Den annen front 8205124825, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: På D-dagen - 6. juni 1944 - myldrer infanteri av 9. kanadiske brigade i land ved Berniéres-sur-Mer i Frankrike. Invasjonen i Normandie, den største amfibieoperasjon i historien, var åpningsfasen av Operasjon Overlord, de alliertes plan for frigjøringen av det tyskokkuperte Europa.

DEN ANNEN FRONT

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE ________________________________________

ANNEN VERDENSKRIG

W DOUGLAS BOTTING OG TIME-LIFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV LEIV FRODESEN

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

GYLDENDAL NORSK FORLAG

Forfatteren: DOUGLAS BOTTING ble født i London i 1934 og fikk sin utdannelse i Ox­ ford. Hans interesse for militærvesen ble vakt under tjeneste i British Army, King's Africån Rifles i Øst-Afrika. Senere foretok han omfat­ tende reiser som journalist og produsent av dokumentarfilmer i Arabia, Afrika, Amazonområdet og det arktiske Sibir. Han har skrevet flere bøker om historie og reiser, derav tre bøker for TIME-LIFTE BOOKS: Wilderness Europe i serien The WorfcTs Wild Places, Rio de Janeiro i serien The Great Cities og The Pirates i Seefarer-serien. Han arbeider på en avhandling om ettervirkninge­ ne av annen verdenskrig i Tyskland.

Konsulent: Tidligere oberst JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill, The Battle of Saratoga og A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in America: The Era of the American Revolution, 1775-1795 og Military Uniforms in America; Years of Growth, 1796-1851, og har vært medarbeider i The West Point Atlas of American Wars.

Authorized Norwegian edition © 1980 Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the United States by © 1978

Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior written permission from the publisher, except that brief

passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Arts Graficas Toledo Sats: Alfabeta a.s, Halden 1980

ISBN 82-05-12482-5 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D.L. TO 991-80

KAPITLENE 1 Generalprøve på et blodbad 20 2 Opptakten til Overlord 44 3 Angripere ned fra det høye 90 4 Amerikanerne går i land 128

5 De britiske brohodene 152 6 Kampene innenfor kysten 182

BILLEDREPORTASJENE Hitlers Atlanterhavsvoll

6

Ettervirkninger av et raid

34

Den store oppladningen 64 Den øverstkommanderende 78 Yankeer i Storbritannia 106 Invasjonsarmadaen 120 Ildprøven ved Omaha 142

Britenes sjokktropper 162 Forunderlige stridsvogner 172

Nye oppgaver på strendene 194 Litteratur Andre bidrag Illustrasjoner Register

204 205 205 206

INNHOLD

Atlanterhavsvollen - hinder på tidevannsgrunnene, skjulte kanonbatterier og piggtrådsperringer - beskytter en fransk landsby ved kysten.

7

UKNUSELIG FRONT» FOR FESTNING EUROPA I desember 1941 forkynte Adolf Hiter for all verden at hans Tredje

Rike behersket hele vestkysten av Europa, fra Nordishavet til

Biskayabukten. «Det er min urokkelige beslutning å gjøre dette til en ugjennomtrengelig front for enhver fiende,» la der Fuhrer til. Todt og Speer (med pekestokk) lorestod byggingen av Atlanterhavsvollen. Forsvaret av den var pålagt Rommel (t.v. nederst) og Rundstedt.

For å holde dette løftet planla Hitler et bredt belte av stål, betong, kanoner og soldater langs hele den over 4 000 km lange kystlinjen. Han gav det navnet Atlanterhavsvollen. I de følgende

to og et halvt år ble den en tvangstanke som helt besatte ham. For dem som la planene for de alliertes invasjon, ble den krigens mest avskrekkende forsvarsverk.

Hitler gav ordre til at det skulle bygges 15 000 befestede

stillinger, med en besetning på 300 000 mann. Disse stillingene mange av dem tegnet han egenhendig - ble bygd av tyskernes organisasjon for militært anleggsarbeid, Organisation Todt,

under lederen av samme navn, dr. Fritz Todt, og hans etterfølger,

riksminister Albert Speer. Anleggsarbeidene begynte tidlig i 1942,

med forsvarsstillingene tettest konsentrert langs den smaleste del av Den engelske kanal, mellom Nederland og Le Havre i

Normandie. I to år arbeidet en kvart million mann dag og natt. De

brukte over en million tonn stål og støpte over 20 millioner

kubikkmeter betong. Atlanterhavsvollen gav nær sagt hver eneste tysker en følelse av trygghet. Men selvsagt var der også skeptikere blant dem. Øverstkommanderende for forsvaret i Vest, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, tvilte på at Vollen alene ville kunne stanse et

alliert angrep. Fra første stund karakteriserte feltmarskalk Erwin Rommel, den tidligere sjef for det berømte Afrika-Korps, hele Vollen som «et produkt av Hitlers fantasiflukt i skyene». Men etter

at hån selv ble utnevnt til inspektør av forsvaret på vestkysten, gikk Rommel lojalt i gang med å forsterke og utvide forsvarslinjen. Han anbrakte sperringer med miner på toppen på de åpne

strendene og satte store områder inne i landet under vann for å hindre landsetting av flybårne tropper. Hans mange forbedringer

gav det tyske propagandaministerium farlig skyts når det selvsikkert hevdet: «Derfor kommer selv det kraftigste og

voldsomste angrep man kan forestille seg, til å mislykkes.»

8

Tysk soldat ved en veldig kanon, som fra sin betongbunker peker ut mot havet. Granater står klar ved dreietårnet.

9

Franske arbeidere klar til å fylle betong i forskaling til muren til en armert bunker.

Slitne franskmenn, utskrevet til arbeid for tyskerne, på vei for å grave ut tomt til en kystbefestning.

Eldre tyskere måtte arbeide på Atlanterhavsvollen.

10

Arbeidere fra franske kolonier tar spisepause.

Murene i en kjempemessig ubåtbunker, bygges av tvangsutskrevne arbeidere ved Bordeaux i 1942. Hver bunker hadde dokker på begge sider.

VELDIGE ANLEGG BYGD AV SLAVER Atlanterhavsvollen ble stort sett bygd av slavearbeidere. For å erstatte den arbeidskraft som Tysklands væpnede styrker og krigsindustri la beslag på, ble krigsfanger og sivile i okkuperte land utskrevet til Organisation Todt og satt i arbeid på de veldige forsvarsanlegge­ ne langs kystene. Da anleggsvirksomheten var på sitt høyeste, i 1943, var over 90 prosent av arbeiderne i Organisation Todt tvangsutskrev­

ne utlendinger. Resten bestod av lønnede franske frivillige og tyske ingeniører og ar­ beidsledere. Under streng bevoktning og mange former for press slet de utskrevne døgnet rundt. På de sterkt befestede Kanaløyene strevde de syv dager i uken, minst 12 timer om dagen, med en 10 til 30 minutters spisepause. Rasjonene var ikke tilstrekkelige til så tungt arbeid, og de fikk ikke utlevert arbeidsklær. En søndag om måneden fikk de en halv dags fri. De fleste av de utskrevne arbeidet på de største og mest omfattende anleggene i

Atlanterhavsvollen. Det var de havnene som var u-båt-baser, og hvis artilleri- og maskingeværstillinger hadde til oppgave å forsvare både havnen og ubåtene. Hver av de største basene - i Frankrike Brest, Lorient, SaintNazaire og La Pallice - ble bygd av arbeidsstyr­ ker på opp til 15 000 mann. Det var meningen å gjøre arbeidet unna på seks måneder - et arbeid som under normale omstendigheter ville ha krevd tre år. Enkelte av arbeidsstyrke­ ne greide det nesten, og de som ikke klarte tempoet, ble ganske enkelt skiftet ut med andre.

11

FORSVARSANLEGG FOR SPESIELLE FORMÅL

12

For de ti-tusener av enkelte forsvarsanlegg i Atlanterhavsvollen hadde de tyske planleg­ gerne utarbeidet nesten 700 standard-enheter. De brukte de enhetene som passet best, og utbygde deretter en stilling som var skreddersydd for hvert spesielt formål. Der var stillinger for tungt artilleri og for luftvernskyts,

blokkhus for kanoner og maskingeværer, ammunisjonsbunkers, flere etasjers observa­ sjonstårn, sambandsstillinger og sanitetsavdelinger. Det ble bygd veldige bombesikre vannreservoarer og fryseanlegg, i samsvar med Hitlers direktiv om at «ingen styrke måtte bli nødt til å overgi seg av mangel på ammu-

STOR ARTILLERISTILLING

OBSERVASjONSPOST

Et utvalg av armerte forsvarsstillinger til forskjellige formål, viser hvor massivt de fleste av befestningene i Atlanterhavsvollen var utbygd.

nisjon, proviant eller vann». Kjernepunktet i forsvarskomp leksene var kanonstillingen. Kanonene var beskyttet av skrånende utspring, som gav dem maksimal ildsektor samtidig som det hindret at fiendtlige granater skulle falle inn i blokkhuset. Mange av stillingene hadde luftkondisjonerte magasi­

ner og transportbånd som førte granatene fram til kanonene. De største batteriene hadde solide betongbunkers for kanonmannskapene. Disse kunne huse fra 10 til 150 mann, som sov i køyer i to eller tre etasjer som kunne foldes sammen mot veggen når de ikke var i bruk. Det var

knapt om plass, men enkelte forsvarsanlegg hadde rekreasjonsområder, bibliotek og velut­ styrte kjøkkener og spisemesser. En bunker hadde til og med en bar for offiserene, komplett utstyrt med trepaneler og stoppede lenestoler.

13

Tysk panservernkanon i en bunker i Sørvest-Frankrike kamuflert som en liten villa.

Denne utkikksposten er maskert som en strandkafé,

EKSPERTER I KAMUFLASJEKUNST I 1942 gav generalinspektøren for tyskernes landsforsvar i Vest, generalløytnant Rudolf Schmetzer, påbud om at kamuflasje var like viktig som tykk betong. I samsvar med dette sparte de lokale sjefer ikke på umaken for å skjule eller maskere sine stillinger. Tyskernes

14

verkshuset til høyre.

med falske vinduer utstyrt med malte gardiner.

Femtende armé, som var gruppert langs Kanalkysten, fra Ostende i Belgia til Caen i Normandie, opprettet til og med en spesiell studiegruppe - bestående av botaniker, zoo­ log, geolog, ingeniør, tank-ekspert, artillerist og infanterist - som skulle fremlegge nye og bedre metoder til å få forsvarsanleggene til å se ut som noe annet. I byene langs hele Atlanterhavsvollen ble

Tyskere som går forbi, gjør for spøk honnør for damen som er malt i de falske vinduene på en bunker.

forsvarsstillinger omhyggelig maskert som bo­ lighus ved hjelp av falske tak, påmalte falske vinduer og dører. Mange observasjonsposter ble laget så de så ut som kirker, med tårn og spir. Og betongfasadene av kanonbatteriene som var sprengt ut i klippeveggene, ble malt så de lignet fjellet omkring dem. Den mest alminnelige og mest effektive form for kamuflasje var enda enklere - ganske

alminnelig jord. Da mange av forsvarsstillinge­ ne var gravd ut i jorden, dekket tyskerne dem ganske enkelt med beskyttende lag av jord, med åpninger bare for kanonene og for observasjonsformål. Og de var altfor slu til å la naken nyoppgravd jord røpe en underjordisk bunker eller kommandostilling. Over stillinge­ ne hadde de plantet et dekke av naturlig vegetasjon.

15

Tysker patruljerer på en strand besatt med spisse stridsvognhinder. Kamerater som har fri, har satt geværene sine opp mot dem.

Hinder av bøyde jernbaneskinner utenfor en fransk landsby. Denne konstruksjonen var brukt for at stridsvogner skulle kjøre seg fast.

16

Hester trekker et stridsvognhinder, kjent som en «belgisk port», på plass. Disse portene var omkring 3 m høye og 3 m brede.

KANALKYSTEN DØDSSONEN For å forsvare de åpne strendene på Kanalkysten hadde feltmarskalk Rommel spent ut et spindelvev av stål for å fange og ødelegge eventuelt dumdristige angripere. Innen juni 1944 hadde tyskerne barrikadert kystlinjen fra Calais til Cherbourg med en halv million mangeartede hinder mot invasjon, og plantet over fire millioner miner i sandbunnen. Store pæler og stålbjelker var drevet ned i sanden og øverst forsynt med miner eller metallpigger som skulle rive opp bunnen på landgangsfartøyer. Spisse bukker av sammensveisede jernbjelker lå tett i tett på tidevannsgrunnene. Stridsvognhindere av betong stod i rekker langs strendene. Rommel, som selv hadde konstruert mange av hinderne, advarte de allierte mot å våge seg i kast med denne «dødssonen». Han uttalte også: «Krigen vil bli vunnet eller tapt på strendene,» og på D-dagen hadde han gjort sitt beste for å vinne den der. Fjære sjø blottlegger rekker av miner og trepæler som skal hindre en mulig alliert landgang.

17

Feltmarskalk Rommel (nr. 3 f.v.) og andre høye tyske offiserer inspiserer hinder mot stridsvogner og landgangsfartøyer på strendene ved Calais. I april 1944 uttrykte

18

han tilfredshet med forsvaret på denne sektoren, men var misfornøyd med forsvaret langs kysten av Normandie.

19

Utpå ettermiddagen den 4. juni 1940, mens 338 000 soldater ble evakuert fra Dunkerque i en desperat innsats for å redde den britiske armé fra å bli utslettet av den tyske krigsmaskin som rullet som en dampveivals over Frankrike, gav statsminister Winston

Churchill Underhuset et gripende, men tilsynelatende lite troverdig løfte: «Storbritannia kommer til å kjempe videre,» tordnet han, «- om nødvendig i årevis...om nødvendig

alene... Vi skal vende tilbake.» På denne svarte skjebnedagen for Storbritannia og de enda

mørkere dager som skulle komme, var utsiktene til at den britiske armé skulle vende tilbake over Kanalen og beseire Tyskland på

Europas jord, i sannhet fjerne. På et tidspunkt da Storbritannia mobiliserte alle sine magre ressurser bare for å holde den ventede tyske invasjon stangen, kunne det ikke være tale om noen egen

invasjon. Men samme dag som Churchill fremsatte sitt løfte, kom

en planlegger i det britiske krigsdepartement på tanken om en

styrke av spesialutdannede commando-soldater som skulle utføre geriljaangrep mot de tyske okkupasjonsstyrker langs Den engelske kanal. Det var en beskjeden begynnelse på et

motangrep, en innsats som skulle kulminere først fire år senere, ved å sette inn en mektig alliert armada, og åpne en vestlig front mot Tyskland på strendene i Frankrike. Mindre enn tre uker etter Dunkerque slo commandoene til.

Den 23. juni, dagen etter at Frankrike måtte undertegne de

ydmykende vilkårene for våpenstillstand og Hitler hoverende uttalte at «Storbritannia var blitt drevet vekk fra kontinentet for

bestandig», foretok en commanc/oavdeling på 120 britiske soldater et raid mot Boulogne på franskekysten og anrettet de

skader de kunne med 20 tommy guns - halvparten av det antall Storbritannia på det tidspunkt hadde. Raidet var ikke særlig

vellykket. Det ble ikke tatt noen fanger, raidet gav for få

Nålestikk-angrep mot tyskernes Atlanterhavsvoll General Eisenhowers tvilsomme invasjonsplaner En lend-lease-jager angriper Saint-Nazaire Stalin forlanger en annen front En massakre i sommerlig idyll Korporal Ellis' odyssé - et mareritt Kanadiernes selvmordsangrep Brevdue med sørgelig melding til England Bitre lærepenger for planleggerne av D-dagen

opplysninger, og da commandostryken vendte tilbake til England,

landet en del av dem i en annen havn enn de hadde tenkt, og måtte lide den ydmykelse å bli arrestert av militærpolitiet og en

kortere tid bli holdt i forvaring som desertører. Commandostyrkene hadde ingen illusjoner angående betyd­ ningen av Boulogne-raidet. Som en av offiserene uttrykte det: «Vi

drog dit bare for å vise de fordømte naziene at vi kan komme tilbake når som helst vi vil.» Commandoangrepene fortsatte, mot mål så langt fra hveran­

dre som Frankrike, Norge, Italia og Libya. Formålene var alltid

GENERALPRØVE PÅ ET BLODBAD

begrenset - å ødelegge fiendens forsvarsanlegg og industribedrif­

tenne flammen på den ukjente soldats grav igjen, og deretter

ter, å ta fanger og samle opplysninger - og i det hele tatt jekke

kjøre tilbake til Kanalen og innskipe seg og vende hjem til England.

opp de alliertes kampmoral. Bortsett fra at de bidrog til å irritere fienden og holde ham i uavbrutt beredskap, hadde angrepene liten innvirkning på krigens gang. Commandoraidene var ikke

Heldigvis ble det en kjøligere og mindre fantasifull hjerne som avgjorde saken. Som sin stabssjef hadde Mountbatten valgt en

annet enn loppestikk på et tykkhudet kjempedyr. Men det var det beste Storbritannia kunne prestere.

John Hughes-Hallett, som senere ble en av de fremste planleggere

Selv om Churchill drømte om en invasjon på kontinentet og

av D-dagen. Det var Hughes-Hallett som var opphavsmannen til

britiske strateger hadde studert en slik mulighet helt siden

kanskje den rent ut frekkeste og mest vellykkede commandooperasjon under krigen - raidet mot Saint-Nazaire (s. 24-25), som

oktober 1940, var det ikke noe håp om at Storbritannia kunne

iverksette et effektivt angrep så lenge landet utkjempet en forsvarskrig helt alene. Britene trengte venner - forbundsfeller i

meget nyskapende marineoffiser, den 40 år gamle kommandør

tok tyskerne ved overrumpling og slo knock out på den eneste tørrdokk på Atlanterhavskysten som kunne betjene deres nyeste

kampen. Til slutt fikk de dem. I juni 1941 sendte Hitler sine arméer

og kraftigste slagskip, Tirpitz. Ødeleggelsen av tørrdokken

østover og gjorde invasjon i Russland. Under veldige slag trengte

tyskerne dypere og dypere inn i det vidstrakte landet. Stalin

forhindret at Tirpitz torde våge seg ut i Atlanterhavet og anrette ulykker for de alliertes konvoier.

begynte å formane Churchill om snarest mulig å åpne en front

Resultatet av Saint-Nazaire-raidet var imidlertid villedende.

nummer to, og på den måten lette stillingen for hans hardt

Det gav Hughes-Hallett og planleggerne ved Combined Opera-

pressede arméer. Seks måneder senere, etter japanernes angrep

tions et feilaktig inntrykk at det lot seg gjøre å rette direkte angrep

på Pearl Harbor, sluttet De forente stater seg til krigen mot

mot andre sterkt befestede havner, hvis man bare kunne ta

Aksemaktene, og Storbritannia, Russland og Amerika var nå forenet i det vi gjerne kaller Den store allianse. Åpningen av en

forsvarerne ved overrumpling.

front nummer to syntes ikke lenger å være en så fjern mulighet.

Imens hadde påtrykket på Storbritannia og Amerika om en front

Interessen for en invasjon økte mot slutten av året 1941, og

den organisasjon som ledet commandoraidene, fikk en ny sjef og

nummer to økt. De tyske arméene hadde trengt enda dypere inn i Sovjetunionen, og de russiske tapene var forferdelige. Millioner av

nye direktiver, nemlig lord Louis Mountbatten, en fetter av

soldater, og like mange sivile, var falt eller var omkommet av sult,

kongen og en ypperlig og energisk organisator, som ved krigens

kulde og sykdommer. Stalin forlangte en stor avledende militær operasjon av de vestlige allierte. «En front nummer to er av

begynnelse hadde vært jagersjef. Under hans dynamiske ledelse ble organisasjonen mindre en administrasjon for nålestikkangrep

livsviktig betydning, og må derfor være mulig,» uttalte han. I

og ble spiren til et hovedkvarter for en eventuell invasjon.

Storbritannia, Canada og De forente stater krevde den offentlige

Commandoraidene ble derfor mindre viktige på grunn av de

opinion høylydt støtte til Russland. På oppslagstavler og murer i

skader de voldte fienden, og mer og mer verdifulle ved at man

ved dem samlet erfaring og viten som var nødvendig for å kunne

britiske byer blusset det opp håndmalte krav om EN ANNEN FRONT NÅ.

planlegge en invasjon i stor målestokk. Ingen visste nøyaktig hva

Etter de amerikanske militære lederes vurdering var Sovjet­

som trengtes, hvilke vanskeligheter man kunne bli utsatt for og

unionen i en så fortvilet stilling at landet snart kunne sies å være ute av dansen, noe som ville frigjøre mengder av tyske soldater

hvilket forsvar man kom til å møte. Dette var det av største

viktighet å finne ut. Idéer manglet det ikke på. Planleggerne var høyst uortodokse unge menn, og i de første månedene av 1942 klekket de ut

mange fantasifulle planer. Den dristigste og mest fantastiske gikk ut på å foreta en landstigning og presse en panserkolonne fram til Paris, sprenge i luften tyskernes hovedkvarter i Hotel Crillon,

og krigsmateriell til en invasjon i Storbritannia. For å motvirke et forventet sammenbrudd i Russland, og muligens avverge det, gav den amerikanske generalstabssjef, general George C. Marshall, ordre om å utarbeide planer for en nødtvungen invasjon i

Frankrike. To samstemte planer ble utarbeidet av hans protesjé, generalmajor Dwight D. Eisenhower, og i april forela Marshall

21

dem for Churchill. Den første planen, med kodenavnet Opera­ sjon Sledgehammer, innebar å landsette noe over 12 divisjoner (10 av dem britiske) høsten 1942. Denne styrken skulle opprette

et brohode og vente til den ble forsterket av en større armé Operasjon Roundup - våren 1943, da flere amerikanske tropper

ville være disponible. Disse planene vakte sterke, men motstridende reaksjoner fra

de britiske strateger. De var begeistret for Roundup, men sa ettertrykkelig nei takk til Sledgehammer. De hadde ikke folk nok, og ennå ikke tilstrekkelig materiell til en slik kjempemessig operasjon. De hadde ikke tilstrekkelig tonnasje til å frakte dem

bli noen front nummer to i 1942, og de fikk amerikanerne til å gå

med på en mindre invasjon i Nord-Afrika under general Eisenhower til høsten.

Tanken om å opprette en annen front var ikke helt blitt oppgitt. Men istedenfor en virkelig invasjon skulle man foreta en

generalprøve mot en fransk havn. På dette tidspunkt av krigen mente både britiske og amerikanske strateger at når en eventuell invasjon i full målestokk kom, måtte den være rettet mot en havn som de sikret seg intakt, - bare på den måten kunne de få forsyninger og forsterkninger brakt hurtig i land. Med dette for

eller flystyrker nok til å dekke dem. Amerikas evne til å produsere

øye sendte den britisk-amerikanske gruppen som planla invasjon, kjent som The Combined Commanders og ledet av Eisenhower

krigsmateriell var ganske visst umåtelig, fremholdt britene, men

og general Sir Bernard Paget, noen uker etter Saint-Nazaire-raidet

USA hadde ennå ikke lagt om til total krig, og dets arsenaler var

Mountbattens Combined Operations en liste over franske

inntil videre tomme. Britene holdt urokkelig på at det ikke kunne

havner, med en høflig anmodning: «Vennligst foreta et raid mot

en av disse havnene, med tilstrekkelige styrker til å få fienden til å

reagere som om han stod overfor en virkelig invasjon.»

Blant navnene på listen valgte man Dieppe ved Den engelske kanal. Dieppe lå nær nok til at skip kunne nå fram dit under dekke

av nattemørket, den lå godt innen rekkevidde for RAFs jagerfly, og dens forsvar var sterkt nok til at tyskerne sikker ville reagere kraftig - noe planleggerne av invasjonen håpet å lære mye av. Spesielt ville Dieppe gi en angrepsflåte øvelse i å manøvrere utenfor en fiendtlig kyst, i å utprøve de nye typene av landgangs-

båter og annet materiell, og i å besette og holde en fiendtlig havn. Dessuten ville det gi nyttig øvelse i å nedkjempe tyske forsvars­

anlegg, og i å ødelegge havne- og jernbaneanlegg, oljetanker og radarstasjoner. I tillegg kom så mulighetene for å sikre seg

hemmelige dokumenter og fanger. Raidet ville ha to strategiske formål også - å tvinge Luftwaffe til et avgjørende slag i luften og

å lette det tyske presset mot Russland ved å trekke tropper og fly bort fra Østfronten. Til å utføre hovedangrepet ble utpekt 2. kanadiske divisjon,

under ledelse av generalmajor John Hamilton («Ham») Roberts, en ansett artillerioffiser hvis militære løpebane gikk helt tilbake til Den første verdenskrig. Kanadierne (nå 150 000 mann sterke) hadde vært stasjonert i England siden 1939, og utgjorde ryggraden i forsvaret mot en eventuell invasjon mens britene

kjempet i Midt-Østen og Sørøst Asia. Under sine over to år i England hadde de ikke vært i kamp, og de hadde ord på seg for å

være den mest ekserserte og minst brukte styrke i krigen. Den

/ denne tegningen fra Daily Mail i 1942 blir statsminister Churchill minnet av de tre «barna», nemlig hæren, marinen og flyvåpenet, om løftet om å gjøre invasjon i Europa. Tegningen er uttrykk for det økende kravet i England om å åpne en annen front på kontinentet for å lette trykket på Sovjetunionen i dens desperate kamp mot tyskerne. Sovjets ambassadør forlangte at det skjedde straks, og uttalte: «Det er ikke tid til å vente til siste knapp er sydd i den siste uniform til den siste soldat.»

22

kanadiske regjering visste at mannskapene var frustrerte og demoraliserte av uvirksomheten, og presset på for å få dem satt

inn i kamp ved første anledning. Dieppe bød på mulighet for

dette.

var foreskrevet på forhånd. Bare commando-styrkene hadde forlangt - og fått - rett til å foreta angrepene slik som de selv fant best. De alvorligste svakheter ved planen var de mest elementære.

Planen for Dieppe-raidet, som hadde kodenavnet Operasjon

Det var ikke utpekt noen enhetlig leder, sjefene for sjøstridskref-

jubilee, hadde en trang fødsel, med mange endringer, mens våren

tene og for landgangsstyrkene var jevnbyrdige. Det skulle ikke

ble avløst av sommer. Angrepet skulle settes inn på en 18 km

foregå noen bombing fra luften på forhånd, og bare en kortvarig

bred front, med Dieppe omtrent i midten. Terrenget var

beskytning fra marinefartøyene. Et kraftigere bombardement

avskrekkende. Strandbredden ved byen var flankert av to høye

nes, og utenfor nesene på begge sider var det stupbratte

hadde man avstått fra, dels av hensyn til byens befolkning, dels fordi ødelagte bygninger kunne gjøre gatene ufremkommelige for

kalkklipper. Dette naturlige forsvaret var dessuten kyndig forster­

stridsvognene, og dels fordi marinen ikke hadde noen slagskip å

ket med kanonstillinger, luftvernbatterier og maskingeværreder. Planleggerne delte ikke etterretningstjenestens vurdering av

avse og RAF avslo å bidra med bombefly. Heller ikke var det landsatt noen fallskjermtropper innenfor Dieppe som kunne

styrkene som forsvarte Dieppe, og mente at den tyske garnisonen

trekke tropper bort fra forsvaret ved kysten, idet angrep med

der ikke var noe større å frykte. Den bestod hovedsakelig av

flybårne tropper kunne måtte avlyses i tilfelle av dårlig vær. Man

ferske rekrutter, eldre soldater som ikke ble ansett dyktige til

stridstjeneste, og tvangsutskrevne polakker som ikke hadde vært

regnet med at overraskelse skulle sikre seier, nøyaktig som ved Saint-Nazaire.

godtatt i sin egen hær i 1939. Men manglene ved garnisonen ble

Da de siste forberedelsene til Dieppe-raidet ble gjort i august,

mer enn oppveiet av terrenget og forsvarsverkenes styrke. Den endelige angrepsplanen gikk ut på å landsette seks

var krigslykken for de allierte på sitt laveste og for tyskerne på sitt høyeste. Fra Den engelske kanal til Svartehavet og fra Norge til de

infanteribataljoner, ett stridsvognregiment, to commando-enhe­

greske øyer var over 400 millioner mennesker havnet under

ter og forskjellige støtte-enheter i fem selvstendige operasjoner. På de ytre flankene, flere kilometer på begge sider av Dieppe,

Hitlers herrevelde. Det tyske Afrika-Korps under feltmarskalk Erwin Rommel hadde slått britene ved Tobruk i Libya og presset

skulle britiske commandoenheter nedkjempe to store kystbatterier ved landsbyene Berneval og Varengeville, for å hindre at de

dem tilbake østover mot Egypt. Tyske ubåter senket skip raskere enn de allierte kunne bygge nye. I Østen truet de altbeseirende

skjøt på invasjonsflåten. Like øst og vest for byen skulle to

japanerne India og vakte frykt for at Japan kunne nå helt fram til

kanadiske regimenter slå ut de tyske kanonstillingene på de to

sine forbundsfeller Tyskland og Italia i Midt-Østen, og legge halve

oddene med utsikt over Dieppe.

verden under Aksens herredømme.

Dekket på denne måten, skulle hovedstyrken gå i land på den

lange stranden foran byen. Denne styrken, på to kanadiske

Hvis Dieppe-raidet forløp som planlagt, ville det bli et inspirerende lys i mørket.

infanteriregimenter, skulle ta Dieppe og opprette et kringvern omkring de alliertes brohode. Deretter skulle stridsvogner og

I nattetimene den 18. og de tidlige morgentimer den 19. august

infanteri rykke gjennom kringvernet og angripe en tysk flyplass og

1942 dampet den allierte angrepsstyrken over Kanalen mot

hovedkvarteret for 302. tyske infanteridivisjon, begge mindre enn

Dieppe. Det var en deilig, duftende sommernatt, med smul sjø og vindstille. Under størstedelen av turen skinte månen ned på de

6 km fra Dieppe. Så snart havnen var tatt, skulle andre commando-enheter komme inn og besette de invasjonslekterne

lave silhuettene av 237 mørklagte skip fra Royal Navy - jagere,

Alt i alt gapte planen, på 199 maskinskrevne sider, altfor høyt

troppetransportskip, stormbåter, fartøyer for landsetting av stridsvogner og lektere med luftvernskyts, gruppert i parallelle

og var håpløst stivbent. Den gav ikke noe spillerom for fiendtlig

kolonner. For deltagerne i invasjonsstyrken - nesten 5 000

motstand under angrepet, og heller ikke for eget initiativ for

kanadiske infanterister og stridsvognmannskaper, noe over 1100

lederne av de enkelte kanadiske enhetene - hvert minste trekk

britiske commandos, 15 mann fra De Frie Franske styrker, fem

som tyskerne hadde trukket sammen store mengder av.

23

ET DRISTIG ANGREP UTFØRT AV COMMANDOSTYRKER OG EN UTRANGERT JAGER

Campbeltown, sittende fast i porten i den store tørrdokken i Saint Nazaire, blir undersøkt av tyskerne morgenen etter raidet. Til tross for at jageren senere sprang i luften og ødela hele porten, brukte den tyske propaganda dette bildet i fremstillinger hvor de kalte raidet «et nytt bevis på britenes militære udugelighet».

Like over midnatt den 28. mars 1942 bruste 630 britiske commandosoldater og marinefolk opp gjennom Loires munning mot SaintNazaire, ombord i 18 små bevæpnede båter og en utrangert Lend Lease-jager, Campbel­ town. Deres oppdrag var å ødelegge den eneste tørrdokken på Atlanterhavskysten som var stor nok til å ta det tyske slagskipet Tirpitz, og ved det redusere slagskipets evne til å rette ødeleggende angrep mot konvoier underveis til De britiske øyer. Angripernes viktigste ødeleggelsesvåpen var selve Campbeltown - ovenpå brenseltankene var anbrakt fem tonn sprengstoff for­ bundet med en tidsinnstilt tenningsinnretning. For å føre de tyske forsvarerne bak lyset hadde britene forkledd jageren som en tysk torpedojager, med skrått avskårne skorsteiner og erobrede tyske krigsflagg på de rette steder. Og forkledningen narret tyskerne akkurat lenge nok. De oppdaget ganske visst den flytende tidsinnstilte bomben over en nautisk mil frå målet, men de ventet med å skyte til

24

Flere måneder etter raidet ligger Campbeltown (ring) fremdeles i den ødelagte dokken. Britene ødela også pumpehuset (kryss) og det gamle havneinnløpet (firkant). Senere bygde tyskerne en sandfylling foran den smadrede dokkporten (pil), der hvor jageren sprang i luften.

den gamle jageren var bare en halv mil fra tørrdokken. Maskingeværkuler og artillerigranater hamret mot det pansrede skroget, men Campbeltown skar seg gjennom tropedonettet og kjørte med et brak mot den veldige porten til tørrdokken. Den fikk hele baugen slått inn, men der satt den fast midt i blink (pil, t.h. i bildet ovenfor). Mannskapene ombord innstilte brannrørene og gikk fra borde. Samtidig hadde stridsenheter og sprengningslag fra småbåtene vært i full gang med å ødelegge andre deler av havneinnretningene, blant dem pumpehuset og maskineriet i dokken. Båtene gav dem dekningsild, og en av dem sendte flere tidsinnstilte torpedoer i metallporten til det gamle innløpet til havnen. Men småbåtene ble utsatt for en drepende kryssild, og ti av dem begynte å synke. KL 02.50 gav orlogskaptein R. E. D. Ryder (t.h.) ordre til å trekke seg tilbake. De åtte båtene som fremdeles fløt, klarte bare å redde 271 mann.

Til tross for de store tapene viste angrepet seg å være et knusende slag for fienden - hvor knusende kom ikke til syne ennå. Men neste morgen, da nysgjerrige tyskere (t.v. ovenfor) snuste omkring Campbeltown, utløste de tidsinnstilte brannrørene sprengladningen. En veldig eksplosjon rev jageren i to og sprengte hele porten til tørrdokken. En stor flombølge av vann vasket akterskipet av jageren gjen­ nom åpningen og inn i selve dokken. Eksplo­ sjonen drepte over 200 tyskere. To dager senere, da tyske arbeidsavdelinger var i ferd med å rydde opp i ødeleggelsene, eksploderte de tidsinnstilte torpedoene og ødela det gamle innløpet til havnen. Enda tyskerne brukte halvannet år og enorme pengesummer på å reparere tørrdok­ ken, måtte Tirpitz holde seg i nordligere farvann, ute av stand til å skade overføringene av tropper og forsyninger fra Amerika til Storbritannia.

landflyktige tyske tolker og 50 U.S. rangers, et amerikansk motstykke til britenes commandos - var dette en siste kort stund

med fred og stille tanker. Eskadren kom seg lett gjennom det tyske minefeltet, som et par timer i forveien var blitt ryddet av 15 britiske minesveipere.

Like før kl. 03.00 la skipene bi omkring 12 nautiske mil fra kysten, og landgangsfartøyene ble gjort klar til etappen inn til land.

Allting gikk nøyaktig etter planen. Det hadde vært holdt radiotaushet, ingen fiendtlige skip eller fly hadde vist seg. Det lot til å være alle utsikter til at Operasjon jubilee skulle få nyte godt

av sin viktigste fordel - overraskelsesmomentet. Troppetransportskipene satte landgangsfartøyene på vannet, og de fire første innledende angrepsstyrkene tok plass i dem. De hver enkelt av dem hadde som oppgave å nedkjempe de to kystbatteriene og besette de to oddene - skulle gå i land kl. 04.50, like før daggry. Hvis ikke kystbatteriene ved Berneval og

Varengeville ble brakt til taushet, ville deres store kanoner bli rettet mot /ub/7ee-styrkene med sin fulle velde. Og hvis ikke oddene ble nøytralisert, ville hovedstyrken, som skulle gå i land

på stranden ved Dieppe kl. 05.20, bli utsatt for kryssild fra begge

sider. For stadig å dra nytte av overraskelsesmomentet måtte de

fire stormavdelingene gå i land på samme tidspunkt. Enhver avvikelse fra planen ville innebære at de måtte ta følgene ved å gå i land mot et forsvar som nå var satt i høyeste beredskap på grunn av spetakkelet fra kamphandlingene langs kysten.

Kort etter kl. 03.00 begynte de fire flotiljene av landgangsfartøyer å følge etter kanonbåtene som viste dem vei til deres respektive strandstrekninger. I 37 minutter gikk allting fint. Da var ulykken ute. Kl. 03.47 ble mannskapene i commando nr. 3, på

venstre fløy av de nå vidt spredte 23 landgangsfartøyene, forferdet ved å se silhuetten av et mørklagt skip. Før de rakk å foreta en manøver for å unnvike, gikk en lysrakett til værs, og det skarpe lysskjæret avslørte konturene av en tysk konvoi på fem

små lasteskip og tre bevæpnede eskortefartøyer på vei langs kysten i retning av Dieppe.

Det var uflaks av den mest hjerteskjærende art - noen få minutter før eller tidligere, så ville de to gruppene ha passert

hverandre usett i mørket. Men det burde overhodet ikke ha

hendt. Siden kl. 22.40 kvelden i forveien hadde konvoien vært observert på radaren, først i Dover og senere ved Royal Navys hovedkvarter i Portsmouth, av en ung sjølotte som hadde en bror

Som den sjømilitære sjef ved raidet ble orlogskaptein R. E. D. Ryder tildelt Victoria-korset for innsatsen.

25

med i Commando nr. 3. To varsler var over radio sendt til Jubilee-

anelse om hvor skytingen kom fra. Tyske utkikksposter oppe på

styrken, men på grunn av en teknisk feil ombord i lederskipet,

klippene slo alarm, men enkelte av deres overordnede mente at

jageren Calpe, var meldingene ikke blitt mottatt. Fordi de ikke hadde fått noe varsel, var de 460 mann i commando nr. 3 praktisk

og gav ikke ordre om å gjøre klar til kamp. Kl. 04,15 stilnet

talt vergeløse da tyskerne åpnet ild. De fleste av landgangsfar-

kanonilden av og døde helt bort. Den neste halve timen var

tøyene var ubevæpnede trebåter, hvis eneste forsvar bestod i å

allting rolig igjen. For mennene ombord i det enslige landgangsfartøyet som nå

spre seg i alle retninger. Men de britiske kanonbåtene som ledsaget denne delen av angrepsstyrken, bet kraftig fra seg. Over den mørke sjøen blaffet det gulrødt av munningsilden fra kanonene deres. Et tysk skip

eksploderte og ble liggende og brenne. I brannskjæret kunne man

se et annet tysk skip synke, og de tre øvrige forsvant i mørket.

det bare var en konvoi som var blitt stanset på rutinemessig vis,

var spiss i angrepet, føltes stillheten illevarslende og uvirkelig. For marineløytnant Henry Thomas Buckee, som førte landgangsfar­

tøyet, og for major Peter Young, som hadde kommandoen over de fem orlogsgastene og de 19 soldatene, var det som om de var i ferd med å gå til angrep på hele det tyskokkuperte Europa helt på

Den britiske kanonbåten som ledet landgangsfartøyene, ble stanset av et skudd gjennom dampkjelen. Noen av landgangsfar­

egen hånd. De kunne ikke se tegn til andre allierte soldater eller

tøyene gikk til bunns, andre vendte. Men fem på venstre fløy og en enkelt på høyre fløy fortsatte. Commando nr. 3 hadde opphørt

etter timeplanen, men de følte seg meget ensomme og sårbare

å eksistere som en sammenhengende styrke.

kanonstillingen ved Berneval som dekket området øst for Dieppe.

Kanonilden voldte forvirring i mange kilometers omkrets. Den britiske jagererskorten, seks nautiske mil lenger øst, trodde at

skip, ikke engang etternølere fra sin egen styrke. De var fremme

der de nå nærmet seg de franske klippene og angrepsmålet, Da de kom helt inn under bergveggen øst for Dieppe, sa

kampene i land hadde begynt. Ombord i Calpe hadde man ingen

løytnant Buckee til major Young: «Vær så god, der har De stranden Deres.»

Dfit største raid under krigen ble foretatt av over 6 000 briter og kanadiere ved daggry den 19. august 1942. Det var en flersidig operasjon, som ‘ innebar fem stormangrep mot havnen Dieppe og tyskernes befestninger omkring den. For at de britiske sjøstridskreftene kunne nærme seg Dieppe, angrep commando-styrker de langtrekkende kystbatteriene ved Berneval og Varengeville. Begge disse angrepene forhindret at kanonene kunne beskyte flåtestyrkene. For å slå ut de kanonene som truet hovedangrepet mot selve

Dieppe, angrep andre enheter batteriene på de høye oddene på begge sider av havnen, ved Puys og Pourville. Disse angrepene mislyktes; med blodige tap. Da hovedangrepet ble satt inn mot Dieppe, ble angriperne meid ned av intens kanonild fra oddene - og likeledes fra maskingeværstillinger på stranden. Etter voldsomme kamper hele formiddagen trakk angriperne seg tilbake. Deres tap var ia.lt 4 394 mann i falne, sårede og fangne - over to tredjedeler av hele styrken.

26

«Og hva skal vi nå gjøre?» sa majoren. «Min ordre er å gjøre landgang, selv om vi er de eneste.»

«Det er min også,» sa Young. «Vi gjør landgang hva som enn hender, ja om vi så skal svømme.»

satte raskt i verk sitt knipetangsangrep mot batteriet på seks kanoner. De 112 forsvarerne ble overmannet ved ét stormangrep

med bajonett og kniv, så vilt og effektivt at bare fire av tyskerne kom levende fra det. Angriperne sprengte de seks store kanonene

Kl. 04.45, fem minutter for tidlig, tok båten bunn i en fredelig

i luften og satte hele batteriet i brann. Presis kl. 07.30, helt etter

liten vik, og de 20 commando-soldatene styrtet opp over den

steinete stranden og opp gjennom en trang bergkløft. Det var den

timeplanen, vendte de tilbake til båtene og drog hjem. De tok med seg sine sårede, de /ire overlevende tyskerne og noen ny­

eneste adkomstveien opp fra stranden, og tyskerne hadde satt

lagte egg de hadde fått av en gammel fransk bondekone.

opp piggtråd overalt langs sidene. Angriperne brukte piggtråd

som klatretau og kom seg opp på toppen. De spredte seg ut rundt

Det britiske commando-angrepet mot de ytre flankene hadde

kanonstillingen, og bak busker som dekning åpnet de ild. De var

gått som håpet, og hadde forhindret at de sterke kystbatteriene

underlegne i forhold 1 til 10, så de kunne bare håpe på å avlede

kunne bombardere marinefartøyene som lå utenfor Dieppe

den 200 mann sterke besetningens oppmerksomhet fra hovedangrepet mot Dieppe.

under den mest avgjørende del av raidet. Men de to andre

I halvannen time pepret commando-styrken batteriet. På ett tidspunkt sveivet de fnysende tyskerne en 6-tommers-kanon helt

stranden ved Dieppe, brøt snart sammen, og dermed var selve

innledende angrepene som skulle ta høydedragene som flankerte

hovedangrepet på byen dødsdømt.

rundt og forsøkte å sope angriperne vekk med granatild på 150

Øst for Dieppe kom landgangsfartøyene med kanadiernes

meters hold. Men kanonmunningen kunne ikke senkes tilstrekke­

Royal Regiment ombord i uorden da de skulle gå inn til det lille

lig lavt til å treffe et mål så nært, så granatene drønnet bare ut

badestedet Puys. De mistet 17 kostbare minutter mens fartøyene

over landskapet. Til slutt begynte angriperne å gå lens for ammunisjon, og major Youngs håndfull menn ble nødt til å

omgrupperte seg. I mellomtiden var en tysk soldat i Puys blitt

trekke seg tilbake til stranden og gå ombord igjen. Klokken var da

vekket av skytingen ved Berneval lenger øst. Han begynt å fyre løs ut i nattemørket, og varslet på den måten kameratene. Da the

blitt 08.10, og de hadde ikke mistet en eneste mann.

Royals landet ved Puys, ventet tyskerne alt på dem.

De andre båtene i commando nr. 3 klarte å komme inn til sine

Tyskernes kryssild hamret mot jernplatene på trebåtene eller

strender 20 minutter forsinket. Hele overraskelsesmomentet var

perforerte dem helt og holdent. Angriperne kastet seg langflate

gått tapt. De landet i fullt dagslys, møtt av besluttsom ild fra en motstander i full beredskap. Ingen nådde fram til batteriet ved

på dekket og så og hørte de blå og hvite sporlyskulene hvine over hodet på dem. Så tok landgangsfartøyene bunn, landgangsbroe-

Berneval. Mange ble meiet ned i båtene eller på stranden og i

ne ble slått ned, og karene reiste seg. Slakteriet begynte.

bekkefaret innenfor. Noen søkte ly i landsbyen Petit Berneval i

nærheten, men ble senere røpet av folk der og tatt til fange. Alt før

Mindre enn 100 tyskere forsvarte Puys mot over 650 kanadiske angripere. Men fra sine maskingeværreder av betong og befeste-

middag lå 38 av landgangsstyrken døde, og 82 var tatt til fange.

de hus oppe i den ulendte skråningen behersket de hele den 200

Blant de døde var den 19 år gamle ranger-løytanten Edwin

meter lange stranden. Tyske skarpskyttere valgte seg offiserer og

Loustalot. Han var den første amerikanske soldat som falt i denne

sambandsfolk som sine første mål. De sendte en kule gjennom dem eller radioapparatene deres, og berøvet på den måten

krigen på europeisk jord. I den andre enden av landgangsområdet, 18 km lenger vest,

kanadierne både ledelse og samband. Mitraljøser, luftvernkano­

ankom commando nr. 4 presis etter planen til å angripe det andre

ner, panservernkanoner, bombekastere og geværer hamret løs på

kystbatteriet, ved Varengeville. Styrken ble uforstyrrelig ledet av overhodet for Frazer-klanen, oberstløytnant lord Lovat, som drog i kamp antrukket som til jakt hjemme i Skottland - i korderoy

kanadierne fra kloss hold. Stranden var et helvete av gulrøde

ildtunger, eksploderende granater, hvinende sprengstykker og skurer av småstein.

slacks og grå genser, og med et Winchester jaktgevær. Hans 252

Idet soldatene skulle hoppe ut på grunt vann, ble de skutt i

commando-soldater landet i to grupper på hver sin strand, og

filler, sprengt i biter, sprettet opp, blindet, lemlestet og drept.

27

Mindre enn 20 mann i den første bølgen nådde den relative

Royal Regiment, eliteavdelingen av den kanadiske armé, praktisk

sikkerhet i ly av flomålet omkring 50 meter fra båtene. I løpet av få

talt opphørt å være til.

minutter lå stranden strødd av døde og døende. En byge fra et

Noen få klarte ganske visst på mirakuløs vis å komme seg

maskingevær skar bena av på en sersjant, og idet han falt, skar

gjennom maskingeværenes skuddfelt over den åpne stranden.

den samme bygen hånden av ham. Skummet på bølgene som vasket mot stranden, var rødt av blod.

Men muren ved flomålet var 3-4 meter høy, og promenaden

Når de etterfølgende båtene senket ned landgangsbroene,

maskingeværer. Det var selvmord å forsøke å komme over muren, men nesten like farlig å ligge sammenkrøpet under den,

ble den sammenkrøpne lasten av menneskene ombord utsatt for

direkte ild fra maskingeværstillinger i muren ved flomålet, og de forreste ble rett og slett slaktet ned. Kameratene bak dem ble så forferdet ved synet at de ble stående stive, og de måtte tvinges til

å hoppe i land av marineoffiserer som med våpen i hånd truet med å skyte dem hvis de ble stående. De styrtet inn i den tilintet­ gjørende ilden, og i løpet av mindre enn tre minutter hadde the

innenfor var full av piggtråd kveiler og ble bestrøket av atter andre

fanget av en uopphørlig kryssild. Før det var gått lang tid, dannet de levende og de døde en kompakt masse ved foten av muren.

Noen av dem lå der, lot som de var døde, for de visste at den minste bevegelse ville føre en ny ildbyge mot dem. Raseri og

desperasjon drev andre til dramatiske utslag av dumdristighet. En menig ble helt vill, han reiste seg brølende som en berserk, og

Vel 5 km vest for Dieppe kneiser det 80 fot høye fyrtårnet ved Pointe d'Ailly. Det var et godt punkt å styre etter for kanonbåtene og landgangsfartøyene til Commando nr. 4, da troppene ombord før daggry gjorde seg klar til å angripe fiendens kystbatterier før selve hovedangrepet. Selv om fyret var en god hjelp for commando-styrken, sa en av offiserene at «i skjæret fra det følte vi oss som tyver i en bakgate når en politimann retter lommelykten mot dem».

28

fyrte løs på tyskerne med sin bren gun, han stod der fullt synlig til

flomålet, og de innstilte skytingen. Kl. 08.35 kunne tyskerne

han ble meiet ned. En løytnant gikk på egen hånd til angrep på et maskingeværrede i muren uten hensyn til kuleregnet, og idet han

melde av til sjefen, general Conrad Haase: «Puys trygt i våre hender. Fienden har mistet omkring 500 mann i fanger og falne.»

falt, kastet han en håndgranat inn gjennom skyteskåret. En annen

Nøyaktig 278 kanadiere ble tatt til fange, over en tredjedel av

offiser angrep helt alene selve høydedraget og formelig klorte seg

dem var såret. Oberstløytnant Catto og hans karer var de siste til

oppover den bratte bergveggen. Både kanadiere og tyskere

å overgi seg, omkring kl. 16.30. Av de 650 mann som hadde gjort

stanset å skyte mens han klatret, og stod målløse som tilskuere.

landgang ved Puys, nådde 67 tilbåke til England. En av dem var

Omkring 30 meter oppe tok kreftene slutt, og han klamret seg til

korporal Ellis, han hadde svømt omkring i to og en halv time før

bergveggen uten å kunne komme hverken opp eller ned. Da

han ble fisket opp. Tapene for the Royals var 94,5 prosent.

knallet et skudd over den nesten stille stranden, og offiseren falt baklengs utfor stupet.

Samtidig som the Royals døde i snesevis, slet et annet kanadisk

Det var som om enkelte hadde et forhekset liv. Under stadig ild

regiment, South Saskatchewan, for å ta den vestlige odden med

utførte de sine oppdrag som søvngjengere. En av dem, korporal L.

utsikt over stranden ved Dieppe. I motsetning til the Royals landet

G. Ellis, klarte å ta seg opp en trapp i skråningen og inn i landet.

de nesten presis etter timeplanen ved det lille badestedet

Der vandret han omkring uten mål, fikk has på en snikskytter,

Pourville tre kilometer vest for Dieppe - og oppnådde nesten

kom i god behold fra en granat som eksploderte, skremte landsbyen Puys med sin skyting, drog så ned skråningen igjen og

total overrumpling. De besatte i en fart Pourville, og innledet

løp ned til vannkanten. Der kledde han av seg, vasset ut mellom

bondegård, Les Quatre Vents, på odden.

de duvende likene i vannet som var seigt av blod, og la rolig på

angrepet på de tyske stillingene på og omkring en befestet

En halv time senere landet forsterkningene, en bataljon av the

svøm utover.

Queen's Own Cameron Highlanders of Canada, ved Pourville. I

Oberstløytnant Douglas Catto hadde ledet annen bølge av the Royals, og inne på stranden forsøkte han å få orden på sin

spissen hadde de en sekkepiper som spilte skotske kampmelodier

maltrakterte bataljon. De klippet seg gjennom piggtråden på muren, og Catto og 20 mann stormet opp på høyden innenfor.

- av enkelte kanadiere i land ble lydene fra instrumentet tatt for å være knirk fra hjulene fra hestetrukket tysk artilleri. En del av the Camerons forsterket the South Sasks, mens andre fortsatte

Tyskerne satte straks i gang en ildgivning som isolerte Catto fra

innover mot flyplassen ved Saint Aubin. Etter to kilometer la de

resten av regimentet. På stranden var det brutt ut panikk. Da en av landgangsbåtene

seg i skjul i et skogholt og ventet på stridsvognene som skulle

forsøkte å trekke seg tilbake, ble den stormet av hysteriske soldater, som reiste seg fra haugene av falne. De overmannet

og til slutt måtte the Camerons trekke seg tilbake for fiendens

marinefolkene ved sitt blotte antall, enda gastene forsøkte å drive dem tilbake med båtshakene. Fartøyet hadde landgangen felt

komme fra hovedstyrken i Dieppe. Men ingen stridsvogner kom,

overlegne ildkraft. I og omkring Pourville hadde de andre kjørt seg fast i fåfengt

angrep mot økende tysk motstand. Gården, en radarstasjon og et

ned og dørene åpne, så den begynte å fylles med vann, samtidig som tyskerne meiet ned de fleste ombord. Omkring 50 meter fra

luftvernbatteri på odden, var og ble på tyskernes hender. Da de

land ble det synkende fartøyet truffet av en granat og gikk rundt. Noen klamret seg til det kantrede skroget og ble til slutt reddet,

kanadierne å trekke seg tilbake fra Pourville mot stranden. Under

mens andre som kavet i sjøen omkring dem, ble drept av

evakuere dem. En hel time ventet de - og døde.

tyskernes maskingeværild. Kl. 07.00 var slutten ikke langt borte. Tyskerne rykket ut fra sine

Kl. 05.20 - da hovedangrepet mot Dieppe var vel i gang - hadde

ikke klarte å ta angrepsmålene innen fastsatt tid, begynte stadig sterkere ild speidet de etter båter som skulle komme og

befestede stillinger og slapp håndgranater ned på the Royals, som

ledelsen ombord i Calpe ingen anelse om feilslaget ved Pourville

søkte dekning i bergskortene. Kort etter kl. 08.00 så tyskerne et hvitt lommetørkle festet til et geværløp vifte over muren ved

eller gjenvordighetene ved Puys. Sjefen for landstridsstyrken,

general Roberts, kunne ha rukket å avlyse i det minste en del av

29

med landgangen på begge oddene. Men han og kommandør

ter ombord stod innover mot Dieppe, åpnet fire britiske jagere ild med sine 4-toms kanoner i et ti minutters bombardement av

Hughes-Hallett, som var sjef for sjøstridsstyrkene, var henvist til å

de befestede bygningene langs Boulevard de Verdun. Samtidig

angrepet, hvis han hadde fått beskjed om at det hadde gått galt

operere i et vakuum, helt til det var for sent å redde hovedstyrken

stupte 50 kanonbestykkede Hurricane-fly ned i et angrep fra lav

fra å bli ofret i et oppdrag som alt var tapt. Røykteppet som var lagt ut for å skjule skipene for batteriene

høyde mot de tyske befestningene. For styrken ombord i

på land, hindret også ledelsen i å iaktta kampene i land. Sambandet mellom Calpe og styrkene i land var brutt sammen,

utilstrekkelig, hva det også var. Da båtene hadde omkring 200

landgangsfartøyene fortonet bombardementet seg som høyst meter igjen, gav tre røde lysraketter signal om at bombardemen­

idet sambandsfolkene var blitt drept og radioene deres ødelagt.

tet, som til og med var kortet inn, skulle opphøre. Skipskanonene

Enda verre ble det ved at tyskerne sendte ut narremeldinger, som

sluttet å skyte, og flyene drog sin vei. Tyskerne, som nå ikke lenger

f.eks.: «Royal Regiment of Canada ikke landet.» Ledelsen kunne

ble holdt nede, svarte med- en morderisk sperreild med bombekastere.

kort sagt ikke danne seg noe klart bilde av de innledende angrepene. Først nesten tre timer etter landstigningen ved Puys

Kanadierne holdt tappert ut under tyskernes ild helt inn til

fikk ledelsen pålitelig kjennskap til at the Royals var i vanskelighe­

land. Der ble de stående fast - og ble såret eller drept. Skipenes

ter. Den sterkt forsinkede, patetiske meldingen lød: «Er det noen

granater hadde bare så vidt satt bygningene i brann, og flyenes kanoner hadde bare slått fliser av betongen i tyskernes

mulighet for å få oss ut herfra?» Men da var det lite ledelsen kunne gjøre for å forandre hendelsenes gang, hverken ved Puys eller noe an net sted. Ifølge planen for hovedangrepet skulle det settes i land to

maskingeværstillinger. Fronten langs stranden ble holdt av et eneste tysk kompani infanterister, men fra stillinger som var praktisk talt uinntagelige.

kanadiske infanteriregimenter-the Royal Hamilton Light Infantry

De skjøt fra tak og vinduer i husene langs boulevarden og fra

på den vestlige stranden, og the Essex Scottish i øst. Deres

kasinoet på stranden. Fra høydene på begge sider pøste andre

oppgave var å slå ut det tyske forsvaret så stridsvognene til the

tyskere inn en voldsom kryssild fra mitraljøser og maskingeværer.

Calgary Regiment kunne rykke inn i byen. Da landgangsfartøyene med stridsvognene og 1 552 infanteris­

Disse stillingene, som britenes etterretningstjeneste ikke hadde meldt noe om, voldte store tap for regimentet som landet på den østlige delen av stranden, the Essex Scottish. I løpet av en halv

time hadde det mistet 30-40 prosent av sine folk, og i løpet av de følgende 45 minuttene steg tapene til nesten 80 prosent. En

gruppe på omkring 15 mann klarte å sprenge seg gjennom

piggtråden på toppen av muren ved flomålet. De styrtet fram

over plener som ble flenget opp av kuler, nådde fram til husene

innenfor, og kjempet seg fram til dokkene. Der støtte de på

ugjennomtrengelig sperreild, og måtte trekke seg tilbake. Lenger vest på stranden gikk det ikke the Hamiltons stort

bedre. De nærmest kjempet seg inn i kasinoet, hvis fasade fulgte muren mot sjøen, og drev forsvarerne tilbake fra rom til rom. I

løpet av en time tok kanadierne de to underste etasjene i kasinoet, men tyskerne holdt den øverste etasjen. I dekning av

denne bygningen trengte små avdelinger av kanadierne inn i byen. To grupper kjempet seg fram til en kino og deretter til Saint

Rémy-kirken, men etter to timer ble de nødt til å trekke seg tilbake.

Omgitt av sine kamptrette karer studerer oberstløytnant lord Lovat, sjefen for p^pmmando nr. 4, tapslisten etter at de er kommet tilbake til Newhaven fra sjftrfei katastrofale raidet mot Dieppe. Lord Lovat gjennomførte sitt oppdrag med en slik presisjon og fart at han bare mistet 12 av sine 252 mann.

30

Stridsvognene som hadde landet like bak stormstyrken - 27 av

sårede soldater omgitt av pringende granater avfyrt på kloss hold.

den nye Churchill-typen, som aldri hadde vært i kamp tidligere hadde enda mindre hell med seg når det gjaldt å bryte gjennom

Sjefen for commando-styrken, oberst J. P. Phillips, trakk på seg et par hvite hansker, vendte ryggen mot fienden, og semaforerte

forsvaret. Uansett hva førerne gjorde, så klarte de ikke å trenge

til de etterfølgende båtene at de skulle vende. Phillips fortsatte å

inn i byen. Flere av dem ble satt ut av spillet like etter landingen.

signalisere til alle de andre ombord sammen med ham var drept.

Femten av dem klatret over muren, men gatene inn i Dieppe var

Så falt han også. Men de fleste av båtene klarte å vende og unngå å bli utslettet.

stengt med solide stridsvognsperringer av betong. Når de så drønnet nedover strandpromenaden, ble de et lett bytte for

Ingen angrepsmål var blitt tatt, og tyskernes motstand økte

tyskernes panservernkanoner. Noen få overlevende vendte til­

ved at forsterkninger ankom. 10. panserdivisjon var underveis fra

bake til stranden for å gjøre seg klar til sluttstriden fra halvdekket

Amiens, og tyskerne gjorde forsterkninger klar til å storme

stilling.

På dette tidspunkt hadde ledelsen ombord i Calpe ikke fått

strendene. Gang på gang løp britiske jagere spissrot gjennom

granatild for å kunne fyre på de tyske stillingene, en av dem gikk

noen melding om hvordan hovedangrepet utviklet seg. General

så langt inn at den berørte bunnen med akterenden idet den

Roberts hadde riktignok fått en melding om at the Essex Scottish

vendte. På ett tidspunkt av kampen kunne mennene på stranden

hadde kjempet seg inn i byen. Han gikk ut fra at det betydde hele

gjennom kikkertene se tyske offiserer i hvite gallauniformer på en

regimentet og ikke bare en liten gruppe, så han gav ordre om at

terrasse på den vestlige odden. Offiserene hadde glass i hånden

en del av reserven, de fransk-kanadiske Mont-Royal Fusiliers, også

og sigar i munnen, og de nøt åpenbart synet av nedslaktingen. Kl. 09.00 meddelte kommandør Hughes-Hallett general Roberts

skulle settes inn der. Han mente at han utnyttet den medgangen

de hadde, mens han i virkeligheten økte tapene. Kl. 07.00 drog the Mont-Royals innover. Nesten 200 mann i

at hvis man skulle evakuere styrkene i land, måtte man straks ta

gjennomhullete båter av tre ble landsatt på galt sted, i en liten vik

ningen ble fastsatt til det tidligst mulige tidspunkt, kl. 11.00. Det

under klippeveggen. Derfra kunne de hverken komme videre

betydde ytterligere to timers helvete for mennene på strendene.

avgjørelsen, da det ville ta tid å organisere redningen. Tilbaketrek­

eller ta del i kampen. Resten av the Mont-Royals landet på riktig

I luften fikk RAF det slaget de hadde ønsket. Deres 74 skvadro­

sted, men led samme skjebne som regimentet som var kommet

ner møtte die Luftwaffe, som kom svermende som hveps fra ba­

før dem. De fleste ble liggende fast i steinskorter på stranden eller

ser så langt borte fra som i Tyskland, Belgia og Nederland. Over

bak sønderskutte stridsvogner. Bare en enkelt gruppe klarte å komme seg over stranden og trenge inn i byen. Ledet av sersjant

strendene og skipene utkjempet de to flyvåpnene et stort slag.

Pierre Dubuc kjempet de seg vei så langt som til dokkene. Der tok

Evakueringen ble en forferdelig opplevelse helt fra første stund.

ammunisjonen slutt, og de ble nødt til å overgi seg. De måtte lystre ordren om å kle av seg helt til undertøyet og stille opp langs

Da redningsskipene skrek ut sitt tilbakekallingssignal, begynte soldatene i land å kave seg ned mot strandkanten. Mange falt underveis. Etter hvert som deres ildgivning avtok, økte tyskernes.

en mur. Men etterpå overmannet de nesten nakne kanadierne

RAF mistet 106 fly, mot tyskernes 48.

ikke var i uniform, ble det ikke skutt på dem fra noen av sidene.

Og de overlevende samlet seg i fortumlede, hjelpeløse grupper, omgitt av en forferdelig sperreild. Mange stridsvognmannskaper

Kl. 08.30 fikk general Roberts melding om at kasinoet var tatt og

ofret alt håp om selv å unnslippe, ved å opprettholde dekningsild så godt de kunne, og ved det å forhindre at tyskerne stormet

at kanadierne hadde kontroll over den vestre del av stranden. I

strendene. En styrke av RAF reddet mange ved å legge et

den tro at stridsvognene nå trengte inn i byen, beordret han den

røykteppe mellom dem og tyskernes maskingeværer bare 200

siste reserven, the Royal Marine Commando, satt inn. De drog av sted under røykteppe og med støtte av ild fra skipskanonene.

meter borte. Men ingenting kunne motstå masseinnsatsen av artilleri, som

Men da de kom ut av røyken, så de. for seg et mareritt -

nå var blitt ytterligere forsterket. Nede på strandbredden døde kanadiere i flokkevis. Andre fant døden i vannet, idet landgangs-

vakten og flyktet gjennom gatene nedover mot sjøen. Da de jo

brennende landgangsfartøyer, ødelagte stridsvogner, falne og

31

båtene, overfylte av fortvilede mennesker, gikk rundt eller ble skutt i smadder. I en av dem skjøt kanadierne de tyske fangene og

funnet fremdeles sovende i mørke kroker ombord 24 timer etter

lempet likene overbord for å lette den synkende båten. Alt ialt

at de var fremme. Fem sykehus arbeidet i to døgn uten pause. I en operasjonsstue opererte åtte kirurger ved fire bord i 40 timer

klarte bare 170 kanadiere å unnslippe fra stranden i Dieppe. 1 600

uavbrutt. En enkelt lege utførte 167 operasjoner på en natt. «Når

ble igjen der - 500 av dem falne, resten som fanger.

gutta våknet av narkosen, opplevde de hele slaget om igjen,»

Samtidig ble de opprevne styrkene som uten hell hadde forsøkt å ta forberget vest for Dieppe, evakuert fra stranden ved

at det ikke var rart at sykesøstrene brukte ørepropper.»

kunne en overlevende senere fortelle. «De snakket et språk så fælt

Pourville - stort sett med samme rystende resultat. Anslagsvis 690 mann falt eller ble såret. De levende var nødt til å bygge et

brystvern av de døde for å dekke retretten. Ialt ble 601 mann

Dieppe-raidet - en tapper, dårlig planlagt generalprøve på En

reddet ut fra Pourville.

annen front - var en katastrofe for de allierte i nær sagt enhver

Kl. 12.20 ble de siste forsøkene på evakuering oppgitt. En halv

henseende. Av de 5 100 mann som ble landsatt, kom 3 648 ikke

time senere gikk Calpe for full fart tett oppunder land for å gi

tilbake. Commando-soldatene, som kjempet etter sitt eget hode,

nærdekning for eventuelt ennå levende på land. For første gang

hadde klart seg bra, med bare 247 falne, sårede og tatt til fange.

kunne nå general Roberts selv se kampområdet. Han kunne ikke

Av kanadierne, som hadde måttet kjempe etter reglementet, var

se tegn til liv. Kl. 13.08 fikk han den siste melding fra eldste

907 falt og 1 946 tatt til fange, av dem var 568 såret - 2. kanadiske

overlevende offiser i land: «Våre styrker har overgitt seg.» På de

divisjon var nær sagt utslettet. Royal Navy mistet en jager, 33

kampherjede strendene begynte sårede som kunne gå, å trekke

landgangsfartøyer og 550 mann. RAF mistet 153 til. Tyskernes tap

sine sårede kamerater opp av vannet fra å redde dem fra å drukne

var små, 316 i hæren, 113 i marinen, og 162 i Luftwaffe - ialt 591

når tidevannet steg. Så satte de seg ned og gråt.

mann, hvorav 297 falne.

Dieppe-raidet var en stor tysk seier. Lederne av Vichy-

Ombord i Calpe ble en melding fra general Roberts til hovedkvarteret for den kanadiske armé i England festet til benet

regjeringen, marskalk Pétain og Pierre Laval, var de første til å

på en brevdue. Den lød: «Meget store tap av menn og skip. Har

gratulere den tyske overkommando med at man «så raskt hadde

gjort alt gjørlig for å få ut personell. Men for å få noen hjem, har vi

renset Frankrikes jord».

måttet ta den triste avgjørelse å oppgi dem som er igjen. Denne avgjørelse tatt av den felles ledelse. Åpenbart har operasjonen

Strategisk sett hadde angrepet slått fullstendig feil. Det hadde hverken påført die Luftwaffe noen knekk eller lettet presset på

helt manglet overraskelsesmomentet.»

fronten i Russland. Men i visse henseender tjente det til nytte. Det

Kl. 13.30 satte restene av eskadren og det som var igjen av 2.

overbeviste Hitler om at det var mulig å slå en invasjon tilbake

kanadiske divisjon kurs for England. «Hjemturen var den rene

helt ved kysten, og det forledet ham til å tro at også de alliertes

elendighet,» skrev en britisk marinesoldat etterpå. «Dekket var

neste invasjon ville bli rettet mot en havneby, og fikk ham til å

stappfullt av overlevende, det lå sårede overalt, og over det hele

forsømme forsvaret av de åpne strendene. For britene var det,

lå dunster av lemlestede mennesker. Selv var jeg i sjokktilstand.

som Churchill skrev om raidet, «en gullgruve av erfaring». Det

Jeg lå på dekket og prøvde å samle mine fortumlede tanker. Jeg

lærte planleggerne av Den annen front at ingen invasjon kunne

ante ikke hva vi hadde gjort, jeg visste ikke engang hva vi hadde

lykkes hvis den var rettet mot en befestet havn. Det godtgjorde at

utrettet, om overhodet noe. Andre, et annet sted, kunne kanskje

overraskelse ikke var så viktig og avgjørende som et massivt og

holde rede på dagens hendelser. Jeg kunne ikke.»

langvarig innledende bombardement fra sjøen og fra luften,

Kl. 17.40 noterte øverstkommanderende for den tyske Vest-

sammen med overveldende kortholds ildstøtte under de innle­

Armee, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, i sin dagbok: «Ikke en

dende stadier av angrepet. Det viste også at hadde man først

eneste bevæpnet engelskmann er igjen på kontinentet.»

oppnådd herredømme i luften, kunne store sjøstridskrifter holde

Ombord i skipene som brakte dem tilbake over Kanalen, falt

seg utenfor en fiendtlig kyst i ubegrenset tid. Det viste at

de sjokkherjede overlevende i en dødlignende søvn. Enkelte ble

stridsvogner og sambandsstyrker ikke burde landsettes før

32

stranden var sikret, og at angrep mot sterkt forsvarte områder heller burde utføres rundt flankene enn frontalt.

sårede. «For hver soldat som falt ved Dieppe, ble ti reddet på Ddagen,» uttalte Mountbatten senere.

Mange av disse lærdommene var ikke nye, men betydningen

Alle disse lærdommene la planleggerne av Den annen front

av dem ble understreket etter Dieppe. Det samme gjaldt en fast

seg på hjerte - hva adskillige våkne tyskere også ventet at de ville.

styrke i marinen som var grundig opplært til å føre landgangsbåte-

«Det vil være feilaktig å tro at fienden vil utføre sin neste

ne, spesielle panservogner til å beskytte demoleringsstyrkene på

operasjon på samme måte,» skrev feltmarskalk von Rundstedt i sin vurdering av Dieppe-raidet. «... Neste gang kommer han til å

stranden, samt mange tekniske forbedringer av utstyret og bruken av dette. Analyser av sårskadene pekte på behovet for bedre konstruerte landgangsfartøyer for å minske antallet av

gjøre tingene helt annerledes.»

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

33

Etter det katastrofale Dieppe-raidet ligger sårede kanadiske soldater på stranden ved siden av en etterlatt stridsvogn, mens en landgangsbåt står i brann.

35

OPPSIKTSVEKKENDE HENDELSER I DIEPPE

Over 400 falne ble funnet like etter at angriperne trakk seg

tilbake, og i løpet av de neste fire dagene vasket sjøen i land ytterligere 475 døde. Tyskerne begravde dem i en massegrav, og

tillot befolkningen å legge hundrevis av kranser og blomster på den. Et par dager senere viste tyskerne en uventet respekt for sine

falne fiender. De sendte likkister til Dieppe, og 500 soldater

Ved 14-tiden den 19. august 1942 kom de fortumlede innbygger­

begravde de døde om igjen i individuelle graver under fulle

ne i Dieppe etter hvert ut på gatene og så seg om. Byen var et

militære æresbevisninger.

kaos. Bygninger var ødelagt av granater, og gatene lå fulle av

Etterpå gjorde tyskerne også noe annet overraskende - de gav

takstein, glasskår og nedfalte telefon ledninger. Hundrevis av bleke og blodige fanger ble under bevoktning ført til samlesteder.

byen belønning for at folk der ikke hadde deltatt i raidet. Hitler sendte Dieppe en gave på 10 millioner francs, og - enda

Langs stranden lå ødelagte stridsvogner og vrak av landgangsbå-

viktigere - han meddelte at han løslot de franske krigsfanger som

ter. Lik var å se overalt - enkelte hang på piggtrådsperringer,

var fra Dieppe. Myndighetene i Dieppe hadde imidlertid bare en høyst

mange lå sammenkrøpne langs muren ved flomålet. Det Dieppes rystede befolkning så, var følgene av et av de

svevende anelse om hvem som var krigsfanger der fra stedet, så

største og dristigste commando-raid under krigen, hvor over

de ba byens folk om navn og adresse på fangene - alt som skulle

6 000 briter og kanadiere ved daggry hadde stormet i land over en

til for å få dem løslatt. Myndighetene var ikke særlig nøye med å

bred front, og etter åtte timers forbitret kamp hadde trukket seg

kontrollere navnene og adressene, så de leverte bare en lang liste

tilbake i blodig nederlag. Byens befolkning var gjennom BBC blitt advart mot «enhver handling som kunne sette deres sikkerhet i

til tyskerne. Det tragiske raidet fikk derfor et lykkelig etterspill, ved

fare», så de hadde holdt seg i dekning under hele kampene.

som aldri hadde satt sin fot i Dieppe.

at hundrevis av franskmenn fikk reise hjem - blant dem mange

Franske krigsfanger, som er blitt frigitt av Hitler som belønning for at borgerne i Dieppe ikke deltok i kampene under raidet, vinker gledestrålende på vei hjem i et tog, som de har utstyrt med inskripsjoner med kritt.

36

Etter kampene hele formiddagen feier folk i Dieppe bort glasskår utenfor en barbersalong. Alt før kl. 16.00 var nesten alle forretninger åpne igjen.

37

Etter de blodige kampene vest for Dieppe ligger sårede kanadiere ved veikanten og venter på å bli ført bort av tyskerne.

Fangne kanadiere under bevoktning på stranden avventer ordre fra tyskerne. Noen av fangene må være bårebærere for de sårede.

38

En dyster parade gjennom Dieppe. Fangne kanadiere ble ransaket, avhørt og registrert før de ble sendt til en fangeleir i Tyskland.

HARD BEHANDLING FOR FANGNE ANGRIPERE I timene etter angrepet på Dieppe ble over 2 000 fangne kanadiske og britiske soldater samlet sammen i flokker. Enkelte av fangene var bare kledd i undertøy og fottøy de hadde laget av strimler av redningsvestene sine. De var nemlig blitt etterlatt under retretten, og de hadde tatt av seg uniformene og støvlene og forsøkt å svømme ut og ta igjen landgangsfar­ tøyene på vei utover.

Over 500 av fangene var alvorlig såret. En av dem hadde fått et veldig sår i magen, så han måtte holde innvollene på plass med hen­ dene der han trasket av sted sammen med de andre. Men til tross for sårene og nederlaget marsjerte mange av fangene i takt og med hodet høyt. De ble behandlet på et sykehus i Dieppe, og en uke senere ble de sendt til fangeleirer i Tyskland. Uheldigvis kom et funn på den kampherjede stranden til å øke gjenvordighetene for de angriperne som var blitt tatt til fange. I en vanntett mappe fant en tysk offiser en kopi av

britenes plan for Dieppe-raidet. Den inneholdt blant annet en ordre om at «Når det er mulig, bør fanger holdes bundet så de ikke kan ødelegge dokumenter». Tyskerne ble rasende over det de kalte «slike vill-vest-metodep>. Dertil kom ytterligere en provokasjon - den 4. oktober foretok britene et raid på Kanaløyene, og holdt da flere av forsvarerne bundet. Som represalie holdt tyskerne Dieppe-fangene bundet eller lenket med håndjern fra kl. 8.00 om morgenen til kl. 21.00 om kvelden. Dette fortsatte de med i over et år før de sluttet med det.

39

En offiser i Luftwaffe undersøker utstyr de allierte har etterlatt seg. Den hvite platen med kryss var kjenningsmerke for andre på vei inn mot land under raidet.

LÆRDOMMER HØSTET AV KRIGSBYTTET Dieppe-raidet etterlot et stort og verdifullt bytte til tyskerne - flere landgangsfartøyer, 28 Churchill stridsvogner, en sambandsbil, 80 bombekastere, seks selvdrevne kanoner, 60 panserverngeværer og over 1 500 håndvåpen. De studerte alt det erobrede materiellet omhyggelig, men mest interessert var de i de 43 tonn tunge Churchill stridsvognene, de alliertes nyeste type, spesialkonstruert til å kunne operere i seks fot dypt vann. Tyske eksperter foretok grundige prøver med dem, og skrev detaljerte rapporter om deres sterke og svake sider. Flere måneder senere stjal en britisk spion kopier av rappor­ tene og sendte dem videre til London. Tysker­ nes kyndige analyser av stridsvognenes mang­ ler var meget kjærkomne for britene, som brukte dem under konstruksjonen av sine senere modeller. Tyskernes endelige vurdering av Diepperaidet var like sakkyndig, om enn mindre smigrende for britene. Den tyske Oberkommando betegnet raidet som en «amatørmessig affære», som var blitt «utført i strid med all sunn militær fornuft». En tysker på vei opp fra stranden med en hel bør med utstyr. De døde ligger igjen.

40

Flere landingsfartøyer for stridsvogner strandet ved Dieppe. Det gav tyskerne anledning til å studere hvor langt de britiske konstruktørene var kommet.

Ved en tysk base nær Paris undersøker panserkrigseksperten, general Sepp Dietrich, en Churchill-tank brakt fra Dieppe for å vises fram.

41

42

Dagen etter raidet; Det kamuflerte kasinoet i Dieppe står som et utbombet minnesmerke over tyskernes seier. Her hadde det i flere timer foregått kamper fra rom til rom.

43

Den 12. mars 1943 steg generalløytnant Sir Frederick E. Morgan

inn i en overfylt elevator i New Scotland Yard i London, underveis til et møte i hovedkvarteret for De kombinerte operasjoner, som

ble ledet av admiral Mountbatten. Admiralen selv kom også med i elevatoren i siste øyeblikk, og uten å bry seg om de mange til

stede gratulerte han Morgan med at han var utnevnt til COSSAC

f Chief of Staff to the Supreme Alllied Commander), dvs. stabssjef hos den påtenkte øverstkommanderende for de alliertes ekspedisjonsstyrker. COSSAC var spiren til det organet som i 1944 skulle komme til å lede de alliertes lenge ventede invasjon i det

okkuperte Europa.

Slik fikk Morgan for første gang høre om det overveldende oppdraget som skulle ta alle hans krefter det kommende året.

Han passet ypperlig for stillingen, for han hadde solid erfaring i både planlegging og utførelse av invasjoner. I 1942 hadde han vært sjef for en spesialstyrke ved invasjonen i Nord-Afrika, og han

hadde nettopp avsluttet forarbeidene med planene for invasjo­ nen på Sicilia, som skulle finne sted i juli. Morgan var dessuten en

mann med fremragende administrative evner. Morgan opprettet omgående hovedkvarter i Norfolk House i London, og samlet seg en liten, men raskt økende stab av britiske

og amerikanske offiserer. COSSAC måtte nødvendigvis være et fellesforetagende, siden hverken Storbritannia eller USA hadde

ressurser til å makte invasjonen alene. Staben var alt i full sving med arbeidet da sjefen for imperiets generalstab, general Sir Alan Brooke, i april leverte Morgan ordren fra Den felles stabsnevnd. «Her har De den,» sa Brooke. «Den er ikke gjennomførlig, men sørg for at den blir det, eller så må faen ta Dem.»

Britisk general legger grunnlaget til «Overlord» «En havn? Den blir vi nødt til å ta med oss selv» Krise på grunn av manglende landgangsbåter SHAEF og Eisenhower overtar ledelsen En narrestrek av beste merke - «Fortitude» Veibygging ved hjelp av bombefly Nedtelling til invasjon Alarmerende tyske troppeforflytninger i siste øyeblikk Det mest avgjørende værvarsel i historien Ike gir ordre: «Sett i gang - nå!»

Ordren gikk ut på å utarbeide planer for en invasjon i den store stil, en invasjon som skulle starte på kontinentet så tidlig som

mulig i 1944. Dette tvang ham og hans medarbeidere til på

stående fot å gjøre et kjempehopp i militær tenkning. Da det er umulig å planlegge en invasjon uten først å fastsette dens

endelige mål, slo COSSAC fast at målet var Tysklands nederlag på landets egen jord. Man utarbeidet en hovedplan - senere under

kodenavnet Overlord - som anslo det enorme antallet soldater og de umåtelige mengder materiell som ville trenges ved de

forskjellige stadier av felttoget for å nå dette målet. Faktisk arbeidet COSSAC seg baklenges gjennom Overlord til selve åpningsfasen, Operasjon Neptune.

OPPTAKTEN TIL OVERLORD

Planleggingen av invasjonen, som opptok Morgan og COSSAC gjennom hele 1943, var en oppgave som kunne få det til å svimle for en. Man hadde ingen brukbar presedens. Til

overveldende dekning av jagerfly fra baser i England. Det betydde at jo lenger fra England invasjonsstyrkene gikk i land, desto

forskjell fra den massive invasjonen på Sicilia, som kunne åpnes med tropper og forsyninger hentet fra det relativt nærliggende Nord-Afrika, ville angrepet mot Vest-Europa måtte begynne

de måtte hjem og fylle bensin. I praksis betydde dette at invasjonsstedet måtte ligge et sted mellom Cherbourg og Vlissingen i Nederland.

bokstavelig talt på bar bakke, og det berodde på ren gjetting når menn og materiell ville bli å oppdrive i de veldige mengder som

gått i land, kunne invasjonsstyrkene ikke regne med å utvide

trengtes. COSSAC ville på et eller annet vis bli nødt til å stampe

brohodet til et oppmarsjområde, hvis de ikke kunne bygge opp

opp soldater i millionvis, samtidig med de millioner av tonn

sine tropper og forsyninger raskere enn tyskerne kunne føre fram

hjelpemidler som måtte til for å holde dem i live, til å transportere

forsterkninger. Oppbyggingen avhang derfor av å sikre seg et

dem og gjøre dem i stand til å kjempe. Alt dette og mer til måtte COSSAC utrette under sterkt press. Det ble nemlig besluttet at

område med vide strender og en stor havn i nærheten, hvor man raskt kunne få i land tropper og forsyninger.

det skulle brake løs allerede 1. mai 1944. D-dagen! Heldigvis hadde planleggerne en mengde data å begynne

Calais og ved Caen i Normandie lenger vest (kart s. 46). Calais var

detaljarbeidet med. Dominerende vind- og tidevannsforhold,

det mest nærliggende valg. Det lå nærmere England, så

kystens geografi, hva som lå utenfor og innenfor strendene, pluss

sjøtransporten ville være kortere og enklere, og det ville gjøre det

snauere tid kunne flyene tilbringe i luften over kampområdet før

Havnespørsmålet begrenset valget ytterligere. Når de hadde

Virkelig egnet for invasjon var bare to steder - området ved

og minus ved de enkelte havner som kunne tenkes å bli tatt,

lettere å gi dekning i luften. Når de alliertes arméer først hadde

flyplasser og terreng egnet for anlegg av flyplasser, fiendens

gått i land der, ville de dessuten ha kortere vei til Tyskland.

kystforsvarsanlegg, antallet av fiendens styrker, hvor hans

Men fordi Calais var det mest nærliggende valget, var området

sjøstridskrefter lå, hvor egnet et område var for å bygge opp en invasjonsstyrke - opplysninger om alle disse sidene ved de

også den sterkest befestede del av Hitlers Atlanterhavsvoll. Også

topografisk var Calais lite passende. Høye klipper, smale strender

mulige invasjonsområdene var nidkjært samlet av tidligere

og et magert nett av utfallsveier ville gjøre det vanskelig å bygge

planleggere, som hadde brukt hemmelige agenter, flyfotografier,

opp styrken der, kort sagt, de allierte ville bli nødt til å erobre en

commando-rapporter, ja til og med prospektkort innhentet fra

havn straks! Igjen var Calais mindre fordelaktig. De stedlige

turister før krigen. Alt COSSAC behøvde å gjøre, var å lete i

havnene i Calais og Boulogne hadde så liten kapasitet at de alli­

arkivene. I sin søken etter det beste området for invasjonen kasserte

erte ville bli nødt til å utvide sitt oppmarsjområde østover eller vestover, mot de store havnene i Antwerpen i Belgia eller Le

Morgan og COSSAC alle forutfattede meninger. Selv så usann­

Havre i Frankrike, en vanskelig oppgave mot den tyske styrken

synlige steder som Portugal og Norge, Jylland i Danmark og

var ikke bare strender de så seg om etter. «Stedet å gå i land var

man måtte vente. Og endelig var havnene på sørøstkysten av England på den andre siden av Calais-stredet for små til å ha plass for invasjonsarmadaen.

bare en x i en matematisk formel som inneholdt halve alfabetet.

Normandie-kysten hadde ingen av disse ulempene. «Caen-

Det som skulle til, var et sted der vi kunne sprenge ut et fotfeste,

sektoren er svakt besatt, og strendene er rommelige og skjermet

og som våre styrker, når de hadde konsentrert seg tilstrekkelig,

med eksplosiv kraft kunne bryte ut fra i felttoget østover,» skrev

mot de fremherskende vindretningene. Landskapet innenfor er egnet for anlegg av flyplasser og for konsolidering av de første

Morgan senere. En rekke faktorer var bestemmende for valget. Et av de

brohodene,» innberettet COSSAC. Den nærmeste større havnen, Cherbourg, var dessuten stor nok til raskt å kunne makte store

Friesland i Nederland ble overveid, ja, til og med Dunkerque. Det

viktigste hensyn var jagerflyenes rekkevidde. De allierte kunne

mengder krigsmateriell. Normandie ble stedet hvor man måtte

ikke regne med å oppnå trygt fotfeste uten å ha fullstendig

slå til. Det neste problemet var å bestemme omfanget av angrepet.

overtak i luften, og det kunne man igjen bare få ved en

45

Nordsjøen

Nord-

,r,and Sst Irland -RIESLAND

CALAIS

Cherbourg CQTENTIN

\

HALVØYA

Kanalen

Atlanterhavet

KANALØYENE

OPPMARSJOMRÅDER FOR LANDSTRIDSKREFTER

ALLIERT INVASJON ATIANTERHAVSVOLLEN

Frankrike FESTNINCER

SEKUNDÆRE FESTNINGSVERKER

Spania

46

Da man ikke hadde noen forbilder å holde seg til for et slikt

bak raidet mot Saint-Nazaire og Dieppe, nå kommandør og

foretagende, kunne man ikke gjøre annet enn skjønnsmessig å

knyttet til COSSAC. Da spørsmålet om havner ble reist

vurdere hvilke styrker som ville være disponible på det angjelden­

sommeren 1943, bemerket han: «Tja, alt jeg kan si, er at hvis vi

de tidspunkt. Størrelsen av invasjonsstyrken var imidlertid

ikke kan ta en havn, får vi ta med oss en.» Han mente at man

begrenset av det antall landgangsfartøyer som ble avsatt for

kunne skape et stort område med smult vann ved å senke en

stormangrepet. Morgan mente at det på D-dagen ikke ville være for hånden båter nok til å transportere mer enn tre divisjoner.

sammenhengende rekke av skip på grunt vann utenfor invasjons-

Han foreslo derfor at det innledende angrepet skulle utføres over

følelsen av dette var nøkkelen til hele operasjonen.

strendene. Tanken gav planleggerne i COSSAC håp. De hadde på

en 40 km bred front av tre sjøbårne og to flybårne divisjoner, med

Den felles stabsnevnd gikk med på at det ble bygd to kunstige

ilandføring av ytterligere to sjøbårne divisjoner umiddelbart etter

havner, Mulberry A (for amerikanerne) og Mulberry B (for britene)

- en farlig liten styrke.

- som tilsammen kunne ta imot 12 000 tonn forsyninger og 2 500

Den engelske kanal og været der var også faktorer man måtte

ta med i beregningen. Stor forskjell på flo og fjære, og ruskevær

kjøretøyer i døgnet. Havnene måtte være ferdige innen 1. mai 1944, og man hadde altså bare åtte måneder igjen til å få dem

som kunne blåse opp på kort varsel, hadde vært problemer selv for britenes små nattlige commando-raid. Nå stod planleggerne

planlagt og bygd.

overfor problemet å skulle bruke Kanalen under en massiv og

og skipsbyggere arbeidet døgnet rundt for å løse de kompliserte konstruksjonsproblemene. Den største vanskeligheten var bølge-

langvarig amfibieoperasjon. COSSAC tok i bruk noe man hadde lært av Dieppe-raidet -

Et team bestående av Storbritannias fremste tekniske eksperter

bryterne. Senkede blokkskip, som Hughes-Hallett foreslo, ville

man kunne ikke ta en større befestet havn raskt ved et

ikke være nok. Noen kom da på å lage en kunstig bølgebryter i

frontalangrep. Morgan satte D-pluss 14-14 dager etter D-dagen

form av en undersjøisk vegg av luftbobler, men metoden ble til

- som datoen for erobring av Cherbourg, og beregnet at det ville

slutt forkastet som ugjennomførlig i den målestokk som måtte til.

ta to-tre måneder å sveipe havnen for miner og reparere de

I den endelige plan inngikk både Churchills og Hughes-Halletts

ødeleggelsene tyskerne hadde foretatt. I mellomtiden måtte man

forslag - flytende utstikkerbrygger, pongtonger og blokkskip var

forsyne og forsterke invasjonsstyrkene og de åpne strendene. Men statistikken viste at det var ruskevær i Kanalen hver eneste

alt sammen en del av helheten.

Det ble bygd over 200 pongtonger av jern og betong. De

måned året rundt, og at godvær sjelden varte mer enn fire dager i

største, hver av dem så stor som et fem etasjes hus, var 200 fot

trekk. Den eneste måten til å sikre en uavbrutt strøm av menn og materiell til fronten i Normandie, lot til å være at man selv sørget

lange, og 55 fot brede og 60 fot høye og veide 6 000 tonn. Der var 23 flytebrygger med 15 km kjørebaner, 93 pongtonger av

for smul sjø ved strendene. Men hvordan? Løsningen - som i 1943

armert betong, som hver enkelt var 200 fot lang, 25 fot høy og

ble utarbeidet av marinens eksperter og bygningsavdeling - viste

veide 2 000 tonn. 74 lastebåter og foreldede marinefartøyer skulle

seg å være en av de dristigste og mest originale idéer i krigs­

brukes som blokkskip. For å taue disse mangfoldige og uhåndter­

historien: kunstige havner. Selve grunntanken var noe som Winston Churchill hadde

lige bestanddelene fra sine viker og bukter langs hele Storbritan­ nias kyst til sin endelige, nøyaktige plass på en fiendtlig kyst på

drømt om, med henblikk på en påtenkt invasjon i Flandern under

den andre siden av et lumskt hav, ville man trenge hver eneste

Den første verdenskrig. I 1917 foreslo han bygd «en hel del

flatbunnete lektere eller prammer, ikke av jern men av betong,

større slepebåt i Storbritannia og Amerika. I sin planlegging trakk COSSAC-staben nytte av en annen

som flyter når de er tomme og således kan taues fram på plass.

lærdom fra Dieppe-raidet - behovet for panserstøtte så snart

Når de er fremme, kan bunnventiler åpnes, og prammene vil da

infanteriet hadde landet. General Brooke mente at man ikke

legge seg på bunnen. På den måten kan man lage en havn trygg

kunne bryte igjennom Atlanterhavsvollen uten altfor store tap i menneskeliv. I mars 1943 gjorde han derfor 79. britiske

mot torpedoer og dårlig vær selv i åpen sjø».

Churchills idé ble satt ut i livet av Hughes-Hal lett, drivkraften

panserdivisjon til en eksperimentavdeling med den oppgave å

Den 1. juni 1944, fem dager før D-dagen, var de fleste av de ca. en million

tyske tropper i Frankrike og Nederland konsentrert langs Atlanterhavsvollen, denne nesten 4 000 km lange kystbarriere (sagtagget linje) av mektige festninger (grå firkanter), sekundære festningsanlegg (grå trekanter), utallige maskingeværreder og lange strekninger med utilgjengelig terreng. Mesteparten av de 3,5 millioner allierte soldater i Storbritannia var samlet i Sør-England i oppmarsjområder (rød farge) rundt de store utskipningshavnene. På den andre siden av Kanalen, i den sterkeste sektor av Atlanterhavsvollen, bemannet rundt 20 tyske divisjoner franskekysten mellom de to festninger - Cherbourg på Cotentin-halvøya i Normandie og Calais i nordøst. Pas-de-Caiais-området som lå nærmest England og var det mest sannsynlige invasjonsmål, hadde de mektigste forsvarsverker av alle. Men de allierte hadde bestemt invasjonsområdet - en nesten 100 km lang strekning av Normandies kystlinje vest for Caen.

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

47

utvikle et spesielt panservåpen for invasjonen. Divisjonens sjef

fartøyer for stridsvogner». Produksjonen i Amerika ble drevet opp

var generalmajor Sir Percy C. S. Hobart, en veteran fra Første verdenskrig og en foregangsmann blant tank-teoretikerne. Tys­

til sin ytterste grense, og i Storbritannia gikk fjerdeparten av alt

kerne selv hadde tatt i bruk nettopp hans idéer under utfor­

ble det ikke. Til slutt måtte de allierte gå til et så drastisk skritt som å utsette

mingen av sine panserformasjoner. Hobart var klar over at ved Dieppe hadde stridsvognene ikke

jern til nye skip til produksjonen av landgangsfartøyer. Men nok

D-dagen en måned for å gi skipsverftene anledning til å øke

klart å nå sine angrepsmål, fordi ingeniørtroppene som skulle

antallet av landgangsfartøyer. Utsettelsen av den største amfi-

sprenge sperringene for dem, var blitt drept så å si straks de

bieoperasjon i historien burde imidlertid ikke ha vært nødvendig.

landet. Hans løsning var å konstruere stridsvogner som selv

Knappheten skyldtes nemlig ikke så mye svikt i produksjonen

kunne besørge sprengningene. Han og hans stab frembrakte en

som feilaktig fordeling. Den 1. mai 1944, den opprinnelige dato

utrolig lang rekke spesialiserte panserkjøretøyer (s. 172-181). De mest betydningsfulle var innretninger som gjorde det mulig for en

for D-dagen, hadde sjefen for USAs sjømilitære operasjoner, ad­

13 tonns Sherman-tank å sjøsette seg og «svømme» til lands for

tøyer, hvorav bare 2 493 var tiltenkt Overlord. King bygde opp

miral Ernest J. King, til sin rådighet minst 31 123 landgangsfar­

egen motor.

store reserver av dem med henblikk på øykrigen i Stillehavet, og

Enda et forhold som COSSAC lærte av Dieppe-raidet, var nødvendigheten av kraftigere og nærmere ildstøtte for den første

til slutt måtte general Marshall gi ham ordre om å dele med seg

bølge av angrepsstyrker. Det var klart at hverken bombing eller

skipskanoner helt kunne bringe de tyske forsvarerne til taushet,

Problemet skjerpet de motsetninger som lå til grunn for de alliertes avvikende syn på strategien ved og formålet med

mange av dem ville være tilbake i kamp igjen straks bombarde­

Overlord. Britene hadde ganske visst god grunn til å klage over

mentet opphørte. For å forhindre at angriperne ble utsatt for den

knappheten på landgangsfartøyer, men amerikanerne på sin side

av sin overflod.

farlige raserende ild fra fienden idet de nærmet seg stranden, var

betraktet britenes protester som utslag av at de innerst inne ikke

det av stor viktighet å dekke det som sjefen for hjemmevernet, general Paget, betegnende kalte «luken mellom sperreilden og

var lystne på noen invasjon i Frankrike i 1944. Britene hadde aldri

bajonetten». COSSAC foreslo at infanteriet skulle være ledsaget

hjertet av Tyskland. De foretrakk en omringning og langsom

vært stemt for amerikanernes strategi, nemlig et støt rett mot

av flytende artilleri - kanoner, bombekastere og rakettbatterier

kvelning - et syn som hadde medført de alliertes krig i

montert ombord i landgangsfartøyer og kanonbåter. Senere

foreslo sjefen for landstyrkene ved invasjonen, general Sir Bernard

Middelhavet, noe som mange amerikanere mente var perifert for krigens hovedformål. Etter invasjonen i Italia i spetember 1943

L. Montgomery, at stridsvogner på landgangsfartøyer, som fulgte

foreslo Churchill felttoget i Middelhavet utvidet også til Balkan.

like etter første pulje av infanteriet, skulle gi slik ildstøtte mens de

Mens president Roosevelt insisterte på at Overlord skulle ha

selv måtte vente på å bli landsatt. Ved å gjøre bruk av begge disse

ubetinget prioritet når det gjaldt fordeling av styrkene i Europa,

metodene håpet planleggerne å kunne utsette de tyske forsvarer­

mente Churchill at bare 60 prosent skulle gå til Overlord, 30 til

ne for intens nærild helt til landingsøyeblikket.

Italia og 10 til Balkan.

Av de tekniske nyskapningene som ble klekket ut med

Mange amerikanere ble etter hvert klar over irrgangene i politikken i Europa, og begynte å ane at det lå mer bak britenes

henblikk på Overlord, var det ingen som voldte COSSAC større bekymringer enn de spesialiserte landgangsfartøyene. Problemet

tankegang vedrørende Middelhavet og Balkan enn man så ved

syntes ved første blikk å være å produsere dem. I august 1943

første blikk. De ante at britene ville tilpasse krigføring så den

fremholdt general Morgan overfor den felles sjefsnevnd at

harmonerte med deres interesser i Middelhavet etter krigen. I britenes holdning til Overlord så de en dypt illevarslende hensikt -

tildelingen av landgangsfartøyer til Overlord var utilstrekkelig. Men knappheten vedvarte og ble faktisk så akutt av Churchill

nemlig å trekke Tysklands nederlag i langdrag så Sovjetsamveldet

fnysende uttalte at det «var som om to verdensrikers skjebne

ville bli utmattet og la Storbritannia stå igjen som den dominerende makt i Europa.

skulle bli avhengig av noen slike fordømte greier som landgangs­

48

General Morgan hadde faktisk uttalt om Overlord at «det uten tvil var enkelte som ikke ville bli dypt ulykkelige om hele affæren ble avlyst. Det var andre måter å vinne krigen på». Russernes seire

Når USA var så sterkt opptatt av krigen i Stillehavet, og når

admiral King og andre militære ledere hevdet at Stillehavet var det primære krigsteater, var Overlords skjebne alltid avhengig av hva

på Østfronten innebar at en «avlastnings-front», ikke lenger var av

som ble prioritert i den globale strategi. Nølte amerikanerne når

den militære og moralske nødvendighet som den tidligere hadde synes å ha hatt. En innflytelsesrik krets, ledet av sjefen for

det gjaldt Overlord? Det hadde general Morgan grunner til å tro.

britenes bombeflykommando, Air Chief Marshal Sir Arthur Harris,

som i november 1943 ikke fått noen direktiver angående sin rolle

mente at man kunne bombe Tyskland til overgivelse med langt

ved invasjonen? Hvorfor var det så sent som i desember ikke

lavere omkostninger i penger og menneskeliv. Det ville bare ta

engang utnevnt noen øverstkomandrende? Tilgodeså amerika­ nerne sine interesser i Stillehavet på bekostning av frigjøringen av

lengre tid. Men Roosevelt ønsket å vinne krigen i 1944.

Britene hadde også mistro til amerikanerne. De tvilte på deres

Hvorfor hadde en rekke av USAs høyere militære sjefer så sent

Europa?

taktiske dyktighet til å gjennomføre en invasjon, og senere også

Det største tvistepunkt som skilte britene og amerikanerne, var

på deres strategiske evne til å gjøre det. I 1943 anså general Morgan ved COSSAC seg nødt til å undres hvorfor amerikanerne

spørsmålet om Overlords endelige mål. «Vi forsøkte forgjeves å

oppnå en eller annen uttalelse om det politiske mål på lang sikt,»

var så sene med å levere landgangsfartøyene og materiell og

skrev Morgan senere. «Angrepsmålet var ganske visst Berlin, men

tropper som skulle underbygge invasjonsplanene. «Deltok vi bare

et formål og et angrepsmål er to forskjellige ting.» Var formålet og

i et kjempemessig narrespill eller knep for å føre noen, blant dem

hensikten å knekke Tyskland, eller å skape et nytt Tyskland? Var

også oss selv, bak lyset?» husket han senere at han spurte seg selv.

det å okkupere Tyskland, eller å trekke seg tilbake? Uenigheten var politisk - britene hevdet det grunnleggende

synspunkt at amerikanerne aktet å «forære» Mellom-Europa og

Balkan til Sovjetunionen, mens amerikanerne fastholdt at Overlords eneste siktemål burde være den endelige seier. Da USA

i kraft av sine større ressurser av menn og materiell var blitt den dominerende partner i alliansen, ble amerikanernes oppfatning

den avgjørende. Men Churchill og andre britiske ledere kunne aldri forsone seg med det.

Inntil mai 1943 hadde det fortonet seg som høyst usannsynlig at oppladningen til Overlord ville nå det av COSSAC påtenkte omfang. Bare fåtallige amerikanske styrker og små mengder

forsyninger hadde nådd Storbritannia i henhold til det årsgamle

forsyningsprogrammet som ble betegnet som Operasjon Bolero (s. 64-77). Det krevde tid for USA å gire seg opp til total krig og å rekruttere en hær, og ubåtenes inngrep i konvoiene over

Atlanterhavet la en bremse på oppbyggingstakten. Men i mai 1943 inntrådte et dramatisk omslag i Slaget om Atlanterhavet tapet av ubåter økte, og tapene av alliert tonnasje ble mindre.

Samtidig slo amerikanske skipsbyggerier alle rekorder. De allierte ledere gav klarsignal for en invasjon over Kanalen våren 1944. Alt før senhøstes 1943 var oppladningen i Storbritannia i ferd

med å øke raskere enn man kunne ta unna. Målet -1,4 millioner

Den britiske generalløytnant Sir Frederick E. Morgan. Emblemet viser at han er en av de tre nest-stabssjefene ved de alliertes hovedkvarter. I sin tidligere stilling som stabssjef hos den allierte øverstkommanderende (COSSAC) fra april til desember 1943 hadde Morgan utført det grunnleggende forarbeidet for «Operasjon Overlord». Hans etterfølger, general Eisenhower, skrev senere om ham: «Han hadde i månedene før min ankomst utført ,en mengde detaljert planlegning, samlet de data og opparbeidet de forsyninger

som gjorde D-dagen mulig.»

I

49

amerikanske soldater i Storbritannia innen mai 1944 og en million

de påhvilte amerikanerne. Til tross for at Storbritannia var

til innen februar 1945 - var innen rekkevidde. Samtidig var

utarmet, og tross sivilbefolkningens og forsvarsstyrkenes enorme

britene raskt i ferd med å bygge sine egne styrker opp til ialt 1,75 millioner mann. Dessuten regnet de med å få 175 000 mann

Lend-Lease-ordning. USAs intendanturkorps i Storbritannia fikk

samveldestyrker og 40 000 mann fra Frankrike, Norge, Belgia, Nederland, Polen og Tsjekkoslovakia. På denne måten ville en hær på 3,5 millioner mann omsider være samlet i Storbritannia,

behov, bidrog landet like mye som USA, i en form av omvendt 63 prosent av sine forsyninger av britene, ingeniørvåpenet 58 prosent, sanitetstjenesten 49 prosent og flyvåpenet 21 prosent, blant annet 1100 fly, for det meste små transport- og kurérfly. Alt

sammen med de mengder av fly, skip, kanoner, stridsvogner,

i alt fikk det som amerikanerne kalte ETOUSA (European Theater

lastebiler, ammunisjon, brensel, proviant, uniformer, medisiner og annet som trengtes for å holde en styrke av dette omfang

of Operations, United States), 31 prosent av alle sine forsyninger

av Storbritannia.

tilstrekkelig utrustet. Fra begynnelsen av 1944 var Storbritannia formelig synkeferdig av tropper og materiell. Som general

Eisenhower senere skrev: «For spøk ble det sagt at det eneste som holdt De britiske øyer oven vanne, var de utallige sperreballongene vi så på himmelen.»

For de amerikanske offiserer som hadde ansvaret for for­

syningstjenesten, bød Storbritannia på overraskende problemer. En militær transportsjef erklærte at landet var «så lite og trangstilt, jernbanemateriellet så puslete, veiene så smale og svingete og allting så helt forskjellig» at amerikanernes metoder måtte

fullstendig omlegges. De fleste havnene var gammeldagse og

utilstrekkelige. Havnearbeiderne var få og gamle (i Liverpool var gjennomsnittsalderen 52 år), og de var hemmet av mosegrodde

arbeidsregler (i Belfast f.eks., gjorde fagforeningens avtale det fordelaktig både for arbeidstager og arbeidsgiver å losse et skip så

langsomt som mulig). Mange steder var de trange hovedgatene i byene og de krokete veiene på landsbygda ufremkommelige for

tunge militærkonvoier. Jernbanene hadde for lite rullende

materiell, og tunnellene var for trange for tanks på åpne godsvogner. Noe som kompliserte forholdene, var at havnene alt var overbelastet. Importen fra Amerika til Overlord omfattet bare en

tiendedel av de 25 millioner tonn som hvert år passerte gjennom de britiske havnene for å dekke landets sivile og militære behov. Da oppladningen våren 1944 økte på, nådde også de britiske begrensede havnemuligheter et krisepunkt. Enorme mengder av last hopet seg opp i New York, og det ble fare for at invasjons­ styrkene ikke ville bli tilstrekkelig forsynt, selv midt i overfloden.

Churchill løste til slutt floken ved å skjære ned Storbritannias egen import til fordel for oppbyggingen av Overlord. Å holde invasjonsstyrkene forsynt var ikke noe som utelukken­

Fabrikasjon av aluminiumsstrimler til bruk ved narreoperasjonene natten før D-dagen. Siden 1943, da britene begynte å slippe ned aluminiumsstrimler for å blokkere fiendens radar, hadde de ved et commando-raid mot Bruneval i Frankrike og utstyr som de erobret der, skaffet seg nøyaktig rede på frekvensen i tyskernes radar. Ut fra dette laget de aluminiumsstrimlene akkurat så lange at de gav samme virkning på tyskernes radarskjermer som et fly. Strimler som ble sluppet ned i bestemte mønstre i en linje i retning av Calais-området, bidrog til å gi tyskerne inntrykk av at en veldig alliert luftflåte var underveis dit som dekning for en kjempemessig invasjonsilåte.

50

De britiske og amerikanske myndigheter hadde til å begynne

of Allied Expeditionary Force), og spiren til et invasjonshovedkvar-

med ment at den veldige strømmen av amerikanske soldater til

ter ble et fullt utbygd operativt hovedkvarter, med den oppgave

Storbritannia ville føre til uheldige kulturkonflikter. Gnisninger ble

uten ytterligere utsettelse å innlede krigen mot tyskerne.

det, men myndighetenes verste anelser viste seg å være

Midt i januar ankom Eisenhower til London for å overta sine

grunnløse. Allting tatt i betraktning ble den amerikanske invasjo­ nen i Storbritannia stort sett en vennskapelig og harmonisk affære

gjøremål. I mars ble det raskt voksende SHAEF flyttet fra

(s. 106-119). Såvel briter som amerikanere opplevde en ny kultur og en ny livsførsel, om enn ingen av sidene var helt sikker på at de likte det de så. I mange briters øyne var amerikanerne brautende,

uoppdragne, plagsomt energiske og henfalne til å gumle tyggegummi og skryte av sine hjemlige baseball-lag. Men i det

COSSACs gamle hovedkvarter i Norfolk House til en stor leir i Bushey Park, nær Henrik VIITs gamle slott Hampton Court i Middlesex. Her kunne man samle alle de mange underavdelinge­

ne av den veldige og mangeartede organisasjonen i en teltby, hvor det til slutt var 750 offiserer og 6 000 mann. Selv flyttet Eisenhower inn i en tilbaketrukket enebolig, kalt Telegraph House, i en eksklusiv og skyggefull forstad ved Kingston Hill.-Han var ikke

minste for de unge pikene stod de amerikanske ungguttene bare tilbake for de tyske bombene som det de husket best fra Den

særlig glad i storbyomgivelser, og han fraba seg forstyrrelser som

annen verdenskrig.

f.eks. å delta i det selskapelige liv i hovedstaden. Det var han

simpelthen nødt til. Få militære har noensinne påtatt seg en byrde

Høsten 1943 hadde en stille krise plaget COSSAC og faktisk alle de allierte militære myndigheter i England - planene for Overlord kunne ikke ta fast form før en eller annen ble utnevnt til øverstkommanderende for invasjonsstyrkene. Mar> hadde lenge gått ut fra at en engelsk general ville bli øverstkommanderende, og Churchill hadde alt lovt sjefen for imperiets generalstab,

så overveldende som hans. For å lette byrden samlet Eisenhower om seg en lang rekke

erfarne og begavede militære ledere. Ved valg av sine øverste underordnede utpekte han en gruppe av menn som hadde spilt en avgjørende rolle i krigen. Den som han valgte som sin egen stedfortreder, var Air Chief Marshal Sir Arthur Tedder, som hadde

general Brooke, stillingen. Men det var etter hvert blitt klart at

vært sjef for RAF i Midt-Østen og de alliertes flystyrker i

flertallet i Over/ord-styrkene ikke ville bli britisk men amerikansk,

Middelhavet. Sjef for ekspedisjonens allierte sjøstridskrefter ble

og at øverstkommanderende derfor burde bli en amerikaner.

admiral Sir Bertram H. Ramsay, som hadde planlagt invasjonen i

Til å begynne med var det den alminnelige mening at sjefen for

Nord-Afrika og organisert den ypperlige redningen av den britiske

den amerikanske generalstab, general Marshall, ville få oppgaven.

ekspedisjonsstyrke ved Dunkerque i 1940. Øverstkommanderende for ekspedisjonens allierte flystyrker

Men Marshall var for verdifull for president Roosevelt hjemme i Washington. Lenge kunne Roosevelt ikke bestemme seg. På ett

(som omfattet RAFs annen taktiske flystyrke og USAs niende

tidspunkt foreslo han at Marshall skulle skjøtte begge oppgavene,

men britene gjorde innvendinger, ut fra den rimelige betraktning

flystyrke) ble Air Chief Marshal Sir Trafford Leigh-Mallory, en tøff og ukuelig flyver som hadde hatt kommandoen over den

at Marshall da ville bli altfor mektig. Da Roosevelt i oktober ble

berømte 12. Gruppe i Slaget om Storbritannia, over flyoperasjo­

spurt hvem som skulle bli øverstkomannderende, sa han at han

nene ved Dieppe-raidet og over RAFs jagerkommando. Som sin

ikke hadde bestemt seg.

stabssjef ved Overlord beholdt Eisenhower generalløytnant

Men hvis det ikke skulle bli Marshall, kunne det bare bli ett

logisk valg - general Dwight D. Eisenhower. Han hadde

Walter Bedell Smith, som hadde vært hans stabssjef under hele felttoget i Nord-Afrika og Middelhavet, mens general Morgan,

utarbeidet den opprinnelige planen til invasjonen i 1943,

hvis inngående kjennskap til planleggingen av Overlord var

Operasjon Roundup, han hadde ledet tre tidligere invasjoner, i

uerstattelig, ble neststabssjef. Til den overmåte viktige stillingen som sjef for landstridskreftene under selve angrepet og opprettelsen av de alliertes brohode

Nord-Afrika, på Sicilia og i Italia, og han var en leder som var like

populær både på amerikansk og britisk hold. I desember gav Roosevelt endelig til kjenne at Eisenhower var

ønsket Eisenhower general Sir Harold R. L. G. Alexander, som han

mannen. COSSAC ble avløst av SHAEF (Supreme Headquarters

betraktet som en fremragende strateg. Men Alexander kunne ikke

51

myndighet, for selv å beholde kontrollen over styrkene. Hva

unnværes fra sin kommando over de allierte arméene i Italia, og oppdraget gikk til general Montgomery, hvis 8. armé året i

invasjonsfronten angikk, var det uklart - både for Rommel og for

forveien avgjørende hadde slått Rommels Afrika-Korps. Utnev­

SHAEF - hvem som hadde myndigheten over hvilke styrker.

nelsen av Montgomery gledet almenheten og de britiske soldatene, som betraktet ham som en nasjonalhelt, men den

Kystartilleriet og forsvaret av havnene sorterte ganske visst avgjort under marinen, mens luftvernet sorterte under Luftwaffe.

forferdet mange høyere amerikanske militære, som fant ham

Men selv om Rommel var Hitlers yndlingsgeneral og en mester i

irriterende selvopptatt. Snart etter at Eisenhower kom til London, ble øverstkomman­

panserkrig, så hadde han rådighet over det meste av panserstyrkene bare «på papiret». Den oppgaven var betrodd et hovedkvar­

derende og hans nærmeste militære sjefer enige om en rekke

ter som var kjent som Panzer-Gruppe West under general Leo

fundamentale modifikasjoner av den opprinnelige COSSAC-

Geyr von Schweppenburg.

plan. De tre divisjonene som den gamle planen foreskrev for det innledende angrepet, var ganske enkelt for svak. Der skulle være

Geyrs syn på hvordan panservåpenet riktigst kunne brukes for å slå tilbake en invasjon, avvek sterkt fra Rommels. Det hadde ført

fem divisjoner, og de skulle gå til angrep over en 80 km bred front,

til krangel mellom de to, en krangel som ikke opphørte før i mars,

ikke bare 40 km bred. Den nye fronten ville da strekke seg fra

da Rommel appellerte til Føreren og anmodet om at alle

utløpet av elva Orne, nær den viktige byen Caen, vestover til

panserstyrker og motoriserte avdelinger måtte bli stilt direkte under hans kommando.

Varreville på østsiden av Cotentin-halvøya med den sterkt tiltrengte havnebyen Cherbourg. Strendene nær Varreville var imidlertid avskåret fra innlandet ved høye klipper, elvedaler og

Hitlers svar var et kompromiss. Av de syv disponible

laguner, som tyskerne hadde satt under vann. Disse ville sikkert

panserdivisjonene i Vest-Europa, ble tre (2., 21. og 116.) tildelt Rommel som Armégruppe Vests taktiske reserve. De gjenværen­

bli en dødsfelle for sjøbårne styrker som landet der uten ekstra

de fire (1.SS, 12. SS, 17. SS pansergrenaderer og panserregiment

støtte. Det ville derfor bli nødvendig å ta den flybårne amerikanske divisjonen som opprinnelig var avsatt til å erobre

Lehr) ble stilt under hærens overkommando, OKW. De skulle utgjøre en sentral strategisk reserve, som ikke kunne disponeres

Caen, og i stedet slippe den ned på Cotentin-halvøya, sammen med en ytterligere flybåren divisjon som ikke var forutsatt i

uten OKWs bemyndigelse - det vil si, uten Hitlers godkjennelse.

COSSAC-planen.

få uheldige følger for tyskerne. Hovedkvarteret for alle tyske

Kompromisset førte ikke til noe som helst, og skulle på D-dagen

Leigh-Mallory protesterte lidenskapelig mot disse flybårne

styrker i Vest-Europa, OB West, hadde ikke myndighet til å stille

operasjonene. Han mente fullt og fast (men som det viste seg,

noe av den strategiske reserve under Rommel. Av de tre

feilaktig) at tyskernes kraftige luftvern og de mange myrstreknin­ gene og småelvene på halvøya ville koste de innsatte styrkene av

panserdivisjonene som faktisk stod under Rommels kommando, befant bare én, den 21., seg tilnærmelsesvis i nærheten av

fly og fallskjermtropper et tap på 70 prosent. Eisenhower var

invasjonsområdet på D-dagen.

imidlertid overbevist om at støtte av flybårne tropper var av aller største viktighet, og hans ord var det avgjørende.

For å gi anledning til å produsere nok landgangsfartøyer hadde Ddagen måttet utsettes fra mai til første uke av juni. Utsettelsen var

Takket være de forskjellige grener av de alliertes etterretningstje­

neste hadde SHAEF nesten like god rede på Atlanterhavsvollen som Rommel og på grupperingen av de tyske forband som ville få

både av det onde og av det gode - den gav anledning til mer strategisk bombing av Tyskland og mer trening for invasjonsstyr­

kene, men den gav også øverstkommanderende for Armee-

noen betydning. I januar 1944, samme måned som Eisenhower

Gruppe B og forsvaret av Nordvest-Frankrike, feltmarskalk

overtok sine plikter, hadde Rommel fått kommandoen over de to

Rommel, mer tid til å styrke Hitlers Atlanterhavsvoll.

arméer, den 7. og den 15., hvis infanteri og artilleri holdt kysten

Rommel var klar over at han ikke kunne stole på noen

mellom Antwerpen og elva Loire. Men Hitler hadde innført et

panserstøtte, og han visste at de allierte kunne sikre seg

meget innviklet kommandoforhold ved å begrense sjefenes

herredømme i luften over en hvilken som helst invasjons-strand

52

de ville. Under disse omstendigheter hadde han ikke annet valg

sprengningslagene mest mulig tid til å rydde unna sperringene før

enn å stole på Atlanterhavsvollen og det statiske forsvar for å slå tilbake en eventuell alliert invasjon. Han satte følgelig i gang en

tidevannet dekket dem, ville på den annen side stormtroppene

total kampanje for å forsterke Vollen med alt han hadde. Hans ordrer til de underordnede sjefer sa: «I den korte tid som er igjen

måtte krysse en bred strandstrekning under kraftig ild før de nådde fram i dekning av dynene eller klippene. Begge deler ville

før den store offensiven begynner, må vi bringe alle forsvarsverker

medføre store tap. Montgomerys løsning var en mellomvei. Han gav amerikaner­

opp til en slik standard at de vil holde mot selv de kraftigste angrep. Fienden må bli tilintetgjort før han når den egentlige

ne lov til å ta sjansen vecf å gå i land like etter fjære sjø. De britiske og kanadiske stormstyrkene skulle gå i land mens tidevannet steg,

slagmark. Vi må stanse ham på sjøen, ikke bare sinke ham, men

men mens det meste av sperringene fremdeles var synlige over

ødelegge alle hans kampmidler før de har nådd land.» Hver eneste

vannet. I det minste for britene ville dette minske risikoen for landgangsfartøyene og fremdeles gi ingeniørtroppene tid til å løse

soldat og hvert eneste våpen ble stuvet inn i Atlanterhavsvollen

eller holdt i reserve like bak den. «Flomålet må være selve kamp­

sin oppgave. Men infanteristene ville likevel være utsatt for

linjen,» fremholdt Rommel.

fiendens ild før deres egen støtteild kunne bli satt inn med full

Rommels mål var å opprette et forsvarsbelte rundt hele kysten, men i første rekke på 15. armés sektor mellom Antwerpen og

styrke. Montgomery besluttet derfor å revolusjonere teknikken

Orne-elva i Normandie, og på 7. armés sektor i Normandie vest

for Orne. Hele våren 1944 reiste Rommel opp og ned på

ved en amfibie-invasjon, ved å sette inn panserstyrker som spiss i

angrepet. Flytende Sherman-tanks skulle landsettes i første bølge, andre spesialbygde panservogner (utviklet av Hobart) i annen

Atlanterhavskysten og inspiserte byggearbeidene og oppmuntret soldatene. Knapphet på tid, arbeidskraft og materialer gjorde at Vollen aldri ble i samsvar med Rommels endelige plan. Men selv

da hadde han i slutten av mai omskapt den til et imponerende forsvarsverk.

Staben ved SHAEF fikk nesten daglig etterretninger fra

hemmelige agenter og ved rekognoseringsfly om de fremskritt

Rommel gjorde, og de ble sterkt foruroliget da de fikk rede på at beltet mellom høyeste og laveste tidevann langs kysten av

Normandie begynte å stritte av lange parallelle linjer av sperringer

som var spesielt konstruert til å spidde eller velte landgangsfartøyer - spanske ryttere, pyramider av jernbaneskinner, «dragetenner» og spisse påler med en sprengladning øverst. Disse

sperringene truet med å volde store skader på de første

angrepsbølgene, og gjorde det nødvendig med viktige forandrin­ ger av SHAEFs planer for angrepet. For å kunne se så de kunne ta seg fram gjennom sperringene,

måtte invasjonen skje i daglys, ikke dekket av nattemørket, som enkelte hadde foreslått. Det var videre klart at man måtte

landsette spesielle sprengningslag meget raskt etter første angrepsbølge. Montgomery hadde ment å foreta landgang ved høyvanne, men dette var nå umulig, da mange av landgangsfar­

tøyene ville bli ødelagt av hindere som var usynlige like under overflaten. Hvis landsetting ble foretatt ved lavvanne for å gi

Soldater spiller trekkspill på toppen av en kamuflert bunker i Atlanterhavsvollen. Feltmarskalk Rommel lot dele ut omkring 100 trekkspill for å styrke soldatenes kampmoral og som belønning for at de førte omhyggelig tilsyn med kanonstillingene og hinderne på strendene

53

bølge, og infanteriet først i tredje. Det ble også utviklet andre

taktiske forbedringer, men ingen av dem tilnærmelsesvis av så stor betydning som SHAEFs strategiske bestrebelser for å ta fienden ved overrumpling.

FORBLØFFENDE SAMMENTREFF (anag.i to produce some come in useful j2;Thls med wnutø N o t obsolete 33 An overworke/rfå®*^ ”dlan on] 11 The Derby win- 23(two words—2.-S) word nowadavgM,V,?_yiAsourl ner to start a 24 Battle of the for 'rate' (5> I^No small deer (5i branch of mathe- last Great War 35 This r 1 v e s 6 He wrote " a matlcs (5) to thing of beauty is 26 O n e probably vagueness or number ajoy for ever " 151 the bulldlng of this these repre- place(11) 7 By sticking m the Temple (5) one's work mi 8 A mere jumble of words (11) 12 At any rate a wrlter of music should have this to offer importunate creditors 11 n 13 Kind of absent-

«Festningsverker av stål og betong, med vår tids ildkraft og fullt

bemannet av trenede, besluttsomme menn, kan bare erobres ved overrumpling,» skrev Churchill senere. Bare hvis man kunne holde Hitler i uvisshet om stedet, tidspunktet, styrken av og angrepsmå-

let for invasjonen, hadde den utsikter til å lykkes. For å samordne

en rekke narreoperasjoner opprette Churchill en sentral instans,

LCS (the London Controlling Section), ledet av to engelskmenn, oberst John Bevan og oberstløytnant Sir Ronald Wingate (en

• PRIZE COMPETITIO first three correct salutjon» opeo* Street. E.C.4.jot Uter tb*n firrt marked Priae CompoclUon In Jcp.l ACBOS8 No half-ba:

paVt^lS!1,1 15 This continen- idTT; tal river might ? (t, easlly become a . 4t drain (5) yv

l9He Em to maste tanag.) Ing woi rølcller?)

S B ai

fetter av Lawrence of Arabia og av Orde Wingate fra felttoget i

Burma): Som et amerikansk medlem av LCS uttrykte det: «Deres formål var å få Hitler til å svime omkring som en hugærn spyflue.» Strategisk tok den overlistelseskrigen LCS og dets tilknyttede

■ ■■■Ml in ■ ■ ■ tiiuiil ■ smnEiia@ ■ ■

Bi ill

I

g

etterretningsorganer førte, sikte på enten den viktigste eller den nest viktigste faktor for utfallet av D-dagen - nummer to var de

alliertes overlegenhet i luften.

Gjennom alle brukbare etterretningskanaler - dobbeltagenter,

forfalskede radiomeldinger, motstandsbevegelsen, tilsiktede in­

us start thus practicai use for: PanJryn10 niaKs , (two words—^-3. 3) | this old weapon^boat 11 e vement tamenit (4) 32"Intense ma­ commonly (two|‘ This knigbt of ter" (anagj (];■ words—3. 4) Sth®Ot the 24 a fnlr i “old had a fair DOWN | 1 A fool’s weapon I start (7) i probab; have at heart 26Little Samuel has lateen sal 2 But this isn' has got some- 3 som svar.) Gradvis ble de små flokkene større, men ved daggry hadde general Taylor bare en

byene, mens de underveis utkjempet livlige småtrefninger med

sjettedel av styrken til sin rådighet. (En hel dag senere manglet

tyske patruljer. Men ikke desto mindre, og uten at de selv visste

fremdeles omkring halvdelen av divisjonen.)

det, bidrog disse rekende småflokkenes planløse forflytninger til

Ikke desto mindre begynte en rekke improviserte avdelinger på

at andre amerikanske avdelinger vant avgjørende trefninger - de holdt nemlig tyskerne like mye i usikkerhet som de selv var.

fra 10 til 100 mann å funksjonere effektivt. Infanteri fra 502. og 506. fallskjermregiment tok to av veifyllingene som førte over

101. flybårne divisjon, som hadde i oppdrag å ta veifyllingene innenfor Utah-stranden og opprette et kringvern på amerikaner­

motstand fra tyskerne, men klarte å opprette en noe utrygg

nes sørflanke, måtte lande med største nøyaktighet for ikke å havne i den kilometerbrede lagunen, eller i 82. divisjons område i den oversvømmede Merderet-dalen noen kilometer lenger inne. Men 101. divisjons utsprang ble det rene rot. Den kom ned over et område som var 40 km langt og 25 km bredt, med enkelte

En tegning av feltmarskalk Rommel selv viser de høye, tykke pælene - kjent som «Rommel-asparges» - som han gav ordre til å anbringe på åkrer og jorder inne i landet, «så fiendtlige fly og glidefly blir ødelagt når de lander». Ståltrådene var ment å skulle være forbundet med sprengladninger, noe som imidlertid aldri ble utført. På D-dagen var bare ti prosent av de 50 millioner pæler som han ønsket, blitt satt ut. Vraket av et Waco glidefly (bildet til høyre) viser hvor effektive disse hinderne var.

100

lagunen. På amerikanernes sørflanke støtte 501. regiment på hard forsvarslinje mot motangrep i retning fra Carentan. Disse og andre, senere angrepsmål ble tatt mindre ved plan enn ved hell og fremragende personlig initiativ.

Sjefen for 3. bataljon av 502. regiment, oberstløytnant Robert G. Cole, var drivkraften i en vellykket operasjon, som er

betegnende for det hele. Cole landet praktisk talt alene vest for

noe med dem å gjøre før, og visste ikke engang hva de het. De

sin egen slippsone, i 82. divisjons område. Han kom enda mer ut av kurs, til han på en gård i utkanten av landsbyen Sainte-Mére-

viste svært liten begeistring for oppdraget, så Summers gikk i gang alene, idet han håpet at de andre ville følge etter. Til slutt gjorde

Eglise fikk vite at han gikk i gal retning.

noen få det.

Med en håndfull av sine egne folk og noen få tilfeldige fra 82. divisjon la Cole i vei til fots østover mot bataljonens viktigste

Summers satte i fullt sprang kurs for det første huset, sparket døren opp og styrtet inn, mens maskinpistolen sprutet ild. Fire

angrepsmål, det tyske kanonbatteriet ved Saint Martin-de-

tyske soldater falt døde om, og resten flyktet ut gjennom

Varreville. Underveis bygde han opp en liten styrke på omkring

bakdøren. Mens hans mer tilbakeholdende kamerater dekket

75 sammenraskede fallskjermsoldater. De støtte på en liten kon­

ham fra en grøft langs veien, styrtet Summers inn i det neste

voi av fiendtlige kjøretøyer, drepte flere tyskere og tok ti fanger. Da de kom fram til kystbatteriet, ble Cole overrasket ved å finne

huset. Det var tomt. Han brøt seg inn i det tredje huset, og meide ned seks tyskere

at stillingen alt forlengst var forlatt - en rekke bombinger hadde

til. I den fjerde bygningen felte han ytterligere seks.

skadet ildlederanlegget og tvunget tyskerne til å fjerne kanonene.

Summers fikk nå følge av menig John F. Camien. Bevæpnet

Cole førte da gruppen sin omkring to kilometer lenger mot sørøst

bare med maskinpistolen og en karabin fortsatte Summers og

og besatte den indre enden av kjøreveien - «Exit 3» - opp fra

Camien fra hus til hus, de tok hver sin tur med å angripe med

Utah-stranden. Der la de seg i bakhold, og da en fiendtlig styrke

maskinpistolen mens den andre dekket ham med karabinen.

kom mot dem opp fra stranden, skjøt de ned 50-75 tyskere. En kilometer vei rett vest for Coles stilling, i området til 1.

Sammen felte de over 30 tyskere til i de neste husene. Ved enden av husrekken kom de til en større bygning, det var

bataljon av 502. regiment, viste en enkelt mann et eksempel på

tyskernes spisemesse. Utrolig nok satt 15 mann og spiste frokost, uten å ha merket noe til Summers' private krig utenfor. Summers

uvørent mot. Stabssersjant Harrison Summers hørte til en liten gruppe fallskjermtropper som rykket fram mot den vestre

utkanten av småbyen Mésiéres. Foran dem lå en rekke mursteinsbygninger, som de tyske kystartilleristene brukte som brakke -

amerikanernes etterretningstjeneste hadde notert seg stillingen,

kom styrtende inn, og meiet ned alle 15 idet de for opp fra bordet. I løpet av bare noen minutters virkelig kamp hadde stabs­ sersjant Summers personlig felt over 50 motstandere. Han fikk senere offisers grad og Distinguished Service Cross for innsatsen.

under betegnelsen «WXYZ». Summers' bataljonssjef, oberstløyt­ nant Patrick Cassidy, gav ham ordre om å rykke fram og ta

Lenger vest hadde generalmajor Matthew Ridgeways 82. flybårne

stillingen. Sersjanten samlet omkring 15 mann - han hadde aldri hatt

divisjon støtt på større vanskeligheter, men klarte å vende dem til like avgjørende fordeler. Størstedelen av divisjonen hadde meget

101

uheldige utsprang. To av de tre regimentene oppdaget til sin forferdelse at oversvømmelsene i Merderet- og Douve-dalene var

Ordføreren i byen, Alexandre Renaud, satte seg ut over tyskernes portforbud og tok seg en tur ut for å undersøke hva det var som

mye mer omfattende enn man hadde regnet med. Store områder

foregikk. Han fant en amerikansk soldat som var havnet i en dam,

som på speideflyenes fotografier så ut som fast grunn - og som av

og trakk ham opp av den ved hjelp av fallskjermen. Så drog

amerikanernes etterretningstjeneste var betegnet som trygge å

ordfører Renaud inn i byen igjen og fulgte med i utviklingen fra

lande på - var i virkeligheten tilgrodd med høyt siv på sletter som

vinduene. Da det grydde av dag, så han at tyskerne var borte og at amerikanske soldater slentret omkring i gatene.

stod under vann. En del fallskjermsoldater druknet, de 50 kilo tunge pakningene av utstyr trakk dem ned i gjørmen og vannet. Enda flere flakket omkring uten mål eller med, og oppdaget først hvor de befant seg, når de var så heldige å finne opp på

jernbanefyllingen på linjen mellom Cherbourg og Caen. Innen de

Så lett hadde altså frigjøringen av Sainte-Mére-Eglise gått. Den

hadde faktisk gått altfor lett. Den virkelige kampen om byen

begynte nemlig tre timer senere, da tyskerne gikk til motangrep med et helt regiments styrke. Amerikanerne måtte kjempe hardt

hadde klart å komme seg ut av myrtraktene, var det for sent til at de fikk utført sine oppdrag - å sprenge broene over Douve og

deo viktige hovedveien mellom Cherbourg og Carentan. Erobrin­

opprette en forsvarslinje vest for Merderet.

gen av Sainte-Mére-Eglise, i tillegg til 101. divisjons gode

Lenger øst lå 82. divisjons primære angrepsmål, den livlige småbyen Sainte-Mére-Eglise, som general Ridgeway hadde gitt

hele dagen, men de holdt byen - og med den herredømmet over

resultater, betydde at amerikanerne hadde løst de fleste av sine

hovedoppgaver.

505. regiment i oppdrag å ta. For tyskerne som holdt dette viktige veikrysset, fortonet amerikanernes flybårne angrep seg som en

Hele morgenen den 6. juni, mens tusener av allierte soldater

overilet og betydningsløs fiasko. Omkring 30 fallskjermsoldater landet midt i byen, som var opplyst av skjæret fra en brann etter

myldret inn mot sine angrepsmål i Normandie og tusener av

allierte skip nærmet seg kysten, unnlot tyskernes militære ledelse

bombeflyenes besøk tidligere på natten. En mann landet midt på

å gå til noen samlet aksjon. Denne skjebnesvangre ubesluttsom-

torvet og ble straks tatt til fange. En annen ble hengende fast i

het skyldtes delvis at de var blitt tatt ved overrumpling, og delvis

kirkespiret etter fallskjermen, der hang han i over to timer og

deres udugelighet. I stor utstrekning var nemlig tyskerne blitt

spilte død, til han ble skåret ned og tatt til fange. To mann falt

overlistet ved de alliertes fremragende narreplan.

tvers gjennom taket på et brennende hus, og ble drept

Den viktigste delen av Operasjon Fortitude - de to smågrup­

momentant da bombekastergranatene de hadde med seg,

pene av motorbåter med ballonger på slep - var en ubetinget

eksploderte. En tysk soldat stilte seg opp foran noen franske sivile

suksess. Dekket for fiendtlige oppklaringsfly av en skjerm av

og pekte på en fallskjermsoldat som hang død i et tre, og ropte

jagerfly, styrte motorbåtene med makelig fart i retning av Stredet

triumferende: «Alle kaput\» Men 505. regiment var langt fra kaput. Størstedelen av det

ved Calais. Hele natten igjennom var tyskernes radarskjermer

hadde landet på fast grunn utenfor byen, og samlet seg nå raskt

for å angripe Sainte-Mére-Eglise og å opprette forsvarsstillinger

over bedraget før ved daggry, da motorbåtene vendte hjemover til England og spøkelsesflåten på radarskjermene plutselig ble

der. Oppdraget å storme byen ble gitt til 3. bataljon under

borte. Imens stevnet den virkelige invasjonsflåten mot Norman­

oberstløytnant Edward Krause, som gikk i gang med 108 mann.

dekket av bildet av en veldig invasjonsarmada. De ble ikke klar

Han satset på å handle raskt, uten å kaste bort tid på noen

die, men i flere timer var den maskert ved de intense forstyrrelsene av radioen, som sammen med de alliertes kraftige

forsiktig undersøkelse hus for hus. For å forhindre at karene hans

bombing fra fly, slo ut alle unntatt 18 av de 92 radarstasjonene

ved uhell skulle komme til å skyte på hverandre i mørket, gav han

langs Normandie-kysten. Selv etter at disse 18 oppdaget skipene,

ordre om at de bare skulle bruke kniv, bajonett og håndgranat.

lot deres hektiske meldinger til å være langt mindre overbe­

Enhver som løsnet skudd, ville bli tatt for å være en fiende.

Tyskerne ble tatt ved overumpling etter sin første lette seier i

byen. Den lille motstand de gjorde, forekom bare i utkantene.

visende enn de mange tilsynelatende godt underbygde meldin­ gene om en invasjonsflåte underveis mot Calais.

De andre Fort/tuc/e-operasjonene virket også helt etter planen.

Soldater av 82. amerikanske flybårne divisjon gjør seg klar til å drive ut tyske snikskyttere i den kamprammede småbyen Sainte-Mére-Eglise. Dette viktige veiknutepunktet ble tatt av fallskjermtroppene 6. juni og holdt mot tyske motangrep to hele døgn igjennom.

102

De fallskjermdukkene som ble sluppet ned i Normandie, fikk tyske militære sjefer til å overhøre meldingene om virkelige

sitt mest sårbare, forløp rolig ved nær sagt alle høyere hovedkvarterer i hele Normandie. Sjefen for 84. korps med

fallskjermtropper i nærheten. Hele siste del av natten fortsatte

hovedkvarter i Saint-Ld omkring 30 km fra kysten, general Erich

allierte fly å bombe Calais-området - og trekke tyskernes jagerfly bort fra Normandie. Mange av de tyske pilotene fikk uriktige

truselen mot Normandie var virkelig og overhengende. En offiser

meldinger fra den britiske operatøren som kringkastet fra England

ved hans stab fortalte senere: «Kl. 01.11 - et øyeblikk jeg aldri

på Luftwaffes bølgelengder. De tyske kontrollørene på bakken

glemmer - ringte felttelefonen. Noe viktig ble meldt. Generalen

oppdaget snart at engelskmannen uttalte tyske ord galt, og de advarte pilotene: «La dere ikke lure av fienden.» Men det hjalp

ble stående stiv da han hørte det, hendene hans grep om

ikke, piloter fortsatte å følge de falske ordrene - sammen med

skjermtropper sluppet ned øst for Ornes utløp. I området

feilaktige ordrer fra sine egne ledere. En gang ble en tysk flyleder

Brenville-Ranville og nordre utkant av Bavent-skogen. Mottiltak blir foretatt.» Samtidig underrettet en adjutant generalen om

så rasende at han bante og svor i mikrofonen. Den britiske

Marcks, var kanskje den første nøkkeloffiser som ble klar over at

bordplaten.» Meldingen fortalte om britiske operasjoner. «Fall­

hallomannen stakk behendig inn: «Nå banner engelskmannen!» Fnysende brølte den tyske flylederen: «Det er ikke engelskman­

uvanlig stor flyaktivitet over og omkring Cotentin-halvøya - det

nen som banner, det er meg!» Forvirret av denne trommeilden av lureri gjorde de tyske

Marcks kunne legge to og to sammen, så han handlet raskt. Han varslet øyeblikkelig 352. infanteridivisjon vest for Bayeux -

generalene lite hele natten igjennom, mens de ventet på at den

«Beredskapstilstand 2!» Marcks kalte også tilbake divisjonssjefene

flokete situasjonen skulle klarne. Selv etter at enkelte lokale sjefer begynt, kunne de ikke få sine overordnede til å dele deres bange

som var på vei til det tillyste Kriegsspiel i Rennes. General Falley ved 91. divisjon, var blitt forsinket og derfor ikke kommet særlig langt. Han skyndte seg tilbake, men støtte på en gruppe

anelser - enn si å ilsende dem forsterkninger.

amerikanske fallskjermtropper. De åpnet ild, og generalens bil

i Normandie fikk forståelse av at den virkelige invasjonen var

området hvor amerikanerne landsatte styrker.

kjørte i grøfta. Da han grep etter pistolen, skjøt amerikanerne Timen etter midnatt, da de kaotiske landsetningene fra fly var på

ham ned.

103

Kl. 02.15 telefonerte stabssjefen ved 7. armé, general Pemsel, til

Heller ikke vekket man der Fuhrer, som kort tid i forveien hadde

sin overordnede, general Dollmann: «Herr General, jeg tror dette

gått til sengs etter å ha tatt et sovemiddel. Hans personlige

er den virkelige invasjonen. Kan De komme hit straks?» Omtrent samtidig ble Rommels stabssjef, general Hans

jeg vekket ham på dette tidspunkt, kunne han innlede et av sine

Speidel, vekket, ved melding om at fallskjermtropper var sluppet

endeløse nervøse opptrinn, som ofte førte til de mest forrykte

ned. Speidel var skeptisk, idet han gikk ut fra at det bare dreide

avgjørelsen>. Og ingen forstyrret feltmarskalk Rommel hjemme i

seg om noen få, som var sluppet ned for å ta forbindelse med den

Herrlingen heller, ikke før klokken hadde fylt 06.00. Omkring kl. 06.30, da de alliertes landgang fra sjøen var

franske motstandsbevegelse, men han telefonerte likevel til Rundstedt ved overkommandoen i Paris. Kort etter ble Speidel

adjutant, admiral Karl Jesko von Puttkamer, var redd for «at hvis

begynt, våknet endelig Jodl. Han ble rasende da han hørte om

oppringt av Pemsel, som fortalte: «Motordur kan høres fra sjøen

Rundstedts «egenmektige innsetning» av den strategiske reserve

utenfor østkysten av Cotentin. Admiralen for Kanal-kysten

uten Hitlers godkjennelse. Jodl hevdet at det var galt å sette inn

melder at radar viser skip med kurs for Cherbourg.» Alt dette

den strategiske reserve før man kjente de alliertes virkelige

pekte i retning av en større operasjon, sa Pemsel. Speidel var

hensikter - fallskjermtroppene i Normandie kunne være et knep

fortsatt skeptisk, men rapporterte pliktskyldigst Pemsels melding

for å avlede tyskernes oppmerksomhet fra det som fortonet seg

videre til Rundstedt. Kl. 02.40 ble Pemsel underrettet om at

som et mye større angrep ved Stredet ved Calais. Jodl tilbakekalte

Rundstedt ikke tok de spredte foreteelsene i Normandie for å

Rundstedts ordre om å sette inn den strategiske reserve.

være noen større operasjon. Men for alle tilfelles skyld fikk 7. armé ordre om å være i høyeste beredskap.

Jodls kontraordre markerte et av de avgjørende øyeblikk i

krigen. Den innebar - som Rundstedt operative nestkommande­

Etter at Rundstedt hadde grublet over meldingen om fiendtlige

rende, general Zimmermann, senere erklærte - «at den avgjøren­

skip, gav han kl. 02.25 general Bodo Zimmermann ved OB West

de første dag var gått tapt! Utfallet av invasjonen var alt avgjort»!

beskjed om å telefonere til Hitler i Berchtesgaden og underrette der Fuhrer om hva som foregikk. Rundstedt begynte å tro at et

I Normandie grydde det av dag. De overlevende av 6. britiske

stort angrep var under utvikling. Men ville det bli rettet mot

flybårne divisjon lå i sine stillinger mellom breddene av Dives og

Normandie eller mot Calais? Kl. 04.15, da de amerikanske landgangsfartøyene alt var på vei

Orne. De svertede ansiktene vendte mot syd og øst, mot fienden som nå rykket fram. Ved Ranville ble de siste panservernkanone-

inn mot Omaha-stranden, hadde feltmarskalken omsider be­

ne lempet på plass med håndmakt. På chateauet hvor general

stemt seg. Han uttalte at landsetningene fra luften «avgjort var åpningsfasen til en landgang fra sjøen, som kunne ventes ved

Gale hadde sin kommandoplass, gravde soldatene sine siste skyttergroper ved hjelp av plastsprengstoff. Generalen hadde

daggry». Et kvarter senere utstedte han en ordre, som måtte

vært ute på en rask inspeksjon av de sprengte broene, nå kom

godkjennes av Hitler, nemlig at den disponible strategiske reserve

jeepen hans i full fart tilbake. Idet han kom inn, hørte man ham

- to elitedivisjoner av tyskernes panserstyrker - 12. SS Hitlerju-

mumle noe for seg selv - han siterte det som kong Henrik V ifølge

gend og Leibstandarte Lehr - straks skulle rykke nordover mot

Shakespeare skal ha uttalt før slaget ved Agincourt, nemlig at

kysten av Normandie.

«Mange herrer av stand, nå til sengs hjemme i England, vil føle seg

Dersom Rundstedts ordre om å sette inn den strategiske

beskjemmet over at de ikke er her.»

reserve var blitt gjennomført selv på dette sene tidspunkt, kunne

80 kilometer lenger vest utkjempet småflokker av 101.

et tysk motangrep med full styrke muligens ha kastet de allierte

amerikanske flybårne divisjon trefninger mellom hekkene rundt

tilbake på sjøen. Men Rundstedts ordre ble ikke utført. Hans

åkrene og langs kystveien. I og omkring Sainte-Mére-Eglise gjorde

telegram til Overkommandoen i hjemlandet med anmodning om

det isolerte 52. regiment seg klar til å forsvare byen mot

godkjennelse av ordren, ble liggende ubesvart i to livsviktige

motangrep. Men mange steder hørte de ikke noe mer av viktighet

timer, mens sjefen for Hitlers operative stab, generaloberst Alfred Jodl, som først måtte ta stilling til ordren, fikk lov til å sove videre.

enn en tysk motorsykkel som startet, eller et knall fra en

104

snikskytter et lite stykke på avstand.

Men så, ved det første svake gry av dag, hørte britene og senere også amerikanerne en ny lyd. Hele den 80 kilometer lange

av betongbunkerne og dekket tyskerne inne i dem med et fint

invasjonsfronten rystet ved et rullende, øredøvende drønn, idet

hvitt støv. Soldatene lå hjelpeløse med hendene presset over ørene.

kanonene på de allierte krigsskipene innledet et uavbrutt

Plutselig ropte en soldat: «Skip!» Sjefen for stillingen, løytnant

bombardement av de tyske kystbatteriene og forsvarsanleggene.

Arthur Jahnke, grep kikkerten og stirret ut gjennom den grå disen.

Ved Granville var det så jorden skalv og kvinner skrek. Veldige 15

Han så mørke skrog uten tall - som de silhuettene som ble brukt

toms granater dundret av sted over himmelen mot mål 15

under forelesningene for å lære å identifisere fiendtlige skip. Synet

kilometer inne i landet. Ved Caen-kanalen utbrøt en britisk

fikk ham til å snappe etter pusten. Sjøen var full av skip, og

soldat: «Jøsse namn - dem skyter visst ut jeeper!» Over den tyske befestningen W5 over Utah-stranden falt et

himmelen var full av sperreballonger.

uavlatelig regn av granater i en øredøvende trommeild. De

langs strendene i Normandie ikke i tvil om hva som foregikk. Dagen for invasjonen var kommet.

sprengte minefeltene, fylte skyttergravene med sand, slo stykker

I motsetning til Overkommandoen var de tyske soldatene

105

Amerikanske soldater, stasjonert i England med henblikk på invasjonen i Frankrike, ute på sightseeing ved Buckingham Palace i tett London-tåke.

107

DEN AMERIKANSKE SOLDATS OKKUPASJON AV ENGLAND Dear old England's not the same,

The dread invasion, well it came, But no, it's not the beastly Hun,

The C- D- Yankee Army's come.

Dette grovt anti-amerikanske verset fra en krigstidsballade, «En engelsk ungpikes klagesang», gjorde mange bra briter flaue, for de

hadde ikke noe ønske om å fornærme sine allierte. Ikke desto mindre inneholdt dette verset - og de andre på de etterfølgende sidene - mer enn en kjerne av sannhet. Alt i mai 1944 var Som uttrykk for solidariteten mellom de allierte vifter britiske barn med sitt eget og amerikanske flagg under en amerikansk militærparade i London.

Storbritannia oversvømmet av over 1,5 million amerikanske

soldater, overført hit med henblikk på invasjonen. De var innkvartert i over 100 000 hus og hjem på over 1100 steder, for

det meste - som skottene med trøst merket seg - beliggende i Sør-England. Sett med britiske øyne var yankeene mer enn

freidige, og de omskapte uten videre det adstadige London til en verdenshovedstad for bråkende Gis. Som den amerikanske krigskorrespondent Ernie Pyle skrev: «I enkelte gater var en

engelskmann like avstikkende som han ville ha vært i North Platte i Nebraska.» Selv om de oppførte seg uklanderlig, var «the Yanks» årsak til

et spent forhold. Amerikanske menige tjente tre ganger så mye som de britiske, og de brukte sine penger flott (og ofte med hell)

på britiske kvinner. Britene anså dette som lurvet konkurranse, og

deres følelser kom godt til uttrykk hos en cockney-komiker. Hans ord gikk som ild i tørt gress over hele landet, nemlig: «Det er bare tre ting i veien med yankeene - de er overbetalte, overkåte, og de er over her.» Men gnissingen mellom de to kulturene viste seg å være mindre alvorlige enn de alliertes militære ledere hadde fryktet. De fleste engelskmenn likte amerikanerne og bød dem velkommen hjem hos seg. De likte amerikanernes godhjertethet til å dele ut

sjokolade og tyggegummi til britiske barn, som var underernært

på søtsaker. De likte den utvungne tonen som amerikanerne brakte med seg, i puber og danselokaler og landsens småbyer.

Som en engelskmann uttrykte det: «Deres smittende munterhet var som en forfriskende leskedrikk, så man for en stund kunne glemme krigen.»

108

Amerikanske flyvere og en britisk kvinne poserer for fotografen, med «morosaker» fra et britisk selskap som er blitt holdt for å styrke de britisk-amerikanske forbindelser.

109

Amerikanske soldater lesker seg med britisk øl utenfor en landsens pub. Til å begynne med fant enkelte amerikanere ølet så flatt at de hadde salt i det for å få det til å smake.

110

EN FORDOMSFRI INNVIELSE I FREMMED LANDS LEVEVIS They moan about our lukewarm beer Think beer's like water over here, And after drinking three or four We find them lying on the floor Dovent britisk øl var bare en av de mange lokale særegenheter som amerikanerne lærte å finne seg i - om ikke akkurat å like. De lærte venstrekjøring og å spise «fish and chips» av en gammel avis. De lærte også den britiske avart av engelsk - f.eks. at en «copper» var en penny og ikke en politimann, og at en «vest» var en underskjorte. Og en amerikansk soldat inn­ kvartert i et pensjonat, lærte å la være å le når vertinnen lovte å «banke ham opp» - dvs. å vekke ham - om morgenen. Men en ting de ikke lærte å like, var britenes mat i krigens tid - fårekjøtt, kokte nyrer med rosenkål, te og kaffe som smakte som sølevann. Denne kosten virket så nedtrykkende på amerikanerne at oksekjøtt, bananer, toma­ ter og andre former for god amerikansk mat måtte importeres «hjemmefra». En amerikansk sersjant uttalte senere: «Det var nok den første skipslasten med peanøttsmør som reddet livet for oss alle sammen.» En amerikansk soldat på besøk stifter bekjentskap med en ekte britisk institusjon - ettermiddagste.

En amerikansk soldat forsøker seg på å spille darts. Soldatene økte spenningen ved dette klassiske pub-spillet ved å vedde penger på utfallet.

111

Amerikanske soldater og «lotter» beundrer figurene i Madame Tussauds vokskabinett.

En oppsynsmann i the Tower peker ut severdighetene.

Dronning Elizabeth er vertinne for amerikanske marinegaster i en klubb i London.

112

Under en pause i manøvrene får amerikanske soldater her en forelesning om britisk oldtid ved Stonehenge i Sør-England.

SIGHTSEEING I KRIGSSONEN They swarm in every train and bus, There isn't room for both of us. We walk to let them have our seats, Then get run over by their jeeps. Amerikanske soldater på perm fylte alle transportmidler til trengsel hele landet over når de var ute på «sightseeing», enkeltvis, i små grupper eller på store organiserte turer.

Enkelte av dem besøkte severdige gamle engelske landsbyer. Noen få foretok pilegrims­ ferder for å oppsøke forfedrenes hjemsteder eller steder kjent fra litteraturen. Skarer av dem besøkte Londons severdigheter - og ble ofte sluppet inn først, til fortørnelse for britiske turister som alt stod i kø og ventet. Det amerikanerne likte best i London, var Madame Tussauds vokskabinett, og som takk for besø­ ket økte museet utstillingsfigurene med 14 amerikanske presidenter, generalene Eisenho­ wer og MacArthur og admiral Harold Stark (øverst t.v.)

Storbritannias historiske steder gjorde ikke inntrykk på alle de amerikanske soldatene. Etter å ha sett Scarborough Castle, en maje­ stetisk ruin med utsikt over havet, sa en sersjant ikke det minste imponert til en britisk familie at «den burde da rives, det ville bli en finfin tomt for et hotell». Men én tur som de militære myndigheter hadde arrangert for å gi nyankomne et innblikk i krigens realiteter, gjorde inntrykk på alle amerikanere - de ble tatt med for å se de bombeherjede områdene i Storbritannia.

113

“ They won't let on who the camp is for.”

“ Tbose gnys iust dorit know there’s a irar on!"

114

"TAXI!"

“ Dear Alonima, in England they drive on the lejt side oj the road . .

‘‘Doris sends her love and has asked me to play 'Deep in the Heart of Texas ’ as a reminder of them all at Shepherd’s Bush.”

"Making it look like home”

STRUBE in Daily Express

"D0)N(5r ANylWNdr IoHIGHT, BABV ?"

Under krigen ble de alle steds nærværende amerikanske soldatene avbildet i avisene, fra det godslig spøkefulle til undertoner av bare så vidt undertrykt bitterhet.

ET SYRLIG SYN PÅ EN LITT BRAUTENDE FORBUNDSFELLE Yanks say the've come to shoot and fight, lt's true they fight... yes, when they're tight. I must admit their shooting's fine, They shoot a damn good Yankee line.

For britiske karikaturtegnere fortonet det seg som om amerikanerne var mer interessert i å vinne en jente enn i å vinne krigen. Redaktøre­ ne kasserte imidlertid karikaturer som virket støtende anti-amerikanske. Det var nok det beste, for enkelte som kom på trykk, var bitende nok. En tegning (foregående side, nederst t.h.) kritiserer yankeenes u-britiske freidighet - amerikanske f lyvere som er skutt

ned i Tyskland, praier en drosje og oppfører seg fullstendig som om de var hjemme. På en annen tegning, som var uvennlig mot soldate­ ne av begge nasjoner (øverst t.v ), hører britis­ ke soldater i felten på et program fra BBC, og der ber en engelsk ung pike om at det må bli spilt en amerikansk sang med hilsen til hennes amerikanske kjæreste, som holder til så be­ kvemt like i nærheten.

115

Rainbow Corner, den største klubb for amerikanske soldater i London, ble besøkt av tusener av Cls, og likeså av brigader av Piccadillys prostituerte.

KURTISE AMERICAN STYLE And you should see them try to dance, They tind a partner - start to prance. When we're half dead, they stop and smile, How'm I doin', Honey Chile? Mangt et engelsk «Honey Chile» hadde lyst til å bli med en Gl ut og delta i en atletisk form for dans som de kalte jitterbug. Denne måten å dyrke Terpsikhore på foretok parene til musikk av gjestende «bands» - Cab Calloways, Artie

116

Shaws og Glen Millers. De gjorde det i overfylte britiske pubs, i amerikanske Røde Kors-klubber, og fremfor alt i Londons Glklubb, Rainbow Corner, ikke langtfra Piccadilly Circus. Men det en Gl likte best, var i grunnen bare å være sammen med britiske kvinner. En Gl smigret sin dame uten stans og overdynget henne med nylonstrømper, parfymeflasker og duftende såpe - luksusvarer som i krigstidens England bare var å få på de amerikanske kantinene. «Vi følte oss som dronninger,» fortalte en engelsk dame. Og en Gl var kjent for å være pågående i sitt kurmakeri. Da en ny truse dukket opp på markedet, førte den naturlig nok til en populær vits: «One yank an

they're off!» («Bare et lite napp, så er den av.») Resultatene av slike britisk-amerikanske forhold lot ikke vente på seg. Så mange britiske kvinner ble gravide at klinikker og velferdsorganisasjoner hadde vanskelig for å holde statistikken å jour. Utallige GLer plaget sine overordnede for å få permisjon for å gifte seg, og tusener søkte om «kongebrev» (så de kunne gifte seg uten lysning). 70 000 britiske kvinner reiste etter hvert til USA som krigsbruder. Men hva enten det dreide seg om et fast eller bare et løsere forhold, så ble det brått slutt da forlegningene ble «forseglet» og solda­ tene ikke engang fikk lov å skrive til venninne­ ne sine. D-dagen forestod.

/ Rainbow Corner fant soldatene danselokale, rom med alle slags spill, jukebokser, bibliotek, barbersalong, og andre salonger, en snackbar og pene britiske frivillige.

117

En omfavnelse i Hyde Park, et av de mange offentlige steder hvor amerikanske soldater og deres britiske venninner forsøkte å finne en krok for seg selv.

118

And then he leaves you broken-hearted, The camp has moved - your love departed. You wait for mail that doesn't come, Then realize you fre awfully dumb.

Beskjed skrevet på teltet fra en Cl som sammen med sin avdeling er reist for å gjøre invasjon i Normandie..

119

RAMP-

RAMP

/ en engelsk havn forsvinner motorisert artilleri på vei til Normandie inn gjennom de gapende portene i landingslartøyene.

EN SPRINGFJÆR BLIR UTLØST Den 1. juni 1944 - i havner og på strender rundt på De britiske

øyer - var de 170 000 soldatene i første bølge av angrepsstyrken og de 5 000 skipene i D-dags-armadaen klar til invasjonen i Normandie. For de alliertes øverstkommanderende, general

Eisenhower, stod den veldige ekspedisjonen som «en stor menneskelig springfjær, spent til det øyeblikk da den ville bli utløst, og foreta spranget over Den engelske kanal i det største amfibieangrep som noensinne hadde vært forsøkt.» I virkeligheten varte det «øyeblikket» i tre døgn, fra den 3. juni

da de første skipene forlot havn. I skumringen den 5. juni hadde

de samlet seg 13 nautiske mil sørøst for øya Wight før turen over Kanalen. Foran gikk minesveipere, fulgt av slagskip, lastebåter,

landgangsfartøyer, svermer av slepebåter og - blant troppetransportskipene - ombygde lystyachter og luksusdampere. Sperreballonger fylles med helium før de blir overlatt til marinen for å dekke konvoiene mot tyske flyangrep på D-dagen.

For soldatene var den ruskete overfarten like endeløs som

spenningsfylt. De sjøsyke stønnet langs rekka, mens de sjøsterke

la godt i seg av et festmåltid av oksestek med ertestuing, stekt kylling, plumpudding og iskrem. Enkelte forsøkte å sove, andre

oppsøkte feltpresten eller skrev en siste hilsen hjem. For å holde dystre tanker borte, improviserte de idrettsleker og annen

underholdning. Ombord i et av skipene arrangerte 3. kanadiske divisjon en talentkonkurranse. Ombord i marinens Ben Machree spente amerikanerne rep mellom mastene og laget husker av dem.

Like før daggry den 6. juni begynte de første å klatre over i

landgangsfartøyene ved hjelp av lastenett, for å ta fatt på den

10-12 km lange turen inn til land. De krøp sammen under ulltepper som beskyttelse mot den kalde sjøspruten. Mange av dem var nå så sjøsyke at oppkastposene de hadde fått utlevert,

ble fulle og de måtte bruke stålhjelmene. Ved synet av dem i

deres elendighet sa en av offiserene: «Jeg tenker de skal være glad når de kommer i land.» Med et blikk inn mot en strandbredd som strittet av våpen, svarte en kollega: «De arme jævlene kan være glad de er der de er.»

122

123

Bi ffflb

Soldatene har det trangt mellom lastebiler, sambandsbiler og kranvogner. På D-dagen ble det ialt overført 20111 kjøretøyer til Frankrike.

125

/ grålysningen for D-dagen bombarderer en britisk krysser tyske kystbefestninger og kanonstillinger. Krigsskipene som gav invasjonsstyrkene dekningsild, lå fra 3 til 14 nautiske mil av land, de langtrekkende kanonene begynte angrepet to timer før landstigningen. Innrammet av to amerikanere i stålhjelmer og livbelter ser vi soldater i vann til livet vasse gjennom brenningen ved Omaha-stranden kl. 06.30 på D-dagen. Førerne av mange av landgangsfartøyene kunne ikke se gjennom den leite kanonrøyken, og klarte derfor ikke å gå helt inn til land på sin sektor av stranden.

126

Med salve etter salve hamret amerikanske og britiske krigsskip løs på de tyske befestningene langs den 65 km lange strekningen av kysten av Normandie. Rødgule ildtunger flammet ut av kanonmunningene. Slagskipene og krysserne lå omkring seks sjømil ute,

de mindre og mer bevegelige jagerne lå under fire sjømil fra land, og tordenen fra kanonene rullet opp og ned langs kysten. Trommeilden ble forsterket av tusener av allierte jager- og bombefly, som i bølge etter bølge stod inn over land og beskjøt

og bombet de strandstrekningene som var betegnet med kodenavnene Utah og Omaha, Gold, Juno og Sword. Samtidig som granatene fra slagskipene og krysserne suste inn over hodet på dem, stod gjennomvåte og sjøsyke amerikanske

stormtropper innover mot land. De var de fremste enheter av det

sjøbårne angrepet på D-dagen, 4. divisjon som gikk i land på den vestligste strandstrekningen, Utah, og 1. divisjon på det neste

angrepsmålet på den buktende kystlinjen, Omaha. På H-

klokkeslettet, kl. 06.30, skulle de lande på strendene, som var inndelt i seksjoner (f.eks. Easy) og underseksjoner (f.eks. Rød og

Grønn) en time etter fjære sjø, da hinderne ville være synlige og lettere for ingeniørtroppene å fjerne. Lenger øst, i den britiske

sektoren, kom tidevannet senere, så der var H-klokkeslettet for Gold, Juno og Sword satt til kl. 07.30. Da de klossete landgangsfartøyene slingret og stampet seg

innover i sjøgangen, hørte soldatene det oppmuntrende drønnet

av bombeflyene og den skarpere duren av jagerflyene, og gjennom huller i det lave skydekket så de glimt av de store

flyformasjonene. Fra land langt inne kom bulderet av bomber som eksploderte. Synet og lydene gav håp til dem som snart

skulle stå ansikt til ansikt med Atlanterhavsvollen. For dem

fortonet det seg som utenkelig at fienden og hans våpen kunne

Kystbefestningene blir eltet og knadd Rett i kamp fra en lang tur med sjøsyke Vellykket landgang - på galt sted Dristig plan av en lur liten general Løytnant Jahnkes siste fortvilte motstand Blodig motgang på Omaha-stranden Katastrofe for amfibiestridsvognene Amerikanske rangers stormer bratte klipper Skipskanonene får strømmen til å vende ved Omaha 1. divisjon støter fram inn i landet

overleve et så voldsomt bombardement. Over Utah-stranden stod 269 middels tunge Marauderbom-

befly av niende U.S. flyvåpen innover under det lave skydekket, så de selv kunne se de syv tyske forsvarsverkene på stranden, og slapp 4404 125-kgs bomber over dem. I et av dem, bunker W5 i sanddynene på den søndre enden av

stranden, krøp løytnant Arthur Jahnke og hans mannskaper

sammen i sine dekningsrom mens bombene sprang omkring dem og begravde dem i sand. Løytnanten hadde bare så vidt fått gravd seg ut, da en jager skilte seg ut fra eskadren av krigsskip og med morderisk treffsikre salver begynte å bombardere bunkeren.

AMERIKANERNE GÅR I LAND

Jahnkes verden eksploderte og fløy i luften. Da bombardementet ble rettet lenger innover land, fant han at mange av folkene hans var drept, og at kanonene, flammekasterne og sentralbordet for telefonen alle sammen var ødelagt. Mot landgangsfartøyene som

nå kom brusende innover, kunne Jahnkes knuste støttepunkt bare mønstre to mitraljøser, en bombekaster og mannskapenes

samme regiment til høyre for dem. Det var fjære sjø, og foran dem lå en 500 meter bred, nesten jevn brem av fast, gul sand. Den var oversådd med hindringer, og bak den reiste det seg et 100 meter bredt belte av lave dyner. Mennene var opprømte, de

veivet med geværene og ropte til hverandre. Til alles forundring var det nær sagt ikke noe svar fra tyskerne.

geværer. Halvt svimeslått av bombardementet inntok de overle­

Den begrensede motstanden hadde flere grunner. Mange av

vende sine stillinger. Bak den første bølgen av landgangsfartøyer

tyskerne var falt og kanonene deres ødelagt av det innledende

kunne de se enda flere komme brusende innover. Tyskerne i

bombardementet, og de overlevende var for fortumlet og

bunker W5 ventet på at stormen skulle bryte løs.

forferdet til å bemanne stillingene da amerikanerne landet. Og til

alt hell for amerikanerne hadde de landet på feil strand. Skyene av Blant de amerikanske stormtroppene var den eldste mann og den

røyk og støv hadde visket ut siktepunktene inne på land, og en

eneste general som gikk i land i første stormbølge på D-dagen.

sterk sidestrøm langs kysten hadde drevet fartøyene ut av kurs.

Sett fra ethvert synspunkt var assisterende divisjonssjef for 4.

Istedenfor å lande på det påtenkte stedet, hvor tyskerne hadde to kraftige batterier, hadde de landet omkring 2 000 meter lenger

divisjon, den 57 år gamle brigadegeneral Theodore Roosevelt, en offiser utenom det alminnelige. Han var eldste sønn av president

«Teddy» Roosevelt og fetter av Franklin D. Roosevelt, og han

syd, på en strekning hvor fiendens forsvar var mye svakere. Dessuten var 28 Sherman amfibiestridsvogner med i den

hadde alt deltatt i landstigningene i Nord-Afrika og på Sicilia og

første bølgen. De ble holdt flytende av sine oppblåsbare seilduks-

Corsika. General Roosevelt var en skrukket liten kar med flimmer-

hylstre. Tyskerne hadde ikke ventet å se panservogner komme

hjerte, leddgikt i skulderen og rusten stemme, men han var kjent

for sitt mot og for sitt godslige og kameratslige forhold til

dukkende opp av sjøen. For løytnant Jahnke så de ut som digre, flere meter høye kasser som kom drivende innover. Først da

mannskapene. Selv om han var altfor gammel til amfibiekamp,

de kom inn på tørt land og hylstrene ble vrengt av dem så en

hadde Roosevelt overtalt sjefen for 1. U.S. armé, general Bradley,

kunne se tårnet og kanonene, gikk det opp for den forferdede

til å la ham delta i landstigningen på D-dagen «bare for å stive opp

Jahnke hva de egentlig var.

gutta». Og den lille generalen, bare bevæpnet med en pistol og en

Stridsvognene åpnet ild mot bunker W5. De slo ut en

spaserstokk, hadde en stimulerende virkning på de skvetne og

maskingeværstilling og en bombekaster. En tysk visekorporal i en

sjøsyke ungguttene i første angrepsbølge. Han skulle vise seg å bli

gammel fransk stridsvogn fikk inn et treff på et landgangsfartøy

en inspirasjon for alle som kom under ild denne første morgenen.

med ingeniørtropper, og med mitraljøsen holdt han amerikaner­

Den første bølgen av 20 landgangsfartøyer nærmet seg den

ne nede langs vannkanten. Men så ble tårnet på stridsvognen

sørlige enden av Utah-stranden for full fart. For dem ombord var

hans truffet, med en klang som en kirkeklokke som sprekker. Som

den rette, pregløse strandstrekningen nesten usynlig under

en siste utvei besluttet Jahnke å sette inn et hemmelig våpen mot

skyene av røyk og støv som kanonene hadde hvirvlet opp. Da bølgen bare var 3-400 meter fra land, skjøt kompanisjefene opp

de amerikanske stridsvognene - nemlig radiostyrte, ubemannede

røyksignaler, og øyeblikkelig sluttet støttefartøyene ildgivningen

kilo dynamitt en avstand på 500 meter, før lasten ble detonert via

mot selve stranden. Det ble en kort periode med nesten uhyggelig stillhet. Kl. 06.31 - nesten presis på H-klokkeslettet - slo

anlegget i dem i uorden, så de små Goliatene, som de kaltes, bare

minitanks, omtrent en meter høye, som kunne transportere 100

radio. Men bombardementet hadde brakt det fine elektroniske

10 landgangsfartøyer ned lemmene i baugen, og 300 mann av 2.

kreket omkring uten styring og lot seg ikke dirigere mot målene.

bataljon av 8. infanteriregiment - de første av amfibiestyrken til å gå i land på D-dagen - hoppet ut i vannet til livet og vasset

Til slutt ble de stående stille. Amerikanerne syntes dette var noe pussige greier, men da en av dem stakk en håndgranat inn i en av

gjennom brenningen 100 meter inn til tørt land. Et par minutter

dem, eksploderte hele innretningen som en bombe og sprengte

etter landet de neste 10 landgangsfartøyene med 1. bataljon av

hele tilskuerflokken i filler.

129

130

Angriperne var mer enn glade for at tyskernes motstand var så

nye, relativt fredelige strandstrekningen. Men bare en eneste vei

liten, men topografien på landingsstedet voldte dem vanskelighe­

førte innover. Etter planen skulle 30 000 mann og 3 500

ter. Hvor befant de seg egentlig? Kartene og skissene stemte ikke

kjøretøyer landsettes her den dagen. Hvis man ikke kunne holde veien åpen, ville stranden bli håpløst overfylt - og et lett bytte for

med det de så. General Roosevelt, som hadde foretatt en liten rekognosering innerst på stranden, var den første som fant ut hvor de var, og han hjalp i en fart de to bataljonssjefene å

et tysk motangrep. På den annen side kunne Roosevelt la sine styrker rykke fram fra stranden til det opprinnelig påtenkte

improvisere en angrepsplan som stemte med terrenget.

angrepsområdet. Men veien opp fra stranden ble hårdnakket

Den mest brysomme av tyskernes forsvarsstillinger ved Utah

forsvart av tyske stillinger. Tropper som ble landsatt der etter

var bunker W5, som behersket veien fra stranden innover mot landsbyen Sainte-Marie-du-Mont. Anført av general Roosevelt

planen, ville bli skutt sønder og sammen. Roosevelt holdt en kort rådslagning med bataljonssjefene, og

gikk 600 mann til angrep over strandområdet mot bunkeren. I

tok sin avgjørelse. Han ville forsøke å utnytte det «heldige uhellet»

dekning bak anti-tank-muren innerst på stranden sprengte de

og innlede invasjonen av Frankrike fra galt sted. Han ville - for å bruke hans egne ord - «åpne krigen fra der han stod».

åpninger i muren så stridsvognene kunne komme igjennom. For løytnant Jahnke ble de neste minuttene et mareritt. Han oppfattet bare et granatglimt ved siden av seg og merket et slag i

Roosevelts vågespill falt heldig ut. Hans raske fremstøt utvidet

korsryggen, så mistet han bevisstheten. Da han kom til seg selv

brohodet og ryddet plass for de nye angrepsbølgene som hopet

igjen, kjente han at han var begravet i sand, men at noen trakk

seg opp på stranden. (Den 12. juli, like etter at general Eisenhower

ham i bena. Og med ett ble han trukket ut i lys og luft. Han så

hadde utnevnt ham til sjef for 90. divisjon, fikk general Roosevelt

opp, og oppdaget at den som hadde reddet ham, var en

et hjerteanfall og døde. Han ble begravet i Sainte-Mére-Eglise,

amerikansk soldat. Såret, blødende og støvet ble Jahnke tatt med bak en strids­

bare ti kilometer fra Utah-stranden, og ble posthumt tildelt Medal of Honor.)

vogn til avhør. Det varte ikke lenge. Fra en gressgrodd bakketopp

Før tyskerne rakk å legge om ilden mot de sydligere strendene,

15 km borte begynte et tysk batteri et motbombardement av

hadde landsetningene på Utah-stranden samlet uimotståelig

Utah-stranden. Amerikanerne kastet seg ned i groper i sanden

kraft. Fire hundre mann fra marinens og hærens ingeniørvåpen

eller inn til sidene av stridsvognene da granatene landet blant

dem og sendte til værs høye sprut av sand og metall. Jahnke ble

hadde fulgt tett i hælene på de første angrepsbølgene, og i løpet av en time hadde de sprengt de tyske strandsperringene og

truffet av en splint, som rev ham opp i siden. Hans amerikanske vokter kom krabbende bort til ham og gav ham en sigarett og en

brøytet en vei gjennom dem. Alt kl. 09.00 hadde det fremste regimentet, 8. infanteriregi­

foreløbig forbinding. Jahnke lå halvt i sjokktilstand og røkte sigaretten sin, da han

ment, og stridsvognene brutt gjennom Atlanterhavsvollen på en

tre kilometer bred front mellom sjøen og lagunene innenfor

fikk ordre om å reise seg. Foran ham stod en amerikansk general.

dynene. Kl. 10.00 var hovedstyrken av det oppfølgende regimen­

Jahnke var barhodet, men førte hånden til hodet til honnør. Generalen løftet også halvveis hånden til honnør, men ombe­

tet i ferd med å gå i land, med så lite besvær at det nesten var som en rutinemessig øvelse. En endeløs strøm av soldater, stridsvog­

stemte seg. Han senket hånden, og gav en ordre som Jahnke ikke

ner, kanoner, kjøretøyer og forsyninger flommet i land. De møtte

forstod. Så ble den unge tyske løytnanten ført ned til et ventende

liten motstand på denne sektoren av stranden. Tyske kanoner

landgangsfartøy - ut av krigen og til fangenskap i England.

langt borte opprettholdt en sporadisk ild, men den svekket ikke

Da han hadde beordret Jahnke ført bort, spankulerte general

amerikanernes grep om brohodet. Sjefen på et av landgangsfar­

Roosevelt fram og tilbake uten å ta hensyn til granatene, med

tøyene hadde lagt merke til at tyskerne lot til å bruke

spaserstokken og et kart i hånden som om han hadde tenkt å

sperreballongene over fartøyene som middel til å bedømme skuddholdet. Han gav derfor ordre til å kappe ballongene hans

kjøpe en landeiendom. Han stod overfor en vanskelig avgjørelse. Han kunne dirigere alle de følgende bølger av 4. divisjon til denne

løs, og da de drev ut over sjøen, fulgte salvene fra det tyske

På dette flyfotoet fra Utah-stranden ser vi amerikansk infanteri myldre i land i de første minuttene av invasjonen. På stranden (nederst) ligger alt mange døde og sårede; mens andre vasser gjennom brenningene. De to store fartøyene øverst til høyre har nettopp losset stridsvognene som vi ser nærme seg land. De andre fartøyene er landgangsbåter for infanteri.

131

artilleriet med. Etter det ble alle de andre ballongene også sluppet.

blodigste og villeste strider på hele D-dagen. Det var her tyskerne

Istedenfor straks å støte fram rett innover, svingte en del av stormtroppene fra Utah nordover og sydover langs stranden og

nådde nærmest å kaste angriperne tilbake på sjøen.

angrep de stillingene som opprinnelig skulle ha vært tatt ved den innledende landgangen. Amerikanerne trengte desperat flere utkjørselsveier, og dem sikret de seg i løpet av formiddagen. Én for

grep. På begge sider er den dominert av over 30 meter høye

Omaha-stranden var ikke noe gunstig sted for et amfibieanloddrette klipper. Stranden, som ved lavvanne er 300 meter bred, skråner svakt oppover mot et steilt flomål av grov rullestein, som

én ble de stillingene som dekket innfartsveiene fra det opprinneli­

de fleste steder er ufremkommelig for kjøretøyer. Ovenfor

ge brohodet, tatt ved storm, og før middag var tre av veiene på amerikanske hender.

flomålet lå en kombinasjon-av sanddyner og en mur, som også var en hindring for kjøretøyer.

Likevel gikk fremrykningen sørgelig langsomt. Tyskerne hadde

Innenfor dynene lå en jevn hylle med sand, myr og høyt, stridt

utnyttet terrenget innenfor dynene godt. De hadde satt under

gress. Derfra skrånet grunnen oppover mot et 50 meter høyt platå

vann noen beitestrekninger som i alminnelighet hadde vært

med dyrket jord. Fra stranden førte bare fire veier innover - tre av

oppdyrket, så strømmen av amerikanernes mannskaper og materiell måtte holde seg til de tre veifyllingene som førte over

dem bare kjerreveier, den fjerde med fast veidekke. Disse veiene

marsklandet. Da angriperne støtte fram over dem, vestover og sørvestover for å nå fram til de hardt trengte flybårne styrkene fra

buktet seg opp gjennom dype «gjel» med tett kratt, og hver enkelt av dem førte til en eller annen landsby med solide steinbygninger

101. og 82. divisjon, slo tyskernes granater ut kjøretøyer, noe som

ved kystveien Isigny-Port-en-Bessin, langs det høye platået omkring en kilometer innenfor stranden. Den vestligste førte til

skapte veldige trafikkorker og sinket fremrykningen til den rene

Vierville, den østligste til Colleville, og de to i midten til Saint-

lusefart. Amerikanernes tap holdt seg imidlertid bemerkelsesver­

Laurent. Hver av disse landsbyene, som tyskerne hadde befestet,

dig små. Da dagen var over, hadde styrkene som landet på Utah-

stengte veien ut fra Omaha for amerikanerne.

stranden, bare 197 falne og sårede. 60 mann var savnet, antagelig druknet.

for angriperne. Stranden mellom høyvanns- og lavvannsmerket

Like sørøst for Utah var en langt bitrere kamp under utvikling på

var tett besatt med sperringer med miner på, med jemstolper, såkalte belgiske porter, med tykke trepæler stilt på skrå utover og

den seks kilometer lange halvmåneformede stranden mellom

med jernbukker som skulle kjøre hull i bunnen på landgangsbåte-

småbyene Vierville og Colleville. Det som skjedde der om

ne. Soldatene i første angrepsbølge, som landet ved fjære sjø, ville

morgenen den 6. juni 1944, gjør Omaha til et av de udødelige

således måtte rykke fram til fots oppover en strand som ikke bød

Tyskerne hadde gjort terrenget ved Omaha enda vanskeligere

navn i amerikansk krigshistorie, jevnbyrdig med Guadalcanal,

på annen dekning enn hinderne med miner på, helt til de nådde

Tarawa og Iwo Jima. På Omaha-stranden ble utkjempet de

den relative sikkerhet bak kanten av flomålsmerket.

Gruppebilde av 1. kompani av 116. regiment, 29. divisjon tatt i Fort Meade i Maryland i 1941. Det er anslått at ti minutter etter at de på D-dagen tre år senere gikk i land på Omaha-stranden, var 96 prosent av kompaniets 197 mann falt eller såret - en av de høyeste tapsprosenter under invasjonen. Særlig hardt rammet var kontingenten fra småbyen Bedford i Virginia (med et inbyggerantall på ialt 3 800) - av de 35 mann derfra mistet 20 livet.

132

Like ovenfor denne hadde tyskerne laget en tykk sperring av

kyststrekningen mellom Utah og de britiske sektorene fantes det

kveiler av piggtråd. Bak denne igjen var den flate strekningen med

ikke noe annet sted - bare stupbratte klipper med rev og skjær utenfor.

sand og marskland mellom strandbredden og skråningen ned fra

det høyere platået tett minelagt og gjennomskåret av stridsvogn-

I tillegg til det vanskelige terrenget og det meget sterke

graver. Tyskerne hadde plassert sine våpen slik at hver fotsbredd

forsvaret hadde en plutselig utskiftning av tyske styrker forverret utsiktene for angriperne. Helt til en uke før D-dagen hadde

av Omaha-stranden var dekket av ild. Fra klippene ved begge ender av stranden kunne hurtigskytende 75 mm og 88 mm kanoner, dekket av metertykke betongmurer, pøse flankerende ild ut over hele stranden. Oppe i skråningen i hele strandens

amerikanerne ikke vært særlig bekymret når det gjaldt kvaliteten av dem som forsvarte Omaha. Etterretningsrapportene gikk ut på

lengde var det anlagt forsvarsstillinger, særlig nær innkjøringene

at stranden lå innenfor en 70 km lang strekning av kysten som ble holdt av 716. infanteridivisjon - et ikke-motorisert forband som

gjennom gjelene.

bare var utstyrt for en statisk rolle, halvparten av dem utskrevne

Hver enkelt forsvarsstilling var et helt kompleks av blokkhus,

utlendinger, for det meste polakker og russere, med lav

kasematter, bombekastergraver, skyttergraver og åpne stillinger

kampmoral. Befestningene ved stranden var faktisk bare beman­

for lette kanoner og panservernskyts, omgitt av piggtråd og minefelter, og forbundet med hverandre og med underjordiske

net med 800 til 1 000 mann, mot de 34 000 amerikanerne som

bunkers og magasiner ved tunneler og dype skyttergraver.

skulle gå i land der på D-dagen. Det var jo et lovende styrkeforhold. Men i uken før D-dagen hadde etterretningstjenes­

Hovedvåpenet i disse forsvarsanleggene var mitraljøsen, men

ten fastslått at en mobil elitedivisjon, den 352., som var herdet i

forsvarerne kunne også bruke rakettutkastere med flere løp,

kamper på Østfronten, var sendt fram fra Saint-Ld for å stive av

utrangerte franske stridsvogner halvt nedgravd i bakken og tunge

nettopp den sektoren av kysten som omfattet Omaha-stranden.

bombekastere anbrakt i stillinger av betong.

Etterretning om dette kom for sent til å bli sendt videre til de

De tyske forsvarsanleggene ved Omaha var blant de verste amerikanerne støtte på i hele krigen. Og anleggene langs

angrepsstyrkene som alt var underveis til området. De gikk til

stranden var bare første linje. Rekken av landsbyer innenfor

sterkt befestet.

angrep i den tro at Omaha var svakt bemannet selv om den var

Omaha dannet annen forsvarslinje. Tredje linje var elva Aures

Enda verre ble det ved at amerikanerne begikk feil i sine planer

dalføre, seks kilometer lenger inne, som var satt under vann. Den

for D-dagen. Sjefen for den amerikanske operative enhet,

måtte angriperne komme seg over hvis de skulle unngå å bli

kontreadmiral Alan G. Kirk, hørte ikke på et råd fra øverste sjef for

korket inne på den smale stripen langs kysten. Amerikanerne ville

de allierte sjøstridskrefter, admiral Sir Bertram H. Ramsay, om å la

aldri ha drømt om å gjøre landgang ved Omaha hvis der hadde

de amerikanske transportskipene ankre opp mindre enn 8

vært noe annet brukbart sted. Men langs den 35 km lange

nautiske mil fra land. Men for å holde transportskipene utenfor de

133

tyske kystbatterienes skuddvidde lot han dem ankre opp 11-12

fartøyer, gikk til bunns, nær sagt i sluttet tropp. Enda en tragedie

mil ute - hvor det var for kraftig sjøgang for de lite manøvredykti-

inntraff 5 000 meter fra land, da 29 stridsvogner av DD-typen ble

ge landgangsfartøyene.

sjøsatt fra sine spesialfartøyer for å gå resten av strekningen for

Dessuten ignorerte amerikanerne den lærdom kanadierne hadde trukket av Dieppe-raidet - at man burde unngå

egen motor. Disse stridsvognene kunne bare klare seg i relativt smult farvann, og deres oppblåste seildukshylstre begynte snart å

nærstøtte av panservåpen nettopp i de første minuttene etter en

bryte sammen i den krappe sjøgangen. Stridsvognene sank som stein.

landstigning. Amerikanerne kastet også vrak på - som ikke tilstrekkelig utprøvet - de spesialiserte panservognene som 79.

lukene og ble halvkvalt liggende der og plaske. Andre gikk til

britiske panserdivisjon hadde utviklet for å ta seg av sperringer og

bunns med kjøretøyene. Av de 29 stridsvognene nådde bare to til

frontalangrep på befestede stillinger, og at infanteriet trengte

Enkelte av mannskapene klarte å komme seg ut gjennom

befestninger på en strand, nemlig mineryddende tanks, flamme-

land. Tre andre ble satt helt i land av sitt fartøy, hvis

kastertanks og tanks til å hamle opp med blokkhus. Og selv om

landingsrampe var blitt skadet så den ikke kunne slås ned ute i

angrepet på Omaha hadde fått seg tildelt en del «svømmende»

sjøen. Regimentet landet således nesten uten panserstøtte. De

stridsvogner, var disse for få og ble satt på vannet for langt fra

gjenværende 32 stridsvognene av DD-typen, beregnet på 116.

land. Amerikanernes 1. divisjon, et av deres beste og mest erfarne forband, var så uheldig å måtte foreta frontalangrep på befestede

regiments flanke i den vestlige sektoren av Omaha, ble ikke satt på vannet, da vedkommende sjef for dem, en offiser fra

stillinger uten stort annet enn lette våpen å klare seg med. Og

landstridskreftene, klokelig mente at sjøen var for høy. Han

ingeniørvåpenet måtte sprenge åpninger, fjerne hindringer,

besluttet i stedet å gå helt inn og sette dem på land.

veisperringer og miner, mens de selv var hjelpeløse og under ild. Under slike forhold er det ikke å undres over at Omaha en stund

den rene lidelse, og for mange rommet den ellers trøstesløse

For dem ombord i båtene som holdt seg flytende, vårturen inn

truet med å utvikle seg til en enda større tragedie enn Dieppe. Planen for landgang ved Omaha forutsatte to stridsgrupper av

morgenen bare en eneste oppmuntring - drønnene fra slagskipe-

regiments størrelse i det innledende angrepet -116. infanteriregi­ ment til høyre mellom Vierville og Saint-Laurent, og 16. regiment

Hemingway var med ved Omaha som krigskorrespondent, og

til venstre mellom Saint-Laurent og Colleville. Så snart man hadde

bølgekam, kunne en se silhuetten av krysserne og de to veldige

fått fotfeste ved Omaha, skulle resten av 1. og 29. divisjoner av

slagskipene som lå med bredsiden inn mot land. En så det

femte amerikanske korps gå i land. 29. divisjon skulle rydde

hvitglødende glimtet fra kanonene og den brune røyken som ble slynget langt ut før vinden blåste den bort.

området mellom kysten og elva Aure så langt vest som til

ne som hamret løs på fienden på land. Forfatteren Ernest han har senere beskrevet scenen: «Når båten hevet seg på en

munningen av Vire, mens 1. divisjon skulle svinge til venstre,

De av karene våre som ikke alt var grønne i fjeset av sjøsyke,

etablere forbindelse med annen britiske armé ved Port-en Bessin,

kjempet imot den. De forsøkte å holde seg fast i hverandre, til de måtte gripe fatt i båtens jernsider. De så på slagskipet Texas med glad overraskelse.

og deretter støte sydover og besette et brohode over Aure øst for Tréviéres. I løpet av kvelden på D-dagen håpet femte korps å ha opprettet et brohode som var 25 km bredt og 10 km dypt. Det var planen.

Fra de store 14 tommers kanonene på Texas slo et ildskjær som fra en smelteovn langt ut fra skipet. Deretter fulgte en sky av gulbrun røyk, og mens den fremdeles rullet, kom braket med et

Nær sagt fra samme øyeblikk de kom på vannet, nesten 12 nautiske mil fra land, fikk troppene i første angrepsbølge vanskeligheter. Ti landgangsfartøyer med 300 mann ombord ble fylt av vann i den høye sjøen, noen av dem bare minutter etter

lufttrykk som fikk det til å skramle i stålhjelmene. Det var som om man fikk en kilevink av en tung, tørr boksehanske. Oppe i skråningen av en grønn bakke, som vi kunne se tydelig

starten. Andre holdt seg flytende bare fordi alle ombord øste som

når vi stod innover, reiste det så to høye mørke fontener av jord og røyk.

rasende med stålhjelmene. Artilleriet, som ble transportert i egne

«Se åssen 'em gir tyskera inn der inne,» hørte jeg gjennom

134

motorduren en menig si. «Jeg skal vedde på at det kommer 'ke til å

rakettkastere havnet i sjøen utenfor stranden. De tyske batteriene

være en eneste mann i live,» sa han tilfreds.

og befestningene våknet til live igjen straks ilden ble forlagt mot

Det er det eneste jeg kan huske jeg hørte noen av karene si hele den morgenen.»

et annet mål, og da den første bølgen av amerikanernes

Men bombardementet fra sjøen og fra luften gav dem et

fra artilleri og mitraljøser. De siste par hundre meter var det klart

støttropper nærmet seg land, ble de møtt av stadig kraftigbre ild

feilaktig inntrykk. Det lave skydekket og støv og røyk gjorde det umulig å sikte inn målene på stranden nøyaktig. Få bomber eller

for alle at befestningene på land på ingen måte var slått ut.

granater traff de tyske stillingene, og salvene fra båtenes

ved kjerreveien som førte til Colleville, studerte omhyggelig den

Observasjonsposten ved bunker WN62, mellom sanddynene

På et landgangsfartøy som ble truffet av en granat utenfor Omaha-stranden, gir en militærlege blodoverføring til en amerikansk menig som er for hardt såret til å bli overført til et hospitalsskip. På dekket omkring dem ligger rester av redningsvestene til andre, som er blitt drept av granaten.

135

første linjen av landingsfartøyer fra den fryktinngytende inva-

Tidevannet hadde ebbet langt ut og hadde ennå ikke begynt å

sjonsarmadaen da de nærmet seg strandkanten. Visekorporal

vende. Landgangsfartøyene kom brusende innover, men kjørte seg så fast på sandrevlene et stykke utenfor vannkanten.

Hein Severloh, en 21 år gammel bondegutt fra Metzingen, lå med fingeren på avtrekkeren til mitraljøsen. I skyttergraven i skrånin­

Skuddholdet var 400 meter.

gen til venstre for ham var tre mitraljøser til, bemannet med folk fra bunkeren. Foran stillingen lå bombekastergropen. Bak

«Mål Dora!» ropte løytnant Frerking inn i telefonen. «Ild!»

observasjonsposten var det ytterligere to bombekasterstillinger.

en langvarig tromming av maskingeværkuler som slo mot

Infanteriet lå i nedgravde stillinger lenger fremme. Inne i bunkeren gav kommandøren, løytnant Frerking, gjennom telefonen anvis­

landgangslemmene, og da lemmene ble firt ned, så de vannet foran seg bli pisket opp av en hagl av kuler. Visekorporal Severloh

ninger for ildledelsen til batterisjefen ved Houteville, 8 km lenger inne, hvor regimentets 105 mm haubitsere var plassert. «Vent på

hadde trykket av en lang byge, som strøk over angriperne fra den ene enden av linjen til den andre. Et øyeblikk etter kom

ordre til å skyte,» sa han. De ventet i taushet.

haubitsergranatene fra 1. batteri ved Houteville hvinende og

Da landgangsfartøyene kl. 06.30 tok bunn, hørte amerikanerne

På Utah-stranden etter slaget demonterer sprengningseksperter fra den amerikanske marine en tysk radiostyrt dvergtank lastet med dynamitt. Ikke en eneste av dem klarte å nå målet. Det var ikke den første fiasko for minitankene. De var blitt brukt mot de allierte ved landstigningen ved Anzio i Italia i februar 1944, og bare på én dag hadde allierte kanonmannskaper ødelagt 14 av dem.

136

eksploderte i skurer av sand inne på bredden. De seks båtene til 1. kompani av 116. infanteriregiment

støtte, hverken av stridsvogner eller infanteri. Der de kavet seg i

forsøkte å lande i en heksegryte av ild fra den tyske bunkeren som

bytte, og mye av utstyret, særlig bøyer og staker til å merke de

dekket veien opp mot Vierville, og fra kanonstillingene på bakketoppen ved den vestre enden av stranden. Ett landgangsfar­ tøy gikk til bunns 1 000 meter ute. Et annet ble truffet av fire

ryddede passasjene med, gikk tapt. En del av hinderne kunne de

av for tidlig ved at sprengladningen på den ble antent av

granater og gikk helt i oppløsning. De fire andre båtene kjørte seg

bombekasterild, og mange omkring den ble drept. I løpet av en

land med sine tunge bører av utstyr og sprengstoff, var de et lett

ikke sprenge, fordi infanterister brukte dem som dekning. En gikk

på grunn på en sandrevle 30 meter utenfor det nærmeste

halv time hadde ingeniørvåpenet bare klart å rydde seks åpninger

hinderet på stranden, flere hundre meter fra nærmeste effektive dekning, muren ved flomålet. Landgangsrampene ble firt ned, og

gjennom hindringene, og av dem var det bare mulig å merke den ene. I sine heroiske anstrengelser denne blodige dagen hadde

mannskapene hoppet ut på seks fots dyp.

ingeniørvåpenet et tap på 41 prosent.

«Da de første hoppet ut, ble de liggende i uorden og plaske,» heter det i kompaniets offisielle rapport. «Deretter var all orden

måtte holde seg i dekning bak flomålsryggen innerst på bredden.

gått tapt. For mannskapene stod det som om den eneste måten å

En del av deres personlige våpen, og enda mer av deres

Samtidig ble stormstyrkene meid ned ved strandkanten eller

komme i land på var å stupe uti og svømme under vannet

støttevåpen - bazookaer, flammekastere og bombekastere - gikk

gjennom ilden som slo mot båtene. Men det tunge utstyret trakk

tapt under den kaotiske landingen. Tyskernes ild var som en

dem under, og snart kavet de bare for å holde seg oppe. Noen ble

tornado, og de nye angrepsstyrkene økte bare kaoset og haugene

truffet i vannet. Andre druknet på stedet... Andre kom seg helskinnet gjennom kuleregnet, men inne på land fant de at de

av døde og klyngene av levende som søkte dekning. Tapene i

ikke kunne holde seg der, og så gikk de ut i vannet igjen for å bruke det som dekning, med bare hodet stikkende opp. De som

Vierville, var forferdelige. Etter hvert som sjøen ubønnhørlig flødde, økte presset fra den

overlevde, beveget seg innover igjen med tidevannet, idet de tok

kanten også, og langs flomålet dannet de falne og de levende til

dekning bak undervannshindre, og på den måten kom de seg i

slutt et syv meter bredt, ubevegelig belte. De fortumlede

land. Mindre enn ti minutter etter at lemmene var slått ned, var

gått i oppløsning, offiserer og underbefal var falt eller såret. De var

denne første timen av angrepet, særlig ved veien opp mot

angriperne var for utmattet og rystet til å røre seg, avdelingene var

kompaniet blitt lammet og nærmest ikke kampdyktig. Hver

usikre på hvor de var, på hvor de skulle gå hen og på hva de skulle

eneste offiser og sersjant var falt eller såret... Det hele var blitt en kamp for å overleve. De som var i vannet, skjøv sårede mot

gjøre mot tyskernes ild som nådeløst hamret løs på dem. De var

land, og de som hadde nådd land, krøp tilbake igjen og trakk opp

fra stranden og rykke innover. Bølger av menn, støttevåpen og

andre for at de ikke skulle drukne. I mange tilfelle førte det bare til

transportmidler ankom nå, den ene etter den andre. Men da der

at de reddede ble såret igjen, eller at de selv ble truffet. Mindre

bare var ett oppmerket løp gjennom sperringene, sprang enkelte

enn 20 minutter etter å ha nådd land var kompaniet opphørt å

av båtene i luften ved at de gikk på usynlige sprengladninger, eller

derfor trege til å samle seg, og enda tregere til å komme seg vekk

være en stridende styrke, og var blitt en stakkars liten gruppe som

de kjørte seg fast på stålbukker, hvor de sank eller ble et lett bytte

hadde nok med å overleve og redde andres liv.»

for de tyske kanonene, som skjøt dem i smadder.

Stormangrepet mot Omaha var et blodbad. Ingeniørtroppene,

Landgangsbåtene som Ernest Hemingway var med i, landet i som hadde den krevende oppgave å rydde og oppmerke løp

den østre enden av Omaha, hvor kampen var på sitt høyeste. Hemingway merket seg at stridsvognene fremdeles stod på

gjennom strandsperringene for båtene, hadde gruoppvekkende

stranden. «Akkurat da flammet en av dem opp og begynte å

tap. Tyske granater detonerte sprengstoffet de hadde med seg, og

rev dem i filler. Få av de lagene som kom fra det med livet, landet

brenne, med tykk svart røyk og gule flammer,» skrev han. «Lenger borte på stranden begynte en til av dem å brenne. Bortover hele

der de skulle, og følgen var at flere av dem ikke hadde noen

strandlinjen stod de sammenkrøpne som store gule padder. Idet

137

jeg reiste meg opp for å se, begynte enda to å brenne. De første

Flere enheter av 1. bataljon av 116. infanteriregiment var blitt

spydde nå ut grå røyk, og vinden blåste røyken lavt bortover

stranden. Mens jeg stod der og forsøkte å se om det var noen ved

landsatt lenger øst enn planlagt. Der var stranden mindre sterkt forsvart, og tyskerne kunne ikke se den på grunn av røyken fra

høyvannsmerket av stridsvogner, eksploderte en av de brennen­

vegetasjon som var satt i brann av skipskanonene. Under dekke

de vognene med et ildglimt inne i den drivende grå røyken. Til venstre bortover stranden ... lå første, annen, tredje, fjerde

av denne røyken klarte de å komme seg over strandstrekningen

og femte bølge der de var falt. De lignet store fillebylter der de lå

på høydedraget i retning av Vierville, nesten en kilometer inne i

på den flate, steinete stranden mellom vannkanten og den første dekningen. Til høyre var det en åpen strekning, der en vei buktet

hadde landet for langt øst, og som hadde funnet en ikke minelagt

seg gjennom en skogkledd kløft opp fra stranden. Det var her

åpning mellom de tyske stillingene. Ut på formiddagen var det

tyskerne håpet å få et stort bytte, og ikke lenge etter så vi dem få

200 amerikanere i Vierville, akkurat nok til å slå tilbake et tysk

det. Jeg så tre stridsvogner komme bortover stranden, så langsomt

angriperne og som de formidable tyske befestningene holdt

at de bare så vidt beveget seg. Tyskerne lot dem komme over det

og ta seg fram gjennom piggtrådsperringer og minefelter og opp land. Der traff de et annet av bataljonens kompanier, som også

motangrep, som hadde til mål å nedkjempe det som var igjen av

åpne stykket hvor kløften førte opp fra stranden. Det var helt flatt,

bundet nede på stranden. Lenger øst hadde deler av 2. og 3. bataljon av regimentet også

med et fullkomment skuddfelt. Da så jeg en liten vannstråle stå til værs like over og bortenfor den forreste stridsvognen. Det brøt ut

dalsøkket ved Les Moulins. Røyken var så tett at noen av karene

landet under det kjærkomne røykteppet av brennende gress nær

røyk fra den, fra den siden som vendte bort fra oss. Jeg så to mann

måtte ta på seg gassmasker for å komme seg opp skråningen.

hale seg opp av tårnet og lande på alle fire på steinene på

Andre gikk det smått med, til de oppdaget et minefelt hvor

stranden. De var så nær at jeg kunne se ansiktene. Men ingen flere kom ut da kjøretøyet plutselig flammet opp og begynte å

bombardementet hadde fått minene til å gå av. Flere grupper av

brenne voldsomt.»

mot Saint-Laurent før tyskerne satte inn granatild.

begge bataljonene klarte derfor å støte fram over høydedraget På venstre flanke av Omaha-stranden hadde en del av 16.

På broen ombord i USS Augusta 12 nautiske mil utenfor kysten

infanteriregiment på tilsvarende måte hatt fordel av den feilen

ventet sjefen for første amerikanske armé og øverstkommande­

rende for alle de amerikanske styrker på D-dagen, general

som hadde satt dem i land en kilometer øst for det planlagte angrepsmålet. De gikk således utenom de meget sterke tyske

Bradley, spent og urolig. Han var dypt bekymret, for han hadde

forsvarsstillingene som fremdeles dekket innfartsveien til Collevil­

nesten ikke hørt noe nytt om landstigningen på Utah, og de få

le, og som den desimerte første angrepsbølgen skulle ha stormet.

meldingene han hadde fått fra Omaha, tydet på en overhengen­

De fant i stedet en vei opp et bratt, men svakt forsvart bekkeleie i

de katastrofe - synkende landgangsfartøyer, brennende kjøre­

klippene innenfor den østre delen av Omaha-stranden. KL 09.30

tøyer, eksploderende ammunisjon og et uopphørlig regn av tyske

hadde de brutt gjennom de tyske forsvarsstillingene her, og

granater. Kl. 09.00 så situasjonen så alvorlig ut at Bradley hadde

rykket deretter jevnt og sikkert fram på toppen av klippene mot

under overveielse å oppgi Omaha og overføre de følgende

Port-en-Bessin, hvor de skulle etablere forbindelse med den

forsterkningene til de britiske sektorene til venstre for seg. Litt

britiske invasjonsstyrken.

senere sendte han et iltelegram til SHAEF, hvor han ba om tillatelse til dette. Men telegrammet kom ikke fram før så sent at

hell. De fleste av dem hadde fått stygg medfart av tyskernes

det ikke lenger var aktuelt.

Midt i all denne forvirringen begynte noen få, isolerte grupper å

Til høyre for dem hadde 1. og 2. bataljon ikke hatt noe slikt

kanoner ved Colleville. En del av dem lå under skråningen ned mot stranden uten å kunne røre seg, bundet der av tyskernes ild.

røre på seg og rykke fram fra sine dekninger nede på stranden.

En tapper løytnant og en såret sersjant fikk til slutt karene på

Med største omhyggelighet fant de seg vei over den myrete

bena og i bevegelse igjen. Uten hensyn til skytingen gikk de to

strekningen innenfor og opp skråningen til det høyere lendet.

bort og undersøkte piggtrådsperringen ovenfor stranden, og kom

138

EROBRING AV BATTERI PÅ TOPPEN AV BERGVEGG Tidlig om morgenen på D-dagen landet 225 amerikanere av 2. ranger-bataljon nedenfor bergveggen ved Pointe du Hoc, 5 km vest for Omaha-stranden. Deres oppdrag var å ta seg opp den 30 meter høye styrtn ingen og nedkjempe et tysk kystbatteri, som ifølge den allierte etterretningstjeneste hadde seks 155 mm haubitsere. Det måtte forhindres at disse

kraftige kanonene fikk anrette ulykker på landstigningen på Omaha og på flåtestyrkene utenfor. Uten hensyn til ilden som pøste ned på dem, brukte amerikanerne rakettkanoner til å skyte inn i bergveggen entredregger med klatretau i, og begynte så å klatre oppover. Én etter én ble plaffet ned av tyske skarpskyttere, og falt utfor. En av de sårede kom skliende nedover, og ble slengt ut fra fjellveggen før han helt mistet taket om tauet. Det tok, som en kamerat senere fortalte, «en evighet før kroppen hans traff steinene nedenfor». Andre klarte å klemme seg inn i kløfter i skråningen.

Men flere og flere av rangerne nådde toppen, og de hadde snart nedkjempet fien­ den. Først da oppdaget de - til sin skuffelse og forbitrelse - at haubitserne ikke var der i batteriet. De fant dem senere i en skjult stilling et par kilometer lenger inne, og ødeja dem også. Rangerne måtte betale en høy pris for herkulesoppgaven med å bringe det ikke eksisterende batteriet til taushet. Da dagen var omme og de hadde slått tilbake tre tyske motangrep, var bare 90 av de 225 som hadde begynt å klatre opp stupet, fremdeles kampdyktige.

Amerikanske rangers besetter en kanonstilling ved Pointe du Hoc og tar de tyske forsvarerne til fange. Flagget er lagt ut for at de allierte ikke skal beskyte stillingen mer.

139

så tilbake igjen. Med hendene i siden så løytnanten ned på karene

Omkring kl. 11.00 begynte kampene å gå i amerikanernes

og spurte: «Har dere tenkt å ligge her og bli drept - eller komme

favør. Sjefen for 16. infanteriregiment, oberst George A. Taylor,

dere på bena og ha et ord med i laget?» Ikke en eneste mann rørte

brølte ut over stranden: «Det er bare to kategorier av mennesker

seg. Fremdeles under ild ruslet løytnanten og sersjanten tilbake til

som blir igjen her på stranden - de døde og de som kommer til å

piggtråden og sprengte selv en åpning i den. Det satte mot i karene, og i gåsegang fulgte de offiseren opp over bakkekammen,

dø. La oss nå komme oss pokker i vold ut herfra!» Og dermed

førte han an i angrepet på de tyske stillingene. Kl. 13.30 fikk

på en smal, minelagt sti hvor det å trå feil kunne bety døden.

general Bradley ombord i Texas en melding fra femte korps:

Mange var de som trådte feil. De sårede måtte bli liggende der de

«Styrker tidligere bundet på strendene Easy Rød, Easy Grønn og

falt, av frykt for å utløse andre miner. Resten av styrken skrevde

Fox Rød, rykker nå fram opp høydedraget innenfor kysten.»

bare over dem og fortsatte. Gjennom denne farlige åpningen,

Overmektige forsterkninger av menn og materiell begynte å

som krevde store tap, passerte etterhvert 300 mann gjennom det

utmatte tyskernes forsvar. Ved oppkjørslene fra strendene

tyske forsvaret, på vei i retning av Colleville. Størstedelen av de amerikanske styrkene lå ikke desto mindre

erobret friske tropper og nyankomne stridsvogner de tyske

fremdeles fastlåst på stranden. Kl. 09.50 fikk sjefen for 1. divisjon,

ingeniørvåpenet var i ferd med å rydde minefeltene. Men

generalmajor Clarence R. Huebner, ved hovedkvarteret ombord en melding fra dem: «For mange kjøretøyer på stranden, send

før seieren var vunnet.

stillingene som var blitt svekket av ilden fra jagerne, og amerikanerne måtte fremdeles rykke innover og utvide fronten

stridende enheter. 30 landingsfartøyer med tanks venter utenfor,

Som det viste seg, var det til deres fordel at tyskernes 84. korps

kan ikke komme inn på grunn av granatild. Har gravd oss ned ved

bare fikk sparsomme meldinger om kampene ved Omaha.

stranden, fremdeles under kraftig ild.» Hvis ikke Huebners styrker

Sambandet var blitt brutt av bombardementet, og de få

raskt klarte å bryte ut fra stranden, kunne ytterligere forsterknin­

opplysninger korpssjefen, general Marcks, fikk fra invasjonsfron-

ger fra tyskernes 352. divisjon få vektskålen til å synke og

ten, tydet på at hans styrker i den britiske sektoren var enda

nedkjempe amerikanerne. Huebner gikk øyeblikkelig til energiske

hardere presset enn 352. divisjon ved Omaha. De reservene av

mottiltak. Han avbrøt den pedantisk programmessige ilandførin­

panservåpen som kanskje kunne ha vært helt avgjørende for

gen av materiell, og beordret sendt inn forsterkningen, 18.

utfallet ved Omaha, ble derfor satt inn mot britene, som i mellomtiden hadde gått i land på strendene Gold, Juno og Sword.

infanteriregiment, samt at flere DD-tanks skulle avleveres helt inne på stranden. Samtidig anmodet han marinen om å ta

Kl. 13.35 meldte stabssjefen ved 352. divisjon feilaktig av til

knekken på de tyske bunkerne og batteriene, selv med fare for

general Marcks at angriperne var blitt kastet tilbake på sjøen, og

å treffe hans egne styrker. Ombord i slagskipet Texas etterkom kontreadmiral C. F. Bryant

Rommels hovedkvarter fikk derfor den opplysning at «situasjonen i 352. divisjons område er nå gjenopprettet».

anmodningen, og over radio oppfordret han de andre skipene til å gjøre sitt ytterste: «Gi dem inn! Gi dem inn! De herjer med

bort på gjentagne motangrep mot tre kompanier av amerikanske

352. divisjons disponible reserver ble i løpet av dagen skuslet

folkene våre inne på stranden, og det skal vi ikke ha noe mer av!

rangers, omkring 200 mann, som kl. 07.00 ved et dristig fremstøt

Vi må sette en stopper for det!» Jagerne stod helt inn mot land, noen av dem gikk inn på så grunt vann at kjølen bare var noen

hadde klatret opp og besatt de stupbratte klippene ved Pointe du

tommer fra bunnen. Alle fyrte løs hele formiddagen og et godt

kanoner ville ha behersket samlingsområdet for de alliertes

stykke utover ettermiddagen. Det hendte at de sneiet bunnen

sjøstridskrefter utenfor både Utah og Omaha. Disse kanonene,

med akterenden når de vendte der inne for å avlevere sine salver.

en del av dem skadet av bombardementet, ble funnet ubeman-

Ilden fra dem var nesten den eneste artilleristøtte de fleste av troppene fikk den dagen, og den var en god erstatning for tapet

net og satt ut av spill av en ranger-patrulje på bare to mann.

av de mange DD-stridsvognene og føringsfartøyene med hærens

holde stand mot tyske styrker som ellers kunne ha påført de

egne kanoner.

amerikanske angriperne ved Omaha betydelige skader.

140

Hoc (s. 139). Deretter hadde de tatt et tysk batteri, hvis store

Rangerne var hardt presset hele resten av dagen, men klarte å

Nitti minutter etter landgangen på venstre bredd av Omaha nådde det oppfølgende regiment, 18. infanteriregiment, utkan­

- etter først å ha ryddet Vierville - bitt seg hårdnakket fast i

utkanten av Saint-Laurent.

ten av Colleville, og forsterket et par kompanier av 16. regiment,

Før natten falt på, holdt femte korps et brohode som var ti

som kjempet seg fram fra hus til hus der i landsbyen. Først sent på

kilometer langt og ikke engang tre kilometer bredt. Fotfestet var

ettermiddagen klarte kjøretøyer å komme opp fra stranden, og

langt fra sikkert. Minefeltene var ikke fullstendig ryddet, og tyskernes bombekastere og artilleri hamret fortsatt løs på

det var ikke før om kvelden at et fåtall stridsvogner og haubitsere

nådde fram til Colleville og kunne støtte infanteristene. Like før

strendene. Der var stor mangel på stridsvogner og kanoner, og

mørket falt på, brøt 1. amerikanske divisjon besluttsomt igjen­

troppene var alvorlig svekket etter en blodig og slitsom dag, hvor

nom tyskernes annen forsvarslinje langs veien mellom Colleville og Saint-Laurent. De presset frontlinjen mot syd og øst innenfor

de hadde hatt et tap på over 3 000 mann.

kystveien og utvidet brohodet omkring to kilometer innover i

Hvorvidt amerikanerne skulle kunne holde Omaha, avhang av hva de tyske forsvarerne kunne kaste inn mot dem i løpet av

landet - en flott bedrift av soldater som var blitt mørbanket

natten og de kommende dagene. Og dette avhang igjen av

tidligere på dagen. Et kort stykke lenger vest på denne kystveien hadde to infanteriregimenter og en artiIleribataljon av 29. divisjon

hvordan det gikk med britene som hadde sine kamper på Gold,

Juno og Sword å slite med.

141

På dette uskarpe bildet tatt av Robert Capa, svømmer en Gl under ild inn mot Omaha-stranden. I bakgrunnen stikker tyske båthinder opp.

143

MED KAMERA I DØDENS FOTSPOR «Hvis ikke bildene dine er gode, så er det fordi du ikke har vært nær nok,» pleide Robert Capa ofte å si. Han fikk i hvert fall krigen

på nært nok hold den 6. juni 1944. Denne herdede krigskorres-

pondenten for LIFE, som hadde dekket både den spanske borgerkrig og felttogene i Nord-Afrika og Italia, var nå med i første

bølge som gikk i land på Omaha-stranden. Da han kl. 06.31 hoppet i land sammen med et geværkompani av 16. infanteridivisjon, visste Capa at han risikerte livet. Men det tenkte han ikke noe større på. Han tenkte bare på «å få de best

mulige bilder av dagen». Hans første inntrykk var at «mitt skjønne Frankrike så lurvet og lite innbydende ut». De tyske befestningene mot invasjonen hadde omskapt de vakre kystområdene til «de

styggeste strender i hele verden». For å nå inn på fast grunn måtte han og soldatene over en 100 meter bred tidevannsgrunne, utsatt for maskingeværild. Mens «kulene rev huller i vannet», tok Capa bilder som en rasende. Han satte kursen mot dekning bak en

utbrent amfibietank, og han nådde fram til den «mellom flytende lik». Etter som tidevannet steg, kom han inn til land og kastet seg i dekning på sanden.

Nå begynte et voldsomt bombardement med bombekasterild, som holdt amerikanerne bundet i dekning. Capa opplevde «en ny

form for frykt, som fikk kroppen til å skjelve fra isse til fotsåle og

ansiktet mitt til å fortrekke seg». Han forsøkte å sette ny film i kameraet, men kunne ikke fordi hendene skalv så. «Jeg tenkte ikke, og jeg avgjorde det ikke selv,» skrev han senere. Han reiste seg og løp ned mot et landgangsfartøy som kom inn. «Jeg visste at

jeg løp min vei, jeg forsøkte å snu, men jeg hadde ikke mot til å se

innover.» Idet han kravlet ombord, merket han en eksplosjon. «Skipperen gråt. Motormannen hans var blitt sprengt ut over hele ham, og han var gruoppvekkende tilsølt av blod.» Capa vendte

seg og tok enda et bilde av stranden. Han hadde tatt ialt 106 bilder. De tre filmrullene hans ble ilsendt til LIFEs kontor i London for å bli fremkalt. Der var en mørkeromslaborant så ivrig etter å få se disse glimtene fra landstigningen at han lot filmen tørre for fort. Disse ti historiske bildene fra D-dagen, tatt på Omaha-stranden av UFEs fotograf Robert Capa, var de eneste som kom velberget fra et uhell som ødela alle de andre.

144

Den for sterke varmen fikk emulsjonen til å smelte og spolerte alle

bildene så nær som ti.

Et amerikansk geværkompani kaver seg innover mot stranden forbi en falt kamerat, gjennom brenningen og skurer av fiendtlig maskingeværild.

145

146

Første bølge av invasjonsstyrkene blir stanset av raserende ild fra høydene innenfor stranden, og må ta dekning bak tyske sperringer og en sønderskutt amerikansk stridsvogn.

147

148

Mannskaper i første angrepsbølge besvarer fiendens ild fra virvaret av lange tømmerstokker som var drevet ned i sanden for å hindre invasjonsfartøyer i å nå inn til land.

149

150

Ceværmenn av annen angrepsbølge, en time etter de første, låst fast av fiendens ild og må ta dekning bak de tyske hinderne. Men kl. 09.30 hadde amerikanerne fått fotfeste.

151

De amerikanerne som på D-dagen gjorde landgang på Utah- og Omaha-strendene, hadde ligget der fastlåst og blitt beskutt i en

hel time, før de første britene satte foten på sin del av invasjonsstrendene lenger øst - Gold, Juno og Sword. Forskjellen

med hensyn til klokkeslett var bare en begynnelse, britene skulle komme til å gjøre allting helt forskjellig. Det var de nødt til.

Britenes strategi var blitt diktert av en farlig trusel, som amerikanerne ikke var stilt overfor - de tyske stridsvognene. Før

D-dagen var omme, ville 2. britiske armé under general Miles Dempsey komme til å støte på i det minste en panserdivisjon, den

21., en elitedivisjon, for å kunne nå sine to hovedmål, nemlig å ta byen Caen og å sikre den østre flanken av de alliertes invasjonsfront. Det betydde at Dempseys 75 000 britiske og

kanadiske soldater måtte støte raskt og langt inn i landet for å kunne etablere et forsvar dypt nok til å holde stand mot tyskernes

motangrep med en stormflod av stridsvogner. Brohodet ville ikke

være overdrevent trygt selv om det innen kveld strakte seg over 30 km inn i Frankrike, men britenes fremste strateg, general Montgomery, mente at hans tropper skulle trenge så langt

innover som mulig. For så noenlunde å sikre at 2. armé ikke skulle bli oppholdt på strendene, hadde Montgomery ordnet med at 137 krigsskip, som fulgte den britiske invasjonsflåten, foretok et to timer langt

knusende, innledende bombardement, som begynte 20 minutter før amerikanernes tilsvarende granatild og varte 80 minutter

lenger. Dessuten hadde Montgomery latt de britiske transportskipene legge seg 3-4 nautiske mil nærmere land enn de

amerikanske, for å gjøre turen inn til land kortere for soldatene.

Amerikanerne hadde satt sitt tidspunkt for landstigningen til kl.

En strategi diktert av frykt for tyske stridsvogner Britenes landgang - under sterk motstand eller helt uten Hitler sender to panserdivisjoner til unnsetning Kanadierne nedkjemper fienden Kjempemessig trafikkork på Sword-stranden Oberst Maurice og hans bataljons ensomme fremstøt Erobringen av Perier-høyden på veien til Caen En panseroberst blir sendt for å redde Tyskland Det første store tankslag under invasjonen Armada av glidefly forsterker 6. flybårne divisjon Forsiktig optimisme hos de allierte

06.30, fordi tidevannet da var på sitt laveste og de tyske

sperringene under vannet da ville være synlige. Men Montgomery

og Dempsey hadde satt sitt tidspunkt til kl. 07.30, ikke bare for å

oppnå et lengre bombardement, men også fordi landgangsfar­ tøyene da ville ha tidevannet med seg og kunne sette troppene i

land lenger oppe på stranden.

Ca. kl. 06.15, etter 45 minutters tordnende ild fra skipskanonene, la første bølge av landgangsfartøyene ut mot stranden 7-8 km borte. Det var mye sjøgang, og mange ble sjøsyke. Men sikten

var god, og der soldatene satt skulder ved skulder, kunne de se innover mot strender som var helt forskjellig fra den som amerikanerne så. Ikke noe sted på deres 40 km lange strekning fra

DE BRITISKE BROHODENE

Ouistreham og vestover til Le Hamel bød terrenget på så

brann ombord i fartøyene, mange av soldatene ombord i båtene

skremmende trekk som de høye fjellskrentene ved Omaha eller

ble drept. De døde kunne ikke bli tatt med tilbake til England det ville sinke programmet for ilandføringen - så de ble kastet

lagunene som var satt under vann innenfor Utah. Britene stod

badesteder og uskjønne sommervillaer (s. 156). Langs kystveien,

overbord, trukket ned av de tunge ting man kunne unnvære. I land kjørte stridsvqgner som humpet seg innover stranden,

og innenfor den flatt, åpent lende - godt terreng for stridsvogner.

over skrikende sårede. Soldater som var blitt såret nede ved sjøen,

bare overfor en lav kyst, med et flomdike nær vannkanten, små

For soldater som satt og så enkelthetene bli tydeligere, var det et

ble trukket lenger opp på stranden, av kamerater som var redd for

sivilisert skue. Men stridsvognmannskapene så ikke noe som helst. De satt lukket inne i sine Churchill-, Sherman- og andre

at de ellers ville drukne i det fortsatt stigende tidevannet.

spesialtanks, blant dem også de som skulle «svømme» i land i

smalere, hadde bare 100 meter å løpe for å nå fram til de tyske stillingene, eller til dekning bak flomålet. Men i de mange tyske

spissen for første bølge. De tyske forsvarerne inne på land gjorde seg klar til å møte

Infanteristene inne på strandbredden som tidevannet gjorde

blekkhusene og bunkerne kom forsvarerne raskt til hektene igjen

stormbølgen. Styrkene på selve stranden bestod av 10 kompanier

etter det sinnsopprivende bombardementet, og holdt angriperne

infanteri, 50 bombekasterlag, 500 mitraljøser og 90 kanoner.

bundet nede på stranden lenger enn den strenge britiske

Innenfor lå ytterligere 14 kompanier infanteri og 22 batterier med

timeplanen forutsatte. De franske bade-landsbyene var en eiendommelig slagmark.

over 100 kanoner, i forsvarsstillinger som var fra seks til ti kilometer dype. Og bak dem igjen ventet fem infanteribataljoner og enda flere kanonbatterier. Da tyskerne åpnet kampen, ble landgangsfartøyene møtt av

Gråtende sivile dukket opp ved haveportene og ville skjenke de angripende styrkene vin. I ruinene av Saint-Aubin-sur-Mer trillet

commando-soldater bombekasteren sin omkring på en iskrem-

granater og maskingeværild et par hundre meter fra land. Men

kjerre de hadde kommet over. I en kafé i Ouistreham danset en

britene og kanadierne satt rolige under trommeilden, stålsatt av

franskmann i pyjamas og jublet: «Dagen er kommet! Dagen for

minst ett motiv som amerikanerne ikke hadde - hevntanken. De

frigjøring!» Og overalt kunne man se tanks av den typen som

skulle hevne Dunkerque og Dieppe, og nå skulle tyskerne få

soldatene kalte Funnies - panservogner utstyrt med slagvoler

betale. Like før kl. 07.30 ble landgangslemmene slått ned med et brak,

som «tresket» passasjer gjennom minefeltene. Churchill-tanks armert med veldige bombekastere skulle sprenge åpninger i

og på sine solide sko med nudder under hoppet soldatene ut i

stranddiket så andre stridsvogner og lastebiler kunne komme

bølgene. Men en lang stund etter selve landingsøyeblikket lignet

videre. Amfibiestridsvogner «svømte» i land for egen motor. Ved

de britiske angrepene mindre en militær operasjon enn et

vannkanten vrengte de av seg utstyret som holdt dem flytende,

omreisende tivoli. Fra jagere og rakettkasterlektere, som hadde

og kastet seg rett inn i kampen. De knaste seg gjennom tykninger av piggtråd og slo ut maskingeværstillinger ved ild på kloss hold.

gått tett inn til land, skingret høyttalere ut noen av de mest

populære døgnmelodiene, og i spissen for flere commando-

Dødens høst på de britiske brohodene var mer tilfeldig enn

avdelinger, som hadde det krevende oppdrag å besette lukene

den makabre strid på Omaha. Hvordan det gikk en soldat, var

mellom infanteriets brohoder, marsjerte sekkepipere som spilte krigerske høylendermelodier. En australsk avismann, Alan Moore-

ofte avhengig av hvor han ble landsatt. Enkelte avdelinger kom i

head, som dekket invasjonen for Daily Express i London, skrev at «sett fra avstand virket hele scenen leketøyaktig og uvirkelig. Den

hvis forsvarere straks overgav seg, enkelte tyskere kom over dynene med kofferter de alt hadde pakket ferdig. Men avdelinger

manglet preget av fare og opphisselse, ja selv av liv og røre».

som kom ut for besluttsomme forsvarere eller for kraftig kryssild,

Landstigningen gikk lettere enn britene hadde våget å håpe, i hvert fall mye lettere enn på Omaha. Men virkelig lett gikk det

ansamlinger av falne, som lå der de var falt, mens deres blod

ikke. Landgangsfartøyer kjørte på miner og gikk til bunns, eller granater gjorde dem til flytende vrak. Stridsvogner ble skutt i

land i områder som ikke ble forsvart. Andre landet nær stillinger

led store tap. Avdelinger av neste bølge fant her og der hele størknet i sanden. I noen få viktige områder ble britene og kanadierne oppholdt

153

på stranden en time eller mer. Men stort sett beholdt de initiativet og førte kampen på tyskernes område, i gatene i landsbyene og i det åpne lende innenfor. Én for én kjempet det fleste av enhetene som hadde angrepsmål inne i landet, seg ut fra strendene og

begynte å rykke fram helt etter timeplanen.

noe ymt om før kl. 11.00. Hjemme i Tyskland var generalene ved de større hovedkvarterene nesten alle utpå formiddagen - på det tidspunkt da meldingen om invasjonen ble sendt ut i de allierte land - på det rene med at det foregikk et eller annet i Normandie,

men operasjonens omfang og hensikt var de ikke klar over før dagen var slutt. Ved den tyske overkommando var den

Mens landsetningene om morgenen foregikk, var tyskernes

alminnelige mening at angrepet i Normandie bare var en finte for

øverste ledelse praktisk talt uten kontakt med fronten. Deres

å dekke over et større angrep ved Calais. Av den grunn avslo

samband var blitt så alvorlig skadet ved bombingen fra fly, av

generalstabssjefen, Jodl, som iverksatte Hitlers ordrer mens der

beskytningen fra skip og sabotasje fra den franske motstandsbe­

Fuhrer selv lå og sov, tross inntrengende henstillinger fra sjefen for

vegelse at man ved hovedkvarteret for 7. armé ikke fikk beskjed

Oberkommando West i Paris, feltmarskalk Rundtsted, å frigi de

om britenes landgang før kl. 08.45, en time og 20 minutter etter at

strategiske panserreservene.

den var skjedd. Og amerikanernes landgang på Utah fikk de ikke

Den 2. juni 1944 gjør britiske marinefolk sine dvergubåter klar til å dra til Normandie. De to 57 fot lange ubåtene la seg i stilling utenfor invasjonskysten den 4. juni. Ved daggry på D-dagen gikk de opp til overflaten, og sendte radio- og sonarsignaler som ledet de britiske flåtestyrkene nøyaktig til sine bestemte posisjoner.

154

Fra La Roche-Guyon vest for Paris telefonerte sjefen for 8.

armégruppe, feltmarskalk Rommel, enda mer inntrengende inn den samme anmodningen, men fikk beskjed fra Overkomman­

generalene. I stedet holdt han mottagelse for den nye ungarske

doen: «Landgangsoperasjonen i Normandie blir sikkert ikke den

Salzburg, en times biltur fra Overkommandoens hovedkvarter i

eneste større landgang de allierte forsøker. Et angrep nummer to

må avgjort ventes ved Pas-de Calais, og overføring av tropper fra

Berchtesgaden. Det fortsatte å innløpe meldinger fra Normandie, og Hitler sa til nestsjefen for hans operative avdeling, general

denne sektor for å bistå i Normandie kan derfor ikke tillates.» Da

Warlimont, at han skulle overveie situasjonen under lunsjen.

Rommels stab protesterte, fikk de det skarpe svar fra Overkom­ mandoen at de «ikke hadde noen som helst data å bygge en slik vurdering på».

Etter sitt vanlige vegetarmåltid gav han beskjed om sin avgjørelse.

Rommel selv, som var hjemme i Herrlingen i Sør-Tyskland, hadde kl. 06.30 fått beskjed om flyaktiviteten i Normandie, men

statsminister Dome Sztodjay, på slottet Klessheim i nærheten av

Rundstedt kunne få lov å sette inn sine to elitedivisjoner av Den strategiske reserve, 12. SS Hitlerjugend fra området sør for Rouen

og Leibstandarte Lehr fra området nær Chartres. (Klokken ville bli 16 før de to divisjonene kunne få marsjordre.)

uten å bli overdrevent urolig. Like etter kl. 10.00 telefonerte

imidlertid hans stabssjef, general Speidel, og fortalte at det også

På alle plan fra Overkommandoen og nedover var tyskernes

foregikk en eller annen form for amfibieinvasjon. Denne

militære etater sterkt hemmet av de innviklede kommandofor­

meddelelsen gikk hardt inn på Rommel. «Så dumt av meg,» sa han

hold som Hitler hadde innført for å kunne holde en strengt

da han la mikrofonen på. «Telefonsamtalen hadde forandret ham

personlig ledelse av sine arméer. Ingen general i første linje hadde

-det lå en forferdelig spenning i luften,» fortalte hans hustru Lucie

noen klar myndighet til å handle på eget initiativ. Heller ikke visste noen general hvilken av de mange overordnede instanser han

senere. Hans adjutant, kaptein Helmuth Land, har fortalt at Rommel var «forferdelig nedtrykt», og at feltmarskalken avlyste det planlagte møtet med Hitler i Berchtesgaden. Rommel gjorde

seg klar til å dra tilbake til sitt hovedkvarter kl. 13.00.

skulle få sine ordrer fra. Og ingen general i Normandie var mer katastrofalt lenket på hender og føtter enn sjefen for den

divisjonen som var ankerfestet for hele tyskernes linje, nemlig

Ved ti-tiden - da alle de 1 600 tyske stridsvognene i Nordvest-

general Edgar Feuchtinger. Hans 21. panserdivisjon, en veteranav-

Frankrike hadde fylt bensin og ventet på ordre til å bli satt inn mot

deling som hadde kjempet med utmerkelse i Nord-Afrika, ville ha hovedansvaret for å forsvare britenes primære angrepsmål, Caen.

det britiske brohodet, våknet endelig Hitler. I pyjamas hørte han

på adjutantenes orientering. Deretter sendte han bud etter Jodl

I de tidlige morgentimene på D-dagen kunne Feuchtinger bare

og øverstkommanderende for hele die Wehrmacht, generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel. Der Fuhrer sa at etter hans oppfatning

være sikker på to ting. Han visste for det første at britiske

hadde Jodl rett, og at de strategiske reservene ikke skulle settes

Orne-elva, og at hans panserstyrker, som de nærmeste, burde gripe inn straks. Men for det annet visste han at uten ordre fra

inn i Normandie før bildet av stridshandlingene ble klarere. Før han badet og kledte seg, gav Hitler Jodl beskjed om å sende

fallskjermsoldater landet bare få kilometer fra hans distrikt, langs

Armé-gruppe B hadde han ikke lov å flytte en stridsvogn. Som

ut ordre om å innlede bombingen av London med Tysklands

han senere skrev: «Jeg kunne i første omgang ikke gjøre annet enn

hemmelige våpen - de langtrekkende V-1-rakettene. Man var i

å holde mine folk parat. Jeg ventet utålmodig hele natten på

ferd med å bygge vel 60 utskytningsstasjoner, de fleste av dem i

instruksjoner av en eller annen art. Men fra noen høyere instans

Calais-området, og beredskapslagre på nesten 12 000 av disse store flyvende bombene var lagt opp i Nord-Frankrike, Belgia og

fikk jeg ikke en eneste.» Kl. 06.30 handlet Feuchtinger til slutt på eget initiativ. «Jeg gav

Tyskland. Jodl sendte ut det meget betegnende kodeordet

ordre om å angripe de britiske fallskjermsoldatene.» Deretter: «Kl.

«Skraphaug». (På det tidspunkt da V-1-kampanjen begynte, om

07.00 fikk jeg det første vink om at det eksisterte en høyere

kvelden den 12. juni, var i virkeligheten bare syv utstkytningsram-

instans. Jeg fikk beskjed av Armégruppe B om at jeg nå var underlagt 7. armé.» Men to timer senere: «Jeg ble underrettet om at jeg ville motta eventuelle videre ordrer fra 84. infanterikorps.»

per brukbare. Resten var blitt skadet av allierte bombeangrep eller forsinket av mangel på transportmidler og materiell.) Der Fuhrer holdt ikke sin vanlige formiddagskonferanse med

Først kl. 10.00 fikk han sine første operative instruksjoner. «Jeg fikk

155

ordre om ikke å sette mine stridsvogner inn mot de allierte

fallskjermsoldatene, men i stedet å vende vestover og støtte de

trefninger langs alle de britiske strendene. Med få unntagelser kjempet tyskerne tappert. Men de var dårlig orientert om hva

styrkene som forsvarte Caen.»

som foregikk omkring dem, og til tross for alle sine godt utbygde

Feuchtinger fulgte ordren fra 84. korps og søkte å trekke sine

permanente anlegg hadde de liten fordel når det gjaldt å kjempe i

panserstyrker ut av kampen med 6. britiske flybårne divisjon.

flatt, åpent lende. De var vidt spredt, mens angriperne var sterkt

Dette var ingen enkel manøver selv under de beste forhold, og

konsentrert, og de kunne bare håpe å holde stand i motstandslommer inntil mobile forsterkninger kom dem til unnsetning. Gold-stranden, på britenes høyre fløy, ikke langt fra amerika­

stridsvognene, som måtte krysse elva Orne fra øst mot vest, ble hindret av rakettskytende jagerbombefly og strømmer av flyktninger. Sent på ettermiddagen klarte endelig det meste av

nerne på Omaha, var tildelt to britiske forband, 50. divisjon og 8.

panserstyrken å bryte ut av trafikken, og rykket fram i to lange

panserbrigade, med stridsvogner i teten. De viktigste forsvarsstil­

kolonner. Til tross for alle sine problemer skulle Feuchtingers

lingene de stod overfor, var to sterkt befestede landsbyer ved

stridsvognmannskaper gi britene all den kamp de kunne hamle opp med i dette viktigste slaget på D-dagen.

hver sin ende av stranden - Le Hamel i vest, 15 km fra Omaha, og

Før striden om Caen utviklet seg, var det blitt utkjempet mange

Stridsvogner av 27. britiske panserbrigade går med et plask på vannet fra et landingsfartøy, ved landsbyen Hermanville på Sword-stranden. Avdelingen brukte en time på å kjempe seg i land, og 50 prosent av dens stridsvogner og bulldozere ble satt ut av spill av miner, hindere og fiendens ild.

156

LaRiviére i øst, der Gold- og Juno-strendene møttes. Angrepet på

Le Hamel ble anført av 231. brigade, hvis oppgave var å ta byen Bayeux og å forene seg med amerikanerne ved Port-en-Bessin.

Etter å ha landet ved Le Hamel møtte en bataljon av 231.

utlagte hinderne med miner på, før flo sjø dekket dem igjen. Det

brigade hard motstand, og ble til ut på ettermiddagen oppholdt

gav dessuten tyskerne god tid til å komme seg igjen etter

av tyskernes 352. divisjon, den samme som påførte amerikanerne

bombardementet og til å gjøre klar en varm velkomst. På veien

så store tap på Omaha. Men en annen bataljon landet utenfor skuddhold for kanonene i Le Hamel, nedkjempet forsvarerne på

inn ble 90 av 306 landgangsfartøyer senket av hinder med miner

sitt frontavsnitt i løpet av 40 minutter, og fortsatte innover i landet. Senere på dagen erobret denne bataljonen høydedraget med utsikt over Arromanches, ankerplassen for Mulberry B, den ene av de to kjempemessige kunstige havnene som skulle bygges opp langs brohodet.

Ved den andre enden av Gold-stranden måtte en bataljon av

på eller av tyskernes granater. Men kanadierne nektet å la seg

stanse, de myldret i land og gikk til forbitrede angrep. 7. kanadiske brigade landet ved Courseulles kl. 08.00 med nærstøtte av amfibiestridsvogner som svømte i land de siste 700 meterne. Det dristige angrepet nedkjempet eller utflankerte de tyske stillingene, og to bataljoner - Royal Winnipeg Rifles og Regina Rifles - trengte raskt innover. Men det stigende tidevannet

69. brigade ta La Riviére gate for gate. Men en annen bataljon

hadde redusert strandbredden til en smal stripe så tettpakket av

hadde ingen vanskelighet med å trenge gjennom forsvarsstillinge­

stridsvogner, lastebiler og kanoner at det tok en reservebataljon

ne og slå fienden på flukt. Alt kl. 09.30 hadde brigaden besatt det

90 minutter å komme igjennom. Innen reservene kom seg opp fra

høyere området over en kilometer innover, og innen kl. 12.30

stranden, hadde de to første bataljonene støtt flere kilometer

hadde resten av 50. divisjon landet på Gold og var i ferd med å

samle seg i land, på et brohode som nå var fem kilometer bredt og

innover i landet. Øst for Courseulles, i landsbyen Berniéres-sur-Mer, kom 8.

halvparten så dypt. Hele ettermiddagen presset andre britiske

kanadiske brigade i vanskeligheter ved at de landet før stridsvog­

enheter seg videre sydover, og innen kvelden var de i utkanten av

nene sine, så de måtte kjempe uten ildstøtte i det mest kritiske

Bayeux, hvis forsvarere alt var i ferd med å trekke seg tilbake. Fem kilometer borte nådde andre avdelinger veien fra Bayeux til Caen.

øyeblikk av stormen. Bataljonen på høyre fløy, the Queen's Own

Utbyttet av dagens kamper på Gold var noe blandet. Ved å

denne smale strekningen ble halvdelen av et kompani drept av

sperre veien Bayeux-Caen hadde britene en god stilling når det

fiendens kryssild. De tyske stillingene fortsatte å brenne løs på

gjaldt å hindre at tyske stridsvogner nådde fram til de vanskelig

stilte amerikanerne på Omaha. Men de hadde ikke klart å forene

dem, til kanadierne tok dem ved storm, med støtte av ild fra en kanonbåt som la seg tett oppunder land. Selv da holdt lommer av

seg med amerikanerne. Den bataljonen som hadde tatt Arro­

tyskere tappert stand, og holdt tre bataljoner av en forsterkende

manches, stod bom fast der, 12 km fra det utpekte møtestedet,

brigade bundet der helt til kl. 15.00.

Port-en-Bessin.

Lenger øst, omkring Saint-Aubin-sur-Mer, raste det hele dagen brutale og uoversiktlige kamper. Bataljonen på venstre

Til venstre for Gold, på Juno-stranden, var den viktigste storm-

fløy, det fransk-kanadiske Régiment de la Chaudiére, måtte i

styrken 3. kanadiske divisjon. Kanadierne var de som skulle trenge

nesten tre timer kjempe uten hjelp av stridsvogner før de kunne

lengst fram på D-dagen, slutte seg til angrepet på Caen, og ta den strategisk viktige flyplassen ved Carpiquet, 18 km inne i landet.

Mer ikke langt borte hadde en britisk commanc/o-avdeling kjørt

Deres frontavsnitt var seks kilometer bredt og strakte seg fra det

seg fast i bitter strid i gatene og hagene, mot fiender som ikke lot

lille fiskerleiet Courseulles på høyre fløy til badestedet Saint-

seg fordrive fra kvartaler av befestede hus uten omfattende

Aubin-sur-Mer på venstre fløy, på overgangen til Sword-stranden.

sprengningen Alt ialt falt kampene på Juno på D-dagen heldig ut. Kanadierne

Ved Courseulles kom kanadierne ut for alvorlige vanskelighe­ ter alt før de landet. De skulle ha kommet inn kl. 07.15, sent nok til at det stigende tidevannet bar landgangsfartøyene over noen forrevne skjær utenfor. Men den krappe sjøgangen forsinket dem

en halv time, slik at sprengningslagene fikk dårlig tid til å rydde de

Rifles, ble drevet tilbake til mindre enn 100 m fra stranden, og på

bringe det besluttsomme forsvaret til taushet. Ved Langrune-sur-

nådde nesten - men ikke helt - sine lengst bortliggende mål - de var innen synsvidde av Caen og hadde fast fot i utkanten av både Bayeux og Carpiquet-flyplassen da mørket satte en stopper for operasjonene. Andre kanadiske enheter hadde fått forbindelse

157

med britene på Gold-stranden, og dannet et solid brohode, 20 km

forsvar i land. Det tok britene en time å ta stranden, og ytterligere

bredt og minst 10 km dypt. Men et fire kilometer bredt område besatt av fienden skilte dem fremdeles fra Sword-stranden, og

en time å løse opp en solid trafikkfloke av stridsvogner og

flere bataljoner som hadde tapt verdifull tid på strendene, klarte

lastebiler som hadde hopet seg opp under kampene. Da de begynte å rykke innover, holdt de skarp utkikk etter

ikke å ta dette igjen etter at de hadde kjempet seg ut. Den virkelige fare lurte imidlertid øst for Sword. Et eller annet

general Feuchtingers 21. panserdivisjon, som de alliertes rekognoseringsfly 1 ikke hadde klart å lokalisere. De visste ikke at

sted innenfor den befant stridsvognene til tyskernes 21. panserdivisjon seg. Sword var det sted hvor det var om å gjøre at alt gikk

divisjon siden daggry, og at andre elementer av den var spredt i

som det skulle, og utfallet var tvilsomt hele dagen.

en stor bue omkring Caen. Men de visste nok til å gå forsiktig

De styrkene som hadde i oppdrag å ta Sword-stranden, var i

40 selvdrevne kanoner, fire bataljoner motorisert infanteri og en

divisjonens stridsvogner hadde operert mot 6. britiske flybårne

fram. Det var kjent at Feuchtingers divisjon hadde 16 000 mann,

første rekke 3. britiske infanteridivisjon og to trauste commando-

panservernbataljon med 24 kanoner. Men den virkelige faren lå i

brigader (s. 162-171), 1. og 4. Nøkkelen til hele de alliertes

divisjonens 146 stridsvogner - de fleste av dem kraftige Mark IV-

invasjon var blitt overlatt til dem, i samarbeid med 3. kanadiske

tanks. Det britene aller minst ønsket, var et basketak med disse stridsvognene - det kunne gjøre dem for svake til å slå tilbake et

divisjon fra Gold-stranden. De skulle ta Caen, som behersket et

platå omkring 10 km fra kysten og ville gi adkomst til godt

angrep fra 12. SS panserdivisjon, som etterretningstjenesten

tankterreng hele veien til Paris.

ventet ville ankomme fra Rouen-området i løpet av ettermidda­

Britene ble heftet av rev utenfor kysten og det lumske tidevannet, så de landet litt forsinket og støtte på et fullt parat

gen. Ledsaget av Churchill- og Sherman-tanks dannet 1. South

På et gatehjørne i Los Angeles sluker folk meldingen om invasjonen som Eisenhower hadde sendt ut mens de sov. I den motsatte enden av landet sendte mange mennesker i New Yorks gater opp bønner om seier. Borgermesteren Fiorello la Guardia uttalte: «Dette er det mest spennende øyeblikk i vårt liv.» Om formiddagen på D-dagen studerer Adolf Hitler kartet, i sitt hovedkvarter i nærheten av Berchtesgaden mens generaloberst Alfred jodl peker på de alliertes brohoder i Normandie. Der Fuhrer hadde hatt konferanser med den ungarske statsminister Ddrne Sztojay (sittende t.v.) og sin utenriksminister Joachim von Ribbentrop (t.v. bakerst). Hitler var så oppskaket av nyhetene at han tillot at han ble fotografert med briller på. Han tok seg' imidlertid raskt sammen, og for å gi inntrykk av at han hadde latt de allierte foreta invasjonen for å lokke dem i en felle, uttalte han: «Gud skje lov, nå har da de tåpene endelig foretatt sin landstigning.»

158

Lancashire Regiment av 8. brigade spissen i 3. divisjons fremstøt.

Kl. 09.30 hadde de tatt landsbyen Hermanville, to kilometer innover på den korteste ruten til Caen. Men fremstøtet dabbet av

han gav bataljonen ordre til å legge i vei mot Caen til fots og stole på at stridsvognene snart ville ta dem igjen.

Kl. 12.30 begynte bataljonen sin ensomme, farefulle marsj. De

mindre enn en kilometer lenger fremme, da de støtte på 21.

holdt spredt formasjon, forberedt på angrep. Det var en deilig,

panserdivisjons panservernbataljon, som hadde tatt stilling på et

solvarm ettermiddag. Svalene fløy høyt, biene summet i blomste­

høydedrag som britene kalte Periers Rise. Regimentet lot sjansen

ne langs veikanten, og kornet stod gyllent og høyt på åkrene.

gå fra seg til å foreta et dristig fremstøt. Istedenfor å brøyte seg

Omkring kl. 14.00, da Maurices bataljon hadde begynt

forbi panservernkanonene med noen få dekningstropper, gravde

angrepet oppover Periers Rise, var de første stridsvognene endelig

de seg ned og ventet på 185. brigade, som etter planen skulle lede

kommet løs av trafikkorken, og 20 Sherman-tanks var nå her og kunne delta i stormangrepet. Nesten straks kom de og infanteriet

angrepet inn i Caen.

Men 185. brigade var blitt forsinket. Dens bataljon av the

under kraftig ild fra tyske stillinger som sperret veien til Caen. Alle

King's Shropshire Light Infantry (eller KSLI) skulle ta ledelsen fra

så nær som tre av de 24 tyske panservernkanonene var blitt flyttet

Caen,

Staffordshire

og satt inn i kampene lenger vest. Men disse tre var nesten nok -

Yeomanry's 65 stridsvogner. Planen slo klikk. Til avtalt tid, kl.

de slo ut ni av Sherman-stridsvognene. Til slutt tok imidlertid de gjenværende stridsvognene og et kompani av KSLI den siste tyske

Hermanville

til

sittende

utenpå

the

11.00, ventet KSLIs 600 mann under oberstløytnant F. J. Maurice

på det fastsatte møtestedet, en frukthage i nærheten av Hermanville. Men stridsvognene satt fast i en trafikkork på

stillingen fra ryggen. Mens andre enheter av 185. brigade opprettet en forsvarsstil­

stranden. Til slutt ble Maurice lei av å vente, og tok en dristig avgjørelse -

bataljon, sine stridsvogner og noen panservernkanoner. Kl. 16.00

ling på Periers Rise, rykket Maurice videre mot Caen med sin

159

var de på vei gjennom landsbyen Biéville. De var nå bare fem

at han kunne angripe den uten forsterkninger. Ingen forsterknin­

kilometer fra de nordlige forstedene av Caen, og hadde godt håp

ger kom, og hans to andre bataljoner av brigaden befant seg

om å ta byen før natten falt på.

fordelt langs veien i hans bakre områder. Nødtvungent måtte

Men det håpet fikk en brå slutt. Omkring 90 av 21. panserdivi-

Maurice stanse sitt dristige fremstøt mot Caen. Han trakk seg litt

sjons stridsvogner hadde omsider klart å bryte seg ut av flyktnin­

tilbake mot Biéville, og gravde seg ned der for natten. Det skulle

gestrømmen syd for Caen - og en sterk stridsgruppe på omkring

gå uker før noen britisk styrke nådde lenger enn dette Maurices

40 Mark IV tanks og en bataljon infanteri gikk utenom byen og

flomål-merke på veien mot Caen. I mellomtiden hadde Oppeln-Bronikowski og restene av hans

nådde fram til landsbyen Lebisey like før Maurice og hans KSLI. Sjef for stridsgruppen var oberst Hermann Oppeln-Bronikowski, og i Lebisey traff han sin overordnede, general Feuchtin-

stridsgruppe omkring kl. 19.00 nådd fram til Periers Rise, men

oppdaget til sin forferdelse at høyden var sterkt besatt av britene.

ger, og en høytstående besøkende, general Marcks, hvis 84. korps

Hans høyre fløy ble stanset for godt av panservernkanonene, som

panserdivisjonen hadde vært underlagt siden kl. 10.00. Marcks var kommet bilende 60 km fra standkvarteret i St. Lo for selv å se

gjorde kål på minst syv Mark IV til. Men tyskernes venstre fløy - et

kampområdet, og han var kommet til en forstemmende slutning.

smatt gjennom britenes linjer og støtte videre nordover. Omkring

«Oppeln,» sa han til obersten, «Tysklands fremtid ligger kanskje på

kl. 20.00 klarte denne lille styrkerr faktisk å nå fram til kysten ved Luc-sur-Mer, midtveis mellom Langrune og Lion. Der ventet

Deres skuldre. Klarer vi ikke å kaste britene på sjøen, vil vi ha tapt

halvt dusin stridsvogner støttet av et kompani infanterister -

krigen.» Marcks pekte på en alvorlig svakhet i de britiske linjene. Fra

tyskerne, sikre på at general Feuchtinger ville forsterke dem med

Lebisey strakte en flere kilometer bred kile seg helt ned til kysten

Det var nettopp hva Feuchtinger hadde i sinne, og han sendte

mellom Langrune og Lion-sur-Mer. Rundt disse badestedene hadde det hele dagen pågått harde kamper, og invasjonsstyrkene

stridsgruppen forsøkte å smette forbi britene på Periers Rise, da et

hadde ikke klart å drive ut de tyske forsvarerne. Hvis man kunne

sammentreff av store dimensjoner slo bena under hans lovende

forsterke disse, ville tyskerne kanskje kunne holde denne fem kilometer brede kilen mellom britene og kanadierne. Til slutt

motangrep.

flere stridsvogner så snart som mulig.

resten av de Mark IV han hadde - kanskje 50 stykker. Denne

Plutselig var hele himmelen som full av fly, og rett for øynene

kunne de kanskje rulle opp brohodene i begge retninger. Som det

på tyskerne suste friske flybårne styrker forbi, underveis for å

første skritt i motangrepet sendte Marcks og Feuchtinger i hui og

forsterke 6. britiske flybårne divisjon langs Orne-elva noen

hast Oppeln-Bronikowski og hans stridsgruppe inn i denne åpningen.

glidefly som ble satt inn i Normandie - 250 glidefly slept av 250

kilometer lenger øst. Det tyskerne så, var den største styrke av

De var ikke kommet mer enn to kilometer, da de støtte på

transportfly og dekket av store mengder jagerfly. Ombord i

oberst Maurices styrker like utenfor Biéville. I åpningsfasen av det

glideflyene var to bataljoner infanteri av 6. flybårne brigade, 6.

første store tankslaget under invasjonen slo britenes Sherman-

divisjons artilleri, lette stridsvogner og oppklaringsregimenter.

tanks ut to tyske Mark IV, og panservernkanonene stanset to til.

Glideflyene holdt stø kurs gjennom tyskernes luftvernild, mens

Tyskerne svingte da vestover inn i et skogholt. Da de kom ut igjen,

Spitfire- og Mustang jagerfly stupte ned og pepret de tyske batteriene med kanon- og maskingeværild.

fikk de britiske forfølgerne has på ytterligere seks stridsvogner. De gjenværende motstanderne trakk seg da ut av kampen og

fortsatte hver sin vei.

Da glideflyene nærmet seg Orne, kastet de loss slepetauene, og gled stille bortover tretopper og hustak mot sine landingsso-

Da tyskernes medtatte panserstyrke fortsatte fremstøtet mot

ner. Samtidig ble det fra transportflyene sluppet ut i fallskjerm 600

kysten, trengte Maurices infanteri og tanks videre fram mot Caen. Det forreste kompaniet var bare tre kilometer fra byen, da det

containere med forsyninger og ammunisjon. Med ett slag fordoblet denne massive forsterkningen styrken av den kringsatte

kom ut for intens fiendtlig ild fra en skogkledd høyde utenfor

og utmattede 6. divisjon, som hadde vært i kamp uavbrutt i

Lebisey. Etter Maurices vurdering var tyskernes stilling for sterk til

nesten 20 timer.

160

For de tyske stridsvognmannskapene fortonet de fiendtlige

For de allierte var D-dagen en umåtelig seier. Den høyt

flyene og glideflyene seg som en veldig bro som strakte seg over

oppskrytte Atlanterhavsvollen var blitt brutt. Sjøbårne styrker

hele horisonten. «Vi så opp, og der var de, rett over oss,» fortalte

hadde trengt gjennom den og tatt områder langt innenfor den.

en infanteriløytnant ved panserstyrken. «Lydløst kom de veldige

Flybårne styrker - isolerte og sårbare - innenfor den hadde holdt stand. De alliertes herredømme i luften var fullstendig - deres

trekassene seilende inn over hodet på oss. Vi la oss på ryggen og skjøt og skjøt opp mot glideflyene, til vi ikke fikk mekanismen til å

strategiske og taktiske styrker hadde på D-dagen hatt 10 585 fly

virke lenger. Men mot slike masser var det som om det ikke gjorde

på vingene - die Luftwaffe hadde hatt 319, og de fleste av disse var blitt skutt ned eller drevet på flukt.

noen forskjell.» Tyskerne mistet motet. For general Feuchtinger i utkanten av

Hele den veldige, mangesidige stormfasen av Overlord hadde

Caen virket det som om den store flybårne styrken landet direkte

gått som den skulle. Narretiltakene i Operasjon Fortitude hadde

i veien for stridsvognene hans på vei nordover. Hans divisjon

vært så effektive at mens den tyske Overkommandos blikk var

hadde reddet Caen for en stund, men til en forferdelig pris. Dagen skulle vise seg å ha kostet ham 76 av hans 146 stridsvogner.

vendt mot Pas-de-Calais, hadde de allierte landsatt 152 000 mann

og hundrevis av stridsvogner i Normandie, uten å møte et eneste massivt motangrep og uten å lide tilnærmelsesvis så alvorlige tap

Feuchtinger visste at han hadde gjort alt han kunne inntil reserven av panserdivisjoner ankom, så han avblåste motangre­

som selv de mest optimistiske av de alliertes militære ledere

pet mot kysten, og avla rapport til 7. armé om at det hadde

hadde ventet. SHAEFs offisielle anslag hadde i hemmelighet vært

mislykkes. Arméens melding til andre instanser sa bare: «21.

10 000 falne i den innledende fasen. I virkeligheten hadde nå ikke

panserdivisjons angrep umuliggjort av sterke konsentrasjoner av

mer enn 2 500 mistet livet, og de samlede tap - sårede, savnede og fanger innbefattet - var sannsynligvis færre en 12 000, hvorav

flybårne styrker.»

6 600 var amerikanere, 3 500 briter og 1 000 kanadiere. For tyskerne endte D-dagen som den hadde begynt - i forvirring

De alliertes militære ledere var meget tilfredse, men langt fra

og vrangforestillinger, eller begge deler. Sjefen for 84. korps, general Marcks, trodde at amerikanernes landgang på Omaha-

selvtilfredse. Brohodet var lite, og fronten tynt holdt. Amerikaner­

stranden var blitt knust. General Dollmann og hans stab ved 7.

selv om det bare var en drøy kilometer som nå skilte dem. Utah-

armé mente at amerikanernes landgang fra sjøen, hvis omfang og

brohodet var isolert, og det erobrede området innenfor Omaha

nes sjøbårne styrker hadde ennå ikke forent seg med de flybårne,

formål de ikke var klar over, bare var en biting som de lett kunne

var svakt besatt. En luke på 12 kilometer skilte fremdeles britene

ta seg av når det passet dem, men at den britiske landstigningen

fra amerikanerne, og 3. britiske divisjon var fremdeles fem

var en helt annen og alvorlig trusel, som de øyeblikkelig måtte sette alle disponible reserver inn mot. Overkommandoen

var fremdeles i tyskernes hender, og uten Caen som ankerfeste

hjemme i Tyskland ventet fremdeles på at hovedangrepet skulle

var hele invasjonsfronten utrygg.

komme - nemlig en alliert landstigning ved Pas-de-Calais.

på strendene, hadde en anelse om at den alt var tapt. Til tross for

Kampene for å utvide de alliertes brohode ville komme til å fortsette i mange dager fremover. Men et annet avgjørende slag var også i ferd med å utvikle seg - slaget om å forsterke de blodige

de store tap Feuchtingers 21. panserdivisjon hadde lidd, fortsatte

invasjonsstrendene. Alt avhang nå av om de allierte kunne

overordnede instanser å sende ham ordrer om straks å utslette invasjonsstyrkenes brohoder.

sine panserdivisjoner fram østfra.

Rommel, som hadde forutsagt at krigen ville bli vunnet eller tapt

kilometer borte fra 3. kanadiske divisjon. Og verst.av alt - Caen

landsette tropper og forsyninger raskere enn tyskerne kunne føre

161

Som fortropp innover fra Sword-stranden, rykker 7. commando-brigade fram forbi granatskadde hus, dekket av en britisk stridsvogn.

163

TO BRIGADER I KAMPER MED TVILSOMT UTFALL Om morgenen på D-dagen stod to commanc/o-brigader innover mot land. Begge var eliteavdelinger, men de skulle ha høyst

forskjellig hell med seg, og de hadde fått to av dagens viktigste oppdrag. Den ene var brigadegeneral lord Lovats 1. brigade på 2 000 mann, som skulle gå i land i den østre enden av Sword-

stranden. Den andre styrken, som skulle gå i land der Sword- og Juno-strendene møttes, bestod av omkring 1 000 mann fra

brigadegeneral B. W. Leicesters 4. brigade. Disse enhetene var

trenet til å slå til hardt og raskt, så de hadde fått seg tildelt

oppgaver som ble ansett for å være for vanskelige for vanlig infanteri. Lovats karer, som skulle forene seg med enheter av 6. flybårne

divisjon som i løpet av natten var landsatt i fallskjerm eller av

glidefly, la for dagen en fryktløshet som det sømmet seg menn En commando-avdeling, utstyrt med lette våpen og sykler for å kunne bevege seg raskt, gjør seg klar til et lynfremstøt fra en strand full av stridsvogner og lastebiler.

med lang erfaring i commando-raids. De forsmådde stålhjelmer og brukte bare grønne alpeluer. Sekkepiperne deres spilte da

landgangsfartøyene kom under kraftig ild. To underoffiserer satt

fullt synlige og ropte spottende råd til de tyske kanonmannskapene: «Høyere opp med siktet, Jerry,» og «Sikt lavere, gett!»

I land fant Lovat første angrepsbølge av britene låst fast av fiendens ild. Hans karer rykket fram gjennom infanteristenes linjer

og tok de tyske masingeværstillingene. For å forsterke fallskjerm­ troppene måtte Lovat tilbakelegge ti kilometer på bare tre og en halv time, og han var fast bestemt på å klare det etter timeplanen. Imens var styrken av 4. brigade, hvis oppdrag var å besette den åtte kilometer brede luken mellom Sword og Juno, uheldige alt før de nådde land ved Saint Aubin. Bombardementet før landstigningen hadde bommet fullstendig på forsvarsstillingene

her, og tyskernes bombekastere voldte store tap ombord i

landgangsfartøyene. I land hadde commandoene enda mer

uflaks. En befestet stilling stengte veien for dem og hindret dem i å besette luken. Det neste var at en fiendtlig infanteribataljon trengte seg fram gjennom denne åpningen og forsterket de tyske stillingene omkring Saint Aubin. Så det var ikke før neste dag at 4. brigade, med støtte av en Sherman-tank som smadret de

befestede stillingene, til slutt nedkjempet motstanden og konsoli­

derte de to brohodene.

164

Skarpskyttere av 1. commando-brigade, den ene iført et fillet kamuflasjenett og den andre i regnslag, får instruksjoner av en offiser.

165

Under kamper i dis av kanonrøyk tar 4. commando-brigade her dekning for tysk bombekasterild i veikanten ved Saint Aubin. Etter to dagers voldsomme kamper hadde den 500

166

mann sterke avdelingen mistet 217 offiserer og menige, deriblant 50 mann som ble reddet i sjøen og mot sin vilje tatt med tilbake til England.

167

For å komme Jortere fram bruker 1. commando-brigade her hest og vogn for å få fram utstyret sitt.

168

tyskernes stillinger ved Saint Aubin. En franskmann hjalp også 1. commandobrigade ved å utføre sabotasje på kraftledningen til de tyske stillingene ved Ouistreham

TIL ANGREP MED SYKLER OG HESTEKJERRER Samtidig som den uheldige 4. brigade kjempet for livet nær Saint Aubin, gjorde 1. brigade sitt beste for å unngå kamp. For å nå fram i tide til enhetene av 6. flybårne divisjon hadde lord Lovat ikke tid til å ta opp kampen mot tyskerne, hvis de da ikke hindret fremryknin­ gen.

Hans commandos fulgte en omhyggelig valgt rute for å unngå hovedveier og større befestninger. De hastet fram langs åkerhekkene, klipte seg gjennom piggtråd og tok seg over en stridsvogngrav ved hjelp av stiger. Da de kom til et minefelt, valgte de heller forsiktig å finne seg en vei gjennom det enn å spille kostbar tid på å ta en lang omvei. Mens bombekasterlag holdt fienden blindet med røykbomber, kjørte oppklaringsavdelinger for­ an hovedstyrken på tråsykler.

Etter hvert som de rykket fram, var de flinke til å improvisere for å erstatte mangelen på artilleristøtte. En oppfinnsom offiser stanset en britisk stridsvogn som kom forbi, og denne smadret tjenstvillig en kanonstilling som stengte veien for dem. 1. brigade hadde ordre om å unngå fienden, men den etterlot seg en imponerende rekke ødeleggelser langs sin ti kilometer lange rute. Før de nådde fram til 6. divisjons glidefly, hadde de tatt knekken på fire bunkers og nedkjempet et batteri på fire feltkanoner.

169

Commando-soldater graver seg stillinger mellom de flybårne styrkenes kræsjlaridede glidefly.

OPPDRAGET GJENNOMFØRT TIL SKINGRENDE SEKKEPIPER Kort etter middag på D-dagen nærmet lord Lovat og 1. brigade seg broene over Orneelva, hvor de skulle forene seg med 6. flybårne divisjon. Fallskjermstyrkene trengte da despe­ rat forsterkninger. De hadde vært i kamp uavbrutt i over 12 timer. Ammunisjonen var nesten oppbrukt, og tapene økte under tys­ kernes ubarmhjertige sperreild. Men ikke lenge etter hørte fallskjermsoldatene lyden av skingrende sekkepiper, og forstod at commando-brigaden hadde brutt igjennom. Omkring kl. 13.00 kom lord Lovats commandos til syne mens sekkepipene spilte «Blue Bonnets over the Border». Fallskjermtroppene hilste dem med et hurra, de gav blaffen i de tyske skarpskytterne og styrtet opp fra dek­ ning for å hilse commando-soldatene velkom­ men. Et øyeblikk blandet de to styrkene seg i øredøvende jubel. Deretter gjenopptok de kampen. Lord Lovat skred strunk bort til den stedlige sjef for fallskjermtroppene. Med et blikk på armbåndsuret sa han lett henkastet: «Jeg beklager at vi er blitt noen minutter forsinket.»

170

7. commando-brigade har rigget opp sin brengun i skyggen av et kjempemessig Horsa glidefly, og finkjemmer i kikkerten landskapet etter tegn til tyskere.

171

FORUNDERLIGE STRIDSVOGNER

Britenes meget imponerende spesialiserte stridsvogn, en Churchill «Crocodile», kunne kaste flammer på 100 m hold ved hjelp av 7 000 liter napalm som den hadde i tilhengeren.

173

HOBARTS MENASJERI AV MEKANISKE UHYRER På D-dagen kom det langs hele britenes invasjonsstrender svømmende i land underlige kjøredoninger som så ut som bade­

kar med seildukskalesje over. Men når de slo ned kalesjen, viste de seg å være fullt kampklare Sherman stridsvogner. De tyske for­ svarerne stod der helt paff, og en av vognkommandørene fortalte senere: «Jeg husker fremdeles at enkelte av maskingeværmannskapene ble stående fullt oppreist og bare måpe!»

.Den flytende stridsvognen (eller DD = duplex drive) var bare Hobart var i Heimevernet før han overtok utviklingen av stridsvognene. Hæren hadde sett seg nødt til å la ham ta avskjed fordi han hadde så eksentriske meninger.

én av en lang rekke forbløffende avarter av spesialiserte

panserkjøretøyer som kravlet over den såkalt ugjennomtrengeli­ ge Atlanterhavsvollen i Normandie. Britene hadde dessuten tillempet Sherman- og Churchill-tanks så de kunne få miner til å eksplodere og bane veier, så vel som noen som var flammekaste-

re. Nødvendigheten av slike kjøretøyer var blitt klart vist ved det katastrofale nederlaget ved Dieppe, hvor stridsvognene som angivelig skulle dekke infanteri under fremrykning, ikke hadde

klart å bryte gjennom de tyske hinderne, så infanteriet ble stående utsatt for fiendens ild. Den som hadde utviklet disse kjøretøyene - the Funnies, som de ble kalt - og utdannet mannskaper til dem, var generalmajor

Percy C. S. Hobart, et litt utilnærmelig geni som Churchill

personlig hadde utpekt til å modernisere Storbritannias stridsvognprogram. Som sjef for 79. panserdivisjon hadde Hobart og hans stab konstruert, bygd og utprøvd over et dusin spesialutga­

ver. Deretter sørget han for at der var nok av dem til å dekke de alliertes behov på D-dagen.

Øverstkommanderende for alle landstridskreftene, general

Montgomery, hadde gitt ordre om at the Funnies skulle fordeles mellom de britiske, kanadiske og amerikanske styrkene. Amerika­ nerne sa imidlertid ja takk bare til noen få DD - Donald Ducks,

som de ble kalt - men nei takk til resten av the Funnies, noe de beklaget senere, ikke minst under de blodige kampene på

Omaha-stranden. The Funnies - «de pussige greiene» - reddet nemlig utallige britiske liv. General Eisenhower skrev etter D-

dagen: «De relativt små tap vi led på alle strendene unntatt

Omaha, skyldtes i høy grad de nye mekaniske innretninger som ble brukt... Det er tvilsomt om stormstyrkene kunne ha fått fast fotfeste uten ved disse våpnenes hjelp.»

174

DEN UVURDERLIGE DD-STRIDSVOGNEN SOM KUNNE SVØMME

Den sjøgående DD var en 33 tonns Sherman tank (t.h.) med propell akter, drevet av vognens vanlige motor. Den vanntette kroppen var utstyrt med en seilduks«krave» som kunne heves ved hjelp av et stålstativ så den dekket den øvre delen av vognen. Kraven gjorde at vognen kunne flyte. DD var en av de få spesialvognene som Hobart utviklet på grunnlag av ideer fra andre oppfinnere. Amerikanerne kalte DD-ene for «Donald Duck».

175

MINERYDDING MED HVIRVLENDE KJETTINGER

«Slegel»-tanken - britene kalte den for «Krabben» - var en Sherman stridsvogn konstruert med det formål å rydde veier for infanteriet gjennom minefelter. Sleglene (eller sliulene) var solide jernlenker festet til en ti fot bred metalltrommel montert foran på kjøretøyet. Når det rullet bortover med en fart av 5 km/t, gikk trommelen rundt med stor hastighet, og lenkene «tresket» da bakken kraftig og fikk eventuelt begravde miner til å detonere.

176

EN STRIDSVOGN SOM SKJØT UT FLYVENDE SØPPELKASSER

Churchill AVRE-vognen (Armoured Vehicle Royal Engineers) ble brukt til å ødelegge fiendens befestede stillinger og til å dekke og transportere sprengningslag. Istedenfor den vanlige lange kanonen hadde den en bombekaster med kort løp montert i tårnet. Den 290 mm bombekasteren avfyrte et 20 kgs firkantet prosjektil - på grunn av formen kalt en «flyvende søppelkasse» som kunne sprenge de fleste fiendtlige bunkers og sperringer. Den kunne skyte 2 til 3 skudd i minuttet.

REDNINGSTJENESTE FOR HAVARERTE STRIDSVOGNER

Tross sin store anvendelighet var «the Funnies» (Raringene) like sårbare lor havarier og for fiendens ild som sine mer hverdagslige fettere. Stridsvogner som ble satt ut av spill på slagmarken, sperret ofte fremkomsten for andre. For å fjerne havarerte stridsvogner utstyrte Hobart en del Churchill-tanks med vinsjer og slepekroker både foran og bak. Slepeutstyret på bergningsvognen — kjent som en ARV (Armoured Recovery Vehicle) - ble festet til den havarerte stridsvognen (innfelt), som så ble lirket, løftet og lempet ut av veien.

178

‘

DEN RØDE LØPEREN BLIR RULLET UT

«The Bobbin» (Spolen) var en ChurchilTtank utstyrt med en diger vindsel som en 100 m lang kokosløper - eller et annet grovt, sterkt stoff - var rullet opp på. Denne løperen var avstivet med spanskrørspiler. Den kunne rulles ut foran «Spolen» etter hvert som den kjørte fram, slik at den selv og andre kjøretøyer kunne kjøre over selv bløt og sleip leire. Løperen ble først trukket ut av vindselen med håndkraft og styrt til den kom under press av beltet under hjulene. Deretter førte vognens bevegelse til at mer av løperen ble rullet ut. Vindselen kunne senkes ned (innfelt) når bergningsvognen befant seg på flat mark.

179

STØRRE BROER VED STØRRE HINDRINGER

Når en ARK var for liten til å overvinne en hindring, overtok en Churchill AVRE som var utstyrt med en lett fagverksbro. Den 30 fot lange broen var montert foran. Den ble holdt i stilling av kabler og kunne heves og senkes ved en hånddrevet vinsj bak på vognen. For å bringe broen i stilling til bruk, ble den senket til et par fot over underlaget som den skulle hvile på. Kablene ble kappet ved et par små sprengladninger, og broen falt på plass. Broen kunne bære en vekt på 40 tonn.

180

181

Natten etter D-dagen klamret de allierte seg til sine småflekker av

Normandies kyst. Tyskerne rettet ikke noe alvorlige fremstøt mot brohodene, men det var lite søvn angriperne fikk i nattetimene.

På strandbreddene slet de med å rydde unna ødelagt materiell og gjøre klar til å ta imot den flom av mennesker og maskiner som ville begynne å komme ved første gry. Lenger inne i land snek

infanteripaturljer seg omkring i frukthager og landsens gårdsplas­ ser på utkikk etter fiendtlige bevegelser. De som var så heldige å få seg en ørliten blund, våknet støle og kalde i sine skyttergroper eller ved siden av sine feltkanoner eller stridsvogner. Nå så de solen stige på en tindrende blå himmel hvor det summet av

svermer av jagerfly. I landsbyen Saint-Aubin-sur-Mer, like innenfor Sword-stran­

den, våknet oberstløytnant James L. Moulton og hans comman­

do nr. 48 og begynte å rydde opp i vederstyggeligheten omkring seg. «Det var et forferdelig syn,» skrev han senere. «Mange lik,

noen av dem fryktelig lemlestet, lå mellom skrotet etter angrepet,

sønderskutte og utbrente stridsvogner, våpen og utstyr av alle slags. De lå spredt ut over stranden eller var drevet inn til vannkanten mellom havarerte landgangsfartøyer som var kjørt

på grunn, eller de lå ute i vannet, på hinderne der... Midt i alt dette gikk flere franske kvinner omkring og plukket opp bokser med hermetisk proviant som de kunne finne - og utrolig nok

6___________________________________ hadde de små barn med seg. Barna stirret nysgjerrig, men uberørt på de ille tilredte likene, på det ødelagte utstyret og på boksene med hermetikk som lå og slang.» Men de allierte hadde liten tid til å gruble over ødeleggelsene

og dødens høst på strendene. Nå gjaldt det å holde fienden på retrett. Sjefen for de allierte landstridskrefter, general Montgome­ ry, ankom til invasjonsstrendene ombord i H.M.S. Faulknor tidlig

om morgenen den 7. juni. Ved konferanser ombord med sjefen

Tyske panserstyrker mister futten Allierte jagerbombefly herjer med tyskernes panserstyrker Kappestriden om å samle krefter til angrep Mer forvirring i den tyske Overkommando Vekslende medgang i kampene om Caen Et tilbakeslag for Ørkenrottene Alvorlige tilfelle av stridstretthet De alliertes brohoder sveiset sammen til en solid front Et utillatelig forslag fra feltmarskalk Rommel

for 1. amerikanske armé, general Bradley, og sjefen for 2. britiske armé, general Dempsey, fremholdt Montgomery hvor viktig det

var at de allierte beholdt initiativet og trengte tyskerne stadig

lenger innover i landet for å beskytte strendene under den livsviktige ilandføringen av friske tropper og deres våpen og forsyninger. Det var også av største betydning, fremholdt

Montgomery, å forene brohodene så tyskerne ikke kunne drive kiler inn mellom dem. Inntil videre gav Montgomery ingen nye ordrer - Operasjon

Overlord fortsatte etter planen. De to allierte arméene skulle søke

KAMPENE INNENFOR KYSTEN

å gjennomføre sine oppdrag for D-dagen. Amerikanerne skulle ta

tok de allierte lenger øst brodden av et tysk motangrep rettet mot

Carentan og ved det forbinde brohodene på Utah og Omaha, og

luken mellom de britiske og kanadiske styrkene sør for Caen.

deretter støte fram tvers over Cotentin-halvøya og isolere

Fremstøtet skulle utføres av to panserdivisjoner, 12. SS og 21.,

havnebyen Cherbourg som en innledning til senere å ta den.

som tilsammen hadde 160 stridsvogner og fire bataljoner

Britene skulle fortsette kampene for å ta Bayeux og Caen, utvide

infanteri. Sjefen for 12. SS, general Kurt Meyer, mente at styrken

sitt brohode sydover forbi veien Caen-Bayeux, og på sin høyre flanke skulle de etablere forbindelse med V. amerikanske korps

var stor nok til å makte angrepet. Sjefen for 21., general

ved Port-en-Bessin.

dagen hadde mistet nesten halvparten av sine stridsvogner,

Feuchtinger, var ikke enig med ham. Feuchtinger, som på D-

Men det stod klart for de allierte at dette var lettere sagt enn

ønsket å vente til de hadde fått med seg en tredje divisjon, Lehr,

gjort. Flyoppklaring viste at tyske panserreserver rykket opp om

som da var underveis til Caen fra Chartres, 150 km borte.

Caen, og motstanden der ble hardere. Og amerikanerne på

Feltmarskalk Rommel, som nå var kommet tilbake til sitt

Omaha var fremdeles i vanskeligheter. Tyskernes motstand der

hovedkvarter, gjorde slutt på uenigheten ved å gi ordre til straks å

var så sterk at 29. divisjon fant det nær sagt umulig å utvide

sette i gang fremstøtet mot kysten, gjennom åpningen mellom 3.

brohodet vestover. Selve stranden lå fortsatt under ild fra bombekastere og kanoner, og den var så full av ødelagt materiell

kanadiske og 3. britiske divisjon.

at ilandføring av nye forsyninger bare kunne foregå på noen få

divisjon ved Lebisey, nord for Caen, mens 12. SS ble forstyrret ved

steder.

et kanadisk fremstøt mot flyplassen Carpiquet vest for byen.

Men britene og kanadierne slo til først. Britene angrep 21.

På Cotentin-halvøya var situasjonen usikker. Hele natten

Meyer ble nødt til å sette nesten alle sine styrker inn mot

igjennom hadde general Ridgeways spredte og isolerte 82. flybårne divisjon - som fremdeles manglet 60 prosent av sitt

kanadierne, og selv om han med store tap klarte å drive dem

tilbake, stod han da igjen med bare 17 stridsvogner og én

tyskernes motangrep over Merderet-elva, et av dem var først blitt

bataljon infanteri til å utføre angrepet nordover gjennom den åpningen som førte ut til kysten. Før han overhodet kom i gang,

stanset bare 400 meter fra Ridgeways kommandopost. Ved

hadde de allierte lukket denne luken.

daggry var amerikanerne i desperate vanskeligheter og nesten lens for ammunisjon. Situasjonen bedret seg imidlertid utover

det var svært lite de kunne gjøre for å stanse 50. britiske divisjons

dagen. Alt før middag var de blitt forsterket med infanteri i glidefly

fremrykning nordvest for Caen. Følgen var at størstedelen av

og slipp av forsyninger, og de hadde oppnådd forbindelse med

Caen-Bayeux-veien falt i britenes og kanadiernes hender, og

sjøbårne styrker fra Utah, som nå var trygt på amerikanernes

den 8. juni tok britene Bayeux - den første større by i Frankrike

hender.

som ble befridd fra tysk okkupasjon.

infanteri og 90 prosent av sitt artilleri - måtte ta støyten ved

Tyskerne var så sterkt opptatt av kampen for å holde Caen at

Tyskerne forsøkte gang på gang, men de klarte ikke å bryte

En tysk etterretningsoffiser ved hovedkvarteret fra 84. Korps i

amerikanernes linje langs Merderet. Da mørket falt på, holdt VII

Saint-Ld, major Friedrich Hayn, ble underrettet om dette tapet

korps på Utah et brohode som var 15 km bredt og 12 km dypt.

av et medlem av Tyske kvinners frivillige hjelpekorps ved telefonsentralen i Bayeux:

Da hadde situasjonen på Omaha også bedret seg. De voldsom­

«Herr major, britiske stridsvogner kjører nå forbi Soldathjem-

me kampene i løpet av D-dagen hadde tæret på de tyske

met,» rapporterte hun saklig. «De er her, midt i byen ... Jeg er den

forsvarernes kampmoral, og der var ingen disponible styrker som

siste igjen her.»

kunne forsterke dem. Omkring seks kilometer syd for Omaha klarte amerikanerne fra V korps å trenge seg over elva Aure og

Så la hun til: «Nå kjører de forbi huset her. De kan selv høre dem, herr major.»

opprette et brohode der. Det verste var over, selv om ingen ennå

Hun holdt mikrofonen ut av vinduet, og etterretningsoffiseren i

visste det. Samtidig som amerikanerne drev på og utviklet sine brohoder,

Saint-Lo kunne høre stridsvognene klapre forbi. Det var utrolig. Stridsvognene tilhørte en eskadron ledet av oberstløytnant

183

Stanley Christopherson. «Vi var de første tropper som rykket inn i

byen,» fortalte han senere. «Vi fikk en meget begeistret og spontan mottagelse av innbyggerne, som viste sin glede ved å

overdynge stridsvognene med blomster og dele ut sider og mat til

soldatene. En enkelt maskingeværstilling holdt stand i et hus i den sydlige del av byen. Huset kom i brann som en følge av vår kanonild. Bare et øyeblikk etter fortalte klokkeklemt at brannvesenet var underveis - hele Bayeux brannkorps med skinnende blanke

hjelmer. Uten å bry seg om maskingeværilden trengte de inn i

huset, slokket brannen og tok med seg ut det tyske maskingeværlaget.» I motsetning til mange andre byer i Normandie fikk Bayeux

ingen krigsskader. Butikkene var fulle av calvados og vin, og i moteforretningene var selskapskjoler til salgs. Det gamle vertshu­

set Lion d'Or var åpent som vanlig, og avismannen Alan Moorehead oppdaget til sin forbløffelse at han kunne få lunsj der. «Innehaveren var en rund liten dame kledd i sort, og hun godtok

vår ankomst med aplomb,» skrev han. «Vi så lunsjen komme på bordet - suppe, omelett, stek med grønnsaker, ost. Vinen var en tørr sauternes, 15 shillings flasken. Druebrennevinet var ekte

armagnac.» Med erobringen av Bayeux var frigjøringen av Frankrike for alvor begynt. «Mens vi spiste, ble det noe oppstyr på torvet utenfor,» skrev Moorehead. «Opp en gate kom en folkemengde, som drev en gammel mann foran seg. Skjorten var revet av ham helt til livet. Blod rant ned over ansiktet hans, og øynene var stive

av skrekk. Stadig vekk løp en mann eller kvinne fram og slo eller klorte ham. De gjorde det ubarmhjertig, åpenbart som utslag av

en lenge oppsamlet hevntrang. Det var vanskelig å få noen

fornuft ut av det. De bare skrek: «Kollaboratør!» Snart ble flere ofre

hentet og banket og slått på torvet utenfor hotellet. Det var den første av mange slike episoder vi skulle få se rundt omkring i Frankrike og Belgia.»

Invasjonen hadde ikke bare befridd et fåtall franskmenn på kysten av Normandie - den hadde tent ild i franskmenn overalt. Av frykt for massive tyske represalier hadde Eisenhower på D-

dagen bedt den franske sivilbefolkning om ikke å gjøre oppstand mot de tyske okkupasjonsmyndigheter. Denne appellen ble stort sett ignorert. Motstandsbevegelsen trådte fram i masser, og

Frankrike befant seg snart i en tilstand av åpen revolt. Sabotasje

Amerikanske glidefly på et lappeteppe av dyrket mark i Normandie, etter at de den 7. juni har landet med infanteri, artilleri og kjøretøyer forsterkninger til isolerte og hardt pressede styrker av 82. flybårne divisjon. C-47 slepefly sirkler over landingssonen på vei tilbake til England.

184

185

spredte seg overalt i fabrikkene. Partisaner sprengte broer og

etter D-dagen, og ble holdt brutt hele måneden ut. Hovedlinjen

ammunisjonsdepoter i luften, kappet telefonledninger og plaget

mellom Toulouse og Paris ble brutt 800 ganger i juni.

de tyske konvoiene på veiene. Det franske jernbanenettet, som

Samtidig som franskmennene nede på landjorden lammet

tyskerne brukte for å forsyne og forsterke sine arméer i vest, fikk

tyskernes transportsystem, gjorde britene og amerikanerne det

hard medfart. Bare natten etter D-dagen var det 950 forstyrrelser

samme fra luften. På D-dagen hadde den tyske Overkommando

på jernbanene. Etter D-dagen ble hvert eneste tog fra Marseille til Lyon avsporet minst en gang. Alle linjer til de viktige knutepunk­

beordret forsterkninger ført fram sydfra - 2. SS panserdivisjon fra Toulouse, 17. SS fra Loire-dalen, 77. infanteridivisjon fra Saint

tene Troyes, Lille og Tourcoing ble brutt i løpet av en natt eller to

Malo, 3. fallskjermdivisjon fra Brest, foruten stridsgrupper fra tre

Folk i en landsby i Normandie hilser en britisk avdeling velkommen. Invasjonen medførte ikke bare frihet; men også lidelser for befolkningen. Mange landsbyer ble ødelagt og matforsyningene ble avbrutt, og i noen måneder etter D-dagen ble tilværelsen hardere enn den hadde vært under den tyske okkupasjonen.

186

andre divisjoner i Bretagne. 2. SS divisjon i Toulouse ble så sterkt

stikkrenne av betongrør, styrtet bort til den og krabbet med hodet

hindret av flyangrep mot jernbanen at den ikke fikk lastet inn sine

først inn i det mørke hullet. Kartheus hadde også klart å komme seg ut av bilen, like før flyets kanon spyttet ut sin første salve. I

stridsvogner på 11 dager. Rundstedt rapporterte at allierte fly behersket ikke bare kampområdene, men også adkomstrutene dit i en dybde av over 150 kilometer. I troppekolonnene på marsj hørte man stadig vekk

neste øyeblikk stod stabsbilen i lys lue. Det neste flyet kom

stupende langs grøften, og fyrte løs på oss i forbifarten. De 20 mm prosjektilene eksploderte rett utenfor betongrøret mitt. Korpora­

varselropet: «Fly i lav høyde!» En offiser ved staben i en SS-divisjon

len hadde nettopp ropt til Bayerlein: Kom Dem vekk fra bilen,

fortalte om turen fram mot fronten i Normandie den 7. juni:

herr general, kom Den vekk fra den—' Så ble han plutselig stille.»

«Våre motoriserte kolonner buktet seg fram på veien mot

Hartdegen ble reddet av sin stikkrenne, men korporal Kartheus

invasjonsområdet. Da hendte det plutselig noe så det formelig svimlet for oss. Det gnistret av ildglimt langs marsjkolonnen, og

utenfor lå der død. Bayerlein fikk noen skrubbsår og noen risp av splinter, men stabsbilen på veien var bare en ulmende haug av

det reiste seg støvskyer langs veien. Alle kastet seg ut av

skrapmetall.

kjøretøyene og løp ut på jordene. Flere kjøretøyer stod alt i

flammer. Dette angrepet sluttet like brått som det for et kvarter

«Ti slike angrep etter hverandre er den rene forsmak på

helvete,» var Hartdegens kommentar.

siden hadde begynt som lyn fra klar himmel. Mannskapene

Hendelser som disse lærte tyskerne bare å forflytte seg om

begynte å rusle tilbake mot kolonnen igjen, bleke og skjelvende, i

natten. Om dagen måtte ingen motorkjøretøyer komme noen

undring over hvordan de hadde overlevd dette voldsomme

militær kommandoplass nærmere enn 500 meter, og alle hjulspor måtte omhyggelig utslettes. Stridsvogner og andre

kuleregnet. Marsjordenen var nå fullstendig brutt, hver enkelt hadde ordre

kjøretøyer måtte stå stille, skjult under trekronene i de tette

til å søke dekning som han best kunne. Det var ikke et øyeblikk

holtene av løvtrær.

for tidlig, for en time senere begynte det hele om igjen, bare enda verre denne gangen. Da dette angrepet var over, lå hele veien

Denne lammelsen av tyskernes forflytninger av tropper og

strødd av splintrede panservernkanoner (vår divisjons stolthet),

stridsvogner, som de alliertes flyangrep og motstandsbevegelsens

brennende biler og ramponert stridsutstyr. Marsjen ble avlyst, og alle de kjøretøyer som var igjen, ble

sabotasje førte til, innebar at de allierte fikk en fordel i den

gjemt i tett kratt eller i uthusbygninger. Ingen torde lenger vise seg

sterk vind, beskytning og trafikkorker på strendene gjorde at

avgjørende kappestriden om å bygge opp styrkene - selv om

på åpen mark. Mannskapene begynte å se på hverandre. Dette

ilandføringen av mannskaper og materiell lå 50 prosent etter

var noe helt annet enn hva de hadde tenkt seg.» General Fritz Bayerlein, som hadde vært stabssjef ved Rommels

planen. Alt i disse dagene like etter landstigningen pågikk

Afrika-Korps, ble selv angrepet fra luften da de 260 stridsvognene

driftsklare før D-pluss-12. Blokkskip som var senket utenfor

tilhørende elitedivisjonen Lehr anstrengte seg for å nå fram fra

strendene som midlertidige bølgebrytere, gav et visst le for

Chartres til fronten. I stabsbilen sammen med Bayerlein var

landgangsfartøyene, men det var først da de allierte besluttet å

arbeidet med de to Mulberry-havnene, men de ville ikke være

sjåføren, korporal Kartheus, og adjutanten, kaptein Alexander

kjøre skipene helt inn på land for å losse - og så trekke dem flott

Hartdegen. Den sistnevnte har skildret hva som hendte den 8.

ved neste høyvanne om nødvendig - at ilandføringen av tropper,

juni: «Vi rullet av sted i grålysningen, da vi plutselig så tre

det så ut på strendene, var forsyningstjenesten for Overlord

jagerbombefly. De hadde åpenbart oppdaget oss, for de kom

susende langs den snorrette veien, bent på oss. Det skrek i bremsene, som det hadde gjort et dusin ganger før denne morgenen. General Bayerlein lot seg falle ut av bilen som

fremdeles var i bevegelse, og ned i veigrøften. Jeg fikk øye på en

kjøretøyer og forsyninger begynte å innhente det forsømte. Som overveldende. «En jevn strøm av hjuldrevne amfibiebiler beveget seg nesten som på et transportbånd,» rapporterte en av BBCs folk fra det britiske brohodet. «Der var hundrevis av dem. De drog tomme ut fra land, noen meter ute skiftet de over fra hjuldrift til propelldrift,

187

og satte kursen mot lasteskipene utenfor. De kom innover igjen,

støvskyer, som de lot som de ikke engang merket. Av en eller

skiftet tilbake til hjuldrift, og kjørte sine digre lass av kasser,

annen grunn var det et syn som kunne få hjertet til å svulme.»

bildekk, drivstoff og granater oppover kystveiene til depotene... I går førte de i land 2 000 tonn bare på denne lille sektoren, og i dag vil det bli nærmere 3 000 tonn. Og husk, det er bare amfibiebile-

Selv om de allierte klart vant kampen om å bygge opp styrkene, hadde det ikke lykkes dem å utvide brohodet så raskt som

ne. I tillegg til dem bringer også lektere og lasteprammer av

Over/ord-strategene hadde håpet. Den 10. juni stod amerikaner­

enhver art inn haugevis av forsyninger til våre tropper i land.

ne i VII korps fastlåst i kamp tomme for tomme for å avskjære

Strendene myldrer av mennesker og kjøretøyer. En ren strøm av trafikk kommer inn fra skipene og fortsetter opp strandveiene og

Cotentin-halvøya. Øst for dem holdt tyskerne hårdnakket det viktige veiknutepunktet Carentan - et av de alliertes angrepsmål

innover i landet. Når en kommer innover mot land, er det som om

på D-dagen - så det fremdeles var en farlig luke mellom V og VII

en kjører på innfartsveien til en fabrikkby, det er som et stort, ja

korps. På østflanken av brohodet i Normandie led britene og

veldig industriområde - et enestående syn.» Fra de overfylte strendene var endeløse kolonner av mennes­

kanadierne fortsatt skuffelser i sine forsøk på å ta Caen med sitt

viktige system av veier, hvorav noen førte til Paris, bare 200 km

ker og kjøretøyer i bevegelse innover. Som en oberstløytnant i RAF, L. A. Nickolls, fortalte fra dagene umiddelbart etter

borte.

invasjonen: «Noe av det jeg aldri kommer til å glemme, er synet av

at landstigningen i Normandie bare var en avledende finte. De

de britiske infanteristene der de traust labbet av sted på de støvete franske landeveiene i retning av fronten. I én rekke, litt

Tyskerne var derfor overbevist om at store styrker under general

Forbausende nok fortsatte den tyske Overkommando å mene

allierte fortsatte med sine narretiltak også etter D-dagen.

foroverbøyd under den tunge pakningen på ryggen, væpnet til

Patton - som de betraktet som en pansergeneral som bare stod

tennene, trasket de jevnt og trutt i vei mot fronten, med svetten

tilbake for deres egen fremragende general Heinz Guderian - ville

silende nedover ansiktet og det emaljerte drikkekruset dinglende i beltet. De så seg ikke tilbake, knapt nok til siden - bare rett fram

de-Calais. Hitler trodde at de allierte styrkene i Normandie hadde

og litt nedover mot ujevnheter i veien, mens jeeper og lastebiler

til hensikt å svinge mot nordøst over Seinen, forene seg med den

og tanks og all annen kjøretrafikk rullet forbi og hyllet dem i store

formodede hovedstyrken i nærheten av Calais og deretter foreta

Ved sitt første møte etter invasjonen, på D-pluss4 dagen, drøftet sjefen for de allierte landstridskrefter, general Bernard Montgomery, og sjefen for 1. amerikanske armé, general Omar Bradley, troppeforflytningene på en fredelig eng i nærheten av Port-en-Bessin.

188

utgjøre hovedtyngden i den virkelige invasjonen, nemlig ved Pas-

et samlet fremstøt den kortest mulige vei inn i Tyskland. Det var derfor av aller største betydning for tyskerne å holde den østlige

Tigerne brøytet seg inn i Villers Bocage, hvor britisk infanteri, støttet av en håndfull stridsvogner, lå i stilling med bazookaer i

flanken av de alliertes brohode, og - fremfor alt - å forhindre at

husene. Tigerne skjøt husene i grus, og herset med stridsvognene.

britene og kanadierne trengte over Orne og fram til Seinen.

Men de hadde kjørt fra sin infanteristøtte, og i nærkampen i

Derfor måtte de absolutt holde Caen. Av den grunn møtte

landsbyen begynte britene med sine bazookaer å ta knekken på

tyskerne britenes og kanadiernes fremrykning med alle de midler

Tigerne, blant dem også Wittmanns, så han måtte forlate den. Til slutt måtte tyskerne trekke seg tilbake. Men 12 av deres Tigere

de hadde til rådighet. Den 10. juni satte Montgomery i verk et knipetangangrep mot

Caen. Da han ikke hadde hatt noe hell i et angrep nordfrå, direkte

hadde knust spissen av en panserbrigade og fått hele angrepet til å gå i stå. På ny hadde kampene om Caen kjørt seg fast i et

fra brohodet, besluttet han så å omslutte byen. 51. divisjon og 4.

basketak mellom stridsvogner.

panserbrigade skulle foreta en omgående bevegelse sydover fra sine sektorer øst for Orne. De skulle så forene seg med 7. panserdivisjon, de navnkundige Ørkenrottene, som skulle utføre

en tilsvarende bevegelse sønnenom byen, fra venstre mot høyre,

gjennom småbyen Villers Bocage. Men før det britiske fremstøtet på venstre flanke kunne settes i

verk, kom tyskernes 21. panserdivisjon det i forkjøpet med et angrep, og 7. panserdivisjon opplevde nesten en katastrofe. Den

var kommet susende gjennom Villers Bocage i sine nye lette og raske Cromwell-tanks, og da de så en tom veistrekning foran seg, braste de videre mot angrepsmålet sørøst for Caen. Plutselig

støtte de på en styrke av tunge stridsvogner - fire Tiger-tanks i

dekkede stillinger på begge sider av veien. Tallmessig var situasjonen sterkt i Ørkenrottenes favør, men den tyske eskadronsjefen, Oberleutnant Michael Wittmann, var en respektinn­

gytende motstander, en «tank-dreper» med 119 seire på sitt

rulleblad fra fronten i Russland. Fra dekning åpnet Wittmann ild mot den forreste britiske stridsvognen med sin 88 mm kanon. Stridsvognen kom i full

brann, og ble stående og blokkere hele den britiske kolonne. Idet britene så grupperte for strid, rullet Wittmans 50 tonns Tiger ut fra dekning og videre langs rekken av fastkjørte britiske kjøretøyer,

fyrende idet den kom. De tynnhudete personelltransportvognene og de ubeskyttede halvbeltevognene eksploderte i fontener av

Montgomery hevdet senere at det hele hadde utviklet seg i

samsvar med hans planer, nemlig å trekke til seg tyskernes hovedstyrke mot britene og kanadierne i øst, slik at 1. amerikanske armé lettere kunne vinne terreng og bryte igjennom

i vest. «I Caen-sektoren var det å erobre terreng ikke så maktpåliggende,» skrev han. «Behovet der var ved hjelp av hard kamp å tvinge fienden til å sette inn sine reserver.»

I så fall synes det å ha vært nytt for Eisenhower, som ble mer og mer irritert over mangelen på fremskritt på britenes front. Det samme gjaldt en del av ledelsen innen RAF, som var oppsatt på å

erobre betydningsfulle tyske flyplasser øst for Caen.

Gjennom den følgende måneden kjempet tyskerne rundt Caen med besluttsomhet, dyktighet og kraft. De herdede

veteranene fra Montgomerys gamle 8. armé var vant til å operere

fritt i ørkenen i Nord-Afrika, og måtte ha tid til å tilpasse seg til de uvant trange og hemmende forhold som det nordfranske landskap med sin labyrint av hekker innebar for tank-operasjo-

ner. Men de bet godt fra seg. Det samme gjorde 6. flybårne divisjon, som holdt stand på østbredden av Orne mot stadige

tyske motangrep. Sør for Bayeux utvidet 50. britiske divisjon sitt brohode, i retning av en linje innenfor Villers Bocage. Men for øyeblikket stod kampene ved Caen i stampe.

flammer og metall. De panserbrytende granatene fra de få britiske stridsvognene som forsøkte å besvare ilden, prellet av

For dem som var nye i kamp, var fronten et underlig sted og

som erter mot Tigerens tykke stålplater.

svarte sjelden til deres forestillinger om en slagmark. Få soldater -

En annen eskadron Tigere, på åtte vogner, deltok nå også i

til og med få generaler - forstod egentlig det som foregikk

striden, og i løpet av mindre enn ti minutter var den forreste

omkring dem. Det som gjorde inntrykk på Woodrow Wyatt, som

brigaden av 7. panserdivisjon - 25 stridsvogner, 14 halvbeltevog-

fulgte de britiske styrkene, var ikke voldsbruken ved frontlinjen,

ner og personelltransportvogner - ikke annet enn skrapmetall.

men snarere at vold nær sagt ikke forekom.

189

«Når kampene stod stille for en stund, kjørte jeg ofte en tur ut

fra nærmeste hekk, til en ikke kunne se en tomme av tårnet.

til de forreste avdelingene,» skrev han senere. «Det forløp alltid på

Deretter ble beltesporene omhyggelig utslettet ved å rette opp

samme måte - en brå overgang fra ståket og støyen av blandede

hvert eneste strå som var kjørt flatt. Først da kunne mannskapene

konvoier i de bakre områder, til veien som lå øde og forlatt

bortsett fra en og annen sivilist som gikk meget langsomt. Noen få

sette seg inn og ta fatt på sine gjøremål som et fremskutt vern mot britenes panserstyrker. Bare under dekke av mørke kunne de

kuer som beitet på jordene mellom oppsvulmede kadavere av

ta en tur ut igjen og trekke frisk luft og strekke bena. Hele dagen

andre døde kuer, men ingen som arbeidet på markene. En

lang holdt de utkikk og finkjemmet landskapet foran seg

fullstendig stillhet - ikke engang fuglesang, en følelse av å være i

gjennom kikkertene.

en uvirkelig verden uten liv, slik at menneskene i landsbyene som

Det var som å leve i en gravhvelving - en grav som samtidig

forsiktig tittet ut av sine granatskrammede hus, ikke engang virker

gjorde tjeneste som kanonstilling, våpenlager, brakke, toalett,

levende. Der eksisterer ingen virkelighet, for ingen utfører sitt

kjøkken og radiopost. De to første dagene var tålelige. Etter det var de uutholdelige. Innestengt i den trange, dampende varme

normale arbeide. Selv krigen eksisterer ikke - inntil en ser en

plakat: «Du er nå innenfor synsvidde for fienden,» og litt lenger fremme: «Kjør langsomt - støv trekker til seg granater,» og

stridsvognen, begynte beboerne snart å gå hverandre på nervene. Uten noe vann å vaske seg i begynte de også å lukte motbydelig.

deretter noen få soldater med stålhjelm som forsiktig stikker

På lyse dagen måtte de gjøre sitt fornødne i tomme granathylser.

hodet opp av skyttergraven for å se hvem det er som kommer... Det blir ikke utvekslet småprat om været, men «Hvor

Under slike forhold var et fiendtlig angrep nær sagt kjærkomment.

mange ganger er det blitt skutt på dere i dag?», fulgt av et besøk

landsby 15 km vest for Caen. Kl. 14.00 den tredje dagen på

ved den ferskeste granatgropen, omtrent som når en på landet

forpost der, ropte plutselig vognføreren:

skal se på hvordan grønnsakene tar seg opp.» Den tyngste byrden ved krigstilværelsen falt kanskje på de tyske stridsvognmannskapene - mange av dem hadde fått seg

Det var det i hvert fall i en Mark IV i stilling utenfor Tilly, en

«Alarm! Tommier!» Øyeblikkelig var mannskapene våkne.

«Ti tommier med en panservernkanon drevet med håndkraft.

tildelt en ny og underlig rolle i disse småtrefningene som

Nå er de på vei over åkeren der. De går i stilling.»

særpreget kampene for å forsvare Caen og låse fast de alliertes vestre flanke. Stridsvognene deres var nesten lens for drivstoff og

«Sprengladning,» sa vognkommandøren rolig.

ammunisjon, og de alliertes jagerbombefly berøvet dem nær sagt

«Ild!»

«Fire hundre meter.»

all evne til å forflytte seg, så de gravde seg ned i halvt dekket

Den 75 mm granaten sprang foran panservernkanonen. Av de

stilling mellom de tette hekkene. Der levde mannskapene et liv

ti britiske soldatene var bare tre fremdeles på bena. De løp mot et

som lignet mer på ubåt-folk som ligger og venter på et bytte, enn på deres tidligere erfaringer med panserstyrker i en lynkrig. Å

epletre med lav, bred krone. «Sprengladning!»

bruke offensive eliteavdelinger til statisk forsvar var noe nytt i Den

«Fire hundre og tyve meter.»

annen verdenskrig.

«Ild!»

Panserdivisjonen Lehr, som forsvarte de tyske stillingene rundt

Eksplosjonen flenget kronen av treet.

Caen, ble ganske enkelt stillestående panservernkanoner. Hver

«Ild!»

stridsvogn ble kjernepunktet for en infanteriavdeling, for uten

Selve trestammen ble smadret. «Ild!»

infanteri kan man hverken ta eller holde en stilling. En liten taktisk

enhet på kanskje fire Mark IV stridsvogner, hver med fem infanterister hengende utenpå som de best kunne, ble gjerne

sendt ut på «forpost». Når stridsvognene var skjult i en godt

Treet var utslettet. Tommiene var revet i filler av granatsplintene. Stridsvognen holdt seg der den var, ventende.

utforsket senkning med frukttrær eller høystakker, brukte mann­

Det var et brutalt øyeblikk, men mindre brutalt enn mange andre. Soldater i strid ble vant til å støte på redsler hver dag, men

skapene flere timer på å kamuflere dem. De ble pyntet med løv

selve det redselsfulle ble de aldri vant til.

Amerikansk infanteri rykker fram gjennom gatene i det kampherjede Carentan, som de tok fra tyskerne den 12. juni. Erobringen av dette veiknutepunktet konsoliderte de alliertes brohoder, og satte amerikanernes 5. og 7. korps i stand til å angripe i retning av havnebyen Cherbourg.

190

Oberst Ralph Ingersoll skrev senere om en opplevelse på torvet i en liten landsby: «Det synet som trollbandt meg mest, var liket

tenker på det. Jeg husker en slik bunker, og vi kunne høre dem der

av en tysk soldat i veien like ved et hjørne. Han var blitt overkjørt

at de kanskje ville overgi seg, men at døra hadde satt seg fast. Jeg

av så mange beltevogner av han var presset flat som en skikkelse i

sa at den kanskje hadde fått en smell og var blitt vindskjev, så de

en tegneserie - ja faktisk - absolutt flat, med armene i den grå uniformen i rett vinkel ut fra den flatpressede jakken. De svarte

flammekasteren at han skulle sette den på dem. Og dere skulle ha

støvlene og føttene inne i dem var så flate og tynne som om de

hørt tyskerne der inne hyle - å, Gud, det var forferdelig!»

var klippet ut av tjærepapp.» Døde var det overalt, men de døde var lettere å holde ut enn de døende. Som en kanadisk soldat senere fortalte: «Det fæleste

jeg visste, var når det ble tilkalt en flammekastervogn for å svi ut en av bunkerne deres. Jeg kan fremdeles bli grønn i fjeset når jeg

inne skrike. Vi visste ikke hvorfor de skrek, og jeg sa til sersjanten

ikke kunne komme ut. Men sersjanten skrek til fyren med

Det var i denne atmosfæren av likeglad brutalitet at briter og

tyskere vekslet om snart å rykke fram og snart å trekke seg tilbake i de blodige kampene om Caen. Imens hadde amerikanerne rykkevis fremgang lenger vest. Etter sin relativt fredelige landgang på Utah hadde VII korps møtt økende tysk motstand under

191

fremstøtet mot Cherbourg, og var til slutt blitt stanset ved

at hva han enn gjorde, så kunne han ikke holde dem våkne. Noen

Montbourg på hovedveien mot Cherbourg.

av karene sovnet i løpet av få minutter etter angrepet, og

Etter den harde medfarten V korps hadde fått på Omaha, var de, derimot, forbausende raskt kommet til hektene, og hadde med fornyede krefter trengt langt inn bak tyskernes forsvarslinje

kompanisjefen kunne ikke se hvem av dem som var såret og hvem som bare sov. Noen av dem hadde falt ut over kanten av

veifyllingen og lå halvt nede i myrmudderet. Han trodde de var

langs elva Aure. Den 10. juni hadde V korps fått forbindelse med britene på deres venstre flanke, ved Port-en-Bessin, og den 11.

såret, og gikk ned til dem, men fant da at de rett og slett var sovnet og ikke engang hadde våknet da de havnet i det kalde

hadde korpset rykket fram syd for Omaha og tatt Caumont - 15

vannet. Andre lå på tørt land, fullstendig søkkvåte, men sov de

km inne i landet. De var nå nådd på høyde med britene, som sloss

åndelig helt utmattedes dype søvn. I de nærmest følgende timene

hardt for å ta Tilly på veien til Villers Bocage. Lenger vest hadde

deltok de ikke i bataljonens angrep.

amerikanerne trengt innover og tatt Isigny, og truet nå med å

forene seg med VII korps til høyre for dem. Rommels mest maktpåliggende oppgave var nå å hindre dem i å trenge over munningen av Vire og gi de allierte et sammenhen­

Neste dag gikk det slitne og reduserte 502. regiment i reserve,

og et annet, det 506., gjenopptok fremrykningen over veifyllingen til Carentan. Samtidig angrep 327. bataljon av samme regiments glidefly-infanteri byen østfra. Den 12. juni lukket den amerikans­

gende brohode. Nøkkelen i denne kampen var byen Carentan på

ke knipetangen seg gradvis over Carentan. De rykket inn i byen

hovedveien til Cherbourg.

og møtte liten motstand. Tyskerne, som var nesten lens for

I løpet av 10. juni hadde amerikanerne trengt fram mot

ammunisjon, hadde trukket seg ut og hadde etterlatt seg en liten

Carentan over en lang, utsatt veifylling nord for byen. Denne

sider, var fullstendig blottet for enhver dekning, så den var det

og betydningsløs ettertrygd. Carentans fall satte V og VII korps i stand til å etablere forbindelse med hverandre, og de allierte hadde nå et sammenhengende fotfeste, omkring 100 km bredt og

fullkomne skuddfelt for tyskernes skarpskyttere og maskingevær-

15 km dypt. Dette var ytterligere et skritt på den slitsomme veien

lag som lå skjult i kratt og hekker i høyere lende rundt kanten av marsklandet. Tvekroket og i veien for hverandre, i gåsegang på en

selv.

fyllingen, som var 2-3 meter høyere enn marsklandet på begge

rekke langs hele veifyllingen, rykket regimentet fram mot

som skulle føre inn i hjertet av Frankrike og fram til Tyskland

Da tyskernes linje brøt sammen under amerikanernes press,

Carentan under store vanskeligheter og med store tap som følge

utstedte Hitler en av sine ordrer om å stå fast, som hadde kostet

av den tilintetgjørende ilden som haglet inn over dem.

Tyskland så mye i krigen på Østfronten: «Det blir ikke tale om

Etter endeløse timer på denne livsfarlige fyllingen ble 1.

noen baktroppsaksjon, eller om å trekke seg tilbake til en ny

kompani av 3. bataljon om kvelden bombet og beskutt med

forsvarslinje. Hver eneste mann skal kjempe og falle der han står.»

maskingeværer av to tyske fly - i løpet av noen få sekunder var 30

Men der var ikke engang mannskaper nok til de tyske reservene,

mann falt eller såret. Da skjedde det noe rart. Kompaniet hadde

som var blitt sinket og maltraktert av de alliertes flyangrep

da i flere dager deltatt i harde strider, soldatene var gjennomvåte

underveis til fronten. Til å forsterke forsvaret og demme opp

og hadde vært utsatt for bomber, granater og geværild - mange

for at V korps skulle bryte ut fra Omaha, hadde han bare to

av dem hadde bare sovet noen korte blunder. Og nå bukket de

hjulrytterbataljoner. Den elitedivisjonen, den 352., som hadde

under for stridstretthet, en tilstand fremkalt av harde og

budt amerikanerne så hard motstand, var slått sønder og

langvarige kamphandlinger, som på dette stadium av felttoget

sammen og hadde ifølge 84. korps «liten kampverdi». Med panserdivisjonene låst fast i et oppslitningsslag med britenes annen armé, var hele Hitlers armégruppe anspent til det ytterste

hadde begynt å ramme også andre allierte enheter over hele fronten i Normandie. Kompaniet hadde kastet seg ned på bakken for å unngå

og brakt ut av likevekt. Den 12, juni underrettet Rommel sjefen for den tyske

flyangrepet, og nå lå de der sløve og halvt i svime. De viste nær sagt ingen interesse for hva som hadde hendt, eller nysgjerrighet

Overkommando, Keitel, om at han ville forflytte sine angrep til

om hvem som var blitt drept eller såret. Kompanisjefen oppdaget

Cotentin-halvøya for å avverge faren for Cherbourg før han

192

maktet han ikke. Han var nødt til fortsatt å bruke sine

innledet et større angrep mellom Orne og Vire. Men selv det

natten på inspeksjon av fronten, var trett og irritabel, og ble mer og mer mutt i sine uttalelser til der Fuhrer etter hvert som dagen

panserdivisjoner for å holde Caen, og måtte nøye seg med å

gikk. Han sa til Hitler at han ønsket å trekke Caen-fronten tilbake

avsperre de alliertes brohode for å hindre at de brøt ut derfra.

til elva Orne, så han kunne frigjøre sine panserdivisjoner og la

Men da britene opprettholdt presset mot Caen og amerikanerne

dem reorganisere seg. Etter hvert som diskusjonen ble hetere, ble

mot Saint-Lo, var tyskernes linje på bristepunktet.

Rommel mer og mer frittalende. Han sa til der Fuhrer at han trodde fronten i Italia ville falle, at fronten i Russland ville falle og

Rommel hadde alltid regnet med å slå de allierte ved kysten. Tyskerne hadde derfor ikke noe forsvar i dybden. Reservene

at Vest-fronten ville falle, og at det kort sagt ikke fantes noe som

ankom for sent og ble satt inn i kampene bitevis, slik at offensive

kunne hindre de allierte i å velte inn i Tyskland. Han foreslo for

forband ble redusert til statisk forsvar. Hverken Luftwaffe eller den tyske Kriegsmarine var i stand til å forstyrre de alliertes

Hitler å gjøre det helt utenkelige - å få slutt på krigen. Hitler sa at han ikke behøvde å engste seg for det videre forløp

forsterkninger ad sjøveien eller transporter på land. Den 17. juni

av krigen, men passe sin egen front. Tilbaketrekning var helt

hadde Rommel og Rundstedt et møte med Hitler for å drøfte

utenkelig, og kapitulasjon var det usømmelig å nevne. Krigen

Tysklands vanskelige stilling.

skulle snart forandre seg, meddelte Hitler dem, det skulle

Møtet fant sted ved Margival, i nærheten av Soissons i

vidunderlige nye våpen sørge for. Flyvende V-1-bomber, som alt

Nordøst-Frankrike, i den bombesikre bunkeren som i 1940 var

var tjenstklare, stod i begrep med å bli avfyrt mot London i så

blitt bygd som Hitlers hovedkvarter for invasjonen i England.

store mengder at det ville sikre Storbritannias sammenbrudd. Die

Møtet varte fra kl. 09.00, til kl. 16.00, med en lunsjpause (hvor

Luftwaffe var i ferd med å sette sine første jetjagerfly inn i krigen,

Hitler hev i seg en diger tallerken ris og grønnsaker - etter at andre

og de skulle sope himmelen for allierte fly. Da Rundstedt og Rommel mismodig vendte tilbake til sine undergangsdømte tropper og den tapte sak de kjempet for,

først hadde smakt på den, for å være sikker på at han ikke ble forgiftet). Ifølge Rommels stabssjef, general Speidel, så Hitler «blek og søvnløs ut, og lekte nervøst med brillene og noen fargeblyan­ ter han hadde i hånden. Han satt, lut i ryggen, på en barkrakk,

mens feltmarskalkene måtte stå». Rommel og Rundstedt hadde anmodet om at dette møtet

måtte bli holdt, av to grunner. De ville la Hitler vite at de anså

gjorde et av Hitlers vidundervåpen, en V-1 med kurs for England,

en U-sving ute over Kanalen og fløy tilbake inn over Frankrike. Like over Hitlers hovedkvarter ved Margival sluttet motoren å gå,

og et par sekunder senere eksploderte det villfarende krigshodet i nærheten av Fuhrerbunkeren. Hitler, som befant seg trygt under

situasjonen på Normandie-fronten som håpløs, og de ville at

flere meter beskyttende betong, var uskadd. Men han spilte ikke

Hitler skulle besøke fronten og selv se situasjonen, og kunne

tiden. Han avlyste besøket ved fronten i Normandie. Han kastet

oppmuntre troppene ved sitt personlige nærvær.

seg i en bil og ble kjørt ut til flyet. Han kom aldri tilbake til

tysk motoffensiv ikke kunne iverksettes så lenge de allierte hadde

Frankrike, og innen lenge ville det ikke spille noen rolle. Der var nemlig murene om hans Festung Europa langsomt, men ubønn­

fullstendig overtak i luften. Rommel, som hadde vært oppe hele

hørlig i ferd med å synke i grus.

Møtet forløp ikke bra. Rundstedt fortalte Hitler at noen effektiv

193

/ ruinene etter D-dagens kamper på Omaha-stranden stirrer fiskere fra stedet tankefullt på amerikanske falne, som er blitt samlet for å føres tilbake til England.

195

OPPLADNINGEN I NORMANDIE Den 7. juni, dagen etter D-dagen, gikk invasjonen på strendene i Normandie inn i sin kritiske fase nummer to. Endog mens man

samlet de alliertes falne for å skipe dem hjem, og mens de franske sivile hadde strev med å vende tilbake til normale forhold,

begynte flåter av skip å sette i land nye mengder av menn og

materiell fra England. Disse nye avdelingenes oppgave var å forsterke D-dagens stormtropper, som kjempet for å slå de enkelte brohoder sammen og utvide fronten innover i landet. Innen dagen D-pluss-24 måtte hundretusener av soldater og

kjøretøyer og 570 000 tonn forsyninger føres i land på strender General Eisenhower (t.h.) og tre andre høye amerikanske offiserer ankommer med et amffbiekjøretøy for å studere oppladningen i Normandie.

som aldri tidligere hadde sett større mengder last enn de stedlige

fiskebåtenes fangster. Denne juni ettermiddagen ankom en uensartet konvoi av

foreldede skip. De skulle senkes som en del av to kjempestore

kunstige havner for å øke strømmen av forsyninger. De skulle nemlig skape områder med smult vann, med utstikkerbrygger hvor man kunne føre i land kjøretøyer og last som det var

vanskelig å losse på åpne strender. For å forsyne de 25 divisjonene som skulle ankomme i løpet av de første 20 dagene,

måtte disse havnene, med kodenavnet Mulberry, innen D-pluss-5 kunne avvikle 6 000 tonn forsyninger daglig, innen D-pluss-12

9 000 og innen D-pluss-18 12 000 tonn. Alt innen kvelden D-pluss-10 dagen var farten i denne

strømmen av skip og gods kommet opp i høygir, og selv om de to kunstige havnene fremdeles ikke var ferdige, var det alt blitt ført i land over 183 000 tonn forsyninger og 81 000 kjøretøyer. Til tross

for at troppene ankom gjennomsnittlig to døgn etter planen, var det landsatt over 557 000 mann, som kastet seg inn i kampene. Horder av landgangsfartøyer, lasteskip og elveferger med på­

hengsmotor hadde omskapt Omaha-stranden og Gold-stranden til virkelig store lossesteder. Øverstkommanderende, general Eisenhower, satte foten på

fransk jord på D-pluss-6. Ike var begeistret over hvor raskt invasjonen gikk. Britene kjempet ganske visst fremdeles hardt for

å ta Caen, men akkurat da brøt amerikanske tropper inni gatene i

Carentan, 13 km inne i landet. Ved det åpnet de en meget viktig

hovedvei innover i landet og skapte forbindelse mellom britiske og amerikanske styrker. Den annen front var trygget.

196

Uten å la seg forstyrre av skip eller lastebiler med forsyninger, leker franske barn ved vannkanten på Gold-stranden, som britene hadde tatt.

197

Omaha-stranden myldrende av skip og lastebiler som - beskyttet av sperreballonger - pøser i land forsyninger til de amerikanske troppene, hvorav noen alt støtte fram mot den viktige havnebyen Cherbourg. Alt før D-pluss-24 var nesten 100000 tonn forsyninger og 50000 kjøretøyer blitt ført i land på Omaha.

Styrker av 2. amerikanske divisjon lander på Omaha-stranden dagen etter Ddagen, og begynner marsjen innover for å ta det viktige, høyereliggende lendet i Cerisy-skogen, 20 km lenger sør. Underveis tok de tre dager senere byen Tréviéres. Skogen selv tok de så uten vanskeligheter.

199

En av de 213 senkekassene av betong som ble brukt til de kunstige havnene, blir skjøvet på plass utenfor Omaha-

stranden.

EN LITEN KRUSNING I STRØMMEN AV FORSYNINGER

I dagene etter landstigningen ble det arbeidet på spreng på de to kunstige havnene, Mulberry A ved Saint-Laurent for amerikanerne og Mulberry B ved Arromanches for britene. «Hele prosjektet var majestetisk,» uttalte Churchill, og det var det i sannhet. I løpet av omkring åtte måneder hadde over 20 000 britiske arbeidere laget godt og vel 600 deler av to millioner tonn jern og betong, som skulle taues over Kanalen av over 100 slepebåter og settes sammen til to enorme flytende havner. Kl. 16.30 på D-dag-pluss 10 la et ilandføringsfartøy for stridsvogner til den første ferdige utstikkerbryggen i Mulberry A. To dager senere rullet 24 412 tonn forsyninger og

200

ammunisjon i land fra de to Mulberryhavnene. Men så slo det lunefulle kanal-været seg vrangt. Om morgenen D-dag-pluss-16 blåste det storm, og veldige bølger begynte å bryte mot Normandie-kysten. De hev fartøyer mot bryggene, de rev løs fortøyningene på deler av bryggene og slengte dem mot hverandre. Ved daggry D-dag-pluss-16 var Mulberry A en ubrukbar masse forvridde vrakrester. Mulber­ ry B, som var beskyttet av et rev, fikk også betydelige skader, men ikke så katastrofale. Men omfanget av oppladningen var så umåtelig at selv stormen ikke voldte mer enn «en liten krusning» i strømmen av de alliertes forsyninger, for å bruke Eisenhowers ord. Da lossingen ble gjenopptatt på D-dag-pluss-17, var Mulberry B i drift igjen, reparert og forsterket med brukbare deler av Mulberry A, og amerikanerne førte 16400 tonn i land på de åpne strendene. Alt 1. august var arméene som hadde opprettet Den annen front, sterke nok til å bryte ut fra brohodet og begynne frigjøringen av resten av Frankrike.

20 meter høye senkekasser, som ble anbrakt på plass på 10 meter dypt vanri ved å åpne bunnventilene, danner en bølgebryter i den britiske Mulberry-havnen ved Arromanches. På plattformer ovenpå senkekassene vender luftvernkanoner utover mot Kanalen. Kanonmannskapene holdt til i rom inne i senkekassene. Den britiske Mulberry-havnen hadde plass til 500 fartøyer samtidig. Innløpene til havnen sees øverst t.h. og nederst t.v. Det skjermede området lå innenfor en bølgebryter av senkede skip og senkekasser (t.h.). Forsyninger ble losset på flytebryggen i midten og ført i land på veifyllingene øverst t.v.

201

202

Hauger av undervannshinder som ingeniørtropper har fjernet under selve landstigningen på Utah-stranden, viser at invasjonen har lykkes.

203

LITTERATUR Allied Forces, Supreme Headquarters, Rapport fra øverstkommanderende til the Combined Chiefs of Stall on the Operations i Europa, the Allied Expeditionary Force (6 June 1944 to 8 May 1945). Government Printing Office, ingen dato. American Forces in Action-serien: Omaha Beachhead (6 June-13 June 1944). Historical Division, War Department, 1945. Utah Beach to Cherbourg (6 June-27 lune 1944). U.S. Department of the Army, Historical Division, dato ukjent. Barker, Theo, red., The Long March ol Everyman, 1750-1960. Penguin Books, 1978. Belfield, Eversley, og H. Essame, The Battle for Normandy. B. T. Batsford Ltd., 1965. Blumenson, Martin, Eisenhower. Ballantine Books, 1972. Blumentritt, Guenther, Von Rundstedt, the Soldier and the Man. Odhams Press Limited, 1952. Bostick, William A., England under G.l.'s Reign. Conjure House, 1946. Bradley, Omar N., A Soldier's Story. Henry Holt and Company, 1951. British Broadcasting Corporation, War Report. Oxford University Press, 1946. Brown, Anthony Cave, Bodyguard of Lies. Bantam Books, Inc., 1976. Buckley, Christopher, The Second World War, 1939—1945: Norway, The Commandos, Dieppe. His Majesty's Stationery Office, 1951. Butcher, Captain Harry C., USNR, My Three Years with Eisenhower. Simon and Schuster, 1946. Capa, Robert, Images of War. Grossman Publishers, 1964. Carell, Paul, lnvasion-They're Corning! E. P. Dutton & Company, Inc., 1963. Churchill, Winston S.: The Second World War. Houghton Mifflin Company. Closing the Ring, 1951. The Hinge of Fate, 1950. Their Finest Hour, 1949. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red., The Army Air Forces in World War II, Vol. Ill, Europe: Argument to V-E Day (january 1944 to May 1945). The University of Chicago Press, 1951. Crookenden, Napier, Dropzone Normandy. lan Allan Ltd., 1976. Cruickshank, Charles, The German Occupation of the Channel Islands. Oxford University Press, 1975. Desquesnes, Rémy, Le Mur de l'Atlantique en Normandie. Editions Heimdal, 1976. Eisenhower, Dwight D., Crusade in Europe. Doubleday & Company, Inc., 1948. Eisenhower Foundation, D-Day, The Normandy Invasion in Retrospect. The University Press of Kansas, 1971. Ellis, Major L. F., Victory in the West, Vol. I, The Battle of Normandy. Her Majesty's Stationery Office, 1962. Esposito, Brig. General Vincent J., USA (Ret.), sjefred., The West Point Atlas of American Wars, Vol. II, 1900-1953. The Department of Military Art and Engineering, The United States Military Academy, Frederick A. Praeger, 1959. Ewing, Joseph H., 29 Let's Gol (A History of the 29th Infantry Division in World War II). Infantry Journal Press, 1948. Funcken, Fred og Liliane, The Second World War, Part 4: Arms and Uniforms. Ward Lock Limited, 1976. Gamelin, Paul, Le Mur de 1'Atlantique, Les Blockhaus de 1'lllusoire. Archives de Guerre Collection Dirigée Par Cérard Guicheteau, Editions Daniel & Cie, 1974. Goerlitz, Walter, History of the German General Staff: 1657-1945. Frederick A. Praeger, 1953. Greenfield, Kent Roberts, red., Command Decisions. Department of the Army, Office of the Chief of Military History, 1960. Halle, Armin, Tanks: An lllustrated History of Fighting Vehicles. New York Graphic Society, 1971. Howarth, David, D-Day - The Sixth of June, 1944. McGraw-Hill Book Company, Inc., 1959. Icks, Lieut. Colonel Robert J., Tanks and Armored Vehicles, 1900-1945. WE Inc., dato ukjent. Ingersoll, Ralph, Top Secret. Harcourt, Brace and Company, 1946. Leasor, James, Green Beach. Corgi Books, 1975. Leventhal, Albert R., War. A & W Visual Library, A Ridge Press Book, 1973. Liddell Hart, B. H., red., The Rommel Papers. Harcourt, Brace and Company, 1953. Longmate, Norman: The G.l.'s: The Americans in Britain, 1942-1945. Hutchinson of London, 1975. How We Lived Then. Arrow Books, 1977. Lund, Paul, og Harry Ludlam, The War of the Landing Craft. W. Foulsham & Co. Ltd., 1976. McKee, Alexander, Last Round against Rommel: Battle of the Normandy Bridgehead. The New American Library, 1964. Macksey, Kenneth: Armoured Crusader - A Biography of Major-General Sir Percy Hobart. Hutchinson of London, 1967. Tank Warfare, A History of Tanks in Battle. Stein and Day, 1971. Macksey, Kenneth, og John H. Batchelor, lank: a History of the Armoured Fighting Vehicle. Charles Scribner's Sons, 1970.

204

Maguire, Eric, Dieppe: August 19th 1942. Corgi Books, 1963. Majdalany, Fred, The Fall of Fortress Europe. Hodder and Stoughton Limited, 1968. Mallory, Keith, og Arvid Ottar, The Architecture of War. Pantheon Books, 1973. Marshall, S. L. A., Night Drop: The American Airborne Invasion of Normandy. Little, Brown and Company, 1962. Masterman, J. C., The Double-Cross System in the War of 1939 to 1945. Yale University Press, 1972. Maule, Henry, The Great Battles of World War II. Galahad Books, 1972. Mills-Roberts, Brigadier Derek, Clash by Night: A Commando Chronicle. William Kimber, 1956. Montgomery of Alamein, Field Marshal the Viscount: The Memoirs of Field Marshal the Viscount Montgomery of Alamein, K. G. The New American Library, 1959. Normandy to the Baltic. Houghton Mifflin Company, 1948. Moorehead, Alan, Eclips. Harper & Row, 1968. Mordal, Jacques, Dieppe: the Dawn of Decision. Souvenir Press, 1962. Morgan, Lieut. General Sir Frederic, Overture to Overlord. Doubleday & Company, Inc., 1950. Morison, Samuel Eliot, History of United States Naval Operations in World War II, Vol. XI, The Invasion of France and Germany, 1944-1945. Little, Brown and Company, 1975. Moulton, J. L, Haste to the Battle: A Marine Commando at War. Cassell & Company Ltd., 1963. Partridge, Colin, Hitler's Atlantic Wall. D. I. Publications, 1976. Pielkalkiewicz, Janusz, Secret Agents, Spies and Saboteurs. William Morrow & Company,

Inc., 1973. Pyle, Ernie, Brave Men. Henry Holt and Company, 1944. Ramsey, Winston G., red., After the Battle: Number 5 (Dieppe, Eben-Emael). Battle of Britain Prints International Ltd., 1974. Rapport, Leonard, og Arthur Northwood Jr., Rendezvous with Destiny - A History of the 101st Airborne Division. 101st Airborne Division Association, 1948. Ridgway, General Matthew B., USA (Ret.), Soldier, The Memoirs of Matthew B. Ridgway. Harper & Brothers, 1956. Robertson, Terence, Dieppe, The Shame and the Glory. Hutchinson of London, 1962. Roosevelt, Eleanor B., Day Before Yesterday: The Reminiscences of Mrs. Theodore Roosevelt, Jr. Doubleday & Company, Inc. 1959. Roskill, Captain S. W., The War at Sea 1939-1945, Vol. II, The Period of Balance. Her Majesty's Stationery Office, 1956. Ryan, Cornelius, The Longest Day. Popular Library, 1959. Ryder, Commander, R. E. D., The Attack on St. Nazaire, 28th March, 1942. John Murray, 1947. Saunders, Hilary St. George: The Green Beret: The Story of the Commandos 1940-1945. Michael Joseph Ltd., 1949. The Red Beret: The Story of the Parachute Regiment at War 1940-1945. Michael Joseph Ltd., 1950. Shirer, William L., The Rise and Fall of the Third Reich. Simon and Schuster, 1960. Speidel, Hans: Invasion 1944. Henry Regenery Company, 1950. We Defended Normandy. Herbert Jenkins Ltd., 1951. Stacey, Colonel C. P., the Canadians in the Second World War, Vol. I, Six Years of War: The Army in Canada, Britain and the Pacific. Edmond Cloutier, 1955. Stagg, J. M., Forecast for Overlord, June 6, 1944. W. W. Norton & Company, Inc., 1971. Sulzberger, C. L., og the Editors of American Heritage, The American Heritage Picture History of World War II. American Heritage Publishing Co., Inc., 1966. Summersby, Captain Kay, WAC Army of the U.S., Eisenhower Was My Boss. PrenticeHall, Inc., 1948. Thompson, R. W.: Dieppe at Dawn: The Story of the Dieppe Raid. Hutchinson & Co. Ltd., 1956. The Price of Victory. Constable and Company Ltd., 1960. Spearhead of Invasion D-Day. Ballantine Books Inc., 1968. Tourtellot, Arthur B., red., LlFE's Picture History of World War II. Time Incorporated, 1950. Turner, John Frayn, Invasion '44 (The First Full Story of D-Day in Normandy). G. P. Putnam's Sons, 1959. Tute, Warren, D-Day. Macmillan Publishing Co., Inc., 1974. United States Army in World War II, The European Theater of Operations. Office of the Chief of Military History, United States Army: Harrison, Gordon A., Cross-Channel Attack, 1951. Pogue, Forrest C., The Supreme Command, 1954. Ruppenthal, Roland G., Logistical Support of the Armies, Vol. I, May 1941-September 1944, 1953. Warlimont, Walter, Inside Hitler's Headquarters 1939-45. Frederick A. Praeger, 1964. White, William, red., By-line: Ernest Hemingway. Charles Scribner's Sons, 1967. Wilmot, Chester, The Struggle for Europe. Collins, 1952. Wilt, Alan F., The Atlantic Wall: Hitler's Defenses in the West, 1941-1944. The Iowa State University Press, 1975. Young, Desmond, Rommel, The Desert Fox. The Berkley Publishing Corporation, 1965. Young, Brigadier Peter, Commando. Ballantine Books, Inc., 1969.

ILLUSTRASJONER OMSLAG og side 1: - The Public Archives of Canada, Ottawa. HITLERS ATLANTERHAVSVOLL: 6,7-Bundesarchiv, Koblenz. 8-Ullstein Bilderdienst, Berlin-Tillatelse Manfred Rommel, Stuttgart. 9-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 10, 11Bundesarchiv, Koblenz-Zentralbild, Berlin-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; Bundesarchiv, Koblenz; Bundesarchiv, Koblenz. 12, 13-Bundesarchiv, Koblenz, unntatt t.v., Ullstein Bilderdienst, Berlin (2). 14,15, 16-Bundesarchiv, Koblenz. 17-Bundesarchiv, Koblenz-Tillatelse Hellmuth Lang, Captain (Ret.), Schwåbisch-Gmund. 18. 19—Tillatelse Hellmuth Lang, Kaptein (Ret.), Schwåbisch-Gmund.

YANKEER I STORBRITANNIA: 106,107-lmperial War Museum, London. 108-U.S. Army. 109-Radio Times Hulton Picture Library, London. 110-Keystone Press, London. 111Imperial War Museum, London-Keystone Press, London. 112,113-UPI-Topix, LondonU.S. Army; U.S. Army. 114-Punch, London, unntatt nederst til høyre, Express Newspapers Ltd., London. 115-Punch, London (2)-Fru B. H. Stillings, Dorset; Strube for The Daily Express, tillatelse John Frost Historical Newspaper Service, New Barnet, Hertfordshire. 116, 117-Radio Times Hulton Picture Library, London. 118,119-Ralph Morse for LIFE; Imperial War Museum, London.

GENERALPRØVE PÅ ET BLODBAD: 22-Daily Mail, London 24, 25-Imperial War Museum,

London. 26-kart ved Elie Sabban. 28-British Official. 30-lmperiai War Museum, London.

ETTERVIRKNINGER AV ET RAID: 34, 35 og 36-Bundesarchiv, Koblenz. 37-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 38-Bundesarchiv. Koblenz-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 39-E.C.P. Armées, Paris. 40 til 43—Bundesarchiv, Koblenz.

INVASJONSARMADAEN: 120, 121-U.S. Army. 122-lmperial War Museum, London. 123-Royal Canadian Navy. 124,125-David E. Scherman for Life,- Imperial War Museum, London-Imperial War Museum, London; David E. Scherman for Life-Frank Scherschel for Life; Imperial War Museum, London; David E. Scherman for Life. 126,127-lmperial War Museum, London; National Archives.

OPPTAKTEN TIL OVERLORD: 46-kart ved Elie Sabban. 49-U.S. Army. 50-Imperial War Museum, London. 53-Bundesarchiv, Koblenz. 55-Tillatelse fra The Daily Telegraph, London. 57—U.S. Air Force—Public Records Office/Nautic Visual Services, I ondon (2). 60U.S. Air Force. 62-lmperial War Museum London.

AMERIKANERNE GÅR I LAND: 130-U.S. Air Force. 132,133-Schutz Photo Panorama fra Historical Print Division of Ankers Capital, Washington, D.C., tillatelse Jack Mitchell. 135-Robert Capa for Life. 136-National Archives. 139-UPL

DEN STORE OPPLADNINGEN: 64, 65-U.S, Army. 66-Radio Times Hulton Picture Library, London. 67-Bob Landry for Life. 68-National Archives. 69-Radio Times Hulton Picture Library, London. 70, 71-U.S. Army (2); Imperial War Museum, London. 72 til 75-U.S. Army. 76, 77-Bob Landry for Life. DEN ØVERSTKOMMANDERENDE: 78,79-Popperfoto, London. 80-U.S. Army-Dwight D. Eisenhower Library. 81-Imperial War Museum, London. 82, 83-UPI-Derek Bayes, London; UPI. 84, 85-Bob Landry for Life—U.S. Office of War Information; Imperial War Museum, London-National Archives. 86, 87—Imperial War Museum, London; UPI (2). 88, 89-Dwight D. Eisenhower Library; Wide World.

ANGRIPERE NED FRA DET HØYE: 92-lrriperial War Museum, London. 94-U.S. Army. 96, 97-Kart ved Elie Sabban. 99-lmperial War Museum, London. 100-Bundesarchiv, Koblenz. 101 -The Netherlands State Institute for War Documentation, Amsterdam. 103Musée de Sainte-Mére-Eglise.

ILDPRØVEN VED OMAHA: 142 til 151-Robert Capa fra Magnum for Life.

DE BRITISKE BROHODENE: 154-Janusz Piekalkiewicz, Rosrath-Hoffnungsthal. 156-Public Records Office/Nautic Visual Services, London. 158-Ralph Crane for Liffe. 159-Helmut Laux. BRITENES SJOKKTROPPER: 162, 163-Popperfoto, London. 164 til 171-Imperial War Museum, London. FORUNDERLIGE STRIDSVOGNER: 172, 173-111. av John Batchelor. 174-lmperial War Museum, London. 175-111. av John Batchelor-lmperial War Museum, London. 176,177Imperial War Museum, London; III. av John Batchelor-lll. av John Batchelor; The Royal Armoured Tank Corps Museum, Dorset. 178-111. av John Batchelor-The Royal Armoured Tank Corps Museum, Dorset. 179-111. av John Batchelor-lmperial War Museum, London. 180,181 -111. av John Batchelor-lmperial War Museum, London; John Batchelor; Imperial War Museum, London-III. av John Batchelor.

NYE OPPGAVER PÅ STRENDENE: 194, 195-Robert Capa fra Magnum for Life. 196-UPI. 197-lmperial War Museum, London. 198, 199-U.S. Coast Guard;..UPI. 200, 201-U.S. Navy; Popperfoto, London-The Netherlands State Institute for War Documentation, Amsterdam. 202, 203: U.S. Army.

ANDRE BIDRAG Bokens register er utarbeidet av Mel Ingber. Redaktørene vil også rette en takk til Dana Bell, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Virginia; Antoinette de Bérender, Curator, Musée du Débarquement, Arromanches, Frankrike; Eva Bong, Ullstein Bilderdienst, Berlin; Carole Boutté, Senior Researcher, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Washington, D.C., Cornell (Director) og Edith Capa, International Center of Photography, New York; Charles Chevrot, Montivilliers, France; Cécile Coutin, Curator, Musée des Deux Guerres Mondiales, Paris; Claude-Paul Couture, Barentin, Frankrike; V. M. Destefano, Chief, Reverence Library, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Washington, D.C.; Directorate of History, National Defense Headquarters, Ottawa, Ontario, Canada; Hans Dollinger, Worthsee, Tyskland; Geneviéve Duboscq-Troszczynski, Paris; Paul Gamelin, Nantes, Frankrike; Government Institute for war Documentation, Amsterdam; Jeanne Grall, Archives du Calvados, Caen, Frankrike; Charles R. Haberlein Jr., Photographic Section, Curator Branch, Naval History Division, Department of the Navy, Washington, D.C.; David Haight, Archivist, Dwight D. Eisenhower Library, Abilene, Kansas; Dr. Matthias Haupt, Bundesarchiv, Koblenz, Tyskland; Werner Haupt, Bibliothek fur Zeitgeschichte, Stuttgart, Tyskland; T. C. Hine, Imperial War Museum, London; Heinrich Hoffmann, Hamburg; Oberst P. H. Hordern, D.S.O., O.B.E., The Royal Armoured Corps Tank Museum, Wareham, Dorset, England; Richard Huyda, Division Chief, National Photography Collection, The Public Archives of Canada, Ottawa, Ontario; Philip Jutras, Curator, Museum of Sainte-Mére-Eglise, Frankrike; Heidi Klein, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz,

Berlin; Dr. Roland Klemig, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; Hellmuth Lang, Kaptein (Ret.), Schwåbisch-Gmund, Tyskland; Roger Le Blanc, Mayor of Arromanches, Frankrike; William H. Leary, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; James Leyerzapf, Supervisory Archivist, Dwight D. Eisenhower Library, Abilene, Kansas; J. S. Lucas, Imperial War Museum, London; Oberst Marcel Dugué MacCarthy, Curator, Musée de 1'Armée, Paris; Peter Masters, Bethesda, Maryland; Brun Meyer, Bundesarchiv, Freiburg, Tyskland; Henri Michei, President du Comité dBistoire de la Deuxiéme Guerre Mondiale, Paris; Brigadier D. Mills-Roberts, C.B.E., D.S.O., M.C., North Wales; Jack Mitchell, Bedford, Virginia; Jonathan Moore, London; Meinrad Nilges, Bundesarchiv, Koblenz, J. W. Pavey, Imperial War Museum, London; Janusz Piekalkiewicz, Rosrath-Hoffnungsthal, Tyskland; Marianne Ranson, Comité dHistoire de la Deuxiéme Guerre Mondiale, Paris; Manfred Rommel, Lord Mayor of Stuttgart.; Professor Admiral Friedrich Ruge, Tubingen; Axel Schulz, Ullstein Bilderdienst, Berlin; Albert Speer, Heidelberg; Jim Trimble, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division. Washington, D.C.; Michei de Vallavielle, Curator, Utah Beach Museum, Sainte-Marie-duMont, Frankrike; A. Williams, Imperial War Museum, London; Joy Williams, Reference Consultant, National Photography Collection, The Public Archives of Canada, Ottawa, Ontario; M. J. Willis, Imperial War Museum, London; Marjorie Wills, Radio Times Hulton Picture Library, London; Marie Yates, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Washington, D.C.

205

REGISTER Sidetall i kursiv henviser til illustrasjon

A Aksemaktene, deres stilling i august 1942, 23 Alexander, Harold R. L G., 51 Allierte: uenighet om strategien mot Tyskland, 48-49; USA blir den dominerende part, 51; situasjonen i august 1942, 23 Allierte, stridskrefter: Dieppe-raidet, 22-23, 26-33; tap ved Dieppe, 33; styrkeoppladning i Storbritannia, 50-51; narretiltak mot tyskerne, 50, 54-55, 94, 103-104, 189; de militære sjefer, 51, 52; luftangrep mot Tyskland, 56, 58; trening for invasjon, 58, 68, 70-71; invasjonsplanen, 59; angrep på franskekysten før invasjonen, 60, 61; inn­ tasting i invasjonsflåten, 61; invasjonsflåten samles, 90-91, 122; flybårne styrker starter, 91; invasjonsarmadaen setter over Kanalen, 120-127; de første luftlandsettinger, 82, 95, 99; luftlandetropper mot Ranville, 95-97; fallskjermtropper mot Merville, 97-98; ved Sainte-Mére-Eglise, 102, 703; bombardement fra krigs­ skip, 105, 126, 140, 152; landsetting av kjøretøyer, 725; landgangen på Omaha-stranden, 126-127, 128, 132-134, 735, 136-138, 140-141, 142-151; land­ gangen på Utah-stranden, 128-129, 130, 131-132, 136, 183; landgangen på Gold-stranden, 140, 141, 152-154, 156, 158; landgangen på Juno-stranden, 140, 141,152-154,156,157; landgangen på Sword-stranden, 140, 141, 152-154, 156, 158-160; Commando-tropper i Normandie-invasjonen, 153, 157, 162-171, 182; fly­ bårne forsterkninger til Orne, 160-161; luftangrep ved brohodene, 161, 187; tap på D-dag, 161; D-pluss-1 dag, 182-183; ved Lebisey, 183; ved Bayeux, 183-184; ved Caen, 183,188,189,193; fremstøt på Cotentin-halvøya, 183, 192; lossing av forsyninger og forsterkninger, 187-188, 196-201, 196, 197-201; ved Carentan, 190, 797, 192; ønskes velkommen av befolkningen, 786; luftherredømme, 186-187, 193 Allierte, «Combined Commanders», 22 Atlanterhavsvollen, 6-78, kart, 46,47; strandforsvaret, 6-7, 76-79; anleggsarbeidene, 8, 70-77, 12-13; styrke, skyts, 8, 9, 73, 74; konstruksjoner, 10-15; kammuflasje, 14-15; forsterket av Rommel, 53; allierte etterretninger om forsvarsverkene, 52, 53 Aure-elva, 183, 192

B Bayerlein, Fritz, 187 Bayeux, 156, 157, 183-184 «Belgiske porten», 17, 132 Berniéres-sur-Mer, 157 Bevan, John, 54 Biéville, 160 Bolero, Operasjon, 49, 66 Bombefly, Douglas A-20, 60, 61 Bradley, Omar N., 58, 78-79, 85, 182, 788; på D-dag, 138, 140 Brereton, Lewis H., 83 Brooke, Alan, 44, på tale som øverstkommanderende for Normandie-invasjonen, 51 Bryant, C. F., 140 Buckee, Henry Thomas, 26 Butcher, Harry, 91 Byam, Guy, 95

c Caen, 97, 152, 155-156, 157, 158-161, 183, 189 Caen kanalbro, 91, 95, 99 Camien, John F., 101 Campbeltown, 24-25 Canada, stridskrefter: i forsvaret av Storbritannia, 22-23; i Dieppe-raidet, 22-23, 27-32, 34-35, 35, 38-39; tap ved Dieppe, 32; øvelser, 71; ved Normandie-invasjonen, omslag, 123, 152-153, 157, 183, 188 Capa, Robert, 144; hans fotos fra landgangen på Omahastranden, 142-151 Carentan, 183, 188, 190, 797, 192

206

Carpiquet, 157, 183 Catto, Douglas, 29 Cerisy-skogen, 199 Cherbourg, 47, 99, 183, 192 Christopherson, Stanley, 184 Churchill, Winston: lover at britene skal vende tilbake til fastlandet, 20, 21; karrikatur, 22; om Dieppe-raidet, 32; foreslår kunstige havner, 47, 200; om landgangsfartøyer, 48; fokus på Balkan, 48, 49; om prioritet for invasjon i Normandie, 48, 50; om betydningen av overraskelse, 54; ved siste briefing før invasjonen, 58; demonstrerer selv­ komponert «sireneantrekk» for mannskaper i det sivile luftvern, 87; sammen med Eisenhower, 87, 85 Cole, Robert G., 101 Colleville, 132, 134, 138, 140, 141 Commandos, 20-21; Boulogne-raidet, 20; Dieppe-raidet, 23, 25-29, 31, 32; som etterretningskilde, 21; Saint Nazaire-raidet, 21, 24; ved Bruneval, 50; ved Normandieinvasjonen, 153, 157, 762-767, 182 COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Com­ mander): planlegging av Overlord, 44-45; planlegging av Neptune, 45, 47-48; avløst av SHAEF, 51 Cotentin-halvøya, 99, 183, 192 Courseulles, 157

D Dawe, Leonard, 54 D-dag: utsatt fra 1. mai, 48; dato fastsatt, 59, 62; værets innflytelse, 61-63, 92; stillingen ved dagens slutt, 161. Se også Normandie-invasjonen Dempsey, Miles, 58, 152, 182 Deyo, Morton L., 58 Dieppe: alliert raid, kart, 26; som angrepsmål, 22-23; tyske forsvarsverker, 23; plan for raidet, 23; landgangen, 25-32; sambandsproblemer, 26, 27, 30, 31; Pointe d'Ailly fyrtårn, 28; tilbaketrekningen, 32; ettervirkninger av raidet, 34-43 Dives-elva, 96-97 Dollmann, Friedrich, 92, 104, 161 Douve-elva, 99, 102 Duff, Robin, 90

E Eisenhower, Dwight D., 78-79, 80, 81-89; og invasjonen i Nord-Afrika, 22; leder for «Combined Commanders», 22; om styrkeoppbyggingen i Storbritannia, 50, 66; blir øverstkommanderende for invasjonsstyrkene, 51, 80; velger ut SHAEF-staben, 51 -52; beordrer vid fordeling av luftfotokart over Normandie-kysten, 57; den siste komplette briefing, 59; om utsettelse av D-dag, 61 -62; D-dag fastsettes, 63; sammen med Churchill, 87, 85; besøker troppene, 83,84-89,91; notat der han påtar seg fullt ansvar for eventuelt mislykket invasjon, 88; om invasjonen, 122; om de spesialbygde stridsvognene, 174; om sen fremgang på den britiske fronten, 189; til Frankrike, 796; besøker Normandie, 796; om skadene på Mulberry-havnene, 200 Elektronisk krigføring, anti-radar-taktikk, 50, 94, 102 Ellis, L. G., 29 ETOUSA (European Theater of Operations, United States), 50 Etterretningstjeneste: alliert, om tysk radar, 50; alliert, om Atlanterhavsvollen, 52, 53; tilsiktede «sikkerhetslekkasjer», 54; alliert, om tyske troppebevegelser, 56; alliert, om forsvarsverkene ved Omaha-stranden, 132, 133; tysk, om Neptune, 56; tysk, om D-dag, 93

140, 141, 152-154, 156, 157; Orne-elva, 91, 95; Diveselva, 97; Douve-elva, 99, 102; Meredith-elva, 99, 183; Cotentin-halvøya, 99,183,188,192; Pointe du Hoc, 739, 140; Periers rise, 159,160; Aure-elva, 183,190; kollaboratører, 184; Normandie etter D-dag, 184, 186, 794-795, 797 Fransk motstandsbevegelse, 93, 94, 184, 186

G Gale, Richard, 96, 104 George VI, konge, 58; sammen med Eisenhower, 80 Ceyr von Schweppenburg, Leo, 52 Glidefly: Horsa, 92, 93, 770-777; brukt i Normandie, 91, 92, 93, 95, 99, 160-161, 184-185; hindere for glideflyene, 700-707 Gold-stranden, kart, 96-97; landgang, 140-141,152-154, 156-158

H Hartdegen, Alexander, 187 Havner, kunstige, 47, 187, 196, 200; Mulberry A, 47, 200; Mulberry B, 47, 157, 200-207 Hayn, Friedrich, 183 Hemingway, Ernest, 134, 137 Hennecke, Walther, 92, 93 Hermanville, 756, 159 Hitler, Adolf: og Atlanterhavsvollen, 8; konsentrerer for­ svaret ved havnene, 33; tar kommando over styrkene, 52; oppsplitter kommandoen over panserstyrkene i Frankrike, 52; forsterker Normandie, 56; om D-dag, 155, 759; beordrer V-1 brukt mot London, 155; om de alliertes hensikter, 188; beordrer hæren å holde frontlinjene i Normandie, 192; møte i Frankrike om Normandiefronten, 193; de nye våpen, 193; hovedkvarter-bunkeren truffet av V-1, 193; sender strategiske reserver til Normandie, 104, 155 H-klokkeslettet, 128 Hobart, Percy C. S., 174, utvikling av nye stridsvogner, 48, 174 Howard, John, 92, 99 Huebner, Clarence R., 140 Hughes-Hallett, John: og Saint-Nazaire-raidet, 21; og Dieppe-raidet, 30, 31; og de kunstige havnene, 47

I Ingersoll, Ralph, 191

J Jahnke, Arthur, 105, 128-129, 131 Jodl, Alfred, 759; beordrer strategiske reserver for Normandie holdt tilbake, 104, 154; beordrer innsats av V-1, 155 Jubilee, Operasjon, 23, 25-26 Juno-stranden, kart, 96-97; landstigningen, 140-141, 152-154; commando-avdelingers innsats, 164

K Kamuflasje: av Atlanterhavsvollen, 14-15; av stridsvogner, 190 Karrikaturtegninger, britiske: om kravet om angrep fra vest, 22; om amerikanske soldater i Storbritannia, 114-115 Keitel, Wilhelm, 155, 192 King, Ernest J., 48, 49 Kirk, Alan G., 133 Krause, Edward C., 102 Kryssordoppgaver, 54

F

L

Falley, Wilhelm, 93, 103 Feuchtinger, Edgar, 155-156, 158, 160, 161, 183 Fly: aksjonsradius i relasjon til invasjonssted, 45; amerikanske losses i Storbritannia, 64-65, 66; flybårne operasjoner i Normandie, 91; tyske jetjagere, 193 Forsyninger: opplagring for invasjonen, 64-67, 72-77; lossing i Normandie, 196, 197-201 Fortitude, Operasjon, 55, 93-94, 103, 161 Frankrike: franske krigsfanger'hjemmehørende i Dieppe, løslatt, 36; valg av invasjonssted, 45; kanalkysten, 45, kart, 46, 96, 97; etterretningsrapporter fra Frankrike, 56; Omaha-stranden, 59, kart, 96-97; 132-133, 194-195; Utah-stranden, 128-129, 730, 131-132, 736; Swordstranden, 140, 141, 152-154, 756, 158-160; Goldstranden, 140-141, 152-154, 156, 158; |uno-stranden,

La Riviére, 156, 157 Landgangsfartøyer: behov for Normandie-invasjonen, 48, 52; i sjøgang, 134; ved lansetting av forsyninger og forsterkninger, 187-188 Langrune-sur-Mer, 157, 160 Laval, Pierre, 32 Le Hamel, 156-157 Lebisey, 160, 183 Leicester, B. W., på D-dag, 164 Leigh-Mallory, Trafford, 78 -79; uenig i bruk av flybårne styrker mot Cotentin-halvøya, 51, 52; sjef for de allierte invasjons-flystyrker, 51, 59; om angrepet ved Caenkanalen, 99 London Controlling Section (LCS), koordinerer narretiltak, 54-55

Loustalot, Edwin, 27 Lovat, lord, 30; ved Dieppe, 27, 30; på D-dag, 164,169,170 Luftfoto-kart, av Normandie, kysten, 55, 57

M Marcks, Erich, ved invasjonen, 103-104, 141, 160, 161 Marshall, George: plan for nødtvungen invasjon i Frankrike, 21; beordrer landgangsfartøyer øremerket for Overlord; utnevning av øverstkommanderende for invasjons­ styrkene, 51, 80 Maurice, F. ]., 159-160 Merderet-elva, 99, 100, 102, 183 Merville, 97-98 Meyer, Kurt, 183 Montgomery, Bernard L, 78 -79, 188; meninger om ham, 52; behov for stridsvogner, ved invasjonen, 48; sjef for landstyrkene ved invasjonen, 52, 152, 182; fastsetter tidspunkt for landgangsoperasjonene, 53; ved den siste briefing, 58-59; og de spesialbygde stridsvogner, 174; angrepet på Caen, 189 Moorehead, Alan, 153, 184 Morgan, Frederick E., 44, 49; og COSSAC, 44; planlegging av Overlord, 44-45; planlegging av Neptune, 44-45; om tilgang på landgangsfartøyer, 47, 48; om motstanden mot Overlord, 49; blir neststabssjef for Overlord, 51; om sikkerhetstiltak, 58 Moulton, James, 182 Mountbatten, Louis: med «Combined Operations Command», 21, 22, 33; og Morgan, 44

N Neptune, Operasjon: planleggingen, 44, 45, 47, 48, 52, 54, 55; utsatt til juni, 48, 52. Se også: Normandie-invasjonen Nickolls, L. A„ 188 Norge, fingert invasjonsplanlegging, 55 Normandie-invasjonen: kart 96-97; invasjonsplanen, 44-45,47,48, 52, 59; utsatt til juni, 48, 52; narretiltak for å skjule planen, 50, 54-55,94,103-104,189; sikkerhets­ tiltak, 54, 58, 59; trening og briefing av styrkene, 57—58; avhengighet av værforhold og tidevann, 59, 61 -62; den endelige plan, 59; invasjonsflåten innlastes, 61, 121; invasjonsflåten samles, 90-91, 122; armadaen setter over Kanalen, 120-127; flybårne styrker starter, 91; tyskerne uforberedt, 92; de første luftlandsettinger, 92, 95, 99; luftlandsetting ved Ranville, 95-97; luftlandsetting ved Merville, 98-99; luftlandsetting på Cotentinhalvøya, 98-99; tyskernes første reaksjon, 103-104; bombardement fra krigsskip, 105, 126, 128, 140, 152; Omaha-stranden, 126-127, 128, 132-134, 135, 136-138,140-141,142—151; Utah-stranden, 128-129, 130, 131-132, 136, 183; Gold-stranden, 140, 141, 152-154, 156, 158; Juno-stranden, 140, 141, 152-154, 156, 157; Sword-stranden, 140, 141, 152-154, 156, 150-160; commandostyrker i Normandie, 153, 162-171; stillingen på slutten av D-dag, 161, 182; D-pluss-1 dag, 182-183; alliert fremgang etter D-dag, 183-184, 186-193; fransk motstandsbevegelse, 184, 186; alliert luftherredømme, 186-187, 193; stridsvognslag ved Caen, 189-190; lossing av forsyninger og for­ sterkninger, 196-201

o Omaha-stranden, 59, kart, 96-97, 132-133, 194-195; landgangen, 126-127, 128, 132-134, 135, 136-138, 140-141, 142-151; D-pluss-1 dag, 183; lossing av for­ syninger og forsterkninger, 198-199, 200 Oppeln-Bronikowski, Hermann von, 160 Organisation Todt, 8 Orne-elva, angrep på bro, 91-92, 95 Otway, Terence, 97-98 Ouistreham, 169 Overlord, Operasjon: planleggingen, 44-48; uenighet blant de allierte, 48-49; formålet, 49; oppladning i Stor­ britannia, 49-50, 64-67, 72-77; øverstkommanderende utpekes, 51; sjefene, 51-52; sikkerhetstiltak, 54, 58-59; hovedbriefing om operasjonen, 58-59; iverksettingen, 63; stillingen ved slutten av D-dag, 161, 182. Se også: Neptune; Normandie-invasjonen

P Paget, Bernard, 48, leder «Combined Commanders», 22 Patton, George S., fiktiv armé, 55, 188 Pemsel, Max: uforberedt på invasjonen, 92; reaksjon på invasjonen, 104

Periers Rise, 159 Petain, Henrik Philippe, om tyskernes seier ved Dieppe, 32 Phillips, J. P, 31 Pointe du Hoc, 139, 140 Port-en-Bessin, 138, 157, 183, 188, 192 Puttkamer, Karl Jesko von, 104 Pyle, Ernie, 108

R Radar, teknikk brukt mot tysk radar, 50, 94, 102 Ramsay, Bertram H., 78-79; sjef for den allierte invasjons­ flåten, 51, 58, 133 Ranville, 95-96, 104 Ribbentrop, Joachim von, 159 Ridgway, Matthew, 101, 183 Roberts, John Hamilton «Ham», 22, 29, 31, 32 Romer, Helmut, 94-95 Rommel, Erwin, 8; og Atlanterhavsvollen, 8,17,18-19, 52, 53; sjef for de tyske arméer ved invasjonskysten, 52; får begrenset kontroll over panserstyrkene, 52; om viktig­ heten av å slå en invasjon tilbake på strendene, 53,161; belønner troppene for innsats på Atlanterhavsvollen, 53; «Rommel-asparges» glideflyhindere, 100-101; på invasjonsdagen, 93,105,155; beordrer panserangrep ved Caen, 183; forsvaret av Cotentin-halvøya, 192; møte med Hitler om Normandie, 193; foreslår kapitulasjon, 193 Roosevelt, Franklin D., utpeker øverstkommanderende for Normandie-invasjonen, 51, 80; prioritet for invasjonen, 48 Roosevelt, Theodore, 129, 131 Roundup, Operasjon, 22 Rundstedt, Gerd von, 8; og Atlanterhavsvollen, 8; om Dieppe-raidet, 32, 33; uforberedt på invasjonen, 93; reagerer på invasjonsrapporter, 104; beordrer strategisk reserve innsatt, 104,155; om det allierte luftherredømme, 187; møte med Hitler om Normandie, 193 Ryder, R. E. D., 24, 25

s Saint-Aubin-sur-Mer, 157, 164, 166-167, 182 Saint-Laurent-sur-Mer, 132, 134, 138, 141 Saint-Lo, 183-184, 193 Saint-Nazaire-raidet, 21, 24-25 Sainte-Mére-Eglise, 102, 103, 104 Schmetzer, Rudolf, 14 Severloh, Hein, 136 SHAEF (Supreme Headquarters of the Allied Expeditionary Force): etableres, 51, øverstkommanderende oppnevnes, 51, lederstaben, 51-52, 78 -79; hovedkvarteret, 51, 82; sikkerhetstiltak, 56, 58; vurderer været før invasjonen, 61, 63 Slaget om Atlanterhavet, 49 Sledgehammer, Operasjon, 22 Smith, Walter Bedell, 78-79, stabssjef for Overlord, 51 Sovjetunionen, presser de allierte for å angripe i vest, 21 Spaatz, Carl, 83 Speer, Albert, 8; og Atlanterhavsvollen, 8 Speidel, Hans, 104, 155, 193 Spence, Basil, 55 Stagg, J. M., 59, 61, 62, 62 Stalin, Josef, presser de allierte for å åpne en front i vest, 21 Storbritannia: amerikanske tropper, 51, 106-119; forsyner amerikanske styrker, 50; oppladning for invasjonen, 50-51; landsbyer brukt for øvelser, 68-69; krigsbruder, 116 Storbritannia, flyvåpnet: ved Dieppe, 30, 31, 32; raids før invasjonen, 94; fingerte invasjonsstyrker mot Pas-deCalais, 103 Storbritannia, hæren: ved Dieppe, 23, 25, 33; pansrede kjøretøyer for invasjonen, 47-48, 53, 134, 172-181; fiktiv armé, 55,188; flybårne styrker starter, 91; de første luftlandsettinger, 92, 95, 99; luftlandsetting nær Ranville, 95-97; landgang på Gold-stranden, 140,141,152-154, 156,158; landgang på Juno-stranden, 140,141,152-154, 156, 157; landgang på Sword-stranden, 140, 141, 152-154,156,158-160; flybårne forsterkninger til Orne, 160-161; D-pluss-1 dag, 182-183; ved Lebisey, 183; ved Caen, 183, 188, 189, 193; ved Bayeux, 184; lossing av forsyninger og forsterkninger, 187-188, 196, 200-201. Se også: Commandos Storbritannia, marinen: Dieppe-raidet, 23, 25, 30, 32; SaintNazaire-raidet, 24; konstruksjon av kunstige havner, 47,

196; bombardement på D-dag, 105,126,128,152; dvergubåter, 154 Stridstretthet, 192 Stridsvogner, 47-48; utviklet for Normandie-invasjonen, 48, 53, 134, 153, 172-181; stridsvognhindere, 16-17; «Churchill»-stridsvogner tatt av tyskerne ved Dieppe, 40; tysk «Goliat» robot-beltevogn, 129, 136; «Sherman» amfibium (DD), 129, 134, 174, 175; «Funnies», 153, 172—173, 174, 175—181; minerydder, 134, 174, 176-177; bbmbekastervogn (AVRE), 176-177; bergingsvogn (ARV), 178; «The Bobbin», 179; «Armoured Ramp Carrien» (ARK), 180; «Churchill» brobærer (AVRE), 180-181; tysk «Tigep>, 189; i forsvarsstrid, 189-190 Sword-stranden, kart 96-97; landgangen, 140, 141, 152-154, 156, 158; commandostyrker, 153, 162-164 Sztojay, Dome, 155, 159

T Taubåter, ved invasjonen, 47 Taylor, George A., 140 Taylor, Maxwell, i Normandie, 100 Tedder, Arthur, 78 -79; stedfortredende øverst­ kommanderende, 51 Texas, 134, 140 Tirpitz, 21, 24 Todt, Fritz, 8; og Atlanterhavsvollen, 8 Tréviéres, 199 Tyskland, flyvåpnet: ved Dieppe, 31, 32; klarer ikke å skaffe informasjoner ved rekognosering over England, 55; avledet fra Normandie til Pas-de-Calais under invasjonen, 94, 102-103; V-1, 155, 193; antall tokt på D-dag, 161; makter ikke å forstyrre invasjonen, 193 Tyskland, hæren: Atlanterhavsvollen, 6-17; ved Dieppe, 23, 26-32; behandling av allierte fanger ved Dieppe, 36, 38-39; behandling av franskmenn etter Dieppe-raidet, 36; erobrer materiell ved Dieppe, 40-41; ansvars­ fordeling i invasjonsforsvaret, 52,155; panserdivisjonene i invasjonsforsvaret, 52, 152, 154, 155, 158-159; for­ sterkninger til Normandie, 56; uforberedt på invasjonen, 92-93; får varsel om invasjonen, 93, ved Caen-kanalen og Orne-elva, 95-96; ved Merville, 97-98; ved SainteMére-Eglise, 102; forvirret reaksjon på invasjonen, 103-104, 161; ved Utah-stranden, 131-132; ved Omaha-stranden, 132-138, 140-141, 183; ved Goldstranden, 153-154, 156-157; ved Juno-stranden, 153154, 156, 157, 164; ved Sword-stranden, 153-154, 156, 158-161, 164; strategisk reserve sendt til Normandie, 155; 21. panserdivisjon, 155, 158-161, 183, 189; mot commandos i Normandie, 164,169; ved Caen, 183,188, 189-192; ved Merderet-elva, 183; sabotasje på for­ syningslinjene, 184,186; alliert luftherredømme, 187; ved Carentan, 188, 192; stasjonære stridsvogner, 189-190; beordret å holde stillingene i Normandie, 192; manglende dybde i forsvaret, 193 Tyskland, overkommandoen (OKW): etterretninger om Ddag, 93; uforberedt på invasjonen, 93; sen melding om invasjonen, 154; sikker på at invasjonen ville kommet ved Pas-de-Calais, 154, 161, 188-189

u Ubåter, britiske dvergubåter, 754 Ubåtbunker, tysk, 10-11 USA: går med i krigen, 21; øker produksjon av krigsmateriell og -forsyninger, 49-50; britiske krigsbruder, 116; pressen bringer nyheten om invasjonen, 758 USA, flyvåpnet: får britiske forsyninger, 50; raids mot kystforsvarsverker i Frankrike før invasjonen, 60, 61 USA, hæren: Dieppe-raidet, 25, 27;, oppladning i Stor­ britannia, 50-51, 73; får britiske forsyninger, 50; fiktiv armé, 55; styrkeoppbygging i Storbritannia, 64-67, 72-77, 108, 106-119; flybårne styrker starter for Normandie, 91; fallskjermjeger-utrustning, 94; de første luftlandsettinger, 100; flybåren landsetting ved Cotentinhalvøya, 100-102; ved Sainte-Mére-Eglise, 102, 703, 184-185; Omaha-stranden, 126-127, 128, 132-134, 735, 136-138,140-141, 742-757,183; Utah-stranden, 128-120, 130, 131-132, 136, 183; 1.kp., 116. reg., 29. divisjon, 132-133,137; Rangers ved Pointe du Hoc, 139, 140; spesialbygde stridsvogner, 174; D-pluss-1 dag, 182-183; ved Merderet-elva, 183; ved Aure-elva, 183, 192; fremstøt på Cotentin-halvøya, 183, 192; ved Carentan, 192; stridstretthet, 192 USA, marinen: bombardement av kystbefestninger på

207

D-dag, 105, 128, 140; demoleringseksperter, 136 Utah-stranden, 59, kart 96-97, 99, 105, 128, 202-203; landgangen, 128-129, 130, 131-132, 136

Vierville, 132, 134, 137, 138, 141 Værforhold: ved planlegging av invasjonen, 47, 59, 61 -62; pga. været ventet ikke tyskerne invasjonen, 92

WXYZ, 101 Wyatt, Woodrow, 189-190

V

W

Young, Peter, 26-27

V-1-rakettene, 155, 193 Vestfronten: påtrykk fra Sovjetunionen om en front i vest, 21; tidlige planer om invasjon, 21-22; planene revidert etter erfaringene fra Dieppe-raidet, 32-33

Warlimont, Walter, 93, 155 Webster, David K., 91 Wingate, Ronald, 54 Wittman, Michei, 189

Zimmerman. Bodo. 104

Y

z

X