Verdens litteraturhistorie 5 : Opplysningstiden (1700-1750) [5] [PDF]

Zitiervorschau

VERDENS LITTERATUR HISTORIE Bind 5

OPPLYSNINGSTIDEN (1700-1750) Under redaksjon av EDVARD BEYER F. J. BILLESKOV JANSEN

HAKON STANGERUP

P. H. TRAUSTEDT

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

FORFATTER AV BIND 5

Berit Fonnaas Anderssen

REDAKSJONSSEKRETÆR

Per Glad BI LLEDREDAKSJON

Eva Steinaa, Niels Chr. Lindtner og Anders Røhr LITTERATUR VEI LEDNING

Grete Marthilm

«Verdens Litteraturhistorie» er satt med 10 pkt. Baskerville. Sats OG TRYKK I CENTRALTRYKKERIET A/S, OSLO. BlNDET ER TEGNET AV HERMANN

Bongard. Bokbinderarbeidet er utført av H. M. Refsum A/S, Oslo.

Bestrøket papir Norcote fra Saugbrugsforeningen, Halden.

© J. W. Cappelens Forlag A - S 1972

N /A b

INNHOLD

EUROPEISK LITTERATUR Av F. J. Billeskov Jansen

Opplysningstiden 1700 1750 .... 11 Rasjonalismens røtter.............. 11 Newton: Vcrdensharmonien viser Guds eksistens........... 13 Leibniz. Monader og mennesker........................ 16 Den nye historieforskning .... 20 Hets mot helgener.................... 22 Bibelkritikken grunnlegges. ... 24 Bayles indre og ytre drama ... 25 Et farlig leksikon, 30. Bayle kontra Leibniz, 32. Arven etter Leibniz................ 34 Estetikken grunnlegges............ 38 Natur-og folkerett.................. 41 Grotius og den menneskelige samfunnsdrift..................... 43 Hobbes om menneskets ulvenatur................................. 44 Pufendorf forsoneren og for­ midleren............................. 47 Thomasius: Naturretten og opplysningen..................... 48

Engelsk

litteratur..............

52

« The Enlightenment».................. 52 Verdenssamfunn og frihetens fedreland.......................... 52 John Locke - revolusjonens filosof................................ 57 Deistene. Shaftesbury og Mandeville...................... 60 Alexander Pope - naturdyrker og optimist........................ 66

Tidsskrifter for den sunne fornuft............................... 75 Teatret og den nye virkelighet 85 Daniel Defoe politisk journalist og moralsk suksessforfatter...................... 88 Jonathan Swift menneskeforakteren og Gullivers forfatter............................ 97 James Thomsons malende naturlyrikk........................ 108 Fenomenet Dr. Johnson. Bøker, samtaler og vennskap 115 David Hume og erkjennelsens grenser............................... 126

Fransk

litteratur................

131

«Siécle des lumiéres».................... 131 Régence - rokokko - fornuft . . 131 Saint-Simons Memoarer: Avsløring av menneskets pasjoner........................... •. . . 136 Teatret. La ComédieFrangaise far konkurrenter . 143 Tragedien i knipe: Crébillon og La Motte......................... 146 Komediens forvandlinger: Destouches............................ 149 Gråtekomedien: «Jeg føler, altså er jeg til».................. 153 Lesage....................................... 157 Komedien om Turcaret, 157. En spansk students eventyr, 160.

Marivaux................................... 169 Ung parodi og realisme, 169. «Standsforskjellencren prøve gudene setter oss på», 171. Kvinner og guder, 178. Klær skaper ikke folk, 182. Den franske Spectator, 186. To mesterromaner, 187. Abbed Prévost.......................... 193 Romanen om Manon Lescaut, 193. Et tidsskrift og en reisebeskrivelse, 206. Crébillon d.y. - psykolog og pornograf.......................... 209 Leilighetspoesi og læredikt. Rousseau, Pompignan, Racine................................... 215 Montesquieu............................ 219 Stoiker og livskunstner, 219. En filosof bekjenner seg til fornuften, 223. «Lettres persanes». Øst og vest konfron­ teres, 226. Reise i Europa, 234. De F esprit des lois - år­ hundrets bok, 237. Voltaire..................................... 244 Jesuittenes lærling, 244. Zaire en aktuell tragedie, 247. Epistler om toleranse og fri­ het, 249. Bemerkninger om Pascal, 253. Historieskrivning og historiefilosofi, 254. Prøys­ sisk intermesso, 257. Brevenes kunst, 260. Prosaperler på snor: Zadig, Babouc, Micromégas, 262. Candide — natur­ katastrofer og ironisk livs­ holdning, 267. Patriarken på Ferney, 271. Vauvenargues. Moralist og optimist............................. 278 Folkeopplysningens menn .... 283 Små encyklopedier - og den store................................... 287 Rasjonalismens grense­ områder ............................. 301

Metastasio «hjertets eneste poet».............................

308

Tysk litteratur....................

313

«Die Aujklarung»....................... 313 Storpolitisk uro......................... 313 Følelse og fornuft..................... 316 Francke. Omsorg for den enkelte og selvoppgjør.... 317 Pietismens lyriske flodbølge. Zinzendorf og Tersteegen . . 321 Giinther. Smerte og bekjennelse 323 Brockes og Haller lavlandets og høylandets lovsangere . . . 326 Gellert «Praeceptor Germaniae»........................... 334 Idyllikeren Gessner.................. 339 Satirikeren Rabcner................ 342 Gottsched - den moraliserende kritiker............................... 345 Klopstock. Konsentrasjon om Gud og dikterkallet.............. 355 Schnabels sosialpolitiske robinsonade....................... 370 Anakreontikernes måtcholdsforening............................. 373 Matthias Claudius. Personlig lyrikk og Wandsbecker Bote 378 Lichtenbergs selvanalyser .... 385 Lessing....................................... 390 Innvielse til teatret, 390. Lit­ terær journalist i Berlin, 393. Miss Sara Sampson, 396. Fabler og fabcltcori, 398. Laokoon, 399. Minna von Barnhclm, 401. Hamburgische Dramaturgie, 404. I Wolfcnbuttcl - Emilia Galotti, 407. Nathan der Weisc, 412. Wieland..................................... 417 Rokokkokunst og rokokkofilosofi, 417. «Weimar-klassisisme», 425.

Italiensk litteratur............ 302

Nordisk litteratur

430

Napoli i sentrum...................... 302 Vico og den nye vitenskapen . . 303

Ludvig Holberg Ølof Dalin ....

431 441

Carl von Linné........................ 455 Emanuel Swedenborg............ 452

Opplysningens tidsalder................. 458 Litteraturveiledning........... 461

KART Vest-Europa i opplysnings­ tiden ....................... \ . 272/273

EUROPEISK LITTERATUR Av F. J. Billeskov Jansen

Opplysningstiden 1700-1750 Rasjonalismens røtter Nature and nature’s laws lay hid in night. God said, Let Newton be! and all was light.

'aturen og dens lover lå skjult i mørke. Gud sa: La Newton bli til! - og alt ble lys. Slik står det å lese i værelset hvor den store naturforsker Isaac Newton (1642-1727) så dagens lys. Huset ligger i landsbyen Woolsthorpe ved Nottingham i Midt-England, der familien eide et beskjedent herresete. I disse verslinjene uttrykte 1700-tallets feterte poet Alexander Pope sin beundring for det lys som fra natur­ vitenskapene falt over hele den skapte verden. Pope gir like­ vel sin landsmann for stor ros. Newton, som ble født tolv år etter Keplers død og samme år som Galilei døde, erklærte selv at han stod på skuldrene til disse forgjengerne. Men for å forstå opplysningsbevegelsen i filosofien og litteraturen må vi gjøre oss klart at den begynte da meto­ dene fra matematikken og den moderne naturvitenskap ble overført på åndsvitenskapene. Graver vi etter røttene til 1700-tallets tanker og poesi, støter vi overalt på de to fore­ gående århundrenes revolusjonerende bidrag til de eksakte vitenskaper. I denne omveltningen var det tre komponenter som spilte sammen. Det var for det første renessansens og klassisismens for­ tjeneste at vitenskapen stadig mer frigjorde seg fra middel-

N

Opplysningstidens respekt for boken og boklige kunnskaper kom bl.a. til ut­ trykk i de mange storartede bibliotekene som ble bygd overalt i Europa, ut­ styrt med en overdådighet som før hadde vært forbeholdt kirkerom og tronsaler. Nasjonalbiblioteket i Wien og klosterbibliotekene i Melk og St. Gallen er berømte eksempler - likedan universitetsbiblioteket i Coimbra i Portugal, som dette interiøret er hentet fra. Biblioteket stodfullført i 1728.

EUROPEISK LITTERATUR

alderens tro på Aristoteles’ autoritet. Det finnes et tidlig stikk av Descartes ved skrivebordet; med den ene foten trår han på en foliant der det står: ARISTOTELES. Klarere kunne den nye vitenskapen ikke uttrykke sin forakt for den gamle. Man våget virkelig å se med egne øyne. Det var eminente iakttagere som Tycho Brahe, Galilei og Niels Steensen, som brakte ny og nøyaktig viten for dagen. Det andre som virket befordrende for fremskrittet, var en fornyet tillit til den menneskelige tankes abstraksjonsevne. Ofte lyktes det nemlig for en forsker å tolke fysiske iakttagelser ved hjelp av matematiske formler; da kunne han bli helt svimmel av stolthet over hva den menneskelige tanke for­ mådde. Og for det tredje bar nesten alle tidens naturforskere på en følelse av Guds underfulle skaperkraft: jo dypere øyet og tanken erkjente naturfcnomenenes rette sammenheng, jo klarere trådte alle tings gudskapte harmoni fram. Det var øyensynlig først i løpet av 1700-tallet at det nye naturstudiet fikk videregående innflytelse på litteraturen. Derfor er det rimelig å gi en sammenfatning her av etappene i naturerkjennelsens utvikling. Da Kopernikus i 1543 satte fram sin hypotese: at solen stod stille og jorden med resten av planetene dreide seg om den, var denne teorien en eventyrlig seier over sansenes umiddelbare vitnesbyrd. Kopernikus trodde at planetene beskrev sirkler omkring solen, og det var for ham i sin guddommelige orden; i motsetning til vår syndige jord var nemlig alt på himmelen fullkomment, og sirkelen er den mest fullkomne av geometriens figurer. På grunnlag av Tycho Brahes materiale kunne Kepler påvise at planetenes baner var elliptiske. De keplerske lover ble offent­ liggjort 1609-19, og med dem hadde Kopernikus’ astro­ nomiske hypotese funnet uttrykk i presise matematiske form­ ler, som satte Kepler selv i henrykkelse over skapningens matematiske skjønnhet. Descartes så eviggyldige sannheter, skapt av Gud, i matematikkens definisjoner og læresetninger. Han mente at all viten utgjorde én sammenhengende hel­ het; dette fikk han bekreftet da han kunne smelte sammen to matematiske vitenskaper, nemlig aritmetikken, læren om tallene, og geometrien, læren om figurene. Det ble i 1637 12

ISAAC NEWTON

forent i den analytiske geometriens koordinatsystem, som i England stadig kalles Cartesian Coronates. Ikke rart at mange unge talenter sverget til Descartes. Alle vitenskaper skulle nå settes i formler, formaliseres, og det var tegn på geni å fremkaste dristige hypoteser. Vi har et nordisk utslag av dette. Holbergs kollega, pro­ fessor Peder Horrebow, var ivrig kartesianer og stolt av sin «nye Theorie over Maanen», som Holberg driver gjøn med i «Peder Paars», i Epistel 141 og i «Erasmus Montanus». Når Holberg i komedien lar sin selvsikre studiosus tale så mye om astronomiske saker, er det fordi han vil erte Horrebow og andre hypotesemakere, og det er saktens måneteorien det hentydes til når helten i komedien, den fornuftige bonde­ gutten Jacob, sier til sin studerende bror: «Om vi bønder ville også tage en pen eller et stykke kridc i hånden og [ved matematiske beregninger] måle hvor langt det er til månen, da ville I højlærde snart fa en ulykke i jere maver» - for så ble ikke jorden dyrket!

Newton: Verdensharmonien viser Guds eksistens Det var denne moderne fysikk og matematikk den atten år gamle Newton ble innført i da han i 1661 kom til universi­ tetet i Cambridge. Her fikk han en fremragende lærer, Isaac Barrow, som bare var tolv år eldre enn studenten. Alt i 1669 gikk Barrow over til teologien, for at Newton kunne overta hans professorat i matematikk. I mellomtiden hadde Newton gjort sine grunnleggende iakttagelser. 1665 66 kom pesten, the Great Plague, til Cambridge. Newton måtte dra hjem til Woolsthorpe. Her fikk han fred og ro og idéene strømmet på. Han var dengang 23-24 år gammel, og da han femti år senere ser tilbake på de to pest-årene, skriver han at dengang stod hans skapende evne i fullt flor. Det var da han fant ut av lysets brytning, la grunnen til infinitesimalregningen og opp­ daget loven om gravitasjonen. Fysikerne hadde vært meget opptatt av lysets natur. Det stod fast at sollyset, det himmelske, var rent og hvitt; men man 13

På dette beskjedne herresetet i Woolsthorpe i Lincolnshire ble Isaac Newton født 1. juledag 1642. Her tilbrakte han ikke bare sin barndom, men også de betydningsfulle årene 1665-66, da han oppdaget lysets brytning og tyngdeloven. Tegning i William Stukeleys håndskrift «Memoirs ofSir Isaac Newton’s Life» fra omkr. 1720. Royal Society, London.

forstod ikke hvordan det kunne fremkomme farger når sol­ stråler falt på tykt glass. Ute på landet slipte Newton selv til forsøksglassene sine. En dag lot han sollys gå gjennom et tresidet prisme og så det danne et spektrum av farger. Når 14

ISAAC NEWTON

han deretter lot en av disse fargene passere et annet prisme, dannet det seg ikke noe spektrum. Det hvite sollyset var altså sammensatt av en rekke selvstendige farger. Galilei hadde funnet loven for legemers fall: hastigheten vokser proporsjonalt med tiden, men den tilbakelagte distanse vokser med kvadratet på tiden. Hvordan skulle man avtegne hastighetskurven på Descartes’ koordinatsystem, og samtidig beregne den tilbakelagte vei? Det lyktes da Newton fant et matematisk beregningsgrunnlag for de uendelig små endringer i hastigheten som skjer når et legeme faller. Den nye regningsarten kalles infinitesimalregning, av latin infinitus, uendelig, og den ble for all fremtid et uunnværlig redskap i teoretisk og anvendt matematikk. For oss har den avgjørende betyd­ ning. Den er et vitnesbyrd om at man var blitt seg filosofisk bevisst de uendelig små forskjeller mellom fenomenene. Denne matematiske nyskapelsen er et sidestykke til erkjen­ nelsen av den uendelige variasjon i sinn og anskuelser hos mennesker. Det er den samme tidsalder som grunnlegger læren om de uendelig små forskjeller, differensialene, og som hevder toleransens prinsipp - berettigelsen av de individuelle differanser. Anekdoten om Newtons tredje geniale oppdagelse lyder slik: En dag ute på landet så han et eple falle og koblet i et lynglimt dette synet sammen med bildet av klodenes gang: den kraft som trekker et legeme mot jorden, må være den samme som holder månen fast i dens bane omkring jorden og planetene omkring solen. I denne veldige syntesen møttes Newtons to lærere, Galilei og Kepler. Historien om eplet skal visstnok være korrekt. Den er meddelt av en nær venn av Newton, John Conduitt, og av Voltaire som sier han har den fra Newtons yndlingsniese, Catherine Barton; hun bodde i mange år hos onkelen. I et muntert dikt, The Irish Schoolmaster, kan en irsk skolegutt fortelle læreren følgende om gravitasjonsteoriens grunnlegger: Sir Isaac Newton was the boy That climbed the apple tree, sir; He then fell down and broke his crown And lost his gravity, sir.

15

EUROPEISK LITTERATUR

Først mer enn tyve år etter oppdagelsen formulerte Newton gravitasjonsloven; denne sier at to legemer tiltrekker hver­ andre med en kraft som er proporsjonal med produktet av deres masser, og omvendt proporsjonal med avstanden mel­ lom dem. Offentliggjørelsen skjedde i Newtons store verk om naturfilosofiens matematiske grunnsetninger, Philosophiae na­ turalis principia mathematica (1687). Og først i 1704, i skriftet Opticks, la han fram sin lære om lyset og ga en fullstendig forklaring på differensial- og integralregningen. I begge disse bøkene uttaler Newton sin beundring for den orden og like­ vekt som hersker i vårt solsystem; den kan bare være tilveiebrakt av Gud: verdensharmonien beviser Guds eksistens. Newton etterlot seg et stort og for det alt vesentlige utrykt teologisk forfatterskap. Det er regnet ut at det omfatter om­ kring 1 300 000 ord eller 17 jevnstore bind! Hele dette veldige arbeidet med Bibelen og kirkehistorien synes å skulle tjene toleransens sak. Derfor understreker Newton, som hadde utdannet seg som bibelfortolker, hvor vanskelig det er å for­ stå mangt og meget i den hellige skrift, og viser samtidig hvor lett og liketil det er å fatte Kristi lære om kjærlighet til Gud og ens neste. Da Isaac Newton døde, 84 år gammel, og ble begravet i Westminster Abbey, fikk han en gravskrift på latin som priser ham for i sin filosofi å ha hevdet Guds høyhet og herlighet og i sin atferd å ha vist evangeliets enkelhet og enfold. Disse linjene fra Newtons gravskrift er et godt eksempel på en lapidarisk prosastil som langt inn i 1800-tallet skulle pryde utallige gravsteiner i mange land, på latin eller på nasjonalspråket: Dei Optimi Maximi Majestatem philosophia asseruit, Evangelii simplicitatem moribus expressit.

Leibniz. Monader og matematikk Den nære sammenheng mellom eksakte og humane viten­ skaper ytrer seg hos Europas to største ånder omkring år 1700, Newton og Leibniz. To genier med forskjellige anlegg 16

LEIBNIZ

Gotjried Wilhelm Leibniz portrettert ikke bare som vitenskapsmann og herd, men også i sin egenskap av hoffmann og kurfyrsten av Hannovers admini­ strator. Leibniz var initiativtager til stiftelsen av Vitenskapenes Akademi i Berlin, der portrettet henger.

og interesser, men felles om å forgude matematikken - og innenfor den gjorde de samme oppdagelse. Gotfried Wilhelm Leibniz (1646-1716) var født i Leipzig, i en adelig og velstående familie. Faren var jurist og pro­ fessor i moralfilosofi. Sønnen var tidlig moden, han ble stu17

EUROPEISK LITTERATUR

dent som femtenåring og tok den juridiske doktorgrad 21 år gammel. Den unge Leibniz var fylt av Galilcis og Descartes’ nye vitenskap og ville overføre dens eksakte begrepsbestemmelse til rettslæren. Han kom i tjeneste hos kurfyrsten av Hannover og var livet igjennom opptatt av praktiske gjøre­ mål - samtidig med at han tilegnet seg en universell viten og utarbeidet filosofiske avhandlinger; endel av dem ble først trykt etter hans død. 1672-76 oppholdt Leibniz seg i Paris, der han vanket i vitenskapelige og teologiske kretser. Deretter besøkte han Spinoza i Nederland og fikk lese manuskriptet til hans Ethica, som utkom 1677. Leibniz hadde en umåtelig appetitt på mennesker og men­ inger. Diskusjonene førte han med forkjærlighet i brevform, og det finnes bevart korrespondanse med mer enn tusen personer. Hans sterke sans for det individuelle var forent med en aldri svekket streben mot det generelle og allmenne. Leibniz fattet klart de ofte hårfine avvikelsene som skiller f.eks. filosofiske og religiøse retninger fra hverandre, og han arbeidet - energisk og forgjeves - på å forsone katolikker og protestanter, lutheranere og kalvinister. Leibniz’ over­ bevisning var nemlig både at alt er forskjellig fra alt, og at alt endrer seg i retning av den harmoniske tilstand Gud fra be­ gynnelsen har gjort til skapningens mål. Naturlovene, som Galilei og andre har formulert, står urokkelig fast; men de virker ikke i blinde, de tjener et formål. Det greske ordet monas betyr enhet, eller det som er én. Av dette danner Leibniz sitt nøkkelord monade. Verden be­ står etter Guds vilje av monader som alle er forskjellige fra hverandre. Hver monade er et kraftatom, et univers av aktivitet; den er evig, uforgjengelig, men også evig forander­ lig, med alle muligheter for utvikling. Det fortelles at en gang Leibniz drakk kaffe, sa han til en kollega: «I denne koppen er det kanskje en monade som en dag vil bli en fornuftig sjel.» Monadene står nemlig på lavere og høyere trinn, og det er alle slags overganger mellom disse. Monader kan ligge nakne som i råmaterien; i et biologisk vesen er én monade sentrum for en uendelighet av lavere monader, den er livs­ kraften eller sjelen i dem; hos mennesket kan monadene nå 18

LEIBNIZ

stadig høyere; monadene er utgått av ur-monaden, som er Gud, og derfor forutbestemt til å bevege seg mot den full­ komne harmoni. En menneskesjel er da en selvstendig monade, med egen indre lovmessighet og utviklingsprinsipp. Det var naturlig at Leibniz’ forståelse av individet måtte bli et av støttepunktene for 1700-tallets toleransebestrebelser. Leibniz fremhever at det i naturen ikke forekommer to helt identiske fenomener: det finnes ikke to blad som er ens; hvert menneske har sin egen identitet, forskjellig fra alle andre. I det hele tatt pekte Leibniz’ filosofiske grunnsetninger fremover. Monadcn som selvgyldig kraftsystem har et side­ stykke i den moderne atomteori. Forestillingen om de glidende overgangene, de uendelig små differanser som atskiller fenomenene, førte tidlig Leibniz fram til den samme infinitesimalregning som Newton var kommet til ved spekulasjoner over Galileis fall-lov. Newton fant prinsippet alt i 1665 66, Leibniz ti år senere. Men mens Newtons funn først forelå fullt utviklet for offentligheten i 1 704, hadde Leibniz alt i 1684 gjort rede for metoden i Acta Eruditorum, et viten­ skapelig tidsskrift som utkom i Leipzig. Både i samtiden og ettertiden førte man en lang og overflødig feide om opphavs­ retten til den nye regningsarten. Leibniz var som Newton et glimrende matematisk hode. En gang spaserte han med et selskap i slottsparken i Hannover. De stanset foran et usedvanlig stort tre. En av de tilstedeværende undret hvor mange blad det kunne være på treet. En annen reiste da spørs­ målet: finnes det to trær i verden som har nøyaktig samme antall blad? Leibniz svarte uten betenkning: Ja, hvis antallet av trær i verden er større en antallet av blad på det mest bladrike tre! Hittil har vi fremstilt Leibniz’ tankeverden som en pendant til Newtons. Men mot slutten av Leibniz’ liv ble hans filosofi satt på en prøve som tvang ham til å konfrontere sine teorier om verdensharmonien med en filosofi som la all vekt på til­ værelsens disharmonier. 1700-tallets filosofiske drama inn­ ledes med Leibniz’ forsøk på å gjendrive Bayles ugudelige påstander. For å forstå sammenstøtet mellom Leibniz’ 19

EUROPEISK LITTERATUR

Det ligger et lite stykke kongelig bokhistorie bak dette anonyme stikket av Ludvig 15. som barn. Port­ rettet er plassert som frontispice i et lite skrift fra 1718 om «De viktigste elver i Europa og deres løp». Skriftet ble satt i det kongelige trykkeri på slottet i Versailles av hans 8 år gamle majestet i egen per­ son. Det er ett av mange eksempler på at 1700tallets fyrster egenhendig medvirket til åfremme kunst og vitenskap.

filosofiske optimisme og Bayles pessimisme må vi vite hvor­ ledes en vitenskapelig kritisk metode vokser fram i historie­ forskningen.

Den nye historieforskning Stigende tiltro til det vitenskapelig utdannede menneskes dømmekraft fikk avgjørende innflytelse på historieforsk­ ningens metoder. Her bød 1600-tallet på både tradisjonelle og nyskapende tendenser. For mange historikere over hele Europa var det stadig en kjær beskjeftigelse å jakte på år, måned og dag for verdens skapelse. Ja, ennå i 1741 doserte den tyske teolog J. A. Bengel i boken Ordo temporum, Den rette tidsfølge, at verdens skapelse begynte 10. oktober 3943 f.Kr. Enhver håndbok i verdenshistorie måtte begynne ved tidenes morgen og deretter i raske trekk og presise årstall tilbakelegge syndfloden og resten av den hellige histories 20

NY HISTORIEFORSKNING

begivenheter koordinert med det assyriske, persiske, greske og romerske monarkis historie. Som eksempel kan nevnes en meget benyttet håndbok, nederlenderen Johannes Cluvers Historiarum totius mundi epitome (1633, trykt opp igjen at­ skillige ganger) - dvs. en kort fremstilling av hele verdens historie. Her fastslås det bl.a. at Noa gikk inn i arken år 1557 etter verdens skapelse. Den fantastiske historieskrivning blomstret. I Norden satte den seg et uforgjengelig minne i svensken Olov Rudbeck den eldres grandiose verk, Atland eller Manheim (også oversatt til latin: Atlantica sive Manheim, 1679 ff.), som skal bevise at Platons Atlantis var oldtidens Sverige, hvorfra antikkens guder og annen kultur var utgått. Men reaksjonen hadde for lengst satt inn, og fra flere hold. Alt under renessansen hadde klarsynte folk forsøkt å bringe orden i de historiske begivenheters rekkefølge. Førstemann blant disse kronologistene var Joseph Justus Scaliger d.y. Han utarbeidet en lærd og verdifull foliant, De emendatione temporum (1583), hvis oppgave, som tittelen angir, var å bringe bedre orden i historiske tidsangivelser. Det ble en grunnbok for nøkterne historikere. Kronologien var den nye historie­ forskningens første støttevitenskap. Den neste ble diplomatikken, den vitenskap som bestemmer hvilken kildeverdi vi kan tillegge diplomer, dvs. de historiske aktstykker. Det gikk nemlig langsomt opp for forskerne at de måtte bygge sin viten om historiske hendelser på samtidige dokumenter; det var tidens egne vitnesbyrd som skulle legges til grunn, ikke de senere beretningene. Man forstod etter hvert at det det gjaldt var å utgi originaldokumentene. Humanistisk vitenskap ble for en stor del finansiert og fremmet av de rike katolske ordnene. I historieforskningen satte de lærde og tålmodige benediktinernes innsats skille mellom før og nå. Fra ordenens hovedsete, Saint-Germain-des-Prés i Paris, sendte den franske benediktinermunken Jean Mabillon (1632 1707) i 1667 ut Bernard av Clairvaux’ Opera omnia, Samlede verker, og snart også mønstergyldige utgaver av dokumenter om benediktinerordenens historie. I praksis og teori ble Mabillon diplomatikkens grunnlegger. Hans metodelære De re diplo21

EUROPEISK LITTERATUR

matica (1681), med Supplementum (1704), er stadig diplomvitenskapens store klassiker. De nordiske land fulgte opp den kritiske linjen. I første bind av Svea Rikes Historia (1747) kritiserer Olof Dalin Rudbecks Atlantica, på samme måte som Holberg i sin parodiske Epistel 193 (1750). Og Holbergs kollega Hans Gram, hvis kritiske historieforskning holder mål med det ypperste i Europa, erklærte at hundre beretninger måtte vike overfor ett ekte dokument som motsa dem. Gram har på en uforglemmelig måte uttrykt hva den pinlig nøyaktige detaljundersøkelse betyr for kulturlivet. I en avhandling om Knut den mektiges pilegrimsferd til Roma stiller han spørs­ målet: «Er det vel en times, enn si noen dagers studering, lesning og skrivning verdt, hvorvidt kong Knut, som i 700 år eller mer har vært død, var i Roma anno 1027 eller 1031?» Og han svarer at hvis dette er likegyldig, skulle han påta seg å kappe av historien så mange detaljer at det ikke blir mer igjen enn hva en ærlig borger eller embetsmann har bruk for til daglig. «Han som nå ikke er altfor kortsynt, han ser lett hva det ville føre til om så skjedde, og med hvilke lange, seige tak barbariet [dvs. uvitenheten] da ville komme svømmende herinn igjen og sette seg uforment [dvs. uhindret] på tronen.» Gram fører ordet for en ny og kritisk tidsalder, når han slutter: «Skal historien være en sann og god viten­ skap og et seriøst arbeid, da må både årstall og andre data. . . eksamineres med den ytterste flid og skarpeste nøyaktighet som mulig er.»

Hets mot helgener Når den historiske kritikk nærmet seg kirkens område, kunne det inntreffe interessante ting. Jean de Launoy (1603-78), som var doktor i teologi fra Paris universitet, satte seg fore å rydde opp i utroverdige helgenlegender. Han holdt salong hver mandag, og her ble paver og helgener så bitende kritisert at det utgikk forbud fra høyeste hold mot hans mottagelser. Launoy skrev en avhandling, De auetoritate negantis argumenti (1650), der han med mange eksempler bedømmer verdien 22

Prwatbibliotek fra 1700-tallet. Det var ikke bare fyrster og kirkens stor­ menn som ga sine boksamlinger vakre omgivelser. 1700-tallet er også de mange store privatbibliotekers tid. Interiøret her er fra facharias von Uffenbachs bibliotek i Frankfurt am Main, og mester for stikket er hans sønn Joh. Fr. von Uffenbach. Biblioteket rommet ca. 12000 bind og en impo­ nerende autografsamling. Størsteparten av bøkene endte i Hamburgs Stadtbibliothek.

av en benektende argumentasjon. Den gjorde et dypt inn­ trykk på Pierre Bayle, som satte inn en stor artikkel om Launoy i sitt historiske leksikon. Rcttsformannen G. de Lamoignon bad en dag Launoy om ikke å gjøre St. Jonius noe vondt - han var skytshelgen i en av Lamoignons landsbyer. «Hvordan skulle jeg kunne gjøre ham noe,» svarte Launoy, «jeg har ikke den ære å kjenne ham?» Presten ved St. Eustache-kirken i Paris sa: «Når jeg møter dr. Launoy, tar jeg hatten dypt av for ham; jeg er så engstelig for at han skal ta min St. Eustachius, som henger i en tråd.» Launoys helgenjakt gjorde ham fryktet på 23

EUROPEISK LITTERATUR

jorden og i himmelen. Den muntre og slagferdige legen Gui Patin skriver 1650 i et brev at Launoy hvert år bortviser en helgen fra Paradis, det er fare for at han en dag fjerner den gode Gud selv.

Bibelkritikken grunnlegges Fra helgenlegendene til de bibelske fortellingene er det bare et skritt. Og det skrittet ble tatt av de språkkyndige. Den katolske kirke hadde tidlig tolket Bibelens bøker ut fra den autoriserte latinske oversettelsen, Vulgata. Reformatorene forkastet imidlertid nå Vulgata og krevde at Bibelen skulle studeres på originalspråkene, hebraisk for Det gamle og gresk for Det nye testamente. Men samtidig hadde de hevdet at hvert ord og hver eneste tøddel i Bibelen var innblåst av Gud ; den hellige skrift var ufeilbarlig. I 1670 sendte Spinoza (4, s. 476ff) ut sin Tractatus theologico-politicus, der han høyt og utvetydig forlanger at Det gamle testamente skal tolkes ut fra den hebraiske teksten, at denne tolkningen må være teksttro og ikke symbolsk, samt at man aldri må tape av syne at Bibelen ikke er én bok, men mange, og at vi må studere hvert skrifts forfatter og hele tilblivelseshistorie. Siden Spinozas teologisk-politiske avhandling har Bibelen hatt krav på en plass i litteraturens historie. Spinoza, jøde og kartesianer, formulerte således bibelkri­ tikkens første prinsipper; det ble en katolsk geistlig, Richard Simon (1638 1712), som omsatte den i praksis. Simon var en stridbar og stedig normanner, født i Dieppe der han også endte sine dager. Han var i mange år medlem av oratorianerordenen, men ble ekskludert i 1678. Han sa ofte: Alterius ne sit qui saus esse potest: den bør ikke være en annens, som kan være sin egen. - Richard Simon hadde nettopp i 1678 av­ sluttet sitt epokeskapende verk om Det gamle testamentes bøker og deres historie. Histoire critique du Vieux Testament lå klar til utgivelse, da den mektige prelat Bossuet fikk se den og sørget for at boken ble konfiskert; 1683 ble den satt på kirkens index over forbudte bøker. Men i 1685 utkom et opptrykk i Amsterdam. Og i 1689 fikk den følge av en frem24

PIERRE BAYLE

stilling av Det nye testamentes historie, Histoire critique du tex te du Nouveau Testament. Simon hadde, som Spinoza forlangte, satt seg grundig inn i hebraisk - et språk Bossuet ikke kunne! - og han konstaterer at de gammeltestamentlige bøkene strutter av feil og in­ konsekvenser; i jødefolkets historie har tekstene stadig vært utsatt for endringer og innskudd. Ved Simons filologiske grundighet og skarpsindighet blir Mosebøkene og profetenes skrifter menneskelige dokumenter. Men de er samtidig gud­ dommelige; i forordet erklærer Simon at Gud ikke bare har meddelt seg gjennom Moses, men gjennom alle skrivere som har hatt del i bibelteksten, ja, i den oldkristne kirkes tradisjoner slik de har tatt form hos apostlene, kirkefedrene og videre fram. Richard Simon, som revolusjonerte synet på Bibelen, bebreidet kirken bittert at den ikke ville anerkjenne ham som rettroende katolikk. Spinoza - den store urostifter - hadde også foruroliget den medisinske professor Jean Astruc (1684-1766), som i Paris 1753 utga en velskrevet og elegant komponert liten bok, «For­ modninger, Conjectures, om de kildeskrifter Moses benyttet da han utarbeidet Første Mosebok». Astruc forestiller seg at når Moses hadde flere skriftlige beretninger om samme be­ givenhet, støpte han dem ikke sammen, men stilte dem etter hverandre. Derfor begynner Bibelen med to forskjellige skapelsesberetninger. Vi kan i Genesis skjelne mellom to kilder, A og B. I A kalles guden Elohim og i B Jahve. Med Astruc kom det fart i studiet av Det gamle testamente; hvor det har ført hen, kan vi lese om i første bind av nærværende verk (s. 146 ff.).

Bayles indre og ytre drama Hos Pierre Bayle (1647-1706) forener historisk kritikk og bibel­ kritikk seg med en filosofisk kritikk av de religiøse forestil­ linger. Tydeligere enn noen gjenspeiler han den åndelige klimaforandring som fant sted i Europa omkring år 1700. Hans liv og tanke er en lærerik introduksjon til den kritiske fornufts århundre. 25

EUROPEISK LITTERATUR

>

Pierre Bayle 28 år gammel, dvs. i 1675, før han ennå hadde innledet sitt forsvar for toleranse og frisinn. Teksten lyder: «Slik så den berømte Bayle ut, de skjønne ånders pryd, hvis elegante penns fruktbare forskninger lar en i tvil om hva som har størst vekt i hans skrifter, det nyttige eller det behagelige.»

Bayle ble født i Le Carla, en liten by ved foten av Pyrene­ ene. Faren var prest og fast forankret i sin kalvinistiske tro. I 1661 ble den fjorten år gamle Pierre satt i et protestantisk 26

PIERRE BAYLE

gymnasium; alt her lærte han øyensynlig katolske propa­ gandaskrifter å kjenne. I februar 1669 kom han til Toulouse, der han fulgte filosofiske forelesninger ved det jesuittiske kollegium; i mars konverterte han til katolisismen og dro hjem for å omvende den bestyrtede familien. Men Bayle ble ikke lenger enn 17 måneder i moderkirken. Etter å ha fatt baccalaureusgraden i Toulouse avsverget han katolisismen og var fra da av faktisk landflyktig. I 1665 var det nemlig innført en lov som forbød frafalne katolikker å oppholde seg i Frankrike. På hesterygg flyktet Bayle til Sveits og levde der som huslærer i adelige familier, inntil han i 1674 våget seg tilbake til Frankrike. Han ble til og med ansatt som pro­ fessor i filosofi ved det protestantiske akademi, dvs. universi­ tetet i Sedan, inntil dette ble nedlagt ved kongelig ordre i 1681. Allerede i Sveits hadde Descartes’ fornuftsfilosofi gjort inntrykk på Bayle, og i Sedan skrev han sin første bok mot ufornuften. I desember 1680 hadde en komet vist seg på himmelen og vakt stor oppstandelse. Bayle forfattet da det store Brev, Lettre å M.L.A.D.C., Docteur de Sorbonne: «hvori bevises, ved atskillige filosofiske og teologiske grunner, at kometer ikke varsler noen slags ulykke». Det er en pågående bok, skrevet i en frisk, årvåken stil, mot overtro og fordommer, deriblant den at gudløshet nødvendigvis fører til moralens oppløsning. La oss tenke oss et samfunn av ateister, sier Bayle. Disse har altså ikke noen forestilling om en gud­ dommelig skaper. Men de er likevel mennesker, mottagelige for heder og forakt, for belønning og straff'. Forstandens lys er ikke slukket hos dem, og de kan derfor danne seg en like velordnet stat som hedninger eller endog kristne mennesker kan. Boken om kometen utkom 1682, i revidert utgave 1683, under tittelen Pensées diverses, Spredte tanker. . . i anledning av kometen. Alt fra desember 1681 holdt Bayle forelesninger om historie og filosofi - ved en nyopprettet høyere lære­ anstalt i Rotterdam, L’Ecole illustre. Her i det frie Neder­ land fikk Bayle for alvor bruk for sin skarpe tanke og raske penn. En fransk jesuitt, Louis Maimbourg, hadde i Kalvin27

EUROPEISK LITTERATUR

ismens historie (1682) hevdet at de kalvinistiske kjetterne var opphav til borgerkriger. Bayle svarte med å utstille kato­ likkenes moralske hykleri: Kan man som bakgrunn for et umoralsk levnet forutsette en umoralsk religion, så duger ikke romerkirken stort! I Jesu lignelse om den store natt­ verden heter det: nød dem til å komme inn! (Lukas 14, 23). Katolikkene benytter dette ordet, som på Vulgatas latin lyder: compelle intrare, til med trusler og tvang å omvende annerledes troende. Og dette enda Nederlands eksempel viser at religiøs toleranse er såre nyttig for et land. - På fjorten dager skrev Bayle sin Critique générale av Maimbourg. I dette slagkraftige motskriftet påberopte han seg en grunnsetning som ofte kommer igjen på 1700-tallet: Hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg, skal du ikke gjøre mot andre. Quod tibi fien non vis, alteri ne feceris. Bayles innlegg for trosfrihet utkom i to utgaver i 1682, en tredje utgave i 1684. Skriftet var anonymt, men forfatteren ble fort avslørt, og denne omstendighet fikk visstnok kata­ strofale følger for Bayles kalvinistiske familie. Hetsen mot protestanter ble stadig skjerpet i Frankrike; det ser ut til at Bayles Critique générale medvirket til at hans bror Jacob, som var reformert prest i barndomsbyen, ble arrestert 11. juni 1685 og fikk så harde fengselsvilkår at han døde 12. november. Hans unge enke måtte avsverge sin kalvinistiske tro for å redde livet. Jacobs død fulgte like etter at Ludvig 14. hadde tilbakekalt Nantes-ediktet 17. oktober samme år. Pierre Bayle hadde lenge fryktet denne katastrofen. I et brev 26. mars 1682 til sin far hadde han skrevet at han skalv ved tanken på de farer som truet de reformerte: «Det eneste som kan berolige meg er den tillit man må ha til den usynlige, men allmektige beskyttelse Gud yter sine.» Etter Jacobs død på­ beropte Bayle seg aldri mer det guddommelige forsyn. Fra nå av var han ikke bare den lærde rasjonalist og antikatolske polemiker, han var en fanatisk stridsmann i kampen mot intoleranse og en kompromissløs analytiker: han søkte til roten for å avdekke og studere det ondes problem, som skulle bli det stadig tilbakevendende tema i hans enorme historisk-kritiske Dictionnaire (1697). 28

PIERRE BAYLE

Bayles polemiske holdning fikk innflytelse på hans virk­ somhet som journalist - det var samtidens betegnelse på en tidsskriftredaktør. Det var grotid for kritisk-resymerende tidsskrifter. I Paris var De lærdes tidsskrift, Le Journal des Sgavans [dvs. Savants], startet i 1665. Et av de orienterende tidsskriftene het Universelt og historisk bibliotek, Bibliothéque universelle et historique ; det ble satt i gang i Amsterdam 1685 av den flittige og fornuftige Jean Leclerc. Denne lange serien ble en snarvei til lærdom for mange, deriblant Holberg; han visste saktens hva han talte om når han i Peder Paars advarte ungdommen mot denslags overfladisk studium: i én liten bok får man undertiden innholdet av 50 forskjellige verker! De lærde århundrenes polyhistoriske viten var til tider mindre mirakuløs enn vi tenker oss. Men Bayle var en glupsk bokorm, og hans Nouvelles de la République des Lettres, Nyheter fra litteraturens verden, som utkom i Amster­ dam 1684 87, var et kyndig, klart og underholdende månedsskrift. Her refererte Bayle i oktober 1685 en trykt latinsk Epistola som en nederlender, Adriaan van Paets, hadde stilet til ham fra England; samme år utga Bayle epistelen i fransk oversettelse. Paets protesterer mot den franske påstanden at et lands innbyggere bør ha landets religion. Det ville bety, sier han, at kristne i Tyrkia måtte anta den muhammedanske tro, og at Jesus og hans apostler var opprørere. Etter opp­ hevelsen av Nantes-ediktet hyllet Frankrike Ludvig 14. for å ha renset landet for hugenottenes kjetteri. Bayle utga da anonymt, i mars 1686: Hva det rent katolske Frankrike, La France toute catholique, er under Ludvig den stores re­ gjering; den katolske statsmakts brutalitet vil bringe hed­ ninger til å avsky kristendommen. Bayle utdyper kritikken i et større og vektigere skrift, en Filosofisk kommentar til Jesu ord: Nød dem inn (Contrains-les d’entrer), som utkom 1686-88. Bayle dveler med smerte ved dragonadene, de bru­ tale tvangsinnkvarteringene av dragoner i hjemmet hos protestanter; disse rå soldatene som først flyttet ut når be­ boerne var omvendt, «adlyder med fornøyelse og går gjerne lenger enn ordrene befaler». Det kunne gi anledning til mur­ ring mot Guds ellers vise forsyn, sier Bayle, at han tillater 29

EUROPEISK LITTERATUR

at den sanne religions tilhengere utsettes for fristelser som er like tunge å motstå som pinsler og tortur. Et farlig leksikon Selv om Bayle som sørfranskmann var en kuldskjær gjest i Nederland, fant han seg vel til rette og følte seg mindre i landsforvisning enn de fleste av de fordrevne hugenottene. Men han unngikk ikke en bitter strid med en landsmann som var meget nidkjær i troen og oppfattet seg som leder for Rotterdams franske reformerte. Presten Pierre Jurieu var en gammel venn av Bayle, men irriterte seg over hans voksende ry. Og da det i april 1690 utkom et skrift som ville lokke emigrantene tilbake til Frankrike, utla han Bayle som for­ fatter. Under polemikken ble Bayle mistenkt for ateisme og høyforræderi og i oktober 1693 avsatt fra sitt professorat. Men avskjedigelsen satte Bayle i stand til å realisere en stor plan han tidligere hadde fremkastet. Den første spiren finnes i et manuskript som tilhører Det kongelige bibliotek i Køben­ havn: I dette begynner Bayle, 27. oktober 1689, å samle sine korreksjoner til Louis Moréris store og utbredte histo­ riske leksikon, Le grand Dictionnaire historique, utgitt første gang i 1674 og nådd til 5. utgave i 1688. I 1692 ga Bayle prøver på sitt leksikon i et hefte, Projet. . . d’un Dictionnaire critique. Han bad leserne om råd og fikk høre, bl.a. av Leibniz, at en fortegnelse over feilene hos Moréri og andre hadde minimal interesse. Bayle sadler derfor om, og uten å gi av­ kall på korreksjonene skaper han på fire år et leksikalsk verk av enestående form og betydning. Dictionnaire historique et critique utkom 1697 i to foliobind i Rotterdam. I forordet forklarer Bayle at han har delt artiklene sine i to deler, den ene er en knapp oppregning av fakta og den andre «en stor kommentar, en blanding av be­ viser og drøftelser». Leksikonet ser merkelig ut: noen linjer tvers over siden øverst og derunder små noter i to høye spalter. Valget av historiske personer er besynderlig. Navn og berømmelse gjaldt ikke for Bayle: det avgjørende var om personens liv eller idéer ga anledning til kommentar. Det 30

PIERRE BAYLE

De nye naturvitenskapelige hypotesene kunne vrere livsfarlige. I 1720-årene sendte den franske marineminister, grev de Maurepas, ekspedisjoner mot nord (til Torneå i Sverige) og mot sør (til Peru) for å bringe på det rene om Newtons teorier om jordens størrelse holdt stikk. Sverige-ekspedisjonens med­ lemmer kom helskinnet hjem igjen. Men i Peru oppstod det mytteri blant soldatene, og anatomen Seniergues måtte bøte med livet - slik det skildres her i et samtidig stikk. Men resultatene bekreftet at Newton hadde hatt rett.

vakte øyeblikkelig skandale at artikkelen David målte den jødiske konges gjerninger etter gjengs moralsk målestokk. I en omfangsrik artikkel om Manichéens lar Bayle forstå at den oldpersiske religion, manikeismen, gir en god forklaring på den menneskelige tilværelse; manikeismen antar nemlig at tilværelsen styres av to eviggyldige makter, det gode og det onde, lyset og mørket, Gud og Satan. Uten denne antagelsen må den éne, allmektige og allvitende Gud bli ansvarlig for alt det onde som skjer i vår verden. En lærd mann behøver ikke forlate studérkammeret for å erfare at «historien er intet annet enn en samling av menneske­ artens forbrytelser og ulykker». Bayle sørger for å kalle manikeerne den fordømte sekt, 1’infdme Secte, men tar opp igjen deres farlige lærdommer i en stor artikkel om en mid31

EUROPEISK LITTERATUR

delalderlig sekt Pauliciniens, paulikianerne, som hadde for­ svinnende liten forbindelse med manikeismen. Overalt mistenkeliggjøres den Gud som lot Adam falle skjønt han kunne ha forhindret det, en Gud som - slik Epikuros sa - enten vil avskaffe det onde og ikke kan, eller kan og ikke vil. Bayles noter utfolder seg ofte som selvstendige essays. Det gjelder f.ek-s. artikkelen Simonide: Kongen i Syrakus, Hieron, forlangte at den greske filosof Simonides fra Keos skulle gi en definisjon på Guds vesen. Simonides bad stadig om ny frist, inntil Hieron forstod at noen definisjon ikke var mulig. I artikkelen om Pyrrhon nærmer forfatteren seg en kunst­ nerisk form: han forestiller seg en dialog mellom to abbeder. Den ene mener at kristendommen har gjort den hedenske skeptisisme, hvis hovedfilosof var Pyrrhon, overflødig. Den andre anser tvert imot at de kristne dogmer har økt usikker­ heten, fordi de rokker ved ellers uantastede grunnsetninger. Det blir jo alminnelig antatt at to størrelser som er lik en tredje, også er innbyrdes like. Men læren om Treenigheten viser at dette aksiom er falskt. Med diabolsk konsekvens fører den kritiske abbeden sin tankegang videre - og likesom matematikken og logikken vakler også etikken. Den sier jo at hvis vi står i en valgsituasjon, skal vi foretrekke det som er rett og riktig, 1’honnéte, framfor det som er oss personlig til nytte, 1’utile. «Og dog forteller våre teologer oss at da Gud skulle velge mellom en verden som var ordnet perfekt og ut­ styrt med alle dyder, og en verden som denne hvor synd og uorden hersker, så foretrakk han den siste framfor den første, fordi han så sin herlighet bedre tjent med det - parce qu’ily trouvait mieux les intéréts de sa gloire». Bayle kontra Leibniz

Disse linjene måtte virke som en utfordring på Leibniz. Han hadde ventet utålmodig på leksikonet og var tidlig begynt å samle stoff til svar. Men det trakk ut med gjendrivelsen. Bayle fikk sendt ut 2. utgave av sin Dictionnaire i 1702, og han videreførte dens metafysiske resonnementer i en skrift­ serie, Réponse aux questions d’un provincial, Svar på en provins32

PIERRE BAYLE

boers spørsmål, som ble utgitt 1703-07. Ja, han døde i 1706, før Leibniz avsluttet og utga Essais de Théodicée (1710), dvs. Forsøk på en rettferdiggjørelse av Guds forsyn; teodicé er sammensatt av to greske ord, theos, gud, og dike, rettferdighet. Leibniz støter straks sammen med Bayle i spørsmålet om verdens skapelse. At den er fremkommet av et valg, er de enige om. Bayle hevdet at Gud kunne ha skapt en full­ kommen verden. Men da Gud selv er fullkommen, sier Leibniz, ville det bare bety en gjentagelse av Ham selv. En skapt verden må bestå av endelige, begrensede vesener, og disse var derfor nødvendigvis ufullkomne. Det funda­ mentale, metafysiske onde er da simpelthen at skapningen ikke kan oppta hele den guddommelige natur i seg, være lik med Gud. Og denne ufullkommenhet ytrer seg i det fysiske onde - de lidelser de skapte vesener er underkastet samt i det moralske onde, synden. Den optimistiske filosofi påstår nå at disse nødvendige onder etter Guds plan er så begrensede som det var mulig. Vi skal ikke dømme etter sørgelige enkelttilfeller, men se på skapningen i sin helhet, og hvem vet - kanskje er allverdens ulykker samlet nettopp på vår klode? Gud har gitt menneskene en fri vilje; de er derfor selv årsak til sine handlinger. I sin allvitenhet kan Gud forutse hva mennesker vil bedrive av ondt, men også at et individs slette gjerning kan være en utfordring til andre, slik at de ikke henfaller til sløvhet. Leibniz’ vedvarende henvisninger til verdenstotaliteten, den universelle harmoni som skal forsone oss med alle våre partikulære elendigheter, er i siste omgang en trosbekjennelse - og på den bygde opp­ lysningens århundre opp en ny verden. Det lå fremtid i Leibniz’ tanke at vi lever i den beste av de verdener det var mulig for Gud å skape, og at det i denne var nedlagt en streben mot en forutbestemt, fullkommen harmoni. Ved Leibniz’ død møttes fremskrittsidéene med en for­ historisk, men stadig levedyktig symbolikk. Kisten til den store avdøde var nemlig ikke bare smykket med hans friherre-våpen, men også med emblemer. Man så en ørn som stiger mot solen, og til forklaring stod det i innskriften: den øser lys av solen, haurit de lumine lumen. Det er - idéhistorisk 2. Verdens litt. hist. V’

33

EUROPEISK LITTERATUR

den samme ørn som i 1836 fikk plass over inngangen til København Universitets nye bygning, med innskriften: den skuer det himmelske lys, coelestem adspicit lucem — vel det mest berømte emblem i Norden. Det har både filosofisk og litterær interesse å legge merke til hvilken fortettet symbolikk de største ånder kunne legge i kombinasjonen av bilde og tekst i et emblem. En av Leibniz’ venner og fagfeller, den sveitsiske matematikeren Bernouilli, hadde valgt spiralen som sitt symbol, med devisen: den bøyer seg kun for å stige, inclinata resurget. Leibniz elsket dette emblemet, hvis bilde og tekst da også fantes på hans likkiste. Hans eget symbol var et 1-tall omsluttet av et null, forklart på denne måten: omnia ad unum, alle ting går mot det ene. Formuleringen er med hensikt flertydig, og den viser hvor tett forbundet meta­ fysikk og matematikk var ved århundreskiftet. Setningen skal uttrykke at alleting peker hen på Gud; det eksisterer et forhold mellom enkeltfenomenene, som varierer i det uendelige, og den Ene, den altomfattende og uforanderlige Gud. Men uttrykket går også på infinitesimalregningen, som Leibniz selv hadde vært med på å skape - denne lære om de uendelig små tilnærmelser hvis idéhistoriske betydning vans­ kelig kan overdrives.

Arven etter Leibniz Endel av Leibniz’ arbeider kom først for dagen lenge etter hans død; først i nyere tid er hans filosofi blitt vurdert etter sin fulle og mangesidige fortjeneste. Når Leibniz likevel fikk stor umiddelbar innflytelse, skyldtes det en enklere ånd, hans energiske disippel Christian Wolff (1679—1754). Han var født i Breslau og røpet tidlig en hunger etter viten og visdom. Han fant sitt vitenskapelige ideal i matematikken og logikken og overførte det matematiske bevis og den logiske syllogisme til etikk, rettslære og metafysikk. Leibniz hadde hevdet at alt som eksisterer øver en virkning; alt har en årsak som er den Tittelbladet til annet bind av en av århundrets skjellsettende bøker, Leibniz’ «Essais de Théodicée» som utkom i Amsterdam 1710. På det beskjedne tittelkobberstikket er en person i ferd med å bestige et fjell. Til venstre flyr en liten fugl bort med et bånd som har innskriften (fra Hesiod) : «Ardua virtutis via — Dydens steile vei».

DE

THEODICÉE SURLA

BONTÉ

de

DIEU,

L A

LIBERTE de L’HOMME E T

EOR1G INE TOME

A

du

MAL

S E C 0 El D.

AMSTERDAM,

...... .-.vv.-. •»**■*>>■•■* • ••

••

’'*

*•

Chcz Isaac 1 r o y e 14 Libruire. M D C CX

EUROPEISK LITTERATUR

nødvendige og tilstrekkelige forklaring på fenomenet; det gjelder både i materiens og i åndens verden. Den første og tilstrekkelige årsak til verdens igangsettelse er Gud. Det er denne læren Wolff og hans elever overførte til alle områder. Wolff var fra 1706 professor i Halle og ble oppsøkt av mange. Men de pietistiske professorene hadde mistro til ham, og da han som universitetets prorektor i 1721 holdt en fore­ lesning om Kung-fu-tzes etikk og lot forstå at en hedning uten guddommelig åpenbaring kunne realisere en men­ neskelig lykksalighet, da forlangte teologene at han skulle granskes. Før granskingen var avsluttet, hadde Fredrik Vilhelm, soldatkongen, grepet inn. To pietistiske generaler hadde forklart ham at etter Wolffs filosofi kunne en soldat som rømte, gjøre gjeldende at han hadde hatt fullgod årsak til det. Wolff ble øyeblikkelig avskjediget: han måtte forlate landet innen 48 timer, ellers ble han hengt. Det var i november 1723. Pietisten Francke (s. 318) takket Gud på sine knær fordi Wolff var fordrevet fra Halle. Den be­ styrtede rasjonalisten fikk ansettelse i Marburg. I 1726 utga han en utførlig orientering om sine egne skrifter, Ausfuhrliche Nachricht von seinen eigenen Schrifften. På et kobberstikk på tittelbladet lyner det fra mørke skyer, men urokket av uværet består en stor pyramide: inconcussa perennat er emblemets stolte devise. Da Fredrik 2. kom på tronen, vendte Wolff i 1740 tilbake til Halle i triumf; i 1745 ble han riksfriherre, og han ervervet et riddergods. Holberg noterte med til­ fredshet at man i Tyskland kunne gjøre en forfatter til baron (Epistel 176). Wolff ga opplysningsoptimismen det sammentømrede filosofiske system den forlangte. Leibniz’ påstand at vi lever i den beste av de mulige verdener, ble demonstrert med mate­ matisk presisjon: klodenes gang, årstidenes veksling, dyrs og menneskers fysiske utrustning beviser stykke for stykke Guds kloke og fremsynte økonomi. Ifølge Wolff er verden et vid­ underlig urverk der intet hjul mangler eller kan unnværes. Mens Leibniz nesten utelukkende skrev på latin og fransk, oversatte Wolff gjerne sine latinske skrifter til tysk. Det lå ham sterkt på sinne å opplyse folk om filosofien, som nå ble 36

CHRISTIAN WOLFF

Støntoifftøe

ScMntfen

Sn

SSenftfjcn/Unb ®icrm Wanøcn/

©en Siebbabern ber ^brteit SWtøeføifet __

Von

røriftian ©ølffen/ JjofPSXatfc/ unbMitkft SftarburØ/

PhiL Prof. primano ju

SXr £ W. ®n>f * Srirntmlrøen unb Jt 6nig(. $ røJ. 6ou ______ chidtcq ber SBifintøafftrø SftitgltcM.

JTTfrmriPøfrln, c^urf.G^f^Utrgn^A» >uio^o.

frandJfurt imb Eetøiø 172$.

Sn ber JXfnstritøen

Christian Wolff var den store popularisator av Leibniz" tanker. På tittel­ bladet til et verk fra 1725 om menneskers, dyrs og planters bruk av de enkelte deler av organismen, formuleres det smukke mål som så mye av år­ hundrets vitenskapelige og populære litteratur strebet mot: «Fortalt for elskere av sannheten.»

kalt Weltweisheit, Verdslig visdom. Wolffs innflytelse i Norden var meget stor; titlene på to danske oversettelser kan anføres som vitnesbyrd: Fornuftige Tanker om den menneskelige Forstands Kræfter og dens rigtige Brug i at kjende Sandhed, 37

EUROPEISK LITTERATUR

Sandheds Elskere meddelte (1742) - og Fornuftige Tanker om det, som Menneskene have at gøre og lade til deres Lyksaligheds Befordring (1744). Lenger kunne populariseringen av filosofien ikke drives.

Estetikken grunnlegges Omkring midten av århundret satte Leibniz’ og Wolffs filosofi et nytt skudd idet tyskeren Baumgarten skapte et systematisk grunnlag for estetikken. Men hans bedrift utgjør ett enkelt ledd i den kjede av estetiske studier fra 1700-tallet som slutter med Kants og Schillers dyptgående estetiske spekulasjoner. I 1600-tallets Frankrike forelå det flere avskygninger av begrepet fornuft; Descartes’ ratio er ikke den samme som Boileaus raison. Hos Descartes er matematikken fornuftens redskap; i enhver vitenskap gjelder det å finne de grunnleg­ gende prinsipper som fenomenene kan utledes av. Descartes’ ratio er den skapende, triumferende fornuft og fører derfor til forakt for gamle autoriteter. Descartes og Boileau er enige om at fornuften har alle mennesker felles, selv om ikke alle gjør ordentlig bruk av den. Men for Boileau betyr la raison sunn sans, måtehold, dømmekraft, smak. Alt dette fant han i antikken, som var det uoppnåelige forbilde for senere skri­ benter. Boileaus Art Poétique (1674, 4, s. 278) handler om kunsten å skrive; den gir regler for diktere. Boileau ga sam­ tiden en normativ litterær estetikk, og han fikk atskillige etterfølgere i det kommende århundre. I England Pope: An Essay on Criticism (1711; s. 69f), i Tyskland Gottsched: Versuch einer critischen Dichtkunst (1730; s. 347), i Frank­ rike Batteux: Les beaux-arts réduits å un méme principe (1746). Batteux vil vise at alle de skjønne kunster kan føres tilbake til ett enkelt normativt prinsipp som sier at det kunstverk som virker vakkert på oss, er en etterligning av den vakre natur, la beile nature. Fra midten av århundret drøftet all­ verden hva skjønnhet og smak står for. Jean-Baptiste Oudrys maleri fra 1742, «Lakktaburetten», er utført som en allegori på de skjønne kunster. Sekkepipe, bøker og grafiske blad symboliserer kunstartene. Privateie, Paris.

EUROPEISK LITTERATUR

Direkte og indirekte var Boileau smaksdommernes lære­ mester, de estetiske forskeres Descartes. Meget begavet var den franske abbeden Jean-Baptiste Dubos (1670 1742), som stilte seg spørsmålet: hvorfor har menneskene skapt kunsten? hva er kunstens opprinnelse og mål? Hans Réflexions critiques sur la poésie et la peinture, Kritiske tanker om poesi og maleri (1719), gir svaret, og dette stemmer fortreffelig med ånden i fransk rokokko: Vår sjel frykter kjedsomheten; derfor har vi oppfunnet pasjonene, vi kan ikke leve uten dem. For å for­ drive kjedsomheten følger vi en dødsdømts pinsler, enda vi vet det er et redselsfullt syn; vi ser på en linedansers farlige ferd. «Romerne elsket gladiatorkamper, spanierne tyrekamper, engelskmennene dyrekamper.» Når vi ser andre i fare, er vi besatt av en pasjon som holder vår egen sjel i ånde. Hasardspill setter også sjelen i ekstase. Disse opplevelsene er reelle pasjoner, og kan fa skadelige virkninger. I kunsten skaper vi oss derimot kunstige lidenskaper, des passions artificielles, som underholder oss og opphisser oss uten å volde smerte eller sorg. Som Dubos har Alexander Gottlieb Baumgarten (1714-62) hatt et umiddelbart forhold til poesi og kunst. Da han i september 1735 disputerte i Halle, fortalte han at han siden gymnasietiden knapt hadde levd én dag uten poesi: transiit mihi pæne nulla dies sine carmine. Med den lille avhandlingen skapte Baumgarten en moderne, filosofisk begrunnet este­ tikk. Tittelen er Meditationes philosophicae de nonnullis ad poema pertinentibus, Filosofiske betraktninger over noen forhold som vedrører diktet. Forfatteren var en tro tilhenger av Wolff, selv om denne var forvist fra Halle. Leibniz-Wolffs disipler hadde med sin poetiske forståelse kunnet påvise en lakune i systemet: der manglet en kunstteori. Allerede de greske filosofer, sier Baumgarten, skjelnet mellom noæta, de ting vi kjenner i kraft av vår fornuft, og aisthæta, dem vi fatter med sansene. For Leibniz hører de første inn under den høyere erkjennelse, som er logikkens emne, mens sanseforestillingene er lavere erkjennelse. Vitenskapen gir oss sikre kriterier og begreper på hånden, slik at fornuftens erkjennelse blir fullkommengjort. Hvordan blir erkjennelsen gjennom sansene 40

DUBOS OG BAUMGARTEN

fullkommen? Leibniz hadde allerede antydet at skjønnhet bare er en fullkommen sanselig anskuelse. Og nettopp her kommer Baumgarten inn. Hans originalitet er at han ikke gjør poesi til versifisert filosofi; poesi er sansning, bilde, en kompleks, konkret forestilling hvis klarhet er av en helt annen natur enn den logiske. Diktverket er en liten verden hvor loven om den tilstrekkelige grunn hersker. Verkets tema kaller Baumgarten den forestilling som i tilstrekkelig grad begrunner de andre forestillinger i diktet, men ikke selv begrunnes i dem. Et diktverk er organisert på rette måte når det er komponert slik at grunntemaet trer stadig tyde­ ligere fram. Diktet blir da en pendant til fenomenenes ordnede rekkefølge i verden som helhet, hvor de frembærer Skaperens pris, og det er denne som er det endelige og høyeste tema for et mektig dikt. Baumgarten underviste ved universitetet i Halle til 1740, da Wolff kom tilbake og han selv ble professor i Frankfurt an der Oder. I Halle utarbeidet han sin Metaphysica (1739), som ennå Kant brukte som undervisningsgrunnlag, og sin Ethica (1740). Han skapte ordet Æsthetica, og i verket med denne tittelen utformet han sine idéer fra disputasen. To bind utkom i 1750 og 1758, men Baumgartens krefter strakk ikke til for å fullføre verket. De siste ti årene av sitt liv følte denne elskelige og skrøpelige mannen seg på gravens rand.

Natur- og folkerett Den geometriske ånd som feiret triumfer innenfor den natur­ vitenskapelige tenkning, ble også bestemmende for en humanistisk vitenskap som i løpet av 1600-tallet oppnådde rang av system - nemlig natur- og folkeretten. Men det var samtidig under trykket av tiden at denne nye rettsfilosofien fant sin form. Som det ofte hender i vitenskapenes historie, gikk teori og praksis, nyvunnen abstraksjon og presserende aktuelle krav hånd i hånd. Det ble naturrettens tankemønster som satte 1700-tallets skribenter og politikere i aktivitet. Naturrettens teoretikere inspirerte Voltaire, Montesquieu og Rousseau til idéer som ble våpen da revolusjonen kom. 41

EUROPEISK LITTERATUR

Det var kraftidéer, idées-forces, fra naturretten som lå bak århundrets to formuleringer av menneskerettighetene - i 1776 den amerikanske Declaration of independence og i 1789 den franske nasjonalforsamlings Declaration des droits de l’homme et du citoyen. Mange tanketråder ble tvunnet sammen da natur- og folke­ rettens system oppstod. I oldtiden hadde Aristoteles kalt mennesket zoon politikon, et vesen som var bestemt til å leve i samfunn. I middelalderen hadde Thomas fra Aquino gått videre og hevdet at menneskene ved en beslutning hadde dannet en stat for å sikre freden. Den stoiske filosofi som hadde betydd så meget både i Hellas og Roma, næret tillit til den menneskelige fornuft; det er den sunne og sanne fornuft, Ciceros recta ratio eller Senecas ratio perfecta, som vi ifølge stoikerne skal la styre våre hand­ linger. I kampen mot det katolske kirkevelde hevdet Melanchton våre muligheter for å utlede etiske prinsipper av menneskets egen natur. Paulus har jo skrevet i brevet til romerne, kap. 2, 14-15, at hedningene, som ikke har fatt åpenbaringen, til tider viser ved sine gjerninger at Mose­ lovens bud står skrevet i deres hjerter. Bedre skriftsted kunne 1600-tallets kartesianere eller 1700-tallets opplysnings­ filosofier ikke ønske seg! På overgangen mellom de to år­ hundrene ga Ludvig Holberg, i Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab (1716), følgende definisjon av men­ neskenaturen : Mennesket «er begavet med en fornuftig Sjæl, hvorudi er et herligt Lys til at kende og dømme udi en Ting» (1. boks 1. kap.). «Grundvolden af den naturlige Lov er at ethver Menneske. . . maa holde vedlige Samkvem og Forening . . .udi den almindelige Lov indholdes alle andre Bud». Og ettersom Gud «har forordnet den naturlige Lov og indprentet den udi Menneskernes Hjerter, saa kan de udi ingen Maade forandre den, men ere stedse forbundne at leve derefter; den kaldes almindelig, efterdi den er given alle og kan forstaas og kendes af Naturens Lys, hvorvel den klarligen og mere udtrykkeligen er given udi den hellige Skrift be­ synderlige [dvs. især] udi de 10 Bud-Ord» (1. boks 3. kap.). Undertittelen på Holbergs Introduction meddeler at denne 42

HUGO GROTIUS

er «Uddragen af de fornemste Juristers, besynderlig Grotii, Puffendorfs og Thomasii Skrifter». I forordet nevner han med beven Thomas Hobbes.

Grotius og den menneskelige samfunnsdrift Hugo de Groot, som ble kjent under sitt latiniserte navn Hugo Grotius (1583-1645), var sønn av borgermesteren i Delft. Når det gjaldt lærdom, var han et «vidunderbarn». I 1598 ble han presentert for hoffet i Paris, hvor Henrik 4. kalte ham det hollandske vidunder, le miracle de la Hollande. Den unge Grotius ble tidlig satt på høye poster i administrasjonen. Hans filosofiske innsikt og smidige penn ble snart tatt i nasjonens tjeneste. 1609 er skjebneåret i Nederlands historie. Stormaktstiden ble innledet da det dette år ble sluttet våpenstillstand med Spania og nederlendernes handel siden kunne spenne over hele verden - hvis de ikke hadde møtt hard konkurranse, især i handelen på India. Det var i 1609 Grotius utga sitt skrift om alle nasjoners rett til fritt å seile på havene og drive handel. Mare liberum, Fritt hav, hadde front mot portugiserne; men boken fikk en ubehagelig aktualitet i Nederlands forhold til Danmark-Norge, da Christian 4. etter hvert satte Øresundstollen kraftig opp. Man har i nyere tid brakt på det rene at skriftet om havets frihet bare var en del av et større verk som Grotius hadde skrevet alt i 1604-06. Det hollandske ostindiske kompani hadde bedt ham begrunne selskapets rett til å oppbringe fiendtlige portugisiske og spanske skip. Grotius forfattet da De jure prædæ, Om priseretten. Men manuskriptet var ukjent helt til det i 1864 dukket opp på en auksjon i Haag, ble ervervet av universitetsbiblioteket i Leiden og utgitt i 1868. Det viser seg her at Grotius bare vel tyve år gammel allerede hadde gjennomtenkt de prinsippene for krigens og fredens rett som ble grunnleggende for hans hovedverk, De jure belli ac pacis, som utkom i 1625. I mellomtiden hadde Grotius fatt føle virkningene av ufre­ den. Innenfor nederlandsk kalvinisme tilhørte han den tolerante, borgerlig velstående fløyen som i 1618 ble knust 43

EUROPEISK LITTERATUR

av de fattige og fanatiske tilhengerne av predestinasjonslæren. Grotius’ venn og velgjører, den store statsmannen Oldenbarnevelt ble henrettet og Grotius selv dømt til livs­ varig fengsel. Men han fikk tross alt lov til å drive studier i fengslet; bøkene ble brakt ut og inn i en stor kasse. En marsdag i 1621 lyktes det Grotius’ listige hustru å fa anbrakt ham i kassen da den skulle føres ut av fengslet. Han kom seg til Paris, der han før årets utgang møtte sin hustru igjen. I 1625 utga han Om krigens og fredens rett. Men det passet den mektige kardinal Richelieu dårlig at Grotius var stemt for trosfrihet; i 1631 dro Grotius hjem til Nederland, men måtte året etter flykte til Hamburg. I 1635 ansatte dronning Kristinas formynderregjering ham som svensk gesandt i Paris. Ti år senere besøkte han Sverige for å be om avskjed; det parti som hadde makten i Nederland, tillot ham endelig å vende tilbake til fedrelandet. Men han døde underveis, i Rostock. Hugo Grotius ble et eksempel på den høysinnede intelligens som tross nedslående erfaringer hevder menneske­ naturens verdighet, og som tror på humanitet selv når krig hisser individer eller nasjoner mot hverandre. Med utgangspunkt i Aristoteles’ zoon politikon hevder Grotius at Gud har utstyrt mennesket med en drift til å danne samfunn, en appetitus societatis. Staten oppstår så når mennesker slutter seg sammen ved en pakt. Som denne opprinnelige kon­ trakten må alle kontrakter overholdes, også slike som inngås mellom nasjoner eller deres ledere. Det må være lover i for­ holdet mellom stater som mellom borgere. En rettferdig krig må ifølge naturens rett bare føres for fredens skyld, og den skal ta humane hensyn. For selv om mennesker blir fiender, er de likevel stadig mennesker, og når krigen er forbi, skal de tidligere krigførende maktene kunne leve med hverandre.

Hobbes om menneskets ulvenatur Rettsfilosofien foregriper 1700-tallets humanitet, men den ut­ trykker samtidig 1600-tallets krasse menneskeforakt. Den engelske filosof Thomas Hobbes (1588-1679) skrev 84 år gam­ mel en selvbiografi på latinske vers, vita carmine expressa. Her 44

THOMAS HOBBES

«Det hollandske vidunder», juristen og filosofen Hugo Grotius, malt av fan van Ravesteyn i 1599, året etter at Grotius som 15-årig vidunderbarn var blitt presentert for Henrik 4. av Frankrike og hadde tatt den juridiske doktorgrad i Orleans.

forteller han at ryktet om den spanske armada som nærmet seg Englands kyst, skremte hans mor slik at hun nedkom før tiden - med tvillinger, nemlig med meg og angsten: ut pareret geminos, meque metumque simul. Thomas Hobbes førte en beskyttet tilværelse takket være sin forbindelse med den adelige familien Cavendish; han ble de 45

EUROPEISK LITTERATUR

unge jarlenes huslærer og venn. Men han følte seg engstelig og utrygg under de urolige politiske forhold i England. Hobbes ble tidlig en kunnskapsrik mann, men hans tanker modnet først langsomt til selvstendig filosofi. Det ble en åpen­ baring for ham da han på en reise til kontinentet 1629-31 leste Evklid og oppdaget den deduktive metoden i geome­ trien. På en senere reise, 1634-37, møtte han Galilei, som lærte ham at begrepet bevegelse var grunnleggende i all fysikk. Da han hjemme i England begynner å utarbeide sin egen filosofi, danner bevegelsen og dens forandringer rygg­ raden i hans system; det er bevegelsens prinsipper som for­ klarer fysiske såvel som psykiske prosesser, og statens liv er borgernes bevegelser henimot og bort fra hverandre. Dette filosofiske systemet utviklet han i tre deler, De corpore, De homine, De cive: Om legemet, mennesket og borgeren. Med den sistnevnte, som utkom først (1642; utvidet utg. 1647), mente Hobbes å grunnlegge naturretten: civil philosophy, som han kaller den, «er ikke eldre enn min egen bok De cive». En mer vidløftig utredning kom på engelsk i hovedverket Leviathan (1651; 2. utg. 1670). Mennesket er et vesen som søker lyst og skyr smerte. I sin opprinnelige, naturlige tilstand er et menneske som en glupsk ulv mot et annet: homo homini lupus, som Hobbes uttrykker det med et sitat fra Plautus. Tilværelsen er dermed alles krig mot alle, bellum omnium contra omnes. Alle som én fødes uten drift til et liv i samfunn og fordragelighet. Likevel har menneskene en fornuft, recta ratio, som far dem til å slutte kontrakt med hverandre for å oppnå fred. Den kan bare realiseres når makten overtas av én person i sam­ funnet, en hersker som ikke kan og ikke må tåle noen ved siden av seg. Borgerkrigen i England, visste Hobbes, kom av at kongen og parlamentet sloss om makten. Den eneveldige hersker er da som det veldige dyret i Jobs bok (kap. 41), som er skapt til ikke å frykte - Leviathan, som Hobbes oppkalte sitt verk etter. Fra sin definisjon av menneskets natur som drift til selvoppholdelse og selvutfoldelse utleder, dedu­ serer, Hobbes således prinsippene for absolutisme. Det er da heller ingen tvil om at eneveldets teoretikere i Europa be46

SAMUEL PUFENDORF

nyttet seg av Hobbes, samtidig med at de vek forferdet til­ bake for hans hat til all geistlighet og — som det syntes - all religion. Thomas Hobbes søkte å leve et minst mulig risikabelt liv. Han giftet seg aldri, men fra ungdomstiden hadde han en datter, og henne sørget han for. Han regnet ut at han hadde vært full hundre ganger i sitt liv; etter at han hadde fylt 60, drakk han aldri vin. Han spilte tennis da han var over 70 og var vital og åndsfrisk opp i sin høye alderdom. Det moret ham å la vennene foreslå hva det skulle stå på gravsteinen hans. Det forslaget som huet den meget selvbevisste filosof best, er samtidig en fornem prøve på det vidd man langt ut i 1700-tallet fant i oppdiktede gravskrifter. Det vi kaller de vises sten, heter på engelsk «filosofens sten». Vennen foreslo så at det på Hobbes’ gravstein skulle skrives: This is the true PhilosophePs Stone. - Da Thomas Hobbes fikk vite at han var rammet av en dødelig sykdom, sa han: «Jeg vil være glad for å finne et hull jeg kan krype ut av verden igjennom.»

Pufendorf - forsoneren og formidleren På den tiden da absolutismen nærmet seg landene i Norden, var en tysk elev av Grotius og Hobbes, Samuel Pufendorf (1632-94), ansatt som huslærer hos den svenske gesandt i København, P. J. Goyet. Freden i Roskilde var sluttet i februar 1658, men om sommeren brøt Karl 10. Gustav freden og dro mot København igjen. Den svenske gesandt klarte å flykte, men hans husstand ble arrestert; i åtte måneder satt den unge juristen Pufendorf i dansk statsfengsel og hadde mer enn nok av tid og anledning til å spekulere over folkeretten, som krevde at traktater skulle overholdes og forbød å legge hånd på en gesandt og hans følge! Det var derfor i Køben­ havn Pufendorf forfattet en liten, tett-trykt bok som utkom i Haag 1660, Begynnelsesgrunnene til en allmenn rettslære, Elementa jurisprudentiæ universalis. Forfatteren går fram methodo mathematica, altså etter Descartes’ matematiske metode. Han stiller opp definisjoner og generelle læresetninger hvorav det utledes spesielle og praktiske konklusjoner. 47

EUROPEISK LITTERATUR

I 1661 ble Pufendorf innsatt i det første tyske professorat i naturrett - ved Heidelberg universitet; i 1667 ble han kalt til et lignende professorat ved det nyopprettede universitetet i Lund. Og det ble her han i 1672 utga den første samlede fremstilling av natur- og folkeretten, De jure natura et gentium; nye utvidede utgaver kom i 1684 og 1694. Grotius’ folkerett var genial men uklar, mente Pufendorf, den kunne brukes til å forsvare både gode og onde formål. Pufendorf forsøker derfor å avveie Grotius’ og Hobbes’ standpunkter i et full­ stendig system, fritt for indre motsigelser. Han tror som Grotius på det naturlige lys i menneskesjelen, men han frykter som Hobbes pasjonens villskap. Pufendorf var vokst opp i ruinene etter tredveårskrigen og måtte naturlig elske fred. Han elsket også orden og hadde i sine unge dager kalt det tyske rike for en vanskapning. Boken om dette, De statu imperii germanici (1667), hadde skapt stor røre. Den var sendt ut under psevdonym og foregå å være frukten av en Tysklandsreise som en Severinus de Monzambano hadde foretatt. Midlet til fred og orden var en kraftig kongemakt. Pufendorfs innsats virket både forsonende og formidlende. Det er Pufen­ dorf Holberg siterer når han ovenfor taler om menneskets fornuftige sjel, men det er også via Pufendorf Holberg kan referere Hobbes: «Den rette Aarsag,» sier Holberg i sitt verk om natur- og folkeretten, «hvorfore Societeter og Stæder ere indstiftede, er Frygt, som det ene Menneske haver for det andets Ondskab. . . thi, dersom ikke Lov og Ret var, skulde, saasom Ordsproget lyder, det ene Menneske opsluge det andet» (2. boks 4. kap.).

Thomasius: Naturretten og opplysningen Med Christian Thomasius (1655-1728) passerer vi grensen til det nye århundret. Samtidig blir båndet mellom teologi og naturrett kuttet helt over. Thomasius blir i europeisk åndshistorie den som fører linjen fra Grotius til veis ende, men er dessuten en munter og lynende intelligent representant for den gryende opplysning. 48

CHRISTIAN THOMASIUS

To fremtredende tendenser fra 1700-tallet møtes i gjengivelsen av denne «muskelmann i naturen»: interessen for de eksakte vitenskaper og kjærlig­ heten til naturen. Illustrasjonen er hentet fra tittelsiden til B. S. Albinus’ «Tabulae sceleti et musculorum», utgitt i Leyden 1747. I det pittoreske landskapet, på steinen bak figuren, gjengis tittelen til verkets første bind.

49

EUROPEISK LITTERATUR

Det var Pufendorfs skrifter som vekket den unge Thomasius til opposisjon mot de steilt reaksjonære professorene ved Leipzigs universitet, der Thomasius foreleste i jus. Han tirret og terget sine omgivelser så godt at både språket, litteraturen og jusen vant på det - og så dristig at han i 1690 måtte for­ late byen. Naturligvis ble alle forelesninger dengang holdt på latin. Men i 1687 forkynte Thomasius - på universitetets svarte oppslagstavle - at han ville forelese på tysk. Som emne hadde Thomasius valgt å tale om hvorledes man i daglig­ livet burde lære av franskmennenes dannede manérer og upedantiske tenkemåte; dessuten priste han deres kjærlighet til morsmålet. I tilslutning foreleste han om den åndfulle og underfundige spanske jesuitt og moralist Balthasar Graciån (4, s. 91 f) og hans håndbok i livsvisdom, El Oråculo manual y arte de prudencia, som etter Thomasius’ fortolkning lærte oss grunnreglene for en fornuftig, klok og dannet livsførsel. I tale og skrift raljerte Thomasius over tysk pedanteri og plumphet. Forfriskende og forargende virket således hans månedstidsskrift som utkom i årene 1688-90: Gedancken oder Monats-Gesprdche, Tanker eller månedssamtaler om alt mulig, men især om nye bøker. Det er det første tidsskrift på tysk for alminnelig dannelse, muntert og provoserende i stilen, en forløper for det engelske Spectator (s. 80 ff) og et viktig ut­ gangspunkt for tysk journalistprosa. Med Pufendorf hadde naturretten etablert seg som selv­ stendig, teoretisk vitenskap. Pufendorf uttalte således med en viss forsiktighet at man på rent naturrettslige premisser ikke kunne trekke den konklusjon at flerkoneri var forbudt. Thomasius tok skrittet fullt ut. Han hevdet i et lite skrift, De crimine bigamiæ (Leipzig 1685), at naturretten ikke kan brukes til forbud mot bigami. I 1687 fremla Thomasius sitt naturrettssystem, Institution.es jurisprudentiae divinae; fremstillingen er klarere i den senere utgaven fra 1705: Fundamentum juris naturae et gentium ex sensu commune deducta, dvs. natur- og folke­ rettens grunnlag utledet av den alminnelige fornuft. De ti bud kontrollerer ikke lenger fornuftens slutninger. Thomasius er den første som skjelner klart mellom på den ene side 50

CHRISTIAN THOMASIUS

juridisk rett (justum) og på den annen side moralsk rett eller sømmelighet (honestum, decorum) ; denne distinksjonen mellom rett og moral ble definitivt fastslått av Kant. På kirkeretten fikk Thomasius en betydningsfull inn­ flytelse. Gjennom hele 1600-tallet stod den religiøse intole­ ranse i sørgelig rik blomstring. For å dempe den hellige nid­ kjærhet fastholdt Hobbes at fyrsten skulle bestemme hva undersåttene skulle tro. Pufendorf, og enda sterkere Thoma­ sius, hevdet derimot at troens innhold var fyrsten uvedkom­ mende; han skulle sikre freden mellom borgerne; derfor måtte han være kirkens herre, og det stod til ham å tillate andre kirkesamfunn å utøve sin religion på hans område eller territorium: Territorialsystemet - som dette ble kalt skulle tjene toleransens sak og fikk stor praktisk betydning, f.eks. da den danske stat for å fremme industri og håndverk lot forviste hugenotter slå seg ned i Danmark. I sin opposisjon mot ortodoks og intolerant kristendom gjorde Thomasius felles sak med pietismen. Alt i Leipzigtiden stod han Francke (s. 317) nær, og de måtte begge for­ trekke derfra og havnet ved det nye universitetet i Halle, der de fikk sin livsgjerning. Selv om Thomasius senere tok avstand fra pietistene, vedble han å være en from kristen. Det er et umiskjennelig slektskap mellom den tidlige pietisme og den opplysningsbevegelse som Thomasius ble den første store representant for. Pietistene ble forfulgt som kjettere; Thomasius hadde i ungdommen oppdaget at man kunne være en nybrottsmann, ein Neuerer, uten å være kjetter. I 1697 utga han skriftet: Er en avvikende tro en forbrytelse? An haeresis sit crimen? - og besvarte spørsmålet med nei. Noen år etter, i 1701, kom et nytt latinsk skrift som benekter muligheten av hekseri og annen trolldom, Theses de crimine magiae: Fanden kan overhodet ikke åpenbare seg korporlig. Hverken kjetteri eller heksekunst er derfor noen forbrytelse etter den opplyste fornufts dom. Christian Thomasius’ liv og skrifter viser hvordan natur­ retten var «vitenskapen i midten», en sol som lyste til alle sider. Denne frimodige lærde er en svært tiltalende skikkelse. En alvorsfull sjel, en kampberedt penn. Lenge før Voltaire 51

ENGELSK LITTERATUR

lot han sitt vidd spille mot de forstokkede; i sitt kritiske månedstidsskrift brukte han hva han kaller den muntre og underfundige stilen, die freudige und sinnreiche Schreibart. Han la bort den svarte magisterkappen og kledte seg med fransk eleganse. Det var denne spirituelle kavaleren den unge og fattige Holberg oppsøkte i 1708 i Halle; samtalen ble ikke til mer enn alminnelig konversasjon, men inntrykket av den sirlige professor har nok bitt seg fast. Da Holberg fikk råd til det, kledte også han seg kostbart og etter moten. Det var tegn på en ny tid i den germanske og nordiske verden at en lærd mann skulle kunne behandle morsmålet med ånd og vidd, og være antrukket så han kunne la seg se ved hoffet. Den litterære verdensmann er underveis.

ENGELSK LITTERATUR «The Enlightenment»

Verdenssamfunn og frihetens fedreland Under storparten av 1600-tallet hadde det engelske rike lignet en heksegryte, fra The Gunpowder Plot, kruttsammensvergelsen i 1605, via den store revolusjon og borgerkrigen som kulminerte med halshoggingen av Karl 1. i 1649, fram til pesten, The Great Plague i 1665, Londons brann året etter og krigen med Nederland. Ennå i den løsslupne restaurasjonstiden under de siste Stuartene, Karl 2. og Jakob 2., var stemningen krigersk. Skrekken for eneveldet og katolisismen satt de fleste engelskmenn i blodet. Engelskmenn, skotter og irer var født soldater; religiøse og politiske motsetninger utløste massakrer og henrettelser. Men ut av denne blodige broderstriden vokste det en ny fordragelighetens ånd, og inn i 1700-tallet kom England til å stå som foregangslandet der et konstitusjonelt monarki sikret folkets rett, og der religiøse særmeninger ble respektert. Mer enn for noe annet land i Europa er det derfor nødvendig å ha et klart bilde av den 52

THE GLORIOUS REVOLUTION

politiske utvikling; her hvor fri meningsutveksling var mulig, stod litteraturens menn i et nært forhold til dagens debatt. Omkring 1680 dannet det seg to politiske partier som i og utenfor Parlamentet bekjempet hverandre nesten på demo­ kratisk vis. Det ene ble kalt tories, det andre whigs. Til å be­ gynne med stod striden især om kongens fullmakter. Toriene ønsket en eneveldig kongemakt innstiftet av Gud; whiggene stod fast på Parlamentets rettigheter og folkets rett til å gjøre opprør mot en urettferdig konge. De forlangte ubetinget protestantisk tronfølge og hevdet at dissentere, dvs. pro­ testanter utenfor den anglikanske kirke, skulle nyte tros­ frihet. I tidens løp ble toriene derfor autoritetens parti, kongens og statskirkens, mens whiggene understreket friheten, både den politiske og den religiøse. Toriene tilhørte især lavadelen og prestestanden, whiggene høyadelen og handels­ standen. Men det var fremtredende medlemmer av begge partier som i 1688 fremkalte The glorious Revolution, som ble utgangspunktet for den nyere tids England. Dette skjebneåret fikk Jakob 2.s katolske dronning en sønn, og han ville komme til å la en katolsk oppdragelse. Stilt overfor ut­ sikten til en katolsk regent innkalte torier og whigger Vilhelm av Oranien, som var gift med en datter av Jakob 2., Maria. Vilhelm fulgte kallelsen, landet med en hær i England og jaget kong Jakob. Året etter ble han kronet som Vilhelm 3. av England, med Maria som medregent; hun døde i 1694, og han var enekonge til sin død i 1702. Før kroningen godkjente Vilhelm og Maria The Declaration of Rights, som slo fast at kongen ikke kunne oppheve lover og heller ikke oppkreve skatter uten Parlamentets samtykke. Samme år vedtok man også The Toleration Act, Toleranseakten, som sikret protestan­ tiske dissentere fri religionsutøvelse. Vilhelm 3. hadde som utenrikspolitisk mål å stanse Ludvig 14., som truet en rekke europeiske staters selvstendighet. Derfor kastet England seg allerede i 1689 inn i kampen mot Frankrike. Ved freden i Rijswijk 1697 lovte den franske kongen at han ikke skulle støtte anslag mot Vilhelms krone, men det løftet holdt han ikke; da Jakob 2. døde i 1701, anerkjente Ludvig 14. hans sønn som Englands konge under 53

ENGELSK LITTERATUR

Det var på havet England vant makt og rikdom, og Themsen var landets hovedferdselsåre. På Samuel Scotts maleri fra 1753 ses elven fra sørbredden. Helt til venstre skimtes den gamle overbygde London Bridge, deretter tårnene

navnet Jakob 3. - Bank of England ble opprettet under Vilhelm, som et ledd i Englands finansielle opprustning. Vilhelms etterfølger ble Marias yngre søster Anna (1702— 14), gift med prins Jørgen av Danmark som var sønn av Frederik 3. I hennes regjeringstid krysset de uten- og innen­ rikspolitiske linjer hverandre. Dronningen støttet seg lenge til den store feltherre lord Marlborough. Under den spanske arvefølgekrig (1701-13) vant han en rekke store seirer over de franske hærene; i 1704 erobret engelskmennene Gibraltar, 54

THE UNITED KINGDOM

på St. Magnus Martyr og Christopher Wrens St. Paul’s Cathedral. Lengst til høyre ses Tower, Londons gamle festning og kongeborg. Maleriet er noe beskåret. Viscount Hambledons samling, Hambledon.

og da freden ble sluttet i Utrecht, stod England som Europas sterkeste makt til lands og til vanns. Men Marlborough var whig, og Anna som aldri glemte at hun var en Stuart, ut­ nevnte i 1710 et toryministerium der bl.a. den senere lord Bolingbroke fikk sete, og to år etter ble Marlborough avsatt fra alle sine embeter. Under dronning Anna inngikk Eng­ land og Skottland i 1707 realunion som et forenet kongerike, Storbritannia, The United Kingdom of Great Britain. Denne sammenslutningen betydde et voldsomt krafttilskudd for både 55

ENGELSK LITTERATUR

engelsk og skotsk handelsliv. Ved Navigasjonsakten av 1651 hadde England, for å frigjøre seg fra Nederlands handels­ flåte, fastslått at varer til England skulle fraktes på engelske skip eller skip som hørte hjemme i produksjonslandet. Dette privilegium fikk nå også skottene del i. Med Annas død skiftet det politiske klima på ny. Tronen gikk over til kurfyrsten av Hannover, som nedstammet fra Jakob 1. - England fikk altså en tyskpreget kongelinje. Georg 1. (1714-27) og Georg 2. (1727-60) fulgte whiggenes kurs. Det var gylne frcdsår; handel, industri og skipsfart hadde de aller beste kår under Walpole, som 1721-42 var en myndig førsteminister - First Lord of the Treasury. Walpole hyllet fornuftsreligionen, og deismen fikk etterhån­ den gode dager. - Fra omkring 1740 kom det urolige tider igjen, og de neste tiårene deltok England i kriger både i Europa og Amerika. Men det var også i 1740 James Thom­ son, forfatteren av The Seasons (s. 108), skrev sitt maske­ spill «Alfred» med den innlagte sangen om Britannia som bølgenes hersker og om britene som aldri ville bli slaver: Rule, Britannia, rule the waves; Britons never will be slaves.

Det var stort å være brite, medlem av et rikt verdenssam­ funn og frihetens fedreland. Alt omkring 1640 hadde Englands handel nådd et fore­ løpig høydepunkt. Med fredens gode kår vokste velstanden; fra 1730-årene tok bomullsindustrien og jernutvinningen et bemerkelsesverdig oppsving. Det nye engelske borgerskap forente driftighet med en håndfast materialisme. Det gikk en skarp grense mellom besittende og eiendomsløse klasser; fattigdommen i Londons underklasse var stor, nøden i Irland ofte forferdende. Frihet var bl.a. ytringsfrihet. Forhåndssensur var avskaffet i England i 1695, men opprørske eller blasfemiske skrifter kunne beslaglegges og forfatterne straffes. Det var en livsbe­ tingelse for engelskmenn og skotter å fa gi luft for sine meninger. Britene bevarte også i fornuftens århundre sitt 56

JOHN LOCKE

kampberedte sinn fra 1600-tallet, fra dengang vold var det naturlige og nødvendige uttrykk for livsanskuelser. Tonen i Parlamentet kunne stadig være voldsom. Med kaffehusene og klubbene fikk meningsutvekslingen etter hvert nye steder å utfolde seg. Kaffen kom til England i 1662. Den politiske aktivitet i hovedstadens coffee-houses ble så livlig at Karl 2. forsøkte å stenge dem. I disse kaféene holdt også de nye klubbene til. På 1700-tallet ble the club en institusjon som i betydning kan sidestilles med franskmennenes salon. Og det var for kaffehusenes publikum og klubbenes medlemmer meget av den nye litteraturen i England ble skrevet. Bak­ grunnen for denne litteraturen er altså et borgerskap og en opplyst adel som begge støttet seg til solide finanser. 1700tallets engelskmenn var folk med sans for penger, respekt for religion og toleranse for annerledes tenkende.

John Locke - revolusjonens filosof John Locke het en advokat som en kort tid hadde tjent som rytteranfører på Cromwells side under borgerkrigen. Han bodde i nærheten av Bristol, der hans sønn, som også ble kalt John Locke (1632-1704), kom til verden og fikk en fremsynt oppdragelse i hjemmet. Faren lot gradvis sin autoritet gli over i kameratslig fellesskap, han rådførte seg tidlig med sønnen. Etter seks års terping i Westminster skole kom Locke til Oxford og mottok varige inntrykk av den toleranse som rådet der. Familiens trosglød kjølnet i ham; han var imot alle dogmatiske systemer og regler for tro. Da Stuartene vendte tilbake i 1660 og den episkopale kirke fikk ny makt, oppga han derfor planen om å bli prest. Locke hadde tatt sine akademiske grader i Oxford og be­ gynt å undervise der. Han følte seg imidlertid særlig åndsbeslektet med kjemikeren Robert Boyle og legen Thomas Sydenham, og utdannet seg i deres fag. Sydenham ville bygge legekunsten mer på direkte iakttagelser enn på teori. Sommeren 1666 kom Sir Anthony Ashley Cooper, senere jarl av Shaftesbury, til Oxford. Da han trengte medisinsk hjelp, ble Locke hans lege og snart også hans venn. I 1667 57

ENGELSK LITTERATUR

ble Locke knyttet til jarlens hus i London som lege, lærer og fortrolig rådgiver. Han var f.eks. med på å utforme en for­ fatning for den nystiftede nordamerikanske kolonien Carolina; der skulle være full religionsfrihet unntatt for ateister. Shaftesbury hørte til whiggene, i opposisjon mot kongens enevoldsplaner. I 1674 mistet han derfor alle sine høye embetsprivilegier, og da han ble innblandet i et mislykket opprørs­ forsøk, måtte han i 1682 flykte til Nederland, der han døde i januar 1683. I september 1683 søkte John Locke tilflukt samme sted. Emigranttiden ble fruktbare arbeidsår; det var blant engelske og franske landflyktige Locke utarbeidet sin store epistel om religiøs toleranse, som i 1689 utkom på latin, Epistola de Tolerantia, og på engelsk, A Letter concerning Toleration. På det tidspunktet var Locke hjemme igjen i det befridde England. I Nederland hadde han stått i nær for­ bindelse med Vilhelm av Oranien, og han landet i Green­ wich 12. februar 1689 sammen med prinsesse Maria. I 1690 utga han Two Treatises of Government, To avhandlinger om statsstyrelse, der synspunktene falt sammen med revolu­ sjonens. Locke avviser først teorien om kongemakten som innstiftet av Gud og hevder dernest at loven skal fastsettes etter flertallets vilje. Hvis flertallet av folket mener at det lider under overgrep fra regjeringsmakten, har det rett til å sette seg opp mot den. Under Vilhelm 3. fikk Locke gode økonomiske kår; han ble regjeringens rådgiver og gjorde en betydelig innsats da Englands myntvesen måtte saneres i 1695-96. Overalt gikk praktisk erfaring og teoretiske over­ veielser hånd i hånd hos Locke. Mens han var i Nederland, hadde en engelsk venn bedt ham om veiledning i opp­ dragelsen av sine to sønner. Lockes brever om dette ble grunnlaget for en liten bok, Some Thoughts on Education, Noen tanker om oppdragelse (1693). Lockes pedagogikk, som han for en del tok i arv fra faren, bærer preg av forholdene innenfor den engelske landadel, men peker også fremover mot Rousseau. Lockes filosofiske hovedverk, An Essay concerning Human Understanding (1690), var bestemt av det samme vekselbruk 58

JOHN LOCKE

Portrett av John Locke, malt under hans eksil i Nederland 1685. Her levde filosofen beskjedent på en pensjon som Shaftesbury hadde skaffet ham. Lockes vennskap med blant annet teologen Ph. van Limborch og den liberale forfatter og utgiver Jean Le Clerc resulterte i at endel av hans skrifter ble ut­ gitt i nederlandske publika­ sjoner, blant annet en for­ kortet utgave av «An Essay concerning Human Understanding». Maleri av T. Brownover.

mellom praksis og teori. Verket var frukten av tyve års iakt­ tagelser. Allerede vinteren 1670-71, da Locke forgjeves søkte å finne fram til universelle prinsipper for moral og religion, besluttet han å etterspore hvilke muligheter den menneskelige forstand overhodet hadde for å arbeide. Og tett forbundet med opplevelsen av tidens harde realiteter utviklet Locke sin erkjennelsesteori. Som i statsteorien begynner han verket med å avskaffe et dogme: han benekter at vi eier medfødte forestillinger, f.eks. idéen om Guds eksistens. Alt i vår be­ vissthet stammer fra sansene, som ytre erfaring, eller fra tanken, den indre erfaring. Av enkle forestillinger danner vi sammensatte, fra konkrete sanseinntrykk kommer vi til abstrakte begreper. Og fra den skapte verden slutter vi med rette til skaperen. Gud er en erfaring. For Locke er således den naturlige religion begrunnet i fornuften, på samme måte som den naturlige moral - at du i egen interesse skal gjøre mot andre hva du vil de skal gjøre mot deg. Men han anså åpenbaringen som nødvendig. Kristus 59

ENGELSK LITTERATUR

måtte komme for å være forbilde for mennesker i etisk livs­ førsel og som en bekreftelse av troen på et liv etter døden. Locke understreket det fornuftsbestemte i kristendommen, The Reasonableness of Christianity, som hans skrift fra 1696 heter. Ikke rart at de engelske teologene angrep ham. Hans kritiske og etiske rasjonalisme nærmet ham sterkt til den beryktede deisme, hvis stadier vi straks skal følge. John Lockes filosofi var i utpreget grad made in England. Det var den sunne og sterke fornufts svar på nylig overståtte, tragisk kaotiske tilstander. På latin og især fransk bredte Lockes tanker seg raskt til det europeiske og amerikanske kontinent. Locke kom før Montesquieu med kravet om at lov­ givende, utøvende og dømmende makt skulle skilles. Hans statsteori fikk stor innflytelse på De forente staters forfatning. Direkte og indirekte forbinder Locke revolusjonen i England 1688 med den store franske revolusjon i 1789.

Deistene. Shaftesbury og Mandeville Lenge før Locke hadde mange i England forsøkt å redusere eller utslette de kristne dogmenes betydning for det religiøse liv. Det var dogmatiske og rituelle meningsforskjeller som hadde holdt liv i den religiøse feiden. Allerede i 1624 utga Edward, lord Herbert of Cherbury (1583-1648), skriftet De Veritate, Om sannheten. Han stiller her opp fem grunn­ setninger for den rene religion, sannheter som fornuften kan slutte seg til uten åpenbaring og som ville gjelde i alle religio­ ner, også hedenske, hvis ikke prestestanden så mange steder hadde forkludret dem. De fem prinsipper for en verdens­ religion fikk sin definitive form i bokens 3. utgave, 1645: 1. Det eksisterer et høyeste guddommelig vesen, alle tings opphav. 2. Dette høyeste vesen har krav på å dyrkes. 3. Dyd i forening med fromhet er og har alltid vært ansett for gudsdyrkelsens viktigste element. 4. Alle laster og forbrytelser må sones ved anger. 5. Etter dette liv følger belønning og straff. — Dette programmet kan sammenfattes i deismens formel: Gud, dyd, udødelighet. Revolusjonen sikret engelskmennene frihet for troende, 60

DEISTENE

men ikke for vantro. I 1696 utkom det et skrift som het Christianity not Mysterious, Kristendom er intet mysterium. Det ble året etter brent av bøddelen; et medlem av det irske parlament ville brenne forfatteren også -John Toland (1670— 1722). Han hevdet i Lockes ånd at evangeliene ikke inne­ holder noe som er imot eller over fornuften. Gud forlanger ikke at vi skal tro noe vi ikke kan forstå. Presteskapet, som Toland tok hardt på, tordnet mot ham fra prekestolene. Det ble fortalt om en from kristen som sluttet å gå i kirken fordi det ble prekt mer om en viss John Toland enn om Jesus Kristus. Omkring år 1700 slo ordet free-thinker, fritenker, igjennom som betegnelse på et menneske som filosoferer på egen hånd over religiøse spørsmål. Det ble et løsenord for Anthony Collins (1676-1729), som mente Bibelen selv tillot og befalte men­ neskene å bruke sin umistelige rett til å tenke fritt. Som andre engelske skribenter ble også han europeisk berømt gjennom franske oversettelser. A Discourse of Free-thinking (1713) ble straks oversatt, som Discours sur la liberté de penser (1714). Det var på fransk Holberg leste boken, men da han skulle omtale den, ville han briske seg med at han kunne engelsk og gjenga originaltittelen på grunnlag av den franske, som Liberty of Thinking. Et sitat bekrefter mistanken om hans lille bløff: Holberg oversetter etter den franske teksten (Epistel 363-64). Eor øvrig hadde Holberg stor forståelse for engelsk fritenkeri. Det viser seg, skriver han i Epistel 7, at den avsky engelsk­ mennene har for enevoldsmakt i verdslig regjering, også strekker seg til Guds herredømme. Men i første tredjedel av århundret var det risikabelt å gjøre det overnaturlige naturlig. Thomas Woolston (1670-1733) angrep særlig læren om jomfru­ fødsel og oppstandelse. A Discourse on the Miracles of our Samour (1727-29) ville forklare vår frelsers mirakler allegorisk. Collins ble dømt til fengsel for gudsbespottelse og døde der. Deistene var moralister; de ville avmytologisere kristen­ dommen, men ikke avskaffe den; tvert imot identifiserte de Kristi lære med den tro og etikk menneskeheten til enhver tid har kunnet slutte seg til. Matthew Tindal (ca. 1653-1733) benevner sitt hovedverk, som er kalt deismens bibel, 61

«Den ulykkelige dikter». William Hogarths kobberstikk fra 1736 sier at­ skillig om mange engelske dikteres og journalisters økonomiske forhold på 1700-tallet. Det store flertall måtte ta på seg slitsomt kompilerings- og over­ settelsesarbeid, lot seg underbetale av forleggerne og var avhengige av ustabile beskyttere. Dikteren her er formodentlig Lewis Theobald, et av Popes ofre i «The Dunciad» (s. 73). Han sitter i sitt usle takkammer og skriver høyst apropos på et dikt om fattigdommen, mens konen er i ferd med å lappe buksene hans. Melkemadammen presenterer en regning - og hunden ser sitt snitt til å knabbe aftensmaten.

Christianity as old as the Creation, Kristendommen er like gam­ mel som skapelsen (1730). Med det mener han, som under­ tittelen sier, at kristendommen bare er en ny utgave av den naturlige religion som var oppstått umiddelbart av menneske­ livet. Tindal kalte seg selv kristen deist. Etter at kristendommen var berøvet sine dogmer, ville deistene også ta fra den dens historie. Thomas Chubb (1679— 1747) gikk først i hanskemakerlære, men ble senere lysestøper 62

SHAFTESBURY

på grunn av svaksynthet. Han ville i sin viktigste bok, The true Gospel of Jesus Christ, Kristi sanne evangelium (1738), vise at dette evangeliet «is not an historical account of matters of fact»: det er ikke en fortelling om kjensgjerninger, ikke historie men moral, samme moral som den rene fornuft forplikter oss til. Kristenlæren skulle bli ytterligere ribbet. Den kynisk ele­ gante verdensmann og politiker Henry St. John, fra 1712 viscount Bolingbroke (1678-1751), var minister under dronning Anna og måtte flykte til Frankrike etter hennes død i 1714. Han vendte tilbake i 1723, men fikk aldri mer en ledende stilling i engelsk politikk. Etter lord Bolingbrokes død ble hans spredte bidrag til tidens visdom samlet i Philosophical Works (1752). Han betraktet den åpenbarte religion som en politisk nyttig overtro, den holdt det gemene og urolige folk i tømme. Aristokratiske ånder hyller en nøktern deisme. Det er sikkert nok at Gud har skapt verden; men vi kan ikke til­ legge ham moralske egenskaper, han er hverken den gode eller onde Gud; han griper ikke inn som forsyn i den enkeltes tilværelse; tanken om et liv etter døden er blank fantasi. Bolingbroke innga Alexander' Pope den problemløse opti­ misme i Essay on Man (s. 66 og 74), og gjennom Voltaire, hvis venn og beskytter han var, bidro han betraktelig til ut­ bredelsen av den reduserte deisme på kontinentet. «Shaftesbury er religionens farligste fiende fordi han er den fineste,» skrev Lessing 1759 i sitt 13. Litteraturbrev. Anthony Ashley Cooper, 3. jarl av Shaftesbury (1671-1713), ble født i London. Locke assisterte ved fødselen og fikk senere i oppgave å lede hans utdannelse. På samme måte som Montaignes far hadde sørget for at sønnen lærte latin som dagligtale, lot Locke en lærd kvinne som talte flytende latin og gresk Elisabeth Birch - bli guttens første lærerinne. Da han var 11 år, leste han derfor de gamle språk med største letthet. Shaftesburys moralske grunnholdning kom til å bygge på klassiske idealer. I årene 1686-89 foretok han den tradisjonelle dannelsesreisen til Frankrike og Italia. Han ble fortrolig med fransk språk og litteratur, fikk dessuten smak for de skjønne 63

ENGELSK LITTERATUR

kunster. På grunn av sviktende helse tilbrakte han sine siste år i Italia, opptatt av bildende kunsts estetikk. Shaftesbury døde i Napoli, knapt 42 år gammel. Som forfatter var Shaftesbury essayist i Montaignes spor. Han skrev en personlig, spontan prosa med lyriske og følelsesfulle innslag. De store essayene hans kom først separat: A Letter concerning Enthusiasm, En epistel om entusiasmen (1708); ylzz Inquiry concerning Virtue, or Merit, En undersøkelse av hva dyd eller fortjenstfullhet er (1709), og de filosofiske dialogene om natur og moral, The Moralists (1709). Han samlet og supplerte de filosofiske skriftene i Characteristics of Men, Manners, Opinions, Times, Karakteristikker av mennesker og skikker, anskuelser og tidsaldre (1711, utvidet utgave 1713). Etter hans død utkom de vektige Miscellaneous Reflections, Blandede betraktninger (1714) og Letter to a young Man at the University, Brev til en ung mann ved universitetet (1716). Shaftesbury er som tenker i slekt med optimismen og de­ ismen, men han fører ut over dem begge. Han preget ved begynnelsen av 1700-tallet noen ord og uttrykk som i løpet av århundret skulle bli gangbar mynt i den europeiske åndsverden. I likhet med Leibniz kom Shaftesbury til troen på en harmonisk verdensorden, som er beviset for Guds eksistens. Betraktning av verdensaltets skjønnhet og harmoni vekker enthusiasm i vår sjel, begeistringen for det sanne, gode og skjønne, og slik frigjøres de generøse anlegg som finnes i menneskenaturen ved siden av de egoistiske. Hvert menneske har et overskudd av moralsk sans, en moral sense, som setter det i stand til å utforme og praktisere dyden, virtue, uten religionens hjelp. Dyd er likevekt mellom trangen til å søke egen lykke og hensynet til fellesskapet; vi ledes av instinkt til familie og samfunn. Dyden, som er erkjennelse av samAlexander Pope (1688-1744) var i sine idyller og epistler den engelske klassisism.es mest elegante versemaker; til og med Byron anså ham som den betydeligste dikter på 1700-tallet. Men ettertiden har satt ham høyere som Homer-oversetter og som en skarp og myndig kunstdommer. I privatlivet var han en storartet vert for sine mange venner — bl.a. Swift — som han under­ viste i havekunstens gleder i sitt lille hus i Twickenham. Maleri tilskrevet Jonathan Richardson. National Gallery, London.

MANDEVILLE

spillets fordeler, er således nyttig for den som øver dyden. Den har helt og holdent sin lønn i seg selv; derfor behøver den ikke noe løfte om belønning hinsides. Ja, dyd som øves i håp om lønn, er ikke ren dyd. Også skjønnheten er nyttig, for mens heslighet hemmer, så fremmer vakre og harmoniske former vår evne til å handle og gjøre gagn. Lessing hadde rett: Shaftesbury kunne bli farlig for religi­ onen, for han erstattet den med fruktbar tillit til mennesket uten Gud. Men samme fare frembød Lessings store, humane skuespill og hans profetier om menneskehetens oppdragelse. Shaftesburys tro på et etisk instinkt, på godhetens kilde i mennesket selv, i det hele tatt på de veldige ressurser i men­ neskenaturen, gikk videre til Richardson og Diderot, Rousseau, Lessing og Herder. Men mens Shaftesbury arbeidet på å bevise at vi mennesker har en innebygd sans for det store og opphøyede, og at vårt instinkt for dyden bringer lykke for oss selv og hell for sam­ funnet, så var en annen privatiserende filosofi gang med å på­ vise at det er de menneskelige svakheter og laster som opp­ rettholder et kultivert samfunn. Bernard Mandeville (ca. 16701733) var født i Nederland av fransk familie; han kom til England, der han livnærte seg som lege, riktignok uten større praksis. I 1705 utga han i pamflettform et dikt kalt The Grumhling Hive, or Knaves Turned Honest, Den summende bi­ kube eller Kjeltringene som ble bra folk. I 1714 utkom det på ny under tittelen The Fable of the Bees, or Private Vices, Public Benefits, Fabelen om biene eller Private laster er til fellesskapets beste. Til fabeldiktet, som består av 400 verslinjer, var det nå føyd moralfilosofiske betraktninger, som ble ytterligere økt i senere utgaver. Mandeville fant at deistenes og Shaftesburys tro på menneskenaturen var for lettkjøpt. Han forteller om et velferdssamfunn av bier. Innbyggernes syndige lidenskaper ga full sysselsetting: der var mer enn nok å gjøre for slu jurister, leger i komplott med apotekere, over­ bærende prester og soldater som tok alle sjanser. Ødselhet og vellevnet, hovmod og forfengelighet, misunnelse og unaturlig skiftende smak var alt sammen fruktbare laster som hevet 3. Verdens litt. hist. V

65

ENGELSK LITTERATUR

levestandarden til slike høyder at den fattigste levde bedre enn de rike før hadde gjort. Og «skjønt det var lastefullt i alle deler, var det som helhet et paradis; selv den verste i flokken gjorde noe for det felles beste». Men så begynte noen å skrike opp mot snyteriene, og de største bedragerne ropte høyest. Inntil Jupiter ble sint og forlangte at folk i kuben oppførte seg hederlig. Men hvilken jammer - det dydige livet gjorde sakførere og leger, prester og offiserer overflødige. All foretagsomhet forsvant, for ingen kjøpte luksusvarer lenger; byggingen forfalt og hånd­ verket lå nede; de sparsommelige innbyggerne innførte ikke fremmede varer, skipsfarten ble innstilt, handelen og fabrik­ kene forsvant, folketallet sank - og fiendene trengte på. De gjenværende forsvarte seg tappert og seiret med svære tap, og de sørgelige rester av dydens mannskap søkte tilflukt i et hult tre. Denne Anti-Shaftesbury fikk det til å summe i den filo­ sofiske og teologiske bikuben over hele Europa. Som sine deistiske motstandere ble Mandeville mistenkt for fritenkeri. En lærd og vittig teolog, William Law (1686-1761), innledet sine Remarks, Bemerkninger til bifabelen (1723), med føl­ gende ord til Mandeville: «Skjønt jeg henvender meg til Dem, håper jeg det ikke vil bli tatt ille opp om jeg iblant skulle ordlegge meg som om jeg talte til en kristen.» Mens de fleste av Mandevilles motstandere særlig bekjempet ham med dog­ matiske og etiske argumenter, angrep Holberg ham - i Epistel 21 - med hans egne våpen; på grunnlag av historiske eksempler og samfunnsfilosofiske resonnementer markerer han bifabelens begrensede sannhetsverdi. Her som i andre epistler opptrer Holberg som deltager i en europeisk debatt.

Alexander Pope - naturdyrker og optimist Da Pope var i begynnelsen av førti-årene, bekjente han seg i et stort læredikt, Essay on Man (1732—34) til den opti­ mistiske filosofi at den verden vi lever i, er den best tenkelige: det som eksisterer er det rette - whatever is, is right; riktig for­ stått faller pliktene mot oss selv sammen med pliktene mot 66

ALEXANDER POPE

samfunnet. Det underlige er at denne forfatteren, gjennom sin familie, tilhørte den forhatte katolisismen, at han var vanskapt og dvergvokst og hadde en så skrøpelig helse at hans liv ble som en eneste lang sykdom. Selv om Pope fikk en del av sine idéer fra Bolingbroke, må vi slå fast at han var så vevet sammen med sin tidsalder at han på tross av de smerteligste erfaringer hyllet den herskende optimisme. Alexander Pope (1688-1 744) ble født i London. Men familien kunne alt omkring år 1700 oppgi sin hvitevareforretning og flytte på landet; de bosatte seg i Binfield i Windsor Forest. Den spinkle og svakelige, men årvåkne gutten hoppet over barndommen. Som katolikk kunne han ikke komme inn ved offentlige skoler, og heller ikke ved universitetene. Skole­ gangen ble tilfeldig, en del lærte han av katolske prester, men mye leste han på egenhånd, især nye og gamle poeter. Det var som språket av seg selv ble til versrytmer i hans munn; han utviklet en usedvanlig mottagelighet for vers­ kunst, engelsk, fransk, latinsk og gresk. Men han ble aldri en så sikker filolog som han var estetiker. Lesningen førte uten videre til diktning. Alt som ganske ung hadde Alexander Pope en lydhør fornemmelse for skognaturen omkring seg, og hans fire hyrdedikt, Pastorals (1709), som har tittel etter årstidene, følger årets gang i Windsorskogen. De er beslektet med det større diktet Windsor Forest (1713), som er et av utgangspunktene for den beskrivende poesi som århundret yndet. Pope kombinerer historie med natur og sivilisasjon. Her hvor vi står, har engang barbariet hersket under den hovmodige normanner og the bloody Dane; nå har kultur og frihet overtatt, se, Pan gjeter sin buskap, Pomona kommer med frukt, Flora med blomster, Ceres med markens grøde. Industria, Fliden selv, sitter rik og smi­ lende på slettene, og fred og velstand forteller at en Stuart regjerer. Slik får han også gitt dronning Anna en ærbødig hilsen. Naturgleden må Pope gi et indirekte uttrykk; han dikter en metamorfose etter Ovids forbilde. En av Dianas nymfer, Lodona, datter av Themsen, vekker Pans begjær. Han for­ følger henne, hun kjenner den hete pusten i nakken; på hennes 67

ENGELSK LITTERATUR

fortvilte bønn forvandler Diana henne til en kilde, hun opp­ løses i sine egne tårer, til et sølvsilder som bevarer hennes jomfruelige kjølighet. Fra denne sakte gråtende kilden sprin­ ger elven Loddon som bærer hennes navn til den løper ut i Themsen. Da dette diktet utkom, var Pope alt blitt en berømt mann. Samtiden var helt betatt av et komisk lite epos, The Rape of the Lock, Lokkerovet, som utkom med to sanger i 1712 og ytterligere tre i 1714. At en engelskmann kunne spøke så lett og grasiøst! Foranledningen var en liten skandale i den finere verden. I et selskap hadde lord Petre klippet en lokk av håret til miss Arabella Fermor. Familiene var kommet i affekt over det, og Popes dikt skulle dempe gemyttene. Hos ham heter den skjønne Belinda. Vi følger henne fra hun står opp, ser henne vårtes opp ved morgentoalettet av nymfer og syl­ fider, som en gudinne av sine prestinner. Ikke uten malise ramser han opp den fine damens blandede arsenal. Hulter til bulter ligger kvaster, pudderesker og forlorne skjønnhetspletter - som franskmennene kalte mouches — side om side med bibler og galante billetter. I diktet nydelig ordnet etter bok­ stavrim : Puffs, Powders, Patches, Bibles, Billet-doux.

Så trer Ariel, Belindas skytsånd, fram mellom sylfidene: Det er tegn i sol og måne på at en fare truer henne, han kan ikke se hvilken ; hun må vokte seg for alt, men især for menn: This to disclose is all thy guardian can: Beware of all, but most beware of Man!

Belinda tar en tur på Themsen opp til Hampton Court, men underveis bryter en baron i følget gjennom sylfidenes forsvarsring og klipper en lokk av Belindas hår. Hun kjemper med baronen, som må gi seg; men da hun forlanger lokken tilbake, er den forvandlet til en lysende stjerne på himmelen! Den heroiske kuplett, heroic couplet, som vi har sett prøver på, bestod av to rimede femfotsjamber. Pope overtok dette versemålet fra Dryden, og det ble nær sagt hans eneste. Han 68

ALEXANDER POPE

Popes dikt «.The Temple of Farne» fra 1715 er en bearbeidelse av et ufull­ endt dikt av Chaucer (2, s. 503). Eksemplaret her var en gave til dikterens venninne Martha Blount. Dedikasjonen på vers kan oversettes omtrent slik: «Det man etter nasjonenes skikk kaller berømmelse når det gjelder menn, heter for kvinner: rykte. Hvorfor lager vi sånn ståhei om begge deler? Hvis du bare vil oppgi det ene, så gir jeg avkall på det andre.» British Museum, London.

behandlet det med en smidighet som bringer i erindring Racines franske aleksandrinere. Vil man stå som sin tidsalders fremste dikter, må man kunne alt. Lokkerovet var raillerie, smilende og snertende komikk; Eloisa to Abelard (1717) er en anstrengt studie i elegisk patos. Etter mønster av Ovids heroider (1, s. 521) lar Pope Héloise skildre for Abélard sin lidenskap for ham og hvorledes hennes sjel slites mellom jordisk elskov og kjærlighet til Gud. Diktet om den stjålne lokken er en etterligning av Tassonis «Trebøtten» og Boileaus «Korpulten». Som modell for lærediktet An Essay on Criticism (1711) brukte Pope både 69

ENGELSK LITTERATUR

Horats’ og Boileaus «Diktekunst». Mens mestrene skrev for å opplyse diktere, hadde den unge Pope den dristige idé å ville opptre som lovgiver for litteraturkritikerne. Boileau hadde sagt til dikterne at de skulle følge naturen, og Pope ga det samme råd til kritikerne. Men hans «natur» har nok en mer innskrenket betydning enn hos klassisismens franskmenn. For Pope er natur identisk med fornuft og regler. Det er klar og kjølig rasjonalisme: Reglene er naturen satt i system; i likhet med friheten er naturen bare begrenset av de samme lover som den selv først har forordnet. Men Pope understreker at en god kritiker passer på å lese hvert ord av verket i for­ fatterens ånd; han søker ikke etter feil i enkeltheter når hel­ heten river ham med. Vergil måtte sanne, da han skrev Aeneiden, at Homer og naturen var det samme. Vi skal studere hver enkelt av antikkens forfattere i hans egen sam­ menheng: hans tro, fedreland, tidsånd. Ellers kan vi ikke verdsette ham. «La Homers verker være ditt studium og din glede, les dem om dagen, grunn over dem om natten»: Be Homer’s works your study and delight, Read them by day, and meditate by night.

Det var nettopp det Pope selv gjorde. Fra 1713 arbeidet han med en oversettelse av Iliaden som utkom 1715-20, og like etter begynte han sammen med to andre på en gjengivelse av Odysséen, som ble utgitt 1725-26. Tilskyndelsen kom fra flere hold. Siden 1708 hadde Pope stadig fatt oppfordringer om å oversette Homer og la ham tale et godt engelsk. Han har selv medgitt at pengebehovet spilte inn. I disse unge årene var han avhengig av familiens beskjedne formue, og som katolikk ble faren dobbelt beskattet. Homer-oversettelsene gjorde Pope velstående; «hele England» subskriberte, Pope tjente 9000 pund - en enorm sum dengang - og kunne leie hus i Twickenham, sørvest for London. Popes Homer ble en øyeblikkelig og varig suksess; i to og et halvt århundre har den innført utallige briter i Homers verden, og den er frem­ deles — ifølge engelske kritikere — den mest leselige. Mer enn noen av Popes originalverker er Homer-oversettelsen hans pant på et evigvarende ry. 70

ALEXANDER POPE

Det var litt av et vågestykke! Pope kunne slett ikke så mye gresk at han greide å lese og tolke Homers tekst selvstendig. Hans fortellekunst var ikke beslektet med Homers brede episke beretning hvor kamp og hverdag tegner seg anskuelig og plastisk for øyet. Pope oversatte Homer slik Vergil etter­ lignet ham. Han søkte framfor alt å levendegjøre that spirit andfire, den ånd og ild som han kaller Homers viktigste egen­ skap. I likhet med Vergil beveger Pope seg friest i en retorisk, halvt abstrakt stil. Hans viktigste forbilde er Drydens over­ settelse av Vergils verker (1697), som er i kupletter, og John Ogilbys gjengivelse av Iliaden (1669), som var Popes store fryd da han var ganske ung. Da han nå selv tar til å oversette Homer, støtter han seg avsnitt for avsnitt til en engelsk eller fransk versjon. Det er påvist at han følger disse mønstrene også når de forlater den greske originalteksten. Richard Bentley, en av samtidens største greskkjennere, sa om Popes Iliade: «Det er et nydelig dikt, mr. Pope, men De må ikke kalle det Homer.» Engelskmennene hadde ikke fatt en oversettelse, men et nytt diktverk som påvirket engelsk språk for lange tider og griper den dag i dag. Det hender at Homers tette, realistiske epikk oppløser seg i Popes lette, fabulerende veltalenhet. I en note til den homeriske lignelsen - fra Iliaden 16, 155 ffsom er sitert i nærværende verk (1, s. 230), sier oversettelsen at det hos Homer neppe finnes noen villere og frykteligere skildring enn sammenligningen mellom myrmidoner og ulver. Vi kan legge de to oversettelsene ved siden av hverandre og konstatere at Pope likesom med makt fastholder det heslige synet av forspiste og gulpende ulver: Grim as voracious Wolves that seek the Springs When scalding Thirst their burning Bowels wrings. ( When some tall Stag fresh-slaughtePd in the Wood Has drench’d their wide, insatiate Throats with Blood) To the black Fount they rush a hideous Throng, With Paunch distended, and with rolling Tongue, Fire fills their Eyes, their black Jaws belch the Gore, And gorg’d with Slaughter, still they thirst fior more.

71

ENGELSK LITTERATUR

Pope som pave - med et esel som førsteminister. Dikteren som selv ikke la fingrene imellom, ble snart et ettertraktet offer for karikaturtegnerne. Isar «The Dunciad» ble fulgt av en serie voldsomme utfall både i ord og strek. Denne anonyme karikaturen ble solgt som særtrykk for sixpence og figurerte dessuten som frontispice i Dennis’ og Ducketts skrift «Undersøkelse av pave Alexanders overherredømme og ufeilbarlighet». Her kalles Dunciaden «et utvannet dikt, resultatet av en pygmés ondskapsfullheter».

12

ALEXANDER POPE

Samtidig med oversettelsen av Odysséen arbeidet Pope med oppfyllelsen av en annen forlagskontrakt: 1723-25 utkom The Works of Shakespeare, en tekstkritisk utgave i seks kvartbind ved Pope. Han forberedte den meget omhyggelig og klarte å rette mange gamle trykkfeil og lignende som hadde sneket seg inn i teksten gjennom stadig nye opptrykk. Særlig lå det ham på sinne å gjøre Shakespeares versifikasjon så korrekt som mulig; knudrete vers hos den gamle barokkdikter ble klassisistisk glattet ut. Pope forsynte også utgaven med et forord, der han sammenligner Shakespeares regelløse dramadiktning med et gammelt og majestetisk stykke gotisk arkitektur, sterkere og høytideligere enn et mer regel­ bundet og elegant, moderne arbeid. Året etter at Shakespeare-utgaven var fullført, kom det en bok som alt på tittelbladet presenterte seg som en kritikk av den. Forfatteren av Shakespeare Restored, dvs. Shakespeares tekster ført tilbake til sin opprinnelige skikkelse, het Lewis Theobald. Han forkastet en mengde av Popes rettelser, men tok hensyn til atskillige av dem da han selv utga Shakespeare i 1733, på Popes forlag. Theobald nærte nemlig en oppriktig beundring for sin forgjenger, men Pope ble rasende og svor hevn. En av Popes strøtanker lød: «Å bli sint er å hevne andres feil på oss selv.» Personlig var Pope hårsår for kritikk og kunne ikke skjule det. Bentleys dom over Homer-oversettelsen såret ham dypt. Nå kom Theobald i tillegg. Pope forberedte et motangrep, etter Drydens forbilde i «Mac Flecknoe». Han skrev eller lot skrive angrep på seg selv; artiklene tilla han bestemte forfattere - og plasserte så disse blant the dunces, dumrianene, i The Dunciad (1728), en stort anlagt allegorisk fiksjon hvor den bitre dikteren fikk beleilig avløp for aggresjonene sine. Dunciaden er kalt «en bred åpen grav hvor han kunne kaste likene av sine ferske ofre». Vi befinner oss i The Empire of Dullness, kjedsommelighetens rike, der åndelig sløvhet og slapphet rår og en elendig blekksmører - som kan være Theobald - blir kåret til monark. Til folkets forlystelse arrangerer den nye regenten litterære kappestrider i kunsten å kildre, larme og dikte - dvs. å smigre, krangle og drive partipolitikk. Dumhetens triumftog ender i 73

ENGELSK LITTERATUR

mørke og kaos. Dunciaden, som vakte ufortjent oppsikt, utkom anonymt; først i 1735 vedkjente Pope seg forfatter­ skapet offentlig. Etter at han hadde kvittet seg med så mye edder og galle, skiftet Popes forfatterskap til en viss grad karakter. Under påvirkning av toryministeren lord Bolingbroke, som han var meget sammen med i tiden 1725-35, gikk han i gang med å skrive Moral Essays og Satires i mer eller mindre nær tilknytning til Horats. Disse moraliserende epistlene på vers handler bl.a. om riktig bruk av rikdom og om kvinnenes karakteregenskaper. Sentralt i Popes filosofiske poesier, som han ofret all sin kunstneriske flid og ånd på, står Essay on Man (1732-34), i fire såkalte «epistler». Det er den mest full­ komne lærebok på vers. Klart og overskuelig plasserer den mennesket i skaperverkets helhet, i forholdet til seg selv og til samfunnet; forsynet har lagt alt til rette slik at lykken ikke består i ytre goder, men i dyden, Virtue, som er å si ja til hel­ heten. Pope oppfatter menneskets psyke dialektisk. Vår sjel har to drivfjærer, egenkjærlighet og fornuft, Self-love and Reason, og begge er nødvendige for vår livsbalanse; Self-love setter i gang, Reason holder igjen. Våre lidenskaper er for­ skjellige former for egenkjærlighet og gir oss skiftende vind i seilene, slik at laster avler dyder. Hvert alderstrinn har sin lyst som gjør det verdt å leve. (Overs, til dansk av Vilh. Andersen.): Sødt barnet i naturens arme lå, glad ved sin rangle, kildret af et strå. Et levende legetøj er den unges fryd, ej mere rigt på indhold, men på lyd. Den modne mands er guld og ordensbånd, og gubbens bønnekæden i hans hånd. Nyt tant, ny glæde - lige gammelkendt. Så søvn på ny. Det stakkels spil er endt.

Essay on Man la vekten på de positive aspekter ved tilværelsen. Svakheter, illusjoner og udyder fikk sin motivering i den jordiske tilværelse. Dette lærediktet, formfullendt som alt fra Popes hånd, fikk en varm mottagelse overalt i Europa hvor 74

ADDISON OG STEELE

opplysning betydde glede ved det nåværende og tro på frem­ tiden. Essay on Man ble den problemfrie optimismens katekismus.

Tidsskrifter for den sunne fornuft Til revolusjonens første generasjon hørte de to fine prosaistene Joseph Addison (1672-1719) og Richard Steeie (1672-1729). De ble voksne under Vilhelm 3.s regjering, og for sin livsførsel og litterære utfoldelse var de helt avhengige av landets skiftende politikk. De to forfatterne var kamerater fra skoletiden. Addison var født i Sør-England, sønn av en prest som endte som stiftsprost i Lichfield, nord for Birmingham. Gutten ble sendt til Charterhouse-skolen i London, og der ble han venn med Stcele som kom fra Dublin, hvor faren var jurist. Men deres veier skiltes snart. Addison var en mønsterelev; alt som femtenåring kom han i 1687 til Oxford, der han i 1693 tok magistergraden. Steele kom til Oxford i 1689, men han hadde ikke ro på seg. Han forlot universitetet uten noen eksamen i 1694 og gikk militærveien. Begge tilhørte whigpartiet. Addison hadde talent for å skrive latinske hyldningsvers og vant på den måten innpass hos Vilhelm 3.s ministre. I 1699 fikk han stipendium, en årlig støtte på 300 pund, så han kunne utdanne seg for en stilling i statstjenesten. Han tilbrakte fire år i Frankrike og Italia, men var mer opptatt av bøker og oldsaker enn av nåtiden og samfunnet; det ser vi bl.a. av hans Remarks on Italy, Bemerkninger om Italia (1705). Han fikk som politisk oppgave å skrive et dikt om Marlboroughs seier ved Blenheim, som var en triumf for whigpartiets krigspolitikk. The Campaign, Felttoget (1704), er et episk dikt i heroiske kupletter, og hyller feltherrens store, uforstyrrelige sjel og den engelske nasjons frihet og tapperhet. Diktet gjorde stor lykke og skapte Addisons karriere; i 1706 ble han understatssekretær, i 1708 sjefsekretær for Irlands visekonge og dertil medlem av Parlamentet. Da toriene kom til makten høsten 1710, mistet Addison sitt embete og reiste tilbake til London. 75

ENGELSK LITTERATUR

Richard Steeles lette og impulsive karakter hadde ført ham inn på forskjellige veier. Steele var en forsinket kavaler fra restaurasjonstiden; han drakk friskt, elsket pikene og stiftet gjeld. Men han var samtidig en oppriktig tilhenger av den gryende borgerlig moral. I juni 1700 ble kaptein Steele til sin sorg presset til en duell, der han såret motstanderen hardt. Det var en lettsindig og likevel alvorlig offiser som i april 1701 utga The Christian Hero, Den kristne helt, en opp­ byggelig bok som var en preken for forfatteren selv: vi ønsker bifall fra våre omgivelser, derfor må unge menn ha ut­ skeielser og forførelser å varte opp med! Offiserskameratene ble forarget, og for å vise dem at han ikke var helt fordervet av kristendom, skrev Steele en komedie, The Funeral, Be­ gravelsen (1701); den er i den foregående periodens bastante og frekke manér, men ærbar i språket. I et annet lystspill, The Lying Lover, Den løgnaktige elskeren, gjennomgår den unge skrythalsen alle de samvittighetskvaler som griper en duellant når han ikke vet om han har drept sin motstander. Sammen med The Tender Husband, Den kjærlige ektemann (1705), peker dette skuespillet fram mot det følsomt moralske drama. I 1707 ble Steele tjenestgjørende offiser hos prins Jørgen av Danmark og dessuten gagetteer, redaktør av The Gazette, Statstidende; i 1708 kom andre inntektsgivende poster i til­ legg. Han mistet de fleste av vervene igjen mens torypartiet satt ved roret 1710-14. Men alt før det kom så langt, hadde Steele fått idéen til et underholdende og moraliserende tids­ skrift, The Tatter, dvs. Pratmakeren, som kom ut tre ganger i uken i tiden fra 12. april 1709 til 2. januar 1711. Bladet var anonymt, men hadde en fingert utgiver, Isaac Bickerstaff, som Steele lånte fra Jonathan Swift. Året før hadde Swift drevet gruelig gjøn med astrologen John Partridge, hvis almanakk forutsa hva som ville skje fra år til år. Under psevdonymet Isaac Bickerstaff sendte Swift ut en almanakk med spådom­ mer for 1708, deriblant Partridges død 29. mars. London moret seg, og 30. mars utga Bickerstaff’ et lite skrift med skildring av Partridges død, tegning av dødsscenen og astro­ logens tilståelse av sine bedragerier. Isaac Bickerstaff' hadde 76

Dette dobbeltportrettet av Addison og Steele stammer antagelig fra Godfrey Knellers atelier og er malt omkr. 1712, dvs. i Spectator-tiden. De to for­ fatternes karakter trer ganske godt fram. Addisons uvenn Mandeville fant at han livet ut lignet altfor mye på en prest. Og at Steele er bon-vivanden av de to, kan man ikke være i tvil om. Han var bestandig i pengeknipe og lot seg friste av halsbrekkende økonomiske prosjekter. F. eks. brukte han atskillig energi på å konstruere en spesialbygd båt til transport av levendefisk.

lett spill da den arme astrolog forsøkte å overbevise folk om at han stadig var i live! Denne skøyermesteren er det altså som i The Tatler pre­ senterer gjestene ved stambordet i kaffehuset «The Trumpet», Trompeten: en fattigfornem herre, en forhenværende offiser, en eldre hedersmann og hans unge nevø, samt en jurist som anser seg for å være et godt hode. Bickerstaff var referent og talerør for klubbmedlemmene, men meddelelsene i tids­ skriftet ga seg ellers ut for å stamme fra forskjellige kaffehus med et mondent, poetisk eller lærd stampublikum. Bickerstaffs egne bidrag utgikk from my own apartment, fra min egen bopel. , I begynnelsen brakte The Tatler også alminnelige nyheter, slik som avisene. Men de falt snart bort, og hvert nummer 77

ENGELSK LITTERATUR

inneholdt da fra en til tre resonnerende artikler, en filosofisk journalistikk Steele viste seg å være en mester i. Hans føl­ somme sinn kunne f.eks. beveges av en irsk hverdagstragedie, som han forteller sine lesere om: Mr. Eustace giftet seg med en ung og pen kvinne, og alt åndet fred og fordragelighet i ekteskapet. Men han hadde lett for å kritisere og hun for temperamentsfulle utbrudd. En dag var hennes søster på besøk, de to kvinnene røk opp i heftig diskusjon, ektemannen tok svigerinnens parti. Sinnene kom i kok. Hustruen bøyet av og ironiserte over mannen som blandet seg i en ordstrid mellom to søstre som fra barnsben hadde vekslet mellom fiendskap og vennskap hver halvtime. Men freden var ikke gjenopprettet mellom ektefellene; ved sengetid hersket dyster taushet. Da hun var falt i søvn, stakk han henne med en dolk; hun trodde det var røvere og ropte på mannen, som stakk henne igjen. Nå så hun ham heve hånden og fikk et tredje stikk i brystet; han stakk og stakk vilt og flyktet til slutt. Den stakkars hustruen styrtet inn i søsterens værelse, fortalte hva som var hendt - og døde neste dag. Beretningen ender lakonisk: «Noen uker etter forsøkte en politikonstabel å anholde forbryteren; begge skjøt, begge kuler traff, de to menn døde på stedet.» Steele avslutter artikkelen med denne historien; men først kommer han med en bemerkning om at teatrets høybårne tragedier slår oss med redsel; likevel føler vi oss for små til å identifisere oss med fyrster og hertuger; deres skjebne kan nok ryste oss i sjelen, men ikke forandre oss. Vi burde heller konfronteres med dramatiske hendelser fra vårt eget plan. Som nå denne ulykkelige historien jeg hørte i kveld. . . Og forut for de litterære betraktningene kommer noen psykologiske: Selv om en mann tror han har lært av sine feiltagelser i livet, hender det ofte at naturen går over opp­ tuktelsen, og det er de forferdeligste ulykker slike plutselige lidenskapelige eksplosjoner kan avstedkomme (The Tatler, nr. 172). Dette var noe for kaffehusenes skikkelige og tenksomme publikum. Borgerkrigen var slutt, krigen med utlandet holdt på å ebbe ut; nå var det rom for fredens problemer. Under store kriger trer de huslige småkrigene i bakgrunnen. Steele 78

ADDISON OG STEELE

forstod at hans landsmenn hadde ro og råd til å ta del i naboens og egne anliggender; nå nyttet det å drøfte familie­ problemer, barneoppdragelse og kvinnens stilling. En ny samfunnsklasse var oppsatt på å settes inn i takt og god tone. Bickerstaff får en kvinnelig korrespondent, det er hans halv­ søster Jenny Distaff, som taler kvinnenes sak. Da hun gifter seg, kommer vi med i bryllupet og far siden rapport om begynnervanskelighetene i ekteskapet og hvordan de overvinnes. Istedenfor Stuart-tidens smektende kjærlighet og utsvevende elskov fremhever Steele alltid ekteskapets velsignelser. En av hans litterære former er portrettet. Samtiden gjenkjente straks lady Elisabeth Hastings i hans Aspasia. Det er likevel ikke hennes ytre vi får et bilde av, men hennes frie og naturlige vesen, som kaller på gode manérer og sømmelighet hos hen­ nes beundrere. For - som det heter med en av Steeles sjeldne sentenser: to love her is a liberal education (nr. 49). Det var i høy grad sjelens dannelse tidsskriftet arbeidet for. Den falske, ut­ vendige dannelsen som består i å bære sin spaserstokk eller innta snus på foreskreven måte, ble utlevert til latteren. Med tanke på sin fortid er Steele særlig hardhendt med unge fyrer som tror det er smart å braute med sine egne laster. Omgang med andre krever selvkontroll; det hører til god manér i kaffehuset å kunne lytte og le på rette sted i konversa­ sjonen; man skal ikke tro at støyende munterhet kan gå for originale tanker. Et veloppdragent menneske bekjemper ifølge Steele sin trang til selvhevdelse; sann dyd er omtanke for andre, troskap, medfølelse. Godhet er viktigere enn dyk­ tighet. På det punktet er Steele enig med Addison, som sluttet seg til The Tatler etter at han hadde oppdaget at det anonyme tidsskriftet ble utgitt av hans gamle skolekamerat. Og det foregikk på følgende karakteristiske måte: På skolen, hvor Addison var lyset, hadde han engang påvist overfor Steele at Vergil vanligvis kalte Aeneas pius eller bonus (1, s. 493); men da Aeneas skal forføre Dido, omtales han som trojanerføreren, dux trojanus. I nr. 6 av The Tatler, som har en lærd karakter, brukte Steele denne iakttagelsen til å illustrere Vergils ordvalg. Til nr. 18 sendte Addison et innlegg til redak79

ENGELSK LITTERATUR

sjonen der han bebreider lærde folk (som ham selv) at de ikke bruker sin skarpsindighet på allmenn-nyttige oppgaver. Hans artikkel handler derfor om ulemper som følger av stavefeil på kro-skilt, sign-posts. Det var en sped begynnelse til Addisons glimrende essayistikk. Han lærte fort av Steele å bruke fantasien. Sammen skrev de en drømmevisjon i nr. 81, der en rekke berømte avdøde står fram, fulgt av dem som hadde skapt deres berømmelse: Alexander og hans biografer; Augustus og Vergil; Cæsar tilbakeviser alle tjenstvillige histo­ rieskrivere: han fører seg selv fram. Addison hadde en særlig sans for den elskverdige karika­ tur - f.eks. av damen som sender kammerpiken til astrologen Bickerstaff for å fa medisin til sin syke skjødehund (nr. 121), eller av den politiske upholsterer, dvs. tapetserer, møbelstopper, som sitter på kaffehuset med likesinnede og kommen­ terer avisenes krigsnyheter; han er mer opptatt av hva som foregår i Polen enn i hans egen familie, og forretningen går nedenom og hjem (nr. 155, 160, 178). Mannens lidenskap er begjæret etter politiske nyheter; han er news-monger, nyhetskremmer, men ikke politisk bedrevitende; han vil ikke regjere selv, slik som Holbergs politiske kannestøper tolv år senere. Av The Tatlers 271 numre skrev Steele 188, Addison 42, for en rekke delte de ansvaret, og resten skrev Swift og andre. Det siste heftet kom 2. januar 1711. Addison hadde da han var avskjediget, søkt til London høsten 1710, og sammen skrev de to essayistene et nytt moralsk tidsskrift, The Spectator, som utkom alle hverdager fra 1. mars 1711 til 6. desember 1712. Av de i alt 555 numre leverte Addison 274, Steele 236 og forskjellige medarbeidere de øvrige. «Robinson Crusoevs forfatter Daniel Defoe (1659-1731) er vel den eneste forfatter i verdenslitteraturens historie som har oppnådd å bli satt i gape­ stokken for et skrift (s. 89). Torsdag 29. juli 1703 ble gapestokken reist foran Børsen i Cornhill (se ill.), og Defoe stod fastspent en time i stekende middagshete. Fredag og lørdag ble gapestokken flyttet først til Cheapside og deretter til Fleet Street, for at så mange som mulig av Londons innbyggere skulle få beskue misdederen. Maleri av Eyre Crowe. London.

80

THE SPECTATOR

Addison og Steele har hvert sitt åpningsnummer. Først presenterer Mr. Spectator seg selv. Det er Addisons selv­ portrett: en verdensmann, lærd men uten pedanteri; han har lært meget på reiser; nå lærer han stadig ved å gå omkring i London der folk ferdes. Mr. Spectator tilhører ingen profe­ sjon, men interesserer seg for alle. Istedenfor den skeptiskironiske, snurrige og kantede Mr. Bickerstaff møter vi nå en mild og åpen mennesketype, en herre uten særheter men med et sikkert blikk for andres. En stillferdig og lun humor brer seg fra iakttageren til de omgivelsene han beskriver. I nr. 2 blir han av Steele plassert i det klubbselskapet som avløser herrene i «Trompeten». Mens The Tatlers figurer var karikaturer, er disse karakterer; deres standspreg har alltid positivt fortegn. «Den fremste mann i vårt selskap,» forteller Mr. Spectator, «er en herre av gammel adel, Sir Roger de Coverley.» Han har sine små eiendommeligheter, følger ikke med moten i klesveien, men han viser vennlighet og velvilje overfor alle; han står på god fot med sine egne bønder og med tjenestefolkene i de hus han vanker. Sir Roger er 46 år og ugift; en tilsynelatende ubesvart kjærlighet til en vakker enke i nabolaget la en tid et drag av melankoli over hans vesen. - Nestemann i rang og verdighet er etter farens vilje blitt jurist, men hans hu står til de klassiske litteraturer og dernest teatrene, hvis ytelser han bedømmer fint. Den tredje i rekken er Sir Andrew Freeport, en dyna­ misk kjøpmann, stolt av den engelske verdenshandel. Han har selv tjent sin formue, han holder på streng økonomi: penger spart er penger tjent! — men også på usvikelig heder­ lighet i handel og vandel. Ved siden av ham i klubblokalet sitter kaptein Sintry, Sir Rogers arving. Han har vært en dyktig offiser men ingen smidig hoffmann, derfor har han ikke avansert. Bitter er han likevel ikke; hans vesen er be­ skjedent og tilbakeholdende. Femtemann er den elegante Will Honeycomb, en aldrende gentleman, damenes venn og en kjenner av den fornemme verden. Til kretsen må også regnes en from, filosofisk skolert prest, selv om hans svake helbred bare sjelden tillater ham å gå i klubben. Addisons dansende lette satire benytter Honeycombs kri81

ENGELSK LITTERATUR

The SPECTATOR. Non fumum ex fulgore, fcd ex fumo dare lucem Cogitat, ut fpeciofa dehinc miracula promat.

Hor.

To bc Continued every Day.

7hurfdayt March

i, 1711.

Hive obfcrved, thit a Render fridom pcrufet rtinguilhedmyfeifbya raoft profoundSilence: For a Book with Plnfure *till hc knows whether dur ng the Space of eight Ycars, excepting in the Writer of it be a black or a fur Man, of the publick Eiercifes of the College. 1 force uta mild or cholerick Difpotition, Marrwd or a tcreJ the Quantiiy of an hundred Words, and it»Buchelor, with other Pirticulin of the like decd do not rememoer that l ever fpoke three Senoarure, thar conduce very much to the right Untencct toget her m my whole Life. Wniill I was -Jcrftandiag of an Author. To gratify thb Ctirioin thii Lear ned Body I applied my felf wiih fo fitj, which is fo natural ro a Roder, I defign thii much Diligence to my Srudics, that there are very Paper, and my ne», as Prefatory Difcourfeito my few celebrated tioofcs, other