Kamp om Stillehavsøyene 8205121206, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Amerikanske marinesoldater rykker fram under kraftig ild på øya Betio i Tarawaatollen i november 1943. Denne lille øya, som var mindre enn en kvadratkilometer, strittet av japanske forsvarsanlegg og var scenen for et av de blodigste slag i Den annen verdenskrig.

KAMP OM STILLEHAVSØYENE

ANNEN VERDENSKRIG ELVE

CPRERSKOLE BIBLIOl eket

AV RAFAEL STEINBERG OG TIME-UFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV RICHARD BLINDHEIM

■

EmI Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

GYLDENDAL NORSK FORLAG

Forfatteren: RAFAEL STEINBERG var krigskorrespondent i Korea for International News Service og TIME. Han var i mange år stasjo­ nert i Japan som korrespondent for News­ week og andre publikasjoner og ble senere sjefsredaktør for Newsweek International. Steinberg har bl.a. skrevet Postscript from Hiroshima (en bok om de overlevende etter atombomben) og to bind av TIME LIFE-serien Foods of the World: The Cooking of Japan og Pacific and Southeast Asian Cooking, dessuten et bind i serien Human Behaviour, Man and Organization.

ROBERT SHERROD var TIME-LIFE's første korrespondent i Stillehavsområdet etter Pearl Harbor. Han dekket kampene om Aleutene og om Tarawa, Saipan, Iwo jima og Okinawa, og skrev senere to bøker, Tarawa: The Story of a Battle og On to Westward, som var basert på hans øyenvitneberetninger fra disse kampene. I 1950 laget han teksten til Life's Picture History of World War II. Sherrod ble i 1955 redaksjonssekretær for Saturday Evening Post, i 1962 redaktør.

Konsulentene: Tidligere oberst JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill, The Battle of Saratoga og A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in America: The Era of the Ameri­ can Revolution, 1775-1795 og Military Uni­ forms in America: Years of Crowth, 17961851, og har vært medarbeider i The West Point Atlas of American Wars. HENRY H. ADAMS er tidligere orlogskaptein som under annen verdenskrig tjenestegjorde på destroyeren U.S.S. Owen under operasjo­ nene i det sentrale Stillehavet. Han er født i Ann Arbor, Michigan, og studerte ved univer­ sitetet i Michigan. Adams fikk sin M. A. og Ph. D.-grad ved universitetet i Columbia. Etter annen verdenskrig ble han professor ved U. S. Naval Academy i Annapolis, Maryland, og senere ble han sjef for English De­ partment ved Illinois State University. Blant hans bøker kan nevnes: 1942: The Year That Doomed the Axis, Years of Deadly Peril, Years of Expectation, Years to Victory og Harry Hopkins: A Biography.

Authorized Norwegian edition © 1979 Time-Life

international (Nederland) B.V. Original English language edition published in the United States by © 1978

Time-Life Books Inc. All rights reserved. First European English language printing 1980 No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior

written permission form the publisher, except that brief passages may be quoted for reviews.

Printed in Spain by Arts Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1980

ISBN 82-05-12120-6 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

D.L. TO-453-80

ELVERUM LÆRERSKOLE

biblioteket

gqo.50

ELVERUM LÆRERSKOLE BIBLIOTEKET

KAPITLENE

1 Operasjon Skolisse

18

2 Tredemølle i Papua

46

3 Oppover Salomon-stigen

72

4 Leksjoner i atoll-krigføring 104 5 MacArthurs vei tilbake 132

6 Blod, sand og korall 166

BILLEDREPORTASJENE Stille før stormen

6

De alliertes øyne og ører

36

En pinefull vei mot seier

58

Kenneys flygende djevler

92

Dødssonen ved Tarawa 120 Marinens flytende baser

152

Pelelius kvaler

184

«Seabees»

192

Litteratur

204

Andre bidrag

204

Illustrasjoner

205

Register

206

INNHOLD

japanske soldater underviser landsbyfolk på Ny-Guinea i sång - en indoktrinering som var vanlig under okkupasjonen.

7

EKSOTISK TJENESTE I TROPISK PARADIS I krigens tidlige dager var japanerne en uslåelig styrke i Stillehavet,

de forflyttet seg uanstrengt fra seier til seier og fra øy til øy. Nesten Bakkemannskaper ved Rabaul-basen vinker farvel med japanske flagg til flygere som kanskje ikke kommer tilbake.

uansett hvor de gikk i land, fant de rolige idyller med snøhvite strender, stråhytter, kokospalmer og mørkhudete mennesker

iført saronger, bastskjørt eller lendekleder. Erobrerne innrettet seg raskt etter en rutine som kombinerte krigens anstrengelser med passende fritidsaktiviteter. Om dagen

fløy pilotene krevende tokter over Ny-Guinea og Salomon-øyene, mens bakkemannskapene - som ennå ikke var utstyrt med radar

- sveipet himmelen med kikkerter og lyttet etter duren fra allierte fly. For de fleste var imidlertid dagen slutt klokken 17, og deretter

var mulighetene mange. Soldatene dro på fisketur i lagunene og elvene, og brukte kamuflasjenett som garn. De spilte kort og

svømte. De sanket kokosnøtter i palmene, og byttet med de innfødte, sigaretter og hermetikk mot fersk frukt - bananer,

papaya og mango.

Inntil skipsrutene ble avskåret i slutten av 1943, bragte skip fra Japan regelmessig nyheter, post, filmer, dansere, sangere og

pakker med forskjellig knask og søtsaker. Særlig velkomne var de såkalte «Bekvemmelighets-kvinnene», prostituerte som meldte

seg frivillig til tjeneste i krigssonene for å redusere stresset og øke moralen blant troppene. Ved den japanske hovedbasen Rabaul i det sørvestlige

Stillehavet var tilbudene så mange og varierte at nyankomne ofte hadde vansker med å tro at de var kommet til en krigssone. Men

etterhvert ble det mindre anledning til slikt slaraffenliv. Dagene

var glovarme på Rabaul som på andre utposter, og drikkevannet måtte fraktes med skip eller samles i sisterner når det regnet.

Moskitoene opptrådte i svermer og tropesykdommene florerte.

Soldatene fikk tropefeber, skarlagensfeber, dysenteri og malaria. Og etterhvert som den allierte krigsmaskinen rullet nærmere, sto japanerne på øyene plutselig overfor en uviss fremtid. Øyene de hadde sett på som paradiser bare noen måneder tidligere, så nå

ut til å kunne bli deres siste hvilesteder.

«Bekvemmelighets-kvinner», som reiste nesten overalt med de japanske styrkene, slapper av ombord i et transportskip på vei til fronten.

’■

; .

satte seg på maten hver eneste gang en rasjon ble åpnet.

Utrolig nok skulle Kawaguchi gjenta Ichikis feilgrep. Han fant

Soldatene utviklet snart en egen teknikk med å spise, riste fluene

ut at han kunne innta Lunga Point med de styrkene han haddé for

av skjeen med en ny bevegelse, og så føre skjeen raskt til munnen

hånden, til tross for at hans overordnede hadde gitt ham ordre

med en tredje håndbevegelse. Feberherjede soldater begynte å

om å rekognosere først for å se om forsterkninger var påkrevd.

melde seg på sykestuen - og malariaen skulle tilslutt vise seg å

Han hadde planer om personlig å motta Vandegrifts overgivelse,

kreve flere ofre blant de amerikanske marinesoldatene enn de

han hadde til og med pekt ut stedet der det skulle skje.

fiendtlige kulene. Mange som ikke viste synlige tegn på

Kawaguchis hovedstyrke hadde landet øst for Henderson, i

sykdommen, ble likevel sløve og likegyldige - de kunne falle

nærheten av Ichikis opprinnelige base i området ved Tavu Point,

sammen på patrulje og så nekte å gå videre før de ble truet med å

og generalens plan gikk ut på å lede styrken rundt og gjennom

bli forlatt. Noen nektet å ta medisinen Atabrine, som ville ha

jungelen for å slå til mot flyplassen fra innlandet. En annen del av

hjulpet, fordi de trodde den gjorde dem impotente. Sykepleiere

Kawaguchis styrke skulle samtidig angripe fra øst over den

ble postert ved matkøene med ordre om å påse at hver mann

samme elven hvor Ichikis menn sloss, mens en tredje styrke skulle

svelget en pille før han fikk mat.

slå til fra landsbyen Kokumbona vest for marinestyrkene.

«Dag for dag,» skrev Vandegrift, «så jeg soldatene mine bli

Japanske kryssere og bombefly var klare til å støtte angrepet fra

stadig magrere. Selv om slanke marinesoldater er å foretrekke

sjøen og luften. Såsnart Henderson var erobret skulle andre

fremfor tykke, begynte disse troppene å bli for slanke.»

flyenheter fra Rabaul lande og besette den. Endog datoen for

«Kaktus-flyvåpenet» var en styrke for Vandregrifts forsvar av

dette var fastsatt: 13. september.

strandbeltet, men gjorde det samtidig til et mer utsatt mål.

Mye gikk galt for japanerne helt fra starten. Mens Kawaguchi

Japanske fly fra Rabaul angrep Henderson Field ustanselig, og

startet marsjen vestover gjennom jungelen, gikk 1. marinejeger-

midt i september satte japanerne i gang en ny kampanje for å

bataljon til angrep på basen hans, uskadeliggjorde de store

erobre den fra bakken. Oberst Ichikis skjebnesvangre forsøk

kanonene og radioutstyret, og ødela matforsyningene med en

tidligere ble ikke gjentatt. Denne gangen var det langt flere menn

metode som fikk karakteristikken «uortodoks, men effektiv» i en

- deriblant Ichikis annen halvdel av elitesoldater.

rapport. (Soldatene gjorde sitt fornødne på provianten.) Den

Styrkene, som ble ledet av generalmajor Kiyotake Kawaguchi,

japanske styrken hadde lagt ut på marsjen gjennom jungelen

ble fraktet til Guadalcanal med skip under admiral Tanakas

uten innfødte veivisere eller pålitelige kart, de ble stanset av søle

kommando. Tanaka hadde mistet ett av sine transportskip like

og regn og ganske snart desorganisert og spredt. Kawagachi

etter slaget om de østlige Salomon-øyene, og nå mente han at

kunne ikke koordinere den kompliserte operasjonen han hadde

den eneste måten å få landsatt styrker på var ved å benytte

planlagt uten pålitelig radiokommunikasjon.

japanske tropper på Shortland-øya i Salomon-kjeden gjør seg klare til å gå ombord i lektere som skal bringe dem sørover gjennom «Sprekken» og landsette dem på Guadalcanal. Slike lektere, kryssere og destroyere landsatte tropper og forsyninger om natten for å unngå amerikanske fly og skip. Marinesoldatene kalte disse nattlige operasjonene for «Tokio-ekspressen».

32

Vandegrift og staben hans gjettet at det fiendtlige angrepet

marinekompani opp i små lommer mens de taktfast ropte

ville finne sted langs en lav, gressbevokst ås ca. halvannen

«Amerikansk marinesoldat være død i morgen». De krysset

kilometer sør for flystripen, omtrent parallelt med Lunga-elven.

gressletten, trakk seg tilbake under artilleribeskytning, regrupper-

Edsons bataljon fikk i oppdrag å forsvare åsen og ble postert

te og rykket fram igjen. Edson løftet av røret på sin felttelefon for å

nederst langs åssiden i retning av Lungas østlige bredd. Edson

gi kompaniets kaptein ordre om å trekke tilbake så mange som

visste at han lå på rett sted da et japansk fly av typen Betty slapp

mulig av sine soldater. Stemmen i den andre enden svarte meget

et knippe bomber nøyaktig langsetter selve åskammen.

formelt og stakkato: «Vår situasjon her, oberst Edson, er utmerket.

Om kvelden den 12. september var stemningen meget spent i

Takk skal De ha, oberst.» Edson visste at ingen av hans offiserer

Vandegrifts hovedkvarter. Det var kommet flere fly til flyplassen,

snakket slik, det måtte være fienden som var på linjen. Han

men mange andre var gått tapt i kamp og ved ulykker, som blant

plukket ut en korporal med jernrøst og fikk ham til å brøle mot

annet skyldtes den bombede rullebanen. Mangel på bensin,

kompaniets stilling: «Røde Mike sier det er okay å trekke seg til­

bomber og oksygen begrenset bruken av de flyene som var

bake.» Bruken av Edsons kallesignal gjorde det klart at meldingen

flydyktige. Vandegrift hadde en bataljon i reserve, resten av

var ekte, og kompaniet kjempet seg tilbake oppover åskammen.

hans «slanke» marinesoldater befant seg i forsvarsposisjon. Og

Japanerne kjørte Edsons styrker til siste skanse på åsen, bare

admiral Ghormley sendte melding om at marinestyrkene på

1,6 kilometer fra flyplassen. Men reservekompanier rykket snart

Guadalcanal ikke lenger kunne stole på støtte fra sjøen eller

inn for å tette forsvarslinjene, og divisjonens artilleri skjøt fra

luften på grunn av den japanske flåteoppbyggingen ved Rabaul.

åskammen. Ved daggry hadde Kawaguchi sluppet opp for friske

Divisjonens operasjonsoffiser fikk i all stillhet i oppdrag å

reserver, og deretter ble japanerne som fortsatt befant seg oppe i

utarbeide en plan for tilbaketrekning til fjellene bak.

åsen beskutt av P-39 jagerfly fra Henderson Field. Kawaguchi ga

Slaget om Bloody Ridge begynte samme kveld klokken 21 med

ordre til retrett.

kraftig beskytning fra japanske krigsskip utenfor, etterfulgt av et

Hans øvrige to angrepsstyrker, som rykket fram langs kysten

utbrudd med gevær- og bombekaster-ild. Japanske soldater ålet

øst- og vest for Henderson, kom ikke bedre ut. De klarte ikke å

seg gjennom buskaset for å kartlegge amerikanernes stillinger.

trenge gjennom marinestyrkenes stillinger og ble drevet tilbake.

Dagen etter trakk Edson seg tilbake til et høyere punkt, og

Ute til sjøs hadde den japanske flåten rolig avventet beskjed om

etterlot seg et gressbevokst ingenmannsland mellom sine egne og

at Henderson var falt. Da Kawaguchi sendte melding om at

japanernes linjer. «Nå eller aldri,» sa han til sine menn. «Det er bare

operasjonen var mislykket «trampet vi med føttene i bittert

oss mellom flyplassen og japsene. Slipper vi taket, mister vi

raseri», som en japansk kaptein forteller det. I sitt hovedkvarter på

Guadalcanal.» Samme natt rykket Kawaguchis bataljoner fram i

den japanske øya Truk nesten 2 000 kilometer mot nord,

høyt tempo langs østbredden av Lunga fra terrenget sør for

besluttet admiral Yamamoto at det trengtes en hel divisjon for å

åskammen, tok seg opp til åskammen og splittet et helt

gjenerobre Guadalcanal. I sitt hovedkvarter i Noumea, 1 300

33

kilometer mot sørøst i Ny-Caledonia, revurderte admiral Ghorm-

viseadmiral William F. «Bull» Halsey Jr., som nettopp hadde

ley situasjonen og avgjorde at han kunne sende forsterkninger til

erstattet Ghormley som øverstkommanderende i det sørlige

Guadalcanal likevel.

Stillehav.

For 600 av Kawaguchis folk var prøvelsene slutt. For resten av

Kampanjen tok form av en serie flåtetrefninger på spredte

styrkene, enten de var såret eller ikke, ventet verre ting. De hadde

steder i farvannene rundt Guadalcanal. 26. oktober førte harde

regnet med å spise amerikanske rasjoner på Henderson Field den

kamper utenfor Santa Cruz-øyene til alvorlige skader på to

14. september. Nå måtte de ta seg fram gjennom fjellene til de

japanske hangarskip og en krysser, samt et tap på 100 fly. Den

japansk-okkuperte områdene i vest, og de hadde ikke noe å spise.

amerikanske flåtestyrken, som var mindre, led et enda kraftigere

De skrapte barken fra trærne, gnog på geværremmene av lær,

tap. Hangarskipet Hornet og en destroyer ble senket, 74 fly gikk

grov opp røtter og kjempet seg videre. De passerte likene av

tapt, og hangarskipet Enterprise, det nye slagskipet South Dakota,

kamerater, med armene strakt i været som om de prøvde å få tak i

en krysser og en destroyer ble påført skader.

noe. Befalet måtte piske de yngre soldatene for å holde dem

Tre dagers kamper i midten av november, som i den

gående. «Vi er ikke annet enn skinn og ben, bleke og ville menn,»

amerikanske marinens annaler har fått den kollektive betegnelsen

skrev en av japanerne som klarte å få med seg dagboken. «Jeg er

Slaget om Guadalcanal, fant sted nærmere selve øya - utenfor

blitt som et primitivt menneske.»

Kapp Esperance og Tassafaronga-odden. Amerikanerne mistet to lette kryssere og syv destroyere, og fikk skader på syv andre skip. I

I oktober ble en hel divisjon fra den japanske 17.armé under

tillegg ble sjefene for to av de tre amerikanske enhetene,

generalløytnant Haruyoshi Hyakutake sendt inn mot marinestyr­

viseadmiralene Daniel J. Callaghan og Norman Scott, drept i

kene. En måned tidligere ville Hyakutake trolig ha lykkes, men nå

trefningene. De japanske tapene besto av 13 senkede skip - blant

var også general Vandegrift forsterket med flere marinesoldater,

dem to slagskip, en tung krysser, tre destroyere og syv

flere fly og den store hærstyrken som var tiltenkt som

transportskip - og ni skadede skip. Ytterligere fire transportskip

forsterkninger da Guadalcanal-offensiven opprinnelig ble plan­

ble ødelagt av fly fra Henderson-basen etter at de var kjørt på

lagt. Dessuten var Henderson-flyplassen blitt forsterket med nok

grunn ved Tassafaronga-odden. Over 6 000 japanske soldater

en rullebane.

som skulle forsterke general Hyakutake mistet livet.

Den japanske divisjonen gikk i land ved Kokumbona, samme

Den siste trefningen, om natten den 30. november, utenfor

område som en del av Kawaguchis styrker startet fra i september,

Tassafaronga-odden, kostet amerikanerne en krysser, mens tre

og satte igang en offensiv som var nesten en tro kopi av

andre fikk omfattende skader. Bare en av den japanske styrken på

Kawaguchis, bare i større målestokk. Offensiven besto i en

åtte destroyere gikk tapt. Til tross for skadene de påførte

slitsom, dårlig planlagt marsj gjennom jungelen, fra vest denne

amerikanerne, trakk japanerne seg tilbake og tok med seg

gangen, et nattlig angrep på en sterk amerikansk forsvarslinje like

troppene og forsyningene de hadde planlagt å sette i land på

ved Bloody Ridge, avledningsangrep som ikke var koordinert og

Guadalcanal. Etter dette klarte de ikke å få inn annet enn små

et påfølgende, vanærende nederlag. Hyakutake konsentrerte seg

troppeenheter og forsyninger - tilsammen ca. 1 000 mann.

deretter om å forsvare øyas vestlige ende mot stadig større

For amerikanerne var farvannet rundt Guadalcanal nå befridd

amerikanske patruljer. Han ventet nå på at den japanske marinen

for den fiendtlige truselen. I begynnelsen av desember begynte

skulle komme ham til unnsetning.

flere og flere skip å ankomme med friske forsyninger av tropper

Den japanske marinen hadde intensjoner om å gjøre akkurat

og materiell.

dette. Ved utgangen av oktober rykket den inn og tok full kontroll

9. desember reiste general Vandegrift og hans 1. marinedivi­

over farvannene rundt Guadalcanal. Kampanjen varte hele

sjon til en velfortjent hvile i Australia. De hadde holdt stand mye

november måned og skulle bli det som en amerikansk historiker

lenger enn offensivens planleggere hadde regnet med, og de

beskriver som «en røff skole for den amerikanske marinen». Leder

hadde utstått japanske angrep fra sjøen, fra land og fra luften, og

for amerikanernes anstrengelser var den barske og pågående

de hadde klart seg til tross for magre rasjoner og mange slags

34

sykdommer. For dette fikk 1. marinedivisjon spesiell heder av den amerikanske presidenten.

Det 132. regimentet i Americal-divisjonen fikk etterhvert

kontroll over et styrkepunkt ved navn Gifu. Dette frarøvet

Avdelingen ble erstattet på Guadalcanal av 2. marinedivisjon

japanerne en vital del av overblikket, de kunne ikke lenger

og to hærdivisjoner - Americal-divisjonen og den 25. divisjonen,

observere hva som foregikk i strandbeltet ved Lunga-neset.

med generalmajor Alexander M. Patch som sjef for det

Tilslutt ble de ganske enkelt isolert. Patch hadde forandret taktikk:

nyopprettede 14. korps. I løpet av januar måned konsentrerte

endel av Mount Austen forble på japanske hender, men Patch

Patch mye av sin oppmerksomhet på Mount Austen, en høyde på

besluttet seg for å sende troppene sine rundt, og de satte kursen

500 meter hvor et antall japanere hadde forskanset seg. Den lå i

mot Hyakutakes hovedstyrke.

underkant av 10 kilometer sørvest for Henderson Field og hadde

Hyakutake selv og staben hans hadde allerede forlatt øya for å

klart utsyn til flyplassen, til skipene som losset og til enhver

reise til den store japansk-besatte øya Bougainville i de vestlige

troppebevegelse i området ved Lunga-neset.

General Vandegrift hadde opprinnelig tenkt å ta Mount

Salomon-øyene, nærmere Rabaul. Endel andre høyere offiserer var også forsvunnet og hadde forlatt sine soldater.

Austen såsnart han var kommet i land med styrkene sine, men ga

Tre mørke netter tidlig i februar 1943, mens amerikanske

opp dette da han oppdaget at det lå mye lenger fra Lunga enn

soldater nærmet seg Hyakutakes styrker fra to kanter, seilte de

kartene antydet - dessuten hadde han mer enn nok med å holde

siste «Tokio-ekspressene» ned gjennom «Sprekken» i stor fart. De

fast på strandbeltet. General Patch var nå overbevist om at

evakuerte Hyakutakes 13 000 syke, sårede og sultende overle­

erobring av høyden var en nødvendig innledning til en større

vende - alt som var igjen av 36 000 japanere som hadde kommet

offensiv mot general Hyakutakes hovedstyrke i vest. Åsen var i virkeligheten ikke en enkelt topp. Den besto av en

for å kjempe på det de nå kalte «Dødens Øy».

rekke bratte høyder, ispedd gressbevokste områder og tett jungel.

skrevet under kampene. Den inneholdt disse profetiske ord: «Det

Etter evakueringen ble det funnet en japansk rapport som var

Forsyninger måtte fraktes opp for hånd, mens de sårede måtte

må sies at suksess eller nederlag i gjenerobringen av Guadalcanal,

evakueres på bårer nedover bratte stier. Kampene var heftige og

og resultatet av det endelige sjøslaget som blir knyttet til den, er

ofte på kloss hold. Japanerne hadde forskanset seg i skyttergraver

skillet på veien som fører til seier for dem eller for oss.»

og huler, og måtte sprenges ut med bombekastere og håndgrana­

ter.

35

Bak fiendens linjer padler kystvakter ut til et amerikansk redningsfly med en flyger fra marinekorpset, som ble skutt ned over Segi-odden på Ny-Georgia i april 1943.

37

ET NETT AV SPEIDERE OG SPIONER Mens japanerne feide gjennom det sørvestlige Stillehav, beman­

net over 100 uredde allierte kystvakter ensomme, radio-utstyrte observarsjonsposter på øyer som var besatt av fienden. Disse Sjefen for kystvaktene, den australske kommandørkaptein Eric Feldt (midtre rek­ ke, nummer to fra venstre), sammen med sine medarbeidere mot slutten av krigen.

tidligere handelsmenn, plantasjeeiere, mineral-letere og offentlige

tjenestemenn var rekruttert av den australske marinen og hadde til oppgave å overvåke bevegelsene til japanske skip, tropper og fly langs et havstykke på 4 000 kilometer, som strakte seg fra Ny-

Guinea til Ny-Hebridene. Meldingene ble sendt over radio til de allierte hovedkvarter. Ved en anledning førte en melding fra

kystvakten Jack Read på Bougainville i Salomon-øyene til at amerikanske fly skjøt ned 36 av 44 japanske fly som var underveis

til Guadalcanal. I tillegg til etterretningsvirksomheten reddet kystvaktene nedskutte, allierte flygere og hundrevis av overlevende fra

fartøyer som ble senket av japanerne. Blant disse var besetningen på løytnant John F. Kennedys PT 109. Om denne organisasjonen skulle lykkes var sterkt avhengig av velviljen - og ofte motet - til mange lokale innbyggere. Noen av

disse satte livet inn i alliert tjeneste som speidere, førere, bærere og spioner. En speider, Jacob Vouza (høyre), ble tatt til fange av en

japansk patrulje da han vendte tilbake fra et oppdrag på

Guadalcanal i august 1942. Japanerne oppdaget snart at han gikk

med et lite amerikansk flagg, som en marinesoldat hadde gitt

ham. Da Vouza nektet å svare på spørsmål, bandt de ham til et tre og dengte ham med geværkolbene. Da han fortsatt tiet stakk japanerne ham fem ganger i brystet med en bajonett, skar

strupen over med et sverd og etterlot ham som død. Men Vouza

gnagde over surringene og halvveis krøp og sjanglet fem kilometer til en amerikansk stilling. Før han stupte på grunn av blodtapet klarte han så å avgi den beste rapporten som til da var

mottatt om de fiendtlige styrkene på øya. «Kystvaktene reddet Guadalcanal,» sa admiral William F.

Halsey Jr., øverstkommanderende for det sørlige Stillehav, «og Guadalcanal reddet Stillehavet.»

38

Iført amerikansk uniform viser den innfødte speideren Jacob Vouza fram et erobret japansk sverd. Vouza fikk senere medaljen U.S. Silver Star for sitt arbeid.

39

OVERVÅKNING FRA GODE SKJULESTEDER

Kystvakter speider etter japansk aktivitet ved Salamaua på Ny-Guinea i 1942.

Godt kamuflerte kystvakter bemanner en hemmelig observasjonspost i skjul av tett jungel.

Seilbåten Waiai, som Donald Kennedy brukte i sitt arbeid, ligger for anker i en avsides lagune.

40

På sine omhyggelig kamuflerte skjulesteder på strendene, i åsene og på fjelltoppene tilbragte kystvaktene lange og spente dager med å speide over horisonten etter tegn til japansk aktivitet. Når det var noe å rapportere brukte de teleradio, som kunne sende muntlige meldinger 650 kilometer og meldinger i morse inntil 950 kilometer. De allierte kontrollstasjo­ nene lyttet kontinuerlig på kystvaktens «X»frekvens, og nyheter om japanske troppe-, flåte- eller luftbevegelser kunne spres over hele Stillehavet i løpet av få minutter. Japanerne fant det nesten umulig å oppda­ ge kystvaktenes skjulesteder fra luften, men de fanget opp radiosignalene deres og brukte radiopeilere til å sirkle dem inn. Japanske patruljer finkjemmet øyene hvor kystvaktene holdt til. De allierte spionene fikk varsel fra lokalbefolkningen om at japanerne nærmet seg, og flyktet til fots eller i båt til avsideslig­ gende steder hvor kasser med proviant var omhyggelig bortgjemt. På ett slikt sted på Guadalcanal var det 110 kasser med proviant, 93 sekker med ris, 200 kanner med parafin, og - 50 kasser med whisky. Forsyningene til kystvaktene ble sluppet ned fra fly, og mer sjelden bragt i land fra ubåter. Men flyslippene var ofte vanskelige å arrangere og ikke alltid nøyaktige. Derfor måtte kystvaktene også stole på det som vokste vilt eller det som deres innfødte venner kunne skaffe - poteter, taro-røtter, kokosnøt­ ter, bananer og melon-lignende frukt ved navn pau-pau og, av og til, gresskar. Enkelte av kystvaktene var heldige nok til å kunne bemanne utposter som var så avsides­ liggende og sikre at de kunne nyte et nokså komfortabelt liv. Donald G. Kennedy (nede høyre) overtok en plantasje ved Segi Point på New Georgia og gjorde den om til en effektiv, tropisk leir. Når han fikk besøk likte Kennedy å servere drinker på verandaen, og han pleide å spise ved et bord som var dekket med sølvtøy og ren duk. Tjenere i hvite jakker serverte, mens vaktpostene patruljerte utenfor og pas­ set på en celle med japanere som var kommet plantasjen for nær.

Teleradio-operatoren og assistenten svetter i sin underjordiske hule mens de bemanner sentralen for samtlige kystvakter på Salomon-øyene.

Donald Kennedy (i midten) serverer te for militærpersonell som var kommet til skjulestedet hans på Ny-Ceorgia for å drøfte invasjonsplaner.

41

Den piperøkende Jack kead reddet amerikanske nonner.

De fire nonnene som ble reddet fra Bougainville sammen med forstanderinnen, M. Frands (nummer to fra venstre).

Den amerikanske u-båten Nautilus, som fraktet nonner og sivile bort fra Bougainville nyttårsaften 1942, legger ut på et annet oppdrag.

KYSTVAKTENES FARLIGE OPPDRAG Å holde seg i dekning var livsviktig for kystvaktene, men det var anledninger da de risikerte alt for å hjelpe folk i nød - som for eksempel å plukke opp flygere eller sjøfolk fra det åpne havet. Selv om kystvaktene klagde litt over disse folkene, som de kalte for «losjerende», så gjorde de sitt beste for at de skulle føle seg hjemme. Nick Waddell, en kystvakt på Choiseul på Salomon-øyene, førte

42

gjestebok og dannet «Gummiflåte-klubben», en klubb som besto av reddede allierte flygere. Hver enkelt fikk et medlemsbevis, og måtte love å drikke seg full hvert år på dagen for redningen. Kystvaktene reddet også mange øyebeboere, landeiere, mineral-letere og misjonærer som trodde de kunne forbli på de japanske okkuperte øyene som nøytrale borgere. Blant dem som ikke ønsket å reise var fire nonner som var sendt til Bougainville i 1940 av en orden i California, St. Josefs Søstre. Kystvakten Jack Read på Bougainville var klar over grusomhetene japanerene hadde begått an­

dre steder på Salomon-øyene, og han visste hvilken skjebne nonnene gikk i møte dersom de fortsatte misjonsvirksomheten. Han sendte en appell over radio direkte til admiral Halsey om å få evakuert nonnene og 25 andre sivilpersoner. En bekmørk nyttårskveld 1942 ventet den amerikanske u-båten Nautilus utenfor Teop Harbor på Bougainville. Jack Read ventet med flyktningene sine på stranden, og signaliserte med bål og et hvitt laken. I et kappløp med dagslyset - og eventuelle japanske patruljebåter - gjorde lettbåten fra Nautilus to turer i land og bragte hele gruppen i sikkerhet.

En 19-årig japansk Zero-pilot er tatt til fange etter å ha krasjlandet og står stiv av skrekk med sammenbundne hender på Ny-Georgia i 1942. Høvdingen på øya (med lykten) overvåker varetekten. Slike innfødte fikk gjerne en sekk ris for hver alliert eller fiendtlig flyger de overleverte.

Løytnant i marinekorpset Milton N. Vedder venter i en båt på sjøflyet som skal bringe ham ut fra det japansk-okkuperte Ny-Georgia i april 1943. Vedder hoppet ut i 100 meters høyde etter at flyet hans var truffet i en luftkamp. Han padlet 10 kilometer i en gummibåt til Ny-Georgia, hvor han beseiret de lite vennligsinnete innfødte ved å blåse røykringer. Kystvakter ved Segi Point sørget for at han ble evakuert.

43

44

45

Like etter mørkets frembrudd den 21. juli 1942 begynte japanske tropper å gå i land på nordkysten av den delen på Ny-Guinea som

var kjent under navnet Papua. Neste dag forsøkte allierte flygere å stanse invasjonsstyrkene ved å fly 81 tokter, der de slapp 48 tonn

bomber og skjøt 15 000 skudd mot landingsområdet. De ble imidlertid hindret av dis, og dette førte til at de ikke klarte å uskadeliggjøre mer enn ett transportskip, ett landgangsfartøy og

ett sjøfly. Klokken 09.15 hadde invasjonsstyrken slått tilbake

angriperne og var på vei tilbake til Rabaul for å hente forsterkninger. Japanske soldater, som var kommet i land på stranden øst for landsbyen Gona med sin lille anglikanske

misjonsstasjon, samlet sammen sakene sine og hastet innover mot jungelen. De var godt dekket av disen og den frodige

vegetasjonen, og svermet raskt og lydløst innover øya. Det endelige målet var Port Moresby, en liten kystby som lå

bak fjellkjeden Owen Stanley på det sørlige Papua. Port Moresby

lå bare 480 kilometer over Torres-stredet fra det australske fastlandet, og var på seks måneder vokst til å bli en større alliert

base, et bolverk mot et eventuelt japansk angrep på Australia og et livsviktig utgangspunkt for flyangrep mot det japansk-

okkuperte Lae og Salamaua i det østlige Ny-Guinea.

Japanerne hadde planlagt en offensiv mot Port Moresby i flere måneder. De ønsket seg den allierte basen som et springbrett for

angrep mot Australia og som et brohode til basene i Lae og

Salamaua. Men det å ønske seg dette var en ting, det å gjennomføre erobringen noe annet. Ethvert fremstøt til sjøs ville bli hindret av

allierte krigsskip, slik japanerne bittert hadde erfart to måneder tidligere, da de ble stanset av hangarskipene i den amerikanske

Bakdøren til Port Moresby

stillehavsflåten under slaget om Korallhavet.

Mareritt gjennom jungel og sump

Ettersom forsøkene på å erobre Port Moresby fra sjøsiden og

«Port Moresby kan ikke skje her»

på å knekke de stadig mer effektive forsvarsverkene fra luften var

Kamuflerte sykkelryttere

mislykkede, hadde japanerne bestemt seg for et langt dristigere

Tilbakefall i granatregn

alternativ. De ville landsette en hær på nordsiden av Papua og

Ørkenkrigere i jungelen

forsøke å ta seg fram over de høye Owen Stanley-fjellene og

Et vendepunkt ved Milne-bukten Linen løper ut for japanerne

angripe Port Moresby bakfra. Selv om Port Moresby var beskyttet mot angrep fra sjøsiden,

Slitet i fjellene gjentar seg

og nå også mot luftangrep på grunn av nye og effektive flybaser,

«Ta Buna, eller kom ikke tilbake i live»

var det et lite smutthull i forsvaret. Fra administrasjonssenteret

Knockout mot Gona og Buna

Buna på det nordlige Papua, som igjen lå 15 kilometer fra Gona,

førte det en jungelsti over fjellene.

TREDEMØLLE I PAPUA

Fra Buna til den lille landsbyen Kokoda, en strekning på 80

foreløpig anslått til mellom 4 000 og 6 000 mann, en vellykket

kilometer, var stien relativt lett fremkommelig og gikk gjennom

ilandstigning ved Gona misjonsstasjon.» Johnston så ikke stien

jungelen og over den vannrike elven Kumusi på et sted som bar

over Kokoda som noen trusel mot Port Moresby. «Med unntak av

navnet Wairopi - «Pidgin-engelsk» for stålvaieren som bar

en liten strekning mellom Buna og Kumusi-elven,» skrev han, «er

hengebroen over elven. Det var en liten flystripe på et fjellplatå

stien umulig for mekanisert transport. Derfor virker det usannsyn­

ved Kokoda, med muligheter som forsyningsbase. Deretter

lig at japsene kan håpe på å forsøke seg på en invasjon av

smalnet stien betraktelig og fulgte stupbratte skråninger fra en

Moresby ved å trenge sørover gjennom fjellene.»

landsby til den neste gjennom et uhyggelig jungellandskap. Stien

General Morris betraktet også en slik invasjon som usannsyn­

buktet seg fram mellom mosegrodde trær og lianer, og solen

lig. Han var overbevist om at de inntil 4 300 meter høye Owen

klarte knapt å trenge igjennom til det råtnende løvet og sølen

Stanley-fjellene var en ugjennomtrengelig barriere for en inva­ sjonsstyrke. Selv fjellpasset med navnet «Åpningen», som gikk

under. Ett eneste feiltrinn kunne bety et fall mot avgrunnen.

Selv om den var vanskelig og farlig, kunne ikke stien gjennom

gjennom den sentrale delen av fjellmassivet, kunne bare forseres

Kokoda oversees som en mulig angrepsrute til Port Moresby. 9.

av soldater som gikk på én rekke. Det som japanerne tenkte på,

juni hadde general MacArthur skrevet til general Sir Thomas

mente han, var å etablere en flybase i Buna-Gona-området.

Blamey, sjefen for de allierte landsstridskreftene, for å informere

Morris hadde delvis rett. Kokoda-stien var virkelig ufremkom­

ham om etterretningsrapporter med «økende bevis for at

melig for større, mekaniserte militære fremstøt, men det gjaldt

japanerne viser interesse for å utvikle en rute fra Buna på

ikke for en ribbet infanteristyrke som var spesialister på jungel-

nordkysten gjennom Kokoda til Port Moresby». Uansett hvilke

krigføring, og som brukte bærere til å frakte forsyningene. Videre

hensikter fienden hadde, skrev han til Blamey, så var det av vital

arbeidet den japanske hær ut fra den grunnholdning at ikke noe

betydning at «ruten fra Kokoda vestover blir kontrollert av allierte

terreng var ugjennomtrengelig. Marsjen gjennom Owen Stanley-

styrker, spesielt i Kokoda-området».

massivet ble overlatt til generalmajor Tomitaro Horiis elitestyrker.

General Blamey på sin side sendte en ilmelding til generalmajor

De hadde ikke til hensikt å gi opp på veien.

Basil Morris, sjefen for de australske styrkene på Ny-Guinea, med ordre om å ta øyeblikkelige skritt for å hindre en japansk

Den første fasen av operasjonen skulle gjennomføres av oberst

landgang i Buna-området og for å sikre det krevende passet.

Yosuke Yokoyamas spiss på nesten 2 000 mann. Styrken hadde 1 200 innfødte som bærere og arbeidere, og skulle sikre seg

General Morris hadde bare begrensede ressurser til disposisjon,

kontrollen over stien mellom Buna og Kokoda samt drive

men 25. juni hadde han klart å opprette en spesiell enhet,

rekognosering langs fjellpasset. Når dette var gjort, skulle Horiis

Maroubra-styrken, som hadde i oppdrag å holde Kokoda. Styrken

hovedstyrke og det 41. infanteriregimentet under ledelse av

besto av en lett rekognoseringsenhet kjent som den papuanske

oberst Kiyomi Yazawa - som var barkede veteraner fra Malay-

infanteribataljon (PIB) - 280 innfødte soldater og 20 australske

felttoget - følge etter og gjennomføre fremstøtet mot Port

offiserer - pluss alle fem kompaniene i den 39. australske

Moresby.

infanteribataljon. Kompani B i denne bataljonen la på marsj mot

Yokoyamas tropper møtte bare lett motstand i begynnelsen.

Kokoda 7. juli, mens resten av bataljonen fortsatt lå i trening i Port

Kompani B i den 39. australske bataljonen, 129 mann i alt, sto

Moresby.

alene ved Kokoda, og soldatene i PIB utgjorde det eneste forsvaret

Som denne beskjedne omdisponeringen av tropper viser, ble

av Awala, 40 kilometer lenger oppe i retning av Buna.

ikke den japanske invasjonen betraktet som noen alvorlig trusel.

General Morris hadde alle odds mot seg.

Nyheten om landgangen ved Gona var mottatt med likegyldig­

I Port Moresby var det ingen fly som kunne frakte resten av

het. Den australske krigskorrespondenten George H. Johnston

Maroubra-styrken over fjellet, og den eneste måten å få fram

skrev en lakonisk rapport om begivenheten. «Ved daggry i dag

forsyninger på var med bærere. Morris kunne ikke gjøre annet

den 22. juli,» skrev han, «foretok en japansk invasjonsstyrke,

enn å beordre sjefen for 39. bataljon, oberstløytnant William T.

47

Kokoda-stien (prikket strek) -160 uveisomme kilometer for mennene som kjempet langs den - førte fra Buna på Ny-Guineas østkyst til Port Moresby, den allierte basen på sørøstkysten. / juli og august 1942 landsatte japanerne 11430 soldater ved Buna og Gona på Papua-halvøya (innfelt), og la ivei over Owen Stanley-massivet mot Port Moresby. Etter seks uker nådde de loribaiwa, bare 51 kilometer tra Port Moresby. Forsyningsmangel tvang dem så på retrett.

48

Owen, til å reise til Kokoda med det eneste flyet som kunne lande

Om natten og neste morgen regnet det kraftig. Midt på dagen

i fjellene. Der skulle han slutte seg til kompani C, som var på

fikk en australsk tropp øye på japanske soldater, som innsmurt

øvelse i området. Marsjen oppover stien mot Kokoda ville

med søle rykket lysløst fram mot flyplassen. Australierne drev

imidlertid ta minst åtte dager for kompani C, og i mellomtiden

dem tilbake med kraftig ild, men japanerne kom tilbake om og

måtte Owen forsøke å holde ut i Kokoda som best han kunne.

om igjen utover dagen og neste natt i stadig større grupper. Ta­

Sent på ettermiddagen 22. juli, før Owen kunne komme seg

pene var store på begge sider.

avgårde til Kokoda for å overta kommandoen der, fikk en patrulje

Ytterligere to japanske angrep ble slått tilbake neste morgen,

fra PIB øye på japanere som kom nedover stien. Noen kjørte

men australierne - som hadde lite ammunisjon og proviant igjen

sykkel, og alle bar grønne jungeluniformer, kamuflerte hjelmer og

- kunne ikke holde ut stort lenger. Sent på ettermiddagen steg et

grønn sverte i ansiktet og på hendene. Hver enkelt bar på et

merkelig kor fra de japanske stillingene. Da koret døde hen,

spann med ferdigkokt ris for å unngå å måtte gjøre opp ild, en

ropte en japansk stemme på engelsk. «Dere likte ikke det, gjorde

machete til å bane seg vei gjennom urskogen med og en skarp

dere vel?» Australierne brølte tilbake, «Det er det verste vi har

skuffe spesielt laget for bruk i jungelen, med gjennomhullet blad

hørt!» og føyde til noen velvalgte eder. Deretter bragte et vold­

for å unngå at den fuktige jorden satte seg fast.

somt bombardement fra bombekastere, maskingevær og hånd­

Etter dette satte en tropp fra kompani B avsted i full fart fra

granater australierne til taushet. De manglet tyngre våpen og

Kokoda til Awala. Der støtte australierne og papuanerne sammen

måtte langsomt trekke seg tilbake i dekning av regnet og mørket

med fienden neste dag. Japanerne spredte seg ut i en flanke-

mot Deniki.

manøver og pepret løs med bombekastere og maskingevær. De

Da de nærmet seg Deniki viste det seg at de australske stil­

oppskakede papuanerne flyktet inn i jungelen og soldatene fra

lingene ved den lille landsbyen lå under heftig angrep fra stor­

kompani B ble tvunget tilbake over den hissige Kumusi-elven. Der

parten av oberst Yokoyamas styrke. 39. bataljon var underlegen i

ødela de Wairopi-broen ved å fjerne boltene som festet

forholdet 3 til 1, og ble tvunget på retrett til Isurava, 8 kilometer

stålvaierne.

nedover stien. Tilbaketoget var så hastig at soldatene etterlot seg

Japanerne fikk raskt etablert en egen bro over elven og rykket

mesteparten av utstyret. De måtte bruke bajonettene, hjel­

fram mot Kokoda. Da oberst Owen kom til stedet 24. juli var det

mene og hermetikkbokser for å grave seg ned i de nye forsvar-

klart at den australske styrken ikke var noen likeverdig motstan­

stillingene.

der til fienden. Japanerne slo til ved daggry den 29. Etter to timers

Da oberstløytnant Ralph Honner ankom til Isurava den 16.

kamp, hvor oberst Owen mistet livet mens han kastet en

august for å overta kommandoen etter major Cameron ble han

håndgranat, brøt fienden gjennom forsvarslinjene og trengte

skuffet over synet som møtte ham. «Fysisk sett var de patetisk

australierne tilbake til retrettstillinger ved Deniki, en liten landsby

unge krigere i 39. bataljon i dårlig form,» skrev han senere.

sørvest for Kokoda.

«Mange av dem hadde stanset helt opp etter de harde kampene

I mellomtiden var det kommet australske forsterkninger til fots.

og på grunn av mangelen på mat, søvn og ly.» Det japanske

7. august var alle fem kompanier i 39. bataljon samlet i nærheten

angrepet på Isurava begynte 26. august. Australierne hadde bare

av Deniki. En liten styrke papuanske soldater utgjorde et tillegg til

fått lettere forsterkninger fra den 7. australske divisjonen, som var

bataljonen. Maroubra-styrken - under midlertidig kommando av

opplært i ørkenkrig og som hadde slåss i Nord-Afrika. Dessuten

major Alan Cameron - talte nå ialt 533 mann.

ville det ikke komme ytterligere forsterkninger: bare dagen i

Major Cameron la raskt planer for å gjenerobre Kokoda. Tidlig

forveien var japanerne gått i land i Milne-bukten på østspissen av

om morgenen den 8. august satte tre kompanier fra 39. bataljon igang med angrepet, mens resten ble igjen for å forsvare Deniki.

Ny-Guinea. Der forsøkte de å erobre flyplassen, som ville gjøre det mulig å slå til mot Port Moresby fra sørøst. Dette tvang

To av kompaniene ble hindret av intens japansk ild, men det

australierne til å holde igjen enhver styrke som opprinnelig var

tredje kompaniet kom seg usett gjennom en gummiplantasje og

tiltenkt Kokoda-operasjonen for å forsvare den allierte basen mot

inntok flystripen i Kokoda uten ett eneste tap.

et mulig frontalangrep.

49

Forsvaret av Isurava holdt til 29. august om morgenen, så

Milne-bukten, møtte de en så massiv mur av kuler at ikke en

begynte det å sprekke. Kampenes virkelighetsfjerne preg slo den

eneste japaner klarte å komme seg over stripen. Mens tapene ble

australske krigskorrespondenten Omar White: «Det var ikke ofte

raskt større og stridsvognene kjørte seg fast i sølen, begynte

noen fikk et glimt av fienden,» skrev han. «Jeg har sikkert hørt

angriperne å gi etter. Australierne gikk til motangrep med fly- og

replikken 'Du kan ikke se de små jævlenel' hundrevis av ganger i

artilleristøtte. 5. september var storparten av invasjonsstyrken

løpet av en dag.» White la merke til hvor lett japanerne infiltrerte

tilbake på stranden og gikk i all hast ombord i skip som var

de australske stillingene. «Patruljene deres hadde trengt langt inn i

kommet for å evakuere dem.

fjellene langs flankene av våre stillinger. De ignorerte stillingene

Slaget ved Milne-bukten ga de allierte sin første seier i Papua,

som vi gjerne ville forsvare, og trengte seg i stedet djervt gjennom

og fordi det fant sted før Guadalcanal-offensiven var avgjort, ble

det uveisomme terrenget i fjellene.»

dette også den første seieren over japanerne i større omfang på

I september var Isurava falt og australierne drevet på retrett.

den sørlige delen av det japanske fremstøtet mot Port Moresby

Det gikk imidlertid ikke fullt så glatt for japanerne ved Milne-

eliminert. Den japanske planen var nå helt og holdent avhengig

bukten. General MacArthur hadde forutsett forsterkning for

av general Horiis fremmarsj langs Kokoda-stien.

landjorden siden begynnelsen av stillehavskrigen. Med dette var

styrkene som allerede befant seg der. Disse besto av to jagerflyskvadroner fra det australske flyvåpenet og ca. 1 300 amerikanske

Etter Isuravas fall ble australierne drevet tilbake langs stien -

soldater. Sjefen for styrkene ved Milne, generalmajor Cyril A.

utmanøvrert, tallmessig underlegne og med mangel på mat og

Clowes, hadde dermed over 9 000 mann til disposisjon. Japaner­

utstyr. Forsyningene som ble sluppet fra luften, ble stort sett knust

ne på sin side angrep, som ofte ellers, med en altfor liten styrke -

mot bakken, falt langt fra målet eller forsvant i jungelen. Austra­

bare 1 900 mann.

lierne kunne ikke gjøre stort annet enn å forsinke den japanske

Et kraftig regnskyll sparte de japanske landgangsstyrkene for

fremrykningen.

stridsvogner den smale kyststripen og satte kursen gjennom

General Horiis tropper presset seg ubønnhørlig videre oppover Owen Stanley-massivet mot «Åpningen». Men marsjen ble sta­

det sølete buskaset mot målene - flyplassene og verftet ved

dig vanskeligere etter hvert som de kom lenger inn i fjellet. En sol­

Milne-bukten.

dat beskrev slitet i dagboken sin: «Veien blir stadig brattere. Solen

flyangrep to netter på rad. Da troppene var vel i land, krysset

Til tross for alle forberedelsene ble australierne fullstendig

tar kraftig på. Vi baner oss vei gjennom en jungel hvor det ikke

overrumplet da kraftige lyskastere blendet dem i nattemørket. Da

fins noen vei. Jungelen kan ikke beskrives med ord. Vi tørster etter

en av de fremste panservognene nærmet seg en forsvarsstilling

vann, magen er tom. Pakningen på ryggen er tung. Armen min er

med brølende motor og fullt lys, ropte en ung australsk soldat:

stiv som en stokk. Vann, vann.' Vi strekker oss etter feltflasken på

«Slå av det lyset!» Svaret var, ifølge bataljonens historiebok, «en

hoften etter gammel vane, men den inneholder ikke en dråpe

gjennomtrengende stemme som sang på japansk fra jungelens

vann.»

dyp». Denne soloen ble snart til et kor med hundrevis av stemmer

Til tross for problemene underveis kom japanerne fram til «Åpningen» 5. september. Deretter tok de fatt på den bratte

som stadig nærmet seg forsvarerne. Så døde sangen bort, og de

japanske styrkene åpnet ild mot australierne i lyset fra stridsvog­

nedstigningen mot loribaiwa, en av de siste landsbyene før Port

nene.

Moresby. Den ble inntatt 17. september. Men nå var forsyningssi­

Australierne måttte kjempe med gevær og håndgranater, som

tuasjonen desperat, delvis på grunn av anstrengelsene til

ofte klikket på grunn av fuktighet, mot ilden og lyset fra de

generalmajor George C. Kenneys 5. flyvåpen. Flyene søkte over

dødelige kjøretøyene.

området, tilintetgjorde japanske forsyninger og kommunikasjo­

Milne-styrkenes tallmessige overlegenhet var imidlertid for mye

Wairopi-elven.

ner og slo i stykker broen som japanerne hadde strukket over for japanerne. Da de angrep en av de tre flystripene ved

50

loribaiwa lå bare i underkant av 50 kilometer fra japanernes

mål. Men nå var Horiis soldater syke av malaria og dysenteri, og

hovedstillingene ble slått tilbake av kraftig artilleriild. En hel uke

rasjonene var oppbrukt. «Ikke et riskorn igjen,» skrev en offiser.

gikk uten at australierne maktet å slå seg fram. 28. oktober tiltok

«Om et par dager blir vi nødt til å spise røtter eller bark. Vi har ikke

bombardementet fra høyden plutselig i omfang. Samme kveld

fått medisiner. Pasienter vil dø, og vi sulter snart. Hvordan kan vi

trakk Horii og avdelingen hans seg tilbake mot stillingene ved Oivi

kjempe mot dette?»

under denne dekningsilden.

Horii selv så imidlertid ingen grunn til å miste motet. «I dag står

Australierne fulgte etter til Kokoda, for kun å oppdage at

vi fast på høydene,» konstaterte han triumferende. «Styrken vil bli

stedet var forlatt to dager tidligere. 23. november reiste de flagget

her og holde på stillingene, slik at den kan perfeksjonere sin

over Kokoda. Nå hadde den nye sjefen for 7. divisjon,

organisasjon og gjenvinne kampstyrken. Vi kan slå til med et

generalmajor George A. «Bloody George» Vasey, sluttet seg til

hammerslag mot styrkepunktet i Port Moresby.»

dem. Tilnavnet hadde han fått på grunn av sitt utstrakte bruk av

australiernes favoritt-adjektiv. 7. divisjon etterlot seg en avdeling Men offensiven var slutt. Ingen forsterkninger var tilgjengelige

ingeniørsoldater som skulle sette flystripen i stand, og rykket

på grunn av de japanske nederlagene ved Milne-bukten og på

videre mot Oivi.

Guadalcanal. De australske avdelingene som sto imot Horiis

Der møtte de oberst Yazawas styrker. Den japanske overkom­

styrker på Imita Ridge ved loribaiwa var dessuten blitt forsterket

mandoen hadde revurdert situasjonen og beordret ham til å

med friske tropper fra 7. divisjon. Den keiserlige overkomman­

holde ut inntil forsterkningene kom. Da australierne ble stanset

doen måtte tilslutt gi Horii ordre om å trekke seg tilbake til Buna-

midlertidig i angrepet, sendte de en bataljon langs en sti i

Gona, og forbli i området inntil styrker kunne frigjøres fra

nærheten for å falle japanerne i ryggen ved Gorari, nærmere fem

Guadalcanal for å hjelpe til med erobringen av Port Moresby.

kilometer øst for Oivi. Nå som den australske fellen var i ferd med

Horii måtte motvillig forberede seg på å trekke seg tilbake.

å klappe sammen rundt dem kjempet Yazawas soldater blindt,

26. september gikk den 7. australske infanteridivisjonen til

angrep på loribaiwa og møtte bare mindre motstand fra en

japansk baktropp. Hovedstyrken hadde trukket oppover stien

igjen, der den hadde inntatt en rekke forsvarsstillinger med utsikt over stien. 7. divisjon presset på og kjørte Horiis soldater fra styrkepunkt

til styrkepunkt, mens bombefly og jagere fra 5. flyvåpen hamret løs på de japanske forsyningslinjene. Situasjonen deres begynte å

bli desperat. Mange var syke. «På grunn av matmangelen,» observerte en offiser, «har enkelte kompanier begynt å spise menneskekjøtt». Det stammet fra australske lik.

Horii dirigerte en av bataljonene som var på retrett, til å etablere seg i en dyp kløft ved Eora Creek nord for Myola, i hjertet

av Owen Stanley-fjellene. Her grov bataljonen seg ned i et

kompleks av stillinger oppe i høyden på hver side av stien. Mange av stillingene var forsterket og dekket med tømmer. Planen var å

bli her og blokkere australierne, mens general Horii forberedte sin siste forsvarslinje ved Oivi på veien mellom Kokoda og Buna.

Australierne entret kløften og nedkjempet de japanske

utpostene. Men ethvert forsøk på å klatre oppover for å angripe

Generalløytnant Haruyoshi Hyakutake, sjefen for japans 17. hær, i giv akt foran hovedkvarteret i Rabaul. Under felttogene på Papua og Guadalcanal sto Hyakutake overfor et vondt dilemma: enten måtte han ta livsviktige forsyninger fra sine styrker på Papua eller risikere et nederlag på Guadalcanal. Han sendte krigsskip, fly og tropper til Guadalcanal - og tapte begge slag.

51

fast besluttet på å stanse fremrykningen i det minste til Horii så

I den tredje uken av november var de allierte styrkene klare til

hovedstyrken kunne komme seg over Kumusi-elven og slutte seg

å angripe. Den 7. australske divisjonen under general Vasey skulle

til avdelingene i Buna-Gona. Men forsvaret av Gorari og Oivi brøt

operere vest for Girua-elven og tilintetgjøre fienden ved Gona og

sammen under tyngden fra det australske angrepet. Begge

Sanananda mot øst, og den 32. amerikanske divisjonen under

landsbyene ble inntatt før 11. november og Yazawa ble tvunget til

generalmajor Edwin F. Harding skulle angripe mot Buna.

å trekke seg tilbake til Kumusi. Kontigenten som utgjorde den

Etterretningsrapportene gikk ut på at forsvaret av Buna, Gona

japanske spissen hadde i mellomtiden klart å krysse den strie

og Sanananda var lett. I virkeligheten lå det omlag 3 000 japanske

elven på flåter og i båter. Men mange druknet, blant dem general

soldater i stilling på Gona-Sanananda-siden av elven, og over

Horii, da farkostene ble slått rundt.

2 500 ved Buna - de 2 000 forsterkningene som kom i land i

Bortenfor Kumusi-elven strevde de overlevende japanerne seg

midten av november ikke medregnet.

langsomt mot kysten. Den japanske krigskorrespondenten Seizo

Til tross for at den 32. divisjonen ved Buna ikke var tilstrekkelig

Okada fulgte de utkjørte styrkene. «Uniformene var flekket av

utstyrt (storparten av materiellet var senket av et japansk

blod, søle og svette og slitt i filler,» skrev han. «Det var infanterister

bombefly), mente general Harding at Buna ville bli et lett bytte og

uten rifler, menn som gikk barbent, menn som gikk i sekker

forberedte seg på fremstøtet. Dette skulle omfatte to improviserte

i stedet for uniformer, menn som var redusert til skinn og ben, og

enheter: Urbana-styrken, etter general Eichelbergers hjemby i

menn som gispet og kravlet langs bakken.» Mange stupte under

Ohio, og Warren-styrken, etter en annen by i Ohio.

anstrengelsene - «noen lå stille en stund og kjempet seg så opp

igjen, mens andre ikke rørte seg mer».

Warren-styrken, som besto av to bataljoner fra det 128. infanteri, gikk 19. november til angrep på de japanske stillingene

ved Kapp Endaiadere, øst for Buna. Til amerikanernes forbauselse

Nå som felttoget over land var knust, var japanerne enda mer

ble de kraftig beskutt fra usette bunkers i jungelen. Hver ny

besluttet på å beholde stillingene i Buna-Gona-området og på å

bevegelse trakk til seg et kuleregn, men japanernes kamuflasje og

forsøke et nytt angrep mot Port Moresby. De gravde seg ned, og

røykfrie ammunisjon gjorde det umulig å stedfeste nøyaktig hvor

den keiserlige overkommandoen klarte å skrape sammen nye

de fiendtlige stillingene lå. Hardings tropper trakk seg tilbake i

2 000 soldater fra Kina, Hong Kong, Java og Formosa. Da de første

forvirring, ille tilredt av sitt første møte med den skjulte fienden.

forsterkningene ankom 17. november var det bare å sette i gang med angrepet og kjempe til siste mann om nødvendig. De allierte samlet stadig større styrker for et angrep på Buna-

To dager senere ga divisjonshovedkvarteret ordre til et omfattende angrep langs hele Buna-fronten - selv om Hardings

artilleri og ekstra bombekastere ikke var ankommet og soldatene

Gona. Allerede i september, mens Horiis tropper rykket fram mot

hans manglet utstyr til å innta fiendens bunkers. «Ta Buna i dag for

loribaiwa, hadde general MacArthur beordret alle tilgjengelige

enhver pris,» var MacArthurs melding.

styrker fra Australia til Ny-Guinea. Blant disse var de 126. og 128.

Harding angrep, og igjen ble styrken hans stanset brått.

infanteriavdelingene i den amerikanske 32. divisjon, som igjen var

Warren-styrken ble slått tilbake av kraftig ild fra de skjulte

en del av 1. korps under generalmajor Robert L. Eichelbergers

fortifikasjonene ved Kapp Endaiadere. Flyangrep som skulle rive

kommando. Storparten av styrkene fra 32. divisjon ankom til Port

istykker de fiendtlige stillingene fikk katastrofale resultater:

Moresby den 28. september med nyfargede, grønne kamuflasjeu-

bombene falt over de fremrykkende styrkene, drepte 10

niformer.

amerikanske soldater og såret 14. Urbana-styrken, som besto av

Rekognoseringsenheter hadde lokalisert flere flate sletter nær

2. bataljon fra 128. infanteri og 2. bataljon fra det 126., møtte i

kysten ved Buna-Gona som egnet seg for fly, og det ,5. flyvåpenet

mellomtiden heftig motstand fra skjulte stillinger i et område som

begynte å transportere allierte styrker hit tidlig i oktober.

gikk under navnet «Triangelet». Amerikanerne prøvde seg på an­

Soldatene kunne bare ta med seg en liten del av utstyret i flyene,

grep på flankene, men de håpløse terrengforholdene gjorde at de

og storparten av forsyningene måtte fraktes sjøveien.

ble stående fast i gjørmen.

52

Det gikk ikke stort bedre med Vaseys tropper vest for Girua-

jeg ønsker at du skal avløse alle offiserer som ikke vil slåss. Avløs

elven. Den 7. australske divisjon, som var midlertidig forsterket av

regiments- og bataljonssjefer om nødvendig, sett sersjanter til å

to bataljoner fra Hardings styrker, startet et angrep mot Gona og

lede bataljoner og korporaler til å lede kompanier - enhver som

utkanten av Sanananda. De australske veteranene fra Kokoda

vil slåss. Tidsfaktoren er den viktigste: japsene kan landsette

klarte ikke å slå hull på de fiendtlige linjene, men amerikanerne

forsterkninger når som helst.»

klarte å komme seg rundt japanerne og opprettet en veisperring

Mens han fortsatte sin rastløse vandring pekte MacArthur

som skulle hindre forsyninger å komme fram til fiendens

ettertrykkelig med fingeren og sa: «Bob, jeg vil at du skal innta

fortropper.

Buna, eller ikke komme tilbake i live.»»

30. november startet angrepene mot Bunas utkanter. Soldate­

ne krøp lydløst gjennom den stupmørke natten med bajonettene

Eichelberger kom til fronten 1. desember og ble forferdet over

på, og ventet med å løsne ett eneste skudd til de nådde en linje

det han så. Kommunikasjonene mellom Urbana-styrken og

med fiendtlige maskingevær-stillinger. «Da brøt helvete løs,» ifølge

Warren-styrken, og mellom dem og Hardings hovedkvarter, var

løytnant Robert H. Odell, en troppssjef i det 126. infanteriets

så elendige at ingen riktig visste hvor de skulle være eller hva de

kompani B. «Sporlys fra maskingeværene lyste opp hele området,

andre holdt på med. Ifølge Eichelberger lå kompanier og tropper

og vår egen geværild utgjorde en vegg av flammer. Overalt var

«strødd omkring som sats på gulvet i et trykkeri. Det var brudd i

det menn som bannet, ropte eller skrek. Ordre fulgte på ordre.

kommandorekkene, og enhver vurdering av situasjonen ga

Tapre menn førte an og andre fulgte etter. Feiginger krympet seg

forvirring som resultat. Jeg stanset all kamp, og det tok to dager å

sammen i gresset, fullstendig vettskremte.»

rydde opp i rekkene og gjenopprette skikkelige kommandofor­

Amerikanerne nedkjempet de fiendtlige utpostene og krysset

hold».

en åpen slette med kunai-gress for å komme fram til husklyngene

Eichelberger avløste Harding, ga kommandoen over 32.

som hadde utgjort japanernes hovedkvarter. To av husene var

divisjon til brigadegeneral Albert W. Waldron, som var Hardings

strødd med militære dokumenter og offisersdagbøker, og i en

artillerisjef, og erstattet lederne for Warren- og Urbana-styrkene

bygning fant amerikanerne en meget avansert radio. Tunneler

med offiserer fra sin egen stab.

førte fra hovedbygningene til bunkers bakenfor. En rekke

Eichelberger oppdaget snart at de amerikanske troppene

stråhytter ved siden av rommet mat, medisiner, våpen og

hadde mistet motet med god grunn. De manglet passende tunge

ammunisjon.

våpen til å drive japanerne ut fra sine bunkers. Den fuktige,

Til tross for denne fremgangen var ikke MacArthur fornøyd

overveldende heten hadde slitt dem ut, og de hadde ikke nok telt

med 32. divisjon. Han hadde dessuten fått australske rapporter

til å skaffe ly mot det endeløse regnet. Videre var de plaget av de

om at amerikanerne helst unngikk å slåss. 30. november ble

samme sykdommene som hadde rammet japanerne langs

Eichelberger, som nylig var utnevnt til generalløytnant, øyeblik­

Kokoda-stien - malaria, dysenteri, hudsår og tropefeber. Det

kelig innkalt til Port Moresby fra Australia. Her ble han ført direkte

gjorde ikke situasjonen bedre at de aller fleste hadde gått på

til guvernementsboligen, hvor MacArthur ventet ham på veran­

minimumsrasjoner siden operasjonen begynte.

daen.

Samtidig med Eichelbergers ankomst begynte forsyninger som

Om denne episoden fortalte Eichelberger senere: «General

Harding hadde bestilt å komme fram. De var blitt forsinket langs

MacArthur travet fram og tilbake på den lange verandaen.

kysten av fiendtlige fartøyer, og omfattet mat og våpen - blant

General Kenney, hvis fly skulle utrette så mye for den endelige

annet en 105 mm haubitser og fem australske panservogner med

seieren, var den eneste som hilste meg med et smil. Det var ingen

maskingevær. 3. desember gikk soldatene ved Buna-fronten sitt

innledende manøvrer.

første varme måltid på 10 dager.

«Bob,» sa general MacArthur med alvorlig stemme, «Jeg gir deg

Nå begynte forberedelsene til et hovedangrep, tidfestet til 5.

kommandoen i Buna. Avløs Harding. Jeg sender deg inn, Bob, og

desember. Warren-styrken og panservognene skulle angripe

53

japanske stillinger langs kysten med støtte fra 5. flyvåpen, mens

På Gona-fronten kjempet australierne etter to uker fortsatt for å

Urbana-styrken skulle prøve å innta Buna.

komme igjennom de ytre japanske linjene. Den 7. divisjonens 25.

Offensiven fikk en uheldig start. Warren-styrken, som førte an,

brigade hadde lidd så store tap at den ikke lenger var i stand til å

havnet umiddelbart i pulveriserende kryssild fra barrikader langs

angripe. Da veteranene i 21. brigade overtok hadde heller ikke de

kysten og skjulte stillinger i en kokosplantasje. Panserbilenes

noe større hell. Japanerne selv hadde mistet så mange at de nå

Bren-guns ble slått ut i løpet av en halvtime, og infanteriet maktet

konsentrerte forsvaret om Gona misjonsstasjon og et lite område

ikke å kjempe seg mer enn noen meter fram. «Vi slo til dem og

i dens umiddelbare nærhet. Misjonsstasjonen og landsbyen

spratt tilbake,» meldte Warren-styrkens sjef, oberst Clarence A.

omkring var en eneste labyrint av kamuflerte skyttergraver, stil­

Martin, etter at han hadde trukket soldatene sine tilbake den

linger og bunkers. På tross av en rekke gjentatte og intense

første kvelden.

anstrengelser klarte ikke australierne å få fienden ut av stil­

Urbana-styrken åpnet med et luftangrep mot hovedkvarteret i

lingene.

guvernementsbygningen i Buna og med artilleri- og bombekaster-

Oberstløytnant Honners 39. bataljon - som også besto av

ild mot Buna forøvrig. Elementer fra 126. og 128. infanteriregi­

veteraner fra Kokoda - kom til fronten den 3. desember. Honners

ment svermet ut av jungelen og ble slått i bakken av den kraftige

avdeling var opprinnelig tiltenkt Sanananda, men ble i stedet

motstanden. I løpet av de timelange kampene kom amerikanerne

kastet ut i kamp i Gona-området. Nye stormangrep på misjons­

til et punkt bare 50 meter fra den japanske hovedlinjen, men

stasjonen fra de forsterkede australske styrkene førte bare til store

dette fikk de ikke annet igjen for enn store tap.

tap og minimale fremskritt.

En viktig fremgang opplevde de imidlertid den dagen. Stabs­ sersjant Herman J.F. Bottcher ledet en redusert tropp på 18 mann

med rifler og ett maskingevær. Han trakk sine menn ut av det

Et

direkte angrepet på Buna, slo seg nordover gjennom jungelsølen,

desember. General Vasey gjorde det klart for brigadesjefen Ivan

krysset en bekk under sterk beskytning og kom fram til en

N. Dougherty at dersom angrepet ble mislykket, måtte Gona

massivt

angrep

med

artilleristøtte

ble

planlagt

til

8.

strandstrekning mellom landsbyen og guvernementshuset. Der

holdes mens den australske hovedstyrken konsentrerte seg om å

plasserte han sitt eneste maskingevær og gjorde seg klar for

smadre de japanske stillingene i Sanananda. Det virket ikke særlig

angrep fra begge kanter.

sannsynlig at angrepet ville få avgjørende betydning. Men fien­

Japanerne stormet fram mot Bottchers stilling neste morgen.

den hadde fått verre medfart enn australierne var klar over. Det

«Med hånden på det glovarme maskingeværet,» skrev Eichelber-

var ikke mer enn et par hundre igjen av japanerne i stillingene.

ger senere, «kunne Bottcher meie dem ned som korn i en åker.»

Knockout-slaget mot Gona tok til ved middagstid 8. desember

Stranden på begge sider av stillingen - som fikk navnet Bottchers

med konsentrert artilleri- og bombekasterild. Granater med

Corner - lå strødd med hauger av lik før japanerne ga opp

forsinket tennsats regnet mot marken ved Gona misjonsstasjon

forsøket på å nedkjempe ham.

og boret seg ned i forskansningene. Før bombardementet

Sjefen for de allierte landstridskreftene i det sørvestlige Stillehav, general Sir Thomas Blamey (venstre), og generalløytnant Robert L. Eichelberger, sjef for de amerikanske bakkestyrkene på Ny-Guinea, tar seg en pause foran en erobret japansk bunkers under kampene om Papua.

54

opphørte, trengte Honners 39. bataljon seg inn i området rundt

Warren-styrken la i vei, støttet av to friske australske

misjonsstasjonen og rykket fram mot de fiendtlige stillingene,

infanteribataljoner og syv amerikanske M3 tanks som var fraktet

mens japanerne fremdeles skottet seg mot eksplosjonene. Det

langs kysten fra Port Moresby og landsatt med lekter i den

viste seg langt enklere enn fryktet å sverme over stillingene. Innen

amerikanske sonen. Panservognene brøytet seg fram gjennom

kvelden kom, var storparten av området på australske hender, og

det ene fiendtlige forsvarsverket etter det andre. Da kvelden kom,

de japanere som prøvde å snike seg ut i ly av mørket døde i

befant den australsk-amerikanske styrken seg bare 800 meter fra

nærkamp eller ble slått ned av maskingeværene.

Tidlig neste morgen fant de australske troppene som skulle

Kapp Endaiadere. I løpet av de nærmeste dagene tok styrkene seg fram til guvernementsbygningen ved Buna.

renske opp i de siste fiendtlige lommene grusomme bevis for den

Urbana-styrken forserte i mellomtiden sumpene ved Buna,

japanske motstanden. «Råtne lik, noen av dem flere uker gamle,»

omgikk det godt forsvarte Triangel-området, krysset en kløft det

skrev den britiske krigskorrespondenten lan Morrison «dannet

skulle være umulig å krysse, og fikk fotfeste i de overvokste

endel av forsvarsverkene. De levende skjøt over likene av de dø­

hagene ved guvernementshuset.

de, og sov side om side med dem.» Likene lå stablet i barrikader

To dager før julaften kunne Eichelberger melde til MacArthur:

som sandsekker, og var dessuten stablet opp inne i bunkersene

«Jeg tror vi er på rett vei.» Han hadde rett. 3. januar var hele Buna-

som skytestillinger for forsvarerne. «Overalt hang den gjennom­

området på allierte hender.

trengende stanken av råttent kjøtt,» rapporterte Morrison. Før

I Sanananda-sektoren presset australierne hardt på, men

beleiringen var slutt, ble lukten så overveldende at de overleven­

japanerne sloss tappert tilbake i troen på at forsterkningene kom.

de måtte kjempe med gassmasker.

Men dagene gikk, og ingen forsterkninger viste seg. Det keiserlige

Det var et grusomt og sviende nederlag for japanerne, som

hovedkvarter hadde besluttet seg for en tilbaketrekning fra Papua

etterlot seg 638 døde. Australierne selv led også store tap, med

på grunn av de voldsomme tapene og de store forsyningsproble-

740 drepte, sårede eller savnede, men etter uker med blodige

mene som de alliertes herredømme i luften skapte. Forsterkninger

kamper og frustrasjoner var det en stor tilfredsstillelse å kunne

ville i stedet bli sendt til de japanske basene i Lae og Salamaua i

rapportere til hovedkvarteret at «Gona's gone» - Gona er borte.

det nordøstlige Ny-Guinea.

Fem dager senere kunne amerikanerne melde sine egne gode

De japanske styrkene visste ikke at de skulle evakueres, og

nyheter. Hver eneste dag siden Bottchers gjennombrudd til

fortsatte motstanden, om enn under voksende tvil. «Fiendtlige

stranden ved Buna hadde de latt fienden gjennomgå angrep med

granater og bomber daglig,» noterte sanitetssoldaten Kiyoshi

infanteri og nesten uavbrutt beskytning med artilleri og bombe­

Wada i dagboken for 10. januar. «Det er nå på tide at vi mottar litt

kastere. 14. desember brøt det japanske forsvaret av Buna endelig

guddommelig hjelp. Sultedøden er forferdelig. Det ser ut som alt

sammen. Styrker fra det nyankomne 127. infanteriregimentet

gresset og røttene allerede er spist.» Hans utsultede legeme var

beveget seg forsiktig inn i landsbyen og fant den i ruiner.

blant dem som ble kastet i en massegrav noen dager senere, da

Sammen med den mer spektakulære australske triumfen i

australske tropper rensket Sanananda-området for de siste ja­

Gona, var denne seieren vendepunktet i de alliertes anstrengelser

panske forsvarere. 22. januar var det slutt på motstanden i Sana-

for å fordrive fienden fra Papua.

nanda, og felttoget i Papua var over.

Den siste anstrengelsen for å fordrive japanerne fra kyststrek­

Men japanerne hadde ennå ikke oppgitt planen om å erobre Port

ningen mellom Buna og Gona skulle bli et felles australsk-

Moresby. Ettersom forsøkene på å komme dit over land fra Buna

amerikansk foretagende, som skulle ta til den 18. desember.

og Gona var knust, besluttet de seg for å starte en ny offensiv fra

Urbana-styrken skulle kjempe seg fram gjennom uveisomt

basene i Lae og Salamaua. 7. januar kom ca. 3 000 soldater under

terreng og sumper til guvernementsbygningen øst for Buna, mens

kommando av generalmajor Tooru Okabe til Lae, til tross for at

Warren-styrken skulle innta Kapp Endaiadere, for så å slutte seg

amerikanske B-17 bombefly tilintetgjorde halvpartene av forsy­

til Urbana-styrken.

ningene. Okabes tropper begynte å ta seg fram i innlandet langs

55

en fjellsti til landsbyen Mubo. Derfra satte de kursen mot den lille

byen Wau i hjertet av Bulolo-dalen.

Styrken var selvfølgelig langtfra sterk nok til å motstå et større

angrep. Den allierte planen besto i å fly den 17. australske

Wau lå 48 kilometer over fjellene fra Salamaua og 240 kilome­

brigaden fra Milne-bukten via Port Moresby til den vanskelige

ter i luftlinje fra Port Moresby, og var strategisk viktig som en for­

flyplassen i Wau. Et kraftig skydekke la seg imidlertid over Bulolo-

bindelse mellom sørkysten og østkysten på Ny-Guinea. Waus ho-

dalen, og da været ble virkelig dårlig den 26. januar kunne ikke

vedverdi besto i flyplassen. Den lå 1 100 meter over havet i en dal

flyene komme fram på grunn av kraftig turbulens over fjellene.

som var omkranset av jungelkledde fjell, og den 1 200 meter

lange rullebanen var en stor utfordring for de mest erfarne flygere,

Japanerne rykket i mellomtiden fram mot Wau langs en glemt

selv når det skiftende været viste seg fra sin beste side. Rullebanen

sti, hvor de måtte hugge seg fram gjennom forvokst kunai-gress

hellet med 10 prosent, eller en høydeforskjell på over 100 meter,

og lianer. Kort før daggry den 28. angrep de en australsk stilling

slik at landingene måtte foretas oppoverbakke og avgangene

ved Wandumi, 6,5 kilometer fra Wau. Til tross for at de var i klart

nedover. På grunn av de mange fjellene rundt var vindretningen

mindretall, greide australierne under kaptein W.H. Sherlock å slå

mindre interessant for flygerne enn hellingen på rullebanen.

japanerne tilbake.

To kompanier med australske kommandosoldater var sendt til

Det falt 100 mm regn i løpet av natten, og det regnet fortsatt

Wau for å hindre at flyplassen falt i fiendtlige hender umiddelbart

neste morgen. Den japanske fremrykningen formelig flommet

etter japanernes okkupasjon av Lae og Salamaua i mars 1942.

rundt Sherlocks menn til enkelte avdelinger sto bare 400 meter

Sammen med en mindre, innfødt geriljastyrke var kommandosol­

fra flyplassen. Fienden skjøt allerede mot de ytre forsvarsstillin­

datene de eneste som sto mellom japanerne og flyplassen.

gene rundt flyplassen da regnet stoppet og solen kom fram. Der-

En australsk soldat som ble såret ved Buna, blir varsomt ført i sikkerhet av en papuaner som fant ham i en tykning, delvis blind og etterlatt som død. Papuaneren førte ham gjennom jungelen i to døgn før de kom fram til en alliert leir.

56

etter drønnet det i motorer over fjellene, og transportflyene til

flystripen om morgenen den 30., var slaget allerede avgjort i og

general Kenney begynte å strømme inn i et kappløp med tiden.

med flyenes ankomst. Japanerne trakk seg tilbake forslått og i

Fly etter fly landet i rask rekkefølge, og mens kulene slo ned på

oppløsning til Salamaua og Lae.

plassen hoppet soldatene fra 17. brigade ut av flyene og stormet i stilling. 57 landinger fant sted i løpet av dagen, og flere fulgte i dagene

etter. Selv om Okabe personlig ledet et aggressivt angrep mot

Et halvt år etter begynnelsen på sin landoffensiv mot Port

Moresby - nesten et helt år etter at de sikret seg fotfeste på nordøstkysten - var japanerne på Ny-Guinea tilbake der de

startet.

57

Høyt oppe i Owen Stanley-massivet passerer en enslig australsk soldat en glenne langs Kokoda-stien - den eneste farbare veien over Papua-halvøya.

59

JUNGELKRIG MOT EN FANATISK FIENDE Jungelområdene i de sørøstlige delene av Ny-Guinea, kjent som Papua, ble sommeren 1942 plutselig ett av de viktigste territorier i det sørvestlige Stillehav. I et halvt år raste det som historikeren

Samuel Eliot Morrison senere kalte «krigens styggeste kamper» fram og tilbake over denne smale halvøya, mens australiere og Australske soldater heiser flagget etter erobringen av landsbyen Kokoda i novem­ ber 1942. Japanske styrker holdt landsbyen i tre måneder.

amerikanere kjempet for å stanse de japanske styrkene som forsøkte å innta den allierte basen i Port Moresby.

Noen av de verste kampene fant sted rundt Kokoda-stien, en smal og bratt vei over det 4 300 meter høye Owen Stanleymassivet. Nesten daglig falt det opptil 25 mm nedbør i løpet av

fem minutter i dette området, og stien var mange steder så bratt og glatt at soldatene måtte gå på én rekke og holde seg fast for ikke å rutsje utfor stupene. «De få flate områdene,» sa den

australske obersten Frank Kingsley Norris, var «bassenger og

dammer av illeluktende, svart gjørme». Det var, sa Norris, «en sti som gikk gjennom en stinkende og grotesk skog, med mose og

glødende, selvlysende fungus».

Likevel klarte japanerne å ta seg fram langs stien til de var på angrepshold av Port Moresby i september 1942, før terrenget - og den økte motstanden - stanset fremmarsjen. Da australske tropper med papuanske bærere drev de svake,

utsultede japanerne tilbake mot kysten ved Buna-Gona i november, kom de forbi menneskjeletter som var plukket rene av

jungelmaur, og de fant bevis for at enkelte desperate overlevende hadde spist kjøtt av de døde kameratene. Amerikanske styrker

var i mellomtiden landet på primitive flystriper ved Buna for å slutte seg til kampene. I løpet av to måneders bitter strid led de

allierte et tap på 3 095 drepte og 5451 sårede ved Buna - og dette var større enn tapene under de mer kjente kampene om Guadalcanal.

Redslene ved Buna går klart fram av bildet til høyre, tatt av LIFEfotografen George Strock. Hans dystre bilde av tre døde

amerikanske soldater holdt sensuren tilbake i syv måneder, før

president Roosevelt personlig ga tillatelse til å offentliggjøre det. LIFE forklarte sin beslutning om å trykke det sjokkerende bildet

slik: «Det amerikanske folk bør kunne se sine egne gutter mens de

faller i kamp, slik at de kommer direkte og uten ord i nærvær av

sine egne døde.»

60

Likene av tre amerikanske soldater som ble drept av kuler fra et skjult maskingevær-rede, ligger igjen i den våte sanden på Buna Beach.

61

Uttærte australske soldater tar for seg av provianten på en utpost i jungelen ved Itiki i oktober 1942. Soldatene har tilbragt 13 dager på patrulje.

62

Australske soldater tar seg fram over en improvisert bro mot den andre siden av Kumusi-elven.

DAGER I PINSEL LANGS KOKODA-STIEN Kokoda-stien krevde store tap blant de au­ stralske soldatene som forfulgte japanerne opp og ned de gjørmete bakkene. Selv om mange av dem var barkede veteraner fra kampene i Nord-Afrika, var de fleste enige om at ørkenkrigen var rene ferien i forhold til felttoget i Papua. De kjempet hardt og godt. «Til tross for at australierne er våre fiender,» sa en japansk offiser, «må motet deres beundres.» Australierne gikk i ukevis i klær som løste seg opp og råtnet på grunn av det kraftige regnet og fuktigheten i jungelen. De bredbremmete feltluene var dekket av søle, hjel­ mene var røde av rust og støvlene gjennomhullet. Mange kvittet seg med teltduken og ullteppene for å gjøre pakningen lettere, og sov direkte på bakken. Fotsålene svulmet opp på grunn av den harde marsjen, og skallet av i

lag når sokkene ble tatt av. Insektbittene ble skrapt til blods i søvne. For å gjøre lidelsene verre, var soldatene også plaget av matmangel. Flyslippene med proviant falt utenfor målene og ble knust mot bakken fordi fallskjermer var mangelvare og sjelden ble brukt. Hvis maten ble funnet - ofte forsvant 90 prosent av den - ble den nesten alltid spist øyeblikkelig for å unngå forråtnelse. En boks kjøtthermetikk ble noen ganger delt på et par dusin mann. Mange av soldatene gikk over 10 kilo ned i vekt. Til tross for hungeren gjennomførte austra­ lierne sin fremrykning, selv når det medførte at de måtte krysse usikre broer under fiendtlig ild. Japanske selvmordsgrupper skjulte seg ofte i trærne, hvor de opererte som snikskytte­ re i dagevis om gangen. Andre japanere kunne ligge livløse blant sine døde kamerater, for så å sprette opp og skyte australierne i ryggen når de passerte. Til slutt gjorde austra­ lierne det til en vane å stikke bajonetten i ethvert fiendtlig lik som en ekstra forholdsre­ gel.

63

KRIGEN BÆRES OVER FJELLET

Papuanske bærere lytter oppmerksomt til instruksjon ved Kokoda i oktober 1942.

Fire australiere bærer en såret kamerat på båre til et sanitetstelt ved Kokoda-stien.

64

Over 10 000 papuanere hjalp de allierte under kampene langs Kokoda-stien med å bære våpen, ammunisjon, proviant, medisin og sårede soldater over Owen Stanley-fjellene. Bærerne, som gikk barfot og nakne bortsett fra et lendeklede, slet seg fram med tung bør om dagen og sov under åpen himmel i den kjølige fjelluften om natten, to mann på ett ullteppe. Bærerne ble rekruttert fra landsbyene, og fikk mat og medisinsk hjelp, nominelle penge­ summer og en vennlig behandling av de allierte. Selv om mange lot seg knekke av anstrengelsene og deserterte, kunne de au­ stralske myndighetene se et merkelig mønster: bårebærerne - som hadde den aller hardeste jobben - deserterte sjelden. Det var som oftest åtte mann på hver båre, og de leverte nesten uten unntak sin dyrebare last til sanitetsavdelingene. Storparten av de innfødte ble benyttet som bærere, men noen hjalp også australierne med å bygge veier og flystriper og med å hugge trappetrinn i fjellsidene for å gjøre klatringen lettere. En av disse bratte trappene var «De Gyldne Trapper», som gikk høyt tl værs på Imita-åsen. Trappetrinnene var 30-40 cm høye og laget av tømmerstokker. Bak stokkene samlet det seg dammer av sølevann, som fikk hundrevis av soldater til å gjøre rundkast. «Mange falt etterhvert utslitt av lasset,» fortalte en au­ stralsk offiser om marsjen oppover trappen. «Du kunne si til en gruppe menn Kom igjen! Vi må fortsette/ Men det var fysisk umulig. Mange lå på bakken og brekte seg».

Muskuløse bærere støtter seg med stokk under børen. Skuldrene deres var ofte hudløse og blodige etter en dagsmarsj.

Unge papuanere padler en utriggerkano oppover elven for å levere livsviktige forsyninger til australske soldater som slåss langs Kokoda-stien.

65

«De Gyldne Trappene» opp Imita-fjellet utgjør en slitsom utfordring for to australske soldater og bæreren deres. Ingeniørtroppene laget over 2000 trappetrinn i fjellet.

66

Soldater og hester kløver utstyr, bl.a. en lett kanon, ned Kokoda-stien ved Ower's Corner i oktober 1942.

67

Amerikanske soldater bemanner et kaliber 30 maskingevær bak en tømmerskanse ved Buna. Kulene viste seg ubrukbare mot den dypt nedgravde fienden.

68

En australier fyrer løs mot en snikskytter i et tre under kampene om Buna-Gona.

En død japaner ligger utenfor sin smadrede stilling mens en australier ser etter overlevende.

KAMPANJENS DØDELIGE KLIMAKS Etter den krevende marsjen over Kokoda-stien sluttet australierne seg til amerikanske styrker ved Buna-Gona-kysten for å utkjempe ett av krigens blodigste slag mot japanerne. Japaner­ ne lå forskanset i metertykke tømmerbunkers forsterket med sandfylte oljefat og holdt de allierte unna. Bare sultedøden krevde 100 ofre om dagen, og japanerne stablet sine døde kamerater utenfor bunkersene som en ekstra

forskansning. Andre ble lagt på innsiden som forhøyninger ved skyteskårene. De allierte mistet mange på grunn av malaria, tropefeber, dysenteri og tyfus i sumpene. Det allierte infanteriet med støtte av tanks klarte imidlertid å rydde japanernes bunkers en for en. I januar 1943 var storparten av de japanske overlevende evakuert med lektere fra Buna-Gona, og den allierte overkomman­ doen kunne proklamere «en oppsiktsvekken­ de seier» i Papua. Da kampene var over, forsikret general Douglas MacArthur: «Aldri mere Buna».

69

70

En australsk-bemannet M3 lett stridsvogn skyter istykker en japansk forskansning (til venstre) under sluttangrepet mot Buna. Infanteriet sprer seg for å skyte mot flyktende soldater. Panservognene fikk avgjørende betydning da japanerne skulle drives ut av sine omhyggelig konstruerte tømmer-fortifikasjoner.

Selvsikre australske soldater — sikre på seier - kommer ut fra sumpene i sluttfasen av kampene i Cona-avsnittet. Dette bildet ble tatt mindre enn 100 meter fra tungt bevæpnede japanske stillinger.

71

Tidlig i 1943 sto japanerne foran et definitivt nederlag på

Guadalcanal og i Papua, og planleggerne både i Washington og Tokio begynte å revurdere sin strategi. De allierte ledere hadde hittil vært av den oppfatning at ingen større offensiv mot Japan

kunne finne sted før Tyskland var knust. De vellykkede operasjonene på Guadalcanal og i Papua, som i utgangspunktet

var rene nødsforanstaltninger for å beskytte Australia og forsyningsrutene dit, åpnet imidlertid nye perspektiver for

krigføringen i Stillehavet. Nå kunne man tenke på å erobre eller

nøytralisere Rabaul, den store japanske basen på øya Ny-

Britannia, for dermed å sikre Australia helt. Men tiden var også moden for å se lenger enn til Rabaul og til å kartlegge en

omfattende strategi som til slutt skulle beseire Japan helt. Meningene var sterkt delte om hvordan man best kunne nå

dette målet. General MacArthur mente at den raskeste veien til seier gikk gjennom Filippinene. Dette forbauset ingen: generalens

ønske om å oppfylle løftet han avga da han forlot Filippinene i mars 1942 - «Jeg kommer tilbake» - var blitt som en besettelse.

Men MacArthurs argumenter var også strategisk logiske. Gjenero­ bringen av Filippinene, med Ny-Guinea som utgangspunkt i sør,

ville lamme japanerne fullstendig når tilgangen på olje fra Nederlandsk Ost-lndia ble stanset.

Marinens strateger mente å ha en bedre oppskrift på hvor­ dan man skulle tvinge Japan i kne - ved et fremstøt tvers gjen­

nom det sentrale Stillehavs-området ved hjelp av de nye, hut-

tiggående amerikanske hangarskipene. Japan var mest utsatt på østflanken, og dette ville bli forsterket ved en erobring av de

japansk-okkuperte øyene i det sentrale Stillehavet. Når disse

Amerikansk uenighet om strategien

basene kom på amerikanske hender ville de ikke bare hindre den

Hirohitos pinlige spørsmål

japanske marinens frie bevegelighet, de ville også bli et

General Kenneys overraskelse

springbrett for fremtidige flyangrep mot det japanske hjemlandet.

Admiral Yamamoto gjør et siste forsøk

Dessuten var det en mulighet for å gå i land på Japans nærmeste

Storskryter møter enevoldshersker

styrkepunkt, Formosa, og det ville gjøre det unødvendig med en

Gunstig start for operasjon «Kjerrehjul»

invasjon på Filippinene. Selv om Filippinene måtte inntas, ville det

En kjempende kystvakts eskapader

Ny-Georgias grønne helvete

være best å gjøre dette fra det sentrale Stillehavsområdet. I mai 1943 løste stabssjefene disputten mellom MacArthur og

Et massetilfelle av krigsnevrose

marinen ved å godkjenne et dobbelt fremstøt, der MacArthurs

Den nye taktikken med å gå forbi

styrker skulle rykke nordvestover fra Ny-Guinea og admiral

Oppover Salomon-stigen til Bougainville

Nimitz' styrker skulle rykke mot vest over det sentrale Stillehavet.

Isolasjonen av Rabaul

En militærhistoriker bemerket senere at beslutningen om å bruke

begge rutene var ment «å hindre japanerne i å vite hvor og når det

OPPOVER SALOMON-STIGEN

neste slaget kom». Men på ett viktig punkt ble MacArthur og

bombeangrep mot skip i sjøen. Et dusin Beaufighters gikk først løs

Nimitz svevende i uvisshet - den forsiktig formulerte ordren fra

på konvoien i dekkshøyde for å bringe antiluftskytset til taushet.

stabssjefene spesifiserte bare at de to fremstøtene skulle dirigeres

Bak disse kom et dusin B-25 lette bombefly og et dusin A-20

«i retning av» Filippinene. Beslutningen om de skulle besettes eller

jagerbombere. Flyene kom inn langt under de japanske jagerne,

omgås var ikke tatt.

og slapp 250-kilos bomber som spratt bortover vannflaten til de traff. Bombene gjorde dermed like stor skade som om skipene ble

I Tokio ble den nye strategien oppsummert under en ubehagelig

truffet av torpedoer. Bombene hadde tennsatser som var

audiens hos keiser Hirohito. Hans ministre hadde bedt om denne

forsinket med fem sekunder, slik at flyene skulle slippe unna

audiensen for å informere ham om beslutningen om å evakuere

eksplosjonene.

Guadalcanal. Da han hørte nyheten stilte Hans Keiserlige

Da Slaget om Bismarck-havet var over, hadde japanerne mis­

Majestet et ubehagelig spørsmål: hva hadde krigsherrene hans tenkt seg som sitt neste skritt? «Å stanse fiendens bevegelse

tet samtlige åtte transportskip og fire destroyere. De fire andre destroyerne slapp unna. Minst 61 japanske fly ble skutt ned mens

vestover», var svaret han fikk. På denne forblommede måten ble

Kenney mistet fire. Tusener av japanere druknet eller brant i hjel i

den nye strategien gitt til kjenne: japanernes avansement mot øst

den oljeglatte sjøen. Langt flere ble drept da amerikanske

i Stillehavet var forbi. Nå skulle hovedvekten legges på å styrke de

patruljebåter og jagerfly rykket inn og skjøt mot livbåtene. Rubbel

allerede besatte områdene. Rabaul skulle forsterkes. Mot sørøst -

og bit av det omhyggelig innlastede materiellet og forsyningene

i den delen av Salomon-øyene som fortsatt var under japansk

gikk til bunns. Omlag 2 400 soldater, deriblant sjefen for den 18.

kontroll, skulle den keiserlige marinen i all hast bygge en serie

armeen generalløytnant Hatazo Adachi, ble plukket opp fra sjøen

flyplasser. Disse skulle brukes som baser for angrep mot

og ført tilbake til Rabaul ombord i de fire, gjenværende japanske

Guadalcanal. I sørvest - i Ny-Guinea - skulle den japanske hæren

destroyerne. Av hele styrken kom bare 950 mann fram til Ny-

forsterkes med 100 000 mann via Rabaul.

Guinea.

Hærens plan viste seg snart å bli en katastrofe. Like etter

Japanerne våget aldri igjen å sende en konvoi eller en regulær

midnatt 1. mars 1943 stevnet åtte japanske troppetransportskip

troppetransport til Huon-halvøya. Heretter ble alle forsterkninger

ut fra Simpson Harbor i Rabaul og satte kursen ut gjennom

til Ny-Guinea bragt inn om natten i små porsjoner med u-båt,

Bismarck-havet mot Huon-halvøya på nordøst-spissen av Ny-

lektere og små fraktefartøyer.

Guinea. Hoveddestinasjonen var Lae, som japanerne hadde

Den japanske marinen var upåvirket av katastrofen og

omgjort til en formidabel flybase etter okkupasjonen året i

fortsatte det dramatiske forsøket på å stanse de alliertes

forveien. 6 900 soldater fra den 18. armeens 51. divisjon var stuet

bevegelse vestover. Marinens øverstkommanderende, admiral

tett sammen ombord i transportskipene. Tropper, utstyr og

Yamamoto, økte den landsbaserte flystyrken på Rabaul med 200

forsyninger var nøye fordelt på skipene slik at tap av et eller to

fly fra hangarskipene, og i Bougainville i de vestlige Salomon-

skip ikke ville få avgjørende betydning.

øyene vokste armadaen til nesten 400 fly. 7. april gjennomførte

Et fly fra MacArthurs 5. flyvåpen fikk øye på konvoien om

japanerne sitt største flyangrep siden angrepet på Pearl Harbor.

ettermiddagen. I de neste to dagene ble skipene beskutt av

67 Val-stupbombere eskortert av 110 Zeke (amerikanernes nye

australske Beaufightere og amerikanske B-17 og B-24. Nye fly av

kodenavn på Zero-flyene) slo til mot Guadalcanal og Tulagi,

typen P-38 Lightning - det første allierte jagerflyet som kunne

senket en destroyer, en tanker og en korvett fra New Zealand. De

hamle opp med en Zero alene - holdt den japanske flyeskorten i

neste dagene dirigerte admiral Yamamoto sin slagkraftige flåte av

sjakk. Bombeflyene senket ett av transportskipene og skadet to

fly mot Papua og bombet Port Moresby og Milne-bukten, de

andre, men dette var bare forspillet. Den tredje dagen dampet

alliertes base på sørøstspissen av Papua. Forvarsler hadde

konvoien fremdeles gjennom Vitiaz-stredet mellom Ny-Guinea

imidlertid sørget for å spre en alliert forsyn i ngsf låte i tide.

og Ny-Britannia. Da kom sjefen for 5. flyvåpen, general Kenney,

Yamamotos flygere overdrev tallet på senkede skip og nedskutte

med sin overraskelse - «Skip-bombing» - en ny teknikk for

fly i en omfatning som fikk admiralen til å beslutte at det ikke var

73

ET PUNKTLIG MØTE MED DØDEN

Bare en uke før sin død taler Yamamoto til japanske flygere ved Rabaul.

14. april 1943 oppfanget amerikanske etterretningseksperter en melding som avslørte at øverstkommanderende for den japanske flåte, admiral Yamamoto, skulle fly til Bougainville fire dager senere. Øya lå innenfor rekkevidde av amerikanske P-38 jagerfly ved Henderson Field på Guadalcanal, og de allierte planleg­ gerne grep denne sjansen til å kvitte seg med en av sine mest formidable fiender. Den amerikanske øverstkommanderende for Stillehavsflåten, admiral Chester W. Nimitz, ga tillatelse til en plan som gikk ut på å skyte ned Yamamotos fly. Men den japanske admiralens betydning gjorde det påkrevd med godkjenning fra marineminister Frank Knox og president Roosevelt personlig. Yamamoto var uten unntak punktlig, og de amerikanske planleggerne var sikre på at flyet hans ville dukke opp over Bougainville etter skjemaet - klokken 09.35, 18. april. I det øyeblikk fikk 16 P-38 fly fra Henderson øye på to japanske «Betty» bombefly - det ene med admiralen ombord - og en eskorte på seks Zero-jagere. Da bombeflyet brøt formasjonen for å komme unna, fulgte to P-38 fly etter. Løytnant Thomas Lanphier i det ene flyet stupte etter Yamamotos fly, skjøt av den høyre vingen og sendte Betty-bomberen i spinn mot bakken. Det andre flyet ble også skutt ned og styrtet i sjøen. Japanske letemannskaper fant senere Yamamotos forkullede lik i jungelen.

74

En solbrent løytnant Thomas Lanphier nyter suksessen etter å ha skutt ned flyet med admiral Yamamoto.

nødvendig med noen oppfølging av operasjonen. Dette skulle

forflytte seg over Vitiaz- og Dampier-stredene til selve Ny-

også bli hans siste operasjon. Før en uke var gått var Yamamoto

Britannia. Strandbelter okkupert på øyas vestende ville gjøre det

død, skutt ned av en amerikansk flyger (venstre).

mye lettere for MacArthurs flyvåpen å angripe Rabaul i den

østlige enden. Halseys styrker skulle samtidig nærme seg Rabaul De allierte var nå i full gang med forberedelsene til det avgjørende

fra Salomon-øyene i den motsatte kanten og besette en rekke

slaget mot Rabaul. Problemene var formidable. Den praktfulle

øyer som lå mellom Rabaul og det amerikansk-okkuperte

naturhavnen i Rabaul ga plass til en skare av japanske krigsskip,

Guadalcanal.

dessuten hadde japanerne bygget fem flyplasser, en rekke fort i

Det var først og fremst tre øyer som figurerte i Halseys planer:

fjellene omkring og fraktet inn store mengder tropper og

Ny-Georgia og Kolombangara i de sentrale delene, og Bougainvil­

materiell. Langtrekkende bombefly fra Guadalcanal og Papua

le i den vestlige enden av øykjeden. Halsey likte å tenke på

hadde vært i aksjon mot Rabaul i månedsvis, men med begrenset

Salomon-øyene som en stige, med hver nyvunnen øy som nok et

virkning. Bombeflyene manglet jagereskorte fordi de allierte ikke

trinn oppover. Erobringen av Ny-Georgia og Kolombangara fra

hadde flyplasser innenfor jagernes rekkevidde av Rabaul. Den

japanerne ville bety to slike trinn. Erobringen av japanernes

første allierte oppgaven var å erobre eller anlegge fremskutte

hovedkvarter i Salomon-øyene, Bougainville, ville bety at Halsey

flystriper, fra hvilke jagerflyene kunne nå Rabaul for å beskytte

fikk plass øverst på stigen - og Rabaul lå under 400 kilometer

bombeflyene og sørge for luftdekning når landgangen fant sted.

borte.

General MacArthur hadde formell kontroll over kampanjen,

Den amerikanske operasjonen skulle begynne med at styrkene

siden den lå innenfor hans kommandoområde i det sørvestlige

til MacArthur og Halsey gikk samtidig i land langs hele kjeden av

Stillehav. Men den østlige delen av operasjonen var i hendene på

øyer sørvest, sør og sørøst for Rabaul. Operasjonen fikk det

den dynamiske sjefen for den tilstøtende kommandoen for det

passende navnet «Kjerrehjul» og D-dagen ble satt til 30. juni 1943.

sørlige Stillehav, admiral Halsey. Til tross for hans voksende ry

Den dagen gikk endel av MacArthurs styrker, det 162.

som en «ildsprutende skrytepave», som en beundrer beskrev ham,

infanteriregimentet i 41. divisjon, i land i Nassau Bay på østkysten

overrasket Halsey kollegene sine i marinen med sine stadige

av Ny-Guinea, 480 kilometer sørvest for Rabaul. Vind, regn og tre

disputter med den egenmektige MacArthur. De to hadde aldri

meter høye bølger førte til at flere av landingsfartøyene gikk tapt,

truffet hverandre da Halsey fløy til Brisbane i Australia fra sitt

men samtlige soldater kom seg i land før daggry. Japanske styrker

hovedkvarter i Noumea, Ny-Caledonia, for å konferere med

i nærheten hørte bråket fra mekaniserte landgangsfartøyer som

generalen i hans hovedkvarter. «Fem minutter etter at jeg meldte

prøvde å arbeide seg løs. Men de trodde det var tanks de hørte,

meg», forteller Halsey, «følte jeg det som vi hadde vært venner

og flyktet inn i jungelen. Da de omsider bestemte seg for å

hele livet».

angripe, var strandbeltet forsterket, og amerikanerne på vei

Det viste seg at fedrene deres hadde truffet hverandre på

innover i landet for å slutte seg til australske styrker som kom ned

Filippinene over 40 år tidligere. Men bortsett fra dette var Halsey

fra fjellene. Australierne hadde tviholdt på området rundt

imponert over MacArthurs staute fremtoning, «hans måte å

fjellbyen Wau ca. 40 kilometer fra kysten, til tross for mange

snakke på, som jeg aldri har hørt maken til», og den statelige

japanske forsøk på å få dem ut og en hard kamp mot store,

måten generalen travet fram og tilbake i kontoret på - «mellom

naturlige hindringer. De hadde gjort noen av de primitive

det store, nakne skrivebordet og portrettet av George Washing­

fjellstiene som gikk mot kysten om til veier, og midt i juli sto de

ton midt i mot». De to skulle ha mang en kraftig diskusjon, skrev

allierte 50 kilometer fra Lae. Landgangen i Nassau Bay var ett av to

admiralen, «men det endte alltid i fred og fordragelighet».

trekk MacArthur gjorde den 30. juni. Det andre fant sted utenfor

MacArthur og Halseys kompliserte kampanje forutsatte en

østspissen av Ny-Guinea ca. 520 kilometer fra Rabaul, og målene

serie koordinerte angrep med Rabaul som det endelige mål.

var små, men strategisk meget viktige. Om lag 5 000 soldater fra

MacArthurs tropper skulle erobre Lae og øvrige gjenværende

generalløytnant Walter Kruegers amerikanske sjette hær - kalt

japansk-besatte punkter i det nordøstlige Ny-Guinea, for så å

Alamo-styrken - gikk i land uten motstand på øyene Woodlark

75

og Kiriwina. Troppene gikk raskt i gang med å bygge flyplasser, og

ca. 30 minutters flytid til Guadalcanal. Kamuflasjeeksperter

etter to uker opererte fly fra begge øyene. Nå kunne Lightning-

skjulte flyplassen ved å strekke kabler mellom kokospalmene og

jagerne nå fram til Rabaul for første gang.

dekke mellomrommene med bregner.

Admiral Halsey satte sin del av operasjon «Kjerrehjul» igang 30.

Hverken flyfotografier eller årvåkne flygere kunne avdekke

juni med en invasjon av Ny-Georgia og dens nærmeste naboer i

plassen før den var nesten helt ferdig. Men de allierte visste at den

de sentrale Salomon-øyene sørøst for Rabaul. For å styrke sin

var der, takket være en av de travleste kystvaktene i hele det

posisjon hadde admiral Halsey tidligere sendt ca. 10 000 mann fra

australske nettverket. Kaptein Donald G. Kennedy hadde rigget

43. divisjon og den 3. marinejeger-bataljonen avgårde for å

opp radiostasjonen sin ved Segi-neset på sørøst-kysten av Ny-

okkupere og bygge opp de små, uforsvarte Russell-øyene, som lå

Georgia, 72 kilometer fra den japanske flystripen i Munda. Stedet

mellom Guadalcanal og Ny-Guinea. Da «Kjerrehjul» tok til, besto

var ideelt til formålet. Det gikk ingen stier til Segi fra andre deler av

Russell-øyene av to flyplasser, en radarstasjon, en base for

øya, og ethvert forsøk på å nærme seg stedet fra sjøsiden ville bli

patruljebåter og lagringsplass for store mengder drivstoff og

oppdaget. Farvannet rundt Segi var ikke kartlagt og fullt av rev.

andre forsyninger. Samtidig var ytterligere tre flyplasser bygd på

Japanerne hadde riktignok rekognosert i området før krigen i

Guadalcanal, som et supplement til Henderson Field. Dermed var

fartøyer som var kamuflert som fiskebåter, men bare de innfødte

Ny-Georgia-operasjonen sikret sterk og nær støtte. Men disse

på Ny-Georgia kjente ledene gjennom revene til de dype og sikre

forholdsreglene til tross, skulle kampen om Ny-Guinea vise seg å

ankringsplassene innenfor. Kennedy var distriktsoffiser i området

bli den hardeste under hele kampanjen.

før krigen, og kunne stole på de innfødtes hjelp og lojalitet.

For planleggerne av «Kjerrehjul» var Ny-Georgia ikke annet enn

kom inn til Kennedys post med løpere fra en lang rekke landsbyer

nok en jungelkledd øy inntil desember 1942, da japanerne startet

og fra kystvakter som holdt til på øyer i nærheten. Kennedys

byggingen av en flystripe på sørvest-spissen, Munda-odden, bare

soeidere viste vei om natten for allierte rekognoseringspatruljer.

Informasjon om bevegelsene til japanske fly, skip og tropper

I S M A R C K R K I P E L E T

Ny-lrland Rgbaul

Bismarck-sjøen Salomon •øyene

Ny-Guinea

KAPP GLOUCESTER

\ . New Britain HUON-^

HALVØYA

DAMPIER

STREDET

'Arawe

Salomon-sjøen

Papua

Trobriand-øyene Papuagulfen

Kiriwina

Woodlark

Port Moresby

IILNE-BUKTEN

76

Ofte gikk turen i kano, lydløst forbi kystvern-kanonene i Munda

små styrker gå i land til å begynne med i Segi og tre andre steder

og andre mindre baser japanerne hadde opprettet. Kennedy og

hvor japanerne var få. Dersom japanerne som marsjerte mot Segi

de melanesiske vennene hans drev også redningstjeneste for

okkuperte stedet på forhånd, ville det behøves større styrker i

nedskutte amerikanske flygere. For hver flyger som ble bragt i

området, og den kompliserte tidtabellen for operasjonen kunne

sikkerhet til Segi, fikk de innfødte hver sin sekk med ris og en

bli forskjøvet. Dersom amerikanerne på den annen side kunne

kasse med kjøtthermetikk. Samme bergingslønn ble betalt for

lande i Segi før planen, ville området være avstengt for japanerne,

japanske flygere, som ble overmannet, bastet og bundet med lia-

Kennedy ville bli reddet og arbeidet med flyplassen kunne

ner, overlevert i Kennedys varetekt og deretter fraktet med sjøfly

komme tidligere igang - men dette kunne også alarmere

eller destroyer til forhør i Guadalcanal. I alt skulle 22 amerikanske

japanerne.

og 20 japanske flygere passere gjennom Kennedys hender.

Admiral Turner, som ledet amfibiestyrken på Guadalcanal,

Alle kystvakter var instruert om å unngå kamp og flykte hvis de

hadde nå samme oppgave under Halsey. Turner veide alternati­

ble oppdaget. Segi var imidlertid for strategisk viktig til at det

vene og risikoene mot hverandre og fattet en rask beslutning.

kunne oppgis, og Kennedy tok i bruk geriljakrigføring for å vokte

Natt til 20. juni snek to destroyer-transportskip seg inn i Segi-

sin hemmelighet. Hver gang en japansk frakteskute ankret opp

kanalen. Noen av Kennedys speidere gikk ombord som loser,

for natten i distriktet, slo han til mot det fiendtlige fartøyet med

mens kystvakten selv tente bål på stranden. Ved daggry gikk to

sine folk fra jungelen i land. Prosedyren var å drepe mannskapet,

kompanier fra 4. marinejeger-bataljon i land ved Kennedys leir

senke båten og stikke av med mat, våpen og ammunisjon.

under oberstløytnant Michael S. Currins kommando. Halseys del

Kennedys taktikk omfattet også kamp på landjorden. Gerilja­

av operasjon «Kjerrehjul» var begynt ni dager foran skjema.

soldatene var av hodejeger-avstamning og veltrente i kunsten å

Dagen etter ankom nok to destroyer-transportskip med en

gjøre bakholdsangrep i jungelen. Ingen japansk patrulje var trygg

landmålergruppe som skulle begynne med flyplassen og to

etter at Kennedy hadde lært soldatene å bruke moderne

infanterikompanier.

håndvåpen. En gruppe speidere padlet i stillhet til en øy hvor

Japanerne som var underveis til Segi, stoppet uforklarlig opp i

noen japanere lå i bivuakk, krøp rundt blant de sovende

en landsby 10 kilometer unna. Utgangspunktet deres, Viru-

soldatene og stjal våpnene deres. Da japanerne våknet stirret de

havnen, var nok ett av Halseys mål. Her ønsket han å opprette en

inn i munningene på sine egne våpen - og noe senere stirret de ut

base for sine patruljebåter. Havneutløpet var omgitt av høye

av Kennedys private fengsel.

Etter en tid ble japanerne ytterst irritert over kystvakten og

klipper, det fantes ingen strand, og nå som japanerne hadde forsterket sin lille garnison virket et frontalangrep risikabelt.

Kennedys eskapader. Sjefen for garnisonen på Ny-Georgia,

Derfor skulle Currins marinesoldater angripe Viru fra landsiden,

generalmajor Noboru Sasaki, ga ordre til at en ekspedisjon skulle

samtidig som hovedstyrken ankom fra sjøen på D-dagen.

utrustes for å eliminere det som måtte finnes i Segi. 17 juni -

Rekognoseringspatruljer hadde ikke hatt noen vanskeligheter

mindre enn to uker før D-dagen for Halseys styrker - rapporterte

med å tilbakelegge strekningen mellom Segi og Viru, men

Kennedys speidere at fiendtlige forsterkninger var ankommet til

marinesoldatene fikk bittert erfare at det er noe helt annet å

den japanske utposten i Viru-havnen 20 kilometer mot vest, og at

forflytte en tungt bevæpnet kampavdeling gjennom jungelter-

halvdelen av en japansk bataljon var på marsj mot Segi. Kennedy

reng.

var klar over at han ikke hadde noen sjanse mot en slik styrke, og

Anført av Kennedys speidere la Currins to kompanier ut fra

sendte radiomelding etter hjelp.

Segi i små gummibåter om kvelden den 27. juni. Ferden gikk

Truselen mot Segi omfattet mer enn Kennedys sikkerhet. Segi var

gjennom skydekket. Kort etter midnatt gikk de i land i en forlatt

ett av fire landingssteder som Halsey hadde blinket ut i Ny-

landsby, en tredjepart av veien til Viru, og ved daggry startet de

Georgia, og han planla å bygge en flystripe der. Fordi han manglet

marsjen gjennom jungelen. Frokosten - sjokoladeplater - spiste

skip nok til å støtte fire landganger i full målestokk, skulle relativt

de mens de gikk.

lydløst vestover, og stanset helt opp hver gang månen brøt

Offensiven for å isolere Rabaul, Japans mektige base på Ny-Britannia (kartet øverst), omfattet en tredobbelt operasjon fra sør, sørvest og sørøst. Noen av MacArthurs styrker tok Woodlark og Kiriwina, andre rykket oppover Ny-Guineas østkyst til Huon-halvøya, for så å hoppe over til Ny-Britannia. Halseys styrker arbeidet seg oppover Salomon-kjeden (kartet nederst) til den siste større øya i kjeden, Bougainville. Disse trekkene bragte Rabaul innenfor rekkevidde av de allierte flyene og betød slutten for basen.

77

EN FLÅTE AV LANDGANGSFARTØYER De mange øyene som satte sitt preg på mye av Stillehavskrigen ga støtet til en hel serie av nye landgangsfartøyer og skip. Noen av de vanligste typene er vist her, med fartøyenes innbyrdes størrelse vist i rammen på neste side. Troppetransport-fartøyene varierte i stør­ relse fra typene LCP eller LVT, som kunne krabbe helt opp på stranden, til LCI, som tok 200 mann. LCVP kunne ta med en jeep i tillegg til soldater, mens LCM og LCT fraktet bulldozere, tanks og tunge lastebiler. Alle disse ble små ved siden av de havgående LST og LSD. En av de mest effektive arbeidshestene, LST, fraktet alt fra tropper og tanks til forsyninger og landgangsfartøyer. Størst av dem alle var LSD, som hadde plass nok til tropper og mindre landgangsfartøyer opptil LCT i størrelse, og som også kunne gjøre tjeneste som reparasjonsskip.

LCP (LANDING CRAFT, PERSONNEL)

LCM (LANDING CRAFT, MECHANIZED)

□ 17

LCVP (LANDING CRAFT, VEHICLE AND PERSONNED

78

79

Marsjen til Viru, som sersjant Anthony P. Coulis husket den,

mens stupbomberne gikk til aksjon. Japanerne trodde nå at de ble

var «som et mareritt». Den dagen gikk soldatene i 11 timer, «og

utsatt for et kombinert angrep fra sjøen og fra luften, og flyktet

hver meter var en kamp». Spredte trefninger med fiendtlige

inn i jungelen, der de løp på Currins fremrykkende marinejegere.

patruljer sinket marsjen, men det store problemet var jungelen og

Noen minutter senere satte marinesoldatene bajonettene på

natteregnet. «Vi knelte under kappene våre og spiste ostebiter fra

geværene og stormet den siste japanske stillingen med ville skrik.

rasjonene. Få minutter senere sov jeg... Jeg var dødstrett og ga

LCTene gikk i havnen igjen og tok fatt på lossingen.

blaffen i om strupen ble skåret over mens jeg sov».

Uheldigvis for amerikanerne var det ikke tid til å dele Currins

Den andre dagen var enda tøffere, og det tok 12 timer å krysse

erfaringer i jungelen på Ny-Georgia med andre offiserer.

en strekning med jungel og mangrovesump. Tre ganger måtte

«Kjerrehjul» var i full gang, og større enheter enn Currins skulle

marinesoldatene krysse den samme buktende elven, og de måtte

snart betale dyrt for sin uvitenhet om øyas krevende natur.

holde hverandre i hendene for å komme gjennom det sølete, dype vannet. Det ville ha tatt lengre tid å gå rundt slyngene på

Hovedmålet for operasjonen på Ny-Georgia var Munda, hvor den

elven, fordi de som gikk foran, tråkket jorden til en gjørme som

japanske flyplassen lå. For å unngå strid inntil strandbeltet var

baktrappen hadde vansker med å forsere.

godt sikret, gikk styrkene på D-dagen ikke i land på selve Ny-

Currin hadde lagt ut fra Segi en dag før planen på grunn av

Georgia, men på den mindre øya Rendova, ca. 10 kilometer fra

forandring i den opprinnelige ordren. Men om morgenen D-

Munda. Fra Rendova og noen øyer imellom kunne artilleriet

dagen var soldatene hans fortsatt langt fra Viru, da tre

beskyte Munda og støtte angrepet mot flyplassen. Rendova ble

amerikanske destroyere ankom til havnemunningen med de to

også basen for de angripende troppene.

kompaniene som skulle gå i land. Utkikkene ombord speidet

Bare 120 japanere forsvarte Rendova, og disse ble nedkjempet

forgjeves etter det hvite fallskjermblusset i land, som betød at

på et par timer. Hovedproblemet befant seg i luften. Japanske

marinesoldatene hadde situasjonen under kontroll. Sjefen for

flyangrep tok livet av minst 30 amerikanere og såret over 200

flåtestyrken fikk ikke svar fra Currin på radio, og manøvrerte sine

andre de første tre dagene på øya. De som slapp uskadd fra det

tre skip forsiktig mot land. Et par salver fra en kystvernkanon

måtte tåle kraftig regn, som gjorde bakken om til gjørme.

gjorde det klart at japanerne stadig kontrollerte stedet. Skipene

Soldatene sank til knærne, og maskineriet kjørte seg fast.

trakk seg ut og bragte soldatene tilbake til Segi.

Mye av utstyret tilhørte marinens anleggsbataljon, en bemer­

Currins marinejegere fortsatte marsjen mot Viru hele D-dagen

kelsesverdig samling av anleggsarbeidere - kalt CB'ene eller

igjennom. «Jeg hørte soldatene forbanne jungelen», fortalte

«Seabees» - som hadde tilbudt sin viten og krefter for å gjøre

Coulis, «vi bannet med hese, hysteriske og hviskende stemmer».

jungel og koraller om til flyplasser og forsyningsbaser. Farten de

Inderlige slibrigheter var ikke stort å slynge mot «de slangelignen-

arbeidet med skulle bli legendarisk over hele Stillehavet, men selv

de røttene som spente ben på oss, den fordømte gjørmen som

disse karene fikk problemer med regnet og gjørmen på Rendova.

sugde oss ned, millionene av lianer og slyngplanter som krafset

«Karene sluttet å se ut som menn,» sa sjefen deres, kaptein H.

etter oss og vippet oss overende». Den kvelden la marinejegerne

Roy Whittaker. «De lignet mest på slimete frosker som jobbet i en

seg «rett ned i sølen og sov som døde menn». Neste dag måtte

slags forhistorisk mørje». I fire dager svettet de under fiendtlige

disse «døde menn» angripe fienden.

flyangrep og ild fra snikskyttere med å bygge en vei fra

Kampen om Viru viste seg å bli et eksempel på den totale

landingsstedet til en annen strand, hvor 155 mm kanoner av

forvirring. Fordi hovedkvarteret visste at Currin ennå ikke var

typen «Long Tom» skulle rigges opp. Veien var ferdig den fjerde

kommet fram, sendte de stupbombere til stedet for å bearbeide

dagen, og samme ettermiddag stilte kanonene opp mot Munda -

de japanske stillingene. Da flyene kom, gikk samtidig amerikans­

10 kilometer borte over sjøen. Da stoppet Whittakers anleggsfolk

ke forsyningsskip inn i havnen. Fartøysjefene fikk ut fra at Viru var

opp og «jublet som gale».

tatt etter planen. De klarte imidlertid å manøvrere unna

Et direkte angrep mot Munda over sjøen kom ikke på tale på

landgangsfartøyene av typen LCT, som var lastet med bensin,

grunn av korallrevene og forsvarsverkene som beskyttet innseilin-

80

gen. Nærmeste brukbare strand lå ved Laiana, vel tre kilometer

Det var ikke mer enn tre kilometer som skilte landingsstedet fra

øst for Munda. Men også Laiana var trolig forsvart, og lå dessuten

Barike-elven, utgangspunktet for et planlagt angrep mot Munda

innenfor det japanske kystartilleriets rekkevidde. Sjefen for

7. juli. Men lastebilene kvernet raskt gjørmen til slim, kjøretøyene

hærens 43. divisjon, generalmajor John Hester, valgte derfor å

sank i til akslingene, og ammunisjon og forsyninger måtte fraktes

sette sine tropper i land ved Zanana, en uforsvart strand nærmere

for hånd. Styrkene fikk så store problemer bare med å ta seg fram

fem kilometer øst for Laiana. Hit kunne ikke fiendens kanoner nå.

til Barike at Hester utsatte angrepet i to dager.

Det var ventet at 43. divisjon skulle trenge seg gjennom jungelen

Amerikanerne ventet å komme fram til elven uten innblanding

og erobre Munda på under fjorten dager, med en paraply av

fra japanerne, og den japanske sjefen på Ny-Georgia, general

jagere som beskyttelse mot fiendtlige fly og under dekningsild fra

Sasaki, var ganske riktig fornøyd med å vente til angriperne

artilliriet på Rendova og de mindre øyene omkring.

kastet seg mot forsvarsverkene hans ved Munda. Men han sendte

Men i likhet med Currin og marinejegerne hans undervurderte

plagsomme grupper ut på patrulje. En av disse krysset Barike-

Hester Ny-Georgias jungel. Øya hadde ikke de åpne, gressbevok-

elven, bygget en tømmer-barrikade på en kilometer, rigget opp

ste høydene som forsynte infanteriet og flygerne med felles

maskingevær på begge sider og hugget ned buskaset for å få åpne

referansepunkter under operasjonene på Guadalcanal. Terrenget

skytefelt. 5. juli ble en amerikansk rekognoseringspatrulje stanset

mellom Zanana og Munda savnet ethvert mønster, det var en

ved barrikaden og tvunget til retrett.

masse av jungelvegetasjon - tett, fuktig, stinkende og tilsynela­ tende endeløs. De 169. og 172. regimentene i 43. divisjon entret denne

Neste dag fikk 3. bataljon i 169. infanteriregiment, som allerede var på marsj mot Barike, ordre om å utslette de japanske

stillingene. Bataljonen gikk i bivuakk for natten et lite stykke øst

grønne myren. Fortropper etablerte et lite brohode ved Zanana 3.

for dem, men

juli. De tre neste dagene gikk landgangsfartøyene i skytteltrafikk

forsvarsstillinger. Han lot soldatene grave seg groper med to

bataljonssjefen sørget ikke for å etablere

fra Rendova med resten av Hesters styrker. Infanteristene var godt

meters mellomrom, unnlot å strekke snubletråder eller andre

utstyrt. De hadde en ny flekkete jungel-kamuflasjeuniform, de

enkle varslingssystemer og åpnet dermed for infiltrasjon.

var utstyrt med den nye M-1 riflen og de hadde spesielt

Etter mørkets frembrudd snek noen få japanere seg opp til

jungelutstyr, som vanntette lommelykter og hengekøyer med

amerikanernes stilling og gikk i gang med noe som skulle fortone

innebygde moskitonett og vanntette overtrekk. De hadde

seg som et nattlig mareritt. De løp omkring i mørket med mye

ingeniørbataljoner som skulle rydde vei for dem gjennom

støy, løsnet enkelte skudd og ropte skjellsord og slibrigheter på

jungelen, artilleri som skulle støtte angrepet og åtte 13-tonns M-5

engelsk. Noen kom tett innpå, ropte kodenavn fra kompaniet og

tanks, bemannet av marinesoldater.

«kom ut og slåss»! Hysteriet begynte å gripe om seg blant

Psykologisk sett var imidlertid soldatene i 43. divisjon, egentlig

amerikanerne. Slik er det omtalt i den amerikanske hærens

en divisjon i nasjonalgarden fra Ny-England, fullstendig uforbe­

offisielle historie: «Fantasien begynte å løpe løpsk hos de slitne og

redt på Ny-Georgia. Alle var ferske i strid. De hadde gjennomgått

uerfarne amerikanske soldatene. I sinnet ble fosforiserende, råtne

et par ukers jungeltrening på Guadalcanal og Russell-øyene, men

trestammer til japanske signaler. Jungelens lukt ble til giftgass...

bekvemmelighetene som amerikanerne nå hadde installert på

Soldatene i 169. regiment skal ha fortalt hverandre at de nattlige

disse øyene gjorde dem nesten behagelige sammenlignet med

japanske besøkene var iført lange, svarte kapper, og at noen

øyene i den sentrale delen av Salomon-kjeden. Videre var

hadde kroker og tau til å trekke amerikanerne opp fra gropene

marinesoldatene gått i land på Guadalcanal langs en relativt bred

med».

og flat strekning og behøvde ikke ta fatt på jungelen der før

Om morgenen rykket den oppskakede 3. bataljonen likevel

senere. Ved Zanana fant offiserene og soldatene i 43. divisjon en

videre. Ved 11-tiden kom den inn i maskingevær-ild fra den

verden som plutselig lukket seg omkring dem, et skremmende

japanske barrikaden. I fem timer kastet bataljonen seg mot den

helvete hvor en mann kunne komme en meter innpå fienden og

fiendtlige stillingen. Støttekompaniet forsøkte å bruke sine 81 mm

aldri oppdage ham.

bombekastere, men banyan-trærne sto så tett at de blokkerte

81

skytefeltet. Å hugge åpninger tok flere timer. Håndgranater viste

på begge sider. Derfor gikk de over på én enkelt skytterlinje, som

seg ubrukbare, soldatene kom ikke tett nok innpå til å få treffsikre

tillot en eller to japanske geværmenn å stanse en hel avdeling.

kast. Sent på ettermiddagen trakk bataljonen seg tilbake for å

Klokken 10 var ikke 172. regiment kommet mer enn 100 meter fra

tilbringe nok en søvnløs natt, plaget av fiendtlige patruljer.

elven. Det ulykksalige 169. regiment var ikke engang kommet

Forsinkelsen ved den japanske barrikaden hadde skapt et farlig

over elven, og forsyningslinjene lå langt bak.

hull i general Hesters rekker. Et annet av regimentene hans, det

I kommandobunkersen i Munda undret general Sasaki seg

172., var kommet fram til Barike-elven sør for 169. Men det var

over amerikanernes langsomme fremrykning og rapporterte

liten kontakt mellom de to regimentene og ingen forbindelseslin­

dette til Rabaul. På amerikansk side førte mangelen på fremgang

je, og flere japanske patruljer slapp gjennom i mellomrommet.

til øyeblikkelige ommøbleringer blant offiserene. General Hester

Om morgenen den 8. juli gikk den slitne 3. bataljonen, med støtte

avskjediget obersten som ledet 3. bataljon i 169. regiment, såvel

av et kompani fra 172. regiment, til nytt angrep mot den japanske

som obersten som ledet selve regimentet. Så avblåste han

barrikaden. Om ettermiddagen kunne bombekasterne tas i bruk

operasjonen midlertidig og beordret 172. regiment sørover til

og stillingene stormes. En enkelt japansk tropp hadde klart å

stranden ved Laiana, hvor etterpåkloke strateger mente han

stanse fremrykningen til en hel divisjon i tre dager.

burde ha landet til å begynne med, slik at han kunne etablere et

Om natten vendte de japanske patruljene tilbake til de 169. og

nytt forsynings-brohode nærmere Munda.

172. regimentene, som lå langs elven. Ifølge hærens historikere

Det utslitte 172. regimentet brukte tre dager på å tilbakelegge

var resultatet denne gangen at det oppsto «en hel del forvirring

de 1 500 metrene med jungel og sump til Laiana. Bak dem måtte

blant amerikanerne, med skyting og knivstikk. Noen stakk

det 169. regimentet, som forsøkte å innordne seg en ny sjef

hverandre med kniv. Karene kastet håndgranater blindt i mørket.

samtidig som de var i kamp, få inn forsyninger hovedsakelig ved

Noen av granatene traff trær, spratt tilbake og eksploderte blant

fallskjerm-slipp. Moralen sank til et bunnivå mens de to

amerikanerne. Om morgenen var det ingen spor etter døde eller

regimentene strevet i jungelen. Daglig brøt mellom 50 og 100

sårede japanere. Men det var amerikanske tap: noen var stukket

soldater sammen. De stabbet tilbake til hjelpepostene med

i hjel, andre var såret av knivstikk. Mange var truffet av granat-

blytunge, mekaniske skritt. Legene som tok hånd om dem,

splinter, og halvparten av disse stammet fra amerikanske hånd­

beskrev mønsteret blant dem slik: Uttrykksløst ansikt, sviktende

granater». Et stort antall soldater brøt helt sammen og måtte eva­

knær, foroverbøyd overkropp, skjelvende fingre. Ca. 20 prosent

kueres, etter å ha fått den offisielle diagnosen «krigsnevrose».

gråt, vred seg i hendene, mumlet usammenhengende og skvatt

Divisjonens angrep på Munda var tidfestet til samme morgen.

forsøke å komme seg vekk fra en forestående katastrofe».

Forut for den kom ett av de kraftigste artilleribombardementene

Ytterligere 30 prosent var gått helt fra konseptene, med «bisarre

hittil i stillehavskrigen. I løpet av en time fyrte marinestyrkenes og

somatiske forstyrrelser».

ved den minste lyd, de ga «inntrykk av bunnløs frykt - av å

hærens artilleri 5 800 høyeksplosive granater mot Munda. Fire

Tilsammen 2 500 amerikanere på Ny-Georgia ble registrert

destroyere lå tett inntil land og skjøt ytterligere 2 300 skudd, og

som ofre for krigsnevroser. Av disse kom 700 mann fra 169.

deretter kom 88 bombefly og slapp 70 tonn bomber.

regiment - omtrent en fjerdedel av regimentet. En militærrapport

Så var det infanteriets tur - og den lammende virkningen av

erklærte at hovedårsaken var dårlig lederskap, og bemerket at

nattens redsler viste seg øyeblikkelig. Slik summerer den offisielle

menn som ikke vet hva som er ventet av dem eller som ikke

historien det opp: «H-timen, 0630, kom og gikk, men ikke stort

mottar klare ordre, er mest utsatt for å knekke sammen under

skjedde». For å gjøre tingene verre, gikk Barike over sine bredder,

presset av kamptretthet, nattlig uro og støy - ikke bare krigens

og soldatene måtte vasse til livet med pakninger og ammunisjon.

støy, men de uvante lydene fra en jungel om natten.

På den andre siden av elven ble soldatene spredt ut på

Fra hovedkvarteret i Noumea gikk admiral Halsey nå i gang

tradisjonell skytterrekke, men befalet mistet snart kontroll.

med å få kampanjen på Ny-Georgia på fote igjen. Allerede ved de

Vegetasjonen var så tett at karene ikke kunne se sine nærmeste

første tegn på forsinkelser hadde han sendt elementer fra en

82

annen divisjon, den 37, for å forsterke fremrykningen mot

Munda. Nå som offensiven var stoppet helt opp, beordret han sjefen for 14. korps og Hesters overordnede, generalmajor Oscar

LIKE VED FOR EN MAGER LØYTNANT

W. Griswold, til å fly til øya for å se hva som kunne gjøres. Griswold fortalte den usminkede sannhet. Den 43. divisjonen,

meldte han over radio til Halsey, «vil aldri innta Munda» og var

faktisk «i ferd med å knekke sammen». Han ba om at resten av 37. divisjon, pluss en annen divisjon, 25., måtte avgis til denne

operasjonen «umiddelbart, dersom den skal bli vellykket».

Halsey gikk med på dette - og satte Griswold som sjef for Munda-felttoget. Senere begrunnet Halsey sine forandringer i kommandoforholdene. «Bakkestyrkenes virkelige svakhet», skrev

han, «lå ikke i de lavere rekker. Dette ble klarere for hver dag som

gikk og vi avanserte meter i stedet for kilometer. Vi hadde kontroll i luften og på sjøen, vi var fienden tallmessig overlegne i forholdet

4 eller 5 til 1, vi bombet stillingene hans hver eneste dag og støttet styrkene våre med støtteild fra sjøen hver gang de ba om det. Selv om jungelstrid er et tøft foretagende, skulle vi nå vært Kennedy ved rattet på sin PT 109 før dets siste tokt.

innenfor rekkevidde av målet... Når jeg ser tilbake... kjenner jeg

ennå vanærens flaue smak». Under et patruljeoppdrag i Blackett-stredet ved Salomon-øyene med 14 andre amerikan­ ske torpedobåter den 2. august 1943, ble PT 109 rent i senk av den japanske destroyeren Amagiri. Da destroyeren delte fartøyet i to ble skipperen, en mager løytnant ved navn John Fitzgerald Kennedy, slengt mot cockpit-skottet. «Slik er det å bli drept», tenkte han. Drivstofftankene ble antent, og den bren­ nende båten sank. Av mannskapet på 13 omkom to, og en ble stygt forbrent. De overlevende bestemte seg for å svømme i sikkerhet. Kennedy bet seg fast i den forbrente mannens livbelte og tauet ham etter seg. Da et besetningsmedlem fra Massachusetts med en benskade mente han ikke ville klare det, bjeffet Kennedy til ham: «Til å være en mann fra Boston lager du jamen litt av en forestil­ ling». Mannen kjempet seg videre. Etter fire timer krabbet mennene i land på Plum Pudding Island. Heldigvis hadde en australsk kystvakt, løytnant Arthur Reginald Evans, observert en brann i farvannet samme natt. Han rapporterte dette til kystvakter i nærheten og fikk vite at PT 109 var savnet. To av speiderne fant senere de skibbrudne folke­ ne, og det ble arrangert et møte med en annen torpedobåt. Da PT 157 dukket opp og reddet mann­ skapet etter seks døgn, ble Kennedy tilbudt et måltid mat. «Nei takk», sa han, «jeg har nettopp spist en kokosnøtt».

Halsey hadde nok en grunn til bekymring - og den stammet

fra hans egne, kjære marine. Siden begynnelsen på Ny-Georgiaoffensiven av tusener av ferske japanske tropper kommet i land

om natten ombord på lektere under eskorte av destroyere. Disse lekterne - med stålskrog, dieselmotorer og en kapasitet på inntil

120 soldater - var ca. 40 fot lange og gjorde en fart på åtte knop.

Hver for seg var de et lett bytte for amerikanernes langt raskere og større patruljebåter. Fire skvadroner med slike båter var stasjonert

på Rendova og ett punkt langs nordkysten av Ny-Guinea. Om

natten lusket de omkring i farvannet med kanonene skuddklare.

Men det å ta på seg kamp med den japanske destroyereskorten var noe helt annet. Forsøk fra amerikanske kryssere og destroyere på å bryte opp japanernes konvoier lyktes ikke. De fiendtlige krigsskipene hadde den formidable, oksygen-drevne «Long Lance»-torpedoen, som kunne bringe et krigshode på et

halvt tonn over 30 kilometer avgårde uten å etterlate spor på

vannflaten. De amerikanske torpedoenes maksimale rekkevidde

var på 13 kilometer. Da en «Long Lance» traff destroyeren Strong 4. juli, var torpedoen skutt ut så langt borte at amerikanerne ikke

visste hva som hadde truffet skipet.

Den påfølgende natten forsøkte en spesialstyrke av lette

83

kryssere under viseadmiral Walden L. Ainsworth å avskjære

de tunge amerikanske kanonene på øyene utenfor. Ruhlen

en japansk konvoi på 10 destroyere, hvorav syv var lastet med

opprettholdt natten igjennom en ring av flygende stål rundt den

soldater. Men før Ainsworths skip kom på skuddhold ble

beleirede kommandoposten. «Det var et mesterverk i skyting»,

krysseren Helena truffet av tre japanske torpedoer, og skipet gikk

skrev White. «En eneste feilberegning og kanonene ville ha gjort

til bunns med 169 av besetningen. Ainsworths kanoner senket en

den jobben som japanerne hittil ikke hadde maktet - å blåse hele

japansk destroyer under trefningen - kjent som slaget i Kula-

leirområdet inn i evigheten... I seks timer slapp kanonene et

gulfen - men de øvrige destroyerne bragte sine soldater og

teppe av høyeksplosiver rundt oss. Aldri kom en salve lenger enn

forsyninger til land.

200 meter fra utkanten og bare to ganger kom en salve nærmere

enn 20 meten>. Tomonari kom seg ikke igjennom. En uke senere forsøkte Ainsworth seg på nytt igjen. I striden ved

En japansk bataljon sto mellom kommandoposten og forsy­

øya Kolombangara like vest for Ny-Georgia mer enn oppveide de

ningsområdet på Zanana-stranden noen få hundre meter unna.

japanske torpedoene amerikanernes tyngre kanoner og radar.

Løytnant i marinekorpset John R. Wismer, sjef for en spesialtropp

Torpedoene senket destroyeren Gwin og satte krysserne Honolu-

som voktet stranden, visste at dersom japanerne stormet

lu, St. Louis og det new zealandske skipet Leander ut av spill.

stillingen ville storparten av hærens forsyninger på Ny-Georgia gå

Japanerne mistet en lett krysser og klarte igjen å få troppene i

tapt. Kanonene hans pekte imidlertid ut mot sjøen og kunne ikke

land. Amerikanerne lærte seg etter hvert å løsrive destroyerne fra

flyttes raskt. Han etterlot seg halve troppen for å bemanne

krysserne og bruke dem til raske torpedoangrep på egen hånd.

kanonene, og tok så med seg den andre halvparten sammen med

Men da var de japanske troppeforsterkningene på Ny-Georgia

en panservern-tropp fra hæren og noen infanterister for å sette

kommet opp i flere regimenter.

opp en forsvarslinje av geværmenn på en knaus over stien som

General Griswold hadde knapt begynt på reorganiseringen av

førte til kommandoposten. På en skraphaug fant han tilstrekkeli­

styrkene da general Sasaki forsøkte et tredelt motangrep.

ge deler til å sette to defekte kaliber 30 maskingevær i brukbar

Amerikansk artilleri stanset to av styrkene før de kom i gang. Men

stand. Wismer plasserte disse midt på linjen, siktet dem inn

den tredje - et nyankommet regiment under ledelse av oberst

nedover stien, og korporal Maier Rothschild og menig John

Satoshi Tomonari - marsjerte gjennom jungelen nord for

Wantuck meldte seg som frivillige til å bemanne dem.

amerikanerne. Om kvelden 17. juli feide regimentet ut av

Snart, erindret Wismer, «kom anslagsvis 100 japanske soldater

jungelen ved Zanana og omringet hovedkvarteret til 43. divisjon.

inn i skuddfeltet og begynte å rigge opp bombekastere... Vi

Den australske krigskorrespondenten Osmar White var til

åpnet ild og drev japanerne tilbake inn i jungelen. Der

stede. Ved første skuddveksling hoppet han ned i en grop.

regrupperte de, og kom så tilbake i en banzai-storm. Våre fremste

Deretter, skrev han, «kom det en ny lyd ut av det kalde månelyset

stillinger ble overkjørt og hver for oss måtte vi trekke oss tilbake

- lyden av gjennomtrengende og høye japanske stemmer... En

mot stranden. Her forberedte vi oss på den neste angrepsbølgen.

japaner... begynte å skrike på engelsk: «Hjelp, hjelp, sanitet,

Til vår store overraskelse kom den aldri».

hjelp meg. Jeg er såret». Noen kvelder i forveien ville troppene trolig ha skutt mot ham og avslørt sine stillinger. Ikke nå».

Neste morgen fikk Wismer vite hvorfor. Wantuck og Roth­

schild, som lå isolert, var blitt på post med sine reservedelsvåpen.

Granater begynte snart å eksplodere ved Whites grop. «Jeg

Over 100 japanske lik lå strødd i skråningen nedenfor stillingen.

tenkte: Vel, dette er slutten ... Plutselig oppdaget jeg at granatene

Wantuck lå død ved siden av sitt tomme gevær, omkranset av ja­

ikke var japanske i det hele tatt, de var amerikanske!...

panere han hadde drept med kniv og håndgranat. Rotschild lå så­

Kanonene skjøt sperreild på tre sider av kommandoposten for å

ret, også omgitt av døde fiender. General Sasakis dristige flanke-

hindre japanerne i å bringe bombekasterne sine på skuddhold».

angrep var slutt før daggry, takket være det amerikanske artille­

Tomonaris soldater kuttet telefonledningene som gikk fra

riets virtuose oppvisning og de to marinesoldatenes ukuelige mot.

kommandoposten, men de glemte én. En liaison-offiser i divisjo­

Etter dette skulle Sasaki utelukkende føre forsvarskrig, men det

nens artilleri, Kaptein James Ruhlen, brukte den for å tilkalle ild fra

gjorde han på en mesterlig måte. Måneder i forveien hadde han

84

omgjort jungelen rundt Munda til en usynlig festning. Hans

sprenge dem i stykker, men japanske panservern-eksperter had­

bunkers var gravd halvannen meter ned i korallen under sølen.

de lært Sasakis soldater hvordan de skulle slå ut en amerikansk

De var omtrent 4 kvadratmeter store og dekket med doble lag av

stridsvogn ved å snike seg opptil med magnetiske miner eller

kokos-tømmer. På sidene var de dekket av værbitt korall, som ga

Molotov-cocktails.

dem et naturlig utseende. Dessuten var de kamuflert med jord,

General Griswold satte 25. juli som dato for slaget mot de

gress og blader, som fikk dem til å ligne små hauger i jungelen.

japanske forsvarslinjene. Den amerikanske fronten gikk nå bare

Mundas nærmeste omgivelser formelig struttet av flere hundre

tre kilometer fra flyplassen i Munda. Mot tre japanske bataljoner

slike bunkers. Rifler, maskingevær og lette bombekastere bet ikke

hadde Griswold 12 kampklare bataljoner og flere underveis, han

på dem, bombeflygerne kunne ikke se dem, og de utgjorde et for

hadde tanks og flammekastere og nye forsyningsveier fra Laiana.

lite mål for artilleriet, siden bare en direkte treffer hadde noen

Syv destroyere og 254 fly hamret løs på Munda for å få offensiven

virkning. De panserbrytende 37 mm granatene fra tanks kunne

i gang.

Øverstkommanderende i det sørlige Stillehav, admiral William «Bull» Halsey, sitter skjorteløs og med tatoveringen mot kameraet mens han snakker med pressen og offiserer i marinekorpset under en inspeksjonsreise i det nyerobrede strandbeltet på Bougainville. Tatoveringen stammet fra Halseys dager ved marineakademiet, og var et tegn på at han var «sjøulk», ifølge ham selv.

85

Men japanerne hadde lært at amerikanernes artilleri sjelden

Den enkelte soldat lærte også endel lekser om jungel-

skjøt tett opptil linjene deres. Når bombardementet begynte,

krigføring. En kveld på Bartley Ridge ble en mann i en skyttergrav

krøp de ganske enkelt forover og inn i ingenmannsland og ventet

truffet av en granatsplint, men japanerne var rundt på alle kanter

der til det var over. Andre brukte enn annen taktikk. De skjøt med

og han lagde ikke en lyd. Først neste morgen fikk kameratene

tunge bombekastere mot amerikanske stillinger i nærheten hver

hans greie på hva som var skjedd og bragt ham til en sanitetspost.

gang fiendens artilleri spilte opp. Dette overbeviste som regel

En annen amerikaner blødde ihjel i stillhet, fremfor å utsette

amerikanerne om at deres eget artilleri skjøt for kort, slik at de

laget sitt for fare ved å tilkalle hjelp.

stanset bombardementet. Som et resultat av dette fikk offensiven

en treg start.

Det ubønnhørlige bombardementet av Munda ble nå for mye for forsvarerne. Samtlige installasjoner over bakken var ødelagt,

I en uke pinte Griswolds tropper seg langsomt forover mens de

tapene ble stadig større og de begynte selv å få problemer med

tok én fiendtlig bunkers om gangen. Da 2. bataljon i det 145.

kampnevroser. Sasaki fikk ordre om å trekke storparten av sine

infanteriet og 2. bataljon i det 161. infanteriet tilslutt erobret

gjenværende tropper ut av Munda.

Bartley Ridge, en av japanernes sterkeste stillinger langs hele

1. august kom en amerikansk patrulje fram til kanten av

fronten, kunne de telle 46 bunkers og 32 andre stillinger på et

flystripen. 5. august ble de siste japanerne sprengt ut av

område som ikke var stort større enn to fotballbaner.

bunkersene ved siden av flyplassen. Griswold sendte beskjed over

Nord for Bartley Ridge gjorde det 148. regimentet et bredt

radio til Halsey: «Våre bakkestyrker tok i dag Munda fra japsene

fremstøt gjennom jungelen, utflanket japanerne fullstendig og

og gir den herved til deg - dens rettmessige eier». En uke senere

kom på 1 000 meters hold fra flystripen. Men så ble de avskåret av

sto flyplassen klar til å ta i mot allierte fly.

Tomonaris regiment, som Sasaki holdt skjult i jungelen nettopp

Kampen om Ny-Georgia, som var planlagt som en hurtig

med dette formål for øye. Mens det 148. sloss seg tilbake mot de

operasjon med én divisjon, brukte opp elementer fra fire

amerikanske linjene, krøp en såret menig gjennom urskogen mot

divisjoner. Omlag 10 000 japanere, som kjempet mot nesten

et maskingevær-rede som holdt troppen hans nede. Ild fra

40 000 amerikanere, forsinket den allierte timeplanen med én

maskingeværet såret ham for annen gang og skadet riflen hans,

måned. Et halvt år etter Guadalcanals fall sto de allierte bare ca.

men han holdt det gående og kastet en granat. I samme øyeblikk

320 kilometer nærmere Rabaul, og hadde kun to jagerfly-baser -

ble han drept av en ny salve - men granaten hans slettet ut hele

Kiriwina og Woodlark - innen rekkevidde av dette målet. Og

den japanske stillingen og gjorde det mulig for troppen hans å

noen få kilometer nord for Ny-Georgia lå Kolombangara, en

komme unna. Soldaten ble tildelt æresbevisningen Medal of

annen jungelkledd øy med nok en japansk flyplass og nok 10 000

Honor post mortem, og USA ble rørt av en ny patriotisk sang:

japanske soldater, hvorav mange var overført fra Ny-Georgia.

«Balladen om menig Rodger Young.»

«Den urimelig lange Munda-operasjonen og våre store tap gjorde

Erfaringen begynte å modne amerikanerne. Marinekorpsets

visste ikke hvordan jeg skulle unngå den. Jeg kunne ikke forutse

tanksmannskap ble eksperter på å bestemme retningen til en

noen seier uten Rabaul, og intet Rabaul uten Kolombangara».

meg ikke lysten på en ny omgang», skrev Halsey senere, «men jeg

fiendtlig stilling ved å lytte til lyden av kulene som rikosjerte fra

Da lanserte Halseys stabsoffiserer en idé han fant uimotståelig:

det pansrede karosseriet. Infanterioffiserene utviklet en teknikk

de foreslo en omgåelse av Kolombangara. Nordvest for øya lå en

for å slå ut fiendens bunkers. En stridspatrulje tvang bunkersen til

annen øy, Vella Lavella, som var flat og velegnet for flyplasser.

å avsløre sin beliggenhet, artilleri og flammekastere ryddet

Erobret de denne kunne Halseys skip og fly slå til mot japanernes

jungelen rundt den, 81 mm bombekastere som skjøt tunge

forsyningsrute fra Rabaul til Kolombangara, og dermed sperre av

granater med forsinkede tennsatser, sprengte seg gjennom taket

og sulte ut japanerne på Kolombangara. 15. august gikk

på bunkersen og drev ut soldatene, som så ble skutt ned av

amerikanske tropper i land på Vella Lavella, der noen få hundre

intanteri som skjøt fra flere retninger med automatrifler og

japanske soldater holdt til. I september var en flyplass i drift - og

maskingevær.

japanerne begynte å trekke garnisonen sin ut fra Kolombangara.

86

På samme måte som ved Guadalcanal, begynte «Tokio-ekspres-

divisjon rykket østover langs kysten mot et japansk styrkepunkt

sen» å komme nedover «Sprekken» om natten for å evakuere

ved Finschhafen på spissen av halvøya. Den 20. infanteribrigaden

troppene. Amerikanske destroyere og patruljebåter gjorde dype

ble satt i land like nord for Finschhafen.

innhogg i disse operasjonene med støtte av Corsair-jagere, og

Japanerne var fast besluttet på å holde halvøya og kysten langs

senket opptil 20 fullastede lektere om natten. Kolombangara var

det viktige Vitiaz-stredet. De satte inn med et desperat forsvar,

ikke lenger noen trusel. Froskesprett-teknikken hadde virket, og

som omfattet et motangrep fra sjøsiden mot de australske

den skulle forbli de alliertes grunnleggende strategi.

okkuperte strendene. Finschhafen falt for australierne 2. oktober,

Etter Vella Lavella var det MacArthurs tur. De australske og

amerikanske styrkene som hele juli og august hadde operert i

men tre av brigadene deres brukte to måneder på å renske japanerne ut fra fjellene omkring.

samband ved Nassau Bay på Ny-Guineas østkyst var rykket fram

I november var det Halseys tur igjen. Den siste av de større

mot Lae, japanernes hovedbase i nord. Lae hadde flyplass,

Salomon-øyene på veien til Rabaul, Bougainville, lå nå innenfor

ankringsplass og en strategisk beliggenhet, og MacArthur trengte

rekkevidde. Halseys erklærte mål - «å forandre navnet fra Rabaul

stedet for å erobre Huon-halvøya, som igjen måtte erobres før

til Rubble (Grus)» - kunne nås langt raskere dersom amerikanske

styrkene hans kunne gjøre et hopp over Vitiaz- og Dampier-

fly opererte fra Bougainville og fra hangarskipene som behersket

stredene til Ny-Britannia. Men marsjen mot Lae fra sør var en

farvannet omkring.

avledningsmanøver for å lure forsvarerne ut fra basen, mens to

Men det ville ikke bli lett å ta Bougainville. Øya er 200

andre fremstøt ble gjort fra øst og fra vest. 4. september gikk den

kilometer lang med smale strender og store sumper, og med et

9. australske divisjonen under ledelse av generalmajor G.F.

vilt indre, med store fjell og to aktive vulkaner. De omfattende

Wootten i land på sumpete strender vel 30 kilometer øst for Lae.

japanske installasjonene på øya utgjorde et tillegg til de naturlige

Dagen etter hoppet det 503. flybårne amerikanske regimentet ut i

farene. Japanerne hadde ikke kastet bort tiden de 21 månedene

fallskjerm over en flyplass ved Nadzab, 30 kilometer vest for Lae.

de hadde vært der. Ved Bu in, på sørspissen, hadde de bygd fire

Flyplassen var bygd av australierne før krigen og hadde vært

flyplasser og en sjøfly-base. Ved Buka og Bonis, på nordspissen,

ute av bruk de siste månedene, men nå ble den satt raskt i stand

var det ytterligere to flyplasser. Ca. 400 000 mann fra den

igjen. Allerede dagen etter begynte C-47 flyene å frakte general

japanske 17. hær kontrollerte bakken. De var veltrente og

Vaseys 7. australske divisjon dit. Vasey hadde veddet 20 kasser

omfattet bl.a. den notoriske 6. divisjon, som plyndret og voldtok

whisky med Wootten på at divisjonen hans ville komme fram til

Nanking i Kina i desember 1937.

Lae før Woottens 9. De to divisjonene tok fatt på et kappløp mot

Halsey innledet angrepet med flere trekk som skulle forvirre

byen. Woottens tropper øst for Lae måtte streve med bekker som

japanerne om hva som var hans egentlige mål. Fly fra «Airsol» -

gikk over sine bredder, og de måtte krysse den strie Buso-elven

hærens, marinens og marinekorpsets flyvåpen på Salomon-øyene

under japansk ild. Vaseys 7. divisjon rykket så raskt fram fra

- fløy fotorekognoserings- og bombetokter i lav høyde mot

Nadzab at amerikanske fly fortsatt bombet Lae da fortroppen

Shortland-øyene noen få kilometer sørvest for Bougainville og

kom fram. Vasey vant veddemålet sitt. Styrkene hans fant en by

forårsaket en hastig forflytning av japanske tropper og artilleri fra

som var «utrolig skitten og fullstendig tilintetgjort». Japanerne som

Bougainville. Om kvelden den 27. oktober besatte veteranene fra

var tallmessig underlegne, herjet av sykdom og i beit for

felttoget i Nord-Afrika, New Zealands 8. brigadegruppe, Treasury-

forsyninger, hadde fått ordre fra Rabaul om å evakuere. Ved hjelp

øyene sørvest for Shortlands. Ved midnatt gikk de 725 amerika­

av dårlig vær, som hindret større alliert flyvirksomhet, klarte

nerne i marinekorpsets 2. fallskjermbataljon i land på Choiseul,

omlag 9 000 av dem å flykte til fjellene i nord.

nordøst for Bougainville, og ødela endel japanske fasiliteter der.

Med japanerne i full uorden, gikk MacArthur i gang med å

Marinestyrkene visste at dette var en operasjon av begrenset

erobre Huon-halvøya. Vaseys divisjon dro i all hast tilbake til

varighet, men japanerne trodde noe annet. De anslo invasjons­

Nadzab og videre oppover Markham River-dalen for å avskjære

styrkene til 20 000 mann og mente at Choiseul var utgangspunk­

halvøya fra nordvest. Den 22. infanteribataljonen fra Woottens 9.

tet for amerikanernes store angrep.

87

EN LEGENDARISK JAGERSKVADRON

De mest pågående og omtalte flygerne i hele Stillehavskrigen tilhørte skvadronen med det passende navn «De Sorte Fån>. De brautende, festglade stordrikkerne skjøt ned så mange japanske fly at de ble en legende i sin egen tid. Tempoet var det den 30 år gamle skvadronsjefen, major Gregory «Pappy» Boyington, som satte. Den storkjeftete, muntre Boyington

gjorde krav på 28 fly - flere enn noen annen i marinekorpsets flyvåpen. På høyden av sin suksess i oktober 1943 kom Boyington og kameratene hans med et oppsiktsvekkende tilbud. De var sluppet opp for sitt tradisjonelle hodeplagg, baseball-luer, og lovet å skyte ned en japansk Zero for hver nye lue et større baseball-lag sendte dem. Da St. Louis Cardinals sendte dem 20 luer i

desember, hadde våghalsene mer enn holdt sitt løfte méd 48 nedskutte fly. 14 av dem besørget Boyington selv. 3. januar 1944 mistet «De Sorte Fån> toppscoreren. Under et angrep mot Rabaul hoppet Boyington ut fra sitt brennende Corsair-fly og ned i St. George-kanalen. Han ble plukket opp av en fiendtlig u-båt, og tilbragte resten av krigen i fangeleir.

Iført baseball-luer og køller står de 20 opprinnelige medlemmene av Pappy Boyingtons berømte «Sorte Får»-skvadron på vingene av et Corsair-jagerfly.

88

Halseys marinestyrker gikk til aksjon kort før daggry den 1.

gikk 97 fly fra hangarskipene Saratoga og Princeton til angrep mot

november, D-dagen for landgangen på Bougainville. Under

havnen i Rabaul og påførte syv japanske krigsskip store skader,

ledelse av viseadmiral Aaron Stanton «Tip» Merrill gikk fire lette

med et tap på 10 amerikanske fly. Dette ble fulgt av et angrep fra

kryssere og åtte destroyere tett oppunder land langs øyas

general Kenneys 5. flyvåpen, der 27 B-24 bombefly og 58 P-38

nordende og hamret løs på flyplassene ved Buka og Bonis. Innen

jagere slapp 81 tonn med bomber over havneanleggene. 11.

soloppgang hadde skipene seilt langs hele Bougainville og

november ble Rabaul rammet nok en gang - «som en ironisk

bombardert Shortland-øyene såvel som den lille øya Ballale, hvor

påminnelse om fredsdagen» (første verdenskrig) - som Halsey

japanerne hadde bygd en femte flyplass. Det sju timer lange

senere uttrykte det. Denne gangen fikk MacArthurs flygere og

bombardementet kostet Merrill fem sårede og mindre skader på

flygerne fra Saratoga og Princeton selskap av flygere fra

en destroyer. Fly fra hangarskipene Saratoga og Princeton, som

hangarskipene Essex, Bunker Hill og Independence. De japanske

kom fra de nedre Salomon-øyene, kompletterte i mellomtiden

tapene den dagen var en senket destroyer, tre destroyere og to

ødeleggelsene som Merrills skip hadde forårsaket ved Buka og

kryssere skadet, og over 100 fly nedskutt. Amerikanerne mistet 11

Bonis.

fly. Morgenen etter dette andre raidet viste fotorekognosering at

Halseys valg av landingssted på Bougainville overrasket

Simpson-havnen i Rabaul var helt tom for skip. Japanerne trakk

japanerne fullstendig. Som en variasjon på froskehopp-teknikken

dem tilbake til Truk, hovedbasen i det sentrale Stillehavet, nesten

valgte han å omgå Buin på sørenden med dets omfattende

1 300 kilometer lenger nord.

installasjoner, og gikk i stedet i land ved Kapp Torokina i

Noen slik løsning kunne imidlertid ikke bli aktuell for de

Keiserinne Augusta-bukten, omtrent halvveis opp på vestkysten

japanske troppene på Bougainville. Sjefen for 17. hær var den

av Bougainville. Torokinas forsvarere utgjorde bare noen få

samme general Hyakutake som hadde pådratt seg det endelige

hundre, fordi hovedstyrken var forlagt i garnisonene ved Buin og

japanske nederlaget på Guadalcanal, og han var fast bestemt på

Buka-Bonis. Men denne fordelen for angriperne ble svekket noe

ikke å gjenta denne «ydmykelsen», som han kalte den. Men

av høye bølger, som forstyrret landgangsfartøyene, og av

generalen gjorde seg skyldig i en skjebnesvanger vurderingssvikt.

Torokinas mangel på flyplass. Halseys menn måtte straks gå i

Han var overbevist om at landgangen ved Torokina var et rent

gang med å bygge opp en fra bunnen. Japanerne forsto ikke hvor­

sidespor og en forberedelse til et amerikansk hovedangrep et

for amerikanerne foretrakk å hugge en flyplass ut av jungel og

annet sted på øya. Hyakutake tok seg derfor god tid og lot de

sumper, i stedet for å ofre noen liv på å erobre en som allerede var

amerikanske invasjonsstyrkene bite seg skikkelig fast langs

bygd.

strandområdet ved Keiserinne Augusta-bukten.

Halsey brukte den ferske 3. marinedivisjonen og hærens 37.

Mens de tok fatt på å opprette forsyningsdepoter, drenere

divisjon, som hadde slåss på Ny-Georgia, til angrepet på Torokina.

sumper, rydde land og hugge veier gjennom jungelen var den

Dagen etter landgangen gjensto det ennå noen tropper og

største fiendtlige truselen sporadiske angrep av fly fra Rabaul og

forsyninger, da japanerne forsøkte å rette opp sin nøling i

beskytning fra artilleriet i åsene bak strandbeltet. Et slikt sted, som

begynnelsen. Rabaul sendte tre tunge kryssere, en lett krysser og

fikk navnet Hellzapoppin Ridge av amerikanerne, viste seg å være

seks destroyere til Torokina. De skulle imidlertid bli avskåret ca.

en særlig trusel: fra denne åsen kunne de fiendtlige skytterne

70 kilometer fra stranden av admiral Merrills fire lette kryssere og

observere og beskyte hele det amerikansk-besatte området. Det

åtte destroyere. I en vill, tre timers kamp med kanoner og

tok over en uke å få dem løs. Gang på gang ble de angripende

torpedoer - kjent for ettertiden som Slaget om Keiserinne

marinestyrkene slått tilbake nedover Hellzapoppins bratte åsside,

Augusta-bukten - klarte Merrills styrke å drive fienden unna med

og luftangrepene bommet på den smale åskammen. Tilslutt lyktes

et tap på en lett krysser og en destroyer. Selv fikk fire av hans

et godt koordinert fremstøt. 1. juledag 1943 ble Hellzapoppin

destroyere skader, men ingen skip gikk tapt.

Ridge tatt av det 21. marineregimentet, ved hjelp av 50 kilos

Noen få dager etter landgangen ved Torokina fikk Rabaul selv en smak av den økende amerikanske luftmakten. 5. november

bomber fra Avenger-fly. Dette gjorde slutt på kampene - for en tid. Hyakutake forsto

89

endelig at Torokina fortjente hans fulle oppmerksomhet, og at det

Amerikanerne utnyttet denne pausen fullt ut. En hestesko-

ikke ville falle hverken for flyangrep fra Rabaul eller for de relativt

formet forsvarslinje på 22,5 kilometer struttet av automatvåpen,

små styrkene han kunne få i land øst og vest for strandområdet.

bombekastere, panservern-kanoner og artilleri. Det var ryddet

Hans eneste alternativ var å trekke tusener av mann tilbake fra de

skytefelter, og veiene inn i forsvarssonen - Numa-Numa-veien og

store japanske forsvarsverkene i nord- og sørenden av Bougainvil­

Øst-Vest-veien - var blokkert. Skyttergraver var anlagt. To

le, og sende dem gjennom øyas uveisomme indre for å angripe

divisjoner fra hæren, den 37. og Americal-divisjonen, som hadde

Torokina fra landsiden. Dette tok mange uker - mye av artilleriet

erstattet 3. marinedivisjon, sto klare.

måtte trekkes for håndkraft - og kampene kunne ikke ta til før i

mars måned.

Et amerikansk landgangsfartøy av typen LST setter i land en stridsvogn ved Cape Gloucester på Ny-Britannia under den allierte invasjonen av den japanske basen. Stridsvognene kjørte seg ofte fast i sumpene på det jungelkledde neset, og soldatene måtte vente på at de skulle komme seg løs. De pansrede kjøretøyene var imidlertid uvurderlige når det gjaldt å drive japanerne ut av sine bunkers og andre sterke fortifikasjoner.

90

Japanerne var på sin side motivert som aldri før. Et erobret dokument beviste at de var desperate. Det var et opprop fra

sjefen for 6. divisjon, generalløytnant Masatane Kanda, til hans

bakken sto marinesoldatene fremdeles overfor 10 000 fiendtlige

Nanking-veteraner: «Det blir ingen hvile før våre kjøter-fiender er

soldater og måtte kjempe i monsunregn som kunne komme opp i

slått sønder og sammen i skam - før deres høyrøde blod kaster

400 millimeter i døgnet. Tre ukers strid i terreng som lignet mye på

ytterligere glans over 6. divisjons merke.» Kampene om de ytre forsvarslinjene raste i 17 dager, ofte fra tre til tre og mann og mann imellom. Tilslutt ble japanerne

Ny-Georgia måtte til før Kapp Gloucester-området var ryddet for japanere.

Nå hadde de allierte lederne besluttet at det ikke var nødven­

overmannet. Bougainville var sikret innen utgangen av april 1944.

dig å innta selve Rabaul. Den engang så store basen, som var

Prisen var høy på begge sider: over 7 000 japanere falt, over 1 000

gjenstand for så omfattende amerikanske og australske anstren­

amerikanere.

gelser, ble ikke lenger betraktet som noen trusel. Allierte

Men lenge før dette - i midten av desember 1943 - fløy

bombefly og jagere fløy regelmessige tokter mot byen i stigende

amerikanske jagere tokter mot Rabaul fra ikke bare én, men tre

antall og fra flere retninger. Admiral Mineichi Koga, admiral

nye flyplasser ved Torokina. Flyene skaffet delvis dekning for

Yamamotos etterfølger som øverstkommanderende for den

MacArthurs neste trekk. 15. desember krysset det 112. ameri­

kombinerte keiserlige flåten, besluttet å svare med å trekke sine

kanske kavaleri regimentet Vitiaz- og Dampier-stredene fra Ny-

fly og flygere vekk fra hangarskipene og landstasjonere dem i

Guinea, og gikk i land ved Arawe på sørvest-kysten av Ny-

Rabaul. Kogas avgjørelse skulle også få en mer langtrekkende

Britannia - 430 kilometer fra Rabaul på øyas nordøstlige spiss.

betydning. De japanske marineflyene skulle aldri mer bli noen

Landgangen møtte liten motstand, men i løpet av de neste tre

viktig faktor i krigen på grunn av de uerfarne og dårlig trente

dagene fløy japanske fly fra Rabaul 250 tokter mot stranden.

flygerne.

Kystvakter sørget imidlertid for å varsle angrepene, og amerikan­

ske jagerfly fra Nadzab, Lae og Torokina møtte og beseiret

Fortsatt befant det seg 135 japanere forskanset i Rabaul.

angriperne i luften.

Med flere hundre kilometer mellom dem og Kapp Gloucester

26. desember sendte MacArthur veteranene fra Guadalcanal,

kunne de ha utgjort et større problem enn det amerikanerne sto

1. marinedivisjon, avgårde for å erobre det eneste området på Ny-

overfor på Ny-Georgia. Ingen i den allierte leiren ønsket en

Britannia han egentlig trengte - Kapp Gloucester på vestspissen,

gjentagelse av den erfaringen. Dessuten var Nimitz7 fremstøt i det

med fri sikt til farvannet hvor styrkene som skulle til Filippinene

sentrale Stillehavsområdet begynt, og MacArthur vendte igjen

måtte passere. Igjen sendte japanerne i Rabaul alt de hadde av fly,

oppmerksomheten mot Ny-Guinea. Her søkte krigsmaskinen

70-80 om gangen, og igjen skjøt amerikanske P-38 jagere dem

hans seg fram langs nordkysten for å finne et gunstig utgangs­

ned i dusinvis. Innen utgangen av 1943 var det bokstavelig talt

punkt for Filippinene. Rabaul var redusert til ubetydelighet, og

slutt på den japanske flyaktiviteten over Kapp Gloucester. Men på

kunne omgås med letthet.

91

93

EN NYTENKER OG HANS -GJENG AV GANGSTERE De allierte operasjonene i den bitre krigen om det sørvestlige

Stillehavet ble krigen igjennom støttet av det amerikanske 5. flyvåpen, som slo til med slik kraft og oppfinnsomhet at japanerne ofte ikke kunne gjøre annet enn å søke dekning og

klage over «djevelsk krigføring». 5. flyvåpen utviklet stadig nye teknikker som overrumplet japanerne og ga de allierte et General Douglas MacArthur dekorerer sjefen for 5. flyvåpen, George C. Kenney. Kenney dekorerte MacArthur etter erobringen av Nadzab.

avgjørende forsprang, enten det gjaldt luftkamper, bombing av

skip eller beskytning av flyplasser.

Drivkraften bak 5. flyvåpen var dets uortodokse sjef, general­ major George C. Kenney. Han var en veteran fra første verdens­

krig som hadde skutt ned to tyske fly og blitt skutt ned selv, og han oppmuntret flygerne til å være oppfinnsomme og glemme hva som sto i boken. Han lærte dem å kjempe i flokk, og de ble så

dyktige under hans ledelse at Tokio-kringkastingen kalte Kenney for «Udyret» og flygerne hans for «en gjeng med gangstere».

5. flyvåpens knep var mange og varierte. Når fiendtlig antiluftskyts forstyrret toktene, slapp flygerne ned hvite fosforbluss for å blende de japanske skytterne på bakken. På Ny-Guinea ble det anlagt en stråflyplass for å avlede oppmerksomheten mot de

virkelige flyplassene som var under bygging, og Kenney noterte

med tilfredshet at «de innfødte moret seg kostelig» da japanerne

angrep denne plassen. Kenney var en av de første som tok i bruk en teknikk ved navn

«skip-bombing». Denne gjorde det mulig for flygerne å nærme

seg målet i ekstremt lav høyde, sprette bombene over vannet mot fiendtlige skip og slippe unna før målene gikk opp i flammer. Han arrangerte omfattende fallskjermslipp, og fraktet til og med to og

et halvt tonns lastebiler med fly. Dette gjorde han ved å skjære

dem over på midten for å få dem inn i C-47 flyene, for deretter å

sveise og bolte dem sammen igjen. En av Kenneys mest oppfinnsomme innretninger var den såkalte «Parafrag», en liten splintbombe med fallskjerm som gjorde det mulig for bombeflye­

ne å angripe i tretopp-høyde og likevel slippe unna detonasjone­ ne. 5. flyvåpen tilintetgjorde et stort antall fiendtlige fly på bakken

med denne metoden, og sent i 1944 var dette tallet kommet opp i

over 1 000.

94

THROUGIITHESE PORT US PASS THE HOTTEST PILOTS IN THE WORLD ..

Tre medlemmer av 5. flyvåpen står stolt utenfor offisersmessen på Ny-Guinea i 1943. Skvadronen deres skjøt ned 17 jagerfly på to dager.

95

Amerikansk toppscorer gjennom tidene i luften, major Richard Bong, kikker ut av cockpiten på sin P-38 før start fra en flyplass på Ny-Guinea i 1943.

Våghalsen major Thomas B. McGuire Jr. smiler selvsikkert før et tokt i 1945. Tre dager senere forsvant han under et tokt mot Filippinene.

JAGERESS I ET DØDELIG SPILL Det 5. flyvåpenet frembragte noen av histo­ riens største jagerflygere - menn som ikke nølte med å angripe selv om odds'ene var hele 6 mot 1 i mot dem eller flyene deres var gjennomhullet av fiendtlige kuler. De var en frekk gjeng, og benyttet samme radiofrekvens som japanerne for å kunne skjelle dem ut i luften. Essene i 5. flyvåpen besto av mange, forskjellige slags flygere: akrobater, våghalser, skarpskyttere. Den beste skytteren, oberst­ løytnant Jerry Johnson, sendte engang tre japanske jagerfly i sjøen på 45 sekunder med bare tre salver fra sin kaliber 50 maskinkanon. En annen av flyvåpenets store skyttere, kap­ tein William A. Shono, skjøt ned seks japan­ ske jagere og et bombefly i sin første luftkamp - en rekord som aldri er slått. Da Kenney spurte ham hvorfor han lot ytterligere to fly slippe unna, svarte han: «Jeg slapp opp for skudd». 5. flyvåpens mest berømte ess var major Richard «Bing» Bong. Kenney ble klar over ham i San Francisco i 1942, da en rasende husmor klagde over at Bong hadde fløyet så lavt i sin P38 at han blåste klærne av klessnoren hennes. Bong ble tidenes største amerikanske luftess med 40 nedskutte fly. Han var en dårlig skytter, og vant sine seiere ved å stupe inn mot sine mål og skyte på kloss hold, for så å trekke opp i siste øyeblikk for å unngå kollisjon. Den eneste som kunne måle seg med Bong var major Thomas B. McGuire Jr., med 38 nedskutte fiendtlige fly. Han ble berømt over Wewak, Ny-Guinea, da han nektet å bøye unna for en like steil japaner som nærmet seg rett forfra. De to flyene skrapte borti hver­ andre i luften. McGuire hadde bevis for dette da han vendte tilbake til basen - en fremmed malingflekk på vingen. Den måtte fjernes av bakkemannskapet med stålull. I slutten av 1943 hadde Kenneys ess sikret seg herredømme i luften. Nå hadde fienden skiftet karakter, og de selvsikre amerikanske flygerne pleide å si om sine japanske motstan­ dere: «De ivrige flygerne er ikke erfarne - de erfarne er ikke ivrige».

Øverst, kaptein Thomas j. Lynch, som skjøt ned 20 fiendtlige fly, nons/alant lent mot propellen på sin P-38. Nedenfor viser filmen fra Lynch's kamera hvordan han skyter ned et bombefly over Wewak, Ny-Guinea, i 1943.

97

En av de 1 400 fallskjermsoldatene som deltok i 5. flyvåpens operasjon mot øya Noemfoor ved nordvest-kysten av Ny-Guinea i 1944 blir trukket bortover en gjørmete flystripe av skjermen.

En bataljon fallskjermtropper hopper ut over Nadzab under dekke av en røykskjerm i 1943. Nittiseks C-47 fly deltok i det dristige slippet.

5. FLYVÅPENS SPEKTAKULÆRE DJEVLER De første flybårne operasjoner i stor måle­ stokk var blant pioneroppdragene til 5. flyvå­ pen. Den største av disse var fallskjermangrepet mot Nadzab, Ny-Guinea, i 1943, som ledd i offensiven mot Lae. I alt 302 fly fra åtte allierte flyplasser samlet seg over Nadzab om morgenen 5. september. Etter innledende bombing og legging av røykteppe, fløy C-47 transportflyene lavt inn over slippstedet, og vel et minutt senere var samtlige 1700 fallskjermsoldater hoppet ut. Japanerne ble overrumplet og gjorde ingen motstand. I et B-17 fly høyt over Nadzab «hoppet general MacArthur opp og ned som et barn» i forbløffelse og glede over hvor enkelt operasjonen gikk, ifølge Kenneys beret­ ning. De allierte brukte Nadzab som base for å erobre Lae på noen få dager.

98

99

En lavtflygende B-25 fra 5. flyvåpen spretter to bomber mot vannflaten under et tokt mot Wewak, Ny-Guinea.

BOMBER SOM SPRATT MOT MÅLET En av 5. flyvåpens vanskeligste oppgaver var å senke fiendtlige skip. Tradisjonell bombing fra stor høyde for å unngå fiendtlig beskytning viste seg lite effektivt mot skip i bevegelse. For å gjøre treffsikkerheten bedre begynte Kenney å eksperimentere med skip-bomber. Teorien var enkel: dersom en bombe ble sluppet i lav høyde noen få hundre meter fra et fiendtlig fartøy ville den treffe vannflaten og sprette som en flat stein bortover til målet.

mn

Hvis bomben var utstyrt med tennsats med fem sekunders forsinkelse, ville den først eksplodere dypt inne i skipet og gjøre maksi­ mal skade. Under prøvebombingen hadde bombene en tendens til enten å synke eller sprette rett over målet. Men flygerne i 5. flyvåpen oppda­ get snart at de traff hvis de slapp bombene i omlag 320 kilometers fart fra ca. 65 meters høyde. Skip-bombingen viste seg dødelig effek­ tiv. 5. flyvåpen gjorde dype innhogg i den japanske flåten i det sørvestlige Stillehav. En gang fikk flyene inn 28 direkte treffere med bare 37 bomber.

Kaskader av vann slår opp rundt en lekter som blir skip-bombet av 5. flyvåpen ved Kokas, Ny-Guinea, i 7944. En av bombene sees seilende gjennom s/øsprøyten.

101

LAVTFLYGENDE BOMBEFLY MED EKSTRA SKUDDKRAFT Svært mange av oppdragene til 5. flyvåpen fra fallskjermslipp til skip-bombing - nød­ vendiggjorde flyging i lav høyde. Dette gjorde flyene spesielt utsatt for antiluft-skyts. I de tidlige dagene over Ny-Guinea var det ikke uvanlig at flyene vinglet tilbake til basen med opptil 200 hull i platene. Kenney vendte seg til en spesielt oppfinn­ som «altmuligmann», major Paul «Pappy» Gunn, for å gi B-25 flyene større skuddkraft og gjøre dem i stand til å beskyte fiendtlige stil­ linger under bombetoktene. Gunn fjernet bombesikterens plass i nesen på ett av flyene og utstyrte den med elleve kaliber 50 maskin­ kanoner, hver med 500 skudd. Dette gjorde flyet fortungt, og Gunn fjernet så tre av kanonene og satte inn en ekstra bensintank på 750 liter bak vingene for å gjenopprette balansen. Dessuten modifiserte han flyets to dreibare, toppmonterte kanoner slik at de kunne låses i en automatisk, forover-rettet posisjon. Dette 10-kanoners flyet ble prototy­ pen for en hel rekke kombinerte bombe og kanon-fly, som ble brukt øykrigen igjennom med knusende virkning.

japanere med 75 mm antiluft-skyts søker dekning under et angrep i lav høyde mot Boram, Ny-Guinea, i 1943,

102

av en B-25 fra 5. flyvåpen. Flyets nese er malt som en falk og utstyrt med åtte ekstra kaliber 50 maskinkanoner.

103

Som slagmark bød øyene i det sentrale Stillehavet på helt spesielle problemer. Den amerikariske marinens planleggere var overhodet ikke i tvil om øyenes strategiske verdi. Erobringen av

dem ville åpne en bred vei vestover enten til Filippinene eller Formosa. Øyene i det sentrale Stillehavet ville på lang sikt tjene

som baser for den voksende amerikanske luft- og flåtemakt, og

gjøre det mulig å angripe stadig nærmere Japan. Men øyenes spesielle natur gjorde dem potensielt vanskeligere å erobre enn

de fleste trodde på forhånd. I motsetning til de kuperte, jungelkledde Salomon-øyene mot

sør er den typiske øya i det sentrale Stillehav flat og sparsomt bevokst, en lav plattform av korall som ikke reiser seg mer enn

noen få fot over havet. Som oftest er en slik øy del av en merkelig formasjon - en atoll, som er resultatet av korall som har bygd seg

opp over en utdødd og sunket vulkan. Atollene kan ha forskjellig

fasong - en sirkel, en hestesko eller en trekant - og ligger rundt en lagune med bare en eller to smale passasjer ut til havet. Bare

unntaksvis er korallene høyt nok over havet til at de danner en kjede av små øyer med spredte kokos- og skruepalmer, men lite

annet. En stor atoll er kanskje 30 kilometer lang eller mer, en liten atoll er ofte ikke større enn en sportsarena. Men selv ikke de

største atoller har øyer som er mer enn noen kilometer lange. For et flyvåpen eller en marine er atoller fristende mål. Det flate

terrenget egner seg utmerket for flystriper, og det er ubegrenset

med koraller til å bygge rullebaner. Lagunene byr på beskyttende ankringsplasser for skip, mens de store havstrekningene mellom

atollene tillater manøvre i stor målestokk. For landstridskreftene kan imidlertid atoll-krigføring bety

En ny og fremmed slagmark av korall

vanskeligheter. Landgangsfartøyene risikerer å kjøre seg fast på

Møte ved ekvator

de mange skjulte revene både innen- og utenfor lagunene. Når

Feilbedømmelser ved Makin

en angripende styrke først er i land på en sterkt forsvart atoll, må

«Howlin' Mad» Smith blir forbannet

den slåss for hver eneste meter. Det er ikke plass til å manøvrere,

To spådommer som slo feil

ingen skog eller tykning å bruke som dekning. En slik styrke har

Den strittende festningen ved Betio

Dødelige farer i en bedragersk lagune

ikke annet enn havet eller lagunen i ryggen og korallsand og en

nedgravd fiende foran seg.

Vassing mot stranden

Kwajalein-atollen på Marshall-øyene var det opplagte hoved­

Menn uten ledelse på smale strender

mål for admiral Nimitz da han planla sitt fremstøt over det

Tarawas tidevann snur

sentrale Stillehavet sommeren 1943.

Admiral Shibasakis farvel

Japanerne hadde styrt Marshall-øyene under mandat fra

Videre mot Kwajalein og Eniwetok

Folkeforbundet fra 1920-årene, og de hadde omgjort Kwajalein -

104 kilometer lang og verdens største atoll - til en stor fly- og

LEKSJONER I ATOLL-KRIGFØRING

marinebase. Men de amerikanske planleggerne fant ut at Gilbert-

hardeste, besluttet både sjefen for amfibiestyrken, admiral

øyene, en samling atoller 800 kilometer mot sørøst, måtte erobres

Turner, og sjefen for landingsstyrkene, general Holland M.

før Marshall-øyene. Gilbert-øyene var lenge under britisk kontroll,

«Howlin' Mad» Smith, å reise til Makin først med den nordlige

men ble besatt av japanerne ikke lenge etter angrepet på Pearl Harbor. Å angripe Marshall-øyene med Gilbert-øyene på japan­

styrken. De antok at kampen om Makin ville bli avgjort så hurtig

ske hender var å utsette de amerikanske styrkene for fare bakfra.

bringe dem til Tarawa tidsnok til å treffe eventuelle, avgjørende

Makin og Tarawa var de to hoved-atollene på Gilbert-øyene

beslutninger der. Makin skulle også ha vært en enkel sak. Et

som japanerne okkuperte. Tarawa var størst og kraftigst befestet,

rekognoseringsraid mot øya som oberstløytnant Evans Carlson og

at slagskipet Pennsylvania - hvor begge var ombord - kunne

men japanerne prioriterte begge. Øyene tjente som utposter i

hans marinesoldater gjorde i august 1942 møtte ikke annet enn

den østlige innseilingen til Marshall-øyene, og utgjorde også en

svak motstand. Ett år senere hadde ikke japanerne mer enn 300

trusel mot de allierte kommunikasjoner mellom det sentrale og

soldater og 400 sivile arbeidere på den ene befestede øya i atollen

det sørvestlige Stillehavet. Det var gitt på forhånd at japanerne

å stille opp mot 6 500 amerikanere - hele 165. regiments

ikke så lett ville gi slipp på Gilbert-øyene.

kampstyrke i 27. divisjon.

I november 1943 var det klart for admiral Nimitz' angrep over det

Mye av utstyret ble gjennomtrukket av vann under landgangen.

sentrale Stillehavet. Viseadmiral Raymond A. Spruance var sjef

Vannfylte radioer ødela sambandet, og fuktige flammekastere

Det tok imidlertid fire dager å rydde den ene lille øya, Butaritari.

for operasjonen og direkte ansvarlig overfor Nimitz. Hans

kunne ikke brukes mot japanernes bunkers. Videre var de

nøkkelrolle under Slaget om Midway 17 måneder tidligere var

amerikanske soldatene uprøvd i strid, de kom rett fra garnisons-

avgjørende for amerikanernes seier. Spruance hadde nå en

tjeneste på Hawaii. De var redde og raske på avtrekkeren, og

formidabel samling av amerikanske luft-, flåte- og landstridskref-

kastet bort tid og krefter på å skyte mot innbilte snikskyttere i

ter til disposisjon. Omlag 200 amerikanske skip fra baser i USA,

palmene. Moralen sank til et lavmål da regimentssjefen ble drept

Hawaii, New Zealand og det sørlige Stillehav stevnet via omveier

tidlig i kampene. Liket hans ble liggende synlig i to dager.

til det punktet hvor ekvator krysser den internasjonale datogren-

Artilleriet ble misbrukt. Japanske geværlag oppholdt hele kompa­

sen. Makin og Tarawa ligger like nordvest for dette. Armadaen

nier i timevis. General Smith, hvis hissige temperament ga ham

omfattet tre dusin transportskip med 2. marinedivisjon og

tilnavnet «Howlin' Mad» (Hoppende sint), syntes fremgangen var

elementer fra 27. infanteridivisjon - tilsammen ca. 35 000 re­

«fortvilet langsom» og gikk i land for å stramme opp sjefen for 27.

gulære soldater og marinesoldater. Transportskipene ble be­

divisjon, generalmajor Ralph Smith.

skyttet av 17 hangarskip, 12 slagskip, åtte tunge og fire lette

Uoverensstemmelsen skyldtes delvis en forskjell mellom

kryssere og 66 jagere. 10 av hangarskipene var nye og hur­

hærens og marinestyrkenes taktikk. Soldatene i hæren var innstilt

tiggående, større enn hangarskipene som deltok i Slaget ved

på å holde tapene nede ved å gå forsiktig fram og forsikre seg om

Midway, mens syv var mindre eskorteskip. Over 900 fly befant

at det ikke var fare for bakholdsangrep. Marinesoldatene var vant

seg ombord på hangarskipene, og de skulle støttes av fly fra

til å bevege seg raskt for enhver pris, fordi flåten som beskyttet

hærens flyvåpen. Disse flyene var stasjonert på Ellice-øyene i

dem var mer utsatt for angrep for hver ekstra time som gikk med

nærheten, som britene fortsatt holdt.

til å vente på havet utenfor.

Armadaen ble delt i tre: en sørlig styrke som skulle ta Tarawa-

I dette tilfellet skulle marinesoldatenes strategi vise seg å være

atollen, en nordlig styrke som skulle gjøre samtidig angrep på

tragisk riktig. Under siste dag av kampene om Makin torpederte

Makin-atollen over 160 kilometer borte, mens den tredje

en japansk u-båt eskorte-hangarskipet Liscome Bay midtskips,

hurtiggående hangarskip-styrken skulle beskytte de andre to mot

mens det ventet utenfor atollen. Bombene og ammunisjonen

japanske fly fra basen på Kwajalein og mot den keiserlige

ombord eksploderte, og skipet sank på 23 minutter. Over 600

kombinerte flåten. Selv om det var ventet at kampen om Tarawa ville bli den

mann druknet, 10 ganger så mange som døde i land. Hadde angrepet gått raskere, ville Liscome Bay forlengst være reist.

105

Amerikanernes dårlige hell ved Makin ble forstørret mange

på å slå dype sprekker i disse konstruksjonene. Forsvarerne fikk

ganger ved Tarawa. Kampene foregikk på et område som ikke var

ytterligere en følelse av trygghet gjennom nettverket av skytter­

større enn halvparten av New Yorks Central Park, men skulle gå

graver og underjordiske tunneler. Selv under et bombardement

over i historien som en av de blodigste under hele annen

kunne presisjonsskytterne fra den japanske marinens spesialstyr­

verdenskrig. De høye amerikanske tapene kom ikke bare som et

ker bevege seg raskt gjennom tunnelene for å dekke enhver truet

sjokk på befolkningen hjemme, men også på planleggerne av

sektor av forsvarslinjene.

invasjonen. Alle nye skritt i fremstøtet over det sentrale Stillehavet ble foretatt med disse feilgrepene i friskt minne.

Endelig kunne Shibasaki la seg berolige av revet som omkranset Betio - en hylle av koraller som var bredere enn øya

Det amerikanske hovedmålet var en av atollens 47 øyer, Betio,

selv. Revet på sjøsiden var minelagt og grunnen inn mot stranden

i det sørvestlige hjørnet. Betio erTarawas største øy, til tross for at

befestet med betongpyramider og piggtråd, som skulle dirigere

den bare er vel 3 kilometer lang og 800 meter bred på det

bredeste. Her hadde japanerne anlagt en flyplass og sine viktigste

befestninger forøvrig.

Før dette slaget kom to admiraler på hver sin side med storslagne spådommer. «En million mann klarer ikke å innta

Tarawa på hundre år,» påsto sjefen for de 2 600 erfarne soldatene som bevoktet atollen, viseadmiral Keiji Shibasaki. Sjefen for

flåtestyrken som skulle foreta bombardementet av Betio før invasjonen, viseadmiral Howard F. Kingman, var ikke snauere i sin

optimisme. «Mine herrer,» sa han til 2. marinedivisjon, «vi skal ikke nøytralisere Betio. Vi skal ikke ødelegge øya. Vi skal utslette den»!

Begge admiralene viste seg å være dårlige profeter - men begge hadde grunn til selvtillit i utgangspunktet. Ca. 1 000

japanske anleggsarbeidere og 1 200 koreanske håndlangere had­ de omgjort Betios 1178 mål til verdens best forsvarte bastion i

sin størrelse. Fjorten kystartilleri-kanoner, hvorav fire var hurtigskytende åtte-tommere, kjøpt fra britene lenge før krigen, voktet

strandlinjen. 40 artilleri-kanoner var plassert på nøkkelpunkter, og dekket hver angrepsvinkel og strandstrekning med et knusen­ de ildteppe. Rundt lagunen gikk det en vegg av kokos-tømmer-

stokker på halvannen meter, og bak disse lå minst 100 maskingeværstillinger klar til å motta fiendtlige soldater og fartøyer. Hver av Shibasakis bunkers var en festning i seg selv. Arbeiderne hadde gravd dype huller i korallen, foret dem med stål

og betong, dekket dem med korall og kokos-tømmer, og formet dem til små forhøyninger som ikke kastet klare skygger på flyfotografier. Granater og bomber ville prelle av og gjøre liten

skade. Shibasakis kommandoposter og ammunisjonslagre var like sikre i en serie bombesikre bunkers, noen av dem to etasjer høye, med nesten to meter tykke vegger og tak av stål og betong. Selv

ikke en direkte treffer fra en tung skipskanon kunne være sikker

Soldater fra den 27. amerikanske infanteridivisjon vasser i land på Butaritari-øya i Makin-atollen, mens svart røyk velter opp fra fiendens drivstofflagre som flåten utenfor har skutt i brann. De dårlig trente amerikanerne var tallmessig overlegne i forholdet 20 til 1 og hadde støtte av tanks, men brukte fire dager på å erobre den lett forsvarte atollen og mistet 218 mann. Dette var avdelingens første kamp.

106

fiendtlige fartøyer og soldater rett inn i skuddfeltet til de japanske

B-24 Liberator bombefly fra Ellice-øyene hadde pepret øya i

kanonene. Forsvarsverkene på lagune-siden av Betio var ikke

dagevis, og skulle fortsette med det helt til angrepet kom.

ferdigbygd, men der var revet enda bredere og høyere enn det

Stupbombere og jagerfly fra hangarskipene Essex, Bunker Hill og

som vendte ut mot det åpne havet.

Independence sto klar til å bearbeide øya i en halvtime ved

Men til tross for disse betydelige hindringene, var admiral

daggry på angrepsdagen. Før og etter dette skulle slagskipene

Kingman, i likhet med admiral Shibasaki, sikker på at hans parti

Tennessee, Maryland og Colorado sammen med fem kryssere og

ville vinne. Spådommen hans om at Betio ville bli utslettet bygde

ni destroyere skyte 3 000 tonn med granater - eller ca. 2,5 tonn

på hans kjennskap til hva som ventet øya, selv før karene fra 2.

høyeksplosiver pr. mål - mot Betio. Ingenting kunne overleve

marinedivisjon gikk i land. Betio skulle utsettes for et bombarde­

dette massive anfallet - det trodde ihvertfall marinens skyttere.

ment fra sjøen og fra luften uten sidestykke i moderne krigføring.

Det som opptok angriperne mest, var selve landingsoperasjo-

107

nen. En tredje general, Smith - sjefen for 2. marinedivisjon

dybden ved revet, var de innbyrdes uenige. Etter årstiden og tiden

generalmajor Julian C. Smith - planla å sende sine menn inn på

på døgnet å dømme antok de fleste at dybden ville være på

Betios laguneside for å unngå Shibasakis hinderbane på sjøsiden.

halvannen meter, men de var forbeholdne nok til å innrømme at

De fleste skulle gå i land fra LCVP-båter (landgangsfartøyer for

de kunne ha overvurdert dette med minst 30 centimeter. Dermed

kjøretøyer og personell), bedre kjent som Higgins-båter etter den

kunne en fullt lastet Higgins-båt, som stikker godt over en meter,

fargerike konstruktøren, Andrew Jackson Higgins fra New Or­

risikere å skrape borti revet og kjøre seg fast. Planleggerne av

leans. Higgins-båtene stakk ikke dypt i vannet, men Smith var

Tarawa-landgangen valgte å godta anslaget på halvannen meter

likevel ikke sikker på om det var vann nok over lagunens rev. Han

- en beslutning som skulle få katastrofale følger.

ba derfor om flere LVT-båter (belte-drevne landgangsfartøyer).

Admiral Turner ble likevel overtalt av general Smith, og han

Dette var amfibietraktorer, som vanligvis ble kalt for «Amtracs»

sørget for å få 50 «Amtracs» sendt i all hast fra USA for å slutte seg

eller «alligatoren> på grunn av den sivile versjonens bruk i sumper. I

til konvoien kvelden før D-dagen. Men tilsammen utgjorde dette

virkeligheten var de lett pansrede personell-kjøretøyer med en

ikke mer enn 125 av de underlig utseende kjøretøyene, knapt

kapasitet på omlag 20 fullt væpnede menn. De var utstyrt med

mange nok til å frakte de tre første angrepsbataljonenes

propellere som ga en fart på ca. 4 knop gjennom vannet, og belter

geværkompanier. Baktroppene, ammunisjon og forsyninger måt­

som ga dem en fart på vel 30 kilometer i timen over land. De

te bringes i land med Higgins-båter. Landgangsstyrkens sjef,

hadde kraft nok til å ta seg over piggtråd-sperringer og andre lette

oberst David M. Shoup, var skeptisk til planen og underveis til

hindringer. De kunne nærme seg et rev fra dypt vann, starte

Tarawa ga han uttrykk for dette til en krigskorrespondent for

beltene og flytte seg over revet og opp stranden på land.

Time-Life, Robert Sherrod. Shoup mente at de første angrepsbøl-

Smith måtte argumentere en hel del før han kunne overtale

gene ville komme greit i land med sine «Amtracs». «Men,» sa han,

amfibiestyrkens sjef, admiral Turner, om at det var påkrevd med

«dersom Higgins-båtene svikter må vi enten vasse til land under

flere «Amtracs». Turner mente at styrkene like gjerne kunne gå

maskingevær-ild, eller så må våre Amtracs kjøre i skyttel mellom

i land på lagunesiden med Higgins-båter. Admiralen bygde sin

stranden og revet.»

viten blant annet på sjøkart den amerikanske marine hadde lagd

Tidlig om morgenen D-dagen 20. november, allerede før

under en ekspedisjon i 1841, og delvis på nyere data innsamlet

båtlastene med marinesoldater nådde det ytre revet, begynte den

fra en håndfull briter, australiere og new zealendere som hadde

kompliserte timeplanen for angrepet å svikte. Troppenes over­

bodd på Tarawa-atollen eller seilt i farvannet.

gang fra transportskipene ble forsinket da skipene plutselig

Disse var enige om at selve lagunen ikke bød på problemer og

befant seg midt i både de amerikanske fartøyenes planlagte

at bølgene på den indre stranden ikke var noen trusel for

skytefelt og innenfor rekkevidde av det japanske kystartilleriet.

landgangsfartøyer. Når det gjaldt det avgjørende spørsmålet om

De ble tvunget til å forandre posisjon, med delvis lastede Higgins-

En etterretningsoffiserer fra marinen (i midten) orienterer en gruppe troppsførere som skal i land på Tarawa om Betio-øyas topografiske særegenheter og forsvarsverker. Orienteringen finner sted ved hjelp av en modell ombord på ett av marinens troppetransport-skip.

Den amerikanske offensiven i det sentrale Stillehavet (kartet øverst til høyre) startet med en invasjon av Tarawa- og Makin-atollene på de japansk-okkuperte Gilbert-øyene. Amerikanske amfibiestyrker entret Tarawas lagune gjennom en åpning i revet (kartet i ramme, nederst) og slo til mot Betio. 20. november 1943 gikk amerikanske marinesoldater i land på Rød Strand 1,2 og 3. Neste dag landet forsterkninger fra marinekorpset på Grønn Strand, og Betio var sikret på kampenes fjerde dag.

108

båter og «Amtracs» padlende etter. Etter å ha bombardert Betio i

planlagte storangrepet med B-24 fly fra Ellice-øyene ble ikke noe

35 minutter innstilte slagskipene ilden for å gi plass til flyangrepe­

av.

ne fra hangarskipene. En uforklarlig koordineringssvikt førte

imidlertid til at hangarskipene og slagskipene opererte etter

Lagunen på Tarawa er ca. 27 kilometer lang og ca. 14,5 kilometer

forskjellige tidsskjemaer, og flyene viste seg ikke før en halv time

bred, med en innseiling nesten fem kilometer nord for Betio.

senere. I dette tidsintervallet begynte japanerne å skyte mot

Krapp sjø og uventet strøm gjorde innseilingen til lagunen

transportskipene, som ble tvunget til å flytte igjen og dermed

vanskelig for fartøyene. Mange av soldatene var sjøsyke og alle

bragte mer uorden i landgangsstyrkene. Det forsinkede flyangre­

var gjennombløte, men de så virkningene av flyene og skipskano-

pet fikk bare syv minutter i stedet for en halv time, og det

nene og følte seg trygge. Korrespondenten Sherrod sto på rekka

109

av en Higgins-båt og gjorde et raskt overslag: «Jeg forsøkte å telle

helvete... Jeg grep karabinen min og en ammunisjonskasse, og

antall salver - ikke granater, men salver - som slagskipene,

skrittet over et par fyrer som lå der og la hånden på ripa for å rulle

krysserne og destroyerne skjøt mot land. En marinesoldat med

meg over og ned i sjøen ... Bare et dusin av de 25 ombord gikk

vanntett ur tilbød seg å telle sekunder inntil ett minutt. Lenge før

over siden sammen med meg». Av disse var det bare Baird og et

minuttet var gått telte jeg over ett hundre, men da åpnet nok et

par-tre andre som kom til land.

dusin skip ild og da ga jeg opp prosjektet... Det brant overalt

Mange «Amtracs» gikk i luften da japanske skudd traff

langs øya... det var en god følelse». En menig marinesoldat som

bensintankene. Andre kjørte seg fast i granathull. Atter andre

betraktet flammene og røyken, sa: «Det er merkelig at ikke hele

skjente ut i alle retninger, med døde førere og veltet skakede,

den fordømte øya faller fra hverandre og synker.»

sårede og døde passasjerer overbord. Noen kjøretøyer kom seg til

Landgangstidspunktet var satt til 08.30. Bombardementet og

land men ikke på rett sted, med de følger dette fikk for den

skytingen skulle fortsette helt til marinesoldatene var på stranden,

opprinnelige planen. Andre som kom opp på stranden, kjørte seg

for å holde japanerne i sjakk så lenge som mulig. Men forsinkelsene om morgenen og den sterke strømmen i lagunen

fast mot Shibasakis tømmerbarrikader. Av de opprinnelige 125

gjorde at de første landingsstyrkene lå langt etter skjemaet.

andre brøt ganske enkelt sammen, og da kampene var slutt var

Dekningsstyrkens flaggskip, Maryland, sendte hissige radiomel-

kun 20 i kjørbar stand.

«Amtracs» ble godt over halvparten satt ut av spill av japansk ild,

dinger til søsterskipene og fly i luften, for å holde beskytningen

En av de første «Amtracs» som kom seg helt til land, bar navnet

igang. Men de kraftige brannene gjorde at stranden ikke lenger

«Den gamle damen». Blant marinesoldatene ombord var korporal

var klart synlig, og man var redd for at landgangsfartøyene skulle

John Joseph Spillane, en baseball-spiller med ferdigheter som

bli truffet i stedet. Bombardementet opphørte, og jagerflyene

allerede hadde tiltrukket seg oppmerksomhet fra to topp-lag. Idet

forsvant 18 minutter før den første angrepsbølgen av marinesol­

«Den gamle damen» kravlet seg oppover mot tømmerbarrikaden

dater kom til land. I dette spente mellomrommet var soldatene

begynte japanerne å kaste håndgranater opp i henne. Spillane

ombord i «Amtracs»-ene uten støtteild fra andre enn destroyerne

plukket opp den første fra dekket som en baseball, og kastet den

Dashiell og Ringgold, som også hadde gått inn i lagunen. Der

tilbake. Den neste tok han i luften og hev den overbord.

kunne skytterne se kjøretøyene foran seg, og de holdt ilden

Kameratene så på med en blanding av skrekk og beundring mens

vedlike til første pulje gikk i land.

Spillane returnerte den tredje, fjerde og femte granaten til

Men dette fikk bare virkning på japanerne i en av strandsekto-

japanerne. Skrik hørtes og et maskingevær på barrikaden stanset.

rene. De av Shibasakis tropper som lå på øyas sjøside stormet til

Så kom en sjette granat. Den japanske soldaten som kastet den

skyttergropene på lagunesiden. Bombardementet hadde slått ut

hadde drøyd et par sekunder, og den eksploderte i Spillanes

japanernes samband, men våpnene var intakte og hver mann

høyre hånd. De 20 geværmennene han reddet livet til kastet seg

kjente sin oppgave: å tilintetgjøre angriperne i vannkanten.

over siden av «Den gamle damen», og stormet til barrikaden.

Japanerne begynte å skyte da tre rekker med «Amtracs» var 3 kilometer fra stranden. Ved 2 kilometer åpnet de japanske

Spillane kunne ikke følge med dem. Kastehånden hans var

sprengt i biter, og måtte senere amputeres.

langtrekkende maskingeværene ild. Ved 800 meter startet førerne

Higgins-båtene som fulgte etter, kjørte seg fast på lagunerevet

beltene og kjøretøyene krabbet opp på revet rundt øyas

og bekreftet dermed mistankene til sjefen for angrepsstyrken,

laguneside - for kun å møte en barrikade av ild fra alle fiendtlige

oberst Shoup. Mange av båtene gikk på grunn på kanten av et

våpen innen rekkevidde.

korallrev, og ble sprengt like etter av japanske kanoner. Noen få

Menig marinesoldat Newman Baird, en Oneida-indianer, var

klarte å få passasjerene over på herjede «Amtracs», som var på vei

maskingevær-skytter på et kjøretøy i første rekke. «De slo ut båter

tilbake mot dypt vann i bytte mot de sårede som beltekjøretøye-

både til venstre og til høyre,» erindret han. «En Amtrac ble truffet,

ne evakuerte. En desperat skytteltrafikk tok til. Men det var for få

stoppet, tok fyr og mennene ombord hoppet ut som fakler... Vår

«Amtracs» i drift, og storparten av marinesoldatene i de senere

båt var stanset, og de pøste bly mot oss fra en bunkers, som ville

angrepsbølgene måtte vasse i land.

110

Korrespondenten Sherrod og omlag 15 marinesoldater gikk

oberstløytnant Walter I. Jordan, en observatør fra 4. divisjon.

over fra en Higgins-båt til en «Amtrac», men føreren sa fra at han

Jordan overtok kommandoen, men han kjente ikke soldatene og

bare kunne bringe dem et stykke mot stranden før han måtte

noen var motvillige til de ordre han ga. Hans nye kommando ble

tilbake for å hente flere. Han slapp dem ut på halvannen meters

fullstendig kaotisk. Radioutstyret var fylt med vann og ubrukbart,

dyp, og de begynte å vasse mens kulene pep rundt dem på alle

han visste ikke hvor resten av bataljonen var, eller hvor mange

kanter. Til slutt nådde de fram til enden av lang molo som

som var i live.

dominerte lagunesiden av Betio, og som stakk 500 meter ut over

Jordan fikk litt hjelp da en korporal ved navn Osbaldo Paredes

revene til dypt vann. Sherrod og marinesoldatene lå og gispet

skled ned i kommandoposten - et bombekrater under strandbar-

etter luft langs fundamentene til moloen i skjul for fiendtlig ild.

rikaden - og meldte seg frivillig som ordonnans. Jordan satte ham

Det gikk nesten en time før de kunne tilbakelegge de siste 400

takknemlig i arbeid, og snart var han tilbake med sørgelige

metrene inn til land, storparten av veien under beskyttelse av

nyheter. Ett kompani var kommet i land i nærheten av moloen,

moloen.

men var under så sterk beskytning at det ikke kunne gjøre annet

Akkurat da var det tryggeste stedet for amerikanerne på Betio

enn å grave seg ned. I et annet kompani var fem av de seks

området øst for moloen - kalt Rød Strand 3 i angrepsplanen.

offiserene døde. Tallet på såret befal var så stort at de som

Major Henry Crowes 2. bataljon i 8. marinedivisjon var kommet

fremdeles ikke var såret, befant seg som ledere for fremmede

nesten uskadd i land, takket være destroyerne Dashiell og

menn. Storparten av bataljonen var skåret opp i isolerte grupper

Ringgold som konsentrerte den siste delen av ildgivningen mot

på tre eller fire mann som krøket seg foran barrikaden, mens

dette området. To «Amtracs» fra denne avdelingen var endog

japanerne skjøt over hodene deres mot nye angrepsbølger.

kommet gjennom et hull i barrikaden, og hadde opprettet et

Tapene ble stadig større langs hele stranden - lite var gjort for å

risikabelt holdepunkt ved kanten av flyplassen, ca. 50 meter opp

stanse de fiendtlige maskingeværene. Jordan sendte Paredes ut

på land. Men resten av Crowes menn ble holdt nede på en

for å finne en brukbar radio og gi følgende beskjed til oberst

strandstripe i vannkanten av kraftig ild fra en serie japanske

Shoup: «Vi trenger hjelp. Situasjonen er prekær».

bunkers i nærheten. Admiral Shibasakis hovedkvarter, som var

Shoup fikk enda dårligere nyheter fra Rød Strand 1, det

den største betongkonstruksjonen på øya, lå like foran Crowes

vestligste landingsområdet. Der svingte lagunen innover i en dyp

venstre flanke.

bukt. De som kom i land der møtte ikke bare fiendtlig ild forfra,

I det minste fantes det en intakt bataljon under ledelse av sin

men også fra en mengde kanonstillinger på flankene. Særlig ille

sjef på Rød Strand 3. Den omhyggelig planlagte angrepsplanen

var det i grenseområdet mellom Rød Strand 1 og 2. Barrikaden ga

forutsatte at tre forsterkede bataljoner skulle gå i land på tre

ingen dekning mot kryssilden, og snart var det så mange døde og

forskjellige sektorer av stranden, men denne planen var gått i

sårede marinesoldater på stranden at bataljonens seks Sherman-

fullstendig oppløsning. Strandbeltet var forandret til en uhyggelig

tanks ikke kunne komme i land uten å kjøre over dem.

haug med sprengte kjøretøyer, falne som fløt i vannkanten og

Stridsvognene forsøkte å komme rundt til en annen sektor, men

små grupper soldater uten befal og uten kontakt med andre

fire av dem sank ned i hull i revet. Av de 700 soldatene fra 3.

enheter, som bet seg fast på små områder under direkte, fiendtlig

bataljon i 2. marinedivisjon som hadde forsøkt å komme i land på

beskytning. Som en av deltagerne senere uttrykte det: «Det var

Rød Strand 1, var nesten halvparten drept eller såret. Bare 100 var

som å være midt på et biljardbord uten hullen>.

kommet i land, og disse kjempet for å beholde livet. De øvrige,

På Rød Strand 2, vest for moloen, hadde 2. bataljon i 2.

marinedivisjon mistet sin sjef. Da oberstløytnant Herbert Amey vasset i land med pistolen over hodet, ropte han: «Kom igjen,

blant dem bataljonssjefen major John F. Schoettel, satt fast i båter

på kanten av revet. Schoettel betraktet nedslaktingen av sine første angrepsstyrker

disse kjøterne kan ikke stanse oss!» Han var inne ved stranden, da

med økende forferdelse. Han var ikke i stand til å komme i

en salve fra et maskingevær traff ham i brystet og magen og

kontakt med dem, og han gikk ut fra at alle var døde. De fleste av

drepte ham momentant. Den nærmeste i rang i gruppen var

hans «Amtracs» lå som vrak på revet, bare noen få var på vei

111

tilbake for å bringe ham og hans menn til land. I fortvilelsen over

av stål treffer betong» og en av båtene forsvant. «Den var der,»

skjebnen til den føste angrepsbølgen besluttet Schoettel å holde

fortalte et øyenvitne, «og så var den plutselig ikke der. I dens sted

resten av styrken på revet, i stedet for å utsette den for den

var det et lynglimt i et brøkdel av et sekund, og så var det

morderiske ilden inne i bukten. Man sendte radiomelding til

ingenting». Så fulgte et nytt brak, og nok en båt forsvant.

Shoup: «Ikke i stand til å lande. Saken tvilsom». Få minutter senere

Japanerne hadde skutt seg nøyaktig inn. Bakenfor revet fikk

la han til: «Båtene står på revet ved Rød 1 's høyre flanke. Troppene

føreren av en tredje båt panikk. «Hit, men ikke lenger,» skrek han

under heftig ild i vannet». Shoup svarte kort: «Gå i land på Rød 2

og slapp rampen ned. En båtlast tungt lastede menn druknet på

og kjemp vestover». Så fulgte en melding fra Schoettel som lam­

tre meters dyp.

slo alle som hørte på: «Vi har ikke noe mer å landsette».

Resten av Ruuds bataljon begynte å vasse innover. Bare noen få av dem kunne fortelle om det etterpå, men det var mange

Situasjonen på Rød 1 var imidlertid ikke så håpløs som Schoettel

øyenvitner. Shoup meldte over radio til major Crowe: «Ruud

trodde. En av kompanisjefene hans, major Michael Ryan, hadde

lander bak deg og har et helvete». Crowe og hans menn kunne se

observert noen få stormtropper fra marinestyrkene gå i land

det med egne øyne. Det kunne også en gast ombord på Dashiell

ytterst til høyre på Rød 2 ved Betios nordvestlige hjørne. Ryan

ute i lagunen, som betraktet det hele i kikkert: «Det var som en

ledet kompaniet sitt dit, hoppet ut fra sin Higgins-båt og førte an

krigsfilm. De stakkars karene som stavret seg gjennom det dype

den lange veien inn mot stranden. Over en tredjedel av

vannet og ble skutt ned. Jeg forsøkte ikke å se, men jeg klarte ikke

kompaniet ble truffet av fiendtlige kuler på veien inn, men Ryan

å snu meg vekk. Redslene hypnotiserte meg. Jeg kommer til å

samlet de overlevende fra forrige angrepsbølge og tok komman­

huske det til jeg blir hundre år». Over hodet på ham, i speiderflyet

doen over det som var igjen av bataljonen. Han hadde intet

til slagskipet Maryland, kunne kapteinløytnant Robert MacPher-

artilleri, ingen bombekastere, ingen radioer som virket og kunne

son også se det som skjedde. Han skrev i loggen sin: «Vannet var

ikke melde fra om posisjonen, eller tilkalle støtte fra luften eller

fullt av bittesmå menn som vasset langsomt mot stranden med

sjøen. Men snart rullet de to gjenværende stridsvognene som

våpnene over hodet... De falt hele tiden, falt, falt, falt... hver

hadde forsøkt å komme i land på Rød 2 opp på stranden, og litt

for seg, i grupper og i rekker».

senere ble Ryan uventet forsterket av 100 mann fra en reserve-

Noen av dem klarte å komme seg i relativ sikkerhet under

bataljon. De var underveis til Rød 2, men ble så drevet vekk av de

moloen. Andre stampet seg videre mot land gjennom vann som

japanske våpnene ved styrkepunktet mellom Rød 1 og Rød 2.

var farget rosa, og som ble pisket opp av kulene. Mange døde

Ryan organiserte sine to tanks og sin sammensatte styrke for et

raskt. Andre døde langsomt mens de strevde for å holde hodet

angrep nedover Grønn Strand, som vendte ut mot havet på Be­

over vann under vekten av pakningene. Noen tråkket i granathull

tios vestside. Han regnet med at dersom han kunne få japanerne

og druknet. Noen døde mens de forsøkte å hjelpe sårede

vekk fra Grønn Strand, kunne nye styrker komme i land uten å

kamerater. Hodene og lemmene til dem som nylig var falt duppet

møte den utslettende ilden i lagunen. Oberst Shoup var i mellomtiden på vei inn i Rød 2 med sin

rolig i bølgene, mens de døde fra første angrepsbølge fløt stivt, som stokker. Bare 30 prosent av Ruuds første angrepsgruppe kom

stab. Da hans «Amtrac» ble truffet av en granat, klarte Shoup å

uskadd til stranden på Betio. Det gikk noe bedre med annen og

komme seg bort til moloen. Stående i vannet opprettet han sin

tredje pulje. Bataljonen var ferdig som kampenhet, det som var

midlertidige kommandopost, og så på mens reservebataljonene

igjen ble matet inn i Crowes rekker på Rød Strand 3.

kom inn. Det var ikke mer enn en håndfull «Amtracs» igjen til å bringe

I kaoset som rådde, avhang livet til den enkelte soldaten av hans

dem over lagunerevet. Faktisk var det ingen slike farkoster å se da

egen vilje til å risikere det. Hvis ikke de japanske kanonene og

major Robert Ruuds 3. bataljon i 8. marinedivisjon nådde revet

maskingeværene ble bragt til taushet, ville hele den amerikanske

utenfor Rød 3 i Higgins-båter. Da rampene på båtene ble sluppet

styrken bli utslettet i strandkanten, slik Shibasaki hadde gitt ordre

ned, hørte marinesoldatene på land «lyder som når en bærebjelke

om. Og det fantes ikke noen enkel måte å slå ut japanernes

112

bunkers og kanoner på. Det var ikke et spørsmål om å grave seg ned mens artilleri, tanks og ild fra fly og flåte gjorde jobben. Det

var ikke landsatt noe artilleri og bare noen få tanks, og skipenes

ABEMAMA: EN UVANLIG INVASJON

kanoner og flyenes bomber gjorde fortsatt bare liten skade på

Shibasakis massive festning.

Den eneste måten å ødelegge fiendens bunkers på var å bruke flammekastere, håndgranater eller andre sprengladninger på

kloss hold. Dette innebar en undertrykking av selvoppholdelsesdriiten. Det betød å reise seg, klatre over tømmerbarrikaden og

storme fram i en skur av kuler. Det var et mindretall som gjorde dette - til tross for marinekorpsets tradisjoner og beinharde trening. Mange måtte inspireres av bragdene til menn som

korporal Spillane, eller truet - og i enkelte tilfeller rett og slett sparket til - av offiserer og befal som ikke selv var lammet av

frykt. Med kommandoforholdene i vill uorden, avhang resultatet av de overlevendes evner og vilje til å ta kommandoen over de Vennligsinnete øybeboere på Abemama hjelper amerikanske ingeniørtropper med å anlegge en vei.

mannskaper som var tilgjengelige og sveise dem sammen til en kampenhet. Det var ledere som kunne gjøre dette.

En av de mest inspirerende offiserer i Slaget om Betio var løyt­ Da amerikanske styrker invaderte Makin og Tarawa var også en tredje japansk-okkupert atoll i Gilberts-kjeden, Abemama, blant måle­ ne. Det var ikke ventet at Abemama ville by på alvorlig motstand. Landingsstyrken besto bare av 78 marinesoldater, og flåten som transporterte og støttet dem, besto av kun ett fartøy: u-båten Nautilus. Det var nær på at de aldri kom fram til Abemama. Natten før landgangen, 19. no­ vember 1943, fikk den amerikanske destroye­ ren Ringgold - som var underveis til Tarawa øye på Nautilus, og misoppfattet u-båten som en «Skunk» (marinens uttrykk for en uidentifisert radarkontakt på overflaten). Destroyeren skjøt en 5 toms granat mot Nautilus, traff og fortsatte i forvissning om at u-båten var senket. Granaten var imidlertid ikke eksplo­ dert, og Nautilus kunne foreta et hurtig dykk. Da amerikanerne kom i land på Abemama, ble de hilst velkommen av to innfødte, som sa det bare var 25 japanere på øya. Disse lå i stilling rundt radiostasjonen. Marinesoldatene ba om støtteild fra Nautilus og gikk til angrep-. Japanerne gjorde kraftig motstand, og an­ griperne besluttet seg for å vente. Fire dager senere kom en av de innfødte tilbake og fortalte at «alle sapsene er døde» (Folk på Gilbert-øyene sier «s» i stedet for «j»). Den japanske kapteinen som førte kommandoen, hadde skutt av seg hodet mens han viftet med pistolen for å manne sine 15 overlevende til et nytt motangrep. De japanske soldatene be­ sluttet da at det ikke var noe mer de kunne gjøre, og begikk alle selvmord.

nant William Deane Hawkins, eller «Hawk» som alle kalte ham. Han var sjef for skarpskytter-troppen i 2. marinedivisjon, en gjeng

dristige kommando-soldater som utgjorde eliten blant marinesol­ datene. Hawkins var stygt forbrent i barndommen, og det var tro­

lig sårene i ansiktet som drev ham til å søke stadig nye ut­ fordringer i løpet av sitt unge liv. Etter Pearl Harbor meldte han

seg til marinestyrkene og uttalte til en venn: «Mac, vi sees en dag, men ikke på denne jorden». Han fikk sin første utmerkelse på Guadalcanal, og under overfarten til Tarawa sa han til korrespon­

denten Sherrod: «Jeg tror de 34 karene i troppen min kan knekke et hvilket som helst kompani på 200 mann i hele verden».

Hawkins og troppen hans kom til Betio noen minutter før første angrepsbølge, med oppdrag å rydde den lange moloen for

japanske maskingevær. Denne jobben gjorde de på noen få minutter med flammekastere og håndgranater. Deretter ledet

Hawkins karene sine over barrikaden og holdt seg i forreste linje

mesteparten av dagen. Her rensket de ut japanske stillinger, og de vendte bare tilbake til stranden når de slapp opp for ammunisjon.

«Han er forrykt,» sa en beundrende offiserskollega, som så Hawkins i aksjon, «stående oppreist på en Amtrac, med en million kuler plystrende rundt ørene mens han ganske enkelt skjøt japanere». Noen skrev til Hawkins at han måtte komme seg ned. «Å, de kjøterne kan ikke skyte,» svarte han. «De treffer ikke noe».

113

Litt senere ble han såret, men han fortsatte å slåss utover natten.

Ved middag D-dagen var fem forsterkede bataljoner sendt inn til

Oberst Shoup - som skulle bli øverstkommanderende for

Betio, men det var åpenbart ikke tilstrekkelig. Sjefen for 2.

marinekorpset - var også den fødte leder. Men han var samtidig

marinedivisjon, general Julian Smith, befant seg ombord på

vittig og lærd. Få marinesoldater visste at han skrev dikt - de fleste

Maryland og sendte radiomelding til general Holland Smith på

kjente ham som en tøff, bøllete og rødmusset offiser, som tygget

Makin-atollen. «Saken er tvilsom,» meldte han og ba om at

sigarer og brølte ordrer med den slibrige oppfinnsomheten til en

forsterkningene skulle sendes inn. Holland Smith var bekymret

topp-sersjant. Shoup befant seg fremdeles under moloen ved

over å få en slik anmodning tidlig i kampen. Til tross for den

middagstider da han så en Higgins-båt komme langs en

langsomme fremgangen på Makin, som hadde gjort ham

nyoppdaget, dyp renne inntil moloen. Han krabbet ombord med

rasende, besluttet han at soldatene i hærens 27. divisjon kunne

kommandogruppen og beordret føreren til å sette kursen mot

gjøre jobben der alene. Han ga ordre til at 6. marinedivisjons

stranden. Men de møtte så heftig ild at obersten besluttet å gå

kampenhet, som ventet i transportskip ved Makin, skulle sendes

over i en «Amtrac» som akkurat da bakket ut fra stranden med en

til Tarawa. Med disse forsterkningene mente Julian Smith at han

last sårede ombord. Shoup så at de fleste var døde, og beordret

kunne ofre sin siste reserve, major Lawrence Hays' 1. bataljon i 8.

mannskapet til å hjelpe ham med å hive likene på sjøen. Deretter

marinedivisjon.

vasset han tilbake til Higgins-båten, hvor staben hans og noen få andre satt sammenkrøpet for å unngå kuleregnet.

Operasjonen var blitt hindret av dårlig samband hele morge­

nen, og nå ble det helt håpløst. Radioutstyret i land var vått og

«All right, hvem blir med meg?» ropte Shoup. Den eneste som

stort sett ute av drift, mens radioene ombord på Maryland så ut til

reiste seg var oberstløytnant i marinekorpset Carlson, som

å gå i stå hver gang det ble skutt med slagskipets kanoner. Videre

egentlig var observatør på Tarawa. Shoup begynte å bjeffe ordre,

sto skipets sendere, mottagere og antenner for tett og forårsaket

ropte opp sine stabsoffiserer en etter en, og skjelte dem ut mens

kraftige forstyrrelser. Julian Smith sendte melding til Shoup med

han kommanderte dem over i sin ventende «Amtrac».

spørsmål om forsterkningene kunne gå i land om natten, og om

På stranden noen få minutter senere ble Shoup slått i bakken

de kunne gå i land på øyas vestende, Grønn Strand. Shoup fikk

av granatsplinter som traff ham i benet. Han reiste seg og hinket

aldri denne meldingen. Så beordret Smith major Hays' 1. bataljon,

videre. Da fikk han øye på et par marinestøvler som stakk ut fra

som allerede lå i båter inne i lagunen, til å lande øst for stranden

en korallhaug, og da støvlene rørte på seg rappet han til dem og

og angripe mot vest. Hays fikk aldri denne meldingen.

brølte til en støvete korporal vrikket seg ut. Shoup identifiserte seg

Mange amerikanske liv kunne vært spart og kampene trolig

og brølte: «Har du en mor der hjemme?» Korporalen svarte

avsluttet før, om radiosambandet hadde fungert skikkelig. Major

bekreftende. «Vel, tror du hun ville være stolt av deg hvis hun

Ryan og hans styrke på Betios vestlige ende hadde forflyttet seg

kunne se deg bortgjemt i et hull slik, uten å gjøre noen fordømt

langs Grønn Strand på sjøsiden, og var trengt dypere inn på øya

nytte for deg i det hele tatt?» Korporalen ristet på hodet. «Hvor er

enn noen annen enhet. Men dette var ukjent for de ledende

laget ditt?» spurte obersten. Korporalen stirret på ham og svarte at

offiserene. De japanske kanonene på Grønn Strand pekte utover

laget hans var utslettet. «Vel,» sa obersten, «hvorfor skaffer du deg

sjøen, og selv om Ryan bare hadde 75 mm kanonene på to tanks

ikke et nytt lag?» Korporalen visste ikke hvordan. «Jeg skal fortelle

som støtte, klarte han å overkjøre storparten av kanonene og

deg hvordan,» sa Shoup, og pekte mot en gruppe soldater som

bunkersene ved et flankeangrep. Men han kunne ikke eliminere

knelte bak barrikaden langs sjøen. «Plukk ut en mann, så en ny

alle japanerne i stillingene uten sprengstoff eller flammekastere,

mann, og nok en. Bare si 'følg meg'. Når du har samlet et lag,

og etter angrepet falt endel av de fiendtlige soldatene Ryans

rapporter til meg». Snart gjorde korporalen akkurat det. Da hadde

ammunisjonsbærere i ryggen. Ryan var ute av stand til å

Shoup opprettet en kommandopost omtrent 15 meter fra

informere Shoup om at en del av Grønn Strand var klar til å motta

vannkanten. Den befant seg bare en meter fra en japansk

forsterkninger, og han sto i fare for å bli avskåret selv. Ryan måtte

bunkers, men soldatene innenfor tømmerveggene kunne ikke få

oppgi sine mål og trakk sin sammensatte bataljon tilbake til et

tak i ham og han kunne ikke få tak i dem.

sikrere område. Om kvelden klarte en ordonnans som Shoup

114

sendte avgårde på en eller annen måte å snike seg rundt det

den, var et perfekt silhuettmål for de japanske skytterne. Det ble

japanske styrkepunktet ved bukten og finne Ryan, men ordon­

med ett klart at skytingen mot soldatene på moloen kom fra

nansen kom aldri tilbake til Shoup.

maskingevær på forlatte amerikanske båter og «Amtracs» i

Ytterligere fire tanks klarte å komme i land på major Crowes

lagunen. Japanerne hadde svømt ut til båtene i mørket. Noen av

strandstrekning ved den lange, smale moloen. De tok japanske

tilskuerne blant marinesoldatene fikk grunn til å huske noen

bunkers en etter en, og hjalp Crowes bataljon i fremstøtet innover

stensilerte tips om den japanske taktikken, som de fikk utdelt

mot kanten av flystripen. Men etter et par timer var bare den ene

under overfarten til Tarawa. «Vær ikke speidergutt,» sto det blant

stridsvognen i drift. Dette var løytnant Louis Largeys «Colorado»,

annet. «Drep eller bli drept er deres trosbekjennelse».

som skulle bli en legende på Tarawa. «Colorado» ble truffet av en

Da soldatene i Hays' bataljon endelig begynte å vasse i land

japansk panservern-granat, overøst med granater og Molotov-

mot Rød strand 2 ved daggry - 20 timer etter at de gikk ombord i

cocktails og traff en landmine på sin ferd. Selv om stridsvognen

landgangsfartøyene - fløy kuler og granater mot dem fra alle

var svartsvidd og herjet og mannskapet forslått og utslitt, fortsatte

kanter. Japanerne skjøt fra havarerte «Amtracs» og tanks, fra

den å rive opp de mindre, japanske forsvarsverkene.

styrkepunktet ved kanten av Rød 1, fra maskingevær og kanoner

Men admiral Shibasakis store betong-hovedkvarter og de

bak strandbeltet og fra en utbombet japansk lastebåt på revet,

stålforsterkede bunkersene rundt, var immune mot tanks. Fly fra

hvor en selvmordsgjeng hadde satt opp flere maskingevær i løpet

hangarskipene og flåtens kanoner hamret løs mot dem mestepar­

av natten. Nå var tidevannet snudd, og Hays' menn kunne ikke

ten av dagen uten å gjøre større skade. Major Crowe sendte

engang krype sammen og skjule seg i vannet. Dauntless-

sprengningseksperter for å forsøke å sprenge det japanske

stupbombere og Hellcat-jagere var i aksjon mot det japanske

hovedkvarteret og en tropp for å omringe det, men sprengnings-

skipsvraket, men storparten av bombene og kulene bommet.

gjengen ble kastet tilbake og troppen nesten utslettet. Shibasaki

Noen få nyankomne 75 mm haubitsere ble trukket i full fart opp

hadde også tanks, og en av dem kom knirkende og ramlende mot

på stranden for å beskyte styrkepunktet ved bukten, men til liten

Crowes menn. To av amerikanernes 37 mm panservern-kanoner

nytte. I et desperat trekk ga oberst Shoup samtlige enheter ordre

var slept opp på stranden etter at båten som fraktet dem sank,

om å angripe for å lette presset på bataljonen som var på vei mot

men det virket håpløst å få dem over barrikaden. «Løft dem over,»

stranden, for å rydde et område der de kunne gå i land. Men 350

ble det ropt. Marinesoldatene i nærheten tok i og nærmest kastet

av de 800 soldatene i Hays' geværkompanier ble drept eller

de 450 kilo tunge våpnene over barrikaden. Kanonene ble

såret før de nådde vannkanten.

øyeblikkelig tatt i bruk, og den japanske panservognen forsvant.

Løytnant Hawkins og skarpskytterne hans fikk morgenens

Hele natten etter D-dagen ventet soldatene i Hays' bataljon i

hardeste oppgave: å slå ut et knippe fiendtlige maskingevær som

Higgins-båtene på landingsordren som ikke kom. De kunne lukte

beskyttet styrkepunktet ved bukten. Mens soldatene skjøt

døden. Den sterke, søtlige lukten av råtnende kjøtt drev over

dekningsild stormet Hawkins fra stilling til stilling. Han sto i full

1 000 meter lagune og gjorde dem redde og kvalme. Marinesol­

høyde foran japanernes bunkers og skjøt på kloss hold inn

datene i land ventet også, vel vitende om den japanske taktikken

gjennom skyteskårene, deretter kastet han inn håndgranater for å

med å gå til motangrep om natten. De kunne ikke vite at

gjøre det av med dem som var innenfor. En granat fra en

Shibasakis telefonsystem var sprengt i småbiter, at hovedkvarte­

bombekaster drepte tre av soldatene hans og såret ham igjen,

ret hans var uten forbindelse med samtlige styrker (selv om han

alvorligere denne gangen, men han omorganiserte troppen og

fortsatt hadde radiokontakt med Tokio), og at han ikke var i stand

vendte tilbake til arbeidet. «Jeg kom hit for å drepe japser, ikke for

til å samordne eller gi ordre til et angrep.

å bli evakuert,» bjeffet han til en sanitetsmann som forsøkte å

Men noen av Shibasakis offiserer trengte ingen ordre.

stanse ham. Ytterligere tre bunkers ble sprengt i luften. Det som

Amerikanerne hadde klart å frakte inn et lite parti forsyninger til

så skjedde beskrev en av sersjantene hans senere slik: «Vi angrep

moloen, som lyste opp i måneskinnet. Enhver som befant seg på

et slags fort ved en knaus. Hawk begynte å kaste granater fra kloss

115

hold. Han hadde kvittet seg med kanskje et halvt dusin da en

kveldingen over revet og inn til stranden i gummibåter, og ble

tung maskinkanon åpnet ild og han ble truffet i skulderen. Blodet

mottatt med glede av Ryans herjede styrke. Dette var første gang

bare fosset ut av ham». Hawkins døde. Betio-flyplassen fikk senere

en bataljon var landet intakt på Betio - og med alle sine våpen i

navnet Hawkins Field - en sjelden ære for en ikke-flyger. Den

behold. Shoup summerte opp sin situasjonsrapport om kvelden

dristige løytnanten ble også tildelt Medal of Honor post mortem.

på denne lakoniske måten: «Tap: mange. Prosent døde: ukjent.

Takket være ham kunne de 450 overlevende fra Hays' bataljon

Kampeffektivitet: vi vinner».

overta høyre flanke av Rød Strand 2.

Med unntak av et par korte høneblunder i løpet av natten

I sitt store bombesikre hovedkvarter komponerte også admiral

hadde Shoup vært oppe i 30 timer og sårene i beina gjorde vondt.

Shibasaki en situasjonsrapport. Han trodde i virkeligheten aldri på

Pessimismen rådde i kommandoposten. Han hadde vært på

sin egen påstand om at styrkene hans kunne holde ut på Betio i all

radioen siden tidlig om morgenen for å be flaggskipet sende inn

evighet. Det han regnet med var en forsikring fra overkomman­

mer ammunisjon, vann, proviant og medisinsk materiell. Sanitets-

doen i Tokio om at han ville få all mulig støtte i form av tropper,

soldatene hadde så mange sårede å ta seg av og så lite å arbeide

fly, skip og u-båter dersom amerikanerne gikk til angrep. Sjefen

med, at noen av dem vasset ut i lagunen om natten for å fjerne

for den keiserlige kombinerte flåten, admiral Koga, hadde meldt

enkeltmanns-pakningene fra døde kamerater. Shoups overord­

at «Yankeene kommer til å stikke hånden inn i et vepsebol». En

nede på Maryland spurte på et tidspunkt om han hadde

rekke amerikanske trekk andre steder i Stillehavet de siste ukene

mannskap nok til å gjøre jobben. Svaret var et kort nei. «Vi

hadde imidlertid kullkastet Tokios planer. Invasjonen av Bougain­

befinner oss i en stygg klemme,» sa han. Flaggskipet ga så ordre

ville på Salomon-øyene 1. november førte til at japanske tropper

om at kampenheten fra 6. marine divisjon skulle settes i land så

ble sendt dit, og ikke til Tarawa. De amerikanske flyangrepene

snart den ankom fra Makin.

mot Rabaul 5. og 11. november, som skulle støtte Bougainville-

Ved middagstider dagen etter D-dagen merket imidlertid marinesoldatene på Betio at det uberegnelige tidevannet ved Tarawa var i ferd med å snu, og med dette begynte også slaget å

invasjonen, ødela et stort antall japanske fly som var tiltenkt

Betio, og satte en rekke japanske krigsskip ut av spill.

Shibasaki var i virkeligheten oppgitt av sine hjelpeløse

snu. Selv om den stigende vannstanden truet med å drukne de

overordnede. Hovedkvarteret hans var fylt med sårede, sultne og

sårede marinesoldatene som lå på stranden, gjorde den det mulig

vettskremte menn, og stanken var uutholdelig. Han var uten

for Higgins-båtene å kjøre inn over revet med nye forsyninger og

kontakt med resten av garnisonen. Amerikanerne krøp stadig

ta med seg de sårede ut igjen. Tillegget på over 400 stridsdyktige

nærmere og kjørte fram artilleri og nye tanks. Men Shibasakis

mann fra major Hays' bataljon gjorde samtidig de to bataljonene

radioforbindelse med Tokio fungerte fortsatt, og han sendte en

på Rød Strand 2 i stand til å slå seg fram over flystripen og erobre

siste melding: «Våre våpen er ødelagt. Fra nå av forsøker alle et

en del av øyas sørlige strand. Fra hver eneste sektor begynte

siste angrep. Må Japan leve i ti tusen år!»

Shoup nå også å få meldinger om at japanske soldater begikk selvmord i sine bunkers.

Om morgenen to dager etter landgangen klarte major Crowes bombekastere på Rød 3, med støtte av «Colorado», å knekke

En liaison-offiser fra marinen, med en brukbar radio, klarte i

bunkersene som beskyttet Shibasakis hovedkvarter. Dermed var

mellomtiden å ta seg fram til major Ryan på Rød 1. Offiseren

det klar bane for løytnant Alexander Bonnymans ingeniørtropp,

tilkalte dekningsild fra marinefartøyene, og med støtte av sine

som hadde forsøkt å komme til i to dager. Japanernes våpen

tanks gjentok Ryan og hans menn raskt fremstøtet de gjorde over

hindret dem fortsatt i å nå inngangen til den bombesikre struktu­

Grønn Strand dagen før. Deretter fortsatte de til Betios sørvestlige

ren på to etasjer, men de kunne komme helt fram på den andre

hjørne. Grønn Strand var klar, og takket være radioen visste

siden. Bonnyman klatret opp med fem av soldatene sine.

Shoup denne gangen om det. 6. marinedivisjon ankom fra Makin

Bonnyman var fremme ved målet - det høyeste punktet på Betio

om ettermiddagen, og fikk ordre om å landsette en bataljon på

- da japanerne kom svermende opp fra den andre siden.

Grønn Strand. Major William Jones' 1. bataljon padlet i

Løytnanten sto der og brente løs. Først med karabin og så med

116

flammekaster, i 30 forferdelige sekunder før japanerne trakk seg

troppene som var kommet i land på Grønn Strand uten å møte

tilbake i uorden. Da de gjorde det, falt imidlertid Bonnyman om,

motstand kvelden før. Midt imot bombardementet fra artilleri og

dødelig såret.

flåten utenfor, stormet de skrikende japanerne inn i kompaniets

Denne bragden, som ble anerkjent med en Medal of Honor,

rekker, og kampen ble et oppgjør mann og mann imellom.

førte til at soldatene hans kunne storme opp og slippe granater

Løytnant Norman Thomas sendte radiomelding til Jones: «Vi

ned gjennom luftventilene i taket. En mengde japanere stormet

dréper dem etter hvert som de kommer, men vi holder ikke ut

ut fra inngangen og ble meid ned av amerikanerne. En bulldozer

stort lenger og trenger forsterkningene «Vi har ikke noen å sende

fra marinekorpset tettet så igjen inngangen og skyteskårene med

deg,» svarte Jones, «du er nødt til å holde ut». Styrken gjorde det.

sand. Bensin ble helt ned gjennom ventilene, etterfulgt av

Ved daggry ble det talt over 300 japanske lik rundt kompaniets

sprengladninger, eksplosjoner og skrik. Så ble det stille. Da

stilling.

marinesoldatene kunne gå inn, fant de nesten 200 forkullede lik.

Få timer senere landet en Hellcat-jager fra marinen på

Det ble antatt at Shibasaki var blant dem, men han ble aldri

Hawkins-flyplassen, og klokken 13.10 tre dager etter landgangen,

identifisert.

ble Betio erklært for sikret. Bortsett fra noen ganske få, som

Nå begynte de nyankomne soldatene i 6. marinedivisjons 1.

dukket opp i dagene etter, var storparten av japanerne drept, eller

bataljon å slutte seg sammen med marinesoldatene som hadde

de hadde begått selvmord ved å stikke geværmunningen i

krysset flyplassen dagen i forveien. 3. bataljon i 6. marinedivisjon

munnen og trekke av med tærne. De siste forsvarerne flyktet over

landet på Grønn Strand for å dekke dem. Da nattemørket senket

revet til naboøyene i atollen, men de ble innhentet og nedkjem­

seg over øya, var flyplassen og hele den vestlige enden av Betio på

pet i tur og orden. Bare 17 japanere - og 129 koreanske arbeidere

amerikanske hender, med unntak av det isolerte styrkepunktet

- overga seg på Tarawa-atollen. Resten av Shibasakis menn - om­

ved Rød Strand 1.

lag 4 700 soldater og anleggsarbeidere - var døde. Det keiserlige

På den smale østenden av Betio lå fortsatt hundrevis av

hovedkvarter i Tokio lovpriste disse som «Stillehavets blomster».

japanere i stilling. Samme kveld kom general Julian Smith i land

Det amerikanske tapet var mindre omfattende, men fikk større

for å ta direkte, taktisk kontroll over sin 2. marinedivisjon. Han

virkning i et land som ennå ikke hadde fattet hva krigen kostet. I

spådde forsiktig at det ville ta ytterligere fem dager å slå ut resten

løpet av den 76 timer lange kampen om koralløya var 1 027

av øyas forsvarere. Men japanerne gjorde oppgaven enklere.

soldater fra marinekorpset og 29 marineoffiserer og menige -

Samme natt satte de inn en serie av ville motangrep mot

hvorav de fleste var sanitetssoldater - døde eller savnet. 2 292 var

marinekorpsets linje tvers over øya. Det endelige, og tyngste

såret, men reddet. Amerikanerne hjemme ble sjokkert av

anslaget kom mot et kompani fra major Jones' bataljon -

nyhetsbildene av døde soldater på Betios strender, og sinte

/ kampens hete på Betio, mottar marinestyrkenes angrepsleder oberst David M. Shoup (med kartmappen) en rapport fra en av sine offiserer. Da Shoup fikk vite at japanerne fortsatt holdt tømmer-bunkersen til venstre, foretrakk han å tette åpningene i den fremfor å flytte kommandoplassen.

117

lederartikler forlangte en kongressundersøkelse om «Tarawa-

som var japanernes hovedbase for fly på Marshall-øyene. I

fiaskoen». Admiral Nimitz selv ble oversvømmet av anklagende

sørenden av atollen gikk hærens 7. divisjon i land med «Amtracs»

brev fra de pårørende. «De drepte min sønn på Tarawa,» skrev en

på Kwajalein-øya, hvor japanerne var nesten ferdige med å

mor til ham.

anlegge en flyplass for bombefly. Den uforsvarte Majura-atollen

Men lærepengene som slaget ga, kom raskt til anvendelse og

ca. 480 kilometer sørøst for Kwajalein-atollen ble okkupert på

skulle redde mange liv. Det ble bygd flere «Amtracs» med bedre

noen få timer. Den 41 kilometer lange og 9,5 kilometer brede

panser. Noen var utstyrt med kanontårn og 37 mm kanoner eller

lagunen her ble snart en fremskutt base for Mitschers hurtig­

75 mm haubitsere. Samtlige ble fraktet i all hast til krigssonen i

gående flåte av hangarskip.

Stillehavet. LCI-båtene (landgangsfartøy, infanteri) ble ombygd til

kanonbåter som kunne manøvrere kloss inntil stranden. Flyfoto-

4. februar var kampanjen på de sentrale Marshall-øyene slutt.

graferings-teknikken ble forbedret for å gi mer pålitelige data om

Den tok noen få dager lenger enn på Tarawa, men kostet færre

dybdeforhold og tidevanns-forskjeller. Sprengningsgrupper fikk

amerikanske liv. 334 mistet livet, sammenlignet med 1 056 på

spesialopplæring i å ødelegge naturlige, eller andre hindringer

Tarawa. Det var tatt mange skritt for å gjøre risikoen mindre.

under vann før en landgang fant sted.

Den viktigste leksen var at festningsverker av Betios dimensjo­

Ildkraften før landgangen var mer effektiv. «Amtrac»-fartøyene var panserforsterket, og det var mange nok av dem til at man

ner ikke kunne uskadeliggjøres ved å legge et teppe av bomber

kunne unngå en overføring av angrepstropper langs revene.

og granater over dem. Som en offiser i marinekorpset sa etter

Skipene, som fungerte som hovedkvarter, fikk bedre radioutstyr

slaget: «Marinen antok at landmål var som skip - de ville synke

og ble fritatt for ild-tjeneste. Andre ledende offiserer ble plassert

bare de ble truffet av tilstrekkelig mange granater». Selv om Betio

på forskjellige skip for å unngå svikt i koordineringen.

fikk store skader på grunn av den massive bombingen og

På grunn av den relativt lette Kwajalein-kampanjen, besluttet

beskytningen, sto mange bunkers og stillinger uskadd igjen. Det

Nimitz at flåten ikke skulle vende tilbake til Hawaii. Han sendte

som måtte til for å ødelegge disse var presisjonsbombing og

den i stedet avgårde for å erobre Eniwetok-atollen, 600 kilometer

nøyaktig ild, og man måtte vente til røyken drev bort med å

fra Kwajalein i de vestlige Marshall-øyene. Erobrede kart fra

vurdere resultatet. Videre hadde det vist seg at marinens granater,

Kwajalein ga verdifulle opplysninger om forsvarsverkene ved

som ble skutt i flat kulebane, ikke trengte igjennom tykkere

Eniwetok og om dybdeforholdene i lagunen. For å dekke

fortifikasjoner. Det ble reist kopier av Shibasakis forsvarsverker i

landgangen, som var fastsatt til 17. februar, slo ni av Mitschers

all hast på Hawaii, og etter øvelsesskyting fant marinen ut at

hurtiggående hangarskip til mot Truk, den store japanske fly- og

raketter fra fly og panserbrytende granater som ble skutt fra stor

flåtebasen på Caroline-øyene 1 230 kilometer vest for Eniwetok.

vinkel var mest effektivt.

Mitschers fly ødela omlag 200 japanske fly på bakken og senket

Rekognoserings- og bombetokter mot Marshall-øyene fra

41 skip i løpet av to dager og en natt. Tonnasjen som ble senket -

Betio-flyplassen, nybygde flystriper på Makin og en tredje atoll,

over 200 000 tonn - forble rekord for ett enkelt angrep under

Abemama, tok til så snart kampene var over. Under sine nye

krigen. Japanerne hadde bygd opp Truk i hemmelighet over en

øverstkommanderende, kontreadmiral Mare A. Mitscher, slo den

årrekke, og basen var et vitalt kjernepunkt i hele den japanske

hurtiggående hangarskips-flåten til mot japanske skip og fly i

stillehavs-strategien. Den var så viktig at admiral Koga beordret

området, og så godt som fjernet muligheten for innblanding i den

sine gjenværende fly fra Rabaul dit etter angrepet. Dette overlot

amerikanske invasjonen. Den 1. februar 1944, mindre enn tre

de japanske styrkene i og ved Ny-Guinea til MacArthurs flyvåpen.

måneder etter Tarawa, gikk admiral Nimitz' flåte til angrep på

Til tross for at truselen fra Truk var fjernet, kunne Eniwetok-

Kwajalein-atollen på det sentrale Marshall-øyene. Flåten var nå

operasjonen lett ha blitt en katastrofe, hadde det ikke vært for

utstyrt med nye forsyninger og ammunisjon, samt en ny taktikk.

den tilfeldige oppdagelsen av visse japanske dokumenter.

På nordenden av atollen besatte den nyopprettede og uprøvde 4.

Amerikanernes første mål i atollen, Engebi-øya, falt på noen timer

marinedivisjon de innbyrdes forbundne øyene Roi og Namur,

etter et innledende bombardement. Den lille japanske garniso-

118

nen der var for matt til å yte særlig motstand. På Engebi fant

søke gjennom hver meter de rykket fram. Ett sted kastet et lag

amerikanerne papirer som avslørte at det lå store garnisoner med

fra hæren granater ned i et hull, hvoretter de hørte stemmer som

erfarne tropper på to andre øyer i atollen som skulle besettes -

sang en kristen salme. Deretter krøp en lokal landsbyhøvding og

Eniwetok og Parry. Skipene som passerte disse øyene på veien til

seks andre innfødte ut, alle uskadd. En overrekkelse av sigaretter

Engebi, hadde ikke sett tegn til liv på noen av dem. Brigadegeneral

og utveksling av gode ønsker fant sted før kampen mot japanerne

Thomas E. Watson i marinekorpset gikk ut fra at det bare var

ble gjenopptatt. Eniwetok-øya falt på to og en halv dag, og

noen få japanere der, og han hadde planer om å sende to mindre

frembragte nok ett viktig dokument: forsvarsplanene for Parry-

styrker i land for å ta begge øyene samtidig. I virkeligheten hadde

øya like i nærheten. Tre dagers bombardement og en dags

de japanske garnisonene fått ordre om å ligge lavt når den

kamper førte til at Parry ble tatt og Eniwetok-atollen erobret.

amerikanske flåten passerte. Oppdagelsen av dokumentene førte

I løpet av de neste par ukene okkuperte den amerikanske

til at Watson forandret planene sine, og Eniwetok og Parry ble tatt

marinen rundt 30 andre mindre atoller og øyer på Marshall-

én om gangen.

øyene. De omgikk dessuten fire atoller som fortsatt var på

Omlag 800 japanere befant seg i underjordiske bunkers med

japanske hender, men som lå isolerte og unyttige. 594 amerikane­

innbyrdes forbindelse, i skyttergraver som var skjult av palmer

re ble drept under operasjonen på Marshall-øyene, omlag

eller lå skjult i den tykke underskogen som dekket mye av

halvparten av dem falt på Betio-øya. Leksen fra Tarawa var lært -

Eniwetok-øya. Angrepsstyrken - soldater fra 27. divisjons 106.

men kampen om det sentrale Stillehavsområdet var langtfra

infanteriregiment og marinesoldater fra 22. regiment - måtte

slutt.

119

Dynamittladninger sprenger en japansk bunkers, mens kamuflasjekledde amerikanske marinesoldater forbereder seg på et nytt fremstøt over den kampherjede Betio-øyaJ Tarawa-atollen.

121

EN UGJENNOMTRENGELIG ØYFESTNING Før det amerikanske marinekorpset gikk i land på Betio-øya i Tarawa-atollen, hadde etterretningseksperter funnet en rekke latriner langs strandkanten på et flyfotografi av den vesle øya.

Ved å telle privetene og beregne hvor mange fiendtlige soldater En betongbunkers (øverst) og to kraftige 8 tommers kanoner, som japanerne kjøpte av britene før krigen, vitner om Betios styrke.

som trolig delte de enkelte, kom de fram til at tallet på japanske

forsvarere av Betio måtte være ca. 4 800. Dette var nesten full treff

- det nøyaktige tallet var 4 836. Men dette tallet ga ikke noen pekepinn om øyas massive festningsanlegg.

Japanerne regnet med at amerikanernes fremstøt i Stilleha­ vet ville konsentrere seg om øyer med flyplasser, og de overlot

intet til tilfeldighetene når det gjaldt å forsvare Betio med sin rullebane på 1 300 meter. En dobbel piggtrådsperring i sjøen

sperret adkomsten til strendene. Miner og armerte betongsperrin-

ger var plassert under vann for å stanse landgangsfartøyer. Strandbeltet struttet av bunkers og stillinger, med våpen fra 13 mm til 8 tommers kanoner. Mot lagunesiden løp det en halvannen meter høy barrikade av kokostømmer, ikke mer enn syv meter fra sjøen ved lavvann. Bak dette var det flere bunkers

og festningsanlegg, samt skyttere gjemt i groper og graver.

Japanerne hadde 15 måneder til å utbygge festningsanlegge­ ne, og de gikk uvanlig langt for å gjøre stillingene usårbare.

Bunkers og stillinger ble gravd ned i jorden, forsterket med armert

betong og splintsikkert kokos-tømmer og dekket med inntil 3

meter knust korall eller sand. Inne var disse fortifikasjonene oppdelt i seksjoner ved hjelp av tømmervegger, som skulle skjerme forsvarerne mot skudd og granater som kom inn

gjennom skyteskårene.

Marinekorpset utprøvde på sin side en ny amfibie-teori: Enhver befestet øy, uansett hvor godt forsvart den var, kunne erobres

med et massivt frontalangrep. Etter 76 timer med Stillehavs-

krigens mest konsentrerte voldsomheter hadde marinekorpset svaret: en befestet øy kunne erobres, men bare dersom

angriperen var villig til å betale en skyhøy pris.

Betio-øya — godt under en kvadratkilometer i utstrekning — ligger herjet etter slaget. Bombekraterne under vann ble fallgruber for marinesoldatene som vasset i land.

123

En Higgins-båt følger etter andre landgangsfartøyer som stevner tettpakket med tropper mot den røykfylte øya. Marinekorpset måtte bruke over 72 000 mann for å storme forsvarsverkene.

Første bølge av amfibiekjøretøyer på vei mot stranden. De såkalte «Amtracs», som japanerne kalte «småbåter med hjul», fraktet marinesoldatene fra Higgins-båtene til stranden.

Båten deres er senket, og tre marinesoldater arbeider seg langsomt fram etter moloen på Betio. Japanerne ødela eller skadet 72 av de 125 «Amtracs» under landgangen.

MED KURS MOT EN VOLDSOM VELKOMST Amerikanske krigsskip bombarderte Betio i to og en halv time, og fly fra hangarskipene slapp 400 tonn bomber over øya. Etter dette lurte soldatene i 2. marinedivisjon på hvordan fienden kunne overleve et slikt bombarde­ ment - noen av dem spøkte med at de ikke behøvde å gjøre annet enn å begrave de døde når de kom i land. Men virkeligheten var annerledes. Skipskanonene og bombene hadde liten virkning inne i japanernes festningsanlegg. Japansk artilleri åpnet ild mens landgangsfartøyene var under­ veis mot stranden. Kanonene var så nøyaktig innskutt på forhånd at noen granater eksplo­ derte på landgangs-rampene idet de ble firt ned. Og dette var bare en forsmak på det som ventet.

125

Marinesoldater krøker seg sammen og returnerer fiendens ild bak en «Amtrac», som har kjørt seg fast ved sjøbarrikaden.

En marinesoldat kaster en håndgranat i ly av sandsekker, mens en sliten kamerat tar en pust i bakken ved siden av.

ET KNUSENDE SVAR FRA MARINEKORPSET Marinesoldatene brukte alt de hadde mot japanernes stillinger og bunkers, men de oppdaget snart at den eneste måten å innta festningsverkene på var å drepe alle som var inni. Men hvordan skulle de gjøre dette? Flammekastere og sprengningseksperter ble satt inn. TIME-LIFE korrespondenten Robert Sherrod skrev om disse spesialistenes arbeidsmetoder: «En marinesoldat hoppet over sjøbarrikaden og begynte å kaste dynamittgubber inn i en

126

tømmer-bunkers omlag 5 meter fra barrika­ den ... Ytterligere to marinesoldater klatret over barrikaden, den ene med en to-sylindret beholder på ryggen, den andre holdt munn­ stykket på flammekasteren. Idet nok en lad­ ning TNT smalt inne i bunkersen... løp en khaki-kledd skikkelse ut gjennom inngangen. Flammekasteren ventet på ham og fanget ham i en intens ildsøyle...» Denne såkalte «korketrekker og blåselampe-metoden» var vellykket, men likevel var amerikanernes fremrykning pinefullt langsom. Minst 500 bunkers lå rundt omkring på den lille øya, og den fiendtlige ilden var så kraftig at det kunne ta opptil syv timer å krabbe 100 meter.

Kampene nærmer seg klimaks, og marinesoldatene stormer en godt kamuflert bunkers for å slippe granater og sprengladninger ned gjennom lufteventilene.

127

Sårede soldater skyves av kameratene på en gummibåt gjennom vannet til en Higgins-båt - en strekning på 500 meter - for å bli evakuert til et transportskip utenfor.

SEIERENS HØYE PRIS De amerikanske seierherrene på Tarawa betal­ te en blodig pris. Av 12 000 angripere døde 1 056, mens 2 282 ble såret. Tallet på sårede var så høyt at marinens sanitetssoldater mottok og behandlet dem etter samlebåndsmetoden. En lege som opererte i- lyset fra en lommelykt i en erobret bunkers, lappet sam­ men 125 marinesoldater på 36 timer. De sårede amerikanerne ble evakuert etter en førstehjelps-behandling. Men det var et stort problem å få dem ut fra øya. Marinesol­ datene måtte stable pasientene på gummibå­ ter, vasse gjennom lagunen under fiendtlig ild, for så å overføre dem til ventende Higginsbåter. Noen av de sårede japanerne ville unngå skammen ved å bli tatt levende, og tryglet kameratene om å drepe dem. Mange andre begikk selvmord med gevær, kniv eller hånd­ granat. Minst én soldat prøvde å skjære over pulsåren med et skjell, men skjellet var for sløvt. Da kampene tok slutt, var han og 16 andre de eneste gjenlevende japanere på Betio. To sanitetssoldater trosser kuleregnet for å hjelpe en såret marinesoldat til førstehjelps-posten.

128

hk!

Øverstkommanderende for Stillehavs-området, admiral Chester W. Nimitz (i midten, med jakken over armen), inspiserer ødelagte japanske befestninger etter kampene. Sjefen for 2. marinedivisjon, general julian C. Smith (til høyre), viser vei på slagmarken.

Vrakgodset fra de bitre kampene ligger strødd i landskapet mens marinesoldater (venstre) forsiktig nærmer seg en massiv bunkers. Den ble ødelagt av middels tunge tanks som skjøt høyeksplosive granater inn gjennom skyteskårene. Døde japanere ligger overalt. Blikkplatene i forgrunnen ble brukt som avstivninger på fiendens bunkers.

130

131

Humøret til general MacArthur var ikke på topp i begynnelsen av 1944.1 løpet av de foregående 16 månedene hadde de australske

og amerikanske styrkene i hans sørvestlige Stillehavs-avsnitt drevet japanerne ut av Papua og storparten av Ny-Guinea, og

sikret seg et solid alliert fotfeste på naboøya Ny-Britannia. Men sammenlagt var de ikke kommet mer enn ca. 450. kilometer

nærmere MacArthurs ettertraktede mål. Innen utgangen av 1943,

fortalte han senere, «befant jeg meg stadig omlag 2 500 kilometer fra Filippinene og 3 350 kilometer fra Manila».

Generalen la ikke skjul på sin misnøye, og i motsetning til andre militære sjefer følte han ikke at han måtte begrense seg til de militære kanaler. Brevveksling med de brennende beundrerne i

hjemlandet var ytterligere et utløp før ham. Mange av disse tenkte seg nå MacArthur som republikanernes kandidat ved presidentvalget i 1944. De mente han var den eneste person med nok karisma til å nekte president Roosevelt en fjerde periode i Det

hvite hus. MacArthur unngikk omhyggelig å kommentere dette

emnet, men han benyttet ofte anledningen til å dvele ved det han fant problematisk i det sørvestlige Stillehavet, og ved det han

mente var skyld i det hele.

«Trolig har ingen øverstkommanderende i amerikansk historie

fått så dårlig støtte,» skrev han til en innflytelsesrik tidsskriftsutgiver i oktober 1943. «Av og til ser det ut som det var meningen at jeg skulle bli slått... min isolasjon er virkelig fullstendig. Dette området er ikke bare det glemte, men også en av de tapte sjanser.

Gang på gang kunne jeg ha rettet et avgjørende slag mot fienden, hadde jeg bare fått støtte. Jeg vet ikke hvem som er ansvarlig,

men det er en nasjonal skam».

Statistikken motbeviste MacArthurs flengende kritikk. Wash­

General MacArthur lufter en klage

ington hadde avsatt flere tropper og krigsskip til krigen mot

Hær og marine i tottene på hverandre

Japan enn til krigen mot Tyskland, og nesten like mange fly. Den

Japanske mål langs en 1 900 kilometers kyst

virkelige årsaken til generalens sinne var en tendens han kunne

Samuraiens sønnesønn omgår en felle

ane. Invasjonen i Europa var nå på planleggingsstadiet, og en

Overkommandoene låses fast

stadig større del av De Forente Staters soldater og materiell ble

Et uvisst direktiv fra stabssjefene

øremerket for krigssonene i Europa og ved Middelhavet. Sett med

Knepet som åpnet veien til Hollandia

MacArthurs øyne var det enda verre at han fikk mindre

Tornado-styrken slår dobbelt til

forsyninger og mannskap til sitt fremstøt mot Filippinene fra det

Biaks fordømte huler

sørvestlige Stillehav, enn det admiral Nimitz fikk til sitt fremstøt

General Adachis siste opptreden

Vindu mot Filippinene

over det sentrale Stillehavet.

Ved å knytte Nimitz' og MacArthurs operasjoner sammen, var planleggerne i Washington kommet i skade for å utløse

MACARTHURS VEI TILBAKE

motsetninger som fikk den tradisjonelle rivaliseringen mellom

sentrale Stillehavet, forekom ham å være ren og skjær ødsling

våpengrenene til å blekne. Noe av problemet lå i de divergerende

med soldater og tid. De amerikanske tapene på Tarawa

reaksjonene på MacArthurs kongelige personlighet.

avstedkom et rasende memorandum fra MacArthur til Washing­

Staben hans mente, med få unntak, at han var ufeilbarlig. De

ton. Det ble sendt over hodene på de øverste stabssjefene og

behandlet ham med en aktelse som nærmet seg servilitet, og de

adressert direkte til krigsminister Henry L. Stimson, og det

delte hans tro på at den forestående landgangen på Filippinene

fordømte marinens frontalangrep som «tragiske og unødvendige

bar preg av å være et hellig oppdrag. Marinens offiserer, på sin

massakrer av amerikanske liv». Han ga klart uttrykk for at trage­

side, betraktet MacArthur som en pompøs ordgyter og uforbe­

diens årsak var «marinens prestisje og uvitenhet».

derlig skuespiller, som alltid spilte for galleriet. De pep da han i

MacArthurs egen oppfatning av hvordan man skulle «gjøre

slutten av 1943 ga følgende uttalelse som reaksjon på presseryk-

slutt på krigen så raskt og billig som mulig» ble oppsummert under

ter om at hans rolle i krigen skulle reduseres: «Uansett hvor

et møte med staben i forbindelse med noen forestående

underordnet min rolle måtte bli, håpet jeg å spille den på en

operasjoner mot japanske baser. Han rekonstruerte senere denne

mandig måte». De var sikre på at hans overutviklede ego aldri

samtalen, som åpnet med at en av offiserene hans sa: «General,

ville tillate ham å gi fra seg lederrollen i krigen mot Japan - eller å

jeg kjenner din spesielle evne til å slakte store fiendtlige styrker

gi marinen skikkelig honnør for dens vitale bidrag til denne

med små egne tap, men jeg kan ganske enkelt ikke se hvordan vi

kampen.

kan ta disse styrkepunktene med våre begrensede styrker». «Som

Uviljen mot generalen nådde helt opp i toppen av marinens

svar,» fortalte MacArthur, «sa jeg meg helt enig med ham, men jeg

hierarki. Den hardbarkede sjefen for flåteoperasjonene, admiral

sa også at jeg ikke aktet å innta dem - jeg aktet å omringe dem,

Ernest J. King, ga uttrykk for slik fiendtlighet mot MacArthur i et

uskadeliggjøre dem og la dem dø ut på egen hånd.»

møte blant stabssjefene i Washington, at han drev den ledende

Faktisk var det ingen forskjell på denne strategien og den som

generalen George C. Marshall til en uvanlig handling. Den

admiral Halsey med hell hadde innført under kampanjen langs

vanligvis vennlige og sindige Marshall smalt neven i bordet og

Salomon-øyene i utgangen av 1943. Halsey var en av de få

brølte: «Jeg vil ikke ha noen møter i slikt hat,» og avbrøt King midt i

marineoffiserer som fikk vennlige ord fra MacArthur.- han fikk

en setning.

karakteristikken «en stridsfører av høyeste klasse». Men generalen syntes ikke marinen fortjente noen honnør for taktikken med å

Bortsett fra personlige antipatier følte marineoffiserene at det var

omgå og sulte ut fienden. Selv om den ble betraktet som noe nytt

feil i selve tenkemåten ved MacArthurs hovedkvarter. De mente

i krigføringen, var det i virkeligheten en gammel taktikk - «den

generalens operasjonsplanleggere var låst i en «hær-mentalitet»,

klassiske omringelses-strategien».

som ikke passet til en krigssone som hovedsakelig besto av hav.

Omgåelsen av fiendtlige styrkepunkter foretrakk han å kalle

Kaptein Raymond D. Tarbuck, en liaison-offiser fra marinen hos

for «innringende løkken>. Men uansett uttrykksmåte, skulle

MacArthur, husket senere sin forbløffelse over «hvor lite hærens

strategien vise seg like vellykket for MacArthur som den gjorde

offiserer ved hovedkvarteret visste om vann». Ifølge Tarbuck

for Halsey. I løpet av de første åtte månedene i 1944 skulle

stoppet selv kartene deres ved vannkanten. Korallrev og andre

styrkene hans tilbakelegge 1 750 kilometer langs nordkysten av

farer som sjøens menn måtte ta i betraktning forekom ikke i

Nord-Guinea, for deretter å krysse havet til et punkt bare 480

regnestykkene deres. Det kom ikke som noen overraskelse at

kilometer fra Filippinene.

marinen var motvillig innstilt til MacArthurs gjentatte forsøk på å

I krigens tidlige måneder hadde sjokket etter tapene av

få noen av de dyrebare hangarskipene som støtte for sine

Filippinene, Nederlandsk Ost-lndia, Burma og Malaya midlertidig

operasjoner.

avsporet de alliertes oppmerksomhet mot Japans stillere trekk i

MacArthurs oppfatning av marinens tenkemåte var ikke mer

det sørvestlige Stillehav. Foruten Rabaul på Ny-Britannia, mye av

flatterende. Strategien med frontalangrep mot tungt forsvarte

Salomon-kjeden og en strekning på østkysten av Ny-Guinea,

øyer, som marinen opererte med under fremstøtet over det

hadde japanerne okkupert en rekke steder langs Ny-Guineas

133

nordkyst, såvel som en rekke øyer i og omkring Bismarck-

Papua og på Huon-halvøya. Denne utviklingen gjorde utsiktene

arkipelet. Det var enkelt nok å ta dette fra australierne, britene

lyse for MacArthurs fremstøt mot Filippinene. Men til syvende og

eller hollenderne, og japanerne hadde sikret seg to livsviktige

sist var operasjonen avhengig av at han klarte å eliminere endel

fordeler. Foruten å bringe dem nærmere Australias livlinje sørget

japanske nøkkelposisjoner langs ruten. Ruten var tenkt vestover

dette også for avstand i tilfelle krigslykken snudde. Nå hadde

langs Ny-Guineas nordkyst, så nordover gjennom en rekke øyer

japanerne et vidstrakt nett av utposter til å hindre allierte angrep

mellom Ny-Guinea og sørenden av Filippinene. I overensstem­

på Filippinene og Ost-lndia fra Stillehavs-siden.

melse med sin filosofi om å føre krigen med minimale tap av liv,

I begynnelsen av 1944 led denne forsvarslinjen av betydelige

aktet han å omgå flest mulig av de fiendtlige basene og å benytte

huller. Salomon-øyene var på amerikanske hender. Der hadde

enhver sjanse som oppsto etter hvert som operasjonen skred

admiral Halseys suksess, sammen med MacArthurs landgang på

fram.

Ny-Britannia, isolert Rabaul fullstendig. Østkysten av Ny-Guinea

Generalens hovedproblem var den uveisomme nordkysten på

var atter under alliert kontroll etter de japanske nederlagene på

Ny-Guinea. Ikke bare var dette den sterkeste sektoren i

Soldater fra Australias 18. brigade kryper opp mot toppen av Shaggy Ridge i Finisterre-fjellene på Ny-Guinea. Trass i faren for å bli skutt av japanerne som holdt fjellkammen, var det en australier som kjapt sluttet at «klatringen er verre enn skytingen».

134

japanernes forsvar av det sørvestlige Stillehav - det var også den

Svimlende fjell vekslet med dype avgrunner, og tett jungel dekket

lengste. Kysten var ca. 1 900 kilometer lang, og japanerne hadde

det hele.

plassert sine baser langs den med omhu. De største basene lå

En ukjent australsk soldat ga senere sitt lands krigshistorikere

mellom Madang, 320 kilometer fra nordøstspissen, og Manokwari

en beretning om hvordan det var å slåss i Finisterre-fjellene. Det

på nordvest-spissen.

sto om en knivskarp, 1 600 meter høy egg ved navn Shaggy

Hollandia, som før krigen var hovedstaden for den neder-

Ridge. Den som holdt denne toppen kontrollerte også et pass i

landsk-styrte vestlige delen av Ny-Guinea, lå omtrent halvveis

nærheten, som igjen førte til en vei til kysten - en fluktmulighet

mellom Madang og Manokwari. Japanerne gjorde havnebyen til

for de forfulgte japanerne. Mange av dem befant seg nå i passet,

sin viktigste base for troppe- og materiellforsyninger til det

men en baktropp var lagt igjen på Shaggy Ridge for å sikre den mot de australske forfølgerne. Langs fjellkammen gikk det en sti

sørvestlige Stillehav. Som beskyttelse bygde de tre flyplasser i

området og befestet åsene rundt byen. Hollandia var MacArthurs

så smal at det bare var plass til én mann i bredden, og på hver side

hovedmål på Ny-Guinea-kysten. Herfra regnet han med å dreie

var det et fall på bortimot tusen meter. Japanerne hadde klart å

nordover over havet mot Filippinene.

sperre stien av med piggtråd og maskingevær-stillinger.

På veien vestover mot Hollandia måtte han imidlertid ta seg av

Det ene australske kompaniet etter det andre klatret oppover

Madang og tre andre, større japanske baser - Hansa-bukten,

fjellsiden i forsøk på å innta toppen. Som den uidentifiserte

Wewak og Aitape. Alle unntatt Aitape, som lå nærmest

soldaten fortalte det: «Du er nødt til å klatre, klatre der hvor det

Hollandia, befant seg innenfor rekkevidde av MacArthurs 5.

ikke er noe å holde seg fast i. Du ligger flat, du står rett opp og

flyvåpen og var kraftig herjet av general Kenneys fly innen

ned, du glipper. Brystet smerter av anstrengelse og du gisper etter

utgangen av 1943. Men basene måtte likevel uskadeliggjøres helt,

luft. Du bryr deg ikke så mye om kulene. Opp, opp, hånd over

for ikke å legge hindringer i veien for MacArthurs fremrykning.

hånd. Kammen er like over deg nå, og du kan se hullene som den

Også andre saker måtte det ordnes opp i. Selv om de allierte

japanske kryssilden kommer fra. Du når toppen, og mens du

hadde gjenerobret Lae og Finschhafen på Huon-halvøya, var

spenner deg for å komme opp på kammen, pisker fiendens ild

tusener av soldater fra den 18. japanske armeen unnsluppet det

opp jorda noen tommer fra hånden din».

allierte nett ved å trekke seg tilbake mot vest. Deres første mål var

Mange av soldatens kamerater kom aldri til toppen. De falt

Sio, den nærmeste japansk-okkuperte havnebyen på Ny-Guineas

såret eller døende kast i kast nedover til et punkt så langt nede at

nordkyst, og det eventuelle og endelige målet var Madang, 225

det ikke kunne sees fra toppen. De som nådde kammen, fant

kilometer vest for Sio og nå hovedkvarteret for 18. armé. Noen av

fremgangen pinefullt langsom. De ålte seg langs den smale stien,

troppene tok seg fram langs kysten, andre fulgte en stort sett

kastet håndgranater for å tvinge japanerne fra en stilling til den

parallell rute gjennom fjellene like innenfor. De australske 7. og 9.

neste, men kunne aldri måle fremgangen annet enn i meter. Noen

divisjonene fulgte etter japanerne. Dersom fienden nådde fram til

ganger var det kamp mann og mann imellom, ofte besto

Madang og de 10 000 soldatene der, ville MacArthurs angrep mot

«fronten» av en australier som lå stille langs stien og skjøt mot en

denne basen vise seg å være langt farligere.

japaner som lå stille 20 meter lenger unna. Kampen om Shaggy Ridge, som tok til i midten av oktober

Sent i desember 1943 hadde hverken de forfulgte eller forfølgerne

1943, pågikk fremdeles 2. nyttårsdag 1944, da japanerne, som

nådd sine mål. Begge parter var innblandet i kamp mot en tredje

trakk seg tilbake langs kysten, ble tildelt et kraftig slag. Mange av

fiende - terrenget på Ny-Guinea. «Få områder i verden,» skrev

dem var allerede kommet fram til Sio og forberedte seg på å dra

MacArthur senere, «utgjør så formidable hindringer for militære

videre mot et trygt tilhold i Madang. Men på den kalde, våte

operasjoner». Kystlinjen var en sammenhengende kjede av

morgenen 2. januar, gikk amerikanske styrker fra 32. divisjons

sumper, avbrutt her og der av klipper som måtte forseres i tau.

126. kampregiment i land ved Saidor, ca. 110 kilometer vest for

Innenfor vekket de 4 300 meter høye Finisterre-fjellene til live

Sio og halvveis til Madang. Japanerne i Sio risikerte nå å bli klemt

minner fra marerittet i Owen Stanley-massivet på Papua i 1942.

mellom de australske forfølgerne og de ventende amerikanerne.

135

Saidor, hvor japanerne hadde en flystripe og en havn men

relativt få forsvarere, viste seg lett å ta. Den amerikanske

viste seg også i omsorg for troppene. Ofte måtte han overtales til ikke å besøke frontavsnitt som var under fiendtlig ild.

landgangen ble dekket av ild fra 7. flåte. Den beskjedne

Da amerikanerne tok Saidor og utflanket japanerne ved Sio,

flåtestyrken med tilnavnet «MacArthurs marine» som USA's

var Adachi i sitt hovedkvarter i Madang. Han besluttet straks

admiraler hadde gått med på å stille under hans kommando etter

å reise til Sio og personlig lede gjennomføringen av en plan for

ankomsten til Australia i 1942. Da mørket kom 2. januar befant

å få troppene sine ut av fellen. Underveis ble u-båten han reiste

8 000 amerikanere seg i land ved Saidor, og for amerikanske

med utsatt for angrep fra en av de mange amerikanske

observatører virket den «innringende løkken» som MacArthur

torpedobåtene som patruljerte langs kysten. U-båten klarte å nå

hadde kastet rundt Sio fluktsikker.

Sio og satte sin høye passasjer uskadd i land. Adachi hadde sett

Denne optimismen var overdreven. Knipetangsmanøvren som

døden i øynene før. Han var såvidt blitt reddet fra å drukne under

skulle ta knekken på japanerne i Sio fant aldri sted. Selv om

australierne fortsatte sitt avansement fra øst, var det ikke noe

tilsvarende amerikansk fremstøt fra vest. Sjefen for 6. hær, general Krueger, ble bedt om en forklaring på passiviteten - eller

«forsinkelsen i overgangen til offensiven», som han selv valgte å

formulere det. Krueger skyldte delvis på lokalbefolkningens «overdrevne» anslag over fienden og truselen om motangrep, og

delvis på værforholdene. «Uopphørlige regnskyll, som gjorde alle stier og elver ufarbare,» rapporterte han til MacArthur, «skapte store vanskeligheter i forflytningen av tropper og forsyninger til de ytre sektoren>. Australierne ved Shaggy Ridge var like forbløffet som sine

landsmenn som tok seg fram langs kysten. Etter landgangen ved

Saidor hadde de ventet amerikanske forsterkninger til kampene i Finisterre-fjellene. I forvirringen som oppsto tok sjefen for den

japanske 18. armé, general Adachi, skritt for å utnytte situasjo­ nen.

Uttrykket «en krigers kriger», som mang en general er blitt kalt av en ærbødig stab, var helt på sin plass i Adachis tilfelle. Han var sønnesønn av en berømt samurai (som tilhørte feudaltidens

fornemme krigerstand) og startet sin militære karriere i keisergarden, der han en tid var drillinstruktør for keiser Hirohito mens han

var kronprins. Ved krigsutbruddet var Adachi stabssjef i den

japanske hæren i Nord-Kina, og da det allierte presset mot Rabaul tiltok, ble han sendt til det sørvestlige Stillehav for å bli sjef for den

gjenopprettede 18. armeen. Adachi var ikke den skarpeste av japanske generaler, og han var ikke kjent for sine talegaver. Det soldatene beundret ham

mest for var kampånden. Han var så oppsatt på å bidra til Japans endelige seier at han aldri skrev brev hjem. «Jeg må gi alle mine våkne øyeblikk til krigen,» sa han. Denne dype ansvarsfølelsen

Selv om han ble beseiret av general Mac-Arthurs styrker på Ny-Cuinea i 1944, holdt general Hatazo Adachi ut i jungelen med restene av sin hær til september 1945. Da hørte han på radio at krigen var slutt. Senere begikk Adachi hara-kiri.

136

Slaget om Bismarck-sjøen i mars 1943, da allierte fly senket skipet

var til liten trøst. Snart ble det klart at selv ikke Madang kunne

som skulle bringe ham til Ny-Guinea.

holdes. MacArthurs styrker var gått i land igjen, 385 kilometer rett

Adachi fikk alle tilgjengelige lektere i Sio lastet med soldater og

nord for Madang tvers over Bismarck-sjøen.

sendte dem til sjøs, med ordre om å forsøke å nå Madang sjøveien. De som ikke fikk plass ombord, måtte ta seg fram over

MacArthurs nye kupp - erobringen av Admiralty-øyene - var

land og omhyggelig omgå den alliert-okkuperte delen av kysten.

opprinnelig tenkt som et trekk for å isolere Rabaul helt fra

Adachi ga også beskjed til styrkene på Shaggy Ridge. De skulle

omverdenen. Øyene lå som vaktposter ved den nordlige

oppgi forsøkene på å stanse australierne, forlate sine stillinger og

innseilingen til Bismarck-sjøen, og de lå ideelt til for å stanse

marsjere over land til Madang.

japanske troppe- og materiellbevegelser til Rabaul, og fra Rabaul

Adachi måtte vente i tre netter før en ny u-båt kunne bringe

til Ny-Guinea.

ham ut fra Sio. Den første kvelden var lettbåten som skulle bringe

Admiralty-øyene bød imidlertid også på ytterligere en stor

ham ut til u-båten, allerede lagt fra land da amerikanske

fordel samtidig med MacArthurs offensiv langs nordkysten av Ny-

torpedobåter dukket opp. U-båten måtte dykke. Neste natt var

Guinea - de var en ypperlig base for amerikanske fly og skip som

torpedobåtene igjen i farvannet, og u-båten stakk ut til sjøs. Den

skulle slå til mot Madang og andre styrkepunkter lenger oppe

tredje kvelden kom torpedobåtene tilbake igjen, men u-båten

langs kysten. Admiralty-øyene rommet en av de best beskyttede

åpnet ild med sin maskin-kanon. Amerikanerne besvarte ilden,

naturhavnene i Stillehavet, den 32 kilometer lange og 9,5

men trakk seg så over 800 meter tilbake. Nå tok kapteinen på u-

kilometer brede Seeadler-havnen, som var stor nok til å romme

båten raskt ombord Adachi, staben hans og 25 sekker med utstyr

en hel flåte. Den 80 kilometer lange Manus-øya var størst i

og dokumenter før han dykket. Morgenen etter -11. januar og ni

gruppen, med en japansk-bygd flyplass og nok plass til

dager etter den amerikanske landgangen ved Saidor - var Adachi

forsyningsanlegg. Den mindre øya Los Negros i nærheten hadde

tilbake i Madang.

Troppene han sendte over land - omlag 14 000 mann fra 20.

nok en flyplass og flatt terreng, som gjorde det mulig å anlegge

flere flystriper.

og 51. divisjon - fikk en tøffere tur. De som kom fra Sio, måtte gå

MacArthurs bevegelse mot Admiralty-øyene skulle opprinne­

langs kysten et stykke før de kunne bevege seg innover i landet,

lig finne sted i april 1944, men ble fremskutt til februar.

og de ble bombet og beskutt av amerikanske fly. Inne i landet

Hovedårsaken var at Kenneys rekognoseringsflygere ikke så tegn

måtte japanerne hugge seg fram gjennom regnskogen høyt oppe

til fiendtlig aktivitet på øyene. Men MacArthur var utålmodig

i fjellene for å unngå australske patruljer. Men deres verste fiender

uansett, og fast besluttet på ikke å sakke akterut i forhold til den

var jungelen og faren for å sulte i hjel.

hurtige admiral Nimitz i det sentrale avsnittet. Styrkene til Nimitz

De hadde lagt ut med all den maten de kunne få med seg, men

hadde feid gjennom Marshall-øyene siden begynnelsen av

dette var ikke nok. De øvrige forsyningene forsvant også raskt.

februar, og sikret seg Kwajalein-atollen 7. februar og Eniwetok-

Sersjant Eiji lizuka fra 51. divisjon, som overlevde marsjen,

atollen 530 kilometer lenger nordvest 22. februar.

forteller: «Vi passerte mange døde og døende soldater. Vi hadde

Om kvelden den 24. besluttet MacArthur seg for å slå til mot

ingen skikkelige uniformer eller sko, så vi tok fra de døde. Noen

Admiralty-øyene den 29. Det var bare fire dager å forberede seg

ganger tok vi klær og støvler fra menn som fortsatt levde, men

på, og angrepsstyrkens flaggskip - krysseren Phoenix - fikk to

som ikke lenger kunne bevege seg, og vi sa til dem, 'du trenger

timers varsel på å forlate Brisbane. Da ordren kom, var mange av

ikke slike fine sko lenger'. De så på oss med blasse blikk og lot oss

mannskapet på landlov, og patruljer fra skipet måtte sveipe

gjøre hva som helst. Vi tok endog feltflaskene med vann fra dem.

panisk gjennom byens barer. Noen av gastene måtte rekvirere

Det var det verste, å høre en soldat si 1kke ta feltflasken fra meg,

andre fartøyer på havnen for å komme seg ombord.

jeg lever ennå'».

Underveis ventet nok en overraskelse. Da Phoenix ankret opp i

Over 4 000 av soldatene skulle dø på veien før de utslitte

Milne-bukten i det sørøstlige Ny-Guinea 27. februar for å slutte

avdelingene stavret inn i Madang 1. mars. Men tilbakekomsten

seg til angrepsstyrkens øvrige fartøyer, kom MacArthur selv

137

ombord. Han var fløyet dit fra Brisbane. Da Phoenix fortsatte

en urovekkende melding kom inn til generalen. Før soloppgang

nordover, kunne offiserer og mannskap ombord konstatere at

dagen i forveien, hadde et Catalina-fly fra marinen satt ned seks

han langfra var den reserverte enevoldsherskeren de forestilte

speidere omtrent 500 meter fra Los Negros, hvor de amerikanske

seg. Han imøtekom vennlig spørsmål om autografer, ba om å

styrkene etter planen skulle gå i land. Speiderne padlet i land i

få oppskriften på en dessert han ble servert, og fremfor alt impo­

gummibåter, utforsket en del av øya og kom tilbake med dårlige

nerte han besetningen med sine stadige og utforskende spørsmål

nyheter - stedet «krydde av japser».

om skipet og dets virkemåte. Så langt man visste, hadde han bare

MacArthur hadde 1 000 mann fra 1. kavaleridivisjon (uten

en gang tidligere vært ombord på et marinefartøy, det var torpe-

kjøretøyer) underveis til Los Negros, mens ytterligere 1 500 skulle

dobåten som bragte ham ut av Filippinene tidlig i 1942.

følge etter. Det var uråd å si hvor mange japanere man sto

Hans nærvær ombord på Phoenix skulle imidlertid tjene et mer

overfor. MacArthur bestemte seg for å gjennomføre angrepet.

seriøst formål enn det å forbedre sin anseelse i marinen. Til tross

Soldatene fra 1. kavaleridivisjon møtte nesten ikke motstand

for flygerrapportene om at det ikke var tegn til fiendtlig

da de gikk i land om morgenen 29. februar - bortsett fra enkelte

virksomhet på Admiralty-øyene, hadde MacArthur planlagt

salver fra japanske kystbatterier, som raskt ble bragt til taushet av

operasjonen slik at styrkene kunne trekkes tilbake hvis motstan­

Phoenix og andre skip. Den japanske kommandanten på øyene,

den var sterk, eller forsterkes hvis den var liten. Det ville bli

oberst Yoshio Ezaki, ventet invasjonsstyrken til Seeadler-havnen

nødvendig med en rask avgjørelse om man skulle bli i området

og disponerte storparten av sine 4 300 mann deretter. MacArthur

eller evakuere, og MacArthur skulle treffe denne avgjørelsen på

valgte på sin side å unngå de minelagte farvannene ved Seeadler,

stedet.

og utpekte den lille Hyane-bukten på østkysten av Los Negros

Phoenix nærmet seg Admiralty-øyene om kvelden den 28. da

Målet for general Mac-Arthurs fremstøt mot Filippinene var en kjede av japanske baser og styrkepunkter langs Ny-Guineas nordkyst og på øyene utenfor. Allierte styrker feide i løpet av de første ni månedene i 1944 fra Saidor til Sansapor på nordkysten og erobret øyene Manus, Los Negros, Wakde, Biak og Noemfoor. 15. september 1944 hadde MacArthur gått Hand på Moratai i Molukkene og var klar for sin tilbakekomst på Filippinene.

138

som landgangssted for sine styrker. Denne bukten hadde direkte

adkomst fra sjøen. Innen Ezaki oppdaget at dette var noe mer enn

Flere amerikanske styrker, og flere ukers heftige kamper måtte

en avledningsmanøver var det for sent. Kl. 13, fem timer etter at

til for å sikre seieren i Admiralty-øyene, og det skulle koste 326

den første amerikanske angrepsstyrken var gått i land, var

amerikanske og 3 280 japanske liv. Det var ingen alvorlig tvil om

strandbeltet sikret og en flyplass i nærheten erobret.

utfallet av kampene etter den første uken. MacArthurs anseelse

Den ettermiddagen kom MacArthur selv i land for å få et

som strateg blant de allierte steg til nye høyder i den bølgen av

inntrykk av situasjonen. Mens han gikk langs stranden, stanset

anerkjennelse som nå fulgte. Selv hans erkekritiker i marinen,

han for å se på to døde japanske soldater, som var falt bare en

admiral King, omtalte operasjonen som «en briljant manøver».

halv time tidligere. «Det er slik jeg liker å se dem,» kommenterte

MacArthurs motstander på Ny-Guinea, general Adachi, ga en

han, og fortsatte videre. En offiser som viste ham rundt forsøkte å

mer tvilsom anerkjennelse. Adachi beordret soldatene i Medang

styre ham unna et jungelområde ved stranden, idet han forklarte:

til å pakke sammen og flytte videre, fordi det ikke var mulig

«Vi drepte en japansk snikskytter der inne for bare noen minutter

lenger å forsyne stedet etter amerikanernes erobring av Admi­

siden.» MacArthur svarte: «Fint. Det er det beste man kan gjøre

ralty-øyene. Adachi besluttet å forflytte hovedkvarteret og gar-

med dem,» og fortsatte i samme retning. Han var åpenbart fast

nisonsstyrken, 41. divisjon, 240 kilometer oppover nordkysten

bestemt på å kvitte seg med tilnavnet «Dugout Doug» (Nedgravde

til den neste japanske basen ved Hansa. De slitne 20. og 51.

Doug), som troppene på Bataan ga ham i 1942.

divisjonene fikk ordre om en ny og hard marsj gjennom jungelen,

Etter et to timer langt besøk var MacArthurs humør på topp og

de skulle ta seg fram til Wewak, den første større japanske basen

han kunne treffe sin beslutning. Styrken skulle forbli på

etter Hansa-bukten, ytterligere 115 kilometer mot vest. Derfra

Admiralty-øyene og tilintetgjøre fienden. Til styrkens sjef, briga­

skulle 20. divisjon så forflytte seg nok 145 kilometer vestover til

degeneral William C. Chase, sa han: «Du hartenna i ham nå. Slipp

den neste store basen i Aitape.

ikke taket».

Adachi var sikker på at Hansa-bukten og Wewak ville bli

Om kvelden satte MacArthur kursen tilbake til Ny-Guinea med

MacArthurs neste mål, og trekkene hans tok sikte på å styrke

Phoenix og alle øvrige fartøyer unntatt to destroyere. Samme

forsvaret av disse områdene i størst mulig grad. Men etter

kveld gikk japanerne til en serie kraftige angrep på strandbeltet.

fremgangen i Admiralty-øyene hadde MacArthur en mer ærgjer­

Amerikanerne trakk seg sammen, tilkalte støtteild fra destroyerne

rig plan. Han tok sikte på å dra forbi Hansa-bukten og Wewak, og

utenfor og holdt stillingen.

gjøre et hopp på 800 kilometer direkte til hovedmålet på kysten,

Hollandia. Denne fremskutte timeplanen ville bringe ham atskillig Forsterkningene kom to dager senere - akkurat tidsnok. Natten

nærmere - både i tid og avstand - til det som sto øverst på

etter vendte japanerne tilbake i stort antall. Bølge etter bølge

ønskelisten: å kunne gå i land på Filippinene igjen. Erobringen av

veltet seg rett mot amerikanernes våpen. En japansk avdeling

Hollandia ville gjøre det mulig å innta steder lenger vest på kysten

stormet forover mens den uforklarlig sang «Deep in the Heart of

og viktige øyer utenfor. Disse skulle så bli springbrett til den

Texas». Soldatene fra 1. kavaleri, som var ferske i strid, fikk også

sørligste øya på Filippinene, Mindanao.

stifte bekjentskap med et japansk trick som amerikanerne på

Salomon-øyene hadde bitre erfaringer fra. Japanerne koblet seg

12. mars godkjente stabssjefene i Washington MacArthurs plan,

inn på en av de amerikanske telefonledningene og lot en

inklusive forslaget om å invadere Mindanao. Men MacArthur

engelsktalende offiser beordre en amerikansk tropp tilbake.

hadde håpet på mer fra Washington; nemlig et mandat til å

Troppssjefen ble endog tiltalt ved navn, og han lystret uten

fortsette nordover fra Mindanao til den filippinske hovedøya

mistanke. De amerikanske forsvarslinjene ble brutt flere steder i

Luzon, og dermed å sikre den endelige gjenerobringen av

løpet av den blodige natten, men bombekasterne og artilleriet

Filippinene. Stabssjefene var imidlertid langtfra villige til å binde

sørget for at japanerne ikke klarte å trenge igjennom. Angrepet

seg til en slik kurs. Direktivet deres gjorde det klart at Formosa, og

døde hen ved daggry, og da var flyplassen strødd med japanske

ikke Filippinene, var den foretrukne veien til endelig seier over

lik.

Japan. Luzon skulle bare tas dersom det var nødvendig som en

innledning til angrepet på Formosa.

139

I samme direktiv fikk admiral Nimitz ordre om å fortsette sitt

selvsikkert at den fiendtlige flystyrken ville være «utslettet» av

fremstøt i det sentrale Stillehavet og legge ytterligere tre

hans flygere flere dager før invasjonen begynte. Nimitz var klart

øygrupper - Mariana-, Caroline- og Palaus-øyene - til seirene

skeptisk til dette, og sto fast på at de store hangarskipene skulle

som allerede var vunnet på Gilbert-øyene og Marshall-øyene.

trekkes ut senest ved middag annen dag etter landgangen. På et

Men også Nimitz svevde i uvisshet om hvor han skulle legge

annet punkt ga han etter: åtte mindre ekskorte-hangarskip skulle

kursen etterpå - det eneste som var klart var at Palaus-øyene

bli igjen utenfor strandområdet i inntil åtte dager for å dekke

skulle brukes til å utvide den amerikanske kontrollen over de

lossingen av forsyningsskipene.

østlige innseilinger til både Filippinene og Formosa.

Det falt seg imidlertid slik at det ble mindre behov for støtte fra

To av ordrene til Nimitz inneholdt også gode nyheter for

Nimitz' hangarskip enn ventet - unntatt kanskje av den evig

MacArthur. Stabssjefene beordret admiralen til å støtte MacAr­

selvsikre Kenney. Innen D-dagen for Hollandia-invasjonen, 22.

thurs invasjon på Hollandia, og senere Mindanao, med sin sterke

april, hadde han oppfylt det som storparten av møtedeltagerne i

Stillehavsflåte. MacArthur på sin side skulle sende tunge

Brisbane betraktet som rent skryt. Bombe- og jagerflyene hans

bombefly fra Hollandia for å «myke opp» Palaus-øyene foran

hadde effektivt ødelagt den japanske luftmakten i invasjonsom-

Nimitz' landgang der. For første gang siden de to fremstøtene i

rådet. Styrke 58 dekket landgangen som planlagt, men det var

Stillehavet tok til, måtte rivaliseringen legges til side og anstrengel­

liten grunn til at den skulle bli i farvannet. Hollandia-operasjonen

sene koordineres.

gikk forbausende smertefritt for seg.

I slutten av mars, da Hollandia-operasjonen bare var noen uker

unna, kom Nimitz til Brisbane for å konferere med MacArthur. De

Japanerne hadde regnet med et eventuelt angrep mot Hollandia,

kjente hverandre bare såvidt, og hadde ikke truffet hverandre

men de hadde ikke ventet det så snart. De hadde kun tatt en

siden krigen begynte. De var vidt forskjellige personligheter.

eneste forholdsregel, og den skulle ikke holde. Mot slutten av

Nimitz hadde ikke noe av MacArthurs sans for det dramatiske

mars beordret general Korechika Anami, hvis domene som sjef

eller oppfatning av seg selv som utpekt av skjebnen. Admiralen

for annet hæravsnitt også omfattet Ny-Guinea, general Adachi til

virket lavmælt og nærmest selvutslettende, men han hadde også

å forsterke garnisonen i Hollandia med noen av sine tropper.

evnen til å bryte isen med en folkelig eller dristig vits, som han

Adachi var sikker på at MacArthur ville slå til først mot Hansa-

fortalte med dyp Texas-dialekt.

bukten og Wewak, og han var lite villig til å avse noen av de

Stabsoffiserene, som ventet seg et sammenstøt mellom de to

styrkene han hadde konsentrert langs denne kyststrekningen.

sjefene, skulle få seg en overraskelse. Stemningen i Brisbane var

Men Anami måtte adlydes, Adachi var avskåret fra sine

forsonende. Nimitz kom med omhyggelig utvalgte presanger fra

overordnede i Rabaul og sto derfor formelt under Anamis

Hawaii: sjeldne orkideer til MacArthurs kone, silkedrakter med

kommando.

hawaiisk trykk til deres seks år gamle sønn Arthur. MacArthur

Ni dager før amerikanerne etter planen skulle gå i land i

omfavnet Nimitz etter at flyet hans var landet og ga en middag til

Hollandia, sendte Adachi to av regimentene sine i vei fra Wewak,

hans ære om kvelden.

som lå 335 kilometer unna. De måtte slite seg gjennom jungel og

I to lange møter neste dag ble detaljene i den forestående felles

over strie elver, noen av dem med krokodiller, men det fantes

operasjonen mot Hollandia utarbeidet. Bak den nye og harmonis­

ingen alternativ reiserute. Den allierte kontrollen på sjøen var

ke fasaden var noen av de gamle motsetningene synlige. Nimitz

nesten total. I beste fall ville de japanske soldatene først være

foreslo å stille 12 hurtiggående hangarskip fra admiral Mare A.

fremme i Hollandia i begynnelsen av mai. I virkeligheten skulle de

Mitschers styrke 58 til rådighet sammen med hurtige slagskip,

aldri komme i nærheten av sitt mål. De to regimentene satt

kryssere og destroyere. Men han la ikke skjul på sin engstelse for

fremdeles fast i jungelen da det ble klart at forsøket på å hjelpe

hangarskipenes sikkerhet - det var antatt at japanerne hadde

kameratene i Hollandia var fåfengt.

mellom 200 og 300 fly i Hollandia-området. General Kenney var

Takket være radioavlytting og dechiffrering ble amerikanerne

tilstede som MacArthurs ekspert i slike spørsmål, og spådde

klar over Adachis motvilje når det gjaldt å avse styrker fra Hansa-

140

bukten og Wewak. De gjorde alt de kunne for å styrke ham i

Landgangen ved Aitape hadde to formål: å erobre to flyplasser

troen på at de to basene var MacArthurs neste mål. Destroyere

i nærheten som sikring for de tre flyplassene i Hollandia, samt å

bombarderte dem, rekognoseringsfly sveipet over og torpedobå-

sperre veien til Hollandia dersom general Adachi skulle forsøke et

ter gikk til angrep på kysten rundt. Tomme fallskjermer ble

motangrep fra øst. Garnisonen på 1 000 mann i Aitape ble raskt

sluppet ut over området, og tomme gummibåter i stort antall ble

nedkjempet. Bare en femtedel var kamptropper, de andre var

satt ut i farvannene langs stranden fra u-båter. Dette skulle foregi

flygere - som nå manglet fly - samt bakkemannskap og

at fiendtlige infiltratører var sendt inn i området. Kenneys fly satte

servicepersonell. Flyplassene ble tatt på under ett døgn, og hele

kronen på verket ved å angripe Hansa-bukten og Wewak like

operasjonen kostet 19 amerikanere og 525 japanere livet. Bortsett

ofte som de bombet sine prioriterte mål i og utenfor Hollandia.

fra en håndfull som overga seg, flyktet resten av den japanske

Den endelige krigslisten omfattet invasjonskonvoiene. Den

styrken østover mot Wewak.

raskeste kursen fra samlingspunktene langs Ny-Guineas østkyst

Den langt større Hollandia-garnisonen med ca. 11 000 mann,

ville ha vært å gå rakt gjennom Vitiaz-stredet og så dreie rett

hovedsakelig base- og støttepersonell, viste seg nesten like lett

vestover langs nordkysten til Hollandia. I stedet dreide de

inntagelig. Den japanske kommandoen utarbeidet en forsvars­

nordover mot Admiralty-øyene straks de var gjennom Vitiaz-

plan først etter at invasjonsstyrken kom til syne. Soldatene i

stredet. Takket være MacArthurs operasjon måneden i forveien

strandbeltet hadde ingen ordre fra sine overordnede, og da det

kunne øyene tjene som møtepunkt for hele invasjonsarmadaen:

kraftige bombardementet satte inn før landgangen, tok de bena

transportskip, krigsskip, forsyn ingsfartøyer -217 skip tilsammen -

fatt og stakk til fjells. Den første bølgen av amerikanere som kom i

med ca. 50 000 kampklare soldater og 30 000 øvrig personell.

land fant kokende tekanner, halvspiste ristallerkener og store

Dette var den største landgangsoperasjonen hittil i det sørvestlige

mengder forsyninger overalt.

Men invasjonsstyrkenes store pris befant seg et stykke inn i

Stillehav. Fra Admiralty-øyene fulgte armadaen nok en forvirrende kurs

landet, ved en halvmåne-formet innsjø som lå skjermet fra havet

for å lure eventuelle japanske rekognoseringsfly eller u-båter i

av Cyclops-fjellene. Der hadde japanerne bygd tre større

området. Da skipene forlot øyene dagen før D-dagen - 21. april -

flyplasser og et nettverk av veier, forsyningsdepoter og brakker

satte de kursen mot nordvest, tilsynelatende vekk fra Hollandia.

langs breddene av den 25 kilometer lange Sentani-sjøen. Sentani

Midt på natten la de over til sørvest og styrte rett mot målet.

lå omtrent like langt fra Humboldt og Tanahmerah. En knipe-

Den amerikanske strategien var så vellykket at en japansk

tangsmanøver ble raskt iverksatt etter planen. Om kvelden D-

etterretningsrapport 21. april omtalte Hollandia som det minst

dagen hadde amerikanerne som gikk i land ved Tanahmerah

sannsynlige sted for en amerikansk landgang. Slik husket en

rykket 10 kilometer opp i fjellene, etter å ha passert forlatte

japansk stabsoffiser ved

bunkers og stillinger. Nærmere Sentani møtte de spredt mot­

hovedkvarteret det som skjedde:

«Samme morgen som vi fant ut at de allierte skulle angripe

stand. «Amtracs» ble kjørt opp fra stranden og tatt i bruk for å

Hollandia, befant de seg allerede i havnen med sine krigsskip og

frakte de amerikanske troppene over innsjøen.

transportskip».

Fire dager senere var flyplassene erobret og de første skritt tatt

Det som lå i havnen var faktisk bare en av den amerikanske 6.

for å gjøre Hollandia-området om til en gigantisk base. General­

hærs tre angrepsstyrker - 41. divisjon. Denne styrken skulle gå i

løytnant Robert Eichelberger, som sikret seieren i Papua i 1942 og

land i Humboldt-bukten, som var største ankringshavn på Ny-

ledet fremstøtet mot Sentani, ble satt til å lede prosjektet.

Guineas nordkyst og som ikke lå langt fra selve byen Hollandia.

Fjellsidene måtte snauhogges for å gi plass til nye veier, broer

Samtidig skulle en styrke nummer to, 24. divisjon, gå i land 35

måtte reises over elvene, havner bygges og 215 kilometer

kilometer lenger vest i en annen stor og velegnet bukt,

rørledning strekkes for å forsyne flyplassene med bensin.

Tanahmerah. Den tredje styrken, 41. divisjons 163. kampregi-

Eichelberger skrev senere: «Der jeg engang bare så noen innfødte

ment - skulle landsettes ved den japanske basen i Aitape, 190

landsbyer og endeløs urskog, reiste det seg en by av 140 000

kilometer øst for Hollandia.

mann».

141

ET MØTE MELLOM TO VERDENER I DET FJERNE STILLEHAVET

142

Krigen i det sørvestlige Stillehav bragte men­ nesker fra vidt forskjellige kulturer sammen. Normalt skilte det tusener av kilometer mel­ lom dem. Likevel kommuniserte øybefolkningen og de allierte troppene med forbausende letthet. Samtalen foregikk ved hjelp av gestikulasjoner og pidgin, en blanding av engelsk og innfødte språk. Når språkbarrieren var brutt, deltok de allierte soldatene og lokalbefolkningen sam­ men i «sing-sing» - hvor øybeboerne demon­ strerte dansene og sangene sine og ameri­ kanerne sine. Også andre utvekslinger fant sted. De innfødte satte stor pris på sigaretter, såpe, kammer, kortstokker og medisiner - særlig jod, som ikke bare var fargerikt, men som også sved i sårene. En Ny-Guineaner prøver seg bak kanontårnet fra et nedskutt fly.

To amerikanske menige underholder en flokk soldater og innfødte med en «jitterbug» under et show på øya Ny-Britannia.

143

Tilsammen 152 amerikanere og omlag 3 300 japanere mistet

livsviktig å vite hvordan de kunne leve av naturen. Oppskrifter på

livet i Hollandia-operasjonen. Ytterligere 600 ble tatt til fange eller

tilberedning av sago-treet ble utdelt. («Knus stammen på sago-

overga seg. Noen av disse var koreanske arbeidere som var lokket

treet for å lage stivelse. Bland dette med kopra, taro-stilker eller

eller tvunget i japansk krigstjeneste. Resten, ca. 7 000 mann,

brødfrukt. Server det som innbakt frukt eller suppe».) Troppene

flyktet inn i jungelen mot vest. Sjefen for 6. hær, general Krueger,

fikk undervisning i å fremstille urtemedisin, å tenne ild uten

ga uttrykk for at fiendens oppførsel «savnet sidestykke i vårt

fyrstikker og i å flette stråsandaler.

felttog mot japanerne». Krueger fortsatte: «Ikke bare flyktet

Mangelen på sko var kritisk, og det ble gitt nøyaktige

størsteparten uten å yte motstand, men de som ble igjen, viste

instruksjoner om hvordan de best skulle ivaretas. Skoene skulle

ingen tegn til den type motstand vi regner som karakteristisk for

oljes, eller smøres med kokos-kjøtt dersom olje ikke var

japanerne».

tilgjengelig. Dette skulle hindre at de råtnet i jungelklimaet. Elver

De flyktende soldatene satte kursen for Sarmi, en japansk base

235 kilometer lenger vest. Bare 500 kom fram tilslutt, de andre

og gjørmete strekninger måtte forseres enten barbent eller iført

geta - tresko.

bukket under av sår, hunger og sykdom. Men samtidig som de

Av Adachis styrker på 55 000 mann ble de 20 000 sprekeste

forlot Hollandia, begynte en annen japansk styrke å nærme seg

tatt ut til angrepet på Aitape, 1500 skulle støtte angrepsstyrken,

fra øst. General Adachi hadde bestemt seg for å gå til motangrep

mens 20 000 skulle bli igjen og beskytte Wewak, som var

på Aitape.

japanernes siste større base øst for Aitape. I slutten av mai sto Adachis fortropper ved Aitapes østligste utposter, omlag 50

Et kommunike 24. april fra MacArthur, som kunngjorde seieren i

kilometer fra basen, og større sammen med amerikanske

Hollandia og Aitape, summerte også opp Adachis skjebne. Den

patruljer.

japanske 18. armé var nå «fullstendig isolert» som følge av den

Japanernes hovedangrep måtte imidlertid utsettes av flere

«innringende løkke» som var kastet rundt den. Amerikanerne

grunner: heftig regnfall, gjørmete stier, utbombede broer, torpe-

befant seg vest for den og australierne øst, og styrkene fra de to

doangrep på Adachis lasteprammer og sammenbrudd i den

landene rensket gradvis opp i armeens tidligere styrkepunkter.

resterende bilparken. Nå måtte alt bæres på ryggen, og tempoet

MacArthur summerte opp på sin karakteristiske måte og erklærte

ble ikke større av hyppige stopp for å sanke mat.

at Adachis garnisoner «kan ventes å slå desperat til for å komme fri, og det trengs tid og kamp for å sørge for deres endeligt».

Adachi var tvunget til å ta seg tid, men hans besluttsomhet når det gjaldt angrepet avtok ikke.

MacArthur var helt sikker på utfallet, og konkluderte med en dyp

Mai måned var problematisk også for MacArthur. Etter

personlig tilfredshet. Den 18. japanske armeens situasjon, sa han,

erobringen av flyplassene i Hollandia ble det klart at jordens

var «et motstykke til Bataan».

beskaffenhet ikke gjorde rullebanene egnet for omfattende bruk

Realisten Adachi ville ikke ha sagt seg uenig i denne

av tunge bombefly. Langt større utbedringsarbeider enn det man

vurderingen av sitt dilemma. Soldatene hans var slitne og

hadde regnet med var påkrevd for å få flyplassene i skikkelig

underernærte, og mange led av tropiske sykdommer. Han hadde

stand.

ikke mer enn to måneders snaue rasjoner igjen, og de japanske u-

båtene som fraktet mat og lettere våpen, fant det stadig vanske­ ligere å snike seg gjennom den allierte blokaden av kysten.

MacArthur hadde regnet med å bruke tunge bombefly fra

Hollandia, både for å «myke opp» Palaus foran Nimitz' invasjon,

Men i motsetning til soldatene som var på flukt fra Hollandia,

slik ordren fra Washington gikk ut på, og for å støtte sitt eget

utgjorde Adachis soldater en pålitelig, disiplinert styrke. Et angrep

fremstøt mot Filippinene og sikre kontrollen av Ny-Guineas

på Aitape kunne avlede nok amerikanske styrker til å sinke

nordkyst. Bakenfor Hollandia lå det ytterligere 960 kilometer med

MacArthurs fremmarsj vestover.

slik kyst, en kyst som var bevoktet på nøkkelpunktene av styrker

Japanerne skulle ta seg fram gjennom minst 160 kilometer

fra japanernes annen armé. I motsetning til Adachis tropper var

jungel med stadig mindre forsyninger, og for dem var det

disse velfødd og uthvilte. Helt i den nordvestlige enden av øya lå

144

den store Vogelkop («fuglehode») halvøya, så kalt av hollenderne

bukten, 320 kilometer lenger nordvest, ved siden av Vogelkop-

på grunn av fasongen. Japanske forsynings- og troppeskip kunne

halvøya.

nå Vogelkop fra farvannene i vest og sør uten å krysse den alliert-

kontrollerte Bismarck-sjøen.

24 timer senere sendte MacArthur ut et kommuniké som varslet Biaks forestående fall og «den praktiske slutt på Ny-

De japanske basene bortenfor Hollandia og på Vogelkop

Guinea-kampanjen». I et nytt kommuniké 1. juni het det at den

kunne utgjøre en alvorlig trusel bakfra mot MacArthur når han

fiendtlige motstanden var i ferd med å bryte sammen. Et tredje

vendte nordover mot Filippinene. I midten av mai tok han skritt

kommuniké 3. juni fortalte at «opprenskingsaksjoner» pågikk.

både for å redusere denne truselen og for å finne egnede baser for

Dette var fordreininger av sannheten og optimismen var pinlig

sine tunge bombefly. 17. mai gikk den nyopprettede Tornado-

overdrevet. Den organiserte motstanden på Biak var ikke

styrken i land ved landsbyen Toem, ca. 200 kilometer vest for

nedkjempet før den tredje uken i juli, og sporadisk men innbitt

Hollandia og ca. 32 kilometer øst for Sarmi, som japanerne hadde

motstand fortsatte. Det var først 20. august at sjefen for 6. hær,

omgjort til en større forsynings- og oppbyggingsbase.

general Krueger, kunne erklære Biak-operasjonen for «offisielt

Oppdraget var todelt. En del av styrken fikk som oppgave å

avsluttet».

erobre de japanske flyplassene mellom Toem og Sarmi på en

kystslette som grenset til Maffin-bukten. Den andre delen skulle

I sitt tilbakeblikk etter krigen skulle MacArthur legge endel av

innta Wakde, en liten øy like utenfor Toem. Den var ikke mer enn

skylden for den problematiske operasjonen på øyas «merkelige

3 000 meter bred og 1 000 meter lang, men her hadde japanerne

topografi». Biak var i sannhet en nesten uinntagelig naturlig

bygd en glimrende flyplass som dekket mer enn halve øyas

festning. Den besto nesten bare av korall, men i motsetning til

overflate.

andre koralløyer i Stillehavet var øya kupert og dekket av tropisk

Tornado-styrken besto hovedsakelig av 41. divisjons 163.

regnskog og jungel. Korallene hadde mange steder dannet

kampregiment - de samme soldatene som noen uker i forveien

kammer og avsatser, som var gjennomhullet av store, sammen­

hadde erobret Aitape under ledelse av samme sjef, brigadegene­

hengende huler. Biaks sørlige bredd, hvor 41. divisjon gikk i land,

ral Jens A. Doe. De som satte kurs mot Maffin Bay, fant snart ut at

hadde ikke bare et farlig rev utenfor, men også smale strender og

de sto overfor en langt sterkere motstand her enn i Aitape.

korallklipper som kneiset nærmere 100 meter bakenfor.

Fienden besto av generalløytnant Hachiro Tagamis 36. divisjon,

Japanerne hadde 11 000 mann på Biak, men bare tredjeparten

10 000 mann som lå nedgravd og ventet. Det var ikke før tidlig i

var kampavdelinger. Sjefen på Biak, oberst Naoyuki Kuzume,

september at amerikanerne med hjelp av 31. og 33. divisjon

hadde utviklet det som MacArthur selv senere kalte «et

klarte å sikre Maffin - som ikke lå mer enn 13 kilometer fra

fremragende forsvarssystem», og som utnyttet de formidable

utgangspunktet ved Toem fire måneder tidligere. Tapene i

naturlige fordelene på øya til fulle. Kuzumi brydde seg ikke med å

menneskelik - de fleste av dem skyldtes blodige kamper om et

befeste hele Biak. De tre flyplassene - som var en angripers

godt forsvart styrkepunkt ved navn Lone Tree Hill - beløp seg til

naturlige mål - lå alle på sørsiden av øya. Kuzume konsentrerte

400 amerikanere og nesten 4 000 japanere.

forsvarsstillingene i klippene bak strandbeltet. I hulene her

Kamp måtte også til for erobre øya Wakde. Her mistet

plasserte han haubitsere og maskingevær, forsyningsdepoter,

amerikanerne 40 mann og japanerne omlag 800, av hvilke noen

strømaggregater, radioer, store mengder ammunisjon og mat, og

ble drept i korallhuler hvor de søkte tilflukt. Det tok imidlertid ikke

ikke minst ferskvann. Det var svært begrenset med ferskvann på

mer enn fire dager å sikre øya, og de amerikanske ingeniørtroppe­

Biak. De fleste bekker rant under jorden, og koralloverflaten trakk

ne satte i gang med å utvide rullebanen fra bredd til bredd på

raskt til seg regnvannet. Vannmangelen skulle bli et problem for

Wadke. Snart skulle flyplassen romme to grupper med tunge

amerikanerne helt fra starten.

bombefly, to grupper med jagerfly og to skvadroner med

Fra sine ideelle posisjoner kunne japanerne beskyte ethvert

rekognoseringsfly. Flyplassen var allerede i drift da MacArthur 27.

punkt i strandbeltet. De kunne også stanse forsøk på å innta de

mai startet angrepet på sitt neste mål: øya Biak i Geelvink-

høyereliggende partiene. Et bombardement som «MacArthurs

145

marine» og 5. flyvåpen gjennomførte før invasjonen, gjorde ikke

lenger finne seg i det han kalte utidig plaging. Han ba om å bli

annet enn å påføre forsvarsverkene noen skrammer. Den

avløst.

japanske taktikken gikk ut på å storme fram fra hulene, skyte

Fuller forlot Biak 18. juni. Han etterlot seg et bittert brev til

noen salver og styrte inn igjen. Flammekastere og artilleri var til

soldatene, der han slo fast at de var «den fineste avdeling menn

liten hjelp for amerikanerne, fordi hulene snodde seg dypt

han hadde hatt det privilegium å arbeide med i løpet av sine 39 år

innover. Amerikanske offiserer fant til slutt inngangene til de

i tjenesten». Han avsluttet slik: «I love you all». («Jeg elsker dere

forskjellige nettverkene av huler etter å ha fløyet over øya i

alle».) Den vanskelige oppgaven med å bringe Biak-operasjonen

timevis. Ved den viktigste inngangen tømte amerikanerne

til en vellykket avslutning falt på general Doe, den nye divisjons­

hundrevis av fat med bensin ned i sprekkene og tente på.

sjefen, som igjen sto under general Eichelberger som sjef for De

Deretter låret ingeniørsoldatene forsiktig ned en ladning på 425

Forente Staters 1. korps. Da kampene om Biak var over, var ca.

kilo TNT i huleinngangen. Eksplosjonene og brannene som fulgte

400 amerikanere drept, 2 000 såret og 7 200 innlagt på sykehus på

drepte hundrevis av japanere.

grunn av ulykker eller sykdom. Omtrent 4 700 av japanerne var

7. juni sikret amerikanerne en av Biaks flyplasser, bare 16

drept og 220 av dem var tatt til fange - de øvrige ventet man på

kilometer fra stedet de gikk iland 11 dager tidligere. Det tok dem

å skulle overgi seg, begå selvmord eller dø av sult eller sykdom.

nok to uker å erobre de øvrige to flyplassene. I mellomtiden var de selv og hele operasjonen truet - uten at de visste om det - av en

Bare en av flyplassene på Biak var i drift da MacArthur 2. juli

potensielt dødelig fare utenfra.

gjorde et trekk som skulle dempe hans økende engstelse over

Tre japanske konvoier var lagt ut etter hverandre med

mangelen på flybaser. Det 158. kampregimentet gikk i land på

troppeforsterkninger til Biak. Den første ble trukket tilbake da den

øya Noemfoor, 95 kilometer vest for Biak og omtrent halvveis til

keiserlige flåtens hovedkvarter mottok en feilaktig melding om at

Vogelkop-halvøya. Noemfoor hadde som Biak tre japansk-bygde

en stor flåte av amerikanske skip, deriblant ett hangarskip, befant

flyplasser, men de var større. En av dem hadde en asfaltert

seg i farvannet. Den andre ble drevet vekk av allierte fly og skip

rullebane på 1 750 meter og store oppstillingsområder.

etter å ha landsatt bare 100 soldater. Den tredje konvoien, som

Det ble ikke løsnet ett skudd da amerikanerne gikk i land, ikke

forberedte seg på å forlate øya Batjan i Molukkene 900 kilometer

minst takket være general Kenneys flygere som opererte fra

vest for Biak, fikk spesial-beskyttelse: de nye super-slagskipene

Wakde. Flyene slapp 300 bomber på 500 kilo hver med

Yamato og Musashi, som var verdens største. Disse skipenes

øyeblikkelig tennsatser i et tokt som sluttet bare 10 minutter før

kanoner på 18.1 tommer ville påført amerikanerne på Biak store

soldatene vasset i land. Kenney rapporterte at de få japanerne

skader og antagelig også et nederlag. Men idet konvoien skulle

som overlevde, «ble så sjokkert av de tunge bombenes spreng­

forlate Batjan, kom det melding om admiral Nimitz' angrep på

virkning at de bare satt og stirret med glassaktig blikk ved siden av

øya Saipan i Mariana-øyene. Det keiserlige hovedkvarteret be­

sine våpen da infanteriet vårt samlet dem opp».

ordret de to mammut-krigsskipene til å sette full fart mot Maria­

Andre forsvarere lå imidlertid skjult bak strandområdet.

na-øyene. Troppeskipene de skulle eskortere kom aldri til Biak.

Amerikanerne var usikre på antallet, og baserte seg på en

MacArthur hadde lovet Nimitz at de tunge bombeflyene fra

opplysning fra en japansk krigsfange om at det dreide seg om

Biak ville støtte Saipan-operasjonen ved å angripe Caroline-

5 000 mann. Dette skulle senere vise seg å være en overdrivelse

øyene - den neste øygruppen som Nimitz skulle invadere. Nå var

på 100%, men landgangsstyrken sendte ilmelding etter forsterk­

det klart for MacArthur at han ikke kunne innfri dette løftet i tide.

ninger. I løpet av de neste to dagene slapp C-47 fly ca. 1 400

MacArthur var forbannet på det langsomme tempoet i Biak-

mann fra det 503. fallskjermregimentet over Kamiri-flyplassen,

operasjonen og la press på general Krueger, som igjen la press på

som var øyas største. Flyslippet var ikke ubetinget vellykket: C-47

generalmajor Horace. F. Fuller, sjefen for 41. divisjon. Fuller hadde

flyene kom inn over plassen i en høyde av maksimalt 400 fot og

på en upåklagelig måte ført sin divisjon fra Humboldt-bukten til

fallskjermsoldatene landet på hard korallgrunn. Skadeprosenten

Sentani under Hollandia-operasjonen, og til slutt ville han ikke

løp opp i 10, deriblant 59 tilfeller av alvorlige bruddskader.

146

Men 6. juli var samtlige flyplasser på Noemfoor erobret. En av

Stabssjefene i Washington hadde ikke bundet seg til Leyte - og

dem var sterkt skadet og ikke bryet verd å reparere. De andre to

enda mindre Luzon - men nå så MacArthur en sjanse til å

ble utbedret og forlenget for å kunne betjene tunge bombefly, og

overtale presidenten personlig. Da Roosevelt pekte på Mindanao

var i operasjonsklar stand den siste uken i juli. MacArthur selv

på kartet og spurte: «Douglas, hvor drar vi etter dette?», svarte

hadde satt denne tidsfristen: han aktet å bruke flyene fra

MacArthur kjapt: «Leyte, Hr. President, og derfra til Luzon».

Noemfoor som luftstøtte under invasjonen av Vogelkop-halvøya, som var planlagt til 30. juli.

Nimitz var privat begynt å tvile på om det var så heldig å dra forbi Luzon til fordel for et direkte angrep på Formosa. Men han

Ved et skjebnens spark ble den siste uken av juli 1944

følte seg tvunget til å argumentere for Formosa - all den tid dette

generalens første fravær fra det sørvestlige Stillehav siden han

fortsatt var hva hans nærmeste sjef, admiral King, foretrakk - og

overtok den øverste kommando over området i 1942. Hittil

han gjorde dette på en objektiv og detaljert måte. Så ble

hadde han klart å unngå strategiske konferanser på topp-planet i

MacArthur følelsesladet. Han sa til Roosevelt: «De kan ikke

Washington og andre steder, i stedet sendte han medlemmer av

overlate 17 millioner lojale, kristne filippinere til japanerne til

staben som sine representanter. Men en innkalling fra sin

fordel for først å frigjøre Formosa og så levere det tilbake til Kina».

overordnede i hæren, general Marshall, var i realiteten en ordre.

Nesten som en ettertanke serverte generalen så sitt trumfkort.

Uten noen nærmere forklaring ba Marshall MacArthur innfinne

«Den amerikanske opinionen ville fordømme Dem, Hr. President,»

seg i Pearl Harbor den 26. juli.

sa han, «og det ville være med rette».

MacArthur gjettet riktig da han tolket hemmelighetskremme­

Ombord på flyet tilbake til det sørvestlige Stillehav sa

riet som varsel om et presidentbesøk på Hawaii. Roosevelt, som

MacArthur triumferende til en av adjutantene: «Vi solgte det!»

var nyvalgt for en fjerde periode, var reist fra San Diego 21. juli

MacArthur trengte fortsatt godkjennelse fra stabssjefene, men

ombord på krysseren Baltimore. Det erklærte formål med reisen

han var sikker på at Roosevelt nå var på hans parti.

var å drøfte de neste trekkene i Stillehavet med MacArthur og

MacArthur var tilbake i Brisbane 30. juli - akkurat i tide til å

Nimitz. MacArthur betraktet reisen snarere som en demonstra­

nyte nok en triumf. Samme dag gikk en ny styrke - 7 300 mann

sjon for velgerne hjemme på at Roosevelt selv ledet krigføringen

fra 6. divisjon - i land uten å møte motstand i Sansapor på den

som øverstkommanderende for samtlige våpengrener. Ombord i

vestlige enden av Vogelkop-halvøya. Dette var MacArthurs siste

sitt fly «Bataan» underveis til Pearl Harbor, travet MacArthur ra­

mål på nordkysten av Ny-Guinea. Landgangsstyrken besatte også

sende opp og ned i midtgangen, mens han beklaget seg over

landsbyen Mar i nærheten, hvor arbeidet raskt ble satt igang med

den «ydmykelse» det var å måtte forlate kommando-plassen for å

å bygge en flyplass. Den japanske hovedbasen på Vogelkop lå i

delta i «et politisk PR-kalas».

Manokwari 240 kilometer mot øst, og var hovedkvarter for 2.

Men møtet i Pearl Harbor ble preget av vennlighet. Under

armé. Landgangsoperasjonen hadde imidlertid isolert Manokwari

Roosevelts første periode som president, tjenestegjorde Mac­

fullstendig, og et motangrop av de 15 000 soldatene der var klart

Arthur som stabssjef for hæren, og de to gjenopplivet snart gamle

umulig.

minner. Under de mer formelle møtene lyttet Roosevelt opp­

Noen dager senere gikk det opp for general Marshall i

merksomt mens Nimitz og MacArthur pekte med bambusstokk

Washington at man burde reise spørsmålet om hva som til slutt

på et stort kart for å argumentere for henholdsvis Formosa og

skulle gjøres med de japanske styrkene som var omgått - ikke

Filippinene som den raskeste veien til seier. MacArthur benyttet sjansen til å utdype en ny plan han hadde i tankene.

bare i Manokwari, men også langs kysten av Ny-Guinea og helt til Salomon-øyene. «Slitets forskjellige prosesser vil til slutt sørge for

deres endeligt,» svarte MacArthur. «Akkurat når de er tilintetgjort er et spørsmål av liten eller ingen betydning».

Etter erobringen av Mindanao på de sørlige Filippinene foreslo

Denne kommentaren ble liggende vel bevart i topphemmelige

han å invadere Leyte, som ligger i de sentrale delene av øyene,

arkiver til etter krigen - til alt hell for MacArthurs anseelse hos

som et skritt på veien til hans hovedmål, øya Luzon i nord.

australierne. Gjennom hele felttoget på Ny-Guinea var de

147

australske styrkene blitt brukt til den farlige og kostbare

det 112. kavalerikampregiment, som tjenestegjorde som infante­

oppgaven å renske opp i de japanske styrkepunktene som

ri under kommando av generalmajor Charles P. Hall. Hall hadde

amerikanerne hadde feid forbi. Dette skulle forbli australiernes

tilsammen 15 infanteribataljoner og to nedriggede kavaleriskva-

oppgave til krigen var slutt. Den australske øverstkommanderen­

droner til disposisjon. Samtlige var uthvilte, velfødde og meget

de, general Sir Thomas Blamey, hadde fått signal om dette i et

godt utstyrt for kamp. Tre av infanteribataljonene og de to

direktiv fra MacArthur i midten av juli. MacArthur forutså slutten

kavaleriskvadronene lå langs forsvarslinjen ved Driniumor-elven

på felttoget i Ny-Guinea og informerte Blamey om at han heretter

under ledelse av brigadegeneral Clarence A. Martin.

ville få ansvaret for den «fortsatte nøytraliseringen» av japanerne.

Adachis første store angrep fant sted om kvelden 10. juli. Han

Mandatet strakte seg fra de nordligste Salomon-øyene til Ny-

hadde samlet nesten 17 000 soldater noen få kilometer fra

Britannia og australsk Ny-Guinea. Bare Admiralty-øyene var

Driniumor og hadde, til tross for transportproblemene, klart å

unntatt.

utstyre dem med artilleri, 13 000 rifler, ammunisjon og ris nok for

Den dynamiske Blamey, som håpet å få delta i krigen på

en uke. Hans jungel veteraner hadde klart å samle seg like under

Filippinene, gikk pliktskyldigst med på oppdraget og antok at seks

nesen på Martins styrker uten å bli oppdaget. En forsterket

av hans brigader - tilsvarende to amerikanske divisjoner - kunne

rekognoseringsgruppe som Martin sendte ut om morgenen den

mestre oppgaven. MacArthur var uenig i dette og insisterte på 12

10. juli fant ingen japanere. Patruljene var tatt fra forsvarslinjen

brigader. De irriterte australierne klarte likevel å finne noe

langs elven og gjorde den dermed svakere når angrepet kom.

humoristisk i avgjørelsen. Som det står skrevet i deres offisielle

Kort før midnatt åpnet Adachis artilleri ild, til amerikanernes

militære historie, så det ut til at MacArthurs hovedkvarter «ikke

store forbauselse. De ante- ikke at han hadde klart å frakte

ønsket at det skulle stå skrevet at seks amerikanske divisjoner var

feltartilleriet så langt vest. Fem minutter senere kom støttroppene

erstattet av seks australske brigaden>.

fra 20. og 41. divisjon strømmende over elven ved amerikanernes

Fortsatt var det ett sted på Ny-Guinea hvor amerikanske styrker

daggry hadde japanerne brutt gjennom og etablert et betydelig

svakeste punkt. En rasende kamp varte natten igjennom. Ved satt dypt fast. Tidlig i august 1941 var general Adachis angrep på

brohode på vestbredden, slik at amerikanerne lenger nedover

Aitape i full gang. Dette strategisk minst viktige slaget under

elven var isolert. General Martin trakk sine tropper ca. 5 kilometer

felttoget på Ny-Guinea skulle også bli det blodigste.

tilbake. Dette avstedkom en skarp melding til hans nærmeste

På dette tidspunkt var Adachi selv i elendig forfatning. Han

overordnede, general Hall, fra Halls overordnede, general Krue­

hadde mistet samtlige tenner og kunne bare spise sago-velling.

ger. Retretten, erklærte Krueger, var grunnløs. Han ga ordre til

Han hadde også mistet ethvert håp om at angrepet på Aitape ville

motangrep.

ha noen innvirkning på den amerikanske fremgangen. Han

Adachi var plaget av dårlige kommunikasjoner, og det tok flere

understreket den begrensede rekkevidden av sine mål i en

dager før han forsto hvilket gjennombrudd troppene hadde gjort.

oppriktig melding til sine menn: «Fiendens nærvær i Aitape gir oss

På det tidspunkt var de amerikanske styrkene forsterket og

en siste, gunstig sjanse til effektivt å vise hærens fortsatte

begynte å gjeninnta stillingene langs elven. Snart lå Adachis 20.

slagkraft, og til å bidra til ødeleggelsen av fiendens styrke».

divisjon og det 237. infateriregimentet bak amerikanernes linjer,

Amerikanerne i Aitape hadde tatt to skritt for å forberede seg

på et japansk angrep etter de første trefningene mellom Adachis

mens reservene kjempet seg gjennom jungelen for å slutte seg til

dem og gjenoppta angrepet.

fortropper og amerikanske patruljer 32 kilometer øst for Aitape i

Sent i juli gikk Adachi til sitt andre - og siste - angrep, i et

slutten av mai. En ny forsvarslinje var opprettet nærmere Aitape,

forsøk på å utflanke den sørlige delen av Driniumor-linjen.

langs vestbredden av Driniumor-elven, bare 16 kilometer øst for

Forsvarslinjens sørligste punkt var landsbyen Afua, som lå ved

basen. Dessuten var den amerikanske garnisonen forsterket. Nå

foten av fjellene 8 kilometer inn i landet. Noen av Adachis styrker

besto den av De Forente Staters 9. korps, som inkluderte 32.

kastet seg mot Afua, som de erobret og tapte flere ganger. Andre

divisjon, 31. divisjons 124. kampregiment og en separat avdeling,

kjempet for å beholde stillingene ved utløpet av Driniumor og

General MacArthur (til venstre), president Roosevelt og admiral Nimitz spiser middag sammen under et to-dagers møte i Pearl Harbor i juli 1944. På møtet ble strategien i Stillehavet drøftet. Etter møtet skrev Roosevelt til MacArthur: «Jeg har en følelse av at du ville klare deg bedre som president enn jeg ville som general under gjenerobringen av Filippinene».

148

langs de sentrale delene av elven. Amerikanerne i nordenden

fremdeles ledet troppene sine og kunne observere deres

klarte å omringe japanerne ved en knipetangsmanøver.

hengivenhet.

9. august var kampene over. Adachi trakk tilbake det som var

«Mine offiserer og soldater fulgte mine ordre i stillhet uten å

igjen av hans herjede 18. armé, til et område 24 kilometer øst for

klage,» skrev Adachi, «og når de var utslitt ga de etter for døden

Driniumor. Han oppga senere tapet til 10 000 mann. De

som blomster som faller i vinden ... På det tidspunkt besluttet jeg

amerikanske tapene var 440 døde og over 2 500 sårede.

meg for aldri mer å sette ben på hjemlandets jord, men for å forbli

Amerikanske styrker forfulgte i ukevis Adachis overlevende

som en klump jord i Sørhavet med de 100 000 offiserer og menn,

etterhvert som de flyktet tilbake mot Wewak. Australierne

selv om det skulle komme en tid da jeg kunne vende tilbake til

begynte å nærme seg Wewak fra øst. Men ingen av de allierte

mitt hjemland i triumf».

sjefene ønsket å risikere flere liv i det som nå var blitt et meningsløst felttog. General Adachi holdt Wewak mot australier­

I begynnelsen av september 1944 var amerikanerne i ferd med å

ne til mai 1945. Deretter trakk han seg tilbake til fjellene, hvor han

sikre seg mot enhver japansk triumf. Felttoget på Ny-Guinea og

opprettholdt sporadisk radiokontakt med Japan og et tomt skall

øyene utenfor var offisielt, om ikke helt, avsluttet. MacArthur

av militær organisasjon. Først da den andre verdenskrig var slutt

hadde nå skiftet fokus til den sørlige enden av Filippinene: nå var

overga han seg, sitt.sverd og noen få tusen overlevende til den

det Mindanaos tur.

australske øverstkommanderende for området i en formell

seremoni.

MacArthur besluttet seg for en midlertidig operasjon på Molukkene, øyene som ligger mellom Vogelkop-halvøya og

Flere kvaler ventet Adachi. Australierne tiltalte ham for en

Mindanao, som et bidrag til å beskytte den venstre flanken under

rekke krigsforbrytelser, blant annet drap på krigsfanger. Han ble

støtet nordover. Det var antatt at den japanske 2. områdehæren

idømt livsvarig fengsel. I september 1947 begikk han selvmord i

hadde 30 000 mann på en av øyene der, Halmahera. På den

en fangeleir i Rabaul. Han etterlot seg et uvanlig brev, der han

nærmeste øya, Morotai, regnet man med en fiendtlig garnison på

avslørte at beslutningen om å ta sitt liv hadde han fattet mens han

bare 1 000 mann. MacArthur bestemte seg for Morotai. Inva-

149

Amerikanske soldater vasser i land på rekke ved Morotai-øya, halvveis mellom det vestlige Ny-Cuinea og Filippinene. MacArthur ønsket å innta Morotai slik at allierte fly kunne operere derfra og beskytte landgangen på Filippinene. Landgangsstyrken på Morotai møtte ingen motstand.

150

sjonsstyrken fikk kodenavnet Passat-styrken, og skulle bestå av

konferanse i Quebec med Roosevelt, Churchill og de britiske

61 000 mann. Av disse var bare en tredjedel kampavdelinger,

militære sjefer. General Marshall sendte i all hast melding til

resten skulle bygge flyplasser eller fungere som servicepersonell.

MacArthur og spurte om hans vurdering av den foreslåtte

Datoen ble fastsatt til 15. september. 12. september gikk Mac­

forandringen. Meldingen gikk imidlertid til Hollandia, fordi

Arthur ombord i krysseren Nashville i Hollandia for å seile nord­

krysseren Nashville med MacArthur ombord seilte under radio-

over og slutte seg til marinens støtteflåte.

taushet. MacArthurs stabssjef, generalløytnant Richard K. Suther-

Begivenheter langt borte var i mellomtiden i ferd med å snu hele den fremtidige utviklingen av kampanjen på Filippinene. 9.

land, svarte fra Hollandia i MacArthurs navn og godkjente forslaget om et direkte angrep på Leyte.

og 10. september gikk fly fra hangarskipene til admiral Halseys 3.

15. september gikk Passat-styrken iland på Morotai uten å

flåte til angrep på Mindano som avtalt. 12. september slo de til

møte motstand. To timer senere kom MacArthur i land for å

mot den sentrale delen av Filippinene, deriblant Leyte. 13.

inspisere operasjonen. Han sto på stranden og speidet utover

september rapporterte Halsey til Nimitz i Pearl Harbor at de

sjøen mot nordvest, i retning av Filippinene. En av adjutantene

sentrale delene av Filippinene sto «på vidt gap». Han ba om at

hans beskrev dette øyeblikket slik: «Det var nesten som om han

invasjonen på Mindanao ble avlyst og at Leyte ble invadert i

kunne se de ville konturene av Bataan og Corregidor gjennom

stedet.

disen». Så talte MacArthur. «De venter meg der,» sa han. «Det har

Nimitz bragte dette videre til stabssjefene, som da deltok på en

gått lang tid.»

151

HURTIGE HANGARSKIP SLÅR TIL 10. juni 1943 dampet U.S.S. Essex, den første i en serie nye, kraftige hangarskip, ut fra Pearl Harbor for å slutte seg til den

amerikanske stillehavsflåten. Hangarskipet på 27 000 tonn førte med seg et stort antall fly og en formidabel mengde antiluft-skyts,

deriblant et dusin 5 tommers kanoner. Flere slike skip ble bygd i de følgende måneder, etterhvert som Viseadmiral Mare A. Mitscher, den taktiske trollmannen i Hangarskips-styrke 58, følger utviklingen fra sitt flaggskip under angrepet mot Saipan i 1944.

USA begynte å vise sine industrielle muskler. De skulle bli kjernen

i en hurtiggående armada av slagskip, kryssere og destroyere, som alle gjorde en fart på over 30 knop. Spesialflåten av hangarskip

ble utnyttet med maksimal effektivitet av viseadmiral Mare A.

Mitscher, og for de amerikanske planleggerne representerte den tidenes mest mobile og slagkraftige flåtestyrke. Hver styrke besto vanligvis av to skip i Essex-klassen og to mindre hangarskip, som

seilte i sentrum av flåten med inntil 300 fly ombord. Et forsvarsverk rundt dem ble utgjort av tunge fartøyer som slag­

skip og kryssere, og utenfor disse igjen lå det en ring av inntil 30

destroyere. Disse flåteenhetene hadde en så knusende effekt at et tre-dagers angrep mot Palau-øyene i 1944 fra 11 hangarskip

tilintetgjorde 150 fiendtlige fly og senket 100 000 tonn med

fiendtlig tonnasje med et eget tap på bare 25 fly. Nøkkelen til disse operasjonene lå i den meget effektive

forsyningsmetoden som de amerikanske planleggerne hadde utarbeidet. Denne sørget for at en større flåtestyrke kunne holde

seg i sjøen i inntil 70 dager i strekk. «Sjøtog» bestående av oljetankere og forsyningsskip seilte med jevne mellomrom ut fra Pearl Harbor og andre baser for å forsyne hangarskipene. Når

tankskipene tok igjen hangarskipene, ble oljeslanger strukket

over og tankingen kunne begynne (høyre). Når tankene nesten var tomme, tømte tankskipene det som var igjen ombord i et annet, ventende tankskip og vendte så tilbake til basen for å ta

inn en ny last. Hver hangarskipgruppe ble tanket opp i gjennom­ snitt hver fjerde dag. Opptankingen var også en oppmuntring for

mannskapene ombord: oljetankerne bragte også med seg post og

ferske filmer.

154

Felttøy-folkene armerer- bomber på hangardekket mens mannskaper på frivakt (i bakgrunnen) ser en film. 40 fly med foldede vinger fikk plass på hangardekket.

HEKTISK AKTIVITET OMBORD FØR ET TOKT Livet ombord i de hurtiggående hangarskipe­ ne fulgte en fast rutine som brøt ut i hektisk aktivitet når flyene skulle ta av på angrepsdagen. Bortsett fra de normale pliktene ombord medførte disse dagene en utrolig mengde spesialjobber. Noen lastet bomber på plass, andre sjekket og ladet flyenes maskingeværer. Andre igjen tanket opp flyene og sjekket dem for avgang. Radioingeniører finjusterte radio­ apparatene. Selv kokkene tilpasset seg anled­ ningen og gjorde i stand et festmåltid. Dette besto av tykke biffer, speilegg og stekte pote­ ter, fersk toast og - selvfølgelig - svart kaffe. Hangarmannskap triller en jager ut på heisen som skal bringe den opp til flydekket.

156

DRAMATISKE AVGANGER, PINEFULLE ANKOMSTER Når a /gangstiden nærmet seg, skiftet opp­ merksomheten til hangarskipets flydekk, hvor flyene sto tett parkert i riktig rekkefølge. De store torpedobomberne sto bakerst, så fulgte stupbomberne og vanlige bombefly, og forrest sto jagerflyene som skulle lette først. Flydekket yret av liv under avgang. Flygele­ derne dirigerte flyene på plass, og flydekkoffiseren signaliserte klart for avgang med sitt rutete flagg. Avgang var en utfordring: dekket var under 400 meter langt, langt mindre enn det som vanligvis ble brukt på land. Når første dekkslast med fly var i luften, gjorde dekksmannskapene seg øyeblikkelig klar til neste ladning ved å sjekke nye fly og tanke dem opp. Koordinering var livsviktig. Mannskapene for de forskjellige operasjonene under avgang og landing hadde skjorter med forskjellig farge som raskt identifiserte dem. Flymekanikerne hadde blå skjorter. Selv gaste­ ne som blokkerte hjulene på flyene hadde en spesiell skjortefarge - lilla. Såsnart samtlige fly var. sendt avgårde, begynte mannskapene å forberede dekket til landing. De strakte et stålnett over dekket for å forhindre at fly som landet skulle krasje inn i parkerte fly. Deretter la hangarskipet seg på en avtalt kurs for at flyene skulle finne tilbake.

Ammunisjonskarene (øverst) klargjør flyenes kanoner. Under går flygerne rolig'til sine fly.

158

Før avgang parkerer dekksmannskapet Dauntless stupbombere i utgangsposisjon. Flyene taxet Iram til en startstrek etter hvert som flyene foran tok av

En TBF Avenger ruser og er klar'til avgang. Flygelederen ombord på Lexington gir klarsignal for å ta av på et angrep mot Saipan. Avenger-flyene fraktet ofte bomber i tillegg til torpedoer. Når det var mulig, slo marinens flygere til i skumringen, fordi de visste at fienden vanskelig kunne reparere om natten. En Dauntless stupbomber skytes ut med katapult fra dekket på ett av Mitschers hangarskip. Mitscher utviklet uavbrutt nye kampteknikker. Han holdt igjen angrep mot japanernes bensinlagre til dagens siste tokt, fordi røyken tåkela andre mål.

160

Dauntless stupbombefly brøler over marinens landgangslartøyer under invasjonen på Saipan. Haleskytteren holdt fiendtlige jagerfly unna mens flygeren siktet seg inn på målet. Like før amerikanske marinefly angriper havnen i Rabaul i november 1943 forsøker japanske krigsskip desperat å komme seg ut i åpent farvann.

SLAG MOT FIENDEN HVOR DET SVED Flyene som raste opp fra dekkene på de hurtiggående hangarskipene, slo til mot ja­ panske styrker fra Gilbert-øyene til Filippine­ ne. De angrep flyplasser, havner og skip og fløy støtteoppdrag for invasjonsstyrkene. I lø­ pet av en periode på seks uker fløy flygere fra hangarskipene hele 5 400 tokt og slapp ikke mindre enn 2 000 tonn bomber. Disse angrepene bød på hurtighet såvel som overraskelse, i tillegg til den rene ildkraf­ ten. Under ett enkelt oppdrag klarte Mitscher å få over 200 fly i luften på under 10 minutter. Ved en annen anledning, det første nattbombe-angrepet mot fiendtlige skip i marinens historie, raste stupbomberne inn over havnen i Truk og noterte seg for 13 direkte treffere. Men-angrepet mot Truk ble kostbart. Hangar­ skipet Intrepid ble truffet av en torpedo og satt ut av spill i seks måneder. Mitschers 58. styrke mistet 26 fly. Av de 48 flymannskapene som ble skutt ned, ble bare halvparten reddet. Andre klarte å halte tilbake til hangarskipene, hvor de krasjlandet på dekk.

163

I midten av juni 1944 sto solen opp kort før klokken 6 om

morgenen i det Filippinske Hav, brant vekk nattens skyer og

forgylte et øyeblikk krigsskipene i den amerikanske 5. flåte. Armadaen var den mest slagkraftige verden hadde sett. Sikten var nesten 20 kilometer i alle retninger fra det høye overbygget på det

nye hangarskipet Lexington, flaggskipet i 58. kampflåte. Høyt over

etterlot vingespissene på de patruljerende flyene fine striper av hvit kondens. De 98 618 folkene ombord i den hurtiggående hangarskips-flåten hilste godværet velkommen. Nå ble det lettere å oppdage og skyte ned eventuelle fly fra japanske hangarskip.

Ingen visste nøyaktig hvor den fiendtlige flåten var, men mannskapene ventet kamp med det aller første. Og de skulle

virkelig få kamp. Før denne operasjonen var over, skulle flyene fra

to mektige flåter utkjempe et slag som ble utslagsgivende for resten av krigen i Stillehavet. I tillegg til sin 58. kampflåte - syv slagskip, 21 kryssere, en

mengde destroyere og 15 hurtiggående hangarskip med 891

kampfly ombord - stilte 5. flåte med ikke mindre enn 535 fartøyer. Hele 127 571 soldater var stuet sammen ombord i troppetransport-skipene. Soldatene tilhørte marinekorpsets 2., 3, og 4. divisjon, 1. midlertidige marinebrigade samt hærens 27.

divisjon og forsterkende enheter. Marinekorpset og infanteriet hadde en klar oppgave: de skulle innta Mariana-øyene Saipan, Tinian og Guam, som var neste

springbrett for admiral Nimitz' offensiv gjennom det sentrale Stillehav. Mariana-øyene, som lå ca. 2 400 kilometer øst for

Manila og bare vel 2 000 kilometer fra Tokio, var nøkkelpunkter i den japanske forsvarskjeden. Ved å erobre dem ville amerikaner­ ne kutte fiendens forsyningslinjer, som strakte seg fra Japan til To armadaer på kollisjonskurs

styrkepunktene sør i Stillehavet, og ytterligere isolere basen Truk

Hangarskip-flyger på kalkunjakt

på Caroline-øyene, 960 kilometer sørøst for Guam. Erobring av

Natten da amerikanske fly falt fra himmelen

flyplassene på Mariana-øyene ville dessuten gjøre det mulig for

General Smith gir general Smith sparken

amerikanerne å ta i bruk det nye B-29 bombeflyet mot Japan.

Tre tusen mann vil begå selvmord

Guam var det amerikanske hovedmålet. Bortsett fra de

Uhygge på Saipans klipper

utmerkede flyplassene kunne øya skilte med den beste dyp-

Amerikansk seier som ga gjenklang i Tokio

vannshavnen på Mariana-øyene. Guam var i amerikansk besittel­

Smart list bidrar til å erobre en øy

se i 40 år. To dager etter angrepet på Pearl Harbor ble imidlertid

Pelelius labyrinter av skjult ildkraft

marinekorpsets lille garnison på øya nedkjempet av japanerne og

Desperat siste kamp på korallneset

øya okkupert. Gjenerobringen av Guam var ikke bare av

«Bloody Nose Ridge»

strategisk betydning, men også av symbolsk verdi: øya var det

første amerikanske territorium som skulle gjenvinnes fra japaner-

BLOD, SAND OG KORALL

ne, og dette ville få gunstig virkning på moralen både blant

settes ut av spill. Resultatet var at japanske bombekastere og

amerikanske militære og sivile.

artilleri skjøt istykker amerikanernes «Amtracs» idet de nærmet

Admiral Nimitz besluttet seg først for å slå til mot Saipan, og så

seg stranden. Marinekorpset fikk også problemer med en uventet

skulle invasjonen av Guam finne sted tre dager senere. Saipan lå

sterk strøm, som førte mange av troppene i 2. divisjon i land på

160 kilometer nærmere Japan og var derfor mer praktisk som base

feil strender og skapte forvirring. Da mørket kom hadde 2. divi­

for bombeflyene. Erobringen av Saipan ville også stenge for

sjon allerede et tap på 553 døde eller savnede og 1 022 sårede.

japansk flystøtte til Guam og gjøre landgangen der enklere.

Likevel var 20 000 marinesoldater landsatt den første dagen,

og de var etablert nok til å kunne stanse to selvmords-angrep som Saipan var en velutviklet tropisk øy, 22 kilometer lang og 8

general Saito gjennomførte i ly av mørket. Ved daggry kunne

kilometer bred, med byer, sukkerplantasjer, terrasserte åssider og

soldatene i 2. divisjons 6. regiment telle 700 japanske lik ved sine

en stor japansk sivilbefolkning. Øya var vulkansk og dominert av

forsvarslinjer.

en vulkan på 518 meter ved navn Tapotchau. I nord og i øst gikk

Til tross for tapene kunne general Saito se forholdsvis

en rekke høysletter og åser brått over i bratte skråninger og

optimistisk på situasjonen. Mens kampene raste, nærmet den

klipper som styrtet rett ned i sjøen. I sør og i vest smeltet imidlertid

japanske 1. flåte seg Mariana-øyene under viseadmiral Jisaburo

landet sammen i en lang kystslette som var omkranset av

Ozawas kommando. Straks det var klart for japanerne at et

strender.

angrep på Mariana-øyene var forestående, ble Ozawa sendt

Garnisonen på øya hadde mottatt få forsterkninger siden

nordøstover fra basen på øya Tawitawi ved Borneo for å

våren. Det keiserlige hovedkvarter i Tokio ventet ikke noe angrep

utkjempe det de japanske admiralene ventet - «det avgjørende

på Mariana-øyene så snart. Amerikanske flyangrep mot de

slag». Ozawa fikk tilslutning av en gruppe krigsskip - blant dem de

vestlige Caroline-øyene lenger sør blant Palau-øyene narret de

nye super-slagskipene Yamato og Musashi - som hadde

japanske planleggerne til å tro at amerikanerne ville slå til der

forberedt seg på å seile til øya Biak ved Ny-Guinea, for å støtte

først. Amerikanske u-båter hadde dessuten herjet japanske

garnisonen der som ble angrepet av MacArthur.

forsyningsskip som var underveis til Saipan med tropper og

Ozawa hadde dermed praktisk talt alle gjenværende skip i den

materiell. Umiddelbart før invasjonen hadde øyas kommandant,

japanske marinen til disposisjon - ni hangarskip med 430

generalløytnant Yoshitsugu Saito, ikke flere enn 25 469 soldater

kampfly ombord, fem slagskip, 13 kryssere og 28 destroyere.

for hånden. Viseadmiral Chuichi Nagumo, som ledet de japanske

Til tross for denne formidable flåten var odds'ene likevel imot

hangarskipene under angrepet på Pearl Harbor, men som senere

Ozawa. Han hadde færre fly enn amerikanerne, og storparten av

falt i unåde da hangarskipene ble desimert under Slaget om

flygerveteranene var drept under kampene om Salomon-øyene.

Midway, hadde 6100 soldater fra marinen til disposisjon.

De gjenværende flygerne hadde ikke mer enn to til seks

Den amerikanske angrepsplanen gikk ut på at marinekorpsets

måneders trening, og få av dem hadde opplevd kamp. Ozawa

2. og 4. divisjon skulle gå i land langs strendene på sørvestkysten

hadde dessuten et enda større handicap han ikke visste om.

av Saipan 15. juni. Divisjonene skulle så slå seg inn i landet til de

Amerikanske fly hadde ødelagt de fleste japanske fly som skulle

var godt etablert i høyt terreng. På nordflanken skulle 2. divisjon

ha støttet Ozawa fra flyplassene på Saipan, Guam og Tinian. De

så rykke videre oppover og erobre Tapotchau-fjellet. 4. divisjon

amerikanske flyangrepene pågikk i fire dager før invasjonen.

skulle i mellomtiden sette kursen østover på øya, avskjære japa­

nerne og erobre Aslito-flyplassen.

Sjefen for den amerikanske 5. flåte, admiral Spruance, ble

Invasjonen fikk en dårlig start. Kanonbefalet på de nye

oppmerksom på de japanske krigsskipene natt til 16. juni, da to

slagskipene var ikke utdannet i landbeskytning og sløste bort mye

av u-båtene hans observerte fartøyene ved Filippinene. Spruance

av ildkraften. De mer erfarne offiserne på de eldre slagskipene fikk

hadde forberedt seg på invasjon av Guam den 18. juni, men han

bare én dag på seg til å beskyte Saipan. Øya var dessuten for stor,

forandret raskt planen. Han beordret transportskipene til å gjøre

målene for mange og spredt til at alle fiendens stillinger kunne

seg ferdig med landsettingen av tropper og materiell på Saipan

167

Sommeren 1944 invaderte amerikanske styrker Saipan, Tinian og Guam (ovenfor) i Mariana-øyene. Angrepet mot de sørvestlige strendene på Saipan (øverst til høyre) ble foretatt av en divisjon fra marinekorpset som angrep mot Tapotchau-fjellet, og en annen som støtte rett fram for å erobre Aslito-flyplassen. Deretter gjorde marinestyrkene sammen med en hærdivisjon et fremstøt over hele øyas bredde nordover, og inntok byen Garapan og sjøflybasen i Tanapag-havnen. japanerne ble drevet opp på nordspissen av øya. I angrepet som fulgte på Tinian styrte noen av landgangsfartøyene mot strendene ved Tinian by, mens andre marinestyrker gikk i land langs små strender på den nordvestlige delen av øya og fortsatte sørover derfra. I mellomtiden gikk to separate styrker i land samtidig på Guam (nederst til høyre). Den ene skar halsen av på Orote-halvøya og satte japanerne der i en felle, mens den andre erobret marineverftet i Apra-havnen og den største byen, Agana.

168

innen den 17. og så sette kursen østover mot sikkerheten.

nærmere 300 i alt. De amerikanske tapene beløp seg til 30 fly.

Admiral Mitschers hurtige hangarskips-flåte ble sendt inn i

Samtidig var amerikanske u-båter involvert i kamp med den

farvannet 290 kilometer vest for Tinian for å vente på japanerne.

japanske flåten - med like ødeleggende virkning. De noterte seg

Speiderfly fra den 1. japanske flåte oppdaget Mitschers

for fulltreffere med torpedoer på to hangarskip, som begge sank

kampflåte 18. juni og klokken 8.30 neste morgen. Ozawa

senere på dagen. Ett av skipene var Taiho, admiral Ozawas

iverksatte sitt første angrep med 45 Zero-fly med bomber og åtte

flaggskip og det nyeste hangarskipet i den raskt minkende

torpedobombere, dekket av 16 Zero-jagere. Halvannen time

japanske flåten. Da Taiho begynte å synke kjørte en livbåt

senere fikk de første amerikanske skipene kontakt med de

admiralen og hans stab over til et annet fartøy.

japanske flyene på radar da de fremdeles var 240 kilometer borte.

Ozawa gikk ut fra at de savnede flyene bare hadde fløyet til

Noen av Mitschers Hellcat-jagere var på samme tid over Guam og

Guam for å fylle bensin, og at de ville vende tilbake til flåten i

utkjempet luftkamper med landbaserte japanske fly. Over radio

triumf. Han ble derfor igjen i området, og gjorde seg klar til å

hørte Hellcat-flygerne nå det velkjente kallesignalet «Hey, Rube!»

angripe på ny når flyene vendte tilbake. Det var et kostbart

De satte øyeblikkelig kursen tilbake til flåten.

feilgrep. Med Spruances tillatelse satte Mitscher nå etter den

Kampflåte 58 gikk opp i vinden og forberedte seg til avgang.

forkrøplede japanske flåten. Da den ble observert dagen etter

Bombeflyene brølte bortover flydekkene og satte kursen mot

sendte han 77 stupbombere, 54 torpedobombere og 85 jagerfly

Guam for å ødelegge flyplassene der, slik at ikke flyene fra

etter den, selv om han visste at det var fare for at flygerne ikke

Ozawas hangarskip skulle kunne lande der for å etterfylle bensin.

ville nå tilbake før det ble mørkt. Flygerne fikk kontakt med

Mitschers 15 hangarskip tok fatt på et tett program av avganger

japanerne i skumringen, og Hellcat-jagerne tok raskt knekken på

og landinger som skulle sørge for å holde et maksimalt antall fly i

den jagerskjermen som Ozawa klarte å stable på vingene. Så gikk

luften dagen igjennom. Klokken 10.36 slo 11 Hellcats på patrulje

de amerikanske bombeflyene til aksjon. 20 minutter senere var

den første alarmen og stupte ned mot fienden.

hangarskipet Hiyo i ferd med å synke, andre skip var alvorlig

Det som fulgte ble en lang «målfest» for de amerikanske

skadet, og ytterligere 65 japanske fly var skutt ned eller sterkt

flygerne, en luftkamp som skulle gå over i historien som «Mariana-

skadet. Ozawa innrømmet endelig sitt nederlag og vendte sin

øyenes store kalkunjakt». 42 av 69 fly i Ozawas første angrep ble

herjede flåte mot Japan. Mitscher tente nå samtlige lys på skipene

skutt ned. Noen få angripere slo seg gjennom til de beskyttende

for å lede flygerne tilbake. (Til alt hell for amerikanerne var det

slagskipene - South Dakota ble truffet og 27 mann drept - men

ingen japanske u-båter i farvannet.)

ingen av de japanske flyene nådde fram til de hurtige hangarski­

Angrepet i skumringen kostet amerikanerne 20 fly, men tapet

pene. Så fulgte Ozawas andre bølge: 128 fly, deriblant 53

skulle bli langt større da de seirende flygerne så ut til å ha vendt

stupbombere og 27 torpedobombere. Igjen var det rask avgang

tilbake i sikkerhet. Idet flyene nærmet seg de sterkt opplyste

for Hellcat-jagerne, nye og ville luftkamper høyt på himmelen og

hangarskipene begynte de å slippe opp for drivstoff. «Mange fly -

nok 70 japanske fly som gikk i sjøen og etterlot seg et 19

altfor mange - meldte at de ikke hadde mer bensin og at de

kilometer langt belte av oljeflekker og brennende vrakgods. Seks

måtte lande på sjøen,» skrev en av flygerne som vendte tilbake

japanske stupbombere og en håndfull torpedofly kom seg

senere. «Sett ovenfra var det som et kaleidoskop av hurtige lys

gjennom til hangarskipene. Bunker Hill ble lettere skadet og 3

som formet intrikate mønstre i mørket, avbrutt nå og da av

mann drept. To ganger til sendte japanerne flyene sine i luften, og

sporlys i natten når en eller annen landet med skuddknappen

to ganger til møtte de voldsom motstand fra amerikanerne. Den

inne, og igjen av kraftige eksosflammer eller et halelys som falt

siste luftkampen fant sted over Guam.

lavere og lavere inntil det ble slukket av sjøene som vasket over.

Av de tilsammen 373 flyene som Ozawas hangarskip sendte

til værs, vendte bare 130 tilbake. I tillegg ble omlag 50 landbaserte

Det var som et karneval, helt uvirkelig her midtveis mellom Mariana-øyene og Filippinene». Åtti av de 216 amerikanske flyene

fly fra Guam også skutt ned. Den japanske marinens flyvåpen

gikk enten i sjøen når de slapp opp for bensin, eller krasjet på

hadde på en eneste dag mistet tre fjerdedeler av flystyrken -

hangarskipenes dekk.

169

Alt i alt kostet det to dager lange slaget amerikanerne 130 fly

«Ralph Smith har bevist at han mangler kampånd,» meddelte han

og 76 mann. Men for japanerne var de to dagene langt mer

sin overordnede, admiral Spruance, «og divisjonen hans hindrer

utslettende. Bare 35 av de 430 flyene Ozawa opprinnelig stilte på

vår fremrykning. Han bør avløses». Spruance var enig i dette, og

sine hangarskip var flydyktige. Tre av hangarskipene lå på bunnen

Ralph Smith ble sendt til Hawaii og senere til krigssonen i Europa.

av Stillehavet, og andre skip var alvorlig skadet. Slaget i

Filippinehavet hadde knekket ryggen på den japanske marinens

Hærens tropper fikk gradvis farten opp under ny ledelse, og 6. juli

flyvåpen, og de japanske hangarskipene skulle aldri mer delta i

hadde amerikanerne erobret byen Garapan og den viktige

større omfang i krigen.

sjøflybasen i Tanapag-havnen. Fra Tapotchau-vulkanen kunne

Ozawas nederlag betød også at det ikke lenger var noe håp om

angriperne nå se ned på japanerne, som lå håpløst sammentrengt

redning for japanerne på Saipan, skjønt de ikke visste det da.

på den ene tredjedelen av øya. Samme dag forsto general Saito at

Forsvarerne hadde gitt fra seg storparten av den lavereliggende

alt var tapt. Den trette gamle krigeren med langt skjegg og skitne

delen av øya etter åtte dagers kamper. Øverstkommanderende

klær satte seg ned i sin hule og spiste et avskjedsmåltid bestående

for landgangsstyrkene, generalløytnant i marinekorpset Holland

av hermetisk krabbe og sake. Deretter spaserte han bort til en flat

Smith, ga ordre til et massivt fremstøt oppover åsene langs hele

stein, gjorde den ren og satte seg. Så snittet han seg i magen med

øyas kuperte ryggrad. 2. marinedivisjon, til venstre, skulle angripe

samurai-sverdet, før adjutanten hans skjøt ham i bakhodet. Et

oppover det bratte Tapotchau-fjellet. På høyre side skulle 4.

annet sted på øya neglisjerte sjefen for marinestyrkene på Saipan,

marinedivisjon flytte seg nordover og så dreie av mot øst for å

admiral Nagumo, det gamle ritualet og skjøt seg ganske enkelt

erobre den 5 kilometer lange Kagman-halvøya. Angrepet i midten

med en pistol.

tiltrodde general Smith to regimenter fra hærens 27. divisjon, som

var gått i land 16. juni.

General Saito hadde utstedt en siste ordre til sine soldater før han begikk selvmord: «Jeg er gått i forveien for å oppsøke fienden.

Marinestyrkene startet punktlig om morgenen 23. juni og

Følg meg!» Neste morgen var mellom 2 000 og 3 000 japanere

hadde god fremgang. Men midtsektoren sakket akterut. Hærens

tydelig oppsatt på å gjøre akkurat dette. De gjennomførte det

angrep begynte sent, haltet og stanset deretter helt opp. De

mest ødeleggende banzai-angrepet under krigen. Med sake som

fremrykkende marinesoldatene på venstre og høyre flanke var nå

drivstoff stormet de skrikende inn i 27. divisjons linjer langs

farlig utsatt på grunn av 27. divisjons mangelfulle tempo. Det var

strendene ved Tanapag-havnen og rullet som en bølge over

ikke annet å gjøre enn å stoppe, grave seg ned og vente.

amerikanerne i de fremskutte stillingene. Noen av japanerne

På dette tidspunkt var general «Howlin' Mad» Smith rasende.

hadde våpen, men mange hadde ikke mer enn et par håndgrana­

Neste morgen sendte han en knapp beskjed til sjefen for 27.

ter, en lang kjepp med bajonett på eller bare en klubbe. Likevel

divisjon, generalmajor Ralph Smith, om at han var «høyst

kom de i slikt antall at 1. og 2. bataljon i 105. infanteriregiment ble

misfornøyd» med soldatenes prestasjoner.

rent i senk, avskåret og drevet inn i lommer. Sjefen for 1. bataljon,

Det var ikke første gang at marinesoldaten Smith fant feil ved

oberstløytnant William C/Brien, ble drept mens han skjøt med et

hæren. Han var blitt forbannet på øya Makin over 27. divisjons

tungt maskingevær fra en jeep. Sersjant Thomas Baker i samme

dårlige tempo, og Ralph Smith fikk gjennomgå allerede da.

avdeling ble såret, og da kameratene trakk seg tilbake ba han om

Krangelen både på Makin og Saipan hadde sin forklaring i

å bli lent opp mot et tre og etterlatt der med sin fulladede pistol.

grunnleggende forskjeller mellom hærens og marinekorpsets

Morgenen etter ble han funnet livløs med åtte døde japanere

taktikk. Marinesoldatene trodde på det å bevege seg raskt, trass i

rundt seg.

store tap, for å nå sine mål. Hærens soldater var vant til forsiktige fremstøt som holdt tapene nede.

En av amerikanerne som opplevde den japanske stormen

fortalte senere: «Det minnet meg om en av de store kvegscenene

Da fremmarsjen til 27. divisjon på Saipan stoppet opp igjen om

på kino. Kameraet står i et hull i bakken, og du ser flokken komme

ettermiddagen 24. juni, gikk Holland Smith ombord i krysseren

og så hopper de opp og over deg og er borte. Det var bare det at

Indianapolis for å be om at hærgeneralen måtte avskjediges.

japanerne kom igjen og igjen. Jeg trodde aldri de skulle stoppe».

170

Noen steder måtte japanerne klatre over stabler av sine egne

Til en pris av 16 525 døde eller sårede amerikanere og omlag

døde for å komme fram til de amerikanske soldatene. De

29 000 døde japanere satt amerikanerne endelig med en øy som

amerikanske maskingevær-skytterne måtte flytte våpnene for å

lå innenfor flyrekkevidde av Japan. Da nyheten om Saipans fall

fortsette ilden, fordi haugene med lik blokkerte utsikten. Men

nådde Tokio, summerte keiser Hirohitos marinerådgiver opp

likevel fortsatte japanerne å sverme helt inn i marinekorpsets

situasjonen slik alle følte den. «Helvete er over oss,» sa han. 18. juli

artilleri i bakerste rekke, selv når 105 mm-haubitserne fyrte løs

proklamerte den enkeltpersonen som mest av alt var ansvarlig for

mot dem fra kloss hold. Blant angriperne var det menn som inntil

Japans deltagelse i krigen, statsminister Hideki Tojo, «en nasjonal

samme morgen var sykehuspasienter - soldater med bandasjer

krisetilstand av uhørt størrelse» og gikk av med hele sin regjering.

og krykker, noen av dem knapt i stand til å gå. Bølgen stanset ikke

Den nye regjeringen under statsminister Kuniaki Koiso begynte å

opp før den nådde en kommandopost bakerst i de amerikanske

tenke på det som tidligere var offisielt utentekelig - om den skulle

rekkene. Der ble den endelig stanset av en tropp som besto av

fortsette krigen.

kokker, kontorfolk og stabsoffiserer. Da opprenskningen var

Saipan ga amerikanerne et utgangspunkt og en artilleriposi-

foretatt to dager senere, ble det talt 4 311 japanske lik på

sjon for angrepet på Tinian, en noe mindre og langt mindre

strendene ved Tanapag.

uveisom øy bare 5,5 kilometer mot sør. Sett fra luften lignet Tinian

mest på et lappeteppe med sitt nettverk av sukkerplantasjer. Det Saipan ble erklært for sikret 9. juli, men de endelige redslene

samme myke og flate terrenget som var så velegnet for jordbruk

utspilte seg etter at kampene var slutt. På nordspissen av øya lå

var også midt i blinken for flyplasser. Japanerne hadde allerede

Marpi-neset, et platå nesten 300 meter over en kyststripe av steile

bygd tre av dem og var i gang med å bygge en fjerde. Dette var

korallknauser. Her hadde hundrevis av sivile japanere sluttet seg

rike gevinster som amerikanerne mer enn gjerne ville sikre seg.

sammen med de få gjenværende troppene i en orgie av

Tinians bratte kystlinje var imidlertid dårlig egnet for landset­

selvutslettelse. Til tross for seierherrenes forsikringer over høytta­

ting av en invasjonsstyrke. De eneste strendene som så ut til å

ler om at fangene ville bli godt behandlet, kastet foreldre barna

egne seg lå ved byen Tinian i det sørvestre hjørnet, og her hadde

sine utfor klippene og hoppet etter. Hele familier vasset og

øyas kommandant naturlig nok også konsentrert sitt forsvar.

svømte til sjøs for å drukne seg. En gruppe på ca. 100 japanere

Amerikanerne kunne vente seg kraftige tap dersom de valgte å gå

bukket til de amerikanske marinesoldatene som betraktet det

i land der. I stedet valgte de et høyst usannsynlig sted - to smale

hele med redsel fra en klippe. Deretter kledte de seg nakne,

striper med sand mellom bratte korallklipper i det nordvestlige

badet, tok på seg rene klær og spredte et japansk flagg utover

hjørnet av øya. Froskemenn fra marinekorpset og marinen hadde

fjellet. En mann delte ut håndgranater og en etter en trakk de

oppdaget at de bittesmå strendene var bortimot uten forsvar.

splinten ut mens de holdt granatene inntil magen.

Japanerne betraktet åpenbart en landgang på en så smal front for

Noen tok sine liv alene og i stillhet. Krigskorrespondenten

høyst usannsynlig.

Sherrod var vitne til en ung gutts selvmord: «En japansk gutt på

Amerikanerne måtte stole på overraskelsesmomentet. Hvis

kanskje 15 år, iført halvlange sorte bukser, vandret fram og tilbake

japanerne oppdaget hva som var i ferd med å skje, ville de tette

langs kanten av noen glatte klipper. Han stanset i meditasjon, så

de to hullene og tilintetgjøre invasjonsstyrken. Angrepet på

fortsatte han sin vandring mens han veivet med armene. Han satt

Tinian måtte derfor baseres på en kjempemessig krigslist.

på kanten av fjellet, så reiste han seg. Han satte seg ned igjen, og

ventet.

Etter et voldsomt innledende bombardement dukket en stor invasjonsflåte opp utenfor Tinian by 24. juli. Landgangsfartøyene

Da en høy bølge skyllet oppover fjellet lot gutten seg skylle

satte kursen mot land midt foran øynene på japanerne. Da bå­

med den ut i havet. Først lå han med ansiktet ned, ubevegelig på

tene trakk seg tilbake noen få timer senere, trodde japanerne at

vannflaten. Så beveget armene seg voldsomt, som om et instinkt

strandbatteriene hadde slått angrepet tilbake. Etter artilleribom-

sterkere enn viljestyrken ba ham fortsette å leve. Deretter var han

bardement fra Saipan og napalm-angrep av P-47 fly fra den

stille. Han var død.»

samme øya var imidlertid to regimenter fra marinekorpsets 4.

171

divisjon i mellomtiden gått i land på de små strendene mellom

Alt av militær verdi på Guam befant seg på en kort kyststripe

klippene på nordvestspissen av øya. Da kvelden kom var 15 000

på vestsiden: den viktigste byen Agana, Apra havn med sin

marinesoldater kommet i land, og de var bare blitt oppholdt av

utmerkede ankringsplass og et marineverft, og Orote-halvøya, en

mindre japanske enheter. Knepet virket. Den falske landgangen

tett befestet odde der den største flyplassen lå. Det ble bestemt at

ved Tinian by oppholdt japanerne i timevis, skuren av granater fra

to separate amerikanske styrker skulle gå til angrep samtidig med

krigsskipene og artilleriet på Saipan ødela kommunikasjonene og

8 kilometers mellomrom 21. juli. 3. marinedivisjon skulle gå i land

holdt dem nede. Da de oppdaget hva som var skjedd og hastet

på strendene nord for havnen og erobre marineverftet. Et

nordover for å møte angriperne, hadde amerikanerne allerede

regiment fra hærens nyankomne 77. divisjon og marinekorpsets

etablert en kraftig forsvarslinje halvannen kilometer inne i landet

midlertidige 1. brigade skulle slå til nedenfor havnen og fortsette

og kunne slå de japanske motangrepene tilbake samme kveld. I

med å avskjære Orote-halvøya på det smaleste og låse japanerne

dagene som fulgte, stormet tanks og infanteri fra marinekorpsets

der fast i en felle.

4. og 2. divisjon nesten uhindret sørover gjennom det åpne, parklignende landskapet på Tinian. Øya falt før en uke var gått.

Men da amerikanerne landet, fant de terrenget på Guam minst

like fiendtlig som japanerne. Selv om amerikanerne hadde okkupert Guam i 43 år var de topografiske kartene utrolig

Mens Tinian ble erobret relativt lett, raste blodige kamper på

unøyaktige, og invasjonsstyrkene visste bare i grove trekk hva

Guam 160 kilometer lenger sør. Guam er størst i Mariana-øyene

som ventet dem. Rett bakenfor strendene reiste landet seg i høye

med en lengde på nesten 50 kilometer. Øya består hovedsakelig

åser og klipper. Herfra kunne det japanske artilleriet kontrollere

av sandstein, med ufremkommelige åser og dype kløfter. Den er

hele strandbeltet og pøse ild mot marinesoldatene. Den ameri­

dekket av tett jungel som bare her og der blir avbrutt av rismarker

kanske fremgangen de første dagene var pinefullt langsom og

og flatt terreng.

krevde store tap.

172

Men sent den femte dagen, 25. juli, besatte marinesoldatene

kaldere japansk hode som rådde. Øyas kommandant, general­

fra 1. midlertidige brigade den viktige kystveien som deler halsen

løytnant Takeshi Takashina, forsto at de ville selvmordsangrepene

på Orote-halvøya og forseglet forsvarerne på spissen. Garnisons­

som karakteriserte japanernes siste forsvar i de tidligere Stille-

sjefen for Orote forsto nå at fluktveien var stengt og beordret et

havs-slagene var selvødeleggende. Han hadde nøye observert

utbrudd. Neste kveld samlet de desperate japanske troppene seg

marinekorpsets fremmarsj gjennom en kraftig kikkert fra sin

med mye støy i en mangrovesump et steinkast fra marinekorpsets

kommandoplass i åsene nord for havnen. Han sendte avgårde

linjer. Forberedelsene til angrepet omfattet etter alt å dømme

rekognoseringspatruljer for å lete etter svake punkter og han

også store mengder alkohol.

samlet omhyggelig inn det mannskapet og materiellet han

Marinesoldatene i forreste linje var så nær at de kunne høre

trengte til et koordinert motangrep.

høye rop, latter og lyden av flasker som knustes. Det fiendtlige

Natt til 25. juli smatt Takashinas tropper gjennom en glippe

bråket i sumpen var så kraftig at artilleriet kunne beregne

som patruljene hadde oppdaget mellom to regimenter i 3.

avstanden til målene etter lydstyrken. «Det hørtes ut,» bemer­

divisjon. De gikk forbi en hel amerikansk bataljon og kom

ket en av amerikanerne senere, «som nyttårsaften i zoologisk

tumlende ut av åsene og ned til stranden ved divisjonens

hage».

hovedkvarter om morgenen. Lastebilsjåfører, ingeniørsoldater og

Like etter midnatt kulminerte det desperate bråket i et

stabspersonell gikk sammen for å stanse det japanske angrepet.

crescendo av støy, og de fulle japanerne ravet ut av sumpen over

Ved daggry ble spissen i angrepet slått tilbake i nærheten av

åpen mark mot marinekorpsets stillinger. Offiserene,veivde med

divisjonens sykehus. De sårede som kunne gå, stilte opp med de

sverd og flagg, mens de menige svingte alt fra vanlige våpen til

våpen som var for hånden, og de som ikke kunne gå skjøt fra

høygafler, tomflasker og endog baseball-luer. På skarp ordre fra

sengene sine. Da var det japanske fremstøtet blitt uorganisert, til

en amerikansk offiser satte en knusende artilleriild inn mot de

tross for Takashinas omhyggelige planlegging. En kort stund raste

fremstormende japanerne. En amerikansk løytnant beskrev

det spredte kamper mellom mindre enheter langs stranden. Men

senere synet som åpenbarte seg: «Armer og bein fløy som

mange av de japanske elementene hadde mistet kontakt med

snøfnugg. Japsene gikk amok. De skrek i redsel til de døde». De

hverandre, og noen var uten kommando etter at offiserene var

som overlevde bombardementet på kloss hold snudde brått om

falt. Da angrepet var over lå 3 500 japanere døde, og strandbeltet

og forsvant tilbake til sumpen, hvor de ble utslettet av det

var fortsatt på amerikanernes hender.

forhåndsinnstilte artilleriet. Åtte kilometer nord for dette ble marinekorpsets 3. divisjon

erklært for sikret holdt små grupper av japanere ut i åsene i

samme kveld nesten kastet på sjøen. På dette avsnittet var det et

månedsvis - noen få i årevis.

Kampene på Guam fortsatte i to uker. Selv etter at øya var

Amerikanske marinesoldater på Saipan undersøker restene av et japansk sukkerrafiineri, som er ødelagt av bomber og marinens kanoner. Sukker var en av hovedproduktene på Saipan - den tettest befolkede og mest industrialiserte blant Marianeøyene. Generalløytnant i marinekorpset Holland, «Howlin' Mad» Smith (som holder hjelmen), sjel tor 5. amfibiekorps, drøfter taktikken på Saipan med admiral Raymond Spruance (lengst til høyre), sjef for 5. flåte, og generalmajor Thomas Watson, sjef for marinekorpsets 2. divisjon.

173

Nå som Mariana-øyene var erobret og den store japanske

og ligner mest av alt på en hummerklo. Et bredt og flatt område

marinebasen på Truk avskåret fra omverdenen, kastet de ame­

ved roten i sør rommet flyplassen, mens to klør strakte seg

rikanske strategene blikket på de få gjenværende hindre for

østover og nordøstover mot de andre øyene i gruppen. Det bratte

støtet vestover. Palau-øyene i de vestlige Caroline-øyene, 1 600

og bevokste Umurbrogol-fjellet med sine mange huler reiste seg

kilometer vest for Truk og bare 800 kilometer øst for Mindanao, lå

like nord for flyplassen og strakte seg langs hele den nordlige

på flanken av ethvert fremskritt mot Filippinene. Burde de

kloen.

invaderes? Den ledende tvileren under et møte på høyt plan i

Palau-øyene var av stor betydning for japanerne. I krigens

marinen om dette spørsmålet var admiral Halsey. Han foreslo at

tidligere faser reiste japanske skip og fly som var underveis til

Palau-øyene skulle forbigås og at man skulle angripe Filippinene

Nederlandsk Ost-lndia og det vestlige Ny-Guinea innom de

direkte. Argumentene for dette var at erobringen av Palau-øyene

velutstyrte fly- og flåtebasene på øyene. Administrasjonssenteret

ville bli for kostbar, og at man risikerte en gjentagelse av Tarawa.

for samtlige øyer som Japan kontrollerte under mandat fra

Admiral Nimitz på sin side mente at øyene utgjorde en for alvorlig

Folkeforbundet, lå på Palau-øyene, og etter at Truk ble nøytrali­

trusel til å kunne omgås - og Nimitz var Halseys overordnede.

sert av flyangrep og erobringen av Mariana-øyene, flyttet den

Planene ble lagt deretter: 1. marinedivisjon skulle storme i land

kombinerte flåten sitt hovedkvarter dit for en periode. I april

på Peleliu-øya, som hadde den største flybasen på Palau-øyene,

ankom den sterke 14. divisjonen fra Kina. Sjefen, generalløytnant

den 15. september. Divisjonssjefen, generalmajor William Ruper-

Sadae Inoue, satte i gang med å bygge festningsverk for å møte et

tus, var optimistisk foran invasjonen. I en tale til sine offiserer etter

eventuelt angrep fra Nimitz.

en landgangsøvelse på Guadalcanal sa han: «Vi kommer til å få

Inoue ble hjulpet av en topografisk særegenhet på Peleliu:

noen tap, men la meg forsikre dere om at dette blir en rask affære.

hulene. Før krigen utvant japanerne fosfat på øya, og nå tok de

Røff, men rask. Vi er igjennom på tre dager. Kanskje tar det bare

gruveteknikken i bruk for å utvide de allerede eksisterende hulene

to». Men Sjakkmatt 11, som operasjonen ble kalt, hadde et altfor

og for å grave nye, slik at det ble over 500 tilsammen. Ett av disse

profetisk navn. Kampen om Peleliu skulle pågå i uker og sidestilles

underjordiske kompleksene var stort nok til å romme 1 000

med Tarawa som en av de blodigste i Stillehavskrigen.

mann, andre var utstyrt med ståldører som åpnet seg for artilleriet

Halseys opprinnelige påstand om at Palau-øyene kunne omgås

innenfor. Hulene var velforsynt med mat og ammunisjon.

ble styrket av en oppdagelse amerikanerne gjorde bare noen

De 6 500 japanske kampsoldatene på øya var dessuten opp­

dager før den planlagte landgangen. Halseys flygere møtte bare

lært i den nye taktikken som general Takashina benyttet på Sai­

svak motstand da de «myket opp» japanske flybaser på

pan: det skulle ikke bli flere håpløse selvmordsangrep på strende­

Filippinene som en støtte for Palau-operasjonen. Den japanske

ne, ingen flere forsøk på å utslette fienden i vannkanten med ren

luftmakten i det vestlige Stillehavet var i virkeligheten brutt

ødsling av mannskap og materiell. Det skulle gjøres kraftige an­

sammen, og med ett syntes veien klar for et angrep mot hjertet av

strengelser for å slå ut amerikanernes strandbelte før det var sik­

Filippinene. Denne viktige nyheten satte Halsey i sving. To dager

ret, men dersom dette ikke lyktes hadde Inoues tropper ordre om

før D-dagen på Peleliu anbefalte han at alle forestående

å trekke seg tilbake til nøye forberedte forsvarslinjer. Herfra skulle

operasjoner i det vestlige Stillehav - inkludert angrepene på

artilleri og bombekastere så skyte mot forhåndsinnstilte mål. Sol­

Palau-øyene og Mindanao på Sør-Filippinene - ble oppgitt til

datene som ble nedkjempet skulle forsøke å stikke seg unna, i

fordel for en øyeblikkelig invasjon av den sentrale filippinske øya

stedet for å drepe seg i sine bunkers. Slik kunne de angripe ame­

Leyte. Nimitz sa seg enig, med ett unntak. Han var ikke villig til å

rikanerne bakfra igjen i et passende øyeblikk. Inoue drillet offi­

avblåse landgangen på Palau-øyene. Invasjonen av Peleliu skulle

serene sine i syv forskjellige former for motangrep, som hver

finne sted.

skulle startes med et spesielt signal eller flagg.

De aller fleste av Palau-øyene ligger innenfor et korallrev.

Inoue innskjerpet at det var til liten nytte bare å dø for keiseren

Mange av de vulkanske øyene reiser seg godt over havet og er

mens man oppga øya Peleliu. «Seieren,» forklarte han, «avhenger

dekket av tykk vegetasjon. Peleliu ligger lengst sør innenfor revet

av at vi husker de nye kampleksene, særlig dem fra Saipan.

174

TRAGEDIE IHAVKANTEN

En japansk familie skritter fram og tilbake ved Marpi Point, mens andre japanere på en klippe overfor trygler dem om ikke å hoppe i havet.

Før de kan løse sin indre konflikt blir foreldrene truffet av en japansk snikskytter i en hule like ved. Begge blir feid på sjøen

De vettskremte og foreldreløse barna flykter fra tragedien. De ble senere ført vekk i trygghet fra klippene av flere japanske kvinner.

Da det amerikanske felttoget på Saipan var slutt, valgte tusener av japanske sivile selv­ mord fremfor å overgi seg. Å bli tatt til fange betraktet japanerne som en skjebne verre enn døden. Noen kastet granater på hverandre, og sprengte til og med sine egne barn. Andre druknet seg, og mange av disse tok hverandre

stoisk i hånden, spaserte ut i sjøen og forsvant under bølgene. Den hjerteskjærende tragefamilie ble fotografert av LIFEdien medarbeiderne Peter Stackpole og Eugene Smith. Familien sto i vannkanten i tre kvarter og forsøkte å bestemme seg. En japansk snikskytter avgjorde så saken for dem.

175

Amerikanerne stoler utelukkende på materiell styrke. Dersom vi

stål over revet. En «Amtrac» ble truffet, så ble andre beskutt i rask

gir dem igjen med materiell styrke vil det sjokkere dem mer enn vi

rekkefølge. På sørenden av stranden til høyre tvang hindringer og

tror». Ironisk nok gikk Inoue selv glipp av invasjonen. Da den kom

enkelt rekke og gjorde dem til lette mål. Mange av marinesoldate­

befant han seg på en annen øy for å inspisere hele øygruppens

ne måtte vasse i land. Til venstre befant 1. marineregiment seg

miner 7. marineregiments «Amtracs» og ledsagende tanks inn i en

forsvarsverker. Hans underordnede på Peleliu utførte imidlertid

under ild fra japanere på en liten, ulendt odde som stakk ut fra

ordrene hans til punkt og prikke. Dette innebar en radikal

stranden. Bare på midtsektoren, ved selve flyplassen, klarte 5.

forandring på den japanske militærstrategien, noe som marine­

marineregiment å lande nesten uskadd.

korpsets 1. divisjon skulle betale dyrt.

En batterisjef ombord på krysseren Portland betraktet i kikkert

en tung ståldør som åpnet seg i en åsside. En kanon dukket fram, Før invasjonen kom i gang, bombarderte fly fra MacArthurs baser

skjøt mot stranden og forsvant inn i hulen igjen idet døren lukket

i Ny-Guinea og øyene omkring Palau-øyene i slutten av august.

seg. Offiseren dirigerte fem separate salver mot kanonstillingen

De ble avløst av fly fra Halseys hurtiggående gruppe av hangar­

med Portlands 8-tommers granater. Mellom salvene dukket

skip. Deretter bearbeidet støttestyrken av slagskip, kryssere og

imidlertid den japanske kanonen uskadd fram og bombarderte

destroyere under kontreadmiral Jesse B. Oldendorf Peleliu i tre

strandbeltet. Batterisjefen måtte tilslutt gi opp i avsky. «Du kan

dager. Da de gjenværende hangarer, bygninger og øvrige

pøse alt stålet i Pittsburgh på den tingesten,» sa han, «og likevel

installasjoner over bakken var jevnet med jorden og øyas natur

ikke få has på den».

forandret, kunngjorde Oldendorf at han var sluppet opp for mål.

Farvannet rett utenfor stranden, med brennende «Amtracs» og

Sannheten er at japanernes installasjoner under jorden knapt var

soldater som vasset mot land, minnet om landgangen på Tarawa.

rørt.

Men det var en vesentlig forskjell: Her løp det ingen tømmerbarri-

Minst én veteran-offiser i marinekorpset var skeptisk til Olden-

kade noen meter fra vannkanten. Sjefen på Peleliu, oberst Kunio

dorfs selvtillit. Da oberst Lewis B. «Chesty» Puller gjorde seg

Nakagawa, hadde dessuten fulgt ordren fra general Inoue og

klar til å gå ned i et landgangsfartøy sammen med sine menn på

trukket storparten av infanteriet tilbake fra stranden for å

D-dagen, ble han praiet av en munter skipssjef.

gjennomføre et motangrep. Derfor kunne de fleste av marinesol­

«Kommer du tilbake til aftens?» ropte han. «Alt er gjort der

borte. Det er bare å spasere inn».

datene jage innover på øya såsnart de var kommet i land. Etter

noen timer var elementer fra 5. marineregiment kommet over

«Hvis du tror det er så lett,» brummet Puller, «hvorfor kommer

flyplassens sørlige utkant, og sent på ettermiddagen var 7.

du ikke inn på stranden klokken fem, spiser middag med meg og

marineregiment rykket i en halvsirkel fram til sørspissen av øya.

tar med deg noen souvenirer?»

Men den fiendtlige ilden tvang noen av disse enhetene til å lande

Marinesoldatene angrep langs en halvannen kilometer lang

på andre strender enn forutsatt, og de fikk problemer med å

strand ved flyplassen fra vest, ved roten av Pelelius hummerklo.

orientere seg i den tette jungelen sør for flyplassen. Overalt lå

Da tre kampregimenter krysset revet kunne de se Umurbrogol til

marinesoldatene etter det ambisiøse skjemaet til general Ruper-

venstre, og den virket skuffende liten og uskyldig. I noen av de

tus.

første «Amtracs» sang marinesoldatene. Fra ytterste venstre flanke

kunne «Give my Regards to Broadway» høres fra kompani K i

I nordenden av stranden var oberst Pullers 1. marineregiment i

Pullers 1. marineregiment mens det var på vei innover mot stran­

alvorlige vansker. Nesten samtlige radioer var gått tapt da

den. Da den amerikanske beskytningen flyttet seg lenger inn på

kommandovognene ble truffet på revet, og nå var han ute av stand til å be om hjelp. En farlig glippe var oppstått i linjene til

øya og til marinesoldatenes flanker, kom japanerne ut av sine

Pullers kompani K, som hadde den vitale oppgaven å sikre den

hull. Fra et utall uskadde bombekastere, artilleri-kanoner og

ekstreme nordflanken på divisjonens strandområde. Dersom

maskingevær pøste Pelelius forsvarere et teppe av bly og flygende

oberst Nakagawa oppdaget denne glippen, ville japanerne kunne

176

storme tvers igjennom for å kaste seg over virvaret av forsyninger, sårede og ankommende soldater på den overfylte stranden.

hang over et maskingevær.»

Blodbadet preget hele 3. tropps fremrykning. Troppen mistet

Glippen oppsto på grunn av en naturlig hindring som ikke

over halvparten av soldatene, men utslettet japanerne som

figurerte på marinekorpsets kart eller i noen av etterretningsrap­

dekket odden fra stranden. På selve odden krevde de fem

portene. Det var en bratt, 10 meter høy korallskrent 100 meter

betongbunkersene og et nettverk av skyttergraver store tap mens

inn i landet, som struttet av japanske stillinger. 2. tropp i kompani

løytnant William Willis og hans 1. tropp, sammen med restene av

K satte seg fast i en japansk tanksperring etter å ha krysset stran­

3. tropp, stormet den bratte skrenten på Hunts ordre. Hver

den og stormet innover under bombekaster-iId. Troppen led store

bunkers måtte slås ut for seg, og den eneste måten å gjøre det på

tap og mistet kontakt med kompaniet forøvrig. Nord for korall-

var å krabbe fram og kaste inn en granat.

skrenten gikk 3. tropp fra samme kompani i land og dreide mot

Da Hunt kom fram var odden tatt, men kompani K's oppdrag

venstre for å angripe den ulendte odden som stakk 25 meter ut i

var langtfra fullført. Mindre enn to timer var gått siden

sjøen fra nordenden av stranden. Dette medførte at de kom vekk

landgangen, men likevel var ikke flere enn 30 mann i live og

fra marinesoldatene som satt fast ved tanksperringen, og glippen

uskadd i 1. og 3. tropp. Denne lille resten var fullstendig isolert.

ble større. Men de hadde ikke noe valg. Deres primære oppgave

Mellom odden og den hjelpeløse 2. tropp, som satt fast i

var å bringe våpnene på odden til taushet, på grunn av kaoset de

tanksperringen, lå glippen. Den besto av flere hundre meter

skapte under beskytningen av hele strandbeltet. Det skulle også

tett jungel, hvor japanerne beveget seg usett og som de ville.

vise seg å bli kompani K's siste oppgave.

Oberst Puller forsøkte flere ganger i løpet av dagen å komme

«Odden var fylt av skarpe knauser, dype kløfter og kjempe­

Hunt til unnsetning med reservekompanier, men hver gang meiet

store rullestein,» skrev kompanisjefen, kaptein George P. Hunt,

de velplasserte japanske maskingeværene ned soldatene som

senere. «Bunkers armert i stål og betong var gravd eller sprengt inn

forsøkte å ta seg fram langs tanksperringen.

i fjellet nederst ved sjøen. Loddrett ovenfor var det nye bunkers

Puller samlet så sammen to reservekompanier og alt det som

omgitt av infanteri-sperringer. Dette overgikk alt vi kunne ane da

kunne unnværes for øvrig av regimenthovedkvarterets tropper

vi studerte flyfotografiene. Ingen av disse forsvarsverkene var

for å opprette en bakre forsvarslinje sør for odden. Dette hjalp

ødelagt av marinens bombardement».

De japanske kanonene på odden skar raskt 3. tropp i småbiter,

ikke Hunt overhodet, men det ga et visst håp om at et japansk motangrep gjennom glippen kunne stanses.

og da troppen hadde tilbakelagt de 50 meterne var det bare en håndfull stridsdyktige menn tilbake.

1. tropp, som var Hunts reserve, fikk ordre om å følge etter 3.

Til amerikanernes hell hadde ikke oberst Nakagawa regnet med denne muligheten. Hans nøye utarbeidede motangreps-planer

tropp i angrepet mot odden. Hunt forlot deretter sin kommando-

forutsatte innsats andre steder, og sent på ettermiddagen slo han

post i et granathull på stranden og så satte han selv kursen mot

til ett av stedene. Ved 17-tiden dukket flere hundre japanske

odden.

infanterister fram fra et ødelagt hangar-område nord for

«Det menneskelige vrakgodset jeg fikk se,» skrev han senere,

flyplassen og begynte å rykke fram på skytterlinje mot marine­

«var et grufullt og tragisk syn. Sårede og døde lå strødd fra stedet

korpsets stillinger. Dette var ikke noe skrikende Banzai-angrep

der vi landet til odden. Da jeg løp bortover stranden så jeg dem

med en klump angripere som utgjorde et enkelt mål. De erfarne

ligge nesten skulder mot skulder. Jeg så en forferdelig blanding av

troppene i 14. divisjon holdt seg godt spredd og sprintet fra én

bandasjer, blodig og lemlestet hud, menn som skar tenner i

haug med vrakgods til den neste mens de krysset det åpne

smerte, menn som stønnet og vred seg, menn som lå utstrakt,

terrenget på flyplassen.

forvridd og groteskt fastlåst i døden, menn med innvollene

Marinesoldatene hadde knapt avfyrt sine første bombekastere

synlige eller hele kroppsdeler revet vekk. Det var Graham med fire

før det oppsto en ny fare. En korporal i Pullers 2. bataljon beskrev

døde japser rundt seg, og Windsor med hodet gjennomhullet av

det senere slik: «Bak en utbombet hangar så jeg en støvsky med

kuler og med armene pekende mot en bunkers hvor fem japser

den stygge nesen på en Nippon-panservogn stikke fram, så en til,

177

nok en fra baksiden av en bunker, og flere igjen fra andre skjul.

maskingevær og 37 mm kanoner, spurtet gjennom det fremryk-

Visst kommer de. Japsetanks strømmer ut fra skjulestedene sine

kende infanteriet og angrep diagonalt over flyplassen med

og snor seg vanvittig hit og dit. Vi åpner alle ild med maskingevær,

toppfart. Pullers 2. bataljon beskjøt dem fra flankene og to krasjet.

automatrifler, pistoler, panservernkanoner og hva vi måtte ha.

Fra sørenden av flyplassen tordnet nå fire av marinekorpsets langt

Japsene gir ikke opp, de kommer stadig og de kommer raskt, snart

tyngre og kraftigere Sherman-tanks inn på slagmarken. De kjørte

er de veldig nær.»

midt inn i den fiendtlige panserstyrken mens de skjøt uavlatelig

De minst 13 lette, japanske panservognene spyttet ild fra

75. september 1944 invaderte 1. marinedivisjon Peleliu på Palau-øyene (ovenfor). Divisjonen angrep med tre regimenter i bredden (høyre over) og kom umiddelbart i vanskeligheter på det nordlige strandbeltet. Ett kompani gikk tapt bare i erobringen av en mindre odde, mens andre enheter fra 7. regiment ble stanset av japanere som lå skjult i sørhellingen av det bratte Umurbrogolfjellet. 7. marineregiment strevde seg sørover fra den sørlige stranden for å rydde opp på den nedre spissen på øya. I midten angrep 5. marineregiment over øya og erobret den østlige halvøya og småøyene utenfor. Deretter gikk den tilbake langs den flate vestkysten for å utrydde fienden på nordspissen. Regimentet snudde så om igjen for å angripe Umurbrogol fra nord, mens 1. og 7. marineregiment samt hærens 323. infanteriregiment støtte mot fjellfestningen fra sør.

178

med sine 75 mm kanoner. Så dukket ytterligere åtte Sherman-

tanks opp, og en stupbomber fra marinen kom inn i lav høyde og slapp en bombe på japanerne.

Hunt talte sine menn og fant ut at av de 235 i kompaniet som

gikk i land 48 timer tidligere, var det bare 78 som ikke var drept

Den massive ildkraften var for mye for japanernes tanks. De

eller såret. Hunts kompani K ble avløst og overført til tjeneste som

hadde så tynt panser at de var sårbare for de fleste av

reserve, men slaget om Peleliu var knapt nok begynt for resten av

marinekorpsets våpen. Ikke desto mindre rakk flere av stridsvog­

divisjonen. Det viktigste målet, flyplassen, var blitt erobret den

nene fram til marinesoldatenes rekker. Korporalen fra 2. bataljon

andre dagen, men den kunne ennå ikke tas i bruk fordi de

forteller: «En stridsvogn hadde kurs mot maskingeværet til høyre

japanske artilleristene på Umurbrogol-fjellet kunne skyte i

for meg. 'Stoney' reiser seg i gropen og løsner en salve automatisk

småbiter alt som beveget seg på den.

ild. Stridsvognen var ikke mer enn tre meter unna da den

Etter det mislykte stridsvogn-angrepet og etter at avdelingene

eksploderte i flammer og etterlot seg en hale av ild. Den nedre

hans i sør var avskåret, trakk oberst Nakagawa tilbake samtlige

halvparten av et forbrent og forvridd japansk lik falt ned foran

tropper til hulene og bunkersene i Umurbrogol-bastionen. Der

nesen min. Maskingeværskytterne jumpet til side akkurat da

skulle de holde ut så lenge som mulig. Det 5. marineregimentet

stridsvognene kom rullende over redet og knuste våpenet til

klarte i mellomtiden, til tross for store tap, å traversere øya langs

småbiter. Vognen gjorde et siste utfall før den gikk i luften noen

den utsatte flyplassen, og var nå begynt å sikre strendene og

meter bak våre linjer.» En av marinesoldatene stormet fram med

nesene på østsiden av Peleliu. Det 7. marineregimentet arbeidet

sin flammekaster, men den brennende stridsvognen fyrte en siste

seg fortsatt sørover og presset japanerne ut på oddene der.

runde med kuler som traff ham i brystet.

Oberst Nakagawas anstrengelse var slutt på noen minutter. Nesten samtlige japanske tanks var satt helt ut av spill og ingen av

Derfor falt det på oberst Pullers 1. regiment, som allerede hadde de største tapene i divisjonen, å foreta det første fremstøtet mot Umurbrogol.

infanteristene rakk fram til marinesoldatene.

Ved solnedgang bragte en «Amtrac» forsyninger til kaptein

Mye av vegetasjonen på fjelltoppen var sprengt vekk under

Hunts isolerte menn på odden og evakuerte de sårede. Ved

flåtens innledende bombardement. For 1. marineregiment, som

midnatt gikk japanerne til et kraftig angrep med bombekastere,

nådde fram til Umurbrogol 17. september, virket landskapet som

og marinesoldatene besvarte ilden blindt med sine få maskinge­

et mareritt. «I sentrum var fjellet omgjort til en forvridd masse av

vær. Radiobatteriene var tømt og de måtte lide seg gjennom

råtne koraller, spekket med brottstein, knauser, kammer og

timer med nervepirrende stillhet, som bare ble avbrutt av

kløfter. Alt var kastet sammen til en forvirrende labyrint,» heter

tassende lyder foran linjene, skudd fra snikskyttere og spredte rop

det i den offisielle historien til marinekorpsets 1. divisjon. «Det

etter sanitet.

fantes ingen veier, knapt nok noen stier. Den kopparrede

Japanerne satte igang et nytt angrep med bombekastere og

overflaten ga ikke skikkelig fotfeste selv på de få jevne partiene.

artilleri da dagslyset kom neste morgen. Uten radio var det umulig

Det var ikke mulig å grave seg ned, det beste man kunne gjøre var

for Hunt å tilkalle støtteild fra bombekastere eller artilleri, og hans

å stable litt korall eller trebiter rundt stillingene. De skarpe

menn begynte å falle fra én etter én.

steinene skar seg gjennom støvler og sko og skar soldatene til

Det heftige bombardementet fortsatte til bare 20 marinesolda­

blods hver gang de måtte kaste seg ned. Tapene ble høyere av

ter var igjen, men så klarte en av Hunts soldater å slå ut en

den enkle grunn at det var umulig å komme seg i dekning for den

japansk bombekaster med en geværgranat og beskytningen

japanske bombekaster-ilden. Hver slave fra bombekasterne kas­

opphørte. Marinesoldatene sto nå plutselig på knausene og skjøt

tet korallklumper i alle retninger, og dette mangedoblet granate­

mot ryggen på de flyktende japanerne. Forsyninger og forsterk­

nes sprengvirkning».

ninger begynte igjen å ankomme - tropper, bombekastere, et

Få av forhøyningene i landskapet var mer enn 70 meter høye,

artilleri-observasjonslag, radioapparater og en telefonlinje. I løpet

men på hver av dem - og i de bratte kløftene mellom dem - var

av ettermiddagen ble så glippen i de amerikanske linjene endelig

det dusinvis av huler og bunkers som ga ly til geværskyttere,

tettet.

maskingevær-stillinger, bombekastere, rakettbatterier og feltartil-

179

leri-kanoner. Når marinesoldatene nærmet seg i den stekende

kamptrett marinesoldat sto stille et øyeblikk før han strakte ut

heten, kjørte japanerne en kanon ut fra en hule, avfyrte den og

armen og klasket seg selv på baken. «Jeg tok med rompa mi ut

trakk den så tilbake igjen før amerikanerne fikk øye på den.

herfra, søten,» sa han. «Det er min souvenir fra Peleliu».

17. september klarte også Pullers 2. bataljon å klore seg vei

20. september ble hele 7. regiment - som delvis var satt inn i

oppover den første av disse åsene - bare for å finne ut at denne

kampene om Umurbrogol siden kampens tredje dag - kastet inn

åsen var et perfekt mål for de japanske kanonene på neste

mot japanernes ugjennomtrengelige forsvarsverker. De kom ikke

forhøyning noen hundre meter unna. Senere på dagen måtte

noe lenger enn 1. regiment. Nå var det åpenbart at marinesolda­

Pullers 2. bataljon, med støtte av ild fra flåten utenfor, tanks og

tene ved Umurbrogol trengte hjelp.

panservern-kanoner slå ut 35 huler bare for å komme i vei oppover en ny åsside. Dette kostet bataljonen så store tap at

På dette tidspunktet trådte hæren støttende til. 81. divisjon var

reservestyrker og tropper fra hovedkvarteret måtte settes inn for

nettopp ferdig med en relativt lett kampanje på Angaurøya, 16

å holde stillingene over natten. Neste morgen, etter bare en dags

kilometer lenger sør. En av divisjonens enheter, det 321.

kamper på fjellet, måtte bataljonen trekkes ut fra linjene for å

kampregimentet, sto til disposisjon. 23. september erstattet 321.

reorganisere og gjenvinne pusten.

Pullers rester.

Bevisene for at det var 35 hule-stillinger bare på en av åssidene

25. september marsjerte 5. marineregiment gjennom hærens

og det faktum at 1. marineregiment hadde mistet nesten halve

nyetablerte linjer på Umurbrogols vestflanke, omgikk de skjebne­

styrken i løpet av tre dager, burde ha dempet optimismen til

svangre høydene og slo seg nordover den smale kystflåten mot

divisjonens offiserer. Men de fortsatte å sende tropper avgårde for

den øvre spissen på øya. Anført av tanks og flammekastere

å foreta et hurtig fremstøt oppover halvøya nord på Peleliu. De

montert på «Amtracs», og med støtte av presisjonsild fra marinen,

visste selvfølgelig ikke om general Inoues nye taktikk eller

erobret regimentet hele den nordlige delen av Peleliu med relativ

omfanget av oberst Nakagawas forsvarsverker.

letthet og forholdsvis små tap på bare fem dager. Deretter gikk

Sannheten åpenbarte seg den 18. Et voldsomt japansk

det tilbake for å angripe Umurbrogols seiglivede forsvarsverker fra

motangrep tvang Pullers 2. bataljon delvis ned fra åsen den hadde

nordsiden. Litt etter litt strammet 321. kampregiment sammen

erobret dagen i forveien. Kompani B, som var trukket tilbake fra

med marinekorpsets 5. og 7. regimenter en

linjene sammen med restene av 1. bataljon bare noen timer

Nakagawas lukkede feltskanse.

tidligere, ble beordret tilbake i kampens hete i et forsøk på å

utflanke japanerne som presset på mot 2. bataljon. Kompaniet

løkke rundt

Amerikanerne måtte betale dyrt for hver tomme av korall de

erobret.

inntok en forhøyning, og ble så kastet tilbake foran et formidabelt

4. oktober tillot japanerne 48 mann fra kompani L i 7.

kompleks av skarpe knauser og kløfter. Det var fra dette øyeblik­

marineregiment å bestige en 30 meters høyde uskadd. Da alle

ket av at Umurbrogol ble kjent i marinekorpset som Bloody Nose

marinesoldatene befant seg på den utsatte toppen, åpnet den

Ridge.

skjulte fienden ild fra tre sider med bombekastere, panservern-

Den sjette dagen, 20. september, var 1. marineregiment ferdig

kanoner og håndvåpen. Tre mann falt øyeblikkelig. Troppssjefen,

som kampenhet på Peleliu. I 1. bataljon var det bare 74 mann

fenrik James E. Dunn, var en av de første som falt. «Kulene rev

igjen i tre kompanier, og samtlige troppssjefer var drept eller såret.

fotfestet hans vekk mens han forsøkte å trekke soldatene tilbake

Regimentet hadde et tap på over 1 700 mann. Som en av de

til en tryggere stilling,» meddelte senere krigskorrespondenten Je-

utslitte soldatene sa det: «Vi er ikke noe regiment. Vi er de

remiah OTeary, «og han falt død ned i kløften mange meter

overlevende fra et regiment».

unden>. Ved foten av fjellet forsøkte kompani K desperat å dekke den

Da 1. marineregiment gikk ombord i et hospitalskip en uke

isolerte troppen fra kompani L, men den kunne ikke annet enn

senere spurte en glattbarbert og velpresset marineoffiser om

gjette hvor noen av de japanske kanonstillingene var.

karene hadde noen souvenirer å bytte bort. En mager og

180

«De sårede kravlet bak steinene eller lå bare stille, mens kulene

Et LCI-fartøy angriper Peleliu med raketter. 18 av disse fartøyene la et teppe av ild over strendene før 1. marinedivisjon gikk i land. Ytterligere fire båter, som var utstyrt med bombekastere, bombarderte potensielt farlige punkter bakenfor strandbeltet.

181

traff dem om og om igjen,» skrev OTeary. «Andre ropte ynkende

sprenge fienden ut fra hans siste gjenværende styrkepunkt i

etter hjelp og tryglet kameratene om ikke å forlate dem den>.

høyden». Langtrekkende flammekastere montert på tanks svidde

Sanitetsfolkene på fjellet arbeidet febrilsk for å trekke de sårede

av hundrevis av huler og bunkers, men mange tanks ble satt ut av

unna fiendens ildstorm. En reiste seg og ropte: «Ta det med ro!

spill før de kunne skyte. Huleåpningene ble stadig tettet ved hjelp

Bandasjér hverandre. Få ut noen få om gangen». Så ble også han

av sprengstoff - men japanerne flyktet ofte gjennom tunnelene.

drept.

Da høydene rundt flyplassen var ryddet for japanere, kunne

Marinesoldatene kastet nå sine våpen og klatret i panikk

marinekorpsets Corsair-jagere fly støtteoppdrag for styrkene -

nedover igjen. Noen ble truffet og falt ned, andre snublet i

men bombene og kulene hadde liten virkning på den underjor­

hastverket og gikk kast i kast nedover. Den skrekkslagne sjefen

diske fienden. En av marinekorpsets bataljonssjefer etablerte på

for kompani L, kaptein James V. Shanley, så dem falle. «For Guds

ett tidpunkt sin kommandoplass rett ovenfor en japansk hule.

skyld,» skrek han til kompani K, «røyklegg den høyden».

Under seg kunne han kjenne matlukt som sivet oppover.

Under dekke av røykgranatene lot noen av soldatene seg falle

Utfordret av dette lot han så sine menn fire en ladning TNT ned i

fra toppen av fjellet. De sårede på toppen ba kameratene om å

et tau til huleåpningen. Ladningen eksploderte og raserte den

hoppe. «Dere har gjort alt dere kan for oss,» ropte en. «Kom dere

japanske stillingen.

ut herfra». Flere av marinesoldatene forsto at de sårede ikke ville overleve dersom de ble etterlatt, og de begynte å rulle sine sårede

Innen utgangen av oktober erstattet flere tropper fra hæren

kamerater utfor fjellet. En mann, som satte foten fast i en rot,

marinekorpsets 5. og 7. regiment, som begge hadde mistet

hang hjelpeløst med hodet ned til en annen marinesoldat fikk

omtrent halvparten av styrken. Men av oberst Nakagawas 6 500

sparket ham løs.

Nedenunder forsøkte to sårede marinesoldater å hjelpe

hverandre over et utsatt stykke og bort til en stridsvogn som

mann var det bare 700 igjen. Den 81. infanteridivisjonen, hvis 323. regiment tidligere hadde erobret atollen Ulithi lenger nord i Caroline-øyene, overtok operasjonen på Peleliu.

kaptein Shanley hadde tilkalt. De vaklet arm i arm bortover, men

Sjefen for 81. divisjon, generalmajor Paul J. Mueller, valgte å gå

var for svake til å klare det. De segnet begge sammen, og

langsomt og metodisk fram for ikke å utsette soldatene for

japanerne åpnet ild mot dem. Dette ble for mye for Shanley. Han

unødige sjanser. Hvert eneste fremstøt ble innledet med

skubbet vekk en løytnant som forsøkte å stoppe ham, sprintet

bombardement av artilleri, bombekastere og napalm. Pansrede

bort til det utsatte partiet, løftet en av soldatene, bar ham

bulldozere lagde vei for stridsvognene. Soldatene ålte seg fram,

gjennom kuleregnet og la ham forsiktig i le av en stridsvogn. Da

beskyttet av sandsekker som de skjøv foran seg. Hærens

han stormet fram for å redde den andre, eksploderte en

ingeniører konstruerte med mye slit en 300 meter lang bensinled­

bombekaster-granat bak ham, og han knakk sammen, dødelig

ning for å komme inn i et spesielt vanskelig område. Dette gjorde

såret. Hans nestkommanderende, en fenrik, løp til for å hjelpe

det mulig for amerikanerne å spyle japanerne med ild som om de

ham. Han ble truffet av en panservern-granat, og falt død om ved

vannet med en hageslange. Etter en måneds anstrengelser gikk

siden av kapteinen.

soldater fra det 323. infanteriregimentet til angrep på en japansk-

Noen av soldatene oppe på fjelltoppen forsøkte å klatre ned.

okkupert høyde fra tre kanter og rensket den ut. Oberst

Noen få kom seg ned uten å bli truffet og tok seg bort til

Nakagawa hadde brent sitt regimentsflagg og skutt seg i sin

stridsvognen. To av dem meldte seg frivillig til å vende tilbake til

underjordiske kommandoplass tre dager tidligere. Det hele var

foten av fjellet med bårer for å evakuere de sårede. Begge ble

slutt.

drept. Kampene ved Høyde 120 varte i omlag tre timer og et kvarter. Da de var slutt hadde bare 11 av de opprinnelige 48

Slaget om Peleliu krevde 1 252 amerikanske marinesoldater og

marinesoldatene overlevd.

277 hærsoldaters liv. Ytterligere 5 274 marinesoldater og 1 008

Ifølge rapporten fra 1. divisjon, var kamphandlingene nå blitt

hærsoldater ble såret under kamphandlingene. Ti tusen japanske

«et knusende slag - en langsom slugging meter for meter for å

soldater og sivilpersoner døde. Japanerne var så godt beskyttet i

182

sine huler og tunneler at det måtte i gjennomsnitt 1 589 skudd

ingen ønsker å huske». Og slaget gikk nesten upåaktet hen

med tung og lett ammunisjon til for å drepe hver enkelt av

hjemme i statene. Mens soldatene fra hær og marinekorps var låst

Nakagawas menn.

i en tragisk kamp med fienden, var det en annen begivenhet i

«Det virket for oss,» sa en offiser i marinekorpset senere, «som om noen glemte å gi ordre om å avlyse Peleliu. Det er et sted som

Stillehavet som tiltrakk seg verdens oppmerksomhet. MacArthur

var tilbake på Filippinene.

183

«Så løp jeg skrånende oppover stranden for å søke dekning”, skrev Tom Lea, kunsteren som malte denne landgangsscenen. «Jeg falt flatt på magen akkurat idet jeg hørte suset av., en bombekaster-granat jeg visste var for nær. Den knuste fire mann fra vår båt '. En av dem så ut til å bli revet i småbiter. Med forferdelig klarhet kunne jeg se hodet og ett bein fly gjennom luften».

185

EN KUNSTNER TEGNER KRIGENS REDSLER Da det amerikanske marinekorpsets 1. divisjon gikk i land på øya

Peleliu i september 1944, var en ikke-stridende ved navn Tom Lea med i en av de første angrepsstyrkene. Veteran-korrespondenten

Lea var skribent og tegner for tidsskriftet LIFE. På dette tidspunkt i

krigen hadde Lea skildret livet ombord på en destroyer i NordAtlanteren og på et hangarskip i det sørlige Stillehav. Han hadde

reist jorden rundt - til England, Nord-Afrika, Italia, India og Kina for å tegne bilder av de allierte flygerne og deres fly. Men

storpartene av reisene førte ham, som han selv sa det, «til krigens bakveier, hvor det ikke ble skutt mye i raseri». Han hadde ikke

opplevd kamper på bakken, og de erfaringene han hadde samlet LIFE-medarbeideren Tom Lea tar seg en pause sammen med noen marinesol­ dater under kampene på Peleliu-øya i 1944.

kunne ikke forberede ham på det uhyggelige drama som skulle utspille seg på den lille koralløya i den vestlige enden av det

sentrale Stillehav. Lea ble konfrontert med døden nesten fra det øyeblikket han

satte foten i land på Peleliu. «Jeg så en såret mann like ved meg,» skrev han. «Ansiktet var delvis en blodig masse og de mishandle­

de slintrene av en arm hang som en stokk der han stavret

sammenkrøket avgårde i sin tilstand av krigssjokk. Den delen av ansiktet som fremdeles var menneskelig hadde det mest skrem­ mende uttrykk av krypende tålmodighet jeg noen gang har sett.

Han falt sammen bak meg, i en rød pøl på den hvite sanden». Lea befant seg stadig under ild selv, og fant det umulig å ta

fram blokk og blyant fra stridssekken. «Arbeidet mitt der besto i å

unngå å bli drept og i å forsøke å huske det jeg så og følte». Lea overlevde et japansk bombekaster bombardement på stranden, unngikk ild fra snikskyttere i jungelen, krøket seg sammen i en

skyttergrav og holdt ut et japansk selvmordsangrep i mørket. Han fikk oppleve, som han senere skrev, «den rene gleden ved å være i live».

Om kvelden den andre dagen på Peleliu vendte han tilbake til

et skip utenfor og noterte febrilsk - i ord og tegninger opplevelsene som hadde prentet seg inn i samvittigheten. Senere, da han var hjemme igjen i Texas, malte han bildene på disse sidene på grunnlag av skissene og notatene fra Peleliu. Bildene er

ledsaget av hans egne tekster, og de formidler på en sterkt livaktig måte redslene og lidelsene som preget kampene på mange av

Stillehavsøyene.

186

«Da vi passerte sanitetsplassen var den tettpakket med sårede, og på et vis lavmælt i kveldslyset. /eg la merke til en herjet marinesoldat som sto helt stille ved siden av en sanitetssoldat og glante tomt på ingenting. Hjernen var sterkt redusert i kampen, kjaken hang og øynene var som to tomme, svarte hull i hodet hans. Nede på stranden gikk vi i taushet langs rekken av døde marinesoldater under presenningene».

187

«/eg vet ikke hvor mange klokken var da motangrepet kom. I pausene mellom skuddsalvene hørte jeg et eller annet sted der Iremme de høye, skrikende stemmene til japanerne som angrep. Skytingen nådde et crescendo, skrikene druknet, og så døde støyen langsomt bort som en bølge på retur. Da jeg så opp kunne jeg se jorden, de splintrede trærne, mennene på mageh, alt i kontrast mot lysgranatene på himmelen i et lys som fra en måne som dør av gulsott».

188

«Vi fant betaljonssjeten. Ved hans side satt sambandsmannen, som forsøkte å få kontakt med kompaniene over radio. Radiooperatørens stemme var uendelig trett og klagende mens han om og om igjen kalte 'Dette er Trist Sekk som kaller Charlie Blå. Dette er Trist Sekk kaller Charlie Blå ...'»

«Faderen sto med to feltflasker og en bibel. Han var dypt og synlig beveget av pasientenes lidelser og død. Han virket veldig ensom og nær Gud mens han bøyde seg over de herjede guttene så langt hjemmefra. Sanitetssoldatene la en kappe, en skjorte, en fille, hvasomhelst, over de dødes grå ansikter og bar dem til en rekke på stranden i påvente av gravleggingen».

189

«Vi så en japse som løp langs den indre delen av revet, fra den steinete østlige spissen på halvøya under oss. Vår patrulje fyrte mot ham, men skjøt veldig dårlig, for han falt ikke før han hadde løpt 100. meter bortover korallene. Nok en japse dukket løpende opp - og nå hadde marinesoldatene justert siktene, japsen løp ikke mer enn 20 meter før en salve skar ham i to og de to kroppsdelene plasket i sjøen».

190

«Det var døde japser på bakken hvor de var truffet. Vi gikk forsiktig opp langs stien, som var strødd med japanske kjerrer, smadrede ammunisjonskasser, rusten vaier, gamle klær og utslitt materiell. Minefeller gjorde at vi ikke rørte noe. Opp mot enden av stien kunne jeg se den store japanske bunkeren som behersket høyden. Denne var nå en stor, tagget klump av rykende betong».

191

^XEEPffl F^1

En gjeng barkede anleggsarbeidere fra marinens 36. ingeniørbataljon tar en pust i bakken under reparasjonsarbeid på flystripen på Bougainville.

193

MARINENS ANLEGGSMESTERE De alliertes krigføring fra øy til øy i det sørlige Stillehav var i høy grad avhengig av en hardfør og innsatsvillig rase av ingeniør­ tropper som stolt kalte seg «den mest helvetes tøffe anleggs-

gjengen i historien». Disse altmuligmenn fra den amerikanske marinens ingeniørbataljoner, mest kjent under navnet «Seabees»,

kunne trylle den tykkeste jungel eller den nakneste atoll om til store fly- og flåtebaser, de bygde veier og jernbaner og ryddet

sjøen for undervannshindringer.

Hurtigheten og oppfinnsomheten deres ble snart en legende over hele Stillehavet. De 260 000 ingeniørsoldatene ble rekruttert hovedsakelig blant amerikanske anleggsarbeidere, og flerparten av dem var allerede mestere i sine fag da de gikk inn i forsvaret.

De hadde en merkelig blanding av utstyr fra samtlige forsvarsgre­ ner, og de likte å omtale seg selv som «forvirrede jævler». De fikk

liten formell militær utdannelse, men de opererte så nær front­

linjene at de ofte deltok i kamphandlingene.

«Seabees» hadde et enkelt slagord, som de etterlevde: «Can do!» («Det klarer vi!») Ingen jobb var for stor eller vanskelig. De

gjorde om den gjørmete mangrovesumpen på Merauke-øya i

Nederlandsk Ny-Guinea til en ferdig flystripe på åtte dager. På Tinian i Mariane-øyene flyttet de over 11 millioner kubikkmeter

gjørme, stein og korall for å bygge verdens største base for

bombefly med seks rullebaner, hver med en lengde på 2 200 Kjennetegnet til «Seabees» var en bie som fyrte løs med en Tommy-gun, mens den holdt på hammer og skiftenøkkel. Det viktigste våpenet var bulldozeren .En av disse — som er avbildet nedenfor uten skuffen - ble kjent som «Gamle Trofast». Den var med på så mye i Stillehavet at ingeniørsoldatene håpet å paradere den gjennom Tokios gater tilslutt.

meter. De reiste drivstofftanker, brakker og sykehus, de førte fram veier og jernbaner. På Guam hogg de ut og asfalterte 160

kilometer vei på 90 dager. De arbeidet så hardt og tok så lite hensyn til den personlige komfort at en av offiserene deres sa: «De lukter som geiter, lever som hun­ der og jobber som hester». Så vik­

tige var de for de allierte opera­

sjonene at den amerikanske ma-

rineminister James Forrestal ut­ talte i 1945: «Seabees har båret

krigen i Stillehavet på ryggen».

194

En stuer ka .Seabees. leder en losseoperasjon, mens en kamerat styrer lastebilen i Met pS en kai i Ny-Cuinea.

196

En ingeniørsoldat bruker kunnskapene fra sitt sivile liv som klesfabrikant til å reparere en presenning.

SPESIALISTER PÅ ALT MELLOM HIMMEL OG JORD «De kan bygge tanksperringer med spaghettistilker, reparere et dameur med en kjempeskiftenøkkel eller kaste høy med en høygaffel unten tinder,» skrev en avis i Arkansas om «Seabees» under krigen. Ingeniørtroppene demonstrerte sin opp­ finnsomhet på utallige - og ofte bajasaktige måter, og ingen oppgave var for liten. De opptrådte faktisk også som urmakere, og reparerte ødelagte klokkeglass med plexiglass fra nedskutte fly. I et knipetak ble de også skomakere og lagde støvlesåler av gamle bildekk. «Tannlegene» blant dem reparerte ødelagte broer og kroner ved å blande kvernet gummi og sement, og en maskinist benyttet to kvart-dollar mynter som rangdistinksjoner for en general i hæren.

«Seabees» var mestre i å benytte kasserte gjenstander og materialer. De lagde bulldozerskuffer av skrapmetall, brukte utslitte panservern-kanoner til lydpotte på lastebiler og gjorde stålpontonger om til komfyrer. De skjøt med 75 mm panserbrytende granater fra Sherman-tanks når de skulle sprenge seg 3 meters hull i fjell, og de brukte hjelmene sine som skuffer når de fylte bombekratere på rullebanene. Da ryktene spredte seg om trylleriene deres med sparsomme råmaterialer, fikk de den fineste attest av den strenge øverstkomman­ derende for marinen, admiral Ernest J. King: «Oppfinnsomheten og oppofrelsen deres er blitt en legende i hele flåten».

1Q7

29. november 1943: Stedet for flystripen er tett jungel før ingeniørsoldatene tar til.

8. desember: Stubbene sprenges ut etter at

13. desember: Flystripen dekkes fra ende til ende med såkalt «Marston-matte».

18. desember: Knust korall blir spredt utover

FRA JUNGEL TIL FLYPLASS PÅ TRE UKER Ingeniørtroppene hadde ikke bare ry for den farten de bygde nesten hva som helst med, men også for sitt uanfektede arbeid mens kampene raste rundt dem. Under den viktige kampanjen mot Rabaul på Ny-Britannia, gikk ingeniørtroppene i land på Bougainville sam­ men med marinekorpset, og tok til med å undersøke jungelen for å bygge en bombe-

198

flyplass ennå før japanerne var drevet ut. De trosset kulene og arbeidet rundt sprengningsekspertene, som uskadeliggjorde fien­ dens tidsinnstilte bomber. Først ble terrenget ryddet for den nesten ugjennomtrengelige vegetasjonen av tropiske trær og busker. Trærne måtte hogges og stubbene sprenges ut. Da terrenget var planert

og hullene fylt la de en såkalt «Marston-matte» - brikker av perforert stål - utover jorden. Til sist ble knust korall pløyet utover og dynket med saltvann for å gi en steinhard overflate. «Seabees» arbeidet dag og natt på Bougain­ ville, og tre uker etter første spadestikk var den 2 670 meter lange flyplassen ferdig.

bulldozere har pløyd jungelen.

og så planert.

11- desember: Ingeniørsoldatene arbeider natten igjennom med å planere stripen.

19. desember: Tilfredse «Seabees» ser på mens det første flyet tar av fra flyplassen.

199

DE KLARTE SEG MED UTE -ELLER INTET

Ingeniørsoldat på Guadalcanal bruker krok for å få en tømmerstokk på plass.

«Seabees» legger ut en flytende oljeledning som skal brukes av tankskipene utenfor Tinian.

En grøftegraver brukes for å legge ned en kraftkabel på Eniwetok.

200

Forsyningssituasjonen var ofte svært mangel­ full hvor «Seabeds» gikk i land, og de måtte nøye seg med det som var for hånden, eller med erobret, japansk utstyr. Ingeniørsoldatene møtte daglige utfordrin­ ger. De strakte drivstoffledninger over ufarbare rev til oljetankerne utenfor. De gravde kraftkablene ned for å beskytte dem mot bomber. På Guadalcanal bygde de en ismaskin av japanske deler, og døpte den «Tojo isfabrikk». Den skaffet til veie over 250 tonn is til leskedrikker og feltsykehus. Arbeidsdagen var på 10 timer - uten klager. Flyplass-gjengene tok seg en blund nå og da i de grunne skyttergravene langs flystripene de bygde. En ingeniørsoldat som var med på Palau-øyene forteller: «Krabbene og maurene holdt meg våken mesteparten av natten - til klokken 3, da kanonene og bombekasterne overtok. Men de tilpasningsdyktige soldatene klarte sitt beinharde arbeid med letthet, og skrøt over hvor tøffe de var. «Jeg ble ikke født,» sa en av dem, «jeg ble brutt ut av et steinbrudd».»

Prøvekjøring av en to kilometer lang smalsporet jernbane på Guadalcanal, som ingeniørsoldatene bygde på tre dager.

Metallseksjoner boltes sammen på Tinian. De store tankene rommet flybensin for B-29 bombefly.

Ingeniørsoldater legger en betongsåle før de reiser en prefabrikert messebygning. Anleggsgjengene konkurrerte for å sette ny rekord.

201

202

MAGISK ESKE FOR BROER OG KAIER Fortøyning og lossing av skip i de grunne, far­ lige farvannene på øyene i det sørlige Stillehav hørte til ingeniørtroppenes vanskeligste opp­ gaver. Til dette benyttet de en universalpontong av stål. Denne prefabrikerte enheten var omlag halvannen meter lang og kunne bære opptil 20 tonn uten å synke. Pontongene kunne kobles sammen til kaier og broer. De ble utstyrt med kraftige utenbords- eller innenbordsmotorer og benyttet som slepebå­ ter og frakteprammer. De kunne endog benyt­ tes som lagringstanker eller ovner. «Seabees» bygde også flytende tørrdokker for patruljebåter av pontongene, og de koblet store mengder av dem sammen for å lage kaianlegg for større skip (til venstre). Ingeniør­ soldatene fikk til og med ros fra marinekorp­ set, som ellers var sparsomt med slikt. Gene­ ralløytnant Thomas Halcomb, korpsets øverst­ kommanderende, uttalte at marinestyrkene hadde sett «Seabees» utføre «miraklen>. Andre marinesoldater uttrykte seg annerledes (ne­ denfor), men ikke med mindre aktelse.

Sammenkoblede pontonger danner en flytende kai som er stor nok til å ta imot skip i havnen Banika på Russell-øyene. Ingeniørsoldatenes jobb tok ikke slutt ved kaikanten. De var også ansvarlige for lasting og lossing av skip.

Marinesoldater på Bougainville gjør honnør for «Seabees». Selv likte ingeniørsoldatene å skryte av at marinesoldatene ville finne gatene de hadde bygd ikke bare i Tokio, men også i himmelen - hvor marinekorpset ifølge sin berømte hymne til sist skal stå vakt.

203

ANDRE BIDRAG Bokens register er utarbeidet av Mel Ingber. Redaktørene retter også en takk til stabs­ sersjant Thomas Ashley, sjef for fotoarkivet, Marine Corps History and Museum Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Australian War Memorial, Melbourne, Australia; Dana Bell, U.S. Air Force Still Photo Depository, 1361 st Audio-Visual Squadron, Arlington, Virginia; Carole Boutté, sjefforsker, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia; Walter Cate, U.S. Air Force Still Photo Depository, 1361st Audio-Visual Squadron, Arlington, Virginia; james N. Cedrone, Audio-Visual arkivar, John F. Kennedy Library, Waltham, Massachusetts; George W. Craig, tilsynsførende arkivtekniker, Photographic Archives, Marine Corps History and Museum Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; V. M. Destefano, sjef for Reference Library, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia; Marylou Gjernes, konservator, Center of Military History, Department of the Army, Alexandria, Virginia; Charles R. Haberlein Jr., fotoseksjonen, konservatoravdelingen, Naval History Division, Department of the Navy, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Norman Hatch, sjef for AudioVisual Division, Office of Public Affairs, Department of Defense, The Pentagon, Washing­ ton, D.C.; Agnes F. Hoover, fotoseksjonen, konservatoravdelingen, Naval History Division, Department of the Navy, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Tom Lea, El Paso, Texas; William H. Leary, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division,

Washington, D.C.; Walter Lord, New York, New York; J. M. Mackenzie, historiker, Royal Australian Navy, Melbourne, Australia; Marion McNaughton, stillkunst-konservator, Cen­ ter of Military History, Department of the Army, Alexandria, Virginia; Ray Mann, historiker, Ships History Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; oberst Misao Matsumoto, Japans militærattaché i Washington, D.C.; Marguret Price, Australian War Memorial, Melbourne, Australia; Beverly Schurr, bibliotekar, Australias ambassade, Washington, D.C.; Henry Shaw, sjefhistoriker, Marine Corps History and Museum Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; George Silk, Westport, Connecticut; brigadegeneral Edwin Simmons, Marine Corps History and Museum Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Julie Streets, arkivar, Naval Facilities Engineering Command, Historical Information Office, U.S. Naval Construction Battalion Center, Port Hueneme, California; Regina Strothers, filmarkiv-assistent, Photo­ graphic Archives, Marine Corps History and Museum Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C. oberstløytnant Russell Tiffany, Executive Officer, Marine Corps History and Museum Division, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Jim Trimble, National Archives, Washington, D.C.; Marie Yates, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia.

LITTERATUR Adams, Henry H., Years of Expectation, Guadalcanal to Normandy. David McKay Company, Inc., 1973. Barbey, Daniel E., MacArthur's Amphibious Navy, Seventh Amphibious Force Operations 1943-1945. United States Naval Institute, 1969. Birdsall, Steve, Flying Buccaneers, The lllustrated Story of Kenney's Fifth Air Force. Doubleday & Company, Inc., 1977. Brown, David, Carrier Operations in World War II, bind II: The Pacific Navies, lan Allan Ltd., 1974. Buggy, Hugh, Pacific Victory. Australian Ministry for Information. Udatert. Butterfield, Roger, Al Schmid Marine. Farrar & Rinehart, Incorporated, 1944. Cant, Gilbert: America 's Navy in World War II. Farrar & Rinehart, Incorporated, 1944. The Great Pacific Victory, From the Solomons to Tokyo. The John Day Company, 1946. Castillo, Edmund L., The Seabees of World War II. Random House, 1963. Cave, Hugh B., We Build, We Fight: The Story of the Seabees. Harper & Brothers, Publishers, 1944. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red., The Army Air Forces in World War II, bind IV: The Pacific: Guadalcanal to Saipan. The University of Chicago Press, 1944. Dexter, David, Australia in the War of 1939-1945, The New Guinea Offensives. Australian War Memorial, 1961. Donovan, Robert J., PT 109. McGraw-Hill, 1961. Eichelberger, Robert L., Our lungle Road to Tokyo. The Viking Press, 1950. Feldt, Eric A., The Coastwatchers. Oxford University Press, 1946. Gallant, T. Grady, On Valor's Side. Doubleday & Company, Inc., 1963. Griffith, Samuel B., II, The Battle for Guadalcanal. Ballantine Books, 1963. Halsey, William F., og J. Bryan III, Admiral Halsey's Story. McGraw-Hill Book Company, Inc., 1947. Heinl, Robert Debs, Jr., Soldiers of the Sea. United States Naval Institute, 1962. Hess, William N., Pacific Sweep, The 5th and 13th Fighter Commands in World War II. Doubleday & Company, Inc., 1974. The History of the U.S. Marine Corps Operations in World War II. Historical Division Headquarters, U.S. Marine Corps: Garand, George W., og Truman R. Strobridge, Western Pacific Operations, 1971. Hoffman, Carl W., The Seizure of Tinian, 1951. Hough, Frank O., The Assault on Peleliu, 1950. Hough, Frank, O., og John A. Crown, The Campaign on New Britain, 1952. Hough, Frank O., Verle E. Ludwig og Henry I. Shaw Jr., Pearl Harbor to Guadalcanal, 1958. Rentz, John N., Bougainville and the Northern Solomons, 1948. Rentz, John N., Marines in the Central Solomons, 1952. Shaw, Henry L, Jr., og Douglas T. Kane, Isolation of Rabaul, 1963. Shaw, Henry L, Jr., Bernard C. Nalty og Edwin T. Turnbladh, Central Pacific Drive, 1966. Hough, Frank O., The Island War. J. B. Lippincott Company, 1947. Howlett, Robert, Battleground South Pacific. Charles E. Tuttle Co. Udatert. Huie, William Bradford, Can Do! The Story of the Seabees. E. P. Dutton & Co., 1944. Hunt, George P., Coral Comes High. Harper & Brothers, 1946. Isely, Jeter A., og Philip A. Crowl, The U.S. Marines and Amphibious War. Princeton University Press, 1951. Ito, Masanori, med Roger Pineau, The End of the Imperial )apanese Navy. W. W. Norton & Company, Inc., 1956. James, D. Clayton, The Years of MacArthur, bind II: 1941-1945. Houghton Mifflin ' Company, 1975. Johnston, Richard W., Follow Me! Random House, 1948. lungle Warfare. The Australian Military Forces, Australian War Memorial, 1944. Kenney, George C.: General Kenney Reports, A Personal History of the Pacific War. Duell, Sloan and Pearce, 1949. The Saga of Pappy Gunn. Duell, Sloan and Pearce, 1959. King, Ernest J., U.S. Navy at War 1941-1945. Offisielle rapporter til marineministeren, United States Navy Department, 1946. Krueger, Walter, From Down Under to Nippon. Combat Forces Press, 1953. Leckie, Robert, Strong Men Armed. Random House, 1962. Lockwood, Charles A., og Hans Christian Adamson, Battles of the Philippine Sea. Thomas Y. Crowell Company, 1967.

204

Lodge, O. R., The Recapture of Guam. Historical Division Headquarters, U.S. Marine Corps, 1954. Long, Gavin, Australia in the War of 1939-1945, The Final Campaigns, Australian War Memorial, 1963. Lord, Walter, Lonely Vigil, Coastwatchers of the Solomons. Viking, 1977. MacArthur, Douglas, Reminiscences. McGraw-Hill Book Company, 1964. McCarthy, Dudley, Australia in the War of 1939-1945, bind V: South-West Pacific Area First Year, Kokoda to Wau. Halstead Press, 1959. Macintyre, Donald, Aircraft Carrier: The Majestic Weapon. Ballantine Books, Inc., 1968. McMillan, George, The Old Breed. Infantry Journal Press, 1949. Masashi, Ito, The Emperor's Last Soldiers. Coward-McCann, Inc., 1967. Mayo, Lida, Bloody Buna. Doubleday & Company, Inc., 1974. Morison, Samuel Eliot: History of United States Naval Operations in World War II. Little, Brown and Company. Bind V, The Struggle for Guadalcanal, 1964. Bind VI, Breaking the Bismarcks Barrier, 22 July 1942-1 May 1944, 1975. Bind VII, Aleutians, Gilberts and Marshalls, 1975. Bind VIII, New Guinea and the Marianas, 1959. Bind XII, Leyte, 1970. Newcomb, Richard F., Savo. Holt, Rinehart and Winston, 1961. Okumiya, Masatake, Jiro Horikoshi og Martin Oaidin, Zero! E. P. Dutton & Co., Inc., 1956. Papuan Campaign, The Buna-Sanananda Operation. Military Intelligence Division, War Department, 1944. Pauli, Raymond, Retreat from Kokoda. Heineman, 1958. Pogue, Forrest C., George C. Marshall: Organizer of Victory. The Viking Press, 1973. Potter, E. B., Nimitz. Naval Institute Press, 1976. Potter, E. B. og Chester W. Nimitz, red., The Great Sea War. Bramhall House, 1960. Pratt, Fletcher, The Marines' War. William Sloane Associates, Inc., 1948. Reigelman, Harold, Caves of Biak. The Dial Press, 1955. Reports of General MacArthur: Bind li The Campaigns of MacArthur in the Pacific, 1966. Bind II: Japanese Operations in the Southwest Pacific Area, 1966. Reynolds, Clark J., Fast Carriers: The Forging of an Air Navy. McGraw-Hill Book Company, 1968. Robinson, Pat, The Fight for New Guinea. Random House, 1943. Sherrod, Robert: History of Marine Corps Aviation in World War II. Combat Forces Press, 1952. On to Westward. Duell, Sloan and Pearce, 1945. Tarawa, The Story of a Battle. The Admiral Nimitz Foundation, 1973. Smith, Holland M., og Percy Finch, Coral and Brass. Charles Scribner's Sons, 1949. Smith, S. E., red., The United States Marine Corps in World War II, Vol. I. Ace Books, 1973. Stafford, Edward P., The Big E. Random House, 1962. Stamps, T. Dodson, og Vincent J. Esposito, red., A Military History of World War II, Vol. II. United States Military Academy, 1953. Steichen, Edward, The Blue Ghost. Harcourt, Brace and Company, 1947. Sunderman, James F., red., World War II in the Air: The Pacific. Franklin Watts, Inc., 1962. Taylor, Theodore, The Magnificent Mitscher. W. W. Norton & Company, Inc., 1954. Toland, John, The Rising Sun. Random House, 1970. Tregaskis, Richard, Guadalcanal Diary. Random House, 1943. The United States Army in World War II, The War in the Pacific. Office of the Chief of Military History, Department of the Army: Crowl, Philip A., Campaign in the Marianas, 1960. Crowl, Philip A., og Edmund G. Love, Seizure of the Gilberts and Marshalls, 1955. Miller, John, Jr., Cartwheel: The Reduction of Rabaul, 1959. Miller, John, Jr., Guadalcanal: The First Offensive, 1949. Milner, Samuel, Victory in Papua, 1957. Morton, Louis, Strategy and Command: The First Two Years, 1962. Smith, Robert Ross, The Approach to the Philippines, 1953. Vader, John, New Guinea: The Tide is Stemmed. Ballantine Books, Inc., 1971. Vandegrift, A. A., og R. B. Asprey, Once a Marine. W. W. Norton & Company, Inc., 1964. Wigmore, Lionel, Australia in the War of 1939-1945: The Japanese Thrust. Australian War Memorial, 1957. Willoughby, Charles A., og John Chamberlain, MacArthur 1941-1951. McGraw-Hill Book Company, Inc., 1954. Zimmerman, John L., The Guadalcanal Campaign. Lancaster Publications, 1949.

Henvisninger adskilt med semikolon angir bilder fra venstre mot høyre, med tankestrek, ovenfra og ned.

KENNEYS FLYGENDE DJEVLER: 92, 93-U.S. Air Force. 94-U.S. Army, Signal Corps. 95, 96,

OMSLAG og side 1: U.S. Marine Corps.

97-U.S. Air Force. 98, 99-Wide World; U.S. Air Force. 100-103-U.S. Air Force. STILLE FØR STORMEN: 6, 7-Mainichi Shimbun, Japan. 8-Den keiserlige japanske marine,

204. Ving. 9, 10, 11-Fumio Yanagida, Japan. 12-17-Den keiserlige japanske marine, 204. Ving.

LEKSJONER I ATOLL-KRIGFØRING: 106, 107-U.S. Army, Signal Corps. 108-U.S. Marine

Corps. 109-Kart av Elie Sabban. 113-U.S. Navy, Naval Facilities Engineering Command. 117-U.S. Marine Corps.

OPERASJON SKOLISSE: 20, 21 -Kart av Elie Sabban. 24-U.S. Navy, National Archives.

26-Kart av Elie Sabban. 27-U.S. Navy, National Archives, 30, 31-U.S. Marine Corps. 33-Paul Popper, London. DE ALLIERTES ØYNE OG ØRER: 36, 37-U.S. Navy, National Archives. 38-Ved Frank Nash, fra Lonely Vigil: Coastwatchers of the Solomons av Walter Lord, utgitt av Viking Press, New York, 1977. 39-U.S. Marine Corps. 40-Australian War Memorial (2)-ved D. C. Hopton, fra Lonely Vigil: Coastwatchers of the Solomons av Walter Lord, utgitt av Viking Press, New York, 1977. 41 -Australian War Memorial-Royal Australian Navy, kopiert av Henry Groskinsky. 42-Ved Jack Read, fra Lonely Vigil: Coastwatchers of the Solomons av Walter Lord, utgitt av Viking Press, New York, 1977; ved Sister M. Irene Alton, fra Lonely Vigil: Coastwatchers of the Solomons av Walter Lord, utgitt av Viking Press, New York. 1977-U.S. Navy, National Archives. 43-Royal Australian Navy, kopiert av Henry Groskinsky-U.S. Navy, National Archives. 44, 45-Royal Australian Navy.

DØDSSONEN VED TARAWA: 120, 121-Wide World. 122-U.S. Air Force-U.S. Marine

Corps. 123-U.S. Air Force. 124-127-U.S. Marine Corps. 128,129-U.S. Marine CorpsU.S. Marine Corps; Wide World; U.S. Navy, National Archives. 130, 131-U.S. Marine Corps; Wide World. MACARTHURS VEI TILBAKE: 134, 136-Australian War Memorial. 138-Kart av Elie

Sabban. 142-U.S. Marine Corps-U.S. Air Force. 143-U.S. Air Force-U.S. Marine Corps. 149, 150-U.S. Navy, National Archives. MARINENS FLYTENDE BASER: 152, 153, 154-U.S. Navy, National Archives. 155-U.S.

Navy, National Archives, foto Edward Steichen. 156-U.S. Navy, National Archives. 157-U.S. Navy, National Archives foto Edward Steichen. 158-U.S. Navy, National Archives-U.S. Navy, National Archives foto Edward Steichen. 159-165-U.S. Navy, National Archives.

TREDEMØLLE I PAPUA: 48-Kart av Elie Sabban. 51-U.S. Marine Corps. 54-Australian

War Memorial. 56-Australian War Memorial, foto George Silk.

BLOD, SAND OG KORALL: 168-Kart av Elie Sabban. 172-U.S. Army, Signal Corps. 173-

EN PINEFULL VEI MOT SEIER: 58, 59, 60-Australian War Memorial. 61 -George Strock for

U.S. Navy, National Archives. 175-Peter Stackpole for LIFE (2)-W. Eugene Smith for LIFE. 178-Kart av Elie Sabban. 181-U.S. Navy, National Archives.

LIFE. 62, 63-Australian War Memorial; Australian War Memorial, foto George Silk. 64-Australian War Memorial-Australian War Memorial, foto George Silk. 65Australian War Memorial, foto George Silk (2). 66, 67-Australian War Memorial. 68, 69-U.S. Army, Signal Corps; Australian War Memorial, foto George Silk (2). 70, 71Australian War Memorial, foto George Silk.

PEUEUUS KVALER: 184, 185-U.S. Army Center of Military History, kopiert av Henry

Groskinsky. 186-ved Tom Lea. 187-191-U.S. Army Center of Military History, kopiert av Henry Groskinsky. «SEABEES»: 192, 193, 194-U.S. Navy, Naval Facilities Engineering Command. 195-U.S.

OPPOVER SALOMON-STIGEN: 74-Ved Yoshimasa Yamamoto, Japan; U.S. Air Force.

76—Kart av Elie Sabban. 78, 79-Illustrasjoner av John Batchelor, unntatt innsatt ramme, diagram av John Drummond. 83-Ved John F. Kennedy Library. 85,88-U.S. Marine Corps. 90-U.S. Coast Guard, National Archives.

REGISTER Sidetall i kursiv viser til illustrasjoner

Navy, National Archives. 196, 197-U.S. Navy, Naval Facilities Engineering Command; U.S. Marine Corps. 198,199-U.S. Navy, Naval Facilities Engineering Command. 200-U.S. Navy, Naval Facilities Engineering Command (2)-U.S. Navy, National Archives. 201, 202U.S. Navy, Naval Facilities Engineering Command.

B

E

Baird, Newman, om landstigningene på Tarawa, 110 Baker, Thomas, 170 Blamey, Thomas, 54; beordrer forsvar av land-ruten til Port Moresby, 47; opprenskning av omgåtte japanske styrker, 147 Bombefly, B-25 modifisert for amerikanernes 5. flyvåpen,

Edson, Merrit A., 33 Eichelberger, Robert L., 52, 54: ved forsvaret av Port Moresby, 52, 53-54, 55; ved etableringen av base i Hollandia, 141; ved Biak-felttoget, 146 Eniwetok-atollet, erobret av amerikanerne, 118-119 Enterprise: skadet ved Salomon-øyene, 30, 34; fly crashlander ombord, 164-165 Essex, 154; bevæpning, 154; i angrepet på Rabaul, 89; i kampen om Tarawa, 107 Etterretningstjeneste, amerikansk: for angrepet på Yamamoto, 74; for angrepet på Eniwetok, 119; beregning av japanske styrker på Tarawa, 122; japansk virksomhet på Admiralty-øyene, 137, 139; om japanske styrker i nordøst Ny-Guinea, 140 Etterretningstjeneste, japansk, om amerikanernes hensikter i nordøst Ny-Guinea, 140 Evans, Arthur Reginald, med PT 109, 83 Ezaki, Yoshio, ved forsvar av Admiralty-øyene, 138

102-103

A Abemana, erobret av amerikanerne, 113 Adachi, Hatazo, 136, 136; slaget om Bismarck-havet, 73; redder troppene ut fra Sio, 136; befester Hansa-bukten og Wewak, 140; motangrep ved Aitape, 144, 147, 148; nyter troppenes hengivenhet, 148; kapitulerer, 148; begår selvmord, 148 Admiralty-øyene: betydning, 137; invadert av amerikanerne, 137-139 Allierte: prioriterer krigen i Europa og Midt-Østen i 1942, 22; strategi for offensiv i Stillehavsområdet, 72 Amtracs, 108, 124-125; forbedret utgave, 118; se også Landgangsfartøyer, LVT Anami, Korechika, ved kampen om Hollandia, 140 Atoller, betydningen av midtre Stillehav, 104 Australia: kystvaktnett, 19-20; forsvarsstyrker, 19, 22 Australia, flyvåpnet: forsvar av Milne-bukten, 50; i slaget om Bismarck-havet, 73 Australia, hæren: forsvaret av Port Moresby, 47, 49-56, 58-60, 62-67, 69, 70-71; forsvaret av Milne-bukten, 49; angriper Gona, 55; erobrer Sanananda-området, 55; kampen om 55-56; tap i Papua, 60; kamper i det nord-østlige Ny-Guinea, 75-76; 86; kampen om Shaggy Ridge, 134, 135-136; jager japanerne ut fra Huonhalvøya, 135; opprenskning av omgåtte japanske styrker, 147-148 Australia, marinen: slaget om Salomon-øyene, 22; rekrutterer kystvakter, 38

Bong, Richard «Bing», 96, 97 Bonnyman, Alexander, 116—117 Bottcher, Herman, J.F., ved Buna, 54-55 Bougainville, kart 76; sivile reddes bort fra øya, 42; plan for invasjon, 75; kampen om øya, 87,. 89-91; amerikansk landgang, 89; Hellzapoppin Ridge, 89; «Seabees», 198 Boyington, Gregory «Pappy», 88, 88 Bunker Hill: angrep på Rabaul, 89; i kampen om Tarawa, 107; i kampen om Mariana-øyene, 169

c Cameron, Alan, ved forsvaret av Port Moresby, 49 Caroline-øyene: betydning, 174; kampen om Palau-øyene, 174 Cate, Roy F., 28 Chase, William C., ved kampen om Admiralty-øyene, 138 Choiseul, 87 Clowes, Cyril A., ved forsvaret av Milne-bukten, 50 Colorado, i kampen om Tarawa, 107 Crowe, Henry, 111, 112, 115, 117 Crutchley, Victor A. C., 25 Currin, Michael S., ved kampen om Ny-Georgia, 77, 80

F Feldt, Eric, 38 «Ferdinand», 20 Filippinene: strategisk betydning, 72; MacArthurs planer, 72, 132, 139, 147, 149; innledende angrep av den amerikanske marine, 149; forslag om angrep på Leyte, 151 Fletcher, Frank Jack, 25 Fly, amerikanske hangarskipsbaserte: Dauntless stupbomber, 159, 160-161, 163; F6F Hellcat jagerfly, 152-153, 164-165; TBF Avenger, 160 Forrestal, James, om «Seabees», 194 Fuller, Horace H., ved Biak-felttoget, 146

D Dashiell, i kampen om Tarawa, 110, 111

Doe, Jens A.: ved kampen om Aitape; ved Biak-felttoget, 146 Dougherty, Ivan N., ved angrepet på Gona, 54

G Gavutu, amerikansk landgang, 18-19, 23

205

Ghormley, Robert L, 25; om assistanse til styrkene på Guadalcanal, 33, 34; utskiftet som øverst­ kommanderende i sørlige Stillehav, 34 Gilbert-øyene: betydning, 105; amerikanske angrepsstyrker, 105; kampene, 105-118. Se også Makin-atollet; Tarawaatollet Griffith, Samuel B., om forsvaret av Guadalcanal flyplass, 28 Griswold, Oscar W., ved angrepet på Munda, 83, 84, 85, 86 Guadalcanal, kart 26: kampene om øya, 18-19, 23-30, 32-34; besatt av japanerne, 20; amerikanerne forbereder angrep, 20, 22; øyas betydning, 20; amerikansk angrep, 23; nordkysten, 27; flyplassen Henderson Field anlegges, 28; flåte- og flystøtte trekkes tilbake, 28; Marinekorpsets styrke på øya, 29, 34-35; livet på øya, 30-32; «Tokioekspressen», 32; Bloody Ridge, 33; amerikanske hærstyrker på øya, 35; innbyggere og tropper på Guadalcanal, 742 Guam, kart 168; øyas betydning, 166; kampene, 172-173 Gunn, Paul «Pappy», 102 Cwin, senket, 84

H Hall, Charles P., ved forsvaret av Aitape, 148 Halsey, William F. «Bull», 85; blir øverstkommanderende for sørlige Stillehav, 34; om kystvaktorganisasjonen, 38; med MacArthur, 75, 133; ved Rabaul-offensiven, 75, 76; planlagt angrep på Ny-Georgia, 75; ved angrepet på Bougainville, 87, 89; skinnangrep under Bougainvilleslaget, 89; angrep på Ny-Georgia, 82-83, 86; omgåelse av Kolombangara, 86; ivrer for angrep på Leyte, 149, 174; kampen om Palau-øyene, 174 Hangarskip: effektivitet, 163; brennstoffyIling til sjøs, 154, 755; Fssex-klassen, 152-165 Harding, Edwin F.: ved forsvaret av Port Moresby, 52, 53; fratatt kommandoen ved Buna, 53 Hawkins, William Deane, 113, 115-116 Hays, Lawrence, 114, 115, 116 Helena, senket, 84 Hester, John, ved angrepet på Munda, 81, 82 Higgins-båter. Se Landgangsfartøyer, LCVP; Tarawa-atollet Hiyo, senket, 169 Holcomb, Thomas, om «Seabees», 203 Honner, Ralph, 49, 54 Honolulu, skadet, 84 Horii, Tomitaro: ved fremstøtet mot Port Moresby, 47, 50, 51; retrett, 51-52 Hornet, senket, 34 Hunt, George P., ved kampen om Peleliu, 177, 179 Hyakutake, Haruyoshi, 57; ved Guadalcanal, 34-35; ved forsvar av Bougainville, 89

I Ichiki, Kiyono, 29 lizuka, Eiji, om retretten til Madang, 136-137 Independence: angrep på Rabaul, 89; ved kampen om Tarawa, 107 Inoue, Sadae: ved kampen om Palau-øyene; taktikk, 174, 176 Intrepid, skadet ved Truk, 163

J Jagerfly, amerikansk P-38, 73. Se også Fly Japan: øyer under japansk kontroll i 1942, 20-27; strategi etter tapet av Guadalcanal, 73; Tojo-regjeringen går av, 171; revurdering av krigssituasjonen, 171 Japan, hæren: Befestninger på Betio, 7; okkupasjon av Ny-Guinea, 6-7; leveforhold på øyene, 6-77; gledespiker, 8, 9; tidlige erobringer, 19,20-27,133-134; forsvar av Salomon-øyene, 23, 28-29, 30, 32-35; tap på Salomon-øyene, 23,30-37, 34,35; undervurderer amerikanske styrker på Salomon-øyene, 28; landgang på Guadalcanal, 29, 32-35; jakt på den allierte kystvakten, 40; landgang på Papua, 46, 50; forsvar av Buna-Gona, 53-55; tap ved Gona, 55; fremstøt mot Port Moresby, 46-56,60, 69; marsj langs Kokodastien, 47,49; angriper Milne-bukten, 49-50; angrep mot Wau, 55-56; tap i slaget om Bismarck-havet, 73; strategi etter tapet av Guadalcanal, 73; forsvar av nordøst Ny-Guines, 73, 75, 86-87; angrep mot Segi, 77; kampen om Ny-Georgia, 76-77, 80, 81 -86; forsvar av Munda,

206

80-86; taktikk mot stridsvogner, 85; taktikk mot artilleri, 86; Kolombangara nøytraliseres, 86-87; kampen om Bougainville, 89-91; tap på Bougainville, 91; kampen om Ny-Britannia, 91; forsvar av Makin-atollet, 105; kampen om Abemama, 113; klarer ikke å forsterke Tarawa, 116; forsvar av Tarawa, 106-117, 722, 125,126; tap på Tarawa, 117; fanger på Betio, 117,128, 729; forsvar av Eniwetok-atollet, 118-119; tap på Truk, 118; forsyningsproblemer i Ny-Guinea, 144; stillinger på Nord-Ny-Guinea, 134-135; 145; retrett fra Huonhalvøya, 135-137; forsvar av Admiralty-øyene, 137-138; tap på Admiralty-øyene, 139; befestninger på Wewak, 139; kampen om Hollandia, 140; tap ved Hollandia, 141; kampen om Aitape, 144, 147-148; tap ved Aitape, 141,148; kampen om Wakde, 145; kampen om Biak, 145-146; tap ved Biak, 146; tap ved Maffin-bukten, 144; kampen om Noemfoor, 146; troppenes hengivenhet overfor Adachi, 148; Adachis kapitulasjon 148; styrker på Saipan, 167; kampen om Saipan, 167, 170-171; tap på Saipan, 171; kampen om Tinian, 171—172; kampen om Guam, 172-173; tap på Guam, 173; selvmordstaktikken oppgis, 174; kampen om Palau-øyene, 176-183; tap på Peleliu, 182 Japan, marinen: virkningen av nederlaget ved Midway, 19; tap av fly ved angrep på Guadalcanal, 24; angrep i Salomon-området, 25-26, 28, 30, 32, 34:, tap ved Salomon-øyene, 24, 30, 34; slaget om Bismarck-havet, 73; tap i Bismarck-havet, 73; luftoffensiv etter slaget om Bismarck-havet, 73; forsterkninger til Ny-Guinea, 83-84; slaget i Kula-gulfen, 84; slaget om Keiserinne Augusta-bukten, 89; tap ved Rabaul, 89; retrett fra Rabaul, 89; hangarskips-fly baseres ved Rabaul, 91; tap som følge av amerikanernes skipbombingtaktikk, 100; må oppgi å frakte forsterkninger til Tarawa, 116; tap ved Truk, 118; to super-slagskip omdirigeres fra Biak til Mariana-øyene, 145; marinestyrker i kampen om Saipan, 167; slaget i Filippinehavet, 169; tap i slaget i Filippinehavet, 169-170 jintsu, skadet ved Salomon-øyene, 30 Johnson, Jerry, 97 Johnston, George H., om japanernes landgang på Papua, 47 Jones, William, 116-117 Jordan, Walter I., 111

K «Kaktus-flyvåpnet», 28, 32 Kawaguchi, Kiyotake, 32, 33-34 Kennedy, Donald G., 40,47; kystvaktens virksomhet, 76-77 Kennedy, John F., med PT 709, 38, 83, 83 Kenney, George C., 94, 97, 98; ved forsvaret av Port Moresby, 50, 53, 56; ved slaget om Bismarck-havet, 73; med MacArthur, 94; lufttaktikk, 94, 102; introduserer skip-bombing, 94, 100; ved slaget om Hollandia, 140 King, Ernest J.: med MacArthur, 133,139; ønsker invasjon på Formosa heller enn på Filippinene, 147; om «Seabees», 197 Kingman, Howard F., om angrepet på Tarawa, 106-107 Kiriwina, kart 76; erobret av amerikanerne, 75-76 «Kjerrehjul», operasjonskode, 75, 76, 80 Knox, Frank, godkjenner angrepet på Yamamoto, 74 Koga, Mineichi: baserer hangarskips-fly ved Rabaul, 91; beskyttelse av Truk, 118 Koiso, Kuniaki, blir statsminister, 171 Kolombangara: plan for angrep på øya, 75; blir omgått, 86 Krigsnevroser, 82 Krueger, Walter: besetter Woodlark og Kiriwina, 75-76; om japanerne i Hollandia, 141; ved landgangen på Saidor, 136; ved Biak-felttoget, 145-146; forsvaret av Aitape, 148 Kunst, malerier fra Peleliu, '184-191 Kuzume, Naoyuki, ved forsvaret av Biak, 145 Kwajalein-atollet: betydning, 104-105; erobret av amerikanerne, 118 Kystvakt-organisasjonen, 19-20; virksomhet, 38; utfører redningstjeneste, 38, 42; varsler amerikanerne på Guadalcanal om angrep, 23; unnviker japanerne, 40; avslører japansk flybase på Ny-Georgia, 76

L Landgangsfartøyer, amerikanske: forbedringer etter Tarawa, 118; LCI, 78-79, 118, 787; LCM, 75, 78 -79; LCP,

78 -79; LCT, 78-79, 80; LCVP, 78 -79,108; LSD, 78-79, LST, 78 -79; LVT, 78 -79, 108 Lanphier, Thomas, angrepet på Yamamoto, 74 Largey, Louis, og stridsvognen «Colorado», 115, 116 Lea, Tom, 786; om kampene på Peleliu, 185-191; malerier, 784-797 Leander, skadet, 84 Leckie, Robert, om Guadalcanal, 18, 19, 30-32 Lexington, i kampene om Mariana-øyene, 166 Liscome Bay, senket, 105 Lynch, Thomas J., 97

M MacArthur, Douglas: øverstkommanderende for det sørvestlige Stillehavs-område, 22; plan for angrep på Rabaul, 22-23; beordrer forsvar av landruten til Port Moresby, 47; forsterker Papua, 50, 52; ved angrepet på Buna, 52, 53; strategi for offensiv i Stillehavet, 72, 132, 139, 146-147; hensikt vedrørende Filippinene, 72; forhold til Halsey, 75, 133; ved angrepet på nordøst Ny-Guinea, 75, 87; ved Rabaul-offensiven, 75, 76; angrepet på Ny-Britannia, 91; og Kenney, 94; da Nadzab ble inntatt med fallskjermtropper, 98; utilfreds med fremgangen i Stillehavs-området, 132; ulike meninger om MacArthur, 133; hans syn på marinen, 133; strategien med omgåelse av fiendtlige støttepunkter, 133, 136; om terrenget i Ny-Guinea, 135; om felttoget i Ny-Guinea, 135; invasjonen på Admiralty-øyene, 137-138, 140; invasjonen i Hollandia, 139; med Nimitz, 139; beordret til å yte flystøtte til Nimitz' offensiv i Palau-området, 139; om japanernes stilling etter Hollandia, 141; fremstøt i Nord-Guinea, 155; påtenkt bombing av Carolineøyene, 146; Biak-felttoget, 146; møte med Roosevelt på Hawaii i 1944, 146-147, 749; om omgåtte japanske styrker i Ny-Guinea, 147; invasjon på Molukkene, 149 MacPherson, Robert, om landgangene på Tarawa, 112 Makin-atollet, 105; kampene, 105, 106-107 Mangrum, Richard D., 28 Mariana-øyene, kart 168; betydning, 166; kampene, 166, 172-173. Se også Guam; Saipan; Tinian Marshall, George C.: og stridighetene omkring MacArthur, 133; innkaller MacArthur til Hawaii, 146; om foreslått angrep mot det sentrale Filippinene, 149 Marshall-øyene, 104-105; forberedelse til angrep, og amerikansk erobring, 118 Martin, Clarence A.: angrep på Buna, 53; forsvaret av Aitape, 148 Maryland, kampen om Tarawa, 107, 110 Mason, Paul, 23-24 McGuire, Thomas B., 96, 97 Merrill, Aaron Stanton, invasjonen på Bougainville, 89 Mikawa, Gunichi, angrep på Salomon-øyene, 25—26 Mitscher, Mare A., 754; sjef for de hurtige hangarskipsgruppene, 118 kampene om Hollandia, 140; med hangarskipsgruppene, 154; taktikk, 160, 163; kampene om Mariana-øyene, 167, 169 Molukkene, invasjon på Morotai, 705 Morison, Samuel Eliot, om Papua-felttoget, 60 Morris, Basil, forsvar av landruten til Port Moresby, 47 Morrison, lan, om forholdene på Gona, 54-55 Mueller, Paul J., kampen om Peleliu, 182 Musashi, dirigert fra Biak til Mariana-øyene, 145, 167

Nagumo, Chuichi: kampen om Saipan, 167,170; selvmord, 170 Nakagawa, Kunio, kampen om Peleliu, 176, 177, 179, 182 Nautilus, angrepet av Ringgold, 113 New Zealand: mannskapsmangel, 22; besetter Treasuryøyene, 87 Nimitz, Chester W.: sjef for Stillehavskommandoen, 22; leder angrepet på Guadalcanal og Tulagi, 23; godkjenner angrep på Yamamoto, 74; strategi for erobring av Marshall-øyene, 104-105; beordrer fremstøt mot Eniwetok etter Kwajalein, 118; inspiserer slagmarken på Tarawa, 130; hurtighet i offensiven over Stillehavs-øyene, 137; sammen med MacArthur, 139; beordres til å erobre Mariana-, Carolina- og Palau-øyene, 139; beordres til å støtte MacArthurs invasjon av Hollandia og Mindanao, 139; møter Roosevelt på Hawaii i 1944, 146-147, 749; om angrep på de sentrale Filippinene,

149; kampen om Mariana-øyene, 166, 167; kampen om Palau-øyene, 174 Norris, Frank Kingsley, om Kokoda-stien, 60 Ny-Britannia, kart, 76; japanske styrker, 8-17, 91; amerikansk landgang, 90, 91; kampene. 91; innbyggere og tropper, 143. Se ogsa Rabaul Ny-Georgia: amerikanernes angrepsplan, 75: kampene, 75-77, 80-87; japansk flystripe, 76; gerilja, 77; kampen om Munda, 80-86; landgang på Rendova, 80; angrep på Viru, 80 Ny-Guinea, 19, karter, 48, 76, 183; japansk okkupasjon, 6—7: japansk besettelse av I ae og Salamaua 19: kampen om Wau, 55-56; angrep med fallskjermtropper på Nadzab, 98-99; kampen om Shaggy Ridge, 134, 135-136; terrenget, 135; amerikansk fremrykning i nord, 235, 139-141, 144-146; kampen om Hollandia, 140-141, 144; innbyggere og tropper, 142-143; Noemfoor, 146; Wakde, 146; Vogelkop-halvøya, 147. Se også Papua; Port Moresby

o OBrien, William, 170 Odell, Robert H., om angrepet på Buna, 53 Okabe, Tooru, angrep på Port Moresby, 55, 56 Okada, Seizo, om retretten fra Port Moresby, 52 Oldendorf, Jesse B., kampen om Palau-øyene, 176 Oleary, Jeremiah, om kampene på Peleliu, 180 Owen, William T., forsvaret av Port Moresby, 47, 49 Ozawa, Jisaburo, kampene om Mariana-øyene, 167, 169-170

P Palau-øyene: betydning, 174; kampene, 174, 176-180, 182-183; Bloody Nose Ridge, 180 Papua, 58-71, kart, 48; japanske landganger, 46, 49; Kokoda-stien til Port Moresby, 46-47, 60; kampen om Port Moresby, 46-56, 58-71; kampen om Buna-Gona, 52-55; papuanere, 56, 64-65; kampen om Wau, 57; kampene i området, 174, 176-180, 182-183 Paredes, Osbaldo, 111 Patch, Alexander M., 35 Peleliu, kart, 178; kampene, 174,176-182; illustrasjoner av kampene, 184-191 Phoenix, invasjon på Admiralty-øyene, 137, 138 Pollock, Edwin A., 29 Port Moresby, 46; luftangrep, 19, 73; forsvaret, 46-47; japansk fremrykning, 46, 56, 58-71. Se også Papua Portland, ved kampene om Palau-øyene, 176 Princeton: angrepet på Rabaul, 89; kampen om Bougainville, 89 PT 109, 83

Puller, Lewis B. «Chesty», kampene om Palau-øyene, 176, 177, 178, 179, 180

R Rabaul: kart, 76; besatt av japanerne, 19; forholdene ved de japanske baser, 8, 12-17; japansk flybase, 73; alliert offensiv, 75-91; japanske styrker i Rabaul, 91, 162-163; angrep fra Bougainville-området, 89, 91; den japanske marine trekker seg ut, 89; forsvaret av Ny-Britannia, 91 Read, Jack, 38, 42, 42 Rifle, M-1, introdusert, 81 Ringgold: angrep på Nautilus, 113; kampene om Tarawa, 110, 111 Roosevelt, Franklin D.: godkjenner angrepet på Yamamoto, 74; møter MacArthur og Nimitz på Hawaii i 1944, 149, 146-147 Rothschild, Maier, 84 Ruhlen, James, ved Munda, 84 Rupertus, William, invasjon av Palau-øyene, 174 Russel-øyene, amerikanske baser, 76 Ruud, Robert, 112 Ryan, Michael, 112, 114, 116 Ryujo, senket, 30

s St. Louis, skadet, 84

Saipan, kart, 168; kampene, 167,170-171; betydning, 171; tap, 171; japanske selvmord, 170, 175

Saito, Yoshitsugu: kampen om Saipan, 167,170; selvmord, 170 Salomon-øyene, kart, 26, 76; kamp om østlige øyer, 18-19, 22-29, 32-35; japansk invasjon, 19-20; ledelse av angrepene, 22-23; «sprekken», 32; japanske flåteangrep, 25-26, 28, 32; kamp om de sentrale øyer, 75, 76-87; kamp om de vestlige øyer, 75, 86, 89-91 Saratoga: angrepet på Rabaul, 89; kampen om Bougainville, 89 Sasaki, Noboru, kampen om Ny-Georgia, 77, 81, 82, 84-86 Savo-øya, kampen, 25-26 Schmid, Albert, 29 Schoettel, John F., 111, 112 «Seabees», 80, 192-203; på Bougainville, 198-199; kjennetegn, 194; forslagenhet, 197, 200 Shanley, James V., 182 Sherlock, W.H., kampen om Wau, 56 Sherrod, Robert: om landgangen på Tarawa, 108,110-111, 126; om japanske selvmord på Saipan, 171; om forsvaret på Tarawa, 106 Shibasaki, Keiji: om Tarawas forsvar, 106; ved forsvaret av Tarawa, 115, 116-117 Shomo, William A., 97 Shortland-øyene, 89 Shoup, David M., 114; landgangen på Tarawa, 108, 111-112, 114, 116, 117; «Skip-bombing», 73, 94, 100-101 Slaget om Korall-havet, 46 Smith, Holland M. «Howlin Mad», 173; kampen om Gilbertøyene, 105, 114; kampen om Saipan, 170 Smith, John L., 28 Smith, Julian C., kampen om Tarawa, 108, 114, 117, 130 Smith, Ralph: kampen om Makin, 105; kampen om Saipan, 170; avskjediget ved Saipan, 170 «Sorte Får-skvadronen, 88, 88 South Dakota: skadet ved Salomon-øyene, 34; slaget om Mariana-øyene, 169 Spillane, John Joseph, 110 Spruance, Raymond A., 173; kampen om Gilbert-øyene, 105; kampen om Mariana-øyene, 167,169; avløser Ralph Smith, 170 Stridsvogner, amerikanske, på Stillehavs-øyene, 90 Strong, senket, 83 Sutherland, Richard K., angrepet på de sentrale Filippinene, 149 Sykdommer, på Stillehavs-øyene, 8, 32

T Tagami, Hachiro, forsvar av nordlig Ny-Guinea, 144 Taiho, senket, 169 Takashina, Takeshi, kampen om Guam, 173 Tanaka, Raizo, 32 Tanambogo, amerikansk landgang, 18, 23 Tarawa-atollet, 105; kart, 109; kampene, 105-117; kamp om Betio, omslag, 1, 106-117, 120-131; japanske forsvarsverker, 106-107, 122; tap, 117, 128 Tarbuck, Raymond D., om hærens innstilling til sjøen, 133 Tennessee, kampen om Tarawa, 107 Thomas, Norman, 117 Tinian, kart, 168; kampene, 171-172 Tojo, Hideki: om tapet av Saipan, 171; trekker seg tilbake, 171 Tomonari, Satoshi, 84, 86 Torpedo, japansk «Long Lance», 83 Treasury-øyene, 87 Truk, 166; amerikanske angrep, 118, 163, 174; isolert, 174, 187 Tulagi: kampene, 18-19, 20; besatt av Japan, 20; forberedelser for amerikansk angrep, 22, 23; marineinfanteri, 28 Turner, Richmond Kelly: landgangen på Guadalcanal, 24, 25; landgangene på Ny-Georgia, 77; landgangene på Gilbert-øyene, 105, 108

angrep på Rabaul, 75; «Sorte Får-skvadronen», 88, 88; luftstøtte ved angrep på Ny-Britannia, 91; innsats av det 5. flyvåpen, 92-103; toppscorere i det 5. flyvåpen, 96-97; fallskjermangrep på Nadzab, 98-99; kampen om Tarawa, 107, 109; bombing av nord-østlige Ny-Guinea, 135; bombing av Noemfoor, 146; bombing av Palau-øyene, 176 USA, hæren: kamp om østlige Salomon-øyer, 20; strid med marinen om angrep på Salomon-øyene, 22—23; forsvar av Guadalcanal, 34, 35; forsvar av Port Moresby, 50, 52, 56, 60, 61, 68, 69; angrep på Buna, 53-55, 56, 68, 69; tap i Papua, 60; angrep i nord-østlige Ny-Guinea, 75, 87, 135-136; besetter Woodlark og Kiriwina, 75-76; kampen om Ny-Georgia, 76, 80, 81-86; jungelutrustning, 81; uerfarne tropper på Ny-Georgia, 81, 82; krigsnevroser, 82; taktikk mot bunkere, 86; styrker i angrep på Munda, 85; erfaring i jungelkrig, 86; kampen om Bougainville, 89-91; tap på Bougainville, 91; kampen om Ny-Britannia, 90-91; forsvarsverker på Torokina, 90; kamp om Gilbert-øyene, 105; tap på Gilbert-øyene, 106; konflikt med marinekorpset om taktikk, 105, 170; kamp om Eniwetok, 118-119; landgang på Saidor, 135; tap på Admiralty-øyene, 139; invasjon på Molukkene, 149,150; styrker ved invasjon ved Hollandia, 140; kampene om Hollåndia, 141,144; tap ved Hollandia, 144; narretiltak i Ny-Guinea, 140; kamp om Atape, 144,147-148; tap på Atape, 144,148; kamper i nordlige Ny-Guinea, 144, 146, 147, 148-149; kamp om Biak, 145, 146; tap på Biak, 146; tap ved Maffin-bukten, 144; invasjon på Noemfoor, 146; kamp om Saipan, 170-171; kamp om Guam, 172; kamp om Peleliu-øyene, 180, 182; tap på Peleliu. 182 USA, marinen: kamp ved østlige Salomon-øyer, 18-19, 20, 22—24, 32, 34—35; leder angrepet på Salomon-øyene, 22-23; konflikt med hæren om angrepet på Salomonøyene, 23; tap ved Salomon-øyene, 24, 26, 30, 34; misgrep ved forsvar av Guadalcanal, 25-26; kamp om Guadalcanal, 34; strategi for Stillehavs-offensiven, 72; anleggsarbeider på Rendova, 80; «Seabees», 80,192-193; mislykkes i å stanse japanske forsterkninger til Ny-Georgia, 84; tap mot japanske «Long Lance»torpedoer, 83; kamp om Kula-gulfen, 84; bombardement av Munda, 85—86; forstyrrer japansk evakuering fra Kolombangara, 87; kamp om Bougainville, 87, 89; slaget om Keiserinne Augusta-bukten, 89; tap ved Rabaul, 89; kamp om Gilbert-øyene, 105, 108, 109; tap ved Gilbert-øyene, 105; sårede på Tarawa, 111,128-129; tap ved Tarawa, 117; endrer taktikk ved bombardement og landgang etter Tarawa, 118; angrep på Truk, 118; kamp om Marshall-øyene, 118; marineoffiserers syn på MacArthur, 133; kamp om Hollandia, 140; narretiltak i Ny-Guinea, 140; hurtige hangarskipsgrupper, 152-165; styrker ved Mariana-øyene, 166; kamp om Marianaøyene, 166, 167, 169; tap i slaget om Filippinehavet, 169, 170; kamp om Palau-øyene, 176 USA, marinekorpset: kamp om Salomon-øyene, 18-19, 20-29; tap på Salomon-øyene, 23; kamp om Guadal­ canal, 18-19, 23-29, 32-35; styrker på Guadalcanal, 28, 35; styrker på Tulagi, 28; livet på Guadalcanal, 30, 32; kamp om Ny-Georgia, 76-77, 81 -82, 84; «Sorte Får-skvadronen», 88, 88; kamp om Bougainville, 87, 89, 90-91; raid på Choiseul, 87; kamp om Ny-Britannia, 90-91; forsvarsverker på Torokina, 90; kamp om Gilbert-øyene, 105-117; konflikt med hæren om taktikk, 105, 170; kamp om Tarawa, omslag, 1, 108-117, 120-131; tap på Tarawa, 117,128; angrep på Abemama, 113; kamp om Eniwetok, 118-119; besetter Marshalløyene, 118; tap på Marshall-øyene, 118; styrker på Mariana-øyene, 166; kamp om Saipan, 167, 170-171; kamp om Tinian, 171; kamp om Guam, 172-173; kamp om Palau-øyene, 174, 176-180, 182; tap på Peleliu, 182 USA, den felles stabsjefsnemnd: to-delt offensiv i Stillehavs­ området, 72-73; prioritering av innsats i Europa og Det fjerne Østen, 132; foretrekker angrep mot Formosa fremfor Filippinene, 139; beordrer Stillehavs-flåten til å støtte invasjon i Hollandia, 139

u USA: strategi etter seirene i Papua og Guadalcanal, 72-73; reaksjon på tapene på Tarawa, 117-118; industrikapasitet og hangarskip, 154 USA, flyvåpen: forsvar av Port Moresby, 50, 55; slaget om Bismarck-havet, 73; tap i Bismarck-havet, 73; tidlige

Vandegrift, Alexander A., 24, 25; om angrepet på Guadalcanal, 22; om fullførelsen av Henderson Field Flyplass, 28; forsvaret av Guadalcanal, 28, 29, 32-35

207

Vasey, George A.: forsvaret av Port Moresby, 51, 52, 54; angrepet på Lae, 87 Vedder, Milton N., 43 Vella Lavella, amerikansk flyplass, 87 Vouza, Jacob, 38, 39

W Wada, Kiyoshi, om forholdene på Sanananda, 55 Waidron, Albert W., forsvaret av Port Moresby, 53

208

Wantuck, John, 84 Watson, Thomas E., 173; kampen om Eniwetok, 119 White, Osmer: om forsvaret av Kokoda-stien, 49-50; om japanernes angrep på Ny-Georgia, 84 Whittaker, H. Roy, om anleggsarbeidene på Rendowa, 80 Willis, William, 177 Wilson, Dean, 29 Wismer, John R., kampen om Munda, 84 Woodlark, kart, 76; amerikansk erobring, 76 Wootten, G.F., angrepet på Lae, 87

Y Yamamoto, Isoroku, 74; kampene om østlige Salomon-øyer, 30; styrkebehov for å ta Guadalcanal, 30, 33; slaget om Bismarck-havet, luftangrep etter slaget, 73; nedskutt og drept, 75 Yamato, omdirigert fra Biak til Mariana-øyene, 147, 167 Yazawa, Kiyomi, ved Kokoda-stien, 47, 51 Yokoyama, Yosuke, ved Kokoda-stien, 47, 49 Yorktown, 152-153

Young, Rodger, 86