Verdens litteraturhistorie 6 : Følsomhetens tid (1750-1800) [6] 8202025893, 8202025907 [PDF]

Zitiervorschau

VERDENS LITTERATUR HISTORIE Bind 6 (1750-1800)

Under redaksjon av

EDVARD BEYER

E. J. BILLESKOV JANSEN HAKONSTANGERUP

P. H. TRAUSTEDT

J. W. CAPPEEENS FORLAG A S

MEDARBEIDERE I BIND 6

Professor Hans Sørensen og professor Carl Stief.

& OVERSETTERE

Bindet er i sin helhet oversatt av Lotte Holmboe, bortsett fra kapitlet om russisk litteratur, som er over­ satt av Berit Fonnaas Anderssen.

REDAKSJONSSEKRETÆR

Per Glad BI LLEDREDAKSJON

Eva Steinaa, Niels Chr. Lindtner og Anders Røhr. LITTE R AT U R V EI L E D N I N G

Grete Marthilm

«Verdens Litteraturhistorie» er satt med 10 pkt. Baskerville. Sats og trykk i Centraltrykkeriet A/S, Oslo. Bindet er tegnet av Hermann

Bongard. Bokbinderarbeidet er utført av H. M. Refsum A/S, Oslo. Bestrøket papir Norcote fra Saugbrugsforentngen, Halden.

© J. W. Cappelens Forlag A S 1972. ISBN 82 02 02589 3 (skinn). ISBN 82 02 02590 7 (kunstlær).

INNHOLD

europeisk l i t t e r at u r /Ir Hans Sørensen

Følsomhet og sentimentalitet. .

11

Engelsk litteratur............... 16 Den nye romanen og samfunnet......................... 16 Tro og tenkning....................... 18 Richardson. Psykologisk sannhet ............................. 21 Pamela, 22. Clarissa, 28. Sir Charles Grandison, 30. Fielding. Motgift mot dyden . . 33 Joseph Andrews, 35. Tom Jones, 38. Smollett. Den pikareske tradi­ sjon ..................................... 41 Fra Roderick Random til Humphrey Clinker, 41. Sterne. Romanformen et rela­ tivt begrep........................ 47 Tristram Shandy, 49. En følsom reise, 54. En strøm av romaner. Vilkå­ rene for en masseproduksjon 57 Romantisk sentimentalitet.... 60 «Gotisk» sentimentalitet........ 61 Eksotisk sentimentalitet.......... 66 Følsomhet og borgerlighet .... 67 «The novel of manners».......... 69 Olivcr Goldsmiths roman .... 70 Teatret ....................................... Goldsmith og skueplassen .... «Sedekomedier» av Foote, Kelly og Cumberland ........ Sheridans tre komedier..........

Lyrikken ..................................... 86 Fra mennesket til naturen .... 86 Youngs Nattetanker................. 89 Dodsleys antologi..................... 93 Collins, Smart og brødrene Warton . . . . '................... 95 Gray. Klassisisme og kirkegårds-elegi........................ 98 Macphersons skotsk-romantiske illusjonsnummer.............. 101 Percy. Tilbake til middel­ alderens ballade............... 106 Natur-eskapistene Chatterton, Crabbe og Cowper........... 110 Burns. Skotsk opprinnelighet og genialitet...................... 116 Blake romantikeren, mystikeren, profeten......... 124 Sakprosacns mestere. Burke, Gibbon og Smith............ 132

Amerikansk litteratur......... Det nye England....................... Selvstendighet og frihet. Benjamin Franklin............... Håndbøker og reiseskildringer Skjønnåndene i Hartford......... Revolusjonsdikt og satirer .... Teatret.......................................

136 136

138 140 142 144 146

73 73

78 80

Fransk litteratur................. 148 Fra opplysning til følsomhet........ 148 Fransk følsomhet...................... 154

Diderot. Borgerlig følsomhet . . 156 Dramaet revideres, 156. Kunstkritikk, 159. Romane­ nes frivolitet og realisme, 162. Små fortellinger, 167. Dialog om skuespillkunsten, 169. Rousseau - følsomhetens klassiker............................. 171 Jeg føler, altså er jeg til, 171. Penneprøver, 180. Om vitenskap og kunst, 180. Om ulikhet mellom mennesker, 181. Om skuespill, 184. Den nye Héloise, 185. Samfunnspakten, 187. Den gode borgers oppdragelse, 188. Be­ kjennelser, 190. Følsomhetens store romaner.......... Paul et Virginie ...................... Farlige forbindelser ................ Tilbake til desillusjonen: Restif de la Bretonne og de Sade . .

194 194 200

203

Lyrikken....................................... 208 Deklamasjon, natur og tradisjon............................ 208 André Chénier klassisist og revolusjonær.................... 212

Teatret....................................... De forlengede tradisjoner........ Greske tragedier og Shakespeare-oversettelser.......... Marie-Joseph Chénier revolusjonens dramatiker. . . Revolusjonstidens komedier og borgerdramaer................ Beaumarchais. Eleganse og sentimentalitet ................ Barberen i Sevilla, 224. Figaros bryllup, 225. Prosaens folk. Marmontel, Buffon og Rivarol............

214 214 216 219

220 223

228

Italiensk litteratur............ 236 Fra «illuminismo» til «sensibilitå»........................ 236 Goldoni. Psykologisk demaskert ng.................... 241

Gozzi. Et spill med fabler .... 246 Parini. Sentimental moralisme 249 Alfieri. Ensom statue og uforløst tragiker...................... 253 Casanova. Erotisk og litterær sjarlatan............................. 259

Tysk litteratur..................... 262 Fra «Aujklarung» til «Einfuhlung»....................... 262 Harnann. Geni og natur ........ 264 Pietistiske og sokratiske opp­ tegnelser, 267. Herder og folkediktningen .... 271 Reiseår læreår, 272. Følelsesestetikk, språk og kunst, 275. Stimmen der Volker in Liedern, 278. Om teologi og filosofi, 281. Moralister, pietister og pedago­ ger. Fra Gerstenberg til Pestalozzi................................... 283 «Gottinger Hainbund» og Musenes almanakk. Voss, Hol ty og Burger................... 288 Sturm und Drang..................... 298 Klinger. Lidenskap og klage­ sang ................................... 300 Lenz dramatiker med Werther-komplekser............ 305 Wagner og Muller. Teatertårer og lyrisk flukt.......... 308 Genidyrkende romaner og noveller............................. 310 Teatret. Det utspekulerte en­ fold..................................... 312 Goethe. Den geniale klassiker . 315 «Goethe und kein Ende», 316. Livets stadier, 317. Ge­ niets stadier. Første forsøk, 320. Leipzig. Rokokko og følsomhet, 320. Strassburg. Herder, Shakespeare og kjærligheten, 322. Frankfurt. Sturm und Drang, 326. Prø­ vetid i VVeimar, 332. Sabbatår i Italia, 341. Weimar igjen. Den klassiske høst, 343. Vennskap med Schiller, 351.

Alderdom og den siste grøde, 357. Faust. Opprør, prøvelse, lutring, 360. Schiller. Begeistringens inkar­ nasjon ................................. 367 «Schiller und kein Ende», 368. Livets stadier, 369. Tendensdramaer «in tyrannos»: Die Rauber, 372. Fiesko, 374. Kabale und Liebe, 376. Don Carlos, 378. Estetikeren, 381. Historikeren, 385. Lyrikeren, 386. Den klassiske dramati­ ker: Wallenstein, 392. Maria

Stuart, 393. Diejungfrau von Orléans, 394. Die Braut von Messina, 395. Wilhelm Tell, 396. Immanuel Kant. Mellom Sturm und Drang og romantikk......................... 398 Nordisk litteratur.............. Sentimentalitet og rokokko............ Johannes Ewald....................... Jens Baggcsen........................... Carl Michael Bellman............

403 403 404 408 413

RUSSISK LITTERATUR Av Carl Stief Klassisisme i Russland................ 419 Opptakten til den moderne russiske litteratur ............ 419 Kantemir klassisismens for­ løper ................................... 422 Tredjakovskij poesiens ulykkelige elsker.............. 423 Lomonosov - litteraturens Peter den store................ 424 Sumarokov franskmennenes jevnbyrdige uti egen innbilning......................... 426

Litteraturen folder seg ut........ 428 Fonvizin Holbergs russiske elev............. ‘..................... 429 Derzjavin. Hyllest-oder med satire mellom linjene...... 431 Forsinkelsen innhentet............ 433

Litteraturveiledning.......... 434

KART Europa og europeiske kolo­ nier i den øvrige verden i slutten av 1700-tallet . . 192/193

EUROPEISK LITTERATUR Av Hans Sørensen

Følsomhet og sentimentalitet itteraturhistoriens rubrikker kan i stor utstrekning betrakå tes som praktiske og nyttige hjelpemidler. Men slike sammenfattende etiketter kan også føre til for grove inndelinger, ofte så grove at de fortegner det virkelige bilde og leder leserne - og ikke sjelden forskerne - på villspor. For det «klassiske» århundres vedkommende har det vært maktpåliggende å påvise en rekke parallelle og delvis motsatte tendenser, og går man til 1700-tallet, står man overfor til­ svarende vanskeligheter. Man snakker om «opplysningstid» og betegnelsen har fått karakteristiske utformninger på de forskjellige språk: «Aufklårung», «Enlightenment», «Siécle des Lumiéres», «Illuminismo» men samtidig ser man seg nødt til å bruke betegnelsen klassikk eller klassisisme når det er tale om visse forfattere og forfattergrupper på 1700-tallet. Og ser man på de siste ti-årene av århundret, viser det seg også at tendensen i retning av følsomhet er merkbar. Man kan tenke på Diderot og ikke minst på Rousseau, på de engelske romanforfatterne, særlig Richardson og Sterne, på den tyske Sturm und Drang som også den unge Goethe hørte med til, på den italienske sensibihtå og preromanticismo eller på den spanske escuela sevillana, den sevillanske skole, som nettopp dyrket følsomhet og mystikk. Devisen er altså her følsomhet: litteraturen skal være følsom eller sentimental. Den skal ikke bare være opplysning og dyrke de intellektuelle sidene av menneskets vesen, men også og fortrinnsvis det sjelelige, det som rører seg i sinnet. Den skal konsentrere seg om det enkelte menneske og dets forhold til naturen og verdensaltet og til de idéene man kan gjøre seg om det. Guddommeliggjørelsen av mennesket ligger på lur

L

11

EUROPEISK LITTERATUR

bak disse tankene, det enkelte menneske har uendelige mulig­ heter i seg, skjuler et geni i svøp. Når vi bare hele tiden husker på at såvel «klassisistiske» som «realistiske» tendenser stadig er på spill i denne perioden, som i historisk perspektiv også oppfattes som en forberedelse til romantikken, at detaljene i litteraturen og samfunnslivet er rikere enn etiketten angir, er det neppe noen fare ved å tale om følsomhet og la dette ordet gjelde som betegnelse på den overgangsperioden som i de siste tiårene av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet fører fram til romantikken. Mens det var Frankrike som anga tonen i det klassiske år­ hundre (1600-tallet) og også var den viktigste banebryter for opplysningsidealene på 1700-tallet, var det Tyskland og England som i særlig grad fant fram til nye tanker om mennes­ kets tilværelse og til en ny livsstil. 1 Tyskland hadde Wieland og Lessing stått vakt om tradi­ sjonelle smaksnormer av klassisistisk sammensetning: måte­ hold, formstrenghet, allmenngyldighet. Men etter hvert omkring midten av 1700-tallet begynte yngre mennesker å gå trett av en stivnet klassisismes regler og retorikk, som bare innbød til etterligning av andre tiders idealer, og samtidig vokste det fram en motstand mot opplysningsprofetenes nyttesynspunkter og strenge samfunnskritikk. Man hadde oppdaget - eller gjenoppdaget - naturen, og det gjaldt både den ytre natur med elver og fjell, sol og stjerner (som opplys­ ningstidens forfattere riktignok også men akk, så ensidig! hadde beskjeftiget seg med) og naturen inne i mennesket selv. Ikke menneskenaturen som sådan oppfattet med de generelle eller typiske trekk som i fransk klassisisme men det enkelte menneskes natur med dens dunkle higen og de helt personlige egenskaper, som ikke kunne passes inn i en enkel og bekvem formel. Det var en ungdommens bevegelse, en pubertet, en storm- og trengselstid som med uimotståelig kraft grep en hel kultur. Den klassiske kultur oppfattet konkret som oppdragelse til å lese antikkens språk og den litteratur som var knyttet til dem - fikk litt etter litt en stemoderlig behandling i sam­ funnslivet. Etter en ny pubertetsbcvegelse, romantikken, 12

Storslått, uberørt natur appellerte sterkt til den følsomme tids mennesker, og ikke minst fjell var en uuttømmelig inspirasjonskilde for romantiske landskapsmalere. Etter en studiereise i Alpene ga dansken Erik Pauelsen uttrykk for sin naturbegeistring i en rekke bilder med norske motiver, som dette virtuose maleriet av Sarpsfossen i 1789, der han med stor effekt har skildret den voldsomme farten i vannmassene og det skiftende spillet av lys og skygger

mellom klippestykkene. Statens Museum for Kunst, København.

gled klassisk oppdragelse og skolering gradvis i bakgrunnen, en utvikling som fortsatte gjennom hele 1800-tallet og opp til vår egen tid. Men det var i og med følsomhetens tidsalder og den etterfølgende romantikk at bruddet skjedde. Dikterne hadde ikke lenger en klassisk skolegang som selvfølgelig for­ utsetning — selv om mange ennå ble opplært i tradisjonens regler. Diktningen fikk et nytt ansikt, et friere uttrykk, en større mangfoldighet og uberegnelighet.

EUROPEISK LITTERATUR

Innenfor den tyske Sturm und Drang og tilsvarende strømninger i de andre landene i Europa og det nye Amerika opp­ levde man, som senere under romantikken, uoverskueligheten også i litteraturens former. Det var et tidens tegn at romanen, en genre med mulighet for å oppta i seg enhver form for psyko­ logiske svinkeærender, fikk sin første store blomstring og massive utfoldelse nettopp i siste halvpart av 1700-tallet. Det bredt fortellende verk hadde alt i tidligere epoker vist sin levedyktighet og en stor del av sine muligheter, men det var i denne perioden romanen ble uttrykk for et viktig lag i samfun­ nets kultur. Frankrike hadde på 1600-tallet skapt et skuespill som kunne kalles klassisk. Det ble England som ga romanen borgerrett i litteraturen som en «klassisk» litteraturform, men karakteristisk nok slik at visse tidligere aksepterte former for episk prosafremstilling - fortrinnsvis etter spanske og franske forbilder - ble tatt opp til diskusjon, utbygd, endevendt og karikert. Det var tittelen på en engelsk roman : A Sentimental Journey, En følsom reise (1768) som var opphavet til tidens moteord. Forfatteren var Laurence Sterne (s. 54), som alt før denne romanen hadde skapt seg et navn som kaprisiøs forteller. Boken ble oversatt til fransk allerede året etter utgivelsen av en viss Frénais, som i forordet erklærte at han hadde latt det engelske ordet sentimental bli stående i tittelen og teksten, fordi fransk ikke hadde noe godt ord å sette i stedet! Sternes roman ble alt i utgivelsesåret oversatt til tysk av den aktive og språkkyndige forleggeren Johann Joachim Bode (1730 93), som for øvrig fortsatte med å gi Smollett, Goldsmith og Fielding en plass i tysk oversettelseslitteratur. Som Frénais var Bode i tvil med hensyn til gjengivelsen av senti­ mental, men Lessing, hvis Hamburgische Dramaturgie utkom på Bodes forlag, kom ham til unnsetning og foreslo ordet empfindsam, som sammen med substantivet Empfindsamkeit, fikk utbredt anvendelse i de kretsene som protesterte mot de rasjonalistiske opplysningsidealene og - under innflytelse av pietismen og dens religiøse naturfølelse - henga seg til subjek­ tive stemninger, vennskapskultus og svermeri. England stod som det store forbilde: Richardsons dydige 14

Joseph Wrights portrett av Sir Brooke Boothby fra 1781 viser oss «den følsomme leser» lys levende og foregriper samtidig den romantiske helt. Raffi­

nert kledt - med kniplinger og hansker - ligger den unge dandyen elegant henslengt langt inne i den skyggefulle skogen med den skinninnbundne boken halvt lukket og stirrer fram for seg med et gåtefullt smil uten å se noe: Han drømmer - som Rousseaus ensomme vandrer under sitt møte med naturens vidundre. Tate Gallery, London.

familieromaner, Thomsons naturidyller, Youngs sentimen­ talt vemodige nattetanker, Macphersons svermeriske Ossiandikt, Sternes sødmefylt kaprisiøse ironi og Goldsmiths idyl­ liske skildringer ble overalt - og særlig i Tyskland - dyrket med glødende iver og sekterisk intensitet. I brev, samtaler, dagbøker, reisebeskrivelser og bekjennelser ble de mest in­ time nyanser i menneskesinnet lagt fram til beskuelse. Heller ikke i Frankrike, der opplysningstankene i sin mest rasjonalistiske form hadde stått særlig sterkt, motstod man den nye strømningen. Det tårepersende skuespill og Diderots borgerlige komedie ble uttrykk for denne tendensen, mens realistiske og snusfornuftige trekk hadde overtaket i Prévosts og Marivaux’ romaner. Først med Rousseau og hans mer 15

ENGELSK LITTERATUR

lidenskapelige enn følsomme roman La Nouvelle Héloise (s. 185) ble det for alvor lukket opp for sinnets ressurser: i brevformen fikk sinnet avløp for sine stormer og trengsler. Goethes Werther (s/329) ble et enestående vitnesbyrd om følelsenes betingelsesløse makt og fikk mange etterlignere også utenfor Tyskland: i Italia med Foscolo, i Russland med Karamzin, Radistsjev og Derzjavin, og i Skandinavia med Ewald, Baggesen, Oxenstierna, Thorild og Franzén. Over hele Europa, og i Amerika også, var det mange diktere som på forskjellig vis lot seg påvirke av tendensen til sentimen­ talitet. Få av dem hører til «de store», men deres arbeid med formen og språket har satt spor; de forberedte romantikken, slik at man i litteraturhistorien kan sammenfatte de forskjel­ lige tendensene mot slutten av 1700-tallet under betegnelsen førromantikk. Det er et broket bilde denne periodens litteratur viser. De samfunnskritiske tendensene som var karakteristiske for opplysningstiden, og som førte fram til forslag om en om­ forming av hele samfunnsstrukturen, sluttet forbund med føl­ somhet og begeistring, som også inngikk som fermenter i det endelige oppgjør: den franske revolusjon.

ENGELSK LITTERATUR Den nye romanen og samfunnet Den engelske maleren William Hogarth (1697-1764) var ung mens Swift, Pope, Gay, Addison og Steele dominerte den litterære horisont, men hadde svært lite personlig forbindelse med disse halvgudene i Englands opplysningslitteratur. Man kan nok tenke seg at en mann med hans sans for komisk rea­ lisme har følt seg tiltrukket av Gays Tiggeropera, og man vet at Swift på sine eldre dager lærte Hogarths humoristiske bilder å kjenne og frydet seg over komposisjoner som En skjøges liv (1731) og En vellystings liv (1735). Men Hogarth følte en langt sterkere tilknytning til den nye romanstilen som slo igjennom omkring midten av 1700-tallet, og til denne stilens 16

WILLIAM HOGARTH

pionérer Richardson og Fielding. Han stod Fielding nærmest, og Hogarths bilder har utvilsomt gitt Fielding vesentlige impulser til hans på én gang burleske og realistiske fortellinger. Man kan synes at Hogarth med sin direkte og bramfrie stil måtte ha meget lite til felles med Richardson og hans puri­ tanske og pertentlige snerpethet; ikke desto mindre omgikkes de på fortrolig fot. Richardsons håndbok i brevskrivningens kunst, Fortrolige brev (1741), er full av reminisenser fra Hogarths persongalleri; også i Richardsons romaner finnes det en rekke bifigurer som utmerket godt kan være inspirert av Hogarths bilder. De engelske romanforfatterne ved midten av 1700-tallet appellerte til middelklassen med sin fortellerkunst og var selv utgått fra den. De beskjeftiget seg stadig med sosialt betingede forhold, skrev om kurtise, forlovelse og ekteskap, om familiestridigheter og bileggelsen av dem, om å oppnå eller forspille gode økonomiske kår, om å forbedre sin sosiale posisjon eller sette den over styr. På det formelle område var disse romanforfatterne avhen­ gige av 1600-tallets litterære portrett-tegnere, men også av Spectatorlitteraturens anekdotiske og belysende stil, av Bunyans direkte og folkelige fortellemåte og Defoes sans for beskrivelse av ytre fakta. Det kan også være grunn til å nevne fru Aphra Behn (4, s. 414) som en forgjenger med hensyn til novellistisk oppbygging og detaljskildring, og Swifts klare og presise skrivemåte har utvilsomt også spilt en rolle for utvik­ lingen av engelsk romanstil i siste halvpart av 1700-tallet. I det hele tatt var engelsk prosastil i løpet av de 150 årene siden den elisabetanske tidsalder blitt smidigere på de fleste områ­ der, og var nå egnet til å gi uttrykk for et bredere spektrum av samfunnsskildring og sjeleanalyse. Romanens blomstring i denne perioden må ses på bakgrunn av den sosiale og politiske utvikling siden slutten av 1600-tallet. Etter avslutningen av borgerkrigen (1653), gjeninnførelsen av kongedømmet (1660), opprøret i 1685 og revolusjonen tre år senere higet folk etter ro og fred i samfunnet. Samtidig fore­ gikk det en sterk ekspansjon såvel i industrien som i landbru­ ket: by og land lærte til en viss grad å samarbeide. Dessuten 2. Verdens litt.hist. VI

17

ENGELSK LITTERATUR

ble nå den britiske oversjøiske handelen organisert, med ut­ bytting av det koloniriket som for alvor ble konstituert etter freden i Utrecht (1715). Bank of England (opprettet i 1664) kom til å spille en stadig større rolle i den økonomiske utvik­ ling, forsikringsselskapene vokste seg sterke, og de koloniale handelsselskapene fikk stadig større betydning. Dermed var det skapt en bakgrunn ikke bare for overklassens store for­ muer, men også for middelstandens muligheter til å oppnå større velstand: kolonialisme utad, driftig landbruk og vel­ organisert industri innad ga de mellomste lagene i den engelske befolkning en stadig høyere levestandard, og med bedringen i de økonomiske forhold økte også interessen for kulturell utfoldelse. Et nytt publikum oppstod, og ikke bare den rike overklassens, men også det velstående borgerskaps damer ble en faktor som forfattere (og forleggere) kunne regne med. Det var naturlig nok i de store byene og særlig i Eondon at denne omdannelsesprosessen hadde de største sjansene, men landadelsmenn og velstående fribønder satte også sin ære i å ta del i det kulturelle liv. Alle som hadde oppnådd en viss sosial standard, sørget for å sende sine sønner på latinskole og universitetet og skaffe sine døtre franske eller italienske lærerinner.

Tro og tenkning På troslivets område kunne man omkring midten av 1700tallet konstatere en stadig større interesse for det som rører seg i menneskenes sinn, for de følelsesmessige kvaliteter, til dels på bekostning av opplysningstidens intellektualisme. Man kan f. eks. nevne et verk av teologen William Law (1686 1761): A Serious Call to a Devout and Holy Lije, Alvorlig formaning om å leve et fromt og hellig liv (1728), som sterkere enn det før var gjort, understreket den personlige følelses betydning for et rikt religiøst liv. Law var påvirket av den tyske metodismen, som i England var sterkt preget av predikanten John Wesley (1703-91) og hans bror salmedikteren Charles Wesley (1707— 89). I England var metodismen blitt en bred folkelig beve­ gelse som følge av at John Wesley på sine predikantreiser rundt 18

BRØDRENE WESLEY

3 letodismens grunnlegger John W esley som var sønn

av en anglikansk prest, del­ tok som ung i misjons­ arbeidet i Englands nye koloni Georgia og kom der i kontakt med herrnhuterne.

Sin religiøse omvendelse kunne han tidfeste med «metodisk» nøyaktighet: etter å ha lest romerbrevet 24. mai 1738 kl. 20.4:7 så han som i en åpen­ baring veien han skulle gå. På dette maleriet fra 1766 av Nathaniel Horne for­ kynner han sitt evangeliske budskap på en av sine u ta IIige vekkelsesreiser.

National Portrait Gallery, London.

i hele landet først og fremst henvendte seg til den fattige underklassen ; han skal ha holdt over 40000 prekener. I sam­ arbeid med sin bror stiftet han et uavhengig religiøst selskap (1784), som ble utgangspunktet for de livskraftige metodistmenighetene på de britiske øyer. Brødrene Wesleys misjons­ virksomhet bar også frukt utenfor de lavere klasser og bidro til å skape et mer emosjonelt preget religiøst liv innenfor den offisielle kirkes rammer. Metodistenes vilje til å avhjelpe sosial nød bredte seg også til store deler av den velstående befolkning: det ble øvd barmhjertighet i den religiøse følsomhets navn. Mot slutten av 1600-tallet hadde Lockes politiske filosofi fatt klare omriss og røpet utvetydig motsetningsforholdet til Hobbes’ absolutisme, f. eks. i Leviathan (1651). Det var særlig i den siste av Lockes Treatises of Civil Government (1690) ideene om det konstitusjonelle monarki og den enkelte borgers rettigheter kom til uttrykk (5, s. 58). Disse ideene 19

ENGELSK LITTERATUR

kan følges gjennom opplysningstidens filosofiske overveielser, og dogmet om det enkelte menneskes sentrale plass i tilværel­ sen var avgjørende også hos filosofiske skribenter i siste halv­ part av 1700-tallet, selv når de ellers stod så langt fra hverandre som William Godwin (1756-1836) og Edmund Burke (1729-97). Godwin hevdet i Political Justice (1793), Rettferdighet i samfunnet, at regjeringsmakten ikke hadde sitt formål i seg selv og at mennesket først kunne oppnå fri utfoldelse når det skritt for skritt emansiperte seg fra faste statsformer. Han motsatte seg enhver form for vold eller tvang og mente at eiendom som oppstod ved utnyttelsen av et annet menneskes arbeid, var urettmessig. Som agnostiker angrep han også en­ hver form for organisert religion, underkjente alle forestil­ linger om menneskets udødelighet og anså i det hele tatt kristendommen som skadelig fordi den vendte menneskets tanker bort fra denne verdens rike muligheter mot det som skulle kunne oppnås i livet etter døden. Burke gikk derimot inn for kristendommen og ble overbe­ vist katolikk. Fra ungdommen av var han opplært i toleranse og prøvde å holde fast ved dette standpunkt i sine filosofiske skrifter og sin politiske karriere. Hans tro på konsekvent tole­ ranse fikk imidlertid et grunnskudd da den franske revolusjon brøt ut, og i sine refleksjoner over tilstandene i Frankrike: Reflections on the Revolution in France (1789) stemplet han revo­ lusjonen som et onde, som massenes kaotiske opprør mot lov og orden. Selv mente han at menneskets frihet var nøye for­ bundet med en velorganisert og stabil samfunnsorden. Både Godwin og Burke tok altså sitt utgangspunkt i respek­ ten for det enkelte menneskes frihet, men kom fram til motsatte konklusjoner i sin samfunnsfilosofi. Tross den ubøyelighet Burke demonstrerte i de siste fasene av sin filosofiske virksom­ het, ville han ikke sette en stopper for revisjon og utvikling. Men revolusjonen var for ham det spøkelse som skulle manes i jord. Hans politiske holdning har i stor utstrekning preget de former det engelske folk valgte til løsning av samfunnsproble­ mene: a disposition to preserve, and an ability to improve, dvs.: man skal bestrebe seg for å bevare (en god samfunnsordning), men også ha evne til å forbedre. 20

SAMUEL RICHARDSON

Selv om Burke i sine senere år ble mer og mer reaksjonær, er det nok i slike idéer man bør søke hans egentlige innsats. Hans sans for menneskesinnets rikdom kom også til uttrykk i hans refleksjoner over estetiske spørsmål. I boken om «det sublime og det skjønne» (s. 132) analyserte han de momenter av storhet, dunkelhet og mysterium som er nedlagt i mennes­ kesjelen, og ble dermed en av folelses-estetikkens fornemste representanter. Helt i pakt med fremtredende tendenser i tiden utdypet han sinnsbevegelsenes psykologi og forberedte dermed romantikkens kunstfilosofi.

Richardson. Psykologisk sannhet For ettertiden kan Samuel Richardson (1689-1761) fortone seg som en litt bedrøvelig skikkelse, som ut fra de beste moralske prinsipper skrev kjempebøker ingen mer gidder lese. Det er likevel rimelig å slå et slag for denne snerpete puritaneren som ikke bare etterlot seg et par bindsterke romaner, men også mange andre skrifter, som til sammen fyller 19 bind i den siste større utgaven (1930). Vel er hans romaner anselige av omfang, men i så måte er han ikke mer fryktinngytende enn John Galsworthy eller Marcel Proust og kan på ingen måte hamle opp med Jules Romains. Vanskeligheten bunner sna­ rere i den noe ujevne stilen. Men man bør ikke la seg avskrek­ ke av det: bøkene hans - og da særlig Clarissa - kan virkelig gi en veltrenet romanleser i vår tid fremragende opplevelser, og i tillegg far man et allsidig og detaljert tidsbilde. Richardson var født i Derbyshire, i en familie i jevne kår. Som ung hadde han lyst til å studere, men det ble det ikke råd til, og han fikk en meget beskjeden utdannelse. Men hva han ikke oppnådde ved skolegang og universitetsstudier, søkte han kompensasjon for ved å studere i livets bok og utnytte sine naturlige talenter. Han var en alvorlig og tenksom ung mann og hadde en egen evne til å omgås unge piker. Han var slett ikke noen Don Juan eller Lovelace (for å nevne en av hans mest berømte romanfigurer), men opptrådte som pikenes fortrolige. Han var god til å fortelle historier, en evne han hadde oppøvd alt i gutteårene, med sine kamerater som 21

ENGELSK LITTERATER

tilhørere. Fortellingene hans var ytterst moralske og helt i samsvar med den kodeks som hersket i hans krets. De unge pikenes fortrolighet gikk så langt at de brukte ham som redaktør av sine kjærlighetsbrev, og på den måten fikk han ikke bare innblikk i alle kvinnesinnets krinkelkroker, men også førstehånds kjennskap til hvordan følelsesfulle skrivelser kunne og burde komponeres. Farens drøm hadde vært at den oppvakte gutten skulle studere til prest, men ettersom midlene ikke strakk til, måtte unge Richardson lære et håndverk i stedet. 17 år gammel dro han til London og ble boktrykkerlærling. Han var påpas­ selig og flittig og tjente seg snart opp til selvstendig boktrykker. Han tok bl. a. hånd om The Jours of the House of Commons, dvs. Stortingstidende, og oppnådde også ellers en solid posisjon innen sitt fag. Han var gift to ganger, i brave borgerlige ekte­ skap som han gjennomførte med bravur: begge hans koner fødte ham seks barn. Richardson var over 50 før han kom i gang med litterær produksjon. Et par av hans kolleger i boktrykkerbransjen foreslo ham å utarbeide en brevsamling for folk som ikke var vant til å korrespondere, og dette førte til utgivelsen av Familiar Letters on Important Occasions, Fortrolige brev ved vik­ tige anledninger (1741). Disse mønstrene på brevskrivning var særlig myntet på unge damer fra gode hjem, som her fikk anvisning på hvordan de skulle tenke og handle aktverdig og forsiktig i livets forskjellige situasjoner. Richardson hadde for øvrig selv vært en flittig brevskriver og nærte oppriktig beundring for brevskrivningens mester, Madame de Sévignc. Det var ikke uten grunn han lovpriste henne i en passus i brevromanen Clarissa. Pamela Overgangen fra brevmønstre for borgerskapets døtre til den første romanen, Pamela, Or the Virtue Rewarded, Pamela, eller Dydens belønning (første del 1740), var en lett sak for Rich­ ardson. Han organiserte simpelthen sin brevkunst omkring en søt ung pike (a Beautiful Young Damsel), som holdt sine fattige, men prektige foreldre underrettet om gleder og gjen22

SAMUEL RICHARDSON

vordigheter ved hjelp av forskjellige personer, særlig medtjenere, som fungerte som private postbud. Denne første betyde­ lige brevromanen på engelsk grunn var imidlertid ikke det første eksemplar av arten. I Frankrike hadde Guilleragues skapt sine Brev fra en ung portugisisk nonne (1669) og skilt seg så godt fra oppgaven at folk trodde det dreide seg om utgivelsen av en autentisk korrespondanse, og i barokkromanene hadde man ofte benyttet seg av innflettede brev til å krydre teksten, som f. eks. hos Grimmelshausen; i England var det for øvrig også gjort enkelte forsøk av lignende art. Hovedtemaet i Richardsons roman var velkjent i puritansk litteratur: den dydige tjenestepikens motstand mot husherrens forførelseskunster. Og det var ikke bare gjort i prosaform: alt på dronning Elisabets tid hadde man kunnet lese et moralsk og allegorisk dikt (1594) som ønsket å gi et «sant bilde av en blyg pike og av en kysk og trofast hustru». Forfatteren het Henry Willoby. Han ga «en advarsel til alle unge piker av enhver stand, for at de kan være oppmerksomme på de store herrers besnærende fristelser». Richardson gikk inn i denne tradisjonen. De to første bindene av Richardsons bok er de beste. Her opptrer den unge Pamela Andrews i rollen som dydens stand­ haftige heltinne, innestengt på den skjendige uthaleren Mr. B.s slott og truet ikke bare av husets unge herre som legger an på henne, men også av to ondskapsfulle medlemmer av tjenerNesle side: Som realistisk skildrer av engelsk lynne og folkeliv er Hogarth uforlignelig - som i dette detaljerte bildet fra et parlamentsvalg i provins­

byen Eversham i 1747. Et broket selskap er samlet på plassen foran verts­ huset «Den gamle engel». Den utstoppede dukken som blir båret forrest i prosesjonen til høyre under en plakat med innskriften «No old baby», hen­ spiller på en av kandidatene, en bare tyve år gammel adelsmann, som blir latterliggjort av sine motstandere på denne måten. Den fornemme herren til venstre med dokumentet i lommen (en lov mot bestikkelser) er den unge mannens stemmefisker som blir avkrevd penger av vertshusholderen, mens den velfødde vertinnen gir avgangssignålet for diligencen. En omfangsrik madam må skyves inn i vognen. Den gamle konen med snadden har funnet seg en luftig plass i bagasjekurven mellom bakhjulene, mens en fransk offiser og en engelsk matros har anbrakt seg på taket. British Museum, London.

23

ENGELSK LITTERATUR

I en serie oljemalerier har Joseph Highmore gjengitt flere av de sentrale situasjonene i Richardsons første store roman, «Pamela». Her ser man den dydige heltinnen som med en avvergende håndbevegelse og blygt nedslagne øyne lytter til den lettsindige unge Mr. B.s skjendige tilbud og overtalelsesforsøk. Fitzwilliam Museum, Cambridge.

skapet, Mrs.Jewkes og Monsieur Colbrand. Disse to og største­ parten av handlingen er sett gjennom heltinnens øyne. Det er en grotesk kraft i skildringen av Mrs. Jewkes: «en bred, skutrygget, fet størrelse. . . Hun har en kolossal hånd og en arm som er like tykk som jeg er om livet, tror jeg. Nesen er fet og kroket, og brynene har grodd ned over øynene.» Det er en skikkelse som granngivelig ligner dem man kan finne på Ho­ garths bilder, og den har sitt motstykke i Pamelas portrett av den skremmende Monsieur Colbrand: «Han har store, stirrende øyne, akkurat som den oksen jeg var så redd for; mektige kinnben som rager fram, øyenbryn som henger ned over øynene; to store arr i pannen og ett på venstre kinn.» Man konstaterer Richardsons sans for den realistiske detalj, selv om det nok er en del konvensjon i utførelsen. 26

SAMUEL RICHARDSON

Det sentrale i fremstillingen er naturlig nok husherrens angrep på Pamelas dyd. Det hele er noe langtrukket, men den unge pikens pendling mellom fortryllelse og avsky er skildret med nøyaktighet og grundighet og eminent psykologisk innsikt. Saken er at den henrivende Pamela ønsker å nå fram til ekteskapets sikre havn - og det nettopp i armene på sin grumme forfører. På en gang patetisk og likefram blir tonen i det øyeblikk hun må erkjenne sin kjærlighet til den smukke slyngelen: «Jeg håper han virkelig elsker meg! - Men enten han gjør det eller ikke, sitter jeg nå uhjelpelig fast (I am in for it now) til opp over hodet og begge ørene, ja, jeg er bange for det, og jeg kan ikke la være å elske ham ; det ville være tåpelig å nekte det.» Forfatterens taktikk, dvs. den taktiske evnen han tillegger heltinnen, består i at han lar dyden seire i den grad at den pikekjære adelsmannen omvendes fra sanselig og illegitimt begjær til ekteskapelig kjærlighet, nettopp gjennom heltin­ nens motstand mot alle angrep. Det er Richardsons ambisjon å vise oss hvordan skjørtejegerens slette moral etterhånden forvandles og endelig - dvs. mot slutten av romanens første del slår over i nesten uangripelig prektighet, slik at den fattige piken Pamela en vakker dag står brud med sin lidenskapelig forsvarte dyd i behold og med palmer i hendene. Annen del av Pamela (1742) skildrer heltinnen som gift frue. Hun er beskjedenheten selv og har suget opp så meget nyttig viten og innsikt hos sin manns mor at hun raskt kan hamle opp med de fornemme damene i sin nye omgangs­ krets. Hun kan nå med stor konsekvens avvise alle angrep på sin fruedyd (for det er også andre fornemme herrer til enn hennes høyt elskede ektemake), samtidig som hun med bravur håndterer denne sin ektemakes (nokså uskyldige og kort­ varige) eskapade med en enkegrevinne på et maskeball: det villfarne får bringes hurtig, mildt og bestemt tilbake til ekte­ skapets fold. Pamela korresponderer fremdeles på livet løs (uten korrespondanse ingen roman!). Hun viser seg nådig og tilgivende overfor sine tidligere plageånder, som med sukk og tårer demonstrerer sin skyldfølelse, hun avhjelper nøden blant sine tjenestefolk og er et sant orakel for sin svigerinne og sine 27

ENGELSK LITTERATUR

adelige venninner, som far vite hennes syn på alt mulig, fra siste nytt på scenekunstens område til Lockes idéer om oppdragelse! Alt i alt virker siste halvpart av boken som en temmelig matt håndbok i ekteskapets kunst.

Clarissa Pamela ble en stor suksess. Til sine øvrige inntekter kunne Richardson nå legge de beløpene som stammet fra en takk­ nemlig og stadig voksende leserkrets, særlig rekruttert blant det velstående borgerskaps damer. Kort etter var Richardson i gang med en ny brevroman, som var underveis i nesten fire år og utkom i åtte bind i 1748: Clarissa, Or the History of a Young Lady, Clarissa, eller En ung dames historie. Mens Pamela var av beskjeden herkomst og ved sin seier demon­ strerte at det likevel var mulig å oppnå en glimrende sosial status, var den nye heltinnen datter av velstående borgerlige foreldre og helt fra begynnelsen av utstyrt med en rundelig arv etter sin bestefar. Men hun hadde også Pamelas velfun­ derte dyder og skjønnhet og hadde dessuten fått en omfattende litterær og selskapelig oppdragelse. I romanen er hennes motspiller den unge, samvittighetsløsc Lovelace, som opp­ rinnelig har lagt an på Clarissa Harlowes søster Arabella, men blir voldsomt oppflammet av Clarissas mer overbevisende skjønnhet og mer energisk forsvarte dyd. Lovelace er en ny Mr. B., men blir ikke som denne omvendt. Han er og blir den konsekvente roué (eller for å si det på hans eget språk: a rake}, en engelsk Don Juan av betydelig format, en ridder uten frykt, men absolutt daddelverdig. Man har sammenlignet Clarissa med en klassisk tragedie, og har til og med villet skimte fem akter i Clarissas bedrøvelige og glorverdige tilværelse. Bedre var det nok å oppdele handlin­ gen i tre faser. Første fase viser hvordan familien Harlowe prøver å tvinge Clarissa til å gifte seg med den stupide og heslige Mr. Solmes, som attpå til er en smålig, spissborgerlig pedant. Søsteren Arabella og broren James er de grusomste i dette spillet, mens faren først og fremst er innstilt på å verne om sin autoritet som familiens overhode, og moren, som er kjærlig men svak, gir etter for de andres press. Clarissa står i 28

SAMUEL RICHARDSON

stadig korrespondanse med sin varmhjertede og samtidig dydige og frisinnede venninne Anna Howe, slik at mesteparten av romanen utvikler seg gjennom deres innbyrdes brev, idet Clarissa med stor sans for detaljer gjennomgår sin skjebne dag for dag, ja, ofte fra time til time. James Harlowe har fornærmet Lovelace og er blitt såret av ham i en duell, og Arabella handler (og skriver!) hele tiden ut fra skinnsyke, så stakkars Clarissa, for iallfall å få en viss beskyttelse, innlater seg på en hemmelig korrespondanse med Lovelace, hvis sanne egenskaper hun ennå ikke kjenner. Selv innstiller hun seg på heller å leve ugift på den eiendom­ men hun har arvet etter sin bestefar, men som foreløpig admi­ nistreres av faren. Det er altså et sentralt problem innenfor den borgerlige etikk Richardson her har tatt opp: et barn skal adlyde sine foreldre, men foreldrene må ikke tvinge barnet til ekteskap mot dets vilje. I løpet av bokens første etappe far leseren også et par glimt av Lovelace, som er komplett blottet for skrupler og allierer seg med ondsinnede tjenestefolk hos familien Harlowe; etter mange overveielser går Clarissa med på å forlate sin tyranniske familie og stille seg under Lovelaces beskyttelse. Bokens annen fase skildrer så den langvarige konflikten mellom Clarissa og Lovelace, og det er her Richardson yter sitt beste som psykologisk portrett-tegner. Clarissa vil i visse stunder gjerne tro på sin beskytters reelle hensikter, men skuffes gang på gang, er et bytte for motstridende følelser og glir etter hvert inn i en tilstand av sykelig hysteri på grunn av forførerens stadige beleiring og underfundige knep. Også i denne boken opptrer det en rekke anløpne hjelpere, som av hele sitt onde hjerte støtter Lovelace i hans skjendige intriger. Det skal mange og utspekulerte anslag til før han står ved sitt ettertraktede mål, men det lykkes ham til slutt å bedøve Clarissa og voldta henne. Med oppbydelse av sine siste krefter greier hun nå endelig å flykte fra voldsmannen, men hun kan ikke vende tilbake til sin familie, som ikke kjenner sakens rette sammenheng og forbanner henne som en fallen kvinne. Bokens tredje og siste fase handler om Clarissas oppreisning og rehabilitering da sannheten om hennes skjebne litt etter 29

ENGELSK LITTERATUR

litt kommer fram. Men hun dør uten å vende tilbake til sine slektninger, som for sent erkjenner sine skjebnesvangre feil­ tagelser og sin skyld. Clarissa dør ensom og botferdig, men også stolt. Hun ønsker ikke å gi etter for Lovelace, som til slutt synes å angre og tilbyr henne lovformelig ekteskap. Richardson gjengir her en ars moriendi, kunsten å dø på ekte kristelig vis. Det er gjennomført konsekvens i Clarissas hold­ ning til såvel borgerlig som kristen moralkodcks: hun er en helgen, men har mistet sin dyd, og hun avviser tanken på ekteskap såvel med Lovelace som med enhver annen, fordi hun, om enn uskyldig i sin ulykke, er en kvinne uten ære. Karaktertegningen i denne romanen er klart og ofte dristig gjennomført og avslører Richardson som en ypperlig kjenner av kvinnesinnet. Forfatteren viser dessuten at enkelte av Lovelaces venner ikke tør følge ham når han trekker de siste konsekvenser av sitt forråede sinns overveielser; derved opp­ står det en spesiell form for mannshjertets dialektikk med overlegent psykologisk perspektiv. Blant de mange bifigurene som opptrer omkring Clarissa og Lovelace, er det også her flere som minner om Hogarths skikkelser ved den skarpt (ofte ironisk) oppfattede realisme, som hos Richardson også gir seg utslag i en vittig språklig karakteristikk.

Sir Charles Grandison I The History of Sir Charles Grandison, Sir Charles Grandisons historie (1753-54) utformet Richardson enda en gang sin for­ telling i brev, og på ny utpenslet han begivenheter og beskri­ velser med et vell av detaljer som ofte tilslører den nokså primitive og interesseløse handlingen. Dr. Johnson ga alt i samtiden en karakteristikk av det langsommelige i Richardsons skrivemåte ved å hevde at «hvis man satte seg til å lese (ham) for fortellingens skyld (for the story), ville ens utålmo­ dighet gå en i den grad på nervene at man ville henge seg». Romanen ble utgitt anonymt, det vil si at Richardson på tittelbladet bare opptrådte som utgiver av noen «originale brev». Men alt i forordet innrømmes det i forblommede ordelag at boktrykkeren faktisk også hadde fabrikert brevene. Richardsons forsiktighet kan muligens tyde på at han følte 30

SAMUEL RICHARDSON

Richardson likte å samle sine venner i huset i North End. Her sitter han i slåbrok i hagestuen, «Grotten» som den ble kalt, i ferd med å lese manuskriptet til «Sir Charles Grandison» for en utsøkt liten krets. Den charmerende, naive

tegningen er fra 1751 og stammer fra maleren Joseph Highmores datter Susan, som selv sitter forrest til høyre med skisseblokken parat. University

Library, Cambridge.

seg mindre sikker på sin siste romans litterære verdi og dens direkte appell til leserkretsen. Men det er konsekvens i for­ fatterens skildring av sine mannlige hovedpersoner: Mr. B. i Pamela var ond og ble god, Lovelace var og ble ond, mens Grandison skulle vise seg å være god og forbli god. Det lå vel utenfor Richardsons evne og interesse å skape en fjerde skikkelse som kunne begynne i det moralsk uangripelige og utvikle seg til en ondskapens apostel, men det ville utvil­ somt vært et atskillig mer interessant opplegg enn det som er realisert i Sir Charles Grandison. Riktignok opptrer det kontrastfigurer i romanen, og en av de mest fremtredende, den flotte og slyngelaktige skjørtejegeren Sir Hargrave Pollexfen, er tildelt en rolle som kan minne om den Lovelace spiller. Men han utmanøvreres raskt av den «mann av ære» som har gitt romanen navn, og den henrivende heltinnen, 31

ENGELSK LITTERATUR

frøken Harriet Byron, blir revet ut av klørne på den samvittighetsløse forføreren (som beseires i en duell), så hun kan bringes i sikkerhet og bli hjertevenninne med sin redningsmanns prektige søster Charlotte, som for øvrig er skildret som et usentimentalt og ganske forfriskende pikebarn. Det oppstår en sterk gjensidig sympati mellom Harriet Byron og Charles Grandison, men de nøler lenge med å tilstå sine følelser for seg selv og hverandre. Bokens hederlige og ærekjære helt er nemlig forlovet med Clementina, datter av den stolte italienske marki Della Poretta. Familien hadde riktignok først ikke villet akseptere den protestantiske engelsk­ mannen som svigersønn, men Clementina var sunket hen i uhelbredelig tungsinn da hun måtte gi avkall på sin venn, så foreldrene til slutt ser seg nødsaget til å sende bud etter ham igjen. Dette blir en smertelig opplevelse for Harriet, men hun bekjemper sine følelser og ønsker sin venn en lykkelig utgang på reisen. Hennes edle resignasjon blir imidlertid belønnet: Clementina insisterer nemlig nå på at Grandison skal konver­ tere. Men det vil vår helstøpte helt ikke gå med på. Han reiser tilbake til England og frir snart etter til Harriet. De gifter seg og lever i et lykkelig ekteskap som ikke engang brin­ ges i fare da Clementina (som var gått i kloster, men hadde flyktet derfra) plutselig dukker opp i England. Tvert imot, alle tre blir de beste venner, og da Clementina har fatt nytt livsmot, drar hun tilbake til Italia, der en trofast (og prektig) mann lengselsfullt venter på henne. Hensikten med hele denne historien er så åpenlyst morali­ serende at leseren raskt blir forstemt, selv om han kan glede seg over et mylder av bipersoner som er klart og variert tegnet. Boken fikk stor suksess i samtiden, som tok dens følsomme sjeleskildringer og moralske belæring til seg med begeistring. Med sine borgerlige romaner - alle i brevform

oppnådde Samuel Richardson

( 1(j89 1761) en publikumssuksess som slo alle tidligere rekorder. Ror en moderne leser kan det dydssvermeriet som er kjernen i de meget langtrukne for­ tellingene, virke trettende og småborgerlig, men man må likevel beundre ham for den realisme og psykologiske innsikt han legger for dagen i skildringen av sine helter og framfor alt heltinner. Mange utenlandske diktere fant inspirasjon i Richardsons romaner, bl.a. Rousseau, Goethe og Lessing. Det er Joseph Highmore som har malt portrettet av den lille selvsikre og velnærte moralske brevskriveren, som her foregriper Napoleons karakteristiske positur. National Portrait Gallery, London.

HENRY FIELDING

Også utenfor England fikk den et takknemlig publikum. En kjenner som Herder erklærte at følsomhetskultusen med denne boken «opplevde sin gylne tid», og den unge Wieland skrev i 1760 et sørgespill, Clementina von Poretta, med den unge italienerinnen fra Richardsons roman som en fin og følsom heltinne. Boken ble for øvrig parodiert av Musåus i Der deutsche Grandison (1781-82), som utkom anonymt og i fore­ løpig form alt i 1760 under tittelen Grandison der i^weite. Også i Frankrike ble Richardsons romaner oversatt, og de ble umåtelig populære. Diderot, en av de franske «mestre i følsomhet», skrev med uskrømtet begeistring om sin engelske kollega i Journal étranger (1761) og kalte sin avhandling Eloge de Richardson, Lovprisning av Richardson. Her heter det bl. a. at den engelske forfatteren lar mennesker av alle stender «tale med sitt eget mæle». Diderot hadde altså sans for de realistiske trekkene i Richardsons persongalleri, men han berømmet ham også for skildringen av følsomme sjeler: «O, Richardson, enten man vil eller ikke, tar man form etter en rolle i dine verker!. . . Ofte har jeg sagt når jeg leser ham: jeg ville gi mitt liv for å ligne denne kvinnen, jeg ville heller dø enn å være denne mannspersonen.» For Diderot ble lesningen av Richardson simpelthen innvielsen til den patetiske realisme som er et av hovedtrekkene i hans eget for­ fatterskap. Brevromanen La Religieuse (s. 163) viser at Diderot alt i 1760 arbeidet ut fra begrepet den «psykologiske sannhet», som er det vesentligste trekk i Richardsons roman­ kunst. Men det ble Rousseau som - ut fra andre forutset­ ninger enn Diderot - skulle trekke den fulle konsekvens av følsomhetens program.

Fielding. Motgift mot dyden Richardsons heldige grep på brevformen førte til at brevro­ manen kom på moten. Ikke minst de kvinnelige forfatterne kastet seg over den ; her kunne for alvor det følsomme sinn få avløp. Dertil kom at man - stadig i Richardsons fotspor kunne skrive om «dydens pris» og «sjelens rolige solskinn», kort sagt, utnytte den borgerlige morals dydsregister. Richard3. Verdens litt hist. VI

33

ENGELSK LITTERATER

son og hans etterlignere trodde på denne velbergede filosofien og sa ikke med den samtidige amerikanske boktrykkeren og statsmannen Benjamin Franklin (s. 138) at «det å være stolt av sin egen dyd er som å forgifte seg selv med motgiften». Men det fantes likevel også dem som følte seg ille til mote ved å lese om hvordan Pamela tappert forsvarte sin dyd til hun kunne skifte den ut med et ekteskap som hevet henne fra beskjedne kår til de fineste sirkler. Og de følte et tilsvarende ubehag ved å lese om hvor lett Mr. B. forvandlet seg fra skjen­ dig forfører til mønsterverdig ektemann. Blant de lesere som reagerte slik, var Fielding. Henry Fielding (1707-54) var av fornem slekt, barnebarn av en jarl og sønn av en general. Han hadde altså helt andre for­ utsetninger enn Richardson, fikk den obligate skolegang på Eton og hadde senere et kortere studieopphold ved universi­ tetet i Leyden. Men mens Richardson fullt og fast trodde på den fornemme verdens «rolige solskinn» og dens sans for sti­ mulerende laster, visste Fielding av egen erfaring at livet i slike kretser var ubeskrivelig kjedelig. Fielding var alt en kjent forfatter da han begynte å skrive romaner i tredveårsalderen. Sin første litterære innsats gjorde han som skuespillforfatter, med en rekke ikke særlig vellyk­ kede lystspill. Best var The Tragedy of Tragedies, Alle tiders tragedie (1730), en sviende litterær satire som med oppbud av hele Fieldings stilkunst gjør narr av 1600- og 1700-tallets heroiske tragedie. Det er samfunnssatire i denne farsen også, men hovedvekten er lagt på den rent verbale parodi, som ikke bare ligger i formuleringen av versene, men også i de pedantiske fotnotene som henviser til de tekststedene i tidens repertoar som parodieres. Det har ofte vært hevdet at paro­ dien er et dekadansetegn, men det er like riktig å si at god parodi er tegn på en levende litteratur. Fielding hadde evne til å oppspore litterære floskler, og det var ikke bare i sine farser han demonstrerte dette. Han viste det også i sine dristig tilspissede epigrammer og i sin modernisering av visse avsnitt av Juvenals sjette satire, der en betingelsessetning lyder slik: «hvis ei hver god familie/frembringer sin Pamilie», som på engelsk har det utmerkede satiriske v'\metfamily[Pamela. 34

HENRY FIELDING

Joseph Andrews Fielding hadde alt i 1741 latterliggjort Pamela i den korte satiren An Apology for the Life of Mrs. Shamela Andrews, der tittelfigurens nye navn direkte forteller at Fielding oppfattet Pamelas dyd som falsk (sham). Denne karikaturen ble utdypet og gjort mer raffinert i et nytt forsøk, denne gangen en verita­ bel roman med den lovende tittelen The History of Joseph Andrews and of his Friend Mr. Abraham Adams, written in Imitation of the Manner of Cervantes, Historien om Joseph Andrews og hans venn herr Abraham Adams, skrevet som etterligning av Cervantes’ manér (1742). Den første tittelfiguren presenteres som bror av «den strå­ lende Pamela, hvis dyd for tiden er så berømt». Han er selv et dydsmønster og har med uvanlig energi måttet avvise pågå­ ende erotiske angrep fra Sir Thomas Boobys enke, som straks etter ektemannens død begynner å legge an på den unge tjeneren. Joseph skriver om dette i et alarmerende brev til sin dydige søster Pamela, som er tjenestepike hos Sir Thomas’ samvittighetsløse bror Mr. B(ooby) - booby betyr dustemikkel. Enken oppfører seg skandaløst, befaler Joseph å sette seg ved sengen hvor hun selv ligger upåkledd, holder ham i hånden og snakker til ham akkurat slik som en dame snakket til sin kjæreste i et skuespill han selv har sett på Covent Gardenteatret. Dermed forstår man at navnet Joseph er valgt med omhu: fru Booby er en sann Potifars hustru. Med dette har Fielding anslått sin lystige og spottende tone og kan la den dydige unge mannen, som også etterstrebes av den halte selskapsdamen fru Slipslop (slipslop betyr sludder og vrøvl), reise fra sin skamløse frue og begi seg ut i verden som en høyst naiv og uskyldig picaro. Boken kan likevel ikke oppfattes som en pikaresk roman i engere forstand. Den skil­ ler seg på vesentlige punkter fra picaro-romanens spanske utgangspunkt, Lazarillo de Tormes og dens engelske etter­ kommere, spesielt fra Smolletts romaner. Men dens stamtre er likevel ærverdig nok. Som bokens tittel forteller, støtter den seg til Cervantes og hans berømte roman om ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som Cervantes parodierte de spanske 35

ENGELSK LITTERATUR

William Hogarths arvtager som samfunnsskildrer - med forkjærlighet for karikaturen — var Thomas Rowlandson, en flittig og meget benyttet bokillustratør. Fieldings satiriske romaner var selvsagt godt stoff for denne sosiale kunstneren. Her er det et av angrepene på Joseph Andrew’s dyd som illustreres. Lett henslengt i en kjempehimmelseng, med åpne armer og gevanter

og et lystent blink i øyet, forsøker den elskovssyke enken, Lady Booby, å for­ føre den uskyldige unge Joseph. Men vår helt er standhaftig. Forlegen og skamfull ser han ærbart ned. 1 den halvåpne døren bak tebordet står Mrs. Slipslop og følger nysgjerrig med i den pikante situasjonen.

ridderromanene fra 1500-tallet, harselerer Fielding over Richardsons dydige overdrivelser i Pamela, og som Cervantes i sin Don Quijote tross karikeringen behandler sin ulykkelige spanske hidalgo med sympati, har Fielding mistet en stor del av sitt hjerte til sin Don Quijote. Denne skikkelsen i Fieldings roman er imidlertid ikke den vakre unge Joseph, men den andre tittelfiguren, den lærde og hjertensgode pastor Abraham Adams, hvis navn understreker det generelle siktepunktet med figuren, og hvis karakteristiske distraksjoner alltid virker befordrende på romanens handling. 36

HENRY FIELDING

Pastor Adams er Fieldings fullt ut verdige og troverdige Don Quijote, den første «gode mann» i hans forfatterskap; ikke god på samme måte som Richardsons Sir Charles Gran­ dison, som demonstrerer sin skuddsikre prektighet av borgerlig-moralske årsaker, men god i en mer omfattende og mennes­ kelig betydning. Han er den utrettelige vokter av sannhet og rettskaffenhet, han er distré og virkelighetsfjern når han ut­ vikler sin filosofi, men når menneskers tåpelighet, ondskap eller laster bringer likevekten i fare, forvandler han seg til en resolutt handlingens mann. Bokens ytre handling er spinkel, men dette er bevisst og samtidig uttrykk for Fieldings estetiske sikkerhet: av forskjel­ lige grunner kommer Joseph og Adams ut på en reise og møter mange misliebige personer og alle slags gjenvordigheter. Adams er interessert i å fa brakt manuskriptet til sine prekener til en forlegger, og Joseph higer etter å finne fram til sitt hjertes elskede. Underveis opplever de begge en rekke ironiske bakhold som tilrettelegges av forfatteren som sosial og litterær satire. Den litterære satire når sitt høydepunkt da den richardsonske Pamela i sitt raskt tilegnede snobberi vil over­ tale Joseph til å gifte seg med lady Booby, så også han kan bidra til å høyne familien Andrews’ sosiale nivå. Her får Richardson for alvor sin bekomst. Sosial satire finnes det overalt i boken, så godt som alltid i forbindelse med pastor Adams’ person, og han er også midtpunktet i alle paradoksale diskusjoner om mennesket og samfunnslivet. Disse avsnittene gir romanen dens sanne karakter, og i tillegg far man - til overmål - såvel lystige scener som grove løyer, og overalt fornemmes det en sunn og ubestikkelig sans for tilværelsens komedie. Dessuten er det en bok av typisk engelsk snitt: den bidrar sitt til definisjonen av «engelsk vesen»: Dickens og Shaw kan allerede skimtes langt ute i horisonten. Fieldings stilistiske sikkerhet er nøye forbundet med utform­ ingen av den burleske parodi: på dette feltet utfolder hans språklige fantasi seg uten grenser. Mindre frodig er han når han vil gjennomføre en intellektuell analyse i romanform, som i The Life of Mr. Jonathan Wild the Great, Herr Jonathan 37

ENGELSK LITTERATUR

Wild den stores liv og levnet, som ble offentliggjort i Miscellanies, Blandede skrifter (1743). Hovedpersonen her er nett­ opp et rendyrket intellektuelt sidestykke til den fargerike pastor Adams. Han er for øvrig tegnet etter levende modell en forbryter av samme navn som var blitt hengt i 1725. Fielding er spesielt opptatt av å demonstrere at de egentlige tyvene og røverne er de som har nådd fram til politisk makt og dispo­ nerer over et byråkratisk apparat til utplyndring av sine med­ borgere, og han hentyder til ingen ringere enn førstestatsminister Sir Robert Walpole (som imidlertid var blitt styrtet som regjeringssjef da boken utkom). Hos Fielding blir begre­ pene storhet og godhet ofte fremhevet som kontraster, og hans skepsis overfor makthaverne kan ta seg krasse uttrykk som dette: «Menneskeheten... må inndeles i to undergrupper, de som bruker sine egne hender, og de som benytter seg av andres.» Også denne boken er i Cervarites-stil, utstyrt med en herre og en tjener som reiser ut og møter alle slags eventyr.

Tom Jones The History of Tom Jones, a Foundling, Historien om hittebarnet Tom Jones (1749), er Fieldings mesterstykke og dessuten en av verdenslitteraturens beste romaner. I forordet til Joseph Andrews hadde Fielding definert genren som «det komiske epos i prosaform». Det er innenfor samme genre han utfolder seg i Tom Jones. Handlingen er bygd opp med sikker hånd; samtidig som han hele tiden styrer mot fastlagte mål, lar han enkeltepisodene utvikle seg fritt og ubesværet. Fielding hadde lært av sine erfaringer som dramatiker og øste dessuten av en rik episk tradisjon, men det viktigste var at han kunne kombi­ nere sine direkte iakttagelser i «livets skole» med sin litterære innsikt og språklige sikkerhet. Hittebarn var et stort sosialt problem i England i disse årene, og Tom Jones må - nettopp som hittebarn - dra ut for å utforske sin opprinnelse og finne ut om den er av en slik art at den kan gjøre ham verdig til den yndige Sophia Western. På den måten utvikler fortellingen seg biografisk og samler seg naturlig om Toms oppvekst og senere reiseeventyr. Første tredjedel av boken foregår i et fornemt hus på landet, som til38

HENRY FIELDING

Etter et slagsmål er Tom Jones ved midnattstid på vei ut av vertshuset for å hevne seg. Med bandasje om hodet, et talglys i den ene hånden og et sverd i

den andre, stirrer han stivt fram for seg og legger tilsynelatende overhodet ikke merke til skiltvakten, som redselsslagen har kastet seg ned ved synet av dette gjenferdet og stirrer på ham med åpen munn. Månen som titter fram bak mørke uværsskyer og den svarte katten som balanserer pa rekkverket, gjør sitt til å skape den spøkelsesaktige atmosfæren omkring denne groteske

situasjonen, som er skildret med kongenial humor av Thomas Rowlandson.

hører godseier Allworthy, hvis navn («ærverdig») som så ofte hos Fielding, rommer en psykologisk definisjon; som pastor Adams tror han på det gode i verden. Hittebarnet Tom Jones er blitt opptatt i dette solide hjemmet. Husherrens søster med sitt helgennavn Bridget (Birgitta) representerer «den høyere art av kvinner, for hvem det annet kjønn er ut­ styrt med en mer utilnærmelig og skrekkinnjagende karak­ ter». I sitt forhold til naboens henrivende datter Sophia Western far Tom imidlertid en ubehagelig og beregnende rival i den unge kaptein Bilfil, som i motsetning til Tom er en desidert «grimrian». Neste tredjedel av boken handler om Tom Jones’ eventyr på veien fra Somersetshire til London; Sophia har også av mange og lett forståelige grunner flyktet hjemmefra, så alt 39

ENGELSK LITTERATER

ligger vel til rette for forskjellige uforutsette sammentreff. Omtrent midtveis i boken opplever leseren et komisk høyde­ punkt i strømmen av begivenheter, da en stor del av roma­ nens personer med ett befinner seg samtidig på en kro i Upton-on-Severn. Siste tredjedel foregår i London, der helten forsøker å finne fram til sin Sophia, noe som ikke løper av uten atskillige forviklinger - personer som leker gjemsel med hverandre og dramatiske gjenkjennelsesscener. Til slutt ven­ der vår helt tilbake til Somersetshire og kan nå ekte sitt hjertes utkårne. Hovedhandlingen er i seg selv fengslende og fremstilt med fin ironisk stilkunst, men også de mange innlagte episoder og bifigurer er tegnet med vittig og suveren skarphet. Det gjelder f.eks. de to karikaturene av lærde pedanter (Twackum og Square), pastor Supple som stammer fra restaurasjonskomediens spyttslikkende kapellaner, legene som behandles sati­ risk etter Moliéres mønster, og fru Western, som er en femme savante av samme opprinnelse. Ellers opptrer det en vrimmel av pedantiske jurister, både advokater og dommere, dessuten nesevise kammerpiker, hotellgutter og livtjenere, koleriske landadelsmenn og samvittighetsløse bladsmørere. Slike figurer er nok sprunget ut av tradisjonen, men Fiel­ ding fyller dem med troverdig liv på grunnlag av egne iakt­ tagelser, og i lykkelige stunder former han skikkelser som er virkelige nyskapninger. Den yndige Sophias brautende, materialistiske far er en slik figur. Han har en umiskjennelig og høyst realistisk duft av kveg og korn omkring seg, men tross sin grove erotiske appetitt er han en øm og elskende far, så øm at den arme Sophia, som eneste datter, må erkjenne at han er en regulær tyrann. Skikkelsen var vel ikke ukjent i restaurasjonskomedien, men Fielding har sett (og luktet) den og fabulert fritt og livsnært over dens muligheter. I RichardSammen med Richardson (hvis «Pamela» han parodierte) skapte Henry F ielding (1707 54) grunnlaget for den realistiske engelske fortellerkunsten som blant annet Dickens bygger på. Hans romanfigurer er ikke helter og skur­ ker, men sammensatte, levende mennesker, skildret med velgjørende humoris­ tisk sans. At «Tom Jones» har kunnet filmes med så stor suksess, viser hvor meget «godt stofi» denne herlige skjelmeromanen rommer. Portrettet av Fielding, som døde i Lisboa bare 47 år gammel, er malt av en ukjent kunstner.

____

SMOLLETT

sons bøker kan man iblant finne vel gjennomførte portretter og morsomme karikaturer. Hos Fielding finner man dem i overflod, men også en varm humor, en livsnær ironi, en sprud­ lende iakttagelsesevne og en aldri sviktende stilsans. Fielding er romandikteren framfor noen i 1700-tallets England. Hans blikk for tilværelsens detaljer og hans følsomhet går atskillig dypere enn Hogarths barske realisme, og han har dessuten sans for harmonisk oppbygging av prosafortellingen. Han står blant de største i den tradisjonen som utgår fra Cervantes.

Smollett. Den pikareske tradisjon Fra Roderick Random til Humphrey Clinker Richardson hadde dyrket brevromanens finesser, og Fielding hadde utnyttet prosaformen til å videreføre det komiske og samfunnskritiske epos. På hver sin måte forente de begge iakttagelsens realisme og sinnets følsomhet. Den tredje store blant periodens engelske romanforfattere, Tobias George Smollett (1721-71), skulle vise seg å være en sjelden detaljrealist, men han hadde ikke det samme suverene fortellertalent som Richardson og Fielding. Fielding fulgte som nevnt i Cervantes’ fotspor, mens Smollett på overbevisende måte tok opp og fortsatte en annen spansk tradisjon: den pikareske roman. Innenfor denne formen kunne episodene anbringes med større frihet og realismen lettere komme til sin rett. Smollett stammet fra Skottland, fikk sin latinskoleundervisning i Dumbarton ved Clydes munning vest for Glasgow og studerte senere medisin ved universitetet i Glasgow. Han søkte seg tidlig sørover til England, men ble avvist som en «luset skotte» i Londons high society og dro derfor på langfart som skipslege og oppholdt seg noen år i Vestindia. Men fra 1743 slo han seg ned som lege i London. The Adventures of Roderick Random, R.R.’s opplevelser (1748), var ikke påvirket av Cervantes, skjønt Smollett påberopte seg slektskapet i forordet. Det umiddelbare forbilde var Lesages Gil Blas (5, s. 163), som Smollett oversatte til engelsk i årene 1748-49. Dermed inngikk hans første originale roman i den pikareske tradisjon. Hovedpersonen Roderick Random 41

ENGELSK LITTERATUR

er Smolletts alter ego, noe som også understrekes overfor leseren ved bruken av første person, som for øvrig er den pikareske romans foretrukne teknikk: allerede den spanske Lazarillo forteller om sitt eget liv. Den engelske Lazarillo har fatt et etternavn som passer til hans skjebne: at random betyr på lykke og fromme, på måfå. Og Roderick drar nettopp helt på måfå fra Skottland til den britiske hovedstad, lider nød, nektes adgang til fasjonable kretser og kommer som lege på et orlogsskip til Vestindia. Roderick er en anti-helt, en ekte picaro, som går fra den ene tjenesten til den andre og deltar i hopetall av løst sammenflettede episoder. Mens de enkelte scenene avleveres på et kontant og muntlig språk som umid­ delbart vakte beundring i samtiden, maktet selve romankomposisjonen ikke å avtvinge synderlig interesse. Dette skyldtes naturligvis for en stor del selve genren : det er én helt, som alle begivenheter grupperer seg omkring, og som prinsipielt ikke opptrer for å vinne sine omgivelsers aktelse, men først og fremst for å være midtpunkt. Richardson hadde forstått å få leseren til rent emosjonelt å ta del i brevromanens patetiske handling, Fielding kunne fastholde interessen ved en vennlig og munter beskrivelse av heltens spennende og følelsesbetonte seiersgang, men Smollett opptrer i fortellerens rolle som en lidenskapsløs og skarp iakttager. Han har sterk sans for gro­ teske opptrinn - ofte benyttes en raffinert grusomhet i karaktertegningen - men det er ikke meget som kan vekke leserens medlcvende sympati. Derfor har Smollett et ubestridd mester­ skap når det gjelder å avsløre tidens brutalitet, i fengsler og hospitaler, på jakt og under militære operasjoner. Han kan fortelle hvordan ribben blir brukket, tenner slått ut og hjerne­ skaller knust, mens gnistene spruter fra knoklene. Det hele fremstilles med en overrumplende skjødesløshet, som om det var tilværelsens normale vilkår, og derfor er det galt å snakke om sadisme hos Smollett. På reiser i Nederland og Frankrike i årene 1749-50 samlet Smollett stoff til en ny roman. Den kom til å hete The Adventures of Peregrine Pickle, P. P.’s opplevelser (1751). Her er helten til en avveksling englender, men ellers i ett og alt et sidestykke til Roderick. Imidlertid ligger begivenhetene i denne boken 42

rw

_,*^ugf----------------- -------

tob/

■

.. wa*®wwsw9ia4

n'

JJftjBk'

■yl

»i