Verdens litteraturhistorie 4 : Klassisismen (1600-tallet) [4] [PDF]

Zitiervorschau

VERDENS LITTERATUR HISTORIE Bind 4

KLASSISISMEN (1600-tallet) Under redaksjon av

EDVARD BEYER

F. J. BILLESKOV JANSEN HAKONSTANGERUP P. H. TRAU STEDT

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

FORFATTER AV BIND 4

Professor Hans Sørensen

OVERSETTER

Lotte Holmboe

REDAKSJONSSEKRETÆR

Per Glad BI LLEDREDAKSJON

Eva Steinaa, Niels Chr. Lindtner og Anders Røhr. LITTERATUR VEI LEDNING

Grete Marthilm

«Verdens Litteraturhistorie» er satt med 10 pkt. Baskerville. Sats OG TRYKK I CENTRALTRYKKERIET A/S, OSLO. BlNDET ER TEGNET AV HERMANN

Bongard. Bokbinderarbeidet er utført av H. M. Refsum A/S, Oslo. Bestrøket papir Norcote fra Saugbrugsforeningen, Halden.

© J. W. Cappelens Forlag A- S 1972.

INNHOLD

EUROPEISK LITTERATUR Av Hans Sørensen Strømningene brytes..................... Barokk Klassisisme Realisme............................... Samfunnsbakgrunn ................. Filosofi og vitenskap. Francis Bacon.....................................

11 11 15

22

Italiensk litteratur............ 26 «Barokk» - et nytt ord, en ny kultur................................. 26 Barokk som litterært begrep . . 27 Emanuele Tesauro. Presiøs skribent og barokkteoretiker 28 Giambattista Marino. Barokkpoesiens ridder........ 31 Vellystens lyre, 35. Poetisk elefantsyke, 37. Marinismens bifigurer............ 42 Protester mot barokkstilen .... 43 Episk diktning........................... 44 Tassoni og det komiske heltedikt............................. 44 Tradisjonelle tragedier............ 47 Stilkomedie............................... 48 Commedia delFarte................. 50 Romankunst og annen prosa . . 52

Spansk litteratur................. 55 En verdensmakt forvitrer........ 55 Diktning for dannede mennesker......................... 56 Gongora eller dunkelhetens triumf................................. 58 Skjønnheten og kjempen, 62. Ensomhet, lengsel og kon­ takt, 64. Mot strømmen : Espinosa........ 66 Quevedo - en ny Lazarillo ... 68

Teatret etter gullalderen........ 72 Calderon den feirede dramatiker............................. 73 Bibelske og historiske stykker, 75. Skinnsykedramaer og filo­ sofiske spill, 79. Rojas Zorrilla. Historiespill og intrigekomedier................. 82 Moreto. Inspirasjon fra for­ gjengerne ........................... 86 Prosaens kunst........................... 90 Baltasar Graciån....................... 91 Portugisisk litteratur.....................

96

Rumensk litteratur.......................

96

Fransk litteratur................. 97 «Le grand siécle»..................... 97 «Så kom endelig Malherbe» . . 102 Malherbes elever: Maynard og Racan ................................... 107 Malherbes motstandere: de små satirikere................... 111 Tre antikonformister............... 113 Tristan 1’Hermite - presiøs eller burlesk?............................. 118 Det franske akademi................. 119 Det presiøse miljø. Salongene . 124

Romankunst i begynnelsen av 1600-tallet.......................... 131 Den sentimentale roman........ 131 Hyrder og hyrdinner. Astrea . . 133 En ny form for presiøsitet .... 136 Satirisk realisme: Bouchet og Sorel....................................... 138 Burlesk realisme: Scarron og Cyrano............................... 144

7

Borgerlig realisme: Furetiére.. 149 Teatrets århundre......................... 151 Skueplass og aktører................. 151 Tragedien før Corneille: Hardy og Mairet ................. 156 Corneille den første store klassiker............................ 158 Fra seier til sorg, 162. Kome­ dier og første tragedie, 164. Gjennombrudd med* Le Cid, 168. De store tragedier, 169. Kampen om publikums gunst, 179.

Den humanistiske tradisjon.......... 183 Skeptikere og ateister ............ 184 Descartes klassisismens filosof. 186 Den klassiske generasjon (1660 1700) ................... 190 Det politiske og religiøse miljø 190 Port-Royal og jansenismen ... 191 Blaise Pascal............................. 192 «Et skremmende geni», 192. Provinsialbrevcne, 197. «Tanker», 200. La Rochefoucauld. Maksimenes mester......................... 204 Brevskrivningens kunst............ 207 Madame de Scvigné: Brev­ skrivernes dronning........ 209 Madame de La Fayette og den psykologiske roman ........ 211 Bossuet. Geistlig veltalenhet .. 213 Dramaets overgangsskikkelser etter Corneille................... 219 Moliére. Den klassiske komedie 223 Fra markedsgjøgler til konge­ lig komediant, 223. Farser og samfunnssatirer, 226. Tartuffe, 234. Don Juan, 239. Misantropen, 242. Muntrasjonsrådens siste skøyerstrek­ er, 243. Racine. Den klassiske tragedie 250 Fra fromhet til et mondent liv, 250. Andromake. Racines første mesterverk, 253. Britannicus, 257. Konkurranse med Corneille. Berenike, 258. Nye emner: Bajazet og Mith-

8

ridate, 260. Ifigenia i Aulis, 263. Fedra forfatterskapets modne frukt, 264. Den for­ tapte sønn vender hjem. Bi­ belske tragedier, 267. En biperson: Regnard............ 270 Boileau....................................... 272 En satiriker svinger svøpen, 272. Art Poétique - et dikt om diktningen, 278. Et ko­ misk heltedikt og tolv epistler, 281. La Fontaine............................... 283 Moralist og ironiker, 283. Fablene, 287. Striden mellom de gamle og de moderne................................. 290 Fénelon. Veltalenhet og pedagogikk....................... 295 La Bruyére. Psykologiske disseksjoner....................... 300 Den frie tanke. Filosofisk ny­ orientering......................... 305 Saint-Evremond....................... 307 Fontenelle................................. 308

Engelsk litteratur.............. 311 Barokkens metafysiske poesi........ 311 Opprør mot renessansens idealer............................... 312 John Donne. Himmelsk og jor­ disk elskov ...................... 315 Richard Crashaw. Tårer og Magdalenadiktning........ 321 George Herbert. Himmelske visjoner............................. 323 Henry Vaughan. Emblemdikt 324

Kavalerdiktere............................. 326 På terskelen til en ny tid.............. 332 Cowley og Marvell................... 334 Wallcr og Denham................... 337

Teatret 1600-1642..................... Ben Jonson. Volpones forfatter Chapman................................... Marston og Tourncur............ John Webster........................... Thomas Dekker....................... Heywood................................... Middlcton.................................

340 340 348 350 352 354 355 356

Bcaumont og Flctcher............ 358 Den store epiker. John Milton . . 362 Ungdomsdiktning, 365. Det tapte paradis, 367. Det gjen­ vunne paradis, 375.

Engelsk prosa 1600-1650 .......... 377 Walton, Browne og Burton ... 378 Bacon og Hobbes.................... 381 Restaurasjonstidens litteratur........ 383 Storby-eleganse og vidd.......... 383 John Dryden brobygger mel­ lom renessanse og nyklassisisme.................................. 386 Lyrikeren, 389. Satirikeren, 390. Poesien og religionen, 392. Restaurasjonstidens komedier 396 Etherege ................................... 396 Wycherley................................. 398 Shadwell................................... 400 Vanbrugh................................. 401 Farquhar................................... 402 Con greve................................... 403 Tragedie og heltedrama.......... 404 Verssatire. Samuel Butler .... 405 John Bunyans pilegrimsvandring......................................... 408 Den korte fortelling................ 414 Pepys’ og Evelyns dagbøker . . 415 Tysk litteratur.................... 418 Martin Opitz .......................... 418 Ny formbevissthet, 418. Poetikk og diktning på mors­ målet, 421. Fra teori til prak­ sis 423.

De fruktbringende selskaper . . 426 Den første schlesiske skole .... 428 Fleming og Logau salmer og kleinkunst......................... 429 Vennene i Konigsberg og Nurnberg............................... 432 Elbens Svaneorden.................. 435 Hofmannswaldau og Den annen schlesiske skole.......... 437 Barokk på scenen.................... 438 Lohenstein og Gryphius.......... 438 Christian Weise og skolekomedien........................... 443 Mystikk og oppbyggelighet . . . 446 Andreae og Rosen kreuzcrordenen............................. 447 Jakob Bohme............................. 449 Kristelig lyrikk......................... 451 Pietismens første tid................ 454 Satiriske diktere...................... 456 Romanen utopi og virkelighet 460 Nederlandsk litteratur . . . 465 Nasjonalfølelse og litterære sel­ skaper................................. 465 Vondel Nederlands nasjonal­ dikter ................................. 468 Cats og Spinoza. Rasjonalisme og liberalisme.................. 475 Nordisk litteratur.............. 478 Barokken................................... 478 På grensen til en ny tidsalder . 490

Litteraturveiledning.......... 491

KART Anslått befolkningstetthet i Europa ca. 1620 ..............

16/17

EUROPEISK LITTERATUR Av Hans Sørensen

Strømningene brytes Barokk - Klassisisme - Realisme 1600-tallets store franske diktere kom til å stå for ettertiden som det ypperste innenfor europeisk litteratur siden oldtiden. Men disse forfatterne, som gjorde sin viktigste innsats i siste tredjedel av århundret, er selvsagt ikke alene om å prege den­ ne perioden. Sterkt forenklet kan man si at første halvpart av århundret (til ca. 1660) er opptatt av en videreføring og ut­ bygging av renessansens rike bidrag til de europeiske nasjo­ ners kultur, men slik at det synes å skje en eiendommelig overmodning: de nedarvede formene i kunst og litteratur far en tendens mot det gigantiske, det vidt forgrenede, ja, det selv­ motsigende. Det er denne tendensen som kalles barokk. Først senere, i de siste 40 årene av århundret, utkrystalli­ seres tendensen mot klassisisme. Det var fornuftens tidsalder, da man la seg etter en lett, verdensmannsmessig omgangs­ form; men det var ikke bare sedene som ble forfinet, også stilen ble polert, så språkbruken ble klar, elegant og entydig. Det var en kosmopolitisk bevegelse, men det var Frankrike som anga tonen. Motsetningen mellom første og siste halvpart av århundret trer skarpere fram i en slik oversikt enn når man går i detaljer. Men det som her er sagt, kan foreløpig stå som århundrets signalement. Det er likevel enda et trekk som må med: En realistisk tendens kan merkes på forskjellig vis hos mange for­ fattere, også blant dem som viser «barokktendens» og blant de «klassisistiske» skribentene. 1600-tallets litteratur har et strålende ry og et slett rykte. Det er barokktendensene og særlig visse utskeielser på dette om11

EUROPEISK LITTERATUR

råde som har satt ryktet i omløp; og det er de klassisistiske dikterne som har befestet tidsalderens ry. For at man skal kunne danne seg et inntrykk av avstanden mellom barokk og klassisisme, siteres først et dikt av den italienske barokkdikteren Giambattista Marino: Il lieto fiordaliso langui d’amor soavemente anch’egli, sospirb lagrimoso, lagrimb sospiroso, e fur rugiade le lagrimette, i sospiretti odori.

Den muntre kornblomst smektet så søtt av elskov til sist, sukket så i gråt, gråt under sukk, og tåreperler ble morgendugg, og søte sukk ble dufter.

En slik følsom omgang med språket var slett ikke ukjent før 1600-tallet, heller ikke i Italia, der en dikter fra 1400-tallet, Luca Pulci, hadde eksperimentert med uttrykksformen, riktig­ nok i parodisk hensikt: Ulisse, o lasso, o dolce amore, i’moro. In selva salvo a me piu caro coro. Se beila, né Sibilla fassi ofessi. Felice mi Je luee in sasso e sessi.

Denslags ordakrobatikk var nettopp ikke ukjent for barokkdikterne. Det ligger nok en mer alvorlig hensikt bak Marinos bruk av språklige klangvirkninger. Men heller ikke han er fremmed for den rene ordakrobatikk: Col pero io péro - o pur Col moro io moro ! Med pæretreet segner jeg - eller - Med morbærtreet dør jeg! Tross alvoret er uttrykket her blitt et mål i Forholdet barokkjklassisisme illustreres tydelig av disse to «stilleben», det ene nederlandsk fra 1664, det andre spansk fra 1633, det ene overdådig, det andre asketisk to kulturer med motsatt fortegn. Nicolas van Gelders Nature morte som nå er i Rijksmuseum i Amsterdam, viser en rikdom av frukt, blomster, fat og sølvtøy som taler til alle sanser, mens ^urbaråns spartanske oppstilling av sitroner og appelsiner virker ved sin renhet og stillferdige styrke. Cantini-Bonacossi, Firenze.

EUROPEISK LITTERATUR

seg selv, og selv om disse eksemplene ikke rommer alt barokkdiktningen kan bringe, vil man se av sitatene at lydeksperimentene ligger nær opp til forsøk som vi kjenner igjen fra vår egen tid, f. eks. i Rifbjerg-uttrykk som oh slip/nu/os slip eller caries uden caritas. Lesere av en viss type moderne poesi burde altså være godt rustet til et felttog i barokklyrikken; iallfall vil de møte bestrebelser (og vanskeligheter) av samme art! Derimot er moderne lesere kanskje mindre godt forberedt til møtet med klassisismen, som ikke nøyer seg med (riktignok betydningstunge) eksperimenter med språket, men også stiller strenge krav til tankens og uttrykkets klarhet. Som hos Boileau: Ce que l’on congoit bien s’énonce clairement, et les mots pour le dire arrivent aisément.

Det som er gjennomtenkt, det kan beskrives klart, de rette ord dertil vil komme lett og snart.

Her dreier det seg ikke lenger om spissfindige ordkombinasjoner, men om den vel gjennomtenkte idé, hvis språklige ut­ trykk straks innfinner seg, fødes med tanken og er dekkende; det er en protest mot snurrepiperier og en tilslutning til natur­ lighet. Igjen Boileau: Aux dépens du bon sens gardez de plaisanter: Jamais de la nature il nefaut s’écarter.

Driv ikke spøk, tred ei fornuften under fote, hold nær deg til naturen, den er ditt største gode.

Naturen er den store læremester, men med natur menes sna­ rere menneskesinnet enn fjell, skoger, elver, dyr, planter, etc. Den klassisistiske diktning innebærer en slags psykologisk realisme; den skildrer menneskene som de er, men med større sans for det allmenne, typen, enn for det individuelle, karak­ teren. Innsikten i menneskesinnet formuleres i et dikterisk språk som er veltalende uten å forfalle til snakkesalighet, som foretrekker presise formuleringer for stilistiske arabesker. 14

EN GRYENDE REALISME

Også i det ytre var Giambattista Marinos verker preget av barokken. Denne tresnitt-vignetten med groteske uhyrer og velfødde engler i overlesset orna­ mentikk, er hentet fra førsteutgaven av «L’ Adone», som utkom - på italiensk i Paris i 1623.

Men som før antydet, går det en understrøm gjennom hele århundret av en annen form for realisme - en realisme som nærmer seg den vi kjenner fra 1800-tallet. Antoine Furetiére sier om hensikten med boken Le Roman Bourgeois, Romanen om alminnelige borgere (1660): Jeg vil oppriktig og trofast fortelle en rekke små historier eller kjær­ lighetseventyr som foregår blant mennesker som hverken er helter eller heltinner, som ikke reiser hærer for å gå i krig, som ikke om­ styrter kongeriker, men er disse bra menneskene i enkle kår som fredelig vandrer den slagne landevei, og hvorav noen er vakre og andre stygge, og noen kloke og andre dumme.

Dette er opptakten til en ny litteratur, hvor de ydmyke og navnløse i samfunnet kan få lov til å opptre uten forkledning og uten å være aktører på historiens store scene. Det er et forvarsel om den «virkelige» realismen på 1800-tallet, som begynner med Stendhal, Manzoni, Balzac og slår ut i full blomst hos Flaubert, Verga og Zola.

Samfunnsbakgrunn Etter renessansen med humanismens seiersgang og de store geografiske oppdagelser, etter reformasjonene i Tyskland, Sveits og de skandinaviske land, etter motreformasjonens første energiske og heldige forsøk på å demme opp for den 15

BARBARESK-STATENE

Anslått befolkningstetthet Europa ca. 1620

f

40 innbyggere eller mer pr. km2 Mellom 20 og 40 Innbyggere pr. km2

0^

Mellom 5 og 20 innbyggere pr. km2

Mindre enn 5 innbyggere pr. km2

KGR. POLEN

KE

RUSSLAND

SAMFUNNSBAKGRUNN

religiøse frihetskampen, søkte de europeiske samfunn å kon­ solidere seg i delvis nye former. Føydalsystemet forvitret etter hvert, slik at kongemakten dannet en fast front mot de enkelte adelsmenns innflytelse og det vokste fram sterke nasjonalriker i Spania, Frankrike og England, mens fyrstedømmene i Tyskland og handelsstedene i Italia fremdeles bevarte sin maktstilling. Ved begynnelsen av 1600-tallet ble Spanias hittil ube­ stridte førerstilling svekket. Etter katastrofen med Den store armadas nederlag i sjøslaget med England i 1588 gled førcrskapet over til Frankrike, med England og Nederland som de viktigste medbeilere. Og med freden i Utrecht 1713 15 etter Den spanske arvefølgekrig ble England det mektigste riket. Det finnes ikke nøyaktige opplysninger om folketallet i de forskjellige europeiske land på 1600-tallet. Det kan likevel slås fast at den alt overveiende del av Europas befolkning ennå på 1600-tallet var en landbefolkning. Utviklingen av millionbyer skulle først komme med den industrielle revolusjon på 1800-tallet. Spania gikk sterkt tilbake i folketall mellom 1600 og 1700 (fra 8 til 6 millioner), mens de fleste andre land i Europa hadde stigende folketall: England hadde f.eks. en fremgang fra 5.5 til 7.5 millioner og Frankrike fra 16 til 19 millioner. Tilbakegangen i Spania har sine politiske årsaker, og allerede her kan det være av interesse å minne om at etter en rik litterær blomstring på 1500-tallet, det såkalte «gylne århundre», som riktignok fortsatte et stykke inn på 1600-tallet (Cervantes, Lope de Vega), kommer det en mer beskjeden periode for spansk (og portugisisk) litteratur på 1600-tallet. Middelalderens føydalsystem var i full oppløsning og de europeiske land var på vei inn i «den tidlige kapitalisme». Før var det «lenet» eller «bystaten» som føltes som økonoDen realistiske tendensen som gjør seg gjeldende i 1600-tallets litteratur, viser seg °SS^ i malerkunsten, som i dette sjarmerende og forbausende moderne maleriet, Krohagen, fra 1660 av nederlenderen Jan Steen. Det er borgerfamilien på søndagstur med barn og hund og medbrakt mat, en hverdags­ situasjon gjengitt med godt humør og en levende sans for detaljen. Staatliche Museen, Berlin.

19

EUROPEISK LITTERATUR

misk enhetsfaktor, nå var det «nasjonalstaten» eller «konge­ makten» som var den operative enhet, slik at man fikk en stadig mer uttalt kappestrid mellom nasjoner, som - ennå på en slags føydal vis - «eides» av monarkene og deres familier. Denne førkapitalistiske konsentrasjon førte til dannelsen av større og større handelsselskaper. I Nederland vokste de fram av allerede eksisterende private foretagender, mens den franske sentralmakt med Colbert som eksponent, skapte handelskom­ panier ved regjeringsdekreter. Dermed var det innebygd en svakhet i det franske system, som ble en av årsakene til eneveldets fallitt i det følgende århundre, mens England i høyere grad etterlignet Nederland og derfor oppnådde større stabili­ tet. Det før så mektige Spania måtte finne seg i å komme i annen rekke. Takket være Colbert ble Frankrike til å begynne med hovedlandet for den viktige klesindustrien, mens Neder­ land og senere England og Sverige dominerte skipsindustrien. Etter Frankrike overtok England ledelsen innenfor klesindu­ strien. Ved siden av kongemakten var også kirken en betydelig maktfaktor i de fleste land - i og med at kirken hadde «makten over sinnene». 1 de katolske områdene var jesuittenes organi­ sasjon en stat i staten. Det kunne være en styrke for kongene å støtte seg til jesuittene, men det var vanskelig å ha dem som motstandere. Societas Jesu ble på 1600-tallet den avgjørende eksponent for motreformasjonen og dermed også for «barokkkunst» og «barokklitteratur» (s. 26). Bildet av århundrets politiske og økonomiske liv har vist seg å være temmelig broket. Sentraliserende bestrebelser og desentraliserende tendenser fantes side om side og motarbei­ det ofte hverandre. Det er imidlertid klart at det franske system, kongen av Guds nåde, førte til en sterk understreking av kongens sentrale posisjon og dermed også til en sterk samKirken var en usvekket faktor i barokkens åndsliv og maktkamper, og både innenfor litteratur, musikk og bildende kunst ble det ennå skapt storverker «ad majorem Dei gloriam», til Guds større ære, som jesuittenes valgspråk lød. Dette utsnittet av kuppelen på Capella della Santa Sidone i Torino forteller meget om barokkens vesen, om dens umåteholdne bruk av effekter. Det er en dynamisk bevegelse i dette flettverket av buer som får det til å svimle for en.

20

EUROPEISK LITTERATUR

ling av det kulturelle liv. Det er en kjensgjerning at kongens og hans dyktige ministres interesse for litteratur og kunst ga grobunn for stor aktivitet på alle kulturlivets områder. Opp­ rettelsen av College de France, Frankrikes lærde høyskole (1530) og av 1’Académie Franfaise, Det franske akademi (1635) er tydelige resultater, som ikke hadde vært mulige uten monar­ kiets maktposisjon. De fikk uoverskuelig betydning også for litteraturen, som hadde de beste ytre betingelser i et aktivt miljø med fornemme salonger og teatre. Ludvig 14.s ærgjer­ righet også på kulturlivets område ble et forbilde for andre enevoldskonger i Europa.

Filosofi og vitenskap. Francis Bacon De hyppige militære sammenstøt mellom statenes økono­ miske interesser gjorde det nødvendig å bygge opp et stadig høyere utviklet diplomati, og i forbindelse med dette syslet man - med større konsekvens enn det før hadde skjedd - med filosofiske betraktninger over internasjonal rett og i det hele tatt med spørsmålet om maktfordelingen. Tidens filosofer ga sine bidrag til dette: Hobbes, Locke, Spinoza la fram og in­ spirerte til folkerettslige synspunkter som gikk i retning av politisk liberalisme. I det hele tatt spilte periodens filosofi en meget vesentlig rolle. Renessansens epokegjørende resultater (Galilei, Campanella, Bruno) ble utnyttet og videreført, og det er viktig at man ikke bare kan konstatere en fortsatt opposisjon mot middelalderens skolastiske tradisjon, men også en stadig tydeligere uttalt kritikk av den humanistiske renessanses kulturidealer. Tendensen gikk i retning av en praktisk orga­ nisert naturerkjennelse, ofte med det uttrykkelige formål å skape velstand og bedre menneskeslektens livsbetingelser. Forløpere i så henseende var tyskeren Georg Agricola (1494— 1550), som med sin bok De re metallica både bidro til å øke tidens viten om geologi i sin alminnelighet og spesielt til større innsikt i behandlingen av metallene, franskmannen Bernard Palissy (1510-90), som syslet med kjemisk teknikk og ble en foregangsmann på dette område, og nederlenderen 22

FILOSOFI OG VITENSKAP

Tittelblad til Frands Bacons «Instauratio magna», Den store fornyelse. Ordene «de Verulamio» hentyder til at Bacon nylig var blitt utnevnt til baron av Verulam. Det vakre allegoriske stikket av Simon de Passer viser et skip på vei ut mellom «Herkules’ søyler» (Gibraltar) mot det ukjente.

EUROPEISK LITTERATUR

Dette portrettet av Frands Bacon, som finnes i en utgave av «Of the Advancement of Learning» fra 1640, er stukket av William Marshall. Bildet viser Bacon både som den fornemme statsmann og den lærde filosof, som her er i ferd med å utforme sine tanker på latin. I en klar, knapp og nøktern stil presenterte denne «erfaringsvitenskapens herold», som han selv kalte seg, sitt bilde av virkeligheten, bygd på observasjon og eksperimenter.

Simon Stevin (Simon fra Briigge, 1548 1620), som arbeidet teoretisk med mekanikkens problemer og også ga bidrag til 24

FRANCIS BACON

praktisk utnyttelse av teoriene. Disse vitenskapsmennene var ikke filosofer av fag, men de arbeidet med metoder som kunne danne utgangspunkt for en nyorientering i filosofien. En hovedskikkelse var englenderen Frands Bacon (15611626), hvis banebrytende verker kom i begynnelsen av 1600tallet (s. 382). Her skal bare nevnes hans Novum Organum (1620), som var annen del av et stort anlagt verk som skulle bære tittelen Instauratio magna (dvs. «den store fornyelse»), men aldri ble fullført. Bacon tok sikte på en radikal og omfat­ tende fornyelse av filosofien. «Organum» (dvs. «redskap») var den gjengse betegnelse for Aristoteles’ skrifter, og Bacons verk fikk sitt navn i direkte opposisjon mot den vanetenkning som hadde preget en stor del av filosofien siden oldtiden helt fram til renessansetidens filosofi. Et nytt redskap til klargjø­ ring av tilværelsens problemer skulle skapes, og formålet var både en klar erkjennelse og en bedring av menneskelivets vilkår, forskningen skulle være et middel i livets tjeneste. Bacon var ikke motstander av religionen, han ville bare at det skulle skjelnes skarpt mellom den religiøse og den vitenskape­ lige aspekt og var for øvrig av den mening at hvis man gjen­ nomfører den vitenskapelige erkjennelsesprosess helt til bunns, kommer man nødvendigvis tilbake til troen. Bacons viktigste mål var å rydde opp i de fordommene som tidligere tenkere hadde vært hemmet av. Bacon kalte disse fordommene for idola og skjelnet mellom fire forskjellige for­ mer: idola theatri, dvs. vaneforestillinger som skyldes slavisk underkastelse under mestrenes autoritet; idola fori («torvets fordommer»): her dreide det seg om rent verbale spekulasjo­ ner uten konkret grunnlag; idola specus («hulens fordommer»): her gjaldt det «innlærte forestillinger», fortrinnsvis slike som menneskene tilegner seg gjennom oppdragelse, miljø og lesning uten å stille seg kritisk til dem; idola tribus («stammens fordommer»): menneskehetens iboende illusjoner, som skyldes akseptering av bestemte religiøse og metafysiske synspunkter. Mot dette satte Bacon opp den induktive metode: iaktta­ gelsen ble hovedhjørnesteinen i denne nye fremgangsmåten. Ganske visst kan det rettes kritikk mot den, og særlig har det vært innvendt at denne metoden savner muligheten for det 25

ITALIENSK LITTERATUR

stadige samspill mellom induksjon og deduksjon, f. eks. mellom matematisk beregning («kalkyle») og iakttagelse av erfarings­ data («empiri»). Men i den filosofihistoriske situasjon i begynnelsen av 1600-tallet var Bacons synspunkter av helt avgjørende betydning. Flere andre store filosofer kom til å prege århundret: Hobbes, Descartes, Pascal, Locke, Spinoza, Newton og Leibniz, og deres innsats er beskrevet i annen sammenheng. Den filosofiske nyorientering som hermed hadde begynt, fikk litt etter litt innflytelse på samfunnslivet og dermed også på den litterære utvikling.

ITALIENSK LITTERATUR «Barokk» - et nytt ord, en ny kultur De eksempler på spissfindig litteratur i «utsøkt» stil som her (s. 12) er gitt, tyder på at Bacons protest mot den tradi­ sjonelle filosofis metoder ikke hadde noen parallell i skjønn­ litteraturen. Med renessansen og humanismen som forbilde dyrket man de regler som oldtidens diktere og grammatikere hadde knesatt, ja, man hadde likefram en tendens til å bruke den gamle retorikks læresetninger som utgangspunkt for nye regler for diktekunsten. En slik retorikk ble ivrig dyrket i Italia ved begynnelsen av 1600-tallet, og italienerne kom i stor utstrekning til å stå som mønster for europeisk diktning i denne perioden. Dikteren Giambattista Marino ble dyrket av spanske og franske kolleger, hans stil ble etterlignet i Neder­ land, England, Tyskland og i de skandinaviske land. Man har her faktisk talt om «marinisme», men det er berettiget å se denne strømningen som et ledd i den litterære retningen som kalles barokk eller generelt «manierisme». I sin første egentlige anvendelse som kulturord betegnet barokk en bestemt form for logisk slutning i renessansens ari­ stotelisk inspirerte tenkelære. Det resonnement som ble kalt «baroco», var en syllogisme av typen: «Alle P er M; noen S er ikke M, altså er noen S ikke P», eller med det eksemplet som Benedetto Croce har 26

BAROKKEN

brukt i sitt verk om barokkens tidsalder, Storia dell’eta barocca in Italia (1929): «Alle idioter er sta; noen mennesker er ikke sta, altså er noen mennesker ikke idioter». På 1500-tallet ble ordet etter hvert brukt som betegnelse for det «bisarre reson­ nement» og deretter for den vanligvis vidløftige argumenta­ sjon som ikke fører til noe klart eller fornuftig resultat. Ek­ sempler på en slik mer generell betydning finnes i Italia fra 1570 og fremover. Det var imidlertid først omkring midten av 1700-tallet at «barokk» ble brukt om det «bisarre» eller «ekstravagante» i sin alminnelighet, og det var ved overgangen til 1800-tallet betegnelsen ble brukt om den italienske arki­ tekturen som var signert av Guarini i slutten av 1500-tallet. Det ble understreket at «barokk» også omfattet det «ekstremt latterlige». Foruten Guarino Guarini var det arkitekten Francesco Borromini som kom til å bli stående som den mest outrerte representant for den barokke bygningsstilen. Borro­ mini hadde ansvaret for de mest vidtgående forsiringene, mens Guarini ble ansett som barokkens mester. Det er likevel for lettvint å sette likhetstegn mellom barokk og galskap, og det samme er tilfelle når det dreier seg om barokkdiktningen, som kjenner overdrivelsen, men også har gitt oss verker av stor kraft og skjønnhet. En av de store barokkdiktere het William Shakespeare.

Barokk som litterært begrep Det var først i 1880-årene, med de tyske forskerne von Sybel og Wblfflin, at ordet «barokk» ble konsekvent brukt om litte­ ratur. Det skjedde først og fremst i et verk som prøvde å skille ut den egentlige renessansediktningen fra dens arvtagere i slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet: Wblfflins avhandling Renaissance und Barock fra 1888. Opp imot vår egen tid har man prøvd å gjøre barokk til et generelt begrep som kan benyttes om alle retninger i litteratur og kunst som dyrker fantasifullhet, billedprakt, forsiringer, oppfinnsomhet. Det kan f. eks. være en viss mening i å kalle Marcel Prousts store bok fra begynnelsen av 1900-tallet - På sporet av den tapte tid - for en barokkroman. De «barokk27

ITALIENSK LITTERATUR

tendensene» som kan konstateres på 1800- og 1900-tallet mangler imidlertid mange av de trekkene som karakteriserer stilvaner og menneskesyn i den perioden da barokkarkitektur, barokkunst og barokkdiktning først manifesterte seg. Derfor skal vi her begrense bruken av «barokk» til fenomener fra nettopp denne perioden og sette begrepet i forbindelse med det menneskesyn og de åndelige strømninger som er karak­ teristiske for den tids forfattere. Dermed følger vi også Valdemar Vedels eksempel, idet han i sin avhandling Den digteriske Barokstil Aar 1600 (1914) undersøkte parallcllismen mellom Rubens’ maleriske stil og litteraturen i Frankrike og England mellom 1550 og 1650. 1 de siste tiår har den dikteriske barokkstil i denne perioden ofte vært oppe til diskusjon. Den har hatt sine strenge mot­ standere og sine begeistrede tilhengere, men man har også forsøkt å ta stilling til fenomenet på et mer objektivt grunnlag. Det kan neppe være tvil om at vi har bruk for begrepet «ba­ rokk» i litteraturhistorien, og da nettopp til å betegne den historiske perioden det her er tale om. I videre perspektiv er det likevel nødvendig å ha en betegnelse for alle retninger av analog karakter, og her er det utbredt enighet om å bruke manierisme, idet man refererer til en alminnelig teori om at manierisme veksler med «naturlighet» («klassikk») i den europeiske litteraturs historie. En slik motsetning mellom «kunstlet» og «knapp» stil, mellom «blomstrende» og «stili­ sert» uttrykksmåte finner vi i eldre europeisk litteratur, også i oldtiden, og vi finner den i forskjellige perioder etter 1600tallet helt opp til vår egen tid.

Emanuele Tesauro. Presiøs skribent og barokkteoretiker Giambattista Marino skulle som antydet bli stående som manierismens største dikter i Italia og et beundret forbilde for poeter i hele Europa. Men også tidens egne litterære estetikere tok ham til seg som manna fra himmelen. Det gjel­ der Matteo Peregrini (eller Pellcgrini, 1595-1652), som nok 28

EMANUELE TESAURO

På tittelbladet til Emanu­ ele Tesauros «Den aristoteliske kikkert» hjelper Ari­ stoteles en luftig kledd kvin­ ne med å holde kikkerten, mens en annen maler på et av de tallrike sinnbildene som omgir dem, I denne retoriske håndboken skrev Tesauro: «En sann dikter er den som forbinder de fjerneste sammenhenger med hverandre».

£GK£G!O INSPKRSOS REPREHENJD1T CORPOBt

. HOFÆTPrfS

skrev en bok mot den såkalte «concettismo»: Delle acutezze, Om poengtert stil (1639), men til syvende og sist likevel dyrket tidens litterære mote og gikk inn for «det utrolige, det dobbelttydige, allusjonen, det skarpsindige, solismen» og anså meta­ foren som et av de viktigste elementer, nettopp fordi «overføringens kunst» siktet mot en «forening av motsetninger». Det var mange teoretikere i samtiden, men manierismens egentlige fanebærer i Italia ble Emanuele Tesauro (1591-1675). Viktigst i denne forbindelse var hans II Cannocchiale aristotelico, Den aristoteliske kikkert (1655), og Filosofia morale, Sjelelære (1670). Tesauro var dessuten tragediedikter og historiograf: tragediene Hippolito, Edipo og Ermengildo utkom samlet i 1661, og som historiker skrev han om «Italia under barbarenes herredømme» og om Piemontes og Torinos historie. Tesauro var selv barokkskribent, og hans «aristoteliske kikkert» kan derfor leses ikke bare som et teoretisk bidrag til 29

ITALIENSK LITTERATUR

marinismens retorikk, men også som et eksempel på spiss­ findig og floromvunnen prosa. Allerede tittelen er sympto­ matisk for fremstillingsformen. Og når han taler om hoved­ kategorien i sin retorikk, metaforen, far vi vite at den ikke bare er genial (ingegnoso), skarpsindig (acuto), vidunderlig (mirahile), munter og nytelsesrik (giovale e giovevole), veltalende og fruktbar (facondo efecondo) - man kan i forbifarten merke seg tendensen til ordspill - men ogsåpellegrino, dvs. «omflakkende som en pilegrim», hvilket igjen vil si at metaforen har et ube­ grenset virkefelt: alt kan kombineres med alt. Resultatet er ncsegrus beundring (e di qui nasce la Maraviglia), ja, dikterens verker er skapt til fryd (diletto), de er et helt skuespill av vidundere (un pien teatro di maraviglie). Det anføres eksempler på disse ordkunstens vidundergrep: «Hvis du sier Prata amoena sunt («engene er skjønne»), forestiller du deg bare at engene grønnes; men hvis du sier Prata rident («engene ler»), da far du meg til - som du sa - å se jorden som et levende menneske, å se engen som et ansikt og skjønnheten som et lykkelig smil». På lignende måte fremstilles så alle argutezze, alle retoriske troper og figurer, den veloverveide og tilspissede bruk av utsøkte gloser, symboler, lydetterligninger, rytmiske virke­ midler osv. i det uendelige (dvs. på 670 sider). Likevel er det metaforen som er denne poetikkens sentrale element, og om­ talen av den fyller ca. 400 sider. Man får en innviklet klassifi­ sering, terminologien er i seg selv et vitnesbyrd om det: den enkle metafor, proporsjonsmetaforen, attribusjonsmetaforen, den overraskende metafor («som ikke kjennes av retorikerne»), proposisjon, argument, hipotipose, hyperbol, lakonisme, opposisjon osv. Og til dette knyttes en rekke faste metaforiske diktformer, f. eks. de såkalte emprese eller emblemata (dvs. fast organiserte allegorier), en form som var meget yndet i all europeisk litteratur i begynnelsen av 1600-tallet. Med særlig begeistring omtales de «dobbelte metaforer», som fører til den høyeste nytelse; og en slik fordobling kan gjennomføres i flere ledd, slik at vi nettopp står overfor allegorien, som hos Tesauro også kalles il concetto predicabile, «den forutsigelige figur». Den kan gjøres uhyre komplisert, som for å kunne la hele universet 30

GIAMBATTISTA MARINO

rommes i et nøtteskall. Alt dette gjennomføres med en frene­ tisk dyrkelse av uttrykkets detaljer - man føler at det dreier seg om å montere en maskin som med ufravikelig sikkerhet skaper skjønnhet på tusen fortryllende måter, en slags poetisk datamaskin avant la lettre (før begrepet var oppfunnet).

Giambattista Marino. Barokkpoesiens ridder Den italienske manierismes største navn er alt nevnt: Giambat­ tista Marino (1569-1625). Slekten hørte hjemme i Napoli, og faren var sakfører, ganske velstående og teatergal. Den frem­ tidige presiøse dikter fikk alt som barn og ung mann oppøvd sin smak for det deklamatoriske. Men Giambattista ville ikke dyrke farens interesser og «selge fabler til snakkesalige kun­ der», og han aktet ikke å bli sakfører, selv om han visstnok etter farens ønske fullførte det juridiske studium. Denne tradisjonen hadde ingen tillokkelse for ham, og i stedet dyrket han i sin første ungdom søt poesi (antikk og moderne) og søte kvinner (moderne). Resultatet var at han ble jaget hjemme­ fra. Han klarte å brødfø seg ved å ta sekretærarbeid ved et fyrstehoffi, og samtidig kunne han fortsette sin forelskede lesning av skjønnlitteratur og selv begynne et poetisk forfatter­ skap. Marino dyrket fortsatt erotiske eventyr, og en vakker dag gikk det galt: våren 1598, da han var tredve år gammel, for­ førte han Antonella Testa som var datter av en rik kjøpmann; forholdet fikk følger, den stakkars piken aborterte og døde under aborten. Hennes poetiske forfører måtte svare for sine handlinger på høyst prosaisk vis og ble kastet i et «gyselig fengsel» i Napoli. Det var en erfaring som enhver annen, og den ble da også utnyttet senere som stoflf til litterær produk­ sjon. Etter at han nå hadde fått en viss trening å la Villon, fortsatte han året etter med å forfalske noen dokumenter for å kunne utgi en god venn for prest og dermed redde ham fra å bli halshugget. Bedrageriet ble oppdaget, og Marino måtte vandre i fengsel på ny, men greide å flykte ved mektige ven31

ITALIENSK LITTERATUR

Den italienske manierismes største dikter, Giamhattista Marino, døde bare 56 år gammel. Portrettet som stammer fra en venetiansk utgave av hans skrifter fra 1627, viser på en gang den herjede, trette levemannen og den begavede, forfinede virtuosen som stolt barer de laurbærene samtiden omsider skjenket ham. Kobberstikk i «Lettere del Cavalier Marino». I enezia 1627.

ners hjelp. Han la Napoli bak seg og dro til Roma, der han skaffet seg en passende stilling hos en prelat, slik at han også kunne delta i pavestatens litterære liv og omgås andre skjønn32

GIAMBATTISTA MARINO

ånder i «humoristenes akademi». Omkring 1602 oppholdt han seg noen måneder i Venezia, og her fikk han sine første dikte­ riske forsøk trykt hos en velvillig forlegger. Det var den sam­ lingen som senere i utvidet form skulle bli kjent under tittelen La Lira, Lyren. I 1603 var han igjen tilbake i Roma og utnyttet sin evne til å få fremstående beskyttere; denne gangen var det en kardinal. Neste milepel ble Torino, der dikteren ble knyttet til hertug Karl Emanuels hoff. Han fikk mange venner, men også hender, først og fremst hertugens sekretær, G. Murtola, som følte sin stilling truet. Først duellerte de med sonetter som våpen. Men forhånelser strakk ikke til, særlig ikke da hertugen gjorde Marino til cavaliere (dvs. ridder, adelsmann). Murtola gikk til angrep på sin heldigere hende på åpen gate med «en liten pistol med fem skudd» og hadde nær ekspedert ham over i den annen verden. Marino skal imidlertid ha vist seg generøs under rettssaken og reddet sin overfallsmann fra galeiene. 11611 måtte dikteren igjen i fengsel, og årsaken har nok vært alvorlig, for han satt der i flere måneder. Men på ny fikk han et litterært resultat ut av innesperringen, en samtidig komisk og besk beskrivelse i brevstil til en god venn, en burlesk skildring, der han ikke la fingrene imellom: «Om veggelusene melder jeg ikke et ord, fordi noen av dem var så bestialsk elefantaktige at den som kunne innkassere deres hud som skatt, ville gjøre en god forretning ved å lage støvler av den.» Det kan man kalle en hyperbol. Marino kom på frifot igjen som­ meren 1612, og ble straks tatt til nåde av sin hertug. Men dikteren styrte mot nye horisonter. Etter invitasjon fra Maria av Medici - Henrik 4.s enke - reiste han til Paris og fikk snart en så høy stjerne ved hoffet at han etter prinsregenten Concinis død oppnådde å bli protesjert av den unge Ludvig 13. Han vant stort ry blant byens litterater og vanket i de fornemste salonger. Årene i Paris var en travel tid for Ma­ rino, som publiserte sine dikt i La Sampogna, Skalmeien (1620), La Galeria, Utstillingen (1620) og L’Adone, Adonis (1623). Skjønt Ludvig 13. aksepterte tilegnelsen av Adonis, følte Marino seg skuffet og trett av livet i Seine-staden. Han var ikke frisk, ble stadig dårligere og følte «en utrolig liden2. Verdens litt.hist. IV

33

ITALIENSK LITTERATUR

Rubens, vel den ypperste av de franske barokkmalerne, laget i 1620 denne skissen av Maria av Medici, Marinos beskytterinne under oppholdet i Frankrike. Det var til henne Marino skrev hylningsdiktet «Il Tempio», Templet, og man tror Rubens har latt seg inspirere av det. Maleriet viser dronningens ankomst til Marseille, preget av stor festivitas. I skyene blåser Fama på trompet og i bølgene skyver Neptun på skipet med treforken, hjulpet av svulmende nereider. Neue Pinakothek, Miinchen.

skap etter å gjense Italia» - «dag og natt sukker jeg etter mitt fedreland». Han håpet å få leve noen gode år i Italia, men hans 34

GIAMBATTISTA MARINO

stjerne ville det annerledes, selv om lykken først smilte til ham. Han reiste fra Paris våren 1623, ble mottatt i Roma som en slags poesiens triumfator og valgt til president for «humoriste­ nes akademi». Våren 1624 dro han til sin hjemby Napoli, som også mottok ham med store hedersbevisninger. Men den berømte dikteren fikk ikke stor glede av sin kjære by. Syk­ dommen slapp ikke taket, og Marino døde 25. mars 1625.

Vellystens lyre

Dette urolige livet som spente fra fornedrelse til opphøyelse, har avfødt en diktning som er blitt beundret og forkjetret. En samtidig kritiker, Nicola Villani fra Pistoia, som deltok i polemikken mot Marino da Adonis utkom, sverget til astrolo­ gien og erklærte at siden Marino var født 15. oktober, måtte han bli dikter, fordi Venus da stod øst for solen, og dessuten en usedelig dikter (poeta laseivo), fordi Venus og Saturn stod i konjunksjon. Poeta nascitur: Marino er født til dikter og hans dikt fornekter ikke hans liv ved å gå utenom de erotiske numre. De første diktene i Lyren er sonetter, mest skildringer av søt elskov i tradisjonell Petrarca-stil, der piker med navn som Lilla, Galatea og Elpinia blir besunget med stor oppfinnsom­ het i klingende vers og sikre rytmer, og den metaforiske stil allerede er høyt utviklet. I de diktene som er kommet til senere, benytter han seg av friere former og veksler mellom syvstavelses- og ellevestavclses vers. Her finner man bl.a. en rekke dikt om kyss, som peker fremover mot mestersangen i Adonis: baciado 1’altra, elda baciar la’nvita,)alfin ne more, e quel morire é vita og han kysser henne, som egger ham med kyss, til slutt dør han av det, og denne død er liv. Den siste antitesen er et fast element i denne diktningens stil, som også benytter seg av den spesielle formen for motsetning som i retorikken kalles oxymoron eller tilsiktet selvmotsigelse: lascivamente onesta, dvs. ærbar på utuktig vis. Marinos første diktsamlinger inneholder også andre melo­ dier enn disse elskovstonene: her er dikt der den poetiske rid­ der opptrer som moralist (f. eks. når han skriver en sonette til sin egen samvittighet); her er hyllingsdikt i tidens stil, der 35

ITALIENSK LITTERATUR

Marino viser sin evne til å lovprise velyndere som støttet ham med gunst og gull; her er sonetter der dikteren med mondent tonefall roser fremragende geistlige talere («Du har ravnsort kappe og en dues sjel»); her er dikt om lengselen etter Napoli, som er hans «sjel», hvis ulykkelige barn han er, og som til slutt står i flammer i en «trojansk brann» for å reise seg som Fugl Føniks av asken; her er «arkadiske» dikt, der han synger om sommerlivets gleder eller ekkoet i «den løvrike skog»; og her er endelig et skattet dikt til hans avdøde mor, der man med ett kan fornemme en enkel og oppriktig klang gjennom barokkorgelets tonemaleri («med from kjærlighet tok du meg i dine armer og knuget meg til ditt bryst»). Lyren er et resultat av flere års siselering: første utgave kom i 1602 under tittelen Le Rime, annen utgave i 1608 og nå under den nye tittelen, og endelig kom det en tredje del i 1614, alle trykt i Venezia. Deretter fulgte Epitalami, Bryllupssanger (Paris 1616), der Marino brukte sin lyre til å prise sine velyn­ dere og venner i svulstige syv- og ellevestavelses vers ved deres inntredelse i den hellige ektestand. Her er mytologiske be­ skrivelser i beste barokkstil, og det er ikke så meget det hellige ved ektestanden som besynges til oppbyggelse for brud og brudgom, men som man kunne vente, de erotiske gleder som venter en når man lander på kjærlighetens Kythera. Det hele er overdrevet, men samtiden svermet for slike dikt. Skalmeien (Paris 1620, Venezia 1621) er en samling myto­ logiske idyller, der Orfevs, Aktaion, Ariadne, Europa, Proserpina,Dafne og Syringa trer fram for leseren i store dikt (men av vekslende lengde: Ariadne er på 781 vers, Europa på 149). Marino har simpelthen foresatt seg å konkurrere med all tidligere diktning om slike emner, men det har bare lykkes ham å lage elegante (og ofte kompliserte) parafraser over det ærverdige stoffet. Også Pyramus og Thisbe må holde for. En annen avdeling omfatter «hyrdeidyller», der Marino konkur­ rerer med Sannazaros Arcadia (3, s. 316). Diktenes titler taler for seg selv: Den sorte hyrdinne, Den knipske nymfe, Elskovsdysten, Ergastos sukk. Mest kjent er den første av disse idyllene, La bruna pastorella, som dessuten har biografisk interesse, fordi dikteren her taler 36

GIAMBATTISTA MARINO

om seg selv og om flere av sine tidligere dikt. Formen er eklogen, hyrdediktet, der en hyrdinne, Lilla, snakker med sin elskede Lidi (caro il mio Lidio, heter det i Marinos poetiske syntaks). De avsnittene der Lidio beskriver sin mørkhudede Lilla, utmerker seg ved lett og strålende kunst - her kommer manierismens figurer og metaforer til sin rett. Versene til hennes mørke øynes pris er oppfinnsomme og virker nye, ja, originale, etter Petrarcas og petrarkistenes dyrkelse av den elskedes lysende øynepar; hos Marino kan «mørket tale søtt med lyset». La gå at det hele er overfølsomt og gjennomvevd med antiteser og metaforer, det er likevel en dikter som taler. Poetisk elefantsyke

I hans neste diktsamling, Utstillingen (Venezia 1620), er de mest interessante diktene poetiske parafraser over samtidige maleres verker: Bernardo Castello (Sittende Venus; Narcissus), Ventura Salimbeni (Ekko), Carlo Veneziano (Endymion betrakter månen), Ludovico Civoli (Sovende Endymion). Her finner vi også en poetisk gjengivelse av en madonna av Correggio, en madonna avRafael fra Urbinoog, karakteristisk nok, av en gråtende Magdalena av Luca Cangiasi (eller Cambiaso) og av Tizians Magdalena. Magdalenaskikkelsen var i det hele tatt et yndet sujett i barokkunsten - et tema som mer ble utnyttet til følsomme, sensuelle kunstverk enn som bakgrunn for religiøse betraktninger. I denne samlingen fin­ nes også en rekke portretter av «store menn», f. eks. Luther (den «ondsinnede rev»), Galilei (som drar ut for å «utspeide stjernenes verden»), Anakreon (som prises for sin dyrkelse av Bacchus, Apollo og Amor), Aristofanes (hvis «høye doktrine» berømmes, også fordi Marino synes at det finnes atskillig aristofanisk salt i hans eget «dulgte smil»). Det er ikke så underlig at Helena og Sapfo er kommet med i galleriet; mer overraskende, men ganske interessant er det at dronning Elisabet av England er avbildet; hun kalles «anglica lezabel» og får en karakteristikk som går den av Luther en høy gang: hun er Medea, Medusa, Kirke, Sfinks, hun er hydra, kimære, harpy, furie - og hun har utslettet bildet av Gud i sitt sinn. 37

ITALIENSK LITTERATUR

Den botferdige Magdalena som et bilde på sensuell skjønnhet, synd, anger og ekstase, var et yndet emne for barokkens kunst og lyrikk, blant annet besunget av den engelske dikteren Richard Crashaw (s. 321). 1 Marinos « Utstillingen» som omtaler noen av tidens mest berømte bilder, skildres to av de tallrike maleriene av synderinnen. Det ene er av Luca Cambiaso et kunstverk som nå er gått tapt det andre som er gjengitt her, av Tizian. Palazzo Pitti, Firenze.

I avdelingen for skulptur finnes en rekke madrigaler om Venus og Adonis. Dette emnet hadde Marino arbeidet med siden årene i Torino, og det kom etter hvert til å bli utformet i 38

GIAMBATTISTA MARINO

stor stil i hans mest berømte dikt, L’Adone, Adonis (1623). Berømt, men også beryktet. Med sine 45 000 vers i ottave rime inneholder det foruten den mytologiske beretningen også en monstrøs sammenfatning av hele litteraturen fram til 1600-tallet! Selve «fabelen» er spinkel, om enn langstrakt: Adonis reiser fra sitt fedrene Arabia, ledsaget av Fortuna, og blir på Kypros mottatt av hyrden Clizio. De vandrer til Amors palass, og på veien underholder hyrden ham med en beretning om hvordan Paris bestemte at Venus skulle ha eplet, som den skjønneste av kvinner. I mellomtiden rammer den uskikkelige Amor sin mor Venus rett i hjertet, og da hun senere får se den sovende Adonis, blir hun grepet av heftig elskov til ham, men nøler likevel med å røpe sin glød. Adonis våkner, er først urokkelig taus og må redde seg ved flukt, som i sin tid Josef fra Potifars hustru. Men Venus gir ikke opp, hun innynder seg med kvinnelig underfundighet, og sammen vandrer de inn i Amors prektige palass. Men ennå varer det en god stund før de - i åttende sang - når fram til sin lykkelige forening (for når det kommer til stykket, er Adonis likevel ingen Josef). Amor forteller den vanlige historien om Psyke, Merkur opp­ fordrer Adonis til å opptre som tapper elsker, og Marino kan dermed få fortalt både om Narcissus og Ekko, om Ganymcdes, Cyparissus (det var en yngling fra Keos, som Apollo av visse grunner forvandlet til en sypress) og om Atys (den stumme som fikk talens gave på ny, da hans far ble truet med drap). Endelig, etter grundig gjennomførte forberedende øvelser, kan Venus og Adonis begi seg til Vellystens hage og besegle sin elskov, mens de grønne myrtene, de høye pinjene og de skyggefulle laurbærtrærne utnevnes av dikteren til «den lyk­ kelige kjærlighets sekretærer». Men det kommer flere avledningsmanøvrer: de elskende går til Apollos kilde og finner mange italienske fyrsters navn og våpenskjold innrisset der; de bivåner en konkurranse mel­ lom svaner: først passerer klassiske poeter revy, deriblant Pindar, Theokrit, Anakreon, Sapfo, Aristofanes, Horats, Catull, Tibull, Properts og Ovid, deretter kommer de store toskanske dikteres ånder i svaneham: Dante, Petrarca, 39

ITALIENSK LITTERATUR

Boccaccio, Bembo, Casa, Sannazaro, Tansillo, Ariosto, Tasso, Guarino - et poetisk imitasjonsfyrverkeri. Så stiger de elskende mot himmelen med Merkur som fører. Mars er skinnsyk, og Adonis må smøre haser for den ubendige krigeren. Senere har han det uhell å møte den plagsomme trollkvinnen Falsirena, som er blitt voldsomt forelsket i ham, tar ham til fange og utsetter ham for så mange søte pinsler at han blir helt fortum­ let, men ser sitt snitt til å flykte. Han forkler seg som kvinne (hans skjønnhet er nettopp av nærmest kvinnelig art), han blir fanget av røvere, flykter på ny, fanges igjen, inntil han endelig og på definitiv måte forenes med Venus. Nå gir han seg i kast med nye sysler, han lærer å spille sjakk, og han vinner i en slags skjønnhetskonkurranse for menn (og det med god grunn!). Så er avskjedens time inne, og Venus sier farvel til ham. Men Mars og Diana som lenge har vært naget av skinnsyke, rotter seg sammen mot ham og sender ham ut i den farlige skogen, der han møter et glupsk villsvin som dreper ham i misforstått villsvinelskov. Venus sitter igjen som hans sørgende enke og gravlegger sin elskede i et prektig mausoleum, forsynt med et epitafium som oppfordrer vandringsmannen til å stanse og dvele en stund ved Adonis’ avsjelede legeme. Der­ etter drypper hun noen dråper nektar på sin døde venns hjerte, og det forvandles til en anemone. Som en siste elskovshandling innstifter Venus til slutt Adonis-kulten. Marino har villet skape et stort dikt som skulle være et kon­ sentrat av all tidligere diktning, deri innbefattet hans egen ungdomsdiktning, en poetisk summa som var tenkt som en hel litteratur og skulle konkurrere med (og utkonkurrere) alle andre dikteres verker. Derfor så uendelig mange vers, derfor den stadige tendensen til å ville overtrumfe alt og alle med hensyn til dikterisk finesse og høyt utviklet smak. Men nettopp derfor er resultatet blitt et eksempel på dårlig smak: det er klassikken som her er forvandlet til en sykdom eller en last, i og med at diktet pretenderer å ville inneholde alle dikt og gjøre dem overflødige. Et kaldt mesterstykke som nødvendig­ vis må tangere det ufrivillig komiske. Hvis Marino enda had­ de villet skape parodier på tidligere diktning, kunne man med 40

GIAMBATTISTA MARINO

DEL CAVALIER MARINO r

con pJi arejomenti


I DON LOXENZO 5COTO

Samme år som «L’Adone», Adonis, ble utgitt i Paris - 1623 - kom også en lett sensurert italiensk utgave på basis av et ukomplett eksemplar, sendt til Venezia av Marino selv. Den fikk dette blomstrende tittelbladet, som kanskje har gledet den svenske dikteren Gunno Dahlstierna (1661-1709), mens han skrev sitt dikt «Kunga-Skald», helt og holdent bygd over «12 Adonevs mønster, et eksempel på marinismens store utbredelse på 1600-tallet.

41

ITALIENSK LITTERATUR

større sinnsro ha akseptert hensikten — men det er ramme alvor fra Marinos side, og dermed blir hans dikt stående som et grelt eksempel på poetisk elefantsyke.

Marinismens bifigurer Sett fra senere tiders utkikkspost kan Marinos diktning ta seg ut som den rene galskap, men for å være rettferdig, må man også se den fra samtidens synspunkt. Et dikt som La Strage degli Innocenti, Barnemordet i Betlehem (1632), ble kjær lesning overalt i Europa, og han ble berømmet som «den guddommeligste blant diktere». En av hans etterlignere, Girolamo Preti (1582—1626), erklærte ham sin dype beundring: «Fra deg stjeler jeg former, farger og følelser, og det er ved dine åndfulle tanker min stil får liv», og hevdet at Marino hadde «inntatt sin plass ved den lyriske diktnings ytterste grenser». Og lignende toner lød fra nesten alle italienske diktere i samtiden. Et karakteristisk og ekstremt uttrykk for denne marinismo eller secentismo (av Scicento, dvs. 1600-tallet) er de såkalte leporeambi, der bokstavrim, vokalharmoni og ordspill simpelt­ hen er gjort til konstituerende prinsipper i en litterær genre. Det var dikteren Ludovico Leporeo som var mester for genren og har gitt den navn (hans fødsels- og dødsår er ukjente), og han havnet i rene fonetiske øvelser som Lilla ria mi spupilla e mi spataccafDi quanto avea contanti nella %ecca, eller omtrent slik: «Slemme Lilla klorer ille og meg blanker for hver en slant, ja, for alle kontante penger i min pung». Det dreier seg om en poesi til lettferdig selskapsbruk, noe som også går tydelig fram av Leporeos såkalte alfabetiske leporeamber, som er de rene broderier av kvinnenavn oppstilt i alfabetisk orden. Det kunne kanskje også være på sin plass å nevne jesuitten Mario Bettini (1582-1657), som var professor i etikk, matema­ tikk og poesi ved akademiet i Parma og skrev «søte» vers på latin, der han eksperimenterte med ordenes vellyd på en måte som kan minne om presiøse diktere fra 1800-tallet, som DWnnunzio og Pascoli. Formens galskap hadde grepet hele 42

TOMMASO STIGLIANI

1600-tallet og gitt europeisk poesi en retning som den har hatt vanskelig for å forlate.

Protester mot barokkstilen Selv i Italia kunne man imidlertid også høre protester mot barokkpoesiens overdrivelser. Tommaso Stigliani (1573 1651) dro til felts mot Marino. Det skjedde særlig i L’Occhiale, Brillene (1627), en tittel som sikkert må ses i sammenheng med og som en motsetning til Tesauros II Cannocchiale aristotelico (s. 29). Her feller han en streng dom over barokk­ poesiens utskeielser, som han direkte kaller laster (vizi). I Amori giocosi, Spøkefull elskov, parodierer han stilen, men iblant lar han seg også rive med og utfører fine broderier på barokkmanér. Flere andre diktere viste en klassisk tendens, ofte med Pindar og Anakreon som forbilder. Man kan nevne Vincenzo Filicaia (1642 1704), som ble senator i Firenze og skrev dikt i pindarisk stil med en verdighet og høytid som knapt er blitt overgått av andre enn mesteren blant de klassisistiske dikterne, Ciabriello Chiabrera (1552 1638). Chiabrcra var fra Savona vest for Genova, men ble oppdratt i Roma hos en onkel, deretter hos jesuittene, og kom til å tilhøre en fornem kardinals husstand. Han var en hissig natur og rotet seg bort i mange kjedelige affærer, så han til og med måtte redde seg ut av landet. Men han kom tilbake igjen og avanserte til betrodde stillinger som førte ham rundt til en rekke byer, der han ble mottatt som den feirende dikter og forkjælt av potentater og litterater. I mange kretser ble han ansett som Italias største dikter på 1600-tallet. Han ville simpelthen være sin tids Pindar og gjennomførte sitt program med stor energi, men uten å eie Pindars lykkelige og sublime naturlighet. I canzonetten - den lyriske sang - kunne han likevel vise både sødme og sikkert anslag, som i sangen om den elskedes lepper, Beile rose porporine, I skjønne, gylne roser. Chiabreras lyriske dikt­ ning har både smidighet og fasthet, men den når ikke de store høyder, og det gjør heller ikke hans skuespill - f. eks. // Rapi43

ITALIENSK LITTERATUR

mento di Cefalo, Kefalos’ bytte - som er karakteristiske eksemp­ ler på myter, omskrevet til nette og tamme hyrdespill.

Episk diktning Livet er kort, og helt mikroskopisk tar det seg ut når det måles med litteraturen, som i likhet med kunsten er meget lang. Men litteraturen har dessuten sin allmenning, der verkene myldrer fram og blir til hele biblioteker som ettertiden glem­ mer. Dette gjelder kanskje i særlig grad den strøm av heroiske dikt som så dagens lys i 1600-tallets Italia. Selv de mest herdede italienske litteraturhistorikere har gitt tapt overfor dem og temmelig raskt konstatert at det er klokere å bruke tiden til mer fruktbar lesning. Men det kan være nyttig å la noen av de mange titlene passere revy. Tommaso Stiglianis epos Mondo Nuovo, Den nye verden (1617), har iallfall en del forfriskende satiriske utfall mot Marino, og Gahnello Chiabrera har prestert hele fire heltedikt av betydelig omfang. Det var for øvrig Torquato Tassos berømte Det befridde Jerusalem (3 s. 110) som var for­ bildet for størsteparten av 1600-tallets heltedikt, som f. eks. Federico Nomis Buddhas befrielse og Girolamo Grazianis Granadas fall (1650). Graziani har til tider sans for episk perspektiv, men alt ender likevel - hos ham som hos de fleste andre - i anstrengt etterligning.

Tassoni og det komiske heltedikt 1600-tallets Italia maktct ikke å leve opp til en Tassos storhet i den episke form med de lyriske høydepunkter. Men én ting skulle århundret likevel prestere: det komiske heltedikt. I Frankrike skapte Boileau Le Lutrin, Korpulten (1672— 74 og 1683, s. 281), i Italia var Tassoni tidligere på ferde med La secchia rapita, Trebøtten eller Bøtterovet (1622 og 1624). Her dreier det seg tilsynelatende om en vellykket parodi på de heltediktene vi nettopp har nevnt, men Tassonis dikt er mer enn en parodi. Han utnytter genren til å gi uttrykk for det italienske folks stolthet i dets motstand mot de spanske makt44

ALESSANDRO TASSONI

haverne som hadde tilrant seg de italienske fyrstedømmene: her lyder frihetens stemme som oppildner folket til å verne om sin verdighet overfor de fremmede. Alessandro Tassoni (1565-1635) stammet fra en adelig familie i Modena, kom tidlig i gang med studier og tok antar man - magistergraden i Ferrara, men har også studert i Bologna og Pisa. Han kunne godt tenke seg å gå universitetsveien og lot seg fange inn av lærde akademier, var bl. a. en stund medlem av det berømte Accademia della Crusca, men hans økonomi tillot ham ikke å leve det lærde og frie liv. Han var nødt til å skaffe seg et levebrød, og ble først sekretær hos kardinal Colonna i Roma, som han ledsaget på en reise til Spania. Men han trivdes ikke i stillingen og sa opp da de kom tilbake til Roma, i håp om å fa en bedre post. I ventetiden fant han tilflukt i «humoristenes akademi», der Marino også hadde vanket (s. 35) og i «latinskolenes akademi». På ny prøvde han å slå seg igjennom uten støtte, men måtte til slutt krype til korset og bli kardinalsekretær i sin hjemby. Her døde han i 1635, som en lite lykkelig mann. Helt til det siste bevarte han sin ikke-konformistiske holdning, og hans bitende, ironiske vidd skaffet ham livet igjennom innflytelsesrike fien­ der. Men han tok hevn over dem ved å hudflette dem i sin diktning. I sine to Filippiche, Tordentaler (1614-15), dokumenterer Tassoni sin fnysende motstand mot spanierne, men man far bedre innsikt i hans eget vesen ved å lese hans Considerazioni sopra le rime del Petrarca, Betraktninger over Petrarcas poesi (skrevet i 1602, utgitt 1609 og 1611 i en ny redaksjon). Det er ikke så meget en kritisk kommentar til mesterens lyrikk, som det er et vitnesbyrd om Tassonis skarpsindige og kaprisiøse ånd som ikke uten effekt protesterer mot samtidens ustanselige etteraping av Petrarca. I ti bind Pensieri diversi, Forskjellige tanker (1620), røper han seg enda mer: side om side med skarpe iakttagelser finner man her de mest barnslige former for argumentasjon, og samtidig som han utfolder stor dialek­ tisk spissfindighet for å kritisere det kopernikanske system, spekulerer han med komisk alvor over hvorfor kvinner fødes uten skjegg. 45

ITALIENSK LITTERATUR

LA

SECCHIA RAPITA POEMA EROICOMICO DI

ALESSANDRO TASSONI Tomo Primo

M.DCC.JLXVI.

Denne yndefulle tittelvignetten til Tassonis hovedverk «La secchia rapita», Trebøtten eller Bøtterovet, stammerfra en utgave - på italiensk - som utkom i Paris i 1766. Diktet som både i form og innhold er en parodi på det antikke helteepos, virker enda mer komisk med Gravelots grasiøse illustrasjoner.

TRADISJONELLE TRAGEDIER

Lasecchia rapita, Trebøtten, er et komisk heltedikt i 12 sanger om den krigen som brøt ut mellom byene Modena og Bologna på grunn av en trebøtte som modeneserne stjal fra bologneserne under et streiftog. Diktet mangler den likevekt og indre enhet som kunne gjøre det til et stort kunstverk. Men det er nok å glede seg over likevel. Kampen mellom de to byene utvikler seg til et virkelig felttog, der alskens tilfeldigheter spiller inn, og også andre bysamfunn blir trukket inn i for­ viklingene. Etter nedarvet episk mønster - og som i Holbergs Peder Paars - holder gudene rådslagninger for å bakke opp sine yndlinger. Til slutt griper den pavelige nuntius inn i konflikten og far stiftet fred, med det resultat at modeneserne beholder bolognesernes trebøtte, mens motparten triumfe­ rende beholder kong Enzo (Lorenzo, sønn av Fredrik 2.) som fange. Hele diktet igjennom sjonglerer Tassoni frekt og ubesværet med historiske tildragelser fra de forskjelligste epoker; hovedsaken er likevel ikke den lattermilde karikaturen av fortiden, men derimot hans satire over de hårdnakkede og ofte ørkesløse og latterlige stridighetene mellom 1600-tallets italienske bysamfunn. Det er nettopp her, i karikaturens for­ størrelse, Tassoni kan få gitt sine uvenner et bitende ord med på veien - diktets komiske helt er f. eks. tegnet etter Tassonis yndlingsfiende, grev Alessandro Brusantini. Men bak den ofte krasse karikaturen ligger også Tassonis protest mot spaniernes innflytelse.

Tradisjonelle tragedier 1500-tallets tragedie var i klassisk stil, dvs. i samsvar med de aristoteliske regler, og Trissinos Sofonisba (1515) kom til å stå som alminnelig forbilde for tragedieskribentene på 1600tallet. Med gravitetisk høytid respekterte de handlingens, stedets og tidens enhet, oppdelingen i fem akter, utnyttelsen av koret som dramatisk fiksjon, samtidig som det dramatiske stoff gjerne ble hentet fra mytologi eller antikk historie. Typisk er Carlo De’Dottori (1618 85), som bl. a. først hadde fulgt i Tassonis fotspor med et komisk heltedikt, L’asino, Eselet (Fanen med eselmerket, 1652), skrevet en roman, 47

ITALIENSK LITTERATUR

Alfenore, og forsøkt seg på dramaer, melodramaer og burleske dikt. Hans tragedie heter Aristodemo (1675), med krigen mel­ lom Messenia og Sparta som emne. Oraklet i Delfi spiller en rolle innenfor stykkets dramatiske økonomi. Pikenavnene Merope og Arena blir lagt i en urne og orakelet utpeker Arena til å ofres for å sikre seieren. Hun flykter, og Merope, datter av Aristodemo, en stolt ung kvinne som alt har innstilt seg på å dø, blir ofret på grunn av farens overdimensjonerte og blinde ærgjerrighet. Aristodemo utfører selv den grufulle offerhandlingen, som skildres i en monolog av en av bifigurene; Merope klaget ikke, svarte bare med et stønn på «farens ugudelige fråde»: Con la tenera man coprissi il voltofPer non vederlo; e giacque. - Med sin blide hånd dekket hun sitt åsyn for ei å se ham; så segnet hun. Det er ikke bare tradisjon, men også tragisk storhet og en konsentrert lyrisk tone i Dottoris vers; han når ikke opp til Racines mesterskap, men det er likevel verd å huske at 1600tallets tragedie ikke bare har Frankrike som sitt hjemland. En annen tragedieforfatter, Federico della Valle dyrket for­ trinnsvis religiøse emner, bl. a. i to skuespill med bibelske motiver, Judith og Esther, begge offentliggjort i 1627, og dess­ uten i en tragedie med emne fra samtidens historie, Reina di Scotia, Skottlands dronning (1628), om Maria Stuart som blir martyr for sin katolske tro. Som Merope er hun blid og fattet overfor døden, og som i Dottoris tragedie far vi høre om dødsscenen i en patetisk monolog, der Maria taler til sin bøddel, Elisabet, som hun kaller sin søster: «Og kyss meg nå, det ber jeg deg; jeg kysser deg/til tegn på at din handling er meg kjær;/så la meg dø.»

Stilkomedie I den lystige genre merker man sterk påvirkning fra spansk teater. Lope de Vega, Tirso de Molina og Calderon tjener gang på gang som forbilder for dramaturger som Carlo Celano og ganske særlig for Giacinto Andrea Cigognini (1606 1660), som omplantet Molinas Don Juan til italiensk teater og der­ med ble en vesentlig forutsetning for Moliéres versjon (s. 239). 48

De italienske teateroppførelsene som bygde på tradisjonenefra renessansen, var beundret over hele Europa. Giacomo Torelli (1608-78) var en av de kunst­ nerne som videreutviklet teatrets tekniske muligheter på de italienske fyrstehoffenes scener blant annet ved et sinnrikt system av motvekter under scenen, som gjorde det mulig å skifte dekorasjoner betydelig raskere enn før. Et lignende maskineri er ennå i bruk på Drottningholmsteatern i Stockholm. Torelli, av sin samtid utnevnt til «den store heksemester», ble i 1645 kalt til Erankrike av Mazarin og utrettet i mange år mirakler på scenene i Paris og Versailles.

Det er også verd å nevne at Goldoni som ung gutt leste Cigogninis komedier med stor fryd : han mintes dem senere da han selv kom i gang med teatrets kunst. Gjennom hele århundret ble det skrevet og oppført kome­ dier av klassisk type og nesten alltid på prosa, men det er få verker som kan måle seg med 1700-tallets lystspill i festlig sceneri og litterær holdning. Det er likevel god tradisjon å nevne Michelangelo Buonarroti den yngre (1568-1646), en nevø av den store Michelangelo og florentiner som han. Buonarroti var ikke et utpreget kunstnerisk gemytt, men han fikk betyd­ ning som medlem av det berømte språkakademiet Accademia 49

ITALIENSK LITTERATUR

Burleske opptrinn forekom ofte i barokkens teater. På denne tegningen fra annen halvpart av 1600-tallet av Ludovico Ottavio Burnacini, Wieneroperaens geniale scenekunstner, ser man groteske figurer som danser med utkledde dyr en geit, et villsvin og en ape - på hodet, mens andre bærer en katt og en ugle. Den nesten brutale avsløringen av menneskets laster og svakheter som kommer fram i disse groteske fremtoningene, gjorde et dypt inntrykk på tilskuerne.

della Crusca, hvis ordbok han arbeidet på helt fra ungdommen av med et pedanteri som passende kan kalles akademisk. Det var i virkeligheten for å skaffe stoff til ordboken han ga seg til å skrive skuespill. Hans viktigste produkt er La Fiera, Markeds­ plassen (1618), som er skrevet på vers. Stykket er oppdelt i fem «dager», som hver for seg representerer en komedie med de fem tradisjonelle aktene. Forfatteren har villet fremstille hele det brokete livet på markedsplassen og kaster seg ut i et folkelig florentisk ordmaleri. Noe lignende kan sies om hans første større stykke, La Tancia (1612), som er en møysommelig sammenflikking av landlige scener spekket med toskansk dialekt.

Commedia dell’arte Av større betydning for teaterlivet i perioden var hyrdedramaet, oratoriet og melodramaet, foruten den musikalske 50

COMMEDIA DELL’ARTE

To italienske commedia dell’ arte-figurer laget i venetiansk glass omkring år 1600. 1 den første tiden var personene ennå ikke stivnet i bestemte roller som Pantalone, Harlekin, Gragiano og Brighella, men hver skuespiller kunne fritt forme sin egen figur, bestemt av statur, dialekt og temperament. De to figurene her spiller morra, dvs. den ene skal gjette hvor mange fingre den andre strekker fram med en lynsnar håndbevegelse. Gevinsten er antagelig pølsen og vinen som står mellom dem. Scenen, som også er kjent fra et stikk av Jacques Callot, stammer sikkert fra en av tidens populære maskekomedier.

51

ITALIENSK LITTERATUR

komedie og buffa-operaen i den subtile, men ofte friske italien­ ske formen. Og til dette kommer så commedia dell’ arte-styWvae, som hadde fatt sin første utforming og suksess bortimot midten av 1500-tallet og nå utfoldet seg overalt i Italia, men framfor alt og med særlig konsekvens i Napoli, Roma, Firenze og Venezia (3, s. 126). Mange fremragende komikeres navn kunne nevnes, og ettersom det krevendt spillet for en stor del bygde på mimisk kunst (lazzi), kunne det dessuten med hell fremføres for ikke-italienske tilskuere, slik at truppene snart også fikk innpass i Sør-Tyskland og Frankrike. I Paris og de franske provinsene var de meget populære, og det er en vel­ kjent sak at Moliére gang på gang utnyttet elementer fra kunstkomedien. En utløper fra den er dessuten den pantomimetype som lever i beste velgående i Københavns Tivoli.

Romankunst og annen prosa Det var Frankrike som hadde størst ry på romankunstens om­ råde, med navn som Honoré d’Urfé, Gomberville, La Calprenéde, Madeleine de Scudéry (s. 136), men også i Italia ble det på 1600-tallet skrevet romaner som - til dels i oversettelse fant veien til andre land og fikk innflytelse på den fortellende prosakunst. Navnene er vel ikke legio, men det er mange italienske romanskribenter fra denne perioden som ble meget populære. La oss nøye oss med ett navn, Giovanni Ambrosio Marini (1594-1650), hvis største suksess var II Calloandro fedele, Den trofaste Calloandro (i to deler, 1640 og 1641). Det dreier seg om en elskovsaffære mellom en fyrste og en fyrstinne som fører krig mot hverandre og ligner hverandre så meget at bokens noe tynne intrige delvis bygger på at de blir forvekslet! Men alt ender godt og lykkelig med et festlig bryllup, og den søtladne romanen hadde lenge så stor publi­ kumsappell at enkelte forleggere har funnet det betimelig å lansere nye utgaver helt opp mot vår egen tid. Den manierte stilen går igjen hos de fleste prosaforfatterne i tidsrommet: hos Emmanuele Orchi (1600 1649), som ble kjent for sine fint siselerte fastcprckener; hos jesuitten Paolo Segnen 52

GIAMBATTISTA BASILE

Den allsidige Giambattista Basile er nå bare kjent som eventyrdikter. «Pentamerone» omfatter 50 eventyr, fortalt av fem kvinner på fem dager. De tyske romantikerne fant atskillig inspirasjon i denne napolitanske eventyrsamlingen, som bramfritt og med strålende humør gjenoppliver motivene J'ra de gamle folkeeventyrene. Etter et tresnitt av Basiles venn, facobus Pecini, 1641.

(1624-1694), som skrev prekensamlinger og annen oppbygge­ lig litteratur; hos Francesco Fulvio Frugani (1620-1686), hvis Il Gane di Diogene, Diogenes’ hund består av tolv fortellinger, der innholdet riktignok overstråles helt av fremstillingens stilfyrverkeri. Større interesse har Giambattista Basile 1575 53

ITALIENSK LITTERATUR

1632), som var berømt som kriger, ridder og statsmann, men også som dikter. Hans beste verk er en Pentamerone (dvs. for­ tellinger til fem dager), som er skrevet på napolitansk dialekt under tittelen Lo Cunto de li Cunti, Fortellingenes fortelling. Det er en etterligning av Boccaccios Decamerone, men Basile har forstått å gi sine fortellinger noe av de gamle folkeeven­ tyrenes stil på et livlig og morsomt napolitansk. Delvis har han også brukt motiver fra folkeeventyrene: Snehvit, Askepott, Den bestøvlede katt, mens livet i Napolis gater er friskt skildret i andre fortellinger. Blant de mange historieforfatterne fra denne perioden står jesuitten Daniello Bartoli (1608 1685) sterkest. Hans stil er le­ vende og klar, men likevel med utpreget sans for nøye utpensling av barokkaktig karakter. Hans viktigste verk er La Istoria della Compagnia di Gesu, Jesuittordenens historie (1650-1673), i seks bind som handler om hvert sitt område: Asia, Japan, Kina, Europa, England og Italia. Bartoli gir mengder av opplysninger, men ynder også å kaste seg ut i beskrivende avsnitt (fossene i Nilen, Vesuvs utbrudd osv.); han har bant vei for en lykkelig anskueliggjørende stil, som man ennå kan fornemme et ekko av hos Italias store forteller i første halvdel av 1800-tallet, Alessandro Manzoni. Ved siden av Bartoli og på høyde med ham står Lorenzo Magalotti (1637-1712), som var av fornem floren tinsk familie og ble et fremtredende medlem av hertugdømmet Toscanas diplomatiske korps. Han hadde omfattende språkkunnskaper og ble en skattet oversetter (Milton, Philips, Saint-Évremond, Anakreon, Bibelen), og i sine egne religiøse og filosofiske skrifter utmerket han seg ved sin lette, kosmopolitiske stil. Han var åndfull og kunnskapsrik, og selv om hans fremstil­ lingsform står i gjeld til barokken, er hans innsats snarere et forvarsel om opplysningstiden. Han har også forsøkt seg som forteller og utgitt småhistorier og noveller som fengsler og fryder leseren med sin livlige og kjernefullc stil.

54

SPANSK LITTERATUR

En verdensmakt forvitrer Kong Filip 2. av Spania var den siste representant for det spanske verdensrike i sin høyeste glans. Hans styre bevarte en hel del av sin prestisje, selv etter at Den uovervinnelige armada ble beseiret av stormene utenfor Storbritannias kyster i 1588. Tross store indrepolitiske vanskeligheter beholdt Filip 2. sin posisjon som det monarkiske encveldes fremste europeiske symbol. Man fryktet fremdeles den spanske hær når den opptrådte på Europas slagmarker, man beundret Spanias litteratur og kunst og prøvde stadig å etterligne spansk hoffetikette og spanske klesmoter. Tizians bilde av Filip 2. i Palazzo Pitti i Firenze (s. 57) gir et sterkt inntrykk av den brautende, oppblåste stilen både i hoffdrakten og i kongens holdning. En kvinnelig parallell kan studeres i Frangois Glouets bilde av Elisabet av Valois, Filip 2.s hustru (s. 56). Riket var imidlertid utarmet av de stadige nederlagene: kolossen stod på leirføtter. Filip 2. døde i 1598, og med ham gikk de store tradisjonene fra Karl 5.s tid i graven. Men akkurat som den spanske hoffetiketten og de spanske motene fortsatt var toneangivende i fornemme kretser over hele Europa, kom også det gylne århundres spanske litteratur til å beholde sin prestisje langt inn på 1600-tallet. Cervantes strålte fremdeles som den uovertrufne forteller, han som ble den moderne romans egentlige grunnlegger; Lope de Vega hevdet seg med glans på dramaets og lyrikkens område, og jesuitten Tirso de Molina hadde skapt en type skuespill som fikk mange etterlignere, samtidig som han i sitt mest berømte stykke skjenket europeisk litteratur, musikk og malerkunst skikkelsen Don Juan, som i sine vesentligste trekk nettopp bærer preg av det kristne Spania i storhetstiden. Den katolske kirke i Spania bevarte stort sett sin innflytelse og kunne til og med utbygge sin makt i løpet av 1600-tallet først og fremst takket være jesuittordenen, som var grunnlagt av den spanske munken Ignatius Loyola. Da jesuittordenen 55

SPANSK LITTERATUR

Elisabet av Valois, malt av Fran^ois Clouet. Sannsyn­ ligvis dreier det seg om det portrettet som ble sendt til hennes vordende ektemann, Filip 2. av Spania, som hun ble gift med i 1559. Den femten år gamle prin­ sessens vakre, rene ansikt er gjengitt med stor følsomhet og presisjon. Den stramme frisyren er prydet med strå­ lende juveler, likesom den høyhalsete, rikt broderte og kniplingsbesatte kjolen. Museum oj Art, Toronto.

organiserte sin motreformasjon, ble den en ny europeisk makt, en stat i staten i flere av de store landene som stod parat til å overta det utarmede Spanias førerstilling. Gjennom en kirke­ lig bygningskunst og en litteratur som var preget av barokktendcnser kom Spania til å holde liv i en kulturell bevegelse som nok også gjorde seg gjeldende andre steder, men bare i Spania hadde fått sin egentlige utfoldelse i pakt med den strenghet, prakt og grandeza som de store spanske renessanseherskerne hadde utfoldet.

Diktning for dannede mennesker Renessansepoesien på spansk grunn hadde oppstått i nøye sammenheng med italiensk diktning. Det var derfra spanske lyrikere som Boscån og Garcilaso de la Vega hadde hentet den «petrarkistiske» og «arkadiske» stilen som skulle gi dem ry 56

ITALIENSK KONTAKT

og ære, og som de for øvrig utnyttet på meget personlig vis og forstod å prege med særlige spanske trekk. Ved begynnelsen av 1600-tallet hadde spanske skjønnånder stadig kontakt med italiensk poesi, og selv om også Sannazaro og Bembo fremdeles tjente som forbilder, var det nå den nye, glitrende og rikt fasetterte skrivemåten hos en Giambattista Marino som ble betraktet som det høyeste profesjonelle ideal. Man strebet mot en diktning som i likhet med Marinos henvendte seg til et miljø av innvidde lesere. Poesinyterne kom derfor til å danne en eksklusiv krets, hvilket

Filip 2. som ung, malt av Tizian i midten av 1500tallet. Det var på denne tiden det spanske hoff ble toneangivende for moten. Kongen har en høyhalset, polstret vams med ertebelghuk og rikt dekorerte skinkeermer, ermeløs fløyelsvest, korte gresskarformede buk­ ser med skampose, lange stramtsittende strømper og tøffellignende silkesko. Pa­ lazzo Pitti, Firenze.

57

SPANSK LITTERATUR

i Spania betydde at det var Filip 3.s, Filip 4.s og Karl 2.s hoffmenn og offiserer og deres damer som opptrådte som av­ tagere av tidens lyrikk og dannet det fruktbare stilistiske fri­ mureri der man for alvor kunne verdsette og oppmuntre til ekstreme poetiske eksperimenter: det dreide seg ikke bare om et litterært ideal, men også om en livsstil. For å forstå og nyte denne poesien måtte man altså være dannet: culto, og den gemene, dvs. den uforberedte leser - for ikke å snakke om «folket» : arbeidere og bønder kunne ikke slippe inn i lyrikkens fint utsmykkede tempel. Det var med dette utgangspunktet man i Spania begynte å snakke om culteranismo eller cultismo, dvs. «dannede menneskers poesi», eller - mer negativt uttrykt - om «den affekterte, forskrudde, kunstige stilen». Retningen ble i Italia kalt marinismo (s. 42), i England euphuism (s. 437) og i Frankrike opptrådte den i for­ bindelse med begrepet 1’honnéte homme dvs. den dannede hoffmann, eller på spansk el culto - og ble kalt préciosité (s. 191). I Spania ble denne formen for poesi særlig knyttet til dikteren Gongora. Derfor fikk man senere også betegnelsen gongorismo. En annen betegnelse er conceptismo som svarer til det italienske concettismo (sml. det engelske conceit som betegnelse for det ut­ spekulerte poetiske bilde).

Gongora eller dunkelhetens triumf Hovedskikkelsen i den spanske culteranismo var Don Luis de Gongora y Argote (1561 1627). Han ble født i Cordoba i en lavadelig, men likevel meget fornem embetsmannsfamilie; hans typisk spanske dobbeltnavn stammer så vel fra moren, dona Leonor de Gongora, som fra faren, dommeren don Francisco de Argote. Femten år gammel ble han sendt til det berømte universitetet i Salamanca for å studere kanonisk rett og spansk lovkyndighet, men - og det er det klassiske men i mange dikterbiografier han var mer forelsket i poesi enn i juristeri. Han gjorde snart furore i sin omgangskrets med et høyt utviklet satirisk talent og fikk også ry som en stadig gjest ved spillebordene. Det ser ut til at hans morbror holdt sin hånd over ham og skaffet ham - i en alder av 24 år, men na58

Filip 2. slo hardt ned på de kalvinistiske tendensene i Nederlandene. Også i selve Spania ble det gått brutalt fram mot kjettere. El Greco har fått fram den uhyggestemningen som de blodige forfølgelsene skapte, i sitt portrett av storinkvisitoren Nino de Guevara med det dødningaktig bleke ansiktet og de glødende øynene. Metropolitan Museum of Art, New York.

SPANSK LITTERATUR

Velazquez’ portrett av presten og lyrikeren Don Luis de Gongoray Argote viser oss en gammel, trett og hitter adelsmann med strenge, markerte trekk og skarpe øyne, der man aner den gløden som ligger bak hans kunstneriske skapervirksomhet. Den dunkle, kunstferdige uttrykksformen med utallige metaforer og mytologiske hentydninger som preger hans senere dikt, har gitt navn til «gongorismen», en litterær retning som i vårt århundre har fått mange ivrige tilhengere også utenfor Spania. Museum of Fine Arts, Boston.

turligvis etter behørig ordinasjon - et passende kirkelig em­ bete som ga akseptable inntekter. Han var imidlertid ikke noen nidkjær Herrens tjener, og det gikk så vidt at behjertede folk 60

GONGORA

sørget for å hviske i biskopens øre at den unge Gongora bl. a. gikk på tyrefektninger, at han levde et lettferdig liv, dyrket profane interesser og skrev muntre dikt. Gongora tok beskyld­ ningene humoristisk, ga unnvikende svar og benektet ikke kategorisk at anklagerne snakket sant. Som belegg for den siste anklagen anførtes de to terzettene fra en sonette som beskjeftiger seg med renessansediktningens evindelige carpe diem, dvs. «nyt din ungdom i din unge vår», og som er oversatt til dansk av Jens Louis Petersen: Nyd, pige, dine ynder uden tal, før alt, som nu i dag din skønhed tænder, guld, liljehvidhed, purpurglød, krystal,

ej blot af alders falmeskær står tintet; men du og denne rigdom sammen ender som jord, som støv, som røg, som intet.

Gongora viste seg på forskjellige måter nyttig for domkapitlet i Gordoba, som mente at hans eleganse og fortrinnlige forhandlingscvner burde utnyttes også på det økonomiske om­ råde. Følgen var at han ble sendt ut på atskillige ekspedisjoner med kirkelige forretningstransaksjoner som formål. På denne måten kom han til å besøke mange forskjellige spanske byer, først Madrid og senere sitt kjære Salamanca, ja, hans reiser strakte seg helt til Galicia, som også satte hans bevingede penn i gang: «O, herberger, bygget av tre, I Noas arker; hvis jeg roper på verten, svarer en okse, og et kvegmarked toner frem!» Det urolige livet som denne elegante poet og kirkelige hoff­ mann førte i over 20 år, tok slutt i 1617, da han ble utnevnt til et kirkelig embete ved hoffet i Madrid. I sine siste år hadde han lite overskudd til poetisk virksomhet, hans åre tørket inn, sykdom og gjeld plaget ham. Til slutt var han halvt lammet, led av hukommelsestap og bare i sine lysere øyeblikk kunne han ennå skrive et og annet brev til sine venner. Nå og da viste han glimt av munterhet i sitt skarpskårne ansikt, men sykdommen tok snart overhånd: 23. mai 1627 døde han av et apoplektisk anfall i sin alders seksogsekstiende år. 61

SPANSK LITTERATUR

Kryptiske vers og likefram poesi Hans diktning er blitt beundret og forkjetret. Alt mens han levde gikk bølgene høyt, men i spansk litteratur har man like­ vel bestandig vendt tilbake til Gongoras diamantaktige dikt. Nettopp i vår tid foregår det en veritabel Gongora-dyrkelse: litteraturforskere kappes om å dechiffrere hans kryptiske vers, og nye diktergenerasjoner henter inspirasjon hos ham. Men det finnes også mer lett tilgjengelige områder innenfor Gongoras diktning; f.eks. de såkalte lettrillas, små dikt, for­ trinnsvis av folkelig tilsnitt, og beslektet med dem er hans villancicos, som også i sin opprinnelse er et folkelig dikt, med et stemningsbærende omkved som i folkevisen. Her er den ele­ gante hoffdikteren helt på linje med spansk folkevisetradisjon, hvis sorgfulle anslag også klinger igjen hos flere spanske dik­ tere i vår tid, med Lorca som et sentralt eksempel. De mest karakteristiske av Gongoras poesias cidteranas, dvs. hans «dikt for høyt dannede personer», er Fåbula de Polifemoy Galatea, Myten om Polyfem og Galatea (1613) og Soledades, Lengselsdikt (1613).

Skjønnheten og kjempen Polyfem og Galatea er et regulært barokkdikt i fortellende stil og skrevet i en strofeform som bærer navnet oetava reale, dvs. en strofe med åtte 11-stavelses vers, hvorav de to siste rimer (som i Paludan-Miillers Adam Homo). Utgangspunktet for fremstillingen er trettende bok i Ovids Metamorfoser. Hand­ lingen finner sted på kysten av Sicilia. Ved en veldig, skog­ kledd klippe ligger en mørk hule, der en hær av flaggermus holder til, foruten en geiteflokk som voktes av den mørkhårede kjempen Polyfem, med det strie skjegget og det store øyet midt i pannen. Denne homeriske skikkelsen er vanvittig for­ elsket i den skjønne nymfen Galatea, som lik Venus er født av havets skum, og ellers er gjenstand for megen ivrig oppvart­ ning fra forskjellige andre beileres side, særlig havgudene Glaucos og Polema. En vakker dag tar Galatea et yndefullt bad i en kilde omgitt av laurbærtrær, og trett etter badet ligger hun og hviler seg i skyggen av dem, til søvnen varsomt 6'2

GONGORA

de don

Lvis deGongo^Gj - C omcjitadeLC

D E D I C A L A S-

Excel en tiss i^no Sonor Don Luis ..Wendez, de HaroConde

wh

\de /l forente. Qauallcro dcla Orden do San--

tiaCo .Gcntilbombrc de la Camara de/uÅfag,

y Cauallenp) mayov delSercn.Princtpe

Den Ganta de Salccdo CorønelCauallero de

la Orden de Santiago . ^TOAfO SEGVNDO ■AcoSla deftdro Laft.tnercader dc LdbroS:

Con PnuileQo en AtadridparDiefoDiaz AcLCar-rera,. • ■___ cfran . Nwro■ Ft- Anod 6~ 4

Tittelblad til en utgave av Gongoras verker, trykt i Madrid i 1644. Det er et sent eksempel på manieristisk dekorativ bokutsmykning, som med hele sin overlessede, depraverte stil svarer til Gongoras kunstlede formspråk.

bringer hennes øyne fred, for - som dikteren sier - at ikke dagen skal gjennomglødes av tre soler i stedet for en. Acis, en tørst og trett ung mann med en skikkelse som en faun, far se henne og legger seg listig til å sove på skrømt. Da Galatea våkner, blir hun grepet av heftig elskov til den unge mannen som bedårer henne med sin styrke og skjønnhet. Mens 63

SPANSK LITTERATUR

de to ligger makelig tilbakelent i skyggen, dukker plutselig Polyfem fram av krattet blåsende på sin kjempefløyte; han synger en rungende elskovsmelodi til ære for Galatea og lover henne alskens trofeer fra de vrakene som blir skylt opp på stranden. Da kjempen kaster stein etter geitene som romsterer inne i krattet, flykter de andre beilerne i redsel. Acis søker til­ flukt i havets bølger, men Polyfem kaster en forsvarlig klippeblokk etter ham, mens den elskovsfulle Galatea gråtende ber havets guddommer om at Acis må bli forvandlet til en flod, da hun ser at han er slått til blods; men «det blod han utgjød, ble til purt krystall» : la sangre que exprimio, cristal Jué puro. Og Acis blir til en flod.

Ensomhet, lengsel og kontakt

Gongoras Lengselsdikt, Soledades ble bare en torso: av fire sanger fullførte han ikke mer enn første (1 098 vers) og meste­ parten av annen sang (979 vers), og det er her Gongoras dunkelhet for alvor feirer triumfer. Det er også et fortellende dikt, men med skiftende versemål og kaprisiøs rimfølge og med innlagte kor. En ung mann, hvis navn ikke nevnes, driver - som i sin tid Odyssevs — i land på en ukjent kyst, han klatrer opp på klippene ved havet, går etter lyset fra en gjeterhytte, der han blir gjestfritt mottatt og bevertet og sover de rettferdi­ ges søvn. Da han våkner, følger en av gjeterne ham opp på en fjelltopp, så han kan fa sett seg om. Gjeteren forlater ham for å gå på jakt, mens han selv deltar i en landlig fest med sang og dans, der dessuten en gammel mann holder en tale om menneskets besværlige ambisjoner. Etter en ny natts søvn deltar den ukjente i et bryllup i en blomsterprydet landsby: vielse i kirken, festmåltid, festtaler, dans og idrettskonkurran­ ser ; og da mørket faller på, blir brudeparet høytidelig ledsaget til sitt fremtidige hjem. I annen sang, på tilbaketuren fra bryllupsfesten, ser den fremmede en flokk fiskere bli seilt over bukten i en stor båt, mens han selv sitter i en mindre båt sammen med to unge fiske­ re som setter liner. Den ukjente synger en sørgelig elskovsvise, 64

GONGORA

Gongoras dikt utgis, oversettes, leses og tolkes med stor iver i vår tid. Hans landsmann Picasso har illustrert et utvalg av sonettene. Dette pikehodet er inspirert av diktet «Til en ung kvinne som plukket blomster».

og snart er de fremme ved fiskernes øy, der han må beundre fjærkre, kaniner og geiter. Mens de spiser et enkelt måltid i det fri, lytter han til en historie som en av de eldre fiskerne forteller om sine to døtres formidable evner innenfor hans eget metier. Dette fører til at to unge fiskere etter tur synger 3. Verdens liti.hist. IV

65

SPANSK LITTERATUR

serenader til de to flinke - og søte - fiskerdøtrene. Den frem­ mede legger inn et godt ord for de unge, og faren gir sin til­ latelse til begge giftermålene. Neste morgen blir den fremmede ferjet tilbake til fastlandet og kommer med på en falkejakt. Gongoras viktigste verker er uttrykk for en vilje til skjønn poetisk stil. Dunkelheten er det farligste skjær for hans poetiske seilas. De franske symbolistene på slutten av 1800-tallet opp­ daget ham - og en stor del av den moderne lyrikk som er symbolismens, den spanske 98-generasjons og surrealismens arvtagere, har dyrket språket med samme tendens og samme perspektiv som han.

I Gongoras kjølvann fulgte mange diktere som dyrket meste­ rens form for tilspisset poesi. Den betydeligste av Gongoras elever var Don Juan de Tassis r Peralta, greve av Villamediana (1582 1622). Han var av fornem byrd, elsket juveler, malerier og hester og geberdet seg like elegant som hoffmann og som dikter. Hans Fdbula de Faeton er en lang, tung og dunkel for­ telling på vers om Apollos og Klymenes sønn, som er spesialist i dristige bragder; og han har skrevet andre «fabler» i til­ svarende form om Apollo og Dafne, om Føniks, om Venus og Adonis, alt sammen preget av Gongoras påvirkning. Han ble også en formsikker og skattet sonettedikter, og han skrev en såkalt «dramatisk invensjon», La Gloria di Niquea, som var tilegnet den korsfestede Kristus og forsynt med et forord av Gongora. Men det veldige sceniske apparatet og de rungende versene står i et sørgelig misforhold til det spinkle motivet.

Mot strømmen: Espinosa Men Gongora stod ikke uimotsagt. Den mest kjente av hans motstandere var Pedro Espinosa (1578 -1650), som i en såkalt «spøkefull sonett» (soneto festivo) lager en praktfull parodi på den gongorinske stil: Un monstruo lleno de culebras pardas. - Et misfoster fullt av grågrønne snoger. Den ender i det rene galimatias: «Av dette skremmelige uhyret fødtes tre kjemper, og av disse tre kjempene fødtes Doralice, og av denne Doralice 66

ESPINOSA

fødtes cn Bendo», hvoretter den gode dikter vender seg til leseren: «Du, glaner, som glaner på dette, frykt ikke hvis du ikke forstår; for selv om jeg skrev det, så hjelpe meg Gud, om jeg forstår.» Espinosa stammet fra byen Antcquera i provinsen Målaga og forelsket seg i en ung kvinne fra samme by, Cristobalina Fernåndez de Alarcon, som selv skrev dikt. Et av dem, «Mine trette øyne», som handler om den elskedes fjernhet, ble tatt med i den antologien som Espinosa utgav i 1605: Flores de poetas ilustres de Espana, Berømte spanske dikteres blomster (første del). Men Cristobalina var selv fjern - for Pedro Espinosa. Hun giftet seg med en kjøpmann, og da mannen døde i 1603, trodde Espinosa at lykken ville smile til ham, men den skjønne, poetiske enken søkte annen omgang og giftet seg med en student (1606). Det ble for meget for Espi­ nosa, som sa farvel til denne verden og trakk seg tilbake til et eneboerkloster i nærheten av Antequera, for å avslutte sitt liv i anger og bønn, men ikke uten først å gi uttrykk for sitt verds­ lige skibbrudd i en elegant sonett: «Således pløyde jeg smer­ tens og vredens hav», «jeg hadde mistet min kraft og mitt lys». - «Men, jomfru Maria, da jeg så lyset i dine øyne, med hvis stråleglans du brakte havets bølger til ro, nådde jeg den lykkelige havn som frelste mitt liv.» Fra da av skrev Espinosa bare religiøse dikt, kalte seg Pedro de Jesus og lot seg ordinere i Målaga. Senere oppholdt han seg en tid i et annet eremittkloster og endte sitt liv som leder av San-Ildefonsklostret i byen Sanlucar. Han skrev også mange prosaarbeider, særlig hylningsskrifter til velyndere og til sin hjemby Antequera. Hans betydeligste dikt er La fdbula del Genil, Fortellingen om Genil. Det handler om en nymfe som mot sin vilje blir dømt til ekteskap med Genil og blir forvandlet til vanndråper i samme øyeblikk som bryllupshymnen blir istemt: T su verginidad asi oprimida Quedo, llorando, en aqua convertida.

Sålunde tynget, hennes jomfrustand ble, gråtende, omskapt til vann.

67

SPANSK LITTERATUR

Diktet er en utvidelse av et emne som andre hadde brukt før Espinosa grep det. Det er ikke den fremadskridende beretning som opptar dikteren mest, men snarere beskrivelsene, som er gjennomført med vakre detaljer. Espinosa er nok også smittet av tidens sans for prunkende stil, men han unngår culteranismens spissfindige ordmaleri, og den forvridde syntaksen som Gongora og hans adepter dyrket, skyr han som pesten. Akkorder av klassisk og ren musikk klinger gjennom Espinosas poesi.

Quevedo - en ny Lazarillo Også Francisco de Quevedo y Villegas (1580-1645) var mer interessert i klare begreper (conceptos) enn i dunkelt ordbroderi. Han ble født i Madrid, ble tidlig foreldreløs og fikk sin første utdannelse hos jesuittene. Studiene fanget ham inn: han fordypet seg i de klassiske språk, fransk og italiensk, og han studerte filosofi og senere teologi og kirkefedrene (ved universitetet i Valladolid). Snart gjorde han seg også bemerket som dikter og vant berømmelse ved det spanske hoff. Han var en aktiv damevenn, og det var ikke noen hindring for ham at han var halt og nærsynt, noe som heller ikke sjenerte ham vesentlig i de mange duellene han ble innblandet i. Han var en ypperlig fekter, men under en av sine mange affærer ut­ fordret han en adelsmann, som greide å gi ham et livsfarlig sår. Han flyktet da til Sicilia, der han i løpet av et års tid kom så pass til hektene igjen at han kunne vende hjem til sitt kjære Spania. Senere fikk han en stilling hos sin høye beskytter hertugen av Osuna, som var visekonge av Napoli. Her - og også i senere stillinger - ble han flittig benyttet som diplomat. Det førte ham opp i mange nye affærer under høyst skiftende omstendigheter, helt til han i 1639 kom i konflikt med sel­ veste kong Filip 4., som kastet ham i fengsel i en fuktig og mørk kjeller. Her satt han i fire år og fikk sin helse grundig ødelagt, men kunne iallfall sysle med religiøse betraktninger. Quevedo var, som man kan forstå, en sammensatt personlig­ het, og dette preget også hans forfatterskap som spenner over vidt forskjellige genrer og litterære tonearter: pikareskroman, 68

QUEVEDO

Quevedo var en allsidig utdannet herre av adelig byrd som førte et omtumlet liv. Også hans diktning er mangfoldig. Han har skrevet lyriske dikt, pikareske romaner og dessuten flere prosaverker om politiske, moralske, religiøse,filosofiske og litterære emner. Samtidig stikk. Bibliothéque Nationale, Paris.

satire (især politisk), lyrisk diktning, deriblant også overset­ telser av klassiske forfattere, grovkornede viser og endelig også religiøse skrifter. Man må heller ikke glemme hans litte69

SPANSK LITTERATUR

raturkritiske arbeider, som La culta latiniparla, Den latiniserende blåstrømpe (1629), der han med friskt humør og kvass satire hudfletter de «lærde kvinners» pedanteri på en måte som får en til å tenke på Moliére. Hans mest kjente verk er pikareskromanen Historia de la vida de Buscon (1603-1623), en frisk beretning som i mangt og meget minner om Lazarillo de Tormes (3, s. 197). Ordet buscon kan passende oversettes med «tyveknekt og land­ stryker». Som sitt berømte forbilde Lazarillo, forlater Quevedos hovedperson tidlig sine foreldre og drar ut på vandring gjennom Spania, tjener forskjellige herrer og møter livets tilskikkelser med uforstyrrelig filosofisk ro. Den uforbederlige tyveknektcn og landstrykeren lyder navnet Pablos og er sønn av en noe vidløftig bartskjærer i Segovia. Også morens rykte er av det anløpne slaget: hun er «så berømmelig at alle Spanias visediktere skrev viser om henne», og dessuten har Pablos en eldre bror som har gjort seg beryktet som tyveknekt før ham. Pablos kommer i tjeneste hos en ung adelsmann, don Diego. Denne studerer i Segovia og bor hos den driftige licentiaten Cabra (dvs. «geit»), som selv spiser seg mett hver dag, men sulteforer sine elever. Den unge adelsmannens far får nyss om at sønnen lider av «keiserlig sult» (hambre imperial), hvoretter legene går i gang med å rense de sultende ungersvennenes «munnhuler for støv med fjærkoster, som om det dreide seg om altertavler». I lignende robust stil berettes det om don Diegos og Pablos’ reise til universitetet i Alcalå, der Pablos blir mottatt av studentene med rituelle skøyerstreker. Han betaler dem imidlertid tilbake med samme mynt og skaffer seg dermed et visst ry innenfor den lærde republikk. En vakker dag får han et grufullt brev fra sin onkel, skarpretteren i Segovia, som forteller at han har måttet ekspedere Pablos’ far over i den annen verden. Dermed er Pablos blitt slektens overhode og må ordne opp med arv og gjeldsforplik­ telser. Han sier opp sin stilling hos don Diego og drar hjem til Ved siden av det stiliserte, nesten rituelle livet ved det spanske hofffantes det også en hverdag, som man kan få kjennskap til bl.a. i Quevedos pikareske romaner og på malerier av Murillo, som vekslet mellom madonnaskildringer og genrebilder. De to skjelmske borgerpikene i vinduet er nå i National Gallery i Washington.

SPANSK LITTERATUR

Segovia. Underveis opplever han mangfoldige eventyr og møter mennesker av alle slag, og det hele beskrives med maka­ ber lystighet - også synet av farens lik hjemme i Segovia, ut­ betalingen av arven og hans påfølgende reise til Madrid. Hans reisefelle er denne gangen en fattig, sulten og oppblåst adels­ mann, don Tiribio, som gir ham undervisning i hvordan man skal oppføre seg ved hoffet og dessuten innfører ham i et ut­ søkt selskap av landstrykere (picaros). Her lærer han mange nye ting, og også resten av reisen bringer ham opp i nye for­ bløffende begivenheter; han opplever Toledo og Sevilla, blir skuespiller i skurkefaget og begynner til og med selv å skrive bloddryppende dramaer. Til slutt tar han en viktig beslutning og planlegger en reise til Vestindia. Nye opplevelser, nye personer venter etter sigende på leseren i bokens annen del, som imidlertid ikke er tenkt som noen realitet. Og forfatteren mener da også at man nok kan skifte oppholdssted i tilværel­ sens løp, men aldri livsform og atferdsmønster.

Teatret etter gullalderen Det store navn i slutten av 1500-tallet er Lope de Vega (3, s. 169). Han fyller perspektivet ved overgangen til 1600-tallet på samme måte som Shakespeare gjør det i England. Men nettopp ved overgangen til det nye århundre finner vi også en lang rekke dramatikere som fulgte i Lope de Vegas kjølvann: Guillén de Castro (som bl. a. huskes på grunn av sine historiske komedier, særlig dem som har Cid som hovedperson, og som Corneille lot seg inspirere av); Tirso de Molina (hvis Burlador de Sevilla er en viktig milepel i utviklingen av Don Juantemaet og en avgjørende forutsetning for Moliéres behandling av det); Juan Ruiz de Alarcon y Mendoza (som nok var den minst fruktbare av periodens spanske dramatikere, men ble forbilde så vel for Corneille som for Goldoni); Mira de Amescua (hvis religiøse og historiske skuespill med tendenser i retning av «kappe og kårde»-dramaer er viktige forutsetninger for Calderon og Corneille); Luis Vélez de Gucvara (som dyrket de samme genrer, men med forkjærlighet for bibelske emner og ble opphavsmann til en av de mest populære ver72

CALDERON

sjonene av legenden om Inés de Castro, «den døde dron­ ning) ; Juan Perez de Montalbån (som foruten helgenskuespill og fromme legendestykker dyrket det historiske drama, «kappe og kårde»-genren og «novellekomedien»). Han var en ivrig etterligner av Lope de Vega, men uten å ha hans sans for den komiske situasjon. På den annen side har han utvilsomt påvirket Calderon. Med dette har vi bare nevnt de viktigste dramatikerne i overgangsperioden, men det fantes mange andre. Det var en rik blomstring på det dramatiske område, en veldig teateraktivitet, som gang på gang ga gjenlyd i det øvrige Europa, kanskje særlig i Frankrike (Corneille, Racine, Moliérc), og samtidig må ses som bakgrunn for de nye store dramatikerne i 1600-tallets Spania: Calderon, Rojas Zorrilla og Moreto.

Calderon

den feirede dramatiker

Spanske navn er lange og synes å formere seg ved knoppsky­ ting. Den dramatikeren hvis liv og verk skal beskrives her, het Don Pedro Calderon de la Barca Henao de la Barrera Ruizy Riano (1600-1681), og et studium av navnets forskjellige ledd ville gi en god forestilling om den slekt, eller rettere sagt de slekter, som har levert kromosomer til Spanias største drama­ tiker på 1600-tallet. Her kan vi nøye oss med at «Calderon de la Barca» var farens slektsnavn. Faren var fra Madrid, av adelig familie, og gjorde tjeneste som sekretær i den kongelige administrasjon, som også i sin tid hadde sendt ham til de nord­ lige himmelstrøk, der han hentet sin hustru; men slekten hørte hjemme i traktene omkring Burgos i det gammelkastilianske kjerneområdet, som Lope de Vega også stammet fra. Moren var av nederlandsk familie (Hennegau, dvs. Henao). et vitnesbyrd om de spanske statsinteressene i Flandern og Nederland. Don Pedro mistet tidlig sine foreldre, men det ble sørget for en solid oppdragelse hos jesuittene, hvis skoler har hatt så stor andel i spanske dikteres forberedelse til liv og virke. Han studerte ved universitetene i Alcalå og Salamanca, og etter farens ønske var jus hans fag - kanonisk rett. Men omkring 73

SPANSK LITTERATUR

1620, altså i tyveårsaldcren, hadde han alt gjort seg så bemer­ ket som dikter at han kunne si farvel til jusen. Han ble knyt­ tet til kongens husstand og har muligens deltatt i Filip 4.s krigerske ekspedisjoner både i Flandern og Nord-Italia om­ kring 1625. Calderon synes å ha debutert med lystspillet La dama duende, Fruen som gjenferd (1629), og selv om han måtte sitte i fengsel en stund etter en «æressak», kunne ikke det bremse hans flukt mot berømmelsen. Han ble snart anerkjent som en av tidens beste dramatikere, og stykkene hans ble spilt både i hovedsta­ den og i de større provinsbyene. Filip 4. tok ham til seg som en slags hoffdikter, og Madrid kaptes med andre byer om å bestille aulos saeramentos, dvs. kirkelige mysteriespill, hos Calderon. Da det kongelige palass i Madrid skulle innvies i 1635, ble det oppført en intrigekomedie av Calderon: Fl mayor encanto, Amor, Amor, det største trylleri, der motivet var hentet fra Homer: trollkvinnen Kirke og hennes elskov til den vidt bereiste Odyssevs. Og fra da av var Calderon kongens og kongefamiliens favorittdramatiker. Som soldat tjente han seg opp til kaptein, men tok avskjed i 1642 av helbredshcnsyn. Senere klarte han seg med en kon­ gelig pensjon og spedde på med inntektene av et kirkelig embete han fikk - fra nå av skrev han for øvrig nesten uteluk­ kende skuespill med religiøse emner. Bakgrunnen for dette var nok at han nettopp hadde mistet to brødre, og at hans elskerinne (visstnok en skuespillerinne), som hadde skjenket ham en sønn, døde omkring 1648. Han fikk en rundhåndet beskytter i hertugen av Veragua (som nedstammet fra Columbus), var kapellan i Toledo en tid og senere ved kongens egen kirke i Madrid. Da hans beskytter i 1681 bad om å få en liste over hans skuespill, viste det seg at han alt i alt hadde skrevet 110. Da Lope de Vega døde i 1635, stod Calderon for sin samtid som den ubetridt største av Spanias dramatikere. Hans popularitet var kolossal, overalt ble hans stykker opp­ ført med suksess. Ved hans død i 1681 var det landesorg. Han hadde selv forlangt en begravelse uten stort oppstyr, og det bøyde man seg for, men i juni samme år tok man revansj og holdt en sørgefest til ære for nasjonens høyt beundrede skue74

CALDERON

Adelsmannen og presten Don Pedro Calderon de la Barca, 1600-tallets største spanske dramatiker, var en verdig arvtager etter Lope de Vega. Til hoffteatret i Madrid leverte han en rek­ ke mesterverker, høyt be­ undret av samtiden og siden av romantikkens dik­ tere. Etter sin prestevielse i 1651 skrev Calderon de originale «autos sacramentos» med tilknytning til nattverdens sakrament.

spilldikter. 200-årsdagen for hans død i 1881 ble feiret med pompøse festligheter, og hans statue står nå foran det gamle Teatro de Principe (nå Det spanske teater) i Madrid.

Bibelske og historiske stykker

Auto sacramental er betegnelsen for det religiøse mysteriespill med emne fra Kristi lidelse og død - oftest slik at begivenhete­ ne omkring innstiftelsen av nattverden danner rammen, og forsoningstanken er det gjennomgående tema. Slike mysterie­ spill kjenner man helt fra 1200-tallet i Spania, men senere ble også andre bibelske skikkelser og helgener fra kristendommens første tid brukt som hovedfigurer. Andre hadde dyrket genren før Calderon, men han forstod å gjøre den levende, slik at ikke bare gammel- og nytestament­ lige emner fant veien til scenen og kunne benyttes som de frommes forberedelse til kirkens hellige handlinger, men også 75

Calderons «La fiera, el rayoy la piedra», Villdyret, strålen og steinen, er viktig i spansk teaterhistorie, fordi det er ett av bare to skuespill skrevet før 1700 som det er bevart et fullstendig sett dekorasjonstegninger til, i alt 24, laget til en oppførelse på kongeslottet i Valencia i 1690. Bakgrunnen for dette populære «niaskinstykket» var den kjente perspektivscenen fra renessansen, innrammet av et proscenium og med illuderende dekorasjoner. I bakgrunnen seiler skip over scenen, og personene kan heves og senkes takket være sinnrike konstruk­ sjoner. Etterfestlighetene på slottet overlot visekongen de kostbare dekorasjonene og maskinene til skuespillerne, hvoretter stykket ble oppfort på et folkelig teater.

filosofiske, teologiske, historiske og mytologiske emner, ja, til og med emner som hadde forbindelse med samtiden. Det var for øvrig karakteristisk for ham at han også brukte flere av disse samtidsemnene som grunnlag for komedier: bl.a. skrev han en auto med tittelen La vida es sueno, Livet er en drøm, som også ble tittelen på et av hans mest berømte dramaer. Blant de gammeltestamentlige mysteriespillene fra Calderons hånd kan nevnes La cena de Baltasar, Baltasars måltid, og Suenos hay que verdades son, Det finnes drømmer som er sannhet. I det 76

CALDERON

siste er stoffet hentet fra Josefs historie og handler om hoved­ personens drøm i Egypt. Det er karakteristisk for disse styk­ kene at det har lykkes Calderon å innføre et lyrisk element i sceneteksten, slik at de oppbyggelige begivenhetene kan opp­ fattes med behag og med den effektivitet formålet krever. Med denne sene og strålende blomstring forsvinner mysteriespillet fra spansk litteratur. Mens mysteriespillene bare har én akt, er Calderons øvrige skuespill bygd opp i flere avdelinger og med mer komplisert handling. Typisk for hans bibelske dramaer er Los cabellos de Absalon, Absalons hår, som nok bygger på fortellingen i Det gamle testamente, men dessuten har utnyttet en rekke ele­ menter fra Tirso de Molinas La venganza de Tamar, Tamars hevn. Blant de skuespillene som bygger på legendestoff er El mdgico prodigioso, Den forunderlige trollmann (1637), et av de mest vellykte. Stoffet er hentet fra en helgenlegende av Simeon Metafrastes (Ciprianos pakt med djevelen) og kom­ binert med en rekke episoder som har intrigekomediens karak­ ter. Man har villet sammenligne dette spillet med Goethcs Faust, men selv om pakten med djevelen finnes i begge styk­ kene, står de meget langt fra hverandre: Goethe innfører den tyske folkebokfiguren, den gamle vismannen som far sin ungdom tilbake ved pakten, mens Calderons drama handler om en ung student som er begeistret opptatt av sine studier, og som slutter pakten for å vinne den unge Justinas kjærlighet. Da Cipriano står overfor sin elskede, er hun bare et skjelett; deretter omvender han seg til kristendommen og lider martyr­ døden sammen med Justina.

Blant Calderons historiske skuespill er det foruten El pnncipe constante, Den standhaftige prins (1635), først og fremst El Alcalde de Zalamea som bør nevnes; riktignok er det en fri omdiktning av en komedie av Lope de Vega, men det regnes likevel av mange som Calderons ypperste teaterstykke. Calderon har her utnyttet Lope de Vegas emne ved å gjøre den dramatiske oppbyggingen mer konsentrert. Det er et spill om ydmykhet og rettferd, men også om ære. I en scene 77

SPANSK LITTERATUR

1 Calderons drama «Borgermesteren i falamea» blir konflikten mellom rett og makt, ære og sosiale forskjeller drevet ut i sinytterste konsekvens og er i sin tragiske virkning på høyde med Shakespeares dramaer. Den hederlige bonden og senere borgermester, Pedro Crespo, hvis datter blir krenket, ble spilt av Alfred Schieske under en oppførelse på Berlins Schillertheater i 1961.

mellom to av hovedpersonene, generalen og borgermesteren, viser den siste sin styrke overfor en person som moralsk sett er 78

CALDERON

hans like, men som må gi opp overfor hans motivers absolutte renhet og verdighet. Av Calderons andre historiske skuespill kan nevnes Amar después de la muerte, Kjærligheten overvinner døden (1633), der det finnes scener av shakespearsk kraft, og El sitio de Breda, Beleiringen av Breda, som gjengir en episode fra Spanias historie med intens dramatikk. Calderon har dessuten tatt opp en rekke emner utenfor spansk historie, deriblant f.eks. Henrik 8. og Anne Boleyn; her er dronningen oppfattet med en eminent sans for kvinnelig ynde og verdighet i effektiv kontrast til den sensuelle, herskesyke monarken.

Skinnsykedramaer og filosofiske spill Foruten en rekke skuespill av typen «kappe og kårde»-dramaer og enkelte intrigekomedier — deriblant La dama duende (s. 74) - har Calderon dyrket den genren som kalles dramas de celos (skinnsykedramaer) i følgende fire skuespill: Fl pintor de su deshonra, Fremstilleren av egen vanære, A secreto agravio secreta venganza. Hemmelig krenkelse krever hemmelig hevn, El médico de su honra, Legen for hans ære (1635, med en av Calderons beste karakterstudier: den bedradde ektemann Gutierre, som far en lege til å gi den utro hustru en årelating som hun ikke overlever), og endelig El mayor monstruo los celos, Skinnsyken, det største misfoster. Det er skuespill om krenket ære og om den skinnsykes grusomme hevn, og her har Calde­ ron vist sin særlige evne til å fremstille moralske konflikter som bringes til den mest ekstreme, beske avslutning. Større generell rekkevidde har Calderons filosofiske ko­ medie La vida essueno, Livet er en drøm (1635). Fabelen i dette stykket er lånt fra en fortelling i Tusen og en natt om en konge som gir en tigger en sovedrikk, og da tiggeren våkner, er han omgitt av en slik prakt at han tror han selv er konge. Etter noen timers forløp far han en ny sovedrikk og våkner så som tigger på ny. Dette stoffet, som også ligger til grunn for intrigen i Holbergs Jeppe på Bjerget og også er brukt av Shakespeare, har Calderon utnyttet med stor sans for dramatisk effekt og for den filosofiske belysning av menneskelivets vilkår. 79

SPANSK LITTERATUR

Prins Sigismund er av sin far blitt innesperret i et slott, bare sammen med en tjener, fordi et orakel har sagt at kongen vil bli ydmyket av prinsen. For å prøve den unge Sigismund benytter kongen seg av sovedrikken: prinsen kommer til hoffet, viser sine brutale instinkter, overfuser den yndige Rosaura som er den første kvinne han har sett, og som han begjærer på brødefullt vis. Kongen erkjenner at oraklet har talt sant og benytter seg av sovedrikken for annen gang, slik at Sigismund våkner i fengslet og blir overbevist om at hans opplevelser var en drøm. Men folket reiser seg mot kongen og krever at Sigismund skal overta styret. Sigismund seirer, men han har lært av drømmen og er blitt en annen - han tilgir sin far og lar Rosaura lå gifte seg med den hun selv har valgt. Foruten den orientalske fortellingen har også Sofokles’ skuespill om Oidipus hatt en avgjørende innflytelse på Calde­ rons stykke når det gjelder forholdet mellom far og sønn og den skjebne som hviler over slekten. Men i de avgjørende dramatiske scenene er Calderon helt seg selv, og helt avgjø­ rende er det at han innfører det tredje trinn i prinsens skjebne: omvendelsen til mildhet og menneskevennlighet. Ellers gir skuespillet gang på gang uttrykk for et skeptisk-pessimistisk livssyn: «Hva er livet? Vanvidd. Hva er livet? En illusjon, en skygge, en fiksjon, og det høyeste gode er lite verd, for hele livet er en drøm, og drømmen er selv en drøm». På denne må­ ten blir hele stykket et symbol på tilværelsens fundamentale relativitet. Calderons omfattende forfatterskap er vidt forgrenet, og foruten de tidligere nevnte skuespilltypcr har han dyrket det heroiske drama (med emner fra middelalderen), mytologiske komedier (f. eks. om Amor og Psyke, Ekko og Narcissus), små syngestykker av vaudcvilleaktig karakter og lyriske farser. Selv om hans stil iblant virker overlesset og viser tendenser til en presiøs og spissfindig uttrykksmåte å la Gongora, er det en maktfull og sober poesi i hans beste stykker, som har sikret hans ettermæle. Det var ikke for ingenting han ble ivrig dyrket over hele Europa i siste halvpart av 1 700-tallet og i den roman­ tiske perioden. Ecssing, Herder og Schillcr har interessert seg 80

CALDERON

Den fangne prins Sigismund og hans fløytespillende tjener ved en oppførelse av «Livet er en drøm» i Hamburg 1953. Denne unge mannen som svinger mellom liv og drøm, dyr og menneske, grusomhet og edelmodighet, er en ønskerolle for alle unge skuespillere. Her spilles den av Hill Quadflieg.

81

SPANSK LITTERATUR

for hans fremstilling av menneskelivets gåte, og så forskjellige naturer som Goethe og Hoffmann har funnet skuespill av Calderon som hensatte dem i begeistring. Den danske 1800tallskritikeren J. L. Heiberg skrev sin doktordisputas om Calderons forfatterskap og var heller ikke upåvirket av hans syngestykker da han skapte den danske vaudeville.

Rojas Zorilla. Historiespill og intrigekomedier Den andre store spanske dramatikeren på 1600-tallet var Don Francisco de Rojas djorrilla (1607-1648). Han hadde fått en utmerket humanistisk utdannelse i sin hjemby Toledo, og det er sannsynlig at han også studerte ved det berømte universitetet i Salamanca en stund, men han må ha avbrutt studiene for­ holdsvis tidlig. Omkring 1631 dukket han opp i Madrid som skuespillforfatter og ble snart kjent for sine komedier. Kongens teater på Buen Retiro-slottet ble innviet med en oppførelse av Rojas’ komedie Los Bandos de Verona, Bryllup i Verona (1640), om Romeo og Julie. På dette tidspunkt hadde Rojas Zorrilla alt gjort seg bemerket som satirisk dikter med sine vejdmenes, der han meget ettertrykkelig kritiserte en rekke samtidige kolleger. Rojas’ beste historiske skuespill er Del Rey abajo, ninguno, Under kongen, ingen (dvs. ingen andre enn kongen far lov til å fornærme meg; tittelen er simpelthen siste vers i skue­ spillet). Stykkets konge er Alfons 11., som under forberedel­ sene til sitt tokt mot Algeciras avviser en rundelig gave fra bonden Garcia del Castanar, som tidligere har vært helt ukjent ved hoffet. En av grevene kjenner imidlertid Garcia og forteller kongen om bondens edle og trofaste sinn. Kongen får lyst til å besøke Garcia, men vil gjøre det inkognito. Derfor utstyrer han adelsmannen don Mcndo med storkorsridderbånd og lar Garcia få beskjed om at kongen er den som bærer det røde båndet. Garcia lar seg ikke imponere og forteller hvorfor han foretrekker livet i landsbyen for fornemheten ved hoffet. Adelsmannen blir forelsket i Garcias hustru Blanca og erklærer henne sin kjærlighet, men den unge bondekvinnen avviser ham med verdig beskjedenhet. Men don Mendo til82

ROJAS

tvinger seg adgang til huset, og ettersom Garcia tror han er kongen, finner han ingen annen løsning på konflikten mellom ære og plikt enn å drepe hustruen. Men det har lykkes henne å flykte opp i fjellene, der greven finner henne og lar henne dra til Toledo sammen med dronningens følge. Garcia reiser selv til hoffet for å gjenopprette sin ære. Her møter han igjen don Mendo (som dronningen har satt til å bevokte Blanca) og må på ny avstå fra sin plan : det er jo kongen selv som nekter ham adgang til hustruens gemakk! Men da så kong Alfons kommer sammen med dronningen, skjønner Garcia at han har tatt feil og klager til kongen over ærekrenkelsen. Kongen befaler ham å nevne ærekrenkerens navn, og nå kan Garcia ta hevn og drepe don Mendo. En epilog viser Garcia ved hjemkoms­ ten. Han forteller sin fars og sin egen historie og fører beret­ ningen helt fram til den siste begivenheten: «Slik er jeg og slik ble min ære krenket; han var den formastelige, og her er den hånden som drepte ham; den var det som førte støtet. Og så lenge min sterke hals sitter på mine skuldre, skal jeg ikke tillate at noen krenker meg: under kongen, ingen.» Det finnes nok en tilsvarende handling i stykker av Lope de Vega, Vélez de Guevara og Tirso de Molina, men Rojas’ ver­ sjon av dette spillet om spansk æresfølelse tar prisen. Blanca og Garcia er tegnet med styrke og poesi i sin enkle og edle verdighet, og stilen er nesten fri for «culteranismo», versene faller naturlig og harmonisk inn i ypperlig komponerte dia­ loger, og handlingen utvikler seg med stor klarhet i rolig majestet. Blant Rojas’ øvrige historiespill kan nevnes El Cain de Cataluna, Katalonias Kain (et stykke om brodermord), La mas hidalga hermosura, Den adeligste skjønnhet, Los dspides de Cleopatra, Kleopatras giftsnoger (der historien om Antonius og Kleopatra, slik den fortelles hos Plutark, er utformet til en av de fa egentlige tragedier i 1600-tallets Spania); videre Morir pensando matar, Dø for å drepe (bygd på Rosamundalegenden, som tidligere var blitt bearbeidet av florentinercn Ruccelai og senere kom i nye versjoner av Alfieri og Zorrilla y Moral). Nevnes må også JVo hay serpadre siendo Rey, En konge bør ikke være far, som Rotrou etterlignet i tragedien Venceslas 83

SPANSK LITTERATUR

Plan over slottet Buen Retiro fra Pedro Texeiras kart over Madridfra 1656. Det vidløftige anlegget var oppført med store omkostninger for folket, og Quevedo skrev: «Alan selger bondens plogfor å oppføre unødvendige balkonger til kongen.» / parken var det innredet et prektig friluftsteater, «Det store teater», med balkonger til tilskuerne, og i 1640 ble det åpnet en innendørsscene i slottets østfløy, «Coliseo», tegnet av den italienske arkitekten Cosimo Lotti, som her skapte et av Europas mest avanserte maskinteatre.

84

ROJAS

(s. 220), og Casarsepor vengarse, Gifte seg for å få hevn, som lig­ ger til grunn foren novelle av Lesage, som på sin side ga stoff til tre tragedier, en engelsk av Thomson, en fransk av Saurin og en italiensk av Goldoni. Spanske skuespill fikk i det hele tatt stor innflytelse, særlig på fransk dramatikk. I denne forbin­ delse kan også anføres Rojas’ jVo hay amigopara amigo, En venn har ingen venner, som ble forfransket av Lesage i Le point d’honneur, og La traicion busea el castigo, Forræderi får sin straff, som Scarron (s. 146) etterlignet i sin Jodelet duelliste. Også Rojas' komedier var populære og ble flittig etterlignet. Det gjelder f. eks. Amo y criado, Herre og tjener, som Scarron brukte i sin Jodelet ou le maitre valet, og F.l gorron de Salamanca, Snyltegjcstcn fra Salamanca (der en greve og en stu­ dent begge to forelsker seg i den andres søster og derfor gang på gang har voldsomme sammenstøt, selv om de er nødt til å benytte seg av hverandre - til det hele ender med det eneste fornuftige: dobbeltbryllup); dette stykket har Scarron etter­ lignet i sin L’Ecolier de Salamanquc (s. 146), Boisrobert i Le Généreux ennemi (s. 115) og Thomas Corneille i Les illustres ennemis (s. 221), mens Lesage har benyttet seg av intrigen i fortellingen Le Diable boiteux og Beaumarchais har bygd de to siste aktene i Eugénie over det samme stoffet. Den viktigste figuren i de spanske komediene av denne typen og det var ikke bare Rojas som dyrket den er den lure og snarrådige tjeneren (el gracioso) som kom til å bli en fast figur i fransk komcdictradisjon helt fram til Beaumarchais. Med sin Figaro i Barbereren i Sevilla og Figaros bryllup skapte denne en teaterskikkelse som fikk en høyst reell historisk funk­ sjon som forbereder av tredjestandens opprør under den store franske revolusjon - og ga dessuten støtet til Mozarts og Rossinis musikalske behandling av figuren og komediestoffet. Gracioso-typen er beslektet med pfearo-figuren og er den evige iscenesetter og dyktige tilrettelegger av alskens intriger. En annen skikkelse, dummepetteren (el figuron), har også en solid tradisjon bak seg. Rojas Zorrilla gjør bruk av den i Don Lucas del Cigarral, en tittel som passende kan gjengis med «Ola fra landet», selv om det dreier seg om fattigfine adelige fra provinsen: Lucas lar en fetter beile for seg, og komedien 85

SPANSK LITTERATUR

ender ganske konsekvent med at fetteren far piken. Det er for øvrig svært lite «litteratur» i denne fortrinnlige komedien som er basert på friske iakttagelser av dagliglivet. Man har da også vært tilbøyelig til å karakterisere den som en av de mest originale prestasjoner i eldre spansk teaters historie. Stoffet hadde stor appell og fristet så vel Thomas Corneille, som plagierte Rojas i komedien Don Bertrand de Cigarral, og Paul Scarron, som flyttet litt om på brikkene og kalte sitt stykke Don Japhet d’Arménie, Jefta fra Armenia.

Moreto. Inspirasjon fra forgjengerne Det dramatiske trekløverets siste blad bar navnet Don Augustin Moreto y Cavana (1618 1669). Han var av borgerlig opprin­ nelse og tilhørte en italiensk slekt av handelsmenn som hadde slått seg ned i Madrid. Han avsluttet sin humanistiske utdan­ nelse med et opphold ved universitetet i Alcalå og opptrådte snart etter som dikter ved Filip 4.s hoff, der han skaffet seg en solid berømmelse som komedieforfatter. Senere ble han prestevidd, ble protesjert av kardinalen av Toledo og levde endelig sine siste år i et religiøst refugium i den gamle residensstaden. Han skrev flere skuespill med religiøse emner, deriblant San Franco de Sena, Den hellige Frans fra Sena, der hovedper­ sonen til å begynne med lever et utsvevende liv blant spille­ fugler. Han setter alt over styr og går så vidt at han bruker sine egne øyne som innsats - og de blir stukket ut! Moreto har latt seg inspirere så vel av Lope de Vega som av Tirso de Molina, men hans eget stykke har likevel originale trekk og beskriver på overbevisende måte hvordan den ryggesløse hovedper­ sonen når fram til lutring. Temaet dukker for øvrig opp senere i spansk litteratur i Esproncedas romantiske dikt Studenten fra Salamanca. Andre av Morctos skuespill har historiske emner, som El valiente justiciero, Den modige og rettferdige dommer, der en rik adelsmann fra Toledo oppfører seg hensynsløst, forfører frøkner og fruer, misbruker sine undersåtter og ikke vil bøye seg for kongens autoritet. Kongen foreholdcr ham hans kaute og ryggesløse opptreden, men han forsøker å redde sin selv86

Teateroppførelse for det spanske hoff i Valencia i 1680 ved festlighetene for Karl 2. og dronning Maria Luisa. Det ble brukt forskjellige slags maskiner til å holde figurene svevende, og den flyvende amor henger i et tau. På tegningen her er sidekulissene gjengitt som et sammenhengende teppe. Kongeparet troner i ensom majestet under en baldakin, avskjermet fra de andre tilskuerne.

respekt ved å hevde at kongen ikke ville våge å møte ham mann mot mann hvis han avla sin kongelige verdighet. Kongen tar ham resolutt på ordet. Han sørger for å møte den formastelige i kamp uten at denne vet at det er kongen han står overfor, og viser seg da ikke bare som en rettferdig monark, men også som en modig og våpendyktig mann: han beseirer sin motstander. Stykket gir en overbevisende fremstilling av den arroganse og brutalitet som samtidens adelsmenn ofte opptrådte med, og også av den kongedyrkelse som er et frem­ tredende element i tidens dramatikk. Som så mange andre, hadde Moreto i dette stykket støttet seg til Lope de Vega; det skjedde også i et annet historisk skuespill, Los jueces de Castilla, Castillas dommere, mens Antiocoy Seleuco, Antiokos og Selevkos, har hentet sitt emne fra en historie i Bandellos novellesamling (3, s. 99). Det siste 87

SPANSK LITTERATUR

stykket er en utmerket versjon av et yndet emne: Antiokos som er sønn av den syriske kongen Selevkos, er forelsket i Estratonica, som faren har utsett til sin annen hustru. Lojalt prøver Antiokos å legge bånd på sin elskov, men da han blir syk, oppdager legen at pulsen forandres når Estratonica kom­ mer inn. Da kongen far vite dette, viser han sin kjærlighet til sønnen ved å gi avkall på sine giftermålsplaner, slik at Antio­ kos og Estratonica kan forenes i et lykkelig ekteskap. Motivet har sentimentale muligheter, men Moreto har greid å styre utenom dette skjæret. Det samme lyktes ikke i en fransk etter­ ligning, skrevet av Gilhert de Campistron (1656- 1723), som føyde sin søtladne versjon inn i en lang rekke tåredryppende tragedier. Også i sine karakterkomedicr lot Moreto seg inspirere av tidligere løsninger. Det gjelder hans beste bidrag til genren, El desdén con el desdén, Forakt over forakt, som umiskjennelig har profittert på Lope de Vegas La vengadora de los mujeres, Kvinne hevner kvinner. Hovedpersonen heter Diana og er datter av greven av Barcelona. Hun har fra sin tidligste ung­ dom interessert seg for historiske studier og vist sine tallrike beilere den mest iskalde forakt, samtidig med at hun føler seg smigret over at det gjøres så meget vesen av henne. Den unge grev Carlos lytter til sin utspekulerte tjeners råd og gjengjelder hennes forakt med samme mynt. Den stolte, men likevel meget kvinnelige blåstrømpen har aldri opplevd noe lignende og ender med å strekke våpen. Den sanne forakt og den fin­ gerte motforakt går opp i det lykkelige ekteskaps høyere enhet. Det er et stykke med sterk komisk effekt, men også med ynde og sødme i en rekke avgjørende scener, som kan minne om Marivaux’ følsomme og vittige opptrinn i tilsvarende komedier. Det var ikke uten grunn Moliére interesserte seg for «de lærde damer» og til og med tok Moretos komedie som direkte for­ bilde i sin Princesse d’Elide (s. 236). Også Lesage hentet sin historie i Studenten fra Salamanca fra Moretos stykke, og Carlo Gozzi brukte stoffet i sin spirituelle komedie Den filo­ sofiske prinsesse. En annen karakterkomedie fra Moretos hånd, El lindo don Diego, Spradebassen Diego, hudflettet den tomhjernede lapsen 88

MORETO

De mange spanske helgenbiografiene har sitt motstykke i den inderlige religi­ øsiteten i Francisco Jur barans bilder. Legenden som danner bakgrunnen for dette maleriet lyder slik: Den hellige Hugo (1053-1132), biskop av Gre­ noble, som hadde grunnlagt Kartusianerklostret sammen med den hellige Bruno, kom en fastelavnssøndag uanmeldt hl klostrets refektorium og fikk se munkene sitte og stirre bedrøvet og forvirret på tallerknene sine. De var blitt servert stekt fugl, skjønt det var strengt forbudt å spise kjøtt. Men Hugo velsignet måltidet, og fuglene ble forvandlet til skilpadder. Maleriet på veggen viser den hellige jomfru med barnet og Johannes den døper, kartusianerordenens skytshelgen. Provincialmuseum, Sevilla.

så ettertrykkelig at stykkets tittel nærmest er blitt en stående vending og har gått inn i dagligtalen som et gjengs uttrykk om en pyntesyk og forfengelig person. Andre kvikke karakterkomedier er puede ser..., Det kan ikke være sant..., Primero es la honra, Æren går foran alt, Industrias contra jinezas, Flid kontra bløff, El licenciado Vidriera (igjen en tittel som med støtte i en fortelling av Cervantes, som motivet er hentet 89

SPANSK LITTERATUR

fra - er blitt til et bevinget ord: «en sutrekopp»), La fuerza del natural, Naturlighetens makt. I slike stykker og i en rekke rene intrigekomedier viste Moreto både et fermt grep på teaterhåndverket og en overlegen sans for karaktertegning. I spansk komedietradisjon er det neppe noen annen enn Alarcon (3, s. 191) som kan ta opp konkurransen med ham. Den store kritikeren Menédez Pidal (fra begynnelsen av 1900-tallet) har ganske treffende fremhevet den vis comica, den komiske makt, som finnes i Moretos stykker, og sammenligner ham med Plautus, mens Alarcon cr den spanske Terents med sin «dypt moralske intensjon og sin attiske urbanitet». Alarcon er den vektigste, Moreto har lettere flukt.

Prosaens kunst Lyrikken og skuespillet hadde i løpet av 1600-tallet med ganske overveldende konsekvens latt seg påvirke av henholds­ vis Gongora og Calderon (og i siste tilfelle, som vi har sett, også med Lope de Vega som yndet forbilde). Innenfor prosalitteraturen ble helgenbiografien og den historiske fremstilling ivrig dyrket, og epoken kan dessuten oppvise en rekke mystiskreligiøse forfattere, med nær tilknytning til jesuittene. Dess­ uten bør det fremheves at verker om hoffmenns og fyrsters oppdragelse og grammatiske undersøkelser hørte til dagens orden, og man beskjeftiget seg også inngående med poetikk og retorikk. En helt uavhengig kritiker og litteraturforsker var Don Diego de Saavedra Fajardo (1584—1648). Ved sin død etterlot han seg et litteraturhistorisk og kunstestetisk verk, La Republica literaria, Den litterære republikk, der han hadde satt seg som mål å følge kunstartenes historie fra antikken og fram til 1600-tallet og dessuten gi beskrivelser av fortidens og samtidens store diktere, særlig de italienske mestere, Dante, Petrarca, Ariosto og Tasso, men også de spanske fra Herrera og Garcilaso de la Vega fram til Gongora. Saavedra la vekt på en ren, akademisk prosa, og med sin korrekte og veloverveide eleganse holdt han seg like langt borte fra culteranismens som fra conceptismens overdrivelser. 90

GRACIÅN

Baltasar Graciån De italienske toikere av samtidens poesi, med Emanucle Tesauro (s. 28) i spissen, stod i gjeld til Baltasar Gracidn (1601 — 1658). Han dyrket poesiens teori etter de antikke reglene, men med stor innsikt og med en sterkt personlig holdning som ga ham en sentral stilling innenfor epokens litterære kultur. Baltasar Graciån fikk den vesentligste del av sin oppdra­ gelse på jesuittkollegiet i Calatayud (i provinsen Aragonia) og gikk inn i ordenen alt i 18-årsalderen. Han kom til Madrid i 1640 og vant snart ry som predikant, bl. a. fordi han uforferdet tordnet mot hoffet og dets «skjendige overmot», dets «frekke liv så vel i porten som i gemakket». Graciån hadde sans for grov retorisk effekt, som da han i Valencia trakk folk til sine prekener ved å meddele at han ville lese opp et brev som han nettopp hadde fatt direkte fra helvete. Hans sans for kraftig frispråk skaffet ham mange motstan­ dere også innenfor jesuittordenen, som idømte ham en disiplinærstraff ved utgivelsen av første del av hans mest berømte verk, El Criticon (1651). Det samme gjentok seg i 1657 da tredje del utkom, og Graciån søkte da om å få tre ut av orde­ nen, men dens høye herrer tilstod ham ikke denne bakvendte formen for gunst. Han levde for øvrig til sine dagers ende som rektor for jesuittkollegiet i Taragona og beholdt sitt medlem­ skap i ordenen, som hedret hans minne ved å henge opp hans portrett i hans ungdoms kollegium i Calatayud. Graciåns første verk var El Héroe, Helten (1637), et skrift om statsmannens og krigerens dyder. Det formet seg som et kvasst angrep på Machiavelli og danner et regulært motstykke til hans bok om Fyrsten (3, s. 80). Graciåns egen helt er Filip 4., som roses for sine gode katolske kongedyder. Graciån er ute i samme ærend i boken El politico Eernando, Kong Ferdinand som politiker (1640), som former seg som et for­ svar for «el Rey Catolico», dvs. «den katolske konge», som fremheves som det rette mønster for kristne regenter. Helt i stil med Castigliones Hoffmannen (3, s. 73) er El Discreto, Den taktfulle (1646), som undersøker reglene for korrekt og åndrik opptreden i hoffkretser. 91

SPANSK LITTERATUR

Senere fulgte Fl Ordculo manual y arte de prudencia, Orakelhåndbok og livsklokskapens kunst (1647), som inneholder omkring 300 maksimer og fyndord med gode råd for den som vil orientere seg i den fine verdens tilværelse og omgås med planer om å forbedre sin sosiale posisjon. Disse bøkene er på sett og vis en forberedelse til hans hovedverk El Criticon, Samfunnskritikeren (i 3 deler: 1651, 1653, 1657). Det er en «filosofisk roman», og tittelen (til dels også innholdet) er en etterligning av John Barclays Satyricon (s. 141). Første del skildrer hovedpersonens ungdom : Critilo (navnet skal antyde at det dreier seg om en person med utviklet kritisk dømmekraft) lider skibbrudd og driver i land på kysten av St. Helena. Her møter han en person ved navn Andreino, som viser seg å være et symbol på «det naturlige menneske». Han lever i vill til­ stand, bor i en fjellhule, aner ingenting om sin opprinnelse og kan ikke noe språk. Critilo lærer ham spansk, og med disse nye kunnskapene som ballast reiser han sammen med sin kloke lærer til Spania, etter at Critilo har lært ham å se med sunn mistenksomhet på menneskenes barn. Men ellers går det klart fram at mens Critilo bestandig lar seg lede av fornuft og resonnement, følger Andreino alltid sine instinkter. På den­ ne måten når de to unge til slutt fram til den lokkende hoved­ staden Madrid, der Andreino blir et lett oflfer for den unge damen Falsirenas fortryllelse som ikke er av helt uskyldig art, og Critilo benytter denne opplagte anledningen til å slynge ut en rekke voldsomme anklager mot kvinnen og kvinnens ver­ den. Annen del beskriver manndomsalderens høst. De mennes­ kene de to kameratene nå får å gjøre med, er tenksomme og bekymrede, «som om de alle var gift». I dette høstlig adstadige landet bestiger vennene et fjell, og på toppen blir de invitert hjem til en viss Salastano (navnet er et anagram av Lastanosa en av Graciåns lærde ungdomsvenner), som viser dem sitt bibliotek og museum. Etter denne fredelige pausen drar de to reisende videre til Frankrike, der de møter en hel serie alle­ gorier: kunstens og litteraturens nymfe (som de har fruktbare diskusjoner med om de viktigste spanske forfattere), deretter Hiermo de Hipocrinda (navnet henspiller på hipoeresia, 92

GRACIÅN

Baltasar Graciån var som man kan ane av dette portrettet - svartseer av natur, men også en logisk, kald og hard jesuittisk mo­ ralist. For ham var ego­ ismen den viktigste driv­ kraft i menneskenes hand­ linger.

hykleri, og leseren far dulgte hentydninger til Graciåns gjen­ vordigheter med jesuittordenen); de besøker «tapperhetens arsenal», «Honorias hoff» (Honoria er berømmelsens gudin­ ne) og endelig en sinnsykeanstalt, der de møter et fyldig opp­ bud av representanter for menneskeheten. I tredje del er det blitt vinter: det er oldingalderen. De to som reiser gjennom livet, har til førere Acertador («den som alltid treffer det riktige») og Descifrador («skrifttyderen»), som naturlig nok kan gi dem ny og nyttig lærdom, og endelig Zahori («den synske»), som fører dem inn i eventyrernes borg. Her blir den jordbundnes Andreino usynlig som de fleste av dem som bor der, men til alt hell blir han til slutt truffet av «desillusjoncringens lys», slik at han blir seg selv igjen og kan erkjenne de andres ulykksalige selvbedrag. Etter disse allegoriske forelesningsøvelscne med demonstrasjoner når de to kameratene fram til Roma, som er reisens endelige mål. Her får de slippe inn i Akademiet og er til stede under et fruktbart og meget lærerikt møte, og oppe fra de høydene hvor Akademiet ligger, kan de også betrakte «tidens hjul», «men­ neskelivets skrøpelighet» og «døden». Alt er allegorisk i denne didaktiske romanen, også avslutningen: de to hovedpersonene 93

SPANSK LITTERATUR

Filip 4. stod for Graciån som et mønster på en ka­ tolsk fyrste. Velazquez har i dette portrettet fremstilt sin velynder som den auto­ ritære konge uten å avsløre hans menneskelige brist. Ettertiden minnes ikke Fi­ lip 4. for hans politiske innsats, men for hans be­ tydelige kunstsamlinger som danner kjernen i Pradomuseet i Madrid. National Gallery, London.

(«fornuft» og «natur») seiler over til udødelighetens øy, der de kan begynne en ny vandring på «dydens og menneskeverdighetens vei». Verket er ærgjerrig i hele sitt opplegg og når vel heller ikke alltid de høye målene forfatteren har satt seg. For moderne lesere er den svulstige stilen en stadig anstøtssten, men boken har også partier som fremdeles kan leses med utbytte og gi nyttige kunnskaper. Mest glede vil en moderne leser sikkert ha av de avsnittene der Graciån tar for seg samtidens store spanske skribenter og bedømmer dem. El Criticon må uten tvil kalles Graciåns hovedverk, men den av hans bøker som kom til å øve størst innflytelse på etter­ 94

GRACIÅN

tiden, var Arte de Ingenio, Geniets kunst (1642). Boken ble ut­ gitt på ny i 1648 med tittelen Agudezay Arte de Ingenio, og til­ føyelsen agudeza synes å være inspirert av den italienske kriti­ keren Peregrinis acutezza, dvs. «tilspisset uttrykksmåte» eller «sirlig stil» (s. 28f). Det kongelige bibliotek i København eier et eksemplar av tredjeutgaven (1649), som er redigert av Graciåns før omtalte venn Vincencio Juan de Lastanosa og forsynt med «velformede oversettelser» av Martials dikt, ut­ ført av Manuel de Salinas y Lizana, en annen god venn fra ungdomsårene i byen Huesca. Denne boken ble en av de mest beundrede poetikker på 1600-tallet og ble flittig etterlignet overalt i Europa, men først og fremst i Spania og Italia. Det italienske hovedverket i denne genren, Tesauros Aristoteliske kikkert (s. 29), stod i stor gjeld til Graciån, og dermed fulgte en lang rekke av barokkpoesiens poetikker i Graciåns kjølvann. Det er stilens finesser (agudezas) det hele tiden dreier seg om og ganske spesielt bruken av bilder og sammenligninger, som nettopp i barokkdiktningen og særlig i Gongoras poesi var det foretrukne og høyt beundrede uttrykksmiddel. Selv om Graciån i høyere grad sluttet seg til Quevedos parti, siterte han likevel gang på gang Gongoras Soledades og også andre av hans dikt. Han kalte Gongora ingenioso, dvs. genial, og oppfordret stadig sine lesere til å beundre hans eleganse, hans subtile stil (sutileza), og det skal oppfattes som ros når han kaller Marino «Italias Gongora». Men ellers var det Lope de Vega, Quevedo og sin venn Salinas han hedret med de fleste og mest utførlige sitater. Hos Graciån er det likevel en trang til å finne et middelpunkt, et juste-milieu, mens mange av hans etterlignere kastet seg ut i de villeste formelle konstruksjoner. Graciån er ikke ren klassisist, men føler seg likevel mest i kontakt med dem som mener at mangelen på mening i poesien ikke bør være for fremtredende. Tross overdrivelser i mange retninger er denne interessen for poetisk form på sett og vis en forberedelse til den nye klassisismen som far sitt viktigste sentrum i Frankrike i siste halvpart av 1600-tallet. 95

PORTUGISISK OG RUMENSK LITTERATUR

Portugisisk litteratur Etter blomstringen på 1500-tallet med lyrikeren Så de Miranda og den nasjonale epikeren Luis de Camoes som hovedfigurer, gikk portugisisk litteratur inn i en forfallspcriode. Blant tidens lyriske diktere kan nevnes Francisco Manuel de Melo (1611-1667), som hadde sans for klangrik og formsikker poesi. Han opptrådte imidlertid først og fremst som historiker han etterlot seg over 100 bind - og ble kjent som en av perio­ dens mest fullendte prosaskribenter. Når han skrev vers, kopierte han i alminnelighet Gongoras stil, bl. a. i en sonettekrans om Inés de Castro. I sine senere år forsøkte han seg på en mer folkelig stil, som i A feira dos anexins, Gatemarkedet. En annen utmerket skribent var Francisco Rodrigues Lobo (1580-ca. 1625), som søkte inspirasjon i antikk poesi (han fikk tilnavnet «Portugals Theokrit»), og ellers etterlignet hyrdediktene i Sannazaros Arcadia (3, s. 316). Hans episke dikt 0 Condestabre de Portugal, Portugals hærfører, som forher­ liger nasjonalhelten Nuno Alvares Pereira, viser klassisk skolering, og det samme gjør hans filosofiske dialog Corte de aldea, Hoffet i landsbyen (1619).

Rumensk litteratur I den østlige delen av det sørromanske område inntok littera­ turen en enda mer beskjeden plass, først og fremst på grunn av de politiske forhold, som gjorde at bysantinsk og slavisk kultur kom til å stå i forgrunnen. På 1600-tallet dukket det imidlertid opp rumenske humanister som var påvirket av vestromansk, særlig italiensk kultur. Blant dem var Pietro Movilå (1596— 1647) og senere Nicola Milescu (1637-1708). Nevnes må også den rumenske historieskrivning med Gregoriu Ureche (1590— 1647) og Miron Costin (1633-91), som skrev om Moldavias eldste historie, mens Constantino Cantacuzino (1650-1716) tok for seg \zalakias historie. En av Romanias mest fargerike skikkelser var fyrsten av Moldavia, Demetriu Cantemir (1673— 1723), som bl.a. markerte sin rumenske nasjonalisme ved å skrive fyrstedømmenes historie (1713) delvis på rumensk. 96

FRANSK LITTERATUR «Le grand siécle» 1600-tallets Frankrike blir ofte definert ved grandeur, storhet; man snakker jo også gjerne om det store århundre, le grand siécle, og dette må forstås såvel kulturelt som militært. De franske arméers seirer på Europas slagmarker var overbevi­ sende; og dertil plasserte Frankrike seg som toneangivende innenfor kunst og litteratur og som den ledende innenfor han­ del, industri og kunsthåndverk. Det var oppnådd en likevekt og en frodig blomstring på nesten alle samfunnslivets områder; men her tenker vi da først og fremst på siste halvpart av år­ hundret, den perioden som politisk preges av Ludvig 14.s strålende enevoldsstyre og kulturelt av klassisismen. For denne forbausende modningen - som riktignok også bar i seg kimen til uttørring og oppløsning - var oppstått gjennom en prosess som ikke alltid forløp like harmonisk. Da Henrik av Navarra stod som tronarving ved Henrik 3.s død i 1589, viste han seg som realpolitiker: han besluttet at «Paris var vel en messe verd» og lovet at han ville la seg be­ lære om den katolske religions uforgripelige sannheter. Kato­ likk ble han, og konge ble han, og måtte fra nå av se det som sin viktigste oppgave å gjenopprette roen i landet og konsoli­ dere kongemakten i en gjenreist nasjon. Henrik 4.s klokskap og hardhet i politiske saker fikk gunstige følger for Frankrike, der det før omtalte likevektsprinsippet ga nesten alle elementer i folket muligheter for utfoldelse (men «almuen» ble nå som før overlatt til tilfeldighetenes spill). Med ypperlige medhjelpere som Sully og Olivier de Serres greide Henrik 4. etter hvert å skape orden og fremgang over­ alt, både innenriks (oppsving innen landbruk, industri og samferdsel) og utenriks (styrking av hæren til kamp mot habs­ burgerne i Spania og til utvidelse av Frankrike ved Rhinen og ved grensen mot Belgia). Endelig er det ikke for meget sagt at Henrik 4.s regjeringstid skapte grunnlaget for den kulturelle blomstring som skulle gjøre 1600-tallet til Frankrikes store århundre. De erobringene Henrik 4. la opp til, ble det imidlerL Vrrdrns lin.hist. 1V

97

FRANSK LITTERATUR

tid ikke noe av: en fanatisk ung katolikk, Frangois Ravaillac, myrdet kongen i et trangt smug i Paris 14. mai 1610. Det uventede mordet skapte politiske komplikasjoner. Den 9 år gamle kronprinsen ble utropt til konge under navnet Ludvig 13., og moren, Maria av Medici, overtok regentskapet, avsatte Sully og erstattet ham med en av sine egne trofaste florentinere, Concini. Både adel og borgerstand, katolikker og reformerte, ble urolige og forberedte motaksjoner. Dette ga en ny «sterk mann» sjansen til å plassere seg i det politiske kappløpet: Richelieu ble minister i 1615 og demonstrerte straks sin handlekraft. Men et par år senere fylte Ludvig 13. seksten år, satte seg opp mot dronningmoren, avskjediget Richelieu og lot en av sine tilhengere drepe Concini. Den unge kongen kom imidlertid opp i store vanskeligheter, og i 1621 gjorde de reformerte opprør; dette førte til forlik med dronningen og til at Richelieu igjen kom til makten: han ble minister i 1624 og var den egentlige politiske makthaver i Frankrike til sin død i 1642. Richelieu satte seg som mål å styrke kongemakten - og dermed sin egen innflytelse. Men Ludvig 13. fikk ikke anledning til å nyte sin makt særlig lenge han døde alt i 1643. Det har stått strid om Richclieus politikk, og i våre dager er mange tilbøyelige til å se ham som et symbol på autoritært styre. Men likevel bør det ikke glemmes at Richelieu var en av stifterne av Det franske akademi, og heller ikke at det intelligente borgerskap han på den måten knyttet til tronen, der og også på annet vis tok vare på Frankrikes litterære kultur. Den neste kronprinsen i rekken var også mindreårig da faren døde, men enda han bare var 5 år, ble han utropt til konge: Ludvig 14. Dronningmoren - Anna av Østerrike På 1600-tallet fantes det neppe den fyrstebolig som ikke var utstyrt med et bibliotek, en kunstsamling og et medaljekabinett. Richelieu hadde bygd opp en meget fin samling, som imidlertid ble overgått av den hans etterfølger Mazarin, som også var en stor kunstelsker og samler, skaffet seg. I hans palé, i Hotel Tubeuf, som Mazarin lot arkitekten Mansart utvide, ble det innredet et galleri til boksamlingen som omfattet ca. 45000 bind. Det var det første privatbibliotek i historien som ble gjort offentlig tilgjengelig - i 1643. Illu­ strasjonen viser den pompøse portalen til boksalen, som for øvrig har vært for­ bilde for Det kongelige Bibliotek i København, som ble påbegynt i 1665.

/

BA1J

k

100

f T^wna

iRANCOi.

SOLKONGEN

måtte derfor, som i sin tid Maria av Medici, overta regentskapet. Richelieus arvtager ble italieneren Mazarin, som førte de løpende krigene til en gunstig avslutning for Frankrike. Ludvig 14. gled naturlig inn i det politiske spill da han overtok makten i 1660. Adel, geistlighet og borgerstand sluttet opp om kongemakten, som ble fiksstjernen i rikets tilværelse: Slottet i Versailles ble utvidet med stor prakt og dannet en strålende ramme om Solkongen Le Roi Soleil. Som Richelieu og Mazarin beskyttet Ludvig 14. det kulturelle liv, og gjorde derved hoffet og sin egen person til dets dominerende midt­ punkt. Arkitektur, kunst, litteratur og vitenskap blomstret som aldri før, og det franske eksempel ga gjenlyd overalt i Europa, der kongene gjorde hva de kunne for å skape et hoffliv på linje med det navnkundige Versailles. Ludvig 13.s regjeringstid hadde vært «salongenes» store tid, da adelens damer kaptes om å dyrke kunst og litteratur, ikke sjelden med en hang til overdrivelser i presiøs retning, og omga seg med representanter for de skjønne kunster «til selskapslivets forskjønnelse». Ved Ludvig 14.s maktoverta­ gelse gled disse funksjonene mer og mer over til hoffet, der ti­ dens dannelsesideal, Phonnete homme, dvs. den smidige, upedantiske selskapsmann som dertil har kunstnerisk og litterær kultur, for alvor kunne utfolde seg. Tidens store skribenter ble hoffmenn, og den midtpunktsøkende orden som karak­ teriserte hoffet i Versailles, ble det rette miljø for en kunst og en litteratur som med god grunn ble kalt klassisk. En lykkelig tidsalder - men likevel. Ludvig 14.s finanspoli­ tikk som ble organisert med kløkt og konsekvens av Jean Colbert viste seg å bli kostbar, og de seierrike krigene ut­ armet i siste instans de jevne lag i folket, ikke minst bøndene. Ved Ludvig 14.s død i 1715 kunne man allerede konstatere L nderholdningen ved Ludvig 14.s hoff, som var enda mer strålende enn under hans forgjenger, var i begynnelsen sprunget ut av en spontan livsglede og en sterk jorlystelsestrang. Men da hoffet flyttet til Versailles, ble det hele nøye kodifisert i et fast, ensformig mønster. Programmet lød på tre komedier om uken, ball hver lørdag og sang og musikk fra kl. 6 om ettermiddagen de andre dagene. Dette stikket som er tatt fra en almanakk fra 1682, viser Solkongen og hans dronning som åpner et ball «å la franfaise».

101

FRANSK LITTERATUR

en voksende desorganisering: finansene var i uorden, stats­ gjelden nådde betenkelige høyder, næringslivet gikk litt etter litt i stå, og landets ressurser var på det nærmeste uttømt. Derfor reiste det seg protester. Litteraturens menn skrev bøker preget av en kritisk holdning til det bestående — La Bruyére, Fénelon og Bayle. En ny tid var på vei, men protestene bidro samtidig til å sette den store perioden i fransk kulturliv i reli­ eff': Corneille, Descartes, Pascal, La Fontaine, Racine, Boi­ leau, Bossuet.

«Så kom endelig Malherbe» I siste halvdel av 1600-tallet gjorde Boileau (s. 272) opp be­ stikket for århundrets franske litteratur med sin Art Poétique, Diktekunsten. I den litteraturhistoriske oversikt han gir i første sang av dette verket, far 1500-tallets diktere en relativt be­ skjeden plass, og særlig går det ut over Ronsard (3, s. 290), som blir beskyldt for at han «forplumrer alt» og «skapte en kunst etter sitt eget hode». Og tross Ronsards suksess, som Boileau ikke ville underkjenne, mente denne klassisismens skolemester at 1500-tallets største franske dikter måtte stå i et skjær av «pedantisk pomp» for ettertiden. Mot denne velberegnede bakgrunnen plasserer Boileau så sin «poesiens vis­ mann» : enfin Malherbe vint, «så kom da (gudskjelov) Malherbe til slutt». Frangois de Malherbe (1555—1628) kan ikke måle seg med Ronsard som dikter, men han har kvaliteter som ikke er å forakte, og som til en viss grad kan forklare Boileaus begeistring og gjøre det berettiget å plassere ham ved inngangen til den franske klassiske litteratur. Han var sønn av en fremstående rådmann i Caen og fikk selv juridisk utdannelse. Sakførertogaen fristet ham imidlertid ikke, han ville heller bære «kårde» enn «kappe» og kom i tjeneste hos hertugen av Angouléme (1576), som han fulgte til Provence som sekretær. Etter hertugens død i 1586 vendte Malherbe tilbake til Nor­ mandie for en tid, men ettersom han var gift med en dame fra Provence, var det naturlig at han i 1599 på ny slo seg ned i 102

MALHERBE

Portrett av Frarqois de Malherbe, malt i 1607 av en av hans eldste dikterelever, Daniel du Monstier, og her stukket av Vorsterman. Malherbe, som omsider var blitt akseptert som kongehusets offisielle skald, fremtrer her som den selvsikre skribent og strenge dommer, «le tyran des mots et des syllabes», som han ble kalt av Guez de Balzac. Et annet lite smigrende tilnavn var «le Pere Luxure», Fader Vellyst, som hentydet til hans erotiske eskapader, noe han for øvrig stolt fortalte sine venner om. Bibliothéque Nationale, Paris.

Sør-Frankrike, hvis poesi hadde sjarmert ham, og hvis diktere var hans venner. Her levde han i relativ ubemerkethet til sitt femtiende år. 103

FRANSK LITTERATUR

Etter hertugens død hadde Malherbe prøvd å finne en ny beskytter, og han stilte høyt: I 1587 hadde han forgjeves til­ egnet kong Henrik 3. diktet Les Larmes de Saint Pierre, St. Peters tårer, en særdeles presiøs anretning i tidens stil og dess­ uten ikke noe originalt arbeid. Heller ikke et senere poetisk fremstøt, denne gangen for å vinne Henrik 4.s dronning, Maria av Mcdicis gunst, skaffet dikteren gehør på høyere hold. Men i 1605 noterte Henrik 4. at hans tro undersått Frangois de Malherbe hadde utformet en Priére pour le Roi Henri le Grand, Bønn for kong Henrik den store, og nå lyktes det ham endelig å få innpass ved hoffet. Diktet falt i den aktive monarkens smak, for Malherbe hadde sørget for å forutsi den gullalder som ville folge etter kongens pasifisering av riket. Diktet er nok litt for storslagent i opplegget, men Malherbe har sagt farvel til alle mytologiske allusjoner og gir direkte og poetiske uttrykk for den tillit folket nærer til sin store konge: Freden vil følge i hans fotspor («Jernet vil bli brukt på bedre vis, til å dyrke jorden»), lasten vil bli mant i jord og dyden stå med palmekronc, mens kunst og gudstro vil trives i det blomst­ rende rike. Man kan fornemme en ny harmoni i dette diktet, av temmelig utstudert art riktignok, men likevel lykkelig og fylt av tillit til at dikterens eget verk kan holde mål med kon­ gens statsmannskunst. Med dette diktet nådde Malherbe inn i begivenhetenes sentrum og ble kongedømmets offisielle dikter, en funksjon han skjøttet med suksess og eleganse og helt uantastet såvel i Maria av Medicis regentskapsperiode som under Ludvig 13. I poetiske tirader av omhyggelig og ofte vellykket struktur lovpriste Malherbe tidens store politiske begivenheter og de skiftende makthavere, blant dem også kardinal Richelieu, og Uere ganger stilte han sitt talent til disposisjon når en eller annen høytstående adelsmann ønsket å synge om sin elskov. Malherbe var alltid sikker og presis i sin poetiske uttrykksform, og hans mesterskap gjorde ham til poetisk formynder for en rekke oppmerksomme elever, med Racan og Maynard som de mest fremtredende. Malherbe ble den litterære kunsts vokter. Hans kongstanke 104

MALHERBE

4

LIVRE

rVfMS

S «W

^-*