn i sin tid - og voldsomt i rette med den tilpasningsivrige foreldregenerasjonen. Wolfgang Borcherts drama Draussen vor der Tilr (1947) var et stykke indignert og usminket „ruinlitteratur", åndelig beslektet med neorealistisk ita­ liensk film. Også Heinrich Bdll skildret ruinvirkelighetens trøs­ tesløshet i sin prosa, som angrep gamle og nye makthavere (hos Boll er de ofte de samme!) både skarpt og sorgmuntert-satirisk. Gruppe 47, som samlet forfattere med ulik litterær orientering, ble et sentralt forum for vest-tysk kulturdebatt. En rekke forfattere på vei hjem - prominente navn som Bertolt Brecht, Anna Seghers, Johannes R. Becher og Stefan Heym valgte å bosette seg i Østsonen. De kastet glans over det nye DDR, men de betydeligste av dem var for „formalistiske" eller for tilbakeskuende til å innfri regimets krav: å skildre oppbyggingen av sosialismen med fremadrettet optimisme. I begynnelsen av 1960-årene kom parolen om „ankomstromaner", skildringer av individets vellykkede innlemmelse i det sosialistiske fellesskap, men Christa Wolf og andre yngre DDR-skribenter skrev hårdnak­ ket om sorgen over det delte Tyskland og om traumatiske barndomsopplevelser under nazismen. Den uredde systemkritiker, kjemikeren Robert Havemann (1920-82) etterlyste en Dialektik ohne Dogma? (Dialektikk uten dogmer?, 1964) og var derfor i konstant konflikt med myndighetene. Den plassen kollektivet hadde i den dogmefaste DDR-litteraturen, hadde slekten i den internasjonale bestselgerlitteraturen. Mellomkrigsnavn som A. J. Cronin, Edna Ferber og Hans Martin Litterær kultur og massekultur etter 1945

51

traff stadig det brede romanpublikums smak med millimeterpresisjon. Familiepatriarken ble et trøsterikt samlingspunkt i en usikker tid - i likhet med Den Store Lege, som Frank G. Slaughter skrev en rekke romaner om, når han ikke fulgte forretningsfolk i karriere og kjærlighetsliv. Jesus skildres med søtladen oppbyggelighet som den flinkeste legen i Lloyd C. Douglas' The Robe (Men jeg så ham dø, 1942), som i likhet med den dansk-østerrikske Annemarie Selinkos historiske melodrama Désirée (1952) var opplagt kameraføde, da de nye cinemascope-formatene skulle lanseres — Hollywoods svar på utfordringen fra TV. Den mindre forseggjorte hjemstavnslitteraturen med sitt lokale publikum var i 1950-årene fremdeles meget populær i mange européiske land, for så gradvis å tape terreng for spenningslektyre av amerikansk-internasjonalt tilsnitt. Ross MacDonald og siden James Ellroy på vestkysten og Elmore Leonard i Florida fornyet den hardkokte krim, der desillusjonerte detektiver betrakter et samfunn preget av sosiale forskjeller og mangel på sammenheng. 1 1940- og 1950-årene var det ofte kriminalromanen som - i likhet med filmen - stod for samfunnskritikken og sedeskildringen, som ble borte i den modernistiske romanen.

BOKENS KALDE KRIG

Bokhyllen i velferdsstaten, tegn, av Signe Aspenstrom i Bonniers Litterdra Magasin 1957 nr. 6. 1950-årene var nøysomhetens og bekymringens tiår. Også boken opplevde sin kalde krig mot de øvrige mediaer, truet av tegneseriehefter, av den nye TV-skjermen i stua og av en begynnende stigning i levestandarden, som ble brukt til å tilfredsstille mangelsamfunnets lenge undertrykte materielle behov. I BLM satiriserte tegneren Signe Aspenstrom i 1957 over „Bokhyllan i vålfårdens samhålle". Hennes tegning er ledsaget av dette verset: Min farsa har en PV. Min farsa en Peugeot. Min farsa har en TV. Min farsa han har två.

Samfunnskritikk og sensur i øst, vest og sør Fra 1950-årene av slukte barn og unge tegneserier som aldri før, også volds- og teknologidyrkende genrer som var noe helt annet enn de familievennlige avisstripene. Superman og Batman for­ 52

Samfunnskritikk og sensur i øst, vest og sør

Min morsa har en brorsa som har ett sportflygplan. Jag har en gammel faster som kopte en roman.

SLUTTSPILL

Tegn, av Siné i LExpress (Paris) 1961. Samucl Becketts Mens vi venter på Godot og Sluttspill ble de mest kjente titler i 1950årenes nye absurde drama, og symbolet på Becketts galgen­ humoristiske pessimisme ble vagabondene og det gamle ekte­ paret i søppelbøtta, som også provoserte mange som TV-teater. I det franske politisk-kulturelle ukemagasinet UExpress viste tegneren Siné hvor man best leser Beckett.

svarte en kaldkrigsverden som gang på gang ble utsatt for gale vitenskapsmenns utspekulerte ødeleggelsesforsøk. De „kulørte bladene" skapte panikk blant pedagoger og kulturpolitikere. Det er et meget nært forhold mellom ungdomskriminalitet og tegneserielesning, advarte den amerikanske psykologen Frederick Wertham i boken The Seduction of the Innocent (1954) om trivialheltene som forfører de uskyldige. Ungdommens utilpassethet hadde nok dypereliggende årsaker enn overdreven lesning av comics. Når unge på begge sider av Atlanteren søkte alternative idoler, kunne det skyldes alminnelig lede ved 1950-årenes grådige og fantasifiendtlige konsumkultur. Konformitetens USA ble spiddet, med klarsynet til den som kommer uten­ fra, av den russisk-fødte Vladimir Nabokov i romanen Lolita (1955). J. D. Salinger skildrer i Catcher in the Rye (Hver tar sin - så får vi andre ingen, 1951) de amerikanske verdiers forløyethet gjennom den unge idealisten Holden Caulfields skuffede øyne. Andre hvite ameri­ kanere søkte alternativer ved å etterligne den svarte bybefolkningens livsstil eller i den frie tilværelse On the Road (På kjøret), som Jack Kerouac kalte sitt generasjonsepos (1957). Her, og i Saul Bellows The Adventures of Augie March (En ung amerikaners eventyr, 1953) og hos de engelske „angry young men" ble den pikareske roman med sin respektløse holdning til autoriteter gjenopplivet. Svarte amerika­ nere skrev om raseundertrykkelsen med selvbevissthet og stigende vrede; James Baldwin, som i 1950-årene fortalte om tilværelsen som dobbelt-diskriminert (homse og svart), advarte bl.a. i The Tire Next Time (Ilden neste gang, 1963) de hvite makthavere om at raseskillet kunne eksplodere i vold. Også Broadway satte etniske konflikter på spilleplanen med Leonard Bernsteins og Stephen Sondheims bane­ brytende musical West Side Story (1957), der Shakespeares Romeo og Julie er flyttet fra Verona til New Yorks slum og slektsfeiden byttet ut med oppgjør mellom rivaliserende bander. Også Englands sinte unge menn skrev indignert og konformismekritisk, ut fra egne erfaringer om den arbeiderintellektuelles rotløshet i etterkrigssamfunnet, som nok hadde åpnet mulighet for sosial stigning gjennom utdannelse, men fortsatt var preget av dype kul­ turkløfter. The Outsider (Utenfor sirklene) - tittelen på Colin Wilsons samfunnskritiske debutbok fra 1956 — ble den viktigste repre­ sentant for perioden, og John Osborne skapte med genistreken Look back in Anger (Se deg om i vrede, 1957) et portrett i helfigur av den tidstypiske opprører uten sak: Jimmy Porter. I Harold Pinters realistisk-absurde dramatikk, der menneskelig samtale blir til monologer ut i det blå, var avstanden ikke stor til Becketts galgenhumoristiske hovedverker En attendant Godot (Mens vi venter på Godot, 1952) og Ein de partie (Sluttspill, 1956). Italiensk kulturliv utgjorde i den første etterkrigstiden et egen­ artet og internasjonalt orientert tyngdepunkt i Sør-Europa, ikke minst på grunn av den rolle det sterke og relativt uavhengige kommunistpartiet spilte politisk og kulturelt. Neorealismen frem­ brakte filmmesterverker som Roberto Rossellinis Roma- åpen by

Litterær kultur og massekultur etter 1945

53

(1945), Luchino Viscontis Jorden skjelver (1948) og Vittorio de Sicas Sykkeltyvene (1948) og romaner som Moravias La romana (Romerinnen, 1947) og Cesare Paveses La luna e i fald (Månen og bålene, 1950). Motsetningen mellom nord og sør fikk uttrykk hos sicilianere som adelsmannen Giuseppe Tomasi di Lampedusa med den internasjonale bestselgeren II Gattopardo (Leoparden, 1959) og Leonardo Sciascia med sine originale historiske og filosofiske roma­ ner om makt. Det sterkt politiserte kulturlivet diskuterte sammen­ henger og motsetninger mellom politiske, religiøse og eksistensielle problemer. Særlig var forfatteren, teoretikeren og filmkunstneren Pier Paolo Pasolini en utfordrende skikkelse og inspirator for 1960årenes revolusjonære generasjon. Den hyperaktive kvinnebevegel ­ sen talte betydelige intellektuelle som Rossana Rossanda, redaktør av den uavhengige sosialistiske avisen II Manifesta. Inntil Francos død i 1975 levde de betydeligste spanske intellektu­ elle i eksil - f.eks. Luis Bunuel, Jorge Semprun, som ble kulturminis­ ter i 1980- og 1990-årenes sosialistiske regjering, Nobelpristageren Joan Ramon Jiménez og Fernando Arrabal. Blant de få fremtredende forfattere som levde i Spania var lyrikeren Vicente Aleixandre og romanforfatteren Camilo José Cela, som fikk Nobelprisen hhv. 1977 og 1989. Etter diktaturets fall opplevde Spania en litterær blomstring med nye forfattere som Eduardo Mendoza, Manuel Våzquez Montalbån og Juan Rios. Et rikt regionalt kulturliv inspirerte bl.a. til en vital katalansk litteratur. Også i Portugal førte diktaturets fall ved nellikrevolusjonen i 1974 til en litterær renessanse, men den viktig­ ste prosaforfatteren, José Saramago, var så kontroversiell i forhold til tradisjonelle nasjonale verdier at den portugisiske forfatterforenin­ gen i 1992 nektet å innstille ham til Nobelprisen. Sovjetisk litteratur fikk lov til å utvikle seg friere enn før under tøværet etter Stalins død i 1953. Vladimir Dudfncevs roman Ikke av brød alene (1956) angrep modig makthaverklikken som beskyttet sine egne interesser - og som jugoslaven Milovan Djilas siden kalte „den nye klasse". Men oppstyret omkring Boris Pasternåks kritiske roman Dr. Zivdgo (utg. 1957 utenfor Sovjetunionen) viste hvor grensene fremdeles gikk. Pasternåk ble ekskludert fra Forfatterforbundet og måtte si nei til Nobelprisen i 1958. Med novellen En dag i Ivan Demsovitsjs liv (1962) lyktes det Aleksåndr Solzemcyn å føre GULag - Stalin-tidens konsentrasjonsleire - inn i sovjetlitteraturen, men hans senere, omfattende dokumentasjon av regimets uhyrlige forbrytelser - skildret med tolstojsk tyngde og kompromissløshet førte til at han ble utvist fra Sovjet i 1974, fire år etter at han hadde fått Nobelprisen. Systemkritikere som ville nå et sovjetisk publikum måtte fra 1960-årene av i stor utstrekning mangfoldiggjøre og dis­ tribuere sine verker privat (det såkalte samizdat- dvs. „selvforlag"prinsippet) for å unngå sensuren. Annerledestenkende forfattere i Øst-Europa brukte absurdismen til politisk satire. Det gjaldt f.eks. polakken Slawomir Mrozek, som bygget på Polens groteske tradisjon. Tsjekkeren Våclav Havel latterliggjorde apparatstyret og maktfullkommenheten i sin dramatikk, 54

Samfunnskritikk og sensur i øst, vest og sør

SENSUR OG SELVSENSUR

Scene fra Fahrenheit 451, film av Frangois Truffaut 1966. Du Fus selvkritikk, kinesisk karikatur 1961. Sensur og annen undertrykelse var ikke utryddet med 2. verdenskrig, men fortsatte både i totalitære land og i pressede liberale samfunn. Amerikaneren Ray Bradbury (f. 1920) skrev under den kalde krigen fabelen Fahrenheit 451 (1953) om et fremtidssamfunn der bøker spiller en hovedrolle, men nega­ tiv: de er strengt forbudt. Fahrenheit 451 er tempera­ turen der papir brenner, og Truffauts filmatisering i 1966 viser effektfullt hvordan dette 1984samfunnet lar brannmenn rykke ut og brenne bøker, når man har oppdaget dem hos samfunnets lesende fiender. Truffaut går nært innpå og lar kameraet dvele ved elskede klassikere, mens sidene krøller seg sammen og forkulles, slik at det mobiliserer alle til­ skuerens assosiasjoner, fra inkvi­ sisjonens autodaféer til nazismens bokbrenninger. Syv år etter innhentet Chiles diktator, general Pinochet, Truffauts visjon (se s. 419).

Sensurens andre metode: selvsensuren ble brukt flittig i de kommunistiske land. Det nye Kina var preget av ulike kritikk kampanjer mot kontroversielle forfattere. Under Kinas kon­ frontasjon med Sovjetunionen måtte forfatteren Du Fu øve selvkritikk, fordi han var pasifist.

SEX-GASTRONOMI

Look Through Any Window, ill. av Paul Roberts 1975. I Vesten var seksuelle tabuer de siste levninger av det ufri samfunn. Avskaffelsen av pornografilovgivningen skapte i 1960-årene et bugnende marked for både „hard core" og „soft porno-graphy" i en blanding av romantikk, småmasochisme og voyeurisme. Sexdyrkelsen hadde klare paral­ leller til velstandssamfunnenes gastronomi-dyrking.

og det førte til skriveforbud og flere fengselsopphold etter at Praha-våren i 1968 var knust - og etter Sovjet-imperiets sammen­ brudd i 1989 til en tid i en sentral posisjon som intellektuell statsmann. Kritiske greske forfattere hadde fått munnkurv allerede under og etter borgerkrigen 1945-49, og under oberstregimet 1967-74 ble det forbudt å oppføre f.eks. komponisten og dikteren Mikis Theodoråkis. Men dikt av Georgios Seféris og Jånnis Rftsos, med musikk av Theodoråkis, ble smuglet til Vesten og målbar den undertrykte motstanden mot regimet. I Kina var det et paradoks at Formann Mao selv skrev dikt i tradisjonell versform - og bad om unnskyldning for det! - mens regimet oppfordret forfatterne til å skrive systemkonform arbei­ der-, bonde- og soldatlitteratur. Det var bare under „de 100 bloms­ ters periode" 1956-57 at en mer samfunnskritisk litteratur fikk utkomme, men systemkritikk i egentlig forstand ble ikke tolerert. Da de unge forfatterne Wang Meng (kulturminister i 1980-årene) og Liu Binyan (i eksil siden 1987) kom med provoserende skildrin­ ger av byråkrati og korrupsjon, kostet det dem i 1958 20 års fengsel, forvisning og trykkeforbud. Kulturrevolusjonen 1966-76 ble avløst av økonomisk liberalisering og forsiktig „vestliggjøring" i litteraturen, men ikke ytringsfrihet. Også apartheid-styret i Sør-Afrika svarte på argumenter fra forfatterne med sensur og fengsel, men argumenter og protester ble det likevel: fra den liberale politikeren og skribenten Alan Paton, fra André Brink - og ikke minst fra Nadine Gordimer, i romaner og noveller om undertrykkelsens mekanismer og virk­ ningen Hun fikk Nobelprisen i 1991, samtidig med at ANC innledet forhandlinger med de hvite om innføring av flertalls­ styre. Før det kom seksuelle og religiøse tabuer under kryssild. Fra 1950-årene oppstod litterære sedelighetsfeider som branner på

tørkerammet plantasje og ble mediabegivenheter i mange land. Nyutgivelsen av engelskmannen John Clelands erotiske klassiker Fanny Hill (1749, se bd. 4, s. 107) satte gemyttene i kok 200 år etterpå. Det franske psevdonymet Pauline Réages sadomasochistiske roman Histoire d'O (O's historie, 1954) ble forbudt i flere land. Nordmannen Agnar Mykle (f. 1915) skrev den åpenhjertige utviklingsromanen Sangen om den røde rubin (1956) - og ble frifunnet for en pornografianklage. I England ble D. H. Lawrences Lady Chatterley's Lover (Lady Chatterleys elsker, 1928), som Penguin utgav i uforkortet billigutgave i 1960, frikjent av høyes­ terett for pornografianklage. I USA vakte Nabokovs Lolita (1955) furore med sin skildring av en middelaldrende manns opptatthet av en pur ung „nymfette". I de fleste av disse sakene trakk sedelighetens forsvarere det korteste strå. Kunstens og kommersialismens talsmenn opptrådte med en usedvanlig grad av enighet når de tilkjente angivelig pornografiske verker betydelige kunstneriske kvaliteter. Vanske­ lighetene ved overhodet å definere pornografi var formidable, hvis man ikke samtidig ville kriminalisere store deler av antikkens billedkunst. I tillegg kom store forskjeller i de enkelte lands pornografilovgivning, som undergravde en konsekvent awisningsfront: hvorfor forby Henry Millers romaner i London og New York når de kunne kjøpes fritt i Paris? Den logiske konsekvens var å frigi pornografien helt, slik Danmark gjorde som det første land i verden (i 1967 tekster, i 1969 også bilder). Til gjengjeld ble forbudet mot erotica håndhevet strengt i de islamske land fra 1970-årene av. Selv det moderate Egypt så seg i 1985 nødsaget til å forby klassikeren Tusen og én natt. Den provoserende blandingen av seksuelt og religiøst frispråk fikk i 1989 Irans fundamentalistiske makthavere til å utstede fatwa (drapsordre) mot den indisk-engelske forfatteren Salman Rushdie for hans roman Sataniske vers (se s. 514 og 526-28).

Fremtidsdrøm og kapitalismekritikk Fra 1950-årene ble fjernsynet ikke bare en dødsens farlig rival til de trykte mediaer, men åpnet også vinduet mot hittil ukjente verdener og gjorde kulturstoff tilgjengelig for et millionpublikum. Paradok­ salt nok kom også hittil tause grupper til orde som en direkte eller avledet effekt av fjernsynets seiersgang. TV-dramatikk, kulturreportasje, debattprogrammer og talk shows skapte nye ytringsmuligheter (og inntektskilder) for forfattere og bidrog til en om­ definering av forfatterrollen på multimediasamfunnets betingelser. Oppfatningen av forfattervirksomhet som en ensom, hemmelig­ hetsfull gjerning i tingenes indre ble etter hvert avløst av et mer utadvendt ideal (som imidlertid langtfra alle hadde lyst til å etter­ leve): den bevegelige skribent og debattant, leveringsdyktig i alle mediaer og alltid i stand til en overrumplende og helst provoserende 56

Fremtidsdrøm og kapitalismekritikk

BERØMMELSE

Arthur Miller, Marilyn Monroe, Carson McCullers og Karen Blixen i Nyack-on-Hudson 1959. Tegn, av Ib Andersen i Politiken 25.7.1964. Radio og TV gjorde forfattere til mediastjerner. Karen Blixen fikk et stort publikum gjennom radioen, og da hun i 1959 ble feiret av det litterære USA, solte hun seg i TV-kameraenes oppmerksomhet. Danmark ble herostratisk berømt ved å avskaffe pornografibegrepet (1967), og flere år tillot en uforkortet utgave av Henry Millers erotiske romaner. Teg­ neren Ib Andersen skildret iro­ nisk hvordan de kunne få hårene til å reise seg på uskyldige sjelers hoder.

Å LESE ROBBE-GRILLET

Tegn, av Siné i UExpress (Paris) 1961. Den modernistiske littera­ tur, som lukker seg omkring seg selv og sitt formspråk, fikk en satiriker i den franske tegneren Siné. Å lese den franske nouveau romans gallionsfigur Alain Robbe-Grillet krevde helt nye kroppsstillinger.

kommentar til aktuelle begivenheter. Forfattere med skjermtekke ble landskjente skikkelser gjennom TV-programmer. Mot slutten av 1950-årene ble modernismen splittet i flere ret­ ninger. Giinter Grass fornyet vest-tysk litteratur med sine overstadig fabulerende romangrotesker om nazistisk demoni og småborgerlig følelsesfortrengning. Italieneren Italo Calvino og amerikanere som John Barth og Thomas Pynchon skrev selvironiske pikareske pasti­ sjer. Metafiksjonens mester og nestor, argentineren Jorge Luis Bor­ ges, utforsket grenseområdet mellom fiksjon og essay med lærd underfundighet. I Frankrike gikk „den nye roman" til oppgaven med sammenbitt erkjennelsesskepsis. „Mennesket ser på verden, men verden besvarer ikke dets blikk," konstaterte Alain Robbe-Grillet, som i sine utpenslede, avsjelede beskrivelser av ting opphevet den metafysiske pakt mellom verden og menneske. Claude Simon videre­ førte Prousts sonderinger i forholdet mellom erindring og identitet, mens Nathalie Sarraute forlenget stream of consciousness-traåis)onen fra Joyce i sin avdekking av bevissthetens mikrobevegelser. En mer språkvitenskapelig orientert „minimalisme" ble utviklet av konkretister og systemdiktere som sveitseren Eugen Gomringer og vest-tyskeren Helmut Heissenbiittel: språket henviser ikke til annet enn sin egen struktur, det er et materiale som kan formes etter rent lingvistiske eller matematiske spilleregler. Interessen for å splitte opp språket i dets grunnpartikler og kombinere dem etter

Litterær kultur og massekultur etter 1945

57

systematiske prosedyrer hadde sitt motstykke i musikken med Darmstadt-skolens „serialisme", og systemdikterne foregrep også tendenser som popkunst, minimal-art og op-art. Beskjeftigelsen med litteratur som ordkonstruksjon og språklig mønsterdannelse ble stimulert av tidens dominerende retning in­ nenfor den akademiske litteraturkritikk: den angelsaksiske New Criticism, som isolerte verket fra forfatterbakgrunn og sosial sam­ menheng. Andre kritikere og forfattere fant konkretismens selvkretsing laboratoriepreget og anemisk. De hevdet at litteraturens viktigste oppgave var å formidle sosial erfaring - og særlig romanen hadde sin styrke i den brede menneske- og miljøskildring. „Lidenskapen for kjensgjeringer i rå tilstand er et særkjenne for romanfor­ fatteren," mente amerikaneren Mary McCarthy (se bd. 6, s. 168) i sine innflytelsesrike essays On the Contrary (Tvert imot, 1961). Hun minnet om at mange av 1700- og 1800-tallets store prosaister også var journalister og gikk i bresjen for en nysgjerrig litteratur med solid forankring i den ytre virkelighet - krav hun selv innfridde med The Group (Gruppen, 1963) om 1930-årenes USA. I store deler av den vestlige verden fikk den realistiske sedeskildring en oppblomstring i 1960- og 1970-årene - med appell til et bredt mellomlagspublikum, som hadde lyst til å se sin egen virke­ lighet tolket litterært. Modernismens universer med sitt anonymttruende Kafka-preg ble erstattet av en detaljrik miljørealisme hos 58

Fremtidsdrøm og kapitalismekritikk

DEN NYE BØLGE

Truffaut ved innspillingen av Skyt på pianisten, Paris 1960. Plakat for UExpress 1960. Vek­ selvirkningen mellom litteratur og film i etterkrigstiden er tyde­ ligst i Frankrike. Da „den nye roman" ble abstrakt og inn­ advendt, ble filmen det ledende medium for samtidsskildring og fortellerkunst. „Den nye bølge"s viktigste instruktører, Fran