Forspillet 8205115370, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Medlemmer av det ferske nasjonal­ sosialistiske tyske arbeiderparti på lastebiler som skal føre dem til et stort møte i Herne i Westfalen. Ubemidlede som nazistene var i begynnelsen av 1920-årene, imponerte de ikke nettopp med sitt utstyr (legg merke til at hakekorsene på bilen er malt på papp-plater), men de - og andre grupperinger viste en militær holdning og disiplin som mange av deres landsmenn ble imponert og inspirert av.

FORSPILLET

ANNEN VERDENSKRIG

AV ROBERT T ELSON OG TIMELIFEs REDAKTØRER OVERSATT AV TRULS HOFF

GYLDENDAL NORSK FORLAG

NB Rana Depotbiblioteket

© 1976, 1977, 1978 Time-Life Books Inc, Norwegian translation, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978. All rights reserved. No part of this book may be reproduced in

any form or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval devices or systems, without prior written permission from the

publisher, except that reviewers may quote brief passages for reviews.

Printed in Spain by Artes Graficas Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1979 D. L. To. 1110-78.

ISBN 82-05-11537-0 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

h> L-lb

KAPITLENE 1 «En fred bygget på kvikksand» 2 Spøkelset Sovjet-Unionen

18 44

3 Cæsarer av en ny art

82

4 Rystelser i Det fjerne østen

128

5 En kraftløs organisasjon bryter sammen

148

Generalprøve i Spania

166

7 Ett minutt før midnatt

184

6

BILLEDREPORTASJENE Da skytingen opphørte

6

Russere dreper hverandre

32

Uro bak fredens fasade Fest, forvirring og forfall

56 72

Narrespillets dødelige alvor

96

Makt, mennesker og kulisser

106

Samuraiene går til angrep

138

Romas nye legionærer

156

Forførende ritualer

176

Den første store voldtekten

200

Litteratur Illustrasjoner Andre bidrag Register

212 213 213 214

INNHOLD

Dette «månelandskapet» fra vestfronten er et taust vidnesbyrd om skyttergravskrigens vanvidd.

7

FORUROLIGENDE TEGN MIDT OPPE I FEIRINGEN Den 11 november 1918 satt den amerikanske forfatterinne Edith Wharton og arbeidet i sin leilighet i Paris da klokkene i Saint

Clothilde-kirken begynte å ringe på et usedvanlig tidspunkt. Snart

efter hørte hun kimingen fra Saint Thomas dzAquin, Saint Louis des Invalides, Notre-Dame og Sacré-Coeur og alle de andre kirkene. «Vi hadde så lenge levet på de skuffede forventningers

tynne kost,» skrev hun senere, «at vi helt i begynnelsen nølte og tvilte. Men så fyltes våre hjerter av klokkeklangen, og vi skjønte at

krigen var slutt.» En tysk tenåring som vendte «ubeseiret» hjem fra krigen. Tyskland mistet ia.lt 1,8 millioner mann i første verdenskrig.

Ute ved vestfronten var det til å begynne med helt stille. Da beskjeden fra hovedkvarteret nådde ut til soldatene, kunne de ikke riktig fatte at myrderiet endelig var over. Efter hvert kom det prøvende jubelrop fra seierherrenes skyttergraver, og her og der

klatret soldater fra hver side over kanten og beveget seg forsiktig og litt nølende over til motparten. Enkelte stirret nesten uforstående på hverandre, andre trykket hverandre hjertelig i

hånden og utvekslet suvenirer. De tyske soldatene, som lenge hadde lidt under sviktende forsyninger, hadde for øvrig lite å gi i

bytte mot sigarettene som de amerikanske og britiske soldatene dyttet på dem.

Snart kunne man begynne å sende soldatene hjem. I Paris, London og New York var jubelen enorm, og efter fire års kamper og ødeleggelser hvis make verden aldri hadde opplevet,

klynget menneskene seg nå til et inderlig håp om endelig en gang å kunne få beholde freden - for alltid. Mens bøndene vendte tilbake til sine jorder og husdyr og flyktningene til sine hjem, traff

seierherrene sine forberedelser til å skape en ny verden, uten krig. De beseirede var, forståelig nok, ikke besjelet av samme

optimisme. For dem betydde den lange krigen og det knusende nederlaget bare kaos, sult og fortvilelse. Enda verre var det

imidlertid at mange av soldatene på den tapende siden, især tyskerne, som vendte tilbake til materielt sett nærmest uskadd hjemland, nektet å godta det militære nederlaget. Og det varte

ikke lenge før de begynte å se seg om efter muligheter til å få vasket vekk pletten på sin krigerære.

8

77 november 1918 i London. Winston Churchill beskrev feiringen av våpenstillstanden som «et triumfens pandemonium».

9

10

Franske flyktninger og dimitterte soldater vender tilbake til Sedan, garnisonsbyen ved grensen til Belgia som ble skutt i ruiner.

11

12

Vingestekkede og desarmerte tyske krigsfly trengt sammen på skraphaugen - for tilintetgjørelse ved ild.

13

Franske bønder bruker en stridsvogn, som traktor, sammen med hestene i den første våronnen efter krigens herjinger.

15

16

Tyske soldater hyldes ved Brandenburger Tor ved hjemkomsten til Berlin elter at kampene var over.

17

Toget stanset inne i en skog, på en lysning, hvor eikene og bøketrærne var halvveis innhyllet i morgendis. Dagen var den

8 november 1918. Klokken var syv. Første verdenskrig var i sluttfasen. Annen verdenskrig var i emning. Passasjerene befant seg i den bakerste vognen, som engang hadde vært keiser Napoleon 3s private vogn og hadde grønt

silketrekk på setene. De kunne skimte en annen vogn inne på et

sidespor. De visste ikke hvor de befant seg, men det ante dem at reisen var slutt - en reise som forhåpentlig ville gjøre slutt på

kampene. En fransk offiser åpnet døren og meddelte de seks tyskerne at marskalk Ferdinand Foch, de allierte styrkers øverstkommande­ rende, var rede til å motta dem klokken ni. Lederen for gruppen,

Matthias Erzberger, følte ventetiden som en plage i tillegg til det

han allerede hadde gjennomgått. Han var øm i hele sin svære kropp eiter reisen, og underveis hadde han på ett eller annet tidspunkt mistet brillene sine.

Han og hans ledsagere hadde reist i godt og vel atten timer, fra den tyske hærs hovedkvarter i Spa i Belgia. Like efter at

bilkolonnen hadde satt seg i bevegelse, hadde sjåføren i

Erzbergers bil ved et uhell kjørt ut i en sving og kollidert med et hus, og kjøretøyet like bak hadde truffet den med et voldsomt dunk, som hadde gitt Erzberger hard medfart. Den reduserte

kolonnen hadde fortsatt på veier hvor granathull og felte trær gjorde fremkomsten problematisk. I mørke og duskregn var de

nådd frem til det avtalte møtestedet for passering inn på fiendtlig

område, mange timer forsinket. Kolonnen hadde måttet snegle

seg frem mens en hornblåser i første vogn varslet om dens Matthias Erzberger underskriver sin egen dødsdom

bevegelser gjennom terrenget. Til slutt var en fransk eskorte

Engstelse bak stillheten ute ved skyttergravene

dukket frem fra tåken og hadde ført dem til en jernbanestasjon.

Underernæring i Tyskland

Derfra ble de kjørt med tog til det ukjente bestemmelsesstedet Comp iégne-skogen.

Wilsons 14 punkter

Visjonæren og tigeren

Matthias Erzberger, som var en av lederne for det moderate

«Italienerne må velge mellom Wilson og meg»

(katolske) Sentrumspartiet i Tyskland, syntes det var et eiendom­

En olivengren fra Lenin

melig oppdrag for en sivilist som ham å innlede våpenstillstands-

Gammelt hat bak nye grenser

forhandlinger. Men den nye parlamentariske regjering, som

Et tog i sneglefart gjennom et ødelagt landskap

hadde overtatt styret efter at keiser Wilhelm 2 hadde abdisert og

En skjebnesvanger telefonsamtale

var flyktet til det nøytrale Nederland, hadde ingen tiltro til de

Nye prøvelser for Wilson

militære, og den tyske overkommando på sin side var nærmest

En traktat full av sprengstoff

henrykt for å slippe å vifte med det hvite flagg. Da Erzberger hadde tatt avskjed med Hindenburg i Spa, hadde feltmarskalken

EN FRED BYGGET PÅ KVIKKSAND

sagt: «Ha den allmektige i Deres tanker, og gjør så godt De kan for

Erzberger våpenstillstandsavtalen i den samme jernbanevognen -

vårt land.» Et par minutter på ni spaserte tyskerne over til Fochs

og dermed underskrev han i realiteten også sin egen dødsdom.

hovedkvarter, en ombygget spisevogn. Marskalken og Storbritan­

fanatiske nasjonalister, begge tidligere offiserer i den tyske hær.

Mindre enn tre år senere ble han skutt ned og drept av to

nias første sjølord, admiral Roslynn Wemyss, hilste stivt på dem.

Fochs ubøyelighet og Erzbergers endelikt er typiske eksempler

«Hva bringer dere hit, mine herrer?» sa Foch ytterst formelt.

på de krefter som ble utløst da den første verdenskrig sluttet,

«Hva ønsker dere?» Erzberger sa at de var kommet for å motta de alliertes forslag til

krefter som - slik man idag klart kan se det - uunngåelig førte til

en våpenstillstandsavtale.

nasjonal stolthet og revansjelyst hos både seierherrene og

«Jeg har ingen forslag å komme med,» svarte Foch. Tyskerne var stumme av forbauselse. Så spurte en av dem hvordan Foch ønsket at de skulle ordlegge seg.

«Ber dere om våpenhvile?» sa Foch. «I så fall kan jeg gjøre dere

kjent med på hvilke betingelser dere kan oppnå den.»

den neste verdensomspennende konflikten. De ble næret av

taperne. Våpenstillstanden trådte i kraft klokken 11 om formiddagen den 11 november 1918. Den ble meddelt via feltradio og telefon

og fra munn til munn langs hele fronten, som strakte seg fra den sveitsiske grense til Kanalen. Stillheten føltes eiendommelig.

Tyskerne sa at de anmodet om våpenhvile.

«Freden kom så plutselig på oss at vi liksom ikke riktig kunne tro

Under dyp taushet fra de øvriges side leste en av Fochs

på den, det var som om vi drømte,» skrev en fransk offiser. «Da jeg

adjutanter opp betingelsene. Foch satt urørlig som en statue,

gikk langsmed skyttergravene noen timer senere, la jeg til min

nappet bare av og til i endene av sin mustasje. Admiral Wemyss

forbauselse merke til at alle våre soldater på lyttepostene eller i

dreiet monokkelen sin mellom fingrene. Efter hvert som betingel­

tilfluktsrommene oppførte seg som om krigen fremdeles pågikk.»

sene ble rullet opp, innså tyskerne omfanget og følgene av det

Helt anderledes var reaksjonen blant folk i de store byene. I

militære nederlaget. De var som lamslått.

London begynte feiringen offisielt med at parlamentets medlem­

Tyskland skulle straks gå i gang med å rømme alle besatte

mer kom sammen til takkegudstjeneste i Saint Margarets

områder - mesteparten av Belgia og Luxembourg og sjettedelen

Church, underhusets «egen» kirke, men ute i gatene ble det snart

av Frankrike, og dessuten Alsace og Lorraine, provinsene som

temmelig løssluppent. «Vilt fremmede menn og kvinner hadde

Tyskland hadde annektert efter seieren over Frankrike i krigen

samleie i portrom eller på fortauet,» skriver den britiske historiker

1870-71. Allierte styrker skulle rykke inn i Tyskland og okkupere

AJ P Taylor. «Det var som om de ville understreke livets seier over

hele venstre bredd av Rhinen, og viktige brohoder på høyre

døden...» I Paris trengte tyvetusen mennesker seg sammen på

bredd. Den tyske flåte skulle gå til den britiske flåtebasen Scapa

plassen foran den flombelyste operaen og sang Marseillaisen. I

Flow i Skottland for å bli internert der. Tyskland skulle utlevere

USA satte fabrikksirenene en ekstra spiss på folkemengdenes

5 000 lokomotiver, 150 000 godsvogner og 5 000 lastebiler. Blant

gledesutbrudd. Den tyske keiser fikk høre nyheten mens han var underveis til

krigsmateriellet som skulle utleveres var 1 700 bombe- og jagerfly, 5 000 enheter feltartilleri og tungt artilleri og 25 000 maskingevæ­

Nederland - han var blitt tvunget til å abdisere to dager tidligere.

rer. Det ble ikke nevnt ett ord om soldatenes egne håndvåpen.

De alliertes regjeringssjefer markerte våpenstillstanden hver på

Ved en senere anledning uttalte Foch: «De kjempet tappert - la

sin måte. I London var statsminister David Lloyd George for

dem få beholde sine våpen.»

overstrømmende glad til å kunne iaktta alle etikettens detaljer.

Betingelsene omfattet 34 punkter. Da samtlige var blitt opplest,

Klokken 10.55 åpnet han gatedøren i 10 Downing Street og ropte

anmodet Erzberger om øyeblikkelig våpenstillstand, idet han

til de passerende: «Klokken elleve er krigen over!» I Washington ga

henviste til gjæringen i revolusjonære kretser i sitt hjemland. Foch

presidenten alle i regjeringskontorene hele dagen fri, for straks

avviste anmodningen. Tyskerne måtte akseptere betingelsene før

efter å formulere en erklæring om at amerikanerne forpliktet seg

våpenhvile kunne inntre. De hadde tre døgn på seg.

til å bidra til opprettelse av «et rettferdig demokrati i alle deler av

Den 11 november, klokken 5.20 om morgenen, undertegnet

verden». I Paris bekjentgjorde den syvogsytti år gamle statsminis­

19

ter Georges Clemenceau våpenstillstandsavtalen for Deputert-

hadde mistet livet. Gamle dynastier var gått under - Hohenzol-

kammerets og Senatets medlemmer, tørket tårene og bega seg

lern i Preussen, Habsburg i Østerrike, Romanov i Russland - og av

raskt hjem. Han tilbragte eftermiddagen alene, spaserende i

det eldgamle Osmaniske rike var det bare sørgelige rester igjen.

haven.

For første gang i historien hadde man ført krig mot hverandre

Tre menn av en yngre generasjon, alle kjente navn i sine

ikke bare til lands og til sjøs, men også i luften. Det var blitt

hjemland - Franklin D Roosevelt, Winston Churchill og Benito

anvendt våpen hvis brutale slagkraft bare få hadde kunnet ane -

Mussolini - feiret freden på sin måte. Visemarineminister

fly som kastet bomber, undervannsbåter som skjøt ut torpedoer,

Roosevelt og hans kone, Eleanor, blandet seg med mengden i

kjempekanoner som avfyrte enorme prosjektiler, og giftgass ...

Washingtons gater og jublet og kastet konfetti. Rustningsminister

Soldatene hadde måttet utholde prøvelser diktert av en helt ny

Churchill sto ved vinduet i kontoret og skuet ut over mengden

form for strategi, skyttergravskrig. De forferdelige forholdene ved

som tente bål ved foten av Nelson-monumentet på Trafalgar

fronten var blitt treffende skildret i en tysk propagandabrosjyre

Square i London. Efter en stund oppsøkte han sammen med sin

med sikte på å holde USA utenfor krigen: «Grav deg en mannshøy

kone, Clemmie, statsminister Lloyd George. Redaktør Mussolini i //

grøft i haven, fyll den halvveis opp med vann og jump nedi.

Popolo d 'Italia holdt i Milano hoff for en håndfull beundrere, som

Opphold deg der to-tre døgn uten mat, og sørg for at en eller

for anledningen var iført iøynefallende, sorte uniformer.

annen sinnssyk person skyter mot deg med revolvere og

I Russland ble dagen ikke markert i det hele tatt. Landet hadde

maskingevær fra kloss hold.» Inntil de aller siste kampene i 1918,

åtte måneder tidligere inngått separat fredsavtale med Tyskland

var frontlinjeforskyvningene i skyttergravskrigen aldri mer enn ca

og befant seg nå i en opprivende borgerkrig mellom «de hvite» og

15 km til noen kant.

«de røde». De sistnevnte kjempet for bolsjevikenes ideer, skapt

av Vladimir lljitsj Uljanov, bedre kjent under navnet Lenin. «Proletariatets diktatur» var fremdeles et vaklende byggverk, men Lenin hadde dyktige hjelpere, som for eksempel Josef Vissariono-

vitsj Dsjugasjvili, bedre kjent som Stalin. Denne var nylig vendt tilbake fra forvisning i Sibir og blitt Lenins øverste kommissær for

kontrollen med det store rikets mange og ikke sjelden opprørske nasjonaliteter.

Blant soldatene på et feltlasarett i den nordtyske byen Pasewalk, var det ingen som tok seg mer nær av meldingen om

våpenstillstandsbetingelsene enn en nokså anonym korporal ved navn Adolf Hitler, som i oktober var blitt såret ved et britisk

gassangrep ved fronten i Belgia. Selv skrev han senere: «I min halvblinde tilstand famlet jeg meg frem og slengte meg på maven

på køyen min. Jeg begravde ansiktet i puten og ullteppet... Så hadde altså det hele likevel vært forgjeves, all oppofrelse, alt

savn ...» Våpenstillstanden var «århundrets verste forbrytelse», mente han i sin forbitrelse og sitt raseri.

Fire års forferdelig krig hadde kostet Frankrike 1,4 millioner,

Tyskland 1,8 millioner, det britiske samvelde 900 000 og Italia 650 000 menneskeliv. I det fremdeles blødende og lidende

Russland visste man ennå ikke hvor mange mennesker som

Blant rekonvalesentene ved det tyske militærsykehuset i Beelitz ved Berlin høsten 1916, var det en korporal ved navn Adolf Hitler (nr 2 fra høyre i bakerste rekke). Han hadde gjennom to år utmerket seg som en fryktløs ordonnans i aktivitet mellom fronten og sitt bayerske regiments hovedkvarter, men efter at han hadde meldt seg frivillig til å utføre et særlig farlig oppdrag under de ville kampene ved Somme, gikk det galt. Han ble såret av en granatsplint i låret. Han var imidlertid tilbake i aktiv fronttjeneste våren 1917. I oktober 1918 satte et britisk gassangrep ham ut av spill for godt. For sin tapperhet ble han tildelt jernkorset av første klasse, en utmerkelse som sjelden ble ikke-offiserer til del.

20

Da våpenstillstanden kom, var de fleste krigførende lands

statskasser nærmest bunnskrapet. En fryktelig influensa-epidemi

visjonen kom fra USA, hvor president Wilson hadde fastslått

herjet Europa ytterligere. Og selv om kampene ved frontene var

prinsippene for hva han mente ville være grunnlaget for en

slutt, fortsatte de allierte sin blokade av skip med matvarer til

rettferdig og varig fred.

tyske havner. Underernæring preget store deler av Tyskland.

Wilsons «14 punkter» ble presentert for Kongressen i januar

Mange mennesker holdt seg i live på en kost basert på kongler,

1918 og nyansert i senere taler. De omfattet endel tanker som

nesler og mel av kastanjer, samt kaffeerstatning laget av

skulle være levende mer enn et halvt hundre år senere. I stedet for

eikenøtter. I Øst-Europa var det mange steder akutt hungersnød.

hemmelige avtaler ville Wilson ha «åpne traktater, resultater av

Det var ikke underlig at lidelser og savn og økonomisk og

åpne forhandlinger». Rustninger skulle reduseres til et «sikkerhets­

politisk kaos skapte mye bitterhet og hat, men ingen kunne i fullt

messig akseptabelt bunn-nivå», og alle hindringer for internasjo­

alvor tro at disse følelsene skulle bidra til å fremkalle en ny

nal samhandel skulle fjernes. Folk og nasjonaliteter skulle ikke

verdenskonflikt innen tyve år var gått, for til tross for de enorme

lenger kunne behandles som kveg. De skulle ha sin «selvbestem­

tapene av menneskeliv klynget menneskene seg da krigen

melsesrett», de skulle kunne velge de ledere de ønsket og kunne

endelig var slutt til et inderlig håp om en ny og bedre fremtid, uten

bo innenfor grenser som mest mulig harmonerte med de

krig.

nasjonale grupperingene. I koloniene skulle den opprinnelige

Forventningene hentet sin næring fra to visjoner, og dette

gjaldt både den seirende og den tapende part. Den ene visjonen

befolkning ha «like rettigheter» med kolonimaktenes representan­

ter. Anneksjon av land måtte ikke lenger forekomme.

kom fra Russland, hvor Lenin oppfordret til en verdensrevolusjon,

Ingen enkelt sak opptok imidlertid Wilson så sterkt som

som under kommunistenes ledelse skulle gjøre slutt på gamle

opprettelsen av et nasjonenes forbund, som skulle ha til oppgave

foreteelser som privat eiendomsrett og sosial ulikhet. Den andre

å sørge for å bevare freden i verden og garantere «både store og

små staters» uavhengighet og sikkerhet. Det var disse erklæringene som var grunnlaget for at tyskerne

tidlig i oktober 1918 gjorde henvendelse til president Wilson, ikke til Storbritannias eller Frankrikes statsminister, for å forsøke å

oppnå våpenhvile. Og det var fra Wilson de efter utveksling av en

lang rekke høflige telegrammer fikk beskjed om at marskalk Foch

ville ta imot en delegasjon. I november 1918 syntes ingen av verdens ledende politikere å stå sterkere enn USAs president. Som den eneste som hadde klart å vekke et håp hos alle, på begge sider, fremsto president Wilson

som en moralsk autoritet uten like. USA, som ikke var kommet

med i krigen før i april 1917, var nå verdens mektigste nasjon. Nesten 2 millioner amerikanske soldater var blitt satt inn i

kampene i Frankrike sommeren 1918 og hadde bidratt avgjøren­ de til at krigen vendte seg til de alliertes fordel. Amerikanernes

samlede tap var 50 000 mann, altså svært små sammenlignet med mannefallene hos de andre krigførende nasjonene. USA hadde

med sin gunstige beliggenhet unngått krigsskader av enhver art,

og nasjonens kolossale økonomiske potensial var fullstendig intakt og sto til presidentens rådighet for hjelpetiltak i utlandet. På den hjemlige politiske front var imidlertid Wilsons posisjon

betydelig svekket. Mot venners og medarbeideres råd hadde han

21

OMMØBLERT EUROPAKART -1 SEG SELV EN TRUSEL OM NY KRIG Seierherrene i den første verdenskrig ommøblerte Europakartet. I enkelte tilfel­ le ble «gammel urett gjort god igjen», for eksempel da Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, og det gjenoppståtte Polen svelget store deler av Preussen. Andre nye grenser ble trukket i forståelse med Woodrow Wilsons idealistiske syn - at man i størst mulig omfang skulle ta hensyn til sprog, etnisk bakgrunn og historiske og kulturelle tradisjoner. De nye baltiske republikkene fremsto såle­ des som temmelig homogene stater, hver for seg. I tidligere østerriksk-ungarske områder var forholdene mer kompli­ serte. I en ny stat, Tsjekkoslovakia, besto befolkningen av fire hovedgrupper -

22

tsjekkere, slovaker, tyskere og rutenere. I det nye kongedømmet Jugoslavia var det enda flere - kroater, serbere, bosniere, makedonere, montenegriner, madjarer

(ungarere) og slovenere. Noen av endringene var å betrakte som «betaling». Under krigen hadde Stor­

Bessarabia fra Russland og Transsylvania fra Ungarn. Følgene av alle disse løftene og mani­ pulasjonene var et Europa som var mer splittet og spenningsladet enn noen­ sinne. Omkring 30 millioner europeere levde som minoritetsgrupper under til

britannia og Frankrike fått endel land til å delta på alliert side ved å stille territoriale gevinster i utsikt. Men de begunstigede var sjelden tilfreds med belønningen. Italia mottok således en stor bit av SydØsterrike, men måtte til sin forbitrelse finne seg i at Jugoslavia fikk et eftertrak-

dels forhatt fremmedstyre, og de land som hadde mistet territorier og folk som følge av fredstraktaten, hadde intet

tet område i Dalmatia ved Adriaterhavet. Romania derimot tok ikke løftene så høytidelig og sikret seg raskest mulig

var det klart at de nye grensene mange steder hadde skapt farlige forhold, som før eller senere ville føre til konflikt.

høyere ønske enn å se den omgjort. Fiaskoen var dog ikke total, for enkelte av de nye nasjonene eksisterer fremdeles. Men femten år efter fredsforhandlingene

i forbindelse med kongressvalgene - som skulle finne sted den 5

fortelle dem hvordan han selv så på fredsforhandlingene. Han sa

november 1918 - oppfordret publikum til å støtte Demokratenes

at amerikanerne ville være de eneste delegatene med upartisk

kandidater til Representantenes hus og Senatet, slik at hans parti

syn. De kom til å treffe delegater som ikke egentlig representerte

kunne hjelpe ham til å skape fred i verden. Denne appellen fikk

folket i sine land. Det var derfor amerikanerne som kom til å gi

mange som hadde sett bort fra innenrikspolitikken og gitt sin

uttrykk for menneskehetens meninger. Det som nå måtte til, var

støtte til en politisk motstander, til å ta avstand fra presidenten -

en renselsesprosess som kunne gjenskape verden, for «bolsjevis-

landet befant seg fremdeles i krig! Og følgen ble republikansk

mens gift er i ferd med å bli godtatt som en protest mot hvordan

flertall i begge hus. Wilson gjorde ikke forsøk på å rehabilitere seg

verden er blitt styrt». USA måtte derfor kjempe for en ny

hos sine motstandere, og da delegasjonen til fredsforhandlinge­

verdensordning - «varsomt hvis vi kan, mindre lempelig hvis vi

ne, som skulle begynne i Paris i januar 1919, ble satt sammen,

må». George Washington ankom Brest fredag 13 desember. Enkelte

tellet den bare én republikaner.

I våre dager betraktes Woodrow Wilson fremdeles som en

ombord mente dette var et dårlig omen, men Wilson betraktet 13

visjonær idealist, men det er ingen tvil om at han var en ytterst

som sitt lykketall. Og han fikk en mottagelse som ingen annen

sammensatt personlighet. Som en utpreget akademiker som ble

statsmann har opplevd. Han sto på broen og hilste den franske

politiker, distanserte han seg, kanskje uten selv å ville det, fra

marine, som gled forbi i sakte fart. Kanoner dundret sine salutter,

mange mennesker alene ved sitt intellekts makt, og i omgangen

orkestre spilte The Star-Sprangled Banner. Reisen videre til Paris

med sine medarbeidere var han meget formell - dette til tross for

ble det rene triumftog. «Vi fikk høre at enkelte steder langs

at han som professor og senere rektor ved Princeton-universitetet

jernbanelinjen knelte bondefamilier i bønn for presidenten og

hadde vært meget populær, særlig blant de yngre studentene

hans misjon,» skrev den amerikanske journalist Lincoln Steffens.

(han hadde for eksempel vært fotballtrener!). Hans barn skildrer

Med tilsvarende ærefrykt og begeistring ble Wilson møtt da

ham for øvrig som en humørfylt, kjærlig og forståelsesfull far.

han besøkte England og Italia før fredskonferansen ble åpnet.

Wilson var, stikk i strid med alle råd og alle tradisjoner, fast

Barn strødde blomster på gaten, folkemassene jublet og skrek.

bestemt på å lede den amerikanske delegasjon til fredskonferan­

Wilsons residens i Paris var Palais Murat. Da kong Viktor

sen. Ingen tidligere amerikansk president hadde noensinne forlatt

Emanuel 3 av Italia kom for å hilse på ham, uttalte han: «Jeg kunne

USA i sin funksjonstid. Wilsons forgjenger, Taft, hadde sogar

ikke bo i et hus som dette.» Han var en mann av enkle vaner.

unnlatt å tilbringe feriene på sitt landsted i Canada. Men Wilson

Wilsons politiske motstandere i Washington forsto snart å trekke

avviste alle innvendinger. Han sa at det var hans plikt å reise til

frem Palais Murats enorme og luksuriøse marmorbad, og

Paris. Han hadde sendt unge menn i døden hinsides Atlanterha­

samlingen av 3 000 glass - typiske eksempler på udemokratiske

vet, og han måtte sørge for at «folk som kommer efter meg ikke

eksesser.

skal bli nødt til å bringe et slikt offer på ny».

I begynnelsen av desember 1918 forlot presidenten og hans

Paris var blitt valgt som konferansested som en honnør til Frankrike og dets krigsinnsats. Det vrimlet av folk fra alle verdens

følge New York med George Washington, et tidligere tysk

kanter. Enkelte av de offisielle delegasjonene måtte ha mer enn

passasjerskip som den amerikanske regjering hadde beslaglagt og

ett hotell, for diplomatene var ledsaget av parlamentarikere,

brukt til troppetransport. (Wilson konstaterte med en viss

embedsmenn, militære, økonomiske og juridiske rådgivere,

forbauselse at den berømte kjøkkensjefen ved Hotel Belmont i

representanter for industri og fagbevegelse, journalister, sekre­

New York var blitt engasjert for å tilberede måltidene for ham selv

tærer og kontorister. Men det krydde også av folk som ikke var

og Mrs Wilson.) Presidentens følge omfattet ca 150 personer -

spesielt invitert- individer som hadde spesielle saker å fremlegge

geografer, etnologer, historikere, økonomer og jurister - et team

og var bevæpnet med bønnskrifter, filosofiske avhandlinger eller

som skulle borge for den nødvendige ekspertise.

etnografiske kart, eller utdelte propagandamateriale.

I høyde med Azorene sammenkalte Wilson sitt ekspert-team,

Wilson ble oppsøkt av et utall av mennesker som hadde en sak

også kalt The Inquiry, ikke for å høre hva de mente, men for å

å fremføre, og dette, i tillegg til den dyrkelse han var gjenstand for

23

bare han viste seg ute, styrket presidenten i troen på at han var

Lloyd George. Han snakket ikke bare perfekt skoleengelsk, han

hele menneskehetens talerør. Han var ikke oppmerksom på at all

hadde praktisk erfaring efter å ha vært USA-korrespondent for

denne smigrende oppmerksomheten ikke tiltalte hans stats-

Paris-avisen Le Temps under den amerikanske borgerkrig, han

mannskolleger i særlig grad.

hadde undervist ved en pikeskole i Connecticut og han hadde

Fredskonferansen ble åpnet i det franske utenriksdepartement

tilbragt adskillig tid i New York. Statsminister Orlandos engelsk­

på Quai dOrsay den 18 januar 1919. Det svære hesteskoformede

kunnskaper begrenset seg til tre enkle fraser, nemlig «Eleven

bordet, gobelinene og de forgylte stolene, skapte en påfallende

o'clock», «I don't agree» og «Good-bye» - ifølge ham selv.

storslagen ramme omkring forhandlinger hvis innhold var dystert

Sprogbarrieren var imidlertid bare én av hans mange vanskelig­

nok. Den forestående oppgave for delegatene virket overvelden­

heter i forhandlingene med de mektigere tre andre.

de. Det gjaldt intet mindre enn å skape en ordnet fremtid for 400

Som vertslandets sjefsdelegat ble Clemenceau valgt til konfe­

millioner europeere, 10 millioner tidligere tyrkiske underståtter i

ransens formann. «Tigeren» var en formidabel motstander ved et

Midt-Østen og omkring 12 millioner mennesker i koloniene som

hvilket som helst forhandlingsbord. Som regel var han iført kalott

tyskerne hadde hatt i Afrika og i Stillehavet.

og hansker - de sistnevnte for å skjule et plagsomt eksem - og

Russland var ikke representert. Utgangen på borgerkrigen var

ansiktet hadde vanligvis et skeptisk uttrykk. I sin ungdom hadde

fremdeles uviss, og vestmaktene var ikke villige til å anerkjenne

han vært radikal, men med årene var han blitt en utpreget

bolsjevik-regjeringen mens «de hvite» syntes å ha utsikter til å

realpolitiker og kyniker. Da han første gang leste om Wilsons 14

vinne. Tyskland og dets tidligere allierte - nå statene Østerrike,

punkter, utbrøt han: «Gud skjenket oss ti bud, som vi forbrøt oss

Ungarn, Bulgaria og Tyrkia - ble nektet plass ved forhandlingsbor­

mot. Wilson har gitt oss fjorten punkter, og nå får vi se...» Han

det. Fredsbetingelsene skulle utarbeides av 32 nasjoner, som

var villig til å akseptere den amerikanske presidents noe

enten hadde vært i krig med Tyskland eller brutt den diplomatiske

høytflyvende ideer, bare han selv fikk det som han ville - at

forbindelse med landet.

Tyskland aldri igjen skulle bli i stand til å overfalle Frankrike. To

Allerede fra begynnelsen var det innlysende at konferansen

ganger på femti år fikk være nok. Clemenceau ønsket det franske

var altfor stor og tungrodd til at Wilsons drøm om «åpne traktater

flagg plantet ved Rhinbredden, og gikk ikke det, ville han ha et

som følge av åpne drøftelser» kunne bli virkelighet. Snart ble

isolert Rhinland som bufferstat mellom Frankrike og arvefienden.

ømfintlige problemer som nye grenser overlatt til spesielle

Valiseren Lloyd George var med sine 56 år den yngste av De

kommisjoner, og ialt ble det nedsatt ikke mindre enn 58

fire store. Denne hvithårete, munnrappe og muntert utseende

forskjellige kommisjoner. Et timannsråd, med medlemmer fra de

mannen var en langt mer snedig og dreven politiker enn hans

største av de allierte nasjonene - Storbritannia, Frankrike, USA,

oppsyn kunne røbe. Hans politiske motstandere hjemme hadde

Italia og Japan - ble en slags eksekutivkomité for konferansen.

gitt ham økenavnet Geita fordi han uten tvil var en stor beundrer

Men de store og viktige avgjørelser ble i realiteten alltid truffet av

av det svake kjønn, men de hadde betydelig respekt for hans sans

«De fire store» - Clemenceau, Lloyd George, Wilson og Italias

for de politiske realiteter. Lloyd George hadde på sin vei mot toppen hardt angrepet aristokratiet og slått til lyd for mange

statsminister, Vittorio Orlando - som ved drøftelser av spørsmål

vedrørende Det fjerne østen ble komplettert av den japanske

radikale sosiale reformer, for eksempel offentlig pensjon for

sjefsdelegat, marki Saionji. Disse herrene hadde for det meste

gamle. Han var en rendyrket pragmatiker. Til tross for at han av

private sammenkomster, og i mange tilfelle unnlot de å føre referat.

net det første efterkrigsvalget efter en valgkamp hvor man hadde

legning var pasifist, hadde han i spissen for det liberale parti vun­

brukt slagord som «Hang the Kaiser» og «Squeeze the German De fire store var høyst ulike, med hensyn til både bakgrunn,

orange until the pips squeak». Ved Paris-konferansen så Lloyd

temperament og synspunkter om fredens betydning for de

George det som sin fremste oppgave å bevare Storbritannias

respektive hjemland. Bortsett fra politisk rutine, var feilfritt

ledende rolle på havene og å gjenvinne imperiets mange handels­

engelsk det eneste Clemenceau hadde felles med Wilson og

messige fordeler.

24

Vittorio Orlando var en lærd, vennlig og ytterst korrekt herre.

Wilson insisterte på at konferansen først og fremst behandlet

Han følte nærmest en hellig forpliktelse til å verne om Italias

«Pakten» - opprettelsen av Folkeforbundet. Han trodde fullt og

interesser. For ham gjaldt det at landet virkelig fikk de

fast på at Folkeforbundet ville bli en fredens hjørnesten, et

landområder som det i hemmelighet var blitt stillet i utsikt av

effektivt middel til å hindre nye kriger.

Storbritannia og Frankrike i 1915, som belønning for å gå inn i

krigen på de alliertes side.

Tanken om et folkeforbund var ingen helt original Wilson-idé. Den hadde vært fremme i en rekke land, deriblant Tyskland,

I motsetning til Orlando, var de tre øvrige ikke særlig nådige i

allerede før krigen. Ved drøftelsene av Pakten oppsto det snart

sine meninger om kollegene. Lloyd George betraktet Wilson som

problemer. Wilson måtte for å berolige landsmenn som fryktet

en «edel visjonær», men også som en «urokkelige og hensynsløs

for at USA kunne bli nødt til å gi avkall på noe av sin suverenitet,

partipolitiker» og «en nokså smålig og hevngjerrig» person. Han

kreve at den inneholdt en bestemmelse om at Folkeforbundet

var ikke særlig betatt av Wilson som «misjonæren som har

ikke kunne se bort fra «regionale avtaler som for eksempel

foresatt seg å redde de stakkars hedenske europeerne fra falske

Monroe-doktrinen». Japanerne bragte inn et ømfintlig moment da

og grusommer guder». Om Clemenceau uttalte Lloyd George at

de hevdet at Pakten måtte understreke prinsippet om rasenes

han fulgte Wilsons bevegelser «som en gammel vakthund som

likeberettigelse. Dette omgikk man ved å vedta en bestemmelse

holder øye med en vilt fremmed hund som har forvillet seg inn på

om at alle avgjørelser ved Folkeforbundets møter måtte være

gården og neppe har noe godt i sinne».

enstemmige - slik at hvert enkelt deltagerland i realiteten fikk

Pussig nok brukte Wilson et ikke helt ulikt bilde om Clemenceau: «Han er som en gammel hund som skal legge seg

vetorett.

President Wilson inngikk kompromisser på andre områder, i

ned. Han dreier seg rundt efter halen sin inntil han endelig får tak i

det håp at Folkeforbundet senere ville rette opp forholdene. To

den og legger seg ned.»

vanskelige saker angikk henholdsvis Italia og Japan. Ved den

Clemenceau slo to fluer i ett smekk ved følgende bemerkning

hemmelige London-avtalen av 1915 hadde Italia fått løfte om

om Wilson: «Jeg vet ingen som er mer lik Jesus i sin tale - og mer

Syd-Tyrol og Trieste-området - tidligere østerriksk-ungarske

lik Lloyd George i sine handlinger.»

territorier - og en stripe av Dalmatia, som nå var blitt en del av det

nye kongedømmet Jugoslavia. Wilson bøyde seg da det gjaldt Syd-Tyrol, enda dette innebar at en kvart million østerrikere kom

under italiensk styre, men han firte ikke på de to andre punktene. Dberfdjlefien

Over hodet på Orlando sendte han et opprop til det italienske

folk om at man måtte sette verdensfredens sak over nasjonale særinteresser. Det ble for meget for Orlando. Han forlot

konferansen. Som den korrekte herre han var, sendte han ved

avreisen president Wilson en hilsen hvor han ga uttrykk for sin høye aktelse for denne. Mer oppriktig var kanskje hans uttalelse om at «det italienske folk må velge mellom Wilson og meg».

Orlando vendte tilbake til Frankrike da fredsavtalen skulle undertegnes.

Japan gjorde krav på det som landet hadde fått løfte om i en hemmelig avtale med de allierte av 1917: overtagelse av de tyske

konsesjoner i China, i virkeligheten kontrollen over de viktige

industriforetagendene i Shantung-provinsen. Wilson gikk med på japanernes krav, enda også China var en alliert, som ved krigens

slutt hadde hatt 175 000 mann i sivil tjeneste bak frontene i

øo — jetjf ()n6cii n>ir ben Tbffcvbiiiib: 21de pcgcn (Sincn.

Denne tegningen av Th Th Heine, i et nummer av vittighetsbladet «Simplicissimus» fra 1921, gir et godt uttrykk for den bitterhet som de fleste tyskere følte overfor fredstraktatens betingelser. Den nakne «tyske Michel» (den tids parallell til «Uncle Sam» eller «John Bull») får sine innvoller revet ut av det femhodete uhyre (USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan).

25

Europa, Afrika og Midt-Østen. Da hans pressesekretær innvendte

Efter at Lenin i mars 1918 hadde inngått separat-fred med

at dette var i strid med den alminnelige opinion i både USA og

Tyskland ved Brest-Litovsk-traktaten, hadde de allierte sendt en

verden for øvrig, svarte Wilson trett og brydd: «Ja, jeg vet det,

mindre styrke til Arkhangelsk og Murmansk i nord og en annen til

men hvis italienerne holder seg borte og japanerne reiser hjem,

Vladivostok lengst i øst. Tidligere hadde de sendt tsarens Russland

hvordan skal det da gå med Folkeforbundet?»

enorme mengder av krigsmateriell, deriblant sjeldne og verdifulle

Harold Nicolson, som dengang var en ung diplomat i Lloyd

metaller, og det var nå om å gjøre at tingene ikke havnet i

Georges delegasjon, gjorde visse notater i forbindelse med den

tyskernes hender. Japanerne, assistert av små kontingenter av

nærmest overfladiske måten disse territorienes skjebne ble

britiske og amerikanske soldater, hadde besatt noen strekninger

avgjort på: «I et nesten overmøblert arbeidsværelse ligger mitt

av den strategisk viktige transsibirske jernbanen. Allierte våpen og

store kart på bordteppet. Clemenceau, LI G og PW bøyer seg

penger var sendt til støtte for «de hvite» i borgerkrigen som nå

frem over det, og LI G sier, vennlig som alltid: 'Hør nå godt efter,

raste i det store riket.

Nicolson/ Så legger han i detaljer ut om avtalen som de nettopp

Lloyd George og Wilson håpet det skulle være mulig å få i

er blitt enige om. Jeg tillater meg å komme med enkelte små

stand våpenhvile i Russland, men Clemenceau, som fryktet at

forslag. PW spør: 'Og hva så med Øyene?' Jeg svarer nokså

kommunistene ville smitte Tyskland med sin lære, truet med å

bestemt: 'De er greske, herr president/ 'Da bør de vel tilfalle

trekke seg fra konferansen hvis bolsjevik-representanter fikk sette

Hellas?' H N: 'Fortrinnsvis.' P W: 'Javel!' Clemenceau forholder seg

sin fot i Paris. Det ble da til at man inviterte de stridende parter til

helt taus. Han sitter på kanten av stolen og holder hendene med

å møte representanter for de allierte på øya Prinkipo i

de blå hanskene på kartet. Mer enn noensinne ligner han en

Marmårahavet. Lenin svarte unnvikende; mer avgjørende var det

gorilla av gult elfenben.»

Slik kunne det altså gå til da Europakartet ble omskapt.

sikkert at «de hvite» eftertrykkelig avslo å sitte ved noe forhandlingsbord sammen med «de røde», uansett hvor eller når.

Ett av spørsmålene de ikke kunne bli enige om, var hvordan de

Et nytt forslag fulgte. Det ble fremmet av Winston Churchill, en

skulle forholde seg til Lenin og hans bolsjevik-regjering. Verdens­

av de yngre og mer pågående i den britiske regjering. Han var i hui

revolusjonens spøkelse lurte hele tiden i bakgrunnen. En stund

og hast kommet over fra London. Churchills forslag gikk ut på at

syntes faren for kommunistisk maktovertagelse i Tyskland å være

man skulle stille bolsjevikene ultimatum om å innstille fiendtlig­

overhengende, i Ungarn styrte kommunisten Béla Kun som den

hetene innen ti dager - hvis ikke, ville allierte styrker gå til aksjon

rene diktator, og man antok at kommunister sto bak streikebølge­

og med makt styrte den kommunistiske regjeringen. Wilson

ne som veltet inn over Vest-Europa.

avviste forslaget. Han sa at de allierte styrkene som allerede

WILSON

LLOYD GEORGE

ORLANDO

CLEMENCEAU

«De fire store» ved fredskonferansen i Paris var en høyst uensartet kvartett. Lloyd George omtalte Wilson som en blanding av «edel visjonær», «urokkelig og hensynsløs partipolitiker» og en «nokså smålig og henvgjerrig person». Til tross for at alle fire iallfall oppnådde noe av det de hadde foresatt seg ved konferansen, skulle ironisk nok samtlige snart få oppleve at deres landsmenn bebreidet dem at de var blitt lurt eller på andre måter var kommet til kort ved forhandlingsbordet.

26

befant seg i Russland ikke utrettet noe, og jo fortere de ble trukket

Flere ganger efter at de tre lederne hadde gjenopptatt sin

ut, desto bedre. I hemmelighet ble det så sendt en misjon til Moskva. Den var

Ved en anledning, i forbindelse med en heftig diskusjon, spurte

ledet av den unge liberale amerikanske diplomat William C

Wilson den franske statsminister om han ønsket at han dro hjem.

Bullitt. Hensikten var forsiktig å forhøre seg om kommunistenes

«Nei, jeg ønsker ikke at De drar hjem,» snerret Clemenceau, «men

møtevirksomhet, syntes samarbeidet å være dømt til å mislykkes.

betingelser for å gå med på våpenhvile. Misjonen ble fyrstelig

jeg ønsker det for mitt eget vedkommende, og det med det

innkvartert og bevertet av bolsjevikene, og Bullitt hadde en

samme.» Og han trakk seg ganske riktig tilbake, for noen dager. I

langvarig samtale med Lenin. Tilbake i Paris fremla han resultate­

begynnelsen av april skapte Wilson stor sensasjon ved å

ne: Hvis de allierte trakk sine styrker tilbake fra russisk jord og

telegrafere at Ceorge Washington måtte komme over og hente

gjorde slutt på matvare-blokaden - som rammet både tyske og

ham. Han kom heldigvis på bedre tanker.

russiske havner - ville bolsjevikene gå med på våpenhvile i krigen

Bitrest var meningsutvekslingene angående Tyskland. Clemen­

mot «de hvite». Videre ville bolsjevikene akseptere at alle de facto-

ceau ønsket å svekke landet for alltid, men Wilson og Lloyd

regjeringer som var blitt opprettet i forskjellige deler av det

George inntok en mer forsonlig holdning. Storbritannia var ikke

tidligere tsarriket, skulle beholde kontrollen over de områder de

interessert i et altfor sterkt Frankrike, og dessuten kunne et

behersket i det øyeblikk våpenhvileavtalen trådte i kraft.

rehabilitert Tyskland bli en nyttig handelspartner. Ved et heftig

Da det i denne forbindelse var tale om områder som Polen,

sammenstøt beskyldte Clemenceau sin britiske kollega for å være

Finland, de baltiske stater, Krim, mer enn halvparten av Ukraina

en fiende av Frankrike. «Javisst,» repliserte Lloyd George, «det er

og hele Sibir, ville Lenins forslag i aller høyeste grad ha redusert

vår tradisjonelle politikk.»

det gamle Russlands territorium. Historikere har i årenes løp gjort

Wilson og Lloyd George ville ikke gå med på Clemenceaus

seg mange tanker om hvordan utviklingen i verden ville ha blitt

krav om et separat Rhinland som bufferstat mellom Tyskland og

hvis de allierte hadde godtatt bolsjevikenes betingelser. Men

Frankrike, men de ga sin tilslutning til demilitarisering av området.

Bullitts rapport om Moskva-misjonen forelå på et tidspunkt da

Clemenceau kunne glede seg over tilslutning også i andre

Wilson, Lloyd George og Clemenceau satt i intense forhandlinger

spørsmål. Alsace og Lorraine skulle leveres tilbake, og Tysklands

om problemet Tyskland. Bolsjevikenes frist, 10 april, kom og gikk

hærstyrker skulle begrenses til 100 000 mann. Tyskland skulle

uten at de allierte foretok seg noe som helst i sakens anledning.

nektes å opprette noe flyvåpen, bygging av fly og undervannsbå­

Bullitt nedla i forbitrelse sitt verv og reiste til Rivieraen. Ved

ter kom ikke på tale, og produksjonen av krigsmateriell i Tyskland

avreisen uttalte han til pressen: «Jeg skal ligge på ryggen i sanden

ville bli strengt begrenset. Samtlige tyske kolonier skulle avstås til

og se på at man lar verden gå til helvete!»

de allierte, og store områder i øst av selve det tyske rike skulle

tilfalle Polen, som atter var blitt selvstendig. I april 1919 var det tydelig at De tre store begynte å gå hverandre

Krigserstatningene man ville kreve av Tyskland ble riktig et

litt på nervene. Den høytidelige tonen fra januar var nå bare et

stridens eple, et meget ufordøyelig sådant. Alene betegnelsene

minne. Mange ting hadde virket forstyrrende inn. Viktige saker i

var gjenstand for heftige diskusjoner - «reparations» lød kanskje

parlamentet hadde tvunget Lloyd George til å dra til London, og

mindre brutalt enn «indemnities», for ikke å snakke om «punitive

Wilson hadde vært opptatt med sine presidentplikter fra midten

damages», et uttrykk som Wilson på forhånd uttrykkelig hadde

av februar til midten av mars. Og Clemenceau var blitt satt ut av

tatt avstand fra. Men disse rent semantiske motsetningene var

spill for en kortere tid som følge av et attentat fra en fransk

mindre alvorlige.

anarkists side. Den franske statsministeren var blitt truffet av et

Å kreve «restitusjon» av en slagen fiende var ingen ny idé.

skudd, og kulen, som var trengt nesten inn til ryggraden, lot seg

Storbritannia hadde forlangt krigserstatninger i 1815, Tyskland

ikke fjerne. Men «Tigeren» tålte mer enn som så. Bare ti dager efter

hadde gjort det samme efter seieren over Frankrike i 1871. Det

attentatet var han tilbake ved konferansebordet, like sprek og

aller ferskeste tilfellet var Brest-Litovsk-traktaten av 1918, som

virkelysten som før.

tilkjente Tyskland en enorm betaling for å slutte fred med

27

bolsjevikene - for eksempel en tredjedel av Russlands dyrkede

mareritt». Blant de ting man ikke fant tid til, var å sammenkalle til

arealer, mer enn halvparten av landets samlede industri samt seks

en oppfølgende kongress hvor man med representanter for

milliarder mark. Ved våpenstillstandsavtalen som var blitt

Tyskland kunne drøfte de alliertes fredsbetingelser. Enkelte av

undertegnet i Compiégne, var Brest-Litovsk-traktaten satt ut av

betingelsene, som for eksempel tysk nedrustning og landavståel­

spill, men betingelsene i den var iallfall et talende uttrykk for

se, kunne overhodet ikke bli gjenstand for nærmere forhandlin­

hvordan tyskerne så på en seierherres rettigheter vis-å-vis en

ger, i motsetning til saker av økonomisk art.

beseiret fiende. Allerede ved konferansens begynnelse var det enighet om at

I alt hastverket gjorde man seg skyldig i også en annen alvorlig forsømmelse. De forskjellige avgjørelser som var blitt truffet

Tyskland skulle betale for de skader som dets styrker hadde påført

under fredskonferansen, var samlet i et dokument som var ment

sivilbefolkningen og dens eiendom. Efter hvert vokste franskmen­

som et foreløbig utkast til en fredstraktat. I enkelte punkter

nenes og britenes appetitt. De foreslo at Tyskland skulle dekke

forekom, ifølge Nicolson, formuleringer hvor opphavsmennene

alle utgifter de allierte hadde hatt i forbindelse med krigføringen.

virkelig hadde «tatt hardt i» ut fra den antagelse at uttrykk og

Både Storbritannia og Frankrike hadde måttet oppta kolossale lån

begreper ville bli «modifisert» ved drøftelser med tyskerne. Og

ved utstedelse av obligasjoner; Frankrike hadde stor gjeld til

siden den oppfølgende konferansen man hadde hatt i tankene

Storbritannia, og begge skyldte USA svære summer.

aldri kom i stand, ble den foreløbige ordlyden i traktaten den

Wilson motsatte seg forslaget, men han kunne gå med på at

endelige. Tyskerne var i realiteten stilt overfor et fredsdiktat.

Tyskland betalte alle krigsutgifter i tilfellet Belgia, som var blitt

Herbert Hoover, som var medlem av president Wilsons komité

overfalt og påført enorme ødeleggelser. Det utspant seg livlige

av økonomiske rådgivere, var en av de første som mottok et trykt

diskusjoner om ord og fortolkninger av ord, men enden på visen

eksemplar av fredstraktaten. Det ble bragt til ham i hans Paris-

ble iallfall at man kom frem til et slags kompromiss: tyskerne

leilighet tidlig på morgenen en dag i begynnelsen av mai. Han ble

skulle pålegges å betale et beløp som svarte til den samlede lønn

mer og mer betuttet efter hvert som han leste. Til slutt holdt han

som de allierte soldater hadde mottatt inntil de ble dimittert, samt

ikke ut lenger. Han «måtte ha luft», og han begynte å vandre

krigspensjonene til de falnes pårørende.

omkring på måfå i de nesten folketomme gatene. Forunderlig nok

Det ble ikke fastsatt noe endelig beløp for krigserstatningene,

skulle han støte på general Jan Christian Smuts, den høyt

for både Clemenceau og Lloyd George mente at uansett hvilken

respekterte leder for den sydafrikanske delegasjonen, og John

sum man ble enig om, ville deres landsmenn si at den var altfor

Maynard Keynes, en ung og fremragende britisk sosialøkonom.

lav. De slapp for øvrig å ta nærmere standpunkt, for problemet

Hoover skrev om dette tilfeldige møtet på gaten: «Vi var skjønt

ble overlatt til en spesiell krigserstatningskommisjon. Inntil videre

enige om at mange deler av den foreslåtte traktaten på lengre sikt

skulle Tyskland, fra mai 1921, begynne å avbetale på et beløp

ville få ødeleggende konsekvenser.» Og Keynes skrev samme

tilsvarende fem milliarder gulldollar. Kommisjonen regnet med å

morgen til sin mor: «Denne freden er helt verdiløs.» Straks efterpå

være kommet frem til et endelig beløp innen nevnte tidspunkt.

trakk han seg fra den britiske delegasjonen og satte i pennen et

En annen forpliktelse man påla Tyskland - den ble senere

polemisk skrift, «Fredens økonomiske konsekvenser», som skulle

artikkel 231 i fredstraktaten - var av en slik art at den irriterte de

vise seg å bli temmelig toneangivende for «informert opinion» i

beseirede over all måte og skapte ondt blod for mange år

USA og Storbritannia i reaksjonene imot Versailles-traktaten.

fremover. Tyskland skulle, på vegne av seg selv og sine

Samme morgen, den 7 mai 1919, ankom en tysk delegasjon,

forbundsfeller, påta seg ansvaret for å ha forårsaket alle de tap de

som var innkalt av de allierte, for å motta fredsbetingelsene.

allierte hadde lidt i menneskeliv, materiell og eiendom som følge

Medlemmene var kommet med toget - som, efter hva en av

av den krig som var blitt påtvunget dem ved Tysklands og dets

delegatene mente, mange steder med hensikt var blitt kjørt med

forbundsfellers aggresjon.

sakte fart - og i det nordfranske landskapet hadde de sett

I sin dagbok skrev Harold Nicolson at de siste ukene av

«folketomme jordbruksområder som engang hadde bugnet av

fredskonferansen «nærmest fløy avgårde som et hysteriets

grøde, men nå var totalt ødelagt av bomber... ruiner av lands­

Militære og sivile tilknyttet de allierte forhandlingsdelegasjoner står på bord og stoler for å få et blikk inn i konferansesalen i Trianon-slottet i Versailles. Bildet ble tatt den 7 mai 1979, / det øyeblikk selve fredstraktatdokumentet ble overlevert til den tyske utenriksminister.

28

byer... inntil vi ikke lenger orket å se ut». Som om dette i seg selv

snart ble landets president. Ebert, som egentlig var sadelmaker av

ikke var tilstrekkelig, måtte delegasjonen troppe opp i Versailles,

yrke, hadde gjort politisk karriere i det sosialdemokratiske parti,

hvor «Jernkansleren» - Bismarck - åtteogførti år tidligere i triumf

hvis medlemmer og øvrige tilhengere hovedsakelig var fagfore­

hadde proklamert et nytt tysk keiserrike.

ningsfolk og liberale middelklasseborgere.

I de seks månedene som var gått siden undertegnelsen av

En enkelt hendelse kunne sies å ha vært avgjørende for at

våpenstillstanden, hadde tyskerne fått smake nederlagets bitre

forholdene ikke ble kaotiske i hele Tyskland. Den 9 november

frukter efter en krig de inntil det siste hadde trodd de skulle vinne,

1918, altså mens Matthias Erzberger var i Compiégne og forsøkte

ikke minst fordi deres ledere hadde forsikret dem om det. Mange

å få mildnet våpenstillstandsbetingelsene, satt Ebert alene i et

mennesker, særlig blant de fattige i byområdene, hadde følt

kontor i det tidligere keiserlige kanselli i Berlin. Han kunne høre

sulten på kroppen. Den allierte blokade, som ikke ble hevet før i

ropene fra Spartakistene - medlemmer av det tyske kommunist­

april 1919, hadde avskåret landet fra tilførsler av mat utenfra.

partiet - som marsjerte på Unter den Linden. På dette tidspunkt

Bøndene hamstret i stor utstrekning sine egne produkter eller

var han leder for en regjering i et land uten forfatning. Han var i

solgte dem på svartebørs til dem som hadde råd til å betale. I en

villrede med hvordan han skulle hevde seg overfor Spartakistenes

rekke byer hadde det vært tumulter, som hadde ført til at

leder, Karl Liebknecht, som når som helst kunne finne på å

folkevalgte representanter var blitt avløst av soldat- eller

proklamere en sovjetisk republikk. Plutselig ringte en av telefone­

arbeiderråd efter russisk forbilde. I et Tyskland hvor lov og orden

ne på Eberts skrivebord, apparatet med den direkte linjen mellom

før hadde hersket, var nå gatekamper mellom venstre- og

kanselliet i Berlin og den tyske hærs overkommando i Belgia.

høyrekrefter vanlige foreteelser.

«Groner her,» sa en stemme. General Wilhelm Groner var nylig

Men all uro til tross var det blitt proklamert republikk, og en

blitt utnevnt til stabssjef under feltmarskalk Paul von Hindenburg.

nasjonalforsamling var blitt valgt. Regjeringens sete var blitt flyttet

Han ville at den nye rikskansleren skulle besvare noen viktige

fra det kaotiske Berlin til det langt fredeligere Weimar, som de

spørsmål. Var regjeringen fast bestemt på å opprettholde ro og

fleste tyskere forbandt med sitt lands beste kulturtradisjoner.

orden? Ja, svarte Ebert. Var regjeringen fast besluttet på å avverge

Weimar-republikkens første rikskansler ble Friedrich Ebert, som

en bolsjevikinspirert revolusjon? Ja. Godt, svarte Groner, da var

29

den tyske hærledelse klar til å opprettholde disiplinen, bringe

oss at vi erkjenner oss skyldige. En slik innrømmelse kan ikke jeg

soldatene hjem til Tyskland og gi regjeringen sin støtte.

komme med uten å lyve.» Han hevdet at hundretusenvis av ikke-

Ved denne telefonsamtalen ble det smidd en fast forbindelse

stridende var blitt ofre for de alliertes matvareblokade. «Ha det i

mellom den tyske offisersklasse og den nye regjeringen - en

tankene når dere snakker om skyld og straff,» sa han. «Når en fred

forbindelse som skapte en slags følelse av historisk kontinuitet i

ikke med rette kan forsvares overfor verden, vil ny motstand mot

efterkrigstidens Tyskland. En måned senere, da hjemvendende

den bli skapt.» Fredsbetingelsene var så lite i overensstemmelse med Wilsons

tyske soldater marsjerte gjennom Brandenburger Tor i Berlin, hyldet Ebert dem med ordene: «Jeg hilser dere, tyske soldater, som

14 punkter at den tyske befolkning reagerte med stor harme og

vender ubeseiret hjem fra slagmarkene.»

bitterhet. Man følte seg lurt og forrådt. President Ebert karakteri­

Ebert mente sikkert bare å gi uttrykk for sin respekt for

serte vilkårene som «utålelige og ugjennomførlige». Det kom til

soldatene, som hadde kjempet så innbitt. Ikke desto mindre ga

masseprotester over hele Tyskland, og folk begynte i fullt alvor å

han ny næring til den myten som hæren så flittig og snedig

snakke om å gjenoppta krigen, von Brockdorff-Rantzau gikk av

utnyttet, nemlig at soldatene ikke var blitt slått i kamp, men var

for å slippe å underskrive fredstraktaten. Ebert gjorde henvendel­

blitt «dolket i ryggen» av feige sivilister på den hjemlige front.

se til Groner og Hindenburg, men de lot ham forstå at fortsatt

Tyskerne hadde klart å overleve som nasjon, men de hadde

militær motstand var nytteløs. Tyskerne produserte et 443 siders

ikke gjort seg opp noen realistisk mening om reaksjonene i

dokument med innvendinger mot fredstrakteten, som i seg selv

omverdenen. De skjønte ikke hvordan man hatet dem i utlandet,

var på «bare» 230 sider, men oppnådde bare forholdsvis

og de identifiserte seg ikke med noen som helst skyldfølelse. De

bagatellmessige lempninger i vilkårene. Helt til nestsiste time

hadde anmodet om våpenstillstand på grunnlag av Wilsons

rådet det tvil med hensyn til traktatens skjebne. Åtti minutter før

fjorten punkter og presidentens senere klart formulerte fredsmål,

fristen for endelig godkjennelse av vilkårene utløp, bøyde

og de var ikke på noen måte forberedt på de rigorøse

tyskerne seg. Selve undertegnelsesseremonien fant sted i Speilsalen i

fredsbetingelsene som de fikk seg forelagt i Versailles.

Tysklands nye utenriksminister, grev Ulrich von Brockdorff-

Versailles-slottet, altså i den samme sal hvor det nye tyske

Rantzau, var leder for delegasjonen. Han hadde blant sine

keiserrike var blitt proklamert nesten et halvt hundre år tidligere.

forfedre en marskalk av Frankrike som ifølge ryktene skulle ha

Og tidspunktet var 28 juni, femårsdagen for mordet på

vært Ludvig 14s «virkelige» far, og som adelsmann og medlem av

erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike i Sarajevo - episoden

en demokratisk regjering personifiserte han på en måte kontinui­

som hadde satt krigen i gang. Traktatboken lå på et blankpolert

teten mellom det gamle og det nye Tyskland.

Denne stolte herre følte seg dypt krenket ved å bli behandlet

bord av rosen- og sandeltre. Clemenceau oppfordret tyskerne til å undertegne først. Allerede før seremonien var over, begynte

som en forbryter i en rettssal. Clemenceau overrakte ham stivt

kanonsaluttene ute, og de praktfulle fontenene foran slottet spilte

traktatdokumentet og uttalte at det ikke kom på tale å drøfte

opp for første gang siden krigsutbruddet.

betingelsene. Innvendinger fra tysk hold måtte skje skriftlig.

Det gjensto å opprette separate traktater med Østerrike,

Clemenceau hadde avlevert sine rep likker stående. Den tyske

Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Hjørnestenen var likevel traktaten

utenriksminister reiste seg ikke fra sin plass da han svarte. Han

med Tyskland. Da Wilson vendte tilbake til Washington i juli

uttalte senere at han var blitt sittende fordi han var redd han ville

1919, forela han den straks for Senatet for ratifikasjon. Da han

knekke sammen hvis han reiste seg, men andre av de

trådte inn i salen, ble to av senatorene sittende mens de øvrige

tilstedeværende oppfattet grevens holdning som en klart tilsiktet

reiste seg. Woodrow Wilson så blek og trett ut, og han var fullt

fornærmelse. Clemenceau ble hummerrød i ansiktet, mens Lloyd

oppmerksom på den massive opposisjonen mot hans egen

George reagerte med å bryte en papirkniv i to. Wilson snudde seg

person og mot det folkeforbundet han hadde foreslått. Senatets

mot Lloyd George og mumlet: «Var ikke det helt typisk?»

overveiende fiendtlige holdning til Wilson skyldtes en rekke

Greven la ikke skjul på sin harme da han sa: «Man forlanger av

30

forskjellige ting, blant annet hans oppfordring til velgerne om å

slutte opp om Demokratene ved valgene til Kongressen året før.

Da presidenten atter var frisk nok til å ta seg av sine plikter, ble

Men mange senatorer var også forbitret over at Japan hadde fått

han av flere, blant annet av sin egen kone, innstendig anmodet

seg tildelt Shantung-provinsen, for China var Amerikas venn

om å gå med på et kompromiss som kanskje likevel kunne gjøre

både tradisjonelt og følelsesmessig.

Folkeforbundet til en realitet. Til sin kone sa han: «Kjære deg, du

Amerikanernes skepsis knyttet seg imidlertid først og fremst til

må ikke svikte meg, det ville jeg ikke kunne leve med. Det er

klausulene i den foreslåtte folkeforbundspakten, som var blitt

bedre å gå under i ærlig strid enn å skitne til flagget med usselt

inkorporert i Versailles-traktaten. Innvendingene gikk blant annet

kompromiss.» For Wilson var det alt eller intet, helt til det siste.

ut på at hele folkeforbundstanken var en trusel mot USAs

USA ratifiserte ikke fredsavtalen, men undertegnet separat

suverenitet og at den undergravde selveste Uavhengighetserklæ-

fredsavtale med Tyskland i 1921.

ringen. Mange amerikanere så en stor fare i paktens artikkel 10,

Versailles-traktaten bragte ingen virkelig fred, men var snarere

som gjaldt vern av de enkelte forbundsmedlemmers territoriale

bare en forlengelse av våpenstillstandsavtalen av november 1918.

integritet og politiske uavhengighet og som - hevdet man -

Gjennom tyve år ble verden herjet av politiske og økonomiske

kunne involvere USA i alle slags småkriger i Europa.

kriser, som munnet ut i utbruddet av den annen verdenskrig.

Senatet ville kanskje ha avgitt votum for amerikansk medlem­

Europakartet var blitt ommøblert efter prinsippet om selvbestem­

skap i Folkeforbundet hvis Wilson hadde vært villig til å gå med

melsesrett, men innenfor nye nasjonalgrenser var det nå i mange

på visse modifikasjoner, som for eksempel at Folkeforbundet ikke

områder samlet folkegrupper som av tradisjonelle eller andre

skulle ha noen makt eller myndighet i saker som falt inn under

årsaker sto i til dels skarpt motsetningsforhold til hverandre. I

Monroe-doktrinen, at amerikanske soldater ikke kunne anvendes

andre deler av verden avløste det ene fremmedstyre det andre. I

i Folkeforbundets tjeneste uten at dette var godkjent av Senatet,

det eksplosive Midt-Østen delte Storbritannia og Frankrike de

eller at USA kunne forlate Folkeforbundet hvis Kongressen traff

tidligere tyrkiske besittelser mellom seg og styrte dem som såkalte

slik avgjørelse.

mandatområder, offisielt under kontroll av Folkeforbundet. I

Wilson mente imidlertid at Senatet fikk godta eller forkaste fredsavtalen slik den var, og han bestemte seg for å henvende seg

realiteten var det tale om ren anneksjon. På det kinesiske fastland

hadde Japan sikret seg godt fotfeste.

direkte til det amerikanske folk. Til tross for at han var trett efter

Freden bragte ingen forsoning, men ble tvert imot et grunnlag

forhandlingenes påkjenninger og dessuten var rekonvalesent

for skuffelse, fortvilelse og hat. Franskmennene følte seg snytt for

efter en alvorlig infeksjonssykdom, foretok han en omfattende

seierens frukter, og de begynte å bygge opp et nytt system av

agitasjonsreise tvers over kontinentet. Hans kone protesterte

militærallianser som et bolverk mot Tyskland. Italienerne følte seg

forgjeves. Og da hans personlige lege innstendig rådet ham til

bedratt av sine allierte, og de begynte å finne fordelaktige sider

først å komme ordentlig til krefter igjen, feide Wilson ham av med

ved Benito Mussolinis nye og chauvinistiske lære - fascismen.

å si nokså kontant: «Jeg har mine plikter å ivareta, og min helse og

Tyskerne følte seg snytt, bedratt og forrådt, og under de forhold

personlige sikkerhet får komme i annen rekke.»

som rådet var det god grobunn for Adolf Hitlers dynamiske

I en tid uten jetfly, klimaanlegg eller mikrofoner og høyttalere,

nasjonalsosialistiske bevegelse.

var 26 større taler og en lang rekke opphold og opptredener på

Russerne, som ikke hadde kunnet gjøre sin røst gjeldende ved

småsteder et kolossalt program selv for en frisk og uthvilt person. I

fredskonferansen, følte seg på ingen måte bundet av de

Pueblo, Colorado, endte presidentens turné brått. Han ble

avgjørelser som var blitt truffet der. Og USA, som hadde valgt å

rammet av slag. Toget vendte i all hast tilbake til Washington.

stå utenfor Folkeforbundet, ble mer og mer isolasjonistisk i sin

Wilson ble liggende til sengs i to måneder, hjelpeløs, uten

politikk.

muligheter for å kommunisere. Hans tilstand var lenge meget

I januar 1917 hadde Woodrow Wilson uttalt at en gjengjeldel-

kritisk. I Senatet klarte opposisjonen, under ledelse av Henry

sens fred ville efterlate en bitterhet så stor at fredsvilkårene ville

Cabot Lodge, i Wilsons fravær å hindre ratifikasjon av fredstrakta­

være som bygget på et fundament av kvikksand. Allerede i 1919

ten.

kunne man ane at han ville få rett i sine spådommer.

31

Soldater, under myndighet av den provisoriske (parlamentariske) regjering, bevokter en offentlig bygning i Petrograd.

33

EN VILL OG BRUTAL BORGERKRIG I de. fem årene som fulgte efter bolsjevik-opprøret i 1917, ble menneskeliv Russlands billigste «vare», for å si det makabert. Tsarens soldater gjorde mytteri og myrdet sine offiserer. I byene

herjet bander av menige militære, hvis antall raskt steg efter at våpenstillstanden med Tyskland var blitt en realitet og millioner

av menn kunne vende hjem. En oppgjørets time var kommet, og tusener grep muligheten til å ta seg selv til rette. Snart skulle Soldater og sivile, bevæpnet med maskingeværer, kjører gjennom Petrograds gater i juni 1917 og protesterer mot at man sender flere soldater til fronten. Krigen mot Tyskland gikk mot slutten.

imidlertid det uorganiserte myrderiet gå over i borgerkrigens

metodiske dødsdans.

Bolsjevikenes «røde» styrker sto overfor de kontrarevolusjonæres «hvite» i mange områder av det veldige riket, og begge parter var utsatt for angrep fra friskarer. Det var sjelden nåde å finne. I

Stavropol i Syd-Russland tok hvite styrker under general Peter

Wrangel 3 000 røde soldater til fange, og for å animere disse til å gå over til de kontrarevolusjonære, lot generalen deres 370

offiserer og underoffiserer henrette. I Nikolajevsk massakrerte en sibirsk partisanstyrke 6 000 russiske menn, kvinner og barn samt en japansk garnison. I Sevastopol ble hundrevis av menn, kvinner

og barn slaktet ned av røde matroser. Sibirske styrker under den hvite admiralen Alexander Koltsjak henrettet 1 500 fanger i

Omsk. Hvite kosakker slepte fanger efter seg med lasso og lot ikke alltid hestene gå i skritt. Røde soldater spikret fangne hvite

offiserers epåletter fast til skuldrene deres. En friskare-kjemper som havnet i hendene på de hvite ble stekt levende på fyrristen i et lokomotiv.

De aller verste ugjerningene ble imidlertid begått mot sivile. I

Syd-Russland omkom 100 000 jøder ved pogromer igangsatt av de hvite, og Tsjekaen (Tsjeresvytsjainaja Kommisia) - de rødes

hemmelige politi, henrettet titusener, blant annet 500 mennesker i Petrograd som gjengjeldelse for mordet på den derværende

sjefen. I kaosets spor fulgte også epidemier og hungersnød. Minst

3,5 millioner russere døde av tyfus og ytterligere 2-3 millioner av sult eller underernæring. Borgerkrigen, hungersnøden og epide­

miene krevde nærmere 15 millioner menneskeliv i Russland, 6,5

millioner mer enn det samlede antall falne på alle fronter i den

første verdenskrigen.

34

Bevæpnede studenter i uniform utenfor inngangen til Metropol Hotell i Moskva under kampene som direkte utløste tsarens fall.

35

Redsel og forvirring rådet i Petrograd i midten av juli 1917, da det var oppstått usikkerhet omkring bolsjevikenes maktovertagelse. Dette bildet ble tatt under redselsscenene som utspant seg på Nevsky Prospekt da mengden ble beskutt med maskingeværer.

36

Bilde fra begynnelsen av 1917. Opprørske studenter i Petrograd skyter over Moika-kanalen mot politiet, som var forhatt av de revolusjonære som redskap for tsarens undertrykkelsespolitikk.

Oktober 1917: «Røde» i uniform og i sivil har erobret en panserbil fra regjeringstroppene.

37

Soldater fra en av de mange «hvite» armeene i den tre år lange borgerkrigen beskuer en haug av bolsjeviklik. I begynnelsen hadde de hvite forholdsvis lett spill med de udisiplinerte røde styrkene, men fra 1918 reiste folkekommissæren for krig, Leo Trotskij, fra den ene fronten til den andre i sitt pansrede tog og reorganiserte de røde avdelingene, som efter hvert kom på offensiven. Han nølte ikke med å bruke radikale midler for å bedre kampmoralen hos troppene. De feige og de som viste tendenser til sympati for de hvite, ble henrettet.

38

39

EN FARSE AV EN INTERVENSJON

Soldater fra 339 amerikanske infanteriregiment bevokter Vologda-jernbanen syd for Arkhangelsk. Amerikanerne, som egentlig skulle sikre at allierte forsyninger ikke falt i tyskernes hender, ble trukket

med i et dårlig planlagt forsøk på å innsirkle og knuse bolsjevikene. De rødes slagkraft økte, og disse soldatene hadde en forbundsfelle i den strenge kulden, som de fleste av dem var vant til.

En velkomstportal hilser de britiske styrkene som i mai 1919 ankommer for å erstatte de amerikanske soldatene. Britene selv trakk seg ut, med våpen og utstyr, i august samme år. Den demoraliserte og dårlig trenede hvite-

russiske hæren som ble overlatt til seg selv, gikk i oppløsning da dens leder flyktet til Norge med en isbryter. De røde kunne rykke inn og besette Arkhangelsk uten å løsne ett eneste skudd.

40

Vestmaktenes ledere så den russiske borger­ krig som en slags gave fra oven - her hadde man en mulighet til å knuse bolsjevikene, som hadde sveket i kampen mot tyskerne og nå kunne true hele verden med sine planer om verdensrevolusjon. Sommeren 1918 kontrollerte de røde bare omtrent ti prosent av det tidligere tsarrikets enorme areal. For å støtte de hvite - og vinne politisk innflytelse, kanskje også å sikre seg litt nytt territorium - sendte de allierte betydelige pengesummer, store forsyninger og ganske mange soldater. Russisk territorium ble invadert av ca 100 000 soldater fra 14 forskjellige land. Blant disse var det 5500 amerikanere, som ble sendt fra vestfronten til Arkhangelsk. Disse soldate­ ne var uforberedt på og dårlig utstyrt for krig på disse breddegradene, men de ble likevel kjernen i et felles amerikansk-britisk-franskkanadisk ekspedisjonskorps. Så å si med det samme ble de kastet inn i kamper som efter hvert skulle føre dem mer enn 700 kilometer sydover. Det ble slett ingen «walk-over» for soldatene. De rødes motstand ble stadig ster­ kere, og angriperne hadde også mange natur­ lige hindringer å overvinne - myrlendt ter­ reng, enorme myggsvermer og veiløse skogstrekninger. Amerikanske ingeniørsoldater bygget mange steder fort av tømmer, slik deres forfedre hadde gjort i kampene mot indianerne. Efter ni måneder ble de amerikanske sol­ datene trukket ut og hjemsendt. Tapene i dette ille planlagte og ikke særlig imponerende gjennomførte foretagendet var 244 mann. Slagmarkene ble snart helt overlatt til hovedkombattantene - de røde og de hvite - og til den eneste utenlandske kontingenten som var i stand til å utrette noe som helst av betydning (se s 42-43).

En amerikansk soldat øser opp suppe til «røde» fanger i Arkhangelsk. Riflen hans er russisk. Til sin fortvilelse fikk de amerikanske soldatene utlevert disse gamle og upraktiske geværene i stedet for sine vante Lee-Enfieldrifler. Det skyldtes at ammunisjonen som allerede fantes i byen, bare kunne brukes i russiske geværer. For planleggerne i London var en rifle en rifle...

41

EN SEIGLIVET LEGIONS MERKVERDIGE ODYSSÉ Av alle utenlandske enheter som var i kamp i Russland, var det ingen som sloss lenger og med bedre motivasjon enn en styrke som ufrivillig var blitt trukket inn i konflikten. Det var legionen av 42 000 tsjekkere, samtlige tidligere fanger eller desertører fra den østerriksk-ungarske hær. Animert og økonomisk støttet av Frankrike hadde de slåss mot tyskerne sammen med russerne på østfronten. Da Russland inngikk separatfred, overtalte de allierte bolsjevikene til å være behjelpelige med hjemsendelsen av tsjekkerne, som selv­ følgelig ble glade, men som var stilt overfor et problem. Siden sentralmaktene behersket om­ rådene i øst, måtte tsjekkerne dra gjennom hele Sibir og derefter med skip fra Vladivostok til Vest-Europa. Tsjekkerne lot seg imidlertid ikke avskrekke av avstander eller andre vanskeligheter. Bol­ sjevikene var nervøse og forsøkte å avvæpne dem. Det burde de ikke ha.gjort. Tsjekkerne overmannet lett en lokal styrke av røde soldater, besatte en strekning av den transsibirske jernbanen, bemektiget seg alt tilgjenge­ lig rullende materiell og bega seg trøstig i vei mot Vladivostok. Underveis ble de flere ganger oppfordret til å slutte seg til de hvite (f eks av Winston Churchill), og en stund kjempet de under admiral Alexander Koltsjaks ledelse. Men de tapte aldri det egentlige mål - å komme hjem - av syne. Legionen erobret våpen og ble stadig mer slagkraftig, og samtidig innrettet soldatene seg mer bekvemt i de ombyggede godsvognene. Mange av dem levde sammen med kvinner de hadde plukket opp underveis, og veggene i mange vogner var bemalt med bøhmiske landskaper. Toget var så avansert at det hadde bank og postkontor, samt et lite trykkeri for en daglig utkommende tsjekkisk avis - men det verdifulle var likevel den fabelaktige skatten av gull, sølv, platina og edelstener fra tsarens skattkammer som tsjek­ kerne hadde klart å sikre seg. Mot slutten av reisen møtte tsjekkerne overlegne røde styrker. De utleverte admiral Koltsjak og skattkammervognene, og til gjen­ gjeld fikk de fritt leide til Vladivostok. Senhøs­ tes 1920, efter å ha vært underveis i to år og ha tilbakelagt 25 000 kilometer, kunne legio­ nærene vende tilbake til sine hjemtrakter, til den nye og selvstendige staten Tsjekkoslova­ kia.

Soldater tilhørende den tsjekkiske legion har entret et rekvirert russisk godstog, hvor vognene er forsterket med sandsekker, for å begynne sin lange reise tvers over Sibir. «Historien kan neppe oppvise noen annen episode av så stor målestokk og av så romantisk art,» skrev Winston Churchill om denne tsjekkiske odysseen.

42

43

Høstkveld i Petrograd 1917. Galina Sukhanova ventet gjester i

leiligheten. Hun hadde ikke fortalt sin mann at hun skulle ha

gjester til te. Da han dro til avisen om morgenen, foreslo hun ham å bli der natten over. Han hadde ikke stusset over forslaget, for i denne urolige tiden, med en provisorisk regjering som ikke syntes

å beherske situasjonen efter at tsaren var styrtet, var man ikke

trygg på gaten efter mørkets frembrudd. Ekteparet Sukhanov hadde ingen hemmeligheter for hverandre, bortsett fra politikk. Han var mensjevik, hun var bolsjevik, og de representerte således fraksjoner som engang hadde tilhørt ett parti, men som nå var

uforsonlig splittet. Fru Sukhanova følte seg pirrende konspiratorisk mens hun gjorde de siste forberedelsene til teselskapet. Det var ikke lite

smigrende å ha fått anmodning om å arrangere et hemmelig møte i bolsjevikpartiets sentralkomité. Lite kunne hun imidlertid ane at hun denne kvelden, den 23 oktober 1917, skulle bli vidne

til et stykke verdenshistorie - avgjørelsen som skulle forvandle

det russiske rike til verdens første kommunistiske stat og få denne

til å vende seg imot sine tidligere allierte i den krig som ennå raste

- og skape omveltninger på den internasjonale skueplass for uoverskuelig fremtid.

Da det ble mørkt, begynte fru Sukhanovas gjester efter hvert å innfinne seg. Det var tolv stykker ialt. Tre av dem skulle bli bestemmende for Russlands fremtid: Leo Davidovitsj Bronstein,

mer kjent under efternavnet Trotskij - Josef Vissioronovitsj

Dsjugasjvili, som nå opererte under sitt sjette alias, nemlig Stalin -

og mannen som hadde tatt initiativet til møtet, Vladimir lljitsj

Uljanov, alias Lenin (navnet avledet av Lena, den store floden i Sibir). Sistnevnte var eftersøkt av politiet, siktet av sine politiske Et teselskap i Petrograd

Massakrer ved Vinterpalasset Nasjonalforsamlingen utfordrer tsaren

motstandere for forræderi. Han hadde gjort seg ukjennelig med

parykk og mørke briller. Lenin gikk like på sak: partiet måtte straks gjøre oppstand mot

Tannenberg - slaget som ga Russland banesåret

den provisoriske regjering. Det var overflødig å gå i detaljer, for

En halsstarrig autokrat abdiserer

enhver bolsjevik visste at denne regjeringen var uduelig og tafatt

En pakke med «sprengstoff» slipper igjennom

og altfor opptatt av demokratiske spilleregler. Det verste var

En enorm hær går i oppløsning

imidlertid at den var fast besluttet på å fortsette krigen mot

Brest-Litovsk - en knusende fred

Tyskland og opptre som lojal alliert av kapitalistene i vest. Lenin sa

Russere mot russere

at massene var utmattet av krigen og ville ha fred for enhver pris.

Tsar-familiens voldelige endelikt

Ytterligere forsinkelser ville være en historisk forbrytelse.

En overraskende dose kapitalisme

Lenin var 47 år. I sytten år hadde han oppholdt seg utenfor

All makt til Stalin

Russland og preket og planlagt revolusjon. Nå var handlingens time inne.

SPØKELSET SOVJET UNIONEN

Han hadde i begynnelsen av møtet vanskelig for å oppildne de

ne». Den hemmelige virksomheten ble en slags avansert kunstart.

øvrige. «Debatten var stormfull og rotete,» uttalte Trotskij senere,

For å lure censuren skrev man usynlige budskap med melk

«og den ble mer og mer en krangel om partiets fundamentale

mellom linjene i brevene. Medlemmer av particeller hadde

mål.» Lenin forsøkte hele tiden å konsentrere diskusjonene om

kodenavn. Politisk litteratur ble fraktet i dobbeltbunnete kofferter.

selve poenget - opprør nå - og han avviste rasende alle forslag

Fra utvandrede landsmenn mottok folk i hjemlandet materiale

om å gå forsiktig frem. Den eneste som ikke blandet seg i

som ga innsikt i Karl Marxs tanker. Denne tyskfødte filosofen, som

krangelen var Stalin, som hele tiden satt og pattet på pipen. Da

døde ti år før Nikolai 2 kom til makten, hadde spådd

det begynte å gry av dag, skrev Lenin med blyant på et ark

kapitalismens undergang og et seirende proletariats revolusjon.

kladdepapir: «Partiet krever at det organiseres en væpnet

I 1905 øynet de russiske revolusjonære et visst håp. Det

oppstand», og over denne resolusjonen ble det votert. Ti var for,

knusende nederlaget i krigen mot Japan utløste åpen kritikk mot

to imot. Trotskij og Stalin var blant de ti som stemte for.

tsaren og den rolle han hadde spilt. Men kritikken stanset ikke der,

Tretten dager senere, efter et nærmest ublodig kupp, kunne

man rettet anklager på grunn av forholdene hjemme. En søndag i

Lenin tale til den all-russiske kongress av sovjeter som leder for en

januar marsjerte streikende fabrikkarbeidere og deres familier

ny russisk regjering. Den kortvokste mannen, som virket lite nøye

mot Vinterpalasset i St Petersburg. Tsarens soldater åpnet ild mot

med sitt ytre, hadde en egen evne til å fascinere tilhørerne.

massene, og hundrevis av mennesker ble drept.

«Kamerater,» uttalte han, «arbeidernes og bøndenes revolusjon er

«Den blodige søndagen» fikk konsekvenser. Det fulgte nå et

en kjensgjerning.» I denne stund hadde han kanskje bare 200 000

halvt år med streiker, bondeoppstander og soldat- og matros-

tilhengere blant de 150 millionene i det enorme riket, men likevel

mytterier, og dusinvis av embedsmenn og andre høye statsfunk­

klarte han å holde det i et jerngrep.

sjonærer ble drept hver eneste uke. Det ble utløst motterroraksjo-

ner, med væpnede oppgjør i bygatene, samt pogromer mot to Revolusjon var ingen uvanlig foreteelse i det russiske rike, men

ulykkelig stedte minoriteter - jødene i Ukrania og armenierne i

få hadde ventet at denne revolusjonen skulle bli så drastisk. De

Azerbaidjan.

fleste som hadde kritisert Romanov-regimet hadde med revolu­

I oktober 1905 kulminerte urolighetene i en generalstreik og en

sjon ment reformer. De ville ha forsamlings- og ytringsfrihet,

enda mer skjellsettende begivenhet - opprettelsen av et sovjet av

innpass i styre og stell - og slutt på politispionasjen. De var imot

arbeiderrepresentanter i St Petersburg. Ordet «sovjet» betyr «råd».

et militærsystem som kunne holde utskrevne mannskaper i

Det hadde lenge vært i bruk, men aldri tidligere i en slik

tjeneste i femogtyve år. Men fremfor alt var disse reformvennlige

sammenheng. Sovjetet av arbeiderrepresentanter ble snart

- hovedsakelig rikets intelligentsia og sosialt interesserte medlem­

oppløst med makt, men alene at det var blitt opprettet, var et

mer av adelen - innstillet på å bedre bøndenes og arbeidernes

skudd for baugen for makthaverne.

kår. Livegenskapet var riktignok avskaffet, men bøndene måtte

Omsider innså tsaren at han måtte føye seg litt, og han tillot

fremdeles betale årlige beløp til jordeierne som ikke lenger var

valg på en nasjonalforsamling. Stemmerettsalderen ble satt til 25

deres herrer. Alternativet til elendigheten på landsbygden var en

år; soldater, sjøfolk, studenter og kvinner var avskåret fra å

arbeidsdag på femten timer i en fabrikk eller atten timer i en

stemme, og nasjonalforsamlingen - Duma'en - fikk ingen som

grube.

helst innflytelse over den keiserlige regjering. Tsar Nikolai 2 fikk

Mannen som skulle bli den siste av Russlands keisere, Nikolai 2,

imidlertid snart konstatere at dumaen ikke besto av en forsamling

var helt fra begynnelsen av fast besluttet på å beholde og utøve

av nikkedukker. Dens medlemmer gjorde høylydt krav på

sin eneveldige makt. Ved tronbestigelsen i 1894 karakteriserte

reformer - som amnesti for politiske fanger og ekspropriasjon av

han offentlig sine liberale undersåtters ideer som «urealistiske

jord til bøndene. Den første dumaen fikk bare en levetid på to

drømmer». Ikke underlig at de som hadde tilstrebet reformer

måneder. En forbitret tsar dekreterte at den skulle oppløses.

under den gjeldende samfunnsorden begynte å nærme seg dem

En ny duma var like umedgjørlig, og den møtte samme

som ville styrte den. En militant aktivisme avløste de sofistikerte «diskusjonsklubbe­

skjebne. Men institusjonen hadde «fenget», og som forum var den uvurderlig. To nye dumaer fulgte. Liten makt hadde de, og

45

ufullkomne og lite effektive var de, men det var likevel denne

Alexandra, som var tyskfødt, var minst like dominerende som sin

institusjonen som førte ordet da tsaren ble styrtet.

gemal, og dertil av langt seigere virke. Hun bombarderte ham

Tsaren kunne ikke ha ønsket seg en mer positiv reaksjon i sitt

med brev hvor hun nærmest tryglet ham om å stå frem som en

land da Tyskland erklærte Russland krig den 1 august 1914.

leder. «Vær mer myndig, min elskede, vis hva du vil,» skrev hun.

Dumamedlemmene overgikk hverandre i lojalitetserklæringer, og

«Når slo du sist i bordet?» Tsaren undertegnet sine svarbrev med

arbeiderne forpliktet seg til ikke å streike. Utenfor Vinterpalasset,

vendinger som «Din stakkars lille vaklevorne ektefelle» og

hvor redselsscener hadde utspilt seg ni år tidligere, knelte

lignende. Han hadde ikke noe imot at hun fungerte som regent i

mengden i ærbødighet da tsaren og hans gemalinne viste seg.

hans fravær.

Dekretet om at St Petersburgs 200 år gamle og litt tyskklingende

Utviklingen på frontene var nesten en eneste sammenhengen­

navn skulle endres til Petrograd, vakte udelt begeistring hos folket

de ulykke for russerne. I 1917 opphørte den russiske hær å være

(10 år senere ble navnet atter endret - til Leningrad). Det gjorde

noen som helst trusel mot tyskerne, som hadde besatt en del av

derimot ikke regjeringens beslutning om forbud mot fremstilling

Sydvest-Russland og fått kontrollen over den betydningsfulle

av vodka, et vedtak som var diktert av nødvendigheten av å spare

jordbruksproduksjonen. I de russiske byene manglet befolknin­

korn.

gen mat og brensel, og tålmodigheten ble satt på hard prøve. Det

Før utgangen av august måned 1941 sluknet patriotismens ild.

var lange køer for nær sagt alt mulig, og prisstigningen fra 1914

Mer enn 100 000 russiske soldater falt i slaget ved Tannenberg i

hadde vært fantastisk - folk betalte åtte ganger så mye for mel,

Øst-Preussen, og 93 000 ble tatt til fange. Russland hadde reagert

seks ganger så mye for kjøtt og fem ganger så mye for salt som

på vestmaktenes ønske om avlastning på fronten i vest ved å

dengang.

mobilisere svære infanteristyrker, som ble sendt gjennom russisk

Holdningen hos befolkningen ble mer og mer fiendtlig til

Polen og inn på tyskbesatt område. Men soldatene var dårlig

krigen, hvilket vakte tsarens harme. En diplomat som var innom

trenet, forsyningslinjene sviktet ofte, og det var ingen kommuni­

en bokhandel la merke til en stor stabel av eksemplarer av en bok

kasjon mellom frontavsnittene.

om mordet på tsar Paul I i 1801. «Svært stor efterspørsel for tiden,»

Russerne hadde senere en viss fremgang andre steder, men

bemerket medhjelperen som ekspederte ham. En mistanke som

nederlaget ved Tannenberg hadde i grunnen tilføyd dem

kom stadig mer høylydt til uttrykk, var at Russlands motgang ved

banesåret. Denne katastrofen åpnet imidlertid deres øyne for

frontene - og de uheldige innvirkningene på hjemmefronten - i

tilstandene bak den romanovske fasade - byråkratiet hadde

grunnen var «den tyske kvinnens» skyld. En vits som sirkulerte lød

lukket øynene for behovet av veier og jernbaner, krigsministeren

slik: En general støter i Vinterpalasset på tsarevitsjzen, som rusler

hadde skrytt av at han ikke på tyve år hadde lest en bok om

snufsende omkring i korridorene. Generalen spør hvorfor han

militærvitenskap, og fabrikkene var altfor dårlig utstyrt til å kunne

gråter. Kronprinsen smiler og svarer: «Når russerne blir slått gråter

produsere hva soldatene mest trengte, nemlig fottøy og medisi­

pappa, når tyskerne taper gråter mamma. Når skal jeg gråte da?»

ner.

Den 23 februar 1917, dagen efter at Nikolai forlot Petrograd for

Verst var likevel skandalen innen rustningsindustrien. Hver

å vende tilbake til sitt hovedkvarter, begynte første fase av den

måned gikk det med 1 million granater, men bare ca 100 000 ble

russiske revolusjon. Det hele skjedde planløst, spontant. «Masse­

produsert. Det var så stor mangel på rifler at mange infanterister

ne beveget seg av indre kraft,» skrev en historiker senere.

ble sendt tomhendt inn i kampene, ut fra den forutsetning at de

Kvinnelige tekstilarbeidere fikk følge av metallarbeidere som var

kunne forsyne seg med falne kameraters våpen. Det eneste

blitt møtt av lock-out efter en lønnsstreik, og disse begynte å

Russland hadde nok av, var soldater, men de ble ofret så

marsjere mot Petrograds sentrum. De forlangte større brødrasjo-

hensynsløst at 4 millioner av de ialt 15 millioner som ble innkalt,

ner i en tone som ikke var til å misforstå, og de plyndret noen

falt i kamp.

bakerbutikker underveis. Det ble kastet noen steiner mot politiet,

I september 1915 besluttet tsaren personlig å overta komman­

men de demonstrerende var mer interessert i å få noe å spise enn

doen over troppene, og han opprettet hovedkvarter i Moghilev.

i å sette seg opp mot myndighetene. Dagen efter streiket 200 000

Meget tyder på at ideen ikke var hans egen, men tsaritsaens.

arbeidere, og det kom til enkelte uorganiserte angrep på politiet.

46

ble spilt musikk på grammofon, og tsarens fetter storhertug Dmitrij og andre sammen­ svorne ventet i nervøs spenning i palassets

MORDET PÅ EN NIFS MYSTIKER

annen etasje, spiste gjestene kaker som var blitt tilsatt cyankalium. Rasputin ble imidlertid bare litt døsig av kakene han la i seg. Fem glass forgiftet vin ga

Ingen ting symboliserte i den grad forfallet innen Romanov-dynastiet som den ufyselige posøren Rasputins liv og endelikt. Denne mannen, hvis egentlige navn var Grigorij Jefimovitsj Novykh, var blitt introdusert hos tsaritsaen som en mystiker med usedvanlige gaver. Den forsofne sibirske bondesønnen

ham stirrende blikk og gjorde ham kranglete. Jusupov ble helt fortvilet. Han trakk revolveren og skjøt Rasputin i brystet. De øvrige kom farende ned trappen, kastet et raskt blikk på

hevdet å være munk. Han var stolt av sin skittenferdighet, og av økenavnet Rasputin «Den perverse».

mannen på gulvet og fortrakk så for å

diskutere hva de skulle gjøre med liket. Da Jusupov efter en stund kom inn igjen, ble han møtt av en ravende Rasputin, som

Fantastisk nok ble han forgudet av kvinne­ ne ved hoffet, især av tsaritsaen. Rasputin klarte nemlig på mystisk vis å kontrollere blødningene hos kronprins Alexei, som var

klarte å ta seg ut til gårdsplassen. Der fyrte de av to skudd mot ham og fikk endelig tatt livet

av ham. De viklet en portiere omkring liket og slengte det ut i Neva.

bløder. Tsaritsaen var så takknemlig at hun gjorde Rasputin til sin nærmeste rådgiver, og i 1916 var denne uhyggelige mannen Russlands

mektigste - og mest forhatte - person. Hans fiender planla å myrde «munken» for å bli kvitt ham, men dette skulle vise seg å støte på vanskeligheter av helt grotesk art. Den 20 desember 1916 var Rasputin i aftenselskap hos fyrst Felix Jusupov (ovalen), som var gift med en niese av tsaren. Mens det

Fyrst Felix Jusupov, her i avslappet positur, var opprørt over Rasputin og hans posisjon ved hoffet. Han betraktet den falske og primitive mystikeren ikke bare som en trusel mot hoffet, men også som en fornærmelse mot hele det russiske aristokrati.

Da tsaritsaen hørte at Jusupov var innblan­ det, ga hun først ordre til at han skulle henrettes. Men hun angret, og forviste ham i stedet til hans gods ved Moskva. Svært få delte hennes harme, og da tsarveldet ble styrtet året efter, ble det klønet utførte mordet bare

omtalt i foraktelige vendinger. Trotskij beskrev det som «en slags filmsekvens beregnet på folk med dårlig smak».

Rasputin (midt på bildet) omgitt av beundrere ved hoffet, de fleste kvinner - som vanlig. Bildet ble tatt kort tid før han. ble myrdet.

47

Den tredje dagen syntes hele Petrograd å fylle gatene. Butikker og

oppfordring til tsaren om å gå av. Nikolai 2 virket rolig i det ytre da

private hjem ble plyndret, og politistasjoner ble stukket i brann.

han undertegnet abdikasjonserklæringen, men han røbet sin

Kosakkrytterne - tsarens fryktede «oppstandsknusere» - kom for

indre uro ved først å abdisere til fordel for sin sønn, for så plutselig

å splitte mengden, men iakttagere kunne konstatere at iallfall

å skifte mening og overlate tronen til sin yngre bror, storhertug

endel av kosakkene faktisk konverserte demonstrantene i all

Mikhail. Denne frasa seg æren og ville i stedet at landet skulle få

vennskapelighet. Om kvelden denne tredje dagen telegraferte tsaren til

en regjering på grunnlag av frie valg.

kommandanten for garnisonen i Petrograd: «Jeg beordrer opp­

Men bare en måned senere vendte Lenin tilbake til Russland

tøyene stanset innen imorgen.» Men størstedelen av garnisonens

fra sitt eksil, og han hadde helt spesielle meninger om hva slags

200 000 mann var desillusjonerte ferske rekrutter eller kamptrette

regjering hans landsmenn var best tjent med.

Den provisoriske regjering sluttet villig opp om dette ønsket.

veteraner. Den ene avdeling efter den andre skjøt sine offiserer og

gjorde felles sak med demonstrantene. Fem dager efter at

Som de fleste av sin tids revolusjonære, stammet Lenin fra ganske

revolusjonen hadde begynt, gikk det opp for mengden hvilke

velstående kretser. Hans far var skoleinspektør og hadde mottatt

krefter som var blitt utløst, og nå var det ikke lenger tale om

utmerkelse av tsarregimet for sine fortjenester. Denne fredelige

hemninger av noen art. Politiet, embedsmenn og andre høyere

byråkraten hadde imidlertid seks barn som alle skulle vise

statsfunksjonærer ble overmannet, og enkelte av dem ble drept.

utpregede revolusjonære tendenser. Da Vladimir lljitsj Uljanov

Våpenlagrene ble erobret, og fengslene ble tømt for fanger.

var sytten år, ble hans bror, som var student, arrestert, stilt for

Dumaens president oppfordret inntrengende tsaren til straks å

vende tilbake til Petrograd: «Timen er inne da dynastiets og

landets skjebne blir beseglet.» Tsarens svar var: «Oppløs dumaen!»

retten, dømt og hengt for medvirkning i sammensvergelsen for å

myrde tsar Alexander 3.

Snart var Vladimir selv i vanskeligheter. Han ble utvist fra

Det var hans patentløsning. Dumaen valgte tvert imot blant sine

universitetet i Kazan for agitasjon mot myndighetene. Han flyttet

medlemmer en interimskomité bestående av tolv mann. Den fikk

til St Petersburg, hvor han studerte jus og en stund praktiserte

i oppdrag å skape ro og orden i Petrograd. Det var denne

som sakfører. Det gikk imidlertid ikke lang tid før han fikk smaken

komiteen som ble den provisoriske regjeringen, og overgangen

på den marxistiske lære, som for alvor vekket hans lyst til politisk

skjedde i enkle former.

agitasjon.

Men det fremsto også en annen viktig gruppe, Petrogradsov-

Tsarens hemmelige politi slo ned på ham da han organiserte en

jetet av arbeider- og soldatrepresentanter, en slags efterkommer

gruppe han kalte «Unionen for frigjøringen av arbeiderklassen».

av St Petersburg-sovjetet av 1905. Som et spontant produkt av

Han ble forvist til Sibir, hvor man tradisjonelt anbragte brysomme

demonstrasjonene hadde det representanter for typiske industri­

oppviglere. Der giftet han seg i 1898 med Nadesjda Konstantino-

arbeidere, opprørske soldater, radikale duma-medlemmer og

va Krupskaja, en marxist-kollega. I ly av en forbløffende mild

befridde politiske fanger. Den provisoriske regjering hadde ikke

bestemmelse kunne radikale som hevdet å være forlovet, leve

noe valg, den måtte samarbeide med det «sammenraskede»

sammen i forvisning, forutsatt at de gikk med på å gifte seg efter

sovjetet, som sikret seg en fløy av palasset hvor den nye

den ortodokse kirkes rituale. Lenin og Krupskaja hadde ingen

regjeringen holdt til og nøye fulgte med i alt hva den foretok seg.

betenkeligheter med midlertidig å forsverge sin militante ateisme

Gnisninger var ikke til å unngå. Regjeringen hadde ansvar uten

og gjennomgå de religiøse seremoniene. De nektet ikke engang å

makt, sovjetet hadde makt uten ansvar - som en iakttager

sette ringer på seg, men disse tok de snart av seg (Krupskaja

uttrykte det.

beholdt dog sin for eftertiden).

Mens tsaren den 2 mars var underveis med sitt spesialtog fra

Da Lenins tre år i Sibir var utløpt, dro han og hans kone straks

hovedkvarteret til Petrograd, mottok han to utsendinger fra den

til Europa. Det var med hensyn til formaliteter ganske anderledes

provisoriske regjering. Disse anmodet ham om å abdisere.

lettvint å reise i tsardømmets tid. Mange russere med sterke

Formalitetene som satte sluttstrek for over tusen års monarki, var

politiske interesser benyttet seg av at det var enkelt å komme seg

kortvarige. Generalene hadde allerede rettet en innstendig

til utlandet. Få av disse betraktet seg som flyktninger eller

48

emigranter, de fleste regnet med å vende tilbake til Russland så

overtaket her, og på en rekke andre felter av mer organisasjons­

snart huset Romanov var styrtet. De arbeidet med iver og glød

messig art, at de kalte seg bolsjeviker (majoritet), mens motstan­

frem mot den dagen, og produserte et vell av flyveblad og

derne ble kalt mensjeviker (minoritet), til tross for at de sistnevnte

tidsskrifter, som ble smuglet inn i Russland.

ofte var i flertall ved senere partimøter.

Lenin var engasjert i slik utlendig aktivitet i sytten år, avbrutt

Kløften mellom disse to fraksjonene ble stadig dypere. Lenin

av en hemmelig visitt i hjemlandet i 1905-06. Han og Krupskaja

foraktet mensjevikene fordi de forsøkte å kopiere de vestlige

bodde mange steder - i London, Paris, Zurich, Genéve, Bern og

sosialdemokratiske partiers moralstandard. Mensjevikene var

Munchen - i sistnevnte by i samme gate som Hitler senere hadde

rystet over at Lenins folk i Russland ranet banker - «ekspropriasjo­

hybel i. Fra Genéve gjorde de utflukter i Alpene, og fra Paris syklet

ner» kalte bolsjevikene disse aksjonene - for å skaffe midler til sin

de til Fontainebleau, men Lenin var neppe noen turentusiast.

undergrunnsvirksomhet. Ranene ble planlagt og utført under

Lykkeligst var han når han kunne sitte i timevis og lese og skrive,

ledelse av Stalin.

for eksempel i leseværelset i British Museum i London.

Lenin hadde spartanske vaner, og brysk som han var av vesen,

Lenin befant seg i Sveits da meldingen om februarrevolusjonen

kunne man få det inntrykk at han var uten varme. Maxim Gorkij,

kom. Først kunne han ikke tro at den medførte riktighet. Han

som var en stor beundrer av Lenin, skrev engang at hans sinn

kunne ikke komme fort nok tilbake til Russland. Problemene var

hadde «stålets kalde glans». Lenin var, kort sagt, den politiske

mange, for han måtte dra gjennom Tyskland, som fremdeles var

fanatiker efter klassisk oppskrift, en mann som var så intenst

fiendtlig territorium for en russer. Han overveiet å skaffe seg falskt

opptatt av det han hadde foresatt seg at han ikke følte behov for

svensk pass og reise som døvstum. «Kommer ikke på tale,» sa

menneskelig kontakt. Lenins første skritt mot sitt mål var å utgi organet Iskra

Krupskaja, «du kunne snakke i søvne og banne, og da ville man oppdage at du ikke var svensk.»

(Gnisten), sammen med noen engasjerte trosfeller. Skriftets navn

Men kanskje han skulle be tyskerne om fritt leide? Lenin foreslo

var valgt med omhu. På forsiden var det et motto: «Først gnisten,

for tyskerne at han til gjengjeld for fritt leide gjennom Tyskland

så eksplosjonen.»

ville prøve å overtale den nye russiske regjeringen til å sette fri

Iskra var talerør for det russiske sosialdemokratiske arbeider­

tyske internerte tilsvarende det antall eksilrussere som fikk

parti; det var blitt stiftet i 1898 av noen grupper som drev med

passere. Tyskerne gikk med på dette, og ikke bare for de

illegalt arbeide. Lenin hadde imidlertid enkelte ideer som de fleste

internerte tyskernes skyld. De var fullt på det rene med Lenins

av partiets tilhengere hadde vondt for å fordøye. Dette var folk

innstilling til krigen, og de regnet med at han ville anstrenge seg

som mente at den sosialistiske revolusjon ville kreve uoverskuelig

for å piske opp antikrigsstemningen i Russland.

lang tid. Først måtte arbeiderne få opplæring og bli organisert, og

Lenin krevde at toget med de hjemvendende eksilrusserne

man måtte bygge opp en massebevegelse. Lenin var ganske

skulle være «forseglet» på reisen gjennom Tyskland, slik at han

anderledes utålmodig. 11903 møttes 57 utsendinger fra partiet til

skulle kunne slippe beskyldninger for å ha samarbeidet med

kongress i Brussel, for å drøfte tingene. Efter et par dager fikk de

fienden. Vognene ble imidlertid ikke plombert. Russerne var

beskjed av politiet om å forlate landet. Delegatene dro da over til

samlet i én spesiell vogn, hvor andre ikke hadde adgang. I følge

London. Lenin hadde en overraskelse til dem. Han foreslo at

med Lenin og Krupskaja reiste en vakker fransk kvinne ved navn

medlemskap i partiet skulle innskrenkes til en høyt disiplinert

Inessa Armand; hun var Lenins elskerinne.

elitegruppe, som skulle forberede revolusjonen og lede proleta­

Lenin følte seg usikker på mottagelsen i hjemlandet og sa til

riatets masser frem til seier. Lenin ble nedstemt av en majoritet

sine reisefeller at han fryktet arrestasjon. Men da toget stanset på

som fryktet at partiet kunne havne i hendene på en liten klikk.

Finland-stasjonen i Petrograd, mottok han en svær blomsterbu­

Men da endel delegater forlot lokalet fordi de var misfornøyd

kett straks han steg ut, og han ble ledsaget til rommet hvor tsaren

med dagsorden og møteledelse, benyttet han anledningen til å

pleide å ta imot fremtredende utenlandske gjester. Han ble møtt

få foretatt en avstemning som skaffet ham full kontroll over

av en offisiell velkomstkomité fra Petrograds sovjet av arbeider-

redaksjonen av Iskra. Det var fordi han og hans fraksjon fikk

og soldatrepresentanter. Leder for denne var sovjetets formann,

49

mensjeviken Nikolai Tsjkheidze. Mensjevikene sto sterkt på dette

sin utpreget militante holdning. Vi må ikke på noe vilkår støtte

tidspunkt. De hadde flertallet i sovjetet og spilte en ledende rolle i

den provisoriske regjering, sa han, vi kan ikke samarbeide med

den provisoriske regjeringen. Til tross for at de ikke nettopp

mensjevikene; bolsjevikene må ha som motto: «All makt til

kunne betrakte Lenin som venn og medarbeider, følte de seg

sovjetene!» Lenins strategi var klar. Han ville overta Petrograd-

forpliktet til å ære en ruvende personlighet innen den revolusjo­

sovjetet og sovjetene som var opprettet i andre byer og bruke

nære bevegelse.

dem som springbrett til makten. Journalisten Sukhanov (han som

Tsjkheidze inntok en forsonlig holdning. «Først og fremst

ikke fikk være hjemme da hans kone arrangerte det omtalte

gjelder det å forsvare vår revolusjon,» sa han til Lenin, «og vi håper

teselskapet) skrev: «Det var som om han hele tiden brukte

du vil kjempe sammen med oss.» Lenin snudde seg halvveis bort

hammer og slo og slo og slo... Jeg følte meg fullstendig

for å slippe å svare direkte. Han henvendte seg i stedet til hele

mørbanket da han hadde snakket ferdig.»

forsamlingen i det overfylte mottagelsesrommet, og begynte slik:

Neste dag sammenfattet Lenin hovedpunktene i sin tale i det

«Kjære kamerater, soldater, matroser og arbeidere - fortroppene i

som senere er blitt kjent som April-tesene. Et utdrag av disse er

den internasjonale hær av proletarer...»

innrammet i fløyel og oppbevares idag i sentralmuseet i Moskva. I

Fra jernbanestasjonen ble Lenin ført i triumf til bolsjevikenes

tillegg til det han hadde uttalt i bolsjevikenes hovedkvarter,

parti-hovedkvarter, et palass som tidligere hadde tilhørt en prima

inkorporerte han en tese om at bolsjevikpartiet herefter skulle

ballerina. Her ventet mange mennesker utenfor. Ved denne

være kommunistpartiet, fordi «de sosialdemokratiske partiene

anledning la Lenin alle hemninger bort. Han gikk ut på balkongen

har overalt forrådt sosialismen og er gått i ledtog med det

og ropte med høy røst: «Kapitalistpiratene ødelegger hele Europa

nasjonale borgerskap».

for å tjene en håndfull utbytteres sak! Å forsvare vårt fedreland er

I omverdenen tok man liten notis av Lenins tilbakekomst, og i

ensbetydende med å forsvare våre kapitalister mot utlandets!»

Petrograd hevdet hans politiske motstandere skadefro at han

Men selv i det nye, revolusjonære Russland var slike ord og

hadde ødelagt for seg selv med sine ekstreme uttalelser. Det var

uttrykksmåter ikke helt gangbare hos alle. En soldat i mengden

imidlertid én fremtredende mann som skjønte hva Lenins

nedenfor balkongen skrek således tilbake: «Sånne fyrer skulle en

hjemkomst kunne innebære. Denne mannen var Alexander

kjøre bajonetten i! La ham komme ned, så skal vi vise ham! Han

Kerenskij. Han var fra samme by som Lenin, nemlig Simbirsk.

må være tysker!»

Hans far hadde vært Lenins rektor da denne gikk i gymnasiet. Han

Inne i hovedkvarteret forbløffet Lenin bolsjevik-lederne med

50

var medlem av både dumaen og Petrograd-sovjetet og hadde

avansert til krigsminister i den provisoriske regjeringen (han skulle

Fra slutten av juni til ut i november 1917 befant Russland seg på

kort tid efter bli statsminister, landets siste ikke-kommunistiske

randen av anarki. Under press fra de allierte tok krigsminister

sådanne). «Denne mannen kommer til å ødelegge revolusjonen,»

Alexander Kerenskij initiativet til en ny offensiv mot østerrikerne

uttalte Kerenskij ved Lenins hjemkomst. Kerenskij og Lenin kom snart i tottene på hverandre. I juni

i Galitzien. Kerenskij hadde andre tanker med offensiven enn bare ønsket om å oppfylle forpliktelsene overfor forbundsfellene;

møttes delegater fra forskjellige by-sovjeter til all-russisk sovjet-

han mente at hvis ikke fienden ble fordrevet fra russisk jord, ville

kongress i Petrograd. Da en taler varmt gikk inn for at kongressen

hans fedrelands skjebne være beseglet. Men tyskerne gikk til

skulle støtte den provisoriske regjeringen fordi intet enkelt parti

voldsomt motangrep, og nå fulgte en ny militær katastrofe for

var sterkt nok til å overta makten, ble han avbrutt og motsagt av

russerne - over en million soldater deserterte. Hæren var

Lenin.

forresten allerede blitt betydelig svekket på annen måte, for

Hånlatteren skyllet over Lenin da han gikk frem til talerstolen -

Petrograd-sovjetet hadde - over hodet på den provisoriske

bolsjevikene hadde nemlig bare 105 av de 822 tilstedeværende

regjering - forlangt sovjeter opprettet i regimentene og alle

delegatene - men han lot seg ikke bringe ut av fatning. «Vi er klar

rangsforskjeller mellom offiserer og menige fjernet.

til å overta makten når som helst,» sa han. Han lovte at

Bolsjevikene på sin side var i travel virksomhet. De oversvøm­

bolsjevikene skulle dokumentere kapitalistenes «uhørte» krigspro-

met landet med defaitistisk propaganda i sine aviser. Agitatorene

fitt, de skulle fengsle mellom femti og hundre av de verste

infiltrerte hæren og oppfordret soldatene til å fraternisere med

kapitalistene og «tilby fred ved å bryte enhver forbindelse med

fienden, og de bearbeidet bøndene for å få dem til å bemektige

den kapitalistiske verden». En journalist skrev: «Han var som et vilt

seg de store jordeiendommene. Mange soldater deserterte for å

dyr i fangenskap. Det glimtet i øynene hans som om han frydet

rekke hjem til landsbyene i tide til å sikre seg sin del av byttet.

seg ved tanken på synet av femti kapitalister som ble båret i bur gjennom gatene.»

Kerenskij reiste seg og tok heftig til gjenmæle mot Lenin. «Dere

I slutten av juni ville den provisoriske regjering ha Lenin og andre bolsjevik-ledere stilt for retten for forræderi. Man beskyldte dem for å ha oppfordret matrosene i den viktige flåtebasen

bolsjevikere fremlegger barnslige planer... arrestér, drep, øde­

Kronstadt til å gjøre mytteri, og for å ha hatt økonomisk støtte fra

legg! Hva er dere egentlig, sosialister eller representanter for det

Tyskland i sin undergravingsvirksomhet. Lenin ante faren i tide

gamle regimets politi?»

og flyktet til Finland, men Trotskij ble arrestert og fengslet. Fra sitt

lakttagere festet seg ved at Kerenskij ble livlig hyldet fra salen,

skjulested i Finland protesterte Lenin energisk imot at han skulle

mens Lenin fikk tordnende applaus fra de fullpakkede galleriene.

være i tyskernes sold. Hemmelige tyske dokumenter som ble

Noe som fikk så å si momentan betydning for Lenin, var at han

tilgjengelige efter annen verdenskrig, bekreftet at Lenin hadde

nå ble støttet av Trotskij, som skulle vise seg å bli hans viktigste

transaksjoner med tyskerne, men det forelå ingen beviser for at

medarbeider. Trotskij hadde riktignok ofte tatt mensjevikenes

han var tysk «agent». På den annen side viste papirene at Lenin i

parti mot bolsjevikene, men Lenin vurderte ham mer ut fra hans

sin målbevisste og hensynsløse kamp for makten hentet hjelpen

egenskaper og dyktighet. Trotskij hadde vært bidragsyder i Iskra,

hvor han kunne få den.

og i en kort periode hadde han også vært formann i St Petersburg-

Bolsjevikene arbeidet ufortrødent videre i de store ledernes

sovjetet av 1905. Da februarrevolusjonen brøt ut, befant Trotskij

fravær, og det kunne de gjøre siden det aldri var tale om å forby

seg i New York, hvor han leverte bidrag til emigrantavisen Novy

partiet eller forfølge medlemmene. Under det talende og

Mir (Ny Verden). Han vendte tilbake til Russland kort tid efter

inspirerende mottoet «Brød, jord og fred» gikk de inn for å øke sin

Lenin. Han fant bolsjevik-lederens argumenter besettende. I

innflytelse i Petrograd og i sovjetene i andre byer. I oktober 1917

Trotskij fikk Lenin en medarbeider som i sin person forenet

hadde de skaffet seg flertall i Petrograd-sovjetet, hvor Trotskij,

dristighet og briljante teoretiske kunnskaper - en sjelden

som var blitt satt på frifot mot kausjon, ble valgt til formann. Det

kombinasjon. Samarbeidet mellom disse to skulle bringe kommu­

var for øvrig på dette tidspunkt Lenin vendte tilbake fra Finland og

nistene til makten i det russiske rike.

tok initiativet til sentralkomiteens møte i ekteparet Sukhanovs

leilighet i Petrograd.

Russiske og tyske soldater i yr glede over meldingen om våpenstillstanden av 15 desember 1917, som betydde slutten for russernes deltagelse i krigen. De krigstrette soldatene hadde fraternisert åpent i månedsvis, enda den tyske overkommando hadde forsøkt å hindre dette. Den fryktet - med rette, skulle det vise seg - at soldatene var eller ville bli gjenstand for bolsjevikisk infiltrasjon.

51

Det ble overlatt til Trotskij og andre spesielt utplukkede

Kongressen i april hadde bedt om at USA erklærte krig mot

partimedlemmer å gjennomføre maktovertagelsen, som skulle

Tyskland, hadde han henvist til de «seneste ukers store og

vise seg å foregå forbløffende enkelt. Kuppet skulle skje ved den

gledelige begivenheter i Russland» og hevdet at det russiske folk

annen all-russiske kongress av sovjeter. Denne skulle ifølge Lenins

ved å kaste av seg tsardømmets åk hadde vist at det var «demo­

plan proklamere den provisoriske regjerings avgang og godkjen­

kratisk i sitt hjerte». Den bolsjevikiske maktovertagelse gjorde et ganske annet

ne en ny - en bolsjevikisk - regjering.

Dagen før kongressen skulle komme sammen, ble Den røde

inntrykk på de allierte. De nye lederne syntes å være av en helt ny

garde - bolsjevikenes egen «hær», som stort sett var rekruttert

sort, folk som uttalte seg hånlig om diplomatiske konvensjoner,

blant Petrograds arbeidsløse og notorisk «tøffe» individer -

hemningsløst spådde de kapitalistiske samfunns undergang og

dirigert til nøkkelposisjoner som brohoder, jernbanestasjoner,

med største iver og glød spredte revolusjonens budskap. Mistil­

kraft- og transformatorstasjoner, hovedpostkontoret og telegraf-

liten var gjensidig, hver side næret sine illusjoner. Kommunistene

bygningen. Kerenskij, nå statsminister på tredje måned, fikk fort

trodde at hele Europa befant seg på randen av revolusjonen, de

vite hva som var i gjære. Han fikk tak i en bil, klarte å komme seg

allierte trodde at det kommunistiske styre snart ville bli styrtet.

forbi rødegardistenes vaktposter og kjørte ut av hovedstaden for

Nettopp disse holdningene bidro til å hindre en forsoning i den

å ta tak i lojale troppestyrker. Han vendte ikke tilbake til

siste fasen av fredskonferansen i Paris, og de skulle farve all

Petrograd. Den lille styrken han efter hvert fikk skrapt sammen,

kontakt mellom de to verdener for eftertiden.

gikk til slutt i oppløsning. Efter å ha holdt seg skjult i åtte måneder,

Mindre enn tre uker efter den kommunistiske maktovertagelse

så Kerenskij seg nødsaget til å gå i eksil. Han vendte aldri tilbake.

ble de alliertes frykt bekreftet. De røde åpnet forhandlinger med

Da den all-russiske kongress av sovjeter trådte sammen, ble

tyskerne om våpenstillstand, og konsekvensene kunne i verste fall

det under stor jubel meddelt at Vinterpalasset, den provisoriske

bli at millioner av tyske soldater ble disponible for en offensiv i

regjerings siste bastion, var blitt inntatt. Noen mensjevik-

vest.

delegater hevet de siste røster til. protest - de hevdet at maktovertagelsen stred mot lovene. Trotskij snudde seg rasende mot dem og hveste: «Dra dit hvor dere hører hjemme fra nå av til historiens søppelfylling!»

Neste kveld, da alle protester var forstummet, delegerte kongressen sin utøvende makt til en ny regjering, sovjetet av

folkekommissærer. Lenin ble formann, Trotskij kommissær for utenrikssaker og Stalin kommissær for nasjonalitetene. Dekreter fulgte nå i rask rekkefølge og viste med all mulig

tydelighet hva det nye regime hadde til hensikt. Privat eiendoms­ rett skulle opphøre, og jorden skulle fordeles til dem som arbeidet

med den. Arbeiderne skulle ha kontrollen med fabrikkene,

bankene skulle nasjonaliseres, og domstolene skulle bli erstattet

med revolusjonstribunaler. På det utenrikspolitiske område krevde et dekret øyeblikkelig våpenstillstand og en fred uten anneksjoner eller erstatninger - nasjoner som hadde slikt i tankene ble minnet om «verdensrevolusjonens krefter». Russlands allierte hadde sett med blide øyne på februarrevolusjo-

nen av 1917. Storbritannia og Frankrike hadde ikke nølt med å

anerkjenne den provisoriske regjeringen. Da Wilson i sin tale i

«Har du meldt deg som frivillig?» står det på denne plakaten som bolsjevikene laget i 1920. Man kjenner igjen motivet fra tilsvarende britiske og amerikanske plakater (med henholdsvis Lord Kitchener og «Uncle Sam» som blikkfangere).

52

Den tysk-russiske våpenstillstand ble undertegnet i den polske grensebyen Brest-Litovsk den 15 desember 1917, og forhandlin­

overfor. Høyreorienterte partier og aviser ble nå forbudt. Inntil

ger om fredsvilkårene skulle begynne i januar 1918. Det var under

videre fikk ikke-bolsjevikiske venstregrupper bedrive sin virksom­

hans medarbeidere omfanget av den motstand de var stilt

denne fasen av forhandlingene at kommunistene demonstrerte

het, men de nye makthavere opprettet en etat som fratok mange

sin forakt for hevdvunnen diplomatisk skikk og bruk. Trotskij og

avvikere lysten til å fortsette, nemlig Tsjeka'en (Den all-russiske

hans delegasjon troppet ikke opp som forhandlere, men som

ekstraordinære kommisjon for bekjempelse av kontrarevolusjon

agitatorer. De irriterte tyskerne ved å dele ut revolusjonære

og sabotasje). Denne organisasjonen var i grunnen en fortsettelse

kampskrifter til tyske soldater. Da formannen for den tyske

av tsarens hemmelige politi og har siden vært et permanent trekk

forhandlingsdelegasjonen, utenriksminister Richard von Kuhl-

ved det sovjetiske samfunn, selv om det offisielle navnet har

mann, foreslo at fredstraktaten skulle gi uttrykk for partenes

skiftet gjennom årene (GPU, NKVD, MDV, KGB...).

ønske om å leve i «fred og harmoni med hverandre», avviste

Trotskij tanken med en spydig bemerkning.

I ett av de første dekreter fra Tsjekaen het det at «enhver som forsøker å slutte seg til kontrarevolusjonens styrker vil bli skutt på

«Hvordan kan De gjøre innvendinger mot så noble intensjo­

flekken». En av de første som ble offer for denne bestemmelsen

ner?» spurte von Kuhlmann. «Slike erklæringer er gjengangere i de

var en ung kvinne ved navn Fanny Kaplan, en anti-bolsjevikisk

diplomatiske dokumenter,» svarte Trotskij iskaldt, «og de beskri­

radikaler, som skjøt mot Lenin fra kloss hold og såret ham i halsen

ver ikke på noen måte de sanne relasjoner mellom nasjoner.» von

og den ene lungen. Hun ble henrettet, og det samme ble

Kuhlmanns forslag ble trukket tilbake.

hundrevis av gisler som var blitt plukket ut på måfå.

Men tyskerne kunne også sjokkere. De presenterte fredsvilkår

De nye makthavere for også hardt frem mot Den konstitueren­

som innebar at Russland måtte avstå tredjedelen av sin dyrkbare

de forsamling, et organ opprettet av den provisoriske regjering

jord og av industrien. Mens bolsjevikene debatterte disse kravene

med henblikk på utarbeidelse av en demokratisk forfatning for

- noen av dem foreslo å fortsette krigen mot tyskerne -

Russland. Medlemmene ble valgt ved alminnelige hemmelige

gjenopptok de tyske armeer sin offensiv. Lenin bestemte da at

valg, de første og eneste frie valg som har funnet sted i det store

Russland skulle skrive under traktaten, hva den enn ville koste

riket. Valgene fant sted i november 1917, til tross for at

landet. Enkelte av hans kolleger var som lamslått av forbauselse

bolsjevikene i mellomtiden hadde gjort kupp. Valgresultatet

og var på nippet til å beskylde formannen for å ha forrådt deres

fortalte tydelig hvilken tilslutning bolsjevikene hadde. De fikk

sak. Men Lenin ville ikke fire. «Ja, jeg er rede til å undertegne en

bare 9 023 963 av 36 265 560 avgitt stemmer, altså praktisk talt 25

skammelig fredstraktat,» sa han, «men jeg vil redde soldatene for

prosents tilslutning, mot 58 prosent for de revolusjonære

revolusjonen, og jeg vil redde revolusjonens sak. Hva vil så dere,

sosialister - Alexander Kerenskijs og Fanny Kaplans parti.

kamerater?» Han fikk ikke noe svar.

Da Den konstituerende forsamling trådte sammen i januar

Åtte måneder efter at Brest-Litovsk-traktaten var blitt under­

1918, foreslo bolsjevikenes gruppe - som utgjorde 168 av 707

tegnet (3 mars 1918), ble vilkårene i den satt ut av kraft ved at

medlemmer - at Sovjetet av folkekommissærer skulle anerkjen­

tyskerne kapitulerte for de allierte. Men på det tidspunkt befant

nes som landets regjering, nå og for fremtiden. Da forslaget ble

de røde seg i en ny krig, en borgerkrig uten nåde.

forkastet, forlot de salen. De øvrige delegatene fortsatte sine råd­

Man hadde merket visse tilløp til denne krigen allerede ved

slagninger. Da de innfant seg neste morgen for å møtes til ny

bolsjevikenes maktovertagelse. I Moskva hadde bolsjevikiske

sesjon, sperret soldater inngangen. Sovjetet av folkekommissærer

styrker i en hel uke vært i blodig kamp med militære enheter som

hadde oppløst Den konstituerende forsamling, fikk de vite.

ikke ville finne seg i bolsjevikstyre; det lyktes dem til slutt å få

Seks uker senere flyttet regjeringen fra Petrograd til Moskva,

makten også her. I Syd-Russland, som var mindre lett tilgjengelig,

landets gamle hovedstad. Det var et rent sikkerhetstiltak. Ingen

var det vanskeligere å få bukt med motstanden mot det nye

opplysninger var sivet ut på forhånd, og toget med folkekommis-

regimet. Ukrainske nasjonalister og andre separatistiske grupper

særene kjørte uten lys gjennom natten. De rykket inn i Kreml.

opprettet sine egne, uavhengige administrasjoner. Efter at de hadde hatt makten en måneds tid, innså Lenin og

I mai 1918 brøt det ut full borgerkrig. På forhånd hadde det vært trefninger mellom «røde» styrker og to divisjoner av

53

tsjekkiske soldater. De sistnevnte, hovedsakelig desertører fra den

Borgerkrigens grusomheter var nærmest ubeskrivelige. Både de

østerriksk-ungarske hær, hadde utgjort en legion i den provisoris­

røde og de hvite myrdet, brente, plyndret og begikk voldtekt.

ke regjerings styrker mot Tyskland, og de var på vei hjem via Sibir

Tsaren og hans familie bodde nå i en kjøpmanns hus i Jekate-

og Vest-Europa for å unngå å falle i tyskernes hender. I Ural kom

rinenburg (idag Sverdlovsk) i Ural. Da det kom rykter om at den

de uforferdede tsjekkerne i konflikt med sovjetiske myndigheter,

tsjekkiske legionen nærmet seg byen, besluttet kommunistene

og de fikk snart støtte av anti-bolsjevikiske såkalte «hvite» tropper, som stod under ledelse av tidligere tsaristiske offiserer. Det gikk

å likvidere hele tsar-familien. De hjelpeløse menneskene ble jaget opp av sengene om natten, slept ned i kjelleren og skutt,

ikke lang tid før de hvite hadde kontrollen over det meste av om­

gjennomboret av bajonetter og slått ihjel med klubber. Likene ble

rådene mellom Volga og Stillehavet.

partert, dynket med bensin og brent, og levningene ble slengt ned

Mot de hvite hærstyrkene kunne bolsjevikene mønstre bare én underbemannet divisjon, pluss rødegardistene, som nå utgjorde

i en grubesjakt. Hvite styrker som inntok byen en uke senere,

kunne ikke finne spor efter tsar-familien.

ca 7 000 mann. I denne trengte situasjonen ble Trotskij utnevnt

Nyheten om henrettelsene ble av det lokale sovjet telegrafert

til folkekommissær for krig, og han gikk i gang med å bygge opp

til Moskva, hvor Lenin og hans medarbeidere satt og drøftet

Den røde armé. Først rekrutterte han utelukkende frivillige hvis

offentlige helsetiltak. Telegrammet ble opplest, men ikke kom­

lojalitet ble garantert av particeller eller fagforeninger. Men da det

mentert. Lenin sa så: «La oss gjennomgå lovutkastet fra

var vanskelig å få nok offiserer, gjorde han unntagelser for

begynnelsen av, punkt for punkt.»

tidligere tsaristiske offiserer som var villige til å gå inn i det nye

Trotskij fant senere anledning til å «forklare» henrettelsene i

regimets tjeneste. Da partimedlemmer fnysende anklaget Trotskij

Jekaterinenburg. Han skrev at de ble foretatt blant annet fordi

for å ta inn «tsaristlakeier» som ville forråde revolusjonens sak,

bolsjevikene skulle forstå «at det ikke var noen vei tilbake, og at

sørget han for at det ble utnevnt en politisk kommissær for hver

foran dem lå enten fullstendig seier eller total undergang».

offiser, fra kompanisjef og oppover. Hver eneste ordre måtte

De rødes seier ble kostbar. Det samlede antall som omkom

undertegnes av begge to. Et annet dekret fra Trotskij sa: «Hvis en

som direkte følge av borgerkrigen, ca 100 000, var bagatellmessig

avdeling trekker seg tilbake uten å ha fått ordre om det, blir først

sammenlignet med millionene som døde av sult eller epidemier.

kommissæren skutt, derefter offiseren.»

Inessa Armand var ett av ofrene for tyfus-epidemien. Asken av

Systemet var tungrodd, og det ga grobunn for mistanker og

Lenins tidligere elskerinne ble anbragt i Kreml-muren, hvilket var

rivalisering, men det virket. Da borgerkrigen sluttet i 1920, hadde

en høy æresbevisning allerede dengang. Ved bisettelsen gikk

Trotskijs røde armé 5 millioner soldater. Det er eiendommelig at

Lenin i prosesjonen med lukkede øyne, og det virket som om han

mannen som klarte å utrette dette, ikke lenger forekommer i

var på randen av sammenbrudd. Det er tenkelig at det var kort tid

kommunistiske historiebøker.

efter denne begivenheten han sa til sin venn Maxim Gorkij i en for

Borgerkrigens fronter bølget frem og tilbake i det enorme riket. På ett tidspunkt kontrollerte de hvite mer enn nitti prosent av

ham uvanlig forsiktig tone: «Er det ikke merkelig at ingen ennå har

sparket oss ut?»

arealet. Det som reddet bolsjevikene var at motstanderne aldri

Russland var helt på knærne efter borgerkrigen. Rubelens verdi

klarte å koordinere sine offensiver. Dessuten var det ofte sterke

var omtrent lik null. For at landet skulle kunne fungere i det hele

personlige motsetninger innen ledelsen for de hvite.

tatt, innførte bolsjevikene bestemmelser som rimet dårlig med

Forholdene i borgerkrigen ble ikke enklere av at de allierte

løftene de hadde gitt bønder og arbeidere. Bønder som ikke var

bidro med 100 000 soldater og med over 100 millioner dollar i

villige til å bytte sine produkter.mot verdiløse penger, opplevde at

materiell - på de hvites side. Denne intervensjonen var slett

varene ble rekvirert av det offentlige. Folk ble utskrevet til arbeide,

planlagt og tilsvarende utført. Den ikke bare var en militær fiasko;

og streiker ble forbudt - for godt, skulle det vise seg.

i det lange løp kom den til å tjene de rødes sak, for disse kunne

Lenin forklarte de rigorøse forholdsreglene som ledd i et

fremstille seg selv som hjemlandets forsvarere mot utenlandske

program han kalte «krigskommunisme». Dette programmet fikk

angripere, og derved fikk de tilslutning fra tusener som ellers ville

kort levetid. I alle større byer brøt det ut streiker, og et annet

ha tatt avstand fra bolsjevismen.

faresignal var en matrosoppstand i flåtebasen Kronstadt, som fra

54

begynnelsen av hadde vært en av kommunismens sterke

kom til å leve lenge, et promemoria hvor han ga til kjenne sitt syn

bastioner. Den røde armé ble satt inn mot soldatkolleger.

på «partiets to dyktigste ledere» - Stalin og Trotskij. Om Stalin het

Disse dramatiske følgene fikk bolsjevikene til å forlate

det der: «Han har samlet kolossal makt på sin hånd, men jeg er

«krigskommunismen» til fordel for programmet NEP (Ny økono­

ikke sikker på at han alltid vet å bruke denne makten med

misk politikk). Bøndene og småhandlerne fikk en viss økonomisk

tilstrekkelig varsomhet.» .Denne karakteristikken av Stalin fikk

frihet tilbake. Politisk frihet kom imidlertid ikke på tale for noen.

hvile i arkivene inntil Khrusjstsjov trakk den frem i sine

Tvert imot innførte bolsjevikene stadig hardere forholdsregler, for

berømmelige avsløringer ved den tyvende partikongressen

å knuse enhver form for opposisjon. Å uttale at man syntes at

(1956). Selv om den var blitt kjent umiddelbart efter Lenins død,

revolusjonen var drevet for vidt, var ensbetydende med å bli stilt

ville den neppe ha fått noen betydning. Dertil var Stalin allerede

til veggs - bokstavelig talt.

for veletablert i toppen av hierarkiet.

I 1922 var det tydelig at Lenins liv gikk mot slutten. I mai ble

Lenin døde den 21 januar 1924. Han ble stedt til hvile en grå-

han rammet av det første av ialt tre slag. Like før hadde han

værsdag. Klokken fire på eftermiddagen slapp fabrikkfløyter,

overlatt stillingen som generalsekretær for kommunistpartiets

sirener, tåkelurer, landbatterier og flåteartiIleri løs en kakofoni av

sentralkomité til Stalin. Utnevnelsen avstedkom ingen større

lyd og larm som varte i tre minutter. Det var Stalin som forrettet,

kommentarer. Man var blitt vant til at Stalin - stålmannen - fikk

nesten religiøst, over en mann som hadde levet og dødd som

den ene store oppgaven efter den andre.

ateist. Han «lovet» på vegne av sine kolleger og seg selv å føre

Allikevel syntes Stalin å ha vært den minst sannsynlige blant

Lenins verk videre.

Lenins medarbeidere til å bli hans efterfølger. Han hadde hverken

Snart foretok Stalin skritt for å få fjernet Trotskij fra

Lenins «nådegaven> eller Trotskijs lynende intelligens. Han hadde

maktstrukturen. Han fremkalte debatt om kommunismens

nådd toppen fordi han påtok seg oppgaver som andre unndro

fremtidige politikk og gjorde seg til talsmann for «sosialisme i ett

seg. Georgieren Josef Stalin var sønn av en tidligere livegen som

land», i motsetning til Trotskijs teori om «den alltid igangværende

var blitt lappeskomaker, og var altså, i motsetning til flertallet av

revolusjon». Trotskij hadde hevdet at revolusjonen ikke kunne

revolusjonslederne, født som proletar. I sin ungdom hadde han

stanse ved rikets grenser, den måtte forplante seg videre, elimi­

studert teologi, men han var blitt vist bort fra seminariet for

nere nasjonalstatene og skape én verden under kommunistisk

«uhøvisk adferd».

ledelse. Stalins argument var at Sovjet-Unionen var sterk nok

Da bolsjevikene gjorde sitt kupp, hadde Stalin vært medlem av

til å bygge opp en sosialistisk stat innenfor sine egne grenser. Det

partiets sentralkomité i fem år, men ingen av kollegene kunne si

appellerte sterkt til stolthet og chauvinisme, og det lovet et

at de virkelig kjente ham. Han ble beskrevet som «en mann som

krigstrett folk en hvilepause, mens den «alltid igangværende revo­

ikke røber sine tanker - i et land hvor alle er altfor snakkesalige».

lusjon» syntes å bære bud om alltid igangværende krig.

Kort tid efter at Lenin var blitt rammet av slag i april 1922,

Denne debatten var imidlertid bare en slags kamuflasje for den

kunne man merke at Stalin stadig mer opptrådte som hans

bitre kampen mellom Stalin og Trotskij, som endte med at Trotskij

spesielt fortrolige medarbeider. Ett av de første tegnene på Stalins

ble nødt til å forlate partiet og landet. Men Trotskij kunne aldri

økede innflytelse, var at han viste at han kunne foreta endringer i

føle seg trygg i sitt eksil (han bodde som kjent en tid, godt

fundamentale parti-doktriner. Opprinnelig hadde kommunistene

bevoktet, i Hurum i Norge), for Stalin hadde ikke til hensikt å la

forestilt seg det nye russiske rike som en føderasjon av autonome

ham være i fred. 11940, i en villa i Mexico, lyktes det Stalins bødler

republikker, en statsform som klart anerkjente de mange etniske

å ta livet av mannen som skapte Den røde armé.

gruppenes ulikheter, og deres rett til selvstendighet. Stalin ville

Eksklusjonen av Trotskij var innledningen til en periode da

derimot ha en union av sosialistiske sovjet-republikker under

kommunistpartiets - og Sovjet-Unionens - indre forhold ble mer

Moskvas kontroll. I desember 1922, på den tiende all-russiske

og mer gåtefulle for omverdenen. Det var en tid da Sovjet-

kongress av sovjeter, fikk han partiet til å slutte opp om denne

Unionen isolerte seg fra Europa under ledelse av en mann som

tanken, til tross for at Lenin var imot den. Senere i samme måned dikterte Lenin, som visste at han ikke

utøvet sin makt langt mer absolutt og brutalt enn noen tsar hadde

kunnet drømme om.

55

Fra kampene mellom kommunistene og Frikorpset i Munchen 7919. En frikorps-deltager utnytter et opphold i skytingen til å ta seg en lur innenfor et kafévindu.

57

KORT VARIGHET FOR DEN EVIGE FRED Den stabile verdensorden som endel av Versailles-traktatens undertegnere hadde visjoner om - den britiske diplomat Harold

Nicolson brukte et uttrykk som «evig fred» - var en brusten

forhåpning nesten før forhandlerne var vendt hjem. Uroen begynte i Russland, men snart opplevde man revolusjon og

motrevolusjon også i andre land. Oppstander av røde i Ungarn og Tyskland ble knekket av motrevolusjonens krefter, som de fleste

steder viste seg å være de sterkeste. Elendigheten i verden var

verre enn noensinne, og folks fortvilelse førte til rene epidemier av streiker og gatekamper. De tradisjonelt svakeste ble mer militante. Negre i de ameri­ kanske styrkene som vendte hjem fra Europa, opptrådte med en

selvfølelse som irriterte mange hvite, og friksjonene førte til

raseopptøyer. Britiske grubearbeidere forårsaket noe så uhørt

som generalstreik, og Toriene så seg nødsaget til å bruke politi og Matmangelen efter krigen gikk verst ut over befolkningen i det slagne russiske rike. Disse guttene hadde fått skjørbuk efter å ha levd på en kost av «brød» laget av gress, blad og leire.

soldater mot de streikende, hvilket skulle bli politisk kostbart for partiet, både på kort og lang sikt.

Ute i koloniene fikk de hvite herrer stadig større bryderi med

nasjonalister som krevde bedring i den stedegne befolknings vilkår. Britiske myndigheter gikk hardt frem mot indere som

agiterte for selvstyre, men forholdsreglene bare bidro til å øke oppslutningen omkring nasjonalistledere som Mohandas Karamchand Gandhi. Andre steder var minoriteter som var havnet

bak nye grenser, helt prisgitt fiendtlige og tallmessig overlegne nasjonalister eller grassat herjende militære avdelinger. Tyrkerne

slaktet således ned hundretusener av armeniere og grekere som

var blitt lukket inne av Tyrkias nye grenser, og et par millioner ble

deportert. I de aller fleste tilfelle var økonomisk kaos bakgrunnen for

uroen. Millioner av mennesker manglet mat og klær og andre livsnødvendigheter. I Tyskland måtte regjering efter regjering melde pass overfor de økonomiske problemene, og de desillusjo­

nerte menneskene der og i andre land begynte i sin nød å lytte

mer interessert til demagoger som slo an en annen tone, folk som

forespeilte massene en marsj inn i en gloriøs fremtid bygget på en heroisk fortid.

58

Svartskjorter jubler efter den alt annet enn heroiske «marsjen mot Roma», som skulle gi en selvbevisst avisredaktør ved navn Benito Mussolini diktatorisk makt til å styre Italia.

59

«Røde» soldater holder vakt utenfor parlamentet i Budapest efter den kommunistiske maktovertagelsen i 7979.

Bevæpnede hvite geleider farvede landsmenn inn i et provisorisk fengsel ved raseopptøyene i Tulsa, Oklahoma, i 1921.

60

Soldater og ridende politi beskytter matvaretransporter som er ankommet til London som ledd i den konservative regjerings forsøk på å lamme generalstreiken som brøt ut i mai 1926.

61

62

Cresk-ættede på flukt fra tyrkisk territorium efter en mislykket gresk invasjon i Tyrkia. Hellas benyttet sammenbruddet av det gamle osmanske rike til å annektere de tyrkiske provinsene Thrakia og Smyrna, men de greske styrkene ble senere slått av tyrkerne, som kjempet under general Mustafa Kemal. Seierherrene satte i gang nådeløse massakrer på en befolkning som hadde aner fra før-kristen tid i disse traktene.

63

Kinesere på vandring fra den sultrammede provinsen Shantung i nord, beskytter seg mot vær og vind'med sine halmmatter. I begynnelsen av '1920-årene tvang svikt i avlingene hundretusener ut på vandring for å finne mat - de fleste dro i retning av Mandsjuria.

Millioner blant bondebefolkningen i det russiske rike led nød da tørken halverte avlingene i 1921. Mange millioner kunne likevel reddes da bolsjevikene efter sin seier i borgerkrigen gikk med på å la utenlandske hjelpeorganisasjoner sende matvarer til hungerdistriktene.

Liket av et barn, et offer for sultedøden, i en gate i Yerivan, hovedstaden i en sentralasiatisk republikk dannet av armeniere som unnslapp tyrkernes massakrer. De isolerte nasjonalistene håpet å få matvarer, og diplomatisk støtte, fra USA.- Men USAs interesse for armenierne kjølnet, og i 1921 delte Tyrkia og Sovjet-Unionen republikken - og den gjenlevende armenske befolkningen - mellom seg.

64

65

66

Ridende britisk politi i aksjon mot mengden i Calcutta i januar 1931. Folk feiret toårsdagen for de indiske lederes erklæring av landets uavhengig­ het, som hadde vært en modig, men virkningsløs handling. I første verdenskrig bidro India til de alliertes sak med en million soldater og midler til en verdi av 500 millioner dollar, mot at britene gikk med på utvidet selvstyre for landet. Efter krigen fikk den indiske befolkning tvert imot hardere britisk styre, hvilket førte til utbredt misnøye, sultestreiker og til dels voldsomme uroligheter.

67

Spartakistenes leder, Karl Liebknevht, taler ved begravelsen av tilhengere drept av Frikorps-folk under kamper i Berlin 1979. Liebknecht kom helskinnet ifra et mis­ lykket kuppforsøk av det kommunistpartiet han hadde organisert, men bare noen få dager efter at dette bildet ble tatt, ble han og hans berømte kollega Kosa Luxemburg myrdet.

68

KAOSETS TYSKLAND Da krigen sluttet i 1918, var Tyskland helt utmattet, og store deler av befolkningen sultet. To millioner hadde mistet livet, 800 000 var blitt tatt til fange, millioner hadde mistet ektefelle eller far, millioner av soldater vendte hjem til arbeidsløshet og matmangel. Krigen hadde tappet landet for så å si alt som kunne bli mat, klær eller ammunisjon og våpen. De alliertes blokade, som ble opprett­ holdt inntil april 1919 for at den tyske underkastelse skulle kunne bli en jernhard realitet, bevirket at ytterligere 800 000 underernærte sivile - strøk med. Den ydmy­ kende freden kvalte ethvert tysk håp om økonomisk rehabilitering ved at landet var blitt pålagt enorme skadeserstatninger og samtidig hadde mistet størstedelen av kull- og stålindustrien. Den ene svake regjering efter den andre forsøkte forgjeves å takle problemene. De ble heftig angrepet av ytterliggående krefter som så Tysklands redning i ett eller annet slags diktatur. Tysklands første kommunistparti vokste frem fra en radikal sosialistgruppe, Spartakistene, som var ledet av advokaten Karl Liebknecht (han skrev under psevdonymet Spartakus). I januar 1919 ble dårlig planlagte kommunist-oppstander i Berlin og Munchen knust av det såkalte Frikorpset, leietropper bestående av tidligere soldater som ville ha monarkiet tilbake. Året efter forsøkte Frikorp­ set selv å gjøre kupp, men det falt i fisk fordi de

Medlemmer av Frikorpset, i hærens uniformer, ved en skyttergrav under gatekampene i Berlin 7979.

venstreradikale i Berlin hadde fått i stand generalstreik. Regjeringen ville ikke øke skattene eller innstramme kreditten, og i stedet lot den seddelpressene gå for fullt. Betegnende for hvordan landets økonomi raste sammen, var at mens man i 1919 betalte ca 9 mark for en amerikansk dollar, svarte i 1923 1 dollar til 4 trillioner mark! Denne vanvittige inflasjonen fratok millioner av sparere alt de eide, og skapte samtidig en klasse av ny-rike - folk som hadde bygget opp sine foretagender med lånte penger og betalt sin gjeld med verdiløse sedler. Litt av velstanden fra disse sivet ned til massene, men minnene om nøden og forned­ relsen satt i hos de aller fleste.

R.øde-Kors-søstre forbinder en frikorpssoldat i Frankfurter Allee under gatekampene i Berlin 7979.

69

Et glimt fra storinflasjonens Tyskland (tidlig i 1920-årene). En husmor i Berlin tenner opp i kjøkkenkomfyren med verdiløse penger. Berlin-humoren fornektet seg ikke under disse vanvittige tilstandene. En av vitsehistoriene som verserte gikk ut på at en husmor som var ute for å handle hadde satt fra seg kurven med penger utenfor butikken. Da hun kom ut for å hente den, var alle pengene der, men noen hadde stukket avgårde med kurven.

Politi med stålhjelm og skytevåpen bevokter en slakterbutikk hvor folk har knust rutene for å ta seg inn (Invalidenstrasse i Berlin, 1919). I matmangelens Tyskland var enhver matvarebutikk truet.

70

71

«Seiersmonumentet på Brandenburger Ton> i ett av de berømte tablåene ved Apollo-Theater i Berlin tidlig i 1920-årene.

73

EN LØSSLUPPENHETENS VIRKELIGHETSFLUKT Mens de fleste berlinere i 1920-årene med nød og neppe kom seg

igjennom gatekamper og matmangel og andre gjenvordigheter,

var det noen ganske få som hadde klart å beholde en viss velstand - eller skaffet seg velstand ved heldige transaksjoner i den villeste inflasjonstiden - og som fant ut at nå var tiden inne til

virkelig å leve livet. Disse overlevelseskunstnerne, eventyrlystne

turister og et mylder av kunstnere kom til å gjøre efterkrigstidens Berlin til et forlystelsessentrum som overstrålte alle andre

storbyer. Berlins karnevaler var de flotteste, i den tyske hovedstad var nattelivet mer forlokkende enn noe annet sted, og sex og narkotika ble åpent budt frem. Det var mye liv og moro, men langtfra bare uskyldig moro. Tusenvis av purunge dyrket danserinnen Anita Berber, som opptrådte splitter naken på kabareten «Weisse Maus», og var

både morfinist og kokainist og hadde seksuell omgang med Foto knipset i transvestitt-nattklubben Eldorado i Berlin 1926. Bare personen helt til venstre er kvinne. Den innfelte plakaten er reklame for en bar for lesbiske.

begge kjønn. Hun virret gjennom Berlins natteliv med et haleheng

av mer eller mindre skumle individer. Hun døde av tuberkulose, 29 år gammel.

Nudismen var i skuddet som aldri før - på scenen, i filmer, i nattklubbene, i private selskaper. Man kunne leie serveringsda-

mer som stilte opp i truse og lot seg beføle. «Naturister» kunne

finne på å gå på skøyter bare iført ørevarmere. Det vrimlet av horer av alle de slag, enkelte av dem var skolepiker. «Alle sammen var registrert hos politiet,» bemerket en gammel berliner, «og hvis

du ble smittet av en av dem, kunne du til og med anlegge sak.» Perverse aktiviteter florerte. «På Kurfurstendamm slentret unge

menn med pudder og rouge på kinnene omkring,» skrev Stefan Zweig, «og i barer med dunkel belysning kunne man se menn fra finansverdenen gjøre seg til for berusede sjøfolk.» På transvestitt-

ballene kunne man se «hundrevis av menn utkledt som kvinner

og kvinner utkledt som menn danse, mens politifolkene fulgte det hele med velvillig oppmerksomhet».

r1 Das Tan*' cabar«u

mondånen VJeH

74

Men den 30 januar 1933 kom omslaget som gjorde slutt på det hele. Hitler bannlyste jazz, fengslet eller henrettet homoseksuelle

og anbragte horene i offentlig godkjente bordeller. Innen noen uker var gått, var Berlin ikke til å kjenne igjen.

Chansonetten Claire Waldorfl og hennes partner parodierer «apasjedans» ved et ball hvor kostymene er inspirert av den populære kunstner Heinrich Zilles tegninger.

75

I 1920-årenes Berlin sto nesten alt av amerikansk opprinnelse høyt i kurs. Plakaten til venstre reklamerer lor en «guided tour» i Berlins underverden og viser for sikkerhets skyld kontrafeien av Chicagos og New Yorks ledende gangstere, Al Capone og Jack «Legs» Diamond, til tross for at Berlins egne størrelser neppe hadde mye å lære. Berlins gangstere drev temmelig åpenlyst sin virksomhet, enkelte av dem hadde sine egne klubbhus hvor det var trykte vedtekter.

Danserinnene Grit og Ina van Elben oppfører et frapperende «bi ved Kabarett Tingel-Tangel.

1 11 z*x

i

1

i

Ai

ved hjelp av semimt

t

neuenVu

«Sånn må De ikke danse charleston» sier denne annonsen fra 1920-årenes Tyskland. Den opp­ fordrer leserne til å følge med i kursene i radio.

erklærte yndlinger i 1920-årei å kopiere henne. 1 fallende antrukket, og I kanskje mest typiske represe og livsglade kvinne flotte utseende også kum rappkjeftethet - efter tradis

78

i-'

'

Ranfcflroofc Duifciny Band j

AM 8AHNHOF FRIEDKICHSTSAB 26. MAI TAGL. 8»UHR ' NUR KURZE ZElf * GE5AMTGA5TSPIEL DER BERuHMTEN

MEGERPRODUCTION

CHOCOLATE KIDI >5 MITW1RKENDE

l

MIT

IAMERIKASj

GROSSTI N

FARBIGEN KuNl

BliW ZUM ERSTEN MAL IN I VORVEBUU' UNUHTER8K0CHEH AN OER KASS

Mens kommunismen slo røtter og vokste i det som nå het Sovjet­ unionen, dukket en rivaliserende ideologi opp i Europa. Denne kom først til syne som fascismen i Italia, som snart skulle bli overstrålet av en mer demonisk form for antikommunisme,

nasjonalsosialismen (nazismen) i Tyskland. Disse to bevegelsene var i vesentlig grad produkter av to menn som visste å utnytte befolkningens fortvilelse og frykt og å spille på den ytterliggående

nasjonalisme og den voldsmentalitet verdenskrigen hadde skapt grobunn for. Benito Mussolini og Adolf Hitler lyktes i sine planer i en grad som få hadde kunnet forestille seg. Til tross for at Italia sto som en av vinnerne og Tyskland som

den store taper efter krigen, var forholdene i begge land slik at bevegelser som gikk inn for totalitært styre hadde gode kort på

hånden. Problemene var for en del av psykologisk art. Både italienerne og tyskerne følte bitterhet - de første fordi de mente

de var blitt snytt for seierens frukter, de sistnevnte fordi de var blitt utnevnt til verdens syndebukker. I både Italia og Tyskland

hadde de gamle institusjoner og de gamle ledere vist seg

utilstrekkelige, og det var lett å skaffe seg tilhengere hvis man sto frem og forkynte at man ville gjenopprette lov og orden, gjenreise nasjonens ære og skaffe fedrelandet en plass i solen. Mussolini og Hitler var rundhåndete med slike løfter. Begge var mesterlige demagoger, som kunne trollbinde sitt publikum, og begge var fullstendig uten skrupler. De fengslet massene med revolusjonens tale - de skulle ta fra de rike og gi til de fattige.

Samtidig forsto de å bevare eller vinne velstående menneskers

tillit, og dette til tross for at både fascismen og nazismen ikke bare

var anti-kommunistiske, men også desidert anti-demokratiske bevegelser, som med forakt tok avstand fra flerpartisystemet som ineffektivt. Hitler var dertil aggressiv anti-semitt og besatt av den tanke at tyskere av ren arisk avstamning utgjorde et rasemessig

To nye tyrannier klekkes ut

overlegent toppsjikt (hvor han selv unektelig ikke hørte hjemme).

En villstyring og litt av en knivstikker

Mussolini, et produkt av et land med tradisjonelt mer tolerante

Dagdriver, vegetarianer og Wagner-elsker

synspunkter i rasespørsmål, var i begynnelsen forsiktig i sine

Et delikat oppdrag for korporal Hitler

uttalelser om Hitlers raseteorier.

Laksérolje som overtalelsesmiddel

På ett felt som var meget vesentlig i begge ideologier, hadde de

Et knusende valgnederlag og et voldsomt come-back

to samme syn. Ethvert individ, uansett status, var underkastet

Direkte fra «slagmarken» i hvite gamasjer

staten, forpliktet til å tjene den, om så dette innebar å begå

Verdens fremtid planlegges i et bayersk fengsel

voldshandlinger. Intelligens var noe nesten suspekt, blind lydighet

Fra 4 000 til 125 000 stemmer på to år

en dyd og en nødvendighet. Benito Mussolini og Adolf Hitler

«Hitler over Tyskland»

kom personlig til å symbolisere den allvitende og allmektige statlige myndighet.

CÆSARER AV EN NY ART

Efter hvert ble de to diktatorers kurs mer og mer ens. De hadde

uregjerlig» av seg. Han var i virkeligheten helt ustyrlig i sin

total råderett over sine undersåtter, de satte hensynsløst disse

ungdom. Hans mor sendte ham til en skole som ble drevet av en

kreftene inn i politiske og militære fremstøt, de ble forbundsfeller

religiøs orden, men han ble utvist derfra fordi han hadde brukt

før den annen verdenskrig brøt ut, og de var skjebnefeller i

kniv på en klassekamerat. Også da han gikk på en statlig

undergangen.

lærerskole, trakterte han en kamerat med kniv, men den episoden

fikk ingen følger. Som nyutdannet lærer underviste han en tid i en Det fortelles at engang i slutten av 1920-årene, da Mussolini

landsbyskole. Han var atten år. På denne tiden hadde han sitt

forlengst var blitt Italias sterke mann og Hitler fremdeles var uten

første erotiske eventyr, med en gift kvinne hvis mann var ute i

innflytelse, mottok Italias Berlin-ambassade et brev fra Hitler hvor

militærtjeneste. I et anfall av sjalusi brukte han kniven også på

denne ærbødig anmodet om å få et signert foto av II Duce.

henne.

Roma reagerte slik: «Vennligst send ovennevnte herre en takk

Efter et år var han blitt lei av livet og skolen i landsbyen. Han

for utvist interesse og informér ham - i den form De finner

ventet dessuten å bli innkalt til militærtjeneste, og for å slippe

mest passende - at II Duce ikke finner det mulig å imøtekomme

unna, dro han til Sveits, som lenge hadde vært et tilfluktssted for

anmodningen.»

misfornøyde italienere. Her hadde han en tid arbeide som murer,

Mindre enn ti år senere var Hitler gjenstand for offentlig smiger

men iblant levde han fra hånd til munn. I Sveits skulle han

fra Mussolinis side, og II Duce skulle efter hvert komme mer og

imidlertid bli kjent med Angelica Balabanoff, en russisk flyktning

mer i skyggen av sin tyske kollega. Den nedlatende tonen i brevet

som preket marxisme for italienske flyktninger.

til Berlin-ambassaden var imidlertid uttrykk for følelser som hang

Forholdet mellom Mussolini og henne varte i tolv år. Det ble

ganske lenge i. Efter at Mussoline hadde hatt sitt første personlige

bestemmende for hans fremtidige liv. Hun innviet ham i

møte med Hitler, i 1934, omtalte han ham privat som en «forrykt

marxismen og oppmuntret ham i hans lyst til å skrive. Han

liten klovn» og noe senere som en «farlig dåre».

begynte å levere bidrag til sosialist-aviser, men han nøyde seg

Mussolini betraktet seg selv som mannen som hadde reddet Italia fra kaos. Landsmenn som ikke delte hans syn var enten i

ikke med politikk og polemikk - litt senere skrev han en noe

dristig kjærlighetshistorie, «Kardinalens elskerinne».

landflyktighet, i fengsel eller under torven. Fascistene gjorde seg

Da det i 1904 ble meddelt amnesti for desertører, vendte

beryktet både hjemme og i utlandet ved at de ofte trakterte sine

Mussolini tilbake til Italia. Han gjennomgikk sine nitten måneders

motstandere med dødelige doser laksérolje. Men millioner av

militærtjeneste og gjenopptok så sin lærergjerning. Hans interesse

italienere - geistlige, industriledere, bankierer og arbeidere og

for politikk og skribentvirksomhet var imidlertid usvekket. Han

funksjonærer - sluttet med begeistring opp om Mussolini. Mange

startet en ukeavis, La Lotta di Classe (Klassekampen), som han

utlendinger som besøkte Italia, var imponert over at II Duce

skrev helt på egen hånd. Med sine ytterliggående standpukter -

«hadde fått togene til å komme og gå i rute» - et moderne

han priset for eksempel det politiske mord i høye toner - skremte

italiensk «mirakel».

han moderate sosialister og irriterte myndighetene.

Mussolini var født i Romagna, en provins hvor det gjennom

Da Italia i 1911 erklærte Tyrkia krig og annekterte det tyrkisk-

lange tider hadde vært mer eller mindre kronisk misnøye blant

administrerte Libya, førte Mussolini an i voldsomme demonstra­

befolkningen. Hans mor var lærerinne ved en landsbyskole og

sjoner mot krigen og uttalte offentlig at det italienske flagg var «en

troende katolikk, hans far var smed, ateist og anarkist. Smeden

klut som hørte hjemme på søppeldyngen». Han ble anklaget og

oppkalte sin førstefødte efter den meksikanske revolusjonsleder

dømt for opprørsk virksomhet og fikk fem måneders fengsel.

Benito Juårez. Alessandro Mussolini kom efter hvert på kant med

Denne hendelsen skulle bli litt av et vendepunkt for ham. Da

sin sønn. Da Benito gjorde Rachele Guidi - kvinnen som ble hans

han ble løslatt, hyldet sosialistene ham som en kommende leder,

hustru - sin oppvartning, sa Benitos far til henne at hun ville ha

og han ble snart redaktør av deres dagsavis, Avanti! (Fremad!).

mer utbytte av å kaste seg foran toget enn av å gifte seg med hans

sønn.

Benito Mussolini selv medga senere at han hadde vært «litt

Da krigen brøt ut i 1914, uttalte sosialistene seg klart for nøytralitet. Avantz-redaktøren lanserte slagordet «Ned med våp­

nene, opp med menneskeheten!», men snart skulle han gjøre en

83

overraskende kuvending. Uten å rådføre seg med ledelsen i

Milanos kjøpmannsforening, som hadde stilt salen til rådighet til

sosialistpartiet, skrev Mussolini en artikkel i Avanti hvor han sterkt

tross for overskrifter som «La de rike betale!» i // Popolo. Mussolini

tok til orde for at Italia skulle tre inn i krigen på de alliertes side.

viste at han kunne blidgjøre begge sider.

Det kom til stormfullt møte i partiet. Mussolini fikk rasende tilrop

Det var 145 personer tilstede ved møtet. De fleste var

som «Forræder!» og «Hvem har betalt deg?». Han ble sparket fra

desillusjonerte krigsveteraner, hvorav noen arditi, representanter

redaktørstillingen og utstøtt av partiet.

for den italienske hærs sortkledte sjokktropper. Mussolini rede­

Det synes å ha vært franske penger bak Mussolinis hamskifte,

gjorde for sin plan om å organisere en fascio di combattimento -

visstnok midler fra hemmelige franske fond; Frankrike var sterkt

en «kampgruppe». Ordet fascio stammer fra det latinske fasces (de

interessert i å få Italia med i de alliertes leir. Mussolini hadde i alle

stramt sammenbundne knippene av stokker som var symbolet på

tilfelle penger nok til å starte sin egen avis. Selv om denne, //

makt i oldtidens Roma).

Popolo d 'Italia (Italias folk), kalte seg «Sosialistisk dagblad», tok den

Milanos fascio, sa Mussolini, skulle være den første av mange i

avstand fra sosialistenes pasifisme og oppfordret italienerne til å

landet. Medlemmenes hovedoppgaver var (1) å hevde krigsvete-

melde seg til tjeneste for sitt land. Efter at Italia i 1915 var kommet

ranenes «materielle og moralske krav», (2) å motarbeide «enhver

med i krigen, tjenstgjorde // Popo/o-redaktøren en tid ved styrker i

imperialisme som strider mot Italias interesser» og (3) «å bekjempe

Alpene. Han oppnådde å bli sersjant.

med alle disponible midler kandidater som representerer sveklin­

Da freden kom, hadde Mussolini sin avis, men var uten parti. Landet var i bedrøvelig forfatning. Krigen hadde kostet 138

genes Italia». Den sistnevnte oppgaven var særdeles viktig, i betraktning av de nær forestående valgene.

milliarder lire, et beløp svarende til det dobbelte av summen av

Mussolini uttalte senere at antagelig bare en tredjepart av de

statsbudsjettene fra samlingens år, 1861, til og med 1913.

tilstedeværende skriftlig forpliktet seg til å leve opp til dette

Matvarebutikker ble plyndret, streiker raste, inflasjonen var

programmet, men fra denne spede begynnelsen skulle likevel

kolossal, og millioner av dimitterte soldater var uten arbeide.

fascismen vokse seg sterk og mektig.

Enkelte røster hevet seg for revansjetiltak mot en utakknemlig nasjon.

I 1919 var Adolf Hitler en lite påaktet tredveåring. Han bodde i

Mussolini fulgte utviklingen fra sitt kontor i Milano og begynte

Munchen, i kasernen tilhørende hans tidligere regiments bataljon

å legge sine planer. I begynnelsen av mars 1919 bragte // Popolo

av reservister. Noe hjem hadde han ikke. Hans tid i Tysklands

en serie av notiser om opprettelsen av en gruppe med det formål

væpnede styrker hadde vært hans livs hittil lykkeligste. Han hadde

å kjempe mot «kreftene som undergraver seieren og hele nasjo­

bare avsky til overs for veteraner som krenket offiserer de møtte

nen». Den 23 mars ble det arrangert et møte i et lokale tilhørende

på gaten ved å stanse dem og rive ordensbånd og epåletter av

Ganske tidlig i sin karriere fikk Adolf Hitler støtte av en rekke meget innflytelsesrike mennesker, som han dyrket for både deres bakgrunns og deres forbindelsers skyld. Når han ble sett i selskap med den forhenværende kronprinsen, tenkte mange i samme åndedrag på keiser Wilhelm 2, som riktignok levde i eksil, men på ingen måte var glemt. Hitler fikk en garvet soldat, Ernst Rohm, til å bygge opp en nazistisk «hær» - SA - men minst like viktig for ham var det at Rohm med sin bakgrunn trakk mange tidligere soldater inn i «bevegelsen». Hermann Gdring var tyskernes største krigsflyverhelt nest efter von Richthofen. Det var litt av en triumf for Hitler å få ham med seg. Gdring var rik og støttet også partiet med betydelige pengebidrag. Gjennom sitt vennskap med Richard Wagners svigerdatter, Winifred, vant Hitler innpass i kretsene som dyrket hans egen yndlingskomponist.

84

dem. Han beundret de militære og alt som kunne settes i

Denne kosmopolitiske hovedstaden kunne oppvise folk fra

forbindelse med Tysklands fordums storhet. Hans dyrkelse av

alle kanter av Habsburg-riket - tsjekkere, serbere, slovenere,

Tyskland var egentlig litt eiendommelig, siden han var østerriker

kroater, bosniere, montenegrinere, polakker, ungarere, rumenere

av fødsel. Det er ikke usannsynlig at det har vært tsjekkiske

og rutenere - representanter for etniske grupper som truet de

innslag i bondeslekten som han stammet fra. Hans far var

«tyske» østerrikeres lederstilling. Mange agitasjonsskrifter uttalte

tollfunksjonær, hans mor hushjelp.

seg skarpt imot denne «fremmede» innflytelsen. Spesielt hatefulle

Når Hitler senere en sjelden gang snakket om sin barndom -

var utfallene mot innvandrere av jødisk avstamning. Det tyske

han forbød andre strengt å snuse i den - beskrev han et liv i kamp

element måtte bevare sin dominans, og ikke bare det - de

for tilværelsen. Hans far hadde imidlertid så god inntekt i

tyskættede måtte forene seg til et Stor-Tyskland.

tolletaten at familien kunne leve forholdsvis sorgløst og barna

kunne få skikkelig skolegang.

Hitler, som fullt og helt sluttet seg til disse synspunktene, flyttet

til Munchen i 1913. Han identifiserte seg fullstendig med sitt «nye

Adolf Hitler hatet skolen. Den var i veien for hans yndlingsbe­

fedreland», og straks krigen var brutt ut, meldte han seg frivillig til

skjeftigelse - dagdrømmene. Han fikk ganske gode karakter i ett

et bayersk infanteriregiment. Han kom i aktiv tjeneste som

enkelt fag, tegning. Dette fikk sin betydning. Han ville bli kunstner

ordonnans i Flandern, hvor han ble tildelt jernkorset av annen

eller arkitekt, så han slapp å bli byråkrat som faren. I timer i trekk

klasse for utvist tapperhet. Senere fikk han også jernkorset av

kunne han sitte og lage skisser - av monumenter og palasser.

første klasse, hvilket var en sjelden utmerkelse for en korporal.

Da han var seksten år gammel, forlot han hjembyen Linz for

Som soldat oppførte han seg i det hele tatt eksemplarisk. Hans

det forjettede Wien. Her søkte han opptagelse ved det

kamerater syntes han iblant gjorde litt for mye av det. En av hans

prestisjerike kunstakademiet. Prøveskissene ble bedømt som

samtidige omtalte ham som «denne hvite kråka som protesterte

«ikke tilstrekkelig gode», og han fikk følgelig ikke komme inn.

når vi forbannet hele krigen». Men om kameratene syntes han var

Moren, som nå var enke, sendte ham så mange penger at han

litt av en særling, så mente de også at han var forfulgt av hellet.

kunne holde det gående, og efter at hun døde, levde han av et

Bortsett fra at han mistet synet for en tid på grunn av et britisk

offentlig legat for avdøde statsfunksjonærers barn. Midlene fra

gassangrep like før krigen sluttet, ble han i løpet av fire års krig såret bare én gang, og da ikke alvorlig. Adolf Hitler vendte hjem i

dette ble imidlertid trukket inn da han nådde voksen alder.

En vanlig mann i hans alder ville ha forsøkt å skaffe seg betalt arbeide, men Hitler var dagdriver av natur, og dessuten kunne

forvissningen om at han var blitt spart for å kunne ofre seg for en spesiell oppgave i livet.

han ikke tenke seg å være «lønnsslave». Han klarte å få solgt en og

Hvilken oppgave det kunne bli, fikk han et forvarsel om en

annen akvarell, og han tegnet reklameplakater for en såpe og et

stund efter at han var vendt tilbake til Munchen i begynnelsen av

deodorant-pulver. Han bodde i et enkelt herberge, og fordi han

1919. Politisk kaos truet med å sønderlemme hele Tyskland. Den

hverken røkte eller drakk, og dessuten var vegetarianer, overlevde

nye republikkens ledere avtvang liten respekt; de var forholdsvis

han uten virkelig å lide nød. En dagdriver-kollega fra den tiden

moderate folk, og blant det som særlig talte imot dem, var det

begikk senere den farlige feil å skrive om felles opplevelser i Wien.

faktum at de hadde undertegnet den knusende og forhatte

Hitler var dengang kommet til makten, og han fikk oppsporet

våpenstillstanden. På venstresiden håpet sosialister og kommu­

mannen, som ble tatt av dage. Hitler ville at Wien skulle stå som

nister fremdeles at revolusjonen skulle komme - Munchen hadde

den tristeste perioden i hans liv.

selv opplevd et kortvarig intermesso med rødt styre. På

Men hans tid i Wien hadde ikke vært så trist som han ville gjøre

høyresiden, som var fast bestemt på å hindre en gjentagelse, sto

den til. Han var ofte i operaen og hørte Wagner-operaer. Han

adelen, hæren og den høyere middelklasse. Reservekorporal

skulle ha overværet mellom tredve og førti oppførelser av «Tristan

Adolf Hitler var henrykt over å komme i tjeneste ved den politiske

og Isolde». Og han tilbragte adskillig tid i de offentlige biblioteke­

avdeling ved den militære distriktskommando, hvor han fikk i

ne i storbyen. Mer direkte innvirkning på ham hadde det at han

oppdrag å granske en liten gruppe som kalte seg Det tyske

med iver fordypet seg i agitasjonsskriftene som på denne tiden

arbeiderparti. De militære mistenkte dette partiet for å drive

sirkulerte i så store mengder i Wien.

undergravingsvirksomhet.

85

Hitler overvar ett av dets møter, og ble behagelig overrasket.

innen en eller annen av ti korporasjoner som sto under

Partiet viste seg å bestå av glødende nasjonalister, men til forskjell

regjeringens administrasjon. D'Annunzio innførte dødsstraff i

fra andre slike grupper, ville det konkurrere med sosialistene og

byen, og hans menn nølte ikke med å bruke sine spesielle våpen

kommunistene i å skaffe seg tilslutning hos massene. Hitler sa

mot ulydighet - dolk, kølle og laksérolje.

med glede ja takk til å delta i et møte i partiets arbeidsutvalg. Det

Hver eneste dag paraderte de sortkledte soldatene for sin

foregikk i bakrommet i en kneipe. Hitler fant rapporten fra

comandante, og oppvisningen ble som regel avsluttet med en

foregående møte komisk og kassererens rapport tragikomisk.

teatralsk sekvens som for eksempel denne:

Kassen var bunnskrapet.

Da han ble oppfordret til å slutte seg til det lille partiet, sa han

D'Annunzio: «Hvilket land er fremtidens land?» Soldatene: «Italia!»

at han skulle tenke på det. Men uansett hvor lite det tyske

D'Annunzio: «Hvem gjør krav på makten og æren?»

arbeiderpartiet var, syntes det å representere en mulighet for

Soldatene: «Vi!»

Hitler til å komme ut av anonymiteten. To dager senere meldte

Dialogen kunne ende med at soldatene brølte: «Aya, aya,

han seg inn og ble medlem nummer 55. Da hadde han besluttet

alalala!» Det var D'Annunzios versjon av et gammelt gresk

seg til å forme partiet efter sitt eget hode og gjøre det til sitt eget

stridsrop.

redskap. En ouverture til det som senere skulle prege fascistisk taktikk, fant sted i havnebyen Fiume (idag Rijeka) ved Adriaterhavskysten. Fiume hadde tilhørte Østerrike-Ungarn, men ved fredsforhandlin­ gene i Paris gjorde både Italia og Jugoslavia krav på byen - Italia fordi befolkningen hovedsakelig var italiensk, Jugoslavia fordi

området omkring var jugoslavisk. Problemet ble taklet på den måten at Fiume fikk status som fri by.

De fleste italienere, og Mussolini blant dem, var rasende over avgjørelsen, men kunne ikke foreta seg noe. En superpatriot var

av den mening at handling måtte til. Denne mannen var Gabriele D'Annunzio, et stort navn i Italia. D'Annunzio var en folkehelt,

dels på grunn av sine dikt og sine litt vovede romaner, dels fordi han hadde vært krigsflyver (og mistet det ene øyet). Endel mennesker hadde vanskelig for å fordøye hans forfengelighet og

eksentriske vaner og oppførsel, men stort sett var han betraktet

som en ener, som en mann som kunne gjøre så å si hva han ville. D'Annunzio blåste iTegjeringen og skrapet sammen en styrke

på ca 1 000 mann, som ikke utelukkende var av Guds beste barn.

Med denne styrken inntok han Fiume, utnevnte seg selv til comandante og overtok styret. Italienerne i hjemlandet jublet.

Alene dristigheten ved aksjonen var balsam for nasjonens sårede

stolthet. D'Annunzio regjerte i Fiume i femten måneder før hans egen

regjering, i samråd med den jugoslaviske, gjorde ende på hans regime. Men hans styre hadde skapt en farlig presedens. Mens det

varte, hadde innbyggerne fått erfare at de var nødt til å arbeide

86

Den stakkato talekorteknikken, de sorte antrekkene, dolken,

køllen og lakséroljen, alt sammen ble snart annammet av

motstanders 180 000. Dagen efter valget skrev Avanti: «Imorges

Mussolinis egen bevegelse, som i mellomtiden hadde fått navnet

ble et lik i sterkt oppløst tilstand fisket opp av kanalen. Det viste

endret fra fascio til fascismo. Det tok lengre tid for Mussolini å

seg å være de jordiske levninger av Mussolini.»

realisere DTXnnunzios korporative stat, men den skulle med tiden

bli et grunnelement i II Duces Italia.

Om kvelden ble det kastet en håndgranat inn i sosialistpartiets

hovedkvarter. Mange ble såret. Ved ransakning av Mussolinis

I sitt hjerte var Mussolini misunnelig på D'Annunzio, som

kontor fant politiet bomber og sprengstoff i massevis, noe til og

kanskje var en enda større posør enn han selv, men inntil Fiume-

med i redaktørens skrivebordskuffer. Mussolini ble arrestert, men

eventyret endte i fiasko, var han en meget høyrøstet forsvarer av

løslatt igjen efter ett døgn. Pressekolleger hadde gått i forbønn for

folkehelten; han klarte ved hjelp av // Popolo d'Italia å reise 3

en «slagen mann».

millioner lire til inntekt for DzAnnunzios sak. Det skulle imidlertid

Spydighetene og medynken var i grunnen litt malplasert, for

vise seg at det aller meste av disse pengene ble brukt til støtte for

intet parti fremsto som seierherre. Regjeringen var handlings­

fascistiske kandidater i Italias første efterkrigsvalg, som fant sted i

lammet, det var umulig å få gjennomført tiltak for bedring av

november 1919.

situasjonen i Italia. Streikene blusset opp igjen, bare i 1920 var det

Ikke en eneste fascist ble valgt inn i nasjonalforsamlingen. I

1 880 streiker. Arbeidere i Milano og Torino okkuperte fabrikker.

Milano fikk Mussolini 4 000 stemmer, mot hans sosialistiske

Banker og offentlige bygninger ble angrepet av mobben. Noen hæravdelinger gjorde mytteri. En rekke byer og landsbyer fikk kommunistisk styre efter at det var dannet sovjeter efter russisk oppskrift.

Fascistene, valgets store taper, gikk radikalt til verks for å holde bevegelsen i live. De rekrutterte bevæpnede aksjonsgrupper blant

krigsveteraner og blant ungdom med lyst på «opplevelser». Disse såkalte squadristi utfordret sosialister og kommunister og sloss

mot dem i gatene. De julte opp fagforeningsledere, og som en ekstra fornærmelse barberte de av halve mustasjen på dem de tok under behandling. Efter hvert fikk disse aksjonsgruppene i det

stille støtte av både politi og militære, og italienere som fryktet for landets fremtid så med velvilje på det de foretok seg. Ett år efter at Mussolini var blitt kalt «en slagen mann», kunne

han skryte av at hans bevegelse tellet 2 200 lokale fasci og 320 000 innskrevne medlemmer.

I Tyskland gikk det fremover for Hitler. Det tyske arbeiderparti var et fundament for hans begavelse for propaganda og organisasjon.

Han endret partinavnet til NSDAP - National-sozialistische

Deutsche Arbeiterpartei - og offentliggjorde et manifest hvor

hovedpunktene var å oppheve Versailles-traktaten, å nekte jøder tysk borgerskap, å konfiskere all krigsprofitt, å gjøre de ansatte delaktige i industribedriftenes overskudd og å øke pensjonene. I februar 1920, da han leste opp dette manifestet på et massemøte,

henrev han tilhørerne til begeistring - ifølge en politispion som var tilstede. Demagogen Hitler var klar over symbolers betydning. Han

Benito Mussolini, flankert av fremstående fascistkolleger den 30 oktober 1922, dagen da han ble utnevnt til statsminister. Lengst til venstre står Michele Bianchi, som døde i 1930 uten på noen måte å være falt i unåde. Emilio De Bono (med hvitt skjegg) ble henrettet i 1944 fordi han (året før) hadde stemt for at II Duce skulle avsettes. Cesare Maria De Vecchi (skallet) holdt seg for det meste litt i bakgrunnen og ble under den annen verdenskrig mer og mer anonym. Italo Balbo (helt til høyre) var berømt flyver og så populær at II Duce gjorde ham til guvernør for Libya for å ha ham på avstand. Han mistet livet da hans fly av uforklarlige årsaker ble beskutt av italiensk luftskyts ved Tobruk den 28 juni 1940.

87

innførte hakekorset som partiemblem. Hakekorset er et eldgam­

med sine utfordrende argumenter, forsto å slå an en annen tone i

melt symbol, som har vært brukt i mange og forskjellige kulturer.

de mer eleverte kretser efter hvert som han fikk innpass der. Han

Ifølge et tysk sagn var det redskapet som hadde rørt i «ursuppen»

kunne virke både charmerende og avvæpnende. I løpet av to år

ved Jordens tilblivelse. Hitler innførte «Heil!» som obligatorisk

vokste han fra anonym person til celebritet.

hilsen for partimedlemmene. Han bestemte at det skulle betales en entré på 1 mark ved alle møter som var åpne for publikum;

11921 hadde fascistene dramatisk fremgang i Italia. Industriledere

efter hvert som hans dyktighet og dristighet som taler trakk stadig

og store godseiere begynte åpenlyst å gi dem sin støtte. Ved et

flere mennesker til møtene, ble det mange penger i partiets kasse.

valg til deputertkammeret i mai, ble Mussolini og 34 andre

Da politiske motstandere ofte betalte folk for å forstyrre

fascister innvalgt. I Milano fikk Mussolini nå 125 000 stemmer,

nazistenes møter, rekrutterte Hitler robuste krigsveteraner som utkastere. De opptrådte i brun skjorte med armbind, mørke

mot bare 4 000 to år tidligere. Han var ikke så selvsikker som man hadde kunnet vente av en

bukser og skaftestøvler. SA (Sturmabteiling) gjorde seg snart sterkt

mann i hans nye posisjon. Han hadde nemlig problemer med sine

bemerket, blant annet i gatekamper mot tøffe elementer som

egne tilhengere, for fascismen var ennå ikke blitt noe «one-man

kommunister og sosialister mobiliserte.

show». Makten lå for en stor del hos kampglade lokale

Den spelemmete og magre Hitler med de vassblå øynene, som

fascistledere, som ofte kalte seg Ras, efter mønster av etiopiske

tross sin lite imponerende fysikk kunne trollbinde en forsamling

stammehøvdinger. Disse lederne var suverene på hjemmebane,

EN NESESTYVER TIL MUSSOLINI Tidlig en formiddag i april 1926 var Mussolini på vei ut efter å ha åpnet dem internasjonale kirurgkongress i Roma. Plutselig begynte et orkester å spille fascist-marsjen. Mussolini bråstoppet og ble stående i giv-akt - og dette reddet antagelig hans liv, for pistolskuddet som ble avfyrt mot ham fra kloss hold, traff ham i nesen. Bare noen minutter efter attentatet kunne han forlate bygningen, hvor han selvsagt hadde vært i gode hender, med en bandasje over nesen. Politiet hadde arrestert forøveren av attentatet, en sinnsforvirret irsk kvinne på 62 år, Violet Gibson, som var kommet til Roma «for å skyte enten Mussolini eller Paven». Mussolini opptrådte med imponerende sinnsro. «Tenke seg... en kvinne,» skal han ha mumlet. Han visste, som den fremragende skuespiller han var, å utnytte episoden. I sitt «storsinn» beordret han Miss Gibson løslatt og utvist. Mussolini var utsatt for tre senere mordfor­ søk. En attentatmann forsøkte seg samme år. Han klarte seg, for politiet arresterte feil mann. To andre fikk begge tredve år fengsel.

Mussolini med bandasje over nesen efter attentatet utført av Violet Gibson (innfelt). Det feilslåtte mordforsøket hadde så å si ingen innvirkning på II Duces aktivitet. Bildet av ham ble tatt dagen efter episoden. Han hilser på en offiser ombord i et slagskip før dets avreise til den italienske kolonien Libya.

88

og mange av dem trodde at Mussolini var en vek person. En av

anmodningen - han oppfordret Mussolini til å danne ny regjering.

dem uttalte: «Feilen med Mussolini er at han vil ha alles velsignelse

En av kongens adjutanter meddelte oppfordringen telefonisk den

og derfor vender kappen ti ganger pr dag.»

29 oktober. Mussolini forlangte skriftlig bekreftelse, og den kom

Denne beskyldningen for politisk opportunisme hadde abso­

telegrafisk. Han tok da første tog fra Milano til Roma.

lutt noe for seg. Mussolini prøvde således å komme på talefot

Det var en noe underlig antrukket person som gjorde kongen

med erkefienden, sosialistene, som syntes å ha sett sine beste

sin oppvartning neste dags morgen. Mussolini var for anledningen

dager, men som Mussolini av en eller annen grunn ville ha hjelp

iført sort skjorte og mørke benklær - og hvite gamasjer. Han

fra for å styrke sin stilling i parlamentet. De lokale fascistlederne

syntes åpenbart at han burde komme med en «historisk»

ble rasende, og Mussolini gikk faktisk av som leder for bevegelsen.

uttalelse, for han sa: «Deres Majestet unnskylder antagelig mitt

Men efter å ha tenkt litt over det, omgjorde han sin beslutning og

antrekk - jeg kommer direkte fra slagmarken.»

trakk sine følere overfor sosialistene tilbake.

«Marsjen mot Roma» ble en realitet først da Mussolini hadde

I mai 1922 gikk noen lokale fascistledere på eget initiativ til

tiltrådt som statsminister. Den 31 oktober ankom noen tusen

angrep mot myndighetene. Omkring 50 000 squadristi beleiret

nokså slukørete fascister med ti ekstratog - rekvirert av Mussolini

rådhuset i Ferrara og forlangte at prefekten eller borgermesteren

med kongens bifall - og paraderte i regnvær. Som en historiker

straks skulle iverksette tiltak for å få de arbeidsløse i virksomhet.

senere skrev: «Det var en symbolsk innmarsj i en festning som

Da Roma beordret prefekten å imøtekomme kravene, ble

allerede var falt.»

manøvren gjentatt av squadristi i Bologna, Ravenna og Parma.

Suksessen fikk Ras'ene til å planlegge statskupp. Mussolini, som

Da Hitler kort tid efter fascistenes kupp i Italia ble intervjuet av

nå atter var helt på bølgelengde med sine fascistkolleger, fulgte

The Times, bemerket han: «Hvis Tyskland fikk sin Mussolini, ville

opp ved å hisse opp forsamlingen ved et stort partimøte i Napoli

folket falle på kne og hylde ham mer enn Mussolini noensinne er

den 24 oktober. «Enten lar man oss få regjeringsmakten,» skrek

blitt hyldet.» Hvilken «Mussolini» han hadde i tankene kunne det

han, «eller så tar vi den ved å marsjere mot Roma!» Og mengden

ikke være noen tvil om. Men Hitler skulle komme til å slå til for

ropte til svar: «A Roma, a Roma, a Roma!»

tidlig i sin iver efter å kopiere eller helst overstråle sitt italienske

Men bak kulissene var Mussolini spakere. De andre fascistle­

derne sa til ham at marsjen mot Roma ville finne sted, enten han

forbilde.

I januar 1923 skjedde noe som mer enn noe annet siden

gikk med på det eller ikke. Den 27 oktober var ialt ca 14 000

krigens tid skulle appellere til tyskernes samfølelse - franske

fascister samlet på tre forhåndsbestemte oppmarsjsteder, syd,

soldater rykket inn og besatte Ruhr, Tysklands industrielle hjerte.

nord og nordvest for Roma. De hadde ikke til hensikt å gå på sine

Den franske regjering hevdet at Tyskland ikke hadde oppfylt

ben de 70-80 kilometerne, så «marsjen» skulle foregå med buss

betalingsbetingelsene i Versailles-traktaten.

eller tog. Det gikk galt så å si fra begynnelsen av. Det var vanskelig

Krigserstatningskommisjonen hadde fastsatt at Tyskland skulle

å skaffe skikkelig transport, og mannskapene hadde for lite mat.

betale 33 milliarder dollar gjennom årlige avdrag i penger og

De kunne ha trengt en behendig organisator som D'Annunzio,

varer. Frankrike var mottager av store mengder av kull og tømmer

men han var rekonvalesent i sin villa i Firenze - efter en ilsom flukt

fra Ruhr. Det var forsinket levering av 200 000 telegrafstolper som

ut gjennom et vindu fra en kvinnelig bekjents boudoir.

ble angitt som utløsende årsak til aksjonen.

Marsjens deltagere kunne lett ha vært stanset hvis regjeringen

Den tyske regjering var opprørt over denne småligheten og

hadde satt hæren inn mot dem. Men i Roma fikk man panikk og

oppfordret Ruhr-arbeiderne til passiv motstand. Arbeidere holdt

forsøkte i stedet å logre for Mussolini, som nå var tilbake i Milano

seg hjemme; gruber, fabrikker og kontorer måtte stenges. Men

og nervøst avventet utviklingen. Statsministeren, Luigi Facta,

motstanden skulle vise seg å bli kostbar. For å hjelpe grubearbei-

tilbød ham sete i regjeringen. Andre politikere, som ønsket å

dere, fabrikkarbeidere, jernbanefolk og funksjonærer som var blitt

fjerne Facta, kom med lignende tilbud. Mussolini følte seg nå så

jaget bort av franskmennene, lot regjeringen i Berlin seddelpres-

ovenpå at han hånlig kunne avvise alle sammen. Facta ba kongen

sene gå for fullt.

erklære landet i beleiringstilstand, men kongen ikke bare avslo

Marken hadde sunket jevnt efter Tysklands kapitulasjon, men

89

nå mistet man all kontroll over den. Da Ruhr-området ble

slagmarkene til å slutte opp om kuppforsøket. Ludendorff, som

okkupert i januar 1923, gikk det 18 000 mark på 1 dollar, et halvt

ikke var fremmed for rasistiske og nasjonalistiske teorier, likte ikke

år senere 160 000, efter ytterligere en måned 1 million og i

at henvendelsen kom så brått, men han gikk med på å dra til

november ikke mindre enn 4 milliarder. Den dystre virkelighet

Burgerbråukeller.

kunne innebære scener som for eksempel at man måtte bruke

trillebår til pengesedlene for å kunne kjøpe en sekk poteter.

von Kahr, von Lossow og von Seisser lot seg ikke skremme av Hitlers revolver eller hans pågående argumenter, og avslo å støtte

Til slutt ville regjeringen ha slutt på uttappingen av landets

kuppforsøket, men de endret holdning da Ludendorff dukket

økonomi. Den uredde statsministeren, Gustav Stresemann, tok

opp. De ville vise seg for mengden sammen med ham og Hitler for

initiativ til å heve den passive motstanden og til å gjenoppta

å demonstrere enighet. De ble møtt av jubel, og mengden gikk

betalingen av krigserstatninger. Men regjeringen måtte også

fredelig fra hverandre. SA-folkene tok noen statsfunksjonærer

vedta en rekke fullmaktslover, for den nasjonale enhet var i fare,

som gisler, men triumvirene fikk lov til å forlate lokalet, ut fra den

og politiske opportunister var atter på ferde.

formodning av de ville beordre riksvernet og politiet å slutte opp

I Bayern kom den egentlige makt i hendene på et triumvirat -

om kuppforsøket. Men von Lossow ga i stedet ordre til

rikskommissær Gustav von Kahr, sjefen for det lokale riksvernet

radiostasjonene om å sende ut meddelelse om at den bayerske

(Reichswehr), general Otto von Lossow, og Bayerns øverste

regjering hadde avverget et kupp.

politisjef, oberst Hans von Seisser. Bayern hadde separatistiske

Hitler regnet med at ledende offentlige tjenestemenn og

tradisjoner, og Hitler, som fryktet at triumviratet kunne utnytte

soldater og politi ville samles under nazifanene. Om morgenen

krisetilstandene til å bryte med Berlin, besluttet å komme dem i

neste dag ledet han sammen med Ludendorff en marsj gjennom

forkjøpet ved å tvinge dem til å støtte et nasjonalsosialistisk

Munchens gater. De hadde et følge av ca 2 000 personer - SA-

kuppforsøk. Han forestilte seg selv som nasjonal leder av minst

folk og andre. Snart ble det jublende og syngende toget stanset

like grovt kaliber som Mussolini.

av en politisperring. Goring truet da med å skyte gislene. De fikk

Anledning bød seg da triumviratet hadde en sammenkomst

fortsette.

med statsfunksjonærer i Burgerbråukeller, en av Munchens store

Ved Feldherrnhalle, i hjertet av byen, møtte marsjen en ny

ølhaller. Like efter at von Kahr hadde begynt å tale, kom Hitler

politisperring. Et skudd ble løsnet, og straks fulgte ett minutts

busende inn i lokalet, ledsaget av Goring og en livvakt av SA-folk.

intens skuddveksling. Seksten av togets deltagere og tre politifolk

Han var iført sjakett og bar jernkorset på jakkeslaget. Et

ble drept. Hitler var atter mirakuløst heldig. Han gikk arm i arm

maskingevær ble stilt opp. Hitler steg opp på et bord og avfyrte et

med mannen som hadde hentet Ludendorff. Denne ble skutt

revolverskudd mot taket. «Den nasjonale revolusjon er innledet!» skrek han. «Hallen er

gjennom hodet og trakk Hitler med seg da han falt. Hitler fikk

skulderen ut av ledd, det var det hele i hans tilfelle.

omringet av 600 tungt bevæpnede menn. Bayerns regjering og

SA-folkene flyktet nå i vill forvirring. Ludendorff gikk med løftet

riksregjeringen er avsatt, og en provisorisk regjering er dannet.

hode, men dirrende av raseri, gjennom politisperringen og inntok

Hærens og politiets kaserner er besatt, og soldater og politifolk

så i giv-akt-stiIling, parat til å bli arrestert.

marsjerer nå mot byen med hakekorsfanen i spissen.»

Hitler ble arrestert og stilt for retten, anklaget for forræderi.

De forbausede tilhørerne kunne ikke vite at dette var bløff.

Rettssaken varte i 24 dager og var gjenstand for kolossal interesse.

Soldatene og politiet var i sine kaserner, og en provisorisk

Hitler omtalte senere det mislykkede kuppforsøket som «mitt livs

regjering eksisterte bare i Hitlers fantasi. Men han viftet med

største lykketreff». Han forsto iallfall å gjøre det til en demago-

revolveren og tvang triumviratet til å fortrekke til et siderom.

giens triumf. Før kuppforsøket hadde han vært leder for en lokal

Goring godsnakket med de øvrige: «Ta det rolig, drikk bare videre,

sydtysk bevegelse - efter det sto han frem som en skikkelse av

det er ingen ting å være redd for.»

nasjonalt format.

I mellomtiden var en utsending ankommet til general Erich von

Selv om en berømthet som Ludendorff sto for retten sammen

Ludendorffs bolig utenfor Munchen. Ludendorff var nå pensjo­

med Hitler og åtte andre, var det Hitler som var den dominerende

nert. Utsendingens oppgave var å overtale den store strategen fra

figuren ved prosessen. Han erkjente kuppforsøket, men nektet

Bilde fra Hamburg som er karakteristisk for kampanjen mot jødene i Tyskland efter Hitlers maktovertagelse. På plakatene står det «jeg er stedets største svin og innlater meg bare med jøder!» og «Som jødegutt tar jeg alltid bare tyske jenter med meg på rommet!» - og slik ble disse to arme menneskene paradert omkring i gatene av SA-folkene. Fra 1935 var ikke bare jødenes seksualliv underkastet stadig mer rigorøse bestemmelser - jødene ble utestengt fra statstjenesten og forbudt å arbeide i jordbruket. Allerede i 1936 var minst femti prosent av de tyske jødene utelukket fra arbeidslivet.

90

seg skyldig i forræderi. Han fremholdt at han hadde kjempet mot

italiensk historie. Han var liten av vekst, bare 165 cm, men det

virkningene av forræderiet mot fedrelandet, og det kunne ikke

utpreget maskuline oppsynet, med det mørke, gjennomtrengen­

være forræderi. Den uttalelsen gikk til hjertet på mange tyskere.

de blikket og den kraftige, litt fremskutte haken, var et pre for

Rettens sympati var klart på de tiltaltes side. Ludendorff ble

ham. Han holdt seg i glimrende fysisk form gjennom ridning,

frifunnet. Hitlet ble dømt til fem års festningsarrest, men det var

boksing og fekting. Han skrøt av at han var måteholden med mat

helt åpenbart at han ikke ville måtte sone så lenge.

og drikke (han hadde mavesår), og han hånet folk som fråtset eller

Han satt da ganske riktig bare ni måneder i Landsberg-

drakk seg fulle. En av hans vaner fra yngre dager sjokkerte det

festningen vest for Munchen. I denne tiden utførte han

dannede Italia. Mussolini hadde ennå ikke begynt å barbere seg

mesteparten av arbeidet med den svære boken Mein Kampf,

regelmessig hver dag og kunne opptre med skjeggstubber i fjeset

verket som tydelig fortalte hvilke planer han hadde. Boken ble

ved offisielle tilstelninger. Snart kunne ryktene fortelle at han

nazismens bibel.

heller ikke hadde temmet sin lyst på kvinner. Han var faktisk en

uforbederlig kvinnejeger.

I den første tiden som italiensk statsminister gikk Mussolini

Italia reagerte nesten som ved et trylleslag positivt på

forsiktig frem. Av de fjorten regjeringsmedlemmene var bare fire

Mussolinis lederskap. De streikende vendte tilbake til arbeidet, og

fascister. Men efter hvert ble han mindre medgjørlig. I sin første

studentene gjenopptok sine studier. Mussolini strammet bare

tale til nasjonalforsamlingen brukte han et truende sprog, og de

tøylene mer og mer. En ny valglov bestemte at det parti som fikk

engstelige deputerte støttet hans krav om å styre landet gjennom

flest stemmer, skulle - hvis dets stemmetall utgjorde minst

dekreter i de kommende tolv måneder.

fjerdedelen av det totale - ha to tredjedeler av setene i

Mussolini, som da var 39 år, var den yngste statsminister i

nasjonalforsamlingen. I april 1924, ved det første valget avholdt

91

efter denne loven, fikk fascistpartiet 65 prosent av stemmene, det største flertall for noe parti i det moderne Italias historie.

Dawes og hans komité styrte utenom spørsmålet om en totalsum og en siste betalingstermin for de tyske krigserstatninge-

Da det nye parlamentet kom sammen i mai, ble valgets

ne, men de sørget for meget radikalt å redusere betalingene for de

gyldighet bestridt av Giacomo Matteotti, en moderat sosialist av

nærmest følgende år. Videre anbefalte de at utenlandske banker

god utdannelse og fra en ganske velstående familie. Det

hjalp Tyskland med store lån. Dette ble en slags tillitserklæring til

fascistiske flertall i forsamlingen skrek opp om disse «ville»

Tyskland, som kunne stabilisere sin valuta. Lånene, som hovedsa­

påstandene. Da Matteotti omsider hadde snakket ferdig under all

kelig kom fra amerikanske banker, var så store at de overskred

uroen, snudde han seg til en kollega og sa: «Nå kan du visst snart

Tysklands betalingsforpliktelser.

skrive min nekrolog.» Ti dager senere ble Matteotti meldt savnet. Snart efter ble hans

Det spilte også en viktig rolle at feltmarskalk Paul von Hindenburg ble valgt til Tysklands president, i mars 1925.

lik, ille tilredt, funnet i en grøft i nærheten av Roma. I den ikke-

Hindenburg, som dengang var 78 år gammel, var - som

fascistiske pressen kom det voldsomme beskyldninger mot

Ludendorff - en legendarisk skikkelse. Han var helten fra

Mussolini, som opplevde et massivt omslag i stemningen; mange

Tannenberg, mannen som fremfor noen annen hadde hevdet de

meldte seg ut av fascistpartiet. Opposisjonen forlot nasjonalfor­

stolte tyske militærtradisjoner. Så lenge han sto i spissen for

samlingen i protest, i det håp at dette skulle tvinge kongen til å be

republikken, kunne den ikke betraktes som noe «forræderi mot

Mussolini gå av. Men kongen grep ikke inn.

det tyske folk». Hitler kjempet i motvind inntil en ny begivenhet ga ham en

Fem tidligere arditi ble tiltalt for mordet på Matteotti. De benektet at de hadde hatt til hensikt å drepe ham; de hadde

nokså enestående mulighet til å gjøre seg gjeldende. I juli 1929

bortført ham for banke litt vett inn i ham. De ble dømt til korte

fulgte en ny avtale om krigserstatningene, Young-planen. Også

fengselsstraffer og fikk snart amnesti.

denne planen hadde fått sitt navn efter en ledende amerikansk

Da Mussolini igjen følte at han hadde folkets tillit, gikk han

bankmann, nemlig Owen D Young, men i motsetning til Dawes-

hardt frem. Han fikk parlamentet til å vedta at opposisjonens

planen stipulerte den en totalsum for erstatningene, nemlig 9

plasser var ledige. De gjenværende medlemmene var alle

milliarder dollar (i motsetning til de 33 milliarder som krigserstat-

fascister, og Mussolini kunne herefter styre Italia som diktator.

ningskommisjonen hadde tatt sikte på i 1921), og fastsatte

«Italia trenger fred, ro og arbeide,» sa han. «Jeg skal gi landet disse

dessuten at siste avdrag skulle betales i 1988, med andre ord

tingene - med kjærlighet hvis mulig, med makt om nødvendig.»

henimot slutten av det tyvende århundre.

I og med at han den 3 januar 1925 uttalte disse ordene, var det

Hitler gikk til rasende angrep på Young-planen, som han

slutt på alminnelige borgerrettigheter for italienerne. Og det var

karakteriserte som et nytt eksempel på seierherrenes troløshet og

slutt på pressefriheten. Mussolini betraktet seg selv - og

Versailles-traktatens urimelighet. Han fikk helhjertet støtte av en

opptrådte som - enehersker.

innflytelsesrik person, den meget nasjonalistiske Alfred Hugenberg, tidligere direktør i Krupp-konsernet, nå den styrtrike

Det skulle gå åtte år før Hitler klarte å oppkaste seg til diktator

innehaver av en stor aviskjede. Young-planen ble riktignok

over Tyskland. Efter at han var blitt løslatt fra festningsarresten i

vedtatt, men Hitler hadde fått bred støtte for sine argumenter i

desember 1924, gikk han målbevisst inn for to ting: å styrke

pressen, og i september 1930 fikk nasjonalsosialistene valgt inn

partiet og å komme til makten med lovlige midler. Utviklingen skulle imidlertid skje langsommere enn han hadde

107 representanter i Riksdagen. Bare sosialdemokratene hadde nå flere representanter der.

regnet med. Mellom 1925 og 1929 opplevde Tyskland et

Hitler var plutselig blitt en maktfaktor å regne med. Han følte

økonomisk oppsving, som for en del kunne tilskrives den såkalte

seg tillitsfull nok til å foreslå en konferanse med Hindenburg. «Det

Dawes-planen. Efter Ruhr-krisen i 1924 var en internasjonal

er vel for å få noe og drikke uten å betale,» skal Hindenburgs sønn

ekspertkomité kommet sammen for å revurdere krigserstatnings-

ha bemerket. Men møtet kom iallfall i stand. Hindenburg foreslo

spørsmålene. Formann for komiteen var en bankmann fra

at Hitler skulle støtte koalisjonsregjeringen under rikskansler

Chicago, Charles G Dawes.

Heinrich Bruning, men til presidentens slett skjulte forbauselse

92

EN BELEILIG STORBRANN OG EN UNDERLIG BRANNSTIFTER Den 27 februar 1933 var der Fuhrer i selskap

hos propagandaminister Joseph Goebbels. Under middagen kom det telefon til Goebbels: en partifelle fortalte hesblesende at Riksdagen sto i flammer. Goebbels trodde det var en dårlig spøk og nevnte ikke for Hitler hva samtalen hadde dreiet seg om. Men brannen var ekte nok, og hele den svære bygningen ble ødelagt. Senere skulle det vise seg at ingen annen enn Hermann Goring i hemmelighet hadde planlagt å svi av Riksdagen, i den hensikt å gi kommunistene

skylden, et moment nasjonalsosialistene skul­

le utnytte i sin kamp for å knuse dem. Nazistene fikk uventet hjelp av en kommunist, en nederlender ved navn Marinus van der Lubbe, som mentalt var på barnestadiet. En uke i forveien — to uker før riksdagsvalgene - var van der Lubbe kommet fra Nederland til Berlin. I en ølstue hadde han skrytende fortalt at han var kommet for å svi av riksdagsbygningen. Nazister som hørte ham si dette underrettet Goring. Man foretok

sin til å «tenne opp» med. Det var nokså innlysende at én mann alene ikke kunne ha startet denne storbrannen, med så enkle

midler. Det var ikke utenkelig at for eksempel SA-folk kunne ha vært aktive, van der Lubbe ble straks anholdt. Midt oppe i hele farsen ankom Goring.

«Dette er begynnelsen til kommunistenes revolusjon!» skrek han. «Alle kommunister i offentlig tjeneste må skytes! Hvert eneste kommunistisk medlem av Riksdagen må bli

hengt i denne natt!» Det ble straks satt i verk en voldsom

kampanje mot kommunistene og alle andre nazist-motstandere. van der Lubbe ble stilt for

retten, og sammen med ham - på de tynnest tenkelige premisser - tre bulgarere og bare én tysker. Retten, hvis forhandlinger trakk lenge ut,

seg intet for å hindre van der Lubbe i hans forsett. Da politiet kom tilstede, fant de ganske

frikjente alle unntagen den stakkars van der Lubbe, som avvekslende hadde reagert med raseri og vært aldeles apatisk. Nederlenderen ble kjent skyldig i brannstiftelse og høyforræ­ deri og dømt til døden. Fordi han hadde tilstått, mente man å kunne la ham få møte

riktig van der Lubbe i hovedhallen. Han sto med bar overkropp efter å ha brukt skjorten

døden litt verdigere enn ved hengning; van der Lubbe ble henrettet ved halshugning.

åDet tteittøiaø in flommen' 5o røiirbe boa flnn;c £anb onøfeljen, menn ber Åommnnfømno nnb bie mit Hjm nerhiinbete goiiolbcmohratie anrij nur auf ein pnnr fflonate nn bie ffltufjt hamen!

|

tfrnue giirfler als ffieifcln an bie Wanb neftellt! Jen iianetn ben roten galjn aufs Jaiij øereijt!

%ie ein SHufrøjrei mu6 eg i>unø flentyflani) gepen:

3erflamW Den fiommuntønuiø! 3erfet>me«ertMeemi)tratie!

A”"$Mer1 7 ——

iifle

«Riksdagen i flammer! Stukket i brann av kommunistene! Tramp på kommunismen! Knus sosialdemokratiet!» - står det med svær skrift på denne valgplakaten fra mars 1933, som oppfordrer folk til å stemme på liste 1 - Hitler.

Marinus van der Lubbe i karakteristisk positur under den teatralske rettssaken efter Riksdagsbrannen.

93

avslo Hitler. Hindenburg uttalte efterpå at han «i beste fall hadde

syv av de ti medlemmene var adelige. «Baronregjeringen» ble

vært forberedt på å utnevne denne bøhmiske korporalen til sjef for postvesenet, ikke under noen omstendighet til rikskanslen>.

gjenstand for mange spydige kommentarer. Ved riksdagsvalgene i november 1932 gikk nazistene sterkt

I 1932 utfordret Hitler ham i forbindelse med presidentvalget.

frem. De fikk 230 mandater av ialt 608 og ble den største

Det var et dristig skritt å stille opp som motkandidat, men Hitler

fraksjonen i Riksdagen, von Papen tilbød Hitler å gå inn i en

hadde en dyktig alliert i sin propagandasjef, dr Joseph Goebbels.

koalisjonsregjering, men Hitler sa nei takk, von Papen måtte

Mens Hitler selv reiste på kryss og tvers i Tyskland og holdt taler,

oppgi forsøket på å danne ny regjering. Han ble efterfulgt av en

lot Goebbels landet formelig drukne i plakater og transparenter.

politisk engasjert general, Kurt von Schleicher, som imidlertid

På hundrevis av kinoer ble det vist filmer om Hitler, og det ble ut­

heller ikke klarte å få i stand noen koalisjon.

delt mer enn 50 000 grammofonplater med Hitler-taler.

Hitler, som nå helt tydelig befant seg på terskelen til makten,

To uker før valget slo det Hitler at han ikke var tysk borger og at

var - hva de aller fleste tyskere var helt uvitende om - i en

hans kandidatur således ikke var gyldig. Dette problemet ble fikst

temmelig desperat situasjon. Valgkampanjene hadde slukt så å si

og enkelt løst. Innenriksministeren i delstaten Braunschweig, som

alle partiets midler. I denne krisen fikk han unnsetning av en

selv var nasjonalsosialist, utnevnte Hitler til attasjé ved Braun-

gruppe av ledende industrifolk, som så med uro på landets

schweigs legasjon i Berlin. Dermed var Hitler blitt tysk borger.

fremtid. De tilbød seg å dekke partiets gjeld og å betale SA-

Hindenburg fikk 18,6 millioner stemmer, mot Hitlers 11,3

millioner. De øvrige kandidatene lå langt efter. Siden Hinden-

folkenes lønn, mot at Hitler på sin side lovte å holde fingrene

borte fra industrien når han kom til makten.

burgs forsprang ikke var tilstrekkelig stort, måtte en ny valgom­

Nå ble Hindenburg satt under press, men von Papen visste å

gang til. Den oppfinnsomme Goebbels sørget nå for at hans sjef

sno seg. Han fikk manøvrert det slik at Hitler som ny rikskansler

drev valgpropaganda pr fly, under slagordet «Hitler over Tysk­

måtte akseptere von Papen som visekansler og slippe bare tre

land». Hitler økte sitt stemmetall med 2 millioner, men Hinden­

nazister, foruten Hitler selv, til i regjeringen.

burg ble likevel gjenvalgt.

Hitler gikk med på dette, men ville ikke finne seg i å bli

For en stor del kunne nazistenes veritable fremgang tilskrives

«inngjerdet» av von Papens folk. Han ville ha parlamentarisk

depresjonen i verdensøkonomien, som også i høyeste grad

flertall bak seg, og derfor fikk han trumfet igjennom at det skulle

rammet Tyskland. I 1932 sto et uhyggelig stort antall tyske

holdes nytt riksdagsvalg. Han regnet med at hans prestisje nå var

fabrikker, tusenvis av andre store og små foretagender var gått

så høy at nasjonalsosialistene ville vinne en klar seier og dermed

over ende eller befant seg på konkursens rand, seks millioner

befri ham fra de ydmykende vilkårene han hadde akseptert.

tyskere var arbeidsløse, og mange tyske bønder klarte ikke lenger

å holde det gående på grunn av de lave prisene på jordbrukspro­

Den 27 februar 1933, akkurat da en ny valgkamp var blitt

dukter og så sine gårder bli solgt på tvangsauksjon. Sentrumskref-

innledet, ble selve riksdagsbygningen herjet av brann. En svaksynt

tene opplevde stort frafall under disse spente sosiale forhold, og

og mentalt tilbakestående ung nederlender, Marinus van der

ytterpartiene-nasjonalsosialistene og kommunistene-profiterte.

Lubbe, ble grepet «på fersk gjerning». Han ble senere stilt for

De politiske forhold tilspisset seg ytterligere da Hindenburg,

retten, dømt til døden og henrettet. Det hersket alminnelig tvil

som nå utvilsomt var ganske senil, overraskende vendte seg imot

om van der Lubbes skyld, selv om nederlenderen hadde «tilstått».

sin kanskje aller varmeste tilhenger og forsvarer, nemlig rikskans-

Man mistenkte nazistene for å ha satt brannen i scene i den

ler Bruning, og tvang ham til å gå av. Brunings efterfølger ble den

hensikt å kunne gi de venstreradikale skylden og la dem få

«uforgjengelige» Franz von Papen, som i løpet av sin brogete

unngjelde. Mye tyder på at Gdring var hjernen bak brannen, som

karriere blant annet var blitt utvist fra USA i 1916 for å ha

ødela den svære bygningen. Under alle omstendigheter ble den

tilskyndet til sabotasjehandlinger mens han var tysk militæratta-

virtuost utnyttet av Hitler. Han påsto at den var ment som signal

sjé i Washington, von Papen var katolikk og aristokrat og en

til kommunistisk revolusjon, og han fikk Hindenburg til å utstede

meget beleven herre, men hans politiske kvalifikasjoner var ikke

et dekret om opphevelse av alle borgerrettigheter. Gdring, som nå

imponerende. I en sosial gjæringstid dannet han en.regjering hvor

var prøyssisk innenriksminister, sørget for at politi og SA-folk

94

anholdt og fengslet over 4 000 personer som var - eller var

var en altfor vanskelig og alvorlig sak til at man kunne slippe til

mistenkt for å være - kommunister.

opportunister, drukkenbolter og homoseksuelle.»

Til tross for utstrakt anvendelse av vold og terror, lyktes det

Hitlers allierte innen industri og finans mente nok stort sett det

ikke nazistene å erobre absolutt flertall ved riksdagsvalgene i mars

samme om «brunskjortene» og ville ikke finne seg i deres brutale

1933, men de økte iallfall sitt mandattall til 288. Hitler ville

og pøbelaktige opptredenrMen det var til syvende og sist Hitlers

normalt ha vært henvist til støtte fra nasjonalister og andre

egen ærgjerrighet som skulle besegle Rohms skjebne. Hindenburg

konservative for å kunne danne regjering. Men ikke denne gangen ... Han erklærte at valget var en triumf for nasjonalsosia­

Men for å kunne bli det, måtte han få Riksvernet på sin side. Det

listene og sørget for at hakekorsflagget ble heist overalt.

oppnådde han mot å avgi hemmelig løfte om at hæren og

For å dramatisere «den nasjonalsosialistiske revolusjon«, be­

kunne dø når som helst, og Hitler ønsket å bli hans efterfølger.

marinen alene skulle være landets væpnede styrker.

stemte han at åpningen av den nye Riksdagen skulle finne sted i

Nå kunne han ta oppgjøret med Rohm, og her satte han inn

garnisonskirken i Potsdam, hvor prøyssernes heltekonge, Fredrik

sine SS-folk. SS (Schutzstaffel) var nazistiske elitegrupper som var

den store, hadde funnet sitt siste hvilested. I nærvær av den

uavhengige av SA. Medlemmene var bundet til Hitler gjennom

tidligere kronprinsen og et imponerende oppbud av militære

personlig ed. SS sto under ledelse av en tidligere hønserieier,

storheter fra keisertiden, mottok Hitler president Hindenburg ved

Heinrich Himmler, som forholdsvis sent hadde sluttet seg til

inngangen til kirken. Den nye rikskansleren stakk litt av mot omgivelsene i den noe uvante sjaketten. Presidenten var i full

«bevegelsen» og som langtfra var den «milde» person som hans lite krigerske oppsyn kunne antyde.

feltmarskalkuniform. Hindenburg gikk langsomt oppover kirke­

Ved daggry den 30 juni 1934 overrasket Hitler og en avdeling

gulvet, stanset ved den landflyktige keiserens tomme stol og

SS-folk Rohm og noen av hans venner, som hadde holdt et

løftet marskalkstaven som hilsen.

belivet selskap i et hus i Bad Wiessee. Ifølge én versjon av

Hitler talte kort og dempet. Han hyldet «foreningen av fordums

opptrinnet skulle Rohm ha blitt rusket opp av søvnen og straks

storhet og ungdommelig kraft». Dagen efter skrev en avis om

han hadde sett hvem som var i rommet ha sagt: «Heil, mein

begivenheten i Potsdam at hele Tyskland var «dypt grepet».

Fuhrer!» Hitler skulle ha brølt at han var arrestert. Rohm ble i alle

To dager senere lød dødsklokkene over republikken i Riksda­

fall kjørt til Munchen i hui og hast. Der ga de ham en revolver. Da

gen. Hitler forlangte at man straks skulle vedta en lov som ga

han avslo å bruke den mot seg selv, ble han skutt av SS-folk.

ham, i egenskap av rikskansler, frie hender til å regjere gjennom

Men det var ikke bare Rohm og hans venner det gjaldt. Over

dekreter for en periode på fire år. Loven ble vedtatt mot

hele Tyskland betalte Hitler nå «gammel gjeld». Hans forgjenger

sosialdemokratenes 94 stemmer.

som rikskansler, general von Schleicher, ble drept sammen med

Tre måneder senere ble det sosialdemokratiske parti forbudt,

sin unge kone i biblioteket i sitt hjem, og lederen for den sterkt

og dets plasser i Riksdagen ble erklært ledige. Sommeren 1933 var

antinazistiske bevegelse Katolsk Aksjon ble skutt ned i sitt kontor.

alle politiske partier bortsett fra nazi-partiet blitt forbudt, og de

Og Gustav von Kahr, som Hitler aldri hadde tilgitt for den rollen

fleste av Hitlers politiske motstandere var enten flyktet til utlandet

han hadde spilt ved kuppforsøket i Munchen, falt også som offer

eller satt i fengsel eller konsentrasjonsleir.

ved bølgen av henrettelser. Offisielt ble det meddelt at 74

Det skulle imidlertid vise seg at Hitler hadde sine motstandere

«fiender av staten» var blitt henrettet og at tre hadde begått

innen selve «bevegelsen». Hans gamle kamerat fra Munchen, Ernst

selvmord. Det virkelige antall henrettede var betydelig høyere,

Rohm, nå sjef for SA, likte ikke utviklingen og hadde gitt uttrykk

viste bevismateriale som senere ble fremlagt.

for det. «Adolf har sviktet oss,» sa han til venner av seg, «han

Det var ingen tvil om at terrorbølgen var virkningsfull. Det

omgås bare reaksjonære.» Rohms visjon var at SA skulle utvikle

tyske folks protester forstummet fullstendig. I august døde

seg til en folkehær, som skulle absorbere de regulære hæravdelin-

Hindenburg, 87 år gammel. Adolf Hitler, som nå var 45 år, ble

gene, og han selv skulle være øverste leder. Men Riksvernet ville

utropt til hans efterfølger. Ved folkeavstemningen han forlangte

ikke ha noe med brautende folk som Rohm og hans karer å gjøre.

for å få tilslutning til sin maktovertagelse og sin politikk, kom det

En av dets generaler uttalte således senere: «Gjenopprustningen

ja-stemmer fra 38 360 000 tyskere.

95

Fra Riksvern-øvelser i 1932: Mannskaper forsvarer en fotballbane med en panservernkanon hvor løpet er av tre, mens resten er ekte nok.

97

MENN AV STÅL BAK KANONER AV TRE I 1932, året før Hitler kom til makten, overholdt tyskerne

fremdeles Versailles-traktatens bestemmelse om at de ikke fikk ha en hær på over 100 000 mann. Traktaten bestemte også at de

ikke fikk ha moderne stridsvogner, artilleri og annet tungt materiell, og dessuten var de avskåret fra å ha en moderne hærs hjerne og nervesystem - en generalstab. For de fleste uinnvidde fortonet den tyske hær - die Reichswehr (Riksvernet) - seg som en litt avansert styrke som måtte være velegnet til bekjempelse av

indre uroligheter. I virkeligheten var denne nærmest våpenløse

hæren glimrende trenet og skulle bli kjernen i en ytterst slagkraftig krigsmaskin. Sjefen for Riksvernet, general Hans von Seeckt (til høyre), var ingen stivnakket konservativ militær (til tross for at

hans prøyssiske bakgrunn og hans oppsyn kunne antyde at han tilhørte den gamle skole); han var en genial nyskaper, som

behendig omgikk Versailles-traktatens bestemmelser og bygget Typiske representanter for Riksvernet. Robuste unge folk som disse var henrykt over å kunne forlate den bekymringsfulle sivile tyske hverdag og få et godt betalt arbeide i hæren.

opp en elitestyrke av fysisk topptrimmede og teoretisk grundig utdannede unge menn. Disse hadde latt seg verve for tolv år, og

de fikk skikkelig betaling.

For å gi sine folk realistisk trening, lot von Seeckt dem drive øvelser med biler som var «kledt ut» som stridsvogner ved hjelp av tre, seilduk, papp, blikk osv. Antitank-kanoner og lignende

forbudt artilleri ble laget «naturtro» i tre, bortsett fra vesentlige detaljer som for eksempel sluttstykkene. Med «antiluftskyts» skjøt soldatene mot lette modellfly trukket av biler, eller mot ballonger.

For å kamuflere Riksvernets potensial, gikk von Seeckt sterkt inn

for en publisitet som skulle gi det inntrykk at soldatene ble skolert med henblikk på å vende tilbake til sivile sysler (side 102). Noen velinformerte personer i utlandet var klar over hva som

foregikk, men omverdenen foretok seg ingen ting. Man stolte på

det sterke franske forsvarssystemet i vest og på den polske hæren, med det berømte kavaleriet, i øst. Men så kom Hitler til makten,

og snart var «leketøyhæren» blitt til en krigsmaskin hvis make ver­ den aldri hadde sett. Dens ledere var de samme stålmennene som

hadde drevet realistiske manøvrer med kanoner av tre.

98

General Hans von Seeckt, skaperen av Reichswehr, den snedig oppbyggede «leketøyhæren» som ble grunnlaget for Wehrmacht.

99

Nyrekrutterte Reichswehr-soldater i sin regimentskaserne i Berlin. Atmosfæren er hyggelig og avslappet - underoffiseren (sittende til høyre) prater vennlig med sine karer. Det var lagt vekt på at mtitærlivet skulle virke mest mulig tiltrekkende, og det er betegnende at soldatene her hadde omtrent seks ganger så høy lønn som sine franske kolleger.

100

Kameratskap og godt humør sto høyt i kurs i Riksvernet, og selv straffereaksjonene hadde innslag av moro. Dette var en helt annen tone enn den som hadde hersket i den tidligere keiserlige hær. En riksvernsoldat som hadde begått den synd å snakke på geledd, kunne for eksempel bli beordret å krype inn under sengen og synge av sine lungers fulle kraft den gamle Luther-salmen «fra dypet av min nød anroper jeg...»

Gymnastikkøvelser ved Hærens sportsakademi, et treningsinstitutt for riksvernoffiserer; det lå i omegnen av Berlin. Riksvernet stilte høyere fysiske krav enn noen annen hær i verden. Ved en øvelse som gjaldt avstandsbedømmelse, konsentrasjon og kroppskontroll, måtte soldaten balansere på en bjelke på gulvet og plukke opp tornister, stålhjelm og klesplagg, som var strødd omkring i nærheten; uten å berøre gulvet med føttene, måtte han stappe sakene ned i tornisteret og med sikker hånd slenge dette slik at det ble hengende på en krok borte på veggen. Deretter måtte han reversere hele prosessen.

101

Riksvernsoldater får undervisning i hestens anato­ mi. Det ser fredelig ut, og det var litt av hensik­ ten også - verden skulle tro at Riksvernet forbe­ redte soldatene for sivilt arbeide, for eksempel husdyrhold. Men det lå også et annet alvor bak; ved Versailles-traktaten var tyskerne pålagt å holde et meget høyt antall kavalerister i forhold til antall infanterister, innenfor rammen av 100000 mann ialt. Det innebar et betydelig og meget kostbart hestehold for Riksvernet.

Typisk Riksvern-propaganda: en soldat får opp­ læring i birøkt. Denne formen for opplæring var iallfall uten militær betydning.

102

«Naturtro» panservernkanon med løp av tre. Riksvernet hadde også andre «spesialiteter» - ofte drev man øvelser med ikke-eksisterende mann­ skaper. Versailles-traktatens bestemmelser gjorde det meget vanskelig for offiserene i Riksvernet, og ved øvelser kunne det forekomme at en enkelt soldat bar et skilt hvor det sto «Jeg er en avde­ ling», mens han senere kunne bli kommandert til å angripe en plakat hvor det sto «Dette er et maskingeværrede med åtte mann».

En bil blir omdannet til «stridsvogn» ved hjelp av papp og finér. Ikke alle var så avanserte som denne; mange var veritable tråbiler med pappkarosseri.

103

Riksvern-soldater ved en troppeparade i repu­ blikkens Tyskland. Da Hitler kom til makten i 1933, fikk han en liten, men fysisk og teoretisk glimrende utdannet hær til sin rådighet. Efter bare noen måneder ga han en god dag i Versailles-traktatens bestemmelser og lot tungindustrien produsere for tysk opprustning. Riksvernets soldater, hvorav mange var ypperlige offisersemner, ble kjernen i en krigsmakt som skulle slå verden med forskrekkelse.

105

Adolf Hitler og Benito Mussolini og nazistiske og fascistiske dignitærer ved en tysk-italiensk vennskapsdemonstrasjon i Roma 1938.

107

STORE SKUESPILLERE I MESTERLIG REGI Som personligheter var Benito Mussolini og Adolf Hitler iøynefal­ lende ulike, men som demagoger og som maktspillets regissører

hadde de mye til felles. 1 likhet med visse historiske forgjengere utfoldet de seg ved enorme folkemøter hvor publikum ble del av forestillingen. Folk ble revet med av militær prakt, lidenskapelig Benito Mussolini hilser ærbødig på kong Viktor Emanuel 3 ved en av sine tidlige opptredener som Italias statsminister.

fremførte taler og farverike ritualer. Men selv om de to diktatore­ ne ved sin kolossale makt var høyt hevet over den gemene hop, klarte de å fremstille seg selv som «folkets menn», som hadde

viet sitt liv til å skaffe hele befolkningen en lykkelig fremtid. Mussolini og Hitler hadde i utpreget grad evnen til å påvirke folk, og de hadde fin nese for politikk. Men bak all prakten og all

folkeligheten lå utstudert beregning og kynisme. I begynnelsen

gikk begge frem med en viss varsomhet. Det gjaldt å kamuflere ambisjonene med et skinn av lovlydighet og ved demonstrativt å identifisere seg med statssjefen. Så tidlig som i 1922 oppnådde

Mussolini å komme på god fot med kong Viktor Emanuel 3.(til

venstre); Hitler dyrket president Paul von Hindenburg, den fremste representant for ærerike tyske tradisjoner, og var snar til å utnytte det gode forholdet han klarte å etablere.

Straks Mussolini og Hitler følte at de satt sikkert i sadelen,

kjølnet deres interesse for gamle paradefigurer. I stedet sørget de for selv å bli gjenstand for til dels hysterisk dyrkelse, ved å skape en aura av makt og fortreffelighet omkring seg, gjennom dyktig iscenesatte politiske taler (se neste oppslag) og ved utstrakt bruk

av radio, film og en rekke andre media og metoder. Med effektive midler gjorde de enhver opposisjon umulig, og samtidig hadde de til rådighet et velsmurt propagandaapparat, som tilrettela og bestemte så å si alt, fra suvenirer og lignende (s 118-119) til

rammen omkring personlig oppteden (s 122-127). Særlig de gigantiske partioppmarsjene var store slagnummer i Italia og Tyskland og bidro vesentlig til at de to diktatorene kunne oppnå

en så enorm popularitet, og selv forsto Mussolini og Hitler å bruke

sin demagogiske begavelse til å overbevise massene om at det ikke bare var naturlig, men også nødvendig, at de hadde makten, og at de brukte den slik de gjorde.

108

«Marskalken og korporalen kjemper med oss for fred og Hkeberettigelse» står det på denne plakaten fra tiden kort efter Hitlers maktovertagelse. Den er karakteristisk for nazistenes utnyttelse av «det gamle ærerike Tyskland».

109

TO TALERSTOLENS VIRTUOSER «De verdensomveltende begivenheter er ikke blitt utløst av det skrevne, men av det talte ord,» lyder en gammel Hitler-uttalelse. I både Mussolinis og hans eget tilfelle hadde den svært meget for seg. Som politiske talere kom de til å representere noe nytt. De var folk som forsto å henvende seg til alle klasser i samfunnet - den arbeidsløse, den mer eller mindre prektige middelstandsborger, den vel­ stående industrileder, den tidligere så utilnær­ melige aristokraten... Mussolini var en naturbegavelse som taler. Som avismann var han vant til å finne de rette ord, og han forsto å gi ordene ekstra tyngde og mening ved meget uttrykksfull mimikk. Hans avvekslende truende og pussige geberder, den kraftige stemmen, den stakkato uttalen og de teatralske kunstpausene - alt sammen virket inn på hans utadvendte og impulsive lands­ menn. Hitler var derimot en nokså sky natur, og i begynnelsen imponerte han ikke ved sine ferdigheter som taler. Stemmen var ganske grov og umelodisk. Men han arbeidet syste­ matisk med sine mimiske virkemidler (til høyre), og selv om han aldri ble «underholden­ de» som Mussolini, viste han en fabelaktig evne til å få enhver forsamling lydhør. Noen mener at Hitler aldri ble kvitt sin forlegenhet, andre hevder at hans dempede og liksom nølende begynnelse av talene nettopp var tilsiktet, slik at det fikk enda større virkning når han arbeidet seg opp i det store og hellige raseri. Hitlers røst har vært omtalt som «en kniv som åpnet sårene hos massene, vekket deres underbevissthet, uttrykte deres hemmeligste eller dristigste forhåpninger og lot dem få høre nettopp det de ønsket å høre».

Klipp fra en filmsekvens av Mussolini ved en tale holdt fra en balkong i Napoli. Mussolini virket, tross det ofte truende sproget, mindre skremmende enn Hitler. Han kunne med sine dramatiske fakter kalle på den hjertelige latter. (Den alvorlige herren ved hans side er flymarskalk Italo Balbo.)

Bildene til høyre, som er tatt av Heinrich Hoffmann, er studioopptak som Hitler bestilte for at han selv skulle kunne bedømme hvilken mimikk og hvilke fakter gjorde seg best i de enkelte «situasjoner» i en tale.

110

111

Mussolini på besøk ved et sykehus bygget av den fascistiske velferdsorganisasjon.

Mussolini vakte betydelig internasjonal oppmerk­ somhet ved å sette i gang tørrlegging og opp­ dyrking av De pontiske sumper. Her opptrer han for publikum som «jordbruksarbeider» ved første gangs skuronn.

I et for ham noe uvant antrekk kjæler Mussolini med en tigerunge i Romas dyrehave. Han yndet å la seg fotografere sammen med dyr som på en måte kunne understreke hans egen maskulinitet.

112

DIKTATORENES ANDRE ANSIKTER Mussolini og Hitler var ikke bare dyktige talere - de forsto også på andre måter å innynde seg hos folket, nemlig ved en «folkelighet» som iallfall delvis falt dem naturlig. Begge var av enkel opprinnelse, og det kostet dem ingen overvinnelse å la seg fotografere for eksempel sammen med bønder, arbeidere, håndverke­ re, husmødre eller barn. Og som drevne politikere forsto de betydningen av å vise seg som ikke bare krigsveteranenes, men også de gamles beste venn. De var selvsagt i høyeste grad klar over at i Italia og Tyskland, hvor verdenskrigens eftervirkninger ble forsterket av inflasjon og øko­ nomisk nedgang, ventet befolkningen noe mer enn smil og taler og løfter - den ville ha beviser for at det virkelig gikk fremover. Både Mussolini og Hitler satte tidlig i gang gigantiske prosjekter for utbygging av kommunikasjone­ ne, blant annet anlegg av motorveier. Hitler, som var nesten barnslig interessert i motorer og maskiner, gikk personlig inn for å støtte den tyske bilindustri; den skulle øke sin produk­ sjon meget vesentlig. Il Duce sørget for å få skikkelig sving på de italienske jernbaner, og omverdenen ble ikke lite forbløffet da togene i Italia begynte å komme og gå i rute. Mussolini tok også initiativet til oppdyrking av tidligere uproduktiv jord. Men selv om Mussolini og Hitler i mangt og meget kopierte hverandre, var og ble de svært ulike personligheter. Den mer innadvendte Hitler syntes i grunnen å være seg selv bare når han var sammen med barn eller hunder. Mussolini, den fødte posør, yndet å la seg fotografere sammen med fyrige hingster eller andre dyr som liksom kunne understreke hans egen bryske maskulinitet. Og mens Mussolini elsket å omgi seg med nesten operetteaktig prakt, med et enormt kontor i et gammelt palass, og ved å iføre seg iøynefallende uniform, alt efter anledningen, opptrådte Hitler mest i sin triste, brune uniform med hakekorsarmbind, bandolær og skaftestøvler, med jernkorset fra første verdenskrig som eneste dekorasjon. Det ene var utvilsomt like smart uttenkt som det andre.

Adolf Hitler var en meget interessert tilskuer ved bilutstillingen i Berlin 1935.

Hitler hilses med ærbødighet av en gammel bayersk gårdbruker.

Der Fuhrer leker med sin schåfer Muck. Dette er et typisk propagandabilde, men Hitler skal engang ha uttalt at han hadde ingen andre venner enn hundene.

113

Hitler på ett av de mange fotografier som ble tatt for at han skulle fremstilles som hele Tysklands «far». Dette bildet fikk titelen «Et barns blikk» og ble som brevkort solgt i kolossale mengder.

Barnas skolebøker hadde selvsagt innslag av nazipropaganda. Tegningen taler i grunnen for seg selv. (Barnet sier:) «Min fører! jeg kjenner deg godt og holder av deg - som far og mor. Jeg vil alltid adlyde deg - som far og mor. Når jeg blir stor, vil jeg hjelpe deg - som far og mor. Og du skal bli stolt av meg - som far og mor!»

IHein ^iitjrer! (Das Kinb fpricfyt:)

3d) henne bid) wolji unb f)obe bid) lieb wie Dater unb 3d) roill bir immer gei)or[am Jein wie Dater unb Unb wenn id) grofj bin, ijelfe id) bir wie Dater unb Unb freuen joiljt bu bid) an mir wie Dater unb

114

IHutter. mutter.

mutter, mutter!

Føreren har mottatt en blomsterbukett fra en representant for Jungvolk, organisasjonen som var forstadiet for Hitler-Jugend. Barn og ungdom ble systematisk bearbeidet, og mange ble fanatiske Hitler-tilbedere.

SA-folk og Hitler-Jugend ved en gemyttlig sammenkomst hos Føreren i Det brune hus, nazistenes hovedkvarter i Munchen - «Bevegelsens hovedstad».

115

Mussolinis «privatkontor» i Palazzo Venezia i Romas sentrum. Rommet var ca 14 x 20 meter og virket ganske fryktinngydende på de besøkende, noe den kortvokste diktatoren ikke hadde noe imot.

Mussolini opererte med en lang rekke offisielle og honorære titler, og han hadde en spesiell uniform for hver av dem. Hyppigst opptrådte han nok i fascistmilitsens uniform (bildet nærmest).

FASCIST-MIUTSENS KOMMANDANT

116

BERSACLERI-LEDEREN

II Duce i statsministeruniform.

Mussolini i stålhjelm med fjærbusk, fotografert under en militærparade.

MARSKALK AV ITAUA

FASCISTPARTIETS SJEF

117

PERSONDYRKELSE OG PENGER Ved den persondyrkelse som Mussolini i Italia og Hitler i Tyskland villig lot seg være gjen­ stand for, oppsto det en meget innbringende småindustri med produksjon av suvenirer, fotografier, plakater, flagg og et sant utall av andre ting som på noen måte kunne forbindes med de nye folkeførerne og deres politiske bevegelser. Noen av disse frembringelsene fikk offentlig godkjennelse, andre ble til og med sterkt anbefalt av myndighetene. Men det ble selvsagt laget mye elendig skrot, uansett hvilke politiske briller man betraktet sakene med - hårbørster eller sigarettlightere med Hitlers portrett eller hakekorset, «jern­ kors» av blikk, kort sagt hva tyskerne kalte Kitsch. I Italia kunne man kjøpe mansjettknapper med portrett av II Duce, og andre slags «redsler». Men mens man i Italia stort sett trakk overbærende på skuldrene av slike smakløsheter, gikk tyskerne til aksjon mot «uvesenet» - der Fuhrer måtte ikke latterlig­ gjøres i verdens øyne. Propagandaminister Goebbels7 departement utstedte en forord­ ning som forbød enhver uautorisert øko­ nomisk utnyttelse av nasjonalsosialistiske symboler, enten det gjaldt hakekorset, slagord eller bevegelsens personligheter. Forordningen fra Goebbels satte selvsagt radikalt stopper for uønsket fremstilling og omsetning av nasjonal «Kitsch», men til gjen­ gjeld vokste det nå frem en statlig godkjent ikonografi hvis produkter ikke alltid kunne sies å være beskjedne eller smakfulle i sine virkemidler. Fascistene i Italia sørget for at det ble utgitt mange millioner prospektkort hvor II Duce og hans bevegelse ble glorifisert. Det mest merkbare ved denne statsdirigerte og statsstøttede virksomheten var distribu­ sjon til absolutt alle offentlige bygninger og institusjoner av II Duces og der Fuhrers portrett.

Bilde fra slutten av 1920-årene, typisk for heltedyrkelsens utskeielser.

118

Storsalg av pro-tysk og pro-nazistisk propagandamateriale i Saar, kort tid før folkeavstemningen (1935) som førte til gjeninnlemmelse av området i Tyskland.

Offisielt godkjent postkort med II Duce og hans familie. Rachele og Benito Mussolini er flankert av sønnene Vittorio og Bruno og datteren Edda.

«Dette er nasjonal Kitsch! — som Kitsch-loven skal verne oss imot», står det i overskriften til denne artikkelen i et nummer av «Berliner lllustrierte Zeitung» fra 1933. Bildene taler ellers for seg selv. Tyskerne grep inn overfor de verste eksessene, av frykt for at Føreren skulle bli latterliggjort i verdens øyne.

119

Italienske gutter skriver «W IL DUCE» - Leve Føreren — med sine kropper.

Vanlig situasjon i en tysk kunsthandel i Hitler-tiden.

120

Medlemmer av den fascistiske ungdomsorganisasjonen «levendegjør» en M-formet æresportal, reist i anledning av et besøk av Mussolini i landsbyen Verres.

121

TILBEDELSE PÅ BESTILLING Hvor mye partisymboler, slagord, flagg og uniformer enn preget hverdagen i Italia og Tyskland, var det likevel de gigantiske folke­ møtene og oppmarsjene som var diktatorenes viktigste politiske virkemidler. Der ble - som Hitler selv uttrykte det - massene revet med av en bølge av hypnotisk beruselse. Mange alminnelige borgere møtte utvil­ somt av egen fri vilje opp ved de politiske massemøtene, men partimedlemmene var forpliktet til å være tilstede. I Italia ble det sendt postkort til registrerte fascister som innkalling til slike møter. Ikke å innfinne seg kunne i beste fall medføre en reprimande, i alvorligere tilfelle at vedkommende mistet jobben sin. Men enten folk møtte av egen fri vilje eller under tvang, kunne de regne med et øynefallende og høylydt skuespill. Mussolini og Hitler var fabelaktig dyktige seremoni mestere og hadde effektive folk og nær sagt ubegrensede midler til rådighet. Mussolini syntes å ha en forkjærlighet for å samle sine tilhørere på offentlige plasser av den typen som er vist på bildet til høyre. Han pleide å komme drama­ tisk til syne på en balkong, hvor han alltid ble møtt av øredøvende jubel fra «folkehavet under». Efter hvert som han i rasende fart snakket seg opp til de store høyder, kom tilropene fra svartskjortene - «Du-ce - Du-ce - Du-ce» - stadig hyppigere og kraftigere. Ved massemøtene hvor Hitler opptrådte var det tross det svære oppbudet av mennes­ ker alltid streng, som regel nærmest militær orden (se dobbeltoppslagene s 123-126). Selv om begeistringen kunne være pisket opp til hysteri og bifallet være tordnende, kunne Hitler bare ved å løfte hånden få den kolossale forsamlingen taus på to-tre sekunder.

122

Trengsel på Piazza della Signoria i Firenze ved en tale av Mussolini (på balkongen).

127

En halv million medlemmer av nasjonalsosialistiske organisasjoner oppmarsjert på Luitpoldhain (en landingsplass for zeppelinere) i anledning av «faneinnvielse». Slike massemønstringer var preget av streng disiplin efter gammel prøyssisk oppskrift, og «Sieg Heil»-ropene mot Hitler ble ikke mindre virkningsfulle av at de var taktfaste.

123