Veien til Tokyo 8205131767, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Under invasjonen av Iwo jima den 79. februar 1945 krabber amerikanske marine­ soldater fra 5. divisjon bit for bit opp en bratt strandskråning bestående av bløt vulkansk sand i skyggen av Suribachi-fjellet. Denne invasjonen, som brakte amerikanerne på bare vel 1000 km hold fra Tokyo, markerte begynnelsen på de endelige forberedelsene til en invasjon av selve japan.

VEIEN TIL TOKYO

ANNEN VERDENSKRIG

AV KEITH WHEELER OG TIMELIFEs REDAKTØRER OVERSATT AV ISAK ROGDE

GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana Depotbibliote

Forfatteren: KE1TH WHEELER var journalist i en South Dakota-avis, krigskorrespondent for Chicagos Daily Times og med i Life's stab. Mens han dekket krigen i Stillehavsområdet for Daily Times, ble han alvorlig såret ved Iwo Jima. Han har utgitt en rekke romaner og fagbøker, blant annet The Pacific Is My Beat og We Are the Wounded. Han har skrevet fem bøker i Time-Life Books' Old West series: The Railroaders, The Townsmen, The Chroniclers, The Alaskans og The Scouts. Konsulenter: Oberst JOHN R. ELTINC, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bunker's Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era og vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars.

HENRY H. ADAMS er pensjonert marine­ kaptein som tjenestegjorde om bord i destroyeren U.S.S. Owen i de største trefningene i det sentrale Stillehavsområdet. Han vokste opp i Ann Arbor, Michigan hvor han gikk på universitetet. Sin akademiske grad fikk han ved Columbia University. Etter sin tjeneste i annen verdenskrig ble han professor ved U.S. Naval Academy i Annapolis, Maryland og ble senere leder for engelsk seksjonen ved Illinois State University. Han har skrevet 1942: The Year That Doomed the Axis, Years of Deadly Peril, Years of Expectation, Years to Victory og Harry Hopkins: A Biography.

Authorized Norwegian edition © 1981 Time-Life Inter­ national (Nederland) B. V. Original English language edition published in the United States by © 1979 Time-

Life Books Inc. All rights reserved. No part of this book may be reproduced in any form or

by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval systems, without prior

written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for reviews.

Printed in Spain by Artes Craficas, Toledo

Sats: Alfabeta a.s, Halden 1981

ISBN 82-05-13176-7 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

D.L. TO: 1.186-81

ROBERT SHERROD, som har skrevet flere bøker om annen verdenskrig, dekket krigen fra begynnelsen for Time og Life. Han opplevde på kloss hold begivenhetene som blir beskrevet i dette bindet: Han landet på Iwo Jima med 4. Marine Divison og på Okinawa med 6., utførte kampoppdrag og hadde noen ganske tøffe opp­ levelser i jakten på Kamikazene.

KAPITLENE 1 En invasjonsplan 18 2 Brutal kamp om Iwo Jima 40 3 Flåtens dristige tokter 74 4 Angrep på Okinawa 96 5 Kamikaze 140 6 Ushijimas rasende retrett 176

BILLEDREPORTASJENE Flåtens angrepsbase Mål for Liberators Til topps på Suribachi

6 30 58

En lekeplass i Stillehavet Slakt på en ulendt ås En hjemløs øybefolkning Et slagskip begår selvmord Bunker Hill brenner Trygg tilflukt for B-29

86 114 126 154 164 194

Litteratur

204

Andre bidrag

205

Illustrasjoner

205

Register

206

INNHOLD

FLATENS ANGREPSBASE

Amerikanske flyfrakteskip, slagskip og kryssere på vei inn i Ulithi-atollen, en ny marinebase 6 000 km vest for Hawaii.

7

ULITHI-ATOLLEN- MARI­ NENS HEMMELIGE VÅPEN Den 22. september 1944, bare en måned etter at amerikanske

marinesoldater hadde vristet Marianene ut av japanernes

hender med store tap, tok en liten amerikansk invasjonsstyrke

det neste sjumilssteget på veien mot japanernes hjemland uten tap. Et regiment ble landsatt i gummibåter på en

palmekledd øy i Ulithi-arkipelet i den vestre delen av Carolinene. Der fikk de vite av vennligsinnede innbyggere at japanerne Ulithis lagune, som var 30 km lang og 15 km bred, hadde adkomst fra øst gjennom Mugai-kanalen. Patruljebåter loste krigsskipene til faste ankerplasser.

hadde dratt sin vei flere uker i forveien.

Ulithi var ikke mye for øyet. Arkipelet besto av rundt 30

småøyer, alle sammen flate og - ved første øyekast -

ubrukelige. Men kombinert med korallrevene som omga arkipelet, dannet de små øyene en oval som beskyttet en dyp

lagune. Her fant man en naturlig havn for hundrevis av skip. Og

det aller beste var at Ulithi bare befant seg 2 400 km fra Japan, mindre enn 1 500 km fra Iwo Jima og under 2 000 km fra

Okinawa. Med litt innsats kunne øygruppen bli en ideell fremskutt base for fremtidige marineoperasjoner. Ja, admiral Chester W.

Nimitz, kommandanten for de allierte styrkene i dette området av Stillehavet, skulle komme til å kalle denne basen «marinens

topphemmelige våpen», og hans sensurfolk sørget for at ingen røpet denne hemmeligheten.

Innen 1. oktober var øygruppen åstedet for hektisk aktivitet.

Bataljoner avSeabees utvidet en av øyene ved hjelp av sand og grus og bygde veibrygger på pongtonger fylt med pukkstein. Deretter dekket ingeniørsoldatene øyene med veier, brygger,

verksteder, hovedkvarter, rullebaner og forlegninger for en stab på opptil 7 000 mann. Service-skip av alle slag stimet inn fra Pearl Harbor og Eniwok-atollen på Marshall-øyene for å

reparere og holde ved like marinens kampenheter. Seabees

losset opptil 300 tonn daglig med «bønner, støvler og bomber» som strømte inn fra Hawaii og havnebyene i California og

staten Washington.

Allerede i november, tidligere enn beregnet, var grunnarbei­ det fullført, og på den tiden kom det inn en svær flotilje med slagskip, frakteskip og destroyere på jakt etter forsyninger.

Ulithi var klar til å bli med i krigen.

8

/ en liten sektor av den enorme Ulithi-lagunen går service-båtene i skytteltrafikk mellom oppankrede krigsskip, frakteskip og flybåter.

9

Amerikanske fly av alle typer langs en 1200 m lang rullebane på Falalop, en av de største øyene i Ulithi. Seabe-ene hadde utvidet en primitiv flystripe japanerne hadde bygd.

10

Mekanikere fra marinen går over motoren til et Corsair jagerfly.

Bakkemannskaper på Ulithi beundrer en rad bombefly av typen Helldiver.

En lastebil med 500 punds bomber på slep beveger seg varsomt langs en av Falalops knudrete veier på vei til flyplassen hvor bombeflyene gjøres klar.

11

Landingsfartøyer av finér (under) står på sagkrakker og blir reparert av marinens folk på Ulithi. Disse båtene, som ofte ble skadd under landgang på korallrev, måtte stadig tettes eller fornyes.

Bensin lager (over) tas i land fra små, selvdrevne flåter som kjørte langsmed pongtongbrygger for å tanke opp lastebiler og bulldozere. Langt større flåter ble brukt inne i lagunen for å fylle opp skip som ikke ble betjent direkte av havgående tankbåter og oljeskip.

Nylig fullførte installasjoner på øya Sorlen (til høyre), blant annet verksteder, kontorhytter, messer, brakker, aggregater, sambandssystemer, sykehus, kapell og til og med et teater.

12

13

Destroyere, lenket sammen av ramper blir betjent av teknikere fra det store hjelpeskipet til venstre - et flytende verksted.

14

Kraner på et av marinens verkstedskip tar inn forsyninger i Ulithi-lagunen.

Sjømennene maler baugen på et hangarskip, mens kameratene deres kommer med gode råd.

15

Kamuflerte hangarskip for anker i lagunen i en formasjon som mannskapet med stolthet kalte «Morder-rekka». Kamuflasjen skulle villede japanerne med hensyn til skipenes størrelse og bevegelsesretning.

Kasser med matvarer og ammunisjon losses på dekket til et hangarskip og lagres opp med tanke på kamp, av sjauere fra marinen. Skipet skulle like etterpå slutte seg til et annet hangarskip og en destroyer som er på vei ut lenger bak.

16

17

Da Franklin Roosevelt og Winston Churchill i september 1944 for sjuende gang møttes til konferanse - denne gangen i

Quebec - var de begge synlig preget av ansvaret og slitet. Den

britiske statsministeren hadde akkurat kommet seg etter sin tredje runde med lungebetennelse, og sjøreisen til Canada om

bord i Queen Mary hadde ikke gitt ham ansiktsfargen tilbake.

Den amerikanske presidentens en gang så robuste kroppsbygning virket uttæret - Churchills privatlege Lord Moran mente at Roosevelt måtte ha gått ned 15 kg siden sist. «Man kunne få en

knyttneve mellom snippen og halsen hans,» skrev Moran i dagboka. Likevel var de to allierte lederne i perlehumør. For første

gang i løpet av sin tid som forbundsfeller kunne de være trygge på at de ville vinne krigen, og med litt velvilje kunne de øyne

veis ende. Som Churchill jublende uttrykte det: «Alt vi har rørt ved, er blitt til gull.» De allierte hadde slått seg ut av Normandie og var

på vei mot Rhinen. Optimistiske røster forkynte at Adolf Hitlers Tredje Rike ville være knekt innen utgangen av året. I

Stillehavet hadde den indre ringen i Japans forsvar slått sprekker i og med at Marianene var erobret - tapet av den

viktige øya Saipan hadde tvunget keiserdømmets krigsministerium til å gå av sammen med statsministeren, Hideki Tojo.

I Quebecs historiske borg The Citadel hvor Churchill og Roosevelt hadde sine suiter, ble den avslappede atmosfæren understreket ved at de to statsmennenes fruer var til stede. Når

man så de to ekteparene utveksle hilsninger, kunne det ifølge en observatør minne påfallende om gjenforeningen av en lykkelig familie. Harmonien var ikke fullt så perfekt i Chateau Frontenac like i

Glimt av slutten på en lang vei

nærheten, hvor Storbritannia og USAs Joint Chiefs of Staff holdt

Admiralen som spiste spiker til frokost

til. Under sine daglige sesjoner i hotellet forsøkte de militære

5-1 mot Formosa

topplederne å stake ut kursen for de alliertes krigsinnsats

To alternativer nærmere målet

fremover, samtidig som de slet med å løse sine innbyrdes

Fra store linjer til små detaljer

konflikter og forberede innstillinger som skulle legges fram for

Utforskning av øy-festningenes hemmeligheter

Churchill og Roosevelt. De respektive landenes ledere for

«Howlin' Mad» og hans alarmerende spådom

stridskreftene til lands, til vanns og i luften oppdaget at

Britene gjør seg gjeldende

utsiktene til seier i krigen på ingen måte forenklet problemene

Stalin kompliserer situasjonen

Invasjonens dundrende preludium

med planlegging og strategi. Den endelige erobringen av Japan var forbundet med

spesielle komplikasjoner. Etter hvert som krigen ble ført

EN INVASJONSPLAN

nærmere og nærmere selve Japan, måtte angriperne stadig

Idéen om en britisk kampstyrke som skulle henge seg på den

tøye sine forsyningslinjer fra USAs vestkyst og fra Pearl Harbor.

amerikanske Stillehavs-flåten, representerte for King et britisk

Byrden med å transportere de enorme materialmengder som

forsøk på i siste øyeblikk å innkassere seieren i en krig som den

skulle til, økte proporsjonalt med distansen. Dessuten var det

amerikanske marinen hadde utkjempet over tre år. Dessuten

vanskelig å bedømme Japans styrke og kampvilje, og på

mente han at de britiske skipene ville være en plage og en

toppen av det hele hadde de få amerikanske konferansedelta­

byrde. De var bygd og bemannet for å operere nærmere basen

kerne som visste at USA nesten hadde ferdigutviklet atom­

enn de amerikanske, og de ville ikke være i stand til å operere

bomben, en følelse av at konvensjonelle idéer om krigføring

over så lange strekninger som Stillehavs-krigen krevde. King

snart ville være håpløst gammeldagse.

hadde faktisk hatt liten respekt for den britiske marinen helt

I tillegg til alt dette måtte en rekke nye politiske faktorer tas i

siden en hendelse i 1942. Britiske offiserer som hadde ansvaret

betraktning. Til nå hadde Stillehavskrigen hovedsakelig vært et

for å eskortere en anglo-amerikansk konvoi til Russland, hadde

amerikansk anliggende. Men nå måtte man hanskes med

etter ordre fra admiralitetet i London trukket tilbake eskorten,

britenes plutselige ønske om å være med. «Tiden var inne til å

deriblant to amerikanske krigsskip, under henvisning til truse-

befri Asia,» forklarte Churchill senere, «og jeg var fast besluttet

len fra det tyske slagskipet Tirpitz. Resultatet ble at 22 av de 25

på at vi skulle ta vår del av jobben helt og fullt. Det jeg fryktet

frakteskipene i konvoien ble senket som et lett bytte for tyske

mest, var at USA i senere år skulle kunne si: 'Vi hjalp dere i

fly og ubåter.

Europa, og så lot dere oss være alene om å knekke Japan.' Vi

Og i alle tilfelle visste King at USA allerede hadde nok mari-

måtte gjenvinne våre rettmessige posisjoner på slagmarka i

nestyrker i området til å ta knekken på den japanske flåten,

Det Fjerne Østen, og ikke bare få dem utlevert ved fredsfor-

og det siste han ønsket seg var en mengde fremmede som

handlingsbordet.»

kom og forkludret operasjonene til sjøs og kommandostruktu­

Under en plenumsdebatt på konferansen foreslo Churchill å

ren. Men de eneste bitene han kunne redde fra konferansen,

sende en del av den britiske flåten til Stillehavet for å gjøre

var et løfte fra britene om at de skulle holde seg selv med

tjeneste under amerikansk kommando. Roosevelt svarte stor­

forsyninger og ikke belaste amerikanernes forsyningslinjer.

sinnet: «Jeg vil gjerne se den britiske flåten hvor som helst og når som helst.» Men det var én av de tilstedeværende

Kings frustrasjoner i Quebec ble forsterket av et stridsspørsmål

amerikanerne som var bitter motstander av britisk engasje­

i den amerikanske leiren. I flere måneder hadde den ameri­

ment i Stillehavsområdet, nemlig den stramme og alvorlige

kanske Joint Chiefs of Staff avveid spørsmålet om hvorvidt

admiral Ernest J. King, sjef for marineoperasjonene og øverst­

Filippinene var et nødvendig springbrett på vei mot Tokyo. King

kommanderende for USAs flåte. King var ansett som den

hadde gått sterkt inn for å omgå Filippinene og i stedet erobre

tøffeste som noengang var blitt uteksaminert ved Annapolis.

Formosa som lå 300 km nærmere Japan, og dessuten innta et

Selv Roosevelt hadde en viss fryktblandet respekt for ham, og

brohode på Kinas kyst.

han skal en gang ha sagt om admiralen at han «kunne tygge spiker til frokost».

Idéen om å omgå Filippinene gjorde Douglas MacArthur

rasende. Han hadde i det vide og det brede offentliggjort sitt

King var forskrekket over presidentens velvillige svar til Chur­

løfte om å gjenerobre Filippinene, både fordi han mente det var

chill og prøvde å avverge en bindende beslutning ved å påpeke

av strategisk betydning og fordi han følte et dypt engasjement

at spørsmålet ennå var under behandling. Churchill, som var

overfor øygruppens befolking.

synlig forbløffet over det sure svaret, gryntet fram: «Tilbudet

opphisset da han i sitt hovedkvarter i Sydvest-Stillehavet fikk

om den britiske flåten er blitt fremsatt. Blir det også akseptert?»

nyss om at King hadde avfeid hans glødende ønske om å befri

MacArthur ble ytterligere

Roosevelt svarte umiddelbart «Ja». En av de britiske konferanse­

Filippinene som irrelevant for å vinne krigen på en effektiv

deltakerne spøkte senere med at protokollteksten fra møtet

måte. MacArthur var overbevist om at amerikanerne absolutt

burde ha lydd: «I dette øyeblikk ble admiral King båret ut.»

måtte komme tilbake til Filippinene - ikke bare for å gjen-

19

opprette tilliten til USA i dette området, men også for å

Leyte og funnet ut at den japanske motstanden var liten. I

avskjære japanernes kommunikasjonslinjer til sine erobrede

meldingen het det også at admiral William F. «Bull» Halsey,

områder i Sørøst-Asia. Dessuten øynet MacArthur en annen

kommandant for 3. flåte, gikk inn for at invasjonen av

fordel med å innta Luzon, den nordligste øya i Filippinergrup-

Mindanao ble avlyst til fordel for et direkte angrep på Leyte.

pen, hvor også hovedstaden Manila lå. Fra Luzon, mente han,

Sjefene - deriblant admiral King - gikk fra bordet for å rådslå

kunne amerikanerne slå til direkte mot Japan og dermed øke

seg imellom. Resultatet ble et direktiv til MacArthur om å slå til

tempoet i krigen mot fiendenes hjemland samt eliminere

mot Leyte og dessuten fremskynde datoen for angrepet fra 20.

behovet for en kostbar invasjon på Formosa.

desember til 20. oktober.

Til tross for at han befant seg langt fra Washington, hadde

Det gjensto ennå å bestemme om man skulle tillate

generalen ført en dyktig kampanje for å få overtalt stabsledel­

MacArthur å fortsette fra Leyte til hans yndlingsmål Luzon. Et

sen og president Roosevelt om at Filippinene ikke var til å

entusiastisk løfte fra MacArthurs side om å innta øya på seks

komme forbi. MacArthurs påtrykk over flere måneder hadde

uker begynte å gjøre inntrykk på Kings kolleger i stabsledelsen,

gradvis begynt å bære frukter, til Kings forargelse. Tidlig i

og dette visste King.

september, like før avreisen til Quebec-konferansen, hadde

Selv om King innså at han klart hadde tapt kampen i

stabsledelsen gitt MacArthur klarsignal for erobring av Filippi­

spørsmålet om Filippinene, var han fremdeles besluttet på å

nenes sydligste øy, Mindanao, og gitt ham beskjed om å følge

presse Formosa-planen igjennom. Som han gjentatte ganger

opp med en invasjon av Leyte, den store øya midt i arkipelet.

hadde argumentert overfor Washington, mente han at ameri­

Joint Chiefs hadde vært i Quebec i bare to dager da de fikk

kanere plantet på Formosa og i den kinesiske havnebyen Amoy

flere gode nyheter å sende til MacArthur. Under en formell

ville bety kontroll med Sydkinahavet, som var Japans navle-

middag som det kanadiske vertskapet ga de amerikanske

streng når det gjaldt olje, gummi og andre essensielle materia­

militærlederne, hadde de fått inn en topphemmelig melding

ler fra Sørøst-Asia. Fra Formosa kunne dessuten amerikaner­

om at amerikanske piloter fra et hangarskip hadde studert

nes nye B-29 få med seg tyngre bombelaster til Japan enn det

20

som var mulig fra de fjernere flyplassene på Luzon. Uansett hva

saken. Som base for B-29, sa Harmon, var Formosa høyst

som skjedde med Filippinene, var King overbevist om at

risikabel. Planen for å innta øya - hvis man måtte gjøre det

Formosa og Amoy var de mest utslagsgivende posisjonene når

med én gang - omfattet bare den sørvestre delen av øya. Baser

det gjaldt å tvinge Japan i kne.

i dette området ville ligge like langt fra Japan som baser på de

Men han fant snart ut at han var temmelig alene om dette

nylig okkuperte Marianene, og dessuten ville bombefly som

synet. Den 29. september, to uker etter at Quebec-konferan-

opererte fra flyplasser på den nedre delen av Formosa risikere å

sen var over, møttes King i San Francisco med fem menn som

bli utsatt for jagerangrep fra den japansk-okkuperte øvre

sto i spissen for de amerikanske styrkene til lands, til vanns og i

halvparten.

luften i Stillehavsområdet. Det var admiral Chester W. Nimitz,

King vendte seg mot Nimitz. Hvor betydningsfulle ville de to

øverstkommanderende for Stillehavsområdet; kontreadmiral

alternativene være? Det første, Iwo Jima, var nærmest en liten

Forrest P. Sherman, hans planleggingssjef; admiral Raymond A.

holme - 20 kvadratkilometer stein og aske i Vulkangruppen i

Spruance, kommandant for 5. flåte; generalløytnant Milliard F.

Monin-kjeden. Iwo Jima lå bare vel 1 000 km sydøst for Tokyo

Harmon, sjefen for hærens flystyrker i Nimitz' område, og

og midt i leia mellom Marianene og den japanske hovedstaden.

generalløytnant Simon Bolivar Buckner jr., som nylig hadde

Så lenge denne øya var på japanske hender, ville den

fått kommandoen over 10. armé.

representere en fare for de amerikanske B-29 som snart skulle

Møtet, som ble holdt i et avskjermet konferanserom i Federal

fly ut fra Saipan, Tinian og Guam. I hendene på amerikanerne

Building, var preget av spente understrømmer. Det som

ville den derimot kunne gjøre tjeneste både som jagerflybase

dominerte dagsordenen, var Formosa, og de fem hadde en

til støtte for bombeflyene på vei til Japan og som nødhavn for

delikat oppgave overfor King. Målet deres var å få King fra å

bombefly som ble skadet underveis.

invadere Formosa og i stedet foreslå en helt annen strategi - å invadere øyene Iwo Jima og Okinawa i Vest-Stillehavet. Inntil nylig hadde Nimitz og de fleste av topplederne i

Det andre angrepsmålet Nimitz foreslo, den langt større øya Okinawa - bare 560 km fra Kyushu og mindre enn 1 600 km fra

Tokyo-kunne bli nærmest ideell som bombeflybase. Dessuten

marinen jattet med i Kings anstrengte kampanje for å ta

var det plass nok der. Okinawa og naboøya le Shima kunne

Formosa. Nimitz var ingen varm beundrer av den majestetiske

tilsammen utstyres med nok flyplasskapasitet til å ta imot 800

MacArthur. Han hadde et bilde av generalen på sitt skrivebord i

bombefly pluss nødvendig jagereskorte.

Pearl Harbor bare for å minne seg selv om at han ikke måtte

På Okinawa var det også plass til hele berg av forsyninger,

«sende Herrens bud ned til ham i form av lynnedslag». Men han

flere hektar med bensintanker og den hær av folk som måtte

hadde gradvis nærmet seg det syn at Formosa verken var den

flyttes fremover i tilfelle de allierte skulle invadere selve Japan.

billigste eller beste veien til Japans navle, og i så måte var han

Nimitz selv trodde ikke det ville bli nødvendig med noen

MacArthurs allierte. Nimitz kom ikke tomhendt til dette møtet.

invasjon på fiendens eget landområde, og han visste at King

Han overrakte King et enslig papirark med en konsis oppsum­

delte dette synet - den amerikanske marinens teori var at

mering av argumentene mot Formosa-prosjektet og for inva­

Japan kunne sultes til underkastelse uten at noen behøvde å

sjonen av Iwo Jima og Okinawa.

sette sin fot på det japanske øyriket. Men Nimitz visste også at

King studerte dokumentet med tydelig misnøye. Han vendte seg mot Buckner og spurte hva han hadde imot Formosa.

hæren hevdet at Japan aldri ville overgi seg før hjemlandet var

okkupert.

Buckner siterte etterretningsrapporter som gikk ut på at Japans

Etterat Nimitz hadde gjort rede for sine synspunkter, vendte

elitetropper fra Kwantung-arméen, som tidligere hadde vært

King seg til admiral Spruance. «Har ikke De noe å si?» spurte

stasjonert i Mandsjuria, nå var forlagt på Formosa. Ifølge hans

han. «Jeg forstår det slik at Okinawa er Deres hjertebarn.»

vurdering ville amerikanerne trenge ni divisjoner og lide et tap

Spruance hadde i virkeligheten i flere måneder gått inn for

på opptil 50 000 mann for å skaffe seg solid fotfeste på Formosa.

både Iwo Jima og Okinawa. Men han var en notorisk

Nimitz ba så Harmon om å fremlegge flystyrkenes syn på

tilbakeholdende mann som ikke likte å heve stemmen. Til Kings

Under en pause i Quebec-konferansen ser vi statsminister Churchill og president Roosevelt med fruer i samtale med sitt vertskap - Canadas guvernør, jarlen av Athlone (nr. 2 fra venstre), hans kone prinsesse Alice (i midten) og Canadas statsminister MacKenzie King (helt til høyre). Toppmøtet startet den 11. september 1944 «med flammende vennskap» som Churchill sa, og det fortsatte med god stemning i seks dager hvor arbeidsøktene ble etterfulgt av offisielle middager og mottakelser i mørk dress.

21

22

spørsmål nøyde kommandanten for 5. flåte seg med å smile og ryste på hodet. Nimitz klarte seg utmerket, sa han.

red som var sterkt utsatt for vind og tidevannsstrømmer. Det mest sannsynlige han ville møte, var forgrenete korallrev som

King ga seg til slutt, i hvert fall delvis. Han gikk ikke med på å

lå klar til å rive opp bunnen på ethvert landingsfartøy som

stryke Formosa helt fra dagsordenen, men han ville gå med på

våget seg inn. Dessuten var strandkanten som regel omkranset

å innta Iwo Jima og Okinawa først. Han ville overbringe

av en sump, en jungel eller en stupbratt klippe. For i det hele

deltakernes vurdering og legge den fram for Joint Chiefs of

tatt å få landsatt lasten måtte det brukes fartøyer som fløt

Staff. Det var ingen av de seks mennene som da visste at de

grunt, var flate i bunnen og hadde bred baug. Blant de mange

hadde valgt ut åstedet for de to siste store slagene på landjorda

forskjellige fartøyene som ble brukt til slike formål, var LST- og

under annen verdenskrig.

LSM-båtene nå sterkt etterspurt.

Problemet ble enda mer komplisert ved at Stillehavsøyene Den 3. oktober kom Joint Chiefs of Staff med nye direktiver.

selv ikke kunne oppby noe særlig av det en invasjonshær

MacArthur, som nå sto klar til å invadere Leyte, fikk instruks om

trengte, og det var svært lite som kunne konfiskeres fra fienden.

å fortsette til Luzon den 20. desember. Nimitz fikk ordre om å

Angriperne måtte selv ta med seg så å si alt som skulle til for å

invadere Iwo Jima den 20. januar og Okinawa den 1. mars. Men

erobre nytt land - mobile dokker, stålmatting til rullebaner,

det skulle snart vise seg at denne timeplanen var for urealistisk.

sagbruksutstyr, sementblandere, kraner, asfaltanlegg, jeeper,

Luzon-invasjonen måtte utsettes til 9. januar, Iwo Jima-pro-

radioapparater, telefoner, drivstoff, mat, øl, sigaretter og

sjektet til 19. februar og angrepet på Okinawa til 1. april.

toalettpapir.

Disse utsettelsene ble ikke bare fremtvunget av japanernes

Og først og fremst - og hele tiden - var det behov for

kraftige motstand på Leyte, men også av amerikanernes

bulldozere for å legge grunnen for alt det som måtte bygges

mangel på tonnasje. Nå da to store felttog sto på trappene og

opp fra ingenting - rullebaner, veier, kommunikasjonsnett,

transportbehovene i Europa stadig ble større, førte jakten på

lagerbygninger, oljedepoter, sykehus, brakker, hovedkvarterer.

ledig tonnasje til vill konkurranse. Selv når det kunne skaffes

Det umettelige behovet for håndverkere utgjorde et konstant

skip til veie, medførte de enorme avstandene med kolossale

problem i Stillehavskrigen. Det var på langt nær nok snekkere,

mengder av materiell tvers over Stillehavet mareritt for en

elektrikere, maskinister, rørleggere, sjauere, lastebilsjåfører,

hvilken som helst skipper. Okinawa f.eks. - det angrepsmålet

bulldozerførere, krankjørere eller menn som kunne operere en

som lå nærmest Japan - befant seg 6 200 nautiske mil fra San

såkalt sheepsfootroller - en gigantisk maskin med hovlignende

Francisco, og et frakteskip som gjorde 10 knop i timen måtte

slegger som ble brukt til å kjevle ut koralloverflaten på en

bruke 26 døgn på turen.

rullebane.

På selve leveringsstedet møtte man så et annet problem.

Det finmekaniske forberedelsesarbeidet til Iwo Jima- og

Tidligere erfaring hadde vist at så snart en områdesjef hadde

Okinawa-operasjonen hadde Nimitz overlatt til Stillehavsom-

fått tak i et skip, var han svært uvillig til å gi det fra seg, og fore­

rådets stab, som var underveis få dager etter at Joint Chiefs of

trakk i stedet å bruke det som lokalt transportfartøy eller som

Staff hadde gitt sine direktiver. For å samle inn så mange data

flytende varehus. Slikt beslag på skip kunne føre til at operasjo­

som overhodet mulig om det angriperne måtte regne med å

ner andre steder ble fullstendig paralysert. Planleggerne bak

møte, hadde man forhørt japanske krigsfanger som var blitt

Iwo Jima og Okinawa fikk en liten forsmak på dette etterat

tatt under tidligere operasjoner i Stillehavet, og man bladde

MacArthurs styrker hadde gått i land på Leyte den 20. oktober

gjennom japanske dokumenter som var blitt plukket opp

-på ett tidspunkt hadde generalen 221 skip liggende for anker.

underveis, pluss alle mulige japanske publikasjoner man kunne

Forberedelsene til Iwo Jima og Okinawa krevde også at man

få tak i - alt fra militære analyser til forretningsannonser. Ut fra

overvant en rekke naturlige hindere av dimensjoner. På øyene i

disse kildene var strategene i stand til å gjøre seg opp tentative

Stillehavet var det få steder som fortjente betegnelsen havn.

oppfatninger om situasjonen, men det var opplagt at en jevn

Det beste en lossende skipper kunne regne med, var en åpen

strøm av dagsaktuell informasjon var av essensiell betydning.

Innen september 1944 hadde amerikanernes øy-hopping nærmet seg Japan sterkt. Et nett av nye baser og springbrett sikret øygruppene som amerikanerne hadde erobret - de siste var Carolinene og Marianene. Nå, akkurat idet solide styrker var i ferd med å invadere Filippinene, satt amerikanernes toppstrateger og diskuterte de neste operasjonene, som skulle berede grunnen hr en storstilt invasjon av selve Japan. De målene som ble valgt ut.under disse rådslagningene, var Iwo Jima og Okinawa.

23

To ubåter som var utstyrt med spesialkameraer, ble sendt ut

dukket opp over Okinawa om morgenen den 10. oktober, var

fra Pearl Harbor for å fotografere strendene og kystforsvaret til

de samtidig ute på bombeoppdrag - de skulle pepre alle

Iwo Jima og Okinawa. Swordfish, som ble sendt til Okinawa,

japanske fly og skip som kunne tenkes å forsøke seg mot

kom aldri tilbake. Spearfish hadde litt mer flaks i Iwo Jima-

MacArthurs invasjonsstyrke mot Leyte 10 dager senere. Da

området. De bildene som ble tatt fra ubåtens periskop, dannet

toktet var over mot solnedgang, hadde 1 000 Hellcats,

grunnlaget for en brukbar vurdering av øyas kystforsvar og et

Helldivers og Avengers senket minst 15 skip, og ifølge en

godt nok inntrykk av strendene til at amerikanske vitenskaps­

japansk rapport som senere ble funnet hadde de eksplodert

menn kunne fastslå egenskapene til den vulkanjorda inva­

fem millioner runder håndvåpenammunisjon, drept en japansk

sjonsstyrkene og deres utstyr skulle landsettes på.

general og satt fyr på 300 000 sekker ris.

Men det viktigste forsøket på å trenge inn i de to øyenes

Selv om den fotografiske delen av oppdraget resulterte i

hemmeligheter ble gjort fra luften. Selv om dette prosjektet

tusenvis av bilder, skjulte skydekket de presise detaljene

hadde sine opplagte ulemper - japanerne var kjent for sin

amerikanerne var ute etter. De skulle snart komme til å

dyktighet til å skjule sine forsvarsverker i huler og underjordis­

oppdage at Okinawa oftere hadde overskyet enn klart vær.

ke tunneler - begynte fly som var stasjonert på Marianene å

Men etter at B-29 bombefly hadde vært ute på et nytt foto-tokt

rekognosere over Iwo Jima, mens fly fra amerikanske hangar­

fra Marianene, var planleggerne i stand til å lage et temmelig

skip fotograferte Okinawa.

nøyaktig kart over øya.

De amerikanske planleggerne visste fra før av en del om

Flyrekognoseringen over lille Iwo Jima viste seg å være

Okinawas historie og ganske mye om størrelse, form og

avslørende nok til å skaffe kommandanten for den solide 5.

topografi. Japanerne hadde okkupert øya siden 1879 og hadde

flåte atskillige bekymringer. Etter hvert som gjentatte tokter

signalisert dens viktighet ved å gjøre den til prefektur for Tokyo

brakte mer og mer materiale om stadig opptrapping av

by - altså til en integrert del av hjemlandet. Okinawa virket

forsvarsverkene på øya, begynte admiral Spruance å sette

som en naturlig bastion. Den var nesten 100 km lang, fjellkledd

spørsmålstegn ved hele angrepet. Generalløytnant Holland M.

i nord, åsete og kupert i sør og innsnevret til tre kilometers

«Howlin7 Mad» Smith i marinen spådde at erobringen av øya

bredde på midten. Kystlinjen var oppskåret av bukter, grotter,

ville koste 15 000 mann, noe som knapt gjorde admiralen mer

elvemunninger, fremspring og halvøyer slik at hele øya kunne

entusiastisk. Smith, som var utsett til å lede marinens flåtestyr­

minne om en hissig orientalsk drage.

ke underveis til invasjonsstedet, var glad i å slåss og uttrykte

Bortsett fra disse fakta var det imidlertid smått med

sjelden bekymring over mulige tap. Spruance begynte også å

opplysninger om Okinawa. Det var få amerikanere som hadde

lure på vitsen med angrepet da generalmajor Curtis E. LeMay,

satt sine bein på øya siden kommandør Matthew C. Perry og

sjef for B-29-flyene på Marianene, besøkte ham om bord i

hans marineskvadron hadde stoppet der underveis til Japan i

flaggskipet hans, Indianapolis. Spruance ville vite hvor nødven­

1853. Marinens etterretningstjeneste i Amerika hadde etter en

dig øya var for LeMays bombefly.

tids leting funnet fram til en sivil amerikaner som hadde bodd på Okinawa et par år og som kom med en del verdifulle

opplysninger. Men mye var overlatt til ren gjetting. Okinawas sivilbefolkning - som man anslo til omtrent 450 000, for det

«Uten Iwo,» fortalte LeMay, «vil jeg ikke kunne bombe Japan

skikkelig.»

«Dermed falt det en stein fra mitt hjerte,» sa Spruance

senere.

meste bønder - kunne vise seg å være eller ikke være et stort hinder når invasjonen begynte. Nimitzzfolk kunne bare gjette

I slutten av november begynte tempoet i forberedelsene for

seg til størrelsen på de militære styrkene som var stasjonert på

begge invasjonene å akselerere. Som det første av de to

øya, og amerikanerne visste nesten ingenting om hvordan

angrepsmålene skulle Iwo Jima utsettes for oppmykingsangrep.

styrkene var disponert.

B-29 og B-24 fra Marianene pluss hangarskipfly som skulle

Da kameraførende, hangarskipstasjonerte amerikanske fly

24

komme til senere, slo til med en rekord på 74 dagers bombing i

strekk. Marinestyrker pepret også øya fra sjøsiden med 16- og

amerikanske kampstyrken, nemlig hvor lenge de britiske

14-tommers kanoner på slagskipene, krysserne 8- og 6-

skipene kunne holde seg i sjøen uten å vende tilbake til basen.

tommers kanoner og 5-tommerne på jagerne. Ingen øy hadde

Fraser vred på seg. Flåten hans var nå utstyrt med sitt eget

noengang blitt utsatt for slik metodisk avstraffing som forspill til

forsyningstross med tankbåter for å fylle drivstoff i sjøen, sa

en invasjon.

han. Imidlertid hadde tankbåtene begrenset bombekapasitet

Den 16. desember, mens hamringen mot Iwo Jima ennå

og brukte den tidkrevende metoden med å føre bensinen inn

pågikk, fikk admiral Nimitz i Pearl Harbor besøk av en gjest som

over akterstavnen, noe som gjorde at bare ett skip kunne

han hadde ventet, men ikke ønsket særlig velkommen. Det var

tankes opp om gangen. Britiske sjøfolk hadde ennå ikke lært

admiral Sir Bruce Faster, nylig sendt ut fra London for å overta

seg å mestre den amerikanske teknikken med å legge skipene

kommandoen over den britiske Stillehavs-flåten. Fraser hadde

side om side slik at tankbåten, som lå i midten, kunne betjene

nå sitt hovedkvarter i Sydney i Australia og hadde det

to skip samtidig. Da Nimitz presset på for å få et mer presist

administrative ansvaret for fire hangarskip, to slagskip, fem

svar, anslo Fraser at han kunne holde seg i sjøen «at station» -

kryssere og 15 destroyere - omtrent det samme som én av

kampklar - åtte dager i måneden. Nimitz presset hardere på.

gruppene i amerikanernes hangarskipstyrke.

«Vi kom fram til et kompromiss på tjue,» fortalte han senere

Besøket til Fraser og hans stab ble forhåndsannonsert av en strøm av meldinger fra London og Sydney, slik at admiral

noe lakonisk. Nimitz foreslo at britene alt tatt i betraktning kunne gjøre det

Nimitz i en note til admiral King i Washington tørt bemerket:

best ved å stasjoneres langt nede i Sørvest-Stillehavet og

«Jeg trenger ikke noen Paul Revere (med tre lykter) til å fortelle

angripe japanske oljeanlegg på Sumatra. Dette var ikke i

meg at britene kommer.» Da delegasjonen endelig kom, var

nærheten av det britene hadde tatt mål av seg til. De ville ha en

Nimitz sin vane tro gjestfriheten selv. Han hadde møtt Fraser ti

rolle i selve dramaet - ikke bare for å etterkomme Churchills

år før, dengang da begge var marinekapteiner i tjeneste i Det

geopolitiske ønsker, men også for å hevne det ydmykende

fjerne Østen, og amerikaneren inviterte nå Fraser til å bo i huset

tapet av krysseren Repulse og slagskipet Prince of Wales til

hans.

japanske bombefly utenfor Malaya i desember 1941. Nimitz

Straks de to mennene gikk løs på de sakene som var

firte en smule og gikk med på at britene kunne spille en rolle

formålet med Frasers besøk - hvordan den britiske flåten best

under Okinawa-invasjonen, som ennå ikke var kommet så

kunne brukes i Stillehavet - gikk Nimitz rett på og hardt. Et

langt i planleggingen som Iwo Jima-operasjonen. Han sendte

grunnleggende spørsmål måtte besvares først dersom Frasers

britene over til admiral Spruance for å se om det ikke kunne

flåte skulle kunne operere sammen med den vidtrekkende

utarbeides ett eller annet på den fronten. Spruance var ikke overbegeistret for å ta med britene, som

hadde sine egne metoder. Men han fant en løsning som ville tvinge dem til å gjøre brukbart arbeid parallelt med de amerikanske flåteformasjonene. Sørvest for Okinawa, ned­ over mot Formosa, lå Sakishimagunto, en øygruppe hvor man

visste japanerne hadde betydelige flystyrker. Spruance antydet for viseadmiral Sir Bernard H. Rawlings, som hadde ansvaret for

den britiske flåtens taktikk at det ville være til stor nytte om hans flåtestyrke kunne holde Sakishima i sjakk. Rawlings takket og bukket.

Planleggerne for operasjonene mot Iwo Jima og Okinawa var

ikke i tvil om at angrepet ville bli kostbart. Begge øyene lå nær

Admiral Ernest /. King, sjefen for marinens operasjoner (i midten) møter admiral Chester W. Nimitz, kommandant for Stillehavsområdet (til venstre) og admiral Raymond A. Spruance, sjefen for 5. flåte, om bord i Spruances flaggskip i juli 1944, like etter erobringen av Saipan. King, som var ansvarlig for marinens langtidsplanlegging, var nesten 1,90 høy, stiv som en stokk og frelst for tøffe aforismer som f.eks. «Vanskeligheter er navnet som gis til ting som det er vår jobb å overvinne».

25

DEN FØRSTE AMERIKANEREN PÅ OKINAWA Den første amerikanske landgangen på Oki­ nawa fant sted i 1853, nesten 100 år før 10. armé stormet i land under dekke av kanone­ ne fra Stillehavsflåten. Denne landgangen ble ledet av kommandør Matthew C. Perry, som var ute etter å opprette handelsforbin­ delser med Japan, og i likhet med senere marinestrateger ville han etablere en base på denne øya før han gikk løs på selve Japan. «Selve døra til riket,» kalte han Okinawa. Perry klarte raskt å få i stand en kullavtale med Okinawas lokale hersker. Og amerika­ nerne hadde enda mer ambisiøse mål. På tilbaketuren fra Japan i 1855 anbefalte Perry at amerikanerne skulle opprette en perma­ nent marinebase på Okinawa. Men denne idéen møtte døve ører. 24 år senere annek­ terte Japan den strategiske øya og gjorde den til en bastion for det stadig voksende keiserdømmet. Perry som modell for et helteportrett etter tilbakekomsten.

Perry og hans offiserer (til høyre) på vei inn portene til Shuri-slottet, hjemmet til Okinawas diktatorfamilie, i 1853.

26

nok opp til hjertet av det japanske keiserdømmet til at

hadde han skaffet seg litt av et rykte ved å sove under ett enkelt

japanerne opplagt ville kjempe til siste mann. På Iwo Jima

laken uansett temperatur og ved sin hobby med å drive

regnet man med at de hadde 15 000 mann, og garnisonen på

klappjakt på den ville Kodiak-bjørnen. Buckner gikk for å være

Okinawa var sikkert større. I begge tilfellene mente amerika­

en dyktig infanteri-strateg, men dette gjensto ennå å bevis på

nerne at det ville bli nødvendig å overvelde motstanderen i

slagmarka.

form av ren kvantitet-flere menn, flere våpen og større ildkraft

Iwo Jima-operasjonen, som skulle begynne seks uker før

enn det noen gang hadde vært satt inn i Stillehavskrigen. Og

Okinawa-angrepet, skulle også benytte seg av admiral Turners

de fleste av invasjonssoldatene skulle hentes fra avdelinger

ekspertise når det gjaldt landsetting. Selve grovarbeidet, som

som allerede hadde prøvd seg på arenaen fra Guadalcanal til

utgjorde hovedbyrden når det gjaldt å drepe og å dø, skulle

Guam.

overlates til 70 647 marinesoldater fra to angripende divisjoner

Til å erobre Okinawa skulle det avsees sju divisjoner, fire fra

- 4. og 5. divisjon - og en reservedivisjon, nemlig 3. divisjon.

hæren og tre fra marinen. Dette var flere soldater enn hele

Det ville bli en forholdsvis enkel sak å transportere mennene til

Nord-Afrika felttoget i 1942 hadde benyttet seg av. Amfibie-

åstedet, for begge angrepsdivisjonene befant seg på Hawaii, og

operasjonen ville kreve over 1 300 skip. Og de hurtiggående

reservedivisjonen lå enda nærmere - på Guam. Straks de var

amerikanske hangarskipene skulle holde seg i nærheten og

kommet på land, skulle marinesoldatene utgjøre V amfibie-

holde inntrengere borte ved hjelp av flyene sine. Selve

korps under ledelse av generalmajor Harry Schmidt, som

angrepsstyrken ble beregnet til 182 821 mann utstyrt med

hadde ledet 4. divisjon under angrepet på Saipan.

746 850 tonn forsyninger. Den skulle ankomme i 433 skip, som

Invasjonen på Iwo Jima skølle bli den største hær- og marine-

skulle følge en nøyaktig synkronisert timeplan, idet de la ut fra

operasjonen til da. Admiral Turners kommando omfattet 485

11 forskjellige havnebyer over hele Stillehavet fra Seattle på

fartøyer. For å pepre angrepsmålet hadde han til rådighet åtte

Amerikas vestkyst til Leyte på Filippinene og Guadalcanal i

gamle slagskip, et dusin eskorteskip, 19 kryssere og 44

Solomon-gruppen. Bak angrepsstyrken skulle titusener av

destroyere. Til å frakte mennene og alt utstyret hadde han 43

service- og garnisonstropper samt millioner av tonn forsynin­

transportskip, 63 LST og 31 LSM. Når man regnet med de

ger komme inn porsjonsvis hver tiende dag over en periode på

hurtiggående hangarskipene, ville hele armadaen totalt kom­

210 dager.

me opp i 800 fartøyer. Medregnet mannskapene om bord i

Fram til invasjonsstyrken nådde Okinawas strender, skulle

Turners skip, besetningene på hangarskipene og hær- og

den stå under ledelse av viseadmiral Richmond Kelly Turner,

marine-troppene som skulle følge etter det innledende an­

sjefen for amfibiestyrken. Turner hadde nå rukket å bli en sann

grepet, ville Iwo Jima-ekspedisjonen involvere over en kvart

virtuos når det gjaldt amfibielandsettinger. Han hadde finslipt

million mann.

denne teknikken helt siden landgangen ved Guadalcanal i 1942. Så snart troppene hadde sikret seg fotfeste på land, ville

I begynnelsen av februar, akkurat da angrepsstyrken skulle til å

de bli lagt inn under 10. armé, som ble kommandert av general

slå til mot Iwo Jima, dukket det opp et nytt og ømfintlig element

Buckner. Han var sønn av - og oppkalt etter - generalløytnant

i Stillehavs-krigens innviklede ligning. På månedens fjerde dag

Simon Bolivar Buckner, en sydstatshelt fra borgerkrigen, og den

møttes Roosevelt, Churchill og Stalin i sovjetdiktatorens egen

57 år gamle juniorutgaven hadde tilbrakt mesteparten av

doméne - feriebyen Jalta på Krim - til en ukes konferanse for å

krigen fram til nå som sjef for Alaskas forsvarskommando.

utforme etterkrigstidens Europa, men også for å diskutere

Buckner var karriereoffiser og en streng disiplinrytter. Som

russernes rolle i krigen mot Japan.

kommandant for kadettene ved West Point i 30-åra hadde han

Amerikanerne hadde i flere måneder presset på russerne for

slitt ut sine undersåtter ved å ta dem med på opptil 60 km lange

å få dem til å slåss mot Japan så snart Hitler var ute av bildet.

utmarsjer. Han hadde også nektet dem å bruke deodoranter

Men utsiktene til et kollaps for Det Tredje Rike innen utgangen

fordi han mente at en mann skulle lukte som en mann. I Alaska

av 1944 hadde svunnet da tyskerne satt inn en overraskende

27

Dette fotografiet, som ble tatt den 10. oktober 1944, under det første amerikanske raidet mot Okinawa, ga amerikanske strateger et nærbilde av øya - Yontan-flyplassen, som blir bombet av hangarskipstasjonerte fly, Kadena-flyplassen (til venstre), Hagushi-stranden (øverst til venstre) og en skjønn mosaikk av åkerlapper.

28

motoffensiv i Ardennene. Nå var de allierte imidlertid på marsj

dagen og dro til havs for natta, var det bare 17 av de nesten

igjen, og tyskernes kapitulasjon var ventet før 1. juli. I Jalta

700 målene som var krysset av. Et lavt skydekke hadde skjult

avslørte Stalin hva han ville ha som kompensasjon for å slå til

målene, og pilotene fra hangarskipet Wake Island, som skulle

mot Japan innen tre måneder etter Det Tredje Rikes fall. Det

tjene som måldommere, hadde ikke vært i stand til å følge

var en stiv pris som blant annet omfattet at Russland skulle få

granatene gjennom skydekket.

tilbake Kuriler-øyene som Japan hadde holdt siden 1875, samt

Da Blandys styrke kom tilbake neste dag, var himmelen

den sydlige halvdelen ay Sakhalin med flåtebasen Port Arthur.

klarere - men det var også taktikken til Iwo Jimas forsvarere.

Begge deler hadde Japan overtatt etter seieren over tsarens

Dagen før hadde amerikanske minesveipere som hadde gått

Russland i 1905.

temmelig nært opp til strandlinjen før selve bombardementet,

I tillegg, antydet Stalin, måtte amerikanerne, når og hvis

møtt forholdsvis beskjeden og spredt ild fra rifler og lette

Russland kom med i krigen mot Japan, skru på strømmen av

maskingeværer. Nå møtte de derimot japanske kystbatterier

Lend-Lease-materiell via Det fjerne Østen. Og dette kravet ville

som fyrte løs fra klippene langs kystlinjen. En enslig 150 mm

uvegerlig ytterligere bebyrde amerikanernes skipskapasitet

kanon siktet seg inn på krysseren Pensacola idet den rykket inn

nettopp på et tidspunkt da de amerikanske logistikk-eksperte-

for å forsvare minesveiperne. Krysseren ble truffet seks ganger

ne strevde med å finne tak i nok tonnasje for klimaks i

på tre minutter. Den ble satt i brann, og den tok inn vann.

amerikanernes operasjoner i Stillehavet - invasjon med

Nestkommanderende samt 16 soldater ble drept, og 119 mann

fotsoldater på Japans egne øyer.

ble såret. Flere timer senere fikk 13 kanonbåter som dekket

Diskusjonene mellom de tre store på Jalta-konferansen

adkomsten til stranden for marinens sprengningsgrupper,

hadde i hvert fall brakt denne finalen nærmere fokus, og U.S

grundig juling av godt skjult tungt artilleri. Selv om båtene

Join Chiefs måtte på ny vurdere det som til nå bare hadde vært

klarte å fullføre oppdraget, var dekkene oversådd med døde og

en forsøksplan. Den hadde omfattet to angrep med kodenavn

sårede.

henholdsvis Olympic og Coronet, med fire måneders mellom­

Om ettermiddagen på D-dagen-minus-2 gjenopptok Blan­

rom. Den første planen dreide seg om en landgang på Kyushu,

dys slagskip og kryssere bombardementet. Fly fra hangarskipe­

Japans sydligste øy. Den andre gikk ut på en påfølgende

ne ble sendt inn for å beskyte øya, og bombefly av typen B-24

invasjon på den viktigste øya, Honshu, der man skulle krysse

kom fra Marianene med splintbomber. Men om kvelden var

Kanto-sletta og gå direkte mot Tokyo.

overslaget over dagens ødeleggelser en stor skuffelse. Selv om

Men først måtte altså Iwo Jima og Okinawa inntas. Den 16.

man fant litt trøst i at japanerne var blitt nødt til å avsløre en del

februar - D-minus-3 for Iwo Jima - foretok en kampstyrke med

kanonstillinger som hittil hadde vært ukjente for amerikanerne,

amerikanske krigsskip under ledelse av kontreadmiral William

var det få av de kjente installasjonene som var blitt ødelagt.

H. P. Blandy det siste bombardementet av øya før invasjonen.

Det ble besluttet å bruke D-dagen-minus-1 til å konsentrere

Styrken besto av seks slagskip, fire tunge kryssere, en lett

den amerikanske ilden om kystartilleriet og strandforsvaret for

krysser og 16 destroyere. Blant slagskipene fant man Nevada,

å rydde veien for marinesoldatenes landgang.

Texas og Arkansas, som alle var veteraner fra Normandie-

Mannen som var utpekt til å kommandere dem på selve Iwo

invasjonen, samt det 30 år gamle New York, som hadde hjulpet

Jima, general Schmidt, var uberørt av utsiktene til kraftig

til med å dekke landsettingen i Nord-Afrika.

japansk motstand. I betraktning av den massive ansamlingen

Tidligere angrep mot øyene i Stillehavet hadde gitt marinen

av amerikansk makt han hadde omkring seg, regnet han med å

en lærepenge - områdebombing, dvs. vilkårlig pepring av et

sikre seg øya på ti dager. Denne vurderingen var like urealistisk

målområde - kom det lite ut av. Ifølge Blandys plan måtte det

som Tokyos påstand om at fem amerikanske krigsskip,

hårfin presisjon til. Iwo Jima var derfor delt inn i nummererte

deriblant et slagskip, var blitt senket utenfor Iwo Jima og at

firkanter, og hver av firkantene var ett bestemt skips oppgave.

invasjonen av øya var slått tilbake.

På samme måte var alle kjente mål, såsom bunkere, betongstrukturer» utstyrt

Det var én høytstående japaner som ikke gikk på den

sine

limpinnen. Utenriksminister Mamoru Shigemitsu visste at

nummer. Etter hvert som hvert enkelt mål ble ødelagt, skulle

invasjonen sto for døra, og han visste hva den innebar. Iwo

det krysses av på en hovedliste som Blandy hadde om bord i

Jima-operasjonen, skrev han senere, «gjorde det klart for

sitt skip.

japanerne at krigen sto ved dørstokken deres».

hindere

og «tildekte

med

hver

Da skipene avsluttet bombardementet av øya den første

29

FRUSTRERENDE RAID MOT EN STYGG LITEN ØY I seks måneder, fra og med august 1944, hadde U.S. Seventh Air Force på Marianene en frustrerende oppgave. Stadig oftere ble B-24-mannskapene utkalt til bombetokter mot Iwo Jima vel

1100 km lenger nord, eller til naboøyene Chichi-jima og Hahajima, som fungerte som forsyningsbaser for Iwo Jima. BombeUnder et angrep på Iwo lima i november daler bomber fra en B-24 ned mot Suribachi-fjellet. Bombeflymannskapene, som alltid møtte rasende luftvernild fra den sterkt befestede fjelltoppen, ga den økenavnet «Mount Sunovabitchi».

flygernes mål var å myke opp Iwo Jima foran amfibieinvasjonen som var fastsatt til februar 1945. Men på hvert oppdrag gikk

Liberator-besetningene på vingene vel vitende om at de hadde små sjanser til å gjøre særlig store ødeleggelser.

Iwo Jima var ifølge en pilot «det mest uberegnelige målet i Stillehavet». Omtrent halvparten av tiden var den stygge, lille

øya dekket av tette skyer, noe som tvang flybesetningene til

enten å bombe etter radar i blinde, eller å gå under skydekket

og dumpe rett opp i rasende japansk luftvernild, eller å oppgi toktet.

Når været var samarbeidsvillig, hadde B-24-bomberne ikke

bare luftvernilden å stri med, men også svermer av japanske

jagerfly som kom opp fra de to flyplassene på Iwo jima. Det verste av alt var at bombeflymannskapene aldri kunne være sikre på at de hadde utrettet noe særlig, ettersom mesteparten av Iwo Jimas forsvarsverker lå under jorda.

Etter fire skuffende måneder ble intensiteten i bombingen skrudd opp et hakk. I desember og januar fløy B-24-bombere

1 836 enkeltflygninger. Etter dag-toktene, ble det satt inn

nattangrep for å hindre japanske reparasjoner. Likevel ble selv ikke de hardest medfarne flyplassene satt ut av spill så lenge som en hel dag av gangen. Bombeflyene slapp ned over hundre

200-liters beholdere med napalm for å svi av japanernes oppfinnsomt kamuflerte kanonstillinger. Men selv da var det

mange av de bombeflyene som kom etter, som ikke klarte å peile inn målene eller treffe godt nok til å sette dem ut av spill. Etter hvert som invasjonsdatoen nærmet seg, ble bom­

bingen intensivert nok en gang - med samme resultat. Til slutt hadde amerikanerne sloppet ned nesten 6000 tonn spreng­ stoff på Iwo Jima. Men ifølge en etterretningsoffiser hadde all bombingen bare fått japanerne på øya til å grave seg enda

dypere ned.

Et tidlig etterretnings-kart over Iwo lima, laget den 24. august 1944, viser detaljer fra forsvaret av øya. Kamera-utstyrte B-24 tok bilder av de forskjellige sektorene av øya under bombetoktene den 17. august, og et dusin fotografier ble senere lappet sammen av rekognoseringseksperter. Betegnelsen AW står for lokalisering av automatiske våpen, mens A A betyr luftvernskyts.

32

RADAR

f AW

4 EMP

./

4

- 4 AW

MW

AIRFIELi) ffO/3 UNDER /£ONST.

- 3 AW, 2 S/L

AW, ^DAR AND SEARCHLIGHT

4

AW

3 EMPTY HEAVY

4 HEA

AIRFIELD)

AA

■i 250’ HULKS AW

- 9

FUEL STQRAG^

-6 HEAVY AA — 4 FUEL TANKS

4 AW 0 STORAGE 6

AIRFIELD NO. I

AW

4 AW — 4 HEAVY AA

i Wo JIMA KAZAN

4 AW

ISLANDS

VII 8 C PHOTOS 17 AUGUST 1944

SCALE IN FEET 1000 0 2000 4000 V 1000 3000 5000 ENC B, COMAiRFOR P l

CONFIDENTJAL

B-24 bombefly på et service-område på den halvferdige Isely-flyplassen i november 1944. Til å begynne med bodde mannskapene i telt (i forgrunnen).

34

En 500 punds bombe heises inn i en B-24 foran et nattangrep mot Iwo jima.

35

Røyk velter opp fra japanske fly som er truffet på bakken på Iwo jima. Det hendte også at japanerne tok hevn og raidet Uberator-basene på Marianene.

36

På vei tilbake fra et raid mot Iwo Jima flyr B-24 gjennom en skur av brannbombefragmenter som japanske jagerfly i større høyde har besørget. Selv om dette fargesprakende våpenet ødela mange fly, klarte det ikke å legge en eneste Uberator i bakken.

38

Generalløytnant Tadamichi Kuribayashi, sjefen for Iwo Jimas garnison, visste mer enn de fleste japanere om amerikanere og deres livsstil. I 1920-åra hadde han som kaptein vært til kavaleriopplæring på Fort Bliss i Texas. Senere, som militæratta-

sjé ved den japanske ambassaden i Canada, hadde han besøkt

Statene flere ganger. Disse reisene hadde gitt ham enorm respekt for amerikanernes foretaksomhet og energi - samt en

overbevisning som han røpet bare for sin kone. «USA er det

siste landet i verden japanerne burde slåss mot,» skrev han til henne i 1931.

Da amerikanske marinesoldater gikk i land på Saipan i

Marianene i midten av juni 1944, regnet Kuribayashi med at det

bare var et spørsmål om tid før han var i kamp mot amerikanere på Iwo Jima. Øya lå bare 1 000 km nord for

Marianene og var et logisk angrepsmål for fienden. Selv om den var liten, hadde den to flyplasser, og en tredje var under

bygging. Fra disse kunne amerikanske fly med letthet rekke over Vest-Stillehavet og slå til mot Japan og dets svinnende utposter som de ville.

Kuribayashi begynte omgående å forberede seg på invasjon av sitt eget område. Hvor mye han enn beundret de energiske

amerikanerne, så hadde han tatt mål av seg til å drepe så mange som mulig av dem - og med så effektive metoder som han bare klarte å pønske ut. I slutten av juni spiste generalen middag med en ny

stabsoffiser, major Yoshitaka Horie. Majoren nøt atskillig

autoritet på Chichi-jima, en øy 240 km fra Iwo og som utgjorde en viktig forsyningskanal for Iwo Jima. Chichi fikk lasten fra

En japansk generals private tanker «Hver manns stilling vil bli hans grav»

Tokyo med destroyere og hurtige transportskip, og sendte den

så videre til Iwo Jima med fiskebåter og andre småfartøyer.

Under Iwo Jimas vulkanske jord

Ved middagsbordet fløt brennevinet fritt, og det samme

Torden fra sjøen

gjorde samtalen. Kuribayashi spurte Horie hva han mente om

Naturens egen djevelske forsvarslinje

Iwo Jima. Horie hadde sett nok av øya til å vite at den ikke var

Dødelige søppeldunker fra gigantiske bombekastere

en av naturens største triumfer. Selv om det fantes noen

«Okay, you bastards, Off this beach.»

sjøfugl, var den så å si tom for landfugler - Horie hadde ikke sett

Fienden røykes ut av Suribachi

en eneste spurv eller svale på øya. Og som angrepsmål, mente

Stridsvognen Ateball slår igjen

han, var øya like sårbar som «en haug med egg».

Slutten for Kjøttkverna

Under ordinære omstendigheter ville majoren ikke ha vært

B-29 forklarer alt

så villig til å gi råd til sin overordnede, men i den avslappede

En amerikansk vingløper tar hevn

atmosfæren gjorde han det, og det temmelig direkte. «Det

En dødsdømt gestus til den nasjonale ære

beste man kan gjøre med Iwo Jima er å senke den i havet,» sa

han. «Det er gjennomførlig - bare man har nok sprengstoff.»

BRUTAL KAMP OM IWO JIMA

Kuribayashi var ikke altfor glad i øya han heller. Den bestd

mann sterke 2. blandede brigade, var dårlig trent, og mange av

av en vulkansk askehaug, den var uten vann og helt gold

dens offiserer var over aldersgrensen. Atskillig mer velkom­

bortsett fra litt krattskog, og den stinket av restene etter den

ment var det 7 600 mann sterke 26. stridsvognregimentet, som

svovelen som en gang i tiden hadde trukket japanerne til øya.

hadde blitt kamptrent i Mandsjuria. Uheldigvis for japanerne

Faktisk var det denne egenskapen som i sin tid hadde gitt øya

hadde et skip med 28 av regimentets tanks blitt senket av den

dens navn - Iwo Jima betyr Svoveløya.

amerikanske ubåten Cobia. Men baron Takeichi Nishi, sjefen

Innerst inne kan det godt hende at Kuribayashi var enig med

for 26. regiment, var bare midlertidig nedslått. Etter en stund

Horie i at det hadde vært bedre om øya ikke eksisterte. I

ankom det nye 22 tanks. Nishi var en fargerik type, kjent og

fiendens hender ville den kunne bli en dolk som pekte rett mot

beundret i USA som Japans fineste rytter. Han hadde vtinnet

Japans hjerte. Men den unge majorens gretne avskriving av

gullmedalje under de olympiske lekene i Los Angles i 1932, og

øya irriterte generalen likevel. Det måtte være bedre å se den

han gikk stadig rundt med en lokk fra manen til sin berømte

som en bastion for keiserdømmet, en bastion som burde selge

hest, Uranus. En annen markant skikkelse, kontreadmiral

seg dyrest mulig.

Toshinosuke Ichimaru, en marineflyger som var blitt lam under

«Når fienden kommer, kan vi klare å holde ham fast,» sa

et havari med et eksperimentfly, kom for å overta komman­

Kuribayashi. «Så kan vår forente flåte komme og gi ham en på

doen over de 7 000 mann i marinens fly- og bakkestyrker på

tygga.»

Iwo Jima.

«Det fins ikke lenger noen forent flåte,» sa Horie. Kuribayashi stirret forbløffet på sin gjest. «Du er full,» sa han.

Da høsten kom hadde Kuribayashi totalt 21 000 mann til

disposisjon - og en forsvarsplan så radikal at den sjokkerte og

Det var riktig at Horie overdrev. Men i hans stilling inngikk

fornærmet de fleste av hans underordnede. Han ville ikke

hyppig kontakt med Tokyo, og han var langt bedre orientert

kjempe om Iwo Jimas strender. Fra invasjonene på Tarawa og

om det som foregikk utenfor Iwo Jima enn Kuribayashi var.

Kawajalein visste generalen at bunkerstillinger på strendene ikke hadde noen sjanse mot de amerikanske fly-, marine- og

Majoren fortsatte med å fortelle generalen om den katastrofen den japanske marinen hadde blitt utsatt for bare en ukes tid

amfibie-styrkenes forente krefter. Han ville heller ikke tillate

eller to tidligere i et to dagers slag nord for Filippinene.

selvmorderiske banzai-angrep. I stedet skulle mennene holde

Torpedoer fra amerikanske ubåter hadde senket to japanske

ut så lenge som mulig, og hver mann måtte ta seg av ti

hangarskip, og amerikanske hangarskip-fly hadde ødelagt

amerikanere.

enda ett hangarskip samt fire andre skip. Over 400 japanske fly, over halvparten av marinens flypark, var blitt ødelagt.

Kuribayashis plan gikk ut på at nesten hele garnisonen skulle gå under jorda. Det var en frekk idé - det var få steder som var

Horie kom også med andre nyheter som Kuribayashi ikke

mindre egnet til underjordiske konstruksjoner enn den vulkan­

hadde hørt, nemlig om de ødeleggelsene amerikanske ubåter

ske Iwo Jima. Bare 30 fot nede var heten så intens at det var

hadde anrettet mot japanske handelsskip, slik at det var

umulig å arbeide mer enn fem minutter sammenhengende

mangel på alt hjemme i Japan - til og med mat. Kuribayashi

uten å komme opp i dagen for å få luft. Ikke desto mindre fikk

var slått til jorda. Men han var nå mer enn noen gang besluttet

en arbeidsstokk på flere hundre koreanske tvangsarbeidere

på å gjøre Iwo Jima til et steinfort på sjøen. Når invasjonen kom,

ordre om å begynne å grave med alle tenkelige og utenkelige

sa Kuribayashi, vil «hver mann yte motstand til siste slutt, og

redskaper og maskiner. Spesialister i underjordiske festnings­

hans stilling skal være hans grav».

verker ble sendt inn fra Japan for å legge grunnlaget. Betong og

Opptrappingen på Iwo Jima skred fram hele sommeren

jernarmering ble fraktet inn fra major Hories depoter på

1944. Kuribayashis beste soldater var de 2 700 mennene i 145.

Chichi-jima. En ingeniørbataljon fra marinen kom for å felle

infanteriregiment. De fleste av dem kom fra byen Kagoshima

småskog for å skaffe eikeplanker til å avstive hulegangene. De

på Kyushu, som tradisjonelt hadde vært utklekningsanstalt for

la også beslag på alt annet treverk på øya.

ypperlige krigere. Det keiserlige hovedkvarteret sendte inn 109.

Kuribayashi samlet sine folk inni Suribachi-fjellet, den nesten

armédivisjon, men den største enheten i divisjonen, den 5 000

200 meter høye klippen som dominerte den smale sydenden

41

av Iwo Jima, og i de krinkelkrokete og steinete kløftene og

tunnelene var nesten 800 meter lang og hadde 14 innganger.

sprekkene i nordenden. Admiral Ichimaru protesterte mot

Disse skjulte installasjonene ble utstyrt med mat, vann,

denne formen for prioritering fordi han mente at Chidori, den

ammunisjon, elektrisitet, radio og felttelefoner.

største flyplassen på øya, og som flygerne hans skulle operere

På overflaten munnet tunnelsystemet ut i betongskur og

fra, ville bli praktisk talt ubeskyttet. Kuribayashi firte et lite hakk

bunkere med jord skuffet godt over som skulle tjene både som

- han lot marinen få halvparten av en betongsending, nok til å

kamuflasje og for å ta av for bomber og kanonild. Alt i alt hadde

konstruere 150 småbunkere i nærheten av stranden ved

Kuribayashi omkring 800 kanonstillinger - dypt nedgravde

Chidori.

bombekasterstillinger med kompassgradene malt inn på side­

Innen utgangen av 1944 hadde Kuribayashi skaffet seg et

ne som hjelp til å sikte, og betongoverbygde kanonstillinger

intrikat underjordisk nett av huler, bunkere, kommandoposter

med skrånende skyteskår slik at de ikke skulle bli ødelagt av en

og sykehus, innbyrdes forbundet med 25 km tunneler - en av

eventuell fulltreffer fra sjøsiden. Generalen selv kontrollerte

EN LABYRINT AV UNDER­ JORDISKE FORSVARSVERKER Japanerne på Iwo Jima var så grundig ned­ gravd at det var lite annet enn kanonmunninger som vistes over bakken. Alt annet var gjemt i en labyrint av underjordiske rom og tunneler. Garnisonens kommandant, generalløyt­ nant Tadamichi Kuribayashi, hadde i seks måneder overvåket oppbyggingen av utalli­ ge installasjoner over hele øya. Suribachifjellet var gjennomhullet av sju lag med huleganger som forbandt omkring 1000 underjordiske rom. På den nordlige delen av øya inneholdt åsene tunneler som forgreinet seg til en rekke naturlig huler og grotter. Det flate midtpartiet på øya rommet få naturlige skjulesteder, og anleggsfolkene, som var nødt til å starte bokstavelig talt på bar bakke, konstruerte en seksjon av underjordiske ganger som vist på diagrammet til høyre. I de fleste av disse underjordiske nettver­ kene muliggjorde mange forskjellige inngan­ ger at japanerne kunne sette inn plutselige motangrep fra uventet hold. Forsvarerne kunne omgå fienden ved usett å forflytte seg til en annen huleåpning bak fiendens linjer. Under bombardement fra sjøen eller fra luften kunne forsvarerne bare trekke seg dypt inn i labyrinten. Service-avdelinger for de stridende solda­ tene lå gjemt i godt beskyttede tunneler. Soldatforlegninger lå klemt inne mellom lagerrom og kjøkkenavdelinger. Og offisere­ ne hadde innrettet seg forholdsvis luksuriøst med familiebilder og portretter av keiseren på veggene.

Genera/ Kuribayashi (i midten) gransker konstruksjonsplanen for fwos underjordiske forsvarssystem i 1944.

42

stillingene på sine daglige inspeksjonsrunder - av og til kunne

foran ham, og brevene hans var fulle av faderlige råd. Han

man se ham stående bak et skyteskår og sikte med spaserstok­

irettesatte datteren Yoko for hennes dårlige grammatikk og

ken sin.

ortografi: «I Japan blir du ikke respektert av noen hvis du skriver

Utbyggingen av forsvarsverkene på Iwo Jima fortsatte

feil i brev.» Han klagde over sønnen Taros mangel på moden­

ufortrødent til tross for et crescendo av tokter fra amerikanske

het. «Viljestyrke er essensen i all manndom,» skrev han. «Du har

B-24 stasjonert på Saipan, samt, i det siste stadiet før

ennå ikke utviklet viljen din, og på det nåværende stadium er

invasjonen, av fly fra amerikanske hangarskip. Ingen av

du ennå ikke i stand til å være familiens overhode.» Kuribaya-

toktene hadde noen særlig virkning ut over å holde Kuribayas-

shis kone, Yoshie, fikk råd om hva hun burde ha på seg for å

his menn våkne. Kuribayashi selv brukte mye av tiden til å skrive hjem til

familien i Tokyo. Han regnet ikke med å overleve slaget som lå

unngå Tokyos kalde vinterluft og hvordan hun skulle oppbe­

vare familiens verdisaker. I enkelte av brevene til kona berørte Kuribayashi også sin

japansk krigsfange og senere overført til diagram av japanske forskere etter krigen - lå øst for Iwo Jimas Flyplass nr. 2. Dette nettverket lå mer enn 32 fot dypt, hadde 17 innganger, målte 495 meter i lengderetningen og rommet 300 mann. Alle dets forsvarere døde i kamp eller begikk selvmord, med unntak av den menige soldaten som tegnet dette kartet. Han ble tatt til fange i bevisstløs tilstand etter å ha skutt seg.

43

egen situasjon. «Jeg har gått atskillig ned i vekt,» skrev han. «På

ved rekka på transportskipet Bayfield og reflekterte over at han

en måte ser jeg ut som Gandhi, den store inderen. Måltidene

aldri hadde sett et lignende bombardement - og han hadde

her består for det meste av tørkede grønnsaker, så jeg har ofte

sett det som foregikk på Attu, Tarawa og Saipan. «Jeg kan ikke

en sur følelse i magen. Vi svetter mye, men dessverre er det

fri meg fra å tenke at ingen kan overleve dette,» skrev han i sin

ikke rent vann her. Det er så mange fluer og mygg her at vi av

notatbok, «men jeg vet bedre.»

og til ikke kan åpne munnen eller øynene.»

Klokka 7.30 var den første puljen av LVTer klare ved

Generalen var åpenhjertig med hensyn til det han betraktet

startlinjen to sjømil ut fra Iwo Jimas sydøstre strender. Like etter

som sin sikre skjebne: «Det spiller virkelig ingen rolle hvor jeg

klokka 8 stanset krigsskipene granatilden for å slippe 120

får min grav,» skrev han. «Hvis det virkelig fins noe slikt som en

lavtflygende hangarskipfly til med napalm, raketter og mitraljø-

sjel, så vil den forbli hos deg og barna.»

seild. En sveip B-24 kom inn i stor høyde og slapp ned 19 tonn

sprengstoff. Klokka 8.25 gjenopptok marinefartøyene sitt

Den 19. februar - D-dagen for Iwo Jima - opprant klar og stille.

bombardement og slengte 8 000 granater til innover øya i løpet

De grå transportskipene til invasjonsarmadaen stanset om­

av de neste tretti minuttene.

kring 10 sjømil utenfor kysten. Klokka 6.40 startet bombarde­

Klokka 8.30 gikk den første puljen av LVTer over startlinjen.

mentet fra store krigsskip og små, rakettførende kanonbåter -

Snart markerte fossende hvite kjølvannsstrimer etter 10 puljer

«spitkits» som amerikanerne kalte dem - om hverandre. Og

med landgangsfartøyer adkomsten til stranden. Mange av

med et slag ble den stille morgenen flerret av voldsom

mennene i denne disiplinerte ferden mot skjebnen skulle snart

våpentorden.

være døde, og det var ingen som visste det bedre enn de selv.

Ute på sjøen begynte 4. og 5. divisjons marinesoldater å

5. divisjon hadde aldri før vært i kamp som en enhet, selv om

kravle over rekka på transportskipene og ned de høye

40% av mennene var veteraner fra andre slag i Stillehavet. Nå

skipssidene langs flisete lastenett som førte ned til de små

skulle divisjonen gå i land på strendene som hadde fått

landgangsfartøyene. Nå og da hendte det at en marinesoldat

betegnelsene Rød og Grønn - strandhodets venstre flanke,

nedlastet med omkring 50 kg utstyr mistet taket og ramlet ned.

nærmest Suribachi-fjellet. Oppgaven med å innta denne

Landgangsfartøyene begynte å danne puljer. LVTene, de

sovende vulkanen som nå krydde av forsvarsverker og

tubelignende flytende stridsvognene som gikk under navnet

japanere, skulle overlates til divisjonens 28. regiment som

Amtracs, skulle gå inn først. De flatbaugete LCVPene, såkalte

befant seg ytterst til venstre. Den garvede 4. divisjon, som nå

Higgins-båter, skulle følge etter.

foretok sitt fjerde angrep i Stillehavet på 13 måneder, skulle

Over hodene på dem raste en storm av granater og raketter,

landsettes på Blå og Gul, dvs. strandhodets høyreflanke.

og Iwo Jima begynte å bli usynlig bak røyken fra bombarde­

Ingenting av det som lå foran dem virket lettvint for noen, men

mentet. Robert Sherrod, korrespondent for Time og Life, sto

kanskje hadde 3. bataljon fra 25. regiment i 4. divisjon den

44

verste oppgaven - nemlig å erobre en sterkt befestet åsrygg

utstyret og arbeide seg til fots oppover terrassene. De snublet

etter å ha passert en steinet skrent oversådd med bunkere og

og gled og sto ofte til knes i sand.

kanonstillinger i den høyre enden av strandhodet.

Men om fotfestet var forferdelig dårlig, så var strendene i

Fra sitt kommandoskip iakttok generalmajor Clifton B.

hvert fall fri for fiendtlig ild. General Howlin' Mad Smith, sjefen

Cates, sjefen for 4. divisjon, det hele og bemerket: «Hvis jeg

for marinens ekspedisjonsstyrke, hadde på forhånd spådd at

hadde visst navnet på ytterste høyre mann i den ytterste høyre

«hver eneste kokk og baker kommer til å være på stranden med

avdelingen av det ytterste høyre kompaniet i 3. bataljon i 25.

ett eller annet slags våpen i hånden». Erfaringene fra tidligere

regiment, så skulle jeg innstilt ham til medalje før vi begynner.»

strandhoder i Stillehavet hadde tilsagt dette, men general

De første LVTer tøffet i land klokka 8.59, ett minutt foran

Kuribayashi hadde lagt andre planer for Iwo Jima. Hans hensikt

skjema. Omgående ble sjåførene viklet inn i Iwo Jimas

var å la soldatene først komme seg på land og så sette dem

djevelske naturlige forsvar. Ikke bare var strendene bratte og

under drepende ild fra begge flankene. Tre puljer med omtrent

steg i terrasser på 10-15 fot hver, men de besto i tillegg av

1 200 marinesoldater i hver, var kommet på land før forsvarer­

vulkansk sand som var så løs at LVT'ene ikke fikk skikkelig tak.

ne begynte å spille opp med hardere saker enn håndvåpenild

Så i stedet for å bli kjørt innover land med Amtrac måtte

og et par tilfeldige bombekastere.

soldatene hoppe av ved strandkanten, sele på seg det tunge

Den første amerikaneren som ble drept på Iwo Jima kan ha

To svarte marinesoldater holdes i sjakk av fiendtlig ild og graver seg ned på stranden på Iwo Jima på D-dagen, den 79. februar, 1945. Fire kompanier svarte amerikanere hadde til oppgave å losse landgangsfartøyene og deres hvite overordnede, oberst Leland S. Swindler, komplimenterte dem for «utpreget kaldblodighet og mot» under ild.

Den amerikanske invasjonsflåten kom inn mot Iwo Jima, den største av Vulkan-øyene (innfelt), fra sørøst og landsatte en fortropp på to marinedivisjoner nesten uten å møte motstand. Men så åpnet japanerne en drepende kryssild fra Suribachi-fjellet og fra godt forskansede stillinger i nord, og gjorde Iwo Jima til en av de bitreste slagmarkene i hele annen verdenskrig.

45

vært en korpral fra 28. regiment som hadde nådd toppen av en

av dem, som målte åtte tommer i diameter, ble avfyrt fra et

skrent i skyggen av Suribachi uten å pådra seg ild, og som nå

slags metalltrau som kunne foldes sammen og fraktes. Denne

satte inn et personlig felttog mot småbunkerne. Etter at han og

raketten hadde en storebror med diameter på 16 tommer. Den

en sersjant hadde slengt granater inn gjennom skyteskåret,

ble avfyrt fra en tresylinder, omtrent som en nyttårsrakett.

gikk korporalen inn og kom ut igjen med blodig bajonett. Så

Disse våpnene var upresise - de hadde en tendens til å svirre i

løp han videre til neste og hoppet opp på den. Her ble han

luften - og oftest skjøt de langt over mål og havnet på sjøen.

drept av en kule fra en tredje bunker.

Marinesoldatene kalte dem for «bubbly wubblies» etter lyden

Helt på høyresiden av strandhodet, i nærheten av den tungt

de ga fra seg i flukten.

befestede skrenten som japanerne holdt, ventet en høyst

Den stadig mer intense ilden fra Kuribayashis stillinger pluss

spesiell ildprøve på løytnant Benjamin F. Roselle jr. fra 4.

vanskelighetene med å bevege seg gjennom et lende som

divisjons 25. regiment. Roselle ledet en av marinens sambands-

stadig skiftet mellom sand og aske, forårsaket en gigantisk

grupper som skulle peke ut angrepsmålene for skipene.

forstoppelse av menn og materiell langs hele det 3 500 m lange

Medlemmene av denne gruppen var i ferd med å streve seg

strandhodet. Midt i dette kaoset hadde to kompanier svarte

opp terrassene ved siden av skrenten, og stampet seg fram i

marinesoldater - 8. ammunisjonskompani og 36. depotkom-

den forræderiske sanden da en bombekastersalve kom inn

pani - en svært vanskelig oppgave. De hadde ansvaret (som de

over dem. Roselles venstre fot ble så å si revet av. Mennene

senere kom til å dele med to svarte kompanier til samt en svart

hans hadde akkurat lagt en årepresse på ham da det kom en ny

hæravdeling, 476. amfibiebilkompani) for alt fra å hale land-

runde og drepte to av mennene og slengte splinter inn i

gangsfartøyer gjennom dønningene på stranden til å losse,

Roselles høyre fot. Roselle og den ene mannen som var igjen, lå

stable og sortere ut utstyr og proviant - og utlevere det til

og klamret seg til bakken da tredje runde kom. Den traff

marinesoldatene i formasjonene. En sterk rygg var her av

Roselle i høyre skulder og sprengte vekk kameratens høyre

essensiell betydning, men også mot og fatning under den

bein.

stadige ildgivningen. Selv om de svarte marinesoldatene mer

Uten et ord kravlet mannen av gårde på albuene, og Roselle lå tilbake sammen med de døde. En fjerde bombekastersalve

ble regnet som arbeidskraft enn som stridende, gjorde det japanske artilleriet ingen slik forskjell.

løftet ham fra bakken og slapp ham ned igjen. Han undret vagt

Helt over på den andre siden av strandhodet var mennene

på hva klokka kunne være og løftet hånden for å se - akkurat

som skulle angripe Suribachifjellet kommet i vanskeligheter.

idet splinter fra femte salve rev bort klokka og etterlot et rødt

Det var en stri jobb å forsere de sandete terrasseskråningene,

sår på håndleddet hans. Roselle, som nå ikke brydde seg om

og de kom seg faktisk ikke av flekken, og stimlet sammen på

noen ting lenger, ble til slutt funnet og båret ned til stranden. I

stranden, usikre på hva de nå skulle foreta seg. En kortvokst,

live.

undersetsig marineoffiser strenet bortover stranden mens han

Invasjonssoldatene oppdaget snart at Kuribayashis menn var

fra denne stranden.» Det var oberstløytnant Chandler W.

utstyrt med nye, gigantiske bombekastere, noen opptil 320

Johnson fra 2. bataljon i 28. marineregiment, og hans kategoris­

mm - omkring tre ganger så svære som de største amerikan­

ke roping fikk mennene på beina. Johnsons adjutant tok med

ske. Prosjektilene, som lignet søppeldunker der de fløy gjen­

seg det amerikanske flagget som de etter planen skulle plante

nom luften, forårsaket voldsomme eksplosjoner idet de landet

på toppen av Suribachi, og dermed trasket soldatene i vei.

ropte: «Okey, you bastards. La oss for helvete komme oss bort

og sendte ut langt større splinter enn et vanlig bombekaster-

Omkring en kilometer lenger bortover stranden hadde TI.

prosjektil, og over et større område. Dette var hovedårsaken til

regiment funnet en litt lettere vei. På dette punktet var øya

at nesten 8% av de amerikanske sårede døde av skadene de

bare halvannen kilometer bred og forholdsvis dårlig forsvart.

fikk på Iwo Jima, mens gjennomsnittet for hele annen

Utpå ettermiddagen hadde 27. regiment kommet seg over på

verdenskrig var 3%.

den andre siden av øya og sikret seg en fingerbredd av den

De japanske våpenlagrene inneholdt også andre overraskel­ ser, blant annet raketter som veide langt over hundre kilo. En

sørlige enden av den største flyplassen.

På brohodets høyreflanke ble marinesoldatene fra 4. divisjon

Under ild fra fienden bærer marinesoldater kasser med ammunisjon i land fra LSTer og LSMer på D-dagen på Iwo Jimas Red Beach. Denne besværlige oppgaven måtte mennene selv ta seg av fordi lastebilene ble sittende fast i den løse vulkansanden, og det fantes ikke nok beltek/øretøyer til å overta.

46

grundig pepret fra artilleri i steinbruddet og på åsen bak.

brystet og kastet seg mot stålsiden til en tank. Han ble sprengt i

Sammen med 4. divisjon var også marinens 133. ingeniørbatal-

luften, men Sherman-tanken klarte seg.

jon, de såkalte Seabees - «Sjøbiene». En av dem, maskinist

Klokka 16.30 var steinbruddet erobret. Men det hadde

Alphenix J. Benard, fikk oppleve en heller kvalmende landgang.

kostet oberstløytnant Justice M. «Jumpin Joe» Chambers fra 3.

Han satt inni buken på en LSM, på setet til sin bulldozer med

bataljon i 25. regiment alle unntatt 150 av de 700 mennene

motoren allerede i gang idet fartøyet nærmet seg land. Da

som angrepsstyrken opprinnelig besto av. Resten var døde,

landgangsseksjonen ble senket ned, så Benard en rekke døde

såret eller i sjokktilstand, og ett kompani hadde bare 18

marinesoldater skvulpende foran seg i fjæra. Det fantes ingen

kampdyktige igjen av 240 mann. Og D-dagens første mål - på

annen vei til land, så Benard måtte bare lukke øynene og kjøre i

kartet definert som 0-1, en linje fra steinbruddet til Iwo Jimas

vei.

andre flyplass på vestkysten - var langt fra nådd.

Utpå morgenen var 16 Sherman-tanks kommet i land for å få

Omkring klokka 17 begynte angrepsstyrken å slå leir. Da

fart på erobringen av steinbruddet. Soldatene hadde blandede

hadde 30 000 marinesoldater kommet i land, og 556 av dem var

følelser overfor stridsvognene. Det var storartet å ha dem der,

døde, savnede eller døende av skader. Å slå seg til i Iwo Jimas

men det var ikke så storartet å befinne seg i nærheten av dem,

sand for natta var litt av et strev. «Det er som å grave seg et hull

for de pådro seg ild. Med en pansret bulldozer foran seg til å

inni en tønne hvete,» sa en oppgitt menig.

lage vei bega stridsvognene seg oppover terrassene. Underveis

Et massivt kontrastøt fra japanernes side var ventet om

fikk en av dem sprengt bort en belteplate, og tre raske treff

natta, men kom ikke. General Kuribayashi sparte på mennene

ramponerte den deretter helt. De andre vognene fortsatte,

sine. Men hans gigantiske bombekastere hamret løs mot

mens soldatene fra kaptein Masao Hayauchis 12. uavhengige

brohodet og drepte nedgravde marinesoldater. Sherrod kalte

panservernbataljon sto imot så godt de kunne inntil kanonene

det «et mareritt i helvete».

deres ble satt ut av spill av stridsvognenes 75-ere. Da Hayauchi

Kuribayashi selv hadde et spesielt ærend å utføre. Han satte

ikke lenger øynet noen utvei, klemte han en sprengladning til

en fyrstikk bort til en haug med japanske pengesedler -120 000

47

48

yen ialt. Pengene hadde knapt noen verdi for amerikanerne på

menn på denne måten skubbet seg østover langs kysten og

Iwo Jima, men likevel ville ikke generalen at pengene skulle falle

fram til foten av fjellet og lagt bak seg 40 istykkersprengte eller

i deres hender. Over radioen informerte han Tokyo om at bålet

utbrente stillinger med døde japanere i.

representerte en gave til finansdepartementet fra Iwo Jimas

D + 2 var stort sett en gjentakelse av dagen før, med den forskjellen at fly fra hangarskipene nå hadde bombet og strafet

dødsdømte mannskaper. Klokka 8.40 på D +1 gjorde 28. regiment fra 5. divisjon seg

øya bare 100 meter foran angriperne. Flyene ble trukket tilbake

klar til den sure jobben å gå løs på Suribachis forsvar. Det skulle

da bomber og prosjektiler begynte å komme farlig nær de

komme til å ta to hele dager og en del av den tredje, men det

amerikanske soldatene. Hele dagen igjennom fraktet LVPer

fantes øyeblikk da det ikke så ut til at jobben kunne gjøres i det

inn stadig mer olje til flammekasterne, mer sprengstoff og flere

hele tatt.

granater. Marinesoldatene fant også opp et nytt våpen. Idet de

Bare det å nå fram til foten av fjellet var en stri tørn. Angrepet

klatret opp på sidene av Suribachi, kunne de høre japanerne

skred fram med oberstløytnant Johnsons 2. bataljon på venstre

snakke under jorda. De fikk sendt opp bensin som de helte ned

flanke og oberstløytnant Charles E. Shepards 3. bataljon på

i sprekker i fjellet og så satte fyr på.

høyresiden. Shepards menn hadde fått den enkle og uttrykkeli­

Ett eller annet sted inni fjellet fikk oberst Kanehiko Atsuchi

ge ordren «å sikre oss den råtne eiendommen og for helvete bli ferdig med den». De hadde ingen stridsvogner. Åtte tanks var

radiokontakt med Kuribayashi som satt i sitt hovedkvarter på

Iwo Jimas nordre platå. «Fiendens bombardement fra luften og

riktignok til disposisjon, men de manglet drivstoff og ammuni­

fra sjøen samt deres angrep med sprengladninger er svært

sjon. De to bataljonene hadde litt artilleristøtte - fra transpor­

intense,» rapporterte Atsuchi. «Hvis vi prøver å bli her og holde

table 37 mm panservernkanoner og fra 75-ere på halvbeltevog-

våre posisjoner, kommer vi til å utslette oss selv. Vi vil heller gå

ner og fra kanonene på en destroyer og en minesveiper på hver

ut og møte døden med banzai-angrep.» Kuribayashi var

side av øya, 200 meter fra midten av fjellet.

fremdeles bestemt imot banzai-fremstøt, og han svarte nå med

Men først og fremst ble det en jobb for menn til fots med

karabin, M-1 og bajonett, Browning automatgevær, granater,

et spørsmål: Hvordan kunne Atsuchi snakke om å gi seg etter

bare tre dager?

pakkeladninger og flammekaster - særlig de to sistnevnte - for

Atsubachi hadde ikke mye tid til å spekulere over denne

å røyke forsvarerne ut av sine huler eller grille dem der inne.

avvisende holdningen. Noe senere på dagen ble han truffet av

Kuribayashis menn var for det meste usynlige. Til og med lik var

en granatsplint, og mens han lå på dødsleiet, ga han noen av

et sjeldent syn, selv om Shepards folk fant 73 japanske lik i

mennene sine ordre om å krysse fiendens linjer og melde fra til

nærheten av et kystbatteri - ofre for den amerikanske

Kuribayashi.

marinens ildkraft.

På D + 3 var det ennå motstand å spore fra japanerne inni

Dette bombardementet hadde brakt alle kanonene ved

Suribachi, men den ble stadig svakere. Fra tid til annen sendte

foten av fjellet til taushet, men det fantes ennå hundrevis av

de desperate forsvarerne store kampesteiner nedover fjellsiden

småbunkere hvor forsvarerne satt på huk bak maskingeværer

og inn blant amerikanerne. Men utpå dagen klarte amerikan­

og ventet på marinesoldatene. Og inni Suribachi lurte det 1 200

ske patruljer med geværene nesten stoppet til av en kombina­

mann til, klare til å bevege seg langs det indre tunnelsystemet

sjon av vulkansk aske og drivende regn, å gå rundt hele fjellet

for å komme seg i best mulige posisjoner på overflaten, og

fra hver sin kant og møtes på Tobiishi Point, sydspissen av Iwo

plukke ned marinesoldatene etter hvert som de nærmet seg.

Jima. Om ettermiddagen klatret sersjant Robert L. Whitehead

Den beste måten å angripe slike stillinger på, var å gå løs på

og en gruppe på fire mann et godt stykke opp på nordsiden av

dem fra kloss hold. Den ene av to soldater, utstyrt med

fjellet. De så ingen japanere og gikk ned igjen for å avlegge

flammekaster eller pakkeladning og dekket av kameraten,

rapport. Whitehead spurte om han skulle gå helt til topps, men

pleide da å kravle opp på det han trodde var den passive siden

det var allerede blitt sent og han ble bedt om å vente til neste

av bunkeren. Så snek han seg fram mot et skyteskår eller en

morgen.

ventil og skjøv inn sprengladningen eller skjøt inn rasende

Om natta krøp de omkring 300 japanerne som ennå levde,

tunger av gul flamme. Utpå ettermiddagen hadde Johnsons

ut av hulene og gikk nordover i overensstemmelse med

F6F Hellcat jagerbombefly feier inn over Iwo Jima fra hangarskip fra 5. flåte (i bakgrunnen) og plasserer bombene sine med glitrende presisjon like foran den fremrykkende 4. divisjon. Ved slutten av kampen hadde amerikanske bombefly pepret øya med over 1 000 tonn bomber, 12 000 raketter og 400 tanker napalm.

49

instruksen fra sin døende oberst. Omkring 20 av dem kom seg

men en geværsalve fra marinesoldatene felte ham.

helt fram - en herjet og medtatt gjeng under ledelse av en

General Howlin' Mad Smith var nå på vei i land med en

marineløytnant. I hovedkvarteret til kaptein Samaji Inouye,

celeber gjest fra USA - marineminister James V. Forrestal.

sjefen for Iwo Jimas marine-vaktstyrke, meldte løytnanten fra

Ministeren var nettopp ankommet fra Washington for å skaffe

om tapet av Suribachi. I det japanske hierarkiet rangerte

seg førstehånds inntrykk av marinens arbeid i Stillehavet, og da

Inouye nest etter selveste admiral Ichimaru og var kjent for å

han nå fikk se et lite flagg oppe på fjellet, utbrøt han: «Holland,

være tradisjonsbundet tvers igjennom. «Din forræder, hvorfor

den flaggheisingen på Suribachi betyr et Marine Corps de neste

kom du hit?» hylte han til løytnanten. «Vet du ikke hva

500 år.»

skamfølelse er? Du er en feiging og en desertør. Jeg skal nedlate

meg til personlig å halshogge deg.»

Fra foten av fjellet fikk også oberstløytnant Johnson se

flagget gå til topps. Han forsto med en gang at bataljonens

Løytnanten knelte og bøyde ydmykt hodet. Inouye trakk

eiendom plutselig var blitt et historisk symbol. «En eller annen

sverdet og svingte det i luften. Men hogget kom aldri, for

jævel kommer til å ønske seg det flagget,» sa han. «Men det skal

Inouyes underordnede offiserer grep det ut av hånden hans.

vedkommende bli blå for. Det der er vårt flagg.» En korporal ble

Kapteinen begynte å gråte og jamre: «Suribachi har falt.

sendt av gårde for å kvarte et annet flagg. Han fikk tak i et på et

Suribachi har falt.»

landgangsfartøy nede ved stranden. Det var et skikkelig flagg,

Klokka 8 om morgenen på D + 4 startet sersjant Sherman B.

Watson og tre menige fra 2. bataljon i 28. marineregiment

som målte 56 ganger 96 tommer, nesten dobbelt så stort som det flagget som allerede var heist.

oppover nordsiden av Suribachi. De nådde toppen på 40

Da et halvt dusin marinesoldater heiste det store flagget to

minutter uten å møte fiendtlig ild, og vel oppe begynte de å

timere senere, var Joe Rosenthal, en fotograf fra Associated

finkjemme vulkankrateret. De så en maskingeværstilling og

Press, til stede - og tok annen verdenskrigs mest berømte bilde

stabler med ammunisjon - men ikke en levende sjel. Så skled

(se side 72-73).

og snublet de nedover skråningen for å avlegge rapport.

På D + 4 gjentok general Harry Schmidt, sjefen for V

Oberstløytnant Johnson tilkalte NK for kompani E, løytnant

amfibiekorps på Iwo Jima, at det ikke ville ta mer enn 10 dager

Harold G. Schrier, og ga ham ordre om å innta toppen og sikre

tilsammen å underlegge seg Iwo Jima. I virkeligheten skulle

seg krateret. «Og sett opp dette her,» sa Johnson og ga ham det

man telle den 16. mars - D + 25 - før amerikanernes grep om

lille amerikanske flagget som han hadde håpet å plante på

øya var fast nok til at man kunne si at den var sikret. Da

toppen av Suribachi på D-dagen. Schrier og de 40 mennene han hadde med seg, var

Suribachi var blitt erobret, var omtrent en tredjedel av øya på

fullstendig nedlastet med våpen og ammunisjon og hadde så

delen, bød på øyas villeste terreng - steinete fremspring og

store vansker med å komme seg opp de bratte fjellsidene at de

klippete åssider som løp rett i havet både på øst- og vest-siden.

måtte kravle på alle fire. Men de klarte å komme seg opp uten

De naturlige hinderne alene ville vært krevende nok, men i

innblanding fra fiendens side. En eller annen fant et 20 fots

tillegg hadde man Kuribayashis menneskebygdeforsvarsverker

vannledningsrør på bakken, sannsynligvis en del av øyas

å stri med - utallige huleganger, tunneler, nedgravde tanks,

amerikanske hender. Men resten av Iwo Jima, den nordre

system for oppsamling av regnvann. Dette røret ble brukt som

piggtråd, kamuflerte bombekaster- og kanonstillinger i betong

flaggstang. Et halvt dusin mann grep tak i det og satte det i

- alt sammen innsiktet mot overlappende ildsoner.

jorda, mens sersjant Louis R. Lowery, fotograf for marinesolda­ tenes mannskapsavis Leatherneck, tok bilder.

I nord dominerte Høyde 382 (tallet anga høyden over havet i fot) og dens lillebror Turkey Knob, som holdt utkikk med et

Den 16 år gamle korporal James A. Robeson nektet å posere.

bredt naturlig amfieteater. Blant andre forsvarsverker inne­

Han sto ved siden av og pep ut kameratene som «Hollywood

holdt dette amfiteateret en treetasjers bunker og en rekke

Marines» da en japansk soldat med rifle hoppet ut fra en hule i

stridsvogner som var begravd helt opp til tårnene. Både Høyde

kraterveggen. Robeson sendte i vei en langvarig salve fra sin

382 og Turkey Knob var veritable maurtuer med desperate og

Browning automatic, og mannen falt om. Fra hulen kom det nå

modige japanere. Blant amerikanerne var dette området kjent

en japansk offiser med sverdet løftet. Han løp i retning flagget,

som The Meat Grinder - Kjøttkverna.

50

På D + 6 marsjerte V korps nordover, tre divisjoner i

knekken på fire maskingeværstillinger, en japansk soldat som

bredden. 4. divisjon befant seg til høyre, midt mot Kjøttkverna,

kom snikende med en sprengladning, og 15 fiendtlige infante­

og 5. divisjon gikk fram på venstreflanken. Midten ble overlatt

rister som kom krypende blant klippene på skrenten. Senere

til elementer av 3. divisjon, som hadde vært holdt i reserve

kom et spesialkjøretøy som ble brukt til å frakte bort havarerte

utenfor land og hadde begynt sin landgang på D + 3. Etter

stridsvogner, for å hente Ateball, men tok først inn Adamson

innledende hamring fra et slagskip og to kryssere, hangarskipfly

gjennom bunnluka.

samt 1 200 artillerirunder fra land, rykket 3. divisjons 9. regiment fram mot midten bak 26 Sherman-tanks.

Erobringen av Høyde 382, som lå til høyre for flyplassen idet angriperne rykket nordover, var overlatt til mennene i 4.

Stridsvognene hadde ikke noe annet sted å gå enn over den

divisjon. De hadde en temmelig stri jobb, først og fremst på

utsatte rullebanen på Iwo Jimas nest største flyplass. Japanske

grunn av snikskyttere som lå forskanset langs åssidene hele

tropper som lå forskanset på en skrent i nærheten, åpnet ild, og

veien opp til toppen. Da en soldat som bar på en bazooka, ble

de tre forreste vognene - døpt «Agony», «Ateball» og «Angel» av

truffet, gikk mannen bak ham, korporal Douglas T. Jacobson,

mannskapet - ble truffet nesten med en gang. Angel og Agony

plutselig berserk. Han kastet geværet sitt, grep bazookaen, løp

sto snart omspent av flammer. Ateball ble stående bom fast,

opp til en japansk 20 mm kanon og brakte den til taushet. Han

men tårnet var ennå funksjonsdyktig. Besetningen på Agony

løp videre og ødela enda en stilling, deretter en bunker. Han var

klemte seg ut av den halvåpne luka og søkte ly i granatkratere

nå omringet innenfor de japanske linjene, men fyrte fremdeles

på rullebanen. Men én av mennene, korporal William R.

løs, som om han på en merkelig måte var beskyttet av

Adamson, klarte ikke å følge etter. Idet han hoppet ned på

skjebnen. Før Jacobson ga seg, hadde han drept 75 japanere.

bakken, ble han truffet av en kule i beinet. Mens han drev og

Denne dåden innbrakte ham en av de 27 æresmedaljene for

bandasjerte såret i ly av røyken fra Agony, fikk han øye på

heroisk innsats på Iwo Jima.

munningsflammen til en japansk kanon. Han kravlet seg fram

Neste dag drev mennene i 4. divisjon fremdeles og nappet i

til et punkt omtrent ti meter foran Ateball. Her veivet han med

Høyde 382 og Turkey Knob. De gjorde noen fremskritt, men

armene og pekte på det stedet hvor han hadde sett den

betalte dyrt for dem. Nesten fire amerikanere falt for hver

fiendtlige kanonen. Ateballs kanonmann tok hintet og satte

meter de erobret. Divisjonens tap den dagen var 792 døde,

den japanske stillingen ut av spill.

sårede og savnede, ett av de høyeste dagstapene under hele

Adamson, som fremdeles befant seg ute på den åpne rullebanen, fortsatte med å peke ut angrepsmål, og Ateball tok

felttoget. Mens linjekompaniene kjempet seg nordover, begynte det å

En sigardampende generalløytnant Holland M. «Howlin' Mad» Smith, leder for kampstyrken fra The Marines, gir instrukser til sine toppkommandanter på D + 1 om marsjen tvers over nordre del av Iwo jima. De andre er sjefen for V korps, generalmajor Harry Schmidt (nr. to fra venstre), sjefen for 4. divisjon, generalmajor Clifton Cates (til venstre), og den som studerer kartet er Cates' nestkommanderende, oberst Franklin Hart.

51

bli en slags orden nede på strendene. Kraner ryddet vekk

tok avtrykk av likenes høyre pekefinger - hvis den var på plass.

vrakene som hadde hauget seg opp som resultat av stormer og

Andre kom og samlet inn det ene av de to identitetsmerkene

svære dønninger på den andre og tredje invasjonsdagen. På

soldatene var utstyrt med - hvis de ennå fantes - og lot det

den største av Iwo Jimas flyplasser hadde sjøbiene ryddet en

andre merket være igjen til begravelsen. Hvis det verken

rullebane på 1 500 fot, og den ble nå brukt av fly som var på

fantes hender, identitetsmerker eller avdelingsarmbånd, for­

leting etter artilleristillinger. På strendene hadde feltsykehus

søkte man å identifisere de døde ved hjelp av brev hjemmefra,

trådt i funksjon, og friskt blod ble fløyet inn bare 36 timer etter

merker på klærne, arr, tatoveringer eller føflekker, eller også

at blodgiverne hadde gitt det fra seg i USA. Dagen etter at 5.

tannavtrykk. Noen ganger var så lite igjen av et lik at

divisjons feltsykehus hadde tatt inn 375 pasienter, skrev en av

Gravregistreringstjenesten bare kunne gjøre en overflatisk

kirurgene, løytnant Graham Evans, til sin kone: «Jeg har sett mer

gestus. De prøvde å avgjøre fra hvilken del av slagmarka liket

kirurgi enn jeg trenger på en god stund. De kommer inn med

hadde blitt fraktet inn, for om mulig å oppspore den dødes

sår som gjør deg kvalm. Så forteller du dem at de må

kampenhet, og ved å sjekke tapslistene for den aktuelle

evakueres, og da begynner de forsyne meg å gråte.»

enheten håpet de å kunne gjette seg til den dødes navn.

Også de amerikanske kirkegårdene begynte å fylles opp.

Hele dagen igjennom og langt utpå natta kom bærere med lik

Innen D + 9 hadde amerikanernes situasjon forbedret seg

og la dem ned i rekker, 50 lik i hver. To menn gikk rekkelangs og

langs hele fronten, men det gikk uhyggelig langsomt fremover.

52

Det var vanskelig å skille den ene dagen fra den neste. I midten

fra 4. divisjon å hakke på forsvarerne av Høyde 382. Lastebiler

- 3. divisjons sektor - hadde 21. regiment rykket inn for å

kom med utskytningsramper for 4,5 tommers raketter som

erstatte 9. regiment, og støtte omgående på baron Nishis siste

skulle supplere stridsvognenes 75-ere. Soldatene i kompani A

åtte stridsvogner. Opprinnelig hadde Nishi tenkt seg å bruke

strevde seg rundt foten av åsen og begynte å slå seg oppover

stridsvognene som et «omflakkende brannkorps» som skulle

skråningen på baksiden. Men kanonene på toppen holdt stand,

forflytte seg fra det ene kampområdet til det andre, men det

og om kvelden holdt japanerne ennå stillingen.

uveisomme terrenget hadde kullkastet denne planen, og han

var blitt nødt til enten å begrave vognene opp til tårnene eller

Det som skulle bli divisjonens endelige angrep på Kjøttkverna

fjerne tårnene og plassere dem i stillinger på bakken. Imidlertid

begynte på D + 11, den 2. mars. Kampen varte i tre dager og

hadde Nishi nå innsett at det statiske forsvars tid var forbi. Det

kan kanskje best eksemplifiseres ved opplevelsene til kompani

han hadde igjen av panservogner, var nå ute i åpent lende, og

E i 24. regiments 2. bataljon. Etter at korpset hadde kommet

kamuflasjeløvet falt av idet vognene raste fram. Tre av vognene

med en innledende pepring med artilleri og lastebiler med

ble ødelagt av 1. kompanis bazookaer og flammekastere, og

raketter på, førte major Roland E. Carey kompani E rett mot

flyene tok knekken på to til. Med bare tre eksemplarer fra sitt

Høyde 382. Han befant seg da på venstre side, med kompani F

motoriserte kavaleri sto baronen på temmelig bar bakke.

under ledelse av kaptein Walter J. Ridlon jr. på høyre side.

På den venstre sektoren av fronten hadde 27. regiment fra 5.

Klokka 9. om morgenen hadde Carey plassert en tropp under

divisjon til oppgave å innta en liten perle med betegnelsen

ledelse av løytnant Richard L. Reich oppe på skrenten,

Høyde 362A (bokstaven skilte den ut fra andre punkter med

sammenkrøket under en japansk radar. To av Ridlons tropper

samme høyde over havet). Soldatene kjempet seg oppover

lå på en hylle lenger nede - sittende fast under tung ild fra

den ene siden av en åskam som forskanset adkomsten til

bombekastere og maskingeværer. Carey og Ridlon kravlet opp

Høyde 362A. Men da de forsøkte å innta den andre siden av

til Reichs stilling og rådslo. De besluttet at Carey skulle sende

åsryggen, støtte de på en vegg av håndvåpenild og maskinge-

opp en tropp til og samtidig sende to stridsvogner ut for å møte

værild - skråningen på den andre siden viste seg å være

den japanske ildgivningen fra flankene. Idet Carey var på vei

oversådd med huler og bunkere. På mindre enn en time ble 94

nedover i full fart for å utstede den nye ordren, ble han truffet

mann drept idet de forsøkte å forsere et område på 100 meter

av maskingeværild. Skuddvekslingen fortsatte med slik intensi­

foran en av hulene.

tet at det tok mennene hans en time å komme seg fram til ham.

Amerikanerne hadde enda en grunn til å minnes akkurat denne hulen - nemlig på grunn av en ny taktikk fra

I mellomtiden hadde kaptein Fraser P. Donlan, Careys NK,

overtatt kommandoen over kompani E.

forsvarernes side. En amerikansk enhet som skulle holde vakt

Klokka 14 ble Donlan truffet av en splint fra et bombekaster-

ved en huleinngang, oppdaget plutselig at en japansk soldat

prosjektil. Idet løytnant Stanley E. Osborn kom til for å avløse

kom ut og satte seg på bakken, synlig for alle. Løytnant John K.

ham, fikk de en ny eksplosjon over seg. Osborn ble drept og

MacLean, som snakket japansk, ble tilkalt for å overtale

Donlans høyre bein ble sprengt vekk. Løytnant Reich hadde nå

mannen til å overgi seg. På 20 meters avstand uttalte McLean

kommandoen over kompani E.

løfter om mat, vann og medisinsk hjelp - til ingen nytte.

Senere samme ettermiddag kom løytnant William Crecink

Mannen forholdt seg taus. Etter en halv time spurte McLean

opp for å overta for Reich. Klokka 9 neste morgen, D + 12, ble

sint: «Naze inochi o suteyo to suru no ka?» («Hvorfor kaster du

Crecink såret, og Reich hadde kommandoen på ny - men bare

bort livet ditt?»)

en liten stund, til kaptein Charles T. Ireland kom oppover og

Akkurat i det øyeblikket oppdaget en av soldatene en

overtok. Den dagen rykket bataljonen 350 meter fremover.

ledning fra den japanske soldaten og tilbake til hulen - han

Tidlig neste morgen, på D + 13, ble Ireland truffet i beinet,

gjorde altså tjeneste som levende lokkemat. Japaneren, som nå

og løytnant Reich overtok for tredje gang. Men da sendte han

skjønte at han var blitt avslørt, prøvde å komme seg unna, men

et klagende telegram til bataljonssjefen: «Hva med å få en

ble perforert av amerikanske kuler.

På høyre side av den nordre fronten fortsatte 23. regiment

kaptein opp hit?» På dette tidspunktet hadde bataljonen så få offiserer igjen at kaptein Robert M. CTMelia, regimentets

Sprengningseksperter blant marinesoldatene søker ly idet deres kjempeladning med TNT forsegler inngangen til en japansk hule og sender stein og jord hundrevis av meter i alle retninger. Sprengningslagene banet vei for den amerikanske fremrykningen ved å sprenge eller brenne ul sa mye som tre dusin huleåpninger på en eneste ettermiddag.

53

musikkorpsdirigent, ble sendt opp for å overta kompani E, mens Reich gikk tilbake til sin tropp.

nå kontroll over ikke bare Høyde 362A, men også det neste

målet, Høyde 362B, som de i tillegg til ytterligere 600 m fiendtlig

O'Melia beholdt kommandoen i 24 timer. Klokka 10 på

territorium inntok på D + 12. Hva dette kostet, avspeilet seg i

D + 14 ble kommandoposten truffet av en bombekastersalve

opplevelsene til sersjant William G. Harrell fra kompani A i 1.

som drepte kapteinen momentant - det var den sjette sjefen

bataljon fra 28. regiment, som hadde vært på vakt i en

for denne enheten som kom på tapslisten. Men denne gangen

skyttergrav 20 meter ovenfor kompaniets kommandopost.

overtok ikke Reich. Kompani E eksisterte nemlig ikke lenger restene av det ble lagt inn under kompani F.

Ved daggry, etter en natt med periodisk japansk ildgivning,

ble Harrell funnet liggende på bunnen av skyttergraven, halvt i

Men Kjøttkverna var knekt. Høyde 382 var overmannet og

live. Den venstre hånden hans var kuttet av ved håndleddet og

Turkey Knob var brakt til taushet og passert. Erobringen av

hang fast i senetråder. Den høyre hånden hans var fullstendig

Høyde 382 ga amerikanerne den beste observasjonsposten når

vekk, og han hadde et brudd i venstre lår. Et dusin japanske lik

det gjaldt å holde utkikk med de nordlige delene av Iwo Jima

lå spredd rundt skyttergraven, selv om Harrell bare kunne

som fremdeles gjensto - tapet av høyden avskar japanerne fra

gjøre rede for fem av dem. Han hadde drept to med en karabin

oversikten over fiendens bakre linjer.

før han selv ble truffet av en granat som ødela venstrehånden

5. divisjon, som befant seg i utkanten av nordfronten, hadde

hans. En tredje hadde han lagt ned ved hjelp av en pistol han

EN ØSTENS PLAYBOY En av Iwo Jimas forsvarere var kjent i den vestlige verden som idrettsmann og play­ boy. Det var baron Takeichi Nishi, sjef for et stridsvognregiment på øya. I fredeligere tider hadde han holdt en stall med raske hester og reist rundt i Japan i en glitrende, gylden Packard. Han var flere ganger i utlandet og ble da ofte sett sammen med Hollywoods filmstjerner. Høydepunktet i Nishis karriere kom i 1932, under olympiaden. Japan hadde blitt sist i 1928-OL, og Nishi hadde sverget å hevne nasjonens tapte ære. For å øke sine sjanser kjøpte han en europeisk hest, Ura­ nus, for nesten $ 10000. Nishi kom hjem med gullmedalje. Denne triumfen gjorde Nishi populær blant sine landsmenn - men ikke blant sine overordnede. Disse misunnelige offiserene sørget for at han ble satt til bortgjemte jobber som bestilling av hester. Da han ble beordret til Iwo Jima i juli 1944, hilste han ordren velkommen, og så for seg en kamp som var hans krigeravstamning verdig. Da han dro til Iwo Jima, sa han til sin sønn: «Din far vil ikke dø forgjeves.» Baronen falt i kamp - men ikke før han og hans stridsvognavdeling hadde holdt stand mot en amerikansk divisjon i seks dager i en fjellsprekk. Nishi ble funnet død med en pistol i hånden. I den andre hånden holdt han den pisken han hadde brukt under olympiaden.

Takeichi Nishi i toppform forserer et hinder under 1932-OL i Los Angeles.

54

hadde i høyre hånd. Det fjerde og femte offeret hadde krøpet

legget hadde sprunget lekk. Ventilen ble hurtig utbedret, og 30

ned i skyttergraven hans. Den ene av japanerne hadde plassert

minutter senere var bombeflyet igjen på vingene og på vei ut

en granat under Harrells hake og hoppet opp fra graven.

av japanernes flak.

Harrell, som ennå hadde pistolen i hånden, skjøt mannen i

Hvis de amerikanske marinesoldatene trengte noen forkla­

spranget og brukte etterpå pistolen til å skyve granaten bort

ring på hvorfor de døde på denne gudsforlatte øya, så kunne

mot den andre japaneren. Eksplosjonen hadde drept inntren­

Dinah Mights vellykte landing gjort det begripelig for dem.

geren - og revet av Harrells høyre hånd. Den æresmedaljen Harrell fikk, var den ene av fem som ble

Den søndagen var tallet på amerikanske døde siden land­

utdelt samme dag - noe som forteller sitt om intensiviteten i

gangen kommet opp i 3 000. Opptellingen av japanske lik var

kampen og det mannsmotet den fremkalte. De andre fire

oppe i 12 865, og dessuten hadde sikkert flere tusen blitt kre­

medaljene - tre av dem utstedt posthumt - gikk til to andre

mert eller levende begravd i tunnelene. Kuribayashi hadde nå

marinesoldater samt to sanitetsmenn.

bare omkring 3 500 stridende soldater igjen. Men disse hadde

D + 13, som var en søndag, frembrakte en like minneverdig

ikke tenkt å gi seg. Noen av dem bevegde seg ut og inn av de

hending. Telegrafisten på et skip som dekket den amerikanske

amerikanske linjene og satte i verk freidige angrep. Det ble

flåten hørte en uventet oppkalling på luft- og sjø-redningsfre-

funnet japanske lik kledd i amerikanske uniformer og utstyrt

kvensen. «Heilo Gatepost, dette er Nine Baker Able. Vi har snart

sloppet opp for bensin. Kan dere gi oss et hint om Iwo Jima?» «Heilo Nine Baker Able, dette er Gatepost,» var svaret. «Hvem er dere?»

«Vi er et monster som er tom for bensin. Vær snill å gi oss instrukser.»

med amerikanske våpen. I en japansk dagbok som ble funnet

på slagmarka sto det: «I dag smakte jeg for første gang på en Roosevelt-rasjon. Den var ganske god.»

Kampene fortsatte med uforminsket villskap. Om morgenen

på D + 17 strevde kompani E fra 2. bataljon i 27. marinekorps seg i retning av Iwo Jimas nordkyst. Målet lå litt øst for Kitano Point på nordspissen av øya. De hadde nå bare 300 meter igjen

«Monsteret» - slanguttrykk for B-29 bombefly - var i

til kysten, men hver eneste sprekk og fure i landskapet skjulte

vanskeligheter et sted langt til havs og forsøkte nå å komme

fiendtlige soldater som var fast bestemt på å stanse den

seg inn til Iwo Jima. Etter en rask kontroll av flyets identifika-

amerikanske fremrykningen. Kompani E ble stående bom fast.

sjonskode, svarte radiooperatøren: «Se etter Kita Iwo, 30 miles nord for Iwo Jima.»

Men lederen for en geværavdeling, fenrik Jack Lummus, spurtet i vei. Lummus var ikke uvant med å kjempe seg

«Vi ser den, vi ser den,» svarte bombeflyet.

framover på banen - han hadde vært ving på Baylor Universitys

«Roger. Kurs 167 i 28 miles. Foretrekker dere å nødlande eller

førstedivisjonslag i amerikansk fotball. Da en japansk granat slo

å gå ned på flyplassen?»

texaneren i bakken, reiste han seg med det samme og fortsatte.

«Flyplassen.»

Han hadde akkurat løpt fram og satt en fiendtlig geværstilling

Piloten, løytnant Raymond F. Malo, kan godt tenkes å ha

ut av spill da han ble lagt i bakken av en ny granat som skar et

kommet på andre tanker da han førte flyet sitt, «Dinah Might»,

hull i den ene skulderen hans. På ny kom han seg opp, løp fram

forbi Suribachi og fikk det første glimtet av humpete og støvete

mot enda en fiendtlig stilling og drepte dens mannskap. Han

Chidori - det var ingenting ved denne flyplassen som minte om

var fremdeles i fullt firsprang og ropte til kameratene at de

de 8 500 fot glatt asfaltdekke han var vant til fra basen på

skulle følge etter, da det ene beinet hans tråkket på en

Guam. Etter to innflygninger over rullebanen, fant Malo ut at

landmine. Lummus forsvant i en sky av støv og stein. Da røyken

det fikk briste eller bære. Han sneiet nesten vestsiden av

la seg, så det ut som om han sto nede i et hull - han hadde

Suribachi og satte flyet ned. «Dinah Might» rullet 3 000 fot før

mistet begge beina og holdt seg oppe på stumpene mens han

den stanset - da var det 500 fot rullebane å gå på. Da Malo

stadig ropte til de andre at de skulle rykke fram.

snudde det svære flyet, var japanerne allerede ute etter det med bombekastere og artilleri. Bombeflyet hadde brukt opp så mye bensin at det aldri ville

nådd tilbake til Guam - det viste seg at en ventil i drivstoffan­

Samme ettermiddag i 5. divisjons lasarett hevet Lummus seg

opp på albuen og fortalte Dr. E. Graham Evans: «Doc, det ser ut til at New York Giants har mistet en sabla god vingløper.» Han

døde samme kveld.

55

Nå sto Lummus' menn på den siste skrenten over Iwo Jimas

Løytnant Satoru Omagari, som hadde vært sjef for et

nordkyst og kikket ned på strandlinjen etter et rasende utfall

rakettbatteri, hadde vært med på banzai-angrepet. Til sin store

mot japanerne som forsøkte å stanse dem. Som det sto i den

skam hadde han overlevd og kommet seg tilbake til hulen sin.

offisielle rapporten etterpå: «Kjærlighet og medfølelse overfor

Nå bestemte han seg for å ta igjen det forsømte. Han gjorde seg

deres leder, blandet med raseri og frustrasjon, hadde tent

om til en menneskelig bombe ved å surre en eske dynamitt til

gnisten i dem.» Resultatet var ifølge rapporten «en amerikansk

skuldrene, og styrtet av gårde for å legge seg i bakhold mot en

utgave av det tradisjonelle banzai-angrepet».

stridsvogn.

Omtrent tre kilometer nedover langs kysten, like ved

I et uttørket elveleie som virket som en sannsynlig rute for

Tachiiwa Point, var det duket for et autentisk banzai-angrep.

amerikanske tanks, fant han fem døde japanere. Han over-

Lederen for dette var ingen ringere enn kaptein Inouye, lederen

smurte seg selv med blod og innvoller fra de døde kameratene,

for den japanske marinens landstridskrefter på øya, mannen

la seg ned blant dem og lot som om han også var død. Her

som hadde grått så sårt over Suribachis fall. Inouye og omkring

ventet han på lyden av Sherman-tanks. Sola gikk ned, de

1 000 av hans menn var omringet av to marineregimenter, 23.

gigantiske spyfluene svermet fram, og lukten fra de fem likene

og 24. regiment fra 4. divisjon, og enklaven ble mindre og

gjorde ham kvalm. Men ingen tanks kom. Da Omagari ikke

mindre. Inouye som hadde mesterskapstitler i sverdkamp og var

medlem av en familie med samuraier - japanernes beryktede

lenger klarte å holde ut forråtnelsen omkring seg, krøp han

tilbake til hulen sin og forsøkte å vaske av seg det meste. Men

stanken ble ikke borte.

krigerkaste - hadde ikke til hensikt å dø i en felle. Han besluttet

Omagari ga seg likevel ikke. Neste dag gikk han igjen ut og la

å slå seg ut og til tross for general Kuribayashis forbud mot

seg sammen med de døde japanerne. Her begynte han å tenke

sløsing med soldatenes liv planla han et banzai-angrep mot de

tilbake på sitt eget liv, på barndommen, på opplæringen i

amerikanske linjene. Datoen for angrepet ble fastsatt til den 8.

marinen, på sin forsvergelse til den føydale Bushido-kodeksen,

mars - av en helt spesiell årsak. Helt siden Japans angrep på

som satte tapperhet høyere enn livet. Var det slik livet skulle

Pearl Harbor - som etter den japanske kalenderen hadde

ende - i forråtnelse og stank til ære for Keiseren, slik som de

funnet sted den 8. desember 1941 - hadde den åttende dagen i

døde kameratene hadde endt? Fremdeles kom det ingen

måneden vært en merkedag. Inouye ville nå gi sin hyllest til

amerikanske tanks, og etter en stund reiste Omagari seg blant

denne minnedagen i form av et skikkelig banzai-fremstøt som

de døde. Han fjernet dynamittladningen fra ryggen sin og gikk

skulle trenge helt gjennom amerikanernes linjer og sørge for at

tilbake til hulen.

det japanske flagget atter en gang ble heist over Suribachi.

Kjetterske tanker fortsatte å plage Omagari, men han flyktet

Omtrent en time før midnatt rykket Inouye og mennene

stadig unna, etter hvert som amerikanerne rensket det ene

hans fram mot et område som ble holdt av 23. regiments 2.

stedet etter det andre. I flere måneder holdt han ut - og ble til

bataljon. Noen av japanerne hadde rifler og granater, eller

slutt en av de 1 083 japanerne på Iwo Jima som overga seg til

sprengladninger surret til brystet, andre hadde bare spissede

fienden.

bambusstenger. Lydløst krøp de fram til de var omtrent ti

meter fra kommandoposten til bataljonen. Så angrep de under skrik og hyl. Himmelen ble opplyst av glimt fra eksplosjonene.

På D + 18 syntes Iwo Jimas angripere de kunne øyne slutten på

Angriperne ble pepret med bombekastere, maskingeværer,

kampen. En 28-manns patrulje under ledelse av løytnant Paul

rifler og granater - ett av de amerikanske kompaniene alene

M. Connally fra kompani A, 1. bataljon, 21. regiment, 3. divi­

brukte opp 20 kasser håndgranater. Kaptein Inouye ble sist sett

sjon, nådde endelig fram til strandkanten i nordenden av øya.

av sin oppasser. Da drev han og svingte sverdet over hodet og

Patruljen klatret opp på en skrent over sjøen og kikket ned på

ropte: «Tsukkome!»-«Til angrep!» Noen av mennene hans kom

restene av bunkere og stillinger som den amerikanske mari­

seg gjennom de amerikanske linjene, og nærkampene fortsatte

nens kanoner for lenge siden hadde ødelagt. Mennene gikk

natta igjennom. Om morgenen telte amerikanerne opp 784

ned til stranden, og noen av dem skrellet av seg de tunge

japanske lik. Selv hadde amerikanerne 90 døde og 257 sårede.

støvlene og vasset ut i vannet for å lindre de såre føttene. En

56

kanne ble fylt med sjøvann som bevis på at kompaniet hadde

japanernes støtte til generalens innsats. Et kor sang «Iwo Jimas

kommet seg fram til kysten. Denne ble sendt tilbake til

forsvarssang», som var komponert av Kuribayashis menn før

divisjonssjefen, generalmajor Graves B. Erskine, med påskrif­

amerikanernes invasjon. Bønner-om seier ble fremført av gutter

ten: «Inspiseres, ikke drikkes». Kompani A var ikke lenger den

og jenter fra Kuribayashis fødested i Nagano-distriktet.

samme enheten som 18 dager tidligere hadde vasset i land på

Samme kveld sendte generalen en kurer til oberst Masuo

Iwo Jima. Av de opprinnelige vel 200 marinesoldater var det nå

Ikeda, som sto litt syd for Kitano Point. I meldingen spurte

bare tre igjen.

generalen hvor mye som var igjen av 145. infanteriregiment,

General Kuribayashis siste skanse var Iwo Jimas vanskeligste

som en gang hadde vært Kuribayashis beste enhet. Kureren

terreng. Det dreide seg om en dyp, slynget kløft, 700 m lang og

kom tilbake med Ikedas rapport: bare seks mann var igjen.

mellom 200 og 500 meter bred. Den strakte seg fra Kitano Point

Kuribayashi sendte kureren på ny til Ikeda, denne gangen med

på nordsiden av øya og nedover langs vestkysten. De sterkt

ordre om å brenne regimentsflagget. «La det ikke falle i fiendens

reduserte amerikanske geværkompaniene var nå blitt forster­

hender,» lød generalens beskjed.

ket med artilleri og soldater fra de bakre tropper. De kalte kløften for Death Valley - Dødsdalen. På et slikt sted var det liten hjelp i bombekastere, og

Admiral Nimitz på Guam kunngjorde den 17. mars at de amerikanske tapslistene fram til denne datoen telte 4189 døde

og 19 938 sårede - de høyeste tapstallene i Marinekorpsets

stridsvogner kunne knapt bevege seg. For å røyke japanerne ut

168-årige historie. «På Iwo Jima,» sa Nimitz, «var usedvanlig

av sine stillinger ble sprengladninger firt ned langs fjellsiden i

tapperhet en vanlig egenskap.» (Regnskapet var imidlertid ennå

tau, raketter ble fraktet opp med bulldozere og fyrt av mot

ikke sluttført. Mange av de sårede døde, slik at de totale

veggene i kløften, og granater ble slengt ned fra lavtgående fly.

summene viste 6 821 døde under kamp, savnede eller døde av

Til slutt var Dødsdalen brent ut, hule for hule, bunkers for

krigsskader, og 19 217 sårede.)

bunkers. Under denne operasjonen gikk det med 40 000 liter flammekasterolje daglig.

Samme dag sendte general Erskine fra 3. divisjon to japanske

krigsfanger til Kuribayashis hovedkvarter. De hadde med seg et

På D + 22 klarte en patrulje fra 26. regiment nesten å få has

brev fra Erskine der det sto at Kuribayashis situasjon nå var

på selveste Kuribayashi. Kort tid før hadde generalen flyttet

håpløs og at generalen kunne overgi seg med ære. Det kom

hovedkvarteret sitt til en hule i nærheten av Kitano Point. Den

ikke noe svar.

eneste belysningen der var stearinlys. Kuribayashis oppasser

Kuribayashis medsammensvorne mente at han levde lenge

hørte den fiendtlige patruljen og oppdaget silhuetten av en

nok til å være med på en endelig nasjonal æresgestus den 26.

amerikansk soldat i huleinngangen. Oppasseren blåste ut

mars - et forhåndsdømt angrep hvor 262 japanere og 53

lysene og kastet et ullteppe over generalen. Kuribayashi

amerikanere ble drept. Ifølge rapporter var generalen såret og

mumlet et ord til takk og trakk seg lenger inn i hulen. Flere

begikk selvmord etterpå. Det ble sagt at soldatene hans

amerikanske soldater, en av dem utstyrt med flammekaster,

begravde ham dypt. Amerikanerne fant aldri liket.

smatt gjennom inngangen, gikk ett stykke innover i hulen,

stanset - og gikk ut igjen. Oppasseren pustet lettet ut.

Til tross for dette fåfengte angrepet fra Kuribayashi og hans

menn, var slaget om Iwo Jima i virkeligheten avsluttet dagen

Den 14. mars, D + 23, følte general Schmidt at slaget i

før. Den 25. mars, D + 34, var japanernes siste stilling på Iwo

praksis var vunnet og holdt en seremoni et par hundre meter

Jimas nordvestre hjørne blitt eliminert. Den dagen hadde en

nord for Suribachi. Det amerikanske flagget var taljet opp på en

sammenrasket gjeng fra 5. divisjon - rester av 26., 27. og 28.

80 fot høy stang på toppen av en ødelagt japansk bunker, og en

regiment - røkt ut en enklave på 50 kvadratmeter i Dødsdalen.

oberst leste opp en proklamasjon fra admiral Nimitz hvor det

I denne gjengen fantes et par mann fra 3. tropp, kompani B, 1.

het: «Styrker fra USA under min ledelse har okkupert denne og

bataljon, 28. marineregiment, deriblant visekorporal G. C. Burk

andre av Vulkanøyene. Det Japanske Keiserrikets myndighet

Jr., som i åtte dager hadde ledet troppen i mangel av offiserer.

på disse øyene... har herved trådt ut av kraft.»

Burk hadde fått splinter i magen og kunne ikke stå rett. Men

Samme dag satt Kuribayashi i hulen sin og lyttet til et

radioprogram i en serie fra Tokyo som skulle uttrykke

han ga ikke opp. Han hørte til en liten elite - han hadde vært i

kamp på Iwo Jima fra D-dagen til kampen var slutt.

57

TIL TOPPS M SURIBACHI

De første puljene av landgangsfartøyer nærmer seg stranden på Iwo jima. Båtene øverst til venstre frakter marinesoldater som skal storme Suribachi.

59

VILLEDENDE BEGYNNELSE PÅ EN RASENDE KAMP «Vi var ennå et stykke fra øya da Suribachi-fjellet, knausete og utilgjengelig, begynte å ruve foran oss til venstre,» skrev

korporal Richard Wheeler i sin beskrivelse av landgangen på

Iwo Jima. «Vi skulle gå i land på ytterste venstre flanke, bare et

par hundre meter fra foten av vulkanen. Jeg bøyde meg ned da det slo meg at snikskytterne allerede kunne ha meg i sikte.» Wheelers avdeling, 28. regiment fra 5. divisjon skulle angripe

Suribachi-fjellet, en 556 fot høy topp som dominerte sørvest-

spissen av Iwo Jima. Oppdraget var utslagsgivende. Den sovende vulkanen var en formidabel festning full av forsvars­

verker, og dens kanoner kunne skape et sant helvete for

landgangsstyrkene. Det var også en glimrende observasjons­ post, hvor japanerne kunne holde øye med amerikanernes

bevegelser på to tredjedeler av øya. Derfor ville amerikanerne innta Suribachi så fort som mulig.

Da Wheelers landgangsfartøy kom inn til stranden, virket sjansene for en vellykket erobring gode. Under det kraftige

bombardementet fra den amerikanske marinens kanoner og Amerikanske soldater viser fram erobrede, japanske flagg tidlig i kampen. Flaggene, med innskrevne lykkønskninger, ble sett på som lykkebringende av de japanske soldatene.

hangarskipfly, forholdt det japanske artilleriet på Suribachi seg relativt rolig, og det kom bare spredt ildgivning fra maskingeværreder og bombekasterstillinger ved foten av fjellet. Ingen

fiendtlige tropper var i sikte, og Wheelers kamerat, visekorporal Louie Adrian, spurte overrasket: «Hvor er mottakelseskomi-

téen?» Men det kom ingen banzai-angrep i kampen om Suribachi -

og heller ingen lett seier. Japanerne lå i de underjordiske forsvarsverkene og ventet, og da de amerikanske krigsskipenes

ild opphørte av frykt for å treffe sine egne marinesoldater, brøt ilden løs fra japanernes kanoner med rasende villskap. «Pro­

sjektiler fra artilleri og bombekastere smalt ned på stranden,»

fortalte Wheeler, «og like over dem vevde håndvåpenilden sine sik-sak-mønstre.» Wheelers avdeling begynte å lide tap idet de prøvde å rykke fram. I de neste fire dagene, sa en av dem, «var det knapt en

mann blant oss som ikke ønsket at han var på vei i motsatt

retning».

60

En LCVP frakter marinesoldater fra 5. divisjon fra de større LST utenfor kysten til en landgangsstrand i skyggen av Suribachi, en reise på 30 minutter.

61

Den amerikanske marinens bombardement omgir Suribachi med røyk og støv, mens geværmenn fra 28. regiment strever seg opp en bratt terrasse-skråning med løs vulkansand på stranden. En av regimentets bataljoner angrep den smale halsen på øya, mens de andre to gikk i stilling mot forsvarerne av vulkanfjellet.

62

63

En ødelagt howitzer ligger igjen i en skråning loran Suribachi på D-dagen.

I en haug av ammunisjonskasser og brukte patroner fyrer et amerikansk maskingeværlag løs mot japanske stillinger ved foten av fjellet.

64

En amerikansk 37 mm kanon besvarer fiendens artilleriild fra huler på nordsiden av Suribachi.

EN BET0N6RING SPRENGES I STYKKER På D + 1 slo 28. regiment til mot Suribachis hovedforsvarslinje; en ring av betongbunkere og befestede huler ble lagt rundt foten av vulkanen. Marinesoldatenes angrep med tanks og artilleri, og ble solid støttet. Fly drønnet inn med bomber og napalm. Ka­ nonbåter fyrte av raketter bare 200 meter fra

land, og destroyere, kryssere og slagskip lobbet inn granater som landet bare 100 meter foran amerikanerne. Men til slutt måtte infanteriet grave ut japanerne. Amerikanerne, som brukte flammekastere og pakkeladninger for å desimere festningsverkene, avanserte langsomt og klarte å omringe fjellet. Regimentet betalte en høy pris for hver meter, og fikk sine største tap i denne kampen. Om kvelden på D + 3 hadde over 800 marinesoldater blitt drept.

65

En amerikaner tar til fange en japansk soldat som ligger halvt begravd i sanden med ansiktet dekket av et klede og en håndgranat like ved sin høyre hånd.

HELDIG STEVNEMØTE I ET KRATER Under kampene på D 4- 3 gjorde en gruppe marinesoldater en heldig oppdagelse. Sam­ men med fotografen Louis R. Lowery, som dekket invasjonen for bladet Leatherneck, søkte de ly i et krater, og der fant de en såret japansk soldat. Dette var en sjelden anled­ ning til å forhøre en japaner - de fleste av dem kjempet til døden eller begikk selv­ mord. En av amerikanerne skyndte seg å finne en tolk. Det viste seg at den sårede soldaten var en forbitret, tvangsutskrevet øyboer, og han fortalte villig om sine tidligere kamera­ ters forsvarsverker på Suribachi. Bevæpnet med disse opplysningene be­ gynte en 40 manns patrulje å klatre oppover fjellet neste morgen. Lowery ble med for å fotografere kamphandlingene, men han fant forbausende få motiver - inntil de nådde toppen. Håndgranaten er blitt slått bort med en stokk, og den sårede soldaten får en røyk av tolken.

66

Amerikanerne frykter at soldaten kan være en minefelle og haler ham opp i tau.

Fangen får se et kart og viser japanernes stillinger på Suribachi og hvilke stier som er minelagt.

67

Amerikanere følger en sti opp skråningen og klatrer forbi en død japaner.

68

Flammekastere i bruk mot japanske soldater inni en hule. En japaner som overlevde et slikt angrep, sa at de ble «stekt som kyllinger».

69

Louis Lowerys bilde av Stars and Stripes som slår i brisen over Suribachi samtidig som skytingen fortsetter. Den ene amerikaneren dekker kameraten som går mot krateret

70

Det lille amerikanske flagget tas ned, mens det store heises i bakgrunnen.

HISTORIEN OM TO FLAGG På toppen av Suribachi spredte patruljen seg og stormet krater-eggen. Der ble de møtt med geværild fra japanske soldater i huler på innsiden av krateret. Under den ilske trefnin­ gen fant amerikanerne et vannledningsrør av jern og heiste flagget sitt på dette (til venstre). En japansk håndgranat kom flyende mot fotograf Lowery mens han tok bilder. Han kastet seg ned - og skled 15 meter ned i krateret. Patruljen brakte japanerne til taus­ het og sprengte ut hulegangen. Et par timer senere kom fire marinesoldater til opp på toppen med et større flagg i stedet for det lille som hang i jernrøret. Flaggbyttet (over) ble fanget inn av fotografen Bob Campbell. Men verken han eller Lowery tok det bildet som ble mest berømt i annen verdenskrig. for å skyte mot en hule med japanere.

71

72

Seks mann - fem marinesoldater og en sanitetsmann - heiser det andre amerikanske ilagget på Suribachi omtrent 10 meter fra stedet hvor det første hadde vaiet. Dette fotografiet, tatt av Joe Rosenthal fra Associated Press, som nettopp hadde klatret opp fra stranden, var så dramatisk at det gikk rykter om at det var arrangert. Men det var faktisk helt spontant.

73

For å forstå den amerikanske Stillehavsflåtens slagkraft skikke­

lig måtte man nesten se den mens den lå for anker. Til sjøs og i arbeid, var skipene spredt som små prikker i horisonten, men

ankret opp i Ulithi-atollen i de vestre Carolinene, gjorde den et massivt inntrykk - rekke på rekke av hangarskip og slagskip

samt deres søsterskip i mindre format, kledd i variert geomet­

risk kamuflasje eller i helgrått, ruvende og solide som en nasjonalbank. Selv i Ulithi-lagunens smule og fredelige farvann gjorde skipene et kaldt og truende inntrykk.

Ulithi skulle komme til å spille en ikke uvesentlig rolle for utfallet av Stillehavs-krigen. Ironisk nok hadde øygruppen

havnet på amerikanske hender uten kamp. Japanerne, som hadde brukt den som sjøflybase, hadde funnet den av tvilsom

verdi og forlatt den. For de nye herrene som overtok i septem­

ber 1944, bød den imidlertid på klare fordeler og mulig­ heter. Atollen lå 1 300 km sørvest for Iwo Jima og 1 800 km sørøst for Okinawa og utgjorde et velkomment springbrett for invasjonene begge steder og naturligvis også for Stillehavsflå­

tens angrepstokter nærmere selve Japan. Ulithis enorme lagune med sine 290 kvadratkilometer dypt vann kunne huse

nesten 1 000 skip samtidig, og hit kunne skipene komme og

hente nye forsyninger og få utført mindre reparasjoner bokstavelig talt mellom slagene. Amerikansk oppfinnsomhet og organisasjonstalent hadde

omgjort Ulithi-lagunen til et enormt varehus. I stedet for å sette opp lagerbygninger på de små øyene som inngjerdet lagunen,

slepte marinen inn en rekke betongprammer som kollektivt gikk under navnet «crockery fleet» - «keramikkflåten». Frakteskip som brakte forsyninger fra Statene, losset varene over i

Et varehus til sjøs

betongprammene som lå fortøyd på havnen. For å betjene

En morderisk tyfon henter sitt bytte

nyankomne krigsskip, heiste prammene ganske enkelt ankeret

«Bull» Halsey på storviltjakt

og manøvrerte seg bort til det aktuelle skipet og forsynte det

Tomme trusler fra Tokyos Rose

med alt fra ammunisjon til hvetemel. I tillegg til prammene

Lykken skifter fort

hadde man seks forskjellige typer verksteder - én type gjorde

Et unikt marinerituale

ikke annet enn å reparere radio- og radarutstyr.

MacArthurs tvetydige budskap

Kommandør Worrall R. Carters service-skvadron 10 hadde

Ekspedisjonsstyrke 58 utfordrer «Bushido»

ansvaret for å organisere varehuset. Serviceskvadron 6, under

Prøvelser for kjære gamle «Sara»

ledelse av kontreadmiral Donald B. Beary, ga krigsflåten nye

Blodbad på hangarskipet «Franklin»

forsyninger idet den la ut for å jakte på fienden. Denne skvad­

«Redd oss fra japanerne, så skal vi redde skuta.»

ronen omfattet tankskip, lasteskip, ammunisjonsskip, kjøle­

skip, redningsbåter, slepebåter og til og med et hospitalskip.

FLÅTENS DRISTIGE TOKTER

Bearys flytende supermarked utførte store bedrifter rent

mennesker kunne stelle i stand. Fienden var en rasende

rutinemessig. Bare i løpet av to og et halvt døgn forsynte

hvirvelstorm som i denne delen av verden gikk under

service-skvadron 6 kampskipene med 379157 fat fyringsolje,

betegnelsen tyfon. I likhet med orkanene i Atlanterhavet og

ca 2 220 000 liter flybensin, 2 000 fat dieselolje, 6 369 tonn

Det Karibiske Hav kunne tyfonene herje såvel til vanns som til

ammunisjon, 99 fly og 1 000 reservesoldater samt nok fersk-

lands. Men slike hvirvelstormer fikk en særlig ondartet virkning

mat, deriblant kjøtt, smør, egg, epler og appelsiner, til å fø en

når de kunne feie uhindret over en flat havstrekning - noe

middelstor by i en måned, pluss en artikkel som sto meget

admiral Halsey og hans underordnede smertelig fikk lære i

høyt i kurs hos mannskaper som hadde vært til sjøs i ukevis -

midten av desember 1944.

nemlig 5 822 fulle postsekker.

Et lite forvarsel om hvilke katastrofer som var i vente dukket opp om morgenen den 17. desember. Flåten befant seg da

Mot slutten av året 1944 kom øverstkommandrende for den

omkring 750 km øst for Filippinene. Et tre dagers tokt til støtte

amerikanske marinen til den konklusjon at Stillehavet fra da av

for general MacArthurs forestående invasjon på øya Luzon var

ville være et mare nostrum - et hav som var like fullstendig

akkurat fullført, og nå forsøkte den å tanke opp til et nytt

behersket av amerikanske skip som Middelhavet i sin tid hadde

tredagers angrep. Man visste at det området hvor skipene lå,

vært kontrollert av Romerrikets galeier. Den enestående

befant seg i tyfonenes vei. Men dette området ble valgt ut

forsyningsstøtten den amerikanske Stillehavs-flåten hadde til

likevel, fordi det var nærmest Luzon uten å komme innenfor

rådighet, gjorde den mer og mer uavhengig av landjorda.

rekkevidde for japanske jagerfly. Destroyerne var i ferd med å

Operasjonsstyrkene skulle snart være i stand til å holde

ta inn bunkers fra de større skipene, som i sin tur skulle fylle opp

seg til sjøs uten å gå innom basen så lenge som to måneder av

fra oljeskipene, da bråttsjø og vindkast rev noen av slangene

gangen. Og man regnet også med at flåten ville møte mindre

løs. Klokka 13.10 ga Halsey ordre om at drivstoffyllingen skulle

og mindre motstand fra fienden. Admiral Halsey hadde

avlyses og begynte å se seg om etter en brukbar kurs for å

personlig dømt Japans marine som herjet sønder og sammen

komme unna en «tropisk forstyrrelse» som ble rapportert å

og knust som et resultat av slaget om Leyte-gulfen i forbindelse

befinne seg 750 km lenger øst.

med invasjonen av Filippinene i oktober. Men denne nye tilliten til flåtens slagkraft var ikke helt

Stabsmeteorologen hevdet at uværet bevegde seg nord-

nordvest men ville dreie nordøst etter kollisjon med en

velbegrunnet. Selv om flåten i stigende grad var herre over sitt

kaldfront, og admiralen besluttet å sende flåten nordvestover

doméne, så var den slett ikke usårlig. Under landgangsopera-

til et nytt møte med oljeskipene. En time senere kom det en

sjoner, som på Iwo Jima og senere på Okinawa, ble flåten nødt

korrigert værmelding som sa at stormen var 450 km nærmere

til å fungere som livvakt for mennene på strendene, og var

enn først antatt og sannsynligvis ville komme til å ramme

dermed begrenset til et mindre område. Under slike forhold var

møtestedet. Halsey bestemte seg da for å sende skipene mot

flåten ytterst sårbar.

sørvest.

Admiralene foretrakk langt heller å se flåten i den andre

Hele natta gikk flåten sørvestover, og klokka 7 om morge­

rollen den var tiltenkt - nemlig som et massivt og mobilt

nen den 18. desember begynte et nytt forsøk på å fylle drivstoff.

strategisk våpen som kunne streife fritt omkring og hamre løs

Men økende sjøgang og en vindstyrke på 43 knop gjorde det

på fiendtlige posisjoner langs en 5 500 km lang halvsirkel. Men

hele nytteløst, og Halsey meldte fra til MacArthur at flåten ikke

selv ikke i denne funksjonen var den mektige armadaen

ville være i stand til å sette i verk et nytt angrep på Luzon.

immun. Til tross for at den ikke lenger var alvorlig truet av den

Klokka 8.30 ble det klart at stormen i stedet for å dreie mot

japanske marinens overflateskip, var den fremdeles gjenstand

nordøst fortsatte mot vest - stormsenteret var nå bare 230 km

for voldsomme angrep fra luften.

fra Halseys skip og nærmet seg raskt. Klokka 10 kunne et

Flåten sto også overfor en stadig tilbakevendende konfron­

tasjon med en fiende som var langt mer dødelig enn noe

fallende barometer og vindens bevegelse mot klokkeretningen

klassifisere stormen som tyfon.

75

Ved middagstid var vindstyrken oppe i 110 knop. Barome-

Marks berettet om destroyeren Hulls ildprøve. Dette var den

ternålen hadde skjenet utenfor den laveste enden av skalaen,

første kommandojobben i hans karriere. Marks fortalte: «Jeg

og bølgene, som bare såvidt var synlige under det piskende

prøvde alle mulige maskin- og rorkombinasjoner uten at det

skumsprøytet, var gigantiske. Selv de største skipene hadde

hjalp ... Skipet ble ført av gårde av vind og sjø med krenginger

vanskeligheter med å holde stø kurs. Halsey, som befant seg

på mellom 100 og 080 .. Skipet ble lagt ned på styrbord side og

ombord i det 57 000 tonns slagskipet New Jersey, mintes siden

ble holdt nede i vannet inntil sjøen kom inn i selve styrehu­

at tyfonen hadde kastet skipet omkring «som om hun var en

set... Jeg var igjen på babord ving helt til vannet nådde opp til

kano». De mindre skipene fikk en enda hardere medfart. Eskorteski-

meg, og jeg hoppet ut i sjøen idet skipet rullet over og var på vei ned.»

pet Altamaha registrerte krenginger på 31 grader, og 43 fly pluss

Fyrbøter Joseph McCrane, den eldste av de seks overleven­

et assortement jeeper og traktorer ble så hardt skadd at de

de fra Monaghan, hadde strevd seg gjennom et virvar av utstyr

senere måtte skyves over bord som vrakgods. Det lette

som ble slått i stykker, og løse, vandrende oljefat, for å åpne

hangarskipet Monterey kunne ikke lenger manøvrere og drev

ventilene slik at vann kunne strømme inn i destroyerens tanker

hjelpeløst omkring. Speiderfly blåste bort fra katapultene på

for å gi den litt mer stødighet. Deretter slo han seg sammen

slagskipet Wisconsin og krysseren Boston. På dekket til det lette

med 40 andre som var inne i dekkhuset akter. Skipet rullet nå

hangarskipet Cowpens og eskorteskipet Cape Ezperance løsnet

tungt over mot styrbord, og lysene sloktes.

flyene og ble slengt fram og tilbake mellom styrbord og babord,

brøt elektriske kabler og forårsaket branner. Det lette hangar­ skipet Independence rapporterte tre mann over bord og

hinsides alt håp om redning. Men det var blant destroyerne stormen gjorde seg til massemorder. Med sin ekstra topplast i form av luftvernkano­

ner, radar og kanonsikter rullet de faretruende allerede i

moderat sjø. Noen av dem hadde ikke fått tanket opp, og med

nesten tomme tanker hadde de nå enda mer overbalanse enn vanlig. En rekke av destroyerne lå på siden med riggen nesten horisontal, mens vannet skylte inn gjennom ventilene, kort-

sluttet strømmen, satte styremekanismene ut av spill, slukket lyset, ødela kommunikasjonsnettet og oversvømte maskin-

rommene. Til slutt gikk tre av skipene ned. Mannskapstapet var

alarmerende - 244 av de 250 på Monaghan gikk tapt, 305 av de vel 325 på Spence og 200 av de vel 250 på Hull mistet livet. Mot

kvelden ble sjøen noe roligere, og Halsey begynte å lete etter

overlevende, en ettersøkning som skulle vare i tre dager. Noen

ble funnet på livredningsflåter, med geværer for å holde haiene

unna. Andre ble utrolig nok funnet på svøm - de hadde klart å tilkalle hjelp med fløyter som marinen hadde utstyrt livbeltene med.

En rekke av de overlevende fortalte sine historier under en

sjøforklaring som ble holdt i Ulithi. Kommandant James A.

Tyfonen som rammet amerikanernes 3. flåte i desember 1944 trer fram på radarskjermen om bord i hangarskipet Wasp. Dette bildet, det første av en tyfon på radar, viser stormens øye, en liten mørk sirkel med vindstille 10 km i diameter. Det lyse laget rundt øyet er tykke skyer og fossende regn som hvirvler mot klokkeretningen med 240 km/t.

76

«På dette tidspunkt var vi alle sammen bare rett og slett

var naken og frøs og hadde smerter fra et kutt som hadde revet

redde,» forteller McCrane. «En av karene ba høyt. Hver gang

av en del av den ene foten. Samme kveld satt McCrane og

skipet tok en 70 graders tørn styrbord, ropte han: Kjære Gud,

holdt ham i armene sine for å varme ham. Guio takket ham og

vær så snill å reise henne opp igjen. Ikke la oss drukne nå. Reis

sovnet. «Omtrent en halv time senere kom det en merkelig

henne opp igjen, O Gud, reis henne opp/ Et par andre stemte i

følelse over meg.» sa McCrane under sjøforklaringen. «Jeg

etter hvert. Når skipet så kom opp igjen, ropte vi: Takk, kjære

prøvde å vekke ham, bare for å oppdage at han var død.»

Gud!'

Nesten 800 mann tilsammen mistet livet under flåtens

Vi må ha rullet over mot styrbord sju-åtte ganger før hun la

sammenstøt med tyfonen. I tillegg til de tre destroyerne som

seg ned på siden ... En artillerimann som het Joe Guio, hadde

sank, ble 21 andre skip ødelagt, ni av dem så mye at de var satt

ingen tanke for sin egen sikkerhet der han sto utenfor luka og

ut av spill for godt. Og på hangarskipene hadde tilsammen ca.

dro de andre ut... Noen av mennene, som hadde blitt slått på

150 fly løsnet fra stålkablene og blitt til vrakgods.

sjøen eller hoppet selv...ble slått i knas mot skipssiden. Til

Under sjøforklaringen i Ulithi var det Halsey som fikk

slutt kom det en bølge som slo meg i svime... Jeg hadde følel­

ansvaret for tapene og ødeleggelsene. Imidlertid ble det også

sen av å ha vært i vannet i en evighet før jeg hørte Joe Guio

bemerket at alle feil i behandlingen av flåten var «feilvurderin­

rope at det var en flåte like bak ryggen min.»

ger begått under presset fra krigsoperasjonene, og stammet fra

Etter en stund kom Guio seg opp på flåten til de andre. Han

et prisverdig ønske om å etterkomme militære fordringer».

Dette lette hangarskipet Langley ruller vilt i 70-fots bølger under den fryktelige tyfonen i desember 1944. Til tross for denne medfarten mistet Langley ikke ett eneste fly under stormen. Flere andre hangarskip var mindre heldige. På Monterey gikk 34 fly over bord eller ble ødelagt på annen måte, mens Cowpens og San lacinot mistet åtte fly hver.

77

Halsey selv mente at årsaken til katastrofen var inkompetent

Andre ofre for amerikanernes angrep på Camranh-bukta var

værvarslingstjeneste.

den japanske lette krysseren Kashii og den franske krysseren

I begynnelsen av januar 1945 hadde Halsey fått sin gamle

Lamotte-Picquet, som japanerne hadde avvæpnet. For ordens

selvtillit tilbake. Siden oktober hadde han gått inn for storvilt­

skyld pepret de amerikanske pilotene også flyplasser, drivstoff-

jakt i Sørkinahavet. Denne mer enn 3 000 km lange havstrek­

depoter og andre installasjoner omkring Saigon og langs

ningen - avgrenset i sør av de hollandske Østindiske øyene

Indokinas kyst.

og i vest av Indokina og Kina, i nord av Formosa og i øst av

I de neste åtte dagene gikk skipene i skytteltrafikk mellom

Filippinene - hadde vært utenfor rekkevidde for amerikans­

drivstoffylling og angrepstokter. Hangarskipene angrep Saigon

ke overflateskip i over tre år. Selv om amerikanske ubåter

på ny og ødela 50 Mitsubishi «Betty» bombefly som sto på

hadde gjort store ødeleggelser på fiendens skipsfart i områ­

bakken. Så dro de nordover og slo til mot Formosa, og der­

det, utgjorde Sørkinahavet fremdeles en hovedferdselsåre for

etter gikk de løs på japansk skipstrafikk og flyplasser i de kine­

japanerne når det gjaldt olje, gummi og tinn fra Sørøst-Asia.

siske havnebyene Kanton, Amoy og Swatow, på øya Hainan og

Halseys mål var å utslette det som var igjen av den japanske

i den tidligere britiske kronkolonien Hong Kong. I Hong Kong

marinen. Hans tørst etter handling var nå blitt skjerpet av en

ytet japanerne solid motstand - angriperne møtte intens luft-

rapport som fortalte at to av japanernes kombinerte han-

vernild og en sverm av fiendtlige fly. Amerikanerne mistet 61

garskip/krigsskip, «Ise» og «Hyaga», var sett i Camranh-bukta på

fly, japanerne bare 47 - i ett av de meget få luftslagene hvor

Indo-Kinas sørøstkyst. Han ba sin overordnede, admiral Nimitz,

amerikanerne mistet flere fly enn fienden. Dette knyttnevesla-

om lov til å jakte på dette byttet, og det fikk han. Et slikt tokt

get mot amerikanernes stolthet ble noe formildet da man fikk

ville også tjene det umiddelbare formål å sikre de amerikanske forsyningslinjene til den forestående landgangen i Lingayen-

gulfen på vestkysten av Filippinenes hovedøy Luzon. Å bevege seg inn i Sørkinahavet var litt av et vågestykke, ettersom den amerikanske ekspedisjonsstyrken, når den først

hadde gitt seg ut i det, ville være omgitt av japanske flyplasser kompasset rundt. Natt til den 9. januar dro en armada på 13 hurtiggående hangarskip, seks slagskip, 13 kryssere og 48

destroyere tydeligvis uoppdaget gjennom det smale sundet mellom Luzon og Formosa. En gruppe tankskip, bevoktet av

bare destroyere og eskorte-hangarskip, fulgte etter. Den 12. januar gikk amerikanske hangarskipfly opp med

Halseys velsignelse - Gl DEM HELVETE. DERE VET HVORDAN DET GJØRES - og slo til mot Camranh-bukta. Til admiralens

intense forargelse var de japanske hangarkrigsskipene dratt sin vei. De hadde trukket seg tilbake til Singapore etter at

amerikanske ubåter hadde torpedert og senket tankskipene deres. Likevel fikk Halseys piloter mye ut av dagen. De senket

13 lasteskip, 10 tankbåter og 11 krigsskip - et totalt tap på 126 000 tonn, og, som det skulle vise seg, Japans nestverste skipskatastrofe i hele krigen. (Et amerikansk raid i begynnelsen av 1944 mot Truk, Japans bastion i Vest-Stillehavet, hadde

ødelagt 37 skip og gitt fienden et samlet tap på 191 000 tonn.)

/ det kartfylte flaggrommet på hangarskipet Bunker Hill gjennomgår viseadmiral Mare A. «Pete» Mitscher (til høyre) og hans stabssjef, kommandør Arleigh A. Burke, planene for et flyangrep neste dag. Mitschers rolige og modige lederskap gjorde ham populær både blant offiserer og mannskap. «Han mistet aldri fatningen og hevet aldri stemmen,» sa hans gamle venn admiral William F. «Bull» Halsey. Men, tilføyde Halsey, han var «anspent til det uutholdelige» og han «stengte alt sammen inne i seg selv».

78

opplyst at fem av de pilotene som var skutt ned, hadde falt i

permisjon til Hawaii før han måtte til Washington for å overta

vennligsinnede hender og var brakt i sikkerhet i det indre av

en midlertidig jobb der.

Kina.

Halsey hadde hatt kommandoen siden han overtok etter

Kringkastingen i Tokyo gjorde mye ut av Hong Kong-

Spruance i august 1944, og etter fire nye måneder skulle

episoden og hevdet at den amerikanske flåtestyrken i Sørkina-

Spruance byttes ut med Halsey igjen. Dette ritualet, eneståen­

havet nå var innestengt. Japans celebre engelsktalende propa­

de i sitt slag blant alle verdens marinestyrker, førte ikke bare til

gandist, Tokyo-Rosen, ertet kjekt: «Vi aner ikke hvordan dere

at avtroppende kommandant fikk en hvilepause fra krigen,

kom dere inn dit, men hvordan i helvete skal dere komme dere

men også til at flåtens ledelse fikk tilførsel av friskt blod. Noen

ut?» Den 20. januar kom Halsey med svaret. Han trakk flåten

av de offiserene som var vitne til kommandoskiftet på Ulithi, så

sin ut samme veien som den hadde kommet inn. Dagen etter,

den tenksomme Spruance som en kjærkommen avveksling fra

da flåten var på vei østover forbi Formosa, foretok hangarskip-

den impulsive Halsey. Under Halsey, sa en av dem, «visste du

flyene et takk-og-farvel-angrep. De gikk løs på Formosas hav­

aldri hva du skulle gjøre de nærmeste fem minuttene eller

ner og flyplasser og en rekke mindre øyer, ødela over 100 ja­

hvordan du skulle gjøre det». Spruance derimot, bemerket han,

panske fly på bakken og senket 10 skip.

hadde mer orden på seg. Offiserenes skriftlige instrukser ble

Men så snudde lykken seg plutselig for Halsey. På 11 dager i Sørkinahavet hadde ikke ett eneste japansk fly kommet

stadig holdt å jour «og du handlet i overensstemmelse med dem».

nærmere skipene enn 30 km, takket være hans flypatrulje (CAP)

Samtidig med dette personalskiftet gjennomgikk flåten en

- Hellcats og Corsairs som dannet et skjold over flåten. Nå fant

numerisk transformasjon. Mens Halsey hadde kommandoen,

imidlertid fiendtlige fly fra Formosa fram til flåten og gikk til

ble den kalt 3. flåte, og gruppene av hurtiggående hangarskip,

angrep. Fire av dem klarte å trenge igjennom CAP-skjoldet.

stort sett under ledelse av viseadmiral John S. McCain, ble

Den ene traff det lette hangarskipet Langley med en liten

betegnet som Task Force 38. Under Spruance het flåten 5. flåte

bombe, drepte tre mann og rev et hull i flydekket. De andre tre

og hangarskipene Task Force 58, nå under ledelse av viseadmi­

var kamikaze-flygere - selvmordspiloter. En av dem dukket

ral Mare A. «Pete» Mitscher. En rent tilfeldig bivirkning av de nye

ned mot destroyeren Maddox, traff den midtskips og drepte sju

tallbetegnelsene var at japanerne til en viss grad ble lurt - noen

mann.

av dem var hellig overbevist om at de kjempet mot to

Hangarskipet Ticonderoga fikk den verste medfarten. Et

forskjellige flåtestyrker.

kamikazefly utstyrt med en 550 punds bombe skar seg

Mens Halsey gjorde seg i stand til å reise og bare «gikk rundt

gjennom flydekket og eksploderte inne i skipet. Det siste

og sturet» som han senere innrømte, fikk han et avskjedstele-

kamikazeflyet traff hangarskipets overbygning. De japanske

gram fra general MacArthur. Denne gesten kom ikke helt

flygerne fikk stor utelling for sine to liv. På Ticonderoga ble 143

overraskende - Halsey var i generalens øyne en langt mer

mann drept og 200 såret - blant dem kaptein Dixie Kiefer. Alt

akseptabel krigfører enn de fleste Annapolis-menn - men

radio- og radarutstyr ble satt ut av spill, det raste branner på

telegrammet var likevel en smule forbløffende. Det lød: «Når du

hangardekket, og flydekket var foreløpig ute av funksjon.

forlater dette kampavsnittet etterlater du et gap som bare kan

Med det forkrøplede hangarskipet under spesiell eskorte

bli forkludret ved at du kommer tilbake.» Halsey valgte å tro at

satte Halsey inn enda et angrep - et bombetokt mot

det hadde oppstått en feil under overføring av telegrammet slik

øygruppen Ryukyu kombinert med et rekognoserings- og

at ordet fouled (forkludret) hadde sneket seg inn i stedet for

fotograferingstokt mot den største øya i gruppen, Okinawa.

filled (fylt).

Den 22. januar satte admiralen endelig kursen mot Ulithiatollen. Mennene hans trengte hvile og selv hadde han en

Den 10. februar sto den nylig omdøpte Task Force 58, nå under

meget viktig avtale. Den 26. januar overlot Halsey komman­

admiral Mitscher, ut av Ulithi-lagunen for å foreta en serie

doen til admiral Spruance og gjorde seg klar til å dra på

luftangrep mot Tokyo og omegn - det første flyangrepet mot

79

den japanske hovedstaden siden oberstløytnant Jimmy Doo-

motstanden spredt og ikke særlig aggressiv, selv om det fantes

littles raid i april 1942, og det første overhodet med fly fra

unntak. Under forberedelsene til et tokt mot en flyplass i

hangarskip. Dette toktet, som tok sikte på flyplasser og

utkanten av Tokyo oppdaget løytnant Donald C. Kent at

flyfabrikker i og omkring Tokyo, var av både taktisk og

vingsjefen hans, oberstløytnant Philip H. Torrey jr., kom i

strategisk betydning. Angrepet på Iwo Jima var bare ni dager

nærkamp med en ny Tojo-jager. HellcaUen og Tojo'en feide

unna, og faren for at landgangen skulle forstyrres av japanske

mot hverandre med en samlet hastighet på rundt 1 100 km/t,

fly, måtte elimineres så vidt mulig. Samtidig hadde man her en

begge med flammende mitraljøser. Kampen endte med at det

mulighet til å sette inn et avgjørende slag mot fiendens

japanske flyet svirret mot jorda med en hale av røyk etter seg.

flyvåpen.

Kent trodde Torrey hadde vunnet helt til han så det amerikans­

Den majestetiske armadaen som forlot Ulithi, omfattet 16

ke flyet stige, så dukke, så miste kontrollen og hvirvle mot

hangarskip. To av dem - Bennington og Randolph - var splitter

jorda. Tydeligvis hadde Tojo-piloten klart å drepe Torrey før

nye. I tillegg hadde Mitscher et par ess i ermet. På grunn av

han selv gikk i bakken.

truselen fra kamikaze-fly varflyeskorten hans omorganisert slik

Hele dagen igjennom og langt utpå kvelden - da nattjagerne

at jagerflyene utgjorde en større andel av styrken - på

fra veteran-hangarskipene Enterprise og Saratoga overtok -

bekostning av bombefly og torpedofly. For å dekke mangelen

drev de amerikanske pilotene og beskjøt, bombet og sendte

på jagerpiloter fra marinen som hadde trening med hangarskip,

raketter mot flyplasser på Kanto-sletta utenfor Tokyo og fikk

ble marinesoldater som fløy Corsair overført til flåten.

tydeligvis inn en fulltreffer mot Nakajima flyskrogfabrikk 65 km

Dessuten - siden ingen med sikkerhet kunne forutse hva

utenfor hovedstaden.

man kunne vente seg under dette første stormløpet mot

Om morgenen den 17. februar kom svarte skyer lavt inn

fiendens egen kyst - var Task Force 58 blitt utstyrt med ekstra

over havet, og Mitschers armada ble sporadisk pisket av regn

øyne og ører. Ubåter dro i forveien for å lokalisere og ødelegge

og sludd. Ikke desto mindre gikk 200 fly, for det meste

japanske vaktskip som kunne advare om at den amerikanske

bombefly, til angrep mot f ly motorfabrikkene i Tachikawa og

flåten var i anmarsj. B-29 og Liberator bombefly fra Marianene

Musashi i nærheten av Tokyo. De japanske jagerflyene var noe

gjennomsøkte luftrommet ved kysten, og fem destroyere la ut

mer aggressive enn dagen før og hakket på utkantene av

nesten 60 km foran selve hovedflåten. Disse forholdsreglene

angripernes formasjoner i området mellom kystlinjen og målet.

innbrakte bare småvilt - ett eneste Betty bombefly og et

Så, like etter klokka 11 om formiddagen, ble skydekket så tykt

vaktskip som sank og etterlot seg én eneste våt, kald og

både over målområdet og på havet at Mitscher kalte flyene

forskremt krigsfange.

tilbake og satte kursen sørover.

De amerikanske pilotene hadde regnet med å gå til angrep

Under opptellingen hevdet amerikanerne å ha ødelagt 341

fra rundt 160 kms avstand fra kysten til øya Honshu. Men da de

fiendtlige fly i luften og 190 til på bakken - begge tallene

første jagerflypilotene satte seg i cockpiten og tok av like før

sannsynligvis overdrevet - ruinert tre flyfabrikker og satt en

klokka 7 om morgenen den 16. februar, hadde Mitscher brakt

rekke flyplassinstallasjoner ut av spill. Videre hadde en del

dem på mindre enn 100 kms hold - mindre enn 200 km fra

ødeleggelse rammet havnene - mange mindre fartøyer var

selve Tokyo. Været var nedslående - overskyet i 4 000 fots

blitt utsatt for strafing og raketter, og et skip på over 10000

høyde med regn- og snøbyger.

tonn, lasteskipet Yamashi Maru, var blitt senket i Yokohamas

Pilotene var forberedt på rasende motstand. Tross alt var de i

havn.

ferd med å utfordre Bushido-ånden på hjemmebane. Over

Amerikanerne hadde på sin side mistet 60 fly under kamp og

Chiba-halvøya øst for Tokyo var det sprekker i skydekket, og

28 ved ulykkestilfeller. En av dem som såvidt overlevde, var

de første 40 jagerne gikk til angrep på 100 fiendtlige jagerfly. I

fenrik Louis A. Menard jr., som førte en Hellcat som ble truffet

luftkampen som fulgte, hevdet amerikanerne å ha skutt ned 40

av en 40 mm i 6 000 fots høyde over Tokyo-bukta. Flyet gikk i

japanske fly mot et tap på to av sine egne. Andre steder var

spinn, men Menard klarte å rette det opp igjen i 2 000 fots

80

høyde. Han oppdaget at høyre balanseror var slått i stykker,

sikkerhetskabel seg over brystet hans og bandt ham fast i

men han klarte likevel å styre flyet så lenge han holdt seg under

cockpiten. Til slutt skar han seg gjennom wiren med en

300 km/t.

lommekniv, kravlet over vingekanten og trakk i fallskjermsno-

Menard fløy ut over havet og lette etter hjelp i tusmørket, vel

ra.

vitende om at flyets tilstand ikke tillot noen landing på et

Da han traff vannet, ville luften ikke gå ut av fallskjermen, og

hangarskip, noe som ville sette de andre flyene på hangarskips-

han kunne ikke skjære seg løs fordi kniven lå igjen i cockpiten,

dekket i fare. Han fant destroyeren Taussig, men idet han

og han fikk heller ikke blåst opp livredningsvesten. Vinden tok

gjorde seg klar til å hoppe ut, kom han opp i enda verre trøbbel.

tak i fallskjermen, og, som Menard fortalte senere, «begynte å

Da han prøvde å åpne cockpitdekselet, viste det seg at det satt

dra meg langs havflaten. Bølgene var temmelig høye. Jeg ble

fast i en metallflis som var blitt revet opp av fiendtlig flak.

trukket gjennom en bølgetopp, spratt langs havflaten for så å

Boltene som holdt dekselet fast, viste seg å være rustne, og

bli slept gjennom en ny bølge. Jeg prøvde å puste i bølgedalene

Menard hadde vanskeligheter med å rikke på dem med sine

og holde pusten mens jeg for gjennom bølgene... Så ble det

kalde og valne fingre. Da dekselet endelig løsnet, la en

hele mer og mer sløret, og til slutt svimte jeg av.»

Hangarer og fabrikkhaller i Omura flyfabrikk på Kyushu spyr ut svart røyk under et raid av fly fra amerikanske hangarskip den 18. mars 1945. Dette angrepet kom to uker før invasjonen på Okinawa og var et ledd i en bombekampan/e for å redusere produksjonen av potensielle kamikazefly.

81

Skipperen på Taussig, kommandørkaptein Josephus A.

fjerde flyet gikk rett i havet, men det femte traff skipet og

Robbins, foretok nå en ren oppvisning i sjømannskap. Han

sprang i luften på babord katapult. Det sjette, som allerede var i

klarte å holde skipet støtt i posisjon slik at akterstavnen lå rett i

flammer, kolliderte med en flykran på styrbord side og tippet ut

vindretningen fra Menards fallskjerm. Skjermen hektet seg opp

i sjøen. Saratoga var nå alvorlig skadet oventil, men maskinrom­

i skipets akterstavn, og mannskapet heiste den bevisstløse

met var helt, og klokka 18.46 var brannene under kontroll.

piloten om bord. Sanitetsfolkene jobbet i over en time med å få

Akkurat da ble området opplyst av sporlys i fallskjerm, og

liv i ham. To dager senere var Menard tilbake på sitt eget skip,

fem kamikazefly til skar gjennom skydekket. Fire av dem ble

hangarskipet Randolph, kampklar, om ikke akkurat overivrig.

skutt ned, men det femte slapp en bombe som sprengte et 25 fots hull i flydekket mens selve flyet traff skipet og spratt over

Fra Honshus kyst ilte ekspedisjonsstyrke 58 sørover for å dekke

bord. Til nå var Sara truffet på sju steder. 123 av mennene var

landgangen på Iwo Jima og hindre eventuelle fiendtlige fly i å

drept og 192 såret. De flyene som var sendt opp på

forstyrre landsettingsoperasjonene. Mens noen av pilotene fra

nattpatrulje, hadde måttet lande på andre hangarskip. Men litt

hangarskipene pepret japanske stillinger på øya i en koordinert

etter klokka 20 var skipet igjen i stand til å ta flyene tilbake og

operasjon med marinesoldatenes kamp for å røyke ut fienden fra hule til hule, slo andre piloter til mot naboøyene Haha-jima og Chichi-jima, som begge hadde småflyplasser hvorfra

japanerne kunne tenkes å sette inn forstyrrende flyangrep.

I mellomtiden virket CAP som et skjold for transportskipene og andre skip fra den amerikanske amfibiestyrken, og det så effektivt at disse fartøyene var totalt immune overfor angrep

fra luften. Men tre av hangarskipene - som var japanernes

yndlingsmål - hadde mindre hell med seg. Den 21. februar, på

Iwo Jima-invasjonens tredje dag, traff et kamikazefly hangar­

skipet Lunga Point. Selv om flyet eksploderte før det traff skipet

og endte i sjøen, forårsaket det brann på hangarskipets flydekk

idet det skled over dekket. Mannskapet på Lunga Point fikk brannen under kontroll, og skipet kunne fortsette. I løpet av de neste ti minuttene smalt to andre kamikazefly inn i eskortehan-

garskipet Bismarck Sea og utløste en serie eksplosjoner som

førte til at skipet snart var omspent av flammer. Tre timer senere hadde mannskapet forlatt det synkende skipet.

Det store, gamle hangarskipet Saratoga - kjent som Sara

blant sine mange beundrere - var blitt løsrevet fra Mitschers flåtestyrke for å gå på nattpatrulje for invasjonsflåten. Like før klokka 17, 55 km fra Iwo Jima, kom seks japanske fly gjennom

skydekket i 3 500 fots høyde og stupte ned mot hangarskipet.

To av flyene tok fyr på grunn av luftvernild fra skipet, traff vannet og spratt rett inn i skipssiden ved vannlinjen. Bombene i flyene trengte gjennom skroget og eksploderte innvendig.

Nesten samtidig slapp et tredje fly en bombe som detonerte på

et ankerspill og ødela den forreste delen av flydekket. Det

Hangarskipet Franklin er invalidisert av to japanske bomber og rystes av flammende kjedeeksplosjoner, noe som tvinger krysseren Santa Fe til å trekke seg unna et øyeblikk for ikke selv å bli skadd. Mennene på Santa Fe hadde kastet vannslanger over til hangarskipet for å hjelpe til med slokkingen. Brannene ble slokket til slutt, og skipet holdt seg flytende, men Franklin var det mest ødelagte skipet som ikke sank i annen verdenskrig.

82

var da på vei - for egen maskin - til en tre måneders reparasjon

tok pilotene av fra gyngende dekk. Nagoya-angrepet måtte

på USAs vestkyst.

innstilles, og raidet mot Tokyo ble en skuffelse. I den uvanlig

Ut fra den rimelige antakelsen at i hvert fall noen av de

sene vinteren som lå over Japan, var de utpekte flyplassene

fiendtlige flyene hadde kommet hele veien fra Japan, var

ennå snøkledde, og dessuten var de så å si tomme for fly.

Mitscher nå ivrig etter et nytt tokt mot fiendens hjemland. Den

Japanerne hadde nemlig nå begynt å ta spesielle forholdsregler

23. februar forlot Task Force 58 Iwo Jima med kurs for Nampo

for å gjemme unna det de hadde igjen av fly, som nå var skjult

Shoto, arkipelet like sør for Honshu. Et nytt angrep på Tokyo-

under høystakker, trær eller kamuflasjenetting langs veikanten

området sto på programmet den 25. februar, og det første

opptil åtte kilometer fra selve rullebanen.

angrepet mot flyfabrikker i det sterkt industrialiserte Nagoyaområdet skulle finne sted dagen detter. Men nå begynte værgudene å blande seg inn. Det ble

I midten av mars, etter en periode med hvile, vedlikehold og

ruskevær ikke bare over angrepsmålene, men også i området

etterfylling av forsyninger i Ulithi, vendte Task Force 58 på ny tilbake til japanske farvann, denne gangen på et ytterst

rundt Task Force 58. Det var dårlig sikt, og på hangarskipene

83

presserende oppdrag. Amerikanernes angrep på Okinawa var

forbedrede brannslokningsmetoder om bord i de nyere ameri­

berammet til 1. april, og både sjøen og luften i området måtte

kanske hangarskipene var brannen under kontroll etter bare 15

renskes for fiender for å beskytte invasjonsstyrkene. Mitschers

minutter. I løpet av en time var Wasp i stand til å begynne å ta

høyeste prioriterte angrepsmål var nå 45 flyplasser på den

tilbake flyene sine. Skipet fortsatte sine operasjoner i flere

japanske øya Kyushu, som lå på jagerfly-hold til Okinawa, og

dager, før det vendte tilbake til basen for reparasjon.

fiendens store marinebaser i Kobe og Kure på øya Honshu.

Mitscher hadde grunn til å føle seg trygg. Task Force 58 var på

sitt aller sterkeste, med 16 hurtiggående hangarskip i hver

Den verste ildprøven fikk hangarskipet Franklin gjennomgå. Et

gruppe, åtte nye slagskip, to nye kryssere med kanoner som var

par minutter over sju den samme morgenen var skipet i ferd

nesten like store som slagskipenes, 14 mindre kryssere og en

med å sette inn angrep nummer to mot Kure. De fleste av

del destroyere.

flyene sto ennå på flydekket - bevæpnet, opptanket og

Angrepet foregikk over to dager. Det begynte klokka 5.54

bemannet. Forberedelsene til et tredje angrep var allerede i

den 18. mars med jagerfly som startet 160 km øst for sørspissen

gang på hangardekket like under. Også disse flyene var fylt

av Kyushu. Pilotene traff alle de 45 flyplassene og hevdet å ha

med bensin og ammunisjon. Så plutselig, ut av det blå, usett og

ødelagt 387 japanske fly, de fleste på bakken. Samme natt

uregistrert på radaren, kommer et japansk fly inn over baugen

stimet kampstyrken mot nordøst, og neste dag slo den til mot

og slipper to 550 punds bomber. Den første gikk tvers gjennom

Kobe og Kure. Dagens fangst var 17 skadde japanske krigsskip,

flydekket ved den forreste heisen og eksploderte på hangar­

deriblant det store slagskipet Yamato og fire hangarskip.

dekket, mens den andre traff flydekket og eksploderte midt

Japanernes første reaksjon på angrepet var temmelig inef­

blant en rekke fly som varmet opp for å ta av.

fektiv. Den første morgenen, like etter at de første jagerflyene

Begge bombene satte i gang enorme branner som fikk

hadde lagt i vei, gled et japansk fly gjennom CAP-skjoldet og

ytterligere næring fra høyoktan bensin, og etter hvert som

slapp en bombe på flydekket til Enterprise. Men bomben

heten akselererte, begynte bomber å eksplodere på hyllene

eksploderte ikke. Den spratt opp i høyde med broen og rullet ut

sine. Så begynte et dusin «Tiny Tim»-raketter, hver av dem med

over akterstavnen. Ingen kom til skade. En Betty feide inn mot

600 kg sprengstoff, plassert under flyenes vinger, å gå av. «Noen

Intrepid, men smalt i sjøen etter å ha støtt på en vegg av

av dem hylte forbi på styrbord side, noen til babord og noen for

amerikansk luftvernild. Deler av flyet rikosjetterte mot skips­

rett opp mot flydekket,» fortalte Franklins nestkommanderen­

skroget og drepte to mann. Om ettermiddagen stupte tre

de senere. «Det forunderlige synet av dette våpenet som svisjet

japanske fly ned mot Yorktown. To av dem bommet, men en

forbi så tett, er noe av det grusomste et menneske noen gang

bombe fra det tredje traff signalbroen, skled ned langs

har hatt det privilegium å få se.» De vitale delene av skipet ble

skipssiden og eksploderte. Det ble en del hull i skroget, og fem

utsatt for så kraftige eksplosjoner at de kunne høres om bord i

mann mistet livet. Alle de tre hangarskipene kunne fortsette å

hangarskipet Bunker Hill bak horisonten. Hundrevis av menn

gjøre jobben sin.

ble drept momentant, andre døde etter å ha blitt slengt mot

Men japanerne hadde ikke gitt seg med det. Like etter

soloppgang neste morgen kom et fiendtlig fly plutselig til syne

stålbjelkene. Trykket fra eksplosjonene feide hundrevis av

andre igjen på sjøen.

over Wasp og fikk inn en fulltreffer med en bombe. Hangarski­

Den romersk-katolske presten om bord i Franklin, Joseph

pets flydekk var da delvis tomt - to tredjedeler av flyene hadde

Timothy 0'Callahan, lå sammenkrøket under et bord i

allerede tatt av. Den japanske bomben eksploderte ikke før

offisermessen, hvor han et par sekunder før hadde sittet og

den hadde skåret seg gjennom til tredjedekket, hvor kokker og

spist ristet loff. Mens han dekket hodet mot glasskårene som

messegutter gjorde seg klar til å servere frokost. De ble de

suste ned fra knust lysarmatur, hørte han de dødbringende

første ofrene av et totalt tap på 101 døde og 269 sårede.

eksplosjonene overalt rundt seg og begynte på en generell

Brannene som fulgte etter eksplosjonen fikk næring fra

syndenes forlatelse. Så kom han seg opp leideren til lugaren sin

flybensinlekkasjer og spredte seg til fem dekk. Men takket være

to dekk opp. Fra safen sin tok han ut skåler med den siste olje,

84

satte på seg stålhjelmen med det hvite korset og gikk for å

styrken tilbake. Da krenget skipet plutselig over mot styrbord -

«utføre min egentlige jobb».

og jeg falt av og ble slengt rett ned på dekket til Santa Fe.»

Fremre flydekk fant han oversådd med kroppene til døde,

Klokka ti tvang heten de gjenværende mannskapene ut av

døende og forbrente. En av legene på Franklin, orlogskaptein

maskinrommene, og Franklin var uten styring i sjøen. Men ved

Samuel R. Sherman, var i ferd med å behandle de mennene

middagstider var brannene nesten under kontroll, og kreng-

som ennå var i live, assistert av sanitetspersonale. Fader

ningsvinkelen stabiliserte seg på 13 grader. Kaptein Gehres'ord

O'Callahan slo seg sammen med dem «for å gi dem åndelig

var blitt til virkelighet.

behandling», som han sa. Etter en stund, da alle pasientene

Tidlig på ettermiddagen kom krysseren Pittsburgh inn til

hadde fått hjelp, tok legen og presten et øyeblikks hvilepause

hangarskipet og sendte over en slepeline som ble festet til

og utvekslet erfaringer om det som hadde skjedd. «Mens de

baugen på Franklin. Gradvis vred krysseren den 36 000 tonns

pustet ut midt under brann og eksplosjoner,» fortalte Fader

byrden rundt til den vendte sørover, og slepte den med opptil 6

O'Callahan senere, «fremsa den jødiske doktoren og den

knops fart, noe som var ytterst vanskelig å få til, for Franklins

katolske presten sine bønner sammen.»

ror hadde kilt seg fast i hardt styrbord posisjon og fikk skipet til

Kontreadmiral Ralph E. Davison, kommandant for den ene

å slingre. Men i det herjede skipets indre var menn i arbeid. De

av de fire gruppene i Task Force 58, befant seg om bord i

klarte å fri roret og få kjelene i gang igjen. Klokka 11 den 20.

Franklin. Han ga en destroyer som lå ved siden av, ordre om å

mars hadde skipet såpass styring at det kunne holde sju knop

overføre flagget hans til et annet skip. Idet han dro, rådet han

for egen maskin. Ved middagstid ble slepelinen halt inn, og

kaptein Leslie E. Gehres, skipperen på Franklin, til å gjøre klar til

bevoktet av sine søsterskip var Franklin på vei til Ulithi - og, til

å forlate skipet. Gehres murret, og et par minutter senere

slutt, til marinebasen i Brooklyn.

sendte han en melding til admiral Mitscher om bord på

Av skipets besetning var 724 døde, og omkring 1 700 mann

flaggskipet Bunker Hill. Det lakoniske budskapet skulle siden bli

hadde blitt evakuert eller reddet opp av vannet om bord i

en klassiker i marinen: «Dette er øverstkommanderende på

andre skip. Noen hjelpsomme skippere mente at Franklin

Franklin. Hvis dere redder oss fra japanerne, skal vi redde denne

kunne trenge ekstra mannskaper siden skipet nå bare hadde

skuta.» Mitscher, som sto og betraktet røykskyene som veltet

700 mann igjen, - og kanskje litt ekstra proviant. Gehres fikk et

opp over horisonten, sa til stabsoffiseren: «Fortell ham at vi skal

slikt tilbud, men svarte: «Vi har nok folk og mat. Det eneste vi

redde ham.»

trenger er å komme oss vekk herfra.» Litt senere, da Franklin

Omkring klokka halv ti begynte det skadeskutte skipet å få hjelp utenfra. Krysseren Santa Fe la seg ved siden av, holdt

hadde fått farten opp, rapporterte han: «Ned på halen, men fast

grep om tømmene!»

steady med motorene og tok risken på eksplosjonene på

Flyet som hadde satt i gang det grusomme blodbadet på

Franklin. Krysseren kastet slangene sine over til hangarskipet

Franklin, var ikke en kamikaze. Det var et konvensjonelt

for å hjelpe til med å slokke brannene. Den begynte også å ta

bombefly og helt sikkert det mest vellykte eksemplaret av

sårede om bord - noen av dem ble båret ut på hangarskipets

arten, selv om det ble skutt ned. Men mens den forkrøplede

horisontale antenne og heist ned på krysserens dekk. På en

Franklin langsomt arbeidet seg hjemover, var det andre skip i

halv time hadde Santa Fe tatt om bord 832 mann.

En av disse kom om bord nærmest ved et ulykkestilfelle.

Depotmann Edward D. Mesial var blitt innesperret av brannene

Stillehavsflåten som skulle få stifte bekjentskap med kamika-

zenes fulle raseri. Flåten trådte nå i funksjon som livvakt for invasjonsstyrkene

i et rom om bord i Franklin. På en eller annen måte kom han seg

på Okinawa. Meningen var at dette bare skulle være et par

ut gjennom en luke til catwalken - gesimsen - langs flydekket.

dagers jobb. Men det skulle vise seg at vanskelighetene under

«Jeg hørte folk rope at jeg skulle kravle over rekka og bort på

operasjonene på Okinawa tvang gruppene av hurtiggående

krysseren som drev og plukket opp sårede,» mintes Mesial

hangarskip til å holde seg i det begrensede farvannet rundt øya

senere. «Jeg prøvde, men beina ville ikke bære meg lenger. Så

i mer enn to måneder - mens kamikazeflyene, som nå visste

jeg bare lå der på catwalken og håpet og ba om at jeg måtte få

nøyaktig hvor de skulle slå til, kom mot skipene i puljer.

85

/ skyggen av kokospalmer lytter offiserer fra den amerikanske Stillehavsflåten til et orkester på flåtens rekreasjonssenter Mogmog.

87

AMERIKANERNES PARADIS PÅ MOGMOG Den amerikanske marinen gjorde et uventet varp da de i

september 1944 overtok Ulithi-atollen i de vestre Carolinene som en velegnet base for operasjoner mot Japan. Mogmog, en av de mange småøyene inne i dette enorme korallrevet, var et

glimrende rekreasjonssted for sjømennene mens skipene deres ble klargjort. Så marinens toppsjefer overtalte den lokale høvdingen, kong Ueg, til å flytte Mogmogs 300 innbyggere til

en annen øy, hvoretter det ble bygd et kapell, en kino og en rekke forfriskningskiosker for amerikanerne. I løpet av de 8-10 dagene et skip tilbrakte i havnen, fikk hver

mann én eller to dager på Mogmog. Opptil 15 000 ivrige

amerikanere svermet daglig ut til den lille øya klokka 13 og En gjest på Mogmog studerer kartet over øya med egne soner for offiserer, menige og for en bataljon seabees.

returnerte klokka 18. Det var så mange amerikanere på øya at en marinerapport beskrev Mogmog som «et smørbrød noen hadde kastet fra seg i en maurtue.»

Yndlingsaktivitetene på øya gikk under navnet «de fire B'ene» - bading, boksing, baseball og fremfor alt beer drinking (øldrikking). Ølet var gratis, men strengt rasjonert. Hver mann

fikk rasjoneringskort som ga ham rett til nøyaktig to ølbokser. Naturligvis var det ikke så vanskelig å trikse med kupongene, og hver dag var det et visst antall soldater som klarte å drikke

seg fulle. Tørste sjøfolk kjøpte opp kameratenes kuponger for enorme summer av ellers ubrukelige penger. Og noen av

mennene var til og med villig til å bytte bort sin første permisjon til San Francisco. Etter et opphold på Mogmog, kom mennene tilbake til

skipene med blandede følelser. Kapteinen på en destroyer snøftet at «det var bare en haug med tømmerstokker og

ølbokser» og i marinen spøkte man med at øya hadde «no wine atoll, no women atoll, no nothing atoll» (verken, vin, kvinner

eller noe annet-ordspill på atoll = at all = i det hele tatt). Men de fleste sa seg enig med en offiser som beskrev øya - pompøst

men ikke uakseptabelt - som «en «kjærkommen oase ... i den lange kampen for å knuse det japanske keiserdømmet».

88

F

'I

/ den travle havnen i Ulithi går småbåter på vei til Mogmog i sik-sak mellom destroyere, forsyningsskip og verkstedskip.

89

Øldrikking på Mogmog - ingen brydde seg om at ølet var like varmt som været.

90

Solbrente amerikanere tar seg en dukkert i Mogmogs krystallklare vann - olte med tøysko på beina for ikke å skjære seg opp på korallrev.

91

Piloter fra marinen slapper av med en øl i underoffiserenes klubb. Uansett hva samtalene begynte med, endte de alltid med at det ble utvekslet erfaringer om flytaktikk.

92

MENIGE OG PRIVILEGERTE PÅ EN PRIMITIV ØY Offiserene hadde visse privilegier også på Mogmog. Et utvalgt område kjent som Officers' Country var ikke tilgjengelig for menige. Her slappet høyere offiserer av i sine stråtekte klubber, kjøpte så mye øl de ville ha og - fra kl. 15 til 18 - drakk whisky til 20 cents pr. drink. Offiserene var også segregert etter rang. Det var en separat klubb for underbefal og en annen for kapteins- og kommandørgradene, mens admiralene slo seg til i kong Uegs tidligere palass, en hytte som faktisk var utstyrt med bord og stoler. Men det fantes ett unntak fra dette rigide kastesyste­ met - sykepleiersker på perm kunne sirkule­ re fritt mellom de forskjellige offisersklubbene og konversere med både fenrik og admiral.

Et frivillig band bestående av amerikanske negre utenfor en klubb i Officers' Country på Mogmog. Negrene i marinen var øremerket for slike jobber som stuert- og kokk-tjeneste på skipene.

Sykepleiersker fra marinen, de eneste kvinner som hadde adgang til Mogmog, gjør seg klar til å dra tilbake til hospitalskipene. Sykepleierne var offiserer og skulle helst ikke omgås menige.

93

Mannskap fra hangarskipet Intrepid fraktes tilbake til skipet etter en ettermiddag på Mogmog. Når øya stengte for dagen, var det så fullt på kaien at mange ble puffet i sjøen

94

og måtte fiskes opp, våte og rasende.

95

Om morgenen den 29. mars 1945, tre dager før amerikanernes angrep på Okinawa, kom en rekke amerikanske landgangsfar-

tøyer til syne utenfor øyas sørvestre strender omtrent 500 meter fra land. Under dekke fra Stillehavsflåtens kanoner slapp de en merkverdig last i vannet -1 000 svømmere i badebukser, svømmeføtter og dykkermasker, og med kroppene malt i

sølvfarge som kamuflasje. Hver enkelt av dem bar med seg et utstyr som virket svært så uskyldig - en rull fiskesnøre med

knuter for hver 25. meter, et stykke loddeline og et blysøkke, en stift for å gjøre notater med og, som skrivepapir, et stykke

plexiglass viklet rundt venstre arm.

Besetningen om bord i landgangsfartøyene forsto godt hvorfor disse svømmerne godslig ble betegnet som «halvt fisk og halvt gærninger». Disse ytterst veltrente mennene var alle

frivillige medlemmer av marinens Underwater Demolition

Teams - undervannssprengningsgruppene - og dermed delta­

kere i noen av krigens mest risikable manøvrer. UDT-ene hadde vært brukt som speidere før invasjonen på Sicilia, Normandie,

Kwajalein, Saipan, og, for ikke lenge siden, på Iwo Jima. Men

deres opdrag på Okinawa medførte sine egne, særpregete problemer. Okinawa var en av de største Stillehavs-øyene som amerika­

nerne til nå hadde tatt mål av seg til å erobre. Men den hadde ett topografisk trekk som minte mer om atoller - en krans av korallrev rundt seg. I det varme vannet fra Japan-strømmen

hadde korallrevene vokst seg til en skummel fare for den som Halvt fisk og halvt gærninger

var uforsiktig. For å kunne forsere dem noenlunde trygt, måtte

Smellet som ryddet veien til Okinawa

besetningen på landgangsfartøyene vite omfanget av dem og

Uventede selvmordsskip

vannstanden over dem. Uten slike opplysninger kunne båtene

Fredelig landgang og aprilsnarr

når som helst bli hengende på et rev eller bli slått i småbiter.

General Ushijimas dødringende tålmodighet

Dette hadde amerikanerne lært av bitter erfaring så langt

Bombekasterne nok en gang

tilbake som under deres første amfibieoperasjon i den sentrale

En blodig lærepenge

delen av Stillehavet, på Tarawa-atollen i november 1943.

Den desperate kampen om Kakazu-åsen

Etter dette hadde UDT-teknikken utviklet seg til den rene

Amerikanerne feier nordover

vitenskap. Utenfor Okinawa festet hver enkelt svømmer den

Spøkelsesfienden på Motobu-halvøya

ene enden av fiskesnøret til ytterkanten av revet. Etter hvert

Offiserer i snikskytternes sikter

som han beveget seg innover mot land, viklet han gradvis mer

En amerikansk general skåler for Tokyo

snøre av rullen og stanset opp for hver 25. meter - ved hver

«Hver soldat skal drepe en amerikansk djevel»

knute på snøret - for å lodde dybden. På dyp som var mindre

Katastrofen som fikk Ushijima til å gråte

enn en favn kunne han bruke sin egen kropp som målestokk. Med stiften norterte han så hver dybdemåling på plexiglasset,

ANGREP PÅ OKINAWA

sammen med observasjoner av trygge renner og farlige pigger

65 km bredt, med et farvann som kunne romme omkring 50

eller andre hindere.

større skip. Dessuten kunne begge ender av denne ankerplas­

Hele tiden var UDTene i fare for å bli perforert av villfarne

sen tettes til med ubåtnett. I stedet for å ta inn forsyninger og

prosjektiler fra deres egne skip eller fra japanernes ildgivning

drivstoff like utenfor Okinawa, noe som ville invitere til

inne på øya. Men denne morgenen hadde de hellet med seg.

fiendtlige angrep både horisontalt og vertikalt, kunne skipene

Den amerikanske ilden holdt seg til angrepsmålene, og

bruke Keramaretto-bassenget til slike formål.

japanernes oppmerksomhet ble ytterligere avledet av hangar-

På toppen av det hele skaffet amerikanerne seg et uventet

skipsflyenes angrep. Omtrent en time etter at svømmerne

bytte på denne øygruppen. Uten amerikanernes vitende

hadde begynt sitt møysommelige arbeid, ble de halt om bord i

hadde japanerne tenkt å bruke disse øyene som base for

landgangsfartøyene igjen, uskadde bortsett fra noen få skram­

renraku tei - sprengstofflastede selvmordsbåter som skulle

mer fra korallrevene og et par tilfeller av muskelkrampe.

kjøre rett inn i amerikanske skip utenfor Okinawa. Disse

Notatene på plexiglassbitene gikk straks inn i utarbeidelsen

finérbåtene var omkring 18 fot lange og fem fot brede. De ble

av kart og skisser over det planlagte strandhodet, og UDT-

drevet av en 85 hesters motor og kunne komme opp i 20 knop.

folkene selv ble grundig utspurt om det de hadde sett. Ett av de

Hver av båtene var utstyrt med 264 punds sprengladninger.

svarene de ga, førte til at de måtte i vannet igjen neste dag.

Ifølge de japanske instruksene - som amerikanerne erobret -

Svømmerne fortalte at selv om de ikke hadde støtt på miner -

skulle båtene operere tre og tre sammen på langs av fiendtlige

dem hadde amerikanske minesveipere for lengst tatt seg av -

skip, da helst transportskip «lastet med essensielle forsyninger

hadde de oppdaget en annen trusel mot landgangsflåten,

og materiell og personale». Så skulle de rulle ladningene ut fra

nemlig hundrevis av trepåler fra fire til åtte fot lange, plantet

en hylle over akterstavnen og ned i vannet. Båtførerne hadde

overalt i revene og med piggtråd mellom.

da fem sekunder på å komme seg i sikkerhet før ladningene

Da gruppene gikk i vannet neste dag, hadde de små spreng­

ladninger på slep og en utrolig krevende oppgave foran seg.

detonerte under vannet. Ingen regnet med at båtførerne kunne overleve eksplosjonene.

I tre timer - mesteparten av tiden under vann - dro de fra

Under opprenskingsaksjonene på Keramaretto kom solda­

stake til stake - tilsammen omkring 2 900 stykker - festet

tene fra 77. divisjon over mer enn 350 slike selvmordsbåter som

sprengladninger og koblet detonasjonsledninger. Så tente de

var kamuflert og gjemt i huler og grotter. Amerikanerne slo

luntene og pilte til sjøs. I løpet av en eneste kraftig kjedeeksplo-

dem til pinneved.

sjon var den amerikanske invasjonsstyrkens vei til strendene

77. divisjon fulgte opp suksessen fra Keramaretto med å

klarert.

innta Keise Shima, en mindre øygruppe bare 10 km fra

Omkring 25 km vest for Okinawa ble en annen operasjon, som

timer før selve angrepet på Okinawa, gikk en av divisjonens

Okinawas sørvestkyst. Om morgenen den 31. mars, bare 24 også hadde til formål å lette den forestående invasjonen,

bataljoner i land på Keises fire små sanddekte øyer. Motstan­

kronet med hell. Ved daggry den 26. mars gikk fem bataljoner

den var minimal - igjen hadde japanerne feilvurdert verdien av

fra amerikanernes 77. infanteridivisjon i land på fem klippeøyer

byttet. På Keise Shima kunne amerikanerne plassere 155 mm

i en liten øygruppe som het Keramaretto. I løpet av de neste

artilleri som kunne nå helt fram til området rundt Naha,

par dagene feide landgangsgruppene over øyene, og om

Okinawas største by, og kunne tilby invasjonstroppene massiv

morgenen den 29. mars var hele Keramaretto under kontroll.

ildstøtte underveis.

Japanerne hadde ikke regnet med noe angrep her, og hadde

Kvelden før invasjonen var dens planleggere storfornøyde.

ikke bygd noen forsvarsverker på disse øyene. Faktisk var 2 300

Innledningsmanøvrene hadde gått som man hadde håpet.

soldater som tidligere hadde holdt øygruppen, blitt overflyttet

Okinawa hadde mistet bruksretten til to av sine satellittøy-

til Okinawa. Men for amerikanerne var Keramaretto vel verdt

grupper. Det hyperfarlige korallrevet utenfor øya var gjennom­

strevet. De avgrenset et ypperlig havnebasseng, 13 km langt og

søkt og klarert. Og selve Okinawa hadde vært gjenstand for

97

seks dagers rasende hamring fra Stillehavsflåtens side. Dette

invasjonene på Iwo Jima og Okinawa foregikk samtidig -

siste representerte det dobbelte av hva Iwo Jima hadde blitt

planleggerne av Iwo Jima-felttoget var blitt forbeholdt den

utsatt for.

vanlige betegnelsen D-dagen. Dette betydde lite for de

Amerikanerne hadde imidlertid ingen illusjoner om at

stridende mannskapene som gikk i land på Okinawa den 1.

landgangen og fortsettelsen skulle gå så glatt som opptakten.

april. Noe senere skulle kynikerne blant dem komme til å

Okinawa var 60 ganger så stor som Iwo Jima og var ifølge de

minnes dagen som aprilsnarrets dag.

siste amerikanske etterretningsrapportene, bemannet av rundt

Men på selve L-dagen gikk landsettingsoperasjonene mira­

75 000 soldater. Forsvarerne ville sikkert bite like grundig fra seg

kuløst knirkefritt. Amerikanerne gikk i land fire divisjoner i

som på Iwo Jima. Japanerne var fullt klar over at Okinawa logisk

bredden med et 13 km bredt belte av kjølvannsstrimer bak

nok var siste stoppested på veien til Japan, som bare lå 300

landgangsfartøyene. På venstre flanke rykket to divisjoner

nautiske mil unna, og til forskjell fra Iwo Jima kunne denne øya

marinesoldater fram, nemlig 6. og 1. divisjon fra generalmajor

utgjøre et avgjørende springbrett for direkte angrep på

Roy S. Geigers III amfibiekorps. På høyre flanke gikk hærens 7.

japanernes eget fedreland.

og 96. infanteridivisjoner fra generalløytnant John R. Hodges

Men mot slutten av den første invasjonsdagen skulle

XXIV korps. Deres mål var en lang, rett sandstrand ved en

amerikanerne, som regnet med motstand av hardeste slag, gå

landsby ved navn Hagushi på Okinawas nedre vestkyst.

omkring nærmest i gledesrus. Da hadde 60 000 av deres

Hagushi-området var et klokt valg. Bak landsbyen skrånet

soldater kommet seg trygt i land på Okinawa med et tap på

terrenget slakt oppover med lett adkomst fra standhodet til to

bare 28 mann.

topprioriterte angrepsmål, flyplassene Yontan og Kadena, som

lå omtrent 2 km fra stranden. Dagen, 1. april, var tilfeldigvis første påskedag. I de militære

Journalistveteranen Ernie Pyle, som marsjerte inn sammen

rapportene bar den betegnelsen L-dagen - Landgangsdagen.

med marinesoldatene, var oppstemt over den fredelige tilstan­

Dette for å unngå sammenblanding i den hektiske perioden da

den omkring ham. «Aldri før hadde jeg sett en invasjonsstrand

Troppetransporten med amtracs starter sin 4000 m spurt mot Hagushi-stranden på Okinawa klokka 8.10 den 1. april 1945.1 bakgrunnen avfyrer slagskipet Tennessee en ekstra salve i det kraftigste invasjonsforberedende bombardement under hele Stillehavs-krigen.

Under invasjonen på Okinawa gikk hovedangrepsstyrken, bestående av fire divisjoner, i land på vestkysten (rett pil), mens én divisjon foretok en finte (bøyd pil) utenfor sørkysten. Av de fire divisjonene som gikk i land først, skulle 7. og 6. divisjon marinesoldater dra mot nord og øst, mens 7. og 96. infanteridivisjon skulle angripe japanernes hovedforsvarslinje i sør.

98

som denne på Okinawa,» berettet han. «Det fantes ikke en død

med soldatene som lusket rundt. Da det endelig gikk opp for

eller såret mann i hele vår sektor. Sanitetssoldatene satt blant

ham, trakk han pistolen - en feil som kostet ham livet.

sekker av bandasjer, blodplasma og bårer uten å ha noe å

Da natta falt på den første dagen, var det amerikanske

gjøre. Det fantes ikke et eneste brennende kjøretøy, ikke et

strandhodet 5 km dypt og 15 km bredt, og det var kommet så

eneste båtvrak på korallrevet eller i strandkanten. Det blodba­

mange sivile okinawanesere over til de amerikanske linjene at

det som nesten er uunngåelig under enhver invasjon, var

en leir var blitt satt opp for å ta imot dem. Om kvelden L + 1

vidunderlig og vakkert nok ikke der i det hele tatt.»

hadde enheter fra 1. marinedivisjon nesten kommet seg over

For det poetiske øyet til marineløytnant David Tucker Brown

Ishikawa-eidet, den smale halsen som forbinder den sørlige

jr. var landgangen «mer som en pastorale enn som et slag».

tredjedelen av Okinawa med resten av øya. På L -F 2 fullførte

Innover landet fra stranden, skrev han til sin familie hjemme i

amerikanerne marsjen over eidet, og på L + 3 hadde de sikret

Virginia, «var det pløyde åkrer eller jordlapper med moden og

seg en lang strekning av østkysten og dermed avskåret

hvit vinterbygg, og små, fargeglade markblomster vokste

japanerne i nord fra dem i sør.

spredt omkring på den lyse jorda. Vi var alle sammen vantro, som om vi hadde dumpet oppi et eventyr».

På bare fire dager hadde angrpet på Okinawa kommet lenger enn det planleggerne hadde regnet med ville ta tre uker.

Klokka 10.30, to timer etter at de første amerikanerne hadde

Generalløytnant Simon Bolivar Buckner jr., som i egenskap av

kommet i land, hadde patruljer fra 7. infanteridivisjon lagt

sjef for den nyopprettede 10. armé hadde ansvaret for de

Kadena-flyplassen bak seg. En time senere var Yontan flyplass

amerikanske landoperasjonene på Okinawa, satt ennå om

trygt i hendene på 6. marinedivisjon. Det hersket slik ro over

bord i kommandoskipet Eldorado. Etter ordre fra ham ble

Yontan at utpå ettermiddagen skar en japansk Zero gjennom

slagplanen forandret med hensyn til dagsmålene for operasjo­

skydekket og landet på flyplassen. Piloten var for lengst ute av

nene. Ill amfibiekorps med 6. marinedivisjon i spissen og 1.

flyet og på vei mot hangarene før han oppdaget noe uvanlig

marinedivisjon som dekning i baktroppen, skulle omgående

99

sette seg i bevegelse mot de øvre to tredjedelene av øya. XXIV

utmattelseskrig. Han hadde flere og bedre våpen enn noen

armékorps, med 7. og 96. divisjon side om side, skulle dra

annen Stillehavs-øy som hadde vært gjenstand for amerikan­

sørover for å angripe Okinawas nedre tredjedel.

ske angrep, hadde hatt. En stor del av dette arsenalet hadde egentlig vært øremerket for Filippinene, men var blitt liggende

Så langt hadde japanerne vist få tegn til sitt tilstedevær. Her og

igjen på Okinawa på grunn av fraktproblemer. Ushijima hadde

der hadde amerikanerne støtt på spredt snikskyting og en og

også en mye større forsvarsstyrke til rådighet enn amerikanske

annen art i I lerisal ve, men få av trefningene hadde vart i mer enn

etterretningsfolk regnet med - godt og vel 100 000 mann.

et par minutter. Forøvrig hadde amerikanernes fremrykning

Hovedelementene i Ushijimas 32. armé var 62. infanteridivi­

vært praktisk talt uhindret. Generalløytnant Mitsuru Ushijima,

sjon, som var veteraner fra Kina, 24. infanteridivisjon, som

den japanske kommandanten på øya, hadde planlagt det

hadde vært i Mandsjuria, og 44. uavhengige blandede brigade

akkurat slik.

fra Kyushu - tilsammen omkring 34 000 frontsoldater. 10 000

I likhet med sin kollega på Iwo Jima hadde han helt fra

andre fotsoldater hadde blitt satt sammen av japansk marine-

begynnelsen av gått ut fra at han kjempet et tapt slag. Men han

personell stasjonert på Okinawa og naboøyene. Alt i alt, med­

tok sikte på å påføre fienden så store tap som overhodet mulig,

regnet service- og anleggs-avdelinger, hadde generalen 80 000

både i form av soldater og tid. Jo lenger han kunne holde stand

mann til disposisjon. Infanteriet ble støttet av vanlige felt-

på Okinawa, desto lenger kunne han utsette angrepet på

kanoner og bombekastere. Dessuten hadde Ushijima et strids­

fedrelandet. Hans overordnede hjemme i Tokyo hadde opp-

vogn regi ment, tre artilleriregimenter - to av dem med 150 mm

muntrert ham til en slik beslutning og lovet å sette inn en serie

howitzere og ett med dels 75 mm og dels 120 mm kanoner -

selvmordsangrep på den amerikanske invasjonsarmadaen og

samt et regiment med de gigantiske 320 mm bombekasterne

dens forsyningsskip.

som hadde laget sånn mølje blant amerikanerne på Iwo Jima.

Ushijima hadde glimrende forutsetninger for å lede en

100

En del av Ushijimas forsvarsstyrke besto av okinawanesere.

Boeitai, en garde som ble organisert i midten av 1944, var

forandret hans grunnleggende forsvarsplan - eller forstyrret

nettopp blitt opptatt i 32. armé. Dens 20 000 medlemmer var

hans karakteristiske ro. Fra Shuri-borgen, som en gang hadde

tvilsomme i strid, men pålitelig arbeidskraft og hadde spart

huset Okinawas føydale konger, sto han urokkelig og så på at

Ushijimas regulære tropper for slikt grovarbeid som å grave ut

amerikanerne svermet på land. Bare selve antallet av dem var

de utallige skyttergravene og stillingene som nå perforerte

nok til å overbevise ham om at ethvert forsøk på å nekte dem

Okinawas åser. Gardens kvinnelige medlemmer tok seg av

strandhodet ville ha innebåret en meningsløs sløsing med

diverse gjøremål i de bakre rekker og gjorde tjeneste som

japanske soldater.

sykepleiere.

I stedet hadde Ushijima til hensikt å la amerikanerne rykke

Okinawas kontingent inneholdt også omkring 1 700 skole­

fram helt til de støtte på generalens første hovedforsvarslinje.

gutter - noen av dem bare 14 år gamle. Mange av dem hadde

Amerikanerne var langt fra sikre på hvor den ville gå.

fått utkallingen samtidig med vitnemålet på Shuri Middelskole

Flyrekognosering hadde avslørt en klar forskjell i terrenget

under skoleavslutningen kvelden før invasjonen. Disse ynglin­

mellom den sørlige og den nordlige delen av øya. Mye av den

gene ble organisert i såkalte Tekketsu («Blod og jern for

nedre tredjedelen av Okinawa besto av myke skråninger, et

Keiserriket»-enheter) og ble for det meste satt på 32. armés

lappeteppe av åkrer og landsbyer. De øvre to tredjedelene

kommunikasjonssystem. Etter ordre fra Ushijima fikk de også

besto for det meste av fjellterreng, en samling furukledde

opplæring i geriljataktikk - en opplæring som generalen følte

topper og krattbevokste kløfter hvor man regnet med at det

ville bli mer og mer anvendelig etter hvert som krigslykken

ville være vanskeligere å få ram på forsvarerne. Men hva

uvegerlig vendte seg mot ham.

amerikanerne ikke visste, var at Ushijima hadde så godt som

Men de første par dagene av invasjonen hadde gitt Ushijima

avskrevet nordre del av Okinawa. Der hadde han plassert bare

grunn til å håpe at han kunne by fienden på lang og brutal

2 000 mann, som hovedsakelig skulle forsinke fienden. Et

kamp. Ingen av de amerikanske forflytningene hadde hittil

sterkere forsvar av en så svær region ville kreve for stor

Amerikanske tanks har gått i land og tordner inn over åkerlandet bak invasjonstranden. Under landgangen var japanernes motstand så spak at en korrespondent i fortroppen skrev: «Det var nesten som om vi var de første oppdagelsesreisende.»

Okinawas forsvarere hadde konsentrert sine styrker på den sørlige tredjedelen av øya og dro nytte av naturlige hindere i form av en serie åsrygger og klipper som stort sett løp tvers over øya i øst-vest-retning. Den fremste forsvarslinjen, som gikk fra Kakazu Ridge i vest til Skyline Ridge i øst, falt etter tre ukers blodig kamp.

101

spredning av de japanske styrkene.

Ushijima hadde bestemt seg for å ta det store oppgjøret i sør,

i et kupert område like nedenfor Ishikawa-eidet. Før amerika­ nerne kunne komme seg fra landgangsstrendene og nedover til

det slake terrenget i sørenden av øya, måtte de forsere et enormt naturlig hinder - en serie skarpe klippeformasjoner, hvorav noen var nesten 100 m høye. Dette terrenget strakte seg tvers over øya. Ushijimas plan gikk ut på å forsvare dette

klippelandet skrent for skrent og tygge de amerikanske styrkene i stykker etter hvert som de rykket fram. For å holde dybden i forsvaret hadde Ushijima plassert

utposter i området foran klippeveggen og flere tilnærmet konsentriske ringer bak den, med Shuri-borgen, hans eget

hovedkvarter, som siste skanse. Huleganger i kalksteinen, både

menneskebygde og naturlige sådanne, bød på rikelige mulig­ heter til plassering av kanonstillinger. En gammel begravelses-

tradisjon på Okinawa klarte Ushijima også å utnytte. I eldre tider pleide familien å oppbevare sine dødes knokler i sement-

arkader på bakken. Disse gravkamrene, som prydet åssidene i

tusenvis, fungerte som ferdigbygde rifle-, bombekaster- og miltraljøsestillinger. Ushijimas arbeidere hadde dessuten gravd ut hundrevis av

underjordiske rom, noen store nok til å romme et helt

kompani. Mellom disse rommene løp et nett av tunneler, hvorav noen gikk hele veien gjennom klipperekkene - fra ende

til annen. Kompleksiteten i dette underjordiske nettverket skulle komme til å høste stor beundring fra amerikanernes side.

På ett tidspunkt fyrte en amerikansk stridsvogn av seks

fosforgranater inn i én eneste tunnel. Tankbesetningen kunne

se røyken sive ut fra over 30 andre innganger.

Det var den 5. april - L + 4 - at amerikanerne som var på vei sørover innså at motstanden bare såvidt hadde begynt å melde

seg. En rapport oppsummerte situasjonen slik: «Hvetebrødsda­ gene var nå forbi.»

I begynnelsen så det ut til at de fem kilometerne som skilte

amerikanerne fra general Ushijimas defensive klippevegg ikke skulle være så vanskelig å forsere. Deler av dette terrenget var

temmelig flatt med dyrkede åkerflekker og rismarker. De få toppene som reiste seg her og der, var lite annet enn knotter.

Ushijima hadde heller ikke selv regnet med å holde dette

102

området særlig lenge - bare lenge nok til å gi amerikanerne en

Ridge - måtte de gjennom et tre dagers slag både i front og

liten årelating. For første gang siden invasjonen startet, skulle

flanke. Men erobringen av denne høyden var av stor betyd­

de nå møte et forsvar som var innstilt på å yte maksimum og

ning. Den lå bare 1 200 meter nord for 96. divisjons egentlige

som ikke la fingrene imellom. «Gjør deres ytterste,» var de japanske soldatene blitt fortalt. «Århundrets seier ligger i dette

steinet ås ved navn Kakazu-høyden.

slaget.» I en alder av 57 år var Ushijima en veteran når det gjaldt

mål, den vestre enden av Ushijimas fremste forsvarslinje, en For oberst Edwin T. May, sjefen for divisjonens 383. regiment,

var anledningen til å bli den første som brøt gjennom en

taktikk. Han hadde hatt kommando over infanteriet i Kina i

nøkkelsektor i Usijimas første linje, uimotståelig. Fra der hvor

slutten av 30-åra og i Burma i 1942, under Japans erobring av

May sto på Cactus Hill, virket Kakazu ikke spesielt uinntakelig.

Sørøst-Asia. På Okinawa hadde han organisert sine tropper

Den var bare 100 meter høy og ikke så bratt som andre deler av

mesterlig. Minefelter og tankfeller hindret adkomsten til ås-

Ushijimas forsvarsbarrierer, og noen av skråningene var så

landskapet. Ved foten av skråningene var det skyttergraver

slake at de var blitt beæret med gamle okinawanesiske

bemannet av geværmenn med granater, lette maskingeværer

familiegraver. Høyden besto av to topper forbundet med en

og bombekastere. Bak dem lå det mitraljøsereder. Bombekas­

åsrygg. Tilsammen utgjorde Kakazu og dens tvilling - snart

tere var plassert på åsryggene og på de motsatte skråningene,

døpt til Kakazu West - en 1 000 meter lang åskam.

og observasjonsposter var strategisk plassert for å kalle inn

større kanoner langs hovedforsvarslinjen i sør.

En betydelig hindring amerikanerne måtte hanskes med, var en dyp kløft like foran åsens nordside - den siden angrepet

Forsvarernes grunnleggende strategi var å isolere det frem-

skulle settes inn fra. Dypet av kløfta var delvis skjult av trær og

rykkende amerikanske infanteriet fra stridsvognene. Panser­

busker, og den utgjorde en naturlig tank-felle. May besluttet at

vognene skulle først stanses av arti Heri ild fra åsene, så angripes

infanteriet måtte forsere den alene, uten hjelp fra Sherman-

på nært hold av antitank-grupper med pakkeladninger og

tanks. Dessuten ville han ikke la artilleriet foreta noen opp­

brennende tøybylter. Tankbesetningene skulle skytes ned eller

varming - han ville komme overraskende på fienden.

stikkes ned med bajonett etter hvert som de kravlet ut av

Før daggry den 9. april sendte May fire geværkompanier mot

lukene på vognene for å flykte. Det amerikanske infanteriet

åsen. Kompani A og C fra 1. bataljon skulle innta Kakazus topp,

som forsøkte seg med et frontalangrep mot åsryggen, ville da

et 25 m bredt avlangt platå. Kompani L og I fra 3. bataljon skulle

raskt være uten støtte eller ville være involvert i nærkamper

gå opp Kakazu West. Fremrykningen foregikk uten at noe

med japanere som sprang fram fra huler, sprekker og en-

inntraff, og ved soloppgang var kompani A og C på toppen av

mannsbunkere.

Kakazu, mens kompani L var halvveis oppe på Kakazu West.

Amerikanerne kom snart til å oppdage hvor effektiv denne

med unntak av et par søvnige vaktposter som i all stillhet var

Oppstigningen hadde hittil ikke blitt oppdaget av japanerne,

japanske taktikken var. 7. infanteridivisjon, som skulle erobre

blitt brakt til taushet av bajonetter. Men i dagslyset oppdaget

den østre halvdelen av utpost-området, brukte sju dager på de

en japansk soldat som satt i en bunker ved toppen av Kakazu,

seks kilometerne fra sitt utgangspunkt til sitt umiddelbare

at amerikanerne var i nærheten. Med ett dundret det fra artilleri

angrepsmål, landsbyen Ouki ved østenden av Ushijimas

og bombekastere langs hele åskammen, og japanske soldater

hovedforsvarslinje. Underveis hadde mennene fra 7. divisjon

begynte å rykke fram gjennom sine egne ildlinjer - en

sikret seg de høydedragene de siden skulle minnes under

demonstrasjon av dumdristig vågemot som senere skulle

navnene Castle Hill, The Pinnacle, Red Hill, Tomb Hill og

gjentas gang på gang.

Triangulation Hill. Men, som Ushijima hadde regnet med,

Klokka 7.45 meldte kaptein Jack A. Royster, som ledet

hadde de betalt dyrt for hver meter de hadde vunnet -

kompani A, over radioen at hvis han ikke fikk forsterkninger,

tilsammen et tap på 1 200 mann.

ville mennene hans enten bli utslettet eller måtte trekke seg

96. infanteridivisjon skulle innta vestsiden av utpost-områ­

tilbake. Forsterkninger ble sendt opp, men de ble sittende fast

det og fikk en like hard jobb. For å ta én eneste åsrygg - Cactus

under japanernes ildgivning. Oberst May hadde liten lyst til å

japanernes to toppledere på Okinawa var tilsynelatende et disharmonisk par. Generalløytnant Mitsuru Ushijima (øverst), armésjefen, var en human, faderlig mann som mislikte uttrykk for sinne, som han betraktet som en simpel emosjon. Ushijimas stabssjef, generalløytnant Isamu Cho (nederst), var et temperamentsfullt rivjern som ikke gikk av veien for å fike til underordnede når han var rasende. Likevel utfylte de to hverandre glimrende - Cho med sin eksplosive energi og skarpe hjerne og Ushijima med sin modne dømmekraft.

103

oppgi høydene troppene hans hadde inntatt, og var overbevist

begynte like etter daggry, var kompaniet ennå på vei opp

om at de ville miste like mange menn om de forsøkte seg på en

åssiden. Mennene klarte å komme seg opp til toppen, men her

retrett som om de ble hvor de var, og han ga ordre om «å holde

kom de i nærkamp med oberst Munetatsu Haras 13. uavhengi­

åskammen koste hva det koste vil».

ge infanteribataljon.

Men dette var umulig. Like etterat Royster hadde bedt om

Kompani L var underlegent både i antall og ildkraft.

hjelp, ble han truffet i ansiktet av splinter fra et bombekaster-

Japanerne hadde geværer, håndgranater, 22 punds pakkelad-

prosjektil og var nå nesten blind. Fenrik Dave Belman, som

ninger, maskingeværer og mitraljøser, samt både små bombe­

ledet kompani C like i nærheten, var også såret. I desperasjon

kastere og den kjempesvære varianten på 320 mm. Seks av

bestilte Royster røyktepper fra kjemiske bombekastere for å

Mitchells menn klarte å sette en av de store bombekasterne ut

dekke retretten til de to herjede kompaniene. Men en lumsk

av spill etter at de hadde oppdaget den mens den var i ferd

vind blåste røyken over mot de amerikanske linjene helt til like

med å bli rullet ut av en hule. De var pinlig klar over at én

før klokka 10. Først da kunne retretten endelig begynne.

eneste salve fra dette monsteret kunne blåse dem ned av åsen,

Under denne langvarige manøveren fikk en 23 år gammel

så nå spurtet de gjennom fiendens ildlinje og tok knekken på

Chicago-mann, visekorporal Edward J. Moskala, regimentets

bombekasterens besetning på fire ved hjelp av en pakkelad-

første æresmedalje - posthumt. På toppen av åsen hadde Moskala helt alene brakt to japanske maskingeværreder til

ning. Hele morgenen og langt utpå ettermiddagen varte kompa­

taushet etter en 40 meters spurt for øynene på fienden. Nå

niets duell med japanerne. Kompani L hadde dårlig dekke av en

gjorde han tjeneste, sammen med noen av kameratene, som

hylle i terrenget, men klarte likevel å slå tilbake fire storman­

en slags bakre skanse mens de andre trakk seg nedover

grep etter hverandre. Men klokka 16 rapporterte Mitchell at

skråningen, og her gjorde han kål på minst 25 japanske

situasjonen var kritisk. Av de 89 mennene han hadde hatt med

soldater. To ganger løp han opp på toppen for å hente sårede

seg opp på toppen var 15 døde og alle unntatt tre var såret. De

kamerater. På den siste turen ble han selv dødelig såret. På Kakazu West fikk kompani L - ledet av fenrik Willard F. «Hoss» Mitchell, en godslig og korpulent kar fra Louisiana som

hadde ikke stort mer ammunisjon igjen enn det de kunne ta fra de døde og sårede. Under røyktepper og artilleridekning trakk kompani L seg tilbake fra Kakazu West.

pleide å rope til soldatene: «Her kommer Hoss, og Gud er med

Dagens kamp hadde kostet 383. regiment et tap på 326

Hoss!» - temmelig hard medfart. Da japanernes pepring

mann - 23 døde, 47 savnede og 256 sårede. Men også

104

japanerne hadde lidd store tap. Oberst Haras rapporter, som

hørte den eksplodere lenger nede. Dette ga ham en idé.

senere ble funnet, viste at han neste dag bare kunne mønstre

Anderson løp tilbake til hulen, gravde fram sine egne bombe-

halvparten av sine opprinnelige 1 200 mann.

kaster-granater, trakk ut sikkerhetssplintene, aktiviserte dem

Den 10. april kom 381. regiment med i kampen. De to

ved å slå dem mot huleveggen og slengte dem så nedover

regimentene sendte nå sammen fire bataljoner - dobbelt så

skråningen. Denne prosessen foretok han 15 ganger, og neste

mange som i første omgang - mot åskammen etter at denne

morgen fant han 25 døde japanere i et elvefar nedenfor hulen.

hadde blitt gjort til gjenstand for kraftige flyangrep fra

For denne bragden fikk Anderson æresmedaljen, men

hangarskipenes side, pluss pepring fra slagskipet New York

oppfinnsomhet alene kunne ikke vriste Kakazu ut av hendene

samt åtte feltartilleribataljoner. Under oppsummeringen av

på japanerne. Den 13. april hadde de ennå kontroll over åsen.

gårsdagens harde sammenstøt hadde de amerikanske lederne

96. divisjon satt fast i den vestre enden av Ushijimas fremste

kommet til at overveldende ildkraft var løsningen. Nå oppda­

forsvarslinje, og 7. divisjon satt fast i den østre enden. På de ni

get de at heller ikke dette strakk til. Da flyene endelig trakk seg

dagene som var gått siden de to divisjonene hadde begynt å

tilbake og artilleriilden stilnet av, kunne det amerikanske

marsjere sørover, hadde de påført fienden et tap på 5 000

infanteriet sette inn sitt angrep. Men fra den motsatte

mann, men hadde selv tapt over 2 500. Det var klart at

skråningen, hvor japanerne lå forskanset, ble de møtt av et

amerikanerne nå måtte revurdere situasjonen.

bombekasterregn på et prosjektil i sekundet.

Hele denne dagen og den neste foretok amerikanerne

Den eneste gode nyheten som nådde Buckners flytende

forgjeves fremstøt mot åsryggen. Da begynte det å bli slutt på

hovedkvarter, kom fra den nordlige delen av øya. Der, hvor de

ammunisjon, mat, vann og medisiner.

amerikanske strategene hadde ventet den hardeste motstan­

Midt oppi dette fikk en oppfinnsom amerikansk soldat inn et

den, var en avgjørende seier like om hjørnet. 6. marinedivisjon

par fulltreffere. Sersjant Beauford T. Anderson fra 381. regiment

hadde rykket nordover langs kystveiene på øst- og vestsiden -

var på vei ut av en hule hvor bombekasterenheten hans holdt

så hurtig at artilleribataljonene som skulle støtte dem, hadde

til. Anderson forsøkte på egen hånd å ta seg av en fiendtlig

vanskeligheter med å følge med. Japanske soldater var sjelden

avdeling som nærmet seg. Han hadde bare en karabin og et par

forekomst, med unntak av spredte grupper som amerikanske

håndgranater, og i ren desperasjon plukket han opp en

patruljer møtte under utforskning av landeveiene som førte

blindgjenger fra en japansk bombekaster, slengte den i vei og

innover øya. Dertil kom, som et resultat av Ushijimas beslut-

En DUK-W stanser opp ved en hesteskoformet okinawanesisk gravplass, som amerikanerne omgjorde til bivuakk underveis nordover på jakt etter fienden. Slike gravkamre, som kunne huse ti mann, gjorde også tjeneste som ferdigbygde skytestillinger for japanerne. På en høyde ved Ishikawa-eidet iakttar et amerikansk rekognoseringslag (i midten) en annen patrulje som marsjerer inn i en landsby uten å møte motstand. Disse marinesoldatene, hvorav noen var veteraner fra jungelkampene om Guadalcanal og Cape Gloucester, var behagelig overrasket over Okinawas åkerflekker med moden hvete, sukkerrør og søtpoteter.

105

ning om å lure amerikanerne til å ta den nordlige delen, at

kløfter. Flyfotoene av halvøya var det liten hjelp i - amerikaner­

fiendens forsvarsverker langs kystveiene var uvanlig skjødes­

ne hadde store vanskeligheter med å finne distinkte trekk som

løst bygd opp. Det var lett å oppdage minene, rett og slett

kunne brukes til landemerker. De veiene som fantes, var skjult

fordi de ikke var gravd skikkelig ned. Veisperringene av

av trærne, og bare ett elveleie tegnet seg noenlunde klart av.

tversliggende trestammer manglet de obligatoriske minefellene, og broene var bare delvis sprengt i stykker.

De eneste innbyggerne i dette ville landskapet var fjellbøn­

der og en liten japansk garnison ledet av oberst Udo. Udo-

Den 13. april - åtte dager og 65 km etter starten på Ishikawa-

styrken, som den etter hvert ble hetende, besto for det meste

eidet - sto marinesoldatenes fortropper på Hedo Misaki,

av elementer fra 44. uavhengige blandede brigade - infanteri,

nordspissen av Okinawa. På vestsiden hadde amerikanerne

maskingeværenheter samt lett og middelstungt artilleri.

kontroll over havnebyen Nago og en rekke mindre byer med

Under forberedelsene til forsvaret av denne eneste bastio­

brukbare havner, og forsyningene kunne nå komme inn

nen på den nordlige delen av Okinawa hadde Udo fordelen av

direkte fra sjøen i stedet for langs den slitsomme landeveien.

månedlange studier av terrenget. Siden store deler av det ikke

Men det viktigste var at amerikanerne nå hadde avskåret det

var tilgjengelig for kjøretøyer i det hele tatt, hadde han bestilt

indre av Motobu-halvøya, det eneste stedet hvor japanerne

hester til å ta seg av transporten og satt opp staller og

hadde valgt å holde stand.

innhegninger med fullt veterinærutstyr. Ettersom den tette

Med unntak av strandområdene besto denne halvøya av et

skogen ga god beskyttelse mot luftangrep, hadde Udo klargjort

vilt og utilgjengelig landskap. Den var 15 km lang og 13 km

luftvernkanonene sine til bruk langs landjorda. I halvøyas

bred, og dekket av skogkledde åser oppskåret av dype skar og

sørvestre del lå den høyeste toppen, Yae-dake, omkring 400 m

ilt

ffl

000 uuuMllM . / en okkupert landsby på Motobu-halvøya på Okinawa deltar marinesoldater i en minnehøytidelighet over deres øverstkommanderende, president Franklin D. Roosevelt, som døde den 12. april 1945. - 72 dager etter landgangen. Da soldatene hørte nyheten for første gang, var det mange av dem som trodde det var et japansk propagandaknep. Men propagandaen kom senere (nederst) i form av knudret skrevne flygeblad.

106

dtoth unit*

£** j

tkut

Ust£>c tvtZrZ44 L-t \fdUt

W jr-v * Cd.

ZU

14

.

it

høy. Yae-dake besto av et kronglet virvar av åsrygger og skar,

for å skyte på hverandre. Bruken av artilleri måtte koordineres

skogkledd nede i skråningene og kratt- og gressbevokst

på det mest nitide, og heldigvis for amerikanerne var art i I leriba-

oppover mot toppen. Og Yae-dake var omkranset av åskam-

taljonenes kanonmenn på sitt beste. Disse fikk i sin tur støtte

mer som var nesten like ufremkommelige. I et skar på Yae-dake

fra de amerikanske hangarskipflyenes bomber og raketter og

satte Udo opp sitt hovedkvarter. Herfra hadde han fullt radio-

fra kanonene på slagskipet Colerado, som lå utenfor Motobu-

og telefonsamband med samtlige enheter. Han hadde også det

halvøyas kyst.

«vanlige» nettet av underjordiske tunneler og huleganger inni

Før kvelden kom, hadde 4. regiment inntatt én åskam i sin

fjellet og i omliggende åskammer til disposisjon. I begynnelsen

sektor, og 29. regiment var kommet 800 m oppover en annen.

av april var alle mulige adkomstveier til hovedkvartert minelagt

Men underveis hadde marinesoldatene gjort dyrekjøpte erfa­

i påvente av amerikanerne.

ringer angående fiendens evne til bakholdsangrep. Japanerne,

I flere dager forsøkte 6. marinedivisjon å lokalisere Udos

som lå godt skjult, lot ofte en hel tropp passere uten å åpne ild,

hovedkvarter. Etter hvert som de trengte innover Motobu-

før de fyrte løs på soldatene som fulgte etter - med katastrofale

halvøya, fortalte den stadig kraftigere ilden de møtte, at de var i

resultater for amerikanerne. Offiserer - jo høyere, desto bedre

ferd med å nærme seg. Men de håpet forgjeves på å få tatt til

- var et yndlingsmål. Major Bernard W. Green, sjefen for 4.

fange en japaner som kunne fortelle dem noen hemmelig­

regiments 1. bataljon, sto omgitt av sine offiserer da han ble

heter. Soldatene som bemannet adkomstveiene til Yae-dake

lagt i bakken av japanske kuler - hans underordnede var

forsvant inn i underskogen så snart de hadde skutt fra seg, og

samtlige uskadde. I en av rapportene fra den dagen het det at

de fremrykkende marinesoldatene fant verken våpen eller

offiserene plutselig var blitt oppmerksomme på «at det var

levende eller døde japanere, bare blodflekker på bakken.

farlig å vise fram et kart, foreta en dirigerende armbevegelse

«Det var som å slåss mot en spøkelsesfiende,» sa en av de

eller til og med bære pistol i stedet for karabin».

amerikanske offiserene.

Men natt til den 12. april gjorde noen enheter fra 29.

Den 15. april begynte nettet å snøre seg sammen om Yae-dake.

marineregiment et funn. I nærheten av Toguchi, en liten by på

29. regiment dreide fra øst til sørøst og inntok et høydedrag bak

vestkysten av halvøya, traff de vennligsinnede okinawanesere,

selve toppen. På vestsiden hadde 4. regiment en enda tøffere

deriblant mange som engang hadde bodd på Hawaii og

ferd enn dagen før. Soldatene sto nå ikke lenger overfor små

snakket engelsk. Disse sivile fortalte at Udo-styrken hadde

grupper av japanere som skjøt og stakk av i skogen, men

konsentrert seg om åskammene sør for elva Manna. Disse

forsvarsstyrker i huler og bunkere på åsryggene. Ilden haglet

opplysningene bekreftet den konklusjonen etterretningsoffise­

over amerikanerne etter hvert som de klatret oppover. De led

rene var kommet til. Manna - det eneste elveleiet som hadde

store tap. Ett av kompaniene mistet 65 mann og tre komman­

trådt klart fram på flyfotoene - løp øst-vest temmelig midt på

derende offiserer. Men innen kvelden hadde de klart å innta en

halvøya. Og det var ilden fra høydedragene på sørsiden av elva

nøkkelhøyde like sørvest for Yae-dake. Fjelltoppen var nå

som hadde vært mest intens.

omringet fra tre sider.

6. divisjon hadde nå en klart avgrenset, om enn ytterst

På ettermiddagen neste dag sto kompani A og C fra 4.

komplisert oppgave foran seg, nemlig å fravriste japanerne

regiments 1. bataljon på selve Yae-dake og strevde seg nå

kontrollen over et område hvor bratt, og kupert terreng

oppover de steinete skråningene mot fjelltoppen. Kompani A

utelukket bruk av stridsvogner, og hvor det dominerende fjel­

kom seg opp først, men soldatene ble slått tilbake av en

let Yae-dake overvåket enhver adkomst.

haglskur håndgranater, håndvåpenild

og bombekasterild.

Angrepet på Udos festningsverker begynte om morgenen

Amerikanerne ba nå om hjelp fra artilleri på en åskam i

den 14. april med at 4. marineregiment rykket inn fra vest og 29.

nærheten. Så stormet kompani A og C fjelltoppen sammen.

regiment fra øst. Planen var mer enn risikabel. Selv om Yae-

Denne gangen klarte de å innta toppen, men situasjonen var

dake ruvet mellom de to regimentenes posisjoner, sto de

kritisk. De to kompaniene hadde mistet 50 av sine 400 mann og

praktisk talt rett overfor hverandre, med derav følgende risiko

hadde nesten ikke ammunisjon igjen. Hvis de ikke straks fikk

107

ET KOSTBART SIDESPOR TIL IE SHIMA I midten av april 1945 ble landgangsavdelinger fra 77. divisjon sendt ut for å invadere le Shima, en liten øy 5 km fra Okinawa. Målet var le Shimas flyplass, som hadde tre rulleba­ ner som var lange nok til å ta inn tunge bombefly. Men det som var tenkt som et lite sidespor, utviklet seg til et seks dagers mareritt etter hvert som bataljon etter batal­ jon ble bløgget av japanerne på øya. Kam­ pen pågikk døgnet rundt. Amerikanerne presset seg bitvis fram om dagen, og om natta kjempet de for å holde japanske selvmordssoldater fra livet. Da infanteriste­ ne endelig sikret seg sitt siste mål, fjelltoppen legusugu, den 21. april, var de kommet opp i 1155 døde, sårede og savnede av totalt 6100 mann. Ett av tapene var Ernie Pyle, Pulitzerprisvinneren som skrev om den vanlige soldat på en slik måte at han både vant den amerikanske sivilbefolkningens og de stridendes hjerter. Den 18. april falt Pyle for en snikskytters kule. Soldatene ga ham en gravskrift som lød: «Her mistet 77. infanteridivi­ sjon en kompis, Ernie Pyle.»

Ernie Pyle tar et overblikk over invasjonsoperasjoner på Okinawa.

legusugu-fjellet, som var oversådd med japanske forsvarsverker, hever seg til nesten 200 meter på le Shimas ellers flate pannekake.

108

nye forsyninger, ville de være hjelpeløse overfor et uunngåelig

skulle være å innta den vestre tredjedelen av den japanske

japansk motangrep.

forsvarslinjen, inkludert Kakazu, hvor 96. divisjon hadde mistet

Amerikanerne som lå lenger ned, reagerte instinktivt. Som en av offiserene senere uttrykte det: «Det 1 200 fot høye fjellet

så mye blod. 96. divisjon ble overflyttet til midten av fronten, mens 7. divisjon fikk tildelt den østre tredjedelen.

virket som Pike's Peak på de trette, svette mennene som lastet

Som en opptakt til angrepet 19. april kom den mest massive

ammunisjon og vann på sine rygger. Praktisk talt hver eneste

og konsentrerte artilleri-pepring under hele Stillehavs-krigen.

mann i 1. bataljon... grafset til seg så mye ammunisjon som

Totalt 27 artilleribataljoner, 18 fra hæren og 9 fra marinen,

han kunne bære. En mann kunne komme forbi med en 20 liters

deltok og hamret fronten fra øst til vest med 324 kanoner og

vannkanne på den ene skulderen, mens bataljonssjefen

sendte tilsammen 19 000 prosjektiler innover de japanske

slengte et par ammunisjonsbelter over den andre. Bårer måtte

linjene. Da morgentåken lettet, dundret det løs fra seks

også fraktes opp, og alle som kom nedover lia fikk jobb som

slagskip, seks kryssere og seks destroyere, og 650 fly slo til mot

sykebærere.»

japanerne med bomber, raketter, napalm og mitraljøseild.

Mennene på toppen fikk nye forsyninger akkurat i tide til å

Shuri-borgen, hvor general Ushijima hadde sitt hovedkvarter,

slå tilbake et banzaiangrep fra 75 japanere samme kveld. Med

ble truffet av en 1 000 punds bombe. Men generalens kom-

god hjelp fra artilleri på naboåsene ble japanerne praktisk talt

mandopost, som var gravd ut i fjellet 30 m under jorda, var

utryddet.

uskadd.

Toppen var nå sikret, og resten av Yae-dake ble rensket i

Etter 40 minutter startet de amerikanske bakkestyrkene. I

løpet av to dager. Under opprenskningsaksjonene kom mari­

begynnelsen møtte de ingen motstand. Men etter hvert som

nesoldatene over Udos kommandostilling med dens avanserte

japanerne krøp ut av hulene sine og begynte å bemanne

radio- og telefonutstyr. Udo selv var borte, Den 15. april,

stillingene sine, saktnet angriperne gradvis farten.

kvelden før angrepet, hadde han dratt av gårde - ingen visste

Innen kvelden kom, var det blitt pinlig klart for amerikanerne

hvor - for å fortsette kampen med geriljametoder. Amerika­

at dagens angrep hadde mislykkes. Ingen av de tre divisjonene

nerne fant ham aldri.

hadde klart å bryte gjennom på sin sektor av fronten. Den

knivskapre eggen på Skyline-åsen, det østre ankerfestet til den General Buckner hadde flyttet hovedkvarteret sitt fra Eldorado

japanske fronten, ble inntatt av 7. divisjon etter at flammekas-

til Okinawa den 14. april. Han var utålmodig og ivrig etter å få

ter-tanks hadde brent ut og isolert de japanske stillingene i

felttoget unna for å kunne gå løs på selve Japan. Buckner hadde

skråningen på forsiden av høyden. Men amerikanernes erob­

hele tiden hatt spesiell lyst til å gå løs på fiendens hjemland -

ring av selve toppen ble kortvarig og blodig. Japanerne

hans favorittskål over en bourbon med vann var: «Måtte du

svermet opp fra baksiden, påførte amerikanerne store tap og

vandre i Tokyos aske.»

slo dem tilbake. Det andre dagsmålet for 7. divisjon, et

Så snart han var kommet på land, gjorde generalen det klart

nøkkelpunkt i vest som ble kalt Høyde 178, forble urørt.

- med en kommandostemme som ingen Gl som hørte den

Angriperne ble holdt fast i en mellomsone betegnet som Rocky

kunne misforstå - at han ville ha Ushijimas fremste hovedfor-

Crags (se side 114-115) under morderisk og presis ild fra

svarslinje tvers over den sørlige delen av øya erobret omgåen­

japanske våpen.

de. I over en uke, helt siden 7. og 96. divisjon var blitt sittende

Den slitne 96. divisjon hadde ordre om å innta ikke mindre

fast ved hver sin ende av forsvarslinjen, hadde XXIV korps

enn fire angrepsmål, nemlig Tanabaru-skrenten og to åser,

febrilsk forberedt seg på et fornyet angrep langs hele fronten.

Tombstone og Nishibaru - alle i første forsvarslinje - og

Dette angrepet kom den 19. april.

dessuten en ruvende åsrygg som utgjorde selve bolverket i

Enda en divisjon, 27. infanteridivisjon, var blitt hentet fram

Ushijimas 2. forsvarslinje mot sør, Urasoe-Mura-skrenten. 96.

fra reserven for å slåss sammen med 7. og 96. divisjon. Denne

divisjons uheldige skjebne den dagen kan symboliseres med

divisjonen hadde tidligere hørt til Nasjonalgarden i staten New

noe som hendte 382. regiment. Idet regimentets stridsvogner

York og hadde sist vært i aksjon på Saipan. Dens oppgave

var på vei mot Tombstone, sprang en japansk soldat ut fra en

109

hule ved veikanten og slengte en pakkeladning mot ledertan-

Okinawa. I en uvanlig skarp tone sa Nimitz til Buckner at hvis

ken. Eksplosjonen snurret Sherman-tanken rundt og la den

han ikke i løpet av fem dager fikk bakkeoperasjonene sine i

over på siden, slik at den nå sperret veien for resten av

gang, «skal vi få hit noen som kan få dem i gang».

stridsvognene i kolonnen. Da dagen var over, hadde 96. divi­

Sammen med Nimitz var også generalløytnant Alexander A.

sjon bare så vidt grep om det ene av de fire angrepsmålene,

Vandergrift, planleggeren bak det vellykte toktet mot Guadal­

nemlig Tombstone.

canal i 1942, nå kommandant for et marinekorps. Vandergrift

For 27. divisjon begynte den 19. april - dens første kampdag

antydet at en amfibielandgang bak de japanske linjene på

på Okinawa - forholdsvis heldig. I løpet av natta hadde

Okinawas sørkyst ville fremskynde amerikanernes seier, og at

ingeniørsoldatene klart å unngå å bli oppdaget av fienden i

han disponerte over menn som kunne gjøre denne jobben - 2.

mørket og bygd to Bailey-broer og en fotgjengerbro over den

marinedivisjon. Denne divisjonen hadde en kort stund spilt en

120 m brede Machinato-bukta, som var ett av divisjonens

rolle under landgangen på Okinawa. Den hadde foretatt en

startpunkter på vestkysten. Ved daggry gikk to bataljoner fra

skinnmanøver på de sørøstre strendene ved Minatoga for å

106. regiment sørover langs kystveien og opp den fjerneste,

finte ut japanerne ved å sende inn fire puljer landgangsfartøyer

vestre skråningen av Urasoe-Mura-skrenten. En tredje bataljon

bare for å trekke dem til havs igjen. Siden hadde divisjonen blitt

nådde fram dit utpå morgenen. Denne manøveren hadde medført en spurt rundt beryktede

holdt i reserve på Saipan. Vandergrift regnet med at den kunne være underveis til Okinawa i løpet av seks timer.

Kakazu - som også figurerte på divisjonens dagsordre. Enheter

Buckner motsatte seg en ny landgang. Han hadde allerede

fra 105. regiment skulle ikke bare foreta et frontalangrep mot

avvist et lignende forslag fra generalmajor Andrew D. Bruce,

åskammen, men også fullføre det som 96. divisjon ikke hadde

sjefen for hærens 77. divisjon. Bruces avdeling hadde nettopp

klart, nemlig å gå ned skråningen på baksiden og innta

tatt den lille øya le Shima like utenfor Notobu-halvøya i den

landsbyen som også bar navnet Kakazu. I mellomtiden skulle

nordre delen av Okinawa og kunne nå frigjøres for en

bataljonens stridsvogner slå seg fram rundt østhjørnet av åsen,

amfibieoperasjon. Men Buckner, som gikk utfra sin egen stabs

møte mennene som kom ned skråningen på baksiden og

vurderinger, kom til at de klippefylte strendene langs Okinawas

fortsette sammen med dem mot Urasoe-Mura 500 m lenger

søndre og sørøstre kyst ville gjøre landgangsstyrkene altfor

sør.

utsatt for japanske motangrep og dermed true med «et nytt

Men planen falt nesten øyeblikkelig i fisk. Frontalangrepet

Anzio, bare verre». Etter denne referansen til det italienske

mot Kakazu-åsen ble stanset av kraftig ild fra toppen. Strids­

strandholdet, hvor allierte tropper nesten hadde blitt utsatt for

vognene, som klarte å komme seg til landsbyen Kakazu, møtte

katastrofe i begynnelsen av 1944, ble konferansedeltakerne

ødeleggende japansk ild. Av de 30 vognene som la ut på turen,

tause.

ble 22 ødelagt av miner, panservernkanoner, artilleri og

Buckner gikk så over til en mer håndgripelig side av saken.

bombekastere. Dette var amerikanske panserstyrkers største

Den foreslåtte nye Okinawa-operasjonen ville forsterke hans

tap på én dag på Okinawa.

forsyningsproblemer. Generalen gjorde det klart at hans løsning for å få opp farten i felttoget var å sette inn flere

Den 23. april holdt general Buckner en noe anstrengt konferan­

mannskaper i frontalangrepet mot de japanske forsvarsverke­

se med sin overordnede, general Nimitz. Øverstkommande­

ne. I bunn og grunn hevdet Buckner at taktiske spørsmål på

rende for Stillehavsområdene hadde fløyet inn fra Guam

Okinawa var hærens oppgave, og marinen burde ikke blande

kvelden før og landet på Yontan flyplass - en av de to flyplasser

seg opp i dette. Admiral Nimitz var for sin del villig til å gå med

som ble erobret L-dagen og siden grundig utbedret. Nå, etter

på det, men bare dersom Buckner kunne fremlegge resultater

en rundtur med jeep i de amerikansk-kontrollerte delene av

temmelig snart.

Okinawa, ville admiralen diskutere metoder for å få fart på de

Tilfeldigvis ga en taktisk beslutning fra japanernes side

amerikanske operasjonene slik at flåten kunne avslutte sin

kvelden før konferansen grunn til å håpe på at et amerikansk

uventet lange og farlige jobb som statisk livvakt for styrkene på

gjennombrudd var nært forestående. Et par dager etter de

Under en hasardiøs fremrykning den 4. mai brukte amerikanerne lastenett for å bestige en klippe i Urasoe-Mura-skrenten, en tagget kalksteinsås som sperret adkomsten til japanernes nøkkelstilling ved Shuri. I løpet av to ukers rasende kamp måtte granater og sprengstoff heises opp, kasse for kasse, til uveisomme platåer på toppen av mellom 10 og 25 meter høye klippevegger.

110

mislykte angrepene den 19. april hadde amerikanske soldater

i et virvar av uttørkede elveleier og renner som soldatene kalte

fått bedre og bedre tak på Skyline-åsen, Nishibaru-åsen og

Item Pocket, hvor japanerne hadde vært så grundig forskanset

Tanabaru-skrenten, og japanerne trakk den konklusjonen at

at de til og med hadde en smalsporet jernbane til å frakte

den fremste forsvarslinjen ikke lenger kunne holdes. Et par

ammunisjon gjennom tunnelene. I den midtre sektoren klatret

timer etter at Nimitz og hans folk hadde forlatt Okinawa, ble

96. divisjon opp Maeda-skråningen, den østre enden av

amerikanske stillinger utsatt for et intenst artilleri-bombarde-

Urasoe-Mura.

ment hvor minst 1 000 runder haglet inn over regimentene i

For å nå opp på toppen måtte mennene i 307. infanteriregi­

frontlinjen. Denne pepringen, kombinert med tett tåke, utgjor­

ment takle den ufremkommelige nordsiden av skrenten, en

de dekke for en japansk tilbaketrekning sørover til Urasoe-

stupbratt vegg. Den var for bratt til at soldatene kunne klatre

Mura-skrenten og enda lenger. Forsvarets fremste linje, deri­

opp, så de første av mennene satte opp en 50 fots stige og tok

blant den omstridte Kakazu-åsen, var nå plutselig for nedfalls-

med seg lastenett som de hadde fått låne fra marinen, og disse

frukt å regne.

ble nå drapert over klippeveggen slik at de som kom etter

I løpet av den siste uka av april begynte XXIV korps å male i

kunne klatre i dem. Oppe på toppen møtte soldatene den nå

stykker de komplekse forsvarsverkene japanerne hadde bygd i

velkjente japanske taktikken med å angripe fra skråningen på

området mellom den oppgitte forsvarslinjen og Urasoe-Mura. I

baksiden, med bombekastere, maskingeværer, pakkeladninger

øst klarte 7. divisjon å innta de strategisk viktige høydene Kochi

og håndgranater.

Ridge og Conical Hill. I vest rensket 27. divisjon pliktskyldig opp

Soldatene hadde med seg en sanitetsmann som het Des-

111

mond T. Doss, visekorporal, adventist, militærnekter av samvit­

stabsmøte for 32. armé, og hovedpersonene i striden var to

tighetsgrunner - og fremtidig vinner av æresmedaljen. På

svært forskjellige personligheter. Oberst Hiromichi Yahara,

grunn av sin religiøse tro nektet Doss å røre et våpen, men

som hadde ansvaret for planlegning, var en kjølig og tenksom

sårede soldater tok han til sitt bryst. På Okinawa hadde han sin

soldat som traff sine beslutninger etter grundige overveielser.

egen spesielle oppgave - så snart en mann falt, kravlet Doss

Han var 42 år gammel, 15 år yngre enn Ushijima, og var lite

bort til ham, behandlet soldatens skader så omhyggelig som

imponert over tradisjonelle militære oppfatninger. Han mente

omstendighetene tillot, og heiste så den sårede ned i sikkerhet i

for eksempel at banzai-angrep var det rene sløseri og vanvidd.

en taubåre.

Ushijimas 51 år gamle stabssjef, generalløytnant Isamu Cho var

Ved midnatt kom et rasende japansk motangrep som slo

derimot en ekstremist av natur og var like skarp i kantene som i

amerikanerne tilbake og drev dem ned fra toppen langs stigene

sin stormfulle ungdom. Han hadde vært en av de medsammen-

og fraktenettene. I mørket var det mange som mistet fotfestet

svorne i det berømte Kirsebærselskapets renkespill for å

under klatringen og ramlet ned til foten av skrenten. Neste

opprette et militærdiktatur i Japan i 1931, og det var han som

morgen dro de uskadde opp igjen, klarte å holde seg der også

hadde gitt ordre om å drepe alle krigsfanger foran overfallet på

neste natt igjennom, og begynte å bite fra seg dagen deretter.

Nanking i 1937.

Mens visekorporal Doss fremdeles tok seg av de sårede,

General Cho, som med hele sitt vesen sto i opposisjon til den

klamret en Gl-brigade seg til lastenettene som edderkopper og

statiske forsvarsplanen, krevde at det ble satt inn et massivt

langet granater opp til mennene på toppen, som så slengte

fremstøt for å slå amerikanerne minst tre kilometer tilbake.

dem ned skråningen på andre siden i retning av de japanske

Yahara gikk hardt ut mot dette forslaget og insisterte på at

soldatene. Japanerne svarte ikke bare med håndgranater, men

«hæren må fortsette sine nåværende operasjoner og rolig innse

også med bombekasterild. Skuddvekslingen var så intens at

sin endelige skjebne - for utslettelse er uunngåelig uansett hva

mange Gl'er kom tilbake til nordsiden i tårer. Fem minutter

som blir gjort». Men Yahara sto alene. Alle de andre stabsoffise­

senere, rapporterte en troppssjef, «var de samme mennene på

rene sluttet seg til Cho - og det gjorde til sist også Ushijima.

plass igjen og slengte håndgranater så fort de fikk ut splintene».

Den generelle ordren han sendte ut til sine tropper, krevde at

Den japanske ilden avtok gradvis. Neste dag var 307. regiment

de skulle «utvise felles styrke» og han erklærte at «hver soldat

over hele skråningen på baksiden og brente ut og sprengte

skal drepe minst én amerikansk djevel».

hulegangene systematisk. I slutten av april begynte general Buckner å sende nytt blod

Motoffensiven ble berammet til 4. mai, med 24. infanteridivi­

sjon i spissen. Små infiltrasjonsavdelinger skulle sendes ut for å

til de styrkene som nå konfronterte den japanske bastionen. 1.

skape forvirring i de amerikanske rekkene. To ingeniørregimen-

og 6. divisjon ble hentet nedover fra den nordlige delen av

ter skulle foreta en amfibielandgang bak de amerikanske

Okinawa - 1. divisjon skulle avløse 27. divisjon i vest, og 6.

stillingene på begge kystlinjene. Ushijimas tyngste artilleri

divisjon skulle senere overta flanken på sjøsiden i den samme

skulle slepes ut av hulene og bekledningsmurene og plasseres i

sektoren. 77. divisjon ble overflyttet fra le Shima for å avløse

åpnere stillinger lenger sør slik at de fikk større nedslagsfelt.

den stygt medtatte 96. divisjon. Så, etter ti dagers hvile i

Buckners folk ble først forbløffet og siden forvirret over

baktroppen, skulle en oppkvikket 96. divisjon overta østsekto-

flyttingen av de tunge kanonene. De trodde at Ushijima var på

ren av fronten. Inntil da måtte 7. divisjon bare stå på.

retrett. Men denne oppfatningen ble de tvunget til å revurdere

Buckner var ikke et sekund for tidlig ute med disse nye

omkring klokka 22 den 2. mai, da fiendens artilleri spilte opp og

trekkene. Forsterkningene var ennå på vei inn da det skjedde

sendte 900 runder inn over de fremste elementene av 77.

noe helt nytt i kampen om Okinawa - en storstilt japansk

divisjon i de amerikanske linjenes sentrale sektor. Deretter

motoffensiv.

fortsatte ilden sporadisk fram til klokka 4.30 om morgenen den

Natt til 2. mai fant en stormfull debatt sted i general

4. mai, da Ushijima slapp løs det kraftigste artilleribombarde-

Ushijimas hovedkvarter under Shuri-borgen. Anledningen var

mentet under hele Stillehavs-krigen. 5 000 enkeltsalver haglet

112

ned over 7. divisjon, og 4000 til kom inn over 77. divisjon. Men

japanerne tilbake og påførte dem store tap. Bare to av de

amerikanerne var «dypt og tørt forskanset» som de sa, og led få

japanske stridsvognene kom i nærheten av slagmarka. Begge

tap.

to ble satt ut av spill av visekorporal James E. Poore, som til tross

Omkring midnatt den 3. mai gikk de to japanske ingeniørre-

gimentene i båtene. Flere hundre ingeniørsoldater la ut fra

for en splintskade i skulderen, tok knekken på dem med

bazooka.

østkysten i landgangsfartøyer og okinawanesiske prammer i

Verken Cho eller Ushijima var ennå villig til å innrømme at

den hensikt å gå i land bak de amerikanske stillingene ved

vågestykket hadde mislykkes. Like etter mørkets frembrudd

Skyline Ridge. Amerikanske marinefartøyer på patrulje i

den 4. mai forsøkte to japanske bataljoner å innta Tanaburu-

Nakagusuku-bukta oppdaget dem nesten med det samme og

skrenten bak de amerikanske linjene. Den ene ble holdt i sjakk

begynte systematisk å sprenge de sårbare båtene i luften. Noen

av 7. divisjons 306. regiment. Japanerne mistet 248 mann under

av japanerne kom seg i land med livet i behold, men innen den

retretten. Den andre bataljonen, under ledelse av kaptein

tid var tropper fra 7. divisjon alarmert og slaktet dem ned på

Koichi Ito, trengte igjennom de amerikanske linjene og

stranden. Dagslyset kom og åpenbarte hva det var blitt av

omringet et av 7. divisjons forsyningsdepoter ved Tanaburu-

angrepet - lik som fløt omkring i sjøen og sønderrevne og

skrenten. Men der ble Ito og hans 600 mann sperret inne av

blodige klær på stranden.

amerikanerne. Ito forskanset seg på skrenten, og 7. divisjons

På vestkysten gjorde flere hundre andre japanske ingeniør­

soldater en navigasjonsfeil, og i stedet for å lande bak

menn presset seg så tett innpå fra alle hold at amerikanerne kunne høre lyden av håndsveiva på generatoren til Itos radio

amerikanerne kom de inn midt imot deler av amerikanernes

når han anropte hovedkvarteret. Endelig, i ly av mørket, slo Ito

1. divisjon. Japanerne ble utslettet i vannkanten, og deres

og omkring 230 av mennene hans - de som hadde overlevd

banzairop hjalp de amerikanske skytterne å finne fram til

dagens kamp - retrett langs den samme veien som de hadde

målet.

kommet.

Det japanske angrepet langs landjorda var berammet til

Utpå ettermiddagen den 5. mai sto resultatet av Chos

klokka 5 om morgenen den 4. mai. Nøkkelen til suksess for hele

offensiv pinlig klart for Ushijima. Klokka 18 avbrøt han det som

angrepet lå i et gjennombrudd flere hundre meter øst for

var igjen av angrepet og ga alle soldater beskjed om å innta de

Urasoe-Mura-skrenten. Det endte med katastrofe.

To bataljoner fra japanernes 24. divisjon nådde ikke fram til

plassene og stillingene de hadde hatt før offensiven. Flere av de

yngre offiserene, som ennå hadde gløden i behold, slo ring om

startpunktet i tide. Ved daggry befant de seg ennå i åpent lende

Cho, trakk sverdene og forlangte en forklaring. Cho kom med

og ble meid ned av amerikansk artilleri og bombekastere.

en beklagelse og gikk.

Tropper som ble sendt mot amerikanernes 77. divisjon, var

Også Ushijima hadde en unnskyldning å komme med. Han

heller ikke raske nok til å komme seg i stilling, og angrepet

kalte Yahara til sitt hovedkvarter og lovte med tårer i øynene at

deres fikk aldri noen tyngde. Det eneste tilløpet til rasende

han fra nå av ville holde seg til oberstens råd. Men Ushijima

kamp var en to timer lang trefning i 306. infanteriregiments

hadde stadig vekk planer om å la amerikanerne betale en

sektor. Men amerikanerne gikk inn i perimeter-forsvar, slo

grusom pris for Okinawa.

113

HISTORIEN GJENTAR SEG RÅ ROCKY CRAGS Den 19. april 1945, den første dagen av den amerikanske storoffensiven på Sør-Okinawa, møtte en bataljon fra 7. infanteridivisjon uventet motstand i den østre enden av japanernes forsvarslinje. Dette var begynnelsen på et fire dagers slag som på mange måter var typisk for kampene over hele øya. Japanerne var dypt forskanset, og spørsmålet var om amerikanernes overlegne ildkraft og soldatantall var nok til å røyke ut japanerne. Fiendens stilling besto av en lang åskam som endte i det amerikanerne kalte Rocky Crags - to høye korallknauser gjennomboret av tunneler og fullstappet av bombekastere og maskingeværer. Hele fronten hadde blitt grundig pepret i to dager før offensiven begynte, og amerikanerne rykket fram like bak intens støtteild. Likevel ble de stanset av rasende japansk ild før de nådde skråningen som førte opp til Rocky Crags. «Dette ser ikke bra ut,» sa en troppssjef til Lifes fotograf W. Eugene Smith, som delte soldatenes kår for å ta nærbildene på disse sidene. «Alle sammen sitter fast - vi mistet nettopp et lag

på grunn av en fulltreffer.» Tapstallene steg, og da Smith startet på en tur bakover for å sende noen filmer, sa en soldat: «Fortell at de banker helvete ut av oss.» Et angrep som ble satt inn neste dag, kom ingen vei, så divisjonssjefen, generalmajor Archibald V. Arnold, sendte inn friske tropper. Samtidig kom et nytt, dødbringende våpen inn i kampen - flammekastertanks. Flammekasterne svidde av skråningen og stekte japanerne i skyttergraver og mindre huler. Men da amerikanerne gikk til angrep oppover skrånin­ gen, ble de slått tilbake av dypere forskansede japanere på toppen. General Arnold fikk enda mer ildkraft brakt inn. En 155 mm howitzer hamret systematisk løs på Rocky Crags fra kort hold og slo løs svære biter av korallknausen. Så fulgte soldatene opp med et angrep som brakte dem så nær Rocky Crags at de kunne høre ladegrepene til japanske soldater inni tunnelene. Men også denne gangen ble de drevet tilbake. Endelig, den 23. april, spaserte de vantro soldatene opp skråningen uten å møte motstand, og det på et sted hvor 243 av kameratene deres nettopp var blitt drept eller såret. Japanerne hadde trukket seg tilbake i løpet av natta - for å fortsette kampen i neste forsvarslinje.

Amerikanere i en grøft ved Rocky Crags den første kampdagen, som Smith kalte «en av de tøffeste den garvede 7. divisjon hadde opplevd».

116

117

118

120

En japansk soldat er blitt brent til døde av en flammekaster-tank og ligger i skråningen med røyken sivende ut fra klærne. Japanerne i skråningen hadde ingen sjanse til å overleve flammekasterilden i sine skyttergraver og maskingeværreder. En flammekaster-tank svir av fronten på en festning i Rocky Crags, mens en annen stridsvogn kjører i stilling. Flammekasterne, som ble satt inn i stedet for de vanlige 75 mm kanonene, hadde en rekkevidde på 125 meter. Men denne strømmen av brennende væske hadde liten virkning på mange av de forsvarerne, som hadde gravd seg langt inn i korallgrunnen på toppen av åsen.

121

Infanterister i skytterlinje strever seg opp en tagget åskam som ennå ryker etter 35 minutters flammekasterbehandling. Idet to amerikanske tropper kommer opp på Rocky

122

Crags, kom japanske soldater ut av huler og slengte håndgranater og pakkeladninger mot dem og tvang dem tilbake.

123

124

En såret amerikansk soldat ved foten av Rocky Crags får medisinsk behandling mens han venter på å bli evakuert. «Selv om han hadde store smerter, ga de ham ikke morfin, på grunn av hodeskaden,» skrev Smith. «Han lå der og knyttet nevene til stadighet. Til slutt foldet han hendene som i bønn.» En like smertefull hodeskade drepte nesten Smith selv mens han dekket 7. divisjons kamper fire uker senere.

125

UVtKVELUtl AV

GRUSOM UTMATTELSE

Okinawanesiske sivile bærer sine fattigslige eiendeler på skuldrene idet de går inn på lastedekket til en LST som skal trakte dem til en flyktningeleir lenger nord.

«De vandrer rundt og slår seg ned her og der i fjellhuler og på elvebanker, jamrende og gråtende, døden nær og overveldet av grusom tretthet.» Dette skrev en japansk lege på Okinawa om de flere hundre tusen hjemløse sivile på øya, og han kunne godt ha tilføyd at mange av dem var syke, såret og nesten ihjelsultet da amerikanerne kom over dem. Mellom 50 000 og 100 000 av de sivile døde, mange av dem ble drept under kryssilden eller ble levende begravd når huleåpninger ble tettet igjen av eksplosjoner. Til å begynne med var okinawaneserne redde for amerika­ nerne. Under innflytelse av japansk propaganda som de var, trodde de at de amerikanske soldatene var «barbarer» og «djevler» som ville voldta kvinnene deres, slakte ned for fote og lage hundemat av restene. I panikk drepte noen av mennene døtrene sine og i noen tilfeller hele familien for å spare dem for den forventede skrekk og gru. Amerikanerne måtte bruke «smisking og list» - som det het i de japanske parlørene - for å lokke okinawaneserne ut av sine huler. En av de mer vellykte advokatene i så måte var en menig fra 7. infanteridivisjon som snakket fram 500 lokale flyktninger den første kampdagen. Etter hvert som de sivile ble samlet sammen, ble de sendt til forhør hos amerikanske etterretningsfolk. Av sikkerhetsmessi­ ge grunner ble friske menn skilt fra familiene sine og holdt i spesielle forvaringsleire. Men amerikanernes frykt - i likhet med sivilbefolkningens - var for det meste ubegrunnet. Okinawaneserne hadde lenge blitt behandlet som mindrever­ dige av japanerne og følte derfor ingen lojalitet overfor sine tidligere herrer. Fra forvaringsleirene ble store masser av sivile sendt videre og fordelt på et dusin flyktningeleire som de amerikanske militærmyndighetene hadde opprettet på øya. Her trengte de seg sammen i overlevende landsbyer eller improviserte husly med opptil 30 mennesker på ett rom. Her fikk de mat, legebehandling og klær. Og her satt de og ventet på at kampene skulle ta slutt.

To sivile sitter og sørger over en død slektning som ligger på en båre. «Dette var den ytterste gru,» mintes en okinawanesisk skolelærer. «Det var døde overalt. . . overalt.» Som et tegn på vennligsinnet holdning deler en marinesoldat rasjonen sin med en skrøpelig gammel kvinne. Hver amerikansk divisjon hadde med seg ekstra forsyninger av fisk og ris til å dele ut blant lokalbefolkningen.

En amerikansk offiser som forsøker å organisere en gruppe hjemløse okinawanesere, forklarer via tolk at de vil bli behandlet rettferdig og få mat og husly. Denne offiseren var representant for den amerikanske militæradministrasjonen og tilhørte samtidig divisjonsstaben. Billass med hjemløse sivile bringes til den amerikanske hærens mottakelsessenter i Taira på Nord-Okinawa. Her ble de registrert og forhørt og siden overført til flyktningeleire.

131

En amerikansk soldat i kamp mol lus og andre smittebærende parasitter sprøyter DDT i et okinawanesisk telt.

132

En eldre pasient med tatoveringer på hånden behandles for splintsår av en offiser fra den amerikanske marinens sanitetskorps i Nago på Nord-Okinawa.

Til tross for smertefulle skader utviser en kvinne stoisk ro mens amerikanske soldater og en okinawanesisk sykesøster bandasjerer armen hennes Shimobaru-leiren.

To leger fra hæren med et hardt såret barn. Bokstaven M på pikens panne viser at hun har fått morfin.

133

Soldater organiserer tilværelsen for sivile overlevende fra øya Iheya utenfor Okinawas nordvestkyst. Området ble gjort til leir for den amerikanske militæradministrasjonen.

134

.r

Okinawanesiske sivile innretter seg i en flyktningeleir og fyller området med telt laget av greiner, klær og håndvevde matter.

ARBEIDE I LEIREN OG VENTE PÅ FREDEN

Inntil okinawaneserne kunne gjenoppta sitt normale liv noenlunde trygt, gjorde de det beste ut av oppholdet i de overfylte ameri­ kanske flyktningeleirene. Den store leiren i Shimabuku midt på øya ble snart oversvømt av 14 000 hjemløse sivile. I begynnelsen av juli 1945 hadde amerikanerne over 260 000 okinawanesere i sitt brød. For å hjelpe til med å gjøre okinawaneser­ ne selvforsynte, utnevnte leirkommandan­ tene lokale landsbyledere - som amerika­ nerne kalte «honchos» - til å overbringe ordrer og hjelpe til med å holde leirene i stand. En honchos hovedoppgave var å få jordbruket på fote igjen. Deler av den dyrkbare jorda på Okinawa var blitt rotet opp og oversådd med granatsplinter under kampene, men i uberørte områder ledet honchoene dyrking av søtpoteter og ris. Alle friske sivile hadde det travelt. Noen arbeidet for den amerikanske hæren, gravde grøfter eller hjalp til på sykehusene - for 23 cent dagen. Kvinnene stelte syke og sårede, malte korn og vevde matter. «Vårt viktigste anliggende,» sa en okinawaneser som ledet det meget verdifulle arbeidet med å utvinne Qalt fra havvannet «var å holrlo ncc i li\/c> »

Sultne sivile i Toya-leiren stiller seg i kø med poser og kurver mens en honcho deler ut risrasjoner fra en sekk som den amerikanske militæradministrasjonen har skallet til veie.

En kvinne i Shimabaru-leiren knekker de harde risskallene med treklubbe og med en uthult trestamme som morter. Ved siden av skiller andre kvinner riskornene fra skallene ved hjelp av en «hvirvelmølle».

tf

Flyktninger i en leir venter tålmodig på at honchoen skal dele ut rasjoner av søtpoteter som de selv har høstet. Disse mennene var internert helt til krisen sluttet.

139

Nøyaktig som strategene i Tokyo hadde forutsett, hadde Ushijimas uthalingstaktikk klart å snøre amerikanerne inn i en langvarig og kostbar utmattelseskrig på Okinawa. Som de også

hadde forutsett, hadde Ushijimas smarte komplott lagt den kolossale invasjonsflåten for anker og tvunget den til å fungere som livvakt og navlestreng for soldatene som kjempet inne på

øya. Uten mulighet til å spre seg eller operere fritt var flåtestyrkene ytterst sårbare for flyangrep - nøyaktig som japanerne hadde planlagt. For den japanske overkomman­ doen hadde ikke bare til hensikt å forsvare Okinawa, men også

å ødelegge en mengde allierte krigsskip og forsyningsskip som ville være essensielle for fienden under en invasjon av Japan. De japanske strategene hadde begynt å planlegge sitt

massive motangrep på den amerikanske flåten allerede i januar, da det begynte å bli sannsynlig at Okinawa ble det neste amerikanske angrepsmålet. Det keiserlige hovedkvarte­

ret sto overfor enorme hindringer og en nesten uoverkommelig

mangel på drivstoff og våpen. Størstedelen av de japanske hangarskipene, slagskipene og krysserne var enten senket eller

alvorlig skadd som ofre for en serie ødeleggende stevnemøter med den amerikanske marinen.

Siden et konvensjonelt flåteangrep ikke var å tenke på, var japanerne nødt til å sette sin lit til angrep med fly som var

stasjonert på land. Selv dette ville ikke være lett. Flyplassene på

Kyushu, den sørligste av de japanske øyene, og på Formosa hadde Okinawa innenfor rekkevidde. Men flyproduksjonen, som var sterkt redusert av amerikanske bombetokter, klarte på

ingen måte å holde tritt med antall fly som gikk tapt, og enda vanskeligere var det å få tak i erfarne piloter, til tross for

En fantastisk selvmordpakt blir til

intensive opplæringsprogrammer. Så Japan tappet i stedet sin eneste rikholdige kilde - de

Piloter og fly til «Den himmelske operasjon»

tusenvis av unge frivillige, uerfarne men hengivne overfor

Storslåtte Yamatos skjebne i en tråd

Bush/do-kodeksen og rede til å ofre livet for keiseren og

Pikettskipenes farefulle ferd

fedrelandet. De japanske planleggerne begynte nå å bygge

Verdens største slagskip går dukken

opp massive korps av kamikazepiloter, som i pulje etter pulje

Røde lysglimt fra dypet

skulle kaste seg mot den amerikanske flåten utenfor Okinawa.

Kamikazene hevner seg på flåten

Beslutningen om å bruke opp Japans fineste mannlige

En destroyer som overlevde 22 angrep

ungdom på noe som ikke var mindre enn et gigantisk

Løytnant Dohis siste dager

masseselvmord, var et desperat tiltak, men nyvunne erfaringer

Hardhudete britiske hangarskip

syntes å rettferdiggjøre dette. Konvensjonell bombing av den

Morderiske «flytende krysantemer»

amerikanske flåten hadde mislykkes, først og fremst fordi slike

angrep krevde en rekke erfarne piloter. Kamikazeflygerne, som

KAMIKAZE

ble introdusert i slaget om Filippinene i slutten av 1944, hadde

net som Task Force 57, som opererte ved Sakishima-gunto, en

hatt større suksess - nesten enhver pilot som var villig til å dø,

øygruppe mellom Formosa og Okinawa. Jagerbombefly fra de

kunne sikte flyet sitt inn mot et fiendtlig krigsskip.

fire britiske hangarflyene i ekspedisjonsstyrke 57 hadde fått i

Japanernes plan om den store kamikaze-offensiven ble kalt

oppdrag å nøytralisere Sakishimas flyplasser for å forhindre at

Ten Co (Den himmelske operasjonen). Den skulle bestå av en

japanerne brukte dem som holdeplasser for kamikazefly på vei

serie angrep i masseformasjon, såkalte kikusui (flytende krysan­

til Okinawa.

temer) - navnet skulle avspeile kamikazepilotenes rene ånd. På papiret skulle den settes i verk av 4 500 fly fra hæren og mari­

I mellomtiden overveide topp-admiralene å la marinen bringe

nen. Dertil skulle man gjøre bruk av et mindre antall bemanne­

et offer som en del av Ten Go. Det var blitt lagt fram en

de flygende bomber. Disse propelldrevne sylindriske rakettene,

kontroversiell plan om å ofre restene av 2. flåte - det enorme

kjent som ohka (kirsebærblomster), hadde ikke drivstoffkapasi-

slagskipet Yamato, den lette krysseren Yahagi samt åtte

tet til å fly lange strekninger. De skulle bæres til angrepssonen

destroyere - for å lure hangarskipene i ekspedisjonsstyrke 58

surret til buken på gamle japanske bombefly, som skulle slippe

bort fra Okinawas farvann, slik at Ugakis fly kunne få bedre

dem løs når de kom innenfor rekkevidde av målet.

muligheter til å komme seg fram til de andre skipene rundt øya.

Viseadmiral Matome Ugaki, kommandanten fra 5. luftflåte

Hvis noen av de japanske krigsskipene kom til å overleve sine

som skulle utføre Ten Co, innså at lageret av tidmessige fly

stevnemøter med de amerikanske hangarskipflyene, skulle de

snart ville være tømt, og slo alarm for å legge beslag på ethvert

fortsette til Okinawa, sette seg på grunn på stranden og brukes

fly som kunne holde seg i luften med en bombe festet til

som kanonstillinger som skulle fyre løs på ethvert amerikansk

flykroppen. I løpet av de siste to månedene før landgangen på

skip som kom i nærheten. Og når krigsskipenes ammunisjon

Okinawa ble hundrevis av slike fly fra alle kanter av Japan

tok slutt, skulle matrosene kaste seg over de amerikanske

samlet på flyplasser på øyene Kyushu, Shikoku og Honshu -

soldatene og dø i kamp.

foreldede jagerfly, tomotors bombefly, rekognoseringsfly, sjø-

Det omstridte punktet i planen var idéen om å sende Yamato

fly og til og med biplan av tre og presenning. Denne innsam-

i døden. Dette enorme fartøyet, som hadde en besetning på

lingsprosessen fortsatte gjennom hele Ten Go.

3 300 mann, var det største og mektigste slagskipet i verden (se

Admiral Ugaki regnet med at det siste slaget kom til å stå om

side 154-163). Likevel hadde Yamato ikke utmerket seg i kamp.

selve fedrelandet, så han hadde ingen planer om å kaste bort

Selv om skipet hadde vært med i alle nøkkelslagene fra Midway

de få erfarne pilotene han hadde på Okinawa. De beste

av, hadde Yamato sjelden fyrt av sine gigantiske kanoner mot

pilotene og flyene satte han derfor inn i eskortetjeneste. Disse

fiendtlige skip. I det katastrofale slaget om Leyte-gulfen i

skulle lose kamikazeflyene til målområdet og beskytte dem

oktober 1944, hadde skipet brukt mesteparten av tiden på å

mot fiendtlige fly underveis. Så skulle veteranene vende tilbake

jakte på en amerikanske hangarskipgruppe og deretter stukket

for å hente opp en ny selvmordskontingent.

til sjøs. Det at Yamato ikke hadde gått i nærkamp med

Kamikazepilotene fikk bare den aller nødtørftigste opplæ­

fiendtlige skip, hadde ført til bitende kritikk fra noen fraksjoner i

ring. Likevel var den tidkrevende, og dette forsinket Ugakis

den japanske regjeringsadministrasjonen. En admiral innrømte

oppbygning av kamikazekorpset. Admiralen ble også hjemsøkt

med sorg at Yamato ble omtalt som «et flytende hotell for

av tekniske sammenbrudd i de gamle flyene og av kritisk

dovne og uskikkede admiraler».

mangel på flybensin, noe som også begrenset øvelsesflygingen.

Slike torner stakk i stoltheten til admiral Soemu Toyoda,

Alt dette, pluss de amerikanske bombetoktene, forhindret

øverstkommanderende for Den Forente Flåte, og dyttet ham

Ugaki i å sende sin første kamikaze-pulje av gårde den 1. april,

og hans stab i retning av en beslutning: Det var bedre å ofre

da amerikanerne gikk i land på Okinawa.

Den første kikusui ble i stedet berammet til den 6. april.

Yamato i et dristig angrep enn å la den dra fra havn til havn på flukt fra amerikanske bomber med halen mellom beina.

Foruten å gå løs på Task Force 58, skulle kamikazeflyene også

Dermed, til tross for voldsomme protester fra mange underord­

angripe viseadmiral Sir Bernard Rawlings7 britiske flåte, beteg­

nede, gaToyoda den fatale ordren til viseadmiral Seiichi Ito, sjef

141

for 2. flåte. Budskapet, som ble sendt den 5. april, begynte slik:

«Keiserrikets skjebne hviler i sannhet på denne ene handlin­

gen.»

økenavnet «blikkbokser».

Om ettermiddagen den 6. april hadde destroyeren Bush

vakt ved pikettstasjon nr. 1, med Colhoun på styrbord side ved

Yamato og dens lille flotilje gjorde forberedelsene til sin siste

stasjon nr. 2 og Cassin Young ved neste nr. 3. De tre

reis i havnebyen Tokuyama i Japan, mot en bakgrunn av

destroyerne lå med jevne mellomrom langs en 100 km lang

kirsebærblomstrende åser som hevet seg i terrasser. I løpet av

bue nordøst for Bolo Point på Okinawa. Omtrent klokka 15

denne dagen tok Yamato om bord 1170 runder ammunisjon

registrerte radaren over 40 bogeys som kom inn fra nord,

og de sårt tiltrengte 2 500 tonn drivstoff som skulle til for å

sende skipet på enkeltreise til Okinawa. Store kvanta av det

gruppert over hverandre i høyder mellom 500 og 20 000 fot. Én gruppe ga seg til å sirkle rundt Bush, mens ett og ett fly

japanske brennevinet sake ble konsumert den kvelden i en

skallet av for å styrte mot skipet. Destroyerens kanonmenn

stemning som fenrik Mitsuru Yoshida beskrev som «høytidelig

skjøt ned to og drev bort to til. Like etter klokka 15 ble et

lystighet». Kaptein Tameichi Hara, skipperen på krysseren

kamikazefly oppdaget på vei inn i lav høyde. Skipperen,

Yahagi, drakk solid sammen med kontreadmiral Deiso Komura,

kommandørkaptein R. E. Westholm, ga ordre til å åpne ild.

sjefen for destroyerne. Fylleslaget endte i skrik og roping, med

Flyet nærmet seg i bølgeflukt like over havflaten. Det ble truffet

Hara omfavnende en påle mens han hylte: «Banzai!» Som

flere ganger, men holdt seg i luften lenge nok til å brase inn i

avskjedsgave fikk de menige en pakke onshi no tabako,

Bush mellom skorsteinene. Flyets eneste bombe eksploderte i

sigaretter av det keiserlige merket.

fremre maskinrom, drepte maskinfolkene som var på vakt og

Neste dag, den 6. april, sto skipene ut av Kokuyama-bukta,

de fleste som var i fyrrommene. Bush begynte å ta inn vann og

stampet ut gjennom Bungo-stredet, som skiller Honshu fra

helte 10 grader. Brannene som startet, var snart under kontroll,

Kyushu, og dreide sørover i retning av Okinawa.

men skipet lå styringsløst i sjøen.

Samtidig med Yamatos avgang, slapp admiral Ugaki løs Kiku-

Klokka 15.30 var kommandørkaptein C. R. Wilson på

sui nr. 1, det første av de massive selvmordsangrepene fra luf­

Colhoun, som hadde fanget opp Bushs nødrop, på vei til hjelp

ten. Fra flyplasser på Formosa og Kyushu startet den 6. og 7.

med en fart på 35 knop. Klokka 15.35, idet Colhoun la seg ved

april 700 fly - hvorav 355 kamikazefly - med kurs for Okinawa.

siden av Bush, drev et dusin «Zeke» og «Val» stupbombere og

Hver av selvmordspilotene hadde blitt grundig indoktrinert

sirklet rundt dem like utenfor skuddhold. En Zeke stupte ned

angående prioriteringen av angrepsmålene. De skulle gjøre sitt

mot Colhoun, men bommet og traff vannet mellom de to

ytterste for å kræsjlande på de alliertes store hangarskip,

destroyerne. Bush skjøt stadig med sine 40 mm og 20 mm

fiendens mest potente våpen. Men de første potensielle

kanoner, men det 5 tommers hovedbatteriet hadde kilt seg

målene disse kikusui-flygeme fikk øye på, var ytterst sårbare

fast. Colhoun skjøt vingen av en Zeke på 4 000 meters hold og

amerikanske destroyere, og mange av pilotene var simpelthen

la ned en til med en 5-tommers granat som traff den midt på

for ivrige til å la anledningen gå fra seg.

nesen. Men det neste kamikazeflyet, som allerede var i brann,

Denne farlige plasseringen av destroyerne var en bevisst risk

traff hoveddekket foran og drepte besetningen på to 40 mm

som kommandanten for invasjonsflåten, admiral Turner, måtte

kanoner. Flyets bombe for gjennom dekket og eksploderte i

ta. Han hadde stasjonert destroyerne ved 16 radarutstyrte

bakre fyrrom, drepte alle som var der og skadet hoveddamp-

forpoststasjoner spredt i en tilnærmet sirkel rundt øya ved

ledningen i fremre maskinrom. En ingeniørsoldat som søkte

flyruter som var sannsynlige ved angrep. Hvert pikettskip

dekning, stoppet akkurat lenge nok til at han fikk stilt ventilen

hadde med seg en gruppe radareksperter som var på konstant

slik at stimen ble ledet over til bakre maskinrom. Takket være

utkikk etter fiendtlige fly - «bogeys» som de het i flygernes

denne manøveren klarte Colhoun fremdeles å holde 15 knop.

sjargong. Når en bogey var i sikte, sendte destroyerne beskjed

Men ikke særlig lenge. Tre fly til stupte ned mot skipene

til flåten som lå ved Okinawa. Men pikettskipene, noen så langt

klokka 17.17. Colhoun skjøt ned ett av dem 200 meter unna.

som 70 sjømil til havs, manglet luftvernkanoner til å ta kampen

Det andre bommet, og idet det begynte å stige, ble det ødelagt

opp med kamikazefly i store svermer. Dessuten var stålplatene

av ildgivningen fra Bush og en kanonbåt. Men det tredje braste

deres så tynne at de gjennom to verdenskriger var kjent under

En billedserie tatt utenfor Okinawa den 70. juni 1945 viser hvordan destroyeren William D. Porter synker etter at en kamikaze har eksplodert like ved, og gjennomhullet skipsskroget under vannlinjen. Et annet skip (øverst til venstre) kommer til for å plukke opp destroyerens besetning, og mennene redder seg (øverst til høyre) over forenden av skipet. Like etter at sistemann var i sikkerhet, velter Porter over på siden (nederst til venstre) og forsvant i Stillehavet med baugen i været (nederst til høyre).

142

inn i Colhouns fremre fyrrom og ødela begge kjelene. Bomben

av ren flaks falt vannspruten fra bomben inn over dekket og

eksploderte, rev en 2 x 20 fots flenge i skipssiden under

slokte bensinbrannen.

vannflaten og brakk kjølen på skipet. Nå var også Colhoun uten styring. Likevel ville mannskapet ikke gi opp. Klokka 17.25 hadde de

kvalt flammene med skum og var i ferd med å dumpe

Det tredje flyet bommet på Colhoun, men piloten klarte i siste øyeblikk å forandre kursen slik at det i stedet traff Bush

mellom skorsteinene. Trykket skar nesten Bush i to - det var bare kjølen som nå holdt skipet sammen.

torpedoer og dypvannsladninger for å gi skipet mindre

Den fjerde piloten, som fløy en Zeke, døde i en glitrende ma­

overbalanse. Hovedbatteriet var fremdeles bemannet, men

nøver. Etter å ha bommet på Bush i første forsøk, dro han flyet

siden strømmen var gått, måtte man operere kanonene

opp igjen og stupte vertikalt ned i skipets offisermesse, hvor de

manuelt - en oppgave som var så slitsom at mennene måtte

sårede var blitt plassert. Kræsjlandingen drepte dem alle.

avløse hverandre med to minutters mellomrom. De herjede blikboksene ble nå utsatt for en ny sverm

Klokka 18 ble Colhoun truffet for fjerde gang. Et flammende kamikazefly hektet vingen i styrehuset og ble slengt mot

kamikazefly. Fire kom inn mot skipene, tre mot Colhouns baug

babord side. Nå hadde både Colhoun og Bush - sistnevnte

og ett over akterdekket. Tre av flyene ble truffet. Det ene av

truffet av tre kamikazefly, fått for store skader til at de kunne

disse hvirvlet ned i sjøen 150 meter unna. Men de to andre, selv

reddes.

om de nå var brennende vrak, fortsatte å nærme seg. En Val

Det hadde vært tung sjø hele dagen, og klokka 18.30 kom en

skar vingespissen av mot bakre skorstein, snurret rundt og

svær dønning inn over Bush. Destroyeren brakk midtskips, og

kræsjet mot en kanonlavett. Flyets bensintank tok fyr, og

sank med baug og akterstavn pekende i været. Mannskapet,

bomben falt overbord, eksploderte langs skipssiden og spreng­

som var kastet i sjøen, var i en desperat situasjon. Cassin Young

te ut et tre fot bredt hull i den under vannflaten. Ved et tilfelle

kom til, sammen med en kanonbåt og en taubåt, og begynte å

143

ET FLY VED NAVN PLYSTRENDE DØD Det mest allsidige flyet på Okinawa-himmelen var denne måke-vingede skjønnhe­ ten som kombinerte jagerflyets fart og spenst med et bombeflys robusthet og lasteevne. Den amerikanske betegnelsen var F4U Corsair. For japanerne, som fryktet hylingen fra luftinntakene på vingene, var den kjent som «Den plystrende død». I flat flukt gjorde den 667 km/t, -106 km/t mer enn den raskeste Zeke, og dens 12,7 mm mitraljøser kunne sage et fiendtlig fly i stykker på få sekunder. En Corsair kunne enten lastes med en 1 000 punds bombe eller med åtte raketter. Og denne dødbrin­ gende lasten kunne den avlevere i 85 gra­ ders stup eller i gnistrende løp inn mot et båtdekk. Corsair opptrådte for første gang i 1943 som bombeflyeskorte på Solomon-øyene, senere ble den brukt på hangarskip, hvor dens hastighet og overlegne stigeevne (3 000 fot i minuttet) var utslagsgivende i jakten på kamikaze-fly. På Okinawa var dette flyet så dødbringende effektivt i alle sine funksjoner at pilotene kalte det «Den krumvingede enkemaker».

144

145

plukke opp overlevende. Men noen av mennene var grusomt

deres posisjoner til ekspedisjonsstyrke 58. Klokka 8.32 ble

forbrent og klarte ikke å holde ut smertene; de gled ut av

skipene oppdaget av en pilot fra hangarskipet Essex, og en

redningsvestene og gikk under. Andre ble utslitt av kampen

stund senere ble de skygget videre av PBM Martin Mariner

mot den høye sjøen og druknet. Atter andre ble knust mot

flybåter.

skipssiden eller kom inn i propellene til båter som forsøkte å

I mellomtiden hadde det oppstått en viss meningsforskjell i

redde dem. Av den 333 manns besetningen på Bush, gikk 94

amerikanernes

tapt.

Spruance, var fast bestemt på å la de større amerikanske

leir. Kommandanten for 5. flåte,

admiral

Colhoun var ennå halvveis flytende. Den krenget 23 grader,

skipene rundt Okinawa få gå løs på Yamato. Besetningen på de

og sjøen sto opp til bakre tårn. Klokka 21 hadde kommandør­

amerikanske slagskipene hadde ikke hatt mye kamp skip mot

kaptein Wilson allerede gitt størstedelen av mannskapet ordre

skip de siste månedene, ettersom de hadde måttet nøye seg

om å forlate skipet, og et par timer senere, da det brøt ut nye

med å bombardere havner og eskortere hangarskip. Men

branner, fulgte han selv og resten av mannskapet etter. Alle

admiral Mitscher, sjefen for Task Force 58, ville på sin side

unntatt 35 av Wilsons 330 mann ble reddet. Etter henvendelse

bevise at hans hangarskip-piloter var i stand til å senke verdens

fra Wilson senket Cassin Young skipet hans.

mektigste skip. Han ba sin stabssjef, kommandør Arleigh Burke

De fatale angrepene på Bush og Colhoun dannet mønsteret

informere Spruance om at «jeg akter å angripe Yamato...

for kamikazetoktene som fulgte. Mange av pilotene konsen­

klokka 12.00 hvis ingen beskjed om annet». Burke sendte

trerte seg, om de sårbare pikettskipene - destroyere, eskorte-

beskjeden i en noe enklere form: «Vil du ta dem eller skal jeg?»

skip, kanonbåter og diverse hjelpeskip. Men noen av flyene

Spruance ga seg og svarte: «Ta dem du.»

gikk etter skip av høyere prioritet. Den første dagen av Kikusui

Klokka 10 satte Mitscher inn sitt første angrep med 350 fly -

nr. 1 kom to amerikanske hangarskip i vanskeligheter, om enn

Curtiss SB2C Helldivers med bomber på 1 000 og 500 pund, og

ikke av alvorlig slag. Bennington ble angrepet ved middagstid,

TBM Avengers med Mark 13 torpedoer. Det var overskyet, og

men skipets fly og lette kryssere og destroyere i nærheten

været ble stadig verre. Men angrepsstyrken klarte å finne fram

utgjorde et beskyttende skjold av ild. Det eneste kamikazeflyet

ved å styre seg inn etter de amerikanske flybåtene, som sirklet

som slapp igjennom, ble skutt ned 20 meter fra hangarskipets

rundt de japanske skipene utenfor deres rekkevidde - og under

akterstavn, noe som for en kort stund satte roret ut av spill.

skydekket.

Også det lette hangarskipet Belleau Wood ble angrepet og

påført mindre skader.

Klokka 12.32 fikk Yamato angrepsflyene inn på radaren. «Fra bakre radarrom hørtes den hese høyttalerstemmen som

På mange måter hadde den 6. april vært en profitabel dag for

rapporterte avstand og retning til flyene som nærmet seg,» het

amerikanerne. Pilotene og kanonmennene fra ekspedisjons-

det i en rapport som ble skrevet senere av fenrik Yoshida, som

styrke 58 hadde drept 249 fiender, og skipene i admiral Turners

befant seg på Yamatos bro. «Alarmsignaler ble sendt til de andre

invasjonslivvakt gjorde krav på 108. Men marinen hadde

skipene samtidig som våre høyttalere kunngjorde nyheten.

måttet betale en høy pris. Da dagen var over, hadde

Spenningen fortettet seg, og alle vaktposter anstrengte seg for

kamikazeflyene fått inn 17 fulltreffere på amerikanske skip,

å få øye på flyene som kom mot oss.»

drept minst 367 amerikanere, senket fire skip foruten Bush og

Vaktpostene fikk snart øye på amerikanerne. Navigatøren

Colhoun og ramponert sju andre tilstrekkelig til å sette dem

på Yamato ropte: «Over hundre fiendtlige fly er på vei mot oss!»

utenfor krigen.

Så kom ordren om ildgivning. Kanonene på Yamato og

eskorteskipene brøt løs i øredøvende dundring. To Helldivers Neste morgen, den 7. april, stimet de sjøbårne elementene av

klarte å trenge gjennom Yamatos prosjektil-paraply, og klokka

Kikusui nr. 1 - Yamato med følge - i full fart mot sitt

12.41 slapp de to flyene hver sin bombe mot skipets hoved-

skjebnesvangre møte med flyene fra Task Force 58. Amerika­

mast, ødela bakre radarrom og drepte åtte japanere. Fire

nerne visste utmerket hvor de japanske skipene befant seg. Da

minutter senere traff en torpedo fra en Avenger det store skipet

skipene passerte Bungo-stredet, ble de skygget av to amerikan­

i babords baug. Like etterpå brøt angriperne opp og vendte

ske ubåter, Threadfin og Hackleback, som straks rapporterte

tilbake til sine hangarskip.

146

Offiserene på Yamatos bro visste at en enslig torpedo ikke

så overveldende angrep,» fortalte fenrik Yoshida. Sjøvannet

kunne utrette store skader på det svære skipet. Navigatøren til

strømte inn gjennom hullene i skipssiden, og skipet begynte å

og med smilte og sa hånlig: «Jaså, en torpedo fikk oss til slutt,

krenge til babord. «Det var så mange sårede blant vedlike-

hva?» Men Ito var ikke fullt så uberørt. Han sto dystert og så på

holdspersonalet,» sa Yoshida, «at det ble umulig å holde skot­

at tre lik - ofre for strafing - ble båret ned fra broen. Han visste

tene vanntette.»

at det verste ennå var i vente.

Offiserene på broen innså nå at det måtte tas radikale

Itos bange anelser ble bestyrket bare minutter etterpå, da

forholdsregler for å rette opp skipet og redde det. Kontreadmi­

den andre amerikanske angrepspuljen kom til. Klokka 13.37

ral Kosaku Ariga, skipperen, nølte ikke. Han ga ordre til at

sendte en gruppe Avengers fem torpedoer til inn i Yamato, alle

styrbord maskinrom og fyrrom skulle fylles med vann.

på babord side. «Selv ikke den usårlige Yamato kunne motstå et

«Jeg skyndte meg å ringe til disse rommene for å advare dem

EN JAPANSK PILOTS SISTE TANKER Blant det utstyret japanske jagerflygere som eskorterte kamikazeflyene til Okinawa, had­ de med seg, var også en plexiglass-tavle som pilotene reimet fast til låret. Her skrev de ned opplysninger som skulle tas med i rapporten når de vendte tilbake til basen. Men piloten som omhyggelig skrev sitt navn, «Sonada», på blokken ovenfor, noterte også sine pine­ fulle tanker mens han førte den dødsdømte formasjonen mot sin skjebne. Innimellom sitt virvar av notater klaget

Sonada over at «denne avdelingen blir ikke brukt slik den bør. Som stridende offiser ser jeg krigssituasjonen bli mer og mer desperat. Alle japanere må bli soldater og dø for Keiseren». Sonada bemerket at fem av pilotene hadde begynt sine selvmordsraid og skrev: «Forholdene blir verre. Til og med rent undertøy er en sjeldenhet. Mennene i 65. jagerskvadron ble født separat men dør sammen, beseiret men ikke erobret.» Litt senere ble Sonada skutt ned over Okinawa. Han døde under kræsjlandingen, og blodet hans sprutet på en navigasjonsskisse.

147

som var der,» mintes Yoshida. «Men det var for sent. Vann både

treløps 25 mm kanon, skjøv matros Noboyuki Kobayashi liket

fra hullene etter torpedoene og fra ventilåpningene fosset inn i

til side og overtok jobben. Et øyeblikk senere ble det midtre

avdelingene og klemte livet ut av de mennene som hadde vakt,

løpet truffet av fragmenter av en bombe fra en Helldiver, og

flere hundre tilsammen. De var klemt mellom det kalde

Kobayashi fikk en splint i pannen. «Jeg tok den ut, viklet et

sjøvannet og dampen og det kokende vannet fra kjelene og

håndkle rundt hodet og fortsatte å skyte,» fortalte han.

simpelthen smeltet bort.» Dette tiltaket var bare delvis vellykket. Skipet var nå raskt i

Amerikanerne kom tilbake i pulje etter pulje. Klokka 14.07

fikk Yamato en ny torpedo i styrbord side. I løpet av de neste 10

ferd med å miste farten. Styremekanismen var skadd, og etter

minuttene fikk den tre torpedoer til inn i sin allerede sønderrev-

hvert som farten avtok, drev skipet ubehjelpelig mot babord.

ne babord side. Etter dette var skipet lite annet enn et knust

slagskipets luftvernkanoner én for én. Yoshida fortalte: «Her og

vrak. I mellomtiden hadde Yahagi blitt gjort styringsløs av en enslig

der skar torpedoer nye hull på babord side, mens over ti

torpedo, og de amerikanske flyene samlet seg som fluer om

bomber traff mesanmasten og akterdekket. På broen ble det

den hjelpeløse krysseren. Seks torpedoer til og et dusin bomber

stadig flere sårede etter maskingeværkulene, og granatsplinter

tok knekken på skipet. Krysseren gikk ned nøyaktig klokka

fløy omkring overalt. Vi var fullstendig i hendene på det hete,

14.05. Admiral Komura, sjefen for destroyerne, som førte

De amerikanske bombeflyene kom stadig vekk og ødela

nådeløse stålet.» Under den stadige hamringen ble skipets

flagget sitt ombord i Yahagi, visste tidspunktet, for han så på

overside revet opp i forvridde kveiler av perforert stål. Blod fra

klokka akkurat i det øyeblikket da han ble dratt ned i en

mannskapet fløt over det skrånende dekket, og innvoller og

malstrøm etter det synkende skipet. Han trodde han skulle

kroppsdeler lå strødd over virvaret av metall. Men de overle­

drukne, men på en eller annen måte kom han opp til havflaten

vende kjempet videre. Da en kule drepte skytteren på en

igjen, ved siden av en mann som hadde ansiktet fullt av olje.

148

Han kjente straks igjen Yahagis kaptein Hara.

det deres plikt å fortsette Kikusui nr. 1.1 overensstemmelse med

Yamato krenget nå over 30 grader, og den la seg stadig mer

denne beslutningen fikk mannskaper som ble sendt ut for å

over. Skipperen, admiral Ariga, gjorde seg klar til å gå ned med

plukke opp overlevende, beskjed om å redde bare friske menn

skipet, og ga en matros ordre til å binde ham fast i et

som kunne brukes i kamp. Den høyeste offiseren som ble

kompasstativ. Han ropte til admiral Ito: «Flåtekommandant,

funnet i live, var admiral Komura, som ble reddet like før

Deres person er verdifull. Vær snill å forlate skipet sammen

solnedgang. Rede til å fortsette kampen vasket han av seg

med mannskapet.» Men Ito hadde også tenkt å dø. Uten å svare

oljen, fikk på seg en lånt uniform og skrev en melding til Den

gikk han inn i lugaren sin og låste døra bak seg.

Kaptein Jiro Nomura, nestkommanderende om bord, tenkte bare på én ting. Han var redd for at skipets hellige portretter av

Forente Flåtes hovedkvarter: «Vi er nå på vei mot Okinawa.» Men før denne meldingen ble sendt, kom det ordre fra Tokyo om å avbryte operasjonen.

keiseren og keiserinnen skulle flyte opp og falle i hendene på

På den måten endte Kikusui nr. 1 for overflateskipene

amerikanerne. Bildene ble oppbevart i hovedkommandorom-

340 km fra målet med tapet av 6 av de opprinnelige 10 skipene

met for kanonene. Nomura tok kontakt og fikk beskjed om at

og over 3 000 av mannskapet på Yamato alene. Operasjonen

han ikke trengte bekymre seg. Han ble fortalt at kanonoffiseren

hadde kostet amerikanerne 12 piloter, tre Hellcats, fire Hell-

allerede hadde tatt maleriene med seg til sin egen lugar og låst

divers og tre Avengers.

seg inne. Han ville personlig ta med seg de hellige bildene ned i dypet.

Da admiral Turner fikk høre om senkningen av Yamato og

Matros Kobayashi, som nå satt med en ubrukelig kanon,

ødeleggelsen av fem av eskorteskipene, sendte han en

stavret seg over til styrbord side og fant seg et sted å sette seg.

jublende melding til admiral Nimitz på Guam. «Det kan hende

Her åpnet han pakken med keiserlige sigaretter, tente én og

jeg er gal,» sa Turner, «men det ser ut til at japsene har avsluttet

sendte resten rundt til de andre mennene som satt der.

krigen, i hvert fall i dette området.» Nimitz svarte heller kjølig:

Kobayashi regnet med å dø der, men inni skroget et sted hørtes

«Stryk ut alt som står etter zgal> Han innså - helt korrekt - at

en eksplosjon, og han ble slått i svime og ført 300 meter til havs.

den amerikanske flåtens prøvelser i Okinawas farvann langt fra

Da han kom til seg selv, lå han på svøm og hadde visjoner om

var over.

sin mor.

Men flåten fikk faktisk et kort pusterom fra kamikazeflyene.

Klokka 14.23 rullet Yamato over på siden og eksploderte.

Dårlig flyvær, vanskeligheter med å få tak i fly og amerikaner­

Den spydde ut et tårn av flammer som ifølge rapporter ble sett

nes konstante angrep på japanske flyplasser forsinket fienden

på sørspissen av Kyushu nesten 200 km mot nordøst. Så gikk

et par dager. Kikusui nr. 2, et to dagers angrep med 185

det mektige skipet ned.

selvmordsfly eskortert av 150 jagerfly, kom ikke før 11. april.

Kaptein Nomura følte at han ble trukket under av en

uimotståelig kraft. Vannet var klart omkring ham idet han gikk

Men da fant pilotene fram til de amerikanske hangarskipene utenfor Okinawa.

under, og han kunne se andre menn «danse rundt» der nede.

Tidlig om ettermiddagen kom hangarskipet Enterprise i

Etter hvert som han ble trukket lenger og lenger ned, mørknet

clinch med to «Judy»er. Det første kamikazeflyet strøk langs

sjøvannet til en endeløs, dyp blåfarge. Så, plutselig, skjøt røde

skipets babord side og traff to 40 mm kanoner i stativet, mens

lysglimt gjennom dypet. Ett eller annet sted der nede eksplo­

flyets bombe eksploderte under skipet og påførte det mindre

derte resten av Yamatos magasiner. Selv om rystelsene var

skader. En time senere kom den andre Judyen og traff

smertefulle og fikk ham til å føle at «himmel og jord ble

Enterprise i styrbord baug og satte i gang en mindre brann på

sprengt», var det dette som reddet Nomuras liv. Vannet som

flydekket. Resultatet var at «Big E» var ute av funksjon i to dager.

ble drevet opp av eksplosjonene, førte ham opp til overflaten,

Hangarskipet Essex fikk vanskeligheter et par minutter over 15

hvor han rullet seg over på ryggen og fløt i sjøen.

samme ettermiddag, da en bombe fra et kamikazefly forårsa­

Av de åtte destroyerne ble fire senket, mens en femte haltet

ket betraktelig skade på skipets drivstofftanker og damplednin-

hjemover. Skipperne på de resterende tre konfererte seg

ger. Essex fortsatte sine operasjoner, men 33 mann var blitt

imellom og kom til at til tross for skadene på skipene deres var

drept og 33 andre såret under angrepet.

Et kamikazefly like over havflaten utenfor nordvestkysten av Okinawa på vei mot slagskipet Texas. Flyet, et gammelt «Kate» bombefly, klarte seg gjennom luftvernilden et par hundre meter, men ble så sprengt i filler av en fulltreffer fra Texas.

149

Den 12. april vendte kamikazepilotene sin oppmerksomhet

senket en destroyer og ramponert 18 andre skip - en mindre

mot slagskipet Tennessee. En enmortors Val, som unngikk

beskatning enn foregående kikusui hadde innkassert, men

skipets kanonmenn på grunn av røyk fra en destroyer som

likevel nok til å bekymre admiral Nimitz. Helt siden kamikaze­

nettopp var blitt truffet, boret seg inn i en av slagskipets 40 mm

flyene hadde opptrådt for første gang, hadde Nimitz sørget for

kanoner og tumlet akterover mens det spydde brennende

at ingen meldinger om deres angrep var blitt overlevert til

bensin. Kommandør Samuel Eliot Morison, den berømte

offentligheten - han hadde ikke noe ønske om å hjelpe

marinehistorikeren, sto om bord i skipet og så en matros bli

japanerne til å forstå hvor effektive selvmordsangrepene var.

«slengt opp i luften og lande på toppen av et 5-tommers

Men mange hadde presset på for å gjøre nyheten kjent, og den

kanontårn, hvor han med knusende ro tok av seg sine bren­

12. april (etter amerikansk kalender) lot Nimitz' hovedkvarter

nende, bensinvåte klær mens han ventet på spruten fra

hele historien sive ut. Om Nimitz hadde regnet med at USA

nærmeste vannslange». 23 mann ble drept om bord i Ten­

ville bli sjokkert, tok han feil. Amerikanerne la såvidt merke til

nessee, og over 100 ble forbrent eller såret på annen måte.

denne nyhetsmeldingen, for de var nettopp blitt rammet av et

Samme dag ble det første amerikanske skipet senket av en ohka, japanernes bemannede flygende bombe. Den nye

annet og mer sjokkerende slag. Samme dag døde nemlig

president Roosevelt i Warm Springs, Georgia.

destroyeren Mannert L Abele lå på vakt ved pikettstasjon nr. 3

nordøst for Okinawa da utkikkspostene oppdaget to Mitsubis­

Kikusui nr. 3, som ble satt i verk den 15. april, fremkalte raskt en

hi «Betty» som sirklet omkring den. Skipets kanonmenn fyrte av

fenomenal beretning som sjømannsslit for å overleve. I løpet av

mot de tomotors bombeflyene på langt hold, men ble

80 minutter den 16. april kjempet en amerikansk destroyer mot

forstyrret av andre kamikazefly som kom inn over skipet klokka

kamikaze- og bombefly-angrep, skjøt ned 9 fly og motsto treff

14.45. Kanonmennene klarte å skyte ned det ene flyet, men det

fra fire bomber og åtte kamikazefly.

andre, en Zeke, braste inn i skipets styrbord side, sprengte

Destroyeren het Laffey, og 16. april var dens tredje dag som

bakre maskinrom og knekte kjølen og propellakslingene.

radarvakt ved pikettstasjon nr. 1, hvor Bush og Colhoun hadde

Strømmen gikk, og Abele begynte å brekke i to midtskips.

gått ned. Ved soloppgang etter en relativt rolig natt, var

Plutselig slapp en Betty løs en ohka. Den falt dovent nedover

plutselig radarskjermene om bord i Laffey overfylt av signaler fra

inntil rakettmotorene ble satt i gang og sendte den mot

50 bogeys som nærmet seg. Klokka 8.30 gjorde fire Val-fly det

destroyeren i en fart av nesten 1 000 km i timen. Skipet ble

første forsøket, to bakfra og to inn over baugen. Laffeys 5

truffet i den allerede skadde styrbord side, og rakettbomben

tommers hovedbatteri og luftvernkanoner klarte å ta seg av

eksploderte i fremre fyrrom. Den ett tonn tunge sprengladnin­

alle fire.

gen delte Abele i to, og på fem minutter sank bau- og akter-

Men i løpet av litt mer enn fem minutter, ble destroyeren

seksjonene samtidig. Andre japanske fly kom nå inn for å

truffet av seks kamikazefly. Det første, en Val, prøvde å treffe

bestryke og bombe overlevende som kjempet i sjøen. Av

broen, men fordi Laffey var i ferd med å snu i stor fart, landet

Abeles 345 mann var 79 til slutt drept eller savnet, mens 35 var

den på bakre kanonlavett og hvirvlet ut til siden. To «Judy»

såret.

stupbombere kom nå inn fra hver sin side. Skipets kanoner

Den behandlingen pikettskipene var blitt utsatt for, tvang

skjøt ned den ene, men den andre kræsjet i bakre dekkshus.

admiral Turner til å modifisere taktikken noe. I stedet for å

Fire fly til traff, to i dekkshuset og to i bakre kanonlavett. Så

stasjonere en enslig destroyer og en kanonbåt ved hver

langt hadde ødeleggelsene begrenset seg til aktre del av skipet.

pikettstasjon plasserte Turner to «blikkbokser» og fire kanonbå­

Midtskips var kjelene og maskinrommene ennå intakte.

ter ved hver av de mest utsatte stasjonene, og fordoblet

Kapteinen, kommandør Frederick J. Becton, kunne fremdeles

dermed deres ildkraft og vel så det. Men dermed ble det

manøvrere skipet som han ville. Så kom en bombe og

naturligvis også over dobbelt så mange angrepsmål for «the hell

eksploderte like bak akterstavnen. Eksplosjonen kilte roret fast i

birds» - helvetesfuglene - som kamikazeflyene etter hvert ble

en skarp styrbord tørn. Etter dette pløyde Laffey rundt i ring.

kalt.

Da Kikusui nr. 2 endte den 12. april, hadde kamikazeflyene

Det siste kamikazeflyet som traff, var en «Oscar» jager, som var tett forfulgt av en amerikansk Corsair. Japanerne kom inn

Et «Zeke» kamikazefly forsøker å komme seg om bord i slagskipet Missouri utenfor vestkysten av Okinawa. På grunn av den skarpe vinkelen spratt flyet bort og forårsaket bare ubetydelige skader på skipet. Men ved en uhyggelig tilfeldighet ble piloten slått ut av cockpiten og slengt inn i en 40 mm kanon, som ble delvis ødelagt.

150

151

over akterdekket fra babord, kjørte vingen i masten og snurret i

dø frivillig. Kaptein Rikihei Inoguchi, øverste stabsoffiser i

sjøen. Den amerikanske jageren gjorde nesten det samme -

marinens selvmordskorps, sa at mange kamikazepiloter hilste

den kuttet over signalråen. Men piloten klarte å holde

velkommen anledningen til patriotisk selvmord fordi de ikke

kontrollen over flyet lenge nok til å stige igjen og hoppe ut i

øynet noen sjanse til å leve krigen igjennom. Inoguchi anså

fallskjerm.

deres holdning for å være uunnværlig. «Hvis pilotene hadde

Laffey kjempet fremdeles. Hovedbatteriet måtte nå betjenes

hatt et håp om å overleve,» sa han, «ville deres beslutsomhet og

manuelt, men kanonmennene klarte likevel to fiendtlige fly,

målrettethet vært svekket. Dette ville ha minsket deres sjanse

det ene med en fulltreffer. «Det var en fornøyelse å se Oscahen

til å lykkes.» Disse frivillige, som følte at de var dømt til

posere et par fot over havflaten,» sa kommandør Becton

undergang i alle tilfeller, foretrakk å dø ærerikt mens de ødela

senere, «og så bare gå i oppløsning.»

store fiendtlige skip, i stedet for å miste livet i en eller annen

Litt senere ble destroyeren truffet for siste gang - av en

obskur trefning.

bombe mot 20 mm-batteriene foran. Eksplosjonen rev beina av

Under forberedelsene til sin patriotiske død ble kamikazefly­

en matros som satt og fyrte løs helt til flyet var rett over ham.

gerne behandlet av sine landsmenn med den samme rituelle

«Vær så snill å få meg ut herfra,» jamret han til kameratene som

respekt som ble utvist de heltene som var stedt til hvile i Japans

kom for å redde ham. Men før de rakk å gjøre noe, var han død

krigsminnesmerker. Men de som kjente pilotene godt, behand­

- som en av de 31 drepte eller savnede fra Laffey.

let dem som vanlige menn. «De var verken helgener eller

Destroyeren var nå uten styring og ble tauet til ankerpunk­

djevler,» skrev Inoguchi. «De var mennesker, med alle de

tet ved Hagushi på vestkysten av Okinawa. Her ble den lappet

drivkrefter og følelser, laster og dyder, sterke og svake sider

sammen, og seks dager etter gikk den til reparasjonsbasen på

som andre vanlige mennesker har. De sang sanger, lo, gråt og

Guam for egen maskin.

drakk seg fulle - gjorde gode og dårlige ting.»

Selv om alle kamikazepilotene satte opp sine testamenter og skrev sine siste brev hjem, beholdt de sin normale interesse for Mot midten av april hadde kamikazeflyenes angrep fått en

dagliglivet helt til siste slutt. Løytnant Saburo Dohi, en ohka-

bivirkning, som også rammet mannskapet på skip som hittil

pilot som ble sendt til en flyplass ved Kanoya på Kyushu for å

hadde fått være i fred. Både offiserer og menige var nå

vente på sitt siste oppdrag, ble irritert over innkvarteringsstedet

temmelig nær nervøst sammenbrudd av å gå i konstant

hans enhet hadde fått tildelt. Bygningen, som var en utbombet

alarmberedskap, av stadig å gå og vente på drønnet fra

skole, var skitten, manglet vinduer og senger - et skjendig sted,

kamikazefly og de seismiske eksplosjonene som slengte menn i

ikke beboelig for kortlivete mennesker engang. Så Dohi

luften som ødelagte dokker.

organiserte sine kolleger og gjorde rent i brakka. Han klarte

På mange av matrosene virket kamikazene som umennes­

også å rekvirere flere bambussenger og soveunderlag. Men på

kelige terrorinstrumenter fløyet av uforståelige fanatikere som

dette tidspunktet ble Dohis huslige sysler avbrutt av hans siste

var blitt hjernevasket av sine overordnede. Andre amerikanere

oppdrag - å dø i kamp mot Task Force 58.

så på dem med motstrebende beundring. Kaptein Charles R.

På vei til flyplassen den 12. april stakk han innom vakthaven­

Brown, stabssjef i en av Mitschers grupper, skrev senere: «Jeg

de offiser og gjorde oppmerksom på at seks senger til og 15

tviler på at noen presist kan beskrive våre blandede følelser idet

tatami sovematter skulle leveres den dagen. «Kan jeg be Dem,»

vi iakttok en mann som snart skulle dø, og som var fast

sa Dohi, «holde utkikk etter dem og sørge for at de blir levert på

besluttet på å dø for å ødelegge oss i samme operasjon.» Som

brakka?»

andre tenkende menn så han på kamikazeflygerne med «en

Så gikk Dohi bort til moderflyet. Det gamle bombeflyet var

merkelig blanding av respekt og medlidenhet - respekt for

ett av åtte fly som fraktet ohka-rakettene til kampområdet den

enhver som ofrer det ytterste for det han står for, og

dagen - og det eneste flyet som siden kom seg tilbake til basen.

medlidenhet med den ytterste frustrasjon selvmordshandlin-

Mannskapet fortalte i detalj om Dohis siste timer. Mennene sa

gen representerte».

at Dohi sovnet på en matte like etter at flyet hadde tatt av, og

Men mange kamikazepiloter syntes tydeligvis det var lett å

152

han måtte vekkes idet de fløy inn i målområdet. Dohi våknet

med et smil og sa: «Tiden går fort, ikke sant?» Så klatret han ned

i raketten, og et par minutter senere fant han døden i kamp mot et slagskip.

amerikanske hurtiggående hangarskip. De britiske hangarskipene som var i aksjon ved Sakishima-

gunto fikk også smake pisken til kamikazene. Men til amerika­

Den 27. april satte japanerne inn Kikusui nr. 4 med 115 fly.

nernes forbauselse viste det seg at de britiske skipene var langt

Denne gangen ble admiral Ugaki skuffet over operasjonen.

mindre sårbare. Grunnen var enkel: Britenes flydekk var laget

Kamikazeflyene ramponerte fem destroyere og fem andre,

av 3 tommer tykke panserplater i stedet for av teak. Ståldekke-

mindre skip, men klarte ikke å senke ett eneste kampfartøy.

ne gjorde naturligvis de britiske hangarskipene uutholdelig

Det kan ha vært flygernes frustrasjon over dette som var

varme i tropiske farvann, og den enorme vekten av alt ekstra

årsaken til kamikazeoffensivens mest skjendige handling. Om

stålet gjorde dem langsommere og mindre smidige enn de

kvelden den 28. april var hospitalskipet Comfort, med lanterne-

amerikanske. Men ståldekkenes overlegne motstandskraft

signaler i overensstemmelse med Genéve-konvensjonen, på

kunne ikke bortforklares.

vei mot Saipan i fullmånelyset med et antall sårede. En

Forskjellen ble klart demonstrert den 1. april, da en Zeke

kamikaze fløy over skipet i masthøyde, vendte så tilbake og

styrtet ned i flydekket på hangarskipet Indefatigable. Selv om 14

stupte inn i overbygningen på skipet. Flyets bombe eksploderte

mann ble drept, fikk skipet ikke større skade enn en tre

i operasjonsrommet, hvor en gruppe leger og pleiere var i

tommers bulk i panserdekket, og fly kunne lande på Indefati­

arbeid, Tretti menn og seks sykepleiersker ble drept, og

gable innen en time. Dette fikk en amerikansk sambandsoffiser

ytterligere trettifire menn og fire sykepleiersker ble såret.

om bord i det britiske skipet til å komme med følgende

Den neste kikusui, som ble satt inn den 3. mai, var

odiøse sammenligning: «Når en kamikaze treffer et amerikansk

synkronisert med general Ushijimas banzai-motoffensiv på

hangarskip, betyr det seks måneders reparasjon i Pearl

Okinawa. Det skulle vise seg at kamikazeflyene påførte

Harbour. På et britisk hangarskip heter det i stedet 'bemann feiekostene'.»

marinen større ødeleggelser utenfor øya en Ushijimas tropper

anrettet mot 10. armé inne på land. Igjen konsentrerte

Mot slutten av mai merket både den britiske og den

selvmordsflyene seg om pikettskipene. Det to dager lange

amerikanske flåten av kamikazeangrepene hadde mistet noe

flyangrepet kostet pikettjenesten tre senkede skip og 450 døde

av tyngden. Etter hver kikusui hadde admiral Ugaki stadig

eller savnede sjøfolk.

Selv om kamikazeflyene aldri lot pikett-destroyerne være i

større vansker med å skrape sammen det store antall fly som

skulle til for å gjøre neste pulje til en dundrende suksess.

fred, var det noen av dem som kom seg gjennom til de

Amerikanernes bombing av Kyushu og Shikoku og britenes

topprioriterte målene - de store hangarskipene. Like etter

bombing av flyplassene på Sakishima ble mer og mer effektiv

klokka 10 den 11. mai ble admiral Mitschers flaggskip, det

og intens, og den japanske flyproduksjonen ble stadig redusert

hurtiggående hangarskipet Bunker Hill, (se side 164-175)

av de tunge bombeflyene fra amerikanske baser på Marianene.

truffet av to kamikazefly og bombene deres. Admiral Mitscher flyttet flagget over til hangarskipet Enter­

Ugaki klarte aldri å komme i nærheten av de 4 000 flyene Ten Co opprinnelig forutsatte.

prise, men tre dager etter tvang kamikazeflyene ham på

Men tross alt hadde Ugaki satt inn 10 kikusui, og i hver av

flyttefot igjen. Like etter daggry den 14. mai kom 26 japanske

dem hadde et visst antall fly klart å komme seg gjennom. Da

fly til syne over ekspedisjonsstyrke 58. Amerikanske hangar-

operasjonen var over, hadde ikke mindre enn 1 465 kamikaze-

skipfly skjøt ned 19 av dem, og luftvernilden tok knekken på

flygere møtt døden i kamp mot allierte skip. Også de ameri­

seks. Men klokka 6.56 skar den enslige overlevende inn i «Big E»

kanske tapene var skremmende. Omkring 120 skip var truffet,

like ved fremre flyheis, som ble blåst til himmels. Japanerens

29 senket, 6 035 mann var såret, og 3 048 var drept eller savnet.

bombe trengte dypt ned i skipet før den eksploderte og satte i

Mer enn noe annet var det viljestyrken til kamikazepilotene,

gang rasende branner på hangardekket og i heissjakten. Dette

ansikt til ansikt med en overveldende alliert makt, som fikk

var Enterprises tredje kamikaze-sår, og den solide veteranen

kommandør Louis A. Gillies, 5. flåtes etterretningssjef, til å

var ferdig for resten av krigen. Heldigvis for amerikanerne var

erklære: «Japanerne er slått, men vi har ennå ikke vunnet

angrepet på Enterprise det siste vellykte kamikazetoktet mot

seieren.»

153

ET SLAGSKIP BEG

SELVMORD

Det enorme slagskipet Yamato, den japanske marinens stolthet, pløyer den tunge sjøen i 27 knops fart under en prøvetur i 1941.

155

FLYANGREP PÅ MEKTIGE YAMATO

Orlogskaptein Herbert Houck (nr. 2 fra venstre) og andre piloter fra hangarskipet Yorktown utveksler historier fra angrepet på Yamato.

156

«Piloter, bemann flyene!» lød ordren fra høyttalerne i venterommene om bord i 12 amerikanske hangarskip i farvannet ved Okinawa. Klokka 10 om formiddagen den 7. april 1945 lettet marinens angrepsfly - 280 jagere, stupbombere og torpedofly - fra hangarskipdekkene og vendte nordover for å finne og ødeleg­ ge 10 japanske skip som var blitt oppdaget av amerikanske ubåter dagen før. Pilotene var svært opprømte, for hovedmålet var ingen ringere enn det mektige slagskipet Yamato. Yamato overgikk alle andre slagskip som fantes på havet. Den nesten 270 m lange 72 800-tonneren hadde en enorm slagkraft med sine ni 18,1 tommers kanoner som kunne sende 3 200-punds ladninger 36 km av gårde. Til å forsvare seg med hadde den ikke mindre enn 100 luftvernkanoner fra 25 mm til 155 mm, og den tyngste rustning av alle slagskip - 16 tommer tykke plater. Men nå var denne giganten sendt ut på selvmordstokt. Yamato og dens eskorte - den lette krysseren Yahagi samt åtte destroyere - sto sørover fra Honshu med ordre om å lokke amerikanske hangarfly bort fra Okinawa for deretter å sette seg på land på øya og la sine menn dø i kamp mot de amerikanske styrkene der. En gruppe piloter, som fløy gjennom regn og tett skydekke, fant fram til Yamato klokka 12.32 og ble hilst med tordnende kanonild fra slagskipet. Pilotene oppdaget plutselig at radioene deres var overdøvd av støysendere på Yamato. Dermed kunne de ikke koordinere angrepet, og begynte i stedet på det som piloten Thaddeus T. Coleman senere kalte «Historiens mest forvirrende luft-sjø-slag. Bombeflypilotene satte i gang alle mulige vanvittige stup, og jagerfly pilotene tok i bruk alle manøvrer som sto i læreboka, torpedoflyene stakk fram halsen sin overalt, gikk rett ned på havflaten og sendte torpedoene så nær skipene at mange av flyene bommet på skipsbroene med bare noen få tommer.» De første angrepsrundene senket en destroyer og skadet krysseren alvorlig. Yamato ble truffet av to bomber og en torpedo, dreide vestover og så sørover for å forsøke å unnslippe i det stormfulle været.

hw- •

Amerikanske fly stuper mot Yamato fra 3 000 fots høyde. Bildet ble tatt fra cockpiten på en Curtiss Helldiver med 7 500 pund bomber om bord.

157

En japansk destroyer (i forgrunnen) har tatt fyr etter et bombetreff og skyter mot et angripende amerikansk fly med de bakre batteriene. I bakgrunnen ligger Yamato forkrøplet og styringsløs etter gjentatte fulltreffere fra bomber og torpedoer.

159

TORPEDOFLY I DØDELIG ANGREP Omtrent klokka 13, like etter at den første amerikanske flypuljen hadde avsluttet sitt hulter til bulter-angrep, kom neste bølge 167 fly. Pilotene oppdaget at Yamatos støysendere var brakt til taushet, og de var da i stand til å koordinere angrepene over radio. Klokka 14 var angrepet over. Da hadde de truffet Yamato med fem torpedoer og gjort den til et flytende vrak.

Uten avbrudd ble angrepet fortsatt av en tredje pulje på 106 fly. En gruppe fra hangar­ skipet Intrepid smelte minst åtte bomber og én torpedo inn i slagskipet. Idet torpedobomberne fra Yorktown satte inn sitt raid, krenget slagskipet tungt mot babord og bød fram sitt sårbare underskrog. «Ta henne i underkroppen - nå!» ropte lederen for Yorktown-f\yene. Fire torpedoer til suste inn i bunnen på Yamato. Det store slagskipet ble nå rystet i stykker av en serie indre eksplosjoner. Det veltet over og begynte å gå ned.

Slagskipet Yamato oppdaget av marinens kampfly

12:41 TO HOMRFTRFFF

ANGREPET AV FEM FLY ETT TORPEDO-TREFF

INGEN TREFF

1:37

2:17

ANGREPET AV 20 FLY

r

TRE TORPEDO-TREFF

YAMATO SENKET

2:23

ANGREPET AV UKIENT

ANTALL FLY

FTT TORPFDO-TRFFF

SS * 1:44 ANGREPET AV UKIENT

lli

ro TORPEDO-TREFF

2:02

ANGREPET AV

ANTALL FLY

SEKS FLY

TO TORPEDO-TREFF

TRE BOMBE-TREFF

UKIENT ANTALL FLY ETT TORPEDO-TREFF

Dette diagrammet over tre flypuljers angrep på Yamato er laget på grunnlag av skipets logg.

160

En amerikansk bombe slår i sjøen like ved den

brennende Yamato og sender opp en geysir av vann. Slagskipets sik-sak-ferd endte 336 km nord for bestemmelsestedet Okinawa.

161

Røyk og flammer velter opp fra Yamatos eksploderende magasiner idet skipet går under etter 105 minutters kamp, Tre japanske destroyere forsøker å plukke opp overlevende.

163

Flammer og svart røyk står opp fra hangarskipet Bunker Hill etter kamikazeangrep utenfor Okinawa. Hangarskipet Rudolph (i forgrunnen) forble uskadd.

165

SEKS TIMER OM BORD I ET FLYTENDE INFERNO Om morgenen den 11. mai 1945 var det hurtiggående hangarskipet U.S.S. Bunker Hill - flaggskipet til viseadmiral Mare A. Mitschers Task Force 58 - i ferd med å sette inn et angrep på Okinawa fra en posisjon 122 km øst for øya. Klokka

10.25 hadde 25 av flyene lettet, 30 sto klar til start, og 48 til ble betjent på hangardekket. Hangarskipet hadde fått nye forsy­

ninger dagen før, og dets tanker var fylt til randen av flybensin

og 7 millioner liter drivstoff olje. Plutselig skar en japansk «Zeke» gjennom skydekket på styrbord side. Piloten fløy lavt inn og kræsjet blant flyene på

dekket til Bunker Hill. Flyene tok fyr ett etter ett. Bare 30 sekunder senere kom et nytt kamikazefly hylende i vertikalt stup og traff hangarskipet midt på. To sårede amerikanere etter kamikazeangrepet på Bunker Hill får behandling om bord i Wilkes-Barre, et annet skip i Task Force 58.

Tre av Bunker Hills øvre dekk var nå omsluttet av et rasende inferno fra midtskipet til akterstavnen, og 3 000 mann om bord kastet seg inn i en frenetisk kamp for å redde skipet og seg selv.

Mens brannmannskapene dro fram slanger, sprang andre til for

å skru på sprinkleranlegget, dumpe ammunisjon og stenge luker og ventiler for å hindre trekk. Andre fartøyer stimet til hjelp. Mens noen av dem skjermet skipet mot nye angrep,

satte krysseren Wilkes-Barre og tre destroyere vannslangene sine mot brannene på hangarskipet og begynte å evakuere sårede og redde dem som hadde havnet i sjøen. Bunker Hills øverstkommanderende, kapteinløytnant Geor­

ge A. Seitz, gjorde to essensielle manøvrer. Like etterat skipet

var truffet, dreide han bredsiden opp mot vinden slik at røyk og flammer ikke skulle bli blåst langsetter skipet. Senere, da vann, skrap og bensin fra istykkerrevne rørledninger hadde samlet

seg opp på hangardekket, la han inn en skarp, 70 graders tørn til babord og fikk slengt tonnevis av drivstoff overbord

gjennom åpninger i sideveggen. Disse to trekkene, pluss seks timers tappert strev fra mannskapets side, brakte brannene

endelig under kontroll. Men 396 mann var døde eller savnet, og 264 var såret. Og kamikazenes knyttneveslag hadde satt

Bunker Hill utenfor krigen for godt.

166

Kamikaze nummer to, «Judy» stupbomber, sees like over hangarskipet idet den stuper ned mot Bunker Hill.

167

168

Brannmenn retter slangene mot ilden. 30 fly med tilsammen 45 000 liter bensin ble flammenes rov. Den svarte røyken fra brennende bensin blander seg med hvit stim som slapp ut da sikkerhetsventilene i skipets hovedstimledning åpnet seg. Helt til venstre går kanonmenn til stillingene sine. Noe senere skjøt de ned kamikaze nr. tre.

Flammene på flydekket ebber ut, og vedlikeholdsfolkene tar en titt på det ennå rykende hangardekket under. En 550 punds bombe fra det andre kamikazeflyet hadde revet en 65 meters flenge i flydekket. Trykket fra bombeeksplosjonen skrellet av de halvannen tomme tykke panserplatene og ramponerte deler av kanondekket, hvor venterommene lå, og ødela flyheisen like ved.

169

Fem brannmenn rykker fram bak spruten fra en ny og meget effektiv slangetut på Bunker Hills hangardekk.

170

KAMP MOT FLAMMENE PÅ NEDRE DEKK Den hardeste kampen for å redde Bunker Hill ble utkjempet i et rasende inferno under skipets flydekk. På hangardekket ilte brannmennene til for å slokke flammene akter, men oppdaget at veien var sperret av røyk, hete og parkerte fly. Mennene skubbet flyene inn i den eneste uskadde heisen, sendte dem opp til flydek­ ket og fikk dermed ryddet seg vei til flamme­ ne. Menn som var sperret inne akter på skipet, kjempet også mot brannen og rettet slangene mot den brennende bensinen, mens smeltet metall dryppet ned på dem. Under hangardekket kjempet brannmenn mot små men intense branner i det elektris­ ke anlegget og i strømmer av bensin som lekket ned fra hangardekket. Over 100 mann i denne delen av skipet bukket under for røyken og døde før redningsmannska­ pene klarte å nå fram til dem. Heldigvis for redningsfolkene var maskinrommene og kjelene uskadde. Bunker Hill var fremdeles bevegelig og opprettholdt vanntrykket over det hele. Men arbeidet foregikk i 54 graders varme i kvelende røyk som veltet inn fra åpne luker. Dusinvis av menn ville vært kvalt, hadde ikke en modig matros på en eller annen måte banet seg vei gjennom røyken med flere favner oksygenmasker. Litt etter litt ebbet flammene ut. I løpet av to timer var brannene på hangardekket slokket. Men det tok fire timer til - fram til klokka 16 - før brannene på de nedre dekkene ble erklært under kontroll. Bunker Hill var en ruin. Kanontårnene var ødelagt, over 50 fly var ramponert, og dekkene var buklet. Flydekket var brukket og vridd mot himmelen.

171

Hullet etter en bombe i flydekket. Bomben eksploderte faktisk ikke i skipet, men skar seg ut og sprengtes 30 meter unna.

Redningsmannskaper ved heisen trosser heten og rydder bort vrak av fly som sto klare til å lette da kamikazene kom.

172

Forbrente stoler i et venterom (tilv.) hvor 30 piloter satt klare. Mennene kom seg ut i en korridor, men ble kvalt der.

Døde mannskaper holder ennå fast i slangen de brukte på hangardekket inntil røyken kvalte dem.

T73

174

En hardt såret soldat evakueres fra Bunker Hill til krysseren Wilkes-Barre ved hjelp av et tausystem som ble kalt «transfer whip» - «overføringspisken». Hospitalavdelingen på Bunker Hill var satt ut av funksjon, og forbrente menn ble lagt i skyggen under vingene på uskadde fly inntil de kunne overføres til andre skip.

Likene av fire av Bunker Hills ofre er pakket inn i lerret og begraves i sjøen dagen etter angrepet. Begravelsesseremonien for de 352 mennene begynte ved middagstid og var ferdig ved solnedgang. I mellomtiden kjørte Bunker Hill eskortert av destroyere i sik-sak ut av kampsonen med kurs for Ulithiatollen nesten 2 000 km fra stedet hvor skipet var blitt angrepet av kamikazeflyene.

175

«Vi vil ta tiden til hjelp og drepe japanerne gradvis.» Med denne

dystre replikken til pressens folk oppsummerte general Buck-

ner sine forventninger til kampene i mai på den sørlige delen av Okinawa. Buckner var i ferd med å gjøre alt han kunne for å

imøtekomme admiral Nimitz7 ordre om å få fart på felttoget og

dermed forkorte flåtens tid i sårbar posisjon overfor dødbrin­

gende kamikazeangrep. Men kampen hadde til nå vært brutal og langvarig - et blodig strev for å røyke japanerne ut av ås for ås, hule for hule, og general Buckner regnet med mer av samme

sort. Den 9. mai ga Buckner ordre om å gjøre klar til storoffensiv

mot fiendens andre hovedforsvarslinje, hvor japanerne nå var

konsentrert etter sitt fatale motangrep 4. og 5. mai. Denne

linjen strakte seg i en bue tvers over øya fra Yonabaru-området på østkysten, gjennom den eldgamle byen Shuri i midten og ut til havnebyen Naha på vestkysten (se kart side 179).

Til dette angrepet hadde Buckner til rådighet tre divisjoner fra hæren og to marinedivisjoner - omkring 85 000 mann,

støttet av 10. armés artilleri og støttetropper, samt flåtens

kanoner og fly. Han beordret 1. marinedivisjon og 77. infanteri­ divisjon til å øve hardt og vedvarende press på midten av den

japanske forsvarslinjen, foran general Ushijimas hovedkvarter i

Shuri. I mellomtiden skulle 96. infanteridivisjon prøve å komme rundt den japanske østflanken ved Yonabaru, mens 6. marine­ divisjon skulle prøve å storme gjennom på vestflanken i

Tigerungens angrep

nærheten av Naha. Den siste av Buckners enheter, 7. infanteri­

En slaktebenk ved navn Sugar Loaf Hill

divisjon, skulle holdes i reserve litt lenger nordøst. (En sjette

Skomakere forlater sin lest Et spesialsykehus for krigstretthet

divisjon, 27., var opptatt med okkupasjonen av de nordlige to

tredjedeler av Okinawa.)

Selvmordsgrupper kommer ut av sine huler

Med litt flaks kunne slaget avgjøres temmelig fort. Hvis bare

Kompani E ofrer seg på Ishimmi-åsen

én av Buckners flankedivisjoner brøt gjennom som planlagt,

«På bajonettene og noen ganger på nevene løs»

kunne den rulle nedover øya på asfalterte veier bak de

Sherman-tanks som ståldinosaurer i myra

japanske linjene og sperre Ushijimas armé inne så den kunne

Døde sivile langs veien fra Shuri

tygges i stykker av den overlegne amerikanske ildkraften.

Sørstatsflagget på en borg på Okinawa

På den andre siden av forsvarslinjen satt Ushijima og likte

Admiral Otas tapre ulydighet

utsiktene like lite som Buckner gjorde. Under retretten til Shuri-

En smidig flammekaster på Høyde 95

linjen hadde han etterlatt seg omkring 6 000 døde soldater, og

Et rekylfritt geværs dødbringende debut

han var blitt tvunget til å trekke fram elementer av 44.

Stridsvogner i drosjetrafikk til Kumishi-åsen

uavhengige blandede brigade for å tette hullene i eliteenhete-

Siste seremoni for en barsk samurai

ne 24. og 62. divisjon, som hadde båret den største byrden under kampene. Men selv om Ushijimas styrker var sterkt

USHIJIMAS RASENDE RETRETT

redusert, hadde de en kjempemessig fordel på sin side. Shuri-

Stebbins så bare en mulighet til å få bukt med maskingevær-

linjen var blitt konstruert med pinlig omhu for å utnytte det

redene. Han satte inn et hodekulls fremstøt etterfulgt av sin

vanskelige terrenget - rekker med åser og skrenter perforert av

nestkommanderende, løytnant Dale W. Bair, og de 40 menne­

huler og forsiret med korall-klipper, alt sammen skreddersydd

ne i hans tredje tropp. Det ble ren slaktning. På 100 meter ble

for bombekasterstillinger og maskingeværreder, og med en

28 marinesoldater drept eller såret. En av dem var Stebbins,

paraply av ild fra tunge kanoner over seg. Ushijimas brilliante

som fikk beina gjennomhullet av maskingeværild.

bruk av naturens egne festningsverker var siste hånd på den

Løytnant Bair overtok nå kommandoen - og ble omgående

tøffeste forsvarslinje amerikanerne hadde møtt under Stille-

truffet i venstre arm. Med armen dinglende langs siden samlet

havs-krigen - tøffere enn selv Iwo Jima og Tarawa. Og den

han sammen de 14 mann som var igjen av hans 3. tropp,

skulle komme til å kreve flere dødsofre enn Buckner regnet

skrapte sammen 11 reserver og ledet et nytt fremstøt som

med.

brakte mennene hele veien opp til Sugar Loaf Hill. Men det var

Om morgenen den 10. mai gjorde 6. marinedivisjon seg i stand

såvidt å holde japanerne på avstand lenge nok til å evakuere

til å starte Buckners offensiv langs vestkysten. Soldatene var

sine døde kamerater fra skråningen.

bare en håndfull menn som nådde helt opp, og de klarte bare

friske og uthvilte etter lette opprenskningsaksjoner på Nord-

Om kvelden den 12. mai, etter tre nye fremstøt, som

Okinawa, og japanerne betraktet dem som bjellesauen i den

samtlige ble slått tilbake av japanske bombekastere og

amerikanske flokken. Som en japansk avis trykt i Naha uttrykte

håndgranater, var Stebbins' opprinnelige ca. 200 mann redu­

det: «Blant de stygt herjede amerikanske styrkene er dette en

sert til 75, og de avsvidde hylstrene av tre Sherman-tanks lå ved

tigerunge med høy moral. Hvis vi kan gi 6. marinedivisjon

foten av skråningen og sendte opp en strime av røyk.

dødsstøtet, vil vi sannsynligvis beherske fiendens skjebne.»

Selv om marinesoldatene ikke visste det, hadde deres 22.

Marinesoldatene fikk snart en forsmak på hva slags mot­

regiment truffet nervesenteret i det japanske forsvaret på

stand de kom til å møte. Idet de fremste gruppene holdt på å

vestflanken. Sugar Loaf Hill var det nordligste punktet i et

krysse Asa-elva via en fotgjengerbro, styrtet to japanske

trekantet forsvarssystem som skulle stanse ethver amerikansk

soldater bærende på sprengladninger plutselig fram, kastet seg

fremstøt mellom Naha og Shuri. Like sør for Sugar Loaf Hill lå en

mot broen og ødela både den og seg selv. Amerikanske

annen kolle, som ble kalt Horseshoe, og i sørøst lå en

ingeniørsoldater arbeidet hele natta under fiendtlig granatild

halvmåneformet skrent som typisk nok fikk navnet Half Moon.

og fikk satt opp en Bailey-bro, og både tanks og infanteri kom

Både skråningene og det indre av disse kollene var oppskåret

seg over på den andre siden.

av et nett av skyttergraver med innbyrdes forbindelse, bombe­

Allerede den 11. mai hadde marinesoldatene hendene fulle.

kasterstillinger, maskingeværreder og bunkere, alt sammen

Både infanteriet og stridsvognene kom inn i tett ild fra artilleri,

glimrende kamuflert og usårlig overfor alt annet enn en direkte

bombekastere, maskingeværer og snikskyttere. De strevde seg

fulltreffer. Denne labyrinten ble bemannet av omkring 5 000

fremover, men svært langsomt. Mot kvelden hadde 6. divisjon

friske og uthvilte soldater fra 44. brigade, som Ushijima hadde

rykket fram knappe 1 000 meter.

hentet opp fra sør.

Så, den 12. mai, støtte amerikanerne på en ubetydelig kolle

Som alltid var disse forsvarsstillingene genialt innrettet på å

som skulle komme til å dominere deres liv de neste ukene. Den

gi hverandre gjensidig støtte. Marinesoldatene kunne vinne

var under 70 m høy, og på grunn av utseendet kalte de den for

nordskråningen og toppen av en ås, men da kom japanerne på

Sugar Loaf Hill. Kaptein Owen T. Stebbins førte sitt kompani fra

baksiden og i det indre av åsen ut av sine skjulesteder, lobbet

22. regiment fram i et tank- og infanteriangrep frontalt mot

håndgranater og lot det regne fra bombekastere som pekte

Sugar Loaf Hill. Japanske maskingeværer stanset snart to av

høyt til værs. På toppen av åsen ville amerikanerne bli utsatt for

Stebbins' tre tropper, og 47 mm panservernskyts pepret

ild fra hver av de andre toppene, og tanks som forsøkte seg på

Sherman-vognene med dødelig presisjon.

flankemanøvrer, kom under ild fra tre retninger. Og alle de tre

177

åsene var innenfor rekkevidde av fiendens store bombekastere

tilsvarende gruppe rundt den andre flanken. Stridsvognene

og feltartilleri på Shuri-høydene bare 1,5 km lenger øst.

begynte nå å fyre løs fra to retninger mot åsens bakside. I

Den 13. mai angrep marinesoldatene på nytt og på nytt,

mellomtiden tok løytnant Francis X. Smith 80 mann med seg

hver gang med det samme nedslående resultatet. Den 14. mai

oppover skråningen på forsiden. Smiths menn forskanset seg

ble to medtatte kompanier fra 22. regiments 2. bataljon samt

og klarte å holde åsen ved å la det hagle håndgranater ned mot

en stor del av divisjonens 29. regiment sendt mot Sugar Loaf

de japanske stillingene fra toppen og nedover.

Hill, støttet av artilleri, vanlige stridsvogner og flammekaster-

Fra natta falt på den 18. mai var Sugar Loaf Hill på

tanks og 4.2-tommers bombekastere. Klokka 15 hadde 2.

amerikanske hender. Neste dag kom 4. regiment og avløste 29.

bataljon fått fotfeste på åsen - bare for like etterpå å bli slått

og spikret fast seieren. Sersjant Mike Goracoff fra 4. regiment

tilbake av japanernes ild.

oppsummerte det 10 dager lange slaget om Sugar Loaf Hill slik:

Klokka 19.30 befant 2. bataljons nestkommandernde, major

«Vi gjorde 11 fremstøt mot åsen og ble slått tilbake hver gang

Henry A. Courtney jr., seg ved foten av Sugar Loaf Hill med bare

med de fleste av guttene drept eller såret,» sa han. «Det var ikke

43 overlevende fra de to kompaniene som hadde slåss hele

uvanlig å se en visekorporal kommandere en tropp idet den ble

dagen.

slått tilbake etter et fremstøt. Det virket som løytnantene falt

«Karer, hvis vi ikke tar denne åstoppen i kveld,» sa Courtney

først, så sersjantene.» For å tette igjen hullene meldte en kokk

til mennene sine, «vil japsene være her nede og drive oss bort i

seg til fronttjeneste, og to skomakere fra divisjonens verksted-

morgen tidlig. Når vi nå går opp dit, er det noen av oss som aldri

enhet gikk fram som bombekastermannskap. «De visste ikke

kommer tilbake derfra. Dere alle vet hva slags helvete som

mer om bombekastere enn jeg visste om skomakerfaget,» sa

råder oppå toppen, men den åsen må tas, og vi skal gjøre det.»

Goracoff, «men de lærte, og det fort. Det måtte de, med en

Cortney la i vei, og mennene hans fulgte etter, slepende på

tapsliste på 100%.»

våpen og det de klarte å bære av håndgranater. Klokka 23 var

General Ushijima hadde imidlertid ikke til hensikt å oppgi

de oppe på toppen og forskanset seg der under permanent

den viktigste av de tre stillingene - uten denne ville nemlig

japansk ild fra bombekastere og maskingeværer. En bombe-

soldatene på Half Moon og Horseshoe få store vansker med å

kastersplint skar seg inn i Courtneys nakke og såret ham døde­

holde stand. Natt til 20. mai sendte Ushijima en bataljon til

lig. Hele natta igjennom drev fiendens bombekastere og snik­

motangrep mot 4. regiment på Sugar Loaf Hill. Etter en natts

skyttere og hogg løs på Courtneys gruppe. Ved daggry var det

rasende kamper og håndgranatdueller trakk de få japanske

bare 15 marinesoldater igjen til å holde åstoppen, og dagslyset

overlevende seg tilbake. Marinesoldatene telte opp 494 døde

gjorde situasjonen enda verre for dem. Fiendens kanoner på

japanere.

Half Moon og Horseshoe siktet seg inn mot de overlevende og tvang dem til slutt på retrett.

Sugar Loaf Hill var erobret, men til en fryktelig pris. 6. divisjon

22. regiment hadde nå lidd et blodig nederlag. Major

hadde mistet 2 662 mann som var døde eller sårede mellom 10.

Courtneys bataljon alene hadde 400 døde og sårede på bare

og 19. mai. I tillegg bukket 1 289 mann under for det legene

tre dager - nesten halvparten av hele enheten. Fra nå av var

kalte kamptretthet. Under det enorme presset kampene

det 29. regiment som måtte bære hovedbyrden i kampen.

utgjorde, fikk de rett og slett nervøst sammenbrudd. Noen av

Sugar Loaf Hill var ikke noen lettere oppgave for 29. regiment

marinesoldatene brøt sammen etter bare én eneste traumatisk

enn den hadde vært for 22. regiment. Ingenting virket før den

opplevelse, som å se en nær venn gå i oppløsning på grunn av

18. mai, da kaptein Howard L. Mabie klekket ut den strategien

et bombekastertreff. Men for mange av amerikanerne var

som skulle til. Mens noen elementer av 29. regiment presset

kamptretthet utslag av en langsom, nedbrytende svekkelses-

kanonskytterne på Half Moon og Horseshoe, sendte Mabie en

prosess, et resultat av lang, bitter og tilsynelatende håpløs

gruppe tanks og infanteri rundt Sugar Loaf Hills ene flanke.

kamp som det ikke fantes noen annen befrielse fra enn

Mens dette trekket distraherte japanerne, sendte Mabie en

plutselig død.

178

Tilfeller av kamptretthet hadde begynt å overfylle divisjons-

og 150 mm kanoner og haubitser, og mange flere 81 mm og 320

hospitalene så tidlig som i midten av april, og i slutten av

mm bombekastere enn noen annen japansk artillerienhet i

måneden åpnet 10. armé et spesielt feltsykehus for å ta imot

Stillehavs-området.

strømmen på over 3 000 ofre. Innen kampene var over, hadde

Mange av disse tunge våpnene var solid gravd inn i høydene

Okinawa frembrakt flest og verst tilfeller av kamptretthet

rundt Shuri-borgen. Deres dødbringende ild forhindret nå

under hele Stillehavs-krigen.

enhver videre amerikansk fremrykning mot sørøst fra 6.

Legene fant snart ut at den største enkeltfaktoren var vekten

divisjons side. Den brutale oppgaven å nøytralisere disse

og presisjonen i det japanske artilleriet. På 6. divisjon som

kanonstillingene falt på 1. marinedivisjon og 77. divisjon, som

angrep Sugar Loaf Hill virket det temmelig nifst da en fiendtlig

angrep midten av Ushijimas forsvarslinje.

granat landet midt i et bataljonhovedkvarter hvor amerikanske

offiserer sto og planla et angrep. Bataljonssjefen, to strids-

Den 11. mai rykket 1. marinedivisjon opp mot en serie knauser

vognsoffiserer og tre radiooperatører ble drept, og alle de tre

og koller og trange kløfter som utgjorde general Ushijimas

kompanisjefene ble såret. Noen av mennene nektet å tro at

forsvarslinje nord for Shuri. Denne stolte og profesjonelle

japanske artilleriskyttere var så treffsikre og spekulerte til og

enheten, under ledelse av generalmajor Pedro A. Del Valle,

med på om det var tyske offiserer som ledet den japanske

hadde bare forakt til overs for de andre divisjonenes praksis

ildgivningen.

med å gi terrenget beskrivende amerikanske navn og brukte i

Men general Ushijima hadde ikke bruk for hjelp utenfra. De

stedet navnene på de tilhørende okinawanesiske landsbyene.

tunge våpnene hans var i hendene på generalmajor Kosuke

På den måten kom de tre viktigste hindringene mellom 1.

Wadas 5. artillerikommando, og Wadas 3 200 mann, hvorav de

divisjon og Ushijimas hovedkvarter til å blir kjent som Dakeshi-

fleste hadde tre års erfaring, var blant de beste artillerimennene

åsen, Wana-åsen og Wana-renna.

i den japanske hæren. De hadde mange flere 75 mm, 120 mm

Divisjonens 7. regiment startet tidlig om morgenen den 10.

/ tre uker i mai 1945 klarte japnernes 32. armé å holde stand mot amerikanernes 10. armé langs Shuri-linjens (øverst) naturlige bastioner. Linjen gikk fra Yonabaru i vest, forbi general Ushijimas hovedkvarter i Shuri-borgen, og til havnebyen Naha. Deretter snek japanerne seg ned til sørspissen av Okinawa og opprettet en siste skanse langs befestede åsrygger.

179

mai med et tappert og dumdristig forsøk på å ta Dakeshi-åsen

med direkte ild fra 75 mm kanoner. Så brente flammekasterne

med storm. Ved kveld hadde marinesoldatene bare inntatt to

ut skråningen, samtidig som alle tre pepret området fra 7,6 mm

punkter på den U-formede åsen. «Det var forbannet lite

maskingeværer. Marineinfanteriet kunne så storme åsen og

angriping vi fikk gjort,» sa en av soldatene. «Hver gang en mann

røyke ut de overlevende japanerne med håndgranater, trans­

løftet på hodet, ble han truffet.» Dette ble et nytt Sugar Loaf

portable flammekastere og sprengladninger.

Hill-tilfelle. Japanerne var solid forskanset både på forsiden og

På dette tidspunktet var både de japanske og de amerikan­

baksiden av åsen, og ble dekket av maskingeværer, bombekas­

ske lederne fullstendig klar over de amerikanske stridsvogne­

tere og artilleri plassert i høydedragene bak åsen. Igjen, som

nes vesentlige rolle når det gjaldt å ødelegge hule-forsvaret. I

ved Sugar Loaf Hill, var det opp til stridsvognene å foreta det

en kampordre før slaget om Dakeshi-åsen hadde general

avgjørende gjennombruddet.

Ushijima advart sine feltkommandanter om at «fiendens kraft

Den 12. mai førte en troppssjef tre Sherman-tanks, to med

ligger i hans tanks. Det er blitt helt klart at vår kamp mot

kanoner og én med flammekastere, rundt åsen. Kanonstrids-

amerikanerne er en kamp mot deres tanks». Kampene om

vognene fyrte løs mot huleinngangene på baksiden av åsen

Wana-åsen og Wana-renna skulle komme til å vise at han

180

hadde rett.

den 19. mai, viste tapslistene over 1 000 døde, sårede eller

Idet marinesoldatene og stridsvognførerne fra 1. divisjon

savnede. Marinens sanitetsfolk led selv så store tap at

presset på mot Wana-renna den 13. mai, utgjorde de ved hjelp

divisjonen måtte erstatte dem med marinesoldater som ble

av gjensidig ildstøtte et dødbringende team. Stridsvognene

trent opp i all hast.

brente ut og sprengte i luften de japanske stillingene på begge

Det mørbankede 7. regiment ble avløst av 1. regiment, som

sider av Wana-renna og la åpen en korridor for infanteriet og

hadde blitt forsterket med 500 mann mens det ble holdt i

skjermet det samtidig mot håndvåpenild. Infanteriet, som kom

divisjonens reserve. Med dette uthvilte og nyoppbygde regi­

like bak eller ved siden av stridsvognene, rekognoserte i

mentet i spissen gjorde 1. marinedivisjon påtagelige fremskritt

stridsvognenes traséer og beskyttet dem mot japanske selv­

den 20. mai når det gjaldt å redusere fiendens stillinger. 5.

mordsgrupper som kom styrtende fram bak klippevegger eller

regiment, som i en uke hadde hamret løs mot fiendens

ut av huler for å kaste seg selv og sine pakkeladninger under

forsvarsverker i Wana-renna, hadde til slutt klart å innta en

vognene. På bare én dag avfyrte 1. divisjons tanks 5 000 salver i

høyde som ga kontroll over den vestre inngangen til dalen. Og

Wana-renna, mens flammekasterne spydde ut 2 270 liter

likevel, til tross for sin ildkraft og samarbeidsinnsats, klarte ikke

flytende ild i renna og mot åssiden.

1. divisjon å bryte gjennom. For øyeblikket ble de holdt i sjakk

Artilleriets arbeid med å male i stykker hver eneste fiendtlige

av japanerne én åsrygg bortenfor Shuri.

hule og skytestilling pågikk fra morgen til kveld, hvoretter marinesoldatene trakk seg tilbake for å konsolidere sine

På de to marinedivisjonenes østre flanke fikk Gl-ene hard

stillinger mot fiendtlige angrep. Det konvensjonelle artilleriet

medfart. To regimenter fra 77. divisjon strevde med å rykke

fikk mektig hjelp fra jagerbombere og fra de store kanonene på

fram mot Shuri fra nordøst, men gjorde små fremskritt mot

krigsskipene, som var spesielt effektive mot fiendens 47 mm

japanernes hardbarkede 24. divisjon. Den 15. mai var ett av

panservernskyts. Den 16. mai, da to av 1. divisjons tanks ble

regimentene redusert til en fjerdedel av sin opprinnelige styrke.

satt ut av spill av panservernild i Wana-renna, oppdaget

Det andre regimentet hadde lidd så store tap at de overlevende

årvåkne amerikanere munningsflammene fra to 47 mm kano­

såvidt utgjorde en bataljon. Den 15. mai ble denne avdelingen

ner. Koordinatene ble straks videresendt til slagskipet Colora­

avløst av 307. regiment.

do, som ga ildstøtte utenfor vestkysten. Colorados 16 tommers

I et forsøk på å flytte litt på fronten, stjal divisjonen en

batterier gjorde kort porsess med begge de to fiendtlige

japansk oppskrift og satte inn amerikanernes første storstilte

stillingene.

nattangrep under Okinawa-felttoget. Før daggry den 17. mai

Men til sjuende og sist var det fotsoldatene og stridsvognene

klatret angrepsgruppen - de 204 mann fra kompani E, 2.

som måtte renske ut en fiende som aldri ga opp. «Det gikk alltid

bataljon, 307. regiment, ledet av løytnant Theodore S. Bell -

hett for seg der oppe på Wana,» mintes oberstløytnant Arthur j.

lydløst opp til toppen av Ishimmi-åsen, en 350 fot høy og 500

«Jeb» Stuart, sjefen for divisjonens 1. stridsvognbataljon. «Hver

meter lang korallskrent som stengte veien mot Shuri, som lå

dag hendte det noe som ikke sto i læreboka. Bare en ting

mindre enn én kilometer bak. En seier så ut til å være innenfor

gjentok seg hele tiden: mennene i tank/infanterigruppene

rekkevidde, men der oppe på åskammen ble soldatene

holdt sammen, gikk inn i renna sammen og kom ut av renna

sittende i tre dager uten å kunne slippe unna sine lidelser.

sammen - levende, såret eller døde, kvestet, skrikende i

På toppen av åsen stoppet Bells menn i mørket for å forsikre

smerte, haltende, blødende - uansett så kom de ut sammen.»

seg om at de ikke var blitt oppdaget. Deres neste skritt var nå

Tallet på falne hadde økt og økt etter hvert som marinesol­

å rense ut de japanske forsvarerne, som bet seg fast i et nett

datene nærmet seg Shuri-høydene, som utgjorde den sørlige

av tunneler og skyttergraver i skråningen på baksiden. I en

veggen til Wana-renna. Den 17. mai var en av bataljonene fra

kvikk og morderisk overrumplingsmanøver klarte amerikaner­

7. regiment så radbrukket at de overlevende såvidt utgjorde et

ne å stikke ned eller skyte et dusin søvnige japanere og meie

enslig kompani tilsammen, og da regimentet endelig ble avløst

ned en offiser og hans oppasser idet disse under latter og

Den granat-arrete Conical Hill var nøkkelstillingen i Naha-Shuri-Yonabarulinjen tvers over Okinawa, og her ser man åstoppens beliggenhet i forhold til restene av byen Yonabaru, hvor spredte telt viser at det amerikanske infanteriet er til stede. Da amerikanerne etter 10 dagers blodig kamp inntok den østre skråningen den 21. mai 1945, var de kommet gjennom så tett bombekasterild at nesten hver eneste meter de hadde tilbakelagt, var blitt truffet minst én gang.

181

samtale vandret ut av en skyttergrav. Bells menn, som ikke ville

salver fra amerikanske kanoner hvinte over hodene deres.

ta risken på å bruke japanernes nett av huler, gravde ut sine

Noen landet så nær innpå at stein og jord sprutet på mennene.

egne skyttergraver i korallgrunnen på den flate toppen av

Amerikanske lysgranater, som sakte dalte mot jorda i små

Ishimmi-åsen.

fallskjermer, lyste opp åskammen og satte soldatene i stand til

Tjue minutter senere våknet japanerne omkring, oppdaget

å ta knekken på inntrengere ved hjelp av geværer eller

overraskelsesangrepet og begynte å pepre de utsatte ameri­

håndgranater. Men ved daggry var hjelpestyrken fremdeles

kanske stillingene med de dødbringende 50 mm bombekaster­

ikke å se noe sted. Den hadde japanerne foretatt et bakholds­

ne, med gevær og mitraljøseild, og med tungt artilleri fra Shuri-

angrep på, og de overlevende var blitt tvunget tilbake.

høydene i sørvest. «Da dagslyset kom,» mintes troppssjef,

Om morgenen den 18. mai fikk Bell ordre over radioen om å

løytnant Robert F. Meiser, «skjønte vi endelig at vi var i klemme

holde åsryggen «koste hva det koste vil». Med lav men fast

og at fienden kontrollerte posisjonen vår fra alle hold, - også

stemme sendte Bell beskjeden videre til sine menn: «Vi blir.» De

bakfra.»

slo tilbake flere japanske fremstøt og brukte dermed opp alle

Klokka 7 om morgenen hadde fiendtlige kanoner ødelagt

håndgranatene sine. Og de hadde så lite ammunisjon at de

amerikanernes to 7,6 mm maskingeværer. Klokka 10 hadde de

måtte ransake sine døde kamerater for patroner. De la

ramponert alle unntatt en av de 60 mm bombekasterne og

bajonettene omhyggelig innenfor rekkevidde, klare til den

drept eller såret mesteparten av besetningen. Så sprengte de i

mann-mot-mann-kampen som de var sikker på å måtte

stykker begge de 12,7 mm mitraljøsene og skjøt mot de

utkjempe.

amerikanske radiosenderne, som de lett peilet inn på grunn av

Amerikanerne ble truffet én etter én. Etter hvert som dagen

de karakteristiske antennene. Av de seks radiosenderne som

skred fram, begynte likene å råtne i den kokende varmen. De

Bells folk hadde båret med seg til toppen av åsen, var det bare

sårede klynket av smerte, men morfinen var det slutt på for

to som overlevde den første dagen, og den ene av disse ble

lengst. Alvorlig sårede insisterte på at kameratene deres skulle

sprengt i filler tidlig neste morgen.

legge dem i stilling og gi dem et gevær i hånden så de kunne

slåss når japanerne angrep på ny. Amerikanerne var nå hjelpeløse. Med ild mot seg fra begge

Sent på ettermiddagen kom hjelpen. En offiser og fem

flankene og fra Shuri-høydene la de seg flatt i de halvferdige

soldater - det som var igjen av en forholdsvis stor hjelpestyrke

skyttergravene, sikre på at de ville bli drept hvis de reiste seg for

- kravlet inn i kampani E's perimeter. Idet offiseren nådde

å fortsette å grave. Fire bombekastere tilsammen skjøt på dem

kanten av løytnant Bells skyttergrav, falt han død om med en

fra tunnelåpninger på begge sider av åsryggen og brøt

snikskytters kule i hodet. Mennene oppga alt håp om å bli

systematisk ned de amerikanske stillingene. «Ceværmennene

reddet.

ble sprengt i filler av disse bombekasterne,» fortalte løytnant

Men et nytt lite håp ble tent da Bell fikk inn en radiomelding

Meiser, «og mange av mennene ble truffet i hodet av

om at 80 amerikanere var på vei for å evakuere de sårede.

maskingeværilden. Det var blod fra de sårede over det hele - i

Denne nyheten, fortalte Meiser, ga mennene «nytt liv. Etter to

våpnene, på de overlevende og overalt ellers. De døde lå der de

døgn i dette helvetet, var hva som helst en gudegave». Da

falt, badet i sitt eget blod.»

fiendens ildgivning dabbet av omkring klokka 22, kom båre-

Ved kveld var all medisin, alle matrasjoner og alt vannet

mannskapene. Før klokka ett om natta hadde de evakuert

uttømt, og restene av kompani E trakk seg sammen til en tett

atskillige oppegående sårede og båret ned 18 mann på båre.

ring rundt kompaniets kommandopost. Det kom en beskjed

Meiser mintes at «en stor bekymring var nå ute av våre sinn, og

gjennom den ene radioen de hadde i behold, om at hjelp var

de som var igjen, følte seg mye bedre, selv om utsiktene

underveis. Soldatene myste med øynene og håpet å se venner

fremdeles virket håpløse». Båremannskapene hadde hatt med

før de ble rent ned av et fiendtlig motangrep. De japanske

seg litt ammunisjon og vann, men fremdeles var ingen

bombekasterne og feltkanonene fortsatte å pepre dem. Svar-

forsterkninger kommet.

Amerikanske soldater med sprengladninger i hendene klatrer forsiktig ned en skråning for å lukke tre huleåpninger på Okinawa. Det å forsegle et system av huleganger var et farlig oppdrag som tok flere dager, og krevde vanligvis det generalløytnant Simon Bolivar Buckner jr. kalte «blåselampe- og korketrekker-taktikk». Flammekaster-tanks utgjorde blåselampen, mens dynamittladninger og håndgranater tjente som korketrekker.

182

Soldatene tilbrakte enda en natt uten søvn. Neste morgen,

Da de overlevende endelig var tilbake innen de amerikanske

den 19. mai, spilte fiendens artilleri opp med full styrke, og de

linjene, gulpet de i seg varm kaffe, hvoretter de krøp ned i dype

japanske fremstøtene begynte igjen. Bombekasterilden la ned

skyttergraver og fikk sin første søvn på 70 timer. Det ble skutt

enda flere av amerikanerne, og det var kun presis amerikansk

mot dem også den natta, fortalte Meiser, «men alt som var over

artilleristøtte som forhindret japanerne fra å sette inn et

25 meter borte ble ansett for å være milevis unna sammenlig­

stormangrep. Ved middagstid fikk Bell melding om at en

net med tidligere opplevelser». Av de 204 mennene som inntok

hjelpestyrke ville forsøke å bryte seg gjennom i løpet av natta.

Ishimmi-åsen den 17. mai, var det bare 48 som kom hele tilbake

Like etterpå brøt radioen sammen, og dermed var alt samband

den 20. mai. De fleste av de andre var døde.

med andre avdelinger brutt. De gjenværende av Bells menn

holdt stand hele ettermiddagen og utover kvelden, men ingen

Mens kompani E utkjempet sin tapre kamp på Ishimmi-åsen,

hjelp kom.

hadde andre elementer av 307. regiment angrepet to kinkige

Så hendte det umulige. Klokka 22 den tredje dagen begynte

stillinger som amerikanerne kalte henholdsvis Chocolate Drop

soldater fra ett av 306. regiments kompanier å strømme inn.

og Flattop. Den 20. mai falt begge to, og dermed var man kvitt

Etter hvert som de nye soldatene ankom, ble de ført til en

noe av det artilleriet som hadde hatt ansvaret for så mange av

enmannsgrav, og den avløste mannen fikk trekke seg tilbake,

de amerikanske tapene. I en rommelig hule på baksiden av

sølete og utslitt.

Chocolate Drop, erobret amerikanerne fire panservernskyts,

Klokka 3 natt til den 20. mai, etter at løytnant Bell hadde gitt

en feltkanon, fire tunge og to lette bombekastere.

den nye kommandanten sine informasjoner, forlot den siste

Et stykke øst for 77. divisjons sektor kom generalmajor James

gruppen av soldater fra kompani E Ishimmi-åsen, bærende på

L. Bradleys 96. infanteridivisjon opp mot det østre nøkkelpunk­

nylig sårede menn fra avløsningsstyrken. Kompani E's prøvelser

tet i Ushijimas forsvarslinje, en vel 150 m høy topp som ble kalt

var endelig over.

Conical Hill. Ingen av de amerikanske lederne hadde ventet et

183

lett gjennombrudd der. De visste at Conical Hill ble forsvart av

Den tredje dagen av oberst Mays angrep på Conical Hill, den

Ushijimas beste folk, som var dypt forskanset og godt

13. mai, var vendepunktet i slaget om Shuri. Klokka 11 om

bevæpnet med bombekastere og 75 mm artilleri.

formiddagen sendte May, med Buckner ved sin side, to

Byrden med å innta denne bastionen falt på oberst Edwin

kompanier fra sin 2. bataljon rett opp den bratte nordsiden av

Mays 383. regiment. Den mest lovende angrepsvinkelen så ut

Conical Hill. Kompani F, etterfulgt av kompani E, rykket så lett

til å være fra vest. Men etter to dagers forbitret kamp fra denne

fram at de ikke fant grunn til å stanse før de var kommet i ly for

kanten, hadde Mays 1. bataljon nesten ikke rikket på seg.

noen steinknauser halvveis opp skråningen. Her besluttet to

Derimot hadde 2. bataljon gjort uventede fremskritt på

sersjanter å overta initiativet og gå helt opp. Et par minutter

nordsiden, og den 12. mai hadde den fått fotfeste i skråningen

senere, uten et eneste tap, forskanset mennene deres seg 15

på Conical Hills forside. Oppløftet av utsiktene til at Bradleys

meter fra toppen av Conical Hill.

96. divisjon øynet en mulighet til å bryte gjennom, uttalte

Mens kompani F anla en vei opp til toppen, foretok

korpssjefen, general Hodge, til sin stab: «Vi har nøkkelen til

stridsvogner en to dagers hamring mot de japanske stillingene

Shuri-linjen hvis han klarer det.»

på nordsiden, noe som tvang forsvarerne til å søke ly i de dype

General Hodge hadde en taktisk plan i tankene. Dersom 96.

hulegangene på baksiden av åsen. Japanerne, som kom ut av

divisjon klarte å innta og holde ikke bare Conical Hill, men også

hulene sine når ilden avtok, gikk til motangrep over toppen av

Sugar Hill, som lå bare 800 meter lenger sør, kunne Hodge

Conical Hill og rundt åsen på amerikanernes venstre side.

klemme en divisjon gjennom den 800 meter brede korridoren

Kompani F motsto begge angrepene. Da fikk en amerikansk

mellom Conical Hills forsvarsverker og Nakagusuku-bukta i øst.

artillerispeider, som fløy omkring i en «Grasshopper», øye på

Bare 1 000 meter lenger sør lå byen Yonabaru og veien som

fiendens bevegelser og ba om ildstøtte. En vegg av ild fra 4.2

førte vestover mot Naha, som amerikanerne da kunne bruke

tommers bombekastere og artilleri drev japanerne tilbake til

for å fullføre omringingen av de japanske stillingene.

skjulestedene på baksiden av åsen. Tidlig på kvelden den 13.

184

mai ble kompani F forsterket med kompani E og G. Oberst May

generalmajor Archibald V. Arnold, hadde tatt et overblikk over

hadde nå en styrke på størrelse med en bataljon som holdt en

terrenget i et speiderfly og funnet ut at det var ideelt

skanse like nedenfor Conical Hills spisse topp.

stridsvognlandskap. For første gang på Okinawa ville stridsvog­

I løpet av de neste tre dagene holdt de tre kompaniene stand

ner - både vanlige tanks og flammekastertanks - være i stand

mot det ene motangrepet etter det andre. Hvert angrep gjorde

til å sprenge og brenne ut baksiden av en japansk ås i

det glisnere i rekkene og slet dem ut. Den 17. mai ble de endelig

begynnelsen av kampen i stedet for på slutten.

avløst. Bataljonen som avløste dem, rykket omgående fram

Men stridsvognene forlot aldri samlingspunktet ved Skyline

langs den salryggede åskammen og inntok Sugar Hill den 21.

Ridge. Okinawas regntid hadde lagt hele fronten i bløt, og

mai etter bitter strid.

regnet skulle vise seg å fortsette med små avbrudd i nesten to

Nå da de østre skråningene fra Conical Hill og Sugar Hill var

uker fremover, helt til den 5. juni. På en enkelt dag, den 26. mai,

renset for fiendtlige våpen, lå kystkorridoren til Yonabaru åpen.

falt det 88,9 mm regn, og ved slutten av måneden hadde det

Fiendens rustning hadde fått en avgjørende flenge. Men den ti

tilsammen falt 304,8 mm.

dager lange offensiven mot den østre halvelen av den japanske

Okinawas veier ble til kvikksand. Sherman-vognene ble

forsvarslinjen hadde påført 96. divisjon 138 drepte, 1 059

sittende fast som stål-dinosaurer, og lastebiler, jeeper og

sårede og 9 savnede, mens 77. divisjon hadde et tap på 239

ambulanser sto fast i milelange trafikkorker. Wana-renna i 1.

døde, 1 212 sårede og 16 savnede.

divisjons sektor ble forvandlet til en slim-sjø. Ingenting kunne

Det var en høy pris, og i en propagandasending fra Tokyo ble amerikanerne minnet om sine tap med skarp ironi: «Sugar Loaf

bevege seg unntatt noen spredte, gjørmete patruljer, og de amerikanske troppene var fullstendig i hendene på gjørma.

Hill... Chocolate Drop... Strawberry Hill. Jøss, disse stedene

Dertil kom at regnet og skydekket hindret luftoperasjoner.

lyder da vidunderlige! Man kan så å si se for seg sukkertøyhus

Bare sjelden kunne fly ta av fra 5. flåtes hangarskip og fra de

med hvite gjerder rundt og sukkertøystenger hengende ned fra

nylig utbedrede flyplassene ved Kadena og Yontan. Mangelen

trærne med røde og hvite striper glitrende i sola. Men det

på flyrekognoseringsrapporter rammet amerikanerne allerede

eneste som er rødt på disse stedene er amerikanernes blod. Yes

den første dagen av regnværet, den 22. mai. General Buckner,

sir, dette er navn på åser på Sør-Okinawa hvor det kjempes så

som nå ble nødt til å gjette seg til hva Ushijima og hans 32.

tett at det går på bajonettene og noen ganger på nevene løs.

armé drev på med, fortalte staben sin om kvelden: «Jeg tror alle

Jeg antar det er naturlig å idealisere de verste stedene ved hjelp

de japanske frontlinjesoldatene er i Shuri-stillingen. Det virker

av pene navn for å få dem til å virke mindre grusomme. Det

ikke som om de rykker tilbake.»

høres ut som fine steder, ikke sant? Bare de som har vært der,

vet hvordan de er i virkeligheten.»

Buckner tok feil. Samme dag hadde 150 okinawanesiske tvangsarbeidere lastet ammunisjon og proviant på 80 lastebiler

i det japanske depotet i Shuri. Etter mørkets frembrudd hadde Med general Buckner som øyenvitne rykket general Hodge

kolonnen - lette lastebiler med dyktige våghalser bak rattet -

hurtig inn for å utnytte 96. divisjons suksess på Conical Hill.

lagt ut på de sølete veiene og kjørt sørover som et ledd i en

Den 21. mai hentet han ned 7. infanteridivisjon, som hadde

massiv japansk tilbaketrekning fra Shuri-linjen.

hvilt og fått nye forsyninger siden kampene om Høyde 178 og

Ushijimas bitre beslutning om retrett hadde blitt truffet natta

Kochi-åsen. I regnværet natt til den 22. mai marsjerte et

før i den japanske kommando-bunkeren dypt under Shuri-

poncho-kledd 184. regiment sørover mot Yonabaru. Etter

borgen. Generalen og hans stab innså at Shuri-linjen ikke

planen skulle regimentet sikre seg den østre enden av veien til

kunne holde stand stort lenger, og selv om retrett ikke var i

Naha, og så skulle et annet regiment, det 32., dreie vestover

overensstemmelse med japansk kutyme, håpet man at de

langs landeveien og fullføre omringingen av Shuri - et trekk

gjenværende 50 000 soldatene ville være bedre i stand til å

som planleggerne kalte Checkmate - Sjakk Matt.

forsvare en mindre perimeter. «Man innså at å bli igjen ville

Det virket som om dette skulle gå fort unna. Divisjonssjefen,

resultere i et raskere nederlag,» fortalte Ushijimas planlegger

/ regnværet som tidlig i mai signaliserte begynnelsen på monsuntiden, ser man her et billass marinesoldater kledd i regnponchoer pløye seg gjennom gjørma. Den 21. mai hadde øsregnet forvandlet veiene til hjul-dype myrer og druknet alt håp om en rask og utslagsgivende fremrykning fra amerikanernes side.

185

oberst Yahara. «Følgelig ble beslutningen om retrett fattet i

tommers batteriene på krysseren New Orleans i full gang med å

samsvar med hærens strategi å trekke kampen ut så lenge som

pepre den fiendtlige kolonnen.

mulig.» Hæren skulle trekke seg tilbake til sørspissen av øya og

For de hvitkledde sivile var dette bombardementet et bevis

organisere en ny slaglinje bak en ny, imponerende rekke med

på at den japanske propagandaen hadde rett når den påsto at

åser og skrenter.

amerikanerne kom med mord i blikket. I begynnelsen hadde

Retretten var en brilliant oppvisning av planlegging og

denne propagandaen vært nyttig for japanerne - mange

logistikk, og ble utført under de verst mulige forhold. Lastebile­

okinawanesiske menn hadde av frykt for amerikanerne vært

ne med forsyninger og sårede pløyde seg såvidt fram langs de

villig arbeidskraft for japanerne. Men nå da Ushijima hadde

oversvømte veiene fra Shuri til Kiyamu-halvøya i sør. Bak dem

liten bruk for de sivile, ga han dem ordre om å forflytte seg til

kom de av de sårede som kunne gå selv, sammen med

den forholdsvis trygge tilværelsen på Chinen-halvøya på

okinawanesiske sykepleiersker, alle klamrende til ledetråder i

østkysten. Tragisk nok var det heller få som fulgte denne

mørket. Deretter kom sambandspersonellet, etterfulgt av

oppfordringen, og de fleste klynget seg til japanerne for å få

panserstyrkene og artillerienhetene. Kampstyrkene og 32.

beskyttelse mot amerikanerne. Da tilbaketrekningen var over,

armés kommandostab utgjorde baktroppen.

lå det rundt 15 000 sivile drept langs veikanten.

Ushijima etterlot ikke Shuri-linjen helt ubevoktet. For å sinke

Ushijimas tropper led like store tap som sivilbefolkningen.

amerikanerne og beskytte baktroppen lot han en tiendedel av

Bare 30 000 soldater - to tredjedeler av de troppene som ble

arméen, ca. 5 000 mann, være igjen. Disse troppene bet kraftig

trukket tilbake fra Shuri-linjen, nådde fram til den nye linjen i

fra seg mot forsøksvise amerikanske angrep rundt Shuri-

sør. Og enda hadde Ushijima hatt flaks med de monsunlignen-

borgen, noe som overbeviste amerikanske etterretningsoffise­

de regnstormene. Hadde det ikke vært for de sølete veiene,

rer om at japanerne fremdeles holdt Shuri-linjen med full

kunne amerikanerne godt ha omringet og utslettet Ushijimas

styrke.

armé på Shuri-høydene. Og det elendige flyværet sørget for at

General Buckner fikk det første håndfaste beviset på evakueringen først fire dager etter at den hadde begynt. Den

de amerikanske flyene ikke klarte å ødelegge mer av arméen mens den var på vei sørover.

26. mai, under et lite brudd i skydekket, oppdaget fly fra hangarskipene tungtrafikk på veien sør for Shuri og skjøt mot

Den 28. mai var det oppholdsvær lenge nok til at et par

kjøretøyene. Pilotene rapporterte at noen av mennene så ut til

avslørende episoder kunne finne sted langs den nærmest

å eksplodere når de ble truffet, noe som vitnet om at de bar på

druknede fronten. Tanks fra 6. marinedivisjon hadde gått inn i

ammunisjon.

havnebyen Naha uten å møte særlig motstand. Et par av

Det var tydelig at disse japanerne var på flyttefot. Pilotenes

soldatene fra 1. divisjon som var på vei ut av Wana-renna og

rapporter røpet også den foruroligende nyheten at mange av

lette etter en utvei, rapporterte at Shuri-høydene virket

menneskene på veien var kledd i hvitt og ikke i japanernes

dårligere forsvart enn tidligere. Tidlig neste morgen klatret en

mørke uniformer. De hvitkledde var etter alt å dømme

bataljon fra 5. regiment opp høydene uten å møte motstand,

okinawanesiske sivile, selv om amerikanske eksperter på

og de forbausede amerikanerne befant seg plutselig bare 800

psykologisk krigføring hadde oppfordret sivilbefolkningen til å

meter fra fiendens hovedkvarter, som forøvrig virket tomt og

holde seg unna soldatene så de sivile ikke skulle bli skutt ved en

øde.

feiltakelse. Eller var det mulig at de hvitkledde menneskene var soldater som hadde kledd seg ut?

Selv om Shuri-borgen lå i 77. divisjons sektor, ble den erobret av kaptein Julian D. Dusenburys kompani A fra 5. marineregi­

Amerikanske militære ledere kom motstrebende til den

ment. Kompaniet vant inn en dagsmarsj på 77. divisjon, krysset

konklusjon at det var strategisk nødvendig å sette landeveiene

sektorgrensen og dro rett inn i borgen klokka 10.15 den 29.

under ild, noe de også ga ordre til. Mindre enn 13 minutter etter

mai. Det var opplagt en anledning for flaggheising, men det

at den store landeveistrafikken var blitt oppdaget, var de 8-

eneste flagget man klarte å få tak i, var Sørstatenes banner, som

Klemt mellom sjøen og Iremrykkende marinesoldater velger japanske marinefolk på Oroku-halvøya å overgi seg til løytnant Clen Slaughter den 4. juni. Like etter at dette bildet ble tatt, puffet en amerikansk sersjant Slaughter til side og kastet vekk en usikret håndgranat som en japaner var i ferd med å overrekke løytnanten. Fangen forsøkte å ta hele gruppen med seg i det en reporter kalte «fattigmanns-hara-kiri».

186

Dusenbury, som selv var fra South Carolina, alltid hadde inni

strakte seg tvers over Kiyama-halvøya i en lengde på vel 6 km

hjelmen sin. Det var dette flagget som gikk til topps for å

og gikk ca. 3 km nord for Høyde 89. Hjørnesteinen i øst var

proklamere at 32. armés hovedkvarter hadde falt. Denne

Høyde 95, og på vestkysten endte linjen i Kunishi-åsen. Langs

ureglementerte flaggingen medførte en viss forlegenhet i 10.

Ushijimas nye forsvarslinje løp to bratte og utilgjengelige

armés hovedkvarter, og staben var tydelig lettet da sjefen for 1.

skrenter, Yozadake og Yae ju-dake.

divisjon to dager senere fikk sendt opp et skikkelig amerikansk

Langs denne linjen hadde Ushijima tenkt å bli stående til

flagg - det samme som soldatene hans hadde heist over øya

siste slutt. Bak seg hadde han ingen flere ubrutte åsrekker å

Peleliu.

holde seg fast i. Han utstedte en siste generell ordre til restene

General Buckner innså nå at fienden var på full retrett, men

ikke at han var for sent ute til å stoppe den. Han håpet

av sin armé: «De nåværende posisjoner skal holdes til døden, ja,

til siste mann.»

fremdeles å avskjære retretten til 32. armé langs veien sørover

Amerikanske patruljer fortsatte å utforske det fortynnede

fra Shuri, og jublende fortalte han sin stab den 31. mai at

japanske forsvaret omkring Shuri, og den 1. juni gjorde deres

Ushijima hadde trukket seg tilbake for sent. «Det hele er over

rapport det pinlig klart for general Buckner at den japanske

nå, bortsett fra å renske opp i noen lommer med motstand.

styrken hadde sloppet unna. I all hast endret han nå sin

Dette betyr ikke at det ikke vil bli kamper, men japanerne vil

angrepsplan. 77. divisjon skulle bli igjen og renske opp i fien­

ikke være i stand til å organisere en ny linje.»

dens baktropp ved Shuri. Tre andre enheter - 7. infanteridivi­

På denne tiden hadde japanerne allerede organisert sin forsvarslinje på Kiyamu-halvøya. Ushijima hadde sammen med

sjon på østkysten og 1. marinedivisjon på vestkysten - skulle

ta opp forfølgelsen av japanernes retrett.

sin stabssjef, general Cho, og sin planleggingssjef, oberst

Akkurat idet Buckner utarbeidet denne nye ordren, gikk det

Yahara, satt opp 32. armés nye hovedkvarter i en rommelig

lette småregnet over i det rene skybrudd. De amerikanske

hule inne i Høyde 89, omkring 15 km sør for Shuri. Linjen

stridsvognene, som ennå ventet på at regnet skulle gi seg

187

såpass at ingeniørsoldatene kunne få dem over de nødvendige

amfibiekorps, general Geiger, som planla å invadere Oroku fra

broene, måtte nå vente enda lenger. Likevel satte Buckner

sjøsiden. Soldatene fra 6. divisjon skulle gå om bord i amtracs

infanteriet i bevegelse, og rykket inn mot Ushijamas siste

ved Naha, gjøre en runde utover til sjøs og så dreie inn mot de

skanse så godt han kunne.

nordøstlige strendene i nærheten av byen Nishikoku - en reise

For øyeblikket var det bare ett eneste mål amerikanerne

på tre kilometer som skulle sørge for at japanerne ble

kunne angripe noenlunde raskt og uten å være avhengig av

overrasket med et angrep i ryggen. For å sikre stadig tilførsel av

været. 6. marinedivisjon, som hadde rensket opp i havnebyen

forsterkninger og proviant til angrepsstyrken på Oroku planla

Naha på vestkysten, kunne foreta en amfibielandgang på

divisjonssjefen, generalmajor Lemuel C. Shepherd, å innta den

Oroku-halvøya, som lå rett overfor Kokuba-fjorden litt sør for

lille øya Onoyama midt i Kokuba-fjorden og forbinde den med

byen. Denne lille halvøya, som bare var 5 km lang og 2 km bred,

begge strendene ved hjelp av broer.

inneholdt ett av de viktigste målene på Okinawa, nemlig Nahas

flyplass. Ved å innta Oroku kunne amerikanerne også hindre

Etter å ha fått sitt første varme måltid på flere uker og hørt et

japanerne i å foreta seg noe mot operasjonene lenger sør, og

radioshow fra USA den 4. juni, ble mennene fra 4. og 29.

de ville sikre seg havnen i Naha som forsyningsbase til

regiment samlet ved signallysene som markerte startpunktet.

kommende kamper. Den 1. juni ga general Buckner III

Bare 72 amtracs kunne mønstres til de to regimentene - resten

amfibiekorps ordre om å invadere halvøya, og korpset plukket

av korpsets 400 amfibiekjøretøyer var enten ødelagt eller

ut sin 6. divisjon til å starte opp.

manglet nødvendige reservedeler. Klokka 6.00, etter at 4 300

Oroku-halvøya var befestet av en heller uheldig avdeling av

salver var blitt avfyrt fra krigsskip utenfor land og fra selvdrevne

den japanske marinen under ledelse av admiral Minoru Ota,

kanoner ved Naha, dro landgangsfartøyene i sju puljer mot den

som ikke hadde noe til overs for hæren. Deler av styrken hans,

600 meter brede invasjonsstranden. Regimentet møtte bare

som opprinnelig hadde bestått av 10 000 mann hvorav de fleste

spredt motstand fra de overrumplede japnerne. Ved kveld sto

var dårlig trente okinawanesiske arbeidere, var blitt sendt

marinesoldatene 1 500 meter innover i landet og holdt en stor

nordover for å bemanne torpedobåter og dvergubåter. Mange

del av Naha flyplass, som nå var sumpete og overgrodd og som

av disse mennene hadde Ushijima kastet inn i den mislykte 4.

ble rapportert «bombet og beskutt til en ubrukelig ruin». Neste

mai-offensiven, og de hadde lidd store tap. Ota og staben hans

dag slo amerikanske ingeniørsoldater to Bailey-broer over den

var svært skuffet over hærens strategi.

vesle fjorden - en av dem var 110 m lang, den største broen

De fleste av Otas tropper hadde trukket seg tilbake fra Shuri

sammen med Ushijimas armé i slutten av mai. Men da de kom

marinesoldatene overhodet bygde. Forsyningene begynte

straks å strømme inn over Oroku-halvøya.

fram til bestemmelsesstedet, var det mange av mennene som

I de neste ni dagene rykket 4. og 29. regiment, støttet av

ikke likte landskapet og ba Ota føre dem tilbake til nordligere

divisjonens 22. regiment, som klemte seg inn fra øst over land,

trakter. De ville heller kjempe og dø på sin egen base, som

fram i et terreng som var like ufremkommelig som på Motobu-

blant annet omfattet Naha flyplass. Uten å konsultere general

halvøya i nord. De oppdaget gradvis at det befant seg atskillig

Ushijima ga Ota ordre til sine menn - som nå var redusert til

flere japanere på Oroku enn de mellom 1 200 og 1 500 som

mindre enn 5 000 mann - om å snike seg tilbake til Oroku

etterretningstjenesten hadde gjettet på.

nettopp idet japanerne forøvrig var i ferd med å fullføre sin

Som vanlig kjempet japanerne fra befestede huleåpninger,

retrett. Da Otas tropper nådde Oroku den 28. mai, la de ut

og amerikanerne måtte drive dem tilbake med flammekastere,

miner og bemannet sitt store arsenal av lette kanoner og 8-

og så renske opp i hulene med pakkeladninger. Noen av

tommers kystartilleri. Kanonene ble stilt inn mot øst, altså mot

forsvarerne gjorde solid bruk av de store kanonene de hadde til

selve halsen til halvøya, hvor de var sikre på at 6. divisjon ville

rådighet og fikk inn treffere på mange tanks med marinens

angripe.

kraftige kanoner og utallige lette. Japanerne var dyktige

Disse forberedelsene var som bestilt for sjefen for III

188

improvisatorer. F.eks. tok de kanoner og mitraljøser fra

nedskutte fly og brukte dem mot de fremrykkende amerika­

var på vei ned en smal sik-sak-sti for å overgi seg. Finn kom til at

nerne. «Det virket som om alle japsene var utstyrt med mitral­

amerikanerne godt kunne komme seg oppover den samme

jøser,» sa en amerikansk soldat senere.

stien, og tilkalte kaptein Tony Niemeyer, sjefen for 713. panser-

Men den tapre kampen fra japanernes side hadde ingen

flammekaster-bataljons kompani C. Niemeyer hadde i det

sjanser mot de veltrente og pågående marinesoldatene. Den

siste bearbeidet ufremkommelige områder med en ny innret­

10. juni sendte Ota en siste melding til den armésjefen han

ning, en lang slange som var festet til flammekastermunnin-

hadde vært ulydig mot. «Fiendtlige stridsvogngrupper angriper

gen på en stridsvogn. Finn hevdet at denne fleksible flamme-

nå vår hovedkvarter-hule,» fortalte han Ushijima. «Marinenes

kasteren måtte være løsningen på problemet Høyde 95.

basestyrke er i dette øyeblikket i ferd med å lide en ærefull død.

Om morgenen den 11. juni plasserte Niemeyer en strids­

Vi er takknemlige for Deres tidligere godhet og ber for suksess

vogn med flammekaster ved foten av åsen, fullt synlig for

for hæren.» Med unntak av 200 mann, som overga seg, kjempet

fienden. Ved hjelp av en infanteritropp under løytnant Frank

4 000 japnere til døden og drepte eller såret 1 608 amerikanske

Davis begynte han å trekke en nesten 70 meter lang slange

soldater.

oppover skråningen langs sik-sak-stien. Dette tok 45 lange

Amerikanerne brukte to dager på å finkjemme den hulela-

minutter. Mye av den tiden var amerikanerne utsatt for

byrinten som hadde utgjort Otas hovedkvarter. Blant haugene

fiendtlig ild fra stillinger oppe i skråningen. Men tung ameri­

av døde og døende japanere fant de til slutt admiralen og hans

kansk ild fra mitraljøser, bombekastere og tanks sørget for at

fem øverste underordnede. Likene lå pent arrangert på rekke

japanerne holdt seg i hulene sine, og ikke en eneste av Davis'

på blodige madrasser. Etter egen ordre hadde de fått halsen

menn ble truffet. Niemeyer og hans gruppe kravlet opp på

pent skåret over.

toppen av høyden, midt mellom fiendens stillinger, lot den

Den 5. juni, på Oroku-invasjonens andre dag, var det plutselig

for toppen. Ved kveld hadde amerikanernes infanteri sikret seg

slutt på striregnet som hadde stanset general Buckners

den østre eggen på Høyde 95, og neste dag gjorde de

hovedstyrke. Etter hvert som de oversvømte veiene ble drenert

amerikanske stridsvognene resten av jobben.

forlengede flammekasteren fyre løs og steke japanerne neden­

og begynte å tørke, gikk enheter fra hæren og marinen -

Erobringen av Høyde 95 lettet arbeidet for 17. regiment, som

infanteri og stridsvogner sammen - i stilling mot den siste

i to dager hadde strevd seg fram imot den 1 200 m lange Yaeju-

japanske forsvarslinjen på sørspissen av Okinawa. Den 8. juni

dake-skrenten. De amerikanske soldatene måtte forsere en våt

var rekkene klare til angrep.

og utsatt dal før de kunne gå løs på japanerne oppe på

Den østre bastionen i japanernes linje ble målet for general

Arnolds 7. divisjon. Arnold hadde ikke noe annet valg enn å

skrenten. Bare noen få mann klarte å kravle seg på magen fram

til foten av skrenten gjennom rismarkenes vann.

sette inn et frontalangrep mot den japanske nøkkelstillingen i

General Arnold signerte en regimentsplan for å sette inn et

området, en lang, befestet knaus som hadde fått betegnelsen

overraskelsesangrep om natta. Klokka 3 om natta den 12. juni

Høyde 95. Det var umulig å omgå denne høyden, for sjøsiden

la tre kompanier i vei i en kjærkommen tåke som reduserte

endte i en klippe som stupte 100 meter rett ned i havet, og

sikten til vel tre meter. Det tok dem to timer å nå toppen av

landsiden skrånet bratt ned i en dal som sto under solid kontroll

skrenten. Den var mennesketom - japanerne hadde trukket

av japanske kanoner på den truende Yaeju-dake-skrenten.

seg tilbake for natta for å unngå amerikansk artilleriild.

Etter to dagers hard kamp hadde amerikanerne såvidt rikket

Amerikanerne forberedte nå en varm velkomst for japanerne

seg fremover mot foten av Høyde 95. Tett kanonild fra huler i

når disse kom tilbake om morgenen.

den klippefylte skråningen forhindret et frontalangrep.

Ved daggry oppdaget en troppssjef omkring 50 japanere

Oberst John Finn, sjef for 32. regiment, begynte å se seg om

som kom marsjerende mot ham, to i bredden. De ble et lett

etter en annen vei opp. Mens han studerte en bratt 50 m høy

bytte. 37 av dem ble meiet ned på flekken, resten løp for livet.

del av høyden, oppdaget han i det fjerne okinawanesere som

Den østre flanken i Ushijimas forsvarslinje hadde brutt sam­

men.

189

Vest for 7. divisjons stillinger, midt i den amerikanske

nytt våpen for å renske opp i fiendens huler og tunneler. Det

frontlinjen, sto 96. divisjon overfor det mest overveldende

var et rekylfritt gevær - et svært lett og transportabelt stykke

landskapet i Ushijimas siste skanse. Det dreide seg om Yaeju-

artilleri som ble avfyrt på lignende måte som en bazooka, men

dakes hovedmassiv, en serie klipper og bratte fjellskråninger

uten den vanlige, kraftige rekylen. En rekke slike våpen - både

opptil 100 meter høye, samt Yoza-dakes noe lavere åsrygg i

57 mm og 75 mm - hadde nettopp ankommet fra Guam for å

sørvest. I to dager hadde to regimenter fra 96. divisjon prøvd å

prøves i kamp. Geværene kunne plasseres i skytestillinger som

bestige Yaeju-dakes klippefront, dels i ly av røyktepper. De

stridsvogner ikke kunne nå fram til, og deres flatbaneild var mer

hadde hatt litt fremgang. En bataljon kom seg fram til foten

effektiv mot hulegangene enn bombekasternes krumbanepro-

av klippene men ble stanset av håndvåpenild fra omkring 500

sjektiler. Soldater med disse rekylfrie våpnene var i ferd med å

huleåpninger i skråningen foran bataljonen. Men til slutt gjorde

gjøre kort prosess med hulene i klippen da de gikk tom for

7. divisjons erobring av den østre delen av den japanske linjen

ammunisjon. Med konvensjonelle midler holdt amerikanerne

en løsning mulig.

på hele den 13. juni for å fullføre jobben.

Den 12. juni tok et kompani fra 96. divisjon en omvei innom

Til høyre for 96. divisjon var 1. marinedivisjon i ferd med å

7. divisjons område og klatret opp på toppen av skrenten.

sette i gang en fem dagers operasjon for å ta Kunishi-åsen, den

Herfra kunne amerikanerne kjempe seg vestover til de sto rett

vestre bastionen i Ushijimas siste forsvarslinje. For å nå opp på

over sine kamerater ved foten av klippene. Med angrep både

denne 2 000 m lange korall-barriereren måtte marinesoldatene

ovenfra og nedenfra ga de seg nå i kast med den farlige

først forsere en flat, treløs dal som la mannskaper og

oppgaven å renske klippefronten slik at stridsvogner og

stridsvogner åpne for fiendens maskingeværer, bombekastere

soldater kunne begi seg oppover en vei og en eldgammel

og panservernskyts. Oberst Edward W. Snedeker, som kom­

steintrapp som var meislet ut i klippen. I tillegg til sitt vanlige arsenal bestående av håndgranater,

pakkeladninger og flammekastere, brukte amerikanerne nå et

190

manderte divisjonens 7. regiment, satset på et nattangrep, og før daggry den 12. juni nådde to kompanier toppen på Kunishi

og overrasket en gruppe japanere midt i frokosten.

De amerikanske soldatene forskanset seg hurtig, og et

Okinawa. Nå var 8. regiment blitt sendt tilbake igjen for å få fart

rasende japansk motangrep isolerte snart de to kompaniene

i det endeløse og møysommelige felttoget. De nyankomne

på toppen av åsryggen. Snedeker ble bedt om hjelp og sendte

soldatene trådte inn i kampen den 18. juni, og general Buckner

forsterkninger gjennom dalen, men disse ble slått tilbake tre

selv klatret opp på en observasjonspost på Mezado-åsen for å

ganger av intens maskingeværild. Men Snedeker improviserte.

følge med.

Han presset forsterkningene inn i ni stridsvogner - seks mann i

Etter en lang og hard kamp var Buckner nå på terskelen til

hver. Utpå ettermiddagen hadde stridsvognene krysset dalen

suksess. Men mens han sto og stirret ut over slagmarka, skulle

og klatret opp på åsryggen. Her svermet de 54 soldatene ut,

krigens blinde tilfeldigheter nekte ham seieren. Fem fiendtlige

mens 22 sårede ble lastet inn for tilbaketuren.

granater landet like i nærheten i rask rekkefølge. Buckner falt

På denne måten begynte en forbitret kamp fra hule til hule for å røyke ut japanerne fra deres siste viktige åskam på

såret om og døde før han kunne bringes til sykehus. Ingen av de offiserene som sto rundt ham, fikk en skramme.

Okinawa. Da operasjonen var over fem dager senere, hadde Snedekers tanks gjort dusinvis av turer i dagslyset og brakt 90

tonn forsyninger og 550 soldater opp til kampplassen. 21 tanks

I mellomtiden gikk slaget sin gang. General Geiger, sjef for III

ble skadd eller ødelagt av fiendtlig artilleri. Men det var mange

amfibiekorps, overtok kommandoen, og på slutten av dagen

av marinesoldatene som hadde stridsvognenes drosjetrafikk å

var Ushijimas overlevende klemt sammen på mindre enn 20

takke for at de kom fra det med livet i behold. Da 7. regiment

kvadratkilometer av Kiyama-halvøya. Motstanden var begren­

endelig ble avløst den 18. juni, hadde stridsvognene evakuert

set til noen få isolerte enklaver - Høyde 89, hvor Ushijimas

1150 sårede.

hovedkvarter lå, Medeera-Makabe-området, hvor restene av

Avdelingen som overtok, var 8. regiment fra 2. marinedivi-

24. divisjon klamret seg til Høyde 85, og Ara-saki-området på

sjon, som egentlig skulle vært med i invasjonsstyrken, men som

sørspissen av Okinawa, hvor sammenraskede enheter despe­

i optimismen ble sendt tilbake til Saipan uten å gå i land på

rat holdt stand. Japanerne kjempet i to dager til, mens

Utslitte etter 30 dagers fronttilværelse får grimete soldater fra 96. divisjon et øyeblikks hvile den 10. juni på Sør-Okinawa. Foran seg hadde de ti dagers blodig kamp om Yoza-dake, en koralltopp i japanernes siste forsvarslinje. På sørvestspissen av Okinawa står general Buckner (til høyre) og betrakter et angrep fra 8. regiment den 18. juni. Et øyeblikk senere kom en fiendtlig granat og splintret steinen like ved Buckner og sendte en skarp splint i brystet hans. Han døde på et par minutter - som den høyeste offiser som ble drept i kamp under Stillehavskrigen.

191

amerikanerne presset dem sammen på mindre og mindre

utdannelse og praksis i infanteri-krig. Jeg tror derfor at De

områder.

forstår like klart som jeg at utslettelsen av den japanske

Den 20. juni nådde et regiment fra amerikanernes 7. divisjon

motstandskampen på øya bare er et spørsmål om dager.»

den flate toppen av Høyde 89. Motstanden var ennå sterk, og

Ushijima leste brevet og rakte det til stabssjefen, general

flammekastertanks brukte nesten 19 000 liter napalm på å

Cho. Så, mintes Chos sekretær Akira Shimada, «lo både Cho og

brenne ut snikskyttere og bombekastermannskaper i sprek­

Ushijima og erklærte at som samuraier kunne de ikke godta et

kene på sørsiden av åsen. Alt som nå gjensto å erobre, var

slikt forslag med æren i behold».

kommando-hulen, som hadde utganger både mot landsiden

På sin siste kveld ga Ushijima kokken ordre om å lage en

og sjøsiden. En japansk offiser som var blitt tatt til fange av 7.

spesiell middag. Så sendte han en siste radiomelding til det

divisjon, gikk med på å gå bort til hulen og tilby Ushijima en

keiserlige hovedkvarteret i Tokyo. Oberst Yahara, den kjølige,

siste sjanse til å overgi seg. Fangen nærmet seg huleåpningen

høytidelige strategen, ba sin overordnede om å få lov til å være

på landsiden, men mens han ropte sitt budskap innover i hulen,

med på hans siste handling. Ushjima avslo og sa: «Hvis du dør,

detonerte japanerne en sprengladning som stengte huleinn-

vil det ikke være noen tilbake som kan fortelle sannheten om

gangen.

slaget om Okinawa. Bær skammen, men stå ut med den. Dette

Inne i hulen var Ushijima ikke overrasket over amerikaner­

nes tilbud. Dette var nemlig det andre forslaget han hadde

er en ordre fra din armékommandant.» Yahara adlød og ble siden tatt til fange av amerikanerne.

mottatt. Et brev fra general Buckner hadde blitt sloppet ned til

Klokka 22 satte Ushijima og Cho seg til et utsøkt måltid av ris,

ham et par dager tidligere, den 17. juni. «Styrkene under Deres

laks, hermetisk kjøtt, poteter, stekt fiskepai, bønnesuppe, fersk

kommando har kjempet tappert og dyktig,» skrev Buckner, «og

kål, fersken, te og sake. Etter middagen utvekslet generalene og

Deres infanteri-taktikk har avtvunget Deres motstanderes

staben en rekke skåler i skotsk whisky som Cho hadde hatt

respekt. I likhet med meg er De en infanterigeneral med lang

med fra Shuri-borgen.

192

Så, klokka 4 om morgenen den 22. juni, begynte Ushijima og

Cho forberedelsene til sine selvmord. En japansk krigsfange,

heiste general Geiger det amerikanske flagget over sitt hoved­

kvarter ved Kadena flyplass.

som fikk høre detaljene fra et øyenvitne, skrev ned en

Fremdeles gjensto ti dagers opprenskning - en farlig

beretning om generalenes siste øyeblikk. «Klokka fire, den

oppgave med å ringe inn etternølere, forhindre krigsfanger i å

endelige timen for hara-kiri: øverstkommanderende general,

sprenge både seg selv og sine nye herrer i luften med

kledd i full feltuniform, og stabssjefen, i hvit kimono, kom inn.

håndgranater, finkjemme uoppdagede huler og tunneler og

Stabssjefen sier idet han som den første forlater hulen: «Vel,

drepe soldater som nektet å overgi seg.

øverstkommanderende general Ushijima, ettersom veien kan

Etter at alle lik var blitt telt opp, kom tallenes tale neppe

være mørk, vil jeg, Cho, føre an.» Øverstkommanderende

overraskende på soldatene. Okinawa hadde vært vitne til det

general svarer: «Vær vennlig og gjør det, og jeg vil ta med viften,

blodigste slaget på landjorda i hele Stillehavskrigen. Japanerne

siden det begynner å bli varmt.» Så plukket han opp sin

hadde lidd et tap på omkring 11 000 drepte og 10 775 tatt til

okinawanesisk-lagete Kuba-vifte og gikk stille ut mens han

fange i løpet av det 83 dager lange slaget om øya. Seieren på

viftet seg med den.

Okinawa hadde kostet den amerikanske hæren og The

Dette er rolige sinn som møter døden. Generalene som

Marines 7 613 drepte og savnede, 31807 sårede og 26 211

passerer rekken av underordnede gir et inntrykk av at det er

andre tilskadekomne - de fleste av de sistnevnte var ofre for

udødelige menn som skrider forbi.

krigstretthet. I tillegg til dette kom marinens tap av sjøfolk og

Månen, som hittil hadde lyst, synker ned under havets

flygere i løpet av tre måneders forsyningsfrakt, fly- og artilleri-

bølger i vest. Det er ennå ikke daggry, og klokka 4.10 kom

støtte til landoperasjonene. Kamikazeangrep og konvensjonel­

generalene ut til huleåpningen. Fire meter fra åpningen blir et

le fiendtlige luftangrep hadde drept 4 320 og såret 7 312 av

hvitt klede plassert på et vattert teppe. Dette er det rituelle

marinens personell.

stedet hvor de to generalene skal utføre hara-kiri. Øverstkommanderende general og stabssjefen setter seg på

Okinawa-slagets fryktelige omkostninger - over 26 000 flere

tap enn på Iwo Jima - forårsaket raseriutbrudd fra innflytelses­

teppet, bøyer seg i respekt mot østhimmelen, og adjutant J

rike amerikanske journalister, som la skylden på «ultrakonser-

presenterer sverdet. I dette øyeblikket ble flere håndgranater

vativ taktikk». General Douglas MacArthur, som hadde ledet

kastet i nærheten av det høytidelige stedet av fiendtlige

mesteparten av sitt Stillehavs-felttog med bemerkelsesverdig

tropper som hadde observert bevegelser nedenfor seg.»

få tap av menneskeliv, blandet seg i striden og anklaget admiral

Uforstyrret av disse eksplosjonene fortsatte de to genera­

Nimitz' kommando for å ha «ofret tusenvis av amerikanske

lene med det foreskrevne ritualet. Hver av mennene blottet

soldater fordi de insisterte på å drive japanerne vekk fra øya» i

magen for å skjære opp innvollene med en seremoniell kniv,

stedet for å isolere den sørlige delen av Okinawa og la de

samtidig som de bøyde nakken for å halshogges av adjutan­

fiendtlige troppene sitte der og smuldre opp.

tens sabel. Ifølge den japanske krigsfangens beretning, kom

Men hva Okinawa enn kostet amerikanerne, så var tapet av

slutten raskt. «Et rop og glimtet av et sverd, så et nytt rop og en

øya et hardt slag for japanerne. I Tokyo ble den nydannede

ny sverdbevegelse, og begge generalene hadde utført sin siste

regjeringen til statsminister Kantaro Suzuki nedslått over

plikt overfor Keiseren.»

nederlaget. «Statsministeren innrømte nå at situasjonen var

Den dagen Ushijima døde, den 22. juni, markerte slutten på

langt verre enn han hadde trodd,» rapporterte den garvede

organisert japansk motstand på Okinawa. De to gjenværende

diplomaten Mamoru Shigemitsu. «Okinawa etterlot liten tvil

enklavene, Høyde 85 og Ara-saki-området, hadde falt for

om utfallet av krigen.» Faktisk gjorde Okinawa det mulig for

regimenter fra 77. infanteridivisjon og 66. marinedivisjon. Som

japanske regjeringsfolk å overveie seriøst noe som hittil hadde

en høytidelig markering av den offisielle slutten på felttoget,

vært utenkelig, nemlig å sende ut fredsfølere.

Hauger av granathylser ved Yonabaru venter på å bli plukket opp den 27. juni 1945, fem dager etter at slaget om Okinawa var over. I løpet av dette felttoget hadde amerikanske kanoner fyrt av 1 766 352 salver til støtte for sine soldater - mer enn under noe annet amerikansk felttog i Stillehavet.

193

En B-24 Uberator går opp fra Iwo lima, forbi en kræsjlandet B-29 Superfort. I bakgrunnen Suribachi-fjellet.

195

ROCKYS WAYSIDE SERVICE STATION

Sjefsmekaniker Rocky Stone (til høyre) i samtale med en assistent. Det ble fortalt at Stone fikk jobben etter å ha sagt til en overordnet: «Vedlikholdsavdelingen din stinker.»

196

Hele våren og sommeren 1945 kom B-29 Superfort bombefly nesten hver dag tilbake fra nattlige tokter mot Japan og møtte dagslyset over Iwo Jima, som betydde at flyene var kommet halvveis på den vel 2000 km lange hjemveien til basene på Marianene. Og der, ved rullebanen til Iwo Jimas Flyplass nr. 2, ventet major Charles A. «Rocky» Stone alltid på B-29 bombefly som trengte mer bensin eller måtte nødlande. «I en jeep driver Rocky og gjeter disse monstrene som kommer flokkevis ned fra morgenhimmelen,» skreven reporter for Impact, et internt blad for Army Air Forces. «Det hersker en atmosfære av hastverk og stress. De store gutta har gått av banen, og alle på Iwo Jima skynder seg for å få dem innpå igjen.» Major Stone, en grinete, skråtyggende altmuligmann, var sjef for stell av B-29 på det Impact kalte «Rockys Landeveisservicestasjon» og «den travleste lille flybasen i verden». Som «spurver som hakker på ørner» svermet Stones menn over skadeskutte B-29 og avgjorde deres skjebne - lynreparasjoner for dem som kunne klare hjemveien, grundig overhaling for andre, mens noen måtte ta til takke med haugen av reservede­ ler som siste stopp. Stones mannskaper gjenoppbygde hundre­ vis av sønderskutte Superforts og lappet sammen hundrevis av andre. Bombeflyenes behov for et sted å nødlande hadde vært hovedgrunnen for den amerikanske invasjonen på Iwo Jima den 9. februar. Selv før kampene var over, var omkring 7 000 seabees i gang med å utvide de tre kampherjede japanske flyplassene, og i begynnelsen av juli hadde de allerede bygd over 3 000 meter rullebane på Flyplass nr. 2 og en 2 000 meters flystripe på Flyplass nr. 1. Foruten å gjøre tjeneste som et uvurderlig tilfluktssted for forkrøplede bombefly, var disse anleggene hovedbase for luft- og sjø-redningskorps og for jagerflyskavdronen som eskorterte Superfortene. Flybesetninger som var i vanskeligheter, satte sin lit til Iwo Jima, vel vitende om at de her kunne skaffe hjelp til sårede menn og skadde maskiner. Og den høye prisen amerikanerne betalte for øya - livet til 7 000 soldater - ble nå betalt med renter. Over 24000 mann fra bombeflyene kunne mistet livet i Stillehavet hvis de ikke var blitt reddet av Rocky's Wayside Service Station.

Haleskytter, sersjant John Gander, vinker glad etter at hans sterkt flakskadde B-29 har klart å lande trygt på Iwo Jima.

197

Tåke hindret denne B-29 i å lande nå Iwo lima,

op

Denne B-29 ble revet opp av en ødelagt propell.

198

her lieeer den nå erunt vann etter at mannskaoet har svømt i land.

En kræsjlandet B-29 går opp i flammer. Før den sluttet å skli, ødela den fire parkerte

Halefinnen fra vraket av en B-29 heises bort ior å brukes på et annet fly, som fikk halen ødelagt av en kamikaze

OPPFINNSOME FLYMEKANIKERE På Iwo Jima ble ingenting kastet. Rockys 286 overarbeidede mekanikere, som ikke kunne stole på leveranser fra USA, ransaket hvert eneste maltrakterte B-29 og reddet ut de av dets 55 000 deler som kunne brukes til å rehabilitere andre fly. Hvis en av de fire svære 18-sylinders Wright Cyclone-motorene på en kræsjlan­ det B-29 var i brukbar stand, ble den trimmet og lagret. Dersom en motor var for ødelagt

til å kunne rehabiliteres, ble de brukbare delene skrellet av for å erstatte forvridde propeller, flakperforerte motorceller og punkterte bensinslanger på andre ellers brukbare fly. Iwo Jimas oppfinnsomme mekanikere ar­ beidet i rasende fart for å reparere kampherjede bombefly for å få dem på vingene igjen. Et toppkvalifisert arbeidslag kunne skifte ut en motor på mindre enn én dag. «De uskadde motorene har knapt stoppet før mekanikerne er i gang med å skru av den ødelagte,» fortalte et forbløffet øyenvitne, «og en ny motor er allerede på vei fra lageret.» En heisekran henter én av de mange hundre kamp-

200

herjede B-29-motorene som er stablet opp på Flyplass nr. 2. Motoren skal brukes til reservedeler.

201

Superforts på rad og rekke langs rullebanen på Iwo Jimas Flyplass nr. 2 etter et nattraid mot Japan. «Det var virkelig inspirerende,» skrev en av dem som bygde flyplassen, «å

202

se hundrevis av disse mektige bombeflyene lande, eller se dem tanke opp i køer på to miles.»

203

LITTERATUR Adams, Henry H., Years to Victory. David McKay Co., 1973. Aurthur, Robert A., og Kenneth Cohlmia, The Third Marine Division. Red. av Robert T. Vance. Infantry Journal Press, 1948. Bartley, Whitman S., Iwo lima: Amphibious Epic. Historical Branch, U.S. Marine Corps, 1954. Belote, James og William, Typhoon of Steel: The Battle for Okinawa. Harper & Row, 1970. Bergamini, David, Japan's Imperial Conspiracy, bd. 2. William Morrow and Co., 1971. Bishop, Jim, FDR's Last Year, April 1944-April 1945. William Morrow and Co., 1974. Brown, David Tucker, Jr., Marine from Virginia. University of North Carolina Press, 1947. Buell, Thomas B., The Quiet Warrior: A Biography of Admiral Raymond A. Spruance. Little, Brown, 1974. Building the Navy's Bases in World War II (History of the Bureau of Yards and Docks and the Civil Egnineer Corps 1940-1946), bd. 2. U.S. Government Printing Office, 1947. Burns, James MacGregor, Roosevelt: The Soldier of Freedom. Harcourt Brace Jovanovich, 1970. The Campaigns of the Pacific War: United States Strategic Bombing Survey (Pacific). Naval Analysis Division, 1946. Carter, Worrall Reed, Beans, Bullets and Black Oil: The Story of Fleet Logistics Afloat in the Pacific during World War II. Division of Naval Records and History, U.S. Navy, 1952. Cass, Bevan G., red., History of the Sixth Marine Division. Infantry Journal Press, 1948. Chapin, John C., The Fifth Marine Division in World War II. Historical Division, U.S. Marine Corps, 1945. Churchill, Winston S., Triumph and Tragedy. Bantam Books, 1953. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red., The Army Air Forces in World War II, bd. 5, The Pacific: Matterhorn to Nagasaki, lune 1944 to August 1945. University of Chicago Press, 1953. «Cult of the Kamikazes.» PurnelTs History of the Second World War, No. 89. B.P.C. Publishing Ltd. (London), 1976. Davidson, Orlando R., J. Carl Willems og Joseph A. Kahl, The Deadeyes: The Story of the 96th Infantry Division. Infantry Journal Press, 1947. Dull, Paul S., A Battle History of the Imperial japanese Navy (1941-1945). Naval Institute Press, 1978. The 81 st Wildcat Division Historical Committee, The 81st Infantry Wildcat Division in World War II. Infantry Journal Press, 1948. Fane, Francis Douglas, og Don Moore, The Naked Warriors. Appleton-Century-Crofts, 1956. Forrestel, Emmet P., Admiral Raymond A. Spruance, USN: A study in Command. Government Printing Office, 1966. Frank, Benis M., Okinawa: Capstone to Victory. Ballantine Books, 1969. Greenfield, Kent Roberts, red., Command Decisions. Office of the Chief of Military History, Department of the Army, 1960. Halsey, William F., og J. Bryan 111, Admiral Halsey's Story. McGraw-Hill Book Co., 1947. Henri, Raymond: Iwo lima: Springboard to Final Victory. U.S. Camera (World Publishing Co.) 1945. The U.S. Marines on Iwo Jima. Dial Press, 1945. Higgins, Edward T., Webfooted Warriors. Exposition Press, 1955. History of the U.S. Marine Corps Operations in World War II, Historical Division, U.S. Marine Corps: Frank, Benis M., og Henry I. Shaw Jr., Victory and Occupation, 1968. Garand, George W., ogTruman R. Strobridge, Western Pacific Operations, 1971. Hough, Frank O., The Island War. J. B. Lippincott Co., 1947. Hoyt, Edwin P., How They Won the War in the Pacific: Nimitz and His Admirals. Weybright and Talley, 1970. The Imperial Japanese Navy in World War II. Military History Section, Special Staff, General Headquarters, Far East Command, 1952. Inoguchi, Rikihei, og Tadashi Nakajima, The Divine Wind: Japan's Kamikaze Force in World War II. U.S. Naval Institute, 1958. Isely, Jeter A., og Philip A. Crowl, The U.S. Marines and Amphibious War. Princeton University Press, 1951. Ito, Masanori, The End of the Imperial Japanese Navy. Oversatt av Andrew Y. Kuroda og Roger Pineau. W. W. Norton & Co., 1956. The Japanese Navy in World War II. U.S. Naval Institute Proceedings, 1969. Karig, Walter, Russell L, Harris og Frank A. Manson, Battle Report: Victory in the Pacific. Rineharl and Co., 1949. Kirby, S. Woodburn, The War against Japan, bd. 5, The Surrender of Japan. Her Majesty's Stationery Office (London), 1969. Leahy, William D., / Was There. McGraw-Hill Book Co., 1950. Liddell Hart, B. H„ History of the Second World War. G. P. Putnam's Sons, 1971.

204

Love, Edmund C.: The Hourglass: A History of the 7th Infantry Division in World War II. Infantry Journal Press, 1950. The 27th Infantry Division in World War II. Infantry Journal Press, 1949. McMillan, George, The Old Breed: A History of the First Marine Division in World War II. Infantry Journal Press, 1947. Martin, Ralph G, The Gl War: 1941-1945. Little, Brown, 1967. Matthews, Allen, R., The Assault. Simon and Schuster, 1947. Merrill, James M., A Sailor's Admiral: A Biography of William F. Halsey. Thomas Y. Crowell Co., 1976. Millot, Bernard, Divine Thunder: The Life and Death of the Kamikazes. Oversatt av Lowell Bair. McCall Publishing Co., 1970. Moran, Lod, Churchill: Taken from the Diaries of Lord Moran. Norman S. Berg, 1976. Morehouse, Clifford P., The Iwo Jima Operation. Historical Division, U.S. Marine Corps, udatert. Morison, Samuel Eliot: History of United States Naval Operations in World War II, bd. 12, Leyte, June 1944-January 1945. Little, Brown, 1970. History of United States Naval Operations in World War II, bd. 14, Victory in the Pacilic, 1945. Little, Brown, 1975. The Two-Ocean War. Little, Brown, 1963. Naval Chronology, World War II. U.S. Government Printing Office, 1955. Newcomb, Richard F., Iwo Jima. Holt, Rinehart and Winston, 1965. Nichols, Charles S., Jr., Okinawa: Victory in the Pacific. Charles E. Tuttle Co., 1955. O'Callahan, Joseph Timothy, I Was Chaplain on the Franklin. Macmillan, 1956. Ours to Hold It High: The History of the 77th Infantry Division in World War II. Infantry Journal Press, 1947. Pater, Alan F., red., United States Battleships: The History of America's Greatest Fighting Fleet. Monitor Book Co., 1968. Pogue, Forrest C., George C. Marshall: Organizer of Victory. Viking Press, 1973. Potter, E. B., Nimitz. Naval Institute Press, 1976. Potter, E. B., red., Sea Power. Prentice-Hall, 1960. Pyle, Ernie, Last Chapter. Henry Holt and Co., 1946. Reynolds, Clark G., The Fast Carriers: The Forging of an Air Navy. McGraw-Hill Book Co., 1968. Roscoe, Theodore, United States Destroyer Operations in World War II. U.S. Naval Institute, 1953. Roskill, S. W., The War at Sea, 1939-1945, bd. 3, The Offensive, Part II, 1st June 194414th August 1945. Her Majesty's Stationery Office (London), 1961. Sambito, William J., A History of Marine Fighter Attack Squadron 312. History and Museums Division, U.S. Marine Corps, 1978. Shaw, Henry L, Jr., og Ralph W. Donnelly, Blacks in the Marine Corps. History and Museums Division, U.S. Marine Corps, 1975. Sherrod, Robert: History of Marine Corps Aviation in World War II. Combat Forces Press, 1952. On to Westward: War in the Central Pacific. Duell, Sloan and Pearce, 1945. Shigemitsu, Mamoru, Japan and Her Destiny: My Struggle for Peace. Red. av F. S. G. Piggott og oversatt av Oswald White. E. P. Dutton & Co., 1958. Smith, Holland M., og Percy Finch, Coral and Brass. Charles Scribner's Sons, 1949. Taylor, Theodore, The Magnificent Mitscher. W. W. Norton and Co., 1954. Toland, John, The Rising Sun: The Decline and Fall of the Japanese Empire, 1936-1945. Random House, 1970. United States Army in World War II, Office of the Chief of Military History, U.S. Army: Appleman, Roy E., James M. Burns, Russell A. Gugeler og John Stevens, Okinawa: The Last Battle, 1948. Bykofsky, Joseph, og Harold Larson, The Transportation Corps: Operations Overseas, 1957. Cline, Ray S., Washington Command Post: The Operations Division, 1951. Coakley, Robert W., og Richard M. Leighton, Global Logistics and Strategy: 19431945, 1968. Dod, Karl C., The Corps of Engineers: The War against Japan, 1966. Lee, Ulysses, The Employment of Negro Troops, 1966. The U.S.S. Bunker Hill, November 1943-November 1944. Utgitt av og for personalet på the U.S.S. Bunker Hill til sjøs, 1944. Vian, Sir Philip, Action This Day: A War Memoir. Frederich Muller Ltd. (London), 1960. Wheeler, Keith, We Are the Wounded. E. P. Dutton & Co., 1945. Wheeler, Richard, The Bloody Battle for Suribachi. Thomas Y. Crowell Co., 1965. Winton, John, The Forgotten Fleet: The British Navy in the Pacific, 1944—1945. CowardMcCann, 1970. Yank-the Cl Story of the War. Yank magazine. Duell, Sloan & Pearce, 1947.

ANDRE BIDRAG For hjelp gitt ved arbeidet med denne bok, vil redaktørene rette en takk til Dr. Dean C. Allard Jr., Director, Operational Archives Branch, Naval History Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Dr. Fred Beck soussjef, Corps of Engineers, Historical Division, Washington, D.C.; Dana Bell, Archives Technician, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va,: stabssersjant Thaddeus E. Bugay, historiker, Research Branch, Albert F. Simpson Historical Research Center, USAF, Maxwell Air Force Base, Montgomery, Ala.; Admiral Arleigh A. Burke, USN (pensj.), Bethesda, Md.; George Chalou, Ass. avdelingssjef, Washington National Records Center, Suitland, Md.; George W. Craig, Supervisory Archives Technician, Photografphic Archives, Marine Corps History and Museums Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Dan Crawford, History and Museums Division, Headquarters, U.S. Marine Corps, Washington, D.C.; Robert Cressman, Naval Historical Center, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Colonel T. M. D'Andrea, Marine Corps Aviation Museum, U.S. Marine Corps Base, Quantico, Va.; V. M. Destefano, leder av Research Library, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Arlington, Va.; James N. Eastman Jr., Chief, Research Branch, Albert F. Simpson Historical Research Center, USAF, Maxwell Air Force Base, Montgomery, Ala.; Benis Frank, History and Museums Division, Headquarters, U.S. Marine Corps, Washington, D.C.; Hiroshi Funasaka, Tokyo; Charles R. Haberlein Jr., Photographic Section, Curator Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; William Heindahl, arkivar, Office of Air Force History, Bolling Air Force Base, Washington., D.C.; Christopher Henderson, Indian Head, Md.; Dr. Kiro Honjo, Yokosuka, Japan; Agnes F. Hoover, Photographic Section, Curator Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; oberst Mikio Kuga, Japans ambassade, Washington, D.C.; William

H. Leary, arkivar, National Archives, Still Photo Branch, Washington, D.C.; Louis R. Lowery, Leatherneck magazine, Quantico, Va.; Raymond Mann Naval Historical Center, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Viseadmiral William Martin, USN (pensj.), Alexandria, Va.; Satoshi Mizoguchi, Musashino, Japan; Toshio Morimatsu, Tokyo; Richard Newcomb, South Yarmouth, Mass.; oberst F. B. Nihart, USMC Historical Center, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Frederick Pernell, arkivar, Referen­ ce Branch,General Archives Division, National Archives, Washington, D.C.; Kaptein Roger Pineau, USN (Pensj.), Bethesda, Md.; John C. Reilly, Ships' Histories Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Joseph J. Rosenthal, San Francisco Chronicle, San Francisco, Calif.; Hiroshi Sekine, Ibaragi, Japan; Henry Shaw, sjefshistoriker, Marine Corps History and Museums Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Lieut oberstløytnant Roy M. Stanley, USAF, Fairfax, Va.; Regina Strothers, Film Library Assistant, Photografphic Archives, Marine Corps History and Museums Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Kengo Tominaga, Tokyo; Dr. Vincent A. Transano, Historical Information Bureau, Naval Construction Battalion Center, Port Hueneme, Calif.; James H.Trimble, arkivar, National Archives, Still Photo Branch, Washington, D.C.; oberstløyt­ nant Kenneth Walsh, USMC (pensj.), Santa Ana, Calif.; Løytnant Miles Wiley, soussjef, Magazines and Books Division, Air Force Service Information and New Center, San Antonio, Tex.; Edmund T. Wooldridge Jr., Associate Curator, Aeronautics, National Air and Space Museum, Smithsonian Institution, Washington D.C. Bokens register er utarbeidet av Nicholas J. Anthony

ILLUSTRASJONER OMSLAG og side 1: U.S. Marine Corps. FLÅTENS ANGREPSBASE: 6,7-U.S. Navy, National Archives. 8-Kart ved Elie Sabban. 9-17-U.S. Navy, National Archives.

EN INVASJONSPLAN: 20-United Press International. 22-Kart ved Elie Sabban. 25U.S. Navy, National Archives. 26-Library of Congress-tillatelse Mr. & Mrs. W. John Kenney. 28-Defense Intelligence Agency.

MÅL FOR UBERATORS: 30-32- U.S. Air Force. 33-Defense Intelligence Agency. 34-39-U.S. Air Force. BRUTAL KAMP OM IWO /IMA: 42-Military History Institute of Japan Defense Agency. 43-Tegning av Yasuo Kato, Yokohama-tegning av Mr. Hiroshi Funasaka and Mr. Hiroshi Sekine, Japan. 44-U.S. Marine Corps. 45-Kart av Elie Sabban. 47-U.S. Coast Guard, National Archives. 4J3-U.S. Navy, National Archives. 51-U.S. Marine Corps. 52-W. Eugene Smith for Life. 54-United Press International.

TIL TOPPS PÅ SURIBACHI: 58, 59-U.S. Navy, National Archives. 60, 61-U.S. Marine Corps. 62, 63-Lou Lowery. 64, 65-U.S. Marine Corps. 66-69-Lou LOwery. 70-71Lou Lowery; U.S. Marine Corps. 72, 73-Wide World.

FLÅTENS DRISTIGE TOKTER: 76-81: U.S. Navy, National Archives. 82, 83-U.S. Navy. EN LEKEPLASS I STILLEHAVET: 86-95-U.S. Navy, National Archives.

ANGREP PÅ OKINAWA: 98-U.S, Navy, National Archives. 99-Kart ved Elie Sabban. 100—U.S. Navy, National Archives. 101-Kart ved Elie Sabban. 102-Military History Institute of Japan Defense Agency. 104, 105—J. R. Eyerman for Life. 106-U.S. Marine Corps-U.S. Army. 108-U.S. Navy, National Archives-Defense Intelligence Agency. 111—U.S. Army.

SLAKT PÅ EN ULENDT ÅS: 114-125-W. Eugene Smith for Life.

EN HJEMLØS ØYBEFOLKNING: 126, 127-U.S. Marine Corps. 128-U.S. Navy, National Archives. 129-U.S. Marine Corps. 130-U.S. Navy, National Archives-U.S. Marine Corps. 131 -J. R. Eyerman for Life. 132-U.S. Navy, National Archives. 133-J. R. Eyerman for Life; W. Eugene Smith for Life-U.S. Navy, National Archives. 134, 135-U.S. Marine Corps; U.S. Navy, National Archives. 136—J. R. Eyerman for Life-W. Eugene Smith for Life. 137-J. R. Eyerman for Life-U.S. Navy, National Archives. 138, 139-U.S. Army. KAMIKAZE: 143—U.S. Navy, National Archives. 144, 145-111. av John Batchelor, Lon­ don. 147-Tillatelse oberstløytnant Kenneth A. Walsh, USMC (Pensj.), kopiert av Fil Hunter. 148-U.S. Navy, National Archives. 151 — Rikihei Takuma, Yokohama.

ET SLAGSKIP BEGÅR SELVMORD: 154, 155-lmperial War Museum, London. 156-U.S. Navy, National Archives. 157-Defense Intelligence Agency. 158, 159-U.S. Navy, National Archives. 160, 161-Kart ved Elie Sabban; U.S. Navy, National Archives. 162, 163-U.S. Navy, National Archives.

BUNKER HILL BRENNER: 164-175-U.S. Navy, National Archives. USHIJIMA'S RASENDE RETRETT: 179-Kart ved Elie Sabban. 180-U.S. Air Force. 183Wide World. 184,187-U.S. Marine Corps. 190-Wide World. 191-U.S. Marine Corps. 192-U.S. Army. TRYGG TILFLUKT FOR B-29: 194, 195-W. Eugene Smith for Life. 196-203-U.S. Air Force.

205

REGISTER Sidetall i kursiv angir illustrasjoner

A Adamson, William R., 57 Adrian, Louie, 60 Altamaha, U.S.S., 76 Amoy, 20, 78 Anderson, Beauford T., 105 Ara-saki, 191,193 Ardennes-motoffensiven 2J Ariga, Kosaku, 148-149 Arkansas, U.S.S., 27 Arnold, Archibald V., 116,185,189 Asa River, 177 Athlone, Jarlen av, 20 Atombomber, utvikling av, 19 Atsuchi, Kanehiko, 49

Colhoun, U.S.S., 142-143,146,150 Colorado, U.S.S., 107,181 Combined Chiefs of Staff, 18-19 Comfort, U.S.S., 153 Conical Hill, 111, 180, 184-185 Connally, Paul M., 56 Coronet, Operasjon, 29 Courtney, Henry A., Jr., 178 Cowpens, U.S.S., 76-77 Crecink, William, 53

D Dakeshi Ridge, 179-180 Davis, Frank, 189 Davison, Ralph E., 85 Del Valle, Pedro A., 179 Dohi, Saburo, 152-153 Donlan, Fraser P., 53 Doolittle, Jimmy, 80 Doss, Desmond T., 112 DUK-W, 104 Dusenbury, Julian D., 186

av, 78; forhold til MacArthur, 79; underordnedes vurdering av, 79 Hara, Munetatsu, 104 Hara, Tameichi, 142,149 Harmon, Millard F., 21 Harrell, William G., 54 Hart, Franklin, 51 Hayauchi, Masao, 47 Hedo Misaki, 106 Høyde 85, Okinawa, 191-193 Høyde 89, Okinawa, 187,191-192 Høyde 95, Okinawa, 187,189 Høyde 178, Okinawa, 109, 185 Høyde 362A, Iwo Jima, 53-54 Høyde 362B, Iwo Jima, 54 Høyde 382, Iwo Jima, 50-51, 53-54 Hodge, John R, 98,184-185 Hong Kong, flyangrep mot, 78 Honshu, 80; invasjon planlagt på, 27; flyangrep mot, 27 Horie, Yoshitaka, 40-41 Horseshoe Hill, 177-178 Houck, Herbert, 156 Hull, U.S.S., 75 Hyuga, H.I.M.S, 78

B Bair, Dale W., 177 Bakhold, japanske, 107,182 Banzaiangrep, 55-56,109,153 Bayfield, U.S.S., 44 Beary, Donald B., 74 Becton, Frederick )., 152 Bell, TheodoreS., 181-183 Belleau Wood, U.S.S., 146 Belman, Dave, 103-104 Benard, Alphenix J., 46-47 Bennington, U.S.S., 80,146 Bismarck Sea, U.S.S., 82 Blandy, William H. P, 27, 29 Boeitaienheter, 100 Bolo Point, 142 Bombekasterangrep, 46-47,104-105,177-178,180, 182-183 Bomber, pilotstyrte, 141,150 Bonin-øyene, 21 Boston, U.S.S., 76 Bradley, James L, 183 Brown, Charles R., 152 Brown, David Tucker, Jr., 99 Buckner, Simon Bolivar, jr., Kommando 10. armé, 21; om Formosa, 21; personkarakteristikk, 27; og Okinawafelttoget, 27, 99,109-110,112,175,183-190, 191, 192 Bruce, Andrew D., 110 Bungo-stredet, 146 Bunker Hill, U.S.S., 84,153, 164-175 Burk, G. C„ Jr., 57 Burke, Arleigh A., 78, 146 Bush, U.S.S., 142-143, 146, 150

E Eldorado, U.S.S., 99,109 Eniwetok atoll, 8 Enterprise, U.S.S., 80, 84,149-150,153 Erskine, Graves B., 56-57 Essex, U.S.S., 146,150 Etterretningsoperasjoner, 23, 24 Evans, E. Graham, 52, 55

F Falalop, 10-11 Filippinene, kart, 22; gjenerobringsplan for, 19-20, 23 Filippinerhavet, marineoperasjoner i, 41 Finn, John, 189 Flammekasterangrep, 49, 57, 65, 68-69, 109,116, 120-123, 178,180-181, 188-189, 192 Flattop Hill, 183 Fly, reparasjoner og gjenoppbygging av, 194-203 Flyplasser, bygging av, 10 Flytyper: Avenger (TBM), 24,146-147,149; «Betty», 78, 80, 84,150; Corsair (F4U), 11, 78, 80, 144-145,152; Hellcat (F6F), 24, 48, 78, 80-81,149; Helldiver, 11, 24, 146, 149, 157; «Judy», 149-150,167; «Kate», 148; Liberator (B-24), 24, 29, 30-31, 32, 34-35, 36, 38-39, 42, 44, 80, 194195; Mariner (PBM), 146; Mustang (P-51), 198-199; «Oscan>, 152; Superfortress (B-29), 20-21, 24, 55, 80, 194 -203; Tojo, 80; «Val», 142-143,150; «Zeke», 142-144,150, 151, 153, 166 Formosa: angrepsplan mot, 19-23; flyangrep mot, 78; flyplasser på, 140,142 Forrestal, James V., 50 Franklin, U.S.S., 82-83, 84-85 Fraser, Bruce, 25

c Cactus Ridge, 103 Campbell, Bob, 71 Camranh-bukta, 78 Cape Esperance, U.S.S., 76 Carey, Roland E., 53 Carolinene, 6, kart 22, 74, 88 Carter, Worrall R., 74 Cassin Young, U.S.S., 142,146 Castle Hill, 105 Cates, Clifton B„ 45, 51 Chambers, Justice M. «Jumpin' Joe», 47 Chiba-halvøya, 80 Chichi-jima, 30-31, 32, 40, 82 Chidori flyplass, 42, 55 Chinen-halvøya, 186 Cho, Isamu, 102, 112-113, 187,192-193 Chocolate Drop Hill, 183 Churchill, Winston: på Quebec-konferansen, 18, 20; om den britiske flåten i Stillehavet, 19; på Jalta-konferansen, 27 Cobia, U.S.S., 41 Coleman, Thaddeus T., 156

206

G Gander, John, 197 Gehres, Leslie E., 85 Geiger, Roy S, 98,188,191,193 Gillies, Louis A., 153 Goracoff, Mike, 178 Green, Bernard W., 107 Guam, flybaser på, 21 Guio, Joe, 77

H Hackleback, U.S.S., 146 Hagushi, 28, 98,110, 152 Haha-jima, 32, 37, 82 Hainan, flyangrep mot, 78 Half Moon Hill, 177-178 Halsey, William F. «Bull»: om Leyte-invasjonen, 20; om den japanske marine, 75; om tyfonskadene, 75-78; om Luzon-invasjonen, 78; og Okinawafelttoget, 78-79; og operasjoner i Sørkinahavet, 78; Mitschers vurdering

I Ichimaru, Toshinosuke, 41 -42 le Shima, 21, 108, 110 Iheya Island, 134-135 Ikeda, Masuo, 57 Impact, (tidsskrift), 196 Indefatigable, H.M.S., 153 Independence, U.S.5., 76 Indianapolis, U.S.S., 24 Indokina, flyangrep mot, 78 Ingeniøroperasjoner, 110,113,188 Inoguchi, Rikihei, 152 Inouye, Samaji, 49, 55-56 Intrepid, U.S.S., 84, 94-95,160 Ireland, Charles T., Jr., 53 Ise, H.I.M.S., 78 Isely Field. 34-35 Ishikawa, 99,101, 105 Ishimmi Ridge, 181-183 Item, 111 Ito, Koichi, 113 Ito, Seiichi, 141-142,146-147,149 Iwo Jima, kampen om, 1, kart 22, 33, 45, 75; angrepsplan for, 21, 24; marineoperasjoner mot, 24-25, 27, 41, 49-50, 62-63, 65, 82; flyoperasjoner mot, 24, 27, 29, 30—32, 35—39, 42, 44, 48, 49-51, 65, 82; jap. forsvarstaktikk, 25, 29, 32; sprengningsaksjoner, 29, 49, 52, 57, 65; napalmangrep, 32, 48, 65; forsyningsoperasjoner, 40, 46, 47; rakettangrep, 44, 46, 48, 53, 57, 65; landgangsfasen, 44, 45-46,58-59, 60, 61-64; topografi, 45, 50; bombekastere, jap., 46-47; stridsvogner, opera­ sjoner og tap, 47, 51 -54, 65; bensin som våpen, 49; artilleristøtte, 49, 51, 65; flammekastere, 49, 57, 65, 68-69; flaggheisinger, 50, 57, 70-73; æresmedaljer, 51, 54; sanitetstjeneste, 51-52; flyplasser, 51,196, 200203; første B-29-landing, 54-55; banzai-angrep, 55-56; krigsfanger, jap., 56, 66-67; am. tap, 57,193,196; slutt på kamper, 57; reparasjon av fly etter kamper, 194-203

J Jacobson, Douglas T., 51 Japan, plan om beleiring av, 18-19; flyangrep mot, 20-21, 24, 78, 80, 81, 83, 96; krigsfanger, 23, 184, 192-193; kamuflasje, 24, 32; tap av skip og for­ syninger, 24, 41, 78, 80; forsvar og taktikk, 25, 29, 32, 41 -42, 43, 50; Okinawa, annektering av, 26; keiserlige hovedkvarter, 41,140; tap av fly og piloter, 41, 78, 80, 84,153; tap av stridsvogner, 41; tap av krigsskip, 41, 84, 148,149; koreanere i tjeneste hos, 41; kamikazeangrep, 78, 80, 82, 85, 140-142, 143, 146, 147-148, 149-150, 151,152-153, 164-173,193; selvmordsbåter, 97; boeitaienheter, 100; propagandakampanjer, 106, 128,185-186; flyproduksjon, 140; operasjon Ten Go, 141,153; pilotstyrte bomber, 141,150; kikusuiangrep, 141-142,146,149-153; piloters motivasjon, 152-153; grusomheter av, 153; artilleri,

effektivitet av, 179; okinawanesere i tjeneste hos, 185, 188; virkning av tap av Okinawa, 193 Johnson, Chandler W., 46, 49-50 Joint Chiefs of Staff: og erobring av Iwo Jima, 23; og gjenerobring av Filippinene, 19-20, 23; og invasjon på Japan, 27

K Kadena flyplass, 28, 98-99,183,193 Kagoshima, 41 Kakazu, 110 Kakazu Ridge, 101,103-105,109-111 Kakazu West, 103-104 Kamikazeangrep, 78, 80, 82, 85,140-142, 743, 146, 147-148, 149-150, 757, 152-153, 164-173, 193 Kamptretthet, 178-179,193 Kamuflasje, 76-77, 24, 32 Kanto-sletta, 27, 80 Kanton, flyangrep på, 78 Kashii, H.I.M.S., 78 Keise Shima, 97 Kent, Donald G, 80 Kerama-retto, 97 Kiefer, Dixie, 78 Kikusuiangrep, 141-142,146,149-153 Kina, planlagt strandhode i, 19 King, Ernest J, 25; om erobring av Formosa, 19-23; om erobring av Okinawa, 21 -23; om gjenerobring av Filippinene, 19-20; om den britiske marine i Stillehavet, 19 King, MacKenzie, 20 Kitano Point, 55, 57 Kivamuhalvøya, 186-187,191-192 Kobayashi, Noboyuki, 148-149 Kobe, flyangrep mot, 84 Kochi Ridge, 111,185 Kokuba, 188 Komura, Keizo, 142,149 Koreanere, 41 Krigsfanger, japanske, 23, 187, 192-193 Krigsskip, ødeleggelse og tap av: amerikanske, 141 -146, 150,153; japanske, 41, 84,140,149 Kunishi Ridge, 187,190 Kure, flyangrep mot, 84 Kuribayashi, Tadamichi, 40-41, 42, 43-45, 47, 49, 55-57 Kurile-øyene, 27 Kuyshu: invasjonsplaner for, 21, 27; flyangrep mot, 87, 84, 153; flyplasser på, 140,142

L Laffey, U.S.S., 150,152 Lamotte-Picquet, 78 Landgangsfartøy, 72, 188; LCVP, 44, 67; LSM, 23, 27, 47; LST, 23, 27, 47; LVT (amtrac), 44-45, 49, 98, 188 Lang/ey, U.S.S., 77, 78 LeMay, Curtis E, 24 Leyte, plan for, 20, 23-24 Leyte-gulfen, slaget om, 75,141 Lingayen-gulfen, 78 Lowery, Louis R., 50, 66, 71 Lummus, Jack, 55 Lunga Point, U.S.S., 82 Luzon, planer for, 20, 23, 75, 78; planer for marinestøtte, 75-76

M Mabie, Howard L, 178 MacArthur, Douglas: om Filippinene, 19-20, 23; om Leyte, 20,23-24; om Luzon, 20,23,75; og Nimitz, 21; og Halsey, 79; fordømmer Okinawa-felttoget, 193 McCain, John S, 79 Machinato, 110 McCrane, Joseph, 76-77 McLean, John K, 53 Maddox, U.S.S., 78 Maeda, 111-112 Makabe, 191 Malo, Raymond F., 55

Manila, plan om gjenerobring av, 20 Manna, 107 Mannert L. Abele, U.S.S, 150 Marianene, 8, 21, kart 22, 24, 29, 32,153,196; tatt av USA, 18, 40; marineoperasjoner ved, 41 Marks, James A., 76 Marshall-øyene, 8 May, Edwin T, 103,184-185 Medeera, 191 Meiser, Robert F, 182 Menard, Louis A., Jr., 80-81 Mesial, Edward D., 85 Mezado Ridge, 191 Minatoga, 100 Mindanao, planer for, 20 Minefeller, 53, 66, 787 Miner, jap. bruk av, 105 Missouri, U.S.S., 757 Mitchell, Willard F. «Hoss», 104 Mitscher, Mare A., «Pete», 78, 79; vurdering av Halsey, 78; om flyangrep mot Japan, 79-80, 83; og Okinawa-felt­ toget, 84,146,153; og beskyttelse av Franklin, 85 Mogmog-øya, 86-95, kart 88 Monaghan, U.S.S, 76-77 Monterey, U.S.S., 76-77 Moran, Lord, 18 Morison, Samue) Eliot, 150 Moskala, Edward J, 104 Motobu-halvøya, 706 Mugai-kanalen, 8 Musashi flyfabrikk, 80

operasjoner, 110,113,188; kamptretthet, 178-179, 193; nattangrep, 181 -182,189-190; sporlys, 182; flaggheising, 186-187,193; regn, virkning av, 185-189; minefeller, 187; rekylfritt gevær, 190; am. tap, 193; opprenskningsaksjoner, 193; jap. tap, 193; slutt på kamper, 193 Olympic, Operasjon, 29 Omagari, Satoru, 56 O'Melia, Robert M., 53 Omura flyfabrikk, 81 Onoyama, 188 Oroku-halvøya, 187,188-189 Osborn, Stanley E, 53 Ota, Minoru, 188-189 Ouki, 103

P Pearl Harbor, 8 Pensacola, U.S.S., 29 Perry, Matthew C, 24, 26 Pinnacle, The, 103 Pittsburgh, U.S.S., 85 Poore, James E., 113 Port Arthur, 27 Prince of Wales, H.M.S., 25 Pyle, Ernie, 98, 708

Q Quebec-konferansen, 18-19, 20, 21 Queen Mary, S.S., 18

N Nago, 106, 733 Nagoya, flyangrep mot, 83 Naha, 97, 175,177, 779, 184-186, 188 Nakagusuku-bukta, 113,184 Nakajima flyfabrikk, 80 Nampo Shoto, 83 Napalm-angrep, 32, 48, 65 Nevada, U.S.S., 27 New Jersey, U.S.S., 76 New Orleans, U.S.S., 186 New York, U.S.S., 27,105 Niemeyer, Tony, 189 Nimitz, Chester, 25; om Ulithi, 8; kommando i Stillehavs­ området, 21; om Formosa, 21; om Iwo Jima, 21-23, 57; forhold til MacArthur, 21; om den britiske marine i Stillehavet, 25; om Okinawa, 21-24,110-111,145, 175; om operasjoner i Sydkinahavet, 78; om den japanske marines nederlag, 149; MacArthur avviser felttog av, 193 Nishi, Takeichi, 41, 52-53, 54 Nishibaru Ridge, 109-111 Nishikoku, 188 Nomura, Jiro, 149 Normandie-invasjonen, 18

R Rakettangrep, 44, 46, 48, 53, 57, 65, 107 Randolph, U.S.'S., 80, 82, 764-765 Rawlings, Bernard H, 25,141 Red Hill, 103 Reich, Richard L, 53 Rekognosering, før invasjonen, 96-97,101 Rekylfritt gevær, angrep med, 190 Rekreasjonsanlegg, 86-95 Repulse, H.M.S., 25 Rhinen, alliert fremrykning mot, 18 Ridlon, Walter J, Jr., 53 Robbins, Josephus A., 81-82 Robeson, James A., 50 Rocky Crags, 109, 176, 778-725 Roosevelt, Franklin D.: om britiske marine i Stille­ havet, 19; på Quebec-konferansen, 18, 20; om gjen­ erobring av Filippinene, 20; på Jalta-konferansen, 27; død, .106,150 Roselle, Benjamin F, Jr., 46 Rosenthal, Joe, 50, 72-73 Royal Navy, (Den britiske marine), 18-19, 25,141, 153 Royster, Jack A., 103-104 Ryukyu-øyene, 21

o

s

O'Callahan, Joseph Timothy, 84-85 Ohka, 141,150 Okinawa, kampen om, kart, 22, 75, 99,101,179; angrepsplaner, 21,24; topografi, 24,28,96,101 -102,106; etter­ retningsoperasjoner, 24; flyoperasjoner, 24, 28, 84, 97, 105, 109, 142, 144-153, 166, 181,186; jap. troppe­ styrker, 25-27, 98,100-101; forsyningsoperasjoner, 27; marineoperasjoner, 84-85, 96-97, 98, 105,107, 109,186,188; rekognosering før invasjonen, 96-97, 101; jap. forsvar og taktikk, 97,100-103,111-113,140, 175-177,185,188; artilleristøtte, 97,105,107,109, 112-113, 116, 117, 178-179,181,183, 185, 188, 792; landgangsfasen, 98-102; stridsvogner, operasjoner og tap, 700, 102, 109-110,177-178, 180-181, 184, 186, 189,191; æresmedaljer, 104-105,112; røyklegging, 104,190; bombekasterangrep, 104-105,177-178,180, 182-183; jap. miner, 105; jap. bakhold, 107, 182; rakettangrep, 107; banzaiangrep, 109,153; flammekasterangrep, 109,116,120-123,178,180-181, 188-189, 192; sanitetstjeneste, 124-125, 732-733, 181-183; omsorg for sivile, 726-739; tap av sivile, 128, 186; pilotstyrte bomber, 141, 150; sprengnings-

Saigon, flyangrep mot, 78 Saipan, 18, 21, 34-35, 44 Sakhalin, 27 Sakishima-gunto, 25,141,153 Sanitetstjeneste, 51-52, 724- 725, 732- 733, 174-175, 181-183 San Jacinto, U.S.S., 77 Santa Fe, U.S.S., 82-83, 85 Saratoga, U.S.S, 80, 82 Schmidt, Harry, 57; kommanderer V amfibiekorps, 27; på Iwo Jima, 29, 50, 57 Schrier, Harold C, 50 Seabees, 8,10, 46-47, 51-52, 88,196 Seitz, George A, 166 Shepard, Charles E, 49 Shepherd, Lemuel C, 188 Sherman, Forrest P, 21, 85 Sherrod, Robert, 44, 47 Shigemitsu, Mamoru, 29,193 Shikoku, flyangrep på, 153 Shimabuku, 135 Shimada, Akira, 192

207

Shimobaru, 136 Shuri, 111, 175,177-178, 179, 181-182, 185-187 Shuri borg, 26,101-102,109, 112,175, 179, 185-186 Sivile, omsorg for, 126-139; tap av, 128,186 Skyline Ridge, 101,109,111,113,185 Slaughter, Clen, 187 Smith, Francis X., 178 Smith, Holland M. «Howlin' Mad», 24, 45, 50, 51 Smith, W. Eugene, 116,124-125 Snedeker, Edward W., 190-191 Sobe, 137 Sonada (pilot), 147 Sorlen, 12-13 Sovjetunionen: Lend-Lease til, 27; i krig med Japan, 27 Speaiiish, U.S.S., 24 Spence, U.S.S., 76 Spruance, Raymond A., 25, 79; kommanderer 5. flåte, 21; i Okinawa-felttoget, 21-23, 25,146; i Iwo Jima-felttoget, 24; underordnedes vurdering av, 79 Stalin, Josef, 27 Stebbins, Owen T., 177 Stillehavsområdet, kart 22 Stone, Charles A. «Rocky», 196, 200 Stridsvogner, operasjoner og tap av, 47, 51-54, 65, 100, 102, 109-110,177-178, 180-181,184, 186, 189,191 Stuart, Arthur J. «Jeb», 181 Sugar Hill, 184-185 Sugar Loaf Hill, 177-179 Sumatra, marineoperasjoner på, 25 Suribachi, 1, 32, 45, 58-59, 61, 194-195; jap. forsvars­ verker på, 41 -42, 43; angrep på, 44, 46-50, 60, 62-69; llaggheising på, 50, 57, 70-73 Suzuki, Kantaro, 193 Swatow, flyangrep mot, 78 Swindler, Leland S., 44 Swordfish, U.S.S., 24 Sørkinahavet, 20, 78

T Tachiiwa Point, 55-56 Tachikawa flyfabrikk, 80 Taira, 131 Tanabaru, 109,111,113 Tarawa atoll, 96 Taussig, U.S.S., 81

Tekketsu, 101 Ten Co, Operasjon, 141, 153 Tennessee, U.S.S., 98,150 Texas, U.S.S., 27, 148 Threadfin, U.S.S., 146 Ticonderoga, U.S.S., 78 Tinian, 21 Tirpitz, 19 Tobiishi Point, 49 Toguchi, 107 Tojo, Hideki, 18 Tokuyama-bukta, 142 Tokyo: plan om landvertsangrep mot, 27; flyangrep mot, 79-80, 83 Tokyo-bukta, 80 Tokyo Rose, 78 Tomb Hill, 103 Tombstone Ridge, 109-110 Torrey, Philip H., Jr., 80 Toya, 136 Toyoda, Soemu, 141 Triangulation Hill, 103 Truk, flyangrep mot, 78 Turkey Knob, 50-51 Turner, Richmond Kelly: på Iwo Jima, 27; på Okinawa, 27, 142,149-150 Tyfonskader, 75-78 Tyskland, forventet sammenbrudd av, 18, 27

u Udo, Oberst, 106-109 Ueg, Kong, 88, 93 Ugaki, Matome, 141-142,153 Ulithi atoll, 6-7, 8, 9-12, 15, 74, 88, 89 Ubåter: fotografering fra, 23-24; operasjoner av, 24, 80, 146 Undervannssprengningsgrupper, 96-97 Urasoe-Mura, 109-110, 111, 113 USAs marine: doktrine om Japan, 2; Seabees, 8,10, 46, 51-52, 88,196; konstruksjon og reparasjon, 8, 10, 12-15; forsynings- og serviceoperasjoner, 15-16, 23, 74-75; kamuflasje, 16-17; etterretningsoperasjoner, 23-24; ubåtoperasjoner, 23-24, 80,146; områdebombing mots, presisjonsbombing, 27; tyfonødeleggelser, 75; tap av fly, 78, 80,149; betegnelser på

X

208

flåteenheter, 79; marinekorpsets flyoperasjoner, 80; tap av mannskaper, 85; rekreasjonsanlegg, 86-95; sykepleiersker, 93; ødeleggelser og tap av krigsskip, 141 -146, 150,153; sanitetstjeneste, 174-175 Ushijima, Mitsuru, 109; og forsvarsplaner og taktikk, ‘ 100-101, 103,105,112-113, 140, 175, 178-180; tilbaketrekning mot sør, 185-187; nekter å overgi seg, 193; dør, 193

V Vandergrift, Alexander A., 110 Vulkanøyene, 21. Se også Iwo Jima; andre øyer under navnet

W Wada, Kosuke, 179 Wake Island, U.S.S., 29 Wana, 179,181,185-186 Wana Ridge, 179,181 Wasp, U.S.S., 76, 84 Watson, Sherman B., 50 Westholm, R.E., 142 Wheeler, Richard, 60 Whitehead, Robert L., 49 Wilkes-Barre, U.S.S., 166, 174-175 William D. Porter, U.S.S., 143 Wilson, C. R., 142,146 Wisconsin, U.S.S., 76

Y Yae-dake, 106-109 Yaeju-dake, 187,189-190 Yahagi, H.I.M.S., 141,148-149, 156 Yahara, Hiromichi, 112-113,186-187,192 Yamashio Maru, 80 Yamato, H.I.M.S., 84, 141-142,146-149, 154-155, 156, 157-163 Yokohama, flyangrep mot, 80 Yonabaru, 175, 179-180,184-185, 192 Yontan flyplass, 28, 98-99, 110, 185 Yorktown, U.S.S., 84,156,160 Yoshida, Mitsuru, 142,146-148 Yoza-dake, 187,190