Kampen om Atlanterhavet 8205118442, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Tilfeldig møte mellom to ubåter midt i Atlanterhavet vinteren 1941. Båtene var medtatt av høy sjø og storm fra nordvest. Begge hadde kjempet mot været i over en uke, og ble like overrasket over det uventede møtet, journalist Lothar-Gunther Buchheim var utsendt på patrulje med U-96. Han tok dette bildet som viser de tyske sjøulvers farefulle liv.

KAMPEN OM ATLANTERHAVET

ANNEN VERDENSKRIG

AV BARRIE PITT OG TIMELIFEs REDAKTØRER

Utenri!

OVERSATT AV LARS HENRIK BJØRGUM OG ROLF BERNTSEN

- 9. AFR198 0 GYLDENDAL NORSK FORLAG

NB Rana Depotbiblioteket

Forfatteren BARRIE PITT tjenestegjorde i den britiske Royal Navy på krigsskueplassene i Middelhavet og andre europeiske farvann under annen verdenskrig. Han har skrevet to bøker om marinehistorie, og har også utgitt 1918-The Last Act, en beretning om det siste året av første verdenskrig. Pitt var redaktør av det åtte bind store Histories of the First and Second World Wars, utgitt i Storbritannia, og hovedredaktør for en billigbokserie, Ballantine 's lllustrated History of World War II.

Konsulenter: OBERST JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bunker 's Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Kevolutionary Era og vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars.

HANS-ADOLF JACOBSEN, leder av fakultetet for politiske vitenskaper ved universitetet i Bonn, er medforfatter til Anatomie der S.S.Staates og redaktør for Entscheidungsschlachten des zweiten Weltkrieges.

DONALD MACINTYRE tjenestegjorde under annen verdenskrig i Royal Navy som jagerkommandør og eskortesjef for konvoier i Nord-Atlanteren. Han er tildelt Distinguished Service Order tre ganger, Distinguished Service Cross og American Legion of Merit. Siden han ble pensjonert i 1954, har han skrevet mer enn tyve bøker om marinehistoriske emner, deriblant U-Boat Killer og Narvik.

HENRY H. ADAMS er pensjonert orlogskaptein og tjenestegjorde ombord på jageren U.S.S. Owen i kampene i Stillehavet under annen verdenskrig. Etter krigstjenesten i annen verdenskrig, ble Adams professor ved U.S. Naval Academy i Annapolis i Maryland, og ble senere dekanus ved det engelske fakultet ved Illinois State University. Adams har utgitt: 1942: The Year that doomed the Axis, Years of Deadly Peril, Years of Expectation, Years to Victory og Harry Hopkins: A Biography.

Authorized Norwegian edition © 1979

Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language edition published in the United States by © 1977 Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without

prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for review. Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1979

ISBN 82-05-11844-2

ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D.L. T0-859-79

/i/°

KAPITLENE 1 Sjøulvene slippes løs

14

2 Pirater på rov

38

3 «En lykkelig tid» for ubåtene

60

4 Vitale armadaer

94

5 Teknologiens triumf 122

6 De forente stater på havet 148 7 Siste runde 176

BILLEDREPORTASJENE Kampens første ofre

6

Tragikomikk på Zamzam

24

Et piratskip begår selvmord

50

Ubåtenes uhyggelige verden

70

En ubåt blir senket

84

Livsfarlige sjøreiser 108

Amerikas isfestning 134

Sjøkrigen på lerret 160 En strid strøm av skip 190 Litteratur

204

Andre bidrag

204

Illustrasjoner

205

Register

205

INNHOLD

Det britiske hangarskipet Courageous ble torpedert av en tysk ubåt utenfor Irland. Skipet krenger over før det synker 77 september 1939. 518 mennesker mistet livet.

7

TORPEDOENE KREVER SINE OFRE De siste måneder av 1939 er blitt kalt «den uvirkelige krig». Etter

Polens fall var det få trefninger til lands. Til sjøs var det annerledes. Der raste krigen med en intensitet som bebudet en langvarig og Regent Tiger: 27 november 1939. Svart røyk velter opp fra det brennende britiske tankskipet som begynner å synke etter torpedering.

blodig konflikt. Snaue 10 timer etter statsminister Chamberlains

kunngjøring av krigsutbruddet, torpederte en ubåt det britiske

passasjerskipet Athenia. 112 av 1400 passasjerer mistet livet. (Mange av passasjerene var flyktninger fra Europa.)

I de følgende uker slo Hitlers «sjøulver» - som hans ubåtflåte

ble kalt - gang på gang til mot handelsflåten som var livsnødven­ dig for Storbritannias økonomi. Selv britiske krigsskip ble bytte for

ubåtene. Det første store tap var hangarskipet Courageous i sep­ tember, og innen en måned ble det etterfulgt av slagskipet Royal Oak.

Tapet av materiell var skremmende, men det som hendte med mannskap og passasjerer lamslo alle som hørte om deres skjebne.

I de fryktelige minuttene fra det sønderrivende torpedotreffet til

fartøyet gikk ned, ble de som ikke var drept direkte av eksplosjo­ nen, ofte knust av sammenrasende stål, skåldet til døde av damp

fra sprengte kjeler eller druknet av vannet som flommet inn. Når det oppsto brann, sto de overlevende ofte overfor en annen form for tortur; de måtte kjempe i vann der overflaten var dekket av

brennende olje.

Også de magnetiske miner krevde grusomme ofre. Ubåter, overflateskip og Luftwaffe hadde lagt ut disse minene i skipsleden

langs kystene. I fjernere farvann skjøt mektige krigsfartøyer som lommeslagskipet Graf Spee sine ofre bort fra havets overflate. Ved slutten av 1939 var tapstallene i kampen om Atlanter­ havet skremmende store. I løpet av fire måneder hadde ubåter, miner, fly og hjelpekryssere sendt mer enn 215 handelsfartøyer

til bunns. Dette utgjorde en tonnasje på 748 000 tonn. To av Storbritannias største krigsskip var blitt senket. Over 1 500 liv var

gått tapt. Selv om det var stille på landfrontene, var det klart at en

lang krig var i vente på verdenshavene.

8

Athenia: 3 september 1939. Et ubåtoffer utenfor Skottland på krigens første dag. Det dødsdømte britiske passasjerskipet begynner å synke med akterenden først.

9

Gipsy: 22 november 1939. Den britiske jageren synker utenfor kysten av England etter å ha gått på en mine da den forsøkte å redde tre nedskutte nazi-flyvere.

Doric Star: 2 desember 1939. Det britiske W 086 tonns lasteskipet eksploderer midtskips etter å ha blitt beskutt av det tyske kaperskipet Graf Spee.

10

San Galisto: 2 desember 1939. Leidere dingler fra dekket på det britiske tankskipet som synker utenfor den engelske kysten. Det ble offer for to miner.

Aragonite: 22 november 1939. Denne britiske minesveiperen her med bare skorsteinen og mastene over havflaten, ble enda et bytte for minene utenfor England.

11

12

Royal Oak: 14 oktober 1939. Dette slagskipet fra første verdenskrig, som vi her ser i et stoltere øyeblikk, ble offer for ubåtangrep i Scapa Flow. 833 menneskeliv gikk tapt.

13

Like etter kl. 19.00 den 13 oktober 1939, brøt kommandotårnet på den tyske ubåten U-47 Nordsjøens overflate like utenfor Orknøyene. Få sekunder senere bletårnluken åpnet. Kapteinløyt-

nant Gunther Prien, en av Hitlers mest lovende ubåtsjefer, var

anspent etter en dag på havbunnen. Han entret broen og

undertrykket en ed. Naturens lunefulle innfall gjorde ham rasende. Som varslet var

værforholdene perfekte. Kvelden var uten måne, sjøen slo krapt uten å være voldsom, og det blåste frisk bris. Likevel syntes

nordlysets teatralske innslag å ha spolert det hele. Bølger av fargesprakende lys strømmet over himmelen i nord, lyste opp halve horisonten og truet med å røpe ubåten. Prien overveiet en kort stund å avblåse hele operasjonen. Men

han visste det ville gå flere uker før måne- og tidevannsforholde-

ne igjen ble ideelle. I tillegg kunne det vise seg umulig å beholde

den gode moralen som nå hersket på ubåten.

Kapteinløytnant Prien var 31 år. Toktet med U-47 var hans første store oppgave som ubåtsjef. Øverstkommanderende for den tyske ubåtflåten, Karl Donitz, hadde personlig plukket ut Prien til å gjennomføre denne spesielle ubåtoperasjonen; et

dristig angrep på den britiske flåtes hjemlige base på Scapa Flow. I løpet av hele annen verdenskrig ble ingen ubåtsjef bedt om å utføre et farligere og mer krevende oppdrag. Scapa Flow var en dypvannshavn på Orknøyene. Havnebassenget, som lå så

godt som innemuret av land på alle kanter, var en av verdens best bevoktede ankerplasser. Senkede skip, miner og nett blokkerte

innløpene som Royal Navy patrujerte. En ubåt som forsøkte å

snike seg inn, hadde også store muligheter til å støte på særdeles kraftige undervannsstrømmer.

For tyskerne representerte Scapa Flow et spesielt bittert minne.

U-47s store bedrift

Etter første verdenskrig ble hovedenhetene i den tyske marine

Ubegrenset ubåtkrig settes i verk

internert i havnen. I 1919, mens de allierte drøftet den endelige

Truselen mot Storbritannias livsnerve

disposisjonen av flåten, åpnet de tyske mannskapene bunnventi-

Storbritannia forbereder seg omhyggelig til feil krig

lene og senket de fleste skipene.

Apparatet som lyttet under vann

Nå vendte tyskerne tilbake til Scapa Flow. Donitz hadde selv

Den store mangelen på ubåter

planlagt operasjonen, studert flyfotos for å finne den beste veien

Ubåtsjefens plan

inn til ankerplassen og plukket ut Prien til å lede angrepet. Donitz

Hitler går mot den tyske marine

hadde minnet Prien på følgende: Under første verdenskrig

God hjelp fra en en feilplassert mine

forsøkte to tyske ubåter et liknende angrep på Scapa Flow. Ingen

Franske reder for tyske ubåter

av dem vendte tilbake.

Om morgenen den 8 oktober kastet U-47 loss i Kiel i Nord-

HAVETS ULVER SLIPPES LØS

Tyskland. Ubåten seilte gjennom Kiel-kanalen og ut i Nordsjøen.

U-47 lurte seg mot hovedankerplassen. Tårnluken var åpen, og

Ingen av mannskapet hadde noen anelse om hva slags oppdrag

vannet skyllet såvidt over dekket. Der hvor Prien hadde ventet å

de la ut på. Mistanken om at noe spesielt var i gjære ble vekket da

finne Home Fleet lå farvannet helt øde. Med stigende utålmodig­

u-båten oppdaget et røykteppe i horisonten, og Prien beordret

het og engstelse forflyttet han ubåten forsiktig nordover. Til sist

dykking uten å undersøke saken nærmere.

ble hans utholdenhet belønnet. Først skimtet han lave konturer

Ubåten lå i overflatestilling ikke langt fra Orknøyene. Batte­

av oppankrede jagere, deretter dukket mastene på to store

riene ble ladet, og forsyningene av komprimert luft fornyet. Da

skip opp mot himmelen. Det ene var slagskipet Royal Oak, det

først røpet Prien hemmeligheten for første vakthavende offiser,

andre hangarskipet Pegasus. (Prien anslo dette feilaktig til å være

Engelbert Endrass. «Hold dem fast, Endrass,» sa han, «Vi går inn i

slagkrysseren Repulse.) Han stirret fascinert på Royal Oak, vendte

Scapa Flow.»

seg til Endrass og sa: «Ta en titt på den der, det er en til bak den.»

Prien informerte deretter resten av mannskapet og ga ordre

U-47 var nå ca. 3 600 m fra byttet, i posisjon for et

om å holde en spesiell fest til markering av begivenheten. Det ble

oppsiktsvekkende dødsstøt. De fire torpedorørene i baugen ble

en underlig feiring. Ubåten dykket. Mennene satte seg ned for å

siktet inn mot de to skipskonturene som overlappet hverandre.

spise ribbe og surkål. For å redusere risikoen for å bli oppdaget

Prien ga ordre om ild. Vislingen av lufttrykket fulgte; båten rykket

listet kokken seg rundt i raggsokker mens han serverte.

Syv og en halv time senere smatt U-47, i overflatestilling, inn i

av sjokket etter avfyringen. Sekundene tikket langsomt mens

torpedoene raste gjennom vannet.

Holm Sound, et av tre innløp til Scapa Flow. Flyfotografiene

Tre minutter senere eksploderte en enslig torpedo helt

hadde antydet for Donitz at Kirk Sound-innløpet kanskje kunne

harmløst mot baugen eller ankerkjettingen til Royal Oak.

passeres av en dristig sjømann med et lite fartøy. Dette innløpet

Forbløffet og skuffet svingte Prien ubåten og avfyrte aktertorpe-

nord for Holm Sound, var en smal kanal som nesten var helt

doen. Også denne gikk langt forbi målet.

blokkert av senkede skip. Det nærmet seg midnatt. Prien sto på

U-47 befant seg nå i en kinkig situasjon. Hele den britiske

broen. Han speidet innover i kanalen som ble kraftig opplyst av

flåten var utvilsomt alarmert. Priens instinkt sa ham at han burde

det blafrende nordlyset. Landet lukket seg på begge sider.

komme seg i sikkerhet. Men mens han ventet skremt på det

Skorsteiner og master fra skipene som lå under vann, ruvet

uungåelige motangrepet, forsto han at ennå hadde ingen ombord

truende over havflaten forut. «Det er et uhyggelig syn,» noterte

på skipene fått mistanke om ubåtens nærvær. Prien kunne jo ikke

Prien i loggboken. «På land er alt mørkt. Høyt på himmelen står

vite at kaptein W.G. Benn på Royal Oak og kommandanten for 2.

det flammende nordlyset slik at bukta, - omgitt av høye fjell, -

Battle Squadron, kontreadmiral H.E. Blagrove, begge tilla eksplo­

blir direkte opplyst ovenfra. Blokkeringsskipene ligger i sundet,

sjonen interne årsaker.

spøkelsesaktige som teaterkulisser.»

Utrolig nok ga britene Prien en ny sjanse. Denne var han fast

I nord, til høyre langs øykysten, så Prien en orknøying sykle

bestemt på å gjøre mest mulig ut av. Mens deler av besetningen

hjemover. Sykkellykten glimtet svakt i mørket. Prien kunne

jobbet med å lade torpedorørene, sirklet han iskaldt rundt på jakt

sjøkartet utenat og brød seg ikke om å se på det mens han førte

etter en ny posisjon i det flammende nordlyset.

ubåten gjennom passasjen. Han var trygt forbi et av de sunkne

skipene - en tomaster på ca. ni meters dyp - da en strøm

plutselig dreide ubåten til styrbord. Ubåten støtte mot en vaier fra

På ny ga han ordre om ild. Igjen ventet ubåtmannskapet i spenning mens torpedoene for mot målet.

Plutselig hendte alt samtidig. «En kraftig eksplosjon ble

et sunket skip. Prien kjente skroget skrape mot bunnen. Han

etterfulgt av larm og spetakkel,» noterte Prien i loggboken.

frigjorde båten langsomt og forsiktig og dreide svakt babord. Med

«Vannsøyler fulgt av ildsøyler og splintrer for gjennom luften.

en vanskelig og hurtig manøver fikk han båten gjennom

Hele havnen våknet brått til liv. Jagere ble opplyst, og signali-

åpningen. Kl. 00.30, natt til 14 oktober var ubåten inne i Scapa

sering ble startet på alle kanter. 200 m fra oss raste bilene

Flow.

langs veiene. Et slagskip ble senket, et annet skadet. Tre torpedoer

Inne i havnen ventet det ham en ny sjokkerende overraskelse.

gikk pokker i vold.»

15

Tretten minutter etter angrepet la det ødelagte skroget av

Tiden gikk, og det ble klart for Hitler at krigen ikke ville få noen

Royal Oak seg over på siden. Skipet gikk under med 833 mann

snarlig slutt. Restriksjonene på ubåtkrigføringen ble derfor mindre

ombord.

strenge. Den 23 september besluttet Der Fuhrer at alle handels­

Ubåtmannskapet jublet, men den verste ildprøven ventet

skip som brukte radio, skulle stanses og senkes eller tas som prise.

dem. Da Prien snudde u-båten og satte kursen mot utløpet, fulgte

Dagen etter ble en ordre som forbød å senke franske skip

et lett synlig hvitt kjølvann etter. De nærmet seg land på babord

tilbakekalt. Den 30 september fjernet man restriksjonene på

side. En bil som kjørte langs kysten bråbremset da frontlyset traff

angrep i Nordsjøen. To dager senere ble angrep på mørklagte skip

U-47s kommandotårn. Bilen snudde brått og raste tilbake samme

utenfor kysten av Frankrike og Storbritannia godkjent. Etter nok

vei den var kommet. Prien var nå sikker på å være oppdaget og

to dager godkjente man at sonen som tillot angrep uten

ventet et snarlig angrep.

forbehold, ble utvidet til 275 km vest for Irland.

Tidevannet skyllet inn fra øst. Selv om både dieselmotorene og

Raeders ordre etter Priens bedrift fjernet alle gjenværende

de elektriske maskinene arbeidet under høytrykk, gjorde U-47

restriksjoner på angrep mot allierte handelsskip og slapp ubåtene

knapt mere enn én knop. Likevel pløyde den opp en høy

løs på den viktigste gruppen av fiendeskip. Ennå het det at

bølgekam på hver side. Akterut sydet Scapa Flow av virksomhet.

passasjerskip skulle advares. I midten av oktober ble selv den

En av de jaktende jagerne nærmet seg med søkende lyskastere.

regelen satt til side.

Meter for meter kjempet u-båten seg nærmere den trange åpnin­

gen hvor den var kommet inn. Et sted unngikk den bare såvidt å kollidere med en trebrygge som stakk ut fra land.

Da u-båten svingte ut i Holm Sound, snudde den søkende jageren og droppet en serie synkeminer godt akterut. Det elek­

troniske søkerapparatet hadde antagelig forvekslet et sunket

skipsvrak med U-47. Dette ble det siste nære sammenstøtet. Ubåten unnslapp triumferende ut i Nordsjøen. Prien skrev nok

et notat i loggboken: «Lysskjæret fra Scapa Flow er fremdeles

synlig...» Den tyske marine hadde i årevis vært Det tredje rikes stedbarn, forsømt til fordel for hæren, eks-korporal Hitlers kjæledegge, og Luftwaffe som var Hermann Gorings hjertebarn. Gjentatte ganger hadde Donitz fremholdt at en stor u-båtflåte var det eneste

våpen som kunne kvele Storbritannia. Men han var blitt ignorert.

Bedriften i Scapa Flow ble en vekker. To dager senere, den 16 oktober, sendte Grossadmiral Erich Raeder, øverstkommanderen­

de for den tyske marine, ut et rundskriv: «Der Fuhrer gir tillatelse til følgende tiltak». Så fulgte en rekke krigsordrer. Den viktigste lød:

«Alle handelsskip som definitivt identifiseres som fiendtlige (britiske eller franske), kan torpederes uten varsel.» Raeders ordre markerte høydepunktet på en stadig tøffere

ubåtkrig fra tysk side. I begynnelsen av krigen overholdt ubåtene

ennå Haagkonvensjonen. Denne forbød angrep uten varsel på fiendtlige passasjer- og handelsskip. Riktignok var det britiske passasjerskipet Athenia blitt senket uten varsel, men ubåtsjefen

hadde handlet stikk i strid med Hitlers ordre.

16

To uker etter U-47s besøk i Scapa Flow var Gunther Prien med

Storbritanias krigsmaskinen, måtte sendes tusenvis av kilometer

mannskap gjester hos Der Fuhrer i kanselliet i Berlin. Prien ble

over åpent hav fra Midt-Østen, USA og Hollandsk Vest-lndia i

dekorert med det ettertraktede Ritterkreuz, eller jernkorsets

meget sårbare tankskip.

ridderkors. I de kommende måneder skulle den intensiverte u-båtkrigen få

Enhver form for krig ville være umulig uten en uavbrutt strøm

på bortimot en million tonn livsnødvendige varer til britiske

de alvorligste følger for britene som var hardt presset. Kontrollen

havner hver uke. 3 000 handelsskip var nødvendig til dette

på havet var absolutt livsnødvendig for Storbritannia. For å kunne

formålet. Nesten daglig var 2 500 av disse fartøyene på havet.

fortsette krigen, ja, til og med for å være i stand til å fø

Videre ville troppeforsterkninger strømme til Storbritannia fra

innbyggerne, måtte øyriket importere mat og råvarer fra Nord- og

oversjøiske områder. Både den kanadiske og den australske

Sør-Amerika og fra imperiets fjerne deler i Asia og Stillehavet.

regjering var ivrige etter å sende mannskap til tjeneste i Europa.

Sauekjøtt og smør fra New Zealand, ull fra Australia, oksekjøtt fra

Etter som striden utviklet seg, skulle flere og flere tropper komme

Argentina og trevirke fra Canada. Alt måtte fraktes med lasteskip.

fra andre deler av imperiet - fra Sør-Afrika, Rhodesia, New

Jernmalm ble brakt til landet fra Afrika, gummi fra Malaya og korn

Zealand og India - for å kjempe en liknende kamp som deres

fra Canada, USA og Argentina. Olje, som var livsviktig for

fedre 25 år tidligere mot den samme fiende. Kanskje til og med

amerikanerne kunne komme med i krigen igjen. Alt dette innebar

at antall skip som måtte beskyttes stadig økte. Tyskerne visste naturligvis at denne handelsfarten var livsviktig for Storbritannia. De tyske admiralene hadde planlagt å bruke

slagskip og kryssere til å senke handelsskip i internasjonale

farvann. De hadde videre planer om å legge dødbringende miner

rundt Storbritannia, samt å bruke væpnede skip kamuflert som

uskyldige lasteskip til å lure seg innpå og blåse uoppmerksomme fartøyer i filler. Donitz og hans stab hadde alltid visst at det var ubåtene som representerte tyskernes fremste håp når det gjaldt

blokade og senkning av britenes handelsskip. I de påfølgende måneder lot da heller aldri tyskerne noen

sjanse gå fra seg. Men britene kjempet også desperat. De angrep

tyske overflateskip med fly og sjøstridskrefter. De førte en hard krig mot ubåtene og opprettet en blokade av det tysk-okkuperte europeiske kontinentet. Slaget om Atlanterhavet var blant de

voldsomste - og på mange måter det mest avgjørende - av de væpnede sammenstøtene under annen verdenskrig. Dette slaget var så dødbringende, og så nær var de tyske ubåtene ved å skjære over Storbritannias livsnerve, at Winston Churchill, statsminister under nesten hele krigen, senere mintes: «Det eneste som noensinne skremte meg under krigen var ubåtfaren.»

Allerede fra starten av var britene dårlig forberedt til å

utkjempe slaget om Atlanterhavet. Selv om Storbritannia var verdens fremste sjømakt, må en rekke feilslutninger bære skylden for britenes manglende foranstaltninger. For det første ble det

alminnelig antatt at Tyskland aldri mer ville gå til samme type

Den tyske ubåt U-47s dristige angrep på den britiske Home Fleet's base i Scapa Flow på Orknøyene, startet med at ubåten gikk inn i det bevoktede oppankringsområdet gjennom Kirk Sound. (Se kartet til venstre.) Ubåten oppdaget slagskipet Royal Oak og hangarskipet Pegasus. U-47 fikk inn et harmløst treff på Royal Oak og dreide rundt for å unnslippe. Men da ingen alarm gikk, snudde ubåten på ny og fyrte av igjen. Denne gangen gikk slagskipet ned. U-47 unnslapp gjennom Kirk Sound. Tilbake i Tyskland ble ubåtsjeten Gunther Prien (ovenfor til høyre) mottatt som en helt av kommandør Donitz i marinebasen i Wilhelmshaven og tildelt ridderkorset. Donitz ble forfremmet til kontreadmiral for å ha planlagt angrepet.

17

nådeløse, ubegrensede ubåtkrig som under første verdenskrig.

være utilstrekkelige dersom de ikke var i nærheten av land. Det

Det fantes gode grunner for en slik oppfatning. U-båtavtalen av

betydde at ubåtene måtte gå til overflaten og vise seg før de an­

1936, som tyskerne hadde undertegnet i London, forbød

grep. På denne måten ville ubåtene bli sårbare for alle væpnede

uttrykkelig å senke noe ueskortet handelsskip uten varsel.

skip, til og med for skip med lett bestykning og for alle slags for­

Avtalen forbød også senkning av skip uten først å ha gjennom­

sterkninger tilkalt over radio.

søkt det og oppdaget kontrabande (forbudte varer) om bord.

Det var naivt å vente at krigførende nasjoner skulle respektere

Videre skulle mannskapet på ethvert handelsskip som ble

slike legale begrensningen I virkeligheten inneholdt den tyske

angrepet, sikres at de trygt nådde land. Deres egne livbåter ville

marines krigsinstrukser følgende ordre: «Unnlat aldri å bruke kampmetoder bare fordi noen internasjonale bestemmelser er imot dem.» I tillegg til denne malplasserte troen på avtaleforpliktelser og

GERMAN "U BOATS. Early knowledge of the presence of German U Boats may make all the difference belween saving and losing Allied lives and cargo

at sea Anyone observing a U Boat should AT ONCE communicate with the nearest Coastguard or Police Station giving I 2 3 4

The time it was seen. . Its position Appearance.whether on surface or submerged. Direction in which proceeding and anyother points observed.

The telephone number of the nearest Coastguard Station is - Police

troen på verdensopinionen, var der også andre årsaker til

Storbritannias manglende forberedelser. Marinens ledende admi­

raler var av den gamle skole. De hadde vært mer bekymret for flåten av overflateskip som vokste fram i Tyskland enn for den

potensielle ubåttruselen. Admiralene regnet med mulighetene for klassiske konfrontasjoner, der svære slagskip ville forsøke å

presse hverandre til overgivelse. Det var slik det hadde foregått i Jylland-slaget under første verdenskrig. Det var på denne typen krig den britiske marines oppbygningsprogram i slutten av 1930-årene var beregnet. De fem nye

slagskipene, seks hangarskip og nitten tunge kryssere var bedre

egnet til kamp mot overflateskip enn til eskorte av handelskip og ubåtjakt. I begynnelsen av krigen trodde Admiralitetet at de britiske og franske sjøstridskreftene til sammen var sterke nok til å hamle

opp med nærmest hva som helst. Selv om den franske marine

stort sett opererte i det vestlige Middelhavet, hadde den fremdeles mot slutten av 1939, enheter i Kanal-havnene og i Biskaiabukta. I denne perioden skåret ubåtene stort mot den

allierte skipsfarten. U-båtenes styrke og effektivitet var ventet å øke i de kommende måneder. Men det samme ville de britiske og

franske anti-ubåtstyrkene også gjøre. En oppdemming mot truse-

len syntes ikke å overstige de alliertes kapasitet. Admiralitetet vurderte situasjonen slik at nøye vakthold og effektive hurtige

tiltak var nødvendig mot ubåttruselen. Men man fant ingen grunn til overdreven alarm. Det var enda en årsak til at admiralene ikke tok ubåttruselen

mer alvorlig. De hadde en overdreven tillit til et våpen som var utviklet i mellomkrigstiden. Denne oppfinnelsen ledet britene til

følgende feilaktige konklusjon: Selv om tyskerne iverksatte en

Plakat fra en butikk på Orknøyene oppfordrer innbyggerne til å holde utkikk etter fiendtlige ubåter. Den avbilder fire ubåter og nevner de fakta man bør merke seg og rapportere til nærmeste myndighet. I krigens første måneder sendte det britiske admiralitetet ut tusenvis av disse plakatene; de ble slått opp på offentlige steder i Storbritannias kystområder.

18

total ubåtkrig, ville den allierte skipsfarten være tilstrekkelig

kalt asdic etter utvalgets initialer. (Den amerikanske utgaven var

beskyttet.

sonar.) En kombinert sender-mottaker i en metallkuppel ble festet

Mot slutten av første verdenskrig ble Allied Submarine

under skroget på et fartøy. Senderen kunne sende ut lydbølger på

Detection Investigation Committee opprettet. Dette utvalget

enhver valgt peiling. Mottakeren ville så fange opp impulsene når

produserte et apparat som målte avstander under vann.

de ble reflektert av en gjenstand. Asdic «plingen» skulle komme til å bli en velkjent lyd for titusener av sjøfolk i løpet av krigen. For

Under ideelle forhold var apparatet i stand til å oppdage en

ubåtmannskapene som hørte den, var det heller en skremmende

neddykket ubåt såvel som å fastslå dens posisjon. Apparatet ble

lyd. En erfaren operatør kunne på grunnlag av lydens tonehøyde

Siste hånd legges på nye ubåter ved Germania-skipsverftet i Kiel. Krupp, Tysklands største våpen- og ammunisjonsprodusent, sjøsatte i hemmelighet U-1 fra dette verftet i 1935. Det var den første tyske ubåt etter første verdenskrig. I 1942 bygget Krupps skipsverft 20 ubåter i året; ved slutten av krigen hadde det bygget 168 av Tysklands 1099 ubåter.

19

slå fast om en ubåt nærmet seg eller beveget seg bort. Musikere

om nattangrep fra overflatestilling. På tross av navnet, opererte

med skarp sans for tonehøyde var meget ettertraktet som dyktige

ubåtene resten av krigen for det meste over vannflaten og etter

asdicoperatører.

mørkets frembrudd. Ubåtene ble ikke bare mindre synlige og

Senderen-mottakeren var laget slik at den kunne peile rundt

vanskeligere å høre på den måten. På overflaten kunne de også

som et søkelys. Tilkoplet et kompass fortalte den i hvilken retning

gå med en hastighet av 17-18 knop, mot 7-8 knop under

ubåten lå. Avstanden ble avslørt ved å måle tiden som gikk fra

vannet. Ubåtene dykket nå bare når en fare truet, eller når de en

impulsen ble sendt ut og til ekkoet traff mottakeren.

sjelden gang angrep i dagslys.

Systemet ble forbedret og perfeksjonert i løpet av krigen, slik at

en gruppe skip med overlappende asdic kunne gjennomsøke og

Admiralitetet var selvfølgelig ikke totalt blind for ubåtfaren. Man var klar over handelskonvoienes behov for eskorte.

lokalisere alle skjulte ubåter over et stort område. I begynnelsen av krigen hadde imidlertid asdicen begrenset nytteverdi. Flertallet

I april 1939 ble det videre klinkende klart at det i høy grad var

av operatørene var nyinnkalte sivilister med kun tre måneders

nødvendig å bygge flere anti-ubåtfartøyer. Hitler ga da til kjenne

opplæring bak seg. Før de fikk bedre erfaring lød alle ekkoer like.

at hensikten var å overskride grensene for den engelsk-tyske

Ekko fra klipper, sunkne vrak, fiskestimer, ubåter og ekko fra

avtalen av 1935, som fastsatte at de to landene skulle ha

temperaturforskjeller mellom vannlagene gikk over i hverandre.

ubåtflåter på samme størrelse.

Og skipene var ikke utstyrt med nok synkeminer til å kunne

Som svar bestilte Admiralitetet øyeblikkelig 56 eskorteskip. De

droppe disse hver gang en grønnskolling trodde han hadde en

første korvettene i Flowerklassen var små og meget manøvre-

ubåt på asdicen.

ringsdyktige. De kunne dessuten bygges raskt og billig i

Til og med erfarne operatører hadde alvorlige tekniske

Storbritannia.

problemer. Asdicen sendte ut en kjegleformet lydstråle som

Imidlertid kunne ikke det første skipet bli ferdig før våren 1940.

utvidet seg etter som den fjernet seg fra senderskipet. Området

I tillegg ville det gå lang tid etter denne dato før antallet

som asdicstrålene dekket ble altså større etter som avstanden

eskorteskip var tilstrekkelig stort.

økte. Asdicens rekkevidde var ca. 1 370 m. Jo lenger bort en ubåt

Selv når britene hadde nok skip, medførte Admiralitetets

var innen dette området, jo større sjanse for å oppdage den. Når

politikk at de ble brukt galt. Planleggerne i den britiske marine

ubåten nærmet seg asdic-skipet, ble strålen smalere inntil

ignorerte nemlig en livsviktig dyrekjøpt erfaring fra første ver­

kontakten ble brutt. Mange ubåtsjefer ble mestre i å utnytte

denskrig. I 1917 fant de allierte at konvoien var et svar på

denne kontaktmangelen. Imidlertid var Admiralitetet sikker på at

ubåttruselen. Ved å samle handelsskipene i grupper og eskortere

problemet ville bli overvunnet i løpet av en tid med mer trening.

dem med krigsskip hadde britene klart å redusere skipstapene

Asdic hadde også en annen og mer alvorlig begrensning.

med 80%. Men i annen verdenskrigs første år brukte de en stor

Lytteapparatet kunne bare brukes under vann. Det kunne ikke

del av eskorteskipene sine på unyttige lete- og patruljeoppdrag

lokalisere ubåter på overflaten. Karl Donitz var klar over denne

over tomme havområder. Dette var et sløseri med skip og

svakheten. Utspekulert som han var, ga han ganske enkelt ordre

brennstoff som ikke ga noen beskyttelse for de skip som seilte et

20

stykke unna patruljene. De første ukene av krigen måtte derfor

Etter tilbakekomsten forble Donitz i tjeneste som en av de

mange skip seile uten eskorte, og tapene var store. I september

15 000 marinefolk Tyskland var tillatt å ha i henhold til Versailles-

måned, endog før Hitler godkjente ubegrenset ubåtkrig, ble

traktaten. Traktaten begrenset den tyske marine til overflateskip,

Athenia, hangarskipet Courageous og 41 handelsfartøyer senket.

og Donitz kunne derfor ikke fortsette sin ubåtkarriere. Men

Admiralitetet satte seg nå endelig i sving for å bygge opp

ubåter var sjelden langt unna tankebanene hans. Mens han

effektive konvoier. Først i 1943 fikk de allierte skip i Nord-

tjenestegjorde på overflatefartøyer viste han gode lederegenska­

Atlanteren tilstrekkelig beskyttelse. Men innen den tid var slaget

per, en direkte måte å være på blandet med varme og

nesten tapt.

omsorgsfølelse for mannskapene sine. Dette var egenskaper som skulle komme ham til nytte senere. Da tiden var moden, fikk han

I løpet av krigens første måned led de allierte store tap av skip (ca.

kommandoen over den moderne, lette krysseren Emden. Han

1,3 skip pr. dag). Til tross for dette var tyskerne langt fra sikre på

hadde nettopp vendt tilbake til Wilhelmshaven fra flåteøvelser i

sine muligheter i Atlanteren. Tyskland hadde bare 56 ubåter og

juli 1935, da admiral Raeder kom ombord med viktige nyheter.

ved krigsutbruddet var 10 av disse i ustand. Av de 46

Den engelsk-tyske avtalen som gjensidig fastsatte ubåtflåtens

operasjonsdyktige ubåtene var 24 små båter, best egnet til opplæring og kystoperasjoner - først og fremst til minelegging. Av

størrelse var undertegnet. Tyskland skulle igjen få en ubåtstyrke og Donitz kommandoen. Årene med trening og planlegging var

de 22 havgående ubåtene på 500 tonn og mer, kunne bare ca. en

ikke bortkastet.

tredjedel til enhver tid være i aktivitet. Erfaringen hadde vist at

Donitz satte entusiastisk i gang med å gjenoppbygge ubåtflå-

omtrent en tredjepart av en ubåtstyrke alltid ville være i havn for

ten. Til tross for årene med forsømmelse, visste han at det var lett

hvile, reparasjon og bunkring. En annen tredjepart ville være på

å skaffe båter og mannskap til å føre dem. Siden 1922 hadde

vei til og fra jaktmarkene.

tyske sivile i stillhet utarbeidet nye ubåter for et hollandsk firma i

De tyske ubåtene hadde enda et problem. Den lange

Haag. I virkeligheten tjente dette som kamuflasje for tyske

avstanden fra basene i Hamburg, Wilhelmshaven og Kiel,

skipsverft. Skipsverft i Tyskland hadde også vært beskjeftiget i

gjennom Nordsjøen og nord om Orknøyene, medførte en kraftig

hemmelighet. Ti dager etter at avtalen av 1935 trådte i kraft ble U-

reduksjon av den effektive patruljetiden i Atlanterhavet. I krigens

1, den første nye tyske ubåt, sjøsatt fra et strengt bevoktet skur

første dager var i virkeligheten bare en håndfull tyske ubåter til

ved skipsverftet i Kiel. I begynnelsen av følgende år hadde Donitz

enhver tid i aktivitet i Atlanteren.

en flotilje på 12 små ubåter.

Raeder var virkelig bekymret ved krigsutbruddet i 1939. Han

De nye båtene var betraktelig mer avanserte og farlige enn

var fullstendig klar over de problemene som den tyske marine sto

forgjengerne fra første verdenskrig. Sterkere batterier gjorde dem

overfor. Raeder var veteran fra Jylland-slaget. Siden 1928 hadde

i stand til å være lengre tid under vann. De elektriskdrevne

han vært den høyest rangerte offiseren i marinen. Han hadde

torpedoene, utviklet til det fullkomne, etterlot intet kjølvann som

voktet den britiske marine med falkeblikk og mente at den tyske

kunne røpe dem. Torpedoene var utstyrt med magnetiske

flåten «på ingen måte var tilstrekkelig utrustet til den store krigen

avfyringsmekanismer for å kunne eksplodere med maksimal

mot Storbritannia».

virkning under en skipskjøl.

Donitz var likeledes klar over den tyske marines svakhet og

For å oppnå full utnyttelse av ubåtene, forestilte Donitz seg en

hadde presset på for å få flere ubåter. Han var Raeders fremste

«tonnasjekrig», et totalt felttog for å senke så meget som

underordnede og tidligere ubåtsjef fra første verdenskrig. Hans

overhodet mulig av den fiendtlige skipstonnasjen daglig pr. ubåt.

energi og besluttsomhet var vanskelig å stagge. Mot slutten av

Han trodde at Nord-Atlanteren ville bli den avgjørende krigsskue­

forrige krig ble Donitz' ubåt senket i Middelhavet. Han ble tatt

plassen. Han forutså at når krigen kom - særlig hvis det ble mot

til fange og tilbrakte nesten 10 måneder i britisk fangeleir. Dette

britene - ble ubåtene nødt til å angripe handelskonvoier med

oppholdet ga ham god tid til å tenke grundig igjennom ubåtkrig

marineeskorte. En enkelt ubåt kunne kanskje under slike forhold

generelt og offensiv taktikk spesielt.

forårsake noe skade. Mens en samling av ubåter, en «ulveflokk»

En tysk magnetisk mine, ligger truende på en hollandsk strand høsten 1939, full av høyeksplosiver. De utstikkende taggene medvirket til å holde minen på plass på havbunnen. De ble plassert på grunt vann, og ville detonere når forbigående skip kom innenfor dens magnetfelt. Tysklands bruk av disse minene var i strid med internasjonal avtale som forbød slike miner.

21

som det senere ble kalt, ville volde langt større ødeleggelser. Det

januar 1939 ga han ordre til å topprioritere oppbyggingen av

var to problemer: å lokalisere konvoiene og å holde ubåtene

denne. Men innen ni måneder var Tyskland i krig, og denne

samlet.

planen var noe av det første som gikk i vasken.

Problemet med ubåtkonsentrasjonen var blitt mindre i løpet

Ved utbruddet av annen verdenskrig hadde Donitz alle

av mellomkrigstiden ved hjelp av forbedret radiokommunikasjon.

disponible ubåter - 46 i alt - klare til aksjon i Atlanterhavet,

Ubåter på overflaten kunne nå ikke bare snakke med hverandre,

Nordsjøen og Østersjøen. Men han klarte ikke engang å holde et

men også kommunisere med et hovedkvarter hundrevis av

begrenset antall ubåter til sjøs lang tid ad gangen. Det første året

kilometer borte.

kunne han ikke gjøre annet enn å erstatte ubåtene etterhvert som

Vanskeligere var det å lokalisere konvoiene. Den mest

de ble senket - en avgang på ca. to i måneden.

effektive metode var å spre en vaktlinje av ubåter på tvers av de viktigste skipsrutene og inn løpene til fiendehavnene. Den første

Både tyskerne og britene supplerte sine krigsflåter med et annet

ubåten som oppdaget en konvoi, kunne rapportere til hovedkvar­

dødbringende våpen. Dette var miner som ble lagt ut langs

teret, som ville konsentrere ubåtene til angrep.

fiendens såvel som langs egne kyster. Disse livsfarlige flytende

Denne strategien ville naturligvis kreve et stort antall ubåter.

eksplosivene kunne blokkere havner, sperre konvoier og blåse

Donitz mente imidlertid at 100 ubåter kunne volde mer skade

skip i luften. Britene holdt seg til den internasjonale avtalen og

enn alle slagkrysserne som noensinne var bygget. Med 300 ubåter

brukte bare den konvensjonelle kontaktminen. Denne lå fortøyet

var han sikker på å skjære over Englands livsnerver.

under vann og eksploderte kun hvis den ble truffet av et skip.

Donitz måtte hele tiden kjempe for sine ideer. Marinen kom på

Tyskerne hadde færre miner, men enkelte var magnetiske og mer

en fattigslig tredjeplass etter hæren og Luftwaffe når det gjaldt

ødeleggende. De lå på bunnen og eksploderte bare stålskroget på

penger, materiell og folk. Selv da Raeder klarte å overbevise Hitler

et skip nærmet seg.

om marinens muligheter, ble likevel overflateskip topp-prioritert.

Britene fant ikke ut hvordan de skulle hanskes med disse

Dette var spesielt tilfellet med slagskip og lommeslagskip som Der

minene før sommeren 1940. Da fant de en mine som Luftwaffe

Fuhrer syntes var så praktfulle og som vekket slik oppmerksom­

ved en feiltagelse hadde droppet i Themsen-munningens gjørme­

het hver gang noen av dem våget seg utenlands.

te overflate. Inntil da hadde de magnetiske minene unngått å bli

sveipet. I november og desember 1939 senket disse minene flere

I 1938 tvang et plutselig skifte av strategi de tyske militære

skip enn Donitz' ubåter.

grener til å revurdere oppgavene sine. Inntil da hadde planleggin­

I månedene som fulgte førte minene sammen med andre

gen vært rettet mot Polen eller Frankrike. Nå ga Hitler sine

årsaker til et raskt økende tap av skip. Våren 1940 hadde

militære overhoder instruks om å føye Storbritania til rekken av

Storbritannia med forsyningspartnere tapt omkring 460 handels­

mulige fremtidige motstandere. Marinen innså at beredskapen

skip i løpet av få måneder med krig. Tapene lå likevel innenfor

var for dårlig til en slik krig. Den begynte derfor å revurdere hele

grensene av det akseptable. Tysklands mindre overflatestyrke

sin strategi og prioritering når det gjaldt byggingen av krigsskip.

representerte ingen stor utfordring for Royal Navy. Da Hitler

Etter måneder med interne drøftinger i marinen, presenterte

sendte ubåtene til Norge for å støtte invasjonen der, medførte

Raeder to alternative planer for Hitler. Den minst kostbare og raskest gjennomførbare plan la vekten på ubåtkrig mot britisk

dette en uventet stans i ubåtkrigen.

Men begivenhetenes gang på landjorden endret snart tempoet

skipstonnasje støttet av væpnede handelsfartøyer og lommeslag­

i slaget om Atlanterhavet radikalt. Den 10 mai 1940 startet den

skip. Den andre - kalt Z-planen - omfattet ubåter bare som en

tyske hær den store offensiven mot Nederland, Belgia og Nord-

del av en balansert flåte bestående av nye hangarskip, slagskip,

Frankrike. Etter 5 dager overga Nederland seg, Belgia i løpet av 18

kryssere og jagere til å bekjempe Storbritannias kontroll på

dager, og den 4 juni ble størstedelen av den britiske hær tvunget

havet.

til å trekke seg tilbake fra kontinentet via Dunkerque. Norge

Til Donitz7 forferdelse valgte Hitler den «balanserte» flåten. I

22

overga seg den 8 juni, og den 17 juni ba Frankrike om fred.

Britene overtok seks franske krigsskip og ødela en vesentlig del

Norge kunne dessuten gi ubåtene god støtte. Men verre var det at

av den franske flåten i Mers-el-Kebir i Algerie. (Franskmennene

den bedrede situasjonen sikkert ville føre til en opptrapping av

senket selv flertallet av de resterende skip i Toulon i 1942.) I mel­

den tyske ubåtproduksjonen.

lomtiden kom tyske tropper til Kanal-havnene og Biskaiakysten.

Alt dette skjedde på et kritisk tidspunkt for Royal Navy. Tapet

Snart etter kunne tyske ubåtmannskaper slappe av i kaféene i Lo­

av den franske marine hadde medført en betraktelig reduksjon av

dent og Nantes. Fremstående tyske marineoffiserer - blant dem

anti-ubåtstyrkene. Følgelig ble områdene som Royal Navy måtte

Donitz, nylig forfremmet til admiral - undersøkte havneanleggene

dekke enormt utvidet. Italias inntreden i krigen i juni 1940, samt

i Brest og Saint-Nazaire. Snart etter speidet de beregnende tvers

nødvendigheten av å overta ansvaret for hele Middelhavet, la

over Biskaiabukten mot de enorme områdene i Atlanterhavet.

enda større byrder på de britiske styrkene.

Det britiske admiralitetet var klar over at en ny fare truet.

De tyske overflateskipene begynte også å bli en voksende

Ubåtene kunne nå operere fra Biskaiabukten, Bergen og Trond­

trusel for den allierte skipsfarten. Et økende antall ubåter

heim. Disse nære basene gjorde ubåtene i stand til å holde seg i

intensiverte angrepene med nye dødbringende metoder. Slaget

Atlanteren i lengre tid ad gangen. Ledelsen ble mer effektiv, og

om Atlanterhavet ble raskt opptrappet til et crescendo av vold og

langtrekkende flyskvadroner fra det okkuperte Frankrike og

ødeleggelser, som nesten rev over Storbritannias livsnerve.

23

TRAGIKOMIKK PA ZAMZAM

Uten tanke på sjøkrigens farer spaserer en uniformert ambulansekjører og en bordtennisspiller med tropehjelm på dekk sammen med andre passasjerer tidlig på reisen.

25

SPØKELSESSKIPETS URIMELIGE MÅL I april 1941 dampet det skrøpelige egyptiske passasjerskipet Kjempeoverskrifter bekjentgjør at Zamzam er forsvunnet. Kartet under viser de forsvunne passasjerenes reise. Zamzam gikk fra New York til Sør-Amerika og videre til et sted i Sør-Atlanteren; der ble passasjerene overført fra det synkende skipet til kaperskipet og deretter til et tysk lasteskip. Dette kretset rundt uten mål i åtte dager før det endelig satte kursen nordover. Da lasteskipet fikk melding om at en britisk konvoi var i nærheten, dreide det av, men fortsatte så østover mot Saint]ean-de-Luz i det okkuperte Frankrike.

Zamzam gjennom Sør-Atlanteren. Skipet var på vei fra New York til Sør-Afrika og Egypt. Passasjerene var en broket forsamling av flyktninger fra Europa, amerikanske misjonærfamilier, unge

frivillige ambulansekjørere, tobakkshandlere fra Nord-Carolina og

fransk-kanadiske prester. Dette var åtte måneder før USA kom

med i krigen. De 340 passasjerene skulle uten viten og vilje bli deltakere og brikker i Slaget om Atlanterhavet.

New¥)rk WibM/Telegrani w^kST-

E196 AMERICANS FEARED LOST

____________ rB"eMt! gMr- »°t gull, M rooi tautht; tomonow pirtly cloudy and warrntr. __________ VOL. 71-NO/272—m Two «CTOCT-aanroK oxi NEW YORK, MONDAY, MAY 19, 1941.

Real Estato, Pajfe 26 "PMCE ,tHRÉÉ'dfa men tre

fikk panikk. Det kom iallfall til den konklusjon at Tirpitz og andre

handelsskip ble også truffet, to så hardt skadet at de måtte

tyske krigsskip nærmet seg konvoien og sendte ut nye og

Besetningsmedlemmer maler det amerikanske handelsfartøyet S.S. Troubadour hvitt for å kamuflere det for tyske fly etterat konvoi PQ-17, som det tilhørte, fikk spredningsordre på den arktiske ruten til Russland i juli 1942. Sammen med tre andre skip skjulte S.S. Troubadour seg i tre dager mellom isflakene, der det gikk i ett med bakgrunnen, til det kunne fortsette til Arkangelsk.

158

uventede ordrer til de forskrekkede eskorteskipene. I løpet av 25

kursen. Det var hans lyse idé å male skipene hvite og kamuflere

minutter kom tre opphissede meldinger over radio. Den første

overbygningene - med seilduk, slik at de gikk i ett med

beordret støtteflåten til å snu og gå tilbake vestover. Den andre ga

bakgrunnen av is. Tyske rekognoseringsfly var over dem, men

konvoien ordre om å spre seg og fortsette enkeltvis til Arkangelsk.

takket være hvitmalingen og litt tåke ble de ikke oppdaget. 24 juli,

Den siste og fatale meldingen lød: «Konvoien skal oppløses.» Det

tre uker etter den fatale spredningsordren, stampet det siste

betydde at handelsfartøyene skulle spre seg som en vifte i alle

skipet inn til Arkangelsk - 720 kilometer fra konvoiens spred-

retninger.

ningspunkt. Hadde konvoien holdt seg til den opprinnelige

På eskorteskipene var såvel offiserer som mannskap lamslått.

planen, ville den ha gjort turen på 12 dager.

En av offiserene ombord på Wichita, skuespilleren Douglas

Da alle tapene var tellet opp, viste det seg at konvoien hadde

Fairbanks jr., mintes at mannskapet var rasende: «Hva er det for

måttet betale en forferdelig pris: 153 mann var savnet og 22

slags overkommando vi har som bestemmer at vi med en så stor

handelsskip var senket - og med dem 430 tanks, 210 fly og

operativ styrke ikke kan slå oss igjennom? Er britene blitt

99 316 tonn blandet krigsmateriell. Av de 1 300 menn som klarte

skuddredde? Hvordan kan man vinne en krig på denne måten?»

å komme seg til Arkangelsk - noen med sine opprinnelige skip,

Som leder for næreskorten, tok orlogskaptein Broome saken i

andre plukket opp av britiske eskorteskip og russiske redningsfar­

egne hender. Han sendte sine seks jagere for å støtte den

tøyer - var mange skamfrosset av det iskalde sjøvannet. Etter å ha

retunerte fjerneskorten, da han antok den ville komme i kamp

rodd i 10 dager i hva de trodde retning Russland, havnet to dusin

med tyske krigsskip. Broome lot de to ubåtene bli igjen i konvoi-

uheldige overlevende i det tysk-okkuperte Norge, og endte i en

området i tilfelle fienden skulle dukke opp der. De resterende

fangeleir.

eskorteskipene fikk ordre om å fortsette enkeltvis til Arkangelsk.

Et siste ironisk skjebnepuss kom senere for dagen. På den tiden

Noen av dem valgte imidlertid å følge de handelsfartøyene de

Admiralitetet sendte ut sine vanvittige spredningsordrer til PQ-17,

kunne.

var ikke Tirpitz på vei mot konvoien i det hele tatt. Skipet hadde

De fleste handelsskipene måtte likevel seile sin egen sjø. Tidlig

ganske enkelt gått fra en norsk havn til en annen. Tyske

5 juli startet Luftwaffe og ubåtene et ukelangt ubarmhjertig

patruljefly hadde oppdaget og deretter mistet sporet av hangar­

angrep. Den første dagen ble 12 handelsfartøyer, en oljetanker og

skipet Victorious i PQ-17's fjerndekningsflåte, og Hitler hadde

et redningsskip senket. Ytterligere senkninger fulgte: to handels­

ingen intensjoner om å utsette slagskipet sitt for risikoen av

fartøyer 6 juli, to 7 juli, ett 8 juli og to 10 juli.

flyangrep.

Mennene som forlot de synkende skipene, stupte ut i iskaldt

Det eneste som kan sies om PQ-17 episoden var at den ble en

vann som var dekket av brennende olje. Selv om de klarte å

bitter og kostbar lærepenge. Den gjorde det klart at det var

komme seg i livbåter, var de fremdeles over 300 km fra land; og

nødvendig å holde en konvoi under konstant bevoktning av godt

om de nådde land, måtte de kanskje gå milevis før de traff folk.

koordinerte eskortefartøyer. Så lenge skipene i. PQ-17 hadde

Av de 35 handelsfartøyene som hadde seilt ut med kurs for

holdt sammen, var bare tre kommet til skade; katastrofen inntraff

Arkangelsk, nådde bare 11 den russiske havnebyen. Av disse

etter spredningen. Det var en leksjon som skulle komme til å bli

kunne en liten gruppe på tre skip takke en offiser på et av

gjentatt i de kritiske måneder som ventet.

eskorteskipene for at de overlevde. Han hadde valgt å holde

159

SJØKRIGEN PA LERRET

Den tyske kunstner Adolf Boch malte denne ubåten i overflatestilling mens den bombarderer en armert hjelpekrysser med 88 mm kanon, et hurtigskytende universalvåpen.

161

DRAMAET I ATLANTERHAVET SETT AV KUNSTNERE Den amerikanske marinekunstneren Griffith Baily Coale var om­

bord på jageren Niblack da han i grålysningen 31 oktober 1941 så en sky av svart røyk stige til værs vel halvannen kilometer forut.

Noen sekunder senere fulgte et voldsomt brak, og en oransjefarget flammesøyle skjøt opp mot nattehimmelen. Den ameri­ kanske jageren Reuben James, som eskorterte en konvoi på vei til Flammer skyter til værs fra den torpederte amerikanske jageren Reuben James. Kapteinløytnant Griffith Baily Coales tegning av senkningen.

Storbritannia, var nettopp blitt torpedert. Coales skip jaget mot

åstedet. Mens mannskapet på Niblack halte opp overlevende, dekket av olje, fra det iskalde vannet, hørte kunstneren «forban­

nelser, bønner og hese skrik om hjelp». Coale kunne ikke glemme

redslene. Hans tegning til venstre av den brennende jageren viser det første amerikanske krigsskip som ble senket i Atlanteren. Tegningen er mer impressiv og virker sterkere enn det beste foto­ grafi.

En lang rekke kunstnere dekket sjøkrigen på begge sider, og på mange måter gir deres kunst den beste beretning om kampenes mest dramatiske øyeblikk. En fotograf var ikke alltid i stand til å

fange inn disse hendelsene, men en maler kunne ofte iaktta dramaet, og senere gjengi, enten på skisseblokken eller på ler­ retet, de scener som hadde brent seg inn i hans bevissthet.

Dersom kunstneren tjenestegjorde i marinen, hadde han plik­

ter ombord i tillegg. Når kampene brøt ut, fikk han sjelden sjanse

til å tegne. I stedet måtte han bemanne en post som alle andre ombord. Først senere kunne han vie seg kunsten og gjengi

kampene etter sin hukommelse. Høsten 1941 arbeidet den populære amerikanske maler Tom

Lea ombord på den amerikanske jageren C/eaves på oppdrag for LIFE. Han gjorde det til praksis å memorere det han så på dekk,

gikk deretter nedenunder for å lage skisser og laget sine endelige

malerier senere hjemme i Texas. Maleriene til Lea og andre kunstnere som seilte ute, gjorde det

mulig for tusener hjemme i Amerika og Europa å oppleve slage­

nes høydepunkter og timene i spenning mellom dem på en av de mest intense krigsskueplasser under krigen (følgende sider).

162

En ubåtsjef med rødt skjerf og to av hans menn gransker havet etter bytte. Maleri av den tyske kunstner Rudolf Hausknecht.

163

«Synkeminer kastes ut». UFE-tegneren Tom Lea fanger her inn aktiviteten ombord på den amerikanske jageren Gleaves idet besetnings­ medlemmer skyter ut synkeminer. Morteren som skjøt ut minene, ble kalt «Y-gun».

164

«Senkning i Biskaia». Maleriet av den amerikanske marineløytnant Dwight Shepler viser et marinefly av typen PB4Y bombe en ubåt.

Kanonskyttere på den amerikanske jager Champlin sikter på uidentifiserte fly over en konvoi. Akvarell av Dwight Shepler.

165

166

Dekket av en kamerat med maskinpistol tar et redningsmannskap fra den amerikanske kystvaktkutter Campbell ombord overlevende Ira en synkende ubåt. UFE-tegneren kapteinløytnant Anton Otto Fischer var ombord på Campbell da den angrep ubåten på kloss hold i Nord-Atlanteren i 1943. Han malte denne dramatiske scenen.

167

Et ildteppe står ut fra den tunge tyske krysser Prinz Eugen idet denne og slagskipet Bismarck (til venstre) avfyrer bredsider mot den britiske slagkrysseren Hood.

168

/ dette slaget som sto i mai 1941, ble Hood senket av noen få salver fra de to tyske krigsskipene. Maleri av den tyske kunstner Claus Bergen

169

170

26 mai 1941 oppdager den britiske Catalinaen Z209 Bismarck i åpen sjø. Dette er motivet til den engelske kunstner Norman Wilkinsons dramatiske maleri. Skipet forsøkte å unnvike, men ble dagen etter senket i kamp med skip fra Royal Navy.

171

På dette maleriet av Norman Wilkinson angriper britiske Swordfish-torpedobombere de tyske slagskipene Scharnhorst og Gneisenau (i forgrunnen til høyre) 12 februar 1942. Alle flyene som deltok i dette angrepet ble skutt ned av de tyske krigsskipene.

Scharnhorst (t.h. i bakgrunnen) blir lagt under dødbringende ild i Nordkapp-

172

slaget 26 desember 1943. Lysraketter gjør krigsskueplassen klart synlig. Maleri av Charles Pear. Den norske jager Stord deltok med heder i dette sjøslag.

173

Et skip torpedert av en tysk ubåt i silhuett mot skjæret fra et søkelys, ruver et øyeblikk i vertikalstilling før det forsvinner i dypet. Den tyske kunstneren Julius Caesar

174

Schmitz-Westerholt har tatt med en av ubåtmannskapene i forgrunnen for å personifisere dramaet.

175

Om ettermiddagen 15 juni 1942 befant Archie Gibbs, sjømann i

den amerikanske handelsflåten, seg plutselig kavende i Det

karibiske hav for annen gang i løpet av 24 timer. Dagen før hadde

en ubåt torpedert skipet hans, Scottsburg, et stykke nord for Trinidad. Etter en natt i sjøen var han blitt plukket opp av Matson

Lines lasteskip Kahuku, bare for på ny å havne i sjøen da også det

ble senket av en ubåt. Nå sto Gibbs ansikt til ansikt med en ny fare. Mens han strevde med å holde seg flytende, dukket ubåten opp på overflaten like ved. Han forsøkte desperat å svømme unna, men som han senere

fortalte «de dreide akterenden rundt, dykket litt ned og kom opp rett under meg. En stor tysker grep meg i nakken og slengte meg

opp til kommandotårnet». Gibbs fryktet det verste. Inne i ubåten stakk en offiser en pistol oppunder nesen hans, beordret ham til å lukte på munningen, og

antydet på denne måten hvilken skjebne som ventet ham hvis han ikke fortalte sannheten om de skip han hadde tjenestegjort

på. Gibbs klarte imidlertid å lyde meget troverdig under kryssforhøret, og vokterne var fornøyde nok til å spandere en slurk konjakk på ham.

Dette var bare én av de fornøyelser Gibbs nøt godt av de neste

fire dagene. Han delte mannskapets kost som besto av stuing, kål,

bacon og brød. Han fikk overvære et møte mellom ubåten og dens «melkeku», da ubåten tok imot en ny ladning torpedoer. Den femte dagen var Gibbs uforutsette reise slutt utenfor Curacao da tyskerne oppdaget et motorfartøy fra Venezuela. De

plasserte Gibbs på en flåte og vinket ham avsted til friheten.

Den behandling Gibbs hadde fått, stemte med erfaringene til

Et karibisk paradis for ubåtene

andre som hadde overlevd senkninger i Det karibiske hav. To

Et eldorado for senkninger Farer i «The black pit»

sjøfolk fra tankskipet M.F. Elliot ble tatt ombord av den

Trefningene forskyves til Brasil

dem, utstyrt med rene klær og fikk et glass rom å varme seg på. Til

Konferanse mellom venner i Casablanca Donitz overtar kommandoen De alliertes anstrengelser gir resultater

slutt ble de satt ut på en flåte, et sted hvor et redningsfly sirklet

En bedre radar Den amerikanske flåte som aldri var til sjøs

angripende ubåten. De ble skrubbet rene for oljen som dekket

over hodet på dem. Kapteinen på et torpedert skip, Esso Houston, kom seg opp i en livbåt etterat tankskipet var gått ned. Han ble

imidlertid forskrekket over å befinne seg ansikt til ansikt med

kapteinen på den angripende ubåten. Den kom opp på siden av

Omlegging av amerikansk anti-ubåttaktikk

livbåten for å forvisse seg om at det var nok mat, vann, medisiner

Kamplystne skip gir konvoiene støtte Det avgjørende slag i Atlanteren

og et kompass ombord. Tyskerne hadde grunn til å være storsinnet. Å være i Det karibiske hav var rene drømmetjenesten for en ubåtmann. Der

SISTE RUNDE

fantes ingen av de arktiske strabaser som på Murmansk-ruten,

Atlanterhavet lå i den mengde fiendtlig tonnasje han kunne

ingen av stormene i Nord-Atlanteren. Det karibiske hav med alle

ødelegge. Så lenge hans ubåter fortsatte å senke store mengder

dets øyer, hadde mange isolerte bukter. Der kunne en ubåt lure

allierte skip og stadig utvidet scorings-kartet hans, kunne ett

seg usett inn og slippe i land mannskapet for timer med soling på

område i Atlanteren være like godt som et annet. Samtidig mente

koralIstrender og bading i krystallklart vann. På ubebodde øyer

han det var nødvendig å unngå unødige farer - for på den måten

drev mennene jakt. Andre steder var det ikke vanskelig å overtale

å gjøre egne tap minst mulig, mens fiendens tap ble maksimale.

de innfødte til å skaffe dem friske grønnsaker, og av og til kvinnelig selskap.

Disse to grunnholdningene medførte, at så snart fienden styrket sitt konvoiforsvar ett sted, beordret Donitz sine ubåter til

Det karibiske hav hadde også andre fordeler. Det viste seg å

et annet havområde hvor de med mindre risiko kunne fortsette å

være forunderlig lett å senke skip der. Skipene som gikk ut fra

senke fiendtlige skip. Og de var i stand til å seile langt. De store

havner på Cuba, Puerto Rico, Mellom-Amerika, Panama og

ubåtene på 1 100 tonn hadde en aksjonsradius på ca. 21 000 km.

Venezuela seilte ikke i konvoi, men enkeltvis. De var like sårbare

De middels-store 750-tonnerne kunne gå 13 500 km, men kunne

for fiendtlige angrep som de gamle seilskutene hadde vært for

bunkre ved hjelp av «melkekyp> på passende steder.

karibiske pirater.

Heller ikke skipene som gikk ut og inn av amerikanske havner i

I begynnelsen av krigen hadde Donitz angrepet britiske skip i

Western Approaches utenfor sørvestkysten av England. Tidlig i

Mexicogulfen var sikre for angrep. Ved å streife over et større

1942, da britene forbedret sitt konvoisystem, hadde han sendt

område kunne ubåtene også lage vanskeligheter for skipsfarten

ubåtene avsted for å patruljere utenfor Island, Grønland og

utenfor Galveston, New Orleans, Mobile og Tampa.

Canada. Kanadiernes økende ekspertise i konvoibeskyttelse og

Admiral Donitz hadde nå sitt hovedkvarter i Paris. Han hadde

Amerikas inntreden i krigen hadde fått ham til å flytte ubåtene

flyttet fra Lorient i mars etter det ødeleggende britiske luft- og

sørover til østkysten av De forente stater. Der hadde Donitz

sjøangrep på byen Saint-Nazaire som lå i nærheten. All forvirring

høstet rikt bytte før amerikanerne opprettet et effektivt, sammen­

som denne tvungne flyttingen skapte, ble imidlertid glemt ved de

hengende konvoisystem med eskortebeskyttelse langs hele

gode nyhetene fra den andre siden av Atlanteren. I den tyske

østkysten. Nå hadde ubåtene forflyttet seg til Det karibiske hav og

ubåtkommandos nye kontorer - i Avenue Marechal i Paris - hang

Mexicogulfen, der de fleste skip fremdeles seilte uten konvoibe­

et veggkart over Det karibiske hav og Mexicogulfen. Det struttet

skyttelse.

av nåler med forgylte hoder; hver nål anga et skip som var sendt

Donitz oppnådde store resultater i Det karibiske hav og

til bunns, en last de allierte ikke hadde fått. Det var tinn fra

Mexicogulfen. Han senket omkring 750 000 tonn alliert skipston-

Venezuela og bauxitt fra Nederlandsk Guiana, absolutt nødven­

nasje i løpet av tre måneder. Men ved å jakte på lett bytte ga

dig for å bygge opp Amerikas våpenarsenal. Det var ettertraktede

Donitz de allierte en livsviktig pause der de trengte den mest. Ved

råstoffer i det amerikanske kosthold, som kubansk sukker og

å konsentrere seg om Det karibiske hav og Mexicogulfen

kaffe fra Colombia. Men det var tap av en annen slags last som

forsømte han krigens viktigste område: skipsrutene i de nordlige

fikk mer umiddelbare konsekvenser. Etter ordre gjorde ubåtene

farvann som forsynte Storbritannia med mat, våpen og andre

tankskipene til hovedmål. Følgen var at mye av den tapte

krigsfornødenheter. En av de mest erfarne britiske konvoiledere,

tonnasje ble høyoktan-flybensin fra de hollandske raffineriene på

kommandørkaptein Donald Macintyre, så senere tilbake på

Aruba, bestemt som drivstoff til Storbritannias RAF-bombefly i

sommeren 1942 i Nord-Atlanteren som «forbausende rolig»; en

deres videre angrep på det tysk-okkuperte Europa.

tid da konvoiene under hans kommando «pløyet fredelig fram og

Donitz betraktet det økende antall nåler på veggen med tilfredshet. For ham symboliserte nålene mer enn en serie

senkninger; de fortalte ham at hans strategi var vellykket.

tilbake over Atlanteren uten å se en eneste ubåt».

Men når det gjaldt senket fiendtlig tonnasje, var strategien lønnsom for Donitz. I de kommende måneder lå det an til å bli

Strategien var basert på to forhold som Donitz var overbevist

enda større bytte. Nye ubåter ble sjøsatt, ca. 30 i måneden.

om. Han var sikker på at nøkkelen til seier i slaget om

Tysklands ubåtflåte var nå oppe i 300 fartøyer. I oktober ville

177

Tonnasje i

tusen tonn

H^BNHMBHHB

178

nærmere 200 av dem være i tjeneste samtidig og klar til å gå hvor som helst på Donitz' ordre - over dobbelt så mange operative

ubåter som tidligere.

SVINGNINGENE I SKIPSTAPENE Det skyskraperliknende diagrammet til ven­ stre er utarbeidet på grunnlag av tall som det britiske admiralitet offentliggjorde etter kri­ gen. Det gir et dramatisk bilde av svingninge­ ne i kampen om Atlanterhavet alt etter som den ene eller den andre part fikk overtaket. Diagrammet omfatter allierte skip som ble senket over hele verden i løpet av krigen, men bare 10 % av totalantallet ble senket utenfor Atlanterhavet. Skipstapene er angitt i tusen tonn (tallene til venstre), mens antall skip som ble senket hver måned står i de vertikale søylene. Ubåtene (mørkerødt) var naturligvis den viktigste årsa­ ken til skipstapene; de sto for over totredjeparter av tapene. Andre årsaker var miner, overflate-skip og fly (lyserødt). I de første måneder opererte bare noen få ubåter i Atlanteren, og konvoibeskyttelsen omfattet på langt nær alle skipsrutene. Senkningene var da stort sett begrenset til skip som gikk alene eller var kommet på avveier fra konvoiene sine. Skipstapene for i været som­ meren 1940 da Frankrikes fall gjorde det mulig for de tyske ubåtene å forflytte seg nordfrå og sverme ut fra franske baser. Denne perioden ble kalt «Den lykkelige tiden» - for ubåtene da de senket 217 skip på til sammen over en million tonn. For å motstå disse angrepene integrerte Storbritannia flydekning og overflate-eskorter. De utvidet også utstrekningen av konvoieskorten. USA's inntreden i krigen førte med seg en ubåt-lynkrig i amerikanske farvann i begynnel­ sen av 1942, og de største allierte skipstap i kampen om Atlanterhavet. Før kystkonvoier ble etablert, ble 137 skip på 828 000 tonn senket langs den amerikanske østkysten og i Bermudaområdet. Men våren 1943 snudde krigslykken fordi anti-ubåttaktikken ble forbedret. De neste to år utkjempet tyskerne et slag i Atlanterhavet der utbyttet stadig ble mindre. De mistet en og en halv ubåt for hvert handelsfartøy de sendte til bunns. Da slaget var over, hadde krigen til sjøs i alle områder til sammen krevd over 4 600 handelsskip med totaltonnasje på over 21 millioner tonn - pluss 785 ubåter.

Da De forente stater i juli utvidet sitt konvoisystem helt til Trinidad, forsto Donitz at det ikke lenger ville være lett å høste

frukter i det karibiske området. I mellomtiden hadde ubåtene begynt å streife lenger sørover. De hadde senket syv brasilianske

skip, og Donitz besluttet nå å konsentrere sine hoved-anstrengelser utenfor Brasil. Der var det en langtrukken og stort sett

ubevoktet kystlinje som ga løfter om et nytt eldorado for senkninger. Like etter ubåtenes ankomst senket en av dem fem

brasilianske lasteskip i løpet av vel et døgn. Dette ble tolket som et spesielt godt varsel. Det var en bemerkelsesverdig bedrift - og en alvorlig

diplomatisk tabbe. De tidligere senkningene av brasilianske skip

hadde funnet sted hele 2 000 km til havs og over en periode på

flere uker. Men de siste senkningene, som kom i rask rekkefølge og skjedde tett ved land, forårsaket et dypt sjokk. Da nyhetene nådde Rio de Janeiro, brøt det ut opptøyer. Vinduene i tysk-eide

forretninger ble slått inn, og nazi-flagg ble trampet på og brent. En uke senere erklærte Brasil Tyskland krig. Dette ga de allierte enorme fordeler. Uoffiselt hadde Brasil lenge sympatisert med de alliertes sak, og den brasilianske marine hadde endog hjulpet til med å patruljere sør-amerikanske farvann. Landets offisielle inntreden i krigen betydde imidlertid at

de allierte kunne operere fra brasilianske baser. De kunne brukes som nyttige utgangspunkt for å avverge fiendtlige tokt hvor som

helst i Sør-Atlanteren, vestkysten av Afrika inkludert. Mangt et alliert skip som hadde seilt til og fra Det fjerne Østen rundt Kapp

det gode håp, var blitt tonnasjestatistikk for Donitz. De allierte hadde således mindre bekymringer når det gjaldt sørflanken da de tidlig i november satte i verk operasjon Torch,

invasjonen av Nord-Afrika. Den var det første massive motangrep på den europeisk-afrikanske krigsskueplass. Donitz hadde en

rekke ubåter i området fra Biskaiabukta til Kapp Verde-øyene, og

beordret dem til å sette farten opp mot kysten av Nord-Afrika. Undervannsbåtene kom for sent til å stanse den første landgangsstyrken, men de klarte å skade tre amerikanske transportskip

utenfor den lille havnen Fedala, like nord for Casablanca.

Ubåtene streifet omkring ved landgangshavnene og utenfor Gibraltarstredet. Selv om et britisk forsyningsskip og en jager ble

179

truffet, viste den allierte konvoibeskyttelsen seg å være så sterk at

feriestemning. Konferansen ble avholdt i største hemmelighet.

Donitz måtte flytte ubåtene vestover til farvann som ikke var så

Piggtråd og tungt bevæpnede vakter omga hotellet utenfor

kraftig patruljert.

Uansett hvor Donitz vendte seg, ble byttet magert. Han mente

Casablanca der de allierte lederne gjennomgikk krigen, krigsskue­

plass for krigsskueplass, og drøftet den fremtidige strategi.

nå at det var best for ubåtene å vende tilbake til Nord-Atlanteren

Mot slutten av det 10 dager lange møte var prioriteringene

og gjenoppta ulveflokk-taktikken. Han visste at han risikerte

fastsatt - og krigføringen mot ubåtene ble gitt topprioritet. Det

større tap av ubåter der på grunn av de bedre organiserte

skulle nå dreie seg om mer enn materielle ressurser; amerikanske

konvoieskortene, men hans valgmuligheter ble stadig mer

britiske og kanadiske anti-ubåtkommandoer skulle samordne

begrenset.

sine bestrebelser på en mer effektiv måte.

Donitz valgte en havstrekning som var flere hundre kilometer

Nyheter fra Casablanca-konferansen ble først kunngjort etter

bred. Den strakte seg fra et punkt sør for Grønland til omtrent

at Roosevelt og Churchill var kommet trygt hjem. Kommunikeet

midtveis over havet. Denne delen av Atlanterhavet lå utenfor

sa lite annet enn at «en mer intens krigføring til sjøs, til lands og i

rekkevidden til de landstasjonerte fly på Grønland, Island, i

luften» var i vente og konkluderte: «Presidenten og statsministe­

Storbritannia og Nord-Amerika. Fly stasjonert på hangarskip var

ren og deres forenede staber, har fullført sine planer for de

på dette tidspunkt ikke kommet med i slaget.

offensive felttog i 1943, er nå reist hver til sitt for aktivt og

Når de først var kommet til dette tomrommet sør for Grønland

samordnet å sette planene ut i livet.»

- av veteranseilerne illevarslende kalt «the black pit» («den svarte

Admiral Donitz ble overhodet ikke forferdet over implikasjo­

graven») - kunne ubåtene operere forholdsvis ustraffet. Donitz

nene i fiendens kommuniké. Fem dager etter nyheten ble han av

fikk opprettet vaktlinjer på begge sider av havområdet, klare til å

der Fuhrer utnevnt til øverstkommanderende for hele den tyske

slå til mot skip som kom inn der fra vest eller øst. Nå kunne han

marine. Han erstattet storadmiral Raeder, som hadde innehatt

konsentrere flere ubåter enn noensinne om krigens største

stillingen i 15 år. Raeders fall kom etter en sørgelig forestilling

ulveflokkangrep. Resultatene ble overveldende. I slutten av

utenfor kysten av Norge. Den siste dagen av desember 1942

november kunne admiralen tilføye 637 000 tonn - ny månedsre-

hadde to av Tysklands stolteste skip, lommeslagskipet Lutzow og

kord - til rekken av ødelagt alliert skipstonnasje. De neste to

den tunge krysseren Hipper, angrepet en alliert konvoi. I fire timer

måneder falt imidlertid raten kraftig. Ubåtene, så vel som

ble de holdt i sjakk av fem britiske eskorterende jagere, og klarte

konvoiene, måtte da kjempe mot en mektigere fiende: vintervæ-

bare å skade et handelsfartøy. Til slutt dukket det opp to britiske

ret som var enda verre enn året før, med uvanlig kraftige stormer.

kryssere og drev dem vekk. Hitler ble rasende. Han overhøvlet

I januar var orlogskaptein John Waters jr. fra den amerikanske

Raeder i halvannen time og utnevnte ham deretter til generalin­

kystvakten ombord på kutteren Ingham som eskorterte en konvoi

spektør for marinen - en ubetydelig stilling som ble opprettet for

vestover fra Island. Skipene kom da ut i hva han senere kalte «en

anledningen.

drepende orkan hvis like den salteste sjøulk knapt kan ha opplevd

Donitz som fulgte ivrig med i den nazistiske topp-politikk, var

før». Waters fortalte at bølgene var 18 meter høye. «Toppene av

sikker på å kunne manøvrere seg gjennom de usikre farvann som

de tårnhøye sjøene ble slitt løs av den hylende vinden som

skilte Hitlers vage forestillinger om sjøkrig fra hans egne

slengte sjøsprøyt flere hundre meter til værs og reduserte

fasttømrede synspunkter. I tillegg hadde han nå myndighet til å

siktbarheten til bortimot null.»

fordele marinressursene uten å måtte gå via admiraler som sto

over ham i rang. I sin nye stilling og med Hitlers støtte kunne han Mens stormene raste som verst, fant det sted et møte på den

nå være rundhåndet overfor sin kjære ubåtflåte, og utstyre den

palmekledde kysten av Nord-Afrika - et møte som skulle vise seg

med hva han mente var nødvendig - nye ubåter, personell og

å bli avgjørende for slaget om Atlanterhavet. Selv om himmelen

utstyr.

var skyfri, og det blåste en sval vind, var konferansedeltakerne -

Mars måned kom med bedre vær og ga Donitz hans største

Roosevelt, Churchill og deres militære sjefer - langtfra i noen

triumf. I løpet av de 10 første dagene senket ubåtene 41 skip. De

180

/ ubåtkrigen utviklet de allierte et våpen kalt Hedgehog - Pinnsvinet (øverst). Det kunne avfyre 24 små bomber samtidig i et ovalt mønster over et vidt område (nederste bilde). Før utviklingen av dette våpenet måtte ubåtjegere som brukte synkeminer, passere direkte over en neddykket ubåt. Hedgehog'ene kunne avfyres opptil 230 m foran skipet. Fordi bombene var utstyrt med anslagsbrannrør, eksploderte de bare ved treff og var nesten alltid dødbringende.

181

neste 10 dagene klarte de 54 - ca. 500 000 tonn i alt. I slutten av

offensiv mot ubåtene: kompakte nye eskortehangarskip med

måneden var de allierte tap kommet opp i 567 000 tonn. Selv om

plass til 30 fly, og smekre eskortejagere med en hastighet fra 17 til

tallene var noe lavere enn rekorden fra november året før, var

24 knop.

disse senkningene viktigere: to tredjedeler var skip som ikke seilte

Det økende antall disponible eskortefartøyer og de nye

alene, men i konvoier. I en konvoi gikk 13 av 51 skip til bunns uten

handelsskipenes høyere hastighet, gjorde det mulig å sende den

at angriperne led noe tap. 21 av 90 skip i en annen konvoi gikk

mest vitale lasten med raske konvoier i en ny og mer effektiv anti-

ned, mens bare én av 40 ubåter ble senket.

ubåtformasjon: den såkalte «bent-line screen». I stedet for å sirkle

I Admiralitetet i London var mennene som arbeidet med å

rundt på alle sider av konvoien, seilte eskortefartøyene nå foran

forbedre konvoisystemet desperasjonen nær. De fortalte senere

handelsskipene, noen direkte i front og minst ett på hver baug.

at de trodde tyskerne aldri var så nære på å «avbryte

Den nye formasjonen beskyttet konvoien der det var størst

forbindelsene mellom den gamle og den nye verden» som de

sjanser for angrep - ubåter som lå og ventet forut. Konvoiens fart

første 20 dagene av mars 1943.

i seg selv reduserte muligheten for effektive ubåtangrep aktenfra.

Storbritannias offisielle marinehistoriker, orlogskaptein Ste-

De allierte utvidet jevnt sin kapasitet i luften. Måned for

phen W. Roskill, oppsummerte det slik: «I løpet av tre og et halvt

måned ble gapet i luften ved Grønland smalere, og ubåtene

år med krig var konvoisystemet blitt krumtappen i vår maritime

oppdaget at de ble utsatt for bombeangrep i områder hvor de

strategi. Hva kunne Admiralitetet gjøre dersom konvoisystemet

trodde landstasjonerte fly ikke kunne nå. Både øst og vest for

hadde mistet sin effektivitet? De visste det ikke; men de må ha følt

luftgapet - i Storbritannia, på Grønland, Island og Newfoundland

det, skjønt ingen innrømmet det, at de sto ansikt til ansikt med

- ble rullebanene fylt av de beste fly som flyindustrien kunne

nederlaget.»

skaffe: langdistansefly som Flying Fortress og Catalina med en

Likevel inntraff en forbausende vending bare i løpet av to

operasjonsradius fra 640 til 960 km fra basen, og det meget

måneder. I april sank ubåtenes ofre til 277 000 tonn, under

langtrekkende Liberator-flyet som kunne gå hele 1 600 kilometer

halvparten av tapene i mars. Enda mer gledelig for de allierte var

fra basen, og deretter patruljere i fire timer før det måtte sette

stigningen i ubåttapene: 15 ble senket i april og 41 i mai.

kursen hjemover.

Det plutselige omslaget i den allierte krigslykken syntes nesten

Grønland og forvandlet de tyske ubåters lekeplass til en dødsfelle.

som et mirakel. I virkeligheten skyldtes det kulminasjonen av

Mang en ubåtkaptein, som plutselig ble utsatt for et voldsomt

mange lange måneder med hardt slit fra alle mulige slags fagfolk i

luftangrep, kan ha sendt en flyktig tanke til en av Donitz' tidligere

alle kroker i den allierte leir. Fysikere forbedret flittig søkeappara-

bemerkninger som sirkulerte blant folkene hans: «Et fly kan ikke

Disse flyene trengte lenger og lenger inn i luftgapet ved

turen, og teknikere øvet seg på å bruke den. Statistikere vurderte

lenger senke en ubåt mer enn en kråke kan drepe en moldvarp,»

virkningene av våpen i kamp. Militære planleggere koordinerte

hadde han sagt.

strategi og rettet taktiske feil.

Nå var denne overbevisning endret. Donitz var sikker på at den

Arbeidet kunne sammenliknes med å sette sammen et

presisjon som flyene hjemsøkte ubåtene med, bare kunne bety at

gigantisk og unikt krevende puslespill. Sent på våren 1943 falt

det var forræderi i hans egne rekker. En undersøkelse avslørte

brikkene endelig på plass.

imidlertid ingenting. Det som forrådte ubåtenes posisjon var

På den tiden produserte allierte skipsverft langt mer pr. måned

produkt av britisk genialitet: en ny variant av radar som opererte

enn den tonnasje som gikk tapt på grunn av ubåtenes

på mikrobølgefrekvenser. Selv om de tidligere langbølge-versjo-

virksomhet. Amerikanerne alene utførte underverker når det

nene hadde tjent de allierte på en utmerket måte, var denne mer

gjaldt produksjon. Bare i april måned bygget de over en million

presis og kraftigere. Den kunne gjøres så kompakt og krevde så

tonn handelsskip. Dette var en firedobling av landets produksjon

liten antenne at den var lett å installere på en båt eller innpasse i

i hele 1939. I tillegg økte USA byggingen av marinefartøyer

et fly.

konstruert for bedre forsvar av konvoiene og for en kraftigere

182

Donitz var naturligvis klar over at radar eksisterte - hans egne

landsmenn gjorde store fremskritt med den - men denne nye

landet hva dag det skulle være. Tizard-delegasjonen foreslo å gi

såkalte centimetriske radar var fremdeles en godt voktet alliert

amerikanerne britiske vitenskaplige hemmeligheter i bytte mot

hemmelighet.

amerikansk hjelp til en del livsviktig forskning. Etter at hule-

Britiske spesialister hadde lenge grublet over problemet med å

magnetronen ble demonstrert hadde delegasjonen hellet med

utvikle en radarstråle som var så skarp, at de ekko den fremkalte

seg. «Den mest verdifulle last som noensinne er brakt til landet

fra et potensielt mål, ikke skulle bli hindret av den interferens som

vårt,» ble sagt av en amerikaner. Mikrobølge-radarens tidsalder

ble dannet da strålen traff havbølgene. For å få en skarp stråle

var innledet. I midten av 1943 var tilstrekkelig mange allierte skip

krevdes enten en meget stor antenne - noe som var tungvint for

og fly utstyrt med radarsettene til å volde svære ødeleggelser

skip og enda verre for fly - eller bruk av ekstremt korte

blant ubåtene.

bølgelengder, målt i centimeter, ikke i meter som for lang-bølge-

Tyskerne hadde et radar-søkerapparat som beskyttelse, men

radaren. Jo kortere bølgelengde, jo smalere ble strålen. Det

det virket bare på langbølge-radar. Apparatet ble kalt Metox. Det

reduserte forstyrrelsene og pekte ut målet ikke bare med større

besto av en antenne formet som et kors, var laget av tre og viklet

nøyaktighet, men også med større klarhet.

med ståltråd. Antennen ble installert på ubåtens kommandotårn;

Det som trengtes, var en sender som kunne avgi impulser med

en ledning ned luken forbandt den til kontrollanordninger inne i

svært høy effekt på bølgelengder på noen få centimeter. I slutten

ubåten. Impulser som ble fanget opp, ga beskjed om at ubåten

av 1939 oppfant to britiske fysikere ved Birmingham University et

var registrert på fiendens radar, og ga tilstrekkelig forhåndsvarsel

slikt apparat. Dr. John Randalls og Harry Boots oppfinnelse ble kalt

til at kapteinen kunne gi ordre om hurtigdykking.

den resonanshule magnetron. En mann som så den beskrev den

I tillegg til Metox' manglende evne til å oppfange kortbølgesig-

som «en kort og tykk, fint dreiet messingsylinder, omtrent på

naler, hadde den også andre alvorlige ulemper. Den måtte

størrelse med en flat boks pipetobakk».

demonteres i all hast og slenges ned gjennom luken før ubåten

Størrelsen viste seg å ha en vidtrekkende bivirkning. En

dykket, og måtte monteres på ny før den igjen kunne brukes.

prototype av apparatet var liten nok til å passe inn i en svart eske

Videre var apparatets signaler ustadige; de varierte fra summing

med kopier og andre hemmelige data. Denne ble brakt til USA i

til nerveslitende piping. Ofte fikk ubåtsjefen apparatet slått av

august 1940 av en delegasjon fremstående britiske vitenskaps­

«for ikke å bli gal», som en av dem sa.

menn under ledelse av Sir Henry Tizard. På den tiden kjempet

Tyskerne fikk sitt første varsel om fiendens kraftige nye

Storbritannia alene mot tyskerne og ventet at de kunne invadere

centimetriske radar i februar 1943. Ved en rutineinspeksjon av

Den britiske admiral Sir Max Horton (i midten til høyre), sjef for Western Approaches etter november 1942, og den strenge og autoritære admiral Ernest ]. King (ovenfor), øverst­ kommanderende for den amerikanske marine, var hjernene bak seieren i Atlanterhavet. Selv om de stadig konsulterte hverandre, møttes de aldri.

183

PRISE PÅ SLEP SOM TROFÉ

Under dekke av en amerikansk marine-torpedobomber tar et bordingsmannskap over den forlatte tyske ubåten U-505.1 bakgrunnen holder en amerikansk jager vakt.

4 juni 1944 fikk mannskapet på U-505 servert lunsj under en rolig havflate. Ubåten gikk med kurs hjemover etter å ha patruljert utenfor Gullkysten i Afrika. Plutselig ble båten rystet av synkeminer fra U.S.S. Chatelain, del av en amerikansk styrke på seks skip under kom­ mando av kommandørkaptein Daniel V. Gal­ lery. De voldsomme eksplosjonene sendte mat, skaffetøy og mennesker i dørken. Noen av mennene trodde ubåten var synkende og stormet mot redningsluken i tårnet. Overløytnant Harald Lange, sjef på U-505, brakte øye­ blikkelig den 740 tonns ubåten opp til over­ flaten. Der ble den straks lagt under voldsom

ild fra Chatelain, to andre amerikanske jagere og to Grumman Wildcat-fly fra Gallerys flagg­ skip, hangarskipet Guadalcanal. Skrekkslagne krabbet ubåtmannskapene gjennom luken, fektet vilt med armene og hoppet overbord. Ubåtens ror hadde låst seg fast, og mens båten drev formålsløst omkring, kom det en bordegjeng fra den amerikanske jageren Pillsbury for å ta den ettertraktede prisen. De la til ved ubåten, og løytnant (jun.) Albert L. David hoppet ombord. Fulgt av to kvartermestre hoppet han dristig gjennom luken i kommandotårnet, og risikerte å bli drept av sprengladninger eller av fiendtlige

besetningsmedlemmer som fremdeles var under dekk. (Han fikk senere Congressional Medal of Honor for sin raske og besluttsomme handling.) Ubåten var nå fullstendig forlatt og fyltes raskt med vann. David og hans følge samlet øyeblikkelig sammen kart, kodebøker og andre viktige papirer, stengte ubåtens ventiler og stoppet maskinene. Det ble rigget opp pumper for å hjelpe til med å holde ubåten flytende, og en solid trosse fra Guadalcanal ble festet til ubåten. Med 40 bistre overlevende ubåtfolk som til­ skuere på dekket av Chatelain, tok hangar-

Kapringen av U-505 ble planlagt av kaptein Daniel Gallery (til venstre) og utført av en dristig gjeng ledet av løytnant Albert David (til høyre). Kvitteringen nedenfor viser at ubåten er levert til den amerikanske marine på Bermuda.

June 19, 19>*U.

Received from Commander E. Trosino, U.S.N.R.

(representing Captain D, V. Gallery, U.S.F.)

the German submarine U-505 which was captured at sea by lask Group 22.3.

Signed Rank

.flgyVtZ^,

Representing

skipet det tyske fartøyet på slep. Et stort ame­ rikansk flagg vaiet fra ubåtens kommandotårn. Fordi nærmeste havn Dakar myldret av tysk-sympatisører, satte Gallery kursen for Bermuda, 1 520 nautiske mil unna. Etter fire dager overtok en amerikansk taubåt opp­ gaven med å slepe ubåten. 19. juni seilte den lille taubåten inn i Port Royal Bay på Bermuda med U-505 i kjølvannet. Den var det første fiendtlige fartøy en amerikansk styrke hadde kapret i åpen sjø siden krigen i 1812.

/ tårnet på U-505 fryder kaptein Gallery seg over erobringen av ubåten. Kapteinen bordet den for å kontrollere en minefelle som feilaktig ble rapportert festet til døren på torpedorommet.

185

vraket av et RAF-bombefly som ble skutt ned nær Rotterdam, fant

suverenitet og avslo derfor forslag om en enhetlig alliert anti-

inspektører fra det tyske flyvåpen en blodstenket boks hvor det

ubåtkommando. De opprettet i stedet tre likestilte kommandoer,

på siden sto skrevet «Experimental 6». Boksen ble sendt til et

en amerikansk, en britisk og en kanadisk som opererte på egne

Luftwaffe-laboratorium i Berlin for grundigere undersøkelser. Selv

premisser.

om apparatet var sterkt skadet, var det likevel tilstrekkelig bevis

Løsningen ble foreslått av admiral Ernest J. King, øverstkom­

igjen til at ekspertene fikk en mistanke om at britene hadde

manderende for De forente staters marine. Den delte kontrollen

utviklet en type radar de anså for en umulighet.

med konvoiene i Nord-Atlanteren mellom britene og kanadierne.

Luftwaffes sjef Hermann Goring ga ordre til forsert forskning. I

Hvert av landene hadde kontrollen fra sine egne kyster til et sted

mars fikk RAF inn en fulltreffer på laboratoriet. Ingeniørene løp

midt i havet som ble kalt «chop line». Denne linjen ble fastsatt til

febrilsk gjennom de rykende ruinene og fant igjen apparatet. Da

den 47. lengdegrad. Den eneste delen av ruten over Nord-

tyskerne til slutt fikk en modell ferdig, ble den testet på toppen av

Atlanteren som ble tildelt amerikanerne, var den korte streknin­

et radiotårn og med resultater som forbløffet testfolkene. På tross

gen mellom New York og Halifax. Amerikanerne skulle bevokte

av dårlig sikt, viste gjenstander over 30 km unna seg ytterst

konvoiene som krysset det sentrale Atlanterhavet fra den

detaljert på radarskjermen. Blant dem som var til stede under

amerikanske østkysten og Det karibiske hav til Gibraltar og Nord-

testen, var en delegasjon fra den tyske marine. En historiker skrev

Afrika. De skulle også ha kommandoen over tankskips-konvoier

senere: «De kastet et blikk på radarsettet og forsto hvorfor

som seilte direkte fra Nederlandsk Vest-lndia til Storbritannia, for

ubåttapene hadde vært så fryktelige de foregående måneder.»

å lette de økte britiske og kanadiske eskorteoppgaver i Nord-

Goring ga øyeblikkelig Tysklands elektroniske industri ordre

Atlanteren. Langdistansefly, samme om de var britiske, kanadiske

om å sette i gang med å lage en tysk versjon av den centimetriske

eller amerikanske, skulle operere overalt der de trengtes.

radaren. Han ga enda høyere prioritet til utvikling av en mottaker

Begrensningen skulle bare ligge i flyenes egen operasjonsradius.

som kunne oppfange den britiske versjonen, og fikk 10 000

Admiral Kings løsning delte ansvarsområdene klart opp, og

teknikere fritatt fra de væpnede styrker for å medvirke i arbeidet.

bedret derved forholdene innen den allierte leir ganske betrakte­ lig. Årsakene til gnisninger var eliminert. Hver av de allierte hadde

Men da arbeidet til slutt bar frukter, var slaget om Atlanterhavet i overveldende grad vendt til de alliertes fordel.

nå frihet til å hanskes med saker innenfor sin kommando på sin egen måte.

I siste instans var en alliert triumf i Atlanteren avhengig av de

Like etter Washington-konferansen opprettet King selv en

menn som bestemte hvordan skip, fly og teknologi best kunne

merkelig enhet som han ga navnet Den tiende flåte. Det var en

organiseres og brukes. De vanskeligheter som lå i oppgaven,

flåte som aldri gikk til sjøs. Den hadde ingen skip, bare

skyldtes at britene og amerikanerne hadde operert sine mariner

landstasjonerte sjøfolk og forholdsvis få offiserer med King som

på vidt forskjellig måte. Forskjellene spente fra taktikk og

sjef.

kommandoorganisering til bestykning, signalisering og andre

Den tiende flåtes oppgave var å omforme den amerikanske

typer kommunikasjon. I Royal Navy fantes dem som mente de

anti-ubåtkampen til et mønster på effektivitet. Inntil nå hadde

amerikanske prosedyrer var «lite avanserte». Amerikanerne anså

kampen vært vilkårlig. Operasjonsenhetene var mer eller mindre

de britiske prosedyrene som «foreldede».

selvstendige, med sine egne taktiske planleggere og etterretnings­

Mangel på koordinering hadde forårsaket en rekke konvoika-

staber. Fra nå av skulle Den tiende flåte lede alle aspekter ved

tastrofer i 1942. Roosevelt og Churchill var blitt så bekymret at de

anti-ubåt-aktiviteten, bestemme konvoiruter, fordele eskorte-

på Casablanca-konferansen i januar 1943 hadde berammet et

grupper, tjene som clearingskontor for ubåtinformasjon, og ko­

omhyggelig forberedt møte for sine militære sjefer om emnet.

ordinere anti-ubåtforskning og materiellutvikling.

Deltakerne traff hverandre i Washington i mars og fant en løsning

Det beste tilskuddet til Den tiende flåte var omkring 30 sivile.

som både var behendig og diplomatisk. De var klar over de

Alle var medlemmer av en hysj-hysj enhet som ble kalt Gruppe

eksplosive spørsmål som var forbundet med nasjonal stolthet og

M, og mer formelt Asworgs (Antisubmarine Warfare Operations

186

Med dekkene fylt til trengsel av amerikanske soldater seiler passasjerskipet Queen Mary alene avsted fra Amerika til Europa. Det 81235 tonn store skipet kunne holde en jevn fart på 28^ knop, en hastighet så stor at ubåter ikke kunne holde følge med det eller holde det under observasjon. Det ble satt i tjeneste som troppetransportskip i august 1942. Queen Mary seilte uten eskorte og førte med seg hele 15 000 soldater, noe som tilsvarte en hel divisjon.

187

Research Group). Asworgs var sammensatt av flere av landets beste matematikere, fysikere, kjemikere og biologer og gikk i gang

Videre samarbeidet Hortons

såkalte støttegrupper med

eskortegruppene, selv om de var adskilt og forskjellig fra disse.

med å løse intrikate problemer som for eksempel fra hvilken

Ideelt sett skulle støttegruppene innbefatte et eskortehangarskip;

vinkel et fly skulle angripe en ubåt, og hvilke som var mest

men oftere besto de av jagere, slupper og eskortejagere

effektive av 7 000 typer synkeminer.

(korvetter eller fregatter). De hadde en dobbelt oppgave: å jage

Før Den tiende flåte ble opprettet, hadde disse engasjerte forskere følt seg frustrert ved ustanselig å vandre rundt i en

byråkratisk labyrint. En arkivar i marinen bemerket: «De hadde

angripende ubåter «til døde» og forsterke eskortegruppene når konvoiene var truet.

De nye gruppene viste seg straks effektive. Amerikanerne tok

ingen sentral myndighet å stille forslag til, en myndighet som

snart i bruk samme metode og kalte sine enheter «hunterkiller

kunne sette i verk forslagene dersom de ble anbefalt.» Under Den

groups». I samsvar med navnet opererte disse enhetene som

tiende flåte kom Asworgs til sin rett som fullverdig deltaker i

oftest friere og gjennompløyet alle områder hvor de hadde

kampen mot ubåtene.

mistanke om bytte. Men i alle tilfelle var de to allierte så enige om

slike enheters verdi at de på Washington konferansen utarbeidet Admiral Kings motstykke i Storbritannia var admiral Sir Max

en spesialordning. Selv om støttegruppene forble under strategisk

Horton. Han hadde også meget sterke meninger om hvordan

kontroll av egne kommandoer, ble de brukt der de trengtes mest.

slaget om Atlanterhavet skulle kunne vinnes. Horton, som av

I tillegg ble en amerikansk gruppe, bestående av pioner eskorte-

Donitz ble betegnet som «min egen personlige hovedmotstan­

hangarskipet U.S.S. Bogue og fire jagere, avgitt til å operere i

der», hadde erstattet Sir Percy Noble som øverstkommanderende

Nord-Atlanteren under britisk kommando.

for Western Approaches i november 1942. Han var en beinhard

At Horton-metoden var effektiv ble slående bekreftet i mai

mann å arbeide for. En av hans offiserer skrev senere: «Han hadde

1943 da slaget om Atlanterhavet nådde klimaks. Den vestgående

større personlig sjarm enn noen annen mann jeg har møtt, men

konvoi ONS-5 var i sentrum for begivenhetene.

han kunne være utrolig ubarmhjertig mot dem som ikke holdt

Da konvoi ONS-5 nådde sine forskjellige bestemmelsessteder i

mål. Han fikk meg til å tenke på Goyas maleri «Storinkvisitoren».»

Nord-Amerika, hadde den hatt den tvilsomme ære å bli angrepet

Horton kunne ikke fordra kjedelige utlegninger. En gang avbrøt

av flere ubåter - rundt 50 eller 60 - enn noen annen konvoi i

han en meteorolog som snakket om «kaldfronter» og «nedbør»

krigen. Halvparten av overfartstiden på 20 dager hadde den

ved å glefse: «Ser du noen gang ut av vinduet?» Om natten kunne

kjempet mot fiendtlige ubåter. Bare på én dag var ONS-5 utsatt

han buldre inn i plotterommet i sitt hovedkvarter Derby House,

for 25 angrep.

bare i pyjamas og avfyre spørsmål til folkene som fulgte slagets

Konvoien syntes forfulgt av uhell endog før den første ubåten

gang. «Hvorfor i helvete ikke?» var et av hans favorittspørsmål.

slo til. Selv om konvoien startet i slutten av april, var været nesten

Horton, som var et av ubåtessene fra første verdenskrig, mente

like dårlig som på verste del av vinteren. I tillegg til dette kom det

hårdnakket at offensive tiltak mot ubåtene måtte gå hånd i hånd

faktum at de 43 handelsfartøyene i konvoien hadde liten ballast.

med defensive forholdsregler.

De hadde losset i Storbritannia og skulle returnere til kanadiske

Til et visst punkt gikk de offensive tiltak han fremmet tilbake til

og amerikanske havner for å hente ny last. I den grove sjøen var

begynnelsen av krigen og de underkjente lete- og ødeleggelsetak-

det nesten umulig å holde sakte fart - eller noe som var viktigere,

tikker. Men på viktige felter avvek Hortons metoder klart fra dem

å holde kursen. Den britiske konvoieskorten - to jagere, en

som ble brukt i 1940. Britiske krigsskip ble da sendt ut for å streife

fregatt, fire korvetter og to bestykkede redningstrålere - måtte

over svære havområder på lykke og fromme, og som regel ga

forbruke verdifullt drivstoff for å hente opp utbrytere.

denne letingen små resultater. For det første ble metoden tatt i

Konvoi ONS-5 var utenfor Island med kurs for Newfoundland

bruk på en tid da Storbritannias marineressurser var langt mer

da en ubåt smatt gjennom eskorteskjermen og senket det første

begrenset, og den berøvet atlanterhavskonvoiene den eskortebe-

offer: en amerikansk lastebåt, McKeesport. Minst syv ubåter ble

skyttelsen de så sårt trengte. Nå hadde imidlertid Horton nok

drevet bort ved «hit-and-run» taktikk fra eskorten. Denne var

krigsskip til å gi fullgod konvoieskorte.

under ledelse av orlogskaptein Peter Gretton som var veteran i

188

Atlanterhavsfarten. Admiral Horton, som kartla ONS-5's fremrykking i hovedkvar­

teret i Liverpool, regnet med at flere ulveflokk-angrep var i vente for konvoien. I virkeligheten fantes minst tre eller muligens fire

ekspederte umiddelbart U-438. Korvetten Vidette senket U-125.

En tredje ubåt unnslapp såvidt, med tårnet gjennomhullet av kanonild.

Donitz var alltid våken når oddsene skiftet. Han beordret

slike ubåt-flokker innen rekkevidde. En britisk støttegruppe på

samme dag alle ubåtene til å avbryte angrepet og gå mot øst. Om

fem jagere var tilfeldigvis i St. John's på Newfoundland. Horton ga

de drøyet lenger, ville de bli angrepet av allierte fly fra

den ordre om å komme konvoien til unnsetning. Det var ikke et

Newfoundland.

øyeblikk for tidlig. Grettons eget skip, jageren Duncan, hadde så

ONS-5's prøvelser var forbi. Konvoien hadde mistet nesten en

lite drivstoff igjen at den snart ville være en hjelpeløs skyteskive.

tredjedel av sine skip. Donitz visste at en så stor ubåtkonsentra-

Dagen etter tok Gretton en smertefull avgjørelse: Duncan forlot

sjon tidligere så godt som sikkert ville ha utslettet hele konvoien.

konvoien og satte kurs mot St. John's. Da jageren kom fram,

Samarbeidet mellom de allierte eskorte- og støttegruppene,

hadde den bare 4% igjen av drivstoffet.

sammen med deres nye tekniske oppfinnelser gjorde hele

Det skulle bli enda verre for resten av konvoien. Tre av

forskjellen.

støttegruppens jagere måtte også forlate konvoien på grunn av

I løpet av de nærmeste uker fikk Donitz ytterligere bekreftet

mangel på drivstoff. Det meste av drivstoffet var brukt på

dette i sammenstøt mellom ubåter og konvoier. De stadig

offensive streiftog mot ubåtene. Bunkring kom ikke på tale i den

stigende ubåttapene bekymret ham mer enn nedgangen i senket

grove sjøen. Horton beordret da en ny støttegruppe til krigsskue­

tonnasje. Ti Isammen 41 senkede ubåter i mai ble hans største tap

plassen. Men mens den var under veis, ble ONS-5 utsatt for et

på en måned til dags dato, og i et av vrakene på havbunnen lå

stormangrep uten like hittil.

liket av admiralens sønn.

Natten til 4 mai sto lasteskipene i silhuett mot nordlyset.

Prisen var høyere enn Donitz ønsket å betale. Han ventet ikke

Omkring 30 ubåter, som arbeidet to eller tre sammen, sendte

til månedslutt med å gjøre opp status. Den 24 trakk han alle

mengder av torpedoer inn i konvoiens hoveddel og senket syv

gjenværende ubåter ut av Nord-Atlanteren. Han forsikret Hitler

skip. Neste morgen torpederte de fire etternølere. Bare én ubåt

om at han ville gjenoppta angrepene der «når nymånen kom». I

gikk ned. Den ble offer for et forholdsvis nytt våpen kalt

sine memoarer som han skrev mange år senere, var han mer

Hedgehog, som var installert på korvetten Pink. Hedgehog kunne

oppriktig. Det var i mai 1943 han visste han hadde tapt slaget om

skyte ut 24 prosjektiler på én gang fra en massebombekaster i

Atlanterhavet, skrev han.

baugen på skipet. Syv Hedgehog-salver gjorde det av med U-192.

De allierte kunne selv bekrefte datoen. I juni 1943 begynte de

Da natten falt på 5 mai, lå en uvanlig tett tåke seg over havet.

intense forberedelser til operasjon Over/ord-invasjonen i Nor­

Ubåtene manglet radar og famlet rundt i blinde. Konvoieskorten

mandie, som skulle bli det første store skritt i gjenerobringen av

som var utstyrt med centimetrisk radar, hadde nå fordelen. Den

Europa. Mannskap og materiell i mengdevis måtte sendes over

klarte å avverge 25 angrep og senket to ubåter uten å miste et

Nord-Atlanteren. Dette ville bare være mulig dersom havet ble holdt rent for ubåter. Året før Overlord ble iverksatt, senket tyske

eneste skip.

Dagen etter ankom den andre støttegruppen, og kampmoralen steg ytterligere. Et av skipene i støttegruppen, sluppen Pelican,

undervannsbåter bare 92 av de tusener av skip som var på vei for å medvirke til Tysklands endelige nederlag.

189

Rekker av Liberty-skip med klengenavnet «Ugly Ducklings» venter på endelig klargjøring i California før de skal seile gjennom Panama-kanalen til tjeneste i Atlanterhavet.

191

SJØSETTING ETTER 80 TIMER En av årsakene til at de allierte klarte å vinne kampen om Atlan­ terhavet var at De forente stater kunne bygge skip raskere enn Tyskland klarte å senke dem. I 1939-1940 ble det bare bygget

102 havgående skip i USA. Men i september 1941 iverksatte nasjonen et nødprogram. Hele den industrielle ekspertise ble

mønstret for å produsere et skikkelig fartøy, kalt Liberty-skipet. Mot slutten av 1942 var 646 lasteskip ferdige, av dem var 597

Liberty-skip. For første gang var antall sjøsettinger større enn senkningen i Atlanteren. I 1943 ble 140 Liberty-skip sjøsatt hver

måned. Skipsbyggingstrollmannen Henry J. Kaiser setter sammen en prefabrikert modell av et Liberty-skip på syv og et halvt minutt for å vise hvordan vedtene kunne gjøre det på 10 dager.

På skipsverftene landet over lærte 1,5 millioner arbeidere å nagle og sveise ferdiglagde deler. Det 441 fot lange skipet var en

amerikansk variant av et britisk trampskip. Det ble bygget ved

helkontinuerlige skift og til de overraskende lave kostnader av to

millioner dollar pr. skrog. Skipet kunne seile 15 200 n.m. med 11

knops fart, og brukte gammeldagse dampmaskiner. Det var hver­ ken pent eller hurtig, men dets rette linjer og store flater gjorde

det enkelt og raskt å bygge, og det kunne frakte 10 800 tonn

hardt tiltrengt last.

Hjernen bak dette fabrikasjons-miraklet var Henry J. Kaiser, en 60 år gammel entreprenør fra California som hadde fullført de

kjempestore demningene Boulder, Bonneville og Grand Coulee før tidsfristenes utløp. Slik Kaiser så det, var hemmeligheten med å bygge skip hurtig å gjøre mest mulig på land. Over hele landet

satte man sammen deler. Lastebiler fraktet dem til skipsverftene der de ble stablet systematisk langs beddingene hvor man bygget

skrogene. Når et skrog var ferdig, løftet kraner skott, drivstoff­

tanker, dekk og overbygninger på plass. Så snart skrogene var sjø­ satt, slepte taubåter dem til områder der siste hånd ble lagt på verket. Maskiner ble installert og alt utstyr et skip ville trenge til

sjøs ble brakt ombord. Topp-punktet i disse anstrengelsene ble nådd da arbeiderne bygget et skip på 80 timer og 30 minutter. Så raskt arbeidet skips-

byggerne at det ble fortalt en vits om damen som klatret opp med champagne-flasken, klar til å døpe et nytt skip. Kjølen var ennå

ikke strukket. «Hva skal jeg gjøre nå?» spurte hun Kaiser. «Bare

begynn å svinge flasken,» svarte han.

192

Bortsett fra at baugen mangler, nærmer et skipsskrog seg fullførelse ved et verft på den amerikanske vestkysten. De største kraner som noensinne var laget (i bakgrunnen), heiste de massive prefabrikerte enhetene på plass.

193

r eidere / kø for å stemple ut på Kaisers verft i nærheten av Portland i Oregon. I skipsverftene over hele USA var døgnet inndelt i tre åtte-timers skift.

194

Arbeidere rekruttert i New York, fyller en jernbanestasjon i Hoboken i New jersey på vei til et Kaiser-skipsverft i Oregon. Selv om de var uerfarne, sveiset de snart stål og naglet plater i kappløp med tiden.

De forhenværende serveringsdamene Ina Hickman og May Vincent (til venstre og i midten) setter skipsbyggingsrekord sammen med den tidligere syersken Billie Elliot (til høyre). De sveiset mer stålplater enn de fleste menn som arbeidet på samme verft i California.

195

Pent stablede dekkseksjoner og skott til Liberty-skip ligger klare til å løftes på plass med svære kraner. Skrogene bygges på et verft i Oregon

196

Prefabrikerte seksjoner som skal legges i bunnen av skrogene, ligger stablet fire i høyden, ferdige til bruk.

Sveisere setter spantene på en intern dekkseksjon på plass før platene sveises på. Disse 40 tonn tunge seksjonene ble satt sammen bare noen få fot fra beddingene.

197

Et massivt skott blir senket ned mellom spantene i skroget på et nytt Liberty-skip, mens sveiserne venter i bunnen, klare til å feste det på rett sted.

198

Bare to dager etterat det er påbegynt, er skroget klart til å lå montert første interne dekkseksjon. Den skal bære last som blir stuet i rommet på Atlanterhavsfarten.

Arbeidere i Los Angeles rydder plass for kjøl nummer 150 (til venstre), like etterat Liberty-skipet i bakgrunnen er sjøsatt. Verft over hele landet konkurrerte om å finne måter å gjøre ting raskere på. Belønninger og bonus ble gitt til arbeidere for tidsbesparende ideer.

Strandparasoller skjermer sveiserne på det glohete ståldekket til et Liberty-skip i Sør-Californias sommersol. Til tross for sporadisk hete dager, la Kaiser de fleste av sine skipsverft til California på grunn av det ideelle været mesteparten av året.

Akterenden på et Liberty-skip løftes på plass med kraner for å bli sveiset sammen med resten av skipet. Deretter ble skipsdekket satt på plass.

Som avslutning på skroget settes overbygningen med broen på plass. Sleden vil nå bli smurt, og skipet gli nedover beddingen.

199

President Franklin D. Roosevelt (til venstre) og Kaiser ser på sjøsettingen av Uberty-skipet Joseph N. Teal fra en åpen bil. Skipet ble bygget på bare 10 dager.

200

Fruene til fire av krigstidens forretningsmenn og industriherrer knuser skummende champagneflasker mot baugen på nybygde Liberty-skip. Ved dette verftet i Los Angeles ble døpingen arrangert av Terry Lee som vi ser i bakgrunnen på alle disse bilder. Hans jobb var å sikre at flaskene ble knust, uansett om han selv måtte hjelpe til med å kaste dem. Kaisers kone bommet en gang, og flasken måtte slenges etter skipsskroget.

201

På Kaisers travle skipsverft i Oregon ble det arbeidet døgnet rundt. Skip ble bygget i lys fra flomlyskastere. De tre Liberty-skipene ble sjøsatt i løpet av ett enkelt døgn;

202

ett kl. halv ett om natten, ett ved middagstid og ett kl. halv fem om ettermiddagen. Vi ser at skipsdåpen ved midnatt er i gang (til venstre).

203

LITTERATUR Adams, Henry: 7942: The Year That Doomed the Axis. Paperback Library, 1969. Years of Deadly Peril. David McKay Company, Inc., 1969. Arnold-Forster, Mark, The World at War. Stein and Day, 1972. Baxter, James Phinney, Scientists Against Time. The M.I.T. Press, 1946. Bekker, Cajus, Hitler's Naval War. Doubleday & Company, Inc., 1974. Brown, Anthony Cave, Bodyguard of Lies. Harper & Row, 1975. Buchheim, Lothar-Gunther, U-Boot Krieg. R. Piper & Co., 1976. Bunker, John Gorley, Liberty Ships: The Ugly Ducklings of World War II. Naval Institute Press, 1972. Cant, Gilbert, The War at Sea. The John Day Company, 1942. Chalmers, W.S., Max Horton and the Western Approaches. Hodder and Stoughton, 1954. Churchill, Winston S.: The Second World War. Bantam Books. Bind I, The Cathering Storm. 1974. Bind II, Their Finest Hour. 1974. Bind III, The Crand Alliance. 1974. Bind IV, The Hinge of Fate. 1962. Creswell, John, Sea Warfare. Longmans, Green & Co., 1950. Davidson, Eugene, The Trial of the Germans. The Macmillan Company, 1966. Donitz, Karl: «The Conduct of the War at Sea», hefte utgitt av U.S. Division of Naval Intelligence, 15. januar 1946. Memoarer: Ten Years and Twenty Days. The World Publishing Company, 1959. Eggleston, Wilfrid, Scientists at War. Oxford University Press, 1950. Frank, Wolfgang: Enemy Submarine. William Kimber, 1954. The Sea Wolves. Rinehart & Company, Inc., 1955. Gallery, Daniel V., Clear the Decks! William Morrow and Company, 1951. Hough, Richard, Death of the Battleship. The Macmillan Company, 1963. Hull, Cordell, The Memoirs of Cordell Hull. Bind I og II. The Macmillan Company, 1948. Irving, David, The Destruction of Convoy PQ.17. Simon and Schuster, 1968. Kemp, Peter K., Key to Victory. Little, Brown and Company, 1957. Kennedy, Ludovic, Pursuit. The Viking Press, 1974. King, Ernest J., and Walter Muir Whitehill, Fleet Admiral King. W.W. Norton & Company, Inc., 1952. Lane, Frederic C., Ships for Victory. Johns Hopkins Press, 1951. Langer, William L., og S. Everett Gleason: The Challenge to Isolation. Harper & Brothers, 1952. The Undeclared War. Harper & Brothers, 1953. Lash, Joseph P., Roosevelt and Churchill 1939-1941. W. W. Norton & Company, Inc., 1976. Lewis, David D., The Fight for the Sea. The World Publishing Company, 1961. Loewenheim, Francis L, Harold D. Langley og Manfred Jonas, Roosevelt and Churchill: Their Secret Wartime Correspondence. Saturday Review Press/E. P. Dutton & Co., Inc., 1975. Lund, Paul, og Harry Ludlam: Night of the U-Boats. W. Foulsham & Co. Ltd., 1973. PQ 17-Convoy to Hell. W. Foulsham & Co. Ltd., 1968. Macintyre, Donald: The Battle of the Atlantic. B. T. Batsford, 1961. The Thunder of the Guns. W. W. Norton & Company, Inc., 1959. U-Boat Killer. W. W. Norton & Company, Inc., 1956. MacNeil, Calum, San Demetrio. Angus and Robertson, 1957. Martienssen, Anthony, Hitler and His Admirals. Secker and Warburg (London), 1948.

Mason, David, U-Boat the Secret Menace. Ballantine Books, 1968. Mayer, S., L, red., Navies of World War II. The Hamlyn Publishing Group Limited, 1976. Mohr, Ulrich, Ship 16. The John Day Company, 1956. Monsarrat, Nicholas: Breaking In, Breaking Out. William Morrow & Company, Inc., 1971. Three Corvettes. Ballantine Books, 1962. Morison, Samuei Eliot: History of United States Naval Operations in World War II. Little, Brown and Company. Bind I, The Battle of the Atlantic. 1950. Bind X, The Atlantic Battle Won. 1968. Noli, Jean, The Admiral's Wolf Pack. Doubleday & Company, Inc., 1974. Parsons, laian, red., The Encyclopedia of Sea Warfare. Thomas Y. Crowell Company, 1975. Pope, Dudley, The Battle of the River Plate. William Kimber, 1956. Potter, E. B. og Chester W. Nimitz, red., Sea Power: A Naval History. Prentice-Hall, Inc., 1960. Preston, Antony, An lllustrated History of the Navies of World War II. The Hamlyn Pub­ lishing Group Limited, 1976. Price, Alfred, Aircraft versus Submarine. Naval Institute Press, 1973. Raeder, Erich, My Life. United States Naval Institute, 1960. Rayner, D. A., Escort. William Kimber, 1955. Reisenberg, Felix, Jr., Sea War. Rinehart & Company, Inc., 1956. Reynolds, Clark G., Command of the Sea. William Morrow & Company, Inc., 1974. Richards, Denisog Hilary St. George Saunders, Royal Air fFForce 1939-1945. HerMajesty's Stationery Office, 1974. Robertson, Terence: Night Raider of the Atlantic. E. P. Dutton & Co., Inc., 1956. Walker, R.N. Evans Brothers, 1956. Rogers, Stanley, Enemy in Sight! Thomas Y. Crowell Company, 1943. Rohwer, J. og G. Hummelchen, Chronology of the War at Sea. Bind 1:1939-1942, oversatt fra tysk av Derek Masters. Arco Book Publishing Company, Inc., 1972. Rohwer, Jurgen, Die U-Boot Erfolge der Achsenmachte 1939-1945. J. F. Lehmanns, 1968. Roskill, S. W.: The War at Sea (3 b.). Her Majesty's Stationery Office, 1954-1961. White Ensign. United States Naval Institute, 1960. Schaeffer, Heinz, U-Boat 977. W. W. Norton & Company, Inc., 1952. Seth, Ronald, The Fiercest Battle. Hutchinson & Co., Ltd., 1961. Sherwood, Robert E., Roosevelt and Hopkins. Harper & Brothers, 1948. Shirer, William L.: The Rise and Fall of the Third Reich. Simon and Schuster, 1960. The Sinking of the Bismarck. Random House, 1962. Showell, J. P. Mallmann, U-Boats Under the Swastika. lan Allan Ltd., 1974. Taylor, Teltord, The Breaking Wave. Simon and Schuster, 1967. Thursfield, H. G., red., Brassey's Naval Annual 1948. The Macmillan Company, 1948. Tucker, Gilbert Norman, The Naval Service of Canada. King's Printer, 1952. Von der Porten, Edward P., The German Navy in World War II. Thomas Y. Crowell Company, 1969. Waters, John M., Jr., Bloody Winter. D. Van Nostrand Company, 1967. Watts, Anthony J., The U-Boat Hunters. Macdonald and Jane's, 1976. Williams, E. T. og Helen Palmer, red., The Dictionary of National Biography 1951-1960. Oxford University Press, 1971. Wilson, Theodore A., The First Summit. Houghton Mifflin Company, 1969. Winn, Godfrey, P.Q. 17. Hutchinson & Co., 1900. Winton, John, red., The War at SEa 1939-1945. Hutchinson of London, 1967. Woodward, David, The Secret Raiders. W. W. Norton & Company, Inc., 1955.

ANDRE BIDRAG Stikkordregisteret er utarbeidet av Mel Ingber. Utgiverne vil også takke William J.. Armstrong, Ph.D., History Office, U.S. Naval Air Systems Command, Washington, D.C.; Orlogskaptein Robert Aubrey, D.S.C., R.N., Ringwood, Hampshire, England; Richard Baker, St. Albans, Hertfordshire, England; Lieselotte Bandelow, Ullstein, Berlin; John D. Barnett, Combat Art Collection, Department of the Navy, Washington, D.C.; Jochen Brennecke, Dusseldorf; Lothar-Gunther Buchheim, Feldafing, Tyskland; R. M. Coppock, Ministry of Defense, Naval Historical Branch, London; kommandørkaptein Kurt Diggins, (Ret.) Direk­ tør Deutsches Marine Institut, Bonn-Bad Godesberg, Tyskland; Storadmiral Karl Donitz, Aumuhle, Holstein, Tyskland; Detmar H. Finke, Chief, General Reference Branch, Historical Services Division, Senter for Militær Historie, Department of the Army, Washington, D.C.; Ulrich Frodien, Suddeutscher Verlag, Bilderdienst, Munchen; Marylou Gjernes, Curator, Center of Military history, Department of the Army, Washington, D.C.; Charles R. Haberlein jr., Fotoavdelingen Curator Branch, Avdeling for marinehistorie, Department of the Navy, Washington, D.C.; Orlogskaptein Stephen Harwood, M.A.R.N., Portsmouth, England; Dr. Matthias Haupt, Bundesarchiv, Koblenz; Agnes F. Hoover, Photografic Section Curator Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington, D.C.;

204

Geraldine Judkins, Operational Archives Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington, D.C.; Dr. Roland Klemig, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; Judy Koontz, Operational Archives Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington, D.C.; Charles D. Lawrence, Combat Art Collection, Department of the Navy, Washington, D.C.; William H. Leary, National Archives, Washington, D.C.; Marian Naughton, Staff Art Curator, Center of Military History, Department of the Army, Washington, D.C.; Orlogskaptein Rt. Hon. Sir Allan Noble, K.C.M.G., D.S.O., D.S.C., Bury St. Edmunds, Suffolk, England; Kommandør C.P.C. Noble, C.B.E., D.S.C., V.R.D., R.N.R., London; B. Powell, Ministry of Trade and Industry, London; John C. Reilly, Ships' Histories Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington, D.C.; Professor Dr. Jurgen Rohwer, Director, Bibliothek fur Zeitgeschicthe, Stuttgart; Professor Dr. Michael Salewski, Bonn; David E. Scherman, Stony Point, N.Y.; Orlogskaptein R.E. Sherwood, D.S.O-., R.D., R.N.R. (Ret.), Wendover, Buckinghamshire, England; Nancy Stephenson, Saffron Walden, Essex, England; Kontreadmiral Erich Topp (Ret.), Bonn; Jim Trimble, National Archives, Washington, D.C.; Frank Vicovari, Brewster, N.Y.; Kommandørkaptein E. Wolfenden, D.S.C., R.D., R.N.R. (Ret.), Etchingham, Kent, England.

ILLUSTRASJONER OMSLAGET og side 1 -Lothar-Gunther Buchheim. KAMPENS FØRSTE OFRE: 6, 7-Popperfoto, London, kopiert av Henry Groskinsky. 8-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 9-Popperfoto, kopiert av Henry Groskinsky. 10-Wide WorldUPI. 11-Wide World (2). 12, 13-Central Press Photo Ltd., London.

S/ØULVENE SUPPES LØS: 16-Kart fra Forte Inc. 17-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin. 18-Ullstein Bilderdienst. 19-lmperial War Museum, London. 20-Mondadori. TRAGIKOMIKK PÅ ZAMZAM: 24, 25-David -Telegram, The New York Public Library, David E. Scherman-kart ved Forte Inc. 27, Reverend V. Eugene Johnson for Life (2). 30 til David E. Scherman for Life.

E. Scherman for Life. 26-New York World Astor Lenox and Tilden Foundations og 28-David E. Scherman for Life. 29—The 33-David E. Scherman for Life. 35, 36, 37-

PIRATER PÅ ROV: 40-Med tillatelse av Lady Harwood, Henry Groskinsky. 44-Dever fra Black Star for Life. 46, 47-Imperial War Museum. ET PIRATSKIP BEGÅR SELVMORD: 50, 51-Imperial War Museum, kopiert av Henry Groskinsky. 52-Popperfoto. 53-Fra Dudley Pope, The Battle of the River Plate, William Kimber and Co. Limited, 1956, London. 54, 55-Eugenio Hintz; Camera Press Ltd., London, Imperial War Museum. 56, 57-No credit (3). 58, 59-Radio Times Hulton Picture Library. London-Popperfoto, kopiert av Henry Groskinsky.

«EN LYKKELIG TID» FOR UBÅTENE: 62-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz. 65-U.S. Navy Department, National Archives. 66-Ullstein Bilderdienst; UPl-Siiddeutscher Verlag, Bilderdienst, Munchen; Ullstein Bilderdienst. 67-Ullstein Bilderdienst, unntatt nederst til venstre Suddeutscher Verlag, Bilderdienst.

UBÅTENES UHYGGELIGE VERDEN: 70, 71-Kurt Diggins, kopiert av Henry Groskinsky. 72-Bundesarchiv, Koblenz. 73-Kurt Diggins, kopiert av Henry Groskinsky. 74Hanns Hubmann. 75-Kurt Diggins. kopiert av Henry Groskinsky-Bundesarchiv. 76, 77-Kurt Diggins, kopiert av Henry Groskinsky; Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz. 78Suddéutscher Verlag, Bilderdienst, kopiert av Henry Groskinsky-Kurt Diggins, kopiert av Henry Groskinsky. 79-Fra Kurt Zentner, Illustrierte Geschichte des Dritten Reiches, kopiert av Henry Groskinsky. 80, 81 Lothar-Gunther Buchheim. 82, 83 Lothar-Gunther Buchheim; Kurt Diggins, kopiert av Henry Groskinsky-Bundesarchiv. EN UBÅT BUR SENKET: 84, 85-U.S. Coast Guard, National Archives, fra UPI. 86 til 93-U.S. Coast Guard, National Archives.

UVSFARUGE SJØREISER: 108,109-U.S. Coast Guard, National Archives. 110-Fox Photos Ltd. 111-Radio Times Hulton Picture Library. 112, 113-U.S. Coast Guard, National Archives. 114, 115-Camera Press Ltd., Imperial War Museum. 116, 117-Suddeutscher Verlag, Bilderdienst, kopiert av Henry Groskinsky. 118, 119-U.S. Navy Department, National Archives. 120, 121-William Vandivert for Life.

TEKNOLOGIENS TRIUMF: 124-Popperfoto. 126,127-Tegnet av Nicholas Fasciano. 128Imperial War Museum; Fox Photos Ltd. 129-National Maritime Museum, kopiert av Derek Bayes. 130—Imperial War Museum.

AMERIKAS ISFESTNING: 134 til 137-U.S. Navy Department, National Archives. 138,139Walter B. Lane for Life. 140 til 147-U.S. Navy Department, National Archives. DE FORENTE STATER TIL SJØS: 150-U.S. Navy, Naval Historical Center, kopiert av Charlie Brown. 151-Popperfoto, kopiert av Henry Groskinsky. 152-U.S. Navy Department, National Archives. 153-Studio Sun. 155-UPI. 158-U.S. Navy, Naval Historical Center, kopiert av Charlie Brown.

SJØKRIGEN PÅ LERRET: 160, 161-U.S. Army Center of Military History. 162-U.S. Navy Combat Art Collection, kopiert av Henry Groskinsky. 163-U.S. Army Center of Military History. 164,165—U.S. Army Center of Military History, U.S. Navy Combat Art Collection, kopiert av Henry Groskinsky (2). 166, 167-U.S. Army Center of Military History. 168, 169-U.S. Army Center of Military History kopiert av Henry Groskinsky. 170, 171 — National Maritime Museum. 172, 173-National Maritime Museum; National Maritime Museum, kopiert av Derek Bayes. 174, 175-U.S. Army Center of Military History. SISTE RUNDE: 178-Diagram av John Drummond, bakgrunn William Vandivert for Life. 181-Imperial War Museum-U.S. Coast Guard National Archives. 183-U.S. Navy Department, National Archives; National Maritime Museum, kopiert av Derek Bayes. 184U.S. Navy Department, National Archives. 185-U.S. Navy Department, National Archives -Copyright © 1945, 1949 av Curtis Publishing Company, Copyright © 1951 av Daniel V. Gallery. Opptrykk med tillatelse fra Harold Matson Company, Inc.; U.S. Navy Depart­ ment, National Archives. 187-Imperial War Museum. EN STRID STRØM AV SKIP: 190,191-UPI. 192-Wide World, 193-John Floreafor Life. 194 -Henry J. Kaiser Historical Library. 195-Wide World (2). 196-John Florea for Life. 197Lawrence Barber, The Portland Oregonian-Hansel Mieth for Life. 198-UPI-Wide World; John Florea for Life. 199-UPI-Wide World (2). 200-U.S. Navy Department, National Archives. 201-California Shipbuilding Corporation (4). 202, 203-Ralph Vincent, The Portland Journal.

VITALE ARMADAER: 97-Popperfoto. 98-kart av Nicholas Fasciano. 103-Fox Photos Ltd., London. 106-National Maritime Museum, Greenwich, England, kopiert av Derek Bayes.

REGISTER Sidehenvisninger i kursiv viser til illustrasjoner.

Achilles: i kamp mot Graf Spee, 40-41; mannskapet, 58-59 Admiral Hipper 180 Admiral Scheer: angrepet på konvoi HX-84, 43-44; resultatet av toktet, 44-45 Africa Shell, senket, 39 Ajax: i kamp mot Graf Spee, 40-41; mannskapet, 58-59 Allierte: tyske piratskips innhugg i alliert tonnasje, 42; senket av ubåter i juni 1940, 63; skipstap i mai-juni 1942,110; i jan-mai 1942, 154; tap i Det karibiske hav og Mexicogdlfen, 177; oversikt! over skipstap 1939-1945, 178-179; alliert invasjon i Afrika, 179; skipstap november 1942, 180; skipståp mars 1943, 180, 182; geografisk deling av ansvarét for konvoitjenesten, 186.

Se også de enkelte nasjoner Antiubåt-taktikk: Asdic, 19-20; høyfrekvens (VHF) radio­ telefoni, 101,123-124; radar, 122-123,129; «Huff-Duff» peileapparat, 123; «snowflake» lysrakett, 124; flypatruljer, 125, 128-129; større konvoier, 124-125; Buttercup, 131-132; Casablanca-konferansen, 180; Hedgehog, 181, 189; forbedringer i 1943, 182; mikrobølge-radar, 182-183; ulike syn blant allierte, 186; Ernest King, 186; USA's Tiende flåte, 186, 188; Asworgs, 186, 188; Max Horton, 188; «støttegruppen» og «hunter-killer groups», 188 Aragonite, senket, 11 Arbutus, 104 Ark Royal: jakten på Graf Spee, 39, 41; jakten på Bismarck, 48; angrep på Sheffield, 48; angrep på ubåt, 128; senket, 131 Asdic, 18-20; overdreven tillit til, 18; dens begrensninger,

20, 97; i bruk, 61 Ashlea, senket, 39 Assyrian, senket, 68 Astor, Vincent, 156 Athenia: senket med passasjerer, 8, 9, 16, 21 Atlantis, kaperskip, 26, 27, 42; narrekamuflasje, 26, 42; kaprer Zamzam, 26, 30-31, 32-33; utrustning, 42; operasjoner, 42-43; senket, 43 Audacity: med konvoi HC-76, 131-132; senket, 132 Augusta, Roosevelts møte med Churchill, 152

B Barham, senket, T31 Beatus, senket, 68 Beaulieu, senket, 43 Bell, F.S., angrepet på Graf Spee, 40

205

Bellona, 114 Benn, W.G., 15 Berdine, Harold S., 86, 92 Bergen, Claus, maleri, 168-769 Bismarck, 170-171; sjøsetting, 45; tonnasje, 45; bestykning, 45; besetning, 45; flyfoto av Bismarck ved Bergen, 46; i Rhemubung, 45-46; radiosignaler avslører Bismarck's posisjon og destinasjon, 47; i kamp med britene, 47 -48, 768-769; senket, 48, 777 Bissen, senket, 60 Blagrove, H.E.C., 15 Bleichrodt, Heinrich, 65-68 Bluebell: livet ombord, 94-95; med konvoi SC-7, 95; med konvoi HX-112, 105 BlCicher, senket, 42 Boch, Adolph, maleri, 760-767 Boekolo, senket, 68 Bogue, 188 Bombefly: Flying Fortress, 182; Liberator, 182 Bonesteel, Charles, 136 Boot, Harry, 183 Brasil: erklærer krig mot Tyskland, 179; baser for de allierte, 179 Broome, John E., med konvoi PQ-17, 157, 159 Buchheim, Lothar-Gunther, 1, 72

c Campbell, Kenneth, 45 Canada, marinen: ekspansjon, 125; konvoieskorte, 125,186 Carsbreck, angrepet, 67 Casablanca-konferansen, 180 Century Group, 149 Chalmers, W.S., om eskortetrening, 100 Champlin, luftvernskyts ombord, 166-167 Chatelain, 184; forlatt tysk ubåt bordes, 184 Churchill, Winston: om ubåttruselen, 17; ber om jagere fra USA, 149; ber om våpenhjelp fra USA, 150; om Lend-Lease-loven, 151; første møte med Roosevelt, 152, 152-153; forholdet til Roosevelt, 152-153; om konvoi PQ-17, 157; Casablanca-konferansen, 180 City ol Flint, kapret og frigitt av Norge, 41 Clement, senkningen, 39 Coale, Griffith Baily, tegning, 162 Convallaria, senket, 68 Cooper, G.T., om konvoieskorte, 95 Couchman, Walter, 101 Courageous: senket, 6-7, 8, 21; omkomne, 7 Creekirk, senket, 68 Cumberland, jakten på Graf Spee, 41 Curtis, H.O., 136 Cyclops, senket, 154

D David, Albert L., kapringen av U-505, 184, 185 Deptford, med konvoi HG-76, 132 Deutschland, 39; magre resultater, 41 -42; skifter navn til LCitzow, 41 Diggins, Kurt, 78 Doric Star, senket, 10, 39 Dorsetshire, angrepet på Bismarck, 48 Drum Roll, operasjonskode, 154 Duncan, 189 Dypvannsbomber. Se Synkeminer Donitz, Karl, 14,16, 17, 21-22; ivrer for sterk ubåtflåte, 16, 22; forfremmet til kontreadmiral, 17; beordrer overflateangrep i mørke, 20; kommando over ubåtflåten, 21; strategi og taktikk for ubåtene, 21-22, 63-64, 65, 69, 130-131,177; presset av Hitler til å konsentrere ubåter i Middelhavet, 130-131; om konvoitjenestens effektivitet, 133; konsentrerer ubåter ved USA's østkyst, 133, 154; rolle under Laconia-episoden, 155; om taktikk mot kystfarten på USA, 156; hovedkvarteret flyttet til Paris, 177; neglisjerer alliert trafikk over Nord-Atlanteren og konsentrerer ubåter i Det karibiske hav og Mexicogulfen, 177; konsentrerer seg om Brasil-kysten, 179; beordrer ny innsats i Nord-Atlanteren, 180; blir øverstkomman­ derende for marinen etter Raeder, 180; om fly som trusel mot ubåter, 182; om Max Horton, 188; trekker ubåtene vekk fra Nord-Atlanteren etter de store tap, 189

206

E Eastern Sea Frontier, 155 Eckermann, Hans, 104 Eden, Anthony, om Zamzam-episoden, 37 Elektronisk krigføring. Se Asdic; Radar; Radiopeilere Elliott, Billie, 795 Elliott, M.F., senket, 176 Empire Brigade, 68 Empire Miniver, senket, 68 Endrass, Engelbert, 15; mot konvoi SC-7, 68; mot konvoi HG-76, 132; fant døden, 133 Esso Houston, senket, 176 Exeter: i kamp mot Graf Spee, 39-40, 58; skadet i kampen, 40; mannskapet, 58-59 Exford, 144

F Fairbanks, Douglas, jr., om spredningen av konvoi PQ-17, 159 Fegen, E.S.F., 43 Fischer, Anton Otto, maleri, 766-767 Fiscus, senket, 68 Fly: anti-ubåt, 728-729, 128-129, 182; kamuflasje, 128; ASV-radar, 129; katapultstart fra handelsfartøyer, 729, 129 Frankrike, marinen: ved slutten av 1939, 18; ved kapitulasjonen, 22-23; i jakten på Graf Spee, 39 Frauenheim, Fritz, 67, 68

G Gallery, Daniel V., kapringen av U-505, 184-185, 185 Gibbs, Archie, 176 Gipsy, minesprengt, 70 Glass, Carter, om beskyttelse av Lend-Lease-skipningene, 152 Gleaves, 162, 764-765 Gloire, til unnsetning av Laconia, 155 Glowworm, senket, 44 Gneisenau, 42, 772; tokt i Atlanteren, 44-45; skadet i Brest, 45; returnerer til Tyskland, 49 Graf Spee, 8,39,50—51,52; bestykning, 38,40; operasjoner, 39-40; i kamp med allierte skip, 40; tilflukt i Montevideo, 40-41; senket av besetningen, 41, 54-55; besetningen, 56-57 Greer, skuddveksling med tysk ubåt, 153 Gretton, Peter, med konvoi ONS-5, 188-189 Grønland: under USA's beskyttelse, 151; havområde uten alliert flybeskyttelse, 180, 182 Guadalcanal, ved kapringen av U-505, 184 Goring, Hermann: beordrer forskning og utvikling av mikrobølge-radar, 186

H Harris, F.C.P., 39 Hartenstein, Werner, ved senkingen av Laconia, 155 Harwood, Henry, beregner Graf Spee's posisjon og beordrer angrep, 40 Haushofer, Karl, om Islands betydning, 136 Hausknecht, Rudolf, maleri, 763 Hedgehog, 787, 189 Hickman, Ina, 795 Hitler, Adolf: opphever restriksjoner for ubåtkrigføring, 16; slutt på begrensningen i ubåt-tonnasje, 21; foretrekker overflatefartøyer, og velger oppbygging av en «balansert» flåte, 22; lar lommeslagskipene gå til havs, offensivt, 39; endrer Deutschland's navn, 41; ved sjøsettingen av Bismarck, 45; overtar selv kontrollen av de store krigs­ skipenes bevegelser, 49; overfører ubåter til Middelhavet, 131; utnevner Donitz til sjef for marinen, 180 Holland, L.E., jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 45-49 Hood, 45; bestykning, 46; jakt på og kamp med Bismarck og Prinz Eugen, 45-47; omkomne ved Hood's undergang, 47 Horton, Max, 783, 188; støttegrupper for konvoieskorte, 188-189

«Huff-Duff»-peileapparat, 123 Hull, Cordell, handel med jagere som betaling for britiske baser, 149 Huntsman, senket, 39 Hurricane-fly, katapultstart, 129, 729 Hydrangea, 105

I la, senket, 62 Ingham, 180 Island: strategisk betydning, 136; okkupert av britene, 136; besatt av USA, 134-147; allierte ofre gravlagt, 746-747 Isolasjonister, om Nøytralitetsloven og våpenhjelp til Storbritannia, 149

J Jagere, amerikanske, overtatt av britene, 102,149-150, 750 Jagere, britiske, 101-102 Jervis Bay, i kamp med Admiral Scheer, 43 Junack, Gerhard, om senkningen av Bismarck, 48

K Karlsruhe, senket, 42 Kearny, torpedert ved Island, 153-154 Keppel, med konvoi PQ-17, 157 King, Ernest J., 783; om mangelen på marinefartøyer til beskyttelse av skipsfarten, 155; deling av ansvaret for kontroll med konvoifarten, 186; Den tiende flåte, 186, 188 King, Mackenzie, oppbygging av Canadas marine, 125 King George V: jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 46; angrep på Bismarck, 48 Knight, Esmond, om kampen med Bismarck, 46-47; blindet, 47 Konvoier, 94-107, 108-121, 126-127; sent i gang, 21; lokalisering fra ubåter, 22, 99; tyske overflateangrep, 41-45; konvoi HX-84, 43-45; konvoi SC-7, 65-68, 95, 110; ulveflokk-angrep, 64-69; konvoi HX-79, 69, 95; konvoi HX-233, 86; skipenes tilstand, 94; beskyttelse den første tiden, 94-101; samling, 96; kommandoforhold, 96; skipsruter, 98, 99; samhold og manøvrering, 97-99; internt samband, 99, 101; områder med største tap, 98, 99; konvoier eller individuell fart, 99,159; senere metoder for beskyttelse, 100-106; væpning av handelsflåten, 102, 103; konvoi OB-293, 104; konvoi HX-112, 105; kollisjoner innen konvoien, 110, 113; andre vanskelig­ heter, 110; tankbåter, 118-119; bruk av radar, 122-123; radiopeiler, 123; flybeskyttelse, 125,128-129; store eller små konvoier? 124-125; formasjon, 126-127, 182; handelsskip med fly for katapultstart, 129-130; konvoi HG-76, 131-133; konvoisystem organiseres langs øst­ kysten av Nord-Amerika, 156, 179; «bucket brigade» konvoisystem, 156; ishavskonvoiene til Sovjet, 157; konvoi PQ-17, 157-159; svake resultater i 1943, 180; forbedringer i 1943,182; geografisk fordeling av ansvars­ områdene, 186; konvoi ONS-5, 188-189 Konvoieskorte: ineffektiv i begynnelsen, 94-96, 99; livet ombord, 94, 99, 103, 104; kommandoforhold, 96; svak­ heter, 99; liten rekkevidde, 99; møte med østgående konvoier, 99; trening, 100-102; sambandssystem, 101; radar tas i bruk, 101, 122-123; ny policy, 101, 130; permanente enheter, 101 -102; skip og tustyr, 102-104; flyeskorte, 720-727, 125, 128-129, 186; eskortehangarskip, 129, 182; dårlig beskyttelse ved USA's øst­ kyst, 155-156; deling i geografiske ansvarsområder, 186 Kormmoran, senket, 43 Korvetter, 97, 103-104; Flower-klassen, 103 Kretschmer, Otto, 60—63, 66; dekorert, 63; angrepet på konvoi SC-7, 68; tatt til fange, 106 Krupp skipsverft, 19 Krypto-analyse: lang melding fra Bismarck dechiffrert, 48; tyskerne dechiffrerer allierte meldinger om konvoiruter, 64-65; britene løser den tyske marinekoden, 123 Kunst, sjøkrig illustrert, 160-175

L Laconia, 155; torpedert, 155

Lange, Harald, ved kapringen av U-505, 184 Langsdorff, Hans, 53, 56 -57; sjef på Graf Spee, 39-41; hensyn til menneskeliv, 41; selvmord, 41 Languedoc, senket, 65 Lassen, Georg, 66, 66 Lea, Tom, malerier fra livet til sjøs, 162, 164-165 Leach, John, 47 Lee, Terry, 201 Lehmann-Willenbrock, Heinrich, 66, 67, 80-81 Leigh, Humphrey de Verde, 129; Leigh-lyset, 129 Leipzig, senket, 42 Lemp, Fritz-Jtilius, 128 Liberty-skip, 108-109, 190-191; byggingen, 192, 193-199, 202-203; sjøsetting, 200-207 Liebe, Heinrich, 63, 67; angrep på konvoi SC-7, 67; angrep på konvoi HX-79, 68 Lindemann, Ernst, med Bismarck, 45, 47 Lothian, lord, bytter marinebaser mot amerikanske jagere, 149 Luth, Wolfgang, 63, 66 Lutjens, Gunther, 45; operasjon RheinCibung, 45; går ned med Bismarck, 48 Lutzow, 42, 180

M Macintyre, Donald G.F., 106; om konvoieskorte, 101; om konvoi HX-112, 105-106; om sommeren 1942, 177 McKeesport, senket, 188 Magog, senket, 60 Maplin, 129 Matz, Joachim, 104 Merisaar, kapret, 62; senket, 63 Merten, Karl-Friedrich, 66, 67 Metox, 183 Miner: iagt i britiske farvann, 8; i strid med internasjonal avtale, 21; tyske magnetiske, 20, 21, 22; britiske kontaktminer, 22 Moehle, Karl-Heinz, angrep på konvoi SC-7, 68 Monsarfat, Nicholas: på konvoieskorte, 99; på korvett, 103 Morgenthau, Henry, om lanseringen av Lend-Lease, 151 Muntz, Gerhardt, 86 Murmanskfarten, 49 Murphy, Charles J.V., 26, 30, 37

N New Zealand, marinen, jakten på Graf Spee, 40-41 Newton Beech, senket, 39 Niblack, unnsetter Reuben )ames, 162 Nissen-brakker, 138-139 Noble, Percy, 730, 131; konvoisystemet, 101-102 Norfolk, 46,158; jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 46-48; angrepet på Bismarck, 48 Norge: anholder tyskkaprede City of Flint og overlater den til amerikanerne, 41; marinen overtar amerikanske jagere, 151; tap av handelsskip og mannskaper, 110,133; base for tyske angrep på ishavskonvoiene, 157; jageren Stord, 173 Nye, Gerald P., om Nøytralitetsloven, 149 Nøytralitetsloven, 149; revidert, 149, 154

o Overlord, operasjonskode, forberedelser, 189

P Panama-erklæringen, 148-149 Panzerschiffe, 38 Pears, Charles, maleri, 172-173 Pegasus, 15, 17 Pelican, senker U-438, 189 Pillsbury, kapringen av U-505, 184 Pink, senker U-192, 189 Pound, Dudley, om konvoiene til Sovjetunionen, 157 Prien, Gunther, 17, 63,66,67; angrep på Scapa Flow, 14-16, 17, dekorert, 17; angrep på konvoi HX-79, 68; angrep på konvoi OB-293, 104 Prince of Wales: ny fra verftet, 45, 46; jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 46-48; i kamp med Bismarck og Prinz Eugen, 46-48; med Churchill over Atlanteren, 152-153

Prinz Eugen, 45; / RheinCibung, 45-49; i kamp med britene, 46-49; ordre om å forlate Bismarck, 47; retur til Tyskland, 49

Q Queen Mary, 187

R Radar: utvikling, 122-123; installert på eskortefartøyer, 101, 123; første ubåt lokalisert med radar, 106-107; betydning i anti-ubåt-tjenesten, 123; i anti-ubåt-fly, 129, 182; mikrobølge-radar, 183 Radiopeilere, brukt til å lokalisere ubåter, 123 Radiotelefon, meget høy frekvens (VHF), 101, 123-124 Raeder, Erich: beordrer angrep på allierte handelsskip, 16; mening om den tyske marines styrke, 21, 38; ivrer for å styrke marinen, 22; flåteplaner, 22; strategi mot den britiske marine, 38—39; beordrer slagskipene til konvoiangrep, 43; beordrer kamuflerte væpnede handelsskip til kaperoppdrag, 42; iverksetter RheinCibung, 45; unnlater å informere Hitler om Bismarck's deltakelse før skipet har seilt, 45; hedrer U-99, 63; fratatt stillingen som marinesjef, 180 Randall, John, 183 Ravnefjell, torpedoangrepet, 68 Rawalpindi, senket, 42 Rayner, D.A., om eskortetrening, 100 Regent Tiger, torpedert, 8 Renown, jakten på Graf Spee, 39,41; jakten på Bismarck, 48 Repulse, jakten på Bismarck og Prihz Eugen, 46 Reuben James, senket, 154, 762 RheinCibung, operasjonskode, 45-49 Rhododendron, 124 Rodney, jakten på Bismarck, og angrepet, 48 Rogge, Bernhard: kaptein på Atlantis, 32, 42-43; Zamzam-episoden, 32 Roosevelt, Franklin D., 200; om USA-'s stilling til krig, 148; forlater etter hvert nøytralitetslinjen, 148-153; om Nøytralitetsloven, 149; Lend-Lease, 151; første møte med Churchill og forholdet mellom dem, 752, 152-153; om torpederingen av Kearny, 153-154; Casablanca, konferansen, 180 Roskill, Stephen W., om en mulig fiasko for konvoisystemet, 182 Rowland, James, 104-105 Royal Oak: senkingen, 8,12-13,15-16; omkomne, 12-13, 16 Ruckteschell, Helmut von, 43

s San Demetrio, 43-44 San Galisto, minesprengt, 77 Sardonyx, 105 Scapa Flow: angrepet, 12-13,14-16,17; forsvarsverker, 14; kart, 16 Schaeffer, Heniz, om ubåttjeneste vinterstid, 69 Scharnhorst, 42, 44-45, 49, 172-173; på tokt, 44-45; maskinvansker, 45 Schepke, Joachim: angrep på konvoi SC-7, 68; drept, 106 Scherman, David E., 26, 30, 34, 37; beretningen om Zamzam, 24-37 Schmitz-Westerholt, Julius Caesar, maleri, 174-175 Schultze, Herbert, 63, 66 Schutze, Victor, 67 Scientist, senket, 42 Scimitar, 105 Scoresby, senket, 65 Scottsburg, senket, 176 Sedgepool, senket, 68 Sheffield, jakten på Bismarck, 48; angrep av britiske fly, 48 Schepler, Dwight, malerier, 765 Sherwood, Robert Evan: om livet ombord under konvoi­ eskorte, 94—95; om Roosevelts Lend-Lease-plan, 150-151 Slaget om Atlanterhavet, betydningen, 17; tyskernes nederlag erkjent, 189 Slagskip, 38; lommeslagskip, 38-39 Slupper, britisk Black Swan-klasse, 103 Smith, William Grey, 29 «Snowflake», 124

Sonar. Se Asdic Sovjetunionen: City of Flint-episoden, 41; utsatt konvoirute gjennom Ishavet, 157 Spencer, angrep på U-175, 84 -93 Stanley: med konvoi HG-76, 131; senket, 132 Stephenson, Gilbert O., 100 Stier, senket, 43 Storbritannia: skipstap i 1939, 6-7, 8,10-13; avhengige av herredømme til sjøs, 17; ubåt-plakat, 78; skipstap i september 1939, 21; skipstap i mars 1941, 45, 105; moralen etter Graf Spee's undergang, 59; sjøverts adkomst til De britiske øyer, 96; tap av sjøfolk, 110; okkupasjon av Island, 136; ber om våpenhjelp fra USA, 149-150; skipstap til mai 1941, 151; bytter baser i Vest-lndia, 149-150,151; Atlanterhavserklæringen, 153; utviklingen av mikrobølge-radar, 182-183 Storbritannia, flyvåpnet, 125; utviklingen av radar,122-123; Coastal Command, 125, 128-129; Fighter Command, 125; Bomber Command, 125 Storbritannia, marinen: tap av krigsskip i 1939, 6-7, 8, 12-13; angrepet på Scapa Flow, 12-13,14-16; angriper tysk skipsfart, 18; dårlig forberedt på ubåtkrig, 17-21; sent igang med konvoitjeneste, 21; bygging og bruk av eskortefartøyer, 21; hjelpeløs mot magnetiske miner, 23; den franske flåten, 22-23; svak etter juni 1940, 23; jakten på Graf Spee, 39-41; handelsskipsfarten spres, mens marinen jager etter tyske krigsskip, 42; slagskipstøtte til store konvoier, 44; jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 45-48; kommandoen for Western Approaches, 101; utviklingen av radar, 122-123; radiopeilere, 123; tyskernes marinekode avslørt, 123; Submarine Tracking Room, 123; flystyrker, 125, 128-129; stupbombere mot ubåter, 128; operativ kontroll over RAF Coastal Command, 128; bygger eskortehangarskip, 129; mottar jagere fra USA, 149-150; råd og hjelp til USA's marine, 154-156; ber om midlertidig opphør av konvoitrafikken, 157; oppløser konvoi PQ-17, 159; frykter fiasko for konvoisystemet, i 1943, 182; konvoikontroll, 186; støttegrupper for konvoiene, 188 Stork, med konvoi HG-76, 131-132 Strassbourg, jakten på Graf Spee, 39 Streonshalh, senket, 39 Sturdy, 95 Suffolk, jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 46-47 Sunderland, amfibiefly, 728, 129 Swordfish, torpedofly, 47, 47, 728, 129 Synkeminer (dypvannsbomber): angrepet på U-99, 61 -62; angrepet på U-175, 86; angrepet på U-47,105, angrepet på U-100, 106; slippmønster, 125; flybårne synkeminer, 128-129; «Y-gun», 764

T Tacoma, 41 Tairoa, senket, 39 Thor, 43 Tirpitz: basert i Norge, 49, 157; trusel mot konvoi PQ-17, 157-159 Tizard, Henry, 183 Topp, Erich, 66, 67 Torch, operasjonskode, 179 Torpedoer: tysk elektrisk type, 21; britisk type med magnetisk detonator, 48; feilfunksjoneringer, 48, 61, 64, 76; tysk type som detonerte ved anslag, 64; vedlikehold, 76 -77; slipp fra torpedofly, 776—777 Tovey, John, jakten på Bismarck og Prinz Eugen, 45-48 Trevanion, senket, 39 Troubadour, i konvoi PQ-17, 758 Tråldere, britiske, 104 Tyskland, flyvåpnet: minelegging, 8; angrep på konvoier i Arktis, 157-159; utforskning av kortbølgeradar, 186 Tyskland, hæren, besetter Vest-Europa, 22 Tyskland, marinen: «sjøulven», ubåtene, 8; magnetiske miner, 8, 22; angrep i 1939, 8; opphever restriksjonene på ubåt­ krig, 16; marinen neglisjert, 16; strategi mot britene, 17-18; instrukser til flåten, 18; styrking av ubåtflåten, 21; prioritering av marinen og av ulike fartøytyper, 22; Hitler velger «balansert» flåte, Z-planen, 22, 38; fordeler ved bruk av franske havner, 23; styrke i 1939, 38-39; krigen kom for tidlig for marinen, 38; lommeslagskip, 38, 39-42, 43; væpnede handelsskip som kaperskip, 39, 42-43; tap ved invasjonen i Norge, 42, 64; overflate-

207

fartøyene trekkes tilbake fra Atlanteren, 49; britiske kodemeldinger om konvoifaften dechiffreres, 64-65; ubåter konsentreres i Middelhavet, 130-131; ubåter konsentreres ved USA's østkyst, 154; Dmm Roll, 154; «melkeku», 156; konsentrerer styrker i Norge for innsats mot ishavskonvoiene, 157; hovedkvarteret for ubåtflåten flytter til Paris, 177. Se også Ubåter

u U-46, 68 U-47, angrep på Scapa Flow, 14—16; angrep på konvoi OB-293, 104; senket, 105 U-48, 65-66; angrep på konvoi SC-7, 65-68, 95 U-70, angrepet, ødelagt, 104 U-99: tokt, 60-63, 68; første angrep på konvoi, 60-61, angrepet med synkeminer, 61 —62; mot konvoi OB-293, 104 U-100, 68; senket, 106 U-101, 67-68 U-106, 72 U-110, kapret, 123 U-123, 68 U-125, senket, 189 U-131, angrepet, ødelagt, 131 U-156, angrep på Laconia, 155 U-175, angrepet, senket, 86-93 U-192, senket, 189 U-434, senket, 131 U-438, senket, 189 U-458, 70—71 U-505, kapret, 184-185 U-507, overlevende fra laconia, 155 U-507, overlevende fra Laconia, 155 U-567, ved konvoi HG-76, senket, 132 U-574, ved konovi HG-76, rent i senk, 132 Ubåtavtalen av 1936, 18 Ubåter (tyske), 1; senkninger i 1939, 6-7, 8, 9, 12-13, 16; angrepet på Scapa Flow, 14-16, 17; betydning, 18; britisk plakat, 18; verft i Kiel, 19; produsert av Krupp, 19; unnvikelse fra Asdic, 20; overflateangrep om natten, 20; lang vei fra tyske havner til operasjonsområdene, 21;

styrke i 1939, 21, 22,63; første av ny modell sjøsettes, 21; ulveflokk-taktikk, 21 -22, 63-65; nybygninger det første året erstatter bare senkede båter, 22; torpedofeil, 61, 64, 76; under angrep med synkeminer, 61 -62; mannskaper, 62; franske havner i bruk, 64; diagram, 64,65; ulveflokker mot konvoier, 64-68, 95; ubåtsjefer, 66-67; tonnasje senket av ti ubåt-esser, 66; prøvelser vinterstid, 69; livet ombord, 70-83; utsyn gjennom periskop, 78-79; tap under krigen, 86; lokalisert med radar og radiopeiler, 122-123; virkningen av alliert flypatrulje, 125,128-129, 182; styrken høsten 1941, 130; mangel på mannskaper, 130; konsentrasjon ved Gibraltar, 130-131; konsentra­ sjon ved USA's østkyst, 133,154; senkninger januar-mai 1942,154; «Melkeku», 156,177; senkninger utenfor USA's kyst, 156; taktikk ved USA's kyst, 156; konsentrasjon om ishavskonvoiene, 157-159; i Det karibiske hav,176-177, 179; styrken høsten 1942, 177; «den lykkelige tiden», 179; ny konsentrasjon om Nord-Atlanteren, 180; syd for Grønland, utenfor flyenes rekkevidde, 180; virkningen av alliert mikrobølge-radar, 182, 186; tysk radar-søkeapparat, Metox, 183; tap i mai 1943, 189 Ubåtkrigen: ulveflokk-taktikken, 63-64, 68-69; elektroniske forsvarsmidler mot ubåter, 122-123; svakheter ved sentralisert ledelse, 123; betydningen av beskyttede konvoier,-126, 132-133; etter høsten 1941, 130-133; konsentrasjon i Middelhavet, 130-131; konsentrasjon ved USA's østkyst, 154-157; konsentrasjon om ishavskonvoiene, 157-159; konsentrasjon i Det karibiske hav, 176-177, 179; operasjonsmønster, 177. Se også Antiubåt-taktikk; Ubåter; «Ulveflokk» «Ulveflokk», ubåtgruppe, 21-22; taktikk, 63-64, 65 Uruguay, Graf Spee tilflukt, 40, 53 USA: besetter Island, 134-147; sympati på alliertes side, 148; Nøytralitetsloven, 149, 153-154; våpensalg til krig­ førende ulovlig, 149; byttehandler jagere mot britiske baser i Vest-lndia, 149-150; Lend-Lease-loven, 151; Grønland under beskyttelse, 151; «ubegrenset nasjonal unntakstilstand» erklært, 151; Atlanterhavserklæringen, 753; hendelser som førte USA inn i krigen, 153—154; store skipstap utenfor kysten, 154; uvilje mot mørklegging, 154; produksjon av skipstonnasje, 182, 192, 192—203

X

USA, hæren, styrker på Island, 738-739 USA, marinekorpset, styrker på Island, 736-737 USA, marinen: i Island, 134-135, 136, 737, 740-745; de første tap, 146; nøytralitetspatrulje, 149; nøytralitetspatruljen blir US Atlantic Fleet, 151; eskorterer britiske skip, 153-154; i begynnelsen lite hell mot tyske ubåter, 154—156; motvilje mot konvoisystem, 154-155; lytter ikke til britiske råd, 154-156; mangel på eskortefartøyer, 155; taktikk mot ubåter, 156; Q-skip, 156; innfører konvoisystem, «bucket brigade», 156; første fiendeskip kapret siden 1812, 184-185; uoverensstemmelser mellom britiske og amerikanske metoder, 186; kontroll av konvoier, 186; Tiende flåte, 186-188; «hunter-killer groups», 188

V Vanoc, 105-107 Victorious, 46, 47; jakten på Bismarck og Prinz Eugeh, 46; angrep på Bismarck, 47 Vidette, senkingen av U-125, 189 Vincent, May, 795 Volunteer, 105 Vulcan, 144—145

W Walker, med konvoi HX-112, 106-107 Walker, F.J., 730; med konvoi HG-76, 131-133 Wasp, i Island, 140-141 Waters, John, om været i Atlanteren januar 1942, 180 Welles, Sumner, panama-erklæringen, 148 Western Approaches, 96, 100 Wichita, 158 Widder, 43 Wilkinson, Norman, malerier, 170—172 Wolverine, 104; senker U-47, 105 Woodbury, senket, 63

z Zamzam-episoden, 24-37; kart over passasjerenes reise, 26