Verdens litteraturhistorie 2 : Middelalderen (500-1500) [2] [PDF]

Zitiervorschau

VERDENS LITTERATUR HISTORIE Bind 2 MIDDELALDEREN

(500-1500) Under redaksjon av EDVARD BEYER

F. J. BILLESKOV JANSEN HAKON STANGERUP

P. H. TRAUSTEDT

III Nasjonalbiblioteket * Depotbiblioteket

J. W. CAPPELENS FORLAG AS

MEDARBEIDERE I BIND 2

Professor Gerhard Bendz, professor Frede Løkkegaard, professor Jes P. Asmussen, førstebibliote­ kar mag. art. Frede Møller-Kristensen, professor Carl Stief, professor Knud Togeby, professor Gbran Malmqvist og professor Henry Henne.

OVERSETTERE

Kapitlene om bysantinsk og europeisk litteratur

er oversatt av Lotte Holmboe, Kapitlene om arabisk, iransk, indisk; slavisk og kinesisk og japansk litteratur er oversatt av Berit Fonnaas Anderssen.

REDAKSJONSSEKRETÆR

Per Glad BILLED REDAKSJON

Charlotte Christensen, Niels Chr. Lindtner og Anders Røhr. LITTERATURVEI LEDNING

Grete Marthilm

«Verdens Litteraturhistorie» er satt med 10 pkt. Baskerville. Sats og trykk i Centraltrykkeriet A/S, Oslo. Bindet er tegnet av Hermann Bongard. Bokbinderarbeidet er utført av H. M. Refsum A/S, Oslo. Bestrøket papir Norcote fra Saugbrugsforeningen , Halden. © J. W. Cappei ens Forlag A ■ S 1971.

INNHOLD

BYSANTINSK LITTERATUR Av Gerhard Bendz

Bysantinsk ouvertyre (500-tallet) ..................... 13 Historie, hymner, romaner ... 15 Mørke århundrer (600- og 700-tallet).......... 19 Renessansen (ca. 850-1100) . . 22 Komnenenes århundre (1100-tallet) ................... 27

Leilighetsdiktning. Epigram­ mer og klassisisme............ 30 Mellomakt i Nikaia (1204-61) 32 Paleologenes tid (1261-1453) . 33 Finale funebre.......................... 37 Bysants - utpost og formidler. . 38

ARABISK LITTERATUR

Av Frede Løkkegaard

Den klassiske beduindiktning .... 41 Kultur på kamelryggen.......... 41 Fellesspråk og felleskultur .... 45 Beduinpoesien. Overlevering og samfunnsbakgrunn........ 47 Genrer og uttrykksformer .... 53 Imru al-Qais........................... 60 Ørkendiktning og bykultur ... 62 Koranen - ukrenkelig og uetterlignelig....................... 63

Påvirkning kontra selvstendighet.................. 75 Tusen og en natt...................... 77 Lærdom og litteratur.............. 82 «Modernisme» og bydiktning . 83 Askese og nyklassisisme.......... 84

Omajjadetiden (661-750).......... 70 Epigoner, romantikere og kynikere........................... 70

Omkring tusenårsskiftet.............. 93 Filosofi og mystikk.................. 93 Eksperimenter med roman, reiseskildring og teater.... 95

Abbasidetiden (750-1258)........

Det spanske eksperiment.............. Muwasjsjah-diktning.............. Zadjal-diktning........................

88 88 92

15

Mørke århundrer........................

98

IRANSK LITTERATUR Av Jes P. Asmussen Islams sverd............................... 101 De første forsøkene.................. 105 Rudaki - «dikternes Den persiske renessanse................ 102 karavanefører»................ 108

7

Giganten Avicenna.................. 116 Firdausi og andre omkring Mahmuds runde bord........ 119 En fyrstes formaninger. Prosaistene ...................... 127 Seldsjuk-tiden. Litteraturens gullalder............................. 129 Statsmannskunst og religiøs propaganda...................... 129 Nasir og Omar Khajjam........ 132 Det romantiske epos.Nizami. . 138

Hoffpoetene Anvari og Khaqani ......................... 142 Islamisk-persisk mystikk. Sufidikterne..................... 143

Mongolveldet............................. 147 Moralisten Sadi fra Shiraz. ... 148 Hafiz. Ghaselens mester.......... 150 Samfunnssatirikeren Ubaid-i Zakani............................. 152 Djami. Den «gode» epigon ... 158

INDISK LITTERATUR

Av Frede Møller-Kristensen

De nyindiske språk...................... 161 Dikterspråk og folkespråk .... 161 Tamil. Antologier, epos og hymner ........................... 162 Hindi. Heltedikt og biografier 168

Punjabi og marathi. Religiøse klassikere.......... 172 Bengali. Religiøsitet og sensualitet........................ 172

SLAVISK LITTERATUR Av Carl Stief

Slavernes ekspansjon og de slaviske riker........................... 175 To kulturmønstre og slavernes apostler........................... 177 Krøniker og legender.............. 181

Russiske krøniker................... 184 Igor-kvadet..................... 186 Muntlig folkediktning og byliner............................. 188

EUROPEISK LITTERATUR Av Knud Togeby Boethius, Cassiodor og Benedikt Hva er middelalderen?................ 193 av Nursia......................... 206 Flytende grenser...................... 193 Middelalderens språk.............. 196 Merovingertiden (omkring år 600) 213 Middelalderens litteratur .... 199 Gregor av Tours, Venantius Legender - tidens under­ Fortunatus og Gregor den holdningslitteratur .......... 204 store..................................... 213 Tidlig middelalder Irland....................................... 219 (500-1050) ..................... 206 Korthumberland (700—900) .... 220 Den ærverdige Beda, Caedmon Theoderik den store og Cynewulf................... 220 (omkring år 500) .............. 206

8

Klagedikt og heltedikt............ 225

Karl den store (omkring år 800) 232 Den karolingiske renessanse. . . 232 Heltediktning og hellig diktning........................... 237

Otto den store av Sachsen (900-tallet) ..................... 242 Krøniker og klosterdramaer . . 242 Norden (900-1050).................. 244 Runesteiner............................. 244

Høymiddelalderen (1050-1400) ................... 247

Helgendikt................................. 247 Heltedikt. Korstogspropaganda. . . 248 Heltetragikk. Rolandskvadet. . 250 Heltehumor. Vilhelm med den korte nesen ...................... 255 Korstog og pilegrimsferder ... 257 1100-tallets renessanse i Frankrike Abélard og Héloise.................. Bernhard av Clairvaux. Høysang og Mariakultus . . . Chartres-skolen.......................

261 261 264 267

Trubadurene i Sør-Frankrike .... 270 Vilhelm 9. av Akvitania. Den første trubadur.................... 272 Marcabru, Cercamon og Jaufré Rudel........................ 274

Aélis de Blois og Jeanne av Sicilia 329 Gautier d’Arras. Realisten .... 329 Partonopeus de Blois og Aspremont............................ 332 Filip 2. August (1180-1225) ... Heltediktningens gullalder . . . Holger Danske........................ Reveromanen.......................... Fabliauer. Skjemtedikt .......... Jean Bodel. Fornyeren............ Jean Renart, Hélinand de Froidmont og Gautier de Coincy.................................

335 335 337 342 346 349 352

Prosalitteraturen.......................... 358 Fjerde korstogs historikere og Lancelot-Graal-romanen . . . 358 Katarer og trubadurer............ 365 Ludvig den hellige (1226-1270). . Universitetet og tiggermunkene Rutebeuf. Den fattige polemiker Roseromanen. Følelse og drifter Adam de la Halle. Studentrevy

371 371 377 381 385

282 286 289

Tyskland................................... 387 Henrik 3. (1039-56). Ruodlieb og Adam av Bremen .......... 387 Fredrik Barbarossa (1152-90). Jon Prest og vagantviser . . . 390 Minnesang ved hoffet i Wien . 399 Mathilde av Sachsen og Bayern. Høviske romaner ................ 403 Nibelungenkvadet og andre heltedikt........................... 408 Mystikere................................. 415

296 300

Valdemartiden i Danmark .......... 418 Saxo og Anders Sunesen........ 418

304

Norge og Island. Norrøn renessanse............ .................. 423 Den eldre Edda ..................... 428 Skaldekvad............................. 433

Normannerriket i England.......... 277 Geoffrey of Monmouth.......... 277 Eleonora av Akvitania................ Antikke romaner. Høvisk oldtid Tristan og Isolde..................... Marie de France. Versnoveller og fabler............................... Høviske heltedikt.................... Trubadurer omkring Rikard Løvehjerte..............

Arthur-romaner.................. 308 Andreas Capellanus og «elskovshoffene».............. 320 Trouvérer på korstog. Girard de Vienne............ 325

Marie de Champagne.................. 308 Chréticn de Troyes. De første

9

Håkon Håkonsson (1217-1263) og Snorre.......................... 437 Islandske sagaer. Prosaromaner 441 Sverige....................................... 447 Eufemia og Birgitta................ 447 Pyrenéerhalvøya.......................... 450 Portugisisk lyrikk og kastiliansk epikk. Diktet om Cid...... 450 Ramon Llull. Katalansk universalgeni .................. 456

Italia........................... '............ 459 Fredrik 2. og Frans av Assisi. . 459 Fransk i Italia. Brunetto Latini og Marco Polo ............... 465 Dantes føiste verker................ 470 Den guddommelige komedie . . 474 Latin-humanisten Petrarca . . . 486 Boccaccio. Kvinnetilbeder og moralist........................... 492

England..................................... 500 Langland, Wyclif og Chaucer 500 «Belgia»................................... 509 Mandevilleog Holger Danske. 509

Jean Froissart. Hundreårskrigens historiker........... 512 Senmiddelalderen (1400-tallet) ........................ 517 Lyrikk....................................... 517 Hundreårskrigens ballader ... 517 Villon. Den første provo ........ 523 Prosaens århundre ..................... Burgunds storhetstid .............. Den gode kong René.............. Bohmen, Castilla og Catalonia England og Norden................

531 531 534 537 541

Romanser, ballader, Jolkeviser. . . . 545 Spanske romanser og franske folkesanger........................ 545 En^elsk-skotske ballader........ 549 Nordiske folkeviser.................. 551

Teater....................................... 557 Religiøst teater. Mirakler og mysterier......................... 557 Verdslig teater. Moraliteter, farser og narrespill.......... 563 Middelalderens ettermæle............ 573

KINESISK LITTERATUR

Av Goran Malmqvist

Uro i riket................................. 575 Litteraturkritikk, reisebeskrivelser og antologier............. 575 Småprat om spøkelser og allslags skrømt................................. 578 Kulturell ekspansjon under Tang 581 Mirakellegender..................... 584

«Gammelprosa» for ogimot Buddha................................ 586 Stemningspoeter og protestsangere...................... 591 Fornuft og fornyelse under Sung 599 TzT-sanger og rytmisk prosa. . 602

JAPANSK LITTERATUR

Av Henry Henne Heian-perioden (ca. 800-ca. 1200) 609 Nasjonale ambisjoner og for­ holdet til Kina ................... 609

10

Poesien....................................... .613 Tradisjon og estetisk 613 raffinement.....................

Kokinshu og den poetiske teknikk................................. 615

Prosaen..................................... Monogatari-litteraturen.......... Historien om bambus-sankeren Fortellingene fra Ise................

621 621 623 626

På vei mot romanen................ 628 Dagboks- og skisselitteraturen. De spirituelle hoffdamer.... 632 Historien om Genji «den glansfulle» . 637

Litteraturveiledning.......... 641

KART Arabia..................................... 55 Iran................................. 112/113 Indiske språkområder............ 163 Det slaviske område omkr. år 900................................... 176

Middelalderens Europa inntil ca. 1500 .............. 368/369 Kina i midten av 1100-tallet. . 576 Japan ca . 900-1200 .................. 611

-

BYSANTINSK LITTERATUR Av Gerhard Bendz

Bysantinsk ouvertyre (500-tallet) ysantinsk litteratur er den litteraturen som ble skapt i det bysantinske rike. Det gikk først til grunne i 1453 da tyrkerne erobret Konstantinopel. Den bysantinske litteratur strekker seg altså opp gjennom hele middelalderen. Begyn­ nelsen er vanskeligere å tidfeste, men kan godt settes til over­ gangen til middelalderen, hvis den, som ellers i dette verket, regnes fra omkring år 500. Riktignok var Romerrikets tyngdepunkt alt tidligere blitt forflyttet østover. Politisk var dette blitt markert ved at keiser Konstantin i 330 valgte den gamle greske kolonien Bysants ved Bosporus til rikshoved­ stad, etter ham omdøpt til Konstantinopel, og ved at riket ved keiser Theodosius den stores død i 395 ble delt i to, det vestromerske og det østromerske rike. Men først etter at det vestromerske rike mot slutten av 400-tallet formelt hadde opphørt å eksistere, overtar det østromerske keiserdømmet helt og holdent den politiske og kulturelle ledelsen og blir i virkeligheten stående som den eneste fortsettelse av det romerske verdensrike. Innbyggerne der kalte seg faktisk også roméer, dvs. romere. Den bysantinske tiden i historie, littera­ tur og kunst begynner. Den vestlige verden ble splittet opp i germanerstyrte delstater, men den østlige delen av riket bestod udelt og greide også å beholde Mellom- og Sør-Italia med Roma og Sicilia. I Det nære østen omfattet det bysantinske riket Lille­ asia, Syria, Palestina, Egypt og Cyrenaika. Den mektige keiseren Justinian 1. (527-565) klarte til og med, takket være sine dyktige feltherrer Belisarius og Narses, å gjen­ erobre store områder fra germanerne, Nord-Afrika fra van­ dalene, Nord-Italia fra østgoterne, Sør-Spania fra vest-

B

13

BYSANTINSK LITTERATUR

Den bysantinske keiser fremstilt som hersker over hele jordens krets, med seiersgudinnen svevende ved siden av seg. Tellus, jordens gudinne, støtter keiserens ene fot, og halvt skjult bak lansen aner man en barbar i skytisk drakt. Over keiserens hode velsigner Kristus hans herskergjerning, og under hestens føtter bærer sendemenn fra Asia og Afrika fram tributter. Elfenbensskulptur som sannsynligvis forestiller Justinian. Louvre, Paris.

goterne. Men bare tre år etter Justinians død gikk NordItalia tapt igjen, denne gangen til langobardene som snart også trengte videre nedover i Mellom- og Sør-Italia. Justinians plan om å gjenopprette det romerske verdensriket 14

PROKOPIOS

i hele dets utstrekning lyktes altså bare delvis og for en tid. Og at han nektet å stille den greske kirken under romerpavens overhøyhet og selv overtok ledelsen av den - det som er blitt kalt cesareopapismen - innebar et klart skisma mellom den romersk-katolske og gresk-katolske kirke som i virkelig­ heten var mer avgjørende enn de subtile dogmatiske ulik­ hetene. Også i det østromerske riket fortsatte det offisielle språket å være latin ennå i et par århundrer, og på latin ble Corpus juris civilis skrevet, den store samlingen av lover og retts­ regler som Justinian fikk i stand og ville gjøre til grunn­ stammen i sitt verdensrike, slik som hans praktfulle kirke, Hagia Sofia (s. 23 og 39), skulle være dets samlende religiøse og arkitektoniske symbol. Til innvielsen forfattet Paulus Silentiarius en Beskrivelse av den hellige visdoms tempel i en genre som var meget yndet av bysantinerne og passet dem godt: beskrivelse, ékfrasis, av bygninger og kunstverker. Litteraturspråket i det bysantinske riket var gresk, men et gresk som nesten pedantisk fulgte klassiske og hellenistiske mønstre og derved kom til å skille seg ut fra det folkelige greske talespråket og få et lærd og kunstig preg. Først tem­ melig sent begynte folkespråket å hevde seg litterært, og ennå i våre dagers nygresk pågår kampen mellom kathareuousa, det «rene», dannede, lærde språket, og det grammatisk for­ enklede folkespråket, demotiké (nygresk uttale: dimotiki).

Historie, hymner, romaner I sin samfunnsform var bysantinerne byråkratiske, i sin religion ortodokse, i sin litteratur konservative, klassiserende. Den litteraturarten de fortrinnsvis dyrket, var historieskriv­ ningen, lærde, høylitterære verker, men også enkle, folkelige krøniker. I en praktisk talt ubrutt serie historiske skildringer kan vi følge rikets historie fra først til sist. Det begynner med den største, keiser Justinians hoffhistoriograf Prokopios fra Caesarea i Palestina. Han hadde fatt en god utdannelse, var vel bevandret i tidens politikk og fikk følge Belisarius på hans felttog. På et språk som bevisst etterligner den største historie­ 15

BYSANTINSK LITTERATUR

skriveren i det gamle Hellas, Thukydid, behandler Prokopios i sitt hovedverk først og fremst krigshistorien i de første femogtyve årene av Justinians regjeringstid. Han gir verdifulle etnografiske opplysninger, blant annet om forholdene på øya Thule, dvs. Skandinavia. Etter hvert som motsetningsfor­ holdet mellom Belisarius og keiseren tilspisset seg, kanskje også som en følge av hans egne skuffede ambisjoner, ble Prokopios’ holdning til keiseren mer og mer fiendtlig, og i en Hemmelig historie - sannsynligvis utgitt først etter hans død sverter han Justinian og hans gemalinne, den skjønne for­ henværende danserinnen Theodora, etter alle kunstens regler og tillegger dem de sjofleste motiver for alle deres handlinger. Prokopios’ noe yngre samtidige Agathias fortsatte hans hovedverk med en skildring av 500-taIlets historie i et mer poetisk og livfullt, men noe overlesset språk - ofte synes han å være mer opptatt av ordene enn av innholdet. Han er også en betydelig epigramdikter og kjent som utgiver av en samling av egne og andres epigrammer. Justinian forsøkte selv å dikte hymner, men tidens, den bysantinske litteraturs, ja kanskje verdenslitteraturens største hymnedikter var Romanos. Han stammet fra Syria, og med ham begynner den sterke orientalske innflytelsen i bysantinsk litteratur (og musikk). Han komponerte selv musikken til sine hymner som i likhet med andre gresk-katolske hymner skulle synges uten akkompagnement. For øvrig hadde den greske ordaksenten på denne tiden — som den latinske omtrent sam­ tidig - gått over fra musikalsk til ekspiratorisk (utåndingsaksent, trykkaksent), og versene som en følge av det gått over fra å bygge på kvantiteten, stavelseslengden, til å bygge på aksenten. Som i den latinske hymnediktningen kom derved etterhånden også rimet inn som et bærende element. Romanos var utrolig produktiv. Det finnes knapt noen kirkefest, noen helgen, noen skikkelse i Det gamle eller Det nye testamente som ikke har fått sin hymne. Selv Judas har fatt sin sang, men da naturligvis en nidvise. Alle er selvsagt ikke like vellykte, men alt i alt er Romanos’ poesi uvanlig lødig, enkel og sublim på en gang, altså også i så måte bibelsk. Mest berømt og mest sunget ble hans julehymne, oversatt til 16

ROMANOS

Som Prokopios sier, hørte sirkusforestillinger med kamper mot ville dyr til bysantinernes yndhngsforlystelser. Disse elfenbensrelieffene fra 400-tallet viser hvorledes kampene ble utkjempet. Eremitagen, Leningrad.

17

BYSANTINSK LITTERATUR

Bare noen ganske få kunstverk har overlevd plyndringene i Konstantinopel. De herligheter keiserne omga seg med, var for fristende - det fortelles om troner av gull, deriblant en som kunne heves og senkes, forgylte trar som gjestene ble bevertet under, kroner og diademer og drakter utbrodert med perler og gull. I et av palassene fantes det gylne trar, der kunstige fugler sang, som den berømte nattergalen i eventyret. Den praktfulle mosaikken, som gjen­ gis her, er en rest av gulvet i Det store palass og skriver seg fra begynnelsen av 500-tallet.

svensk av Hjalmar Gullberg i diktsamlingen Sången om en son (1944), med omkvedet «ett nyfott barn, av evighet Gud». Senere la formalismen sin lammende hånd over denne diktarten, og Romanos ble fortrengt av en mindre spontan og mer innviklet, metrisk sterkt variert hymnediktnmg, de sakalte kanones, introdusert på 600-tallet av erkebiskop Andreas på Kreta. Muligens er Romanos også forfatteren av Akathis toshymnen (navnet sier bare at sangeren ikke måtte sitte under frem­ førelsen), en mektig lovsang til Maria, som den dag i dag er i bruk i den gresk-katolske kirken. Ifølge andre kildei ble den 18

HYMNER OG HELGENBIOGRAFIER

først diktet i 626 av en annen hymnedikter, patriarken Sergius i Konstantinopel. En representant for hymnediktning i den mer kunstlede kanonstilen var Johannesfra Damaskus (første halvpart av 700tallet), den greske kirkes siste store kirkefader, grunnleggeren av den greske ortodoksi og dens fremste teolog, og forfatter av det dogmatiske verket Kunnskapskilden, som ble en kilde også foi' Thomas fra Aquino i hans Summa theologiae. Den interessante oppbyggelsesromanen om Joasaf og Barlaam skriver seg neppe fra Johannes’ hånd, men er sann­ synligvis blitt til omtrent på hans tid og nettopp i de traktene han stammet fra, i Palestina. Bak romanen ligger en indisk legende om Buddha, som her er omdiktet til prins Joasaf. For ikke å komme i berøring med kristendommen blir prinsen innesperret av sin far i et slott utstyrt med alskens herligheter. Men likevel er det ikke til å unngå at han også blir vitne til sykdom, alderdom og død, og det vekker ham til ettertanke. Da han så i et ubevoktet øyeblikk treffer en kristen eremitt ved navn Barlaam, blir han lett vunnet for kristendommen oar vandrer ut i ørkenen som asket, etter at det til o« med har lykkes ham å omvende sin far. Denne kombinerte propagandaog underholdningsromanen er velskrevet og ble meget lest. Den har også påvirket vesterlandsk litteratur og ble oversatt til norrønt ca. 1250: Barlaam ogjosafats saga. Helgenbiografier var en litteraturart som ble ivrig dyrket i det østromerske riket etter at Alexandriabispen Athanasius hadde gjort suksess med sin Vita Antoni, biografien over den egyptiske eremitten Antonius, på 300-tallet. En rik ettervekst fulgte, mer eller mindre sjablongmessig, mer eller mindre litterær. Men det fantes også dem som var både velskrevne og underholdende, med humoristiske såvel som drastiske innslag.

Mørke århundrer (600- og 700-tallet) 600- og 700-tallet er ellers litterært sett en fattig periode, akkurat som de tilsvarende såkalte mørke århundrer i Vesten. De er preget av truselen fra araberne, som nå lik en eksplosjon 19

BYSANTINSK LITTERATUR

brer seg utover Det nære østen og Nord-Afrika og angriper Europa langs hele dets sørgrense. Det er nesten utrolig hva de nådde å legge under seg i løpet av det ene hundreåret fra Muhammeds død i 632 til de ble stanset av Karl Martell ved Poitiers i Frankrike i 732. Men ennå på 800-tallet satte de seg fast på Sicilia etter forferdelige massakrer og ble sittende der i to hundre år, til de ble avløst av normannerne. Takket være araberne mistet det bysantinske rike tidlig to av sine også litterært sett mest livskraftige provinser, i 636 Syria (året etter falt Jerusalem) og i 639 Egypt med sine respektive hovedsteder og kultursentrer Antiokia og Alexandria. Det dogmatiske motsetningsforholdet mellom disse to landene og det egentlige Bysants har utvilsomt gjort erobringen av dem lettere. Befolkningen der var nemlig såkalte monofysitter, de mente at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige, mens den ortodokse oppfatningen som ble forfektet i Bysants, opererte med to naturer i én person, en guddommelig og en menneskelig, «uten sammenblanding eller forvandling, men uoppløselig og uatskillelig forent» ifølge den spisshndige formelen som var blitt vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451. Dogmestrider, så vel innbyrdes som mellom øst og vest, var i det hele tatt et typisk trekk i tiden, ofte med mer skjebne­ svangre konsekvenser enn vi kan forestille oss. Samtidig med pågangen fra araberne begynte bulgarere og slavere å presse på i nord. Situasjonen var i sannhet kritisk, men det reduserte riket tok seg sammen og overlevde. Vendepunktet var keiser Leo 3.’s fremgangsrike motstand mot arabernes årelange beleiring av Konstantinopel (71/— 718) og hans seier over dem. Dermed var Bysants, Vesten og kristendommen reddet for denne gangen. Seieren førte til en konsolidering av riket og ga samtidig støtet til en litterær renessanse. Men også indre, teologiske kamper ble utkjempet på denne tiden. Billedstormerne, ikonoklastene, gikk til angrep på den overdrevne billeddyrkelsen, idolatrien. De fikk keiseren, den samme Leo 3., på sin side, og i et edikt av 726 forbød han all dyrkelse og all bruk av bilder. Det ble møtt med opprørt mot­ stand fra ikonodulenes, billeddyrkernes, side, men torst ettei 20

BILLEDDYRKELSE OG BILLEDSTORM

Den særegne bysantinske blandingen av kristendom og klassisk mytologi kom­ mer tydelig fram i illustrasjonene til et av de vakreste håndskrifter som er bevart, Paris-psalteret fra 800-tallet. Jesaia velsignes av Guds faderhånd, mens Morgenen i en kjerubs skikkelse og Natten med nedvendt fakkel er gjen­ gitt med omhyggelig overholdelse av de antikke tradisjoner. Bibliothéque Nationale, Paris.

en hundre år lang kamp gikk disse av med seieren og bildene ble innført på ny. BiJedstridens hemste historieskriver var Theofanes Be­ kjenneren (død 817), for øvrig den første som skrev historie på folkespråket. Hans krønike går helt fra Diokletian (ca. 300) til 813 og er en viktig kilde for disse århundrenes historie. 21

BYSANTINSK LITTERATUR

Den ble meget brukt, også i Vesten, for den ble tidlig oversatt til latin. En sympatisk forsvarer av bildene var også Theodoros Studiten (abbed i klostret Studion i Konstantinopel). Han var dessuten en betydelig dikter som forfattet både hymner, epi­ grammer og smådikt (på klassisk jambisk trimeter), for en stor del med motiver fra gresk klosterliv, som han reformerte. Også brev og taler til sine munker skrev han, preget av klok­ skap, et godt hjerte, god smak og stilistisk begavelse.

Renessansen (ca. 850 1100) Da riket hadde konsolidert seg og på 800- og 900-tallet ut­ videt sin makt - store områder ble gjenerobret fra araberne fulgte en litterær oppblomstring og en nyvakt interesse for antikken, den store klassiske fortiden. Meget av den gamle litteraturen var gått tapt for alltid under de stadige kampene og urolighetene i de foregående århundrene, og man var nå ivrig etter å samle og bevare restene, skrive av håndskrifter og forklare tekstene, en virksomhet som har skaffet bysantinerne det både hedrende og noe spydige tilnavnet «men­ neskehetens bibliotekarer». I spissen gikk patriarken Fotios i Konstantinopel (800-tallet). Hans eget forfatterskap beveget seg mest på det teologiske område, men han var vel hjemme i den antikke litteraturen. Hans Bibliotheke er en verdifull kritisk oversikt over den prosalitteraturen han hadde lest i løpet av et år, hvilket viser seg å være imponerende meget. Det var også Fotios som i 863 grunnla Europas første uni­ versitet i Konstantinopel. Kulturinteressen smittet også over på keiserne. Leo 6. med tilnavnet Den vise (886—912), som hadde vært Fotios elev, støttet den og var også selv litterær dilettant og forfatter av blomstrende prekener og hymner. En langt betydeligere litterær innsats gjorde hans sønn Konstantin 7. Porfyrogennetos (912-959). Han ble skjøvet til side av en mektig general som gjorde seg selv til medkeiser og førte en seierrik kamp mot bulgarerne, mens Konstantin viet seg til mer åndelige sysler. Han skrev en lovtale over sin farfar Basilius 1., et skrift om 22

Justinians storverk, Hagia Sofia, ble oppført i årene 532-537 til erstatning for den nedbrente basihkaen som var blitt innviet under Konstantin i 360. Byggmestere var Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Miletos. Deres kuppelkirke - som regnes for den bysantinske stils hovedverk - er også en enestående ingeniørbedrift, og kirkens indre, rikt smykket med mosaikker i grønt, gull og hvitt, kan gi en følelsen av å vandre over en blomsterdekket eng. C Se også s. 39.)

hoffseremoniellet og et om rikets styre og stell, dedisert til hans sønn og etterfølger. Dessuten laget han eller fikk laget utdrag av den antikke litteraturen fra ulike synsvinkler: om beleiringer, sendeferder, landbruk osv., og reddet dermed at­ skillig som ellers ville gått tapt. Hans skrift om hoffseremoniel­ let er viktig ikke bare fordi dette bysantinske seremoniellet senere ble Europas, men også fordi det gir et omfattende inn­ blikk i bysantinsk samfunnsliv. Like betydelig er hans arbeid om statsadministrasjonen. Det inneholder verdifulle opp­ lysninger om forholdet til nabolandene, om deres geografi og etnografi og om bysantinsk diplomati. Russere, tyrkere, arabere, armenere, bulgarere, dalmatiere, frankere, itali­ enere og andre beskrives. Av særlig interesse for nordboere er skildringen av våre forfedres liv og virksomhet i Russland. Dnepifossenes navn gjengis på to språk, slavisk og «russisk», 23

BYSANTINSK LITTERATUR

hvilket her vil si skandinavisk. Dette har man sett som det viktigste beviset for at de gammelrussiske høvdingene var av svensk herkomst. Skriftet er blitt til omkring 950. Den litterære keiseren virket også stimulerende på andre. Han lot utarbeide en fortsettelse av Theofanes’ krønike, den såkalte Theofanes continuatus, og på hans oppfordring laget hans navne Konstantin fra Rhodos en versifisert beskrivelse, ékfrasis, av De hellige apostlers kirke, de bysantinske keisernes begravelseskirke. Beskrivelsen er særlig verdifull fordi den rikt utsmykkede og vakre bygningen ble fullstendig ødelagt av tyrkerne under erobringen av Konstantinopel i 1453. Fra 1200-tallet har vi også en prosabeskrivelse av denne kirken. Samlervirksomhet har åpenbart i høy grad ligget for bysantinerne, og atskillige encyklopedier og samleverk så dagens lys på Konstantin Porfyrogennetos’ tid. Helgenbiografiene, Vitae Sanctorum, ble samlet i form av et menologmm, en månedsliste, av en mann ved navn Simeon. Han om­ arbeidet også de mest vulgære av dem til et mer retorisk språk og fikk derfor tilnavnet Metafrastes, omarbeideren. På 900-tallet ble likeledes hele den greske epigramdiktningen samlet i den såkalte Anthologia Palatina. Denne kom til å omfatte dels de eldre samlingene, Meleagers fra omkring 100 f.Kr. (se 1, s. 403) og Agathias’ fra 500-tallet (se s. 16), dels det som var kommet til senere, deriblant de epigrammene med historiske motiver, nå på jambisk trimeter, som stammet fra Georgios fra Pisidias hånd (600-tallet). I alt kom antologien til å omfatte ikke mindre enn 3 600 epigrammer, kristne så vel som hedenske. Tidens egen fremste epigramdikter var Johannes Geometres. Hans epigrammer og leilighetsdikt har, som Georgios , oftest samtidshistoriske motiver og slett ikke ubetydelig historisk kildeverdi. Han diktet også hymner til Den hellige jomfru, skrev et dikt om asketisme og et om en reise fra Konstantinopel vestover til Selymbria på nordsiden av Marmarahavet, med en livfull og engasjert skildring av bøndenes lidelser. Hvilken tid de bysantinske samlingene av æsopiske fabler skal henføres til, kan diskuteres, men det er iallfall åpenbart 24

DIGENIS AKRITAS

at det har vært interesse for denne genren i Bysants. Noen ganske vellykte dyreepos er bevart, ett på drøye tusen «politiske» verslinjer (se s. 26) om kong Løve som sammen­ kaller dyrene for å stifte fred mellom dem, men mislykkes, et annet om fuglene og dessuten «en vakker beretning om eselet, ulven og reven». Den siste er litteraturhistorisk sett særlig interessant, fordi den viser store likheter med det Reinhart Fuchs-eposet som ble utformet i grenseområdet mellom Frankrike og Tyskland på 900-tallet. Den bysantinske ver­ sjonen har en fastere komposisjon og er blitt til på et senere tidspunkt, og det kan anses som temmelig sikkert at den har hatt den vesterlandske som forbilde. Denne bygger i sin tur på gammelt æsopisk fabelstoff, som altså nå sent omsider vender tilbake til sitt hjemsted. Store leksika over det greske språket ble utarbeidet. En begynnelse var gjort alt omkring 500 av den lærde Hesykios i Alexandria, andre fulgte etter, og toppen ble nådd omkring år 1000 med det store verket som lenge gikk under navnet Suidas. Man trodde det hadde navn etter forfatteren, men er nå kommet til at navneformen bør være Suda, og at dette, skjønt man ikke vet hva det betyr, ikke er et personnavn, men betegnelsen på selve verket. Det er mer enn et språkleksikon, det er en hel real-encyklopedi, og det gir særlig mange verdifulle litteraturhistoriske opplysninger. Med rette er det blitt betegnet som det stolteste minnesmerke over den bysantinske samlerflid. Hærføreren Nikeforos Fokas, som etterfulgte Romanos 2. på tronen i 963, gjenerobret Kreta fra araberne i 961, og denne begivenheten vakte selvsagt jubel i Konstantinopel. Den inspirerte også en diakon i byen, Theodosios, til å skrive et epos på jambisk trimeter — heksameteret bruktes ikke lenger i bysantinsk tid - som forherliget Kretas erobring. Det har en storslått innledning der trojanerkrigen blir nedvurdert som emne for et epos i forhold til det som her skal besynges, men den videre utforming av diktet kan neppe sies å innfri for­ ventningene. Også en stor del av de hendelsene som gjenspeiles i det store folkeeposet om Digenis Akritas, skriver seg fra 900-tallet. 25

BYSANTINSK LITTERATUR

Digenis betyr den tvefødte, bastarden (jfr. Halvdan = halvdansk) og sikter til en sønn av en muhammedansk far og en kristen mor. Akritas er et tilnavn som betyr noe i stil med grenseridder eller markgreve. Grensen det er tale om, er den mot øst, ved Taurus i Lilleasia, altså grensen mot araberne. I disse grenseområdene herjet også statsløse røvere, og Digenis Akritas var helten som kjempet mot overfallsmenn av begge slag. Innholdet i eposet er i korthet følgende: Digenis’ far, en muhammedansk emir, bortfører en bysantinsk adelsdame. Hennes brødre forfølger ham og tvinger ham til å bli kristen for at han skal kunne gifte seg med damen. Sønnen Digenis bortfører i sin tur sin hjertenskjær, bryllupet står, og hustruen følger ham siden trofast på hans jakt- og krigseventyr. Ved Eufrat - så langt trengte bysantinerne tidvis fram - bygger han et praktfullt palass, blir æret over hele riket, men dør på sotteseng bare 33 år gammel (jfr. Aleksander den store!). I den episke handlingen er det innlagt temmelig frittstående episoder og skildringer, til dels vel rester av eldre, frittstående sanger, og det hele har - sannsynligvis først ved sluttredigeringen — fatt en viss didaktisk undertone. Det virker som om denne eventyrskikkelsen har opptatt i seg to iallfall delvis historiske, men allerede legendariske personer fra 700-tallet, en muhammedansk og en bysantinsk. Sangene om dem har så levd videre i muntlig overlevering og til slutt blitt samlet til et epos, som så mange andre slike, de homeriske, Nibelungenlied, Rolandskvadet og El Gid. Digenis-eposet viser nært slektskap med de to sistnevnte, som også gjenspeiler forsvarskampen mot araberne, om enn på en annen kant av Europa. Men også med arabiske og tyrkiske epos og med eventyrene i Tusen og en natt har man kunnet påvise slektskap, og dessuten kan man spore en viss påvirk­ ning fra den antikke roman. Eposet er skrevet på det såkalte politiske (dvs. folkelige) versemålet, et femtenstavelses jambisk aksentvers med takthvile i midten. Først litt etter hvert ble verket nedskrevet, og da i flere versjoner. De eldste hånd­ skriftene er fra 1300-tallet. Digenis-eposet var meget populært. Det fant også veien til Russland, som så meget annet bysantinsk, og fikk innflytelse 26

MIKAEL PSELLOS

på utviklingen av den gammelrussiske litteraturen. I Lille­ asia og på Kypros skal man ennå i våre dagei' kunne høre sanger om den bysantinske eventyrhelten. 1000-tallets dominerende kulturpersonlighet var Mikael Psellos. En tid var han munk, men trivdes bedre i de høyere sirkler og var i en kortere periode statsminister. Da universi­ tetet i Konstantinopel ble gjenopprettet i 1045, ble han leder av det filosofiske fakultetet der og foreleste selv i filosofi og reto­ rikk. Han stakk ikke sin begavelse og sin hellenistiske dannelse under stol, og i sin historieskrivning var han ikke fri for sub­ jektivitet. Ikke desto mindre er hans historiske verk Kronografia den viktigste kilde til kunnskap om 1000-tallets historie - det dekker et helt århundre, fra 976 til 1077, året før hans død. Psellos har en sjelden evne til livfull og elegant frem­ stilling og anskuelig persontegning. Også andre litteraturgrener dyrket han med hell: teologi, filosofi - hvor han viser seg som en fullt utviklet platoniker-, filologi, naturvitenskap, jus, taler, brev, diktning. Ni keisere tjente han i løpet av sitt lange liv - keiserne skiftet iblant temmelig raskt - og at det ikke skjedde uten diplomatiske finter og grov smiger kan man gå ut fra. Men hans tvilsomme moral kan ikke forringe verdien av hans store kulturelle innsats.

Komnenenes århundre (1100-tallet) Mot slutten av 1000-tallet ble det bysantinske keiserdømmet igjen utsatt for hard pågang fra ytre fiender. Året 1071 be­

tegner et skjebnesvangert vendepunkt. Normannerne tok Bari, bysantinernes siste fotfeste i Sør-Italia, og satte også over til Balkanhalvøya og herjet langs kysten der. Og hva verre var, seldsjukene dukket opp på arenaen og samlet seg i Armenia for å gå til angrep på Lilleasia. Keiser Romanos 4. rykket ut mot dem, men led et forferdelig nederlag som riket aldri helt kom over. Selv ble han tatt til fange, og tyrkerne flommet innover Lilleasia. Etter diverse tronstrider ble riket reddet av den kloke og sterke Alexios 1. Komnenos (1081-1118), som slo fiendene tilbake på alle fronter, delvis med god hjelp fra korsfarerne. For nå, i 1096, inntraff den første av disse under27

BYSANTINSK LITTERATUR

lige foreteelsene som kalles korstogene, da fromt religiøst svermeri ble kynisk utnyttet av kaldblodige politikere. Fjorten år senere var det at Sigurd Jorsalfar gjestet keiser Alexios Kirjalaks heter han i sagaen - og holdt sitt store inntog i Konstantinopel. Alexios’ datter Anna Komnena var noe så sjeldent i verdens­ litteraturen som kvinnelig historieskriver. I et stort prosaepos, Alexiaden, har hun skildret sin fars historie, som en fort­ settelse av Psellos’ historiske verk. Som allerede tittelen viser, er det skrevet i panegyrisk form, men med skarpt historisk blikk og uvanlig solide forutsetninger, som ikke bare berodde på Anna Komnenas høye kulturelle nivå, men først og fremst på grundige kildestudier, også i statsarkivet. Den selvbevisste og ærgjerrige damen hadde til og med et mislykket statskupp bak seg. Ved farens død hadde hun med sin mors hjelp forsøkt å fordrive sin bror fra tronen og i stedet plassere sin egen mann der, den stillfarende litteraten Nikeforos Bryennios, som neppe selv har hatt noen aspirasjoner i den retning, men nøyde seg med å skrive de nærmest foregående keisernes historie. At Anna Komnena var meget belest og vel hjemme i den klassiske litteratur, går fram av hennes verk. Hun kjenner og siterer Homer, lyrikerne, tragedieforfatterne, Aristofanes, Thukydid, Platon, Aristoteles, Isokrates og Demosthenes. Hennes egen stil er også preget av lærdommen, den er strengt, nesten skolemesteraktig klassisistisk. Tross verkets panegyriske karakter har det meget stor kildeverdi, ikke minst for det første korstogs historie. Forfatterinnens syn på barbarene fra vest er ganske kostelig: hun ser på dem med den kultiverte bysantinerens opphøyde forakt, samtidig som hun åpenbart ikke er helt ufølsom for deres virile, for ikke å si brutale charme. Samtidig med Anna skrev Zonaras (død ca. 1150) en krønike som også gikk fram til 1118, men på krønikers vis begynte med verdens skapelse. For bysantinsk tid er den verdifull fordi Zonaras brukte mange kilder som senere er gått tapt. Den senromerske, men greskskrivende historikeren Dio Cassius fra 200-tallet er således stort sett bevart nettopp takket være Zonaras. 28

Maria og barnet, omgitt av keiser Johannes 2. Komnenos og keiserinne Irene, avbildet på en mosaikk fra 1118—22 i Hagia Sofia. Den strenge frontaliteten er vanlig i bysantinsk kunst, og både Mana og Jesusbarnet har øynene rettet direkte mot tilskueren, for at denne gjennom bildet kan tre i forbindelse med de guddommelige personer. Over Maria står det på gresk (med forkortelser) :

Guds mor.

Annas verk fikk sin fortsettelse i et arbeid av Johannes Kinnamos, som nesten like panegyrisk og på et nesten like klassisk språk skildret hennes bror Johannes 2.s og hans sønn Manuel l.s regjeringstid (1118-1176). Den siste drev selv htteiæi virksomhet og publiserte offentlige taler, teologiske skrifter og et forsvar for astrologien, som han satte meget høyt. Hans siste leveår, 1176, var et ulykkesår med et nytt sviende nederlag mot tyrkerne, som nå definitivt tok hånd om meste­ parten av Lilleasia. Kort etter gjorde bulgarerne seg selv­ stendige, de italienske handelsrepublikkene vant innpass og tok luven fra Bysants merkantilt, og så kom det uopprettelige slaget i 1204, da fjerde korstogs rovgriske riddere overfalt byen, plyndret den og opprettet et latinsk keiserdømme i stedet for det gamle greske. Et bysantinsk regime greide å holde stillingen i Nikaia i den nordvestlige delen av Lille­ asia, et annet i Trapezunt lenger borte på nordkysten av Lilleasia og et tredje i Epeiros - det var omtrent alt som nå \ai igjen av det engang så stolte keiserdømmet. Også Athen 29

BYSANTINSK LITTERATUR

falt i latinernes hender. Erkebiskopen der, Mikael Koniates, flyktet til en av øyene og skrev der et klagedikt på jambisk trimeter over sin elskede bys ulykkelige skjebne. Det var virkelig et knusende slag disse skinnhellige representantene for Vestens kirke tildelte Europas daværende kulturelle høy­ borg. Uendelige og uerstattelige mengder av kunstverker og håndskrifter, samlet med møye og flid i århundrenes løp, ble spredt for alle vinder og ødelagt. Kristendommens bol­ verk mot øst ble rasert og dens angivelige forsvarere banet dermed veien for den muhammedanske invasjonen.

Leilighetsdiktning. Epigrammer og klassisisme Uberørt av de politiske stormene, men desto mer berørt av sin egen fattigdom, som tvang ham til å ydmyke seg og smiske for enhver tenkelig mesén, drysset Theodoros Prodromos sine leilighetsdikt omkring seg. Men hans register er større enn som så, hans produksjon rik og mangfoldig. Foruten lykkønsknings-, bryllups- og tiggerdikt - i ett klager han over sin hustru som stadig hakker på ham fordi han ikke kan skaffe mat til familien - skrev han epigrammer, lukianske satirer, et parodisk dyredrama om Krigen mellom rottene og katten, en poetisk kalender, en versifisert roman i senantikk stil om Rodanthe og Dosikles, flere religiøse dikt og ett astrologisk, filosofiske essays, brev og taler. Om det da alt sammen er av den samme Prodromos; man har nemlig operert med både to og tre Prodromer! Versromanen er langtekkelig og bombastisk og har skadet hans anseelse som dikter. Best, ofte ypperlig, er han i smådiktene. En særpreget og vital åpen­ baring i bysantinsk litteratur er han unektelig, egenartet også for så vidt som han nytter både litteraturspråket og folke­ språket. Og han gir mange interessante innblikk i de lavere samfunnslagenes kår. Den beste av de mange bysantinske etterligningene av Lukians dialoger er anonym, men skriver seg fra omtrent samme tid. Den går under navnet Timarion, som kanskje rett og slett er forfatterens navn. Timarion forteller om en 30

THEODOROS PRODROMOS

Denne miniatyren som er laget omkring 1400 og forestiller Konstantin Komnenos og hans hustru Evfrosyne, er et typisk eksempel på den bysantinske portrettkunst. Den er i likhet med hoffseremoniellet og panegyrikken, stiv og formell. Bodleian Library, Oxford.

31

BYSANTINSK LITTERATUR

reise til Hades og om samtalene han der har hatt med avdøde personer, keisere, litterater og andre. Dialogen er elegant skrevet og har meget av Lukians freidighet og humor over seg. Den er også interessant på grunn av de mange glimtene den gir av bysantinsk samfunns- og hverdagsliv, bl. a. i skildringen av et marked i Thessalonike. o 1100-tallet hadde også sin lærde antikkspesialist. Han het Tzetzes, hadde lest sine klassikere og kunne dem. Men han var fattig og måtte selge bøkene sine, til han, sier han selv, bare hadde Plutark igjen. «Mitt hode er mitt bibliotek. På grunn av min fattigdom har jeg ingen bøker.» Slik unn­ skylder han sin usikkerhet når det gjelder en og annen opp­ lysning. Men, hevder han, «Gud har aldri hverken før eller nå sett noen som har bedre hukommelse enn Tzetzes’.» Vi er altså advart på forhånd. Ikke desto mindre rommer hans store produksjon takket være hans belesthet, uendelig mye av verdi, særlig hans kritiske kommentarer til Homer, Hesiod, Aristofanes og andre. På det folkelige, «politiske» versemålet skrev han bl. a. Allegorier til Homer og Hesiod, for å gjøre disse dikternes «usette dyp» tilgjengelige for alle, og Historienes bok, også kalt Kiliadene (Tusentallene), fordi den første utgiveren enkelt og - som han antagelig selv har ment - praktisk delte den inn i avdelinger på tusen linjer i hver. Det er en kom­ mentar på vers til omkring hundre brev fra Tzetzes’ egen hånd, der han gir et godt bilde ikke bare av seg selv, men også av adressatene. Han er en lærd, men ikke særlig elegant skribent.

Mellomakt i Nikaia (1204-61) Vel satt frankerne i Bysants, men ennå hadde ikke det gamle keiserdømmet sagt sitt siste ord. Eksilkeiserne i Nikaia var både driftige og kulturinteresserte menn. De ivret for opp­ lysning, for skoler og biblioteker, der til og med hjemlån var tillatt. Til denne beskjedne resten av det opprinnelige riket flyktet mange av åndslivets koryféer, deriblant en bror av Mikael Koniates, den ovennevnte erkebiskopen i Athen. Denne broren, Aiiketas Koniates, skrev både en velgjørende 32

PALEOLOGENE

objektiv skildring av denne fornedrelsens tid og en teologisk avhandling som het og ville være Ortodoksiens skattkammer. Men Nikaia-periodens fremste kulturpersonlighet var uten tvil .Nikeforos Blemmydes. Han var fortrolig med alle grener av åndslivet, grammatikk, retorikk, logikk, filosofi, aritmetikk, geometri, fysikk, astronomi og medisin. Dertil kom at han stod høyt i gunst hos keiserhuset, og som lærer for en av prinsene som senere ble keiser, kom han til å stimulere herskernes kulturelle interesser. I sin traktat om Herskerbildet, tilegnet den høybårne eleven, tegner han et bilde av idealherskeren som et mønster på dyd, godhet og omtanke for sine undersåtter. «Først må en keiser lære å beherske seg selv, siden å styre sitt folk.» I en brevveksling med sin keiser­ lige elev og i to selvbiografier gir han oss dessuten et bilde ikke bare av seg selv, men også av sin tid, dens historie og sosiale forhold. Hans Logikk og Fysikk viser ham som en for­ midler av aristotelismen, et par geografiske skrifter og noen dikt antyder ytterligere bredden i hans produksjon. På sine gamle dager trakk den lærde og stillfarende mannen seg til­ bake til et kloster som han selv hadde grunnlagt, og døde der i 1272 etter å ha fått oppleve gjenerobringen av Konstantinopel. Til Nikeforos’ elever hørte også Georgios Akropolites, som i likhet med Niketas Koniates ga en innsiktsfull og veder­ heftig fremstilling av den nikeanske epokens historie.

Paleologenes tid (1261-1453) I 1261 lyktes det Nikaia-keiseren Mikael Paleologus å gjen­ erobre Konstantinopel og gjenopprette det bysantinske keiser­ dømme på dets rette plass. Man kunne puste ut. Ennå hadde man nesten to hundre år på seg. Litterært sett hadde frankernes velde i det gamle Bysants ikke gått sporløst hen. At de var der og hadde kontakter vest­ over førte med seg et visst kjennskap til vesterlandsk littera­ tur i det greske keiserrike. Det eiendommelige samband med franske middelalderromaner som kan spores i bysantinske versromaner fra 1200- og 1300-tallet forklares enklest på denne måten, skjønt det på ingen måte kan anses som avgjort. 2. Verdens litt.hist. II

33

BYSANTINSK LITTERATUR

Tydeligst er den vesterlandske herkomsten til eventyret om Florios og Platziaflora, som er en lett forvrengning av Flores og Blanzeflor. Mindre klar er opprinnelsen til den beste av disse greske romanene, den om Belthandros og Krysantza. Innholdet er dette : En keiser ved navn Rodofilos har to sønner, Filarmos og Belthandros. Belthandros, som er den yngste, modig og vakker, drar av sted for å søke sin lykke i fremmede land. Han kommer til Tarsos i Kilikia og til en elv i nærheten, som fører med seg glødende gnister i vannet. Gnistene leder ham til Kjærlighetsslottet (Erotokastron), der han leser innskrif­ tene på to statuer og får vite at han og prinsesse Krysantza av Antiokia er forutbestemt til å elske hverandre. Men først vil han oppleve Kjærlighetsslottets «bitterhet og sødme» og nærmer seg kongetronen der. Etter å ha hørt Belthandros’ historie om seg selv, lar kongen ham velge ut den vakreste av førti vakre jomfruer og gi henne en juvelbesatt gullstav. Belthandros gjør det, og i det samme forsvinner kongen, jomfruene og alt, «som en drøm». Han vandrer videre til Antiokia, der han møter landets konge på jakt med hele sitt hoff og sine jaktfalker. Han går i tjeneste hos ham, og i hans datter Krysantza kjenner han igjen piken fra Kjærlighets­ slottet som han hadde gitt gullstaven til. De forelsker seg i hver­ andre og møtes i hemmelighet i slottshagen. Ved daggry blir de oppdaget av en vakt, og Belthandros blir kastet i fengsel. Krysantza overtaler sin kammerpike til å si at det var henne Belthandros søkte i slottshagen. Kongen tilgir og løslater ham, og det kommer i stand et skinnekteskap mellom Belthandros og kammerpiken. I all hemmelighet fortsetter så Belthandros og Krysantza å møtes, til de til slutt flykter, ledsaget av kammerpiken og noen trofaste tjenere. Men da de skal krysse en stri elv, drukner hele følget. Bare de to elskende redder seg med nød og neppe og når omsider fram til havet. Der finner de et skip, utsendt av keiser Rodofilos for å lete etter den yngste sønnen, ettersom den eldste er død i mellomtiden. Belthandros blir gjenkjent, han og Krysantza blir ført hjem til Rodofilos, som rørt og lykkelig mottar dem med åpne armer og steller til et heidundrende bryllup, der biskopen setter keiserkronen på Belthandros’ hode. 34

BELTHANDROS OG KRYSANTZA

Bysantinsk kunst var toneangivende i det meste av Europa i århundrer, og bysantinske manuskripter ble forbilder for mange kirkedekorasjoner og bokillustrasjoner. Deres høye kvalitet spores også i dette bildet av Kristiforklarelse på berget fra omkring 1370-75. Bibliothéque Nationale, Paris.

BYSANTINSK LITTERATUR

Ingrediensene i fortellingen er mangfoldige, men grunn­ stammen av antikk gresk kjærlighets- og reiseroman er tydelig nok. Atskillige andre gamle eventyrmotiver er også med, bl. a. minner jo jomfruvalget om Paris’ dom. Men like umiskjennelige er visse trekk fra vesterlandsk ridderroman og ridderromantikk. Av klart orientalsk opprinnelse er derimot det folkelige prosaeventyret om Syntipas (dvs. Sindbad), likesom det om Joasaf og Barlaam som tidligere er omtalt (s. 19). De eventyrene- av gresk og østerlandsk opprinnelse man kan finne i Saxos danske krønike fra omkring år 1200, er av noe eldre dato. Saxos beretning om ridder Torkels ferd til kjempen Geruths land (Saxo 8, 14) er en omformet utgave av Odyssevs’ reiseeventyr. Den må imidlertid ha hatt en viss tid på seg før omplantingen. Andre steder hos Saxo kan man kjenne igjen trekk og episoder fra det antikke Thesevs-sagnet. Hva Hamletsagnet angår, har det tydelige antikke innslag: Orestes, Brutus d.e. Det viser også slektskap med et bysan­ tinsk, opprinnelig arabisk eventyr om den vise Ptokoleon. Men hvordan disse antikke folkeeventyrene er kommet til Norden, er uklart. Vel neppe gjennom litterære kontakter, snarere muntlig. Kanskje gjennom sporadiske forbindelser via VestEuropa, eller kanskje handelsmenn kan ha ført dem med seg gjennom Russland - eller har rett og slett våre egne forfedre væringene, tross sin mangel på «dannelse», tatt vare på even­ tyr og sagn de har hørt i Miklagard og selv befordret dem videre muntlig? Eventyrforskning er en floket vitenskap. Ved siden av den stadig frodigere litteraturen på folke­ språket var det igjen først og fremst historieskrivning, teologi, filosofi, filologi og retorikk som blomstret under de opplyste og litterært interesserte keiserne av paleologenes ætt. Filologiens ypperste representant var Planudes (1260-ca. 1325). Han kommenterte klassiske greske foriattere, over­ satte dem til latin, samlet greske ordspråk og utdannet fremstående yngre filologer, som senere flyktet til Vesten for å slippe vekk fra det tyrkiske åket og der formidlet bysantinsk filologi til renessansehumanistene. Samtidig tok de med seg mengder av håndskrifter, som dermed ble reddet unna den 36

NIKEFOROS GREGORAS

kommende ødeleggelsen. I disse siste skjebnetunge årene kom altså fruktene av bysantinernes nidkjære samlervirksomhet til å bli integrert i Vestens kultur. Noe kunne også bli bevart og tatt hånd om i klostrene, særlig Athos-klostrene, som var virkelige kultursentrer. 1300-tallets store kulturpersonlighet var ellers Nikeforos Gregoras, hvis viktigste verk er hans Romerske historie - vi må ikke glemme at det bysantinske riket er det romerske keiser­ dømmet. Verket behandler tiden fra frankernes invasjon i 1204 til 1359, og gir en meget utførlig fremstilling av de teologiske stridene, som Nikeforos selv var sterkt engasjert i. Men han var også meget aktiv på andre felter — ganske interessant er det f.eks. at han foreslo den kalenderreformen som Gregor 13. gjennomførte to hundre år senere. Mer enn noensinne drev også keiserne selv litterær virk­ somhet. Særlig gjelder dette Manuel 2. Paleologus (død 1425). I sine populærfilosofiske essays, en stor dialog om kristendom og muhammedanisme og et vakkert minneskrift over sin bror, dokumenterte han ikke bare sitt høye kulturelle nivå, men også et stort litterært talent. Det hører til tidsbildet at den tyrkisk-mongolske erobreren Timur-lenk også dukker opp i forfatterskapet. Vi får til og med vite hva han sa til den beseirede sultanen Bajazid. Det er et tilbakefall til den slags deklamatorisk lek som ble så flittig bedrevet i de antikke retorskolene.

Finale funebre Men nå nærmet undergangen seg. Den ottomanske tomme­ skruen ble trukket hardere og hardere til. Etter syv ukers heltemodig, men håpløst forsvar kom det store stormangrepet som endte med Konstantinopels fall 29. mai 1453, en av de mest tragiske hendelser i Europas historie. I tre dager og tre netter var den ulykkelige byen utsatt for en skånselsløs plyndring og nedslakting, selv inne i Hagia Sofia, der meng­ der av mennesker hadde søkt tilflukt. Den tyrkiske sultanen rykket inn i de bysantinske keisernes palass, og Hagia Sofia, den kristne verdens største helligdom ved siden av Peters37

BYSANTINSK LITTERATUR

kirken i Roma, ble muhammedansk moské. Tyrkerne la sin lammende hånd over Europas fremste kulturland. Dets undergang skapte en siste flom av lyrikk som brøt fram i gripende klagesanger, threnoi, og den siste i rekken av bysantinske kronikører, Laomkos Kalkokondyles, fikk som sin lodd å skrive - fremdeles på feilfritt gammelgresk etter mønster av Thukydid - den bysantinske histories siste av­ snitt fra tyrkisk synsvinkel og skildre ottomanenes fremryk­ ning på 1300- og 1400-tallet. Den nesten makabre sluttvignetten er Kritobulos’ underdanige hyllest til den muham­ medanske seierherren, hvis navn var Muhammed 2.

Bysants - utpost og formidler Sic transit gloria mundi. Det bysantinske rikes saga vai ute. I tusen år hadde det bestått, og i mesteparten av denne tiden hadde det vært Europas ledende stat både på det politiske og det kulturelle område. Den greske kultur hadde holdt stil­ lingen gjennom hele middelalderen og var reddet ovei til renessansehumanistene i Vesten. Slik kunne den greske kultur ad to veier nå fram til den nyere tid og bli grunnlaget for dens kultur - gjennom romersk og gjennom gresk-bysantinsk

formidling. For det slaviske Øst-Europa fikk Bysants mer direkte kulturskapende betydning. Bulgarere og russere ble kristnet derfra og innlemmet i den gresk-ortodokse kirke. De fikk også sin skrift og sine første litterære impulser derfra, impulser som fikk gjennomgripende betydning bl.a. for krønikeskrivningen. Gjennom korsfarere, handelsmenn og kanskje til en viss grad væringene gikk påvirkninger lenger vestover og nordover, og greske middelaldereventyr satte spor etter seg på mange kanter, som i Saxos danske krønike. Selv var bysantinerne mer konserverende enn nyskapende. Deres beundring for sine antikke forgjengere var grenseløs og deres klassisisme et grunnleggende drag. Samlinger, encyklo­ pedier og kommentarer kjennetegner deres virksomhet, og hva de har prestert på det området har varig verdi. Hagia Sofia der store menneskemasser søkte tilflukt under tyrkernes storm­ angrep mot Konstantinopel i mai 1453. Etter byens jun ble aenne kristenhetens største helligdom muhammedansk moské. (Se også illustr. s. 23.)

BYSANTINSK LITTERATUR

Men når det gjelder deres egen litterære virksomhet, mangler den to vesentlige egenskaper: originalitet og fantasi. Deres styrke lå i beskrivelsen, og sin største innsats har de ytet på historieskrivningens område. I en fortløpende rekke av historiske verker og krøniker har de skildret sin egen saga med omsorg og kjærlighet, og i epos og dikt har de forherliget sine store menn. Også epigrammene, en kleinkunst som passet for mosaikkens mestere, har ofte historiske motiver. Og en rik­ dom av brev kompletterer bildet. Ekte, opprinnelig poesi skapte de egentlig bare i hymnediktningen. Der ga den religiøse inspirasjonen dem den poetiske flukt som ellers var fremmed for dem. Et stort folkelig epos har de også frembrakt og enkelte betydelige romaner. Fra de gamle grekere hadde de arvet interessen for filosofi og abstrakte diskusjoner. Teologiske spørsmål og dogmatiske spissfindigheter opptok dem meget og har fatt en bred plass i deres litteratur. Det var de som ga kirken, også den romerske, den fasthet som sikret dens stilling og makt. Og det var først og fremst gjennom dem gresk filosofi kom til å gjennomsyre kristendommen og dermed gjøre den mer akseptabel for de dannede kretser. Også østerlandsk inspirert mystikk og mediterende klosterliv ble formidlet gjennom Bysants. Bysantinsk kultur er gjennomtrengt av kristendom. Som utpost mot Orienten kom den også ellers til å bli gjenstand for sterke orientalske påvirkninger. Sammensmeltningen av disse med den gammelgreske arven var det som ga det bysantinske rike dets kulturelle storhet og som fra grunnen av preget dets kunst og litteratur.

ARABISK LITTERATUR Av Frede Løkkegaard

Den klassiske beduindiktning Kultur på kamelryggen ørg for rikelig med vann, ja, kan noen her hjelpe seg med å fylle ørene på kamelhoppen sin og proppe igjen, så la ham endelig .gjøre det! Det er i sannhet dødsens farlige ørkener om ikke Gud avvender faren. Skaff meg 20 grovbygde, fete og gamle slaktekameler. . . Og så lot han dem vansmekte, til de var utpint av tørste. Da førte han dem til vanns, og de drakk til de hadde slukket tørsten til bunns. Siden gikk han bort og skar av dem mulene. Deretter la han munnkurv på dem for at de ikke skulle tygge drøv. . . For hver etappe skar han magen opp på fire av disse gammelkamelene og tok mageinnholdet og vannet hestene med. . .

S

Så drastisk lød den islamiske saga om Khalid ibn al-Walid noen menneskealdre etter at han hadde foretatt sitt dristige fremstøt fra Irak gjennom den syriske ørken, i de lynkrigene som gjorde islam til en verdensmakt. Beretningen ble ned­ tegnet i begynnelsen av 900-tallet av historikeren at-Tabari, og vi hører hvordan fortelleren han siterer, gotter seg over sjokket som det plutselige angrepet ga de intetanende bysan­ tinske garnisonene. Det var en lang utvikling av karavane- og nomadeteknikken som lå forut for denne historiske triumf på verdensarenaen. Dromedaren lot seg motstrebende trekke inn i menneskets tjeneste omkring 1500-tallet f. Kr., og siden har den vært en viktig faktor i verdenshandelen. Det er ikke uten grunn at det arabiske ord for en kamelkaravane, qitar, i nyere tid er blitt overført på jernbanetog. Saken er jo at først på 1800-tallet fant man et landtransportmiddel som var like effektivt som kame­ len. Dens bæreevne og seige kraft er forklaringen på at Asia den dag i dag gjennomkrysses av disse skinneløse togene — av 41

ARABISK LITTERATUR

topuklede kameler i kaldere egner og av dromedarer i de varme ørkenstrøkene. Og enda har det sikkert eksistert spred te kultursamfunn på Den arabiske halvøy lenge før noe dromedarkobbel kastet sine lange skygger over sanddynene. Særlig i Yemen og på østkysten gir naturforholdene gode muligheter for akerbruk og havner for kystfart. I spredte oaseområder i innlandet er den ugjestmilde naturen ofte blitt beseiret ved hjelp av vanningsanlegg. Likevel må man gå ut fra at det først var karavanetrafikken og kamelnomadismen som skapte grunn­ lag for full økonomisk blomstring og tilsvarende høy kultur på denne kant av verden. Det alltid spente vekselspill mellom byboere og beduiner, og det økonomiske samliv dem imellom, har i perioder løftet halvøya ut over baklandsvilkårene. Noen slags ravnekrokmentalitet har for øvrig aldri rådet der, tross de lange forbindelsesrutene gjennom vanskelig terreng sandørken, klitter, fjellgrunn, lavamark og ur. Det finnes visse trekk ved karavanetransporten i Arabia som minner om 1800-tallets jernbanesystem. Høykonjunk­ turer langs bestemte handelsveier førte til at innflyttere strømmet til knutepunktene. Med økonomisk tilbakegang oppstod det bakevjer, der mindre driftige befolkningselementer ble etterlatt og fristet en kummerlig tilværelse. I enkelte historiske perioder kunne betydelige befolkningsgrupper nordfrå - f. eks. fra Palestina-området — bosette seg i oasebyene langt sør på halvøya. Til andre tider ser det ut til at overskuddet har trukket nordover. Den geografiske beliggenheten gjorde hele området til et viktig transittledd i handelen, særlig på India og på Somaliakysten. Yemen, «Det lykkelige Arabia», var dessuten et be­ tydelig eksportsenter for egne produkter som røkelse, kryd­ der og finere tekstiler. Men denne internasjonale handels­ veien var uhyre følsom for politiske og økonomiske svingnin­ ger i landene nordenfor, spesielt rundt Middelhavet og Svarte­ havet. Slike svingninger kunne rett som det var resultere i at hovedtransportlinjen skiftet rute. Dessuten var det en viss konkurranse med en delvis sjøverts transport over Den persiske bukt, gjennom Irak med mulighet for videre frakt 42

Dromedaren var og er arabernes stolthet og glede. Karavanetrafikken ga dem mulighet for både økonomisk og kulturell blomstring. Disse uttrykksfulle eksemplarer av arten ble ifølge en av al-Hariris maqamer (se s. 88) gitt til den lærde landstryker og snylter Abu fyiid etter en seier i en juridisk kon­ kurranse. Manuskript fra 1237, utført i Bagdad. Bibl. Nationale, Paris.

på elvene og kanalene. Landrutene fulgte vesentlig wadiene, de bratte elvedalene som for en stor del ligger tørrlagt mesteparten av året. Den viktigste var karavaneveien som løp parallelt med Rødehavet fra Yemen over Taif, Mekka, Yenbu til Aila, eller fra Mekka over Medina, Madain Salih og videre over Tebuk eller Taima. En rekke tverrgående linjer førte til Den persiske bukt og til Irak. Når landtransporten kunne hevde seg så godt i konkurransen med sjøveien, skyldtes det skipenes beskjedne tonnasje og navigasjonsproblemene, ikke minst i Rødehavet. I knutepunktene der handelsveiene munnet ut, oppstod det tidlig grunnlag for å danne lokale småstater med et visst selvstyre i forhold til stormaktene omkring. Slik bygde de arabisk-semittiske nabateerne opp sitt blomstrende konge­ dømme i løpet av de siste to-tre hundreårene f. Kr., med sentrum i den temmelig utilgjengelige fjellbyen Petra i Wadi Musa, nord for Akababukta. Arameisktalende folk hadde da gjennom et helt årtusen skapt små kortlivede riksdannelser. Med sin smidige tilpasningsevne frembrakte de en blandings­ kultur som hadde et sterkt internasjonalt tilsnitt. 43

I århundrer tok arabiske handelsmenn seg fram langs de lange handelsveiene som forbandt Europa og Kina, og den livlige samferdselen medførte en rik kulturutveksling. Disse tunglastede kamelene er fotografert mens de passerer en bro på den gamle karavaneveien mellom Kashgar og K hotan i det nå­ værende kinesiske Sin Kiang, en rute som også Marco Polo fulgte.

Etter Aleksander den stores erobringer i Østen antok styre­ formene et stadig sterkere hellenistisk preg. Så lenge Aleks­ anders verdensrike strakte seg helt til Nord-India, passerte handelen fritt og uten problemer, og atskillig av transporten gikk langs øst-rutene. Da partherriket under arsakidene på ny hevdet den iranske innflytelse, ble handelsrutene forskjøvet langt vestover. Etter at nabateerriket var blitt varig svekket ved at keiser Trajan erobret Petra år 105 e.Kr., fikk man en lignende bydannelse på den østligere ruten. Det var Palmyra (nå Tudmur) - en kunstig fremdrevet praktlilje som var dømt til å visne fort. Så lenge denne oasebyen trivdes som en slags nøytralisert handelsstat mellom partherriket og den romerske verdensmakt, ga det den hellenistisk-fargede ara­ meiske blandingskulturen nye muligheter. Nå kom det et stadig større tilsig av arabere. Arabiske egennavn og arabismer i innskriftene, som ellers ennå ble avfattet i den gamle arameiske tradisjon, viser oss at det var en tospråklig be44

HANDELSRUTENE

folkning. Denne perioden har hatt stor betydning for dan­ nelsen av den arabiske skrifttypen, som er en tilpasning av den arameiske. Stormaktene kunne øve direkte innflytelse på de små by­ statene i ørkenranden, på de nordligste oasene og på sør­ kysten av halvøya. Men alle deres forsøk på å underlegge seg selve handelsveiene var forgjeves. Da både perserriket og Bysants måtte oppgi å sikre seg overherredømmet over halvøya, selv med støtte i flåtemakt, slo begge parter inn på en ny politikk. De skaffet seg inn­ flytelse over handelsrutene ved hjelp av innfødte arabiske fyrstehus, som ved økonomisk støtte og andre privilegier ble satt i stand til å holde en viss kontroll med sine egne folkefeller. Perserkongene støttet seg til dynastiet av slekten Lakhm, som fikk sin residens i al-Hira, vest for Eufrat og sørøst for det nåværende an-Nadjaf. Et lignende fyrstehus, ghassanidene, virket i Syria for Bysants. Deres hovedstad var lenge al-Djabija sørvest for Damaskus. Mellom disse vasallmaktene lå Den syriske ørken og skilte, og deres ulike politiske orientering førte naturlig til at det oppstod et visst mot­ setningsforhold. Dette kan senere spores som en understrøm i stammemotsetninger — også etter at islam var begynt å virke som en katalysator.

Fellesspråk og felleskultur Den hellenistisk-fargede internasjonalisme som gjennom lengre tid hadde sivet inn i kulturen i hele Midt-Østen, preget selvsagt de små fyrstehoffene. Med etterliggende lands beundring for en høyere kultur søkte de tilpasning. Men naturlig nok innvirket iransk språk og særpreg sterkest på den irakske bufferstat, mens den bysantinske innflytelsen gjorde seg gjeldende i Syria med en tilsvarende sterk hel­ lenistisk assimilasjon. Den politiske og kulturelle innflytelse fra de to småhoffene strakte seg langt sørover på halvøya. Den livlige samferdselen, med sentrum i de store sesongmarkeder som Mekka, Taif og Ukaz, ga muligheter for kulturutveksling og bød dikterne et forum. Eier fantes det også 45

ARABISK LITTERATUR

helligsteder som folk valfartet til fra vide områder. Mekka fikk stadig større betydning i handelslivet som følge av den poli­ tiske uavhengighet på den midterste del av rutenettet. Med en slik utvikling er det rimelig at det ble skapt et nordarabisk fellesspråk som etter hvert utvisket dialektforskjellene og bredte seg til områder der sørarabisk før hadde vært ene­ rådende. Den overleverte litteratur har bevart temmelig ty­ delige vitnesbyrd om dialekt-avskygninger i enkelte stammer og strøk. Men når man tar i betraktning den sterke sam­ ferdselen, synes det rimelig å regne med at stammefolk i Nord-Arabia har behersket to språk - et «riksmål» og en stammedialekt. Man må også gå ut fra at det har vært tilløp til et arabisk skriftspråk de siste halvannet hundre år før islam oppstod, og at dette ikke har vært brukt bare i handel og administrasjon. I hvor stor utstrekning det kan ha vært benyttet til litterære formål vil neppe noensinne bli oppklart, ettersom det ikke fantes forutsetninger for å bevare et slikt materiale. Fyrstehusene hadde ikke fast etablerte residenser; de var midler­ tidige, som det sømmet seg herskere over beduiner. Om det fantes arkiver, kan de neppe ha overlevd disse fyrstedømmenes fall. Og selv om man nok senere kunne frakte hele biblioteker i så og så mange kamellaster, er dette tross alt ikke den beste form for oppbevaring av bøker. Al-Hira ble nedbrent i 580, og perserkongen herjet ghassanidenes område i begynnelsen av 600-tallet. Det er tvil­ somt om de noengang fikk sitt gamle herredømme tilbake. Bysants og perserriket kom nå til å konfronteres med beduinenes verden uten mellommenn. Historien viser at det direkte møtet har oppmuntret araberverdenen til å kreve likestilling. Araberne oppdaget at avstandsfrykten hadde vært ube­ grunnet, og at det nå var mulig å møtes som jevnbyrdige. En helt eller delvis apokryf samling av diplomatiske sendeskriv fra Muhammed til de omliggende stormakter rommer iall­ fall den sannhet at vingene var i ferd med å vokse ut på ørn­ ungen, o Den arabiske halvøy på 500-tallet var altså ikke noen taus verden. Det utspant seg en frodig litterær virksomhet ved 46

BEDUINKULTUR

hoffene, og beduinene som viderebefordret de kulturelle im­ pulser, ytet utvilsomt også originale bidrag. Om en av perio­ dens store diktere, an-Nabigha adh-Dhubjani, hører vi at han hkk sin stil slipt i Jathrib (Medina), der han kom i kontakt med folk som hadde en litterær bakgrunn. Opptakten til denne gullalderen i arabisk nasjonallitteratur er ukjent, men den ser ut til å ha vært kort. Den nye selvhevdelsen har utvilsomt gått hånd i hånd med den selvtillit det gir å skape med språket. Koranens triumferende tone er lett å forstå: «Dette er den tydelige boks jærtegn. Vi (Gud) har åpenbart en arabisk forkynnelse» - en fanfare fordi man nå var likestilt med de folk som forlengst hadde bok og skrift. Et drøyt tiår senere var det at dromedarkaravanene for­ serte den dødsens farlige syriske ørken, og fiendens blod rant ut i de vinbeholdere de hadde pimpet så sorgløst av inntil de brått ble overrumplet av islams sverd. Noen skrift på veggen var det ganske visst ikke her, men den forelå i en bok som kom til å inspirere til en av de mest omfangsrike litteraturer vi har bevart. Denne litteraturen representerer den siste originale sammensmeltning av gamle kulturelementer i Middelhavs­ området. Den utviklet seg parallelt og delvis i vekselspill med de kreftene som i europeisk middelalder førte fram til renessansen. Det som var levert ut gjennom Europas hoveddør fra Bysants, vendte bakveien hjem igjen over Spania, og der møttes det nye tilfanget med den arven som fantes i huset fra før. Forholdet mellom disse strømningene er ennå i stor utstrekning uavklart.

Beduinpoesien. Overlevering og samfunnsbakgrunn «Jeg er dus med rytteri, med natt og ødemark, med lansestøt og sabelhugg, med pergament og penn.» Slik lød et par verslinjer i svanesangen til den navnkundige dikter alMutanabbi, da han år 965 ble innhentet av sine forfølgere etter en håpløs flukt gjennom ørkenen. Slike ord kan nok gi grøssende gjenklang i en stolt arabisk selvbevissthet. Denne småkårsgutten som var født i byen, men hadde lært seg 47

ARABISK LITTERATUR

«Jeg er dus med rytteri, med natt og ødemark, med lansestøt og sabelhugg, med pergament og penn» — slik sammenfattet dikteren alMutanabbi i 965 arabernes stolthet over sin tilværelse. På 700- og 800-tallet ble beduinenes poesi ivrig studert av bybefolkningen som i den fant inspirasjon til Koran-kommentarer og kunstpoesi. Denne sjeiken av Hammami-klanen pre­ ges av at beduinene frem­ deles lever under harde livs­ vilkår. Oljeinntektene som i vår tid strømmer inn over den arabiske halvøy, har likevel brakt en form for velstand tilbake, som ikke har vært kjent siden førislamittisk tid.

ørkenens språk, røper en sikker sans for beduinens verdiskala: adelskapet ved å være rytter og temmer av en rasehest; ryet som gjestfri vert selv for nattevandrere og som beseirer av de milevide, solflimrende flater, like virtuos i våpenhåndtering som i omgang med det arabiske språks fineste nyanser i en verden der selv tiggeren gjennom alle tider har røktet språket. Når man hører dette sent-fødte verset, er det rart å tenke på at den klassiske beduinpoesien som ble skapt i tiden før islam, lett kunne ha gått i glemmeboken om ikke språk48

ABBASIDENE TAR MAKTEN

kyndige lærde på 700- og 800-tallet hadde nedtegnet tradi­ sjoner som hadde vært i muntlig omløp gjennom opptil tre hundre år. Når de lærde for eksempel dro ut til markedet i al-Mirbad, i utkanten av Basra, for å samle spor av gammel poesi hos nomadene som innfant seg til kamelmarkedet, var formålet først og fremst å skaffe tekster av uforfalsket beduinherkomst. De skulle brukes som sammenlignende materiale ved fortolkningen av Koranen - det ytterste mål for samtlige vitenskaper, på samme måte som teologien var det i middelalderens universitetsliv i Europa.

I 750 tok en gren av profetfamilien, abbasidene, makten fra det omajjadiske dynasti i Damaskus og flyttet regjermgssentret til Bagdad i Irak. De hadde drevet klok propaganda og listige undergrunnsmanøvrer og folkestemningen strømmet over i forventning om en religiøs lutring og en gryende idealstat med preg av tusenårsrike. Men iransk påvirkning og nye hofiskikker vakte snart anstøt. Stemningen snudde igjen, og det tidligere kalifatet og den enkelhet som hadde preget hofflivet i den syriske residensbyen, ble likefram glorifisert. Beduinsvermeriet hadde hatt sin første blomstring der, og nå blusset det opp igjen i forbindelse med den ikke ukjente romantisering av besteforeldrenes tid. Svermeriet trakk etter seg en fikst turnert pastisj-diktning blant byfolk. En og annen forfatter har sikkert lagt seg etter plagiatet bare for å vise at han var på høyde med fortidens store navn — og for den saks skyld fantes det jo mindre ånder også i fortiden. I andre tilfeller later det til å være innbitte motstandere av visse filologiske teorier tuftet på gammelt materiale, som i en språkstrid har forsøkt å pådytte mot­ parten forfalskninger. Dermed er det ikke sagt at det ikke kan ha mnnet sted større eller mindre endringer i det overleverte som ga grunn for slike angrep. Tilliten til den muntlige tradisjons alder og pålitelighet bunner ikke minst i overleveringsmetoden. En rapsode, rawi, var fra gammelt av strengt forpliktet til å vedlikeholde det enkelte forfatterskap han fikk seg betrodd. Han måtte kunne resitere utenat, og det holdes ikke for sannsynlig at en 49

ARABISK LITTERATUR

rawi hadde noe skriftlig å støtte hukommelsen til. Likevel er det godt tenkelig at han også kan ha nyttet opptegnelser, slik tilfellet senere var ved overleveringen av Koranen. En viss kokettering med det levende ord forekom nok. Det er klart at en slik utgave i kjøtt og blod av en dikters verk kunne avstedkomme varianter, på samme måte som vi kjenner til det fra trykte utgaver. Men også her kunne publikum øve kritikk og dermed bidra til å opprettholde en grunntekst. For øvrig var det ikke ualminnelig at retten til overlevering ble bevart innen familien som et slags laugsmonopol, og da særlig der diktertalentet gikk i arv og vel også

ble skolert innenfor familiekretsen. Selvsagt måtte meget av diktningen fra førislamisk tid gå tapt under slike betingelser. Men det er likevel grunn til å tro at mange — kanskje de fleste — av de store mesterverkene er kommet ettertiden i hende, og at det som foreligger gii en fullt representativ dekning for perioden. Fia én enkelt stamme, hudhail, har vi en hel diktsamling (diwan) som utvil­ somt viser oss gjennomsnittsnivået for samtidens diktning, uten den frasortering av middelmåtige eller ubetydelige for­ fatterskap som ettertiden normalt besørger. Her finnes bare ett særpreget og fargerikt bidrag, en skildring av innhøstingen av villhonning. Andre stammer har sikkert hatt lignende diwaner; det har aldri skortet på fuskere i faget i den arabiske litteraturen. Eller som et arabisk ordspråk uttrykker det, med en mer positiv formulering: «I vårt land blir glenten til en ørn.» De mange stille timene mens buskapen går og beiter, er en av forutsetningene for den utrettelige beskjeftigelse med språket som kjennetegner det arabiske samfunn - og som kan stige til en uhyre selvbevissthet på språkets vegne. På reisen, ved kveldsbålet osv. var det behov for å korte tiden med tale og sang, og her kunne man smake på sjeldne ord og kritisere fremmedartet dialekt eller språkfeil. De mange kvilestunder i ørkenen og timene rundt bålet har alltid gitt araberne rik anledning både til å fantasere og til å fortelle. Det er nettopp bak­ grunnen og forutsetningen for mye av den arabiske diktning. Hvor ingen har hastverk, kan språket stadig pusses og poleres og fortellerkunsten nå sin rikeste blomstring. Her ses stammefolk fra våre dagers Masqat og Oman i den sørvestligste del av Arabia.

ARABISK LITTERATUR

Diktningen tjente utvilsomt til underholdning for dette forum og fant der et takknemlig publikum. Men dikteren har også hatt en nærmere bestemt sosial funksjon. Den klassiske diktning fra begynnelsen av 500-tallet og et stykke ut i neste århundre tegner et samfunn som hadde gjennomlevd en overgangsperiode og ennå bar på rester av en eldre sosial struktur. Familien, slekten og stammen marke­ res stadig tydelig som de enheter som holder anarkiet stangen og hindrer alles kamp mot alle i et samfunn der ingen sentralmakt hadde klart å gjennomføre sin innflytelse. Som i eldre tider var stammehøvdingen bemyndiget til å opptre på vegne av sin gruppe, om enn ikke med gammeltidens identitetsoppfatning og solidaritetsfølelse. Høvdingen, sajjid, var i moderne forstand en beslutningstager som hadde oppnådd ledelsen både på grunn av spesielle personlige egenskaper og sin politisk-sosiale bakgrunn. På tvers av den gamle strukturen virket en klart uttrykt individualisme, som uten tvil var en arv fra hellenismen. Diktningen ser i betydelig grad ut til å være båret fram av denne individualistiske tidsånd, samtidig med at dikterne selv bidro til å utforme den. Og når mange hkeberettigede viljer kjemper for å gjøre seg gjeldende samtidig, blir prestisje et sentralt anliggende. Et ærefullt omdømme forutsatte god slekt langt bakover, selv om en enkelt unntagelse kunne bryte igjennom ved egen innsats - som den mørklatne dikter Antara. Tapperhet og mot var ikke bare ridderlige idealer, men formålstjenlige i kampen for tilværelsen og i forsvaret av dem det ga en mann ære å beskytte. Ruinerte noen seg på å beverte gjester og fattige, gjorde han seg fortjent til den største aktelse — som den halvt legendariske Hatim av tajji-stammen. Andre beundringsverdige egenskaper var sindighet og den milde medmenneskelighet (hilm) som satte bom for blodhevn og medvirket til å bilegge feider. Den som påtok seg økonomiske ofre for å bidra til å forlike tvistende parter, fikk også en høy stjerne i stammens bevissthet.

52

RYTME OG RIM

Genrer og uttrykksformer Rytmiske og rimede oppsanger eller arbeidssanger av mer primitiv art levde side om side med høyt utviklet poesi. Et brønngraver-vers som «jeg har gravet Khumm, jeg har gravel Rumm, til jeg så et rikt ry oss tilkom», sveiser arbeids­ gjengen sammen. Og det håndhever «mitt» og «vårt» med front utad like effektivt som et innrisset bumerke i et spydskaft markerer beiteretten til bestemte områder. Rimord har til alle tider vært en lek for barn og fengslet menigmann, og nmprosaen har utvilsomt lange rotter blant beduinene. Men samtidig er det klart at det poetiske høyspråk med sin sluttede form har hatt større mulighet for a holde seg i overleveringen - bl.a. fordi det ble understøttet av en «foredragsmelodi». Det arabiske ord for dikter, sjair (egentlig «vitende»), angir at dikteren med sin demon hadde adgang til okkulte kilder som ikke var tilgjengelig for hvermann. På lignende måte rådde seeren, kahin, over visjonære evner som kunne finne uttrykk i rimord man matte tygge og dreie lenge på. F. eks. kunne det være temmelig vrient å oppfatte - før etterpåklokskapen meldte seg — at «Adr, hva er adr? Nedslakting er der», dreide seg om Muhammeds første større militære opp­ gjør ved Badr. Forresten finner vi etterklanger av slike gamle stev i de eldste partiene av Koranen. Når barn i våre dager stemmer i med «Elle, melle, deg for­ telle», venter ingen at det skal munne ut i annet enn at flokken sprer seg for å leke sisten eller gjemsel. Men under andre samfunnsformer kan ordet ennå føles magisk og farlig og romme stoff til en kjedereaksjon. Det kan også slå tilbake som en bumerang og bli farlig for poeten selv. Med satiren, hidja, fulgte det ofte spesielle riter som antydet brudd på normen — det vitner om at grensen mellom ord og virkelighet ikke er skarp. Et emne som det lå noe skakt og forvridd i, kunne inspirere til å opptre med sandal bare på den ene foten, eller med oljeglatt hår på den ene siden av hodet og stiittende buster på den andre. Provostilen appellerer øyen­ synlig til dype instinkter. Satiren nyttet sjelden antydningens lette strøk, den gikk 53

ARABISK LITTERATUR

rakt på med klubba. Grunntonen lyder omtrent som når barn terger hverandre. Et eksempel: «et par hyener (er de) i felten, men løver under våpenhvilen; et par smårever i et smutthull når mørket faller på.» Et motstykke til satiren er mufakhara, selvrosen, som har hatt sin plass i den folkelige mannjevning. Den bunner i ønsket om å oppnå sosial anseelse og et ry etter døden. Pane­ gyrikken, madih, er rosende omtale av annen mann etter en tilsvarende sosial målestokk. Det elegiske dråpa, marthija, er en genre som er beslektet med de to foregående. Den ble også — og kanskje med størst hell — utøvd av kvinner. Klagen over de døde (nijaha) var i det hele kvinnenes sak. Her var forbindelsen med blodhevnen primær, kvinnene ildnet gjerne mennene til å gjenopprette slektsæren ved våpendåd. Det var også gammel tradisjon at kvinnene deltok i krigstoktene og drev mennene fram med tilrop som sikkert hadde sin rot i galdring. Det kunne være et høyt spill, siden kvinnene tilfalt fienden om slaget ble tapt. Som så ofte er grensen mellom krig og sex hårfin. I marthija-diktningen blir den avdødes dyder og anseelse fremhevet. Ettermælet betydde desto mer ettersom man manglet troen på noe hinsidig. «Frasagnet lever, men ungsvennen er ikke evig når han ligger som en ugle i gravhaugen,» sier Urwa ibn al-Ward. Ved å legge vekt på tapets omfang understreket man at det måtte atskillige av fiendens «pygméer» til for å oppveie den falne helt. «O ve meg for tapet av Sakhr, gasellen lik, når rytterfølge red mot rytterfølge og klanene gikk til krig, slik bare krigens brannstiftere og sønner av dem kan det. O Sakhr, hva skjuler ikke graven av edelhet og trekk av lutret blygsel» — slik lyder noen sluttakkoidei ien ode som en av de mest kjente marthija-dikterinnene, al-

Khansa, formet etter tapet av sin bror. Et regelrett arabisk dikt bygges opp over verslinjens enhet og med gjennomført uforanderlig rim. Hver verslinje skal være et avrundet hele, som perlene på en snor. En setnmgsføring som fortsetter over to eller tre verslinjer, forekommer nok, særlig hos eldre diktere, men det betraktes som brudd på det fullverdige vers. Det sier seg selv at en slik teknikk lett vil 54

SVARTEHAVET

DET KASPISKE HAV

Aleppo

Palmyra^

Damaskus

/

r

\

/

V Petra

\ Aila ? \

/

// IRAK

SYRIA an-Nadjaf SYRISKE al-Hira •

DEN ØRKEN

al-Mirbad \y

\

^•Tebuk

\DEN x

• Taima *Madain Sa/ih

DEN tJathrib (Medina)

BUKT

Yenbu

ARABISKE \ Mekka

\

|

l

.M«

HALVØY

YEMEN

Arabia 0

500 km

ARABISK LITTERATUR

føre til ren vellyd på bekostning av diktets idé og struktur. En følge av dette har også vært at mange overleverte dikt bare er fragmenter, glansfulle utplukk av helheter som er gått tapt. Særlig i satiren og dråpaen har strukturen kommet i annen rekke, og de har også gitt stort spillerom for improvisa­ sjoner, murtadjal. Annerledes med de store odene. Det har vært filt lenge og omhyggelig på et fullbårent dikt av ^zwzW-typen. Qasid betyr «tilsiktet» og betegner sannsynligvis en motsetning til de mer uformelle diktformene. Typen kan ellers høre hjemme i en av de genrer som er nevnt, f. eks. madih eller mufakhara. En slik ode, qasida, har en fast og regelbundet oppbygning, som en slags ordsymfoni. Man kan ikke vente å finne origi­ nalitet i selve formskjemaet. Mesteren røper seg bare gjen­ nom en suveren utfylling av den fastlagte rammen. En typisk qasida innledes gjerne med et replikkskifte i et reisefølge; det består ofte av tre personer - færre var det ufor­ svarlig å være på farefulle ørkenferder. Følget har lagt flere dagsetapper bak seg og er kommet inn på en rute som den litt aldrende hovedpersonen har ferdes langs i ungdommen. «Gjør holdt, for at vi kan gråte ved minnet om en venn og en boplass ved innlandets fall mellom ad-Dakhul og Hawmal» (dikteren Imru al-Qais). Et vanlig trekk er f. eks. å utmåle sporene etter den gamle leiren. Det sotsvarte ildstedet, den sammensunkne rennen omkring teltet, kjøkkenmøddmgen, taustumpen til å feste tjoret i — alt vekker fortiden til liv e. A å har det vindstrøkne gresset presset nye tegn i sanden ovenpå de gamle, og kulturlagene under skimter igjennom som blålige tatoveringer i huden. Gaseller eller strutser gresser fredelig. Den arabiske ode kan ofte bære i seg den velkjente stemning som foregriper lengselen. Men man er også kjent med at fortid og nutid kan flyte i ett for dikteren: «Se etter, kamerat, om du kan øyne noen kvinner i salen, som stevner tram i alAlja ovenfor Djurhum-vannet» (Zuhair); årene siden han fikk et siste glimt av sin elskede i åpent lende er som blast bort, bare øynene er ikke lenger så skarpe som de var. I denne vemodige stemning av «akk, hvor forandret» gjen­ kaller dikteren den lykkelige ungdomstiden (som han even56

ODEDIKTNING

tuelt ennå står midt oppe i, men poetisk oppfatter som tapt). Temaet kalles tasjbib, fremkalling av ungdommen, mens hele innledningen går under betegnelsen nasib. I de lykkelige ungdomsårene møttes de elskende når stammene de tilhørte, drev dyrene på fellesbeite. Det kan ha vært en forelskelse preget av frydefull gjensidighet, men ofte beskjeftiger diktningen seg med det som var uoppnåelig — i folkesangens elegiske tonefall: Det eneste Umama etterlot seg da hun dro ut til det fjerne, var gåtefull undring og et drømmegjenferd som går igjen hos ditt drømmejeg. Dets stevnemote inntrer ved nattetider, men ved daggry må det uvegerlig vike. Dette er det hun gir igjen for din elskov. Ja, vai hun her, ville hennes gave ikke komme min imøte. Men mitt hjerte frøs da det ble meldt: «Naboene bryter leir nå,» og de to kameldriverne i dagbrekningen skyndte på til avmarsj etter at de hadde rusket dromedarene opp. (Amr ibn Qamia)

Eller det kan være erindringen om tapets sødme: Sumajja er tidlig på ferde, så bruk nå tiden. Ja, hun er oppe til en avskjedsmorgen, uavvendelig, og mitt øye tok reiseforråd inn den morgen jeg møtte henne i al-Bunainas sanddyner i et fastnaglet blikk -. Og hun vendte seg halvt og tok deg til fange med en hvit, glatt hals av samme reisning som den slankhalsede gasellen, og med nattsvarte øyne man skulle tro hennes blikk var søvndrukkent - med edle trekk ved neseroten. Og når hun veksler ord med deg, ser du at hun eier det smukkeste smil og en munn så frisk som en kilde. (al-Hadira)

Ungdomsårene blir ofte skildret som en sammenhengende kjede av sorgløse dager, da dikteren tidlig på morgenen drev til vinboden sammen med jevnaldrende, ubekymret lot vinen og sangerinnenes sang strømme dagen lang, og raust betalte like til skjorten strøk med. Nåi han er kommet til dette punkt i diktet, besinner den giancnde, middelaldrende mannen seg, eller han blir revet ut av vemodet ved tilrop fra reisekameratene. Nuet kaller til mannsdåd. Den prektige ridekamelen, som oppleves med en eierglede som ikke er mindre enn den bilen kan omfattes 57

ARABISK LITTERATUR

Denne beduinskjønnheten fra våre dager, smykket med gull og edelstener, har den slankhalsede gasellens reis­ ning, de nattsvarte øyne og de edle trekk ved neseroten som al-Hadira beskriver hos Sumajja i den klassiske poesi.

med i våre dager, minner om at det finnes trøst for alle tap, og at mannen må bære sin lodd med stoisk ro (sabr). I forelskede vendinger sammenlignes dromedaren med andre dyr, f. eks. et villesel som i ukevis har krysset gjennom uttørket ørken, hardfør, bisk og vaktsom over hunnen. Den kan også bli sammenlignet med en struts: Det er som om saltasken og snippen av skinnteppet er de to fjæibusker på hannstrutsens vinger, når den flyktende løper rett over til sin hjem-ilende make. Fluktens fart presser hennes fjær, slik man kan se det ved blomstersvøpet når palmebefrukteren øver sitt verk.

Eller dromedaren blir sammenlignet med en ørkenantilope (leukoryx) som blir jaget av ørkenens pana, jegeien, og hans 58

SKJEBNEBETONT DIKTNING

blodhunder - men unnslipper; ellers ville det ikke vært noe godt varsel for dromedaren. De få dystre unntagelsene som forekommer i arabisk diktning, er skjebnebetonte. Når jakten mislykkes, blir hundene spiddet på hornene til antilopen, og jegeren må vende tomhendt hjem til en sjusket gneldrekjerring og sultne skrikerunger. Situasjonsbildet står alltid skarpt risset: Som en brakkneset og rapp (antilope) som regnet strømmet ned­ over en natt i Wahifs steinørken. Den hadde kommet bort fra flokken, og en stordråpet (sky) som lå i nordenvindens vold, trakterte den gjestfritt. Så tilbrakte den natten som en der overholder hellige løfter (en munk), mens den søkte ly ved en silvåt trollhegg og et lotustre. Når grenene dryppet den på ryggen, dreide den geviret gang på gang med sverdfegerens skrå bevegelse, bøyet over sine hender mens han polerer rustflekkene på spydodden. (Labid)

Nå er egentlig den lyriske del av diktet slutt, og det kan fortsette med enten madih eller mufakhara. Dikteren kan med selvfølelse peke på hvor oppofrende han har vært overfor stammefrendene. Aldri har han ett seg fet eller drukket dyrt på andres bekostning. Når stammens matadorer kastet terninger ved mazjfr-spillet om hvem som skulle yte sul til vinterhjelp, har han spilt høyt for å støtte de fattige. Han har ikke drevet og lusket rundt bålet i dalsøkkene for å vokte kjøttgrytene sme mot gjester. Tvert imot: når vinterstormene rusket i risgjerdene rundt leiren, har enker og faderløse kunnet stikke de nakne armene sine, med skitne håndledd, inn gjennom teltåpningen. De har vært så sultne at de ikke kunne vente på at kjøttet skulle bli mørt. Verten nøyer seg med restene. Han har tålt ørkenritt i bakende sol og satset livet: Vardene strakte seg for synet som om de var fjelltopper i en bukt ved høyvann. La jeg bak meg en varde som viste vei, trådte en ny fiam, grå og utvisket i solflimmeret. Jeg lot den (dromedaren) veksle mellom løp og skrittgang. Min eliksir lå ikke i dens melk, og hvordan skulle man kunne lete etter melk når juret er tørt? (Muraqqisj den eldre)

Når tordenværene rullet langs horisonten, har han våket i 59

ARABISK LITTERATUR

natten — dels for å sikre oppbrudd i tide dersom vannet plutselig skulle begynne å flomme over veisporet i bunnen av wadien, dels for å holde øye med nedbøren i strøk der man kunne gjøre regning med å finne beite etter langvarig tørke. Det var lederens plikt å hevde stammens rettighet til reserva­ tene og eneretten på å beite der. Mang en søvnløs natt har han sett fiksstjernene rotere om polen med ondskapsfull langsommelighet, mens han har ligget og snudd og vendt på sine bekymringer: Overlat meg til nagende bekymring, Umaima, og en natt jeg holder ut med stjernenes sendrektighet. Det trakk i langdrag, inntil jeg sa: Det tar ingen ende, og den som vokter stjernehjorden, går ikke hjem. (an-Nabigha)

Dette temaet munner ofte ut i det endelige, aktuelle politiske poeng - klage, protest, bønn eller formaning til den høvding diktet er tilegnet. Selve diktet var et middel til å oppnå målet, siden det var en ære å få sitt navn i et stort opus.

Imru al-Qais Omkring periodens største diktere har det oppstått mer eller mindre sagnaktige biografier, som ofte bygger på hentyd­ ninger i verkene. Da er slektstavlene utvilsomt mer å stole pa. Som med kongerekkene hos oss var det tradisjon at barna skulle kunne ramse dem opp. Det står fast at atskillige av skaldene har tilhørt høyere samfunnslag og vanket ved fyrstehoffene. Men det var også en outsider-gruppe av romanti­ serte fredløse eller stamme-isolerte diktere, enslags edle røvere — som Taabbata Sjarran og asj-Sjanfara. Hos dem kan

man finne vakre uttrykk for samhørighet med dyreverdenen, og det er et trekk som andre forfattere vissnok har overtatt

fra dem: Vi hadde fyrt opp under en steik da det dukket opp en gråbein hos oss, fæl og falmet å se på. For skams skyld slengte jeg til den en god lons av steika vår. Jeg er ikke den som er smålig mot bordfeller. 60

SAGNAKTIGE BIOGRAFIER

Så gjorde den fornøyd helomvending med kjøttet, med et kast på hodet, som en barket kriger når han vender hjem med bytte. (Muraqqisj den eldre)

Den betydeligste dikter fra 500-tallet er utvilsomt Imru alQais. Han var sønn av en småkonge av kinda-stammen. Det eneste sikre i de vidløftige fortellingene som er knyttet til hans levnetsløp - f.eks. om hans opphold i Bysants - er at han var bereist, vanket i de beste kretser og var rikelig ut­ rustet med sin tids internasjonale dannelse. Hans betydning for tilblivelsen av selve qasid-formen kan neppe overvurderes, og linjer fra hans diktning gjenfinnes hos de fineste poeter i ettertiden. Et viktig stilelement er bruken av simile (sammenligning) til å uttrykke opplevelsen av bevegelse. I slutten av hans mest kjente ode heter det karakteristisk: Det er som om fjellet Thabir bak regntykningens front er en olding som skutter seg i kappen. Som om fjellknausene i al-Mudjaimir om morgenen er en spinnende ten-stein på grunn av flommen og bråttet. Flommen har slengt lasten fra seg i dalførets ødemark, som var det ved ankomsten til den jemenittiske (kjøpmann), han med alle sine varer i vadsekken. Ved daggry er det som om lerkene i dalen har fått førstedraper av vin med pepper i til morgendrikk, og villdyrene som i går aftes druknet i flommen, er løkknoller i dens fjerneste utkanter.

Seneic bin sumle og metafor ofte brukt utvendig, som ut­ smykninger uten dybde. Men i den eldste poesi tjener de til å fastholde selve opplevelsens intensitet - som i ovenstående vers. Fjellet med skylaget på litt avstand fra sidene og med toppen fri, den illusjon en hastig bevegelse gir av at det faste dreier seg, oppstablingen av vrakgods som spredt bagasje, det prikkende og perlende berusede i lerkesangen, de blåhvite, hårløse hudene og oppsvulmede kadavrene visualisert som løk - alt i et mesterlig fortettet og økonomisk språk det ikke lar seg gjøre å gjengi i en oversettelse. Alle de store diktere fra den førislamiske perioden bærer dette preg av å nærme seg opplevelsen fra en original vinkel. Selv om de representerer en felles stil og form, er stiltvangen aldri strengere enn at det blir rom for individuelle særdras? o

61

ARABISK LITTERATUR

Det kan være et tilskudd av litt trett livsvisdom og moralsk formaning, som hos Zuhair, ungdom og overmot hos Tarafa, en lyrisk undertone hos Maimun al-Asja — mens vi i Labid har den utpreget ujevne og variable diktertypen. Disse karaktertrekkene har naturlig nok medført at de for­ skjellige forfatterne også er blitt tillagt anonym diktning, slik markante historiske skikkelser alltid har virket magnetisk på frittsvevende anekdoter og dermed er blitt enda mer mar­ kante.

Ørkendiktning og bykultur Selv om førislamisk diktning som regel behandler emner fia beduinens verden, har man for det meste en klar fornem­ melse av at byen og dens kulturliv dannet bakgrunnen foi synet på ørkenlivet. Man aner lengselen etter den tapte idyll, på samme måte som ved industrialismens gjennom­ brudd i Europa, ennå før tapet var endelig. Det er ikke enestående i litteraturens verden at en gull­ alder oppstår og kulminerer brått. Den førislamiske poesi stemmer fint med den gammelsemittiske oppfatningen at en kunstforms urfar er uovertreffelig og at eleven ikke ei støi i e enn sin mester. Denne poesien trer fullt ferdig fram for oss, og vi kan bare gjette oss til hvilke påvirkninger som kan ha gitt den dens spesielle utvikling. De tunge, huggende rytmene, fordelingen av korte og lange stavelsei, synes å væit et hjemme,gjort mønster. Det gjennomførte rim, som kom til å bety en hemsko for videreutviklingen, er tilsynelatende også en selvvalgt begrensning. Ettersom regelen er at et rimord ikke må gjentas i samme betydning, innskrenker det normalt verslinjenes antall til 70-80, og bare en sjelden gang finner vi 100 vers eller mer. Et av varemerkene for denne diktning er den knappe, økonomiske stilen, harmonien av lydelementene innenfor det enkelte vers, ofte avstemt etter innholdet. Den har så godt som oppgitt det gamle semittiske stilmidlet som går ut pa parallellisme i halvversene («tankerim»), etter skjemaet «kongen ble forskrekket, bange drotten». Likevel forekommer 62

KORANEN

det tilstrekkelig ofte til at man skimter forbindelsen bakover, og i senere rimprosa kom gjentagelsen av samme mening med nye ord til å feire rene orgier. Selve oppdelingen i halvvers er sikkert også en rest av det gamle formspråket. Det enkle versemålet radjaz har til og med ofte rimet gjennomført i halvversene, og det kan se ut som om dette litt foraktede versemålet er et rudiment av et eldre trinn.

Koranen - ukrenkelig og uetterlignelig Det stod klart alt for samtiden at Muhammeds religiøse utsagn både var enestående av natur og fremsatt i en tidligere ukjent litterær form. En viss al-Walid ibn al-Mughira søkte engang å komme fram til en formel ved hjelp av negative definisjoner: Nå står markedet for døren, og arabernes representanter vil hen­ vende seg til dere om ham. De har nemlig hørt om denne deres felles sak. Kom derfor til enighet om en oppfatning av ham, og vær ikke uenige så den ene slår den annen på munnen og deres utsagn opp­ hever hverandre. De sa: Si det du, Abu Abd Sjams; fastslå en opplatning for oss som vi kan fremsette. Han: Nei, si det selv, så vil jeg høre på. De: Vi vil si «Han er en sannsiger». Han: Nei, ved Gud, han er ingen sannsiger. For vi har sett sannsigere, og han har ikke sannsigerens mumling eller rimprosa. De: Da vil vi si «Han er en besatt». Han: Han er ikke en besatt. Vi har sett en slik og vet hvordan det er Han har ikke den besattes kvelningsanfall, krampe­ trekninger eller demoniske tilskyndelser. De: Så vil vi si «Han er dikter». Han: Han er ikke dikter. Vi kjenner jo hele poesien, dens versemål og (forskjellige former). Men han befatter seg ikke med poesi. De. Så \il vi si «Han er en trollmann». Han: Han er ikke en trollmann, for vi har sett trollmenn og deres tryllekunster, men han opptrer ikke med deres spytting og ikke med deres knuteknytting. De: Hva skal vi da si, Abu Abd Sjams? Han: Ved Gud, hans tale eier sødme, hans rot er en palmestamme og hans gren bugner av dadler. Dere kan ikke si noe av dette uten at man vil vite det er falskt. Men det mest nærliggende er at dere sier: Han er en trollmann som er kommet med en tale som er en trolldom, og med den skiller han en mann og hans far og en mann og hans bror og en mann og hans hustru . . . 63

ARABISK LITTERATUR

Mannen bak dette religiøse hovedverket, Muhammed (ca. 571-632), tilhørte en aktet, men ubemidlet familie i den rike, oligarkisk styrte handelsbyen Mekka. Biografiske fremstillinger legger vekt på at han ble oppfostret i beduinomgivelser og som barn lærte å tale et godt arabisk i deres sorte telt. Om han noensinne lærte å skrive, er uvisst. Men handelshusene i Mekka har utvilsomt både korrespondert og ført regnskaper, og Muhammed kom selv aktivt med i handelsvirksomheten da en rik kjøpmannsenke giftet seg med ham. Ekteskapet gjorde ham økonomisk uavhengig og brakte ham opp på et høyere sosialt nivå; det er tydelig at han har vært mottagelig for åndelige strømninger utenfra og har fatt tid til å dyrke meditasjonen. For et samfunn der en mann ble tidlig gammel, er det forbausende å se hvor relativt sent han brøt igjennom som religiøs nyskaper. Her er det tegn som tyder på et mer modent overlegg enn mange har vært villige til å innrømme

ham. Under sin asketisk-religiøse meditasjon i de øde fjell­ traktene utenfor Mekka opplevde Muhammed en visjon som var ledsaget av fysiske fornemmelser. Alt taler for at Muham­ med opprinnelig mente det var Gud selv som åpenbarte seg for ham, og at det var en rasjonalisering - kanskje for å I den bysantinske verden ble det på 700-tallet gått til kamp mot billeddyrkelsen (s. 20f). I islam finnes en tilsvarende - og varig - motvilje mot billedkunst. Det er årsaken til at arabisk kunst harfiunnet egne veier i stilisert løvverk (arabesker), geometriske mønstre og i en særlig artistisk utforming av bokstavene. Fra Omajjade-tiden finnes det imidlertid billedfremstillinger i bysantinsk stil. Etter østlig kulturpåvirkning ble det i en senere periode også laget bokillustrasjoner med menneskelige figurer. Religiøse sekter, ikke minst manikeeme, synes å ha vært sterkt medvirkende til denne utvikling. Det bilde som gjengis her finnes i et manuskript til Kitab al-Aghani («San­ genes bok»), en diktantologi med ledsagende litteratur- og kulturhistoriske opplysninger, skrevet av Abu l-Faradj al-Isfahani i midten av 900-tallet. Det viser en fyrste til hest på falkejakt. Hans mongolske trekk er typiske for tiden - manuskriptet er fra 1219. Fyrsteglonen, som i den iranske verden anses for et synlig tegn på guddommelige nådegaver, har også bredt seg til

europeisk kirkelig kunst og finnes i våre dager igjen på julekort. Figurene over fyrstens skuldre er utvilsomt de to skytsengler som enhver from Muham­ medaner hilser ved avslutningen av en av de fem daglige rituelle bønner. Det kgl. Bibliotek, København.

ARABISK LITTERATUR

helstøpte preget, og oversettelser vil derfor bare kunne gi en blek avglans av språkets makt. Som sammenligning kunne man kanskje peke på John Bunyans The PilgrinTs Progress; den har i sin språkføring en enkelhet og ro som kan minne endel om Koranens. Rimene som forekommer i Koranen, inngår ofte i den rytmiske helhet, og rene versemål hører til unntagelsene. Det står fast at denne prosa, som ikke kan kalles en normal arabisk rimprosa (sadj), men saktens har visse likhetstrekk med den, er en kunstprosa av betydelig artistisk virkning. Istedenfor fullrim gjennomfører den ofte, over lange passasjer, enkle felles lydklanger som deler inn setningsleddene. Et eksempel med rim: ja ajjuha 1-muddathir qum fa-andhir wa-rabba-ka fa-kabbir wa-thijaba-ka fa-tahhir wa-r-radjza fa-hdjur wa-la tamnun tastakthir(u)

wa-li-rabbi-ka fa-sbir

O, du som hyller deg i kappen, stå opp og advar, Opphøy din Herre, tvett dine klær og sky besudling. Skjenk ikke karrig, fordi du finner det mere enn nok, men bi på din Herre.

De eldre surer er knappe i stilen som denne, og til tider så fortettet at de blir dunkle. Her er det man støter på former som er påvirket av kahin-stilen (se s. 53), en type profeten senere gikk bort fra: «Den drønnende!/ Hva er den drøn­ nende?/ Og hva har lært deg hva den drønnende er?/ På den dag da folk skal være som bortvirvlet møll/og fjellene som kardet ull.» Spørsmålet «Hva er...?» skriver seg fra sannsigernes orakelord. Også edsformularene er karakteristiske for stilformen: Ved Syvstjernen, når den går i berg, / deres felle er ikke på vill­ spor og tar ikke feil; / han taler ikke etter eget behag. / Det er rett og slett en åpenbaring som åpenbares. / En som har veldige krefter, belærte ham, / en grunnforstandig. Han stod støtt, / alt mens han stod i den høyere horisont. / Så nærmet han seg og hang i luften / to buelengder borte eller nærmere, / og han åpenbarte for sin tjéner det han åpenbarte. 66

Islam er fattig på myter, men folketroen har spunnet videre på trekk i over­ leveringen om profeten, og disse kan forlenges ut i det overnaturlige, til tross for religionens puritanske og nøkterne grunnsyn. Hans tilhengeres tro ble ut­ satt for en hard påkjenning, da han (sura 17) berettet om en nattlig reise fra Mekka til Jerusalem der han skulle møte til et konvent med alle fortidens profeter. Fra fjellet i Jerusalem var det nær adgang til en reise opp gjennom himlene. Denne miniatyren fra 1200-tallet viser profeten på fabeldyret Buraq som med ett skritt nådde så langt synet rakk og derfor kunne sørge for at profeten var hjemme ved daggry. Det som rekkes ham, kan enten være den drikk han velger på menighetens vegne (vin, vann eller melk) eller det kan være remedier til årelating.

Profeten opptrer fortrinnsvis i lytterens rolle, og denne holdningen gir seg ofte til kjenne i et «tal!» - «qul» - som befaling til den som skal .gjengi en mottatt beskjed. Tendensen til å tenke i replikker er også tydelig. Hos en prosaist av profetens format skyldes det ikke hjelpeløshet, men vitner snarere om hans sosiale sikte: Det blåses i basunen på trengselens dag, / og hver sjel kommer og har med seg en trekker (kvegdriver) og et vitne. / — Du har vært skjødesløs med dette. - Derfor tar vi sløret av deg, og ditt blikk er i dag kvasst. / Og hans kamerat sier: Hva jeg her har med meg, er rede. — Kast, dere to, all hårdnakket vantro i Gehenna. . .

For profeten hørte det tidlig med til kallsbevisstheten at han var sendt til araberne, og iallfall kort etter flukten til Medina stod det klart at de spredte åpenbaringene utgjorde en arabisk bok som kunne være et motstykke til det de tidligere «bok67

ARABISK LITTERATUR

En side fra en praktutgave av Koranen, skrevet i svart og gull omkring år 1300. Betegnelsen «koran» kommer for øvrig av «qur’an», dvs. lesning, resitasjon. Ifolge islam mottok Muhammed Koranen av engelen Gabriel i Ramadan-måneden, som stadig helligholdes ved faste av de troende. Staatsbibliothek, Dresden.

folk» satt inne med. Alt tyder på at profeten har vært-sær­ deles mottagelig for partier av de gammeltestamentlige 68

KORANEN

skrifter og av den apokryfe evangelielitteraturen, og at han ikke trakk noe skarpt skille mellom det han tilegnet seg der og sagnlignende eller historiske beretninger som hørte hjemme i arabisk miljø. Gjennom tidene har det vært en stående inn­ vending mot Koranen at den bare brukte gamle elementer i ny redaksjon. Men litterært sett har det mindre betydning hvor materialet stammer fra. Det avgjørende er at det eldre stoffet er blitt underlagt stilens helhet og innarbeidet i den. Det eldste innholdet i Koranen består av varsler om en kommende verdenskatastrofe og formaninger om å leve med regnskapets dag for øyet. Den bærende følelse er frykten for Guds majestet og ærefrykten for hans skaperkraft og evne til å gjenoppreise de døde. Etter at profeten var blitt politisk leder for et bysamfunn og ble opptatt med å organisere et nytt teokratisk samfunns­ liv, dempes den høystemte tonen i hans budskap. Likevel preges også de senere surer av en ren og sober språklig stil, og noe personlig stilbrudd kan ikke påvises. Også dette vitner om en helstøpt personlighet. Koranen betydde høydepunktet i en brå litterær blomstring. Etter den synes en matthetsperiode å ha inntrådt. De førislamiske dikterne av format som ennå levde, tidde eller spaknet. De nye som dukket opp, evnet ikke å få fram ekte toner. Det islamiske element i diktverkene deres virker utenpåhengt. Og det er lett å forstå at det måtte gå slik. Profeten selv så skjevt til dikterne; dels hadde de vært politisk farlige for ham i kampårene, dels beflittet han seg på å markere av­ standen mellom sin egen inspirasjon og dikterdemonen. Hans huspoet, Hassan ibn Thabit, som ikke var noe selvlysende talent, kan kanskje nettopp takke sin manglende originalitet for at han fikk en varig plass på dikterfirmamentet. Også kunstprosaen ble stanset i veksten for lengre tid. Først atskillig senere utviklet det seg en ny rimprosa. Koranen lot seg ikke etterligne.

ARABISK LITTERATUR

Omajjadetiden (661-750) Epigoner, romantikere og kynikere Omajjadenes dynasti utgikk av en velstående og innflytelses­ rik klan fra oligarkiet i Mekka. Profeten hadde hatt sterke motstandere blant dem, så det vitner om politisk vidsyn at han fikk i stand en forsoning etter at han hadde seiret. Damaskus-kalifatet ble avgjørende for islams utforming og konsolidering. Islam er disse klarsynte herskerne stor takk skyldig for at de forstod å bygge på det allmennmenneskelige og usekteriske i religionen. Periodens prosalitteratur, som neppe har omfattet noen egentlig skjønnlitteratur, er stort sett gått til grunne. Den spores bare som understrømninger i den etterfølgende periode, abbasidetiden. Derimot er poesien fullt representativt bevart i fyldige forfatterskap. I den politisk engasjerte diktning, levebrødsdiktningen, er det som ventelig ikke noe brudd i forhold til den førislamiske stemmeføring. Særlig kjent er hoffdikteren alAkhtal (d. ca. 710). Han kom fra en kristen araberstamme og holdt fast ved fedrenes religion- også et vitnesbyrd om fyrstehusets toleranse. Som politisk redskap innlot han seg på et polemisk angrep på profetens støtteparti i Medina, et høyt spill som nær hadde ført til at kalifen måtte ofre sin polemiske hjelper. Det har senere vært et kjærkomment angrepspunkt

mot dynastiet. Al-Åkhtals kunst holder seg til de gamle forbilder. Det er velpleide, omhyggelig utførte dikt som viser stort språklig mes­ terskap, men mangler opplevelsens friskhet og skarpsyn. Pane­ gyrikk og satire har forrangen i hans temmelig bastante, politisk engasjerte forfatterskap. Mer enn noe annet er det den sterke utviklingen av disse to diktartene som har hindret arabisk litteratur i å erobre en ubestridt plass i verdens­ litteraturen. Når den arabiske litteratur overhodet har holdt al-Akhtals og lignende forfatterskap i hevd, skyldes det mer en lærdomsbetinget interesse for språkmesterskapet enrr-den makt et vektig menneskelig dokument øver over sinnene. 70

GAMLE FORBILDER

Moskeen i Taizz i det sørlige lemen. Navnet på Muhammeds lære, islam, kommer av «aslama» — gi seg hen, overgi seg. Muhammeds eget navn betyr «den høy lovede». I dag finnes det ca. 400 millioner muhamme danere.

Tross all den respekt det har stått av al-Akhtals forfatterskap, må det nok innrømmes at det ikke eier livgivende kim.

ARABISK LITTERATUR

Skjønt kjærligheten er et yndet emne i arabisk diktning, har man hittil bare funnet to illuminerte manuskripter som beskjeftiger seg med den. Det ene er et fragment av historien om Bayad og Rigyad. Den har tilhørt de fortellingsrekker som folkeboken «Tusen og en natt» er sprunget ut av. Manuskriptet er utført enten i Spania eller i Marokko på 1200-tallet. Bibl. Vaticana, Roma.

Det samme gjelder til dels to andre produktive forfattere, al-Farazdaq og Djarir (begge d. ca. 728). De er mest kjent for sine formelt dyktige, men ørkesløse innbyrdes satirer — til tross for stammeslektskap var de politiske motstandere. Men når Djarir holder opp med den polemiske bjeffingen, legger han for dagen en viss yndefull eleganse, særlig i sin erotiske lyrikk, som peker fram mot senere forfattere. En særstilling blant disse dikterne som skrev i vei etter gamle mønstre, inntar Dhu r-Rumma (d. ca. 735). Han var på langt nær så polemisk som de tre vi har nevnt, nærmest en eskapist, og brorparten av hans produksjon er etterklanger av 72

NY ELSKOVSPOESI

den førislamiske beduinpoesien. Antagelig er det urettferdig å beskylde ham for å ha vært ekstra ivrig til å plagiere den eldre stil. Det lyktes bare bedre for ham, fordi han var en vir­ tuos imitator. Selv om han er i stand til å fremkalle ørkenstemningen, ligger det i hans produksjon noe anstrengt og trettende i toneføringen. Man merker at med ham er en periode utskrevet. I første halvdel av omajjadetiden opplevde Mekka og Medina en siste økonomisk høykonjunktur før tyngdepunktet ble endelig forskjøvet østover — bortsett fra den varige posisjon den årlige pilegrimsferd ga Mekka og for øvrig hele om­ rådet, takket være den religiøse prestisje. Hittil hadde rikdommene fra de store erobringer strømmet til Hidjaz. Nå opplevde man en blomstring av den verdslige kultur som er karakteristisk for en siste utløper av en politisk og økonomisk glanstid. Den lette tonen i denne hektiske oppblussingen - med sangerinner, strengemusikk og en umis­ kjennelig vinduftende atmosfære - virket støtende på sam­ tidens rettroende; de fant stedet uheldig valgt. Og likevel slo man der an nye poetiske strenger som kom til å klinge med i all senere arabisk litteratur, og som også har gitt gjenklang i europeisk diktning. Vi kan nok finne enkelttrekk i tidligere litterære former som peker fram mot den nye elskovspoesien, ghasel (ghazal). Men selve utformingen hører til den slags skjellsettende ny­ skapninger som ikke lar seg beskrive alene gjennom en analyse av de enkelte faktorer. Originalitetens frimodighet er bare å finne der kilden springer første gang. Den nye erotiske dikt­ ningen tok to retninger, den ene kysk og smektende, den andre pikant og frivol. Typisk for begge er den livligere bruk av replikken og de miljøbestemte menneskefigurer med tilløp til karaktertegning; dessuten blir tonen mer personlig. De mest kjente representanter for den kyske retningen til­ hørte udhra-stammen. I Vesten er de udødeliggjort i Heinrich Heines dikt om den hensyknende yngling fra de stammefolk, «welche sterben, wenn sie lieben». Navneparene Abélard og Héloise, Dante og Beatrice har i Østen sine paralleller i 73

ARABISK LITTERATUR

Djamil (d. 701) og Buthaina, Kuthaijjir (d. 723) og Azza, Qais (d. 687) og Lubna - alle de førstnevnte var diktere som ble store ved den de ikke fikk. Skildringen av denne kjærlighet på avstand følger et mote-diktert skjema. Den har vært like epidemisk som noen Werther-psykose: et barndomsvennskap fører til forelskelse, økonomiske eller sosiale forhold legger hindringer i veien for at de elskende kan fa hverandre, og et ekteskap til annen kant dreper all mulighet for å virkelig­ gjøre livsdrømmen. Bare en tærende lengsel blir tilbake. Genren kunne ikke ha oppnådd den popularitet den fikk, dersom publikum ikke hadde dradd kjensel på visse trekk, og ørkenlivet har sikkert gitt grobunn for en slik følelsesdybde. Nå inngår dette livet i en idealisering av teltene som de rene og sterke følelsers hjem. Folkevisens sprø klagetone, klagen over det tapte, er denne diktningens vannmerke: Hva jeg enn glemmer av tingene, glemmer jeg ikke hennes ord da min ganger ble ført fram: Akter du deg til Egypten? Heller ikke hennes ord : Var det ikke for spionene du ser, ville jeg besøkt deg. . . Når jeg sa: Det jeg bærer på av elskov, slår meg i hjel, Buthaina, svarte hun: Han turer fram og blir bare verre og verre. Og hvis jeg sa: Gi meg litt av min fornuft tilbake, at jeg kan leve ved den, vendte hun seg og svarte: Det er utenfor din rekkevidde.

Eller de kjente Djamil-ord : O nordenvind! Du ser jo jeg er fra sans og samling og tæres bort. Skjenk meg et pust av Bathnas duft, benåd Djamil med din bris og si: Buthaina! Aldri så lite av deg er nok for meg; ja, det som er mindre enn lite.

Mest kjent blant representantene for den motsatte holdning til elskoven, den litt ertevorne og kyniske elskertypen i dikt­ ningen, er Omar ibn Abi Rabia (d. ca. 712). Han hadde en sorg­ løs oppvekst i en rikmannsfamilie — faren bidro atskillig til å dekke profetens statsutgifter — og fortsatte som vagant med å ta livet lett, alltid underveis til neste elskovseventyr. Han var nok fryktet blant kvinnene fordi han kunne bringe clem på folkemunne, løsmunnet som han var om sine erobringer 74

UTPENSLING AV KVINNESKJØNNHETEN

og uforbeholden når det gjaldt å skildre feminine yndigheter. Men på samme tid økte konkurransemotivet og sjalusien hans tiltrekningskraft. Dette var han fullt på det rene med. Diktene rommer mange situasjoner som er fint sett, selv om de ofte er løse i strukturen og det kan bli noe stereotypt ved utpenslingen av kvinne-skjønnheten. Bymiljø og beduinliv blandes i en diktning som ligger i forlengelse av hans uforpliktede tilværelse som omflakkende frikar. De påstår at hun spurte sine terner en dag da hun stod naken under den kolde avrivningen: Ser jeg slik ut i deres øyne som han beskriver meg - Gud skjenke dere liv - eller har han ikke rammet det riktige? Så kniste de til hverandre og sa til henne: Ethvert øye ser skjønnhet hos den det elsker.

Den underfundige psykologiske iakttagelsen uttrykkes her med en finhet som er temmelig enestående i arabisk litte­ ratur. En prøve til: Da sa jeg til henne: Nå er det kveld, og våre folk er ikke langt unna. Er du ennå ikke trett av muldyrsalen? og hun: Hva synes dere (piker)? De sa til henne: Stig av, for bakken er bedre enn å gjøre holdt i en ridesal. . . Så visste de hva vi attrådde og sa: Gi oss lov til å slå et lite slag i aftensvalen over sletten. Hun: Bli ikke for lenge. De: Snakk nå i vei, så vil vi komme til deg. Og de smatt av sted som en hind over sanden. Og de holdt seg vekk, for de hadde fattet sakens kjerne. De innlot seg på det de gjorde bare for min skyld.

Abbasidetiden (750-1258) Påvirkning kontra selvstendighet Fram til år 750 hersket det en sterk åndelig aktivitet i kultursentrene omkring hovedmoskéene. Dette er forklaringen på at man etter dynastiskiftet og konsolideringen av abbasidekalifatet i Irak får en plutselig og enorm bokproduksjon. Det meste av denne litteraturen hører lærdoms- og religions­ historien til. Gresk litteratur ble kjent gjennom syriske over­ settelser som stammet Ira den rike kristne, arameisk-språklige 75

ARABISK LITTERATUR

Den sjalu ektemann befaler at hans hustru skal drepes z den 72. natts historie i «Tusen og en natt». Den første europeiske utgave av den berømte boken var en oversettelse av franskmannen Jean Antoine Galland, utgitt i 1704—17, men den atskiller seg en delfra den tradisjonelle arabiske versjon avfortellingene. Historien om Ah Baba medtas ikke i de kjente arabiske utgaver, og beret­ ningen om Aladdin er kanskje overhodet ikke arabisk. Den finnes riktignok i arabiske utgaver som er utgitt senere enn Gallands, men kan muligens være oversatt fra europeiske utgaver.

kultur i det gamle assyriske området. Med dette språket som mellomledd fulgte det nå oversettelser til arabisk. Man ville være på høyde med den internasjonale sivilisasjon, derfor kom det rent vitenskapelige i forgrunnen: filosofi, medisin og de forskjellige naturvitenskapene. Derimot var islam ikke mottagelig for gresk skjønnlitteratur. Det hang sammen med at den kristne kirke alt hadde inntatt en kjølig holdning til den, og at araberne ikke senere - da noen av deres lærde behersket gresk - fant noe naturlig til­ knytningspunkt. Uten kontakt med Homer og tragikerne forble arabisk skjønnlitteratur ubefruktet på en måte som 76

TUSEN OG EN NATT

ikke gjelder for islams åndsliv ellers. Skjønnlitteraturen ble henvist til sine egne ressurser, og dette forhold har skapt tomme nisjer både for den episke og den dramatiske litteratur og også for fiksjonslitteraturen - tomrom som først i vår tid så smått holder på å bli fylt. Det semittiske mesterskap når det gjelder minutiøs hverdagsskildring, som er kommet så glimrende til sin rett i Det gamle testamente, viser seg fra den negative siden i arabisk diktning. Dikterne eier nok anekdotegleden og sansen for de små realistiske glimt, men de kan ikke kaste fortøyningene og svinge seg opp til en åndsbåret flukt i en helhetskomposisjon. I denne perioden var de under direkte påvirkning av iransk litteratur. Nyomvendte iranere ville ha med seg sin egen åndelige bagasje, samtidig som de lærte seg å beherske arabisk. Den sassanidiske kongesaga og annen episk diktning ble oversatt. Men varige spor etter deres oversettelser finnes stort sett bare i historieskrivningen; tilsvarende episke verk inspirerte de ikke til. Mer positiv virkning fikk de gjengivelser av indisk fabellitteratur - f.eks. Panchatantra (se 1, s. 664 fF) - som alt forelå i syrisk og mellompersisk (pehlevi) litteratur. Overføringen av disse morsomt illustrerende leksjoner i livskunst ble lettet ved at det fantes et brohode i den semittiske visdomslitteraturen. Også et hellenistisk verk som psevdo-Kallisthenes’ Aleksanderroman (se 1, s. 416), som fantes i syrisk over­ settelse, ble kjent. Men det er karakteristisk at innflytelsen vesentlig begrenset seg til den folkelige fantasiverden.

Tusen og en natt De mest fargerike og handlingsmettede historiene i Tusen og en natt har sin rot i denne perioden med dens fremmedpåvirkning - men lånene er fint balansert med en genuin arabisk fortellerstil og det forekommer også rene arabiske bidrag. Det flagg Tusen og en natt seiler under, er imidlertid ikke abbasidenes sorte riksbanner, men et sjørøverflagg. Verket har ikke fatt offisielt godkjenningsstempel, til tross for at det i våre øyne kanskje er en av de skjønnlitterære bedrifter som rager 77

ARABISK LITTERATUR

høyest i perioden, og i Vesten har en utbredelse som er blitt sammenholdt med Bibelens. Av rammefortellingen, som forklarer navnet på samlingen, eksisterer det et fragment alt fra 800-tallet. De fleste kjenner denne fortellingen om hvordan to kongelige brødre, Sjahzaman og Sjahriar, far øynene opp for kvinnekjønnets utro­ skap, hvoretter Sjahriar, i likhet med uhyret i folkeeventyret, for sikkerhets skyld dreper alle sine bruder morgenen etter bryllupsnatten. Men kongens vesir har en klok og modig datter som heter Sjeherasad, og hun lår til slutt satt en stopper for uvesenet. Med hjelp fra søsteren (eller ammen) innleder hun bryllupsnatten en fortellingsrekke, og senere holder hun kongen i ånde ved alltid å avbryte godnatthistorien når den er som mest spennende, og kongen er som enhver føljetongleser — nødt til å høre hvordan det ender. I forbifarten kan det nevnes at disse avbrytelsene innføres mekanisk og varierer fra utgave til utgave - ofte kommer den under de siste avrundende bemerkninger til en historie. Sjeherasad må være i ytterste livsfare utallige ganger i boken ! Men det går bra, helt til den unge brud etter 1001 natts forløp blir benådet. Det ulike tallet skal sikre mot feiltelling, som i vårt juridiske uttrykk «år og dag». Det nærmeste lavere like tall, 1 000, skriver seg fra et persisk forbilde, Hagar Afsanak, Tusen historier, som kjernen i boken stammer fra. Den offisielle uviljen mot Tusen og en natt har gitt seg ut­ slag i en variant til bokens slutt. Det heter der at vesirdatteren egentlig skal slås i hjel, «fordi hennes eventyr har kjedet» I begynnelsen av 1700-tallet oppdaget franskmannen Galland (se s. 76) «en uhyre og vidunderlig samling av fortellinger med tittelen Tusen og en natt». Han fikk noen håndskrifter fra Syria, og andre fortellinger fikk han muntlig av en arabisk venn. Alt han fikk tak i, oversatte eller gjenfortalte han på fransk med sant mesterskap, og takkel være ham ble «Tusen og en natt» berømt over hele Europa. Først mye over hundre år senere begynte de store og mer eller mindre fullstendige arabiske håndskriftene til dette eventyrverket å dukke opp i Egypt og Tunis. De stemte på mange punkter overens med Gal­ lands «Tusen og en natt», men i andre deler var de svært forskjellige':' Den første som utga en noenlunde fullstendig oversettelse av de egyptiske hånd­ skriftene, var engelskmannen E. W. Lane. Fra hans utgave er denne illustra­ sjonen til «Fiskeren og ånden» hentet. Lanes oversettelse mangler Gallands glitrende eventyrstil, men den står det arabiske originalverket mye nærmere.

O

ARABISK LITTERATUR

kongen, men at kongen lar nåde gå for rett på grunn av de tre sønnene hun i mellomtiden har født ham - «den ene kunne gå, den andre kunne krabbe, den tredje lå ved brystet» - en avslutning helt i pakt med den relative vurdering av mor og barn i vide kretser i Orienten. Det er også fordi man nektet å godta boken at den ikke fore­ ligger i noen fast redaksjon, og at den i alt vesentlig er utformet over en lengre periode (ca. 800—1200). Røttene er det likevel rimelig å søke i den eldste abbasidetiden. Et gammelt hånd­ skrift viser at verket også har forekommet uten rammehistorien, men alt her møter man en muntlig tradisjon som har passert høydepunktet og røper forfallstendenser. Rammehistorien omslutter fortellinger som i seg selv er rammehistorier, f. eks. Fiskeren og ånden. Dette tyder på at boken ble samlet som et leseverk, for ved muntlig foredrag ville tilhørerne neppe unngått å forville seg i fortellingenes labyrint. På den annen side viser fellestrekk i flere av histo­ riene at det dreier seg om sammenbrakt gods. Stort sett synes verket å bestå av tre hovedbestanddeler: de persiske eventyr, bl. a. av indisk herkomst, der det forekom­ mer overnaturlige ting som en usynlighetslue eller en flyvende hest; Bagdad-komplekset med miljøskildrende hverdagsnoveller, bl.a. mange av dem kalifen Harun al-Rasjid opptrer i; og det egyptiske bidrag av pikareske og ofte samfunnssatiriske historier. Selv om man ikke kan tillegge en enkelt forfatter alle disse brokete elementene, gjør boken likevel et forunderlig helstøpt inntrykk. Den er et helt samfunns verk, og enheten bunner i dette samfunnets felles syn på livet. Man ser det f. eks. i fortellingene om Sindbad Sjøfareren, som ellers i sin helhet har fremmed opprinnelse. Samtalene mellom ham og navnebroren, bæreren Sindbad, der det reflekteres over om rikdommen nå egentlig er prisen verd, speiler muslimenes livsholdning. Skiftende tiders poesi er også blitt opptatt i boken - men utelates ofte i europeiske oversettelser. Disse poetiske inn­ slagene kan legge et yndefullt skjær over stilen og bidra til å forhale og øke spenningen. I den arabiske verden har det ikke 80

TUSEN OG EN NATT

Ib Spang Olsens illustrasjon til historien om Dalia - den drevnes - og hennes datter feinab — den lumskes — snedige spill med Skurve-Ahmad, Plage-Hassan og Ah-Kvikksølv. I «Tusen og en natt» finnes historier både fra India, Iran, Egypt og Arabia. De fortellinger hvor Harun al-Rasjid

opptrer eller hvor kjærlighetsintriger utgjør hovedhandlingen, stammer oftest fra Bagdad, mens beretningene om tyver og kjeltringer som regel er egyptiske.

81

ARABISK LITTERATUR

vært til fordel for verket at dets prosa ligger så tett opp til talespråket. Men hvis man der hadde trykket denne boken til sitt hjerte, kunne det muligens ha endret hele den arabiske litteraturs historie og gitt støtet til en rik utvikling i fiksjons­ litteraturen.

Lærdom og litteratur I abbasidetiden lå det meste av den travle litterære virksom­ heten i hendene på en lærd innerkrets. Den var knyttet til anerkjente akademier som måtte leve i forståelse med den bestående statsmakt. Biblioteker som var avhengige av fyrstens velvilje for å få offentlig støtte, dannet en voksende kjerne i lærdomslivet. Undervisning av ungdommen foregikk ved alle moskéer; de yngste lærte å resitere Koranen, lese og skrive. Siden tok de plass i ringen av kunnskapstørstende studenter rundt de lærde, som foreleste i alskens disipliner grammatikk, ordlære, språkmaterialet i diktningen, den reli­ giøse overlevering, historie m.m. Bokproduksjonen var intimt forbundet med læreprosessen; ved å skrive ned lærerens diktat eller forelesning kunne den enkelte student - normalt mot et vederlag - oppnå lisens til å utbre verket gjennom egen lærervirksomhet, eller til eventuelt å mangfoldiggjøre det i et annet miljø. En slik fremgangs­ måte måtte føre til voluminøse forfatterskap, og arabisk lærdomslitteratur frembyr da også et utall av polygrafer mangeskrivere — som ofte kan ha både et halvt og et helt hundre verker bak seg. Disse verkene viser seg riktignok å inneholde det samme eller nært beslektet materiale, overtatt ad forskjellige veier fra samme kilder. Den lokale bokspredning diktat-systemet førte med seg, ga alburom for mange småforfattere som snyltet på de store og ofte ikke bi­ dro med annet enn en ny redigering eller beskjedne endringer. zldW-li ttcraturen var nærmeste bindeledd mellom de lærde fagfolk og de utøvende skjønnånder. Denne litteraturgrenen omfatter litterær kritikk, overlevering av gamle dikt og for­ fatterskap, særlig av utvalgte partier, praktiske regler for fremførelse av verkene og et stort fortellingsstoff av opp82

«MODERNISME»

lysende, moralsk eller underholdende art. Her kunne de lærde finne stoff til lingvistiske betraktninger, og en minister eller sangerinne stoff til underholdning. Karrieren krevde at ministeren og enhver annen embetsmann var i stand til å sjonglere med sitater i aftenselskapene hos fyrsten. Politisk uvær kunne stilles med en velanbrakt sentens eller et rim som avledet oppmerksomheten. Sangerinnene var som regel slavinner, og deres markedsverdi var avhengig av at eieren bekostet en tidlig utdannelse i adab-faget — en lønnsom investering. Sangerinnene var anvendelige til mangt. Det fortelles f.eks. om en minister at han utførte kontorarbeidet mens han forlystet sitt øre med sang og musikk fra side­ værelset.

«Modernisme» og bydiktning De aktive dikterne var stadig henvist til fyrstens nåde og ble kostelig lønnet for et velturnert og frapperende vers. Nå var det leilighetsdiktningens og improvisasjonens tid i det livlige bymiljøet. La leirsporene som sønnavinden feier over, ligge mens omskiftel­ sene losliter den tid da de var ferske... og overta ikke noen lek eller levemåte fra beduinene, for bedrøvelig er deres liv. La melkekost fare, en drikk for menn som det søte liv er fremmed for. Når melken surner, så piss på den - sjener deg ikke, det er ikke noe galt i det.

Abu Nuwas legger sin forakt for fortidens diktere i disse ordene. Han ble aldri trett av å karrikere ørkendiktningen, som han anså for å være uforenelig med bykulturen. Det falt også hånsord mot de arabiske erobrerne for deres parvenyvesen og manglende kultur. Den eldste eksponent for den nye diktning var Basjsjar ibn Burd (d. 783 eller 784) som var produktiv alt under omajjadene. Heller ikke han kunne klare seg uten fyrstegunst, men i hans rastløse forfatterskap lyder likevel skurrende toner fra et sinn i disharmoni med samfunnet. Det merkes at han var av persisk byrd, og at han, som blind, stiller med den handi83

ARABISK LITTERATUR

kappedes harske reaksjon mot omgivelsene - som på sin side ikke tar med silkehansker på dem som skiller seg ut. Han kunne med rette si om seg selv: «Rimene drypper fra min tunge som var det edder fra giftslangen, hvis spytt er etsende.» Men det var først med Abu Nuwas (d. ca. 810) den nye diktning slo igjennom. Hans poetiske gemytt og utvungne stil plasserer ham som en av de betydeligste arabiske diktere til alle tider. Hans vin-glede, hans skeptiske holdning til religionen og hans åpenlyse homoseksualitet skaffet ham mange Hender. Karakteristisk nok blir han ikke tatt helt alvorlig i Tusen og en natts fortellinger, der han opptrer, selv om nettopp hans poesier blir livlig sitert og har skapt forutsetningen for de beste av de lyriske diktene som er flettet inn i denne folkeboken. Samtidig som den nye poesi bryter med den gamle opp­ bygging av oden, svekkes sansen for det visuelle, for bevegelse og plastisitet. Som bydiktning virker denne poesien intellek­ tuell. Talefigurer, sitater og utspekulerte, men ofte påklistrede sammenligninger trer i stedet for de umiddelbare sanseinno o trykk. Hos mindre ånder førte det til klisjéer. Men Abu Nuwas’ eget talent var stort nok til at han i sine genrebilder står på høyde med Omar ibn Abi Rabia, ja endog overgår ham i språkrikdom. Talespråket som hele tiden spiller med i hans vers, gir dem en yndefull naturlighet, men samtidig gir det den lærde pedant påskudd til å bruke rødblyanten. Abu Nuwas’ negative holdning til de verdier det ortodokse sam­ funn stod for, var nok sterkt medvirkende til at det ikke for alvor ble noen fornyelse i hans kjølvann — selv om ettertiden ustanselig siterer ham. Det er som om vi først i spansk diktning kan spore tegn på at påvirkningen har falt i god jord og satt frukt.

Askese og nyklassisisme Samtidig som den intellektuelle ordleken fikk innpass, ble motivvalget bredere. Typisk nok utviklet den eldste tidens sporadiske jaktbilder seg til en jaktlyrikk. Bymannen kom ut i naturen med hund eller falk. Det som før bar proletar84

ASKESE-DIKT

stempel, blir fyrstelig. Vinløvet med det dempede og spredte lys i forstadskneipen, skyggespillet i begeret og drikkescenene utmåles poetisk. Askese-diktene som følger med, er neppe utelukkende skapt av angrende Bacchus- og Venus-dyrkere. Det er ingen grunn til å tro at genren hos Abu Nuwas er uekte eller et uttrykk for at da fanden ble gammel gikk han i kloster. Diktene over askesen (zuhd) gir uttrykk for noe allmenn­ menneskelig. De kan rekke hånden både til den religiøse mystikk og til den ortodokse islam - foruten at de også danner en innfallsport for halvfilosofiske, pessimistiske påvirkninger fra fremmede religioner. «Betenk livets korthet, dødens alvor og evighetens lengde» er et budskap som til alle tider vil nå lenger ut blant det brede lag enn det mest hullsalige evangelium. Det foreligger ikke noe påviselig schizofrent trekk hos Abu Nuwas når han dikter i denne genren. Samfunnets religion og de barske trekk den har, finner et naturlig uttrykk i disse dikt. De betyr en erkjennelse av at dikteren i sitt forhold til samfunnet ikke kan sveve i løse luften. Den mest navnkundige askese-dikter, Abu l-Atahija (d. 826), hadde vel nærmest en slags omvendelse bak seg, skjønt også han er merkbart bundet til det verdslige. Men hos ham møter man genren rendyrket. Det vil si at ikke bare temavalget, men også stilen blir spartansk. Fra en annen kant enn Abu Nuwas nærmer han seg den jevne prosaens mer beskjedne ordvalg. På denne måten har genren utvilsomt virket som et nyttig korrektiv til den overbroderte stil. Men det hadde lett for å utarte til kirkegårdsromantikk: Hvor er de svunne sekler? Boplassene ligger øde etter dem... Bravo for noen kranier, jordlagt under steinheller. En stakket tid krodde de seg som stolte løver, i medgang og frodighet, i velferd og luksus. Nå er de gerådet i skjærsild og et skjødesløst kvarter. Det er ingen rangsforskjell dem imellom, deres graver går i ett.

Forankringen i det gamle viste seg å være for solid til å kunne kuttes. Et par forfattere som hadde sin storhetstid på 800tallet, Abu Tammam og al-Buhturi, samlet ivrig på fortidsdikt85

ARABISK LITTERATUR

En arabisk dervisj fra en asketisk tiggerorden som har viet sitt liv til fattig­ dom og selvtukt. Mystikernes mål er opplevelsen av guddommen og selvets utslettelse. En retning i den arabiske litteratur besynger askesen mot en orto­ doks bakgrunn. Dens mest fremtredende talsmann var Abu l-Atahija som

døde i 826.

ningen. I sin egen diktning søkte de å forene det gamle med språklige finesser i den nye stilen, som ordspill, allittera­ sjon og alskens talefigurer. Men innholdet og det poetiske budskap ble overskygget av spillet med påfuglhalen. 86

RIMPROSA

En enkelt dikter fra denne perioden, Ibn ar-Rumi (d. 896), ser ut til å ha ant poesiens dilemma. Selv om han er preget av samtiden, søker han å forme sine dikt til helhetskomposisjoner. Men tross alt dominerte tidens svakhet for det presiøse. Høydepunktet i denne utviklingen ble nådd med alMutanabbi, feiret hoffpoet hos fyrsten Saif ad-Dawla i Aleppo omkring midten av 900-tallet. Med sine rike idé-assosiasjoner, fikse ordsammenstillinger og ofte fyndig og fast kom­ ponerte vers går han for å være den største av alle arabiske diktere. Det var utvilsomt hans egen oppfatning også, og han er et eksempel på hva det betyr å spille sin rolle godt. Sann­ synligvis ville innsatsen blitt mer fruktbar under en annen samfunnsordning. Man merker på hans produksjon hva det har kostet å oppnå og bevare fyrstegunsten. Diktene smuld­ rer bort med emnenes gravlagte knokler, og noe allmenn­ menneskelig blir sjelden berørt. Men språkbehandlingen er virtuos. Best er han nesten når livets beske smak legger ham nøkterne ord i munnen : Når oldingen sier ‘Tvi’, er han ikke lei av livet - det er bare svak­ heten han er lei av. Ungdom og sunnhet er livets instrumenter, og når de vender en mann ryggen, er han på retur. Hva verden gir, tar den alltid tilbake, så gid dens gavmildhet da var gjerrighet. For den har lenge nok vært en glede som ga jammer i arv, og en venn som etterlot smerten som ledsager.

I siste halvdel av 900-tallet og etter tusenårsskiftet oppstod det en tendens blant dikterne til å trenge inn på de lærdes enemerker for å erobre seg plass til fri utfoldelse der. Det foregikk under det alminnelige inntrykk av lærdommens over­ vekt, og av at den folkelige fortelling og anekdoten ikke hadde utviklingsmuligheter som seriøs kunst. Et gjennomarbeidet dikterspråk var forutsetningen for alle de kommende forsøk; man behersket nå mediet og søkte etter nye uttrykksformer. Spranget til en virkelig renessanse synes i denne perioden så kort at en kan undre seg over at det ikke ble tatt. Rimprosaen ble først tatt i bruk i islams østligste provinser. Men ettersom den byr en løsning på det gamle problemet 87

ARABISK LITTERATUR

med den helstøpte komposisjon, er det meget forståelig at denne bresjen i form-tyranniet straks førte til nye litterære erobringer. Den egentlige banebryter er al-Hamadhani (d. 1008). Han skapte den lærde vagabond-skikkelsen, en stam­ far til alle senere pikareske helter. Det akademiske tilsnitt var naturligvis nødvendig for å kunne holde det språklige nivå som smaken nå engang krevde. Mye av underholdnings­ verdien i denne såkalte ma^ama-litteraturen ligger i en vittig og slagferdig turnering av språket, slik man kan vente seg det av en lærd original. Sikkert hadde man også den baktanke at de glitrende ordspillene og språk-ekvilibrismen kunne være en hjelp til å lære «arabisk uten tårer». Grammatikalske og leksikografiske detaljer ble smuglet inn i bevisstheten. Nærmere trekvart århundre senere gjentok al-Hanri (d. 1122) suksessen, og hans maqamer ga genren dens endelige utforming. De oppnådde europeisk popularitet i den tyske lyriker Friedrich Riickerts oversettelse som ble utgitt 1826—37, under tittelen Die Verwandlungen des Abu Seid von Serug; herfra tok den danske lyriker Emil Aarestrup formmønsteret til sine rimbrev. Likevel ble det snarere den lærde verden som erobret rimprosaen enn omvendt. Det ble vanlig å skrive lærde verker med enderim. Og som man kan tenke seg ble dette en tung belastning for sakprosaen.

Det spanske eksperiment Muwasjsjah-diktning Spania stod etter arabernes erobring i 711 overfor to mulig­ heter: full kolonial avhengighet av hovedlandet - eller kulturell løsrivelse og nyskaping. I og med at omajjadeslekten etter Damaskus-kalifatets fall brøt forbindelsen med kalifatet i Bagdad og gjorde Cordoba til sitt hovedkvarter (756), forelå det fra begynnelsen et politisk grunnlag for kulturell løsrivelse. Et av de vakreste minner om den arabiske kultur i Europa er moskéen i Cordoba, bygd av Abd-ar-Rahman 1. i 785. Spanierne omgjorde siden byg­ ningen, som hadde huset et internasjonalt kjent universitet, til kirke.

ARABISK LITTERATUR

Men et kulturelt brudd tilsvarende det politiske ble det aldri noe av. Gjennom de første par århundrene var littera­ turen helt avhengig av Østen. Likevel merker man tidlig en særegen spansk, nøktern tone, og lydhørheten for den «modernistiske» stil (Abu Nuwas) synes å ha vært stor. Dermed er det ikke sagt at Østens presiøse og overlessede stil var ukjent. Den hang ved panegyrikken som en skjebne­ svanger borre og ble også til skade for spansk litteratur. Spanias spesielle bidrag til poesiens formspråk er muwasjsjah-diktningen. Denne nyskapningen er et tydelig forsøk på å bryte igjennom det gamle formsystemet med løst sammen­ hengende enkeltvers og det besværlige rim-kravet. Som over­ gangsformer finner vi strofedannelser på 4-8 verslinjer der de gamle versemål er beholdt. I den endelige muwasjsjahform deler man diktet opp i rimgrupper ledsaget av et omkved eller envoi - som for øvrig oftest også innleder diktet. Om­ kvedene som skyter seg inn mellom de enkelte strofer, skaper en slags illusjon av gjennomført rim, idet de rimer innbyrdes. Ofte finner man dessuten sterke gjenklanger fra første strofe i den siste strofen. Man har ment å kunne se tilløp til den nye diktformen øst­ på, men det er ikke tilstrekkelig til a forklare muwasjsjahdiktningens plutselige gjennombrudd og lokale blomstring i Spania på 1000-tallet. Man kan bare trekke den slutning at det også andre steder har vært trang til fornyelse og formeksperimenter. At den nye diktningen senere iot seg omplante fra Spania til Østen, viser at det har vært behov for den. Melodien og musikkledsagelsen var kjernen denne dikt­ ningen ble bygd opp rundt. Selv om den opprinnelig sikkert er blitt til i kultiverte kretser, er det hevet over tvil at den har hatt spesielle forutsetninger som folkesang. Den lempede

formtvangen gjorde sitt. Til de betydeligste arabiske dikterne i Spania hører Ibn Zaidun (1003-71) fra Cordoba. Som høytstående embets­ mann i en politisk urolig tid levde og diktet han undri konstant personlig risiko, og han fikk en omtumlet skjebne. Noen av hans mest berømte «femvers»-dikt ble til på "bak­ grunn av et ulykkelig kjærlighetsforhold til Wallada, en 90

NATURLYRIKK

dikterinne av fyrsteætt. Sitt ungdomsliv i Cordoba skildret han i elegiske erindringsdikt med finstemte islett av naturlyrikk. Naturlyrikken var imidlertid ikke oppstått i Spania. Det finnes betydelige innslag av naturlyrikk hos Abu Nuwas, og særlig kjent som en viderefører av denne poesi er syreren asSanawbari (d. 945). Vårens komme og gleden ved å se blomster og vekster gro blir forbundet med erotisk lengsel og sødmefylt ung kjærlighet. Hvor høyt Ibn Zaidun når i sin natur­ lyrikk, gir kanskje denne prosa-oversettelsen en fornem­ melse av: Hvor ofte løp vi ikke på demningen opp langs bekken til den nasritiske paviljong mellom de kollete åsene. Og i kveldingen gikk vi til sandbanken på elvebredden, der vinden viftet i duftende bølger opp over anemonenes stengler, så de neiet seg. Hvilke skjønne og sorgløse dager det var som svant på møllebruket eller i Nasihs borg! Der elven videt seg ut, kruste østenvinden det grunne vannets sølvklare speil. Det så ut som om solen blankpusset sin lansespiss (solstripen) når den rustet.

Et rent muwasjsjah-dikt er vanskelig å oversette. Som et eksempel gir vi likevel denne prøven fra «Den blinde» av Tudela (d. 1126). Rimfølgen og den folkelige tonen er forsøkt bevart: Perlerad bak smil, slør fra asyn månelyst, allverden slår

ei til, ham favner dog mitt bryst.

Akk, for attrå, jeg tæres av attrå. Gikk jeg eller lå: heftig, stadig gikk den på. Sa jeg: nok og nå! lød det dog: mon så? Smekker og grasil, som vindpustvugget saftig kvist, gjekkende i stadig spill av dråpefall og vind fra øst.

Kunne jeg vel fra deg gå! Du mitt hjerte fritt kan få. La grumhet ei meg overgå; nok at jeg må stå på tå drikkeplass ved honmng-a — mens min lengsel ser derpå.

91

ARABISK LITTERATUR

Zadjal-diktning Da båndene først var sprengt takket være muwasjsjahdiktningen, den sangbare diktning, var det naturlig å nærme seg talespråket ytterligere. I forbindelse med musikkledsagelsen blir vekten lagt på aksentuerende versformer. De ubetonte stavelsene kan man gå lett over ved fremførelsen og slik skape en behagelig avveksling. Romanske ord og vendinger får innpass i diktene. Ofte er hele refrenget, eventuelt sluttverset - khardja - et sitat av et romansk fyndord. Emnevalget i den arabiske diktning er så nært beslektet med trubadurdiktningens at det knapt kan forklares bare som parallelle uttrykk for en ensartet sosial struktur. I zadjaldiktningen, som den spansk-arabiske varianten blir kalt, ser det ut til at det foreligger et bindeledd fra en periode med gjensidig kulturpåvirkning. Den arabiserte og ofte to-språklige gruppen som kalles mozarabere, har utgjort et fruktbart miljø for kulturlån i begge retninger. De romanske om­ kvedene i de ellers arabisk-språklige zadjal-diktene tyder på stilimitasjon. Det er derfor fristende å tenke seg at man har lånt den ytre form fra den gryende adelsdiktning i Europa, samtidig som denne har tatt preg av innhold og livsinnstilling i den arabiske diktning. Men disse strømningene er uhyre innfløkte og ennå langtfra kartlagt. Den største samling av ren zadjal-diktning har vi fra Ibn Quzman (d. 1160). Egentlig nybrottsarbeid representerer hans dikt bare når det gjelder formen. Selv roste han seg av sin evne til å komponere dikt med flere strofer enn samtidige konkurrenter maktet. Han synes også å ha et spesielt talent for å føre et dikt harmonisk fra det erotiske forspill fram til en panegyrisk avslutning, uten at man fornemmer noe brudd i

stilen. I Europa kom folkemålene til å seire og føre til en litterær renessanse. I islam var tradisjonen for sterkt bundet til Koranens forbilde og til lærdomslitteraturen; dette imposante byggverk var ikke til å rokke, og forsøkene på å foinye hovedstrømmen med tilsig fra folkemålets rike oppkorrtmer ble bare til krusninger på overflaten. Muslimens menneske92

EROTISK ANTOLOGI

ideal - den alvorsmilde, sindig-respektable typen ga ikke rom for en uvøren ungdom som folkespråket. Det er be­ tegnende at det oppstod rykter om at Ibn Quzman var en markedsgjøgler. Hans diktning viser at han hørte hjemme i litterære kretser. Men sannsynligvis har den vunnet så sterk gjenklang at den ble folkeeie.

Omkring tusenårsskiftet Filosofi og mystikk Til tross for trykket fra lærdomslitteraturen skortet det aldri på ansatser til avgjørende gjennombrudd i den arabiske skjønnlitteratur. Men man kan si det var en litteratur som ble knust under sin egen vekt. Omkring tusenårsskiftet møter vi en skarp profil i Abu. l-Ala al-Maarri (973-1057). Det tjener muslimenes toleranse til ære at de ga plass for ham, selv om de nok omga ham med en kulde som hindret spirene i å utfolde seg. Den store, mono­ tone produksjonen har vel også virket hemmende. Det dreier seg om en videreføring av zuhd-diktningen i unstferdi&e, men stadig uanstrengte stilformer. Den blinde dikteren holder oppgjør med tilværelsen; han be­ trakter den som ond og den dårligste av alle tenkelige verdener. Det er en tankediktning som røper innflytelse fra samtidig gnostisk-hermetisk tenkning, og som radikalt bryter med den offisielle religion. Den er preget av nyplatonisme, vel også av nypytagoreiske innslag, og i skarp motsetning til islam har den ikke rom for en personlig skaper. Særlig i den stoi e diktsamlingen som går under navnet Luzumijat kommer di t pessimistiske livssynet til uttrykk i formfullendte vers. Konsekvens må man ikke vente; samfunnet legger tross alt bånd på dikteren. Al-Maarri iorsøkte gang på gang å skape nye former og var i det hele tatt en betydelig eksperimentator, men noen total omveltning ga han ikke støtet til. Med spanieren Ibn Hazm (994—1064) står vi overfor et geni­ alt hode, en forsker og polemiker som lyste opp i samtiden. 93

De arabiske håndskrifter er utført med skarpt tilskårede rørpenner, som av fornemme personer ble oppbevart i rikt utsmykkede esker av bronse med gullog sølvinnlegninger. Til utstyret hørte også beholdere til blekk og sand. Det settet som ses øverst, ble fremstilt i Egyptfor mammeluksultanen Mansur Mohammed i 1361-63. Det arabiske museum, Kairo. .Nedenfor ses et enklere skrivesett til å bære i beltet. Det er utført i Egypt eller Syria på 1600-

eller 1700-tallet. Schriftmuseum Rudolf Blanchertz, Berlin.

Fra hans hånd foreligger det en erotisk antologi med vekt på psykologisk analyse. Her siterer han dikt fra sin egen ungdom og tidligste manndom, og tross den litt tørre stilen avslører de en usedvanlig originalitet. Enkeltmennesket i tilværelsens vold og dets følelsesreaksjoner hører til hans viktigste temaer. Ynglingens trang til å nedfelle sin første desillusjon i maksi94

SJELENS FORENING MED GUDDOMMEN

mer som anstår seg for en eldre mann, kan kanskje virke litt løyerlig, men harmen over småligheten i livet er ekte nok. I motsetning til al-Maarri er han en dikter som holder seg til ortodoksien, men det forringer ikke det sympatiske inntrykk hans mandige livsholdning gjør. Den islamiske mystikk virket fruktbringende på diktningen. Ved siden av den rent religiøse veiledning de ga sine disipler, strømmet mystikerne ofte over i virkelig lyrikk. Forbildene fant man, her som i mange andre religiøse samfunn, i den erotiske poesi. Sjelens forening med guddommen hadde nær­ liggende paralleller i foreningen mellom brud og brudgom (jfr. senere pietistisk diktning). Også her dreide det seg om lengsel og lykke, om motgang fra den ytre verden og egoistisk slagg som skulle renses ut. Mystikeren al-Halladj som ble henrettet i 921, skrev både tankedikt og erotisk fargede dikt om sjelens møte med Gud. Men først med Ibn al-Arabi (1165-1240) kom dette motivet til full utfoldelse i et stort forfatterskap. Han var født i Murcia i Sørøst-Spania, og den spanske klarhet i stilen har satt sitt preg på hans verker, selv om de for en stor del ble skrevet i Østen, bl. a. i Mekka og Damaskus. Møtet med en kvinnelig mystiker i Mekka inspirerte til verket Tardjuman al-asjwaq, der han tolker den himmelske kjærlighet med symboler fra den jordiske. For ikke å bli misforstått fortolker han også selv boken - en fremgangsmåte som ikke bare var utbredt blant mystikerne. En litt yngre samtidig forfatter, Omar ibn alFand (1181-1235), viser likevel større dikterisk rikdom i sine mystiske dikt. Han kommer også nærmere den gamle ørkendiktnings erotiske ghasel.

Eksperimenter med roman, reiseskildring og teater Et svakt tilløp til en roman skapte Ibn Tufail (d. 1185), da han bearbeidet en filosofisk traktat av Avicenna (d. 1037). Trak­ taten ga en tørr, allegorisk fremstilling av fornuftens og logikkens funksjon i det ordnede kosmos. I Ibn Tufails verk, som er en mellomting mellom en robinsonade og en utviklings­ roman, fikk Avicennas abstrakte begrep «fornuft» kjøtt og 95

ARABISK LITTERATUR

blod som skikkelsen Hajj ibn Jaqzan, «Levende Årvåkensen». Handlingen går ut på å vise hvordan mennesket kan nå fram til å erkjenne det guddommelige ved egen kraft, hvis det unn­ går fordervende påvirkning fra omgivelsene. Det er innlysende at forfatteren har arbeidet med stoff fra mystikernes «vei» og med filosofi, men det allmennmenneskelige siktet er tydelig. I reiseskildringene kan man finne en slags erstatning for den manglende fabulerende diktning. Her tok man forbildene fra geografisk og historisk faglitteratur. Når vi likevel kan regne reiseskildringene til skjønnlitteraturen, skyldes det at forfatterne opptrer som øyenvitner og inntar en subjektiv hold­ ning til stoffet. En av de mest interessante skildringene er skrevet av Ibn Djubair, som i årene 1183-85 foretok en pile­ grimsreise fra Spania til Mekka via Egypt, med hjemreise over Syria. I tillegg til de ytre hendelser og tidsbildet far man her et inntagende portrett av det fromme muslimiske

menneske. Ibn Battutas reiseskildringer vitner om et mer utadvendt sinn, en nysgjerrig og utrettelig globetrotter. Han var fodt i Tanger i 1304, og 21 år gammel la han ut på vidløftige reiser som førte ham til de russiske stepper, til Kina og Ceylon og dypt inn i Afrika. Som hos Marco Polo hviler det meste av hans produksjon på selvsyn og ikke på annenhåndsberetninger det er den ektefødte fortellerglede, stimulert ved møtet med fremmedartede skikker og forhold. Mens foreningen av musikk og diktekunst i muwasjsjah- og zadjaldiktningen medvirket til at musikken fikk en status den før hadde manglet som kunstart, lyktes det ikke på til­ svarende måte å utvikle en scenekunst som kunne gi diktnin­ gen visuelt uttrykk. Men alt tidlig i abbasidetiden gjorde omvandrende gjøglere det såkalte skyggespill populært i de brede lag av folket, og denne folkelige kunstformen vant også inn­ pass ved hoffene. Dens østasiatiske herkomst vimer om den livlige kulturspredning langs handelsveiene. I en kultur der den visuelle kunst var trengt sterkt i bakgrunnen, måtte en slik forening av synsopplevelse og tale dekke et åpent behov. Figurene var transparente silhuetter - f. eks. utskåret-* lær som trådte fram i kontur når de ble ført inn mellom en lys96

FOLKELIG TEATER

De arabiske reisebeskrivelser og encyclopedier inneholder også litterært stoff som vi finner igjen i andre verker. I al- Qazwinis «Jordens underverker» fra 1280 forekommer f.eks. fortellingen om sjømannen som er strandet og blir reddet av en kjempefugl. I «Tusen og en natt» opptrer historien i en annen versjon som «Sindbad Sjøfarerens annen reise». Manuskript fra 1280 i Bayerische Staatsbibliothek, Munchen.

kilde og et lerret. På den andre siden av lerretet kunne til­ skuerne følge figurenes bevegelser uforstyrret av de tekniske kunstgrep. Den yndede hovedperson het Karagøz (tyrkisk: «Svartøye»), og på lignende måte som Kasper-figuren eller danskenes Mester Jakel kom han til å gi navn til dette sær­ pregede dukketeater, folkemålet er det livgivende element som har sikret disse arabiske fjelebodsløyéne en lang tradisjon opp til nåtiden. Som man måtte vente av et folkelig teater, rommet det mange moraliserende trekk. Men det ble også lagt \ ekt pa å skape spenning med forfølgelses- og lurescener. Sentimentale innslag og barokke og grovkornede opptrinn er nesten en selvfølge. Det er karakteristisk at en egypter, Ibn Danijal (d. 1310) forsøkte å innføre genren i den høyere litterære sfære ved å forfatte skuespill på klassisk arabisk til bruk i skyggespillene. 4. Verdens litt.hist. 11

97

ARABISK LITTERATUR

Det er nærmest samfunnssatiriske komedier med en viss etter­ ligning av maqama-stilen. Den typisk egyptiske ironiske holdning til øvrigheten mangler heller ikke, og de har et våkent øye for det aktuelle. Men som folkelig kunst måtte dette teatret bygge på folkemålet. Det var ingen vei fram til en teaterlitteratur på det klassiske språk. En annen form for folkelig underholdning er dagdrømmerfortellingen. Mest kjent er Orator-ro manen, en lang - man kan med all grunn si endeløs - beretning om en tapper beduinkrigers bedrifter, bygd over dikteren Antaras liv. Hans dame er den ubeskrivelig skjønne Abla. Dette uhyre populære villskudd på beduinromantikken konkurrerte om favorittplassen med skildringer fra korstogtidens blodige triumfer. En helteserie var bygd opp omkring mamelukksultanen Baibars. Fortellinger med lignende innhold hører til de mer folke­ kjære deler av Tusen og en natt. Fantomets seier over over­ makten og hans knefall for en deilig forførerske er det sentrale i disse dagdrømmeriene.

Mørke århundrer Etter 1300-tallet finnes det ikke lenger friske spirer i den arabiske skjønnlitteratur. Den stivner i de gamle formene, og versemakerne slår seg til tåls med klisjéer. Periodens siste århundrer preges av massive, kompilatoriske forfatterskap innen vitenskapene, historieskrivning og religion. Deriblant finnes høyst lødige arbeider. Det gjelder f.eks. Ibn Khalduns (d. 1406) historieverk med den berømte innledningen hvor forfatteren fremsetter et historiefilosofisk grunnsyn som bygger på idéen om historiens sykliske natur. Kanskje er denne forskyvning i balansen mellom skjønn­ litteratur og vitenskapelig faglitteratur karakteristisk ior en kultur under avblomstring. Islam hadde gjennomlevd en lang rekke politiske tilbakeslag. De fremmede tyrkiske seldsjuker som var mer ortodokse enn noen, virket avkjølende på den kulturelle temperatur etter at de hadde overtatt den reelle politiske makt i Bagdad i 1055. Konfrontasjonen med Europa gjennom korstogene (fra 98

EN KULTUR UNDER AVBLOMSTRING

Arabisk bokbind fra 1400-tallet i brunt Iæt, dekorert i svart og gull.

Bayerische Staatsbibliothek, Munchen.

1095) og fordrivelsen fra Spania (fullbrakt med de kristnes erobring av Granada i 1492) betydde alvorlige innhogg. Mongolenes erobring og likvidering av kalifatet i Bagdad i 99

ARABISK LITTERATUR

1258 var et katastrofalt brudd. Likevel er det først med de tyrkiske osmanner (med Selim 1. fra 1512) at en dødlignende stillhet senker seg over den arabiske litteratur. Riktignok fortsettes de litterære studier, og lærerne pusler med kom­ mentarer og kommentarenes kommentarer. Religionens menn holder glørne av det nedbrente bål vedlike. Men den osmanniske kulturinnflytelsen bidro bare til en tiltagende stagnering — samtidig som Europa samlet seg til det store sprang: humanismens gjennombrudd på 1500-tallet. Denne dvaletilstanden bygde opp til sjokket den arabiske verden skulle oppleve da Napoleon Bonapartes besettelse av Egypt (1798) gjorde slutt på en forlenget middelalder i

Det nære østen.

IRANSK LITTERATUR Avjes P. Asmussen

Islams sverd ir 622 utvandret profeten Muhammed med et uanselig følge av tilhengere fra hjembyen Mekka for å dra til Medina. Det skjedde i protest mot hans bysbarn som ikke ville la seg overbevise av Muhammeds budskap om den ene allmektige gud Allah. Utvandringen betydde et vendepunkt ikke bare i Muhammeds liv, men i verdenshistorien. Den yngste av verdensreligionene - islam, «den fullstendige under­ kastelse eller hengivelse» - var etablert. Blant den beskjedne håndfull utvandrere var det neppe noen som ante hvor re­ volusjonerende følger det skulle få. Bare vel hundre år etter utvandringen, hidsjra som araberne sier, måtte frankernes hersker Karl Martell oppby all sin styrke i slaget ved Poitiers (732) for å hindre islams legioner i å oversvømme Europa. Men på dette tidspunkt hadde sassanidenes Iran allerede i flere generasjoner vært darul-Islam, islams område. Bare noen få år etter Muhammeds død tilføyde araberne sassanidehæren et knusende nederlag i slaget ved Qadissija 636, der de også erobret nasjonens klenodium, Kongebanneret. Det ligger en bitter tragedie i dette. Klenodiet var ifølge over­ leveringen den sagnomspunne smedens Kaves fangskinn som han hadde heist som banner da han engang i urtiden reiste folket mot en drages tyrannvelde og gjenvant friheten for de nanske land. Frihetens symbol på fiendens hender! År 642 seiret araberne for godt i slaget ved Nihavand. Og den siste sassanidekongen, Jazdkart 3., måtte flykte fra sted til sted inntil han i 651 eller 652 ble myrdet i Øst-Iran, av en møller som ikke visste hvem flyktningen var og lot seg friste av den praktfulle drakten han bar. Riktignok støtte islamiseringen av Stor-Iran stadig på 101

IRANSK LITTERATUR

spredt motstand, særlig i østprovinsene og i Tabaristan, det uveisomme området sør for Det kaspiske hav. Men likevel forblir det en merkelig, historisk uforklarlig kjensgjerning at et så mektig imperium som det sassanidiske på så kort tid kunne lammes av en så relativt ubetydelig motstander. Selv araberne var ikke forberedt på det. Den nye rollen som hers­ kere over et storrike var uvant for dem, og i stor utstrekning bare kopierte de sin slagne motstander, f.eks. i skattepoli­ tikken. Én ting stod likevel fast: Det offisielle språk var nå arabisk, og den eneste religion som betydde noe, var islam.

Den persiske renessanse De fleste iranere gikk forholdsvis fort over til islam. Det gjorde hverdagen lettere og — ikke minst — skattebyrden mindre. Mange lot seg innlemme som «klienter» (mawali) i arabiske familier og antok deres arabiske navn, og de inn­ flytelsesrike jordeierne (dihkanene), som var mer økonomisk enn religiøst innstilt, førte ved sitt trosskifte med seg store befolkningsgrupper. Sin nasjonale selvbevissthet satte iranerne likevel ikke over styr. Uroen lå og ulmet, stadig næret av util­ fredshet og hevntanker. Hver gang sjansen bød seg, var man tilbøyelig til å stille seg i motsetning til det anerkjente kalifat og den offisielle islam. I begynnelsen av 700-tallet samlet agitatoren Abu Muslim all den gjærende politisk-rehgiøse motstand i Iran i én stor bevegelse. År 750 skaffet den abbasidedynastiet (ætlinger av Muhammeds farbror Abbas) kalifatet i Bagdad. Som takk for hjelpen ble iranerne lovet innflytelse på det nye dynastiets regjering. Man ble stilt i ut­ sikt at den sassanidiske kjetteren Mazdaks idéer skulle inn­ føres og kvinner og jord være felleseie. Det var den eneste måten å fa bukt med roten til alt ondt, hevdet han. Fullt så vidt gikk det nå ikke. Men sikkert er at abbasidene i stor utstrekning favoriserte iranerne. Den nye hovedstaden ble plassert på tidligere sassanidisk territorium og fikk iransk navn - Bagdad, «guds gave». Det iranske folks voksende krav om politisk og kulturell medbestemmelsesrett slo ut i 102

DE BESEIREDES HEVN

den såkalte yWzjja-bevegelsen. (Av den arabiske flertalls­ formen sjuub, «folk». Allah sier i et kjent koransted at Han har skapt menneskene som mann og kvinne og gjort dem til folk og stammer.)

Noen nasjonalistisk reisning var dette slett ikke. Dels var iianerne ikke alene om den, og dels var og ble arabisk be­ vegelsens språk. Sjuubijja var alle ikke-araberes protest mot arabernes eneherredømme på alle områder og mot deres hovmodige fremhevelse av den arabiske kulturs overlegenhet. Men de mest fremtredende og aktive talsmenn for protest­ bevegelsen var iranere, og det er ikke så merkelig - de kunne tross alt rose seg av en eldgammel tradisjon. Når det gjaldt litterær virksomhet, var de nesten enerådende. De var attpå til i stand til å danne skole og stikke ut nye veier både i prosa og poesi, med verker av så høy kvalitet at araberne selv for disse iranerne uttrykte seg jo på arabisk - bøyde seg i dyp beundring. Man har med rette talt om de beseiredes hevn i forbindelse med denne iranske iver etter å ydmyke araberne. Det gjaldt å være annerledes - å akseptere og stedig holde fast ved alt araberne forkastet eller betraktet med uvilje — og å opptre som læremestre og fornyere innenfor rammen av islamisk kultur. Sjiismen (av sjia, parti, dvs. partiet til profetens svigersønn Ali) som bare anerkjenner direkte etterkommere av Muham­ med som islams ledere, fant sin mest fruktbare grobunn i Iran. Der og ingen andre steder er den i dag statsreligion. Og mystikken, sufismen som i sin ekstreme form er fremmed for den ortodokse islam, har sine største diktere blant iranerne. Det er vel også et uttrykk for denne selvstendighetsviljen at lian i dag er det eneste islamiske land som har diplomatisk forbindelse med Israel! Den sterke, ja, nesten fanatiske selvhevdelsestrang som ga seg utslag i sjuubijja-bevegelsen, skapte også grunnlaget for den såkalte persiske renessanse i litteraturen. Den slo igjen­ nom i Øst-Iran, Khorasan og Transoxiana, der det ble opp­ rettet lokale dynastier som var frigjort fra kalifatet: Tahindenes dynasti (820-872), oppkalt etter stifteren Tahir; saffandene (867-903), etter grunnleggeren Jaqub ibn Laiths 103

IRANSK LITTERATUR

Profeten Muhammeds svigersønn Ali hadde stor betydning for den iranske utforming av islam, og i dag er sjiismen, som bare anerkjenner direkte etter­ kommere av Muhammed, statsreligion i Iran. Denne tegningen av erke­ engelen Gabriel som anbefaler Ali til Muhammed, stammer fra Muhammed ibn Husams «Khawarname», et epos om Alis livsløp som er en etterligning

av «Sjahname», Kongeboken.

tilnavn as-Saffar, koppersmeden; og samanidene (864-999),

etter stamfaren Saman-khudat. Motsetningsforholdet til kalifen — selve innbegrepet av arabisk makt og arroganse - var nok til å få de nasjonale strengene til å klinge. Men dertil kom at saffaridene og først og fremst samanidene, som var av ren iransk opprinnelse, bevisst patroniserte diktningen på morsmålet. Dan, det som hører hoffet til, kalte man det, utvilsomt med tanke på samanidehoffets offisielle språk. Men i likhet med dynastiet

104

BARE POESI ER SKJØNNLITTERATUR

selv var dette språket i grunntrekkene persisk, fra provinsen Persis eller Fars. Det er derfor rimelig å snakke om den per­ siske (eller nypersiske) renessanse og å kalle Irans litteratur fra denne perioden og fram til nåtiden persisk litteratur. Utenom den anonyme folkediktningen kjenner vi få eksem­ pler på at andre iranske dialekter har vært anvendt til litterær utfoldelse.

De første forsøkene Selv i våre dager er skjønnlitteratur for mange iranere først og fremst eller utelukkende poesi - lyrisk og episk diktning i videste forstand. Prosaen er faglitteratur! Djamalzade, som vel er Irans største nålevende dikter, sier et sted: «Våre skribenter anser det vanligvis for å være under deres verdighet i det hele tatt å sette pennen på papiret for å skrive prosa.» Og Buzurg Alavi, som nå er professor i persisk litteratur i ØstBerlin og selv en høyt ansett forfatter, deler hjertesukket: «Ennå den dag i dag tror mange dannede iranere at kunsten begynner med poesien og slutter med poesien. En prosafor­ fatter tar de ikke alvorlig.» o Man kunne si at vurderingen av et dikterisk produkt oftest er et «hjerte-smerte»-spørsmål. Brukt uten åndfullhet er rimparet banalt, men brukes det i den rette sammenheng, kan det geniale oppstå. Den estetiske dom avhenger med andre ord av dikterens evne til å velge ordenes mest tankevekkende plas­ sering og - ville iraneren legge til - bruke utsøkte og originale bilder, fremelske klangfylden og benytte seg av flertydigheter og ordspill. Det siste faller desto lettere ettersom arabisk skrift ikke angir de korte vokalene, og man for eksempel skriver gl for «gul», rose, og «gil», leire. Iraneren taler gjerne om rosen (gul) og nattergalen (bulbul) i sine dikt, ja nattergalens kjærlighet til rosen er et tema han alltid vender tilbake til, og utenforstående har ofte, men med urette latterliggjort det. Dette fugl- og plantemotivet uttrykker eldgamle religiøse følelser og er forbundet med en dypsindig og sublim symbolikk hos både Irans og Tyrkias største diktere. Av diktningens hovedformer later iallfall rubaiet, epi105

IRANSK LITTERATUR

grammet, til å være ekte iransk. Det består av fire halvvers med rimfølgen aaba eller aaaa og kan i sitt korte, knappe ut­ trykk beskjeftige seg med alt mellom himmel og jord kjærligheten, vinen, filosofien, religionen, hverdagen. Omar Khajjams Rubaijat, Samling av rubaier, har gjort det viden kjent. - Iransk er utvilsomt også mathnavi-formen (med rimede halvvers aa, bb, cc, osv.). Den brukes både i det historiske og det romantiske epos og i didaktisk verskunst. Av tydelig arabisk opprinnelse er derimot qasidaen, med panegyrisk, satirisk eller moralsk-religiøst innhold og rim­ følgen aa, ba, ca osv. - Det samme gjelder etter alt å dømme også ghaselen (ghazal), oden, som besynger den jordiske og himmelske kjærlighet, vinen, våren, rosenhagen og natter­ galen osv. Den har samme rimmønster som en qasida, men er ikke så lang. En underart av disse to er qita-formen, «bruddstykket», kalt slik fordi den i rimfølgen utelater aa og nøyer seg med ba, ca, da osv. og dessuten gjerne omfatter ganske få dobbeltvers. Men diktets form er én ting, noe annet er det å danne seg en forestilling om mannen bak det, hans livssyn og motiver. Særlig med den eldste persiske litteraturen byr det på store vanskeligheter, siden dikternes arbeider bare finnes over­ levert i et ytterst beskjedent omfang og de sekundære kildene er få og mangelfulle. Ganske visst har vi de såkalte tazkiraer, dikterbiografier. De betydeligste er Muhammad Aufis Lubabul-albab, Kvintes­ sensen, fra begynnelsen av 1200-tallet; Daulatsjahs Tazkiratusj-sjuara, Dikternes liv, fra 1487; Amin Ahmad Razis Haft iqlim, De syv klimata, avsluttet 1594. Dessuten har vi verker som Asadi fra Tos’ persiske leksikon fra 1060, Lughat-ifurs, og hoffdikteren Nizami-ji Aruzi fra Samarkands Tsjahar Maqale, Fire avhandlinger, (om statssekretæren, dikteren, astrologen og legen). Men dels er biografenes smak og vurdering i mange tilfeller totalt forskjellig fra vår, og dels har de en ukritisk holdning til sitt materiale. Navn, titler og tids­ angivelser gir de likevel, så de er ikke uten betydning. Dikterens navn er nemlig en sak for seg i persisk litteratur hans egentlige navn spiller liten rolle. La oss som eksempel 106

DIKTERENS PERSON INTERESSERER IKKE

ta den største av de persiske klassikerne, Firdausi. Meningene er delte: Kanskje het han Mansur, kanskje Hasan eller Ahmad. I litteraturhistorien er han Abul-Qasim Firdausi Tosi. Men dette er bare hans kunje, som angir at han er far til Qasirn (for prestisjens skyld ofte brukt også når det ikke fantes noen sønn); dessuten hans takhallus, dikternavnet Firdausi som betyr «den paradisiske» - og endelig hans nisbe, hjemstedsbestemmelsen Tosi, dvs. «fra (byen) Tos». Vi vet altså ikke helt sikkert hva Firdausi i virkeligheten het! Det interesserte i grunnen ingen heller. Dikterens person trer i bakgrunnen fordi persisk diktning med ganske fa unntak var tidløs og uengasjert helt fram til begynnelsen av 1800tallet. I den klassisk-persiske perioden, til og med Djami på 1400-tallet, skapte store enere innenfor de forskjellige genrer — bl. a. Firdausi, Nizami, Hafiz — de forbilder som en vrimmel av epigoner siden levde høyt på. Den etterklassiske diktningen kan være utmerket og delvis fornyende, men oftere er den fullstendig åndløs og banal. Det vi vet om den aller tidligste persiske diktning, skylder vi nesten utelukkende Aufi. Mye er det ikke, noen fa navn og enkelte smakebiter. Fra tahiridenes tid nevner han Hanzala fra Badgis (et område nordvest for Herat i Afghanistan), hvis vers har «den kjølige vins (sjamul) friskhet og nordenvindens (sjamal) behagelighet». Det har eksistert en hel samling av Hanzalas dikt, en divan som omtales i Tsjahar Maqale, men nesten ingenting finnes lenger. Av de spar­ somme restene går det likevel fram at Hanzala både kunne røres av det barnlig tillitsfulle i folkeovertroen og la seg be­ geistre av et mannsmot som forlangte storhet om så stor­ heten skulle vristes ut av løvens gap (kam-i sjir). I sine

persiske vers anvendte Hanzala det arabiske ^zrz/^-systemet som er basert på en veksling mellom lange og korte stavelser. Han var en av de første som tok det opp, men mange fulgte ham. Først i våre dager har nye versifikasjonsmetoder så smått begynt å arbeide seg fram. Om Firuz-i Masjnqi fra saffaridenes tid sier Aufi at hans sanger er «søtere enn stjålne kyss». Å dømme etter de fa eksemplene vi kjenner, har karakteristikken mye for seg. Men 107

IRANSK LITTERATUR

kjøtt og blod får de bleke skikkelsene først med samanidedynastiets epoke (864—999). Samanidene demonstrerte sin nasjonale selvbevissthet ved å innføre persisk som administra­ sjonsspråk, og de samlet også diktere om seg. Deres hoff var i bokstavelig forstand et dikterhoff.

Rudaki - «dikternes karavanefører» Rudaki var hoffdikter hos samanidefyrsten Nasr ibn Ahmad (913-4-3). Han er den første persiske dikter av det helt store format. «Dikternes karavanefører», «mestrenes mester», «dikternes Adam» og «dikternes konge» er et lite utvalg av alle de hedersnavn orientalske biografer forsyner ham med, og for en gangs skyld må man gi dem rett. Rudakis enkle og ukunstlede stil finner man meget sjelden maken til i den senere litteratur. Selv i lovprisningsdiktene, som det ellers finnes utallige smakløse eksempler på i Irans historie, unngår Rudaki det forlorne og svulstige og uttrykker sin hengivenhet for den fyrstelige velgjører med ord han kan stå ved. Rudaki ble født i midten av 800-tallet i den vesle tjelllandsbyen Pandj-i Rudak (nå Pandjrud i den nordlige del av sovjetrepublikken Tadsjikistan) i distriktet Rudak. Dit vendte han også tilbake på sine gamle dager, plaget av alderdomssvakhet og forfulgt av ulykker som hadde berøvet ham hans legendariske rikdom. Og der døde han i 941. Sadriddin Ajni, som har grunnlagt den moderne tadsjikiske litteratur, fant Rudakis grav i 1940, og da antropologen M. M. Gerasimov noen år senere åpnet graven, kunne han på grunnlag av omhvseelfåe undersøkelser rekonstruere dikterens fysiognomi så det stemte forbløffende med de antydninger Rudaki selv gir

i sine vers. Rudakis verskunst betydde et veldig fremskritt i både qasidaens og qitaens utvikling, og ennå i Asadis persiske leksikon er han den dikter som blir oftest sitert. Selv om det er en over­ drivelse når flere biografer påstår at tallet på hans vers løp opp i 1 300 000, var han virkelig svært produktiv, og det er besynderlig at så lite har unngått tidens tann. Sannsynligvis ble Rudakis dikt et offer for den stigende forkjærlighet for 108

RUDAKI

oppstyltet stil. Det er iallfall ett historisk eksempel som peker i denne retning. Daulatsjah sier om et av Rudakis dikt: «Det er et enfoldig dikt, blottet for enhver kunst, utsmykning og kraft. Hvis noen dikter i dag ordla seg på den måten for en forsamling av sultaner og fyrster, ville han høste misbilligelse hos alle.» Men dette var nettopp et av Rudakis mest be­ rømte dikt! Det var der han priste hovedstaden Bukharas charme på en så naturlig og samtidig gripende måte at det beveget fyrsten til øyeblikkelig å stige til hest og ile hjemover, skjønt han mot sedvane og til stor ergrelse for sitt følge egentlig hadde besluttet å tilbringe vinteren i det vinrike Herat. Rudaki var stor i sine dikt, fylt av medfølelse og av det mot som skal til for å mane stormenn til rettferdighet og med­ menneskelighet i en ufullkommen verden. Underfundighet veksler med melankoli, og senere med bittersøt resignasjon. Den slo igjennom da han på sine gamle dager ble forvist fra hoffet, visstnok av religiøse grunner, og fattig og avkreftet søkte mot hjemstavnen. Slik innleder han en av sine siste qasidaer: Brutt og tapt er raden av de tenner som jeg engang hadde, Nei, ikke tenner, skinnende livsfakler var de! Hvite, sølvklare, perler og koraller, Som morgenstjerner, duggens dråperegn var de Brutt og borte er de, ikke én igjen,

og slutter: En annen ble jeg da, og livet ble et annet, Stav og krukke grep jeg, vandretiden var nå inne.

Det er et langt sprang fra de tider da han spøkefullt kunne utbryte: Med kyss det ganske som med saltvann går, jo mer man drikker, desto større tørst man får!

Det eldste dikt vi har fått overlevert fra Rudaki, Madar-i maj, Vinens mor, gir et levende innblikk i iranske drikkeskikker og drikkelag. Denne oden stiller oss overfor karakteristiske 109

IRANSK LITTERATUR

elementer i all persisk episk og lyrisk diktning: vinen og kjær­ ligheten. Vinen er i og for seg ikke noe problem; allerede Herodot bemerket at iranerne var vinelskere. Det er de frem­ deles, til tross for eller kanskje på grunn av Koranens forbud. De overvunnes hevn igjen! Den franske grev de Gobineau, diplomat og historiefilosof fra midten av 1800-tallet, sier et sted: «Både prester og prinser tilbringer nettene med drikk. Damene av den kongelige familie ligger ved midnatt like døddrukne på sine tepper som basarens piker. . . Jeg har kjent høyt dannede, vitebegjærlige menn som fant glede i filosofiens mest raffinerte nytelser, og som likevel ikke ville kunne tenke seg ikke å være døddrukne hver aften.» Nei, det kildne punkt er kjærligheten og den tilbedtes kjønn. I persisk betyr u, det personlige pronomen i 3. person entall, både han og hun. Et raffinement dikterne naturligvis ikke er sene med å benytte seg av! Ikke desto mindre er det hevet over enhver tvil at det ofte er en smukk ung mann som er kjærlighetens gjenstand - saqien, vinskjenkeren, som i diktene meget ofte blir masjuq, den elskede. Saken kan riktig­ nok kompliseres av det sinnrike og etter europeisk smak ikke alltid like velvalgte billedspråket. Som når den elskede er «avguden» (sanam eller but av ordet Buddha), «månen» (mah), «den med måneansiktet» (mahru); eller når ansiktet kalles paradiset, rosen, verdensbrannen, paradisporten; når dunet på kinnet er fiolen, duggen, neger-ammen, og skjønnhetspletten blir «gartneren» i kinnets hage, «en neger som har forvillet seg inn i skjønnhetens rike», «en flue som slikker sukker av den skjønnes lepper». Men tiltaleformer som gutt (pisar) og soldat (sarhang) og direkte hentydninger til ynglingens militære kvalifikasjoner er utvetydige nok. Det skorter da heller ikke på historiske vitnesbyrd om sakens rette sammenheng. Om seldsjuken Sandjar fortelles det foi eksempel at han ofte kjøpte seg en billedskjønn slave og gjorde ham til gjenstand for sin elskov. Ynglingen ble over­ øst med gaver og kostbarheter og utmerkelser, men når han ble mann og fikk skjegg, avskydde og forstøtte Sandjar ham, ja, det hendte han lot slaven henrette. Som i antikkens Hellas — en Platon ville ikke ha undi et seg 110

Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om det er en ung mann eller en pike de persiske kjærlighetsdiktene er skrevet til. Her ses til venstre en av de attråverdige ynglingene, en sirlig ung prins med blomster i turbanen og parfyme­ flaske. Og til høyre blir en ung kvinne omfavnet av sin tilbeder mens en til­ skuer legger fingeren på munnen som uttrykk for overraskelse. Miniatyrer fra 1570 og 1630, henholdsvis i Bibliothéque Nationale, Paris og PierpontMorgan Library, New York.

ble slike forhold fremmet av selve samfunnsstrukturen. Det må man ha in mente når man bedømmer den erotiske lyrikken. Det hai ingen hensikt at man, slik en tysk Hafiz-forsker ut­ trykker det, «i moralens navn lar den persiske dikter besynge 111

SVARTEHAVET

• Gandja • Ankara

LILLEASIA • Kon ja

» Aleppo (Haleb)

Mosul

Zakan

Hamadan •

MIDDELHAVET

Nihavand

• Bagdad

Qadissija •

e^rat

DEN

• Medina

ARABISKE

• Mekka

HALVØY

•Sana

r

KIRGISSTEPPEN

• Bukhara

«PISKE

• Samarkand

TSJAGHAMI

V

PAMIR

• Merv • Balkh .Tos

Djam •

• Nishapur

RISTAN Uran

9 Herat

• Ghazna

AFGHANISTAN

KN •an

• Jazd • Kerman

Shiraz

S ISTAN

ERSIS

>EN ERSISKE BUKT

DET INDISKE HAV

Iran l= 0

i

i

i

■=!

500 km

IRANSK LITTERATUR

Kråkene holder råd. Illustrasjon til «Kalila og Dimna», en opprinnelig indisk fabelsamling som nådde Europa via Arabia og ble meget populær, særlig i Spania. Dette håndskriftet er utført omkring 1200-1220, sannsyn­ ligvis i Syria. Bibliothéque Nationale, Paris.

sin pikes mustasjer». Heller ikke må man se bort fra at mange av lyrikerne, også når de nådde høyest, arbeidet under tvang hoffdiktere som de var og avhengige av fyrstens luner og pengepung. Men selv under slike vilkår ble ikke alt til lutter fyrstesmiger eller godtkjøpserotikk. Nøyaktig samme terminologi som elskovsdikterne benytter mystikeren, sufien, til å tolke sin higen etter Gud og sin besettelse av Ham. Det problem fortolkningen av persiske erotiske dikt byr på, utvides på denne måten med en tredje faktor, som etter mange iraneres syn er den egent­ lige og eneste - kjærlighetens gjenstand kan være både «ham», «henne» og «Ham». I Rudakis kjærlighetslyrikk er den elskede tydeligvis en kvinne, iallfall når han taler fra hjertet og på egne vegne. Han var ennå absolutt upåvirket av «utskeielsene» i den senere kunstpoesi. Aller tydeligst skinner det kanskje igjennom i et av hans siste storverker, det episke diktet Kalila og Dimna 114

RUDAKI

fra år 932. Det er en poetisk bearbeidelse av en opprinnelig indisk samling av dyrefabler, den såkalte Femboken, Panchatantra (se 1, s. 664ff). Samlingens indiske historie er ukjent, men sikkert er det at den ble til som et kongespeil med det praktiske formål å belære om verdensklokskap (artha, miti), som ved siden av dharma (religion og moral) og karna (kjærlighet) ble ansett som målet for all menneskelig attrå. På 500-tallet oversatte sassanidekongen Khusrav Anosjarvans livlege, Burzoi, samlingen til mellompersisk under tittelen Karatak ut Damanak - etter to sjakaler som på sanskrit ble kalt Karataka og Damanaka og som spiller en vesentlig rolle i fortellingene. Denne over­ settelsen er riktignok gått tapt, men den ligger til grunn for alle de senere versjoner vi kjenner. De fleste av dem overtok også den mellompersiske tittelen (men nå som Kalila, idet r og 1 skrives på samme måte på mellompersisk, og Dimna, med bortfall av endekonsonanten). Alt på Burzois egen tid ble hans tekst oversatt til syrisk av en viss Bud. Men det var iraneren Ibnul-Muqaffas oversettelse fra mellompersisk til arabisk på 700-tallet som lå til grunn både for Rudakis be­ arbeidelse og for fortellingenes utbredelse i Europa. Det er interessant å følge Kalila og Dimnas skjebne i og utenfor Iran. Rudaki la det persiske fundament, og hans genius fornektet seg ikke: samme enkelhet og samme natur­ lighet i stilen her som i all hans diktning. I samsvar med persisk litterær smak var det en versifisert gjengivelse, men da Rudaki var for ukunstlet til at han kunne tilfredsstille etter­ tidens oppfatning av ars poetica, gikk den snart i glemme­ boken. Bare Asadis persiske leksikon har bevart noen fa linjer, som likevel er tilstrekkelig for vurderingen. De nye kravene til kunstpoesien kom til uttrykk i om| fattende håndbøker. Banebrytende ble Rasjid-i Vatvas teore­

tiske verk fra 1100-tallet, Hadaiqus-sihr. I 1144 fikk man en ny bearbeidelse av Kalila og Dimna ved Abul Ma’ali Nasrulla. Den var skrevet på rimprosa, sadj, med innflettede vers. Verket bar ennå preg av en viss enkelhet, men strebet tydelig mot den eleganse som stod i tidens tegn. Elegansen var imidlertid ikke elegant nok! Det ble den først i 1494 da 115

IRANSK LITTERATUR

Husajn Vaiz Kasjifi presenterte sin Kalila og Dimna-versjon under tittelen Anvar-i Suhajli, Kanopus-lysene, i et blomst­ rende språk med endeløse retoriske floskler: «Fra papegøyene i veltalenhetens behagelige bolig og de med søte tunger be­ gavede nattergaler i genialitetens hage, har jeg hørt at der i en av de store byer i India, skjønnhetspletten i monarkienes åsyn, var en konge...» Det ble for mye selv for stormogulen Akbar, så han lot sin minister Abul-Fazl ibn Mubarak foreta enda en bearbeidelse. Den lå ferdig i 1588 under navnet Ijar-i danisj, Visdommens prøvesten, en avdempet, men frem­ deles elegant utgave. Utenfor Iran fikk boken en blidere skjebne, også i Norden. Og det kan vi takke iraneren Ibnul-Muqaffa for, ettersom det var hans fornemme og sobre oversettelse som ble forbildet. Omkring år 1200 ble den oversatt til hebraisk av en ellers ukjent rabbi Joel, og derfra videre til latin av Johannes de Capua, med tittelen Directorium Vitae Humanae alias Parabolae Antiquorum Sapientum. Anton von Pforr la den latinske teksten til grunn for sin tyske oversettelse på slutten av 1400-tallet, Das Buch der Beispiele der alten Weisen - som Christen Nielssen i 1618 utga på dansk som De gamle Vijses Exempler oc Hoffsprock met Mange Skiøne Lignelser for­ klarede. Han visste utmerket hvor den stammet fra: «Denne Bog, aff de Gamle Verdslige Slects Vijse, er for det Første funden paa Indiske Sprock, oc siden vdi de Persiers Bogstaffue forvandlet. Der effter haffue de Arabiske ført den vd paa deris Tale, oc saaledis er den vijdere kommen i det Hebræiske Tungemaal, oc fremdelis i Latine vdsæt, oc aff Latine paa Tydske fortolcket: Men nu for det sidste i vort Tungemaal fordansket!»

Giganten Avicenna Rudaki var ikke det eneste åndsmenneske som kastet glans over samanidenes hoff. En av Nuh 2.s lavere embetsmenn hadde en sønn hvis ry snart fløy over hele Iran. Det var Abu Ali ibn Sina, bedre kjent som Avicenna og utvilsomt det største universalgeni i islams historie. Filosofen, dikteren, stats116

Avicennas gravmæle i Hamadan. Tårnet og anlegget omkring er oppført i dette århundre. Selve graven med dikterens jordiske levninger finnes under komplekset. Da man åpnet graven i 1930-årene i forbindelse med en minne­ høytidelighet, lot man samtidig tegne det eneste eksisterende «portrett» etter hans kranium !

mannen, hoffmannen, læreren, legen og levemannen Avicenna gledet seg like meget ved det jordiske som ved det himmelske. «Alle sjelens mektige evner eide han i over­ veldende grad, men mest fremherskende var den erotiske evnen,» sier hans biograf. Det var et menneskeliv av en helt usedvanlig art som var til ende da han dode i 1037, 57 år gammel, i Hamadan i det nordvestlige Iran, der syke ennå søker til hans grav i håp om helbredelse. På et visst tidspunkt forlot Avicenna samanidehoffet, og siden førte han like til sin død et omflakkende liv, dels fri­ villig og dels tvunget på flukt, men alltid besatt av studier. Han sov aldri en hel natt igjennom, hadde ikke sinn til å spille tiden med søvn. Styrke søkte han heller i vinen, som han hk de fleste iranere fant bitter på smak, men likevel ikke kunne unnvære. Avicenna studerte gresk filosofi og medisin i arabiske oversettelser. Den islamiske verden hadde fatt del i disse gjennom en krets av kristne arabere ved oversettelses117

IRANSK LITTERATUR

akademiet i Bagdad, først og fremst den navngjetne Hunajn ibn Ishaq (død ved selvmord i 873). Alt 16 år gammel stod Avicenna som tidens største medisiner, mannen som med sin uovertrufne innsikt i legevitenskapen og sin blendende psykologiske forståelse og innlevelsesevne kunne utrette mirakler. Også middelalderens Europa lærte av ham. Hans medisinske hovedverk, Kamin fit-tibb, Legevitenskapens rette­ snor, bygde på oldtidens store og innflytelsesrike greske lege, Glaudius Galenos. Boken ble rett og slett «rettesnor» både sør og nord for Alpene til langt inn i 1600-tallet. Av de berømte inkunabler (dvs. bøker trykt før år 1500, i Norden for 1550) er den blant de hyppigst utgitte - Strasbourg 1473, Padova 1476, Venezia 1482 osv. I sitt filosofiske hovedverk Asj-Sjifa, Helbredelsen, søkte Avicenna å skape en syntese av Platon og Aristoteles innenfor islams rammer. Han ga også en sammenfatning av hele den greske vitenskap, matematikk, fysikk, metafysikk, zoologi, botanikk osv. som han supplerte med egne iakttagelser. Over 100 verker skal Avicenna ha skrevet, og nesten alle på arabisk - et formfullendt arabisk. På persisk kjenner vi bare 14 dikt (12 rubaier, en qita og en ghasel) foruten en viten­ skapenes encyklopedi, Danisj-name-ji Alai, Alas visdomsbok, oppkalt etter bujiden Alaud-Daula fra Isfahan. Men til tross for at Avicenna mer hører inn under islamisk åndshistorie, kan han ikke forbigås selv i en forholdsvis kort oversikt over persisk litteratur. For til syvende og sist var jo Avicenna iraner; han behersket sitt persiske språk på en skjellsettende fri og utvungen måte, han skapte mange filosofiske termini og ga den sufiske diktning motiver den forstod å utnytte f.eks. veien til Gud som en møysommelig pilegrimsferd. Og det har vist seg at atskillige av de rubaiene som er blitt tillagt Omar Khajjam, i virkeligheten skriver seg fra Avicennas penn. Utvilsomt har han betydd mye for genrens utvikling. At det kunne dreie seg om direkte avhengighet, går muligens fram av slutten på et par av hans dikt: Vi er kun brikker, hvormed skæbnen spiller På verdens skakbræt efter himlens terningkast

118

DAKIKI

Vær æsel kun, min ven, med de tre-fire tåber, der tror at eje visdom, mens kun dumt de måber. Så æselagtig er den bande, at til alle, Der ikke æsler er, de navnet «vantro» råber. (Arthur Christensens overs.)

Det er Omars toner og motiver. Men bare en bagatell i Avicennas storhet. Av en forsker i vår tid er han blitt kalt «en intellektuell gigant, en av de største ånder i menneske­ hetens historie».

Firdausi og andre omkring Mahmuds runde bord En av dikterne ved samanidehoffet fikk den tvilsomme ære å bli husket av ettertiden utelukkende fordi en større dikter fortsatte der han hadde begynt. Det var Abu Mansur Muhammad ibn Ahmad som er kjent under navnet Dakiki, den skarp­ sindige. Dakiki var nå ingen dårlig dikter selv. I det snaue snes eksempler på hans kunst som har unngått tidens tann, hører vi en lyriker og panegyriker som stiller alt i nasjonalismens tjeneste. Han understreker at samanidene nedstammer fra de store iranske dynastier, akemenidenes og sassanidenes, og han forherliger zarathustrismen, iranernes religion. I et dikt sier han at de fire beste ting i verden er den rubinrøde leppe, harpens klang, den blodrøde vin og Zarathustras lære. Det skal neppe tas som uttrykk for at Dakiki virkelig var zarathustrier. Å fremheve den nasjonale religion måtte under enhver omstendighet interessere kretsen som stod bak den per­ siske renessanse i litteraturen. Men det var som episk dikter Dakiki innla seg størst for­ tjeneste, som forfatter av Sjahname, Kongeboken, om det førislamiske Irans glorverdige historie. Ganske visst var han ikke den første som tok fatt på dette emnet. Fra sen-sassanidisk tid kjenner vi til en nå tapt Fyrstebok, Khwataj-namak, som sammen med andre dokumenter dannet grunnlaget for en 119

IRANSK LITTERATUR

Rustam, helten i Firdausis «Sjahname» - det iranske nasjonalepos - fanger inn sin hest Rahkish fra en flokk av ville hester. Tegning fra en utgave av Kongeboken fremstilt i Shiraz omkring 1435. Bodleian Library, Oxford.

Kongebok på prosa, Sjahname-ji Abumansuri, fra midten av 900-tallet. Av denne er iallfall en del av innledningen bevart. Den ble skrevet av fire østiranske zarathustriere på opp­ fordring av embetsmannen Abu Mansur al-Mamari og under beskyttelse av en samanidisk stattholder i Tos i Khorasan som het Abu Mansur Muhammad ibn Abdur-Razzaq. Men Dakiki har en stor del av æren for å ha innført i det historiske 120

FIRDAUSI

epos både viktige stilelementer og versemålet i 11 stavelser, mutaqarib, som ellers er av dunkel opprinnelse. Dakiki rakk ikke å fullføre verket. Han ble stukket ned av sin tyrkiske slave og døde omkring år 977. At de 1 000 versene han etter­ lot seg overhodet er blitt bevart, skyldes Firdausi. Firdausi forteller selv at Dakiki viste seg for ham i en drøm og bønnfalt ham om å ta med hans vers. Firdausi lovte å gjøre det, selv om han mente at hans egne var bedre. Det virkelige motiv er ukjent. Firdausi kan ha vært engstelig for å provosere den offisielle religion, ettersom Dakikis del handlet om den zarathustriske heltefyrsten Visjtaspa som var profetens venn og beskytter. Men hvordan det nå forholder seg, og hvor mange kilder Firdausi enn kan ha brukt - han legger ikke skjul på at et arbeidsgrunnlag har han hatt — så er Sjahname hans verk. Firdausi og Sjahname hører uløselig sammen. Den dag i dag er denne Kongeboken et nasjonalt klenodium, et storslagent monument over alt som dypere sett er iransk. Det er slektsarven rendyrket, til og med i språket, idet det arabiske forrådet som ellers utgjør en kolos­ salt stor bestanddel av persisk, her bevisst er skåret ned til et minimum. Firdausi hadde den lykke å kunne skrive sitt kjempeepos (på vel 50 000 dobbeltvers) under samanidene - men den ulykke å måtte presentere det ferdige resultat for sultan Mahmud av Ghazna, som ble deres banemann og arvtager (999—1030). Ghaznavide-dynastiet nedstammet fra Alptigin, en tyrkisk slave i samanidenes tjeneste. Hoffet hadde som en gunstbevisning overlatt ham styret av provinsen Khorasan. Men i 962 ble han avsatt. Han trakk ses; da tilbake til Ghazna (i det østlige Afghanistan) og gjorde seg uavhengig. Hans slave og senere svigersønn Sabuktigin fikk igjen Khorasan som len av samaniden Nuh ibn Mansur i 994. Og han ble far til Mahmud, ghaznavidenes største navn, storerobreren som la under seg brorparten av Iran og India. En gullgruve for en psykolog! Legendene om Mahmuds edelmot og gavmildhet er like tallrike som de er ufortjente. Vel støttet han diktekunsten og formelig samlet på diktere og lærde. En «kidnapper of literary men» er han kalt - Avicenna 121

IRANSK LITTERATUR

var en av dem som frabad seg æren. Imponerende skulle det være, Daulatsjah sier han hadde 400 diktere rundt seg, men betalingen var ussel! Mahmuds far hadde etterlatt ham som åndelig ballast en Bok med gode råd, Pandname, der han opp­ muntres til å ha høye ambisjoner og alltid sørge for fylte skattkamre. Mahmud fulgte rådene. Den arabiske historike­ ren Ibn Athir sier at han elsket penger og skaffet seg dem uten skrupler for metodene. Blant dikterne Mahmud omga seg med og som hadde et visst format, var Unsuri og Farrukhi, lærer og disippel. Unsuri kom fra Balkh (i Nord-Afghanistan) og Farrukhi fra Sistan, det gamle Sakastan, «Sakernes land». De biografiske opplys­ ningene om dem er få og utilstrekkelige og finnes nesten ute­ lukkende hos Aufi, Daulatsjah og i Tsjahar Maqale. Begge døde nærmere midten av 1000-tallet. Unsuri var Mahmuds hoffdikter, «dikternes konge» (malikusj-sjuara), og hans litterære smaksdommer. En samtidig av Unsuri påstår at «parfymen i hans vers var like søt som sjasminens duft», og det er utvilsomt i overensstemmelse med hans egen tids og ettertidens oppfatning av ham som panegyriker. Den blir bekreftet i Tsjahar Maqale vel hundre år senere. Han nevnes her sammen med lyrikkens fremste navn, Rudaki, og epikkens mester, Firdausi, som den uforlignelige på sitt spesialfelt. Riktignok la Unsuri, delvis under arabisk innflytelse, overdreven vekt på retorisk pynt og et pikant artisteri som samtidig skulle tjene den ideologiske rett­ ferdiggjørelse av fyrstens politikk, og med dette kom han til å danne skole. Men i nasiben, det lyriske parti som vanligvis inn­ leder en qasida, viser han at hans ry er fortjent — det kan skapes stor kunst også når den er bestilt og man blir betalt for å smigre. Det er stor synd at det ikke finnes noenting igjen av Unsuris romantisk-episke verker utover enkelte fragmenter og titler. Ett av dem, Vamiq og Adhra, bygde på gresk materiale, bl. a. sagnet om det berømte elskende par fra Hellesponten, Hero og Leander (Haru og Andarus). I likhet med de øvrige var verket skrevet på mutaqarib-versemålet, som altså ikke har vært forbeholdt det historiske epos alene. 122

FIRDAUSI

En illustrasjon til Firdausis «Sjahname», Kongeboken, som forestiller Bahram Gur i kamp med en drage. Miniatyrfra 1370, nå i Topkapi-museet i Istanbul.

Selv om også Farrukhi var hoffdikter og fulgte hoffdiktningens parole, var det tross alt noe mer umiddelbart og utvungent over ham. Men det er muligens betegnende at sitt beste dikt skrev han før han kom til Mahmuds «runde bord». Det er et dikt om brennemerking av hester, et høyst usedvanlig emne. I denne Qasida-ji daghgah, Qasida om brennemerkingsstedet, gir beskrivelsen av forårsfargene på steppen et av de mest overbevisende vitnesbyrd om Farrukhis store talent som naturskildrer. Bakgrunnen for diktet var ifølge Tsjahar Maqale at Farrukhi hadde fatt utpekt en av Mahmuds vasaller som en mann som virkelig forstod å sette pris på og betale for skikkelig poesi. Det var emiren av Fsjaghanijan, som også var kjent som en stor hesteelsker. Farrukhi oppsøkte ham og fant ham nettopp på brenne­ merkingsstedet. o

*

123

IRANSK LITTERATUR

Ingen av Mahmuds poeter overgikk likevel Firdausi. Ennå i våre dager blir han hyllet som Irans største diktergeni. Ghaznavidene later til å ha vært de eneste som ikke har hatt øye for hans storhet. Firdausis forhold til Mahmud er ganske visst spunnet inn i sagn. Men det er iallfall sikkert at møtet mellom disse to ble en skuffelse, og det ikke bare i økonomisk forstand. Opplysninger om Firdausis liv finner vi dels i Tsjahar Maqale og dels i hans eget verk. Det hender nemlig at han stanser den løpende fortelling og uten å bryte versemålet innskyter personlige bemerkninger - som klagen da hans eneste sønn var død. Firdausi var jordeier, en av dihkanene, den kretsen der Irans lysende historie ble dyrket med aller størst intensitet. Eiendommen lå i en liten landsby i nærheten av Tos, og her skapte han Sjahname, det iranske nasjonalepos, gjennom 25 års flittig arbeid. På slutten av 900-tallet som politisk var en urolig tid - førte han det fram til en fore­ løpig avslutning. Firdausi la aldri skjul på at han også skrev for å tjene pen­ ger, bl. a. for å kunne klare medgiften til sin datter. Det var nemlig ikke bare ufred, men også uår på avlingene. Mahmud av Ghazna fikk brutalt, men effektivt brakt orden i kaoset. Han måtte være mannen! I 1010 skjenket Firdausi sitt verk til Mahmud i dets endelige form, utvidet med passende lov­ prisninger - og høstet bare utakk. Legenden sier at dikteren i bitterhet over den latterlige summen han ble avspist med, fordelte pengene mellom en bademester og en ølhandler og så forlot Tos. I Tabaristan i Vest-Iran lanserte han deretter et smededikt om ghaznaviden, denne slavesønnen. Riktignok skal Mahmud siden ha angret sin smålighet, men da var det for sent: Idet de kongelige kameler vandret inn gjennom en av byportene til Tos, søkklastet med gaver, ble Firdausis båre ført ut gjennom en annen, heter det i Tsjahar Maqale. Hvor historisk sann legenden kan være, vet ingen. Men vesentlige trekk i Mahmuds karakter og politikk måtte gjøre Sjahname tung å fordøye for ham. Mahmud var gjerrig, han var tyrker, han var av fattig herkomst, og han satte arabisk Denne miniatyren fra et «Sjahname»-håndskrift fra 1429 viser Firdausi i forgrunnen til høyre - idet han gjør seg kjent med Mahmud av Ghaznas

øvrige hofjpoeter.

V^V^^CU’

'■ -»-^-S^Sær%z S^J

t