Motstandsbevegelsen 8205130701, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Medlemmer åv undergrunns­ bevegelsen, utstyrt med våpen sloppet ned av de allierte, søker ly mol tysk ild i Vercors-områdel i sydøstre del av Frankrike i februar 1944. På denne tiden var motstandsbevegelsen i de okkuperte landene i Vest-Europa i ferd med å nå sitt høyde­ punkt, som forberedelse til en alliert invasjon.

MOTSTANDSBEVEGELSEN

MOTSTANDSBEVEGELSENS SEKS SLAGMARKER

/ løpet av våren og forsommeren 1940 falt Dan­ mark, Luxembourg, Holland, Belgia, Norge og Frankrike (til venstre) for Hitlers invasjonsaréer. I hvert av landene satte små undergrunnsgrupper i gang en tilsynelatende håpløs kamp mot de mektige tyske okkupasjonsstyrkene. Men etter hvert som det forskjelligartede nettet av motstands­ krefter vokste og utviklet stadig større ekspertise i sabotasje og geriljavirksomhet, fikk dette sam­ menlagt strategisk betydning ved at hundretuse­ ner av tyske soldater ble bundet, og tyskernes utnyttelse av de okkuperte landenes industri, jordbruk og naturressurser ble sterkt redusert.

I Frankrike (til høyre) ble motstandsgruppenes anstrengelser for å koordinere sin virksomhet sterkt begrenset av tyskernes sterkt bevoktede geografiske oppdeling av landet. Tyskerne okku­ perte de nordlige to tredjedeler av landet, annek­ terte Alsace og Lorraine og forbød fransk trafikk inn og ut av industriområdet i nord. Den sydlige tredjedelen av landet ble regjert fra Vichy av et marionettregime fram til november 1942, da de tyske styrkene overtok kontrollen for å møte trusselen om en alliert invasjon i Nord-Afrika. Italia okkuperte den sydøstre delen av Frankrike fram til september 1943, da de alliertes invasjon satte Italia utenfor krigen.

tLVcKUrl L/tKtKM^UiKULB __________ RIRI IOTFKFT__________

ANNEN VERDENSKRIG

W RUSSELE MUER OG TIMEUFEs REDAKTØRER OVERSATT AV ISAK ROGDE

GYLDENDAL NORSK FORLAG

Forfatteren RUSSELL MILLER er freelanceforfatter og journalist bosatt i London. Som tidligere offiser i den britiske hær har han skrevet regelmessig i The Sunday Times, og hans produkter blir sendt ut over hele verden. Konsulenter. Tidligere oberst JOHN R. ELTING, U.S.A. er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill, The Battles of Saratoga og Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in America: The Era of the American Revolution, 7755-1795 og Military Uniforms in America: Years of Crowth, 1796-1851, og var medarbeider av The West Point Atlas of American Wars.

M.R.D. FOOT var major i British Army under annen verdenskrig og tjenestegjorde som fallskjermhopper i Special Air Service. For sin innsats for motstandsbevegelsen i Bretagne mottok han det franske Croix de Guerre. Han underviste i politikk og historie ved Oxford, var professor i moderne historie ved University of Manchester, redigerte The Gladstone Diaries, og er forfatter til SOE in France, Resistance og Six Faces of Gourage; Han er medforfatter av Ml 9.

Authorized Norwegian edtion © 1981 Time-Life international (Nederland) B. V. Original English Language

edition published in the United States by © 1979

Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior written permission from the publisher, except that

brief passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Arts Graficas, Toledo Sats: Alfabeta a-s, Halden 1981 ISBN 82-05-13070-1 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D.L. T0580-81

tLVtlWJi « - -----------biblioteket

KAPITLENE 1

Skyggekrigen begynner 2 Hjelp fra Storbritannia 3 Jean Moulins oppgave

20 40 74

4 Fluktruter til friheten 5 Sine brødres voktere 6 Sabotasjeepidemi 7 Opp fra undergrunnen

102 126 150 178

BILLEDREPORTASJENE De første avskyhandlingene 8 Den illegale pressen 30 Forbindelsen med London 52 Opprørsutstyr 62 Kollaboratørene 88 Tyske mottiltak 114

Hollenderne og deres jøder 138 Franske gerilja-legioner 164 Hevnen er søt 192 Litteratur

204

Andre bidrag

204

Illustrasjoner

205

Register

206

INNHOLD

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

Tyskerne forbød belgierne å hylle den ukjente soldat fra første verdenskrig, men veteranen som passer graven sniker blomster forbi politiet.

9

KJØLIG MOTTAKELSE FOR EROBRERNE Fra april til juni 1940 trampet tyske arméer ned seks nasjoner i Vest-Europa - Danmark, Norge, Luxembourg, Holland, Belgia og

Frankrike. Innbyggerne i disse landene var sjokkert og skremt og stod uten ledelse. De ventet seg ikke noe annet enn ydmykelse og

utbytting fra tyskernes side, og det virket dumdristig å gjøre motstand. Likevel begynte motstandskampen i alle de okkuperte landene

nesten omgående. Det dreide seg ikke om organiserte og militante aksjoner - det ville det ta flere måneder å utvikle. Snarere var det en passiv, spontan motstand - enkeltindivider som viste sin patriotisme med de midler de rådde over.

«Passasjerer i metroen pleide med vilje å dirigere tyskerne til Da lærerne i Norge nektet å gå inn i en nazistisk fagforening, ble skolene stengt. Her underviser en norsk lærer elevene i sitt private hjem.

stasjoner som lå langt av gårde,» skrev pariserinnen Lucie Aubrac.

«Bussjåfører hoppet over de stoppestedene tyskerne skulle av på.» I samme ånd forlot folk i Amsterdam kaféer når det kom tyskere inn, og de sluttet å handle i butikker med skiltet «Her snakkes

tysk».

I begynnelsen var det svært få som åpenlyst viste sin avsky for tyskerne, og det de gjorde, var ofte mer temperamentsfullt enn

gjennomtenkt. En dansk krovert, f.eks., ble så rasende da flagget hans ble erstattet med hakekorsmerket, at han rev ned hele

flaggstanga. Tyskerne satte opp en ny flaggstang, men da satte kroverten opp den gamle igjen og utstyrte den med et

kjempemessig dansk flagg (t/7 høyre). Etterpå sa han triumferende

til den tyske vaktposten: «Nå kan du passe på denne her også!» Det var motstand av denne typen som fikk Madame Aubrac til

å bemerke at franskmennene «oppførte seg som smårollinger overfor en bister læren>. Men disse spontane uttrykkene for

patriotisme hadde likevel en dobbelteffekt. De ødela de tyske soldatenes seiersglede og kom med tiden til å bidra til en svekkelse av tyskernes moral. Og hvor bagatellmessig disse

opptrinnene enn var, så sammensveiset de folket i denne første, dystre perioden av den lange okkupasjonstiden. Som en fransk motstandskjemper sa: «Det var dette pussige lille fenomenet å nekte å underkaste seg, som reddet vår menneskelige verdighet.»

10

Danebrog vaier ved siden av hakekorset med tyskernes motstrebende tillatelse. Tyskerne forsøkte pi denne miten i lokke danskene til samarbeid.

11

SKRIFTEN PÅ VEGGEN OG SEIERSSYMBOLENE Et av de første offentlige tegn til antipati mot de tyske okkupantene var de opprørske innskriftene på husveggene. Det var for det meste i ly av mørket patriotene slo til, og etterlot stadig nye samlinger med tyskfiendtlige slagord og symboler så folk kunne studere dem på vei til jobben neste morgen. I Norge ble vegger og oppslagstavler dekorert med emblemet til kong Haakon VII, som hadde flyktet fra landet i stedet for å underkaste seg det tyske regimet. I Frankrike var det mest populære symbolet Lorraine-korset, som også lederen for de franske styrkene i London, general Charles de Gaulle, gjorde til sitt. Et symbol som ble brukt i alle de okkuperte landene for å påkalle den dagen folkene igjen ville bli frie, var V-tegnet for Victory (seier), et tegn som ble forbundet med den britiske statsministeren Winston Churchill. Bokstaven V ble skåret inn i trær, ripet inn i mynter, malt på biler, skriblet på vegger og på tyskernes propagandaplakater. Franskmennene kombinerte ofte V-tegnet med Lorraine-korset (til venstre). En pariser oppfordret forbipasserende til å «sette en strek for de Gaulle». Patrioter fulgte opp, og resulta­ tet ble en rad med streker som sympatierklæring til generalen. Tyskerne skar strekene bort, men sporene etter dem hadde bare enda større virkning. Men slike sporadiske uttrykk for patriotis­ me var for mange ikke nok. Det var mange som tok risken på store mulkter og til og med fengselstraff for å gå med motstandssymboler på smykker og klær, og viste dem fram offentlig for å terge tyskerne {side 14-15).

Til venstre en billedserie tatt av en fransk mot­ standsmann som ville dokumentere den klare holdningen hos mannen i gata. En pariser river ned en tysk propagandaplakat og skriver i stedet slagordet «Leve de Gaulle» samt Lorraine-korset innfelt i V-tegnet. Lorraine er et område mot grensen til Tyskland som Frankrike tok tilbake fra tyskerne etter første verdenskrig.

12

ixuri Lzcrxtr\rlk9(jOix.kJLt

BIBLIOTEKET.. .

POPULATIONS abandonnées.

faites confiance AV SOLDAT ALLEMANDj En propagandaplakat med en tysk soldat som tar seg av franske barn, er blitt utstyrt med følgende håndskrevne kommentar: «Han erstatter den faren han har

Belgiske patrioter har oversprøytet huset til en kollaboratør med maling for å identifisere ham og henge ham ut offentlig.

Dette bildet av to dristige patrioter som har laget kong Haakon Vll's emblem i stein, ble smuglet ut av Norge.

13

Norske kvinner proklamerer sin patriotisme med leppestift - mot Nasjonal Samling og lor kong Haakon.

Tyske soldater i København (til venstre) skriver opp navnet til en dansk pike som provoserer ved å gå med en strikkelue med KAFs emblem som mønster.

14

cLVCixuri

lzi_r\l.ixr ikzsj«j

BILL.oTlKET

Lorraine-korset pranger på ryggen til en jockey på Longchamps-banen i Paris i juni 1940, før tyskerne skjønte at korset var et symbol på motstand.

15

En eldre fransk kvinne avbryter en tysk soldatinspeksjon ved bevisst å forville seg inn i tyskernes linjer, og hun må geleides bort av en politimann.

FREKK FLEIP MED OKKUPASJONSMAKTEN Mange vanlige folk gjorde en liten ekstrainn­ sats for å irritere og fornærme tyskerne enten åpenlyst eller fordekt. I Paris ertet en blind tigger tyske soldater

16

ved å spille «Marseillaisen» på trekkspillet sitt. En gammel dame hadde som hobby å bruke spaserstokken til å spenne bein for tyskerne. I hollandske kinoer forlot folk salen når de tyske propagandafilmene kom - inntil tyskerne satte forbud mot å gå før forestillingen var slutt. Danskene kom med tilsvar til nazifilmene. «Hvem er det der?» var den vanlige fleipen når Der Fuhrer viste seg på lerretet. Da

filmkommentatoren forkynte at «her ser vi hundre bombefly på vei til å angripe England», brølte salen sin fleip med tyskernes hang til å overdrive om sin krigslykke: «Og to hundre av dem kom tilbake.» Tyskerne var pinlig klar over at slike kommentarer ikke bare var ment som spøk, og den avsky de følte overalt omkring seg, gikk dem på nervene.

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE

Patriotiske københavnere hyller kong Christian X på hans daglige ridetur gjennom byen.

17

En dansk yngling foran åstedet for en tysk represalie-henrettelse.

DE FØRSTE UTBRUDD AV PATRIOTISK VOLDSBRUK Høsten 1940 ble motstanden mot okkupa­ sjonsmakten hardere, og flere og flere ga uttrykk for sitt hat mot Hitlers nye orden. Noen sjømenn i Bordeaux spyttet på tyske offiserer og betalte for dette med ett års fengsel. Hollandske nasjonalsosialister fortalte fra en marsj gjennom arbeiderstrøkene i Rotterdam at «det haglet blomsterpotter og takstein pluss en del unevnelige husholdnings­ artikler - med innhold.» En del dristige patrioter begynte å prøve seg som hobby-sabotører. En franskmann skar over tyske telefonledninger - og ble henrettet. En ung danske som ikke lot seg skremme av at det var dødsstraff for sabotasje, ødela tyske tjenestebiler med brannbomber laget av suk­ ker, syre og kalsiumklorat. Viktigere var det imidlertid at mange individuelle patrioter begynte å slå seg sammen i organiserte motstandsgrupper. Etter hvert som disse gruppene formerte seg, vokste en motstands­ bevegelse fram. Hollandske patrioter risikerer å bli skutt på stedet idet de legger ut et stort flagg over

18

ELVtKUrl LÆKtrwwu

det stedet i Amsterdam hvor 29 landsmenn ble skutt av tyskerne som represalie for et hollandsk attentatforsøk mot den lokale SS-sjefen.

19

Like før klokka seks om kvelden den 18. juni 1940 satte en ukjent fransk general seg til mikrofonen i Studio B2 i British Broadcasting

Company i London og gjorde seg klar for sending til Frankrike, som lå utstrakt foran føttene til de tyske invasjonsstyrkene. Generalen var en overveldende skikkelse - utrolig høy, rakrygget og stiv og strunk med en lett arrogant stil som liksom ble

fremhevet av den lange nesen og de tunge øyelokkene. Hans

navn var Charles de Gaulle. BBC-folkene visste ikke mye om de Gaulle bortsett fra at han hadde statsminister Winston Churchills tillatelse til å gå over eteren. De var klar over at han nettopp hadde fått generals rang,

og at han var kommet fra Frankrike dagen før, hvor han hadde kommet seg unna i siste liten før tyske panserkolonner rullet inn i

Paris. De radiofolkene som hadde kommet i kontakt med de Gaulle, sa at han opptrådte som om han nettopp skulle ha vunnet

krigen - han hadde en nesten diktatorisk stil. Under de gitte omstendigheter virket de Gaulles arroganse spesielt irriterende på det britiske vertskapet. Frankrikes oppskryt­ te militærmakt hadde styrtet sammen foran Hitlers arméer på mindre enn seks uker. Og Frankrikes fall hadde vært toppen på to apokalyptiske måneder for de vesteuropeiske demokratiene. Fem

andre land - Danmark, Norge, Holland, Luxembourg og Belgia -

hadde allerede bukket under for Hitlers siste lynkrig. England sto

nå fullstendig ribbet for allierte og med trusselen om en tysk invasjon hengende over seg, så britene hadde verken tid eller tålmodighet til å bli dosert for av en mer eller mindre mislykket fransk general som uten særlige fullmakter opptrådte som eksilleder for sin nasjon.

Da det grønne lyset i studio signaliserte at de Gaulle var på luften, klaret han stemmen og forkynte med ildfull røst: «Det er

De Gaulle tenner «den franske motstandskampens flamme» Ti millioner panikkslagne flyktninger En 84-årig marskalk blir kollaboratør Bengias kongelige krigsfanger Ord fra undergrunnen Den hvite nellik Danskenes «kolde skulder» En klosset nazist ved navn Quisling Patriotiske attentatmenn og franske martyrer Motstandsgrupper samler seg i det skjulte

sant at vi var, og fremdeles er, overveldet av fiendens mekaniserte styrker, både på bakken og i luften ... Må vi oppgi alt håp? Er vårt nederlag endelig og ugjenkallelig? På disse spørsmålene vil jeg

svare: Nei!» De Gaulle appellerte til sine landsmenn om å slutte seg til ham og arbeide for frigjøring av Frankrike. Han minte dem om at

Frankrikes oversjøiske imperium fremdeles var fritt, at Storbritan­ nia ennå kjempet, og at det fantes andre mektige krefter som

ennå ikke var satt inn i kampen. «Fremdeles fins det nok av alt det vi trenger i verden for å knuse fienden en dag...

Hva som enn skjer, så vil ikke og må ikke den franske

SKYGGEKRIGEN BEGYNNER

BIBLIOTEKET motstandskampen slokne.»

Men denne varme junikvelden da de Gaulle forsøkte å få det

Med tiden skulle disse stolte ordene vise seg å være en nesten feilfri spådom. To stormakter som ennå holdt seg utenfor krigen -

franske folket i tale, virket bare antydningen om en motstands­

USA og Sovjetunionen - skulle komme til å kjempe mot Hitlers

tenkning. I Frankrike var det svært få som hørte de Gaulles tale, og enda færre som brydde seg om den.

Tyskland og i tidens fylde snu krigslykken. Før disse landenes

enorme potensiale av mannskaper og materiell kunne settes inn,

kamp som tomme talemåter - som en ren oppvisning i ønske­

ble de alliertes sak holdt oppe av britene og en voksende

På de støvete utfartsveiene sydover fra Paris sluttet de demoraliserte restene av den franske hæren seg til strømmen av

motstandsbevegelse i Frankrike og de andre okkuperte landene i

panikkrammede sivile som flyktet fra de fremrykkende tyskerne.

Vest-Europa. De Gaulle innså at Frankrike måtte spille en nøkkelrolle hvis

som kunne trille - privatbiler, drosjer, lastebiler, kjerrer, sykler,

motstandsbevegelsens kamp mot Tyskland skulle bli vellykt.

Frankrike var det mest folkerike og industrialiserte av de seks

Flyktningene hadde pakket de eiendelene de fikk med seg, på alt trillebårer og barnevogner. Mange bandt madrasser på biltakene for å beskytte seg mot mitraljøseild fra luften.

nomiske ressurser til det ytterste, ville tyskerne litt etter litt tape

I byer og landsbyer langs hovedveiene sydover ble kaféer og hoteller overfylt av flyktninger, bensinstasjoner ble beleiret, og

terreng i en langvarig utmattelseskrig. Dessuten var Frankrike av

frykten spredte seg som en farsott til familier som til nå ikke

vital strategisk betydning for en frigjøring av Europa. Det at landet

lå nær Storbritannia og for en stor del bestod av åpent lende, og

hadde drømt om å forlate sine hjem. Da denne eksodus nådde sitt høydepunkt, var veiene overfylt av 10 millioner flyktende

dermed var velegnet for tank-operasjoner, gjorde det til det

franskmenn, som hadde etterlatt ubetjente butikker, ubemanne­

naturlige åstedet for en invasjon fra Tysklands fienders side. Det ville ta tid før motstandsbevegelsen i Frankrike og de

de produksjonsenheter, ustelte avlinger, umelkede kuer og ulåste, øde hus.

andre okkuperte landene kunne vokse seg sterk. Først i 1942

Det franske folket var i en tilstand av sjokk og skam etter begivenhetene i mai og juni 1940. Det var ikke til å fatte at denne

okkuperte landene. Hvis Tyskland ikke utnyttet Frankrikes øko­

skulle de famlende og spredte undergrunnsgruppene komme til å bli sterke nok i noe enkelt land til å yte enhetlig organisert

stolte nasjonen med sine lange og ærerike militære tradisjoner var

motstand mot okkupantene. Først da ville motstanden bli

blitt erobret så fort og så lett. Det var ufattelig, men det var sant.

Motstandsbevegelsen med stor M - en organisert bevegelse som

Frankrikes hær var knust, alt virket nå håpløst.

skulle spille en viktig rolle i krigen. Selv da ville motstandskampen i Europa ikke være mer enn en serie separate nasjonale

Overveldet av katastrofen søkte franskmennene nå støtte og

ledelse hos en 84 år gammel soldat hvis berettigelse til politisk

operasjoner som ble noe løselig koordinert av de forskjellige

lederskap hovedsakelig grunnet seg på det ry han hadde skaffet

etterretningsorganisjonene.

seg under første verdenskrig, nesten et kvart århundre tidligere. Marskalk Henri Philippe Pétain, helten fra slaget om Verdun,

Men innenfor hvert enkelt land kom motstandsgruppene til å formere seg og utvide sine aktiviteter - samle etterretningsopp­ lysninger og viderebefordre dem til London, organisere og

overtok som statsminister den 17. juni. Med skjelvende stemme

gjennomføre sabotasjehandlinger i stadig større målestokk, og

Frankrike for å mildne dets ulykke... Med tungt hjerte er det jeg

hjelpe tusenvis av mennesker til å flykte fra okkuperte land. Deres

i dag sier at all kamp må opphøre.»

kringkastet han samme dag til nasjonen: «Jeg gir meg selv til

myriader av ødeleggelseshandlinger steg til et enormt klimaks i

«Bare tonen i denne ydmykheten gjorde meg kvalm,» skriver

1944, da de allierte arméene i England forberedte invasjon på det

forfatterinen Simone de Beauvoir. «Og likevel var jeg lettet over å

europeiske fastlandet. Det var i stor grad takket være motstands­

høre at det franske folkets blodsutgytelser endelig skulle opphøre.»

bevegelsens vidtomspennende aktiviteter at de allierte klarte å få fotfeste i Frankrike, uten å måtte stå overfor omkring 50 tyske

Franskmennenes lettelse over våpenstillstanden var nesten

divisjoner som, slik det nå utviklet seg, ble holdt i aktivitet i peri­

total. Den gamle soldaten - stolt, rakrygget, med lysende blekblå

fere områder av Frankrike og andre okkuperte land i Vest-Europa.

og trygge øyne - ble hyllet som en frelser som kunne redde

21

Frankrike fra krigens avgrunn og gjenopprette orden i den

kaotiske nasjonen. Snart ble den ærverdige marskalken gjenstand for ren persondyrkelse. Bildet av ham - i uniform, naturligvis -

dater ble deportert til en rekke fangeleire, noe som ribbet Frank­ rike for kjernen i dets arbeidsstokk. Og likevel kunne det gått verre. En stor del av Syd-Frankrike

dukket opp overalt, i butikker og kontorer, på plakater langs

skulle få slippe å bli okkupert, og denne angivelig frie sektoren

gatene og på suvenirer og flagg. Overalt møtte man hans milde, faderlige blikk. Nye bøker om slike helteskikkelser som Napoleon,

skulle utgjøre et slags fristed for undertrykte og flyktninger. I lys av

Ludvig XIV og Jeanne d'Arc la vekt på å fremheve deres

det lille man til nå visste om de tyskokkuperte områdenes grusomme skjebne, kunne befolkningen i den uokkuperte sonen

og bønn (... Og frels oss fra det onde, O Marskalk av Frankrike»).

prise seg relativt lykkelig. Marskalk Pétain etablerte sin regjering i Vichy, en ferieby i den uokkuperte sonen, omkring 280 km syd for Paris, og slo straks inn

Våpenhvilen som Pétain hadde bedt om, ble undertegnet den

på en samarbeidslinje overfor tyskerne som gikk så langt som til å

forbløffende likhet med marskalken. Han fikk sin hyllest både i form av sang («Marskalk, her er vi, vi, dine barn står foran deg...»)

22. juni i den historiske jernbanevogna i Compiégne-skogen hvor

omfavne en god del trekk av nazistenes antisemittisme. Et par

Frankrikes marskalk Foch hadde diktert fredsbetingelsene til de

dager etter at han hadde møtt Hitler i Montoire-sur-le-Loire i

beseirede tyskerne i 1918. De betingelsene Hitler nå dikterte,

oktober, henvendte marskalken seg på ny til det franske folket

innebar at to tredjedeler av Frankrike skulle okkuperes og regjeres

over radioen. «Det er med ære og i Frankrikes enhets navn,» erklærte han, «... at jeg i dag slår inn på samarbeidets vei.»

av den tyske hæren (se kart side 3), og kostnadene dette førte med seg, skulle i sin helhet betales av Frankrike - den svimlende sum

Stort sett inntok folk i den uokkuperte sonen en heller

av 400 millioner franc pr. dag. Nesten to millioner franske sol­

pragmatisk holdning til samarbeidslinjen - på godt og ondt var

Franske rekrutter som har flyktet fra hjemlandet, står i kø for å melde seg til en fransk kampenhet i London i juli 1940. Denne styrken, som ble dannet like etter Frankrikes fall, utgjorde kjernen i de Frie Franske styrker som fire år senere skulle komme til å telle over 100000 mann.

22

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE dette prisen man måtte betale for å holde de forferdelige tyskerne

g militærmakten, hadde ingen grunn til å omfavne Vichys samar-

unna. Imidlertid begynte franskmennene i den langt større,

beidspolitikk. Mange franskmenn gjorde det likevel - noen fordi

okkuperte sonen å oppdage - til sin overraskelse - at de tyske

dette så ut til å være det eneste som kunne trygge freden, andre

soldatene var svært forskjellige fra de uhyrer franskmennene

mennesker. Og de tyske myndighetene viste tegn til uventet

fordi de profiterte på tyskernes tilstedevær. Jean Bruller, mot­ standsmann og forfatter under psevdonymet Vercors, beklaget den upatriotiske innstillingen blant sine naboer i en landsby øst

menneskelighet. For det første åpnet de suppestasjoner i Paris for

for Paris. «Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at landsbybe­

å avhjelpe den mest akutte hungeren inntil de overskårede

forsyningslinjene fra landsbygda kunne begynne å fungere igjen.

folkningen, deriblant min egen arbeidsgiver, var fullstendig ube­ rørt av okkupantenes nærvær,» skrev Vercors. «Ja, bondekona var

Så da den første frykten hadde lagt seg, begynte store deler av

ett hakk bedre - hun gjorde skamløst det beste ut av situasjonen

befolkningen i den okkuperte sonen å akseptere erobrerne. Mange gikk også lenger enn til bare å akseptere dem. En

og lot både kundene, naboene og til og med sin egen familie

kvinne i Saintes, nord for Bordeaux, skrev beundrende i et brev til

hos tyskerne.

hadde forestilt seg. Tyskerne så ut til å være høflige og anstendige

klare seg uten melk, smør og egg - som hun fikk bedre pris for

sin sønn at «befolkningen ga seierherrene en hjertelig velkomst. Pikene vinket med lommetørklær og skjerf til de atletiske unge

Operaen og Comédie-Frantjaise spilte for fulle hus, pakket med

mennene på motorsyklene, menn som var vakre som guder og

tyske offiserer i gallauniformer, og kaféene var overfylt av disse

hadde latter i blikket.» Befolkningen i nord, som ble regjert direkte av den tyske

Det var ikke stort bedre stilt i Paris, hadde jeg inntrykk av.

kortklipte Fritzene og franskmenn som satt sammen og drakk dus. I de billøse gatene satt tyske soldater, elegant antrukne franske

Statsminister Winston S. Churchill eskorterer lederen for de Frie Franske styrker, general Charles de Gaulle, under inspeksjon av en tankenhet i Storbritannia i mars 1941. Selv om Churchill støttet de Caulles motstandsorganisa­ sjon, var han ofte oppgitt over den herskesyke franskmannen. Churchill skal ha uttalt at «det største korset jeg har å bære, er Lorraine-korset» - frihetssymbolet som de Caulle gjorde til sitt eget.

23

sykkeldrosjene - drosjebiler fantes det jo ikke. Jeg tålte ikke synet

per begynte å sende informasjoner til eksilregjeringen i London. Også Hollands regjering drog i eksil til London, tre dager etter

av mine medmennesker redusert til rene trekkdyr som til og med

det tyske angrepet, som kom den 10. mai 1940. Ministrene fikk

samtykket i sin egen nedverdigelse.»

Høsten 1940 sto det altfor klart for patriotisk innstilte

med seg dronning Wilhelmina, som såvidt unngikk å bli kid­ nappet av en gruppe tyske fallskjermsoldater. Den 14. mai stod

franskmenn at veien til effektiv motstandskamp ville bli lang og

de hollandske væpnede styrker overfor en håpløs situasjon, og

kvinner og korpulente franske forretningsmenn sammen i

hard.

hærledelsen ga ordre om å innstille kampen, men tusenvis av soldater nektet å overgi seg til tyskerne. I stedet gikk de under

jorda, og tok våpnene med seg, og ventet rolig på at den dagen

I lynkrigens kjølvann virket betingelsene for effektiv motstands­

skulle komme da de kunne slå til mot erobrerne.

kamp i de andre okkuperte landene heller ikke særlig lovende. I alle de fem andre vesteuropeiske landene var befolkningen sjok­

kert, uorganisert, rettighetsløs og folk fryktet det verste. Også her forsøkte de først og fremst å finne en måte å overleve på, noe som

for de fleste betydde å rette seg etter okkupasjonsmaktens grunnsetninger. Men under denne resignasjonens ferniss skjulte

det seg hos folk i disse landene visse uhåndgripelige egenskaper som franskmennene manglet, og som trådte klart fram da det

første sjokket begynte å gi seg. Tre av disse landene - Danmark, Holland og Luxembourg tok nederlaget med fatning blant annet fordi de ikke hadde festet

noen særlig lit til sine små og svake væpnede styrker. Befolknin­ gen visste at den ville være hjelpeløs i tilfelle angrep, og da

angrepet kom, var folk verken overrasket eller synderlig demorali­ sert over tyskernes lettkjøpte triumf. Hærene i Norge og Belgia

hadde kjempet tappert før de måtte overgi seg, og folket i disse landene opprettholdt sin nasjonale stolthet til tross for de store tapene og det endelige nederlaget. Mens Belgia vaklet på randen av nederlag, ga kong Leopold III sine statsråder ordre om å danne en eksilregjering. Regjeringen ba

kongen om å slå følge, men han nektet å forlate sitt folk. Leopold ordnet med overgivelse av sine frynsete styrker og erklærte seg

selv som krigsfange, og han nektet å forhandle med tyskerne om konsesjoner.

Det belgiske folket var ikke ukjent med motstandskamp. Undergrunnstaktikk fra fire års tysk okkupasjon under første

verdenskrig levde ennå friskt i minnet hos mange belgiere. Til

tross for det kaos landet nå var kastet ut i - med nesten to millioner flyktninger i kø langs veiene - etablerte patriotiske

belgiere raskt en illegal presse. Snart talte flere dusin illegale aviser de tyske okkupantene midt imot, og en rekke etterretningsgrup­

Kong Haakon VII av Norge (i forgrunnen) og tronarvingen, kronprins Olav, inspiserer frie norske tropper på en base i Skottland i 1943. Den populære kongen besøkte ofte sine eksil-styrker for å hjelpe til med å høyne moralen med tanke på kamp i fremtiden, men det var svært få av disse soldatene som noen gang kom i strid.

24

ELVERUM biblioteket

For å forberede seg på denne dagen utnyttet hollenderne

straks en av landets største bransjer -trykkeribransjen. Ved hjelp av et utall små trykkerier utover landet begynte faglærte trykkere

å utgi anti-nazistiske bøker, aviser og pamfletter i det skjulte. Den 15. mai, den dagen da de hollandske væpnede styrker offisielt kapitulerte, kom det første illegale bladet ut. Med tiden skulle mer

enn 1 000 illegale aviser komme til å sirkulere rundt om i Holland, til den tyske okkupasjonsmaktens grenseløse irritasjon.

Men den danske kolde skulder var oare det første tegnet på motstandsviljen i Danmark. Snart fulgte individuelle sabotasje­ handlinger og hemmelige møter som førte til dannelse av underjordiske celler. I København organiserte en gruppe stabsof­ fiserer et etterretningsnett som ble kjent som Prindseme, og

begynte å sende britene verdifulle opplysninger om bevegelsene til tyske tropper, fly og skip.

Hollenderne holdt moralen oppe ved konstant å markere sin

Etterat Norge kapitulerte for tyskerne i juni 1940, tok kong Haakon VII og den norske regjeringen veien til London. Nesten

uvilje mot tyskerne. Og virkningen på den tyske moralen uteble

omgående kom overlevende fra den knuste norske hæren

ikke. Hugo Bleicher, en militærpolitimann som gjorde tjeneste i

sammen i små, spontane grupper for å kartlegge mulighetene for

Haag i juni 1940, skrev senere: «I Holland kunne vi for første gang

motstandskamp. Etter hvert ble gruppene til et underjordisk nett

se hva folk i de okkuperte landene tenkte om oss... Befolkningen behandlet oss med opphøyet forakt og behandlet oss som om vi

som kalte seg Milorg. Denne styrken holdt nær kontakt med

ikke var der. Det gikk oss på nervene å tilbringe måned etter må­

i forbindelse med en eventuell alliert invasjon.

lederne i London og hadde planer om å overta kontrollen i landet

ned midt blant folk som bare hadde hat og avsky til overs for oss.» Hollenderne brukte fødselsdagen til dronningens svigersønn,

prins Bernhard, som anledning til organisert uttrykk for sin patriotisme. Tusenvis av mennesker gikk rundt med prins Bernhards yndlingsblomst, en hvit nellik, som bevis på sin lojalitet

overfor kongehuset Orania. Da tyske soldater fikk for vane å rive

blomstene av hollenderne, svarte en del dristige sjeler med å utstyre blomstene med skjulte barberblad. I Danmark som i Holland hadde innbyggerne tatt nederlaget

med fatning da tyskerne okkuperte mesteparten av landet på én dag den 9. apriF 1940. Danskene var overrasket og lettet da de oppdaget at Hitler, som anså dem for å være av ulastelig arisk

herkomst, ga danskene særbehandling, som en del av planen om

å gjøre landet til et «mønsterprotektorat». Den danske regjeringen fikk sitte, danske butikker ble ikke hindret i sin virksomhet, og

lærerne fikk undervise i fred. Danskene adlød til punkt og prikke ordren fra sin konge, Christian X, om å forholde seg rolig og

opptre «korrekt» overfor okkupantene. Utenlandske observatører trakk den slutningen at Danmark var blitt en villig brikke i tysker­ nes hender, men tyskerne selv oppdaget snart det motsatte. Det som på overflaten så ut som korrekt opptreden var i virkeligheten

en kald og hard fiendtligsinnethet. «Danskene,» skrev London

Times, «må få æren for å ha oppfunnet en ny ordre, som Hitler

ikke har tenkt ut, nemlig ordren om D.K.S. - Den Kolde Skulder som uttrykker den fremherskende holdningen blant 90% av

Danmarks befolkning overfor tyskerne.»

Dronning Wilhelmina av Holland, som flyktet til Storbritannia og dannet en eksilregjering der, kringkaster en oppmuntring til sine landsmenn fra London i 1942. For å vise sin solidaritet med folket i hjemlandet, prøvde dronningen personlig å hilse på hver enkelt av dem som flyktet til England, og hun nektet å spise mat som det var umulig å få tak i hjemme i Holland.

25

En overveldende majoritet av den norske befolkningen forble lojal overfor den norske eksilregjeringen. Patriotene hadde ingen

fylde ville tone flagg, ta knekken på sine hjemmedyrkede nazister

som helst problemer med å vite hva de skulle mene om Vidkun Quisling, den pompøse lederen for det norske nazistpartiet som

områdene. Men mange venstreorienterte, sammen med en god del

hadde utnevnt seg selv til statsminister den 12. april, tre dager

apolitiske folk som fremdeles gikk og bar på nasjonens tradisjo­

etter at invasjonen begynte. Nordmennene besvarte Quislings storsnutede fremferd med å latterliggjøre ham - overklassen

nelle tyskerhat, nærte et brennende ønske om å kjempe mot okkupasjonen. Og til tross for deres mangel på en fast

hengte ham ut, arbeiderklassen hånte ham, og offentlige

organisatorisk basis for effektiv motstandskamp, begynte de å

tjenestemenn boikottet hans stråmenn i embedsverket. Quisling

kjempe «i spredt orden».

og foreta seg noe virkelig dramatisk for å frigjøre de okkuperte

ble til de grader en narr i folkets øyne at tyskerne måtte gi ham

De første tegn til opposisjon i Frankrike - i likhet med i de

sparken bare seks dager senere. Han gjorde et come-back i 1942 på en tid da hans navn allerede hadde vunnet innpass i det

andre okkuperte landene - var lite mer enn tverr oppsetsighet som vanligvis ga det enkelte individet mer tilfredsstillelse enn det

engelske språket som synonym for «forræder».

påførte okkupantene reell engstelse. Borgermesteren i en liten by i nærheten av Paris stoppet rådhusklokka for å vise at han ikke

Frankrike var et langt vanskeligere tilfelle. Nasjonen hadde vært splittet mellom høyre- og venstre-krefter og var grundig frustrert

respekterte «den nye tiden». I Alsace-Lorraine, hvor myndighete­ ne bøtela folk som brukte det franske språket, vandret en kvinne

etter flere tiår med Den Tredje Republikks ineffektive regjeringer. «Ja, lenge før krigen,» skrev forfatteren André Gide, «stinket

betalte det dobbelte av boten med bemerkningen: «Og dette er

inn i provinsregjeringens kontor, ropte muntert «bonjour» og

Frankrike av nederlag. Landet var allerede i ferd med å falle fra

for neste gang også.» I utstillingsvinduet til en fotograf på Place

hverandre til de grader at det eneste som kunne redde det

dltalie i Paris dominerte et svært fotografi av Pétain med

muligens var - og kanskje er - akkurat denne katastrofen, slik at

merkelappen «solgt». Slike innfall forårsaket i først omgang neppe

landet igjen må stable seg selv på beina.» Mange franskmenn så

Vichy-regimet som en revolusjonær regjering som ville tilfredsstil­ le landets behov for radikale reformer. «Det er reformer i luften,»

mer enn et underfundig glis, men de var viktige på sin måte likevel. De senket okkupantenes status, oppmuntret folk til å vise dem forakt og bidrog til å heve moralen hos et folk som stod

sa en dommer i Rouen i den okkuperte sonen. Og en professor i

ansikt til ansikt med nasjonal ydmykelse.

Montpelier i Syd-Frankrike sa det slik: «Den nasjonale revolusjo­ nen har på bare ett år klart det som det forrige regimet ikke klarte

represaliene var noe som skulle komme senere. Til langt utpå

på et århundre.»

høsten 1940 fortsatte okkupantene å gjøre sitt beste for å smiske

Stort sett var det franske folket enig i dette. Desillusjon, apati og til dels direkte avsky for Frankrikes tidligere ledere var ganske

med franskmennene og få dem til å samarbeide. De prøvde å

vanlig blant velgermassen. 1930-årene hadde brakt voksende

I begynnelsen nektet tyskerne å la seg tirre - de harde

mildne franskmennenes sårede stolthet ved å vise respekt for fransk kultur - det ble arrangert utstillinger, eminente franske

spenning og polarisering mellom de politiske ytterpunkter.

intellektuelle ble invitert til å besøke Tyskland, det ble holdt

Svekket økonomi, sosial nød, finansielle skandaler og kriser i

foredrag og soldatene fikk ordre om å «omgås folk», forsikre

utenrikspolitikken hadde underminert den ene regjeringen etter

franskmennene om sine gode hensikter og avlive myten om at

den andre. Etterat Folkefronten begynte å gå i oppløsning, og

tyske soldater drev og skar armene av små barn.

regjeringen viste liten evne til å hamle opp med trusselen utenfra,

Men den økende forakten blant franskmennene var noe

sto Den Tredje Republikk igjen med svært liten støtte i befolkningen.

tyskerne ikke kunne bøte på med sjarm. Ryktet om de Gaulles

Så franskmenn av diverse høyreorienterte avskygninger for­

kom til å stå for motstand mot okkupasjonsmakten. Klebemerker

ente seg bak Pétain. Også noen venstreorienterte gikk med, ut fra

med innskriften «Vive de Gaulle» begynte å dukke opp langs

den teori at marskalken spilte et dobbeltspill og at han i tidens

gatene, på telefonkiosker, på jernbanen og i metro-stasjoner, i

radiosending fra London hadde spredd seg, og generalens navn

En norsk mor og hennes barn har måttet rømme leiligheten i Oslo for å gi plass til tyske soldater, og venter her på fortauet mens tingene deres blir stablet på en lastebil. De norske innbyggerne som ble fortrengt fra hjemme­ ne sine, fikk bare 24 timers varsel, og de måtte også fortsette å betale husleie og tjenestepike for tyskerne. Familien på bildet fikk imidlertid behol­ de tingene sine, noe som ellers ikke skjedde.

offentlige toaletter og, sjelden men virkningsfullt, bakpå tyske

BIBLIOTEKET ble «Råd til de okkuperte» spredd vidt omkring i Paris. Man kunne

militærbiler, hvor dristige sjeler festet dem mens tyskerne ventet på grønt lys i gatekryss.

finne det sammenkrøllet på et sete i en metro-vogn eller stukket

Patrioter dekorerte klokkekjeder, nøkkelringer og halsbånd med Lorraine-korset, som hadde vært et frihetssymbol helt siden

kafé eller rett og slett seilende med vinden i en gate. Denne stadige økningen i fornærmelser og hån var nok

ned i sprekken mellom kinostoler eller under et askebeger på en

korstogstiden og en klar påminnelse for tyskerne om deres

irriterende for okkupantene, men de første voldelige episodene -

nederlag i første verdenskrig. (Hertugdømmet Lorraine ble tatt fra Frankrike under den fransk-preussiske krigen, men ble gitt tilbake

sabotasje, angrep på tyske soldater og til og med ett og annet drap - hadde atskillig større virkning. I Abbeville i nærheten av

etter Versailles-traktaten i 1919.) Man fikset på tyske skilt, slik at

Kanalkysten ble det skutt ned én tysker i måneden med en belgisk

Offen (åpen) ble til Hoffen (å håpe) og Raucher (røyke-kupé) ble til

7.65-pistol i fire måneder i strekk uten at gjerningsmannen ble

Rache (hevn). Da de franske flaggene - som var forbudt av

funnet. I Doubs ved den sveitsiske grensen ble det skutt med

tyskerne - ble tatt ned av fransk politi, ble de øyeblikkelig heist av patrioter, og det ble lagt kranser ved monumenter av franske

gevær mot en tysk løytnant. I Paris ble det åpnet ild mot tre tyske

nasjonalhelter.

vaktposter utenfor kontorene til den tyske marinekommandanten.

som i august 1940 hadde begynt å dele ut et tyskfiendtlig skrift

For å motvirke spredningen av tyskfiendtlig aktivitet ila tyskerne til å begynne med bøter, for eksempel 10 000 franc for å vansire en propagandaplakat. Hvis skjenderen var et barn - noe

med tittelen «Råd til de okkuperte». Det var skrevet i enkel og

som ofte var tilfelle - kunne foreldrene bli arrestert. Sabotasje

talende prosa og inneholdt 33 råd om hvordan man skulle opptre

medførte strengere straffer - fengsel for gjerningsmennene og

overfor tyskerne. «Ha ingen illusjoner. De er ikke turister, de er erobrere... Du kan ikke språket deres, eller også har du glemt

hadde funnet sted. Men franskmennene fortsatte med å skjære

det. Hvis en av dem snakker til deg på tysk, så trekk hjelpeløst på

over telefonledninger, en fornøyelig og forholdsvis lett oppgave.

Det var mange franskmenn som ble vunnet for motstands­

kampens sak av Jean Texier, en sosialistisk journalist og forfatter

bøter opp til sju millioner franc for den byen hvor forbrytelsen

skuldrene og gå rolig videre... Hvis kolonialhandleren din setter

Etter hvert som disse hendelsene økte i antall, ble også

opp et skilt om at «Her snakkes tysk», så begynn å handle i en

straffene strengere. I september fikk motstandskampen en martyr

annen butikk.» Det siste rådet fra Texier var å be leseren lage flere

i Pierre Roch, en 19 år gammel platearbeider i Royan i VestFrankrike. Han ble summarisk henrettet for å ha kuttet en

kopier av pamfletten og gi det videre til andre. På denne måten

27

protesterte og holdt mange av dem som gisler som kunne

med en pinne i hver hånd, oppfattet mengden straks poenget - to pinner heter på fransk deux gaules og uttales som de Gaulle. Da

henrettes i tilfelle det kom til flere voldelige handlinger mot tyskerne.

tyskerne det fikk være nok. Soldater rykket inn fra sidegatene og

telefonkabel. Okkupantene begynte også å arrestere folk som

Likevel ble avsky-demonstrasjonene mer åpenbare enn noen gang. Den 11. november, 21-årsdagen for våpenstillstanden etter

folkemengden svarte med Vive de Gaulle! Vive de Gaulle! syntes begynte å spre mengden. Det kom til håndgemeng overalt, og skudd ble løsnet. Mange ble arrestert eller skadet før gata var

første verdenskrig, ble åpenlyst feiret ved Triumfbuen i Paris, til tross for uttrykkelig forbud fra tyskernes side. Tusener av studenter samlet seg på Champs-Elysées, mange av dem med

ryddet, og neste dag summet Paris av rykter om det som hadde

blomster i nasjonalfargene rødt, hvitt og blått - et utvalg som blomsterhandlerne hadde passet på å ha rikelig av akkurat den

tatt. Demonstrasjonen virket sterkt på opinionen. Det franske

hendt. Antallet døde lå i de forskjellige versjonene mellom fem og femti, men faktum var at ingen var blitt drept i det hele

dagen. Idet demonstrantene vandret forbi Triumfbuen, sluttet

folket fikk for første gang se at det fantes massevis av mennesker

forbipasserende seg til dem, og folk som satt på fortauskaféene

som stod i klar opposisjon til tyskerne, og, noe som var like viktig,

ble også med. Da noen av studentene klatret opp på Triumfbuen

den satte individer av samme oppfatning i stand til å identifisere hverandre. Naboer som til sin gjensidige overraskelse hadde gjenkjent hverandre i mengden, visste nå hvem de kunne stole

ANROPELSE. Guddommelige forsyn bak ånders ledestjerner og gode makters lysdrift som fører folkeslag den dulgte vei fra mørke mot mål i fagre fjerner!

på. Dette var litt av en trøst for dem, for i den atmosfæren av frykt og mistenksomhet som rådde like etter nederlaget og okkupasjo­

nen, var det vanskelig å vite hvem som var venn og hvem som var fiende. De franskmennene som tok Pétains våpenhvileavtale

alvorlig, betraktet enhver form for motstand som en vanære, og mange av dem anså det som sin borgerplikt å informere tyskerne

Skal vi vår kjerne kjenne avmektig eller sterk ved det som her skal hende: et veldig vårens verk?

om arbeidskamerater og naboer som hadde gitt uttrykk for tyskfiendtlige følelser.

Til folkets indre styrke, dets marg og motstandsevnehar vi vår lit å sette på prøvelsenes dag: En brist i sjelens troskap — og alt skal rakne, revnet

seg for en viss risiko for forræderi dersom motstandsbevegelsen

Kom, lyse fortidsminner i diktning, liv og dåd: Når nuets livsmot svinner, gi kraft og fremtidsråd!

Henri Frenay, en rømt krigsfange som senere skulle bli en av de

store lederne for motstandskampen, visste at man måtte utsette skulle ha en sjanse til å vokse seg sterk. I Marseille i den uokkuperte sonen arbeidet han ivrig med å rekruttere folk og

samle inn penger til en spirende motstandsgruppe. «Når jeg

møtte noen,» forklarer han, «begynte jeg hver gang den samme samtalen. Jeg prøvde å røyke ut min samtalepartners meninger om England og Hitler-Tyskland. Jeg presenterte min overbevisning

Asker, 23. januar

Ragnar Hauger.

om at Tyskland kom til å tape krigen. Jeg pekte på at Storbritannia

innbitt sto imot nazistenes angrep, og at USA før eller siden ville

Dette diktet, som ble offentliggjort i den tyskkontrollerte pressen i Norge, virker som en hyllest til okkupantene, men det inneholder et anagram som viser dikterens egentlige holdning. Leser man første bokstav i hver linje ovenfra og nedover, får man den engelske setningen «God save the King» Gud signe Kongen, dvs. Haakon VII. Engelskkunnskapene blant nordmenne­ ne var såpass solide at forfatteren kunne regne med at svært mange av leserne ville forstå denne enkle koden.

28

BIBLIOTEKET intervenere i konflikten, akkurat som de hadde gjort i 1917. Frankrike kunne ikke holde seg utenfor denne kampen. Landet måtte gjøre seg kampklart. På dette tidspunktet i samtalen pleide jeg å gjøre en pause for å høre den andres reaksjon. Hvis den

virket positiv, gikk jeg gjerne videre: "Det fins folk som allerede er i gang med å gå sammen i det skjulte. Kunne du tenke deg å bli med?'» 11940 møtte Frenay liten entusiasme for sine ideer: «Strømnin-

gene i den franske opinionen var dypt skuffende. Bortsett fra et par av våre venner som vi fikk med oss, så vi ikke så mye som et

som lider under landets katastrofe. Dette er ønsket til alle dere som gjerne vil gjøre sin plikt.» Folk som hittil hadde vært tilfredse med å rive ned tyske propagandaplakater, ble nå mer aggressive. I desember hadde tyskerne funnet det nødvendig å utstyre plakatene sine med klebemerker som advarte om at ødeleggelse av plakater «vil

betraktes som en sabotasjehandling og straffes på strengeste

måte». Julaften 1940 overklistret de Paris med nye plakater som kunngjorde henrettelsen av en viss Jacques Bonsergent, en ung ingeniør som hadde slått til en tysk soldat.

glimt av opprørsstemning. Folk hadde slått seg til ro med

Forfatteren med psevdonymet Vercors, som gikk ut fra at

nederlaget omtrent som om det gjaldt en seier. Det viktigste for

Bonsergent var motstandskampens første martyr, skrev: «Neste morgen så jeg at plakatene var omkranset av blomster, omtrent

dem, ja, noen ganger det eneste de brydde seg om, var mat.»

Men hva Frenay ikke visste, var at andre mennesker i andre deler av landet også var i ferd med å danne motstandsgrupper. I Vichy holdt en energisk konservativ ved navn Georges Loustau-

nau-Lacau på med å legge grunnlaget for AHiance, en hemmelig etterretningskrets som senere skulle komme til å telle omkring

som om de alle skulle ha vært graver. I løpet av natta var

småblomster av alle mulige slag blitt festet til plakatene med knappenåler - naturlige blomster og kunstige blomster, ste­ morsblomster av papir og celluloid-roser sammen med små

3 000 personer. Gilbert Renault, som senere ble mer kjent som

franske og britiske flagg... midt på den sedate og snerpete Faubourg Saint-Germain! Og hvordan måtte tilstanden da være i

oberst Rémy, var i ferd med å planlegge organisasjonen Confrérie

arbeiderstrøkene Belleville og Saint-Denis? Jeg svelget tårer av

Notre-Dame, et hemmelig kontaktnett som senere furnerte

London med planskissene for Hitlers Atlanterhavsvoll lenge før

smerte og av glede - glede over å oppdage under disse blomstene som ble overrakt den første martyren, den første krusningen som

det første spadestikket ble tatt. Telefonteknikere i Paris hadde

bredte seg gjennom mitt lands usynlige sjel.»

allerede kastet seg over problemet med å avlytte langdistanselin-

Men de militante motstandskjemperne var ofte farligere for seg selv enn for tyskerne. De hadde ingen våpen, ingen erfaring i

jene som forbandt Berlin med den franske hovedstaden. Og i det antropologiske museet i Paris, Musée de 1'Homme,

undergrunnsaktiviteter og - som sta og selvstendige franskmenn

satt en liten gruppe akademikere ledet av den russisk-franske immigranten Boris Vildé, og skrev tyskfiendtlig propaganda som

- liten øvelse i samarbeidets kunst. De visste at de levde på angivernes nåde og at de hele tiden var jaget vilt for en nådeløs

de spredte i all hemmelighet. I desember kom gruppen i Musée de

fiende som hadde enorme ressurser og beviselige kvalifikasjoner i

1'Homme med en illegal avis som het Résistance (Motstand) og

å spore opp og knuse enhver motstand. De hadde viljen, det de

som presenterte følgende utvetydige appell på førstesiden: «Gjør

manglet var midlene. Men disse skulle snart bli skaffet til veie av

motstand! Dette er ropet som kommer fra hjertet hos alle dere

en ytterst hemmelig organisasjon med hovedkvarter i London.

29

Hollandske journalister risikerer lengsel og til og med dødsstraff ved å bemanne et hemmelig pressekontor i Amsterdam

31

BLI MED I FRIHETSKAMPEN Den 9. april 1940, den dagen tyske styrker inntok den danske byen Slagelse, satte den danske skoleeleven Arne Sejr seg til skrivemaskinen og laget 25 eksemplarer av det han kalte «Danskernes ti bud» og puttet dem i postkassene i nabolaget samme kveld. Leserne ble bedt om å

gjøre dårlig arbeid for tyskerne

arbeide sakte for tyskerne ødelegge alt som er nyttig for tyskerne

bli med i kampen for Danmarks frihet! Unge Arne Sejrs primitive men glødende bredside markerte

begynnelsen på den illegale pressen, den tidligste formen for organisert motstandskamp i alle de okkuperte landene i Vest-

Europa. Overalt kom likesinnede venner sammen i små grupper Et lite utvalg blant de tallrike, aggressive undergrunnspublikas/onene i det okkuperte Holland, blant andre det kalvinistiske «Trouw» (Troskap) det kommunistiske «De Waarheit» (Sannheten) og det rojalistiske «Je Maintiendrai» (Jeg holder fast).

for å planlegge, skrive og distribuere motstandslitteratur. Meste­

parten av disse tidlige skriftene ble skrevet på maskin eller stensilert opp, og noen ble kopiert for hånd. Det var stor variasjon blant disse publikasjonene. Mange av

dem konsentrerte seg om lokale forhold - tysk urettferdighet og fremgang for motstandskampen. Andre var organer for politiske

partier som vervet og utdannet motstandsfolk. (En norsk pamflett

var utelukkende viet veiledning for sabotører.) Andre igjen - som det riktignok tok lengre tid å få i gang - var profesjonelle

pressefolks verk, såsom illustrerte blader og dagsaviser med opplag på opptil 100 000. I 1944 hadde den illegale pressen i

mange områder flere lesere enn den offisielle, og både i Frankrike og i Holland lå tallet på illegale tidsskrifter på rundt 1 200.

Etter hvert som den illegale pressen vokste, økte også tysker­ nes anstrengelser for å undertrykke den. Bare i Norge ble omkring

3 000 journalister arrestert, og mer enn 200 ble henrettet. I Holland mistet 120 personer som arbeidet med avisen Lojalitet

livet. For å minske risikoen arbeidet journalister, fotografer og trykkere som var tilknyttet samme publikasjon, på vidt forskjellige steder og var ofte ukjente for hverandre. Likevel løp noen

fotografer den alvorlige risiko å forevige motstandsaktiviteter (til

høyre} av hensyn til den nasjonalhistoriske arv.

32

Venninnen holder utkikk mens en fotograf fra den hollandske hemmelige pressen tar et bilde med et kamera som er skjult i håndvesken hennes.

33

INNSAMLING OG SPREDNING AV NYHETER Den illegale pressen gjorde mer enn å drive propaganda for motstandskampen. Mange aviser var nyhetsmedia i full skala og supplerte leserne med omfattende og usensurerte in­ nenriks- og utenriksnyheter. Informasjonsgrunnlaget for artiklene kom fra hemmelige kontakter i regjeringskontorer og politivesen, fra avlyttede telefon- og tele­ graflinjer, fra redaksjonskontorene i offisielle publikasjoner som lekket ut nyheter de ikke torde offentliggjøre selv, og fra utenlandske radiosendinger. Etter hvert organiserte noen undergrunnsjournalister hemmelige nyhetsbyråer som daglig eller ukentlig sendte stoff til abonnerende aviser. Særlig effektivt var det danske nyhetsbyrået Information, som utstedte så mye som fire konfidensielle nyhetsrapporter daglig til en gruppe på 254 aviser. En norsk kvinne plukker i all hemmelighet opp nyheter fra BBC for en Oslo-avis.

En Oslo-kvinne skriver en motstandsartikkel på stensil. Skrivemaskiner, som var sjelden vare og gjenstand for inndragning, ble holdt godt skjult.

34

Journalist i en illegal avis på sitt provisoriske kontor i Amsterdam. Pressen flyttet fra sted til sted for å lure Gestapo.

35

Typografer setter det månedlige «Fritt Danmark» på et tannlegekontor. I tilfelle Cestapo-razzia kunne settekassene gjemmes i hemmelige skap på få sekunder.

MIDLERTIDIGE OPPHOLDSSTEDER OG SKJULTE TRYKKERIER Når nyhetene var samlet inn og skrevet ned, meldte det seg en ny fare. Nyhetene måtte stensileres eller trykkes, noe som krevde en masse utstyr som lett kunne tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Mindre foretak gjemte stensilmaskiner og

36

papirforråd i hemmelige avlukker i loftsboder, kjellere og private leiligheter. En hollandsk utgiver plasserte hele trykkeriet sitt i en hul høystakk. Og Informations København-kontor betjente sin stensilmaskin i det statlige helse­ direktoratets forskningsinstitutt, bak en dør

som bar skiltet «Farlige eksperimenter pågår». En rekke store illegale aviser ble trykt om natta i trykkerier hvor de legale avisene ble trykt om dagen. Én motstandsgruppe benyttet seg frekt av det samme trykkeriet som ble brukt til nazistenes aviser. Trykkeriarbeiderne

En bevæpnet vakt tar seg en hvil mens «Fritt Danmark» trykkes.

Norske kvinner sjekker en illegal avis i kjelleren i en boligblokk i Oslo.

visste om den høyst forbudte virksomheten, men sa ingenting - motstandsfolkene hadde lovt dem riktig triste «arbeidsulykker» med «iltrykking med smeltet bly» hvis de sladret.

37

En kvinnelig kurér lor en hollandsk undergrunnsavis samler sammen stensilerte eksemplarer for å dele dem ut til abonnentene i Amsterdam.

En annen kurér sykler ut fra pressekontoret med bunker av illegale aviseksemplarer i knytter på sykkelstyret.

VESKER OG KOFFERTER FULLE AV ILLEGALE AVISER Den mest kinkige jobben i den illegale pressen var å distribuere de ferdige eksemplarene foran nesen på tyskerne. I de første okkupasjonsårene ble mange enkle nyhetsflak sendt i posten i konvolutter med fingerte returadresser. Men det var både dyrt og farlig å la store opplag gå gjennom postverket. De fleste av de store avisene ble derfor levert pr. bud direkte til abonnenten noen ganger av melkemannen eller postbu­ det, hvis disse var motstandsfolk, men oftest av kvinnelige kurérer som gjemte avisene i håndvesker, handlevesker, dobbeltbunnede kofferter eller i klærne til barna sine. For å øke leserkretsen ble leserne oppfor­ dret til å gi sitt eksemplar videre når de hadde lest det. En hollandsk avis oppfordret lesere som hadde en typisk samlernatur, til å gi blaffen i å samle på aviser - hvis de led av samlermani, kunne de heller samle tyske revolvere.

38

Forbipasserende i Amsterdam leser kommunistavisen «De Waarheit» på en kioskvegg. Selv om avisen bare kom ut i et par tusen eksemplarer pr. uke, var leserskaren langt mer tallrik, på grunn av utendørs oppslag og distribu­ sjon i fabrikker, universiteter og andre folkerike steder, hvor avisen ofte gikk fra hånd til hånd.

39

Våren 1941 forkynte en liten metallplate utenpå nr. 64 i Baker Street i London - ikke så langt fra Sherlock Holmes' legendariske

gemakker - at bygningen nå var tilholdssted for Inter-Service Forskningsinstitutt. Den ærverdige, gamle detektiven ville utvil­ somt blitt forundret over et så velklingende og likevel så tåkete

navn - og han ville sikkert også kommet til at Inter-Services Forskningsinstitutt var et navn og ikke noe mer. En grundig undersøkelse ville avslørt et annet underlig etablissement lenger ned i gata, i nr. 82. De fleste som besøkte

denne bygningen, kom og gikk gjennom bakdøra, som førte ut til et trangt smug - en merkelig måte å gjøre forretning på i noe som forestilte å være en avdeling av varehuskjeden Marks and Spencer. Adressene i Baker Street og de tilhørende firmanavnene skjulte operasjonene til en bemerkelsesverdig organisasjon som med­

lemmene respektløst kalte «gamlefirmaet» eller «spetakkelet». Den offisielle tittelen, som bare noen få kjente til, var Special Operations Executive, eller SOE. Hver mann og kvinne i denne

organisasjonens rekker hadde viet seg til et dødsens alvorlig foretagende: å gå til underjordisk krig i de okkuperte landene i Vest-Europa ved hjelp av oppstand og sabotasje. Det var et prosjekt som krevde absolutt tykkeste sort slør av hemmelighol­

delse. Selv Londons drosjesjåfører, hvis yrkesstolthet var å vite hva

som gikk for seg i hovedstaden, var uten anelse om hva slags

forretninger som foregikk i de to bygningene i Baker Street. Det

var sjelden man mottok gjester der, og nye folk ble alltid intervjuet i hotellrom eller i en av de mange private leilighetene i London som SOE hadde til disposisjon for slike formål. Og selv

Besynderlige gjøremål i Baker Street Churchill om å «sette fyr på Europa» SOE's dragkamp med de Gaulle Dårlig start i det okkuperte Frankrike BBC vrøvler i kode Skoleslutt for hemmelige agenter Et «trygt hus» blir en «musefelle» Den forræderiske trippel-agenten La Chatte En husmaler stjeler Hitlers forsvarsplan Tysk radiokontakt med London Major Giskes' aprilsnarr

om tyskerne prøvde så godt de kunne, var de ikke et hakk bedre

enn drosjesjåførene når det gjaldt å spore opp hovedkvarteret for

de hemmelige operasjonene i Vest-Europa.

SOE var blitt stiftet av Winston Churchill sommeren 1940, da

britenes situasjon var på sitt mest håpløse. I mai hadde den britiske hæren blitt splintret under sitt håpløse forsøk på å for­ svare Frankrike, og bare den heroiske evakueringen fra Dun-

kerque hadde reddet restene. Og så, da Frankrike kapitulerte den 26. juni, mistet britene sin siste viktige allierte. Den nærmeste fremtiden så ut til å føre med seg en tysk invasjon over Kanalen,

og Churchill og hans statsråder innså at det ville ta flere år før de

HJELP FRA STORBRITANNIA

kunne sette inn en militær offensiv mot tyskerne i de okkuperte

mistro til SOE helt fra starten av og betraktet organisasjonen som

landene. Men det fantes ukonvensjonelle måter å slå tilbake på, og en av dem var underjordisk krigføring, noe som lenge hadde

et amatørmessig og usivilisert hemmelighetskremmeri. Denne

fascinert statsministeren. Nå da England var i knipe, ble Churchill tvunget til å omsette sin akademiske interesse i praksis. «Hvor

Air Force til å la ett av sine dyrebare fly frakte en fillete person til Europa på et oppdrag som ingen ville fortelle noe om. Også

fantastisk det ville være,» skrev han i et memorandum til sin

byråkratene så med ondt blikk på denne uortodokse organisasjo­

representant i Chiefs of Staff, general Sir Hastings Ismay, «hvis tyskerne måtte sitte og lure på hvor vi ville slå til neste gang i

nen som brukte sin topp-hemmelige status til å behandle regler og retningslinjer med suveren forakt.

stedet for å tvinge oss til å bygge vegger og tak over denne bri­

For å gjøre vondt verre kom SOE stadig i klammeri med den

tiske øya!» Med dette for øyet var det Churchill forestilte seg commando-

første fasen av krigen mente Churchill, «kunne de Gaulle og hans

grupper som skulle plage tyskerne med overraskelsesangrep, og

hemmelige agenter som kom ned i fallskjerm bak tyskernes

holdningen stakk mange kjepper i hjulene for SOE. For eksempel hadde man store vanskeligheter med å få overtalt lederne i Royal

noe arrogante de Gaulle og hans etterretningstjeneste. I denne

håndfull tilhengere ikke gjøre krav på å fremstå som en alternativ fransk regjering». Britene holdt derfor fortsatt forbindelsen med

frontlinjer for å samle etterretninger, lede sabotasjeaksjoner og trene opp underjordiske hæravdelinger og plante opprørsånd

marskalk Pétains regjering i Vichy. For å ivareta dette forholdet

blant de okkuperte folkene. Den 19. juli, samme dag som Hitler med overlegen mine forlangte at England skulle overgi seg,

avdeling for Frankrike, seksjon F, skulle operere uavhengig av de

etablerte den britiske statsministeren den instansen som skulle

skjult for ham. Det var ikke til å unngå at de Gaulle fikk nyss om dette, og det var like uunngåelig at hans reaksjon ville bli raseri.

koordinere undergrunnskrigen mot Tyskland. Churchill ga sitt hjertebarn et ambisiøst og dramatisk mandat: «Sett fyr på

Europa.» I løpet av tre år fikk SOE et mektig og effektivt underjordisk

hadde det britiske Utenriksdepartementet insistert på at SOE's Gaulle og at organisasjonens operasjoner i Frankrike skulle holdes

Forholdet mellom britene og de Gaulles tilhengere ble så spent at SOE så seg nødt til å opprette en ny Frankrike-avdeling som

skulle samarbeide direkte med de Gaulles etterretningstjeneste.

nett av operative agenter over hele Vest-Europa - samt i

Hovedformålet med dette samarbeidet skulle være å fostre en

Jugoslavia, Hellas og Midtøsten. Ikke desto mindre ville det være

enhetlig motstandsbevegelse i Frankrike. I mellomtiden fortsatte

alt annet enn riktig å si at organisasjonen var en øyeblikkelig

den opprinnelige seksjon F sine separate operasjoner som hovedsakelig dreide seg om sabotasje. Det var intens rivalisering

suksess. Ja, SOE fikk en så trang fødsel at man måtte lure på om den noen gang ville klare å komme seg ut av fødestua.

I samme øyeblikk som Churchill informerte sine kolleger om

mellom de to SOE-seksjonene, og begge parter var glødende

overbevist om at den andre var udugelig.

sine planer for SOE, begynte en hissig krangel om hvem som

De Gaulles tilhengere, som stort sett gikk under navnet de Frie

skulle ha kontrollen. Krigsdepartementet, Utenriksdepartementet

Franske, var særlig oppbrakt over at britene forsøkte å fiske blant

og de forskjellige etterretningsinstansene i Storbritannia kom alle

franskmennenes egne folk og presse dem inn i etterretningsar­

med sine krav. På et tidspunkt gikk bølgene så høyt at da Lord

beid for Storbritannia i stedet for sitt eget land. «Straks en

Halifax talte Utenriksdepartementets sak, utbrøt koloniminister

franskmann ankom til England,» bemerket de Gaulle surt i sine

Lord Lloyd: «Du skulle aldri vært spurt til råds, for du går aldri med på noen ting. Du vil ikke egne deg som gangster.» Til slutt overlot

etterretningstjenesten. Bare etter en hel serie med innvendinger

memoarer, «ble han bedt om å arbeide for den britiske

Churchill ansvaret for SOE til Hugh Dalton, den energiske og

og forespørsler fikk han lov til å arbeide for oss. Hvis han derimot

kreative ministeren for økonomisk krigføring.

ga etter (for britenes ønsker), ble han holdt borte fra oss, og vi fikk

Men utnevnelsen av Dalton satte ulykkeligvis ikke noen stopper for bitterheten. Mange eldre militære autoriteter snøftet

aldri se ham i det hele tatt.»

foraktelig over alle slags «irregulære» operasjoner. De hadde

De første forsøkene på å sende hemmelige agenter fra Storbritan-

41

nia til Frankrike virket som en bekreftelse på beskyldningen om amatørmessighet både når det gjaldt SOE og de Frie Franske. To

tak i informasjon om det okkuperte Frankrike. Han gikk til en

av de Gaulles agenter ble utstyrt med brevduer for å sende

erindringer om samtalen, begynte han selv med å spørre hva SOE egentlig dreide seg om.

etterretningsrapporter tilbake til England, og padlet gummibåten

annen offiser og forsøkte å få litt mer klarhet. Ifølge Buckmasters

sin i land ved Saint Aubin i Normandie natt til den 4. august 1940

«Opprørs-aktiviteter,» var svaret.

- og forsvant. Man gikk ut fra at de enten var blitt arrestert eller

«Det har jeg forstått, sir, men hva slags opprørs-aktiviteter?» «Det er jeg ikke helt klar over selv, men jeg tror poenget er

skutt - inntil de dukket opp i London i begynnelsen av 1941 og

forklarte hva som hadde hendt. Det området hvor de hadde gått i land, hadde vært så grundig bevoktet at de måtte gjemme bort

sabotasje mot industrielle anlegg i Frankrike.»

den uhåndterlige dueflokken for å komme seg unna. Senere

den 5. mars 1941 klarte den første agenten fra seksjon F virkelig å

klarte de aldri å få tak i duene igjen, og følgelig hadde de gitt opp

komme ned i Frankrike i fallskjerm. Georges Bégué hoppet ned

oppdraget.

omtrent 30 km nord for Chateauroux i den uokkuperte sonen.

Det gikk ikke stort bedre med SOE i de første forsøkene. Et

Men trass i alt dette oppnådde SOE et par suksesser. Natt til

Med en svær radiosender i kofferten vandret han rett hjem til en

forsøk på å sette i land en gruppe på tre agenter med

pensjonert fransk politiker som var en venn av nestlederen for

motortorpedobåt på Bretagne-kysten natt til 1. august 1940,

seksjon F. Da den gamle franskmannen hadde kommet seg over

måtte oppgis da båten støtte på en tysk kyst-konvoi. Natt til den 1. november ble den første agenten som skulle slippes ned i

dette overraskende møtet, gikk han med på å hjelpe til, og i løpet av et par dager var Bégué i stand til å sende adressene til positive

Frankrike med fallskjerm, fløyet til målområdet i Bretagne.

kontakter i området tilbake til London. Nesten omgående kom det tre nye agenter, og tidlig om morgenen den 13. juni ble et

Plutselig fikk agenten problemer med nervene og nektet å hoppe. Faktum var at den nyfødte organisasjonens folk manglet erfaring i livsfarlig grad. Mesteparten av staben hadde bare svært vage anelser om hva de egentlig skulle drive med, og enda mindre

Whitley bombefly fra RAF ledet til målet av bluss som var satt ut på bakken ved et slott i nærheten av Limoges, og slapp ned to

peiling på hvordan det skulle gjennomføres i praksis. Da kaptein

lange beholdere med skytevåpen, plastikksprengstoff og tidsinn­ stilte miner. For de franske patriotene som satt i mørket og

Maurice Buckmaster i mars 1941 ble utnevnt til informasjonssjef

ventet, kunne skyggekrigen endelig begynne på alvor. Disse to

for seksjon F, ble han fortalt at «den grunnleggende ideen» var å få

beholderne var de første av nesten 100 000 forsyningskolli som

42

skulle komme til å hagle ned over den franske jord i løpet av hele okkupasjonstiden.

fantes noen organisert motstandsgruppe i området, hadde agenten ordre om å opprette en slik gruppe. I noen tilfeller var

Under forberedelsene til dette nedslippet fikk Georges Bégué

agenten så heldig å lande i omgivelser hvor han var kjent og

en ubehagelig forsmak på de farer som lurte på alle radioopera-

hadde venner han kunne stole på. Men til og med i slike lovende

tører som arbeidet for motstandsbevegelsen. Han var såvidt kom­

situasjoner hendte det at han ble isolert fra det øyeblikk han satte

met i gang med å kalle opp London for å få instrukser, da tysker­

foten på fransk jord. Fiendtlig innstilte politifolk og spioner fra

nes radio plukket opp morsesignalene hans og begynte å for­

Gestapo fantes overalt, og den minste lille feil kunne føre til arrestasjon, tortur og død.

styrre dem med å sende signaler på samme frekvens. Vichypolitiet fikk beskjed om å være på vakt overfor fremmede i nær­

heten av Chateauroux, og spesielle peilebiler som kunne lytte seg

De agentene som frivillig påtok seg en slik hasardiøs plikt både menn og kvinner - ble rekruttert fra alle områder av livet.

inn på radiokilden med en spesialantenne, begynte å kretse rundt

Den første betingelsen var naturligvis at vedkommende beher­

i området for å finne senderen. Bégué visste at hans frihet avhang

sket språket i det landet han skulle til. I den hollandske og den

av å holde sendetiden nede på et absolutt minimum.

skandinaviske avdelingen av SOE var nesten alle som vervet seg av de angjeldende nasjonaliteter, men i den franske og den

Men hvordan skulle han få informasjoner fra London uten å bruke sin egen sender for å etablere kontakt? Løsningen var enkel men brilliant - å bruke BBC. For å redusere antall nødvendige

belgiske seksjonen var mange av agentene tospråklige briter. Blant dem som ble rekruttert i 1941 var det bankfolk, skuespillere,

sendinger fra Frankrike, foreslo Bégué at BBCs utenlandstjeneste skulle sende meldinger til de hemmelige agentene i felten. Denne

journalister, vinhandlere, jurister, kunstnere, lærere, filmregissø­ rer, motedesignere og husmødre.

ideen skulle komme til å få vidtrekkende konsekvenser og føre

For det meste ble de ikke straks nøyaktig informert om hva de

til et intrikat system av «personlige meldinger» som BBC hver kveld kjørte ut over kraftige sendere til agenter og motstandsfolk

hadde gitt seg ut på. Hvis de ble ansett som velegnede og arbeidsvillige, ble de sendt til diverse hjem i Syd-England, for å få

over hele Vest-Europa. Noen av meldingene hørtes ut som van­

en innføring i hva de måtte kunne som hemmelige agenter av

lige familiehilsener («Jean sender en klem til Nicole»), noen virket

instruktører som selv hadde vært agenter - mange av dem var

direkte meningsløse («Flora hadde rød hals» og «Er Napoleons hatt

veteraner fra første verdenskrig. Disse introduksjonstimene ble etterfulgt av fysisk trening og herding ved en commando-skole i

fremdeles hos Perros-Guirec?»). Men for SOE-agentene som kunne tolke dem, kunne disse meldingene bety at en kurér hadde landet trygt eller at det samme kveld ville komme en parachutage

Skottland, pluss fallskjermtrening, instruksjon i nærkamp, lydløst drap og bruk av radio, og til slutt et finpussingskurs med simulerte

- et fallskjermslipp, eller at en bestemt jernbanelinje skulle ut­

Gestapoforhør som etterlot liten tvil om at de hadde små sjanser

settes for sabotasje. Tyskerne brukte en masse energi på å bryte

til å berge livet hvis de ble tatt.

denne primitive koden, men til ingen nytte.

SOE lærte fort av sine erfaringer, men så var det også en god

del å lære. De første agentene som landet i fallskjerm i okkuperte land, møtte ingen mottakelseskomiteer. I likhet med Georges

SOE's forskere og spesialister sørget for at opplæringsbasene

var godt utstyrt med oppfinnelser og nytt utstyr, fra uthulte fyr­ stikker som inneholdt mikrofilm, til miner som var «forkledd» som

hestelort. En annen SOE-avdeling sørget for at agentene var

Bégué hadde de ikke annet enn navn og adresse på et fremmed

ordentlig kledd. I en liten fabrikk i Londons konfeksjonsstrøk satt

menneske som kanskje ville vise seg samarbeidsvillig. Navnene på

flyktninger og sydde klær i pakt med de forskjellige stilartene og moteretningene på kontinentet - noen ganger med ekte

de første av disse kontaktene kom ofte fra folk som hadde flyktet

til London da landet deres ble invadert. Hvis SOE-agenten var heldig, ville hans kontakt enten allerede være involvert i motstandsarbeid eller i hvert fall kjenne noen som var det. I

områder hvor man ikke kjente til sympatisører, måtte agenten famle seg forsiktig fram etter lokale motstandsfolk. Hvis det ikke

Roman Carby-Czerniawski (helt til v.), en tidligere polsk flyger, hjalp til med å organisere en spionring som ble kjent som Interallié, og han rigget freidig opp en radiosender i en leilighet i Paris (til v., i sirkelen) ikke langt fra Gestapos hovedkvarter. Den 70. mai 1941 sendte gruppen hans en kodet melding til London - den første radiokontakten med Frankrike på et år.

For å utstyre motstandsbevegelsen med håndvåpen, eksplosiver, medisin og klær brukte SOE denne typen forsyningsbeholder i metall. Den var omtrent tre meter lang og veide omkring 50 kg med full last.

43

MÅNESKVADRONENS EFFEKTIVE LUFTFERJE

spesialiserte modeller og ble brukt av britene ikke bare til hemmelige transporter, men også til stråling i lav høyde, rekognosering av artilleristil­ linger og redningsaksjoner til sjøs.

Natt til den 19. oktober 1940 landet RAFpiloten W. J. Farley på et månelyst jorde i nærheten av Montigny i den okkuperte delen av Frankrike, plukket opp den britiske agenten Philip Schneidau og fløy straks av gårde. Ett eneste skudd fra bakken smadret Farleys kompass, og da et tett og lavt skydekke visket ut landemerkene for ham, kom han langt ut av kurs. Til slutt nødlandet han i Skottland uskadd og med passasjeren i god behold. Farleys strabasiøse ferd var det første av over 180 vellykte oppdrag til Frankrike, hvor mer enn 800 personer enten ble satt av eller fløyet tilbake til Storbritannia. Farleys enhet, kjent som «Måneskvadronen» fløy vanligvis lette, énmotors Lysandere (omtrent som den på bildet ovenfor). Flyets røffe landingsstell og dets evne til å lande og lette på mindre enn 400 meter, gjorde store deler av kontinentets

44

landskap tilgjengelige for høyst uoffisielle visitter. «Lizzy», som var ribbet for enhver bestykning og i stedet utstyrt med ekstra drivstofftank, hadde en rekkevidde på mellom 650 og 720 km. Skvadronen fløy så mange oppdrag som været tillot i uka før og uka etter hver fullmåne. Mellom disse «måneperiodene» til­ brakte flygerne dagene med å lære opp agenter som skulle sendes til okkuperte land for å organisere motstandsgrupper. Det var særlig én ting som pilotene kunne lære de vordende agentene - og som pilotene selv hadde nytte av - nemlig å finne velegnede landingsplasser - uten groper og løs gjørme og å merke dem med signal lys. Dessverre var det ikke alle som lærte dette like godt. John Nesbitt-Dufort (t/7 høyre) kom en gang tilbake fra Frankrike med telefonled-

ninger rundt understellet - resultatet av en dårlig planlagt landingsstripe. Nesbitt-Dufort, som med tiden skulle bli skvadronleder, hadde forresten en uforholdsmessig stor porsjon uflaks. På et annet oppdrag begynte vingene på Lysanderen hans å ise etter at han hadde plukket opp en mann, og han ble nødt til å lande en gang til i Frankrike. En skjult grøft satte flyet hans ut av spill (t/7 høyre), men han klarte å unnslippe det lokale sikkerhetspolitiet og kom seg til England ved neste fullmåne. Til tross for alle de farene den ble utsatt for, mistet skvadronen bare 13 Lysandere og seks piloter i løpet av fire års virksomhet - en relativt lav pris for en transporttjeneste som gjorde mye for å opprettholde kontakten mellom etterretningshovedkvarteret og agen­ tene i felten.

skreddermerker tatt fra klærne til utlendinger som var kommet til England.

I tillegg til teknologi, trening og tekstiler trengte agentene en god porsjon flaks for å overleve sommeren 1941, og akkurat på den tiden var flaks mangelvare. Gilbert Turck, en arkitekt fra Paris som hadde flyktet til England like etter Frankrikes nederlag, hadde mer uflaks enn han fortjente da han natt til 6. august ble sloppet ned i nærheten av Montlugon i Frankrike, med ordre om å

organisere våpendepoter. «Da jeg satt i flyet, klar til å hoppe ut, var jeg ikke det minste redd. Jeg tenkte simpelthen ikke på å være redd,» minnes Turck. «Jeg hadde en merkelig følelse av at hele mitt

liv hadde vært en eneste forberedelse til dette øyeblikket. Mine

foreldre hadde inngitt meg en sterk følelse av plikt og hengiven­ het overfor Frankrike, og jeg følte at det jeg nå gjorde, var helt naturlig for meg. Så da jeg fikk signal om å hoppe ut, tok jeg sats så kraftig og entusiastisk at jeg traff undersiden av vingen, besvimte og landet i bevisstløs tilstand.

Da jeg kom til meg selv igjen, var jeg på en politistasjon. Jeg var tydeligvis blitt funnet av to bønder som hadde brakt meg dit. Jeg var temmelig groggy et par dager og husker ikke altfor klart hva som hendte, men jeg vet at jeg ble ført til et militærfengsel i

Clermont-Ferrant for å forhøres.» Til sin egen forbauselse ble Turck sloppet fri på grunnlag av en historie han diktet opp om at han hadde bestukket RAF for å få

dem til å slippe ham ned i Frankrike, fordi han hatet engelskmen­ nene så sterkt at han ikke orket tanke på å bli der. Så snart han

ble sloppet ut av fengselet, reiste han til Marseille, hvor han i overensstemmelse med instruksene begynte å opprette våpende­

poter. Han leide også et digert hus, Villa des Bois, som han regnet

med å bruke som et «trygt sted» for medsammensvorne. I løpet av noen uker ble Turck etterfulgt av flere agenter som også kom til den uokkuperte sonen. En av dem ankom om natta i

en Lysander, et lett, énmotors fly som kunne lande og ta av på

mindre enn 200 meter og derfor kunne benytte seg av jorder og åkrer. Ti agenter kom ned i fallskjerm, og fire stykker kom i land

ved Perpignan fra H.M.S. Fidelity, et britisk marinefartøy stasjonert i Gibraltar. De hadde lite til felles, disse mennene, bortsett fra

kunnskap om at det fantes et «trygt hus» i Marseille som het Villa des Bois. Det de imidlertid ikke visste, var at Vichy-politiet også

satt inne med den samme kunnskapen. Villa des Bois var blitt avslørt på et forholdsvis tidlig tidspunkt,

Nesbitt-Duforts Lysander ble nediset og måtte lande på et jorde.

45

da en av de nyankomne SOE-agentene ble arrestert med

adressen i lomma. En intetanende Turck reiste i september bort for å besøke sin forlovede, og mens han var borte, gjorde Vichypolitiet huset til en souriciére - en musefelle - for besøkende

fiendens hender, og de begynte å lure på om det overhodet var noen av agentene som ennå var i live, enn si på frifot. Til slutt, på første nyttårsdag 1942 kom det en kodet melding fra Paris, og den dystre stemningen i Baker Street vek plassen for

agenter. De flyttet inn en mann som lignet Turck, og så satte de

jubel. Avsenderen presenterte seg som Pierre de Vomécourt, den

seg ned for å vente.

ene av tre brødre som hadde vært med på å organisere mot-

En etter én ringte SOE-agentene på utenfor Villa des Bois, ble

standsaktiviteter siden mai 1941. Vomécourt fortalte først hva

invitert inn - og øyeblikkelig arrestert. Den 24. oktober stod den

som hadde hendt i løpet av de siste månedene, og avsluttet

siste gjesten utenfor døra til Villa des Bois. Det var Georges Bégué, den eneste radiooperatøren som var igjen i den uokkuperte

med en bønn om at det måtte sendes penger til de agentene som ennå var i virksomhet.

sonen. Da han ble arrestert, mistet de få agentene i området som

Signalet inneholdt forhåndskoder som beviste at det var

ennå var på frifot, kontakten med London fullstendig. På toppen av det hele begynte Gestapo å peile inn André Bloch, den eneste

autentisk, og det var faktisk Vomécourt som hadde forfattet meldingen - men det var ikke han som hadde sendt den. Den ble

radiooperatøren som var i virksomhet i den okkuperte sonen. Fra

sendt av den tyske militære etterretningsorganisasjonen Abwehr.

Le Mans, 185 km sydvest fra Paris, sendte han sin siste melding den 12. november, og London hørte aldri mer fra ham.

De Vomécourt ante ikke hva han hadde stelt i stand. Han var

selv ikke i besittelse av noen radiosender og hadde arbeidet i flere

uker med å gjenopprette kontakten med London. Til slutt hadde Turck fikk vite om arrestasjonene gjennom venner i Lyon da han

en advokat han kjente, introdusert ham for Mathilde Carré, en

var på vei tilbake til Marseille, og på den måten unngikk han

vakker fransk kvinne i begynnelsen av 30-årene. Venner kalte

musefella. Men på den tiden var Turck allerede blinket ut, og i juli 1942, da han var på plass i Paris igjen, fikk hans karriere som

henne Lily, og blant motstandsfolk gikk hun under navnet «La

motstandsmann en brå og noe pinlig slutt. «Jeg hadde møtt andre

motstandsfolk i bakrommet til en butikk på Boulevard Saint

på Champs-Elysées den 26. desember 1941. La Chatte forklarte at hun hadde arbeidet for en polsk spionring som var blitt avslørt av

Chatte» (Katten). Hun og de Vomécourt møttes i Café Ceorges V

Germain, og på veien hjem gikk jeg inn på et pissoir. Da jeg kikket

tyskerne. Hun og radiooperatøren hadde kommet seg unna, og

opp, så jeg plutselig tre sivilkledde menn som kom mot meg med

sistnevnte sto fremdeles i kontakt med London. Hun påtok seg

pistol i hånden fra tre forskjellige retninger. Det fantes ingen mulighet til å flykte, og jeg fikk håndjern på og ble ført bort.»

med glede å få sendt de Vomécourts melding til SOE. Ved et annet bord i kafeen satt en mann i sivile klær og med

Dette var begynnelsen på en endeløs ildprøve for Turck.

runde hornbriller som gjorde at han lignet en ugle. Det så ikke ut

«Forhørene var temmelig grundige og varte lenge,» skriver Turck.

som om han brydde seg noe større om den stillferdige men

«Men jeg ga dem ingen opplysninger. Min største bekymring var

viktige konversasjonen mellom La Chatte og de Vomécourt.

at min forlovede kanskje ville bli kompromittert. Jeg hadde lånt hennes sykkeltiljatelse, og da de fant den, drog de av gårde for å

Mannen var sersjant Hugo Bleicher fra Abwehr. La Chatte var hans elskerinne.

gjennomsøke leiligheten hennes, og der hadde jeg lagret en god

På visse måter hadde La Chatte snakket sant. Hun hadde

del eksplosiver i en gammel lenestol i trappeoppgangen. Senere

virkelig vært medlem av Interallié, en polsk etterretningsorganisa­

fikk jeg vite at de hadde endevendt hele leiligheten, men ikke

sjon som hadde stått i kontakt med det britiske militære etter­

brydd seg om den gamle stolen på trappeavsatsen.» Turck ble til

retningsvesen. Men det hun ikke fortalte de Vomécourt, var at da

slutt sendt til Buchenwald - men han overlevde.

Abwehr infiltrerte organisasjonen, var også hun blitt arrestert.

Den illevarslende tausheten i Frankrike gjorde SOE-sjefene i

Forhøret av henne var blitt ledet av Hugo Bleicher over et bedre

Baker Street dypt bekymret. De hadde ingen muligheter til å vite

måltid i en privat suite i Håtel Edouard VII på Avenue de FOpéra,

hvordan, hvor og hvorfor radiooperatørene hadde blitt tatt. De

Abwehrs hovedkvarter i Paris. Innen neste morgen hadde La

visste heller ikke hvor mange av agentene som hadde falt i

Chatte gått med på å bli dobbeltagent.

46

I løpet av de neste par dagene førte La Chatte Bleicher til hjemmene og møtestedene til de medlemmene av Interallié som

radiosendere at en motortorpedobåt fra den britiske marinen skulle plukke opp en SOE-agent og en tredobbelt-agent i en

ennå var på frifot. Hun identifiserte rolig en av dem, en tidligere

avsidesliggende bukt i Bretagne.

elsker ved navn Claude Jouffret, med et kyss i Café Louis XIV.

Hele denne bisarre episoden fikk en avslutning som nærmet

Abwehrs agernter inndro Interalliés fire radiosendere og flyttet

seg forviklinger i ren komediestil. Ved midnatt den 12. februar 1942 satt Abwehr-offiserer bak buskene og så på at en jolle ble rodd i land fra en britisk MTB like utenfor bukta. Idet La Chatte

dem til et hus i en av Paris7 forsteder, Saint-Germain-en-Laye, hvor man så tok kontakt med London. La Chatte kjente alle kodene, skjemaene for sending og rutinene for forhånsdkontroll, så

steg ombord, veltet robåten, og hun falt i sjøen. De Vomécourt

London hadde ingen grunn til å tro at noe var galt fatt. Uheldigvis for den foretaksomme sersjant Bleicher og hans

fikk dratt henne tilbake til stranden, og der sto hun søkkvåt og

håp om å nøste opp SOE's nett i Frankrike, fikk de Vomécourt

ble stadig høyere sjø, og forsøket på å plukke dem opp, måtte

rasende mens mannskapet forsøkte å rette opp båten. Men det

intuitiv mistanke til La Chatte. Mot slutten av januar satte han

oppgis. Et nytt forsøk ble gjort en uke senere, men denne gangen

henne på en enkel prøve ved å be henne få tak i falske identitets­

oppstod det forvirring med hensyn til møtestedet, slik at

papirer. Hun troppet opp neste dag med et perfekt sett med offi­

torpedobåten lå i én vik og ventet, mens de Vomécourt og La

sielle dokumenter, med tyske stempler på og det hele. Denne

Chatte forgjeves signaliserte fra en annen.

effektiviteten var for god til å være sann. På toppen av denne

I måneskinnet natt til den 26. februar kom de endelig av gårde til London. La Chatte fikk en komfortabel leilighet utstyrt med en

foruroligende oppvisningen la hun fram et fotografi og spurte

med utstudert likegyldighet om de Vomécourt kjente mannen

mengde skjulte mikrofoner, og i flere måneder snakket hun

på bildet. Det var Michael Trotobas, en annen SOE-agent.

sorgløst i vei til sympatiske britiske etterretningsfolk. Da hun ikke

De Vomécourt anklaget øyeblikkelig La Chatte for å arbeide

for tyskerne. Hun brøt ut i tårer og tilsto. Ifølge spillets regler skulle

hadde mer å fortelle, ble hun fjernet under ville protester og overført til et fengsel, hvor hun satt til krigen var slutt.

de Vomécourt nå ha skutt henne på flekken, advart sine kolleger

Den 1. april hoppet Pierre de Vomécourt ned over Frankrike i

om at de burde komme seg unna, og så flyktet selv. Men han

fallskjerm for å gjenoppta virksomheten. Men Bleicher, egget av

hadde lagt helt andre planer. Han tenkte som så at siden denne

sin sårede stolthet, klarte å oppspore ham og arrestere ham i Paris

kvinnen hadde skiftet parti én gang, så kunne hun tenkes å gjøre det en gang til. Pierre de Vomécourt overtalte La Chatte til å bli

den 25. april. De Vomécourt ble slått helseløs under forhørene i

tredobbelt-agent. Bleicher levde i salig uvitenhet om at La Chatte igjen arbeidet

holdt hårdnakket kjeft.

for de allierte, fikk nå nye vidunderlige opplysninger fra den tro­

SOE's seksjon F stod nå fullstendig uten noe organisert kontakt-

Fresnes-fengselet og mistet de fleste av fortennene sine. Men han Da de Vomécourt ble tatt, ble hele hans krets utslettet, og

løse elskerinnen. Hun fortalte ham at de Vomécourt planla å organisere et møte i Paris med alle de viktigste motstandslederne for å koordinere sin fremtidige aktivitet. Akkurat i øyeblikket drev han, sa La Chatte, og forberedte seg på å dra til England for å orientere en høytstående general om situasjonen, og denne

generalen skulle så bli med ham til konferansen. Ville det ikke være en god idé om hun kunne overtale de Vomécourt til å ta henne med seg? Tenk på alle de opplysningene hun kunne

komme med når hun kom tilbake! Bleicher syntes det var en virkelig god idé og klarte, etter visse vanskeligheter, å overtale

sine overordnede til å gå med på dette.

På denne måten ordnet Abwehr ved hjelp av Interalliés

Mathilde Carré, den beryktede trippelagenten som både for tyskerne og de allierte var kjent som La Chatte (Katten), lytter uttrykksløst til rettssaken som ble holdt i Frankrike i 1949, hvor hun ble dømt til døden for å ha hjulpet tyskernes med å avsløre spionringen Interallié i 1942. Dommen ble imidler­ tid senere omgjort til livsvarig fengsel, og i 1954 fikk hun amnesti.

47

nett i den okkuperte delen av Frankrike. Noe bedre gikk det med de franske agentene som rapporterte direkte til de Gaulles etter­

Om kvelden den 16. juni holdt Renault avskjedsmiddag med sine venner i gjestgiveriet i den lille kystbyen Pont-Aven. På en

retningsorganisasjon i London, Bureau Central de Renseigne-

benk like ved inngangen hadde han lagt en kakeboks som

ments et d'Action (BCRA), og disse agentene skulle snart gjen­

inneholdt kartskissen og to pakker som inneholdt like brennbart

nomføre et forbløffende etterretningskupp som skulle komme til

etterretningsstoff - som om det dreide seg om fullstendig

å få dramatisk innflytelse på utfallet av krigen.

bagatellmessige resultater av en innkjøpsrunde.

«Jeg passet på å sitte slik at jeg hadde disse sakene under En Kusmaler i byen Caen i Normandie, René Duchez, ble i

kontinuerlig observasjon,» fortalte han senere til De Frie Franske.

begynnelsen av mai hyret for å pusse opp de lokale kontorene til

«Vi hadde akkurat begynt på middagen da et halvt dusin tyske

Organisation Todt, tyskernes statlige anleggsvesen, som holdt på

ubåtoffiserer kom trampende inn. De la luene sine oppå eskene

med å bygge Atlanterhavsvollen - forsvarsverkene mot en

mine. Fra da av visste jeg at jeg ikke behøvde å engste meg -

eventuell alliert invasjon - langs hele vestkysten av det okkuperte

ingen ville komme til å røre tingene mine.»

Europa. Duchez var førti år gammel, en uanselig liten mann med

Da måltidet var over, tok Renault kakeboksen og pakkene sine

en liten bart og god sans for det lokale eplebrennevinet, og et smil

og gikk, og neste morgen gjemte Renault og hans familie seg i de

så permanent at enkelte trodde han var enfoldig. Duchez var

illeluktende, kistelignende redskapskassene ombord i fiskeskøyta. Skipperen og mannskapet på den lille farkosten visste at det ikke var sikkert de ville slippe ut av havnen. Alle båter som skulle ut,

også medlem av en motstandsorganisasjon, Confrérie NotreDame, som var dannet av BCRA-agenten Gilbert Renault. Duchez virket så harmløs at når han kom til Organisation Todt

måtte legge seg på rekke for å bli inspisert, selv om tyskerne

med sine tapetruller og bøtter og koster, tok tyskerne svært liten notis av ham. Så ble han plutselig alene et øyeblikk i et kontor

nøyde seg med å ta stikkprøver i stedet for å undersøke hver enkelt båt.

med en mengde karter som lå på et skrivebord. Duchez nappet

raskt til seg det øverste kartet og stakk det bak et digert veggspeil

Renault lå sammenkrøllet i den forreste av kassene og stakk desperat sjokoladebiter til sin 18 måneder gamle sønn Michael

med gullramme. Da han fem dager senere var ferdig med

idet de nærmet seg sjekkpunktet ved innseilingen til havnen. Han

oppussingsjobben, gikk han hjem med dette byttet gjemt på

hørte maskinen bli slått av, og lyden av tyskernes støveltramp på

bunnen av en malingsboks som han hadde kostene sine i.

moloen. Mirakuløst nok tidde babyen. Noen pinefulle øyeblikk

Kartet var over tre meter langt og vel en halv meter bredt og

senere ble maskinen igjen startet opp, og snart duvet fiskeskøyta

var en topphemmelig skisse over en del av Atlanterhavsvollen.

tungt i Kanalens bølger. Det som hadde hendt, var at skuta foran

Det ble gitt videre til Gilbert Renault, som like etterpå ble advart

dem var blitt endevendt, mens tyskerne hadde nøyd seg med et

om at Gestapo var i ferd med å peile ham inn. Renault bestemte

overflatisk blikk på den skøyta Renault var ombord i.

seg for å flykte til. England med kone og tre barn og den

Kartet ble snart brettet ut på kontoret til britiske etterretnings­

uvurderlige skatten. Han ordnet med en fiskeskøyte som skulle

offiserer. De ble målløse over betydningen av dette dokumentet,

smugle ham ut til midten av Den Engelske Kanal, hvor en britisk

som avslørte hele planen for det tyske kystforsvaret av Norman­

tråler skulle plukke ham opp.

die, nesten hele veien fra Cherbourg til Le Havre, både de sterke

48

stillingene og de svake. Slik ble husmaleren René Duchez og

meldingene i lomma og styrtet ned trappen sammen med

motstandslederen Gilbert Renault viktige faktorer i de alliertes planlegging av invasjonen på D-dagen i juni 1944.

kameraten. Ved gatedøra stoppet de for å trekke pusten og rette seg opp før de gikk ut på gata.

Tyskerne på sin side var naturligvis like interessert i å få vite tid og sted for den allierte invasjonen som de regnet med. Og den tyske etteretningstjensten hadde faktisk god grunn til å tro at de ville få

De to lot som om de førte en intens samtale idet de gikk oppover Fahrenheitstraat, bort fra bilene. Ingenting skjedde. De tok ikke risken på å se seg tilbake før de nådde krysset ved

slik informasjon fra en ellers høyst usannsynlig kilde - nemlig

Cypressestraat. Fremdeles skjedde det ingenting. De dreide inn i Cypressestraat og satte opp tempoet nå da de trodde de var

SOE. Det var logisk at SOE kom til å sende forhåndsbeskjed til

utenfor fare. Plutselig skrek det i bremser fra to biler like ved dem.

sine agenter i Vest-Europa når invasjonen nærmet seg. Hvis så

En tredje bil kjørte inn på fortauet foran dem og sperret veien for

skjedde, ville Abwehr nødvendigvis få del i disse opplysningene,

dem, og omtrent et dusin mann hoppet ut, viftet med revolvere

for alle SOE-agentene i Holland var i tyskernes hender - selv om

og omringet de to mennene. Lauwers ble trykket opp mot veggen og ransaket. De kodede meldingene ble straks funnet og

London ikke visste det. Det tyske etterretningskuppet i Holland begynte å folde seg ut

triumferende holdt opp foran nesen på ham. Spillet var utvilsomt

vinteren 41/42. Abwehr-agenter visste at det ett eller annet sted i

over. Lauwers ble ført tilbake til leiligheten i Fahrenheitstraat, hvor

hovedstaden Haag fantes en hemmelig radiosender som hadde kontakt med London. Ved hjelp av avlytting hadde de også fått

radiosenderen allerede var blitt funnet - vaiende tvers over to klessnorer i bakgården.

vite at morsesignalet som ble brukt til å identifisere denne stasjo­ nen var RLS, og at senderen var i aktivitet hver fredag fra klokka

«Da jeg kom tilbake,» fortalte Lauwers senere, «møtte jeg en mengde tyskere som drev og undersøkte senderen, mens andre

18.30. Fredag kveld den 6. mars hadde radiopeilerne funnet fram til kilden.

snuste rundt i rommet etter hemmelig materiale. Jeg visste at de

Det var en kald dag, og Hubert Lauwers, SOE-mannen som

tilbake et bredt flir da en undersetsig politimann meget høytidelig

betjente senderen, satt med ytterfrakken på i den lille leiligheten

viste et stykke papir til sin sjef og sendte meg et triumferende blikk.» Agenten visste at papiret var verdiløst - det var en enkel

til en kamerat i Fahrenheitstraat og ventet på at klokka skulle bli

lette forgjeves, for det var ikke mer å finne. Jeg klarte ikke å holde

halv sju. Gardinene var dratt for slik at lyset fra Lauwers'

matematisk formel som var revet ut av kladdeboka til kameraten,

radiosender ikke kunne sees fra gata. Like ved senderen lå en del

som leste til ingeniør på fritiden. Den lille politimannen, sa

meldinger, kodet på den måten han hadde lært under treningspe­

Lauwers, «så sint og skuffet ut da et overrasket uttrykk og et

rioden i Storbritannia året før. Da viserne på armbåndsuret hans kravlet seg opp mot det

nesten umerkelig smil gled over hans overordnedes ansikt. Merkelig, men denne tyskeren hadde opplagt sans for humor!»

avtalte tidspunktet, tok han hodetelefonene på seg og begynte

Tyskeren med sans for humor var major Herrmann Giskes,

forsiktig å morse kallesignalet. Nesten i samme øyeblikk gikk døra

leder for avdeling 111 F, Abwehrs militære kontraspionasje-

opp bak ham, og den unge hollandske kameraten hans kom inn i rommet. Det stod mistenkelige biler lenger nede i gata, sa

seksjon i Holland. Den 46 år gamle Giskes var en intelligent og

denne. Det kunne bety trøbbel.

egenskapene skulle komme til å være ham til stor nytte i det

hengiven offiser med stor sjarm og psykologisk sans. Disse

gjennom en sprekk i gardinet. Bilene var der, det stemte, men gata

kuppet som siden ble betraktet som SOE's verste nederlag. Abwehr hadde lenge hatt ambisjoner om å «sende tilbake»

var ikke sperret av. Lauwers trakk den slutningen at tyskernes peileutstyr var på

Englandspiel. Det var mye å vinne i dette spillet. Hvis tyskerne

sporet, men ikke hadde funnet fram til den riktige leiligheten, og

kunne holde skjult for London at de hadde erobret en sender, og

Lauwers slo av apparatet, gikk bort til vinduet og kikket ut

med en erobret radiosender, en operasjon som tyskerne kalte

at det ennå var mulig å flykte. Senderen ble hurtig pakket i en

holde radiokontakten ved like, kunne de nå inn i hjertet av

svart koffert og sloppet ned fra bakvinduet. Lauwers puttet så

fiendens etterretningstjeneste. De kunne sende villedende infor-

De to franske patriotene som stakk av med utkastene til Hitlers Atlanterhavsvoll fortsatte å sanke laurbær i motstandsbevegelsen. Husmaleren René Duchez (lengst til v.), som stjal planene fra et tysk kontor i Caen i 1942, skaffet de allierte detaljert informasjon om Normandie-området helt fram til Ddagen. Gilbert Renault (nærmest til v. med alpelue) ble etter hvert forfrem­ met til oberst og medlem av den nasjonale komiteen for koordinasjon av motstandskampen. Bildet ble tatt ombord i tråleren som smuglet ham ut av Frankrike med Normandie-planene. Hans kone og lille sønn sees også på bildet.

49

masjon til London og få detaljer om fiendens organisasjoner og

sin - som var basert på de to første sifrene i agentnummeret hans

planer tilbake.

1672. Ifølge instruksene fra London skulle han gjøre en feil i hver

Men London hadde tatt visse forholdsregler mot slike taktikker. Hver radiooperatør hadde sin egen dobbeltsjekk - en

16. bokstav i teksten. Hvis han ikke gjorde disse feilene, ville London forstå at han var tatt til fange.

bestemt feil eller et bestemt ord som han la inn i hver sending.

Men tyskerne var erfarne nok til å vite at SOE's radiooperatører

Hvis denne dobbeltsjekken uteble i en sending, ville London

hadde sine hemmelige kontrollsjekker, og de var svært ivrig etter å få Lauwers til å ta med sin, slik at London ville tro at alt var i

kunne forstå at operatøren hadde trøbbel.

Den letteste måten å overvinne denne hindringen på, var

orden. Lauwers kokte sammen en løgn for tyskerne. Han fortalte

simpelthen å få operatøren til å bli dobbeltagent. Giskes gikk i

at kontrollsjekken hans bestod i å forandre «stop», et ord som

gang med å overtale den unge hollenderen til å samarbeide. Under forhørene av Lauwers i Scheveningen-fengselet i utkanten

forekom svært ofte i sendingene, til «stip» eller «step» i hver

av Haag pågikk en merkelig psykologisk krigføring mellom de to

seg fra en så hjelpsom side.

mennene, som begge spilte falsk for å lure den andre.

Giskes var sympatisk og vennlig, det stikk motsatte av den

melding. Giskes var storfornøyd over at den stakkars fangen viste

Lauwers hadde bare hoppet over to sendinger da han gjenopptok kontakten - denne gang fra en tysk avlyttingsstasjon

brutale forhørslederen Lauwers hadde lært å vente seg. «Det var

i Scheveningen. En tysk radiooperatør satt med hånden på

viktig,» fortalte Giskes senere, «ikke å behandle fangen med det gravalvoret, den fiendtligheten og de harde metodene som var

nøkkelen til en parallell sender og lyttet til Lauwers for det tilfelle

at han skulle gå bort fra teksten. Det gjorde han selvsagt ikke, for

marerittet til slike agenter... man måtte vise vennlig forståelse for hans beviselige dyktighet som fagmann og menneskelig sympati

han var sikker på at London ville oppdage at kontrollsjekken hans uteble, og skjønne at han var i tyskernes hender.

for hans uheldige skjebne. Etter et par innledende spørsmål om

Uheldigvis for SOE tok tingene en katastrofal vending. Ikke nok

hans helse og boligforhold i fengselet, gjorde jeg det helt klart for

med at London ignorerte det faktum at kontrollsjekken fra agent

ham at det kun var han selv som kunne hjelpe meg med min plan

1672 var borte, men tre dager senere sendte man Lauwers

om å redde ham. Jeg appellerte til hans intelligens på tusen

instruks om å forberede mottakelsen av en ny agent som skulle

forskjellige måter og la vekt på at det var meningsløst av ham å

slippes ned i neste fullmåneperiode.

kaste bort livet sitt. I hvert fall burde han hjelpe meg til å skaffe til veie ett eneste argument som kunne sette meg i stand til å forhindre at han fikk dødsstraff. Det han da måtte gjøre, var

Tidlig om morgenen den 28. mars 1942 hoppet en hollandsk

agent med dekknavnet «Abor» i fallskjerm ned mot lysene som en

simpelthen bare å sende de meldingene ved middagstider som

mottakelseskomité hadde lagt ut på en avsidesliggende myr i Nord-Holland. Han ble hilst velkommen i mørket av en hollandsk

han ikke fikk sendt da han ble arrestert.»

stemme som hvisket det riktige stikkordet. Mottakelseskomiteen

Lauwers var ikke stupid. Han skjønte at Giskes var ute etter å

hjalp ham med å grave ned fallskjermen, befridde ham for

dreie ham om lillefingeren. Under opplæringen hos SOE i England

revolveren - i tilfelle de møtte en tysk kontroll, ble det sagt - og

hadde han blitt fortalt at dette ville være sannsynlig hvis han ble

førte ham så til en bil hvor major Giskes satt og ventet. Abor

tatt. Han hadde også blitt fortalt at selv om han kunne føle seg

trodde det var en bisarr form for spøk da han fikk håndjern på

forpliktet til ikke å bruke senderen for tyskerne, kunne slik

opptreden være uklok. Gestapo hadde midler til å knekke selv

seg. I løpet av et par uker klarte tyskerne ved hjelp av navn og

den sterkeste. Det ville være langt bedre å betjene senderen for

adresser SOE i London i god tro ga fra seg, å arrestere ni agenter

tyskerne. Så lenge dobbeltsjekken ble utelatt, var det jo ingen

som allerede arbeidet i Holland, pluss en rekke hollandske

fare. Det kunne til og med gi London en sjanse til å sende villedende opplysninger til tyskerne.

motstandsledere. Natt til den 29. mai ble ytterligere to agenter sloppet rett ned i tyskernes armer. Måneden etter kom det fire til,

Med godt spilt motvilje gikk Lauwers endelig med på å

og to stykker til kom en måned etter det igjen. Slik fortsatte det

samarbeide. Han ville ganske enkelt bare kutte ut dobbeltsjekken

50

med nesten monoton regelmessighet.

Lauwers var forskrekket over det som hendte og forsøkte flere ganger å åpne øynene på London ved å sende ordet «caught» -

Dette bedraget kunne naturligvis ikke fortsette i all evighet, selv om det må ha slått tyskerne at det ikke var noen ende på

fanget - men reaksjonen uteble. På denne tiden sendte Giskes

engelskmennenes naivitet. I august 1943 rømte to hollendere fra

meldinger til England over fire sendere - og hver gang det kom en

fengselet, kom seg til England og fortalte hva som hadde skjedd. Selv da var det noen av SOE-sjefene som ikke trodde det de

ny radiooperatør, kunne tyskerne etablere en ny kontakt.

Jo flere sendere som var i aktivitet på denne måten, desto mer

fortalte, for Giskes hadde sendt London en advarsel om at de to

intrikat ble lureriet. Men Giskes manøvrerte hele den kompleksi­ teten med sikker hånd. Da London ga ordre om at en radarstasjon

mennene hadde vært tatt til fange av Gestapo og hadde «skiftet side».

65 km sørøst for Amsterdam skulle ødelegges, arrangerte Giskes

Før Englandsspillet var slutt, hadde tyskerne klart å ta til fange

et simulert angrep slik at lokale motstandsfolk skulle kunne

bekrefte at en sabotasjeaksjon faktisk hadde funnet sted. Senere

hele 52 agenter, og alle unntatt én var fra SOE. Mer enn 4 000 meldinger var blitt utvekslet med London, og opplysningene i

rapporterte radiosenderne at angrepet hadde vært mislykket og

dem hadde ført til ytterligere 350 arrestasjoner. I tillegg hadde

at man hadde lidd en del tap. Da London beordret sabotasje i

britene forært tyskerne 570 forsyningsbeholdere og 150 pakker med tilsammen 15 200 kg eksplosiver, 8 000 håndvåpen, 300

Rotterdam, sørget Giskes for at en kanalpram full av skrapjern ble

nyheten om den overbeviste London om at agentene var i

maskingeværer, 200 håndgranater, 75 radiosendere, 500 000 runder ammunisjon, 40 sykler og store kvanta klær, tobakk,

virksomhet. Da det kom ordre fra London om å drepe ledende

hermetikk, kaffe og sjokolade.

sprengt i luften. Eksplosjonen ødela ingenting av verdi, men

Major Giskes satte et formelt punktum for episoden med en

hollandske nazister, svarte Giskes at dette var umulig uten geværer med teleskopsikte. Ikke en gang da London insisterte på at en agent skulle sendes

utsøkt sarkastisk melding som ble sendt fra alle de ti senderne

tilbake for å avlegge personlig rapport, var Giskes rådløs. Først

1. april 1944 og lød slik: «Vi forstår at dere en viss tid har forsøkt å

klaget han over at den agenten det gjaldt var så verdifull at han

holde virksomheten i gang i Holland uten vår hjelp. Vi beklager dette sterkt ettersom vi i så lang tid har vært deres eneste

ikke kunne unnværes, og senere begynte Giskes å komme med plagsomme spørsmål om hvordan agenten skulle komme seg til

som ennå var i virksomhet. Meldingen gikk til alt overmål ut den

representanter i landet, til glede for begge parter. Ikke desto

England og tilbake. London svarte med å oppgi en adresse i

mindre kan vi forsikre om at hvis dere skulle komme i tanker om å

Brussel som ville klargjøre en fluktrute inklusive returen. Tyskerne

besøke oss her på Kontinentet en annen gang, vil vi vie deres

kunne dermed trenge inn i leddene i denne fluktruten. De

representanter like stor oppmerksomhet som vi hittil har gjort, og

arresterte så mange som de kom over, og rapporterte etterpå til London at den agenten som skulle reist, var blitt drept i en

gi dem en like varm velkomst. Håper vi sees.»

trafikkulykke i Syd-Frankrike.

agentene ble henrettet.

Historiens post scriptum var ikke fullt så morsomt. 46 av de 52

51

En SOE-agent, elegant forkledd som barnepike, støtter revolveren mot barnevogna under et simulert bakhold på en hemmelig treningsbase i Storbritannia.

53

UTDANNELSE I OPPSTAND Mellom juli 1943 og februar 1944 spredde en britisk-utdannet

kvartett av dristige hemmelige agenter død og ødeleggelse rundt omkring i Sydøst-Frankrike. Disse mennene -en tidligere student, en funksjonær i drosje-administrasjonen, en mekanikerassistent og en brannmann - drepte et dusin Gestapo-offiserer i Lyon,

sprengte i luften en tysk kanonfabrikk i nærheten av Le Creusot Generalmajor Colin Gubbins skremmer vettet av en underordnet under testprøver med en sammenleggbar motorsykkel som SOE konstruerte for agenter som ble sloppet ned i fallskjerm over Kontinentet.

og stanset tyskernes forsyningstrafikk på Frankrikes innenlandske vannveier ved å sprenge vitale kanalsluser.

Denne dødbringende lille enheten var bare én av mange dusin grupper som ble sendt ut fra London av Special Operations Executive (SOE), som ble dannet i 1940 med ordre om å

«koordinere alle aksjoner i form av oversjøisk sabotasje og motstand mot fienden». SOE-operasjonene vokste til massive ødeleggelses- og herjings-prosjekter over hele det okkuperte Europa. I 1943 ble ledelsen av SOE's aktiviteter overlatt til

generalmajor Colin McVean Gubbins, som selv hadde første­ hånds erfaringer med geriljataktikk - fra kampen mot opprørere i

Irland i 1920-årene.

Innen 1944 hadde Gubbins' uortodokse organisasjon tiltrukket seg omkring 13 000 frivillige, deriblant 3 000 kvinner. Noen av dem var medlemmer av det britiske offiserskorpset, men de fleste

agentene var utlendinger med inngående kjennskap til språk og

skikker i det landet de skulle operere i. Av disse var det mange ektepar, og SOE, som fryktet at ektefellenes spesielle omsorg for hverandre skulle hemme deres dømmekraft, ga dem hver sine

oppdrag.

Etter variert og intensiv opplæring ble SOE-agentene smuglet inn på det europeiske fastlandet pr. fly, fallskjerm, båt eller til og med ubåt. Deretter tok de kontakt med lokale motstandsgrupper

og gikk løs på tyskerne med våpen og sprengstoff som ble sendt inn etter dem. Med hver sprengstoff last fulgte det en bruksanvis­

ning skrevet av Gubbins selv og oversatt til 14 europeiske språk. Brosjyren «Hvordan bruke høyeksplosiver» var overlegent det

mest populære verket i den illegale litteraturens annaler. Hundretusener av eksemplarer var i sirkulasjon og ga innføring i sabotasjens svartekunst, noe som kom til å gjøre mye for å

forkrøple den tyske krigsmaskinen.

54

/ et radiostudio i London leser BBC's franskspråklige hallomann nyhetsmeldinger - og kodede instrukser fra SOE til agenter i felten.

55

En SOE-agent under opplæring sklir ned en provisorisk taubro ved hjelp av en enkel sele. Han krysser en elv mens en røykbombe eksploderer under ham. Treningen omfat-

ET PENSUM I DØDBRINGENDE KUNSTER Treningsprogrammet for potensielle agenter begynte med paramilitære kurser som ble avholdt på landsbygda i Sør-England. Lovende

56

rekrutter ble deretter sendt til en langt vanske­ ligere skole i det skotske høylandet. Her lærte de å leve av jordas magre tilbud, blant annet vill turnips, som også ga denne treningen i overlevelseskunst økenavnet - «turnipskurset». Det neste kurset i SOE's pensum var fallskjermhopping ved en skole i Manchester,

etterfulgt av spesialtrening ved forskjellige herregårder rundt om i England. I Hertfordshire instruerte to veteraner fra Shanghai-politiet i nærkampens edle kunst, andre steder fikk agentene opplæring i bruk av håndvåpen, radio og sabotasjeteknikker. Når den formelle opplæringen var gjennomført, fikk agentspire-

Under en øvelse i bakhold forhører SOE-menn sin instruktør, som spiller tysk kurér.

tet også harde utmarsjer.

SOE's skreddere lager klær til agentene i de forskjellige okkuperte lands stil.

ne sine første oppdrag - sammen med identifikasjonspapirer og instrukser om «tryg­ ge hus» og hvordan de skulle ordne kurérsystemer. Ved avreisen fikk de også utlevert «Lpillen», en dødelig kapsel som de kunne svelge hvis de stod overfor fangenskap og en tortur som de ikke ville tåle.

57

Kaptein Daniel Lomenech (til v.), med kikkert, på dekket til sin tråler (over). Med denne båten fraktet han SOE-agenter og forsyninger fra sørkysten av England til Bretagne.

FELUCCA- FERJENE OG SHETLANDSBUSSEN En av de mest kinkige oppgavene SOE stod overfor, var å få agenter og forsyninger på land på den sterkt bevoktede kystlinjen i det okkuperte Europa. SOE stolte her først og fremst på værbitte fiskeskøyter stilt til disposi­ sjon av eiere som hadde flyktet da den tyske invasjonen kom. I de første okkupasjonsårene bestod den mest fargerike av disse små flotiljene av to feluccas - små, langsomme sardin-båter som seilte mellom Gibraltar og den franske Middelhavskysten. De var bemannet av fandenivold­ ske polske sjømenn, som med disse feluccaene fraktet SOE-agenter og små våpenlaster helt til den tyske okkupasjonen av den frie delen av Frankrike gjorde det for risikabelt å gå i land. Men SOE's mest vellykte frakttjeneste til sjøs var «Shetlandsbussen», som forbandt Shetland med de norske fjordene. De robuste norske fiskeskøytene trosset kraftige stormer og tyske forsvarslinjer på tre uker lange turer som måtte gjøres midtvinters, i ly av polarnattas mørke. De uforferdede nordmennene gjorde totalt 207 turer fram og tilbake, satte i land 219 agenter og leverte 314 tonn våpen, sprengstoff og sambandsutstyr.

58

Med kurs for Norge samles SOE-agenter og mannskap på dekket til den norske fiskeskøyta «Arthur» idet den legger ut fra Lunna på Shet­ land.

To mann Urer en fiskekasse lastet med ammunisjon og våpen ned i lasterommet. Båten skulle møte agenter i Danmark.

59

Ivrige danske motstandsmenn pakker ut en forsyningsbeholder som SOE har sloppet ned.

FORSYNINGSTJENESTEN OVER KANALEN Ved hjelp av RAF slapp SOE ned tusenvis av tonn krigsmateriell til motstandsgrupper i det okkuperte Europa. Forsyningsleveransene som for det meste ble utført med bombefly krevde pinlig nøyaktig navigasjon og bereg­ ning av tiden, og for det meste måtte man fly om natta. I begynnelsen var resultatene skuffende. Fiendens flak, dårlig vær og pilotenes og agentenes manglende erfaring førte til at 55 % av toktene måtte oppgis. Men i 1944 var prosenten av mislykkede oppdrag halvert på grunn av forbedringer i fremgangsmåter og kommunikasjon fra bakke til luft.

Etter avtale over radio pleide en nattlig mottakelseskomité å samle seg på en åpen slette langt fra nærmeste by og tyske utposter. Slippsonen ble ikke markert før i siste øyeblikk. Når man kunne høre flyduren, stilte tre menn med sykkellykter eller lommelykter seg på rekke, mens lederen stod litt unna og morset klarsignalet. Så ble forsyningsbeholderne sloppet ned i fallskjerm. Det ble holdt tusenvis av slike nattlige stevnemøter, som utstyrte motstandsbevegel­ sen og SOE-agentene med verktøyet de trengte i sin undergrunnskrig. Bare i Frankrike slapp SOf- ned mer enn 650 tonn sprengstoff, 723 000 håndgranater og rundt en halv million håndvåpen, deriblant 198000 Stenguns, 128 000 rifler, 20 000 Brenguns og 58 000 pistoler.

En forsyningsbeholder til motstandsbevegelsen i Frankrikå

60

Et to-motors Hudson bombefly på tokt for SOE. Ved siden av å slippe ned forsyninger, ble de også brukt til å plukke opp og frakte SOE's franske agenter.

61

63

HJELPEMIDLER I ET FARLIG YRKE Høsten 1943, drev Gustav Bieler, en SOE-agent som opererte i nærheten av Saint-Quentin i Frankrike, og delte ut blikkbokser med et hemmelig stoff til jernbanefolk som han visste var positivt innstilt til saken. Boksene så ut til å inneholde smøreolje, men i

virkeligheten dreide det seg om et etsende slipemiddel som raskt

slet ned enhver maskindel det kom i berøring med. Før lang tid var gått, hadde Bielers effektive sabotører satt 10 lokomotiver ut av spill ved hjelp av den djevelske væsken. En hollandsk motstandsmann heller høyantennelig væske i en tom boks VIM rensevæske, som nå blir brannbombe.

Et stort utvalg like forbløffende utstyr og våpen ble brukt av agenter og motstandsfolk utover det okkuperte Europa. Blant de

bemerkelsesverdige eksemplene som er vist på disse sidene, var det mange som ble laget av enkeltindivider i private hjem og verksteder i de okkuperte landene. Disse amatøroppfinnerne

laget alt fra krystallradioer til pistoler, minefeller, tidsinnstilte bomber og håndgranater.

Den andre hovedkilden for hemmelig utstyr var SOE's

forskningslaboratorier, OSS og diverse militære etterretningsav­ delinger. Deres viktigste produkter var radioutstyr, som under­ grunnsbevegelsen brukte til å utveksle morsetelegrammer med hovedkvarteret eller med andre agenter i felten. SOE-teknikerne

var ledende når det gjaldt lette, kompakte sender-mottakerapparater, og den avanserte modellen som gikk under betegnel­ sen A Mark III (t/7 høyre) fikk agentene utlevert hundrevis av tilsammen. De alliertes vitenskapsfolk brukte også mye av sin oppfinn­

somhet på utvikling av mikrofilmteknikk og på å konstruere en mengde temmelig særpregede mord- og ødeleggelsesvåpen.

Skytevåpen ble bygd inn i penner og luftpumper, og sprengningseksperter kamuflerte eksplosiver i brød som sprang i luften når

det ble skåret opp, eller kullstykker som eksploderte når de ble lagt i ovnen. Den endeløse strømmen av gjenstander som så uskyldige ut men hadde dødelig virkning, spredde utrygghet og frykt blant tyske tropper og i okkupantenes administrasjon. Ifølge

en SOE-agent gikk tyskerne stadig og «lurte på hvilke av dagliglivets redskaper, om noen i det hele tatt, som det var trygt å røre».

64

Tilsynelatende uskyldige lærkofferter (øverst, innfelt) inneholdt to kortbølgesendere og i mottakere som ble brukt av allierte agenter. Den rødbrune kofferten inneholdt SOE's 30 punds Type 3 Mark II (over), mens den svarte rommet en 11-tommers Type A Mark III, som . sendte sterke signaler over 1 000 km. Begge apparatene kunne brukes både på nett og batterier - som f.eks. det batteriet som er gjemt i kurven til

65

En platespiller ble plutselig til en racliomoliaker, når bare tallerkenen ble løftet av og hodetelefo­

ner koplet til.

G jenstander som en forretningskatalog, et strykejern eik 'r el sofabein (øverst) skjulte små mottakere (nederst).

-

Et kamera og en termos inneholdt radioei. En anlinazistisk tysk soldat skallet stjålne deler Uldelle^appaiatel.

66

KLØKTIGE INFORMASJONSKANALER Siden pressen var sensurert og private ra­ dioapparater konfiskert av okkupasjonsmak­ ten, måtte folk som gjerne ville høre krigsnyheter, konstruere sine egne mottakere, som de så stilte inn mot BBC's kraftige sendere. Ettersom besittelse av radio medførte bøter og fengsel, ble en stor del av konstruktørens oppfinnsomhet viet kamuflasje av apparatet. Alv Bjerkelo, en begavet altmuligmann fra Sandnessjøen i Norge, konstruerte en rekke glimrende kamuflerte radioer. Noen av dem var bygd inn i termosflasker (nederst til venstre) og sofabein (til venstre). En annen norsk radiokonstruktør, Thorleif Thorgersen fra Stav­ anger, gjemte sin lo-rørs mottaker i et fuglebur som hang på ytterveggen (øverst Ul høyre). Eller som en hollandsk motstands­ mann fortalte: «Ofte gjemte vi de hjemmela­ gede mottakerne våre i kullbingen i kjelleren eller under gjødselhauger på markene.» Kanskje den mest bemerkelsesverdige kamuflasjeinnretningen av alle, var den som ble konstruert av den norske soldaten og tanntek­ nikeren Arthur Bergfjord. Da han satt som fange i en leir i nærheten av Breslau i Polen, bygde han en radio i gebissplaten til en medfange (/ midten til høyre). Når mottakeren skulle brukes, tok fangen ut gebisset og hektet det på et batteri og et sett hodetelefoner som var blitt smuglet inn i leiren. Disse j dobbelt forstand falske tennene fungerte aldeles ut­ merket. Som Bergfjord sa: «Vi. kunne høre BBC's Europa-programmer klart og tydelig.»

Dette fugleburet, som inneholdt en primitiv mottaker, vakte aldri tyskernes mistenksomhet.

En sinnrikt koplet gebissplale kunne molta radiomeldinger ira London - 7 900 km unna.

En lom norsk ierniss-dunk var et perfekt g/emmested for en radio med hodetelefoner.

67

Vannkranen (til venstre) på toalettet på et tog mellom Norge og Sverige hadde en toppmutter som kunne skrus av. I denne gjemte motstandsfolk mikroplater som svenske agenter plukket ut og sendte til England.

Kompromitterende gjenstander ble smuglet i hule støvelhæler, torskerognbokser, falske batterier og hjembakt brød.

■ ^TvEob^v •■■ ••■-'• .

HEMMELIGE ROM For å levere hemmelige meldinger og annet kompromitterende materiale innrettet talent­ fulle motstandsfolk gjemmesteder i alle slags gjenstander, fra tannpastatuber til hermetikk­ bokser, og de benyttet seg av uthulte sjakk­ brikker, bordtennisracketer og trommestikker. Alle de klassiske variantene av hemmelig rom som var kjent fra smuglerfaget, ble naturligvis

tatt i bruk, såsom dobbeltbunnecle kofferter og ølkasser (t/7 venstre). Mikrofilming, en relativt ny teknikk som var blitt videreutviklet av SOE, reduserte kamuflasjeproblemene. Informasjon som normalt fylte ni trykte sider kunne forminskes til en mikrofilmstrimmel som kunne få plass i en uthult fyrstikk. En mikroskopisk flekk på tomme kunne festes til urskiven eller et brilleglass for oppbevaring - og siden forstørres og avsløre opplysninger på opptil’500 ord.

I TVpE VII. N5 12 L 15 VOLT

■^CYCLElVfi ■ k®benhavN

69

- 2B >

En magnetisk nål balanserer på en beltespenne og peker nøyaktig niol nord.

TURUTSTYR FOR AGENTER OG MOTSTANDSFOLK Mange hemmelige operasjoner, fra en SOEagents infiltrasjon til en motstandsgruppes sabotasjeoppdrag, avhang av redskaper som ville hjelpe bæreren til å finne målet, men unngå oppmerksomhet hvis han ble ransaket. Begge disse formålene ble tilgodesett av miniatyrkompass og flortynne kart som opp­ rinnelig ble konstruert for allierte piloter som måtte hoppe ut over fiendtlig territorium. Kartene ble trykt på små silkeruter som var så tynne at de kunne pakkes rundt blyet i en skrublyant. Kompassene - noen så små som en åttendedels tomme i diameter - kunne bygges inn i mansjettknapper, ringer og hårbørster (t/7 venstre) eller løse gulltenner. Ett kompass bestod av et magnetisk barberblad som dinglet i en trådstump - første bokstav i fabrikkmerket pekte mot nørd. De tyskerne som kom over disse instru­ mentene, ble imponert. En tysk rapport be­ merket at kompassene var «av enkel men perfekt konstruksjon» og at kartene var «ene­ stående når det gjaldt klarhet og detaljrik­ dom».

Trehåndtakel på en hårbørste fjernes og avslører el lite kompass.

70

Lommespennen pa en blyant balanserer på blyantspissen, og dermed har man el kompass.

71

HERMETIKKBOMBER OG DØDELIGE FYLLEPENNER Motstandsfolk og allierte agenter var i besittel­ se av et helt arsenal av eksotiske våpen til bruk mot tyskerne. De fleste av disse mordredskapene hadde to ting felles: de var lette å frakte og så fullstendig harmløse ut. Det viktigste angrepsvåpenet var skredder­ sydd for sabotasje, nemlig et sprengstoff i plastikk som hadde samme konsistens som deig. Det kunne formes og tilpasses enhver

En oljekanne inneholdt en liten, hjemmelaget, tidsinnstilt bombe.

72

gjenstand, fra en dokumentmappe til en blikkboks. Med riktig montering ble det til en kraftig bombe. Så lite som halvannen kilo av denne plastikken kunne sprenge ut et hull som var stort nok til å senke et skip. Britiske eksperter på ballistikk tilbød SOE en rekke varianter av pistoler som så ut som alt annet enn pistoler. En av disse, som ble båret festet til beinet og ble kalt «the welrod», fyrte av en enkelt kule - lydløst. Andre var forkledd som skrublyanter eller fyllepenner én av disse innretningene hadde grammofonstifter som ammunisjon.

En sykkelpumpe (nedenfor), en vanlig skrublyant og en fyllepenn utgjør tilsanjmen tre små geværer.

73

De mange undergrunnsgruppene som oppstod i Frankrike, hadde

til å begynne med lite til felles - bortsett fra viljen til å kjempe mot tyskerne. Hver av disse gruppene staket hårdnakket ut sin egen kurs, med sine egne målsettinger og sine egne meninger om

hvordan man skulle bedrive motstandskamp. Uunngåelig nok

innebar mangelen på felles målsettinger begrensninger når det

gjaldt motstandsbevegelsens effektivitet, og dyrebar energi ble spilt på strid mellom gruppene. Behovet for en koordinerende leder eller komité var kongstan­ ken for en fransk embedsmann ved navn Jean Moulin. Med den kjølige forakten for vanskeligheter som kjennetegner en mann utenom det vanlige, gikk Moulin løs på den uhyrlige jobben, som

førte til opprettelsen av en nasjonal motstandsorganisasjon. Han

var fullstendig klar over at denne oppgaven kunne komme til å

koste ham livet, men han fryktet ikke døden. En gang før, like etter sitt første møte med tyskerne i juni 1940, hadde han faktisk selv valgt å dø.

I tiden omkring Frankrikes nederlag hadde Moulin vært prefekt for departementet - i fylket - Eure et Loir sydøst for Paris. Moulin hadde gjort lynkarriere i embedsverket og var med sine knapt 40

år den yngste prefekten i landet. Han hadde vunnet seg ry som en begavet administrator med en stillferdig styrke og en magnetisk personlighet. Under den tyske invasjonens terror vokste Moulins gode rykte. Da andre flyktet sydover, ble han på sin post og satte opp hjelpestasjoner for flyktninger som strømmet gjennom hans departement og sørget for at de sårede

ble behandlet og de døde begravd. Hans energi og kompetanse

bekymret tyskerne som kom for å okkupere administrasjonsbyen Chartres. I Moulin ante de et potensielt problembarn.

Gestapos tortur skaper en uforsonlig fiende Frankrikes fragmentariske motstandsbevegelse Massehenrettelser av «feige forbrytere» En undergrunnsbevegelse forent bak de Gaulle Okkupasjon av det uokkuperte Frankrike Vichy-regjeringens arbeidskrafteksport Frankrikes hjemmeavlede Gestapo Motstandsbevegelsens nasjonale råd Katastrofalt stevnemøte i en leges hus En gravid kvinne redder sin mann Motstandsbevegelsen omorganiseres

Så de bestemte seg for å knekke ham. Metoden var temmelig

enkel. Sju kvinner og barn i landsbyen Saint-Georges-sur-Eure var blitt massakrert og mishandlet. Den tyske kommandanten i Chartres sendte to soldater til Moulins kontor for å få ham til å undertegne et papir som beskyldte fransk-afrikanske soldater for

ugjerningen. Anklagen ble ikke understøttet av noen som helst bevisførsel, og Moulin skjønte at å undertegne ville si det samme som å vanære både den franske hæren og ham selv. Så han

nektet. De tyske soldatene ble rasende over denne staheten. De betynte å slå ham og truet med å drepe ham på flekken. Da vold

og trusler ikke nyttet, forsøkte de en annen taktikk. De kjørte Moulin ut til bondegården hvor likene lå stablet. Den rystede

JEAN MOULINS OPPGAVE

prefekten undersøkte likene ett for ett og kom til at de måtte

man imidlertid Charles de Gaulle, den emigrerte generalen som

være drept i et tysk bombeangrep. Igjen nektet han å undertegne

med sine glødende og velformede radiotaler fra London hadde

papiret.

tent et håp hos patriotiske franskmenn. Moulin var en av de

På ny begynte tyskerne å slå ham med knyttnever, lommelyk­

mange som ble imponert over de Gaulles autoritet og hårdnak­

ter og geværkolber. Så låste de Moulin inne i en mørk hytte

overførte de ham til et privat hus i Chartres som var omgjort til

kede holdning overfor tyskerne og Vichy-regjeringen. Moulin besluttet nå å gjøre et forsøk på å samle motstandsbevegelsen under de Gaulles fane.

fengsel. Mens han lå på en skitten madrass i annen etasje, kom han til den konklusjon at han sannsynligvis ville knekke sammen

De hindringene Moulin møtte, var overveldende både i antall og type. Hvis han gikk inn i den okkuperte sonen, måtte han

under neste dags forhørsrunder. Senere mintes han hva han tenkte: «Jeg vet at jeg i dag har nådd grensen for min motstands­

hamle opp med sivilkledde Gestapo-agenter, Abwehr-folk og betalte franske angivere, alle sammen krefter som hadde som sitt

kraft. Jeg vet at hvis det hele begynner forfra igjen, vil det ende med at jeg undertegner.» I stedet for å gjøre det, tok Moulin et

eneste formål å knuse intern motstandskamp. Selv i den

glasskår fra et knust vindu og skar halsen over på seg.

angivere, som var like ivrige som tyskerne når det gjaldt å

sammen med liket til en av kvinnene, og etter et par timer

En vaktpost fant ham neste dag i en blodpøl. Han var bevisstløs

og såvidt i live. Det viste seg at han bare hadde sneiet en arterie

uokkuperte sonen sto han overfor Vichy-politiet og dets nett av bekjempe motstandsfolk, som de betraktet som rene terrorister. Moulin måtte drive sin organisasjonsvirksomhet i det skjulte og

uten å skjære den helt over. Han ble ført til sykehus hvor legene

med konstant fare for å bli forrådt. Han visste at den minste lille

sydde kuttet og ga ham blodoverføringer, og dette reddet livet hans. Tyskerne var målløse over Moulins ukuelighet. De droppet

feil ville føre til arrestasjon, tortur og død. Og, som Moulin innså til

saken med massakren, og da Moulin ble frisk igjen, lot de ham få

fulle, han kunne risikere å miste mer enn sitt liv. Hvis arbeidet gikk

stillingen som prefekt tilbake. Selv om tyskerne forsøkte å dysse

godt, ville han få kjennskap til hvert eneste viktige navn i motstandsbevegelsen. Hvis han da ble tatt og så brøt sammen

ned hele affæren, spredte ryktet om prefektens heroisme seg over hele departementet og fostret stolthet og opprørske tanker hos

under torturen, ville tyskerne få nok informasjon til å knuse hele motstandsbevegelsen.

folk som hadde slått seg til tåls med den tyske maktovertakelsen.

De lokale motstandslederne ville utgjøre et annet kolossalt

Moulins opplevelser gjorde at han begynte å bekjempe

problem for Moulin. Disse var rendyrkede egoister som ofte var

tyskerne der han kom til. Til å begynne med gikk han åpent ut

misunnelige på hverandre og politisk sett flere lysår fra hverandre.

mot dem. Da han var tilbake på plass på sitt kontor, sendte han

Dessuten hadde mange av dem gått fullstendig under jorda mens

alle borgermestre i sitt distrikt en instruks om ikke å tillate tyske

rivaler innenfor deres egne grupper begynte å bygge opp sine

kunngjøringer oppslått i sine kontorer. Han skrinla alle tyske krav,

fra rekvisisjon på eiendom til innføring av portforbud. Da han

maktstillinger. Å forsøke å få orden på motstandsbevegelsens kaos var den rene bysantinske mosaikk. Men Moulin var

nektet å avskjedige embedsmenn som var kjent som tyskfiendt-

bevæpnet med en rekke egenskaper som hadde vist sin

lige, fikk han selv sparken den 11. november 1940. Den tyske

dugelighet. Han satt inne med overtalelsesevner, integritet,

kommandanten i Chartres, som utvilsomt var ivrig etter å bli kvitt

bunnløs energi og administrativt talent. Med tiden skulle disse

den umulige prefekten for godt, ga ham passerseddel til den

egenskapene gi ham en posisjon som i Frankrike bare ble overgått

uokkuperte sonen. Nå da hans forsøk på åpent opprør var blitt besvart med

av Charles de Gaulles.

oppsigelse, rettet Moulin oppmerksomheten mot den uregjerlige

det han ønsket seg, nemlig bevegelsesfrihet. Han begynte nå å

horden av illegale grupper som dukket opp som paddehatter over hele Frankrike. Behovet for en eller annen form for sentral ledelse

reise rundt i Syd-Frankrike for å lete opp spirende motstands­ grupper, vurdere deres ledere og ta haugevis av notater.

Det reisepasset tyskerne hadde skaffet Moulin, ga ham akkurat

var merkbart, men ingen av motstandslederne så ut til å være i

Våren 1941 kom Moulin i kontakt med tre viktige, isolerte

stand til å samle de ulike fraksjonene. Utenfor Frankrike hadde

motstandsnett, nemlig Libération Nationale, som ble ledet av

75

Henri Frenay, en energisk offiser i hæren, Liberté, en politisk

gruppering som hovedsakelig bestod av kristelig-demokrater, og Libération, som ble ledet av en bråkjekk, venstreorientert journalist ved navn Emmanuel d'Astier de la Vigerie. Hver av gruppene utga sin egen illegale avis som klart reflekterte

doktrinære og politiske uenigheter som de ikke hadde gjort noe

heroiske Sovjetunionen. Men viktigere enn dette nye dogmet var det at partiets sentralkomité satte handling bak ordene. Det

første de hadde i tankene, var å drepe tyske soldater slik at det ble færre tyske forsterkninger å sende til Sovjet.

En militant, ung kommunist ved navn Pierre-Félix Georges startet fiendtlighetene den 21. august ved å avfyre to skudd i

seriøst forsøk på å løse. Moulin brukte hele sin sjarm og taktfullhet

ryggen på en ung tysk marinekadett idet tyskeren skulle gå inn i

til å overtale hver av gruppene til å utnevne Moulin selv til deres

en vogn på metrostasjonen Barbés i Paris. Kadetten falt innover i

utsending til Charles de Gaulle, naturligvis under den forutsetning at han klarte å komme seg til England for å treffe generalen.

vogna og døde med beina dinglende ut av døra. Georges kom seg

Det fantes enda en organisasjon i Frankrike som hadde et betraktelig potensiale når det gjaldt å bekjempe tyskerne, nemlig

det franske kommunistparitet. Men Sovjetunionen hadde under­

unna ved å late som om han tok opp jakten på gjerningsmannen og ropte «Stopp ham! Stopp ham!»

Neste dag dukket det opp plakater i rødt og svart over hele

Paris med følgende dystre advarsel:

tegnet en ikke-angrepspakt med Tyskland i 1939 og var ennå ikke

«Om morgenen den 21. august ble et medlem av de tyske

kommet med i krigen. Dermed holdt kommunistene seg foreløpig

styrker myrdet i Paris. Som følge av dette vil etter ordre: (1) alle

utenfor kampen. De kalte konflikten for en imperialistisk krig og

franske borgere som er blitt arrestert i Frankrike... betraktes som

refererte til de Gaulle som den reaksjonære aristokraten som hadde solgt seg til de britiske kapitalistene.

tilsvarer grovheten i forbrytelsen, bli skutt.»

Men alt dette forandret seg den 22. juni 1941, da tyske arméer

gisler. (2) Skulle noe slikt hende på ny, vil et antall av gislene som

angrep Sovjetunionen. Denne forbløffende vendingen i tingenes

Tyskerne behøvde ikke vente lenge for å finne en anledning til å gjøre alvor av trusselen. Dagen etter at plakaten dukket opp, ble

gang førte til at de franske kommunistene - i likhet med

to tyske offiserer drept i Lille i Nordøst-Frankrike, og dagen

kommunistene overalt ellers - foretok en brå ideologisk helom­

deretter ble to tyske soldater skutt i samme distrikt. Som

vending. Krigen var nå ikke lenger en imperialistisk konflikt, men

represalie ble fem kommunister og tre gauIlistiske agenter dratt ut av fengselet og henrettet.

en «demokratisk krig mot fascismen» som ble ledet av det

Om kvelden den 3. september 1941 ble en tysk offiser skutt og

alvorlig såret i resepsjonen til Hotel Terminus i Paris. Den 5. september ble et tysk, militært bilverksted brent ned i Vincennes, og neste dag ble enda en tysk offiser drept i Paris. Tre gisler ble henrettet. Kommunistene visste hele tiden at deres handlinger ville

provosere fram represalier mot uskyldige ofre, og håpet at et

omseggripende raseri over henrettelsene ville verve nye folk til

kommunistenes rekker. Men de forutså neppe hvilken pris i form av franske liv som snart skulle betales for hvert eneste tyske. Den 21. oktober kunngjorde plakater en grusom økning i represalienes

omfang: «Feige forbrytere betalt av England og Moskva drepte feltkommandanten i Nantes ved å skyte ham i ryggen om morgenen den 20. oktober 1941.

Som straff for denne forbrytelsen har jeg allerede gitt ordre om

at 50 gisler skal skytes. Da det dreier seg om en svært alvorlig

På en kirketrapp i London hilser general Charles de Gaulle (i midten) på den britiske utenriksministeren Anthony Eden etter en minnemesse for 48 franske sivile som ble skutt den 24. oktober 1941 som represalie for drapet på en tysk embedsmann i Nantes fire dager tidligere. De Gaulle kringkastet en appell til det okkuperte Frankrike om å protestere mot henrettelsene ved å «stanse all aktivitet og forbli urørlig, hvor man enn befinner seg, fredag den 31. oktober fra klokka 16 til 16.05». Tusener av franskmenn fulgte oppfor­ dringen.

76

forbrytelse, vil 50 gisler til bli skutt hvis de skyldige ikke blir arrestert innen midnatt den 23. oktober 1941.»

sendte et «presserende brev», til utenriksminister Sir Anthony Eden. På Edens anbefaling ble Moulin frigjort og sendt til London,

Ordren var undertegnet av general Heinrich von Stulpnagel,

hvor han ankom den 20. oktober 1941. I kofferten hadde han

tyskernes militære sjef i Frankrike.

Neste dag ble 27 kommunistiske gisler drevet ut fra en fangeleir i Chateaubriand til en sandslette utenfor byen, hvor de

med seg en rapport han hadde skrevet til de Gaulle om situasjonen for motstandsbevegelsen i den sydlige delen av Frankrike.

så ble skutt. Samme dag ble 21 gisler til skutt foran fengselet i

Generalen, i likhet med alle andre som hadde kommet i

Nantes i Vest-Frankrike. Mindre enn 24 timer senere ble nye 100 gisler skutt i Bordeaux

kontakt med Moulin, ble imponert over hans integritet, veltalen­ het og naturlige autoritet. De to mennene førte mange og lange

som represalie for mordet på en annen høytstående tysk militær.

samtaler i løpet av november og desember, hvor man kom til

Både marskalk Pétain i Vichy og general de Gaulle i London var

enighet om at Moulin skulle reise tilbake til Frankrike for å organisere og forene motstansbevegelsen.

forskrekket over det som skjedde, og begge kringkastet oppfor­ dringer om tilbakeholdenhet til nasjonen, om enn på svært

Sammen med to medsammensvorne hoppet Moulin ned i

forskjellige måter. «Vi har lagt ned våpnene,» sa den gamle

fallskjerm i nærheten av Arles den 1. januar 1942. Først tok han

marskalken alvorlig. «Vi har ingen rett til å ta dem opp igjen for å

kontakt med Frenay, som nylig hadde vært med på å slå sammen

falle tyskerne i ryggen.»

Libération Nationale med Liberté til organisasjonen Combat, som

General de Gaulle gikk på luften dagen etter med følgende: «Det er absolutt naturlig og absolutt riktig av franskmenn å skyte

nå var det største og best organiserte motstandsnettet i Frankrike.

tyskere. Hvis tyskerne ikke ønsket å dø for vår hånd, kunne de bare holdt seg hjemme.» For øyeblikket beordret generalen

etter å ha beskrevet hvordan han ble mottatt i London, tok Moulin fram en fyrstikkeske. «Han åpnet den,» forteller Frenay, «og pirket ut en håndfull bittesmå strimler som passet størrelsen på esken. Så ga han oss den øverste - det var en mikrofilm -

imidlertid sine tilhengere til å slutte med åpenlyse drap for å spare hjelpeløse borgere for represalier. «Straks vi befinner oss i en posisjon hvor vi kan angripe,» sa han, «vil den ordren dere venter på, bli gitt.»

De to mennene møttes i Marseille, i et lite hus i Rue Kléber, og

sammen med et forstørrelsesglass. I lyset fra den lille lampen over gassovnen leste jeg: «Jeg utnevner herved Jean Moulin som min

Men de franske kommunistene nektet å motta ordrer fra de

personlige representant... M. Moulins oppdrag er å sørge for

Gaulle eller Pétain. Drapene fortsatte ufortrødent. Det gjorde

enhetlig handling av alle elementer som kjemper mot fienden og

represaliene også.

samarbeidslinjen. Når oppdraget er fullført, skal M. Moulin avlegge rapport direkte til meg.» Dokumentet var undertegnet

I mellomtiden hadde Jean Moulin gjort forberedelser til en tur til England. Han var blitt advart av en venn i regjeringsadministrasjo-

«C. de Gaulle».

nen om at Vichy-regjeringen ikke kom til å gi ham tillatelse til å

reise ut av landet, og Moulin gikk dermed i gang med å skaffe seg

lenge, nemlig kontakt med De Frie Franske, en mirakuløs kontakt på høyeste plan! For en mektig spore til vår innsats for enhet! Vi

en ny identitet. Gjennom en annen venn fikk han tak i et

leste ren glede i hverandres ansikter.»

«Endelig,» fortsetter Frenay, «hadde vi det vi hadde ventet på så

uutferdiget identitetskort og fylte det ut med det fiktive navnet

Men gleden var kortvarig, for de neste strimlene inneholdt

Joseph Mercier. Ved hjelp av dette kortet fikk han utstedt et pass.

detaljerte ordrer fra London om hvordan nettet skulle organiseres

Den 9. september dro han over grensen til Spania og videre til

og operere. Frenay og hans kolleger ble nedslått. De hadde jo

Lisboa. Britiske myndigheter i Lisboa intervjuet Moulin. De oppdaget snart hans organisasjonstalent og prøvde å rekruttere

klart seg utmerket til nå. Hvorfor skulle de plutselig bli nødt til å

motta ordrer fra London?

ham til SOE. De Gaulle fikk nyss om disse anstrengelsene og tok

Frenay sammenkalte Combats styre for å diskutere om man

øyeblikkelig forholdsregler mot å miste denne potensielt verdiful­

skulle ofre uavhengigheten for Londons penger, våpen, ammuni­

le mannen til den britiske etterretningstjenesten. De Gaulle

sjon og forsyninger - alt sammen artikler det var desperat behov

77

for. Etter en lang debatt ble man enig om å forsøke å etterleve de Gau Iles direktiver.

folkets holdning til tyskernes tilstedevær. I nesten to år hadde

Moulin var meget tilfreds med dette. Raymond Fassin og radiooperatøren Hervé Monjaret - de to som hadde landet i

taushet. Men nå begynte de å bli rastløse. Protestene fikk offentlig karakter for første gang i Lyon om kvelden den 18. mars, da Ber­

fallskjerm sammen med Moulin - fikk i oppdrag å arbeide for

lins Filharmoniske Orkester skulle gi en konsert der. Lokale mot­ standsgrupper hadde på forhånd delt ut løpesedler som oppford­

Combat resten av året. De dannet raskt en organisasjon som skulle bli en vital kanal for leveranser av våpen og ammunisjon til

motstandsfolk i den uokkuperte delen av Frankrike, og som også ordnet med trafikken av franske agenter og politikere mellom

Frankrike og England. Andre motstandsgrupper sluttet seg til dem. Moulin møtte

mange franskmenn i den okkuperte sonen båret åket i bitter

ret til å forstyrre arrangementet, men de hadde neppe forestilt seg hvor effektivt det hele skulle bli. Klokka 20 hadde en stor folkemengde samlet seg utenfor konsertlokalet på Place de Terreaux. «Politiet dannet barrikade for

d'Astier fra Libération i Lyon og lederne for Franc-Tireur, en

å holde mengden tilbake,» skrev en av deltakerne, «og enhver som forsøkte å bevege seg gjennom mengden og i retning av

katolsk motstandsgruppe, i Avignon. Han reiste med tog, buss og

konsertlokalet ble skjelt ut. Svært få forsøkte å ta seg fram dit...

sykkel fra by til by og ble aldri trett av å spre det gaullistiske evangelium. Nesten overalt hvor han drog, ble han fulgt av en

ble stoppet, og det kom til slagsmål mellom demonstranter og

kurer som hadde med seg et sett falske identitetsdokumenter,

Demonstrasjonenes glød spredde seg til hovedgatene... Trikker

klar til å komme med dem i tilfelle det oppstod en krise og det ble

politi. Mange ble arrestert. Dette var den første offentlige demonstrasjon av motstand, og den styrket våre aktiviteter. Vi

nødvendig å skifte ham. Den 30. mars kunne Moulin rapportere

begynte å få tiltro til oss selv.»

til London at alle motstandsorganisasjoner han hadde vært i kontakt med, erklærte sin lojalitet overfor de Gaulle.

Første mai var det demonstrasjoner i Nice, Toulouse, Saint-

I løpet av mars skjedde det også en forandring i det franske

Étienne, Clermont-Ferrand, Avignon, Toulon, Montpellier, Séte og

78

Nyheten om hva som hadde hendt i Lyon, spredde seg raskt.

Chambéry, og samtlige fikk utførlig omtale i den illegale pressen.

To måneder senere samlet en folkemengde seg på Place du

illusjoner om den tyske okkupasjonen. Tyskerne hadde forlangt at 350 000 franske arbeidere skulle sendes til Tyskland for å hjelpe

Capitole i Toulouse og avsang «Marseillaisen» utenfor et lokale

til i krigsindustrien. I Paris var 22 000 jøder blitt drevet inn på

hvor en tysk foredragsholder var i aksjon.

Vélodrome dHiver, en idrettsplass, i påvente av transport til

Alt dette var bare forspillet til enda større demonstrasjoner på

konsentrasjonsleire. I den uokkuperte sonen hadde Pétains

den franske nasjonaldagen den 14. juli. De illegale avisene i hver

statsminister, Pierre Laval, hånt de franske patriotene med en kringkastingstale den 22. juni 1942. «Jeg ønsker seier for

enkelt by, godt støttet av sendinger fra BBC, fortalte om tid og sted for oppmøte. Resultatene var enestående: 100 000 men­

nesker i Lyons gater, 100 000 i Marseille, 15 000 i Toulouse og

Tyskland,» erklærte han høytidelig, «for det er bare en slik seier

flere tusen i de mindre byene. I Saint-Étienne demonstrerte

som kan redde verden fra å bli erobret av bolsjevismen.» Det franske folkets moral hadde fått en innsprøytning i form av

20 000, og Espoir, den lokale undergrunnsavisen, kommenterte:

en dristig sabotasjehandling. Natt til den 9. mai hadde en gjeng

«For første gang følte folk seg fri til å uttrykke det de tenkte.» Ydmykelsene og nøden hadde endelig fått begeret til å flyte

SOE-sabotører 50 km sydøst for Paris brutt seg gjennom gjerdet rundt senderen til Radio Paris, som ble brukt av tyskerne til å

over for franskmennene. Arbeidsfolk i de fleste byene led av sult.

forstyrre RAF's radioforbindelser. Sabotørene var uerfarne og

Lønningene deres hadde vært fastfryst siden 1939 (med unntak av

nervøse, og de hadde glemt å feste tidsinnstilte lunter til

en ubetydelig forhøyelse i mai 1941) mens matvareprisene i

sprengstoffet, slik de hadde planlagt, før de brøt seg inn i

mellomtiden hadde steget med opptil 300 prosent. Alle vanlige

radiostasjonen. Da de hadde fått festet 10 sprengladninger til

husholdningsartikler var akutte mangelvarer. Og de luksusartikle-

bærebjelkene i sendertårnet, hadde tyskerne slått alarm, og

ne som ikke var blitt fraktet til Tyskland, var kun tilgjengelige på svartebørsen og til priser som bare tyskerne hadde råd til.

sabotørene tenningsmekanismen og stakk av. Heldigvis var

Dessuten var det nå svært få som nærte noen som helst

tidsinnstillingen defekt slik at sprengstoffet detonerte for tidlig.

kulene hvinte allerede. Under kraftig ild monterte de tre

To motstandsmenn på Korsika, hvor uttrykket maquis stammer fra, vokter adkomsten til sitt skjulested på fjellet. I september 1943 satte mer enn 100 000 maquisarder inn et solid opprørsangrep mot okkupantene. De fikk forsterkninger fra franske tropper fra Nord-Afrika, og den 3. okto­ ber 1943 ble Korsika det første frigjorte området i Frankrike.

Vinter-kamuflerte medlemmer av de norske Hjemmestyrkene ligger flatt i snøen under tre­ ning i avsidesliggende strøk. Disse velutstyrte geriljasoldatene, som til slutt telte 50000 mann, forberedte seg på en operasjon som aldri kom en alliert invasjon i Norge. Men i stedet for å bli liggende og vente utførte de sabotasjehandlinger og utkjempet mindre trefninger med tyske tropper.

79

Hvis sabotørene hadde montert tenningen slik som opprinnelig planlagt, ville de ha sprengt seg selv i stykker. Til tross for at

de paramilitære avdelingene i de tre største motstandsorganisa­

oppdraget ikke ble korrekt utført, ble det likevel en suksess. For en radiosender som var pinlig taus i to uker, vitnet tross alt om

lederne reagerte typisk nok forskjellig. Jean-Pierre Lévy fra Franc-

motstandsbevegelsens økende styrke.

I august 1942 kunne Jean Moulin rapportere om god fremgang

sjonene i en «Hemmelig Armé» under felles ledelse. De forskjellige

Tireur og d'Astier fra Libération protesterte ikke, bare komman­ danten var en outsider som ikke var spesielt lojal overfor én

for en del av oppdraget - nemlig organiseringen av motstandsbe­

enkelt av de store motstandsorganisasjonene. Frenay fra Combat var enig under forutsetning at han selv ble sjef. Frenay og d'Astier

vegelsen. En «mottakelseskomité» med mange forgreninger var

utgjorde i seg selv en hindring, stort sett ved å hate hverandre

blitt opprettet for å ta imot våpen og ammunisjon og sende

åpenlyst. Hvis de overhodet var enige om noe som helst, så var

agenter tilbake til Storbritannia. Et hemmelig pressekontor

det at Moulin begynte å bli for egenrådig.

spredde alliert propaganda rundt om i Frankrike. En annen av Moulins underorganisasjoner hadde tatt på seg oppgaven med å

Frenay og d'Astier skulle dra til London og legge sine problemer

infiltrere Vichy-administrasjonen og rekruttere offentlige tjenes­

fram for de Caulle. En fiskeskøyte plukket dem opp i en vik ved

temenn og samle etterretningsmateriale.

Port-Miou i nærheten av Marseille natt til den 14. september.

I et forsøk på å bygge bro over kløften ordnet Moulin med at

Men utsiktene til å samordne de forskjellige motstandsnettene

Deretter ble de tatt ombord i en krysser fra den britiske marinen,

i den uokkuperte sonen virket like håpløse som noen gang før. Et av Moulins basiskrav som et skritt i retning av enhet, var å forene

som fraktet dem til Gibraltar, og derfra dro de med sjøfly til

80

England, hvor de ankom den 26. september.

Ved Frie Franskes kontor i Mayfair-distriktet i London var det

forstand. Hele landet lå nå under den tyske jernhælen, og de siste

ingen av de to mennene som gjorde noe særlig godt inntrykk. André Dewavrin, sjefen for de Gaulles etterretningstjeneste,

illusjoner om at deler av landet var frie, ble gjort til skamme.

BCRA, beskrev d'Astier foraktelig som en «anarkist i dansesko» -

arbeidskraft en krise som skulle komme til å skyve tusener av

et hint til hans radikale politiske oppfatninger og hans elegante klær. Frenay, bemerket Dewavrin, hadde en irriterende uvane

unge menn over i den aktive motstandsbevegelsens rekker. Siden mars hadde Fritz Sauckel, Hitlers oppsynsmann for arbeidskraft,

med å gi uttrykk for selvmotsigende ideer på løpende bånd. Ikke

forlangt å få arbeidere fra Frankrike til å arbeide i tyske fabrikker.

Omtrent på samme tid skapte tyskernes desperate behov for

desto mindre hadde begge verdifull informasjon å komme med,

Det ble åpnet rekrutteringskontorer i begge sonene, men det var

og de Gaulle var glad for å treffe dem. Litt mindre glad ble han

få som meldte seg frivillig. Under press fra Sauckel kunngjorde

imidlertid da de to utsendingene i et sjeldent øyeblikk med innbyrdes enighet forlangte at Jean Moulin skulle fjernes.

statsminister Laval et proskjekt som ble kalt la reléve hjelpetiltaket - som innebar at én fransk krigsfange skulle løslates

«Motstandsbevegelsen trenger ingen læremester,» sa Frenay.

Noe senere kom Frenay tilbake til saken. Hva ville skje, spurte han, dersom motstandsbevegelsens ledere ikke klarte å komme til

for hver tredje franskmann som meldte seg frivillig til å arbeide i Tyskland. Denne lokkematen frembrakte omkring 200 000 frivillige, men

enighet med Moulin? De Gaulle svarte bistert: «Da vil Frankrike velge mellom dere og

ne i Tyskland begynte å sive tilbake til Frankrike. Plakatene som

meg!»

kunngjorde la reléve, tilbød høy lønn og muligheter til å sende

Den 8. november 1942 satte de allierte inn operasjon Torch

pakker og penger hjem. Realitetene, slik de tørt ble fremstilt i den sosialistiske undergrunnsavisen L'lnsurgé, var ganske annerledes:

det ble snart slutt på strømmen da nyheten om arbeidsforholde­

(fakkel), en massiv invasjon i Fransk Nord-Afrika. Tidlig om morgenen plasket omkring 110 000 amerikanske og britiske

«Reise: lang, lite mat underveis, tysk vakthold. Ved ankomst: leirer

soldater i land fra nesten 500 skip ved Casablanca, Oran og Alger.

stuet i brakker. Arbeid: 12 timers dag, akkord, men ikke høyere lønn likevel. Lønnsforhold: enorme skatter og mulkter. Levekost­ nader: høyere enn i Frankrike. Mat: ikke engang nok til italienerne,

Troppene etablerte strandhoder og var snart i gang med å slå inn kiler i de tyske styrkene i Nord-Afrika.

Operasjon Torch hadde monumental og varig innvirkning på

motstandsbevegelsen i Frankrike. Den 11. november reagerte

hvor arbeiderne blir behandlet som dyr. Senere: sove sammen-

som er vant til lite. Frihet: ingen. Konklusjon: utbytting, fangesta-

tus. Tusener av arbeidere drept under bombetokter.»

tyskerne i Frankrike hurtig og bestemt på invasjonen i Nord-

Vichy-regjeringen gjorde et forsøk på å tilfredsstille Sauckel

Afrika. Wehrmachts tropper krysset demarkasjonslinjen mellom

ved å vedta en lov som skulle få fart i la reléve. Den krevde at alle friske menn mellom 18 og 50 og alle enslige kvinner mellom 21 og

de to delene av Frankrike, og besatte den delen som til nå hadde vært uokkupert, under påskudd om å forsvare Middelhavskysten. Fra nå av var Vichy-regjeringen tyskernes redskap i enhver

35 skulle være disponible for arbeid som regjeringen anså som «tjenlig for nasjonens generelle interesse». Motstandspressen

Marskalk Henri Philippe Pétain (helt til venstre), den noe avfeldige sjefen for Vichy-regimet, sa en gang at «det jeg virkelig har likt i mitt liv, er infanteri og elskov». Hans dystre visestatsminister Pierre Laval - som her eskorteres til et møte med Hitler - var utelukkende interessert i makt. Etter konferansen med Hitler kaklet Laval: «Vi følte det på samme måten.» Tyske offiserer gratulerer en heller uentusiastisk franskmann som den 100000. som er utkalt til arbeid i Tyskland. Tvangsarbeiderne - som innen 1944 telte 600 000 - tok ofte hevn ved å sabote­ re i fabrikkene hvor de arbeidet, og tusenvis av dem ble sendt i konsentrasjonsleir.

81

landsomfattende parallell til tyskernes fryktede Gestapo. I

avviste planen øyeblikkelig, og det ble arrangert streiker og protestdemonstrasjoner over hele landet. I Lyon streiket jernba-

begynnelsen fikk organisasjonen mange av sine rekrutter fra de

nearbeiderne for å sinke tog som skulle frakte arbeidere til

øvre lag av befolkningen, borgere som var forskrekket over den

Tyskland. 826 av 830 arbeidere i en konvoi som var utkalt til

økende lovløsheten i landet. Men etter hvert som Milice ble mer

Tyskland, nektet å undertegne på at de var frivillige. I Brive ble det demonstrert mot la reléve samme dag som tyskerne okkuperte

vervet den mest pøbler og forbrytere. Vichy-regjeringens dom­

og mer desperat i sin iver etter å knuse motstandsbevegelsen,

den Vichy-styrte delen av landet, og de tyske troppene som

stoler gikk til og med så langt som til å gi kriminelle valget mellom

marsjerte inn i byen ble møtt av en folkemengde som ropte: «A bas les Boches!» - ned med tyskerne - og det ble kastet, sand i

fengselstraff og å verve seg til Milice. Mord, voldtekt og plyndring

ansiktet på soldatene. Til tross for disse klare indikasjonene på hva folket tenkte og

følte, gikk statsminister Laval videre med sine planer om å garantere Tyskland en jevn strøm av franske arbeidere. Han

ble organisasjonens varemerke. Darnand sørget for at hans miliciens gikk hånd i hånd med tyskerne når det gjaldt å spore opp maquisardene. De sistnevnte bet fra seg med det glødende hatet som ofte rammer dem som går mot sine egne. Både maquisardene og Milice vokste i styrke

organiserte et system for tvangsarbeid. I februar 1943 opprettet

og akkumulerte både våpen og menn. Med tiden skulle

han Service du Travail Obligatoire, et tiltak som forlangte at alle franskmenn i mobiliserbar alder skulle melde seg til arbeid i

trefningene mellom dem bli rene oppvisninger i villskap.

Tyskland. Denne loven ble en boomerang for Vichy-regjeringen. Det fantes allerede en del unge menn som hadde søkt tilflukt i

Moulin var i London da tvangsarbeidsloven ble kunngjort. Etter

Frankrikes ville fjellmassiver for å unnslippe la reléve. Fra februar

litt og rådføre seg med de Gaulle om en ambisiøs plan om å opprette Conseil National de la Résistance, et nasjonalt råd som

av ble de etterfulgt av tusener av andre.

nesten 14 måneder i felten hadde han blitt trukket ut for å hvile

Med tiden skulle disse fillete flyktningene komme til å gå under

skulle representere de ledende motstandsgruppene i Frankrike.

navnet maquis, et ord som betyr «glissen krattskog» og gjennom

Etterat Frenay og dzAstier hadde vært i London, fungerte den

lange og blodige tradisjoner ble assosiert med krattskogen på

militære koordinasjonskomitéen i syd ganske bra, men i nord var

Korsikas fjell, hvor fredløse hadde streifet omkring og plyndret i

det fremdeles lite samband mellom de største gruppene.

århundrer. Betegnelsen var treffende - masquisardene førte en

For å hjelpe Moulin med å forene de ledende gruppene i nord,

karrig tilværelse i skrinne fjellkløfter. I den dystre vinteren 1943/44

ble ytterligere tre menn sendt fra London til Frankrike - André

frøs og sultet de, og de var jaget vilt. Til å begynne med våget de

Dewavrin, lederen for Frie Franskes etterretningstjeneste, videre

seg ut av sine skjulesteder hovedsakelig kun for å få tak i mat, som de skaffet seg ved å tigge, stjele eller drepe. Etter hvert som

Pierre Brossolette, hans nestkommanderende, og F. F. E. «Tommy» Yeo-Thomas, en SOE-agent. Yeo-Thomas' tilstedeværelse tok

det ble tettere i maquisardenes rekker, slapp de allierte ned forsy­

sikte på å vise franskmennene den enhet som bestod mellom de

ninger til dem og sendte offiserer fra den oppløste franske hæren

Gaulles styrker og SOE.

eller allierte agenter i fallskjerm for å trene dem. Gradvis ble de

Da Moulin hoppet ned i Frankrike igjen i slutten av mars,

spredte maquisardene sveiset sammen til en undergrunnshær som spilte en vesentlig rolle i kampen for nasjonal frigjøring.

hadde disse tre mennene lagt et grunnlag for å forene

Maquisardene hatet tyskerne, naturligvis, men sitt mest

enighet mellom lederne for Organisation Civile et Militaire, Ceux

glødende hat reserverte de for en annen fiende, nemlig en

de la Liberation, Ceux de la Résistance, Liberation-Nord og Front

motstandsbevegelsen i nord, og på et møte den 12. april ble det

hjemmeavlet organisasjon av fascistiske franskmenn. Organisa­

National om å akseptere direktiver fra de Gaulle og koordinere

sjonen kalte seg Milice og ble dannet vinteren 1943, opprinnelig

aktivitetene i overensstemmelse med de alliertes strategi. På ett

som en politistyrke i Vichy-regjeringens tjeneste, og den hadde til

oppgave å sørge for lov og orden i den uokkuperte sonen. Under

viktig punkt var det uenighet, og den ble aldri fjernet. Det gjaldt den kommunistiske Front National, som nektet å vente på en

ledelse av Joseph Darnand, en glødende fascist, ble Milice en

alliert invasjon før de gikk til offensiv aksjon mot okkupantene.

82

RØDE LØVER FRA EN MINI-NASJON «Dere må støtte alt jeg beslutter, og det må dere . gjøre spesielt når dere ikke forstår hvorfor,» erklærte nestfører Gustav Simon like etter at han var blitt utnevnt til tyskernes administrative sjef for Luxembourg i august 1940. Dette var bare ett av de mange irrasjonelle kravene som førte til at det lille fyrstedømmet med bare 300 000 mennesker kjempet mot okkupasjonen med den villskap som landets offisielle emblem - løven antyder. Virkelig trøbbel begynte i august 1942, da tyskerne annekterte Luxembourg og beordret alle menn i alderen 20-24 å innlemmes i den tyske hæren. Tusener av luxembourgere gikk øyeblikkelig under jorda for å unngå å bli tyske soldater, og mange av dem ble brakt i

sikkerhet av hemmelige fluktorganisasjoner da særlig en gruppe som kalte seg Luxembourgs Røde Løver (nedenfor). Landets innsats i motstandskampen var en styrke for de allierte i minst like stor grad som for landet selv. En enhet som gikk under navnet Luxembourgs Patriotiske Liga hjalp omkring 4 000 allierte flygere og soldater til å flykte fra nazistene. Og en annen gruppe klarte det mesterstykket å sende de allierte den første beskrivelsen av de hemmelige V-1installasjonene i Peenemunde i Nord-Tyskland. Ironisk nok ble disse opplysningene skaffet til veie av en tvangsarbeider fra Luxembourg som var hjemme på permisjon fra tjenesten som vakt på V-1-an legget.

Medlemmer av en gruppe som kalte seg Luxembourgs Røde Løver samles i en forlatt gruve som de brukte som operasjonsbase.

83

Kommunistene rapporterte at de drepte 550 tyskere i måneden. Deres paramilitære grupper Francs-Tireurs et Partisans hevdet at

til stede - 8 fra motstandsgrupper, 6 fra politiske partier og 2 fra

de fra januar til mars 1943 hadde gjennomført 1 500 aksjoner mot fiendens transportnett, og disse aksjonene skulle ha omfattet

målsettinger slik de Gaulle hadde definert dem: 1) å fortsette krigen, 2) å gi ytringsfriheten og borgerrettighetene tilbake til det

150 togavsporinger, ødeleggelse av 180 tog som førte tropper og

franske folket, 3) å gjenopprette den republikanske friheten og den sosiale, rettferdigheten i en stat «som vil ha en aura av

krigsmateriell, sabotasje mot 110 lokomotiver, 14 lektere, tre

fagforeningene. Moulin åpnet møtet ved å gi uttrykk for rådets

broer og åtte kanalsluser. Moulin valgte ikke å komme på kant med kommunistenes

storhet», og 4) å arbeide sammen med de allierte for «et virkelig

uforsonlighet, nå da dannelsen av et nasjonalråd var i sikte. Han var i stadig kontakt med de forskjellige elementene i det

sjen vil bli anerkjent av alle.» Rådsmedlemmene vedtok så å sette

nystiftede rådet, og under hans smidige ledelse ble de gjenværen­

den franske motstandsbevegelsen forent. Og Jean Moulin,

de problemene glattet over. Mange av problemene hadde sitt

mannen som hadde fått i stand denne enheten, beveget seg

utspring i sjalusi - lederne for de største motstandsgruppene

uvegerlig i retning av sin egen undergang.

internasjonalt samarbeid ... i en verden hvor den franske presti­

sin lit til de Gaulle, og endelig, etter tre års tysk okkupasjon, var

ønsket mer enn ett sete i rådet, mens de mindre gruppene jamret

Beseglingen av Moulins skjebne begynte nøyaktig en måned

over tap av prestisje og identitet, og kommunistene, som hevdet

tidligere. Den 27. april hadde Gestapo under en rutinemessig

at de var den eneste politiske organisasjonen som var aktivt

sjekk på gata plukket opp Jean Multon, alias «Lunel», nestkom­ manderende i Combats celle i Marseille. Lunel ble truet med

involvert i motstandsarbeidet, protesterte mot at andre partier skulle være representert. Men skritt for skritt skubbet Moulin fraksjonene nærmere hverandre.

tortur og represalier, brøt sammen og gikk med på å arbeide for tyskerne. Straks han hadde skiftet side, ble han sendt ut på gata

Den 27. mai 1943, i en leilighet i 48 Rue du Four i Paris,

dag etter dag for å finne sine tidligere venner. Med to tyske

presiderte Moulin over rådets første møte. Det var 16 medlemmer

agenter ved sin side hjemsøkte han de kaféene og restaurantene i

Marseille hvor han visste motstandsfolk pleide å treffes, og viste

med et nikk hvem som burde arresteres. Før hans forræderi ble kjent, var 125 medlemmer av undergrunnsbevegelsen i Marseille i Gestapos hender. Frenay ga ordre til at Lunel øyeblikkelig skulle

skytes, men da var forræderen allerede overflyttet til Lyon for å utføre sine herostratiske plikter der.

Lunels første oppgave i Lyon var å holde øye med en

«postkasse» Gestapo hadde oppdaget i Rue Bouteille. «Postkasse» var begrepet for en trygg adresse hvor motstandsfolk kunne

levere og hente meldinger. Tyskerne hadde fått vite at denne adressen ble brukt av lederen for Combats avdeling for jernbanesabotasje, en mann de visste hadde kodenavnet «Didot». Didot var den samme som René Hardy, en ung jernbaneinge-

niør som allerede hadde æren for å ha ledet mer enn 550 aksjoner mot jernbanenettet, som blant annet hadde resultert i at 300 lokomotiver var blitt ødelagt. Han var også en vesentlig

bidragsyter til Plan Vert, et utrolig detaljert dokument på 150 sider som inneholdt kodede planer for sabotasjeaksjoner mot tusenvis av jernbanestasjoner og knutepunkter. Den utspekulerte Didot var naturligvis en topprioritert blink for Gestapo i Lyon, selv om

Motstandshelten lean Moulin, som klarte å forene de mange rivaliserende undergrunnsgruppene i Frankrike, brukte en gammel hobby - tegning - til å terge tyskerne etterat han ble tatt til fange i 1943. Moulin motstod flere dagers tortur uten å røpe kameratene sine. Selv om han da var i en temme­ lig elendig forfatning, tegnet han en ondsinnet karikatur av den Cestapooffiseren som hadde ledet inkvisisjonen, og etterpå presenterte Moulin skissen for motivet.

84

ingen av tyskerne visste hvordan han så ut. Lunel, som visste det,

klokka 23 den 10. juni ble Hardy løslatt, tydeligvis etter å ha

ble satt til å identifisere ham.

overbevist Gestapo om at han ikke hadde noe med motstandsbe­

Hardy gikk ikke i fella i Rue Bouteille, for, som han senere

påsto, han holdt seg unna «postkassen» da han fikk vite om

vegelsen å gjøre. Denne uventede friheten hans skapte sine egne problemer. Enhver som ble løslatt så raskt, hadde umiddelbart

arrestasjonene i Marseille som fulgte etter Lunels forræderi.

mistanken hengende over seg - det var så altfor mange som

Gestapo gjorde derimot et annet varp. Mens Lunel holdt øye med postkassen, ble det levert en melding om at Didot skulle møte

hadde betalt for frifinnelse ved å forråde sine venner. Hardy løste problemet ved å la være å nevne at han var blitt arrestert - han

«Vidal» ved inngangen til metrostasjonen La Muette i Paris klokka

fortalte kollegene i motstandsbevegelsen at han hadde hoppet av

21 den 9. juni. Gestapo var storfornøyd - Vidal var ingen annen

toget straks han hadde oppdaget Lunel.

enn general Charles Delestraint, som de Gaulle hadde valgt til å

To dager senere ble Max Heilbronn, en ingeniør som hadde

lede den paramilitære delen av motstandsbevegelsen, nemlig

hjulpet Hardy med Plan Vert, arrestert i Lyon. Han og Hardy hadde møttes på et gatehjørne, spasert et par kvartaler sammen

Den Hemmlige Armé. Det som nå hendte, ble av mange motstandsfolk betraktet som ett bevis - blant mange - på at også Hardy var blitt forræder,

og så skilt lag. Heilbronn ble tatt av Gestapo før han hadde

kommet seg til neste kvartal.

selv om det aldri ble skikkelig bevist i en rettssal. På jernbanesta­

sjonen i Lyon gikk Hardy om kvelden den 7. juni 1943 ombord i

Arrestasjonen av Delestraint var et hardt slag for Moulin. Han

Paris-toget for å delta på et møte i hovedstaden om organisering av jernbanesabotasje. Ved et ytterst merkverdig sammentreff satt

sammenkalte rådsrepresentantene fra Den Hemmelige Armé til et ekstraordinært møte for å velge en etterfølger. Selv om lederne

Lunel i kupeen ved siden av, sammen med sine tyske følgesven­

for de tre store undergrunnsorganisasjonene i Syd-Frankrike -

ner. Tidlig under reisen kjente de to mennene hverandre igjen,

Frenay, d'Astier og Lévy - var i London, var Moulin redd for at en

men Hardy gjorde uforklarlig nok ikke noe forsøk på å forlate

eventuell forsinkelse i utnevnelsen av Delestraints etterfølger bare

toget på noen av stoppestedene. Mens toget sto på stasjonen i

ville føre til rivalisering. André Lassagne, som var fra Lyon, fikk i

Chalon-sur-Saone, klokka ett om natta, ble Hardy arrestert og ført

oppdrag å finne et passende sted å holde møtet. Tiden ble fastsatt

til det lokale fengselet. Her ble han hentet noe senere av Klaus Barbié, lederen for Gestapos Lyon-avdeling, som tydeligvis syntes

til klokka 14 mandag den 21. juni 1943. Den som skulle representere Frenay på dette møtet, var Henri

det var umaken verdt å reise de 110 km til Chalon i ens ærend.

Aubry, og det var Aubry ikke særlig glad for. Han visste at sjefen hans svært gjerne ville ha kommandoen over Den Hemmelige

I mellomtiden hadde general Delestraint visse vansker med å venne seg til den underjordiske krigføringens særegne krav etter

Armé, og Aubry hadde ikke lyst til å sitte med ansvaret for å velge

sin konvensjonelle karriere i hæren. Han hadde dukket opp i et

en annen til denne posten. For å støtte opp under sin argumentasjon på møtet, bestemte han seg for å be om hjelp fra

«trygt hus» i Paris hvor han skulle overnatte, men han hadde

han inn i et hotell i nærheten og var dum nok til å bruke sitt

en venn - han ba René Hardy bli med. Lassagne ordnet det slik at møtet skulle holdes hjemme hos en

virkelige navn. Klokka 9 om morgenen den 9. juni stod han i

gammel skolekamerat, dr. Frederic Dugoujon, som bodde i et

overensstemmelse med instruksen utenfor metrostasjonen La

stort, hvitt hus ved Place Castellane i Caluire, en høytliggende forstad nord for Lyon. Huset til en lege var normalt et trygt sted å

dessverre glemt stikkordet og ble nektet adgang. I stedet sjekket

Muette. Da to menn kom bort til ham og spurte om han ventet på Didot, var han uklok nok til å svare ja. De to mennene forklarte at

møtes, for her var det ikke spesielt mistenkelig at folk kom og

de var sendt for å møte ham, og følge ham til en ventende bil - og

dermed kjørte de ham direkte til 84 Avenue Foch, Gestapos

gikk. Aubry, som ikke visste hvor huset lå, hadde avtalt å møte

hovedkvarter i Paris. Den ene av de to mennene som møtte ham,

Lassagne ett kvarter før møtet skulle begynne, ved foten av Lyons

var Lunel. I Lyon hadde Klaus Barbié avhørt René Hardy temmelig kort -

kabelbane. Lassagne ble overrasket over å finne Hardy sammen med Aubry, men han protesterte ikke. I dr. Dugoujons hus ble de

85

vist inn i et soverom i annen etasje, hvor to rådsmedlemmer allerede ventet. Moulin og de to mennene han skulle ha med seg,

Krangelen begynte da De Frie Franske foreslo å sende en beskjed til Frankrike om utnevnelsen av to chefs de zone, som

var 45 minutter forsinket. De hadde akkurat kommet seg innenfor

hver skulle kontrollere motstandsbevegelsen i sin halvdel av

døren da Gestapo stormet inn, triumferende anført av Klaus

Frankrike. På denne tiden presset SOE's ledere på for å

Barbié. Barbié jaget alle inn i ett rom og overtok selv doktorens

desentralisere motstandsbevegelsen for å forhindre et nytt

spisestue for å forhøre fangene én for én. Han visste at han hadde

om de ga seg og la fram en ny melding, kodet på en annen måte,

fanget de Gaulles personlige utsending, men han visste ikke

like før sending, og forsikret britene om at utnevnelsen var strøket.

hvilken av fangene som var Moulin. Da gjentatte forhør ikke ga

Caluire, og de gikk mot nyutnevnelsene. Franskmennene lot som

noe resultat, brakk Barbié av et bordbein og slo løs på fangene.

Det hele kunne ha endt med dette, hvis ikke en observant

Men de forholdt seg fremdeles tause. Til slutt ga Barbié ordre til at de skulle føres bort. Idet de ble ført

SOE-offiser hadde oppdaget at den nye meldingen inneholdt

ut av huset, klarte Hardy, som ble holdt fast med et tau rundt

akkurat like mange bokstavgrupper som den første. En ettermiddagsøkt i SOE's dechiffreringsrom brøt koden og avslørte at inn­

høyre håndledd, å rive seg løs og komme seg unna. Hardy var den

holdet i de to telegrammene var det samme. Britene ble rasende

eneste som ikke hadde håndjern på. Et par dager senere var det

på franskmennene for dette dobbeltspillet, og franskmennene

også en annen av dem som ble arrestert i Caluire, som klarte å

ble rasende på britene fordi disse hadde fått tak i de franske

stikke av fra tyskerne. Etter å ha gjennomgått Gestapos tortur ble Raymond Aubrac, medlem av den militære koordinasjonskomi-

de to organisasjonene, når de skulle peile inn sine kontakter i

teen i Nord-Frankrike, reddet i Lyon da en motstandsgruppe gikk til bakholdsangrep mot en tysk lastebil som han befant seg i. Det

forbudt å betre hverandres kontorer.

kodene. Så lenge krangelen pågikk, måtte menige medlemmer av

Frankrike, møtes på kaféer og gatehjørner, siden det offisielt var

var Aubracs kone, Lucie, som hadde planlagt bakholdet, og hun

Brossolette og Yeo-Thomas kom ikke tilbake til Frankrike før

ledet det selv med en maskinpistol i hånden til tross for at hun

den 19. september. To dager etter at de hadde landet i nærheten

var gravid i niende måned. Et par uker senere ble Monsieur og Madam Aubrac fløyet ut av Frankrike med en Lysander fra RAF.

av Angouleme i Sydvest-Frankrike, hadde de sitt første møte med

Underveis til England begynte veene, og Madame Aubrac fødte sitt barn like etter ankomsten. Arrestasjonene i Caluire hadde splintret ledelsen av den franske

Claude Serreulles i en leilighet i et fasjonabelt strøk av Paris. Begge de nyankomne ble øyeblikkelig forskrekket over den unge mannens umiddelbare naivitet og hans mangel på sikkerhetsfor­

anstaltninger - og deres bange anelser ble forsterket da Serreulles

motstandsbevegelsen. Moulin hadde ikke funnet det lett å dele­

ble arrestert før uka var omme. Serreulles klarte å snakke seg ut

gere myndighet og hadde foretrukket å holde tømmene selv. Han

av det, men en påfølgende razzia i leiligheten hans innbrakte

hadde heller ikke sørget for å lære opp noen som kunne overta.

tyskerne en liste med 14 navn som var foreslått til et rekonstruert

Den organisasjonen han hadde skapt, var fremdeles intakt, men

nasjonalråd. Og mange flere arrestasjoner fulgte.

den var uten ledelse. Både Brossolette og Yeo-Thomas var i Lon­

Oppildnet av suksessen stod Gestapos sporhunder hardt på

don og ute av stand til å overta kontrollen. En sekretær meldte fra til London om katastrofen i Caluire. Og Moulins unge assistent,

gjennom hele oktober måned. Yeo-Thomas og Brossolette var en

Claude Serreulles, som hadde hoppet ned i Frankrike bare et par

den energiske innstrammingen når det gjaldt sikkerhetsregler...

dager tidligere, ble nødt til å prøve å samle sammen bitene.

I løpet av den andre uka av juli ble det bestemt i London at

så det ut til at arrestasjonene akselererte. De kom som et skred.» Ved to anledninger ble agenter som de møtte, arrestert mindre

Brossolette og Yeo-Thomas skulle dra tilbake til Frankrike for å

enn en time etter at de hadde truffet dem. En dag da Brossolette

hårsbredd fra å bli tatt. Senere skrev Yeo-Thomas: «Til tross for

taksere skadene og hjelpe Serreulles med å bygge opp igjen det

og Yeo-Thomas hadde spist middag i et hus de betraktet som

som var mulig å bygge opp. Men deres avreise ble utsatt i to

trygt, fikk de en uforklarlig følelse av at noe var galt, og de gikk.

måneder på grunn av bitter strid mellom SOE og Gaullistene.

Samme kveld ble huset utsatt for Gestapo-razzia, og vertinnen

86

ble arrestert. Yeo-Thomas ble skygget en rekke ganger, men han reddet seg vekselvis ved å trenge inn i en folkemengde eller ved

mens han satt i Lyon-fengselet hvor han var blitt ført etter arrestasjonen i Caluire. Den 24. juni ble Christian Pineau, et

å hoppe av en metrovogn og så i siste liten slenge seg på igjen.

medlem av en sosialistisk motstandsgruppe som var blitt arrestert

Yeo-Thomas skriver at han og Brossolette en gang hadde en

tidligere, kalt ut av sin celle og beordret til å barbere en bevisstløs mann som lå utstrakt i luftegården med en tysk soldat som vakt.

avtale med en gaullistisk agent med kodenavnet Necker. «Vi møtte ham og så at han ble skygget av ikke mindre enn tre mann.

«Man kan tenke seg min forskrekkelse da jeg oppdaget at

Han skjønte det ikke selv og ville ikke tro oss, så vi beviste det for

mannen som lå utstrakt på benken var ingen annen en Moulin,»

ham ved å øke tempoet, dreie inn i Rue d'Argenson og så tilbake

skrev Pineau senere. «Han hadde mistet bevisstheten, og de hule

til Rue de la Boétie og stille oss under en svær portal like rundt

øynene så ut til å være sunket inn i hodet hans. Ved tinningen

hjørnet. Våre tre følgesvenner kom styrtende rundt hjørnet og

hadde han et stygt, blålig sår. En lav, raspende lyd kom fra de

etterlot ingen tvil om hva de hadde i sinne. Vi la i vei i motsatt

oppsvulmede leppene hans. Han var uten tvil blitt torturert av Gestapo.»

retning og la en hurtig plan for å bli kvitt forfølgerne. Vi sendte Necker av gårde på egen hånd inn i Rue Laborde før de tre

Da Pineau begynte å barbere ham, kom Moulin til bevissthet.

blodhundene rakk å komme tilbake til oss. Så gikk Brossolette og

Pineau erindrer: «Plutselig åpnet han øynene og så på meg. Jeg er

jeg i retning av Place St. Augustin og avtalte å skilles og møtes

sikker på at han kjente meg igjen, men var han i stand til å forstå hvorfor jeg var der akkurat da? 'Drikke' mumlet han. Jeg vendte

igjen en time senere på hjørnet av Avenue de Villiers og

Boulevard de Courcelles. Idet vi kom inn på Place St. Augustin,

meg til soldaten: 'Ein wenig Wasser.' Soldaten nølte et øyeblikk,

fikk vi øye på to sykkeldrosjer. Vi hoppet inn i hver vår, og

tok så en kopp såpevann og gikk bort å skylte den i fontenen. Så kom han tilbake med friskt vann. Mens soldaten var borte, lente

dermed hadde forfølgerne ingen sjanse til å ta oss igjen.» Til tross for at Yeo-Thomas og Brossolette hadde Gestapo så

jeg meg over Moulin og hvisket noen banale ord til trøst, små,

småligheter og løse konflikter som hadde utviklet seg i mot­

dumme ord. Han sa fem-seks ord på engelsk som jeg ikke forsto, for stemmen hans var så sprukken og hvesende. Så drakk han et

standsbevegelsens hierarki i Jean Moulins fravær. Innen utgangen av oktober hadde de lykkes med å få i stand et kompromiss, og

par slurker fra koppen som jeg holdt opp for ham, og så besvimte han igjen.»

nasjonalrådet ble gjenopprettet under ledelse av Georges Bidault,

Senere ble Moulin overført til Paris, til et hus hvor det bodde en

nært innpå livet, fortsatte de arbeidet med å glatte over

et ungt og høyt respektert medlem av Combat. Igjen var den

høytstående SS-offiser. Derfra ble han satt på et tog som skulle til

franske motstandsbevegelsens ror i faste hender - og denne

Tyskland. Det er aldri siden blitt helt klart når eller hvor han døde.

gangen på permanent basis. Dermed hadde Yeo-Thomas og

Men det er neppe tvil om at den grusomme taushetsplikten han la

Brossolette lagt siste hånd på det verket som var utført av deres

på seg selv, fremskyndet hans død. For Jean Moulin røpet ingenting av det han visste om den franske motstandsbevegelsen

bemerkelsesverdige kamerat, Jean Moulin.

før han døde. Og som mannen som samordnet bevegelsen, visste

Siste gang Moulin hadde kontakt med motstandsbevegelsen, var

han praktisk talt alt.

87

motstandsbevegelsen.

89

BLANDEDE MOTIVER FOR Å HJELPE OKKUPANTENE For mange patrioter var et av de enkleste ordene på et hvilket som helst språk «kollaboratør». Mange europeere ble drevet over i

motstandsbevegelsens rekker ikke så mye på grunn av tyskerne som på grunn av sine egne landsmenn som hjalp okkupasjons­

makten. Som en fransk kvinne forklarte med bitter forargelse: «Nederlaget kunne vi akseptere, men kollaboratørvirksomhet En belgier ønsker tyske soldater velkommen til sin landsby og viser stolt fram Jernkorset som han ble tildelt under første verdenskrig, da området var en del av Tyskland.

aldri!» De kollaboratørene som nedkalte skjensel over dette ordet,

stigmatiserte seg selv offentlig med sin kynisme og selvopptatt­

het. De var ledere for marionettregjeringer, de var antisemitter, opportunister og bøller som meldte seg frivillig til de nasjonale sikkerhetsstyrkene. Det var pressefolk som ga en nazistisk slagside til nyhetene for å oppnå fordeler hos tyskerne, det var forfattere,

kunstnere og underholdningsartister som stilte sine kunster til rå­ dighet for tyskernes propagandaministerium. Bare i Frankrike ble omkring 300 000 mennesker dømt for slik virksomhet etter krigen. Et langt større antall mennesker samarbeidet med fienden i

mindre målestokk, for det meste bare for å overleve. Arbeidsløse tok jobb i fabrikker som spydde ut vitale deler til den tyske krigsmaskinen. Lavere kontorfunksjonærer utførte tyskernes

ordrer for å beholde sine stillinger. Kvinner stod i med tyske

soldater. Men slikt små-samarbeid kunne lett føre mer med seg. Selv om en offentlig tjenestemann bare jattet med for å mildne tyskernes politikk, førte ett kompromiss ofte til det neste, og til

enda ett - og til slutt til kollaboratørvirksomhet i stor stil. Et

medlem av Vichy-administrasjonen sa det slik: «Jeg så mange menn forandre seg og bli korrupte. Rett foran ens egne øyne kunne man se alt det motet og den lojaliteten man visste fantes

hos et menneske, forkrøples, smelte bort og forsvinne.» Etter hvert som krigslykken vendte seg mot tyskerne, ble det

mer glissent i kollaboratørenes rekker, helt til det kun gjenstod en hard kjerne av folk som hadde brent alle broer bak seg. Disse kollaboratørene - noen av dem velmenende folk bare fire år

tidligere - slo i ren desperasjon enda hardere til mot landsmenn

som hadde valgt motstandsbevegelsens vei. De vant seg et navn som var enda verre enn ordet kollaboratør: forræder.

90

En gruppe unge franskmenn studerer en plakat som oppfordrer dem til 3 melde seg til den franske avdelingen av Waffen SS - den militære delen av Hitlers sikkerhetsapparat.

91

En fransk kvinne utstaffert i dyr pels inntar forfriskninger sammen med sin tyske kavaler - sjefen for utskriving av arbeidskraft i Nice.

92

LØNNSOM FRATERNISERING MED EROBRERNE I Danmark ble de lokale kvinnene som tilbød de ensomme tyske soldatene selskap og seksuelle tjenester, kalt «feltmadrasser», og i andre land ble slike kvinner behengt med atskillig verre epiteter fra forargede patrioters side. Men selv om slike kvinner var fullstendig klar over folkets reaksjon, så ble dette tydelig­ vis oppveid av fordelene ved å ha en tysk soldat som kavaler. Soldaten kunne hjelpe kvinnen med å omgå okkupasjonens lover og regler og gjøre hennes fattigslige tilværelse lettere ved å skaffe henne ekstra rasjoneringskort. Vanligvis hadde han også råd til å ta henne med på restauranter, teaterforestillin­ ger og konserter. Dessuten var det mange kvinner som simpelthen falt for erobrernes tøffe og elegan­ te opptreden. En beundrerinne, datteren til en fransk industrimagnat, sukket at tyskerne «med sine faste blikk, sine støvler, sine kraftige brystkasser og blonde hår» representerte «en verden jeg plutselig hadde lyst til å leve i, en verden av styrke, skjønnhet og virilitet.»

En lystig hollandsk dame flørter med en tysk offiser i en kafé i Amsterdam.

En dansk kvinne i samtale med sin tyske venn i København. Det var en fersk romanse — tyskerne hadde tatt Danmark bare tre uker tidligere

93

Et ungdommelig medlem av Flanderns Nasjonal­ sosialistiske Ungdom står i stram givakt foran noe eldre karer fra den belgiske ligaen.

Foran plakatbildet av marskalken selger en ung Pétain-tilhenger nåler med Vichy-regjeringens emblem for å skaffe penger til et nasjonalt vel­ ferdsfond.

OPPLÆRING AV MORGENDAGENS TYSKVENNLIGE LEDERE I hvert av de okkuperte landene organiserte tyskernes tilhengere en rekke ungdomsgrup­ per etter modell av Hitlerjugend, nazistpartiets organisasjon for gutter og jenter under 18 år. De lokale organisasjonene ga ikke-jødisk ungdom anledning til å delta i idrett og verdifullt sosialt arbeid. Men hovedformålet var å indoktrinere de unge nazistiske eller tyskvennlige dogmer og forberede dem på kollaboratørroller i militær eller sivil tjeneste. I Norge, Danmark, Holland og Belgia var det bare en liten prosent av den aktuelle ungdom­ men som meldte seg. Men i Frankrike hadde

94

disse ungdomsgruppene mer.hell med seg, delvis fordi de fleste av dem preket en hjemmedyrket variant av fascismen i stedet for ren tysk nazisme. Det erklærte formålet med «les Compagnons de la France» - en guttegruppe i Vichysonen - var «å lære Frankrikes ungdom å leve med disiplin» og å respektere den kollaborasjonistiske lederen marskalk Pétain. En annen gruppe, «Fransk og oversjøisk ungdom», var noe mindre idealistisk: den fortalte sine med­ lemmer rett ut at det gjaldt å bekjempe britene og hate jødene.

Norsk ungdoi

Norsk ungdom verver unge frivillige til nazistiske arbeidsleire. Her forklarer aktivistene arbeidsprogrammet for nysgjerrige tyske soldater og lokale ten­ åringer. Slike ungdommer bemannet jordbruks- og anleggsprosjekter i Norge.

En deltaker i en idrettsfestival arrangert av de belgiske nazistene i juni 1942, tar matpause. I alle de okkuperte landene brukte ungdomsorganisasjonene mye tid og propaganda på fysisk fostring.

95

Norske frivillige i Russland slapper av i en bunkers, under bildet av Norges Nazistleder, Quisling.

Belgiske SS-tropper paraderer forbi jublende sivile før avreise til slagmarka i øst.

96

Menn fra Legionen av Franske Frivillige Mot Bolsjevismen

mottar dekorasjoner under en seremoni i Paris i august 1943. Mennene hadde kjempet mot kommunistene i Sovjetunionen i ett år.

FØRERENS FREMMEDLEGIONER Så tidlig som i 1940, mens de demobiliserte soldatene i de okkuperte landene ennå hadde smaken av nederlag i munnen, begynte noen av dem å melde seg for å slåss side om side

med tyskerne. Frustrerte og forbitrede frivillige fylte flere divisjoner av Waffen-SS. Og i slut­ ten av juni 1941, da Der Fuhrer invaderte Sovjetunionen, begynte antikommunister å strømme til nyopprettede tyske enheter som skulle slåss på Østfronten. Alt i alt var det om­ kring 50 000 mann fra de okkuperte om­ rådene som slåss for Hitler.

Frivillige fikk god betaling for å gjøre tjeneste i Hitlers arméer. Men for noen yrkessoldater lå den virkelige belønningen i muligheten til å kjempe igjen. En fransk artillerimann i SS sa det slik: «Hvem som har rett og hvem som tar feil er ikke det som er det viktige for meg. Det er rett og slett atter en gang å ha kommandoen over kanoner.»

97

En avdeling av den franske Milice - motstandsbevegelsens verste fiende - paraderer nedover Champs-Elysées i Paris i 1944. Over 40000 mann sluttet seg til dem.

DE SOM KJEMPET MOT SINE EGNE Praktisk talt enhver borger nærte en spesiell frykt og et spesielt hat til de kollaboratørene som grep til våpen mot sine egne landsmenn. Slike individer var imidlertid svært ettertraktet av okkupasjonsmakten. Siden det dreide seg om innfødte, var de naturligvis bedre i stand til å oppdage fremmede, å legge merke til mistenkelige handlinger i sitt eget nabolag og

98

å infiltrere motstandsbevegelsen. Og de gjor­ de sin dystre plikt med nådeløs hengivelse. En gruppe på omkring 400 danske bøller som kalte seg Schalburg-korpset, for så hardt fram mot medlemmer av motstandsbevegel­ sen at danskene fant opp et nytt og allsidig verb: at schalburgtage, hvilket betydde å drepe, plyndre og ødelegge. Holland hadde tre notoriske politigrupper: det nazistiske Landwacht-korpset, Heinecke-kolonnen, som had­ de som spesialitet å spore opp jødiske flykt­ ninger, og et nett av såkalte V-menn hemmelige agenter som klarte å orme seg inn i

mange av de hollandske motstandsgruppene. Men hvis det skulle deles ut priser for ren brutalitet, ville nok førstepremien gått til to franske grupper med noe overlappende full­ makter. Både Milice og det Franske Selvforsvarskorpset bestod for det meste av fascistis­ ke bøller og løslatte fengselsfugler. Disse to svære og mangslungne organisasjonene hjalp tilsammen Gestapo å ringe inn 8 000 jøder til deportasjon. Og de slaktet ned hundrevis av menn og kvinner fra motstandsbevegelsen, etter først å ha gitt dem en grundig omgang tortur.

En dansk terrorist fra Schalburg-korpset denger en landsmann. Dette bildet ble tatt i all hast av en 15 år gammel gutt.

99

100

Under en velorganisert nazistisk demonstrasjon i Holland hilses partiet av flere tusen tilhengere, idet de hollandske lederne skrider fram for å tale til mengden.

101

På et RAF-oppdrag over Nord-Frankrike i midten av 1941 kom piloten Alex Nitelet inn i et voldsomt bikkjeslagsmål med et

kobbel tyske jagerfly. Hans Spitfire ble perforert, og selv fikk han et skuddsår i høyre øye. På en eller annen måte klarte Nitelet

likevel å nødlande det ødelagte flyet i nærheten av landsbyen Renty i Calais-området, bare drøye 80 km fra Dover på den engelske siden av Kanalen. Den unge belgiskfødte piloten var heldig på to måter. Ikke bare hadde han overlevd kræsjlandingen, men han hadde også praktisk talt landet i fanget på en under-

grunnsorganisasjon som allerede hadde smuglet flere hundre

nedskutte flygere langs en 5 600 km omvei tilbake til England. Etterat Nitelet hadde strevd seg ut av flyvraket, ble han plukket opp av en lokal motstandsmann ved navn Norbert Fillerin, som fikk tak i en lege som kunne behandle Nitelets skader. Så snart

han var reiseklar, ble Nitelet overlatt til en annen patriot, kjent bare som Diderot, som bestilte falske identitetspapirer og

reisedokumenter fra et hemmelig trykkeri hos en katolsk prest i

nabobyen Abbeville. Med dette utstyret la Nitelet i vei og ble geleidet av en stafett flyktningeloser til Paris og derfra videre sydover til Marseille. I Marseille gikk Nitelet, i overensstemmelse med instruksene, til en kafé som het Le Petit Poucet. Da Nitelets

identitet var blitt bekreftet, ble han ført av en viss Louis Nouveau

hjem til en annen lege, som behandlet pilotens enda verkende sår i ti dager. Fra Marseille reiste Nitelet med tog til Perpignan, hvor spanske loser møtte ham og førte ham over Pyreneene og

inn i Spania. I november 1941 nådde han endelig London, omtrent fem måneder etter at han var blitt skutt ned.

Redningen av Nitelet var et vanskelig og hårfint planlagt

eksempel på motstandsoperasjoner langs det som ble kalt

To hemmelige veier til Gibraltar Mystiske menn i rom 900 En belgisk fluktspesialist ved navn O'Leary Økonomiske grunner til å redde flygere En britisk pilot vekkes på tysk En reise langs Comet-ruta Isolerte ledd i frihetens kjede En tidligere sersjant blir dobbeltagent Olearys skredder redder et liv Redningsdåder til sjøs med operasjon «Shelburne» Tragisk pris for suksess

fluktrutene. Folk som drev med dette, hadde spesialisert seg i å

lose «rømlinger» - nedskutte flygere, soldater som var blitt igjen bak fiendens frontlinjer, krigsfanger og fangne motstandsagenter som hadde rømt fra fengsler og fangeleire - trygt ut av

okkupasjonsmaktens rekkevidde. Det var et svært komplisert

arbeid. Blant annet hadde kjentmennene det farlige problemet å stri med at rømlingen nesten alltid var uten adekvate språkkunn­

skaper og hjelpeløse også på andre måter. Ikke desto mindre klarte losene å redde tusenvis av stridende menn, og fluktrutenes betydning ble større etter hvert som den intensive allierte

bombeoffensiven mot Tyskland førte til at flere og flere allierte flygere måtte hoppe ned i Holland, Belgia og Frankrike.

FLUKTRUTER TIL FRIHETEN

I tilfellet Alex Nitelet fikk motstandsfolkene mer igjen for strevet

løsning på kommunikasjonsproblemet. Den tidligere piloten ble

enn de vanligvis gjorde. Da Nitelet var kommet tilbake til England,

fraktet tilbake til Frankrike i mai 1942 i en Lysander fra RAF's

fikk han vite at skaden i øyet gjorde at han ikke kunne fly mer. Han meldte seg da øyeblikkelig frivillig til å dra tilbake til Frankrike

som radiooperatør for den eminente organisasjonen som hadde arrangert flukten for ham, og Nitelets tilbud ble omgående akseptert av James Langley i Ml 9, den avdelingen av den britiske etterretningstjenesten som hadde ansvaret for å støtte og organisere fluktruter.

hemmelige Måneskvadron (s. 44-45) og kom seg til slutt fram til Marseille og leiligheten til Louis Nouveau - en av de agentene som hadde medvirket til Nitelets flukt året før. Grunnleggeren og sjefen for Pat Oleary-ruta, fant Nitelet snart ut, var også belgier, og hans virkelige navn var ikke Oleary, men

oberst Norman Crockatt, var et forholdsvis uanselig skudd på den

Albert Marie Guérisse. Guérisse hadde vært sanitetsoffiser i det belgiske kavaleriet i 1940, hadde flyktet til England da tyskerne invaderte Belgia, og så hadde han meldt seg som frivillig til SOE. Sitt første oppdrag fikk han ombord i et marineskip som utførte

britiske etterretningsstammen. Når det gjaldt kommunikasjoner

hemmelige operasjoner langs sørkysten av Frankrike. Under en

og transport, var avdelingen totalt avhengig av eldre og større

nattlig landgang i april 1941, ble Guérisse ved et uhell igjen på

Ml 9, som ble opprettet i september 1939 under ledelse av

instanser - som f.eks. Ml 6, etterretningstjenesten for utlandet, og

land og senere arrestert av den franske kystvakten, som internerte

SOE. Oppgaven med å få tilbake britiske soldater og flygere som

ham i en leir for britiske fanger i NJmes. Noen måneder senere

var blitt igjen bak fiendens linjer, ble administrert av en liten,

rømte han, kom seg til Marseille, hvor han fikk kontakt med lan

topphemmelig gjeng som var stuet inn på rom 900 i krigsministe-

riet, et kontor i toalettstørrelse som tidligere ble brukt som terom

Garrow, en skotsk offiser som til tross for sin dårlige fransk hadde klart å etablere en fluktrute for soldater som var blitt igjen etter

for en annen avdeling. «I den militære etterretningens verden,» sa

britenes evakuering av Dunkerque. I oktober 1941 ble Garrow

en av dem som arbeidet i rom 900, «var vi bare blåbær.»

arrestert og fengslet av Vichy-politiet, og Guérisse overtok

Lederne for Ml 9 hadde intimt kjennskap til teknikker for rømming og flukt på utenlandsk jord. Foruten Langley, som

hadde rømt fra det tysk-okkuperte Frankrike i 1940, inneholdt

ledelsen for fluktruta under sitt nom de guerre Patrick Albert Oleary.

staben en velkjent fluktspesialist fra første verdenskrig, A. J. Evans,

Under Olearys lederskap ble det dannet et nett av mer enn 250 hjelpekontakter rundt om i Frankrike. Louis Nouveau var en

og - fra 1942 - Airey Neave, som ble tatt til fange ved Calais i

tidligere aksjemegler fra Marseille som hadde gitt mye av sin

1940, men spaserte ut av en krigsfangeleir og klarte å komme seg

private formue til organiseringen av fluktruta. Blant andre

tilbake til England. I tillegg til London-avdelingen hadde Ml 9 to

kontakter fant man Abbé Carpentier i Abbeville som hadde

viktige hemmelige agenter på Pyreneerhalvøya. Michael Cress-

skaffet Nitelet falske identitetspapirer fra sitt private trykkeri, en

well, som var annensekretær ved den britiske ambassaden i

mann ved navn Rafarrin, som ved siden av å være kjøkkensjef på

Madrid, plukket opp rømlinger på den spanske siden av

Paris-Marseille-ekspressen også var Olearys kurér mellom de to

Pyreneene og sendte dem videre med bil og buss til Gibraltar, hvor Donald Darling forhørte dem og arrangerte reisen til

byene, frøknene Trenchard, to eldre skotske søstre som drev en te-sjappe i Monte Carlo og regelmessig matet rømlinger som lå

England.

gjemt i en villa i nærheten, Paul Ulmann, en jødisk skredder fra

Gjennom Darling og Cresswell klarte Ml 9's London-stab å

Toulouse, som laget klærne Olearys loser og klienter trengte som

sende litt penger til den såkalte Pat Oleary-ruta, som blant andre

forkledning, Mademoiselle Francjoise Dissart, en gråhåret kvinne

hadde fått ut Alex Nitelet. Men kommunikasjonen med Oleary-

på 60 år som var Olearys hovedorganisator i Toulouse, og

organisasjonen, som hadde sitt sete i Marseille, var noe ustabil og

Madame Mongelard, som var patronne i det triste og slitte Hotel

bestod noen ganger bare av enkeltmeldinger som ble smuglet

de Paris i Toulouse, hvor rommene regelmessig var opptatt av folk

over Pyreneene i tannpastatuber.

som var på flukt fra Gestapo og Vichy-politiet.

Når Alex Nitelet nå tilbød seg å dra tilbake til Frankrike som radiooperatør for Oleary-ruta, var dette derfor en uventet

Da Nitelet ankom i mai 1942, kunne Oleary endelig sette i verk en plan som var blitt klekket ut av Langley, Darling og ham

103

selv under et hemmelig møte i Gibraltar i april. For å slippe å forsere de steile fjellsidene for å komme inn i Spania og den vanskelige reisen gjennom et nominelt nøytralt men i praksis

hadde meldt seg til RAF som pilot og var blitt skutt ned under et angrep på tyske ubåter i nærheten av Le Havre. På vei gjennom

tyskvennlig Spania for å komme til Gibraltar, ville O'Learys

Rouen, under reisen sydover, hadde Straight hatt det litt moro med å slippe britiske penny-stykker i postkassene til hus hvor det

rømlinger nå i stedet sette seg og vente til avtalte tider på stille strender i Syd-Frankrike, hvor de ville bli plukket opp av en britisk

stod oppslag om at tyskerne hadde tatt dem i besittelse. Olearys agenter evakuerte seks gjenger med rømlinger fra

tråler stasjonert på Gibraltar.

Canet Plage og to fra andre strender. Det siste evakueringsforsøket, i oktober 1942, mislyktes på grunn av misforståelser

Som et ledd i forberedelsene til disse ambisiøse operasjonene

leide Olearys agenter en liten villa i en fiskerlandsby som het

angående møtested, men etterpå ble det omberammet og

Canet-Plage i nærheten av Perpignan, til bruk som «trygt hus» for rømlingene mens de ventet på tråleren. Etterat Nitelet hadde

gjennomført med det resultat at 32 flygere til kom trygt tilbake til

koordinert landgangen via radio, ble 35 rømlinger trygt evakuert fra stranden i Canet-Plage i juli 1942. Blant disse var skvadronle-

fluktruta ført til en merkbar forandring i det britiske flyministeriets holdning til Ml 9.

der Whitney Straight, en berømt amerikansk racerbilkjører som

Inntil da hadde flyministeriet ikke innsett fluktrutenes fulle

104

England. Innen høsten 1942 hadde redningsdådene på denne

potensiale. Når et fly var gått tapt over fiendtlig territorium, hadde

okkupasjonsår. Denne ruta ble åpnet i august 1941 da en 24 år

Air Ministry ganske enkelt avskrevet mannskapet som savnet

gammel belgisk hjelpepleierske ved navn Andrée de Jongh -

under kamp - enten som døde eller som fanger for resten av

«Dédée», blant dem som kjente henne - dukket opp i det britiske konsulatet i Bilbao på kysten av Nord-Spania. Dédée, kledd i

krigen. Men etter hvert som RAF, og senere også U.S. Army Air Forces, opptrappet sin strategiske bombing av den tyske

enkel bluse og skjørt og med ankelsokker, fortalte den forbløffede

krigsindustriens anlegg, begynte tapene av topptrente mannska­

visekonsulen at hun hadde tatt med seg tre flyktninger fra Brussel

per å bli litt av et problem. Det var nemlig temmelig kostbart å

- to unge belgiere og en britisk soldat som var blitt sittende fast i

erstatte dem med nye. Det kostet Air Ministry £10 000 å lære opp en bombeflypilot, og en jagerpilot kom på £15 000. Men

Saint Valéry etter evakueringen fra Dunkerque. Ved hjelp av en baskisk kjentmann hadde de krysset Pyreneene til fots natta før.

viktigere var det at hver flyger som kom seg uskadd tilbake, som

Dédée tilbød seg rolig å føre flere britiske soldater ut fra Nord-

alle trodde var død eller tatt til fange, hevet moralen blant fly-

Frankrike og Belgia. Hun kom med en beskjeden bønn om hjelp:

besetningene. «Vi ble bedt om å fordoble innsatsen,» fortalte

kunne konsulen være så snill å refundere togbillettene og kjentmannens honorar? Det ville konsulen gjerne.

James Langley i Ml 9, «og endelig fikk vi løfte om all den moralske og materielle støtte vi trengte så sårt.»

I mellomtiden var nye fluktruter kommet til - i noen tilfeller til og med uten at Ml 9 visste om det. En slik rute ble opprettet av en engelsk Røde Kors-sykepleierske ved navn Mary Lindell, som

hadde giftet seg med hertugen av Milleville og slått seg ned i Paris. Hertuginnen hadde begynt i 1940 med å eskortere kaptein James Windsor-Lewis fra Welsh Guards gjennom demarkasjonslinjen

mellom den tyskokkuperte sonen og Vichy-regjeringens område. Straks de var ute av tysk territorium, satte hertuginnen den

britiske offiseren på et tog til Marseille. Til slutt kom han seg til Portugal og drog derfra hjem til England med flybåt. Etter en

rekke andre suksesser ble hun arrestert og fengslet av Gestapo. Halvannet år senere flyktet hertuginnen over den spanske

grensen forkledd som villfaren engelsk guvernante. Derfra kom

hun seg til England. I London meldte den ukuelige hertuginnen seg for Ml 9, og i

oktober 1942 returnerte hun til Frankrike for å opprette en fluktrute med base i Lyon. Fremdeles måtte hun klare seg med

liten eller ingen hjelp fra London, men likevel klarte hun å sende tilbake 15 flygere og soldater, hvorav to var de eneste

overlevende etter et dristig britisk commando-raid som satte sju tyske skip ut av spill på Bordeaux havn i desember 1942. Men mot

slutten av 1943 ble hertuginnen igjen tatt av Gestapo, og hun tilbrakte fra nå av resten av krigen i et fransk fengsel og i

konsentrasjonsleiren Ravensbruck.

Den mest vellykte fluktruta transporterte omkring 1000 nedskutte flygere, rømte fanger og motstandsfolk i løpet av tre

En hollandsk motstandsmann, omgitt av sitt illegale yrkes hjelpemidler, overfører en offisiell sigpatur til falske identitetspapirer. Fluktruteaktivister og deres klienter trengte over et halvt dusin falske dokumenter - fra identitets­ kort til reisepass - for å passere gjennom rutinemessige og tilfeldige kon­ troller. Dokumentforfalskerne skrøt av at de kunne komme med en troverdig kopi av et hvilket som helst nytt dokument innen tre dager fra utstedelsesda­ toen.

Patrick 0'Leary (krigspsevdonym for Albert-Marie Cuérisse) kikker mistenk­ somt på fotografen, som overraskende knipset ham idet han spaserte gjen­ nom Marseille i 1941, like etter at han hadde tatt kommandoen over fluktru­ ta som bar hans navn. I løpet av fire års okkupasjon klarte Oleary-ruta å evakuere omkring 600 allierte flygere og soldater fra det okkuperte Europa. Men 100 fluktruteaktivister døde i konsentrasjonsleire, og 0'Leary selv over­ levde såvidt to års fengsel og tortur.

105

Da Dédée to måneder senere kom tilbake til Bilbao med en ny

Flandern, hvor alle var ivrige etter å hjelpe. Gjennom en kvinne

gjeng rømlinger, satt Michael Cresswell fra Ml 9 og ventet i det

som kunne fransk, fikk Hoskins vite at det var så godt som umulig

britiske konsulatet. Han fortalte Dédée at han gjerne ville gjøre tjeneste som Ml 9's spanske liaison-offiser for den nye fluktruta -

å flykte via Kanalkysten, som ble temmelig godt patruljert. I stedet rådet man ham til å ta toget til Marseille. Landsbybefolkningen ga

men han skjønte snart at Dédée var fast bestemt på å gjøre tingene på sin egen måte. Til forskjell fra Oleary, som sendte sine

ham sivile klær, samlet sammen penger til reisen og fulgte ham triumferende til jernbanestasjonen.

rømlinger over den spanske grensen fra Vichy-sonen, la den

Utpå kvelden var Hoskins kommet fram til Namur i nærheten

smarte unge damen hele sin rute gjennom den tysk-okkuperte delen av Frankrike (kart side 108) og trosset risikoen ved tettere

av den franske grensen. Her gikk han av toget og skyndte seg

gjennom byen for ikke å bli tatt for brudd på portforbudet. Idet

Gestapo-dekning og tyske vaktposter ved spanskegrensen. Det

han la de siste husene bak seg, fikk han se enda en gammel mann.

ble klart at Dédée var uimottakelig for velmente råd. Hun fortalte

Denne stod og tok opp poteter på en åker. «Vi hadde fått beskjed

Cresswell at bortsett fra penger ville hun ikke akseptere noen

om,» sa Hoskins senere, «at hvis vi måtte ta kontakt med

hjelp fra Ml 9. Det hun drev med var en belgisk operasjon, og hun

lokalbefolkningen, skulle vi velge eldre, fattige folk, fordi det var

ville ikke ha noen radiooperatører fra London som kunne gi

større sjanse for at de ville være sympatisk inntilt. Så jeg gikk bort til ham og sa på fransk: 'God kveld, monsieur. Jeg er en engelsk

tyskerne noe å peile etter.

pilot. Vær så snill og hjelp meg!'»

Mannen førte Hoskins til en bondegård, hvor kona hans stelte i

Fordi Dédée omtalte sine rømlinger som «pakker», ga Cresswell denne flutruta først kodenavnet «Postman». Men i 1942, da

stand et herre-måltid. «De sa jeg kunne sove over på låven deres,»

Dédée geleidet et helt britisk bombeflymannskap inn i Spania på

forteller Hoskins. «Jeg la meg ned i høyet og sovnet, sliten som jeg

bare en uke, ble navnet forandret til det mer passende «Comet».

var. Et par minutter senere, eller i hvert fall følte jeg det sånn, ble

Selv om fluktruta hennes ble mer og mer trafikkert, fortsatte

jeg vekket av at noen ristet i meg og skrek til meg på tysk.

Dédée å arbeide i felten. Hun eskorterte personlig mer enn 100

Jeg åpnet øynene og så en ung mann som stod og lente seg over meg. Jeg sa noe sånt som «good grief, hva er det som fore­

rømlinger til friheten på sine 32 turer over de ulendte Pyreneene. En av flygerne hun reddet, var en 20 år gammel RAF-pilot ved navn John Hoskins. Hans beretning om sine opplevelser langs Comet-ruta antyder dristigheten og effektiviteten i Dédées operasjoner.

går?» Plutselig smilte han og sa på engelsk: «Slapp av, bli med meg.»»

Hoskins var nå endelig blitt plukket opp av Comet-folkene.

Den hardeste delen av Hoskins' reise var faktisk før Comet-

Hvis Hoskins hadde blitt så sjokkert at han hadde svart på tysk da han ble vekket, ville Comet-mannen kunne ha trodd at det dreide

folkene fant ham. Da hans Wellington bombefly ble truffet av flak

seg om en tysk agent som ville infiltrere fluktruta, og han ville da

på tilbaketuren fra et nattlig tokt mot Ruhr i september 1942,

utvilsomt blitt skutt på flekken.

hoppet Hoskins ut og landet i det nordøstre hjørnet av Belgia.

Hoskins ble først ført til et Karmelitter-kloster i Namur, hvor

Han gjemte seg om dagen, og om natta drog han vestover i håp

han ble holdt skjult i tre uker mens falske identitetspapirer ble

om å nå fram til kysten, stjele en båt og ro over Kanalen. «På slutten av den tredje natta holdt jeg på med å lete etter et

utarbeidet for ham. I løpet av disse ukene, forteller Hoskins, «ble jeg drillet om og om igjen i hvordan jeg skulle svare hvis jeg ble

passende skjulested da en gammel mann kom rundt svingen på

bedt om å vise fram arbeidstillatelse, reisedokumenter og

sykkel. Vi var på forhånd blitt fortalt at hvis noe sånt hendte,

identitetskort. Jeg ble stadig testet i min dekk-historie - jeg skulle

skulle vi opptre nonchalant. Det eneste nonchalante jeg klarte å

forestille en flamsk handelsreisende som skulle til Biarritz for å selge baderomsutstyr. Typisk britiske uvaner som å plystre eller

finne på, var å spasere forbi ham og si «Guten Morgen, mein Herr,» - omtrent det eneste jeg kunne på tysk.»

Den gamle mannen så at Hoskins hadde RAF-uniform, og dermed loste han Hoskins til Loksbergen, en liten landsby i

106

stå med hendene i lomma, ble banket ut av meg. Jeg fikk undervisning i hvordan man opptrer i et trygt hus - holde meg

unna vinduer, gå omkring uten sko, ikke trekke for ofte i snora på

toalettet. Jeg ble fortalt hvordan jeg skulle følge etter losene - gå

enestående. Jeg ble til og med fortalt - siden jeg ikke var romersk­

på den andre siden av gata, reise i forskjellig jernbanekupé og

katolsk - hvordan jeg skulle bruke vievann og gjøre knebøyning i kirken.»

sitte i den andre enden av en buss.»

Mot slutten av oppholdet ble Hoskins introdusert for Dédée,

Kledd i koksgrå dress og svart skalk og med en veske med

som ga ham en siste runde med instrukser. «Den var svært

prøver på baderomsartikler i porselen fikk Hoskins i Brussel kontakt med to av mennene i Wellington-besetningen. De to var

detaljert. I Bressels, f.eks., skulle jeg bytte los. Den første losen min skulle da gå bort til kiosken på stasjonen og kjøpe en avis, som

også blitt plukket opp av Comet-ruta, Så drog de tre mennene,

han så ga til en annen. Denne personen skulle jeg følge til en

eskortert av Dédée, til Paris uten at noe inntraff. Mens de skiftet

kirke, hvor jeg skulle sitte på tredje rad forfra til høyre og vente på en mann med de belgiske nasjonalfargene i en liten boutonniére.

tog i Lille, oppdaget de tre menn på en annen plattform, kledd på lignende måte og i Hoskins øyne svært like RAF-rømlinger. (Et par

Når han gikk, skulle jeg følge ham ut, og han ville da føre meg til et

uker senere skulle de få øye på de samme tre mennene på en

trygt hus, hvor jeg skulle overnatte. Organiseringen var absolutt

strand i en liten fransk by i nærheten av grensen til Spania - men de to gruppene slo seg aldri sammen.)

I Paris ble Hoskins og hans følge innlosjert i et «trygt hus» mens de ventet på at Dédée skulle arrangere reisen videre sydover. I mellomtiden hadde de en masse moro. De stod i kø sammen med tyske soldater for å se Napoleons grav, gikk på konsert og reiste

med undergrunnsbanen skulder ved skulder med Wehrmacht. Etter tre uker i Paris fortsatte reisen - igjen med tog - først til

Biarritz og så til Saint-Jean-de-Luz ved foten av Pyreneene. En 16 år gammel jente førte dem fra stasjonen til et «trygt hus», hvor de ble forkledd som baskiske bønder i alpeluer, dongeri og

espadrillos. «Vi var der ikke lenge,» erindrer Hoskins, «før vi fikk høre at den

store dagen var kommet. Vi syklet opp til en bondegård oppe i åssiden, hvor vi møttes med Dédée og Florentino, en baskisk

smugler som loset RAF-rømlinger over grensen. Så snart det ble

mørkt, begynte vi å gå, hver av oss med oppakning på ryggen. Vi krysset grensen mellom to betongskur, og vi kunne tydelig høre de spanske grensevaktene holde fest i det ene av dem.

Florentino langet ut i et morderisk tempo, og vi begynte å sakke akterut. Til slutt bar Dédée og Florentino all oppakningen vår. Hun var svært irritert over at vi ikke klarte å holde følge. Selv

var hun bare en vever liten pike, men hun hadde enorm styrke og mot. Til slutt, da vi ikke kom oss lenger, ba hun oss gjemme oss i

en grøft ved siden av veien mens hun og Florentino drog inn til San Sebastian for å få tak i skyss. Vi var så trette at vi var sjeleglade over dette forslaget, og alle tre hoppet vi ned i grøfta og sovnet. Senere ble vi vekket av slamringen av bildører - det var

Dédée som var kommet for å hente oss med drosje!»

Da de kom til San Sebastian, ble Hoskins plukket opp av

Andrée «Dédée» de longh, hjernen bak den belgisk-organiserte fluktruta Comet, farget det lyse håret sitt svart for å hindre at hun ble identifisert. Dédée fikk inspirasjonen til å opprette fluktruta fra sin barndomsheltinne Edith Cavell, en engelskfødt sykepleierske i Belgia som ble skutt av tyskerne under første verdenskrig fordi hun hadde hjulpet 600 allierte soldater å flykte

til Holland.

107

Cresswell fra Ml 9 og sendt via Madrid til Gibraltar, hvor han tok

tyskernes side i én seksjon ikke ville spre seg til de neste. Som

fly til England. Han var hjemme i god tid før jula 1942.

Hoskins allerede hadde lagt merke til, pleide en los fra den ene

Ved slutten av året 1942 hadde Comet-ruta utvidet sin

seksjonene av ruta å føre den allierte rømlingen til et offentlig sted, f.eks. en park eller en kirke, og så forlate ham der. Omkring

virksomhet til også å omfatte Belgia og Luxembourg, og Oleary hadde spunnet sitt nett innover i Normandie, over den belgiske

ett kvarter senere kom en los fra den neste seksjonen, utvekslet de avtalte kodeordene med rømlingen og førte ham til neste

grensen, gjennom Midt-Frankrike og langs den sveitsiske og

møtested. De to losene ville være ukjente for hverandre. De stod i

italienske grensen helt til Middelhavskysten. I netter da allierte

kontakt med hverandre gjennom det offentlige telefonnettet - i

bombefly på vei til Tyskland passerte over Holland, Belgia og Nord-Frankrike, ble speidere sendt ut for å se etter nødlandede

form av kodede samtaler - eller ved hjelp av forhåndsavtalte

eller nedskutte allierte flygere. Når de som ble funnet, var blitt

signaler - en geraniumplante utstilt i et butikkvindu kunne for eksempel bety at det nå var trygt å plukke opp rømlingen på en

utstyrt med sivile klær og falske papirer, ble de eskortert av unge

benk i parken, mens hvis planten var borte, så betydde dette at

kvinner (som ikke så ofte ble stoppet og avhørt) langs fluktrutas

Gestapo var i området, eller at møtestedet muligens ble holdt under oppsikt. Selv om en los ble tatt til fange og torturert, var

kjede av «trygge hus». De mest effektive fluktruteorganisasjonene hadde opprettet sinnrike sikkerhetssystemer med et system av

han dermed ikke i stand til å røpe den ukjente losen i neste avsnitt

«vanntette skott» langs hele ruta. «Skottene» skulle isolere hver

av fluktruta.

seksjon fra de andre i kjeden, slik at eventuell infiltrasjon fra

De «trygge husene» hvor rømlingene overnattet, var valgt ut Det var tre hovedfluktruter som ble brukt av undergrunnsaktivister for å redde nedskutte allierte flygere og andre flyktninger ut av Europa. O'Leary-ruta og Comet-ruta samlet opp rømlinge­ ne på spredte punkter (svarte firkanter) og sendte dem med tog til Syd-Frankrike for å unngå de store konsentrasjonene av tyskere som bevoktet Atlanterhavskysten. Noen ble evakuert med båt til det britiske Gibraltar, men de fleste kom seg til Gibraltar via Pyreneene og fikk hjelp av folk i de britiske konsulatene (trekanter). Etter at en intens luftoffensiv begynte å rive opp det franske jernbanenettet i 1944, ble Shelburne-ruta oppret­ tet for å frakte flygere sjøveien fra Bretagne.

Tre nedskutte allierte flygere i sivile klær spaserer sammen med sin franske los i ro og mak blant tyske soldater i Paris i 1943. De hadde blitt reddet av en fluktruteorganisasjon og ventet nå på å legge ut på neste etappe av reisen til England via Spania. En pressefotograf som hørte til samme gruppe, foreviget den freidige spasertu­ ren - inkludert et herlig øyeblikk da en tysk soldat tente sigaretten for en av pilotene.

108

med omhu. Det var vanligvis hus som ble bebodd av eldre ekte­

flere og flere nye folk kom til, økte risikoen for forræderi eller

par - uten vitebegjærlige barn - og husene hadde to utganger,

uaktsomhet i tilsvarende grad. Oleary-ruta ble forrådt av Harold Cole, en brite som hadde

tykke gardiner og naboer som ikke var altfor nysgjerrige. Som regel var vertskapet ikke bare pålitelige folk, men også sindige, dyktige og ryddige mennesker som levde et normalt liv og aldri røpet - ikke med så mye som et ekstra innkjøp av mat - at de

arbeidet lenge ved fluktruta. Cole hadde vært kjent som en fryktløs og pålitelig kurér i den første tiden, og vennene hans trodde han var en kaptein i hæren som hadde blitt igjen etter

kunne tenkes å ha gjester. Men fremfor alt var de tapre. Hvis et

Dunkerque-evakueringen. I virkeligheten var han bare en sersjant

«trygt hus» ble oppdaget, ville rømlingen tross alt kunne kreve sta­

som hadde desertert lenge før Dunkerque og tatt med seg kassen

tus som krigsfange under henvisning til Genéve-konvensjonen,

til sersjantmessa. Han hadde også et langt synderegister i form av

mens vertskapet bare kunne vente seg den mest brutale behand­

innbrudd og bedrageri bak seg. Ingenting av dette kom fram i

ling og nesten alltid den sikre død i tyskernes hender. Til tross for de strenge sikkerhetsreglene ble både Comet-ruta

lyset før lenge etterpå, men i september 1941 hadde Oleary begynt å bli mistenksom da den veltalende Cole ble sett sammen

og Oleary-ruta til slutt infiltrert av tyske agenter. Delvis kan man

med sin elskerinne i et selskap i Marseille på et tidspunkt da han

si at rutene ble offer for sin egen suksess - de vokste og vokste

egentlig skulle ha vært på oppdrag i Nord-Frankrike.

fram til 1943, da organisasjonene var blitt så omfattende at det var umulig for én enkelt leder å holde oversikten. Etter hvert som

skulle ha levert til en agent i Lille, ikke var kommet fram til

Ikke lenge etterpå oppdaget Oleary at en pengesum Cole

109

adressaten. Cole ble innkalt til et møte med lederne for fluktruta i

alle motstandsfolk Cole kjente. Da var allerede mange av dem

Marseille og anklaget for tyveri. Han blånektet inntil agenten som

arrestert, Omkring 50 medlemmer av organisasjonen bak

skulle fått pengene, ble ropt inn fra bakrommet. Nå brøt Cole sammen og tilstod. Han ble låst inne på et baderom mens gruppen diskuterte hva de skulle gjøre med ham. Minst én av

Oleary-ruta ble henrettet.

oppsiktsvekkende operasjon etter at Cole hadde tystet. Mot

Til tross for disse tapene, utførte Oleary og hans folk sin mest

lederne gikk inn for å drepe ham på flekken. Men før de kom fram

slutten av 1942 fikk Oleary høre at hans gamle skotske venn lan

til en beslutning, hørte de en lyd fra baderommet, hvorpå lederne oppdaget at Cole hadde kommet seg ut av vinduet.

Garrow skulle sendes fra en fransk konsentrasjonsleir til dødslei­

Like etterpå ble Abbé Carpentier arrestert og satt i fengsel. Han

takket være Garrow, var fast besluttet på å gjøre Garrow en

smuglet ut en melding om at Cole hadde gitt Gestapo en 30siders maskinskrevet rapport som inneholdt navn og adresse på

110

ren i Dachau. Oleary, som selv hadde blitt reddet ut av et fengsel tilsvarende tjeneste.

Mauzac, konsentrasjonsleiren i Dordogne hvor Garrow satt,

Oleary kom til at Garrows eneste sjanse lå i å kle seg ut som

soldater, men av gendarmer - et resultat av den tyske okkupasjonen av Vichy-sonen 19 dager tidligere og den derpå

fransk vaktsoldat og spasere ut av leiren etter endt vakt. Oleary

følgende demobiliseringen av Vichy-regjeringens hær. Uniformen

fikk kontakt med en påvirkelig vaktsoldat og tilbød ham en

Oleary hadde skaffet til veie, var nå ubrukelig.

bestikkelse på 216 000 franc - omtrent seks årslønner - for å

Da Oleary hadde kommet seg over dette sjokket, slo det ham at skiftet av vaktposter faktisk kunne vise seg å være en fordel -

var omgitt av tre piggtrådgjerder og var meget strengt bevoktet.

smugle en uniform inn i leiren. Da avtalen var klar og mannen hadde fått omtrent halvparten av beløpet, ilte Oleary til Toulouse og satte skredderen Paul Ulmann i gang med å lage en

uniform i Garrows størrelse. Uniformen var ferdig på to dager, og

Oleary hastet tilbake til Mauzac med den. Til sin forskrekkelse oppdaget han imidlertid at leiren ikke lenger ble bevoktet av

de ferske gendarmene kunne neppe forventes å kjenne hveran­ dre alle sammen. Så Oleary ilte på ny tilbake til Toulouse og bestilte en ny uniform. Den slitne skredderen og hans kone hadde også denne klar på 48 timer. Klokka 6.45 den 6. desember 1942 spaserte lan Garrow ut av

Et overfylt britisk landgangsfartøy legger fra kaia i Lofoten i Norge etter et vellykket commando-raid i 1941. Commando-soldatene ødela 18 fabrikker som fremstilte glyserin til den tyske sprengstoffin­ dustrien. Og de brakte med seg 315 norske frivillige - deriblant åtte kvinner som meldte seg til Norges Røde Kors.

Den norske forfatterinnen Sigrid Undset, vinner av Nobelprisen for litteratur i 1928, flyktet fra de tyske okkupantene i 1940 fordi hun fryktet straff for sine antinazistiske skrifter. Hun drog nordover fra Oslo, la opp ruta fra dag til dag og reiste med tog, bil og til fots. Hennes nesten 2 000 km lange rundtur brakte henne en måned senere til det nøytrale Stockholm, bare 425 km fra utgangs­ punktet i Oslo.

111

Mauzac-leiren i fransk gendarm-uniform og forsvant langs Oleary-ruta. Oleary selv fulgte ham til den spanske grensen.

kompleks organisasjon. Dédée tilbrakte resten av krigen i konsentrasjonsleiren i Ravensbruck. Oleary ble sendt til Dachau,

I begynnelsen av 1943 ble Oleary-ruta igjen infiltrert av en forræder, og mange agenter som arbeidet i Nord-Frankrike, blant

men han overlevde han også.

andre Louis Nouveau, ble innringet av Gestapo. Den 2. mars hadde Oleary en avtale om å møte en agent ved navn Roger Le

Arrestasjonene av både Oleary og Dédée viste seg å være

Neveu fra Paris for å få en førstehånds rapport om hva som hadde

mindre av en katastrofe for fluktrutene enn Ml 9 hadde fryktet. Sant nok, Oleary-ruta kom seg aldri helt på beina igjen etter den

hendt. Stevnemøtet fant sted i en kafé i Toulouse.

doble dosen med forræderi. Men Fran