Blitzkrieg 8205116970, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Tysk infanteri rykker frem på belgisk territorium i nærheten av grensen til Frankrike, under dekning av artilleriild fra dé bakre linjer. Selv om det var stridsvognene og flyene som tiltrakk seg størst oppmerksomhet i Hitlers lynkrig, var det nesten overalt infanterister som disse som ut­ førte det egentlige grovarbeidet i operasjonene.

BLITZKRIEG

ELVERUM LÆRERSKOLE BIBLIOTEKET

ELVE&T hvis denne ikke lot seg overtale til å skrinlegge

periode med «klart og fint vintervær», og Hitler fastsatte

offensiven i vest. Signalet til å slå til mot Hitler skulle være selve

tidspunktet for angrepets begynnelse til 17 januar. I alle disse

mottagelsen av den formelle angrepsordren. von Brauchitsch

ukene hadde det vært foretatt en mengde endringer i den

forsøkte energisk å få Hitler til å legge planen om offensiven i vest

opprinnelige angrepsplanen, men den var likevel i hovedtrekkene

til side. Føreren arbeidet seg opp i stort raseri, og hærens

uendret: et massivt angrep skulle settes inn i nord, mot området

øverstkommanderende ble skjelt så kraftig ut at han en stund

omkring Liége, og formålet var først og fremst å besette den

befant seg på randen av nervøst sammenbrudd.

viktigste strekningen av Kanalkysten.

Selv om general Halder hadde mange medsammensvorne

innen hæren, manglet han det nødvendige mot til å påta seg det

Så inntraff altså den merkelige episoden med de to tyske

ansvar å gi hæren ordre til å gripe inn overfor sin øverste leder. I

flymajorene som kom på avveier og måtte nødlande - uheldigvis

sin dagbok skrev en av hans medsammensvorne: «Halder har ikke

for dem, i Belgia. Den tyske overkommando måtte regne det som

det format og heller ikke den autoritet som kreves ved en slik

overveiende sannsynlig at iallfall viktige detaljer av angrepsplane-

anledning.» Og det gikk med denne som med så mange andre av

ne var falt i de alliertes hender. Alfred Jodl, sjefen for Hitlers

generalenes sammensvergelser mot Hitler - det kom intet som

spesielle militære stab, skrev i sin dagbok: «Hvis fienden er i

helst ut av den. De fleste innen hærledelsen foretrakk å sabotere

besittelse av alle dokumentene, befinner vi oss i en katastrofal

Førerens planer ved å late som om de fullt ut var med på notene,

situasjon.»

mens de i realiteten forsinket og bremset alt de kunne i det stille.

Men i både Belgia, Frankrike og Storbritannia hersket det stor

Den 19 oktober 1939 fremla den tyske generalstab sin første

usikkerhet med hensyn til det eiendommelige flyhavariet og de

stort opplagte plan for et angrep i vest. På ledende militært hold

fundne dokumentene. Belgierne var ikke i tvil om at dokumente­

ble den betraktet med dyp skepsis som et usedvanlig fantasiløst

ne var ekte, og de satte sine militære styrker i alarmberedskap.

produkt; den forutsatte da også bare et nokså direkte fremstøt

Franskmennene følte seg mindre overbevist, men sendte for

mot Kanalkysten gjennom Nederland og Nord-Belgia. Hitler var

sikkerhets skyld betydelige styrker til grensen mot Belgia. Disse

ikke fornøyd med planen, men siden den i realiteten var akkurat

troppene vantrivdes i sludd, sne, kulde og mørke, men regnet

hva han hadde anmodet om, måtte han godta den, så meget

med å bli invitert over til Belgia. Det ble de imidlertid ikke.

mere som han ikke hadde noe bedre å komme med selv. På et

Regjeringen i Brussel næret ingen overvettes stor tillit til Frankrike.

møte den 25 oktober spurte Hitler general von Brauchitsch - med

Den avslo å la franske tropper rykke inn på belgisk territorium så

forbløffende fremsynthet, skulle det vise seg - om det ikke ville

lenge det ikke forelå noen grensekrenkelse fra tysk side, enda

være mulig å sende hovedtyngden av angrepsstyrkene gjennom

Belgia tidligere hadde erklært seg villig til å ta imot hjelp fra de

Syd-Belgia, gjennom Ardennerskogen, og mot Sedan. Generalene

allierte hvis landet skulle bli angrepet. Franskmennene på sin side

forsikret ham at et slikt fremstøt ikke ville være mulig.. Det

hadde liten fidus til britene. Hva de erobrede tyske angrepsplane-

54

EN ILLUSJON OM SIKKERHET UTKIKKSPOST

Skjematisk snitt gjennom et fort i Maginot-linjen.

Franskmennene, som hadde fått blø så mye under første verdenskrig, ville nes­ ten for enhver pris sikre seg mot et nytt tysk angrep. 11929 begynte de å bygge et system av sterke underjordiske fort. De lå med noen få hundre meters mellomrom på hele strekningen fra Sveits til Luxem­ bourg. Denne festningslinjen fikk navn

efter den franske forsvarsminister André Magi not. Maginot-linjen syntes å kunne by en forsvarer et maksimum av muligheter. Lengst ute var det tankfeller, så fulgte piggtrådsperringer og maskingeværstillinger. Bakenfor der igjen var det rekker av kanonstillinger, beskyttet av mer enn 3 m tykke betongmurer. Her var det maskingeværer, og- panservernkanoner med kaliber fra 37 til 135 mm.

I de store underjordiske fortene var det inntil 1 200 mann, som tjenstgjorde tre måneder ad gangen. De led ingen som helst nød.-«Vår verste fiende er ikke tyskeren, men kjedsomheten,» uttalte en av dem.

Men da tyskernes angrep kom, viste

det seg at «superskyttergravene» likevel ikke holdt mål. Den statiske krigførings tid var over. Selv ikke de sterkeste festninger kunne stå seg imot de tyske pan­ seravdelingers slagkraft og bevegelighet. Fredelige tilstander i et Maginot-fort - soldatene tar høyfjellssol.

55

ne angikk, ble det utvekslet en mengde dunkle og forvirrende

styrker, for tyskerne hadde alle sine beste frontsoldater og alt sitt

depesjer mellom Brussel, Paris og London. Hver enkelt av partene

mest effektive utstyr engasjert i felttoget i Polen. Et fransk

måtte tro at de to andre iallfall underslo litt av sannheten, om de

storangrep mot Siegfried-linjen ville sikkert ha blitt kostbart, men

ikke direkte for med løgn. Dessverre var det i en rekke

det ville hatt gode muligheter for å lykkes, og det ville utvilsomt

henseender fullt berettiget å nære slike mistanker.

ha hjulpet polakkene.

Belgierne - og nederlenderne - var svært omhyggelige med

De franske generalene var imidlertid ikke innstilt på å løpe

ikke å gi Hitler noe påskudd til å gå til angrep, og de ikke bare

noen stor risiko. De fleste av dem hadde vært sjefer for brigader

motsatte seg stasjonering av franske og britiske tropper på sitt

eller divisjoner under første verdenskrig, og de hadde sett for

territorium, de nektet også de allierte å foreta systematisk analyse

mange unge landsmenn bli meiet ned under angrep på fiendens

av de belgiske og de nederlandske forsvarsverkene. Som om ikke

linjer. De var overbevist om at i en ny krig måtte Frankrike spille

dette var nok, avslo belgierne også enhver anmodning fra franske

den godt forberedte forsvarers rolle. De visste at hverken

og britiske efterretningsoffiserer om å få se dokumentene som var

regjeringen eller folket kunne akseptere en gjentagelse av

blitt beslaglagt da de to tyske flyoffiserene hadde nødlandet på

blodbadet fra krigen 1914-18, da Frankrike mistet halvannen

belgisk område. Bare et kort resymé ble tilstillet de allierte. En

million mann av en befolkning på førti millioner.

følge av denne holdningen var at mange franske og britiske

Videre var det den alminnelige oppfatning blant de franske

generaler kom til å betrakte disse dokumentene som en bløff fra

militære at hvis man i det hele tatt skulle gå til noen offensiv,

tyskernes side. Andre offiserer uttalte oppgitt at hvis planene

måtte man først la det tunge artilleri spille opp. Da ville man

skulle være ekte, var det likevel ikke stort man kunne gjøre.

trenge tusenvis av store kanoner, og akkurat på det feltet var det stor manko i den franske hær. Det var riktignok utviklet endel nye

De allierte foretok seg heller ikke stort for å avverge et eventuelt

og effektive kanoner siden første verdenskrig, men det hadde

nær forestående angrep fra tyskernes side. Deres overkommando

skortet på bevilgninger, og altfor få kanoner var blitt produsert.

kunne nok utadtil gi inntrykk av at det foregikk en nesten febrilsk

Det tunge skytset fra første verdenskrig var blitt demontert, satt

aktivitet, for det var ganske anselige mengder papir som ble

inn med syrefritt fett og lagret. Utbruddet av den nye krigen

forsynt med skrift og signaturer og sendt i øst og vest, men i

innebar at disse kanonene måtte oppspores, identifiseres, av-

virkeligheten rådet en temmelig trykket stemning.

fettes, rengjøres, settes sammen, fraktes på jernbane eller med

Den nakne sannhet var nemlig at både Storbritannia og

lastebiler til fronten og fundamenteres og bringes i stilling - og

Frankrike var svært dårlig militært forberedt da de erklærte

prøveskytes. Men innen man var kommet så langt, var det nesten

Tyskland krig, to dager efter invasjonen i Polen. Krigserklæringene

gått tre uker av krigen i Polen, som syntes å være fortapt. De

kom med seks timer mellomrom, så de allierte hadde ikke engang

franske militære mente derfor at det hadde liten hensikt å disku­

der samordnet sine aksjoner. Og det hadde gjort pinlig inntrykk

tere noe angrep.

på folk at de allierte ikke hadde foretatt seg noe som helst militært

for å komme Polen til hjelp.

Ikke lenge efter overførte tyskerne hovedtyngden av sine militære styrker fra Polen til grensen mot Frankrike. Tyskerne og

Wehrmachts generaler hadde i forbindelse med det planlagte

franskmennene var omtrent jevnbyrdige rent tallmessig. Ut fra

angrepet på Polen gitt uttrykk for stor uro med hensyn til

tradisjonelt militært resonnement ville derfor et frontalangrep

Frankrike; de regnet det som meget sannsynlig at franskmennene

være så å si utelukket. Franskmennene mente at de trygt kunne

øyeblikkelig ville svare med å angripe over Rhinen. Nettopp ut fra

slå seg til ro i Maginot-linjen for vinteren.

denne eventualitet hadde tyskerne i slutten av 1930-årene i all

Både franskmennene og britene var faktisk relativt tilfreds med

hast oppført et dypt belte av betongfortifikasjoner og tankfeller,

tilstandene på vestfronten høsten 1939. Franskmennene hadde

Siegfried-linjen (Vestvollen). Høsten 1939 var Siegfried-linjen

mobilisert og garnisonert fem millioner mann, mens britene

imidlertid langtfra ferdig utbygget. Franskmennene var på det

hadde ført fire divisjoner over Kanalen - uten at fienden hadde

tidspunkt overlegne med hensyn til både artilleri og mannskaps­

foretatt seg det minste for å hindre det. En franskmann uttalte: «I

56

1914 hadde vi 100 000 drepte i løpet av de fire første månedene.

Bak denne fasaden av trygghet og selvtilfredshet rådet det

Denne gangen er våre tap bare 2 000 mann.» Han kunne godt ha

imidlertid en viss uro - og det med god grunn. Neville

lagt til at tapene hovedsakelig skrev seg fra ulykker og fra

Chamberlain og Edouard Daladier, de samme menn som -

trefninger mellom patruljer.

riktignok ikke med lett hjerte - hadde gitt Tsjekkoslovakia på

Britene kunne på sin side hevde at deres flåte skulle vite å drive effektiv blokade av forsyningstjenesten til Tyskland. Oliver

båten ved Munchen-møtet høsten 1938, sto fremdeles i spissen for henholdsvis Storbritannias og Frankrikes regjering. De var

Harvey i det britiske utenriksdepartement uttrykte nok den

neppe de rette til å skape noen glød blant befolkningen eller til å

rådende oppfatning blant de alliertes ledere da han sa: «Hvis

gi noen klar definisjon av de alliertes krigsmål - og ingen av dem

Tyskland ikke kan vinne en rask seier, kan landet ikke gjøre seg

anstrengte seg da heller i noen av retningene. Det var svært liten

noe håp om å gå seierrikt ut av en langvarig krig.» På alliert hold

begeistring for krigen i Frankrike og Storbritannia. Befolkningen så

mente man at tyskernes eneste mulighet for en rask avgjørelse lå i

unge menn i uniform dra til fronten, og var det noen munterhet

å trenge inn i Frankrike på bred front før franskmennene og

britene var rede til å møte noen offensiv. Og nå betraktet de

ved avskjedsscenene, så var den som regel litt brydd eller anstrengt. I de første dagene av krigen skottet folk ofte engstelig

denne muligheten som forsvunnet, siden de selv var kommet på

opp mot himmelen. De hadde hørt om bombefly. Kvinner og

plass i festningsanleggene.

barn forlot i store skarer de største byene for å ta opphold ute på

EN KJEMPEDAMPERS DRAMATISKE FLUKT TIL HJEMLANDET I slutten av august 1939 lå den tyske kjempedamperen «Bremen» (en av verdens mest hurtiggående - erobret «Atlanterhavets blå bånd» i både 1929 og 1933) fast i New Yorks havn. Britene hadde bedt amerikanerne opp­ holde skipet inntil en britisk krysser rakk frem til kystfarvannene. Havnemyndighetene fant plutselig ut at en grundig inspeksjon av fartøyet (51 000 tonn) var nødvendig. Den 30 august kunne «Bremen» forlate New Yorks havn. Skipsorkesteret spilte «Deutsch­ land uber Alles» høyere enn noensinne. Den britiske krysseren lå ute til havs og ventet. Forgjeves. «Bremen» var som sunket i havet. I ukevis ante man ingen ting om skipets skjebne. Krigen var brutt ut. Kunne et alliert krigsskip ha senket fartøyet? Løsningen på gåten fikk man i midten av oktober, da skipets nederlandske kokk kom hjem til Amsterdam. De første to-tre dagene hadde «Bremen» lekt gjemsel med krysseren. Så hadde den for alvor satt farten opp, og mannskapene gråmalte skipssidene i åpen sjø. Den 6 september nådde kjempedamperen frem til Murmansk. Passasjerene reiste hjem over land, mens besetningen førte skipet langs kysten av Norge og Danmark, under iakttagel­ se av alle forsiktighetsregler. I desember ankom skipet Bremerhaven.

Med livbåter som stillaser gråmaler mannskapet ombord i «Bremen» skipssidene for at kjempedamperen skal bli mindre synlig for de britiske patruljefartøyene.

57

landet. Men ingen bomber ble sluppet, og snart vendte mange

alvorlige. Admiral Graf Spee ble i desember innringet i La Plata-

tilbake igjen.

munningen (utenfor Montevideo, Uruguay) av britiske kryssere og

Omkring midten av oktober 1939 var det som om alt var

skutt i senk. Det var hendelser som disse som skapte de store

stilnet av. General Maurice Gamelin, den franske øverstkomman­

overskriftene i avisene, men de hadde relativt liten betydning.

derende, hadde latt noen patruljer trenge inn på tysk område, nærmest for syns skyld, men de ble fort trukket tilbake. En og

Britene var villige, om ikke nettopp oppsatt på, å kjempe for å

annen gang var jagerfly i kamp med hverandre, og britiske

befri verden for Hitler, men de hadde foreløbig ingen militære

nattbombefly kastet ned millioner av propagandalapper over tysk

styrker til å kunne sette seg skikkelig i respekt. Krigsproduksjonen

territorium. Disse trykksakene fortalte tyskerne at deres ledere var

var bare såvidt kommet i gang, og de fire divisjonene de hadde i

gangstere og barbarer, at demokratiene kjempet for de gode

Frankrike, hvorav de to var dårlig trenet og utstyrt, fortonet seg

tyskeres sak, og at den britiske flåte hadde tatt kvelertak på nazi-

som de rene bagateller i sammenligning med Frankrikes kolossale

diktatorenes krigsmaskin. Tyskerne svarte med feiende militær-

oppbud av soldater. Men franskmennene, som efter mange

musikk og propagandasvada fra høyttalere ute i ingenmannsland

eksperters oppfatning hadde verdens fineste militære styrker, var

mellom Siegfried-linjen og Maginot-linjen. Av «en pålitelig fransk offiser på permisjon» fikk en aviskor-

fremdeles preget av de dystre erfaringene fra første verdenskrig. De var kanskje enda mer splittet og uenige enn vanlig, og de ble

respondent en beretning som var ganske illustrerende for de

bombardert med defaitistisk propaganda, dels fra kommunistene,

eiendommelige tilstandene ute ved fronten. Offiseren var

som plutselig var blitt pasifister da Tyskland og Sovjet-Unionen

stasjonert like ved stedet hvor Frankrikes, Luxembourgs og

hadde undertegnet ikke-angreps-pakt med hverandre, dels fra

Tysklands grenser møtes. Her er det tvillinglandsbyer, en på fransk og en på tysk side. Kraftstasjonen befant seg på tysk side,

reaksjonære krefter med nazistiske sympatier.

og tyskerne gjorde seg fortjent av fedrelandet ved å koble ut

kanskje mer enn noensinne næret mistillit til og bitterhet vis-å-vis

strømmen. Franskmennene svarte med å skyte mot den tyske

sine politikere. Lucien Rebattet, en ung franskmann på høyre fløy,

landsbyen. Efter noen timer ble strømmen satt på igjen, og

skrev ironisk: «Hitler gjør meg ikke sint, men det gjør derimot alle

franskmennene innstilte skytingen. Så gikk det noen dager, men

de franske politikerne som har skylden for hans triumfer.»

Det skulle ikke gjøre situasjonen bedre at franskmennene

plutselig ble strømmen koblet ut igjen. Franskmennene begynte

Så å si det eneste det franske folk og de franske politikere

straks å skyte mot den andre siden. Efter bare ti minutter lød det

kunne enes om, var den dypt forankrede mistilliten overfor

fra en høyttaler på tysk side - på fransk: «Vennligst innstill

britene. Deres allierte var ikke bare beskyttet av den «pansersikre»

skytingen. Strømbruddet er av teknisk, ikke politisk art.» Fransk­

Kanalen, men også av sin store flåte. Det var - efter franskmenne­

mennene fikk nærmest latteranfall, men de fulgte oppfordringen.

nes oppfatning - helt opplagt av britene kom til å innskrenke sin

Innen to timer var gått, kunne de atter bruke tysk elektrisitet.

krigsaktivitet til havene og luften og overlate til de franske poilus å

Gratis. - Også fransk høflighet ble demonstrert. I nærheten av

dominere tapslistene. Alexis Léger i det franske utenriksdeparte­

Mulhouse varslet franskmennene sine fiender om at de kom til å

ment uttalte til USAs ambassadør, William Bullitt: «Spillet er tapt.

sprenge en gangbro av stål over Rhinen.

Bare til sjøs hendte det noe. Allerede i begynnelsen av krigen

Frankrike står helt alene... Atter en gang er demokratiene for sent ute.»

senket tyske ubåter det britiske passasjerskipet Athenia (Berlin

Statsminister Daladier selv uttalte til Bullitt at han var kommet

nektet øyeblikkelig enhver befatning med hendelsen), og den 14

til den slutning at Storbritannia ville overlate til Frankrike å

oktober trengte en tysk ubåt, ført av kapteinløytnant Gunther

utkjempe krigen.

Prien, inn i selve «løvens gap», den britiske flåtebasen Scapa Flow,

Franske offiserer opptrådte ikke sjelden nedlatende, nesten

og senket slagskipet Royal Oak. Andre ubåter, og overflatefar-

uforskammet, overfor sine britiske kolleger. Da general Gamelin

tøyer som «lommeslagskipet» Admiral Graf Spee, senket endel

var blitt utnevnt til øverstkommanderende for de allierte

handelsfartøyer, men de alliertes tonnasjetap var foreløbig ikke

hærstyrker i Europa og holdt sitt første stabsmøte med de britiske

Kong Georg 6 (ved foten av trappen) på besøk hos den britiske ekspedisjonsstyrke i Nordøst-Frankrike i desember 1939. Han skal opp på taket av bunkeren for å få et blikk ut over frontlinjene, hvor det fremdeles råder «fredelige» tilstander.

58

generaler for å redegjøre for sine planer, sørget han ikke engang

ha spesielle 'avrusningsrom' slik at man kunne ta seg av de verste

for å ha en tolk tilstede. Og han snakket så fort at britene knapt

tilfellene.»

oppfattet halvparten.

De britiske soldatene som var kommet over til Frankrike, var

Franskmennenes kampånd lot adskillig tilbake å ønske, ikke

rystet over den likegyldighet som preget deres franske våpenbrø-

bare blant sivilbefolkningen, men også innen hæren. General

dre, og over hvor sjusket de ofte var i klærne. General Alan

Edmond Ruby beklaget seg over den «apati og uvitenhet som

Brooke, sjefen for II korps av den britiske ekspedisjonsstyrke, var

preget styrkene». Man kviet seg for å gi en ordre, av frykt for å bli

invitert av general André-Georges Corap, sjefen for niende

kritisert. Militær eksersis ble betraktet som en vits, og arbeide som

franske armé, til å overvære en militær seremoni. Brooke skrev

noe unødvendig slit. Enkelte offiserer, som for eksempel oberst

efterpå: «Jeg har sjelden opplevd noe verre - ubarberte soldater,

Charles de Gaulle, kom med inntrengende appeller om at

ustriglede hester, sjaskete uniformer og slarkete sadler, møkkete

soldatene måtte få gjennomgå hard trening, ikke bare for at de

kjøretøyer, og i det hele tatt en rystende mangel på selvfølelse og

skulle gjøres kampberedt, men også fordi de trengte å bli stivet

på interesse for sin avdeling. Men verre enn alt annet var

opp moralsk. Men kommandosystemet var gammeldags og

ansiktsuttrykkene... misfornøyde, trassige fjes... Ble det kom­

ineffektivt, og aktivistene kunne lite utrette. Ruby konstaterte at

mandert 'Se til venstre!', var det knapt nok én mann som gad å

bare en halv dag pr uke var avsatt for trening av soldatene, og han

lystre.»

uttrykte sin forferdelse over den virkning det ørkesløse livet

Britene var heller ikke særlig imponert av general Gamelin,

hadde på dem. «Beruselse var en vanlig foreteelse helt fra

enda de visste at enkelte ledende tyske militære hadde en viss

begynnelsen av, og på de store jernbanestasjonene måtte man

respekt for ham. «En tiltalende gammel mann, men svært lite

59

kvalifisert for den kolossale oppgaven man har tildelt ham,»

sivil telegraf eller rikstelefon, og disse tjenestene utmerket seg

uttalte Sir John Slessor i det britiske flyministerium. På den annen

iallfall ikke dengang ved sin effektivitet og pålitelighet. I en viss

side var de britiske generaler fast besluttet på ikke å gjenta de

utstrekning gjorde han også bruk av motorsykkelordonanser.

organisatoriske feilgrepene fra første verdenskrig, da det gikk fire

Ikke sjelden kom de alliertes militære ledere sammen til

år før man fikk felles fransk-britisk kommando (under marskalk

overdådige luncher, og general Alan Brooke noterte eksempelvis i

Foch), og derfor underordnet de seg general Gamelin, om ikke

sin dagbok den 31 oktober 1939: «Østers, hummer, gåselever,

nettopp med noen utpreget glede.

fasan, ost og kjeks, frukt, kaffe, likører etc...» Og den 2

De allierte hærstyrker ville muligens ha kommet bedre ifra det

november: «Atter igjen en svær lunch - med hors d'oeuvres,

hvis britene ikke hadde vært så imøtekommende. Gamelins

ørret, and, champignon, ost og kjeks, is, frukt, kaffe og likører. Jeg

operasjonssystem var nemlig i bunn og grunn helt forfeilet, og det

håper det blir slutt på disse lunchene. Hverken mitt arbeide eller

er forunderlig at folk på høyere nivåer ikke reagerte. General

min lever har godt av dem!»

Gamelin og hans lille stab hadde sitt hovedkvarter i den gamle

På denne eiendommelige «skyggekrigens» hjemmefront var

festningen Vincennes ved Paris. I sine erindringer skrev de Gaulle:

tilværelsen fortsatt preget av en blanding av opphisselse og bange

«Der holdt han til i en klosterlignende atmosfære, med noen få

anelser, en uvirkelighetens stemning frembragt av patriotisk

offiserer som gikk ham til hånde, og der arbeidet og mediterte

sabelrasling, uvitenhet om hva som skjedde eller ikke skjedde, og

han uten å ha noe fast dag-til-dag-skjema. I disse fredelige

et ønske om at liv og virksomhet skulle gå mest mulig som vanlig.

omgivelser var general Gamelin som en gammel vitenskapsmann,

Mange var irritert over å måtte arbeide overtid i en industri som så

som utprøvet sin strategis kjemiske reaksjoner i et laboratorium.»

smått var blitt satt på krigsfot, og skjedde det lite på den militære

Gamelin syntes ikke å ha noe behov for å kunne komme raskt i

front, var iallfall virksomheten på ryktemakerfronten upåklagelig.

kontakt med sine viktigste underordnede. Kommunikasjonen

I Storbritannia verserte for eksempel følgende rykter:

mellom «hans periskopløse undervannsbåt» (som en offiser kalte

• Den britiske ekspedisjonsstyrken skulle snart trekkes ut av

hans kontor) og andre kontorer ved hovedkvarteret, måtte gå pr

Frankrike fordi krigen allerede var over.

60

• Hitler hadde importert 30 000 gorillaer fra Brasil. Disse skulle

Tyskland. En alliert offensiv mot italienerne burde ha innebåret

læres opp og settes inn i et frontalangrep mot Maginot-linjen.

visse muligheter. Selv om passene i Alpene bød på gode forhold

Regjeringen hadde tillatt innblanding av kattefett i margari­

for en forsvarer, var det lite sannsynlig at italienerne ville kunne

nen, og restaurantene hadde fått tillatelse til å bruke kattekjøtt i

holde dem. Til tross for alt skryt, hadde Mussolini ikke bygget opp

•

sine «steak-and-kidney»-paier (en av britenes livretter).

noen slagkraftig hær. Enkelte italienske avdelinger var riktignok

• Det ble forberedt fredsslutning mellom Storbritannia, Frankri­

veltrenet og iallfall på papiret ganske sterke, men stort sett var de

ke og Tyskland, slik at disse tre landene i forening kunne gå til

italienske styrkene å betrakte som annenklasses. Ganske beteg­

angrep mot Sovjet-Unionen.

nende er en vits som verserte i tyske kretser: Hitler spurte en av

• De sovjetiske styrkene hadde fallskjermer utstyrt med en liten

sine generaler hva Wehrmacht burde foreta seg hvis Italia gikk

rotor, som kunne settes i gang hvis fallskjermjegere eller

med i krigen. «Hvis Italia går med de allierte,» sa generalen,

nedskutte flyvere ikke likte stedet hvor de var landet.

«trenger vi fire divisjoner til forsvar av passene i Alpene. Går

• Det første store tyske flyangrepet mot Storbritannia var alltid

italienerne med oss, må vi sende syvogtyve divisjoner bare for å

ventet til uken, og ville sannsynligvis komme på tirsdag.

stramme dem litt opp.»

I Frankrike var hverken matvarer eller bensin rasjonert, og de brysomme mørklegningsbestemmelsene ble ikke tatt særlig

Foreløbig hadde Mussolini klart å holde Italia utenfor krigen. Han

alvorlig efter at det hadde vist seg at flyalarmene i de første

hadde ikke bare unnlatt å erklære Tysklands fiender krig; straks

dagene hadde vært falske. Tyske fly ville med letthet ha kunnet

efter krigsutbruddet hadde han gitt til kjenne at Italia betraktet

orientere seg frem til Paris bare ved hjelp av bilenes lyskastere i

seg som ikke-krigførende. Franskmennene og britene var selvsagt

weekendtrafikken ut fra og tilbake til den franske hovedstad.

tilfreds med dette. Det var da heller ikke først og fremst Italia som

Betegnende var det også at motehuset Molyneux hadde sin

var omfattet av de aksjonsplaner som ble lagt, men fjernere og

presentasjon av høstkreasjonene, men det skal innrømmes at

langt mer kompliserte operasjonsområder - Skandinavia og

oppbudet av mannequiner var redusert, fra 200 til omkring 40.

Balkan, ja sogar Kaukasus.

Ved åpningsshowet satt en engelsk kvinne, Mrs Reginald

For et eventuelt fremstøt mot Kaukasus hadde franskmennene

Fellowes, demonstrativt og strikket på en strømpe - det var tross

øremerket sin Syria-hær, som sto under kommando av general

alt krig!

Maxime Weygand (marskalk Fochs stabssjef i 1918). Denne ca

I den franske hovedstads fasjonable restauranter var det

40 000 mann store styrken besto for størstedelen av franske

nesten aldri ett ledig bord å oppdrive, og diskusjonene kunne for

kolonitropper og hadde en temmelige broget sammensetning.

eksempel dreie seg om: Hvor lenge ville en bøffel som Daladier

Den hadde hverken stridsvogner eller fly til rådighet. Franskmen­

kunne bli sittende som statsminister? Var det sant at Hitler i et

nene hadde tenkt seg at disse troppene skulle rykke nordover for

anfall av nedtrykthet hadde satt seg pistolen for tinningen og

å besette oljefeltene i Kaukasus, slik at Hitler ble avskåret fra

trykket av? Hvor mange tyske spioner var det egentlig som

tilførsler derfra. Hvordan dette skulle skje, i vilt og delvis veiløst

arbeidet i det franske utenriksdepartement? Ingen spurte visst om

fjellterreng, og mot innbitt sovjetisk motstand, forelå det ikke

hva som ville hende hvis den tyske hær brøt igjennom Maginot-

mange detaljer om. Kanskje ikke så merkelig at en desillusjonert

linjen ...

britisk general omtalte visse allierte strateger fra denne perioden

De som burde vært mest opptatt av den sistnevnte eventuali­

som «The Crazy Gang».

teten, herrene i de alliertes overkommando, syntes å vie den liten

På ett område ble det imidlertid resonnert realistisk, selv om

oppmerksomhet. De tilbragte uke efter uke med å legge mer eller

enigheten ikke nettopp preget de alliertes strateger, og det

mindre fantasifulle planer om overraskelsesangrep mot tyskernes

gjaldt det tyske angrepet som før eller siden måtte komme.

fjerne flanker eller bakre linjer.

Franskmennene hadde opprinnelig regnet med at tyskerne ikke

Ett av de mulige angrepsmål var Italia, som efter undertegnel-

ville gjøre forsøk på å forsere Maginot-linjen, hvis underjordiske

sen av «stålpakten» i mai 1939 var blitt enda fastere knyttet til

fort lå med bare noen få hundre meters mellomrom langs hele

Major Emile Speller (til høyre) inspiserer Luxembourgs militære styrker i storhertugdømmets hovedstad. Storparten av styrkene er faktisk med på dette bildet, som ble tatt i januar 1940. De omfattet på det tidspunkt 400 mann infanteri og et kavaleri på 12 ekvipasjer. Det nøytrale Luxembourg hadde innstilt seg på såkalt «passivt forsvar». Ved veiene like ved grensen var det satt opp piggtrådsperringer, broene over grenseelvene Our og Mosel ble stengt, og byene i nærheten av grensen mot Tyskland ble evakuert.

61

den fransk-tyske grense. De betraktet det som langt mer

Så inntraff episoden med flyhavariet ved Mechelen-sur-Meuse.

sannsynlig at tyskerne ville prøve å trenge frem på bred front

Det førte til at de allierte fikk innsikt iallfall i deler av den tyske

gjennom Nederland og Belgia og inn i Frankrike den veien.

angrepsplanen. De allierte hadde her en enestående mulighet til å

Ett av de alliertes alternativer ville derfor være å konsentrere

utnytte et taktisk og strategisk overtak som de hadde fått som en

franske og britiske styrker langs den fransk-belgiske grensen, men

slags gave fra oven. De nøyde seg imidlertid med i all hast å sende

en slik strategi innebar betydelig risiko. Selve Maginot-linjen

soldater til den fransk-belgiske grense - som en slags styrkede-

befestet bare Frankrikes grense mot Tyskland. Riktignok eksisterte

monstrasjon. De endret ikke sine operasjonsplaner, og de

det en slags forlengelse av befestningene, langs den fransk-

forsømte å slå til mens tyskerne befant seg i en situasjon av

belgiske grense, helt ut til Kanalkysten, men denne såkalte «lille

strategisk forvirring.

Maginot-linjen» besto av temmelig spredte anlegg med liten

Denne situasjonen varte ikke lenge. Straks Hitler hadde

dybde innover i terrenget. Hvis de ble gjennombrott, ville veien så

dempet sitt verste raseri over flymajorenes tabbe, vurderte han

å si ligge åpen for fienden inn til Frankrikes viktigste industriområ­

de alternativer som forelå. En stund var han mest stemt for å

der. Belgierne hadde imidlertid forsterket sine festningsanlegg

fremskynde angrepet, men prognosene fra meteorologene var så

langs grensen mot Tyskland ganske vesentlig, og hvis man

lite oppmuntrende at han ble tvunget til å utsette det, og denne

bemannet dem slik at de ble en slags forlengelse av Maginot-

gången til utpå vårparten.

linjen nordover, ville man få en forsvarslinje av meget betydelig

Hitler hadde aldri vært helt fornøyd med generalenes planer

styrke. Det ble derfor bestemt at store allierte styrker skulle kjøres

for felttoget mot Nederland og Belgia, og nå hadde omstendighe­

frem her straks tyskerne gikk til angrep. Utviklingen skulle vise at

tene tvunget ham til å revurdere dem. Til dels hadde han allerede

dette var en skjebnesvanger avgjørelse, selv om den i grunnen var

gjort det. Til tross for at general von Brauchitsch tidligere hadde

logisk nok da den ble truffet (se side 117).

vært lite stemt for et angrep via Ardennene mot den strategisk

Tidlig på vinteren 1939-40 gikk både de alliertes og tyskernes

viktige byen Sedan - «hengselet» mellom Maginot-linjen og dens

planer i retning av et massivt konfrontasjonsslag. Begge parter

mindre avlegger - hadde Hitler gitt ordre til at et panserkorps

regnet med å sette inn hovedtyngden av sine styrker i det flate

skulle forberedes nettopp for denne oppgaven.

Nord-Belgia. Hvis Hitler hadde fått det som han ville og hadde

Han var lei av å høre på generalenes advarsler om at

slått til tidlig, ville styrkene ha tørnet sammen i åpent terreng

Ardennene bød på altfor mye skog og altfor ulendt terreng til at

under eksepsjonelt strenge vinterforhold. Tyskernes overlegne

stridsvogner kunne gjøre seg gjeldende. Hitler var her langt mer

flystyrker ville mesterparten av tiden ha vært i uvirksomhet på

klartseende enn sine militære rådgivere. Store deler av Ardennene

grunn av værforholdene. De tyske panserdivisjonene ville kanskje

egnet seg nemlig ypperlig for stridsvogner, med gode veier og

- i kraft av sin overlegne organisasjon, trening og strategi - ha

store, åpne marker, og skogstrekninger som bød på utmerket

vunnet materialslaget, men på den annen side ville tapene sikkert

kamuflasje for panserdivisjonene mot flyrekognosering. Og

ha vært enorme og mulighetene for et avgjørende tysk

skal sannheten sies, så hadde den franske hær ved sine manøvrer

gjennombrudd nokså små.

Da Hitler innså at det ikke var mulig å slå til så tidlig som han hadde tenkt seg, besluttet han omkring årsskiftet at han skulle

i 1938 faktisk iscenesatt et fingert angrep mot Sedan via

Ardennene. Syv «tyske» divisjoner, støttet av stridsvogner, hadde

rast igjennom området og knust forsvaret.

utvide felttoget i Vest-Europa med et angrep på Skandinavia.

Enten Hitler eller hans generaler hadde kjennskap til denne

Denne aksjonen skulle ikke bare tjene til å styrke nordflanken,

øvelsen eller ikke, var det iallfall en håndfull tyske offiserer som

men også ha det - enda viktigere - formål å gi ham uhindret

mente at man i Ardennene kunne gjøre bruk av betydelig større

adgang til den svenske malmen. Han ville sette inn relativt små,

styrker enn Hitler hadde forestilt seg. Den mest aktive blant disse

men utpreget mobile styrker, som han kunne unnvære på

var general Erich von Manstein, på dette tidspunkt stabssjef ved

vestfronten.

general Gerd von Rundstedts armégruppe A, som i tilfelle skulle

føre an i et fremstøt mot Sedan, von Manstein formelig

62

bombarderte Wehrmachts overkommando med betenkninger

Klokken tolv dagen efter kom Halder til Hitler med generalsta­

og utredninger, hvor han hevdet at selv de reviderte planene var

bens ferskeste angrepsplan. Den omfattet alle de vesentlige trekk

håpløst utilstrekkelige, siden de var basert på å vinne ett enkelt

i von Mansteins og von Rundstedts plan og hadde samtidig

slag, som kanskje bare ville føre til en gjentagelse av situasjonen

styrket disse betraktelig. Armégruppe As bombardement av

fra krigen 1914-18, med fullstendig fastlåste fronter. Både

overkommandoen med memoranda hadde likevel båret frukter.

general von Rundstedt og general Guderian sluttet opp om von

Halder og hans stab hadde frembragt en enda mer radikal

Mansteins syn. Offiserene i armégruppe A mente at man måtte

angrepsplan - Halder sa forresten at von Mansteins forslag så å si

gå inn for å nedkjempe de fransk-britiske styrkene definitivt ved

var identiske med dem han selv hadde hatt på lager i lang tid.

en massiv aksjon av kolossalt omfang. De ville at fremstøtet skulle

Hitler var i alle tilfelle opprømt efter samtalen med von Manstein

skje akkurat hvor Hitler ville sette inn relativt begrensede

og tilfreds med hvordan Halder hadde arbeidet, og nå gikk han

panserstyrker, nemlig i Ardennene. Men i stedet for å angripe

med stor iver i gang med å finpusse planen, for eventuelt å for­

med ett enkelt panserkorps, ville von Manstein slå til med

bedre den.

hovedtyngen av armégruppe A. I så fall ville det opprinnelig planlagte tyske angrepet gjennom Nederland og Belgia bare være en finte, som ville få de allierte til å

I de følgende dager var det febrilsk virksomhet på aller høyes­ te hold, og den 24 februar forelå planen i sin endelige utform­ ning. Angrepet i vest skulle finne sted i mai måned.

sende sine tropper i feil retning. Mens de dro nordover, ville

Den britiske ekspedisjonsstyrken langs den fransk-belgiske

overlegne tyske styrker bevege seg som en enorm ljå sønnenfor

grensen var ennå så sent som i april 1940 på bare ti divisjoner,

dem, helt ut til Kanalkysten, og stenge de allierte soldatene inne i

ikke engang 400 000 mann, og én tankbrigade. Belgierne var

en felle av gigantiske dimensjoner. Ingen av disse forslagene nådde imidlertid så langt som til

stadig like lite villige til å samarbeide med de allierte, av frykt for å

Hitler, men efter hvert fikk de sin innvirkning på von Brauchitsch

tidspunkt var britisk marineminister, slo til lyd for at de allierte

og Halder. Da det heller ikke i januar kunne bli noen offensiv på

skulle angripe til sjøs og i luften, og kritiserte Chamberlain for ikke

vestfronten, presset armégruppe A ytterligere på for at det store

å ta noe som helst initiativ. Paul Reynaud, som hadde overtatt

bringe sin nøytralitet i fare. Winston Churchill, som på dette

fremstøtet skulle settes inn i syd. Hitler selv var blitt stadig mer

som fransk statsminister i mars - Daladier-regjeringen falt først og

skeptisk med hensyn til den gamle planens effektivitet, og den 13

fremst på grunn av sin tafatthet - uttalte derimot optimistisk: «Vi

februar 1940 beordret han generalstaben å vurdere mulighetene

er de sterkeste, derfor kommer vi også til å vinne!»

for et storstilet angrep med stridsvogner mot Sedan.

De allierte var fremdeles av den oppfatning at Hitler hadde latt

Akkurat på denne tiden falt det seg slik at von Manstein fikk en

mulighetene for en vellykket offensiv i vest gå ifra seg, i og med at

samtale med Hitler. Han var blitt sjef for et infanterikorps på ca

han ikke hadde angrepet straks efter Polen-felttoget, mens

60 000 mann. Den 17 februar holdt Hitler middag for fem nye

franskmennene og britene ennå var dårlig forberedt. Den 4 april

korpssjefer, i pakt med Wehrmacht-tradisjoner, og en av hans

var statsminister Neville Chamberlain svært optimistisk i en tale

gjester var altså von Manstein, som i sin vert fant en meget

han holdt på et møte i det konservative partis sentralstyre. Ved

interessert tilhører. Hitler reagerte ytterst positivt på von

den anledning kom han med følgende uttalelse om Hitler:«... En

Mansteins meget detaljerte operasjonsplan for angrepet i syd.

ting er iallfall på det rene - han kom for sent til bussen.»

Det var nettopp noe sånt han hadde ønsket seg. Planen var helt

I mellomtiden hadde dramatiske ting hendt i Nord-Europa, og

på linje med hans egne resonnementer og med den utredningen

mer skulle hende før tyskerne efter planen angrep i vest den 10

han hadde beordret generalstaben å foreta.

mai.

63

Typisk «idiotbilde» fra vinteren 1939 -40: Britiske soldater «angriper» - i mangel av noe bedre - kalkuner på en fransk bondegård i nærheten av fronten.

65

ALT STILLE PÅ VESTFRONTEN Efter den raske og blodige erobringen av Polen i september

T939, kunne tyskerne konsentrere sin oppmerksomhet om de

franske og de britiske styrkene, som efter hvert kom på plass langs fronten i vest. Men nå opplevde soldatene på begge sider noe eiendommelig: Krigen eksisterte, for den var jo erklært, men det Spesialservice i Berlin under den første tiden av mørklegningen: På en stasjon på undergrunnsbanen tilbyr to karer fra det nasjonalsosialistiske bilkorps (NSKK) seg å ledsage en dame hjem.

foregikk ingen kamper. Ingen tyske stridsvogner forsøkte å an­

gripe Maginot-linjen, ingen granater ble skutt derfra mot Sieg­ fried-linjen og det var ingen flyaktivitet fra noen side. Det ble

knapt nok løsnet ett eneste skudd i ekte følt harme.

Men krig var det, tross alt, om forholdene var aldri så parodis­ ke. I Storbritannia tok man situasjonen med det tradisjonelle

gode humør, og mange følte seg kallet til å gjøre en «innsats». Godseiere stilte sin overflod av rom til rådighet for sykehussen­

ger og/eller kontorer for krigsdepartementet. Mørklegningen var naturligvis en kilde til irritasjon, først og fremst i de store byene, hvor husmødrene hadde problemer med å utrette alt de måtte for at livet skulle gå noenlunde som normalt. I Frankrike og Tysk­ land følte mange kvinner seg usikre i mørket.

For den mannlige del av befolkningen innebar krigen selvsagt ganske store forandringer. Ektefeller, sønner, tjenere, arbeidere og kontorfunksjonærer ble utskrevet til tjeneste, og tusenvis av

franskmenn og briter ble sendt til utrivelige forlegninger ved fron­ ten. Tyskerne var noe mer motivert.

I den ofte litt komiske propagandakrigen som raste, i mangel

av væpnede kamper, var tyskerne klart de dyktigste. De spilte virtuost på franskmennenes lengsel efter hjemmet og familien,

og på deres mistro til britene - som «bare sendte maskiner over Kanalen og lot sine allierte dø for seg».

Soldatene selv kunne ikke gjøre mye fra eller til. Britiske offise­ rer holdt masken, gikk sine morgen-spaserturer og holdt sine konferanser. De hadde få problemer med sine soldater, som

hovedsakelig var profesjonelle og visste hva uvirksomhet var. De

franske soldatene vantrivdes og var lite motivert. De kunne se

glimt av sine tyske «kolleger», som de ikke næret noe hat til. «De

er sikkert kjekke karer,» sa en av dem. «Hvorfor skal vi skyte på dem? Da skyter de bare igjen!»

66

■

■

Lady Pembroke i England poserer på sykkel foran sitt blendede kjøkkenvindu. Både sjåføren (til høyre) og butleren var i de væpnede styrker.

67

Dette bildet Ira en britisk jernbanestasjon høsten 1939 taler egentlig for seg selv. Ifølge billedbyråets tekst sang disse sanitetssoldatene «We're Conna Hang Out the Washing on the Siegfried Line - lf the Siegfried Line 's Still There...» Seks-åtte måneder senere var stemningen ikke fullt så optimistisk.

68

69

Tyske militærmusikere i et fort ved Rhinen spiller for sine soldatkolleger i Maginot-linjen, like over på den andre siden. Slike konserter var franskmennene faktisk ganske svake for. Tyskerne spilte godt, og repertoaret omfattet for det meste typisk franske schlagere. Hensikten var åpenbar - tyskerne ville gi inntrykk av at de såvisst ikke var «blodtørstige barbarer», men tvert imot hyggelige naboer, som ikke ville drømme om å angripe noen.

Tysk soldat rigger opp en kraftig høyttaler med strålingsfelt mot de franske stillinger noen hundre meter borte. Selv de mest superpatriotiske franskmenn måtte innrømme at det tyskerne sendte ut gjennom høyttalerne, var mye mer underholdende enn det som deres egne landsmenn presterte. I propagandakrigen hadde tyskerne klart forsprang.

70

Ballongknipper med flyveblader klar til avsendelse Ira et sted ved Siegfried-linjen, over mot de franske linjene. I mange av trykksakene som havnet over hos franskmennene, ble det ymtet om at soldat-hustruer og -forloveder kanskje ikke var de mest trofaste kvinner i denne verden. Det er ikke utenkelig at tyskerne hadde en viss suksess også med denne måten å frembringe defaitisme på.

Dette skiltet på tysk side av fronten, godt leselig for de franske styrkene rett overfor, er ganske typisk for de mange som ble brukt under «skyggekrigen» 1939-40. Teksten lyder: «Det tyske folk angriper ikke det franske folk, hvis franskmennene ikke angriper tyskerne!» Når tyskerne satte opp slike skilter, unnlot franskmennene å skyte mot soldatene som utførte jobben.

71

Morgenidyll i nærheten av fronten i Frankrike. Den britiske ekspedisjonsstyrkes generalstab, med sjefen, Lord Gort (såvidt synlig), i spissen, tar sin vanlige spasertur.

72

Franske militærkokker må vise at neglene er forskriftsmessige.

En fransk skiltvakt gjør seg tjenesten behagelig i en frukthave.

73

74

Den franske artilleri-general Adolphe Francois Vieillard på julevisitt hos offiserer og menige ute ved fronten. Bunkeren er kamuflert som vedskjul. Champagnen var sikkert kald nok, for vinteren 1939 -40 var den strengeste man hadde opplevd i Mellom-Europa på lange tider.

75

Den 5 februar 1940 var det møte i det øverste allierte krigsråd

i Paris. Dette møtet var preget av en usedvanlig enighet. Den britiske general Sir Edmund Ironside, sjefen for imperiets gene­ ralstab, bemerket efterpå at forsamlingen hadde «humret av til­ fredshet». Det som de allierte ledere var kommet til enighet om,

og som de så frem til med så stor tilfredshet, var å sende en ekspe-

disjonsstyrke over Nordsjøen for å okkupere, helt eller delvis, de nøytrale landene Norge og Sverige. Her så de en stor mulig­

het for å ramme Hitler i flanken og å tilføye den tyske rustnings­ industri et alvorlig slag, uten at det ville koste særlig meget. De ville nok ha vært betydelig mindre begeistret hvis de hadde

visst at også Hitler hadde planer om en aksjon i samme område,

og at det brygget opp til et skjebnesvangert sammenstøt i Norge.

Men de allierte planleggere på topp-planet var lykkelig uvitende om dette; derimot var de som nå fikk til oppgave å løse de rent

praktiske problemer i forbindelse med det skandinaviske even­ tyr, langtfra opprømt. Ved den britiske ekspedisjonsstyrkes

hovedkvarter i Frankrike, hvor man slet febrilsk for å få bygget opp avdelinger med noenlunde skikkelig slagkraft, ble det stor bestyrtelse da staben fikk vite at to fulle divisjoner, som var blitt

øremerket for innsats i Frankrike, nå skulle sendes nordover til

Skandinavia, med alt sitt verdifulle utstyr. Stabssjefen, general

Henry Pownall, skrev i sin dagbok: «I fem måneder har vi slitt med å klargjøre for aksjon til våren en styrke som i september

var uhyggelig dårlig utstyrt og tilsvarende dårlig trenet... Nå tydet det på at vi endelig begynte å få litt skikk på sakene... Hvis dette vedtaket blir iverksatt (hva jeg tror er umulig, gudskje­

lov), vil vi bli redusert med omtrent 30 prosent. Det er ytterst nedslående... Av alle idiotiske påfunn jeg har hørt om, må dette være det aller tåpeligste.» Betydningen av den svenske jernmalmen

Denne planens egentlig opphavsmann var ingen ringere enn

Finlands heroiske innsats

Winston Churchill. Da han ved krigens utbrudd var blitt utnevnt

Molotov-cocktails mot stridsvogner

til marineminister, hadde han øyeblikkelig begynt å lete efter en

Quislings salg av Norge

mulighet til å angripe fienden i flanken. Naturlig nok var hans

«Altmark»-affæren

blikk falt på Norges lange kyst, som ifølge enkelte eksperter var å

Hitler kommer de allierte i forkjøpet

betrakte som «Tysklands økonomiske livsnerve». En vesentlig

Danmark blir tatt på sengen

del, kanskje halvparten, av jernmalmen som tyskerne trengte

Oslo blir inntatt av noen hundre mann

i sin rustningsproduksjon, kom fra det store svenske grubesel-

De alliertes seier ved Narvik blir til intet

skapet LKAB. Omtrent 20 prosent av denne malmen ble utskipet

Chamberlains stilling er uholdbar

over Luleå i Bottenviken; denne havnen var (og er) stengt 5-6

Ny mann i 10 Downing Street

måneder i året på grunn av is. De øvrige 80 prosent av malmen til Tyskland gikk via Ofotbanen og grubeselskapets utskipnings-

JERNGREP OM NORDEN

anlegg i Narvik. Malmbåtene fra Narvik kunne unngå den britis­

sovjetiske krav den 28 september. Latvia undertegnet en pakt

ke blokaden på størstedelen av strekningen til Tyskland ved å

med Sovjet-Unionen den 5 oktober, og fem dager senere

holde seg i nøytralt norsk territorialfarvann.

gjorde Litauen det samme. Disse små nasjonene hadde ingen

Churchill ønsket å rette et knusende slag mot tyskernes krigsindustri ved å sette en stopper for deres malmtrafikk fra Narvik,

illusjoner om avtalene, og innen trekvart år var de tre «baltiske randstatene» fullstendig okkupert av Sovjet-Unionen.

og han ville slå til hurtigst mulig. Men i september 1939 var hans

Den 5 oktober 1939 hadde Finland fått anmodning om

makt nokså begrenset. Hans forslag ble forelagt for og diskutert

å sende en forhandler til Moskva for drøftelse av «konkrete poli­

av britiske komiteer, franske komiteer, inter-allierte komiteer,

tiske spørsmål av felles interesse». Da Finland ikke øyeblikkelig

militære staber, økonomiske staber og diplomater. Dager og uker

reagerte på innbydelsen, ble det fra sovjetisk side gitt uttrykk

gikk mens det ble diskutert frem og tilbake.

for at det hastet. Finnene gjorde hva de kunne for å forhale

Nå var det i realiteten ganske mye å diskutere. En av Chur­

tingene. De traff forberedelser for evakuering av Viborg og Hel­

chills planer gikk for eksempel ut .på at den britiske flåte skulle

singfors, mens deres ledere var på stadige besøk i Moskva og

avskjære tyskerne adgangen til Narvik ved å minelegge norsk

fremla motforslag til de sovjetiske krav, som først og fremst gikk

territorialfarvann. Men en slik handling kunne de allierte ikke inn­

ut på sikring av Leningrad. Dette innebar finske landavståelser

late seg på uten å ha samtykke fra norske og svenske myndig­

på Det karelske nes og sovjetisk okkupasjon av Hango samt

heter, noe som det sikkert ville bli svært vanskelig å skaffe seg.

øyene i Finskebukten. I slutten av november tilspisset situasjonen

Alternativt kunne Churchill tenke seg å lamme malmtrafikken,

seg. Den 26/11 tilkalte utenriksminister Molotov den finske sen­

iallfall delvis, ved at man chartret alle norske malmbåter. Og

demann i Moskva og overrakte ham en note hvor finnene ble

uansett hvilken løsning man valgte, burde britene holde svens­

beskyldt for å ha beskutt den sovjetiske landsbyen Mainila på

kene skadesløse ved at de kjøpte all malmen som tyskerne ble

Det karelske nes med artilleri og drept fire og såret ni sovje­

snytt for. «Vi har intet som helst ønske om å komme på kant med

tiske soldater. Her forelå det efter velkjent oppskrift en «provo­

svenskene,» sa Churchill.

kasjon». Som svar på beskyldningene gikk finske soldater - ifølge

Han ville også nødig støte nordmennene på mansjettene.

den sovjetiske versjonen - over grensen i de tidlige morgentimer

Det var tvert imot om å gjøre å stå på god fot med både Sverige

den 30 november. Klokken åtte samme morgen svarte Sovjet-

og Norge, for hvis man ikke samarbeidet med disse landene, ville

Unionen på den finske «aggresjon» med å angripe Finland til

et forsøk på å stanse malmtrafikken efter all sannsynlighet bli

lands og fra sjøen og luften. Tredve infanteridivisjoner og seks

betraktet som krenkelse av deres nøytralitet.

stridsvognbrigader strømmet over den finske grense. Bombe-

Mens disse ømfintlige problemene ble drøftet i London og Paris, hendte det i Norden og i Østersjø-området - både i det

og kampfly kom brølende inn over Helsingfors og andre større finske byer fra nye baser i Estland.

stille og i all åpenhet - ting som skulle endre de strategiske og

Bombeflyene angrep angivelig bare jernbanestasjoner, skifte-

diplomatiske forhold i betydelig grad. Den 30 november gikk

tomter, kraftverk og havneanlegg, men bomber falt over bolig­

Sovjet-Unionen til angrep på Finland. Dette dramatiske skrittet

strøk og drepte mange sivile. Finnenes meldinger om dette ble

fra Stalins side måtte betraktes som en logisk følge av at ikke-

i sovjetisk radio stemplet som løgn - de sovjetiske flyene hadde

angreps-pakten mellom Tyskland og Sovjet-Unionen av 24

tvert imot kastet ned brød til den sultende finske befolkning!

august hadde gitt ham praktisk talt frie hender i den indre delen

Med røff humor omtalte finnene de sovjetiske brann- og spreng­

av Østersjøen.

bombene som «Molotovs brødkurver».

Stalin hadde gått skrittvis frem. Utenriksministrene i Estland,

Forspillet hadde vært talende, men det sovjetiske angrepet

Latvia og Litauen ble i tur og orden invitert til Moskva, traktert

sjokkerte likevel en hel verden. Snart begynte man imidlertid å

med kaviar og vodka og ballett - og stilt overfor et ultimatum:

gni seg i øynene. Finnene satte seg forbitret til motverge - de

Den røde armé og marine skal ha baser i landet. Hvis kravet ikke

hadde sørget for å mobilisere i god tid - og de mest forbløffende

blir imøtekommet, så... Gjestene hadde ikke den fjerneste

rapporter innløp fra frontene. Det viste seg at de sovjetiske trop­

mulighet til å motsette seg kravene. Estland bøyde seg for de

pene var elendig utstyrt for operasjoner i sne og sterk kulde, og

77

dessuten slett ledet. Det siste forundret ikke de mer innviede så

vernkanonene, 25 fly, 84 000 geværer med 50 millioner runder

meget, for en vesentlig del av offiserskorpset var blitt likvidert

ammunisjon, 85 panservernkanoner og 112 feltkanoner og felt-

gjennom utrenskningene i Stalins regi. Finnene hadde gode for-

haubitser, og åttetusen svensker meldte seg som frivillige på

svarsmuligheter i et terreng de kjente ut og inn. I tillegg kom at

finsk side og dro til fronten. Blant befolkningen i Sverige ble det

Stalin åpenbart hadde regnet feil - han hadde undervurdert fin­

samlet inn flere hundre millioner kroner til innkjøp av medisiner,

nenes mot og forsvarsvilje. Muligens hadde han også stilt for

mat og klær til den finske befolkning. USA tilbød finnene et lån

store forventninger til de finske kommunister.

på 30 millioner dollar, som dog bare måtte anvendes til sivile

Finnene hadde en velutrustet og godt trenet hær på ca

innkjøp, og forbød eksport av militært materiell til Sovjet-Unio­

300 000 mann, og de kjempet tappert og med stor oppfinn­

nen. Storbritannia og Frankrike lovte å sende teknikere, fly og

somhet. De manglet panservernkanoner, men de fant fort frem

våpen. I Danmark og Norge var det forskjellige slags innsam­

til et effektivt middel å møte de sovjetiske stridsvogner og

linger til fordel for Finland, og man la ikke hindringer i veien for

panserbiler med, nemlig den såkalte «Molotov-cocktail». Den

dem som ville melde seg som frivillige og kjempe på finsk side.

besto av en flaske som var fylt med en blanding av klorkalium og

Tyskland hadde hjulpet finnene i deres kamp mot kommu­

parafin, og hadde en detonator som «kork». Det var forholdsvis

nistene like efter første verdenskrig, men denne gangen forholdt

enkelt for finske skiløpere å komme på kloss hold av sovjetiske

tyskerne seg passive. Hitler trengte kornet og oljen han fikk fra

stridsvogner i det skogkledte terrenget og kaste denne primitive

Sovjet-Unionen, og dessuten var det om å gjøre for ham at

granaten mot tårnet eller motoren. Den eksploderte ved anslag,

giganten i øst holdt seg i ro bak demarkasjonslinjen i Polen, slik

og stridsvognen var omspent av flammer på et øyeblikk.

at han selv hadde frihet til å angripe i Vest-Europa. På den annen

Den uventet innbitte motstanden fra finnenes side og den

side hadde han ikke noe imot at det gikk dårlig for Sovjet-Unio­

selv for disse traktene helt ekstraordinært strenge kulden, skapte

nen i krigen mot Finland. Vinterkrigens utvikling forledet ham -

svære problemer for de dårlig utstyrte sovjetiske avdelingene,

og de aller fleste andre - til å tro at de sovjetiske styrkers presta­

som til dels gikk i oppløsning og ble nedkjempet smågruppevis.

sjoner var representative for Den røde armé som helhet. Den

Fra godt kamuflerte maskingeværstillinger pepret finnene kolon­

tyske minister i Helsingfors, Wipert von Blucher, bidro iallfall ikke

ner av sultne og stivfrosne sovjetiske soldater, som ofte såvidt

til å gi Hitler noe annet inntrykk. Den 11 januar 1940 rapporterte

kom av flekken i den dype sneen. I verdenspressen ble det gjen­

han - for øvrig i overensstemmelse med de faktiske forhold - at

gitt fotografier av grotesk forvridde lik av sovjetiske soldater -

Den røde armé led tap efter tap til tross for overlegenhet i våpen-

kropp og lemmer stivfrøs så å si momentant. Leland Stowe fra

mengde og soldatantall. Og han fortsatte: «I betraktning av disse

Chicago Daily News skrev: «I denne triste ensomheten ligger de

erfaringer, bør nok synet på det bolsjevistiske Russland revideres

døde - tall-løse sovjetiske soldater. De ligger i dødsøyeblikkets

grundig. Vi resonnerte alle fundamentalt feilaktig da vi forutsatte

stilling - forvridd, sprikende, gapende... halvveis dekket av et par

at Russland var en militær faktor av første klasse... Erfaringene

tommer nysne.»

fra felttoget i Finland må tilsi at Russland i den senere tid ikke kan

Sovjet-Unionen satte inn omkring 2 500 fly mot Finland og

ha representert noen reell trusel mot stormakten Tyskland. Ut fra

slapp ca 150 000 spreng- og brannbomber i vinterens løp, men

dette synes det mulig å innta en ganske annen holdning til her­

det var ingen panikk hos finnene, hverken blant sivilbefolkningen

rene i Kreml enn den vi viste i august og september.»

eller blant frontsoldatene. En amerikansk journalist på et hotell i

Britene og franskmennene var like dårlig orientert. I en kring-

Helsingfors ble imponert av en av stuepikene. Flyalarmen gikk

kastingstale den 20 januar sa Churchill at vinterkrigen hadde

plutselig, men hun bare vred litt på hodet og ropte til ham i korri­

«åpenbaret for hele verden Den røde armés militære hjelpeløs­

doren: «Molotov er her!» Så fortsatte hun uforstyrret å arbeide.

het». Hva marineministeren derimot tidde stille med, var at det

Finnenes heltemodige innsats og de sovjetiske troppenes

som så ut til å være et feilslått sovjetisk felttog, hadde gitt de alli­

skjebne, skapte stor begeistring for Finlands sak i den vestlige

erte et glimrende påskudd til å realisere hans opprinnelige plan.

verden, og snart kom det fart i forsendelser av krigsmateriell

Det var selvfølgelig bare menneskelig å yde de overfalte og tall­

utenfra. Sverige sendte et stort antall av de berømte Bofors luft­

messig så underlegne finnene all mulig hjelp, og enhver kunne

Feltmarskalk friherre Carl Gustaf Mannerheim var toogsytti år da Finland ble angrepet av Sovjet-Unionen. Han hadde lang militær og politisk erfaring. Som offiser i den keiserlige russiske armé deltok han både i den russisk-japanske krig og i første verdenskrig. Efter marsrevolusjonen 1917 vendte han hjem til Finland. I 1930-årene gjorde han en betydelig innsats for å styrke Finlands forsvarsberedskap. «Mannerheim-linjen» på Det karelske nes ble til på hans initiativ. Han var Finlands selvskrevne øverstkommanderende i krig.

78

uten videre se at den eneste mulige veien å sende hjelp på, gikk

me i forbindelse med en aksjon mot Skandinavia innebar også at

gjennom Nord-Norge og Nord-Sverige. På sin vei til Finland ville

de allierte «undervurderte de rent administrative problemer ved

de allierte troppene selvfølgelig besette malmgrubene i Kiruna

et slikt felttog, ikke tok rimelig hensyn til risikoen for å fornærme

og Malmberget i svensk Lappland. Dermed ville man avskjære

Sovjet-Unionen, feilvurderte tyskernes effektivitet og beslutt­

tyskernes tilførsler av den overordentlig viktige svenske jern­

somhet og ikke tok i betraktning at de involverte landene kunne

malmen. Churchills plan forutsatte alliert landstigning i Narvik

være oppsatt på å bevare sin nøytralitet».

og. fremrykning via Ofotbanen til Kiruna, og videre derfra til

Og ikke nok med dette - det planlagte felttoget, som skulle

Luleå, hvor man ville opprette en base. Så snart denne var

innledes den 20 mars, kunne meget vel trekke Tyskland inn på

konsolidert, skulle en brigade rykke inn i Finland. To brigader skul­

sovjetisk side i kampene i Finland og gjøre dets territorium til

le kontrollere linjen Narvik-Luleå. Det var denne planen som

slagmark i en stormaktskonflikt. Slik gikk det som kjent ikke. Alle­

vakte så stor tilfredshet på det øverste allierte krigsråds møte i

rede før de allierte divisjonene var klargjort for avreise, slo Sovjet-

Paris den 5 februar. Her ble det øyeblikkelig vedtatt å klargjøre

Unionen til med full tyngde mot Finland. Den 1 februar begynte

tre-fire divisjoner, og man ville begynne med de to britiske som

et voldsomt artilleribombardement av de finske stillingene på Det

var øremerket for innsats i Frankrike og praktisk talt var kamp­

karelske nes. Snart fulgte en enorm bølge av infanteri og strids­

klare.

vogner, ledet av dyktige og målbevisste offiserer. Finnene vek

«Det råder en underlig uvirkelig atmosfære ved disse forhand­ lingene,» skrev en som overvar møtet. Denne manglende realis­

tilbake, overalt, de kunne ikke stå seg mot overmakten.

I begynnelsen av mars var fortsatt finsk motstand hensiktsløs. Finland ble tvunget til å avstå mer territorium enn Sovjet-Unio­ nen opprinnelig hadde gjort krav på. Bitrest var det nok at en av landets større byer, Viborg, nå kom på sovjetiske hender. Alt i alt måtte Finland avstå ca 42 000 km2 territorium, og ca 400 000

mennesker måtte forlate sine hjem. Finnenes tap var ca 20 000 falne, 3 500 savnede og 44 000 sårede, pluss 600 drepte og

1 300 sårede sivile. Finnene tok ca 5 000 sovjetiske soldater til fange, mens de selv mistet 1 000 mann til fienden. Det antas at Den røde armé mistet ca 100 000 soldater av de mellom 700- og 800 000 som ble satt inn i kampene.

Finnenes kapitulasjon kom som et slag i ansiktet på de allierte,

hvis ærgjerrige plan plutselig syntes å være helt verdiløs. Den tapre lille nordiske nasjonens bitre skjebne ble årsaken til at Daladiers regjering i Frankrike måtte gå. Opinionen hadde full­

stendig mistet tålmodigheten med den. Finnene hadde ikke fått

noen form for hjelp, og heller ikke på andre måter hadde denne regjeringen vist tilløp til initiativ i krigen. Daladiers-efterfølger

ble Paul Reynaud, som i sin tiltredelseserklæring lovte at nå skulle

det handles.

Men hvor? Og hvordan? Reynaud kastet sitt blikk på Skandi­

navia, ikke helt upåvirket av Churchill. Det fikk ikke hjelpe at Finlands kapitulasjon hadde fratatt de allierte det beste påskuddet til å gå til aksjon i denne delen av Europa. Isen i Bottenviken ville jo før eller senere smelte, og malm

79

ville kunne utskipes fra Luleå igjen, i tillegg til all den malmen

trafikken, men ville også gi ypperlige baser for ubåter og hurtig­

tyskerne mottok via Narvik. Fristelsen til å skjære over «malm-

gående overflatefartøyer.

veien» var uimotståelig. En ny plan ble lagt i all hast. Den britiske flåte skulle den 5 april

Videre hadde Hitler hatt flere samtaler med en nordmann som betraktet ham som sitt store forbilde, nemlig Vidkun

minelegge norske kystfarvann så effektivt at malmskipene ikke

Quisling. Denne forhenværende offiser og politiker var på dette

skulle kunne ta seg fra Narvik til Tyskland. Hvis tyskerne viste

tidspunkt en person som bare en ørliten minoritet i Norge tok

tegn til å gå til motaksjon i større målestokk, skulle britiske og

alvorlig. Han hadde en ganske broget fortid da han i 1933 stiftet

franske styrker gå i land i Norge og besette ikke bare Narvik, men

sitt parti, Nasjonal Samling, hvis program tydelig var inspirert av

også Trondheim, Bergen og Stavanger. Derefter ville de rykke

Hitlers nasjonalsosialistiske bevegelse. Han var velutdannet

over mot Sverige.

(eksamen med innstilling fra den militære høyskole 1911) og ble

Til denne store operasjonen skulle man bruke styrker som ut­

tidlig ansatt i generalstaben, hvor han spesielt studerte russiske

gjorde mindre enn én full divisjon tilsammen, og de skulle

forhold. I tiden april-desember 1918 var han norsk militærattasjé

være uten flystøtte. De allierte var nemlig på dette tidspunkt

i Retrograd, og mellom oktober 1920 og mai 1921 hadde han til­

overbevist om at det ikke ville komme til noen blodig konflikt, og

svarende stilling i Helsingfors. Han var medarbeider av Fridtjof

de mente at jo mindre styrker man anvendte, desto mildere ville

Nansen i dennes innsats for de nødstedte i Ukraina og Armenia i

Norges protest antagelig bli. Forberedelsene foregikk i en ny

første halvdel av 1920-årene. I tiden 1926-29 oppholdt han seg

optimismens atmosfære. Man så frem til at det endelig skulle

i Sovjet-Unionen, hvis politiske system han hadde adskillig sym­ pati for. Efter at han kom tilbake til Norge, slo han fullstendig om

skje noe som kunne gjøre Hitler litt betenkt.

Men atter en gang kom det noe i veien så å si i aller siste øye­

og pekte i skrift og tale på «den bolsjevikiske fare». Som forsvars­

blikk. Det var, paradoksalt nok, Winston Churchill som skapte en

minister i Bondepartiets regjering 1931-33 kom han i et meget

ny situasjon - ved å bringe inn et slags «kontrapunkt» til aksjons­

spent forhold til norsk arbeiderbevegelse. Hans politiske parti

planen for det skandinaviske felttoget. Hvorfor ikke slippe miner i

oppnådde bare ca 2 prosent av stemmene ved stortingsvalget

Rhinen samtidig med at vi okkuperer de viktigste norske hav­ nene? spurte han. Dermed ville man kunne lamme nesten hele

den tyske skipstrafikken på et minimum av tid. Men da fransk­ mennene fikk seg forelagt denne nye aksjonen, som hadde dekk­

navnet Royal Marine, steilet de. Foreløbig var ikke en eneste tysk

bombe sluppet over fransk territorium. Hvis de allierte begynte å

minelegge tyske elver - ville ikke da Luftwaffe kunne tenkes å bombe franske fabrikker, som på grunn av mangelen på luftvern­

kanoner var helt ubeskyttet? Franskmennene nedla veto mot Royal Marine. Hele oppstusset i denne forbindelsen medførte at

de alliertes landstigning i Norge ble utsatt til 8 april. Ingen av de alliertes militære ledere syntes å ha hatt i tankene

at Hitler ikke bare kunne regne med at vestmaktene ville slå til mot malmtrafikken over Narvik, men at han også selv overveiet en tysk aksjon mot Skandinavia.

Som alltid og overalt hittil lå Hitler minst to skritt foran sine fiender. Sjefen for den tyske flåte, storadmiral Erich Raeder, hadde allerede for lang tid siden forelagt ham en rapport som under­

streket den strategiske betydning av Norges lange og innskårne kystlinje. Den var - påpekte Raeder - ikke bare vital for malm­

80

1933, og ble uten mandater. Det gikk dramatisk tilbake ved val­

myndigheter foretrakk imidlertid å late som om man ikke hadde

get i 1936. Quisling søkte da støtte hos nasjonalsosialistene i

kjennskap til fangene, til tross for at de britiske myndigheter

Tyskland.

temmelig skarpt gjorde deres eksistens kjent. Norske marine-

Quisling ble via «rase-ideologen» og utenrikseksperten Alfred

offiserer «inspiserte» skipet tre ganger, men fant ikke noe misten­

Rosenberg kjent med storadmiral Raeder, som sørget for at han

kelig, til tross for at fangene ropte høyt og dundret på dører og

fikk foretrede for Hitler. Han fremholdt overfor Hitler «farene

skott. Frykten for å fornærme Tyskland var stor. Enda mer ufor­

for Tyskland ved en eventuell britisk okkupasjon av Norge» og

døyelig for britene var det at Altmark fikk eskorte av to norske

tilbød seg å gå tyskernes ærend, mot en viss finansiell støtte. Den

torpedobåter.

fikk han løfte om. Men om Hitler hadde aldri så stor sympati for

Det britiske admiralitet beordret nå en flåtestyrke på seks

Quisling og hans planer, var han overbevist om at Norge måtte

torpedojagere å gå til aksjon mot Altmark. Denne styrken sto

erobres ved en militær aksjon.

under kommando av kaptein Philip Vian. Hjelpeskipet ble snart

Mens de tyske militære staber planla angrepet på Norge, inn­

oppdaget av fly, og jagerne Ivanhoe og Intrepid fikk ordre om

traff det i norsk territorialfarvann en episode som fikk Hitler til å

å innhente og borde det. Dette mislyktes. Altmark bare fortsatte

fremskynde Norge-felttoget. Det store tyske hjelpefartøyet A/t-

for full fart, og de britiske jagerne ville nødig komme i kamp med

mark, som hadde operert sammen med lommeslagskipet Admiral

de norske eskortefartøyene. Men da Altmark smatt inn i Jøssing-

Graf Spee (senket utenfor Montevideo i desember 1939) og var

fjord, gikk Philip Vian inn med den store jageren Cossack.

eftersøkt av den britiske flåte, ikke minst fordi det hadde flere

Han praiet sjefen på den norske torpedobåten Kjell og for­

hundre allierte fanger ombord, kom seg i ly av skodde inn i norsk

langte at fangene ombord i det tyske skipet skulle settes fri. Sjefen

territorialfarvann den 14 februar 1940.

på Kjell forsikret at Altmark var blitt undersøkt flere ganger og at

Altmark ble et kinkig problem for den norske regjering. Som

man ikke hadde oppdaget noen fanger ombord. Vian meddelte

«handelskip» hadde fartøyet rett til å gå innenfor norsk territori­

da at han ville borde det tyske skipet, og han inviterte offiserne

algrense, dog ikke hvis det hadde fanger ombord. De norske

ombord i Kjell til å bli med. Invitasjonen ble avslått. Det kom til skyting da folk fra Cossack gikk til aksjon. Fire tyskere ble drept og fem såret. Noen av besetningen på Altmark klarte å flykte inn til land, resten overga seg. Bordingsstyrkene fant fort frem til fangene. «Marinen er her!» ropte de og gikk i

gang med å forsere dørene. Snart kunne fangene strømme opp på dekk, 299 i alt. De var nokså medtatt efter innesperringen,

men helsetilstanden var ganske god. De norske marinefartøyene foretok seg ingen ting mens

aksjonen inne i Jøssingfjord pågikk. Ved midnatt den 16 februar sto Cossack ut fjorden med de befridde ombord.

Den norske regjering protesterte indignert mot den britiske

aksjonen på norsk område, hvilket neppe forundret noen. Ikke å gjøre det, ville ha vært en indirekte provokasjon overfor Hitler.

I Storbritannia vakte A/tmark-aksjonen stor begeistring. Den styrket utvilsomt Churchills og admiralitetets prestisje. Størst

inntrykk gjorde den imidlertid i Hitlers hovedkvarter. Denne bri­ tiske «krenkelse av norsk territorialfarvann» syntes å bekrefte at

Quisling hadde rett i sin påtand om at en britisk okkupasjon av Norge kunne være umiddelbart forestående. Den norske regje­

rings energiske protest var ikke tilstrekkelig til å overbevise Hitler

Britiske, franske og polske soldater ved Harstad våren 1940. Røken i bakgrunnen skriver seg fra en oljetank som er bombet i brann av tyske fly.

81

om at nordmennene ville gjøre motstand hvis britene krenket

Norges kyst i den hensikt «å hindre fortsatt tysk misbruk av

deres nøytralitet på en enda mer bastant måte. Hitler ga okkupa­

norsk territorialfarvann». Hendelsen kalte på de helt store over­

sjonen av Norge høyeste prioritet, og i den påtenkte aksjonen

skriftene i norske middags- og kveldsaviser, som kunne fortelle

inkluderte han også Danmark, siden flyplassene der ville være

at regjeringen hadde nedlagt en skarp protest mot «dette åpen­

meget nyttige, ikke bare ved Norge-felttoget, men også for senere

lyse folkerettsbrudd».

aksjoner mot Storbritannia.

Men det forelå flere oppsiktsvekkende nyheter. I aftenutgaven

I motsetning til marineminister Winston Churchill hadde Hitler

av Aftenposten kunne man lese: «Den tyske 10 000-tonner R/o de

ingen problemer med komiteer og byråkrater. Han beordret

Janeiro ble iformiddag torpedert utenfor Lillesand, antagelig av

Wehrmachts overkommando å treffe alle forberedelser til inva­

en polsk ubåt. Skipet hadde 500 fullt bevæpnede tropper om­

sjon i Norge så raskt som overhodet mulig. Og det ble handlet

bord. En fisker forteller at folk vrimlet over rekken og ned i liv­

raskt. Hitler overvåket selv planlegningsarbeidet, og overkom­

båtene. Det var soldater, kledt i tyske feltuniformer. Mange

mandoen fremla en plan som både var forbløffende omfattende

omkringliggende båter deltok i redningsarbeidet. Da inntraff en

og halsbrekkende dristig. Med en styrke som neppe var større

fryktelig eksplosjon, og skipet sank momentant. Sannsynligvis

enn den som de allierte var i ferd med å stille opp til bruk i sin

var det en stor ammunisjons- eller bensinlast som eksploderte,

egen aksjon mot Norge, skulle tyskerne besette alle de viktigste norske havnene samt flyplassene Fornebu og Sola så å si på sam­

reddede forteller at båten gikk fra Stettin den 5 april og skulle til

me klokkeslett - og dette skulle skje i morgentimene den 9 april.

et sted på Bergens-kanten ...»

lalt ble 140 mann reddet, mange i flyveruniformer. En av de

Dette innebar at fartøyene med tropper og forsyninger måtte

Klokken 00.20 den 9 april gikk flyalarmen i Oslo. Tyske krigs­

avgå fra tyske havner med til dels store mellomrom - enkelte av

skip var på vei inn Oslofjorden. I morgenavisenes tidlige ekstra-

dem hadde lange strekninger å tilbakelegge. «Hitler-været» for­

utgaver sto det på første side med stor skrift: «Kommanderende

nektet seg heller ikke denne gangen - storm og tåke beskyttet de

admiral meddeler klokken 7 imorges: Inatt har tyske krigsskip

tyske transportene mot å bli oppdaget av fiendtlige fly og far­

forsert Oslofjord festning under kamp med batteriene og fortsatt

tøyer, men soldatene hadde det ikke nettopp behagelig. Om

videre. Kl. 04.30 meldtes om heftig kamp mellom endel av krigs­

kvelden den 7 april ble en gruppe tyske skip riktignok oppdaget

skipene og Oscarsborg festning. Tyske krigsskip har også under

av et britisk rekognoseringsfly, men da admiralitetet mottok mel­

kamp med festningen passert inn til Bergen, som er besatt. Det

dingen, ble den feiltolket. Man antok at det var den tyske flåte

samme gjelder Trondheim. Tyske tropper er også gått i land i

som hadde stukket til sjøs for å hindre de alliertes landstigning i

Narvik og i Egersund. Ved Kristiansand S har tyske krigsskip

Norge - som skulle skje den 8 april. Den britiske ekspedisjonsstyr-

angrepet festningen ...»

ken befant seg allerede ombord i kryssere i orlogshavnen Rosyth

Tyskerne slo samtidig til mot Danmark, som var uten mulig­

i Firth of Forth i Skottland. Nå ble mannskapene øyeblikkelig satt

heter til å yde annet enn symbolsk motstand, og som kapitu­

på land, mens alt utstyret ble igjen ombord, og krysserne stakk

lerte allerede fire timer efter at angrepet var satt inn. Et troppe-

til havs for å gå til kamp mot den tyske flåte.

transportskip kunne uhindret legge til kai i København. En

Alle disponible britiske krigsfartøyer (endel fartøyer var allere­

motorisert brigade, efterfulgt av en infanteridivisjon, rykket over

de på vei til Nord-Norge for å minelegge Vestfjorden), forlot nå

den tysk-danske grense ved Kruså og Tønder. Fallskjermjegere

sine baser - Rosyth, Scapa Flow og Clyde - for å jakte på den

landet ved flyplassen i Ålborg.

tyske flåte. Selve mineleggingen var avsluttet før klokken 5 om

I Norge, som var minst like dårlig forberedt på forsvar som

morgenen den 8 april, og skipene som hadde utført denne sto nå

Danmark, ble det tross forvirring - delvis også nazistisk sabotasje

sydover for å slutte seg til de øvrige. Men de tyske transport-

- gjort motstand. I ytre Oslofjord gikk hvalbåten Pol III til angrep

skipene og deres eskorte unnslapp i det usiktbare været.

mot en tysk styrke med sin ene kanon. Denne kanonen ble smad­

Om morgenen den 8 april mottok den norske regjering en felles

tet seg overbord for at mannskapet ikke skulle bli demoralisert.

fransk-britisk note om at det var lagt ut miner på tre steder langs

Hvalbåten hadde da klart å renne inn i den tyske torpedobåten

ret av fiendens ild, og kapteinen fikk begge ben skutt av. Han kas­

82

TYSKÆTTEDE FORDRIVES AV STALIN - UTEN AT HITLER MUKKER 120000 tyskættede måtte forlate de baltiske statene da de ble okkupert av Sovjet-Unionen høsten 1939. Annonser som disse forteller om de febrilske anstrengelsene for å omsette innbo som måtte etterlates.

Zu verknufen

fefh Sektetår undNåhtisch tRotholz), vei ben Wirtschaftssachen. M5bel, fli fjert Kuchensachen und and. infern Muflrivahe 25 — 8, von 4 ab lm bfr ren Hof. II Tr. e.

Zu verkaufen ein grosser

Schlafdivan

und andere MftbeL Raua 31-B—9, nach 16 Uhr. StotfjoIjVSpeifejtrnmergarnl* tur, étefjlampe, Rtubfeflel, Seppld) ®olb unb Silberfadjen fiir (Eigengebrautfj

zu karten

qerpQnfc^t. Off sub „2Irifcf)e familie" an bie (Sjrp b. ®[. ober per lei. 304-18 Tyskættede baltiske emigranters verdisaker fingranskes.

Sovjet-Unionen øvet allerede før krigen i Polen var slutt og Den røde armé hadde inntatt sine posisjoner langs demarkasjonslin­ jen, sterkt press på de små baltiske landene. I løpet av fjorten dager ble både Estland, Latvia og Litauen tvunget til å inngå «gjensidig støttepakt» med det tidligere moderlandet. Dette var ensbetydende med sovjetisk okku­ pasjon. Fra gammel tid av var det et betydelig tysk innslag i befolkningen i de baltiske land. Stalin næret - ikke helt uten grunn - mistro til disse menneskene, som til dels var meget velståen­ de, med store landeiendommer. Den 9 okto­ ber 1939 ble disse tyskfødte beordret ut av landene, og de fikk bare tre uker på seg. Hitler løftet ikke en finger for å verne om deres rettigheter, men de ble hjertelig mottatt da de kom til Tyskland, ribbet for nesten alt. De hadde fått lov å ta med seg valuta for ca 25 og gull, smykker etc for ca 100 dollar, samt 50 kilo bagasje. De ble således behandlet noe bedre enn jødene som hadde fått «lov» til å utvandre fra Tyskland mens det ennå var fred.

I et estnisk lagerhus hoper det seg opp bagasje som tyskættede emigranter har måttet etterlate seg.

83

Albatros og tilføyd den betydelig skade. Mineleggeren Olav Trygg-

minister. Dette gjorde han fordi regjeringen Nygaardsvold var

vason senket en tysk minesveiper og angrep senere krysseren

flyktet, sa han. Utpå kvelden utstedte Quisling en proklamasjon

Emden, som ble så sterkt skadet at dens slagkraft ble redusert.

hvor det blant annet het: «Regjeringen Nygaardsvold er trådt

Disse episodene kunne ikke hindre at den tyske hovedstyr-

tilbake, og den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmak­

ken, med den tunge krysseren Blucher i spissen, fortsatte mot Oslo. Ved Oscarsborg hendte det noe som tyskerne ikke hadde

ter.» Quislings «regjering» ble et kortvarig intermesso. I en prokla­

regnet med, nemlig at festningens gamle batterier åpnet ild. To

masjon av 15 april meddelte Høyesterett at den hadde oppnevnt

torpedoer, avfyrt fra femhundre meters hold, traff Blucher, og be­

et administrasjonsråd for å holde siviladministrasjonen i gang.

seglet krysserens skjebne. Det store fartøyet sank hurtig, og blant

I proklamasjonen het det til slutt: «Major Quisling erklærer at han

de over tusen menneskene som omkom, var en vesentlig del av

overdrar sine funksjoner til administrasjonsrådet og overtar stil­

den stab av tyske embedsmenn som var øremerket for admini­

lingen som befullmektiget for demobiliseringen.»

ten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminis­

strasjon av et okkupert Norge, samt avdelinger av det tyske

For tyskerne utviklet de militære operasjoner seg stort sett

hemmelige politi - Gestapo. Senkningen av Blucher fikk avgjø­

meget tilfredsstillende. Trondheim ble besatt efter at den tunge krysseren Hipper og fire jagere hadde passert Agdenes festning

rende betydning i den forstand at episoden hindret at kong Haakon og regjeringen ble tatt til fange, hvilket skulle skje hvis

i full fart. Hipper var for øvrig ganske sterkt skadet efter at

Norge mot formodning gjorde motstand.

eskadren tidlig på morgenen hadde vært i kamp med den enslige

I Oslo hadde den tyske minister, Bråuer, ved 5-tiden om mor­ genen oppsøkt Utenriksdepartementet med en note hvor hans

britiske jageren Glowworm, som hadde rent for full fart inn i siden på den.

regjering meddelte at Tyskland hadde tatt. Norge «under sin

Bergen ble inntatt mellom kl 5 og 6 på morgenen av styrker

beskyttelse». Den var i realiteten et krav om kapitulasjon. De

som fulgte med krysserne Kdnigsberg og Kdln. Fartøyene var

tyske krav var meget omfattende, og de ble i sin helhet avvist.

blitt beskutt av batteriene på Kvarven, og Kdnigsberg hadde fått

Meldingene om den militære utvikling innløp nå raskt. Komman­

temmelig hard medfart.

derende admirals kommuniké, som var inntatt i morgenavisenes

Ved Stavanger ble det tyske ammunisjonsskipet Koda senket

ekstrautgaver, vakte bestyrtelse og forvirring. I kringkastingen ble

av en norsk torpedojager. Byen ble imidlertid inntatt av fly­

det gitt beskjed om alminnelig mobilisering. Kongen, kronprins-

bårne styrker, som rykket mot byen efter at Sola flyplass var blitt

familien, regjeringen og de fleste av Stortingets medlemmer reiste

erobret av fallskjermjegere og mange transportfly hadde landet.

med ekstratog til Hamar, slik at de kunne være i relativ sikkerhet.

De tyske krigsskipene som stevnet mot Kristiansand var en

Da Oslo ikke i første omgang lot seg innta sjøveien, landsatte

halv time forsinket efter timeplanen. Det var tett tåke da krysse­

tyskerne i stedet tropper på Fornebu flyplass. De norske forsvars­

ren Karlsruhe og de andre fartøyene ség innover mot havnen.

kreftene her bet ifra seg så godt de kunne, men efter kortvarige

Fra festningen på Odderøya ble det avfyrt varselskudd, men ski­

kamper var tyskerne herrer over flyplassen. Det var tallmessig svært beskjedne styrker tyskerne hadde landsatt her, men selv

pene fortsatte. Det kom til livlig skuddveksling, og skipene trakk seg tilbake. Da var klokken omkring syv på morgenen. Tyskerne

«amatører» kunne se at det var elitetropper. Disse få hundre sol­

satte inn bombeangrep mot festningen, men de hadde ingen

datene marsjerte ved middagstid fra Fornebu inn til sentrum av

større virkning. Karlsruhe fikk en varm bekomst da den dukket

Oslo og «inntok» byen uten at ett eneste skudd ble løsnet mot

opp igjen et par timer senere, og den stakk til havs. Ved |11-

dem. Denne frekke og unektelig meget modige handlingen

tiden lyktes det imidlertid de øvrige tyske fartøyene å passere.

duperte ikke så rent få av befolkningen, så meget mere som

Tyskerne hadde nemlig snappet opp de alliertes signalkode.

det tidlig på formiddagen hadde hendt noe som hadde skapt

Fartøyene signaliserte til festningen: «Britiske og franske jagere

enda større forvirrig og uvisshet enn de første meldingene om det

til assistanse - ikke skyt!» Listen lyktes til fullkommenhet. Om

tyske angrepet.

kvelden forsøkte Karlsruhe å stikke sydover, men den ble opp­

Vidkun Quisling hadde nemlig plutselig talt i kringkastingen. Han proklamerte en «ny norsk regjering», med seg selv som stats­

daget og senket av den britiske jageren Truant ikke langt fra

Oksøy fyr.

Winston Churchill forlater No W Downing Street kort tid efter utnevnelsen til britisk statsminister. Han er ledsaget av sin parlamentariske sekretær, Brendan Bracken. Da Churchill overtok efter Chamberlain, hadde krigen nettopp tatt en ny og alvorlig vending - Tyskland var gått til angrep på bred front i vest.

84

85

Den tyske flåte måtte bære de største tapene ved angrepet

Den tyske øverstkommanderende i Narvik-distriktet, general

på Norge. Britiske marinefly angrep den skadede krysseren

Eduard Dietl, hadde ca 4 500 mann til rådighet. Halvparten av

Kdnigsberg i Bergens havn den 10 april og senket den. Lomme-

styrkene var veltrenede fjelltropper, mens resten var matroser

slagskipet LCitzow (som tidligere het Deutschland) var på hjemvei

og andre sjøfolk som hadde reddet seg i land. De hadde knappe

da det efter å ha landsatt tropper i nærheten av Oscarsborg

forsyninger, var uten flystøtte og syntes å ha små muligheter for

(tropper som inntok festningen) ble angrepet med torpedoer fra

å holde sine posisjoner.

den britiske undervannsbåten Spearfish og sterkt skadet.

Men atter en gang skulle det vise seg at mens de allierte nølte

Det var en strek i regningen for tyskerne at Kongen, regjerin­

og fomlet, var tyskerne i målbevisst aktivitet. Tyske fly droppet

gen og mange stortingsrepresentanter hadde tatt seg ut av Oslo

feltkanoner til Dietls tropper, og den svenske regjering gikk efter

før byen ble besatt. Den 10 april hadde minister Bråuer et møte

sterkt diplomatisk press med på at tyskerne skulle få sende mat,

med Kongen og utenriksminister Koht i Elverum. Natten i for­

klær, medisin og sanitetspersonell gjennom Sverige og frem til

veien hadde tyskerne gjort et forsøk på å overrumple Kongen og regjeringen, men i en trefning ved Midtskogen mellom Hamar og

de stedene i Norge som var besatt av tyske styrker. I dette tilfelle

Elverum ble de slått tilbake. Minister Bråuer regnet antagelig med at nordmennene ville

kom forsyningene via Ofotbanen. Den 14 april ble det landsatt polske, franske og britiske

soldater i Narvik-området. Det var imidlertid norske styrker som

være litt mer medgjørlige i den fortvilede militære situasjonen de

spilte hovedrollen i kampene mot tyskerne. I Finnmark og

nå befant seg i. Han gjentok de opprinnelige tyske krav, men

Troms hadde mobiliseringen kunnet foregå uhindret, og sjefen

forlangte dessuten at en regjering Quisling skulle utnevnes. Kon­

for 6 divisjon, general Carl G Fleischer, viste seg som en frem­

gen meddelte ham at kravene måtte forelegges regjeringen.

ragende administrator og leder. I de første tre ukene kjempet de

Bråuer fikk svar da han om kvelden ringte til Elverum fra Eidsvoll.

norske soldatene praktisk talt alene.

Utenriksminister Koht meddelte ham at Kongen og regjeringen var enige. Norge ville ikke oppgi kampen mot Tyskland.

Britene i Narvik-området var nærmest handlingslammet på grunn av misforståelser og prestisjeproblemer. Sjefen for deres

Tyskerne gjorde nå hva de kunne for å drepe Kongen og hans

sjøstridskrefter der, Lord Cork and Orrery, ville gå til angrep

følge. Elverum ble for en stor del jevnet med jorden allerede den

straks, efter at Churchill hadde beordret ham å drive fienden ut

11 april. Ved Nybergsund måtte Kongen og regjeringen søke til­

av Narvik snarest mulig. Sjefen for landstridskreftene, general

flukt i skogen da stedet ble bombet og beskutt av tyske fly. Tross

P J Mackesy, motsatte seg dette. Hans skriftlige instruks fra krigs-

de mest energiske anstrengelser klarte ikke tyskerne å oppnå sine

ministeriet gikk ut på at han skulle opprette kontakt og sam­

hensikter. Kongen og regjeringen bragte seg til slutt i sikkerhet i

arbeide med de norske styrkene og bare gå til aksjon hvis han var

Troms fylke, hvor de oppholdt seg inntil de den 7 juni steg om­

overbevist om at styrkene var store nok. Instruksen til Mackesy

bord i den britiske krysser Devonshire. De allierte lovte Norge hjelp straks det tyske angrepet på

landet var et faktum. Tyskerne var imidlertid i den grad kommet

ble senere modifisert, og han ga noe motstrebende ordre til en

større landgangsaksjon den 12 mai. I mellomtiden hadde general Dietl kunnet konsolidere sine stillinger.

dem i forkjøpet at de sterkt improvisasjonspregede aksjonene

Natten mellom 12 og 13 mai fant den første landstigningen

så å si på forhånd var dømt til å mislykkes. Bare i Narvik-området

sted (ved Bjerkvik), under ledelse av den franske general Béthou-

hadde tyskerne problemer. Her hadde deres torpedojagere ved

art. Ved denne aksjonen deltok også den britiske general C J E

en listig aksjon senket de gamle norske panserskipene Eidsvoll

Auchinleck, som den følgende dag overtok kommandoen over

og Norge og landsatt store styrker uten selv å lide tap, men tidlig

alle de allierte troppene i Nord-Norge. General Dietls stilling

om morgenen den 10 april slo en britisk jagerflotilje til mot de

var i realiteten militært sett håpløs. Den 28 mai ble Narvik gjen­

tyske skipene på Narviks havn. Tre tyske jagere ble senket, fem

erobret av norske og franske styrker. Dette var faktisk tyskernes

andre skip ble skadet, og et ammunisjonsskip ble sprengt i

første nederlag i den annen verdenskrig. Det skulle imidlertid

luften. Tre dager senere kom slagskipet Warspite og ni jagere og

ikke få noen militær betydning. Utviklingen i krigen i Vest-Europa

tilintetgjorde resten av de tyske sjøstridskreftene i området.

tvang de allierte til å trekke sine tropper ut av Norge. Dette var

86

foranledningen til at kong Haakon og hans regjering den 7 juni

den 7 mai fant denne sted. «Underhuset var fylt av medlemmer

gikk ombord i krysseren Devonshire, som førte dem over til

hvis stemning var preget av sterk harme og fortvilelse. Chamber­

England.

lains første meddelelse demmet ikke opp for flommen av fiendt­

Tyskernes tap ved felttoget i Norge var litt under 5 000 mann.

minnet om talen den 4 april, da han i en helt annen forbindelse

Styrkene som var blitt satt inn i operasjonene var ikke større enn

hadde vært uforsiktig nok til å si at 'Hitler kom for sent til bussen'.»

lighet,» skriver Winston Churchill. «Han ble hånlig avbrutt og

de kontingenter av soldater som de allierte samlet for å jage dem

Et av de eldre underhusmedlemmene, den konservative Leopold

ut. De tyske troppene var imidlertid stort sett ulike mye bedre

Amery, kom med et innlegg som ble minneverdig. Amery, som

ledet, og det de manglet i slagkraft oppveiet de med bløff, dris­

var gammel skolekamerat av Churchill, var en av de mest

tighet og oppfinnsomhet i operasjonene. For Hitler var det et

typiske representanter for «the British Establishment».

ekstra pluss at han nå slapp å dele byttet med Stalin. Men suksessen hadde likevel ikke vært helt billig. Storadmiral

Amery innledet med å si at britenes innsats i Norge minnet ham om noe som hadde hendt da en ung venn av ham var

Raeder hadde mistet over halvparten av sine flåtestyrker. 3 krys­

dratt på løvejakt i Øst-Afrika: «Han fikk leie en sovevogn av

sere, 10 torpedojagere, 6 ubåter, 1 artilleriskoleskip og 10

jernbaneselskapet, og denne ble satt inn på et sidespor i en trakt

mindre fartøyer var gått tapt, og fem kryssere var til dels sterkt

hvor det så å si helt sikkert fantes en menneskeeter-løve. Han gikk

skadet. Det kunne i første omgang kanskje synes å være en

til ro i sovevognen og drømte om løvejakten som foresto. Dess­

rimelig pris å betale for å vinne kontrollen over Norge og dets

verre var løven ute på menneskejakt akkurat denne natten. Den

lange kyst, men denne desimeringen av sjøstridskreftene skulle

tok seg inn i sovevognen, trakk skyvedøren til side og overfalt,

bli en av faktorene som hindret Hitler i å gjøre invasjon i Eng­

drepte og fortærte min venn. Denne historien er helt dekkende

land. «Operasjon Sjøløve» måtte først utsettes til september,

for vår krigsinnsats i Norge.»

for senere å bli skrinlagt - til fordel for massive flyangrep. For Storbritannia fikk det mislykkede felttoget i Norge av­

regjerings feiltagelser og forsømmelser. Han avsluttet med å

gjørende politiske konsekvenser. Allerede tidlig i mai måned

bruke Oliver Cromwells ord fra parlamentsoppløsningen i 1653.

Han gikk derefter over til en nådeløs analyse av den britiske

1940 var den militære fiaskoen åpenbar. De ydmykende neder­

Han snudde seg mot Neville Chamberlain - han var i likhet med

lagene, de mange eksemplene på sommel og prestisjerytteri blant

denne konservativ representant for Birmingham - og sa:

høye militære sjefer, og den militære og politiske ubesluttsom­

«Dere har sittet her altfor lenge i forhold til hva dere har ut­

het, hadde skapt harme og forbitrelse blant Storbritannias ellers

rettet. Forsvinn, sier jeg, og la oss bli ferdig med dere. I Guds

så likevektige befolkning. Statsminister Neville Chamberlains

navn, gå!»

regjering hadde fremdeles klar majoritet i Underhuset, men selv

Her uttalte han utvilsomt sine landsmenns hjertens mening.

blant hans mest lojale tilhengere stilte man seg tvilende til hvor­

Debatten neste dag ble stormfull, men ved voteringen fikk

vidt han var den rette til å lede landet og imperiet i en krig som

regjeringen et flertall på 81; 30 av de konservative stemte med

syntes å bli både hardere og mer langvarig enn man opprinnelig

arbeiderpartiet og de liberale, og 60 avholdt seg fra å stemme.

hadde forestillet seg. Disiplinen var imidlertid meget streng innen

Chamberlain ville nå forsøke å danne en samlingsregjering. Hvis

det konservative parti, og Chamberlain syntes å være overbevist

han ikke selv kunne bli sjef for den, ville han overlate plassen til

om at han ville kunne overleve Norge-krisen like vel som han

en som kunne fylle den og var villig til å innta den. Den 10 mai

hadde overlevd de politiske tilbakeslag i forbindelse med Tsjekko­

ble Winston Churchill kalt til kong Georg, som anmodet ham

slovakia, Polen og Finland.

om å danne regjering. Klokken var da 18. Mer enn tolv timer tid­

Opposisjonen ba om å få en debatt om krigssituasjonen, og

ligere var tyskerne gått til storangrep på vestfronten.

87

VINTERKRIG I

89

EN UREDD LITEN NASJON TAR IGJEN MOT EN STORMAKT Da Sovjet-Unionen gikk til angrep på Finland den 30 november 1939, var det rimelig å anta at det ville dreie seg om et raskt felttog

hvor forsvarerne var uten chanser. Sovjet-styrkene var tallmessig

enormt overlegne, og man hadde sett prøver på deres moderne Vanlig syn under vinterkrigen: finsk landsby i nærheten av grensen bombet i brann av sovjetiske Hy.

mekaniserte utstyr da de hadde marsjert opp langs demarka­ sjonslinjen i Polen. Og man visste at finnene hadde bare noen

få stridsvogner samt et flyvåpen som ikke hadde annet enn biplan av nokså foreldet type.

Krigen i Finland utviklet seg på en måte som slo verden med forundring - og beundring. Ikke bare forsvarte finnene seg innbitt;

de viste seg mann for mann og gruppe for gruppe fullstendig overlegne. De hadde mobilisert i tide, og de var hensiktsmessig

utstyrt for krigsoperasjoner i dyp sne og streng kulde. De sov­

jetiske stridsvognene hadde store problemer, særlig på grunn av de ekstremt lave temperaturene - 40-50 kuldegrader i perioder - og mange ble ødelagt av artilleri, håndgranater eller finnenes

«hemmelige» våpen, «Molotov-cocktailen». Tusenvis av sovjetiske infanterister, som var rystende dårlig utstyrt for vinterkrig, gikk en

grufull skjebne i møte. Finske skiløperkompanier i hvite forsvinningsdrakter ut­ manøvrerte sine motstandere, og mange steder var det den rene nedslakting. Verden over kunne aviser og illustrerte blader gjengi fotografier av grotesk forvridde lik av sovjetiske soldater, som

hadde møtt døden i dyp sne og i en kulde hvis make man selv i disse traktene ikke hadde opplevd maken til på generasjoner.

I det kritiske området Det karelske nes hadde finnene en god støtte i den såkalte Mannerheim-linjen, som var blitt på­

begynt noen år tidligere, men ikke ferdig utbygget da det sov­ jetiske angrepet kom. Finnene var også forholdsvis godt beskyttet mot flybomber.

Det var rikelig med tilfluktsrom i særlig utsatte byer som Viborg

og Helsingfors. I småbyer og landsbyer var man derimot mer utsatt ved de sovjetiske flyangrepene. Det ble imidlertid klart at Sovjet-Unionen konsentrerte kolossale styrker for et avgjørende gjennombrudd på Det karels­ ke nes, og da storoffensiven begynte i februar 1940, var finnenes

nederlag i grunnen bare et spørsmål om tid.

90

Finsk soldat på vakt ved inngangen til en bunker i Mannerheimlinjen. Stillinger som disse sto seg meget godt mot sovjetiske artillerigranater og flybomber.

Underjordisk finsk kommandopost. På bordet i forgrunnen ligger to håndgranater av tysk type. På veggen i bakgrunnen henger en plakat av den sorten som finske fly slapp over de sovjetiske linjene. Den er på russisk, og den oppfordrer de sovjetiske soldatene til å overgi seg.

92

•/

Såret sovjetisk soldat tas under behandling i et finsk feltlasarett. De sovjetiske soldatene fikk vite av sine politiske kommissærer at henrettelse eller tortur ventet dem hvis de ble tatt til fange. De ca 5 000 sovjetiske soldatene som ble tatt til fange av finnene, oppdaget til sin overraskelse at de ble meget godt behandlet.

94

95

Sårede finske soldater i en tømmerhytte som tjener som førstehjelp-stasjon nær fronten. Hus i Viborg efter et sovjetisk flyangrep. Viborg, viktig havn, jernbaneknutepunkt og industriby ved «roten» av Det karelske nes, ble avstått til Sovjet-Unionen ved våpenhvileavtalen av 12 mars 1940.

96

Ca 400000 finner måtte forlate sine hjem i øst efter at overlegne sovjetiske styrker hadde tvunget forsvarerne til våpenhvile på ettervinteren 1940.

97

Finske sivile har søkt tilflukt i skogen under et sovjetisk flyangrep mot Ekenås (Tammisaari), ikke langt fra Hangd. De hardføre finnene tok prøvelsene med beundringsverdig fatning.

99

Forfatteren Thomas Mann (Nobelprisen 1929), forlot Tyskland i 1933. Efter seks år i Sveits flyttet han til USA.

101

EN ÅRELATING AV DIMENSJONER Walter Cook, direktør ved New York Universityzs Institute of Fine

Arts i 1930-årene, uttalte ved en anledning spøkefullt: «Hitler er min beste venn. Han ryster eplene ned av treet, og jeg står bare

og tar imot.» Hva anti-nazisten Cook siktet til var den strøm av fremragende begavelser som forlot Europa - især det nazistiske

Tyskland, men også det fascistiske Italia og i noen grad borger­ krigens Spania - og søkte tilflukt i USA. Mellom 1930 og 1941 kom mer enn 25 000 bildende kunstnere, musikere, forfattere, Psykoanalysens far, dr Sigmund Freud, var toogåtti år da han i 1938 forlot sitt hjemland, Østerrike, og tok opphold i England. Her fotografert sammen med datteren Anna ved avreisen fra Wien.

forskere og andre vitenskapsmenn fra Europa til USA. Andre tusener slo seg ned i Storbritannia.

Flertallet av disse verdifulle menneskene som var gått i eksil, var jøder. Hitler hadde straks efter sin maktovertagelse gått i gang med systematisk forfølgelse av jødene. Advarende røster hevet seg mot den emigrasjonen av fremragende tyskere som ble ut­ løst av de rigorøse nazistiske tiltakene, men Hitler var helt ufor­

sonlig. Da Nobelprisvinneren, matematikeren og fysikeren Max

Planck («Kvanteteoriens far») heftig protesterte mot at 1 600 tyske universitetslærere var blitt avskjediget, uttalte Hitler: «Hvis avskje­

digelsen av jødiske vitenskapsmenn er ensbetydende med

midlertidig stans i all vitenskapelig aktivitet i Tyskland, får vi heller klare oss uten vitenskap i noen år fremover.»

Av ikke-jødene som rystet det europeiske kontinents støv av sine føtter, var det sosialister, kommunister og liberale av enhver

avskygning, folk som på mer rendyrket politisk grunnlag fant

tilværelsen utrygg eller direkte livsfarlig i sine respektive hjem­ land. Igjen andre fant det umulig å arbeide i den intellektuelle eller

kunstneriske tvangsatmosfære som ensrettingen innebar. Enkelte utvandret for å kunne arbeide i omgivelser hvor det hersket for­ dragelighet og fredelige tilstander.

Utvandringen var en veritabel årelating for Europa og en enorm gevinst for mottagerlandene, først og fremst USA. Verden festet seg mest ved berømtheter som Albert Einstein, Arturo

Toscanini og Thomas Mann. Mer direkte målbare virkninger fikk det at det blant immigrantene var mer «anonyme» giganter som

fysikerne Hans Bethe, James Franck og Enrico Fermi, forgrunns­ skikkelser innen atomforskningen.

102

Den tysk-østerrikske teatergiganten Max Reinhardt utvandret fra Tyskland i 1933. I likhet med Thomas Mann og Sigmund Freud var han av jødisk avstamning.

103

MMÅN-06 SKUESPILLFOWÅTTEnF

104

◄ Forfatteren Erich Maria Remarque ble med ett slag verdensberømt i 1929 for romanen «Intet nytt fra vestfronten», en skånselløst realistisk skildring av forholdene under skyttergravskrigen 1914-18. Som pasifist ble han uglesett i sitt hjemland, Tyskland, da Hitler kom til makten i 1933, og han flyktet til utlandet. Han befant seg ombord i kjempedamperen «Queen Mary», på vei til USA, da Tyskland angrep Polen den 1 september 1939.

Forfatteren Lion Feuchtwanger, berømt blant annet for romanen «jøden Suss», fikk sin bolig i Berlin konfiskert efter at han på en foredragsturné i USA 1933 hadde hevdet at det var ca 139 000 feil i 140000 ord i Hitlers «Min kamp». Han flyttet til Frankrike. Her ble han som tysker internert da krigen brøt ut, til tross for at han var jøde. I forvirringen ved Frankrikes nederlag kom han seg fri, og unnslapp via Lisboa til USA.

Dramatikeren Bertolt Brecht var allerede i 1920-årenes Tyskland et stort teaternavn, kanskje først og fremst for «Tolvskillingsoperaen», en fri bearbeidelse av det tohundre år gamle skuespillet «Tiggeroperaen». Som kommunist innså han at Tyskland ikke var noe blivende sted efter Hitlers maktovertagelse. I 1941 kom han seg over til USA via Sovjet-Unionen.

Forfatteren Franz Werfel debuterte enogtyve år gammel med diktsamlingen «Der Weltfreund» i Wien 1911. Han hadde i 1920-årene betydelig suksess som skuespillforfatter, for eksempel med «jacobowsky og obersten». Han befant seg i Italia da Østerrike ble annektert av Tyskland i 1938, og som jøde fant han det tryggest ikke å vende tilbake til Wien. Han dro til Paris. Efter tyskernes invasjon i Frankrike tok han seg over til USA. Her skrev han blant annet bestselleren «Sangen om Bernadette».

Forfatteren André Maurois, som var av jødisk ► ætt og utpreget antinazist av holdning, tjenstgjorde tidlig under den annen verdenskrig som sambandsoffiser ved den britiske ekspedisjonsstyrke i Frankrike. Efter Frankrikes fall dro han over til England, hvor han som privatmann talte sitt hjemlands sak. Da britene ikke syntes å ha bruk for ham, og han heller ikke kunne vende tilbake til Frankrike, reiste han til Boston, hvor han fikk stilling som lærer.

105

CIGÅNTER INNEN VITENSKAP AG FORSKNING

106

◄ Fysikeren Enrico Fermi, som var gift med en jødinne, forlot Italia da Mussolini i 1938 innførte lover som sterkt begrenset jødenes aktiviteter og rettigheter. Underveis til USA besøkte han Stockholm for å motta Nobelprisen for sitt grunnleggende analytiske arbeide om neutroner. I USA, hvor han var professor ved Columbiauniversitetet 1939-45, samarbeidet han med andre atomfysikere i eksil, for eksempel ungarerne Edward Teller og Leo Szilard. Han kom til å spille en ledende rolle i forbindelse med atombombeprosjektet.

◄ Matematikeren Albert Einstein var utvilsomt den mest berømte av alle de tyske emigrantene. Han ble så tidlig som i 1914 direktør for Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin. I 1921 mottok han Nobelprisen i fysikk «for fortjenester på den teoretiske fysikks område og særlig for oppdagelsen av loven om den fotoelektriske effekt». Einstein var på hjemvei fra et opphold i USA da nyhetene om de tyske jødeforfølgelsene efter Hitlers maktovertagelse gikk ut over verden. Han vendte ikke tilbake til Tyskland.

Statsviteren Hannah Arendt studerte ved Heidelberg-universitet i tiden omkring 1930, en periode da de militante Hitlertilhengerne satte stadig sterkere preg på det akademiske miljø. Som jødinne innså hun straks ved Hitlers maktovertagelse at hun ikke hadde noen fremtid i hjemlandet. Hun tok opphold i utlandet. I 1940 kom hun til USA, hvor hun ble en kjent skikkelse innen samfunnsforskningen.

Fysikeren Hans Bethe forlot Tyskland i 1933 og var to år ved britiske universiteter før han reiste over til USA. Han foreleste ved universitetet i Tubingen da maktskiftet i Tyskland kom. «Siden min mor var jødinne, var jeg klar over at jeg før eller senere måtte forlate landet,» sa han ved ankomsten til Storbritannia, «men jeg trodde ikke at det måtte skje riktig så tidlig...» Han ble i 1943 leder for den teoretiske avdelingen ved atombombeprosjektet i Los Alamos.

Fysikeren og kjemikeren James Franck (Nobel- ► prisvinner i fysikk sammen med C Hertz i 1925) forlot i 1933 sitt professorat i Gdttingen i protest mot Hitlers rasepolitikk. Til tross for at han var jøde, ble han ikke personlig forfulgt - tyskerne ville tvert imot gjerne beholde denne verdifulle vitenskapsmannen i landet. Men Franck flyttet til København i 1934 og året efter til USA, hvor han underviste ved Johns Hopkins University i Baltimore og ved Chicago-universitetet. Også han var sterkt engasjert i atomforskningsprosjektene under krigen.

107

KOMPONISTER OC DIRIGENTER1

108

Dirigenten Arturo Toscanini pådro seg fascistenes store harme ved konsekvent å nekte å spille fascistmarsjen, «Giovinezza», ved sine konserter. I Bologna 1930 ble han gjenstand for korporlig angrep fra fascistbøllers side, hvilket selvsagt ytterlige økte hans forakt for regimet. Men Toscanini elsket sitt Italia og ble der lengst mulig. I 1938 ble han dirigent for NBCs symfoniorkester i New York.

◄ Komponisten Kurt Weill og hans kone, skuespillerinnen Lotte Lenya, var eksponenter for kunstnere som av nazistene ble betegnet som «Kultur-Bolschewisten». Weills største «forbrytelse» var nok at han samarbeidet med kommunisten Bertolt Brecht - de skapte sammen den internasjonale storsuksessen «Tolvskillingsoperaen», hvor Lotte Lenya for øvrig feiret store triumfer som «Sjørøver-jenny». Nazistene forbød Weills musikk, og Lotte Lenya ble nektet å opptre. Paret forlot Tyskland, og alle­ rede i 1935 var de godt etablert i USA.

Dirigenten Otto Klemperer hadde vært sjef for statsopera-orkesteret i Berlin siden 1924 da han i 1933 ble «utrensket» fordi han var jøde. Han dro med sin kone til USA, hvor symfoniorkesteret i Los Angeles tok ham imot med åpne armer.

Komponisten Igor Stravinskij flyttet fra sitt hjemlige Russland så tidlig som i 1914. Han bodde i Sveits til 1920 og derefter i Frankrike til 1939. Han hørte til de komponister som ikke var tolerert av nazistene, og da han ble tilbudt et professorat ved Harvard University sommeren 1939, slo han straks til.

Dirigenten Erich Leinsdorf var den store ► Toscaninis spesielle yndling. Bare toogtyve år gammel dirigerte han første gang orkesteret ved Salzburg-festspillene i 1934. Toscanini fulgte ham med største oppmerksomhet, og efter noen år anbefalte han den unge østerrikeren for direktøren ved Metropolitan-operaen i New York, Edward johnson, som uten videre engasjerte Leinsdorf som annendirigent. Dette var i 1937, før Østerrike ble annektert av Tyskland. Signalene i tiden var imidlertid tydelige nok. Østerriksk kulturliv sto allerede under sterkt nazistisk press.

109

ARKITEKTER 0(j kUNSTRERF

Arkitektene Walter Gropius og Marcel Breuer grunnla i 1919 i Weimar «Bauhaus» (Staatliches Bauhaus), en tysk skole for funksjonalistisk arkitektur og abstrakt kunst. Skolen ble i 1925 flyttet til Dessau. Den fikk stor betydning for moderne arkitektur, kunst og kunsthåndverk, men den falt ikke i nazistenes smak og ble nedlagt i 1933. Cropius flyttet til London, hvor også Breuer slo seg ned, efter opphold i Spania og Sveits. I 1937 kom begge til USA, hvor de foreleste ved Harvard's School of Design.

Maleren og grafikeren Salvador Dali, som ikke ► bare ved sin utvilsomme begavelse, men også ved sine mange eksentriske påfunn, fikk den mer fasjonable verdens øyne rettet mot seg, utmerket seg ikke ved sin interesse for politikk. Han forlot Spania i 1929 og slo seg ned i Paris, hvor han ble en av de ledende blant surrealistene. Han reiste til USA i 1940, like før tyskerne inntok Paris.

110

Tegneren og satirikeren Saul Steinberg var bare sytten år gammel da han reiste fra Romania og slo seg ned i Milano i 1931 for å tegne og studere arkitektur. Forholdene for kunstnere med liberale ideer ble imidlertid umulige, og i 1940 reiste Steinberg til Den dominikanske republikk, for året efter å slå seg ned i USA.

Avant-garde-kunstneren Josef Albers hadde lenge vært en torn i øynene på nazistene da de overtok makten i Tyskland i 1933. Det var ingen overraskelse at han ble avskjediget fra sin lærerstilling ved «Bauhaus» (som for øvrig snart ble nedlagt) — han nektet hårdnakket å legge om til den realisme de nye makthavere gikk inn for i kunsten. Som så mange andre i tilsvarende situasjoner, havnet Albers i USA. Her ble han mottatt med åpne armer ved Black Mountain College i North Carolina.

Arkitekt Ludwig Mies van der Rohe ble direktør for «Bauhaus» i 1930, efter at Walter Gropius og Marcel Breuer hadde forlatt skolen. I 1933 måtte Mies van der Rohe se den bli nedlagt av nazistene. Han flyttet til USA i 1938.

◄ Tegneren og maleren George Grosz begynte som karikaturtegner i tyske vittighetsblader under første verdenskrig. Ca 1920 kom han med i dadaistenes krets, og fem år senere sluttet han seg til kunstretningen «Neue Sachlichkeit», men gjennomgående skildret han i en grotesk ekspresjonistisk form den tyske middelklasse og de revansjelystne militære. Han pådro seg uunngåelig nazistenes mishag, og lenge før disse kom til makten, mottok han trusler av forskjellig art. I 1932, efter at han var blitt advart av en av sine assistenter, som for anledningen var iført SAuniform, innså han at hans tid i hjemlandet var omme. Han flyttet til USA. Her opprettet han efter en tid senere egen kunstskole (i New York).

111

«Kunstnere i eksil» het en utstilling som ble åpnet i Pierre Matisse Gallery i New York i mars 1942. Den omfattet arbeider av fjorten europeiske malere og billedhuggere som hadde funnet et fristed i USA. Her er de fjorten. Første rekke (fra venstre): Matta Echaurren, Ossip Zadkine, Yves Tanguy, Max Ernst, Mare Chagall og Fernand Léger. Annen rekke: André Breton, Piet Mondrian, André Masson, Amédée Ozenfant, Jacques Lipschitz, Pavel Tchelitchew, Kurt Seligman og Eugene Berman.

112

113

Efter den verste vinter man hadde hatt på årtier, kom våren som

en positiv overraskelse, med godt og varmt vær. Om kvelden den

9 mai spiste to venner i Berlin middag sammen for siste gang. Det

var den nederlandske militærattasjeen, oberst Jacob Sas, og en

høy offiser i Abwehr - den hemmelige tyske militære etterret­ ningsorganisasjonen - Hans Oster, som var antinazist, noe hans kolleger selvsagt ikke ante.

Gjennom måneder hadde Oster innviet Sas i Hitlers krigspla-

ner. «Plan Gul» - den tyske offensiven mot Nederland, Belgia og Frankrike - skulle iverksettes klokken 5 om morgenen neste dag.

Nå sa Oster: «Den endelige ordren vil bli gitt klokken halv ni ikveld. Hvis den ikke blir tilbakekalt innen det klokkeslettet, vil

angrepet begynne som planlagt.» De to vennene gikk sammen gjennom de mørklagte gatene

efter middagen. Oberst Sas ventet i Bendlerstrasse mens Oster var oppe i overkommandoen. Noen få minutter på ti kom Oster

småspringende ut av bygningen. «Ingen tilbakekallelse», sa han. «Invasjonen vil begynne som planlagt.» Oberst Sas dro i all hast til sin legasjon. Her telefonerte han til

forsvarsdepartementet i Haag. «Jeg har én ting å meddele,» sa han.

«Imorgen tidlig klokken fem. Vær parat. Er dette oppfattet? Vennligst gjenta meddelelsen ...» Bare noen få minutter efter at oberst Sas hadde ringt, var

nederlandske politiske og militære i febrilsk aktivitet for å møte stormen. Ordrer gikk ut til de væpnede styrker, forsvarsplaner ble iverksatt, og til de allierte gikk det inntrengende anmodninger om

øyeblikkelig assistanse.

Presis klokken fem neste dag gikk tyske fly i store bølger til angrep mot allierte baser og kommunikasjonssentrer i NordViktig tipp blir ignorert

Frankrike. Samtidig veltet stridsvogner og infanteri - fortroppene i

Panserstyrkene ruller frem

en angrepsstyrke på i alt to millioner mann - over grensene til

Nederland venter forgjeves på hjelp

Nederland, Belgia og Luxembourg. Slaget som skulle avgjøre Vest-

Rotterdam bombes

Europas skjebne var i gang.

«Uinntagelig» festning nedkjempes

Mot Nederland satte tyskerne inn sin attende armé, som

De allierte går i tysk felle i Belgia

omfattet en panserdivisjon, en flybåren divisjon, en kavaleridivi-

Raskt tysk gjennombrudd i Ardennene

sjon, en motorisert SS-infanteridivisjon, seks ordinære infanteridi­

«Lystbåttrafikk på Meuse er forbudt!»

visjoner og en spesialdivisjon bestående av 12 000 infanterister

En stridsvognkrigføringens mester debuterer

særutdannet for landsetting fra luften. I tillegg kom to regimenter

Tyskerne slår seg frem til havet

av fallskjermjegere, tilsammen ca 4 000 mann, som plutselig viste

Oberst de Gaulle går forgjeves til motangrep

seg på himmelen og dalte ned mot flyplasser, broer og andre

Belgia kapitulerer

knutepunkter.

Fire fallskjermjegergrupper ble satt inn mot de store vei- og

VESTENS TUR TIL Å BLØ

jernbanebroene ved Moerdijk, Dordrecht og Rotterdam, og nok en enhet konsentrerte seg om Haag.

Nederlenderne hadde gjort regning med å bli angrepet av

og forskanset seg i landsbyer i nærheten. Her forsvarte de seg

innbitt og bandt et uforholdsmessig stort antall av nederlandske

soldater, som det var skrikende behov for i andre avsnitt.

panserstyrker i grenseområdene og av fallskjermjegere landsatt

Et vell av rykter om sabotasje og forræderi spredte seg efter at

bak deres egne linjer. De mente at det skulle være mulig å

de tyske fallskjermjegerne hadde landet og var trådt i aksjon. Ett

nøytralisere fallskjermtroppene før de fikk utrettet noe særlig og å

av ryktene gikk ut på at man på tyske fanger hadde funnet

sinke panserstyrkenes fremrykning ved at forsvarerne langsomt

instrukser om at de skulle ta kontakt med visse navngitte

trakk seg tilbake, sprengte broene og satte områdene under vann.

personer i Haag. Dette ryktet ble grunnlaget for vidtgående frykt

Hvis alt gikk bra, ville angriperne måtte stanse på den ene siden av

for at det i hovedstaden krydde av femtekolonne-folk og

en enorm kunstig innsjø, mens forsvarerne kunne forskanse seg i

nazivennlige personer. Og efter hvert som fallskjermjegerne

det tett befolkede beltet mellom Rotterdam og Amsterdam -

åpenbaret seg over stadig større områder, ble ryktene som

«Festningen Holland».

verserte blant både soldater og sivile mer og mer fantasifulle -

Men før nederlenderne rakk å gjøre stort mer enn å sprenge

fallskjermjegerne hadde vært forkledt som politifolk, salgsrepre-

alle broene over Ijssel og noen av broene over Maas, hadde de

sentanter og gårdsarbeidere, ja, til og med som prester og nonner,

tyskerne over seg. Fallskjermjegere overmannet nederlandske

og de feildirigerte bevisst trafikken, forgiftet brønner og spredte

brovakter. Flybårne enheter ankom i bølge efter bølge, noen

løgner.

landet til og med på elvene i flottørfly, like i nærheten av broene.

Disse ville historiene medførte ikke bare for en stor del at

Mens forsvarerne febrilsk strevde for å komme i en slags orden,

soldater som burde ha vært i kampsonene, var travelt opptatt

erobret tyskerne broene og avviste de spredte motangrepene

med å lete i småbyer og landsbyer efter en fiende som stort sett

som kom innen stridsvognene nådde frem fra grenseområdene.

ikke eksisterte, iallfall ikke der, men også mistanke om eller frykt

Sjokkvirkningene ved det tyske angrepet skrev seg i en viss

for at praktisk talt hvem som helst kunne være en forkledt

grad fra at tyskerne anvendte vel forberedte knep. Ved Gennep-

fallskjermjeger. Derfor ble forvirringen nærmest total når et

broen over Maas ble brovakten lurt av tre mann i nederlandske

angrep virkelig kom. (I ett tilfelle var en liten gruppe tyske

uniformer - en tysker og to nederlandske nazister - slik at veien

fallskjermjegere i uniform nær blitt lynchet av en skare av

ble ryddet for nye elleve mann i nederlandske uniformer. Denne

nederlandske kvinner som var så forbitret at de glemte enhver

lille gruppen beholdt kontrollen over broen, og den 265 tyske

frykt.)

infanteridivisjon, som var innlastet i et armert tog, kunne passere

Men til tross for voldsomheten av angrepet og de til dels

uhindret, stige ut ca 15 kilometer lenger inne og falle neder­

kaotiske tilstander det medførte, var «Festningen Holland»

landske forsvarsstyrker i ryggen.

foreløbig intakt. Tyske tropper hadde riktignok besatt alle broene

Den største gruppen av flybårne tropper ble landsatt i

på strekningen mot Rotterdam, men nederlenderne hadde slått

nærheten av Haag. Hovedoppgaven for disse soldatene var å

raskt til og isolert brohodene på nordsiden, slik at det ennå ikke

besette flyplasser for større landsettingsoperasjoner og samtidig

var mulig for tyskerne å få stridsvogner over elvene. Det syntes å

hindre forsøk fra de allierte på å sende nederlenderne forsterknin­

være visse muligheter for at hjelp fra de allierte kunne nå frem i

ger luftveien. Derefter skulle noen motorsykkelavdelinger rase inn

tide. Nederlenderne klynget seg til dette håpet og kjempet innbitt

til sentrum for å isolere Dronningen og regjeringen, slik at

videre.

nasjonen i realiteten ville bli handlingslammet.

Det var et fåfengt håp. De alliertes planer for hvordan det

Her gikk det imidlertid litt på tverke for tyskerne. Flyplassene

ventede tyske angrepet mot Nederland, Belgia og Frankrike skulle

ble erobret i første omgang, men nederlandske styrker gikk til

møtes, forutsatte ikke noe massivt tysk fremstøt gjennom

motangrep og befridde flyplassene, og tok samtidig ca 1 000

Nederland - man regnet med å møte tyskerne på belgisk

tyske soldater til fange. Truselen mot Haag var foreløbig av­

territorii >m. Straks angrepet kom, skulle første franske armé rykke

verget.

gjennom Belgia i retningen av elvene Meuse (Maas) og Dyle, mens

Størstedelen av den tyske angrepsstyrken trakk seg nå tilbake

enheter fra general Lord Gorts britiske ekspedisjonsstyrke skulle

115

ta seg av forsvaret av Brussel og belgierne selv skulle forsvare

skulle opphøre. Nederlands offisielle kapitulasjon kom klokken 11

Antwerpen, Gent og Albert-kanalen. En mindre fransk styrke

om formiddagen den 15 mai. Tyskerne rykket inn i Haag samme

skulle holde øye med Ardennene, mens hovedtyngden av den

dag og i Amsterdam dagen efter. De nederlandske tapene i de

franske hær - 43 divisjoner - skulle bli i sine stillinger i Maginot-

fem dagene var tilsammen 2100 falne og 2 700 sårede.

linjen. Syvende franske armé, som sto under kommando av

Bombingen av Rotterdam utløste britiske gjengjeldelsesangrep

general Henri Giraud, skulle rykke inn i Breda-avsnittet i Syd-

mot Ruhr-distriktet med fly fra baser i Frankrike. Angrepene vakte

Nederland, hvor den skulle slutte seg sammen med nederlandske

en viss bekymring innen Wehrmachts ledelse, men på den annen

divisjoner og lukke igjen åpningen mellom Antwerpen og

side hadde terrorbombingen av Rotterdam konsekvenser som

Kanalen. Men disse planene ble iverksatt for sent til at Nederland og

kanskje overgikk Hitlers dristigste forventninger. Rykter kunne

fortelle at byen var blitt jevnet med jorden og at 35 000

Belgia kunne komme seg ut av det forvirringens dilemma de var

mennesker var blitt drept. I Belgia og Frankrike fryktet folk

havnet i. Presset mot Belgia økte for hver eneste time. Britiske og

gjentagelser, og titusener bega seg ut på veiene i mer eller mindre

franske fly gikk til angrep mot de tyske styrkene som veltet frem,

hodeløs flukt. Mange steder var trengselen så stor og kaotisk at

uten nevneverdige virkninger. Girauds syvende franske armé

allierte styrker ikke kunne komme frem.

avanserte raskt langs Kanalkysten frem til Moerdijk-broene over

Maas-deltaet i Nederland, som var blitt erobret av tyske

I det flate terrenget i Belgia hvor tyskerne hadde rykket frem i

fallskjermjegere og flybårne infanterister, men ble møtt av angrep

1914, var det nå et system av meget sterke festninger. En

fra både stridsvogner og stupbombere og måtte trekke seg

hjørnesten i dette forsvarssystemet var Fort Eben Emaél, ved

tilbake. Niende tyske panserdivisjon tok seg over broene ved

Albert-kanalens sluser ved Maas. Her var den 1 500 mann store

Moerdijk og Dordrecht og nærmet seg broene ved Rotterdam

garnisonen satt i alarmberedskap om kvelden den 9 mai. De

sydfra. Den 13 mai forlot dronning Wilhelmina og den neder­

avventet det tyske angrepet i den trygge forvissning at de var

landske regjering i all hast Haag. De ble ført til London med en

beskyttet av tusenvis av tonn av jord og betong. De hadde

britisk torpedojager.

førsteklasses, elektrisk manøvrert artilleri - to 120 mm og seksten

Bare ved Rotterdam syntes tyskerne å ha vanskeligheter. Panserformasjonene klarte ikke å forsere brohodene som neder­

75 mm kanoner - i godt kamuflerte og armerte stillinger. Kanonene kunne bestryke terrenget hele sirkelen rundt.

lenderne holdt, til tross for at flybårne styrker hadde erobret

Det skulle gå helt anderledes enn forsvarerne hadde forestilt

broene innover mot selve byen. Hitler ville ikke vente lenger. Han

seg. Klokken 4.30 om morgenen den 10 mai lettet en luftflåte

krevde at motstanderne skulle nedkjempes raskt, og Luftwaffe

bestående av toogførti Ju-52 transportfly, samtlige med glidefly,

ble beordret å bombe Rotterdam til overgivelse.

Den 14 mai regnet bombene over hjertet av Rotterdam, hvor

lastet med spesialutstyrte soldater, på slep, fra Koln-området og

satte kurs for Fort Eben Emaél og broene over Albert-kanalen.

et areal på ca 2 500 dekar praktisk talt ble jevnet med jorden.

Fem minutter før startsignalet til storoffensiven skulle gis, var alle

Blant bygningene som ble ødelagt var rådhuset, børsen og

flyene landet ved «inngangen» til det området av Belgia som efter

hovedpostkontoret. En margarinfabrikk fikk en fulltreffer, og

de alliertes mening kunne holdes i mange dager, kanskje i ukevis.

brennende fett antente en rekke gamle bygninger. Brannene

En gruppe på ni glidefly gikk ned på «taket» av den store

spredte seg, og tusener kom til skade da bygninger raste sammen.

festningen. En styrke på bare åtti mann, under ledelse av en

Mer enn 800 mennesker ble drept ved terrorbombingen, ca

sersjant, stormet ut for å angripe festningen og sette den ut av

25 000 hus ble ødelagt, og nesten 78 000 personer mistet alt de

spill. Hver mann visste nøyaktig hva han skulle gjøre, aksjonen

eide.

var omhyggelig innøvet. Soldatene plaserte sprengladninger i

Rotterdams forsvarere så ingen mulighet for eller hensikt med

skyteskår, ventiler og andre åpninger. Mot de kraftig armerte

å fortsette motstanden, og byen ble overgitt. Sent på kvelden den

kanontårnene brukte de spesielt konstruerte apparater som

14 mai, mens de nederlandske styrker fremdeles holdt Haag, ga

blåste hull i både stål og betong og derefter spydde ild og røk inn

Nederlands øverstkommanderende ordre om at all motstand

gjennom åpningene.

116

HITLERS STRATEGI FOR EROBRINGEN AV VEST-EUROPA

Hitlers dristige plan for erobring av VestEuropa var basert på fart, overrumpling, bløff - og slagkraft. På en mer enn 300 km bred front skulle armégruppe B, i alt

inn mellom Dyle-linjen og Maginot-lin­ jen, tvers over Frankrike og ut til Kanalen. Derefter skulle styrkene dreie nordover

og sammen med armégruppe B omringe og nedkjempe nærmere 1 million allier­

30 divisjoner, skjære inn gjennom Neder­ land og Belgia i fire hovedangrepsarmer.

te soldater.

Hitler satte sitt håp til at de allierte ville betrakte dette firearmete fremstøtet som hovedangrepet, slik at de så hurtig

Efter dette skulle tyskerne nedkjempe resten av Frankrike, medregnet Maginotlinjen, hvis kolossale garnison ville bli

som mulig sendte de beste franske og britiske styrkene til assistanse for belgierne og nederlenderne.

holdt i ånde av armégruppe C, som om­ fattet 19 divisjoner. Det gikk nøyaktig som Hitler hadde

Selve hovedangrepet skulle komme

håpet, helt fra starten den 10 mai. Straks tyskerne var gått til angrep, dro allierte

lenger syd, gjennom Ardenner-skogen. Armégruppe A, hvis 45 divisjoner omfat­

tet størsteparten av tyskernes panserstyrker og motoriserte infanteri, skulle trenge

styrker nordover for å møte .armégruppe B, som ikke desto mindre tvang Neder­ land i kne på fem dager. Andre styrker

nedkjempet den sterke belgiske festnin­ gen Eben Emaél og drev de allierte styr­ kene tilbake på belgisk territorium. Efter at de allierte styrkene var drevet over på defensiven og Maginot-linjens garnisoner var blitt isolert, slo panserdivisjonene fra armégruppe A seg igjen­ nom Ardenner-skogen og avanserte til Kanalen i løpet av 10 dager. Den 24 mai var de allierte styrkene stengt inne i en lomme omkring Lille. Lommens venstre flanke gikk i oppløs­ ning fire dager senere i og med at Belgia

kapitulerte. Den 30 mai var de retirerende allierte troppene stengt inne i en enklave omkring Dunkerque. De syntes å være redningsløst fortapt.

117

Flammekastere ble brukt mot kanonportene og gjorde tilstanden for garnisonen enda mer håpløs. Allerede ved

kunne sende sine panserdivisjoner dypt innover i det flate ter­ renget.

sekstiden om morgenen var Fort Eben Emaél som en blind

For å møte dette ventede angrepet, begynte allierte enheter i

kjempe, men de innesperrede belgiske soldatene holdt ut til neste

Nord-Frankrike sin fremrykning for å ta kontakt med de belgiske

dag. Da var de helt omringet av tyske tropper, og tyske

styrkene og etablere en sammenhengende front langs elvene

stupbombere hadde uopphørlig mørbanket festningen fra luften.

Dyle og Meuse. I begynnelsen gikk alt stort sett som planlagt.

De fleste glideflyene var landet på vestsiden av Albert-kanalen.

Tilsammen toogtyve franske og britiske divisjoner sluttet seg

Omkring trehundre mann stormet på for å erobre de tre

sammen med femten belgiske divisjoner i området øst for en linje

hovedbroene. Belgierne klarte å sprenge en av dem, men tyskerne

Brussel-Antwerpen. Soldatene ble hilst med begeistring i byene

erobret de to andre før forsvarerne fikk utrettet noe. Transportfly

de dro igjennom på vei til fronten, og i de innledende trefningene

bragte fallskjermjegere inn som forsterkninger for angriperne. Det

med von Bocks styrker i Nord-Belgia hadde de allierte troppene

dreide seg om en forholdsvis liten kontingent, ca 500 mann, for

ingen problemer med å holde sine stillinger.

de fleste fallskjermjegerne var satt inn i angrepene i Nederland.

Blant offiserene var det imidlertid endel som begynte å ane

Men styrken virket betydelig større enn som så, og det skyldtes at

uråd. Kunne det ikke tenkes at de allierte troppene var på full

fallskjermtroppenes øverste sjef, general Student, hadde unnfan­

fart inn i en felle? Det var akkurat hva de var. Hitler hadde satset

get den idé at man kunne bruke dukker med sprengladninger

høyt, og vunnet. Selv sa han efterpå: «Da jeg fikk høre at fienden

inni. Disse dukkene eksploderte ved anslag og bidro til å øke

var på fremrykning langs hele fronten, kunne jeg ha grått av

forvirringen blant forsvarerne. Stupbombeflyene kom i bølge på

glede. De var gått i fellen. Det var helt avgjørende at de trodde

bølge, og armégruppe B, under ledelse av general Fedor von Bock,

at vi fulgte den opprinnelige planen ... og de trodde det virkelig!»

Motorisert tysk kolonne under fremrykning i Nederland. Veisperring av trær omgås med letthet. Nederlenderne ble så overrumplet av tyskernes plutselige og ytterst raske fremstøt at omhyggelig forberedte forsvarsaksjoner måtte oppgis.

118

De allierte hadde ikke anelse om at tyskerne hadde igangsatt

på den andre siden traff jeg en effektiv regimentsjef, oberstløyt­

et voldsomt angrep i Ardennene i Syd-Belgia - en kombinert fly-

nant Balck, og hans stab. Balck ropte da han oppdaget meg et

og panseroffensiv slik som foreslått for Hitler av general Erich von

stykke borte: lystbåttrafikk på Meuse er forbudt!7 Det var jeg selv

Manstein. Det var tyskernes armégruppe A, under general von

som var opphavsmannen til dette uttrykket, jeg hadde vært

Rundstedt, som var blitt tildelt denne oppgaven.

litt bekymret da vi trente på denne operasjonen fordi jeg syntes

Franskmennene hadde ikke sett helt bort fra at det kunne

enkelte av de yngre offiserene virket litt vel optimistiske. Nå innså

komme et tysk angrep i dette området, men de hadde tatt

jeg at disse offiserene hadde bedømt forholdene aldeles korrekt.»

denne eventualiteten med relativ ro. De mente nemlig at tysker­

ne ville behøve åtte-ti dager for å trenge igjennom det kuperte

Tyske stridsvogner dundret over pontongbroene og gikk direkte

og skogkledte terrenget i Ardennene - hvis de i det hele tatt

til angrep mot franskmennene. Disse forsøkte seg med fortvilede

klarte å slå seg igjennom - og derefter måtte de ta seg over Meu-

motangrep, men de var blitt satt inn for sent, og dessuten var

se. For franskmennene ville det være nokså lett å forsvare elven,

aksjonene elendig samordnet. Noen av kollene over elven ble

og man ville ha god tid til å få frem forsterkninger. Ut fra dette

erobret og gjenerobret flere ganger, men tyskerne hadde i grun­

resonnementet sendte franskmennene bare lette motoriserte

nen situasjonen under kontroll fra første øyeblikk av. Fransk­

styrker til assistanse for de belgiske troppene i Ardennene. Ved

mennene sendte stridsvogner mot de tyske brohodene, som ut­

Meuse konsentrerte de sin annen og sin niende armé; disse

videt seg raskt, men de var langsommere enn de tyske strids­

troppene var betydelig dårligere trenet og utstyrt enn soldatene

vognene, hadde kortere aksjonsradius og manglet innbyrdes

som rykket inn i Belgia lenger nord.

radiokontakt. I løpet av et par timer smadret tyskerne mer enn

De første tyske panserenhetene tok seg igjennom minefeltene

femti franske stridsvogner. Allierte fly gikk til angrep mot de tyske

ved den belgiske grense natten mellom 9 og 10 mai, og de franske

stillingene, men tyskerne hadde fått frem en god del tungt luft­

og belgiske styrkene måtte skyndsomt trekke seg tilbake. Allerede

vernartilleri, som viste seg uhyggelig effektivt. Så tidlig som den

den 12 mai var tre panserdivisjoner nådd frem til Meuse i Sedan-

14 mai hadde Royal Air Force mistet 268 av de 474 flyene som

om rådet.

britene hadde kunnet avse for operasjoner i Frankrike.

Her er Meuse forholdsvis smal og stri, med bratte skrenter på

Straks tyskerne hadde fått større styrker over Meuse, spredte

begge sider. Franskmennene hadde utnyttet terrengets store

panserstyrkene seg i vifteform vestover og skapte skrekk og for­

fordeler. Langs vestre bredd var det laget et nett av skytter­

virring i de bakre franske linjer. General Erwin Rommel, som

graver, og på høydene ovenfor hadde de anlagt hundrevis av

hadde krysset elven med sin syvende panserdivisjon et stykke

artilleristillinger. Tyskerne hadde riktignok spesialtrenet i to måne­

nedenfor Guderians panserkorps, beskrev situasjonen

der nettopp for den forestående operasjonen, og de visste nøyak­

«Franske sivilister og soldater hvis ansikter var fortrukket av ren

tig hvor hver enkelt fransk kanon befant seg, men ikke desto

og skjær redsel, forsøkte å gjemme seg i veigrøfter, innunder

mindre syntes dette å være en formidabel forsvarslinje.

slik:

hekker, ja, i hver eneste fordypning i nærheten ... Det var det

Men franskmennene hadde ikke gjort regning med Luftwaffes

samme bilde overalt - soldater og sivile i panisk flukt på begge

slagkraft. Fra tidlig om morgenen den 13 mai kom gruppe efter

sider av veien... og et kaos av kanoner, stridsvogner og andre

gruppe av stupbombere og lavangrepsfly og hamret løs på for­

slags militære kjøretøyer og sivilbefolkningens hester og vogner.»

svarerne, som ikke fikk ett øyeblikks pusterom. Ved 16-tiden

var samtlige franske kanonstillinger bombet til taushet. Tyskerne nølte ikke, men satte straks over elven med storm-

Oberst Charles de Gaulle, som ledet fjerde stridsvogndivisjon i et angrep mot sydsiden av den store utbuktningen vestover i

frontlinjen, fikk sin hittil tristeste opplevelse som fransk offiser -

båter og gummiflåter. Snart var ingeniørtroppene i gang med å

han så store skarer av avvæpnede og fullstendig demoraliserte

bygge pontongbroer.

franske soldater traske sydover. De var blitt omringet av de

Da lederen for angrepet, general Guderian, krysset elven, kon­

tyske panserstyrkene, og soldatene i de tyske stridsvognene

staterte han at soldatene som nå strømmet over til vestsiden,

hadde hånlig ropt til dem: «Kast fra dere geværene og kom dere

var i et overdådig humør. Han skrev senere om episoden: «Over

bort herfra - vi har ikke tid til å ta dere til fange!»

119

de Gaulles styrker gjorde to motangrepsforsøk mot Guderians

også å dirigere noen enheter mot sydflanken for å beskytte denne

panserformasjoner og mislyktes begge gangene. Ifølge Guderian

mot eventuelle motangrep fra franskmennenes side. Da brøt

selv klarte noen franske stridsvogner å trenge så langt frem som

en av de tilstedeværende majorene inn i samtalen med å bruke

til et par kilometer fra hans fremskutte hovedkvarter i Holnon-

ett av Guderians yndlingsuttrykk: «Klotzen, nicht kleckern!» Dette

skogen. Her hadde man bare noen få 20 mm luftvernkanoner å

betydde at styrkene burde anvendes konsentrert, ikke spredt.

forsvare seg med. «Jeg tilbragte noen urolige timer innen de siste

«Det var svar godt nok for meg,» skrev Guderian senere. For

av disse besøkende dro sin vei igjen,» uttalte Guderian. Den 16 mai var bresjen som tyskerne hadde slått i de franske

riktig å kunne operere uten innblanding, sørget han nå for å få strukket telefonlinjer fra sin kommandopost ut til de fremskutte

linjene, blitt hele 100 kilometer bred. Her veltet nå de tyske

posisjonene, slik at han kunne gi ordre til angrep uten fare for

stridsvognene, panserbilene og motorsyklene frem, nøyaktig slik

at overordnede kommandoinstanser oppsnappet beskjedene.

som de Gaulle hadde beskrevet den fremtidige anvendelsen av

Hitler hadde nå nervene i helspenn. Han raste mot general

pansrede divisjoner i 1933: «De vil åpne veien for de store sei­

Halder og sa at hans armésjefer og divisjonssjefer risikerte å

rene ... Stridsvognene kommer til å være så hurtiggående og slag­

tape slaget fordi de hadde sendt sine stridsvogner altfor langt

kraftige at fiendens motstandskraft vil bryte sammen - på samme

frem og unnlatt å sikre flankene. Halder, som nokså nylig hadde

måte som man ved å ødelegge en bærende søyle kan få en

latt seg overbevise av Guderians revolusjonerende ideer om an­

katedral til å rase sammen ...»

vendelse av panserstyrker, tilbragte noen vanskelige timer med å berolige Hitler.

Suksessen for panserdivisjonene var så momentan og så over­

Efter hvert som de tyske panserkilene trengte frem, ble hele

veldende at selv tyskerne hadde vanskelig for helt å fatte rekke­

den tyske overkommando oppsatt på at man skulle forfølge

vidden av den. I Wehrmachts overkommando stirret man med

suksessen og utnytte det som fortonet seg som en helt ene­

en viss bekymring på kartene med den dype kilen inn i fransk­

stående anledning til å vinne en knusende seier. Alt som i det

mennenes frontlinje - den så uhyggelig sårbar ut. Hva general­

hele tatt rullet, ble sendt inn i det store fremspringet, som ble

staben - i motsetning til offiserer og menige ute ved fronten -

dypere og videre for hver time som gikk. Men det var ikke bare

ikke kunne gjøre seg noe realistisk inntrykk av, var i hvilken

å rykke frem. De enogsytti tyske divisjonene, hvorav ti var pan­

grad forvirring og oppløsningstendenser nå preget den franske

serdivisjoner, måtte brøyte seg vei gjennom enorme køer av

hær; overkommandoen fryktet at stridsvognene ville rykke alt­

flyktninger. «De flyktet i vill redsel,» skrev en iakttager, «noen i bil,

for fort frem og havne i en felle.

Flere ganger i løpet av de første dagene efter panserdivisjone-

andre med hest og vogn, atter andre med håndkjerrer og sykler full-lastet med dyrebare eiendeler... I husene som de hadde

nes gjennombrudd, opplevde Guderian at hans fremrykning ble

forlatt hadde de befunnet seg i relativ sikkerhet, men de fore­

sinket fordi hans mer forsiktige overordnede ville at infanteriet

trakk å trenge seg sammen i endeløse kolonner som var direkte

skulle rekke å innhente stridsvognene, slik at det kunne opp­

utsatt for fiendens ild. Det var en selvmorderisk flukt.»

rettes én kontinuerlig front av kombinerte styrker efter modell

Den20 mai var fremskutte avdelinger fra Guderians styrker

fra første verdenskrig. Guderian visste imidlertid at forholdene

fremme ved Amiens og Abbeville. Disse soldatene hadde i løpet

nå var helt anderledes og at hans største muligheter lå i å la strids­

av ti dager tilbakelagt en lengre strekning enn den keiserlige hær

vognene få operere fritt. Ved en blanding av trusler, bløff og mil/

på vestfronten hadde beveget seg over i løpet av hele første ver­

dere overtalelse fikk han sine overordnede til å lempe litt på

denskrig. Om kvelden nådde tyske panserstyrker frem til havet

ordrene. Han skulle få «konsolidere brohodet» - og dette fortolket

da de inntok landsbyen Noyelles. Begivenheten ble straks rappor­

han dit hen at han nærmest kunne gjøre hva han ville.

tert til Hitlers hovedkvarter. Føreren var, ifølge hans stabsjef,

Men selv Guderian hadde hatt sine betenkeligheter. På det

general Jodl, «fullstendig fra seg av henrykkelse».

store gjennombruddets første dag hadde han en samtale med en

av sine divisjonssjefer, og ved denne anledning spurte han om

Hitler hadde god grunn til å være henrykt. Den chansen han

denne mente det var best å sende hele divisjonen vestover eller

hadde tatt ga en uttelling som isolert sett må betraktes som en av

120

WEHRMACHTS ARBEIDSHEST Den raske, lettmanøvrerte og formida­ belt bestykkede middelsstore stridsvog­ nen Panzer IV var selve eggen på det tyske sverd som hugget inn gjennom Nederland, Belgia og Frankrike i mai

278 eksemplarer å sette inn under felt­ toget i Vest-Europa. Dette innebar at man måtte «økonomisere» med dem. Det relativt beskjedne antallet ble på sett og vis oppveiet av disse stridsvogne­

1940. Med sin 75 mm kanon kunne den slå tilbake og ødelegge de lettere armerte allierté stridsvognene. Sammenlignet

nes voldsomme slagkraft. En av general Erwin Rommels panseravdelinger fant ved en anledning adkomsten gjennom

med tyngre fiendtlige stridsvogner, som

en mindre by sperret av tyngre franske stridsvogner. En enkelt Panzer IV foretok,

den franske Char B - som også hadde 75 mm kanon - eller den tyngre armerte, men nokså langsomme britiske Matilda, hadde den en avgjort fordel i sin store hastighet. Panzer IV hadde så stor drivstofftank

at den kunne gå hele 200 km uten å fylle opp. Også bemanningen var større og bedre enn for tilsvarende fiendtlige stridsvogner. Sjåføren og radio-operatøren - sistnevnte var også skytter - satt foran i skroget. I tårnet var det tre mann føreren, kanonéren og en lademann. En fransk Char B hadde bare tre manns besetning; sjåføren og maskingeværskyt-

teren satt i skroget, mens føreren, som var alene i tårnet, måtte både lade og operere 75 mm kanonen. Tyskernes overtak ville ha vært enda mer knusende hvis de hadde sørget for å bygge flere av denne hypereffektive

efter ordre fra Rommel, en omgående bevegelse, kom i ryggen på de franske stridsvognene og eliminerte hele 14 stykker!

Men selv ikke en stridsvognstrategiens mester som Rommel kunne gjøre Panzer IV aldeles usårbar. Ved en trefning i Arras-distriktet angrep franske og britis­ ke stridsvogner en av Rommels fremskut­ te avdelinger i flanken, og da viste det

seg at franske granater avfyrt fra kort hold forbløffende lett ødela de tyske stridsvognenes panserkledning. Snart kom imidlertid tyskerne med en forbedret utgave av Panzer IV. Panserkledningen var blitt tykkere, og kano­ nen hadde fått enda større ildkraft. Denne D-modellen ble Wehrmachts solide «arbeidshest» og var en lei an­ støtssten for de alliertes panserstyrker

Vekt: 20 tonn Lengde: 5,7 m Bredde: 2,7 m Høyde: 2,45 m Maksimalfart på vei: 40 km/t Maksimalfart i terreng: 20 km/t Rekkevidde på vei: 200 km Rekkevidde i terreng: 130 km Drivstofftank: 450 I Crøftforsering: inntil 2 m bredde Maksimal klatreevne: 30° Maksimal vadedybde: 1 m Besetning: 5 mann Bestykning: én 75 mm kanon, to 7,92 mm maskingeværer Pansertykkelse front: 3 cm Pansertykkelse sider og bak: 2 cm Pansertykkelse tak: 1 cm

Selve skroget til Panzer IV var konstruert i 1934 og ble beholdt uforandret i alle modeller. Dette var et vesentlig trekk ved masseproduksjonen av disse stridsvognene (mer enn 8 000 i alt).

121

de store gevinster i militærhistorien. Så å si med ett eneste slag

«Hvor er den strategiske reserven?» Gamelin rystet på hodet, trakk

hadde tyskerne revet i filler de alliertes operasjonsplaner og split­

på skuldrene og svarte oppgitt: «Aucune.» Det fantes ingen stra­

tet fiendens styrker, og de truet nå med å omringe og tilintetgjøre

tegisk reserve!

halvparten av de samlede operative allierte styrker i Vest-Europa.

Gamelin hadde egentlig betydelige reserver, rent tallmessig

Nærmere en million soldater - hele den belgiske hær, på én nær

sett, men de var spredt langs hele fronten. Hvis generalen i tide

alle divisjonene i den britiske ekspedisjonsstyrke, samt to av de

hadde foretatt seg noe, kunne situasjonen ha vært litt mindre

beste franske armeene - ble nå trengt sammen på et stadig

fortvilet. I septemberdagene 1914 hadde Gamelin som ung offi­

mindre område, av de tyske panserdivisjonene som rykket frem

ser vært med på å utarbeide planene for operasjonene som stan­

i retning av Kanalen. I stedet for å kjempe omtrent på like fot

set tyskerne ved Marne. Nå var han åtteogseksti år, og i de første

med von Bocks armeer i Belgia, var de allierte styrker nå utsatt for

ni dagene efter at den tyske offensiven var begynt, foretok han

konsentrerte angrep fra disse styrkene forfra og samtidig truet i

seg åpenbart svært lite selv. Han overlot kampledelsen til gene­

flanken og bakfra av von Rundstedts stridsvogner.

ral Alphonse Georges, til tross for at Georges hadde dårlig hel­

Hvis disse allierte styrkene ikke kunne foreta et raskt utbrudd

bred og dessuten aldri egentlig hadde hatt hans tillit. Den 19 mai

og forene seg med restene av de franske armeene syd for Somme,

oppsøkte Gamelin general Georges i hans hovedkvarter og

ville de bli sperret inne og befinne seg i en håpløs situasjon i Nord-

konstaterte at han «både fysisk og psykisk var meget langt nede».

Frankrike og Vest-Belgia. De ville da være helt henvist til å få for­

De alliertes øverstkommanderende syntes at den febrilske akti­

syninger via kanalhavnene Ostende og Niuewpoort i Belgia og

viteten, med telefoner som ringte i ett sett og skrivemaskiner

Boulogne, Calais og Dunkerque i Frankrike.

som klapret, virket lite overbevisende, og stanken fra tette vann­ klosetter bidro ikke til å bedre det generelle inntrykk.

Den 15 mai var det krisestemning i de alliertes leir. Klokken halv

Gamelin bestemte seg for selv å ta ledelsen. Han satte seg til

åtte på morgenen ble statsminister Winston Churchill vekket

rette i et kontor, alene, og skisserte en plan som gikk ut på at de

med beskjed om at det var telefon til ham fra den franske stats­

allierte styrkene som snart var helt avskåret oppe i nord, skulle

minister. «Jeg hadde apparatet på nattbordet,» skrev Churchill i

brøyte seg igjennom den brede tyske kilen, mens franske styrker

sine erindringer. «Reynaud snakket engelsk, og det var tydelig at

skulle komme dem til assistanse sydfra. Hensikten var altså at

han befant seg under sterkt psykisk press. Vi er slått,' sa han.

styrkene skulle forene seg og avskjære de fremskutte tyske pan­

Da jeg ikke straks svarte, gjentok han: Vi er slått, vi har tapt

seravdelingene, og på den måten skulle det være mulig for de

slaget.'»

allierte å etablere nye frontlinjer langs elvene Somme og Aisne.

Om eftermiddagen den 16 mai fløy Churchill til Paris for å

Det kan i høyeste grad diskuteres hvorvidt Gamelins plan

ha en samtale med de franske ledere. «Fra det øyeblikk vi kom

hadde latt seg gjennomføre. Det ville ha vært en meget kom­

ut av maskinen, sto det klart for oss at situasjonen var uten sam­

plisert operasjon å angripe den tyske korridoren nordfrå og syd­

menligning verre enn vi hadde forestilt oss. Offiserene som tok

fra samtidig, selv om troppene hadde vært uthvilt og motivert for

imot oss, fortalte at man ventet tyskerne i Paris innen få dager,»

å kjempe. Men situasjonen var i realiteten at de fleste soldatene

skrev han. Over Quai d'Orsay lå det et slør av røk - offisielle

enten kjempet mot en overmektig fiende eller flyktet under kon­

dokumenter ble brent for at de ikke skulle falle i tyskernes hender,

stant luftbombardement. De var utmattet og demoralisert, og

men samvittighetsfulle byråkrater hadde sørget for å ta kopier på

ammunisjonen strakk snart ikke lenger til. Gamelin kunne ikke

forhånd, og disse kopiene ble sendt med et tog til Syd-Frankrike.

engang med noen grad av sikkerhet si hvor troppene befant seg

Toget ble imidlertid stanset av tyskerne underveis, det var kom­

i denne bevegelseskrigen - en ordre gitt den ene dagen kunne

met for sent avgårde...

være håpløst uaktuell den neste fordi fronten kanskje hadde

Ved møtet med statsminister Reynaud, utenriksminister Dala-

flyttet seg tredve-førti kilometer.

dier og general Gamelin fikk Churchill de nærmere detaljer om

Gamelins grubling i enrom ble da heller ikke noe mer enn

det tyske gjennombruddet og panserstyrkenes raske fremrykning

akkurat det. Paul Reynaud hadde fått nok av denne pertentlige

mot Kanalen. Efter en redegjørelse fra Gamelin, spurte Churchill:

og ineffektive øverstkommanderende, og klokken 19 om kvel-

122

den ble Gamelin avløst av general Maxime Weygand, en annen

det fransk-britiske stridsvognangrepet som en overraskelse på

av Frankrikes helter fra første verdenskrig. Men Frankrike trengte

tyskerne. En motorisert SS-elitedivisjon ble revet opp. Dette satte

noe mer enn symboler nå. Weygand var sprek og livlig for sin

en støkk i Rommel, som rapporterte at de allierte angrep med

alder, 73 år, men neppe mannen som kunne prestere mirakler.

hundrevis av stridsvogner.

Weygand la Gamelins plan til side og ilte til konferanser med

Dette foruroliget faktisk den tyske overkommando ikke så

de alliertes ledere i Belgia. Den 22 mai fremla han en operasjons-

rent lite, men den slapp å engste seg lenge. Rommel slo det allier­

plan som nesten til forveksling var lik Gamelins nå forkastede

te angrepet tilbake med artilleri og panservernkanoner, og så

plan.

satte han sine egne stridsvogner inn. De allierte mistet over

På dette tidspunkt hørte planer om allierte offensiver mer

førti stridsvogner, men tyskernes tap antagelig ikke oversteg ti-

hjemme i fantasiens enn i virkelighetens verden. De allierte

tolv. Disse kampene ved Arras pågikk i flere dager, men tysker­

styrkene var nærmest på knærne, og deres generaler var, om

nes hovedfremstøt ble ikke stanset. Det var derfor ikke så under­

ikke helt lamslått, så iallfall praktisk talt handlingslammet. En bri­

lig at general Blanchard, som hadde vært mismodig allerede da

tisk sambandsoffiser hadde et nedslående møte med general

han overtok efter general Billotte, nå selv ble offer for den sor-

René Billotte, som var øverste sjef for de franske, britiske og bel­

teste pessimisme og oppgitthet. Mare Bloch, historiker og offi­

giske styrkene oppe i nord, de styrkene som var truet av inn-

ser, tjenstgjorde under Blanchard i hans hovedkvarter. Han

ringning og tilintetgjørelse ved tyskernes stormløp mot Kanalen.

skrev senere om sin daværende sjef: «Han satt der i tragisk ubeve-

Billotte brettet et kart ut på bordet, pekte på røde sirkler som

gelighet, sa ingen ting, gjorde ingen ting, stirret bare stivt på kartet

markerte tyske panserdivisjoners posisjoner og sa: «En...to...

som lå foran ham på bordet, som om han håpet å finne grunn­

tre...» Han tellet til åtte. «Og intet som helst kan jeg foreta meg

laget for en avgjørelse, en avgjørelse som han ikke ville være i

imot dem, intet som helst kan jeg foreta meg imot dem... Jeg

stand til å treffe. Fra første begynnelse til siste slutt beveget

er dødsens trett, dødsens trett, og ingen ting kan jeg foreta

hovedkvarterets metronom seg i altfor langsom takt.»

meg...»

General Weygard var ikke i tvil om at krigen nå var tapt, men

General Billotte omkom i en bilulykke like efterpå. Han ble er­

likevel fortsatte han å sende ut meningsløst optimistiske kommu­

stattet av general Jean-Georges Maurice Blanchard, som hadde

nikeer, og han feilinformerte sine generaler om situasjonen. To

vært øverstkommanderende for første franske armé. Kommando-

dager efter at tyskerne var nådd ut til Kanalkysten, snakket han

skiftet medførte ytterligere forsinkelser og enda mer forvirring,

fremdeles om hvordan man skulle kunne stanse deres fremstøt

og for hver eneste times passivitet rykket katastrofen nærmere.

mot havet. Den 26 mai, da alt raknet i nord, telegraferte han til

Arras, den britiske ekspedisjonsstyrkes opprinnelige hovedkvar­

Gort og Blanchard at de skulle angripe sydover «med en tigers

ter, var fremdeles på allierte hender, men tyske styrker, med Rom­

fryktløshet og raseri» og forsikret dem samtidig at et fransk frem­

mels syvende panserdivisjon i spissen, nærmet seg raskt. Det ble

støt sydfra lovet det aller beste. Det lovet ikke noe som helst, det

organisert et fransk-britisk fremstøt som skulle konsolidere Arras

kunne ikke komme noe angrep av betydning fra den kanten.

og samtidig kutte over den tyske kilen. Den britiske ekspedisjons-

I Belgia gikk det raskt mot slutten. Den 28 mai, efter at hans

styrken under Lord Gort var ennå noenlunde intakt, og Gort satte

soldater hadde gjennomgått atten dagers helvete, kapitulerte

inn to divisjoner og fireogsytti stridsvogner i motangrepet. Han

kong Leopold, de belgiske styrkers øverstkommanderende. De

fikk støtte av seksti stridsvogner fra franskmennenes tredje lette

tyske panserdivisjoner veltet nå uhindret innover Frankrike,

mekaniserte divisjon. Det skulle også settes inn et samtidig

under akkompagnement av de brølende stupbomberne. Efter

fransk angrep østfra, men på grunn av sambandsproblemer kom

hvert som tyskerne ubønnhørlig og i faretruende tempo rykket

dette aldri til utførelse. Et angrep kunne neppe ha vært igangsatt under mindre gun­

innover mot hjertet av landet, begynte situasjonens alvor å gå

opp for befolkningen i Paris. Ord som «overgivelse» og «kapitula­

stige forhold. De tyske styrkene var overlegne i slagkraft, og deres

sjon», som for bare et par uker siden ville ha vært forbundet med

radiosamband var de alliertes fullstendig overlegent - en mengde

defaitistisk, ja, landsforrædersk holdning, hadde plutselig fått

av de alliertes meldinger ble snappet opp. Ikke desto mindre kom

uhyggelig realistisk innhold.

123

Tyske panserstyrker på vei til fronten orienterer seg i en nederlandsk landsby som allerede er på infanteriets hender.

125

BAK LYNKRIGENS LAVINE Det tyske angrepet mot Nederland og Belgia i mai 1940 rammet

befolkningen som en slags bilulykke av fantastiske dimensjoner det kom så raskt og fikk så katastrofale følger at det liksom ikke

var til å fatte.

Operasjonene, som begynte den 10 mai, varte bare fem dager i Nederland og atten dager i Belgia. Helt fra begynnelsen av var det noe nesten uvirkelig over dem. Panserkolonnene raste frem med uimotståelig kraft og dannet en rystende kontrast til et

vakkert vårens landskap badet i sol fra en klar himmel. Efter stål-

uhyrene kom tilsynelatende endeløse kolonner av tysk infanteri, som mange steder overrasket den vettskremte befolkningen

med å opptre «korrekt og høflig». Idylliske tilstander var det selv­ følgelig ikke, men sivilbefolkningen i de områdene som ikke var Tyske forsyningstropper, med kjøretøyene delvis kamuflert av løv, passerer igjennom en folketom belgisk by like ved den nederlandske grensen.

direkte berørt av krigshandlingene, led ingen overlast.

Der hvor panserstyrkene hadde stormet frem gjennom landskapet, rykket nå infanteriet efter, og i det tørre været hvirvlet kjøretøyene støvet opp på grusveier langs kanalene. Mange steder var det praktisk talt folketomt, og det rådet en eiendom­

melig stillhet i evakuerte byer og landsbyer. I det fjerne så man røken fra branner som raste efter bombeangrepene mot Rotter­

dam, Brussel, Nivelles, Tournai og andre byer. I mange gater var det barrikader som i all hast var bygget av de nederlandske eller

belgiske styrkene før disse trakk seg tilbake. Broer over elver og kanaler var blitt sprengt, og fartøyer senket, men intet syntes å sinke de fremrykkende tyske troppene. Derimot vanskeliggjorde dette flukten sydover for alle dem som hadde gitt seg landeveien i vold - i biler, på sykler, med

hestekjøretøyer eller til fots. Kaoset ble ikke mindre av at kolon­ ner av avvæpnede nederlandske og belgiske soldater ble drevet

frem mot flyktningstrømmen, på vei til Tyskland og fangenskap. Bildene i denne reportasjen ble tatt av Hugo Jaeger, som fulgte operasjonene som en av Wehrmachts faste fotografer. De

bærer selvfølgelig preg av at han befant seg på den vinnende siden, men kanskje nettopp fordi ingen av dem viser glimt fra

kamphandlinger, gir de et godt inntrykk av forholdene og

stemningen der hvor lynkrigens lavine hadde rullet frem.

126

Bolighus i Rotterdam i brann efter terrorangrepet den 14 mai 1940.

127

Senkede nederlandske fartøyer blokerer en kanal ved Ijmuiden.

Barrikader som denne (i Brussel) ble i hast kastet opp, men representerte ikke større problemer for de tyske stidsvognene.

128

Bro over en kanal i Belgia, sprengt av de retirerende forsvarerne. Tyske ingeniørtropper har bygget et provisorisk brospenn, og artilleri er på vei over til den andre siden.

129

130

Forholdsvis «fredelig» situasjon fra lynkrigens Belgia. Tyskerne behersker en kanal i nærheten av Nieuport (Nieuwpoort). Mens deres motoriserte kolonner er på vei vestover mot kysten, beveger flyktninger seg over en pontongbro og videre i retning mot Frankrike. Tysk infanteri hjelper til med å skyve en bil som har fått motorstopp. For øvrig taler bildet for seg selv.

131

132

Et bilde som bedre enn mange ord forteller om tilstandene for hordene av flyktninger som med sin hastig sammenraskede bagasje beveget seg på veiene og markene for å komme vekk fra kampsonene.

Vanlig syn under kamphandlingene i Belgia. Her har tyske fly gjort kort prosess med lett belgisk feltartilleri.

133

Om ansiktene på disse belgiske soldatene

134

ikke nettopp lyser av glede, synes man iallfall å kunne spore en viss lettelse i uttrykkene. Disse soldatene var blant de ca 200 000 som tyskerne tok til fange i Belgia.

135

ONGRESSMAN ; over Mcrc r Deach ovurt7ic'/t bor PArt\ ‘ ‘

Demonstrasjon i USA mot krigen i Europa, i regi av American Labor Party, en organisasjon som aldri fikk noen politisk innflytelse.

137

ISOLASJONISMENS MANGE ANSIKTER Krisen i Europa hadde sendt sin slagskygge inn over USA. De fles­

te amerikanere ønsket inderlig å bli holdt utenfor krigen. En av dem som talte sterkest imot et amerikansk engasjement, var

folkehelten oberst Charles A Lindbergh. En meningsmåling sen­ høstes 1939 viste at 80 prosent av amerikanerne ønsket at de

allierte vant, samtidig erklærte 90 prosent at de ville at USA skulle holde seg utenfor krigen. Allerede i 1935 hadde Kongressen vedtatt nøytralitetsloven, som forbød eksport av våpen til krig­

førende land. Da Hitler annekterte Tsjekkoslovakia i 1939, forsøk­

te president Franklin D Roosevelt forgjeves å få lempet på lovens bestemmelser. Senator Burton K Wheeler, non-intervensjonist

på sin hals, uttalte at Roosevelt forsøkte å lure USA med i en

krig som ville «bringe hver fjerde unge amerikaner under torven». Republikansk valgplakat i 1940 advarer mot det «diktatur» det vil innebære hvis presidenten (Roosevelt) får en tredje periode. (Wendell Willkie, som ble valgets taper, støttet senere Roosevelts utenrikspolitikk.) Man har litt vanskelig for å tro at det skyldes en ren tilfeldighet at reklameplakaten for Chaplins «Diktatoren» er havnet på samme husgavl som valgplakaten.

Organisasjonen America First, som under slagordet «Veien til

krig er ingen vei til frihet» drev hissig propaganda for den strenges­

te isolasjonisme, fikk efter hvert hele 850 000 medlemmer. Anti-krigsstemningen skrev seg for en del fra folks ønske om å unngå ufred og ubehageligheter, dels gjenspeilte den en tradi­

sjonell amerikansk skepsis overfor utlendinger og deres konflikter.

Enkelte fant det rimelig å henge ut Storbritannia som en storsynder i historisk perspektiv. Senator Gerald Nye fra North Dako­ ta uttalte at britene ikke bare var eksponentene for aggresjon i

moderne tid, men også hadde hatt dårlig innflytelse på moralen overalt i verden.

Samtidig med disse mer eller mindre velmenende non-intervensjonistene, sto det i USA frem et assortert utvalg av halvskrullete personer som støttet Hitler på grunn av hans rasepoli­ tikk. Den mest kjente av disse var nok den tyskfødte Fritz Kuhn, lederen for German-American Bund, en nazi-organisasjon, som

Kuhn, en notorisk kvinnejeger, blant annet utnyttet for å be­ rike seg selv. Han kalte presidenten «Franklin D Rosenfeld» og

beskyldte ham for å være aktiv i «den internasjonale jødesammensvergelsen».

Men utviklingen i tiden gikk imot isolasjonistene. Flere og flere amerikanske innså at et angrep på ett demokrati var et

angrep på alle demokratier. Våren 1940 viste meningsmålingene at isolasjonistene var kommet i mindretall.

138

German-American Bund kopierte de tyske nasjonalsosialistene inntil den store parodi. På fanen står det «Unser Ziel - ein Einiges Deutschland».

139

Earl Browder, lederen for det amerikanske kommunistparti, taler ved et møte i New York høsten 1939. Denne fanatiske antinazist gjorde kuvending da Tyskland og Sovjet-Unionen undertegnet ikke-angreps-pakt i august, og gikk lidenskapelig inn for amerikansk nøytralitet i den europeiske konflikten.

Medlemmer av den antisemittiske og isolasjonsistiske bevegelsen Christian Front forlater et rettsmøte i New York i januar 1940. (Mannen til høyre er rettsbetjent.) Disse fire og tretten andre var mistenkt for å ha planlagt å styrte regjeringen og for å ha stjålet våpen og sprengstoff. FBI-sjefen, ] Edgar Hoover, påsto at de hadde planlagt å «drepe ti-tolv medlemmer av Kongressen», men ingen av påstandene holdt i retten. Ni av Christian Frontfolkene ble frifunnet, fem ble straks satt fri fordi siktelsen ikke kunne opprettholdes, og for to andres vedkommende ble siktelsen frafalt. Men en av dem tok livet av seg før saken mot ham var avsluttet.

140

William Dudley Pelley (med sigaren) var leder for den nazi-inspirerte Silvershirt Legion of America. Han uttalte engang stolt at Adolf Hitler og han selv i enhver henseende var «to alen av samme stykke». Pelley tilbragte mange år i fengsel, både for svindelaffærer og for å ha drevet undergravningsvirksomhet med henblikk på å styrte den føderale regjering.

141

ØKENDE ENGASJEMENT FOR DE ALLIERTE En amerikansk meningsmåling høsten 1939 viste at nitti prosent av USAs befolkning var stemt for at landet skulle holdes utenfor konflikten i Europa. Tyskernes raske felttog i Polen gjorde imidlertid sterkt inntrykk (USAs ambassadør i Berlin hadde for øvrig på krigens første dag anmodet om å bli løst fra sitt verv), og deres uhyggelig effektive lynkrig mot de allierte i Vest-Europa skapte fullstendig omslag i stemningen. Isolasjonistene kom i mindretall. Medvirkende årsak hadde også vært episoden med lasteskipet City of Flint av Philadelphia (se side 144). President Roosevelt hadde allerede like efter Hitlers anneksjon av Tsjekkoslovakia forsøkt å få gjennomført endringer i Nøytralitetsloven, som forbød salg av våpen til land som befant seg i krig, men uten fremgang. Efter tyskernes seire i øst og vest vedtok Kon­ gressen modifikasjoner av loven, slik at det ble mulig å sende hjelp til de kjempende vestlige demokratier. Også på det mer private plan våknet interessen for de alliertes sak, og en rekke fri­ villige hjelpeorganisasjoner ble dannet. Det ble plutselig svært populært å delta i aktivite­ ter av humanitær art - tusenvis av bemidlede damer i elegante nye Røde-Kors-uniformer rullet bandasjer eller samlet inn penger til innkjøp og utrustning av ambulanser, og så videre. Andre kvinner dannet «Molly Pitcher-brigader» (oppkalt efter en heltinne fra uavhengighetskrigen) og drev ganske realis­ tiske øvelser med henblikk på eliminering av «fiendtlige fallskjermsoldaten). Det påstås at en slik gruppe drev geværeksersis mens medlemmene sang: «Cuard our hornes, our land, our young ones - Blast to hell invading wrong ones!» Et annet tydelig tegn på omslaget i stem­ ningen, var at krigsveteranorganisasjonen American Legion, som lenge hadde vært en av isolasjonismens støttepilarer, i oktober 1940 med stort flertall stemte for at USA skulle sende hjelp til Storbritannia.

Kroppen av et Lockheed to-motors bombefly under innlasting i et britisk skip i New Yorks havn.

142

143

Det amerikanske lasteskipet «City of Flint» (ca. 5 000 tonn) ble den 9 oktober 1939 kapret midt i Atlanteren av det tyske lommeslagskipet «Deutschland». Tyskerne hevdet at skipet førte kontrabande til Storbritannia og satte prisemannskap ombord - atten sjøfolk og tre offiserer. Videre overførte de besetningen fra et senket britisk skip, «Stonehenge». Skipet skulle så føres til Tyskland. Oppunder Grønland ble skipet forsynt med danske nøytralitetsmerker og navnet «Alf». Derefter gikk skipet til Murmansk, hvor det fikk anløpe på grunn av et mindre havari, som for øvrig var fingert. «City of Flint» fikk tillatelse til å gå i norsk territorialfarvann. Den 3 november ankom skipet til Haugesund, hvor det ankret opp uten tillatelse. Nå grep de norske myndighetene inn. Det tyske prisemannskapet ble internert. — Bildet ovenfor viser noen av mannskapet, fotografert sammen med det tyske priseflagget, efter frigivelsen av skipet i Haugesund.

144

En representant for British American Ambulance Corps overvåker innlastingen av en av de 100 ambulansene som organisasjonen finansierte.

Kjente britiske skuespillere fotografert umiddelbart før en radiosending fra et studio i Los Angeles. Det var et program i regi av Canadian Red Cross. Via kortbølge gikk det ut til britiske lyttere hele verden over. Personene er, fra venstre: Ronald Colman, Vivien Leigh, Laurence OHvier, Herbert Marshall og Madeleine Carroll.

145

«Hvitsnipp»-amerikanere mønstrer for en offiser i Plattsburgh, New York, sommeren 1940. Disse mennene var blant de ca 3 000 som meldte seg frivillig til en måneds våpenøvelser i regi av Military Training Camps Association, en organisasjon som arbeidet for «privat militær beredskap».

Plattsburgh var en av i alt ti leirer for frivillig militær beredskap. I begynnelsen var det stor mangel på moderne utstyr.. Maskingeværet som demonstreres her er et Browning av 1917-modell. Disse frivillige måtte i begynnelsen eksersere med geværer av tre og operere og reparere stridsvogner som mildest talt var antikverte.

146

147

Mens de tyske panserdivisjonene hadde spredt død og forvir­

ring i de allierte armeene i de første par ukene siden storangre­ pet begynte den 10 mai, hadde menig Peter Anderson i åtteogførtiende britiske divisjon ikke stiftet bekjentskap med «lyn-

krigen». Hans divisjon hadde til oppgave å bringe forsyninger fra en base ved Arras i Nord-Frankrike til enheter ute ved frontlinjen, og den hadde hittil sluppet svært billig. Det Anderson hadde opp­

levd av aktivitet, var at han hadde hørt drønnene av tungt artil­

leri i det fjerne og sett bombefly dra forbi som insektsvermer, høyt, høyt oppe mot den blå himmelen.

Anderson, en kortvokst og senesterk fyr, hadde vært racerbilmekaniker før han meldte seg til tjeneste i hæren, og nå hadde

han ansvaret for en helt ny tretonns lastebil. Annensjåfør var en

brautende skotte, som sa hver gang de satte seg inn i førerhuset:

«Nå kjører vi ut og kverker noen helvetes tyskere!» Det var visst ikke så alvorlig ment. Karene var utstyrt med bunker av kart,

tre håndgranater - som Anderson aldri følte seg trygg for to Lee-Enfield-rifler av 1914-modell og 40 omganger patroner. Når karene i denne transportdivisjonen ikke bragte frem for­ syninger, la de sine hender på hva de kom over av forlatt gods, samt på litt mindre nøyeregnende franske kvinner som gjerne

sto til tjeneste mot... gjentjenester. Ved sine besøk bak front­ linjen fikk disse transportmannskapene ikke vite noe om hvor nedslående alt utviklet seg i operasjonsområdene. De kjørte i konvoi ut og møtte lastebiler fra enhetene som skulle ha forsynin­

gene, og efter å ha omlastet disse, vendte de tilbake til forsy­

ningsbasen og tilbragte stort sett behagelige kvelder og netter. Men en kveld i tredje uke av mai rykket den harde virkelig­

het plutselig nærmere. Anderson førte én av femogtyve laste­ biler som kjørte mat og bensin østover. Han myste mot lastebilen foran for å holde riktig avstand i mørket. Plutselig var det som om

hele kvelden eksploderte. Han så ingen glimt av kanonild, men Lord Gort slår motstrebende til retrett

desto mer hørte han hvinene fra granatene. Det var et enormt

Hitlers forbløffende stoppordre til panserstyrkene

artilleribombardement, og det hadde bokstavelig talt rystende

Nettet snører seg sammen om Dunkerque En underlig armada samles

virkninger. Anderson trodde at jorden skulle revne. Lastebilen foran Andersons stanset. Anderson oppdaget

Spissrotgang til sjøs

det i tide og bremset opp, samtidig som han håpet at bilen bak

Inferno på stranden

ham ville nå å bremse inn. Konvoien klarte å stanse uten ett enes­

Stuka-angrepene mot de forsvarsløse

te uhell, og fra ledelsen foran ble det sendt ordre bakover: «Slå

Nesten nihundre fartøyer i skytteltrafikk

av motoren, åpne dørene langsomt og stille. Stig ned, la dørene

Med pedalbåt til havs

stå åpne, gå bak bilen og begynn å skyve. Hold kjeft, lag ikke

den minste lyd!»

MIRAKELET VED DUNKERQUE

Den neste halvtimen skjøv Anderson og hans lidelsesfeller de tunge lastebilene bortover veien, stønnende og bannende gjen­ nom sammenbitte tenner. Artilleribombardementet fortsatte like

øredøvende, men konvoien kom seg langsomt i sikkerhet. Nå fikk

Gort var imidlertid overbevist om at hvis han skulle kunne redde noe av ekspedisjonsstyrken fra tilintetgjørelse, var retrett uunngåelig. Og Dunkerque ville være den eneste veien til fri­ heten.

karene ordre om å stige inn igjen og starte motorene. Konvoien

Hans hovedkvarter var et nokså beskjedent slott ved Premes-

fortsatte uskadet østover. Anderson trodde at artilleriet de hadde hørt var britisk eller muligens fransk, og han grøsset ved tanken

ques i Lille-distriktet. Mesteparten av eftermiddagen den 23 mai

på at de hadde befunnet seg så nær tyskerne. Han forsøkte å la

treplate på bukker - i slottets store dagligstue. Han var fullstendig

være å gruble på hva de egentlig hadde vært i nærheten av. Han visste at hverken han selv eller kameratene hans - eller for den

klar over at å kommandere retrett, ville være å gå på tvers av alle ordrer, ikke bare fra London, men også fra hans nye overordne­

saks skyld offiserene deres - ville bli nærmere orientert.

de, general Weygand, som nettopp hadde avløst general Game-

satt Gort alene ved sitt arbeidsbord - typisk nok bare en diger

Hvis menig Anderson hadde fått vite hva som hadde hendt

lin. Gort hadde fått beskjed om å angripe de tyske styrkene i syd

omkring dem, ville han neppe ha jublet av begeistring. Den 20

og forsøke å hindre deres fremrykning, men han var overbevist

mai nådde de første tyske panserstyrkene frem til Somme-del-

om at et slikt motangrep ville være uten betydning, selv om det

taet ved Abbeville, og straks efterpå dreide panserkolonnene

kanskje kunne virke lovende i begynnelsen. Tidligere på dagen

nordover, mot havnene Boulogne, Calais og Dunkerque. Boulog-

hadde han uttalt til en av sine adjutanter: «Det slår meg idag at da jeg som ung mann gikk inn i hæren, ville det aldri ha falt meg inn

ne ble inntatt den 23 mai, mens Calais holdt ut tre dager lenger.

Andre panserstyrker rykket nordøstover mot Dunkerque. Nå skjedde det også et tysk gjennombrudd fra nordøst. Belgierne

at jeg en dag skulle være leder for den i dens største nederlag gjennom alle tider.» Men klokken seks på eftermiddagen hadde

gjorde ennå fortvilet motstand enkelte steder, men det var ingen

han iallfall truffet sin personlige avgjørelse: han ville trekke

tvil om at Dunkerque ville havne i et jerngrep, kanskje meget

styrkene tilbake sydfra og forsøke å forsvare en retrett-korridor.

snart.

Han la ut på sin vanlige kveldsspasertur, vendte tilbake til et glass

Den britiske ekspedisjonsstyrkens sjef, general Lord Gort,

sto overfor en tung avgjørelse. Gort var en uredd og erfaren sol­ dat, men ikke nettopp betraktet som noen lysende intelligens.

sherry og en enkel middag, og gikk derefter til ro. Uforstyrrelig

som alltid. Men ville den britiske ekspedisjonsstyrken kunne redde seg?

Hans franske kolleger omtalte ham ironisk som «denne joviale

På det tidspunkt da Lord Gort traff sin beslutning, var faktisk

bataljonsjefen», mens Gorts egne soldater kalte ham «Tigeren»,

tyskerne betydelig nærmere Dunkerque enn britene var. Hva

hvilket sikkert var minst like treffende. Han gikk for å være litt av

Gort ikke kunne vite, var at han skulle bli hjulpet av en strategisk

en petimeter - ved en viktig konferanse i november hadde han således forbauset sine kolleger ved først og fremst å ta opp til

feilvurdering fra tyskernes side. Og det var selveste Hitler som var skyld i bommerten. Til tross for at både Boulogne og Calais var

diskusjon hvorvidt stålhjelmen skulle henge på venstre eller høy­

blitt forsvart med innbitt energi, hadde de allierte ikke kunnet

re skulder når soldaten ikke i øyeblikket anvendte den.

hindre at Guderians panserstyrker trengte videre frem. Tyskerne

Ikke desto mindre var Lord Gort en mann som var god å ha i

nærmet seg Dunkerque faretruende allerede den 24 mai. De ble

en alvorlig krisesituasjon. Han var en modig mann og i besittelse

stanset av Aa-kanalen, som er ca 25 m bred. De befant seg da

av en uforstyrrelig ro. Han holdt hodet kaldt mens de franske

mindre enn 20 kilometer fra Dunkerque. Allerede om morgenen den 25 mai var pontongbroer over

offiserene stirret oppgitt på operasjonskartene. Allerede så tidlig som den 19 mai, da franskmennenes forsvar ved Meuse brøt

kanalen på plass. Endel stridsvogner befant seg allerede over den

sammen, luftet han i et budskap til London muligheten av å trek­

på andre siden, og det ville ikke vare lenge før hele divisjonen var

ke den britiske ekspedisjonsstyrken tilbake til Dunkerque. Chur­

chill og hans medarbeidere, som fremdeles stolte på de optimis­

klar til videre fremrykning. Trodde Guderian ... Den 24 mai hadde imidlertid Hitler vært på besøk i von Rund-

tiske rapportene fra fransk hold, avviste Gorts forslag i ganske

stedts hovedkvarter ved Charleville i Ardennene. Han ville så å si

skarpe ordelag.

på stedet overbevise seg om at de oppmuntrende rapportene

149

stemte overens med virkeligheten. Det var ikke noe nytt at Hitler

kom på uventede besøk hos armégruppe-sjefene, men denne

På høyeste hold hos de allierte var det betydelig større forvir­ ring. Efter at Lord Gort hadde iverksatt sin beslutning - hans

gangen rakk adjutantene hos von Rundstedt såvidt å lufte ut

disposisjoner ble godkjent av London den 26 mai - snakket man

tobakksrøken og fjerne Cointreau-flasken og glassene før ikke-

i den franske overkommando fremdeles om å sette inn et stort

røkeren og avholdsmannen Hitler gjorde sin entré. Gruppen betraktet operasjonskartene inngående mens von

motangrep for å drive tyskerne tilbake fra kysten! General Weygand var straks blitt informert om at London hadde godkjent

Rundstedt redegjorde for situasjonen. Og nå traff Hitler en be­

Gorts handlemåte, men så sent som den 28 mai hadde Wey-

slutning som - i likhet med den avgjørelsen Lord Gort allerede

gands fremste feltoffiser, general Georges Blanchard, fremdeles

hadde truffet - skulle få avgjørende betydning for den annen

ikke fått vite noe. Blanchard ble totalt overrasket da Gort infor­

verdenskrigs videre forløp. Han ga ordre til at de tyske stridsvog­

merte ham - like overrasket som Gort selv var fordi Blanchard

nenes fremrykning inntil videre skulle stanse ved Aa-kanalen.

var blitt holdt i uvitenhet av den franske overkommando.

Det er fremdeles noe gåtefullt hvorfor Hitler traff denne be­

Under alle omstendigheter kjempet første franske armé, som

slutningen. Hvorfor sørget han ikke for å avskjære den britiske

delvis var blitt omringet, med stor tapperhet. Halvparten av styr­

ekspedisjonsstyrkens retrett mot den eneste mulige flukthavnen? Det kunne jo bare dreie seg om en eneste dags fremryk­

ken kom seg unna, resten holdt ut i fire døgn.

ning for panserstyrkene.

Den mest sannsynlige forklaringen er at Hitler ikke ville sløse

med panserstyrkene. Under deres fantastisk raske fremrykning

I strømmen av britiske og franske soldater på vei mot Dun­ kerque var det også betydelige innslag av flyktende sivile, og dette skapte selvsagt ekstra problemer fordi kolonnene på veie­ ne nesten uopphørlig ble angrepet av tyske fly. Det fortelles at

på belgisk og fransk territorium, hadde det bekymret ham at

en gutt på syv-åtte år og hans yngre søster, som var kommet bort

angrepsspissene var så langt fremme og at flankene virket så

fra foreldrene, gikk og slepte på en liten vogn med noen få av

sårbare for motangrep. Hitler følte seg nå så sikker på seieren at han mente man

familiens eiendeler. De to barna fulgte soldatenes eksempel og

kunne konsolidere stillingene og rykke litt forsiktigere frem.

tyske fly som angrep i lav høyde. De hadde ikke vist tilløp til

kastet seg flatt ned i veigrøfen da kolonnene ble bestrøket av

Panserstyrkene, som hadde skapt grunnlaget for seieren, skulle

redsel da angrepet var over. Gutten tok sin søster i hånden og

ikke settes inn i aksjoner hvor man ikke absolutt trengte dem.

trakk henne opp av grøften. Så bragte de vognen på fire hjul

Det gjaldt å unngå unødvendige tap av stridsvogner, for store slag

igjen og fortsatte vandringen.

foresto. Foreløbig var bare en mindre del av Frankrike erobret.

Med i denne retrettbølgen var menig Anderson og hans

Hovedmålet var selvfølgelig Paris, ikke en liten by som Dunker­ que, og hvis prisen for å kunne rykke inn i Paris, som seierherre

kolleger fra åtteogførtiende divisjon. De var fremdeles aktive,

men forsyningsrutene ble stadig kortere. Alle var nå klar over at

var at noen tusen britiske soldater reddet seg ut via Dunkerque,

den britiske ekspedisjonsstyrken var på marsj mot Dunkerque,

var det en rimelig pris å betale for så rikt bytte. Og dessuten ville

i et forsøk på å unnslippe over Kanalen.

jo Gorings flystyrker sørge for at det ikke ble særlig mange bri­

Disse soldatene ville ikke ha vært briter hvis de ikke hadde tatt med seg kjæledyr de fant i hus som var blitt forlatt i hui

tiske soldater som unnslapp. Guderian fikk altså stoppordre. Den kom selvfølgelig som et

og hast. Anderson og hans skotske medsjåfør hadde i sin laste­

slag i ansiktet på ham. Fra en høyde kunne han se, uten kikkert,

bil to katter og en kanarifugl. På de andre bilene var det hunder,

ut mot Dunkerques hustak. Han var ikke i tvil om at det der ute nå ble truffet febrilske forberedelser for flukt over Kanalen.

geiter og sauer, som var blitt plukket opp underveis.

Rekognoseringsfly kunne rapportere om tette kolonner på

lige begreper om «ditt og mitt» var kommet litt i bakgrunnen. Sivi­

veiene. Men hvis Guderian trodde at det dreide seg om soldater på panisk flukt, tok han litt feil. Selvfølgelig hersket det litt for­

le hadde flyktet over hals og hode, og mange av soldatene tenkte at hvis ikke de selv forsynte seg av det de så, kom sikkert tysker­

I denne nederlagets atmosfære var det ikke så merkelig at van­

virring her og der, men stort sett foregikk forflytningen i god

ne til å gjøre det når de dukket opp, så hvorfor skulle de la

orden.

fienden få enda en fordel?

150

I et utstillingsvindu hvor ruten var knust, nappet Anderson til

Mange steder var det en kvalmende stank av svidd kjøtt og brent

seg et par ridestøvler og tre cordfløyelsbukser. Et par av de andre

gummi. Anderson, som helt i begynnelsen hadde følt seg litt opprømt

sjåførene forsynte seg i en gullsmedforretning, og en litt tung­

nem kar, som attpåtil ofte ble gjort narr av fordi han stammet,

på grunn av spenningen og uvissheten, var nå livredd. Et sted

plyndret hyllene i en leketøybutikk - og delte senere ut lekene til

hvor de hadde slått leir for natten, var han blitt utpostert som

barn de traff på underveis. På en forlatt bondegård fant Anderson

vakt. De hadde gitt ham et maskingevær og vist ham hvordan

og hans venner store mengder ost, fløte, brød og vin i en kjeller,

det kunne innstilles for avfyring av enkeltskudd eller salver.

som inntil da av en eller annen grunn var blitt oversett. Nå rigget

Anderson hadde aldri i sitt liv skutt med annet enn tivoligeværer,

de opp et bord litt til side for veien og begynte å dele ut av

og han var direkte redd for «virkelige» våpen. Og der han befant

godene til sivile som passerte. Vinen beholdt de forresten selv.

seg på vakt i mørket, var han like vettskremt av våpenet han hadde mottatt som av de ukjente farene omkring ham.

De tyske flyene ble mer og mer nærgående. Stupbombere og

kampfly bombet og bestrøk kolonnene uopphørlig. Anderson og

Øynene hadde litt efter litt vennet seg til nattemørket. Plutselig

hans sjåførkolleger var travelt opptatt med å kaste seg flatt ned i

ble han vår noe som beveget seg borte langs en hekk. Han huket

grøftene og håpe på det beste. Det verste som kunne hende dem, bortsett fra at de selv ble truffet av bombesplinter eller pro­

seg ned efter maskingeværet. Det som beveget seg hadde stanset

sjektiler, var at bensintankene på lastebilene tok fyr. Her og der

var den enda nærmere.

så de sjåfører i halvkremert tilstand ligge over rattet eller henge

Anderson glemte å rope «Stans! Hvem der?», i stedet satte han i befippelsen fingeren på avtrekkeren for å avfyre et varselsskudd.

halvveis ut av dørene på mer eller mindre utbrente kjøretøyer.

da han rettet blikket dit bort igjen. Så kom en ny bevegelse, og nå

Tyske motorsykkelpatruljer var uunnværlige i nær-rekognoseringen. De befant seg alltid i første linje.

151

Han var ikke klar over hvor lite det skulle til av berøring. Plutselig begynte maskingeværet å skyte serier mot hekken, og straks opp­

Portsmouth og Ramsgate. Man kunne se fartøyer som kanon­

sto et kolossalt lurveleven - det lød ville hyl, og folk kom løpen­

båten Mosquito, som i sin tid hadde operert på Yangtsekiang Themsen-lekteren Calleon's Reach - kanalfergen Canterbury -

de. Efter noen sekunder gikk det opp for Anderson at de som kom

kystruteskipet Cracie Fields - barkassen Count Dracula, som opp­

huiende og hylende og trampende var hans egne kamerater -

rinnelig hadde tilhørt en tysk admiral, var blitt senket i Scapa

og at han hadde stilt inn geværet på avfyring av salver. Noe mas­

Flow 1919 og senere var blitt berget av britene - Tom Sopwiths

semord hadde han ikke gjort seg skyldig i, hans offer viste seg å

kolossale Endeavour, den britiske utfordrer i seilasene om Amerika-pokalen - og den over hundre år gamle åpne seilbåten Dump-

være en fransk ku. Majoren som var sjef for avdelingen ga ham bare en mildere overhaling, og Anderson ble ikke nektet å spise av kjøttet som han tross alt hadde skaffet til veie.

ling - for bare å nevne en håndfull eksempler. Offiserer og mann­ skap sto i stil med flåten. Yachten Sundowner ble ført av sin eier,

kommandørkaptein C H Lightoller, en av offiserene som hadde

I noen dager hadde det nå, på den andre siden av Kanalen, vært

overlevd T/tan/c-forliset - Sir Lionel Lambert hadde bevæpnet

en hektisk og forunderlig aktivitet, i Dover og andre havner og

sin egen yacht og inkludert sin kjøkkensjef i besetningen - jarlen

ved munningen av Themsen og de andre elvene med utløp i øst,

av Craven tjenstgjorde som maskinist ombord i taubåten

sydøst og syd. Efter hvert som nyhetene fra den andre siden bare

St Olaf - den 67 år gamle kaptein «Potato» Jones stilte med sitt

ble mer og mer nedslående, gikk det opp for folk hva disse omfat­

eget fartøy Marie Llewellyn, som hadde vært blokadebryter under den spanske borgerkrig, og han bar fremdeles ring i det ene

tende og ekstraordinære forberedelsene skulle tjene til. Så tidlig som den 20 mai hadde den britiske flåteledelsen be­

øret.

gynt planlegningen av «Operasjon Dynamo». Ingen kunne gjøre

Skipene som krysset Kanalen var like utsatt for dødelige farer

seg noen begrunnet forestilling om hvor mange av soldatene

som soldatene som beveget seg i stor trengsel mot Dunkerque.

i den britiske ekspedisjonsstyrken som ville kunne nå frem til en

Lysbøyer og fyrskip var mørklagt, farvannene var grundig

flukthavn, men det var under alle omstendigheter opplagt at

minelagt, og den britiske flåte hadde sveipet bare tre smale løp over mot kontinentet.

man ville trenge hvert eneste fartøy som var å oppdrive. Opera­

sjonen ville måtte gjennomføres i løpet av et uhyggelig kort tids­ rom - og under kampforhold.

Torpedojagere ville antagelig ha vært ideelle for denslags unnsetningsaksjoner. Med sin store fart kunne de gjøre flere

turer pr døgn, og de hadde effektivt luftvernskyts. Men av den

britiske flåtes ca 200 torpedojagere og eskortefartøyer var bare

41 disponible - de øvrige var enten gått tapt, befant seg på verk­ sted, trengtes i de ordinære forsvarsoperasjonene i Kanal-området eller befant seg i helt andre farvann. Man måtte derfor rekvi­ rere det som fantes av nær sagt alle andre slags fartøyer - fra van­

lige ferger og ruteskip til trålere, sjøbrannsprøyter, antikverte hjuldampere og klumpete lektere. Også franske, nederlandske og belgiske fartøyer begynte så smått å strømme til da det ble kjent

hva som foresto.

Alarmen gikk også ut til de britiske seilforeningene. Mange av medlemmene overlot uten videre sine kjære båter til marinen, men ikke så rent få ville selv være med på redningsaksjonen.

Det var en fantastisk utseende armada som den 26 mai begyn­ te å sette seg i bevegelse - fra Dover, Folkestone, Margate,

Camarades! Telle est la situationl

En tout cas, la guerre est finie pour vous! Vos chefs vont senfuir par avion.

A bas les armes I

British Soldiers! «Britiske soldater! Se nøye på dette kartet - det viser situasjonen slik den virkelig er! Dere er fullstendig omringet - innstill kampen! Kast fra dere våpnene!» Flyveblad av denne typen ble kastet ned til de allierte styrkene som befant seg i den stadig innskrumpende enklaven omkring Dunkerque. De ga et helt korrekt bilde av den militære, situasjon. Ikke desto mindre kjempet de allierte styrkene videre...

152

Look at this map: it gives your true situationt Your troops are entirely surrounded — stop fighting!

Put down your arms!

Førerne av de første fartøyene som sto over Kanalen, konsta­

terte snart at det var flere dødelige farer å overvinne - tyskerne

hadde allerede fått frem langtrekkende artilleri i Calais-området, og disse kanonene bestrøk nå store sektorer av Kanalen.

Verst av alt var likevel stuka'ene. Skipene som sneglet seg frem mellom de lumske grunnene like utenfor Dunkerque, var sårbare som svømmende ender. De kunne ikke sette opp farten, og de hadde ikke plass nok til å foreta unnvikende manøv­

ke, andre var så forkomne at kameratene måtte støtte dem opp. Når de tyske flyene angrep, hadde soldatene ute på moloen abso­ lutt ingen ting å krype i ly av. De kunne bare ligge flatt nede og

håpe at kulene som slo ned, nærmere og nærmere, ikke ville nå

frem til dem. «Det var som å se putrende fett i en enorm steke­ panne,» sa en av de overlevende. Stukaene anrettet forferdelige ødeleggelser og drepte hundre­

vis av soldater og sjøfolk. Ved ett av de verste bombeangrepene

rer. De fartøyene som likevel tok chansen på å sette opp farten

ble hjuldamperen Fenella, som hadde tatt ombord 600 soldater,

for å unngå stuka-bombene eller artillerigranatene, gikk nesten

truffet av en bombe, som drepte dusinvis av dem på flekken.

uten unntagelse på grunn på sandbankene, og på den måten

En annen bombe traff moloen bare noen meter borte, og stein,

skapte de enda større problemer for skipene som fulgte efter.

betongklumper og stumper av tømmer ble slynget som prosjek­

Ikke desto mindre klarte hundrevis av fartøyer å komme helt frem, ikke bare til selve Dunkerques havn og strender, men

tiler mot skroget på hjuldamperen, som fikk svære flenger i siden,

under vannlinjen. Vannet fosset inn i maskinrommet. Besetnin­

også til strandstrekninger nordøst og sydvest for byen. I hvil­

gen viste en fabelaktig ro og disiplin og gikk i gang med å landset­

ken retning Dunkerque befant seg, var det ingen ombord i fartøy­

te de overlevende soldatene fra akterenden. Enkelte klarte å hop­

ene som var i tvil om. Tykk røk veltet opp fra de brennende olje­

pe i land på moloen, andre måtte bæres, men de aller fleste kom

tankene, som hadde vært mål for stuka-angrep og grovt artilleri.

seg bort til hjuldamperen Crested Eagle litt lenger ute, til tross

Hele Dunkerque fortonet seg som ett eneste stort flammehav.

for at tyske jagerfly bestrøk moloen med mitraljøser.

Ironisk nok bidro brannene til å muliggjøre den kolossale evaku-

eringsoperasjonen. Om dagen var byen praktisk talt innhyl­

Den britiske torpedojageren Grenade, som også lå ved molo­ en, ble bombet i brann. Fortøyningene ble ett opp av flammene,

let i brannrøk, slik at svært mange stupbombefly måtte vende

og fartøyet kom i drift, slik åt det sperret innløpet. En tråler gikk

tilbake til sine baser med uforrettet sak - flyverne hadde ikke

ut efter den, og til tross for brann og eksplosjonsfare, klarte mann­

kunnet se skikkelig. Om natten var havneinnløpet og de brygge­

skapet å få en line ombord i den og slepe den vekk fra havne­

ne og lagerskurene som ikke var blitt smadret av stuka-bombene,

innløpet. Crested Eagle sto nå utover, aldeles fullpakket efter at den

illuminert av lysskjæret fra brannene. Havneanleggene var imidlertid stort sett ødelagt. Det eneste

stedet hvor litt større fartøyer kunne legge til, var den ene.av de

også hadde tatt ombord de overlevende fra Fenella. Den skulle ikke komme langt. En stupbomber gikk til angrep, og snart var

to store moloene. Denne var en kilometerlang steinfylling med tømmerkledning på siden; den var belagt med ganske solide

Crested Eagle ett eneste flammehav. De fleste ombord omkom.

planker oppå, og hadde enkelt trerekkverk på begge sider. Men

som var på vei inn til moloen og strendene. Men nye skip kom

den var så smal at soldatene bare kunne gå tre-fire i bredden. Et

stadig til, køene av dødstrette soldater var hele tiden i bevegelse utover, og Operasjon Dynamo gikk sin gang. Mange ganger

Vrakene gjorde det selvsagt enda vanskeligere for fartøyene

problem i tillegg var selvsagt tidevannet. Ved høyvann var det enkelt nok - da kunne soldatene gå direkte ombord på enkle

var det rene spissrotløpet for skipperne på unnsetningsfar-

landganger. Ved laveste vannstand kunne det være svært nervepirrende - soldatene måtte hoppe ut fra molokanten og ned på

tøyene. Enkelte av dem opplevde dog å få se litt motgang for tyskerne. Kaptein R Duggan på rutefartøyet Mona's Queen for­

dekket, som lå fire-fem meter lavere.

talte efter hjemkomsten hvordan skipet var blitt beskutt av batte­

Også for mannskapene ombord i skipene var det uhyggelige

rier på land og angrepet av en stupbomber. Men på fartøyene

timer. Ikke bare risikerte de selv å bli bombet og beskutt, de led

omkring hadde man fått siktet inn kanonene mot stukaen, som

helvetes kvaler ved synet av utmattede soldater som sto i tett kø innover hele moloen og i en uendelighet av slyng inne på den

ble truffet. «Den styrtet i sjøen like foran baugen på oss,» fortalte

flate, åpne stranden. Endel av soldatene virket fullstendig apatis­

nå oss, var den blitt skutt i brann. Lettelsen ombord hos oss var til

Duggan. «Så gikk en ny Ju-87 til angrep, men innen den kunne

153

«Til min store overraskelse kunne jeg i kikkerten se at det var

å ta og føle på. Nervene var temmelig tynnslitte hos mannskapet. Jeg følte meg ikke særlig vel, jeg heller.»

en snorrett kolonne av soldater, som sto seks i bredden, om­

Ombord i mange av skipene var det så overfylt på dekk at det

trent som om det gjaldt en parade. Soldatene i de forreste rekke­

var uråd å bruke kanonene. Ett av de mindre skipene fortøyde

ne hadde vannet helt opp til halsen.»

ved en av bryggene inne på havnen og tok ombord så mange

Mange av soldatene som befant seg inne på strendene hadde

soldater at det faktisk langsomt sank til bunns. Soldater og mann­

fremdeles sine nyervervede kjæledyr hos seg, men de fleste skip­ perne på unnsetningsfartøyene måtte nekte å ta dyr ombord. I

skap tok seg opp på kaien. Ved lavvann fikk mannskapet

lenset maskinrommet og reparert maskinen, og skipet kunne til

mange tilfelle ble det til at soldater brukte sine siste patroner til

slutt forlate Dunkerque med trehundre man ombord.

å avlive dyrene med - de regnet med at de enten ville sulte

Men ingen reddet så mange menn i forhold til fartøyets ton­

ihjel eller kanskje begynne å spise på døde soldater. En av offise­

nasje som den før omtalte kommandørkaptein Lightoller. Med sin

rene i ekspedisjonsstyrken, kaptein Edward Bloom, hadde tatt

yacht Sundowner på beskjedne 60 fot hadde han stått direkte

seg av en stor trekkhund, en grønlender. Han fortalte efter at han

over til Dunkerque. Mannskapet besto av hans sønn og en ung

var kommet over til England i god behold at ett av de verste

sjøspeider. Inne i havnen fortøyde han langs en torpedojager og

begynte straks å ta soldater ombord. Disse fikk beskjed om å stue

øyeblikkene ved Dunkerque for hans eget vedkommende hadde vært avlivingen av denne hunden; det skjedde bak en sand­

seg godt sammen nedenunder. Efter at han hadde tatt ombord

dyne.

femti mann, ropte han ned til sønnen: «Hvordan går det?» Sønnen ropte opp til ham: «Fint, det er plass til mange flere!»

Da antallet var kommet opp i femogsytti, antydet sønnen at det begynte å knipe med plassen. Men nye soldater strømmet ombord, og kommandørkaptein Lightoller ba disse trekke forut og legge seg tett sammen på dekk.

«Da vi sto ut fra havnen med femti mann på dekk, kunne jeg merke at skuta var litt hard på roret,» sa han efterpå.

Men Sundowner kom seg trygt over til Ramsgate med sine 130

personer, enda tyske jagerfly hadde vært faretruende nær. Sundowner krenget voldsomt da Lightoller skulle klappe til kaien i Ramsgate. Det kom av at de lite sjøvante soldatene på dekk nesten på én gang reiste seg og begynte å bevege seg over

til babord. Men det gikk bra. Lightoller hadde sin store for­ nøyelse av å studere fjesene på de fremmøtte representanter for

havnemyndighetene mens efter forholdene fantastiske mengder

av soldater strømmet i land. En fyrbøter som hjalp soldatene opp på kaikanten rystet på hodet av forundring. «Men jøss, sir,» sa han til Lightoller, «åssen klarte Dere å stable inn alle sammen?»

Hadde innlastingen av soldater utelukkende kunnet foregå fra moloen og de få brukbare kaiene i Dunkerque, ville bare en rela­ tivt liten del av den britiske ekspedisjonsstyrken blitt reddet. Men

også på den store, åpne stranden var det enorme køer av soldater

som ventet på tur. Kaptein R B Brett på minesveiperen Medway Queen trodde første gang han så en slik kø utenfra at det dreide

seg om en slags molo, som stakk langt utover i sjøen.

Fotografi knipset av en tysk soldat like efter at panserstyrkene til slutt brøt igjennom ringen ved Dunkerque. Det trenger ingen kommentarer. Tyske stupbombere og jagerfly hadde herjet forferdelig blant de nokså ubeskyttede soldatene på strendene. Dunkerque ble imidlertid ikke den enorme katastrofen for de allierte som tyskerne hadde gjort regning med. Ved en fantastisk redningsoperasjon, som hadde dekknavnet «Dynamo», ble i alt 338 226 allierte soldater hentet ut fra Dunkerque.

154

Troppetransportskipet Killarney, som hadde kaptein R Hughes

som fører, fikk en begivenhetsrik hjemreise. Dekket var tettpak­ ket av soldater. Granater fra tyske batterier inne på land begynte snart å slå ned like ved skipet, og kaptein Hughes forsøkte å sno

soldat Thomas Morley, som om kvelden den 29 mai kom over toppen av en sanddyne innenfor stranden nordøst for Dunker­ que, stusset da han så tusenvis av små glødende prikker. Han

seg i siksak i de trange løpene mellom grunnene. Det gikk bra i en

hadde ikke gått mange skrittene videre før han skjønte at det

times tid, men så ble Killarney truffet akterut. Åtte soldater ble drept og tredve såret. Dette var like før skipet kom utenfor rekke­

var de ventende soldatenes sigaretter som lyste som myriader av ildfluer.

vidde av tyskernes artilleri. Så kom plutselig en stupbomber på

Det var de minste unnsetningsfartøyene som gikk til disse

besøk, men like plutselig dukket det nesten samtidig opp et

strendene - Malo-les-Bains, Bray Dunes og La Panne nordøst for

britisk jagerfly, en Spitfire, som drev stukaen bort.

og Mardyck sydvest for Dunkerque. Men forholdene for red­

Men det var ikke slutt med dette. Efter en halv time måtte

ningsmannskapene var, iallfall i enkelte henseender, like vanske­

Killarney stanse for å plukke opp fire mann som drev omkring

lige som ved moloen og kaiene i Dunkerque. Ved laveste vann­

på en flåte laget av en dør og noe vraktømmer. Det viste seg å

stand var stranden tørrlagt i ytterligere syv- til åttehundre meter.

være tre belgiere og en franskmann. Deres bagasje besto av to kjeksbokser, seks flasker vin og en sykkel.

Det er så langgrunt i disse farvannene at selv fartøyer som stakk

Det var forholdsvis fredelig på strendene på hver side av Dun­ kerque. Også her stilte soldatene seg ordentlig på rekke før de satte seg ned i sanden for å vente på transport ut. Ingeniør-

bare noen få fot måtte ankre opp langt fra strandkanten. Og heller ikke her fikk soldatene være i fred for stukaene.

Menig Charles Ginnever satt sammenhuket bak en liten forhøy-

ning ved Bray Dunes og så hvordan en bølge av hvinende stupbombere angrep fartøyer som hadde ankret opp et lite stykke ut­ på, og ødela samtlige. Lystfartøyene, livbåtene og yachtene gikk så langt inn som

det var mulig, men mange steder kunne de likevel ikke komme

nær nok. Mange av soldatene som måtte vade utover var lite eller overhodet ikke svømmedyktige, og en hel del av dem druk­ net på to-tre meters dyp fordi de ikke klarte å holde seg oppe. Soldatene på stranden og mannskapet på unnsetningsfartøye­ ne viste stor oppfinnsomhet og nedla kolossale anstrengelser i

arbeidet med å bygge «utstikkere» som kunne lette ombordstigningen. Man brukte rammene fra utbrente lastebiler, vrakrester,

lemmer og kasser, kort sagt alt som på noen måte kunne kom­ me til anvendelse. En helt spesiell måte å løse problemet på, ble

på en overbevisende måte demonstrert av løytnant E L Davies

med den britiske hjuldrevne minesveiperen Oriole. Den 29 mai, da Oriole sto innover mot stranden nordøst for Dunkerque,

beordret Davies hele besetningen akterut, slik at baugen ble hevet mest mulig, og med 12 knops fart ble skipet kjørt innover sandbunnen. To ankere ble kastet ut akterut. Nesten tretusen soldater kunne så bruke Oriole som utstikker, idet andre fartøyer

la seg inntil akterenden hennes. Ved inngående tidevann om

kvelden var det nok av hender til å ta tak i minesveiperens ankerkjettinger og trekke fartøyet løs fra sandbanken. Oriole kom seg trygt over til England med ca syvhundre reddede, derav mange

sykepleiersker fra et feltlasarett.

155

Enkelte av unnsetningsfartøyene hadde lette gummiflåter med

en mann inn til seg. Denne vendte tilbake til skipperen med en

seg. Tusenvis av soldater kom seg ut fra strendene med slike

lapp hvor offiseren hadde skrevet: «Jeg har nettopp spist og kan

ustøe farkoster - de brukte geværkolbene som padleårer og stål-

av den grunn ikke gå i vannet.»

hjelmene som øsekar. I mange tilfelle gikk det galt, for flåtene

Menig Peter Anderson og kameratene hans i åtteogførtiende divisjon hadde nå kjørt sine siste konvoier i Dunkerque-området.

var svært utsatt i brenningene. Mange soldater omkom ved at flåtene tippet rundt. For dem som var så heldige å bli tatt opp av fartøyer, var ikke faren nødvendigvis over. Den hjuldrevne minesveiperen Crac/e Fields, med i alt ca syvhundre reddede, hadde akkurat fått farten opp da den ble truffet av en stuka-

De hadde fått ordre om å levere sine siste forsyninger av mat til gjenværende soldater på stranden, kjøre lastebilene unna og

gjøre dem ubrukelige for fienden og til slutt ta seg ut til stranden og avvente unnsetning.

bombe. Det viste seg umulig å komme ned i maskinrommet, og

Anderson forlot lastebilen sin ved Bray Dunes efter å ha brukt

da roret samtidig hadde kilt seg fast, begynte Gracie Fields å gå

slegge på motoren og girkassen. Han ødela også geværet sitt -

i trang sirkel. Ved glimrende sjømannskap klarte besetningene

det hadde plaget ham hele tiden, og han trodde ikke han kom til å trenge det. Han kvittet seg også med stålhjelmen og de klum­

på to taubåter og en minesveiper å sirkle sammen med Gracie Fields og ta ombord alle som hadde overlevd angrepet.

pete militærstøvlene. Han skiftet til ett av de tre parene av cord-

Det deltok tilsammen nesten 900 skip i Operasjon Dynamo,

fløyelsbukser og til ridestøvlene han hadde kvartet i en forlatt

og til tross for minene, grunnene og fiendens flybomber, mitral­ jøser og granater, hadde man allerede ved utgangen av mai

butikk, og på hodet satte han en leirlue han hadde funnet et annet sted. I den lille ryggsekken stoppet han ned sine få eien­

måned klart å redde nesten 200 000 mann over Kanalen.

deler, og så ruslet han utover mellom sanddynene.

Dover var overfylt av mennesker, men av en eller annen grunn

Det var buktende køer av soldater som ventet på unnsetning.

ble ikke byen bombet åv tyskerne, enda de måtte vite at det kryd­

Anderson ble av enkelte tatt for offiser på grunn av ridestøvlene.

de av reddede soldater der. Over på den andre siden fortsatte operasjonen mens de

Torpedojagere kom og gikk. Soldatene vadet utover til livbåter,

gjenværende allierte soldatene ble trengt sammen på et stadig snevrere område ved kysten. Blant de aller siste som forlot Dun­

tok dette selsomme skuespillet. Han syntes at soldatene virket

kerque, var Lord Gort og den franske øverstkommanderende i avsnittet, admiral Abrial. Om natten den 3 juni - tyskerne be­ fant seg da så tett innpå at evakuering i dagslys var utelukket -

som plukket dem opp. Anderson ruslet litt omkring og iakt­

rolige og tålmodige, og han hadde liten lyst til å slutte seg til

køen foreløbig. Det var ingen flyaktivitet. Han ruslet innover i

den hvite sanden.

kom den siste massive kontingenten av britiske soldater seg ut.

Plutselig var det noen som ropte på ham inne fra dynene. Det viste seg å være noen karer fra forsyningsbasen og to-tre frem­

Det var faktisk plass i overflod på unnsetningsfartøyene akkurat da, og mange tusen franske soldater kunne ha fulgt med over

mede. Anderson fikk vite at han kunne slå seg sammen med selskapet, hvor det hersket stor lystighet, på den betingelse at

hvis ikke sambandet hadde sviktet - ingen beskjed nådde frem til

han fylte opp feltflasken sin med brennevin - det var bare å for­

franskmennene.

syne seg i en restaurant noen minutter borte. Anderson fant fort

Dette skulle egentlig ha vært avslutningen på Operasjon

frem til strandrestauranten. Det eneste som fantes av brenne­

Dynamo, men det viste seg at de franske soldatene som var iso­

vin var noen flasker med cointreau. Han fylte feltflasken med

lert ved Dunkerque kjempet langt mer forbitret og effektivt enn man hadde våget å regne med. Natten til 4 juni gjorde britiske

likør og dro tilbake til de andre.

marinefartøyer nok en tur over, og de nærmest dødstrette

natt i ly av sanddynene. Men neste dag våknet de av skyting og

mannskapene klarte å berge 26000 franske soldater. I mange til­ felle oppsto desperate situasjoner på grunn av sprogproblemer.

bombeeksplosjoner. De kikket over kanten og ut mot stranden. Stukaer og Messerschmitt-jagere var gått til heftige angrep, og

Soldatene ble stående ubesluttsomme fordi de ikke oppfattet

soldatene ute på stranden spredte seg til alle kanter. Grupper av

at de måtte vade ut på enkelt rekke og entre redningsfartøyene

stukaer angrep torpedojagerne, som gikk i siksak for å unngå

én og én. En fransk offiser som sto igjen på stranden fikk sendt

bombene og svarte på angrepene med luftvernild. Anderson fikk

156

Karene tilbragte en nokså behagelig eftermiddag, kveld og

en tom følelse i maven da han så en stuka tilintetgjøre en torpe-

dojager. Den fikk inn en fulltreffer, som avstedkom et kolossalt lysglimt - og noen sekunder efter var det bare hvirvlende vann å se. En annen jager et stykke borte ble truffet akterut. Den sank,

med baugen pekende til værs, i løpet av noen få minutter.

stor hjuldamper styre rett innover mot stranden. Anderson og de andre karene stormet utover stranden og skjøv livbåten ut i van­ net. Anderson klarte ikke å komme seg oppi ved første forsøk -

ryggsekken med cordfløyelsbuksene og de andre kostbarhetene hemmet ham. Han ble nødt til å kvitte seg med ryggsekken.

Angrepsbølgene avløste hverandre med korte mellomrom.

De entret hjuldamperen ved hjelp av et stort taunett. Ander­

Straks nye fly viste seg, spredte soldatene seg, for atter å stille seg opp når angrepet var over. Ved en anledning hadde en stor

son klatret opp lett som en katt, men enkelte av kameratene stønnet og peste.

gruppe soldater slengt seg ned bak noen sanddyner da seks fly

Livbåten gikk i pendeltrafikk helt til stranden var tømt for

kom brølende innover, men da de oppdaget RAFs kjente sirkler på maskinene, reiste de seg og sprang jublende og vinkende frem.

folk. Men da var den gamle hjuldamperen fullpakket. Straks Margate Beile fikk fart på de svære hjulene sine, stakk Anderson

Flyene gjorde en brå sving og kom tilbake - og meiet soldatene

ned under dekk. Først nå merket han hvor utmattet han egentlig

ned. Tyske piloter ved spaken i erobrede britiske fly...

var. Han slengte seg ned på gulvet og sovnet i løpet av noen

Hele dagen lå et større hospitalskip for anker et stykke utpå. Det var ikke blitt skadet, og Anderson begynte å lure på om

sekunder. Menig Peter Anderson våknet av knirkingen da Margate Beile

stukapilotene virkelig respekterte de røde korsene. Men om

la til ved sin faste plass i hjemmehavnen - Margate. Overfarten

kvelden ble det angrepet av en stupbomber. Bomben traff skor­

for den gamle hjuldamperen hadde vært så begivenhetsløs som

steinen, og hele overbygningen ble blåst vekk. Et øyeblikk efter

en tur i den vanlige farten i fredstid.

var hele skipet omspent av flammer, og Anderson kunne se men­ nesker myldre ned i vannet som om de skulle være svermer av

I mellomtiden var lommen omkring Dunkerque skrumpet inn

sorte maur. Hundrevis av lik ble skyllet inn på sanden. Soldatene

til nesten ingenting. De siste britiske og franske stabsfolkene

dekket over dem med frakker og ulltepper eller hva de ellers

ble hentet ute på moloen klokken to på natten den 5 juni. Tidlig

hadde for hånden og kunne bare la dem ligge.

på morgenen rykket tyskerne inn i Dunkerque. Flere tusen franske soldater var igjen ute på moloen og inne i

Hele natten igjennom sto det et lysskjær innover stranden

fra det brennende hospitalskipet. Anderson syntes at de tildek­

havnen. Det hadde ikke vært mulig å unnsette dem. Tyskerne

kede likene minnet om maneter som var efterlatt av tidevannet. I grålysningen den 5 juni var det fremdeles mange igjen på

gikk straks i gang med å organisere avmarsj til midlertidige

stranden. Alle unnsetningsfartøyene var borte. Blant karene

fangeleirer. I den uorden som oppsto i forbindelse med avmarsjen, hendte

i Andersons gruppe var stemningen nå litt mer trykket, for bren­

det noe merkelig ytterst på moloen. En fransk marinelege som

nevinet hadde tatt slutt. Heldigvis hadde de litt sjokolade å spise.

befant seg der, så at det ombord i et skip som var sunket helt

De regnet ikke med å bli reddet før mørket atter falt på - hvis

inne ved moloen, var en uskadet livbåt. Han fikk med seg tolv

det da i det hele tatt kom noen fartøyer.

av de omkringstående. De sprang ombord i skipet, låret livbåten

Plutselig la en av dem merke til noen karer som strevde for

og fikk i gang den pedaldrevne propellen. Tyskerne oppdaget

å berge en livbåt som var strandet på en sandbanke et stykke ute.

flukten litt for sent, og maskingeværsalvene nådde ikke ut til

Anderson og hans kamerater ilte til hjelp, og det lyktes å berge liv­

livbåten med rømlingene. Det blåste en fin liten bris, og karene

båten, som var stor nok til førti mann. De klargjorde den før de

i livbåten rigget til et seil av et ullteppe og to årer. Noen timer

trakk seg tilbake til sanddynene for å vente på mørkets frem­

senere ble de plukket opp av et britisk marinefartøy. De var anta­

brudd.

gelig de aller siste av de i alt 338 226 britiske, franske, belgiske og

Utpå eftermiddagen fikk de til sin overraskelse og lettelse se en

nederlandske soldatene som ble reddet ut fra Dunkerque.

157

TIL UNNSETNING FOR EN HÆR

Den gamle hjuldrevne britiske minesveiperen «Emperor of India» var ett av de nesten 900 fartøyene som deltok i «Operasjon Dynamo».

159

DA SÅ Å Sl ALT SOM FLØT DRO TIL HAVS Skipperen på dampskipet Shamrock, som ankom til Dunkerque den 30 mai 1940 for å plukke opp nødstedte allierte soldater,

kunne i begynnelsen nesten ikke tro sine egne øyne. «Vi stirret og

stirret på noe som fortonet seg som tusenvis av stokker der inne

på stranden,» skrev han senere, «og vi kunne liksom ikke riktig tro det da det viste seg at det var levende vesener i langsom bevegelse.» Rekvirerte lystfartøyer slepes nedover Themsen til en samleplass ved kysten av Kanalen.

Det var i alt 300 000 slike levende vesener som var trengt sam­ men på et 10-11 km bredt område omkring denne havnebyen

ved Kanalen. Til tross for den desperate situasjonen på stran­ den, hvor de praktisk talt var uten beskyttelse mot de tyske flye­ ne, bevarte de allierte soldatene en beundringsverdig ro i de ni dagene mellom det første unnsetningsfartøyets ankomst og

tyskernes endelige gjennombrudd og fullstendige kontroll over strendene. På en av bryggene hoppet soldatene fem meter ned,

tre og tre ved siden av hverandre, og landet på dekket av en lek­ ter. Kommandoen fra deres offiser lød: «Første rekke - ett skritt frem - hopp!» Infanterister fra Yorkshire-regimentet holdt humø­ ret oppe hos seg selv og andre ved å skråle av full hals sanger som

for eksempel «Oh, I do like to be by the seaside» og andre gamle schlagere, mens bomber og granater slo ned omkring dem. Og

fra sjøfolkene kunne det komme rop som: «Flere som skal med Brighton Queen?» Selvfølgelig var ikke alt bare humør og heroisme. En britisk

major som var fysisk og mentalt fullstendig nedkjørt, brøt ut

av rekkene og forsøkte å klatre ombord i et lite fartøy som alle­ rede var overlastet. Han ble skutt ned, for han truet alle de and­ res sikkerhet. Men slike episoder hørte likevel til unntagelsene.

Tapene av soldater skyldtes tyske bomber og granater, eller skipsforlis. Den hjuldrevne minesveiperen Brighton Beile kollider­ te med et vrak, kantret og sank. Den franske torpedojageren

Bourrasque gikk på en magnetisk mine. I begge tilfelle omkom

nesten alle de ombordværende. Til stor lettelse for de allierte, og antagelig tilsvarende stor

skuffelse for tyskerne, kom nesten alle de evakuerte soldatene seg

trygt over til England. Her ble de mottatt med en varme og en hjertelighet som iallfall for noen timer bragte det inferno de

nettopp hadde opplevd, litt på avstand.

160

Mange av soldatene ved Dunkerque måtte vade ut til

viste en n

ro og

161

De fleste soldatene som unnslapp fra Dunkerque kom ombord via en smal molo. Ved høyvann kunne de stige direkte ombord, slik som her, men ved lavvann måtte de hoppe på kommando, tre og tre sammen, 4-5 meter ned til dekket på fartøyene.

Reddede fra Dunkerque landsettes fra britiske torpedojagere i Plymouth. Med én gang soldatene kom på land, ble de tatt hånd om av sivile som hadde meldt seg frivillig for oppgaven. De fikk blant annet brevkort og blyant, slik at de straks kunne skrive og underrette sine pårørende om redningen.

162

163

Hjemme igjen!

164

Fiskefartøyer med reddede franske soldater ankommer til britisk havn.

Franske soldater i en britisk fergehavn efter redningen.

165

Franske soldater tilhørende den siste kontingenten som ble hentet ut fra Dunkerque, får forpleining ved ankomsten til en britisk havn.

166

167

Billedhuggeren Josef Thorak i sitt atelier. Blant portrettbystene gjenkjenner man - foruten Hitler - Cdring, Schacht og Mussolini.

169

TYSK KUNST TILPASSES KRIGENS KRAV Adolf Hitler hadde sine meget bestemte meninger om kunst, og

med hensyn til «innflytelse», er det neppe noen «kunstkritiker» som kan måle seg med ham i historien. Det han likte av maleri, grafikk og billedhuggerkunst, var hva det tyske folk var tjent med, mente han, og det var nettopp dette det tyske folk fikk av

bildende kunst i tiden 1933-1945. Hovedvekten ble lagt på pro­ pagandistiske motiver hvor idealiserte figurer som den jevne Dette bas-relieffet av Arno Breker symboliserer Tyskland som reiser seg av nederlaget. Det var laget til en bygning i Berlin som aldri kom til oppførelse.

tysker lett kunne identifisere seg med, ble fremstilt i et miljø av håndgripelig hjemlig prektighet eller uberørt natur. Hitler var

meget betatt av klassiske helteskikkelser, og nå fikk det tyske folk oppleve en overflod av uforargelig nakenhet - alvorlige ariere

med svulmende muskler og fremtidsrettet blikk, strømlinjeformede kvinneskikkelser som med sin prektige deilighet sjelden

førte tankene til lettsinn eller utsvevelser... Kubister, surrealister og andre modernister hørte efter Førerens mening hjemme i mentalsykehus eller fengsler. All såkalt «entartete Kunst» ble på det grundigste utrensket.

Arbeider av kunstnere som Van Gogh, Gauguin, Picasso, Chagall og Modigliani ble fjernet fra museene og solgt utenlands -

hadde man ikke trengt valuta, ville de sikkert ha blitt tilintetgjort

i likhet med ca 5 000 arbeider av langt lavere markedsverdi. Nå ble det etablert et eget kunstbyråkrati; det førte lister over kunst­

nere som fant nåde for Førerens kunstnerblikk. De kunstnerne det her var tale om, ble i sannhet begunstiget. De var skjermet mot enhver form for nedsettende kritikk, og Hitlers spesielle

yndlinger ble fritatt for militærtjeneste. Blant disse spesielt begunstigede kunstnerne var billedhug­

gerne Arno Breker og Josef Thorak, hvis strengt naturalistiske portrettbyster og «ariske» kolosser var gjengangere ved de årlige utstillingene i Haus der Deutschen Kunst i Munchen. Av malere som var i skuddet kan nevnes Adolf Wissel, hvis bilder skildret

bonde- og håndverkermiljøet på en nesten fotografisk virkelig og samtidig iøynefallende livløs måte, og Sepp Hilz og Adolf Zeig-

ler, som fremstilte kvinnelig nakenhet slik at den livet opp i all den heroiske prektigheten og allikevel ikke overtrådte de offisielt

vedtatte normer. Kunsten hadde fått til oppgave å støtte opp om tyskernes «historiske misjon». Nasjonalismen skulle forher-

liges - i en forestående krigs tjeneste.

170

«Venus og Adonis», maleri av Arthur Kampf fra 1924. Heroiserende «germansk» kunst av denne typen falt i Hitlers smak.

171

Sandstenskuptur av Willy Meller ved inngangen til førerskolen Vogelsang. Inskripsjonen på veggen lyder: «Dere er nasjonens fakkelbærere. Dere går foran med åndens lys i kampen for Adolf Hitler.»

Arno Breker med et for ham relativt «beskjedent» arbeide, en portrettbyste av Albert Speer, som han her legger siste hånd på. Hans produksjon var ellers dominert av germanske kolosser med svulmende muskler.

172

To arbeider av billedhuggeren ]osef Thorak, begge ca 7 meter høye. Til venstre «Kameratskap», en bronseskulptur som tok pusten fra folk ved innvielsen av Haus der Deutschen Kunst i Munchen 1937, til høyre en gruppe som prydet den tyske paviljong ved verdensutstillingen i Paris samme år. - I likhet med Arno Breker hadde Thorak vært soldat i første verdenskrig. Det kan ha spilt en viss rolle for soldaten Hitler. Det fortelles at da det ble oppdaget at Thorak i sin ungdom engang hadde undertegnet et kommunistisk manifest, skal Hitler ha smilt overbærende og sagt: «Vi må huske at kunstnere er enkle sjeler. Den ene dagen underskriver de ditt, den neste datt...»

174

NAKENHET SOM OGSÅ DE DYDIGE KUNNE TÅLE Å SE På de offisielle kunstutstillinger i Hitlers Tysk­ land var det et betydelig innslag av nakenhet, ikke bare blant billedhuggerproduktene hvor den av tradisjon var mer «naturlig» - men også innen maleri og grafikk. Dette var ikke alltid så lett fordøyelig i begynnelsen, for straks efter maktovertagelsen hadde nazistene slått hardt ned på alt som kunne karakteriseres som «uanstendig» - det skulle være slutt på all løssluppenhet fra Weimar-republikkens tid. Folk var blitt avvent eller skremt, og den nye nakenhetsbølgen forbløffet og forvirret ikke så rent få mennesker. I virkeligheten var det en prektig og ufar­ lig nakenhet som ble presentert, og det måtte den jo være, for kunstnerne fulgte lojalt de direktiver som stammet fra aller høyeste hold. Kvinnene måtte være rene og appetittlige å se på, de skulle ha store, velformede bryster, flat mave, lange, kraftige lår og gode hofter akkurat slik som tyskerne helst skulle forestil­ le seg den fremtidige tyske mor. Hensikten var altså' ikke bare å trekke folk til kunsten, men også at kunsten skulle inspirere til innsats i befolkningsøkningens tjeneste. Og Hitler selv hadde jo sagt: «Når soldatene kommer hjem fra fronten, har de et fysisk behov for å glem­ me all uhumskhet, og det kan de få dekket ved å betrakte det formfullendte...»

Maleren Sepp Hilz og hans modell i atelieret under arbeidet med bildet «Landlig Venus». Denne blandingen av bonderomantikk, raseideologi og frivolitet sto høyt i kurs i Hitlertidens tyske kunst.

175

Midtfeltet i Adolph Zieglers triptykhon «De fire elementer» fra 1937. De to dydige nakne kvinnene symboliserer Vann og lord. Ziegler var Hitlers yndlingsmaler, og dette bildet hang over peisen i Førerens leilighet i Munchen.

176

«Forfengelighet», maleri av Sepp Hilz fra 1940. Han har brukt samme modell som til «Landlig Venus» (s. 175).

«Bad i fjellsjøen» av julius Engelhard er et annet typisk eksempel på den nesten fotografiske realisme som preget mye av den nazi-inspirerte malerkunst. Den «sikreste» bakgrunnen for nakne kvinnekropper var trauste bondeinteriører - som hos Hilz - eller natur, som her.

177

Adolf Wissel var en annen maler som hadde høy stjerne hos Hitler. Wissels prektige søndagsbønder utstrålte formodentlig den trygghet som han selv aldri hadde følt i

barndommen.

«Låsesmed», ett av de mange Wissel-bilder som var en slags taus hyldest til den trauste håndverker.

178

«Bondekvinne» - Wissel-maleri fra 1938. På denne tiden fant stadig flere tyske kvinner sin plass i jordbruket, til erstatning for mennene som trakk i uniform.

ARBEIDETS HELTER HOS ET HERREFOLK De kunstnere som hadde Hitlers bevågen­ het bragte ikke bare kunst ut til folket, men bragte også folket inn i kunsten - og det i et omfang som man aldri tidligere hadde opp­ levd. Et utall av bilder og statuer syntes å skulle understreke at tyskerne var én eneste stor familie av hardt arbeidende mennesker, som mer en noen annen nasjon i verden var fore­ net gjennom blodets bånd og edle felles opp­ gaver. Det var ingen smilende, lettsindige an­ sikter å se, nei, ansiktene utstrålte et fremtids­ rettet alvor. Selv hos barn og dyr var det noe høytidspreget lydig eller besluttsomt å spore. De avbildede personene var sterkt glori­ fiserte «hverdagshelter», og de var nesten alltid i aktivitet med ett eller annet nyttig. Arbeidere og håndverkere brukte sine redska­ per og verktøy, bøndene sine dyr og maskiner. Selv stivpyntede bønder omkring søndagsfredens bord utstrålte en slags ivrig bevisst­ het om morgendagens arbeidsoppgaver. Da krigen kom, fikk den nazistiske kunst et vell av nye heroiske motiver. Bøndene og grubearbeiderne og andre sivile som holdt hjulene i gang på hjemmefronten, ble på en måte sidestilt med dem som mer tradisjonelt repre­ senterte «tysk ære og storhet» - soldatene.

«Crubearbeider», skulptur av Hans Breker, yngre bror av Arno Breker. Tankemessig er spranget ikke langt til den tapre soldat med gevær i hånd.

179

Triptykhon av Hans Schmitz-Wiedenbruck fra 1941, med titelen «Arbeidere, soldater og bønder». Soldatene, fra hæren, flyvåpenet og marinen, dominerer bildet ikke bare ved størrelsen og den sentrale plaseringen, men også ved at blikket er rettet over hodet på iakttageren. Kunstneren har likevel skapt en balanse mellom utefront og hjemmefront ved å la grubearbeiderne og bonden stirre rett «inn i sjelen» på publikum

180

181

Da den franske øverstkommanderende, general Maxime Wey­ gand, på det tidspunkt da operasjonene ved og omkring Dunker­

que gikk inn i avslutningsfasen begynte å organisere nye forsvars­ stillinger i Nord-Frankrike, var hans situasjon i grunnen helt

desperat. Det var lite som kunne hjelpe Frankrike nå. Neder­ lenderne og belgierne hadde kapitulert, og bortsett fra noen få

divisjoner, var de britiske styrkene jaget vekk fra Kontinentet.

Den franske hær, som nå bar hele nasjonens skjebne på sine

skuldre, hadde fått en forferdelig medfart ved kampene i Belgia og Nord-Frankrike - den hadde mistet 370 000 mann i døde,

sårede, savnede og fanger, femogsytti prosent av sine middelsstore stridsvogner og størstedelen av transportkjøretøyene. Kampmoralen i hæren og motstandsånden i folket befant seg

på et lavmål, og den antatt uinntagelige Maginot-linjen hadde vist seg omtrent nytteløs. Tyskerne hadde ganske enkelt omgått den ved å angripe gjennom Nederland og Belgia. Ingen ting syntes å

kunne stå seg imot de raskt fremrykkende tyske panserstyrkene, som nå truet med å velte inn nordfrå og valse hele landet ned.

Typisk for stemningen i den franske hær, og blant befolk­ ningen som helhet, var en bagatellmessig episode som inntraff

på vestbredden av Meuse like efter at tyskerne hadde angrepet

i vest. I Cernay-skogen hadde soldater fra enogtyvende brigade

av utenlandske frivillige søkt tilflukt mot bombene som regnet over området. Det var ganske små bomber, men det hvinte uhyggelig når de kom. Hans Habe, en ungarsk journalist som tjenstgjorde i brigaden, fortalte at det var som om man hørte lyden av hundre hvinende sirener. Da angrepet var over, hen­ vendte Habe seg til en fransk løytnant som hadde ligget ved

siden av ham. «Tror De vi fremdeles har noe håp?» spurte han. Forfeilet fransk strategi

«Håp?» sa løytnanten og sendte ham et blikk som om han trodde

Rommel bryter igjennom

Habe drev gjøn med ham. «Det vi trenger er et mirakel! Hvordan

Flyktningstrømmen på veiene

skal vi ellers kunne gjøre oss noe håp om å vinne denne krigen?»

Marskalk Pétain blir fransk visestatsminister Grevinne Héléne de Portes' innflytelse

Da Hitler og hans generaler grupperte sine styrker for det av­ gjørende slaget i Frankrike, var Føreren imidlertid fullstendig klar

Tyskerne i utkantene av Paris

over at den egentlige trusel mot hans planer om å dominere hele

Italia dolker Frankrike i ryggen

Europa ikke lå her i Frankrike, men på den andre siden av Kanalen.

Tysk seiersparade på Champs Elysées

Den britiske hær hadde unnsluppet fra Dunkerque, men den

Britiske styrker unnslipper Rommel

hadde fått en lei medfart og hadde mistet mesteparten av våp­

de Gaulles opprop til alle franskmenn

nene og utstyret. Erobringen av Storbritannia kunne utstå til litt

Atter i Compiégne - men med ombyttede roller

senere. Men det var ingen tvil om hvem som var hovedmotstan­ deren. Allerede like efter at erobringen av Polen var avsluttet,

«Vi har ingen allierte lenger...»

hadde Hitler uttalt:

FRANKRIKES FALL

«Vår farligste fiende er britene, men vi må først beseire deres fastlandssoldater - franskmennene.»

tidlig om morgenen den 5 juni. I begynnelsen møtte den innbitt

I begynnelsen av juni 1940 kunne tyskerne således konsentrere

motstand fra franskmennenes side. Kaptein Jungenfeld, som

En av von Bocks armeer støtte frem over Picardy-sletten gry-

sine angrepsoperasjoner om å knuse franskmennenes styrker.

ledet en panserbataljon ved Ablaincourt, rapporterte følgende:

Til dette kunne de disponere hele 139 divisjoner. Mot disse veltrimmede og disiplinerte styrkene kunne general Weygand

«Hver landsby, hvert skogholt, ja, så å si hver eneste lille treklynge foran oss er som spekket med skyts og forsvarsanlegg, og vi er

mønstre omkring 71 franske divisjoner, hvorav 17 var bundet til

ikke sjelden under direkte ild fra små artilleriavdelinger. Og bak

forsvaret av Maginot-linjen. Hertil kom to britiske divisjoner som

oss raser et blodig slag, hvor det kjempes ikke bare om hver

man ikke hadde klart å få ut, nemlig enogfemtiende Highland-

eneste lille landsby, men også om hvert eneste hus. Det er derfor

divisjon og første tank-divisjon.

General Weygand valgte å forsvare en linje bak elvene Som­ me og Aisne på omtrent 350 kilometer - fra Kanalen til nord­

ingen stor overraskelse at det skytes imot oss nærmest fra alle kanter, og man kunne faktisk si at det ikke er mulig å avgjøre hvor frontlinjene befinner seg.» von Bock noterte i sin dagbok at

enden av Maginot-linjen ved Longuyon. Han organiserte et system av «pinnsvin-stillinger» - naturlige tankfeller som lands­

styrkene åpenbart hadde «visse vanskeligheter».

byer og skogholt omgitt av skyttergraver og artilleristillinger - på

nå slo en av den annen verdenskrigs dristigste og dyktigste generaler til for alvor. Denne generalen var Erwin Rommel, sjefen for syvende panserdivisjon, som for øvrig snart fikk betegnelsen

sydsiden av elvene. I tillegg til disse kom bare noen tynne reser­ ver av infanteri samt endel spredte stridsvognavdelinger. Gene­ ral de Gaulle hadde innstendig anmodet Weygand om å samle i to grupper bak fronten de omkring tolvhundre stridsvognene

Men von Bock behøvde ikke være bekymret særlig lenge, for

«spøkelsesdivisjonen» fordi den forflyttet seg om natten og ofte dukket opp bak fiendens linjer.

man fremdeles hadde og la disse gå til angrep på de tyske pan-

I området hvor Rommels syvende panserdivisjon sto klar, var

serkolonnene når de hadde skåret seg igjennom de franske lin­ jene. Til ingen nytte. Den nå treogsytti år gamle Weygand hadde

hovedproblemet å forsere et cirka to kilometer bredt myrlendt

riktignok tjenstgjort som stabsjef for den berømte marskalk

belte på begge sider av Somme. Det var to smale og parallelle

Foch under første verdenskrig, men han hadde faktisk aldri kom­

jernbanebroer over elven her. Franskmennene hadde unnlatt å sprenge dem nettopp for at det skulle være mulig å foreta et mot­

mandert tropper i kampsituasjon, og han hadde heller ikke noen­

angrep i disse traktene. Men om morgenen den 5 juni besatte

sinne satt seg skikkelig inn i prinsippene for bevegelseskrig med

Rommels styrker begge disse broene, og franskmennene, som

stridsvogner og panserbiler.

hadde direkte utsikt dit fra sine stillinger ovenfor sydbredden

Tyskerne hadde dessuten sikret seg et avgjørende taktisk over­

av Somme, kunne se hvordan de tyske soldatene straks gikk i

tak allerede før slaget begynte. Panserstyrkene som avanserte

gang med å rive opp og fjerne skinnene. Det gikk forbausende

sydover, forbi Dunkerque-området, hadde opprettet fem bro­

raskt unna. Snart begynte stridsvognene og de andre kjøretøyene

hoder på sydbredden av nedre del av Somme. Hissige fransk-

å rulle over på de ensporete, smale broene. Det var en halsbrek-

britiske angrep for å nedkjempe disse tyske stillingene hadde

kende manøver, men Rommels soldater utførte den mesterlig og

mislykkes. Og da slaget begynte, kunne tyskerne sende angrepskiler inn mot selve hjertet av Frankrike.

en slik operasjon ugjennomførlig, selv på papiret. Rommels

helt uten tap. De fleste andre militære sjefer ville sikkert ha funnet

Det var general von Bocks armégruppe B som sto klar til å an­

panseravdelinger kjørte en kile inn i den franske frontlinjen, og

gripe over Somme i områdene nærmest Kanalen. Så snart

allerede i kveldingen denne første dagen var de kommet tolv-

styrkene hadde forsert Somme, skulle de raskest mulig rykke mot

tretten kilometer syd for Somme. I løpet av natten avanserte

Seinen. Angrepet skulle igangsettes den 5 juni. Fire dager senere

de ytterligere tyve kilometer. Så bar det i rasende fart mot Seinen.

skulle von Rundstedts armégruppe A - med Guderians panser­ avdelinger i spissen - gå til angrep østfra mot Paris og drive en

Den franske fronten var blitt åpnet på vidt gap og ble senere

kile inn mellom de to franske armégruppene som kjempet i disse

I de følgende dagene presset von Bocks tropper på vestover, ut mot kysten. Ved St Valéry-en-Caux ble britenes enogfemtien-

traktene og presse den ene av dem inn mot Maginot-linjen.

ikke lukket.

183

HITLERS GLEDESDANS - EN BILLEDREDAKSJONELL SVINDEL Like efter Frankrikes kapitulasjon kunne man i den vestlige verden se filmavis-sekvenser og fotoserier som viste Hitler i en eiendommelig, nesten parodisk «gledesdans» på det sted hvor det tapende Tysklands representanter hadde underskrevet våpenstillstandsavtalen den 11 november 1918, nemlig Compiégne-skogen. Opptakene var blitt gjort på Frankrikes kapitulasjonsdag, den 17 juni, i regi av Hitlers offisielle fotograf, Heinrich Hoffmann (helt til venstre i ramme 3). Disse filmsekvensene og still-foto-seriene, som på en så «overbevisende» måte viste hvordan Hitler lystig «trampet på Frankrikes grav», var gjengangere på kinoer og i bøker og

184

ukeblader i utlandet, særlig i Storbritannia og USA, gjennom resten av krigen. Hva nesten ingen visste var at Hitler egentlig ikke oppførte noen gledesdans. Sekvensen er intet mindre enn et billedredaksjonelt bedrag, basert på ekte opptak. Ideen ble født da reportasjefilmen fra franskmennenes kapitulasjon i Compiégne havnet på skrivebordet hos direktør John Grierson, London-representanten for Wartime Information for the Dominion of Canada. Med filmrullen fulgte en liten serie av ram­ mer, som viste hvordan Hitler stamper én gang med foten (øverste rekke nedenfor).

Da Grierson så nærmere på den lille serien, fikk han det innfall at han skulle forsøke å «koreografere» denne enkle bevegelsen ved å bruke en filmredigeringsteknikk som kalles «looping». Først ble rammene mot fotstampingen kopiert en rekke ganger. Så skjøtte man kopi­ ene slik at Hitlers høyre ben beveget seg opp og ned adskillige ganger (slik som det vises på rammene 14, 15, 16 og 17). Denne smarte svindelen, som får Hitler til å se ut som en forrykt triumfator, var utvilsomt en av krigens store propagandabedrifter. Sannheten om den ble ikke røbet før en god stund efter at krigen var slutt.

de divisjon og ganske store franske styrker omringet. Det ble lagt planer for å unnsette disse soldatene. Den 10 juni patruljerte

rerte soldater og skrekkslagne sivile blandet seg med hverandre i den villeste uorden.

en britisk eskadre under kommando av admiral Sir William James

Den før omtalte Hans Habe befant seg sammen med regi-

utenfor kysten i den hensikt å undersøke mulighetene for å få

mentskamerater på en vei i nærheten av Commercy ved Meuse.

bragt styrkene ut. Skipene ble utsatt for ild fra tungt artilleri, som

Han skrev senere: «Vi møtte endeløse strømmer av flyktende sivile. Landsbyene sto i brann, kavalerister forsøkte å ta seg igjen­

tyskerne allerede hadde klart å få frem til traktene omkring St Valéry. Utsiktene for redning skrumpet inn efter hvert som tyske stridsvogner presset seg frem helt ut til kysten. Likevel mente

nom, men hestene var livredde, de steilet og rygget, og de vrinsket helt hjerteskjærende. Ryggende hester støtte mot og falt

admiral James at det skulle være mulig å få ut iallfall deler av styr­

over vogner og kjerrer. Kvinner illskrek, småbarn ble alene, og

kene i ly av nattemørket. Tyskerne bestrøk strendene og havnen

utslitte soldater segnet om på veiene.» Overalt ble det ropt:

mens soldatene ventet og flåtestyrkene manøvrerte seg i så gode

Tyskerne kommer! Men tyskerne befant seg flere kilometer borte

posisjoner som mulig under de vanskelige forholdene. Døds­

- foran, bak eller på sidene. En trusel som hele tiden var der selv

støtet for hele aksjonen kom i form av tett tåke, som innhyllet

hele St Valéry. Det var umulig å gå inn på havnen. Den 12 juni

om man ikke så den ... Habe forteller om et fortvilelsens og hjelpeløshetens kaos.

kapitulerte de omringede allierte styrkene. Blant de 40 000 fange­

Mange biler, fullpakket med eiendeler, sto forlatt. De var gått

ne som tyskerne tok, var det 12 generaler.

tomme for bensin. «I en landsby så jeg en stor mannskapsvogn

Dette var imidlertid ikke det tyske hovedfremstøtet. Det kom

som hadde kollidert voldsomt med en husvegg. De døde solda­

lenger øst, og det ble satt inn den 9 juni, von Rundstedts armé­ gruppe A møtte hard fransk motstand langs elven Aisne, og de

tene hang halvveis ut over karmene - som marionetter uten

første to dagene så det slett ikke håpløst ut. Tyskerne klarte å

glemt å skjære ned. Hornet hadde satt seg fast og ulte sammen­

opprette enkelte brohoder på venstre bredd, men ble utsatt

hengende så lenge det var strøm på batteriet - det var som om

for voldsomme motangrep og måtte trekke seg tilbake. General

den døde sjåføren og hans døde passasjerer ønsket å forsere

Schubert, sjefen for toogtyvende tyske armékorps, skrev senere:

steinveggen som var blitt deres død.»

noen til å operere snorene, eller som hengte som man hadde

«Vi støtte på en fiende som ikke bare hadde kampmoralen i

Den skyfrie himmelen og lukten av jord minnet Habe nesten

orden, men som også befant seg i godt organiserte stillinger hvor

på en grotesk måte om at det var livets årstid - våren. «Men mare-

vårt innledende artilleribombardement ikke forårsaket nevne­

rittsfølelsen fikk fort overtaket igjen. Det var en lidelse å se

verdige tap. Mange steder satt franske skarpskyttere oppe i trær­

strømmen av medtatte soldater. Enkelte forsøkte uten særlig

ne, og ilden fra dem opphørte ikke før ammunisjonen deres

hell å stramme seg opp for å se litt mer mandige ut i kvinners nær­

hadde tatt slutt, de brydde seg ikke om at våre styrker passerte

vær. Jeg hørte barn illskrike av redsel, jeg så andre barn som var

nedenfor.»

som lammet av skrekk. Offiserer i bil tutet med hornet for å for­

Men i lengden lot den tyske flodbølgen seg ikke stanse. Om

søke å komme frem. Det var ett eneste røre - kavalerister i flotte

kvelden den 10 juni trengte Guderians stridsvogner over Aisne

uniformer på dirrende nervøse hester, mannskapsvogner med

i nærheten av Rethel, og tre dager senere brøt de igjennom de

franske forsvarslinjene ved Chålons-sur-Marne. Derefter gikk

dødstrette sjåfører, efterlatte kanoner - en slagen hærs uordnede begravelsesprosesjon ...»

det i rasende fart helt til Pontarlier ved den fransk-sveitsiske

Tyske jagerfly hadde lett spill. De kunne uhindret bestryke

grense. Ved dette fremstøtet avskar Guderians panserstyrker de

de nesten stillestående kolonnene på veiene med sine mitraljø­

17 franske divisjonene som var bundet til Maginot-linjen.

ser. «Jeg måtte uvilkårlig tenke på en gartner med haveslange,»

Dermed var det i grunnen ute med general Weygands armeer.

skriver Habe med bitter ironi.

Han hadde ingen reserver å ty til, og han var uten reelle mulig­

I den katastrofale situasjon som Frankrike nå befant seg i, var

heter for å etablere en forsvarslinje noe annet sted i Frankrike. Den franske hær gikk simpelthen i oppløsning. Det avgjørende

forsøke å overføre mest mulig av hæren og flyvåpenet til kolo­

tyske gjennombruddet forårsaket en masseflukt, hvor utmanøv­

niene i Nord-Afrika og fortsette krigen derfra. Begge alternativer

man stilt overfor et valg. Man kunne enten kapitulere - eller

185

var ytterst nedslående, men ett av to måtte gjøres. Ansvaret for å

«Jeg forstår Dem, general,» svarte Pétain, «men mitt land kaller

treffe valget lå på statsminister Paul Reynaud, som i sitt hjerte

på meg, og mitt liv tilhører mitt land.»

var innstilt på å kjempe, men han var utsatt for et kolossalt press fra krefter som ville skåne Frankrike mest mulig og derfor var

fortsette den militære motstanden; hele samarbeidet mellom de

For hverken Pétain eller Weygand kunne det være tale om å

stemt for å kapitulere med det aller første. Reynauds egen regjering var dessuten dypt splittet. Den

allierte var falt i fisk. Britene hadde trukket sine styrker ut og for­

fremste talsmann for våpenhvile var den høyt respekterte mars­ kalk Pétain, som var blitt tilbakekalt fra Madrid, hvor han hadde

være et spørsmål om tid, kanskje bare et par uker efter Frank­

vært fransk ambassadør, for å bli visestatsminister. Dette hadde

halsen om på britene like lett som på en høne. Den uttalelsen skulle Churchill noen måneder senere komme tilbake til...

skjedd den 18 mai. Reynauds tanke med å få den nå 84 år gamle

latt sine forpliktelser, og Storbritannias eget nederlag kunne bare

rikes totale sammenbrudd. Weygand mente at tyskerne ville vri

«helten fra Verdun» med i regjeringen, hadde vært å inspirere

Men det var ikke bare defaitister i den franske regjering. En

franskmennene til å kjempe til siste slutt, slik de hadde gjort i

fraksjon som var ledet av Georges Mandel var stemt for å kjempe

første verdenskrig. Pétain selv næret imidlertid ingen slike illusjo­

videre, men den var ikke tilstrekkelig sterk til å kunne få sin vilje

ner. Ved sin avskjedsvisitt hos Franco uttalte han: «Mitt land er slått, og man har kalt på meg for at jeg skal få slutt på kampene og

igjennom. Mandel hadde vært Clemenceaus høyre hånd under

undertegne våpenstillstand ... Dette er resultatet av tredve års

første verdenskrig. Han var nå innenriksminister, og han oppo­ nerte voldsomt mot alt snakk om våpenhvile. En annen som ikke

marxisme. Man har kalt på meg for at jeg skal lede nasjonen

ville høre tale om kapitulasjon, var den nyutnevnte forsvars­

ved hånden.»

ministeren, Charles de Gaulle, som den 15 mai var blitt for­

«Ikke reis, marskalk,» sa Franco (som hadde vært elev av Pétain

fremmet fra oberst til general, de Gaulle, som var svært ung til å

ved det franske krigsakademi). «La dem som har tapt krigen også

være fransk general, bare 50 år, mente at krigen måtte føres vide­

gjøre ende på den, la dem undertegne våpenstillstanden.»

re for enhver pris, selv om dette kunne innebære at franske styr-

186

ker måtte forlate moderlandets jord og oppta kampen utenfor Frankrikes grenser.

I de ti dagene de Gaulle var forsvarsminister, var han flere ganger over i England for å forsøke å få i stand overføring av

franske styrker til Nord-Afrika. Han foreslo dessuten at det skulle opprettes politisk union mellom Frankrike og Storbritannia i den hensikt å umuliggjøre fransk separatfred med tyskerne, et forslag statsminister Churchill erklærte seg hjertelig enig i; men planen

fikk ikke tilstrekkelig tilslutning innen den franske regjering.

Statsminister Paul Reynauds motstandsvilje ble undergravet

ambassade, H Freeman Matthews, som hele tiden sto i kontakt

med statsminister Reynaud, mente at hennes defaitistiske inn­ flytelse på ham og pessimistene i regjeringskretsene, hadde vesentlig betydning. «Hun satt en hel time hos meg i mitt kontor og forsøkte gråtende å påvirke oss til å anbefale Reynaud å be om våpenhvile. Uansett når vi besøkte statsministeren, var hun i

nærheten, kom og gikk som hun ville... Jeg tror at det i stor ut­

strekning var hennes skyld at han mer og mer mistet motet.» Mens slike tilstander hersket i kretsen omkring Frankrikes

ikke bare på det offisielle plan - av defaitistene innen regjeringen

statsminister, nærmet tyskerne seg Paris med stormskritt. De kom både vestfra og østfra. I ukevis hadde pariserne kunnet se

- men også på det private plan. Hans mer eller mindre «offisi­

flyktninger på gjennomreise, først belgiere, derefter sine egne

elle» elskerinne, grevinne Héléne de Portes, en geskjeftig og

landsmenn, og nå begynte de selv å trekke sydover.

talefør sosietetskvinne, syntes å ville agere en moderne Mada­

Paris hadde hatt en bitter forsmak av krigshandlingene. Den

me de Pompadour, og iblant hadde man i statsministerens nær­

3 og 4 juni ble det sluppet tilsammen omkring tusen bom­

meste omgivelser absolutt det inntrykk at hun trodde at hun

ber over byen. Citroén-fabrikkene hadde fått hard medfart,

faktisk regjerte Frankrike. Journalisten Pierre Lazareff, som i et vik­

i Avenue de Versailles og Rue Poussin var det glass-skår og murbrokker alle vegne, og et tilfluktsrom stuende fullt av kvinner og

tig anliggende besøkte statsministerens kontor, ble vist inn og fant til sin forbløffelse Madame de Portes sittende ved statsminis­

terens skrivebord - statsministeren selv var sengeliggende i

barn hadde fått en fulltreffer. Men det var foreløbig ingen panikkstemning. Folk var bare rystet inn i sjelen. Alt sammen var

influensa. «Der satt hun, omgitt av generaler, embedsmenn og

så ufattelig, så fullstendig uvirkelig...

deputerte, og ledet et møte. Det var hovedsakelig hun som snak­

«Paris var så stille og vakker som nesten aldri før,» skrev André

ket, og det gjorde hun både myndig og fyndig. En og annen gang reiste hun seg, gikk bort og åpnet en dør på gløtt og sa for eksem­

Maurois. «Når jeg åpnet vinduet om morgenen, hvelvet det seg en

pel: 'Hvordan går det med deg, Paul? Hvil deg nå godt, vi klarer

og fortet på Mont Valérien lignet i morgendisen et florentinsk

sakene så lenge/»

blekblå himmel over trærne i Bois de Boulogne og Triumfbuen, kloster. I haven under meg vannet vaktmesterkonen begoniene,

En annen som med forferdelse iakttok Héléne de Portes

som hun med all grunn var stolt over, og en rørlegger som repa­

og hennes aktivitet på høyeste hold, var general Sir Edward

Spears, britisk sambandsoffiser tilknyttet den franske regjering.

rerte en vannkran plystret en lystig militærmelodi. Alt var som før. Det kunne ikke være sant at tyskerne var kommet fare­

Han beskrev slottet ved Amboise som Paul Reynaud brukte som

truende nær byen.»

sitt annet hovedkvarter, som «et slags scenisk galehus hvor pre­

Det var som om befolkningen stort sett ikke var klar over det

sumptivt fornuftige personer opptrådte i forgrunnen mens det

som skjedde ute ved fronten. Teatrene var fulle - folk ville se

bak kulissene ble innøvet replikker av sinnssyke personen>. Mada­

Cyrano de Bergerac i nyeste versjon eller Cocteaus nye skuespill,

me de Portes kunne når som helst bryte inn i et møte og hviske ett eller annet til en eller annen. Spears fikk henne i vrangstrupen

og Tino Rossi-suksessen / 'attendrai ble sunget og spilt alle vegne.

fra første øyeblikk av. Han var ikke nådig i sin beskrivelse av

før.

henne. «Vakker var det siste jeg ville kalle henne, og hun var hva

Og ved bodene på venstre Seinebredd omsattes bøker som aldri

Men den 9 juni 1940 skrev Maurois: «I avisene og radiosen­

jeg ville kalle sjusket. Og så den stemmen ... når hun snakket

dingene kom det navn som fikk oss til å stusse... Mantes... Pon-

dempet, var det som man kunne tenke seg en åkerrikse under en

toise... Var det virkelig mulig at tyskerne var bare en halv times

dundyne.»

biltur borte? Mens vi levde og arbeidet helt som vanlig? På

Denne noe usedvanlige kvinnen var sterkt stemt for at Frank­

Champs Elysées var det ikke ett ledig bord å oppdrive på fortaus­

rike skulle kapitulere snarest mulig. Førstesekretær ved USAs

restaurantene, og vi spiste lunch på den deilige gårdsplassen bak

/ midten av juli 1940, en måned efter at Frankrike hadde kapitulert, mottok landets nye statssjef, marskalk Henri Pétain, amerikanske pressefolk i sin residens i Vichy, hovedstaden i det uokkuperte Frankrike. Den nå 84 år gamle marskalken, en av Frankrikes helter fra første verdenskrig, uttalte da han påtok seg den lite misunnelsesverdige oppgaven å lede Frankrike i disse trengselstider: «jeg skjenker Frankrike min person for å lindre hennes lidelser.» Overfor de amerikanske pressefolkene la han ikke skjul på at Frankrike efter hans oppfatning hadde «strikken om halsen». Innfelt: kart som viser hvordan Frankrike efter våpenstillstanden ble inndelt i en okkupert og en uokkupert del.

187

ett av de store hotellene på Place Vendome. Masse mennesker

over tredve jeg gikk igjennom. Min far tok med seg det russiske

overalt. Vi gikk på kino, og der var det også nesten fullt. Film-

medisinske selskaps arkiver, han var selskapets formann; mor

journalen viste angrepene på Narvik og Paris. Forrige ukes trage­

fant frem mat og klær og sengetøy, en dundyne til og med. Vi tok med oss noen bøker - ordbøker, medisinske håndbøker, våre

dier var allerede blitt underholdning...» Efter hvert ble nyhetene om tyskernes fremrykning tatt mer

førsteutgaver av Nabokov og Bunin, en samovar, og litt sølvtøy.»

alvorlig, og pariserne ble urolige og begynte å pakke kofferter. Den britiske journalist Alexander Werth konstaterte en merk­

Tidlig om morgenen den 11 juni bragte de sakene ned i sin gamle Citroen, en 1926-modell, som hadde gått som taxi i mange

verdig ro i byen, og likevel en helt annen atmosfære. «I dagevis har

jeg nå kunnet iaktta fullpakkede kjøretøyer som forlater byen,

år. De tok med flere ekstrakanner med bensin, og på stigbrettet surret de en sykkel. «På taket hadde vi surret puter og tepper. Vår

de fleste passasjerene har tårer i øynene. Om kvelden og natten

kjære kakadue satt og kurret uforstyrret i sitt bur, som ble satt på

er gatene folketomme, bortsett fra soldater med gevær som hol­

baksetet. Vaktmesterkonen kom ut og sa adjø til oss, noen av

der vakt utenfor regjeringsbygningene og nedganger til under­

leieboerne vinket, og så kjørte vi langsomt avgårde.»

grunnsbanen. Kafeer og restauranter stenger klokken halv elle­

ve. Om kvelden hører man kanondrønn i det fjerne, og bombe­

Evakueringen var nå i full gang. Kafébordene ble fjernet fra for­

eksplosjoner betydelig nærmere. Man fornemmer en sursøt eim

tauene, butikker og restauranter senket og låste gittere og stål-

av røk i natteluften, den kan kanskje stamme fra brennende skog

persienner foran vinduer og dører. En jevn strøm av full-lastede

ute ved fronten.»

biler av alle slag dro ut i retning av de hovedveiene sydover

Den 10 juni fikk André Maurois telefon fra sin venn Roland

de Margerie ved statsminister Reynauds stab. Denne kunne for­

som fremdeles var fremkommelige. Bak dem fulgte en stadig tet­ tere og mer kaotisk strøm av folk med motorsykler, tråsykler,

telle at Paris ville bli erklært åpen by - han måtte endelig sende sin

småvogner, dragkjerrer og barnevogner, en karavane preget av

kone sydover. En annen venn av Maurois, hjernekirurgen Thierry

fortvilelse, redsel og håpløshet. General Spears, som var på vei til

de Mattel, uttalte dystert at han kom til å ta livet av seg i det

Tours, regjeringens nye hovedkvarter, så «tette kolonner av kjøre­

øyeblikk tyskerne marsjerte inn i Paris. «Da kan jeg ikke leve vide­

tøyer full-lastet med folk og den mest fantastiske blanding av ba­

re. Min eneste sønn ble drept i forrige krig. Inntil idag har jeg

gasje - som kunne spenne fra fuglebur til kopper og kar». To mil­

forsøkt å tro at han døde for å redde Frankrike. Og nå er Frankrike

lioner parisere hadde gitt seg landeveiene i vold. I landsbyene stanset de og sto i kø for å kjøpe brød, kjøtt eller bensin. «Tål­

fortapt. Alt jeg har levet for vil gå til grunne. Jeg kan ikke leve

videre...»

På en av sine siste spaserturer i Paris-gatene hvor han hadde vanket, møtte Werth en dame som bar på en liten håndkoffert.

modige mennesker i håpløshetens køer,» skrev Spears i sin dag­ bok.

Befolkningen i landsbyene sluttet seg til strømmen av flykt­

De kom i samtale, og hun fortalte at hun ikke var på reisefot.

ninger fra Paris, og det gjorde trengselen enda verre. Bøndene

Hun hadde håndkofferten med seg «for sikkerhets skyld». Foruten

flyktet med hestekjøretøyer, lastebiler og traktorer, ridende og til

noen klær inneholdt den hennes kjæreste eiendeler - en bunke

fots. Ingen ante egentlig hvor det bar hen, det gjaldt bare å kom­

med brev fra Anatole France, og manuskriptet til talen som han

me seg vekk. Antoine de Saint-Exupéry iakttok masseflukten fra

hadde holdt i hennes bryllup. Sent på kvelden den 10 juni ble en russisk emigrantfamilie

et fly.

oppringt av en av de mest celebre av alle eksil-russerne, Alexan­

skrev han senere. «Hvor skal de hen, alle disse menneskene? De

der Kerenskij, sjefen for den siste parlamentariske russiske regje­

har ingen anelse selv. De vandrer mot en uvisshetens endesta­ sjon som såvisst ikke er noen oase lenger.»

ring. Han meddelte husets unge datter at Paris ville bli erklært åpen

«Det er som å se en sirupsstrøm fra en uuttømmelig kilde,»

by, og han anbefalte familien å reise hals over hode. «Hva skulle

Den franske regjering flyttet selv til Tours den 10 juni. Den hadde bevæpnet eskorte hele veien fra Paris, og den forlot hoved­

jeg ta med meg?» skrev husets datter senere. «Hele natten satt jeg

staden ved midnatt. Likevel brukte bilene hele natten på de 260

og løsnet fotografier fra alle albumene mine, jeg tror det var

kilometerne.

Tyske soldater i Paris kjøper souvenirer. Handelen tok seg fort opp efter den første sjokkvirkningen av den tyske innmarsjen i hovedstaden. Livet måtte jo gå videre. «Man spricht deutsch»-skilt ble efter hvert ganske vanlig i butikkog restaurantvinduer. Og de prostituerte lærte seg fort de nødvendige ord hvis de i det hele tatt var nødvendige.

188

Samme dag som den franske regjering flyttet fra Paris til Tours, valgte Italia å gå med i krigen. Mussolini hadde nå i noen år

og avgjørende resultater, ble han nok dypt skuffet. Hitler avslo

måttet være tilskuer mens Hitler gikk fra erobring til erobring. Nå

få tyngden av den italienske hær kampklar. Da styrkene endelig

fryktet han at han ikke skulle få noen andel i byttet - efter hva

kunne skride til aksjon, ble de hemmet av uvær i alpepassene

hans svigersønn, utenriksminister Galeazzo Ciano, skrev i sin dagbok. Det hjalp ikke at II Duce nettopp var blitt informert om at

og kunne ikke utrette noe mot de tynt bemannede franske

Italias rustningsproduksjon var katastrofalt lav - selv om hvert eneste gjerde i landet ble sendt til smelteverkene, ville det ikke

være mulig å holde stålverkene i gang mer enn noen måneder

hans anmodning om hjelp fra Luftwaffe. Og det tok ti dager å

grensefestningene. Da italienerne ikke på egenhånd var i stand til å avansere, fremmet de overfor tyskerne en plan som på en måte gikk ut på at italienerne skulle få «være med på lasset». Halder skrev indignert i sin dagbok: «De har tilstillet oss en plan

til. Mussolini lot seg ikke lenger holde tilbake av noe som helst.

som går ut på å føre frem italienske bataljoner bak (general

I motsetning til Spanias diktator, som nektet å bli med i krigen på aksemaktenes side fordi Hitler ikke ville gi ham den militære

Sigmund von) Lists frontlinjer, slik at de skal kunne komme frem til områder de gjerne vil gjøre krav på. Dette er svindel av aller

og økonomiske støtte han forlangte, brydde Mussolini seg ikke om tyske garantier. Fra balkongen i Piazza Venezia i Roma kunn­

billigste sort. Jeg har uttrykkelig gjort oppmerksom på at jeg ikke

gjorde han for sine veldresserte tilhengere, under stor begeistring,

ble forkastet, men Mussolini fikk i alle fall 631 døde og 2 361

at Italia befant seg i krig med Frankrike og Storbritannia. «Dette gigantiske oppgjør er de mange fattiges kamp mot utsugerne

sårede. De franske forsvarerne mistet 79 mann. Tyskerne ofret ikke italienernes mislykkede anstrengelser sær­

som har ranet til seg verdens gull og alle de andre rikdommene!» erklærte han. På det interne plan forklarte han de mer betrodde

Enkelte steder var det noen små franske motstandslommer å

vil ha mitt navn knyttet til denslags taskenspillerkunster.» Planen

lig mange tanker. Selv hadde de all grunn til å være tilfredse.

blant sine medarbeidere at han måtte «frembringe noen tusen

nedkjempe, men for størstedelen av de tyske soldatene var felt­

døde for å sikre Italia en plass ved fredsforhandlingsbordet».

toget i Frankrike nærmest som en sightseeingtur.

Hvis Mussolini hadde ventet seg et heroisk felttog med raske

De fleste av Frankrikes militære og politiske ledere hadde nå

189

forsonet seg med det uunngåelige - nederlag og kapitulasjon. Churchill fløy til Tours den 11 juni. Han forsøkte å animere dem

gen at Madame de Portes ved hver given anledning sendte inn­

til å kjempe i Paris, fra gate til gate, akkurat som britene selv vil­ le gjøre i sine byer hvis tyskerne gjorde invasjon. «Det er helt

han ba om våpenhvile.

fantastisk hvordan en storby som Paris kan binde og sluke fiendt­

Roosevelt om hjelp, selv om både Reynaud og Churchill godt

trengende anmodning inn til «Paul» i konferanserommet om at Det ble iallfall truffet vedtak om å appellere til president

lige hærstyrker,» sa han. «Hele armeer kan finne sin grav der.»

visste at presidenten måtte ha Kongressen med seg for å kunne

Han minnet Pétain om hva Clemenceau hadde sagt under første

gjøre noe. Videre ble det bestemt at 400 hundre tyske flyvere,

verdenskrig: «Vi skal kjempe foran Paris, i Paris, bak Paris.»

som for størstedelens vedkommende var blitt skutt ned av britis­

«Slikt har ingen mening lenger,» innskjøt general Weygand

fort. «Vi risikerer at Paris blir redusert til ruiner, men det vil ikke få noen betydning for utfallet i noe tilfelle.» Den 11 juni ble Paris erklært åpen by. Amerikanske korres­

pondenter som forsøkte å komme frem dit før tyskerne, hadde

ke jagere, skulle bli transportert til England, slik at de kunne være ute av spillet for godt. (Dette ble det ikke noe av. I forvirringen og oppløsningen som fulgte, ble de tyske flyverne befridd. «Vi måtte skyte dem ned på ny,» skrev Churchill senere.)

all verdens problemer med å trenge seg gjennom eller forbi

Dagen efter dette møtet, den 14 juni, rykket tyskerne inn i Paris, og samme dag flyttet den franske regjering til Bordeaux.

strømmen av flyktninger. Folk var nedtrykt og forbitret. «De har

General Alan Brooke, sjefen for de gjenværende britiske styrkene

solgt oss som kveg!» ropte en desillusjonert fransk soldat inne i

i Frankrike, oppsøkte general Weygand for nærmere ordrer.

mengden et sted. Den 13 juni virket Paris på det nærmeste folketom. Diploma­

Brooke har senere skrevet at Weygand ga uttrykk for at «den

franske hær ikke lenger var i stand til å yde organisert motstand

ten Robert Murphy spaserte fra den amerikanske ambassade til

og løste seg opp i smågrupper uten innbyrdes forbindelse».

Place de la Concorde og skuet oppover Champs Elysées. «De

Weygand benekter i sine memoarer at han skal ha kommet med en slik uttalelse, men den var i alle tilfelle dekkende for tilstande­

eneste levende vesener jeg så var tre hunder som svinset omkring flaggstengene med trikoloren ...»

Det ble ikke løsnet ett eneste skudd mot tyskerne som rykket

ne. Brooke fikk se et operasjonskart hvor det var tallrike «pølse-

inn i Paris. Om morgenen den 14 juni paraderte tyske soldater

formede innbuktninger» i de franske linjene - hver av dem repre­ senterte tyske angrepskiler på inntil 100 kilometers dybde. «Jeg

for general Fedor von Bock på Champs Elysées. Kjempemessige

spurte general Georges hva han hadde av reserver å sette inn.

hakekorsflagg vaiet fra toppen av både Triumfbuen og Eiffeltår-

net, og general von Bock og hans adjutanter spiste frokost på Ritz.

Han gestikulerte oppgitt med begge armer og svarte: Ingen ikke en mann, ikke et kjøretøy, ikke en eneste kanon!7»

Hjernekirurgen Thierry de Martel tok sitt eget liv med en stryknininjeksjon.

sere og holde en 150 km bred front for å forsvare Bretagne. Dette

Ikke desto mindre ble Brooke av Weygand beordret å organi­

var opprinnelig de Gaulles idé, men den var tidligere blitt bestemt Churchill kom på ny visitt til Tours den 13 juni, i et aller siste

avvist av Weygand. Brooke var overbevist om at foreta seg noe

forsøk på å få franskmennene til å holde det gående. Nå var for­ virringen så omfattende at det ikke engang var møtt frem noen

sånt som dette nå, var det glade vanvidd. Det eneste fornuftige måtte være å prøve å få de britiske troppene trukket ut fortest

på flyplassen for å ta imot ham. Flyplassen var riktignok blitt

mulig. Han fikk telefonforbindelse med London, og efter en

bombet av tyskerne, men den britiske piloten hadde klart landin­

stund kom Churchill på linjen. «Deres nærvær skal få fransk­

gen uten problemer. Churchill og hans følge lånte en tjenestebil

mennene til å føle at vi støtter dem,» sa statsministeren. «Man

av flyplass-sjefen og kjørte til prefekturet, hvor den franske

kan ikke få et lik til å føle noe som helst,» svarte Brooke, som ved å

regjering nå hadde sitt hovedkvarter. Det rådet en oppgivelsens

snakke lenge og inntrengende med Churchill til slutt oppnådde

stemning overalt. Tyskerne befant seg bare hundre kilometer borte og syntes å rykke frem nesten uhindret. Det var, bortsett

tillatelse til å trekke soldatene ut av Frankrike.

fra innenriksminister Mandel, ingen som hadde noe som helst av positiv natur å foreslå. Det skulle heller ikke hjelpe på stemnin­

kom seg ut i aller siste øyeblikk. Første britiske tankdivisjon, som hadde vært involvert i harde kamper ved Somme, fikk ordre om å

190

Det ble et slags Dunkerque i miniatyr. De britiske troppene

dra til Cherbourg. På alle hovedveier hersket det stort kaos, men

nå skjedde det «utrolige» - tyskerne trengte igjennom disse antatt

de britiske stridsvognene tok seg frem på småveier eller i åpent

uinntagelige festningsverkene i løpet av noen få timer. Litt av

terreng, og de tilbakela en strekning på 280 km i løpet av tyve

forklaringen var at de mobile enhetene som franskmennene måt­

timer. Disse styrkene hadde ikke anelse om at de i realiteten

te ha for å kunne foreta motangrep, var blitt overført til andre

hadde befunnet seg i et kappløp på liv og død med Rommels

frontavsnitt. Tyskerne angrep med infanteri, som var støttet av

syvende panserdivisjon, som i likhet med dem unngikk hoved­ veiene. Rommels styrker tilbakela i løpet av én dag hele 240

nokså beskjedne panserstyrker. Det skulle vise seg at Maginotlinjens «ugjennomtrengelighet» var litt av en myte. Den tyske

kilometer, og tyskerne skrøt efterpå at det var historiens raskeste

general von Mellenthin, sjef for en av divisjonene som gikk til an­

fremrykning gjennom fiende-kontrollert territorium. Likevel var

grep, uttalte senere: «De franske fortene var ikke granat- eller

de litt for sent ute. Om morgenen den 18 juni var de i kontakt med de britiske styrkene femten kilometer sør for Cherbourg,

bombesikre, og mange av stillingene var ikke innrettet på forsvar sirkelen rundt; vi kunne derfor angripe i de blinde vinklene, med

men de kunne ikke hindre at evakueringsoperasjonene gikk sin

håndgranater og flammekastere.

gang. Britene brukte nå større fartøyer. Da siste fartøy sto ut

Men Maginot-linjens skjebne var bare én blant mange ulyk­

fra Cherbourgs havn, klokken 16, var tyskerne bare fem kilo­ meter borte. Blant de i alt 156 000 som i denne omgangen ble

ker. Det var som om hele nasjonen var blitt forvandlet til en kao­ tisk masse av enkeltindivider. I mange byer var alt som het

reddet ut fra Frankrike, her og andre steder, var det 20 000

administrasjon gått i oppløsning, alle vesentlige offentlige tjenes­

polske soldater. Bare svært få soldater falt i tyskernes hender.

ter hadde opphørt å fungere. Det var kanskje ti millioner men­

På den andre siden av Frankrike gikk nå general Wilhelm Ritter

nesker, altså en fjerdedel av landets befolkning, som streifet om­ kring i forvirring og elendighet ute i landdistriktene. Det eneste

von Leebs tyske armégruppe C til angrep på Maginot-linjen. Og

de tenkte på, foruten å unngå å bli innhentet av de tyske trop­

pene eller bli bombet av flyene, var å skaffe seg tak over hodet og noe å spise. De trette og desillusjonerte soldatene fra de slagne

franske armeer, beveget seg i mange tilfelle samme vei som de sivile flyktningene, krysset de samme broene og forsøkte å få tak i mat på de samme stedene. De soldatene som forsøkte å kom­

A TOUS LES FRANCAIS La France a perdu une bataille! Mais la France n’a pas perdu la guerre!

Des gouvernants de rencontre ont pu capituler, cédant å la panique, oubliant 1’honneur, livrant le pays å la servitude. Cependant, rien n’est perdu! Rien n’est perdu, parce que cette guerre est une guerre mondiale. Dans 1’univers libre, des forces immenses n’ont pas encore donné. Un jour, ces forces écraseront 1’ennemi. Il faut que la France, ce jo ur-lå, soit presente å la victoirc. Alors, elle retrouvera sa liberté et sa grandeur. Tel est mon but, mon seul but! Voilå pourquoi je convie tous les Francais, ou qu’ils se trouvent, å s’unir å moi dans 1’action, dans le sacrifice et dans 1’espérance. Notre patrie est en péril de mort. Luttons tous pour la sauver!

VIVE LA FRANCE ! GENERAL DE GAULLE QUARTIER GÉNÉRAL,

4, CIRLTON GARDENS, LONDON, S.V1

me seg til sine avdelinger i den ærlige hensikt å kjempe videre, ble

i de fleste tilfelle ikke bare hemmet av trengselen på veiene, men ble møtt av direkte fiendtlig holdning blant sivile som ikke ville vite av flere ofre eller ødeleggelser all den stund krigen utvilsomt var tapt. De veltrenede, velutstyrte og ytterst disiplinerte tyske soldate­ ne utgjorde en slående kontrast til de flyktende franske. De

hadde streng ordre om å opptre korrekt, og det gjorde de virkelig. «W/r sind keine Barbaren,» sa de smilende til sivile de kom i kon­ takt med. De albuet seg ikke frem, og de vakte oppsikt ved å vise stor hensynsfullhet overfor eldre mennesker. Noen plyndring forekom ikke, men det hadde de heller ikke behov for - de var

nemlig utstyrt med massevis av papirpenger - Reichskreditkas-

senscheine - som franskmennene var tvunget til å motta som om de var francs. Den franske sivilbefolkningen, som hadde vært forberedt på

det aller verste da «hunnerne» overfalt dem, var helt forbløffet

Plakat med utdrag av general Charles de Caulles tale fra London den 18 juni 1940. Overskriften lyder: «Franskmenn! Frankrike har tapt et slag! Men Frankrike har ikke tapt krigen!» de Gaulle måtte flykte hals over hode fra Bordeaux for å unngå arrestasjon (efter at regjeringen ikke ville gå med på hans forslag om å fortsette kampene fra Nord-Afrika). Fra sitt hovedkvarter i 4 Carlton Gardens i London organiserte han de Frie franske styrker, som fikk våpen og utstyr av britene.

191

over de tyske soldatenes gjennomført korrekte oppførsel, og det

seg ikke uten marmor da han laget sine statuer,» skal han ha ut­

var med en eiendommelig blanding av lettelse og skamfølelse de

talt. De franske forhandlere som ble sendt gjennom de tyske linjer

mottok meddelelsen om at regjeringen var innstilt på kapitu­

lasjon. Paul Reynaud var gått trett av alle motsetningene og intri­ gene og hadde gitt opp. Den 16 juni ble han avløst av marskalk

den 21 juni, ante ikke hva slags betingelser de ville få seg fore­

Pétain, som med sin skjelvende gammelmannsrøst meddelte

timer underveis, og de skulle beklemt konstatere at Hitler - med

sine landsmenn: «Det er med tungt hjerte jeg idag må fortelle

sin sans for det melodramatiske - hadde valgt å motta kapitula­ sjonen på samme sted hvor marskalk Foch i november 1918

dere at kampene må innstilles.» Efter dette var det svært få franske soldater som så noen som

lagt - heller ikke hvor man førte dem hen. De var hele tredve

hadde presentert de tyske utsendingene de alliertes våpenstill-

helst fornuft i å kjempe videre. Den 18 juni hørtes imidlertid en

standsbetingelser, nemlig Compiégne-skogen. Og som om ikke

fransk stemme i britisk kringkasting. Det var general de Gaulle

det var nok, skulle den samme jernbanevognen bli brukt. På

som talte til det franske folk. Han var kommet unna i siste liten

Hitlers ordre var den blitt tatt ut av museet - man hadde sim-

med et fly fra Bordeaux; alt hadde tydet på at han skulle arreste­

pelhen slått ut veggen - og anbragt den på sidesporet hvor den

res. I sin tale sa han blant annet: «Denne krigen begrenser seg ikke

sto i november 1918.

til vårt ulykkelige fedrelands jord. Denne krigen er ikke avgjort ved slaget om Frankrike. Denne krigen er en verdenskrig.»

Det var dog ikke mange franskmenn som hørte general de Gaulle tale fra London. De aller fleste radioapparater var inn­ stilt på Bordeaux. Selv ikke de franske soldatene som var kommet over til England festet seg ved at en eller annen ukjent general

Hitler nød sin triumf i fulle drag. Det var en varm eftermiddag da han ankom til stedet. Han var iført sin vanlige enkle uniform,

med jernkorset som eneste dekorasjon. Han gikk bort til det store granittmonumentet som franskmennene hadde reist til minne

om begivenheten i 1918 (tre dager efter Hitlers besøk ble det på

talte på fransk i britisk radio og oppfordret franskmennene til å

hans ordre sprengt i filler). Den amerikanske radioreporter Willi­

fortsette kampen. Det som opptok sinnene nå var hva slags våpenstillstands-

am L Shirer, som var tilstede ved begivenheten i Compiégne og

betingelser tyskerne ville diktere. Den aller største spenningen i

kunne betrakte Hitler fra kloss hold, fortalte at Hitlers ansikt glø­ det av hån, sinne, hat, hevnfølelse og triumf. «Han trer ned fra

mer orienterte kretser knyttet seg til den franske flåten, som

monumentet og presterer det kunststykke også å gjøre dette i en

fremdeles var intakt. Dens skjebne ville få avgjørende-betydning

bevegelse som lyser av forakt... Han lar blikket gli langsomt

for utfallet av krigen. Falt den i britenes hender, ville den meget

rundt inne på denne rydningen i skogen ... Plutselig er det som

vesentlig kunne bidra til blokaden av Tyskland. Fikk tyskerne tak

om han synes at ansiktet alene ikke gir tilstrekkelig uttrykk for hva

i den, ville de ha et mektig våpen i kampen mot Storbritannia,

han føler - han setter hendene i siden, hever skuldrene og blir

kanskje avgjørende for en forestående invasjon.

stående med føttene langt fra hverandre. Det er en holdning som

Hitler spilte nå sine kort med stor omhu. Ciano skrev i sin

på en overbevisende måte uttrykker det hat og den forakt han

dagbok at han var som en pokerspiller som hadde vunnet en

har følt for dette stedet og for hva det har stått for i de toogtyve

kjempepott og nå ville trekke seg ut av spillet med gevinsten i

år siden det tyske keiserrike ble ydmyket her.»

behold. Han måtte unngå å presentere så stive krav at fransk­ mennene kunne bli provosert til å beordre flåten over til Nord-

sovevognen, var strenge, meget strenge, men likevel ikke så

Afrika. Dette innebar blant annet at Mussolini foreløbig ble uten det bytte han var gått inn i krigen for. Hitler meddelte en

De betingelsene franskmennene fikk seg forelagt i den gamle

strenge at de kunne avvise dem. Hitler krevde ikke at tyskerne skulle okkupere hele Frankrike; han forlangte, foruten en stripe

meget nedtrykt Mussolini at denne måtte nøye seg med det hans

land langs kysten helt ned til den spanske grense, bare å holde

soldater hadde klart å erobre fra franskmennene - det dreide seg

besatt de områdene som hans armeer allerede hadde full kontroll

om noen få kvadratkilometer sne, is og stein. Mussolini måtte

over. Det ble ikke fremsatt noen krav vedrørende det franske

bite i det sure eple. Ifølge Ciano la han skylden for miseren på den

kolonirike. Den eneste virkelig direkte rystende betingelsen

italienske hærs mangel på moderne utstyr. «Michelangelo klarte

var at franskmennene skulle utlevere alle de antinazistiske flykt-

192

ningene som hadde fått politisk asyl i Frankrike. Da general Huntziger i den franske delegasjon gjorde innsigelse, sa general

neringshavner i Storbritannia, eller han kunne gå med sine skip til De vestindiske øyer og la dem desarmere der. Aksepterte han

Keitel (sjefen for Wehrmachts overkommando) at «krigshissere

intet av forslagene, ville britene gå til angrep og senke de franske krigsfartøyene.

og forrædere» uten unntagelse måtte utleveres. Med hensyn til den franske flåte, gikk de tyske kravene ut på

at krigsskipene skulle desarmeres i sine hjemmehavner under tysk

Det som nå skjedde skyldtes for en stor del at britene og

franskmennene var dårlig å jour med hverandres situasjon og

og italiensk overoppsyn; tyskerne og italienerne garanterte at

standpunkter. Britene visste ikke at franskmennene forsøkte å

fartøyene ikke ville bli anvendt i krigshandlinger.

forhandle seg frem til endringer med hensyn til betingelsene

Dette sved ganske mye, men helt uakseptabelt for fransk­

mennene var det ikke. De franske admiraler ville uten tvil beord­

vedrørende flåten - de kjente faktisk på dette tidspunkt ikke den fulle ordlyden i våpenstillstandsavtalen.

re sine skip senket hvis tyskerne forsøkte å sikre seg dem. For

Admiral Gensoul på sin side unnlot å meddele sine overord­

britene fortonet situasjonen seg imidlertid anderledes. Hvis den

nede den fulle ordlyden av det britiske ultimatum - han

franske flåte kom under tysk-italiensk overoppsyn, var det ens­

meldte bare at han hadde fått valget mellom å overgi skipene

betydende med at fartøyene falt i fiendens hender, og en slik

eller få dem senket av overlegne britiske flåtestyrker. Det er mulig

eventualitet måtte hindres nær sagt med alle midler. De hadde

at han forsøkte å vinne tid, men det er en kjensgjerning at han

ingen illusjoner med hensyn til de tyske og italienske «garantiene».

kort tid før britene gikk til angrep, tilbød seg å desarmere sine skip

Meget tyder på at både Hitler og britene sannsynligvis ville ha

der de lå. Det var imidlertid for sent. Tidsfristen var utløpt. Admi­

kunnet godta en løsning som gikk ut på å internere den franske

ral Somerville, som personlig var overbevist om at hans franske

flåte i nøytrale havner, men slik som situasjonen var, hadde man

kollega ikke ville tillate at krigsskipene falt i tyske hender, og at

ingen anelse om at slike tanker hadde vært fremme på hver side.

hele aksjonen var en stor og tragisk misforståelse, adlød en

Det britiske admiralitet var fast besluttet på å hindre at den

direkte ordre fra London og gikk til angrep. Strasbourg og noen

franske flåte falt i tyskernes hender. De franske marinefartøyene

jagere klarte å komme unna og dro til Toulon, men fire store

som hadde søkt tilflukt i Portsmouth og andre britiske havner,

franske krigsskip ble senket eller sterkt skadet, og 1 267 fransk­

ble raskt bordet og nøytralisert. I Alexandria lå et fransk slag-

menn ble drept ved aksjonen.

skip, fire kryssere og endel mindre marinefartøyer. De var dekket

Noen særlig glorverdig seier for britene var det ikke, men aksjo­

av en sterk britisk eskadre. Efter langvarige forhandlinger med

nen ble likevel hilst med stor begeistring i Storbritannia, for den

britene gikk de franske admiralene med på å tømme skipene for bunkers og delvis desarmere dem, slik at de var satt ut av spill

viste i det minste at man nå hadde en regjering som ikke var redd for å innta faste standpunkter, selv om disse kunne inne­

for resten av krigen. To nye franske superslagskip, Richelieu og

bære ubehageligheter. På fransk hold var reaksjonene heftige,

Jean Bart, var ennå ikke ferdig utrustet da de forlot verftene i

blant både militære og sivile. Marskalk Pétains regjering svarte

Frankrike, kort tid før tyskerne kunne slå til; de gikk til henholds­

med å bryte de diplomatiske forbindelser med Storbritannia. De

vis Dakar og Casablanca i Vest-Afrika, hvor de foreløbig var

allierte, som var gått arm i arm inn i krigen, var nå så godt som

utenfor britenes rekkevidde. I Oran og den nærliggende flåtehavnen Mers-el-Kebir lå to av

Vest-Europa kunne man vanskelig ha førestillet seg.

den franske flåtes beste skip, nemlig slagkrysserne Dunkerque og Strasbourg, videre flere slagskip og lette kryssere og en rekke

blitt fiender - noen bitrere utgang på den katastrofale krigen i Betegnende for den eiendommelige situasjonen som var opp­ stått mellom Frankrike og Storbritannia efter britenes aksjon

torpedojagere, undervannsbåter og andre fartøyer. Den 3 juli

mot den franske flåte, var en historie som verserte om en sam­

gikk en stor britisk eskadre under kommando av admiral Sir

tale mellom kong Georg 6 og krigsminister Anthony Eden i Chur­

James Somerville ut fra Gibraltar, med kurs for Oran. Han sendte

chills samlingsregjering.

et ultimatum til den franske admiral Marcel-Bruno Gensoul. Det stilte denne overfor følgende valg: Han kunne slutte seg til de

allierte, han kunne seile sine skip med redusert mannskap til inter-

«De er i så godt humør idag. Hvorfor det?» sa kongen. «Det er fordi vi nå står helt alene, sir. Vi har ingen allierte lenger.»

193

TRIUMFFERD UTEN PUBLIKUM

HITLER OG HANS ESKORTE PÅ ESPLANADEN FORAN SACRÉ-COEUR-KIRKEN

195

GRYTIDLIG SIGHTSEEING I RASENDE TEMPO Avisselgeren på Operaplassen gned seg i øynene. Det kunne ikke

være mulig! Men jo - der sto selveste Adolf Hitler, Frankrikes

erobrer. Han lot seg fotografere foran Operaen og oppførte seg omtrent som en vanlig turist. Klokken var bare seks på morge­ nen, den 23 juni 1940. Dagen i forveien hadde franskmennene kapitulert for de knusende overlegne tyske styrkene.

For Hitler, som var ankommet med fly fra Belgia, var dette besøket - hans første og siste i Paris - oppfyllelsen av en drøm

fra ungdomstiden. Som kunststudent i Wien hadde han begjær­

lig lest alt han kom over av litteratur om Paris og dens historie.

Og nå lå denne byen bokstavelig talt for hans føtter. Eiendomme­ lig nok valgte han å konsentrere sitt besøk til en tre timers sightseeingtur, som foregikk i et tempo som om han skulle ha vært en amerikansk turist som bare skulle «check another Capi­

tal». I hans følge var, foruten adjutanter og bevæpnede vakter,

billedhuggeren Arno Breker og arkitekten Albert Speer.

Bilkortesjen kjørte i stor fart gjennom de folketomme gatene, PÅ MADELEINE-KIRKENS TRAPP

hvor solen ennå ikke hadde oppløst morgendisen. Første stopp

var Operaplassen. I Operaen agerte Hitler «guide». Han kjente bygningens arkitektur ut og inn og hadde ikke noe imot å briljere med sine kunnskaper. Ved en anledning stoppet han opp og sa at det «manglet et rom». Det ble ham meddelt at dette var blitt

gjenmurt ved restaureringsarbeider, og da utbrøt han triumfe­ rende: «Der ser dere hvor godt kjent jeg er her!»

Fra Operaen fortsatte kortesjen til Madeleine-kirken, ett av klenodiene fra empire-tiden (og Napoleon-epoken!), kjørte der­

fra rundt Triumfbuen og stanset i nærheten av Eiffel-tårnet, hvor Hitler poserte sammen med sine yndlinger, Speer og Breker, mens det ble knipset dusinvis av bilder. Så gikk ferden til Invalidedomen med Napoleons grav. Hitler skuet, åpenbart betatt, ned

på den røde porfyrsarkofagen, og det påstås at han skal ha mum­

let: «Dette er mitt livs største øyeblikk.» Så bar det videre. Det ble gjort ganske korte opphold ved

Panthéon, Rådhuset (Hotel de Ville) og Sacré-Coeur-kirken. Efter avsluttende fotografering på esplanaden utenfor Sacré-Coeur, vendte kortesjen tilbake til Le Bourget flyplass, hvor Hitler tilbrag­ te noen minutter i avslappet munterhet sammen med soldater og underoffiserer før han steg ombord i flyet.

196

HITLER OC HANS FØLCE I OPERAEN

197

KORTESJEN FORLATER PLACE DE LA CONCORDE...

...OC NÆRMER SEC TRIUMFBUEN

198

HITLER POSERER MED EIFFEL-TÅRNET SOM BAKGRUNN SAMMEN MED ALBERT SPEER OG ARNO BREKER

199

FORAN INVAUDE-DOMEN

PÅ INVAUDEHOTELLETS GÅRDSPLASS

201

EN SMILENDE HITLER PÅ LE BOURCET FLYPLASS FØR REISEN TILBAKE TIL HOVEDKVARTERET

202

203

LITTERATUR Addington, Larry H., The Blitzkrieg and the German General Staff 1865-1941. Rutgers University Press, 1971. Anders, Wladyslaw, An Army in Exile. Macmillan & Co., Ltd., 1949. Ansel. Walter Hitler Confronts England. Duke University Press, 1960. Baldwin, Hanson, Battles Lost and Won. Harper & Row, Publishers, 1966. Barber, Noel, The Week France Fell. Macmillan London Limited, 1976. Bauer, Eddy, Histoire Controversée de la Deuxiéme Guerre Mondiale, 1939-1945. Editions Rombaldi, 1966. The Belgian Campaign and the Surrender of the Belgian Army May 10-28, 1940. Belgian American Educational Foundation, Inc., 1940. Belgium. Didier Publishers, for det belgiske utenriksdepartement, 1942. Benoist-Méchin, Jacques, Sixty Days That Shook the West The Fall of France 1940, oversatt fra fransk av Peter Wiles. G. P. Putnarrfs Sons, 1963. Bergschicker, Heinz, Der Zweite Weltkrieg. Deutscher Militårverlag (Berlin), 1966. Bethell, Nicholas, The War Hitler Won. Holt, Rinehart and Winston, 1973. Boveri, Margret, Treason in the Twentieth Century, oversatt fra tysk av Jonathan Stein­ berg. G. P. Putnam's Sons, 1963. Briggs, Susan, The Home Front. American Heritage Publishing Co., Inc., 1975. Brissaud, André, Canaris, oversatt fra fransk av lan Colvin. Grosset & Dunlap, 1974. Bryant, Arthur, The Turn of the Tide. Doubleday & Company, Inc., 1957. Bullock, Alan, Hitler: A Study in Tyranny. Harper & Row, 1962. Butler, J. R. M., Grand Strategy, Vol. II. Her Majesty's Stationery Office, 1957. Calder, Angus, The People's War. Pantheon, 1969. Calvocoressi, Peter, og Guy Wint, Total War. Pantheon, 1972. Chapman, Guy, Why France Fell. Holt, Rinehart and Winston, 1968. Churchill, Winston, The Gathering Storm. Houghton Mifflin Company, 1948. Collier, Basil, The Second World War: A Military History. William Morrow & Company, Inc., 1967. Collier, Richard, Sands of Dunkirk. E.P. Dutton and Company, 1961. Collieds Photographic History of World War II. P. F. Collier & Son Corp., 1944. Collins, James L., red., The Marshall Cavendish lllustrated Encyclopedia of World War II. Marshall Cavendish Corp., 1972. Condon, Richard W., the Winter War. Ballantine Books, 1972. Culver, Bruce, PzKpfw IV in Action. Squadron-Signal Publications, 1975. De Gaulle, Charles, The Complete War Memoirs of Charles de Gaulle. Simon and Schuster, 1964. Divine, Arthur D., The Nine Days of Dunkirk. Norton, 1959. Doorman, P. L. G., Military Operations in the Netherlands. George Allen and Unwin, Ltd., 1944. Dråper, Theodore, The Six Weeks' War. The Viking Press, 1964. Eden, Anthony, The Reckoning. Houghton Mifflin Company, 1965. Ellis, Chris, Peter Chamberlain og John Batchelor, German Tanks 1939-45. PurneIFs History of the World Wars Special. Phoebus Publishing Company-BPC Publishing Ltd., 1975. Ellis, L. F., The War in France and Flanders; 1939-1940. Her Majesty's Stationery Office, 1953. Erickson, John, The Soviet High Command. St. Martin's Press, 1962. Esposito, Brigadier General Vincent J., red.: The West Point Atlas of American Wars, Vol. II. Frederick A. Praeger, 1964. A Concise History of World War II. Frederick A. Praeger, 1964. Fest, Joachim, Hitler, oversatt fra tysk av Richard og Clara Winston. Vintage Books, 1975. Fleming, Donald, og Bernard Bailyn, The Intellectual Migration. The Belknap Press of Harvard University Press, 1969. Fonvieillé-Alquier, Francjois, Les Frangais dans la Drole de Guerre, Editions Robert Laffont (Paris), 1971. Fuller, J. F. C.: A Military History of the Western World, Vol. III. Minerva Press, 1956 The Second World War 1939 -45. Meredith Press, 1962. Galland, Adolf, The First and the Last, oversatt fra tysk av Mervyn Savill. Henry Holt and Company, 1956. Corlitz, Walter, red., The Memoirs of Field-Marshal Keitel, oversatt fra tysk av David Irving. Stein and Day, 1966. Goutard, André, The Battle of France, 1940, oversatt fra fransk av Captain A. R. P. Burgess. Ives Washburn, Inc., 1959. Creene, Nathanael, From Versailles to Vichy. Thomas Y. Crowell, 1970. Grunfeld, Frederic, The Hitler File. Random House, 1974. Guderian, Heinz, Panzer Leader, oversatt fra tysk av Constantine Fitzgibbon. E. P. Dutton and Company, 1952. Halder, Franz, Hitler as War Lord, oversatt fra tysk av Paul Findlay. G. P. Putnam's Sons, 1950. Hambro, Carl J., / Saw It Happen in Norway. D. Appleton-Century, 1940. Hassell, Ulrich von, The Von Hassell Diaries 1938-1944. Doubleday and Company, 1947. Henderson, Harry B., og Herman C. Morris, War in Our Time. Doubleday, Doran & Company, Inc., 1942. Higgins, Trumbull, Hitler and Russia. The Macmillan Company, 1966.

204

Hildebrand, Klaus, The Foreign Policy of the Third Reich, oversatt fra tysk av Anthony Fothergill. University of California Press, 1973. Hinkel, Hermann, Zur Funktion des Bildes im .Deutschen Faschismus. Anabas-Verlag Giessen, 1974. Horne, Alistair, To Lose a Battle: France 1940. Little, Brown and Company, 1969. Hoyt, Edwin P., The Army without a Country. The Macmillan Company, 1967. Irving, David, The Rise and Fall of the Luftwaffe. Little, Brown and Company, 1973. Jacobsen, H. A., og Hans Dollinger, Der Zweite Weltkrieg. Vol. I. Verlag Kurt Desch, 1963. Jacobsen, H. A., og J. Rohwer, red., Decisive Battles of World War II: The German View, oversatt fra tysk av Edward Fitzgerald. G. P. Putnam's Sons, 1965. Jakobson, Max, The Diplomacy of the Winter War. Harvard University Press, 1961. Jarrett, George B., Combat Tanks. Meredith Press, 1969. Johnson, Amanda, Norway, Her Invasion and Occupation. Bowen Press, 1948. lournal de la France: Les Années Quarante. Jules Tallandier (Paris), 1971. Kennedy, Robert M., The German Campaign in Poland (1939). US. Government Printing Office, 1955. Kesselring, Albert, Kesselring: A Soldier's Record. William Morrow & Company, 1954. Kirk, John, og Robert Young, Great Weapons of World War II. Walker and Company, 1961. Langer, William L, og S. Everett Cleason, The Challenge to Isolation, Vol. I. Harper & Row, 1964. Latreille, André, La Seconde Guerre Mondiale. Hachette (Paris), 1966. Liddell Hart, B. H.: The German Generals Talk. William Morrow and Company, 1948. History of the Second World War. G. P. Putnam's Sons, 1970. Liddell Hart, B. H., red., The Other Side of the Hill. Cassell and Company Ltd., 1951. Maclntyre, Donald, Narvik. W. W. Norton & Company, Inc., 1959. Macksey, Kenneth John, Tank Warfare. Stein and Day, 1971. Macksey, Kenneth, og John Batchelor, Tank. Ballantine Books, 1971. Mann, Erika og Klaus, Escape to Life. Houghton Mifflin Company, 1939. Manstein, Erich von, Lost Victories, redigert og oversatt fra tysk av Anthony G. Powell. Henry Regnery Company, 1958. Mason, Herbert Molloy Jr., The Rise of the Luftwaffe. The Dial Press, 1973. Mellenthin, F. W. von, Panzer Battles. University of Oklahoma Press, 1956. Michel, Henri, The Second World War, oversatt fra fransk av Douglas Parmée. Praeger Publishers, 1975. Murphy, Robert, Diplomat Among Warriors. Doubleday & Company, 1964. Norwid-Neugebauer, M., The Defence of Poland: September 1939. M. I. Kolin Ltd. (Lon­ don), 1942. Ogorkiewicz, Richard M., Armor. Frederick A. Praeger, 1960. Perrett, Ceoffrey, Days of Sadness, Years ofTriumph. Coward, McCann & Geoghégan Inc., 1973. Petrow, Richard, The Bitter Years. William Morrow & Company, Inc., 1974. Pruller, Wilhelm, Diary of a German Soldier, redigert av H. C. Robbins Landon og Sebastian Leitner, oversatt fra tysk av H. C. Robbins Landon. Coward-McCann, Inc., 1963. Roskill, S. W., The War at Sea. Her Majesty's Stationery Office, 1954. Rowe, Vivian, The Great Wall of France. G. P. Putnam's Sons, 1961. Shirer, William L.: Collapse of the Third Republic. Pocket Books, 1971. The Rise and Fall of the Third Reich. Simon and Schuster, 1960. Slessor, John Q, The Central Blue. Frederick A. Praeger, 1957. Snow, C. P.: Science and Government. Harvard University Press, 1962. Appendix to Science and Government. Harvard University Press, 1962. Spears, Edward, Assignment to Catastrophe, Vol. II, The Fall of France. A. A. Wyn, 1955. Speer, Albert, Inside the Third Reich, oversatt fra tysk av Richard og Clara Winston. The Macmillan Company, 1970. Spielberger, Walter, Panzerkampfwagen IV. AFV-Weapons Profiles 43. Profile Publications Ltd., 1972. Stein, George, The Waffen SS. Cornell University Press, 1966. Strategicus, A Short History of the Second World War. Faber and Faber Ltd., 1950. Tank, Kurt Lothar, Deutsche Plastik Unserer Zeit. Raumbild-Verlag Otto Schonstein K.G., 1942. Tanner, Våino, The Winter War. Stanford University Press, 1950. Taylor, A. J. P.: English History 1914-1945. Oxford University Press, 1965. The Second World War. G. P. PutnanTs Sons, 1975. Taylor, Telford: The Breaking Wave. Simon and Schuster, 1967. The March of Conquest. Simon and Schuster, 1958. Thompson, Paul W., Modern Battle. W. W. Norton & Company, Inc., 1941. Trevor-Roper, H. R., Blitzkrieg to Defeat. Holt, Rinehart and Winston, 1964. Van Kleffens, Eelco Nicolaas, luggernaut over Holland. Columbia University Press, 1941. Von der Porten, Edward P., The German Navy in World War II. Thomas Y. Crowell, 1969. Weygand, Maxime, Recalled to Service. Doubleday & Company, Inc., 1952. Whitehouse, Arch, Tank. Doubleday & Company, Inc., 1960. Wuorinen, John H., Finland and World War II. Ronald Press, 1948.

ANDRE BIDRAG Bokens register er utarbeidet av Mel Ingber. Redaksjonen er takknemlig for assistanse fra følgende personer ved utarbeidelsen av boken: Peter Anderson, New York; Leo Baeck Institute, Inc., New York; Lieselotte Bandelow, sjef for Head, Ullstein Bilderdienst, Berlin; Michael Budny, administrerende direktør, Zarema Bau, professor Waclaw Jedrzejewicz, professor Aleksander Korczynski, dr. Anna Mars, Pilsudski Institute of America, New York; dr. George Bussmann, direktør, Frankfurter Kunstverein, Frankfurt; Jerry L. Campbell, president, Squadron/Signal, Warren, Michigan; Huguette Chalufour, Editions Jules Taillandier, Paris; Cécile Coutin, konservator, Musée des Deux Guerres Mondiales, Paris; Department of Photography, Imperial War Museum, London; Martin Duberman, Distinguished Service Professor of History, Lehman College, City University of New York, New York; Yan Fromerich-Bonéfant, Cabinet des Stampes, Bibliothéque

Nationale, Paris; Annette Riley Fry, New York; dr. Matthias Haupt, direktør, Photo Archive Bundesarchiv, Koblenz, professor dr. Herman Hinkel, Justus Liebig-Universitåt Ciessen, Giessen; Heinrich Hoffmann, Hamburg; dr. Roland Klemig, direktør, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; Vera Kovarsky, Purdy Station, New York; oberst Jean Martel, konservator, Musée de l'Armée, Paris; Michael A. Peszke, M.D., University of Connecticut, Farmington; Polish Army Veterans Association of America, New York; Polish Veterans of World War II, New York; John Radziewicz, Boston; Jurgen Runzheimer, Gladenbach; Charles Silver, Film Department, Museum of Modern Art, New York; Richard Taylor, forsker, United Press International, New York; Harry A. Turton, sjef for, Media Relations, General Motors Corporation, New York; Yivo Institute for Jewish Rese­ arch, New York.

ILLUSTRASJONER Henvisninger adskilt med semikonon angir bilder fra venstre mot høyre, med tankestrek ovenfra og ned.

WEEKENDEN DA DET BRØT LØS:1 -Heinrich Hoffmann fra Time-Life Picture Agency. 6,7-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz. 8-Popperfoto. 9-Photo Bibliothéque Nationale, fra Cabinet des Estampes, Paris. 10-Kent Messenger Photo. 11-Photo Bibliothéque Nationale, Paris, med tillatelse fra Cabinet des Estampes-Ullstein Bilderdienst. 12,13-William Vandivert fra Time-Life Picture Agency; Bibliothéque Nationale, Paris, 14,15-Photo Bibliothéque Nationale; fra Safara, Cabinet des Estampes, Paris-William Vandivert fra Time-Life Picture Agency; Ullstein Bilderdienst. 16, 17-G. D. Hackett. HITLER-VÆR: 20, 21-Ullstein Bilderdienst. 22-Kart av Nicholas Fasciano. 25-Fra boken Panzer Leader av Heinz Guderian, utgitt i USA av E.P. Dutton & Co., Inc., og gjengitt med deres tillatelse. 27-Bundesarchiv, Koblenz. 28-Fra boken The Narrow Margin, gjengitt med tillatelse av Curtis Brown, Ltd. © 1961 Derek Dempster og Derek Wood.

KRIGENS FØRSTE LYNGLIMT: 30, 31-Centralna Agencja Fotograficzna. 32—Ullstein Bil­ derdienst. 33—Ullstein Bilderdienst. 34, 35-Bundesarchiv, Koblenz. 36, 37-Wide World unntatt øverste til venstre, Heinrich Hoffmann fra Time-Life Picture Agency. 38, 39-Heinrich Hoffmann fra Time-Life Picture Agency. 40, 41-Camera Press Ltd.; Zentralbild. 42, 43-Boksza. 44, 45-United Press International-Zentralbild; Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz. 46,47-United Press International. 48-Bundesarchiv-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz. 49-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz (2). 50, 51-Zentralbild. GROVE FEIL PÅ BEGGE SIDER: 55-Tegning av Nicholas Fasciano-E. C. P. Armées. 57Wide World. 59-Time-Life Picture Agency. 60-Slocombe fra Black Star. UVIRKELIGE TILSTANDER I VEST: 64-Imperial War Museum. 66-Dever fra Black Star. 67-Cecil Beaton fra Time-Life Picture Agency. 68, 69-Wide World. 70-Hearst Metrotone News. 71-Hearst Metrotone News-Bundesarchiv, Koblenz. 72, 73-lmperial War Museum; Wide World-Par/s Match. 74, 75-B. Paschkoff fra Time-Life Picture Agency.

JERNGREP OM NORDEN; 79-Bonney Elisofon fra Time-Life Picture Agency. 80, 81-Im­ perial War Museum. 83-Holbech & Guldbrandsen fra Black Star (2); Black Star. 85-Fox Photo.

Hagel fra Time-Life Picture Agency-United Press International. 111-Med urviserne fra midten øverst: Otto Hagel fra Time-Life Picture Agency; North Carolina Museum of History, Raleigh; The Bettmann Archive; Time-Life Picture Agency. 112,113-George Platt Lynes foto fra Time-Life Picture Agency, med tillatelse av Russell Lynes.

VESTENS TUR TIL Å BLØ: 117-Kart av Nicholas Fasciano. 118-Heinrich Hoffmann fra

Time-Life Picture Agency. 121-Squadron-Signal Publications. KNUSENDE OVERLEGENHET: 124 til og med 135-Hugo Jaeger fra Time-Life Picture Agency. MØRKE SKYER OVER USA: 136, 137-Giles fra Black Star. 138-Burt Williams fra TimeLife Picture Agency. 139-Heller fra Freelance Photographer's Guild. 140, 141-Hart Preston fra Time-Life Picture Agency; Wide World; United Press International: 142, 143Rudy Arnold fra Time-Life Picture Agency. 144, 145-Time-Life Picture Agency; United Press International (2). 146, 147-Ralph Morse fra Time-Life Picture Agency.

«MIRAKELET» VED DUNKERQUE: 151-Robert Hunt Library. 152-Musée Royale de l'Armée et dHistoire Militaire. 154, 155-Stefan Lorant Collection. 158, 159-The Times, London. 160, 161-Topi. 162, 163-The Times, London; Offisielt britisk foto fra Time-Life Picture Agency. 164-Time-Life Picture Agency. 165-Topix-The Times, London. 166, 167-The Times, London.

STORPRODUKSJON AV ARISKE KJEMPER: 168, 169-World War II Collection of Seized Foreign Records in the National Archives. 170-Zentralinstitut fur Kunstgeschichte, Munchen. 171 -Pierre Boulat fra Sipa-Press. 172,173-Raumbild Verlag, Oberaudorf, unn­ tatt det midterste, Zentralinstitut fur Kunstgeschichte. 174, 175-Hugo Jaeger fra TimeLife Picture Agency. 176,177-Bayerische Staatsgemåldesammlungen; fra Die Kunst im III. Reich, med tillatelse fra Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz; Rex Features. 178, 179Pierre Boulat fra Sipa-Press-Kunst und Volk, med tillatelse fra Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz; fra Die Kunst im III. Reich, med tillatelse fra Bildarchiv Preussischer Kultur­ besitz (2). 180, 181-fra Die Kunst im III. Reich, med tillatelse fra Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz.

VINTERKRIG I NORD: 88, 89, 90-Det finske Forsvaret. 91-Wide World. 92, 93-Carl Mydans fra Time-Life Picture Agency. 94, 95-Carl Mydans fra Time-Life Picture Agency unntatt det nederste, Muto fra United Press International. 96-Carl Mydans fra Time-Life Picture Agency-Wide World. 97-Det finske Forsvaret. 98, 99-Carl Mydans fra TimeLife Picture Agency.

FRANKRIKES FALL 184-Pictures Incorporated fra Time-Life Picture Agency. 186-George Strock fra Time-Life Picture Agency; kart av Nicholas Fasciano. 189-Suddeutscher Ver­ lag. 191 -E. C. P. A., med tillatelse fra Musée des Deux Guerres Mondiales-B.D.I.C. Universités de Paris, gjengitt med tillatelse fra Orbis Library.

GIGANTER SOM FLYKTNINGER: 100, 101-United Press International. 102-Planet News Ltd. 103, 104-Wide World. 105-Med urviserne fra midten øverst: United Press inter­ national; Wide World (2); Time-Life Picture Agency. 106-Time-Life Picture Agency. 107-C. Charles Brown fra Time-Life Picture Agency; Wide World; Fred Stein-United Press International. 108-Wide World. 109-Med urviserne fra midten øverst: Wide World; United Press International; Wide World; Cosmo-Sileo Co. 110-Hansel Meith og Otto

TRIUMFFERD UTEN PUBUKUM: 194, 195-© Zeitgeschichtliches Bildarchiv, Heinrich Hoffmann. 196-© Zeitgeschichtliches Bildarchiv, Heinrich Hoffmann-kart av Nicholas Fasciano. 197—Ullstein Bilderdienst. 198,199-© Zeitgeschichtliches Bildarchiv, Heinrich Hoffmann. 200-Heinrich Hoffmann fra Time-Life Picture Agency. 201-© Zeitge­ schichtliches Bildarchiv, Heinrich Hoffmann. 202, 203-© Zeitgeschichtliches Bildarchiv, Heinrich Hoffmann.

205

REGISTER

Browder, Earl, 740 Bullitt, William, 58

Sidetall i kursiv viser til illustrasjoner

c

A Albers, Josef, 111 Allierte stater: reaksjon på erobrede tyske angrepsplaner, 54, 56; krigserklæring, 56; mobilisering, 57; melding om nær forestående tysk invasjon i vest, 114; reaksjon på tyskernes innmarsj i Belgia og Nederland, 115 Allierte styrker: mobilisering, 57; Gamelin øverstkomman­ derende, 58-60, 122; offensive planer, 61; forsvarspla­ ner, 61, 115-116; tyske angrepsplaner i allierte hender, 62; like før den tyske invasjon i vest, 63; planer om in­ vasjon i Skandinavia, 76-77,79,80,82; invasjon i Norge, 80-81, 82, 86-87; invasjon gjennom Belgia, 118; gjen­ nom Ardennene, 119, 120, 122-123; stridsvogner, 121; avskåret i Belgia og Nord-Frankrike, 122-123, 148149; Weygand blir øverstkommanderende, 122-123; retrett til Dunkerque, 149,150-152,156; tysk propagan­ da, 152; evakueringen fra Dunkerque, 153-157, 158167; antall evakuerte fra Dunkerque, 157; antall tilfange­ tatte, 166; siste forsvarslinjer gjennombrutt, 183, 185; Frankrike etter Dunkerque, 183; innringet ved St.Valéry, 185; siste britiske tropper evakuert, 190-191; stillingen i juni 1940, 190 Altmark, 81 America F/rst-organisasjonen, 138 Amery, Leopold, angriper Chamberlain, 87 Anders, Wladyslaw, 20, 27, 28 Anderson, Peter, 148, 150-151, 156-157 Antisemittisme, i USA, 138, 140 Ardennene: tyske angrepsplaner utvikles, 62-63; det tyske fremstøt gjennom Ardennene, 119-120,122-123,149150 Arendt, Hannah, 107 Athenia, senkingen av, 58 Atombombe, utvandrede vitenskapsmenn bidrar til ut­ viklingen av, 102, 106, 107 Auchinleck, C.J.E., ved Narvik, 87

B Belgia: tyske angrepsplaner kjent, 52-53; forsvarsforberedelser, 54, 56,116; forhold til de allierte, 56, 63; Ardenne­ ne og grensen til Frankrike, 62; tyskernes invasjonsplaner klare, 63; invasjonen, 114-116, 118-119; de alliertes forsvarsplaner, 115; Fort Eben Emaél, 116, 118; kapitula­ sjon, 123; okkupert, 126, 128-135; krigsfanger, 134135; rester av hæren retirerer til Dunkerque, 150 Berman, Eugene, 112-113 Bethe, Hans, 102, 107 Billotte, René, 123 Blanchard, Jean-Georges Maurice, 123; ikke informert om retretten til Dunkerque, 150 Blaskowitz, Johannes, 46-47 Blitzkrieg, se Lynkrig Block, Mare, 123 Blucher, senkingen av, 84 Blucher, Wipert von, om Den røde armé, 78 Bock, Feodor von: under invasjonen i Polen, 25; fremrykking over det belgiske slettelandet, 118,120; offensiv etter Dunkerque, 183, 185; i Paris, 190 Bourrasque, senkingen av, 160 Bracken, Brendan, 84, 85 Brauchitsch, Walther von, reaksjon på Hitlers an­ grepsplan vestover, 54, 62 Brecht, Bertolt, 105, 109 Breker, Arno, 172; anerkjent av Hitler, 170; skulptur, 170, 172, 179; i Paris med Hitler, 196, 199 Bremen, unnslipper de allierte, 57 Breton, André, 112-113 Brett, R.B., ved Dunkerque, 154 Breuer, Marcel, 110 Brighton Beile, senkingen av, 160 British-American Ambulance Corps, 145 Brooke, Alan: om de franske troppene, 59; evakuerer tropper fra Frankrike, 190-191; Weygand uttalelser til ham i juni 1940, 190

206

Carroll, Madeleine, 745 Chagall, Mare, 112-113 Chamberlain, Neville: erklærer Tyskland krig, 8; på tysk propagandaplakat, 27; har folkets støtte, 57; om Hitlers nølen med å angripe, 63; avskjed som stats­ minister, 87 Chaplin, Charlie, 138 Cherbourg: britisk evakuering, 190-191; erobringen av, 191 Christian Frontbevegelsen, USA, 740 Churchill, Winston, 85: ivrer for angrep på Tyskland, 63; plan for invasjon i Skandinavia, 76-77, 78-79; om Den røde armé, 78; plan for minelegging av Rhinen, 80; blir statsminister, 84, 87; ordre til marine­ enheter ved Narvik, 86; til Frankrike, ser omfanget av franskmennenes nederlag, ivrer for at Toursregjeringen skal fortsette motstanden og kjempe om Paris, 190 Ciano, Galeazzo: om Mussolini, 189, 192 Crty of Flint, arrestert av norske myndigheter, 144-145 Colman, Ronald, 745 Cook, Walter, om europeiske emigranter, 102 Cork and Orrery, Lord, ved Narvik, 86

D Daladier, Edouard: har støtte i folket, 57; tror britene vil late Frankrike i stikken, 58; regjeringens fall, 63, 79 Dali, Salvador, 770 Danmark: hjelp til Finland, 78; den tyske invasjonsplan, 82; tyskernes invasjon, 82 Danzig, tatt av tyskerne, 19-20 Davis, E.L., ved Dunkerque, 155 De Gaulle, Charles: om mekanisert krigføring, 23, 120; om troppenes moral, 59; motangrep i Ardennene, 119-120; råder Weygand etter Dunkerque, 183; som forsvars­ minister, 186-187; er imot kapitulasjon, 186-187; danner eksilregjering, 191, 192 De Martel, Thierry, 188, 190 De Portes, Helene, 187, 190 Dietl, Edward, ved Narvik, 86-87 Drole de guerre, se «Skyggekrigen» Duggan, R., ved Dunkerque, 153-154 Dunkerque: britenes retrett, 149-152; marinen plan­ legger evakueringen, 152; armada av militære og sivile fartøyer, 152, 760; overfarten og evakueringen, 152-157, 158-167; stranden etter evakueringen, 154-155; antall evakuerte, 157; antall tilfangetatte, 166

E Eben Emaél, erobret, 116, 118 Echaurren, Matta, 772, 773 Einstein, Albert, 102, 707 Emigranter, 110-113; tyskere i Frankrike, 193 Engelhard, Julius, maleri av, 777 Ernst, Max, 112-113 Estland: i Sovjets innflytelsessfære, 19; blir sovjetisk base­ område, 77; tyskere utvises, 83

F Fallskjermtropper, dukker med sprengstoff illuderer fall­ skjermsoldater, 118 Felmy, Hellmuth, 53 Fenella, senkingen av, 153 Fermi, Enrico, 102, 706, 107 Feuchtwanger, Lion, 705 Finland: i Sovjets innflytelsesfære, 19; Sovjets invasjon, 77-79, 88-99; mottar hjelp fra andre nasjoner, 78; landområder avstås til Sovjetunionen, 79-f}0, 90, 97; propaganda, 93 Finland, hær: motstår sovjetinvasjonen, 78, 88-99; falne og sårede, 96 Fort Eben Emaél, erobret, 116, 118 Franck, James, 102, 707 Franco, Francisco, og Pétain, 186 Frank, Hans, 29; om polakker, 29 Frankrike: under invasjonen i Polen, 8, 9, 11-14, 16-17,

27, 56; får kjennskap til tyske angrepsplaner i vest, 54, 56; forsvarsforberedelser og -beredskap, 54, 56; forhold til Belgia, 56; mobilisering, 57; tiltro til ledelsen, 57, 58; «skyggekrigen» {drdle de guerre}, 58, 61, 66, 72 -75; mistro til britene, 58-59; Ardennesområdet, 62; om minelegging av Rhinen, 80; den tyske invasjonen, 119-123; Dunkerque, 149-157; kampmoralen etter Dunkerque, 182; tysk offensiv etter Dunkerque, 182-185; Vichy, 786, 187; uenighet i regjeringen om kapitulasjon, 186-187; kart over det delte Frankrike, 786; stemningen i Paris da tyskerne nærmet seg, 187-188; flukt ut av Paris, 188; regjeringen til Tours, 188; Paris okkupert, 188; Italia erklærer krig, 189; appell til Roosevelt, 190; regjeringen til Bordeaux, 190; etter Maginot-linjens fall, 191; tyskernes okkupasjonspolitikk, 191; kampene oppgis, 192; våpenstillstandsavtale undertegnes, 192; kapitulasjonsvilkårene, 192; britene slår til mot den franske marinen, 193; fransk opinion etter det britiske angrep, 193; brudd med Storbritannia, 193 Frankrike, flyvåpen, 116 Frankrike, hær: om Siegfried-linjen, 56; moralen, 59; under «skyggekrigen» (drole de guerre), 59, 66, 71, 73, 7475; Syria-hæren, 61; øvelsesangrep mot Sedan, 62; planer for forsvar mot en tysk invasjon, 115— 116, 119; inn i Belgia, 118; mot tyskernes Ardennesfremstøt, 119-120, 122-123; evakuering fra Dunkerque, 156-157, 765; hærens tap tom. Dunkerques fall, 182; etter Dunkerque, 182-185; slår tilbake italienerne, 189; etter Maginot-linjens fall, 191 Frankrike, marine, 192, 193; britisk forsøk på å erobre eller nøytralisere, 193 Freud, Sigmund, 702 Fuller, J.F.C., 23

G Gamelin, Maurice: holdning til britiske ledere, 59; britenes holdning til ham, 60; operasjonsmåte, 60; tiltak mot den tyske invasjonen, 122; avløst av Weygand, 123 Generalguvernement, 29 Gensoul, Bruno, 193 Georg 6, Storbritannia, besøker det britiske ekspedisjonskorps i Frankrike, 59 Georges, Alphonse, 122 German-American Bund, 138, fra et møte, 739 Giraud, Henri, 116; rykker inn i Nederland, 116 Glidefly, brukt ved invasjonen i Belgia, 116, 118 Goebbels, Joseph, forbyr kritikk av nazi-kunst, 170 Gort, lord, 72, 115, 149; avgjørelsen om retrett til Dunker­ que, 149; forlater Dunkerque, 149 Grierson, John, manipulerer film om Hitler, 184 Gropius, Walter, 770 Grosz, George, 777 Guderian, Heinz, 25; ved invasjonen i Polen, 21, 27; nesten drept, 21; om mekanisert krigføring, 23; angrepet gjennom Ardennene, 119-120; stanses ved Dunkerque, 149, 150; offensiv etter Dunkerque, 183, 185 Goring, Hermann: om vestmaktenes luftforsvar, 25; avskjediger general Felmy, 53

H Habe, Hans, om den franske retretten, 185 Halder, Franz, 18; reaksjon på Hitlers plan om invasjon vest­ over, 54; støtter offensiv i Ardennene, 63; støtter hurtige stridsvognfremstøt, 120; om italienernes anmodning om flytransport av tropper inn i Frankrike, 189 Harvey, Oliver, om den lange krigen, 57 Hilz, Sepp, 170, 775; malerier, 775, 776-777 Himmler, Heinrich, arrangerer fiktivt polsk angrep ved hjelp av konsentrasjonsleirfanger iført polske uniformer, 18 Hitler, Adolf: komplott for å rettferdiggjøre invasjon i Polen, 18; ikke-angrepspakt med Sovjet, 19; taler til forsvarsledelsen, mai 1939, 19; taler til Reichstag, 19, 20-27; erklærer invasjonen i Polen, 6-7, 8, 18-19, 20-21; besøker slagmark i Polen, 23; okkupasjonspolitikk i Polen, 29; støtter mekanisert krig­ føring, 24; plan for invasjon i vest, 53-54, 62; plan for invasjon i Skandinavia, 62, 63; møter

med Quisling, 80-81; avgjør at Danmark og Norge skal invaderes, 82; om jødiske vitenskapsmenn, 102; beordrer bombing av Rotterdam, 116; reaksjon på ■ alliert fremgang i Belgia og Nederland, 118; om den raske fremrykning gjennom Ardennene, 120; reaksjon da hæren nådde til Noyelles, 120; besøker armégruppe A's hovedkvarter, 150; beordrer stans i fremrykkingen mot Dunkerque, 150; i skulptur, 168— 169; dirigerer kunsten, 170; om truselen fra Storbritannia, 182-183; våpenstillstand med Frankrike signeres i Compiégne, 184, 192; vilkårene, 192; legger demper på Mussolini, 192; besøker Paris etter Frankrikes fall, 194 —203 Hoenmanns, Erich, 52-53 Hoffmann, Heinrich, 184 Huntzinger, Charles, 193 Haakon 7 (Norge), 84, 86; drar over til England, 86-87

Ironside, Sir Edmund, om planen for invasjon i Skandinavia, 76 Italia, hær, ved invasjon i Frankrike, 189 Italia: sårbarhet, 61; pakt med Tyskland, 61; industriens situasjon, 189; går med i krigen, 189; landevinninger i Frankrike, 192

J Jaeger, Hugo, fotos, 124-135 James, William, 152, 185 Jodl, Alfred: om avsløringen av tyske angrepsplaner i vest, 54; om Hitlers reaksjon da tyskerne nådde frem til Noyelles, 120 Junkers: Ju-87 stupbombefly, 28; transportfly, 116. Se også Stuka. Jødene: som etnisk gruppe i Polen, 26; behandling i det okkuperte Polen, 29, 39, 48, 49; blant emigranter, 102-111

K Kampf, Arthur, maleri, 171 Keitel, Wilhelm, 53; ved undertegning av våpenstillstandsavtalen med Frankrike, 193 Kelly, George, 140 Kerenskij, Alexander, 188 Klemperer, Otto, 109 Kommunistpartiet i USA, kuvending etter pakten Sovjet-Tyskland, 140 Kuhn, Fritz, 138 Kunst, tysk, 168-181; dirigert av Hitler, 170; Haus der Deutschen Kunst, 170, 173; nudisme i kunsten, 170,175; kunstens formål, 170; arbeidere som motiv, 179 «Kunstnere i eksil», 112 Kutrzeba, Tadeusz, 27-28 Kuchler, Georg von, 29 Kdnigsberg, senkingen av, 84, 86

L Latvia: i Sovjets innflytelsessfære, 19; blir sovjetisk baseområde, 77; tyskere utvises, 83 Leeb, Wilhelm Ritter von, 191 Léger, Alexis, 112-113; om Frankrikes fall, 58 Leigh, Vivien, 145 Leinsdorf, Erich, 109 Lenya, Lotte, 108, 109 Leopold (Belgia), kapitulerer for tyskerne, 123 Lightoller, C.H., ved Dunkerque, 152, 154 Lindbergh, Charles A., 138 Lipschitz, Jacques, 112-113 Litauen, 29; blir sovjetisk baseområde, 77; tyskere utvises, 83 Luftwaffe. Se Tyskland, flyvåpen Luxembourg: forsvaret, 60, 61; klart for tysk invasjon, 63; invasjonen, 144 Lynkrig (Blitzkrieg), 19, 23-24; kart over Benelux, 117; kart over Polen, 22

M Maginot, André, 55 Maginot-linjen, 55, 62; konstruksjon, 55; i 1940, 56; for­ lengelse til Kanal-kysten, 62; angrepet av tyskerne, 191

Mandel, Georges, er imot kapitulasjon, 186 Mann, Thomas, 100-101, 102 Mannerheim, Carl Gustav von, 78, 79 Mannerheimlinjen, 90, 92—93 Manstein, Erich von, 63, 118 Marshall, Herbert, 145 Masson, André, 112-113 Maurois, André, 105, 188; om Paris før tyskerne rykker inn, 187 Mekanisert krigføring, 23-24 Meller, Willy, skulptur, 172 Mies von der Rohe, Ludwig, 111 Military Training Camps Association, 146-147 Molotov, Vjatsjeslav: beskylder finnene for aggresjon; «Molotovs brødkurver», 77; «Molotov-cocktail», 78 Mondrian, Piet, 112-113 Motorsykkelpatruljer, fortropper ved tyskernes fremrykning, 151 Murphy, Robert, om det overgitte og forlatte Paris, 190 Mussolini, Benito: erklærer Italia som ikke-krigførende, 61; erklærer krig mot Frankrike og Storbritannia, 189; sjalu på Hitler, 189; Hitler begrenser Italias krigs■ gevinst, 192 Mørklegning, 66, 67

N Narvik, 76, 77, 80; kampen om byen, 86 Nazi-partiet: SS, 18; okkupasjonspolitikk i Polen, 29 Nederland: tyskernes invasjonsplan avslørt, 52-53; forhold til de allierte, 56; tidspunkt for invasjonen blir kjent, 114; invasjonen, 114-116, 118; nederlandske nazister, 115; Rotterdam bombes, 116, 127; kapitulasjon, 116; nederlandske tap, 116; regjeringen unnslipper til Storbritannia, 116; okkupasjonen, 124-128 Norge: City of Flint befries fra tysk kapring, 114; tyske interesser i Norge, 76-77, 80; alliert invasjonsplan, 76-77, 79, 80; tysk invasjonsplan, 76, 81, 82; nazisympatisører, 80-81; A/tmark-affæren, 81; tysk invasjon, 82, 84, 86-87; alliert hjelp, 82, 86-87; regjeringen unnslipper, 84; Quisling avvises av folket, 84; kapitulasjon, 87 Nye, Gerald, om Storbritannia, 138

o Olivier, Laurence, 145 «Operasjon Dynamo», 152-157, 158-167 «Operasjon Konserver», 18 «Operasjon Sjøløve», utsatt, 87 Oster, Hans, 114 Ozenfant, Amédée, 112-113

P Panserdivisjoner, 23—24; panserkorps og panserarméer, 23; ulemper, 26-27; i Nederland, 116; i kamp mot allierte panseravdelinger, 121, 123; fremrykning mot Dunkerque, 149; Dunkerque erobres, 154; stillingen etter Dunkerque, 183. Se også Stridsvogner Paris: bombingen av, 187; når tyskerne nærmer seg, 187-188; byen rømmes, 188,190; erklært som åpen by, 190; under okkupasjonen, 188, 189, 190; Hitlers besøk, 194 -203 Pelley, William Dudley, 141 Pembroke, Lady, 67 Pétain, Henri, 186; blir visestatsminister, 186; møter Franco, 186; ivrer for våpenstillstand, 186; Vichy-Frankrike, 187; blir statsminister, 192 Phony War, se «Skyggekrigen» «Plan Gul» (Fall Gelb), 144 Planck, Max, 102 Polen: etniske forhold, 26; forsvarets stilling, 25-26; tysk-fingert polsk aggresjon, 18; tysk invasjon, 8, 19-23, 26-28, 30-51; Warszawas forsvar, 27, 38-39; kapitulasjon, 46—47; Polens deling, 28-29; okkupasjon, 29, 48-51; anti-britisk propagandaplakat, 27; tysk terror, 29 Polen, hær, 20, 21, 23; forsvarets styrke og utgangsstilling, 25-28; strategiske problemer, 26; Pomorske kavaleribrigade, 21; kart over lynkrigen, 22 Polen, marine, skip unnslipper til Storbritannia, 28

Polske korridor, angrepet, 19-20 Pownall, Henry, om planen for invasjon i Skandinavia, 76 Prien, Gunther, 58 Propaganda: alliert, 184; britisk, 58; finsk, 93; tysk, 27, 58, 66, 70, 72, 152

Q Quisling, Vidkun: politisk utvikling, 80; møter med Hitler, 80-81; kuppforsøk, 81, 82, 84

R Raeder, Erich, 87; om norskekysten, 80 Rebattet, Lucien, om franske politikere, 58 Reichenau, Walther von, ved invasjonen i Polen, 26-27 Reinberger, Hellmuth, 52-53 Reinhardt, Max, 108 Remarque, Erich Maria, 104, 105 Reynard, Fred, 152 Reynaud, Paul: blir statsminister, 63, 79; skifter ut Gamelin, 122; orienterer Churchill om Frankrikes neder­ lag, 122; er imot kapitulasjon, 186, 187; innkaller Pétain, 186; under innflytelse av sin elskerinne, 187, 190; trekker seg tilbake, 192 Rommel, Erwin: om Ardennes-offensiven, 119; panserstrategi, 121; i strid mot britisk-franske panserstyrker, 123; bryter franske forsvarslinjer, 183, 185; erobrer Cherbourg, 191 Roosevelt, Franklin D., prøver å lempe på nøytralitetsloven, 138 Royal Oak, senkingen av, 58 Ruby, Edmond, om den franske hærs moral, 59 Rundstedt, Gerd von: ved invasjonen i Polen, 23, 25, 27; støtter angrep gjennom Ardennene, 63; vil stanse fremrykningen mot Dunkerque, 150; offensiv etter Dunkerque, 183

s Saint-Exupéry, Antoine de, om rømmingen av Paris, 188 Sas, Jacob, 114 Schmitz-Wiedenbruck, Hans, maleri, 180-181 Sedan, 62 Seligman, Kurt, 112-113 Siegfried-linjen, 24, 56 Silvershirt Legion of America, 141 «Skyggekrigen» (Drdle de guerre, Phony War, Twilight War), 58, 59, 61, 63, 64-65, 66, 68-75 Slessor, John, om Gamelin, 60 Sommerville, James, forsøk på å kapre franske skip, 193 Sovjet-Unionen: ikke-angrepspakt med Tyskland, 19; innflytelsessfærer, 19, 29; invasjon i Polen, 22, 28, 29; behandling av fangne polakker, 29; baser i de baltiske stater, 77; invaderer og annekterer deler av Finland, 77-79; USA stanser våpensalg til Sovjet, 78; utviser tyskere fra de baltiske stater, 83 Sovjet-Unionen, Den røde armé: baser i de baltiske stater, 77; invasjon i Finland, 77-79, 88-99; tap under finskekrigen, 96; virkningen av utrenskninger innen offiserskorpset, 78; andres vurdering av Den røde armé, 78 Spears, Edward: om Héléne de Portes, 182; om rømmingen av Paris, 188 Speer, Albert: byste, 172; med Hitler i Paris, 196, 199 SS (Schutzstaffel): arrangerer fingert polsk angrep, 18; maktbruk i Polen, 29, 48-49 Stalin: ikke-angrepspakt med Hitler, 19; invasjon i Polen, 28-29; stiller ultimatum til Estland, Latvia og Litauen, 77; beordrer invasjon i Finland, 77; utviser tyskere fra de baltiske stater, 83 Steinberg, Saul, 41 Storbritannia: under invasjonen i Polen, 8, 10, 11, 14, 56; nøler med å tre inn i krigen, 17; tillit til ledelsen, 51; tyske angrepsplaner avslørt, 54, 56; krigs­ beredskap, 56; mobilisering, 57; «twilight war», 58, 61, 66; propaganda, 58; forhold til Frankrike, 58-59; Churchill blir statsminister, 84; tysk invasjon utsatt, 87; virkninger av Norge-felttoget, 87; fartøyer for Dunkerque-evakueringen, 152; evakuerte tropper blir hilset, 162; Italia med i krigen, 189; frykter tysk/italiensk bruk av den franske flåte, 193 Storbritannia, flyvåpen (RAF): mot tyskerne i Norge, 86;

207

bomber byer i Ruhr, 116; under tyskernes invasjon i Belgia og Nederland, 116, 119 Storbritannia, hær: i 1940, 58; under «skyggekrigen» (phony war), 58, 63, 64-65, 68-69, 72; forholdet til den franske hæren, 59, 60; ved Narvik, konflikt med marinen, 86-87; i Belgia, 118; mot Rommels stridsvogner, 123; retretten til Dunkerque, 149,150-152, 156; evakueringen fra Dunkerque, 153-157, 158-164; antall evakuerte, 156, 157; antall etterlatt i Frankrike, 156, 157; siste evakuering av tropper fra Frankrike, 190-191 Storbritannia, marine: blokade av Tyskland, 57; ubåtkrig, 58; jakten på Altmark, 81; søk etter tyske flåtestyrker ved Norge, 82, 84; angriper tysk flåte ved Norge, 86; ved Narvik, 86; konflikt med hæren, 86; mangel på destroyere, 152; Operasjon Dynamo, 152-157, 158-167; forsøker å evakuere tropper fra St.-Valéry, 185; forsøker å kapre/ nøytralisere de franske marinestyrker, 193 Stowe, Leland, om Sovjets angrep på Finland, 78 Stravinskij, Igor, 109 Stridsvogner: Char B, 121; Matilda, 121; Panzer IV, 121. Se også Panserdivisjoner Student, Kurt, eksplosive dukker som fallskjermsoldater, 118 Stuka, 28; i Polen, 20, 32; i Belgia, 118 Sundowner, 152, 154 Sverige: alliert invasjonsplan, 76-77, 79, 80; tysk invasjonsplan, 76; verdifull for Tyskland, 77; hjelp til Finland, 78; tillater tysk gjennomfart til Narvik, 86 Szilard, Leo, 107

T Tanguy, Yves, 112-113 Tanks, se Stridsvogner Tchelitschew, Pavel, 112-113 Teller, Edward, 107 Thorak, Josef, 168-169, med Hitler, 170, 173; skulptur, 168-169, 173 Toscanini, Arturo, 102, 109 Tours, regjeringen i, 188, 190

208

Twilight War, se «Skyggekrigen» Tyskland: under invasjonen i Polen, 6-7, 8, 11, 15; forsvar mot vest, 24, 56; «generalguvernement», 29; britenes sjøblokade, 57; propaganda, 58, 66, 70, 71, 152; pakt med Italia, 61; under «skyggekrigen», 66, 70, 71; Ruhr-byer blir bombet, 116; kunsten under Hitler, 168-181; stilling til Italias inntreden i krigen, 189; våpenstillstand med Frankrike, 192 Tyskland, flyvåpen (Luftwaffe): angrep i Polen, 20, 21, 32, 40—41, 44; og mekanisert krig, 24; i Danmark, 82; i Norge, 84, 86; i Belgia og Nederland, 114,116,118; bomber Rotterdam, 116; under Ardennesoffensiven, 119; angrep på allierte ved retrett til og evakuering fra Dunkerque, 150, 151, 153, 155, 157, 162; bomber Paris, 187; flyvere nedskutt i Frankrike, 190 Tyskland, forsvaret (Wehrmacht): Hitler taler til overkommandoen, 19; svakheter i 1939, 24; planer for invasjon i vest, 53-54 Tyskland, hær: panserdivisjoner, 23-24, 26; infanteri, invasjon i Polen, 19-27, 30-51; kart over Polenfelttoget, 22; okkupasjonspolitikk i Polen, 29; konspirasjon mot Hitler i 1939, 54; planer for angrep mot vest, 54, 62-63; Siegfried-linjen, 56; syn på den italienske hæren, 61; syn på Den røde armé, 78; dato for angrep i vest fastsatt, 63; under «skygge­ krigen», 66, 70; plan for invasjon i Skandinavia, 76, 81; invasjon i Danmark, 82; invasjon i Norge, 82, 84, 86-87; tap i Norge, 87; kart over invasjonen i Belgia og Nederland, 117; invasjonen i Belgia og Nederland, 114-119; erobringen av Fort Eben Emaél, 116, 118; gruppe A angriper gjennom Ardennene, 63, 119-120, 123, 149-150; gruppe B gjennom Belgias sletteland, 118; «Panzer IV», 121; panser­ avdelinger stanses i Nederland, 116; okkupasjon av Belgia og Nederland, 124-135; invasjon i Frankrike, 119-123; kart over stillingen ved Dunkerque, 152; mot Dunkerque, 153, 154, 157; panserstillinger etter Dunkerque, 183; de siste franske forsvarslinjer brytes, 183, 185; mot Paris, 187-188; Paris okkupert, 188, 189, 190-191; Maginot-linjen erobres, 191; opptreden i Frankrike, 191

Tyskland, marine: angrep på Danzig, 19—20; oppbyggingen, 24; ubåtkrig, 58; A/tmark-affæren, 81; angrep og landsetting i Norge, 82, 84, 86; kamp med britiske marine i Norge, 86; ved Narvik, 86; tap under kampene om Norge, 87

u USA: utsetter Bremen's avreise, 57; «skyggekrigen» (Phony War), 58; hjelp til Finland, 78; europeiske emigranter til USA, 100-113; politiske aktivister, 136—147; anti-semittisme, 138-140; nøytralitetsloven, 138, 142; stemningen på alliert side, 142-143, 145-147

V Vian, Phillip, 81 Vieillard, Adolphe Frangois, 74-75 Vær: og invasjonen i Polen, 21 -22; og invasjonen i Norge, 82; og invasjonen i vest, 54

W Wehrmacht. Se Tyskland, forsvaret Weill, Kurt, 108, 109 Werfel, Franz, 105, 109 Werth, Alexander, om Paris idet tyskerne nærmer seg, 188 Weygand, Maxime: blir øverstkommanderende for de allierte styrker, 122-123, kommunikéer, 123; etter evakueringen fra Dunkerque, 182, 183, 185; om britene, 186; oppgir motstanden, 186; om hærens tilstand i juni 1940, 190; om å forsvare Paris, 190; beordrer forsvar av Bretagne, 190 Wilson, Hugh R., 142 Wissel, Adolf, 170; maleri, 178

z Zadkine, Ossip, 112-113 Ziegler, Adolf, 170; maleri, 176