Ørkenkrigen 8205120498, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

Omslaget: En tysk tanksoldat i tårnet på en ødelagt stridsvogn overgir seg til engelske infanterister i oktober 1942 under en av ørkenkrigens hardeste og viktigste militæroperasjoner - slaget om El Alamein.

ØRKENKRIGEN

ANNEN VERDENSKRIG

AV RICHARD COLLIER OG TIME-LIFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV PER KRISTIAN GUDMUNDSEN tm

i 5. SEP 1930

GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana Depotbiblioteket

Forfatteren: RICHARD COLLIER, født i London 1924, var krigskorrespondent i Det fjerne Østen under annen verdenskrig. Han har vært til­ knyttet London Daily Mail og har skrevet over et dusin bøker, bl.a. Ten Thousand Eyes, The

Sands of Dunkirk og Ducel, en biografi om Benito Mussolini. Collier bor i Surrey i England. Konsulenter: OBERST JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of

Bunkeds Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era og vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars.

MARTIN BLUMENSON, tidligere oberstløytnant

i U.S. Army Reserve, fikk sin utdannelse ved Bucknell og Harvard University. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han i Europa, senere i Korea-krigen. Blumenson er militærhistoriker og har bl.a. undervist ved Acadia University, Naval War College, Citadel og Army War College. Han har skrevet en rekke bøker, særlig kjent er Kasserine Pass og The Patton Pages.

Authorized Norwegian edition © 1979

Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language edition published in the United States by © 1977 Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form

or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval systems, without

prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for review. Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1979 ISBN 82-05-12049-8 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

D. L. TO-24-80

KAPITLENE 1 3

Spill med høy innsats

18

2 Rommels lammende slag

60

Seieren glipper for britene

82

4 Seierens smeltedigel 104

5 En ny alliert slutter seg til krigen 140 6 Amerikanernes ilddåp 162 7 Knock Out 188

BILLEDREPORTASJENE Italias håp om makt og ære

6

Ørkenreven

34

Helvetes egen slagmark

48

Et krigsherjet Malta

72

På perm i Kairo

94

Aksestyrkene får juling 116 Monty ved roret 128

Vekten vipper over 152 Krigen gjennom kameraøyet 174

Prangende finale i Tunis 196 Litteratur

204

Andre bidrag

205

Illustrasjoner

205

Register

206

INNHOLD

ITALIAS HAP OM MAKT OG ÆRE

Italienske antiluftskytsmannskaper i elegante uniformer, fulle av selvtillit før invasjonen i Egypt i september 1940. Maskingeværene er montert på et lastebilplan.

7

IL DUCES DRØM OM ET ROMERSK IMPERIUM «Italienere, grip til våpen og vis deres styrke, deres mot, deres tapperhet!» ropte diktatoren Benito Mussolini til den jublende mengden som fylte den enorme plassen under Palazzo Venezias

berømte balkong (til venstre). Det var den 10. juni 1940, den dagen Italia gikk med i krigen mot de allierte. Hitler hadde snart

underlagt seg hele Europa, og for ikke å bli overstrålt av den tyske føreren besluttet II Duce å gjøre noen raske erobringer selv og i

samme slengen tredoble sitt imperium i Afrika. Mussolini kontrollerte allerede Libya i nord og Eritrea, Italiensk Somaliland Fra marmorbalkongen på Palazzo Venezia i Koma annonserer en kamplysten Mussolini at han har erklært Storbritannia og Frankrike krig.

og Etiopia i sørøst. Nå som Storbritannia sloss for livet, syntes tiden å være inne til å grafse til seg av britiske interesser i Middelhavsområdet. Den 28. juni ga Mussolini ordre til invasjon i Egypt, «den store

belønning Italia venter på». Britene hadde bare 36 000 mann i Egypt, Italia nesten 250 000 i Libya. Allikevel trakk forberedelsene

ut i to og en halv måned. Sommeren igjennom fyrte den

italienske overkommandoen opp under entusiasmen på hjem­ mefronten ved grandiose erklæringer om seire andre steder i Afrika. Mussolinis hærer tok utposter langs den libysk-egyptiske

grensen, rykket inn i Kenya og Sudan og invaderte Britisk Somaliland. I sentrum av Roma ble italienernes fremrykning

markert på et enormt kart (til høyre), og overalt i Italia begynte folk å si: «Vi er blitt en sterk nasjon igjen. Vi kan slåss.» Endelig den 13. september angrep italienerne Egypt og håpet å

feie tvers gjennom landet til Suez-kanalen. 80 000 mann strømmet over grensen til Egypt, fem infanteridivisjoner og syv tankbataljoner. Da røyken lettet og støvet la seg etter det første angrepet, så britene til sin overraskelse store deler av denne

imponerende styrken oppmarsjert foran seg som på parade fremst motorsyklistene, dernest lette tanks, så de andre kjøre­

tøyene, alle pent på rekke og rad. De tallmessig underlegne brite­ ne trakk seg tilbake, men - som Churchill sa det - ikke før «vårt

artilleri hadde forsynt seg rikelig av målene det fikk seg så

gavmildt presentert».

8

Ul H En funksjonær foretar de siste justeringer mens romerne betrakter kartet som er opphengt for å vise italienernes seierrike fremrykning i Nord-Afrika.

9

10

Smarte og selvsikre hanemarsjerende italienske svartskjorter paraderer foran marskalk Rodolfo Graziani i Benghazi den 14. august 1940 underveis til den libyske grensen.

11

Italienske fotsoldater med tropehjelmer, geværer og lette maskingeværer trasker i ørkenen under septemberoffensiven i 1940. Storparten av den italienske hæren besto av infanterister som hadde lite å sette opp mot de mer mobile britene.

MED KURS FOR KATASTROFEN De italienske troppene som rykket inn i Egypt, ga inntrykk av å være en fryktinngytende kampstyrke. Virkeligheten var en annen. De­ res stridsvogner var så spinkle at de falt fra hverandre under ildgivning. Lastebilene med dekk av kompakt gummi tålte ikke stengrunnen i ørkenen og ristet i stykker. Og mange av soldatene var uten trening. Allikevel startet felttoget godt. Etter fire dager okkuperte italienerne Sidi Barrani etter å ha rykket 100 kilometer frem uhindret av britene. Her gjorde de holdt for å konsolidere seg før det siste fremstøtet, og her hadde de sitt første virkelige møte med ørkenen. Landet var goldt og maten spartansk. Offiserene var fornøyd. De fikk god mat og sov mellom lakener; i deres øyne var seieren sikker og ubehaget verdt å utholde. Men soldatene hadde elendige forhold og spiste dårlig. Mora­ len sank. «Dette er et onde som ikke bør vare for lenge,» skrev en. Andre begynte å spørre seg hvorfor de var der. Som en sa det: «Dette er en europeisk krig utkjempet i Afrika med europeiske våpen mot en europeisk fiende... Det legges for liten vekt på dette... Vi slåss ikke mot abyssinere nå.» Den 9. desember rammet orkanen. Britene hadde brukt pusterommet til å bygge opp sine styrker og gikk nå til motangrep - og italiener­ ne var plutselig på vill flukt.

12

En lastebilkolonne med fotsoldater oppstilt i ørkenen i Libya i påvente av marsjordre. Offiserene kjørte i en liten Fiat

cabriolet (til høyre). Kjøretøyet med de overdimensjonerte hjulene helt til venstre ble brukt til å trekke kanoner og feltkjøkken.

13

Artillerigranater eksploderer i bakgrunnen mens italiensk infanteri stormer britiske stillinger i Vestørkenen i desember 1940. Slike heroiske angrep gjorde lite for å demme opp

14

den britiske motoffensiven som utslettet tre italienske divisjoner ved Sidi Barrani og deretter feide over befestningen Bardia.

15

En endeløs strøm av italienske krigsfanger på vei til en samleleir etter Bardias fall i januar 1941. På dette tidspunkt - mindre enn én måned etter starten på den britiske

16

motoffensiven - hadde rundt 80000 italienere i Vestørkenen overgitt seg eller var blitt tatt til fange.

17

Ved daggry den 13. september 1940 gjallet en trompetfanfare over det ødslige ørkenlandskapet i Nord-Afrika. Ut av Fort

Capuzzo, tett opptil den libyske grensen mot Egypt, strømmet en lang rekke med tanks, fulgt av tre infanteriregimenter, et

artilleriregiment, en maskingeværbataljon og flere ingeniør- og bombekasterkompanier. I spissen for kolonnen marsjerte de så­

kalte Arditi, sjokktropper i svarte skjorter væpnet med dolker og håndgranater. I kjølvannet fulgte lastebiler fulle av marmormonu-

menter som skulle markere de italienske krigeres seierrike frem­

marsj mot Kairo for å fravriste britene kontrollen over Egypt. Dette var i hvert fall Mussolinis innerste ønske. Helt siden verdenskrigen brøt ut for et år siden, hadde den italienske dikta­ tor med misunnelig blikk sett hvordan hans aksepartner, Adolf

Hitler, gikk fra seier til seier gjennom Europa. Nå på sensommeren 1940 lot den endelige seieren i vest til å være innenfor rekkevidde

for Hitler. Det gjensto bare å knekke Storbritannia, og med de

stadig mer intense tyske luftangrepene mot britiske byer kunne det bare være et spørsmål om tid før britene måtte gi tapt.

Mussolini vurderte utsiktene og likte slett ikke det han kom frem til. Med mindre han fikk brukt sin egen militære makt mens det fremdeles var tid, ville han ikke ha stort å stille opp med når

aksemaktene skulle dele seierens frukter. «Skal jeg kunne møte

som krigførende part ved fredskonferansen, trenger jeg noen

tusen drepte,» sa han til den italienske generalstabssjefen, marskalk Pietro Badoglio. Denne tesen hadde allerede vært testet i Frankrike, men med nedslående resultat. I juni, like før Frankrike måtte gi tapt for

tyskerne, hadde Mussolini plutselig erklært krig mot de allierte og sendt tropper inn i det sørøstlige hjørnet av Frankrike som

grenset til Italia. Angrepet hadde bare vakt forakt i vide kretser, og han var blitt sammenlignet med en sjakal som prøver å ete av et Mussolini satser høyt

lik. Dessuten hadde han bare vunnet en liten stripe land - Hitler

Grazianis nølende utsettelsestaktikk

hadde ikke villet gi ham mer. Afrika virket derimot mer lovende. Hvis italienerne angrep

Bedragersk ro over Sidi Barrani

Fordekte farer i tørrsvidd terreng

Egypt, hadde de allerede i utgangspunktet visse fordeler. Britene

Utfall mot Italias marine

var på dette tidspunkt i en trengt posisjon. Egypt hadde lenge

Dårlige varsler fra Hellas

vært under britisk kontroll, først som protektorat, senere under en

Churchill går mot sin egen general

avtale som tillot stasjonering av britiske tropper der, men nå

Brått britisk fremstøt mot seier

hadde britene hendene fulle med å forsvare sine egne øyer. Det

Hitler beslutter å gripe inn

begynte å røyne på både med soldater og materiell, og de hadde lite å sette inn for å styrke bastionen i Midt-Østen.

SPILL MED HØY INNSATS

En annen fordel for italienerne var at de hadde lange militære

motgest til Hitlers maktovertagelse i Tsjekkoslovakia. Albania

tradisjoner i Afrika. Libya med sin over 1 500 km lange strategiske

hadde overgitt seg uten kamp, men italienerne var allikevel nødt

Middelhavskyst hadde vært på italienske hender siden 1911,

til å opprettholde en sterk okkupasjonsstyrke der, soldater og

Eritrea og Italiensk Somaliland på den afrikanske østkyst enda

våpen som ellers kunne vært stilt til Grazianis disposisjon.

lenger. Nylig hadde Mussolini også underlagt seg Etiopia. Libya lå

Men Mussolini hungret etter en seier av en eller annen art i

rett vest for Egypt, og Etiopia grenset til de britiske kolonier i Øst-

Nord-Afrika, og Graziani kom ingen vei med sine protester. Alt

Afrika. Britenes dominans i området kunne dermed utfordres på

han fikk ut av II Duce, var beroligende forsikringer: «Jeg har ingen

to fronter.

presise territoriale mål,» hevdet Mussolini. «Jeg ber Dem bare om å

Under talemåtene og den ytre skråsikkerheten visste Mussolini

angripe de britiske styrker De står overfor.» Egypt ville bli en rik

at kampen mot de veltrente britiske styrkene i Egypt ikke ville bli

prise, spådde II Duce, og erobringen av landet betydde

noen gjentagelse av den raske seieren over de etiopiske

«nådestøtet mot Storbritannia».

stammekrigerne i 1936. Men på bakgrunn av det britiske dilemma

Det var en nedslått Graziani som dro tilbake til Libya med bare

for tiden, var mulighetene til stede. Og det ville vise Hitler at II

ett håndgripelig løfte i lommen. Badoglio hadde lovet at han snart

Duce fremmet aksemaktenes sak med den ønskede glød.

skulle sende 1 000 tanks - det mest effektive våpen i ørkenter-

Mannen som Mussolini valgte til å lede de italienske styrkene i

reng. Løftet ble aldri holdt, men det ga for en tid Graziani en logisk

Nord-Afrika, var den 58 år gamle marskalk Rodolfo Graziani, en

unnskyldning for å utsette invasjonen mens han ventet på at

medaljebehengt veteran fra tidligere Afrika-felttog mot oppset­

stridsvognene skulle bli levert. I mellomtiden begrenset krigs­

sige innfødte. Utenfor hørevidde gikk han under navnet «Slakte­

handlingene med britene seg til grensetrefninger. De ulike

ren» etter sine metoder overfor motstanderne.

tapslistene styrket marskalkens dystre anelser: 3 500 italienske

Graziani hadde antatt at oppgaven i det vesentlige ville bli

døde mot 150 britiske.

av defensiv art - å beskytte Libya mot britiske innfall fra øst og

Il Duce ble stadig mer irritert over Grazianis unnfallenhet og

mot angrep fra det fransk-kontrollerte Tunis i vest. Men Frankrikes

satte til slutt en tidsfrist. De italienske styrkene skulle rykke inn i

fall hadde fjernet truselen fra Tunis. Da Graziani overtok kommandoen og fikk vite at det var ventet av ham at han rykket

forestående luftseier over Storbritannia snart ville muliggjøre

500 km inn i Egypt og erobret den store britiske marinebasen i

landsetting av de første tyske soldater på britisk jord. I

Egypt, enten de var klare eller ikke, nå som Hitlers åpenbart nær

Alexandria, ble han forferdet. Han fløy straks hjem til Roma for å

begynnelsen av september ville Mussolini ikke lenger vente på

ha samtaler med Mussolini og stabssjefen Badoglio.

denne landsettingen. Han ga Graziani ordre om å sette i gang

Hans styrker hadde ingenting å stille opp mot britene, hevdet

innen to dager - eller bli utskiftet.

Graziani. Han hadde bare transportmuligheter for fire bataljoner.

Til å begynne med virket Grazianis pessimisme ubegrunnet.

En del av våpnene han disponerte over, hørte bedre hjemme på

Fire dager etter at styrkene marsjerte ut fra Fort Capuzzo, sto

museum: kanoner og geværer fra forrige århundre, rustne

de 100 km inne i Egypt og hadde erobret kystbosetningen Sidi

maskingeværer. Han manglet også moderne utstyr - fly, tanks,

Barrani (se kartet s. 27). Stedet hadde moské og politistasjon, men

panserbrytende våpen og antiluftskyts, til og med miner. Flere

besto ellers av en samling leirhytter. Men Roma Radio lot ikke

steder langs grensen til Egypt måtte italienske nattpatruljer stjele

muligheten gå fra seg og blåste seieren opp til groteske dimen­

britiske miner til sine egne minefelter.

sjoner: «Takket være dyktige italienske ingeniører ruller trikkene

Grazianis nedslående rapport kan ikke ha kommet overrasken­

atter i Sidi Barrani,» het det i radioen.

de på Mussolini og Badoglio. De siste års militære eventyr - særlig

Hva de opprømte italienske lytterne ikke kunne vite, var at

felttoget i Etiopia og intervensjonen i den spanske borgerkrigen -

britene hadde forlatt Sidi Barrani etter planen og trukket seg 130

hadde undergravd Italias militære styrke. I april 1939 hadde Italia dessuten invadert Albania, den lille

endestasjon for en smalsporet jernbane fra Alexandria. Det ga

naboen på den andre siden av Adriaterhavet, som en slags

britene en fordel. Hvis italienerne fortsatte fremrykningen, ville

km lenger inn i Egypt, til svampfiskerlandsbyen Mersa Matruh,

19

forsyningslinjene deres bli ytterligere forlenget og utsatt for

Også britene gikk i stilling, under kommando av generalløyt­

angrep, mens britene nå var nær sine forsyningskilder og kunne

nant Richard Nugent CFConnor, en sjenert, fuglelignende liten

vente til tiden var inne for å gå til motangrep. Men Graziani var uvillig til å sende sine tropper lenger inn i

mann med et beskjedent vesen. I den lange ventetiden ble Mersa Matruh den rene huleboerby etter hvert som O'Connors tropper

Egypt. Både den venstre flanken og forsyningslinjen langs den

gravde grøfter og skytestillinger i kalkstensfjellet under sanden -

eneste kystveien fra Libya lå åpen for beskytning fra britiske

på en spartansk diett bestående av corned beef-stuing og sterk,

krigsskip i Middelhavet. Graziani valgte å gå i stilling i Sidi Barrani.

søt te.

Fra sitt hovedkvarter i den libyske byen Cyrene 450 km lenger

I det britiske hovedkvarteret oppe i Kairo satt også øverstkom­

tilbake ga han øverstkommanderende over bakkestyrkene,

manderende for styrkene i Midt-Østen, general Sir Archibald

general Mario Berti, ordre om å opprette syv forsvarsleire i

Wavell, etter som ukene gikk og ventet på troppeforsterkninger

halvsirkel. I løpet av de neste tre måneder fikk disse utpostene

og nye tanks spesialkonstruerte for nært operativt samarbeid med

preg av bedagelige innkvarteringsleire i fredstid, med raffinerte

fremrykkende tropper. Den britiske «l»-tanken (Fen står for

detaljer som eau de cologne og sølvbørster i offiserenes soverom,

infanteri) med kjælenavnet Matilda veide rundt 30 tonn. Det tre

siselerte glass i offisersklubbene og hermetisk skinke og Frascati-

tommer tykke panseret gjorde den usårbar for italienske kanoner,

vin i messene. På vegger og dører overalt var oppslått kampskrik

mens dens egen topunder kunne blåse hull i den beste

fra Mussolinis taler, skjærende irrelevante for en hær som allerede

stridsvognen italienerne hadde.

var begynt å gå trett av denne søken etter et forsinket romersk

Men det skulle mer enn våpen til for å vinne en krig i dette

imperium: Chi se ferma é perduto (Den som nøler, er fortapt) og

uttørrede og gudsforlatte landet. De to fiendene hadde ikke bare

Sempre avanti (Alltid fremover).

HERTUGENS ØST-AFRIKANSKE IMPERIUM GÅR TIL GRUNNE Mens Mussolinis arméer i Libya forberedte seg på invasjonen i Egypt, iverksatte han den andre halvdel av erobringsplanen for Afrika: et fremstøt mot britene i Øst-Afrika. Til leder for felttoget valgte han hertugen av Aosta, en fetter av kong Viktor Emmanuel og generalgu­ vernør i Italiensk Øst-Afrika. Aosta var populær blant sine britiske naboer i Øst-Afrika. De likte hans sjarm, hans gode manérer, hans «engelskhet». Da Mussoli­ ni ga ham ordre om å angripe i juni 1940, gjorde han det motstrebende, men pliktopp­ fyllende. I løpet av to måneder falt deler av Sudan og Kenya og hele Britisk Somaliland for hans tropper. Et år senere hadde britene tatt alt tilbake og kontrollerte dessuten Italiensk Øst-Afrika. Hertugen ble tatt til fange i de etiopiske fjellene og døde året etter av malaria og tuberkulose som krigsfange i Kenya. Men hans tidligere venner verdsatte nok et bevis på hans noble vesen. Før han flyktet fra sitt hovedkvarter i Addis Abeba, takket han i en høflig note britene på forhånd for at de ville beskytte byens kvinner og barn og «derved vise at det fremdeles finnes humanistiske og rasemessige bånd mellom våre to nasjoner». Hertugen av Aosta, visekonge av Egypt, mottar æresbevisninger fra en høystående etioper i tronsalen til keiser Haile Selassie som var i landflyktighet.

20

hverandre å bekjempe, men også de spesielle hindringer

med et fremrykningstempo på åtte-ti km i timen. Det var lite

landskapet la i veien. Vestørkenen - en betegnelse som

vann i ørkenen, og det som fantes var ofte brakkvann. Hæren skar

opprinnelig gjaldt bare det vestlige Egypt, men som etter hvert

rasjonen ned til 41 liter pr. dag pr. mann - generaler og menige -

også kom til å omfatte Libya - besto av et tilnærmet rektangulært

når de befant seg i fremskutte posisjoner.»

område ca. 800 km langt og 230 km bredt. Bak sandsletta ved

Kort sagt, skrev Moorehead: «Vi prøvde ikke å gjøre ørkenen til

Middelhavskysten lå et høyt ørkenplatå som stort sett besto av

et levelig sted, heller ikke å betvinge den. Vi fant ørkenlivet

brunlig grus og rullestener. Selv om de stenete strekningene var

primitivt og nomadisk, og primitivt og nomadisk levde og

en hard belastning på lastebilfjærer og larveføtter, var det nokså

kjempet hæren.»

lett å krysse platået. Verre var det å komme opp på det. Mellom

Italienerne som satt komfortabelt installert i Sidi Barrani og

platået og kyststripen lå bratte åssider med inntil 200 meter høye

bare håpet på en statisk krig, syntes britenes måte å tillempe seg

klipper, og det fantes bare få overganger for kjøretøyer med

ørkenen på var direkte usmakelig. Fra desember 1940 og

belter eller hjul.

fremover skulle de selv, til en høy pris, komme til å innse fordelen

Fra et militært synspunkt var det verste ved Vestørkenen dens

av den.

mangel på lett kjennelige landemerker. Å krysse denne flaten var

som å seile på åpent hav med bare sol, stjerner og kompass å navigere etter.

Forfatteren Alan Moorehead som da var Egypt-korrespondent for Daily Express, påpekte den slående likheten mellom ørkenkrig

Men før den tid skjedde det to ting andre steder i Middelhavsom­ rådet som fikk direkte innvirkning på felttoget i Nord-Afrika. En av

disse var til umiddelbar nytte for britene, den andre varslet om langvarige vanskeligheter for dem.

og sjøkrig. «Hver enkelt tank og lastebil var en like selvstendig

Om natten den 11. november sveipet torpedobombere fra det

enhet som en jager,» skrev han, «og hver tankeskadron gjorde

britiske hangarskipet lllustrious inn over Taranto i Sør-ltalia,

lange sveip gjennom ørkenen på samme måte som en flåte­

hjemmebasen for den italienske flåten, og ødela tre hangarskip

styrke til sjøs forsvinner i horisonten... Når man fikk kontakt

som lå for anker der. Raidet begrenset i høy grad italienernes

med fienden, manøvrerte man rundt ham for å komme i

muligheter til å true de britiske forsyningskonvoier fra Gibraltar til

angrepsposisjon på samme måte som to flåter prøver å få

Egypt. Det gjorde det også lettere for den britiske Middelhavsflå-

gunstigst mulig utgangsposisjon ... Det var ingen frontlinje...

ten under admiral Sir Andrew Cunningham å herje blant de

Det grunnleggende prinsipp var alltid at en ørkenstyrke må være

italienske konvoiene på deres betydelig kortere reise fra Sicilia til

bevegelig... Vi jaget mennesker, ikke land, slik et krigsskip jakter

Libya. I de neste månedene var det full dekning for Hans

på andre krigsskip og ikke bryr seg om sjøen kampen utkjempes

Majestets Marines tilnavn på Middelhavet, nemlig «Cunninghams

på.»

plaskedam».

Det var også noe annet og udefinerbart som måtte til:

Den andre begivenheten hadde inntruffet noen dager tidlige­

«ørkensansen» som lærte soldaten at han ikke måtte prøve å

re. Den 28. oktober iverksatte Mussolini et nytt utenlandseventyr

påvirke dette skremmende landskapet, men bruke det eller omgå

da han sendte invasjonstropper fra Albania for å invadere

det som best han kunne. De erfarne lederne for de britiske

nabolandet Hellas. Han var støtt over ikke å ha blitt forhåndsvars­

styrkene i Vestørkenen hadde tilegnet seg denne sansen, og

let om tyskernes innmarsj i Romania, og ville, som han selv sa det,

Moorehead har beskrevet hvordan de dro nytte av den:

«betale Hitler med samme mynt».

«Det var alltid ørkenen som bestemte tempoet, kursen og

Mussolinis angrep på Hellas stilte britene overfor et problem.

taktikken. Ørkenens farger gikk i brunt, gult og grått. Hæren

Selv om invasjonen straks møtte voldsom motstand, ble britene

valgte derfor disse som kamuflasjefarger. Veier fantes omtrent

nå konfrontert med et løfte som Churchills forgjenger som

ikke. Hæren brukte digre ballongdekk på kjøretøyene sine og

statsminister, Neville Chamberlain, hadde gitt grekerne i 1939 om

greide seg uten veier. Det eneste tegn til liv i ørkenen var en

å bistå dem med soldater og våpen hvis de ble angrepet.

sjelden fugl nå og da. Under normale forhold nøyde hæren seg

Churchill følte at britene var forpliktet av sitt løfte, selv om de sårt

21

trengte alle de ressurser de disponerte over selv. Han telegraferte

styrkene i Midt-Østen. Fra nå av måtte han planlegge motangre­

til den greske statsministeren, loannis Metaxas: «Vi vil gi dere all

pet mot italienerne i Nord-Afrika som en kamp mot klokken

den hjelp vi er i stand til.»

overfor Churchills stadig nye oppfordringer til handling for å

Metaxas fryktet først at britenes innblanding ville få Hitler til å

støtte opp om de vaklende italienske styrkene og avslo det

redde Hellas. Problemet ble ikke mindre av at de to menn var totalt

britiske tilbudet. Etter hvert forandret imidlertid grekerne mening,

forskjellige av natur - en grunnleggende uforenlighet som til slutt

og da de til slutt likevel aksepterte Churchills ridderlige tilbud,

skulle føre til at Wavell ble fjernet fra sin stilling. Churchill var

innebar dette en forlengelse av krigen i Nord-Afrika. Hjelpen til

likefrem og veltalende, Wavell taus og tilbaketrukken. Da den

grekerne kunne bare komme fra Storbritannias styrkereservoar,

australske statsminister Robert Menzies en gang ba ham gi en

slik det nå engang var, i Midt-Østen.

vurdering av situasjonen i Midt-Østen, svarte Wavell: «Det er en

Mange av mennene rundt Churchill var forferdet over hva de

komplisert affære,» hvoretter han ble sittende taus og grublende i

betraktet som en overilt og lite gjennomtenkt handling fra hans

ti minutter. Churchill vurderte Wavell som en «hederlig, gjen­

side. «Strategisk galskap,» skrev krigsminister Anthony Eden i sin

nomsnitts oberst». Wavell avskydde politikere som blandet seg i

dagbok. Det samme mente trioen som hadde ansvaret for å

militære saker. Han var veteran fra felttogene i Palestina og

beskytte Storbritannias herredømme i Midt-Østen på land, til

Frankrike under Den første verdenskrig - der han mistet sitt

havs og i luften: general Wavell, admiral Cunningham og

venstre øye - og oppfattet det slik at Churchill ikke kunne

luftmarskalk Sir Arthur Longmore, RAF's områdesjef. Særlig

påberope seg noen militær ekspertise etter sine korte pliktturer til

forarget var Wavell i egenskap av øverstkommanderende for

Sudan og Frankrike under foregående krig.

Krigsskueplassen i Nord-Afrika strakte seg over 3 000 km fra El Alamein i Egypt til sør for Casablanca i vest. Krigen raste frem og tilbake i Vestørkenen til slutten av 1942 før den

22

Utover høsten 1940 sendte Churchill en flom av råd,

Planen var bygget opp rundt en opplysning speiderne hadde

kommentarer og kritiske bemerkninger som Wavell kort karakte­

brakt til veie og som senere var blitt bekreftet av flyfotos: mellom

riserte som «barracking» - et australsk uttrykk som brukes om

to av de syv utpostene italienerne hadde etablert som et skjold

tilskuere ved et idrettsstevne som distraherer spillerne ved tilrop.

rundt Sidi Barrani, hadde de latt åpent et hull på 23 kilometer som

Wavell var på det rene med at Churchill hadde begynt å mistenke

hverken var befestet eller ble avpatruljert. De to utpostene var

ham for manglende initiativ, men var allikevel fast besluttet på

Nibeiwa, på kystsletten sør for Sidi Barrani, og Rabia i fjellsiden

ikke å angripe i ørkenen før han var skikkelig forberedt. Han var

mot sørvest. Alle utpostene var befestet østover, mot britene.

også fast besluttet på ikke å røpe den plan som begynte å ta form

Hvis britene kunne komme seg ubemerket gjennom Nibeiwa-

i hans hode, bortsett fra til sine nærmeste underordnede.

Rabiahullet, ville de kunne dreie rundt og angripe de italienske

Men da Anthony Eden kom på besøk til Kairo, ble Wavell

utpostene bakfra der de ikke var befestet.

tvunget til å omgjøre sin beslutning. Krigsministeren foreslo å

Slik planen var finpusset av Wavell og hans feltkommandant,

trekke ut så mye materiell til grekerne at, som Wavell sa det, «Jeg

general O'Connor, forutsatte den at de to divisjonene i

måtte fortelle ham hva jeg hadde i tankene for ikke å bli ribbet til

Vestørkenen, 4. indiske og 7. panserdivisjon, ble trukket inn.

de grader at enhver offensiv ble en umulighet.» Eden ble så

Begge divisjoner skulle rykke frem gjennom Nibeiwa-Rabia-hullet.

imponert av det Wavell fortalte ham at han straks rablet ned

Deretter skulle 4. indiske støttet av 7. kongelige panserregiment

«Egypt viktigere enn Hellas», og sendte den hemmelige planen til

dreie nordover og ta Nibeiwa bakfra. 4. divisjon skulle deretter slå

Churchill i London. Til Wavells overraskelse falt Churchill

til lenger nord mot tre andre leirer på kystsletta og også mot selve

øyeblikkelig for den. Statsministeren skrev senere at da han fikk

Sidi Barrani. Ved et frontalangrep langs kysten skulle styrker fra

høre detaljene i den, «malte jeg som seks katter».

flyttet seg til Marokkos og Algeries byer og strender. Den endte i Tunis' forrevne fjell i 1943.

23

Iført hjelm og flybriller mottar Italo Balbo sine flyvervinger av II Duce i 1927.

Balbo hylles med konfetti i New York.

Balbo inspiserer sitt Savoia-Marchetti hydroplan med for- og akterpropell før den 43 dager lange turen fra Italia til Chicago og tilbake igjen.

24

EN FANTASTISK FLYVERS FALL FRA NÅDENS TINDER Den italienske flyveren Italo Balbo var alt det Mussolini ønsket å være: en vakker, sjarme­ rende internasjonal helt. I 1933 ledet den skjeggete flyveren en armada på 24 sjøfly med tvillingkropp på en oppsiktsvekkende, 20 000 km lang rundtur mellom Italia og Verdensutstillingen i Chicago. Da Balbo landet på Michigan-sjøen, ble han hilst velkommen av over 100 000 beundrere, hvorav mange viftet med Italias røde, grønne og hvite flagg. I New York ga borgermester John P. ©'Brien ham en konfetti-parade og sa at Balbos navn heretter ville bli nevnt i samme åndedrag som Colum­ bus' og Marconis. I Washington spiste flyveren lunsj med president Roosevelt. Den transatlantiske triumfen og verdensbe­ rømmelsen den førte med seg, hadde sin pris - den sjalu Duces hemmelige og farlige hat. Mussolini ga Balbo offentlig et varmt velkommen-hjem-kyss på kinnet og vingene til Italias Første luftmarskalk, men tre måneder senere ble helten sendt av sted som guvernør for kolonien Libya. Stillingen måtte regnes som en skammelig landsforvisning for en mann med Balbos ry og popularitet, men selv tok han det

stoisk. «Jeg adlyder ordre,» sa han. «Jeg er soldat.» Balbo var glødende fascist - han var en av stifterne av bevegelsen og skal ha utviklet nye torturmetoder overfor ikke-fascister -, men han delte ikke Duces begeistring for krigen. Hans innvendinger må utvilsomt ha irritert Mussolini. Da II Duce ble varmt interessert i en pakt med Hitler, protesterte Balbo: «Du slikker tyskernes støvler.» Han var overbevist om at de italienske styrkene i Libya ikke hadde noe å stille opp mot britene i Egypt. Men han skulle ikke få leve lenge nok til å se at han hadde rett. Da han fløy over Tobruk den 28. juni 1940 - bare 18 dager etter Italias krigserklæring mot Storbritannia - ble han skutt ned og drept av sitt eget antiluftskyts. Kanonmannskapene hadde forvekslet Balbos fly med fiendens. (Det fløy riktignok et britisk fly over byen senere men bare for å slippe et kondolansebrev fra sjefen for de britiske flystyrkene i Midtøsten, Sir Arthur Longmore.) Mistanken holdt seg om at den høytflyvende Italo Balbo ikke ble drept ved et uhell, men etter hemmelig ordre fra en sjalu og fornærmet Mussolini.

Balbo og kong Viktor Emmanuel III (til venstre) inspiserer tropper i Libya i 1938.

En soldat finkjemmer vraket av Balbos fly på jakt etter den døde heltens personlige effekter etter at det på mystisk måte ble skutt ned av italiensk antiluftskyts.

25

Mersa Matruh-garnisonen, støttet av kanonbåter fra marinen, ta

fortsette dagen etter til et ikke nærmere spesifisert mål. Offiserene

kystleiren Maktila og hjelpe til med opprenskningsoperasjonene i

i 7. hussarregiment var så sikre på at de snart ville være tilbake i

Sidi Barrani. Størstedelen av 7. panserdivisjon skulle gå nordvesto­

basen at de sendte en ilmelding til Alexandria om en fest 1.

ver mot Buq Buq på kystveien mellom Sidi Barrani og grensen til

juledag.

Libya for å hindre italienerne i å sende forsterkninger. Resten av 7.

Natten til 8. desember fortsatte fremmarsjen. De kunne nå

divisjon skulle samtidig dreie vestover mot fjellene for å forhindre

følge lysbluss som på forhånd var plassert langs ruten av patruljer

en eventuell innblanding fra Rabia og Sofafi, den andre leiren der.

på en slik måte at de ikke var synlige fra de italienske leirene;

Wavell hadde ingen planer om en større offensiv. Han hadde

jevne lyset fra stormlampene. KL 01.00 gjorde britene holdt, bare

forberedt et raid av maksimalt fem dagers varighet med Buq Buq,

noen kilometer unna den italienske leiren i Nibeiwa.

halve bensinkanner med «ryggen» til fienden skjermet for det

40 km vest for Sidi Barrani, som ytterste punkt for den britiske

De var ikke klar over hvor heldige de egentlig hadde vært. De

fremrykningen. Han hadde tre mål med offensiven: å teste

var blitt oppdaget tidligere på dagen - av ingen ringere enn sjefen

italienernes kampevne i et større slag og ikke bare i mindre

for de italienske kampjagerne, oberstløytnant Vittorio Revetra,

trefninger, å ta noen tusen fanger og - fremfor alt - å slå hardt til

under en rutinetur fra en flyplass ved kysten. Revetra meldte

før tyskerne rakk å intervenere i Libya.

straks fra til marskalk Graziani i hovedkvarteret om at han hadde

Italienerne hadde rundt 80 000 mann, O'Connor bare 30 000 -

sett «et stort antall panserkjøretøyer» fra vei fra Mersa Matruh.

en broget blanding av engelskmenn, irer, skotter, sikher, pathaner

Til hans forbløffelse ba Graziani rolig om «å få det skriftlig».

og hinduer. Kl. 07.00 den 6. desember satte de to divisjonene seg i

bevegelse, med tanks, selvdrevede kanoner og lastebiler spredt

Marskalken hevdet senere at han hadde varslet sine underord­ nede i felten. Men det ble ikke tatt noen forholdsregler mot de

britiske kolonnene.

ut over en to kilometer bred front med 200 meters mellomrom.

Det var mørkt da britene ble vekket kl. 05.00 den 9. desember.

Stener og tornekratt reduserte ofte farten til et minimum. De

I taushet inntok de sin hermetiske bacon og varme te og rundet

måtte tilbakelegge over 120 km før de kom i kamp, men

av med en «kampdram» av rom. Lenger øst begynte den

O'Connor med sin ørken-erfaring visste hvilken påkjenning

befestede leiren i Nibeiwa såvidt å våkne til liv. Kl. 07.15 satte den

landskapet innebar og hadde lagt sine planer i overensstemmelse

første britiske tank seg i bevegelse. Noen av soldatene kunne

med det. Et helt døgn lot han sine menn ligge ned og hvile under

kjenne en uimotståelig duft av varm kaffe og wienerbrød:

åpen himmel, midtveis mellom Mersa Matruh og de italienske

italienerne laget frokost.

utpostene. De kunne naturligvis bli oppdaget av italienske

Den ble aldri spist. Rekke på rekke med tanks drønnet frem,

rekognoseringsfly, men så lite som mulig ble overlatt til

flankert av beltebiler med oppvendte maskingeværer mot de

tilfeldighetene. 0'Connor hadde til og med gitt ordre om å fjerne

forbløffede vaktene på festningsvollene. Så hørtes en fullstendig

frontrutene på lastebilene så de ikke skulle reflektere sollyset og

fremmed lyd for italienske ører: hylende sekkepiper som blåste til

tiltrekke seg fiendtlige flyveres oppmerksomhet.

angrep mens Cameron Highlanders sprintet frem mot leiren med

Langs fremrykningsruten lå det forsyninger i dype ørkenbrøn-

blinkende bajonetter. I all forvirringen fikk de italienske kavaleri-

ner - på forhånd plassert der av patruljer etter mønster av de

hestene panikk og stormet vrinskende gjennom den drivende

krigerske sarasenere mer enn tusen år tidligere. Det var lagret nok

røyken.

mat, bensin og ammunisjon til de fem dagene raidet var ment å

skulle vare og til den planlagte hjemreisen til Mersa Matruh.

Italienerne hadde ikke en sjanse. Tyve av deres tanks sto

parkert utenfor leirområdet. Matilda'ene skjøt dem i småbiter og

De fleste av O'Connors soldater trodde de var ute på en

rumlet videre. Forsvarerne sloss tilbake med maskingeværer og

rutineøvelse. De få offiserene som var innforstått med aksjonen,

håndgranater; mange fikk en blodig død under Matilda'enes

ga bare generelle beskjeder under sine briefingen tankførerne fikk

larveføtter. Stridsvognene arbeidet seg fremover «som stålpigger

bare ordre om å tilbakelegge en viss avstand, hvile om natten og

som roter i et vepsebol», som et øyevitne senere formulerte det.

Italienske styrker (røde piler) startet fra Fort Capuzzo og rykket 700 km vestover til Sidi Barrani i Egypt, der de etablerte syv befestede leire (røde sirkler). Britene (svarte piler) trakk seg tilbake til Mersa Matruh. De iverksatte en motoffensiv tre måneder senere, rykket frem langs kysten og gjennom et ubefestet fjellskar mellom Nibeiwa og Rabia og skjøv hele tiden italienerne tilbake foran seg. De fleste gjenværende italienske styrker overga seg ved Beda Fomm, nesten 500 km inne i Libya.

26

Andre husket andre ting: stanken av kreosot-tønner gikk i

Det var mange underlige episoder. Oberstløytnant Eustace

luften, italienske offiserer i tunge, blå kavalerifrakker som prøvde

Arderne rykket frem mot Maktila i spissen for 1. Durham lette

å samle sine menn, et virvar av uspist mat og ubrukt ammunisjon

infanteriregiment og gjorde seg klar til angrep. Men etter bare to

mellom teltene. Fenrik Roy Farran syntes lynagrepet minte om

salver fra Ardernes maskingeværer, ropte en av offiserene: «Der er

«gullrushet mot Klondike». Menig Jimmy Mearns i 2. Camerons

et hvitt flagg, Sir!» «Tøys!» glefset Arderne. Men det var riktig. Inne i

skjøt som i en drøm mot en afrikaner ved et maskingevær; da han

fortet sto en brigadegeneral og fem hundre soldater i stram giv

sto bøyd over den falne svarte soldaten og så hvordan blodet

akt. «Monsieur,» hilste generalen på diplomatfransk. «Nous avons

sprøytet ut av et hull i strupen, kjente Mearns sjokket over å ha

tiré la derniére cartouche.» («Vi har brukt vår siste patron».) Ved

tatt sitt første liv og måtte hjelpeløst kaste opp. Begge sider kjempet innbitt. Kommandanten i Nibeiwa, general Pietro Maletti, kom løpende ut av teltet sitt mens han

siden av ham der han sto, lå en diger haug med ubrukt ammunisjon. Raidet mot Sidi Barrani tok to dager. På et tidspunkt oppsto en

fyrte løs med et maskingevær. Han falt om med en kule gjennom

sandstorm så tett og voldsom at Argyll-regimentet ved en

lungen, men fortsatte å skyte. Løytnant James Muir som var lege i

feiltagelse kom i frisk kamp med Cameron-regimentet. Byen falt

1. Argyll and Sutherland Highlanders, lå på en båre med knust

etter et kort slag. Den samme historien hadde gjentatt seg -

skulder og bekkenben og instruerte bærerne hvordan de skulle

britene hadde kommet fullstendig overraskende på den. Italiener­

behandle de sårede.

ne flyktet til de grader over hals og hode at da de første Matil-

Klokken ni var kampen over. Den første av de italienske

dazene rullet inn i de ødelagte gatene som fremdeles røk etter det

utpostene hadde falt etter bare tre timer. Mot all forventning var

forutgående bombardementet fra britiske skip, fant britene en

det blitt tatt 2 000 fanger. Da angrepet fortsatte mot Tummar Øst

blindtarmpasient som var etterlatt med åpen mave på opera­

og Tummar Vest, to andre fiendeleirer 16 km nord for Nibeiwa,

sjonsbordet.

ble britene grepet av et slags vellystig lettsinn. De følte seg som

Innen 12. desember, tre dager etter at offensiven begynte,

spillere som satt i flaks - de kunne ikke tape nå. En kaptein som

hadde 39 000 italienere overgitt seg eller var blitt tatt til fange.

hadde fått ødelagt lastebilen sin, var fast besluttet på ikke å

Britene hadde ventet seg i høyden 3 000 og befant seg i en kinkig

etterlate den og lot seg taue baklengs til slaget med sin

situasjon. En tankfører meldte over radioen: «Jeg sitter fast blant

uforstyrrelige oppasser ved siden av seg i setet. En gruppe fra 1.

200 - nei, 500 - menn som står med hendene i været. For

Royal Fusiliers rykket frem mot Tummar Vest mens de sparket en

himmelens skyld, få sendt hit det jævla infanteriet.» En bataljon-

fotball mellom seg, helt til en italiensk kule punkterte den mellom

sjef anslo fangene sine til «20 mål med offiserer, 800 mål med

bena på dem. Ved siden av dem huiet og skrek de newzealandske

korporaler og menige.» Endeløse rekker av italienere i støvete

sjåførene fra sine transportvogner - de hadde ingen funksjon i

grønne uniformer korket veien til Mersa Matruh. Da de forbløffe-

slagplanen, men ville ikke gå glipp av moroa.

de offiserene der så hvor mange de var, utstyrte de dem med

27

materialer og piggtråd og lot dem bygge sin egen fangeleir.

Den 16. desember - en uke etter at kamphandlingene begynte

Misnøyen med fascismen og II Duce ble snart åpenbar. Noen

- hadde de tatt Sollum og Halfaya-passet og også krysset grensen

fangne italienske ingeniører fra Nibeiwa som så at britiske

til Libya og erobret Fort Capuzzo, Sidi Omar og andre

soldater holdt på å bygge en ny, fremskutt kanonstilling, grep

befestninger som italienerne hadde etablert ved foten av fjellene

hakker og spader og hjalp dem med arbeidet. Andre fanger lærte

nær festningsbyen Bardia.

britene å lage spaghetti med tomatsaus. En italiener som var født i

Like raskt som Wavells planleggingsstab kunne produsere sine

Pittsburgh, ga uttrykk for det mange av fangene tenkte: «Fikk jeg

analyser av neste kampfase, like raskt gjorde 0'Connor dem

kloa i den jævla kjøteren Mussolini, skulle jeg drepe ham på

uaktuelle. Da Wavell viste admiral Cunningham rundt i krigsrom-

flekken.»

met i hovedkvarteret i Kairo, innrømmet han med sin karakterisis-

Wavell i Kairo innså snart at hans «femdagers-raid» ikke lot seg

ke åpenhet: «Vet du, jeg hadde aldri trodd det skulle gå slik.»

Churchill jublet. For ikke lenge siden hadde han antydet at

stanse og uunngåelig forvandlet seg til et større felttog. Om kvelden den 11. desember fikk han en melding fra felten: «Har

Wavell «lusespilte». Nå hilste han sin øverstkommanderende i

nådd frem til den andre B'en i Buq Buq» - der den britiske

Midt-Østen med ordene i Matteus 7,7: «Bed, så skal eder gis, let, så

offensiven opprinnelig var ment å skulle stanse. O'Connors

skal I finne, bank på, så skal det lukkes opp for eder!» Men

soldater marsjerte videre.

vennskapet mellom de to menn skulle bli kortvarig. Da

28

CYConnors hovestyrke hadde lagt Buq Buq langt bak seg og rullet

I den tiden som nå fulgte, satte Mussolini sin lit til en av sine

videre for å beleire Bardia, måtte den etterlate en bataljon på

feltoffiserer, nemlig generalløytnant Annibale Bergonzoli, kom­

slagmarken. Etter ordre fra Churchill skulle den sette i stand

mandanten i Bardia, med tilnavnet «Elektrisk kinnskjegg» på grunn

italienske kanoner og kjøretøyer - som skulle sendes til grekerne

av det flammende røde skjegget. Bergonzoli var ingen skrive-

når de endelig aksepterte britenes tilbud om hjelp.

bordsgeneral. Han var veteran fra borgerkrigen i Spania, foraktet all luksus, spiste og drakk med sine menn og sov i et vanlig felttelt.

Forholdet mellom Graziani og Mussolini ble også stadig dårligere. I

«Jeg er overbevist om at «Elektrisk kinnskjegg» og hans tapre

et «mann-til-mann»-telegram beskyldte marskalken Mussolini for

soldater holder stand, koste hva det koste vil,» formante Mussolini

aldri å ha lyttet til hans råd og for å ha påtvunget ham en håpløs

Bergonzoli. Generalens svar var passende dramatisk: «I Bardia er

oppgave. Graziani ba også om massiv tysk luftstøtte, for «man kan

vi, og i Bardia blir vi.»

ikke rive opp stålpanser med bare neglene». Som alltid når

Han hadde all grunn til å føle seg selvsikker. Bardia lå 120 meter

krigslykken sviktet, skyldte Mussolini på sine menn i felten. «Fem

over en halvsirkelformet havn, hadde en garnison på 45 000

generaler er tatt til fange og én er død,» sa han til svigersønnen,

mann og var omgitt av et tre mil langt forsvarsbelte. Erobring av

utenriksminister grev Galeazzo Ciano. «Dette er prosenten av

byen forutsatte bruk av tanks, og mangel på reservedeler hadde

italienere som har militære egenskaper og de som ikke har det.»

midlertidig satt alle unntatt 23 av CFConnors Matilda'er ut av

drift. Hovedbyrden av angrepet ville falle på infanteriet. Det måtte sikre et brohode over en fire meter bred antitank-grøft og

minefeltene bakenfor for å skaffe Matildazene en sikker passasje. Få menn var bedre egnet for oppgaven enn soldatene i 6.

australske divisjon som nettopp var ankommet fra Palestina for å avløse 4. indiske divisjon. Ombord på troppetransportskipene som brakte dem til Midt-Østen hadde anzaCene - som var den

uoffisielle kollektivbetegnelsen på australierne og newzealenderne - gjort livet til et helvete for sine offiserer. De hadde svømt

halvnakne i land på Ceylon og rotet rundt i gatene, stjålet et gigantisk ølfat fra et av bryggeriene i Cape Town og kysset alle

kvinnfolk de kom over. Nå var det bare én ting disse

kjernetroppene tørstet etter: å slåss. Den 20. januar drønnet luftmarskalk Longmores Wellingtonbombere inn over Bardia. Et vedvarende bomberegn rystet

kanonstillingene og maskingeværredene og satte fyr på tanks og

depoter langs forsvarsbeltet. Hele natten hamret RAF løs på målene, og så om morgenen den 3. januar rykket australierne

frem. Ingeniørtroppene blåste opp antitank-grøften med dyna­ mitt for å lage overganger, skar over piggtrådsperringene rundt

minefeltene og kastet håndgranater for å detonere minene. Det

var en komplisert plan som krevet en komplisert forsyningstjenes­

te: 300 par hansker til piggtrådtroppene ble flysendt fra Kairo og først utdelt da soldatene rykket frem. Bak piggtråd kutterne kom

bølger av anzacs som skrålte: «Her kommer vi for å se trollmannen, den vidunderlige trollmannen fra Oz», iført ermeløse

Brennende bensinlagre legger fremdeles et liksvøp av svart røyk over Tobruk, en viktig italiensk havneby i Libya, to dager etter at byen falt. Australske tropper inntok byen den 22. januar 1941 - noen av dem ved hjelp av erobrede italienske tanks som de dekorerte med kenguruer for at kameratene ikke skulle forveksle dem med fienden.

29

lærvester mot kulden som de skrekkslagne italienerne trodde var

Den store havnebyen Tobruk var neste mål. O'Connors tanks

en slags rustninger. Innen middag hadde australierne drevet en

og lastebiler feide frem som en slagflåte. Blant dem fantes også

13 000 meter bred og 3 000 meter dyp kile i forsvarsbeltet.

erobrede italienske lastebiler, påmalt slagord som «Benitos Buss»,

Samtidig var Bard ia utsatt for intenst bombardement fra en

og langs ruten dukket det opp nymalte veiskilt hvor det sto: «Hvis

britisk flåtestyrke bestående av tre slagskip, deriblant admiral

do lika spaghetti, RETT FREM. Neste stopp TOBRUK - 27 km.»

Cunninghams flaggskip, Warspite, og syv jagere. Da bombarde­

Men samtidig som OConnors styrker nådde utkanten av

mentet var over, gled kanonbåtene Ladybird og Aphis og

Tobruk - nesten 200 km lenger borte enn deres opprinnelige mål

hjelpeskipet Monitor inn mot land. På kloss hold slynget de

granater mot festningsverkene bak klippen Bardia lå på.

Ved daggry hang en tung, svart røyksky over den herjede

fikk Wavell i Kairo en ny påminnelse om at operasjonen foregikk på lånt tid. Churchill oppfordret igjen grekerne innsten­ dig om å akseptere britisk hjelp. Metaxas unnslo seg fremdeles,

byen. Da løsnet plutselig et helt parti av klippeveggen og gled

men Churchill var urokkelig. Wavell utba seg i et budskap til

drønnende mot havet samtidig som det rev med seg flere av

London statsministerens politiske linjer overfor Hellas: «Det er

forsvarernes kanonstillinger. Utover dagen innså Bergonzoli at stillingen var håpløs.

ingenting vi kan gjøre herfra som kan stanse tyskernes fremryk­ ning i tide, hvis de har slike hensikter.»

Bombingen hadde brutt vannforsyningen og ødelagt matlagrene.

Churchills svar var en bitende irettesettelse. «Intet må komme i

Iført menig uniform snek han seg ut av byen sammen med en

veien for erobringen av Tobruk, men deretter skal alle operasjo­

håndfull soldater. De passerte så nær britenes linjer at de kjente

ner i Libya underordnes hjelpen til Hellas,» informerte han Wavell

lukten fra feltkjøkkenene. Ved å gå om dagen og gjemme seg i

og la iskaldt til: «Vi venter og krever at man raskt og aktivt retter

huler om natten greide Bergonzoli å flykte til Tobruk, 110 km

seg etter våre beslutninger.»

lenger vest.

Codt innpakket mot morgenkulden står generalløytnant Richard 0'Connor (til venstre), sjefen for britenes ørkenstyrker, og general Sir Archibald Wavell, øverstkommanderende i Midtøsten, og konfererer med hverandre utenfor Bardia dagen før denne italienske befestningen falt for britenes styrker.

30

Utover høsten 1940 ble Hitlers syn på krigsskueplassen i

mellomstore bombefly og Stuka stupbombere drønnende inn

Middelhavsområdet omhyggelig nedtegnet av sjefen for den

mot konvoien. Stukaene falt av i perfekt formasjon og hylte ned

tyske generalstab, generaloberst Franz Halder. I dagboken for den

mot lllustrious. Hangarskipet ble truffet av seks 500-kilos bomber.

1. november står det: «Der Fuhrer er svært irritert over italienernes

Én boret seg gjennom flydekket, eksploderte i malinglageret og

manøvrer i Hellas... ikke innstilt på å sende noe som helst til

sendte enorme flammesøyler mot himmelen. En annen sprang på

Libya... la italienerne greie seg selv.» Og den 3. november: «Der

kanon nr. 2 på styrbord side, rev den løs fra fundamentet og

Fuhrer erklærte at han ikke vil ha noe med Libya-historien å

drepte besetningen. En tredje rammet flyheisen og blåste et fly og

gjøre.»

flyets pilot i småbiter. Andre bomber eksploderte i skipets indre,

Men britenes angrep på Taranto åtte dager senere og en advarsel fra storadmiral Erich Raeder om at britene «hadde tatt

ødela ildskjermene og hamret hangaren til et gigantisk hvelv.

Voldsomme branner raste over hele skipet.

initiativet på alle punkter i Middelhavet», fikk Hitler til å forandre

Boyd sto nå overfor den krisesituasjon alle skipssjefer frykter:

mening. Tidlig i desember ga han ordre om at et visst antall tyske

flydekket var ødelagt, og ingen fly kunne derfor lande eller ta av.

fly skulle overføres til baser i Sør-ltalia for å delta i angrepene på

Han bet i den tomme snadda («for at ikke tennene skulle klapre

britiske handelsskip i Middelhavet.

av angst») og satte kursen mot Malta, lllustrious hadde slagside

Denne beslutningen ble iverksatt mindre enn en uke etter

til styrbord og spydde tykk, svart røyk, men skar gjennom vannet

Bardias fall og kom til å snu utviklingen i ørkenkrigen. Luftwaffes

med en fart av 21 knop. Tre ganger underveis angrep akseflyene

inngripen gjorde aksemaktenes forsyningskonvoier nærmest

- Savoiaer, Stukaer og så Savoiaer igjen -, ødela sykelugarene

immune og representerte en dødelig fare for de britiske.

og offisersmessen og fikk brannene til å blusse opp igjen. Men

Virkningen var rask, dramatisk og knusende. Generalløytnant Hans-Ferdinand Geisler, sjefen for Luftwaffes X. Luftkorps, hadde

kl. 22.15 la skipet til ved Parlatorio-kaien på Malta til full musikk

og jubel fra den fremmøtte folkemassen.

knapt fått etablert seg i sitt nye hovedkvarter i det praktfulle San

Ilddåpen var ikke over. Også i havnen angrep Stuka'ene flere

Domenico-hotellet i Taormina på Sicilia før han den 10. januar

ganger, skadet skipet under vannlinjen og satte kjelerommet

1941 fikk melding om at en britisk konvoi med sterk eskorte av

under vann. To uker senere gled lllustrious ut av Malta ved

krigsskip var observert. Den hadde kurs østover fra Gibraltar med

solnedgang med reparasjonsstillasene fremdeles dinglende langs

soldater og fly til Malta, Storbritannias livsviktige fly- og marine­

skutesiden og nådde til slutt Alexandria, stadig flytende, men

base i det midtre Middelhavet.

ubrukelig i kamp for 11 måneder fremover.

Blant eskortefartøyene var 23 000-tonneren lllustrious hvis

Bombingen av lllustrious markerte begynnelsen på et intensi­

torpedobombere hadde deltatt i angrepet på Taranto. lllustrious

vert luftangrep mot Malta som skulle komme til å vare i nesten to

var et av Storbritannias nyeste hangarskip og hadde panserkledd

år og gjøre øya til et av de mest utsatte bombemål under hele

flydekk. Skipet representerte en fryktelig trusel mot de italienske

krigen. Før marerittet var over, hadde det dalt over 14 000 tonn

forsyningskonvoiene, og Geisler fikk klar beskjed fra Berlin:

bomber ned over malteserne.

«lllustrious muss sinken.»

Den 20. januar sto O'Connor utenfor Tobruk. Hans tropper

Kl. 12.28 sto kaptein Denis Boyd på broen på lllustrious 160 km

hadde knust åtte italienske divisjoner, og av den opprinnelige

vest for Malta og speidet engstelig mot himmelen. Bare noen

Nord-Afrika-styrken på rundt 250000 mann var det nå bare

minutter tidligere hadde noen av hans Fulmar-jagere drønnende

125 000 dårlig utstyrte fiendtlige soldater tilbake. Men hvis han

tatt av mot Sicilia i hælene på to italienske Savoia-torpedobom-

ikke greide å knekke den italienske hæren i Libya innen en måned

bere. På flydekket sto flere andre Fulmar-jagere med motorene i

og fikk lagt hele den østlige provinsen Cyrenaica under britisk

gang og skulle ta av om syv minutter. Boyd lurte et øyeblikk på

kontroll, ville tyskerne antagelig intervenere.

om han skulle få dem i luften tidligere, men slo det fra seg.

Det tok ham halvannen dag å bryte gjennom Tobruks 50 km

Disse syv korte minuttene ble skjebnesvangre for den britiske

lange ytre forsvarslinjer. Australierne ble overrasket av en

Middelhavsflåten. I 12 000 fots høyde kom 30-40 Junker-88

sandstorm, og noen av dem måtte ta på seg gassmasker, men de

31

fikk stukket eksplosiver under piggtrådsperringene og blåst dem i

umulig å få koordinert angrepene. Et bisart innslag i bildet var de

småbiter. Ved solnedgang 21. januar hadde de fremste enhetene

lokale araberne som kom for å selge egg på begge sider under

kjempet seg de 13 kilometrene frem til selve Tobruk. «Politiet i Tel

forbigående pauser i kamphandlingene.

Aviv bød på hardere motstand enn dette,» kommenterte en

Den 6. februar var en av de britiske brigadene redusert til 15

australier som hadde tjenestegjort i Palestina. Da de kjørte inn

tanks, og nå ble bløff like viktig som panser. Da en underoffiser

mot byens sentrum, ble de møtt av en australsk flyver som itali­

klaget over at kanonløpet hans var fullstendig vridd, foreslo stridsvognkommandøren at han ble på sin plass og rett og slett

enerne hadde tatt til fange: «Velkommen, gutter! Byen er deres.»

Derna, femten mil vest for Tobruk, falt åtte dager senere.

så farlig ut.

O'Connor, som hadde mavetrøbbel og var anspent og nervøs, sto

Ved daggry den 7. februar fikk CVConnor melding om at marskalk

nå overfor sin vanskeligste oppgave: kunne han få nedkjempet

Graziani hadde fortrukket til Tripoli og at hæren han etterlot

italienerne før de evakuerte Cyrenaica? De trakk seg nå hurtig

hadde overgitt seg; den var ikke lenger i stand til å kjempe.

tilbake langs kystveien sørvestover fra Derna mot Benghazi på

O'Connor og Dorman-Smith kjørte i bil gjennom 25 kilometer

veien til Tripoli. Handlet han raskt nok, hadde han en mulighet til

med krigsødeleggelser. På hver eneste høyde sto det utbrente

å avskjære dem før de unnslapp. Forbannet som han var etter at

tanks. Likene ble langsomt dekket av hvirvlende sand; over dem

en stor italiensk tankstyrke hadde unngått en britisk felle ved

kretset ørkenfuglene. «Dick, hvordan føles det å vinne en

Mechili, et fort innenfor Derna, ga CYConnor utløp for et av sine

fullstendig seier?» spurte Dorman-Smith. «Jeg kommer aldri til å tro

sjeldne raseriutbrudd. Han stormet mot generalmajor Sir Michael

at jeg er en dyktig general før jeg har ledet styrkene mine under

0'Moore Creagh, sjefen for 7. panser: «De skal avskjære kyst­

en tilbaketrekning,» svarte 0'Connor rolig.

veien sør for Benghazi, og det skal skje nå, jeg gjentar nå!» Det

I messeteltene og i O'Connors nye hovedkvarter utenfor Beda

bredte seg raskt ned gjennom gradene: «Kodeordet er Galopp.»

Fomm hadde alle dagen igjennom en følelse av antiklimaks. Noen

Ved daggry 4. februar rykket 7. panser, som nå var redusert til

lurte på om kampen virkelig var over. Da oberstløytnant John

50 tunge og 80 lette tanks, ut av Mechili og satte kursen tvers over

Combe i 11. hussar-regiment ble fortalt at 400 italienere var rede

det øde innlandet på Cyrenaica for å prøve å avskjære italienerne

til å overgi seg, svarte han trett: «Be dem komme igjen i morgen

etter Benghazi. I 30 timer ristet og skaket kolonnen seg frem de

tidlig.» 0'Connor nippet til en seiersdrink og unnskyldte seg høflig

250 sønderrivende kilometrene over Stener og dumper mens

overfor en fanget italiensk general over den primitive innkvarte­

soldatene gråt og spydde av ren utmattelse inni panservognene. I

ringen og nevnte at han ikke hadde sett så mange italienske

kjølvannet fulgte CTConnor og brigadegeneral Eric Dorman-

generaler på én gang siden 1911 i India, da han deltok på et

Smith, Wavells utsending til den vestlige ørkenstyrken. Da

storslagent internasjonalt møte der. Blant dem var general

CTConnor så alle de ødelagte og etterlatte britiske stridsvognene

Bergonzoli. Bergonzoli sa da forlegent det som kunne ha vært

langs ruten, ble han plutselig grepet av tvil. «Herregud,» utbrøt han

minneordene over felttoget: «Dere kom for tidlig.»

til Dorman-Smith. «Tror De dette kan gå bra?»

Men ved middagstid den 5. februar kom meldingen de alle

Overalt fikk man påminnelser om at italienerne hadde betalt en fryktelig pris for Mussolinis Nord-Afrika-drøm. Fenrik Roy

hadde ventet på fra en panservogn i nærheten av landsbyen Beda

Farran og hans menn fikk i oppdrag å begrave et fiendtlig

Fomm sør for Benghazi. Veien var avskåret. Tredve minutter

tankmannskap, men orket ikke å utføre oppgaven. Hele mann­

senere varslet en støvsky at de første italienske lastebilene

skapet på fire hadde fått hodene blåst av av en granat mens de

nærmet seg i nord. O'Connor hadde satt fellen bare en halvtime

satt på sine poster. Stanken inne i tanken var ikke til å holde ut.

før byttet kom.

Plutselig begynte tanken å rulle utfor høyden med motoren i

Kampen varte i halvannet døgn. Igjen og igjen angrep de

gang. Foten til den døde føreren hvilte fremdeles på gasspedalen.

italienske tanks en masse i et fortvilet forsøk på å bryte igjennom,

Vettskremte nærmet Farran og mennene hans seg til slutt tanken,

men de hadde bare ett radiosett pr. 30 tanks, og det var nærmest

helte bensin på den og tente på.

32

Den 12. februar dro Dorman-Smith tilbake til Kairo i et viktig

fanger og erobret rundt 400 tanks, over 1 000 kanoner og de store

oppdrag: å prøve å overtale sin øverstkommanderende til å

befestningene Bardia og Tobruk. Men han hadde slått italienerne

innvilge CVConnors anmodning om å få fortsette fremrykningen

for raskt. Fire måneder senere ville alle Hitlers ressurser ugjenkal­

mot Libyas hovedstad Tripoli. Men i samme øyeblikk som han

lelig ha vært satt inn i angrepet på Russland, og andre militære

trådte inn i Wavells rom, visste han svaret. Ørkenkartene var

eventyr ville da ha vært helt utelukket. Nå hadde britene i Afrika

forsvunnet fra veggene og var erstattet med karter over Hellas.

trøbbel i vente, rett og slett på grunn av sin egen effektivitet.

Wavell veivet med armen mot dem. «Her ser du, Eric,» sa han

Søndag 9. februar ankom generalmajor Enno von Rintelen,

tørt, «jeg er travelt opptatt med våroffensiven.» Den greske

den tyske militærattasjé i Roma, til Mussolinis 40-roms eiendom,

statsminister Metaxas hadde plutselig angått ved døden, og

Villa Torlonia, med nyheter som fikk II Duce til å stråle. En

etterfølgeren, Alexander Koryzis, hadde til slutt akseptert Chur­

panserdivisjon og en lett mekanisert divisjon skulle sendes fra

chills tilbud om hjelp.

Tyskland for å avsperre Tripolitania, provinsen vest for Cyrenaica i

Også en annen skjebnens ironi lå i vente for Wavell. På to må­

neder hadde O'Connor rykket 800 kilometer frem, tatt 130 000

Libya. Tyskland kom italienerne til unnsetning i Nord-Afrika.

33

Generalløytnant Erwin Rommel - med skotskrutet skjerf og erobrede britiske beskyttelsebriller - fører sine pansertropper gjennom den nord-afrikanske ørken.

35

EN LEGENDARISK SOLDAT MED EN SJETTE SANS Den unge løytnant Rommel som instruktør for rekrutter i 1912. Rommel var en alvorlig og sindig mann, fascinert av minutiøse militære detaljer.

I januar 1942, da de allierte styrkene i Nord-Afrikas ørken kjempet for å gjenvinne områdene de hadde tapt til tyskerne, sto Winston Churchill i Underhuset og avga en hyllesterklæring til en av Storbritannias mest innbitte fiender: «Vi står overfor en uhyre

dristig og dyktig motstander og, om jeg får si det midt oppe i

krigens redsler, en stor general.» Generalen var Erwin Rommel, en pågående, utrettelig og dristig

soldat hvis bedrifter i Nord-Afrika ga ham tilnavnet «Ørkenreven»

og gjorde ham til en legende blant sine fiender. Som sjef for Afrika-korpset brukte Rommel Blitzkrieg-taktikk i ørkenkrigen

med en dyktighet som slo britene med ærefrykt. Blant de allierte kom navnet til å bli ensbetydende med suksess - til de grader at britiske soldater gjerne sa om en kamerat som utmerket seg at

han «gjorde en Rommel». Rommel var født i landsbyen Heidenheim som sønn av en

lærer. Han begynte i hæren som attenåring og fikk høye utmerkelser for mot og dyktighet i kamp mot franskmenn og

italienere under 1. verdenskrig. Før han var 25 ble han gjerne rådspurt av høyere offiserer om taktiske spørsmål. To tiår senere -

da han var blitt generalmajor - førte han en panserdivisjon gjennom Frankrike i en operasjon så vellykket at den gjorde ham til en nasjonal helt i Tyskland.

I ørkenen raste Rommel frem som en sandstorm. Han ledet sine tanks fra frontlinjen, uten hensyn til granatene som

eksploderte rundt ham eller faren for å bli tatt til fange, beskyttet av det soldatene hans kalte Fingerspitzengefuhl, «fingerspissfølel-

se», en sjette sans. «Ingen admiral har noensinne vunnet et sjøslag

fra stranden,» pleide han å si, tilbøyelig som han var til å sammenligne ørkenkamper med sjøslag. Hans lynraske oppfinn­ somhet i kamp stred ofte mot lærebøkene i militær taktikk og spredte forvirring blant fienden. Han var en mester i det

uforutsette, med genial sans for improvisasjon. Utover det å føre

krig, hadde han få interesser. «Han var 100% soldat,» mintes en general som tjenestegjorde under ham. «Han gikk opp i krigen

med kropp og sjel.»

Rommel med marskalkstaven Hitler forærte ham i september 1942. Bildet er tatt av Der Fuhrers sjeffotograf Heinrich Hoffmann.

37

Rommel i sin nye hæruniform og med et martialsk uttrykk i ansiktet. På dette bildet fra 1910 står han sammen med sine yngre brødre Gerhard og Karl og den eldre søsteren Helene. Den 24 år gamle løytnant Rommel inntar en fandenivoldsk holdning under en pause i kampene. Bildet er tatt i Argonne-skogen i Frankrike, like etter at han var på bena igjen etter sin første skade.

STILLE STUNDER PÅ VEIEN MOT ÆRENS TINDER «Min kjæreste Lu,» begynte brevene Rommel skrev nesten daglig til sin hustru fra fjerntlig­ gende slagmarker under hans militære karrie­ re. Bortsett fra militære spørsmål hadde ikke Rommel stort andre interesser enn hustruen Lucie Maria Mollin, som han giftet seg med i 1916, og sønnen Manfred. Rommel var en soldat av den gamle skole og hadde ingen sans for de høytflyvende revolusjonære ma­ nøvrer som fant sted i Tyskland i tiden mellom de to kriger. Han var nok trofast mot Hitler, men ble aldri medlem av nazi-partiet. Han mislikte Førerens SS-tropper og kom med tiden til å betrakte det meste av Hitlers omgivelser med forakt. I 1937 utga Rommel en bok om infanteritaktikk. Hitler leste den og likte den, ble interessert i forfatteren og knyttet Rommel til sin personlige stab. Som Førerens protesjé var Rommel sikret en nøkkelrolle i krigen som snart skulle komme.

38

En dekorert Rommel poserer med hustruen Lucie i 1917 etter hans største seier under 1. verdenskrig - erobringen av et fjell i Italia og de 9 000 forsvarerne der. Rommel hjemme på besøk hos hustruen og sønnen Manfred under 2. verdenskrig. De bodde da i Wiener Neustadt, en by i fjellene sør for Wien.

Over et kart diskuterer Rommel taktikk med staben et sted i Nord-Frankrike sent på våren 1940. Under 7. panserdivisjons omskiftelige fremrykning gjennom Frankrike til Atlanterhavskysten deltok han selv gjentatte ganger i forreste linje og unngikk ved én anledning bare så vidt å bli tatt til fange.

SPØKELSESDIVISJONEN SKRIDER GJENNOM NORD-FRANKRIKE «Hva vil De ha?» spurte Hitler Rommel et par måneder før den tyske invasjonen i Frankrike i 1940. «En panserdivisjon,» svarte Rommel kjapt.

Førerens gave - den 7. panserdivisjon spilte en helt avgjørende rolle for Frankrikes nederlag. Rommel krysset den belgiske gren­ sen den 10. mai 1940 og rykket deretter jevnt og stadig frem i fem uker. Hans tanks var i sta­ dig bevegelse, med søkende, kretsende tårn, som på slagskip. Den 7. panserdivisjon fikk snart tilnavnet «Spøkelsesdivisjonen» fordi den plutselig og uventet dukket opp der den minst var ventet. Den overrasket brakker fulle av franske soldater, innhentet flyktende franske avdelinger og skremte vettet av intetanende sivile. I en landsby klappet en kone ham på armen og spurte om han var engelsk. «Nei, frue,» svarte Rommel, «jeg er tysk.» «Å barba­ rene!» hylte kona og løp hjem. Spøkelsesdivisjonen kjempet seg frem til Den britiske kanal og svingte så vestover langs kysten for å ta Cherbourg, ofte i dagsetapper på inntil 250 km. Rommels velberådde dristig­ het i panserkrigføring hadde forberedt scenen for hans glitrende bedrifter i Nord-Afrika året etter. Rommel vasser symbolsk uti vannet med sine lærstøvler

40

på den Iranske kanalkysten. «Synet av sjøen med klippene på begge sider begeistret og beveget oss alle,» skrev han senere.

41

De første soldatene i Afrika-korpset som ankom fra Tyskland, på stedet hvil under en parade i en gate i Tripoli.

FRA SEIER I FRANKRIKE TIL PALMEKLEDDE STRENDER «Det er en annen form for giktbehandling,» skrev Rommel til hustruen før han dro til det ugjestmilde Libya i februar 1941. Det var hans kodemelding til henne om at det to år lange felttoget skulle begynne. I rollen som øverstkommanderende for Afrika-korpset var Rommel vanligvis kort og utålmodig med sine høyere offiserer, men vennlig og forståelsesfull mot de yngre solda­ tene som bar det meste av krigens byrder. Han delte deres plager og vant deres respekt. Slik han for frem og tilbake langs fronten var han like utsatt som troppene var det. Fjellklatring

42

og skigåing i ungdommen hadde gitt ham en sterk konstitusjon, og han greide seg med lite søvn og de meniges feltrasjoner - hermetisk kjøtt og svart brød. Han virket immun mot ørkenlivets plager. Umiddelbart etter ankomsten til Afrika begynte Rommel å skyve britene østover gjennom ørkenen mot Alexandrias porter. Den 21. juni 1942 ledet han sine menn til deres mest oppsiktsvekkende seier, da den britiske festningen Tobruk falt for hans panserstyrker. Senere samme år begynte imidlertid Rommels tropper sin langsomme vei mot endelig nederlag, hemmet og kneblet som den var av forsyn i ngsmangel og den tyske Overkommandos manglende interesse for ørken­ krigen.

Rommel sammen med general Italo Gariboldi, den

43

Glad som han var i å holde såvel improviserte taler som detaljerte forelesninger i taktikk, takker Rommel sine soldater hr innsatsen etter kampene ved ørkenbyen Sollum i 1941.

Med den allestedsnærværende kikkerten dinglende rundt halsen hjelper Rommel her sine offiserer med å få stabsbilen opp av sanden. Han så seg ikke hr god til å skitne til hendene sammen med sine menn.

44

Rommel hadde ikke flysertifikat, men han var en ivrig og selvsikker amatørflyver som ofte gikk på vingene for å rekognosere i ørkenen.

45

/ et felthovedkvarter etablert i en gammel brønn i mai 1941 bruker Rommel telefonen for å lede beleiringen av Tobruk på Libyas kyst. Tobruks gjenstridige forsvar forpurret

46

Ørkenrevens planer i et helt år, helt til byen endelig falt etter bare én dags konsentrert angrep den 21. juni 1942.

47

/ den hylende ørkenvinden våger en italiensk soldat seg ut av sin kommandopost i hærheten av Sidi Barrani. Hornet på kjeppen til venstre skulle bringe lykke.

49

VESTØRKENEN: EN ANNEN SLAGS FIENDE I slutten av april 1941 erobret infanterister fra generalløytnant Erwin Rommels Afrika-korps et øde høydedrag i utkanten av

Vestørkenen, sør for Tobruk. Like etter ble de låst fast av britisk artilleri i Id. Da tyskerne prøvde å gå i stilling, oppdaget de at de ikke greide å lage så mye som et hakk i kalkstenslaget under

sanden. Hele dagen lå de ubevegelige i den brennende solen for ikke å pådra seg mer ild fra britene. Svermer av svarte fluer gikk til

angrep på dem. Da mørket kom, bare øket elendigheten fordi temperaturen sank, og de ble liggende og skjelve av kulde natten

igjennom. Neste dag mørknet himmelen og en sandstorm hvirvlet ned mot dem.

For soldatene i ørkenkrigen var ikke dette uvanlig kost. Vestørkenen, der mange av kampene utspilte seg, utgjorde et 800 Afrika-korpset brukte tettsittende beskyttelsesbriller mot sanden som ble hvirvlet opp av vind, hjul og larveføtter.

km langt og 250 km bredt rektangel. Den var delvis omgitt av en fruktbar kyststripe, men dens indre var ødemark blottet for nesten alt liv, bortsett fra en del omstreifende beduiner og enkelte

tørketilpassede arter som giftige skorpioner og huggormer og stikkende tornebusker. Vann fant man bare i få og spredte cisterner eller ved å bore seg dypt ned i ørkenen. Alt soldatene

ønsket eller trengte, måtte fraktes med lastebiler. Ørkenens plager var mange. Temperaturen svingte med inntil

60 grader på ett døgn. Sand så fin som talkum blokkerte regelmessig sluttstykket på geværene og førte til øyebetennelser,

og når den ble ført med av den varme sønnavinden, fylte den neseborene, trengte seg gjennom sprekker i kjøretøyer og telt, dekket til mat og utstyr og reduserte sikten til et par meter. På klare dager ble man lurt av luftspeilinger, og det å holde seg skjult

for fienden i et så øde og konturløst landskap, krevde nesten overnaturlige evner.

Og allikevel var ørkenen enestående godt egnet til krigføring. Det åpne landskapet og mangelen på naturlige hindringer gjorde den til det ideelle tank-terreng. Det samme gjorde mangelen på permanente bosteder. Fred Majdalany, 8. armés krønikeskriver, sa

det slik: «Det var absolutt ingen eller intet å ødelegge bortsett fra soldatene og utstyret til fiendens hær.»

50

En fremskutt tysk observatør ligger delvis skjult bak en improvisert stenbarrikade og kikker gjennom et periskop som ble brukt i ildledningen.

51

EN STIKKENDE TRUSEL FØRT AV VINDEN Britene kalte den khamsin, som er arabisk for den varme vinden fra Sahara; tyskerne brukte et annet arabisk ord, ghibli. Vinden var vanligst om våren og tvang temperaturen drastisk i været i løpet av et par timer. Venn og fiende ble rammet like hardt. Beduinenes stammelover ga en mann lov til å drepe sin hustru etter fem dager med sandstorm. Når vinden kom brølende, hvirvlet den opp rullende sandskyer over hundrevis av kvadrat­ kilometer. Sikten sank til null, og soldatene gispet etter luft gjennom provisoriske sandmasker mens stormkastene veltet lastebiler og rev opp telegrafstolper. Hvirvlende sandpartikler skapte elektriske forstyrrelser som gjorde kompassene fullstendig ubrukelige. Ved Gazala-linjen sør for Tobruk i mai 1942 fikk en slik stormutviklet elektrisitet under en khamsin skylden for en eksplosjon som ødela et ammunisjonslager.

En hvirvlende sandstrom nærmer seg tropper og lastebiler sørøst for El Alamein i september 1942. Slike ørkenstormer skjulte solen, tvang temperaturen i været og kunne enkelte

52

ganger stanse krigshandlingene i dagevis. Vinden kom opp i 150 km/t og låste fast både mennesker, kjøretøyer og fly.

53

TILPASNING I YTTERLIGHETENES LAND

Tyske soldater underveis til Benghazi våren 1941 tar en pause og kler av seg til skinnet for å vaske seg i en av de sjeldne ørkenbrønnene. Disse cisternene samlet regnvann, men siden det sjelden regnet, var brønnene ofte tomme og hærene brukte dem som lagertanker.

54

Det mest verdifulle av alt i ørkenen var vann. Da Afrika-korpset angrep Gazala-linjen 500 km vest for El Alamein sommeren 1942, hadde den bare med seg fire dagers vannforsyninger: tre liter pr. mann pr. dag, fire liter pr. lastebil og åtte liter pr. tank. Slapp soldatene opp for vann før slaget var over, måtte de greie seg med det de kunne finne eller erobre - eller dø av tørst. Heldigvis for tyskerne ble slaget kortvarig - og endte med seier.

Mangelen på vann i indre ørkenområder skapte store problemer for begge hærer. Ikke en dråpe måtte gå til spille. Skittent vann ble samlet opp, filtrert gjennom klær og fylt på radiatorene. Å skaffe forsyninger var et spørs­

mål om liv eller død. Britene kopierte en solid tysk vannkanne - deres egen lekket - og kalte den en jerrykanne etter fienden, som var blitt kalt «Jerry» av to generasjoner britiske soldater. Hele flåter av lastebiler krysset ørkenen på kryss og tvers, fullastet med disse 15-liters dunkene, for å bringe vann til tørste forposten Vann destillert av det salte Middelhavet og kjemisk behandlet sto langt tilbake å ønske. Britene brukte det til te, men oppdaget at melken de brukte i teen ostet seg og sank til bunns i koppen i store klumper.

55

De tyske soldatene brukte hodenett for å beskytte øyne, munn og nesebor mot fluesvermene. Her prøver de å løse et annet problem: sand og skitt i våpnene. De to mennene til

56

høyre har plaster og gasbind på bena. Det var helt nødvendig for å holde sand vekk fra selv de minste sår, som ellers ikke ville gro.

57

58

En tysk ørkenkriger steker egg på en overopphetet tank. Matlagning på denne måten skjedde nok mest for fotografenes skyld, men metall som ble utsatt for direkte solskinn, ble ofte så varmt at det kunne føre til alvorlige brannsår om man ved et uhell kom borti det.

En britisk soldat har lagt seg til å sove i skyttergraven, godt innpakket mot kulden. Effektene ligger rett for hånden. Slike skyttergraver ga ikke bare beskyttelse mot alt annet enn en direkte treffer av en granat eller bombe; de ga også soldatene et minimum av varme.

59

Det var et skuespill beregnet på å imponere Tripolis italienske

befolkning og skremme eventuelle britiske spioner som måtte være til stede. Over byens hovedtorv rumlet en tilsynelatende endeløs kolonne av imponerende 25-tonns Panzer III- og Panzer

IV-tanks, malt i siste skrik i ørkenkamuflasje, sandgult. Stridsvognkommandørene hadde tropeuniformer i samme farve som kjøre­ tøyene og sto i givakt i tårnene, like kalde og uberørte som

dødningehodene de hadde på jakkeslagene. På tribunen sto

mannen som hadde gitt ordren om denne paraden som en

demonstrasjon av pansret makt, en kort, muskuløs tysk general­ løytnant med klare, blå øyne: Erwin Rommel, øverstkommande­

rende for det nydannede Afrika Korps. I nærheten av Rommel sto en ung adjutant, løytnant HeinzWerner Schmidt, og betraktet med stigende undring den ved­

varende rekken av tanks som klapret over plassen og ut en

sidegate. «Jeg begynte å undre meg over det usannsynlige antallet av panservogner som passerte,» mintes han senere. Etter et

kvarters tid la han merke til en Panzer IV med et tydelig skadet belte og husket at han hadde sett den tidligere i prosesjonen. Da klukklo Schmidt. I en tale til tyske offiserer kvelden før hadde

Rommel understreket hvor viktig det var å lure fienden med

hensyn til Afrika-korpsets styrke, for det meste av forsyningene

og mannskapene hadde ennå ikke ankommet fra Europa. Schmidt forsto nå at sjefen lot sine tanks kjøre rundt et

par kvartaler for å strekke et panserregiment til et panserkorps' proporsjoner.

Dagen var den 12. mars 1941. Rommel hadde kommet til Nord-Afrika bare fire uker før, og allerede nå viste han sine mesterlige evner i taktikk og frekkhet, egenskaper som skulle

En tysk mester i frekkhet og taktikk

komme til å spille en like stor rolle som de reelle panserstyrker i

Britenes forsvar ribbet til benet

ørkenkrigens neste fase. Det var også egenskaper britene ennå

En papirdivisjon til angrep

ikke hadde tilegnet seg eller lært seg å hanskes med. til og med

Tysk fremstøt mot Cyrenaica

Rommels identitet var med hell blitt holdt skjult for britene inntil

En æreløs britisk retrett

for bare et par dager siden. Før den 8. mars kunne Wavells stab

Aksemaktene erobrer en formue i britisk messing

bare referere til den nye tyske øverstkommanderende som

Ørkenreven: en legende blir til

«general X». Nå hadde etterretningstjenesten endelig funnet ut at

Tobruk i ruiner

det var Rommel, og denne erkjennelsen skapte en del uro i Kairo.

Storbritannias sløve «Stridsøks».

Rommel hadde ord på seg for å være en kampgeneral med

Aksemaktene holder stand i et kritisk øyeblikk

intuitiv sans for fiendens svakheter. Hans taktikk bygde på en

Churchill utnevner en ny øverstkommanderende

kombinasjon av hurtighet og overraskelse, og hans ordspråk var

Sturm, Schwung, Wucht - angrep, fremdrift, tyngde. Som sjef for

ROMMELS LAMMENDE SLAG

7. panserdivisjon - «spøkelsesdivisjonen» - i mai 1940, hadde

marskalk Graziani som italiensk øverstkommanderende i Nord-

Rommel gang på gang overlistet britene som trakk seg tilbake

Afrika.

gjennom Frankrike, og stadig vekk dukket opp på steder hvor man minst ventet ham.

Den 49 år gamle Rommel var selvlært og kom fra en familie

Da Rommel ankom til Tripoli den 12. februar, var han fullt og fast overbevist om at britene snart ville gjenoppta felttoget vestover. Han visste at hvis de angrep med det samme, var det lite

uten penger og innflytelse. Han var stolt og selvrådig og la ikke

han kunne gjøre for å stanse dem. Han manglet soldater og utstyr

alltid skjul på sin forakt for enkelte av de øverste tyske militære

til å danne et effektivt forsvar og satte sin lit til et effektivt

lederne. Hærens øverstkommanderende, feltmarskalk Walther

forsvarssp/7/. «Jeg var overbevist om at hvis britene ikke så noen

von Brauchitsch, betraktet han som en overdrevent følsom,

motstand, ville de antagelig fortsette fremrykningen,» skrev han

reservert patrisier, og hærens stabssjef, den gretne og ambisiøse

senere, «men hvis de skjønte at de måtte slåss igjen, ville de vente

generaloberst Franz Halder, ble av Rommel ansett for å være en

til de hadde skaffet seg nye forsyninger. Greide jeg å vinne denne

ineffektiv skrivebordssoldat. Rommel var selv en feltens mann

tiden, håpet jeg at jeg kunne få bygget opp vår egen styrke så vi

som likte handling og lite annet. Han røkte ikke og drakk svært

ble sterke nok til å motstå fiendens angrep.»

lite. Nesten hver eneste dag skrev han til sin kone, Lucie, men

Et par timer etter ankomsten til Tripoli med fly var han i luften

bortsett fra familien synes hans eneste glede i livet å ha vært å

igjen på en rekognoseringstur over ørkenen øst for byen. Han

slåss - og vinne. Han jublet som en skolegutt over hver seier, men

besluttet å opprette en fremskutt forsvarsstilling i området rundt

ble sint og furten når han tapte.

Sirte, en landsby ved kystveien halvveis mellom Tripoli og stedet

Denne galopperende utøver av den totale angrepskrig var blitt

der britene til slutt hadde stanset fremrykningen, El Agheila.

sendt til Nord-Afrika med et klart begrenset oppdrag. Italienerne

General Gariboldi var lite lysten på å risikere sine få gjenværende

satt fast i Tripoli og ventet på at britene skulle rykke frem langs

tropper ved å sende dem 400 km i retning av fienden, men

kysten og angripe havnebyene når som helst. Mange hadde

Rommel insisterte. «På bakgrunn av den spente situasjonen og

allerede pakket sekkene og håpet på å bli beordret ombord på

den italienske militærledelsens treghet hadde jeg allerede beslut­

evakueringsskip med enveisbillett til Italia. Men selv om Hitler

tet å ta kommandoen ved fronten i mine egne hender så snart

prioriterte krigsskueplassen i Nord-Afrika lavt, følte han at

som mulig,» skrev han.

Tyskland ikke kunne la sin aksepartner bli presset ut av området.

Dagen etter ble to italienske infanteridivisjoner og Ariete-

Han hadde gått med på å sende hjelp. Men Brauchitsch hadde

divisjonen sendt avgårde mot Sirte. Den 14. februar ankom de

under briefingen gjort det klart for Rommel at hans oppdrag var

første tyske troppene - en speiderbataljon og en panservernba-

av strengt defensiv art; Tyskland hadde for tiden ikke nok styrker

taljon - til Tripoli og ble sendt til Sirte morgenen etter. I

til å drive britene ut av Cyrenaica, Libyas østligste provins.

mellomtiden grep Rommel til en list «for å få oss til å virke så

Den ene av de to divisjoner Rommel hadde fått seg tildelt, den

5. lette, begynte overføringen til Nord-Afrika i midten av februar

sterke som mulig og tvinge britene til den ytterste forsiktighet». Han fikk et verksted til å lage narretanks av tre og lerret på

og regnet med å ha gjennomført forflytningen innen midten av

folkevogn-understell. Den 17. februar var Rommel så fornøyd

april. Den 5. lette divisjon var mer fryktinngytende enn navnet

med sin hastig sammensatte lille armé, halvt substans og halvt

tilsa og innbefattet 5. panserregiment som hadde 80 middelstore

skygge, at han skrev til sin kone Lucie: «Det går strålende... nå

tanks (Panzer III og IV) og 70 lettere. Innen utgangen av mai, ble

kan de komme når de vil for meg.»

Rommel fortalt, skulle han få en full panserdivisjon, den 15. Også det som var igjen av de italienske motoriserte styrker i Nord-

Men britene kom ikke. De dro til Hellas i stedet. Hellas-ekspedi-

Afrika - hovedsakelig Ariete-panserdivisjonen med 60 foreldede

sjonen som ble påbegynt 4. mars, ribbet de britiske forsvarsstyr-

tanks - ble plassert under Rommels kommando. Men av

kene i Øst-Libya til benet. Cyrenaica var nå «en passiv kampsone»

diplomatiske årsaker skulle tyskeren være underordnet den 62 år

overvåket av «den absolutte minimumsstyrke». I teorien besto

gamle general Italo Gariboldi som hadde etterfulgt den beseirede

denne av 9. australske divisjon og 2. panserdivisjon. Men Hellas-

61

ØRKENREVEN SOM KAMERALØVE Til de mange talenter Erwin Rommel brukte i NordAfrika hørte også hans evner som foto­ graf. Fotografering var en av hans få hobbier i fredstid. Bare timer etter at han kom til Libya tok han av i sin Heinkel-lll, med kameraet ved sin side, for «å bli kjent med landet», som han sa. Dermed begynte Rommel på Afrika-kapitlet i et krigsalbum som i innhold varierte fra fly-panoramaer til ødelagte britiske tanks. I løpet av disse månedene i ørkenen tok Rom­ mel tusenvis av bilder. De hadde en viss be­ tydning for planleggingen av felttogene, men var ellers ment som illustrasjonsmateriale til en bok han hadde tenkt å skrive etter krigen men som skjebnen sørget for at det aldri ble noe av. Men ett motiv tok han aldri bilder av. Som han forklarte sin sønn: «Jeg fotograferer ikke min egen retrett.»

Med Leica'en tar Rommel bilder av et av sine egne våpen, en kamuflert 150 mm kanon.

På sin første rekognoseringstur over den libyske ørken tok Rommel dette bildet av en italiensk antitankgrøft øst for Tripoli.

62

Et av generalens bilder viser klippeskrentene som skiller kystsletta ved Tripoli fra det libyske platået lenger inne i landet.

felttoget hadde spist store deler av dem begge. Tilbake var det

gang for alle». Han ba om tillatelse til å angripe britene straks.

knapt mer enn en dårlig trenet og elendig utstyrt infanteridivisjon og en svak, uerfaren panserbrigade med tanks som stadig brøt

Brauchitschs svar var et klart nei. Den tyske overkommando, fortalte Brauchitsch, hadde frem­

sammen under ørkenforhold. Den vestlige flanke av Storbritan­

deles ingen planer om et avgjørende fremstøt i Nord-Afrika, og han kunne ikke vente seg noen forsterkninger ut over den han

nias Midtøsten-kommando var dermed farlig sårbar. Dessuten var den eneste mann hvis kampintuisjon muligens

kunne

måle

seg

med

Rommels, generalløytnant

allerede var lovet. (Hva Rommel ikke visste, var at det var andre

Richard

og tidligere krav på tilgjengelige tyske styrker. Hitler sto i ferd med

0'Connor - som nå sårt trengte hvile etter sitt seierrike felttog

å sende tropper til unnsetning for Mussolini i Hellas og planla

blitt forfremmet til øverstkommanderende for

i all hemmelighet en invasjon i Sovjetunionen.) Rommel kunne

de britiske styrker i Egypt. I slutten av februar ble han erstattet

kanskje iverksette et begrenset angrep på britenes fremskutte

som militær leder i Cyrenaica av generalløytnant Philip Neame,

posisjoner og kanskje rykke så langt frem som til Agedabia (se

kjent for sin tapperhet, men en tekniker uvant med ørkenkrig.

kartet s. 67) i slutten av mai når Afrika-korpset var blitt forsterket

mot italienerne

Som Wavell senere innrømmet, gjorde han en fatal bommert

med 15. panserdivisjon, sa Brauchitsch. Senere ville han kanskje

da han la opp forsvaret av Cyrenaica. Først i midten av mars - «da

få lov til å gjenerobre Benghazi, men noen full offensiv ville ikke

det nok var for sent» - gjorde han seg personlig kjent med

komme på tale. Rommel påpekte «at vi ikke bare kunne ta

Benghazi-området og de fremskutte britiske stillinger. Til sin

Benghazi, men også måtte erobre hele Cyrenaica, siden Benghazi-

forferdelse innså han at han hadde hatt «en fullstendig feilaktig

området ikke kunne holdes alene». Brauchitsch var urokkelig:

forestilling» om klippeområdet sør for Benghazi. Han hadde trodd

Rommel skulle holde seg i ro til slutten av mai. Rommel lyttet til

at det utgjorde en tankbarriere som bare kunne plasseres på et

sine ordrer og reiste så tilbake til Nord-Afrika for å sette seg ut

par steder som var lette å forsvare. «Da jeg selv dro ut og så på

over dem.

fjellområdet, innså jeg at den kunne passeres nesten hvor som

helst og ikke bød på noen beskyttelse i det hele tatt.» Han fant

Før Rommel reiste til Berlin, hadde han gitt ordre om at deler av 5.

Neames taktiske disposisjoner «fullstendig idiotiske» og ga straks

lette divisjon som allerede hadde kommet til Nord-Afrika -

ordre om ny oppstilling av styrkene. «Men det verste,» sa han

hovedsakelig 5. panserregiment - skulle gjøre seg klar til å angripe

senere, «var den befatning panservognene i 2. panserdivisjon,

El Agheila den 24. mars. Da han kom tilbake, ga han ordre om at

kjernen i hele styrken, var i.» Av 52 tanks var halvparten på

angrepet skulle gå sin gang. Begrunnelsen for at han trosset

verksted, og flere brøt sammen hver dag.

overkommandoens forsiktige direktiver var at britiske patruljer fra

Wavell ga Neame instruks om at han skulle trekke seg tilbake

El Agheila gjentatte ganger hadde angrepet forsyningskolonner til

til Benghazi hvis han ble angrepet og slåss under tilbaketreknin­

en tysk-italiensk forpost i Marada, 150 km lenger sør. Skulle han

gen for å vinne tid. Om nødvendig skulle Neame også overgi

kunne holde denne forposten, måtte han kaste britene ut av El

selve Benghazi og redde panserstyrken ved å trekke seg opp i

Agheila.

fjellene øst for Benghazi. «Jeg kom engstelig og nedslått tilbake fra

El Agheila hadde ikke et sterkt forsvar, og de britiske styrkene

dette besøket,» sa Wavell, «men det var ikke stort jeg kunne gjøre.

der delte Wavells oppfatning om at de ikke var umiddelbart truet

Overføringen til Hellas var i full gang, og jeg hadde ikke mer å

av fienden. Men ved daggry 24. mars gikk Rommel til angrep.

rutte med.»

Spredt over en 1 000 meter bred angrepsfront rullet tanks og

Wavell trodde allikevel ikke at Rommel var i stand til å angripe

panservogner fra major Irmfried von Wechmars 3. rekognose-

før i mai. Det trodde heller ikke den tyske overkommandoen. Den

ringsbataljon mot El Agheila. Bak dem drønnet lastebiler frem.

19. mars - dagen etter at Wavell vendte tilbake til Kairo etter

Sjåførene gjorde sitt beste for å følge Rommels ordre: «De bakre

besøket ved fronten, fløy Rommel til Berlin. Han var blitt klar over

kjøretøyene skal hvirvle opp støv - bare støv.» For første gang ble

«britenes svakhet for øyeblikket» og mente at den burde «utnyttes

Rommels narretaktikk satt på prøve i ørkenen. Mange av

med største energi for at vi selv kan komme på offensiven en

Wechmars «tanks» kunne ikke avfyre et skudd; de var tanks-

63

imitasjoner på folkevognunderstell, nå kjent som «papirdivisjo-

Han ga 5. lette divisjon ordre om å rykke frem mot Agedabia.

nen». Men den voldsomme, hvirvlende støvskyen tydet på en

Etter en kortvarig kamp den 2. april ble Agedabia og havnebyen

omfattende angrepsstyrke. Den britiske garnisonen trakk seg

Zuetina like ved erobret. Gariboldi prøvde nå å legge bånd på

raskt tilbake til Mersa Brega, 50 km lenger nordøst.

Rommel og insisterte på at enhver videre fremrykning ville være i

Da Churchill fikk høre at tyskerne hadde rykket frem til El

direkte strid med ordre. Tyskeren overså ham. «Jeg bestemte meg

Agheila uten å møte britisk motstand, telegraferte han til Wavell:

for å ligge i hælene på den flyktende fienden,» sa Rommel, «og

«Jeg antar at De bare venter til skilpadden har stukket hodet langt

prøve å ta hele Cyrenaica i ett smekk.»

nok ut før De hugger det av.» I et langt, detaljert svar skrev Wavell

Rommel splittet nå sine styrker. Én gruppe sendte han

hvilke problemer hans styrker i Libya slet med, svekket som de var

nordover langs kystveien mot Benghazi, en annen østover mot

etter årelatingen av menn og materiell i Hellas, og forklarte at

Maaten el Grara og Ben Gania, en tredje oppover hovedveien mot

han ikke hadde forsterkninger å sende Neame. Han var allikevel

Antelat og Msus (kart s. 67.). Han hadde ingen fast plan for dette

overbevist om at tyskerne ikke ville iverksette noen større offensiv

improviserte felttoget, men følte fienden på pulsen her og der og

med det første. Den 30. mars telegraferte Wavell til Neame at han

rykket frem der britene trakk seg tilbake. Snart var Neames

ikke skulle gjøre seg for store bekymringer over fienden: «Jeg tror

tropper på generell retrett.

ikke han er i stand til å sette i gang en større operasjon på minst én måned.» Dagen etter slo Rommel til mot Mersa Brega.

I Rommels fremskutte hovedkvarter nær Agedabia strømmet ordonnanser ut og inn med meldinger om tyskernes fremrykning.

Han hadde tatt pause i El Agheila i en uke, men fryktet at hvis

Major Georg Ehlert, operasjonsoffiseren, noterte ivrig fiendens og

han ble sittende dertil panserdivisjonen ankom i mai, ville britene

tyskernes bevegelser på kartet. Rommel selv brukte mye av sin tid

kunne forsterke et trangt pass som gjorde Mersa Brega til en

i luften eller på veien, kontrollerte troppene og pisket dem frem.

naturlig befestning. 5. panserregiment som rykket frem langs

En kaptein som midlertidig var blitt stanset i fremrykningen, ble

kysten, utgjorde kjernen i det tyske fremstøtet. Britene gjorde

forbløffet da en beskjed ble slengt ut av cockpiten på Rommels

hard motstand i fjellpasset, og mot ettermiddagen hadde

Fieseler Storch speiderfly: «Rykker De ikke frem øyeblikkelig,

angrepet stanset opp. Men sent på kvelden sendte Rommel en

kommer jeg ned, Rommel.»

maskingeværbataljon over noen høye, bølgende sanddyner nord

Rommels ønske om å rykke hurtig frem fikk ham til å ta store

for veien. De angrep forsvarerne i flanken og kastet dem ut av

sjanser. Den 3. april meldte 5. lette divisjon at de fleste av

passet. Britene oppga i all hast Mersa Brega da Afrika-korpset

kjøretøyene nesten hadde sluppet opp for bensin og trengte en

dundret gjennom byen med de istykkerskutte hvite husene mens

pause på fire dager for å fylle opp. I stedet ga Rommel alle

de brølte sitt kampskrik, «Heia Safari!» - bantu for «Kjør på!»

lastebilene ordre om å lesse av og sendte dem tomme tilbake til

Morgenen etter fikk Rommel beskjed gjennom Luftwaffe om

depotet med instruks om å komme igjen innen 24 timer med nok

at britene fremdeles trakk seg nordover i stedet for å forskanse

brensel, mat og ammunisjon til å holde felttoget ut. Det var høyt

seg på nytt. Portene til Cyrenaica syntes å stå på vidt gap. Til tross

spill - 24 timer da divisjonen satt fastlåst i ørkenen ute av stand til

for Rommels instrukser om ikke å iverksette noen større opera­

å bevege seg hvis den ble angrepet. Men det betydde også at 5.

sjon før i slutten av mai, «var dette en sjanse jeg ikke kunne la gå

lette divisjon bare var satt ut av aksjon i ett døgn i stedet for fire.

fra meg».

64

Den dagen gikk Gariboldi - som nå nesten var apoplektisk

av telegrammer til sine underordnende offiserer, men han gjorde

over Rommels dristighet og ulydighet - enda en gang løs på

intet forsøk på selv å besøke fronten. Den 2. april dro Wavell til

tyskeren. «Han ville at jeg skulle innstille alle operasjoner og ikke

Barce for å vurdere situasjonen. «Jeg innså snart at Neame hadde

ta ytterligere skritt uten hans uttrykkelige godkjennelse,» mintes

mistet kontrollen,» fortalte han senere. Han sendte bud etter

Rommel. «Jeg hadde ingen tanke om ikke å gripe de sjanser jeg

CVConnor for å overlate kommandoen til ham. O'Connor ankom

fikk. Samtalen ble noe opphisset.»

3. april og foreslo nølende at Neame skulle beholde komman­

Samme kveld besatte tyskerne Benghazi som nå var evakuert

doen og han selv fungere som Neames rådgiver, for «å bytte hest

av britene. I et brev til hustruen er Rommels gutteaktige

midt i elven gjør virkelig ikke situasjonen bedre». Takt var ikke

begeistring ispedd en smule uro over reaksjonen blant hans

CYConnors eneste motiv for å unnslå seg. Han skrev senere: «Jeg

overordnede: «Kjæreste Lu. Vi har angrepet siden 31. april med

kan ikke late som jeg var glad over tanken på å overta

fantastisk hell. Det vil vekke bestyrtelse blant herrene i Tripoli og

kommandoen halvveis i et slag som allerede var tapt.»

Roma, kanskje også i Berlin. Jeg tok risikoen i strid med alle ordrer

CYConnors nærvær var ikke nok til å snu utviklingen. Rommel

og instrukser siden sjansene virket så gode. Det er ikke tvil om at

hadde nå kommet i Schwung - fremdrift - og slakket ikke et

man senere vil innrømme at jeg handlet rett... Britene snubler

øyeblikk av på presset. «Det ble stadig tydeligere at fienden

over hverandre for å komme seg unna... Du skjønner sikkert at

trodde vi var sterkere enn vi faktisk var,» sa Rommel, «og det var

jeg ikke får sove av bare glede.»

særdeles viktig å holde liv i denne illusjonen ved å gi skinn av en

bred offensiv.» Han lot ingen sjanse gå fra seg. Da britenes 2. Rommel overdrev ikke britenes reaksjon. Generalens hurtige og

panserdivisjon trakk seg tilbake til Mechili og mistet flere tanks i

uberegnelige bevegelser skapte nøyaktig den tilsiktede virkning i

små trefninger underveis, rettet straks Rommel oppmerksomhe­

Neames hovedkvarter: forvirring og panikk. Aksemaktenes

ten mot det lille ørkenfortet. Tre tyske kolonner drønnet mot

gjennombrudd ved Mersa Brega hadde igangsatt en ukelang

Mechili på sammenfallende kurser: hovedtyngden av 5. lette

britisk tilbaketrekning over 800 km. Britiske soldater med sans for

divisjon og Ariete-divisjonen fra Ben Gania og Tengeder, 5.

galgenhumor døpte senere den kaotiske tilbaketrekningen for

panserregiment forsterket med 40 italienske tanks via Msus og 3.

«The Tobruk Derby» eller «The Benghazi Handicap». Mer typisk var

rekognoseringsbataljon fra Benghazi via Charruba.

kanskje reaksjonen til fenrik Roy Farran som beskrev denne uken

En fjerde aksegruppe rykket frem langs kystveien mot Derna,

som syv av de mest vanærende dager i den britiske hærs historie.

dit 9. australske divisjon hadde trukket seg tilbake i håp om å

Britene, som manglet instrukser om å holde stand og kjempe,

kunne forskanse seg der i en wadi, et tørt elveleie. Den 6. april

flyktet i vill uorden - pakket sammen 30 og 30 på hver lastebil

utgjorde de fiendtlige styrker som samlet seg sør for Mechili, og

med nervene på høykant av mangel på søvn og med et tykt

aksekolonnen som nærmet seg langs kystveien, en for stor trusel

støvlag i ansiktet som fikk dem til å se ut som om de hadde

mot 9. australske divisjon, og den ble nødt til å trekke seg ut av

gulsott.

Derna over hals og hode. Til de grader over hals og hode at det

Tradisjonelle britiske egenskaper som kaldblodighet og verdig­

var skramlingen fra den flyktende transportkolonnen som vekket

het syntes plutselig å ha blitt mangelvare. I Antelat fikk en

oberstløytnant E.O. Martins Northumberlands Fusiliers - som

korporal panikk og skrek: «Full retrett! Tyskera kommer!», og han

også befant seg i Derna - til den bitre erkjennelse at de ble

holdt ikke kjeft før oberstløytnant Crichton Mitchell truet med å

etterlatt alene. De pakket hurtig sammen og sluttet seg til resten

Skyte ham. En kaptein i Msus fikk høre at en fiendtlig kolonne

av styrken som trakk seg tilbake mot øst.

nærmet seg og sprengte i luften et helt divisjonslager av

Den kvelden hadde Neame og O'Connor fullstendig mistet

brennstoff for å hindre at det falt i tyskernes hender - og innså for

kontakten med 2. panserdivisjon. De innså at deres egen

sent at «fienden» var en patrulje fra den britiske ørkengruppen.

situasjon var usikker og besluttet at det var på tide å forlate

Fra sitt hovedkvarter i Barce 80 km nordøst for Benghazi

hovedkvarteret. De to generalene var blant de aller siste som

prøvde Neame forgjeves å gjenopprette orden ved å sende serier

forlot stedet. De satte kursen motTmimi, ca. 160 km lenger øst, i

Tyske tank-etterligninger av tre og lerret på bilunderstell - Rommels såkalte Papirdivisjon - står strategisk plassert i ørkenen for å gi inntrykk av styrke. Da Rommel satte de ubevæpnede narre-stridsvognene inn i kampen, sa han spøkefullt til lederen for denne «panser»-avdelingen: «Jeg skal ikke ta det ille opp om De mister et par stykker.»

65

Neames stabsbil. I løpet av natten kjørte de feil og endte opp på

britene å bryte gjennom samtidig som aksemaktene satte i gang

veien til Derna. Ved tretiden våknet Neame, som hadde sovet i

et større angrep. I forvirringen som oppsto, greide noen få briter å

baksetet, og oppdaget at de befant seg midt inne i en konvoi som

unnslippe, men ved middagstid hadde Mechili falt og Gambier-

hadde gjort holdt i utkanten av Derna. I mørket hørte de rop på et

Parry sluttet seg til rekkene av høytstående britiske offiserer som

fremmed språk, og Neames sjåfør opplyste: «Jeg tror det er noen

var tatt til fange.

av disse kypriotiske sjåførene, Sir.» Få sekunder senere stirret

Det var en opprømt Rommel som betraktet den britiske

generalene inn i munningene på tyske maskinpistoler. De tre

generalens kommando-lastebil bli losset. Han grep et par

neste årene tilbrakte de som krigsfanger i Nord-ltalia.

overdimensjonerte sol- og sandbriller. «Krigsbytte - det må vel være lov - selv for en general,» sa han og flirte mens han spente

I den umåtelige, nesten veiløse ørkenen var det ikke bare britene

brillene over gullsnorene på offisersluen. De kan sees på en lang

som ble grepet av forvirring. Rommels fremste avdelinger var

rekke bilder av Rommel tatt de følgende 22 måneder. Legenden

snart utenfor rekkevidde av hans kommandoradio i Agedabia, og

om Ørkenreven begynte å ta form.

han brukte flere timer hver dag i fly for å lete dem opp og

Samme dag informerte Wavell sine senior-offiserer om en

koordinere deres bevegelser. Hyppige sandstormer drev de tyske

avgjørende beslutning han hadde tatt under en konferanse på et

kolonnene ut av kurs og forhindret Rommel og andre i å komme

strandhotell i Tobruk: Tobruk måtte holdes. 9. australske divisjon,

på vingene for å lede dem. Oberst Herbert Olbrichs 5. panser-

som hadde unnsluppet Rommels nett ved å trekke seg ut av

regiment «forsvant» en hel dag under fremrykningen fra Msus. I

Derna, skulle etablere forsvarsstillinger i denne byen og slutte seg

sin frenetiske jakt på den holdt Rommel selv på å forlate krigs­

til britene og samveldestyrkene som allerede befant seg der.

skueplassen for godt. Da han oppdaget det han trodde var Ol­

Ingen av de tilstedeværende bestred Wavells logikk. Rommel

brichs kolonne, lot han flyveren kretse rundt mens soldatene ne­

ville nok fortsette fremrykningen østover, men så lenge Tobruk

denunder brettet ut et stort landingskors av tøy på en jevn flate.

var i britiske hender, kunne han ikke komme langt. Tobruk var

Like før flyet satte hjulene nedpå, så Rommel de flate hjelmene og

den eneste brukbare havneby på Cyrenaica øst for Benghazi.

skjønte at soldatene var britiske. Flyet steg brått opp igjen i et

Troppene hans trengte 1 500 tonn vann og matvarer daglig, og

regn av maskingeværild, men ble bare truffet én gang, i halen.

uten Tobruk ville alle disse forsyningene måtte fraktes over land

Til tross for tropper på villspor og en stadig mer følbar

fra Benghazi eller Tripolis. Det ville ikke bli lett å holde Tobruk.

bensinmangel, hadde tyskerne og italienerne omringet Mechili

Rommel ville helt sikkert sette alt inn på å drive forsvarerne på

den 7. april. Fanget i ringen befant seg det som var igjen av 2.

sjøen. All deres mat, ammunisjon og reserveutstyr måtte komme

panserdivisjon, 3. indiske motoriserte brigade og en håndfull

sjøveien, utsatt for bomber og granater fra Luftwaffe som hadde

andre britiske enheter som ikke hadde kommet seg unna i tide.

luftherredømme over byen. Men de hadde ikke noe valg. På et

Rommel sendte et bud der han oppfordret ansvarshavende

kart markerte Wavell de få gjenværende britiske enhetene som lå

britiske offiser, generalmajor Michael Gambier-Parry, sjefen for 2.

spredt over 700 km med ørken - Bardia, Sidi Barrani, Mersa

panserdivisjon, til å overgi seg. «Naturligvis nektet han,» noterte

Matruh - og bemerket tørt til sine offiserer i Tobruk: «Det finnes

Rommel, uten overraskelse. Om morgenen den 8. april prøvde

ingenting mellom dere og Kairo.»

66

Ingen var mer klar over dette enn Rommel. De neste par

stridsvognene - men da det tyske infanteriet passerte befestnin-

dagene gikk Afrika-korpset rundt Tobruk og fortsatte fremstøtet

gene, ble de utsatt for morderisk ild bakfra. Stridsvognene

østover langs kysten. Tyskerne tok Fort Capuzzo, Sollum og

drønnet videre, uvitende om blodbadet bak dem. De var snart tre

Halfaya-passet, men det var hensiktsløst å gå lenger så lenge

kilometer inne i forsvarsområdet - og beveget seg for hvert

britene med sin befestning fremdeles utgjorde en trusel mot

minutt dypere inn i en dødelig og vel forberedt felle.

flanken og baktroppen. Tobruk skulle bli ham en torn i kjødet, en

Plutselig befant tankmannskapene seg i en korridor av massiv

besettelse som skulle komme til å ri ham i syv måneder.Rommel

ildgivning. Feltartilleri som i all hast var brakt på plass fra

var nå fast besluttet på å erobre Egypt og Suez og så seg stanset

nærliggende sektorer fyrte løs på begge flanker på bare 500

på triumfens terskel av en enkelt uforskammet britisk garnison.

meters hold. En treffer blåste det massive tårnet på en Panzer IV

»Vi må angripe Tobruk med alt vi har - før Tommy får tid til å

tvers av. Oberstløytnant Gustav Ponath, som dumdristig hadde

sette seg skikkelig fast,» sa Rommel til en av sine divisjonssjefer.

kjørt rett inn i slaget i sin stabsbil, ble drept da bilen hans ble

Men Tommy hadde allerede satt seg fast. Britene hadde begynt å

smadret av en panserverngranat. De tyske stridsvognene kretset

forsterke Tobruks gamle italienske forsvarsverker i midten av

rundt i full forvirring mens røyk og støv hindret sikten for

mars, og den 350 km2 store enklaven var sterkere enn Rommel

sjåførene og kanonmannskapene. Da de til slutt fikk ordre om

antok. Den 50 km lange ytre forsvarslinjen, den såkalte Røde linje,

tilbaketrekning, måtte de løpe den samme spissrot tilbake

var markert med piggtråd kveiler og spekket med 140 befestnin-

gjennom de ytre forsvarslinjer. Tyskerne mistet 17 tanks i

ger, utgravde betongforskansninger med inntil 20 mann i hver.

trefningen - og minst én ble uskadeliggjort av en australier som

Tre kilometer bak Den røde linje lå Den blå linje, et tett minefelt

stakk et brekkjern inn i larveføttene. 8. maskingeværbataljon

med mer piggtråd og bunkers hver 500. meter. Selv etter at tyske tanks som sonderte det ytre forsvarsområdet

hadde en tapsprosent på 75. Slaget var «en heksegryte», skrev en

tysk tankfører senere. «Vi var heldige som overlevde.»

11. og 12. april var blitt kastet tilbake av artilleriet, var Rommel

Rommel var rasende over nederlaget. Han skjelte ut general­

sikker på at Tobruk ville falle under det store panserangrepet som

major Johannes Streich, sjefen for 5. lette divisjon, og sa at

var planlagt i påsken, 14. april. «Kjære Lu,» skrev han om

panserstyrkene hans ikke hadde ytt sitt beste. Han hevdet at både

morgenen den dagen, «i dag får vi kanskje se slutten på slaget om

Streich og Olbrich, sjefen for 5. panserregimet, hadde «manglet

Tobruk.» De tyske troppene regnet med at fienden ville trekke seg

besluttsomhet».

tilbake når stridsvognene dukket opp. Rommels optimisme

To dager senere, den 16. april, prøvde Rommel igjen. Denne

gjorde dem så skråsikre på en rask seier at én bataljon til og med

gang tok han selv kommandoen og brukte Ariete-divisjonen og

hektet administrasjonsbilen til den bakerste stridsvognen i

en italiensk infanteridivisjon mot Tobruks vestre forsvarsverker.

angrepskolonnen.

Så snart de ble beskutt, søkte de italienske stridsvognene tilflukt i

Denne selvtilliten syntes ikke ubegrunnet i slagets første fase.

en wadi, og Rommel greide ikke å overtale tankførerne til å

Kl. 5.20 om morgenen rullet den første bølgen av tanks fra 5. lette

gjenoppta angrepet. Det italienske infanteriet ble utsatt for et

divisjon uhindret gjennom en åpning i piggtråden sør for Tobruk.

australsk motangrep og overga seg raskt. En av Rommels offiserer

Australierne på utkantpostene gjorde ikke noe forsøk på stanse

oppdaget en ensom britisk rekognoseringsbil som drev et helt

Med lillefingeren pekende på et sted nær kysten gransker Rommel (helt til venstre) kartet over Cyrenaica under den første offensiven. Fremrykningen (røde piler) startet vest for Mersa Brega og førte til at alle britiske styrker unntatt garnisonen i Tobruk var kastet ut av Libya innen midten av april. Under påtrykk av Churchill organiserte den britiske øverstkommanderende, general Wavell, motoffensiven Battleaxe i juni, men britenes fremstøt (svarte piler) ble avvist av Rommel.

67

italiensk kompani i fangenskap. Han skjøt mot bilen for å gi

hvor befestningene lå. De hadde ikke bare fienden å slåss mot,

italienerne en sjanse til å flykte. «De flyktet,» skrev Rommel med

men også kjedsomheten, den brennende solen, sandlopper, lus

gremmelse, «rett mot de britiske linjene.» Over 800 italienere ble

og dysenteri.

tatt til fange i løpet av de to dagene kampene varte. Ariete-

Luftwaffe angrep stadig forsyningsskipene. Havnen var snart

divisjonen mistet minst 90 prosent av sine tanks. Den 17. april

full av rustne vrak av forsyningsfartøyer som var senket av tyske

avblåste Rommel angrepet.

Stukas. Det var med god grunn at Vestørkenens Lekterflåte

Han trodde fremdeles at han kunne ta Tobruk når han fikk

(Western Desert Lighter Flotilla), som brakte mat og forsyninger

skikkelige forsterkninger. Hele tiden undervurderte han forsvarer­

fra Alexandria, hevdet at deres initialer sto for «Vi dør som fluer»

nes besluttsomhet. Det var 35 000 soldater innenfor Tobruks

(«We Die Like Flies»),

befestninger - anzacs, briter, indere - anført av en australsk

I kampområdet førte bevisstheten om de felles prøvelser til et

kommandant som var like seig og hårdnakket som Rommel selv.

slags underlig kameratskap mellom beleirer og beleiret. Ørkenli-

Generalmajor Leslie James Morshead, 51, var kjent som

vet påførte begge sider de samme savn og lidelser - vann som «så

«Nådeløse Ming» blant sine menn, etter en skurk i tegneserien Lyn

ut som kaffe og smakte som svovel», for å sitere en av Rommels

Gordon. Han hadde et greit syn på sin oppgave. «Vi skal ikke ha

offiserer, og hermetisk kjøtt som tyskerne kalte «Mussolinis

noe Dunkerque her,» sa han til sin stab. «Må vi ut, skal vi slå oss ut.

rasshøl». Det var forbigående dødperioder i den spente situasjo­

Overgivelse og retrett kommer ikke på tale.» Da en australsk avis

nen. Sersjant Walter Tuit, en britisk bårebærer som etter en

brukte som overskrift «Tobruk tåler julingen», ble han rasende. «Vi

trefning lette etter sårede i ingenmannsland, fikk hjelp av tyskere

er ikke her for å få juling,» freste han. «Vi er her for å gi juling.»

som overleverte sårede og døde briter og fortalte ham at andre

Hver natt sendte han ut 20-mannspatruljer som gjorde

sårede briter var blitt sendt til et tysk feltsykehus. Så ga de ham

lynangrep mot fiendens stillinger. Rommel ble snart klar over hvor

kald sitronsaft før begge parter trakk seg tilbake til sine egne linjer.

dødelig effektive de var. Da han en morgen nærmet seg en

Og presis kl. 9.57 hver kveld slo briter så vel som tyskere på

italiensk sektor av sin frontlinje, så han til sin forbløffelse at

Radio Beograd for å høre Lale Andersen synge - på tysk - den

området var overstrødd med hjelmer pyntet med hanefjærene til

sørgelige og sensuelle klagesangen om piken som venter under

et Bersaglieri-regiment av elitesoldater. En hel bataljon var tatt til

lampelyset ved leirporten, «Lili Marlene». Den ble en slags uoffisiell

fange i løpet av natten. Ikke alle Morsheads soldater brydde seg

hymne for alle ørkenkrigere.

om å ta fanger. En Rajput-patrulje bestående av hindu-krigere fra

Jodhpur som var blitt refset for å overdrive antallet drepte fiender,

Den 30. april hadde Rommel fått så store forsterkninger av 15.

kom noen netter senere tilbake med to små poser med

panserdivisjon at han forsøkte seg igjen. Kl. 18.30 begynte

bevismateriale: 32 menneskeører.

tyskerne sitt hittil voldsomste angrep på Tobruk. Stuka-bombere

Å bevege seg på overflaten om dagen var å friste skjebnen og

og artilleri hamret løs på høyden Ras el Medauer i den sørvestlige

fiendens skarpskyttere, og Tobruks forsvarere snudde derfor

delen av forsvarsområdet, mens tyske tanks brøt gjennom

oppned på døgnet. De spiste frokost kl. 9.30 om kvelden, lunsj

befestningen nord og sør for høyden. Tre timer senere hadde

ved midnatt og middag ved daggry. Å holde seg i skjul var å holde

tyskerne tatt åsen og panserstyrkene trengte tre kilometer inn på

seg i live. Soldater som beveget seg til og fra de kamuflerte

britisk område. Men de hadde ikke greid å ødelegge en rekke

fremskutte stillingene visket ut fotsporene etter seg med

fremskutte stillinger bemannet av australiere som, med Rommels

tornekratt så fiendens bombefly ikke skulle kunne lese av tråkket

ord, «kjempet med forbløffende seighet. Selv de sårede fortsatte å

«Rottene / Tobruk» - aksestyrkenes nedsettende betegnelse på den britiske garnisonen under beleiringen av den libyske havnebyen - gjør det beste ut av situasjonen. En australsk soldat (til høyre) tar en avkjøling i et etterlatt badekar mens kameratene venter på tur. Av andre bekvemmeligheter kan nevnes en stensilert avis, daglige gudstjenester og måltider servert i en av Tobruks mange grotter (helt til høyre) for å unngå faren for plutselig angrep av stupbombere.

68

slåss og deltok i kampen til siste åndedrag». Disse stillingene var

holde stillingen og spare på styrkene. Lederen for Afrika-korpset

fremdeles aktive neste morgen og beskjøt de fremrykkende tyske

var bitter over å bli tvunget til å gå i forsvar i stedet for å få lov til å

troppene bakfra mens britene svarte med artilleri og motangrep.

erobre Egypt. Men han skulle snart vise seg som en like dyktig

Kampene raste frem og tilbake i tre dager, med angrep og

strateg i forsvar som i angrep.

motangrep. Blindende sandstormer gjorde taktisk kontroll van­

Etter påtrykk fra Churchill sto britene i ferd med å iverksette sin

skelig for begge sider. I det hvirvlende kaoset var det få som

egen offensiv i Cyrenaica. Grunnlaget var blitt lagt den 20. april,

skjønte hvem som hadde overtaket - og hvor lenge. En tysk lege

etter at statsministeren hadde fått en dristig, typisk Churchill-idé.

som nærmet seg piggtråden i en ambulanse, skjelte rasende på en

På dette tidspunkt gjorde en konvoi med 295 tanks adressert til

anzac som siktet på ham med geværet; han var overbevist om at

Wavell seg rede til å seile til Suez via Kapp det gode håp. Churchill

Rommel hadde tatt Tobruk og kom nå for å ta seg av sårede

tyskere. (Som krigsfange behandlet han sårede fra begge sider

foreslo at skipene skulle spare inn 40 dager av reisen ved å dreie av ved Gibraltar og løpe spissrot gjennom Middelhavet til

upartisk.)

Alexandria.

Det var Rommels hittil mest kostbare trefning. Han mistet over

Britiske konvoier hadde ikke våget å krysse Middelhavet på

1 000 mann i slaget. Vitne til nedslaktningen var generalløytnant

langs siden tidlig i januar, da Luftwaffe hadde demonstrert sitt

Friedrich Paulus, en kjølig og nøktern generalstabsoffiser som

luftherredømme der ved å påføre hangarskipet lllustrious store

hadde ankommet 27. april, utsendt av Hærens Overkommando

skader. Men Churchill visste at Rommel fikk forsterkninger i form

for på en eller annen måte å holde Rommel i tømme. (General­

av en hel panserdivisjon og mente det var risikoen verdt. Hvis

oberst Halder sa at Paulus var blitt valgt fordi han «kanskje var den

Wavell fikk de 295 stridsvognene før de nye tyske panserstyrkene

eneste med nok innflytelse til å stagge denne soldaten som var

var fullt operative i Nord-Afrika, kunne kampenes hittil katastro­

blitt splintrende gal».) Paulus var sjokkert over tapene og det

fale forløp lett snus. «Kommer disse forsyningene gjennom,»

faktum at de tyske troppene «kjempet under umenneskelige og

telegraferte statsministeren til Wavell med usvikelig optimisme,

uakseptable forhold». Han prøvde å overbevise Rommel om at

«burde det ikke finnes en tysker i Cyrenaica ved utgangen av

det var uråd å innta Tobruk. Men da britene avbrøt sitt siste

juni».

mislykkede motangrep tidlig den 4. mai, hadde tyskerne greid å

Slik det gikk, mistet «Tigerkonvoien», som den ble kalt, bare ett

erobre en fire kilometer bred og tre kilometer dyp sektor av

skip - det gikk på en fiendtlig mine. Den 1. mai ble 238 tanks

forsvarsområdet.

levert i Alexandria. Samme dag de ankom siterte Churchill fra 2.

Omtrent samtidig kom det et rasende ultimatum fra Brau­

brev til korintierne 6,2 i et budskap til Wavell: «Se, nu er frelsens

chitsch. Den tyske øverstkommanderende forbød Rommel å

dag!» Wavell var ikke så sikker. Stridsvognene var i en sørgelig

angripe Tobruk igjen og å rykke lenger inn i Egypt. Rommel skulle

forfatning, med sprukne gearkasser, ubrukelige belter og uten

69

sandfiltre til motorene som var så viktig i ørkenen. Noen offensiv

frem mot Fort Capuzzo, mens en forsterket panserbrigade gjorde

før midten av juni var utelukket, rapporterte Wavell tilbake til

en vid sving vestover mot Sidi Azeiz og dermed beskyttet de

London.

andre britiske troppene mot aksestyrkene i Sidi Omar.

Churchill ble sint og skuffet, men Wavell viste ingen mangel på

Ankerstyrkene i Rommels forsvar, en artilleribataljon i Halfaya-

initiativ. Selv uten sine nye tanks iverksatte han 15. mai Opera­

passet, hørte først rumlingen av de britiske tankmotorene kl. 6 om

sjon Brevity, et begrenset felttog som skulle skape et skikkelig

morgenen den 15. juni. Blant britene gikk disse forsvarsstyrkene

fundament for den store planlagte offensiven. Under ledelse av

under navnet «syvdagersmennene» fordi de fikk forsyninger av

brigadegeneral W. H. E. Gott sendte britene tre angrepskolonner

mat, vann og ammunisjon for én uke om gangen og visste at de

over grensen og inn i Libya. To av disse arbeidet seg opp den lave

måtte kjempe til siste granat og siste vanndråpe. Kommandanten

fjellkjeden som løper parallelt med kysten, den ene for å dreie

var den 50 år gamle kaptein Wilhelm Bach, i det sivile prest i den

vest- og nordover mot Sidi Azeiz, den andre for å gjenvinne

evangeliske kirke i Mannheim, kjent blant sine usvikelig lojale

Fort Capuzzo vest for Sollum. Den tredje skulle storme Halfaya-

soldater som «pastoren fra Halfaya».

passet, en kløft i fjellkjeden som førte opp til den libyske høy-

Gjennom feltkikkerten betraktet den røslige kaptein Bach de

sletta. Den som hadde kontroll over passet, hadde også kontroll

britiske panservognene som nærmet seg omtrent tre kilometer

både over innfallsporten til høysletta og over kystveien til Sollum.

borte. «Ikke skyt under noen omstendighet,» instruerte han sine

Britene tok raskt Capuzzo og Halfaya-passet og rykket frem

menn. «La dem komme.» Da de britiske stridsvognene kom

mot Sidi Azeiz da Rommel gikk til motangrep og drev dem tilbake

nærmere, åpnet de ild, og snart var de kjeksbrune høydene rundt

i morgentimene den 16. mai. Gott trakk seg tilbake til passet som

passet spettet av granatkratere. Men Bachs soldater og et italiensk

- hvis han greide å holde det - alene ville være verdt tapene

batteri under major Leopoldo Pardi besvarte ennå ikke ilden.

under Operasjon Brevity - til da 18 tanks og 160 falne. Men den

Kl. 9.15 hørte den britiske oberstløytnant Walter 0'Carroll,

27. mai kastet en overlegen tysk styrke britene ut av passet og

bakerst i kolonnen som rykket inn i passet, til sin tilfredshet en

påførte Wavell et ytterligere tap på 173 falne og fem tanks.

kodemelding over radioen: «Pink Spots» - operasjonen var under

Brevity hadde ikke tjent til noe.

kontroll og gikk etter planen. Så spraket de forbløffede siste

Churchill var klar over at Rommels forsvar ble sterkere for hver

ordene til major C. G. Miles i førertanken over radioen: «Herregud!

dag og maste stadig om hvor viktig det var å få iverksatt den store

De har grovkalibrede kanoner nedgravd. De skyter mine tanks i

offensiven så snart som mulig. Offensiven i Vestørkenen var

småbiter!»

imidlertid ikke det eneste problem Wavell hadde å slite med.

Fra skjulte stillinger langs hele klippeveggen skjøt 88 mm

Vanskelighetene tårnet seg opp rundt ham hvor han vendte seg.

luftvernkanoner, innstilt i tankhøyde, 10-kilos granater som

Britene var blitt kastet ut av Hellas i slutten av april, og nå var

kunne blåse hull så store som fotballer i en Matilda på halvannen

Kreta, dit de fleste styrkene fra Hellas var blitt evakuert, truet av

kilometers hold. Et par minutter senere brant 11 av de 12 fremste

tyskerne. Samtidig ble Wavell opptatt med felttog i Syria og Irak

stridsvognene som stormfakler. Fem ganger prøvde britene å

på grunn av virksomheten til aksemaktenes marionettregjeringer

storme passet, og fem ganger ble de kastet tilbake av Bachs

i disse landene. Lik en sjonglør som panisk prøver å holde for

kanoner. Fra denne dag av var Halfaya-passet kjent i den britiske

mange baller i luften samtidig, begynte Wavell å miste kontrollen.

hær som «Helvetesild-passet».

Men kl. 2.30 om morgenen den 15. juni fikk Wavell endelig satt

sentrum for fremrykningen å drive aksestyrkene ut av Fort

Oppe i åsene greide i mellomtiden de britiske tankstyrkene i Cyrenaica-offensiven - med kodenavnet Operasjon Battleaxe -

Capuzzo-området og dreide så østover mot Sollum. Men i vest

ut i livet. Planen var den Samme som for Operasjon Brevity, men i

ble venstrearmen i den britiske offensiven stanset ved Hafid-

større målestokk. En infanteribrigadegruppe (en forsterket briga­

broen av tyske forsvarsstyrker som disponerte over flere av de

de) med halvannen tankeskvadron skulle erobre Halfaya-passet.

drepende 88 mm-kanonene brukt som antitankvåpen. I løpet av

Samtidig skulle en panserbrigade og en infanteribrigade rykke

dagen fikk Rommel dessuten brakt frem forsterkninger fra

70

Tobruk-området, blant annet 5. lette divisjon og deler av 15.

den britiske generalen var «sterkt hemmet av at hans tunge

panserdivisjon.

infanteritanks var så langsomme, noe som gjorde det umulig for

Om morgenen den 16. juni kastet Rommel disse reservene inn

ham å reagere raskt på våre hurtigere stridsvogners bevegelser.»

i slaget. 15. panserdivisjon hamret løs på britene i Fort Capuzzo,

Det var enkelte i London som ikke var så forståelsesfulle da de

men ble drevet tilbake og avbrøt angrepet før middag. Samtidig

mottok Wavells korte beskjed om nederlaget: «Beklager meget at

gjorde Rommels 5. lette divisjon en halvsirkelbevegelse sørover

«Battleaxe» slo feil.» Sir Alexander Cadogan som da var viseuten­

og angrep britenes venstre flanke nær Sidi Omar. Etter en

riksminister, ga uttrykk for en gjengs oppfatning: tyskerne hadde

voldsom kamp med tanks fra britenes 7. panserregiment, brøt 5.

ganske enkelt bedre generaler. «Wavell og den slags typer er ikke

lette divisjon gjennom og rullet østover mot Sidi Suleiman. «Dette

dyktige nok mot dem. Det er som å gi seg til å spille golf mot

var kampens vendepunkt,» sa Rommel. Nå hadde han sjansen til

Bobby Jones.»

å skjære tvers gjennom fiendens bakre styrker, låse ham fast og

Churchills mening var allerede velkjent. Så tidlig som i midten

knuse ham. Rommel ga det meste av 15. panserdivisjon ordre om

av mai hadde han luftet muligheten av å erstatte Wavell med

å forlate Fort Capuzzo-området, gjøre en sirkel mot sørvest og

generalløytnant Sir Claude Auchinleck, øverstkommanderende i

slutte seg til 5. lette divisjon som rykket østover. I de første

India, og la Wavell overta Auchinlecks jobb. Til feltmarskalk Sir

morgentimene den 17. juni nådde disse enhetene Sidi Suleiman,

John Dill, generalstabssjefen, sa Churchill at han ikke hadde lyst til

og Rommel beordret dem videre til Halfaya-passet mens han

å ha Wavell hengende rundt i London og boende i et rom i

frydefullt forespeilte seg hvordan han skulle knuse britene.

klubben. Statsministeren mente at i India ville Wavell «trives ved å

Men kl. 11 om formiddagen tok generalmajor F. W. Messervy,

sitte under pagodetreet». Om morgenen den 22. juni ankom

sjefen for 4. indiske divisjon, på egen hånd beslutningen om å

Wavells stabssjef, generalløytnant Sir Arthur Smith, til øverstkom-

trekke de britiske styrkene tilbake for å unnslippe fellen. Han

manderendes hus i Kairo. Wavell sto og barberte seg mens Smith

hadde ikke greid å få kontakt med hovedkvarteret for å få

rolig leste budskapet som nettopp hadde kommet fra Churchill:

beslutningen godkjent. Senere sto Messervy ansikt til ansikt med

«Jeg har kommet til den slutning at nasjonens interesser er best

en bister Wavell på en flystripe ute i ørkenen. Han mintes senere

tjent ved at general Auchinleck utnevnes til å avløse Dem som

at Wavell lenge bare sto og stirret på ham uten å si et ord. «Jeg

øverstkommanderende for styrkene i Midt-Østen.»

trodde han ville gi meg sparken,» sa Messervy. Til slutt sa Wavell:

Wavell så rett frem for seg. Uten synlig bevegelse, uten tegn til

«Det var antagelig riktig å trekke seg tilbake slik forholdene var,

beklagelse sa han så: «Statsministeren har helt rett. Det må nye

men ordren burde ha kommet fra hærens ledelse.»

krefter og nytt blod til denne jobben.» Så fortsatte han

Alt i alt kostet Operasjon Battleaxe britene rundt 90 tanks, over

barberingen. Det var en karakteristisk hyllest fra en storsinnet

30 fly (RAF hadde med store anstrengelser greid å bevare

gentleman til sin etterfølger. Men det var ingen garanti for at de

luftherredømmet kampene igjennom), nesten 1 000 soldater og

nye kreftene var bedre egnet til å hanskes med Rommel enn de

muligheten til å gjennopprette moralen ved en seier i ørkenen.

gamle hadde vært.

Rommel anså Wavells planer for å være «fremragende», men sa at

71

—

Maltas hovedstad Valletta i silhuett mot røyken fra bombe-eksplosjonene. Bildet er hentet fra en filmavis som ble tatt opp under den kraftige blitz-bombingen våren 1942.

73

HEROISK ILDPRØVE PÅ KLIPPEØYA Et av de hardest rammede bombemål under 2. verdenskrig var hverken et stort industrikompleks eller et ammunisjonslager.

Britenes lille Malta lå som en fluelort midt i Middelhavet med tre små, dårlig utstyrte flyplasser og en fantastisk naturlig havn. Men i

1941 ble den lille klippen i havet hjørnestenen i britenes forsvar av Nord-Afrika - og en alvorlig anstøtssten for aksemaktenes En malteser arbeider med å lage inngang til et av de mange hundre tunnellignende tilfluktsrommene som ble gravd ut i Maltas bløte kalksten av sivilbefolkningen.

felttog i ørkenen. Så lenge øyas fly- og ubåtbaser var operative, var konvoiene

som forsynte aksestyrkene i Afrika, lett bytte for britiske angrep.

Ved utgangen av 1941 ødela mannskaper fra basene på Malta mer enn tre fjerdedeler av alle forsendelser til Rommel. I desperasjon forlangte riksmarskalk Hermann Goring at øya måtte

«Coventriseres» - utslettes fra luften slik den engelske byen Coventry var blitt det i 1940.

Malta lå bare drøye 100 kilometer fra flyplassene på Sicilia og var derfor et lett tilgjengelig bombemål for de hundreder av

Luftwaffe-fly Tyskland sendte for å nøytralisere øya. I de første månedene av 1942 haglet bombene ned over Maltas flyplasser og havner og over hovedstaden Valletta - med gjennomsnittlig åtte

angrep pr. dag. Bare i april falt det 6 728 tonn bomber over Malta, tretten ganger så mye som det som hadde utslettet Coventry. I

disse månedene ble praktisk talt hver eneste britisk forsyningskonvoi til øya ødelagt, og det oppsto en skrikende mangel på mat

og ammunisjon.

Men Maltas modige forsvarere nektet å gi opp kampen. Mann­ skapene fra RAF reparerte rullebanene daglig og sendte opp jagere for å angripe tyskerne hver gang det var mulig. De 280 000 innfødte malteserne lærte seg til å utholde streng rasjonering og

stadig lengre tapslister. Så, mens bombingen var på det mest intense, tildelte kong George VI hele øya St. George-korset,

Storbritannias høyeste sivile tapperhetsmedalje. Æresbevisningen førte til fornyet innsatsvilje - malteserne bet tennene sammen og

holdt ut. Gradvis snudde kamplykken seg i Nord-Afrika og presset

letnet. Luftwaffe overførte sine fly fra Sicilia til krigsskueplassene i Russland og Nord-Afrika, og senhøstes gjenopptok et medtatt,

men lykkelig Malta sin avgjørende rolle som base for angrepene på tysk skipsfart.

74

Statuen av dronning Victoria står uforstyrrelig blant ruinene av Queen's Square i sentrum av Valletta. Til høyre restene av guvernørpalasset med løvehodene.

75

Disse maltesiske ungene som leker på restene av en tysk stupbomber, ser ut til å ha vennet seg til ødeleggelsene. Som mange av de voksne nyttet de enhver anledning til

76

I

å unnslippe de fuktige underjordiske tilfluktsrommene der de sov, ba, drev skole og spiste de fleste av sine sparsomme måltider mens bombingen var på det verste.

77

Malteserne undersøker ruinene av Vallettas Kongelige Opera, en av de anslagsvis 37 000 bygninger som ble skadet eller ødelagt under blitzen.

78

Soldater rydder Kingsway, Vallettas hovedgate, morgenen etter et angrep.

79

George-korset i sølv og kongens innrammede diplom ble tildelt Malta som Det britiske imperiums formelle hyllest til Maltas fasthet og forsvarsvilje.

80

/ en hyllest til Maltas seier over angriperne gjør kong George VI honnør for en jublende folkemasse. Bildet er tatt den 20. juni under kongens rundreise i Middelhavs-området.

81

General Sir Claude Auchinleck syntes å være akkurat rette mann på rette plass da han overtok kommandoen over de britiske styr­

ker i Midt-Østen. Han var nå 57 år gammel og hverken kjente eller aspirerte til noe annet liv enn det til en britisk hæroffiser. Han

hadde steget jevnt i gradene siden han ble uteksaminert fra krigsskolen i Sandhurst. I fredstid hadde han tjenestegjort i Den

indiske hær, og han hadde deltatt i en rekke felttog under 1. og 2. verdenskrig. Ved siden av sin mer offisielle merittliste hadde «Auk», som

soldatene kalte ham, helt vesentlige lederegenskaper. For det første hadde han et kjapt grep på taktiske og strategiske

problemer - en absolutt nødvendighet nå som han sto overfor en fiende personifisert ved den tilsynelatende uovervinnelige Rom­

mel. Auchinlecks kraftige hake og faste blikk vitnet om den strenge selvdisiplin som fikk ham til frivillig å pålegge seg selv de

samme besværligheter som hans menn var gjenstand for. (Siden offiserene hans ikke hadde adgang til å ha konene hos seg i Kairo,

etterlot han sin egen hustru i New Delhi.) Hans vilje og besluttsomhet innga tillit hos dem han hadde kommandoen over. Han hadde også overtalelsesevner som han med hell brukte på sine egne overordnede - noe ingen ringere enn Winston Churchill fikk merke da Auchinleck motsatte seg den utålmodige

statsministeren og fremholdt at den neste britiske offensiv ikke

måtte iverksettes for tidlig om sommeren, men burde vente til november da Auchinleck hadde fått tilstrekkelige forsterkninger. Men bak alle disse imponerende egenskapene skjulte det seg én avgjørende svakhet: Auchinleck manglet dømmekraft i valget

av underordnede offiserer. Når han én gang hadde satset på

noen, tok han det for gitt at hans ordrer ble utført uten at noen

ytterligere oppfølgning fra hans side var nødvendig. Og når han Korstog for å fange en rev

hadde truffet et dårlig valg, førte en kombinasjon av stivnakket-

Dystert møte på De dødes søndag

het og misforstått lojalitet til at han undertiden var sen om å rette

Rommel samme vei tilbake gjennom Cyrenaica

sine mistak.

Kampen om de britiske «boksene»

Auchinlecks første oppgave etter ankomsten til Kairo var å

Tapper innsats av de Frie Franske

omorganisere Vestørken-styrkene og finne en ny øverstkomman­

Den 8. armés flukt til Egypt

derende for dem. Styrkene hadde vokst til det tredobbelte -

Tiden løper ut for «Rottene i Tobruk»

Churchill hadde gått med på å bygge opp hæren i Nord-Afrika for

Kairo trues av tyskerne

å vinne terreng der mens Hitler var opptatt med krigen i Russland

Auchinleck trekker grensen ved El Alamein

- og var blitt omdøpt til den 8. armé. Auchinlecks valg falt på

Churchill setter sitt håp til to nye ledere

generalløytnant Sir Alan Gordon Cunningham - og alt tydet på at

det var et godt valg. Den 54 år gamle Cunningham hadde

SEIEREN GLIPPER FOR BRITENE

utmerket seg i Øst-Afrika tidlig i 1941 ved å slå italienerne under

sjon og 90. lette divisjon) og to italienske korps på tilsammen seks

ledelse av hertugen av Aosta (se side 20) på bare åtte uker.

divisjoner. Rommel disponerte over ca. 119 000 soldater, men

«Jeg ba om Cunningham fordi jeg var imponert over hans raske

han hadde bare 400 tanks (hvorav 150 foreldede italienske pan­

og drivende felttog i Abyssinia og hans sans for kjappe og mobile

servogner). Rundt 50 av disse var til reparasjon da britene iverk­

manøvrer,» skrev Auchinleck senere. «Jeg ville vekk fra den

satte Crusader. Videre var aksemaktenes flyvåpen også under­

tydeligvis vante forestillingen om at man absolutt måtte klamre

legent med sine 550 fly på Cyrenaica. Rommel hadde problemer

seg til kystlinjen, og heller ha frie og langtrekkende bevegelser

med å få ytterligere forsterkninger av Hitler, for Russland-felttoget

mot fiendens flanker og kommunikasjonslinjer.» Uheldigvis

som hadde begynt så løfterikt i juni, begynte nå å støte på

hadde Cunningham aldri ledet panserenheter, og han var heller

alvorlige problemer.

ingen nytenker av natur. Stilt overfor den uortodokse Rommels

Etter Cunninghams ærgjerrige plan skulle panserstyrkene i

kvikksølvbevegelser var dette et alvorlig handikap. Videre

XXX. Korps under generalløytnant C. W. M. Norrie rykke vestover

gjennomgikk Cunningham en personlig prøvelse som skulle få

fra 8. armés hovedkvarter i Fort Maddalena, ca. 80 km sør for

langt alvorligere virkninger enn dens tilsynelatende banale art

kysten, og deretter gjøre en omgående bevegelse bak de tyske

skulle tilsi. Han var en innbitt piperøyker, men hadde nå fått

forsvarslinjene som strakte seg sørover fra Bardia ved kysten til

beskjed av legen om å legge pipa på hylla av helsemessige

Sidi Omar (se kart s. 84) Deretter skulle to enheter, 22. og 7.

grunner. I den anspente situasjonen i månedene som fulgte skulle

panserbrigade, dreie nordvestlig mot Gabr Saleh, omtrent midt­

savnet av den beroligende pipa komme til å bringe nervene hans

veis mellom Maddalena og Tobruk. Gabr Salehs eneste verdi

fullstendig i ulage.

lå i at den lå ved Trigh el Abd, en innlandsvei man antok ville bli

Cunninghams første store oppdrag som øverstkommanderen­

Rommels viktigste fremrykningsrute når han svarte på det britiske

de for den 8. armé var å lede Operasjon Crusader, britenes hittil

fremstøtet. Cunningham håpet at Rommel ville sende sine tanks

største offensiv i ørkenen. Hensikten med Crusader var intet

til Gabr Saleh, der britiske panserstyrker ventet for å tilintetgjøre

mindre enn å knuse fiendens panserstyrker i kamp, befri den

dem. Britene kunne deretter fritt enten dreie nordover mot

britiske garnisonen i Tobruk som hadde vært beleiret av

Afrika-korpsets hovedkvarter i Bardia eller nordvestover mot det

aksestyrkene siden april, erobre hele Cyrenaica og endelig å

beleirede Tobruk.

fortsette fremrykningen og ta Tripoli.

I mellomtiden skulle 4. panserbrigade - som også inngikk i

I midten av november, like før Operasjon Crusader, var

XXX. Korps - dreie nordvestover bak tyskernes linjer. Dens

Cunningham full av optimisme, og det samme var hans

dobbelte oppgave var å støtte høyreflanken til 7. panserbrigade

offiserskolleger og soldatene for øvrig. Det hadde de all grunn til å

som rullet mot Gabr Saleh, og venstreflanken til XIII. Korps, i det

være, for krigsministeriet hadde ikke spart på noe for å sikre

vesentlige infanteri, under generalløytnant A. R. Godwin-Austen

seieren. Den nye arméen besto av 118 000 soldater, over 700

som hadde tjenestegjort sammen med Cunningham i Øst-Afrika.

tanks, 600 feltkanoner, 200 panservernkanoner og en overdådig­

XIII. Korps skulle selv holde seg sør og øst for aksemaktenes

het av andre våpen og kjøretøyer. Den hadde dessuten støtte av

frontlinje og ved stadige angrep trette ut de italienske enhetene

en forsterket flystyrke på nesten 650 fly.

som holdt fronten, inntil Norries panserstyrker hadde eliminert

Rommel var etter alt å dømme på langt nær så godt utstyrt.

Rommels tanks. Da først skulle XIII. Korps slutte seg til styrkene

Han hadde riktignok greid å bygge opp en ny divisjon - den 90.

som rykket mot Tobruk for å kaste ut Rommels infanteri og heve

lette eller Afrika-divisjonen - av små enheter som allerede befant

beleiringen av den befestede byen. Garnisonen i Tobruk skulle

seg i Nord-Afrika, men hadde ikke fått forsterkninger fra Europa

forsøke å bryte igjennom innenfra samtidig som XIII. Korps gikk til

siden juni. Den gamle 5. lette divisjon var blitt omdøpt til 21.

angrep på aksemaktenes beleiringslinjer rundt byen. Alt dette

panserdivisjon, men ikke styrket eller utbygd. Rommels samlede

skulle bare ta en uke, håpet Cunningham.

styrker hadde fått en ny betegnelse: Panzergruppe Afrika. Den

Rommel hadde naturligvis sine egne planer. Han hadde

besto av Afrika-korpset (som nå omfattet 15. og 21. panserdivi­

endelig fått Overkommandoen til motvillig å gå med på et nytt

83

angrep på Tobruk. Siden våren hadde han overlatt til italienerne å

Cruwell, øverstkommanderende for Afrika-korpset - og underti­

opprettholde beleiringen. Tidlig i november begynte han å flytte

den en bedre taktiker enn Rommel -, været en offensiv og ba

sine tyske divisjoner fra grensen mot Egypt til Tobruk. Han hadde

sjefen inntrengende om å flytte de to panserdivisjonene sørover

planlagt å slå til 21. november.

for å møte fremstøtet. Men Rommel var lite lysten på å legge om

Britene var klare før han var det. Ved daggry den 18. november

krysset brigadene i XXX. Korps grensen ved Fort Maddalena og

sine planer; han trodde at britene bare var ute med noen forsiktige følere.

spredte seg i vifteform ut gjennom ørkenen. Cunningham fulgte

Da Cunningham neste dag ennå ikke hadde møtt noen virkelig

med Norries stab for å lede kamphandlingene på stedet. 22. og 7.

reaksjon fra fienden, sendte han panserkolonner vestover mot Bir

brigade møtte liten motstand underveis og nådde sine stillinger i

el Gubi og nordover mot Sidi Rezegh. Nå begynte Rommel å ane

nærheten av Gabr Saleh før kvelden.

at han hadde feilvurdert fiendens hensikter. Han ga delvis etter

Ventetiden på Rommels reaksjon ble lang og nervepirrende for

for sine rådgivere og lot en del av panserstyrkene bli sendt sørover

Cunningham. Tyskeren satt i sitt hovedkvarter i Bardia, oppslukt

for å møte de britiske kolonnene. Resultatet ble en rekke

av forberedelsene til angrepet på Tobruk. Han hadde ikke fått det

voldsomme, men isolerte sammenstøt som kostet britene 50

minste forvarsel om den britiske offensiven. Dette skyldtes

tanks og aksemaktene rundt 30. Men Cunningham hadde ennå

tyskernes dårlige luftrekognosering og britenes fremragende

ikke oppnådd noe i nærheten av det større panserslaget han

arbeid med å skjule sine troppebevegelser i ukene før angrepet.

prøvde å fremtvinge. Etter første omgang satt britene igjen med

Rommel ble ikke bare tatt på sengen; det tok også uvanlig lang tid

en flyplass i Sidi Rezegh og 19 fiendtlige fly som sto på flystripen.

før han innså hva som var på gang. Generalløytnant Ludwig

Ettersom Sidi Rezegh var tatt og intet tydet på at Rommel planla

Under britenes offensiv Crusader i november 1941 brøt 8. armé (svarte piler) beleiringen av Tobruk og jaget Rommel over Cyrenaica til El Agheila. Da aksestyrkene slo tilbake igjen i januar 1942 (røde piler), trakk 8. armé seg tilbake til en kjede av befestninger som gikk under navnet Cazala-linjen. I juni knuste Rommel disse befesteningene, erobret Tobruk og drev britene gjennom Egypt til El Alamein.

84

en større motoffensiv, dro Cunningham tilbake til hovedkvarteret

tankstyrke mot de britiske enhetene som lå spredt rundt i Sidi

i Fort Maddalena den 20. november, overbevist om at operasjo­

Rezegh. Én etter én tok han dem, og én etter én skjøt han dem i

nen gikk greit.

stykker. Da kvelden kom var ørkenen opplyst av flammeskjæret

Han tok feil. Rommel hadde nå endelig innsett at britene

fra hundrevis av brennende kjøretøyer. Praktisk talt hver eneste

hadde iverksatt en storoffensiv. Han la derfor planene om å innta

britiske formasjon ble hardt rammet. Verst gikk det ut over 5. sør­

Tobruk på hylla og gjorde helomvending. Den 22. november

afrikanske brigade, en infanteriavdeling i XXX. Korps; den mistet

rullet 70 tanks fra 21. panserdivisjon mot britenes 7. panserbriga­

3 400 av sine 5 700 menn. Alt i alt hadde britene flere falne på

de i Sidi Rezegh., 22. og 4. panserbrigade stormet til unnsetning,

Totensonntag enn noen gang tidligere under ørkenkrigen.

men ankom hver for seg og dessuten for sent til å kunne gjøre

Rommel var klar vinner av første fase av Operasjon Crusader,

noe særlig fra eller til. Mot kvelden dukket også tyskernes 15.

og han visste det. Samme kveld skrev han til sin kone, Lu: «Slaget

panserdivisjon opp for å gjøre situasjonen enda vanskeligere for

ser ut til å være over krisepunktet. Jeg har det bare bra, er ved

britene. Den nedkjempet 4. panserbrigades hovedkvarter og tok

godt humør og ser lyst på fremtiden.» Enda han hadde vært

brigadegeneralen til fange. Utfallet av dagens kamper var at

tallmessig underlegen og hatt store tap, deriblant 10-12 høyere

britene mistet flyplassen, over 100 tanks og rundt 300 mann.

offiserer og rundt 250 tanks, hadde han gitt britene en lærepenge

Dette var bare en forsmak på hva de hadde i vente dagen

i taktikk. Ved å konsolidere sine styrker - massive tankfremstøt

etter, den 23. november - som tilfeldigvis var Totensonntag, «De

med koordinert støtte av infanteri, panservernvåpen, artilleri og

dødes søndag», da tyskerne tradisjonelt hedrer sine drepte i første

fly - hadde han greid å oppnå en faktisk tallmessig overlegenhet

verdenskrig. Tidlig om morgenen sendte Rommel sin massive

med en mindre styrke. «Hva hjelper det vel om dere har to tanks

Ceneral Sir Claude Auchinleck som ledet Crusader-offensiven, tilbrakte tre år av sin tidlige barndom og det meste av sitt yrkesliv i India. Han var dristig og ukonvensjonell, hadde en velbegrunnet respekt for indiske soldater og gikk inn for mekanisering av den indiske hær på et tidspunkt da mange var redd for å gi dem geværer. At Auchinlecks tillit til inderne var velbegrunnet, gikk klart frem av den pålitelighet de viste, da de sloss under ham i ørkenkrigen.

85

mot min ene når dere sprer dem så jeg kan knuse én om gangen,»

tankbrigade - klarsignal til å begynne fremrykningen uten å vente

sa han senere til en fanget britisk offiser. «Dere sendte tre brigader

på utfallet av panserslaget i vest. XIII. Korps dro nordover bak

i fanget på meg - etter hverandre.»

aksemaktenes frontlinjer helt til kysten nordvest for Bardia, tok

I 8. armés hovedkvarter hadde sambandet brutt sammen, og

Cunningham ventet engstelig på rapportene. Da han sent på

Fort Capuzzo og avskar garnisonene i Bardia og Halfaya-passet fra

hovedtyngden av aksestyrkene i vest.

Totensonntag fikk kjennskap til katastrofens omfang, var han

Full av overmot etter fremgangen ville Rommel nå iverksette

sønderknust. Han mente at han kanskje måtte regne Crusader

som tapt og trekke seg tilbake til Egypt. Der ville han i hvert fall

en dristig manøver for å lette dette presset på frontstyrkene. «Hurtighet er av vital betydning,» fortalte han sine offiserer. «Vi må

kunne omorganisere styrkene i relativ sikkerhet. Mens han vred

handle mens fienden er i sjokktilstand etter nederlaget.» Om

seg i nervøs ubesluttsomhet sendte han en inntrengende bønn

morgenen den 24. november, mens britene fremdeles vaklet ved

om hjelp til Auchinleck i Kairo, der han ba øverstkommanderen­

Sidi Rezegh, førte han frekt hele Afrika-korpset og to italienske

de komme til fronten for selv å vurdere situasjonen. Auchinleck

divisjoner i et fremstøt mot øst, tvers gjennom fiendens linjer.

fløy straks til Fort Maddalena og satte seg raskt inn i situasjonen.

Hensikten var å komme bak fronten og true britenes baktropper,

«Jeg antok at Rommel sannsynligvis var i like dårlig forfatning som

en taktikk han håpet ville tvinge Cunningham til å oppgi hele

vi selv var og ga ordre om at offensiven skulle fortsette,» skrev

offensiven og trekke seg tilbake. I hastverket enset han ikke de

han senere. Han ba Cunningham om å «angripe fienden nådeløst

store tapene han selv hadde lidd og hørte heller ikke på general

Cruwell som mente at før de gjorde noe annet, burde de først

med alle våre ressurser, til siste stridsvogn». Faktum var at det ikke gikk like skjevt med alle britenes planer.

To dager tidligere hadde Cunningham gitt XIII. Korps - som omfattet New Zealand-divisjonen, 4. indiske divisjon og en

nedkjempe de hardt trengte britiske styrkene som fremdeles befant seg i nærheten av Sidi Rezegh.

Det plutselige fremstøtet kom så raskt og uventet at britenes

ITALIAS UNDERVANNSKRIGERE I et forsøk på å bryte Storbritannias herredøm­ me over Middelhavet grep den italienske marine mot slutten av 1941 til dvergubåter som knapt var mer enn bemannede torpe­ doer. Natten til 19. desember fikk tre dvergu­ båter sneket seg ubemerket inn i Alexandrias havn. Oppdraget gikk ut på å ødelegge de eneste britiske slagskipene i Middelhavsområ­ det, Queen Elizabeth og Valiant, og sette fyr på havneområdet ved å sprenge et tankskip. To av mannskapene fikk festet sprenglad­ ning til skroget på Queen Elizabeth og tanke­ ren før de senket ubåtene og svømte i land. Det tredje mannskapet ble tatt til fange i vannet i nærheten av Valiant, men ikke før de hadde fått plassert en tidsinnstilt bombe på bunnen under slagskipet. Italienerne ble kastet i kasjotten dypt nede i skipet, bare fem meter over bomben, og holdt kjeft i to og en halv time før de varslet kapteinen. Bare minutter senere rystet tre eksplosjoner hele havneområdet. Queen Elizabeth og Va­ liant krenget voldsomt over, og tankskipet gikk opp i flammer. Slagskipene kunne repareres, men så lenge de var ute av aksjon kunne konvoier med sårt etterlengtende forsyninger nå uskadet frem til aksestyrkene i Nord-Afrika. Dette italienske maleriet fra krigens dager viser froskemenn på en dvergubåt som kutter ubåtnett.

86

bakre kolonner flyktet i panikk. Det var som en reprise på

kene rundt Tobruk, ble de møtt av en så voldsom ild fra britiske

Rommels første offensiv på Cyrenaica. Enheter på begge sider

panserstyrker at de ble nødt til å stanse. Først da britene trakk seg

raste østover i seks timer, og i farten oppsto en slik håpløs

tilbake for å slå leir og hvile for natten, greide tyskerne å fortsette

forvirring at mange ikke visste hvor de var eller om det var venn

fremrykningen mot vest.

eller fiende de kjørte ved siden av. En britisk soldat som sto og

dirigerte trafikken i skumringen, oppdaget plutselig at kjøretøye­

Etter at Auchinleck hadde kommet tilbake til Kairo den 25.

ne som nå passerte var tyske. Rommel og general Cruwell

november, hadde han truffet to vanskelige beslutninger. Både på

oppholdt seg selv mye av natten blant britiske tropper. Ingen

ham selv og på offiserskollegene i hovedkvarteret virket Cunning-

merket det: tyskerne kjørte i en stor, innelukket kommandobil

hams tilbøyelighet til å trekke seg tilbake etter Totensonntag som

som var erobret fra britene, og de tyske kjennemerkene kunne

en helt ubegrunnet fryktsomhet, sett på bakgrunn av fiendens

ikke sees i mørket.

store tap. Generalløytnant Sir Arthur Smith, generalstabssjefen i

I dette dristige fremstøtet østover hadde Rommel helt korrekt

Kairo, mente at Cunningham hadde «mistet taket. Han var ikke

vurdert hvilken oppløsning 8. armé var i - men han hadde ikke

seg selv - han var ikke Cunningham». Å la ham få fortsette ville

regnet med dens skjulte styrke i form av Auchinlecks person.

være å sette både 8. armé og hele det britiske nærvær i Nord-

Hadde Cunningham handlet på egen hånd, er det ikke umulig at

Afrika på spill. Men hvis man fjernet ham, ville det kunne innvirke

aksemaktenes plutselige angrep kunne ha fått ham til å avblåse

på moralen hos de allerede forvirrede britiske troppene og

hele Crusader. Men Auchinleck ble i Fort Maddalena i to dager og

samtidig sette mot i fienden som utvilsomt ville se på Cunning-

oppmuntret både troppene og den nedtrykte Cunningham.

hams avskjed som en innrømmelse av nederlag. Ikke desto

Auchinleck fortalte soldatene at fienden «ved å slå fra seg i alle

mindre besluttet Auchinleck at «det måtte gjøres - med rette eller

retninger prøver å avlede oss fra vårt mål, som er å knuse ham

urette». Den 26. november fratok han Cunningham komman­

fullstendig. Vi vil ikke la oss avlede, og fienden skal knuses.» Om

doen over 8. armé. Cunningham lot seg motvillig innlegge på et

Rommel sa han: «Han gjør en desperat innsats, men kommer ikke

sykehus i Kairo der det ble fastslått at han var fysisk og psykisk

langt. Den tankkolonnen kan rett og slett ikke få forsyninger.

nedkjørt.

Dette er jeg sikker på.» Han hadde rett. Rommel trengte ca. 25 km inn i Egypt, men

Som Cunninghams etterfølger valgte Auchinleck generalmajor

Neil M. Ritchie som hadde tjenestegjort ved generalstaben i Kairo.

den 26. november måtte panservognene tilbake til Bardia for å

Ritchie var kjent med Auchinlecks planer, og man kunne også

fylle brennstoff. Ironisk nok hadde han under sin raske fremryk­

regne med at han var fortrolig med sjefens tenkesett.

ning passert rett forbi to enorme, godt kamuflerte depoter hvor 8.

Ritchie var 44 år og den yngste general i den britiske hær. Han

armé hadde lagret mat, vann og drivstoff til Crusader-styrkene.

var pen, rik og tilbøyelig til å se rosenrødt på tingene, selv når alt

Alt tatt i betraktning ble lynangrepet en kostbar fornøyelse for

gikk på tverke. General Godwin-Austen, sjefen for XIII. Korps, sa at

Rommel. Da det begynte, vippet kampen klart i hans favør. Men

Ritchie var «en svært selvsikker fyr - trodde han var av rette

da angrepet ebbet ut, var britene igjen på offensiven. Den natten

slaget». Men, la han tankefullt til, det var ikke full enighet om

Afrika-korpsets tanks bunkret i Bardia, kjørte New Zealand-

dette. Ritchie hadde ikke ledet tropper i kamp siden 1.

divisjonen i XIII. Korps gjennom aksemaktenes linjer rundt Tobruk

verdenskrig, da han var bataljonsjef.

og sluttet seg til troppene fra den beleirede garnisonen som sloss seg ut. I hvert fall for øyeblikket hadde Tobruk fått unnsetning.

Det spilte egentlig liten rolle. Auchinleck hadde i praksis tatt kommandoen selv og brukte Ritchie som sin fullmektig. Auchin­

Lenger sør hadde 4. og 22. panserbrigade benyttet seg av

leck dro ut til Fort Maddalena igjen 1. desember og ble der i ti

Rommels fravær til å omgruppere seg og redde en del skadede

dager. Med øverstkommanderende ved Ritchies side tok 8. armé

tanks som var blitt etterlatt ved Sidi Rezegh. Da Rommels

seg sammen og fortsatte Operasjon Crusader. Rommel gjorde

panservogner forlot Bardia med fulle tanker den 27. november og

stadig livet surt for britene. Enda tankforholdet nå var 1 til 4 i hans

satte kursen vestover for å unnsette de hardt pressede aksestyr­

disfavør, greide han å beleire Tobruk igjen den 30. november.

87

Men uten nye forsyninger og erstatning for de tanks og våpen han

tilbaketrekning og smatt ut av fellen før britene rakk å lukke den. I

hadde mistet, kunne han ikke greie seg mot det vedvarende

tre uker trakk så aksemaktene seg tilbake gjennom det samme

presset fra 8. armé. I løpet av en uke drev britene ham 70 km

landskapet hvor de ni måneder tidligere hadde rykket så seierrikt

vestover til Gazala, der aksemaktene tidligere hadde etablert en

frem. Retretten - også av de italienske fotsoldatene - foregikk i

forsvarsstilling å falle tilbake til.

full orden enda britene var etter dem som ulver, og Rommel

Rommels forsvarslinje strakte seg ca. 70 km sørvestover fra

greide å unngå ytterligere tap av betydning under tilbaketreknin­

Gazala ved kysten. Den 15. desember angrep Ritchie linjen fra øst

gen til El Agheila. Den 28. desember nyttet han til og med

mens han samtidig sendte en panserbrigade rundt dens sørlige

anledningen til å angripe en enslig britisk panserbrigade nær

ende i et forsøk på å komme bak fienden og avskjære retretten.

Agedabia og påførte fienden et tap på 37 tanks mens han selv

Rommel var besluttet på å redde det som var igjen av styrkene og heller vente på en senere anledning. Enda de italienske gene­

bare mistet syv.

ralene protesterte heftig av frykt for at deres ikke-motoriserte

tyskerne kjempet selv i motgang, var det ikke til å skjule at

infanteri ville bli etterlatt alene, ga han 16. desember ordre om

Rommel hadde lidd sitt første alvorlige nederlag. Operasjon

Franske soldater stormer sammenkrøpet gjennom sanden under utbruddet fra Bir Hacheim i juni 1942. I to uker kjempet Frie franske styrker tappert for å holde den beleirede forposten som sperret Rommels fremrykning mot Tobruk. Den ubøyelige garnisonen var fast besluttet på å gjenopprette den franske hærs ære, som var blitt besudlet med Frankrikes fall, og avviste med forakt tre oppfordringer om overgivelse før de til slutt slo seg ut.

88

Men uansett hvor dyktig retretten ble ledet og hvor innbitt

Crusader var blitt en sensasjonell seier for britene. Aksestyrkene

Godwin-Austen tidlig i februar ba om å bli løst fra kommandoen

som var blitt etterlatt på den egyptiske grensen, ved Bardia og i

over XIII. Korps. Auchinleck gikk med på dette, og generalmajor

Halfaya-passet, overga seg endelig i begynnelsen av januar. I

W. H. E. Gott ble hentet fra 7. panserdivisjon for å overta Godwin-

tidsrommet fra 18. november til midten av januar hadde britene

Austens jobb.

tatt rundt 33 000 tyske og italienske fanger og ødelagt 300

Andre offiserer delte Godwin-Austens oppfatning av den nye

fiendtlige tanks. De hadde selv mistet flere tanks enn aksemakte­

sjefen for 8. armé. «Ritchie var helt uberegnelig nå,» mintes

ne, men bare hatt halvparten så store tap i tropper. Dessuten

generalmajor F. W. Messervy som overtok 7. panserdivisjon etter

hadde de gjenvunnet Cyrenaica - og kastet Rommel tilbake til

Gott. «Ville gå til motangrep i én retning den ene dagen, i en

nøyaktig samme sted hvor han hadde startet i ørkenen i mars

annen retning dagen etter. Full av optimisme og prøvde å lure seg

1941. «Her fikk vi da endelig et øyeblikks pusterom,» skrev

selv til å tro at vi ikke hadde fått oss en lusing. Da jeg avla rapport

Churchill, «og et øyeblikks glede i ørkenkrigen.»

til ham om 1. panserdivisjons tilstand en gang han planla å bruke den i et motangrep, fløy han ned til meg og mente vel nærmest at

I desember 1941 fikk begivenheter tusenvis av kilometer unna en kraftig innvirkning på krigen i ørkenen. Japans angrep på britiske

jeg motarbeidet ham.»

Auchinleck luktet trøbbel helt til Kairo og sendte brigadegene­

territorier i Det fjerne østen tvang London til å omdirigere tropper

ral Eric Dorman-Smith, en gammel venn og betrodd rådgiver, for

og materiell som egentlig var øremerket for Nord-Afrika, til

å sondere. Da Dorman-Smith kom tilbake, fortalte han Auchin­

dette området. Så mot slutten av året førte intensivert Luftwaffe-

leck at Ritchie «ikke hadde fantasi nok» til stillingen og anbefalte

bombing av Malta og ankomsten av tyske ubåter til Middelhavet

at han ble byttet ut. Auchinleck ble urolig over rapporten, men sa

- og dessuten vellykte italienske dvergubåt-raid mot havnen i

allikevel nei. «Jeg har allerede sparket én armé-sjef,» svarte han. «Å

Alexandria - til en forverret forsyningssituasjon for britene og

sparke én til etter tre måneder vil ødelegge moralen.» Han lot

lettere forhold for aksemaktene. Den 5. januar mottok Rommel

Ritchie bli hvor han var.

en konvoifrakt på 54 nye tanks og store bensinforsyninger. Nå

Resten av vinteren var det lite kampaktivitet. Helt frem til våren

følte han seg sterk nok til å angripe fremskutte britiske stillinger

lå britene og aksestyrkene på hver sin side av Gazala-linjen, en

som han visste var svake.

100 km lang kjede av forsvarsstillinger bygget av britene. Fra

Aksestyrkene - som nå hadde fått en ny og finere betegnelse,

Gazala ved kysten gikk linjen i siksak sørøstover i omtrent 70 km

Panser-Armé Afrika - rullet nordover. Rommel tok raskt Ageda­

før den dreide nordøstlig i 30 km. Området var spekket med

bia og Beda Fomm da britene trakk seg tilbake foran ham. Det

miner, og med lange, uregelmessige mellomrom langs linjen og

som begynte som en ødeleggelsesaksjon for å komme en

øst for den lå en rekke befestninger på et par kvadratkilometer, de

eventuell ny britisk offensiv i forkjøpet, utviklet seg snart til en full

såkalte «bokser». Det var seks av dem i alt. Noen av boksene, f.eks.

offensiv. Den 29. januar gikk Rommel inn i Benghazi som britene

den i Bir Hacheim, hadde arabiske navn etter tidligere bosetnin­

hadde forlatt, og fant der et rikt krigsbytte, blant annet 1 300

ger, andre som var oppkastet i ødemarken, ble av de britiske

lastebiler. Innen 6. februar hadde han drevet britene, som nå

soldatene døpt med navn som «Knightsbridge» og «Common­

hadde store forsyningsproblemer, til Gazala - halvveis tilbake

wealth Keep».

over Cyrenaica. På to uker hadde Ritchies styrker mistet 40 tanks, 49 feltkanoner og rundt 1 400 offiserer og soldater.

Rundt hver av disse boksene var det minefelter, piggtrådsper-

ringer, skyttergraver og bunkers, og hver av dem hadde

Den økende krisen for Ritchie var av en sammensatt art: hans

forsyninger nok til å greie en ukes beleiring. Mellom boksene

nærmeste underordnede hadde begynt å miste troen på ham.

krysset britiske tanks fritt. Deres oppgave var å avskjære

Godwin-Austen oppdaget til sin irritasjon at Ritchie «hadde en

eventuelle tanks fra Panzer-Armé Afrika som måtte våge seg inn i

tendens til å be om råd og så gjøre det motsatte av hva han ble

sektoren og dessuten å unnsette bokser som ble utsatt for angrep.

rådet til», og - hva verre var - at Ritchie ga ordrer til offiserer i Godwin-Austens korps over hodet på ham selv. Dette førte til at

Mot slutten av mai var Rommel klar til å gjenoppta offensiven.

89

Planen hans gikk ut på å angripe den nordlige delen av Gazala-

rådslagninger og ga dermed Rommel tid til å omgruppere sine

linjen med noen tanks for å binde divisjonene der, mens han førte

styrker. Den 1. juni slo han en stor bresje i Gazala-linjen og skaffet

Afrika-korpset og en italiensk divisjon sørover rundt Bir Hacheim,

seg dermed lett adgang til sine depoter. Samtidig ødela han over

boksen der linjen gjorde en knekk. Han ville så dreie nordover for

100 britiske tanks, tok 3 000 fanger, utslettet 150. infanteribrigade

å valse ned britenes panserstyrker og angripe resten av linjen

og erobret boksen den holdt. Ritchie var stadig like optimistisk og

bakfra. Til slutt hadde han planlagt en liten dessert for seg selv:

rapporterte til Auchinleck: «Jeg er svært nedslått over tapet av

erobringen av Tobruk.

150. brigade etter en så tapper kamp, men anser fremdeles at

Aksemaktene slo til i nord den 26. mai. Tidlig den 27. mai førte

situasjonen er gunstig for oss og blir bedre for hver dag.»

Rommel sine 10 000 kjøretøyer rundt den britiske flanken sør for

Rommel dreide nå sørover for å ta seg av Bir Hacheim og

Bir Hacheim, lot noen italienske enheter bli igjen der for å angripe

avviste samtidig flere nytteløse britiske angrep fra nord. Bir

boksen og spredte resten av styrkene ut i vifteform nordover og

Hacheim, den sørligste boksen i Gazala-linjen, var av avgjørende

østover. I det første sammenstøtet, ca. åtte kilometer nordøst for

betydning for det britiske forsvaret - og den ble bedre forsvart

Bir Hacheim, fikk han på kort tid splittet 3. indiske motoriserte

enn Rommel hadde ventet. Italienerne som hadde begynt

brigade. Ved middagstider hadde styrkene hans nedkjempet

angrepet den 27. mai, var ikke kommet noen vei. Bir Hacheims

ytterligere tre panser- og motorbrigader.

3 600 soldater - de fleste franske - sto under kommando av

Men om ettermiddagen fikk han en lite kjærkommen

brigadegeneral Pierre Koenig, en høy, blåøyet franskmann som

overraskelse. Britene hadde nylig fått en forsendelse av amerikan­

blant soldatene gikk under tilnavnet «Gamle kanin». Rommel

ske tanks - nye 28-tonns Grant-tanks, utstyrt med 75 mm

regnet med å ta Bir Hacheim på 24 timer; det tok ham over en

kanoner med høyeksplosive granater som brøt gjennom tysker­

uke. «Sjelden har jeg støtt på så innbitt motstand i Afrika,» noterte

nes panser.

han i dagboken.

Ved solnedgang neste dag hadde de to tyske panserdivisjone-

Mellom 2. og 10. juni gjorde Luftwaffe 1 300 tokter over Bir

ne, takket være stivnakket motstand fra britenes side og de

Hacheim samtidig som Rommels bakkestyrker beskjøt boksen

dødbringende nye Grant-tanks, mistet en tredjedel av sine

dag og natt. Flere ganger oppfordret Rommel Koenig til å overgi

stridsvogner og var blitt stanset foran Knightsbridge-boksen, ca.

seg, og hver gang ble oppfordringen kort avvist. Den 10. juni var

16 km bak Gazala-linjen og midtveis mellom Bir Hacheim og

det slutt på matreservene i fortet, og på ordre fra Ritchie

kysten. Aksestyrkene trakk seg tilbake til et halvsirkelformet

evakuerte forsvarerne Bir Hacheim. Koenig ledet selv evakuerin­

område på ca. 160 km2 som på alle kanter var omgitt av britiske

gen, og 2 700 av hans 3 600 menn kjempet seg ut forbi Rommels

bokser og minefelter, - et område som skulle bli kjent som

tropper samme natt. Da tyskerne stormet fortet morgenen

«Heksegryta» etter de voldsomme kampene som utspilte seg der.

etter, fant de bare de sårede og en del utstyr som var blitt

Da Rommel omgrupperte sine styrker, åpnet italienske ingeniør­

etterlatt.

tropper en ny forsyningslinje for ham fra vest, gjennom

Da Rommel hadde tatt Bir Hacheim, fulgte han Gazala-linjen

minefeltene, men britisk artilleri-ild gjorde det vanskelig å få frem

nordover. En etter én nedkjempet han de gjenværende boksene.

forsyninger langs denne ruten. Nå som aksestyrkene satt fastlåst,

Ved., sine raske manøvrer nøytraliserte han de fordeler fienden

var de et lett bytte for Ritchie. Nå skulle han samle sine

hadde av sine nye tanks og ødela så mye britisk panser at han

panserstyrker og knuse Rommel. Auchinleck som satt i Kairo og

innen tredje uke av juni hadde oppnådd et 2-1-forhold i tanks.

forsto situasjonen, sendte et inntrengende budskap til Ritchie om

Nå da Gazala-linjen lå i ruiner, vendte Rommel seg mot

å gå til øyeblikkelig angrep og tilføyde: «Vi må være rede til å slå til

Tobruk.

med én gang, uansett hvilken vei katten hopper.» Ritchie var ikke rede. Han satte seg til bordet sammen med

Tobruk i juni 1942 var en mye svakere festning enn den bastionen

sine to korpsledere, Norrie og Gott, for å gjennomgå i detalj

som hadde motstått Rommels angrep året før. Dette skyldtes

forskjellige aksjonsplaner. I to dager satt de britiske generalene i

delvis at britene trengte sine soldater, skip og fly andre steder,

Tyske kanonmannskaper sveiver en morderisk 88 mm kanon i stilling utenfor Tobruk. De hvite ringene rundt løpet viser antall britiske tanks den fryktinngytende kanonen har ødelagt, omtrent som revolvermenn skar hakk i skjeftet for hvert offer. 88 mrrTeren ble opprinnelig brukt som antiluftskyts, men senere anvendt med drepende effektivitet mot 8. armés panserstyrke. «Den brøt gjennom alle slags tanks som om de var av smør,» sa en imponert brite senere.

90

delvis at 8. armé hadde hatt en slik ugrunnet tiltro til Gazala-

som gikk, gjorde troppene i Tobruk et panisk forsøk på å styrke

linjen. Auchinleck hadde dessuten ingen planer om på ny å

forsvaret av byen i siste øyeblikk. Men selv mens de holdt på med

forsvare festningen til siste mann. Så tidlig som den 4. februar

dette, visste de ikke om de skulle legge sine planer med sikte på å

hadde han utstedt ordrer som gikk ut på at uansett hva som kom

holde fortet for enhver pris eller evakuere det. Fra Ritchie kom det

ut av Rommels fremrykning, «er det ikke min hensikt å fortsette å

overhodet ingen retningslinjer.

holde Tobruk når fienden er kommet i en slik posisjon at han kan

Britenes militære toppsjefer var like usikre som garnisonen. Da

beleire byen effektivt». Han forklarte at han ikke hadde råd til å ha

den siste boksen hadde falt den 15. juni, fikk Auchinleck et

en hel divisjon fastlåst innenfor forsvarslinjen. Planen møtte ingen

telegram fra Churchill der det sto: «Antar at det overhodet ikke

motstand i London, og han gikk i gang med forberedelsene til å

kommer på tale å oppgi Tobruk.» Da denne Churchills antagelse

evakuere Tobruk og ødelegge lagrene der hvis et angrep fra

etter ytterligere noen budskap ble til en ordre, svarte Auchinleck:

aksemaktene nødvendiggjorde et slikt skritt.

Nå i juni hadde garnisonen en ny kommandant, den sør-afrikanske generalmajor H. B. Klopper, som under seg hadde

rundt 35 000 soldater, de fleste sør-afrikanere, men også en del

«Ritchie tilfører Tobruk de styrker og forsyninger han mener er

tilstrekkelige for å holde byen.»

Ritchie prøvde å beskytte Tobruk ved å opprette en ny forsvarslinje ca. 50 km sør for festningsbyen. Men den 16. juni ga

briter og indere. De fleste soldatene var i likhet med Klopper selv

han de britiske enheter i denne linjen som ble utsatt for harde

nyankomne, og bare få hadde kamperfaring. Mange av minene

panserangrep, tillatelse til å trekke seg tilbake til den egyptiske

som før hadde ligget som et beskyttende belte rundt byen, var

grensen for å unngå utslettelse. De trakk seg ut dagen etter, og

blitt fjernet da de beleirede styrkene hadde brutt seg ut under

den 18. juni var Tobruk atter beleiret da aksestyrkene samlet seg

Crusader sist november. Andre var blitt gravd opp og spredt langs

rundt byens ytre forsvarsverker.

Gazala-linjen i løpet av vinteren, da Tobruk syntes utenfor fare.

Rommel skrev senere: «Tobruk var for hver eneste én av oss et

I de katastrofale dagene i begynnelsen av juni, da Gazala-

symbol på britenes motstand, og vi ville nå gjøre oss ferdig med

boksene falt og tyskerne presset seg lenger nordover for hver dag

den for godt.» Afrika-korpset og XX. italienske korps - med

91

avgjørende støtte av Luftwaffe - begynte angrepene på Tobruk

britiske offiserer: «Gentlemen, for dere er krigen over. Dere har

den 20. juni. Den dagen gjorde rundt 150 bombefly 580 tokter

slåss som løver, men er blitt ledet av esler.» Dagen etter fikk han

over byen. «De stupte ned mot befestningene i et av de mest

praktfulle angrep jeg noen gang har sett,» skrev major friherre von

vite at Hitler hadde belønnet hans innsats med å utnevne ham til feltmarskalk. Senere, da Rommel fikk seg overlevert sin feltmar-

Mellenthin, Rommels etterretningsoffiser. «En enorm sky av støv

skalkstav fra Hitlers egen hånd, sa han til hustruen, Lucie: «Jeg

og røyk sto opp fra sektoren som ble angrepet, og mens våre

hadde mye heller sett at han i stedet hadde gitt med én divisjon

bomber braste ned mot forsvarsverkene, spilte hele det italienske

til.»

og tyske artilleriet opp med en voldsom og godt koordinert iIdgivning. Den kombinerte effekten av artilleriet og bombene var

Tobruks fall var et hardt slag for de allierte. Churchill kalte det

fantastisk.»

senere «et knusende og smertelig tap». Han var i Washington og

Så snart det var klargjort en passasje gjennom minefeltet som

hadde samtaler med Roosevelt da han mottok nyheten. Hans

Tobruk-styrkene i all hast hadde lagt ut de siste dagene, svermet det tyske og italienske infanteriet frem og kom i nærkamp med de

eneste kommentar da var et lakonisk: «Det var da kjedelig.» Men general Sir Hastings Lionel Ismay, Churchills stabssjef, som også

britiske troppene. Bak infanteriet kom tyske tanks rullende.

var til stede, mintes at det var første gang han så at det virkelig

Da Tobruk sent på ettermiddagen åpenbart sto for fall,

støkk i Churchill.

begynte Klopper å sprenge i luften forsyninger for millioner av

Churchill hadde all grunn til å være bekymret. Hans egen

dollar, forsyninger som var livsviktige for britenes ørkenkrig. I

politiske fremtid sto på spill, og hva viktigere var - det gjorde også

samme slengen kom han til å ødelegge de fleste av sine egne

hans eget lands skjebne. Da han kom hjem, ble han møtt av et

telefon- og telegraflinjer - og mistet dermed forbindelsen med

mistillitsforslag i Underhuset over sin ledelse av krigføringen.

sine egne tropper. Over en av de få gjenværende linjene greide

Mistillitsforslaget ble forkastet med stort flertall, men landets

han allikevel å få kontakt med Ritchie i 8. armés hovedkvarter ved

dilemma var ikke like lett løst. Veien til Egypt lå nå åpen, og

nitiden om kvelden. «Situasjonen ikke under kontroll,» telegrafer­

Rommel rullet frem på den alt hva remmer og tøy kunne holde. Til

te Klopper. «Alle tanks ødelagt. Halvparten av kanonene ødelagt.»

soldatene sa han at de ville nå Nilen på 10 dager. En uke etter

Så tilføyde han klagende: «Går De til motangrep, så la meg få vite

Tobruks fall var han kommet helt til Mersa Matruh -140 km inne

det nå.»

på egyptisk territorium og nesten halvveis til Alexandria.

Det skulle ikke komme noe motangrep. Ritchies siste budskap

Etter hvert som Rommel trengte stadig dypere inn i Egypt,

til Klopper kl. 6 om morgenen lød: «Kan ikke vurdere den taktiske

begynte Alexandria og Kairo å forberede seg på invasjon. Det la

situasjon og må overlate til Dem selv å vurdere eventuell

seg et slør av aske og røyk over den britiske ambassaden og de

overgivelse.»

militære hovedkvarterer da funksjonærene i all hast begynte å

Den 21. juni kl. 9.40 overga Klopper seg til Rommel. Ironisk nok

brenne sine arkiver. Biler og lastebiler korket utfartsveiene fra

var ødeleggelsene som hadde hemmet hans egne forbindelser og

byene, og togene var fulle av folk som flyktet. I Alexandria

bevegelser, for små og for sent iverksatt til å snyte fienden. Da

utbetalte Barclay's Bank på én dag én million pund til kunder som

Rommel inntok Tobruk, vant han et rikt krigsbytte - 2 000

fryktet et finansielt sammenbrudd. I Kairo prøvde kjøpmenn å slå

kjøretøyer, hvorav 30 brukbare britiske tanks, 400 kanoner, nok

mynt på forvirringen. Én falbød bandasjer i tilfelle flyangrep til

drivstoff til å fylle opp hans egne tanks og begynne fremstøtet

dem som valgte å bli i byen. En annen rettet salgsoffensiven mot

mot Egypt, 5 000 tonn forsyninger og store mengder ammuni­

dem som flyktet og fylte utstillingsvinduene med vesker og

sjon.

kofferter. De eneste som lot til å holde hodet kaldt midt oppe i

Det hadde tatt Rommel ubetydelig mer enn 24 timer å

kaoset, var den runde og joviale britiske ambassadøren, Sir Miles

gjennomføre dette kuppet - det mål han så lenge hadde strebet

Lampson. Han ga et middagsselskap for 80 gjester i Mohamed Ali-

mot. «Tobruk! Det var et herlig slag,» skrev han til hustruen samme

klubben. «Når Rommel kommer, vet han hvor han kan finne oss,»

dag. Det sies at han med et bredt smil sa til en gruppe fangne

sa Sir Miles.

92

Auchinleck var av en annen mening. Den 25. juni fløy han til

I august dukket det derfor opp to nye britiske aktører på

Mersa Matruh, fratok Ritchie kommandoen og overtok selv

krigsskueplassen i ørkenen. Den ene var general Sir Harold Leofric

ledelsen av den 8. armé. Han trakk seg tilbake fra Mersa Matruh til

Rupert Alexander, veteranen fra Dunkerque som hadde vært den

El Alamein - en stilling britene tidligere hadde befestet. El Alamein

siste høyere offiser som forlot stranden. Han var velstående,

lå 370 km inne i Egypt og bare 100 km fra Alexandria. Men det lå

uforstyrrelig og i besittelse av en førsteklasses militær hjerne. Det

også i en flaskehals som lot seg forsvare, siden det i nord grenset

ble sagt at Alexander - som holdt stivt på formene selv i de far­

til Middelhavet og i sør til åser som dannet randen av den

ligste situasjoner - under den risikofylte tilbaketrekningen fra

utilgjengelige Qattara-forsenkningen, 250 meter under havets

Dunkerque inntok sin frokost bestående av ristet brød og marme­

overflate. Her gikk Auchinleck i stilling. I de neste seks ukene levde han

lade ved et plettfritt bord med hvit duk. Nå skulle han overta etter Auchinleck som øverstkommanderende i Midt-Østen.

sammen med troppene, sov under åpen himmel og spiste

Den andre nykommeren var generalløytnant Bernard Law

spartansk. Med sitt rolige, trygge vesen prøvde Auchinleck å

Montgomery - en pågående, stikkende, rappkjeftet, hensynsløs

pumpe ny selvtillit inn i den demoraliserte 8. armé. I hele juli

og ukonvensjonell mann. Av karakter var Montgomery det

hamret Rommel løs på forsvarslinjen ved El Alamein, men med en

direkte motstykke til patrisieren Alexander, men det forhindret

kløktig kombinasjon av offensiv og defensiv taktikk greide

ikke at de to snart hadde etablert en effektiv samarbeidsform.

Auchinleck å holde ham stangen.

Den 12. august - dagen før Montgomery skulle overta Ritchies

Men for Churchills regjering i London var ikke dette nok - og

post som sjef for 8. armé -, drakk han te med Alexander i den

heller ikke for den vanlige brite. Auchinleck måtte ta sin del av

praktfulle, moskéliknende salongen i Shepheard's Hotel i Kairo.

skylden for 8. armés tap de siste månedene og for Ritchies

Her ga Alexander én eneste ordre til den nye sjefen for 8. armé.

krigføring i særdeleshet. Churchill og det britiske folk tilga sent, og

«Dra ut i ørkenen og slå Rommel.» Den 54 år gamle Montgomery

Auchinlecks ry ble plettet av utilstrekkeligheten hos dem han

som nå hadde fått sin første viktige kommando, dro av sted, fast

hadde delegert myndighet til. Churchill følte at han måtte få opp

besluttet på nettopp det.

stemningen hjemme ved å foreta et lederskifte i ørkenkrigen.

93

PA PERM I KAIRO

Terrassen på Shepheard's Hotel, et av Kairos mest populære møtesteder. Britiske offiserer slapper av blant sivile - hvorav mange ofte var tyske spioner.

95

ØL, BAD OG GAMLE MINNESMERKER Permisjon i den egyptiske hovedstaden Kairo betydde mer enn en

pause i kampene for de solsvidde og utmattede ørkenkrigerne i de allierte styrker. Kairo var en sjelden oase av uvante forlystelser,

fra det enkle til det eksotiske, fra et varmt bad og en kald øl til en

aften med Madame Badias bølgende mavedanserinner. Soldate­ Newzealandske soldater på souvernirjakt i en av Kairos basarer. Legg merke til børstene som ble brukt til å vifte vekk fluesvermene i de trange og skitne gatene.

ne glemte krigen for en stund der de streifet gjennom de

støyende, myldrende gatene i denne byen ved Nilen, lette etter godtkjøp hos hese, arabiske gateselgere eller tok en ridetur rundt

pyramidene på leide kameler. Offiserer som hadde fri fra staben i

det britiske hovedkvarteret eller kom på perm fra ørkenen, unngikk støvet og fluene i Kairos sentrum og foretrakk å spille polo, golf eller cricket i klubbene på det fasjonable Gezira, en frodig øy i Nilen.

Krigens gru bare streifet Kairo. Blant de få påminnelser man fikk

om de bitre kampene som raste i ørkenen der ute i vest, var ambulansekonvoiene som kom med nye sårede, rekonvalesente­ ne med sine bandasjer og børsen i Kairo, der kursene sank etter

hver akseseier. Gjennom denne atmosfæren av doven tilfredshet rant en

strøm av intriger og insinuasjoner. Kommunikasjonene mellom Kairo og ørkenen var tilfeldige og sporadiske; sannheten om

kampenes gang kom sent til byen, og i mellomtiden svirret rykte­ ne. I barer og nattklubber flommet sladderen like uhemmet som

drinkene. Tyske spioner vanket på de samme steder som de bri­

tiske offiserene for å samle opplysninger som kunne komme

Rommel til nytte under fremrykningen mot byen. Egypt hadde riktignok brutt de diplomatiske forbindelser med Tyskland, men

det hadde ikke erklært landet krig, og blant egypterne fantes et høylydt, om enn ineffektivt innslag av akse-sympatisører. Stu­

dentgrupper holdt møter til støtte for den tyske fremrykningen og sang: «Gå på Rommel!» Og i den egyptiske hær fantes offisersklikker som gjerne ville bli kvitt britenes nærvær i landet og som utål­

modig ventet på Rommels innmarsj i byen - en innmarsj det aldri ble noe av. I mellomtiden var Kairo stadig en innsmigrende vert.

96

En smilende britisk stabsfunksjonær og vennen hennes tar pause fra krigen for å slappe av og spasere rundt en av Kairos turistattraksjoner, sfinksen.

97

Den egyptiske guiden på eselet fører to sør­ afrikanske soldater på kamelryggen rundt Keopspyramiden utenfor Kairo. Strømmen av soldater fra Storbritannia og Commonwealth-landene til Kairo under krigen betydde gode tider for byens guider og gateselgere.

98

99

Egypts mest berømte mavedanserinne, den grasiøse Hekmet, under en opptreden for britiske beundrere. Hekmet ble senere arrestert og anklaget for å være tysk spion.

100

EN SOSIAL KARUSELL UBERØRT AV KRIGEN Om kvelden, når den svalende brisen drev inn fra den grønne Nilen, skiftet atmosfæren i Kairo og ble myk, munter og romantisk. Offiserene og deres venninner gikk for å danse i takrestauranten på Continental eller på Shepheardzs, et sveitsisk-drevet hotell med mange bekvemmeligheter og overdådige mål­

tider. Soldater av lavere rang og sosial status avreagerte heller på populære steder som Melody Club, der orkesteret var beskyttet mot bråkmakere med et piggtrådgjerde. Kveldens høydepunkt var ofte en opptreden av mavedanserinnen Hekmet (til venstre). Mens ørkenkrigen raste videre - og selv da Rommel sto bare 150 kilometer fra byen manglet det aldri på forlystelser for soldatene i Kairo. Kjøttet var mørt, vinene franske og kvinnene varme.

En gruppe offiserer og deres venninner under en av de daglige danseaftener på Shepheard's Hotel, et slags sosialt hovedkvarter for britene i Kairo.

101

Mot en avgift av fire cent i måneden kunne offiserer som skulle ut i ørkenkrigen lagre sine personlige eiendeler i kjelleren på Shepheard's Hotel. Mange av disse pakkene og koffertene ble aldri hentet etter at eierne møtte sin skjebne ute i ørkenen i vest.

102

Selv om Kairo aldri ble invadert, fikk man stadig dramatiske påminnelser om krigen som raste ikke langt unna, i form av sårede soldater, som f.eks. denne franske offiseren som hinker langsomt ned trappen foran Shepheard's Hotel.

103

Sensommeren 1942 følte alle at det store fremstøtet var nært

forestående. Spørsmålet var bare: når? I Alexandrias barer og i 8. armés teltleir ved El Alamein, 100 km vest for Alexandria, kokte

det av rykter blant britene. Ett var sikkert: slaget som foresto ville

overgå alt man hittil hadde sett i ørkenen. Aksestyrkene ved El Alamein hadde gravd seg ned bare et par

kilometer fra de britiske linjene, i en forsvarsstilling som strakte

seg fra en forreven åskam ved kysten, til Qattara-forsenkningen ca. 65 km lenger sør. Denne stillingen - den såkalte Alamein-

linjen - kunne ikke omgås. Skulle britene forbi, måtte det skje ved et massivt frontalangrep.

Dag etter dag, fra august til oktober, strømmet britiske

forsterkninger til El Alamein: 41 000 soldater, 800 kanoner, over 1 000 tanks, deriblant 300 nye 36-tonns Sherman-tanks som

Roosevelt hadde lovet Churchill etter Tobruks fall. Sherman'ene var med sine 75 mm kanoner mer langtrekkende enn noen tyske

tanks med unntak av Panzer IV som var blitt utstyrt med nye,

langløpede kanoner -, men av disse hadde Rommel bare 30 igjen. Til tross for de knusende tilbakeslagene de siste syv måneder

og de imponerende tyske forsvarslinjene, var det lite pessimisme blant britene. Allerede få dager etter ankomsten den 13. august

hadde generalløytnant Montgomery - som alt het «Monty» blant

soldatene - gitt styrkene selvtilliten tilbake. Under hans drivende ledelse hadde de desillusjonerte soldatene i 8. armé raskt innsett én avgjørende ting: ytterligere tilbaketrekning kom ikke på tale.

For å vise at han mente alvor, tilintetgjorde Montgomery

Auchinlecks reserveplan for tilbaketrekning til en sekundær forsvarslinje langs Nil-deltaet i tilfelle Rommel skulle bryte

gjennom ved El Alamein. «Det der er ingen plan,» brummet

Montgomery. «Innen de har trukket seg ti meter tilbake, har de mistet halvparten av sin kampverdi,» sa han om sine egne tropper. Han kunngjorde at han ville brenne opp planene. Han tok andre

Montgomery til unnsetning

overbevisende skritt. Da han kom over noen Tommies som

Krigsteori for kamptrenet hær

jobbet med å grave skyttergraver bak forsvarslinjen, sa han:

En utspekulert slagplan for å vill-lede aksestyrkene

«Stopp med den gravingen øyeblikkelig - dere får aldri bruk for

En morderisk britisk sperreild

dem.» Han sendte lastebilene som var en betingelse for enhver

Passasje gjennom en halv million tyske miner

tilbaketrekning fra frontlinjen, bakover og vekk fra forsvarslinjen.

Montys «Superangrep» bryter et blodig dødpunkt

Så utstedte han et konsist ultimatum til alle grader i rekkene: «Fra

En umulig ordre fra Der Fiihrer

nå av vil ikke 8. armé avgi én meter terreng til fienden. Troppene

Aksestyrkene trekker vestover igjen

har å kjempe og dø der de står.»

Montgomery holdt på streng disiplin og forlangte at alle ordrer

SEIERENS SMELTEDIGEL

ble iverksatt uten innsigelser. Han aksepterte heller ikke slurv eller

Rommels tanks og lastebiler ble nådeløst skutt i stykker av

unnasluntring, selv ikke når det gjaldt bagateller. Stabsoffiserene

britenes tanks og bombet i to dager og netter av RAF. Den 3.

lærte snart å stille presis og korrekt antrukket i det nye messeteltet

september hadde Rommel mistet 49 tanks og trakk seg tilbake.

med nystrøkne duker og skinnende bestikk. En sjusket hær var

etter Montgomerys mening en halvveis slått hær. Ikke alle offiserene ble Montgomery-fans over natten. En del

Den 8. armé visste nå at den hadde en leder som kunne måle

seg med Ørkenreven. Men det ble snart klart at Montgomery hadde tenkt å gi seg god tid på å gjøre seg klar til det avgjørende

irriterte seg over generalens skråsikkerhet og manierte gjentagel­

møtet med aksestyrkene. De langsomme forberedelsene førte til

ser med skingrende stemme - «Kjøpt den for ørkenen, kjøpt den

en del kritikk fra høyt hold i London. Churchill ventet utålmodig

for ørkenen,» ropte han da han hadde kjøpt en ny picnic-kurv.

på at det store slaget skulle begynne. «Min neste oppgave blir å få

Her og der kunne man høre nedsettende Monty-vitser. I én av

Winston til å holde opp med å plage Alex og Monty og dermed

disse blir en psykiater tilkalt til himmelen av St. Peter: «Gud er ikke

drive dem til å angripe før de er rede,» skrev general Alan Brooke,

riktig bra. Han tror han er Monty.» Senere foreslo noen som motto

den britiske generalstabssjefen. Brooke hadde rett. Churchill ivret

på Montgomerys våpenskjold: «I nederlag: ubetvingelig; i seier:

for et angrep i september og understreket hvor viktig det var å få

uutholdelig.» Men den nye ørkengeneralen brukte politikernes

knust Rommel før høsten. Den 8. november skulle britiske og

taktikk og gjorde stor lykke blant mannskapene. Med panser-

amerikanske styrker invadere Algerie og Marokko i en operasjon

korpsets svarte alpelue («verdt to divisjoner», hevdet han) og

med kodenavnet Torch. Churchill mente at en seier ved El

fyndord fra cricket-terminologien, virket han som en oppkvik­

Alamein ville lette invasjonen ved å tvinge Vichy-franskmennene

kende sprøyte på den medtatte og fortumlede 8. armé. Deres

i Nord-Afrika til en mer samarbeidsvillig holdning til de allierte. For

jobb var å drepe tyskere, fortalte han soldatene, «også prestene,

Churchill var det også uhyre viktig at 8. armé bidro til å lette

én på ukedager og to på søndagen>.

presset på den utsatte øya Malta - som nå var utsatt for intenst

Men Montgomery hadde mer å fare med enn bare vidd og evnen til å selge seg selv. Den egenskap frontsoldater mest

beundrer hos sine ledere, er evnen til å vinne i kamp. Da

bombardement i egenskap av britisk fly- og marinebase -, ved å

erobre de tyske flyplassene vest for El Alamein.

Men Montgomery nektet plent å foreta seg noe før i oktober.

Montgomery overtok, hadde 8. armé måttet utholde en rekke

Han gjorde det klart at hvis Churchill ga ordre om angrep i

glansløse ledere som gang på gang var blitt utmanøvrert av

september, fikk han finne en annen til å gjøre det for seg. «Det var

Rommel. Det de nå trengte, var et bevis på at den nye sjefen

ren utpressing,» innrømmet han senere, men det virket: det ble

kunne lede hæren til seier over aksestyrkene. Sjansen skulle snart

ikke mer snakk om noe september-angrep.

melde seg.

Montgomery hadde sine gode grunner til ikke å angripe før.

Natten til 30. august gjorde Rommel sitt siste forsøk på å knuse

Selv om ørkenkrigen nå hadde vart i to år, følte han at 8. armé

den 8. armé og bryte igjennom til Kairo og Alexandria. I

ikke var rede til den avgjørende kampen. Det var for mange nye

angrepsplanen inngikk at store deler av styrkene, deriblant fire

rekrutter og uerfarne soldater i rekkene. Montgomery var fast

panserdivisjoner, skulle angripe i sør, nær Qattara-forsenkningen,

besluttet på å gjøre hæren til en førsteklasses kampstyrke. Han

og så dreie av og rykke nordover mot havet for å avskjære 8. armé

trakk enheter tilbake fra frontlinjen, sendte dem til treningsleirer,

fra dens baser.

drillet dem i ørkenkrigføring og gjennomførte feltøvelser i terreng

Skulle operasjonen lykkes, måtte alt skje hurtig. Men britene

som tilsvarte det ved El Alamein. Seks nye skytebaner for

hadde lagt ut tette minefelter i området hvor angrepet ble

panservernvåpen ble etablert ved kysten. Der skjøt rekrutter

iverksatt, og Rommels tropper brukte hele natten til å rydde en

med 6-pundere på tanksetterligninger på løpewire. Like ved fikk

passasje gjennom minefeltene. Da de endelig kom igjennom,

team fra 56 forskjellige ingeniørgrupper opplæring i mine-

endret Rommel sine planer og angrep i stedet en høyde kalt Alam

ryddingsteknikk.

el Halfa-åsen i nordøst. Montgomery hadde forutsett omleggin­

Montgomery for sin del konsentrerte seg om taktikk. Hans plan

gen og gått i stilling der med sine amerikanske Grant-tanks.

gikk ut på å slå til i nord, der Alamein-linjen var sterkest og best

105

utbygd. For at angrepet skulle komme fullstendig overraskende

bygningsarbeidet var ment å skulle få fienden til å trekke den

på fienden, ble en av de mest nitid gjennomarbeidede og

slutning at angrepet ikke ville komme før vannledningen var

omhyggelig planlagte skinnmanøvrer i britisk militærhistorie forberedt. Under ledelse av oberstløytnant Charles Richardson i

ferdig. Endelig hadde britene lært av - og forbedret - Rommels

Montgomerys planleggingsstab ble det pønsket ut et velregissert

eget vellykkede taktiske lureri. I nord lot det til å hvile en tung ro over de britiske styrkene.

narrespill som skulle lure tyskerne til å tro at britene hadde tenkt å

Men i ly av mørket ble nesten 2 000 tonn bensin skjult i 100

slå til i den sørlige delen av linjen.

forskjellige grøfter nær Alamein-stasjonen ved jernbanelinjen

For å vill-lede aksestyrkenes rekognoseringsfly ble det bygget

langs kysten. Matforsyninger ble kjørt frem med lastebiler og

tre og et halvt feltregiment, med tungt artilleri, av planker og

dekket med kamuflasjenett. Og kvelden før slaget ble tanks

presenninger - bemannet med dukker i naturlig størrelse. Det ble

flyttet fra fronten til verkstedområder og «forkledd» som lastebiler ved hjelp av presenninger. Før daggry lot Richardsons menn de

til og med laget narre-soldater som satt på narre-latriner. Deretter begynte man byggingen av en narre-vannledning (av tomme

ekte panservognene som hadde forlatt fronten erstatte av 400

bensinfat) 30 km sørover til et område i ørkenen hvor det var

tanks-etterligninger for å skjule ombyttingen.

plassert 700 stabler med narre-forsyninger. Det pågående

Iført fallskjermuniform og paraply mot den stekende solen besøker den britiske statsminister Winston Churchill ørkenen ved El Alamein i august 1942, ledsaget av sine ledende offiserer. Statsministeren, som ellers hadde det med å plage de militære toppsjefene med sine råd og vink fra London, nøt turen. «For en kort stund-var jeg 'der hvor tingene skjer', skrev han senere. «I stedet for å sitte hjemme og vente på nyhetene fra fronten, kunne jeg nå sende dem selv. Det var virkelig oppløftende.»

106

Montgomery valgte natten til den 24. oktober som tidspunkt

for angrepet. Opplæringen av soldatene ville da være fullført, og

stillinger. Ingeniørtropper skulle så rydde passasjer for tanks fra

det ville være fullmåne, noe som ville gjøre oppgaven lettere for

generalløytnant Herbert Lumsdens X. Korps som deretter skulle

ingeniørsoldatene som skulle rydde passasjer gjennom de

rulle inn og knuse aksestyrkenes forsvarsstillinger. I sør skulle et

enorme minefeltene Rommel hadde anlagt foran sine stillinger.

sekundært angrep av generalløytnant Brian Horrocks XIII. Korps

Mellom den britiske fronten og aksestyrkenes hovedkvarter i de

låse fast de tyske panserstyrkene i området for å skape ytterligere

bakre linjer strakte minefeltene seg i åtte kilometers dybde og 65

forvirring blant fienden om hva som egentlig var målet for

kilometers bredde - 500 000 dødelige miner arrangert i et

angrepet. I mellomtiden skulle britiske og amerikanske fly bombe

hesteskomønster som Rommel kalte «Djevelens have». I løpet av

fiendtlige befestninger og angripe fremskutte flyplasser i Vestør-

de åtte timene før daggry skulle ingeniørtroppene nøytralisere

kenen for å forhindre at tyske og italienske fly blandet seg opp i 8.

minene så infanteriet og panserstyrkene kunne rykke frem

armés fremrykning.

gjennom minefeltene.

Om kvelden den 23. oktober var alt klart. Montgomery var en dyktig regissør og hadde ikke oversett mange detaljer. Bak

Etter hvert som tidspunktet for angrepet nærmet seg, kunne 8.

fronten sto 2 000 militære politimenn med hvite hansker og røde

armé regne med en 2 til 1-overlegenhet over fiendens styrker på

skyggeluer klare til å lede panservognene til deres mål langs seks

nesten alle områder. Den hadde 195 000 soldater mot aksestyrke­

separate ruter - og å dirigere kolonnene av vannvogner som

nes 104 000, 1 029 middelstore tanks mot 496. Britene hadde

skulle overrisle sanden for å holde støvet nede. Feltlegene

også nesten dobbelt så mange kanoner og panserbrytende

kontrollerte på nytt sine forsyninger av blod og plasma i kjøle-

våpen. Og 8. armé var godt utstyrt. Aksestyrkene, derimot, led

vogner med kjennetegn i form av enorme vampyrer. Ingeniør­

under kritiske mangler. Rommels forsyninger måtte transporteres

soldatene samlet sine uhåndterlige effekter: 500 langskaftete

over lange strekninger fra tyskkontrollerte havner - 500 km fra

detektorer som lignet på flatskivete støvsugere, 88 000 lyspærer

Tobruk, 600 fra Benghazi, 1 200 fra Tripoli - og var derfor utsatt

til å markere hull i minefeltene for panserstyrkene, og 190 km

for luftangrep hele veien. På bare tre måneder hadde britiske

med markørbånd til å markere klargjorte passasjer.

ubåter og bombefly kostet tyskerne og italienerne 20 forsynings­

Det var en foruroligende stille natt. Det eneste som brøt

skip. Mot de månedlige 30 000 tonn forsyninger Rommel hadde

stillheten, var nattfuglenes nifse skrik. Skinnet fra fullmånen lavt

bedt om som et minimum, hadde han bare fått 6 000 tonn.

over horisonten var så sterkt at ikke-stridende i det bakre

Som om aksestyrkene ikke hadde problemer nok med dette,

leirområdet trakk ullteppene over hodet for å få sove. Blant

var Ørkenreven blitt syk. Gjennom hele sommeren hadde

mennene som snart skulle ut og risikere livet, var reaksjonene

Rommel drevet seg selv til grensen for hva et menneske kan tåle.

forskjellige. Oberstløytnant Jack Archer-Shee og offiserene i 10.

Til slutt, den 23. september, greide han det ikke lenger. Han led av

Husar-regiment kledte seg i galla-antrekk til middag og skålte i

kronisk mave- og tarmkatarr og var dessuten plaget av dårlig

årgangsvin for kong Georg. Den elegante oberstløytnant E. O.

blodomløp og nesedifteri. Han ble derfor tvunget til å forlate

Kei lett i Nottingham-kavaleriet satte oppasseren sin til å presse de

fronten for å la seg behandle i Semmering i Østerrike, 2 300 km

fineste uniformsbuksene. Skulle han dø i kamp, kunne han i det

borte. General Georg Stumme, en tykkvommet veteran fra

minste ta seg best mulig ut. Nesten alle skrev hjem eller noterte i

felttoget i Russland som led av akutt høyt blodtrykk, hadde tatt

sine dagbøker. Generalmajor Leslie Morshead, sjefen for 9.

hans plass.

australske divisjon, advarte sin hustru: «Vi venter hard kamp, og

Allikevel var det ingen blant britene som regnet med at det

den vil sikkert bli langvarig. I så måte har vi ingen illusjoner. Men vi

ville bli en lett kamp - og detaljene i Montgomerys slagplan

kommer til å vinne og få slutt på denne flyingen frem og tilbake.»

gjorde det bare altfor klart hvor vanskelig det egentlig ville bli.

Montgomery gikk tidlig til sengs i sin vogn. På veggen hang et

Under dekke av massiv artilleri-ild skulle fire infanteridivisjoner fra

bilde av Rommel, og ved siden av hadde han stiftet opp et sitat fra

generalløytnant Oliver Leeses XXX. Korps rykke frem gjennom

Henrik V av Shakespeare: «Å kampens Gud! Stålsett mine menns

minefeltene og renske opp fiendtlige maskingevær- og infanteri-

hjerter.»

107

8. ARMES FRYKTLØSE ØRKENKOMMANDOS Høsten 1942, i den rolige perioden forut for Slaget om El Alamein, førte en håndfull soldater fra 8. armé sin helt spesielle form for krig mot fienden. De hørte til Long Range Desert Group og Special Air Service, to små grupper av barkede ørkenkommandos. Long Range Desert Group var en rekognoseringsstyrke med base dypt inne i Sahara, langt bak fiendens linjer. Soldatene levde omtrent som omstreifende beduiner i britiske uniformer. De hadde lært å overleve i ørkenen - ofte på en kvart liter vann om dagen - og å orientere seg med instinktiv presisjon i den veiløse ødemarka. Med slike egenskaper gjorde disse menne­ ne uvurderlig nytte som førere for Special Air Service (SAS), en bakkestyrke som hadde fått

denne betegnelsen fordi den opprinnelig be­ sto av fallskjermsoldater. SAS-mennene var vågehalser som skapte kaos med sine lynan­ grep mot aksestyrkenes depoter og flyplasser. De snek seg inn i fiendtlige befestninger om natten, sprengte utstyr og drepte personalet, og forsvant som en luftspeiling i ørkenen når de ble forfulgt. Hjulpet av Long Range Desert Groups orienteringseksperter foretok de tilsy­ nelatende umulige vandringer over hundrevis av kilometer til og fra sine leire uten større problemer. Fellesgrupper av førere fra Desert Group og kommandos fra Special Air Service herjet nådeløst blant aksestyrkene. De ødela fiendtli­ ge fly, undertiden ved å snike seg inn på flyplassene, andre ganger ved å kle seg i tyske

uniformer og kjøre ubekymret forbi vaktpos­ tene i lastebiler med tyske kjennetegn. De likte åpenbart arbeidet sitt og spredte frykt rundt seg med gavmilde hender. En SASoffiser mintes frydefullt en gang han kastet en bombe gjennom vinduet til et tysk stabskontor og ropte til offiseren innenfor: «Hei, ta imot denne!» Men deres forkjærlighet for det teatralske gikk aldri ut over effektiviteten. Innen utgan­ gen av 1942 hadde de med sin utrettelige virksomhet gjort så store skader på aksestyr­ kenes forsyninger - og moral - at de mottok en slags hyllest av Rommel selv, da han i dagboken sin skrev at de «påførte oss større skader enn noen annen britisk enhet av samme størrelsesorden».

En patrulje fra SAS med barske ansikter bak maskingeværene vender tilbake til basen etter en tre måneders ekspedisjon på fiendtlig territorium i september 1942.

108

Åtte kilometer borte, på den andre siden av minefeltene, var

bombardementet begynte hadde granatene revet hele hans

Stumme fullstendig uvitende om slaget som var i emning.

kommunikasjonssystem i småbiter. Stumme var avskåret fra hver

Montgomerys list hadde lykkes. Tyskerne ventet angrep i sør -

eneste divisjon, hvert eneste regiment. Han besluttet å dra ut til

men ikke før i november, når vannledningen britene arbeidet så

fronlinjen. Sammen med en stabsoffiser, oberst Buchting, og en

iherdig på ville være ferdig. Tanken på det må ha beroliget

sjåfør dro han om morgenen i retning av fronten.

Stumme. Han manglet bensin til de 500 stridsvognene som skulle

Mens de humpet seg frem mellom granatnedslagene, kom

støtte infanteriet langs den 65 km lange Alamein-linjen, og uten

Stummes stabsbil plutselig under voldsom ild fra australske

tilstrekkelige drivstoff reserver kunne han vanskelig tillate seg å

maskingeværer. Buchting stupte forover, dødelig såret. Sjåføren

sende sine tanks frem og tilbake for å demme opp mot et britisk

satte bilen i revers og rygget i full fart - altfor opptatt av å styre

angrep.

unna til å se at Stumme reiste seg i setet og gispet etter luft, grå

Kl. 9.30 om kvelden hørtes en svak brumming høyt oppe på

fått sitt siste hjerteanfall. Forgjeves prøvde han å kravle ut av

himmelen. Britiske bombefly kom inn fra øst for å angripe

bilen, men krøllet seg så sammen og falt.

og flekkete i ansiktet, med stikkende smerter i brystet. Han hadde

fiendtlige flyplasser og befestningen Så, for en kort stund, var det stille. Langs hele den britiske frontlinjen sto kanonoffiserer og

fulgte viserne som sneglet seg frem på armbåndsurene.

Aksestyrkene var forbigående uten leder - og slaget var bare

noen timer gammelt.

Montgomerys infanteri hadde begynt fremrykningen kort tid

Kl. 9.40 ble ordren gitt langs hele linjen: «Tropp, ild!» Ni hundre

etter at sperreilden begynte. En mann som betraktet dem, kaptein

kanoner eksploderte i et øredøvende drønn som fikk grunnen til å

Grant Murray i Seaforth Highlanders som patruljerte utgangsposi­

skjelve, og hele fronten spyttet flammer. Ildgivningen - den

sjonene, kom aldri til å glemme det han så - «rekke på rekke med

kraftigste siden Den første verdenskrig - drysset et regn av

hjelmkledde skikkelser, med geværene hevet og bajonettene

granater over aksestyrkenes stillinger, og detonasjonene kunne

blinkende i månelyset, viste oss tommelen opp. Vi fulgte dem

høres i Alexandria, 100 km borte. En anzac-offiser skrev senere at

med øynene der de trasket frem mot fiendens linjer som nå lå

grunnen vibrerte under føttene «som skinnet på en pauke».

innhyllet i røyk.» De rykket frem slik de hadde lært det, med tre

Newzealenderen Peter Llewellyn i forsyningskorpset så for seg et

meters mellomrom og i et tempo av 50 meter i minuttet. I

underlig bilde - «kjemper tente fyrstikker så store som furuer i den

Highland-divisjonen i den nordlige sektoren av linjen bar

ville ørkenen, og en brølende vind blåste dem ut».

soldatene med seg ikke bare sin lille oppakning, to granater, 50

Det hersket full forvirring langs hele akselinjen. Offiserene i

skudd, en dags matrasjon og full feltflaske, men også en hakke

den tyske 164. divisjon hadde sittet og drukket med sin sjef,

eller spade til å grave skyttergraver med, og fire tomme sekker til å

general Karl Lungershausen, i den enorme underjordiske bunke­

fylle sand i til dekning. På alle ryggsekker var det et Andreas-kors

ren som tjente som hovedkvarter. Den første eksplosjonen

som de etterfølgende kunne orientere seg etter.

sendte en soda-sifong i gulvet med et brak. En av stabsoffiserene

Foran hver bataljon marsjerte orienteringsoffiserer med kom­

hev seg frem for å redde en vaklende vinflaske. Lungershausen

pass i hånden og telte skrittene, til piggtråden rundt de første

kikket ut av vinduet og så at himmelen sto i flammer. «Angrepet

minefeltene kom til syne. Da en bataljon fra Black Watch

har begynt,» sa han vantro.

Highland-regimentet nærmet seg piggtrådsperringen, hørtes en

Da granatene detonerte blant de tyske befestningene, gikk

stemme rope til en kompanibarber som nå var leder for

flere mål med miner i luften i en sky av grus og piggtrådbiter.

piggtrådkutterne: «Få ut fingerTi, Jock. Det er ikke hår du skal

Under den morderiske sperreilden på 900 granater i minuttet

klippe nå.»

raste bunkers og beskyttelsesrom sammen; tyske og italienske

Helt fra begynnelsen av var ingeniørsoldatenes oppgave det

soldater sank døde om uten en skramme på kroppen, drept av

rene mareritt. Selv om tusenvis av miner allerede var detonert av

lufttrykket fra de eksploderende granatene.

sperreilden, var det en umulig oppgave å uskadeliggjøre alle minene, og de prøvde det heller ikke. I stedet forsøkte de å

Få var mer forvirret en Stumme. Bare sekunder etter at

109

klargjøre flere passasjer på inntil åtte meters bredde for at panser­

Nå begynte mangel på minedektorer å saktne fremrykningen

vognene skulle kunne rykke frem to i bredden. De «avluset» anti-

bokstavelig talt til krabbefart. Mange av detektorene hadde vist

tankminer ved å føle seg frem til og fjerne tennpatronene. De

seg å være defekte, og andre var blitt ødelagt under kampene.

livsfarlige S-minene som ikke var større enn hermetikkbokser og

Ingeniørsoldatene måtte rote i sanden med bajonettene, og

som spredte et regn av drepende splinter når de ble tråkket på,

fremrykningstempoet ble det som et menneske holder når det

ble uskadeliggjort ved at soldatene stakk spiker i de små hullene

krabber på alle fire, lytter, stirrer, føler seg frem. Engstelsen spredte

der sikringen satt før minene ble lagt ut. Når et område var ryddet,

seg fra sektor til sektor. Kunne minene fjernes hurtig nok til at de

ble det til slutt markert med hvite markørbånd og små grønne og

etterfølgende panserstyrkene kunne nå sitt mål - et 16 km langt

oransje lys - tegn til lastebiler og tanks om at de kunne kjøre

og 8 km bredt høydedrag - innen daggry?

frem. Ved bruk av detektorer som varslet om nedgravde metall­

Svaret var bare så altfor innlysende. Den fremrykkende hæren

gjenstander med et skarpt «ping» i hodetelefonen, kunne inge-

som slet seg gjennom minefeltene kjørte seg fast mot aksestyrke­

niørsoldatene rydde opptil 200 meter i timen.

nes ild. Den intensive artilleribeskytningen og infanteriets innsats

Til tross for denne heroiske innsatsen krevde tusenvis av miner

til tross var de fleste av aksestyrkenes forsvarsstillinger fremdeles

og feller uhyggelige ofre i timene før daggry. En seksjonsoffiser

intakte. Britiske tanks som ikke kom lenger i den nordlige delen av

fikk tre lastebiler blåst vekk under seg i løpet av åtte minutter

frontlinjen, hopet seg ved daggry opp bak infanteriet, med moto­

under fremrykningen. Ved et mirakel overlevde han, men andre

rene i gang og kokende radiatorer. En soldat beskrev skueplassen

soldater lå hvor de hadde falt, sønderrevet av S-miner og tykke,

og sa at den lignet på «en dårlig organisert parkeringsplass ved et

svarte Teller-miner. En morderisk 250-punds flybombe nedgravd

gigantisk billøp, avholdt i en sandgrop».

som mine rev en tropp på 30 menn i blodige småbiter. I én Black

Watch-bataljon ble syv orienteringsoffiserer drept eller lemlestet av miner før soloppgang.

Med all den kampglød troppene hadde, viste det seg at Montgomery allikevel hadde forlangt for mye av dem. Hele denne morgenen den 24. oktober, mens ingeniørtroppe­

Allikevel rådet det en innbitt besluttsomhet. Da løytnant Bruce

ne møysommelig arbeidet seg frem, meter for meter, med

Rae i Gordon Highlanders kom under ild, «følte jeg det som om

panserstyrkene stangende på stedet hvil bak seg, drev Montgo­

jeg hadde drukket et par flasker champagne». Oberstløytnant Reg

mery hvileløst og irritert frem og tilbake i hovedkvarteret og ble

Romans i 5. New Zealand-brigade oppdaget plutselig at han

mer og mer skeptisk. «Sjefen for X. Korps viste ikke den vilje og

befant seg trekvart kilometer inne på fiendtlig territorium uten å

besluttsomhet som er så viktig når ting begynner å gå galt,» sa han

se en eneste fiende og ropte til sin adjutant: «Vi kan ikke stanse

senere. Han ga panserstyrkene ordre om fortsette fremrykningen

her - vi har jo ikke slåss ennå!» Han snublet videre inntil granatild

uansett om veien var ryddet eller ikke.

tvang ham til å søke ly.

De øverste panser-offiserene fryktet at en slik fremrykning ville

Ut av denne malstrømmen kom soldatene til å minnes scener

innebære at et stort antall tanks ville gå tapt, ikke bare på grunn

av nesten overnaturlig gru: en død tysk sambandsoffiser med

av minene, men også på grunn av ild fra tyske panservernkano-

telefonen fremdeles klisrret til øret, en annen med en sigarett i

ner. Generalløytnant Lumsden var forferdet ved tanken. Man

den ene hånden og fyrstikkesken i den andre, en avkuttet, hvit

måtte forstå hvordan man bruker tanks i kamp, sa han. «Gir man

hånd i måneskinnet, blod som tøt ut under den lukkede døren i

seg ikke tid, går man rett dukken. Tanks har lite å stille opp mot

en ambulanse. Alaric Jacob, en erfaren krigskorrespondent,

kanoner.»

greide ikke å oppholde seg mer enn noen minutter i lasarettet til

Natten til den 25. oktober oppsto det som Montgomery senere

11. australske feltambulanse. «I en krok amputerte en lege en arm,

betegnet som «slagets virkelige krisepunkt». På Montgomerys

i en annen lå menn gispende på feltsenger mens det ble pumpet

ordre sneglet panserkolonnene seg atter frem under dekke av

nytt blod inn i dem ... Menn med ansikter som skitten papp ble

mørket. Ved titiden om kvelden ble flere av Nottingham-

slengt på en benk. Legene slet som overarbeidede slaktere på

kavaleriets forsyningsbiler rammet av en klase bomber fra

lørdagskvelden.»

Luftwaffe. I den tette kolonnen tok lastebil etter lastebil fyr, og

110

snart lyste et bølgende, oransje flammeteppe fra 25 brennende

Montgomery etter først å ha sammenkalt Lumsden og Leese,

lastebiler opp i natten. I lysskjæret fra dette kjempebålet kunne

sjefene for X. og XXX. Korps, til en konferanse i morgentimene.

feltartilleri, panservernkanoner, endog enslige bombefly løsne et

I Montgomerys stabsbil kl. 3.30 om morgenen den 25. oktober

regn av død over panserkjøretøyene.

lyttet arméens øverstkommanderende i taushet mens Lumsden

Ett regiment, Staffordshire Yeomanry - trauste bryggeriarbei-

redegjorde for sine motforestillinger. Operasjonen måtte avblå­

dere rekruttert fra Bass-bryggeriet i Burton-on-Trent - kom under

ses, hevdet Lumsden; de få tanks som allerede hadde krysset

ild fra 88 mm kanoner. Et øyevitne, major John Lakin, så 27 tanks

Miteirya-åsen, et befestet høydedrag i aksestyrkenes forsvarslinje

«bli til fakler, én etter én, omtrent som man tenner lysene på en

11 km fra kysten, burde trekkes tilbake før daggry. Like over åsen

fødselsdagskake.» Staffordshires leder, oberstløytnant James Ea-

lå aksestyrkenes artilleribatterier og ventet på dem, advarte

die, brøt sammen og gråt.

Lumsden.

Lumsden sendte en ilmelding til Montgomerys stabssjef,

Montgomery rystet på hodet. Hans plan måtte iverksettes fullt

brigadegeneral Francis de Guingand: det var på tide å avblåse

ut: en tilbaketrekning kom ikke på tale. Hvis Lumsden og hans

angrepet, de Guingand handlet raskt. Til tross for Montgomerys

underordnede var uvillige til å fortsette, ville Montgomery finne

inngrodde motvilje mot å bli vekket om natten, purret han

andre til å gjøre jobben.

Slaget om El Alamein begynte om kvelden den 23. oktober med et britisk angrep (svarte piler) langs hele fronten. Britene presset seg frem gjennom fiendens minefelter (skygget område) og gjorde moderate fremskritt til tross for økende aksemotstand (røde piler). 31. oktober nådde britene kysten, men kampens vendepunkt kom ikke før den 2. november, da britiske panserstyrker hamret løs på aksestyrkenes forsvarsstillinger langs Rahman-stien, ca. 15 km sør for kysten, og tvang Rommel til å gi opp og trekke seg vestover.

111

Montgomery fremla for sine nestkommanderende et syn på

den gamle akselinjen ved motangrep, men mislyktes. Både

krigføring som var nytt for dem. Med klinisk logikk resonnerte han

tyskere og italienere begynte å miste motet. Rommel selv merket

som så at arméens tanks - hvorav 900 fremdeles var operative -

presset. «En meget hard kamp,» skrev han til hustruen den 27.

var en forbruksvare. Men infanterireservene skrumpet inn; hittil

oktober. «Ingen kan fatte hvilken byrde som hviler på meg.»

hadde slaget kostet 6 000 mann i døde og sårede.

Det lå ikke for Montgomery å slippe slik tvil inn på seg - men også han hadde grunn til bekymring. Hans plan hadde gått ut på

Tilbake til kampene som raste fløy den 25. oktober en trett

å vinne en dramatisk seier over Rommel. Men den 26. oktober, på

Rommel. Enda han visste at «det ikke var flere laurbær å høste i

kampens tredje dag, hadde de fleste av styrkene ennå ikke nådd

Afrika», var han blitt innstendig oppfordret til å stå opp fra

de mål han opprinnelig hadde regnet med at de skulle ta på åtte

sykesengen av en skremt Hitler som fremdeles ikke visste hvorfor

timer. Han innså at med mindre det kom ny kraft i fremstøtet og

Stumme var forsvunnet. (I kampens hete var det blitt rapportert at Stumme var borte, men ikke at han var død.) Da Rommel ankom

fremdriften og viljen til å vinne. Han lukket seg inne i stabsbilen

til hovedkvarteret like før solnedgang, fikk han sine verste anelser

det meste av dagen - og kom ut igjen med utkastet til en ny plan.

stillstanden ble brutt, kunne britene godt komme til å miste selve

bekreftet av general Ritter von Thoma, sjefen for Afrika-korpset,

Størst fremskritt hadde Monty gjort i nord, der 9. australske

som midlertidig hadde overtatt kommandoen over Panzer-Armé

divisjon hadde trengt gjennom det meste av de åtte kilometer

Afrika. Aksestyrkene hadde knapt nok bensin til tre dagers full

brede mine- og forsvarsfeltet og nå rykket nord nordvestover mot

krigføring.

kysten. Underveis hadde den erobret et høydedrag med godt

Rommel, som aldri hadde hatt tillit til Hærens Overkomman­

utsyn over kystveien og jernbanen. Montgomery planla nå å

do, men som hadde bevart troen på Hitlers ord, innså nå for første

samle en enorm angrepsstyrke for å utnytte det australierne

gang hvor tomme Der Fuhrers løfter var. Så sent som i september

hadde vunnet: kunne kystveien inntas, ville Rommel være helt

hadde Hitler i sitt hovedkvarter i Rastenburg i Øst-Prøyssen

avskåret fra nye forsyninger. Han begynte å trekke de nedslitte

forsikret Rommel: «Ingen grunn til uro, vi skal nok ta Alexandria.»

newzealandske troppene tilbake fra fronten for å hvile: de skulle

Han hadde lagt ut i det vide og det brede: en flåte av

utgjøre spissen i den nye offensiven.

gruntstikkende ferjer som allerede var i masseproduksjon skulle

Rommel, som var fullt klar over australiernes dramatiske

føre bensin over Middelhavet om natten og løse forsyningsprob-

gjennombrudd, satte inn 90. lette divisjon fra reserven, og 21.

lemet; en brigade av nye, flerløpete Nebelwerferrakettbatterier

panserdivisjon ble flyttet femti kilometer nordover til den

og 40 Tiger-tanks, også under produksjon, ville bli fløyet til Afrika.

nordligste sektor av forsvarslinjen. Det var en ugjenkallelig

Virkeligheten var en helt annen. Ikke nok med at Rommels

beslutning: han visste at bensinmangelen ikke tillot ham å sende

brensels- og ammunisjonsreserver var sunket faretruende; de

panserstyrkene sørover igjen om nødvendigheten oppsto. Men

lovede våpnene hadde heller ikke kommet. Slaget i ørkenen had­

han kunne ikke bekymre seg over en slik mulighet; han måtte

de kokt ned til en ren utmattelseskamp, en kamp de tallmessig

stanse britenes fremrykning i nord.

underlegne tyskerne ikke kunne gjøre seg håp om å vinne.

I London satt en undrende Churchill. Han fryktet at Montgo­

Soldater kjempet avsindig om en stenet ås, et hull i bakken, en

mery kanskje var i ferd med å oppgi angrepet da han trakk

stripe piggtråd. «Elver av blod ble utgydt over noen usle

troppene tilbake. «Hva er det denne Monty'en Deres gjør nå - lar

landstriper som ikke den fattigste araber ville ha løftet en finger

han slaget bare dø ut?» spurte han Brooke. Churchills statssekre­

for i normale tider,» sa Rommel senere.

tær for Midtøsten, Richard Casey, ble i all hast sendt fra Kairo til

I slagets første timer hadde aksestyrkene greid å forhindre et

Montgomerys hovedkvarter for å undersøke saken. Han snakket

avgjørende gjennombrudd, men Montgomery maste langsomt i

med de Guingand, Montgomerys stabssjef. Hvis Montgomery

stykker Rommels forsvar. Den 15. panserdivisjon hadde motstått

tenkte å avblåse offensiven, var det kanskje best å sende en

hovedtyngden av angrepet i nord, men hadde mistet alle unntatt

melding til Churchill for å forberede ham på det verste, mente

31 av sine 119 tanks. Rommel forsøkte desperat å gjenopprette

Casey. «Sender De en slik melding,» utbrøt en rasende de

112

DEN STERKESTES RETT IPANSERKRIGEN «Panserstyrkene er kjernen i en motorisert hær,» sa Rommel. «Alt avhenger av dem.» Og med sitt flate, åpne terreng var ørkenen ideell for panserkrig i dens klassiske form. Resultatet var et teknologisk kappløp mellom motstan­ derne for å utstyre sine arméer med tanks som manøvrerte lettere, skjøt lenger og varte lenger enn fiendens. Stridsvognene - noen av de vanligste av dem er vist nedenfor - varierte fra lette, raske modeller til rekognoseringsbruk

til tungt bestykkede giganter for angrep på befestede stillinger. Tidlig i krigen kunne britenes tanks, deri­ blant «Matilda», lett knuse italienernes tynne og skrøpelige M 13/40. Men dette endret seg da Rommel ankom tidlig i 1941 med sine Pan­ zer III og IV, to mobile tanks med fremragende ildkraft. Panzer-typene fikk senere tykkere panser og mer langløpete og langtrekkende varianter av sine allerede fryktinngytende kanoner.

Britene var nå underlegne helt til de fikk amerikanskbygde M3-Grant-tanks i mai 1942. Det ble sagt at de britiske tankmannskapene gråt av glede da de første gang overmannet Panzer-tanks. Grantens etterfølger, Shermantanken med gummibelter, en robust krigsma­ skin som muligens var den beste all-roundstridsvogn i den nordafrikanske krigen, kom tidsnok til å bli en nøkkelfaktor for Montgo­ merys seier ved El Alamein.

Den upålitelige italienske M 13/40 ble kalt «den rullende kiste» av aksestyrkene fordi pansringen var så skrøpelig og fordi den stadig brøt sammen.

Britenes 30-tonns Matilda hadde topundskanon og en topphastighet på 25 km/t. Den kunne motstå tungt skyts pga. det 78 mm tykke panseret.

Den raske og mobile Panzer III var meget effektiv i tank-dueller. Den veide 22 tonn, hadde et 30 mm tykt panser og en 50 mm kanon.

Grant-tanken hadde en 37 mm kanon i tårnet og en 75 mm kanon, men den siste var montert i karosseriet, noe som begrenset siktemulighetene.

Den 25 tonn tunge Panzer IV, en mellomstor all-round-tank, angrep maskingeværreder, tanks, infanteri og panserbrytende våpen med sin 75 mm tårnkanon.

Sherman-tanken hadde 62 mm tykke panserplater og veide 36 tonn; men kom allikevel opp i 40 km/t. Den hadde en 75 mm kanon i et motordrevet tårn.

113

Guingand, «skal jeg få Dem kjeppjaget ut av det politiske liv.»

Infanteriet nådde sine mål kl. 5.30 om morgenen. Panserstyrke-

I virkeligheten skjerpet Montgomery sin slagplan. Da han ble

ne passerte da infanteriet, men de var blitt en skjebnesvanger

klar over at Rommel flyttet sine elitetropper nordover, besluttet

halvtime forsinket av miner og blindende støv. Rommel hadde

han å sette inn hovedtyngden av sitt angrep ca. åtte kilometer

fått et forvarsel gjennom artilleribeskytningen og hadde fått tid til

lenger sør enn planlagt. Australierne skulle fortsette fremryknin­

å rigge til en skjerm av panserbrytende kanoner som skulle vise

gen i nord. Men det store fremstøtet ville han gjøre ved det sår­

seg enda mer morderiske enn det feltartilleri britene hadde

bare knutepunktet mellom den tyske og den italienske delen av

ventet. Det begynte å lysne på himmelen i øst, og de svarte

forsvarslinjen. Det første målet lå drøye seks kilometer bakenfor

silhuettene av 9. panserbrigades ledertanks var klart synlige for

og var en sterk konsentrasjon av tysk feltartilleri ved en uferdig vei

aksesoldatene som bemannet det tunge skytset på den andre

som kaltes Rahman-stien. XXX. Korps skulle gjennomføre an­

siden av Rahman-stien. Tank etter tank ble truffet og kom i brann

grepet, ledet av deler av den høyt ansette 2. New Zealand-

mens mannskapene kravlet ut gjennom svarte røykskyer og rullet

d i visjonen under generalløytnant Bernard Freyberg, en arret

seg panisk i sanden for å slukke ilden som slikket rundt

veteran fra Gallipoli, Somme og, nylig, Hellas og Kreta. Newzea-

uniformene.

lenderne skulle forsterkes med to britiske infanteribrigader. Etter

Men noen tanks brøt gjennom til kanonstillingene og rullet

en morderisk sperreild fra artilleriet skulle infanteriet angripe og

frem mot de tyske kanonmannskapene som ble knust under

rykke frem til omtrent 2 000 meter fra Rahman-stien. Så skulle 9.

beltene eller meiet ned av maskingeværild. En del av forsvarerne

panserbrigade og 1. panserdivisjon rykke frem og forbi infanteriet,

snudde og flyktet, andre ble på sin post og kjempet og døde i

nedkjempe aksestyrkenes artilleristillinger langs veien og bryte

sanden. Noen få tyskere, som for eksempel løytnant Ralph Ringler

gjennom. Rommels panserarmé ville endelig være knust; det var i

i 104. pansergrenaderer, prøvde til og med å nedlegge tanks på

hvert fall det man håpet.

egen hånd. Ringler slynget en håndgranat mot tårnet på en

Operasjonen - som hadde fått kodenavnet Supercharge - ville i villskap nødvendigvis overgå alt det soldatene hittil hadde

Sherman-tank og så hvordan den prellet harmløst av. Den britiske

tanklederen sto i tårnet og ropte ut. «Nesten blink!»

opplevd under slaget, et faktum de britiske hærlederne dystert

Prisen var høy på begge sider. I løpet av én time ble 70 britiske

aksepterte med Montgomerys strenge refselse av Lumsden i friskt

tanks satt ut av spill. Selv om Curries 9. panserdivisjon aldri kom

minne. Under en konferanse før slaget bemerket brigadegeneral

helt gjennom fiendens stillinger, ble det laget en bresje, og nå

John Currie, sjefen for 9. panserdivisjon, at oppgaven hans

overtok tanks fra 1. panserdivisjons 2. og 8. brigade. Det oppsto

brigade var pålagt, lett kunne føre til et tap på 50%. Freyberg

voldsomme kamper da Rommels 21. og 15. panserdivisjon

svarte rolig: «Det kan nok bli mer enn det. Armésjefen har sagt at

desperat prøvde å stanse den britiske fremrykningen ved å hamre

han er villig til å akseptere 100%.»

løs på tank-kolonnen fra begge sider.

Kl. 1 natten til den 2. november åpnet 360 kanoner ild samtidig

Rommel bare 35 tyske tanks igjen. Han hadde riktignok også

mot minefeltene bortenfor Miteirya-åsen, og den kalde, blå

nesten 100 italienske tanks, men disse hadde vist seg ineffektive i

Kampene raste det meste av dagen. Da kvelden kom, hadde

ørkennatten syntes å revne. Lik et stålskjold som beveget seg

kamp. Rommel måtte se et dystert, men ufravikelig faktum i

fremover 100 meter hvert tredje minutt, krøp artillerigranatene

øynene: hans panserarmé hadde lidd et avgjørende nederlag.

som en krypende kaskade av ild over miner og snublefeller.

Rommel ga ordre om gradvis løsrivning og tilbaketrekning til et

Sperreilden var så tett og presis, sa en offiser senere, at soldatene

område 100 km lenger vest.

hans «kunne ha lent seg mot den». Noen av de tidligst skadede

Men dagen etter kom en ordre fra Hitler: «I den situasjon De nå

viste seg da også å være soldater som hadde holdt seg så tett

befinner Dem i,» mente Der Fuhrer, «kan det ikke bli snakk om

oppunder de eksploderende granatene at de fikk kraftige anfall av

annet enn å holde stand, ikke avgi en meter terreng, men sette

svimmelhet på grunn av den giftige røyken fra de høyeksplosive

alle soldater og kanoner inn i kampen ... Det ville ikke være første

stoffene.

gang i historien at en sterk vilje har seiret over større bataljoner.

114

Hva troppene angår, kan De ikke vise dem noen annen vei å gå

enn den som fører til seier eller død.»

elskede. «Vi er så glade for at du har forlatt den fæle ørkenen og nå er i det skjønne Egypt,» sto det i et brev fra en tysk mor. I et

Rommel stanset tilbaketrekningen, men han var lamslått.

annet sto det på italiensk med en kvinnes håndskrift: «Vær alltid

«Denne vanvittige ordren kommer som et bombenedslag,» utbrøt

tapper som soldat, min kjære, og måtte Sankt Dominicus be­

han til feltmarskalk Albert Kesselring som var kommet for å

skytte deg!»

besøke fronten om morgenen den 4. november. Rommel var

Mange britiske offiserer var bitre over prisen de hadde måttet

oppdradd til ubetinget lydighet og følte den største motvilje mot

betale: på 12 dager var 13 500 soldater drept, såret eller savnet.

å sette seg ut over Hitlers ordre. Men utover dagen den 4.

51. regiments generalmajor Douglas Wimberley bannet da han så

november så han hvordan stadig større deler av styrkene ble

likene av sine Highlanders bli båret vekk fra slagmarken: «Aldri

ødelagt og besluttet til sist at han ikke hadde noe valg. Afrika-

mer!» Da 9. panserbrigades John Currie ble spurt hvor panserregi-

korpsets Thoma sa det enda mer eksplisitt: «Denne ordren er en

mentene hans befant seg, pekte han bittert mot sine 12

galskap uten sidestykke i historien,» sa han. «Jeg kan ikke gå med

resterende tanks: «Der er mine panserregimenter.»

på dette lenger.» Med sorg i sinnet ga Rommel ordre om at

Men Montgomery strålte. Iført grå strikkegenser og khakibuk-

tilbaketrekningen mot vest skulle fortsette, «for å redde det som

ser og med et silkeskjerf om halsen snakket han med krigskorres-

reddes kan». Han hadde mistet anslagsvis 32 000 mann, over

pondentene som hadde samlet seg rundt ham. «Det var en flott

1 000 kanoner og minst 450 tanks. Dagen etter ga Hitler tillatelse

kamp. Fullstendig og absolutt seier.» Og med en betegnelse på

til tilbaketrekning.

tyskerne fra Den første verdenskrig tilføyde han: «Boches er ute av

Nå da restene av Rommels styrker flyktet, senket det seg en

dansen - ute av dansen!»

unaturlig ro over slagmarken. Rykende, istykkerskutte tanks sto

Det var nesten - men ikke helt - sant. I det øsende regnværet

spredt ut over sanden i kilometer etter kilometer. Overalt lå det

som nå hadde lagt seg over ørkenen slet Rommel med å samle

gråhvite Afrika-korps-luer, tomme ammunisjonskasser, tjærefat,

restene av sin hær. Men nå var det ikke lenger mulig å komme i

piggtrådstumper og - uvirkelig nok - postkort. De døde, som

sikkerhet. Han trakk seg vestover, men hærens skjebne var

allerede var begynt å gå i forråtnelse, lå omgitt av brev fra sine

allerede beseglet.

115

AKSESTYRKENE FAR JULING

Britiske infanterister klare til angrep etter granatregnet i skarp silhuett mot lysskjæret på natthimmelen, mens 900 kanoner hamrer løs på aksestyrkenes posisjoner ved El Alamein.

117

BLODIGE EL ALAMEIN: VENDEPUNKTET Da den gyldne ildstripen flammet opp i natten over El Alamein-

linjen den 23. oktober 1942, kom angrepet overraskende på feltmarskalk

Erwin

Rommels

Panzer-Armé.

Artilleri-ilden

markerte begynnelsen på det største britiske angrep under hele ørkenkrigen. I dagene som fulgte, satte generalløytnant Bernard

Law Montgomery inn alt han hadde for å knuse den tyskitalienske hæren en gang for alle.

Enda de knapt hadde halvparten så mange menn, tanks og kanoner som britene, klamret aksestyrkene seg hårdnakket til En rekke britiske Crusader-tanks raser mot ørkenen på jakt etter Rommels hær under flukten fra El Alamein vestover gjennom Egypt og Libya.

sine ramponerte forsvarslinjer i noen av de hardeste kampene under hele krigen. Løytnant Ralph Ringler, sjef for et kompani

pansergrenaderer, beskrev et engelsk tankangrep slik: «Den fremste tanken hadde nådd frem til maskingeværstillingen. Den

kjørte over stillingen og stanset knirkende. Så snudde den og begravde mannskapet levende.» Rommel har selv beskrevet det italienske panserkorpsets skjebne: «Tank etter tank falt fra hverandre eller tok fyr. Hele tiden lå en voldsom britisk sperreild

over de italienske infanteri- og artilleristillinger.» Etter tolv dager hadde Rommel mistet ca. 90% av de 500 tanks han disponerte over ved slagets begynnelse. Aksehæren var truet av utslettelse, og ørkenreven hadde intet

annet valg enn å gi ordre om full tilbaketrekning den 4. november. Hans umiddelbare mål var Sollum- og Halfayapassene ved kysten nær grensen til Libya, ca. 400 km vest for El Alamein. Kom han dit før britene, kunne han sperre passene med sine baktropper. Det ville gi ham tid til å flykte med resten av

styrkene over høyplatået og langs kystveien vest for dem. I et

kappløp med tiden begynte det en gang så stolte Afrika-korpset

og restene av Rommels øvrige enheter tilbaketrekningen. Den medtatte og opprevne kolonnen strakte seg over nesten 70 km

langs kystveien. Den flyktende hæren etterlot seg mer enn 30 000 soldater -

som ble drevet sammen og ført bort til piggtrådinnhegninger utenfor Alexandria. Men de som kom seg unna sammen med

Rommel, greide å slå britene i kappløpet mot de livsviktige

passene. Med Montgomerys 8. armé glefsende i hælene, flyktet Panzer-Armé Afrika 2 200 km gjennom Libya og nådde fristedene i Tunis' fjell i januar 1943.

118

Barkede australske infanterisoldater med bajonettene klare til nærkamp smyger seg over den røykfylte slagmarken for å storme en tysk stilling.

119

En nær-treffer eksploderer i en søyle av sand og røyk og skaker en tung britisk tank som rykker frem mot aksestillinger gjennom en haglskur av artilleri-ild og panserbrytende granater.

Under fiendtlig sperreild ved frontlinjen. Britiske soldater fra Middlesex-regimentet - eksperter på automatvåpen - ved maskingeværet under angrepet på El Alamein.

120

Britiske soldater søker dekning mot granatene bak en ødelagt og forlatt tysk stridsvogn under klappjakten på den flyktende fienden gjennom ørkenen.

121

Tyske soldater frakter bort en såret kamerat. Etter britiske anslag ble 10000 aksesoldater drept og 15 000 såret under slaget.

HALTENDE FLUKT TIL ÅSENE I VEST De beseirede aksestyrkene tok med seg så mange de kunne av sine sårede og ga britene en sjanse til å tildele fienden det avgjørende slag der de kravlet seg møysommelig vestover langs kystveien nordvest for El Alamein. Kl. 02.45 den 6. november - på retrettens annen dag - rapporterte det britiske flyvåpnets ørkenstyrke om en massiv sammenstimling av fiendtlige kjøretøyer langs ørkenveien. Siden britene hadde herredømme i luften, lot dette til å være en glimrende anledning til å flerre i stykker Rommels styrker. Men til flyvernes forbløffelse ba 8. armé om flyangrep bare fem ganger på denne viktige dagen - koordineringen med flystyrken var haltende etter kamptummelen. De neste dagene ble den flyktende kolonnen gjenstand for intens bombing. Men de britiske pilotene hadde ennå ikke lært den bestrykningsteknikk de kom til å utvikle senere i krigen, og derfor slapp flere tropper og kjøretøyer unna enn

man kunne ha ventet. Muligheten var helt forspilt den 12. november, da de eneste tyske og italienske soldater på egyptisk jord var krigsfanger.

122'

Australske soldater dukker frem av støvskyen på slagmarken ved El Alamein med en såret tysk soldat som ble tatt til fange under kampene.

123

Flyfoto av den egyptiske kystveien, fullstendig tilstoppet av tyske og italienske kjøretøyer på flukt fra El Alamein. Innfelt en del av den nesten 70 km lange trafikk-korken foran

124

Halfaya- og Sollum-passene. Britene slapp 170 tonn bomber mot veien på to dager, men forholdsvis få av kjøretøyene ble ødelagt.

125

Henslengte klær og en forlatt lastebil markerer aksestyrkenes panikkartede retrett fra El Alamein.

126

Denne tyske soldaten hadde overlevd det blodige slaget om El

Alamein og syklet vestover langs kystveien i et forsøk på å innhente de flyktende aksestyrkene, da han ble oppdaget og skutt av en britisk snikskytter.

127

Generalløytnant Montgomery (i midten) diskuterer taktikk med offiserer i den britiske hær den 15. august 1942, foran det første sammenstøtet med Rommel.

129

MANNEN SOM SNUDDE STRØMMEN Bernard L Montgomery, øverstkommanderende for 8. armé under slaget ved El Alamein, var et paradoks. Brå, dominerende

og steilt ubøyelig som han var, representerte han alt det britene instinktivt misliker. Allikevel ble han gjenstand for beundring og respekt, ikke bare blant sine egne soldater, men også blant

millioner av briter der hjemme. Den bibellesende, totalavholdende bispesønnen Monty - som

soldatene likte å kalle ham - var den fødte leder som hatet å bli ledet. Hele barndommen var en eneste lang styrkeprøve med Den 14-årige Montgomery i kortbukser på kaninjakt i Tasmania, der hans far var biskop i 12 år.

moren og hennes jernhårde victorianske disiplin. Han var en fremragende idrettsmann på skolen, men nektet å delta hvis han

ikke fikk være kaptein på laget. I hæren ble han forfremmet på grunn av sin oppriktige hengivenhet for krigeryrket. Høyere offiserer som anbefalte opprykk, mumlet alltid noe om at han var en smule stivnakket og eksentrisk, og Montgomery innrømmet selv at han ikke var grei å ha med å gjøre. «Man må være litt av en

tølper for å komme seg frem i hæren,» sa han tidlig i sin karriere.

«Jeg er litt av en tølper.» Men Monty var noe mer enn en eksentrisk kranglebøtte. Under den litt uryddige fasaden skjulte det seg en hengiven

yrkesoffiser med en klar forståelse for hvordan man oppildner

soldater i kamp. For den desillusjonerte og medtatte ørkenstyrken som i over et år var blitt lurt og herjet med av Rommel, represen­ terte han en forfriskende forandring. Liten og senet, med gjen­ nomtrengende blå øyne, kjørte han rundt i genser og khaki-

bukser, vinket til soldatene i stedet for å hilse til luen og slengte sigaretter I dem i forbifarten. Han gjorde det til vane å besøke fremskutte poster, holdt pep-

talks for soldatene, organiserte et rigorøst nytt treningsprogram

og bekjentgjorde at heretter ville 8. armé bare rykke fremover.

Overalt hvor den energiske, besluttsomme og nådeløst krevende generalen viste seg, ble en atmosfære av selvtillit hengende igjen i luften. Gud og rettferdigheten var på hans side, og seieren var like rundt hjørnet. «Vi skal gjøre oss ferdig med

Rommel en gang for alle,» lovet han sine menn og tvilte selv aldri på spådommen.

Iført dén svarte alpeluen som ble hans kjennemerke, lener Monty seg mot en Grant-tank mens granatene eksploderer bak ham i 1942.

131

Monty bruker den tilbakelente sprangteknikken som var moderne på hans tid som gentlemanskadett ved Royal Military College i Sandhurst. Den sære Montgomery kom i klammeri med ledelsen der, da han på spøk satte fyr på skjorten til en annen kadett, men greide allikevel å ta eksamen i 1908.

Med sølete støvler etter en runde i skyttergravene i Frankrike ser vi her brigademajor Montgomery (til høyre) og hans overordnede lene seg på stokkene ved Arras-fronten i 1916. Fjorten måneder tidligere var Montgomery blitt såret og nesten etterlatt som død på slagmarken.

132

Major Montgomery var 39 da han giftet seg med Betty Carver (over til venstre). Hun var en mild pasifist og tilsynelatende et upassende parti for den stolte karrieresoldaten, men Monty var henne svært hengiven. Ti år senere døde Betty av en betennelse etter et insektbitt, og en fortvilt Montgomery sverget på at han aldri ville gifte seg igjen. Fire år etter hustruens død besøker Montgomery sin sønn David som i 1941 var en 13 år gammel skolegutt. Monty var en oppofrende far; for å sikre seg at David hadde et hjem mens han var borte, ba han overlæreren ved sønnens skole om å oppdra David som et medlem av sin egen familie.

133

Monty drikker te med soldatene i 6. kongelige tankregiment under en kort pause i jakten på Rommel gjennom ørkenen etter seieren ved El Alamein. Han sørget for å bli kjent blant sine menn og stanset regelmessig for å snakke taktikk selv med den laveste fotsoldat.

Ved en uformell konferanse gratulerer Monty newzealandske og australske pansertropper som deltok i den raske flankemanøveren som tvang Rommel til å oppgi Mareth-linjen i Sør-Tunis. På dette tidspunkt var Monty og hans menn et uhyre vellykket team, fulle av stolthet og gjensidig respekt.

135

136

En fullstendig nedstøvet øverstkommanderende for Afrika-korpset, general Ritter von Thoma, hilser Montgomery etter at han ble tatt til fange under den siste dagens kamper ved El Alamein. Monty inviterte høflig, men korrekt den tyske generalen til middag, diskuterte kampenes forløp med ham og tok opp samtalen på lydbånd.

137

Montgomery betrakter området rundt Tripoli, den siste uerobrede italienske havneby i Nord-Afrika, fra tårnet på sin Crant-tank. Da Tripoli falt den 23. januar 1943, kunne han

138

139

En mil utenfor kysten av Fransk Nord-Afrika lå skipene urørlig for anker under nymånen. Bare dempede lyder brøt nattestiIIheten:

halvkvalte knirk fra vinsjene da båtene ble låret, undertrykte eder

fra soldatene, der de kravlet ned tauleiderne til de duvende landgangsfartøyene (hver med 30 kilo utstyr på ryggen). Snart gled de første båtene mot kysten mens propellene pisket

kjølvannet til et sølvglitrende skum. Klokken var nesten ett natten til den 8. november 1942 - bare

fire dager etter Montgomerys seier over Rommel i ørkenen ved El Alamein. På forskjellige steder langs en grønnere og tettere

befolket kyststripe langt vest for Egypt, ble det nå gjort forberedelser til et nytt sleggeslag mot de tyske styrkene i Nord-

Afrika. Det begynte med en amfibie-operasjon av et omfang verden aldri tidligere hadde sett maken til. Over 107 000 soldater - tre fjerdedeler amerikanske, en

fjerdedel britiske - skulle ilandføres og settes inn i et oppdrag av enestående kompleksitet. Først skulle de sikre broholder på ni

forskjellige steder langs en 1 500 km lang kyststrekning. Deretter skulle de ta kontroll over tre av de største havnebyene i Fransk Nord-Afrika: Casablanca i Marokko, Oran og Alger i Algerie. Til

slutt skulle de så rykke frem i ilmarsj mot Tunisia for å ta Tunis og Bizerte før disse viktige havnebyene - som lå nærmest fiendens

baser i Sør-Europa - falt i aksemaktenes hender. Bare omfanget av dette vågestykket - den første større anglo­

amerikanske operasjon i Den annen verdenskrig - var overvel­

dende, men det fikk en god start. Det var forbløffende i seg selv at denne armadaen på over 500 amerikanske og britiske skip, som

kom fra havner så langt fra hverandre som Portland, Maine og Loch Ewe i Skottland, hadde krysset Atlanterhavet uten å bli

angrepet av tyske ubåter. Først ved middagstider den 7.

november - mindre enn 13 timer før det første landingsfartøyet Ildprøve for en mektig armada

etter beregningen skulle stevne inn mot kysten - innså tyskerne

Hitler trekker gale slutninger

at en massiv fiendtlig operasjon var under oppseiling - og selv da

Gnistrende svar fra franskmennene

feilvurderte de bestemmelsesstedet.

Roosevelts hemmelige budbringer

På grunn av de store avstander som skilte de tre hovedmålene

En fransk admiral helgarderer

for landgangen (det var 1 000 km fra Casablanca til Oran og 400

Amerikanerne slutter seg til krigen i Nord-Afrika

km fra Oran til Alger), var den allierte armada organisert i tre

Såret slagskip i havneduell

ekspedisjonsgrupper, den vestlige, den midtre og den østlige.

General Pattons skål for et fritt Frankrike

Målet for den vestlige styrken, Casablanca, lå på Marokkos

Allierte og aksestyrker stormer mot Tunis

Atlanterhavskyst og var direkte tilgjengelig fra havet. Men for å nå Middelhavshavnene Oran og Alger måtte respektive

EN NY ALLIERT SLUTTER SEG TIL KRIGEN

den midtre og den østlige styrken gjennom Gibraltar-stredet. Tyske agenter på den spanske siden av Gibraltar hadde så tidlig

jorda og oppfordret sine tropper til å «fly som rødræva bavianer

som den 3. november rapportert om uvanlig mange allierte skip

For dem som allerede nærmet seg kysten i den første

utenfor kysten. Men på dette tidspunkt hadde Hitler andre ting å

angrepsbølgen, hørte alle formaninger fortiden til. I stedet hørte

over bryggene til dere finner dekning - så får dere slåss som faen».

konsentrere seg om, ikke bare Rommels nært forestående neder­

de sine egne høyttalere som igjen og igjen brølte over det mørke

lag ved El Alamein, men også det monumentale slaget som raste

vannet: «Ne tirez pas. Ne tirez pas. Nous sommes vos amis. Nous

mellom russerne og tyskerne ved Stalingrad. Der Fuhrer mente at

sommes Américains. («Ikke skyt. Ikke skyt. Vi er venner. Vi er

de fiendtlige skipene i Middelhavet bare var en sterkt beskyttet

amerikanere.») Plutselig kom svaret. Horisonten foran dem lyste

konvoi på vei til Malta. Den 7. november, mens Rommel trakk seg

opp av noe som lignet lynnedslag - glimtene fra 75 mm

tilbake mot Libya, forandret Hitler mening. De allierte skipene,

kystartillerikanoner, bemannet av franskmenn. Budskapet bredte

innså han nå, var faktisk underveis til kysten av Nord-Afrika -

seg: «De vil slåss.»

sannsynligvis til de libyske havnebyene Benghazi og Tripoli.

Begge disse Hitlers feilslutninger skyldtes bevisste allierte

De som sto bak planleggingen av Operasjon Torch, hadde visst at

skinnmanøvrer. Både midt- og øststyrken hadde seilt rett østover

den første sperringen de måtte gjennom snarere ville være av

og faktisk gitt inntrykk av å være underveis til Malta eller det

fransk enn av tysk merke. Franskmennene var riktignok slått

bortenforliggende Libya. Men rett etter solnedgang den 7.

hjemme, men de hadde fremdeles kontroll over sitt oversjøiske

november la begge grupper kursen om i sørlig retning og kastet

imperium. De som styrte koloniene, så svært forskjellig på de

anker i ly av mørket utenfor Oran og Alger, samtidig som

allierte. Noen gikk glødende inn for dem; andre var pro-

veststyrken ankom til Casablanca.

amerikanske, men anti-britiske; andre igjen var så overveldet av

Operasjon Torch - et kodenavn foreslått av Winston Churchill til erstatning for den tidligere, mindre lyriske betegnelsen Super Gymnast - sto foran sin første avgjørende prøve.

Ombord på troppetransportskipene sto soldatene og ventet

den knusende tyske seieren over Frankrike at de betraktet enhver hjelp til Tysklands fiender som både dumdristig og nytteløs.

Men uansett hvilket personlig syn de hadde på saken, sto de franske administratorer i Nord-Afrika offisielt til ansvar for sine

på tur til å klatre ned skipssiden. De blunket i det matte, røde lyset

overordnede i Vichy, sete for regjeringen som var blitt dannet

som skulle venne øynene til nattsyn og prøvde å ikke tenke på

etter Frankrikes fall for å styre den del av landet som ikke var

farene som ventet dem. For de fleste amerikanernes vedkom­

besatt av de tyske seierherrene. Vichy-regimet sto i sin tur til

mende var dette deres ilddåp. Noen slo vitser for å sette mot i seg,

ansvar overfor Berlin. Hitler hadde satt en betingelse for å la

andre spilte likeglade. Sersjant Walter Sieg i 1. Ranger-bataljon

franskmennene beholde kontrollen over sine besittelser i Afrika:

ombord på HMS Royal Ulsterman utenfor Oran slukte en

Vichy hadde måttet love at franskmennene selv skulle forsvare

hamburger i siste øyeblikk og sa syrlig: «Vi får da i hvert fall noe

disse territorier i tilfelle av en alliert invasjon.

amerikansk i maven før vi dør.» Sersjant Gene Elzas fulgte

Hvor helhjertet dette forsvaret ville bli, var et spørsmål som

oppslukt en kortbølgeoverføring hjemmefra av rugbykampen

hadde forfulgt planleggerne av Torch gjennom måneder med

mellom Hæren og Notre Dame-laget. Ombord på krysseren USS

resultatløse sonderinger. Siden Vichy hadde brutt med Storbri­

Augusta satt generalmajor George S. Patton, øverstkommande­

tannia, falt oppgaven med å sondere franskmennenes holdning i

rende for vestgruppen, fordypet i en pocketbok, Strømpebånd-

det vesentlige på amerikanerne - som fremdeles hadde diploma­

mordene i Kairo.

tiske forbindelser med Vichy - og i særdeleshet på én bestemt

Andre offiserer følte seg kallet til å komme med noen

amerikaner: en røff, men omgjengelig karrierediplomat ved navn

formaninger. Generalmajor Charles W. Ryder, sjefen for øst-

Robert D. Murphy. Som rådgiver ved den amerikanske ambassa­

gruppen utenfor Alger, hadde følgende tvilsomme trøst å gi sine

den i Paris og senere i Vichy, hadde Murphy skaffet seg en

menn. «Noen av dere vil aldri nå kysten - men dere vil oppnå

mengde franske venner og en viss forståelse for de finere nyanser

udødelighet!» En infanterioberst fra Minnesota holdt seg mer på

i gallisk tenkemåte.

141

Murphy var i all hemmelighet utnevnt til president Roosevelts

for å forsone seg med. I et forsøk på å unndra den franske flåten

personlige representant i Nord-Afrika. Han reiste nå diskret rundt i

fra tysk kontroll etter Frankrikes fall, hadde den britiske marine

området og skaffe seg innsikt i høytstående militære og sivile

beskutt og senket eller uskadeliggjort fire franske krigsskip ved

lederes personlige synspunkter, vurderte hvilken potensiell nytte

Mers el Kebir nær Oran og drept over 1 200 franskmenn.

de allierte kunne ha av forskjellige Vichy- og tyskfiendtlige

Dessuten hadde britene gitt asyl til en «Fri fransk» eksilregjering

undergrunnsbevegelser og dessuten hvilken hjelp eller motstand

ledet av en arrogant general, Charles de Gaulle, som av mange av

man kunne regne med fra arabiske nasjonalister som på lengre

sine landsmenn ble regnet som landsforræder.

sikt håpet å bli kvitt alle utlendinger i sine respektive land. En av Murphys utallige oppgaver var å reise i all hemmelighet

Men det var to andre franskmenn som hvis de kunne vinnes for

til England to måneder før invasjonen for å briefe mannen som

de alliertes sak, kunne redusere, om ikke helt eliminere,

skulle lede den allierte ekspedisjonsstyrken, en amerikaner som

motstanden mot landingsstyrkene. Den ene var general Henri

på det tidspunkt var så lite kjent blant sine egne landsmenn at

Giraud, ekspert på Nord-Afrika og en blendende dyktig offiser i to

enkelte aviser der hjemme stavet navnet hans galt. Det var

verdenskriger, høyt respektert i den franske hær. Selv om han

hadde funnet et fristed i Vichy etter å ha unnsluppet tysk

generalløytnant Dwight D. Eisenhower.

Som Murphy mintes: «Av spørsmålene de stilte forsto jeg at

fangenskap, hadde han i motsetning til andre høytstående

Eisenhower og noen av offiserene hans så for seg primitive

franske offiserer ikke svoret troskap til Vichy-regjeringens

landskaper med små klynger av jordhytter dypt inne i jungelen.

aldrende statssjef, marskalk Henri Philippe Pétain.

Jeg forsikret dem at Fransk Nord-Afrika lignet mer på California

Noe mindre tiltro hadde de allierte til en femstjerners admiral,

enn på tropisk ødemark og beskrev kort de materielle goder som

Jean Frangois Darlan, som var Vichy-regjeringens øverstkom­

fantes i Alger og Casablanca. Eisenhower spurte da forsiktig om

manderende over alle franske styrker - marinen, hæren og

det ville bli behov for vinterundertøy, og jeg svarte at det ville det,

flyvåpnet. Darlan, en gammel beundrer av den tyske krigsmaski­

særlig på høysletta i det østlige Algerie. Tusener av amerikanske

nen, hadde i det siste vist tegn til vakling; overfor Murphy hadde

soldater var takknemlige for det i løpet av vinteren som fulgte.» Hva det viktigste spørsmålet angikk - hva slags mottagelse

han antydet at Nord-Afrika ville gripe til våpen mot aksemaktene

- hvis det fikk støtte av 500 000 amerikanske soldater.

antydet Murphy to

Bare 16 dager før landgangen skulle begynne - noen konvoier

muligheter. Hvis franskmennene oppfattet Torch som en ren

hadde allerede seilt fra De forente stater - fant det sted et

landgangstroppene kunne vente seg

amerikansk operasjon, ville de være mindre innstilt på å gjøre

hemmelig møte i en avsidesliggende villa på Algerie-kysten.

motstand, for det tradisjonelle vennskapet mellom Frankrike og

USA var fremdeles levende. Men hvis de følte at Torch var et

Møtet var arrangert av Murphy på Eisenhowers initiativ, og deltagere var tre amerikanske offiserer ledet av generalmajor

britisk foretagende, ville de forsvare seg innbitt.

Mark W. Clark, Eisenhowers nestkommanderende, og en gruppe

Det var særlig to tildragelser franskmennene oppfattet som

franske offiserer under ledelse av den sterkt pro-amerikanske

forræderi fra sin tidligere alliertes side og som de hadde vanskelig

generalmajor Charles Emmanuel Mast, nestkommanderende for

Kanonmannskaper ombord på USS Augusta betrakter nedslagene av salver avfyrt av det franske slagskipet )ean Bart fra havnen i Casablanca ca. 20 km borte under Operasjon Torch. (Røyken i horisonten er et røykteppe utlagt av to franske korvetter.) Litt senere rammet amerikanske bombefly Jean Bart og laget en 25 meter lang flenge i skipets baug.

142

de franske bakkestyrker i Algerie og en trofast støttespiller for

Washington via Lisboa i en forseglet diplomatsending. Kodebe-

general Giraud. Det kom lite ut av møtet, bortsett fra et vagt løfte

skjeden inngikk i en BBC-sending på fransk fra London og lød kort

- som aldri ble holdt - om å gjøre Giraud til øverstkommanderen­

og godt: «AII6 Robert. Franklin arrivé.» Murphy dro i all hast til

de for de allierte styrker. Amerikanerne hadde ordre om ikke å

forstadsvillaen til sin gode venn general Alphonse Pierre Juin,

nevne britenes rolle i Torch eller antyde hvor nær forestående

øverstkommanderende for alle franske bakkestyrker i Nord-

operasjonen var, og franskmennene fikk dermed inntrykk av at

Afrika. Juin ble revet ut av søvnen og var sjokkert over nyheten

Torch lå måneder inn i fremtiden, noe som ville gi dem tid til å

om landgangen. Han var innbitt anti-tysk, men det eneste han nå

bidra til at den skulle lykkes.

tenkte på, var at franske liv var i fare. Men da Murphy

Sammenkomsten fikk uventede innslag av komikk. Noen

inntrengende ba ham om å gi sine tropper ordre om ikke å

arabere på stedet la merke til den uvanlige aktiviteten i villaen og

kjempe, rystet Juin på hodet. En slik ordre, påpekte han, ville

trodde at det var smuglere på ferde. I håp om belønning varslet de

straks bli omgjort av admiral Darlan som sto over ham i rang.

politiet, og da politiet kom, måtte de amerikanske offiserene

Ved et rent tilfelle befant Darlan seg i Alger. Han var kommet

skjule seg i vinkjelleren mens Murphy satt oppe og spilte

fra Vichy for å besøke en sønn som var blitt rammet av

overstadig beruset. Clark hadde dessuten en annen pinlig

poliomyelitt og innlagt på sykehus. På Murphys oppfordring

opplevelse. På veien tilbake til den britiske ubåten som i ly av

ringte Juin til Darlan. Mindre enn 20 minutter senere ankom

mørket hadde brakt ham til Afrikas kyst, greide han på en eller

admiralen - og ble purpurrød i ansiktet og eksploderte da

annen måte å miste buksene sine.

Murphy fortalte ham nyheten. «Jeg har lenge visst at britene er

Invasjonsledernes angst for at noe skulle lekke ut førte til

stupide,» brølte han, «men jeg har alltid trodd at amerikanerne

alvorligere problemer. Murphy fikk forbud mot å varsle den pro-

hadde mer vett. Dere har tydeligvis samme geniale evne som

allierte franske undergrunnsbevegelsen før fire dager før landgan­

britene til å gjøre massive blundere!» Invasjonen kom for tidlig, sa

gen, noe som reduserte mulighetene for samordnet aksjon med

han, og «var slett ikke det vi hadde håpet på».

den eneste franske støttespilleren de allierte kunne stole fullt ut

Murphy grep ordet: «Det er Deres ansvar å sørge for at intet

på. Over 20 tonn håndvåpen og kommunikasjonsutstyr beregnet

fransk blod går til spille ved en meningsløs motstand mot den

på disse hemmelige gruppene - som skulle ilandføres av britiske

amerikanske landgangen som allerede er i gang.»

ubåter - kom aldri frem, etter Murphys mening fordi britene tvilte

Darlan skrittet frem og tilbake i rommet og pattet rasende på

på både franskmennenes og amerikanernes evne til å holde kjeft.

pipa. Han var tydelig pint av ubesluttsomhet. «Jeg har gitt mitt ord

De alliertes viktigste sympatisører måtte derfor greie seg med de

til Pétain og stått ved min troskapsed til marskalken i to år nå,» sa

antikverte våpnene de disponerte over og hadde intet å stille opp

han. «Jeg kan ikke gå tilbake på det nå.» Murphy fortsatte å snakke

mot de velutstyrte Vichy-tilhengerne.

og tilpasset taktfullt sine lange steg til den knøttlille admiralens

I Alger gjorde den utrettelige Murphy et siste forsøk på å sikre

kortere skritt. Til slutt spurte Murphy admiralen om han ville

at kamphandlingene skulle bli minimale. Landgangen hadde han

samarbeide hvis Pétain ga ham myndighet til det. Darlan gikk

fått beskjed om over en liten radio som var blitt sendt med fly fra

med på dette og gjorde utkast til et telegram til marskalken.

143

I budskapet rapporterte Darlan om situasjonen slik Murphy

havneområde i Oran og Alger besettes av spesialavdelinger for å

hadde fremstilt den, men han sørget også for å påpeke at

forhindre sabotasje mot havneinstallasjonene; disse byene lå mye

våpenstillstandsavtalen med tyskerne i 1940 påla Frankrike å

nærmere de alliertes endelige mål - Tunis - enn Casablanca, og

forsvare sine territorier - som for å påminne Vichy om at han ikke

inn- og utskipningsmulighetene der skulle vise seg å bli av

hadde glemt den. Admiralen helgarderte seg inntil han fikk

uvurderlig betydning for den allierte fremrykningen mot øst.

anledning til å vurdere invasjonsstyrkens omfang og gjennom­

slagskraft.

Alger var det første målet som ble tatt, selv om angrepet på selve havnen mislyktes fullstendig. De britiske jagerne Malcolm

Svaret på det spørsmålet ble i selvsamme stund hamret ut på

og Broke nærmet seg Alger-bukta i mørket før daggry med over

strendene og på flyplassene, i havnene og i gatene i hele Darlans

600 amerikanske infanterister om bord, men fant først havne-

kommando-område.

innløpet etter flere forsøk. Så ble de to skipene innfanget av

søkelyset og kom under voldsom ild fra høydene over bukta - fra De alliertes taktiske plan forutsatte at hvert av de tre hovedmåle­

batterier utstyrt med infrarøde varmedetektorer og avstandssøke-

ne skulle tas på samme måte: ved landsetting av styrker på hver

re. Malcolm ble hardt skadet og måtte trekke seg tilbake. Broke

side med etterfølgende omringing. I tillegg skulle det indre

greide å smyge seg gjennom sperrebommene, legge til kai og

Amerikanske soldater i battle-dress og marokkanere loran porten til Hotel Miramar i utkanten av Casablanca, der generalmajor George S. Patton etablerte sitt hovedkvarter dagen etter at Operasjon Torch startet. «Koselig sted,» sa Patton om Miramar, «men det var blitt truffet flere ganger og manglet både vann og lys, og hva mat og drikke angår, hadde de bare ost og fisk med champagne til.»

144

landsette 250 soldater. Men på veien ut igjen i det tidlige

til å låre båtene før landgangen på en liten strand vest for Oran,

morgenlyset fikk den så mange treffere at den senere sank.

ble de oppdaget av en liten fransk konvoi på vei inn. Innen de

Landgangsgruppen erobret en kraftstasjon og noen oljetanker,

allierte fikk iverksatt sitt frontalangrep på Orans indre havn,

men ble snart låst fast av maskingeværild og tatt til fange.

hadde alarmen allerede gått, og hele byen var mørklagt. Da de

Også bak havneområdet gikk det skeis. General Mast hadde, til

to amerikanske kystvakt-kutterne Walney og Hartland prøvde å

tross for de tvetydige svarene han hadde fått av general Clark

landsette tropper og anti-sabotasjegrupper, ble de møtt av et

under deres hemmelige møte to uker tidligere, ugjenkallelig valgt

regn av granater både fra kystbatteriene og fra franske jagere

å slutte opp om de allierte. Etter hans instruks besatte anti-Vichy-

og ubåter i havnen. Walney ble rammet av flere bredsider og var

grupper politistasjoner og Radio Alger. Men da morgenen kom og

snart et flammende vrak som drev hjelpeløst rundt og til slutt

amerikanerne ikke viste seg, ble Masts folk overmannet av Vichy-

sank. Hartland ble rammet av ild fra et kystbatteri som feide vekk

tilhengerne.

hele kanonmannskapet. Så ble den truffet på kloss hold av en

Masts anstrengelser viste seg mer effektive blant vennlig

fransk jager; granatene eksploderte i maskinrommet og blant

innstilte offiserskolleger ved militære installasjoner utenfor byen.

troppene som sto oppmarsjert for å gå i land. Likene lå

Landsettingen skjedde praktisk talt uten motstand; Fort Sidi

bokstavelig talt i hauger på dekk, slik at de overlevende ikke kom

Ferruch ved kysten 20 km vest for Alger overga seg uten et skudd.

frem til brannslangene for å slukke ilden. Hartland drev nå rundt i

Fra tre strandstrekninger kalt Appels, Beer og Charlie passerte

havnebassenget med ødelagt maskin og flammene slikkende i

tanks og soldater fiskerlandsbyer og feriesteder, olivenhaver og

skorsteinshøyde, og kapteinen, som var blindet av en granatsplint,

vinmarker og møtte bare liten motstand.

ga ordre om å gå fra borde. Over halvparten av de 600 mennene

Algers flyplasser Maison Blanche og Blida inne i landet overga

på de to kutterne var drept; de fleste av de andre ble tatt til fange.

seg raskt. Lederen for en flystyrke fra det britiske hangarskipet

Uhell ventet også de første forsøkene på å ta de viktige

Victorious så at det ble viftet med hvite lommetørklær på

flyplassene ved La Senia og Tafaraoui sør for Oran. Troppene som

flystripen da han patruljerte over Blida; han landet og fikk den

rykket innover i landet fra strendene, skulle etter planen slutte seg

franske kommandantens skriftlige tillatelse til å ta ned allierte fly.

til fallskjermsoldater som ble fløyet direkte til Algerie fra Cornwall

Amerikanske bakkestyrker med støtte av britiske kommandosol­

på den engelske Kanalkysten. Storm og tåke splittet formasjonen

dater tok Maison Blanche og ble snart fulgt av to Hurricane-

på 39 fly. Syv kom aldri frem til Algerie; 12 fly slapp troppene over

skvadroner fra Gibraltar. Ved take-off kunne de umulig vite om

en dagsmarsj fra målet; de resterende 20 begynte å slippe opp for

flyplassen ville bli tatt av amerikanerne, men RAF-flyverne hadde

bensin og landet nært nok til å delta i striden, men fire ble tatt på

tatt sjansen på å ta av fra The Rock uten nok bensin til å komme

bakken av franskmennene.

seg hjem igjen.

Først da amerikanske panserstyrker og infanteri gjorde et

Midt på ettermiddagen sto amerikanerne på høydedragene

samordnet angrep på Oran etter først å ha måttet kjempe seg

rundt Alger, og general Juin fikk i stand en våpenstillstand - med

frem det meste av veien, måtte byen overgi seg. Generalmajor

admiral Darlans samtykke. KL 19 den 8. november - mindre enn

Lloyd R. Fredendall, øverstkommanderende for den midtre

20 timer etter at de første landgangsstyrkene hadde satt foten på

ekspedisjonsstyrken, mottok den formelle overgivelsen litt etter

land - rykket amerikanske tropper inn for å okkupere byen.

kl. 12 den 10. november - over to døgn etter at de første av de

rundt 39 000 invasjonstroppene hadde gått i land. Oran holdt ut lenger og kjempet hardere: styrkene der hadde

Men det innbitte forsvaret til tross hadde en lang rekke allierte

fremdeles britenes senkning av de franske krigsskipene ved Mers

avdelinger oppdaget at den franske fronten mot dem var langt fra

el Kebir i friskt minne, og områdesjefen, general Robert Boissau,

solid. Amerikanske jegertropper som klatret som geiter opp en av

ga ordre om å gi invasjonsstyrkene en varm velkomst.

de bratte skrentene utenfor Oran, hadde fått syn for at den

Overraskelsesmomentet var dessuten gått tapt. Da noen av

franske garnisonen med fremmedlegionærer i Fort du Nord var

skipene fra den midtre ekspedisjonsgruppen gjorde forberedelser

svært lite innstilt på kamp. Etter at sjefen for jegertroppene,

145

oberstløytnant William O. Darby, hadde akseptert et tilbud om

vettskremte griser etter at disse hadde brutt seg ut av grisebingen

«symbolsk motstand» - avfyring av en skuddsalve mot himmelen kom forsvarerne ut med hendene i været. Under kampene i

i lasterommet. General Patton ombord på Augusta var bistert vitne til

Oran havn hadde amerikanere som bakset i vannet og prøvde å

sammenstøtet utenfor Fedala. Dagboknotatene hans den dagen

dukke unna maskingeværilden fra en fransk barkasse som kretset

er preget av landkrabbens ærefrykt for de amerikanske skipene

rundt, lagt merke til hvordan andre franskmenn - i robåter -

«som kjørte som faen i siksak og skjøt hele tiden». Da fransk­

trosset kulene i et forsøk på å redde dem.

mennene dukket opp, sto Patton og en del stabsoffiserer i ferd med å dra inn til stranden ved Fedala: utstyret hans var

Tilsvarende forvirrende scener hadde utspilt seg langs hele

allerede plassert i et landgangsfartøy, deriblant hans to elskede

invasjonskysten. «Det var en fantastisk mangel på system i

revolvere med elfenbensskjefte. Landgangsfartøyet som allerede

franskmennenes følelser,» skrev den amerikanske krigskorrespon-

dinglet i davitene, ble blåst i småbiter av munningsilden fra

denten Ernie Pyle. Mens noen franskmenn sloss og døde på

Augustas bakre kanontårn - men noen hadde vært snarrådig nok

slagmarken, hilste andre - også mange sivile - de allierte

til å redde generalens revolvere i tide.

velkommen som befriere.

Men den mektige franske marinestyrken i Casablanca var ikke

Patton hadde mindre å glede seg over da han inspiserte

Fedala-strendene om morgenen den 9. november. Overalt

så vennlig innstilt. Mest kjent og fryktet av krigsskipene i havnen

hersket det full forvirring. De som hadde planlagt Torch, manglet

var slagskipet Jean Bart på 35 000 tonn. Det hadde vært under

erfaringsgrunnlag for en amfibieoperasjon av en slik størrelsesor­

bygging ved en base i Biscaya-bukta da Frankrike kapitulerte og

den og hadde derfor oversett flere viktige detaljer. Under

var blitt flyttet til Nord-Afrika for at det ikke skulle falle i hendene

lossingen av forsyningsskipene var transportsiden gitt lav priori­

på britene eller tyskerne. Skipet var ennå ikke fullført og kunne

tet. Materiell som allerede var brakt inn på stranden, kunne derfor

ikke gå fra kai, men de fryktinngytende 15-tommers kanonene

ikke fraktes videre inn i landet og ble liggende og hope seg opp i

var fullt operative. Så snart det var lyst nok på invasjonsdagen,

vannkanten. Ingeniørtroppene burde ha vært blant de første i

åpnet Jean Bart ild mot Veststyrkens eskortefartøyer. Det oppsto

land for å organisere den videre fremrykningen, men var på

en kanonduell på 18 til 28 kilometers hold. Først etter åtte treffere

uforklarlig måte blitt holdt igjen ombord i transportskipene.

fra slagskipet Massachusetts og flere angrep av amerikanske

Videre fikk en del av de ulossede amfibietraktorene vanskelighe­

bombefly, var Jean Bart satt ut av spill.

ter av mekanisk art, noe som gjorde det umulig å redde mange av

Under dekke av et røykteppe lurte i mellomtiden syv franske

landgangsbåtene som hadde sunket eller gått på grunn.

jagere og åtte torpedoførende ubåter, fulgt av krysseren

Lignende uhell hadde også inntruffet på landingsstedene ved

Primauguet, seg ut av havnen i Casablanca på et dristig oppdrag:

Oran og Alger, men Patton sto overfor to spesielle problemer. Det

å angripe de amerikanske transportskipene mens disse låret sine

ene var de tordnende brenningene på Atlanterhavskysten som

landgangsfartøyer utenfor den lille havnebyen Fedala like ved

gjorde alle ilandføringsplaner til skamme. Det andre var selve

Casablanca. Av de tre landgangspunktene Torc/t-planleggerne

lengden på frontlinjen som den vestlige ekspedisjonsstyrken

hadde valgt i Marokko, lå Fedala nærmest Casablanca, bare 22

hadde fått seg tildelt. Den strakte seg over mer enn 300 km, fra

km unna. De franske angriperne dukket opp, kom under ild og

Safi, en liten dypvannshavn 200 km sørvest for Casablanca, til

trakk seg tilbake. Men de kom igjen, gang etter gang - til de til

Mehdia, 100 km nordøst for byen - og nærmeste adkomst til Port

slutt var innen rekkevidde av de tunge kanonene på krysseren

Lyautey, Fransk Marokkos beste flyplass.

Augusta og andre eskorteskip. Alle de franske skipene så nær som

ett ble senket eller tvunget på land. Kampene utenfor Fedala og Casablanca kostet den franske

I tillegg til disse vanskeligheter kom en tredje, som Patton ikke ble klar over før han begynte å kjøre opp og ned langs strendene.

Som den fødte kriger han var, ble han rasende over å oppdage at

marinen 500 mann. Blant ofrene var sårede soldater som hadde

mennene under hans kommando var tydelig redde for de franske

ligget hjelpeløse på Primauguets dekk og som ble bitt ihjel av

flyene som fløy over og bestrøk strendene. De var i ilden for første

Høytstående allierte offiserer og en æresvakt oppstilt rundt kisten til admiral Jean Francois Darlan som ble skutt ned og drept i sitt hovedkvarter i Alger julaften 1942. Morderen var en ung fransk royalist ved navn Bonnier de la Chapelle. Chapelle, som senere ble summarisk henrettet, var tydeligvis indignert over hestehandelen som gjorde Darlan til øverste myndighet for sivile saker i Nord-Afrika som motytelse for hans bistand til de allierte under invasjonen.

146

gang og var nå mer opptatt av å grave seg ned enn å losse

senere skrev: «For én gangs skyld mistet Den amerikanske hærs

materiell. Patton, som hadde liten tålmodighet, men et svært

mest taletrengte general mål og mæle.»

forråd av skjellsord, gikk blant mennene og svor og formante,

Ett budskap nådde imidlertid frem til Patton den 10. november.

vasset til livet i vann for å lede landgangsbåtene, dro soldater opp

Det var fra Eisenhower og lød slik: «Den eneste nøtten som

av hullene de hadde gravd seg ned i og sparket opp enhver

gjenstår ligger i dine hender. Knekk den fort.» Kampene var over i

stakkar som hadde våget å legge seg ned.

Oran og Alger. De to fløymålene i Marokko, Safi og Port Lyautey,

Som prikken over i'en manglet Patton det skikkelige kommuni­

var erobret. Bare Casablanca holdt fremdeles stand. Patton

kasjonsutstyret han så desperat trengte for å holde kontakt med

besluttet da uten å konsultere sin øverstkommanderende at det

alle underavdelingene som var spredt over et stort område. Den

bare var én rask vei til seier: et fly- og marineangrep på

10.

november var bare ett av de omfangsrike SC-299-

radioanleggene han hadde regnet med, ført i land. Siffermaskine-

Casablanca ved daggry morgenen etter, fulgt av en bakkeoffensiv, for å få byen til å overgi seg.

ne hadde landet langt fra avdelingene som trengte dem, og

Men kl. 6.48 den 11. november hørte oberst Elton F. Hammon,

livsviktig sambandsutstyr lå fremdeles begravd under hauger av

Pattons sambandsoffiser, walkie-talkie'en sprake. «Avblås hele

forsyninger ombord på skipene. Som en av Pattons biografer

greia,» lød Pattons stakkato stemme. Franskmennene hadde kapi-

147

KOBLING PÅ HØYT PLAN I CASABLANCA I januar 1943 - samtidig som de allierte strammet nettet rundt aksestyrkene i Tunis fant et topphemmelig møte sted i et Casablanca-hotell omgitt av piggtråd og en mur av vakter. President Roosevelt og statsminister Churchill hadde kommet til Nord-Afrika der deres arméer kjempet side om side for å trekke opp de store strategiske linjer for resten av 2. verdenskrig og bli enige om en ny målsetning: aksemaktenes «betingelsesløse overgivelse». Samtidig prøvde de allierte lederne å tvinge igjennom et «med-kniven-i-ryggen-ekteskap» - som Roosevelt kalte det - mellom de to ledende skikkelser i den flokete franske poli­ tikken som truet stabiliteten i Nord-Afrika.

General Henri Giraud, som var blitt utnevnt til høykommissær for Fransk Nord-Afrika med alliert samtykke, møttes ansikt til ansikt med den politisk ambisiøse general Charles de Gaulle, leder for de Frie franske styrker. Mot slutten av samtalene fikk Roosevelt de to høye, stolte franskmennene til å utveksle et håndtrykk for pressefotografene. Det første håndtrykket var så vagt og flyktig at flere fotografer klaget over at de ikke hadde fått tatt noe bilde. De to generalene reiste seg og trykket hverandre i hånden igjen (under), beveget nå. «Bon voyage,» ropte Roosevelt etter dem. Fem måneder senere fikk de Gaulle Giraud utmanøvrert av det politiske liv og tok kontroll over Fransk Nord-Afrika.

Roosevelt og Churchill ser på mens Giraud (t.v.) og de Gaulle utveksler håndtrykk i presidentens Casablanca-hotell.

148

tulert - bare minutter før det amerikanske angrepet skulle begyn­

overbeviste om at de kunne nå byene Tunis og Bizerte, de to

ne: «Det var nære på,» skrev Patton senere til sin kone, «for bom­

hovedmålene i Tunisia, i løpet av et 700-kilometers fremstøt fra

beflyene var allerede på vei, og krigsskipene i posisjon og klare til

Alger som de hadde regnet ut ville ta omtrent to uker. Hurtighet

å åpne ild... Disse timene var de lengste i hele mitt liv, hittil.»

var en avgjørende faktor, visste de. I slutten av november ville det

Senere samme dag - som var 24-årsdagen for våpenstillstanden

en sjø av mudder og gjørme av vinterregnet som ikke ville

etter 1. verdenskrig, og dessuten Pattons 57-årsdag, - ankom

opphøre før i mars. Men været var ikke den eneste årsak til at det

sjefene for de franske luft-, marine- og bakkestyrkene i Marokko

hastet: Tunis og Bizerte måtte inntas før altfor mange aksestyrker

til Pattons hovedkvarter i Hotel Miramar i Fedala. Han kompli­

hadde strømmet til området.

nordlige Tunis - det planlagte operasjonsområdet - forvandles til

menterte dem med forsvaret de hadde ytet, leste opp betingelse­

Konsolideringen av aksestyrkene var allerede begynt. Hitlers

ne for våpenstillstanden og tilføyde én betingelse på eget initiativ:

likegyldighet overfor krigsscenen i Middelhavsområdet - som

de måtte utbringe en skål sammen med ham - for Frankrikes

lenge hadde vært en kilde til bekymring for Rommel og andre

frigjøring ved deres felles innsats.

fremsynte tyske strateger -, var forsvunnet over natten. Plutselig

Det som hadde brakt fiendtlighetene til en så brå slutt, var en

hadde det gått opp for Der Fuhrer at det kunne innebære større

ordre til alle franske styrker i Nord-Afrika om å innstille

farer enn en eventuell innringing av Rommels styrker hvis de

kamphandlingene - en ordre utstedt av admiral Darlan om

allierte tok Tunis og Bizerte. Disse byene hadde gode havner og

morgenen den 10. november. Den skulle angivelig være utstedt i

flyplasser og lå der Middelhavet er smalest øst for Gibraltar. De

marskalk Pétains navn, men Vichy-regimet spilte allikevel ingen

ville derfor være det best mulige utgangspunkt for et alliert

rolle lenger. Ved midnatt den 10. november hadde aksestyrker -

fremstøt mot muren rundt Hitlers Festung Europa der den var

10 tyske og 6 italienske divisjoner - svermet inn i den ubesatte

svakest, nemlig langs sørgrensen.

delen av Frankrike og tatt full kontroll over hele landet.

Som belønning fra de allierte ble Darlan utnevnt til høykom­

Aksestyrkenes fortropper - 24 Stuka stupbombere og 27 Focke-Wulf og Messerschmitt jagere - landet på El Aouinafly-

missær for Fransk Nord-Afrika med ansvar for siviladministrasjo-

plassen i Tunis den 9. november, mens de allierte fremdeles sloss

nen og med general Giraud under seg som øverstkommanderen­

dm Oran og Casablanca. Snesevis av andre fly fulgte snart etter,

de for de franske luft- og bakkestyrker. I Amerika og Storbritannia

og så begynte tyske bakkestyrker å ankomme i et antall av 750 pr.

reiste det seg en storm av protester mot den såkalte «Darlan-

dag med fly og skip. Innen utgangen av måneden var de kommet

avtalen». Motstanderne var høylydt indignerte over at en tidligere

opp i 15 000. Rommel, som på dette tidspunkt trakk sine utslitte

akse-medløper var blitt tildelt en slik stilling. På en pressekonfe­

tropper vestover mot den libysk-tunisiske grensen i en 60

ranse i Det hvite hus minnet Roosevelt de tilstedeværende om at

kilometer lang kolonne, ble som man kunne vente bitter da han

et gammelt ordtak fra Balkan: «Mine barn, når du er i stor fare, er

fant ut at noen av de uthvilte troppene i Tunis var tatt fra reserver

det lov å vandre med djevelen til du har kommet over broen.»

Oppstyret rundt Darlans person skulle snart få en brå slutt:

som han tidligere var blitt lovet. De allierte hadde i utgangspunktet bare noen få tusen soldater

innen utgangen av 1942 var Darlan myrdet av en av sine egne

til fremstøtet mot Tunis. Som Eisenhower senere forklarte: «Vi var

landsmenn. Men selv det kortvarige samarbeidet med de allierte

fremdeles redde for at tyskerne skulle sende flystyrker over

løftet en stor bør fra de alliertes skuldre. De manglet offiserer som

Pyrenéene og gjennom Spania for å angripe oss bakfra.» Den

var bevandret i fransk og arabisk, og soldater til å opprettholde ro

vestlige og midtre ekspedisjonstyrken måtte derfor gjøre tjeneste som baktropp, mens ansvaret for Tunis-felttoget i første rekke falt

og orden i området. De var ute av stand til både å styre NordAfrika og gå inn i felttogets neste fase - fremstøtet mot Tunis. De

på britiske og amerikanske panserstyrker og på infanteriet i den

trengte hjelpen Darlan ga dem og også de 200 000 franske

østlige ekspedisjonsstyrken, nå omdøpt til den britiske 1. armé

soldatene han overførte til de alliertes leir. Oppmuntret av den vellykte landgangen var de allierte

under en ny leder: general Kenneth Anderson, en hard og gledesløs skotte med tilnavnet «Solstrålen».

149

Troppene forlot Alger med skip, fly og bakketransport om

svigersønn - sendt et av sine kompanier i forveien for å

kvelden den 10. november, mindre en 72 timer etter ankomsten

rekognosere. Stridsvognene kom til en lav åskam over en

dit, og ilte østover. I overensstemmelse med Andersons plan,

nyopprettet tysk flyplass på et sted som het Djedeida. Vaktholdet

basert på behovet for å forkorte forsyningslinjene, tok de

var dårlig, og den ble et lett bytte for de 17 stridsvognene i

havnebyene Bougie, Djidjelli, Philippeville og Bone i Øst-Algerie

Kompani C. De drønnet ut på flyplassen, smadret 20 fly, påførte

og dro så innover i landet for å sikre byene Sétif og Constantine

tyskerne store materielle og mannskapsmessige tap og forsvant i

ved riksveien før de fortsatte mot grensen til Tunis. Den 16.

skumringen.

november sto de ved Souk el Arba, et jernbaneknutepunkt 130

km sørvest for Tunis.

Waters' glede ble kortvarig. Dagen etter gikk bataljonen i

stilling på høydene over et pass nær landsbyen Chouigui. Så

Anderson hadde lite å glede seg over da han gikk inn i Tunis.

eksploderte hele landskapet. Fra det som først hadde synes å

Da han påtok seg oppgaven, hadde han høylydt spurt seg selv

være et slags tysk krananlegg ved en bondegård et par kilometer

om han var «en dyktig general eller en renspikka gærning», og hans onde forutanelser syntes nå å slå til. Han hadde håpet å

Kjøretøyene viste seg å være tyskernes dødbringende Panzer IV-

lenger nord langs en støvete vei, kom granatene hylende.

kunne frakte forsyninger med jernbane, men dette håpet fikk en

tanks - og det var 13 stykker av dem. Det amerikanerne hadde

knekk da det ble brakt på det rene at noen av jernbanelinjene

trodd var kranbommer, var i virkeligheten langløpede 75 mm

hadde standard skinneavstand mens andre var smalsporede.

kanoner.

Dette innebar betydelige transportforsinkelser. Lokomotivene og

I kampen som fulgte - den første mellom tyske og amerikan­

materiellet var gammelt og nedslitt, og det fantes ikke godsvogner

ske panserstyrker i Den annen verdenskrig, - lærte amerikanerne

som kunne frakte mellomstore tanks.

at deres lette M3-tanks som var så kvikke og effektive i

Enda mer nedslående var terrenget. Bortsett fra kystslettene

feltmanøvrer, ikke hadde noe å stille opp mot de tyske

rundt byen Tunis og Bizerte var den nordlige del av Tunis

stridsvognenes brutale styrke. En ung fenrik, Freeland A. Daubin

overveiende et fjell-land, den østlige delen av den store Atlas-

jr., så hvordan granatene fra hans egen 37 mm-kanon bare prellet

kjeden. For naturelskere var det mye å beundre: vakre daler og

av mot en Panzer IV's fem centimeter tykke plater. Panzer'en kom

buktende elver, korkskoger og vinmarker. Men offiserenes øyne

nærmere til avstanden var redusert fra 150 til 75 meter, mens

så først og fremst de trange kløftene som soldater og stridsvogner

Daubin sendte 18 nye granater mot den - til ingen nytte. På 30

måtte igjennom, høydene hvorfra fienden kunne observere deres

meters hold sendte den tyske kolossen av sted en granat som slo

bevegelser, de tettvokste åssidene der han kunne skjule sine

inn fronten på M3'en som om den skulle ha vært en blikkplate og

bombekastere.

drepte føreren. Daubin ble slynget ut av tårnet av luftpresset og

En stund fikk imidlertid Anderson og hans tropper rykke stort sett uhindret frem. Hans tyske motstykke, general Walther

havnet på bakken, der han vantro og halvt svimeslått ble plukket

opp og fraktet bort av sanitetet.

Nehring, hadde valgt å konsentrere seg om sine befestede

Før kampen var over, var ytterligere fem amerikanske tanks

stillinger rundt Tunis og Bizerte mens han gradvis utvidet sitt

ødelagt. Det beste amerikanerne greide, var å sette seks tyske

forsvarsområde mot de fremrykkende allierte. Den 25. november

Panzere midlertidig ut av spill - ikke ved å sprenge dem med

forberedte Nehring seg på en konfrontasjon med fienden. Det

direkte treffere, men ved å sikte på motordekslene og larveføtte-

hadde ryktes at allierte tanks sto 15 kilometer fra Tunis.

ne.

Rapporten var falsk. Det som hadde hendt var faktisk en av

Men dette var til liten trøst for amerikanerne. Det var

krigens mest oppsiktsvekkende episoder: stridsvognenes seier

skremmende perspektiver som åpnet seg. En Panzer IV kunne

over fly på bakken.

fullstendig ødelegge en M3; en M3 kunne ikke skade en Panzer IV

Under et sammenstøt med den tyske garnisonen i Tebourba,

mer enn at den kunne settes inn i kamp igjen senere. Andre

ca. 30 km vest for Tunis, hadde oberstløytnant John K. Waters,

amerikanske bataljoner var utstyrt med tyngre General Lee-tanks,

som var sjef for en amerikansk tankbataljon - og Pattons

men senere sammenstøt skulle vise at heller ikke disse hadde noe

150

å stille opp mot en Panzer IV. Skulle man avverge en katastrofe i

hadde visst, var at Longstop hadde to topper. På den andre siden

Tunis, ville amerikanerne der trenge tyngre og mer slagkraftige

av den første åsen var det en kløft og bortenfor den igjen en ny

tanks.

topp, nesten 800 meter høy - og på tyske hender. Tyskerne

Den 2. desember rapporterte general Anderson til hovedkvar­ teret at troppene nå var strukket ut i lengste laget, at sambandet

hadde overraskende angrepet og jaget amerikanerne nedover

åsen igjen.

var i fare, at det ikke fantes fremskutte forsyn i ngsreserver, og at

Da Coldstream-garden nærmet seg Longstop, regnet det mer

flydekningen var helt utilstrekkelig mot den nådeløse strøm av

enn noengang. Gjørmen var som en levende kraft som vred

tyske fly som kom fra nærliggende flyplasser i byen Tunis og

gummistøvlene av føttene på soldatene. Den var så tykk at intet

Bizerte. General Eisenhower gikk med på et pusterom. To dager senere tok også den tyske hæren i Tunis en pause -

for å motta en ny øverstkommanderende som var mye mer

kjøretøy kunne komme i nærheten av Longstop. Hver eneste

granat, hver eneste patron måtte fraktes for hånd. De allierte troppene ble stanset ved foten av åsen av

pågående enn Nehring. Nykommeren var generaloberst Jurgen

bombekastere og artilleri-ild og kjempet hele julaften for å

von Arnim, håndplukket av Hitler fra fronten i Russland der han

gjenerobre Longstop. Første juledag kl. 10 om morgenen, da 356

hadde hatt kommandoen over et armé-korps.

amerikanere og 178 briter lå døde eller sårede på slagmarken,

De alliertes pusterom ble forlenget på grunn av dårlig vær, men et par dager før jul var det slutt. Tropper fra 6. britiske

kom ordren om tilbaketrekning. Longstop var tapt; de triumferen­ de tyske seierherrene omdøpte den straks til Jule-åsen.

panserdivisjon skulle gjøre et fremstøt mot byen Tunis, mens

andre styrker skulle beskytte flankene ved å innta en rekke

Den allierte tilbaketrekningen var blitt godkjent av en nedslått

stillinger i dalsidene over elven Medjerda. Særlig én stilling var

Eisenhower. Under en personlig inspeksjonsrunde i området

viktig: en tre kilometer lang og 800 meter høy ås som på arabisk

dagen før hadde generalen sett hvilke skremmende vanskelighe­

het Djebel Ahmera og som av de allierte hadde fått betegnelsen

ter kombinasjonen av vær og terreng bød på for hans tropper.

Longstop Hill. Den som kontrollerte Longstop, kontrollerte hele

Det håpløse i et vinterfremstøt mot Tunis gikk etter hvert opp for

dalen som strakte seg helt til Tunis, 40 km unna.

ham, og, mintes han senere, det var særlig én episode som gjorde

Ved daggry den 22. desember, i et høljende regnvær, vasset

et kraftig inntrykk på ham: «Ca. ti meter fra veien hadde en

oberstløytnant W. S. Stewart-Browns 2. bataljon fra The Cold-

motorsykkel kjørt seg fast i gjørma ute i en åker med vinterhvete.

stream Guards gjennom vasstrukne enger til foten av Longstop.

Fire soldater slet med å få den opp, men jo mer de maste, jo

De slet seg oppover åssiden ved å klamre seg til busker og kjerr.

dypere sank de selv ned i den klebrige leiren. Til slutt måtte de

Plutselig sto glitrende buer av sporlys ut fra åsen over dem. Snart

bare gi opp og etterlate seg motorsykkelen dypere i gjørma enn

var den bratte skråningen et bitende, sparkende og stønnende

noensinne.»

inferno av briter og tyskere i nærkamp. Men klokken ti om

Eisenhower hadde nå sett med egne øyne hva som ville skje

kvelden hadde tyskerne forsvunnet i natten, og Coldstream-

med stridsvognene hvis man presset dem videre. Samme kveld i

garden gravde seg ned.

de alliertes hovedkvarter på en bondegård i nærheten av Souk el

Like før daggry den 23. desember ble den avløst av soldater fra

Khemis fortalte han sine offiserer at han hadde truffet en «bitter

oberst Frank Greers 1. bataljon fra amerikanernes 18. infanteridi­

avgjørelse» - å utsette felttoget. De allierte hadde tapt kappløpet

visjon, og sjanglet de tyve kilometrene tilbake til basen. Klokken

mot byen Tunis. Foran dem lå ikke lenger en hesblesende halsing

fem samme ettermiddag sjanglet de tilbake til Longstop igjen:

mot havnebyene, men måneder med langsom oppbygging av

amerikanerne var i store vanskeligheter. Det de allierte ikke

forsyninger og forsterkninger.

151

Amerikanske infanterister går i land nær den algirske havnebyen Oran den 8. november 1942 og bringer The Stars and Stripes inn i operasjonene i Nord-Afrika.

153

TORCH: EN MASSIV INVASJON I AFRIKA «Dette er den største landgangsoperasjon historien har sett,» sa en

forskrekket og misunnelig Hitler da han fikk etterretningsrappor­

ter om hundrevis av allierte krigsskip og troppetransportskip som nærmet seg Nord-Afrika den 7. november 1942. Operasjon Torch, en massiv alliert innsats for å gjøre slutt på krigen, var i

gang. Alt som flyte kunne - fra ombygde fryseskip til tidligere passasjerskip - var blitt rekvirert for å transportere over 107 000

britiske og amerikanske soldater til de Vichy-franske koloniene Marokko og Algerie. Skipene brakte med seg 11 000 tonn mat, 40

millioner liter bensin og ikke mindre enn 500 000 par sko. Tidlig den 8. november gikk troppene i land med våpen i hånd - og

utstyrt med moskitonett, støvmasker, vannrensere, solbriller og salt-tabletter. De amerikanske soldatene håpet å bli vel mottatt

av franskmennene og bar små amerikanske flagg på venstre

erme i tillegg til håndbøker om hvordan de skulle oppføre seg i Nord-Afrika. Men de oppdaget snart at franskmennenes motta­

gelse var langt fra vennlig de fleste steder.

En operasjon av Torch's omfang måtte nødvendigvis få Skipsmannskaper ombord på det amerikanske hangarskipet Ranger laster forsik­ tig en 500-kilos bombe ombord i en stupbomber før Operasjon torch.

problemer. Kjøretøyer falt overbord, tropper ble landsatt på gale

steder og en del soldater med tunge oppakninger druknet da båtene deres strandet på rev. På et landgangssted lå ammunisjo­

nen begravd under tonnevis med mat. Nærmest tragikomisk var det da et av landgangsfartøyene senket landingsrampen for tidlig

og en offiser kjørte jeepen ut i vannet på to og en halv meters dyp.

Men Torch kunne også oppvise eksempler på snarrådighet og mot. På grunn av grunt vann strandet et landgangsfartøy med

tanks ombord mer enn 120 meter fra stranden, men ingeniørtrop­ per fikk raskt bygd en pongtongbro og brakt stridsvognene i

land. Da et amerikansk troppetransportskip ble hardt skadet un­ der et torpedoangrep i Middelhavet, presset de 700 infanteristene ombord seg sammen i 24 landgangsbåter og satte kursen mot

Alger - 240 km borte. Landgangsfartøyene var bare beregnet på svært korte turer og gikk snart ned, men soldatene kravlet

ombord på en eskorte-korvett og nådde frem til krigsskueplassen.

154

Støttet av britiske sjøfolk klatrer en amerikansk soldat ned langs skipssiden til landgangsfartøyet som skal bringe ham inn til Algerie-kysten.

155

En 2^-tonns lastebil fra den amerikanske hæren, nedlesset med materiell, plasker i land på Algeries kyst for å slurre seg over den myke sanden på stranden.

Vraket av en jeep som har glidd av et synkende landingsfartøy ligger veltet på en strand i Marokko, der tunge dønninger fra Atlanterhavet vanskeliggjorde landgangen.

156

Amerikanske soldater sliter med å få i land en panserbrytende kanon i Algerie, mens andre amerikanske og britiske tropper venter på fremrykningsordre. Vichy-franske fly bestrøk disse landgangsstedene, men greide ikke å stanse strømmen av menn og materiell med sine sporadiske angrep. Ironisk nok var mange av flyene amerikansk-bygde P-36-jagere som var blitt sendt til Frankrike før landet kapitulerte.

157

Spesialtrenede amerikanske infanterister, såkalte speidertropper, sparker inn en dør for å undersøke et hus mens en kamerat dekker dem med en maskinpistol.

158

FIENDEN SOM BLE EN VENN «Det var som å dra til helvete og tilbake igjen,» mintes sersjant Ralph Gower. Skipet hans hadde kommet under ild på kloss hold av et fransk krigsskip i Oran. Mange amerikanske soldater fikk sin ilddåp av franske tropper som motsatte seg landgangen. Selv om franskmen­ nenes motstand brøt sammen etter kort tid, førte den til flere kamper som hørte til de blodigste under hele Nord-Afrika-felttoget. Siden landgangsstedene lå i nærheten av større byer, fikk noen av kampene preg av folkeforlystelse. Mens begge sider plaffet løs på hverandre, gikk folk mann av huse for å følge kampene. Et sted fortsatte melkeleverandørene å sette ut sine flasker til tross for smatringen fra maskingeværene rundt dem.

I de følgende uker, etter at franskmennene i Nord-Afrika hadde sluttet seg til de allierte, ble amerikanerne kjent med sine nye våpenbrødre og lokalbefolkningen for øvrig. Amerikan­ ske soldater delte bokstavelig talt ut tonnevis med tyggegummi, sukkertøy og sigaretter. Noen enheter donerte halvparten av sin melkerasjon til barn på stedet. Mange prøvde å lære fransk, noe som førte til et stormløp på fransk-amerikanske ordbøker i bokhandlene. Og som toppen på ironiens kransekake møttes en amerikansk infanteriavdeling med franske suaver som de hadde kjempet mot bare to uker tidligere, for å delta i en felles flaggseremoni.

En fransk soldat blir forhørt av amerikanerne. Franske tropper som ofte ikke hadde mer enn tre patroner i geværene, fikk ordre om å holde stand mot fienden så lenge som mulig. Offiserer som hadde avlagt troskapsløfte til Vichyregjeringen, følte seg bundet av sitt æresord og kjempet til siste slutt.

159

Etter å ha møtt den virkelige fienden - aksestyrkene - står en såret sersjant fra hærens flyvåpen bister blant restene av en ødelagt leir, bombet av tyske fly, ved Youks les Bains i Tunis i desember 1942.

Smilende amerikanske soldater - unge, grønne tillitsfulle og uten kamperfaring - i Tunis et par uker etter Torch-landgangen, tar en hvil under klargjøringen av sin General Lee-tank for å vise frem granatene til 75 mmkanonen. Ikke lenge etter kjempet disse mennene innbitt mot stridsvogner bemannet med tyske tankveteraner.

160

161

General Dwight D. Eisenhower brukte hele 13. februar 1943 til å inspisere den amerikanske sektor av den tunisiske fronten, og like etter midnatt forlot han bilen for å besøke enda en øde

kommandopost nær oaselandsbyen Sidi Bou Zid (se kart s. 166).

Luften var stille, og månen skinte klart. Det var rolig ved fronten. Men til tross for den fredfylte stemningen som hvilte over landskapet, var Eisenhower urolig. I det fjerne ruvet en fjellkjede

mørk og massiv mot horisonten. Eisenhower - som nå var

øverstkommanderende for samtlige allierte styrker i Nord-Afrika - fryktet angrep fra aksestyrkene på den andre siden av

fjellmassivet. Samme dag hadde han besøkt de amerikanske troppene som forsvarte passene i det øde fjell-landskapet. Det

han hadde sett, hadde gitt ham liten tro på at II. Korps var i stand til å avvise et eventuelt aksefremstøt. De fleste amerikanske soldatene hadde aldri vært i kamp. Blant de uerfarne offiserene hadde han oppdaget en selvtilfredshet

som hadde ført til «urimelig forsinkelser» i arbeidet med å bygge opp sterke forsvarsstillinger. Infanteriet hadde vært i området i to

dager nå og hadde ennå ikke lagt ut minefelter, noe fienden ville ha gjort i løpet av to timer, visste Eisenhower. Han oppdaget at sjefen for II. Korps, generalmajor Lloyd R. Fredendall, hadde lagt

sitt hovedkvarter i en fjern og nærmest utilgjengelig ravine 130

km bak fjellkjeden hans menn skulle forsvare. Allikevel var han redd fienden skulle oppdage dem og hadde fått ingeniørtropper

til å grave tunneler for seg selv og staben. «Jeg spurte ham rolig om ingeniørsoldatene først hadde deltatt i arbeidet med å styrke

frontstillingene,» mintes Eisenhower senere, «men en ung stabsof­

fiser sa at, 'Å, divisjonene har sine egne ingeniører til den slags!' Det var den eneste gang under hele krigen at jeg kom over et høyere hovedkvarter så opptatt av sin egen sikkerhet at det fikk

gravd underjordiske beskyttelsesrom til seg selv.» Eisenhower er bekymret over grønne amerikanske soldater

Det gjorde ikke Eisenhowers bekymringer mindre at Freden­

Et plutselig akse-utfall mot vest

dall, en støyende, egensindig mann, langt fra var av den ledertype

Amerikanere isolert på motstandsøyer

som inspirerer til lojalitet blant sine offiserer. Han hadde så små

Desperat alliert forsvar av Kasserine-passet

tanker om evnene til sin nærmeste underordnede, generalmajor

Ørkenreven nøler, men trekker seg tilbake

Orlando Ward, sjefen for II. Korps' 1. panserdivisjon, at han

Ny og farverik leder for amerikanske tropper

forbigikk Ward fullstendig og ga sine ordrer direkte til panser-

Amerikanske speidertropper på dristig raid

generalens underordnede. Men det var Fredendalls troppedispo-

Montgomery scorer på sin kraftige «venstre hook»

sisjoner som mest bekymret Eisenhower. I stedet for å holde en

Symbolsk møte mellom to allierte arméer

sterk, mobil styrke i beredskap, rede til å plugge igjen fjellpassene

der tyskerne måtte angripe, hadde Fredendall spredt sine enheter

AMERIKANERNES ILDDÅP

ut langs hele fronten. Den amerikanske forsvarslinjen var farlig

motstå en slik offensiv. Da han forlot Sidi Bou Zid og begynte

tynn og mer basert på bløff enn på militær styrke.

kjøreturen tilbake til Fredendalls hovedkvarter i Tebessa, besluttet

Eisenhower hadde konsentrert seg om styrkens sørflanke

han å beordre en omorganisering av II. Korps' forsvarsopplegg.

etter at det allierte fremstøtet i nord mot havnebyene Bizerte og

Det var for sent. Da han ankom til II. Korps' hovedkvarter kl. 5.30

Tunis hadde kjørt seg fast i den iskalde tunisiske vintergjørma.

om morgenen, fikk han høre at aksemaktene hadde slått til.

Den allierte fronten hadde festnet seg langs en forreven fjellkjede,

Tyskerne hadde angrepet Sidi Bou Zid bare to timer etter at

kalt Østryggen, som løp ca 300 km i nord-sørlig retning, parallelt

Eisenhower hadde reist.

med Tunis' østkyst og ca. 100 km inne i landet. I den nordlige sektor av denne linjen sto britene og ventet på våren og godværet

Under en skjerm av hylende Stukas som ga de fleste av de

for å gjenoppta offensiven. Frontens midtparti ble forsvart av

amerikanske soldatene en første opplevelse av hva stupbombing

dårlig utstyrte tropper fra det franske XIX. Korps. Under disse, i det

var, drønnet 10. panserdivisjon gjennom Faid-passet i østryggen.

Eisenhower betegnet som «det farligste området», sto det

Skjult av en sandstorm rullet de tyske stridsvognene videre mot

amerikanske II. Korps og skulle forsvare fjellpassene i den sørlige

landsbyen Sidi Bou Zid, der amerikanerne blokkerte veien mot

del av Østryggen.

vest. Samtidig krysset 21. panserdivisjon fjellene sør for Sidi Bou

Øst for fjellkjeden, på kystsletta mellom fjellene og havet, sto

Zid og ilte nordover mot landsbyen.

det nå to akse-arméer, hver under kommando av en fryktinngy­

Ut på morgensiden ble amerikanske tropper som var stasjo­

tende tysk general. Generaloberst Jurgen von Arnim, sjefen for 5.

nert på to åser nord og sør for Sidi Bou Zid, omringet av tyske

panser-armé - styrken Hitler i all hast hadde sendt til Tunis etter

tanks. Fredendall, som stolte mer på karter enn på besøk ved

Torch-landgangen - hadde vist hva han dugde til da han stanset det allierte fremstøtet mot Tunis i desember. Og nå hadde Arnim

fronten når det gjaldt å skaffe seg informasjoner, hadde plassert

fått selskap av Rommel og Panzer-Armé Afrika. Ørkenreven

danne motstandsøyer. Tanken var at soldatene på åsene skulle

hadde nådd frem til Tunis i januar etter den 2 200 km lange

støtte amerikanske tanks og tropper på slettene under. Men

enheter på de to åsene, Djebel Lessouda og Djebel Ksaira, for å

retretten gjennom Egypt og Libya med britenes 8. armé i hælene.

Fredendall hadde gjort en alvorlig feilvurdering. Styrkene på de to

Han hadde holdt seg tett opp til Middelhavskysten og presset sin

åsene var ikke sterke nok til å innvirke på utfallet av kampene på

hær gjennom en smal trakt dannet av havet og en ufremkomme­

sletta, og det var for stor avstand dem imellom til at de kunne

lig fjellkjede, 160 km innenfor den tunisiske grensen. Langs denne

hjelpe hverandre. Da den fiendtlige flodbølgen slikket mot

lettforsvarte naturlige korridoren lå en rekke gamle franske

motstandsøyene, var de allierte soldatene der som skibbrudne.

befestninger, Mareth-linjen, og der hadde Rommel etterlatt en

Fra åssiden på Djebel Ksaira fulgte oberst Thomas D. Drake

kontingent for å beskytte baktroppen mot Montgomerys 8. armé.

kampen som utspilte seg på sletta under ham. Han så at artilleri-

Så var han klar til å gå på offensiven igjen. Hans erklærte

enhetene som støttet de amerikanske stridsvognene begynte å gå

målsetning var å gi amerikanerne i den allierte frontlinjen «et ikke

i oppløsning, og at soldater flyktet fra slagmarken. Han ringte til

ubetydelig mindreverdighetskompleks».

kommandoposten i Sidi Bou Zid - som selv var under angrep - og

Eisenhower forutså at aksestyrkene kunne komme til å forsøke

å presse seg gjennom de amerikansk-forsvarte passene i Østryggen, feie over det brede sletteområdet vest for fjellene, gå

gjennom passene i en annen fjellkjede, Vestryggen, og så dreie nordover mot Algerie-kysten. Langs denne ruten lå rike bytter -

allierte flyplasser og forsyn i ngsdepoter like innenfor grensen til Algerie.

rapporterte om sammenbruddet.

«De vet ikke hva De sier,» svarte hans overordnede sjokkert.

«De bare omgrupperer seg.» «I helvete heller om de omgrupperer seg,» svarte Drake. «Er ikke

dette panikk, har jeg aldri sett panikk før.» Da kvelden kom, hadde amerikanerne trukket seg ut av Sidi Bou Zid, og tyskerne holdt byen. Men Fredendall ga dagen etter

Hva Eisenhower ikke hadde vært klar over før inspeksjonsturen

ordre om motangrep for å gjenerobre byen og unnsette de 2 500

den 13. februar, var hvor dårlig forberedt amerikanerne var på å

amerikanerne som satt fast på de to åsene. Ved middagstid den

163

15. februar førte oberst James D. Alger sin tankbataljon med

Den allierte overkommando var sjokkert over tapenes omfang

parade-presisjon over de jevne slettene mot Sidi Bou Zid.

-to panserbataljoner, to artilleribataljoner og to infanteribataljo­

Tyskerne hadde fellen klar. De slapp Algers panserstyrke nesten

ner - etter bare to dagers kamper, og beordret tilbaketrekning av

helt frem til akse-stillingene før de lot artilleriet spille opp, ledsaget

II. Korps og deler av det franske XIX. Korps fra Østryggen til

av et voldsomt Stuka-angrep. I forvirringen merket ikke amerika­

Vestryggen, 80 km unna. De utmattede og nedbrutte amerika­

nerne før det var for sent at tyske tanks nærmet seg på flankene.

nerne strømmet over åsene og gjennom kaktusklyngene på

Algers stridsvogn ble truffet og han selv tatt til fange. Hans

slettene, men tilbaketrekningen ble håpløst sinket av evindelige

omringede panserstyrke kjempet tappert og utvekslet ild på kloss

trafikk-korker. Om natten var veien markert av stikkflammer fra

hold med fiendens Panzer IV-tanks, men bare fire av de

eksosrørene. Bensinstanken hang tung i den fuktige luften.

amerikanske stridsvognene greide å komme seg ut av den tyske

Amerikanerne flyktet over Tunis' livlinje, forfulgt og plaget av

skruestikka. Algers bataljon var utslettet. Den hadde mistet 15

tyske fly og panserstyrker, til de nådde foten av Vestryggen. Her

offiserer, 298 vervede soldater og 50 tanks.

gjorde de utslitte soldatene i 11. Korps helt om for å møte fienden.

Fredendall innså det håpløse i en ny redningsaksjon og lot fly

Denne gangen var det livsviktig å holde stand. En av fjellovergan­

droppe budskap til de skibbrudne amerikanerne på de to åsene

gene, Kasser i ne-passet, var en innfallsport til Algerie og byen

der han ba dem prøve å bryte seg gjennom på egen hånd. Kl. 10

Tebessa, en sentral alliert kommunikasjons- og forsyningsbase.

om kvelden den 16. februar førte oberst Drake sine 1 600 menn

Fra Tebessa gikk det veier nordover, og det var få naturlige

ned åssiden på Djebel Ksaira og ut på sletten. Alt gikk bra under

hindringer som kunne stoppe Rommel hvis han bestemte seg for

dekke av mørket. Drake og soldatene hans marsjerte uforstyrret

å gå mot kysten. Det var liten grunn til å tro at han ikke ville gjøre

gjennom en tysk panserbivuakk. Men da solen sto opp, ble de

det: han kunne da avskjære de alliertes forsyningslinjer, angripe

oppdaget og omringet av lastebiler fulle av tysk infanteri. Drake

britene bakfra - og dermed tvinge dem til å trekke seg tilbake

lot troppene gå i forsvarsstilling, men situasjonen var håpløs. Selv

eller risikere utslettelse.

sto han i midten og dirigerte ildgivningen. Snart kom tyske tanks

Amerikanerne som forsvarte Kasserine-passet, hadde alle odds

rullende - «digre monstre med gule tigre malt på sidene,» mintes

mot seg. II. Korps var utslitt og moralsk nedkjørt. Retretten over

Drake. En av disse brøt ut av sirkelen og rumlet mot Drake mens

slettene hadde vært kaotisk og til dels panisk. Flere enheter hadde

tankkommandøren ropte: «Oberst, overgi Dem!»

mistet sine ledere, og soldater var kommet bort fra sine

«Dra til helvete,» svarte Drake, snudde ryggen til og ventet på å

avdelinger. Forvirringen ble ikke mindre av at forholdet mellom

bli valset ned eller skutt. Stridsvognen dreide av i siste øyeblikk.

Fredendall og General Ward, sjefen for 1. panserdivisjon, nå var

Amerikanerne innså at de var slått og innstilte skytingen. De ble

verre enn noensinne. Personlighetskonflikten mellom den egen­

drevet sammen og ført bort.

sindige øverstkommanderende og hans rolige, avmålte nestkom­

På den andre åsen, Djebel Lessouda, ga major Robert Moore

manderende hadde utviklet seg til fullt hat. Fredendall hadde

ordre om oppbrudd samme kveld, den 16. februar. Han hadde

frosset Ward ut av kommandorekken og omgjorde stadig hans

bare ført sine 900 menn halvannen kilometer ut på sletta da en

beslutninger, noe som skapte forundring blant Wards divisjonsof-

tysk stemme kalte dem opp fra en treklynge. Moore overhørte

fiserer.

den og fortsatte å gå. Men bløffen mislyktes. Den stille natten ble

Heldigvis for de allierte oppsto det forviklinger i akseleiren på

plutselig flerret av maskingeværild. «Spredning!» ropte Moore.

grunn av et nytt og underlig, dobbelt kommandosystem, og dette

Mens sporild og munningsflammer tegnet nifse mønstre i

ga dem et pusterom på to dager. Rommel og Arnim var

nattemørket, løp Moore sammenkrøpet så langt han kunne før

likeverdige, men det var en status ingen av dem var fornøyd med.

han kastet seg ned og ble liggende stille. Gradvis stilnet kampens

Forholdet dem imellom var preget av bitterhet og misunnelse.

larm. Moore kom seg på bena og gikk resten av natten de 15

Hver hadde sin egen strategi; begge sto til ansvar for feltmarskalk

kilometrene vestover til amerikanernes linjer. Han og 30 av hans

Albert Kesselring i Roma som var for langt borte til effektivt å

menn unnslapp; 600 ble drept eller tatt til fange.

kunne koordinere deres aksjoner. Som man kunne vente, ville

Til hvinende sekkepiper krysser 8. armés Cordon Highlanders den libyske grensen mot Tunisia i midten av februar 1943. Fra El Alamein til Tripoli markerte sekkepipeblåsere fra 8. armés Highland-divisjon minneverdige begivenheter under britenes fremrykning vestover med skotske strofer, nifse og fremmedartede lyder i den tause sandørkenen.

164

Rommel benytte seg av den gunstige situasjonen og straks slå til

pass lenger sør. «Jeg vil du skal dra til Kasserine,» sa Fredendall, «og

mot de alliertes kommunikasjons- og forsyningsbaser i Tebessa.

gjøre som Stonewall Jackson.»

Arnim på sin side hevdet at deres egen forsyningssituasjon var for

Med denne vage instruksen dro Stark til Kasserine-passet og

dårlig til å tillate en større operasjon. Han var allerede i gang med

ankom morgenen etter, den 19. februar, like før de tette, mørke

å flytte noen av sine tropper vekk fra Kasserine-området og

silhuettene av fremrykkende tanks dukket frem av morgentåken

forberede et angrep lenger nord. Rommel mistenkte Arnim for å

på slettene nedenunder. En rask oversikt over stillingene ga Stark

holde tilbake styrker «til en privat oppvisning». Feltmarskalk

liten tro på at han kunne holde passet. I utgangspunktet hadde

Kesselring fløy fra Roma for å løse konflikten. Han ga Rommel

tillatelse til angrep, men selv etter Kesselrings avgjørelse holdt

han bare tre bataljoner å sette inn - én infanteri-, én artilleri- og én panservernbataljon - og oberst Anderson T. W. Moores 19.

Arnim tilbake styrker han hadde fått ordre om å overføre til

stridende ingeniørregiment. Ingeniørtroppene hadde aldri vært i

Rommel. Mens tyskerne kranglet vant de allierte verdifull tid -

kamp.

noe Rommel skulle komme til å minnes med bitterhet.

Amerikanerne valgte å slippe fienden inn i passet, men ikke ut

Fredendall visste ikke hvilket av de fem passene aksestyrkene

av det. Det var selve passets struktur som dikterte en slik taktikk.

ville velge å angripe og var derfor nødt til å stykke ut sine tropper

På det smaleste var fjellovergangen bare 1 500 meter bred. Under

alle steder hvor det var en åpning i fjellkjeden. Men selv ikke etter

fremrykningen ville tyskerne bli presset sammen, omtrent som

at en del britiske og franske enheter ble satt inn som

sand i et timeglass. Veien som snodde seg gjennom passet, delte

forsterkninger, var noen av passene godt forsvart. Den 18. februar

seg ved utgangen og løp ut i et bredt bekken. Den ene veien førte

fløy tyske rekognoseringsfly over Kasserine-passet, og Fredendall

til Tebessa, den andre fortsatte nordover til byen Thala.

fikk mistanke om at aksestyrkene forberedte et større angrep der.

Amerikanerne satte opp sine kanoner på begge veiforgreningene

Fredendall mente at bare en erfaren feltoffiser kunne overlates

i bekkenet. Herfra ville de beskyte tyskerne når de klumpet seg

ansvaret for Kasserine-passets spinkle forsvar. Han ringte til oberst

sammen i det snevre passet.

Alexander Stark, sjefen for 26. infanteriregiment som holdt et

Om ettermiddagen den 19. februar prøvde brigadegeneral Karl

165

Buelowius' stridsvogner å storme gjennom den naturlige flaske­

Da de allierte også morgenen etter greide å holde passet,

halsen, men ble stanset av en skur av ild fra artilleri, panservern-

begynte Rommel å bli utålmodig. Tiden løp fra ham. Den samme

kanoner og håndvåpen. Da mørket falt på, besluttet Buelowius å

morgen, langt der bak ham på den andre siden av Tunis, hadde

prøve å ta med list det han ikke hadde greid å ta med makt.

Montgomerys fortropper begynt å klore på de tyske baktroppene

Infanteripatruljer fra Afrika-korpset arbeidet seg opp i åsene på

som beskyttet adkomsten til Mareth-linjen. Rommel forutså et

nordsiden av passet, nedkjempet utposter langs åsryggen, og

større slag der om bare få dager. Seieren ved Kasserine måtte

klatret så ned bak forsvarernes stillinger i bekkenet og tok dem

komme snart om ikke Montgomery skulle tvinge Ørkenreven til å

ved overraskelsesangrep. Rundt 100 amerikanere ble tatt til fange

gå tilbake i sine egne spor for å forsvare baktroppene ved Mareth-

på Thala-veien.

linjen.

På Tebessa-veien ble et av Moores ingeniørkompanier vett­

Rommel oppfordret Buelowius til å gå hardere på for å presse

skremt av de spøkelsesaktige og snikende tyske nattpatruljene og

korken ut av flaskehalsen, og det tyske angrepet den 20. februar

tok flukten. Panikken smittet. Flere fremskutte artilleri-observa-

var uvanlig voldsomt. Passet gjenlød av hylende prosjektiler fra

tører som Moore hadde sendt av sted for å lede ildgivningen mot

seksløpete rakettbatterier kalt Nebelwerfere. I kjølvannet av den

tyskerne, forlot sine stillinger etter at én fant ut at «dette stedet er

massive artilleri-ilden veltet bølger av aksetropper frem gjennom

for farlig». En del soldater ble på sin post, men andre flyktet i

det duvende teppet av snøhvite prestekraver og blodrøde

panikk og mange ble meldt savnet. Ved midnattstid den 19. var

valmuer som dekket bunnen av bekkenet. Sent på ettermiddagen

Kasserines forsvarsstillinger nærmest i full oppløsning. Det var

mistet den britiske styrken som forsvarte Thala-veien sin siste

bare fordi det senere samme natt ankom forsterkninger i form av

stridsvogn. De amerikanske ingeniørtroppene på Tebessa-veien

en amerikansk infanteribataljon og en liten britisk styrke med

trakk seg tilbake i full oppløsning. Oberst Moore unngikk så vidt å

bare 11 tanks at man greide å demme opp tyskerne i passet.

bli tatt til fange og meldte seg i Starks hovedkvarter for å

Det fjellrike Tunisia (kartet) var aksestyrkenes siste forsvarsstilling i Nord-Afrika. Aksetroppene iverksatte sin siste større offensiv gjennom Østog Vestryggen tidlig i 1943 og fikk de allierte styrkene til å vakle. General Sir Harold Alexander (over), øverstkommanderende for de allierte bakkestyrkene i Nord-Afrika, omgrupperte sine styrker og svarte med en motoffensiv som drev fienden inn i et brohode i det nordøstlige hjørne av landet. I erkjennelse av hans avgjørende betydning for den endelige allierte seier i Tunisia ble Alexander adlet. Han nye titel: jarlen av Tunis.

166

rapportere at hans 19. ingeniørregiment vaklet. 128 soldater var

de inntok Thala. Broich ventet hele morgenen. De allierte holdt

drept, såret eller savnet. De gjenværende troppene trakk seg

seg i ro. Han informerte Rommel om at han ville angripe kl. 4 om

tilbake langs veien for å etablere en ny, håpløs forsvarsstilling.

ettermiddagen.

Kl. 16.30 brøt aksestyrkene endelig gjennom flaskehalsen, og

Angrepet ble aldri iverksatt, for den morgenen vokste

Rommel betraktet troppene i Afrika-korpset, den italienske

Rommels uvanlige forsiktighet til dyp tvil om hvorvidt offensiven

Centauro-divisjonen og 10. panserregiment som veltet gjen­

hadde noen sjanse til å lykkes. Han hadde tatt seg tid til å

nom passet og strømmet ut i bekkenet. Italienske tanks på rekog­

undersøke det erobrede amerikanske krigsmateriell: tanks, laste­

nosering langs veien til Tebessa meldte at de ikke støtte på mot­

biler, troppetransportvogner og våpen. Han var overrasket over

stand. Heller ikke langs Thala-veien ble det meldt om motstand.

mengden av utstyr og forsyninger og det rike utvalg av

Da Rommel innså at veien lå åpen for et fremstøt dypt inn i

reservedeler amerikanerne hadde tilgang til. Han var ikke mindre

fiendeland, ble han plutselig forsiktig og stanset fremrykningen.

overrasket over hvor raskt de allierte forsterkningene var blitt

Han mistenkte de allierte for å planlegge et motangrep neste dag

fløyet inn i Kasserine-området. Til sammenligning hadde hans

og ville først konsolidere og føre frem forsyninger til sine egne

egne styrker bare ammunisjon til én dags kamper og mat for en

styrker. Mens Rommel tok pause, strømmet britiske og amerikan­

uke. Kjøretøyene hadde bare drivstoff til 200 km.

ske forsterkninger til området for å forsvare veiene til Thala og Tebessa.

På randen til seier ved Thala kom Rommel til den slutning at

Da Rommel gjenopptok fremrykningen dagen etter, den 21.

flommen av allierte forsterkninger var mer enn hans styrker

februar, greide de forsterkede amerikanske styrkene å holde

kunne hanskes med. Hvis aksestyrkene fortsatte fremrykningen

Tebessa-veien, men de fullstendig underlegne britene på Thala-

og for hver dag forlenget den allerede utstrukne forsyningslinen,

veien måtte gradvis vike for generalmajor Fritz von Broichs 10.

panserregiment og gikk til slutt i stilling på en åskam sør for

ville de utvilsomt bli oppslukt av den allierte tidevannsbølgen. Dessuten var Ørkenreven oppsatt på å vende tilbake til Mareth-

landsbyen. Av alle forsterkninger som deltok i kampen om Thala,

linjen for å stanse den ventede britiske 8. armé, hans gamle

var det ingen som spilte en mer vital rolle enn tre bataljoner fra

ørkenfiende.

brigadegeneral LeRoy Irwins 9. artilleridivisjon. De kom fra det

Den gjennomgripende forandringen i Rommels holdning

vestlige Algerie om ettermiddagen den 21. februar etter en

forbauset hans overordnede, feltmarskalk Kesselring, som samme

drepende firedagers marsj over gjørmete fjellveier. Irwin og hans

ettermiddag vendte tilbake fra fronten, strålende av optimisme.

dødstrette soldater brukte hele natten på å få sine 48 bombe­

«Det var ingen ting igjen av hans vanlige lidenskapelige vilje til å

kastere i stilling. Det imponerende synet av de amerikanske

kommandere,» bemerket Kesselring trist senere. Faktum var at

kanonene satte nytt mot i den lille britiske styrken som holdt ut

Rommel hadde sunket ned i dyp depresjon og led av gulsott og

ved Thala, og britene forkastet sin opprinnelige plan om å trekke

ørkensår. Dagen etter, den 23. februar, trakk han troppene tilbake

seg ut. Ved daggry var Irwin klar. Da morgentåken lettet i dalen

gjennom det samme passet som det hadde kostet så mye å

den 22. februar, pumpet utmattede artillerimannskaper granater

erobre. Retretten foregikk så stillferdig at det gikk 24 timer før de

mot de fremrykkende stridsvognene.

allierte helt skjønte at han var borte.

Irwins første salve rammet Broichs styrke da den skulle til å

Nå ble fronten flyttet østover igjen, tilbake til åsene i

innlede sitt avgjørende angrep på landsbyen. Intensiteten i

Østryggen. Rommel og aksestyrkene oppga byene og flyplassene

bombardementet forbløffet den tyske generalmajoren og over­

mellom fjellkjedene de hadde tatt etter en ukes innbitte kamper

beviste ham om at de allierte hadde fått store forsterkninger i

og marsjerte sørøstover til en ny krigsskueplass, Mareth-linjen, for

løpet av natten og nå sto klare til å iverksette et omfattende

å møte den 8. armé.

motangrep. Broich innstilte angrepet, kalte opp Rommel og

Det første større sammenstøt mellom aksestyrkene og 8. armé

forklarte situasjonen. Rommel var enig i at det ville være klokere å

siden El Alamein fire måneder tidligere, fant sted den 6. mars nær

gå i forsvar og forberede seg på det ventede allierte fremstøtet før

byen Medenine, 40 km sørøst for Mareth-linjen. Rommel foretok

167

der et ødeleggelsesangrep mot britene for å prøve å sinke Mont­

pansrede lastebiler struttende av maskingeværer og med vaiende

gomerys fremrykning. Britene ble varslet av rekognoseringsfly om

antenner som kom feiende inn på den skitne markedsplassen. I

Rommels fremstøt og fikk derfor tid til å kamuflere en rad med

den første bilen, strak i ryggen som en romersk vognkjører, sto

panservernkanoner tvers over ruten. Kaldblodige britiske artille­

generalmajor George S. Patton med bistert ansikt og sammen­

rister ventet med å skyte til stridsvognene var på kloss hold av de

bitte kjever under hjelmremmen.

skjulte kanonstillingene og sendte så en skur av panserbrytende

Patton kjørte straks i vei med en jernhard disiplinkampanje for

granater mot fienden. Den ene stridsvognen etter den andre tok

å piske de motløse soldatene i II. Korps opp i kampform. Etter bare

fyr, og de svarte korsene på siden ble borte i røyk og flammer. «Vi

få dager «var staben i II. Korps på krigsstien - men mot Patton,

angrep gang på gang, men kom ingen vei,» skrev Rommel senere.

ikke mot tyskerne», som en av hans assistenter sa. Patton var nøye

Britene brukte bare én tankeskadron ved Medenine, men deres

på reglementet og holdt stram uniformkustus. Han ville at

panserbrytende kanoner kostet Rommel 52 tanks.

soldatene skulle kle seg etter håndboken. De fleste hadde lagt seg

Så forsmedelig endte Rommels to-årige karriere i Afrika. Tre

til britenes nonsjalanse i klesveien; når de ikke var i kamp, la de

dager etter denne kampen fløy han til Tyskland for å prøve å

vekk hjelmen og brukte bare det olivengrønne foret under. For

overtale Hitler til å oppgi hele Nord-Afrika og derved redde

Patton ble hjelmforet selve symbolet på II. Korps' sjuskethet. Han

soldatene fra utslettelse. Som man kunne vente nektet Hitler å

innførte bøter - 50 dollar for offiserer, 25 for menige - for alle som

høre på den slags argumenter og forbød deretter Ørkenreven å vende tilbake til sin kommandopost i Tunisia. «Afrika skal holdes,»

fri. Soldater som satt på latrinen og ante fred og ingen fare, kunne

ikke var forskriftsmessig iført hjelm, leggings og slips. Ingen gikk

glefset Der Fuhrer, «og De skal ha sykepermisjon». General von

plutselig bli konfrontert med Patton som rev opp dørene for en

Arnim fikk ansvaret for Armé-Gruppe Afrika, en ny betegnelse

overraskende hjelmsjekk.

som omfattet både hans egen og Rommels arméer. Dermed var

57-åringen Patton var allerede en myte blant amerikanske

britene kvitt sin en gang så fryktinngytende motstander i Afrika.

soldater. Stolt som han var over sitt krigerry fra 1. verdenskrig,

søkte han stadig å underbygge det ved å innstudere krigerske Rommels forsvinnen fra den nord-afrikanske krigsskueplass

uttrykk foran speilet. På den annen side kunne følelsene løpe av

sammenfalt med at det til det sørlige Tunis ankom en farverik

med ham - ved én anledning brøt han sammen i gråt tre ganger

amerikansk general hvis pågåenhet ikke sto tilbake for Rommels i

under en stabskonferanse. Han hadde en malerisk fremstillings­

den første tiden. Den allierte overkommando hadde nøye

måte: «Vi skal ikke bare skyte disse rasshøla - vi skal skjære gørra

analysert årsakene til den militære oppløsningen som begynte

ut av dem og smøre larveføttene med.» Patton brukte med stort

ved Sidi Bou Zid og fortsatte gjennom Kasserine-passet. Mange av

hell denne kombinasjonen av talekunst, frekkhet og strenghet til

de øverste lederne - særlig blant britene - forklarte fiaskoen med

å omdanne de sjuskete amerikanerne til en veltrimmet og effektiv

rotet og dårlig ledelse i det amerikanske II. Korps. Flere mistenkte

kampstyrke.

Fredendall for å ha mistet kontrollen og ba Eisenhower om å bytte

Han skulle snart få anledning til å prøvekjøre sitt oppfiffede II.

ham ut. Generalmajor Ernest Harmon som hadde sett Fredendalls

Korps som i tillegg til sin forbedrede kampmoral også hadde fått

prestasjoner på nært hold, sa til Eisenhower: «Dette er Rommel og

en del tanks som kunne måle seg med tyskernes Panzer IV - nye

panserkrig på det mest avanserte - langt over stakkars Freden­

Sherman-tanks med 75 mm kanoner. General Alexander var

dalls forstand.» Den britiske general Sir Harold Alexander,

fremdeles i tvil om amerikanerne var i stand til å gjennomføre en

øverstkommanderende for de allierte bakketroppene i Tunisia,

større offensiv mot aksestyrkene. Derfor ga han II. Korps en

uttrykte seg mer diplomatisk: «Jeg er sikker på at dere må ha en

sekundær, men viktig oppgave: å trekke aksestyrkene vekk fra

bedre mann enn ham.»

Mareth-linjen mens Montgomery prøvde å bryte gjennom.

Mannen Eisenhower valgte ankom til II. Korps' hovedkvarter i

Patton skulle sondere fiendens flanke ca. 150 km nordvest for

den lille landsbyen nær Tebessa med en fanfare av hylende

Mareth ved oasebyen Gafsa og fjellpassene ved El Guettar og

bilhorn. Araberne som kikket ut, så en konvoi av jeeper og

Maknassy.

168

Om kvelden den 16. mars samlet Patton staben til en siste

skrekkslagne italienere til øyeblikkelig overgivelse. Mange av dem

briefing i et dårlig opplyst klasseværelse som tjente som II. Korps7

som gjorde motstand, ble skutt eller stukket ned med bajonette­

hovedkvarter. Pattons apokalyptiske budskap til offiserene gjorde

ne. Morgensolen sto opp over snesevis av drepte italienere og 700

dem målløse. «Gentlemen,» sa han, «i morgen angriper vi. Vinner

fanger. Den gledestrålende amerikanske ekspedisjonslederen

vi ikke, så la ikke en eneste mann komme levende tilbake.»

kalte opp sjefen for 1. infanteridivisjon, general Allen: «Send inn troppene. Passet er ryddet.»

Fremrykningen begynte samme kveld. Det gikk til å begynne med

Å nedkjempe fienden i åsene og klippene over den andre

så glatt at Pattons tropper begynte å drømme om en lett og nær

utgangen av dalen - passet på veien til Gabes og Mareth - ble en

forestående seier. Generalmajor Terry Allens 1. infanteridivisjon

verre nøtt å knekke for Pattons tropper, og fremrykningen stanset

møtte ingen motstand da den nådde frem til Gafsa, som var blitt

her opp i tre dager. Ved daggry den 23. mars slo aksestyrkene

forlatt av de allierte en måned tidligere under tilbaketrekningen til

tilbake med en panserdivisjon omdirigert fra Mareth-linjen.

Vestryggen. Den italienske garnisonen hadde trukket seg ut og

Femti tanks fra Broichs 10. Panzer rumlet gjennom passet og

opp i åsene bak oasen El Guettar. «Jøsses, general,» ropte en

inn på den støvete sletta i bunnen av El Guettar-dalen, fulgt av

gledesstrålende fotsoldat til Allen, «jamen gjør vi det skarpt.»

selvdrevne kanoner og transportbiler fulle av infanteri. Mes-

Noen kilometer utenfor El Guettar måtte amerikanerne hvile.

serschmitt-jagere svermet ned fra solen og bestrøk 1. infanteris

Da de kom inn i den brede, grønne dalen mellom åsene, delte

skyttergraver og kanonstillinger. Patton observerte det hele fra en

veien østover seg i to; begge forgreningene forsvant i trange pass i

observasjonspost i nærheten og så at det fiendtlige angrepet

de høye åsene som blokkerte andre utganger fra dalen.

gjorde uhyggelige ødeleggelser. Men troppene så ut til å holde

Aksestyrkene hadde omdannet disse passene til befestede

stand. General Allen slo an tonen. Da to tyske tanks kom

flaskehalser med dype minefelter foran tette piggtrådsperringer.

faretruende nær hovedkvarteret, foreslo en av Allens stabsoffise­

Klippene rundt struttet av panserbrytende kanoner og lette og

rer at de skulle fortrekke til et sikrere sted. «Ikke faen om jeg flytter

tunge maskingeværer.

meg,» svarte Allen, «og jeg skyter den første som rikker seg.»

Amerikanerne oppdaget at en gruppe soldater ville kunne

Tyskerne valset ned flere infanteristillinger og to feltartilleri-

klatre opp den bratte skrenten til en av åsryggene over det ene

bataljoner, og det så ut til å gå mot en ny alliert katastrofe. Men så

passet hvis de gikk i én rekke. I så fall ville de kunne se rett ned i

raste panzerzne for full fart inn i et godt skjult minefelt i et uttørret

ryggen på italienerne som lå klar med kanonene pekende ned i

bekkeleie som løp tvers over dalen. Da de gjenværende tyske

dalen.

stridsvognene hvirvlet rundt i forvirring, ble de tatt under ild av

Om kvelden den 20. mars la en gruppe med 500 amerikanske

amerikanske panserbrytende kanoner som dekket minefeltet. Kl.

speidertropper i spissen i vei opp skråningen. De kunne ikke dra

9 om morgenen hadde de satt rundt 30 tyske tanks ut av spill, og

på større våpen; dertil var terrenget for vanskelig. I stedet måtte

fienden trakk seg tilbake for å omorganisere seg.

de satse på list, overraskelse og sjokkangrep. De marsjerte i

Kl. 16.45 kom aksestyrkene tilbake, denne gang med lange

taushet, snublet frem i løse stener og smøg seg gjennom trange

rekker av infanteri i spredt orden bak stridsvognene. De ameri­

skar. Månen sto opp og speilet seg i de blåglinsende geværløpene.

kanske kanonmannskapene hadde brukt pusterommet til å

Nå og da stanset fremrykningen nesten opp når de måtte klatre

forberede seg på det nye angrepet og bombarderte nå rolig og

opp syv-åtte meter høye skrenter mens de sendte utstyret fra

veloverveid den fremrykkende fienden med en skur av granater.

hånd til hånd. Først nærmere daggry sto den siste speidersoldaten

Da de tyske linjene ble tynnere og begynte å vakle, kommenterte

på platået bak de italienske kanonene.

En trompetfanfare ga signalet til angrep, og rekker av speidersoldater med sotkamuflerte ansikter stormet i spredt

Patton på observasjonsposten akse-offiserenes bruk av sine sol­

dater: «De myrder godt infanteri!» utbrøt han. «Det går da faen

ikke an å sløse sånn med gode infanterisoldater.»

orden ned mot de søvndrukne italienerne. Amerikanerne hylte og

Da akse-angrepet begynte å gå i stå, oppdaget løytnant Heinz-

skrek mens de hoppet fra sten til sten og skremte en del av de

Werner Schmidt, Rommels tidligere adjutant, en radikal foran-

169

USKADELIGGJØRING AV DØDELIGE HUSKELAPPER ETTER EN HÆR PÅ RETRETT

Ingeniørtropper - som britene kalte sappører - undersøker en avmerket sektor med minesøkere.

En turbankledd Sikh-sappør «avluser» en mine med forsiktige fingre.

Sappører fra 8. armés 4. indiske divisjon søker forsiktig i jorden med bajonettene på jakt etter tre- eller plastikkminer som kan ha unngått metalldetektorene.

Etter hvert som den tyske hær trakk seg vestover, ble hærens ingeniørsoldater djevelsk dyktige i kunsten å plante miner i ørkenen. I 1943 sto de allierte sappører som ryddet tyskernes minefelter i Tunis overfor en vanske­ lig og nervepirrende oppgave. Deres viktigste redskap var en elektrisk detektor som summet når den kom i nærheten av metall. Ingeniørsol-

170

datene gjennomsøkte sektorer av terrenget etter nedgravde eksplosiver - fra tunge, stekepannelignende Teller-miner som kunne velte tanks, til små, sylindriske S-miner som spratt opp i skulderhøyde når de ble tråkket på og eksploderte i hundrevis av knøttsmå stålbiter. Systematisk perfeksjonerte ingeniørsoldatene intrikate metoder til å uskadeliggjøre

tidsforsinkede miner og forsiktig kutte snublefeller så de oppgravde minene ikke skulle eksplodere mellom hendene på dem. Til de dyktigste hørte 8. armés indiske sappører som ble berømte for sin kaldblodighet på Tunisias skjulte dødsmarker.

dring i tyskernes viljestyrke. Mannskapet på tre selvdrevne

på en slitsom, 300 km lang marsj som ville føre dem opp vestsiden

feltkanoner kom under ild fra en eskadron Sherman-tanks som

av Matmata-åsene. Newzealenderne skulle deretter fortsette

hadde rykket ut på sletta og flyktet over hals og hode fra sine

gjennom Tebaga-kløften i nordenden av åsene og angripe

stillinger. De stormet forbi ham og videre mot baktroppene. Som

aksestyrkenes baktropper nær landsbyen El Hamma, 50 km bak

for å unnskylde flukten, ropte den ansvarshavende offiser til

Mareth-linjen. Montgomery kalte denne flanke-manøvren «min

Schmidt: «Tankangrep! Vi må trekke oss tilbake!» Schmidt tenkte

venstre hook».

bittert for seg selv: «Dette ville aldri ha hendt i Rommels gamle

Afrika-Korps. Vi går mot nederlag i Afrika.»

Å få venstre-hooken i slagstilling tok over en uke. De 25 600

newzealenderne slet seg først gjennom et goldt bakkelandskap så

Den lemlestede 10. panserdivisjon trakk seg tilbake fra El

gjennomåret av tørre bekkeleier at de ofte måtte rykke frem én

Guettar-dalen og gikk i stilling for å forsterke Centauro-divisjonen

tank i bredden. Etter flere dager gikk landskapet over i myk,

i fjellene. Senere fikk de selskap av 21. panserdivisjon som også

pudderaktig ørkensand der bilene sank nedi til hjulakslene. Den

var blitt sendt fra Mareth for å møte den amerikanske truselen. I

lange kolonnen krøp langsomt nordover med et kjølvann av

tre uker prøvde Patton å hamre seg gjennom passene i El Guettar

hvirvlende støvskyer.

og lenger nord ved Maknassy, men aksestyrkene holdt stillingen i fjellsidene.

Allikevel hadde Patton på en måte allerede nådd sitt mål. Han

En gang stanset Freyberg fremrykningen da han oppdaget tyske utposter på en utløper fra et fjellmassiv han måtte gjennom på veien til El Hamma. Han tilkalte en general fra Frie franske som

hadde sprøytet ny kraft i det motløse og forvirrede II. Korps. Han

hadde kommandoen over en dekningsenhet for newzealenderne,

hadde sett sine ferske tropper greie seg bra i harde kamper; for

og spurte ham: «Tror De karene Deres kan rydde det fjellet for

første gang hadde en amerikansk infanteridivisjon - ved El

tyskere?» Den franske offiseren, en vicomte ved navn Jacques

Guettar - gått mot tyske tanks og vunnet. Dessuten hadde han

Phillippe de Hautecloque, men som kalte seg Leclerc, hevet svakt

på et strategisk meget viktig tidspunkt greid å trekke to tyske

øyenbrynene og svarte: «Naturligvis - men ville det ikke være

panserdivisjoner bort fra Mareth-linjen og tynnet ut motstanden

bedre å rydde hele fjellkjeden?» De neste to dagene gjennomtrål-

mot Montgomery og hans 8. armé.

te bajonettsvingende senegalesiske tropper ledet av franske

Pattons støt mot aksestyrkene fra vest var ment å skulle

offiserer alle kløfter og klipper i fjellmassivet og rensket det for

sammenfalle med Montgomerys hammerslag fra sør. Samme

tyskere. De tok ingen fanger. Veien til El Hamma lå igjen åpen.

kveld som oberstløytnant Darbys speidertropper angrep italiener­

Med venstrehooken klar til å slå til gjennom Tebaga-kløften (og

ne i El Guettar - den 20. mars - gikk 8. armé mot Mareth-linjen

Pattons II. Korps som presset på mot El Guettar fra vest), slo

sør for Gabes.

Montgomery til mot Mareth-linjen med sin høyre om kvelden

Mareth-linjen var bygget av franskmennene i 1939 mot et

den 20. mars. Dekket av britisk artilleri rykket sappører frem for å

mulig italiensk fremstøt mot Tunisia fra Libya. Den besto av en 40

rydde en passasje gjennom minefeltene for tre infanteridivisjoner:

km lang kjede av betongbunkers, kanonstillinger, miner og

i teten 50. Northumbrian, fulgt av 4. indiske og 51. Highland. Det

piggtråd og grenset mot havet på den ene siden og de

gikk galt fra begynnelsen av. Den tordnende artilleri-ilden gjorde

uoverstigelige Matmata-åsene på den andre. Før Montgomerys

at sappørene ikke hørte de talende «ping»'ene fra minedetektore­

tropper kunne innta befestningene, måtte de først krysse Wadi

ne, og uoppdagede miner krevde mange ofre blant fotsoldatene

Zigzaou, en syv-åtte meter dyp ravine som løp parallelt med

som prøvde å bryte gjennom linjen.

forsvarslinjen.

Kraftig vårregn hadde omdannet Wadi Zigzaou foran linjen til en vollgrav av gjørmete vann, den rene tank-felle. Ingeniørtrop­

Montgomery hadde planlagt Mareth-prosjektet siden tidlig i

per forsøkte å lage en overgang over kløften med bunter av

januar, og han hadde pønsket ut en manøver som skulle lette

kvistved, men bare fire tanks kom seg over den kvelden. Den

presset på frontalangrepet. Den andre uken i mars sendte han 2.

femte trykket kvistbroen ned i den gjørmete bunnen og ble

New Zealand-divisjon under generalløytnant Bernard Freyberg ut

stående til tårnet i vann og mudder slik at passasjen ble blokkert.

171

Infanteriet hadde færre problemer med å komme seg over

fortsette mot El Hamma i måneskinnet. Hvis Horrocks' tanks ikke

wadi'en enn stridsvognene. Ved hjelp av stiger eller ved å danne

hadde rensket dalen før daggry, ville de imidlertid være prisgitt

menneskelige pyramider kom britene seg opp den bratte

det som måtte være igjen av tyskernes 88 mm kanoner etter

ravineveggen og angrep tyskernes bunkers med granater. Til tross

bombingen av åssidene rundt dalen.

for store tap - særlig blant sappørene - hadde infanteriet ved

Da de 1 200 kjøretøyene lot infanteriet bak seg og rykket frem

daggry greid å etablere et broholde på den andre siden. Men uten

på én linje, slapp de nesten uhindret gjennom leirområdet der

tanks og panserbrytende kanoner ville de ikke kunne holde det

deler av 21. panserdivisjon hvilte for natten. Horrocks satt

lenge. Mens infanteriet brukte morgendagen til å utvide brohodet,

sammenkrøpet i tårnet på sin stridsvogn og observerte spredte

arbeidet ingeniørtroppene febrilsk med å bygge en mer solid

var svak, gikk fremrykningen uutholdelig langsomt, hemmet som

lysglimt fra dårlig koordinert geværild. Men selv om motstanden

passasje over kløften. Da dette var gjort, gjorde den britiske

den var av tallrike wadi'er. Innen daggry hadde tyskerne greid å

sjefen en skjebnesvanger tabbe. I stedet for først å sende over

skrape sammen nok 88 mm-kanonertil å etablere en panservern-

sine panserbrytende kanoner, gav han prioritet til svakt bestyk-

sperring i enden av dalen, fem kilometer fra El hamma. De åpnet

kede Valentine-tanks. 42 av disse kom over, men de maste i

ild mot 1. panserdiv. og stanset Horrocks'fremrykning i to dager.

stykker den improviserte broen til de grader at den igjen ble

Men Montgomerys forsterkede venstre hook hadde gjort sin

ubrukelig.

jobb. Aksestyrkene ved Mareth-linjen fryktet at Horrocks kunne

Og da 15. panserdivisjon gikk til motangrep neste ettermiddag

bryte gjennom når som helst og angripe dem bakfra, og de følte

- den 22. mars -, brøt britenes infanteri på brohodet på andre

seg derfor tvunget til retrett. De trakk seg tilbake under dekke av

siden av kløften sammen av mangel på panservern. De britiske

en sandstorm den 26. mars. Retretten gikk nordover langs kysten,

Valentine-tanks hadde intet å stille opp mot de tyngre og bedre

og fienden gikk til slutt i stilling for et nytt oppgjør ved Wadi

bestykkede tyske stridsvognene, og ved daggry var brohodet

Akarit, ca. 25 km nord for havnebyen Gabes.

nærmest utslettet. En håndfull fotsoldater klamret seg til ravine-

veggene og forsøkte fremdeles å gjøre motstand.

Wadi Akarit var siste naturlige barriere mellom britene og den

tunisiske kystsletta. Aksestyrkenes forsvarslinje der strakte seg

Den allierte overkommando var lamslått over all motgangen,

over nesten 30 km fra kysten i øst til en forreven fjellkjede i vest.

men Montgomery la nå om taktikken. Han bestemte seg for å

Selve wadi'en var bare dyp og nærmest uoverstigelig i ca. seks

legge hele tyngden bak sin venstre hook. Han sendte generalløyt­

kilometers lengde. Der den var grunn, hadde aksestyrkene

nant Brian Horrocks og britenes 1. panserdivisjon på Freybergs

forsterket linjen med en rekke minefelter og antitank-grøfter.

lange ørkenrute for å slutte seg til newzealenderne i fremstøtet gjennom Tebaga-passet.

I motsetning til Mareth-linjen hadde Wadi Akarit hverken betongbunkers eller andre befestninger, og denne mangelen på

Da Freybergs infanteri og Horrocks' stridsvogner rykket mot

permanente forsvarsstrukturer bidro til følelsen av motløshet

innfallsporten til Tebaga-passet den 26. mars, angrep bølger av

blant aksetroppene som nylig hadde lidd nederlag ved Mareth.

allierte bombefly med 15 minutters mellomrom aksestyrkenes

Da de gikk i stilling ved Akarit, erklærte en offiser som gjerne ville

forsvarsstillinger i fjellpassasjen til El Hamma. Bombingen og

puste litt kampvilje i sine slitne og nedbrutte menn: «Denne linjen

bestrykningen varte i tre timer, og da stillheten igjen senket seg

er mye bedre enn Mareth.» Menig Giuseppe Berto fra 6.

over dalen ved solnedgang, snuste Freybergs newzealendere med

svartskjortedivisjon svarte surt: «Hvorfor dro vi ikke hit med én

påsatte bajonetter rundt inngangen til kløften. «Hvis vi lager et

gang, da?»

hull, kommer da stridsvognene virkelig gjennom?» hadde Frey-

Fra de alliertes synspunkt var det mest foruroligende ved

berg spurt, skeptisk som han var til britiske panserstyrker. «Det

forsvarslinjen den 300 meter høye Djebel Fatnassa som dominer­

gjør de,» hadde Horrocks svart, «og jeg følger med dem.»

te wadi'en bakfra. Fire timer før kampene begynte, dro to

Infanteriet førte an gjennom utkanten av aksestyrkenes

stillinger, men delte seg så og lot stridsvognene passere og

172

bataljoner fra 4. indiske divisjon ut for å infiltrere de italienske

stillingene i åsen.

Forrest gikk gurkha'ene, tapre krigere fra Nepal. Deres viktigste

kanoner. Hele ettermiddagen blokkerte den tyske panserstyrken

våpen var kukri'en, en lang, krum kniv med skarpslepet inneregg.

et britisk gjennombrudd. Montgomery besluttet seg for å vente til

Like etter midnatt den 6. april begynte to gurkha-grupper å klatre

neste morgen før han prøvde å presse seg igjennom.

opp sidene på Fatnassa for å sikre stien som løp langs åsryggen

Men samme ettermiddag brakte tyske divisjonssjefer ned­

høyt over dalbunnen. En offiser som ventet ved foten av åsen,

slående nyheter til Messe: de hadde nok stanset britenes

husket at han ikke hørte en lyd før gurkha'ene nådde den første

fremrykning til nå, men var ikke i stand til å holde ut stort lenger.

italienske stillingen. «Da kom det en nifs lyd, en slags klynking,

Messe var enig og kontaktet Arnim. Aksestyrkenes øverste

ikke ulik lyden av hunder som får los.» Gurkha'ene rykket nådeløst frem langs åsryggen gjennom et regn av maskingevær-

troppene reddes, måtte de straks trekkes tilbake. Også resten av

ild, hoppet fra sten til sten, arbeidet flittig med kukrFene. De sikret

aksestyrkene i kystområdet - ved El Hamma og El Guettar -

åsryggen og eliminerte dermed en av nøkkelposisjonene i

måtte trekke seg tilbake og bistå hverandre under retretten

akseforsvaret.

nordover.

offiserer tok så en skjebnesvanger avgjørelse: skulle de italienske

Et par timer senere startet britene en sperreild fra artilleriet som

Den 7. april oppdaget den 8. armé og det amerikanske II. Korps

den italienske øverstkommanderende, general Giovanni Messe, beskrev som «en apokalyptisk orkan av stål og ild». 50. divisjon og

at fienden hadde forsvunnet. Patton sendte i all hast styrkene

51. Highlanddivisjon slo så til mot sentrum av akselinjen. Til tross

ettermiddag fant sted et symbolsk møte på kystsletta sørvest for

for forvarslet sperreilden burde ha gitt dem, kom angrepet

havnebyen Sfax: en rekognoseringspatrulje fra britenes 12.

sine østover mot kysten for «enten å slåss eller bade». Samme

overraskende på italienerne. De hadde regnet med at fienden

Lancers møtte en fremskutt patrulje fra amerikanernes II. Korps.

ville vente på en månelys natt før de angrep. I stedet kom

«Dette var jamen en hyggelig overraskelse,» sa sersjant William

angrepet midt på beksvarte natten, og de italienske forsvarerne

Brown fra Devon. «Vel, det er jo artig å treffe andre enn nazister,»

ble fullstendig overrumplet og raskt nedkjempet. Ved halv ti-

svarte menig Perry Searcy fra Kentucky.

tiden om morgenen overga de seg i store mengder.

Men kampen var langtfra over. Tyskernes 90. lette divisjon

Aksestyrkene var nå på full retrett over kystsletta: terrenget

egnet seg ikke for forsvarskamp før de nådde de høye fjellene

nektet å gi seg i sin sektor av linjen, og da britenes 8.

rundt Tunis og Bizerte. Og de to allierte arméene - den ene herdet

panserbrigade samme ettermiddag gled forsiktig rundt foten av

av ørkenkrigen, den andre rask til å lære - gikk sammen i jakten

en ås bak de erobrede italienske stillingene, rullet de fremste

på den flyktende fienden og de siste, avgjørende kampene som

stridsvogene rett mot 15. panserdivisjon og ble stanset av dennes

innvarslet slutten på aksemaktenes dominans i Nord-Afrika.

173

PÅ FAREFULLT OPPDRAG I Nord-Afrika som ellers ble krigen grundig skildret i ord og bilder, Elisofon gjør et dagligdags motiv - to amerikanske sambandssoldater som monterer telefontråder langs en tunisisk vei - til et dramatisk bilde.

og journalistene som dekket den, sto ofte overfor de samme farer

som soldatene hvis gjerninger de foreviget. Jobben som krigsfotograf var spesielt farefull siden kameraet måtte være der ting skjedde. En av dem som trosset disse farene i Tunisia, var Eliot

Elisofon fra LIFE. I løpet av sine syv måneder i Tunisia tok han tusenvis av bilder, mange i farver - noe som var sjeldent den

gang. Noen av de mest slående er gjengitt på disse sidene.

Sammen med utdrag av hans rapporter til LIFE gir de et sterkt og personlig vitnesbyrd om det blodige og slitsomme felttoget som til slutt avgjorde ørkenkrigen.

Ved fronten arbeidet Elisofon som en revolvermann i Det ville

vesten. «Du skyter først og tenker etterpå,» sa han. «Å nøle her er å gå glipp av bildet.» De to 35 mm-kameraene han dro rundt med

var alltid skuddklare; hadde han ikke tid til å fokusere, kunne han i hvert fall trykke på utløseren og håpe det beste. Han rettet sine

linser mot alle krigens aspekter: mot generaler og mot menige, mot voldsscener og mot de rolige stundene innimellom. Elisofon var uhyre konkurranseinnstilt og gjorde hva som helst

for å få bedre bilder enn kollegene. «Elisofon var like redd som oss andre,» sa Ernie Pyle, Amerikas mest populære krigskorrespon-

dent, «men allikevel tvang han seg til å gå rett inn i løvens hule.» Han tok bilder fra plastikk-kuppelen i nesen på et fly som fløy 20

meter over bakken på et bombetokt og infiltrerte tyske linjer med

infanteriet. Da han en gang ble fastlåst i en skyttergrav av tyske granater, raste han fordi sperreilden

var så tett at han ikke kunne stikke ho­ det opp og ta bilder. Da et fly han var

med i crashet ved take-off, greide han å komme seg ut like før flyet tok fyr og begynte straks å fotografere det bren­

nende vraket. Så besvimte han. For Elisofon, som døde i 1973, var

bildet alt. «Den store utfordringen,» sa han, «er å hjelpe verden å se.» FOTOGRAF ELISOFON

176

For å fotografere denne lette amerikanske M3-tanken som rykker frem mot lyske stillinger ved El Guettar, skranglet Elisofon ved siden av i en jeep.

177

ET KNYTTNEVESLAG MOT EN FORSKANSET FIENDE «Ingenting manglet,» berettet Elisofon i en melding hjem til redaksjonen, om et ameri­ kansk angrep rettet mot aksemaktenes befestninger ved El Cuettar i det indre Tunis 30. mars 1943. «En eventyrlig mengde artilleri av alle tenkelige slag ble satt inn i operasjonen. Mens alt dette artilleriet pløyet seg oppover høyde­ dragene, ble lette tanks og panservogner sendt inn mot sentrum for å føle fienden på tennene. Etter dem fulgte over 100 middelsto­ re tanks. 155 mm-kanonene dundret løs fra en posisjon så langt tilbake at mange av soldatene i baktroppene undret seg over hva de egentlig skjøt på.»

Amerikanske artillerister beskytter ørene mot drønnet fra den kamuflerte 155 mm-kanonen som kunne avfyre «20 skudd på kortere tid enn det tok å ta ot dusin bildep'.

Amerikanske tanks rumler gjennom den solsvidde dalen i El Cuettar og hvirvler opp støvskyer. Skitt og støv var en plage for Elisofon. «Del er umulig a ta bilder ulen al kameraet

178

Amerikanske sambandssoldater leter etter brudd på en leltteleionledning etter et tysk angrep.

TIL ÆRE FOR UKJENTE HELTER «Jeg mener at krigen må fremstilles i forhold til mennesker, og jeg prøver å dekke så mange sider ved den som mulig,» sa Elisofon. Særlig likte han å vende linsen mot «folk som vanligvis ikke ble fotografert under kampene». Til disse ukjente heltene hørte «de stakkars gutta» som fraktet ammunisjon til fronten. De kjørte 2|-tonns lastebiler frem til fem kilome­ ter fra slagmarken, dekket dem til med nett og lurte seg frem til kanonene om natten.» Elisofon hadde også stor beundring for de modige ingeniørsoldatene som lette etter og uskadeliggjorde tusenvis av tyske miner. «Det­ te gjør de ofte under artilleri-ild,» noterte han, «og en soldat med øretelefoner hører ikke granatene som kommer.» Han var ikke mindre imponert av sambandssoldatene som måtte arbeide under ytterst farlige forhold, ofte alene, for å holde vitale kommunikasjonslinjer åpne. «Jeg husker én,» skrev fotografen, «som gikk bortover med en ledning mellom hendene for å lete etter brudd. En fyr, en temmelig liten fyr i et digert landskap.»

181

EN DAL DEKKET AV KRIGENS VRAKGODS Etter et mislykket tysk motangrep i El Guettarclalen, så dalbunnen ut som en krigskirkegård for tanks, kanoner og beltebiler. Elisofon strei­ fet om på slagmarken og tok bilder av øde­ lagt og erobret utstyr som fløt overalt. r Han prøvde også å stille sin umettelige nysgjerrighet ved å prøve å finne ut noe om fiendens liv og egenskaper ved å lete i vrakgodset. Elisofon var matkjenner og en

dyktig kokk, og han var derfor fascinert da han fant en uskadet matkasse i en tysk tank. Han noterte omhyggelig innholdet: «Det var tre bokser sardiner, to portugisiske og en norsk (fra Stavanger), en boks tysk Limburger-ost, presset kjøtt, smør, svart brød, ferske egg (sikkert fra araberne), en boks engelsk te, sukker og tørrmelk.»

En amerikansk soldat undersøker en tysk 150 mm-kanon blant et rikt utvalg av erobrede våpen.

183

Nye italienske fanger spiller kort i en krigsfangeleir, oppmerksomt iakttatt av militærpolitiet og flere kamerater. «De elsket å bli fotografert,» skrev Elisofon etter at han hadde tatt

Trekors over en tysk fellesgrav i utkanten av en kornåker.

ETTERSPILL ETTER EN TAPT SAK Etter hvert som kampene om El Guettar gikk sin gang, fant mengder av tyske og italienske soldater veien til amerikanske krigsfangeleire. «Det ble tatt 897 fanger den dagen jeg tok bildene,» mintes Elisofon. «Tyskerne prøvde å skjule seg for kameraet, men italienerne var de rene kameralus,» sa han og mente at de sloss om å komme med på bildet. Andre aksesoldater var ikke så heldige. De som ble drept på slagmarken, lå begravd overalt i dalen (bildet). En gang fant Elisofon «en praktfull tysk kirkegård» med 120 pene, stenkransede graver. Noen av gravene var dekorert med hjelmer eller imponerende etterligninger av jernkorset. På en grav sto det: «Disse døde ga sitt liv til ære for StorTyskland.» Elisofon ble rørt da han kom over en italiensk grav med et ovalt fotografi av den døde soldaten på gravstenen. dette bildet.

187

Da general Siegfried Westphal, Kesselrings stabssjef, besøkte general von Arnims hovedkvarter i Tunis den 30. mars 1943, klaget han over at Arnims Armé-Gruppe Afrika i stedet for å

konsentrere seg om å slåss mot de allierte, alltid kikket seg over skulderen. Ja, svarte Arnim bittert - de ser etter forsyningsskip. «Vi mangler brød og ammunisjon, slik Rommels hær gjorde det

tidligere,» sa han. «Følgene er uunngåelige.»

Arnims dystre vurdering gjorde ham ikke populær i den tyske overkommando og heller ikke hos Hitler, som fremdeles

opprettholdt en optimistisk fasade hva utfallet av kampene i

Nord-Afrika angikk, men den var riktig. Samtidig som de allierte

drev Arnims tropper opp i det nordøstlige hjørnet av Tunis, forårsaket fly og skip uhyggelige ødeleggelser på aksestyrkenes

forsyningslinjer. Hitler hadde selv innrømmet at skulle aksestyrke­ ne kunne greie å holde brohodet i Tunis, trengte de minst 150 000 tonn forsyninger i måneden. Men siden desember hadde

gjennomsnittet ligget på 75 000 tonn, og i mars sank det.til 51 000 tonn. I tillegg til mat- og ammunisjonsmangelen hadde Armé-

Gruppe Afrika etter hvert så lite drivstoff at det snart ville bli nødt til å begrense seg til lokale taktiske aksjoner og helt avstå fra

større operasjoner. Allikevel holdt Hitler hårdnakket fast på at aksemaktenes nærvær i Nord-Afrika kunne og måtte opprettholdes. Han hadde

grunn til å være urokkelig på det punktet. Han antok at de allierte

som neste skritt ville slå til i Sør-Europa (og faktum er at allierte

allerede planla landgangen på Sicilia). Han visste at det skrittet ville bli svært vanskelig å ta så lenge tyskerne og italienerne holdt

de allierte i ånde i Tunisia og nektet dem bruken av viktige

havnebyer som Tunis og Bizerte. Han visste også at det hold hans allierte Mussolini hadde på det italienske folk stadig smuldret hen.

Arbeidere som krevde slutt på krigen og frihet fra fascismen,

Nedslående vurdering av aksestyrkenes sjanser

hadde allerede organisert massestreiker i Torino og Milano. Hvis

Forberedelser til en siste skanse

Tunis falt og de tusener av italienske soldater som befant seg der

Knubbing om posisjoner blant de allierte

endte opp i allierte fangeleire, kunne folkeopinionen i Italia føre til

Høy pris for høytliggende stillinger

at Mussolini ble veltet av anti-fascister, noe som ville blottstille

En amerikansk divisjon gjenvinner æren

Hitlers Festung Europa for en alliert fremmarsj.

«Strike» - det siste store fremstøtet

Førerens faste beslutning om å holde det tunisiske brohodet

Et regn av allierte bomber

ble trofast omsatt i handling av Arnim som sine egne tvil til tross

Tyskerne tatt på sengen

var en lydig soldat. I det skjulte ga han riktignok uttrykk for sin

En stolt armé overgir seg med verdighet

pessimisme til Overkommandoen, men til sine offiserer og

soldater talte han optimistisk og oppfordret dem til å unngå

KNOCK OUT

defaitistiske holdninger. De var blitt kastet tilbake til Mareth-

Etter å ha vurdert hvilke problemer det innebar å forflytte hele

linjen og Wadi Akarit. Men Arnim ga ordre om at det ikke kom på

II. Korps tvers gjennom 1. armés travle forsyningslinjer, erklærte

tale med noen retrett fra forsvarslinjen som Armé-Gruppe Afrika

Eisenhower seg enig og ga diskret Alexander ordre om å revidere

holdt i midten av april, en ujevn bue som strakte seg fra et punkt

sine planer. Forflytningen var mesterlig koordinert - særlig når

40 km vest for Bizerte på nordkysten, til Enfidaville sør for Cape

man tar i betraktning at det i II. Korps den 15. april - nettopp da

Bon-halvøya på østkysten (se kart side 166).

den ble iverksatt - foregikk et lederskifte (Patton ble løst fra sin

Langs denne linjen gikk aksestyrkene i stilling. Samtidig som de

kommando for å begynne forberedelsene til invasjonen på Sicilia

avviste sporadiske angrep, greide tyskerne og italienerne å

og ble erstattet av Bradley). Nesten 10 000 kjøretøyer fraktet

minelegge pass og dalbunner, befeste skar og åssider (noen steder

100 000 soldater med utstyr fra Tebessa-området til utenfor

gravde de skytterstillinger rett inn i fjellet med pressluftbor) og

Tabarka, en distanse på rundt 250 km tvers gjennom britenes

plassere artilleriet langs de alliertes mest sannsynlige fremryk-

bakre linjer, uten nevneverdig å forstyrre 1. armés forsyningsoperasjoner.

ningsruter. Aksestyrkene arbeidet på høytrykk, for de visste med sikkerhet at angrepet ikke ville la vente på seg.

Også hos britene foregikk det en viss omorganisering. Den 11.

april prøvde Montgomery å få overført en panserdivisjon fra 1.

Spørsmålet om hvilke allierte tropper som skulle angripe hvor,

armé til sin 8. armé. Alexander svarte at Montgomery tvert imot

hadde vært gjenstand for til dels opphetet debatt blant de allierte

selv måtte avgi en panserdivisjon og et panservognregiment til 1.

helt siden planleggingen av det siste store fremstøtet begynte.

armé. Akseforsvaret var sterkest i sør på grunn av fjellterrenget

General Alexander, øverstkommanderende for de allierte bakke­

der, forklarte Alexander, og Montgomerys angrep måtte derfor bli

styrkene, hadde liten tro på amerikanerne (han mente de var

sekundært, en avledningsmanøver for å trekke fiendestyrker vekk

«uvitende, dårlig trenet» og «fysisk og psykisk bløte») og hadde

fra 1. armés hovedfremstøt mot byen Tunis. Montgomery

derfor utarbeidet en plan som utelukket de fleste av dem fra det

beklaget seg forståelig nok over at 8. armé, som så lenge hadde

endelige oppgjøret. Planen gikk ut på at de viktigste fremstøtene

kjempet og slitt i ørkenen, ikke også nå skulle spille førstefiolin.

skulle betros britenes 8. armé fra sør og britenes 1. armé fra vest.

Den 16. april telegraferte han nesten klagende til Alexander: «Alle

Én amerikansk divisjon skulle frigjøres fra II. Korps og flyttes nord for 1. armé. Den skulle også stilles under kommando av sjefen for

mine tropper er i førsteklasses form og har lyst til å være med i det siste Dunkerque.»

1. armé, generalløytnant Kenneth Anderson. Hovedstyrken av II.

Men Montgomerys 8. armé fikk i hvert fall æren av å slå det

Korps skulle plasseres mellom de to britiske arméene og delta i

første slag i offensiven, som hadde fått kodebetegnelsen Vulcan,

kampens første fase, men den ville gradvis bli presset ut av offen­

om kvelden den 19. april. To sterkt befestede åsrygger i nærheten

siven av de to britiske arméene som fløt sammen fra sør og vest.

av landsbyen Enfidaville - den 350 meter høye Djebel Garci og en

Patton og hans nestkommanderende, generalmajor Omar

200 meter høy ås kalt Takrouna - var blant 8. armés første angrepsmål.

Bradley, ble rasende da de fikk høre om Alexanders plan i midten av mars. Bradley fløy til Alger for å protestere overfor general

4. indiske divisjon slet seg møysommelig opp gjennom kløfter

Eisenhower som i egenskap av alliert øverstkommanderende i

og skar på Djebel Garci i to dager. Flere ganger møtte den

Nord-Afrika kunne omgjøre Alexanders beslutninger. «Jeg skulle

voldsomme motangrep og led store tap. Divisjonen hadde bare

tro vi har rett til å jobbe under vår egen kommando og ikke i all

sikret den sørlige del av åsen da Montgomery ga ordre om å

evighet bli forpaktet bort til våre forskjellige allierte,» sa Bradley til

stanse angrepet.

Eisenhower. «Gir De oss ikke en mulighet til å vise hva vi kan i en

New Zealand-divisjonen rykket mot Takrouna og møtte

sektor for oss selv, med egne angrepsmål, får De aldri vite hva vi

likeledes sterk motstand. Takrounas sider var kopparret av små

egentlig duger til. Det gjør ikke det amerikanske folk heller.» Han

huller der tyske soldater og italienere fra Folgore fallskjermdivi-

foreslo at Eisenhower skulle flytte hele II. Korps nord for 1. armé og

sjon hadde gått i stilling. Kampen ble utkjempet med bajonetter,

la amerikanerne prøve å ta Bizerte på egen hånd.

granater, kniver - endog stener som ble sendt mot angriperne

189

ovenfra. De første newzealenderne som nådde toppen, var et ti­

tyskerne hodet langt nok ut av sine huler til å sinke angrepet med

tall maori-soldater ledet av sersjantene Rogers og Manahi. Surret

tett ild. Ved daggry hadde britene bare erobret den nederste

sammen som fjellklatrere med stumper av telefontråder de hadde

delen av åssiden. Den 23. april overtok 8. bataljon fra Argyll and

funnet på veien, greide de under stadig beskytning å forsere en

Sutherland Highlanders fremrykningen midt på lyse dagen og ble

åtte meter loddrett fjellvegg opp til toppen. Newzealenderne

møtt av en vedvarende ildgivning som gjorde store innhugg i

mistet 536 mann under kampene om denne høyden. General

rekkene. Da bataljonssjefen ble drept, reiste major John Ander­

Brian Horrocks, sjefen for 8. armés X. korps, uttalte senere at

son seg opp foran den tyske ilden og ropte: «Kom igjen!» Hylende,

erobringen av Takrouna var den tapreste enkeltbedrift han var

skrikende og stikkende slet skottene seg etter ham med påsatte

vitne til under hele krigen. Han sa at han var «bittert skuffet» da

bajonetter gjennom et virvar av piggtrådsperringer. Da bataljo­

Manahi bare ble tildelt Distinguished Conduct Medal og ikke fikk

nen nådde den vestre toppen på Longstop - og dermed hadde

Victoria-korset for sin innsats.

Enda så dyrkjøpte de to åsene viste seg å bli, hadde hverken Djebel Garci eller Takrouna noen større militær betydning. Bak

dem strakte seg over 30 km med lignende terreng, og 8. armé måtte regne med å møte tilsvarende motstand fra aksestyrkene

på hver eneste topp. To dager etter at angrepet begynte, tok en skuffet Montgomery pause. De neste fire dagene brukte han til å

omgruppere styrkene. Uheldigvis hadde 8. armé innstilt angrepet før det viktigste

målet var nådd, nemlig å trekke aksestyrker vekk fra 1. armé som

ennå ikke hadde startet fremrykningen mot Tunis. Arnim var overbevist om at hovedangrepet ville komme fra vest og hadde

konsentrert sine beste styrker der. (Den 20. april hadde han til og

med dristet seg til et lynangrep mot britene nær Medjez el Bab, en

viktig by på hovedveien til Tunis fra vest. Det ble gjort en del skade, men ikke nok til å hindre den allierte offensiven.) Nå da presset avtok i sør, kunne han flytte enda flere tropper til denne del av fronten.

Den 22. april begynte 1. armé sin langsomme og vanskelige

fremrykning, preget av hyppige og harde sammenstøt mellom

britiske og tyske panserstyrker om små biter flatmark og kostbare infanterikamper om høydedragene. Én dramatisk episode var

erobringen av Longstop Hill - den berømmelige åsryggen som

hadde krevet 500 britiske og amerikanske liv da de allierte i slutten av desember 1942 uten hell hadde prøvd å ta den. Longstop, som kontrollerte to innfartsårer til Tunis, var det ingen

vei utenom. Britene begynte artilleribeskytningen av Longstop den 22. april,

men forsvarerne lå i relativ sikkerhet i dype, velutstyrte huler gravd ut i selve fjellet og bare ventet. Da to bataljoner fra 36. infanteribrigade samme kveld angrep vestsiden av åsen, stakk

Høyde 609, en aksebefestning, dominerer det tunisiske landskapet på en helt annen måte enn ørkenarenaene fra tidligere felttog. Den britiske generalløytnant Kenneth Anderson (innfelt, til venstre) var redd for at de amerikanske styrkene som skulle ta høyden ville lide for store tap og foreslo at man skulle gå rundt den. Den amerikanske generalmajor Omar Bradley (innfelt, til høyre) mente det ville være umulig å sende troppene forbi de tyske kanonene langs åskammen og insisterte på at den måtte erobres. Da Høyde 609 endelig ble tatt, var de britiske styrkene fastlåst av andre aksestillinger i åsene lenger sør. «La oss ringe til Monty,» sa Bradley stolt, «og spørre om han trenger et par amerikanske rådgivere.»

190

lagt grunnlaget for erobringen av hele åsen dagen etter - var den

lenger sør. Blant soldatene gikk dalen under betegnelsen

redusert til 30 mann. Men til tross for slike heltemodige bedrifter,

«Musefella» fordi enhver som prøvde å krysse den, ble et lett bytte

hadde 1. armé rykket mindre enn 20 km frem etter åtte dagers

for akse-artilleriet oppe i åssidene. Dalen munnet ut mot Mateur,

innbitte kamper.

en innfallsport til den tunisiske kystsletta. General Bradley ville

I nord begynte amerikanernes II. Korps sin egen fremrykning

sende 1. panserdivisjon gjennom Musefella, men kunne ikke

den 23. april og var snart oppe i harde kamper om en annen viktig

gjøre det før 1. infanteridivisjon under generalmajor Terry Allen

åsrygg. Slaget om Høyde 609 feide bort enhver tvil om

hadde rensket opp åsene på dalens nordside. Og Allens fremstøt

amerikanernes effektivitet i Nord-Afrika. Høyde 609 - eller Djebel

kom under en morderisk ild fra Høyde 609 som reduserte flere

Tahent som tunisierne kalte den - ga ikke bare kontroll over en

kompanier til tropps størrelse.

rekke lavere åser rundt, men også over Tine-elven ca. åtte km

Bradley sendte bud på generalmajor Charles W. Ryder, hvis 34.

191

infanteridivisjon hadde gjort det spesielt dårlig i en operasjon

De allierte hadde imidlertid ingen planer om å beleire det

sammen med britene lenger sør. «Ta den åsen for meg,» sa Bradley

nordøstlige hjørnet av Tunisia og sulte ut fienden til den overga

til Ryder den 26. april, «så bryter du opp fiendens forsvarsstillinger

seg. Samme dag som Høyde 609 ble tatt -30. april - lanserte

tvers over vår front. Ta den, så vil ingen tvile på at divisjonen din

Alexander en plan for å fornye offensiven som syntes å ha gått i

holder mål.» I fire dager prøvde amerikanerne om og om igjen å

stå overalt unntatt i amerikanernes sektor. Planen, med kodenav­

fordrive tyskerne fra Høyde 609 og de lavere åsene rundt, hver gang med store tap. De seiglivete forsvarerne kastet bunter av

tvers gjennom aksestyrkenes brohode, til byen Tunis i et forsøk på

håndgranater, såkalte «potetmosere», mot fotsoldatene og be­

å splitte fiendens styrker og innta byen før forsvarerne fikk tid til å

svarte nesten hver eneste vinning amerikanerne gjorde med

ødelegge havneinstallasjonene der. Hurtighet var en forutsetning

besluttsomme motangrep, ofte før de fikk tid til å gå i stilling. Da

også for å forhindre at fienden trakk seg tilbake bak høydene som

fikk Bradley en idé. Før et angrep den 30. april tilbød han Ryder å

strakte seg over roten av Cape Bon-halvøya, en god, naturlig

bruke Sherman-tanks som mobil artilleristøtte. Bradley mintes

forsvarslinje. Mens 1. armé rullet mot Tunis, skulle det amerikan­

net Strike, forutsatte et plutselig og massivt fremstøt av 1. armé,

senere at Ryder så «mildt overrasket» på ham - det var ikke vanlig

ske II. Korps rykke tilsvarende raskt mot Bizerte og kysten mellom

å bruke tanks mot høytliggende stillinger -, men aksepterte.

de to byene.

Med infanteriet i kjølvannet rumlet 17 Sherman-tanks opp

For å styrke 1. armé, som skulle gjøre sitt store panserfremstøt

sidene på 609 og begynte å beskyte de tyske stillingene med sine

den 6. mai, beordret Alexander Montgomery til å avgi tre av sine

75 mm kanoner. Tilsvarende angrep ble også gjort mot to andre

elite-enheter til Anderson, nemlig 7. panserdivisjon, 4. indiske

åser i nærheten. Innen dagen var omme hadde amerikanerne

divisjon og 201. Guards-brigade. Omkring 3 000 fly skulle støtte

vunnet åsene og et ry for tapperhet som snart bredte seg blant

angrepet.

alle de allierte styrkene - et ry de bare forsterket ved å avvise

Arnim visste av de alliertes forberedelser hvor hovedtyngden

gjentatte og voldsomme tyske forsøk på å gjenerobre høydene.

av angrepet ville komme - i Medjez el Bab-sektoren -, men

Amerikanerne hadde betalt dyrt for seieren: 200 drepte, 1 600

drivstoffmangelen hindret ham i å overføre tilstrekkelige forsterk­

sårede og 700 savnede eller tilfangetagne. Men den taktiske

ninger til området. I én uke før angrepet ble fiendens stillinger

gevinsten var betydelig. Aksestyrkene i nord innså at det

oppmyket av allierte bomberaid, bl.a. av amerikanske B-25-fly.

amerikanske pansergjennombruddet kunne bringe deres bakre

Den 4. mai rykket franskmennenes XIX. Korps, sør for 1. armé,

linjer i fare og trakk seg raskt 40 km tilbake i østlig retning. Den 3.

frem for å sikre høyreflanken for det kommende panserangrepet,

mai rullet 1. panserdivisjon gjennom Musefella og inn i byen

mens 1. armés eget V. Korps sikret venstreflanken. Mellom dem lå

Mateur.

1. armés IX. Korps i helspenn, klar til å springe.

Mens aksesoldatene prøvde å forsvare sine linjer mot en

Ved solnedgang den 5. mai begynte allierte fly det voldsomste

velutstyrt og velernært fiende, antok deres egne forsyningsprob-

flyangrepet under hele krigen i Nord-Afrika. De neste 24 timene

lemer skremmende dimensjoner. I hele april hadde allierte jagere

fløy de 1 958 bombe- og støttetokter. (General Henry H. «Hap»

hamret løs mot de tunge og ubehjelpelige tyske lasteflyene av

Arnold, øverstkommanderende for det amerikanske flyvåpen,

type Junker-52 og Messerschmitt-323 som fraktet forsyninger

som fulgte kampene fra sitt hovedkvarter i USA, skrøt senere: «Vi

over Middelhavet. Over 200 tyske fly var skutt ned. Den 18. april

sprengte en korridor fra Medjez el Bab til Tunis.») Samme kveld

hadde britiske jagere fått has på 38 tyske fly under en enkelt

eksploderte granater fra 600 kanoner over en tre kilometer bred

luftkamp over Tunis-bukten. Innen utgangen av april hadde den

front tvers over veien fra Medjez el Bab til Tunis. Tyngden i

desperat tiltrengte ammunisjonen fått så høy prioritet på de få fly

ildgivningen var enorm: 16 632 granater på to timer bare mot den

og skip som kom frem til Tunis at det nesten ikke ble fraktet mat i

sektor britenes 4. divisjon sto overfor. Prosjektilene som hylte ned

det hele tatt. Mange av Arnims soldater måtte nøye seg med to

mot aksestillingene, «sprang som en åker av røde tulipaner i

skiver brød pr. dag.

blomstring», mintes løytnant Nigel Nicholson senere.

Seierherren Montgomery konfererer med sine fanger, den italienske marskalk Ciovanni Messe (sittende til venstre) og den tyske generalmajor Frecken von Liebenstein (sittende til høyre), om samlingsleire for tyske og italienske fanger. Da samtalen fant sted den 13; mai 1943, hadde tusenvis av aksesoldater allerede kastet våpnene og strømmet langs veiene fra Cape Bon mot de britiske linjene ved Tunis, i en spontan, førerløs og 130 km lang prosesjon.

192

Kl. 03.30 den 6. mai satte IX. Korps seg i bevegelse. Først kom

om at han måtte ofre 50 tanks for å bryte gjennom fiendens

infanteriet som skulle rydde vei for panserstyrkene: 4. indiske

befestninger frem til kysten. Bradley ga ham grønt lys. Det

divisjon til venstre, 4. britiske divisjon til høyre. Bak dem rumlet

endelige tallet: 47 tanks. I nord klaget 9. infanteridivisjons

stridsvognene fra 6. og 7. panserdivisjon. Kl. 11 var fiendens

generalmajor Manton Eddy over at veien til Bizerte var «spekket

frontlinjebefesninger ryddet, og stridsvognene passerte infante­

av miner». Bradley var ubønnhørlig over felttelefonen: «Vel, så får

riet for å begynne fremstøtet mot Tunis - juggernauter ilende

dere hoppe ut av lastebilene og begynne å gå da, men kom dere

frem for å drepe, med et kjølvann av knuste kaktushekker og

for faen frem til Bizerte.»

vettskremte geiter.

Det samme hastverk rådet i den britiske sektoren. Alexander

I den amerikanske sektoren hadde 9. infanteridivisjon begynt

avviste utålmodig Andersons forslag om at 1. armés panserstyrker

fremrykningen den 4. mai. Den 6. mai hadde den nedkjempet

skulle dreie av for å foreta opprenskningsaksjoner på slagmarken

den siste tyske befestning mellom den selv og Bizerte. Resten av II.

så snart gjennombruddet var et faktum. Både 6. og 7. panserdivi­

Korps angrep mot Bizerte-Tunisveien den 6. mai og rykket jevnt

sjon skulle overse eventuelle trefninger på flankene og gå rett mot

frem til tross for kraftig motstand. Sjefen for amerikanernes 1.

Tunis, avgjorde Alexander. «Kården måtte støtes gjennom

panserdivisjon, generalmajor Ernest Harmon, underrettet Bradley

hjertet,» sa han senere.

193

Det var mer en oversvømmelse enn et kårdestøt. Demningen

skilte dem, men fant at den var for dyp å komme over. En araber

hadde gitt etter, og de allierte styrkene flommet mot Bizerte og

dukket da opp med hester og tilbød seg å frakte dem over for 50

Tunis. Hundrevis av tanks drønnet mot de to havnebyene og

francs stykket. Tyskerne plukket motvillig frem pengene og

veien mellom dem - artilleri og panserbrytende våpen, drivstoff,

betalte for transporten over til fangenskapet.

ammunisjonsvogner og rekognoseringsbiler fulgte med strøm­

Men hovedtyngden av Arnims styrker flyktet i retning av Cape

men. Nede på Tunis-veien kretset Alexander ut og inn mellom 1.

Bon-halvøya og den dobbelte rekken av lettforsvarlige åser som

armés vognpark i sin jeep. Han satt selv ved rattet, hvit i ansiktet

løp tvers over roten av den. Hvis det som var igjen av

av støv.

aksestyrkene greide å komme seg bak disse åsene og holde de to

Den allierte fremrykningen skjedde så raskt at begge sider var forbløffet. Løytnant Gene Boutwell kom frem til Bizerte i en jeep

Tunis i nord og Hammamet ved kysten i sør -, kunne Arnim

sammen med to menige ved halv firetiden om ettermiddagen

forsinke de alliertes seier med flere måneder.

kystpassene som førte inn til halvøya - ved Hammam Lif nær

den 7. mai og oppdaget til sin forskrekkelse at han hadde

Men Alexander slo lynraskt til for å komme ham i forkjøpet. 6.

ankommet 40 minutter før de første Shermanzene. To tyske

panserdivisjon rullet ut av Tunis mot Hammam Lif og brukte to

maskingeværskyttere han passerte på veien ble så perplekse at

dager på å forsere passet der, assistert av andre britiske enheter.

ingen av dem tenkte på å skyte før jeepen var langt forbi. «De må

Den 9. mai ilte divisjonen videre mot Hammamet og var fremme

ha vært like vettskremte som vi var,» sa Boutwell.

den 11. mai. Dette fremstøtet fra Hammam Lif til Hammamet

Det var full forvirring i Tunis da britene kom frem dit kl. 16. Det

regnes som en av de underligste og mest oppsiktsvekkende

regnet, men hundrevis av tyske soldater drev rundt i gatene eller

bedrifter under hele krigen. Enda aksestyrkene tallmessig var

satt og drakk med sine venninner under markisene på fortausre­

britene langt overlegne i området, ble de lamslått av hurtigheten i

staurantene. Noen tyske soldater i en barbersalong hoppet ut av

de britiske panseroperasjonene. Uten å stanse for å ta fanger, brøt

stolene med håndkleet rundt halsen og innsåpede kinner og

6. panser seg gjennom den forbløffede fienden og skapte

stirret forbløffet på de britiske stridsvognene som rullet forbi ute

forvirring blant alle som så dem. Siden de allierte nå kontrollerte

på gaten.

Hammam Lif-Hammamet-linjen, var aksestyrkene splittet i to: en

Britene møtte spredt motstand i den tunisiske hovedstaden.

del var presset sammen på Cape Bon-siden av linjen, andre ble

Oberst Freddie Stephens fant seg selv omringet av franskmenn

omringet vest for den. Divisjon var skilt fra divisjon, regiment fra

som presset på ham blomster, frukt og kyss - mens ekkoet av

regiment, og aksehærens kommandostruktur brøt dermed sam­

tilfeldige maskingeværsalver rullet gjennom byen og kuler fra

men. En del pliktoppfyllende tyske offiserer dannet ad hoc-orga-

snikskyttere på takene rundt sprutet mot asfalten ved siden av

nisasjoner for å fortsette kampen, men andre satte kursen mot

jeepen hans. En del tyskere visste ikke hvordan de skulle forholde

Cape Bons strender for å finne båter som kunne føre dem til Italia.

seg: en major fra Hermann Goring-divisjonen som ble overrump­

I denne bitre ellevte time kom en nådeløs ordre fra Hitler til

let like utenfor Tunis, nektet å tro at byen var tatt, helt til han ble

Arnim: «Det tyske folk forventer at De kjemper til siste kule.»

geleidet bort til en radiomottager og hørte meldingene fra byens

Arnim formulerte sin egen tolkning av «den siste kule». Det ville bli

sentrum.

den siste granat avfyrt av den siste stridsvogn. Så skulle våpnene

Frigjøringsstyrkene fikk mange underlige anmodninger. En

ødelegges og Armé-Gruppe Afrika overgi seg.

offiser ble stanset av en franskmann som ba om tyggegummi.

Den 11. mai slapp de siste syv tanks i 10. panserdivisjon opp

«Kona mi er gravid og har trang til tyggegummi,» forklarte han. En

for bensin, og med den ørkengule malingen skallende av i store

strålende guttunge sa til korrespondenten John MacVane: «Nå får

flak avfyrte de en siste trassig salve mot Hammam Lif-

vi se amerikanske filmer igjen - Robert Taylor og Greta Garbo.»

Hammamet-linjen. Dagen etter kapitulerte Arnim. Før han overga

Det var ikke til å unngå at enkelte så sitt snitt til å gjøre raske

seg, satte han personlig fyr på den store kommandovogna

penger på begivenheten. 25 tyske soldater fra 15. panserdivisjon

Rommel hadde forært ham, den som var blitt erobret fra britene i

hadde overgitt seg til 11. Husarregiment og ville krysse elven som

Vestørkenen to år tidligere. General Hans Cramer, den siste

194

øverstkommanderende for Afrika-Korps, sendte ut et stolt

reaksjoner på overgivelsen. Generalmajor Willibald Borowiecs,

avskjedsbudskap: «Ammunisjonen oppbrukt, våpen og krigsut-

sjefen for 15. panserdivisjon, brøt sammen i gråt i general

styr tilintetgjort. Afrika-Korps har kjempet til siste slutt som

Harmons hovedkvarter. «Jeg er en general uten noen komman­

beordret. Det tyske Afrika-Korps må ri igjen.»

do,» sa han. «Alle mine Panzere er utslettet.»

Overgivelsen var en innviklet prosess som gikk på følelser så

Noen viste fortsatt en sta tross. Tony Wittkop, en Afrika Korps-

vel som på formaliteter. General Graf von Sponecks 90. lette

veteran utdannet i Philadelphia, advarte seierherrene: «Bare vent

divisjon insisterte på å overgi seg til newzealenderne, deres tapre

til dere prøver å gå i land i Europa. Vi er ikke slått ennå, ikke på

motstandere gjennom to års harde kamper. For å bedre kamp-

langt nær!» Men mange følte at den tyske overkommando hadde

moralen hjemme forfremmet Mussolini general Giovanni Messe,

sviktet dem. I Tunis tok en menig fange et bilde av Hitler opp av

øverstkommanderende for 1. italienske armé, til feltmarskalk

lommen. «Dette er min Fuhrer,» sa han og rev bildet i småbiter.

samme dag som han ble tatt til fange. Messe ville bare overgi seg

«Mein Fuhrer.»

til veteranene i 8. armé, ikke til den grønne 1., og han var den siste

ledende akse-offiser som overga seg, den 13. mai. For noen av de allierte virket denne profesjonelle vekt på

Soldatene på begge sider var utmattet. Etter innmarsjen i byen

Tunis la enkelte allierte soldater seg ganske enkelt ned på fortauet for å sove, til tross for seieren og frigjøringsfeiringen rundt dem.

protokoll etter to og et halvt års nedslaktning bare irriterende. Da

De viste bare matt interesse for aksestyrkene som strømmet forbi

staben til generalmajor Fritz Krause, sjefen for Afrikakorpsets

dem mot krigsfangeleirene.

artilleri, ankom til general Harmons hovedkvarter stive og

Det er aldri blitt laget noen nøyaktig oversikt over aksestyrke­

nypressede i Mercedes Benz-stabsbiler, bemerket Harmon: «Skul­

nes tap i Tunisia, men de kom antagelig opp i 315 000-275 000

le nesten tro jævlene skulle i bryllup.» Mennene i Hermann

fanger og 40 000 drepte, sårete eller savnede. Til sammenligning

Goring-divisjonen hadde gravd seg ned i en åsside og forlangte en

var de britiske tallene 35 940 drepte, sårede eller savnede; ameri­

attest på at de var de siste tyske soldater som la ned våpnene på

kanernes tap var 13 984, franskmennenes 16180.

den fronten (det var ikke bare stolthet; med brutte kommunika­

Kl. 14.15 den 13. mai sendte Alexander et budskap fra Tunis til

sjonslinjer var de redde for å bli lurt til overgivelse mens kampen

Churchill i London som statsministeren hadde ventet på i nesten

fortsatte andre steder.) En amerikansk bataljonssjef svarte:

tre år: «Sir, det er min plikt å rapportere at felttoget i Tunisia er

«Kamerat, enten kommer du ned med én gang og kutter ut dette

over. All fiendtlig motstand har opphørt. Vi er herrer over Nord-

våset, eller skal vi hugge attesten inn i gravstenen din.» Tyskerne

Afrikas kyster.»

kom ned. I store, sandfarvede Wehrmacht-lastebiler med Afrika-korp-

team. Denne styrke og enhet ble allerede regnet som et verdifullt

sets palmeblad-emblem, på motorsykler og på esler, i hestekjerrer

aktivum av krigsp lan leggerne som så over Middelhavet mot

ble rundt 275 000 aksesoldater flyttet til områder utpekt av seier­

Europa der nok en ny slags krig snart skulle begynne.

Herrer - og mer til. De allierte var blitt et sterkt og selvsikkert

herrene som samleleirer for krigsfanger. Det var høyst forskjellige

195

TT-^«MyM... . ............. k'

"!.. ...

NALEI TUNIS

""“"

En påskrift på en varevogn som forteller at de alliertes neste mål er aksemaktenes hovedsteder i Europa, vekker jubel blant den befridde befolkningen da seierherrene rykker inn i Tunis.

197

JUBELUKER ETTER SEIER OG FRIGJØRING Kampene i Nord-Afrika var praktisk talt over. Sent på ettermidda­

gen den 7. mai 1943 gikk de alliertes første store seiersseremoni i Den annen verdenskrig over i en jublende folkefest på Tunis' solglitrende boulevarder. Uten å vente på at de siste tyske og

italienske troppene skulle overgi seg - det skjedde seks dager

senere - foldet den gamle franske kolonibyen ut trikoloren og

kastet seg ut i festlighetene.

Tunis' gledestrålende befolkning, som nå var fordoblet på grunn av alle flyktningene fra kamphandlingene og horden av

lykkelige, seierrike soldater som endelig var kommet seg ut av

Nord-Afrikas fjell og ørkener, henga seg til vin, sang og dans.

Gamle koner på balkongene ropte «Vive!» mens yngre kvinner druknet paraderende britiske og franske soldater i kyss og kastet En smilende soldat trykker villig hender der han stolt går nedover en boulevard i Tunis under den allierte innmarsjen i byen.

hauger av blomster på lastebiler og tanks. Hotel Majestic som inntil for to dager siden hadde huset akse-offiserer, åpnet nå dørene for allierte offiserer - med direksjonens beklagelse over

manglende strøm og varmt vann, og, siden restaurantens skuffer og skap var tomme, med tilbud om å varme opp C-rasjoner på kjøkkenet.

Mens Tunis feiret, kom det rapporter om opptøyer i Berlin. En svensk avis meldte at familiene til soldater i Panzer-Armé Afrika demonstrerte i gatene da de ble nektet opplysninger om sine menn i Tunisia, og myndighetene måtte sette inn tropper for å få stanset uroen. Faktum var at de fleste tyskere i Tunisia villig strømmet til fangeleirene. Ved inngangen til en piggtrådinnheg-

ning i en forstad til Tunis hilste et tysk infanterikorps ankommen­ de fanger med østerrikske Lieder.

Feiringen fortsatte i to uker til den 20. mai, da de allierte

arrangerte en offisiell seiersparade. Amerikanerne, som hadde tatt Bizerte samme dag som britene og franskmennene rykket inn i Tunis, kom til byen for å delta i opptoget. I to timer marsjerte

amerikanske, britiske og franske tropper, deriblant veteraner fra Tobruk, El Alamein og Høyde 609, gjennom de myldrende gatene i en siste prangende finale på felttoget i Nord-Afrika.

198

Allierte infanterister paraderer forbi britiske, franske og amerikanske hærledere i Tunis under seiersseremonien etter felttoget i Nord-Afrika.

199

jublende franske sivile på en britisk panservogn under innmarsjen i Tunis. En liten pike sitter på tårnet hos Tommy'en mens faren står på stigbrettet og gjør V-tegnet.

Tunisiske kvinner pyntet i vårdrakter og nye hatter vinker til passerende franske soldater som klamrer seg til lasteplanet for å få et bedre overblikk over folkemassene som er møtt frem for å ønske dem velkommen til byen.

En gruppe smilende franske tunisiere samler seg rundt en lastebil med uforstyrrelige gurkha-soldater — berømte knivkjempere fra 4. indiske divisjon.

200

En vilt gestikulerende folkemengde av franskmenn og innfødte tunisiere sperrer et gatekryss for å feire slutten på okkupasjonen og ønske de allierte velkommen.

201

*

LITTERATUR Agar-Hamilton, John A. I., og Leonard C. F. Turner, red., The Sidi Rezeg Battles. Oxford University Press, 1957. Aglion, Raoul, War in the Desert. Holt, 1941. Altieri, James, The Spearheaders. The Bobbs-Merrill Co., 1960. Austin, A. B., Birth ol an Army. Victor Gollancz, Ltd., 1943. Badoglio, Pietro, Italy in the Second World War, fra italiensk ved Muriel Currey. Greenwood Press, 1976. Barclay, C. N., Against Great Odds. Sifton, Praed, 1955. Barnett, Correlli, The Desert Generals. The Viking Press, Inc., 1961. Bartimeus: East of Malta, West of Suez. Little, Brown and Co., 1944. The Turn of the road. Chatto and Windus, 1946. Beddington, William Richard, A History of the Queen's Bays, 1929-1945. Warren & Son Ltd., 1954. Bekker, Cajus, The Luftwaffe War Diaries, redigert og oversatt fra tysk av Frank Ziegler. Macdonald & Co., 1967. Bergot, Erwan, The Afrika Korps, fra fransk av Richard Barry. Allan Wingate Ltd., 1972. Blumenson, Martin: Kasserine Pass. Houghton Mifflin Co., 1967. The Patton Papers, 1940-1945. Houghton Mifflin Co., 1974. Borghese, J. Valerio, Sea Devils, fra italiensk ved James Cleugh. Henry Regnery Company, 1954. Bradley, Omar N., A Solider's Story. Henry Holt & Co., 1951. Bragadin, M., The Italian Navy in World War II, fra italiensk ved Gale Hoffman, U.S. Naval Institute, 1957. Brownlie, W. Steel, The Proud Trooper: Story of a Regiment. Wm. Collins, Sons & Co., Ltd., 1964. Bryant, Arthur, The Turn of the Tide, 1939-1943. Doubleday & Co., Inc., 1957. Butcher, Harry C., My Three Years with Eisenhower. Simon and Schuster, Inc., 1946. Bykofsky, Joseph, og Harold Larson, The Transportation Corps: Operations Overseas. Office of the Chief of Military History, 1957. Cameron, lan, Red Duster, White Ensign. Doubleday, 1960. Canevari, Emilio, Graziani mi ha detto. Magi-Spinetti, 1947. Carell, Paul, The Foxes of the Desert, fra tysk ved Mervyn Savill. E. P. Dutton & Co., Inc., 1961. Carver, Michael, El Alamein. B. T. Batsford Ltd., 1962. Cary, James, Tanks and Armor in Modern Wariare. F. Watts, 1966. Chamberlain, Peter, Afrika Korps. Almark Publishing Co., 1970. Churchill, Winston S.: The Second World War, Bantam Books. Volume III, The Grand Alliance, 1962. Volume IV, The Hinge of Fate, 1962. Norsk utg. 1948-50, J. W. Cappelen. Clarke, Dudley, The Eleventh at War. Michael Joseph Ltd., 1952. Clifford, Alexander, Three Against Rommel. George G. Harrap & Co., Ltd., 1943. Cocchia, Aldo, The Hunter and the Hunted, fra italiensk ved M. Gwyer. U.S. Naval Institute, 1958. Collier, Richard, Duce! Collins, 1971. Connell, John: Auchinleck. Cassell & Company Ltd., 1959. Wavell. Collins, 1964. Cowie, Donald, The Campaigns of Wavell. Chapman & Hall Ltd., 1942. Crisp, Robert, Brazen Chariots. Muller, 1959. Cunningham, Andrew, A Sailor's Odyssey. Hutchinson, 1951. Davy, G. M., The Seventh and Three Enemies. W. Heffer, 1953. D'Arcy-Dawson, John, Tunisian Battles. Macdonald & Co., 1943. De Guingand, Francis: Generals at War. Hodder and Stoughton, 1964. Operation Victory. Hodder and Stoughton, 1947. Destruction of an Army. Her Majesty's Stationery Office, 1941. Eden, Sir Anthony, The Earl of Avon, The Reckoning: The Eden Memoirs. Cassell, 1965. The Eight Army: September 1941 to January 1943. Her Majesty's Stationery Office, 1944. Eisenhower, Dwight D., Crusade in Europe. Doubleday & Co., Inc., 1948. Norsk utg. Korstog i Europa, 1949, Achehoug. The Encyclopedia of Sea Warfare. Thomas Y. Crowell Co., 1975. Esebeck, Hanns Gert von, Afrikanische Schicksalsjahre. Limes Verlag, 1950. Esposito, Vincent J., red., The West Point Atlas of American Wars, Bd. 2: 1900-1953. Frederick A. Praeger, 1959. Evans, Trefor E., red., The Killearn Diaries, 1934-1946. Sedgwick and Jackson Ltd., 1972. Farago, Ladislas, Patton: Ordeal and Triumph. Ivan Obolensky, Inc., 1964. Farran, Roy, Winged Dagger. Collins, 1948. Fearnside, G. H., Sojourn in Tobruk. Ure Smith Pty Ltd., 1944. Felletti, Leonida, Soldati senz'armi, le gravi responsabilitå degli alti commandi. D. de Luigi, 1944. Fergusson, Bernard, The Black Watch and the King's Enemies. Collins, 1950. Forty, George, The Desert Rats at War. I. Allan, 1975. Freidin, Seymour, og William Richardson, red., The Fatal Decisions. William Sloane Associates, Inc., 1956. Gallagher, Wes, Back Door to Berlin. Doubleday, Doran & Co., 1943. Gibson, Hugh, red., The Ciano Diaries, 1939-1943. Garden City Publishing Co., Inc., 1947. Graham, F. C. C., History of Argyll & Sutherland Highlanders Ist Battalion, 1939-1945. T. Nelson, 1948. Halder, Franz, Kriegstagebuch, Bd. 5. W. Kohlhammer, 1962-1964. Hastings, R. H. W. S., The Rifle Brigade in the Second World War, 1939-1945. Gale & Polden Ltd., 1950.

204

Heckstall-Smith, Anthony, Tobruk. Anthony Blond, 1959. Hill, Russell, Desert Conquest. Jarrolds, 1944. Holmes, Richard, Bir Hacheim: Desert Citadel. Ballantine Books, 1971. Horrocks, Brian, A Full Life. William Collins Sons & Co., Inc., 1960. Howe, George F., Northwest Africa: Seizing the Initiative in the West. Office of the Chief of Military History, 1957. Howard, Michael, og John Sparrow, The Coldstream Guards, 1920-1946. Oxford University Press, 1951. Icks, Robert J., Tanks and Armored Vehicles, 1940-1945. WE, Inc., 1970. Ingersoll, Ralph McAllister, Battle is the Pay-off. Harcourt, Brace & Co., Inc., 1943. Ismay, Hastings Lionel, Memoirs. Heinemann, 1960. Jackson, W. G. F., The Battle for North Africa, 1940-1943. Mason/Charter Publishers, Inc., 1975. Jacob, Alaric, A Traveller's War. Dodd, Mead & Co., 1944. Jewell, Derek, red., Alamein and the Desert War. Ballantine Books, Inc., 1967. Jones, Vincent, Operation Torch. Ballantine Books, Inc., 1972. Jordan, Philip, Jordan's Tunis Diary. Collins, 1943. Kennedy, John, The Business of War. Hutchinson, 1957. Keyes, Elizabeth, Geoffrey Keyes. G. Newnes, 1956. Kippenberger, Howard, Infantry Brigadier. Oxford University Press, 1949. Kirk, John og Robert Young Jr., Great Weapons of World War II. Walker, 1961. Lewin, Ronald: Montgomery as Military Commander. B. T. Batsford Ltd., 1971. Rommel as Military Commander. B. T. Batsford Ltd., 1968. Lewis, P. J. og I. R. English, The 8th Battalion, The Durham Light Infantry, 1939-1945. J. & P. Bealls, Ltd., 1950. Liddell Hart, B. H.: red., The Rommel Papers, oversatt fra tysk ved Paul Findlay. Harcourt, Brace & Co., 1953. The Tanks, Bd. 2: 1939-1945. Frederick A. Praeger, 1959. Lochner, Louis P., red., The Goebbels Diaries, 1942-1943. Doubleday & Co., Inc., 1948. Long, Gavin, To Benghazi. Australian War Memorial, 1952. Macksey, Kenneth, Beda Fomm. Ballantine Books, Inc., 1971. MacVane, John, Journey Into War. D. Appleton-Century Co., Inc., 1943. Majdalany, Fred, The Battle of El Alamein. J. B. Lippincott Co., 1965. Martineau, G. D., A History of the Royal Sussex Regiment. Moore & Tillyer, 1953. Maughan, Barton, Tobruk and El Alamein. Australian War Memorial, 1966. Maule, Henry: Out of the Sand. Odhams Press, Ltd., 1966. Spearhead General. Odhams Press, Ltd., 1961. Mellenthin, Friedrich von, Panzer Battles, oversatt fra tysk ved H. Betzler. University of Oklahoma Press, 1956. The Memoirs of Field-Marshal the Viscount Montgomery of Alamein. The World Publishing Co., 1958. Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag s.å. Michie, Allan: Honour for All. G. Allen & Unwin, Ltd., 1946. Retreat to Victory. G. Allen & Unwin, Ltd., 1942. Montgomery, Brian, A Field-Marshal in the Family. Taplinger Publishing Co., 1973. Moorehead, Alan: The March to Tunis. Harper & Row, Inc., 1943. Montgomery. Hamish Hamilton, Ltd., 1967. Morison, Samuel Eliot, Operations in North African Waters. Little, Brown and Co., 1975. Murphy, Robert, Diplomat Among Warriors. Greenwood Press, 1964. Mussolini, Benito, Memoirs 1942-1943, red. av Raymond Klibansky og overs, fra italiensk av Frances Lobb. Weidenfeld & Nicolson, Ltd., 1949. Neame, Philip, Playing with Strife. George G. Harrap & Co., Ltd., 1947. Newton, Don og A. C. Hampshire, Taranto. W. Kimber, 1959. Nicolson, Nigel, Alex: The Life of Field Marshal Earl Alexander of Tunis. Weidenfeld and Nicolson, 1973. North, John, red., The Alexander Memoirs, 1940-1945. Cassell & Co. Ltd., 1961. Onslow, William Arthur Bampfylde, Earl of Onslow, Men and Sand. Saint Catherine Press, 1961. Parkinson, C. Northcote, Always a Fusilier. Low, 1949. Phillips, C. E. Lucas, Alamein. William Heinemann Ltd., 1962. Playfair, I. S. O., The Mediterranean and Middle East, Bd. 1 -4. Her Majesty's Stationery Office, 1954-1966. Poolman, Kenneth, lllustrious. W. Kimber, 1955. Pyle, Ernie, Here is Your War. Henry Holt & Co., Inc., 1943. Quilter, D. C., No Dishonorable name. W. Clowes, 1947. Rainier, Peter W., Pipeline to Battle. William Heinemann Ltd., 1944. Rame, David, Road to Tunis. The Macmillan Co., 1944. Ramsay, Guy, One Continent Redeemed. George G. Harrap & Co., Ltd., 1943. Rissik, David, The D. L. I. At War. D. L. I. Dept., 1953. Robinett, Paul McDonald, Armor Command. Forlag ikke oppgitt, 1958. Rosenthal, Eric, Fortress on Sand. Hutchinson, 1943. Roskill, S. W., The War at Sea, Bd. 2. Her Majesty's Stationery Office, 1956. Schmidt, Heinz-Werner, With Rommel in the Desert. George G. Harrap & Co., Ltd., 1951. Shirer, William L., The Rise and Fall of the Third Reich. Simon and Schuster, Inc., 1960. Norsk utg. Det Tredje rikes vekst og fall I—II, Cap. 1961-62. Stamps, T. Dodson, og Vincent J. Esposito, red., A Military History of World War II. United States Military Academy, 1956. Stevens, W. G., Bardia to Enfidaville. New Zealand Department of Internal Affairs, 1962. Strawson, John, The Battle for North Africa. Batsford, 1969. Taggart, Donald G., red., History of the Third Infantry Division in World War II. Infantry Journal Press, 1947.

Talbot, Godfrey, Speaking from the Desert. Hutchinson & Co., Ltd., 1944. Taylor, Henry J., Men in Motion. Doubleday, Doran & Co., Inc., 1943. Tedder, Arthur, With Prejudice. Cassell & Co. Ltd., 1966. The Tiger Kills. His Majesty's Stationery Office, 1944. Tompkins, Peter, The Murder of Admiral Darlan. Simon and Schuster, 1965. Truscott, Lucian K., Command Missions. E. P. Dutton & Co., Inc., 1954. Verney, G. L., The Desert Rats. Hutchinson, 1954. Walker, Allan S., Middle East and Far East Australian Medical Services. Australian War

Memorial, 1953. Walker, Ronald, Alam Haifa and Alamein. Historical Publications Branch, New Zealand Department of Internal Affairs, 1967. Wellard, James Howard, Man in a Helmet. Eyre & Spottiswoode Ltd., 1947. Wilmot, Chester, Tobruk. Angus & Robertson, 1944. Yindrich, Jan, Fortress Tobruk. Ernest Benn Ltd., 1951. Young, Desmond, Rommel, the Desert Fox. Harper & Brothers, 1950. Norsk utg. Høvik forl. 1950.

ILLUSTRASJONER Bilder fra venstre til høyre er atskilt ved semikolon, ovenfra og nedover ved bindestrek.

PÅ PERM I KAIRO: 94, 95-Bob Landry for LIFE. 96 til 100-George Rodger for LIFE. 101 -E. Chamma for LIFE. 102, 103-Bob Landry for LIFE.

OMSLAG og side 1: Imperial War Museum, London.

ITALIAS HÅP OM MAKT OG ÆRE: 6, 7-lstituto Luce, Rome. 8-Publifoto Notizie, Milan. 9—Bibliothek fur Zeitgeschichte, Stuttgart. 10, 11 —Istituto Luce, Rome. 12, 13-lstituto Italo-Africano, Rome, unntatt innfelt øverst tv., Istituto Luce, Rome. 14,15-Pietro Caporilli, Rome. 16, 17-Imperial War Museum, London. SPILL OM HØY INNSATS: 20-Unedi, Rome. 22, 23-Kart av Elie Sabban. 24-Roma's Press, Rome; Unedi, Rome-Stato Maggiore Aeronautica, Rome. 25-Roma's Press, Rome. 27Kart av Elie Sabban. 28, 29-Photo Trends. 30-Imperial War Museum, London.

ØRKENREVEN: 34, 35—Ullstein Bilderdienst, Berlin. 36-Courtesy Manfred Rommel. 37Bundesarchiv, Koblenz. 38, 39-Manfred Rommel. 40, 41-Manfred Rommel; Bundesarchiv, Koblenz. 42, 43-Suddeutscher Verlag, Bilderdienst, Munich; Bundesarchiv, Koblenz. 44-Bundesarchiv, Koblenz. 45, 46, 47-Ullstein Bilderdienst, Berlin. HELVETES EGEN SLAGMARK: 48,49-lstituto Italo-Africano/Luce, Rome. 50-PhotoWorld. 51 -J. Roger-Viollet. 52,53-Camera Press, Imperial War Museum, London, unntatt innfelt øverst t.v., H. Roger-Viollet. 54, 55-Suddeutscher Verlag, Bilderdienst, Munich-Robert Hunt Library, London. 56, 57-Keystone. 58, 59-Camera Press, Imperial War Museum, London; Transit Film, Munich, Bundesarchiv, Koblenz.

ROMMELS LAMMENDE SLAG: 62-PhotoWorld-National Archives, Rommel Collection (2). 64-National Archives, Rommel Collection. 66-National Archives, Rommel Collec­ tion. 67-Kart av Elie Sabban. 68-Australian War Memorial. 69-P. I. fra Black Star.

ET KRIGSHERIET MALTA: 72, 73-Fra Message from Malta, Office of War Information, National Archives, Motion Picture og Sound Record Branch. 74 til 77-Imperial War Museum, London. 78, 79-Associated News (Malta) LTD.; Imperial War Museum, London. 80, 81 —Camera Press, Imperial War Museum, London, unntatt innfelt øverst t.v., Photo Trends. SEIEREN GLIPPER FOR BRITENE: 84-Kart av Elie Sabban. 85-lmperial War Museum, London. 86-Lega Navale. 88-H. Roger-Viollet. 91-Photoreporters.

SEIERENS SMELTEDIGEL: 106-Photo Trends. 108-lmperial War Museum, London. 111Kart av Elie Sabban. 113-George R. Bradford, Arms and Armour Press, London og Squadron/Signal Publications, Michigan (6).

AKSESTYRKENE FÅR JULING: 116, 117-Camera Press, Imperial War Museum, London. 118-lmperial War Museum, London. 119-Wide World. 120 til 123-Camera Press, Imperial War Museum, London. 124,125-British Official unntatt innfelt nederst t.v., Wide World. 126, 127-Dever fra Black Star; George Rodger for LIFE. MONTY VED RORET: 128, 129-lmperial War Museum, London. 130-Colonel Brian Montgomery. 131 -Imperial War Museum, London. 132,133-Colonel Brian Montgomery (5). 134 til 137-lmperial War Museum, London. 138, 139-Wide World.

EN NY ALLIERT..142, 143, 144-Navy Department, National Archives. 147, 148-U.S. Army. VEKTEN VIPPER OVER: 152, 153-lmperial War Museum, London. 154-Navy Depart­ ment, National Archives. 155,156-U.S. Army. 157-Camera Press, Imperial War Museum, London. 158 til 161-U.S. Army.

AMERIKANERNES ILDDÅP: 165-United Press International. 166-Kart av Elie Sabban; Imperial War Museum, London. 170—Eliot Elisofon for LIFE (3). KRIGEN GJENNOM KAMERAØYET: 174 til 187-Eliot Elisofon for LIFE.

KNOCK OUT: 190, 191-U.S. Army unntatt innfelt øverst t.v., Imperial War Museum, London. 193-Photo Trends. PRANGENDE FINALE I TUNIS: 196,197-Library of Congress. 198-Camera Press, Imperial War Museum, London. 199-Library of Congress. 200-U.S. Army (3). 201 -Bob Landry for LIFE. 202, 203—U.S. Army.

ANDRE BIDRAG Indeksen til denne boken er utarbeidet av Mel Ingber. Redaktørene vil videre takke Lieselotte Bandelow, Ullstein, Berlin; Bernard Båter, Dusseldorf; oberstløytnant Oreste Bovio og general Rinaldo Cruccu, Stato Maggiore dellTsercito, Roma; kommandør Mare Antonio Bragadin (Ret.), Roma; Rosario Casella, Roma; kommandør Andrea Corsini, kontreadmiral Renato Fadda og kommandør Leonardo Sansonetti, Stato Maggiore della Marina, Roma; Cecile Coutin, Curator, Musée des Deux Guerres Mondiales, Paris; oberst Henri de Buttet, Saint Julien de Royaucourt, Frankrike; admiral Luigi Durand de la Penne, Genova, Italia; V. M. Destefano, Chief of Reference Library, U.S. Army Audio-Visual, Washington, D.C.; Ed­ ward Elisofon, New York, New York; Ulrich Frodien, Suddeutscher Verlag, Bilderdienst, Munchen; general Adolf Galland (Ret.), Bonn-Bad Godesberg; Kyrill von Gersdorff, Deutsches Museum, Munchen; Dr. Matthias Haupt, Bundesarchiv, Koblenz; Werner Haupt, Bibliothek fur Zeitgeschichte, Stuttgart; løytnant Heinz Hiltmann (Ret.), Koblenz;

E. Hine, Department of Photographs, The Imperial War Museum, London; Julius C. Jefferson, Motion Picture Sound Recording Branch, National Archives, Washington, D.C.; Hans Klein, Bad Honnef; Dr. Roland Klemig, Director, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, West Berlin; Franz Kurowski, Dortmund; Gustav Lamprecht, Clear, Alaska; oberstløytnant Brian F. Montgomery, London; Benedetto Pafi, Roma; Harry Postol, New York, New York; Helmut Regel, Bundesarchiv, Koblenz; oberst Enrico Ripamonti, kaptein Massimo Staccioli, Stato Maggiore dell'Aeronautica, Roma; professor dr. Jurgen Rohwer, Bibliothek fur Zeit­ geschichte, Stuttgart; Manfred Erwin Rommel, Burgermeister i Stuttgart; Joseph Schembri, generalkonsul og Carmel Sammut, førstesekretær i Maltas ambassade, Roma; Jim Trimble, National Archives, Washington, D.C.; George Wagner, Archives Specialist, Modern Military Branch, National Archives, Washington, D.C.; general Siegfried Westphal (Ret.), Celle; Robert Wolfe, Modern Military Branch, National Archives, Washington, D.C.

205

REGISTER

Brooke, Alan, om offensiven i september 1942, 105 Brown, William, 173 Buelowius, Karl, ved Kasserine-passet, 165-166

Sidetall i kursiv henviser til illustrasjoner

c

A

Cadogan, Alexander, 71 Casey, Richard, sendt til El Alamein, 112 Chamberlain, Neville, løfte om hjelp til Hellas, 21-22 Churchill, Winston: om Italias første angrep på Egypt, 8; om løftene om hjelp til Hellas, 22, 31; i konflikt med Wavell, 23, 29, 31, 64, 71; motoffensiv i Egypt, 23; om Rommel, 36; beordrer motangrep mot tyskerne, 67, 69, 70; sender forsyninger til Wavell gjennom Middelhavet, 69-70; gir Auchinleck kommandoen i Midt-Østen, 71; om resultatet av Crusader, 89; beordrer Tobruk forsvart, 92; tapet av Tobruk, 92-93; fratar Auchinleck komman­ doen, 93; ivrer for offensiv i september 1942, 105; besøker fronten i Egypt i 1942, 106; om slaget ved El Alamein, 114; operasjon Torch gis kodenavnet, 141; møter Roosevelt i Casablanca, 148 Clark, Mark W., 142-143 Cramer, Hans, siste budskap fra Armé-Gruppe Afrika, 194-195 Creagh, Michael O'Moore, i Libya, 32 Crusader, operasjon, 83-89; kart; 84; tysk motangrep, 85-87; britenes annet fremstøt, 87-89 Cruwell, Ludwig, under operasjon Crusader, 84, 86 Cunningham, Alan Gordon, 82, 87 Cunnigham, Andrew, 21, 22 Currie, John, ved El Alamein, 114

Afrika, kart over krigsskueplassen i Nord-Afrika, 22—23 Afrika-korpset: opprettelsen, 33; sendes til Libya, 33, 42, 61; styrkesammensetning, 61; italienske styrker, 61; starter offensiven, 63-67; kart over de første fremstøt, 67; første angrep på Tobruk, 67-69; beleiring av Tobruk, 68-69; forsyningslinjene, 66; forsvaret av Halfaya, 70; blir del av Halfaya, 70; blir del av Panser-Gruppe Afrika, 83; ved Tobruk i 1942, 92; kapitulasjon, 195; i fangenskap ved felttogets slutt, 202-203. Se også Armé-Gruppe Afrika; Panser-Armé Afrika Albania, okkupert av Italia, 19 Alexander, Harold Leofric Rupert, 93, 166; øverstkom­ manderende i Midt-Østen, 93; med Montgomery, 93; jarl av Tunis, 166; om Fredendall, 168; syn på de amerikanske tropper, 189; plan for Vu/can-offensiven, 189; Eisenhower omgjør hans plan for bruk av ameri­ kanske tropper, 189; plan for Str/ke-offensiven, 192; insisterer på fremstøt i Tunisia, 193-194; stanser aksetroppenes retrett til Cape Bon, 194; budskap til Churchill om seieren i Tunisia, 195 Alexandria: italiensk ubåt-angrep i havnen, 86; forberedelser mot invasjon, 92 Alger, James D., i Tunisia, 164 Algerie: invasjon i Alger, 144-145; invasjon i Oran, 145 Allen, Terry, i Tunisia, 169, 191 Allierte: angloamerikansk invasjon i fransk Nord-Afrika, 140-147, 149-151, 152-161, 162-169, 171-173, 774 - 787, 188-195, 196-203 Anderson, John, ved Longstop Hill, 190 Anderson, Kenneth, 190; sjef for britenes 1. armé, 149—151; ved Vu/can-offensiven, 189, 192 Anzacs (australiere og newzealendere), 29-30; ved Bardia, 29; ved Tobruk, 67-68 Aosta, hertugen av, 20, 83 Aphis, 30 Arderne, Eustace, om erobringen av Maktila, 27 Armé-Gruppe Afrika: forsvar av Mareth-linjen, 167—169, 171-173; retrett mot Tunisia, 173; forsyningsproblemer, 188, 192; siste forsvarskamp i Nord-Afrika, 189-194; retrett til Cape Bon-halvøya, 194; kapitulasjon, 192,193, 195; tapene i Tunisia, 195 Arnim, Jurgen von: sjef for troppene i Tunisia, 151,163; og Rommel, 164, 165; sjef for Armé-Gruppe Afrika, 168; forsyningsproblemer, 188, 192; konsentrerer seg om vestsektoren under Vu/can-offensiven, 190; bestemmer seg for å kapitulere, 195 Arnold, Henry H. («Hap»), 192 Auchinleck, Claude, 82, 85; blir øverstkommanderende i Midt-Østen, 71; forhold til underordnede, 82; i India, 85; støtter operasjon Crusader, 86, 87; setter Ritchie til sjef for 8. armé istedenfor Cunningham, 87; beordrer Ritchie til å angripe Afrika-korpset ved Knightsbridge Box, 90; planlegger evakuering av Tobruk, 91; avsetter Ritchie og tar selv ledelsen av 8. armé, 93; avsettes av Churchill, 93 Augusta, 141; ved Casablanca, 142, 146 Australia, styrker i Nord-Afrika, 29, 30, 65, 67, 68, 179

B Bach, Wilhelm, ved Halfaya, 70 Badoglio, Pietro: og Mussolini, 18, 19; støtter invasjoneh i Egypt, 19 Balbo, Italo, 24-25 Bardia, 14-17, 29-30, 66, 83, 86, 89 Bergonzoli, Annibale, 29, 30, 32 Berti, Mario, 20 Berto, Giuseppe, 172 Bir Hacheim, 88, 90, 91 Boissau, Robert, 145 Borowiecz, Willibald, kapitulerer, 195 Boutwell, Gene, ankommer Bizerte, 194 Boyd, Denis, ved angrepet på lllustrious, 31 Bradley, Omar, 189, 191-193 Brauchitsch, Walther von, 61, 63, 69 Brevity, operasjon, 70 Broich, Fritz von, 167 Broke, ved invasjonen i Algerie, 144

206

D Darby, William O., 146 Darlan, Jean Francois: politiske sympatier, 142; unnlater å stanse fransk motstand mot alliert landgang i NordAfrika, 143; våpenstillstand i Alger, 145; beordrer fransk ild-opphør, 149; høykommissær, 149; myrdet, 146, 149; begravelse, 147 Daubin, Freeland A., 150 De Gaulle, Charles, konflikt med Giraud, 142, 148, 148 De Guingand, Francis, ved El Alamein, 111, 112-114 De Hautecloque, Jacques Phillippe, 171 De Ia Chapelle, Bonnier, 146 Dorman-Smith, Eric, 31, 32, 33; anbefaler Ritchie avsatt, 89 Drake, Thomas D.: om tyskernes offensiv i Tunisia, 163; til fange, 164

E Eadie, James, ved El Alamein, 111 Eddy, Manton, 193 Eden, Anthony: hjelp til Hellas, 22; møte med Wavell, 23 Egypt: invadert av Italia, 6-17, 18-29; britiske forsvarsstyrker, 8, 23, 26, 27, 28-29; som britisk koloni, 18; tysk panserfremstøt, 93; akse-sympatisører, 96; kart over operasjonene, 26, 27. Se også Kairo; El Alamein Ehlert, Georg, 64 Eisenhower, Dwight D.: om invasjon i Tunisia, 149; stanser invasjon i Tunisia, 151; inspiserer fronten i Tunisia, 162; setter Patton til sjef for II. Korps, 168; beordrer Alexander til å bruke amerikanske tropper i angrep på Bizerte, 189 EI Alamein, omslag, 1; britisk retrett til, 93; britiske styrker, 104, 107; angrepet, 105; kampene, 106-115; vende­ punktet i kampene, 111, 118, kart, 111; fra kampene, 116—127; aksestyrkenes svakheter, 112; tap under kampene, 115 Elisofon, Eliot, 174-175, 176, 176; fotos fra Tunisia, 174-187; om kampene i Tunisia, 178-179 Elzas, Gene K., 141 Eritrea, som italiensk koloni, 8, 19 Etiopia, som italiensk koloni, 8, 19

F Farran, Roy, 27, 32, 65 Frankrike (Frie), hær: ved forsvaret av Bir Hacheim, 88; styrker i Nord-Afrika, 702-703; angrep på Mareth-linjen, 171; seiersparade i Tunis, 198, 200 Frankrike (Vichy), 141; kolonienes mulige reaksjon på amerikansk invasjon, 141-142; anti-britisk holdning, 142; okkupert av Tyskland, 149 Frankrike (Vichy), flyvåpen, 157

Frankrike (Vichy), hær: de øverste sjefenes holdninger, 142; motsetter seg amerikansk invasjon i Nord-Afrika, 141, -144-147, 149; offiserer møter amerikanske offiserer, 142-143; blandede sympatier, 141, 145, 146, 159; tropper over på alliert side i Nord-Afrika, 149; forhold til de allierte etter invasjonen i Nord-Afrika, 159; styrker ved invasjonen i Tunisia, 163, 192; tap i Tunisia, 195 Frankrike (Vichy), marine, forsvaret av Casablanca, 146 Fransk motstandsbevegelse, ikke i stand til å assistere effektivt ved alliert invasjon i Nord-Afrika, 143 Fredendall, Lloyd R.: ved invasjonen i Oran, 145; feildisponerer styrkene, konflikter med Ward, blir kritisert, 162-164; beordrer gjenerobring av Sidi Bou Zid, 163-164; beordrer Stark til kampen om Kasserinepasset, 165; erstattet av Patton, 168 Freyberg, Bernard, 114, 171, 172

G Gambier-Parry, Michael, til fange, 66 Gariboldi, Italo, 42-43; og Rommel, 61, 64, 65 Gazala-linjen, 89-91 Geisler, Hans-Ferdinand, leder tyske luftangrep i Middel­ havet, 31 George VI, konge, inspeksjonstur i Middelhavsområdet, tildeler Malta St. George-korset, 74, 80-87 Ghibli, 52 Giraud, Henri, 142, 148, 748, 149 Godwin-Austen, A. R., 83, 87, 89 Gott, W.H.E., 70, 89, 90 Gower, Ralph, 159 Graziani, Rodolfo: i Benghazi, 10-11; og invasjon i Egypt, 19, 20; ignorerer melding om britisk motangrep, 26; med Mussolini, 29 Goring, Herman, beordrer ødeleggelse av Malta, 74

H Halder, Franz: om Hitlers plan for Middelhavsområdet, 31; i Rommels øyne, 61; om Paulus, 69 Hammond, Elton F., 147 Harmon, Ernest, 168, 193, 195 Hartland, ved invasjonen i Oran, 145 Hekmet, 700, 101 Hellas: invadert av Italia, 21; ber om britisk hjelp, 33 Hitler, Adolf: bestemmer seg for å hjelpe Italia i Libya, 31; og Rommel, 37, 38, 40, 168; lav prioritet for Afrika-felttoget, 61; opplegget for Afrika-felttoget, 112; sender Rommel tilbake til El Alamein, 112; beordrer El Alameinlinjen forsvart, 114; misforstår hensikten med operasjon Torch, 141; om den allierte landgangen i fransk NordAfrika, 154; insisterer på å holde stillingen i Afrika, 188; bekymret for Italia, 188; beordrer fortsatt forsvar av NordAfrika, 195 Horrocks, Brian, 107, 172, 190

I lllustrious: angrep på Italias flåte i Taranto, 21; satt ut av spillet i 11 måneder, 31 India, tropper i Nord-Afrika, 26, 68, 71, 170, 189-190 Irwin, LeRoy, ved invasjonen i Tunisia, 167 Ismay, Hastings Lionel, 92 Italia: kolonier i Afrika, 8; erklærer krig, 8; mottar nyheten om invasjonen i Egypt, 9, 19; angrep på Frankrike, 18; anti-fascistiske holdninger, 188 Italia, flyvåpen, 32 Italia, hær: tidlige erobringer i Afrika, 8, 9; styrker i Libya juni 1940,8; invasjon i Egypt, 6-77,18-33; i Albania, 19; huller i forsvarslinjene i Egypt, 23; forsvar av Sidi Barrani, 23-27; fanger tatt av britene i Egypt, 28; Mussolini legger skylden på generalene, 29; forsvar av Bardia, 29-30; fanger tatt av britene ved Bardia, 31; forsvar av Tobruk, 31 -32; prøver tilbaketog fra Cyrenaica, 32; kapitulasjon i Libya, 32; tap i Nord-Afrika, 33; tropper i ørkenen, 48-49; styrker under Rommel, 61, 68; styrker i PanserArmé Afrika, 83; styrker ved El Alamein, 118; styrker ved El Guettar, 169; tilfangetagne ved El Guettar, 186-187; styrker ved Wadi Akarit, 172; styrker ved Takrouna, 189-190; fanger ved slutten av Afrika-felttoget, 202-203; Se også Armé-Gruppe Afrika; Panser-Armé Afrika; Panser-Gruppe Afrika Italia, marine, 86, 89

J

N

Jacob, Alaric, 110 Japan, 89 Jean Bart, ved Casablanca, 142, 143, 146 Jerrykanner, 54 Juin, Alphonse Plerre, 143, 145

Neame, Philip: sjef for styrkene i Cyrenaica, 63; prøver å gjenopprette orden under retretten, 65; tatt til fange, 65—66 Nehring, Walther, 150 Nepal, Gurkha-tropper i Tunisia, 173 New Zealand: tropper i Nord-Afrika, 29, 68, 69, 114, 734-735, 171, 172, 190; tap ved Takrouna, 189-190; tar imot tysk kapitulasjon, 195 Nicolson, Nigel, 192 Norrie, C.W.M., 83, 90

K Kairo: forberedelser mot invasjon, 92; livet i byen under ørkenkrigen, 94-103; Shepheard's Hotel, 94-95, 100, 102, 103; akse-sympatisører, 96 Kasserine-passet, kampene, 164-167 Kellett, E.O., 107 Kesselring, Albert: ved El Alamein, 115; og disputt mellom Arnim og Rommel, 164-165; om Rommels oppgivelse av Tunisia-offensiven, 167 Khamsin, 52 Klopper, H.B., 91, 92 Koenig, Pierre, 90 Kommandoraids, britiske ørkenkommandos, 108 Koryzis, Alexander, ber om britisk hjelp, 33 Krause, Fritz, kapitulerer, 195

L Ladybird, 30 Lakin, John, ved El Alamein, 111 Lampson, Miles, 92 Leese, Oliver, ved El Alamein, 107, 111 Libya: italiensk koloni, 8,19; base for invasjon i Egypt, 6-7, 8; alliert innmarsj, 28-29, 30; allierte tar Bardia og Tobruk, 30-31; italienske styrker i januar 1941, 32; italienerne kapitulerer i Cyrenaica, 32; tysk beleiring av Tobruk, 46-47; britenes forsvar av Cyrenaica, 63; tyskerne erobrer El Agheila, Mersa Brega, Agedabia og Zuetina, 64; tyskerne erobrer Benghazi, 65; kart over den tyske fremmarsj, 67; britenes motoffensiv, Battleaxe, 70-71; britene gjenerobrer Cyrenaica, 83-89; britene erobrer Tripoli, 738-739. Se også Tobruk Liebenstein, Frecken von, med Montgomery, 192, 793 Llewellyn, Peter, 109 Longmore, Arthur, hjelp til Hellas, 22 Lumsden, Herbert, ved El Alamein, 107, 110, 111 Lungershausen, Karl, ved El Alamein, 109

M Malcolm, ved invasjonen i Algerie, 144 Maletti, Pietro, 27 Malta: virkningen av luftangrep, 32, 72 -81; øyas verdi, 74; tildelt St. Georg-korset, 74 Manahi, H., 190 Marokko, invasjon i Casablanca, 146-147, 149 Martin, E.O., 65 Massachusetts, ved Casablanca, 146 Mast, Charles Emmanuel, 142, 145 Mellenthin, Freiherr von, om angrepet på Tobruk i 1942, 92 Menzies, Robert, 22 Messe, Giovanni: om sperreilden ved Wadi Akarit, 173; forfremmet til feltmarskalk, og tas til fange, 195, med Montgomery, 192, 793 Messervy, F.W., om Ritchie, 89 Metaxas, loannis, 22, 33 Miles, C.G., ved Halfaya, 70 Miner, 109-110, 170, 170 Mitchell, Crichton, 65 Montgomery, Bernard Law, 128-139; bakgrunn, familie, 130, 132, 733; med Alexander, 93; sjef for 8. armé, 93; bedrer troppenes moral, 104-105; øver troppene, 105; slaget ved El Alamein, 104, 105-107, 109-112, 114-115; plan for angrepet mot Mareth-linjen, 171; endrer taktikken mot Mareth-linjen, 172; Vulcanoffensiven, 189-192; drøfter fangespørsmål med tyske og italienske sjefer, 192, 793 Moore, Anderson T.W., 165 Moore, Robert, 164 Moorehead, Alan, om ørkenkrig, 21 Morshead, Leslie James, 68, 107 Murphy, Robert D., 141-143 Murray, Grant, 109 Mussolini, Benito, 8; erklærer krig mot de allierte, 8; invasjon i Egypt, 8,18-19; misunner Hitler, 18; beordrer invasjon i britisk Øst-Afrika, 20; invasjon i Hellas, 21; med Balbo, 24; med Graziani, 29; om tapene i Egypt, 29; tysk assistanse, 33; grepet på det italienske folk smuldrer, 188

o O'Carroll, Walter, ved Halfaya, 70 O'Connor, Richard Nugent, 30; forsvaret av Egypt, 20, 23, 26, 28-29; inn i Libya, 29-33; om seieren i Libya, 33; sjef i Egypt, 63; rådgiver under britenes tilbaketrekning, 65 Olbrich, Herbert, 66, 67

P Panser-Armé Afrika: opprettet, 89; presser britene tilbake til Gazala-linjen, 89; angriper Bir Hacheim, ødelegger Gazala-linjen, 90-91; erobrer Tobruk, 92; krigsbytte i Tobruk, 92; går løs på El Alamein, 93, 105; tap ved El Alamein, 105, 112, 114-115, 118, 122; styrker ved El Alamein, 107; forsyningsveier, 107; uforberedt på britisk angrep ved El Alamein, 109; mangler våpen og for­ syninger, 112; forsvar av Rahman-stien, 114; retrett fra El Alamein, 115, 722, 124-127; retrett til Tunisia, 118, 162; forsvar av Mareth-linjen, 163, 166, 168; stanser offensiv i Tunisia, 167. Se også Armé-Gruppe Afrika Panser-Gruppe Afrika: styrke, 83; italienske styrker, 83; motstår operasjon Crusader, 84-87; retrett og tap under Crusader, 88-89; omdannes til Panser-Armé Afrika, 89 Pardo, Leopoldo, ved Halfaya, 70 Patton, George S., 168; invasjon i marokko, 146—147; beordrer og avblåser bombardement av Casablanca, 147, 149; mottar kapitulasjon av Marokko, 149; hoved­ kvarteret i Casablanca, 744; innskjerper uniformsreglementet, 168; budskap til staben ved II. Korps, 169; ved El Guettar, 174; løses fra kommandoen for å forberede invasjon på Sicilia, 189 Paulus, Friedrich, 69 Ponath, Gustav, 67 Primaguet, ved Casablanca, 146 Pyle, Ernie, 146, 176

Q Queen Elizabeth, 86

R Raeder, Erich, 31 Revetra, Vittorio, 26 Richardson, Charles, 106 Ringler, Ralph, ved El Alamein, 114, 118 Rintelen, Enno von, 33 Ritchie, Neil M., 87-88; sjef for 8. armé, 87; taper respekt hos underordnede, 89; beordret til å ødelegge Rommels styrker ved «Knightsbridge», 90; beordrer retrett fra Bir Hachim, 90; plan for Tobruk, 91; løst fra kommando, 93 Rogers, J., 190 Rommel, Erwin, 34-47, 60; familien, 36, 38, 39, 61; forhold til Hitler, 37, 38, 112, 168; forhold til nazismen, 38, som fotograf, 62; som flyger, 45; ved invasjonen i Frankrike, 40-41; til Nord-Afrika, 36; narretaktikk, 60, 61, 64, 65; mening om toppsjefene, 61; får ordre om å gå varsomt frem, 63; beordrer offensiv, 63-65; om sin suksess i starten, 65; tar sjanser, 65; nesten tatt til fange, 66; fremstøt mot Tobruk, 67; reaksjon på nederlaget ved Tobruk, 67, 68-69; slutt på den første offensiven, 69; operasjon Battleaxe, 70-71; foran operasjon Crusader, 83; novemberangrep på Tobruk, 84; reaksjon på operasjon Crusader, 84-86; om panserkrig, 85-86,113; vellykt retrett under Crusader, 88-89; tvinger britene tilbake til Gazala, 89; angriper Gazala-linjen, 90; angriper Tobruk i 1942, 91-92; beleiring av Tobruk, 46-47; om britenes.forsvar av Tobruk, 92; forfremmes til felt­ marskalk, 92; fremstøt til El Alamein, 92-93; kampene om El Alamein, 105,111,118; syk, 107; retur til El Alamein

etter fravær, 112; om britiske kommandoraids, 108; om ørkenrkigens vesen, 112, styrker nordsektoren ved El Alamein, 112; får ordre om å holde El Alamein, 114; beordrer retrett fra El Alamein, 115; reaksjon på tyske forsterkninger til Tunisia, 149; målsetning for kampene i Tunisia, 163; angrep i Kasserine-passet, 164-167; forhold til Arnim, 164-165; stanser offensiven i Tunisia, 167; fratatt kommandoen av Hitler, 168 Roosevelt, Franklin D.: sender Sherman-stridsvogner til britene, 104; møter Churchill i Casablanca, 748; om samarbeidet med Darlan, 149 Ryder, Charles W., 141, 191-192

s Schmidt, Heinz-Werner, 60, 169, 171 Sidi Barrani: erobret av italienerne, 19, 20, 23; angrepet av britene, 74-75, 23, 26-27 Skipsfart: britiske skip angrepet fra Sør-ltalia, 31; akse-skip angrepet fra Malta, 74 Smith, Arthur, om Cunningham, 87 Somaliland, Britisk, 8, 20 Somaliland, Italiensk, 8, 20 Sponeck, Graf von, 195 Stark, Alexander, ved Kasserine-passet, 165 Stephens, Freddie, i Tunis, 194 Storbritannia: innflytelse i Egypt, 18; hjelp til Hellas, 22, 23 Storbritannia, flyvåpen: angrep på Bardia, 29; i operasjon Battleaxe, 71; baser på Malta, 74; ørkenflyvåpnet, 122; angrep på aksens forsyningslinjer, 107; angriper akse­ styrkene under retrett fra El Alamein, 122, 124-125; angrep på tyske transportfly og forsyningsskip til Tunisia, 192; operasjoner i Tunisia, 192 Storbritannia, hær: tropper i Egypt, juni 1940, 8, 26; forsvar av Egypt, 12, 14, 19-23, 26-29; tilvenning til ørkenforhold, 21; forsvarskamp i Hellas og Nord-Afrika samtidig, 22-23; angrep på Sidi Barrani, 23, 26, 27; italienske fanger i Egypt, 27-28; rykker inn i Libya, 28; erobrer Bardia, 30-31; erobrer Tobruk, 31-32; avskjærer italiensk retrett fra Cyrenaica, 32; italienerne slått i Libya, 33; i ørkenen, 52, 58, 59; styrker fra Afrika til Hellas, 61; styrker i Afrika i 1941, 61, 63; retrett fra Cyrenaica, 63-66; forsvar av Mechili, tap, 66; motoffensiv Battleaxe, 67,70; tap under Battleaxe, 71; forsvar av Tobruk, 67 -69; livet i Tobruk, 68; Vestørkenens Lekterflåte, 68; tap under operasjon Brevity, 70; 8. Armé, 82, 83, 128-129; operasjon Crusader, 83-88; annen Crusader-offensiv, 87-89; tap under Crusader, 85, 89; Cyrenaica gjen­ erobret, 89; med Grant-tanks, 90; ødelegger Gazalalinjen, 90; britiske tap ved Gazala-linjen, 90; Tobruk oppgis i 1942, 91-92; tap ved Tobruk, 92; retrett til El Alamein, 93; livet i Kairo, 96, 97, 101; styrker ved El Alamein, 104, 107; forsvaret av El Alamein, 105; narretiltak ved El Alamein, 106; kommandoraids, 108; Long Range Desert Group og Special Air Service, 108; angrep på El Alamein-linjen, 108,109-115,116-127; gjennom minefeltene ved El Alamein, 109-110; tap ved El Alamein, 114-115; Montgomerys innflytelse, 130; styrker i operasjon Torch, 140, 149; styrker ved inva­ sjonen i Tunisia, 149, 166, 167; med sekkepiper inn i Tunisia, 765; angrep på Mareth-linjen, 166, 167, 168, 171 -172; forsvar av Thala, 167; angrep ved Wadi Akarit, 172-173; erobringen av Longstop Hill, 190-191; Strikeoffensiven, 192-195; tap i Tunisia, 195; ved seiersparaden i Tunis, 198, 799, 200 Storbritannia, marine: dominans i Middelhavet ved utgangen av 1940, 21; bombardement av Bardia, 30; base på Malta, 74; slagskip angrepet på Alexandria havn, 86; angrep på aksens forsyningsruter til Afrika, 107 Streich, Johannes, ved Tobruk, 67 Stridsvogner: italienske, 12, 21, 773, 115; Matilda, 20, 113; tyske narretanks, 61, 64, 65; Panzer III, 61, 773; Panzer IV, 61, 104, 773, 150-151; Grant (M3), 90, 773, 150; Sherman, 104, 773; Lee, 151, 160-767; Valentine, 172 Stumme, Georg, 107, 109 Sudan, 8, 20 Svartskjorter, 10-11 Sør-Afrika, tropper i Nord-Afrika, 91, 98-99

T Tanks, se Stridsvogner

207

Thoma, Ritter von: ved El Alamein, 112, 115; med Montgomery, 136, 137 Tobruk, 28-29; første allierte erobring, 31; britenes forsvar av byen, 66-68; byens verdi, 67; forsyningsrute, 67; første tyske angrep, 67-68; under beleiring, 46-47, 68-69, 84; under operasjon Crusader, 83, 87; allierte styrker i juni 1942, 91; kamper i juni 1942, 91; britisk kapitulasjon, 92 Torch, operasjon, 152-161; i sammenheng med britenes ørkenkrig, 105; allierte styrker, 140, 154; samling av invasjonsflåten, 140-141; kodenavnet, 141; invasjon i Alger, 144-145; invasjon i Oran, 145,152-153; invasjon i Casablanca, 146-149; amfibielandsettinger, 146-147; invasjon i Tunisia om vinteren, 149-151. Se også Tunisia Tunisia, kart, 166; viktig som base, 149,188; aksens styrkeoppbygging, 149; allierte invaderer, 150; vansker under invasjonen, 150; allierte fremstøt, 150-151, 162-169, 171-173, 174—187, 188-195; amerikansk mot tysk panser, 150; kampen om Longstop Hill, 151, 190-191; tysk offensiv, 162-167; tysk forsvar av Mareth-linjen, 163,168-169; kampene om det viktige Kasserine-passet, 164-167; britiske angrep på Mareth-linjen, 166, 171-172; kampene ved El Guettar, 174-175, 177-183; siste tyske forsvarsstillinger, 189; amerikansk fremstøt mot Bizerte, 192, 193-194; britisk fremstøt mot Tunis, 192-193, 194; inn i Tunis, 194, 196-197, 198; akse­ maktenes kapitulasjon, 195; aksemaktenes tap, 195; tyske og italienske fanger, 195, 202-203; allierte tap, 195; allierte ønskes velkommen i Tunis, 198-201 Tyskland, flyvåpen: angriper britene i Middelhavet, 31; angrep på lllustrious, 31 -32; angrep på Tobruk, 68, 92;

angrep på Malta, 72 -79, 89; styrker i Tunisia, 149; forsvar av Tunisia, 150 Tyskland, hær: Afrika-korpset dannet, 33; styrker sendt til Libya, 33, 42; «Spøkelsesdivisjonen», 40, 60-61; i ørkenen, 50-57, 59; felttoget i Russland, 83; PanserGruppe Afrika dannet, 83; agenter rapporterer Torcharmadaen, 144; okkuperer Vichy-Frankrike, 149; styrker i Tunisia, 149; stanser alliert vinterinvasjon i Tunisia, 150-151; offensiv i Tunisia, 163-167; angriper i Kasserine-passet, 165-167; Armé-Gruppe Afrika dannet, 168; forsyninger til Tunisia, 188; kapitulasjon, 195; krigs­ fanger ved felttogets slutt, 202-203. Se også Afrikakorpset; Armé-Gruppe Afrika; Panser-Armé Afrika; Panser-Gruppe Afrika

USA, opprettholder forbindelse med Vichy-Frankrike, 141 USA, flyvåpen: angriper forsyningstransporter til Tunisia, 192; angrep i Tunisia, 192, 193 USA, hær: styrker i operasjon Torch, 140; invasjonen i fransk Nord-Afrika, 140-147, 149-151, 152-161; panservåpen under invasjonen i Tunisia, 149, 191—194; for­ hold til franskmennene i Nord-Afrika, 159; uerfarne trop­ per i Tunisia, 162, 165; tropper sterkt ubeskyttet i Tunisia, 163; tap i Tunisia, 164, 195; retrett til Tunisias vestrygg, 164; forsvar av Kasserine-passet, 164-167; forsvar av Thala, 167; angrep på Mareth-linjen, 169, 171; i Tunisia, 174-183; dårlig rykte, 189; angrep mot Bizerte, 189, 193-194; kampen om høyde 609, 190-191, 192; tap ved høyde 609, 192; seiersparade i Tunis, 198

I

208

V Valiant, angrepet fra dvergubåt, 86 Vestørkenen, 50 Victor Emmanuel 111 (konge av Italia), 25

W Walney, ved invasjonen i Oran, 145 Ward, Orlando, ved invasjonen i Tunisia, 162 Warspite, 30 Waters, John K., 150 Wavell, Archibald, 30; hjelpen til Hellas, 22,31; konflikt med Churchill, 22, 23, 31; plan for motoffensiv i Egypt, 23, 26, 28-29; om tidspunktet for den tyske offensiv i Libya, 63; om forsvar av Cyrenaica, 63; beordrer O'Connor til a lede retrett, 65; beordrer Tobruk forsvart, 66; igangsetter motoffensiven Battleaxe, 67, 70,71; beordrer motoffensiv Brevity, 70; felttog på Kreta, i Syria og Irak, 70; overført til India, 71 Wechmar, Irmfried von, ved El Agheila, 63-64 Westphal, Siegfried, 188 Wimberley, Douglas, om prisen for EI Alamein, 115

0 Ørkenkrig, 21, 48-59; samenlignes med sjøkrig, 21; proviantdepoter, 26; Rommels taktikk, 36; vind, 52-53; vann, 54—55 Ørkenreven, 36. Se også Rommel