Frigjøring 8205124930, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Franske gendarmer forsøker å holde tilbake begeistrede folkemengder i Paris som fylte gatene, oversvømte balkonger med uthengte trikolorer og vaglet seg på takene da general Charles de Gaulle formell avsluttet fire års tysk okkupasjon med en seiersparade langs ChampsElysées den 26. august 1944.

FRIGJØRING

ANNEN VERDENSKRIG

AV MARTIN BLUMENSON OG TIME-UFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV ISAKROGDE Uten rFfcs^e part

ntets

’ 4- SEP. 1981

GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana Depotbiblioteket

Forfatteren: MARTIN BLUMENSON fikk sin ut­ dannelse ved Bucknell og Harvard. Under 2. verdenskrig tjenestegjorde han som historieoffiser i U.S. 3. og 7. armé i Europa. Senere var

han sjef for 3. Historical Detachment i Korea og var 7. Joint Task Force's historiker under atom­ våpenprøver i Stillehavet. Han har vært gjeste­ professor ved Acadia University, The Citadel og The Army and Naval War Colleges. Han har skrevet flere bøker, bl.a.: Breakout and Pursuit, Anzio, The Gamble that failed, Kasserine Pass, Salerno to Cassino, The Patton Papers, 18851940 og 1940-1945, og The Vilde Affair: Beginnings of the French Kesistance. Konsulenter: Oberst John R. Elting, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bun­ ker's Hill, A Military History og Atlas of the Napo-

leonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era og vært

medredaktør for The West Point Atlas of Ameri­ can Wars.

CHARLES B. MACDONALD er assisterende sjefshistoriker for Sørøst-Asia i den amerikanske armés militærhistoriske senter. Han komman­ derte et riflekompani i 2. infanteridivisjon under 2. verdenskrig og ble tildelt Silver Star og Purple Heart for sin innsats. Han har skrevet flere bø­ ker, bl.a.: The Siegfried Line Campaign, The Last Offensive, Company Commander, The Battle of the Huertgen Forest, Airborne (en historie om operasjoner fra luften under 2. verdenskrig), og The Mighty Endeavor: American Armed Forces in the European Theater in World War II.

Authorized Norwegian edition © 1980 Time-Life international (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the United States by © 1978

Time-Life Books Inc. All rights reserved. No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior written permission from the publisher, except

that brief passages may be quoted for reviews.

Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo Sats: Alfabeta a-s, Halden 1980 ISBN 82-05-12493-0

ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D.L. TO 28-81

'

13

KAPITLENE 1 Kamp om hver hekk

16

2 Gjennombruddet

46

3 Tyskerne på flukt

76

4 Sør-Frankrikes D-dag 100 5 Diabolsk plan forpurret 128

6 Mareritt i Holland 170

BILLEDREPORTASJENE Paris under hakekorset

6

Slaget om Cherbourg

32

På flukt fra kryssilden

60

Amerikansk blitzkrieg

86

Pariserne mestrer krigen 116 En by i opprør 142 Befrielsens time 154

Stridens bro 186 Litteratur

204

Andre bidrag

205

Illustrasjoner

205

Register

206

INNHOLD

Anført av vaiende faner og klingende spill, marsjerer tyske sikkerhetstropper nedover Champs-Elysées på sin daglige formiddagsparade, mens franskmennene bevisst overser dem.

7

GALLISK ESPRIT MOT DET TREDJE RIKE Da de allierte sommeren 1944 forsøkte å bryte ut av strandhodet

i Normandie, hadde Frankrike vært under det tyske åket i fire år. Okkupasjonen medførte undertrykkelse i hver eneste region av

landet. Tyskerne gjennomsøkte hus og arresterte uskyldige sivile, rasjonerte mat og brensel, dro av gårde med verdisaker og depor­ Tyske gateskilt ved viktige gatekryss, som dette ved Place de 1'Opéra, viste veien til det militære hovedkvarteret og andre strategiske punkter.

terte unge menn som arbeidskraft i den tyske krigsindustrien. Men ingen steder ble tyskernes nærvær tatt mer ille opp enn i Paris - landets hovedstad og for de fleste franskmenn et symbol

på hele nasjonen.

En okkupasjonsstyrke på 30 000 soldater og administrasjonsfolk flyttet inn i byen, overtok mer enn 500 hoteller og hengte

digre hakekorsflagg på offentlige bygninger og monumenter. Tys­ kerne reserverte de beste restaurantene for sine egne offiserer, mens kinoer og bordeller ble forbeholdt de tyske soldatene. De

gjorde pariserne rasende ved å la tropper og hornorkestre para­ dere gjennom byen, oppkalle gater etter tyske helter og smelte

ned 200 av statuene i Paris for å sikre seg bronsen i dem. I tillegg til å utbrodere seieren med faner og musikk fornærmet

tyskerne befolkningen i Paris med hundrevis av ydmykende regler

talMåfWetfNK -------iaftankreidt.

O.Ou.West

og forordninger. Det var forbudt å synge «Marseillaisen» eller vise fram den nasjonale tricoloren. Å fornærme en tysk soldat, rive

’ General der LuftwaffeParis

ned en propagandaplakat eller lytte til radiosendinger fra BBC

^UOESJjES^

I Ortslazarett ZentralErsatzteillager 5nso.d.LandesbeT

GL/Paris

medførte arrestasjon og fengselsstraff. Det var streng kontroll

Ob.West -■—■
poz -■ Tq* Raphael

lyéres

J|

f

Port-Cros

kommandosoldater gikk i land ved Cap Négre og vest for Cannes like før kl. 2.00 med det viktige oppdrag å sperre veiene til strandhodet fra vest og øst. Kl. 4.30 ble fallskjermsoldater fra 1. flybårne operative styrke sloppet ned 20 km inn i landet for å ta veikrysset ved Le Muy. Hovedangrepet begynte kl. 8.00, da tre divisjoner fra det amerikanske VI korps gikk i land i området mellom Cavalaire og Agay. Soldater fra disse enhetene klarte å komme 16 km inn i landet den første dagen. På D pluss 1 ble de etterfulgt av det franske II korps, som kom inn på St. Tropez' strender, som allerede var inntatt av amerikanernes 3. divisjon. Det franske korpset dreide så vestover og marsjerte mot Toulon og Marseille.

102

c.avaiaire

,*

—Levant

De alliertes invasjon i Sør-Frankrike begynte den 15. august 1944 da franske

1. FLYBÅRNE

OPERATIVE STYRKE

COMMANDOSTYRKER

Middelhavet

trukket tilbake fra frontlinjene og sendt til Napoli for å trene til

personlige tillatelse og i hans fravær. «Det var åpenbart sårende

invasjonen i Sør-Frankrike.

for ham og for Frankrikes ære,» bemerket Truscott. De Lattre kom

Den 15. juni dro Truscott til Alger for å møte general Patch, den nye lederen for 7. armé. Patch var en begavet administrator,

med en forarget tirade om saken, men Truscott avbrøt ham og ga

som utfylte Truscotts dynamiske kamplederevner med organisa­

bort tiden». Etterpå kom de to til å se på hverandre med vaktsom

uttrykk for at «hvis det var alt han hadde å diskutere, så kaster vi

sjonstalent, tålmodighet overfor detaljer og diplomatisk takt. «Jeg

respekt, men Patch måtte bruke alt sitt diplomatiske talent for å

var fullstendig klar over hans gode rykte,» skrev Truscott senere.

glatte over sammenstøtene mellom de to.

Etter å ha truffet ham, fant Truscott ut at Patch var «tynn og

I begynnelsen av juli begynte de Lattres styrker å vokse. Fire

senete, enkelt kledd og likefram i sin oppførsel - opplagt en fin

Frie Franske divisjoner, som hadde vært med på å bryte gjennom

intelligens med en tørr, skotsk sans for humor».

de tyske linjene ved Monte Cassino, ble trukket tilbake fra fronten

Patch gjorde et helt annet inntrykk på sin andre høytstående

i Italia og lagt i trening sør for Napoli.

underordnede, general Jean de Lattre deTassigny, som Charles de

I mellomtiden var Truscotts VI korps blitt forsterket med 10 000

Gaulle hadde utnevnt til sjef for operasjon Anvils Frie Franske

britiske og amerikanske fallskjermsoldater, som skulle lande bak

styrker. De Lattre mente Patch var «dypt religiøs, med legning for

strendene på D-dagen. Disse troppene, som senere fikk betegnel­

det mystiske». Patch hadde vist sin fromhet en varm dag i Alger da han var nedslått over at invasjonen holdt på å bli kvalt av

til en effektiv kampenhet på mindre enn en måned. Noen av

sen 1. flybårne operativstyrke, gikk i trening utenfor Roma og ble

krangling. «Med følelse,» erindret de Lattre senere, «tok han fram fra skrivebordskuffen en eske konfekt som hadde kommet

Patch's fransktalende soldater fortsatte treningen i Nord-Afrika og

hjemmefra samme morgen, og bød meg, som om vår felles

Italia, var denne enheten spekket med tusenvis av veteraner som

skulle skipes til Frankrike derfra. I likhet med de franske enhetene i

skuffelse hadde åpnet døra til hans familie for meg, og sa: 'Ah,

hadde flyktet fra hjemlandet samt et enormt sammensurium av

general, det er ikke mye vi kan gjøre.' Så etter en kort stillhet: Vi

frivillige fra alle deler av Frankrikes vidstrakte imperium -

må bare be.'» De Lattre var selv en drivende dyktig og tapper soldat. Som

somaliere, nykaledoniere, tahitiere, antilleanere, indokinesere,

farlig fransk patriot var han blitt satt i fengsel av tyskerne. Tre

nesere, folk fra Fransk Ekvatorial-Afrika og Vest-Afrika, pluss

ganger hadde han rømt og var blitt tatt til fange igjen. I sitt fjerde

fremmed legionærer fra et snes nasjoner. Soldatene fra koloniene

pondicherrianere, syrere, libanesere, algierere, marokkanere, tu-

forsøk hadde han hatt hellet med seg og sluttet seg så til de Frie

hadde lite til felles, men man kunne stole på dem når det gjaldt å

Franske styrkene i Nord-Afrika, hvor han kjempet tappert. Han

slåss.

ble etter en tid leder for den beinharde amfibielandingen som resulterte i at Elba ble gjenerobret. Han var stolt og stri og litt av en

Forberedelsene til invasjonen hadde fått fart på seg, og det

kriger - «en fryktelig mann å være i tjeneste hos,» sa en av hans

samme gjorde Churchills anstrengelser for å få stanset den,

offiserer, som så la til: «Men jeg ville ikke brydd meg om å gjøre

redusere omfanget av den eller gi den en ny retning. Han

tjeneste under noen annen.»

insisterte fremdeles på at invasjonen var «den rene galskap» og at

Som man kunne vente kom Truscott og de Lattre ikke særlig

den ikke ville tjene «noe jordisk formål», særlig ettersom

godt ut av det med hverandre. Deres første møte ble arrangert av

Normandie-invasjonen var blitt kronet med hell. Imidlertid

de Lattre, som inviterte Truscott til noe som utviklet seg til et

dukket en ny begrunnelse for operasjonen opp like etter D-dagen

langvarig, dødsens kjedelig måltid. «Samtalen stilnet av under

i Normandie. US Armys stabssjef, general George C. Marshall,

lunsjen,» fortalte Truscott. «Alle konsentrerte seg om å spise, og

hadde fløyet til England den 8. juni for å hjelpe Eisenhower med å

tyggelydene dominerte selskapet. Endelig var det over, og vi fikk vite grunnen til den kjølige atmosfæren. De Lattre var direkte

forklare at mer enn 40 nye amerikanske divisjoner nå hadde

rasende.» Det viste seg at Truscott hadde tilsidesatt militær

angrepet på Tyskland, men kunne ikke settes inn i kampen fordi

etikette ved å inspisere noen av de Lattres tropper uten hans

styrkene i Normandie antakelig ikke ville klare å erobre nok

fullført sin trening i USA. Disse var nå klare - og uunnværlige - for

103

havnebyer i Frankrike til å ta imot dem. Løsningen, sa Marshall

fortalte, informerte han Churchill om at han regnet med at

med vekt, var å erobre Marseille og bruke de ypperlige havne­

havnene i Bretagne ville bli «hårdnakket forsvart» og «effektivt

anleggene der som landingssted for divisjoner som skulle

ødelagt før vi erobret dem», men at «vi ikke venter så markerte

skipes direkte fra USA. Eisenhower ga beskjed om at han måtte ha

ødeleggelser i Marseille», fordi «erobringen vil gå så hurtig for seg

Marseille.

at fienden ikke vil få tid til slike ødeleggelser». Selv Churchills

Churchill var like sta. I en konstant strøm av brev og

trofaste støtte, general Sir Henry Maitland Wilson, sjefen for de

telegrammer oppfordret han Roosevelt til å oppgi Anvil. Den 29.

alliertes overkommando i Middelhavs-området, hadde sagt at

juni sendte presidenten en melding som nærmest var et oppgitt

operasjon Anvil ikke kunne utsettes en gang til. Men Churchill var

sukk: «Min kjære venn, jeg ber Dem om å la oss gå fram etter

hensynsløst påståelig. Eisenhowers marinerådgiver, kommandør

planen.» Churchill svarte at han var dypt skuffet, men Combined

Harry Butcher, forteller at «Ike sa nei, fortsatte med å si nei hele

Chiefs of Staff berammet likevel operasjonen til den 15. august.

ettermiddagen og avsluttet med å si nei på så mange måter som

Churchill ga seg ikke, og kastet seg nå over et angrepsmål som satt lagelig til for hogg i London - nemlig Eisenhower. Gjennom

nesten hele juli og deler av august utsatte statsministeren ham for

det engelske språk tillot... Han var praktisk talt paralysert da statsministeren dro».

Tre dager senere så det ut til at Churchill bøyde seg for det

det som Ike selv siden beskrev som en av de alvorligste prøvelser i

uunngåelige. Han telegraferte Roosevelt og sa seg enig i angrepet:

hans liv. Churchill gråt - og anklaget USA for å «mobbe»

«Jeg ber til Gud om at De må ha rett.» Likevel fortsatte han å legge

Storbritannia ved ikke å gå inn for hans storslagne strategi. Han

hindringer i veien. Først den 10. august innrømmet Churchill at

truet - og fortalte Eisenhower at han godt kunne tenke seg å gå til

han hadde tapt, da han lot den britiske stabssjefen gi general

kongen og be om avskjed i nåde, noe som virkelig ville skapt kaos

Wilson ordre om å gjennomføre invasjonen som planlagt den 15.

i de alliertes krigføring. Og dette var bare begynnelsen.

august.

Den 1. august begynte de amerikanske arméene å strømme innover Normandie, noe som dramatisk økte operasjon Anvils

De siste fem dagene markerte innspurten på en hektisk periode

potensiale. Hvis Patch's nordgående 7. armé fikk nærkontakt med

med å forberede invasjonsstyrkene i et tjuetall forlegninger langs

Pattons østgående 3. armé, ville de kunne sperre inne de

Italias kyst. Den 12. august var alle de 94 000 soldatene som skulle

fiendtlige styrkene vest for Rhone og sør for Loire, tvinge tyskerne

gå i land på Rivieraen, stuet ombord i sine respektive skip, hvorav

i Frankrike til å kapitulere og befri hele det tilbakelagte området

den største flotiljen lå ved anker i Napoli-bukta. General Patch,

med ett slag.

nylig utnevnt til generalløytnant, og general Truscott gikk ombord

Churchill sto på sitt. Den 5. august gikk han løs på Eisenhower

i kommandoskipet Catoctin sammen med viseadmiral Harry Kent

med sin mest besluttsomme bredside mot operasjon Anvil. Han

Hewitt, lederen for Western Task Force, den operative styrken

ankom til en nylig avtalt lunsj i Ikes fremskutte hovedkvarter i

som skulle føre 7. armé til slagmarka. I tur og orden begynte

Portsmouth, prøvde å avvæpne generalen ved å gi melk til hans

skipene å stikke til havs.

svarte kattunge Shaef, og gikk så på offensiven. Han argumenter­

Sent om ettermiddagen den 13. august ble de få offiserene i

te for en tettere taktisk forbindelse mellom de to invasjonsstyrke­

Napoli-flåten som kjente til Churchills intense kamp mot

ne og mente at de enhetene som var øremerket for Rivieraen i

stedet burde innta Bretagnes havnebyer Brest, Lorient og Saint-

invasjonsplanene, ikke så rent lite forbauset over å få øye på hans kjente skikkelse ombord) i en motorbåt innimellom skipene.

Nazaire, hvor han antok at «de kunne spasere inn som turisten>. En

Statsministeren hadde foretatt en ny churchillsk gestus ved å

slik landing, hevdet han, ville ikke bare åpne disse havnene for

komme for å ønske lykke på reisen for den operasjonen han satte

alliert bruk, men også landsette troppene i en posisjon som ville

minst pris på. Nå sto han og gjorde V-tegnet som symbol på seier,

styrke de alliertes sørflanke under framrykkingen østover gjen­ nom Frankrike.

og soldatene ombord i transportskipene hilste ham med hurrarop

Eisenhower svarte at forslaget var umulig. Etter det han senere

Soldien> («Soldaten med hundeansiktet»). Churchill strålte. Det ble

104

mens mennene i 3. divisjon intonerte sangen sin, «The Dog Face

til og med fortalt en historie om at Churchill hadde tillatt seg å vitse med sin lange og bitre motstand mot invasjonen. Anvil var

soldatmåltid og sørget i stedet for at bordene var dekket med

papirduker og dekorert med blomster. Da Hitler ankom, kastet

blitt omdøpt til operasjon Dragoon den 1. august av sikkerhets­

han et blikk på et av bordene og gikk fnysende bort, uten å spise

hensyn, og det nye navnet, sa Churchill, passet utmerket

noe. «Fra det øyeblikk,» forteller feltmarskalk Albert Kesselring,

ettersom han selv var blitt «dragooned» (tvunget) til å akseptere

«så Hitler på Blaskowitz med mistenksomhet.»

invasjonen.

Den ene av de to arméene i Blaskowitz' gruppe, 19. armé under generalløytnant Friedrich Wiese, holdt Riviera-kysten.

Fra diverse havnebyer som lå tildels langt fra hverandre, gikk

Wiese hadde kommando over - eller mulighet til å innkalle -

skipene med 7. armé til kysten av Korsika, hvor flåten ble samlet.

10 divisjoner, men disse enhetene var sterkere på papiret enn i

Bak skipene med VI korps kom fartøyene med de Lattres franske

virkeligheten. Den ene av divisjonene hadde hendene fulle i de

armé B, som skulle begynne ilandstigningen dagen etter invasjonsdagen - D pluss 1. Ombord i båtene fikk soldatene sine siste

franske Alpene med sterke motstandsenheter, hvorav noen hørte

instrukser, og avdelingssjefene studerte de siste etterretnings­

til de Gaulles formelt organiserte FFI - Forces Fran

marsjordre. Han skulle rykke nordvestover til elva Durance og holde styrken sin klar til enten å dra nordover til Grenoble eller

De Lattre hadde inntatt Toulon en uke før planen tilsa, og

vestover mot Montélimar ved Rhone. Mens Butler 20. august

Marseille hadde falt for hans styrker nesten en måned før fristen.

spurtet nordover, ble Truscott og Patch enige om hvordan de

Men selv ikke dette kom opp mot den farten Truscott hadde

skulle dele oppgavene mellom seg, og Truscott sendte deretter

tenkt å ture fram i med VI korps. «Enhver militær leder,» skrev

tilbud til Butler: «Ved daggry den 21. august skal De så raskt som

generalen, «drømmer om et slag hvor han kan fange fienden i en

overhodet mulig rykke fram til Montélimar. Steng av fiendens

felle som ikke byr på fluktmuligheter, og hvor seier over fienden

fluktmuligheter gjennom Rhone-dalen i dette området.»

er sikker.» For å avskjære og knuse de tyske styrkene i Sørvest-

Om sin taktikk skrev Truscott senere at han forsøkte å «gjøre

Frankrike, måtte Truscott holde samme tempo som Pattons 3.

oss klare til en klassisk scene - en 'Cannae' - hvor vi innringer

armé som nå raste østover.

fienden mot en uoverkommelig barriere eller hindring og så

Like etter Truscotts oppsiktsvekkende suksess under invasjo­

ødelegger ham». Montélimar, som til da var kjent for konfekt-

nen på strendene, hadde han utarbeidet fleksible planer for å

elskere som Frankrikes nougat-by, var avgjørende for denne

utnytte enhver mulighet som måtte dukke opp foran ham. Han

hadde også opprettet en provisorisk pansergruppe, som ble kalt

planen. Like nord for byen gikk motorvei 7 over en smal hylle i Cruas-kløften mellom Rhone og en flere kilometer lang og 1 000

kampenhet Butler, etter gruppens sjef, general Fred W. Butler,

fot høy åsrygg. Butler skulle korke denne flaskehalsen i tyskernes

som Truscott kalte «en av de mest fryktløse menn jeg noengang

retrett-rute. Til Montélimar ville han få følge av Dahlquist og deler

har truffet». Den 17. august - D pluss 2 - fikk Butler sin

av 36. divisjon, som skulle ta av fra VI korps' høyre flanke og gå

113

mot nordvest. Ved å innta og holde den avgjørende åsryggen

sammensnekrede lektere, på vei nordover for å rydde veien til

med full styrke, skulle de to enhetene stenge inne tyskernes 19.

Montélimar og forberede seg på en djerv innsats for å holde det

armé, slik at den etterpå kunne plukkes fra hverandre i ro og mak.

vitale passet åpent.

For å fullføre sin 'Cannae' satte Truscott en rekke andre styrker

Truscotts kappløp var ikke helt problemfritt. Så tidlig som 21.

i bevegelse. 45. divisjon rykket nordover, splittet Provence og

august sto følgende illevarslende nedtegnelse i hans krigsjournal:

jaget restene av de tyske styrkene i området i retning av Rhone-

«36. div. i knipe.»

dalen og riksvei 7. 3. divisjon utgjorde det Truscott i sin

36. divisjon hadde brukt opp de bensinforsyningene den

krigsdagbok iskaldt betegnet som «bunnen av en nøtteknekker»,

hadde fått utdelt til landgangen, og for å få kjøretøyene i gang

og drev tyskerne nordover Rhone-dalen og inn i fellen ved

igjen så general Truscott seg nødt til å gi dem nye 45 000 liter som

Montélimar. Siden denne divisjonen var øremerket til å holde en

han tok fra 45. divisjon. Men selv med dette gikk det ikke så glatt

posisjon nord for Toulon og Marseille for å beskytte de Lattres II

framover med 36. divisjon som Truscott hadde håpet. Han la

korps under angrepet på disse to byene, måtte Truscott først

skylden for dette på general Dahlquist.

overtale Patch til å frigi 3. divisjon til framstøtet nordover. Denne overtalelseskampanjen varte til 24. august.

Den 22. august fløy Truscott nordover for å snakke med

Dahlquist på hans sist rapporterte stoppested, Aspres i Midt-

Mens disse bevegelsene fant sted, holdt Fredericks 1. flybårne

Provence. Han fant ut at generalen var ute i felten, men oppdaget

operative styrke stillingen mot øst og beskyttet VI korps' høyre

«til min dype forargelse» at de deler av Dahlquists divisjon samt

flanke. Fallskjermsoldatene utførte sin vakttjeneste med noncha­

korpsets artilleri som skulle vært sendt videre til Montélimar,

lant effektivitet - og, som det viste seg, med en god porsjon

fremdeles lå i bivuakk. Truscott var temmelig irritert og etterlot en

moro. En stabskorrespondent for Yank rapporterte: «Dette felt­

skarp reprimande i Dahlquists hovedkvarter.

toget i de Maritime Alper ble kalt 'Champagne-galoppen' fordi

Men Truscott skulle bli enda sintere. Da han den 24. august

det fløt så mye champagne under lokalbefolkningens feiringer

såvidt var kommet tilbake til sitt hovedkvarter 25 km nord for

av frigjøringen i Antibes, Cannes og Nice... Men når de retur­

Saint-Tropez, fløy han atter en gang nordover for å snakke med

nerte til fjellene, til sine énmannsgrøfter i de terrasseformede

Dahlquist, som nå hadde fått hele divisjonen sin til den vitale

åssidene i ly av oliventrær, så var det full krig de kom tilbake til.»

åsryggen nord for Montélimar. Dahlquist fortalte Truscott at «han

Truscotts fortropper raste nordover. Butlers tanks tordnet i

hadde satt inn et angrep for å innta fjellrekken samme morgen,

toppfart gjennom landskapet og stoppet bare for å fylle drivstoff

og hans tropper sto nå i nordenden». Her fikk han vite av

eller knuse de små tyske garnisonene de kom over. Enkelte steder

luftspeidere at tyske tropper fremdeles strømmet gjennom

marsjerte ikke infanteriet - det bykset av gårde i det man kalte

åpningen nord for Montélimar. «Til tross for forsikringene,» uttalte

«Truscott-trav», et tempo som bare var litt langsommere enn

Truscott, «var vår blokkering av riksvei 7 ikke effektiv.»

springmarsj. Forsterkningene fra sør langet også kraftig ut, men de

Den 26. august fløy Truscott enda en gang nordover for å møte

ble liggende håpløst etter, og mang en Gl tilbakela hele distansen

Dahlquist, og denne gangen var han fast bestemt på å gjøre noe

uten å høre et eneste skudd. Erfarne journalister som dekket

radikalt. «John,» sa han, «jeg er kommet hit fast besluttet på å

felttoget, sa at Truscott «utpattonerte» Patton selv.

avskjedige deg fra kommando. Du har rapportert til meg at du

Truscott hadde ikke overdrevet betydningen av hurtighet i

holder høyden nord for Montélimar og at du har blokkert riksvei

framrykkingen mot Montélimar. For den 16. august undertegnet

7. Det har du ikke gjort. Du har ikke utført mine ordrer. Jeg gir

Hitler en ordre som ga Blaskowitz fullmakt til å trekke sine arméer

deg fem minutter til å overbevise meg om at det ikke er din

ut av Sør-Frankrike. Med unntak av de styrkene som satt fast i

feil.»

Toulon, Marseille og andre havnebyer langs sørvestkysten av

Dahlquist svarte ulykkelig at mennene hans hadde inntatt feil

Frankrike, skulle alle tyske styrker vest for Rhone og sør for Loire

ås, men at feilen var blitt korrigert, og at 36. divisjon nå faktisk

nå forflyttes nordover. Allerede den 23. august var 11. panserdivi­

kontrollerte riksvei 7. Truscott var fremdeles ikke helt fornøyd,

sjon, som endelig hadde klart å komme seg over Rhone på hastig

men bøyde av og lot Dahlquist beholde kommandoen.

114

I de neste to dagene hamret VI korps løs på den flyktende

Saulieu 65 km vest for Dijon. Den 15. september ble 7. armé lagt

tyske 19. armé, sprengte 11. panserdivisjons tanks i luften og

inn under Eisenhowers kommando. General Truscott, hvis leder­

stablet ødelagte lastebiler og kanoner i hauger. Da de Lattre

skap og dristighet hadde spilt en hovedrolle i operasjonens

senere passerte området, så han et fryktelig syn. «Over en

suksess, ble på grunnlag av dette felttoget forfremmet til

strekning på flere mil var det ikke annet enn uløselige knuter av forvridde stålrammer og forkullede kropper. Det var den

generalløytnant - en rang som resulterte i at han ble overført fra

apokalyptiske kirkegård for alt utstyr til 19. armé. Her var det bare

sluttet satt han i Italia som sjef for amerikanernes 5. armé.

bulldozere som kunne komme fram.»

Men Dahlquists forsinkelse hadde vært kostbar. En stor del av

VI korps til stillingen som kommandant for en armé. Da krigen

Kontroversen rundt operasjon Anvil-Dragoon var ikke slutt. Churchill mente fremdeles at de styrkene som hadde vært med,

19. armé hadde kommet seg i sikkerhet gjennom det gapet som

kunne ha gjort en enda bedre jobb hvis de hadde gått nordover

11. panserdivisjon hadde holdt åpent, og disse styrkene hadde

fra Italia. Men selv Churchill måtte innrømme at invasjonen «var

fremdeles energi nok til å ta opp kampen igjen på veien mot

til hjelp for general Eisenhowen>.

Tyskland. Dessuten hadde størstedelen av Blaskowitz7 1. armé

Dette var å si det mildt. Invasjonen representerte summen av

klart å evakuere Bordeaux-området og unnslippe langt nordenfor

de alliertes kunnskaper om amfibieoperasjoner. Landgangen var

Truscotts framrykking. Men lukningen av Montélimar-åpningen

nesten lærebok-perfekt, og det etterfølgende framstøtet nordover

hadde, selv om den skjedde sent, likevel kommet tidsnok til å

et kapittel for seg, da 7. armé tilbakela en strekning på 800 km på

besegle skjebnen for de siste tyskerne i Sørvest-Frankrike. Den

én måned - til tross for forsyningsproblemer. Sørvestre del av

bakre delen av 1. armé hadde lite annet å gjøre enn å dø i

Frankrike - nesten en tredjedel av landet - ble dermed befridd,

meningsløs kamp eller å overgi seg. Nesten 20 000 tyskere overga

samtidig som hurtig framrykking fant sted i Nord-Frankrike.

seg faktisk i samlet flokk.

Gjennom havnebyene som ble erobret under invasjonen, skulle

krigen mot tyskerne få en innsprøytning på 905 000 amerikanske På denne måten ble invasjonen av Sør-Frankrike strategisk sett

soldater og 4100 000 tonn materiell. Om Churchill hadde hatt

fullført ved Montélimar. Man kan si at operasjonen symbolsk sett

reservasjoner med hensyn til operasjonen, så hadde USA's

sluttet den 11. september 1944, da amerikanske soldater fra

stabssjef Marshall ingen. Anvil-Dragoon, sa han, var «noe av det

Pattons 3. armé møttes med noen av de Lattres menn i byen

mest vellykte vi utrettet».

115

I den kjølige november måned 1943 forsøker hutrende parisere å benytte seg av varmen fra undergrunnsbanen. Brensel var rasjonert av tyskerne.

117

DESPERAT KAMP FOR TILVÆRELSEN Da den triumferende tyske hæren nærmet seg Paris i juni 1940, flyktet to millioner parisere ut av byen, og bare 700 000 ble igjen. Men flyktningene klarte ikke å slippe fra erobrerne, og etter hvert

som de drev tilbake i løpet av de nærmeste månedene, fant de en by som var forandret til det ugjenkjennelige. Biltrafikken var praktisk talt forsvunnet fra byens gater - unn­

tatt tyskernes biler og lastebiler. Paris var uten lys og varme - unn­

tatt i kvartaler med offentlige bygninger og tyskernes tilholds­ En svinekjøttbutikk med det stolte navnet «Den Kongelige Skinke» fremviser et altfor velkjent skilt: «I dag ingenting.»

steder. I det franske kjøkkens hovedstad priste pariserne seg lykkelige over å få middagsmat som de i fredstid ville avvist med forakt - kujur, sauelunger, kattefrikassé. I juvelérenes hovedstad gikk de en gang så fasjonable kvinnene nå med hansker av kalkunskinn og hatter av høvelspon. Det var mangel på praktisk talt

alt - unntatt tyskernes undertrykkervirksomhet. «Dagliglivet,» skrev en pariser, «ble en desperat kamp for til­

værelsen,» og forholdene forverret seg fra dag til dag. Tyskerne rasjonerte og satte faste priser på livsviktige varer og utstedte

kuponger som teoretisk sett ga pariserne anledning til å kjøpe nok til å overleve. Rasjonene på kjøtt og brød lå på om lag halvparten

av normalforbruket. Vinen var rasjonert til to liter i uken, en mengde som gjennomsnittspariseren var vant til å sette til livs i løpet av fire måltider. Kullrasjonene var nede i 50 kg pr. mnd. pr.

familie - nok til å varme opp en ettroms leilighet i fem dager. Men i løpet av våren 1941 fantes det ikke lenger nok varer til å oppfylle

selv rasjonene, og tyskerne hadde første valg når det gjaldt alle

matvarer. Pariserne led hjelpeløst under knapphetens herredømme.

Protestene deres ble ignorert, og de kunne ikke gjøre opprør mot bevæpnede menn. De måtte klare seg uten hverdagens nødven­ digheter. «Vi har glemt,» skrev en lokal forfatter, «hvordan slike ting som ris, smør, såpe og kaffe ser ut.» Det mest forargelige aspektet av okkupasjonen var at det egentlig ikke var underskudd

på mange av disse tingene. En del kjøpmenn hadde massevis av

kaffe, men var tvunget til å sette opp skilt som: «Den kaffen vi brenner er ikke til salgs, men utelukkende til bruk for de tyske troppene.»

118

Improvisert fottøy-eleganse. En pariserinne legger siste hånd på et par hjemmelagete sko av bast med pappsåler.

119

To mann på tandem driver et ventilasjonsanlegg som ellers blir drevet med strøm.

MØRKET FALLER OVER LYSENES BY Pariserne, som var stolte av hovedstadens ry som «Lysenes By», var irritert over en okkupasjonspolitikk som la den i mørke mye av tiden. Tyskerne konfiskerte mesteparten av Frank­ rikes kullagre til eget bruk, med det resultat at strømforsyningene til Paris ble drastisk skåret ned. De fleste av bydelene ble gjenstand for soneutkoblinger. Mens strømmen var borte, forsøkte forret­ ningene å holde det gående som best de kunne. En del av kjøpmennene flyttet varene ut på fortauet for å handle i dagslys. Flere kinoer holdt framviserne i gang ved hjelp av

120

generatorer drevet av kraftige syklister. 1 Gaumont Palace, et av de største teatrene i Paris, regnet man ut at fire mann som syklet i 20 km i timen i seks timer, kunne skaffe nok elektrisi­ tet til to helaftens forestillinger. Men omgitt av strømutkobling og portfor­ bud valgte mange familier å tilbringe kveldene hjemme i stua med ett eneste flakkende lys. De spilte kort, monopol, domino og mahjong, og hver kveld klokka 21.15 presset de ørene mot radioapparatene for å høre de for­ budte sendingene fra BBC. Men selv disse be­ skjedne nytelsene bortfalt etter hvert som tys­ kernes brensellagre skrumpet inn. Sakte men sikkert utvidet okkupasjonsmakten strømutkoblingene i Paris. I 1944 hadde byen strøm bare en time i døgnet - mellom klokka 23 og midnatt.

Uanlektet av den vanlige strømutkoblingen betjener to barberer og en manikurist sine kunder på et solfylt fortau i Paris.

121

I MANGEL AV BRENSEL Thomas Kernan, en amerikaner som bodde i det okkuperte Paris før USA kom med i krigen, mente at «lidelsene ved matmangelen ikke kunne sammenlignes med virkningene av brenselmangelen». Han forteller at brensel til matlaging var så sjelden vare at «en husmor bare ved spesielle anledninger kunne diske opp med en varmrett». Men mange kvinner varmet litt mat ved hjelp av en smart innret­ ning som ble kalt le réchaud papier - papirovnen - som ble fylt opp ved hjelp av papir­ biter (til venstre) som var fuktet så de skulle brenne sakte. Men det var en hake ved dette også - papir var også mangelvare. Om vinteren måtte pariserne ha på seg uteklær inne i de kalde leilighetene, og mange som var trette av å sitte der og hutre, søkte til­ flukt og varme i postkontorer og undergrunnsstasjoner. Museene og kirkene ble like popu­ lære som kafeene hadde vært før krigen. I en avisartikkel sto det at folk der «oppdaget en lidenskap for arkeologi og en utrettelig hen­ givenhet for en eller annen glemt helgen, hvis åsyn var omgitt av mild, varm luft». Men den vederkvegelsen de kunne finne her, var likevel kortvarig. «Et fryktelig syn ble pinlig dagligdags i gatebildet,» skrev en obser­ vatør. «Menn og kvinner, men særlig barn, blåste frenetisk i hendene for å varme røde og oppsvulmede fingre med gamle arr eller materie rennende fra åpne sår.» «Det inntreffer et punkt,» skrev Kernan, «da det menneskelige pågangsmotet ikke holder ut lenger.» Han refererte til en kvinne - «så patriotisk som noen» - som ble så desperat at hun ba myndighetene innlosjere tyske sol­ dater hjemme hos henne i en forstad til Paris. «Dette var hennes eneste mulighet til å få kull i huset, og hun klarte ikke lenger å høre på at barna hennes skrek fordi de frøs.»

En husmor i Paris mater en improvisert ovn som kan koke en liter vann på 12 minutter.

122

Kull-løse parisere tar sjansen på strenge bøter og sleper hjem greiner fra byens offentlige trær, for a varme kalde leiligheter.

123

En sykkeldrevet drosje på vei mot operaen i Paris. På denne nesten tomme plassen var det ofte store trafikkorker før krigen.

PÅ BYTUR ISNEGLEFART Dag etter dag hadde pariserne litt av en kamp bare for å komme seg på arbeid og til butikker rundt om i byen. Den franske befolkningen måtte søke de tyske myndighetene om tillatel­ se til å beholde bilene sine, og de som fikk slik tillatelse, samt bensinrasjoner, fant som regel ut at bensinpumpene var tomme.

124

De som klarte å holde bilene i gang, brukte knott eller trekull som de fyrte opp i påmonterte innretninger kalt gasogenes. Offentlig transport ble sterkt etterspurt. Paris' undergrunnsbane hadde rekordtrafikk. Franskmennene pakket seg skulder mot skul­ der inn i vognene på annen klasse, mens tys­ kerne reiste gratis på første. De av byens bor­ gere som hadde vært vant til å ta drosje, be­ talte nå skyhøye priser i hestekjerrer og vé/o-

taxis - tohjulede vogner trukket av syklister. Parisere som hadde det travelt, kunne til og med ta en ekspress-ve7o-tax/, drevet av fire veteraner fra Tour de France, verdens ledende sykkelritt. Men i 1944 valgte to av tre parisere å stole på sykkelen. «Hele byen sykler omkring,» skrev en journalist, «fra nonner på innkjøps- eller kollekt-runde til ærverdige dommere.»

Et brudepar starter bryllupsreisen i en blomstersmykket kortesje laget av en gammel bil og trukket av en gammel hest.

125

/ en restaurant ser sultne parisere på at kjøkkensjefen serverer fra dagens meny, som står skrevet på tavlen - hestekrokett med champignoner og vinsaus, poteter og grønnsaker. Nederste linje minner kundene om at det serveres «ÉN RETT - DET ER ALT!»

To franske kvinner på jakt etter mat saumfarer avfall foran Les Halles, Paris' sentrale grønnsakmarked. En gang kom det til mindre opptøyer der. Kvinner som sto i potetkø, gikk løs på tyske soldater som kom og rekvirerte hele leveransen.

KRONISK SULT I DEN KULINARISKE HOVEDSTAD Gjennom hele okkupasjonstiden levde pari­ serne i gjennomsnitt på mindre enn en tredje­ del av sin normale fredstidsdiett - og gikk fra 2 til 10 kg ned i vekt. Dertil kom at de brukte opp en god del av kaloriene på å stå i kø for å få tak i den magre kosten. Det krevdes en detektivs dyktighet og ut­ holdenhet å få tak i ingrediensene til et skikke­ lig måltid. Folk overnattet utenfor slaktebutikker som man hadde hørt skulle få en kjøttleveranse dagen etter. De syklet langt ut på landsbygda for å få tak i grønnsaker, egg, kjøtt og ost. De begynte å oppdrette harer i bade­ kar, høns på loftet, og de dyrket grønnsaker i Tuileriene og Luxembourg-parken. Mange fant fram til svartebørshaier som solgte matvarer til 20 ganger den prisen tyskerne hadde fastsatt. En kvart kilo kaffe kostet offisielt litt over en krone, men på svartebørsen gikk den for nær­ mere 20 kroner. Pariserne avvæpnet fattigdommen med galgenhumor. Ifølge en av de mange vitsene om matmangelen, var kjøttrasjonen så liten at den kunne pakkes inn i en metro-billett - hvis bare ikke konduktøren hadde klippet i billet­ ten. Hvis billetten var klippet, ville kjøttet naturligvis falle gjennom hullet.

126

127

Mens de alliertes massive invasjonsstyrke nærmet seg kysten av

Sør-Frankrike den 14. august 1944, var begivenhetene i NordFrankrike i ferd med å ta sin egen dramatiske vending. Da de

allierte begynte å stramme løkken rundt de tyske styrkene som var fanget i Argentan-Falaise-lommen, besluttet general Patton å

avlegge en visitt hos sjefen for amerikanernes XV korps, general Haislip. Haislip satt i sitt hovedkvarter sør for Argentan og visste at

de ordrene Patton ville ha med seg, ville bestemme krigens videre utvikling i Europa og avgjøre skjebnen for Paris og for dens fire millioner innbyggere der.

Korpssjefen hadde grunn til å håpe på at disse ordrene skulle

stemme med hans egne ønsker om et raskt og rettlinjet framstøt for å befri den franske hovedstaden. Haislip snakket flytende

fransk og hadde som ung offiser studert ved Ecole de Guerre i

Paris. Under sin kommando hadde han nå den eneste franske divisjonen i Europa, nemlig 2. panserdivisjon, og han følte meget

sterkt at nettopp franskmennene måtte få rette det avgjørende

slaget for Frankrike ved å befri hovedstaden. Men Patton og de alliertes toppstrateger hadde viktigere mål i

sikte. Patton fortalte Haislip at det for øyeblikket ikke kunne bli

snakk om noe alliert forsøk på å befri byen. To av Haislips divisjoner skulle nøye seg med å rykke fram til Dreux, 70 km fra

Paris, mens resten av korpset skulle holde seg ved Argentan. Haislip var dypt skuffet og bønnfalt Patton om å la den franske

2. panserdivisjon marsjere mot Paris. «Du vet at du tar feil, George,» sa han. «Det ville bety mer for franskmennene enn noe

En amerikansk generals forgjeves håp

annet om den eneste divisjonen de har i Europa var den første

De alliertes strategiske dilemma

som kom inn i Paris. Det ville virkelig være en oppstiver for dem.

Kommunister mot gaullister i Paris

En byødelegger får en ny jobb Der Fuhrers anfall

Det ville glede hele landet.» «Til helvete med det der,» svarte Patton, uberørt. «Det er krig vi

holder på med.»

Oppstand i en okkupert hovedstad

Da Patton ga Haislip sine ordre, gjorde han ikke annet enn å

En vaklende våpenhvile

sette tankegangen til sin overordnede, general Eisenhower, ut i

Ikes oppgjør med de Gaulle

livet. Ike var pinlig klar over den enorme inspirasjon det ville være

En fransk generals hemmelige speidertur

for franskmennene - og for hele den allierte verden - om Paris ble

«Til barrikadene!»

befridd. Likevel var det klart at hans militære mål lå andre steder.

Merkelige utsendinger fra en beleiret by

Hvis hans arméer kunne nå fram til Rhinen, som nå bare lå 400

Frankrikes «utålmodige'løve» får startsignal

km borte, før de flyktende tyskerne rakk å få orden på seg, kunne

Endelig fri

krigen være slutt på relativt kort tid. Men Eisenhower hadde også

En forfatter bestiller 73 Martini

andre grunner til ikke å befri Paris. Han visste at det ville bli en

kostbar historie. Et 24 sider langt dokument fra den allierte

DIABOLSK PLAN FORPURRET

overkommandoens hovedkvarter hadde advart ham om at

de-plassen. Hakekorsflagget blafret i toppen av byens synligste

gatekamper i det sterkt befestede Paris kunne resultere i

landemerke, Eiffeltårnet, mens den forbudte franske tricoloren

«ødeleggelse av Frankrikes hovedstad». Dertil kom at et frigjort

kunne sees offentlig bare på ett sted - i en glassmonter i militærmuseet i Les Invalides.

Paris ville bety «et kostnadsansvar på det sivile plan som tilsvarer

å holde 8 divisjoner i aktivitet... Paris' behov for mat og medisin

Det mest slagkraftige og permanente påtrykket for en rask

ville alene representere 75 000 tonn de første to månedene, pluss

frigjøring av Paris kom fra Charles de Gaulle. Fra sitt hovedkvarter

at 1 500 tonn kull daglig måtte til for å dekke det offentliges

i Algerie ledet de Gaulle den Franske Komité for Nasjonal Frigjø­ ring, som var den sentrale organisasjonen for krigsinnsatsen til de

behov». Siden forsyningsleveransene ennå var begrenset til havnen i

Frie Franske styrkene og koordinerende kraft for koalisjonen mel­

Cherbourg og invasjonsstrendene, hadde Eisenhower forsynings-

lom kommunister, gaullister og andre anti-tyske elementer i

problemer nok som det var. Han hadde allerede måttet ta jeeper og lastebiler fra nyankomne divisjoner og sette dem inn i

Frankrikes motstandsbevegelse. De Gaulle var imidlertid langt fra etablert som Frankrikes selvsagte leder. Han hadde mektige

forsyningskonvoier. Tur-retur Cherbourg-Paris ville innebære

opponenter innenfor motstandsbevegelsen - først og fremst

mer enn 650 km, og hver forsyningskonvoi ville sluke tusenvis av

kommunistene - som hadde den fordelen at de kunne kjempe

liter bensin på hver tur. Og som Eisenhower senere fortalte: «Jeg

om makten inne i selve Frankrike. Dessuten var det mange allierte

hadde vondt hver gang jeg måtte gi fra meg så nye som en

øvrighetspersoner som betraktet de Gaulle som en pest, og selv

kanne.» Hans amerikanske feltkommandant, general Bradley, sa

for sine egne beleirede landsmenn var han lite annet enn en

det på en annen måte: «Hvis Paris kunne stramme inn livremmen

stemme utenfra, fra BBCs radiosendinger.

og leve med tyskerne en stund til, ville hver 4 000 tonn vi sparte

De Gaulle innså at for å bli anerkjent som leder av et frigjort

inn, bety bensin nok til tre dagers motorisert marsj mot Tysklands

Frankrike, måtte han bli ansett som befrieren av Paris. Han forsto

grenser.»

også at hvis byens sivilbefolkning ansporet av den kommunistiske

De alliertes plan gikk ut på full framrykking mot Tyskland. Med

fraksjonen i motstandsbevegelsen, fikk gjøre opprør og kaste

dette for øyet skulle Montgomerys 21. armégruppe i nord og

tyskerne ut av Paris før han selv kom dit, ville kommunistene

Bradleys 12. armégruppe i sør - legge seg rundt Paris, men uten å

«henge laurbær for øynene mine når jeg kom, be meg innta den

storme byen. Timeplanen krevde at hovedstaden ikke kunne

plassen de hadde tenkt ut for meg, og deretter trekke i alle

befris før i midten av september. Men omstendighetene ville det

annerledes. Noe av det som underminerte denne timeplanen, var

trådene selv». Med disse dystre utsiktene klart for seg forberedte de Gaulle

franskmennenes ukuelige vilje til atter å regjere i sin egen

sin egen maktovertakelse - grundig og omstendelig og med

hovedstad, kappløpet mellom kommunister og gaullister om

suveren dyktighet. Hans sjanser steg betraktelig da Eisenhower

makten over byen, Adolf Hitlers beslutning om å legge Paris i

den 30. desember 1943 besøkte Algerie og møtte ham for første

ruiner, og ikke minst en tysk generals motvilje mot å gå inn i

gang. Mot slutten av møtet mellom de to sa Ike: «Jeg har i

historien som mannen som ødela Paris.

utgangspunktet fått Dem beskrevet på en ufordelaktig måte. Men

i dag innser jeg at bedømmelsen var feilaktig.» «Utmerket!» svarte Mens de alliertes ledere diskuterte hva som skulle gjøres med

de Gaulle. «De er virkelig en mann! For De har evnen til å si 'Jeg

Paris, manglet innbyggerne i denne stolte byen både det ene og det andre. De hadde et enormt udekket behov for mat,

tok feil!'» Og de Gaulle fortsatte: «Franske tropper må ta hovedstaden i besittelse.» Og med det mente han styrker under

elektrisitet og offentlig transport - og kanskje mest av alt for

de Gaulles egen ledelse, i kraft av at han var overhode for den

selvrespekt. På toppen av den tyske okkupasjonens brutalitet måtte pariserne tåle en rekke bitre ydmykelser. Hver dag

Franske Komité for Nasjonal Frigjøring. Eisenhower sa seg enig.

marsjerte 250 elitesoldater bak et hornorkester som gneldret

ubestridte leder. Han reiste til Washinton, D.C., for å konferere

«Preussens Glorie» på Champs Elysées fra Triumfbuen til Concor-

med Roosevelt, som offisielt anerkjente ham som leder for en de

I juli 1944 tok de Gaulle et nytt steg i retning av å bli Frankrikes

129

facto-regjering som hadde de alliertes fullmakt til å utøve

besluttet på å gjøre Paris til en slik skraphaug at hverken gaullister

myndighet i de befridde områdene av Frankrike.

eller kommunister ville tjene noe på å befri byen. For å

Nå, i august 1944, da de allierte troppene feide østover gjennom Frankrike, ble de tett fulgt av de Gaulles administratorer,

virkeliggjøre denne planen innkalte han til Rastenburg tidlig i august en offiser fra vestfronten som ifølge en av sjefene i OKW

politi, forsyningsfolk og til og med en omreisende krigsrett-jury.

«aldri dro en ordre i tvil, hvor brutal den enn var». Fysisk sett var

Denne hærskaren opererte på vegne av Charles de Gaulle og den

generalmajor Dietrich von Choltitz neppe prototypen på en

Franske Komité for Nasjonal Frigjøring og tok kontroll over de

prøyssisk enehersker. Han var en lubben liten mann, og selv om

lokale myndighetene. De hadde streng og klar ordre om å hindre

han ansikt ble beskrevet av en kollega som «like uttrykksløst som

at kommunistdominerte motstandskomiteer fikk kontroll over

det fjeset til Buddha», var han i besittelse av en viss jovialitet.

nylig befridde områder og byer. I denne omveltningsfasen representerte de franske kommunis­

fryktinngytende. I mai 1940 ga han som oberstløytnant ordre om

tene for de Gaulle en like fryktinngytende trussel som tyskerne.

at Rotterdams sentrum skulle bombes sønder og sammen, og

Men Choltitz' rykte når det gjaldt å ødelegge byer, var

Kommunistene var spesielt sterke i motstandsbevegelsen i Paris,

resultatet var blant annet 718 døde hollendere og 78 000 sårede

hvor man regnet med at de hadde 25 000 mann under våpen. For

eller hjemløse. Beleiringen av Sevastopol på Krim skaffet ham

å hindre at kommunistfraksjonen i hovedstaden overtok byen,

generals rang og en skadd arm. Av hans regiment på 4 800 mann

infiltrerte de Gaulles folk motstandsbevegelsen nettopp i Paris. En

var det bare 347 stridende igjen, men likevel klarte han å innta

av dem som de Gaulle satte sin lit til i så måte, var den 29 år gamle

byen og ødelegge den. Og under retretten fra Russland var det

general Jacques Chaban-Delmas, gaullistenes militære toppleder i

Choltitz' oppgave å dekke den tyske baktrappen, og det som ble

hovedstaden. Chaban-Delmas var ikke det minste i tvil om at venstrekrefte­

igjen etter Choltitz, var brent jord og intet annet. Hans rykte fløy så viden om at han også ble beskyldt for å ha jevnet Warszawa

ne utgjorde en trussel. «Uansett hva det ville koste,» sa han senere,

med jorda i august 1944, da mer enn 100 000 polakker døde, men

«ville kommunistene sette i gang sitt opprør, om det så skulle

han befant seg faktisk på vestfronten på den tiden. Choltitz var

innebære å ødelegge verdens vakreste by.» Han hadde rett.

pinlig klar over sitt omdømme, og det smertet ham. «Det har alltid

Kommunistene var fast besluttet på å utfordre gauIIistene skritt

falt i min lodd,» sa han, «å beskytte baktrappene i den tyske hær.

for skritt i kampen om makten over Paris, og de var overbevist om

at deres politiske muligheter lå i et opprør inne i byen. Hvis opprøret lyktes - og det trodde de det ville - kunne de ri på en

bølge av støtte i folket og dermed nekte de Gaulle den innflytelsen han var ute etter.

Roger Villon, den kommunistiske stabssjefen for motstandsbe­ vegelsen i Paris, sto fast på at de Gaulle ikke skulle få «marsjere inn

i Paris i spissen for en erobrer-hær og finne byen takknemlig liggende for sine føtter». Villon ble oppmuntret av kommandan­

ten for kommunistenes militære styrker i Paris, oberst Rol. Han het opprinnelig Henri Tanguy og hadde gjort tjeneste i den spanske borgerkrigen, hvor han hadde tatt sitt krigspsevdonym fra en

fallen kamerat. Rol var et lojalt partimedlem, og hans mot og glød for saken ble beundret selv av hans fiender. I likhet med sin

gaullistiske opponent, Chaban-Delmas, innså Rol hvor høyt

spillet var. «Paris,» sa han, «er verd 200 000 døde.» Hitler satt i sitt hovedkvarter i Øst-Preussen og var fast

Den lubne generalmajor Dietrich von Choltitz, den tyske kommandanten i Paris, lovte personlig «å skyte ned i mitt eget kontor den neste som kommer og sier at vi skal oppgi Paris uten kamp». Men det forsvaret han satte opp utenfor byen, ble snart rent ned av den framrykkende franske 2. panserdivisjon.

130

Og hver gang får jeg ordre om å ødelegge hver eneste by etter

Hans sinn var formørket av tanken på at den mannen han hadde

hvert som jeg forlater den.»

sverget blind lydighet, var gal, og at hans fedrelands sak var

I den senere tid hadde Choltitz vært svært nedtrykt over

nederlagsdømt. Som patriotisk tysk soldat var han rede til å

Tysklands stadige nederlag, og han følte at han trengte en inn-

forsvare Paris mot de framrykkende allierte styrkene. Men

sprøyting av håp og tro. Da han ankom til Hitlers hovedkvar­

samtidig gjorde byens skjønnhet og tradisjoner inntrykk på ham, og han hadde liten lyst til å ødelegge den. Å ignorere Hitlers ordre

ter, var han sikker på at der Fuhrer ville gi ham akkurat det. I stedet ble han utsatt for en av de mest bisarre og oppskakende

ville sette hans eget liv i fare, og hans kone og barn ville være i

opplevelsene i sitt liv.

tilsvarende livsfare hjemme i Tyskland. Men han visste også at

Hitler, som fremdeles var ute av seg etter attentatforsøket den

hvis han utførte Førerens ordre, ville historien dømme ham som

20. juli, gikk i gang med en lang tirade straks han hadde hilst på Choltitz. «Siden den 20. juli, herr general,» skrek han, «har dusinvis

mannen som ødela en av verdens mest ærerike byer.

av generaler dinglet i tauet - ja, dusinvis - fordi de ville hindre

en situasjon som skulle komme til å få innvirkning på hans

meg, Adolf Hitler, i å fortsette mitt arbeid.»

avgjørelse. Det var blitt uro i byens politistyrke. Gendarmene

Mens Choltitz gikk og tenkte over disse problemene, oppsto

Choltitz var rystet. «Hitler var i en tilstand av febrilsk opp­

hadde hatt sitt eget grusomme dilemma å stri med. De var

hisselse,» fortalte han senere. «Spyttet rant bokstavelig talt fra

forhatte av byens befolkning fordi de måtte følge okkupasjons­

munnvikene hans. Han skalv over hele kroppen, og skrivebordet

maktens brutale ordrer, samtidig som de ble sett på med

han lente seg mot, ristet. Han var badet i svette og ble mer og

mistenksomme øyne av den samme okkupasjonsmakten. Noe av

mer oppbrakt.»

det første Choltitz hadde gjort som kommandant i Paris, var å

Hitler kom til poenget. «De skal til Paris nå» sa han til Choltitz.

avvæpne politiet. Politiet svarte med å gjøre det klart at tyskerne

Byen «må ødelegges fullstendig. Når Wehrmacht forlater den, skal

hadde gode grunner til bekymring. En motstandsgruppe i

ingenting etterlates stående, ikke en eneste kirke, ikke et eneste

politidepartementet varslet streik den 15. august og erklærte:

kunstnerisk monument.» Selv vannforsyningene skulle stenges

«Politifolk som ikke følger ordren om streik, vil bli betraktet som

av, slik at «den ruinerte byen», som der Fuhrer sa, «blir

forrædere og kollaboratører.» Streiken var svært så effektiv. Bare

epidemienes offer».

en håndfull gendarmer ble på sin post. Tingene begynte nå å skje

Senere mintes Choltitz Hitlers enetale med forferdelse. «Jeg var

så fort at Choltitz ble tvunget til å handle.

overbevist der og da,» fortalte han, om at «mannen overfor meg

Den fuktige og grå morgenen den 19. august våknet Amedée

var gal!» Hans tiltro til Hitler hadde fått et skudd for baugen, og

Bussiére, prefekten i Paris-politiet, av lydene fra en menneskemas­

Choltitz forlot møtet mer deprimert enn noen gang - og kanskje

se som hadde samlet seg utenfor hans leilighet i La Prefecture,

for første gang i sin militære karriere i tvil om han skulle utføre en

politiets hovedkvarter på Ile de la Cité, rett overfor Notre-Dame.

ordre.

Han håpet at hans menn var på vei tilbake til arbeidet, men han

Kort tid etterpå besøkte han feltmarskalk von Kluge, sjefen for

tok feil. På plassen nedenfor sto en slank, blond mann i rutet dress

armégruppe B, bare seks dager før Kluge begikk selvmord. «Min

og talte til mengden. Trompetene gjallet, stemmer intonerte den

kjære Choltitz,» sa Kluge mot slutten av møtet mellom dem, «jeg

lenge forbudte Marseillaisen, og Yves Bayet, leder for gaullistfrak-

er redd for at Paris kan bli heller ubehagelig for Dem. Stedet har

sjonen i Paris-Politiets Frigjøringskomité, proklamerte: «I Republik­

en eim av begravelse over seg.» Choltitz' svar oste av rå sarkasme:

kens og Charles de Gau Iles navn tar jeg herved La Prefecture i

«Det blir i hvert fall en førsteklasses begravelse.»

besittelse.»

I Paris satte Choltitz opp sitt hovedkvarter i det elegante hotell

okkupasjon av La Prefecture - blitt sendt ut av kommunistiske

Meurice i nærheten av Concorde-plassen. Fra sitt soveromsvindu

motstandsfolk som håpet å holde gaullistene i uvitenhet om

Dagen før var startsignalet til opprør - som også omfattet

hadde han utsikt til Tuilerienes frodige tretopper. I dagene som

planen til det var for sent å gjøre noe. Men Alexandre Parodi, de

fulgte satt han der lenge, i ensom ettertanke over sitt dilemma.

Gaulles høyeste politiske representant i Paris, fikk beskjed fra en

131

agent som hadde infiltret seg blant kommunistene, og Parodi,

omseggripende revolten. Hvis våpenhvilen ble effektiv, kunne

som dermed var forhåndsorientert, kunne være først ute ved La

den gå over i full, permanent våpenstillstand.. Choltitz likte

Prefecture. Dermed ble opprørets første betydningsfulle aksjon

tanken. En våpenhvile ville frigi tropper som nå var opptatt med å

ledet av gaullistene, som etter ordre fra de Gaulle hadde vært

kvele opprøret, til å bemanne forsvaret av byen.

glødende motstandere av ethvert åpent opprør. Men gaullistle-

derne i Paris hadde følt seg tvunget til å være først ute i kappløpet

Mens Choltitz to timer etter sitt møte med Nordling var i ferd med

med kommunistene om makten. Da kommunistene på sin side

å overveie forslaget om våpenhvile, fikk han ordre fra Hitler om å

skjønte at de var blitt slått i kappløpet om La Prefecture, iverksatte

forberede sprengning av broene over Seinen. «Paris,» erklærte

de øyeblikkelig sin plan om bakhold mot tyske soldater og

kjøretøyer over hele Paris. Snart var det skarpe skuddvekslinger å

føreren, «må ikke falle i fiendens hender som noe annet enn en ruinhaug.»

høre over hele byen, og kommunister og gaullister konkurrerte

Choltitz, som hadde vært en hardbarket soldat i 29 av sine 49

om å erobre politistasjoner, postkontorer og regjeringsbygninger.

år, sto nå overfor den mest smertefulle avgjørelsen i sin karriere.

Før kvelden kom hadde begge parter lidd store tap, og tyskerne

Som erfaren taktiker visste han at Hitlers ordre ikke kunne stanse

på sin side hadde over 50 drepte og 100 sårede.

de alliertes framrykking. Amerikanerne hadde allerede kommet

Sent den kvelden sto Choltitz på sin hotellromsbalkong og

seg over elva både nord og sør for byen. «Hvilken militær verdi

betraktet en pike i rød kjole, som syklet gjennom Tuileriene på vei

kunne ødeleggelsen av broene ha i denne situasjonen?» skrev

mot Concorde-plassen. Sammen med Choltitz var Raoul Nord-

Choltitz senere. «Selv om bare tre av de 60 broene skulle forbli

ling, som hadde vært Sveriges generalkonsul i Paris i 18 år, men nå

intakte, ville hele aksjonen være verdiløs, militært sett... Dess­

var direktør for SKF-fabrikkene, som laget kulelagre som den

uten trengte jeg broene selv for å disponere mine tropper inne i

tyske krigsmaskinen ikke kunne unnvære. Selv om Choltitz var

byen.»

irritert over opprøret i Paris, var han likevel i et tankefullt hjørne.

Rent bortsett fra de militære hensyn, fant Choltitz at han var

«Jeg liker disse vakre Paris-kvinnene,» sa Choltitz. «Det ville være

under innflytelse av mer grunnleggende menneskelige følelser. «I

en tragedie å drepe dem og ødelegge byen deres.»

hvilken sinnstilstand skulle jeg kunne beordre en fullstendig

For Nordling var det utenkelig å ødelegge Paris. Han følte at

unødvendig ødeleggelse av denne byen som klokt og rolig, om

han sto i stor gjeld til denne byen der han hadde tilbragt hele sitt

enn knurrende, hadde holdt ut fire års tysk okkupasjon?» spurte

voksne liv, en by som han elsket inderlig. Han hadde allerede

han seg selv. «Det hadde vært min faste overbevisning helt fra

begynt å betale sin gjeld - i løpet av den siste uken hadde han

starten av at jeg ville skåne sivilbefolkningen og den storslåtte

klart å få Choltitz til å gå med på å frigi 4 000 franske politiske

byen deres i størst mulig utstrekning.» Choltitz veide opp mot

fanger. Med hele sin veltalenhet argumenterte Nordling nå for å

hverandre alle de faktorene som hadde trykket ham siden han

redde Paris. «Jeg er soldat,» sa Choltitz. «Jeg mottar ordrer. Og jeg utfører

kom til Paris, og så fattet han sin beslutning. Han ville akseptere en våpenhvile.

dem.» Fra området omkring La Prefecture hørtes smatringen fra

Som en slags megler satte Nordling opp betingelsene for

geværer. «Jeg skal få dem vekk fra La Prefecture,» bedyret Choltitz.

våpenhvilen og forela dem for sine kontakter blant gaullistene i

«Jeg skal bombe dem vekk.»

Paris7 motstandsbevegelse. Så, under et hastig sammenkalt

«Er De klar over at selv hårfine bomskudd ville falle på NotreDame og Sainte-Chapelle?» spurte Nordling.

Det fikk ikke hjelpe, mente Choltitz. «De ser jo selv hvordan

morgenmøte, presenterte Chaban-Delmas og hans gaullistiske medsammensvorne våpenhvileforslaget for motstandsbevegel­ sens ledere. Kommunistene, som ville fortsette kampen, hadde alt

situasjonen er. Sett Dem selv i mitt sted. Hva slags alternativ har

mot seg. Kommunikasjonslinjene i byen var mangelfulle, alle ting

jeg?» Nordling hadde svaret på rede hånd. Han foreslo en

skjedde i et enormt tempo, og bare én av kommunistenes ledere,

våpenhvile «for å plukke opp døde og sårede» fra den stadig

seks av de 16 stemmeberettigede lederne av motstandsbevegel­

Roger Villon, var blitt informert om møtet. Det var faktisk bare sen som var møtt fram.

132

Villon talte mot våpenhvilen. «Befolkningen i Paris har reist seg og er rede til å befri hovedstaden på egen hånd,» sa han. «Å få

men sikkert å gjenvinne sin slagkraft. Fire billass tyske soldater ble utsatt for bakhold og neddynget med molotov-cocktails som

dem til å legge ned våpnene nå, ville være å kvele deres

sendte brente okkupasjonssoldater hylende nedover de smale

inspirasjon og ta fra dem seieren.» Men stemningen på møtet gikk

gatene. Gaullistene, som var redde for tyske gjengjeldelsesaksjo-

mot Villon. Tyskerne var fremdeles for sterke til å beseires, sa

ner, forsøkte desperat å stoppe skytingen. «Rol og hans menn

gaullistene, og Choltitz kunne komme til å ødelegge byen.

nedkaller massakre over Paris!» skrek Chaban-Delmas. Men Rol

Våpenhvile ble vedtatt med fem mot én stemme.

vek ikke tilbake, og opprøret spredte seg.

Ifølge våpenhvileavtalen skulle Choltitz anerkjenne medlem­

I hotell Meurice ble Choltitz' triste spekulasjoner over den

mene av FFI - koalisjonen av gaullister, kommunister og andre

sammenbrutte våpenhvilen avbrutt av en telefonoppringning. I

motstandskjempere - som regulære tropper og behandle dem

den andre enden var general Jodl, Hitlers operasjonssjef, som ville

som krigsfanger hvis de ble tatt, i stedet for å henrette dem som

vite hvordan det gikk med utførelsen av Hitlers ordre om å

gerilja-terrorister. Tyskerne aksepterte også FFIs okkuppasjon av

ødelegge byen. Choltitz hadde faktisk gjort svært lite. Han

de offentlige bygningene som allerede var på motstandsbevegel­

forsøkte å unnskylde forsinkelsen med at troppene hans hadde

sens hender (noe som blant annet gjaldt Hotel de Ville, som

vært fullstendig opptatt med å knuse opprøret. Dette var den

inneholdt de kommunale myndighetene, og som var blitt overtatt

første antydningen Jodl - og gjennom ham Hitler - fikk om

av kommunistene som svar på gaullistenes erobring av La

omfanget av opprøret. Et øyeblikk virket Jodl som slått av lynet. Så

Prefecture). FFI på sin side skulle unnlate å angripe tyske stillinger,

avsluttet Jodl samtalen med en avmålt uttalelse med en merkbar

og de skulle tillate tyske troppebevegelser langs en rekke av byens

undertone: «Hva som enn skjer, venter Føreren at De iverksetter

hovedferdselsårer.

størst mulig ødeleggelser i de områdene som står under Deres

Etter hvert som meldingen om våpenhvilen spredte seg,

stanset skytingen. Stillheten senket seg over gårdsplasser, haller

kommando.» Nyhetene fra Paris, som rystet Jodl og Hitler, bekymret

og trappeoppganger som tidligere på dagen hadde gjenlydd av

Eisenhower også. Da han fikk høre at motstandsbeveglesen var i

geværild. FFI satte opp feltkjøkken hvor utmattede motstands­

kamp i byen, ble Ike, som han selv sa, «fly forbannet». Dette var

kjempere fikk en matbit, litt varm kaffe og to pakker sigaretter

«akkurat den slags situasjon vi ikke ønsket, en situasjon vi ikke

hver. Men våpenhvilen begynte snart å slå sprekker. Oberst Rol,

hadde kontroll over, og som kunne tvinge oss til å forandre planene våre før vi var klar til det». På grunn av kampene i Paris

kommunistenes militære leder, var rasende over denne avtalen

ville Eisenhower bli nødt til å snakke med de Gaulle, som han -

som et par timer før var blitt undertegnet uten hans tillatelse. Han

helt korrekt - mistenkte for å ville prøve «å få oss til å forandre

begynte febrilsk å undergrave den i håp om til sjuende og sist å få

planene våre slik at de passet hans politiske mål».

makten over Paris. «Ordren er opprør,» sa Rol til sine folk. «Og så

De Gaulle landet i Cherbourg etter en livsfarlig tur fra Alger

lenge det fins så mye som en eneste tysker i byens gater, skal vi

- flyet hans kom bort i tåken over Den engelske kanalen mens

slåss.» På boulevardene og i mørke bakgater begynte opprøret sakte

det forsøkte å få kontakt med en britisk jagereskorte, og landet med drivstoff nok til to minutters flyging. De Gaulle ble

Soldater fra den franske 2. panserdivisjon i amerikanske klær skyter med gevær og bazooka mot tyske styrker som oppholder dem ved Chateaufort, 13 km sørvest for Paris, den 24. august 1944. For å sette franskmennene i stand til å stable en moderne armé på beina, skaffet USA til veie ca 3,25 millioner tonn utstyr, deriblant 1400 tanks og nesten 50,2 millioner håndvåpen.

133

øyeblikkelig informert om tilstanden i Paris og skred til handling.

sivile tjenestemenn, utstyrt med én enslig kano. Nå, den 21.

Han fikk flyet sitt tanket opp og fløy omgående til Eisenhowers

august 1944, hadde han kommandoen over 16 000 mann med

framskutte hovedkvarter ikke langt unna, for å legge sin sak fram

2 000 kjøretøyer - og han ventet svært utålmodig på startsignal til

for Ike.

å føre sine landsmenn tilbake til Paris.

Da de to mennene møttes, forklarte Eisenhower for de Gaulle

Eisenhower hadde vært litt for selvsikker da han trodde at

at han planla å knipe av Paris og la byen henge for å plukke den

Leclercs divisjon ikke kunne røre seg uten amerikansk hjelp. I den

senere. Ifølge Eisenhower ba de Gaulle «øyeblikkelig om en

siste tiden hadde de franske regimentene bevisst unnlatt å

revurdering av Paris. Han snakket rett fra leveren og sa at

rapportere tap av kjøretøyer forat ikke tildelingen av drivstoff

kommunistene var en alvorlig trussel i byen». For Eisenhower var

skulle skjæres ned. De fortsatte til og med å rekvirere bensin til

dette et politisk argument som løp på tvers av strategiske hensyn,

kjøretøyer som var gått tapt i kampen om Argentan-Falaise-

og han fant ingen grunn til å akseptere det.

lommen. Og i tillegg gikk franskmennene på nattlige tokter og

Ike hadde mistanke om at tyskerne var i ferd med å

hentet bensin i de alliertes drivstoff lagre. Ved hjelp av slike

konsolidere Paris, og at «vi kunne komme opp i et helvetes

uortodokse metoder hadde Leclerc fått stukket unna nok

slagsmål der». Men de Gaulle insisterte på at umiddelbar befrielse

drivstoff til å bringe 2. panserdivisjon til Paris.

av Paris var av overordnet betydning, og han forsterket sin bønn

Men som profesjonell soldat respekterte Leclerc likevel det

med en trussel. Om nødvendig var han rede til, sa han, å trekke ut

han kalte «reglene for militær underordning», og i hvert fall i

av alliert kommando generalmajor Jacques Leclerks franske 2.

øyeblikket var han villig til å gå med på en symbolsk framrykking

panserdivisjon, som nå midlertidig var underlagt amerikanernes V

mot Paris. I all hemmelighet ga Leclerc ordre til generalløytnant

korps under generalmajor Leonard Gerow, og sende den mot

Jacques de Guillebon om at han i spissen for sine 150 mann i

Paris på de Gaulles egenhendige ordre. Eisenhower bare smilte, i

stridsvogner, panserbiler og transportbiler skulle rekognosere i

trygg overbevisning om at 2. panserdivisjon var så avhengig av

retning av Paris - og, hvis anledningen bød seg, gå inn i selve

amerikansk utstyr og forsyninger at den - som han sa - «ikke

byen. Etter hva general Bradley senere fortalte, fikk Gerow selv

kunne bevege seg en kilometer uten at jeg ville det».

øye på kolonnen like etter at den hadde passert Chartres. «Og

De Gaulle hadde fått et tilbakeslag, men han var langt fra

hvor i helvete tror De at De skal hen?» spurte Gerow en fransk

overvunnet. Idet han gikk, snudde han seg til en adjutant og

kaptein. Denne svarte med et skuldertrekk og et smil: «Til Paris -

spurte: «Hvor er general Leclerc?»

ikke sant?» Kommandanten for V korps ble rasende over slik

ulydighet. Han stoppet kolonnen der og da og sendte den tilbake I det øyeblikket - og hele denne nerveslitende mandagen den 21.

til Argentan.

august - befant Leclerc seg ved Argentan, over 160 km fra Paris.

Mens Leclerc drev og utforsket mulighetene for å marsjere mot

Der, skrev de Gaulle senere, ble 2. panserdivisjon «nøye overvåket

Paris, oppildnet radikale motstandsstyrker inne i byen befolknin­

av general Gerow... som om man var redd den skulle legge av gårde mot Eiffel-tårnet». Faktisk gjorde Leclerc anstrengelser

gen til å gå hardere til verks. Tre nye motstandsaviser - Le Parisien

nettopp i den retning. Leclerc var en impulsiv mann, og i to år

hovedstaden den 21. august. Hver av avisene, som alle

Libéré, Défence de la France og Liberation - dukket opp i

hadde han ventet på en slik anledning. Opprinnelig het han

representerte oberst Rols kommunistiske styrker, hadde den

Jacques-Philippe de Hauteclocque. Dekknavnet Leclerc hadde

samme svære overskriften på første side: «Aux Barricades!» (Til

han tatt for å beskytte familien, som han hadde etterlatt i den

barrikadene!) - det samme ildfulle kampropet som hadde gjallet

okkuperte delen av Frankrike. I juli 1940, snaue tre uker etter

gjennom Paris' gater mer enn én gang i byens revolusjonære

Frankrikes kapitulasjon, hadde han syklet over Pyreneene til

fortid.

Spania, og derfra hadde han reist til London for å slutte seg til de

Til tross for at det kunne koste dem selv og hele deres elskede

Gaulle. Hans første kommando hadde vært i Fransk Ekvatorial-

by livet, svarte pariserne i løpet av de neste par dagene på

Afrika og bestått av tre offiserer, to misjonærer, sju bønder og fem

oppfordringen med å bygge mer enn 400 barrikader. Folk i alle

134

aldre rev opp brolegning, felte trær, røsket løs rekkverk, veltet

luften sammen med den, - det vil være det eneste jeg kan gjøre.»

biler og stablet alt sammen oppå hverandre i gater og

Etter hvert som voldsomhetene spredte seg, gjorde Choltitz et

boulevarder for å stanse tyskernes bevegelser. I Saint Germain de

desperat forsøk på å dempe de villstyrlige franske patriotene.

Prés, på hjørnet av Rue St. Jacques, ble medtatte bilder av Hitler

Matforsyningene var i ferd med å ta slutt, og Choltitz tilbød

og andre nazi-ledere hengt opp på barrikadene slik at angripende

motstandsbevegelsen kjøtt. Da franskmennene stolt avslo å spise

tyskere ble nødt til å skyte på dem. «Metodisk, time for time,

fra tyske hender, nådde man fram til et kompromiss som reddet

snører nettet av barrikader seg sammen rundt tyskerne,» skrev en

prestisjen. Nordling fikk kjøttet, og kunne så gi det videre til

observatør. «Med tålmodighet, skarpsindighet og hele det opp­

motstandsbevegelsen. Men det generøse tilbudet hadde liten

rørske Paris' enorme raseri er edderkoppnettet spunnet.» Motstandsbevegelsen gjorde stadige fremskritt under gate­

virkning. Kampen bare tiltok med ustoppelig kraft.

kampene. Dusinvis av viktige bygninger - avisredaksjoner,

mennene møttes over en karaffel whisky i den tyske komman-

Choltitz besluttet å møte Nordling og prøve en ny vri. Da de to

regjeringskontorer og Elysée-palasset, den franske statsmaktens

dantens hovedkvarter i hotell Meurice, sa Choltitz tørt: «Deres

hovedkvarter - kom på FFIs hender. Fra fasaden til Frankrikes

våpenhvile, herr generalkonsul, ser ikke ut til å virke noe større.»

nasjonalbank vaiet tricoloren, mens motstandskjempere inne i

Nordling sa seg enig og pekte på at den eneste som kanskje

bankbygningen gravde fram en skatt som var mer verd enn

kunne roe ned Paris, Charles de Gaulle, ikke var i nærheten. I en

penger i det luksusfattige Paris - 400 000 flasker konjakk, tre

saklig tone kom Choltitz nå med et fullstendig uventet spørsmål:

millioner sigarer og 235 tonn sukker.

«Hvorfor tar ikke noen og besøker ham?»

I mellomtiden debatterte en hissig forsamling av fraksjonslede­

I sine mange år som diplomat hadde Nordling aldri blitt så

re og toppledere innenfor motstandsbevegelsen hvorvidt man

forbauset. Han nølte og forsøkte å få tak i hva som konkret lå i

skulle gjenopprette den perforerte våpenhvilen eller ikke. En sint

spørsmålet. Til slutt spurte han om Choltitz ville gi fullmakt til at

stemme fordømte våpenhvileavtalen med Choltitz: «Man inngår

en eller annen kunne passere de tyske linjene for å finne de

ikke gentlemansavtaler med mordere!» Gaullistgeneralen Cha-

Gaulle. «Hvorfor ikke?» spurte Choltitz.

ban-Delmas snøftet tilbake: «Og dere vil massakrere 150 000

Choltitz tok et papirark opp av jakkelommen og forklarte at

mennesker til ingen nytte!» Kommunistenes politiske leder Roger

det inneholdt den formelle ordren om å ødelegge Paris. Hittil, sa

Villon erklærte: «Jeg har aldri sett en så tafatt general.» Og nå spilte

han hadde han klart å holde denne ordren fra livet, men tiden

Villon ut sitt trumfess - han lovte at hvis våpenhvilen ble

begynte å bli knapp. Bare allierte troppers nærvær i Paris kunne

gjenopprettet, ville kommunistene «plastre hver vegg i Paris med

forhindre en katastrofe. «De må forstå,» sa han, «at det at jeg

plakater som anklager gaullistene for å dolke Paris-befolkningen i

forteller Dem dette, kunne tolkes som forræderi fra min side.»

ryggen». Gaullistenes politiske leder, Alexandre Parodi, ga seg.

Etter en kort pause la han til: «For det jeg egentlig gjør, egentlig, er

«Min Gud,» sa han. «Nå skal de altså ødelegge Paris. Vår vakre

å be de allierte hjelpe meg.»

Notre-Dame kommer til å bli bombet sønder og sammen.» Men

Da Nordling i egenskap av nøytral diplomat sa seg villig til å

Villon var uberørt. «Hva så om Paris blir ødelagt?» sa han. «Vi

søke forbindelse med de allierte, skrev Choltitz raskt ut en

kommer til å bli utslettet sammen med byen i så fall. Det er bedre

passerseddel som ville sette Nordling i stand til å komme seg ut av

om Paris blir ødelagt slik som Warszawa, enn at den opplever et

byen, få forbindelse med de alliertes kommando, og dermed også

nytt 1940.»

de Gaulle: «Kommanderende general for Stor-Paris gir herved

Sveriges generalkonsul R. Nordling fullmakt til å forlate Paris og'*

Heldigvis for Paris lå imidlertid byens skjebne i hendene på

Paris' forsvarslinjer.» Deretter jaget han Nordling ut av sitt kontor

Choltitz. Han hadde besluttet å ignorere - så lenge han kunne -

og ga ham denne advarselen til avskjed: «Reis fort. De har 24

Hitlers ordre om å jevne byen med jorda. Han forutså at han kom

toppen 48 timer til rådighet.»

til å bli gjenstand for represalier fra Hitlers side, og sa til en

Mens Nordling var på vei ut av det tyske hovedkvarteret, ble

adjutant: «Jeg skal sette meg på den siste broen og sprenge meg i

han slått av en foruroligende tanke. Kanskje de Gaulle og de

135

allierte sjefene ville betrakte Nordling mindre som en velmenende

papiret der,» sa han om passerseddelen. «Vi har ikke hørt på

svensk generalkonsul enn som en som solgte kulelagre fra SKF til

Wehrmachts ordre siden 20. juli.» Bender var rasende og forlangte

tyskerne. For å bane veien for sitt oppdrag besluttet han å ta med

at offiseren skulle ringe opp Choltitz' hovedkvarter for nærmere

seg to menn som hadde gode kontakter med gaullistene -

ordre. Et par minutter senere var Rolf Nordling og hans gruppe på

Alexandre de Saint-Phalle, kasserer for motstandsbevegelsen i Paris, og Jean Laurent, som i 1940 hadde gjort tjeneste sammen

vei videre. Men de klarte ikke å få kontakt med de alliertes kommando før

med de Gaulle i forsvarsdepartementet.

neste morgen. Og innen den tid var Lederes tanks allerede på vei

Etter Choltitz' råd ble selskapet forsterket med Emil «Bobby»

mot Paris etter oppfordring fra en tomannsdelegasjon av et helt

Bender, som offisielt representerte et sveitsisk papirmasse-firma,

annet merke, som hadde dratt fra den beleirede hovedstaden for

men som i virkeligheten var agent for Abwehr, den tyske etter­

å be de allierte om våpen, men forandret planer underveis.

retningstjenesten, en status som var solid nok til å geleide

selskapet gjennom alle slags kontrollposter. Siden 1940 hadde

Major Roger Gallois var oberst Rols stabssjef. Rol manglet ikke

Bender vært et velkjent fjes i Paris' nattklubber. Om det var for å

kampvillige folk, men våpen. Plutselig kom det et tilbud fra dr.

redde seg selv eller av oppriktig kjærlighet til byen, så gikk han nå

Monod, som førte en dobbelttilværelse som helseinspektør for Paris-området - og medisinsk sjef for motstandsbevegelsen.

med på å hjelpe til med å redde Paris - han hadde tidligere hjulpet Nordling med å løslate de franske politiske fangene.

Monod sa seg nå villig til å hjelpe en av Rols menn gjennom de

Som femte medlem av gruppen inngikk en person som kalte

tyske linjene for å «etablere forbindelse med de allierte og be om

seg Arnoux, angivelig representant for Røde Kors. I virkeligheten

våpen». Rol slo til med én gang og satte Gallois på oppdraget.

dreide det seg om oberst Claude Ollivier, sjefen for den britiske

Gallois og Monod reiste bare knappe 30 km det første døgnet

etterretningstjenesten i Frankrike. Det siste medlemmet i gruppen

og stoppet for å hvile i landsbyen Saint-Nom-la-Breteche. De to

inviterte seg selv. Det var den østerrikske adelsmannen baron

var gamle venner, og mens de satt og snakket sammen over et

Erich Posch-Pastor von Camperfeld, som tidlig hadde gått mot

stearinlys, forsøkte Monod, en antikommunist som var spesielt

nazistene og blitt internert i Dachau, men senere flyktet og sluttet

irritert på de kommunistene som var plantet i hans egen

seg til motstandsbevegelsen i Frankrike.

administrasjon, å overtale Gallois til ikke å hjelpe Rol med å ta

Samme ettermiddag oppsto en nesten skjebnesvanger strek i

makten i Paris ved hjelp av opprør. I stedet, sa doktoren, burde

regningen. Akkurat i det den 62 år gamle Nordling var i ferd med

Gallois prøve å få de allierte til Paris så fort som mulig, for å hindre

å gjøre seg klar til avreise, fikk han hjerteslag og deiset i golvet i

at tyskerne la byen i ruiner. Gallois hørte nøye etter. «Robert,» sa

det svenske konsulatet. Det viste seg å være et forholdsvis mildt

han til slutt. «Jeg tror du har helt rett.» Med disse ord forandret

tilfelle, men det satte ham ikke desto mindre ut av stand til å lede

Gallois formålet med reisen. I stedet for å be om våpen til Rol ville

delegasjonen. I siste øyeblikk ble han erstattet av den eneste

han nå prøve å overbevise de alliertes ledere om at de, og ikke

andre mannen i byen som hadde samme etternavn og samme

opprørerne, burde fullføre befrielsen av Paris.

forbokstav i fornavnet, nemlig Raoul Nordlings bror Rolf.

Neste dag traff Gallois en amerikansk soldat som satt i veikan­

Denne sammenraskede gruppen kom seg endelig av gårde -

ten og spiste hermetikkrasjonen sin. «Jeg kommer fra Paris,» er­

fem mann i Nordlings bil og Bobby Bender i sin egen raske Citroen

klærte Gallois dramatisk, «med et budskap til general Eisenhower.»

- bare for å bli stoppet ved landsbyen Trappes av en tysk soldat,

«Yeah?» sa amerikaneren. «Hva så?»

som i det varme augustværet stilte i badebukse og hjelm og med

Til tross for dette alt annet enn massive uttrykk for interesse,

maskinpistol. Nå gjorde Bender opp for alle gamle synder. Han

ble Gallois satt i en jeep og ført til general Pattons hovedkvarter

ropte sint over til en SS-kaptein som nærmet seg, mens han viste

for 3. armé, som samme dag hadde krysset Seinen. Da Patton

fram Abwehr-beviset og Choltitz' passerseddel. SS-kapteinen,

først fikk høre om opprøret i Paris, ble han ikke særlig vennlig

som hadde kommet bort til dem for å undersøke saken, avviste

stemt. «Det var de som startet det forbannede opprøret. Så la

dem. «Jeg gir blanke i hvilken general som har undertegnet det

dem fullføre det selv.» Nå ble han vekket mens han sov, noe som

136

knapt satte ham i bedre humør. «Okay,» sa han til den uflidde

ger. «Den utålmodige løven deres, general Leclerc, kommer i dag,»

franske motstandsoffiseren, «jeg skal høre på Dem. Hva er det De har å fortelle?» Og da Gallois hadde snakket ut, avviste Patton

sa han, vel vitende om at Leclerc skulle treffe Bradley noe senere.

forslaget hans tvert: Motstandsbevegelsen «måtte selv ta konse­ kvensene av sitt eget opprør», sa han.

en tilleggsopplysning som han ikke delte med Gallois, nemlig at

«Kanskje vi har noen nyheter til ham i kveld.» Sibert satt inne med Eisenhower nå vaklet når det gjaldt Paris.

Likevel må Gallois ha gjort et visst inntrykk på Patton. Under

Det var blitt stadig tydeligere for Eisenhower at den franske

alle omstendigheter var Gallois snart på vei i jeep til general

hovedstaden virkelig var i fare. På samme måte som Choltitz

Bradleys hovedkvarter ved Laval, hvor han ankom om morgenen

vegret seg for å gå inn i historien som mannen som ødela Paris,

den 22. august.

hadde Eisenhower ingen lyst til å holdes ansvarlig for å bidra til

Bradleys etterretningsoffiser, general Edwin L. Sibert, var blitt

ødeleggelsen ved ikke å gjøre noe for å redde byen. Dessuten

varslet om at Gallois var i anmarsj, og satt utålmodig og ventet på

begynte Eisenhower å gå de militære hensyn nærmere etter i

franskmannen og hans førstehåndsberetning om situasjonen i

sømmene, noe han ga uttrykk for denne samme morgenen i et

Paris. Sibert hadde i sakens anledning utsatt en flytur med Bradley

telegram til sin overordnede i Washington, US Army Chief of

til Eisenhowers nye hovedkvarter i Grandchamp like utenfor

Staff-Marshall. Ike innså at Paris' forsyningsbehov gjorde det

Falaise, hvor han skulle hatt en konferanse med Ike. Gallois, som

ønskelig å utsette befrielsen, men la til: «Jeg tror imidlertid ikke

hadde Pattons avslag friskt i minnet, ga lidenskapelig uttrykk for sine bange anelser når det gjaldt Paris' skjebne og byens

dette er mulig. Hvis fienden prøver å holde byen med reell styrke, vil han være en konstant trussel mot våre flanker. Hvis fienden

innbyggere. «Befolkningen i Paris vil svært gjerne befri hovedsta­

derimot mer eller mindre oppgir Paris, vil byen falle i armene på

den selv og presentere den for de allierte,» sa han. «Men de er ikke

oss enten vi liker det eller ikke.»

i stand til å fullføre det de har påbegynt. Dere må komme til

unnsetning, ellers vil det bli en fryktelig nedslakting.»

Endelig var det problemet med de Gaulle, som Ike hadde ambivalente følelser for. Eisenhower var ofte indignert over den

Sibert var taus. Men idet han samlet sammen sine papirer for å

ruvende franskmannens «overfølsomhet og enorme stahet». Men

gå, kom han med en opplysning som ga Gallois visse forhåpnin­

samtidig visste han at for mange var de Gaulle selve inkarnasjo­

nen av fransk nasjonalisme - samt den lederen Roosevelt hadde gitt sin velsignelse til.

Dessuten satt Eisenhower nå med et brev foran seg, som de Gaulle hadde skrevet etter deres siste, ubehagelige møte, og som

den franske general Alphonsejuin personlig hadde overlevert Ike. Brevet antydet at konsekvensene av ikke å innta Paris - et trekk som nå var nødvendig «selv om det skulle forårsake kamper og

ødeleggelser i de indre delene av byen» - ville falle på Eisenhower. Brevet inneholdt også en fornyet trussel om å sende Leclerc og

franskmennenes 2. panserdivisjon til Paris på egen hånd. Ike hadde en viss følelse av at de Gaulle ville forsøke seg på akkurat

noe slikt, med eller uten bensin. Til etterretning for sin stabssjef,

generalløytnant Walter Bedell Smith, skrev Eisenhower i margen på brevet: «Ser ut som vi blir tvunget til å gå inn i Paris.» Hva som

enn måtte være igjen av forbehold, så ble disse utryddet da

Bradley og hans stab kom og la fram Gallois' beskrivelse av situasjonen i Paris. «I helvete heller, Brad,» sa Eisenhower. «Jeg

tenker vi er nødt til å gå inn.»

Herrene blir tjenere. Tyskere som en gang brukte hotell Majestic som hoved­ kvarter, tvinges til å gjøre rent på gatene foran hotellet etter befrielsen av Paris. Det ble satt opp gjerder for å hindre pariserne i å gå løs på tyskerne.

137

Da Eisenhower senere forklarte sine grunner for å sende

nonchalant tilbøyelighet til å gjøre alt slik det passet dem, uansett

tropper til Paris, skrev han blant annet: «Mine handlinger ble

ordre.» Derfor ba Bradley sjefen for 1. armé, general Hodges, om å

framtvunget av de Frie Franske styrkene inne i byen... All

holde oppsyn med operasjonen, og han ga den direkte kontrollen

informasjon tydet på at det ikke ville bli noe større slag, og man

til sjefen for V korps, general Gerow, som på sin side forsto det slik

trodde at en eller to allierte divisjoner ville klare å befri byen. Æren

at han skulle slippe divisjonen inn i Paris bare «i tilfelle graden av

av å begynne innmarsjen lot general Bradley tilfalle general

kamp ikke var verre enn at en lett styrke kunne ta seg av den».

Leclercs franske 2. divisjon.»

Da den franske 2. panserdivisjon hadde startet, ble oppdragets

Leclerc og Gallois satt utålmodige og ventet på flyplassen ved

hastverk ytterligere skjerpet av at Rolf Nordling og hans

Bradleys hovedkvarter, da de fikk den første beskjeden fra Sibert.

merkverdige lille delegasjon noe forsinket dukket opp i Bradleys

«Dere vinner,» ropte etterretningsoffiseren idet det lille flyet hans

hovedkvarter. Nordlings rapport gjorde det klart at Choltitz ikke

stanset. «De har bestemt seg for å sende dere rett til Paris.» Så

kunne vente stort lenger med å begynne å ødelegge Paris. «Be

landet Bradleys fly. «Det er fattet beslutning om å gå inn i Paris,» sa

Hodges om å få den franske divisjonen inn dit så fort som fan,»

han stille, «og det er vi tre som deler ansvaret for denne

var Bradleys beskjed til en av stabsoffiserene sine. «Be ham holde

beslutningen. Jeg, fordi jeg har gitt ordren, De, general Leclerc,

4. divisjon klar til å rykke inn også. Vi kan ikke ta sjansen på at den

fordi De skal utføre den, og De, major Gallois, fordi det først og

der generalen ombestemmer seg og blåser hele byen til helvete.»

fremst er på grunnlag av de opplysninger De har gitt at

Tilfellet ville at en del av amerikanernes 4. infanteridivisjon alt

beslutningen er tatt.» Til Leclerc tilføyde Bradley: «Jeg ber Dem

var på vei til Paris sammen med den franske 2. panserdivisjon,

huske én ting først og fremst. Jeg vil ikke ha kamphandlinger i

som den hadde ordre om å hjelpe med å innta krysningspunkte-

Paris. Det er den eneste ordren jeg har til Dem.»

ne over Seinen sør for byen. Nå begynte resten av divisjonen,

I skumringen hoppet generalmajor Jacques Leclerc ned fra

veteraner fra Utah Beach, Cherbourg og hekkekrigen i Norman­

flyet sitt på flyplassen ved Argentan og ropte: «Mouvement

die, å gjøre seg klare til den 210 km lange turen fra Carouges til

immediat sur Paris!» (Øyeblikkelig forflytning mot Paris!»)

Paris.

Leclercs marsj mot Paris startet like før daggry onsdag den 23.

eller annen ikke-fransk - hjelp, sto det ikke til å nekte at den

august. Da drønnet den franske 2. panserdivisjon ut av sin

franske styrken hans gikk sakte framover - ikke så mye på grunn

bivuakk ved Ecouché og begynte å spinne og skli mot Paris i

av den motstanden den møtte, som på grunn av været og det

Selv om det siste Leclerc kunne tenke seg, var amerikansk -

piskende regn langs slyngete landeveier. Været klarte ikke å legge

Bradley senere beskrev som en «gallisk mur» av gledestrålende

noen demper på gløden til soldatene, som alle var frivillige og

jubel fra menneskemengdene langs veien. Leclerc hadde ordre

samlet sammen fra hvert eneste hjørne av det franske imperiet.

om å styrte rett gjennom Rambouillet og Versailles til Paris. Men

Her var soldater fra Indokina, Tschad, Senegal, Tunis, Marokko,

ved Rambouillet, 50 km fra hovedstaden, fikk han beskjed om at

Fransk Ekvatorial-Afrika og Fransk Sentral-Afrika. Selv om de var

tyskerne hadde plassert 60 tanks i området. På egen hånd

franske statsborgere, hadde de fleste av dem aldri vært i Frankrike

besluttet han derfor å ta en nærmere 30 km lang omvei østover til

før, og Paris var bare en fjern visjon. Likevel var dette det

Arpajon og Longjumeau. Og dette gjorde han uten å informere

øyeblikket de hadde ventet på. «En fransk offiser kom og fortalte

sine amerikanske overordnede, noe som senere skulle bekrefte

oss at vi var de første som skulle gå mot Paris, og alle var enormt

amerikanernes engstelse for de ustyrlige franskmennene.

oppglødde,» sa en soldat. «Da vi satte i gang virket det mer som

om vi holdt 80 km i timen enn de vanlige 30.»

I mellomtiden hadde de Gaulle forlatt sitt midlertidige

hovedkvarter i Le Mans og forskanset seg i det storslåtte Chateau

Bradley var for sin del fast besluttet på at Leclercs innmarsj i

de Rambouillet på terskelen til Paris, hvor også Frankrikes ledere

Paris ikke skulle bli noe triumferende lurveleven. Han kjente til at

fra Ludvig 14. til Napoleon hadde hatt tilhold. Samme kveld,

de franske troppene hadde rykte på seg for å mangle disiplin, noe

mens de våte og slitne mennene i 2. divisjon slo seg til i skogene

en offiser i amerikanernes 1. armé hadde beskrevet som «en

like ved, ankom Leclerc for å konferere med sin leder. De to

Allierte fly med hardt tiltrengte matforsyninger går inn for landing som et ledd i en hurtig improvisert forsyningsplan for den franske hovedstaden. Da de allierte befridde Paris den 25. august, oppdaget de at det bare var matlagre for én dag igjen i byen. Etter ordre fra Eisenhower begynte flyene å gå /' skytteltrafikk mellom Storbritannia og Paris, og fløy 3 000 tonn mat, såpe og medisiner til Frankrike med en kapasitet på 500 tonn pr. dag.

138

diskuterte Lederes slagplan, som allerede var satt i verk, og de

Mens de tre kolonnene skubbet seg framover gjennom et

Gaulle anerkjente den på etterskudd, praktisk talt uten kommen­

konstant duskregn, fortsatte jublende folkemengder å hindre

tarer. Men da Leclerc var klar til å dra, ga de Gaulle uttrykk for en

framrykkingen. Til og med general Leclerc ble grepet av

frykt som hadde plaget ham de siste dagene. «Dra fort,» sa han.

stemningen. Han stoppet i en liten by for å ringe til sine foreldre i Paris. «Å, hallo, far. Dette er Philippe,» sa Leclerc og brukte det

«Vi kan ikke tillate noen ny Pariserkommune» - en dyster påminnelse om blodbadet under den fransk-preussiske krigen i

navnet han ikke hadde våget å nevne på flere år. «Jeg kommer og

1871, da franskmenn i bitter splid over økonomiske skjevheter

besøker deg snart, og jeg tenkte det var like greitt du fikk

kjempet mot hverandre i Paris' gater.

beskjed.» Da faren spurte hvor han var, svarte Leclerc: «Jeg er like

Leclerc fortsatte ved daggry torsdag den 24. august 1944 og siktet

jeg er i Paris, men du kan vente meg da.»

utenfor Fontainebleau. Jeg regner med at det tar et par dager før

inn tre kolonner mot det sørvestre hjørnet av Paris. En kolonne

Et par timer senere støtte Lederes 2. divisjon på byens ytre

svingte vestover forbi Versailles langs en rute som opprinnelig var

forsvarslinjer, og det virket plutselig som om hans selvsikre

stukket ut for hele divisjonen. Denne kolonnen hadde til oppgave

spådom om tidlig ankomst i Paris hang i en tynn tråd. Choltitz

å avlede fienden fra hovedangrepspunktene. En annen kolonne

hadde kommet fram til et kompromiss mellom sin egen

skar gjennom Chevreuse-dalen motToussus-le-Noble. Den skulle

samvittighet og sine militære plikter. Selv om han ikke ville

gå inn i Paris gjennom Porte de Vanves. Den tredje kolonnen

ødelegge Paris, ville han forsvare adkomsten til byen med alt han

skulle foreta hovedfremstøtet gjennom byene Lonjumeau, Anto-

hadde. Ved Massy-Palaiseau, Arpajon og Trappes ble de franske

ny og Fresnes og slå til mot hovedstaden fra sør, ved Porte

kolonnene møtt av ilden fra 200 tyske 88 mm kanoner. Leclerc

d'Orléans.

ville måtte kjempe seg inn i byen.

139

I mellomtiden gikk Bradley rasende omkring i sitt hovedkvarter.

det ville ta minst 12 timer før han kunne gå inn i byen med noen

Leclercs uanmeldte endring av angrepsvinkel hadde ført 2.

særlig slagkraft. Mens han sto ved en landevei, stoppet en jeep

panserdivisjon utenfor amerikanernes syns- og hørevidde. Så vidt

ved siden av ham, og en rødhåret kaptein hoppet ut. Jeepen

Bradley visste, ble det franske framstøtet stadig hindret av «vin og

hadde, i klar motsetning til Leclercs ordre, kommet tilbake fra

feiring. Om jeg ikke kunne kritisere dem for å besvare

Paris-området. «Hva i helvete gjør De her?» snerret Leclerc.

gjestfriheten fra sine landsmenn, så kunne jeg heller ikke gå ut fra

Kaptein Raymond Dronne, som kommanderte en liten strids-

at de ville danse seg til Paris». Han vendte seg til en adjutant.«Til

vognavdeling, var også sint. Han forklarte at han mente han

helvete med prestisjen,» sa han. «Be 4. divisjon smelle til og overta

hadde funnet en åpning i det tyske forsvaret, men da han hadde

frigjøringen.» Senere kom han til å påstå at ordren skulle tjene til å

forsøkt å bryte gjennom til Paris, hadde han to ganger blitt kalt til­

anspore franskmennene. «Da Leclercs tropper fikk vite om denne

bake av sin egen overordnede. «Dronne,» sa Leclerc, «vet De ikke

ordren, fryktet de en fornærmelse mot Frankrike og hoppet på

at De ikke skal høre på stupide ordrer?» Leclerc pekte med Malac-

stridsvognene og satte av gårde så veidekket glødet.»

castokken sin. «Jeg vil at De skal dra til Paris,» sa han. «Ta alt De har

I motsetning til hva Bradley trodde, hadde franskmennene ikke

bare frigjort og feiret. Heller ikke glødet veidekket på grunn av

og dra. Glem kampen mot tyskerne. Be dem pakke sammen, for vi

kommer i morgen.»

hurtig framrykking. Soldatene kjempet og døde der de sakte slet

Dronne hadde rett med hensyn til luken i det tyske forsvaret.

seg framover mot konsentrert ildgivning. 88'erne skar gjennom 2.

Mindre enn to timer senere, nøyaktig klokka 21.22, ankom

divisjons amerikanskbygde Sherman-tanks. «Skytingen pågikk

Dronnes tank «Romilly» i spissen for to andre Sherman-tanks og

hele dagen,» sa en av Leclercs menn. «De to tingene våre

seks halvbeltevogner til Hotel de Ville i hjertet av Paris.

tankmannskaper fryktet mest, var 88'ere og Tiger-tanks» - som

Ikke lenge etter begynte kirkeklokkene i Paris - som hadde

tyskerne i noen tilfeller hadde skjult i høystakker. Franskmennene

vært tause i fire år - å kime, først fra Notre-Dames søndre tårn, så

led store tap på veien til Paris, men de var fast bestemt på å

fra Sacre-Coeur i Montmartre og så over hele byen. En ung tysk

komme seg dit uansett hva det kostet.

kvinne som satt over stearinlysene og spiste middag i hotell

Klokka 19.30 sto Leclerc ennå 15 km fra Paris, og han visste at

Amerikanerne markerer frigjøringen av Paris ved å la 28. divisjon rulle oppover Champs-Elysées. Selv om de Gaulle hadde bedt om denne forestillingen for å styrke sitt grep om Paris, passet dette godt inn i amerikanernes behov ute på slagmarka. Divisjonen dro tvers gjennom byen og ut til fronten og inntok angrepsformasjon samme dag.

140

Meurice, hørte lyden og vendte seg mot sin kavaler. «Hvorfor

ringer de?» spurte hun. «Hvorfor ringer de?» sa general von Choltitz. «De ringer for oss, min lille pike. De ringer fordi de allierte

bestemt to lastebiler fulle av FFl-soldater som styrtet direkte til

kommer til Paris.»

selv og sine kompanjonger.

Den 25. august rullet Leclerc og hans franske 2. panserdivisjon

overfylte gatene, først til Gare Montparnasse, hvor han satte opp

tett fulgt av amerikanernes 4. infanteridivisjon inn i Paris mellom

sin divisjons hovedkvarter, og så til La Prefecture. Der skulle han

klokka 8.00 og 10.30. Deres ankomst ga støtet til en av tidenes

akkurat til å sette seg til et stilig lunsjbord med prikkfri hvit duk og

baren i hotell Ritz. Her bestilte Hemingway 73 tørre Martini til seg I mellomtiden hadde general Leclerc kommet seg gjennom de

mest løsslopne feiringer.

porselen og blomster for å feire seieren sammen med medlemmer

Til tross for geværild fra tyskere og en del hårdnakkede

av motstandsbevegelsen, da det kom melding om store nyheter.

kollaboratører i enkelte deler av byen, veltet jublende parisere ut i

Etter harde kamper ved hotell Meurice var den tyske komman­

gatene for å hilse sine befriere velkommen. De overøste de trette

danten i Paris tatt til fange.

og herjede soldatene med champagne og blomster og druknet

Leclerc forlot bordet og gikk inn i rommet ved siden av -

dem i kyss og omfavnelser. Fra åpne vinduer hang nå den franske

politiets biljardrom. Eskortert av 20 uniformerte politimenn steg

tricoloren, Stars and Stripes, Union Jack og det sovjetiske

Choltitz inn. «Jeg er general Leclerc,» sa franskmannen. «De er

hammer-og-sigd-banneret, og fra folkemengden i gatene steg

utvilsomt general von Choltitz.» De to satte seg ansikt til ansikt

jubelropene: «Vive de Gaulle!» «Vive Leclerc!» «Merci! Merci!

ved et bord, og Choltitz undertegnet overgivelsen av de tyske

Merci!»

styrkene i Paris. Dette skjedde klokka 15.00 den 25. august 1944.

«Jeg har sett ansiktene til elskende unge mennesker og

Omtrent en time senere kjørte Charles de Gaulle inn i Paris i en

ansiktene til gamle som har funnet fred med sin Gud. Men jeg har

svart, åpen Hotchkiss. Han sneglet seg gjennom en jublende

aldri sett slik glede som den som strålte fra ansiktene til folk i Paris

menneskemengde og dro for å gratulere Leclerc og staben hans

denne morgenen,» skrev TIMEs korrespondent Charles C. Wertenbaker, som kom til Paris i jeep gjennom Porte d'Orléans

ved Gare Montparnasse. På stasjonen, sammen med Lederes

klokka 9.40, like i hælene på general Lederes pansrede bil.

parti skulle fylle det vakuum som tyskerne hadde etterlatt, hadde

stab, ventet også oberst Rol. Kommunistlederens håp om at hans

Franske og amerikanske soldater badet seg i velkomstjubelen

svunnet, først med Lederes ankomst og nå med de Gaulles

som omskyllet dem. De smilte til ansiktene deres verket, vinket til

inntog. Da de to mennene sto ansikt til ansikt med hverandre,

armene deres ga etter og trykket hender til håndflatene deres var

inntrådte en lang stillhet. Så tok de Gaulle sin rival i hånden. Fra

såre og ømme. De drakk flodbølger av vin og champagne som de

Lederes hovedkvarter kjørte de Gaulle et par kvartaler videre for

takknemlige pariserne serverte. Krigskorrespondent Ernest He-

å sette opp sitt eget - i krigsdepartementet, i den samme

mingway kom inn i Paris sammen med befrierne, nærmere

bygningen hvor han hadde startet sin flukt fra tyskerne fire år før.

141

EN BY I OPPRØR

En maskingeværmann fra motstandsbevegelsen får gode råd under oppstanden i Paris like før befrielsen. Bildet er tatt av Hen ri Cartier-Bresson,

143

EN KJEMPENDE KAMERAMANN «Fotografen kan ikke være noen passiv tilskuer,» sa Henri CartierBresson, den høyt respekterte franske fotografen, og han var tro­

fast mot sitt valgspråk i de seks opprivende opprørsdagene som førte til frigjøringen av Paris den 25. august 1944. Cartier-Bresson

var kommet tilbake etter flere års tvungent fravær, ikke bare som

historiker med et kamera, men også som aktivt medlem av mot­

standsbevegelsen. Han sto midt oppe i opprøret og foreviget det med den nærhet og oppriktighet som preger bildene på disse

sidene. Cartier-Bressons vei tilbake til' Paris hadde vært lang og hard. Han ble sendt som krigsfange til Tyskland i 1940 og satt i fange­

leire og arbeidsbataljoner i 36 måneder. «Fangenskap ble min nasjonalitet,» sa han. Han hadde 30 forskjellige jobber mens han

var fange, men best likte han å arbeide på bondegårder «fordi der var det lettere å flykte, og vi fikk skikkelig mat». To ganger rømte han og ble fanget igjen. Den tredje gangen klarte han å komme

seg tilbake til Frankrike.

Etter hvert kom han med falske papirer alias en viss Barbet

hjem til Paris og ble medlem av FFI (Forces Frantjaises de Flntérieur), mens denne organisasjonen i all hemmelighet forberedte en revolt mot tyskerne. «Jobben var ganske tungvint,» sa han, Smarte motstandskjempere setter opp og lader et maskingevær på planet til en lastebil under forberedelsene til et motorisert angrep.

«siden vi forsøkte å vite så lite som mulig om hverandre.» Han sluttet seg også sammen med en håndfull FFI-fotografer som

hadde satt seg fore - som han selv - å feste opprøret til filmrullen. De var godt forberedt da kampen brøt løs. «Vi hadde venner som

ringte oss og fortalte hvor tingene skjedde, og jeg sørget alltid for at det var en fotograf på stedet, eller jeg gikk dit selv.» Innimellom geværild og eksploderende Molotov-cocktails

arbeidet Cartier-Bresson med å fange inn menneskenes ansikter -

«Menneskeansikter er en hel verden!» - og deres reaksjoner. Bil­

dene hans viser på en levende måte parisernes kjølige ro og soli­ daritetsfølelse midt i kampens hete. Det var som om årene med

fangenskap, lidelse og ydmykelse hadde blitt til en verkende byll

som de kaldt bestemte seg for å ta hull på. «Da frigjøringen kom,» sa Cartier-Bresson, «følte vi at det hadde gått hull på byllen, at

materien rant ut, og at det var mer en lettelse enn en ære.»

144

Kvinner og barn på Rue des Martyrs sender fram brostein - «mannen-i-gatenvåpen» som Cartier-Bresson kalte dem - for å bygge en barrikade. Pariserne bygde og forsvarte over 400 barrikader, noe som bidro til å holde tyskerne innesperret i sentrum av Paris.

145

Unge parisere bemanner en barrikade bestående av en veltet lastebil, og ser på at Cartier-Bresson tar bilde av dem fra en annen barrikade lenger nede i gata De mange barrikadene i dette området skulle først og fremst beskytte Parispolitiets hovedkvarter, som sees i bakgrunnen til venstre for Notre-Dame.

En skarpskytter fra motstandsbevegelsen i dekning under en arkade i Rue de Rivoli, sikter seg inn mot en tysker som holder til på taket av en bygning tvers over gaten. De andre FFI-mennene bærer armbind med Lorraine-kors - motstandsbevegelsens symbol - som identifiserte dem for medsammensvorne, men kunne fjernes så snart tyskerne nærmet seg.

146

Motstandskjempere trosser kraftig ild for å bære to sårede kvinner til en førstehjelpstasjon på Place du Théatre Fran^ais. Parisernes tap under frigjøringen kom opp i totalt 2 300 frihetskjempere og 2 600 sivile. Tyskerne betalte en høyere pris - 7 700 døde og sårede.

147

Hvite lakener (til venstre) fra hotell Continental markerer at tyskerne overgir seg, mens pariserne samler seg på Rue de Castiglione for å se på.

148

De tyske forsvarerne tvang franskmennene til å befri hotellet rom for rom.

149

Gendarmer med hagler eskorterer en flokk tyske menige fanger forbi Louvre på vei til en forvaringsleir, der fangene ble registrert og så sendt til krigs­ fangeleire. Den første gendarmen har sivile bukser på seg, noe som kan tyde på at han har slåss i motstandsbevegelsen og nettopp har kledd seg om, for å overta denne offisielle rollen etter at ro og orden ble gjeninnført.

150

Høytstående tyske offiserer venter på neste ordre fra FFI-mennene. «Det er blitt sagt mye om hvor redde tyskerne var for å bli tatt til fange av FFI,» kommenterte Cartier-Bresson, «men egentlig var dette temmelig overdrevet, ettersom det ikke forekom noen særlig bruk av vold fra FFIs side. Den kom snarere fra folkemengden.»

151

Motstandsfolk forsyner seg med våpen fra en erobret bank som tyskerne brukte som våpendepot under okkupasjonen. «Folk kom og hentet våpen fordi de visste det var et depot der,» fortalte Cartier-Bresson mange år senere, «jeg har ennå en ganske fin revolver derfra.»

153

Overstrømmende parisere vinker til soldater fra den franske 2. panserdivisjon som er kommet for å befri den franske hovedstaden den 25. august 1944.

155

DEN DAGEN KRIGEN SKULLE HA SLUTTET Da franske og amerikanske tropper rullet inn i Paris den 25. august 1944, eksploderte byen i glede. En amerikansk kaptein

som var der på denne store dagen, hadde følelsen av at «en fysisk bølge av menneskelige følelser dro oss med seg og bar oss gjen­ nom hjertet av Paris. Det var som å bevege seg gjennom en

drøm.» Tusenvis av parisere bølget ut i gatene, ropte «Merci! Mercil», sang Marseillaisen og viftet med hjemmelagete franske

og amerikanske flagg.

Det var så mange mennesker rundt de alliertes kjøretøyer at en fransk soldat sammenlignet stridsvognen sin med «en magnet

som passerte gjennom en haug med jernfilspon». En britisk jour­ nalist rapporterte at «den oppstemte, overbegeistrede folkemas­

sen ville bare røre ved oss og kjenne etter om vi var virkelige». Soldatene ble kysset til ansiktene deres ble røde, og klemt til de

kjente ribbeina gi etter. Pikene klatret oppå tanks og lastebiler og

stakk fram papirbiter for å få autografer. Smilende sivile kastet flasker med velmodnet, finere vin sammen med blomster og frukt General Jacques Leclerc (lengst til venstre), sjefen for den franske 2. panserdivisjon, kjører sammen med franske soldater forbi Notre-Dame.

opp til soldatene, ja, hva som helst som kunne vitne om folkets

takknemlighet. En amerikansk major telte opp til sammen 67

flasker champagne i jeepen sin innen han kom fram til Seinen. Den amerikanske menige soldat - og forfatter - Irwin Shaw sa at dette var «den dagen krigen burde ha sluttet».

Men det var ennå 20 000 tyskere i Paris-området, og en rekke kamper foregikk til og med under feiringen. I gater hvor de alli­ erte soldatene stadig kjempet mot fienden, lente folk seg ut av vinduene - uten å bry seg om skytingen - og heiet på soldatene. Noen heiste til og med en flaske vin i en snor ned i det åpne tårnet

på en alliert stridsvogn. En del av soldatene som kjempet fra hus til hus, var så beruset av opphisselsen eller av vinen som ble dyn-

get ned over dem, at de tok råsjanser - og mistet livet. Men ikke desto mindre erobret de allierte Paris den dagen og mistet bare 628 mann, mens 3 000 tyskere måtte bøte med livet, og 10 000 ble tatt til fange. Paris var endelig fritt, og lederen for det Frie Frankrike, Charles

de Gaulle, dukket opp på arenaen for å innta sin myndige stilling i landet.

156

Menn fra Lederes divisjon angriper Deputertkammeret, som ble forsvart av 500 tyskere inntil 25. august og var en av de siste skanser som falt.

157

En triumferende Leclerc med sin beseirede fiende, general Dietrich von Choltitz (sittende), forlater politihovedkvarteret omringet av en jublende folkemengde, etter at

158

Parisere, som endelig får utløp for sitt hat, vandaliserer et portrett av Hitler.

FRIHET FOR FRANSKMENN, FANGENSKAP FOR TYSKERE

*

Da Paris ble befridd, ble de tyske okkupantene plutselig fanger, og pariserne hadde sjansen til å ta hevn. De maltrakterte portretter av nazi­ ledere, rev ned hakekorsflagg og kastet klær og eiendeler ut av vinduene i de husene der tyskerne hadde bodd. Da den tyske militærkommandanten i Paris, general Dietrich von Choltitz, ble ført til politihovedkvarteret, spyt­ tet folk på ham og klorte på uniformen hans. Det de ikke visste, var at Choltitz hadde red­ det byen, ved å nekte å utføre Hitlers ordre om å legge Paris i aske. Men tyskerne var ikke de eneste som fikk gjennomgå. Også de franske tysker-jentene ble ringet inn. De fikk klippet av alt håret og hakekors malt på nakne bryster. De fikk hengt skilt på seg som sa: «Jeg har horet med tyskerne», og slik ble de leid gjennom byens gater. Mens krigsfanger paraderte gjennom gate­ ne, la general de Gaulle planer om en prose­ sjon av en helt annen type. Generalen var fast besluttet på å etablere seg som Frankrikes sterke mann. Da han ankom til Paris den 25. august, fortalte han i radioen at han ville para­ dere med de franske troppene neste dag klokka 15.00. «Vi må ha denne paraden,» sa han til sin amerikanske liaison-offiser. «Denne paraden skal gi Frankrike politisk enhet.»

overgivelsen er undertegnet. Samme kveld ble Choltitz ført til en alliert fangeleir.

159

General de Gaulle (som hilser) inspiserer den franske 2. panserdivisjon sammen med general Leclerc like før seiersparaden.

160

Foran Triumfbuen snakker de Gaulle med motstandslederen Georges Bidault (øverst), som senere marsjerte sammen med de Gaulle nedover Champs-Elysées (nederst).

161

En del av den entusiastiske mengden som var troppet opp for å hilse de Gaulle velkommen på Place de l'Opéra. Her ventet de imidlertid forgjeves, for de Gaulle tok en annen rute.

JUBEL FOR EN NY LEDER Tusenvis av franskmenn sto og så på at de Gaulle marsjerte nedover Champs-Elysées den 26. august. Den jublende sivilbefolknin­ gen omkranset begge sider av gaten, sto pak­ ket sammen på hustak og i vinduskarmer og hadde klatret opp i lyktestolper, flaggstenger og trær. En pensjonist sto på toppen av en stige, 12 fot over fortauet. Få menn har opplevd et mer triumferende øyeblikk enn de Gaulle gjorde nå. Men trium­ fen skulle snart få et brått avbrudd. Ekstatiske sivile ler og gråter om hverandre, mens de hyller de Gaulle under paraden.

162

Allerede kl. 7 om morgenen begynte folk å strømme inn fra forstedene for å bivåne seiersparaden kl. 15.

163

Hundrevis av tilskuere søker dekning i panikk idet skytingen begynner omkring Hotel de Ville, hvor de Gaulles følge stoppet en stund.

164

/ nærheten av Notre-Dame beskyttes barna bak en jeep mens kulene hagler over plassen.

GATEURO Da de Gaulles seiersparade svingte ut av Champs-Elysées og inn på Concorde-plassen, hørtes plutselig et skudd. Tusenvis av tilskuere kastet seg ned på gatene eller søkte ly bak stridsvognene i Lederes divisjon. Men de Gaulle spaserte uanfektet bort til en åpen bil og ble kjørt til Hotel de Ville - byens rådhus hvor han stoppet en kort stund. Akkurat idet

han var på vei ut av Place de THotel de Ville, spilte mitraljøser og geværer opp fra bygningene langs plassen. Ingen visste hvem som hadde begynt skytingen, men nede på gatene begynte alle som hadde skytevåpen - og det var flere hundre - straks å skyte mot vinduene. De Gaulle fortsatte ufortrødent fram til målet for paraden, katedralen Notre-Dame. Da han steg ut av bilen, ble det mer skyting. Men gene­ ralen skred med samme uforstyrrelige ro inn i katedralen.

165

Skuddsalvene braker i Notre-Dame mens de Gaulle undertegner «Magnificatet».

DE SISTE DESPERATE SKUDDSALVENE Da de Gaulle kom inn i den delvis mørklagte Notre-Dame, oppsto det skyting inne i kirken. En forskrekket menighet la seg ned på gulvet, noe som fikk André le Troquer (over, til høyre) til å bemerke: «Jeg ser flere bakparter enn fjes.» Generalen marsjerte uberørt de 190 fot oppover kirkegulvet til sin hedersplass. «Han gikk rett fram i noe som for meg så ut som en skur av kuler,» sa en forbauset BBC-korrespondent, «uten å nøle og med stramme skuldre. Det var det mest forunderlige eksempel på mot jeg noengang har sett.» Skytingen fortsatte, og de Gaulle avbrøt seremonien etter «Magnificatet» og forlot katedralen hurtig. «Etter det,» konkluderte en amerikansk pressemann som hadde stått og sett på generalen, «hadde de Gaulle Frankrike i sin hule hånd.» En motstandskjemper sikter mot hustakene ved Notre-Dame og håper å ramme en

166

usynlig snikskytter, mens en fransk soldat skynder seg i stilling. De nervøse unge geværmennene skremte fotgjengerne nesten like mye som snikskytterne gjorde.

167

Paiis gjenopptar silt normale liv, og parisere

168

her fotografert gjennom buegangen på Erkebiskop-broen - fisker fredelig i Seinen ved Notre-Dame. Da frigjøringen av

Paris var fullført, dro de fleste av de allierte troppene videre for å befri andre deler av Frankrike.

169

Samtidig med frigjøringen av Paris, rykket de allierte over Seinen også andre steder langs den vel 300 km brede fronten i Nord-

Frankrike. Den opprinnelige invasjonsplanen krevde at man tok en lengre pause ved Seinen for å bygge opp forsyningslinjene og

få fram de troppene som skulle gi mat og drivstoff til den allierte krigsmaskinen, før denne satte inn sin endelige offensiv mot Tyskland. Men denne pausen forutsatte en mye langsommere og

mer metodisk framrykking mot et fortsatt kraftig tysk forsvar. Eisenhower og hans strateger hadde ikke forutsett at de tyske

arméene i Normandie skulle falle sammen så raskt. Nå, da den kamptrette fienden flyktet gjennom Frankrike på vei til sitt hjemland, kom en pause i de alliertes framrykking ikke på tale.

Den opplagte strategien nå var å sørge for at tyskerne stadig var

på flukt, ved å holde dem under konstant press og ikke gi dem sjanse til å sortere ut sine mørbankede formasjoner og etablere

en ny forsvarslinje i Nord-Frankrike. De alliertes øverstkommanderende visste at denne strategien

var risikabel. Forsyningssystemet hadde allerede store problemer med å holde følge med kamptroppenes akselererte framrykking.

Selv om Cherbourg havn nå var åpen, kunne den ikke alene etterkomme de allierte arméenes forsyningsbehov. Ingen av de okkuperte havnene i Bretagne kunne tas i bruk ennå, og de store havnebyene ved Middelhavet hadde ennå ikke falt for invasjons­

styrkene i Sør-Frankrike. Mesteparten av forsyningene kom stadig via strendene i Normandie. For øvrig manglet man lastebiler til å

frakte forsyningene fra strendene til fronten. De få man hadde til rådighet, surret og gikk døgnet rundt og uten vedlikehold, og de

begynte allerede å vise tegn til slitasje. Bensinlagrene svant raskt,

og jo lenger troppene avanserte, desto mer akutt ble drivstoff­

mangelen. Men til tross for nagende tvil med hensyn til forsyningssituasjo­ Eisenhower skuffer amerikanske generaler

nen, var det ingen i de alliertes leir som argumenterte for å stanse

Klappjakt på en kamptrett fiende

ved Seinen. Hvis de britiske, kanadiske og amerikanske arméene

De alliertes håp om en rask slutt på krigen

kunne holde tempoet oppe og krysse den tyske grensen,

Kostbar feil i Antwerpen

kunne krigen godt være slutt før vinteren kom. Men når det gjaldt

Montgomerys dristige flybårne operasjon

spørsmålet om hvordan man best skulle forfølge fienden på den

Håp om et brohode over Rhinen

andre siden av Seinen, oppsto det bitter uenighet mellom britene

Massive nedslipp bak tyskernes linjer

En britisk divisjonssjef rømmer Tapper kamp ved Arnhem bro

og amerikanerne.

Eisenhowers plan for videre framrykking på den andre siden av Seinen, krevde at de allierte arméene delte seg i to kolonner. Den ene, 21. armégruppe under Montgomery, skulle gå mot

MARERITT I HOLLAND

nordøst gjennom Belgia og inn i Ruhrgebiet, Tysklands indu­

Eisenhowers ettergivenhet overfor Montgomery var ikke

strielle hjerte, med fabrikker og kullgruver som var helt avgjø­

akkurat populær hos de amerikanske generalene. Bradley, som

rende for den tyske krigsinnsatsen. Den andre kolonnen, Bradleys amerikanske 12. armégruppe, skulle gå østover gjennom Frankri­

kommanderte 12. armégruppe, hevdet bestemt at Montgomery

ke og presse seg inn i Saar, et annet viktig tysk industriområde. De

Den impulsive general Patton erklærte med karakteristisk bravur,

to gaffeltindene i det allierte framstøtet ville bli splittet av

at hans armé kunne krysse den tyske grensen innen 10 dager,

Ardennene, et område med tette skoger og vanskelig terreng i

dersom de bare fikk nok forsyninger. Men Eisenhower sto ved det

Sør-Belgia og Luxembourg.

han hadde bestemt, og Patton kalte det «krigens mest innflytel­

Montgomery gikk sterkt imot denne angrepsplanen. Den 23.

ikke trengte en hel amerikansk armé - ett korps burde være nok.

sesrike feilgrep».

august, mens de alliertes fortropper var i ferd med å sikre seg

brohoder over Seinen, møttes han med Eisenhower for å

Etter hvert som de allierte arméene krysset Seinen og presset på

argumentere for et enhetlig, massivt framstøt nord for Ardenne­

mot Belgia og Tyskland, økte jakten på fiendens smuldrende

ne, gjennom Belgia, med 12. og 21. armégrupper kjempende side

styrker til det rene stormløp. Soldatene satte seg oppå tanks,

om side, tilsammen 40 divisjoner sterke. Slagkraften i slik en

lastebiler, tilhengere, jeeper og erobrede tyske personbiler. De

konsolidert styrke, hevdet Montgomery, ville mase tyskerne i

fulgte soltørkede veier hele dagen - med blodskutte øyne som

stykker før de fikk tid til å gruppere seg, og dermed ville krigen i

sved av solskinn, vind, støv og tretthet. Om natten satt sjåførene

Europa få en rask slutt. Hvis de allierte fulgte den opprinnelige

og myste mot baklysene på vogna foran.

planen, hevdet Montgomery overfor Eisenhower, ville de stadig

Landskapet flimret forbi, og frammarsjen ble sjelden avbrutt

minkende forsyningene spres for mye, fronten ville bli svakere, og

særlig lenge. Det hendte at tyskernes bakre linjer klarte å sette

framstøtet ville visne hen. Så ville vinteren komme, og krigen ville

opp veisperringer, vanligvis i form av felte trær som ble lagt over

trekke i langdrag.

landeveien, noe som tvang de alliertes rekognoseringsenheter inn

Eisenhower godtok ikke Montgomerys argumentasjon. Han

i korte men grusomme oppgjør. De alliertes fortropper fant av og

mente at å begrense begge armégruppene til én sektor ville være

til veien sperret av skrap og avfall - utbrente tanks og lastebiler,

det samme som å invitere tyskerne til motoffensiv andre steder.

samt hestelik som sultne franskmenn hadde skåret stykker av.

Samtidig innså Ike at det langs den ruten britene skulle ta gjen­

Men bulldozere ble kalt inn, vrakgodset ble hurtig ryddet av

nom Belgia, lå angrepsmål som var verd spesielle anstrengelser. Et

veien, og framrykkingen kunne fortsette.

framstøt gjennom Belgia ville kunne nå fram til utskytningsbasene

Etter hvert som de allierte styrkene nærmet seg, ødela de

for V-1-rakettene, som stadig falt over England. Det ville dessuten

flyktende tyskerne forsyningssystemet, sprengte bensinlagre og

avskjære retretten for tyskernes 15. armé, som fremdeles lå ved

etterlatte ammunisjonslagre i lufta samt plyndret proviantbehold-

Pas-de-Calais og ventet på en invasjon som aldri kom. Og, vik­

ningen. De demonterte luftvernkanonene, brente brakkene og

tigst av alt, det kunne bety erobring av den store belgiske havne­

dro hjemover. Mange byttet ut uniformen med sivile klær og la i

byen Antwerpen, noe som ville lette de alliertes forsyningskrise.

vei på egen hånd.

Med dette for øyet gikk Eisenhower med på en kompromiss­

«Det var en viss galskap over tyskernes sammenbrudd i vest,»

løsning. Han ville splitte amerikanernes 12. armégruppe i to og sende general Hodges' 1. armé inn i Belgia sammen med

skrev 1. armés operasjonsoffiser senere. «Isolerte garnisoner kjempet like innbitt som før, men sentral planlegging og

Montgomerys styrker. Dermed ville Pattons 3. armé være alene

koordinasjon manglet. Mye tydet på at Adolf Hitler kunne tvinges

om framstøtet mot Saar, men den ville snart få hjelp av de allierte

til å kapitulere lenge før de amerikanske og britiske enhetene

styrkene som hadde invadert Sør-Frankrike, og nå var på vei

nådde Rhinen. Dette var den faste overbevisning blant de allierte

nordover. Derfor ga Eisenhover første prioritet når det gjaldt

soldatene på vestfronten, og de tyske krigsfangene var av samme

forsyninger, til hovedframstøtet gjennom Belgia, mens Patton for

oppfatning og sa ofte at kampen ikke kunne vare en uke til.»

øyeblikket måtte klare seg med mindre.

Patton, for å bruke tyskernes sjargong, fortsatte den blitzkrigen

171

han hadde begynt i Normandie. Fra Seinens høyre bredd raste

lokomotivet ut av spill. Maskingeværer ble så satt inn mot

hans 3. armé de 160 kolometerne til Marne, krysset elva og inntok

vognene, hvoretter mennene rykket fram i grupper og erobret det

byen Chålons-sur-Marne. Tyskerne var ikke i stand til å yte seriøs

36 vogner lange togsettet. Medlemmer av den franske mot­

motstand. I øsende regnvær om morgenen den 31. august, nærmet deler

standsbevegelsen dukket opp og tok seg av de overlevende tyskerne, og amerikanerne gjenopptok sin frammarsj. Deres

av 3. armé seg elva Meuse ved Commercy, 240 km øst for Paris. Et

innsats førte stadig til nye resultater. Det ødelagte tyske toget

kompani lette stridsvogner overmannet de tyske utpostene,

sperret linjen, og da et nytt tog med tyskere rullet inn på

uskadeliggjorde artilleriet, tok en bro og kom seg over elva. En

stasjonsområdet en stund senere, ble det et lett bytte for en

annen kolonne skaffet seg et brohode 15 km sør for Commercy,

amerikansk artillerienhet.

ved Saint-Mihiel. I mellomtiden kjørte seks andre av Pattons

Lenger framme befridde andre deler av 1. armé byen Laon og

panserkolonner østover til Epernay, passerte Reims, rullet inn i

fortsatte videre, krysset den belgiske grensen ved Mons og avskar

Argonne-skogen, og utpå formiddagen den 31. august var de

en mengde soldater fra tyskernes 5. panserarmé, som var på flukt

over Meuse. Pattons armé var nå mindre enn 100 km fra den

hjemover fra kystområdene. Den tyske styrken var blitt beskutt

tyske grensen. Men forsyningslinjene hans var blitt strukket til det

av allierte jagerfly og ble til slutt omringet av tropper fra 1. armé. I

ytterste, og denne siste dagen av august hadde han ikke mer

løpet av den tre dager lange kampen ble 25 000 tyskere tatt til

bensin. Bitre og frustrerte jamret Patton og hans stab seg over

fange. General Hodges strømmet over av optimisme og sa at med 10 godværsdager til, kunne krigen være over.

Eisenhowers beslutning om å gi første prioritet til britenes 2. armé

Men ordene hadde knapt forlatt Hodges' munn, før han ble

og amerikanernes 1. armé i deres fremstøt mot Belgia. Patton

nødt til å legge en demper på sin virketrang. Det samme

hadde ingen fiendtlige styrker i sikte, men ble nødt til å parkere

problemet som hadde ergret Patton, mangel på bensin, tvang

panservognene fordi bensintankene var tomme. Han betrodde

ham til å holde et helt korps i ro i tre dager. De to andre korpsene

sin stab at han sto overfor to fiender - tyskerne og sin egen

hans fortsatte videre, men da de hadde kommet seg gjennom

overkommando. «Tyskerne kan jeg ta meg av,» freste han, «men

Luxembourg og Belgia og nærmet seg den tyske grensen i rykk og

jeg er ikke sikker på at jeg kan klare Montgomery og Eisenhower.»

napp, gikk lastebilene tomme for bensin. Til tross for sin høye

Hans bønner om mer bensin var nytteløse. «Mennene mine spiser

prioritet når det gjaldt forsyninger, hadde 1. armé, akkurat som

gjerne beltene sine, men panservognene må ha bensin,»

Pattons 3., løpt linen ut.

brummet han.

Til venstre for amerikanerne hadde britene og kanadierne gått nordover langs franskekysten med sjumilssteg. Soldater fra

I sentrum for de alliertes framrykking hadde Hodges' 1. armé i

kanadiernes 1. armé befridde Rouen den 30. august. I løpet av

mellomtiden også hatt imponerende framgang. Den hadde satt

den første uken av august tok kanadierne havnene Le Havre,

over Seinen i nærheten av Paris og gått mot nordøst, skubbet

Boulogne, Calais og Dunkerque samt V-1-basene ved Pas-de-

tyskerne bakover og befridd byen Soissons.

Calais.

I landsbyen Braine i nærheten av Soissons ble amerikanske

På kanadiernes høyre side befridde britenes 2. armé byen

tanks stoppet i sin ilmarsj av en fransk stasjonsmester, som

Amiens den 31. august, og fanget blant andre general Eberbach,

fortalte mannskapene at et tysk tog var ventet om 15 minutter.

den tidligere sjefen for pansergruppe West, nå kommandant for

Ingen hørte etter, unntatt sersjant Hollis Butler fra 3. panserdivi­

7. armé. Britiske panserkolonner strømmet gjennom Nord-

sjon. Hans luftvernskyts-avdeling hadde ikke løsnet et skudd på

Frankrike, stormet over den belgiske grensen og inntok hovedsta­

flere dager, og nå syntes han det var på tide å smelle til mot et

den Brussel den 3. september. Neste dag tok de Antwerpen, og så,

skikkelig mål, selv om det altså befant seg på landjorda.

et par dager senere, begynte også britene å lide av bensinmangel.

Han tok kanonene ut av kolonnen og stilte dem inn mot

Noen avdelinger fra 2. armé hadde allerede måttet trekke seg ut

jernbanelinjen. Da toget kom, fyrte Butlers menn løs og satte

av framrykkingen på grunn av tomme bensintanker, og endelig,

172

En amerikansk stridsvognjager lyrer av med sin 90 mm kanon på kloss hold mot en tysk stilling som sperrer veien for de allierte i Brest.

BELEIRINGEN AV BRESTS SISTE SKANSE Det fenomenale tempoet de allierte styrkene hadde holdt gjennom Bretagne — over 300 km på seks dager - gjorde at de ventet en rask kapitulasjon for hovedangrepsmålet, nemlig havnen og den tyske u-båtbasen i Brest. Men da regnet de ikke med staheten til general­ major Herman B. Ramcke, kommandant for 30 000 elitesoldater som hadde ordre fra Hit­ ler om å holde ut til siste mann. Tyskerne hadde gjort byen om til et kjempefort med forseggjorte minefelter, stridsvogner og betongdekte skyttergraver. De allierte måtte måle sin framgang i meter mens de strevde med å sikre seg ett for ett av Ramckes støttepunkter. Den 18. september, etter seks ukers belei­ ring, endte det med at de siste av tyskerne overga seg - unntatt Ramcke selv, som hadde flyktet. Men han hadde ingen steder å gjøre av seg, og neste dag overga han seg, han også. En nedslått general kamcke med hund holdes fanget i de alliertes hovedkvarter.

173

etter å ha gjort unna 400 km på seks dager, måtte britene stanse

kraftig og helhjertet framstøt mot Berlin sannsynligvis vil lykkes,

ved den belgisk-hollandske grensen nordøst for Brussel.

og dermed gjøre slutt på tyskernes krig.» De alliertes etterret-

Britenes erobring av Antwerpen var litt av et varp. De hadde

ningskomité i London understøttet Montgomervs syn i en rap­

sikret seg kaier og dokker før tyskerne hadde fått en sjanse til å

port av 8. september: «Organisert motstand under ledelse av den

ødelegge dem. Antwerpens store havnekapasitet ble ansett som

tyske overkommando vil sannsynligvis ikke forsette ut over den

meget viktig i anstrengelsene for å bøte på de alliertes

1. desember 1944, og kan til og med ta slutt tidligere.» På denne

forsyningskrise, og siden byen lå så nær den tyske grensen, regnet man med å ha små problemer med å få forsyninger fram til

tiden vurderte det britiske krigsdepartement situasjonen slik:

fronten.

burde vi være i Berlin innen 28 september.»

«Hvis vi fortsetter i samme tempo som vi har holdt i det siste,

Men Antwerpen skulle ikke komme de allierte til nytte på en

Denne rosenrøde oppfatningen var det få som gikk imot. En av

god stund. Byens forbindelse med havet, den nesten 100 km

dem som så det på en annen måte, var oberst Oscar W. Koch, 3.

brede munningen av Schelde, var bevoktet av solide tyske

armés etterretningssjef. Koch advarte om at fienden stadig var i

styrker, og så lenge tyskerne holdt elvebreddene ute i havgapet,

stand til en kamp om siste skanse. «Ser vi bort fra en omveltning i

kunne intet britisk skip nå Antwerpens havn. Likevel sendte de

hjemlandet og den forholdsvis fjerne muligheten for opprør

britiske militære sjefene ingen styrker ut for å rydde innseilingen

innen Wehrmacht,» skrev han, «så vil de tyske arméene fortsette å

til Antwerpen.

kjempe til de er ødelagt eller tatt til fange.»

At så ikke skjedde, ble senere tilskrevet det faktum at de

Men Kochs mindretallsoppfatning ble ikke tatt hensyn til i den

britiske troppene var utslitte, etter den lange og storslagne

bølgen av optimisme som gjennomtrengte alle nivåer i de alliertes

innmarsjen i Belgia. En annen forklarende årsak var muligens at de

militære ledelse. Det imponerende stormløpet gjennom Frankrike

allierte ledernes oppmerksomhet mer var konsentrert om

og den overveldende suksessen mot den demoraliserte fienden

Tyskland enn om Antwerpen. Generalløytnant Brian G. Horrocks,

hadde sløret de alliertes blikk for situasjonens virkelighet.

sjefen for 2. armés XXX korps, oppsummerte denne holdningen

Soldatene var utslitte, utstyret trengte vedlikehold, og ustanselig

slik i sine memoarer: «Jeg hadde blikket festet på Rhinen, og alt

kjøring hadde gått hardt ut over kjøretøyene. Enda verre var det

annet syntes å være av underordnet betydning.»

at bare ubetydelige mengder av forsyninger nådde frontlinjene.

Det herjet en epidemi av optimisme i de alliertes leir den første

uken av september. «Vi har nådd det stadium,» telegraferte Montgomery til Eisenhower den 4. september, «da et virkelig

Det franske jernbanenettet var helt ødelagt av flyangrep og sabotører fra den franske motstandsbevegelsen.

En alliert nyskapning som gikk under navnet The Red Ball

En amerikansk soldat overvåker en tysk fange som demonterer en minefelle i en dør i Chartres. Tyskerne ikke bare minela så små ting som strykejern, men de brukte også miner som ikke var laget av metall og som dermed ikke lot seg spore opp ved konvensjonelle metoder.

Sjefen for amerikanernes 3. armé, general Patton, står triumferende oppreist i jeepen mens han krysser Seinen på en pongtongbro den 26. august 1944. Senere på dagen sendte han en melding til Eisenhower for å markere anledningen: «Kjære Ike. I dag spyttet jeg i Seinen.»

174

Express - en endeløs kolonne av lastebiler langs to parallelle,

lenge som mulig foran Vestvollen, så trekke seg tilbake og ta stil­

enveiskjørte trasséer mellom Normandie og de fremre divisjone­

ling i selve vollen, som besto av en enorm ansamling bunkere, til­

ne - var utilstrekkelig for å dekke det enorme forsyn i ngsbeho vet.

fluktsrom, kommandoposter og stridsvognhindere.

Amerikanernes 1. og 3. armé trengte tilsammen over 3,6 mill. I

Tidlig i september sendte Hitler general Kurt Student til den

bensin daglig. Lastebilene i The Red Ball Express var i sving døgnet

belgisk-hollandske grensen for å sette opp forsvarsstillinger langs

rundt og fraktet store mengder drivstoff, men forbrukte selv

de tallrike kanalene som gikk på kryss og tvers i området.

nesten 1,4 millioner liter i døgnet på vei til fronten.

General Student sanket sammen stab, tropper og materiell

I løpet av den andre uken av september, mens de alliertes

etter metoden «improvisasjon i aller største skala», som han kalte

framrykking begynte å anta sneglefart for endelig å stanse helt, la

det, og klarte å stable et forsvar på beina. Han fikk særlig god hjelp

de allierte soldatene merke til en klar forandring i været. Det

av den dristige generalmajor Kurt Chill, som under retrett med sin

varme sommerværet vek plassen for regn, tåke og kulde. Høsten

egen og to andre divisjoner hadde oppfattet den kritiske

var i anmarsj, og vinter var ikke så langt unna. Enda mer alarme­

situasjonen langs denne grensen, hvor britenes framrykking

rende var de stadig mer umiskjennelige tegnene på sterkere tysk

utgjorde en sterk trussel. Chill utsatte tilbaketrekningen og

motstand - særlig hva artilleriild angikk.

organiserte i stedet oppsamlingspunkter for soldater som var

Opptrappingen var det tyske forsvaret var ingen tilfeldighet.

kommet ut av rekkene. Den 4. september hadde han skrapt i hop

Hitler var sjokkert over Antwerpens fall, og gikk til drastiske skritt. Grunnpilaren i hans forsvarsplan var Vestvollen - kjent for de

en «sammenrasket mobb» av menn fra alle mulige slags

avdelinger, og ved hjelp av dem dannet han en solid forsvarslinje.

allierte som Siegfried-linjen - et festningsbelte som ble gjort fer­

For å gi de demoraliserte soldatene en samlingsfigur, hentet

dig i 1940 og strakte seg langs den tyske grensen fra Sveits til Hol­

Hitler fram igjen feltmarskalk von Rundstedt og utnevnte denne

land. Hitler ga nå ordre til at de tyske styrkene skulle kjempe så

kloke, gamle ringreven til øverstkommanderende i vest. Rund-

175

stedt gikk hurtig og intelligent til verks for å gjenopprette forsva­

panserenheter dra over broene og gjennom byene i full fart og

ret. Et av hans første trekk var å klekke ut en plan for å redde

slutte seg til de flybårne troppene. De britiske stridsvognene

15. armé, som lå innestengt i Belgia med ryggen mot sjøen.

skulle kjøre de 160 kilometerne fram til Zuider Zee, så dra

I overensstemmelse med Rundstedts plan ble tre divisjoner

østover, forbi den tyske Vestvollen, og inn i Ruhr.

igjen for å kontrollere innseilingen til Antwerpen, mens 86 000

Dristigheten i dette opplegget sjokkerte Montgomerys kolle­

mann la ut i båter og ferger midt på natten og kom seg over

ger, som kjente ham som en grundig og forsiktig general. «Om

Schelde-munningen og opp på Beveland-halvøya i det tysk-

den fromme avholdsmannen Montgomery hadde sjanglet inn i

okkuperte Holland. Om britene bare hadde rykket 25 km

SHAEF (Øverste hovedkvarter for de alliertes ekspedisjonsstyrke) i

nordover fra Antwerpen, kunne de ha avskåret denne halvøya og

bakrus, ville jeg neppe blitt mer forbauset enn jeg var da jeg fikk

hindret tyskerne i å komme seg ut. Men enten det nå var på grunn

høre hva han hadde foreslått,» fortalte general Bradley senere.

av utmattelse eller kortsynthet, bestemte britene seg for ikke å presse på.

Eisenhower var fascinert. Helt siden midten av juli hadde han

klødd etter å få bruke de flybårne reservestyrkene, som for det

Da Rundstedt på denne måten hadde reddet en del av 15.

meste var blitt sloppet ned i Normandie under landgangen der,

armé, stilte han opp det han kunne skrape sammen av enheter i

og deretter hadde vendt tilbake til England. Tre og en halv divi­

Holland for å stanse amerikanernes haltende framrykking,

sjon fallskjermsoldater og glidefly-infanteri - amerikanernes 82.

samtidig som han fikk tilsendt reservestyrker fra Tyskland. På

og 101. flybårne, britenes 1. flybårne divisjon og en polsk bri­

denne måten klarte tyskerne å danne en sammenhengende, om

gade - var uthvilte, gjennomtrente og klare til aksjon. Eisenhower

ikke bunnsolid, forsvarslinje fra Nordsjøen til den sveitsiske

hadde bedt sine strateger mer enn en gang om å finne noe å gjøre

grensen.

for de flybårne enhetene, noe «fantasifullt og dristig», som han sa. I slutten av august og begynnelsen av september hadde planleg­

Mens tyskerne holdt på å bygge opp sine forsvarsstyrker, møttes

gerne foreslått ikke mindre enn 18 forskjellige flybårne operasjo­

Montgomery og Eisenhower i Brussel den 10. september.

ner. Det hadde ikke blitt noe av en eneste, vanligvis fordi

Montgomery ba atter en gang om et enhetlig, massivt alliert

bakketroppenes framrykking hadde skjedd så hurtig at angreps-

framstøt mot Tyskland. Når man tok i betraktning de alliertes

målene var tatt hånd om før operasjonene kunne begynne. Det

forsyningskrise, hevdet Montgomery, ville det simpelthen ikke

virket som om Market-Garden var akkurat det Eisenhower hadde

være nok ressurser til rådighet til å la arméene rykke fram på bred

ventet på.

front. Det var langt mer logisk å stanse Pattons 3. armé og

Dessuten så Eisenhower operasjon Market-Garden som en

kanadiernes 1. armé og bare gi dem nok forsyninger til å holde

mulighet til senere å få de allierte styrkene over Rhinen før

defensive linjer, og i stedet sette alt inn på et angrep med britenes

forsyningssituasjonen igjen ville tvinge dem til å stanse og

2. armé og amerikanernes 1. armé. Disse to arméene skulle

dermed gi tyskerne anledning til å omgruppere seg på den andre

sammen rykke fram gjennom Holland og innta Ruhrgebiet. Som

siden av elva. Ike vendte tommelen ned for Montgomerys krav

et forberedende angrep før selve hovedframstøtet foreslo

om at de kanadiske styrkene og amerikanernes 3. armé skulle

Montgomery en dristig plan som ble kjent under kodenavnet

holdes i ro til fordel for et felles britisk-amerikansk framstøt i nord,

operasjon Market-Garden.

men han ga klarsignal for Market-Garden og lovte Montgomery

Ifølge Montgomerys plan skulle tre divisjoner fra de alliertes 1.

nok forsyninger til å gjennomføre operasjonen.

flybårne armé - den allierte strategiske reserven - slippes ned

Med Eisenhowers velsignelse av operasjonen i lommen, ivret

langs riksveien som forbandt de tre hollandske byene Eindhoven,

Montgomery for å komme i gang øyeblikkelig, før været ble

Nijmegen og Arnhem. De flybårne troppene skulle innta en rekke

dårligere og før tyskerne rakk å øke sin slagkraft. Han valgte 17.

broer som gikk over en del kanaler og tre større elver, og holde

september som D-dag. Planleggerne hadde altså bare sju dager

veien åpen. Denne fasen i operasjonen var det som bar navnet

på seg, neppe tilstrekkelig tid til å regissere en så komplisert

Market. I den påfølgende, koordinerte Carcfen-fasen skulle britiske

operasjon med særlig grundighet.

176

Det sto helt klart for planleggerne at Market-Garden hadde store sjanser for å mislykkes. Men enhver tvil ble feid til side av

bare i stand til spredte forsvarskamper. De ville nok være lette å

feie til side.

spenningen ved - og det presserende i - å iverksette krigens

Denne oppfatningen holdt seg til tross for illevarslende

største flybårne angrep. De allierte sjefene var overbevist om at

rapporter om det motsatte. Den hollandske motstandsbevegel­

overraskelsesmomentet var nok til å sikre broene, slik at

sen hadde avslørt at tyskernes 9. og 10. SS panserdivisjoner, som

panserkolonnene kunne passere raskt. Deres optimisme var

riktignok var medtatte etter opplevelsene i Normandie, hadde

begrunnet med at tyskerne var ute av stand til å yte organisert

stoppet i nærheten av Arnhem for å hvile og komme til hektene

motstand. De fiendtlige troppene var få, trodde man, utrente og

igjen. Denne rapporten ble oversett. Da de alliertes eget

Alle tar en hånd med for å hjelpe Pattons bensintørste 3. armé, og her bærer sykesøsteren Irene Steffens bensinkanner ut av en C-47. Det ble fløyet inn 55 000 liter bensin daglig, men det var bare en dråpe i havet mot de 2 millioner liter Patton forlangte.

177

etterretningsvesen bekreftet det hollenderne hadde funnet ut, ble

britiske, amerikanske, kanadiske og franske arméene praktisk talt

Eisenhowers stabssjef, general Smith, temmelig bekymret over utsiktene. Han la den alarmerende rapporten fram for Montgo­

stille. De allierte sjefene var frustrert over mangelen på framgang

mery og argumenterte for en forandring i planen. «Montgomery

operasjon Market-Garden.

og vendte blikket mot ett eneste mål - Holland - og ventet på

bare viftet mine innsigelser arrogant til side,» skrev Smith senere. Også andre indikasjoner på at det befant seg sterke tyske

D-dagen for operasjon Market-Garden, søndag den 17. septem­

enheter i området for operasjon Market-Garden ble avfeid på

ber, startet med dis, men klarnet så opp til en vakker, stille

lignende vis. Etterretningssjefen for britenes I flybårne korps, den

sensommerdag med perfekt flyvær. Fra 24 flyplasser i Storbritan­

25 år gamle major Brian Urquhart, la fotografier luftspeidere

nia startet 1 545 C-47'ere, 478 glidefly og 1131 jagerfly. Snart var

hadde tatt, på bordet til sin overordnede, generalløytnant

de på vei mot sine angrepsmål. Britenes 1. flybårne divisjon skulle

Frederick A. Browning. Bildene viste med all tydelighet tyske

til Arnhem, amerikanernes 82. flybårne divisjon skulle til

tanks. Browning studerte dem en stund. Så ba han Urquhart

Nijmegen, og den amerikanske 101. flybårne divisjon skulle ned i

slappe av, stridsvognene skulle sikkert bare repareres. Etter at det

nærheten av Eindhoven.

udiskutable bevismaterialet så klart var blitt avvist, ble Urquharts

Da denne luftarmadaen nærmet seg slippsonene, langs den

bekymring over operasjonen så intens at han ble bedt om å ta

105 km brede korridoren, møtte den mindre tysk motstand enn

permisjon. «Jeg var blitt så plagsom i hovedkvarteret at jeg ble

ventet. I løpet av et par minutter var 16 500 fallskjermsoldater og

fjernet fra skueplassen selveste kvelden før angrepet,» fortalte han

3 500 soldater i glidefly på vei mot bakken. Den hollandske

senere. «Jeg ble simpelthen bedt om å dra min kos.»

sivilbefolkningen var på vei hjem fra kirken eller i ferd med å sette

Mens de allierte arméene ventet i spenning på ammunisjon,

seg til søndagsmiddagen, da fallskjermene - hvite for soldater og

mat og bensin, holdt fronten seg statisk. På høyreflanken hadde

fargete for utstyret - slo ut i full blomst like etter klokka 13.00.

deler av general Patchzs 7. armé, som var kommet oppover fra

«Hva er det?» spurte en liten gutt bestefaren. «Jeg vet ikke,» sa den

strandhodet ved Middelhavet, fått kontakt med enheter fra

gamle, «men det ser ut som slutten på krigen.»

Pattons armé 65 km vest for Dijon den 11. september. Dermed

Mennene i britenes 1. flybårne divisjon - «The Red Devils»

fikk Patton endelig litt bensin og klarte å gå østover fra Meuse og

under generalmajor Robert E. Urquhart (ikke i slekt med major

skaffe seg brohoder på den andre siden av elva Morselle, 50 km

Brian Urquhart) - landet på nordbredden av Nedre-Rhinen, 13 km

fra den tyske grensen. Amerikanerne klarte å ri av et tysk

vest for Arnhem og deres hovedmål, den svære riksveibroen i

motangrep, men ble sittende fast da de møtte økt tysk motstand.

byen. De samlet seg raskt og begynte marsjen mot broen. I

Lenger nord vadet en patrulje fra 1. armé i Luxembourg den 11.

begynnelsen møtte de ingen motstand.

september over elva Ours og satte foten på tysk jord. Soldatene

De hadde imidlertid ikke gått langt før situasjonen plutselig

klatret opp på en ås, så seg om og vendte så tilbake. Mindre enn

forandret seg. «I det ene øyeblikket marsjerte vi taktfast mot

en uke senere krysset et korps fra 1. armé den tyske grensen ved

Arnhem,» mintes sersjant Harry Callaghan, «og i det neste lå vi

Aachen og trengte gjennom Vestvollen. Men korpset var da tynt

spredd rundt i grøftene. Skarpskyttere hadde åpnet ild, og tre

spredt, det manglet forsyninger og måtte stanse da en frisk tysk

døde flybårne soldater lå tvers over veien.»

infanteridivisjon, som var utkalt fra Øst-Preussen, kom amerika­

nerne i møte.

Skarpskytterne var ille, men verre ting foresto. Hva britene ikke

visste, var at de hadde landet like ved et tysk vepsebol, som nå

Ved kysten slet kanadierne seg tomme for tomme i retning

begynte å summe faretruende. Tilfellet ville at slippsonene lå

Schelde-munningen og Antwerpens stengte innseiling. Her skulle

knappe tre kilometer fra hovedkvarteret til tyskernes armégruppe

de støte på mektige motstandere, nemlig de tre divisjonene som

B. Kommandanten der, feltmarskalk Model, trodde først at britene

var blitt igjen da størsteparten av 15. armé snek seg forbi nesene

hadde satt i gang et frekt raid for å kidnappe ham og hans stab.

til de allierte.

Han beordret full evakuering av hovedkvarteret, som lå i et hotell,

Langs hele den brede fronten, fra Nordsjøen til Sveits, sto de

178

hoppet inn i stabens bil og raste de 30 kilometerne østover til

generalløytnant Wilhelm Bittrichs hovedkvarter for 2. SS panser­ korps. Der fant han ut at Bittrich allerede hadde reagert på

invasjonen - med stor innsikt, skulle det vise seg.

Bittrich hadde en anelse om at de allierte hadde planer om å

skaffe seg et brohode på veien mot Ruhr, og at de derfor trengte

broene ved Arnhem og Nijmegen. Han kommanderte straks ut sine to SS panserdivisjoner, nemlig 9. og 10. - nettopp de

divisjonene som den allierte ledelsen hadde valgt å overse.

Bittrich sendte 9. divisjon til Arnhem for å holde broen over Nedre-Rhinen, mens 10. divisjon skyndte seg til Nijmegen for å

befeste broene der.

Et par timer senere fant tyskerne et eksemplar av hele operasjonsplanen for Market-Garden i vraket av et amerikansk glidefly. Planen anga tid og sted for de nedslippene av

forsterkninger og forsyninger som skulle finne sted i de nærmeste to dagene. Takket være denne skjødesløsheten fra de alliertes

side, skulle tyskerne komme til å være vel forberedt. De tyske troppene i området, styrket av det stadig økende antall tanks fra 9. SS panserdivisjon, hadde i mellomtiden sperret

hovedveiene til Arnhem. Bare én britisk enhet - 500 mann fra oberstløytnant John D. Frosts 2. bataljon fra 1. fallskjermbrigade -

kom fram til nordenden av broen. Ved nattetider gikk Frosts menn til angrep mot broen, men ble kastet tilbake. Tyskerne gikk kraftig ut for å brøyte seg vei over

broen fra sørsiden, men mislyktes også. Så fikk de inn flere tropper og beleiret husene som britene holdt. Selv om tapene var store, og ammunisjon, proviant og medisinsk utstyr var i ferd med

å ta slutt, nektet britene å gi opp. De kjempet innbitt fra husene

og i gatene mens de ventet på at resten av 1. flybårne divisjon skulle komme til hjelp.

Men resten av 1. flybårne divisjon kunne ikke komme fram til Frost. Tyskerne hadde sperret veiene inn mot byen og tvang

dermed de to andre bataljonene i 1. fallskjermbrigade til å ta

stilling i Oosterbreek, en forstad på vestsiden av Arnhem. Og for å

gjøre vondt verre nektet radioapparatene uten noen forklarlig grunn å fungere. General Urquhart, som desperat forsøkte å få kontakt med

Frost, satte av sted mot fronten sammen med noen medlemmer

av staben. De viklet seg snart inn i kampsonen og ble plutselig

omringet bak de tyske linjene. I de neste 36 timene var 1. luftbårne divisjons sjef stadig på flukt for å unngå tysk

Operasjon Market-Carden, de alliertes invasjon i Holland, begynte den 17. september 1944 da anglo-amerikanske flybårne styrker landet ved Arnhem, Nijmegen og Eindhoven. De skulle ta sju viktige broer og holde åpen en korridor for stridsvogner fra britenes 2. armé. Disse skulle rykke inn i Tyskland og sørge for at krigen fikk en rask slutt.

179

fangenskap. Han hoppet over gjerdene i de hollandske bakgårde­

broene som de britiske bakkestyrkene skulle passere. Hvis denne

ne, gikk seg vill en stund og gjemte seg deretter på et loft, før han

stillingen var på tyske hender, ville fienden kunne stenge riksveien

slapp unna og kom seg fram til de britiske stillingene.

og kvele bakkeangrepet som var under utvikling fra sør.

Det tok hele ettermiddagen å innta åsen, og først ved kveld Mens britenes situasjon var preget av full oppløsning, var

kunne Gavin frigjøre en bataljon til å gå mot Nijmegen og

amerikanernes 82. luftbårne divisjon, som hadde landet midt i

divisjonens mest betydningsfulle angrepsmål, den 600 meter

Market-Garden-sektoren, i høyt tempo på vei for å erobre en serie

lange broen over Waal.

broer i og omkring Nijmegen. Ren flaks gjorde at broen i

Hvis 82. divisjon hadde angrepet broen helt i begynnelsen, ville

landsbyen Grave raskt kom på amerikanske hender. Over

den knapt ha møtt motstand. Men da det første amerikanske

slippsonen ved broen over elva Maas sør for Nijmegen blinket det

kompaniet i skumringen sprang gjennom Nijmegens gater for å

grønne lyset - som betydde 'hopp ut' - litt for sent i ett av

nå sitt mål, rullet den første kontingenten fra 10. SS panserdivi­

transportflyene, med det resultat at de 16 fallskjermsoldatene i

sjon over broen fra motsatt side og spredte seg ved sørenden av

flyet bare landet 600 m fra broen. Selv om resten av kompaniet

broen.

ikke var i nærheten, gikk mennene under ledelse av løytnant

Et amerikansk angrep mot broen samme natt mislyktes. Neste

John S. Thompson til angrep på broen og oversprøytet den med

morgen, den 18. september, gjorde mennene fra 82. divisjon et

maskingeværild. Thompsons menn fikk has på et kanontårn som

nytt forsøk. Et kompani fallskjermsoldater rykket fram gjennom

overvåket broen, og overmannet raskt de få tyske forsvarerne.

bakgatene under jubel fra en hollandsk menneskemengde som

Omkring 10 km mot nordøst klarte fallskjermsoldater fra 82.

kastet frukt og blomster til soldatene. Etter hvert som soldatene

divisjon å ta to broer til, og ved kveld var det bare ett viktig mål

nærmet seg broen, ble menneskemengden illevarslende glissen

som fortsatt var på tyske hender, nemlig riksveibroen over elva

og stillferdig. I en trafikkøy i en gressbevokst park like ved broen lå

Waal i Nijmegen. Angrepet på den var blitt utsatt på grunn av en

tyskerne og ventet. De lot amerikanerne komme på to kvartalers

annen oppgave. Før sjefen for 82. divisjon, oberst James M. Gavin,

avstand fra broen før de lot maskingeværer og luftvernkanoner

førte sine menn mot Nijmegen, ga han dem ordre om å innta en

spille opp. Fallskjermsoldatene dukket og begynte å smyge seg fra

åskam øst for byen - det eneste høydedraget i det ellers flate

gate til gate, inntil de sto ett kvartal fra broen. Der ble de stoppet.

landskapet. Denne høyden ville gi kontroll over riksveien og

Tyskerne klamret seg innbitt til broen og fravristet dermed

Den ungdommelige sjefen for amerikanernes 82. flybårne divisjon, oberst james M. Gavin, sjekker utstyret og våpnene før avgang fra England på vei til operasjon Market-Garden i Holland. Denne divisjonen hadde vært gjennom noen av krigens hardeste slag i Sicilia, Italia og Normandie, men Gavin mente at å ta broen over elva ved Nijmegen var det vanskeligste oppdraget 82. divisjon noen gang hadde fått.

En amerikansk fallskjermsoldat lander opp-ned i Holland. Han bommer så vidt det er på en høystakk, som ellers kunne ha dempet trøkken. Under operasjon Market-Garden, som var krigens største flybårne operasjon, landet 35000 mann med fallskjerm eller glidefly. Av disse ble over 11000 drept, såret eller tatt til fange. Mange var døde før de nådde landjorda.

180

amerikanerne det viktige bindeleddet mellom bakkestyrkene og

og et regiment fra 101. divisjon marsjerte over på én rekke. Men å

de beleirede fallskjermsoldatene i Arnhem, 18 km lenger nord.

reparere broen for kjøretøytrafikk ville kreve en mengde utstyr

Amerikanerne ved Nijmegen måtte bare sette seg ned og vente

som fallskjermsoldatene ikke hadde. Det fikk vente til bakkestyr­

på forsterkninger fra de bakkestyrkene som var på vei oppover

kene kom opp fra den hollandsk-belgiske grensen.

korridoren.

Neste morgen, den 18. september, marsjerte soldater fra 101. divisjon så å si uhindret inn i Eindhoven under jubel fra byens

I den sørligste sektoren av Market-Carden hadde amerikanernes

befolkning. «Mottakelsen var fantastisk,» sa en soldat. «Luften var

101. flybårne divisjon i mellomtiden landet på nordsiden av

stinn av tysker-hat.» Midt oppe i feiringen kunne mennene fra

Eindhoven og erobret landsbyen Veghel og dens fire jernbane- og

101. divisjon imidlertid ikke unngå å legge merke til at det var en

veibroer over elva Aa og Willems-kanalen i landsbyen Zon.

annen styrke som glimret med sitt fravær i Eindhoven. Den

De amerikanske troppene som marsjerte mot Zon møtte liten

britiske panserkolonnen som utgjorde den nålen som skulle tråkle

motstand før de nådde utkanten av landsbyen. Her kom

sammen de tre flybårne divisjonenes trådender, var ikke å se

fortroppen under ild fra en tysk 88 mm kanon. En bazooka-

noen steder. Den skulle vært der kvelden før, og hadde ennå ikke

gruppe kom seg uoppdaget på 50 m hold av kanonen og ødela

kommet.

den med ett velrettet skudd. Amerikanerne begynte nå å snike

seg fram gjennom gatene mens de skjøt seg vei. Da de bare var et

Om ettermiddagen den 17. september, mens fallskjermsoldatene

steinkast fra kanalen hørte de plutselig et voldsomt brak, mens

holdt på å lande langs korridoren, startet den britiske 2. armés

stein og skrapjern haglet ned over dem. Tyskerne hadde sprengt

XXX korps fra sitt brohode ved Meuse-Escaut-kanalen og begynte

broen i luften.

å skrangle seg nordover langs riksveien. Korpssjefen, general

Flere av fallskjermsoldatene hoppet uten å nøle i kanalen og

Horrocks, håpet å kunne holde en rigorøs timeplan - Eindhoven,

svømte over under ild fra et hus på den andre siden. Andre amerikanske soldater fikk tak i en liten båt, rodde over og kvalte

20 km borte, ved kveld, Nijmegen, 65 km borte, ved midnatt den

den tyske motstanden.

september. Men han visste at hans soldater antagelig risikerte den

19. september, og Arnhem 18 km lenger fram, innen 21.

Hollandske sivile hentet tømmer, og ingeniørsoldater arbeidet

sikre død. Den smale veien rommet bare to tanks i bredden, og

febrilsk med å bygge en gangbro over det ødelagte brospennet,

store deler av riksveien var hevet over det hollandske flatlandet

181

og lå dermed lagelig til for hogg fra eventuelle tyske kanoner.

riksveibroen og en jernbanebro like ved og overrumple forsvarer­

Horrocks' bangeste anelser ble raskt bitter virkelighet. Gardens

panserdivisjon, XXX korps' fortropp, hadde knapt nok kommet

ne av begge broene. Samtidig skulle de britiske panserstyrkene hamre løs på tyskerne i sørenden av riksveibroen.

seg over den belgisk-hollandske grensen, før den løp rett i tysk

Gavin forsto at det var svært risikabelt å krysse elva.

bakhold. Tyske panservernkanoner som lå skjult i furuskogen like

Fallskjermsoldatene hans hadde aldri vært med på en lignende

ved veien, satte ni av stridsvognene ut av spill, og kolonnen

operasjon før, og noen av dem hadde aldri vært ombord i en

stanset. Mens de britiske offiserene raste over forsinkelsen, rykket

småbåt. Men frontalangrepet på hovedbroen hadde vært en

det britiske infanteriet, som marsjerte i veikanten, fram og ryddet

fiasko og medført store tap, og det så ikke ut til å finnes noen

de fiendtlige kanonstillingene av veien, og kolonnen begynte å

annen løsning enn å krysse elva. General Horrocks var enig i

bevege seg igjen. Men denne første trefningen innvarslet en

dette, og sendte bakover en ordre om å skaffe britiske båter til

rutine som skulle komme til å plage XXX korps også hele neste

fallskjermsoldatene. Angrepet ble berammet til den 20. septem­

dag - en schizofren rykk-og-napp-bevegelse som la framrykkin­

ber, altså dagen etter.

gen langt etter skjemaet.

På dette tidspunktet strømmet det tyske forsterkninger inn i

Om kvelden den 17. september sto kolonnen fremdeles

området sør for Nijmegen. Deler av 1. fallskjermarmé og 15. armé

nesten 10 km fra Eindhoven, og de britiske stridsvognene skulle

samt et heksebrygg av andre tyske enheter gikk nådeløst til verks

ikke bane seg vei inn i byen før ut på ettermiddagen neste dag -

mot den britiske kolonnen langs korridoren, og forsøkte å sperre

24 timer etter den opprinnelige timeplanen. Jublende menneske­

veien nordover. Generalmajor Maxwell Taylor syntes at situasjo­

mengder var deres eneste hindring da de kjørte gjennom

nen minte om det Ville Vesten, «hvor små garnisoner måtte

Eindhoven og fram til den ødelagte broen i Zon. Britiske ingeniørsoldater gikk på med krum hals og la en pongtong-bro

hanskes med plutselige indianerangrep på et hvilket som helst sted langs en vital jernbanestrekning». Soldatene fra hans 101.

over kanalen, og på den rumlet stridsvognene over til den andre

flybårne divisjon hadde lagt et økenavn på den 25 km lange

siden om morgenen den 19. september, på D pluss 2.

veistrekningen de forsvarte: HelTs Highway - Helvetes-veien.

Fra Zon var veien nordover flat og velstelt som en idrettsbane,

De allierte forsterkningene og forsyningene som ble sloppet

og stridsvognene la strekningen til Nijmegen bak seg på et par

ned til britene den 18. og 19. september hadde vært en fiasko.

timer. Det så nå ut til at operasjonen begynte å få farten opp, og

Tyskerne, som var forhåndsinformert gjennom den erobrede

det virket ikke umulig at man kunne ta igjen det forsømte.

angrepsplanen, overfalt en del av slippsonene og ammunisjon og

Men soldatene fra tyskernes 10. SS panserdivisjon som holdt

proviant kom på deres hender.

riksveibroen over Waal i Nijmegen, satte en stopper for britenes håp om å komme likt med skjemaet. SS-troppene lå i solide

Det var tydelig at situasjonen var ytterst prekær. De allierte

stillinger bak kjempenøster av piggtråd, og et angrep samme

sjefene var engstelige, og på toppen av det hele hadde 1. flybårne

ettermiddag fra deler av Guards-divisjonen og amerikanernes 82.

divisjon ved Arnhem ennå ikke gitt livstegn fra seg. De «Røde

flybårne, ble slått tilbake. Denne broen, som var den siste

djevlene», som ennå ikke hadde fått radioene sine i orden, fikk

hindringen på veien til Arnhem, som bare lå 18 km borte, var

ingen meldinger fram. En etterretningsenhet fra 82. flybårne

fremdeles på sterke tyske hender.

divisjon sendte videre en melding fra hollendernes undergrunns­

General Gavin var svært bekymret for de «Røde djevlene» i Arnhem og la fram en desperat plan for å åpne korridoren - et

vinner ved Arnhem.»

bevegelse den 18. september: «Hollendere rapporterer at tyskerne

amfibieangrep tvers over Waal i fullt dagslys. «Det fins bare én

De alliertes planleggere hadde regnet med at troppene ved

måte å ta broen på,» sa han til staben sin. «Vi må ta den fra begge

Arnhem ikke kunne holde ut lenger enn fire dager uten assistahse

sider samtidig.» Ifølge Gavins plan skulle fallskjermsoldatene på

fra bakkestyrkene. Den 20. september var den fjerde dagen deres,

sørbredden krysse elva et stykke nedenfor broen. Når de var over

og deres skjebne sto og falt med resultatet av general Gavins

på nordsiden, skulle de gå rundt de tyske stillingene ved

amfibieoperasjon ved Waal. Angrepet var satt til klokka 13.00,

182

men måtte utsettes fordi de britiske båtene ble sittende fast i trafikk-kork underveis. Båtene kom fram klokka 14.30 i form av 33

vognene å forsere det 600 meter lange spennet. Kl. 19.15 møtte de på den andre siden av broen jublende overlevende

uhåndterlige seksjoner av lerret og kryssfinér som måtte settes

amerikanske fallskjermsoldater fra amfibieangrepet - en opera­

sammen på stedet.

sjon som general Horrocks senere kalte krigens «mest djerve

Sent på ettermiddagen, mens de alliertes artilleri og britenes

angrep».

tanks fyrte løs mot tyskerne på begge sider av broen, la den første

Arnhem og de mørbankede Red Devils var bare 18 km unna.

puljen av fallskjermsoldater - 260 mann ledet av major Julian

Men til amerikanernes store forskrekkelse slo de britiske panser-

Cook - ut i den strie strømmen i Waal. Det gikk galt helt fra

styrkene leir for natta. Mennene var utmattet, og ammunisjon og

starten av. Noen av de ustøe båtene kantret idet soldatene klatret

drivstoff begynte å ta slutt. Dessuten bød veistrekningen til

inn i dem. Andre ble overlesset og sank. Det var for få padleårer,

Arnhem på det verste terrenget hittil - veien lå høyt i landskapet,

og soldatene måtte hjelpe til med geværkolbene. Båtene ble tatt

den var rett som en linjal og svært utsatt. Et panservognframstøt

av strømmen og hvirvlet i ring ute på elva, fullstendig uten styring.

langs denne veien, ville kreve støtte av infanteri langs flankene,

Mens mennene forsøkte å få båtene under kontroll, sendte tyskerne en haglskur mot dem fra maskingeværer og bombekas­

kene.

men det britiske infanteriet hadde ennå ikke tatt igjen panserstyr-

tere. Fra sin kommandopost på sørsiden av elva så oberst­

Men i øyeblikkets opphisselse kunne amerikanerne ikke forstå

løytnant J. O. E. «Joe» Vandeleur fra Guards-divisjonen med

hvorfor de britiske stridsvognene ikke sprintet av gårde for å

forskrekkelse på det som skjedde. «Det var et fryktelig, fryktelig

redde de innesperrede kameratene ved Arnhem. «Her hadde vi

syn,» fortalte han. «Noen av båtene ble bokstavelig talt blåst opp

gått i døden over Waal for å rive til oss nordenden av broen,» sa

av vannet. Enorme geysirer skjøt opp idet granatene eksploderte,

oberst Reuben H. Tucker fra det selvsamme 504. regiment som

og maskingeværsalvene fra nordsiden fikk elva til å se ut som en

hadde utført amfibieoperasjonen. «Nå sto vi der og kokte

sydende heksegryte. Jeg kan huske at jeg faktisk satte inn

innvendig, mens britene gikk til ro for natta, uten å utnytte

viljestyrken for å få amerikanerne til å gå fortere fram.»

situasjonen. Vi forsto det ikke. Det var simpelthen ikke den måten

Bare halvparten av båtene kom seg ut av denne heksegryta og

vi gjorde tingene på i den amerikanske hær - og spesielt ikke hvis

over på nordsiden, satte de overlevende i land og returnerte for å

det hadde vært våre egne folk som hang etter fingertuppene 11

hente neste pulje. Major Cook førte restene av angrepsstyrken

miles borte.»

over en flate og opp en skrent, hvor de så overmannet de tyske forsvarerne etter grusom nærkamp mann mot mann. De styrtet

I mellomtiden gjennomgikk de «Røde djevlene» ved Arnhem et

over toppen av skrenten og tok nordenden av jernbanebroen i

helvete. Allerede andre dagen, den 18. september, var byområdet

besittelse. En mengde tyske soldater ble igjen oppe på selve

rundt nordenden av den store broen over Nedre-Rhinen

brospennet, og idet de forsøkte å unnslippe mot nordsiden,

overstrødd med vrakgods og full av arr etter harde slag. Branner

møtte de bastant amerikansk maskingeværild. En del av dem ble

raste utenom enhver kontroll, og tung røyk smurte sitt svarte

tatt til fange, men senere fant man 260 døde tyskere på broen.

sotlag over bygningene ved siden av. Men fremdeles holdt oberst

Over elva kom det nå flere puljer med fallskjermsoldater, og

Frost og hans reduserte mannskap ut i husene ved foten av broen.

amerikanerne kunne rykke fram mot selve hovedmålet -

Selv om de var omringet og under konsentrert granatild, hadde

riksveibroen. Samtidig klarte den britiske panserstyrken endelig å

de ennå ikke sloppet et eneste tysk kjøretøy over broen. Frost

knuse de ytre tyske forsvarslinjene rundt trafikkøya ved foten av

inspiserte forsvarslinjene sine ved midnatt den 18. september og

broen. Gjennom et inferno av brennende bygninger og granatild

fant ut at moralen fremdeles var høy hos hans utslitte, tilgrisete

foretok fire britiske tanks et vilt framstøt mot innkjørselen til

soldater. Men kjellerne i husene de holdt til i, var overfylt av

broen og inn på selve brospennet. Etter en skarp duell mot

sårede. De manglet medisiner og ammunisjon, og provianten var

tyskernes 88 mm kanoner på nordbredden og maskingeværkamp

oppbrukt. Fallskjermsoldatene spiste frukt og det de fant i husene.

mot de tyske forsvarerne på selve broen, klarte tre av strids­

Hele neste dag fortsatte tyske tanks og artilleri å hamre løs mot

183

husene, hvor fallskjermsoldatene holdt til. Om kvelden den 19.

Om ettermiddagen samme dag gjorde de allierte et nytt forsøk

september var bare halvparten av Frosts opprinnelige 500 mann

på å forsterke 1. flybårne divisjon. Den polske 1. uavhengige

ennå stridsdyktige. Mot slutten av den tredje dagen var dette

fallskjermbrigade under ledelse av generalmajor Stanislaw Sosa-

tallet kanskje nede i 150 eller 200 mann. I kjellerne lå de sårede

bowski gikk ombord i transportfly i England for å fraktes til

soldatene, innhyllet i skitne bandasjer, så tett at helsepersonellet

Arnhem. Polakkene skulle egentlig ha hoppet ut over Holland to

hadde store vanskeligheter med å komme til. Blant de sårede var

dager tidligere, men flyene deres hadde måttet holde seg på

nå også Frost, som var alvorlig skadd etter en granateksplosjon.

bakken på grunn av dårlig vær. I mellomtiden hadde general

Den 20. var britene drevet ut av alle hus unntatt et par. De

Sosabowski, som hele tiden hadde vært skeptisk til operasjon

fleste av mennene var i ferd med å ta fram sin absolutt siste

Market-Garden, fått skisseaktige rapporter som antydet en

ammunisjon, og Frost kom til at fortsatt motstand var meningsløs.

katastrofe ved Arnhem. Nå virket det på ham som om mennene

Like før daggry den 21. september ga han restene av den tapre

hans var tildelt et rent selvmordsoppdrag for å bøte på en håpløs

gjengen ordre om å flykte i grupper på to eller tre. Bare noen få av

situasjon, og ikke for å sikre en suksess, slik det opprinnelig var

de om lag 50 som la ut j mørket, kom seg unna. De fleste ble tatt

planlagt.

til fange, deriblant Frost selv.

Hans bange anelser var velbegrunnet. Da polakkene hoppet

3 km lenger borte var resten av 1. flybårne divisjon blitt

ut av C-47'ene langs sørbredden av Nedre-Rhinen, tvers over

tvunget bakover til en U-formet forsvarslinje, hvor åpningen

elva fra stillingene til 1. flybårne divisjon, dalte de rett inn i

vendte mot en sving i Nedre-Rhinens løp. Den 21. september var

morderisk ild fra tyske luftvernkanoner, artilleri og håndvåpen.

denne frontlinjen skrumpet inn til en lomme som var halvannen

Dusinvis av polakker ble drept eller såret på vei ned, og de

km dyp og vel to km bred. Inn i denne lommen helte tyskerne

fortumlede overlevende samlet seg på bakken og forskanset seg

tonnevis av sprengstoff. De gikk så hardt til verks at de selv kalte

der.

det lille området for der Hexenkessel - heksegryta. Men til tross

Likevel var Sosabowski fast besluttet på å komme de «Røde

for nådeløs tysk kanonild og tyske skaprskytteres herjinger holdt

djevlene» til unnsetning. Ifølge forhåndsplanene skulle mennene

mennene fra 1. flybårne stadig ut. Med det lille de hadde av mat,

hans krysse Nedre-Rhinen ved hjelp av en stor ferge som lå ved

vann og midisinsk utstyr ventet de nå på at bakkestyrkene skulle

sørbredden tvers overfor de britiske stillingene. En skuffet

nå fram og redde dem.

Sosabowski oppdaget imidlertid like etter landingen at fergen ikke

Bakkestyrkenes kolonne la ut fra Nijmegen om morgenen den

var å finne - den hadde tyskerne latt drive av gårde. Polakkene

21. september, og stridsvognene begynte å rulle ut på den

forsøkte senere å krysse elva i et par småbåter, men tyskernes

høytliggende og farlige landeveien. 10 km før Arnhem ble

ildgivning tvang dem til å oppgi dette. Sosabowski kunne gjøre

ledertanken slått ut av én eneste artillerikanon, og hele kolonnen

lite annet enn å vente på de britiske bakkestyrkene fra sør.

ble atter en gang tvunget til å stanse.

Hele dagen den 22. september - D pluss 6 - raste det harde

Pasienter fra St. Elisabeths sykehus i Arnhem føres i sikkerhet av en Røde Kors-mann med hvitt flagg. Etter at sykehuset kom i ildlinjen under kampen mellom tyske og britiske styrker, ble pasientene ført til en by vel 30 km unna. Hospitalet behandlet både britiske og tyske sårede.

184

kamper ved Eindhoven og Nijmegen om kontrollen over korridoren til Market Garden. Samme kveld klarte en håndfull

sporlys - ble et par dusin menn ferget over til den andre siden i løpet av natta. Ved daggry fikk tyskerne se omfanget av den

panserbiler fra det vingeskutte XXX korps å slippe igjennom de

britiske retretten. Fremdeles var det hundrevis av menn på gal

tyske linjene og nå fram til de polske fallskjermsoldatene. De ble

side av elva. Tyskerne begynte å skyte, og mange av britene

etterfulgt av en operativ styrke satt sammen av tanks og infanteri.

hoppet ut i den strie strømmen. Noen ble tatt av strømhvirvler og

Disse forsterket nå Sosabowskis hardt pressede menn.

dradd ned på grunn av det tunge utstyret. Andre kastet klærne

Dette bragte imidlertid liten trøst for general Urquhart og de

idet tyske tanks uhindret kjørte inn på stranda, og svømte over.

overlevende «Røde djevlen>, som tappert fortsatte kampen mot

De øvrige, som var for slitne eller for syke til å forsøke å svømme

en overlegen tysk styrke på den andre siden av elva. Den 24.

over, ble tatt til fange.

september var det så mange britiske sårede at feltlasarettene og

Denne evakueringen gjorde slutt på ildprøvene for The Red

de hollandske privathjemmene som ble stilt til disposisjon, var

Devils ved Arnhem. Av de 10 000 britiske soldatene som ble

fullstendig overfylt. Medisinlagrene var tomme, og de sårede i

sloppet ned på nordsiden av Nedre-Rhinen, var det færre enn

elendig forfatning. Urquhart fikk i stand en våpenhvile og leverte

2 200 som kom seg tilbake over elva. Britenes 1. flybårne divisjon

de sårede over til tyskerne, som holdt sentralsykehuset i Arnhem.

hadde opphørt å eksistere.

Neste dag ga Montgomery, som til sin fortvilelse ikke lenger

Og med broen ved Arnhem fremdeles på tyske hender ebbet

øynet noe håp om å forsterke The Red Devils, endelig ordre om

operasjon Market-Garden ut, som en av de tapreste, men også

tilbaketrekning for å redde stumpene av den medtatte divisjonen.

mest katastrofale i hele krigen. De allierte hadde tatt mål av seg til

I et øsende regnvær som hjalp til med å dempe lydene av

å storme inn i Tyskland, og prisen for dette forsøket hadde vært

forflytning, forlot de utslitte og mørbankede overlevende stillfer­

stiv - 17 000 døde, sårede eller tatt til fange.

dig sine stillinger samme kveld. De fulgte ledertråder laget av

På én måte kan man si at Market-Garden nådde sitt mål. De

fallskjermsnorer, eller gikk på rekke og holdt hverandre i hendene

i stupmørket, og kom til slutt fram til elvebredden. Mens

allierte skaffet seg en 100 km lang korridor gjennom Holland, og den skulle de komme til å beholde. Men de hadde mislykkes med

frontlinjene deres ble tynnet ut, ble en del av soldatene tilbake og

å sikre et brohode over Rhinen, omgå Vestvollen og dermed

fortsatte skuddvekslingen for å maskere flukten.

skaffe seg et utgangspunkt for å trenge inn i Ruhr og gå mot

På den sølete nordbredden av Nedre-Rhinen ble de «Røde

Berlin. De hadde ikke vært i stand til å fortsette jakten på fienden

djevlene» møtt av båter som var sendt opp fra XXX korps, og

og få Tyskland til å bryte sammen. I og med det mislykte resultatet

padlet over elva av modige britiske og kanadiske soldater. Under

av operasjon Market-Garden forsvant de alliertes visjon om en

sporadisk ild fra tyske maskingeværer - som stundom brukte

rask slutt på krigen. En lang og hard vinter var i vente.

185

EN DRISTIG PLAN FOR Å KRYSSE RHINEN Da 10 000 mann fra britenes 1. flybårne divisjon den 17. septem­ ber 1944 gjorde seg klare til å legge ut over det tysk-okkuperte

Holland, bemerket en av fallskjermsoldatene, Gordon Spicer, at

oppdraget deres virket som «en temmelig enkel affære, med et par gjenglemte tyskere som vrir seg i redsel for angrepet vårt». Affæren skulle vise seg å bli alt annet. Hovedmålet for 1. fly­ Generalmajor Robert E. «Roy» Urquhart, sjelen lor britenes 7. flybårne divisjon, loran sitt hovedkvarter i Arnhem.

bårne divisjon - broen over Nedre-Rhinen ved Arnhem - var avgjørende for utfallet av operasjon Market-Garden, en modig

men hasardiøs plan om å få allierte styrker hurtig over Rhinen og

inn i Tyskland. Suksessen avhang av to ting. For det første erobrin­ gen av sju nøkkel-broer langs en vel 100 km lang korridor i Sørøst-

Holland, og for det andre at en britisk panserkolonne kom opp fra

sør og hjalp de flybårne troppene ved broene. Det Gordon Spicer ikke visste, var at alt måtte fungere perfekt, dersom operasjonen skulle lykkes. Hvis den smale korridoren som

panserkolonnen skulle benytte seg av, ble sperret av på ett eneste sted, kunne stridsvognene bli stoppet, og de flybårne styrkene

lenger framme ville uten støtte stå i fare for å utslettes. En litt

bedre informert offiser vurderte bakkestyrkenes risikofylte fram­ rykking slik: «Det kommer til å bli som å træ en sytråd gjennom sju

nåler. Dersom vi bommer på en av dem, er vi i trøbbel.» Men alle slike vanskeligheter gikk hus forbi hos de allierte

planleggerne. Da den hollandske motstandsbevegelsen meldte at tyske tanks hadde gått inn i området, b|e meldingen fullstendig

ignorert. Da generalløytnant Frederick A. M. Browning fikk se planene, sa han til general Montgomery: «Jeg syns det ser ut til at vi går én bro for langt.» Men Montgomery brydde seg ikke om

Brownings ord. Den broen som Browning hadde snakket om, var broen ved

Arnhem. Sersjant Walter Inglis i britenes 1. fallskjermbrigade for­ talte sine venner - helt i overensstemmelse med den generelle

optimismen - at broen ved Arnhem ville bli «et kakestykke». Han og hans kohorter skulle finne dette kakestykket ytterst tungt

fordøyelig.

188

En britisk soldat, forkledd som hollandsk sivilperson, blir tatt på fersk gjerning av tyskere ved Arnhem og overgir seg.

189

* ^^iwwwiii «e«Mi i, Bl-.. 2252&S

ET FALLSKJERMSLIPP SOM OVERRASKET BÅDE VENN OG FIENDE Fallskjermsoldatene og glideflytroppene i ope­ rasjon Markel-Garden skulle lande i fullt dags­

190

lys. Beslutningen om denne risikable manøvren grunnet seg på at nattlige landinger på Sicilia og i Normandie hadde resultert i kata­ strofal forveksling og forvirring. Så lenge fall­ skjermsoldatene ennå hang i luften, virket denne bestemmelsen fornuftig. De møtte ingen tysk maskingevær- eller håndvåpenild. Men general Urquhart, sjefen for 1. flybårne divisjon, de såkalte «Røde djevler», synes still­

heten var uvirkelig. Og med god grunn. Mennene hans hadde ennå lang vei å gå til angrepsmålet, broen ved Arnhem. Slippsonen - 13 km fra broen - var valgt fordi området nærmest Arnhem var bløtt og myrete. Avstanden mellom de flybårne styrkene og angrepsmålet skulle komme til å gi tyskerne tid til å forberede en varm vel­ komst.

PÅ LANDTUR MOT ET BLODIG SLAG Da fallskjermsoldatene i 2. bataljon fra 1. fallskjermbrigade hadde landet, blåste den farge­ rike bataljonssjefen, oberstløytnant John D. Frost, til samling med jakthorn, hvorpå han førte sine menn inn på en mindre landevei mot Arnhem. De skulle foreta en rask forflyt­ ning mot byen og besette broen mens 1. og 3. bataljon, som fulgte hovedveien, skulle komme inn bak dem og ta selve byen og høy­ dene i nord. På vei mot Arnhem møtte de tre bataljonene en uventet' hindring, nemlig hol­ lenderne som de befridde. «De vinket og huiet og klappet,» fortalte en offiser senere, «de bød

192

på epler, pærer og noe å drikke. Men de var i veien for framrykkingen, og jeg var livredd for at de skulle røpe posisjonene våre.» Tyskerne var raske til å utnytte de britiske soldatenes forsinkelser. «I det ene øyeblikket marsjerte vi jevnt og trutt mot Arnhem. I det neste lå vi spredd i grøftene,» mintes en annen. «Skarpskyttere hadde åpnet ild, og tre døde luftbårne soldater lå tvers over veien.» Etter hvert som fienden intensiverte sin ildgivning, ble 1. og 3. bataljon sittende fast. Men Frost og hans menn møtte mindre motstand og kom seg gjennom byen, og i skumringen nådde de fram til nordenden av broen. De snek seg stille inn i bygningene i nærheten og satte opp en operasjonsbase for et angrep mot brospennet.

Utstyret i jeepen kontrolleres av en patrulje ledet av en glideflypilot - i den samme kilten som han hadde pa seg da han landet. Jeep-palruljer startet lørst mot Arnhem, lor å finne ul hvilke veier de flybårne troppene skulle ta.

Under en pause på veien til Arnhem nyter to britiske soldater en improvisert picnic som en takk­ nemlig hollandsk pike har laget i stand. De britiske lederne mente at den gledestrålende sivil­ befolkningen gjorde det vanskelig lor soldatene «å ha klart lor seg muligheten av et tysk angrep».

Hollandske sivile ser på al britene ringer inn for­ villede tyske soldater ved Arnhem. Da tyskerne tidligere trakk seg tilbake gjennom Arnhem, ble de terget av oppmuntrede hollendere med tilrop som: «Cå hjem, britene og amerikanerne er her om el par limer.»

193

194

Dette flyfotoet viser nordenden av riksveibroen (øverst på bildet) ved Arnhem, som ble åstedet for iltre kamper mellom briter og tyskere. Den britiske 2. bataljon kontrollerte nordenden av broen fra husklyngene på begge sider av innkjørselen.

TYSKERNE SETTER OPP FELLER Da mørket falt på, begynte oberst Frost sitt angrep. «Himmelen ble opplyst,» fortalte han senere, «vi hørte lyden av maskingeværer, så en serie eksplosjoner, sprakingen fra brennen­ de ammunisjon og det dumpe drønnet fra en kanon.» I det blodige slaget som fulgte, ryddet Frosts menn nordenden av broen, men ildgivning og eksploderende ammunisjon på selve brospennet hindret dem i å komme seg over på den andre siden.

Med sørenden av broen stadig på tyske hender og ingen hjelpestyrke i sikte, var Frost og hans menn nå plutselig underlegne og under beleiring. Tyske tanks og artilleri hamret løs på husene de holdt til i. Kjellerne var fulle av sårede - noen av dem glødet etter virknin­ gen av fosforiserte granatpartikler. Tapstallene økte, og mat, vann og morfin minket, mens mennene desperat ventet på hjelp. Men håpet var like illusorisk som det en sjokkskadet soldat så fra vindusposten: «Se der!» sa han. «Det er bakkestyrkene fra 2. armé. På den andre siden av elva. Se. Ser du dem ikke?» Kameraten hans rystet sørgmodig på hodet.

195

Velutstyrte tyskere røyker og drikker vin og virker uberørt av det britiske angrepet.

Tyske soldater på en kamuflert, stridsvogn-patruljerer, en gate omkranset av trær i Arnhem.

2. BATALJON MISTER FOTFESTET Mens Frost og hans menn tappert forsøkte å holde stand til hjelpen kom, fikk resten av bri­ tenes 1. flybårne divisjon vanskeligheter på veien til Arnhem. Plutselig var det tyskere overalt. Mens de svermet inn i området og av-

196

/ kampene omkring Arnhem kom partene så tett innpå hverandre at ingen kunne være sikker på hvem som var på den andre siden av hekken eller huset.

skar store enheter, kom de uten å vite det til å stenge inne et viktig bytte, nemlig sjefen for 1. divisjon, general Urquhart. Generalen hadde gått sammen med 3. bataljon, men da motstanden økte, ble Urqu­ hart og to andre offiserer isolert fra bataljonen og måtte søke tilflukt i et hollandsk hus. Urquhart og hans følge satt gjemt på et loft

mens kampen raste utenfor, og generalen ventet bare på at tyskerne skulle storme inn hvert øyeblikk. Da de ikke gjorde det, «ble jeg slått av situasjonens idioti». Urquhart foreslo at de tre skulle forsøke å flykte. «Jeg vet ikke hva dere syns, karer,» sa han, «men her inne er vi mindre verd enn ingenting.» Men det var først da britiske soldater begynte å rykke inn i

den samme gata, at de tre kunne stikke av. Urquhart hadde vært savnet i 36 timer, og det gikk rykter om at han var blitt drept, såret eller tatt til fange. Men da han kom tilbake til hovedkvarteret, ble han flegmatisk hilst av sin oppasser med følgende ord: «Jeg er glad De er tilbake, sir. Teen venter og barbérvannet er ferdig.»

197

ENDELØS VENTING PÅ FORSTERKNINGER Mens tyskerne Tiådeløst hamret på de trette, herjede mennene i 1. flybårne divisjon, ble disse holdt oppe av én eneste tanke - det ville komme hjelp fra luften. Men tyskerne rykket inn mot slippsonene og hilste transport- og glidefly med en haglestorm av luftvernild. Noen av glideflypilotene forsøkte å unngå å bli truffet ved å løsne for­ tøyningen for tidlig. Men de vaklevorne glide­ flyene kolliderte i luften eller pløyde inn i hver­ andre under landingen. Transportfly flammet opp og kræsjlandet. Andre fortsatte å sveve over slippsonene etter at de hadde tatt fyr. En dødsdømt Dakota gjorde flere slipp selv etter at underkroppen var omgitt av flammer. En lamslått britisk offiser som sto på bakken og så på, sa senere: «Jeg klarte ikke å ta øynene vekk fra flyet. Plutselig var det ikke et fly lenger, bare en stor, lyserød ildkule.» Det meste av forsyningene falt ned bak de tyske linjene. På to dager fikk tyskerne tak i nesten 630 av de 690 tonn forsyninger som var beregnet på de beleirede fallskjermtroppene, «Det var det billigste slaget vi utkjem­ pet,» så en tysk oberst. «Vi hadde gratis mat, sigaretter og ammunisjon.» For britene ved Arnhem var det enda verre at de 1 500 mennene fra den polske 1. uav­ hengige brigade ikke klarte å nå fram til dem. Polakkene ble liggende værfast i England i *?o dager, men kom endelig av gårde den 21. sep­ tember. Mens de fløy over Holland, så brigadesjefen, generalmajor Stanislaw Sosa­ bowski, ut av vinduet i Dakota-flyet. Det han så var svære trafikkorker, brennende kjøre­ tøyer og vrak langs veien nord for Eindhoven. Dette kunne bare bety en. ting: den britiske panserkolonnen på vei sørfra var hardt angre­ pet av tyskerne. Sosabowskis allerede synkende humør nådde et nytt lavmål da han øynet tyske tanks på Arnhem-broen. De britiske fallskjermsol­ datene hadde tydeligvis ikke nådd sitt mål. Sosabowski kom bittert nok til den konklusjon at hans brigade var blitt «ofret i en hel-britisk katastrofe». Et øyeblikk senere hoppet polak­ kene ut over slippsonen, bare for å bli perforart av tysk luftvernild. Bare halvparten av polakkene kom fram til Arnhem, og de kom for sent til å kunne gjøre noe særlig.

Britiske soldater ved Arnhem, slitne etter Uere døgns sammenhengende kamp, venter på forsyninger i fallskjerm.

Polske fallskjermsoldater i England klare til å fraktes til Arnhem'for å hjelpe britene.

198

Britiske soldater i utkanten

t

lllll

Restene av husene hvor britene holdt til, antyder omfanget av tyskernes tanks- og artilleriangrep. Granatilden var så nådeløs at en tysk soldat senere innrømte: «leg syntes

BLINKSKYTING MOT DE RØDE DJEVLENE Frosts menn hadde klart å holde det gående ved broen i nesten 72 timer. Men nå begynte tyske tanks og artilleri å arbeide på skift med

200

systematisk pulverisering av de britiske stillin­ gene. «Det var den beste og mest effektive skytingen jeg noengang har sett,» fortalte en tysk menig. «Fra mønet og ned ramlet bygningene sammen som dukkehus.» Frost ga ordre til at de som kunne, skulle flykte. Så fikk han i stand våpenhvile med tys­

kerne for å få fjernet de sårede. Frost selv var en av dem. Da han ble dratt ut på en båre, sa han til mannen ved siden av seg: «Vel, vi slapp ikke unna denne gangen.» «Nei, sir,» svarte sidemannen, «men de fikk jaggu slite for pen­ gene.»

En britisk soldat i-et noe assortert antrekk etter at han har svømt over. Rhinen.

EN TRAGISK PRIS FOR EN MISLYKKET OPERASJON Om kvelden den 25. september var alt håp om forsterkninger ute for britenes 1. flybårne divisjon, som hå begynte et stille tilbaketog for nesen på tyskerne. Soldatene pakket støvlene inn i tøy for å bevege seg lydløst, og slik kom de overlevende etter den feilslåtte operasjo­ nen subbende gjennom mørket og nådde fram til nordbredden av Rhinen, hvor de kom seg over i båt eller på svøm. Divisjonen hadde da mistet 7 500 av sine opprinnelige 10 000 mann. Men, sa general Eisenhower.etterpå: «Ingen enkeltinnsats fra noen avdeling... kalte mer på min beundring.» En britisk fange, tett voktet av tyske erobrere, gestikulerer sin avsky. En offiser

202

erindret retretten slik: «Gud skal vite at vi kom hjem slik vi hadde reist avsted - stolte;

LITTERATUR Adelman, Robert H., og oberst George Walton, The Champagne Campaign. Little, Brown and Co., 1969. Amouroux, Henri, La Vie des Frangais sous 1'Occupation, Vol. 1. Fayard, 1961. Aron, Robert, France Reborn: The History of the Liberation, )une 1944-May 1945. Charles Schribner's Sons, 1964. Barber, Noel, The Week France Fell: /uni 1940. Macmillan London Ltd., 1976. Baudot, Marcel, Libération de la Normandie. Librairie Hachette, 1974. Bradley, Omar N., A Soldier's Story. Henry Holt and Co., 1951. Buisson, Doctors Jules og Cilles, Mortain etsa Bataille, 2 August-13 August 1944. Imprimerie Maurice Simon, 1947. Bullock, Alan, Hitler: A Study in Tyranny. Harper & Row, 1971. Butcher, kaptein Harry C., USNR, My Three Years with Eisenhower. Simon and Schuster, 1946. Carell, Paul, Invasion — They're Corning! E. P. Dutton & Co., Inc., 1963. Carr, William Cuy, Checkmate in the North: The Axis Planned to Invade America. The Macmillan Company of Canada Ltd., 1944. Carter, Ross S., Those Devils in Baggy Pants. Appleton-Century-Crofts, Inc., 1951. Cartier-Bresson, Henri, The World of Henri Cartier-Bresson. The Viking Press, 1968. Churchill, Winston S.: The Second World War. Houghton Mifflin Co. Bind 5, Closing the Ring, 1951. Bind 6, Triumph and Tragedy, 1953. Collins, Larry, og Dominique Lapierre, Is Paris Burning? Simon and Schuster, 1965. Commission du Cout de 1'Occupation, Evaluation des Dommages Subis par la France: du fait de la Guerre et de 1'Occupation Ennemie (1939-1945). Institut de Conjoncture, ingen dato. Cooke, David C., og Martin Caidin, lets, Rockets and Guided Missiles. The McBride Co., 1951. Graven, Wesley Frank, og James Lea Cate, redaktører, The Army Air Forces in World War II, bind 3, Europe: Argument to V-E Day (January 1944 to May 1945). The University of Chicago Press, 1951. Dank, Milton, The French against the French: Collaboration and Resistance. J. B. Llppincott Co., 1974. Dawidowicz, Lucy S., The War against the jews 1933-1945. Holt, Rinehart and Winston, 1975. De Gaulle, Charles, The Complete War Memoirs of Charles de Gaulle. Simon and Schuster, 1972. De La Ferte, Øverste luftmarsjal Sir Philip Joubert, Rocket. Philosophical Library, Inc., 1957. Dornbusch, C. E.: redaktør, Histories of American Army Units, World Wars I and II og Korean Conflict. Avdelingen for spesialoppdrag, sjefsadjutantens kontor, Krigsdepartementet, 1956. Histories: Personal Narratives, United States Army (A Checklist). Hope Farme Press, 1967. Douglas, W. A. B., og Brereton Greenhous, Out of the Shadows. Oxford University Press, 1977. Downing, David, The DeviTs Virtuosos: German Generals at War 1940-5. St. Martin's Press, 1977. Dujardin, Raoul, Les Routes sans Oiseaux. Flammarion, 1947. Eisenhower, Dwight D., Crusade in Europe. Doubleday & Co„ InC., 1948. Ellis, Major L. F., Victory in the West, Bind 1, The Battle of Normandy. Her Majesty's Stationery Office, 1962. Eparvier, Jean, A Paris sous la Botte des Nazis. Editions Raymond Schall, 1944. Esposito, Brigadegeneral Vincent J., USA (Ret.) sjefred., The West Point Atlas of American Wars, Bind 2, 1900-1953. Frederick A. Praeger, 1959. Essame, H., Patton: A Study in Command. Charles Scribrjer's Sons, 1974. Florentin, Eddy, The Battle of the Falaise Gap. Hawthorne Books, Inc., ingen dato. Flower, Desmond, og James Reeves, redaktører, the Taste of Courage: The War, 19391945. Harper & Brothers, 1960. Gavin, Generalmajor James M.: Airborne Warfare. Ihfantry Journal Press, 1947. On to Berlin: Battles of an Airborne Commander 1943-1946. The Viking Press, 1978. Gosset, André, og Paul LeComte, Caen: pendant la Bataille. Ozanne et C., ingen dato. Grall, Jeanne, 1944: La Libération du Calvados en Images. S.P.R.L. SODIM, 1977. Greenfield, Kent Roberts, red., Command Decisions. Kontoret til sjefen for militærhistorie, Krigsdepartementet, 1960. Haupt, Werner, Ruckzug im Westen 1944. Motorbuch Verlag, 1978. Howard, Michael, Grand Strategy, Bind 4, August 1942-September 1943, History of the Second World War, United Kingdom Military Series, redigert av J. R. M. Butler. Her Majesty's Stationery Office, 1972. Huddleston, Sisley, France: The Tragic Years 1939-1947. The Devin-Adair Co., 1955. Huston, James A., Across the Face of France: Liberation and Recovery 1944-63. Purdue University Studies, 1963. Jane, Fred T., )ane's All the World's Aircraft 1945/6. David & Charles Ltd., 1970. Johnson, Brian, The Secret War. British Broadcasting Corporation, 1978. Jones, R. V., Most Secret War. Hamish Hamilton Ltd., 1978. Kay, Anthony L., Monogram Close-Up 4-Buzz Bomb. Monogram Aviation Publications, 1977. Kernan, Thomas D., Report on France. John Lane, 1942. Kesselring, Albert, Kesselring: A Solider's Record. William Morrow & Co., 1954. Lang, Will, «Lucian King Truscott, Jr.» Life, 2. oktober 1944.

204

Lantier, Maurice, Saint-Ld au Bucher. Imprimerie Jacqueline, ingen dato. Le Boterf, Hervé, La Vie Parisienne sous 1'Occupation: 1940-1944, Bind 1. Editions FranceEmpire, 1974. LeFran