Veien til trelldom [PDF]

Zitiervorschau

OOfcclcPi^q^ F. A. HAYEK

VEIEN TIL TRELLDOM NB Rana Depotbiblioteket

DREYERS

FORLAG

OSLO 1949

The road to Serfdom. Oversatt av Gunnar Chr. Røed. Nærværende utgave er satt med Janson typer og trykt i Hestholms Boktrykkeri på trefritt norsk papir. Bundet i Henriksens Bokbinderi, Oslo.

Veien Til Trelldom er skrevet i 1943. For mange klartseende mennesker var kri­ gens utfall avgjort på dette tidspunkt. Disse mennesker be­ gynte å beskjeftige seg mer med etterkrigsproblemene og grunnlaget for den fremtidige samfunnsutvikling. En opp­ gave syntes å være alt oversky ggende: å unngå at verden på ny blir kastet ut i en slik katastrofe som den 2nen verdenskrig og forhindre at menneskehetens skjebne blir avgjort av en håndfull maktsyke demagoger. For å gardere seg mot dette, måtte man gjøre seg opp en mening om hva som var årsaken til den siste krigen, hvilke krefter som ledet oss i ulykken og hvorledes disse kreftene kunne få spillerom i vår opp­ lyste og høyt siviliserte verden. Professor F. A. Hayek ved «London School of Economics» var en av dem som beskjeftiget seg med dette pro­ blem. Han er østerriker av fødsel og var en tid professor i Wien, så han hadde god anledning til å studere utviklingen i Mellom-Europa og Tyskland i tiden etter den første ver­ denskrigen. Han fulgte kampen mellom de forskjellige kollektivistiske retninger fra orkesterplass og gjorde seg opp en mening om deres innhold. Han fant mange felles trekk ved sosialismen og nazismen, fascismen og kommu­ nismen, og utviklingen overbeviste ham etterhvert om at Hitlers maktsyke og det nazistiske diktatur ikke var årsaken til den annen verdenskrig, men bare eksponenter for de krefter i tiden som drev oss ut i krigen. Han var klar over at freden ikke ville være sikret selv om Hitler og nazi-partiet

6

Veien til trelldom

ble sjaltet ut, og at det kunne bli skjebnesvangert hvis etter­ krigstiden ble planlagt på en slik illusjon. Ut fra dette syn er «Veien til trelldom» skrevet. Den har gitt støtet til en inngående diskusjon av de sentrale mennes­ kelige og politiske problemer som en overgang til et sosia­ listisk eller statsplanøkonomisk styre reiser. Den er like aktuell i dag som den gang den først ble utgitt, og den bærer et alvorlig bud til alle som er interessert i disse proble­ mene, i Norge såvel som i England og resten av den sivili­ serte verden.

FORORD

Når en vitenskapsmann hvis oppgave det er å behandle samfunnsvitenskapelige problemer, skriver en politisk bok, er det hans første plikt å si klart fra om det. Dette er en politisk bok. Jeg ønsker ikke å kamuflere dette faktum ved å gi den en mer elegant og ambitiøs betegnelse, som f, eks. et sosialfilosofisk essay. Men hvilken betegnelse man nå enn gir den, så står likevel det vesentlige ved boken igjen — nem­ lig at alt det jeg har å si, er bygd på visse grunnleggende verdiforhold. Jeg håper at jeg med denne boken har løst en annen og ikke mindre viktig oppgave, nemlig å gjøre det klart og hevet over tvil hvilke de verdiforhold det er hele min argumentasjon er basert på. Det er imidlertid en ting jeg ønsker å føye til. Til tross for at dette er en politisk bok, er jeg så sikker som det går an å bli på at de oppfatninger som kommer til uttrykk i den, ikke er bestemt av mine egne personlige interesser. Jeg kan ikke se noen grunn til at den samfunnsform som jeg syns er den ideelle, skulle gi meg spesielle fordeler utover den som den store majoritet av befolkningen i dette landet ville nyte godt av. Sant å si, så forteller alltid mine sosialis­ tiske kolleger meg at jeg kunne innta en langt mer betyd­ ningsfull posisjon i det samfunns-system jeg nå bekjemper — naturligvis under forutsetning av at jeg kunne få meg selv til å akseptere deres syn. Jeg føler meg like sikker på at min opposisjon mot disse synsmåtene ikke skyldes at de bryter med mitt miljø og tilvante forestillinger. Som ung

8

Veien til trelldom

mann hadde nemlig jeg også dette synet, og det var det som fikk meg til å studere sosialøkonomi. Til dem som søker interessebestemte motiver bak enhver politisk innstilling el­ ler handling, kan jeg kanskje få lov til å si at det var all mulig grunn for meg til ikke å skrive eller offentliggjøre denne boken. Den vil sikkert støte mange mennesker som jeg ønsker å stå på god fot med, den har tvunget meg til å skyve til side arbeid som jeg føler meg mer kvalifisert for og som jeg tillegger større betydning i det lange løp, og — fremfor alt — den vil skape fordommer overfor resulta­ tene av mitt strengt vitenskapelige arbeid, et arbeid som jeg har langt større forkjærlighet for. Til tross for dette er jeg kommet til å se på arbeidet med denne boken som en ufravikelig plikt. Dette skyldes særlig merkverdige og alvorlige trekk ved den nå pågående dis­ kusjon om fremtidige økonomisk-politiske problemer, trekk som den store almenhet neppe er tilstrekkelig klar over. Det er i første rekke det faktum at de fleste økonomer i de senere årene helt og holdent har vært opptatt av arbeid for krigs­ maskinen og at de har vært tvunget til taushet i sine offisielle verv. Som følge av dette er den offentlige opinion blitt ledet av amatører og demagoger i en foruroligende grad, av folk som forfølger bestemte politiske mål eller ønsker å mele sin egen kake. Under slike omstendigheter må den som fremdeles kan avse tid til opplysningsarbeid, ikke unnlate å gi uttrykk for de refleksjoner som utviklingens retning nød­ vendigvis må gi grunnlag for. Under andre forhold skulle jeg med glede ha overlatt diskusjonen om samfunnsmessige problemer til folk med bedre kvalifikasjoner og større au­ toritet. Den sentrale problemstillingen i denne boken ble første gang skissert i en artikkel: «Frihet og det økonomiske sy­ stem», som ble offentliggjort i Contemporary Review for

Forord

9

april 1938. Senere ble artikkelen trykt opp i utvidet form i en av de «Public Policy Pamphlets» som ble redigert av professor H. D. Gideonse for University of Chicago Press (1939). Jeg vil gjerne takke redaktører og utgivere av disse publikasjoner for deres tillatelse til å gjengi enkelte avsnitt av dem.

London School of Economics, Cambridge, December 1943.

INNLEDNING Få oppdagelser er mer irriterende enn de som avslører ideenes opprinnelse. Lord Acton.

Samtidige begivenheter skiller seg fra historien ved at vi ikke kjenner de følger de bærer i sitt skjød. Ved å se bakover i tiden kan vi erkjenne betydningen av forgangne hendelser og etterspore deres følger. Men i det øyeblikk historien skjer — er den ikke historie for oss. Den fører oss til et ukjent land, og bare sjelden kan vi øyne hva som lig­ ger foran oss. Det ville være annerledes hvis det ble oss forunt å leve livet opp igjen utstyrt med all den erfaring vi hadde ervervet oss. Hvor annerledes ville ikke alle ting virke, og i hvilken grad ville ikke begivenheter som nå fore­ kommer oss betydningsløse virke betydningsfulle og ofte foruroligende. Det er sannsynligvis en lykke at ikke men­ neskene har denne erfaringen og ikke kjenner historiens lover. Allikevel, skjønt historien aldri gjentar seg og fordi ingen utvikling er uunngåelig, kan vi til en viss grad lære av det som tidligere er skjedd slik at vi slipper å gjøre de samme feilene om igjen. En behøver ikke være noen profet for å erkjenne en truende fare. En tilfeldig kombinasjon av er­ faring og egeninteresse kan ofte avsløre ting for et menneske som få andre kan få øye på. De følgende sider er bygd på erfaringer som man nesten kan si er samlet i løpet av to liv gjennom samme periode eller i det minste ved to gangers iakttagelse av tilnærmet

12

Veien til trelldom

samme ideutvikling. Mens dette er erfaringer man neppe kan vinne i et enkelt land — kan de under visse forhold nås ved å leve etter tur i lange perioder i forskjellige land. Selv om den innflytelse som preger tankegangen i de fleste siviliserte land stort sett er de samme, behøver den ikke nødvendigvis opptre med samme styrke og til samme tid. Man kan altså ved å flytte fra et land til et annet av og til få anledning til å betrakte de samme fasene av intellektuell utvikling. Resepsjonsevnen blir da skjerpet i meget sterk grad. Når man hører meninger uttrykt for annen gang og ser den samme målestokk bli lagt på de samme ting som man gjorde for tyve eller femogtyve år siden - får de en ny mening som symboler på en definitiv utviklingsprosess. De tyder på, ikke med absolutt nødvendighet, men med stor grad av sannsynlighet, at den faktiske utviklingen vil gå i samme retning. Det er ikke nødvendig i dag å fastslå den lite tiltalende sannhet at det er Tysklands eksempel vi står i fare for å følge. Faren er riktignok ikke umiddelbar, og forholdene i dette landet ligger fremdeles så fjernt fra dem som man har vært vitne til i de senere års Tyskland1 at det er vanske­ lig å tro at vi beveger oss i samme retning. Men selv om veien kanskje vil bli lang, er den utvilsomt av den art at den er lettere å følge fremover enn tilbake. Hvis vi i det lange løp er skapere av vår egen skjebne, er vi på kort sikt bundet av de ideer og tanker vi selv har fremkastet. Bare hvis vi ser faren i tide kan vi gjøre oss håp om å unngå den. Det er ikke med Hitlers Tyskland at England har noen likhet. Men de som følger ideenes fremmarsj kan neppe unngå å legge merke til at det er mer enn en tilfeldig likhet mellom ideenes utvikling under og etter forrige krig i Tysk­ land og den tankegang som preger England i dag. England 1 Dvs. Tyskland før 1944. (Overs, anm.)

Innledning

13

beherskes sikkert nok av den samme beslutning om å opp­ rettholde den organisering av nasjonen som vi har etablert av forsvarshensyn for senere produktive og sosiale mål. Man finner den samme forakt for det nittende århundres liberalisme, den samme falske «realisme» og til og med kynisme, den samme fatalistiske akseptering av utviklingens «nødvendighet». Og i det minste 9/10 av de leksjoner som våre mest høyrøstede reformatorer vil vi skal ta lærdom av etter denne krigen, er nøyaktig de samme som tyskerne tok lærdom av etter forrige krig og som har dannet meget av bakgrunnen for det nazistiske system. Vi får i denne boken anledning til å påvise at det er et stort antall andre områder hvor vi synes å følge Tysklands eksempel, med en tidsforskjell på mellom femten og tyve år. Selv om man ikke liker å bli minnet om det, så er det ikke så mange årene siden Tysklands sosialistiske politikk ble holdt frem som et fø’geverdig eksempel av våre hjemlige aktivister, akkurat som Sverige i de senere år er blitt det modell-land som ak­ tivistene nå holder sine øyne rettet mot. Alle de som kan huske litt lenger tilbake vet hvor dypt tysk tankegang og tysk praksis preget innstillingen og politikken i England i det minste i en generasjon før forrige krig. Forfatteren av denne bok har tilbrakt omtrent halvparten av sitt liv som voksen i sitt fødeland Østerrike i nær til­ knytning til tysk intellektualisme, og den andre halvparten i De forente stater og England. I de tolv årene som England har vært hans hjem er han blitt mer og mer overbevist om at i det minste en del av de krefter som knuste friheten i Tyskland også er i virksomhet her i landet, og at denne fares opprinnelse og karakter om mulig er enda mindre innsett her enn tilfellet var i Tyskland. Man har ennå ikke innsett den store tragedie at det i Tyskland stort sett var velmenende mennesker som la grunnen til det nye systemet,

14

Veien til trelldom

selv om de ikke direkte kan sies å ha skapt det. Det var mennesker som ble beundret og holdt frem som eksempler her i landet. Våre muligheter for å unngå en lignende skjebne ligger i vår evne til å se faren i øynene og vår evne og vilje til å revidere selv våre kjæreste ønsker og håp hvis de skulle vise seg å være kilder til denne faren. Det er imidlertid få ting som tyder på at vi er i besittelse av det intellektuelle mot som skal til for å innrømme overfor oss selv at vi kan ha tatt feil. Det er få som er rede til å erkjenne at fascismens og nazismens fremvekst ikke var en reaksjon mot de sosialistiske tendenser i den foregående perioden, men et nødvendig produkt nettopp av disse tendensene. Dette er en sannhet som de fleste mennesker er lite villig til å se i øynene, enda likhetspunktene mellom de reaksjo­ nære særtrekk i det kommunistiske Russland og i det nasjo­ nalsosialistiske Tyskland stort sett ble innsett. Som resultat av dette arbeider mange, som føler seg høyt hevet over nazismens villfarelser og som hater dens manifestasjoner, for idealer som, hvis de ble realisert, ville føre rett ut i det tyranni de avskyr. Alle paralleller mellom utviklingen i forskjellige land kan imidlertid ikke bli helt utsagnskraftige, men jeg baserer ikke min argumentasjon hovedsakelig på slike paralleller. Heller ikke vil jeg hevde at denne utvikling er uunngåelig. Hvis den var det, ville det ikke være noen grunn til å skrive denne boken. Den kan avverges hvis folk i tide innser hvor deres bestrebelser fører dem hen. Men inntil nylig var det lite håp om at noe forsøk på å få dem til å se faren ville lyk­ kes. Det synes imidlertid som tiden nå er mer moden for en diskusjon av problemene på bred basis. Ikke bare er proble­ mets innhold nå mer alminnelig erkjent, men det er også spesielle grunner som selv på dette kritiske tidspunkt gjør det absolutt nødvendig å gå rett på oppgaven.

Innledning

15

Det vil kanskje bli hevdet at tidspunktet ikke er det rette til å reise en så omstridt sak. Men den sosialisme jeg snakker om er ikke noen partisak, og de problemer vi diskuterer har lite å gjøre med disputtene mellom de politiske partiene. Det påvirker ikke vår problemstilling at enkelte befolk­ ningsgrupper kanskje ønsker en mindre grad av sosialisme enn andre, at noen ønsker sosialisme hovedsakelig til fordel for en bestemt befolkningsgruppe og at andre ønsker den til fordel for andre grupper. Det vesentlige punkt er at alle de mennesker hvis syn har en vesentlig innflytelse på ut­ viklingen til en viss grad er sosialister. Hvis det ikke lenger er moderne å fremheve at «vi er alle sammen sosialister nå», så skyldes det bare at påstandens sannhet er altfor innly­ sende riktig. Neppe noen er i tvil om at vi må fortsette ut­ viklingen fremover mot sosialismen, og de fleste mennesker prøver bare å avvike fra dette synet hvis det er til fordel for en bestemt klasse eller gruppe. Det er fordi nesten alle ønsker det at vi beveger oss i denne retningen. Det finnes ikke noe objektivt erkjent faktum som gjør det uunngåelig. Vi kommer til å måtte si en del om planøkonomiens påståtte «nødvendighet» senere. Ho­ vedspørsmålet er hvor denne retningen vil føre oss hen. Skulle det ikke være mulig at folk, hvis overbevisning nå gir utviklingen en uimotståelig kraft, begynner å innse hva bare få ennå er klar over, og at de da ville vike tilbake i redsel og oppgi den søken som nå i et halvt århundre har opptatt så mange velmenende mennesker? Hvor vår gene­ rasjons alminnelige innstilling vil føre oss hen er ikke et spørsmål som bare angår et parti, men et spørsmål av den aller største betydning for oss alle. Kan det tenkes en større tragedie enn at vi i vårt bevisste forsøk på å skape oss en fremtid i overensstemmelse med høye idealer, ubevisst fremkaller det stikk motsatte av hva vi mente?

16

Veien til trelldom

Det er en enda mer tvingende grunn til at vi nå må be­ strebe oss på å forstå hvilke krefter som skapte nasjonal­ sosialismen. Dette vil nemlig sette oss i stand til å erkjenne fienden og den fare som truer oss. Det kan ikke nektes at det ennå er meget liten klarhet omkring de idealer som vi kjemper for. Vi vet at vi kjemper for friheten til å innrette vårt liv etter våre egne tanker og ideer. Det er meget, men ikke nok. Det er ikke tilstrekkelig til å gi oss den faste tro vi behøver for å motstå en fiende som bruker propaganda som et av sine viktigste våpen, ikke bare i dens mest mark­ skrikerske — men også i dens mest subtile — form. Og det er ennå mer utilstrekkelig når vi tar hensyn til denne propa­ gandaens virkninger i de okkuperte landene og andre steder hvor man ikke uten videre kan gå ut fra at propagandagiften vil forsvinne med nedkjempingen av aksemaktene. Det er ikke nok hvis vi skal kunne vise andre at det vi kjemper for virkelig er verd deres støtte, og ikke nok til å lede oss i gjenoppbyggingen av et Europa som er fritt for de farer som det gamle Europa bukket under for. Det er et beklagelig faktum at engelskmennene under sine forhandlinger med diktatorene før krigen, ved sine forsøk på propaganda og i diskusjonen om krigsmålene, har vist en indre usikkerhet som bare kan forklares ut fra den forvirring som hersker omkring deres egne idealer og ut fra arten av de forhold som skiller dem fra fienden. Vi er blitt villedet like så meget fordi vi har nektet å tro at fi­ enden mener det alvorlig når han hevder læresetninger som vi er enig med ham i, som fordi vi har trodd på oppriktig­ heten i noen av hans andre påstander. Har ikke alle partier fra venstre til høyre blitt skuffet i sin tro på at nasjonal­ sosialismen stod i kapitalistenes tjeneste og bekjempet alle former for sosialisme? Hvor mange utdrag av Hitlers sy­ stem er ikke blitt anbefalt oss til etterligning fra de mest

Innledning

17

uventede kretser, kretser som ikke har vært klar over at disse utdrag er integrerende deler av dette systemet og helt uforenlig med det fri samfunn som vi håper å beskytte? Det er forbløffende hvor mange skjebnesvangre feil vi har gjort både før og etter krigsutbruddet fordi vi ikke har forstått den motstander vi står ansikt til ansikt med. Det synes nesten som om vi ikke vil erkjenne grunnlaget for den utvikling som har ført til det totalitære system, fordi en slik erkjennelse ville avsløre enkelte illusjoner som vi setter svært høyt og som vi klynger oss til. Vi kommer aldri til å lykkes i vårt forhold til tyskerne før vi har lært å forstå fremveksten og arten av de ideer som nå regjerer dem. Den teori som ennå en gang er satt frem, nemlig at tyskerne som sådanne er uhelbredelig onde, er neppe holdbar og ingen anbefaling for dem som hevder den. Teorien vanærer en lang rekke engelskmenn som i løpet av de siste hundre år med glede har absorbert det beste — og ikke bare det beste — av tysk tankegang. Den overser det faktum at John Stuart Mill, da han for åtti år siden skrev sitt store essay On Liberty, først og fremst ble inspirert av to tyskere, nemlig Goethe og Wilhelm von Humboldt1 og den glemmer det faktum at to av nasjonalsosialismens mest innflytelsesrike åndelige foregangsmenn var Thomas Carlyle og Houston Stewart Chamberlain, hen­ holdsvis skotte og engelskmann. I sin verste form er denne oppfatning en skjensel for dem som hevder den, de har opptatt tysk raseteori i seg i den mest utiltalende form. Problemet er ikke hvorfor tyskerne som sådanne er onde, de er sannsynligvis ikke mer født onde enn andre mennes-12 1 Da noen kanskje vil anse denne påstanden som overdrevet kan det være verd å nevne Lord Morleys vitnesbyrd. I sine Recollections snakker han om det «erkjente faktum» at den viktigste del av argu­ mentasjonen i «On Liberty» ikke var original, men kom fra Tyskland. 2 — Veien til trelldom.

18

Veien til trelldom

ker, men å bli klar over de omstendigheter som gjennom de siste sytti årene har gjort det mulig for disse ideene å vokse frem og seire. Og hvorfor denne seieren har gjort det mulig for de verste elementer innen folket å nå til top­ pen på samfunnsstigen. Hatet til alt tysk, istedenfor til den tankegang som nå preger tyskerne, er meget farlig, fordi det forblinder dem som hengir seg til det slik at de ikke ser den virkelige fare. Det er fare for at denne innstillingen ofte bunner i en slags virkelighetsflukt, fremkalt av uviljen mot å erkjenne tendenser som ikke innskrenker seg til å gjelde Tyskland alene, og av ulysten til å undersøke — eller om nødvendig avsløre — læresetninger som vi har overtatt fra tyskerne og som fremdeles bedrar oss like meget som de bedrar tyskerne. Innstillingen er dobbelt farlig fordi på­ standen om at bare tyskernes spesielle ondskap har mulig­ gjort nazisystemet sannsynligvis vil komme til å tjene som en slags unnskyldning for å påtvinge oss de samme institu­ sjoner som danner en vesentlig del av bakgrunnen for ond­ skapen. Den fortolkning av utviklingen i Tyskland og Italia som vil bli gitt i denne boken skiller seg skarpt ut fra den som vanligvis blir gitt av utenlandske observatører og flyktnin­ ger fra disse landene. Men hvis min fortolkning er riktig, vil den også forklare hvorfor det er nesten umulig for flykt­ ninger og engelske og amerikanske aviskorrespondenter med sosialistisk grunnsyn å se denne utviklingen i det rette per­ spektiv.1 Den overfladiske og villedende betraktningsmåte, 1 Hvor fullstendig innstillingen i et helt land, selv innen de mest konservative kretser, kan bli farget av den dominerende venstreinnstilling hos dets utenlandske pressekorrespondenter, fremgår av det syn på forholdet mellom Storbritannia og India som er nesten uni­ verselt i Amerika. Den engelskmann som ønsker å se begivenhetene på det europeiske kontinentet i det rette belysning må alvorlig ta

Innledning

19

som i nasjonalsosialismen bare ser en reaksjonær bevegelse som er oppmuntret av dem hvis privilegier eller interesser ble truet av sosialismens fremmarsj, blir understøttet av alle dem som innså faren og som måtte forlate sitt land på grunn av den konflikt med nazistene som dette førte dem opp i, til tross for at de kanskje selv har medvirket til å fremkalle den begrepsforvirring som har ført til nasjonal­ sosialismen. Men det faktum at disse folkene representerte den eneste opposisjon av noen betydning mot nazismen, betyr ikke annet enn at praktisk talt alle tyskere er blitt sosialister, dette ord tatt i sin videste betydning, og at libe­ ralismen i dens gamle form er blitt utryddet av sosialismen. Som vi håper å kunne påvise, er den foreliggende konflikt mellom nazipartiets høyre og venstre fløy i realiteten et motsetningsforhold som alltid vil oppstå mellom rivalise­ rende sosialistiske fraksjoner. Hvis denne forklaringen er riktig, betyr den imidlertid at mange av de sosialistiske flyktningene ved å klynge seg til sin tidligere tro hjelper til med å lede sitt nye hjemland over i det samme spor som Tyskland har fulgt. Jeg vet at mange av mine engelske venner av og til er blitt sjokkert over det halvfascistiske syn som er kommet til uttrykk hos tyske flyktninger, hvis rent sosialistiske grunn­ syn skulle være hevet over tvil. Men mens engelske iakttagere forklarer dette med at flyktningene tross alt er tyskere, så er den riktige forklaring den at de er sosialister som ut­ viklingen har ført langt ut over det stadium sosialistene under overveielse om ikke hans syn er blitt forvirret på samme måte og av de samme årsaker. Dette er ikke på noen måte ment som noe mistillitsvotum til de engelske og amerikanske korrespondentenes ærlige vilje. Men enhver som kjenner de innfødte kretser som korrespondentene sannsynligvis har nær kontakt med, har ikke vanskelig for å forstå årsaken til denne ensidighet.

20

Veien til trelldom

i dette landet har nådd frem til. Det er naturligvis sant at tyske sosialister i stor utstrekning har funnet støtte i visse særtrekk ved preussisk tradisjon, og dette nære slektskap mellom preussisk ånd og sosialisme underbygger i høy grad vår generelle påstand.1 Men det ville være galt å tro at det er det spesifikt tyske element fremfor det sosialistiske som har fremkalt det totalitære synet. Det var de sosialistiske synsmåtenes innflytelse og ikke preusserånden som var fel­ les for Tyskland, Italia og Russland — og det var som et re­ sultat av massenes innstilling at nasjonalsosialismen fremstod, ikke som følge av bestemte klassers inngrodde preussiske tradisjon.

1 At det virkelig eksisterte et visst slektskap mellom sosialismen og den preussiske statsdannelsen, mer bevisst organisert ovenfra enn i noe annet land, står ikke til å nekte og ble erkjent allerede av eldre franske sosialister. Lenge før tanken om at en stat skal styres etter nøyaktig de samme prinsipper som en bedrift, ble fremkastet og satt i høysetet, hadde preusserdikteren Novalis med beklagelse konstatert at «ingen annen stat er noen gang tidligere i den grad blitt admini­ strert som en bedrift som Preussen etter Fredrik Wilhelms død». (Kfr. Novalis (Friedrich von Hardenberg) Glauben und Liebe, oder der Konig und die Konigin, 1798.)

I. DEN VEI SOM IKKEBLEFULGT Et program hvis grunnsetning er, ikke at den fri foretaksomhets system har sviktet i denne gene­ rasjon — men at det ennå ikke er blitt forsøkt. F. D. Roosevelt.

Når utviklingen av sivilisasjonen tar en uforutsett ven­ ding, når vi i stedet for den kontinuerlige fremgang som vi har vent oss til, plutselig finner oss truet av en ondskap som vi alltid før bare har forbundet med gamle dagers bar­ bari, skylder vi naturligvis på alt annet enn akkurat oss selv. Har vi ikke alltid sammen strevd oss fremover etter beste skjønn, og har ikke mange av våre største ånder uopphørlig arbeidet for å gjøre denne verden bedre? Har ikke alle våre bestrebelser og alt vårt håp alltid vært rettet mot større fri­ het, rettferdighet og velstand? Hvis resultatet er så forskjel­ lig fra hensikten, hvis trelldom og elendighet stirrer oss i ansiktet i stedet for frihet og velstand — er det ikke da klart at onde krefter må ha krysset våre planer, og at vi er offer for en djevelsk makt som må nedkjempes før vi kan gjen­ oppta arbeidet mot høyere mål? Hvor uenige vi enn kan være om hvem den skyldige er, enten det nå er den formas­ telige kapitalist, en bestemt nasjons forbryterske innstilling, den tidligere generasjons dumhet, eller et sosialt system som ennå ikke er helt knust — enda vi har bekjempet det i et halvt århundre — så er vi alle sikre på én ting: at de førende ideer som er blitt alminnelig akseptert av alle velmenende men­ nesker i løpet av siste generasjon, og som har vært avgjø-

22

Veien til trelldom

rende for utviklingen i vårt samfunnsliv — ikke kan være gale. Vi kan akseptere nesten en hvilken som helst forklaring på den herskende krise i vår sivilisasjon, unntagen en: at den situasjon verden nå befinner seg i, er resultatet av våre egne store feil, og at vi ved å følge noen av våre høyest skattede idealer har frembrakt resultater som skiller seg skarpt ut fra det vi hadde ventet oss. Nå, da all vår energi er konsentrert om å føre denne kri­ gen frem til en seierrik avslutning, er det ofte vanskelig å huske at de verdier vi kjemper for i dag, også før krigen var sterkt truet her i landet, og fullstendig utslettet andre steder. Selv om de fiendtligsinnede makter som nå kjemper for sin eksistens, representerer forskjellige idealer, må vi ikke glemme at denne konflikten har vokst frem av en idé­ kamp innenfor det som for ikke så lenge siden var en almen europeisk sivilisasjon. Og at den utviklingstendens som har kulminert i og med det totalitære system, ikke innskrenker seg til land som allerede har bukket under for den. Selv om den primære oppgave må være å vinne krigen, så vil det å vinne den bare bety at vi på ny får anledning til å møte de bakenforliggende problemer, og igjen får mulighet til å av­ verge den skjebne som har utslettet beslektede sivilisasjoner. Nå medfører det utvilsomt visse vanskeligheter å se på Tyskland og Italia, eller Russland, som produkter av en ut­ vikling vi selv har tatt del i, og ikke som fremmede verde­ ner. Det er lettere, og atskillig mer behagelig, å betrakte våre fiender som vesensforskjellige fra oss selv, og ganske enkelt gå ut fra at det som hender i deres land slett ikke kan hende her. Men disse landenes historie fra årene før det to­ talitære systemet fikk makten, viser få trekk som vi ikke kjenner til. Den ytre konflikt er et resultat av en forandring i europeisk tankegang som har skjedd så meget raskere hos andre nasjoner at de derved er kommet i motsetningsforhold

Den vei som ikke ble fulgt

23

til våre egne idealer; men det er en forandring som absolutt ikke har latt oss helt upåvirket. At idéskifte og menneskelig vilje har gjort verden til hva den nå er, skjønt menneskene ikke forutså resultatene, og at det ikke er noen plutselig forandring i de faktiske forhold som har tvunget oss til å endre vår tankegang, er kanskje særlig vanskelig å innse for engelskmenn, hovedsakelig fordi de — til deres eget hell — har ligget bak de fleste europeiske folk i denne utviklingen. Vi mener fremdeles at de idealer som leder oss, og som har ledet oss gjennom den siste gene­ rasjon, først kan realiseres en gang i fremtiden, og vi er ikke klar over i hvilken grad disse idealene i løpet av de siste fem og tyve år allerede har forandret ikke bare verden ellers, men også England. Vi tror fremdeles at vi inntil for ganske kort tid siden ble regjert i overensstemmelse med det som vagt kalles det nittende århundres ideer eller laissez-faire prinsippet. Sammenlignet med en del andre land, og hvis man ser utviklingen fra de radikales synspunkt, kan denne troen til en viss grad rettferdiggjøres. Men selv om England frem til 1931 bare langsomt har fulgt andres eksempel, har vi senere gjennomgått en så rask utvikling at bare de som kan huske tiden før forrige verdenskrig, vet hva en liberal verden virkelig var.1 Det avgjørende forhold, som mange mennesker i England 1 Selv i 1931 kunne Macmillan-rapporten snakke om «endringene i grunnsynet til landets regjering, dens voksende virksomhet — uten hensyn til parti, når det gjelder ledelsen av folkets liv», og den kunne legge til at «Parlamentet i stadig større utstrekning beskjeftiger seg med lovgivning som tar sikte på en regulering av samfunnets liv fra dag til dag, og nå blander seg i saker som tidligere lå helt utenfor dets maktområde». Dette kunne altså sies før landet senere i samme år hodekulls kaster seg ut i en fullstendig kursendring i den økonomiske politikken, som i løpet av de lite ærefulle årene 1931 til 39 forandret hele det økonomiske system.

24

Veien til trelldom

fremdeles er så lite klar over, er ikke bare omfanget av de forandringer som har funnet sted i løpet av den siste men­ neskealder — men det faktum at de betyr en fullstendig om­ veltning i vårt samfunnsliv og vårt tankeliv. I minst fem og tyve år før utsikten til et totalitært system ble en reell trusel, har vi i stigende grad beveget oss bort fra de idealer som europeisk sivilisasjon er bygd opp på. At denne utvikling, som vi innledet med så stort håp og så høytflyvende ambi­ sjoner, skulle ha brakt oss ansikt til ansikt med den totalitære redsel, er kommet som et fullstendig sjokk på denne genera­ sjon, slik at den fremdeles nekter å forbinde disse to tingene. Og allikevel bekrefter denne utviklingen bare de advarsler som ble fremsatt av fedrene til den liberale filosofi vi tross alt fremdeles bekjenner oss til. Vi har i stigende grad fra­ veket den frihet i økonomiske saker som personlig og poli­ tisk frihet i tidligere tider ikke kunne unnvære. Skjønt vi er blitt advart av noen av det nittende århundres største ten­ kere, av de Tocqueville og Lord Acton, om at sosialisme er ensbetydende med slaveri, har vi stadig beveget oss i retning av sosialismen. Og nå, da vi har sett en ny form for slaveri vokse frem rett for øynene på oss, har vi så fullstendig glemt advarselen at det neppe faller oss inn at disse to tingene er nøye forenet.1 Hvilket absolutt brudd med fortiden og med hele den vesterlandske sivilisasjon den moderne utvikling hen imot sosialisme innebærer, blir klart når vi setter den opp på bak1 Selv senere advarsler som har vist seg å innebære en fryktelig sannhet, er nesten blitt fullstendig glemt. Det er ennå ikke tredve år siden Mr. Hilaire Belloc, i en bok som forklarer mer av det som siden hendte i Tyskland enn mange av de verker som er skrevet etter at begivenhetene fant sted, uttalte at «virkningene av den sosialistiske doktrine på et kapitalistisk samfunn er fremveksten av et tredje for­ hold som skiller seg fra sine to forgjengere — nemlig slavestaten». (The Servile State, 1913.)

Den vei som ikke ble fulgt

25

grunn av det nittende århundre, men i et videre historisk perspektiv. Vi fjerner oss raskt fra det syn som Cobden og Bright og også Adam Smith og Hume representerte, og til og med Locke og Milton var enige i. Og vi kommer mer og mer bort fra det som var karakteristisk for Vestens sivi­ lisasjon, slik den har vokst frem på det grunnlag som kris­ tendommen, grekerne og romerne la. Ikke bare liberalismen fra det nittende og attende århundre, men også den grunn­ leggende individualisme som vi har arvet fra Erasmus og Montaigne, fra Cicero og Tacitus, Perikles og Thukydid, blir oss stadig mer fjern. Den nazifører som betegnet den nasjonalsosialistiske re­ volusjonen som en mot-renessanse, snakket mer sant enn han kanskje visste selv. Den var det avgjørende skritt mot øde­ leggelse av den sivilisasjon som menneskene har bygd opp siden renessansens tid, og som fremfor alt var individualis­ mens sivilisasjon. Individualismen har et dårlig ord på seg i dag, og begrepet blir ofte forbundet med egoisme og egenkjærlighet. Men den individualisme som vi setter opp mot sosialisme og all annen form for kollektivisme, har in­ gen nødvendig forbindelse med disse tingene. Bare gradvis vil vi i løpet av denne boken kunne få klart frem kontrasten mellom de to motsatte prinsipper. Men det viktigste ved den individualisme som har sine særdrag fra kristendommen og den klassiske oldtids filosofi, ble først fullt utviklet under renessansen, og har siden vokst og spredt seg til det vi for­ står ved vesteuropeisk sivilisasjon — nemlig respekten for enkeltmennesket som menneske. Det vil si erkjennelsen av at menneskets individuelle syn og spesielle smak er det som betvr mest innen dets egen lille sirkel — og troen på det ønskelige i at menneskene kan utvikle sine individuelle ga­ ver og evner. «Utvungenhet» og «frihet» er nå så utslitte ord at man nøler med å bruke dem som uttrykk for de ide­

26

Veien til trelldom

aler de faktisk representerte i denne perioden. Toleranse er kanskje det eneste ord som beholdt hele den betydning det i stigende grad fikk under renessansen. Først i nyere tid be­ gynte det å miste sitt innhold — for så å forsvinne fullsten­ dig med fremveksten av den totalitære stat. Den suksessive overgang fra et rigorøst organisert hierar­ kisk system til et system der menneskene i det minste kunne forsøke å skape seg sitt eget liv, og der de hadde anledning til å lære å kjenne og velge mellom forskjellige livsformer — er nær knyttet til handelens vekst. Fra de norditalienske handelssentrer spredte det nye livssyn seg med handelens retning mot vest og nord, gjennom Frankrike og det syd­ vestlige Tyskland til Nederlandene og de britiske øyer — og slo fast rot der det ikke hersket noen despotisk politisk makt som kunne hindre det. I Nederlandene og Storbritan­ nia fikk det i lang tid utfolde seg fritt, og ble etter hvert det faste grunnlag for alt politisk og sosialt liv i disse landene. Og det var herfra at det i slutten av det syttende og hele det attende århundre spredte seg i mer utviklet form østover og vestover, til den nye verden og til Sentral-Europa — hvor ødeleggende kriger og politisk undertrykkelse hadde hind­ ret det fra å vokse frem tidligere.1 Utviklingen i moderne europeisk sosial historie er preget av ønsket om å frigjøre individet fra de fordommer og inn­ grodde forestillinger som hemmet dets liv og handlesett. En bevisst forståelse av at spontane og ukontrollerte individu­ elle bestrebelser er i stand til å skape et komplisert og ef­ fektivt økonomisk system, kunne ikke vinne innpass før 1 Den mest skjebnesvangre av disse begivenhetene var undertryk­ kelsen og den delvise utslettelse av det tyske borgerskapet som fant sted i det femtende og sekstende århundre, og som skyldtes de lokale fyrstenes terrorregime. Følgene av denne utvikling er ennå ikke helt klarlagt.

Den vei som ikke ble fulgt

27

denne utviklingen var kommet et godt stykke fremover. Den senere utformning av en bestemt argumentasjon til for­ del for økonomisk frihet var et resultat av den frie økono­ miske utvikling, og denne var på sin side igjen et uforutsett biprodukt av den politiske frihet. Det aller viktigste resultat av de individuelle kreftenes frigjøring var kanskje den fabelaktige utvikling av viten­ skapen som fulgte frihetsbegrepets fremmarsj fra Italia til England og videre til den andre siden av havet. At mennes­ kenes oppfinneregenskaper ikke var ringere i tidligere tider, bevises best ved alt det sinnrikt konstruerte automatiske le­ ketøy, og andre mekaniske saker som ble fremstilt ennå mens det industrielle nivå var meget lavt, og ved utviklingen innen visse industrigrener, som f. eks. gruvedrift og urfabrikasjon, som ikke var hemmet av restriktive kontrollforholdsregler. Men de få forsøk som ble gjort på å nyttig­ gjøre mekaniske oppfinnelser i litt større industriell skala, ble øyeblikkelig undertrykt. Og kunnskapstørsten hos men­ neskene ble holdt nede så lenge det herskende syn var lov for alle. Flertallets syn på hva som var riktig og galt, satte på denne måten bom for all individuell nyskapning. Først da industriell frihet åpnet veien for fri utnyttelse av ny vi­ ten, først da alt faktisk kunne prøves — bare man fant noen som var villig til å ta risikoen ved å prøve — gjorde vitenska­ pen de mektige skritt fremover som i løpet av de siste hundre og femti årene fullstendig endret verdens utseende. Som så ofte er tilfellet, er vår sivilisasjons egenart blitt klarere innsett av dens fiender enn av dens tilhengere. «Den kroniske vesterlandske sykdom, individets opprør mot fel­ lesskapet», som det nittende århundres totalitære tenker, Auguste Comte, har uttrykt det, er i realiteten den kraft som vår sivilisasjon er bygd opp på. Hva det nittende år­ hundre føyde til den tidligere periodes individualisme, var

28

Veien til trelldom

vesentlig at det klargjorde frihetens betydning for alle klas­ ser, at det utviklet systematisk og kontinuerlig det som hadde vokst frem uensartet og vilkårlig — og at det spredte disse tankene fra England og Holland over mesteparten av det europeiske kontinent. Resultatet av denne individualismens vekst måtte over­ stige alle forventninger. Overalt hvor stengslene for den frie intellektuelle utfoldelse ble fjernet, ble menneskene raskt i stand til å tilfredsstille de stadig stigende krav og ønsker. Og stigende levestandard førte snart til avsløring av mørke områder i samfunnslivet, områder som menneskene ikke lenger var villig til å tolerere. Det var sannsynligvis ikke noen klasse eller gruppe som ikke hadde fordel av det alminnelige fremskritt. Vi kan ikke yte denne forbausende fremgang virkelig rettferdighet hvis vi bedømmer den ut fra vår nåværende standard, en standard som i seg selv er resultatet av denne vekst og som nå avdekker mange svak­ heter ved forholdene slik de var dengang. For å kunne be­ dømme hva fremgangen betød for dem som tok del i den, må vi måle den med de håp og ønsker menneskene hadde da den tok sin begynnelse — og det kan ikke herske noen tvil om at utviklingen overgikk deres villeste fantasi. Ar­ beideren i den vestlige verden hadde ved inngangen til det tyvende århundre oppnådd en materiell standard, en per­ sonlig sikkerhet og uavhengighet, som hundre år før måtte synes helt uoppnåelig. Det som i fremtiden vil fortone seg som den viktigste og mest vidtrekkende konsekvens av denne fremgangen, er individets nye følelse av herredømme over sin egen skjebne, troen på de ubegrensede muligheter for å bedre sine egne kår. Med fremgangen vokste kravene, og menneskene hadde full rett til å ha store fordringer. Det som hadde vært en in­ spirerende mulighet, syntes ikke lenger å være nok, farten

Denveisomikkeblefulgt

29

i fremgangen ble altfor langsom, og de prinsipper som i for­ tiden hadde gjort utviklingen mulig, kom i høyere grad til å bli betraktet som hindringer for en enda raskere fremgang, enn som nødvendige forutsetninger for bevaring og videre­ føring av det som allerede var oppnådd. *

Det er ikke noe i liberalismens grunnprinsipper som gjør den til en statisk trosbekjennelse, det finnes ikke noen ufra­ vikelige prinsipper som er fastlagt en gang for alle. Liberalis­ men bygger bare på det prinsipp at menneskene i så stor ut­ strekning som mulig må utnytte de umiddelbare og spon­ tant virkende krefter som gjør seg gjeldende i samfunnet, og benytte minst mulig tvang. Dette prinsippet kan tillempes i en uendelighet av variasjoner. Det er særlig stort spille­ rom mellom et bevisst konstruert system som lar konkur­ ranseforholdene utvikle seg til størst mulig nytte, og en passiv akseptering av omstendigheter og institusjoner slik som de engang er. Det er kanskje ikke noe som har skadet liberalismens sak så meget som enkelte liberalisters vedhol­ dende og klossete argumentering for bestemte regler, f. eks. laissez-faire prinsippet. Skjønt på en måte var dette nød­ vendig og uunngåelig. Mot de utallige interesser som mente å kunne bevise at bestemte forholdsregler ville gi øyeblikke­ lige og innlysende fordeler, mens deres skadevirkninger kanskje var mer indirekte og vanskeligere å få øye på, kunne det være nyttig og nødvendig med mer faste og ufravike­ lige prinsipper. Og etter at den sikre overbevisning om den industrielle og økonomiske frihets fordeler var grodd frem, ble forsøkene på å fremstille den som en regel uten unn­ tagelse for sterke til alltid å kunne avvises. Men når denne innstilling nå var antatt av liberale teore-

30

Veien til trelldom

tikere var det praktisk talt uunngåelig at deres stilling måtte bryte sammen, såsnart deres lærebygning viste seg å svikte på enkelte punkter. Deres stilling ble ytterligere svekket ved den langsomme fremgang som en politikk med sikte på gradvis forbedring av forholdene i et fritt samfunn nødven­ digvis måtte medføre. Denne fremgang avhang av vår sti­ gende forståelse av de samfunnsmessige kreftene, og de for­ hold som best får dem til å virke i ønskelig retning. Siden oppgaven var å hjelpe disse kreftene i deres virksomhet, og om nødvendig å utfylle dem, var det en vesentlig forutset­ ning at de ble forstått. Liberaleren står i samme stilling over­ for samfunnet som en gartner overfor en have: for å kunne skape de gunstigste vekstbetingelser må han kjenne til alt som angår plantenes behov og vekstmuligheter. Det var hevet over tvil at det nittende århundres økono­ miske teori bare representerte en begynnelse, at man frem­ deles hadde meget å lære og at det var umåtelige mulighe­ ter for ytterligere fremgang langs de linjer man hadde slått inn på. Men denne fremgang kunne først komme etter hvert som vi lærte å mestre de krefter vi måtte gjøre bruk av. Det var mange åpenbare vanskeligheter, som f. eks. en fornuftig håndtering av pengesystemet, beskyttelse mot, eller kon­ troll med, monopoldannelser — og et stort antall problemer som kanskje ikke lå så klart i dagen, men som ikke var min­ dre viktige for det. Problemer som myndighetene utvilsomt hadde store muligheter for å mestre både til det gode og til det onde, og det var all grunn til å tro at med dypere innsikt i problemene ville vi en gang bli i stand til å utnytte disse kreftene til det gode. Da utviklingen henimot det som vanligvis karakteriseres som «positive» inngrep nødvendigvis måtte bli langsom, og fordi liberalismen for å muliggjøre øyeblikkelige frem­ skritt — måtte stole på den økonomiske vekst som friheten

Den vei som ikke ble fulgt

31

brakte med seg, måtte den uavlatelig kjempe mot reformer som truet dens fremgang. Den kom til å bli sett på som en «negativ» innstilling fordi den ikke kunne by den enkelte mer enn en andel i det alminnelige fremskritt — et frem­ skritt som etter hvert i stigende grad ble betraktet som noe gitt, og som ikke lenger ble ansett som et resultat av nett­ opp den frie økonomi. Man kan gå så langt som til å si at liberalismens seier ble årsaken til dens fall. På grunn av de resultater som allerede var nådd ble menqgskene mer og mer uvillige til å tolerere det som fremdeles var mindre godt, og som nå syntes utålelig og unødvendig.

* På grunn av den voksende utålmodighet med den liberale politikkens langsomme marsj fremover, den berettigede ir­ ritasjon over de som brukte liberal terminologi til forsvar for usosiale privilegier, og de umåtelige krav som de alle­ rede oppnådde materielle forbedringer syntes å berettige til, kom liberalismens grunnleggende sannheter omkring århundreskiftet stadig mer i miskreditt. Det som allerede var oppnådd ble sett på som sikre og uforgjengelige goder, som man hadde oppnådd en gang for alle. Folket rettet blik­ ket mot nye ønsker og nye mål, og oppfyllelsen av disse ønskene syntes hindret ved at man klamret seg til gamle grunnsetninger. Det ble overalt akseptert at de gamle poli­ tiske linjene innenfor den ramme som hadde muliggjort fremgangen til da ikke kunne føre til ytterligere fremgang. Det var ikke lenger et spørsmål om å utbygge eller forbedre systemet, — det måtte — mente man — en fullstendig om­ møblering av samfunnet til. Og da den nye generasjonens håp kom til å samle seg om noe fascinerende nytt og uprøvd, sank forståelsen av hvorledes det eksisterende samfunn

32

Veien til trelldom

funksjonerte fort hen til ingenting. Og når vi ikke lenger kjenner til hvorledes det frie økonomiske systemet arbei­ der, mister vi også snart forståelsen for de ting som avhen­ ger av dets eksistens. Vi skal ikke her komme nærmere inn på hvorledes denne endrede innstilling oppstod som følge av ukritisk overfø­ ring av rent teknisk tenkesett til samfunnsmessige spørsmål. Naturforskerens og ingeniørens måte å se tingene på har bidratt til å brir^e de samfunnsvitenskapelige resultater som ikke stemmer overens med denne tankegang, i vanry, og til å føre inn administrative og organisasjonsmessige syns­ måter på områder hvor de ikke hører hjemme.1 Det vi skal vise i denne forbindelse er hvor fullstendig, skjønt gradvis og nesten umerkelig, vår samfunnsmessige innstilling har endret seg. Det som på hvert enkelt stadium i utviklingen har vært betraktet som rent gradvise endringer, har i sine kumulative virkninger allerede fremkalt et funda­ mentalt skille mellom den eldre, liberale innstilling til sam­ funnsmessige problemer, og det nye synet. Forandringen er kommet til uttrykk i et fullstendig omslag i den utviklingen vi har skissert opp, og totalt frafall fra den individualistiske tradisjon som har skapt Vestens sivilisasjon. Ifølge det synet som nå dominerer verden, er ikke pro­ blemet lenger hvorledes vi best skal kunne nyttiggjøre oss de frie krefter i et fritt samfunn. Vi har i realiteten allerede frigjort oss fra disse kreftenes ofte uforutsette virkninger, og har søkt å erstatte den upersonlige og anonyme markeds­ mekanismen med kollektiv og bevisst «dirigering» av alle samfunnsmessige krefter mot bestemte, omhyggelig valgte, 1 Forfatteren har gjort et forsøk på å trekke opp hovedlinjene i denne utviklingens fremvekst i to artikkelserier «Scientism and the Study of Society» og «The Counter-Revolution of Science», som ble offentliggjort i Economica 1941—44.

Den vei som ikke ble fulgt

33

mål. Forskjellen illustreres best gjennom den ytterliggående innstilling som kommer til uttrykk i en ofte sitert bok, hvis program «planøkonomi for frihet» vi skal komme tilbake til ved flere anledninger. «Vi har aldri behøvd (skriver dr. Karl Mannheim) å gripe inn i og dirigere naturens orden slik som vi i dag er tvunget til å gjøre med samfunnet.-------- Menneskeheten beveger seg mer og mer i retning av en fullstendig dirigering av samfunnslivet, skjønt det aldri er blitt gjort noe forsøk på å skape andre naturlover.»1

• Det er verd å merke seg at dette ideologiske omslag faller sammen med en retningsforandring i ideenes spredning fra land til land. I over to hundre år har engelske idealer spredt seg østover. Kjærligheten til frihet, som var så fast forbun­ det med engelsk tankegang, syntes predestinert til å spre seg over hele verden. Omkring 1870 kulminerte sannsynlig­ vis disse idealenes ekspansjon mot øst. Fra da av var de på retrett, og nye tanker, det vil si i realiteten var de svært gamle, østfra begynte å gjøre seg gjeldende. England mis­ tet sin intellektuelle førerstilling på det politiske og sosiale området og begynte i stedet å importere tanker og idéer. I de neste seksti årene ble Tyskland det sentrum hvorfra tan­ ker som skulle få avgjørende innflytelse i verden begynte å spre seg østover og vestover. Enten det var Hegel eller Marx, List eller Schmoller, Sombart eller Mannheim, enten det var sosialisme i dens mest radikale form, eller bare «or­ ganisasjon» eller «planøkonomi» av mindre ytterliggående art — så ble tyske idéer overalt tatt villig imot og tyske insti­ tusjoner etterlignet. Skjønt mesteparten av de nye ideene egentlig ikke har sin opprinnelse i Tyskland, var det der de 1 Man and Society in an Age of Reconstruction, 1940. 3 — Veien til trelldom.

34

Veien til trelldom

ble utviklet, og i første del av det tyvende århundre nådde sin høyeste utvikling. Det blir ofte glemt hvor betydnings­ full Tysklands ledende rolle i denne perioden var, når det gjelder sosialismens teoretiske og praktiske utforming. Og man husker ikke på at Tyskland, lenge før sosialismen ble en realitet i England, hadde et stort sosialistisk parti i sin nasjonalforsamling, og at sosialismens doktrinære utvikling inntil for kort tid siden praktisk talt helt og holdent var knyttet til Tyskland og Østerrike. Selv i vår tids Russland fortsetter diskusjonen der tyskerne slapp. De fleste engelske sosialister er fremdeles ikke oppmerksom på at storparten av de problemer de etter hvert begynner å komme til klarhet over, ble grundig diskutert av tyske sosialister for lang tid siden. Den intellektuelle innflytelse som tyske tenkere var i stand til å øve over hele verden i denne perioden, ble under­ støttet av Tysklands store materielle fremgang, og i ennå høyere grad av den anseelse som tyske tenkere og vitenskaps­ menn hadde oppnådd i de foregående hundre år da Tysk­ land igjen hadde tatt del i, og ført an i, europeisk sivilisa­ sjon. Men disse forholdene begynte snart å tjene som grunn­ lag for tysk eksport av idéer som var rettet mot selve grunn­ laget for denne sivilisasjonen. Tyskerne selv, eller i det minste de blant dem som spredte disse tankene, var fullt klar over det motsetningsforhold som derved oppstod: det som egentlig var den felles arv etter europeisk sivilisasjon, ble for dem — lenge før nazistenes tid — «vestlig» sivilisa­ sjon, og begrepet «vestlig» ikke lenger opfattet som hele oksidenten, men som landene vestenfor Rhinen. «Vestlig» ble identifisert med liberalisme og demokrati, kapitalisme og individualisme, frihandel og alle former for internasjo­ nalisme eller fredskj ærlighet. På tross av den slett skjulte forakt som et stadig stigende

Den vei som ikke ble fulgt

35

antall tyskere nærte for disse «overfladiske» vestlige ide­ aler, eller kanskje nettopp på grunn av den, fortsatte ves­ tens folk å innføre tysk tankegang. De var til og med til­ bøyelige til å akseptere at deres egen tidligere overbevis­ ning bare var en slags rasjonalisering av egeninteressene, at frihandelsprinsippet bare var oppfunnet for å tjene bri­ tiske særinteresser, og at de politiske idealer England hadde skjenket verden var håpløst umoderne og noe man burde skamme seg over.

IL

DET STORE UTOPIA Det som alltid har gjort samfunnet til et helvete på jorden, er at menneskeheten alltid har prøvd å gjøre det til sin himmel. F. Hølderlin.

At sosialismen har erstattet liberalismen som de fleste fremskrittsvennlige menneskers grunninnstilling betyr ikke simpelthen at folk har glemt de gamle liberale tenkeres ad­ varsler mot kollektivismens følger. Det har skjedd fordi folk har latt seg overbevise om det stikk motsatte av hva disse menn forfektet. Det rare er at den samme sosialisme, som ikke bare på et tidlig tidspunkt ble anerkjent som den farligste trusel mot friheten, men som helt åpent begynte som en reaksjon mot den franske revolusjonens frihetsidealer, vant alminnelig gjenklang under frihetens merke. Det er sjelden at noen nå husker at sosialismen til å begynne med var åpent autoritær. Franske forfattere som la grunnlaget til den moderne sosialisme, var aldri i tvil om at deres idealer bare kunne gjennomføres av en sterk, diktatorisk myndig­ het. For dem representerte sosialismen et forsøk på å «be­ grense revolusjonen» gjennom en fullstendig reorganise­ ring av samfunnet etter hierarkiske linjer, og ved tvangsinnføring av en «åndelig kraft». Hva selve friheten angår, så la ikke sosialismens grunnleggere noen skjul på sine hen­ sikter. Tankefrihet betraktet de som roten til alt ondt i det nittende århundres samfunnsliv, og den første av de mo­ derne planøkonomer, Saint-Simon, hevdet til og med at de

Det store Utopia

37

som ikke bøyde seg for hans foreslåtte system, burde «be­ handles som kveg». Først under innflytelse av de sterke demokratiske strømninger umiddelbart forut for revolusjonen i 1848, begynte sosialismen å alliere seg med frihetsvennlige krefter. Men det tok den nye «demokratiske sosialisme» lang tid å få folk til å glemme de mistanker som dens forløpere hadde vekket til live. Ingen så klarere enn de Tocqueville at de­ mokratiet som den individualistiske ytringsform stod i et uforenlig motsetningsforhold til sosialismen: «Demokratiet utvider den individuelle frihets spillerom (sa han i 1848), sosialismen innskrenker det. Demokratiet tillater enkeltin­ dividet å nyttiggjøre seg alle goder, sosialismen gjør det til et slags middel, til et nummer i rekken. Demokrati og sosia­ lisme har ikke noe annet felles enn det som kan uttrykkes i ett ord: likhet. Men legg merke til forskjellen: mens demo­ kratiet søker å skape likhet gjennom frihet, søker sosialis­ men likhet i tvang og underkastelse.» For å neddempe disse mistankene og ruste seg med det sterkeste av alle politiske motiver, kravet om frihet, be­ gynte sosialismen i stigende utstrekning å gjøre bruk av løf­ tet om en «ny frihet». Sosialismens komme skulle være et sprang fra en nødstilstand over i et frihetens rike. Den skulle bringe med seg «økonomisk frihet», og uten denne var den allerede oppnådde politiske frihet «verdiløs». Bare sosialismen var i stand til å virkeliggjøre fullbyrdelsen av den årelange kamp for frihet. En frihet som var slik at den politiske frihet man allerede var nådd frem til, bare var det første skritt på veien. Den subtile forandring i betydningen av ordet frihet, som ble gjennomført for at denne argumentasjon skulle virke plausibel, er viktig å legge merke til. For de store forkjem­ pere for politisk frihet betød ordet: frihet fra tvang, frihet

38

Veien til trelldom

fra andre menneskers egenmektighet, og oppløsning av de bånd som ikke gav individet noe annet valg enn blind under­ kastelse under de som stod over ham. Den nye frihet som ble lovet menneskene innebærer imidlertid frihet fra nød, frigjøring fra den omstendighetenes tvang som uunngåelig begrenser bevegelsesfriheten for oss alle, — skjønt for noen i meget sterkere grad enn for andre. Før menneskene kunne bli virkelig fri måtte «de fysiske behovenes despoti» brytes og «det økonomiske systemets bånd» løses på. Frihet i denne betydning er naturligvis bare et annet ord for makt1 eller rikdom. Selv om løftene om denne nye friheten ofte ble koblet sammen med uansvarlige løfter om voldsom økning i det sosialistiske samfunnets materielle styrke, var det ikke fra noen fullstendig beseiring av naturens karrighet at denne økonomiske friheten skulle komme. Det løftet i realiteten gikk ut på, var at den store eksisterende ulikhet i de for­ skjellige menneskers muligheter for behovstilfredsstillelse skulle forsvinne. Kravet om den nye frihet var således bare et annet navn på det gamle krav om en likelig fordeling av jordens rikdommer. Men det nye navnet ga sosialistene et nytt ord felles med liberalistene, og de utnyttet det til det ytterste. Skjønt ordet ble brukt i vidt forskjellig betydning 1 Den typiske sammenblanding av begrepene frihet og makt, som vi møter om og om igjen under denne diskusjonen, er et altfor stort tema til å kunne undersøkes grundig i denne forbindelse. Den er så gammel som sosialismen selv, og så nær knyttet til den at for nesten sytti år siden ble en fransk elev, som diskuterte sosialismens utspring fra Saint-Simon, forledet til å si at denne frihetsteorien «est a elle seule tout le socialisme». Den mest utpregede forsvarer av denne sammenblandingen er John Dewey, Amerikas ledende venstreteoretiker, som har hevdet at «frihet er muligheten for å gjøre bestemte ting» slik at «kravet om frihet er det samme som kravet om makt».

Det store Utopia

39

av de to gruppene var det få som forstod dette, og ennå ferre som spurte seg selv om løftene om at de to former for frihet virkelig kunne kombineres. Det kan ikke være noen tvil om at løftet om større frihet er blitt et av den sosialistiske propagandaens mest effektive våpen, og at troen på at sosialismen virkelig kan bringe men­ neskene denne friheten er ekte og alvorlig. Men dette ville bare øke tragedien, hvis det som er blitt fremstilt for oss som «Veien til Frihet» i stedet viser seg å være veien til underkastelse. Det er ikke tvil om at dette løftet om større frihet er ansvarlig for at fler og fler liberalere har slått over i sosialistisk retning, og for deres forblindelse overfor det motsetningsforhold som eksisterer mellom sosialismens og liberalismens grunnleggende prinsipper. Det har også ansva­ ret for at sosialistene ofte har vært i stand til å ta opp gamle, frihetselskende partiers navn. Sosialismen ble mottatt med åpne armer av størstedelen av intelligensen, som den tilsy­ nelatende arvtaker av liberal tradisjon. Derfor er det ikke forbausende at tanken om at sosialismen vil føre til det stikk motsatte av frihet, er dem fullstendig fremmed. «

I de senere år er imidlertid den gamle engstelse for sosia­ lismens uforutsette følger igjen blitt sterkt fremhevet, og det fra de mest uventede kretser. lakttager etter iakttager er på tross av den forutinntatthet hvormed de nærmer seg problemet blitt overbevist om den store likhet som i mange henseender hersker mellom forholdene slik de arter seg un­ der fascismen og under kommunismen. Mens «fremskrittsvennlige» i dette landet og andre steder fortsatt bedro seg selv med at kommunisme og fascisme representerte mot­ satte ytterligheter, begynte fler og fler mennesker å spørre seg selv om disse nye tyrannier ikke var sprunget ut av de

40

Veien til trelldom

samme utviklingstendensene. Selv overbeviste kommunister må være blitt noe rystet over slike politiske testamenter som det som er gitt av Max Eastman, Lenins gamle venn. Han følte seg nødsaget til å innrømme at «i stedet for å være bedre, er Stalinismen verre enn fascismen, mer ubarmhjer­ tig, barbarisk, urettferdig, umoralsk, anti-demokratisk, hin­ sides alt håp og alle skrupler», og at den bedre kan beskrives som «superfascisme». Og når vi ser at den samme forfatter erkjenner at «stalinisme er sosialisme, i den betydning at den står i en nødvendig om enn uforutsett, sammenheng med den nasjonalisering og kollektivisering som Stalin har sett på som en del av den plan som skulle føre til det klasseløse samfunn», får hans konklusjoner klart nok videre betyd­ ning. Eastmans tilfelle er kanskje det mest bemerkelsesverdige, men ikke på noen måte det første eller eneste, eksempel på at tidligere tilhengere av det russiske eksperiment er kom­ met til slike konklusjoner. Atskillige år tidligere oppsum­ merte W. H. Chamberlain, som i løpet av de tolv år han var amerikansk korrespondent i Russland hadde sett alle sine idealer falle i grus, inntrykkene av sine studier der og i Tysk­ land og Italia, slik: «Sosialismen beviser med sikkerhet, i det minste i begynnelsen, at den IKKE er veien til frihet, men til diktaturer og mot-diktaturer, til borgerkrig av den voldsomste art. Sosialisme, nådd og opprettholdt ved demo­ kratiske midler, synes helt og holdent å være en utopi.»1 På samme måten konkluderer en britisk forfatter, Mr. F. A. Voigt, som i mange år iakttok utviklingen i Europa som utenlandsk korrespondent, med at «marxismen har ført til fascisme og nasjonalsosialisme, fordi den i det alt vesent­ lige er identisk med fascismen og nasjonalsosialismen».2 1 W. H. Chamberlain, A false Utopia, 1937. 2 F. A. Voigt, Unto Cæsar, 1939.

Det store Utopia

41

Og dr. Walter Lippmann er kommet til den overbevis­ ning at «den generasjon vi hører til, lærer nå av erfaring hva som hender når menneskene snur ryggen til friheten og vender seg mot en tvangsmessig organisering av sin virk­ somhet. Skjønt de lover seg selv et rikere liv, må de i prak­ sis renonsere på det. Ettersom den organiserte dirigering tiltar, må den uendelige variasjon av enkeltmål vike plassen for ensretting. Det er det regulerte samfunns og det autori­ tære prinsipps nemesis».1 Mange lignende erklæringer fra folk som har muligheter for å dømme, kunne trekkes frem fra senere års publika­ sjoner, særlig fra mennesker som har levd som borgere i de nåværende totalitære stater, som har opplevd omveltningen og som derfor har sett seg nødsaget til å ta mange av sine kjæreste trossetninger opp til revisjon. Vi kan, for å nevne enda et eksempel, ta en tysk forfatter som gir uttrykk for den samme konklusjon som de allerede nevnte, men som kanskje er mer rettferdig. «Ved at troen på at frihet og lik­ het kan oppnås gjennom marxismen har lidt et komplett sammenbrudd, er Russland blitt tvunget til å følge den samme vei som et totalitært, fullstendig negativt, uøkono­ misk samfunn uten frihet og likhet som Tyskland har fulgt. Ikke slik at kommunisme og fascisme nødvendigvis behø­ ver å være en og samme sak. Fascismen er det stadium som nås etter at kommunismen har vist seg å være en illu­ sjon i Stalins Russland som i det før-Hitlerske Tyskland.»2 Ikke mindre viktig er mange av de nazistiske og fascistiske førernes intellektuelle utvikling. Enhver som har fulgt med i bevegelsens utvikling i Italia eller Tyskland er blitt slått av det faktum at de fleste ledende menn, fra Mussolini og nedover (Laval og Quisling medregnet), begynte som sosia1 Atlantic Monthly, November 1936. 2 Peter Drucker, The End of Economic Man, 1939.

42

Veien til trelldom

lister og endte som nazister eller fascister. Og det som gjel­ der lederne gjelder i enda høyere grad proselyttene. Det var en relativt enkel sak å omvende en ung kommunist til nazis­ men eller vice versa, et faktum som var vel kjent i Tysk­ land. Mange universitetslærere her i landet i 30-årene så sine studenter vende tilbake fra studieturer på kontinentet, meget usikre på om de var nazister eller kommunister, men svært sikre på at de hatet Vestens liberale sivilisasjon. Det er naturligvis riktig at kommunister og nazister eller fascister tørnet oftere sammen enn noen andre partier i Tyskland før 1933 og i Italia før 1922. De konkurrerte om støtte fra den samme type mennesker, og forbeholdt for hverandre hatet mot alle kjettere. Men deres praksis viste hvor nær de var beslektet med hverandre. For begge er den virkelige fiende, mennesket som de ikke har noe til felles med og som de ikke kan gjøre seg håp om å overbevise, liberaleren av den gamle type. Mens nazistene er potensielle rekrutter av det rette «stoff» for kommunismen, og kom­ munistene for nazistene, og sosialistene for dem begge — selv om de har lyttet til falske profeter, vet begge parter at noe kompromiss mellom dem og dem som virkelig tror på den personlige frihet, er en umulighet. La dette bli trukket i tvil av folk som er villedet av pro­ paganda fra en av partene, og la meg legge frem enda en uttalelse fra en autoritet hvis pålitelighet ikke skulle kunne trekkes i tvil. I en artikkel med den karakteristiske tittel: «Gjenoppdagelsen av liberalismen», skriver professor Eduard Heimann, en av den tyske religiøse sosialismes ledere: «Hitlerismen proklamerer seg selv både som sant demo­ krati og som sann sosialisme, og den fryktelige realitet er at det finnes et korn av sannhet i disse påstandene, et uende­ lig lite korn riktignok, men tilstrekkelig til å tjene som basis for en slik fantastisk fordreining av begrepene. Hitlerismen

Det store Utopia

43

går til og med så langt at den gjør krav på rollen som kristenhetens beskytter, og den fryktelige sannhet er at denne store løgn er i stand til å gjøre et visst inntrykk. Men en kjensgjerning trer klart frem av all tåken: Hitler har aldri gjort krav på å representere den sanne liberalisme. Liberalis­ men kan derfor skilles ut som den doktrine som er mest hatet av Hitler.»1 Det må her føyes til at dette hatet hadde små muligheter for å komme til uttrykk i praksis, fordi liberalismen i enhver henseende var avgått ved døden i Tyskland da Hitler kom til makten. Og det var sosialismen som hadde drept den. * Mens sammenhengen mellom de to systemer i stigende grad er blitt klar for mange som har iakttatt overgangen fra sosialisme til nazisme på nært hold, tror majoriteten her i landet fremdeles at sosialisme og frihet kan kombineres. Det kan ikke være noen tvil om at de fleste hjemlige sosialis­ ter fremdeles tror fast på det liberalistiske frihetsideal, og at de ville vike tilbake hvis de kunne bringes til å forstå at realiseringen av deres program må føre til frihetens under­ gang. I så liten grad er problemet ennå erkjent, og så lett glir fortsatt uforenlige idealer sammen i folks bevissthet — at vi fremdeles kan høre slike selvmotsigende begreper som «individualistisk sosialisme» diskutert for fullt alvor. Hvis dette er den åndelige innstilling som får oss til å drive inn i en ny verden, kan ikke noe være mer påkrevd enn at vi grundig undersøker hva den utvikling som har funnet sted andre steder, i virkeligheten innebærer. Selv om våre kon­ 1 Social Research, November 1941. Det fortjener å erindres i denne forbindelse at hva som nå enn var hans hensikt, så fant Hitler det opportunt i en av sine taler så sent som i februar 1941 å hevde at «grunnlaget for marxismen og nazismen er det samme».

44

Veien til trelldom

klusjoner bare vil bekrefte de slutninger andre har nådd frem til, vil ikke årsakene til at denne utvikling ikke kan anses som noen tilfeldighet, komme klart frem uten en inn­ gående undersøkelse av de viktigste aspekter ved en slik omformning av samfunnslivet. At demokratisk sosialisme, de siste generasjoners store utopi, ikke bare er uoppnåelig, men at selve kampen for å nå den fremkaller noe helt annet som få av de som nå ønsker den ville være rede til å aksep­ tere konsekvensene av, er uforståelig for mange inntil sam­ menhengen er blitt lagt frem for dem, belyst fra alle kanter.

III INDIVIDUALISME OG KOLLEKTIVISME Sosialistene tror på to helt og holdent atskilte, og kanskje innbyrdes motstridende, forhold: frihet og organisasjon. Elie Halévy.

Før vi kan fortsette med vårt hovedproblem, må vi løse en bestemt vanskelighet. Vi må bringe klarhet i den begreps­ forvirring som på mange måter sies å være ansvarlig for at vi nå lar oss drive inn i omstendigheter og forhold som in­ gen egentlig ønsker. Med denne begrepsforvirring siktes til intet mindre enn de sosialistiske forestillingene selv. Sosialisme kan bety, og blir ofte brukt for å beskrive, det sosiale rettferdskrav, større likhet og sikkerhet — noe som i seg selv er bevegelsens ende­ lige mål. Men sosialisme representerer også en ganske be­ stemt metode som de fleste sosialister ønsker å benytte seg av for å nå disse målene, og som mange mennesker betrak­ ter som den eneste mulige vei frem til målene. I denne be­ tydning innebærer sosialisme avskaffelse av privat foretak­ somhet, av den private eiendomsrett til produksjonsmid­ lene og instituering av et «planøkonomisk system» hvor bedriftsherrens virksomhet for fortjeneste erstattes av et sen­ tralt planleggingsorgan. Det er mange mennesker som kaller seg sosialister skjønt de bare bryr seg om og tror på sosialismens mål, og som hverken forstår eller interesserer seg særlig meget for hvor­

46

Veien til trelldom

ledes disse målene kan nås. De bare mener at målene må nås for enhver pris. Men for alle dem som betrakter sosialismen som praktisk politikk, og ikke bare ser på den som et håp, er den moderne sosialismes metoder like viktige som målene selv. Det er på den andre siden mange mennesker som setter sosialismens mål like høyt som noen sosialist, men som nek­ ter å støtte sosialismen fordi de anser de sosialistiske meto­ dene for farlige for andre vesentlige verdier. Diskusjonen for og mot sosialisme er for en vesentlig del blitt en disku­ sjon om midler og ikke om mål - skjønt spørsmålet om de forskjellige sosialistiske mål kan nås samtidig, også er blitt trukket inn. Alt dette er i og for seg nok til å skape forvirring. Og denne forvirring er blitt aksentuert på grunn av den almin­ nelige praksis med å nekte at de som bekjemper midlene godt kan sette målsettingen meget høyt. Men dette er ikke alt. Situasjonen kompliseres ennå mer ved det faktum at de samme midlene, «planøkonomien» som er det viktigste so­ sialistiske reforminstrument, også kan tjene en rekke andre formål. Vi må sentraldirigere det økonomiske liv hvis vi ønsker å bringe inntektsfordelingen i overensstemmelse med våre krav til sosial rettferdighet. Alle de som krever «pro­ duksjon for forbruk» i stedet for produksjon for profitt ønsker derfor «reguleringer». Og planlegging er ikke min­ dre uunnværlig hvis det viser seg at inntektsfordelingen blir «regulert» på en måte som synes oss nettopp det motsatte av rettferdighet. Enten vi nå ønsker at mer av denne verdens goder bør tilfalle en eliterase, det nordiske menneske, eller medlemmer av et parti eller aristokrati, er de metoder vi må bruke nøyaktig de samme som de som må komme til anvendelse når de ønsker å oppnå jevn inntektsfordeling. Det kan*kanskje synes urettferdig å bruke begrepet sosia­ lisme for å beskrive metoder mer enn mål, og å anvende

Individualisme og kollektivisme

47

betegnelsen metode på et begrep som for mange mennesker står som et endelig mål. Det er kanskje riktigere å beskrive de metoder som kan anvendes for å nå en lang rekke for­ skjellige mål som kollektivisme, og så betrakte sosialismen som en del av dette begrepet. Men skjønt bare en bestemt form for kollektivisme vil representere sann sosialisme for de fleste sosialister, må man alltid huske på at sosialismen står i nært slektskapsforhold til kollektivismen — og at der­ for alt som gjelder for den siste også kan gjøres gjeldende for den første. Nesten all diskusjon mellom sosialister og liberalere dreier seg om metoder som er felles for all kol­ lektivisme, og ikke om de spesielle mål som sosialistene ønsker å bruke metodene til å nå. Alle de forhold vi skal beskjeftige oss med i denne boken følger av kollektivismens metoder, og er uavhengig av målsettingen. Det må heller ikke glemmes at sosialisme ikke bare er den viktigste del av «kollektivisme» eller «planøkonomi», men at det er sosia­ lisme som har fått liberalt innstilte mennesker til ennå en gang å underkaste seg en militarisering av det økonomiske liv som de før har vist tilbake fordi den, med Adam Smiths ord, setter regjeringen i en stilling hvor den «for å beskytte seg selv er tvunget til å bruke harde og tyranniske me­ toder».1 ♦

Vi er ennå ikke ferdig med de vanskeligheter som de al­ minnelige politiske begrepenes tvetydighet medfører, selv om vi er enige om å la begrepet kollektivisme omfatte all slags «planøkonomi» uansett formålet med planen. Begre­ pets innhold blir noe mer bestemt hvis vi har klart for oss at vi mener den slags planlegging som er nødvendig for å realisere et gitt fordelingsmessig mål. Men da den appell 1 Nedtegnet i Dugald Stewarts Memoir of Adam Smith, fra et memorandum skrevet av Smith i 1755.

48

Veien til trelldom

som ligger i tanken om sentraldirigering nettopp skyldes uklarheten i begrepets innhold, er det viktig at vi er enig om dets betydning før vi diskuterer dets konsekvenser. «Planøkonomiens» popularitet skyldes hovedsakelig det faktum at alle naturligvis ønsker at vi skal løse våre felles problemer så rasjonelt som mulig, og at vi når vi arbeider med det skal vise så stor grad av fremsynthet som vi over­ hodet kan. I denne betydning er enhver som ikke er full­ stendig fatalist «planøkonom», enhver politisk handling er (eller burde være) resultatet av forutgående planlegging, og det kan bare være forskjell mellom god og dårlig, mel­ lom klok og fremsynt og tåpelig og kortsynt planlegging. En økonom, hvis hele arbeid går ut på å studere hvorledes menneskene faktisk planlegger sin virksomhet og hvorle­ des de gjennomfører sine planer, skulle være den siste til å reise innvendinger mot planøkonomi i denne vide betydning av ordet. Men det er ikke i denne betydning at de som ivrer for gjennomføringen av et planøkonomisk samfunn anven­ der begrepet, heller ikke bare i den mening at vi må plan­ legge hvis vi ønsker en inntekts- eller velstandsfordeling til­ passet etter en bestemt standard. Ifølge de moderne planøkonomer, og for deres formål, er det ikke nok å trekke opp en rasjonell, permanent ramme som tillater de forskjellige virksomheter å utvikle seg under ledelse av forskjellige per­ soner i overensstemmelse med deres individuelle planer. Denne liberale plan er, ifølge disse økonomene, ikke noen plan i det hele tatt — og den er i sannhet ikke noen plan som tillater tilfredsstillelsen av bestemte syn på hvem som bør ha hva. Det våre planøkonomer ønsker er en sentraldirige­ ring av all økonomisk aktivitet i overensstemmelse med én enkelt plan som bestemmer hvorledes samfunnets ressurser skal «bevisst dirigeres» for å tjene bestemte formål på en bestemt måte.

Individualisme og kollektivisme

49

Diskusjonen mellom de moderne planøkonomer og deres motstandere er derfor ikke en diskusjon om hvorvidt man skal treffe et klokt valg mellom de forskjellige mulige sam­ funnsmessige organisasjonsformer eller ikke, og det er ikke en diskusjon om hvorvidt vi skal benytte oss av fremsyn og systematisk tankegang ved planleggingen av samfunnsmes­ sige tiltak eller ikke. Det er en diskusjon om den måte hvor­ på dette best kan gjøres. Spørsmålet er om det for dette for­ mål er bedre at makthaverne innskrenker seg til i sin almin­ nelighet å skape forhold som gir enkeltindividenes kunn­ skaper og initiativ anledning til å utfolde seg på den mest fordelaktige måte, eller om rasjonell nyttiggjøring av våre ressurser krever sentraldirigering og felles organisering av all vår virksomhet i overensstemmelse med et eller annet omhyggelig konstruert «skjema». Sosialister av alle partier har beslaglagt begrepet «plan» for planlegging av den sist­ nevnte typen, og det er nå alminnelig akseptert i denne be­ tydning. Men skønt meningen med dette er å antyde at dette er den eneste rasjonelle måte å administrere vår virksomhet på, beviser det naturligvis ingenting. Det punkt som striden mellom planøkonomer og liberale står om, gjenstår frem­ deles. # Det er viktig ikke å blande opposisjonen mot denne form for planøkonomi sammen med den dogmatiske laissez-faire innstilling. Den liberale argumentasjon er til fordel for prin­ sippet om å gjøre best mulig bruk av de krefter som opp­ står ved fri konkurranse, som middel til å oppnå en koordi­ nering av menneskenes bestrebelser, og ikke en argumenta­ sjon som tar sikte på å la tingene være akkurat som de er. Den er basert på den overbevisning at der hvor det er mulig å skape effektive konkurranseforhold, gir dette også de beste muligheter for å lede individuelle bestrebelser inn i 4 — Veien til trelldom.

50

Veien til trelldom

riktig retning. Den benekter ikke, men legger tvert imot vekt på, at det er nødvendig med en omhyggelig uttenkt lovmessig ramme for virksomheten, og at hverken eksiste­ rende eller tidligere lovbestemmelser er fri for alvorlige svakheter. Heller ikke benekter argumentasjonen at der hvor det er mulig å skape forhold hvorunder konkurransen kan virke effektivt, må vi søke andre metoder for å regulere den økonomiske aktivitet. Økonomisk liberalisme oppone­ rer imidlertid mot at konkurransen blir fortrengt av mindre effektive metoder til koordinering av individuelle bestre­ belser. Og den betrakter konkurransen som den beste me­ tode, ikke bare fordi den i de fleste tilfelle er den mest effek­ tive, men enda mer fordi den er den eneste som gjør det mulig å tilpasse de forskjellige virksomheter til hverandre uten en tvangsmessig eller vilkårlig inngripen fra autorite­ tenes side. En av de aller viktigste argumentene til fordel for fri konkurranse er nettopp dette, at den gjør enhver form for «samvittighetsfull sosial kontroll» overflødig, og at den gir enkeltpersoner muligheter for selv å avgjøre om for­ delene ved en bestemt beskjeftigelse er store nok til å opp­ veie de svakheter og risikomomenter som eventuelt er knyt­ tet til den. Skal anvendelse av fri konkurranse-prinsippet for oppnå­ else av samfunnsmessig organisasjon falle heldig ut forutset­ ter det offentlige inngrep på visse områder, selv om det utelukker tvangsmessig innblanding i det økonomis*ke liv i sin alminnelighet. Men det er en god grunn til at de nega­ tive krav, de områder hvor tvangsmessige inngrep ikke må forekomme, er blitt særlig sterkt fremhevet. Det er viktig at de ulike parter på et marked har sin fulle frihet til å kjøpe og selge til en hvilken som helst pris de kan oppnå, og at hvem som helst fritt kan produsere, selge eller kjøpe alt som overhodet kan produseres eller selges. Og det er betydnings­

Individualisme og kollektivisme

51

fullt at adgangen til de forskjellige fag er åpen for alle på like vilkår, og at loven ikke tolererer noe forsøk på å be­ grense denne adgangen — hverken fra enkeltpersoner eller grupper, og hverken ved skjulte eller åpenlyse metoder. Et­ hvert forsøk på å kontrollere bestemte varers kvanta eller priser, reduserer frikonkurransens evne til å skape effektiv koordinering av de individuelle bestrebelser, fordi prisforandringene da ikke lenger kan registrere de faktiske forskyv­ ninger som foregår, og ikke lenger kan være en pålitelig rettesnor for individenes handlinger. Dette behøver imidlertid ikke nødvendigvis være tilfellet med tiltak som bare innskrenker anvendelsen av visse pro­ duksjonsmetoder, så lenge disse innskrenkningene rammer alle aktuelle og potensielle produsenter likt, og så lenge de ikke anvendes til indirekte kontroll med priser og kvanta. Skjønt all slik kontroll med produksjonsmetodene medfø­ rer ekstra omkostninger, dvs. gjør det nødvendig å anvende en større del av de disponible ressurser for å nå en gitt pro­ duksjon, kan den være vel verdt det. For å beskytte mot bruken av visse giftige stoffer, eller kreve spesiell forsiktig­ het ved bruken av dem, for å begrense arbeidstidens lengde eller forlange et visst sanitært utstyr på arbeidsplassen, er det ikke nødvendig å gjennomføre tiltak som strider mot frikonkurranseprinsippet. Det eneste spørsmål her blir i hvert enkelt tilfelle om de oppnådde fordeler er større enn de samfunnsmessige omkostninger ved forholdsreglene. Heller ikke er frikonkurransens opprettholdelse uforenlig med en stadig økning av de sosiale tiltakene, så lenge ikke tiltakene gjør frikonkurransen illusorisk over større om­ råder. Det er sørgelig, selv om det er lett forklarlig, at de posi­ tive sider ved et effektivt arbeidende frikonkurransesystem i tidligere år er blitt viet så meget mindre oppmerksomhet

52

Veien til trelldom

enn disse negative sidene. For at konkurransen skal kunne fungere knirkefritt er det ikke bare nødvendig med en der­ til egnet organisering av slike ting som seddelutstedelse, om­ setning og opplysningsmidler og informasjons-kanaler — ting som slett ikke alltid egner seg for privat foretaksom­ het — men det er fremfor alt nødvendig med et system av lovbestemmelser tilpasset etter ønsket om å beskytte den fri konkurranse, og gi den muligheter for å utfolde seg til det felles beste. Det er ikke på noen måte tilstrekkelig at loven erkjenner prinsippet om den private eiendomsrett og den fri kontraktsrett, meget avhenger av hvor presist loven definerer eiendomsrettens anvendelse på forskjellige områder. Studiet av den lovgivning som er en betingelse for frikonkurransens effektivitet har vært sørgelig neglisjert. Det kan uten tvil påvises alvorlige feil på dette område, særlig gjelder dette lovbestemmelsene om sammenslutnin­ ger og patentrettigheter; feil som ikke bare har redusert konkurransens effektivitet, men også har ført til dens eli­ minasjon på mange felter. Det finnes også områder hvor ikke noen lovgivning kan skape de forhold som er nødvendige for konkurransens og eiendomsrettens almennytte — nemlig at eieren profiterer av alle de nyttige tjenester hans eiendom gir, og li­ der for alle de skader som bruken av den påfører andre. Hvor det f. eks. er upraktisk å gjøre forbruket av visse tjenesteytelser avhengig av betaling, kan ikke konkurransesystemet frembringe slike ytelser. På samme måte blir prissystemet ineffektivt når den skade som påføres andre ved bruken av eiendom ikke kan føres tilbake til inneha­ veren av denne eiendom. I disse tilfellene er det en diver­ gens mellom de faktorer som kommer inn i de private kal­ kylene og de som påvirker det almene velferdsnivå. Under slike forhold må man finne andre metoder for å frem-

Individualisme og kollektivisme

53

skaffe de tjenester det gjelder. Således kan hverken trafikkfyr på gatene eller gatene selv, vedlikeholdes og beta­ les av hver enkelt forbruker. Heller ikke kan noen av de skadevirkninger som bestemte jordbruksmetoder, fabrik­ kenes støy og røk etc. påfører folk, innskrenkes til eien­ domsbesitteren eller til de som er villig til å finne seg i ulempene mot erstatning. I slike tilfelle må vi finne en el­ ler annen erstatning for prismekanismens mangler. Men det faktum at vi må søke hen til direkte offentlige regule­ ringer hvor konkurransen ikke strekker til, beviser ikke at vi bør undertrykke den på områder hvor den kan fun­ gere effektivt. Offentlig virksomhet har utvilsomt et stort og uomtvis­ telig arbeidsfelt når det gjelder å legge forholdene til rette for at frikonkurransen skal fungere effektivt, når det gjel­ der å supplere den hvor den ikke strekker til, og når det gjelder å sikre tilgangen på tjenester som, med Adam Smiths ord, «skjønt de i aller høyeste grad er nyttige for samfunnet, er av en slik natur at inntekten av dem aldri vil kunne dekke omkostningene ved dem for noen privat­ person eller noen mindre gruppe av enkeltindividet». Ikke i noe forsvarlig samfunnssystem kan staten spille en helt passiv rolle. Effektive konkurranseforhold er betinget av et klokt utformet og kontinuerlig tilpasset system av lov­ regler, akkurat som enhver annen samfunnsordning. Selv den viktigste betingelse for systemets funksjon, beskyttelse mot enhver form for bedrageri (inklusive utnyttelsen av uvitenhet), forutsetter en omfattende, og ennå ikke full­ stendig utviklet lovgivning.

Arbeidet med å skape en passende ramme for frikonkur­ ransens utvikling og virkeområde var imidlertid ikke kom­ met særlig langt da landene overalt begynte å vende seg

54

Veien til trelldom

bort fra den, og begynte å fortrenge konkurransen til for­ del for et annet og fremmed prinsipp. Problemet var ikke lenger å effektivisere og supplere frikonkurransen, men å få den fullstendig fjernet. Det er viktig å holde dette helt klart: de moderne planøkonomiske bestrebelser represente­ rer en bevegelse mot konkurransen som sådan, den er et nytt banner som alle frikonkurransens gamle fiender har samlet seg under. Og skjønt alle slags interesser nå prøver, under dette merket, å gjenopprette privilegier som den liberale æra feiet vekk — er det den sosialistiske propagandaen for planøkonomi som har rettferdiggjort kampen mot frikon­ kurransen for mange liberalt innstilte mennesker. Det er den som på en effektiv måte har dysset i søvn den sunne mis­ tenksomhet som de alltid før pleide å møte konkurransebegrensede forholdsregler med.1 Det som i realiteten forener sosialister fra venstre til høyre fløy er deres felles fiendtlige innstilling til frikonkurransen, og deres felles ønske om å erstatte den med en dirigert øko­ 1 I den senere tid har riktignok enkelte akademisk innstilte sosia­ lister under trykket av faren for eliminering av all frihet i et sentraldirigert samfunn, fremkastet tanken om en ny slags «sosialisme ba­ sert på en viss grad av fri konkurranse». Med dette systemet håper de å kunne unngå sentraldirigeringens farer og vanskeligheter, og å kombinere utslettelsen av den private eiendomsrett med full opp­ rettholdelse av den individuelle frihet. Skjønt en viss diskusjon om­ kring denne nye form for sosialisme har funnet sted i enkelte lærde tidsskrifter, er den neppe anbefalelsesverdig for praktiske politikere. Det er ikke vanskelig å påvise at disse planene hviler på en illusjon og inneholder en rekke selvmotsigelser. Det er umulig å oppnå full kontroll over alle produktive krefter uten også å avgjøre for hvem og av hvem de skal utnyttes. Under denne nye form for sosialisme måtte sentraldirigeringen bli meget detaljert og omfattende, i sine virkninger ikke fundamentalt forskjellige fra den «vanlige» sosia­ lismen, og elementet av konkurranse kunne ikke bli stort annet enn et skinn.

Individualisme og kollektivisme

55

nomi. Skjønt begrepene kapitalisme og sosialisme fremdeles brukes som betegnelse på tidligere og fremtidige samfunns­ former, skjuler de mer enn de avslører den forhandlings­ prosess som vi nå gjennomlever. Men selv om alle de forandringer vi nå er vitne til går i retning av en omfattende sentraldirigering av all økono­ misk aktivitet, ser det ut til at den felles kamp mot frikon­ kurransen i første omgang fremkaller noe som i mange hen­ seender er enda verre, en tilstand som hverken kan tilfreds­ stille planøkonomer eller liberalere: en slags syndikalistisk eller «korporativ» organisasjon av næringslivet. En tilstand hvor frikonkurransen er mer eller mindre undertrykt og all planlegging lagt i hendene på uavhengige monopoler innen­ for de forskjellige næringsgrener. Dette er det uunngåelige resultat av en situasjon der folk er forenet i sin fiendtlige innstilling overfor frikonkurransen, men uenige om de fleste andre ting. Ved å ødelegge konkurransen i næring etter næ­ ring, overgir denne politikken forbrukeren til den barm­ hjertighet som kapitalistenes og arbeidernes monopoler i de best organiserte næringer måtte vise dem. Selv om dette er en tilstand som allerede i lengre tid har hersket innenfor vide felter, og selv om en stor del av den mer lavtliggende (og størstedelen av den interessebetonte) propaganda for plan­ økonomien nettopp tar sikte på den, er det ikke en tilstand som kan vare eller som kan rasjonelt rettferdiggjøres. En slik isolert planøkonomi fra monopolenes side ville i realiteten fremkalle virkninger stikk motsatt de som danner bakgrun­ nen for de planøkonomiske målene. Når først dette stadium er nådd er det eneste mulige alternativ til en tilbakevenden til fri konkurranse statlig kontroll med monopoldannelsene, en kontroll som hvis den skal gjøres effektiv må være me­ get mer omfattende og detaljert enn den er nå. Det er dette stadium vi nærmer oss med raske skritt. Da et uke-

56

Veien til trelldom

skrift kort før krigen hevdet at «det var mange tegn som tydet på at britiske ledere i stigende utstrekning vennet seg til tanken om samfunnets utvikling ved kontrollerte mono­ poler», var dette sannsynligvis en riktig vurdering av den daværende situasjon. Siden dengang er utviklingen blitt fremskyndet av krigen; dens svakheter og faren ved den vil bli stadig tydeligere ettersom tiden går. Tanken om en fullstendig sentraldirigering av all økono­ misk aktivitet avskrekker fremdeles de fleste mennesker, ikke bare på grunn av de uhyre store vanskeligheter som er knyttet til gjennomføringen av en slik dirigering, men ennå mer som følge av den redsel de fleste føler ved tanken på at alt skal dirigeres fra et allmektig sentrum. Når vi ikke desto mindre raskt beveger oss mot en slik samfunnsform, skyldes dette hovedsakelig at folk fremdeles tror at det må være mulig å finne en eller annen middelvei mellom «ato­ mistisk» konkurranse og sentraldirigering. Ikke noe synes heller mer plausibelt ved første øyekast, og forestillingen om dette må nødvendigvis appellere til fornuftige mennesker. Men alminnelig sunn fornuft er en forræderisk guide på dette området. Skjønt frikonkurransen kan tåle en viss oppblanding med regulerende forholdsregler, kan den ikke kombineres med planøkonomi i hvilken som helst grad det måtte passe oss uten å opphøre å kunne fungere som produksjonens effektive rettleder. Heller ikke er «planøko­ nomi» en medisin som tatt i små doser kan frembringe de samme resultater som en kanskje håpet at den ville gi hvis den ble gjennomført fullt ut. Både konkurranse og sentral­ dirigering blir dårlige og lite effektive redskaper hvis de ikke er gjennomført fullt ut, de er alternative prinsipper for løsningen av det samme problem — og blanding er en meget slett utvei som kan få konsekvenser av langt mer alvorlig art enn hvert av de to systemer anvendt isolert. Eller, for

Individualisme og kollektivisme

57

å uttrykke det på en annen måte, planøkonomi og frikon­ kurranse kan kombineres bare hvis «planen» tar sikte pa a stimulere den frie konkurransen, og ikke hvis den søker a motarbeide den. Det er av den største viktighet for argumentasjonen i denne boken at leseren har klart for seg at den plan som all vår kritikk er rettet mot, bare gjelder den «planøkonomi» som tar sikte på å utrydde den fri konkurranse, den plan­ økonomi som har til hensikt å erstatte konkurransen. Dette er så meget mer viktig som vi ikke, innenfor denne bokens ramme, kan innlate oss på å behandle den meget nødven­ dige planlegging som kreves for å gjøre frikonkurransen så nyttig og effektiv som mulig. Men da begrepet «planøko­ nomi» i dagligtale nærmest er blitt synonymt med den først­ nevnte betydning, vil det i mange tilfelle for korthets skyld bli nødvendig å akseptere denne definisjonen uten reserva­ sjoner - selv om dette betyr at vi overlater våre motstandere et meget godt ord som hadde fortjent en bedre skjebne.

IV.

PLANØKONOMIENS «NØDVENDIGHET» Vi var de første til å innse at jo mer komplisert sivilisasjonen ble, desto mer måtte den personlige frihet innskrenkes. B. Mussolini.

Det er et avslørende faktum at få planøkonomer er til­ freds med å hevde at sentraldirigering er ønskelig. De fleste av dem påstår at vi ikke lenger har noe valg, men at vi er tvunget av omstendigheter utenfor vår kontroll til å erstatte frikonkurransen med offentlige reguleringer. Myten om at vi har slått inn på den nye veien, ikke av fri vilje, men fordi tekniske forandringer som vi hverken kan eller vil holde til­ bake gjør det absolutt nødvendig — er blitt omhyggelig inn­ podet folk. Denne argumentasjonen blir sjelden ført videre, det er en av de påstander som er blitt overført fra forfatter til forfatter så lenge at den, på grunn av stadig gjentagelse, til slutt er blitt akseptert som et aksiom. Den mangler ikke desto mindre ethvert grunnlag. Tendensen henimot mono­ poldannelse og planøkonomi er ikke resultat av noen «objek­ tive fakta» utenfor vår rekkevidde, men følgen av en opini­ onsdannelse fremkalt og opprettholdt av et halvt århundres propaganda - inntil oppfatningen er kommet til å domi­ nere vår politikk fullstendig. Av de forskjellige argumenter som anvendes for å vise at planøkonomien er absolutt «nødvendig», er det som of-

Planøkonomiens «nødvendighet»

59

test høres at tekniske forandringer har gjort frikonkurran­ sen umulig over stadig større områder, og at det eneste mu­ lige valg står mellom de private monopolenes kontroll med produksjonen, og offentlig dirigering. Denne troen skriver seg hovedsakelig fra den marxistiske læresetning om «in­ dustriens konsentrasjon». En tro, som så mange marxistiske ideer, nå forekommer i kretser som har mottatt den på tredje eller fjerde hånd uten å vite hvor den skriver seg fra. De historiske fakta om monopolenes progressive vekst i de siste femti år, og den stadig økende innskrenkning av fri­ konkurransens virkeområde, kan naturligvis ikke diskuteres — skjønt fenomenets omfang ofte er sterkt overdrevet.1 Det viktigste spørsmål er om denne utvikling er en nød­ vendig konsekvens av de tekniske fremskritt, eller om den ganske enkelt er et resultat av den politikk som har vært fulgt i de fleste land. Vi vil snart få se at denne utviklingens historie tyder på det sistnevnte. Men vi må først undersøke i hvilken grad den moderne tekniske utvikling kan sies å være av en slik art at den gjør fremveksten av monopoler over store områder uunngåelig. Den anførte tekniske årsak til monopolenes vekst bygger på antagelsen om storbedriftenes overlegenhet i forhold til de mindre enheter — en overlegenhet som skyldes den mo­ derne masseproduksjons effektivitet. Det blir hevdet at mo­ derne metoder har skapt slike forhold innen de fleste indu­ strigrener at produksjonen i store bedrifter kan økes til av­ tagende kostnader pr. enhet, med det resultat at storbedrif­ tene overalt kan underby de mindre, og konkurrere dem ut. Denne prosessen må fortsette inntil hver industrigren bare 1 For mer inngående behandling av disse problemene, se profes­ sor L. Robbins essay om «The inevitability of monopoly» i The Economic Basis of Class Conflict, 1939.

60

Veien til trelldom

består av ett eller noen få firmaer. Denne argumentasjonen skiller ut en bestemt side av den tekniske utviklingen, den tar ikke hensyn til andre forhold som virker i motsatt ret­ ning og den har lite å støtte seg til i de faktiske forhold. Vi kan ikke her undersøke dette spørsmålet i detalj, vi må nøye oss med å akseptere det lettest tilgjengelige bevis. Den mest omfattende undersøkelse som er foretatt på dette om­ råde i den senere tid er den amerikanske «Temporary Natio­ nal Economic Committee»s redegjørelse for «Concentration of Economic Power». Denne komitéens sluttrapport kommer til den konklusjon at det syn som legger hoved­ skylden for frikonkurransens eliminering på storbedriftens større effektivitet «finner liten støtte i noe hittil kjent for­ hold». Og komitéens detaljerte redegjørelse oppsummerer saken slik: «De store bedriftenes overlegne effektivitet er ikke blitt bevist, de fortrin som antas å ha eliminert konkurransen har på mange områder ikke gitt seg til kjenne. Stordriften forut­ setter heller ikke nødvendigvis monopoldannelser. Den be­ driftsstørrelse som gir optimal effektivitet kan nås lenge før størstedelen av tilbudet er kommet inn under monopo­ listisk kontroll. Den konklusjon at stordriftens fordeler nød­ vendigvis må føre til frikonkurransens eliminering kan ikke aksepteres. Det må også fremheves at monopoldannelser ofte er resultatet av andre faktorer enn stordriftens lavere produksjonskostnader. De opprettes ofte ved hemmelige av­ taler og fremmes av den offentlige politikk. Hvis disse av­ talene gjøres ugyldige og politikken legges om, kan frikon­ kurransen gjenopprettes.»1 En undersøkelse av forholdene i England ville føre til lig­ nende resultater. Enhver som har lagt merke til i hvilken 1 C. Wilcox, Competition and Monopoly in American Industry, Temporary National Economic Committee, 1940.

Planøkonomiens «nødvendighet»

61

grad monopolene har aspirert til, og ofte oppnådd, stats­ myndighetenes støtte når det gjelder å gjøre kontrollappa­ ratet effektivt - kan umulig føle seg overbevist om at det er noe uunngåelig ved denne utviklingen.

* Denne konklusjonen understøttes i høy grad av den måte hvorpå den historiske sammenheng mellom frikonkurran­ sens innskrenkning og monopolenes vekst har manifestert seg i de forskjellige land. Hvis den fremtrådte som et resul­ tat av den tekniske utvikling, eller var en nødvendig følge av «kapitalismens» evolusjon — måtte man anta at den først ville vise seg i land med et høyt utviklet økonomisk system. I realiteten vokste den først frem i siste tredjedel av det nit­ tende århundre i forholdsvis unge industriland som De for­ ente stater og Tyskland. Særlig i det sistnevnte landet, som kom til å bli betraktet som en slags modellstat for den kapi­ talistiske utvikling, er kartellenes og syndikatenes vekst et­ ter 1878 blitt systematisk stimulert ved en bevisst politikk. Myndighetene benyttet seg ikke bare av beskyttelseslovgivning for å fremme monopolenes regulering av priser og omsetning, men de fremmet også sine mål ved direkte på­ virkning og tvangsforholdsregler. Det var i Tyskland, og med myndighetenes hjelp, at det første store eksperiment med «vitenskapelig planøkonomi» og «bevisst organisering av den industrielle virksomhet» fant sted. Noe som førte til dannelsen av kjempemessige monopolorganisasjoner, hvis dannelse og vekst altså er blitt fremstilt som noe uunngåelig, femti år før det samme er blitt gjort i Storbritannia. Det er hovedsakelig som følge av de tyske sosialistiske teoretikernes innflytelse, først og fremst Werner Sombart, at oppfat­ ningen om den uunngåelige utvikling fra frikonkurranse til «monopolistisk kapitalisme» er blitt alminnelig akseptert.

62

Veien til trelldom

At en sterkt proteksjonistisk politikk i De forente stater gjorde en lignende utvikling mulig der, syntes å bekrefte denne generalisering. Den utvikling som fant sted i Tysk­ land kom imidlertid i høyere grad enn den tilsvarende i De forente stater, til å bli ansett som uttrykk for en universell tendens. Og det ble alminnelig å snakke om — for å sitere et meget lest politisk essay av forholdsvis ny dato — «Tysk­ land som det land hvor den moderne sivilisasjons sosiale og politiske krefter har nådd sin høyeste utvikling».1 Hvor lite som faktisk var uunngåelig i alt dette, og hvor meget som er resultatet av bevisst politikk, fremgår klart når vi betrakter den situasjon som dette landet befant seg i i x93b °g den utvikling som har funnet sted etter dette året da Storbritannia også slo inn på en alminnelig beskyttelsespolitikk. Med unntagelse av noen få industrigrener som oppnådde beskyttelse på et tidligere tidspunkt, er det ikke mer enn et dusin år siden at den britiske industrien som hel­ het var mer konkurransedyktig enn den kanskje noen gang før i sin historie hadde vært. Og selv om den i løpet av 1920årene led under den lite smidige lønns- og pengepolitikk som ble ført, var ikke disse årene — i et hvert fall frem til 1929 — ugunstige sammenlignet med 1930-årene hva syssel­ setting og alminnelig aktivitet angikk. Det er først etter overgangen til proteksjonismen, og etter den alminnelige kursendring i britisk økonomisk politikk som fulgte av dette, at monopolene har vokst frem med en forbløffende hastighet og har omformet britisk næringsliv i en grad som offentligheten ennå ikke har innsett fullt ut. Å hevde at denne utvikling har noe å gjøre med den tekniske fremgang i denne perioden, eller at tekniske forhold som gjorde seg gjeldende i Tyskland i 1880- og 1890-årene har hatt noen innflytelse på 1930-årenes Storbritannia, er like absurd som 1 R. Niebuhr, Moral Man and Immoral Society, 1932.

Planøkonomiens «nødvendighet»

63

den påstand som Mussolini i sin tid kom med (og som er satt som motto for dette kapitel) om at Italia måtte oppgi den personlige frihet før andre europeiske folk fordi dets sivilisasjon var nådd meget lenger. Hva spesielt England angår, så kan tesen om at meningsendringer og forandringer i den førte politikk er følger av ubønnhørlige endringer i de faktiske forhold, tilsynelatende tillegges en viss grad av sannhet fordi England har fulgt på avstand den intellektuelle utvikling andre steder. Det kan således hevdes at monopolorganisasjonene gror opp på tross av at den offentlige mening fremdeles foretrekker frikon­ kurranse, fordi utenfra gitte forhold gjør dette ønske illu­ sorisk. Den sanne relasjon mellom teori og praksis kom­ mer imidlertid tydelig frem når vi iakttar prototypen på denne utvikling, Tyskland. Det kan ikke være noen tvil om at frikonkurransens undertrykkelse der var en følge av be­ visst politikk, gjennomført for å nå det ideal vi nå kaller planøkonomi. I sin progressive utvikling henimot et full­ stendig regulert samfunn følger tyskerne, og andre folk som imiterer dem, bare den kurs som det nittende århundres ten­ kere — særlig de tyske — har staket opp for dem. De siste seksti til åtti årenes idéhistorie gir virkelig en perfekt illu­ strasjon av den sannhet at i den samfunnsmessige utvikling er intet uunngåelig — det er bare teoriene som oppfatter tin­ gene som uunngåelige.

Påstanden om at den moderne tekniske utvikling gjør planøkonomien til en nødvendighet kan også forklares på en annen måte. Den kan bety at vårt moderne næringslivs kompliserte natur skaper nye problemer som vi ikke kan gjøre oss håp om å løse på en tilfredsstillende måte uten gjen­ nom sentraldirigering. På en måte er dette sant, skjønt ikke

64

Veien til trelldom

i den vide betydning påstanden vanligvis blir tillagt. Det er for eksempel en alminnelig frase at mange av de problemer som moderne bysamfunn skaper ikke kan løses tilfredsstil­ lende ved fri konkurranse. Men det er ikke de problemene som knytter seg til de «offentlige goder», de teoretikere som hevder at den moderne sivilisasjons kompliserte natur er et viktig argument til fordel for sentraldirigering — først og fremst har i tankene. Hva de vanligvis hevder er at de økende vanskeligheter med å danne seg et sammenhengende bilde av den økonomiske prosess nødvendiggjør koordine­ ring i et sentralorgan, hvis ikke samfunnslivet skal løpe ut i kaos. Denne argumentasjonen er basert på en fullstendig mis­ forståelse av den frie konkurransens virkemåte. Langt fra å egne seg bare for forholdsvis enkle forhold, er det nett­ opp den kompliserte arbeidsdeling i moderne samfunnsliv som gjør frikonkurransen til den eneste metode hvorved slik koordinering kan oppnås. Det ville ikke knytte seg noen vanskeligheter til effektiv kontroll eller regulering når for­ holdene var så enkle at en enkelt person eller institusjon kunne overskue alle relevante data. Det er bare når de fak­ torer som nødvendigvis må tas hensyn til blir så mange at man umulig kan ha full oversikt over dem, at desentralise­ ring blir en nødvendighet. Men så snart desentralisering blir nødvendig dukker spørsmålet om effektiv koordinering av alle krefter opp, en koordinering som tillater hver enkelt å tilpasse sin virksomhet etter omstendigheter som bare han kjenner til, og som samtidig fremkaller en felles tilpassning av de enkeltes planer. Når desentralisering er blitt nødven­ dig fordi ingen bevisst kan veie mot hverandre alle de be­ traktninger som ligger til grunn for så mange enkeltperso­ ners beslutninger, kan koordinering klart nok ikke oppnås ved «bevisst regulering», men bare ved en ordning som bi­

Planøkonomiens «nødvendighet»

65

bringer hver enkelt den orientering han trenger for effek­ tivt å kunne tilpasse sine beslutninger og handlinger etter andres. Og fordi alle detaljer i de endringer som uavlatelig påvirker etterspørsels- og tilbudsforholdene for de forskjel­ lige varer aldri kan bli kjent fullt ut, eller hurtig nok samlet og spredt til alle av en enkelt institusjon — er det nødvendig med et måleapparat som automatisk registrerer virkningene av individuelle handlinger, og hvis utslag på samme tid er en resultant av — og rettesnor for — alle individuelle beslut­ ninger. Dette er nøyaktig hva prissystemet gjør under fri kon­ kurranse, og hva ikke noe annet system engang kan love å oppfylle. Det setter driftsherrene i stand til å tilpasse sin virksomhet etter kollegenes, derved at de kan iaktta beve­ gelsene i forholdsvis få priser akkurat som ingeniøren føl­ ger noen få viseres utslag. Det essensielle her er at prissyste­ met bare kan fylle sin oppgave når det hersker fri konkur­ ranse i samfunnet, det vil si når den enkelte produsent ikke kan kontrollere prisforandringene, men må tilpasse seg etter dem. Jo mer komplisert det økonomiske liv er, desto mer avhengig blir vi av denne spredning av viten mellom de enkelte individer, hvis isolerte bestrebelser koordineres gjennom den upersonlige mekanisme vi kjenner under navn av prissystemet. Det er ingen overdrivelse å si at hvis vi måtte stole på en bevisst sentraldirigering når det gjaldt vår industrielle frem­ gang, ville den aldri nådd den grad av differensiering, mangeartethet og smidighet som den nå faktisk har. Sammen­ lignet med denne metode for løsningen av økonomiske pro­ blemer, ved desentralisering og automatisk koordinering, er sentraldirigeringen utrolig klosset, primitiv og begrenset i sin virkemåte. At arbeidsdelingen har nådd et omfang som har gjort den moderne sivilisasjon mulig skylder vi det fak5 — Veien til trelldom.

66

Veien til trelldom

tum at den ikke måtte fremkalles ved bevisste forholds­ regler, men at menneskene snublet over en metode hvorved arbeidsdelingen kunne utvikles langt ut over det som hadde vært mulig ved bevisst planlegging. Sentraldirigering er der­ for så langt fra noen forutsetning for dens videre vekst, det er tvert imot viktigere enn noen sinne at vi benytter oss av en teknikk som er uavhengig av bevisste kontrollforholdsregler. Det fins ennå en teori som forbinder monopolenes vekst med den tekniske utvikling, og som bruker argumenter på tvers av dem vi har diskutert foran. Skjønt den ikke ofte er blitt klart fremstilt har den øvet en ikke ubetydelig innfly­ telse. Den hevder ikke at moderne teknikk eliminerer fri­ konkurransen, men tvert imot at det vil bli umulig å nyttig­ gjøre seg de tekniske muligheter medmindre det skapes en beskyttelse mot konkurransen, dvs. at monopolene er fullt berettiget. Denne form for argumentasjon er ikke nødven­ digvis et interessebestemt skalkeskjul, som den kritiske leser kanskje vil ha en mistanke om. Det iøynefallende svar på den, at nye metoder til tilfredsstillelse av våre behov, hvis de virkelig er bedre enn de gamle, må kunne hevde seg i en hvilken som helst konkurranse — dekker ikke nødvendig­ vis alle de tilfelle argumentasjonen refererer seg til. Men den brukes uten tvil i mange tilfelle for å forsvare bestemte særinteresser. Og i ennå flere tilfelle beror den på en sam­ menblanding av teknisk overlegenhet ut fra et trangt ingeniørsyn, og tekniske metoders ønskelighet ut fra samfunns­ messige synsmåter. Det gjenstår imidlertid en del tilfelle der argumentasjo­ nen har en viss utsagnskraft. Det er for eksempel mulig at den britiske bilindustrien ville bli i stand til å produsere en bil billigere og bedre enn det gjøres i De forente stater om

Planøkonomiens «nødvendighet»

67

man kunne fa alle i dette land til a bruke nøyaktig* samme vogntype, eller at bruken av elektrisk kraft for alle formål kunne gjøres billigere enn bruken av kull eller gass om man fikk alle til bare å benytte seg av elektrisitet. I tilfelle av denne art er det i det minste mulig at vi alle ville få det bedre, og ville foretrekke de nye forholdene hvis vi hadde valget. Men individet ville aldri ha muligheter for noe valg — fordi alternativene er at vi enten må bruke den samme vogntypen alle sammen (eller alle sammen utelukkende elektrisitet) el­ ler at vi ville få valget mellom forskjellige vogntyper og for­ skjellige kraft- og varmekilder, i alle tilfelle til meget høy­ ere pris. Jeg vet ikke om dette gjelder for alle gitte tilfelle av denne art. Men det må innrømmes at det er mulig at man ved tvungen standardisering utover en viss grense kan oppnå å øke tilgangen på enkelte områder mer enn tilstrekkelig til å oppveie det offer som oppgivelse av valgfriheten innebæ­ rer for konsumenten. Det er til og med mulig at det en dag vil bli gjort en oppfinnelse, hvis nytte er uomtvistelig, men som bare kan komme til anvendelse hvis mange eller alle mennesker kan bringes til å nyttiggjøre seg den på samme tid. Enten nå slike tilfelle er av stor eller varig betydning, så er de sikkert nok ikke av en slik art at de kan rettferdiggjøre påstanden om at den tekniske utvikling nødvendiggjør sen­ traldirigering. De ville bare gjøre det nødvendig å velge mellom visse fordeler påført ved tvang på den ene siden, og å måtte unnvære disse fordelene på den annen — eller ret­ tere sagt utsette nytelsen av dem inntil videre teknisk ut­ vikling har overvunnet de spesielle hindringer for øyeblik­ kelig og fri nyttiggjøring. Det er sant at i slike tilfelle kan vi komme til å måtte ofre mulige øyeblikkelige fordeler for å bevare den personlige frihet, men vi unngår på den annen side å gjøre den fremtidige utvikling avhengig av ganske be­

68

Veien til trelldom

stemte menneskers kunnskaper. Ved å avstå fra slike mulige fordeler nå, bevarer vi en viktig stimulans til videre frem­ gang. Selv om den pris vi må betale for variasjon og fritt konsumvalg på kort sikt kan synes høy, vil i det lange løp den materielle fremgang selv avhenge av nettopp denne va­ riasjon — fordi vi aldri kan forutsi ut fra hvilken vare eller tjeneste noe bedre kan utvikle seg. Det kan naturligvis ikke påstås at denne beskyttelse av vår frihet på bekostning av en viss forbedring av vår nåværende levestandard, all­ tid vil bli belønnet på denne måten. Men argumentasjonen til fordel for friheten baserer seg jo nettopp på det forhold at vi alltid må sørge for å gi de uforutsette muligheter frie vekstbetingelser. Den har derfor gyldighet på basis av for­ holdene slik vi nå kjenner dem, også når tvangsforholdsregler synes å være fordelaktige, og selv om de under visse om­ stendigheter ikke behøver å få noen skadelige følger. Meget av den pågående diskusjon om det tekniske frem­ skrittets virkninger er preget av oppfatningen om at dette fremskrittet er noe utenfra gitt, som tvinger oss til å bruke vår nye viten på en bestemt måte. Fordi sannheten naturlig­ vis er at oppfinnelsene har gitt oss et mektig verktøy i hen­ dene, er det absurd å påstå at vi nødvendigvis må bruke dette verktøy til å ødelegge vår mest verdifulle arvelodd: friheten. Det er imidlertid riktig at hvis vi ønsker å bevare denne arv må vi beskytte den mer omhyggelig enn noen gang før, og være villig til å ofre noe for den. Mens det ikke er noe i den moderne tekniske utvikling som tvunger oss over i tvangsøkonomien, så er det meget i den som gjør en sentralisert myndighets makt uendelig meget farligere enn før#

Mens det således er liten tvil om at utviklingen henimot planøkonomi er resultatet av en bevisst politikk, og ikke en

Planøkonomiens «nødvendighet»

69

følge av faktorer utenfor vår kontroll, så kan det være vel verd å undersøke hvorfor så mange av de mest fremstående tekniske eksperter er å finne i første rekke blant planøkonomene. Forklaringen på dette fenomen er nær forbundet med et viktig forhold som alle motstandere av sentralisering bør ha klart for seg: nemlig at de aller fleste av de tekniske ide­ aler som ekspertene stiller opp utvilsomt kan realiseres i lø­ pet av forholdsvis kort tid, hvis det å nå dem ble gjort til menneskehetens første og eneste mål. Det finnes en mengde gode og nyttige ting, som vi alle kan være enig om er ønske­ lige og mulige, men som vi bare kan gjøre oss håp om å nå noen få av i vår levetid, eller som vi bare kan oppnå i ufull­ kommen stand. Det å se sine kjæreste ambisjoner tilintet­ gjort får spesialisten til å gjøre opprør mot de eksisterende forhold. Vi syns alle det er vanskelig å finne oss i å se ting ugjort, ting som enhver må innrømme er både mulige og ønskelige. At disse tingene ikke alle sammen kan utføres på samme tid, at hver enkelt av dem bare kan nås på bekost­ ning av andre, fremgår bare hvis man tar hensyn til faktorer som faller utenfor en hvilken som helst spesialists område. Disse faktorer kan ikke erkjennes uten gjennom en på mange måter smertefull intellektuell prosess — desto mer smertefull fordi den tvinger oss til å se mesteparten av de ting vi strever henimot mot en videre bakgrunn, og veie disse tingene mot andre som ligger utenfor vårt øyeblikke­ lige interesseområde, og som vi derfor bryr oss mindre om. Hvert enkelt av de mange mål som, isolert sett, kunne nås i et regulert samfunn skaper entusiastiske tilhengere av plan­ økonomien som alle sammen føler seg overbevist om at de vil kunne vinne lederne av et slikt samfunn for sine særskilte ønsker. Og enkelte av dem ville sikkert få sine håp oppfylt, fordi et sentraldirigert samfunn ville fremme enkelte, be­ stemte mål mer enn tilfellet er nå. Det ville være tåpelig å

70

Veien til trelldom

benekte at det finnes eksempler på at regulerte eller halvregulerte samfunn har skaffet sine folk goder som de helt og holdent har planøkonomien å takke for. Autostradaene i Tyskland og Italia blir ofte nevnt i denne forbindelse — skjønt disse ikke representerer noe planøkonomisk resultat som ikke like gjerne kunne oppnås i et fritt samfunn. Men det er like tåpelig å fremheve slike eksempler på teknisk overlegenhet på bestemte områder som bevis for planøko­ nomiens overlegenhet i sin alminnelighet. Det ville være riktigere å si at en slik ekstrem teknisk overlegenhet utenfor rammen av de alminnelige forhold og ressurser mer er et bevis på feilaktig anvendelse av de tilgjengelige ressurser. Alle som har kjørt langs de berømte tyske autostradaene og sett at trafikken på dem er mindre enn på mange annen­ rangs veier i England, er klar over at de i et hvert fall for fredelige formål har liten berettigelse. Hvorvidt det var et spørsmål som planøkonomene avgjorde til fordel for «ka­ nonen» fremfor «smør», er en annen sak. Men etter vår må­ lestokk er det liten grunn til entusiasme. Den forestilling spesialisten har om at han i et planøkono­ misk samfunn har større muligheter for å fremme de mål som ligger ham mest på hjertet, er et mer generelt fenomen enn betegnelsen spesialist synes å tyde på. I de ting vi har spesiell forkjærlighet for, og interesse av, er vi alle til en viss grad spesialister. Og vi mener alle at vår personlige oppfat­ ning av verdirelasjonene ikke bare er rent subjektiv, men at vi i en fri diskusjon med rasjonelt innstilte mennesker ville kunne overbevise dem om at vår innstilling er den eneste rette. Den som elsker landlivet og fremfor alt ønsker at dets tradisjonelle utseende må bevares, og at de skjønnhetsflekker industrien allerede har påført det må fjernes, mener at hans mål bare kan nås ved reguleringer — og han ønsker regulering av denne grunn. Det samme gjelder sunnhets-

Planøkonomiens «nødvendighet»

71

entusiasmen som ønsker alle gamle og vakre, men usanitære bygninger revet, bilisten som ønsker landskapet gjennomskåret av mange og gode veier, effektivitetsfanatikeren som ønsker maksimum av spesialisering og mekanisering, og ide­ alisten som av hensyn til personlighetens utvikling ønsker å bevare det håndverksmessige i så stor utstrekning som mu­ lig. Men selvsagt kan anvendelsen av samfunnsmessig plan­ legging bare avsløre den skjulte konflikt mellom de ulike målene. At bevegelsen henimot planøkonomien er så sterk skyl­ des for en stor del det faktum at mens regulering generelt sett fremdeles er et ønskemål, så forener den alle enkeltstå­ ende idealister — alle de menn og kvinner som har viet sitt liv til en bestemt oppgave. Det håp de setter til planøkono­ mien er imidlertid ikke resultatet av et omfattende sam­ funnssyn, men heller av en meget begrenset innstilling, og ofte følgen av en sterkt overdreven oppfatning av den be­ tydning som må tillegges deres egne primære ønsker og mål. Dette er ikke å undervurdere den store materielle betydning slike mennesker har i et fritt samfunn som vårt, en betyd­ ning som gjør dem til gjenstand for helt rettferdig beun­ dring. Men det ville være å gjøre nettopp de menn som er mest ivrige for en samfunnsmessig regulering til de farlig­ ste hvis vi tillot dem å følge sine ønsker — og til de mest in­ tolerante overfor andres planer og handlinger. Det er ofte bare et skritt fra den edle og ensrettede idealist til fanatike­ ren. Skjønt det er en krenkelse av alle de skuffede spesialis­ ter som gir kravet om regulering dets sterkeste støtte, så kunne neppe noe være mer utålelig — eller mer irrasjonelt — enn en verden hvor alle de mest eminente spesialister på de forskjellige felter ukontrollert fikk lov til å arbeide for å realisere sine mål. Heller ikke kan «koordinering» bli noen ny slags spesialitet slik som mange planøkonomer synes å

72

Veien til trelldom

forestille seg. Økonomen må være den siste til å hevde at han sitter inne med all den viten som en «koordinator» måtte gjøre. Hans sak må være å finne en metode som muliggjør slik koordinering uten at det er bruk for en allvitende dik­ tator. Men dette innebærer nettopp bibeholdelse av noe av den upersonlige og ofte uklare hindring for individuelle bestrebelser av den art som alle spesialister raser mot.

DEMOKRATI

OG

PLANØKONOMI

Den statsmann som ville gjøre et forsøk på å diri­ gere privatfolks kapitalanvendelse, ville ikke bare pålegge seg selv en høyst unødvendig byrde, men også gi seg selv en autoritet som ikke trygt kunne overlates noen kommisjon eller forsamling i ver­ den — og som ikke noe annet sted ville være så farlig som nettopp i hendene på en mann som var gal eller innbilsk nok til å tro at han kunne mestre oppgaven. Adam Smith.

De kollektive systemenes fellestrekk kan beskrives, i en setning som sosialister av alle skoler setter høyt, som en or­ ganisasjon av samfunnskreftene for å nå et bestemt sosialt mål. At vårt nåværende samfunn mangler slik «bevisst» diri­ gering henimot et enkelt mål, at dets virksomhet ledes av individenes innfall og forestillinger, har alltid vært en av dets sosialistiske kritikeres viktigste anklagepunkter. På mange måter klargjør dette den grunnleggende pro­ blemstilling. Og det fører oss straks til det punkt hvor mot­ setningsforholdet mellom individuell frihet og kollektivisme oppstår. De forskjellige avarter av kollektivismen, kommu­ nisme, fascisme etc. skiller seg ut fra hverandre ved arten av det mål de ønsker å rette samfunnets bestrebelser mot. Men de skiller seg alle sammen fra individualismen og libe­ ralismen ved at de søker å organisere hele samfunnet og alle dets ressurser til fordel for dette ene bestemte mål, og ved at de nekter å erkjenne at det finnes områder der en­

74

Veien til trelldom

keltmenneskets mål og ønsker må gå foran alt annet. Kort sagt, de er totalitære i den virkelige betydning av dette nye ordet — et ord som vi har tatt opp for å beskrive hvorledes den teoretiske kollektivisme manifesterer seg i praksis. De «samfunnsmessige mål» eller «felles behov» som sam­ funnet skal organiseres for å nå, blir vanligvis temmelig vagt angitt som «fellesnytten», eller det «alminnelige vel­ ferdsnivå», eller det «felles beste». Det kreves ingen dypere innsikt for å innse at disse begrepene ikke har tilstrekkelig konkret innhold til å kunne danne basis for en bestemt ret­ ning av all handling og all virksomhet. Millioners velferd og lykke kan ikke avgjøres på basis av så enkle verdimålere. Et folks velferd avhenger, akkurat som et menneskes lykke, av en lang rekke forhold og behov som kan tilfredsstilles på uendelig mange forskjellige måter, og i uendelig mange forskjellige kombinasjoner. Det kan ikke gis adekvat ut­ trykk for dette i en enkel målsetting, men bare i form av et hierarki av mål — en omfattende verdiskala hvor hvert eneste menneskes forskjellige behov er gitt sin plass. Diri­ gering av all vår virksomhet i overensstemmelse med en be­ stemt plan forutsetter at hvert enkelt av våre behov og krav er gitt rang og plass i en verdiskala som er fullstendig nok til å danne grunnlaget for et valg mellom alle de muligheter planøkonomien står overfor. Det forutsetter, kort sagt, ek­ sistensen av en komplett etisk kodeks hvor alle menneske­ lige verdier er gitt sin berettigede plass. Forestillingen om en slik verdiskala er uvant, og det skal ikke liten grad av fantasi til for å bli klar over hva den inne­ bærer. Vi er ikke vant til å tenke på morallover som mer eller mindre fullstendige. Det faktum at vi uavlatelig velger mellom forskjellige verdiforhold uten noen slik verdimå­ ler til rettledning, forbauser oss i og for seg ikke, og det gir oss ikke noe inntrykk av at våre morallover er ufullstendige.

Demokrati og planøkonomi

75

I vårt samfunn er det hverken anledning eller grunn til å ut­ vikle et slags fellessyn på hva som bør gjøres i den eller den situasjon. Men når alle de midler som står til disposisjon er samfunnets eiendom og skal anvendes i samfunnets navn for et felles mål, er det et «sosialt» syn på hva som bør gjøres som må danne grunnlaget for alle avgjørelser. I en slik ver­ den ville vi snart finne ut at våre morallover lider av store mangler. Vi er ikke her beskjeftiget med spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å være i besittelse av en slik fullstendig etisk verdimåler. Det kan være nok å peke på at frem til i dag er sivilisasjonens fremgang blitt ledsaget av en kontinuerlig innskrenkning av de områder hvor individuelle handlinger er knyttet til faste regler. De regler som våre morallover består av er blitt ferre og av mer generell karakter. Fra det primitive menneske, som ned til hver enkelt detalj av sin daglige virksomhet var bundet til et omhyggelig utarbeidet ritual, som var hemmet av utallige «tabuer» og som vanske­ lig kunne forestille seg noen annen form for aktivitet enn den gjengse — er man i større og større grad kommet frem til at morallover egentlig danner rammen for individets fri­ het til å gjøre hva det vil. Det å ta opp en felles etisk verdi­ måler som er omfattende nok til å danne basis for en enhet­ lig økonomisk plan, ville innebære en fullstendig helom­ vending på dette område. Det vesentlige er imidlertid at det ikke eksisterer noen slik fullstendig verdimåler. Forsøket på å regulere all øko­ nomisk virksomhet i overensstemmelse med en enkelt, be­ stemt plan ville reise utallige problemer som bare kunne lø­ ses ut fra en bestemt etisk oppfatning. De eksisterende mo­ rallover ville ikke kunne svare på alle spørsmålene, og det finnes ikke noe syn på hva som bør gjøres som det hersker fullstendig enighet om. Folk vil enten ikke ha noe bestemt

76

Veien til trelldom

syn, eller ha motstridende synsmåter, når det gjelder slike spørsmål, fordi det i et fritt samfunn som det vi har levd i, ikke har vært noen foranledning til å tenke over dem, og ennå mindre til å forme noen felles mening om dem *

Det er ikke bare det at vi ikke er i besittelse av noen slik altomfattende verdimåler: Det vil være umulig for en en­ kelt hjerne å omfatte den uendelighet av forskjellige men­ neskers forskjellige behov som konkurrerer om de tilgjen­ gelige ressurser, og legge en bestemt vekt på hver enkelt av dem. For løsningen av vårt problem er det av mindre be­ tydning om de mål som hver enkelt person stiller seg bare omfatter hans egne, private behov, eller om de inkluderer hans nærmeste — eller til og med fjernere slektninger og venner, dvs. om hans mål er av egoistisk eller altruistisk karakter, disse ord tatt i sin vanlige betydning. Det vesent­ lige punkt er at det er umulig for noe menneske å ha over­ sikt over mer enn et begrenset område, og være klar over betydningen av mer enn et begrenset antall behov. Enten individets interesser dreier seg om egne fysiske behov, eller om det er fylt av varm interesse for alle slektningers og be­ kjentes velferd — så vil de målene det kan konsentrere seg om alltid bare representere en uendelig liten del av hele menneskehetens behov og mål. Dette er det grunnleggende faktum som hele den indivi­ duelle filosofi er bygd på. Det forutsetter ikke, slik som det ofte blir hevdet, at mennesket er egoistisk eller selvopptatt, eller at det nødvendigvis må være det. Det bare går ut fra det uomtvistelige faktum at grensene for vår forestillings­ evne gjør det umulig for vår verdiskala å omfatte mer enn en liten sektor av hele samfunnets behov. Og at det, fordi verdiskalaer bare kan eksistere i tilknytning til de enkelte mennesker, ikke finnes noe annet enn partielle og atskilte

Demokrati og planøkonomi

77

verdiskalaer — skalaer som nødvendigvis må være forskjel­ lige og som svært ofte står i motsetningsforhold til hver­ andre. Av dette trekker individualisten den slutning at det enkelte menneske innenfor visse grenser må få lov til å følge sin egen oppfatning av tingenes verdi, og ikke være tvun­ get til å følge noen annens innstilling. Og at enkeltmennes­ kets preferanseskala innenfor disse grensene må få lov til å gå foran alt annet og være uavhengig av enhver form for diktat fra noen annen. Det er denne erkjennelse av indivi­ dets rett til å dømme ut fra sin egen målsetting, og troen på at dets eget syn så langt det er mulig bør bestemme dets handlinger, som utgjør essensen av den individualistiske livsoppfatning. Dette synet utelukker naturligvis ikke anerkjennelsen av en samfunnsmessig bestemt målsetting, eller rettere et sam­ mentreff av individuelle mål, som gjør det nyttig for men­ neskene å samarbeide om deres realisering. Men det inn­ skrenker slik fellesvirksomhet til områder hvor de enkeltes synsmåter faller sammen. Det som kalles sosiale mål er for dette synet mål som er identisk for et flertall individer — eller mål som individene er villig til å ofre noe for, fordi de hjelper dem til å tilfredsstille deres egne behov. Felles ak­ sjon er således begrenset til områder hvor folk er enige om felles mål. Meget ofte vil disse fellesmålene ikke betegne en­ delige mål for individene, men være midler som forskjellige mennesker kan anvende for forskjellige formål. Folk vil sannsynligvis i realiteten ha lettere for å bli enige om felles innsats når de felles mål ikke står som endelige for dem, men som midler som kan tjene en lang rekke forskjellige øyemed. Når individene samarbeider i felles bestrebelser på å rea­ lisere felles ønsker og mål, blir de organisasjoner de skaper for dette formål, som f.eks. staten, gjerne tillagt sin egen

78

Veien til trelldom

målsetting og sine egne virkemidler. Men ethvert organ som blir dannet på denne måten forblir en «person» blant andre, når det gjelder staten meget sterkere enn noen av de andre riktignok, men allikevel med sitt særskilte og be­ grensede område hvor dets målsetting alene kommer foran all annen. Dette områdes grenser er bestemt av graden av individenes enighet om bestemte mål, og sannsynligheten for at de vil bli enige om en bestemt retning av organets virksomhet må nødvendigvis bli mindre og mindre etter­ hvert som spillerommet for denne virksomheten blir større. Det er visse statlige funksjoner som det vil herske praktisk talt enstemmighet om blant borgerne, det er andre som en solid majoritet vil være enig om, osv., inntil vi kommer til områder hvor det gis Uke mange syn på hva regjeringen bør gjøre som det er innbyggere i landet. Vi kan stole på frivillig enighet som rettesnor for statens virksomhet så lenge den innskrenkes til områder der enighet foreligger. Men det er ikke bare når staten overtar den di­ rekte kontroll på områder der det ikke hersker noen slik enighet at det nødvendigvis må føre til undertrykkelse av den individuelle frihet. Vi kan uheldigvis ikke utstrekke spillerommet for den felles virksomhet i det uendelige og samtidig la individets frihet på dets spesielle områder ufor­ andret. Såsnart den offentlige sektor, hvor staten kontrol­ lerer alle virkemidler, overstiger en viss andel av helheten, vil konsekvensene av dens virksomhet dominere hele sy­ stemet. Selv om staten bare kontrollerer direkte anvendel­ sen av en stor del av de tilgjengelige ressurser, vil virknin­ gene av dens beslutninger på den gjenværende del av det økonomiske system bli så store at den indirekte kontrolle­ rer praktisk talt det hele. Hvor de offentlige organer direkte kontrollerer bruken av over halvparten av nasjonalinntek­ ten, slik som tilfellet var i Tyskland så tidlig som i 1928 (i

Demokrati og planøkonomi

79

følge et offisielt tysk anslag 53 °/o), vil de indirekte kunne kontrollere praktisk talt hele nasjonens økonomiske liv. Det er altså da neppe noe individuelt mål hvis oppfyllelse ikke avhenger av statens inngripen, og den «sosiale verdiskala» som bestemmer statens handlinger må omfatte praktisk talt alle individuelle mål. * Det er ikke vanskelig å se hva som må bli følgen hvis de­ mokratiet tar i bruk planøkonomiske forholdsregler som krever større grad av enighet enn den som faktisk eksiste­ rer. Folket kan ha erklært seg enig i å praktisere et system med dirigert økonomi fordi de har latt seg overbevise om at dette vil føre til større velstand. I den debatt som førte frem til beslutningen om dette, ville gjerne planøkonomiens mål være beskrevet med begreper som «felles velferdsnivå» som bare skjuler det faktum at det ikke foreligger noen re­ ell enighet om reguleringspolitikkens mål. Det vil i realite­ ten bare være enighet om den mekanisme som skal anven­ des. Men det er en mekanisme som bare kan brukes for et felles mål, og spørsmålet om det presise mål som all virk­ somhet skal rettes mot, må reise seg så snart den utøvende myndighet må overføre kravet om en enkelt plan i sin al­ minnelighet til én bestemt, konkret plan. Da vil det vise seg at enigheten om den planøkonomiske linjen ikke er under­ støttet av en tilsvarende enighet om de mål planøkonomien skal forfølge. Konsekvensen av at folk kommer til enighet om at det må herske sentraldirigering uten å bli enige om målene, vil være av samme art som når folk blir enige om å foreta en reise sammen uten å komme overens om hvor de vil reise hen: nemlig at de alle sammen kan komme til å begi seg ut på en reise som de fleste av dem helst ville ha unn­ vært. At planøkonomien skaper en situasjon hvor det er nødvendig for oss å komme overens om langt flere forhold

80

Veien til trelldom

enn vi er vant til, og at vi i et planøkonomisk system ikke kan begrense kollektiv virksomhet til områder hvor det er mulig å oppnå enighet — men er nødt til å fremkalle enig­ het om alt for å få gjort noe i det hele tatt — er et av de trekk som mer enn noe annet bidrar til å klargjøre regule­ ringssystemets karakter. Det kan ha vært folkets enstemmig uttalte vilje at par­ lamentet skulle utarbeide en omfattende økonomisk plan, og allikevel behøver hverken folket eller dets representanter å være i stand til å komme overens om en bestemt plan. De­ mokratiske forsamlingers manglende evne til å realisere noe som synes å være et klart mandat fra folkets side må nød­ vendigvis fremkalle misnøye med demokratiske institusjo­ ner. Nasjonalforsamlinger kan lett komme til å bli betrak­ tet som ineffektive møtesteder for pratmakere, ute av stand til å gjennomføre oppgaver som de er valgt for å ta seg av. Den overbevisning vokser frem, at hvis en effektiv plan­ økonomi skal kunne gjennomføres så må virksomheten «av­ politiseres» og legges i hendene på eksperter, faste embets­ menn eller uavhengige, autonome organer. Denne vanskeligheten er et velkjent fenomen for sosia­ listene. Det er snart et halvt århundre siden Webb begynte å klage over «den stadig økende svikt i underhusets evne til å utføre sitt arbeid».1 1 S. and B. Webb, Industrial Democracy, 1897. Senere har professor Laski utviklet dette synet: Regjeringen har i realiteten innrømmet dette ved å gjennomføre sine økonomiske og tariffmessige oppgaver ved en slags engros-delegering av lovgivningsmyndigheten, i stedet for å gjøre det gjennom detaljert debatt i underhuset. En arbeiderpartiregjering ville, antar jeg, bygge på denne presedens i dens fulle utstrekning. Den ville inn­ skrenke underhusets funksjoner til slike som det passende kan opp­ fylle: som ventilator for klagemål og som forum for debatten om generelle fullmakter til de egnede regjeringskontorer, og gjennom-

Demokrati og planøkonomi

81

Og for å gjøre det helt klart at en sosialistregjering ikke kan tillate seg å la seg hindre av demokratisk praksis, reiser professor Laski spørsmålet om «hvorvidt en arbeiderregje­ ring i løpet av sosialiseringsprosessen kan risikere at dets mål og handlinger kullkastes ved neste alminnelige valg» — og lar det betegnende nok ubesvart.1 *

Det er viktig å ha klart for seg årsakene til parlamentenes erkjente ineffektivitet når det gjelder detaljert administra­ sjon av en nasjons økonomiske saker. Feilen ligger hverken hos de enkelte representanter eller hos parlamentariske in­ stitusjoner som sådanne, men i det indre motsetningsfor­ hold i den oppgave de er satt til å fylle. De blir ikke bedt om å handle der de kan komme overens, men om å skape enighet om allting — om enhver dirigering av nasjonens ressurser. For en slik oppgave passer imidlertid ikke sy­ stemet med flertallsbeslutninger. Majoritet vil alltid være til stede hvor det bare foreligger et valg mellom begren­ sede alternativer, men det er overtro å innbille seg at det alltid må forekomme et flertallssyn på alle forhold. Det er ikke noen grunn til at det må være majoritet til fordel for et enkelt syn på positive handlingsmuligheter, når disse mu­ lighetenes antall er legio. Ethvert medlem av den lovgivende føring finne sted etter beslutning i statsråd, beslutninger som så kunne angripes i underhuset gjennom mistillitsvotum til regjeringen. Fullmaktslovgivningens nødvendighet og verdi er nylig blitt sterkt fremhevet av Donoughmore-komitéen, og en utvidelse av dette system er uunngåelig hvis sosialiseringsprosessen ikke skal bli hindret gjen­ nom obstruksjon av den art som nåværende parlamentarisk praksis tillater.

1 H. J. Laski, Labour and the Constitution, The New Statesman and Nation, 1932. 6 — Veien til trelldom.

82

Veien til trelldom

forsamling kan foretrekke en særskilt plan for dirigeringen av den økonomiske aktivitet fremfor ingen plan i det hele tatt, og allikevel behøver ikke noen enkelt av planene bli foretrukket av flertallet fremfor ingen plan. Heller ikke lar det seg gjøre å nå frem til en sammenhen­ gende plan, ved å splitte den opp i dens enkelte faktorer og stemme over disse hver for seg. En demokratisk forsamling som stemmer over og retter på en sammenhengende øko­ nomisk plan ledd for ledd, slik som det passende kan gjøres ved alminnelige lover, ender i det rene virvar. En økonomisk plan må for å fortjene sitt navn være skapt og vedtatt i sam­ menheng. Selv om det lot seg gjøre for et parlament skritt for skritt å komme frem til en slags plan, ville det endelige resultat sikkert ikke tilfredsstille noen. Et komplisert hele hvor hvert enkelt ledd omhyggelig må være tilpasset de an­ dre, kan ikke nås ved kompromisser mellom motstridende syn. Å trekke opp en økonomisk plan på denne måten er til og med ennå mer umulig enn f.eks. å gjennomføre et felt­ tog etter demokratiske prinsipper. Som i militærstrategien ville det bli nødvendig å overlate oppgaven til ekspertene. Og allikevel er det en forskjell, nemlig den at mens ge­ neralen som blir satt i spissen for felttoget får et ganske bestemt mål å rette sin virksomhet mot, kan ikke planøkonomen gis en tilsvarende konkret målsetting, og heller ikke lar det seg gjøre å begrense hans handlefrihet på en lignende måte. Generalen behøver ikke å veie forskjellige uavhengige mål mot hverandre, for ham gis det bare et enkelt, altover­ skyggende mål. Men den målsetting som er knyttet til en økonomisk plan kan ikke ses atskilt fra denne bestemte, konkrete plan. Det er essensen av det økonomiske problem at fremstillingen av en økonomisk plan innebærer et valg mellom motstridende eller konkurrerende mål — forskjel­ lige menneskers forskjellige behov. Men hvilke mål er det

Demokrati og planøkonomi

83

som strider mot hverandre, hvilke må ofres hvis vi ønsker å nå andre, kort sagt, hvilke alternativer er det vi har å velge mellom? Dette spørsmål kan bare besvares av dem som kjenner alle fakta, av ekspertene som er i stand til å avgjøre hvilke mål som skal stilles øverst på prioritetslisten. Det er ikke til å unngå at de overfører sine personlige preferansevurderinger på det samfunn de legger planer for. Dette blir ikke alltid klart innsett, og delegeringen av be­ stemmende myndighet rettferdiggjøres vanligvis med opp­ gavens tekniske karakter. Men dette betyr ikke at det bare er bestemmende myndighet over tekniske detaljer som dele­ geres, eller at det er nasjonalforsamlingens sviktende evne til å sette seg inn i tekniske detaljspørsmål som er roten til alle vanskeligheter. Endringer i den alminnelige lovgivning er i like høy grad av «teknisk» karakter, og ikke mindre van­ skelig å sette seg inn i — og allikevel har ennå ikke noen for alvor foreslått å overlate lovgivningsmyndigheten til en el­ ler annen ekspertkomité. Sannheten er at på alle andre områder enn det rent økonomiske kan majoritetsavgjørelser godtas av alle, men når det gjelder dirigering av den øko­ nomiske virksomhet, gjør interessemotsetningene seg så sterkt gjeldende at noen virkelig enighet neppe kan oppnås i en demokratisk forsamling. Det må imidlertid erkjennes at det ikke er delegering av lovgivningsmyndigheten som sådan det er grunn til å gjøre så sterke innvendinger mot. Å angripe maktdelegering som sådan er mer å angripe et symptom enn en årsak og, fordi den kan komme som en følge av andre faktorer, dermed kan argumentasjonen svekkes. Så lenge den myndighet som delegeres bare er en rett til å stille opp generelle regler, er det meget som taler for at slike bestemmelser bør stilles opp av de lokale myndighetene og ikke av en sentral regjering. Det forhold som man må rette hovedinnvendingen mot er at

84

Veien til trelldom

man så ofte søker hen til delegering av myndighet fordi mange spørsmål ikke dekkes av generelle bestemmelser, men krever omhyggelig spesialbehandling. I slike tilfelle inne­ bærer delegering at en eller annen autoritet gis myndig­ het til å gjennomføre med makt noe som i ulike henseende og for forskjellige formål må anses som vilkårlige avgjø­ relser. Delegeringen av særlige tekniske oppgaver til forskjel­ lige institusjoner er en alminnelig foreteelse, og allikevel bare det første skritt på veien inn i den utvikling som fø­ rer til at et demokratisk samfunn i stadig stigende utstrek­ ning gir avkall på sine rettigheter. Denne delegeringens hen­ siktsmessighet kan ikke virkelig eliminere alle de forhold som gjør at tilhengerne av et omfattende reguleringssystem er så utålmodige med «demokratiets impotens». Overfø­ ringen av bestemte myndighetsområder til særskilte institu­ sjoner skaper en ny hindring for realisering av en enkelt, koordinert plan. Selv om det i et demokratisk samfunn var mulig å regulere alle sektorer av det økonomiske liv, ville fremdeles spørsmålet om å koordinere de enkelte områder til et hele stå åpent. Mange isolerte planer utgjør ikke noen planmessig helhet, i realiteten kan de ha mer skadevirknin­ ger enn ingen plan — noe som planøkonomene selv skulle være de første til å innrømme. Men den demokratiske lov­ givende makt vil i det lengste nøle med å gi fra seg makten over virkelig vitale områder, og så lenge den ikke gjør det er det umulig å stille opp en omfattende plan i det hele tatt. Og allikevel vil enigheten om at sentraldirigering er nødvendig sammen med demokratiske forsamlingers mang­ lende evne til å samle seg om en bestemt plan, føre med seg sterkere og sterkere krav om at regjeringen eller en enkelt­ person gis myndighet til å handle på eget ansvar. Den tro brer seg nå mer og mer, at de ansvarlige autoriteter må fri­

Demokrati og planøkonomi

85

gjøres fra de bånd den demokratiske fremgangsmåten legger på dem, om tingene virkelig skal kunne bli gjennomført. Ropet på en økonomisk diktator er et karakteristisk ut­ trykk for at man har nådd et visst stadium i utviklingen hen­ imot sentraldirigering, og det er ikke ukjent i England. Det er nå atskillige år siden en av de mest skarpsindige utenland­ ske kjennere av England, Elie Halévy, hevdet «at hvis man tar for seg et bilde som samtidig forestiller Lord Eustace Percy, Sir Oswald Mosley og Sir Stafford Cripps, så vil man finne et viktig fellestrekk — de vil alle sammen være enige om fø'gende påstand: Vi lever i økonomisk kaos og kan ikke komme ut av det uten ved hjelp av en diktatorisk le­ delse».1 Antallet av innflytelsesrike offentlige personlighe­ ter hvis innstilling stort sett faller sammen med dette «bil­ det» er øket betydelig siden den gang. I Tyskland var utviklingen, selv før Hitler kom til mak­ ten, kommet ennå meget lenger. Det er viktig å huske at Tyskland en god tid før 1933 hadde nådd frem til et sta­ dium hvor det i realiteten måtte regjeres diktatorisk. Ingen kunne dengang tvile på at demokratiet allerede var brutt sammen, og at ærlige demokrater som Briining var like uskikket til å regjere på en demokratisk måte som Schleicher eller von Papen. Hitler behøvde ikke knuse demokra­ tiet, han bare nøt fordelen av demokratiets sammenbrudd °g oppnådde støtte av mange av dem som, skjønt de av­ skydde Hitler, så på ham som den eneste som var sterk nok til virkelig å få tingene gjennomført. *

Den argumentasjon som planøkonomene vanligvis bru­ ker for å forsøke å forsone oss med denne utviklingen, er «Socialism and the Problems of Democratic Parliamentarism», International Affairs, vol. XIII.

86

Veien til trelldom

at så lenge demokratiet opprettholder den endelige kontroll vil det vesentlige ved systemet ikke berøres. Således skriver Karl Mannheim: Det sentraldirigerte samfunn skiller seg bare i én (sic) henseende ut fra samfunnet slik det artet seg i det nittende århundre, og det er ved at stadig flere områder av samfunns­ livet — og til slutt alle — underlegges statlig kontroll. Men hvis noen få kontrollforholdsregler kan underordnes parla­ mentarisk overhøyhet kan også mange det... i en de­ mokratisk stat kan folkesuvereniteten styrkes gjennom na­ sjonalforsamlingen uten at man behøver å renonsere på en demokratisk kontroll.1 Denne påstand overser et viktig punkt. Nasjonalforsam­ lingen kan naturligvis kontrollere gjennomføringen av opp­ gaver hvor det lar seg gjøre å stille opp bestemte retnings­ linjer, hvor den først er kommet til enighet om målet og så bare har delegert utarbeidelsen av detaljene. Situasjonen er en helt annen når bakgrunnen for delegeringen er at det i realiteten ikke foreligger noen enighet om målsettingen, når den regulerende institusjon må velge mellom mål som kanskje uten at nasjonalforsamlingen er klar over det, står i innbyrdes motsetningsforhold til hverandre, og når det eneste som kan gjøres er å presentere forsamlingen en plan som enten må vedtas eller avvises i sin helhet. Det vil sann­ synligvis bli reist kritikk mot planen, men da flertallet ikke kan komme overens om et annet alternativ — og da de av­ snitt det reises innvendinger mot nesten alltid må betraktes som nødvendige deler av en helhet — vil kritikken være helt virkningsløs. Parlamentsdebatter vil kanskje bli opprett­ holdt som en slags sikkerhetsventil og som et passende forum for offisielle svar på klager som måtte komme frem. De kan kanskje avverge iøynefallende dumheter, og med hell forx) K. Mannheim, Man and Society in an Age of Reconstruction, 1940.

Demokrati og planøkonomi

87

lange at spesielle mangler rettes på. Men de kan aldri få aktiv innflytelse. I beste fall vil nasjonalforsamlingen bli redusert til å utpeke de personer som skal ha praktisk talt uinnskrenket makt. Hele systemet vil tendere mot et folkebestemt diktatur der regjeringens leder fra tid til annen får sin posisjon styrket gjennom alminnelig folkeavstemning, men der han har all makt til å sørge for at avstemningen vil gå i hans favør. Det er prisen for et demokratisk system at mulighetene for bevisst kontroll er innskrenket til områder hvor det vir­ kelig hersker enighet, og at problemenes løsning på andre områder i mange tilfelle må overlates til tilfeldighetenes spill. Men i et samfunn som er avhengig av sentraldirigering for å kunne fungere kan ikke kontrollen gjøres avhen­ gig av flertallsbeslutninger. Det vil ofte være nødvendig å påtvinge folk et mindretallssyn, fordi minoriteten repre­ senterer den største gruppe som er i stand til å komme til enighet om det foreliggende spørsmål. Så lenge det var al­ minnelig akseptert at regjeringens funksjoner skulle inn­ skrenkes til områder hvor flertall gjennom fri diskusjon kunne komme til enighet, fungerte det demokratiske styre­ sett utmerket. Og det er det liberale syns store fortjeneste at det har innskrenket antallet av områder der enighet er nødvendig til ett eneste, hvor enigheten i et samfunn av frie mennesker neppe kan trekkes i tvil. Det blir nå ofte hevdet at demokratiet ikke vil tolerere «kapitalismen». Hvis man med «kapitalisme» mener et system med fri konkurranse og fri disposisjonsrett over privat eiendom, er det langt mer betydningsfullt å innse at virkelig demokrati bare er mu­ lig nettopp innenfor rammen av et slikt system. Når demo­ kratiet blir dominert av kollektivistiske synsmåter, vil det ubønnhørlig fremkalle sin egen undergang.

88

Veien til trelldom

Det er imidlertid ikke vår hensikt å stille demokratiet opp som en slags fetisj. Det kan godt være noe i at vår genera­ sjon tenker og snakker for meget om demokrati som sådant, og for lite om de verdier det tjener til å opprettholde. Det kan ikke sies om demokratiet, det som Lord Acton med full rett har hevdet om friheten, at den «ikke er noe hjelpemid­ del for å nå høyere politiske mål. Den er ikke nødvendig av hensyn til en god offentlig administrasjon, men den ut­ gjør en garanti for at samfunnsmessige og private bestrebel­ ser rettes mot høyverdige mål». Demokratiet er et viktig middel, et nyttig system for opprettholdelsen av den indre fred og den personlige frihet. Og det er på ingen måte sik­ kert eller ufeilbarlig. Vi må heller ikke glemme at det ofte har forekommet større kulturell og intellektuell frihet un­ der autokratisk regime enn det har hersket under mange de­ mokratiske systcirer, og det er i det minste tenkelig at en demokratisk regjering som beherskes av en homogen og ens­ rettet majoritet kan virke like undertrykkende som noen diktator. Pointet er imidlertid ikke at diktatur nødvendigvis må avskaffe friheten, men at planøkonomi fører til diktatur fordi dette system byr på de største muligheter for å frem­ tvinge og gjennomføre visse idealer, og derfor er en vesent­ lig betingelse for sentraldirigering i stor skala. Motsetnings­ forholdet mellom planøkonomi og demokrati skyldes gan­ ske enkelt det faktum at det siste er en hindring for den un­ dertrykkelse av friheten som det første krever. Men i den utstrekning demokratiet opphører å være en garanti for den personlige frihet, kan det utmerket godt bestå i en eller an­ nen form under et totalitært styre. Et virkelig «proletaria­ tets diktatur» ville, selv om det ble ikledt en demokratisk form, etter all sannsynlighet avskaffe den personlige frihet like grundig som noe autarki noen sinne har gjort, hvis det påtok seg å sentralisere all økonomisk virksomhet.

Demokrati og planøkonomi

89

Den moderne oppfatning av demokratiet som det vik­ tigste av de samfunnsgoder som befinner seg i faresonen, er ikke uten faremomenter. Den må tillegges ansvaret for det villedende og slett funderte syn at så lenge det endelige maktgrunnlag er majoritetens vilje, er vilkårlighet umulig. Den falske sikkerhetsfølelse som denne troen inngir mange mennesker er en viktig årsak til at så få er klar over de farer vi står overfor. Det er ingen berettigelse for det syn at den utøvende myndighet ikke kan praktiseres på en vilkårlig måte så lenge all maktovertagelse er i overensstemmelse med en demokratisk fremgangsmåte: det er ikke kilden til makt, men grensene for den, som beskytter mot vilkårlighet. De­ mokratisk kontroll kan forebygge maktmisbruk, men den gjør det ikke ved sin blotte eksistens. Hvis demokratiet be­ slutter å gjennomføre en oppgave som forutsetter bruken av makt uten at denne er hjemlet i gjeldende, fastlagte reg­ ler — fører det til vilkårlighet og maktmisbruk.

VI.

OG

PLANØKONOMI LOVBESTEMMELSER Senere studier av de sosiologiske lover bekrefter ennå en gang at det grunnleggende prinsipp for all lovgivning, som krever at enhver sak dømmes et­ ter alminnelige, rasjonelle forskrifter, som er ba­ sert på logiske forutsetninger og som tillater så få unntagelser som mulig, — bare gjelder for den fase i den kapitalistiske utvikling som er preget av liberalistisk syn og fri konkurranse. K. Mannheim.

Det er ikke noe som illustrerer forskjellen mellom et fritt samfunn og et samfunn under et vilkårlig styresett klarere enn de prinsipper som ligger til grunn for lovgivningen. Når alle tekniske spissfindigheter er skåret bort, trer det tydelig frem at regjeringen i et fritt samfunn i enhver hen­ seende er bundet av lovbestemmelser som er fastlagt og kunngjort før sin ikrafttreden. Bestemmelser som med stor grad av sikkerhet gjør det mulig å forutse hvorledes myn­ dighetene vil bruke sin makt under gitte forhold, og å plan­ legge privat virksomhet på basis av denne kunnskap. Skjønt dette ideal ikke kan nås i sin renhet, både lovgiverne og de som praktiserer lovbestemmelsene er jo alminnelige, fei­ lende mennesker, så er det vesentlige oppnådd — nemlig at de utøvende organers muligheter for håndhevelse og mis­ bruk av makt er redusert så meget som overhodet gjørlig. Mens enhver lov til en viss grad innskrenker individets fri­

Planøkonomi og lovbestemmelser

91

het ved bruken av forskjellige midler for å nå forskjellige mål, så er regjeringen på sin side ifølge lovbestemmelsene avskåret fra å hindre private bestrebelser gjennom isolerte, spesielle handlinger. Bare individet holder seg til spillets reg­ ler, kan det fritt forfølge sine personlige mål og ønsker, med den visshet at regjeringsmakten ikke vil bli brukt vilkårlig til å hindre dets virksomhet. Det skille som tidligere er trukket mellom et system der den produktive virksomhet reguleres gjennom individuelle beslutninger innenfor lovgivningens ramme — og et system der all økonomisk virksomhet dirigeres av en sentral myn­ dighet, er altså i realiteten bare et spesialtilfelle av det mer alminnelige skille mellom et lovbestemt og et vilkårlig styrt samfunn. I det første tilfelle innskrenker myndighetene seg til å fastsette visse grenser for bruken av de tilgjengelige ressurser, idet de overlater til individet selv å fastlegge må­ lene. I det annet tilfelle dirigerer myndighetene produksjonsmidlenes anvendelse med sikte på å nå bestemte mål. Den første type lovbestemmelser kan fastsettes på forhånd, som rent formelle regler uten sikte på å tilfredsstille be­ stemte menneskers ønsker og behov. De er bare ment som instrumenter for menneskene i deres bestrebelser for å nå individuelle mål. Og de er, eller burde være, innrettet på så lange perioder av gangen at det er umulig å vite om de tjener bestemte befolkningsgruppers interesser mer enn andres. De kan best beskrives som deler av produksjonsap­ paratet, idet de hjelper menneskene til å forutse handlesettet til andre mennesker som de må samarbeide med. De kan ikke anses som virkemidler for tilfredsstillelsen av be­ stemte behov. Økonomisk planlegging av kollektiv art må nødvendig­ vis innebære det stikk motsatte av dette. Den regulerende myndighet kan ikke innskrenke seg til å stake opp veien for

92

Veien til trelldom

et ukjent antall mennesker. Den kan ikke på forhånd binde seg til generelle og formelle bestemmelser som forebygger vilkårlighet. Den må ta hensyn til de ulike befolknings­ gruppenes øyeblikkelige behov og treffe et omhyggelig valg mellom motstridende interesser. Den må stadig ta stil­ ling til spørsmål som ikke kan besvares bare ut fra formelle prinsipper, og når den avgjør problemene må den gjøre det ut fra en preferenseliste over de forskjellige befolknings­ gruppers forskjellige behov. Når myndighetene skal ta stil­ ling til griseavlens størrelse, busstrafikkens omfang, hvilke kullgruver som skal drives eller salgsprisen på støvler — kan de ikke gjøre det på basis av formelle prinsipper eller for lange tidsrom av gangen. Avgjørelsen i slike spørsmål må nødvendigvis avhenge av de øyeblikkelige omstendig­ heter, og det vil alltid være påkrevd å veie mot hverandre forskjellige menneskers og befolkningsgruppers særinter­ esser. Til syvende og sist må alltid en eller annens syn bli bestemmende for hvilke interesser som skal anses som de viktigste, og dette syn må kobles inn som en del av landets lovgivning - altså en ny preferanseskala som det omfat­ tende offentlige apparat påtvinger folket. #

Det skille vi nettopp har trukket mellom formell lov og rett på den ene siden og særskilte lovbestemmelser på den annen er meget viktig, og samtidig meget vanskelig å trekke i praksis. Selv om det prinsipielle motsetningsforhold i og for seg er tydelig nok. Forskjellen mellom de to former for lovgivning er av samme art som forskjellen mellom alminnelige trafikkregler og bestemmelser som beordrer folk til å gå bestemte steder, - eller ennå bedre, som for­ skjellen mellom det å sette opp veiskilt, og det å bestemme hvilken vei folk skal slå inn på. Den formelle lovgivning gir folk på forhånd opplysning om hvilken stilling det offent­

Planøkonomi og lovbestemmelser

93

lige vil innta i den eller den situasjon, uten hensyn til tid, sted eller befolkningsgruppe. Den refererer seg til typiske forhold som hvem som helst kan komme inn under, og den kan være formålstjenlig over et umåtelig felt av individuelle formål og bestrebelser. Vissheten om at myndighetene i en gitt situasjon vil handle på en bestemt måte, eller forlange at folk skal oppføre seg på en bestemt måte, utgjør et mid­ del for menneskene i deres kamp for å nå sine mål innenfor denne rammen. Lovgivningen er altså et instrument i den betydning at den må antas å være nyttig for et stort antall ukjente mennesker, for formål som disse menneskene øns­ ker å benytte den til, og under omstendigheter som ikke kan forutses i detalj. Det faktum at vi ikke kjenner lovgivningens konkrete virkninger, at vi ikke vet hvilke spe­ sielle mål den vil komme til å fremme eller hvilke spe­ sielle mennesker den vil være til nytte for — men bare at den er gitt en form som gjør det sannsynlig at den er til beste for alle som kommer inn under den — er det viktigste kriterium på begrepet formell lovgivning i den betydning vi her legger i det. Den innebærer ikke noe valg mellom spe­ sielle formål eller bestemte mennesker, ganske enkelt fordi vi ikke på forhånd kan vite hvorledes, og av hvem, den vil bli brukt. I vår tid, med dens lidenskap for bevisst kontroll med all­ ting, kan det synes paradoksalt å hevde at det er fordelaktig med et system der vi vet mindre om virkningen av offent­ lige forholdsregler enn tilfellet er under de fleste andre systemer, og at samfunnsmessig selvkontroll skal anses som overlegen på grunn av vår uvitenhet om dens resultater. Og allikevel er denne betraktning i realiteten bakgrunnen for lovgivningens viktigste liberale prinsipper. Det tilsynela­ tende paradoks vil forsvinne raskt når vi fører argumenta­ sjonen litt videre.

94

Veien til trelldom

Argumentasjonen faller naturlig i to deler, den første er av økonomisk art og kan bare kort behandles her. Staten burde innskrenke seg til å gi regler for generelle forhold °g typiske situasjoner, og gi individene frihet i alt som av­ henger av omstendigheter som bestemmes av tid og sted — fordi bare enkeltpersoner innblandet i hvert enkelt til­ felle fullt ut kan kjenne disse omstendighetene og tilpasse sin virksomhet etter dem. For at individene på en effektiv måte skal kunne utnytte sin viten i sin egen planlegging må de til enhver tid kunne forutsi hva Staten vil foreta seg som kan få virkninger for deres virksomhet. Men hvis Statens handlinger skal kunne forutsies, må de være bestemt av lov­ regler som er gitt uten hensyn til konkrete omstendigheter som det hverken er mulig å vite noe om, eller ta hensyn til, på forhånd. Hvis, på den annen side, Staten skulle dirigere enkeltpersonenes handlinger med sikte på å nå bestemte mål, måtte dens virksomhet bestemmes på basis av øyeblik­ kets omstendigheter, og ville derfor ikke kunne forutsis. Derav det kjente faktum at jo mer myndighetene «plan­ legger», jo vanskeligere blir det for individet å legge noen plan for sin virksomhet. Det annet, moralske eller politiske, moment er mer rele­ vant i den pågående diskusjon. Hvis Staten helt og holdent skal kunne forutse gangen i sin virksomhet, betyr det at den ikke kan overlate noe til et mer eller mindre tilfeldig valg. Overalt hvor Staten nøyaktig kan forutsi virkningene av alternative fremgangsmåter på forskjellige befolknings­ grupper, er det også den som må treffe valget mellom de forskjellige mål. Hvis vi derimot ønsker å skape nye mulig­ heter åpne for alle, å skape nye sjanser som folk kan gjøre den bruk de vil av, kan ikke de faktiske resultater nøyaktig forutses. Generelle bestemmelser, reelle lover i motsetning

Planøkonomi og lovbestemmelser

95

til spesifikke ordrer, må derfor være beregnet på å virke un­ der forhold som ikke kan forutses i detalj, og man må være klar over at deres virkninger for bestemte mennesker eller bestemte mål ikke kan være kjent på forhånd. Det er bare på denne basis at det er mulig for lovgivningsmyndigheten å være upartisk. A være upartisk betyr å ikke gi noe svar på visse spørsmål, spørsmål av den art at hvis de måtte be­ svares, kunne det like gjerne gjøres ved å slå mynt og krone. I en verden hvor alt kunne forutses i detalj kunne myndig­ hetene vanskelig forholde seg passive og dermed forbli upar­ tiske. Når virkningen av den offentlige politikk på be­ stemte befolkningsgrupper er kjent, når myndighetene nettopp tar sikte på å fremme denne virkning, så kan de ikke lenger være upartiske. De må nødvendigvis ta parti, påtvinge folk sin verdimåler, og i stedet for å hjelpe dem å fremme sine egne mål, må myndighetene velge målene for dem. Så snart en lovbestemmelses virkninger kan forutses den dag den blir gitt, opphører den å være et hjelpemiddel for befolkningen og blir i stedet en brekkstang for lov­ giveren til fremme av hans mål. Staten opphører å være en del av det almennyttige maskineri som var beregnet på å skulle hjelpe individene til full utvikling av deres person­ lighet, og blir i stedet en «moralsk» institusjon — hvor be­ grepet «moralsk» ikke brukes i motsetning til umoralsk, men anvendes for å beskrive en institusjon som påtvinger sine medlemmer sitt syn på alle moralske spørsmål, enten dette synet er virkelig moralsk eller i høy grad umoralsk. I denne betydning er Nazi-Tyskland eller en hvilken som helst annen kollektiv stat «moralsk», mens det liberale sam­ funn ikke er det. Kanskje kan det hevdes at alt dette ikke reiser noe alvor­ lig problem, fordi planøkonomen når han må fatte en beslut­

96

Veien til trelldom

ning ikke behøver å være, og ikke må være, påvirket av sin private oppfatning og sine private fordommer — men kan stole på den alminnelige oppfatning av hva som er rik­ tig og fornuftig. Denne påstand får vanligvis støtte av folk som har erfaring i planlegging innen bestemte industrigre­ ner, og som har funnet at det ikke innebærer noen uover­ vinnelige vanskeligheter å komme frem til en avgjørelse som alle interesserte kan akseptere som riktig og rettferdig. År­ saken til at denne erfaring ikke beviser noe er naturligvis utvalget av de «interesser» som gjør seg gjeldende når plan­ leggingen er innskrenket til en bestemt næringsgren eller bedrift. De som er mest interessert i en bestemt oppgave er ikke nødvendigvis de beste dommere når det gjelder sam­ funnsinteressene som helhet. Bare for å ta det mest karak­ teristiske tilfelle: når bedriftseiere og arbeidere innen en in­ dustrigren kommer til enighet om å føre en restriktiv poli­ tikk og derved utnytter forbrukerne, oppstår som regel in­ gen vanskeligheter i forbindelse med delingen av merfortj enesten i forhold til tidligere lønninger eller etter et eller annet lignende prinsipp. Det tap som blir fordelt på tusener eller millioner blir vanligvis enten ikke tatt hensyn til i det hele tatt, eller det kommer bare i liten utstrekning med i beregningene. Hvis vi ønsker å undersøke brukbarheten av å legge prinsippet om «rettferdighet» til grunn for avgjø­ relsen av spørsmål som dukker opp i forbindelse med øko­ nomisk reguleringsvirksomhet, må vi tillempe det på spørs­ mål der vinning og tap fremstår like klart. I slike tilfelle kan det snart erkjennes at rettferdighet ikke er noe generelt prinsipp som alltid kan løse problemene. Når vi skal treffe valget mellom høyere lønninger for sykepleiersker eller leger og dyrere sykepleie, mer melk for barn og høyere løn­ ninger for landbruksarbeiderne, eller mellom sysselsetting

Planøkonomi og lovbestemmelser

97

for de arbeidsløse og høyere lønn for dem som allerede er sysselsatt — kan nødvendigvis ikke noe annet og mindre enn en fullstendig verdiskala, der enhver persons eller grup­ pes behov er kommet med, gi svaret. Ettersom reguleringssystemet blir mer og mer omfat­ tende, vil det i stadig stigende utstrekning bli nødvendig å forklare lovbestemmelser ut fra hva som er «rettferdig» eller «fornuftig». Dette betyr at det blir nødvendig å over­ late beslutningen i det konkrete tilfelle til vedkommende myndighets dyktighet og klokskap. Man kunne skrive hi­ storie om tilbakegangen i respekten for loven, rettsstatens eliminering, ut fra den stadig stigende innføring av disse vage formuleringer i lovgivning og domsmyndighet, og ut fra den økende vilkårlighet og usikkerhet i lov og lovan­ vendelse. Det er viktig å peke på enda en gang i denne for­ bindelse at den kontinuerlige ødeleggelse av rettsstaten har foregått i Tyskland helt siden før Hitlers tid, og at en politikk som var kommet et godt stykke på vei henimot totalitær reguleringsøkonomi alt hadde gjort en stor del av det arbeid som Hitler fullførte. Det kan ikke være noen tvil om at planøkonomi nødven­ digvis innebærer bevisst diskriminering mellom forskjellige menneskers forskjellige behov, og tillater ett menneske å gjøre noe som et annet ikke får lov til. Det må avgjøres gjennom lovgivningen hvor godt enkelte mennesker skal ha det, og hva enkelte mennesker kan tillates å ha eller gjøre. Dette betyr i realiteten en tilbakevenden til statiske forhold, det motsatte av «de progressive samfunns» utvik­ ling, som med Sir Henry Maines’ berømte ord «hittil har vært en bevegelse fra «status to contract»». Rettsstaten bør i enda høyere grad enn kontraktsfriheten betraktes som det statiske samfunns diametrale motsetning. Det er loven, 7 — Veien til trelldom.

98

Veien til trelldom

i betydningen den formelle lovgivning, som forhindrer pri­ vilegier og innrømmelse av spesielle fordeler til bestemte mennesker — som sikrer likhet for loven og som derfor er det motsatte av vilkårlig maktutøvelse. *

En nødvendig, og bare tilsynelatende paradoksal konse­ kvens av dette resonnement er at formell likhet for loven står i et uunngåelig motsetningsforhold til regjeringens be­ visste bestrebelser på å oppnå materiell eller reell likhet mellom de forskjellige befolkningslag, og enhver politikk som tar sikte på å nå en mer rettferdig fordeling må lede til en undergraving av lovmakten. For å skaffe de forskjellige mennesker det samme resultat er det nødvendig å behandle dem på forskjellig måte. Å gi forskjellige mennesker samme objektive muligheter er ikke å gi dem samme subjektive sjanse. Det kan ikke nektes at likhet for loven fremkaller økonomisk ulikhet, alt som kan hevdes til fordel for dette prinsippet er at denne ulikhet ikke tar sikte på å påvirke bestemte mennesker på en bestemt måte. Det er viktig og meget karakteristisk at sosialister (og nazister) alltid har opponert mot den «bare» formelle rettsoppfatning, at de alltid har bekjempet lovgivning som ikke tar hensyn til be­ stemte befolkningsgruppers ve og vel,1 krevet «sosialisering av lovgivningen», angrepet domstolens uavhengighet, og på samme tid gitt sin støtte til en slik bevegelse som «Frirettsskolen», en retning som fullstendig underminerer det vi forstår ved en rettsstat. Det er derfor ikke helt urealistisk når nasjonalsosialismens ju­ ridiske ekspert, Carl Schmitt, stiller den liberale Rettsstat opp mot det nasjonalsosialistiske ideal, Den rettferdige Stat. Bare med den re­ servasjon at den rettsoppfatning som stilles opp mot det formelle rettsbegrepet nødvendigvis må innebære diskriminering mellom en­ keltpersoner.

Planøkonomi og lovbestemmelser

99

Det kan til og med hevdes at det er viktigere for en retts­ stat at de lover som gis er unntagelsesfrie — enn av hva art lovene er. Ofte er lovens innhold av mindre betydning, forutsatt at den blir gjennomført på en universell måte. For å vende tilbake til et tidligere eksempel: det har ikke noe å si om vi praktiserer høyre- eller venstrekjøring så lenge vi bare kjører på samme side. Pointet er at bestemmelsen setter oss i stand til å kjenne andre menneskers handlesett, og dette krever at bestemmelsen må ha gyldighet i alle tilfelle — selv om vi i bestemte tilfelle mener at den virker urett-

Motsetningsforholdet mellom formell rettsoppfatning og formell likhet for loven på den ene siden, og forsøkene på å realisere forskjellige idealer m. h. t. materiell rettferdig­ het og likhet på den annen, må også ta ansvaret for den for­ virring som hersker omkring begrepet «privilegier» og den konsekvente misbruk av dette ordet. For bare å nevne en av de viktigste former for dette misbruk — betegnelsen privi­ legium på privat eiendom som sådan. Det ville virkelig være et privilegium om eiendomsretten til jorden var for­ beholdt visse klasser, slik som tilfellet var mange steder før i tiden. Og det er et privilegium hvis retten til å produsere eller selge bestemte varer gjennom offentlig autorisasjon forbeholdes bestemte grupper eller personer, slik som til­ fellet er på en del områder i våre dager. Men å kalle privat eiendom som sådan, goder som alle kan oppnå innenfor rammen av gjeldende lover, et privilegium, er å frata dette ordet dets egentlige mening. Den mangel på muligheter for å forutse lovens spesielle og detaljerte virkninger, som er det fremste karaktertrekk ved den formelle lovgivning under et liberalistisk system, hjelper til å klare opp en annen misforståelse vedrørende naturen av dette system: den oppfatning at systemets mest

100

Veien til trelldom

karakteristiske trekk er myndighetenes passive stilling. Spørsmålet om hvor vidt myndighetene skal «handle» eller «gripe inn» eller ikke, gir uttrykk for en helt falsk problem­ stilling. Begrepet laissez-faire er en meget tvetydig og villledende betegnelse på de prinsipper som den liberale poli­ tikk er basert på. Enhver offentlig myndighet må selvsagt alltid handle, og dens handlinger vil alltid gripe inn i et eller annet forhold. Men det er ikke pointet. Det spørsmål som har noen betydning er hvor vidt individet kan forutse stats­ myndighetenes handlinger, og gjøre bruk av sitt kjennskap til dette ved utformingen av sine egne planer. Dette avskjæ­ rer myndighetenes muligheter for å kontrollere virksomhet som skjer innenfor lovgivningens ramme, og gjør at en­ keltpersonen vet nøyaktig hvor langt han blir beskyttet mot innblanding fra andre, eller om myndighetene er i den stilling at de kan hindre individuelle bestrebelser. Statens kontroll med vekt og mål (eller beskyttelse mot svindel og uærlighet på andre måter) betegner selvsagt aktive inngrep, mens det at staten tillater maktbruk, f. eks. av streikevakter, gir uttrykk for en passiv holdning. Og allikevel er det i det første tilfelle at staten følger liberale prinsipper, og ikke i det annet. På lignende måte må man betrakte de fleste av de generelle og permanente lovregler som staten gjennom­ fører på det produktive område, slik som byggereguleringer eller fabrikklovgivning: de kan være riktige eller urik­ tige i særskilte tilfelle, men de kommer ikke i konflikt med de liberale prinsipper så lenge de ikke blir brukt for å fa­ vorisere eller skade bestemte personer. Det er riktig at slike regler foruten de langsiktige virkninger som ikke kan forutses, også vil ha følger på kort sikt for bestemte enkeltperso­ ner, følger som man klart nok kan ha rede på. Men ved lov­ givning av denne art er det vanligvis ikke (eller burde i det minste ikke være det) konsekvensene på kort sikt som be­

Planøkonomi og lovbestemmelser

101

stemmer avgjørelse og utformning. Etter hvert som disse øyeblikkelige og overskuelige følger fortoner seg mer be­ tydningsfulle sammenlignet med langsiktige virkninger, nærmer vi oss det grenseområde der skillet mellom dem, selv om det er klart i prinsippet, blir uklart i praksis. *

Rettsstaten ble først bevisst utviklet i den liberale tids­ alder, og er en av liberalismens største fortjenester, ikke bare fordi rettsstaten er en garanti for friheten, men også fordi den gir frihetsbegrepet en legal basis. Som Immanuel Kant sa (og som Voltaire uttrykte det før ham): «Mennes­ ket er fritt når det ikke behøver å adlyde noen per­ son, bare lovene.» Som et vagt utformet ideal har imid­ lertid rettsstaten eksistert helt siden romertiden, og i løpet av de siste århundrer har den aldri vært så truet som den er i dag. Tanken om at det ikke er noen grense for den lov­ givende myndighets makt, er delvis et resultat av ideen om folkets suverenitet og demokratisk styresett. Den er blitt styrket ved troen på at så lenge alle offentlige handlinger er hjemlet i lovgivningen, vil rettsstaten være beskyttet. Men dette beror på en fullstendig misforståelse av begrepet retts­ stat. Dette begrepet har lite å gjøre med spørsmålet om alle regjeringshandlinger er legale i ordets juridiske betydning. De kan godt være det uten å være i overensstemmelse med de prinsipper rettsstaten må bygge på. Det faktum at en eller annen har full lovhjemmel for å handle som han gjør, gir ikke noe svar på spørsmålet om hvor vidt loven gir ham fullmakt til å handle som han vil, eller om loven på en utve­ tydig måte foreskriver hvorledes han skal handle. Det kan godt være så at Hitler har nådd sin ubegrensede maktstil­ ling på en helt konstitusjonell måte og at alt han gjør derfor er lovlig juridisk sett. Men hvem vil av den grunn påstå at Tyskland er et rettssamfunn?

102

Veien til trelldom

A hevde at rettsstaten ikke kan bestå i et regulert sam­ funn er derfor ikke det samme som å si at regjeringens virk­ somhet er ulovlig i og for seg, eller at et slikt samfunn nød­ vendigvis må være lovløst. Det betyr bare at regjeringens tvangsmidler ikke lenger er begrenset og bestemt av tidli­ gere gjennomførte lovregler. Lovgivningen kan, og må hvis den skal gjøre en sentraldirigering av det økonomiske liv mulig, legalisere vilkårlig handlesett. Hvis loven sier at en offentlig autoritet kan foreta seg hva han ønsker, så er alt denne autoritet gjør fullt lovlig, men dens handlinger behøver sikkert nok ikke være i overensstemmelse med det vi forbinder med begrepet rettsstaten. Ved å gi regjerin­ gen ubegrenset myndighet kan selv den mest vilkårlige be­ stemmelse gjøres legal: og på denne måten kan et demokrati skape forutsetningene for det mest ytterliggående despoti en kan tenke seg. Hvis lovgivningen skal sette autoritetene i stand til å di­ rigere det økonomiske liv, må den gi dem myndighet til å ta og gjennomføre beslutninger under forhold som ikke kan forutses og etter prinsipper som ikke kan fastlegges i endelig og varig form. Fø'gen av at reguleringene tiltar i omfang og at delegeringen av lovgivende myn­ dighet til departementer og direktorater blir stadig mer alminnelig. Da Mr. Justice Darling før forrige krig sa at «parlamentet hadde vedtatt for bare et år siden at land­ bruksdepartementet når det handlet som det gjorde skulle kunne klandres like meget som parlamentet selv», var dette fremdeles et sjeldent forekommende forhold. Det er siden dengang blitt en nesten daglig forekommende ting. Viktige maktområder blir stadig overført til nye autoriteter som uten å være bundet av faste lovbestemmelser har nesten ube­ grenset rett til å dirigere den eller den av landets virksom­ heter.

Planøkonomi og lovbestemmelser

103

Rettsstaten setter således grenser for lovgivningens spille­ rom: den begrenser den til den slags generelle bestemmelser som kan karakteriseres som formell lovgivning, og utelukker lovbestemmelser som enten tar sikte på bestemte mennesker, eller setter noen i stand til å benytte statens tvangsmyndig­ het til fordel for slik diskriminering. Dette betyr ikke at alt skal reguleres ved lov, men tvert imot at statens tvangs­ myndighet bare kan brukes i tilfelle som er omhyggelig fastlagt på forhånd ved lovgivningen, og på en slik måte at det nøyaktig kan forutses hvorledes den vil bli brukt. En enkelt forordning kan altså være nok til å krenke rettsopp­ fatningen. Enhver som vil benekte dette, må også påstå at spørsmålet om det hersker rettssamfunn i Tyskland, Italia eller Sovjetsamveldet vil avhenge av om de respektive dik­ tatorer har fått sin uinnskrenkede makt ved konstitusjonelle midler eller ikke. *

Hvor vidt, som i enkelte land, hovedprinsippene for retts­ staten er kommet til uttrykk i en rettighetserklæring eller grunnlov, eller om prinsippene bare utgjør en fast etablert tradisjon — er av mindre betydning. Men det fremgår klart at slik begrensning av den lovgivende myndighets makt, hvilken form den enn har, innebærer en erkjennelse av indi­ videts uavhendelige rettigheter, av menneskehetens ukren­ kelige rettigheter. Det er patetisk, men karakteristisk for det virvar som mange av våre intellektuelle har rotet seg inn i som følge av sine innbyrdes motstridende idealer, at en ledende tals­ mann for den mest omfattende sentraldirigering, H. G. Wells, samtidig kan skrive et flammende forsvar for men­ neskerettighetene. De individuelle rettigheter som Mr. Wells ønsker å bevare må nødvendigvis stride mot den plan­ økonomi han går inn for å gjennomføre. Til en viss grad

104

Veien til trelldom

synes han å innse dette dilemma, og vi finner derfor bestem­ melsene i hans foreslåtte «Declaration of the Rights of Man» så inngjerdet av reservasjoner at de mister enhver betyd­ ning. Mens han i sin erklæring f. eks. hevder at enhver «skal ha rett til å kjøpe og selge alt som innenfor lovens ramme kan kjøpes og selges uten diskriminerende reguleringer av noen art», noe som er beundringsverdig riktig, fortset­ ter han straks med å gjøre hele erklæringen illusorisk ved å legge til at den bare gjelder ved kjøp og salg «av de kvanta og med de reservasjoner som hensynet til det alminnelige velferdsnivå krever». Men når nå, naturligvis, alle restrik­ sjoner som noensinne er blitt lagt på kjøp og salg er blitt begrunnet ut fra hensynet til «det alminnelige velferdsnivå», er det i realiteten ingen restriksjoner som denne setning byr effektiv beskyttelse mot, og ingen individuelle rettig­ heter som sikres ved den. Eller for å ta en annen grunnleg­ gende bestemmelse, så slår erklæringen fast at ethvert men­ neske «kan ta en hvilken som helst lovlig beskjeftigelse» og at «det er berettiget til betalt arbeid og fritt yrkesvalg når flere arbeidsmuligheter står åpne for det». Det er imidler­ tid ikke slått fast hvem som skal bestemme hvorvidt en be­ stemt beskjeftigelse står «åpen» eller ikke, og den forutset­ ning som er føyet til, at «han kan foreslå en egnet beskjef­ tigelse for seg, og få sitt krav offentlig behandlet, akseptert eller avslått» viser at Mr. Wells har visse forestillinger om en autoritet som avgjør om et menneske er «berettiget» til en bestemt stilling — noe som selvsagt innebærer det mot­ satte av fritt yrkesvalg. Og hvorledes «friheten til å reise og utvandre» skal kunne sikres i en planøkonomisk verden der ikke bare kommunikasjonsmidlene og valutaforholdene er kontrollert, men også industriens lokalisering planlagt og regulert — er et spørsmål Mr. Wells gir like lite svar på som noen annen planøkonom. Det samme kan sis om spørsmålet

Planøkonomi og lovbestemmelser

105

om hvorledes pressefriheten skal kunne sikres når tildelingene av papir og alle distribusjonskanaler er kontrollert og regulert av en sentral myndighet. I denne henseende viser de utallige reformatorer, som helt fra begynnelsen av den sosialistiske bevegelse har an­ grepet den «metafysiske» tanke om individets rettigheter og som har insistert på at det i en rasjonelt ordnet verden ikke vil eksistere individuelle rettigheter, men bare indivi­ duelle plikter, større konsekvens. Dette er i virkeligheten blitt en stadig mer alminnelig innstilling hos våre såkalte fremskrittsvennlige, og det er få ting som sikrere vil bevirke at en blir betegnet som reaksjonær, enn det å protestere mot forholdsregler fordi de krenker individets rettigheter. Selv et liberalt tidsskrift som The Economist stilte for få år siden franskmennene opp for oss som eksempel på et folk som fremfor andre hadde lært «at den demokratiske regjeringsform i ikke mindre grad enn diktaturet alltid må være i be­ sittelse av fullstendige maktmidler, uten derfor å måtte ofre sin demokratiske og representative karakter. Det finnes in­ gen individuell rettighet som ikke under enhver omstendig­ het kan rammes av regjeringens administrative forholdsreg­ ler. Det er ikke noen grense for den regjeringsmakt som kan og bør bli tatt i bruk av en regjering som er satt der av folket i fritt valg og som fullt ut og åpent kan kritiseres av en opposisjon». Dette kan være uunngåelig i krigstid, når naturligvis selv fri og åpen kritikk må utsettes for innskrenkninger. Men ordet «alltid» i det ovenfor gitte sitat, synes ikke å tyde på at The Economist betrakter dette som en beklagelig, men nødvendig følge av krigen. Og allikevel er en perma­ nent gjennomføring av dette kravet sikkert nok uforenlig med opprettholdelsen av en rettsstat, og synet fører utvil­ somt rett ut i det totalitære samfunn. Det er imidlertid dette

106

Veien til trelldom

synet som alle talsmenn for en sentraldirigering av den øko­ nomiske virksomhet må holde fast ved. Hvorledes selv en formell erkjennelse av de individuelle rettigheter, eller av minoritetens likeberettigelse, taper en­ hver betydning i et samfunn som underkaster seg fullstendig dirigering av det økonomiske liv — kommer klart til ut­ trykk i erfaringene fra en del mellomeuropeiske stater. Det er tydelig vist der at det er mulig å følge en ubarmhjertig diskrimineringspolitikk overfor nasjonale minoriteter gjen­ nom bevisste økonomiske tiltak, og uten å krenke de lov­ messige beskyttelsestiltak som er gjennomført overfor dem. Denne undertrykkelse ved hjelp av økonomisk-politiske midler er i høy grad blitt lettet ved det faktum at bestemte næringsgrener eller virksomheter stort sett lå i hendene på et mindretall, slik at forholdsregler som tilsynelatende hadde næringspolitisk eller sosial bakgrunn i virkeligheten var rettet mot en bestemt nasjonal minoritet. De nesten ube­ grensede muligheter for diskriminering og undertrykkelse som åpnes ved slike tilsynelatende uskyldige prinsipper som «offentlig kontroll med næringslivets utvikling», er blitt tydelig demonstrert for alle som ønsker å se hvorledes de politiske følger av reguleringsøkonomien gir seg utslag i praksis.

VIL

ØKONOMISK KONTROLL OG TOTALITÆRT SYSTEM Kontroll med produksjonen er det samme som kontroll med det menneskelige liv i seg selv.

*

Hilaire Belloc.

De fleste planøkonomer som for alvor har overveid sin oppgaves praktiske aspekter er i liten tvil om at en dirigert økonomi må gjennomføres etter mer eller mindre diktato­ riske linjer. At det kompliserte system av gjensidig avhen­ gige virksomheter må dirigeres av en enkelt ekspertstab, hvis en slik dirigering skal kunne gjennomføres i det hele tatt, og at det endelige ansvar og den bestemmende myn­ dighet må ligge i hendene på en enkelt sjef hvis virksomhet ikke må bindes av demokratisk prosedyre, er en altfor klar konsekvens av reguleringsøkonomiens grunnleggende idé til at den kan fremkalle noen alminnelig diskusjon. Den eneste trøst våre planøkonomer byr oss er at denne autoritative dirigering «bare» vil beskjeftige seg med økonomiske spørs­ mål. En av de mest fremstående amerikanske planøkonomer, Mr. Stuart Chase, forsikrer f. eks. at i et regulert samfunn «kan demokrati bestå hvis det innskrenker seg til å gjelde alle andre spørsmål enn de økonomiske». Slike forsikringer blir vanligvis fulgt av påstanden om at vi ved å gi opp fri­ heten på et område som er, eller burde være, en av de mindre vesentlige sider ved vårt liv, kan oppnå større frihet til å for­ følge høyere mål. På denne basis krever ofte mennesker,

108

Veien til trelldom

som avskyr tanken om politisk diktatur, at diktaturet skal gjennomføres på det økonomiske området. De argumenter som brukes appellerer ofte til våre beste instinkter og tiltrekker ofte de fineste ånder. Hvis plan­ økonomien virkelig kunne frigjøre oss fra mindre viktige bekymringer og gjøre det lettere for oss å vie vårt liv til en høy moralsk standard og høytstående intellektuell innsats, hvem ville så ønske å forringe et slikt ideal? Hvis vår økono­ miske virksomhet virkelig bare omfattet underordnede og til og med litt skitne sider av vårt liv, ville vi selvsagt med alle midler søke å finne en utvei til å frigjøre oss fra den overdrevne omhu for materielt velvære — og overlate den side av livet til et eller annet velsmurt maskineri, for selv å gå inn for de mer høyverdige tingene i livet. Ulykkeligvis så er denne troen på at den myndighet som utøves over det økonomiske liv er av sekundær betydning, og derfor får folk til å ta truselen mot vår økonomiske fri­ het svært lett, helt og holdent uberettiget. Den er hoved­ sakelig en fø’ge av den feilaktige oppfatning at det eksiste­ rer rent økonomiske mål atskilt fra andre mål her i livet. Og allikevel finnes det ikke noe slikt skille, kanskje bortsett fra rent patologiske tilfelle, som f. eks. hos utpregede gjerrigknarker. Ikke noen fornuftig strebens endelige mål er øko­ nomisk. Strengt tatt så gis det ikke noe «økonomisk motiv», men bare økonomiske faktorer som betingelse for arbeidet med å nå andre mål. Det som i vanlig språkbruk feilaktig blir kalt det «økonomiske motiv» betyr bare ønsket om å skape betingelser og makt til å nå ubestemte mål.1 Hvis vi streber etter penger så er det fordi de skaffer oss muligheter for å nyte fruktene av vårt strev. Fordi det i et moderne samfunn er gjennom begrensningen av penge­ inntektene at vi får føle virkningen av de grenser som vår T) L. Robbins, The Economic Causes of War, 1939.

Økonomisk kontroll og totalitært system 109

relative fattigdom fremdeles trekker opp for oss, har mange lært seg til å hate pengene nettopp som symbol på disse grensene. Men dette er å forveksle årsaken med det middel de bakenforliggende kreftene kommer til uttrykk i. Det ville være meget riktigere å si at i pengene ligger en av de viktigste instrumenter til menneskehetens frigjøring. Det er pengene som i vårt samfunn åpner forbløffende store valgmuligheter selv for den fattige, et valgområde som for få generasjoner siden bare stod åpent for den rike. Det er lettere å se de tjenester pengene yter oss hvis vi betrakter det reelle innhold av det sosialistiske forslaget om å erstatte det «pekuniære motivet» med et «ikke-økonomisk insitament». Hvis all lønn, i stedet for å komme til uttrykk i pen­ ger, ble gitt i form av offentlige utmerkelser eller privile­ gier, maktstilling over andre mennesker, bedre boliger eller bedre mat, muligheter for reiser eller utdannelse — så ville alt dette bare bety at mottageren ikke lenger fikk velge selv, og at den som fastsatte lønningen ikke lenger bare bestemte dens størrelse — men også hvorledes den skulle anvendes. *

Når vi engang har erkjent at det ikke finnes noe isolert økonomisk motiv og at økonomisk vinning eller tap bare kan vurderes når vi selv kan bestemme hvorledes de skal komme oss til gode eller ramme oss, er det også lettere å se den viktige kjerne av sannhet som ligger i troen på at øko­ nomiske spørsmål bare påvirker mindre viktige sider ved livet. Og å forstå den forakt som «bare» økonomiske be­ traktninger ofte blir møtt med. På en måte er denne forak­ ten berettiget i en markedsøkonomi, men bare i en helt fri sådan. Så lenge vi fritt disponerer over inntekt og eien­ dom, vil økonomiske tap bare berøve oss mulighetene for å tilfredsstille de minst viktige av våre behov. Et «rent»

110

Veien til trelldom

økonomisk tap kan vi altså alltid la gå ut over våre sekun­ dære behov, men når vi sier at verdien av noe vi har tapt er langt større enn den økonomiske, eller at det til og med ikke kan måles i penger, betyr dette at vi må tåle tapet ak­ kurat der det rammer oss. Og på samme måte med økono­ misk vinning. Økonomiske endringer påvirker med andre ord vanligvis bare våre «marginale» behov. Det er mange ting som er viktigere enn noe som kan påvirkes av økono­ misk vinning eller tap, ting som for oss står langt over livets behageligheter og til og med over mange av de nødvendig­ heter som lar seg påvirke av økonomisk oppgang og ned­ gang. Sammenlignet med dem synes de «skitne pengene», spørsmålet om vi økonomisk sett er bedre eller dårligere stillet — av underordnet betydning. Dette får mange men­ nesker til å tro at alt som bare påvirker våre økonomiske interesser, som f. eks. planøkonomien, ikke for alvor kan virke inn på livets mer grunnleggende verdier. Dette er imidlertid en feilaktig konklusjon. Økonomiske goder er av mindre betydning for oss enn mange andre ting nettopp fordi vi i økonomiske spørsmål har muligheter for fritt å avgøre hva som for oss er betydningsfullt eller ikke. Eller, som vi også kan uttrykke det, i det nåværende sam­ funn er det oss selv som må løse vårt eget livs økonomiske problemer. Kontroll av vår økonomiske virksomhet betyr kontroll på alle områder, medmindre vi gjør rede for våre spesielle hensikter. Og siden vi skal gjøre rede for disse hen­ sikter, sannsynligvis også må få dem godkjent, blir vi der­ for i realiteten underkastet kontroll på absolutt alle områder. Det spørsmål reguleringsøkonomien reiser er derfor ikke bare om vi skal settes i stand til å tilfredsstille det vi anser som våre viktigere eller mindre viktige behov på den måten vi selv ønsker. Den reiser også spørsmålet om det er oss eller planøkonomen som skal avgjøre hva som er mer og

Økonomisk kontroll og totalitært system 111

hva som er mindre viktig for oss. Økonomisk regulering vil ikke bare komme til å påvirke de marginalbehov som vi forestiller oss når vi snakker med forakt om det rent øko­ nomiske. Den vil i realiteten bety at vi som individer ikke lenger får anledning til å bestemme hva vi selv anser som grensebehov. Den autoritet som skulle dirigere alt økonomisk liv ville ikke bare kontrollere den del av vårt liv som beskjeftiger seg med underordnede forhold, den ville også kontrollere fordelingen av de begrensede muligheter som foreligger for oppnåelsen av alle våre mål. Og den som kontrollerer all økonomisk virksomhet kontrollerer også de midler vi har for å nå alle våre mål, og må derfor avgjøre hvilke behov som skal tilfredsstilles og hvilke som ikke skal det. Dette er sakens virkelige dilemma. Økonomisk regulering er ikke bare regulering av en bestemt sektor av det menneskelige liv som kan skilles ut fra alt det øvrige, det innebærer kon­ troll med absolutt all vår virksomhet. Og den som har kon­ troll med de midler som står til disposisjon må også be­ stemme hvilke mål som skal søkes nådd, hvilke verdier som skal settes høyere enn andre, kort sagt, alt menneskene skal tro på og streve for. Sentraldirigering innebærer at det økonomiske problem skal løses av samfunnet i stedet for av individet, men dette betyr også at det må være samfun­ net — eller rettere sagt dets representanter — som veier de forskjellige behovene mot hverandre og treffer et valg mellom dem. Den såkalte økonomiske frihet som planøkonomene lover oss betyr at vi skal fritas for byrden med å løse våre egne økonomiske problemer, og at det bitre valg som dette ofte nødvendiggjør ikke lenger skal påhvile oss selv, men tref­ fes utenfra. Fordi vi under moderne forhold nesten alltid er avhengig av midler og ressurser som også våre medmen­

112

Veien til trelldom

nesker sitter inne med, vil reguleringsøkonomien innebære dirigering av praktisk talt hele vårt liv. Det er neppe noen side av det, fra våre primære behov og til forholdet til våre familier og venner, fra arten av vårt arbeid til bruken av våre kunnskaper, som ikke planøkonomen ville utøve sin «bevisste kontroll» over. * Planøkonomens makt over vårt privatliv ville ikke bli mindre fordi om han valgte å ikke utøve den ved direkte kontroll med vårt forbruk. Skjønt et planøkonomisk sam­ funn sannsynligvis til en viss grad ville benytte seg av rasjoneringer og lignende midler, beror ikke planøkonomens innflytelse på vårt privatliv på dette — og den ville neppe bli mindre om forbrukeren nominelt sett stod fritt ved bruken av sin inntekt. Grunnlaget for autoritetenes makt over forbruket i et sentraldirigert samfunn er deres makt over produksjonen. Det frie varevalg i et samfunn som er basert på fri kon­ kurranse hviler på den realitet at hvis et menneske nekter å tilfredsstille vårt behov så står det oss fritt for å vende oss til et annet. Men ansikt til ansikt med en monopolist er vi overlatt til dennes barmhjertighet. Og en enkelt autoritet som dirigerer hele det økonomiske systemet ville være den sterkest tenkelige monopolist. Mens vi sannsynligvis ikke behøvde å være redd for at en slik autoritet skulle utnytte denne maktstilling på samme måte som en privat mono­ polist, og skjønt dens mål sannsynligvis ikke ville være maksimalisering av nettoinntekten — ville den ha absolutt makt til å avgjøre hva vi skulle ha og på hvilke betingelser. Den ville ikke bare beslutte hvilke varer og tjenester som skulle stå til disposisjon, og i hvilke kvanta, den ville også være i stand til å fordele vare- og tjenestetilgangen på dis­ triktet og befolkningsgrupper — og kunne, hvis den ville,

Økonomisk kontroll og totalitært system H3

diskriminere mellom enkeltmennesker og grupper i en hvil­ ken som helst utstrekning. Når vi merker oss hvorfor plan­ økonomien blir forsvart av de fleste mennesker, kan det så være noen større tvil om at denne makt vil bli utnyttet til fordel for mål som autoritetene godkjenner, og til hinder

Den makt som kontrollen med produksjon og priser gir er praktisk talt ubegrenset. I et fritt samfunn avhenger den pris vi må betale for en tjeneste eller en vare, det verdi­ forhold en vare står i til en annen, av de kvanta andre varer og tjenester som vi derved berøver andre medlemmer av samfunnet. Denne prisen bestemmes ikke av noe menneskes bevisste vilje. Og hvis en utvei til å tilfredsstille våre be­ hov synes for dyr, står det oss fritt for å prøve andre ut­ veier. De hindringer som står i veien for oss skyldes ikke at en eller annen autoritet ikke ser med velvilje på våre mål, men det faktum at det også er andre mennesker som ønsker å tilfredsstille lignende behov med lignende midler. I en dirigert økonomi, hvor autoriteten vokter over formålene, er det helt sikkert at den vil bruke sin makt til å fremme en­ kelte mål og hindre realiseringen av andre. Ikke vår egen oppfatning, men en annens syn på hva vi bør like og mis­ like vil avgjøre hva vi skal få. Og fordi autoriteten ville ha makt til å legge seg hindrende i veien for ethvert forsøk på frigjøring fra dens formynderskap, ville den kunne kon­ trollere vårt forbruk nesten like effektivt som om den di­ rekte hadde fortalt oss hvorledes vi skulle bruke vår inn­ tekt. #

Det er imidlertid ikke bare i vår egenskap av forbrukere, ja ikke engang hovedsakelig i denne egenskap, at autori­ tetenes vilje ville skape og «lede» vårt daglige liv. De ville 8 — Veien til trelldom.

114

Veien til trelldom

gjøre dette i enda høyere grad i vår egenskap av produsenter. Disse to sider av vårt liv kan ikke skilles ut fra hverandre. For de fleste av oss utgjør arbeidstiden en meget vesentlig del av vårt liv, - og siden arbeidet i regelen bestemmer hvor vi skal bo og hvilke mennesker vi skal leve blant, så er kan­ skje friheten til å velge beskjeftigelse enda viktigere for vår lykke og tilfredshet enn friheten til å bruke vår inn­ tekt til hva vi vil i løpet av fritiden. Det er utvilsomt riktig at selv i de best ordnede samfunn er denne retten til fritt yrkesvalg meget begrenset. Få mennesker har noen gang overflod av stillinger å velge mellom. Men hva betyr det ikke for oss at vi har et visst valg, at vi ikke er absolutt bundet til en stilling som er valgt til oss eller som vi selv har valgt en gang i fortiden. Og hvis en stilling blir helt utålelig eller vi får lyst på en annen - at det så nesten alltid finnes en utvei for den dyktige, og at vi ved å ofre noe kan oppnå det vi vil. Det er ikke noe som gjør levevilkårene mer utålelige enn vissheten om at man ikke ved egen innsats kan endre på dem, og selv om man ikke har den åndelige styrke som må til for å gjøre det nødven­ dige offer, så ville bevisstheten om at man faktisk kunne komme ut av det hvis man bare strevet hardt nok, gjøre en ellers uutholdelig stilling mulig å bære. Det er ikke meningen med dette å hevde at vårt nå­ værende system i enhver henseende virker til det beste på dette område, eller at den mer liberale fortid gjorde det, og at det ikke er meget som kan gjøres for å øke mulighetene for menneskenes frie yrkesvalg. Her som på andre områder kan myndighetene gjøre meget for å spre kunnskap og vi­ ten, og hjelpe til med å øke bevegeligheten. Men pointet er at den form for statsinngrep som virkelig ville utvide mulighetene, nesten er det stikk motsatte av den «regule­ ring» som nå vanligvis forsvares og praktiseres. Det er sant

Økonomisk kontroll og totalitært system H5

nok at de fleste planøkonomer lover at det frie yrkesvalg vil bli beholdt, eller til og med stimulert, i den nye regulerte verden. Men da lover de mer enn de på noen måte kan holde. Hvis de virkelig ønsker å planlegge, må de kontrollere til­ gangen til de forskjellige næringer og fag eller de må fast­ sette lønningene, eller kanskje de til og med må gjøre begge deler. Nesten alle kjente eksempler på regulert økonomi vi­ ser at etableringen av slike reguleringer og kontrolltiltak er blant de første forholdsregler som må tas. Hvis en slik kontroll ble universelt praktisert og utøvet av en enkelt autoritet, skal det ikke meget innbilningskraft til for å se hva som ville bli igjen av det utlovede «frie yrkesvalget». «Fritt yrkesvalg» ville bli en fullstendig fiksjon, et løfte om ikke å praktisere noen diskriminering hvor diskrimine­ ring måtte gjennomføres ifølge sakens natur, og hvor alt man kunne håpe på var at det utvalg som måtte foretas ville skje på basis av forhold vedkommende autoritet anså som rent objektive. Det ville gjøre liten forskjell om den regulerende myn­ dighet innskrenket seg til å fastsette betingelsene for de forskjellige stillinger og prøvet å regulere tilgangen ved variasjoner i disse betingelsene. Ved å bestemme lønnssat­ sene kan myndighetene like effektivt hindre folk i å søke inn i et fag, som om de korporlig nektet dem å gjøre det. En ganske enfoldig, ung pike som ønsker å bli ekspeditrise, eller en svakelig gutt som absolutt vil ha et arbeid der hans svakhet kommer til å hemme ham, kort sagt den mindre dyktige eller mindre passende, behøver ikke nødvendigvis utelukkes i et samfunn der det hersker fri konkurranse. Hvis vedkommende verdsetter stillingen høyt nok, kan han skaffe seg en start, kanskje gjennom et økonomisk offer, og senere slå seg igjennom ved hjelp av egenskaper som ikke kom klart frem til å begynne med. Men når myndighetene fastsetter

116

Veien til trelldom

lønningene for en hel kategori og valget mellom de forskjel­ lige kandidatene foretas etter en objektiv testing, vil styr­ ken av deres ønske om nettopp denne stillingen telle meget lite. Et menneske hvis kvalifikasjoner ikke er av standardtypen, eller hvis temperament ikke er av den vanlige art, vil ikke lenger kunne komme frem til en spesialavtale med sin arbeidsgiver. Personer som foretrekker irregulær ar­ beidstid eller til og med en fra-det-ene-til-det-andre-tilværelse med liten og kanskje usikker inntekt, vil ikke lenger ha noe valg. Forholdene vil alltid arte seg slik som de til en viss grad må i en stor organisasjon, eller kanskje til og med verre fordi det ikke gis noen mulighet for å slippe ut. Det vil ikke lenger stå oss fritt å være rasjonelle og effektive bare når vi syns det er arbeidet verdt, vi må alle sammen omformes til den standard som reguleringsmyndighetene må fastlegge for å forenkle sin oppgave. For å gjøre denne umåtelige oppgave mulig må myndighetene søke å redu­ sere de menneskelige egenskaper og tilbøyeligheter til noen få kategorier av enheter som lett kan utveksles innbyrdes, og de må bevisst underkjenne selv mindre personlige for­ skjelligheter. Skjønt planøkonomiens erklærte mål er at menneskene skal opphøre å være bare «midler», så vil i rea­ liteten — fordi det er umulig i en plan å ta hensyn til hva individet liker eller ikke liker — individene i høyere grad enn noensinne før bli rene produksjonsfaktorer, til bruk for myndighetene i deres bestrebelser for å fremme slike abstrakte ting som «det sosiale velferdsnivå» eller «samfun­ nets beste». *

Det at de fleste ting kan skaffes til en viss pris i et samfunn med fri konkurranse, skjønt det ofte er en brutalt høy pris som må betales, er et faktum hvis betydning neppe kan overvurderes.

Økonomisk kontroll og totalitært system 117

Det er karakteristisk for den forvirring som hersker om­ kring alle disse tingene at dette forholdet er blitt årsak til anklage mot et samfunn der det hersker fri konkurranse. For de mennesker som protesterer mot at vi får anledning til å ofre våre mindre vesentlige behov til fordel for de mer høytstående verdier her i livet, og som hevder at valget må treffes for oss og ikke av oss, kan kanskje argumentasjonen til fordel for det nevnte forholdet synes noe eiendommelig. At liv og helse, skjønnhet og dyd, ære og åndelig fred, bare kan bevares ved betydelige materielle omkostninger, og at enhver må treffe sitt valg, er imidlertid like uimotsigelig som at vi ikke alltid er beredt til å gjøre de materielle ofre som er nødvendige for å beskytte disse høyere verdier mot ethvert angrep. For bare å ta et eksempel: Vi kunne natur­ ligvis redusere bilulykkenes antall til null hvis vi var vil­ lig til å påta oss omkostningene — hvis det ikke fantes noen annen måte — ved å avskaffe samtlige motorkjøretøyer. Og det samme er tilfelle i tusenvis av andre forhold der vi stadig risikerer vårt eget og andres liv og helse, og fine åndelige verdier, for å fremme det vi samtidig litt foraktelig karak­ teriserer som vårt materielle velvære. Det kan heller ikke være annerledes fordi alle målene våre konkurrerer om de samme midlene, og vi kunne ikke strebe henimot noe annet enn disse absolutte verdier hvis de ikke under noen om­ stendighet skulle kunne settes i fare. At menneskene ønsker å bli fritatt for det bitre valg som livets harde realiteter ofte tvinger innpå dem, er i og for seg ikke forbausende. Men det er ikke mange som ønsker å bli fritatt ved at valget overføres på andre. Folk i sin almin­ nelighet ønsker bare at det ikke skulle være nødvendig å treffe noe valg i det hele tatt. Og de er bare altfor villige til å tro at valget virkelig ikke er nødvendig, men at det bare er påtvunget dem av det økonomiske system de lever

118

Veien til trelldom

under. Sannheten er at det de virkelig harmes over er at det foreligger et økonomisk problem i det hele tatt. I sin ønsketenkning om at det virkelig ikke foreligger noe slikt problem lenger, er folk blitt understøttet av en mengde uansvarlig snakk om «potensiell overflod» — noe som, hvis det var tilfellet, virkelig ville bety at det ikke var noe økonomisk problem som gjorde et valg nødvendig. Men skjønt denne fellen har tjent den sosialistiske propagandaen så lenge sosialismen har eksistert, er den like fullstendig usann i dag som den var dengang den ble brukt for første gang for over hundre år siden. I hele denne tiden er det ikke en blant de mange som har benyttet seg av den, som har fremkastet noen brukbar plan for produksjonsøkning slik at selv det vi i Vest-Europa kaller fattigdom kunne av­ skaffes — for ikke å snakke om verden som helhet. Leseren må tro meg når jeg sier at den som snakker om potensiell overflod enten er uærlig eller ikke aner hva han snakker om. Og allikevel har dette falske håp like meget som noe annet drevet oss fremover mot planøkonomien. Mens denne populære utviklingen fremdeles flyter på dette falske håpet, er påstanden om at reguleringsøkonomien vil fremkalle betydelig større produksjonsresultat enn systemet med fri konkurranse, i økende utstrekning frafalt av alle som virkelig har studert problemet. Selv en god del økonomer med sosialistiske synsmåter, som grun­ dig har studert de problemer reguleringsøkonomien reiser, innskrenker seg nå til å håpe at et planøkonomisk samfunn vil vise seg like effektivt som et frikonkurransesamfunn. De forsvarer ikke lenger planøkonomien på basis av dens over­ legne effektivitet når det gjelder å øke produksjonen, men fordi den vil sette oss i stand til å sikre en mer likelig og rett­ ferdig fordeling av nasjonalinntekten. Og dette er i virke­ ligheten det eneste argument til fordel for planøkonomien

Økonomisk kontroll og totalitært system 119

som man faktisk må tillegge en viss vekt. Det er hevet over tvil at hvis man ønsker å sikre en inntektsfordeling svarende til en på forhånd fastlagt standard, eller hvis man bevisst ønsker å bestemme hvem som skal ha hva, så må man regulere hele det økonomiske system. Men spørsmålet om ikke den pris vi må betale for realiseringen av en eller an­ nens rettferdighetsideal vil skape mer misunnelse og under­ trykkelse enn de frie økonomiske kreftene noen gang har gjort, står fremdeles åpent. #

Vi ville i høy grad bedra oss selv hvis vi ga oss til å søke trøst i den betraktning at innføringen av en regulert øko­ nomi bare ville bety en tilbakevenden til de bånd og regu­ leringer som har bestemt utviklingen av den økonomiske virksomhet gjennom århundrer, og at den derfor ikke be­ høvde å fremkalle større innskrenkninger i den personlige frihet enn tilfellet var før laissez-faire-prinsippets tidsalder. Dette er en farlig vrangforestilling. Selv i de perioder i eu­ ropeisk historie da standardiseringen av den økonomiske virksomhet var på rask marsj fremover, kom den sjelden len­ ger enn til å skape et generelt og halvpermanent rammeverk av regler og bestemmelser, innenfor hvilket individet var sikret et forholdsvis fritt spillerom. Det kontrollapparat som dengang stod til disposisjon var ikke egnet til mer enn å stake opp meget generelle retningslinjer. Og selv i de til­ felle hvor kontrollen var mest omfattende, strakte den seg ikke lenger enn til å regulere den del av individets virksom­ het som gjaldt dets andel i den samfunnsmessige arbeids­ deling. På det langt større område der individet fremdeles levde av sin egen produksjon, stod det det fritt for a treffe sitt valg. Forholdene er nå helt annerledes. Under den liberale æra skapte den progressive utvikling henimot stadig større

120

Veien til trelldom

arbeidsdeling etterhvert en situasjon der praktisk talt all vår virksomhet inngår som ledd i en samfunnsmessig prosess. Dette er en utvikling som ikke kan føres tilbake, fordi den er en avgjørende betingelse for opprettholdelsen av den nå­ værende levestandard for den sterkt økte befolkning. Men, som følge av dette vil gjennomføring av reguleringsøkonomien på bekostning av den fri konkurranse kreve sentraldirigering av en langt større del av vårt liv enn tilfellet var tidligere. Den kan ikke innskrenke seg til det vi forstår med økonomisk virksomhet, fordi praktisk talt hele vårt liv nå er avhengig av en eller annens økonomiske virksomhet. Ønsket om «kollektiv tilfredsstillelse av våre behov», som sosialistene så dyktig har utnyttet til å forberede veien for et totalitært system, og som betyr at vi skal tilfredsstille våre mest nødvendige behov og søke våre gleder og for­ nøyelser til fastlagt tid og i en foreskrevet form —, er natur­ ligvis delvis et ledd i den politiske oppdragelse. Men det er også en følge av kravet om regulering, som vesentlig består i å frata oss alle muligheter for valg, — for derved å la oss få det som passer best inn i planen til den tid planen bestemmer. Det blir ofte hevdet at begrepet politisk frihet er en me­ ningsløshet uten økonomisk frihet. Dette er riktig nok, men innebærer nesten det motsatte av hva våre planøkonomer pleier å legge i påstanden. Den økonomiske frihet som er en forutsetning for enhver annen form for frihet, kan ikke være den frihet fra økonomiske bekymringer som sosialis­ tene lover oss, og som bare kan nås ved å frita individet for nødvendigheten av og evnen til valg. Den må være fri­ heten til økonomisk virksomhet som sammen med retten til fritt valg, nødvendigvis må medføre risikoen og ansvaret ved denne retten.

VIII. HVILKE MENNESKER SKAL REGULERE HVEM? Den største sjanse verden noensinne har hatt ble kastet bort fordi ønsket om likhet gjorde håpet om frihet forgjeves. Lord Acton.

Det er viktig å merke seg at en av de alminneligste inn­ vendinger mot konkurransen er at den virker «blindt». Det er ikke irrelevant å gjenkalle i erindringen at blindhet for våre forfedre stod som et kjennetegn på guddommelig rett­ ferdighet. Skjønt fri konkurranse og rettferdighet kanskje har lite felles, så er det like meget en fordel ved fri kon­ kurranse som ved rettferdigheten at den ikke tar hensyn til persons anseelse. Det at det er umulig å forutsi hvem som skal bli den lykkelige og hvem ulykken skal ramme, at be­ lønning og straff ikke blir delt ut etter en autoritets syn på menneskenes fortrin og mangler, men etter deres dyktighet og hell, er like viktig som den ting at vi ved utarbeidelsen av lovregler ikke kan forutsi hvem som vil tjene eller tape på deres anvendelse. Og dette er ikke mindre sant fordi til­ feldigheter og hell under et frikonkurransesystem ofte er like viktig som dyktighet og fremsyn når det gjelder et menneskes skjebne. Det valg vi står overfor er ikke mellom et system der en­ hver får hva han fortjener i overensstemmelse med en eller annen absolutt og universell rettsstandard, og et system der den enkeltes andel delvis bestemmes av tilfeldigheter eller

122

Veien til trelldom

hell og uhell, — men det er et valg mellom et system der noen få mennesker avgjør hvem som skal få hva, og et system der dette i det minste delvis avhenger av dyktighet og fore­ taksomhet, og for en del av tilfeldige omstendigheter. Dette er ikke mindre riktig fordi om sjansene under et system med fri foretaksomhet ikke er likelig fordelt, et slikt system må nødvendigvis være basert på privat eiendomsrett og (skjønt kanskje ikke med samme grad av nødvendighet) på arverett. Det er meget som taler for å redusere denne ulik­ het i muligheter så nær opp til den grense som forskjellen i de medfødte egenskaper setter, og så langt det er mulig å gjøre det uten å ødelegge den upersonlige karakter ved de forhold som setter enhver i stand til å utnytte sine sjanser. Det karakteristiske ved disse forhold må være at ikke noe menneskes syn på hva som er riktig og ønskelig bestemmer over andres. Det faktum at de muligheter som står åpne for de fattige er langt mer begrenset enn for de rike, gjør det ikke mindre sant at de fattige i et slikt samfunn står langt friere enn men­ nesker med eiendomsrett til meget større materielle res­ surser under en annen samfunnsform. Selv om en mann som begynner på bar bakke har mindre muligheter for å skape seg en rik fremtid enn en som har vært så heldig å arve, så er det under fri konkurranse ikke bare mulig for ham — men det er også det eneste system der hans fremtid avhenger av ham selv og ikke av de mektiges gunst. Det er det eneste system hvor ingen kan hindre ham i å gjøre et forsøk på å nå dette målet. Det er bare fordi vi har glemt hva ufrihet betyr, at vi ofte overser det faktum at en underbetalt ar­ beider i England i enhver henseende har større frihet til å innrette sitt liv som han vil enn mange mindre bedriftsherrer i Tyskland, eller mange bedre betalte ingeniører og driftsledere i Russland. Enten det er spørsmål om å foran­

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

123

dre stilling eller bosted, å ha bestemte synsmåter eller å ha bestemte oppfatninger om hvorledes fritiden skal brukes, så foreligger det — selv om den pris som må betales av og til kan være vel høy, ingen absolutte hindringer for å leve i overensstemmelse med dette, selv om den pris som må beta­ les for denne frihet av og til kan være vel høy. Der er ingen fare for liv eller frihet som med brutal makt tvinger indi­ videt til å holde seg til det arbeid og de omgivelser dets over­ ordnede peker ut for det. Det er sant at de fleste sosialisters rettferdighetsideal ville være tilfredsstilt om man avskaffet den arbeidsfri inntekt av eiendom, og om man bibeholdt den nåværende forskjell mellom de forskjellige menneskers arbeidsinntekter. Hva disse menneskene glemmer er at man ved å overføre eien­ domsretten til produksjonsmidlene til staten, ville gi denne mulighet til å bestemme størrelsen av all annen inntekt. Den makt som derved gis myndighetene og det krav som stilles til dem om at de skal bruke den til å «regulere», betyr ikke annet enn at de må bruke den i full klarhet over disse virk­ ningene. Det er galt å tro at den makt som på denne måten betros staten bare innebærer en overføring av maktmidler fra andre. Det er en nyskapt myndighet som ingen sitter inne med i et samfunn med fri konkurranse. Så lenge all eien­ dom er delt opp mellom en lang rekke innehavere, så har ingen enkelt av dem mulighet for å avgjøre bestemte men­ neskers inntekt og stilling — ingen er fast knyttet til noen bestemt arbeidsgiver uten gjennom det faktum at vedkom­ mende kanskje tilbyr bedre betingelser enn noen annen. Hva vår generasjon har glemt er at systemet med privat eiendomsrett er den viktigste garanti for friheten, ikke bare for dem som har eiendom — men i like høy grad for dem som ikke har det. Det er bare fordi kontrollen med produk­

124

Veien til trelldom

sjonsmidlene er fordelt på så mange mennesker som handler uavhengig av hverandre at ingen har fullstendig makt over oss, slik at vi som individer kan innrette vårt liv som vi øns­ ker. Hvis alle produksjonsmidlene var samlet på en enkelt hånd, enten den nå var hos «samfunnet» eller hos en dikta­ tor, så ville den som satt inne med dem ha en fullstendig maktstilling over oss. Hvem kan for alvor tvile på at et med­ lem av en eller annen liten religiøs eller rasebestemt mino­ ritet ville ha større frihet uten noen eiendom så lenge det var medlemmer av hans samfunn som satt inne med den og kunne sysselsette ham, enn han ville om all privat eiendoms­ rett ble avskaffet og han ble nominell eier av en liten del av hele samfunnets eiendom? Eller på at den makt som en mangemillionær, kanskje min nabo eller min arbeidsgiver, har over meg er langt mindre enn den innflytelse som den mest ubetydelige funksjonær som har fått til oppgave å ut­ øve statens tvangsmyndighet, sitter inne med i et sentraldirigert samfunn — en funksjonær hvis stilling vil være av­ gjørende for om og hvorledes jeg skal få lov til å leve og virke? Og hvem vil nekte for at en verden der de rike er mektige allikevel er en bedre verden enn den hvor bare de som allerede har makt kan oppnå rikdom? Det er meget oppmuntrende å se at en gammel og frem­ stående kommunist som Max Eastman også har oppdaget denne sannhet:

Det står klart for meg nå — skjønt jeg må tilstå at det har vart lenge før jeg kom til denne konklusjon — at den private eiendomsrett er en av de hovedforhold som har gitt menneskene den begrensede frihet og likhet Marx håpet å oppnå nettopp ved å avskaffe denne retten. Rart nok så var Marx den første til å innse dette. Han er den som gjen­ nom historisk tilbakeblikk opplyste oss om at privatkapitalismens utvikling har vært en forutsetning for alle våre de-

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

125

mokratiske friheters fremgang. Det falt ham aldri inn, ved å se fremover, at hvis dette var riktig så måtte alle disse fri­ heter forsvinne i og med avskaffelsen av det fri marked.1. *

Det blir av og til hevdet, som svar på slike innvendinger, at det ikke er noen grunn til at planøkonomen skal be­ stemme individenes inntekter. De sosiale og politiske vanske­ ligheter som er knyttet til spørsmålet om fordelingen av nasjonalinntekten på de forskjellige mennesker og befolk­ ningsgrupper, er så iøynefallende at selv den mest inngrodde planøkonom må nøle før han påtar seg denne oppgaven. Sannsynligvis vil enhver som innser hva problemet innebæ­ rer, foretrekke å innskrenke reguleringene til å omfatte bare produksjonen, bare bruke dem for å sikre en «rasjonell or­ ganisering av industrien», og så langt som mulig overlate inntektsfordelingen til mer upersonlige bestemmelsesgrunner. Skjønt det er umulig å dirigere næringslivet uten å øve en viss innflytelse på fordelingen, og skjønt ingen planøko­ nom vil ønske å overlate fordelingsproblemene helt og hol­ dent til de frie krefter på markedet — så vil de sannsynlig­ vis alle sammen foretrekke å innskrenke seg til å føre kon­ troll med at denne fordeling er i overensstemmelse med visse generelle regler om likhet og rettferdighet. Og vil passe på at ekstreme ulikheter unngås og at det er overensstem­ melse mellom de viktigste gruppenes lønnssatser — uten å ta ansvaret for den stilling enkelte mennesker innen disse gruppene befinner seg i, eller for gradering og ulikheter mellom mindre grupper og individer. Vi har allerede sett at det nære avhengighetsforhold mel­ lom alle økonomiske fenomener gjør det vanskelig å stanse reguleringene hvor det matte ønskes, og at nar engang mar­ kedets frie utfoldelse er hindret utover en viss grense, så vil i) Max Eastman i The Readers Digest, juli 1941.

126

Veien til trelldom

planøkonomen bli tvunget til å utstrekke sitt kontrollappa­ rat til det blir altomfattende. Disse økonomiske betrakt­ ninger, som forklarer hvorfor det er umulig å stanse den bevisste kontroll der det anses ønskelig, blir i høy grad styr­ ket ved bestemte sosiale eller politiske tendenser som gjør seg kraftig gjeldende etterhvert som reguleringene utvides. Det blir i økende grad tilfelle, og alminnelig erkjent, at individets stilling og skjebne ikke blir bestemt av uperson­ lige krefter, ikke fremkommer som et resultat av manges konkurrerende bestrebelser, men ved myndighetenes be­ visste avgjørelse — og at menneskenes holdning overfor de­ res egen samfunnsmessige stilling derved nødvendigvis må forandre seg. Det vil alltid foreligge ulikhet som vil synes urettferdig for dem som lider under den, skuffelser som sy­ nes ufortjent, og slag av skjebnen som de det rammer ikke har gjort seg fortjent til. Men når disse tingene hender i et samfunn som er bevisst regulert og dirigert, vil den måten folk reagerer på være helt annerledes enn i et samfunn der de ikke kan tilskrives noen bestemt persons bevisste av­ gjørelse. Ulikhet bæres utvilsomt lettere, og påvirker en­ keltpersonens verdighet langt mindre, hvis den skyldes upeisonlige krefter enn hvis den må tilskrives beregning. I et samfunn med fri konkurranse er det ikke noen skam for det enkelte menneske, og ikke noe angrep på hans ver­ dighet, at et bestemt firma forteller ham at det ikke lenger har bruk for hans tjenester eller ikke ser seg i stand til å skaffe ham bedre stilling. Det er sant nok at virkningen godt kan bli denne i perioder med langvarig massearbeids­ løshet. Men det er andre og bedre metoder enn sentraldirigering til å avskaffe denne ulykke for menneskene. Arbeids­ løshet eller tap av inntekt vil imidlertid alltid ramme noen hvilken samfunnsordning man enn velger, og det er mindre

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

127

nedverdigende hvis det er et resultat av ulykkelige om­ stendigheter enn hvis det er bevisst pålagt en av myndig­ hetene. Hvor bitter erfaringen enn er, så ville den være meget verre i et sentraldirigert samfunn. Der må myndig­ hetene avgjøre om et menneske kan brukes til noe i det hele tatt og hvor nyttig det er, og ikke om det er behov for det i en bestemt stilling. Dets stilling i livet må utpekes for det av en eller annen autoritet. Mens folk vil finne seg i vanskeligheter og lidelser som kan ramme hvem som helst, så vil de ikke så lett avfinne seg med dem når de er et resultat av myndighetenes beslut­ ning. Det kan være ille nok bare å være et lite hjul i et stort og upersonlig maskineri, men det er ganske sikkert betyde­ lig verre når vi ikke lenger kan trekke oss tilbake fra det og er bundet til den plass og de overordnede som er blitt valgt ut for oss. Et menneskes misnøye med dets skjebne vil nødvendigvis vokse med bevisstheten om at det er andre mennesker som har ansvaret for den. Når myndighetene først har tatt skrittet ut i reguleringsøkonomien av rettferdighetshensyn, så kan de ikke fraskrive seg ansvaret for menneskenes skjebne og stilling. I et regu­ lert samfunn vil alle være klar over at de er bedre eller dår­ ligere stillet enn andre fordi en eller annen autoritet ønsker det, og ikke som følge av omstendigheter og forhold som ingen behersker, og som ingen kan forutse med sikkerhet. Alle våre bestrebelser for å bedre vår stilling må ta sikte på å oppnå «goodwill» hos makthaverne, ikke på å forutse og innrette oss så godt vi kan etter forhold som vi ikke kan øve noen avgjørende innflytelse på. Det som stod som et mareritt for det nittende århundres engelske politiske ten­ kere, et samfunn der «det ikke finnes noen annen vei til rik­ dom og ære enn den som går gjennom autoritetene», ville

128

Veien til trelldom

bli virkelighet i et omfang som de ikke kunne ha forestilt seg — skjønt det er kjent nok i en del land som siden har gått over til fullstendig totalitært styresett. Så snart et samfunn påtar seg den oppgave å regulere hele det økonomiske liv, må spørsmålet om hvilken status de for­ skjellige samfunnsgrupper og individer skal innta, nødven­ digvis bli det sentrale politiske problem. Da det er statens omfattende myndighet som alene avgjør hvem som skal ha hva, så er en andel i denne dirigerende og regulerende myn­ dighet den eneste makt som det er noen grunn til å sitte inne med. Det ville ikke eksistere økonomiske og sosiale problemer som ikke samtidig var politiske, fordi løsningen av dem helt og holdent måtte avhenge av hvem som satt inne med denne altomfattende myndighet, og hvilket syn de hadde på spørsmålene. Jeg tror det var Lenin selv som introduserte de berømte ordene «hvilke — hvem?» i Russland. I de første sovjetårene var dette stikkord som oppsummerte det sosialistiske sam­ funnets universelle problem. Hvilke mennesker er det som regulerer hvem, hvilke dirigerer og dominerer hvem, hvilke skal fastsette andre menneskers stilling i livet, og hvem er det som skal få sin skjebne staket opp av andre? Dette blir nødvendigvis sentrale spørsmål som bare kan løses av en diktatorisk makt. For ikke så lenge siden utvidet en amerikansk politisk observatør Lenins setning, og la til at alle regjeringer står overfor problemet: «hvem skal ha hva, når og hvorledes?». På en måte er ikke dette uriktig. At alle regjeringer på en eller annen måte påvirker menneskenes relative stilling, og at det ikke finnes noe system der regjeringen foretar seg noe i det hele tatt så vil dens virksomhet alltid ha en viss innflytelse på «hvem får hva, når, og hvorledes.»

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

129

Det er imidlertid to fundamentale forutsetninger som må fremheves. For det første, så kan bestemte forholdsregler tas uten at det foreligger muligheter for å bedømme kon­ sekvensene for spesielle mennesker eller grupper — og der­ for uten å tilsikte slike konsekvenser. Dette punkt er alle­ rede omtalt. For det annet, så er det omfanget av regjerin­ gens virksomhet som avgjør om alt det et menneske får til enhver tid virkelig er avhengig av myndighetene, eller om disses innflytelse er innskrenket til å avgjøre om enkelte mennesker skal få noen få ting på visse forskjellige måter og til enkelte tider. Heri ligger hele forskjellen mellom et fritt og et totalitært system. Kontrasten mellom et liberalt og et fullstendig sentraldirigert samfunn blir best karakterisert ved nazistenes og so­ sialistenes felles klagemål over det «kunstige skille mellom økonomi og politikk», og deres felles krav om at politik­ ken skal dominere økonomien. Dette betyr sannsynligvis ikke bare at økonomiske krefter nå får lov til å arbeide mot mål som ikke stemmer overens med regjeringens politikk, men også at økonomisk makt kan brukes uavhengig av myn­ dighetenes dirigering og med sikte på mål som regjeringen kanskje ikke anerkjenner. Men alternativet er ikke uteluk­ kende at det bare skal være en enkelt myndighet, men at denne styrende gruppe også skal ha kontroll med all men­ neskelig streben — og i særdeleshet med hvert enkelt indi­ vids stilling i samfunnet. *

At en regjering som påtar seg å dirigere all økonomisk virksomhet må bruke sin makt til å realisere et eller annet rettferdighetsideal når det gjelder fordelingsproblemene, er sikkert nok. Men hvorledes kan og vil den bruke denne makten? Hvilke prinsipper kan eller bør den følge? Gis det noe definitivt svar på de utallige problemer med hen9 — Veien til trelldom.

130

Veien til trelldom

syn til relative fortjenester og relativ dyktighet som dukker opp og som må løses ut fra bevisste retningslinjer? Finnes det en verdimålestokk som fornuftige mennesker må antas å kunne akseptere, som ville berettige en ny hierarkisk sam­ funnsordning — og som etter all sannsynlighet ville tilfreds­ stille kravet om rettferdighet? Det er bare et generelt prinsipp, en enkel regel, som i virkeligheten kan gi et definitivt svar på alle disse spørsmå­ lene: likhet, fullstendig og absolutt likhet mellom alle in­ dividet på alle de områder som overhodet kan underlegges menneskelig kontroll. Hvis dette ble alminnelig ansett som ønskelig (rent bortsett fra spørsmålet om det ville være praktisk mulig, dvs. om det ville gi tilstrekkelig oppmunt­ ring til produktiv innsats) ville det gi den vage tanke om rettferdig fordeling et klart innhold, og planøkonomen en bestemt rettesnor. Men ikke noe er lenger fra sannheten enn at folk i sin alminnelighet betrakter mekanisk likhet av denne art som ønskelig. Ingen sosialistisk bevegelse med sikte på fullstendig likhet har noen gang fått støtte av be­ tydning. Det sosialismen lovte var ikke noen absolutt lik­ het, men en mer rettferdig og mer jevn fordeling. Det er ikke likhet i dette begrepets absolutte betydning, men «større grad av likhet», som er det mål man for alvor tar sikte på å nå. Skjønt disse idealene lyder svært like, så er de så forskjel­ lige som det overhodet går an hva vår problemstilling an­ går. Mens absolutt likhet klart ville bestemme planøkonomens oppgave, så er ønsket om større relativ likhet av mer negativ karakter — ikke stort mer enn et uttrykk for mis­ nøye med sakenes nåværende stilling. Og så lenge vi ikke er villig til å si at ethvert skritt i retning av absolutt likhet er ønskelig, gir det neppe svar på noen av de spørsmål plan­ økonomen må ta standpunkt til.

Hvilke m e n n e sk e r s k a 1 r e g u 1 e r e h v e m ?

131

Dette er ikke ordkløveri. Vi står her overfor en avgjø­ rende problemstilling som begrepenes ytre likhet har lett for å tilsløre. Mens enighet om fullstendig likhet ville løse alle planøkonomens problemer, så løser kravet om gradvis større likhet praktisk talt ingen. Dets innhold er neppe mer konkret enn innholdet i slike fraser som «felles beste» eller «sosial velferd». Det fritar oss ikke fra nødvendigheten av i hvert enkelt tilfelle å ta standpunkt til forskjellige indi­ videts eller befolkningsgruppers fortjenester, og gir oss ingen hjelp til en slik standpunkttagen. I realiteten er alt det sier oss at vi skal ta så meget som mulig fra de rike. Men når man kommer til spørsmålet om fordelingen av byttet, så er dette like vanskelig å løse som om kravet om «større likhet» aldri var blitt fremsatt.

* De fleste mennesker finner det vanskelig å innrømme at vi ikke er i besittelse av tilstrekkelig moralsk standard til å løse disse spørsmålene — om ikke perfekt, så i det minste til større alminnelig tilfredshet enn frikonkurransesystemet har kunnet gjøre det. Har vi ikke alle sammen en slags fore­ stilling om hvilken pris som er den «riktige» eller hvilken lønn den mest «rettferdige»? Kan vi ikke stole på folks sterke rettferdighetssans? Og selv om vi ikke er helt enige om hva som er rettferdig og riktig i et bestemt tilfelle, ville ikke populære forestillinger på dette område snart komme til uttrykk i mer bestemte former, når menneskene har fått anledning til å se sine idealer realisert? Det er dessverre lite grunnlag for et slikt håp. Den måle­ stokk vi legger på tingene skriver seg fra det system med fri konkurranse som vi har lært å kjenne, og den måtte nød­ vendigvis forsvinne i og med at konkurransen falt vekk. Det vi legger i begrepene «riktig» pris og «rettferdig» lønn, er

132

Veien til trelldom

enten de vanlige priser eller lønnssatser, det som folk har vennet seg til å betrakte som en rimelig belønning, — eller de priser og lønninger som ville gjelde om det ikke eksisterte noen monopolitisk utbytting. Den eneste viktige unntagelse fra dette var arbeidernes krav om «fullt utbytte av sitt ar­ beid», et krav som store deler av den sosialistiske doktrine kan føres tilbake til. Men det er få sosialister som i dag tror at produksjonen innen hver enkelt industrigren ville bli for­ delt mellom arbeiderne i denne spesielle gren, selv i et rent sosialistisk samfunn, — for dette ville bety at arbeidere i in­ dustrigrener som krever stor kapitalinnsats ville få langt større inntekter enn arbeidere i industrigrener med lite kapitalbehov. Dette ville de fleste sosialister betrakte som meget urettferdig. Det hersker nå også stort sett almin­ nelig enighet om at dette spesielle krav var basert på feil­ aktig tolkning av de faktiske forhold. Men så snart man fra­ faller den enkelte arbeiders krav på det fulle utbytte av «hans» produkt, og godtar at det samlede utbytte av all kapitalinnsats skal fordeles på alle arbeidere, så reiser spørs­ målet om hvorledes denne fordeling skal finne sted det samme grunnleggende problem. Hva som er den «riktige» pris på en bestemt vare, eller den «rettferdige» belønning for en bestemt tjenesteytelse, kunne lettfattelig og objektivt bestemmes hvis de kvanta som de skal være vederlag for kunne fastsettes uavhengig av hverandre. Hvis disse var gitt uten hensyn til omkostnin­ gene, kunne planøkonomen prøve å finne den pris eller lønn som var nødvendig for å frembringe dette kvantum. Men planøkonomen må også avgjøre hvor meget som skal pro­ duseres åv hver varesort, og i og med at han gjør det be­ stemmer han den «riktige» pris og den «rettferdige» lønn. Hvis planøkonomen bestemmer at det ikke er behov for

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

133

så mange arkitekter eller urmakere, og at behovet kan til­ fredsstilles av de som er villig til å bli i faget med en lavere lønn, så vil den «rettferdige» lønn bli lavere enn før. Når han tar standpunkt til de forskjellige målenes relative be­ tydning, avgjør planøkonomen også de forskjellige per­ soners og befolkningsgruppers relative betydning i sam­ funnet. Da han ikke må ha lov til å behandle befolkningen som rene produksjonsfaktorer, må han ta hensyn til disse virkningene og bevisst veie betydningen av de forskjellige mål mot virkningene av beslutningen. Dette betyr imidler­ tid at han nødvendigvis må øve direkte innflytelse på de forskjellige menneskers levevilkår og livsbetingelser for øvrig. Dette har i like høy grad gyldighet for individenes rela­ tive stilling som for de forskjellige yrkesgrupper. Vi er vanligvis altfor vant til å akseptere at inntektene innen en be­ stemt yrkesgruppe eller bransje ligger på samme eller om­ trent samme nivå. Men forskjellen i inntekt, ikke bare mel­ lom den lege som virkelig har hatt hell med seg og den som ikke har hatt det, eller arkitekt, forfatter eller filmskuespiller, bokser eller jockey, — men også mellom den dyktige og slette rørlegger eller gartner, kremmer eller skredder, er like stor som mellom de besittende og de eiendomsløse klasser. Og skjønt det uten tvil gjøres forsøk på standardi­ sering gjennom opprettelsen av bestemte yrkes-kategorier, så vil nødvendigheten av diskriminering mellom individene fremdeles være til stede — enten den blir gjennomført ved individuell lønnsfastsettelse eller ved henføring av indivi­ dene til slike grupper. Vi behøver ikke si mer om sannsynligheten for at men­ nesker i et fritt samfunn vil underkaste seg slik kontroll, el­ ler om deres muligheter for fortsatt frihet om de virkelig

134

Veien til trelldom

underkastet seg den. Det som John Stuart Mill skrev om spørsmålet for nær hundre år siden, har like stor gyldighet i dag: «En fast regel, som den om likhet, kan erkjennes, og det samme kan en bestemt mulighet eller et ytre nødvendighetskrav, — men tanken om at en håndfull mennesker skune ha makt til å veie alle andre mot hverandre, og gi mer til den ene og mindre til den andre etter sin egen innstilling og dom, kan ikke være fremkastet av andre enn de som anser seg for noe mer enn mennesker, og som kan støtte seg til et terror-regime.»

Disse vanskelighetene fører ikke til åpen konflikt så lenge sosialismen bare er en begrenset og forholdsvis ho­ mogen gruppes mål. De kommer tydelig frem i dagen først når man virkelig gjør forsøk på å slå inn på en sosialis­ tisk politikk, med støtte av de mange forskjellige grupper som sammen utgjør majoriteten i befolkningen. Da blir det snart et brennende spørsmål hvilket av de forskjellige sett idealer som skal tvinges inn på alle ved at alle nasjonens ressurser settes inn på å tjene det. Det er fordi vellykket planøkonomi krever at det gjennomføres et enhetssyn på de viktigste verdiforhold at innskrenkninger i vår materielle frihet direkte berører vår intellektuelle frihet. Sosialister, det kultiverte opphav til et barbarisk avkom, har et tradisjonelt håp om å løse dette problemet gjennom utdannelse og opplysning. Men hva betyr egentlig opplys­ ning i denne forbindelse? Vi har sikkert nok lært at kunn­ skap ikke kan skape nye etiske verdier, og at ingen lærdom kan få folk til å anta det samme syn på alle de moralske spørs­ mål som en bevisst dirigering av alle samfunnsmessige for­ hold reiser. Det er ikke rasjonell overbevisning, men aksep­ tering av en tro som skal til for å rettferdiggjøre en bestemt plan. Og sosialister i alle land var i virkeligheten de første

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

135

til å erkjenne at en felles «Weltanschauung» var nødven­ dig for at de skulle kunne løse den oppgave de hadde satt seg. Det var i disse sine bestrebelser på å skape en masse­ bevegelse, understøttet av ett eneste verdenssyn, at sosialis­ tene først skapte de slagord som nazistene og fascistene har gjort så effektiv bruk av. I Tyskland og Italia behøvde ikke nazistene og fascistene finne på særlig meget av seg selv. De nye politiske bevegelser som preget alle livets forhold, var i begge land allerede inn­ ført av sosialistene. Tanken om et politisk parti som omfat­ ter all menneskelig virksomhet fra vuggen til graven, som krever å bestemme individets syn på absolutt alt, og som elsker å se alle problemer på bakgrunn av en parti-Weltanschauung, — ble først satt ut i livet av sosialistene. En øster­ riksk sosialistforfatter rapporterer med stolthet om sitt lands sosialistiske bevegelse at den «best kan karakteriseres derved at den har skapt spesielle organisasjoner for alle områder av arbeidernes og lønnsmottagernes virksomhet».1 Men selv om de østerrikske sosialistene kan ha gått lenger på denne veien enn mange andre, så skilte ikke forholdene seg vesensforskjellig ut fra hva de var andre steder. Det var ikke fascistene som begynte med å samle barn i politiske organisasjoner for å sikre seg at de vokste opp til gode pro­ letarer, det var sosialistene. Det var sosialistene, og ikke fascistene, som først tenkte på å organisere sport og lek, fotball og ballkast, i partiklubber der medlemmene ikke utsatte seg for å bli infisert av andre synspunkter. Det var sosialistene som først insisterte på at partimedlemmene skulle skille seg ut fra andre ved måten å hilse på og ved til­ taleformene. Det var sosialistene som ved deres «celleorganisasjoner» og regler for permanent undertrykkelse av pri­ vatlivet skapte prototypen på det totalitære parti. Balilla og 1 G. Wieser, Ein Staat stirbt, Oesterreich 1934—38, Paris 1938.

136

Veien til trelldom

Hitlerjugend, Dopolavoro og Kraft durch Freude, politiske uniformer og militære partiformasjoner, er stort sett ikke annet enn imitasjoner av eldre sosialistiske institusjoner og organisasjoner.

Så lenge den sosialistiske bevegelsen i et land er fast knyttet til en bestemt befolkningsgruppes spesielle interes­ ser, vanligvis særlig til fagarbeidernes, er problemene i for­ bindelse med gjennomføringen av et fellessyn på de for­ skjellige samfunnsborgernes stilling forholdsvis enkle. Be­ vegelsen knyttes til denne bestemte gruppes stilling og til dens krav om å bedre sin status i relasjon til andre befolk­ ningsgrupper. Problemet forandrer imidlertid karakter når det under den progressive fremgang mot sosialisme blir mer og mer klart at individets inntekt og status bestemmes av det omfattende statsapparatet, og at det bare kan opp­ rettholde eller bedre sin stilling som medlem av en gruppe som er sterk nok til å påvirke eller dirigere statsapparatet til egen fordel. I den drakampen mellom de forskjellige be­ folkningsgrupper som oppstår på dette utviklingstrinnet, er det ikke på noen måte sikkert at de fattigste og mest tall­ rike gruppene får sikret sine interesser. Det behøver heller ikke vise segf å være en fordel for de eldre sosialistene som åpent vedkjente seg at de representerte en særskilt gruppes interesser, at de var de første som tok kampen opp og for­ met hele sin sosialistiske ideologi slik at den appellerte til industriarbeiderne. Disse sosialistenes seier, og deres krav om blank akseptering av trosbekjennelsen i sin helhet, må nødvendigvis skape en sterk mot-bevegelse — ikke fra ka­ pitalistenes side — men fra de store og eiendomsløse klasser som finner sin relative stilling truet ved denne fremmarsj av en industriarbeiderelite. Sosialistisk teori og sosialistisk taktikk, selv når den ikke

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

137

har vært dominert av marxistiske dogmer, har overalt vært basert på tanken om en oppdeling av samfunnet i to klas­ ser med motstridende interesser: kapitalister og industriar­ beidere. Sosialismen regnet med at den gamle middelklas­ sen ville forsvinne temmelig raskt, og så bort fra den mulig­ het at en ny ville vokse frem — den talløse armé av kontor­ funksjonærer, statstjenestemenn og skolelærere, mindre han­ delsmenn og mange andre. En tid rekruttertes mange av arbeiderbevegelsens ledere fra disse klassene. Men etter­ som det ble mer og mer klart at disse klassenes stilling ble forringet i forhold til industriarbeidernes, mistet mange av arbeidernes idealer sin tiltrekningskraft for disse middel­ klassene. Mens de alle sammen var sosialister i den betyd­ ning at de mislikte det kapitalistiske systemet og ønsket en planmessig eiendomsfordeling i overensstemmelse med sitt rettferdighetsideal, så viste disse idéene seg å ligge temmelig langt fra dem som blir utformet i de gamle sosialistiske par­ tienes praktiske politikk. De midler som de gamle sosialistpartiene med så stort hell hadde betjent seg av for å sikre seg støtte fra en bestemt gruppe, nemlig forbedring av dennes relative økonomiske stilling, kan ikke brukes når det gjelder å sikre seg støtte fra alle grupper. Det må nødvendigvis reise seg rivaliserende sosialistiske bevegelser som appellerer til de grupper hvis relative stilling er blitt forringet. Det er en ikke liten kjerne av sannhet i påstanden om at nazismen og fascismen repre­ senterer former for middelklassesosialisme, bare med den forbehold at tilhengere av disse bevegelsene i Tyskland og Italia neppe hører til middelklassen lenger, økonomisk sett (1944)- Bevegelsene var på mange måter opprør mot det arbeideraristokrati som industriarbeiderbevegelsen hadde skapt. Det er liten tvil om at ikke noen enkelt økono­ misk faktor har bidratt så sterkt til nazismens og fascismens

138

Veien til trelldom

fremmarsj som den misunnelse de mislykkede halvstuderte, de høyskoleutdannede ingeniører og jurister — «hvitsnippeproletariatet» i sin alminnelighet — måtte nære overfor med­ lemmer av sterke fagforeninger, folk som tjente langt mer enn de selv. Det kan heller ikke være noen tvil om at når det gjaldt pengeinntekt, så lå gjenomsnittsnivået for medlem­ mer av nazipartiet i dettes tidligere år langt under gjennom­ snittsinntekten for fagforeningsmedlemmene. Dette forhold føltes desto bitrere fordi de første som regel hadde sett bedre dager og fremdeles levde på minner fra fortiden. Uttrykket «klassekamp å rebours», som var meget alminnelig i Italia i fascismens barndom, pekte på en meget vesentlig side ved bevegelsen. Motsetningsforholdet mellom nazismen eller fascismen og de gamle sosialistiske partiene må i stor utstrek­ ning anses som en konflikt mellom rivaliserende sosialistiske fraksjoner. Det var ingen forskjell i deres syn på statens rett til å bestemme borgernes plass i samfunnet. Men det var, som det også alltid vil være, en meget forskjellig oppfat­ ning av hva som var de forskjellige klassers og gruppers rette plass. De gamle sosialistlederne, som alltid betraktet sine partier som naturlige pionerer for en fremtidig alminnelig beve­ gelse mot sosialismen, fant det vanskelig å forstå at enhver økning i bruken av sosialistiske metoder måtte vende store deler av de fattige klasser mot dem. Og fordi de gamle sosia­ listpartiene, eller bestemte industriers organiserte arbeids­ kraft, vanligvis fant det meget vanskelig å komme til for­ ståelse med sine spesielle arbeidsgivere, ble ofte meget store grupper overlatt til seg selv. Det var ikke uten en viss be­ rettigelse disse siste betraktet de heldigere stilte blant arbei­ derne mer som en utbyttende enn som en utbyttet klasse. Den harme som hersket i de lavere middelklasser, hvorfra

Hvilke mennesker skal regulere hvem?

139

nazismen og fascismen hentet så mange av sine rekrutter, ble intensivert ved det faktum at deres utdannelse i mange til­ felle fikk dem til å aspirere til ledende stillinger, og ved at de selv betraktet seg som tilhørende den ledende klasse. Mens den yngre generasjon, som følge av den forakt for profittbegjær som sosialistisk lærdom hadde skapt hos dem, avviste uavhengige stillinger som medførte en viss risiko — flokket de seg i stadig stigende antall om lønnede stillinger som kunne by sikkerhet, og de krevde en plass som kunne gi dem inntekt og makt som de mente at deres utdannelse kvalifiserte dem til. Fordi de trodde på et organisert sam­ funn, ventet de å få en posisjon i et slikt samfunn som at­ skilte seg sterkt fra den de kunne gjøre seg håp om å oppnå under et arbeiderstyre. De var fullt villige til å overta den gamle sosialismens metoder, men de ville bruke dem til for­ del for en ganske annen klasse. Bevegelsen var i stand til å trekke til seg alle som var enig i at staten burde kontrollere den økonomiske virksomhet, og som stilte seg sterkt i oppo­ sisjon til de mål som industriarbeideraristokratiet utnyttet sin politiske styrke til fordel for. Den nye sosialistiske bevegelse startet med mange taktiske fordeler. Arbeidersosialismen var vokst frem i en liberal og demokratisk verden, hadde tilpasset sin taktikk etter dette faktum — og hadde adoptert mange av liberalismens idea­ ler. Dens forkjempere trodde fremdeles at gjennomføringen av sosialismen som sådan ville løse alle problemer. Nazismen som i økende utstrekning var gjenstand for reguleringer, men som var våknet til erkjennelse av at demokratisk og internasjonal sosialisme tok sikte på innbyrdes motstridende mål. Deres taktikk ble utviklet i en verden som allerede var preget av sosialistisk politikk og de problemer den skapte. De hadde ingen illusjoner om den sunne fornufts mulighe­

140

Veien til trelldom

ter for å avgjøre alle de spørsmål om relativ betydning og relative behov som planøkonomien nødvendigvis må reise, eller om likhetsformelen som krever sin løsning. De visste at den sterkeste gruppe som kunne samle rundt seg tilstrek­ kelig med tilhengere av et nytt hierarkisk samfunnssystem, og som åpent lovte de klasser den appellerte til visse privi­ legier, - sannsynligvis ville kunne regne med støtte fra alle som var blitt skuffet i sitt håp om likhet, og som hadde opp­ daget at de egentlig bare hadde oppnådd å støtte en bestemt klasses interesser. Fremfor alt hadde de suksess fordi de kunne by på en teori, eller «Weltanschauung», som syntes å rettferdiggjøre de privilegier de lovte sine tilhengere.

IX.

SIKKERHET OG FRIHET Hele samfunnet vil bli et eneste kontor og en eneste fabrikk med likt arbeid og samme lønn. V. I. Lenin, 1917. I et land der staten er eneste arbeidsgiver, er op­ posisjon det samme som langsom sultedød. Den gamle læresetning: den som ikke arbeider skal hel­ ler ikke ete, er blitt erstattet av en ny: den som ikke lystrer skal heller ikke ete. L. Trotsky, 1937.

Liksom den falske forestilling om «økonomisk frihet», og med atskillig større rett, blir begrepet økonomisk sikker­ het ofte fremhevet som en nødvendig betingelse for virke­ lig frihet. På en måte er dette både sant og viktig. Åndelig uavhengighet eller karakterstyrke forekommer sjelden hos dem som ikke kan være sikre på at de kan skape seg sin egen fremtid ved egne bestrebelser. Og allikevel er forestillingen om økonomisk sikkerhet ikke mindre vag og tvetydig enn de fleste andre begreper på dette området. Som følge av dette kan alminnelig anerkjennelse av kravet om sikkerhet bli en fare for frihetsidealet. I realiteten vil streben etter sik­ kerhet, når dette begrepet omfattes i sin absolutte betyd­ ning, bli en alvorlig trusel mot friheten i stedet for å øke mulighetene for å nå den. Det vil være riktig allerede fra begynnelsen av å stille de to former for sikkerhet opp mot hverandre: den begren­

142

Veien til trelldom

sede form for sikkerhet som alle kan nå, og som derfor ikke er noe privilegium, men et realistisk ønskemål, — og den absolutte sikkerhet som i et fritt samfunn ikke kan nås av alle og som ikke bør tilstås noen som et privilegium. Dette kanskje med unntagelse av noen få spesialtilfelle, som for dommere — et yrke der fullstendig uavhengighet er av av­ gjørende betydning. Disse to former for sikkerhet er hen­ holdsvis sikkerhet mot tyngende fysisk savn — sikkerheten om et visst minimum av eksistensmidler for alle, og garanti for en viss, gitt levestandard — eller for den relative stilling en person eller gruppe ellerede står i forhold til andre. El­ ler, for å si det kort, sikkerhet for en viss minimumsinntekt og sikkerhet for den spesielle inntekt et menneske må antas å ha gjort seg fortjent til. Vi skal snart se at denne distink­ sjonen i store trekk faller sammen med skillet mellom den form for sikkerhet alle kan nå utenfor og i tillegg til det fri markedssystem, og den sikkerhet som bare kan gis enkelte og bare ved å kontrollere eller avskaffe det fri marked. Det er ikke noen grunn til at ikke alle skal kunne garante­ res den første form for sikkerhet uten at den almene frihet settes i fare, i et samfunn som har nådd et ålment velferds­ nivå av samme høyde som vårt. Det reiser seg vanskelige spørsmål i forbindelse med fastsettelsen av den bestemte standard som således skulle sikres, og særlig er spørsmålet om alle de som bare stoler på samfunnets garanti skal nyte de samme friheter som resten, av stor betydning. Uforsiktig behandling av disse spørsmålene kan fremkalle alvorlige, og kanskje til og med farlige, politiske problemer. Men det kan ikke herske noen tvil om at et visst minimum av mat, klær og husly — tilstrekkelig til å opprettholde helse og ar­ beidsevne — må kunne sikres alle mennesker. I virkelig­ heten har en betydelig del av befolkningen i England i lengere tid nydt godt av denne form for sikkerhet.

Sikkerhet og frihet

143

Det er heller ikke noen grunn til at ikke staten skal hjelpe individene med å beskytte seg mot alle de farer de på grunn av sin usikkerhet ikke kan ha full oversikt over. Når, som tilfellet er med sykdom og ulykker, hverken ønsket om å unngå dem, eller bestrebelsene på å overvinne dem, vil bli svekket ved offentlig hjelp — er det meget sterke grunner som taler for at staten skal gripe inn og organisere et omfat­ tende trygdesystem. Det er mange detaljspørsmål som til­ hengere og motstandere av frikonkurransesystemet vil være uenige om, og det er mulig å innføre forholdsregler som vil gjøre frikonkurransen mer eller mindre illusorisk med sosialforsikringen som skalkeskjul. Men det er ikke noen prinsipiell uoverensstemmelse mellom den ting at staten på denne måten skaper større sikkerhet, og kravet om beskyt­ telse av den individuelle frihet. Til samme kategori hører også den økte beskyttelse og hjelp staten kan gi ofrene for slike ulykker som jordskjelv og oversvømmelser. På ethvert område der offentlige inngrep kan lindre uforskyldte li­ delser — må slike inngrep finne sted. Til slutt har vi det overordentlig viktige problem som knytter seg til bekjempelsen av de regelmessige svingninger i den økonomiske aktivitet, og de derav følgende perioder av masse-arbeidsløshet. Dette er naturligvis et av vår tids viktigste og mest presserende problemer. Men skjønt dets løsning vil kreve atskillig offentlig regulering, i dette ords beste betydning, krever det ikke den spesielle form for sen­ traldirigering som ifølge dennes forsvarere skal erstatte det fri marked. Mange økonomer håper i virkeligheten at det må la seg gjøre å finne det endelige hjelpemiddel på det pengepolitiske område — noe som ikke ville være uforenlig selv med det nittende århundres liberalisme. Andre er av den oppfatning at et resultat bare kan nås ved dyktig «timing» av offentlige investeringer i stor skala. Dette kan

144

Veien til trelldom

tenkes å føre til alvorlige restriksjoner i den frie sektor, og når vi eksperimenterer i denne retning må vi omhyggelig sørge for å unngå at all økonomisk aktivitet etterhvert gjø­ res helt avhengig av de offentlige utgiftenes retning og om­ fang. Imidlertid er dette hverken den eneste eller, etter min mening, den beste utvei når det gjelder å bekjempe den al­ vorligste trusel mot økonomisk sikkerhet. Og ikke i noe tilfelle nødvendiggjør arbeidet for å oppnå beskyttelse mot disse svingningene den form for reguleringsøkonomi som representerer en så alvorlig fare for vår frihet.

• Den regulering til fordel for sikkerhet som har slike lum­ ske følger for friheten, tar sikte på å nå sikkerhet av en annen art. Det er en form for regulering som har til oppgave å be­ skytte individer eller grupper mot inntektsreduksjoner som, selv om de ikke er fortjent, forekommer daglig i et samfunn med fri konkurranse; mot tap som forårsaker store vanske­ ligheter og ikke har noen moralsk berettigelse — men som det hittil ikke har vært mulig å unngå i et frikonkurransesystem. Dette kravet om sikkerhet er bare en annen form for kravet om rettferdig belønning, en belønning som tilsva­ rer subjektive fortrin og ikke de objektive resultater av et menneskes innsats. Denne form for sikkerhet eller rettfer­ dighet synes uforenlig med retten til fritt yrkesvalg. I et hvilket som helst system som overlater fordelingen av arbeidskraft på de forskjellige bransjer og næringer til menneskenes eget valg, må lønnen nødvendigvis tilsvare den nytte arbeideren gjør for samfunnets øvrige medlemmer — selv om den derved ikke kommer i noe forhold til den sub­ jektive innsats. Selv om de oppnådde resultater ofte vil svare til innsats og vilje, kan ikke dette alltid være tilfellet i et hvilket som helst samfunn. Det vil spesielt ikke holde

Sikkerhet og frihet

145

stikk i de mange tilfelle der behovet for en bestemt bransje, eller bestemt form for fagkunnskap, endres av omstendig­ heter som ikke lar seg forutse. Vi kjenner alle det tragiske dilemma en høyt utdannet mann befinner seg i når hans hardt tilegnede fagkunnskap plutselig taper sin verdi på grunn av en eller annen oppfinnelse som i høy grad er til fordel for resten av samfunnet. De siste tre hundre års histo­ rie er full av eksempler på dette, og noen av oppfinnelsene rammet hundre tusenvis av mennesker på samme tid. At noen skal behøve å finne seg i betydelig inntektsreduk­ sjon og få alle sine håp slukket uten å ha noen skyld i det selv, og på tross av hardt arbeid og usedvanlig dyktighet, er utvilsomt en krenkelse av vår rettferdighetssans. Det krav som slike mennesker stiller til staten om innblanding til fordel for deres helt legitime ønsker, vil sikkert nok møte sympati og støtte. Den alminnelige anerkjennelse av slike krav har hatt til følge at regjeringer overalt har grepet inn, ikke bare for å beskytte mennesker som av denne grunn er truet av vanskeligheter og nød — men også for å sikre dem fortsatt like høy inntekt og hindre det fri markeds sving­ ninger og foranderlighet i å ramme dem. Sikkerhet for en gitt inntekt kan imidlertid ikke gis alle hvis det fri yrkesvalg skal opprettholdes. Og hvis en slik sikkerhet tilstås enkelte blir det et privilegium på bekostning av andre mennesker som får sin sikkerhet tilsvarende redu­ sert. Det er lett å vise at garanti for uforanderlig inntekt for alle mennesker bare kan gis på bekostning av retten til fritt valg av yrke. Skjønt en slik garanti ofte blir betraktet som et ideal det er verdt å kjempe for, har det ikke vært gjort noe alvorlig forsøk på å nå det. Det som til stadighet gjøres er å sikre forskjellige befolkningsgrupper hver for seg, med det resultat at usikkerheten stadig øker for dem som er ulyk­ kelige å ikke komme inn under noen av disse gruppene. 10 — Veien til trelldom.

146

Veien til trelldom

Det er derfor ikke noe rart at den verdi dette sikkerhetsprivilegiet tillegges stadig øker, kravet om denne form for sikkerhet blir mer og mer påtrengende — inntil til slutt in­ gen pris som må betales for det, ikke engang friheten, synes for høy. W

Hvis de mennesker som har fått redusert sin evne til å gjøre nytte for samfunnet som følge av omstendigheter som de hverken kunne forutse eller ha kontroll over, skulle beskyttes mot ufortjent tap — og hvis nytte er blitt øket på samme måte skulle fratas mulighetene for ufortjent vin­ ning, — ville belønning og faktisk nytteverdi snart opphøre å stå i avhengighetsforhold til hverandre. En eller annen autoritet måtte da avgjøre hva et menneske burde ha gjort i en gitt situasjon, hva han burde ha forutsett — og om hans hensikter var gode eller slette. Slike avgjørelser må nødven­ digvis i høy grad bh vilkårlige. Tillempningen av dette prin­ sippet må føre til at folk som utfører samme arbeid får for­ skjellig belønning. Lønnsforskjell ville altså ikke lenger representere noe insitament til forandringer som er sosialt ønskelige, og det ville ikke engang bli mulig for de enkelte individet å bedømme hvorvidt en bestemt endring er verdt det ubehag og de vanskeligheter som er forbundet med den, eller ikke. Men hvis forandringer i arbeidskraftens fordeling på de forskjellige yrker, endringer som alltid er nødvendige i et­ hvert samfunn, ikke lenger kan fremkalles ved pekuniær «belønning» og «straff» må de nås gjennom direkte befa­ linger. Hvis en person er garantert en bestemt inntekt, kan han hverken tillates å bli i sin stilling bare fordi han liker den, eller velge hvilket annet arbeid han måtte ønske å ut­ føre. Fordi det ikke er personen selv som tjener eller taper på det om han gjør en virkelig innsats eller ikke, må valget

Sikkerhet og frihet

147

treffes for ham av den myndighet som kontrollerer forde­ lingen av den disponible inntekt. Problemene i forbindelse med tilstrekkelig stimulans til arbeid blir vanligvis diskutert som om de hovedsakelig dreiet seg om folkets vilje til å gjøre sitt beste. Selv om dette er vik­ tig, utgjør det hverken hele eller den mest betydningsfulle side av problemet. Det er ikke bare det at vi må gjøre det umaken verd for folk å gjøre sitt beste. Enda viktigere er det at hvis vi ønsker å la dem beholde valget og selv be­ stemme hva de bør gjøre, så må de utstyres med en objek­ tiv målestokk for de ulike arbeidsområders samfunnsmes­ sige betydning. Selv med den beste vilje av verden ville in­ gen kunne treffe et objektivt valg mellom de forskjellige al­ ternativer hvis de fordeler de gav ham ikke stod i noe for­ hold til den samfunnsmessige nytten av dem. For å vite om en forandring som har funnet sted bør lede til at man for­ later en bransje eller omgivelser som man har lært å bli glad i, for å bytte dem bort med andre, er det nødvendig at disse endringene i stillingenes relative samfunnsmessige verdi kommer til uttrykk i den avlønning de berettiger til. Problemets betydning blir naturligvis ytterligere aksen­ tuert derved at menneskene nå engang ikke er særlig tilbøye­ lige til å yte sitt beste gjennom lengere perioder av gangen, hvis deres interesser ikke direkte berøres av deres innsats. Det er i det minste et stort flertall som behøver et visst ytre press for å gjøre sitt beste. «Motivproblemet» i denne be­ tydning er av reell art, både når det gjelder manuelt arbeid og virksomhet av mer ledende art. Anvendelsen av en rent mekanisk teknikk på en hel nasjon — og det er hva plan­ økonomien i realiteten innebærer — «reiser disiplinære pro­ blemer som er meget vanskelig å løse», som en amerikansk ingeniør, meget vel bevandret i offentlig planlegging, ut­ trykte det.

148

Veien til trelldom

«For å få gjennomført et ingeniørarbeid,» sier han, «bør arbeidsstedet være omgitt av et forholdsvis stort område med uregulert økonomisk aktivitet. Det må finnes steder og bransjer arbeidskraften kan trekkes bort fra, og når det ikke lenger er bruk for en arbeider må han forsvinne fra arbeidet og fra lønningslisten. Hvis man ikke har et slikt arbeidskraft-reservoar kan ikke disiplinen opprettholdes uten ved korporlig avstraffelse, slik som på slaveriets tid.»1 Spørsmålet om myndighetenes stilling til forsømmelighet reiser seg i en annen, men ikke mindre alvorlig, form. Det er treffende blitt sagt at frikonkurransesamfunnets siste til­ flukt er utpantningsfolkene, mens reguleringsøkonomiens siste utvei er bøddelen. Den makt en bedriftsleder må utsty­ res med vil fortsatt være betydelig. Men ikke mer enn til­ fellet var med arbeideren kan lederens stilling og inntekt i et regulert samfunn gjøres avhengig av bare om det arbeid som utføres under hans ledelse er vellykket eller ikke. Da hverken risiko eller vinning faller på hans kappe, kan ikke hans personlige dom bli avgjørende — men om han har fulgt en eller annen bestemmelse eller ikke. En feil som han «burde» ha unngått er ikke lenger hans egen sak, men en forbrytelse mot samfunnet og må behandles som en sådan. Fordi han, så lenge han holder seg til de retningslinjer som er trukket opp for ham, kan være sikrere på sin inntekt enn noen kapitalistisk bedriftsherre, er også den fare som truer ham hvis det går galt atskillig verre enn en konkurs. Han er nok økonomisk trygg så lenge han tilfredsstiller sine over­ ordnede, men denne sikkerheten er kjøpt på bekostning av sikkerhet for frihet og liv. De motsetninger som må stilles opp mot hverandre er i realiteten av helt fundamental natur, og inneholder to ufor­ enlige former for samfunnsmessig organisasjon, som ut fra i) D. C. Coyle, «The Twilight of National Planning», 1935.

Sikkerhet og frihet

149

sine mest karakteristiske ytringsformer er blitt betegnet som det kommersielle og det militære samfunn. Betegnelsene er kanskje uheldige fordi de leder tanken hen på mindre ve­ sentlige ting, og gjør det vanskeligere å innse at det her ikke gis noen tredje alternativ. Enten beholder individet både valgfriheten og risikoen, eller det blir befridd for begge deler. Militærvesenet er det som minner mest om den annen type av samfunnsmessig organisasjon og der alle får tildelt den samme lille rasjon når tilgangen av forskjellige varer er liten. Dette er det eneste systemet som garanterer indi­ videt full økonomisk sikkerhet, og som kan gjøre denne sik­ kerhet gjeldende for alle samfunnets medlemmer. Innskrenkninger i den personlige frihet og en hierarkisk ord­ ning av militær art er nødvendige betingelser for denne sik­ kerheten — det er militærbrakkenes form for sikkerhet. Det er naturligvis mulig å organisere sektorer av et ellers fritt samfunn etter disse prinsippene, og det er ingen grunn til at ikke denne livsform skal stå åpen for de som foretrek­ ker den. I virkeligheten er kanskje en eller annen form for frivillig arbeidsinnsats etter militære retningslinjer den ene­ ste utvei for staten når den ønsker å skape arbeidsmulighe­ ter og minimumsinntekt for alle mennesker. At forslag av denne art tidligere har vist seg så lite brukbare skyldes det faktum at de som er villig til å oppgi sin frihet til fordel for sikkerheten, alltid har forlangt at hvis de skal gi opp sin fri­ het til fordel for sikkerheten, alltid har forlangt at hvis de skal gi opp sin frihet helt og holdent så skal også de som ikke er villig til det følge med. Det er vanskelig å finne noen be­ rettigelse for dette kravet. Den militære organisasjonsform slik som vi kjenner den gir imidlertid bare et helt utilstrekkelig bilde av hvorledes forholdene ville arte seg om den ble utvidet til å gjelde hele samfunnet. Så lenge bare en del av samfunnet er organisert

150

Veien til trelldom

etter militære linjer, er ufriheten mildnet ved det faktum at overflytting til de frie sektorene alltid kan finne sted hvis tvangen blir altfor tyngende. Om vi ønsker å danne oss et bilde av hvorledes samfunnet kom til å se ut, hvis det ble innrettet etter de idealene som har forført så mange sosia­ lister, må vi betrakte det gamle Sparta eller våre dagers Tyskland — som etter å ha beveget seg i denne retning i to eller tre generasjoner nå nesten har nådd det. *

I et samfunn der folket har vennet seg til å betrakte frihe­ ten som noe selvfølgelig er det lite sannsynlig at mange ville være villig til bevisst å kjøpe seg sikkerhet på frihetens be­ kostning. Men den politikk som nå følges overalt og som deler ut sikkerhetsprivilegier i øst og vest, skaper ikke desto mindre forhold som raskt nærmer seg det punkt der kravet om sikkerhet blir sterkere enn kjærligheten til frihet. År­ saken til dette er at med hver garanti om fullstendig sik­ kerhet som gis bestemte grupper, reduseres nødvendigvis den resterende befolknings sikkerhet. Hvis man garanterer noen bestemte mennesker en fast og uforanderlig del av en kake av variabel størrelse, vil det som blir igjen til resten variere sterkere enn kaken som helhet gjør. Og det vesent­ lige element av sikkerhet som frikonkurransesystemet kan by på, nemlig de store muligheter for variasjon, blir mer og mer redusert. I et fritt marked kan sikkerhet garanteres bestemte grup­ per bare ved den form for planøkonomi vi kjenner under betegnelsen restriksjoner (som imidlertid omfatter nesten all den planøkonomi som overhodet praktiseres). «Kon­ troll», dvs. begrensning av produksjonen slik at prisene vil gi en «passende» fortjeneste, er det eneste middel som i en markedsøkonomi kan garantere produsentene en bestemt

Sikkerhet og frihet

151

inntekt. Men dette innebærer nødvendigvis en reduksjon av andre muligheter. Hvis produsenten, enten han er be­ driftsleder eller arbeider, skal beskyttes mot undersalg fra outsidere, betyr det at andre som er vanskeligere stillet ute­ lukkes fra andel i den relativt høyere fortjeneste som blir de kontrollerte og beskyttede næringsgruppene til del. En­ hver begrensning av den fri tilgang til en bransje reduserer sikkerheten for alle som står utenfor den. Og ettersom an­ tallet av de som får sin inntekt sikret på denne måten stiger, begrenses mulighetsområdet for alle som lider inntektstap, og mulighetene for å unngå skjebnesvanger inntektsreduk­ sjon for alle som påvirkes i ugunstig retning av endrede om­ stendigheter, synker på samme måte. Og hvis enhver bransje som er i utvikling og fremgang får anledning til å utelukke andre i den hensikt å sikre høyere lønninger eller fortjenestesatser, har de som er beskjeftiget i hendøende bransjer in­ gen steder å gå, — og de forandringer som finner sted må bli årsak til stor arbeidsløshet. Det kan ikke være noen tvil om at en stor del av årsaken til arbeidsløsheten og den derav følgende usikkerhet for store deler av befolkningen, nett­ opp er denne streben etter sikkerhet ved hjelp av disse mid­ lene. I England har slike restriksjoner antatt betydelige dimen­ sjoner først i den aller siste tid, og vi er neppe ennå blitt fullt klar over deres konsekvenser. Den håpløse følelse som fyller de som er satt utenfor enhver form for beskyttet sysselsetting, og den avgrunn som, fordi den er beskyttet mot enhver form for konkurranse, gjør det unødvendig for innehaveren å tilpasse seg selv det minste for å gi plass til en som befinner seg utenfor, kan man neppe forestille seg uten selv å ha opplevet det. Det er ikke noe spørsmål om de lykkelige skal gi opp sine stillinger, men bare om de skal være med på å dele den felles ulykke ved en viss inntekts­

152

Veien til trelldom

reduksjon, eller ofte bare om de vil ofre noen av sine mu­ ligheter for fremtidig forbedring. Den beskyttelse av «leve­ standarden», av den «riktige pris» eller av den «bransjemes­ sig bestemte inntekt», som de føler seg forpliktet til å opp­ rettholde — noe som de også får statens støtte til — uteluk­ ker dette. Som en følge av dette er det nå beskjeftigelse og produksjon som utsettes for de sterkeste svingninger, i ste­ det for som tidligere priser, lønninger og andre inntekter. Det har aldri funnet sted en farligere og mer brutal utbyt­ ting, enn den som ved hjelp av konkurranseregulerende for­ holdsregler praktiseres av fast etablerte firmaer og arbeidergrupper overfor de svakere og de som står utenfor de mek­ tige organisasjonene. Få slagord har gjort så meget skade som kravet om «stabilisering» av priser (eller lønninger), et krav hvis realisering sikrer enkeltes inntekter, men gjør de øvriges stilling mer og mer usikker. Jo mer vi blander oss inn i det fri markedssystemet for derved å skape størst mulig sikkerhet, jo større blir usikker­ heten; og, hva som er verre, jo større blir motsetningsfor­ holdet mellom de som får sikkerheten som et privilegium og de ikke-priviligertes stadig økende usikkerhet. Jo mer sikkerheten blir et privilegium, og jo større faren blir for de som ikke nyter godt av dem, desto høyere vil sikkerheten bli verdsatt. Ettersom antallet av priviligerte øker og for­ skjellen mellom deres sikkerhet og alle de andres usikkerhet blir større og større, oppstår et fullstendig nytt sett av sam­ funnsmessige verdiforhold. Det er ikke lenger uavhengig­ het, men sikkerhet, som gir en rang og stilling i samfunnet, det er retten til pensjon mer enn gode evner som gjør en mann attråverdig på ekteskapsmarkedet, mens usikkerhet blir den fryktede pariatilstand som de som i ungdommen er blitt nektet adgang til de lønnede stillingers himmel, alltid vil være bundet til. *

Sikkerhet og frihet

153

De alminnelige bestrebelser på å nå sikkerhet ved hjelp av restriktive metoder, tolerert eller støttet av de offentlige myndigheter, har i tidens løp fremkalt en stadig mer ut­ bredt omforming av samfunnet, en omforming som har vært ledet av Tyskland. Denne utviklingen er blitt på­ skyndet som følge av sosialistiske læresetninger, den be­ visste nedrakking av all virksomhet som innebærer økono­ misk risiko og den moralske skamskjelling av den fortje­ neste som gjør risikoen verd å ta. Vi kan ikke bebreide ungdommen at den foretrekker sikkerhet og fast lønn frem­ for risikobetonet virksomhet, når den helt fra sin tidligste barndom har fått innpodet at de første stillingene er mer høyverdige og mindre egoistisk preget. Den yngre genera­ sjon er vokset opp i en verden der den kommersielle foretak­ somhet både på skolen og i pressen er blitt stemplet som mindreverdig og forretningsmessig profitt som umoralsk, der det å beskjeftige over hundre mennesker anses som ut­ bytting, mens det å befale over et tilsvarende antall betraktes som fullverdig og ærefullt. Eldre mennesker vil kanskje be­ trakte dette som en overdrivelse av de nåværende forhol­ dene, men min daglige erfaring som universitetslærer etter­ later liten tvil hos meg om at oppfatningen av verdiforhol­ dene har endret seg før den forandring som har skjedd i vårt styresett fant sted, og at dette er et resultat av den antikapitalistiske propagandaen. Spørsmålet er om vi ikke ved å endre vårt samfunnssystem etter nye krav ubevisst kommer til å ødelegge verdier som vi fremdeles verdsetter høyere. Den forandring i den samfunnsmessige struktur som skyl­ des sikkerhetsidealets seier over uavhengighetsidealet, kan ikke illustreres bedre enn ved en sammenligning mellom det som for ti eller tyve år siden fremdeles måtte anses som en­ gelsk og tysk samfunnsform. Hvor stor militærvesenets inn­

154

Veien til trelldom

flytelse enn kan ha vært i Tyskland, så er det en stor feil å tilskrive det som engelskmennene betraktet som det tyske samfunns «militære» karakter utelukkende denne innfly­ telse. Forskjellen gikk meget dypere enn at den kan for­ klares ut fra dette, og de utpreget tyske egenskaper eksi­ sterte like meget i kretser som stod militærvesenet fjernt som i de som stod det nær. Det var ikke så meget det at største­ delen av det tyske folk nesten til enhver tid var organisert med henblikk på krig, men at den samme organisasjonsform kom til anvendelse på så mange andre områder — som ga det tyske samfunn dets særegne karakter. Det var først og fremst det forhold at en større del av det sivile liv i Tysk­ land enn i noe annet land var organisert ovenfra, at en så stor del av det tyske folk betraktet seg som avhengige funk­ sjonærer i stedet for uavhengige individer, som gav den tyske samfunnsmessige struktur dens særpreg. Tyskland hadde, som tyskerne selv skrøt av, allerede lenge vært en «Beamtenstaat», der inntekt og stilling nesten på alle om­ råder ble anvist og bestemt av forskjellige autoriteter. Selv om det er tvilsomt at frihetens ånd noe sted kan ut­ ryddes ved maktmidler, er det ikke sikkert at noe folk med hell kunne stå imot den langsomme prosess som smuldret den opp i Tyskland. Der stilling og rang nesten utelukkende nås i egenskap av lønnet statsfunksjonær, der det å utføre den plikt som er pålagt en verdsettes høyere enn valget av eget arbeidsområde, der alle bestrebelser som ikke sikrer en en anerkjent plass i det offisielle hierarki blir sett på som mindreverdige, — er det for meget forlangt at folk i det lange løp skal foretrekke frihet for sikkerhet. Og der alter­ nativet til sikkerhet i en avhengig stilling er en i aller høy­ este grad usikker posisjon, hvor hell og uhell blir foraktet i omtrent samme grad, er det bare få som kan motstå fristel­ sen til å akseptere sikkerheten på frihetens bekostning. Og

Sikkerhet og frihet

155

når forholdene først er drevet så langt blir friheten nær­ mest noe latterlig, siden den jo bare kan kjøpes ved å ofre størsteparten av denne verdens goder. På dette stadiet er det ikke særlig forbausende at fler og fler mennesker etter­ hvert kommer til den oppfatning at friheten er «verdiløs», når den ikke kan kombineres med økonomisk sikkerhet, og at de derfor er villig til å ofre sin frihet til fordel for sikker­ het. Det kan ikke herske tvil om at tilstrekkelig sikkerhet mot nød, og reduksjon av de årsaker til feilslåtte bestrebelser og stadige skuffelser som overhodet kan unngås, må høre til politikkens viktigste mål. Men hvis tiltak i denne retning skal krones med hell, og ikke ødelegge den individuelle fri­ het, må sikkerheten skapes uavhengig av det fri markedssy­ stemet og konkurranseforholdene må tillates å funksjonere fritt. En viss grad av sikkerhet er nødvendig for at friheten skal kunne bevares, fordi de fleste mennesker bare er villig til å ta den risiko friheten innebærer så lenge denne risiko ikke er altfor stor. Men selv om dette er en sannhet vi aldri må tape av syne, er det ikke noe som er farligere enn den mote som nå er den fremherskende blant intellektuelle fø­ rere — nemlig lovprisningen av sikkerhet på frihetens be­ kostning. Det er viktig at vi lærer oss til å se det faktum i øynene at friheten ikke er et gode som kan fås gratis, og at vi som individer må være forberedt på å gjøre betydelige materielle ofre for å bevare vår frihet. Hvis vi ønsker å be­ holde den må vi gjenvinne den overbevisning som har dan­ net grunnlaget for frihetens herredømme i den angelsak­ siske verden, og som Benjamin Franklin ga uttrykk for i en setning som har like stor gyldighet for oss som individer, som den har for nasjonene som helhet: «De som virkelig ønsker å gi fra seg livsviktig frihet for å kjøpe litt foreløpig sikkerhet, fortjener hverken frihet eller sikkerhet.»

HVORFOR DE DÅRLIGSTE NAR HØYEST Makt har en tendens til å fremkalle korrupsjon, og absolutt makt korrumperer fullstendig. Lord Acton.

Vår oppgave blir nå å undersøke en trossetning som utvil­ somt representerer en trøst for mange som mener at den to­ talitære stat nødvendigvis vil vokse frem, og som svekker den motstand mange andre utvilsomt ville yte om de fullt ut innså hva som ligger i den. Det er den tro at de totalitære regimers mest reaksjonære særtrekk skyldes den historiske tilfeldighet at de alle sammen har vært gjennomført av svindlere og forbrytere. Det blir hevdet at når gjennomfø­ ringen av det totalitære styresett i Tyskland førte slike per­ soner som Streicher, Ley, Himmler og Heydrich til mak­ ten, så kan dette tas som et bevis for den tyske folkekarak­ terens slette natur — men ikke som et bevis for at det totali­ tære system nødvendigvis må bringe slike mennesker til makten. Hvorfor skulle ikke et slikt system, hvis det var nødvendig å gjennomføre det for å nå viktige mål, kunne ledes av velmenende mennesker til beste for samfunnet som helhet? Nå må vi ikke innbille oss at alle gode mennesker behøver å være demokrater, eller at de nødvendigvis ønsker å ta del i regjeringen. Mange ville uten tvil heller overlate dette til folk de anser for å være mer kvalifiserte. Selv om det kan

Hvorfor de dårligste når høyest

157

være lite klokt, er det ikke noe galt eller umoralsk i å godta et godt og riktig gjennomført diktatur. Det totalitære styre, vi kan formelig allerede høre argumentasjonen, er et handle­ kraftig styre både til det gode og til det onde — og den ret­ ning det vil føre oss i avhenger helt og holdent av diktato­ ren selv. Og de som mener at det ikke er selve systemet vi behøver å frykte, men risikoen for at det vil bli ledet av dårlige mennesker, kan til og med tenkes å ville prøve å komme denne risiko i forkjøpet ved å etablere diktaturet i tide og sørge for at gode mennesker kommer i spissen for det. Det er ikke noen tvil om at et engelsk «fascistisk» system i vesentlig grad ville skille seg fra de tyske eller italienske forbilder. Og det er også utvilsomt at vi ville få en bedre lederskikkelse, om overgangen til det nye systemet kunne skje uten maktmisbruk. Og hvis jeg først måtte leve under et fascistisk regime, er jeg ikke i tvil om at jeg heller ville leve under et som styres av engelskmenn enn under noe annet. Men alt dette betyr ikke at et britisk fascistisk system til syvende og sist ville vise seg så meget mindre utålelig enn andre. Det er sterke grunner som taler for at det vi anser som de verste ideene ved de eksisterende diktaturer, ikke er tilfeldige biprodukter, men fenomener som ethvert diktatur før eller senere ville komme til å fremkalle. Akkurat som den demokratiske statsmann som søker å regulere det øko­ nomiske liv snart vil bli stillet overfor valget mellom å gå inn for diktatorisk makt og å gi opp sine planer, så vil dikta­ toren snart måtte velge mellom tilsidesettelse av vanlig mo­ raloppfatning og fullstendig nederlag. Det er av denne grunn at den samvittighetsløse og helt hemningsfri etter all sannsynlighet vil ha mer hell med seg i et samfunn som ten­ derer mot det totalitære stadiet, enn i et fritt samfunn. Den som ikke kan innse dette har ennå ikke erkjent den avgrunn som skiller diktaturet fra det liberale styresett, og den ve­

158

Veien til trelldom

sensforskjell som er til stede mellom hele den moralske at­ mosfære under kollektivismen og den som preger den indi­ vidualistiske sivilisasjon i Vesten. «Kollektivismens moralske grunnlag» er naturligvis blitt sterkt diskutert, men det som interesserer oss i denne for­ bindelse er ikke dens moralske grunnlag, men dens moral­ ske resultater. Den vanlige debatt dreier seg om kollektiv­ ismens etiske sider, og tar gjerne opp spørsmålet om den er forenlig med gjeldende morallover, eller hvilke endringer som er nødvendig på dette område hvis kollektivismen skal få de forønskede resultater. Vårt problem er imidlertid hvil­ ket endret etisk syn en kollektiv samfunnsorganisasjon ville ha til følge, og hvilket syn som ville komme til å bli det do­ minerende i en slik organisasjon. Avhengighetsforholdet mellom moraloppfatning og samfunnsmessig organisasjon kan meget vel ha til følge at den etiske innstilling kollek­ tivismen fremkaller vil skille seg helt ut fra de moralske ide­ aler som førte til kravet om kollektivisme. Fordi om vi har vennet oss til å tro at det kollektive systemet må kunne gi spillerom for utfoldelsen av de beste egenskaper, som følge av at det har sitt utspring i høyverdige moralske motiver, så er det i realiteten ingen grunn til å tro at noe system nød­ vendigvis behøver å forsterke de egenskaper som tjener det formål systemet opprinnelig tok sikte på å tilfredsstille. Den herskende moraloppfatning vil dels avhenge av hvilke egen­ skaper og kvalifikasjoner som betinger individets suksess i et kollektivt samfunn, og dels av det totalitære maskineris egne krav. Vi må her et øyeblikk vende tilbake til de forholdene som går forut for undertrykkelsen av de demokratiske institu­ sjonene og etableringen av en diktatorisk styreform. På dette stadium er det kravet om raske og bestemte offentlige

Hvorfor de dårligste når høyest

159

inngrep som er den dominerende faktor, utilfredshet med den demokratiske fremgangsmåtens langsomhet og besvær­ lighet — forhold som fører til at målet blir handling for handlingens egen skyld. Da er det at den mann eller det parti som synes sterkt eller resolutt nok til å «få tingene gjort» utøver sin sterkeste tiltrekningskraft. «Sterk» i denne betydning innebærer ikke bare majoritet, det er jo nettopp den parlamentariske majoritets sviktende effektivitet folk er misfornøyd med. Det man vil ha er en eller annen som står på så sikker grunn at han kan skape tiltro til at det er mulig for ham å gjennomføre hva han måtte ønske. Og det er på dette punkt den nye partiform, organisert etter mili­ tære linjer, kommer inn. I Sentral-Europa hadde de sosialistiske partiene vennet massene til politiske organisasjoner av halvmilitær karakter, organisasjoner som tok sikte på å dominere så stor del av medlemmenes privatliv som mulig. Det eneste som var nød­ vendig for at en bestemt gruppe skulle få all makt var å føre dette prinsippet noe videre, ikke å søke styrke i et stort antall velgeres tilfeldige stemmer — men i den støtte en mindre, velorganisert gruppe kunne by på. Mulighetene for å påtvinge et helt folk totalitært styre avhenger av den fører som først er i stand til å samle om seg en frivillig gruppe, klar til å underordne seg den totalitære disiplin som den selv har til oppgave å påtvinge andre. Skjønt sosialistpartiene hadde makten til å gjennomføre alt de ville, var de ikke villige til å gå så langt som til makt­ misbruk. De hadde, uten å vite av det, foresatt seg en opp­ gave som bare den samvittighetsløse diktator som er villig til å sette seg ut over den gjeldende moraloppfatning, kunne gjennomføre. At sosialismen bare kan settes ut i livet ved midler som de fleste sosialister misliker i høy grad, er den lærdom

160

Veien til trelldom

mange sosialreformatorer har måttet trekke av fortiden. De gamle sosialistpartiene ble hemmet av sine demokratiske idealer, de var ikke i besittelse av tilstrekkelig samvittig­ hets! øshet til å kunne gjennomføre den oppgave de hadde satt seg. Det er karakteristisk for fascismens fremmarsj både i Tyskland og Italia, at den kom etterat sosialistenes forsøk på maktovertagelse var blitt avvist. Sosialistene var uvillige til å anvende de metoder de selv hadde forberedt grunnen for. De håpet fremdeles på at miraklet skulle skje, nemlig at majoriteten skulle komme til enighet om en bestemt plan for hele samfunnets organisasjon. Det var imidlertid andre som hadde lært at det i et regulert samfunn ikke lenger har noe å si hva majoriteten kan komme til enighet om, det som betyr noe er at det eksisterer en enkelt gruppe hvis med­ lemmer kan bli enige om en enhetlig dirigering av all virk­ somhet, eller — om det ikke er noen slik gruppe sterk nok til å tvinge igjennom sitt syn — at det fins noen som vet hvor­ ledes den kan skapes og som klarer å gjennomføre det. Det er tre grunner til at en slik tallrik og sterk gruppe med praktisk talt samme syn på alle spørsmål, vil komme til å bestå av samfunnets sletteste elementer i stedet for av de beste. Etter vår standard måtte de prinsipper som en slik gruppe ville bli valgt ut etter, nesten helt og holdent måtte betraktes som negative. For det første er det sannsynligvis riktig at forskjell mel­ lom individene med hensyn til oppfatning og smak vokser med stigende intelligens og kunnskapsrikdom, og gjør det mindre sannsynlig at de kan komme til enighet om et be­ stemt system av verdiforhold. Det er en logisk konsekvens av dette at hvis vi ønsker å finne høy grad av ensartethet i syn og smak, så må vi stige ned til befolkningsgrupper som står på et lavere moralsk og intellektuelt nivå — der den mer primitive smak og de mer «naturlige» instinkter fremdeles

Hvorfor de dårligste når høyest

161

er fremherskende. Dette betyr ikke at majoriteten av folket står på et lavt moralsk trinn i utviklingen. Det betyr bare at den største gruppe mennesker med felles verdimålestokk befinner seg på et lavt etisk nivå. Det er, nå som før, den lavestliggende fellesnevner som forener det største antall mennesker. Hvis det er behov for en tallrik gruppe, sterk nok til å påtvinge resten av folket sitt syn, så vil den aldri komme til å bestå av mennesker med høyt utviklet og dif­ ferensiert smak — den vil komme til å bestå av de som ut­ gjør «massen» i dette ordets mest nedsettende betydning. Hvis imidlertid en diktator utelukkende måtte stole på folk med samme enkle og primitive instinkter, ville de neppe være mange nok til å gi hans bestrebelser tilstrekkelig støtte. Han måtte øke deres antall ved å sette flere på det samme lave nivå. Og her kommer det annet negative utvalgsprinsipp inn: han ville bli i stand til å oppnå støtte fra alle de føyelige og lettroende, som ikke er i besiddelse av noen sterk personlig overbevisning — men som er rede til å akseptere et hvilket som helst ferdiglaget verdisystem, hvis de bare får tutet ørene fulle av det tilstrekkelig høyt og ofte. Det vil særlig være de hvis vage og ufullstendig utformede tankeliv lett kan ledes i en bestemt retning, og de hvis følelsesliv lett kan vekkes til fordel for bestemte mål — som vil fylle rek­ kene innen det totalitære parti. Det er i forbindelse med den dyktige demagogs bevisste bestrebelser på å knytte en homogen masse tilhengere til seg, at det tredje negative utvalgsprinsipp kommer inn. Det synes nesten å være en menneskelig naturlov at det er lettere for menneskene å bli enige om et negativt program, om hat til en fiende eller om misunnelse overfor de som har det bedre, enn det å komme til enighet om en positiv oppgave. Motsetningsforholdet mellom «vi» og «de», den felles kamp 11 — Veien til trelldom.

162

Veien til trelldom

mot de som står utenfor gruppen, synes å gå inn som en vik­ tig integrerende del av enhver tro som forsøker å knytte en stor gruppe sammen til felles aksjon. Det anvendes kon­ sekvent av alle som søker de store massenes ubetingede tro­ skap. Fra deres synspunkt har forholdet den store fordel at det gir dem større handlefrihet enn praktisk talt noe posi­ tivt program kan gi sine ledere. En fiende, enten han be­ finner seg inne i landet som «jøden» eller «kulakken», eller han er utenfor landets grenser, ser ut til å være en nødven­ dig del av den totalitære førerens utrustning. At det i Tyskland ble jøden som fikk spille fiendens rolle helt til «plutokratiet» avløste ham, skyldtes like meget den antikapitalistiske innstilling hele bevegelsen var bygd på, som valget av kulakken til fiende i Russland gjorde det. I Tyskland og Østerrike var jøden etterhvert kommet til å bli betraktet som kapitalismens representant, fordi det utbredte og tradisjonelle mishag overfor forretningsmessig innsats for en stor del hadde overlatt dette området til befolknings­ grupper som var utelukket fra det som ble ansett som mer høyverdig sysselsetting. Det er den gamle historie om frem­ mede raser som bare får innpass i lite respekterte erverv og bransjer, og som blir hatet desto mer fordi de utøver sin virksomhet på disse områdene. Det faktum at tysk anti­ semittisme og anti-kapitalisme har samme utspring er av stor betydning for forståelsen av det som er hendt der, men det er sjelden at utenlandske iakttagere har innsett og er­ kjent dette. *

Å betrakte den kollektivistiske politikkens tendens heni­ mot nasjonalisme bare som en følge av behovet for ureservert støtte fra massene, ville være å overse en annen og ikke mindre viktig faktor. Det spørsmål kan reises om noen for

Hvorfor de dårligste når høyest

163

alvor kan forestille seg et kollektivt program som ikke står i en begrenset befolkningsgruppes tjeneste, om kollektivis­ men overhodet er tenkelig uten i form av en eller annen «spesialitet», det være seg nasjonalisme, rasehat eller klasseinnstilling. Troen på et samfunn der felles mål og interesser forener menneskene, synes å forutsette et større enhetspreg når det gjelder synspunkter og tankeliv enn det som fak­ tisk hersker blant menneskene. Hvis vi ikke personlig kan kjenne alle medlemmer innen vår gruppe, så må de i det minste være av samme art som oss selv, — tenke og snakke på samme måte om de samme ting, for at vi skal kunne identifisere oss med dem. Kollektivisme av verdensformat synes utenkelig — unntagen i en liten herskende elites tje­ neste. Det ville ganske sikkert reise både tekniske og, fram­ for alt, moralske problemer av en slik art at ingen av våre sosialister vil være villig til å se dem i øynene. Hvis den en­ gelske proletar er berettiget til en viss andel i den inntekt som nå skriver seg fra Englands kapitalinvesteringer, og til kontroll med bruken av dem, fordi de er fremkommet som et resultat av eksploatering; så må også inderen ikke bare være berettiget til inntekten av britisk kapital, men også til anvendelsen av en viss del av den. Men hvilke sosialister ville for alvor gå inn for en likelig fordeling mellom alle jordens folk av all den kapital som finnes? De betrakter alle sammen kapital som nasjonens eiendom, og ikke som menneskehetens, og selv innenfor en bestemt nasjon er det få som våger å ta til orde for at rike områder skal fratas deler av sitt kapitalutstyr for å hjelpe distrikter som er min­ dre heldig stillet. Det sosialistene proklamerer er plikt over­ for medborgere i en allerede eksisterende stat, de føler seg ikke forpliktet til å inkludere utlendinger. Sett fra et kon­ sekvent kollektivt synspunkt er underskuddsnasjonenes krav om en ny og mer likelig fordeling av verdens goder full­

164

Veien til trelldom

stendig berettiget, skjønt det, hvis det skulle praktiseres like konsekvent, ville føre til at de som krever det mest høylytt ville komme til å måtte avgi like meget som selv de rikeste nasjoner. Disse siste er derfor forsiktige nok til ikke å ba­ sere sitt krav på noe absolutt likhetsprinsipp, men på den overlegne evne til å organisere andre folk, som de påstår å ha. En av de selvmotsigelser som den kollektive filosofi inne­ holder er at mens den baserer seg på den almenmenneskelige moral som individualismen har utviklet, så er den samtidig bare gjennomførlig innenfor en forholdsvis liten gruppe av mennesker. Det at sosialismen så lenge den befinner seg på det teoretiske stadium er internasjonal, mens den så snart den settes ut i livet blir utpreget nasjonal — er en av grun­ nene til at den «liberale sosialisme», slik som den vestlige verden forestiller seg den, er et rent tankeeksperiment, mens sosialistisk praksis overalt er totalitær. Kollektivismen gir ikke noen plass for liberalismens omfattende humanitære innstilling, men bare for det totalitære systemets spesielle hensyn. Hvis samfunnet eller staten kommer foran individet, hvis de betinger en målsetting uavhengig av og overordnet individenes, så kan bare de enkeltpersoner som arbeider i samme retning betraktes som medlemmer av samfunnet. Det er en nødvendig konsekvens av dette syn at en person bare kan respekteres som medlem av en gruppe, dvs. bare hvis og så lenge han arbeider mot anerkjente felles mål, og at han får hele sin verdighet bare på grunn av dette medlemsskap og ikke simpelthen i egenskap av enkeltmenneske. I realiteten er humanitetstanken, og derfor all internasjonalisme, pro­ dukter av menneskehetens individualistiske innstilling. Det kan derfor ikke være noen plass for dem i et kollektivistisk tankesystem.

Hvorfor de dårligste når høyest

165

Bortsett fra det grunnleggende faktum at et kollektivt samfunn bare kan omfatte det individenes felles målsetting tillater, er det en rekke andre forhold som styrker kollektivismens tendenser i retning av spesialisering og eksklusi­ vitet. En av de viktigste av disse tingene er individets ønske om å identifisere seg med en gruppe. Dette er ofte resul­ tatet av mindreverdighetsfølelser. Et slikt medlemsskap i en gruppe er ofte i stand til å gi det en viss følelse av overlegen­ het overfor utenforstående. Et medlemsskap i en gruppe er ofte i stand til å gi det en viss følelse av overlegenhet overfor utenforstående. Det kan tenkes at bare tilstedeværelsen av disse instinktene, som individet vet at det må holde i tømme innenfor gruppen, blir et insitament til å la personligheten gå helt og holdent opp i gruppen. Det ligger en dyp sann­ het uttrykt i tittelen på R. Niebuhrs «Moral Man and Immoral Society» — selv om vi ikke på noen måte kan være enig i hans konklusjoner. Det er sant som han sier et eller annet sted, at man kan finne «en økende tendens hos mo­ derne mennesker til å anse seg selv som etisk høytstående fordi de har vært i stand til å overføre sine feil og mangler på stadig større befolkningsgrupper». Det å handle på vegne av en gruppe synes å frigjøre mange mennesker fra den moralske sensur som ellers legger bånd på deres oppfør­ sel innenfor gruppen. Den fullstendig antagonistiske innstilling som de fleste planøkonomer har overfor internasjonalismen kan videre forklares ut fra det faktum at alle bånd mellom gruppen og den øvrige verden representerer hindringer for en effek­ tiv regulering innenfor deres myndighetsområde. Det er derfor ikke noen tilfeldighet at de aller fleste planøkonomer er ytterliggående nasjonalister. De sosialistiske planøkonomenes nasjonalistiske og im­ perialistiske tilbøyeligheter trer ikke alltid så tydelig frem

166

Veien til trelldom

som tilfellet er med Webb og enkelte av de første Fabianerne. Hos dem var entusiasmen for reguleringsøkonomien karakteristisk nok forenet med beundring for store og mek­ tige politiske enheter, og utpreget forakt for småstatene. Historikeren Elie Halévy anfører, idet han snakker om Webb den gang han først lærte ham å kjenne for over førti år siden:

«Hans sosialisme var fullstendig anti-liberal. Han hatet ikke toriene, han var i virkeligheten meget skånsom mot dem, men hadde ingen medlidenhet med Gladstones libe­ ralisme. Det var på Boerkrigens tid, og såvel fremstående li­ berale som de menn som hadde lagt grunnstenen til det fremtidige Labour Party hadde storsinnet stilt seg på boernes side i deres kamp mot britisk imperialisme, i frihetens og humanismens navn. Men Webb og hans venn Bernard Shaw skilte seg ut. De var ostentativt imperialistiske. En li­ ten nasjons uavhengighet betyr noe for den liberale indi­ vidualist. Det betød ingenting for kollektivister som dem. Jeg kan fremdeles høre Sidney Webb hevde at fremtiden tilhørte de store nasjoner som kunne administrere verden, ved hjelp av statstjenestemenn og politi.» Et annet sted refererer Halévy Bernard Shaws argu­ mentasjon fra omtrent samme tid, «verden tilhører med nødvendighet de store og mektige nasjonene, de små må tilpasse seg innenfor disses grenser eller bli feid bort». Jeg har tatt med disse sitatene fordi de gir et så karakte­ ristisk uttrykk for den makttilbedelse som så lett fører over fra sosialisme til nasjonalisme, og som fullstendig pre­ ger kollektivistenes etiske syn. Hva angår de små nasjone­ nes rettigheter, så var ikke Marx og Engels stort bedre enn de fleste andre kollektivister, det syn som de leilighetsvis ga uttrykk for vedrørende tsjekker og polakker har svært meget til felles med de nåværende nazistenes oppfatning. *

Hvorfor de dårligste når høyest

167

Mens makt alltid stod som erkeondet for store sosialfilo­ sofer fra det nittende århundre, som Lord Acton eller Jacob Burckhardt — ja like til en av våre samtidige sosialister, Bert­ rand Russell, som har tatt den liberale tradisjon i arv, — så står den for kollektivisten som et mål i seg selv. Det er ikke bare det, som Russell så utmerket har gitt uttrykk for, at øns­ ket om å organisere samfunnslivet i overensstemmelse med en enhetlig plan i seg selv har sitt utspring i ønsket om makt. Det er i enda høyere grad resultatet av det faktum at kollektivistene nødvendigvis må skaffe seg makt for å kunne nå sine mål, makt over mennesker utøvet av andre mennesker — av et hittil ukjent omfang, og at deres suksess vil avhenge av i hvilken grad det lykkes dem å skaffe seg slik makt. Dette står fast, selv om mange liberale sosialister lar seg lede av den tragiske illusjon at de ved å avskaffe den makt private individer sitter inne med i et individualistisk system, og overføre denne til staten, kan eliminere maktutfoldelsens skadevirkninger. Hva alle de som argumenterer for dette overser, er at maktkonsentrasjon til fordel for en enkelt plan ikke bare innebærer maktoverføring, men også en sterk øk­ ning av makten. Ved å samle makt som tidligere ble utøvd av mange som var uavhengig av hverandre, i hendene på et enkelt organ, skapes en maktkonsentrasjon uendelig meget større enn noe som noengang har eksistert. Det er fullsten­ dig feilaktig når det av og til blir hevdet at den store makt som utøves av et sentralorgan «ikke vil være større enn den samlede maktutfoldelse som private bedriftsledere tidligere representerte». I et samfunn med fri konkurranse kan in­ gen sitte inne med selv en brøkdel av den makt som et so­ sialistisk reguleringsorgan ville besitte, og når ingen bevisst kan utnytte den samlede maktstilling er det bare ordkløveri å snakke om at «summen av makt» vil være uforandret. Det er ord uten mening når man snakker om «de samlede

168

Veien til trelldom

maktmidler private arbeidsherrer sitter inne med», så lenge ikke disse går sammen om felles aksjon, — noe som naturlig­ vis ville bety slutten på all konkurranse og gjennomføring av en regulert økonomi. Å oppsplitte eller desentralisere makten er nødvendig for å minske maktanvendelsen, og frikonkurransesystemet er det eneste som gjennom desentra­ lisering kan minimalisere den makt mennesker utøver over andre mennesker. Vi har tidligere konstatert at skillet mellom økonomiske og politiske mål representerer en viktig garanti for indivi­ duell frihet, og vi har beskrevet hvorledes dette skille kon­ sekvent er blitt angrepet av alle kollektivister. Det må nå tilføyes at den ofte foreslåtte «erstatning av politisk makt med økonomisk» nødvendigvis betyr at makt som alltid må være begrenset erstattes med makt som det er umulig å slippe fra. Det som kalles økonomisk makt, selv om det kan være et middel til undertrykkelse, representerer i hendene på private individer aldri myndighet over alle sider av et menneskes liv. Men sentralisert, som et middel for den po­ litiske maktutfoldelse, skaper den en grad av avhengighet som neppe skiller seg nevneverdig ut fra rent slaveri. Ut av det kollektive systemets to særtrekk, behovet for en alminnelig godtatt målsetting for gruppen — og det alt­ overskyggende ønske om å gi gruppen maksimum av makt­ midler for å nå disse målene, vokser en bestemt moralopp­ fatning. En oppfatning som på enkelte punkter faller sam­ men med vår, men som skiller seg ut på et punkt — noe som gjør det tvilsomt om den kan karakteriseres som moral i det hele tatt —: at den ikke overlater til individets samvittighet fritt å trekke opp dets morallover, og at den ikke engang kjenner noen generell regel som individet må forutsettes å skulle fø’ge under alle omstendigheter. Dette gjør den kollektive moraloppfatning så vesensforskjellig fra det vi

Hvorfor de dårligste når høyest

169

mener med moral, at det er vanskelig å oppdage noe prin­ sipp i det hele tatt. Kollektivisten har imidlertid et visst mo­ ralsk prinsipp. Forskjellen mellom hans og vårt er for en stor del av samme art som den vi søkte å beskrive i forbindelse med behandlingen av rettsstaten. Akkurat som den formelle lov­ givning, er den individualistiske etikk generell og absolutt, selv om den nok i mange henseende kan være upresist for­ mulert. Den foreskriver eller hindrer bestemte handlinger, uavhengig av om det endelige formal i spesielle tilfelle er godt eller ondt. A stjele eller bedra, å torturere eller svikte en utvist tillit, er ansett som onde handlinger, selv om de i spesielle tilfelle ikke får noen skadevirkninger. Hverken det faktum at ingen i et gitt tilfelle har tatt skade av en slik handling, eller at den er begått for å fremme et eller annet verdifullt formål, kan endre det faktum at den er forkastelig. Selv om vi av og til kan bli nødt til å velge mellom to slette alternativer, så er de fortsatt og uforanderlig slette. Det prinsipp som hevder at hensikten helliger midlet blir av in­ dividualistisk etikk ansett som en trusel mot all moral. For kollektivistisk etikk må det nødvendigvis bli en hovedregel, det er bokstavelig talt intet som ikke den konsekvente kollektivist må være forberedt på å gjøre hvis det tjener «det felles beste», fordi «det felles beste» for ham representerer det eneste kriterium på godt og ondt. Den raison d’etat som har gitt den kollektive etikk dens mest bestemte og entydige formulering, kjenner ingen annen grense enn den hensikts­ messigheten trekker opp — handlingens evne til å nå det foreliggende mål. Og hva denne raison d’etat hevder med hensyn til forholdet mellom landene, gjelder like meget for­ holdet mellom de enkelte individer innenfor den kollektive stat. Det er ikke noen grense for det borgerne må være vil­ lig til å gjøre, ingen handling deres samvittighet må hindre

170

Veien til trelldom

dem i å utføre, hvis den er nødvendig for å nå et mål sam­ funnet har satt seg, eller hvis deres overordnede gir ordre om at den skal settes i verk. *

Mangelen på formelle bestemmelser i kollektiv etikk be­ tyr naturligvis ikke at det ikke finnes enkelte nyttige indi­ viduelle vaner og omgangsformer som det kollektive sam­ funn ønsker å oppmuntre, og andre som det vil forsøke å holde nede. Tvert imot, det vil med meget større interesse ta del i individenes livsvaner enn et individualistisk samfunn vil gjøre. For å være et nyttig medlem av et kollektiv sam­ funn kreves ganske bestemte egenskaper som må styrkes og oppmuntres gjennom utdannelse og praksis. Grunnen til at vi kaller disse egenskapene «nyttige vaner» og ikke moralske fortrin, er at individet aldri kan tillates å la dem gå foran be­ stemte, avgitte ordrer, eller la dem hindre arbeidet for å nå samfunnsmessig fastlagte mål. De tjener bare det formål å fylle huller som direkte befalinger eller oppstillingen av be­ stemte mål måtte etterlate, og de kan aldri rettferdiggjøre opposisjon mot autoritetenes vilje. Forskjellen mellom de egenskaper som fortsatt vil være fortjenstfulle under et kollektivt system og de som må fjernes, kan best illustreres ved en sammenligning mellom de dyder som selv tyskernes verste fiender må innrømme at de er i besittelse av, og de gode egenskaper man vanligvis me­ ner de ikke har — men som det engelske folk med stolthet, og med en viss rett, hevder at det er en eksponent for. Få mennesker vil benekte at tyskerne som helhet er flittige og veldisiplinerte, grundige og energiske nesten til ubarmhjer­ tighet, samvittighetsfulle og oppriktige overfor enhver opp­ gave de påtar seg, at de er i besittelse av en sterk ordenssans, pliktfølelse og lydighet overfor autoritetene, og at de ofte viser stor villighet til personlige ofre og stort mot overfor

Hvorfor de dårligste når høyest

171

fysisk fare. Alt dette gjør tyskeren til et effektivt instrument når det gjelder å få en bestemt sak gjennomført, og disse egenskapene er blitt sterkt oppmuntret og utviklet både av det gamle Preussen og av det nye prøyssisk-dominerte «Reich». Det den «typiske tysker» ofte anses for å mangle er de individualistiske egenskaper, toleranse og respekt for andre mennesker og deres meninger, åndelig uavhengighet og den karakterstyrke og vilje til å forsvare egen overbevis­ ning mot trykk utenfra, som tyskerne selv vanligvis klar over at de mangler den — karakteriserer som Zivilcourage, hensynsfullhet overfor svake og mindre heldige, og den sunne forakt for og mistillit til makt som bare gammel frihetstradisjon kan skape. Tyskerne synes også å mangle de små og allikevel så betydningsfulle egenskaper som letter samværet mellom mennesker i et fritt samfunn: vennlighet og humoristisk sans, personlig beskjedenhet, respekt for privatlivet og tro på naboens gode hensikter. Etter det som allerede er sagt kan det ikke forbause noen at disse individualistiske egenskaper også representerer høyt­ stående samfunnsmessige dyder, det er egenskaper som let­ ter forbindelsene innen de forskjellige deler av samfunnet, og som gjør kontroll ovenfra både mindre nødvendig og vanskeligere å gjennomføre. Det er egenskaper som blomst­ rer der den individualistiske eller kommersielle samfunns­ form har vært den fremherskende, og som mangler totalt der et kollektivt samfunn av den militære typen har domi­ nert, - en forskjell som er, eller var, like utpreget mellom de forskjellige deler av Tyskland som den nå er blitt mellom Tyskland og Vest-Europa. Inntil for kort tid siden var den etiske innstilling i de deler av Tyskland som lengst hadde nydt godt av handelens siviliserende innflytelse, de gamle handelssentra i syd og vest og Hansabyene, av samme art som den de vesteuropeiske folkene har.

172

Veien til trelldom

Det ville imidlertid i høy grad være urettferdig å anse de store masser av totalitært regjerte mennesker som helt blot­ tet for moralsk inderlighet og følelse fordi om de uforbehol­ dent støtter et system som for oss står som en hån mot alle etiske verdier. For det store flertall av dem er kanskje det motsatte tilfellet: intensiteten av de moralske følelser som ligger bak slike bevegelser som nazismen eller kommunis­ men kan sannsynligvis bare sammenlignes med historiens store religiøse folkebevegelser. Hvis man innrømmer at in­ dividet bare er et middel til å nå de mål som et høyere vesen, samfunnet eller nasjonen, har stillet opp — følger de sider ved det totalitære styresett som fyller oss med redsel og avsky, av seg selv. Fra et kollektivistisk standpunkt er into­ leranse og brutal undertrykkelse av annerledes tenkende, fullstendig hensynsløshet overfor det enkelte individs liv og lykke, viktige og uunngåelige følger av denne grunnleg­ gende forutsetning. Kollektivisten kan innrømme dette og samtidig hevde at hans system står over et som tillater individenes «egoistiske» interesser å hindre full realisering av de mål samfunnet tar sikte på å nå. Når tyske filosofer om og om igjen presenterer kampen for personlig lykke som umoralsk i seg selv, og bare oppfyllelsen av en pålagt plikt som prisverdig, mener de dette helt alvorlig - selv om det kan være vanskelig å forstå for mennesker som har vokset opp i et annet miljø og med en annen tradisjon. Når det er gitt et felles altoverskyggende mål, er det ikke plass for generelle moralregler. Til en viss grad gjør vi selv denne erfaring i en krigstid. Men selv krigen og den høyeste nød har i dette landet bare ført til en meget moderat tilnærmelse til det totalitære systemet, det er meget få grunn­ leggende verdier som er satt til side til fordel for et enkelt formål. Men der noen få bestemte mål dominerer hele sam­

Hvorfor de dårligste når høyest

173

funnet, er det uunngåelig at grusomhet av og til kan bli en plikt, at handlinger som bringer alle våre følelser i opprør, slik som gisselskytning eller utryddelse av gamle og syke, nærmest blir å betrakte som rene ekspedisjonssaker, at tvangsforflytting av hundretusener kan bli et politisk hjel­ pemiddel godkjent av nesten alle unntagen ofrene selv, eller at forslag av en art som «utskriving av kvinner for avlsformål» kan bli satt frem for fullt alvor. I kollektivistens øyne er det alltid et større mål disse handlinger vil tjene og som rettferdiggjør dem for ham, fordi arbeidet mot et felles, samfunnsmessig mål ikke anerkjenner noen grense trukket opp av individuelle rettigheter eller menneskelige verdier. Men selv om det ofte er uselvisk innstilling overfor be­ stemte idealer som får massen av borgere i en totalitær stat til å godkjenne og understøtte slike gjerninger, kan dette ikke tale til unnskyldning for dem som fører an i denne poli­ tikken. For å være en nyttig medhjelper i en totalitær stat er det ikke nok å være klar til å akseptere spissfindig rett­ ferdiggjørelse av slette handlinger, individet må selv stå fer­ dig til å ta aktiv del i ethvert brudd på enhver moralregel hvor det viser seg nødvendig for å nå det mål som er stillet opp for ham. Da det er føreren selv som alene bestemmer målsettingen, kan ikke hans instrumenter ha noen egen mo­ raloppfatning. De må fremfor alt være føreren uforbehol­ dent hengivne, nest etter dette er det viktigst at de er full­ stendig prinsippløse og bokstavelig talt i stand til alt. De må ikke ha egne ønsker som de vil gå inn for å realisere, ingen egne tanker om hva som er riktig eller galt hvis de kommer i veien for førerens planer. Det er således lite ved en slik makt­ posisjon som er egnet til å virke tiltrekkende på mennesker som tror på moralske idealer av den art som har dominert Europa i lange tider, lite som kan veie opp det motbydelige

174

Veien til trelldom

ved mange spesielle oppgaver, liten anledning til å prakti­ sere og forfølge idealistiske ønskemål, lite som kan kompen­ sere den utvilsomme risiko, og det offer av privatlivets gle­ der og personlig uavhengighet — som ansvarsfulle offentlige stillinger innebærer. Den eneste glede som oppfylles er gle­ den ved selve makten, gleden ved å bli adlydt og ved å være en del av et velsmurt og overmåte mektig maskineri som alle må bøye seg for. Og mens det er lite ved ledende stillinger i det totalitære maskineriet som kan antas å ville tiltrekke mennesker som er gode i vår oppfatning av ordet, mens det er meget som må frastøte dem, så vil systemet by på spesielt gode muligheter for de ubarmhjertige og skruppelløse. Det vil være opp­ gaver av en art som alle må anse slette, men som må gjøres til fordel for et eller annet høyere mål, og som må utføres med den samme dyktighet og effektivitet som andre og mer tiltalende oppgaver. Og da det vil være behov for hand­ linger som er onde i seg selv, og som alle som ennå er påvir­ ket av tradisjonell moraloppfatning vil vike tilbake for, vil beredvilligheten til å utføre slike gjetninger bli en vei til forfremmelse og makt. De stillinger i et totalitært samfunn som nødvendiggjør ondskap og skrekkvelde, bevisst angi­ veri og spionering, er utallige. Hverken Gestapo eller ad­ ministrasjonen av en konsentrasjonsleir, hverken propagandaministeriet eller SA og SS (eller deres italienske eller rus­ siske motstykker) er særlig velegnede steder for huma­ nitær praksis. Og allikevel går veien til de høyeste stillinger i den totalitære stat nettopp gjennom disse organisasjonene. Det er bare altfor sant når en fremstående amerikansk øko­ nom, etter å ha regnet opp alle de plikter som påhviler auto­ ritetene i en kollektiv stat, konkluderer med å si at «de må gjøre alle disse tingene enten de vil eller ikke, og sannsyn­ ligheten for at de folk som har makten skulle være mennes-

Hvorfor de dårligste når høyest

175

ker som misliker oppgaven og maktutøvelsen, er omtrent like stor som sannsynligheten for at en særlig bløthj ertet person skulle få jobben som slavedriver på en plantasje». Spørsmålet er imidlertid ikke uttømt med dette. Proble­ met med hensyn til valg av ledere er nær knyttet til det vi­ dere problem som innebærer den beredvillighet hvormed en person tilpasser seg stadig foranderlige doktriner. Og dette fører oss over til en av det totalitære systemets mest karakte­ ristiske moralske særdrag, dets forhold til og innvirkning på, alle de verdifulle egenskaper som faller inn under hovedbetegnelsen sannhetskj ærlighet. Dette er et så stort område at det krever et særskilt kapitel.

XI. SLUTTEN PÅ SANNHETEN Det er karakteristisk at tankens nasjonalisering overalt har foregått pari passu med industriens nasjonalisering. E. H. Carr.

Det å få alle til virkelig å tro på den ene, bestemte mål­ setting som planøkonomien tar sikte på å nå — er det mest effektive middel når det gjelder å få alle til å yte sitt beste for å nå den. For at et totalitært system skal kunne fungere knirkefritt er det ikke nok å tvinge folk til å arbeide henimot disse målene. Det er av vesentlig betydning at folk lærer seg til å betrakte dem som sine egne. Selv om læresetningene må stilles opp for folket og tvinges inn på det, så må de etterhvert bli absorbert og føre til at individene spontant handler på den måten planøkonomen ønsker det. Når følel­ sen av undertrykkelse i en totalitær stat i sin alminnelighet er langt mindre enn de fleste mennesker i frie land forestil­ ler seg, skyldes dette at en totalitær regjering i høy grad kan få folk til å tro og tenke hva den ønsker. Dette fremkalles selvfølgelig gjennom propagandaens for­ skjellige former. Dens teknikk er nå så velkjent at det ikke er grunn til å oppholde seg særlig meget ved den. Det eneste punkt som må fremheves er at hverken propaganda i seg selv, eller den fremgangsmåte som anvendes, er noe enestå­ ende for diktaturet. Det som gir den en helt annen karakter og fører til helt andre resultater er at all propaganda i en totalitær stat tjener samme formål, at alle propagandaens virkemidler koordineres for å påvirke individene i samme

Slutten på sannheten

177

retning og fremkalle den «Gleichschaltung» som er så ka­ rakteristisk for systemet. Propagandaens konsekvenser i to­ talitære og liberale samfunn skiller seg ut fra hverandre både med hensyn til omfang og art. Når alle kilder til opp­ lysning og informasjon står under kontroll av en enkelt myndighet, så er det ikke lenger bare et spørsmål om å overtale befolkningen til det ene eller det annet. Den dyk­ tige propagandist har da i sin makt å lede individenes inn­ stilling i den retning han ønsker, og selv de mest intelligente og uavhengige mennesker kan ikke i lengden isolere seg fra enhver påvirkning hvis de blir stengt ute fra alle andre muligheter for informasjon. Mens propagandaens stilling i en totalitær stat gir dens ledere en enestående makt over enhver form for åndelig virksomhet, så skyldes de bestemte moralske følger dens formål og hensikt - og ikke dens teknikk. Hvis propagan­ daen kunne innskrenkes til å omfatte arbeidet med å gjøre hele folket fortrolig med det verdisystem som de samfunns­ messige bestrebelser stiler mot, ville den bare representere en slags manifestasjon av de karakteristiske trekk ved den kollektive moral som vi allerede har vært inne på. Hvis dens formål bare var å innpode folket en bestemt moralkodeks, ville hele problemet bare dreie seg om hvorvidt denne var til det gode eller til det onde. Vi har sett at den verdimå­ ler som knytter seg til det totalitære systemet ikke virker særlig tiltrekkende på oss, at selv kampen for likhet ved hjelp av en dirigert økonomi bare kan resultere i en ny ulikhet — en autoritær beslutning om hvert enkelt individs status i et nytt hierarkisk system. Vi har også sett at de fleste humanitære elementer i vår moraloppfatning, respekten for menneskeliv, for de svake og for individet i sin alminnelig­ het, — etterhvert vil forsvinne. Hvor frastøtende dette enn kan virke på de fleste mennesker, og til tross for at det inne12 — Veien til trelldom.

178

Veien til trelldom

bærer en radikal forandring av den moralske standard, så er det ikke nødvendigvis ensbetydende med umoral. Enkelte trekk ved et slikt system kan til og med komme til å virke tiltrekkende på alvorlige moralister av den konservative ty­ pen, og kan for dem være å foretrekke fremfor det liberale samfunnets friere og smidigere standard. De moralske følger av den totalitære propagandaen som vi må ta hensyn til, er imidlertid av enda mer dyptgripende natur. Den undergraver all moral fordi den ødelegger san­ sen og respekten for det moralen er bygd på, nemlig sann­ heten. Som følge av oppgavens art kan ikke den totalitære propagandaen innskrenke seg til rene verdispørsmål, for­ hold der det kan herske meningsforskjell, eller spørsmål ved­ rørende moralsk overbevisning — hvor det syn som hersker i samfunnet på forhånd mer eller mindre preger individet, men den må utstrekkes til å omfatte faktiske problemer der menneskelig intelligens kommer inn på forskjellige måter. Dette må være slik, for det første fordi den offisielle verdi­ målestokk må rettferdiggjøres for at folk skal kunne ak­ septere den, eller den må stilles opp i sammenheng med den oppfatning av verdiene folk allerede har. Dette vil som re­ gel innebære forsikringer om årsaksforholdet mellom mid­ ler og mål. Og for det annet fordi skillet mellom mål og mid­ ler, mellom mål som stilles opp og de midler som tas i bruk for å nå det, aldri er så klart avgrenset og bestemt som den vanlige diskusjonen omkring disse problemene er egnet til å gi inntrykk av. Det må skapes enighet ikke bare med hen­ syn til de endelige mål, men også om de realiteter og mulig­ heter hver enkelt forholdsregel er basert på. «

Vi har sett at det i et fritt samfunn ikke eksisterer enig­ het om den komplette etiske kodeks og det altomfattende verdisystem som en økonomisk plan forutsetter. Slik enighet

Slutten på sannheten

179

må fremkalles. Men vi kan ikke forutsette at planøkonomen går til sin oppgave fullt klar over dette behovet, eller om om han er det, at det overhodet lar seg gjøre å skape en slik altomfattende verdiskala på forhånd. Han erkjenner mot­ setningsforholdet mellom de forskjellige behov etterhvert som han beveger seg fremover, og må ta sine beslutninger etterhvert som det blir nødvendig. Den verdimålestokk han må legge på avgjørelsen foreligger ikke in abstracto før be­ slutningen må tas, den må skapes i tilknytning til hver en­ kelt avgjørelse. Vi har altså sett hvorledes denne manglende evne til å skille det generelle verdiproblem ut fra de spesi­ elle avgjørelser gjør det mulig for et demokratisk organ, som er ute av stand til å fastlegge de forskjellige tekniske detaljer i en plan, å bestemme de verdiforhold som skal ut­ gjøre planens rettesnor. Og fordi den planleggende autoritet til stadighet må ta stilling til spørsmål som ikke kan løses ut fra bestemte moralregler, må den rettferdiggjøre sine beslutninger overfor folket, eller i det minste få folket til å tro at det ikke er gjort noen feil. Selv om de ansvarlige kan ha latt seg lede av rene fordommer må de stille opp et eller annet ledende prinsipp hvis folket ikke bare tvungent skal underkaste seg forholds­ regelen, men gi den sin aktive støtte. Behovet for å rasjona­ lisere de sympatier og antipatier som i mangel av noe annet ofte må danne grunnlaget for planøkonomens avgjørelser, og nødvendigheten av å fremstille årsakene i en form som kan appellere til flest mulige, vil tvinge ham til å konstruere teorier som etterhvert vil inngå som integrerende ledd i de bestemmende læresetninger i samfunnet. Denne praksis med å skape en «myte» for å rettferdiggjøre en handling behøver ikke være bevisst. Det kan være at diktatoren bare lar seg lede av en instinktiv motvilje mot den eksisterende tingenes tilstand, og av ønsket om å skape en ny hierarkisk ordning

180

Veien til trelldom

som bedre stemmer overens med hans oppfatning av hva som er riktig og fortjenstfullt. Han vet kanskje bare at han hater jødene fordi de gjorde det så godt under en sam­ funnsordning som ikke kunne by ham en tilfredsstillende stilling, og fordi han elsker det høye og blonde menneske — den «aristokratiske» skikkelse i hans ungdoms romaner. Derfor vil han beredvillig godta teorier som synes å kunne by på en rasjonell rettferdiggjørelse av de fordommer han deler med så mange andre. Slik blir en pseudo-vitenskapelig teori en del av den offisielle tro, som i større eller mindre grad dirigerer individenes handlinger. Eller den utbredte misnøye med all industriell sivilisasjon og den romantiske kjærlighet til livet på landet — sammen med den oppfat­ ning at landbefolkningen representerer et bedre soldatmateriale — som har dannet grunnlaget for en annen myte: Blut und Boden. Denne myten gir ikke bare uttrykk for en endelig verdioppfatning, men for en mengde forestillinger om årsak og virkning som ikke kan tillates trukket i tvil når de engang er blitt idealer av bestemmende betydning for hele samfunnets virksomhet. Behovet for slike offisielle læresetninger som hjelpemid­ ler når det gjelder å dirigere og koordinere individenes be­ strebelser, er klart innsett av de forskjellige totalitært inn­ stilte teoretikere. Platons «edle løgner» og Sorels «myter» tjener samme formål som nazistenes raseteori eller Mussolinis teorier om den korporative stat. De er alle basert på be­ stemte oppfatninger av fakta som innarbeides i vitenskape­ lige teorier for å rettferdiggjøre forutfattede meninger. #

Folk aksepterer lettest de verdiforhold de skal tjene når de kan overbevises om at de representerer synspunkter som de alltid har hatt, men som de tidligere ikke har forstått fullt

Slutten på sannheten

181

ut eller erkjent. Folk kan bringes til å overføre sin troskap overfor gamle guder til nye, hvis man kan få dem til å tro at de nye guder virkelig gir uttrykk for det deres sunne sans alltid har fortalt dem, men som de hittil bare vagt har innsett. Og den mest effektive metode for å nå dette målet er å benytte gamle og kjente ord, men forandre deres inn­ hold. Få av det totalitære styresettets karaktertrekk er på samme tid så forbausende for den overfladiske iakttager, og allikevel så betegnende for hele det åndelige klima, som den fullstendige språklige forvrengning, den endring i or­ denes betydning som har funnet sted for å gjøre det mulig å uttrykke det nye regimes idealer med gamle og kjente ord. Det som lider mest i denne henseende er naturligvis or­ det frihet. Det er et ord som brukes like åpent i de totalitære statene som andre steder. Det kan trygt hevdes at overalt hvor friheten, slik som vi oppfatter den, er blitt utryddet, er dette skjedd i ly av løftet om en eller annen ny form for frihet. Dette bør være en advarsel for oss og en ekstra grunn til å være på vakt mot alle fristere som lover oss «New Liberties for Old». Selv hos oss har vi begrepet «planøko­ nomi for frihetens skyld» som lover oss «kollektiv frihet». Verdien av disse løftene kommer klart til syne ved det fak­ tum at deres forsvarere finner det nødvendig å forsikre oss om at «innføringen av en regulert frihet ikke nødvendig­ vis innebærer at alle tidligere former for frihet må avskaf­ fes». Dr. Karl Mannheim, fra hvis arbeid1 disse sitatene er hentet, advarer oss i det minste med at en «oppfatning av frihet basert på tidligere tiders syn på begrepet represen­ terer en hindring for enhver virkelig forståelse av proble­ met». Men hans bruk av ordet frihet er like villedende som det er i munnen på en totalitær politiker. Akkurat som til­ fellet er med deres form for frihet, den «kollektive frihet», 1 Man and Society in an Age of Reconstruction.

182

Veien til trelldom

så tilbyr han oss ikke full frihet for samfunnets enkelte med­ lemmer, men planøkonomens ubegrensede frihet til å gjøre med samfunnet det som måtte passe ham. Forvanskningen av begrepet frihet er ført ut i sin ytterste konsekvens. I dette spesielle tilfelle kan forvanskningen basere seg på en lang utvikling innen tysk filosofi, og ikke minst på en rekke sosialistiske teoretikere. Men ordet frihet er ikke på noen måte det eneste som er blitt forvansket til ugjenkjennelighet for å tjene som instrument i den totalitære propa­ gandaen. Vi har allerede sett hvorledes det samme har skjedd med begrepene domsmyndighet og lov, rettferdighet og likhet. Og listen kunne utstrekkes til å omfatte praktisk talt alle ord innen etisk og politisk terminologi. Hvis man ikke selv har erfart denne utviklingen, er det vanskelig å forstå omfanget av disse endringene i ordenes betydning, den forvirring de fremkaller, og de hindringer for enhver rasjonell debatt de skaper. Man må ha sett det for å kunne forstå, hvorledes to brødre — når den ene fullt og helt har gått inn for den nye tro og den annen ikke — etter kort tid snakker hvert sitt språk, og hvorledes enhver virkelig forbindelse mellom dem blir umulig av denne grunn. Forvanskningen blir desto farligere fordi denne for­ andring i betydningen av ord som beskriver politiske idea­ ler ikke er noe enkeltstående tilfelle, men en kontinuerlig prosess, en teknikk som bevisst eller ubevisst er tatt opp i den hensikt å dirigere folket. Etterhvert som denne proses­ sen fortsetter blir hele språket utplyndret, ordene blir tomme skall fratatt enhver mening — like brukbare til å gi uttrykk for stikk motsatte forhold, og brukt bare på grunn av de følelsesmessige assosiasjoner de fremdeles er i stand til å fremkalle. *

Slutten på sannheten

183

Det er ikke vanskelig å berøve det store flertall enhver mulighet for selvstendig tenkning. Men den minoritet som allikevel beholder sin tilbøyelighet til kritikk må også brin­ ges til taushet. Vi har allerede sett hvorfor undertrykkelse ikke kan innskrenkes til bare å gjelde den etiske målestokk som skal danne basis for den plan all samfunnsmessig virk­ somhet skal dirigeres etter. Fordi store deler av denne må­ lestokk aldri kan komme til uttrykk isolert sett, og siden en vesentlig del av den anerkjente verdiskala bare kan eksi­ stere som et ledd i planen — må denne planen i hver detalj bli sakrosankt og hevet over kritikk. I virkeligheten må dette gjelde alle myndighetenes handlinger. Hvis folket skal støtte de felles bestrebelser uten å nøle, så må det føle seg over­ bevist om at ikke bare de endelige mål som en gang er valgt, men også de midler som skal følges, er de rette. Den offi­ sielle oppfatning, som krever absolutt støtte, må derfor om­ fatte alle mulige synsmåter når det gjelder de fakta planen er basert på. Kritikk, eller til og med uttrykk for tvil, fra publikums side må undertrykkes fordi den kan tenkes å ville oppnå støtte. Dette bekreftes i S. og B. Webbs rapport om forholdene i de russiske bedriftene: «Mens arbeidet er i utvikling, er ethvert offentlig uttrykk for tvil eller engs­ telse for at arbeidet ikke skal gå etter programmet en illojal eller til og med forrædersk handling, på grunn av de kon­ sekvenser det kan ha for de andre arbeidernes innsats og gode vilje.» Når den uttalte tvil eller engstelse ikke bare gjelder en enkelt bedrift, men hele den plan som er lagt opp for samfunnet må den i ennå større grad anses som sabotasje, og behandles deretter. Fakta og teorier må altså i like høy grad som syn på verdi­ forhold falle inn under de offisielle læresetningene. Og hele det apparat som har opplysning og spredning av kunnska-

184

Veientiltrelldom

per som formål, skole og presse, radio og kino, vil uteluk­ kende bli brukt for å spre de synsmåter som, enten de er falske eller sanne, styrker troen på ufeilbarligheten av auto­ ritetenes beslutninger. All informasjon som kan tenkes å ville fremkalle tvil eller nøling vil bli holdt tilbake. Det eneste kriterium på hvorvidt en nyhet skal offentliggjøres eller undertrykkes er dens antatte virkninger på publikums lojalitet overfor systemet. Forholdene i en totalitær stat er alltid og på alle områder de samme som andre steder innen enkelte felter i krigstid. Alt som kan fremkalle tvil om re­ gjeringens ufeilbarlighet eller forårsake misnøye blir om­ hyggelig holdt tilbake. Grunnlaget for ugunstige sammen­ ligninger med forholdene andre steder, kunnskapen om mulige alternativer til den kurs som faktisk er valgt, infor­ masjon som kan gi det inntrykk at regjeringen ikke har oppfylt sine løfter eller latt være å benytte seg av mulig­ heter for å bedre forholdene, vil alt sammen bli undertryk­ ket. Det gis ikke noe område der omhyggelig sensur ikke vil bli gjennomført og likhet i synsmåter fremtvunget. Dette gjelder også områder som tilsynelatende ligger langt utenfor den politiske interessesfære, og særlig alle vi­ tenskaper — til og med de mest abstrakte. Innenfor grener som direkte beskjeftiger seg med menneskelig virksomhet og derfor får innflytelse på politiske synsmåter, slik som hi­ storie, juss eller økonomi, kan ikke den objektive søken etter sannhet tillates under et totalitært regime. Det er lett å innse, og er ofte blitt bekreftet av erfaringen, at hevdelsen av de offisielle synsmåter blir vitenskapens eneste formål. Disse fagområdene har i virkeligheten innenfor alle totali­ tære samfunn blitt fruktbare utklekningsanstalter for de offisielle myter som de styrende bruker for å lede sine undersåtters ånd og vilje inn i ønskede baner. Det er ikke for­ bausende at man innenfor disse områdene ikke lenger en-

Slutten på sannheten

185

gang later som man søker etter sannheten, og at man ikke legger skjul på at det er myndighetene som bestemmer hvilke læresetninger som skal doseres og offentliggjøres. Totalitær meningssensur utstrekker seg imidlertid også til felter som ved første øyekast ikke synes å ha noen politisk betydning. Det er av og til vanskelig å forklare hvorfor be­ stemte doktriner proskriberes og andre oppmuntres, og det er pussig at disse sympatier og antipatier tilsynelatende ar­ ter seg nokså likt under de forskjellige totalitære systemer. Særlig synes de alle sammen å ha til felles en intens motvilje mot de mer abstrakte former for tenkning, — en motvilje som karakteristisk nok også er kommet til uttrykk hos mange av de kollektivt innstilte blant våre vitenskapsmenn. Enten relativitetsteorien presenteres som «et jødisk angrep på grunnlaget for den kristne og nordiske fysikk», eller den angripes fordi den står i «motsetningsforhold til dialek­ tisk materialisme og marxistiske dogmer», kommer omtrent ut på ett. Det gjør heller ikke særlig stor forskjell om visse matematisk-statistiske teorier blir angrepet fordi de er «en del av klassekampen på den ideologiske front og et produkt av matematikkens historiske rolle som tjener for bursjoasiet», eller om de blir feid bort fordi «det ikke gis noen ga­ ranti for at de vil tjene folkets interesser». Det synes altså som også rene matematiske lovmessigheter i propagandaen kan betegnes som «bursjoasiets fordommer». I henhold til Webb er følgende slagord satt opp på første side i Tidsskrif­ tet for marxistisk-leninistisk naturvitenskap: «Vi arbeider for Partiet innenfor matematikken. Vi kjemper for den marx-leninistiske teoris renhet på det medisinske område.» Forholdene er tydelig nok av samme art i Tyskland. Tids­ skriftet for de nasjonalsosialistiske matematikeres forening er helt preget av «partiet i matematikken», og en av de best kjente tyske fysikere — nobelpristageren Lennard — har

186

Veien til trelldom

oppsummert et helt livs arbeid i et firebinds verk med titte­ len «Tysk Fysikk». Det er fullstendig i overensstemmelse med den totalitære ånd at den fordømmer enhver menneskelig virksomhet for virksomhetens egen skyld. Vitenskap for vitenskapens skyld, kunst for kunstens skyld, står akkurat like fjernt for nazistene, våre egne sosialister og kommunistene. Enhver aktivitet må få sin berettigelse ut fra et eller annet bevisst, samfunnsmessig formål. Det må ikke forekomme noen spon­ tan, ukontrollert virksomhet, fordi den kan komme til å fremkalle uforutsette resultater som ikke lar seg innpasse i den altomfattende plan som er trukket opp. Den kan re­ sultere i noe nytt, av en art som planøkonomen aldri har kunnet forestille seg. Dette prinsippet utstrekker seg til og med til allslags spill og fornøyelser. Jeg overlater til leseren å gjette om det var i Tyskland eller Russland alle sjakkspillere fikk offisiell formaning om at «det en gang for alle må være slutt med sjakkens nøytralitet. Vi må frigjøre oss fra oppfatningen sjakk for sjakkens skyld, akkurat som vi før har frigjort oss fra dyrkelsen av kunst for kunstens skyld». Så utrolige som disse meningsløsheter kan forekomme oss, så må vi allikevel være på vakt for ikke å la oss avfeie med at de er mer eller mindre tilfeldige sidevirkninger som ikke har noen sammenheng med de vesentlige trekk ved et plan­ økonomisk eller totalitært system. De er ikke det. De er et direkte resultat av ønsket om å se alt mulig dirigert ut fra en «felles oppfatning av helheten», av behovet for til enhver pris å opprettholde det syn som folket blir oppfordret til å gjøre sin innsats til fordel for, og av den generelle betrakt­ ning at folkets kunnskaper og oppfatninger er instrumenter som må brukes til fremme av bestemte formål. Når viten­ skapen skal tjene en klasses eller en stats interesser og ikke

Slutten på sannheten

187

sannhetens, må argumentasjonen utelukkende ta sikte på å spre og hevde de læresetninger som har til oppgave å dirigere hele samfunnslivet. Som den nazistiske justisminister har gitt uttrykk for når det gjelder en ny vitenskapelig teori: «Tje­ ner den til fremme av nasjonalsosialismen og dermed til for­ del for det felles beste?» Ordet sannhet opphører å ha noen mening. Det gir ikke lenger uttrykk for noe som skal finnes, med individets sam­ vittighet som den eneste verifikasjon av en teoris riktighet, men det blir noe som avgjøres av autoritetene. Sannheten blir noe som må godtas fordi det er til beste for den felles innsats, og det kan bli noe som etterhvert må endres på fordi de krav som til enhver tid stilles nødvendiggjør det. Det alminnelige intellektuelle klima som fremkalles på denne måten, den komplett kyniske innstilling overfor sann­ heten, mangelen på forståelse av hva dette ordet betyr, den fullstendige mangel på den ånd som driver til subjektiv forskning, og eliminasjonen av troen på den makt som lig­ ger i en rasjonell overbevisning — er alt sammen forhold som bare personlig erfaring kan gi full forståelse av, ingen kort beskrivelse kan gi noe tilstrekkelig bilde av dem. Det som gir størst grunn til uro er kanskje at forakten for ånde­ lig frihet ikke viser seg først når det totalitære systemet er gjennomført, men at den er til stede overalt blant intellek­ tuelle som har akseptert det kollektive synet, og som stilles opp som åndelige førere selv i samfunn som fremdeles styres etter liberale prinsipper. Det er ikke bare det at selv den verste undertrykkelse blir tilgitt hvis den bare skjer i sosia­ lismens navn, og at gjennomføringen av totalitært styresett åpent forsvares av folk som oppfattes som eksponenter for vitenskapen i frisinnede land; men også at intoleranse blir åpent og høylytt lovprist. Har vi ikke nylig erfart at en britisk vitenskapsmann til og med har forsvart inkvisisjonen,

188

Veien til trelldom

ut fra det resonnement at den er «nyttig for vitenskapen når den beskytter en klasse som gjør opprør»?1 Dette synet faller naturligvis praktisk sett sammen med den innstilling som fikk nazistene til å henrette vitenskapsmenn, brenne vitenskapelig litteratur og systematisk utrydde intelligensen blant undersåttene.

Ønsket om å påtvinge folket en innstilling som anses gavnlig for det, er naturligvis hverken nytt eller noe særtrekk ved vår tid. Den argumentasjon som mange av våre intel­ lektuelle anvender under forsøket på å forsvare tiltak i denne retning er imidlertid ny. Det eksisterer ikke noen reell åndsfrihet i vårt samfunn, blir det hevdet, fordi mas­ senes smak og meninger formes av propagandaen, gjennom reklamen, ved de høyere klassers eksempel, og ved andre utenforliggende faktorer som nødvendigvis må føre folkets tankevirksomhet inn i foreldede baner. Av dette trekker man den slutning at det store flertallets idealer og forestillinger alltid bestemmes av omstendigheter som lar seg kontrollere, og at denne makt til kontroll må utnyttes for å føre individenes tankegang inn i det man anser som den ønskelige retning. Det er sannsynligvis sant nok at den store majoritet sjelden er i stand til selvstendig tenkning, at den i de fleste tilfelle godtar «ferdigsydde» synsmåter, og dessuten at den ville være like tilfreds hvilke læresetninger den enn var født og oppvokset med. I de fleste samfunn vil ånds­ friheten sannsynligvis ha direkte verdi bare for et fåtall. Men det betyr ikke at noen er kompetent til å velge ut personer denne frihet skal reserveres for, eller at noen bør ha makt til det. Det gir sikkert nok ikke noe grunnlag for 1 J. G. Crowther,

The Social Relations of Science, 1941.

Slutten på sannheten

189

den oppfatning at en bestemt gruppe skal ha rett til å be­ stemme hva alle andre skal tro og tenke. Det vitner om fullstendig begrepsforvirring å hevde at det ikke gjør noen forskjell om alle må følge den samme ledelsen fordi det store flertall under et hvilket som helst system underkaster seg en eller annen ledelse. A redusere åndsfrihetens verdi fordi den aldri kan komme til å by alle de samme mulig­ heter for fri og uavhengig tenkning, er det samme som å underkjenne nettopp de grunner som gir åndsfriheten dens verdi. Det som er av betydning for å få den til å fylle sin misjon som den intellektuelle utviklings primære driv­ kraft, er ikke at enhver har lov til å tenke eller skrive hva som helst, men det at enhver tanke eller idé kan bli frem­ stilt og forsvart av en eller annen. Så lenge opposisjonen ikke undertrykkes, vil det alltid være noen som trekker i tvil de idéer som er bestemmende blant deres samtidige, og som stiller opp nye tanker til prøvning gjennom disku­ sjon og propaganda. Dette vekselvirkningsforholdet mellom individer med forskjellige kunnskaper og av forskjellig syn, er det som utgjør åndslivet. Andslivets vekst er en samfunnsmessig prosess basert på eksistensen av like motsetningsforhold. Det hører til åndslivets vesen at dets resultater ikke kan forutbestemmes, at vi ikke kan vite hvilke synsmåter som vil virke til fordel for denne vekst og hvilke som ikke vil gjøre det. Kort sagt, at denne vekst ikke kan bestemmes av noe syn som vi nå sitter inne med, uten at den derved begrenses og hemmes. A «regulere» eller «organisere» den åndelige fremgang, eller for den saks skyld utvikling i sin alminnelighet, er en begrepsmessig selvmotsigelse. Fore­ stillingen om at den menneskelige hjerne «bevisst» skulle kunne kontrollere sin egen utvikling støter an mot men­ neskelig logikk — som er det eneste som «bevisst» kan kon­

190

Veien til trelldom

trollere noe. Ved forsøk på kontroll med den åndelige ut­ vikling oppnår vi bare å trekke opp grenser for utviklin­ gen, grenser som før eller senere vil fremkalle tankens stag­ nasjon og fornuftens tilbakegang. Tragedien ved den kollektive tankegang er at den be­ gynner med å opphøye fornuften, og ender med å øde­ legge den fordi tankegangen misoppfatter den prosess åndslivets vekst avhenger av. Dette er alle de kollektive læresetningers paradoks, at deres krav om bevisst kontroll eller bevisst regulering nødvendigvis fører til behovet for en enkelt bestemmende makt, — mens bare den individua­ listiske oppfatning av de samfunnsmessige fenomener kan få oss til å erkjenne de krefter som fører til fornuftens og åndens fremgang. Individualisme er altså en ydmyk inn­ stilling overfor denne samfunnsmessige prosess, det samme som toleranse overfor andres oppfatning — og det stikk motsatte av det intellektuelle virvar som danner bakgrun­ nen for kravet om omfattende dirigering av den samfunns­ messige utvikling.

XII. NAZISMENS SOSIALISTISKE RØTTER Alle anti-liberale krefter forener seg mot alle for­ mer for frihet. A. Mo eller van den Bruck.

Det er en alminnelig utbredt misforståelse å anse nasjonal­ sosialismen som bare et opprør mot all fornuft, som en irra­ sjonell bevegelse uten intellektuell bakgrunn. Hvis det var tilfelle ville bevegelsen være langt mindre farlig enn den faktisk er. Men intet kan være mer villedende eller fjer­ nere fra sannheten. Nasjonalsosialismens læresetninger re­ presenterer kulminasjonen av en lang åndelig utvikling, som tenkere med stor innflytelse langt utenfor Tysklands gren­ ser har tatt del i. Hva man enn mener om de premisser den bygger på, så kan det ikke nektes at de menn som frem­ kastet de nye læresetningene var innflytelsesrike forfattere som har satt et visst preg på europeisk tankegang i sin hel­ het. Deres system ble utviklet med hensynsløs konsekvens. Har man først akseptert de forutsetninger det bygger på, gis det ikke noen mulighet til å komme utenom dets logikk. Dette system er simpelthen kollektivisme frigjort fra alle de uttrykk for individualistisk tradisjon som kan tenkes å hemme dets realisasjon. Selv om tyske tenkere har ført an i denne utvikling er de ikke på noen måte blitt stående alene. Thomas Carlyle og Houston Stewart Chamberlain, Auguste Comte og Ge­ orges Sorel har like stor del i denne kontinuerlige utvik-

192

Veien til trelldom

lingsprosess som noen tysker. Utviklingen av denne tanke­ gang i Tyskland selv, er nylig blitt trukket frem av R. D. Butler i hans undersøkelse vedrørende «The Roots of National Socialism». Men skjønt det fremgår av denne un­ dersøkelse at disse tanker har forekommet der i hundre og femti år i nesten uforandret og stadig tilbakevendende form, er det vanlig å overvurdere den betydning de hadde i Tyskland før 1914. De ga bare uttrykk for én tankeret­ ning i et folk som den gang representerte flere synsmåter enn kanskje noe annet folk. De hadde forholdsvis få tals­ menn, og ble foraktet av flertallet i like stor utstrekning som andre steder. Hva var det da som gjorde at disse synsmåtene hos en reaksjonær minoritet til slutt oppnådde støtte hos det store flertall tyskere, og hos praktisk talt hele den tyske ungdom­ men? Det var ikke bare nederlaget, nødstilstanden og den bølge av nasjonalisme som gikk over landet, som førte til deres seier. Og i enda mindre grad var årsaken, som så mange mennesker ønsker å tro, en kapitalistisk reaksjon mot sosialismens fremmarsj. Tvert imot, den støtte som brakte de nazistiske synsmåtene til makten kom nettopp fra den sosialistiske leir. Det var sikkert nok ikke gjennom borgerskapet, men heller som en følge av mangelen på et sterkt borgerskap, at de seiret i kampen om makten. De synsmåter som hadde behersket Tysklands ledende kretser i den siste generasjon stod ikke i opposisjon til so­ sialismen i marxismen, men til de liberale elementer i den, dens internasjonalisme og dens demokrati. Og ettersom det i stigende grad ble klart at det nettopp var disse ele­ mentene som hindret sosialismens realisasjon, begynte so­ sialistene på venstre fløy mer og mer å nærme seg de på høyre. Det var en forening av alle anti-kapitalistiske kref-

Nazismens sosialistiske røtter

193

ter fra venstre til høyre, en koordinering av radikal og kon­ servativ sosialisme, som utryddet alt frisinn i Tyskland. Det var allerede fra begynnelsen nær forbindelse mel­ lom nasjonalisme og sosialisme i Tyskland. Det er viktig å legge merke til at nasjonalsosialismens betydeligste for­ fedre, Fichte, Rodbertus og Lassalle, på samme tid aner­ kjennes som sosialismens mer fremstående fedre. Mens te­ oretisk sosialisme i dens marxistiske form bestemte utvik­ lingen innen tysk arbeiderbevegelse, kom det nasjonalis­ tiske og autoritære element mer i bakgrunnen. Dette varte imidlertid ikke lenge. Fra 1914 og fremover utgikk fra den marxistiske sosialismens rekker den ene læremester etter den annen som førte an, ikke blant de konservative eller reaksjonære, men blant de hardt arbeidende industri­ arbeiderne og den idealistiske ungdom — og ledet dem inn blant nasjonalsosialismens rekrutter. Det var først etter den tid at den nasjonalistiske sosialismen fikk virkelig betyd­ ning og hurtig vokste inn i de hitlerske læresetningene. Krigshysteriet i 1914, som nettopp på grunn av det tyske nederlaget aldri ble helt fjernet, er begynnelsen til den ut­ vikling som har skapt nasjonalsosialismen, og det var ho­ vedsakelig ved de gamle sosialistenes hjelp at den vokste frem i løpet av denne perioden.

* Kanskje den første, og på mange måter den mest karak­ teristiske, representant for denne utviklingen er professor Werner Sombart, hvis berømte «Handler und Helden» («Kjøpmenn og helter») kom ut i 1915. Sombart var be­ gynt som marxistisk sosialist, og han kunne så sent som i 1909 med stolthet forkynne at han hadde viet sitt liv til kampen for Karl Marx’ ideer. Han hadde bidratt vel så 13 — Veien til trelldom.

194

Veien til trelldom

meget som noen annen til å spre sosialistisk tankegang og antikapitalistisk innstilling i Tyskland. Og hvis tysk tan­ kegang ble gjennomsyrer av marxistiske elementer i høy­ ere grad enn tilfellet var i noe annet land helt frem til den russiske revolusjon, skyldtes dette i stor utstrekning Sombart. En viss tid ble han ansett som den forfulgte sosialis­ tiske intelligensens mest fremstående representant, ute av stand til å få en professorstilling på grunn av sitt radikale syn. Hans historiske arbeider, som lå meget nær opp til marxismen selv etter at han var opphørt å være politisk marxist, fikk stor innflytelse også etter verdenskrigen både i og utenfor Tyskland, — denne innflytelse er særlig merk­ bar i engelske og amerikanske planøkonomers arbeider. I sin krigsbok hilste denne gamle sosialist den «tyske krig» velkommen som en uunngåelig konflikt mellom Eng­ lands kommersielle sivilisasjon og Tysklands heroiske kul­ tur. Hans forakt for det engelske folkets «kommersielle» synsmåter som hadde fått det til å oppgi sine «krigerinstinkter», var uten grenser. I hans øyne finnes det ikke noe mer foraktelig enn den alminnelige streben etter indivi­ duell lykke. Og det han betegner som engelsk morals vik­ tigste leveregel: vær rettskaffen og rettferdig så «det kan gå deg godt og du får lenge leve i landet», er for ham «den mest avskyelige leveregel som noengang er unnfanget i en kommersielt preget hjerne». Det «tyske samfunnsideal» slik som det er blitt utformet av Fichte, Lassalle og Rodbertus, er at samfunnet hverken bør være grunnlagt eller preget av individene — og heller ikke av en sum av indi­ videt. Det er ikke samfunnets formål å tjene individenes interesser. Samfunnsidealet er et «folkefellesskap» hvor in­ dividene ikke har noen rettigheter, men bare plikter. In­ dividuelle krav er alltid følgen av forretningsmessig inn­ stilling. «Ideene fra 1789» — frihet, likhet og broderskap

Nazismens sosialistiske røt ter

195

— er utpreget kommersielle idealer uten noe annet formål enn å sikre enkeltpersoner visse fordeler. Før 1914 stod alle de tyske helteidealene overfor en dø­ delig fare som følge av det stadig økende kjennskap til en­ gelske kommersielle tanker, engelsk komfort og engelsk sport. Det engelske folket var ikke bare selv tvers igjennom korrupt, enhver fagforeningsmann var sunket ned i et «dynd av velvære», men det var også begynt å påvirke andre folk. Bare krigen hadde kunnet hjelpe tyskerne til å huske at de var et krigerfolk, et folk som sørget for å un­ derordne all virksomhet — og i særlig grad all økonomisk virksomhet — militære formål. Sombart vet at tyskerne blir foraktet av alle andre folk fordi de anser krigen som noe hellig — men han er stolt av det. Det å betrakte krigen som noe umenneskelig og meningsløst er et typisk utslag av kommersielt syn. Det gis et liv som står høyere enn indi­ videts, folkets og statens liv, og det er meningen med indi­ videt at han skal ofre seg til fordel for dette høyere vesen. Krig er for Sombart fullbyrdelsen av det heroiske livssyn, og krigen mot England er krigen mot det motsatte ideal — de kommersielle forestillinger om individets frihet, lykke og velvære, som i hans øyne får sitt mest foraktelige ut­ trykk i — de patenterte sikkerhets-barberkniver som ble funnet i de engelske skyttergravene. #

Om Sombarts utfall på den tid var litt for meget selv for de fleste tyskere, så kom en annen tysk professor frem med akkurat de samme tankene i en mer moderat og sko­ lert, og derfor mer effektiv, form. Professor Johan Plenge var en like stor autoritet når det gjaldt Marx som Som­ bart. Hans bok «Marx und Hegel» markerer innledningen til den moderne Hegel-renessanse blant marxistiske elever,

196

Veien til trelldom

og hans til en begynnelse rene sosialistiske overbevisning kan ikke dras i tvil. Blant hans tallrike krigspublikasjoner var den viktigste en liten, men på samme tid meget omdiskutert, bok med titelen: «1789 og 1914. De symbol­ ske år i den politiske bevissthets historie.» Den behand­ ler motsetningsforholdet mellom «ideene fra 1789», frihetsidealet, og «ideene fra 1914», organisasjonsidealet. Or­ ganisasjon er for ham, som det er for alle sosialister som utvikler sin sosialisme ved å overføre vitenskapelige idea­ ler til samfunnsmessige forhold, sosialismens kjerne. Orga­ nisasjon var, som han ganske riktig fremhevet, roten til den sosialistiske bevegelse da den tok sin begynnelse i Frankrike tidlig i det nittende århundre. Marx og marx­ ismen har forrådt denne grunnleggende tanke ved fana­ tisk og livsfjernt å klynge seg til det abstrakte frihetsideal. Først nå var organisasjonstanken kommet til sin rett andre steder, noe som kommer til uttrykk i H. G. Wells arbeid, men den gjorde seg særlig gjeldende i Tyskland der den ble best forstått og i størst utstrekning realisert. Krigen mellom England og Tyskland er derfor en kamp mellom to motstridende prinsipper. Den «økonomiske verdens­ krig» er tredje betydningsfulle fase i den åndelige kamp i moderne historie. Den er av like stor betydning som re­ formasjonen og borgerskapets revolusjon for friheten. Det er kampen for de nye kreftenes seier, de krefter som det nittende århundres høyt utviklede økonomiske liv har fremkalt: sosialisme og organisasjon.

«Fordi Tyskland på det åndelige område var den mest overbeviste eksponent for alle sosialistiske drømmer, og i det virkelige liv den mektigste konstruktør av det høyest organiserte økonomiske system. — I oss er det tyvende år­ hundre. Hvordan enn krigen slutter vil vi alltid stå som eksempel for alle folk. Våre tanker vil bestemme målene

Nazismens sosialistiske røtter

197

for menneskehetens liv. Verdenshistorien erfarer i dag den storstilte prosess som ved oss fører til at det nye store livsideal tvinger seg frem til endelig seier, mens på samme tid et verdenshistorisk prinsipp definitivt utslettes sammen med England.» Den krigsøkonomi som ble skapt i Tyskland i 1914 «er den første realisasjon av et sosialistisk samfunn, og dens ånd den første aktive tilkjennegivelse av sosialismens ånd. Krigens krav har tvunget det sosialistiske ideal igjennom i tysk økonomi, og forsvaret av vår nasjon har således stil­ let tankene fra 1914 opp for menneskeheten, tanken om tysk organisasjon, den nasjonale sosialismens folkefelles­ skap ... Uten at vi egentlig har merket det, har hele vårt politiske liv innenfor stat og næringsliv hevet seg til et høyere plan. Staten og det økonomiske liv danner en ny enhet... Den følelse av økonomisk ansvar som karakte­ riserer tjenestemannens arbeid har nå gjennomsyrer all pri­ vat virksomhet... Den nye tyske korporative organisering av den økonomiske virksomhet er den høyeste form for samfunnsliv som noen gang er skapt». Til å begynne med håpet professor Plenge på å kunne forene frihetsidealet og organisasjonsidealet — skjønt ho­ vedsakelig ved individets fullstendige, men frivillige, un­ derkastelse under helheten. Men disse spor av liberal tan­ kegang forsvinner snart fra hans forfatterskap. Omkring 1918 hadde foreningen mellom sosialisme og hensynsløs maktpolitikk slått fullstendig gjennom hos ham. Kort før krigen sluttet oppmuntret han sine landsmenn i sosialistavisen Die Glocke på følgende måte: «Det er på høy tid at man erkjenner det faktum at so­ sialismen må komme til uttrykk i maktpolitikk, fordi dens vesen er organisasjon. Sosialismen må vinne makten, og al­ dri blindt fjerne den. Og det viktigste og mest påtrengende

198

Veien til trelldom

problem for vårt folk og sosialismen i krigstid er dette: hvilket folk er forutbestemt til makten fordi det på en ek­ semplarisk måte fører an i folkenes organisering?»

Og han forutsier alle de idéer som senere skulle komme til å gi Hitlers «nyordning» dens endelige rettferdiggjø­ relse: «Fra et sosialistisk, som er det samme som organisato­ risk, synspunkt — er folkenes selvbestemmelsesrett det samme som retten til individualistisk økonomisk anarki. Er vi villig til å la individet få full selvbestemmelsesrett i alle økonomiske spørsmål? Konsekvent sosialisme kan gi folket rettigheter bare i overensstemmelse med den reelle og histo­ risk bestemte maktfordeling.»

* De idealer som Plenge så klart ga uttrykk for var særlig populære blant, og kanskje utledet fra, visse vitenskapelige tyske kretser som krevet sentraldirigert organisasjon av alle livets forskjellige sider — akkurat som deres engelske kol­ leger nå gjør. Den ledende blant dem var den berømte kjemiker Wilhelm Ostwald. En av hans uttalelser på dette område har vunnet særlig berømmelse:

«Tyskland ønsker å organisere Europa, som fremdeles lider under mangelen på organisasjon. Jeg vil nå forklare for dere Tysklands store hemmelighet: vi, eller kanskje heller den tyske rase, har oppdaget betydningen av organisasjon. Mens andre nasjoner fremdeles lever under individualismens regime, så har vi allerede nådd frem til full organisasjon.» Tanker av denne art var alminnelige godtatt på kontorene til den tyske råvarediktatoren Walther Rathenau, som — skjønt han ville veket tilbake om han hadde innsett sin tota-

Nazismens sosialistiske tøtter

199

litære økonomis konsekvenser, allikevel fortjener en frem­ stående stilling når den fullstendige historie om naziidéenes vekst skal skrives. Gjennom sitt forfatterskap har han sannsynligvis mer enn noen annen bestemt de økonomiske synsmåter hos den generasjon som vokste opp i Tyskland under og umiddelbart etter forrige krig. Noen av hans nær­ meste medarbeidere skulle senere komme til å danne grunn­ stammen i den stab som ble opprettet for å gjennomføre Gørings femårsplan. Av praktisk talt samme art var også det en annen tidligere marxist, Friedrich Nauman, hevdet. Hans «Mitteleuropa» fikk sannsynligvis større utbredelse i Tysk­ land enn noen annen krigsbok. Men det ble overlatt til en aktiv sosialistisk politiker, som tilhørte sosialdemokratenes venstre fløy i Riksdagen, å utvikle disse tankene og spre dem vidt og bredt. Paul Lensch hadde allerede i tidligere bøker beskrevet krigen som «det engelske borgerskapets flukt for sosialismens fremmarsj», og han hadde beskrevet hvor fjernt det sosialistiske frihetsideal og den engelske oppfatning stod fra hverandre. Men først i hans tredje og mest ansette bok, «Tre års verdensrevolusjon», ble hans idéer fullt utviklet. Lensch baserer sin argumentasjon på en interessant, og i mange henseende riktig, beskrivelse av hvorledes Bismarcks beskyttelseslovgivning muliggjorde en utvikling henimot industriell konsentrasjon og kartellisering i Tyskland, en utvikling som ut fra hans marxistiske syn re­ presenterte et høyere stadium i den industrielle utvikling. «Resultatet av Bismarcks beslutning i 1879 var at Tysk­ land overtok den revolusjonæres rolle, i den betydning at Tyskland kom i en stilling i forhold til resten av verden som et samfunn med et høyere og mer utviklet økonomisk sy­ stem. Når vi har innsett dette, må vi også være klar over at Tvskland under den pågående verdensrevolusjon represen-

200

Veien til trelldom

terer de revolusjonære, mens dets største antagonist — Eng­ land — står på kontra-revolusjonens side. Dette faktum vi­ ser hvor lite et lands konstitusjon, enten den nå er liberal og republikansk eller monarkisk og autokratisk, har å si når det ut fra historisk syn skal slås fast om landet er liberalt eller ikke. Eller, for å si det tydeligere, vår oppfatning av libera­ lisme, demokrati osv. er preget av den engelske individua­ lismens idéer — som hevder at en svak regjering er en libe­ ral regjering, og at ethvert bånd på individets frihet er et uttrykk for autokrati og militarisme.» I Tyskland, den av «historien utpekte representant» for denne høyere form for økonomisk liv, er «kampen for sosia­ lismen blitt sterkt forenklet etter at sosialismens grunnlag er blitt lagt. Derfor var det av vital betydning for alle so­ sialistpartier at Tyskland triumferte over sine fiender, og derved ble satt i stand til å fullbyrde sin historiske misjon, å revolusjonere verden. Og derfor var Ententens krig mot Tyskland det lavere borgerskapets forsøk på hindre sin egen klasses undergang. Den kapitalkonsentrasjon (fortsetter Lensch) som ube­ visst tok sin begynnelse før krigen, og som bevisst har fort­ satt under den — vil bli systematisk ført videre etter krigen. Ikke som fø’ge av ønsket om noen form for organisasjon, og heller ikke fordi sosialismen er blitt erkjent som en høy­ ere form for samfunnsmessig utvikling. De klasser som i dag praktisk sett er sosialismens pionerer, er teoretisk dens ster­ keste motstandere — eller var det i det minste inntil for kort tid siden. Sosialismen vinner frem, og er i en viss utstrekning allerede gjennomført, ganske enkelt fordi vi ikke kan leve uten den». De eneste som fremdeles prøver å hindre denne utviklin­ gen er liberalistene.

Nazismens sosialistiske røtter

201

«Disse mennesker, som ubevisst resonnerer ut fra engelsk målestokk, utgjør hovedmassen av det dannede tyske bor­ gerskap. Deres politiske forestillinger om frihet og borger­ rettigheter, om konstitusjon og parlamentarisme, er utledet av den individualistiske verdensoppfatning som engelsk li­ beralisme er en klassisk legemliggjørelse av, og som først fikk sine tyske talsmenn i femti-, seksti- og syttiårene i det nittende århundre. Men denne standard er gammeldags og splittet, akkurat som den gammeldagse engelske liberalis­ men er blitt splittet opp av denne krigen. Det som nå må gjøres er å bli kvitt disse nedarvede politiske ideene og støtte fremveksten av den nye stats- og samfunnsdannelse. På dette område må altså sosialismen være i bevisst og bestemt opposisjon til individualismen. I denne forbindelse kan det fremheves som et forbausende faktum at de arbeidende klasser i det såkalte «reaksjonære» Tyskland har nådd fram til en langt sikrere og mer innflytelsesrik posisjon enn deres kolleger i England eller Frankrike.» Lensch viderefører dette resonnementet med en betrakt­ ning som også inneholder meget sant og riktig, og som for­ tjener å bli fremhevet: «Etter at sosialdemokratene ved hjelp av denne (almin­ nelige) stemmerett la beslag på alle de plasser de kunne i riksdagen, og i statlig og kommunal administrasjon, opp­ nådde de å gjennomsyre hele den offentlige organisme. Men den pris de måtte betale for dette var igjen en fullstendig underkastelse av de arbeidende klasser under staten. Som fø’ge av sosialistisk virke gjennom 50 år er staten riktignok ikke den samme som i 1867 da den alminnelige stemmerett ble innført, men sosialdemokratiet er heller ikke det samme som dengang. Staten har gjennomgått en sosialiseringspro­ sess og sosialdemokratiet har gjennomgått en nasjonaliseringsprosess.»

202

Veien til trelldom

Plenge og Lensch har etter tur gitt nasjonalsosialismens ideologiske skapere, særlig Oswald Spengler og Moeller van den Bruck, deres idémessige bakgrunn. Det kan herske uenighet om i hvilken grad den første kan betraktes som sosialist. Men at han i sitt skriftstykke, «Prøysserdom og sosialisme», som kom ut i 1920, ga uttrykk for tanker som vanligvis aksepteres av tyske sosialister, er nå klart. Noen få utvalg fra hans argumentasjon vil være tilstrekkelig til å vise dette. «Gammel prøysserånd og sosialistisk overbevis­ ning, som i dag hater hverandre med en styrke som bare brødre kan hate hverandre med, er i realiteten en og samme sak.» Representantene for den vestlige sivilisasjon i Tysk­ land, de tyske liberalerne, er «den usynlige engelske arme som Napoleon etter slaget ved Jena etterlot seg på tysk jord.» For Spengler var alle som Hardenberg og Humboldt og andre liberale reformaterer, «engelske». «Men denne «engelske» innstilling vil bli feid vekk av den tyske revolu­ sjon som begynte i 1914.» «Oksidentens tre siste nasjoner har tatt sikte på tre eksistensformer, representert ved de berømte slagordene: Fri­ het, likhet og brorskap. På det politiske område kommer disse til uttrykk i liberal parlamentarisme, sosialdemokrati, og autoritær sosialisme... Det instinktet som behersker tyskeren, eller rettere sagt prøysseren, er: makten tilhører helheten... Alle skal gis sin plass i samfunnet. Enten be­ stemmer man, eller så adlyder man. Dette er autoritær so­ sialisme fra det attende århundre, på vesentlige områder langt fra liberal og meget udemokratisk — i den betydning av ordene som engelsk liberalisme og fransk demokrati leg­ ger i dem... Det finnes i Tyskland mange retninger som er både hatet og dårlig ansett, men liberalismen er den eneste som bare er foraktet på tysk jord. Den engelske nasjons til­ værelse er basert på skillet mellom rik og fattig, den prøyssiske på skillet mellom befaling og lydighet. Begrepet klasse­ forskjell har altså langt fra det samme innhold i de to land.»

Nazismens sosialistiske røt ter

203

Etter å ha pekt på vesensforskjellen mellom engelsk fri­ konkurranse og prøyssisk «økonomisk administrasjon», og etter å ha påvist hvorledes den økonomiske organisasjonen siden Bismarcks tid har antatt mer og mer sosialistiske for­ mer, fortsetter Spengler:

«Preussen var en virkelig stat i ordets sanne betydning. Der kunne strengt tatt ikke forekomme privatpersoner. Alle som levde under dette systemet, som fungerte med et urverks presisjon, var på en eller annen måte et ledd i det. Ledelsen av den offentlige virksomhet kunne derfor ikke ligge i privatfolks hender, slik som parlamentarismen forut­ setter.» Den «prøyssiske idé» krever at alle er statstjenestemenn, at alle lønninger og inntekter fastsettes av staten. Administ­ rasjonen av all eiendom blir i særlig grad en avlønnet virk­ somhet. Fremtidens stat vil være en «Beamten-staat». Men «det avgjørende spørsmål, ikke bare for Tyskland, men for hele verden som helhet — og som må løses av Tyskland for verden, er: Skal handelen i fremtiden regjere staten eller staten handelen? Overfor dette spørsmål står prøysseriet og sosialismen likt. Begge bekjemper det England som ek­ sisterer blant oss». For nasjonalsosialismens skytshelgen, Moeller van den Bruck, var det bare et skritt fra dette resonnement og over til å erklære verdenskrigen som en kamp mellom sosialisme og liberalisme: «Vi har tapt krigen mot Vesten, Sosialismen har tapt i kampen mot liberalismen«» Både for ham og Spengler er derfor liberalismen arvefienden. Moeller van den Bruck skryter av det faktum at «det ikke finnes noen liberale i Tyskland i dag. Det finnes unge revolusjonære og unge konservative. Men hvem vil være liberal? ... Liberalis­ men representerer en livsfilosofi som tysk ungdom vender

204

Veien til trelldom

seg bort fra med kvalme og forakt fordi det ikke gis noe som er mer utenlandsk, mer motbydelig og mer på tvers av Tysklands egen filosofi. Tysk ungdom av i dag anser libe­ ralismen som erkefienden». Aloeller van den Brucks Tredje Rike hadde til oppgave å gi tyskerne en form for sosialisme som var tilpasset deres natur, og som var renset for all vesteuropeisk liberalisme. Det fylte denne oppgaven. Disse forfatterne representerer ikke på noen måte iso­ lerte fenomener. Så tidlig som i 1922 kunne en uavhengig observatør snakke om et «utpreget, og ved første øyekast forbausende fenomen»:

«Kampen mot kapitalismen er ifølge dette syn en fort­ settelse av krigen mot ententen, med åndens og den øko­ nomiske organisasjons våpen; den vei som fører til prak­ tisk sosialisme, det tyske folks tilbakevenden til dets beste og edleste tradisjoner.» Kamp mot liberalismen i alle dens former, dette syste­ met som hadde triumfert over Tyskland, var den tanke som samlet sosialister og konservative på bred front. Til å be­ gynne med ble disse ideene først og fremst akseptert innen den tyske ungdomsbevegelsen, og det var også der sammensmeltingen av sosialisme og nasjonalisme først fant sted. I de senere tyveårene og frem til Hitlers maktovertagelse samlet en krets unge mennesker seg om avisen «Die Tat», og ledet av Ferdinand Fried ble de den viktigste eksponent for denne tradisjonen i intellektuelle kretser. Frieds «Ende des Kapitalismus» er kanskje det mest karakteristiske ut­ trykk for denne gruppen av «Edelnazis», som de ble kalt i Tyskland. Og kanskje det mest urovekkende fordi det på så mange måter minner om store deler av den litteratur som ser dagens lys i England i dag. Denne viser også med all

Nazismens sosialistiske røtter

205

ønskelig tydelighet hvorledes sosialister fra høyre til venstre forener seg i forakt for alt det som er liberalt i ordets gamle betydning. «Konservativ sosialisme» (eller i andre kretser «religiøs sosialisme») var det slagord som mange forfattere brukte for å berede veien for nazismens seier. Det er «kon­ servativ sosialisme» som dominerer dette landet nå. Var ikke krigen mot Vestmaktene «med åndens og den økonomiske organisasjons våpen» nesten avsluttet med seier for nazistene før den egentlige krigen brøt ut?

XIII. DE TOTALITÆRE BLANT OSS Når autoriteten presenterer seg under organisa­ sjonens maske, virker den fascinerende nok til å gjøre samfunn av frie mennesker til totalitære stater. The Times.

Det er sannsynligvis riktig at selve størrelsen og omfan­ get av de totalitære regjeringenes voldshandlinger har styr­ ket følelsen av at «det kan ikke hende her», i stedet for å øke redselen for at et lignende system en gang skal få makten her i landet. Når vi ser på Nazi-Tyskland, synes det gapet som skiller oss fra dem så umåtelig stort at ikke noe som hender der kan ha noen mulig sammenheng med det som kan tenkes å ville inntreffe her. Og det faktum at forskjel­ len stadig er blitt større synes å motbevise påstanden om at vi beveger oss i samme retning. Men la oss ikke glemme at for femten år siden ville slike hendelser blitt betraktet som like utrolige i Tyskland som de nå blir ansett for å være her, ikke bare blant 9/io av tyskerne selv — men også blant fiendtligsinnede utlendinger (hvor kloke de nå enn later som de har vært). Som fremhevet tidligere i denne boken, er det imidlertid ikke Tyskland av i dag England i stadig stigende utstrek­ ning minner om, men Tyskland slik det var for tyve eller tredve år siden. Det er mange trekk som dengang ble ansett som «typisk tyske», som nå er helt akseptert her, og mange tegn som tyder på videre utvikling i samme retning. Vi har

De totalitære blant oss

207

allerede nevnt det viktigste, den stadig stigende overens­ stemmelse mellom høyre og venstre fløys syn på økono­ miske spørsmål — og deres felles opposisjon mot den libera­ lisme som tidligere dannet basis for praktisk talt alle områ­ der av engelsk politikk. Vi har en autoritativ bekreftelse på dette i den uttalelse Harold Nicolson kom med under den siste konservative regjering, nemlig at alle regjeringens dyk­ tigste støtter var «sosialister i sitt hjerte». Og det kan heller ikke være tvil om at mange sosialister har større sympati for de konservative enn for liberalistene. Det kan nevnes mange eksempler av samme art. Den økende ærefrykt overfor sta­ ten, makttilbedelsen, beundringen av storhet for storhetens skyld, begeistringen for «organisasjon» i enhver henseende (nå kaller vi det planøkonomi), og den sviktende evne til å overlate noe til den enkle, organiske vekst — som til og med H. v. Treitschke sterkt beklaget i Tyskland for 60 år siden — er neppe mindre utpreget i dette landet nå enn tilfellet var i Tyskland tidligere. Hvor langt England har fulgt i Tysklands kjølvann i løpet av de siste tyve årene kommer klart frem hvis man nå ser på de alvorlige diskusjoner som ble ført under forrige verdenskrig om forskjellen mellom britisk og tysk syn på politiske og moralske spørsmål. Det er sannsynligvis riktig å hevde at den britiske offentlighet dengang hadde et mer realistisk syn på denne forskjellen enn den nå har. Men mens engelskmennene dengang var stolte av sine særpre­ gede tradisjoner, så er det få politiske synsmåter som før ble ansett som utpreget engelske, som ikke majoriteten av folket nå nærmest skammer seg over, hvis de da ikke posi­ tivt tar avstand fra dem. Det er neppe noen overdrivelse å si at jo mer typisk engelsk en forfatter var i sin behandling av sosiale eller politiske problemer, jo mer er han glemt i sitt eget land i dag. Menn som Lord Morley eller Henry

208

Veien til trelldom

Sidgwick, Lord Acton eller A. V. Dicey, som dengang ble beundret over hele verden som fremragende representan­ ter for det liberale Englands politiske visdom, er for den nå­ levende generasjon foreldede viktorianere. Det er kanskje ikke noe som viser denne forklaringen klarere enn det fak­ tum at mens det ikke er noen mangel på sympati for Bis­ marck i nåtidens engelske litteratur, så nevnes navnet Gladstone sjelden av den yngre generasjon uten med et hånflir over hans viktorianske moraloppfatning og naive, utopiske innstilling. Jeg skulle ønske at jeg i noen få setninger kunne bibringe leseren det foruroligende inntrykk som gjennomlesingen av visse britiske verker om dominerende tysk tankegang under forrige krig, gir. Nesten hvert ord kunne komme til anvendelse på de synsmåter som nå preger engelsk littera­ tur. Jeg skal bare gjengi et kort sitat fra Lord Keynes, som i 1915 beskrev det «mareritt» han fant uttrykt i et typisk tysk arbeid fra denne periode. Han beskriver hvorledes, i henhold til en tysk forfatter, «næringslivet selv i fredstid må være mobilisert». Dette er hva han mener med «nærings­ livets militarisering» (tittelen på det verk det er tale om): «Individualismen må elimineres øyeblikkelig. Det må stilles opp et system av reguleringer, som ikke har den enkeltes velferd og lykke som mål, men som tar sikte på å styrke den organiserte statsdannelse for derved å oppnå størst mu­ lig effektivitet (Leistungsfåhigkeit) hvis innflytelse på in­ dividets velferd bare er indirekte. Denne fryktelige dok­ trine blir sett opp til som en slags idealisme. Nasjonen vil vokse inn i en «absolutt enhet» og vil i realiteten bli hva Platon hevdet den burde være: «Der Mensch im Grossen». Og i særlig grad vil den kommende fred føre med seg en styrkelse av tanken om statens inngrep i næringslivet. Utenlandske investeringer, emigrasjon, næringspolitikk som

De totalitære blant oss

209

i gamle dager betraktet hele verden som sitt virkefelt, er altfor farlige ting. Det gamle næringslivet, som nå er dø­ ende, var basert på profittmotivet; og det nye Tyskland skal uten hensyn til profittmotivet gjøre slutt*på det kapitalis­ tiske system som kom fra England for hundre år siden.» Med unntagelse av at det ennå ikke er noen engelsk for­ fatter som har våget å nedsette verdien av individuell vel­ ferd og lykke, er det da en eneste setning i dette som ikke avspeiler seg i mesteparten av vår nåværende engelske lit­ teratur? Det er hevet over tvil at det ikke bare er de tanker som forberedte grunnen for diktaturet i Tyskland og andre ste­ der som øver en tiltrekkende innflytelse i andre land, det er også mange av de totalitære prinsipper i seg selv. Skjønt det er få mennesker i dette landet, hvis det i det hele tatt er noen, som er villig til å svelge det totalitære systemet rått — så er det få spesielle sider ved diktaturet som ikke en el­ ler annen har rådet oss til å etterligne. Det er neppe ett blad i Hitlers bok som ikke en eller annen har anbefalt oss å ta opp og bruke for våre egne formål. Dette har særlig stor gyldighet for mange mennesker som uten tvil er Hitlers dødelige fiender på grunn av spesielle særtrekk ved hans system. Vi må aldri glemme at Hitlers anti-semittisme har gjort mange mennesker, som i enhver henseende er over­ beviste totalitarister av tysk støpning, til hans glødende motstandere. Ingen generell redegjørelse kan gi noe riktig bilde av lik­ heten mellom store deler av britisk litteratur og det forfat­ terskap som ødela troen på vestens sivilisasjon i Tyskland, og som skapte de åndelige forutsetninger for nazismens seier. Likheten er enda tydeligere når det gjelder følelsen og inn­ stillingen overfor problemene enn når det gjelder selve den argumentasjon som blir benyttet, en lignende beredvillighet 14 — Veien til trelldom.

210

Veien til trelldom

til å bryte alle bånd med fortiden og sette alt inn på et enkelt eksperiments suksess. Akkurat som i Tyskland, er mestepar­ ten av de arbeider som forbereder veien for diktaturet pre­ get av alvorlig og ærlig idealisme, og oftest skriver de seg fra fremstående intellektuelle. Selv om det er lite hensyns­ fullt å trekke frem enkelte personer som eksempler på om­ råder der lignende synsmåter forfektes av hundrevis av andre, så ser jeg ingen annen måte hvorpå denne utviklingens fremmarsj i vårt land kan illustreres. Jeg skal omhyg­ gelig velge ut forfattere hvis idealisme og alvorlige inn­ stilling er hevet over tvil. Men skjønt jeg på denne måten håper å vise hvorledes de synsmåter det totalitære systemet springer ut av, raskt sprer seg her, har jeg små muligheter for i samme grad å gi uttrykk for den like viktige overens­ stemmelse på det følelsesmessige område. En omfattende undersøkelse av alle de terminologiske og tankemessige for­ andringer som har funnet sted ville være nødvendig for å klargjøre alt det man umiddelbart må erkjenne som symp­ tomer på en likeartet utvikling. Ved å imøtegå den slags mennesker som snakker om nødvendigheten av å erstatte «små» tanker med «store», og behovet for å skifte ut den gamle «statiske» eller «partielle» tankegang med den nye «dynamiske» eller «globale», — erkjenner man at det som ved første øyekast forekommer en å være det rene nonsens, faktisk er et uttrykk for den samme intellektuelle innstil­ ling som vi her skal beskjeftige oss med.

* Mine første eksempler er tatt fra to arbeider av en me­ get begavet mann som i de siste årene har tiltrukket seg be­ tydelig oppmerksomhet. Det er kanskje få andre verker i engelsk litteratur som i den grad er påvirket av de spesifikt tyske ideer som vi her beskjeftiger oss med, som professor

De totalitære blant oss

211

E. H. Carrs bøker «Twenty years Crisis» og «Conditions of Peace». I den første av disse to bøkene erkjenner professor Carr åpent at han tilhører «den historiske skole av realister som har sitt opphav i Tyskland, og hvis utvikling kan spores tilbake til de store navn Hegel og Marx». En realist, sier han, er en «som gjør moralen til en funksjon av politik­ ken» og som «ikke logisk kan akseptere annen verdimåler enn den som er bygd på fakta». «Realismen» blir etter beste tyske mønster stillet opp mot den «utopiske» tanke­ gang som skriver seg fra det attende århundre, et århundre som var «utpreget individualistisk fordi det betraktet den menneskelige samvittighet som den endelige og avgjørende appellinstans». Men den gamle moral, med dens «generelle og abstrakte prinsipper» må forsvinne fordi «empirikeren behandler det konkrete tilfelle ut fra de rent spesielle om­ stendigheter». Det er med andre ord ikke annet enn det hen­ siktsmessige som har noe å bety, og vi blir til og med for­ sikret om at «regelen pacta sunt servanda ikke er noe mo­ ralprinsipp». Det faktum at fortjenstfulle og skadelige ting bare blir et spørsmål om vilkårlig oppfatning når det ikke foreligger abstrakte, generelle prinsipper, og at inter­ nasjonale avtaler ikke har noen mening i det hele tatt hvis de ikke er moralsk bindende, — synes ikke å bekymre pro­ fessor Carr. Selv om han ikke direkte sier det, så synes det som Eng­ land ifølge professor Carr utkjempet forrige krig på gal side. Enhver som nå leser om igjen de britiske krigsmålene fra femogtyve år tilbake og sammenligner dem med pro­ fessor Carrs nåværende syn, vil snart oppdage at det vi den­ gang anså for tyske synsmåter er nøyaktig de samme som Carr nå forfekter. Han ville sannsynligvis hevde at de syns­ måter man bekjente seg til i dette landet bare var produkter

212

Veien til trelldom

av britisk skinnhellighet. Hvor liten forskjell han er i stand til å oppdage mellom de idealer dette landet representerte, og de det nåværende Tyskland praktiserer, kommer best frem i hans påstand om at «når en fremstående nazist hevder at «alt som fremmer det tyske folks interesser er riktig, og alt som skader dem galt» så identifiserer han bare nasjonale interesser med universell rett, akkurat som president Wil­ son, professor Toynbee, Lord Cecil og mange andre har gjort før ham i den engelsk-talende verden». Da professor Carrs bøker beskjeftiger seg med internasjo­ nale problemer, er det vesentlig på dette område deres ka­ rakteristiske tendens kommer til syne. Men av de glimt man får av hans syn på fremtidens samfunn fremgår det klart at det er konstruert etter totalitær oppskrift. Av og til er man til og med i tvil om likheten er tilfeldig eller bevisst. Innser professor Carr f. eks. når han påstår at «det skille mellom samfunn og stat som var så karakteristisk for det nittende århundres tankegang ikke lenger har noen me­ ning», at dette er nøyaktig det samme som professor Carl Schmitt, nazistenes ledende teoretiker, hevder; og at det i realiteten er den beste definisjon på diktaturet? Eller at det syn at «masseproduksjon av meninger er en logisk fø’ge av masseproduksjon av varer», og at derfor, «de fordommer som ordet propaganda fremdeles fremkaller hos mange, står i samme stilling som fordommene overfor kontrollen med industri og handel», i realiteten er en unnskyldning for meningsstandardisering av den art nazistene praktiserer? I sin senere utkomne «Conditions of Peace» svarer profes­ sor Carr bekreftende på det spørsmål som vi avsluttet for­ rige kapitel med: «Seierherrene tapte freden, og Sovjetsamveldet og Tysk­ land vant den, fordi de første fortsatte med å hevde og del­ vis fø’ge de idealer som knytter seg til nasjonenes selvbe­

De totalitære blant oss

213

stemmelsesrett og til laissez-faire-kapitalismen, — mens de siste bevisst eller ubevisst, båret frem av det tyvende år­ hundres mektige bølge, kjempet for å bygge opp en verden av større enheter under sentralisert regulering og kontroll.» Professor Carr gjør seg helt og holdent til talsmann for det tyske kampropet om Østens revolusjon mot det liberale vesten, en revolusjon som Tyskland tok en ledende del i:

«revolusjonen som tok sin begynnelse under forrige krig, som har vært den drivende kraft i alle politiske bevegelser av noen betydning i de siste tyve årene ... en revolusjon mot det nittende århundres førende idéer: liberalt demokrati, nasjonenes selvbestemmelsesrett og økonomisk laissezfaire». Som han selv så riktig sier, «var det nesten ikke til å unn­ gå at det nittende århundres tankegang måtte bryte først og sterkest sammen i Tyskland, som jo egentlig aldri hadde tatt virkelig del i den». Denne utviklingen blir presentert som uunngåelig med samme fatalistiske sikkerhet som alle pseudo-historikere siden Hegel og Marx har gitt uttrykk for: «vi vet hvilken retning verden beveger seg i, og vi må bøye oss for det eller gå under». Overbevisningen om at denne utviklingen er uunngåelig er karakteristisk nok basert på den vanlige økonomiske vrangforestilling om monopolenes nødvendige vekst som følge av det tekniske fremskrittet, den påståtte «potensielle overflod», og mange andre populære slagord som alltid forekommer i arbeider av denne art. Professor Carr er ikke økonom og hans økonomiske argumentasjon behøver stort sett ikke tas særlig alvorlig. Men hverken dette, eller hans typiske tro på at de økonomiske faktorer får stadig mindre betydning i samfunnslivet, kan hindre ham i å basere sine spådommer om en uunngåelig fremtidig utvikling nett­

214

Veien til trelldom

opp på økonomiske forhold; eller i å fremstille som et ho­ vedkrav for fremtiden «at de demokratiske idealer «likhet» og «frihet» hovedsakelig gis et økonomisk innhold»! Professor Carrs forakt for de liberale økonomenes tanke­ gang er av nøyaktig samme art som den som ble delt av de tyske forfatterne som ble omtalt i forrige kapitel. Han gjør seg til og med til talsmann for den tyske tese, opprinnelig fremsatt av Friedrich List, at frihandelen var en politikk som helt og holdent var bestemt av de spesielle interesser det nittende århundres England hadde — og som bare tok sikte på å tilfredsstille disse interesser. Nå er imidlertid «en viss grad av autarki en nødvendig betingelse for samfunns­ messig orden». A fremkalle en «tilbakevenden til en mer om­ fattende og spredt verdenshandel... ved å «fjerne handelsbarrierene» eller ved en gjenopplivelse av det nittende år­ hundres laissez-faire prinsipp, er nå «utenkelig». Fremtiden tilhører en «Grossraumwirtschaft» etter tysk oppskrift: «det mål vi har stillet oss kan bare nås ved en bevisst reor­ ganisering av det europeiske liv, av samme art som den Hit­ ler har påtatt seg å gjennomføre»! Etter alt dette forbauser det ikke særlig når man finner et karakteristisk kapitel med overskriften «Krigens moralske funksjoner», der professor Carr føler en nedlatende med­ ynk med «de velmenende mennesker (særlig i engelskta­ lende land) som, fast bundet til det nittende århundres tra­ disjoner, fortsetter å anse en krig som noe vanvittig og meningsløst», og der han gleder seg over «den følelse av hensikt og mening» som krigen, den «samfunnsmessige so­ lidaritets mektigste våpen», skaper. Dette er alt sammen me­ get vel kjent, men det var jo ikke akkurat hos engelske for­ fattere man hadde ventet å finne disse synsmåtene.

De totalitære blant oss

215

Vi har kanskje ikke hittil viet et bestemt trekk ved den intellektuelle utvikling i Tyskland i de siste hundre år til­ strekkelig interesse, et trekk som nesten i nøyaktig samme form nå begynner å gjøre seg gjeldende i England: vitenskapsmennenes agitasjon til fordel for en «vitenskapelig» organisasjon av samfunnet. I Tyskland er tanken om et «tvers igjennom» velorganisert samfunn blitt sterkt frem­ met av den overordentlig sterke innflytelse vitenskapsmenn og tekniske eksperter hadde anledning til å øve. Det er få mennesker som husker at de politiske professorer har spilt samme rolle i det moderne Tyskland som de politiske ad­ vokater i sin tid gjorde i Frankrike. Denne innflytelsen har i de senere årene ikke virket særlig meget til frihetens for­ del. Den intoleranse som så ofte gjør seg gjeldende hos vitenskapelige spesialister, den utålmodighet med vanlige menneskers fremgangsmåte som er så karakteristisk for eks­ perten, og den forakt for alt som ikke er organisert etter opptrukne vitenskapelige retningslinjer, — var alt sammen kjente fenomener for tysk offentlighet i generasjoner før de fikk noen betydning i England. Og det er kanskje ikke noe annet land som bedre kan tjene som illustrasjon av hvil­ ken gjennomgripende forandring en omkalfatring av un­ dervisningsvesenet må fremkalle, enn Tyskland mellom 1840 og 1940. Det er et beskjemmende trekk ved nazismens historie at de aller fleste tyske vitenskapsmenn og intellektuelle bered­ villig stilte seg til disposisjon for det nye systemets ledere allerede fra begynnelsen av. Det er velkjent at vitenskaps­ mennene og ingeniørene, som så høylytt var blitt utropt til ledere på marsjen mot en ny og bedre verden, var de første til å underkaste seg det nye tyranniet. Den rolle de intellektuelle skulle komme til å spille ved omformingen til det totalitære systemet ble klart forutsett

216

Veien til trelldom

i et annet land, av Julien Benda — hvis bok «Trahison des Clercs» får ny betydning når man leser den femten år etter at den kom ut for første gang. Det er særlig et avsnitt i dette arbeidet som fortjener å bli fremhevet i sammenheng med de eksempler vi har å gi på britiske vitenskapsmenns politiske utskeielser. Det er det avsnitt der M. Benda snakker om «den overtro som gjør seg gjeldende overfor vitenska­ pens kompetanse på alle områder, inklusive det moralske. En overtro som har sin rot i det nittende århundre. Det står igjen å bli klar over om de som forfekter denne doktrine virkelig tror på den, eller om de ganske enkelt søker å gi en følelsesmessig innstilling et vitenskapelig preg til tross for at de fullt ut vet at det ikke er noe annet enn en følelsesmes­ sig innstilling. Det er verd å legge merke til at dogmet om historiens vitenskapelige konsekvens særlig fremheves av til­ hengere av vilkårlig autoritet. Dette er meget naturlig fordi det eliminerer de to realiteter de hater mest, nemlig den menneskelige frihet og individets historiske betydning.» Vi har allerede hatt anledning til å fremheve et engelsk produkt av denne art. Et arbeid, som på marxistisk grunnlag og med hele den totalitære intellektuelles karakteristiske fa­ natisme, gir uttrykk for hat mot praktisk talt alt som sær­ merker europeisk sivilisasjon siden renessansen — og som inneholder en godkjennelse av inkvisisjonens metoder. Det er ikke noen grunn til her å behandle slike ytterligheter, og vi vil i stedet velge et arbeid som er mer representativt og som har oppnådd stor publisitet. Dr. C. H. Waddingtons lille bok med den karakteristiske tittelen «The Scientific Attitude», er et meget godt eksempel på en sort litte­ ratur som blir aktivt understøttet av det innflytelsesrike ukebladet «Nature» — og som forener kravet om større politisk innflytelse for vitenskapsmennene med et bren­ nende forsvar for «planøkonomien». Selv om han ikke ut­

De totalitære blant oss

217

trykker sin forakt for friheten så tydelig som Crowther, så virker dr. Waddington neppe stort mer beroligende. Han skiller seg ut fra de fleste forfattere av samme kategori ved at han klart innser, og til og med legger stor vekt på, at de tendenser han beskriver og støtter uvegerlig må føre til et totalitært system. Og allikevel foretrekker han tilsynela­ tende dette fremfor hva han kaller «den nåværende rovgriske apekatt-sivilisasjon». Dr. Waddingtons påstand om at vitenskapen er kvalifi­ sert til å styre et totalitært samfunn er hovedsakelig basert på hans tese om at «vitenskapen etisk kan bedømme mennes­ kelig oppførsel». Dette er naturligvis en tese som lenge har vært velkjent for tyske vitenskapelige politikere. For å klar­ gjøre hva som ligger i dette kan vi holde oss til dr. Wad­ dingtons bok. Frihet, sier han, er «et meget brysomt begrep for vitenskapelig diskusjon, delvis fordi vitenskapsmannen ikke er sikker på at noe slikt til syvende og sist virkelig ek­ sisterer». Allikevel blir vi opplyst om at «vitenskapen er­ kjenner» denne eller hin form for frihet, men «friheten til å være annerledes, og ulik sin nabo, er ikke ... noen viten­ skapelig anerkjent verdi». At denne boken om «vitenskapelig holdning» er alt an­ net enn vitenskapelig når det gjelder økonomiske og sosiale spørsmål, er noe vi har lært oss til å vente av denne form for litteratur. Vi finner igjen alle de kjente klisjeer og grunnløse generaliseringer om «potensiell overflod» og om den «ufravikelige tendens» henimot monopoldannelser. Skjønt de «mest fremstående» autoriteter siteres til støtte for disse påstandene viser de seg ved nærmere undersøkelse for det meste å være politiske synsmåter av meget tvilsom vitenskapelig verdi. På samme tid er et alvorlig studium av problemene bevisst neglisjert. Som i nesten alle arbeider av denne type, er dr. Wad-

218

Veien til trelldom

dingtons overbevisning hovedsakelig bestemt av hans tro på den uunngåelige historiske utviklingstendens» som vi­ tenskapen angivelig skal ha oppdaget, og som han utleder av marxismens «fullstendig vitenskapelige filosofi». Selv om dr. Waddington finner det vanskelig å nekte at «England nå er et mindre godt land å leve i enn det var i 1913», ser han frem til et økonomisk system som er «sentralisert og totalitært i den betydning at alle sider av den økonomiske utvikling over store områder bevisst reguleres som en in­ tegrerende del av helheten». Og for hans lettkjøpte opti­ misme når det gjelder mulighetene for å bevare tankefriheten under dette totalitære systemet, har hans «vitenskapelige holdning» ikke noe bedre grunnlag enn overbevisningen om at «det må være tilstrekkelig med bevis for forhold man ikke behøver være noen ekspert for å forstå», — som for eksempel, at det er mulig «å innpasse tankens frihet i et to­ talitært system».

*

En mer fullstendig oversikt over de forskjellige utvik­ lingstendenser henimot diktaturet i dette landet ville kreve at de ulike forsøk på å skape forskjellige former for middelklassesosialisme ble viet betydelig oppmerksomhet. Disse forsøkene har utvilsomt foruroligende likhet med utviklin­ gen i Tyskland før Hitler. Hvis vi her skulle beskjeftige oss med spesielle politiske bevegelser, måtte vi ta i betraktning slike nye organisasjoner som «Forward March» eller «Common Wealth» — en bevegelse som er satt i gang av Sir Ri­ chard Acland, forfatteren av «Unser Kampf» —, eller den virksomhet som J. B. Priestleys «1941 Committee» har ut­ foldet. Denne siste stod tidligere i forbund med Aclands be­ vegelse. Men selv om det ville være uklokt å undervurdere den symptomatiske betydning av slike fenomener, så kan

De totalitære blant oss

219

de neppe anses å være av særlig stor interesse. Bortsett fra den intellektuelle innflytelse som har gjort seg gjeldende, kommer stimulansen til bevegelsen henimot det totalitære systemet hovedsakelig fra de to store hevdvunne interesser, organisert kapital og organisert arbeidskraft. Det er kanskje den største fare ved alt dette at disse to mektige gruppers politikk går i samme retning. De gjør dette gjennom sin felles, og ofte avtalte, støtte av industriens monopolorganisasjoner, og det er dette som representerer den store umiddelbare fare. Mens det ikke er noen grunn til å tro at utviklingen er uunngåelig, så kan det ikke være noen tvil om at hvis vi fortsetter i denne retnin­ gen vil det føre oss inn i det totalitære systemet. Denne bevegelsen er naturligvis bevisst planlagt av de kapitalistiske monopolorganisasjonene, og de utgjør derfor det viktigste opphav til denne faren. Deres ansvar kan ikke endres ved det faktum at deres mål ikke er det totalitære sy­ stemet, men snarere en slags korporativ stat der den orga­ niserte industrien vil bestå av halvt avhengige og selvstyrte «eiendommer». Men monopolorganisasjonene er Uke kort­ synte som deres tyske kolleger var, når de tror at de i det lange løp vil få lov til å regjere innenfor et slikt system. De beslutninger som lederne av denne organiserte industri må ta til enhver tid, er av en slik art at ikke noe samfunn i leng­ den kan overlate dem til privatpersoner. Et samfunn som til­ later en slik enorm maktkonsentrasjon å vokse frem, kan ikke tillate at denne makten forblir på private hender. Den tro at bedriftslederne under slike forhold i lengden ville få lov til å beholde sin favoriserte stilling er ikke mindre blåøyet. En slik stilling er jo i et frikonkurransesamfunn be­ rettiget nettopp av den grunn at av de mange som løper en risiko, er det bare få som oppnår det som gjør risikoen verd å ta. Det er imidlertid ikke så rart at bedriftsherrene

220

Veien til trelldom

både ønsker frikonkurransens høye inntekter og tjeneste­ mannens sikkerhet. Så lenge det er en stor privat nærings­ sektor ved siden av en offentlig — vil dyktige ledere få høye inntekter selv i relativt sikre stillinger. Men mens bedrifts­ lederne sannsynligvis vil få sine forventninger oppfylt i et overgangsstadium, så vil det ikke vare lenge før de finner ut — som deres tyske kolleger gjorde det — at de ikke lenger er herrer over sine respektive områder, men helt prisgitt myndighetenes velvilje og avhengig av deres beslutninger. Medmindre leseren har misforstått argumentasjonen i denne boken fullstendig, kan han ikke beskylde forfatteren for noen slags svakhet overfor kapitalistene fordi om han her hevder at det ikke desto mindre ville være galt å legge hele skylden for utviklingen henimot monopol på denne gruppe mennesker. Deres tilbøyelighet i denne retning er hverken ny eller særlig utpreget. Det fatale er at det har lykkes dem å skaffe seg en stadig økende støtte fra andre grupper, og ved deres hjelp også fra staten. Til en viss grad har monopolistene oppnådd denne støt­ ten, dels ved å la andre grupper få del i deres ekstrainntekt — og dels ved å overbevise andre om at monopoldannelse er i det offentliges interesse. Men den opinionsendring som har funnet sted når det gjelder lovgivning og lovanvendelse er den viktigste arsak. Og det som har fremkalt denne end­ ringen er venstregruppenes propaganda mot den fri kon­ kurranse. Meget ofte resulterer også forholdsregler som tar sikte på å bekjempe monopolistene i realiteten i en styrkelse av monopolenes makt. Ethvert angrep på monopolinntekter, enten det er i spesielle gruppers eller hele samfunnets interesse, vil ha en tendens til å fremkalle nye interessemot­ setninger som vil føre til styrkelse av monopolene. Et sy­ stem der store priviligerte grupper profiterer av monopo­ lenes merinntekter, er politisk mektigere og farligere enn

De totalitære blant oss

221

når monopolinntektene tilfaller et fåtall. Selv om det skulle være klart at monopolistens evne til å betale høye lønnin­ ger i like høy grad er et resultat av utbytting som hans egen profitt, fordi det må føre til at alle konsumenter og andre lønnsmottagere blir fattigere, — aksepterer ikke bare de som berikes av den, men også publikum denne evne til å betale høyere lønninger som argument til fordel for monopolene. Det er i aller høyeste grad grunn til å tvile på om staten er den rette til å kontrollere monopolene i de tilfelle hvor de er absolutt nødvendige. Hvis det bare var tale om en enkelt næringsgren, kunne det kanskje tenkes. Men når vi har å gjøre med mange forskjellige monopolbransjer, så er det meget som taler for å overlate kontrollen i forskjel­ lige private hender, fremfor å legge dem under statens felleskontroll. Selv om jernbaner, vei- og lufttransport, eller gass- og elektrisitetsforsyningen, nødvendigvis måtte over­ lates til monopoler — så ville konsumenten stå meget ster­ kere hvis disse monopolene ble behersket av forskjellige, uavhengige grupper, enn om de ble koordinert gjennom en sentral kontroll. Private monopoler er sjelden absolutte, og enda mer sjelden av lang varighet, eller i stand til å igno­ rere potensiell etterspørsel. Men et statsmonopol er alltid et statsbeskyttet monopol - beskyttet både mot potensiell et­ terspørsel og effektiv kritikk. I de fleste tilfelle vil dette medføre at et temporært monopol får anledning til å sikre sin stilling for all fremtid, en anledning som praktisk talt alltid vil bli utnyttet. Når den makt som skulle kontrollere og begrense monopolutnyttelsen selv blir interessert i å be­ skytte og forsvare de ansatte lederne, når det å slå ned på maktmisbruk blir det samme som at regjeringen må inn­ rømme sitt medansvar, og når kritikk av monopolets dispo­ sisjoner innebærer kritikk av regjeringen, — er det lite håp om at monopolet vil bli samfunnets tjener. En stat som på

222

Veien til trelldom

alle områder er innviklet i ledelsen av monopolistiske fore­ tagender vil, selv om den har eneveldig makt over indivi­ dene, allikevel være svak fordi den ikke har noen absolutt frihet til å utforme sin politikk. Monopolenes mekanisme blir identisk med statsmaskineriet, og statens egne interesser blir i høyere og høyere grad identisk med ledernes interes­ ser på det alminnelige folks bekostning. Det er sannsynlig at på områder der monopolforetagender virkelig er påkrevd — vil den metode amerikanerne foretrekker: sterk statlig kontroll med private monopoler, føre til mer tilfredsstillende resultater enn statlig ledelse. Dette vil i det minste være tilfellet når staten praktiserer et system med omfattende priskontroll som ikke levner noen mulighet for ekstraordinær profitt. Selv om dette skulle føre til at monopolenes tjenesteytelser blir mindre tilfredsstil­ lende enn de kunne og burde være, ville dette være en liten pris å betale for effektiv kontroll med monopolenes makt­ bruk. Personlig ville jeg meget heller finne meg i en eller annen form for sviktende effektivitet enn å få alle mine skritt kontrollert av velorganiserte monopoler. En slik me­ tode til behandling av monopolene, som snart ville redusere monopolstillingens popularitet blant bedriftslederne, ville også bidra sterkt til å innskrenke monopolenes arbeidsom­ råder til det absolutt nødvendige. Det er bare en gang for alle å gjøre monopolistens stilling til den økonomiske poli­ tikkens stebarn, og man vil raskt oppdage at de fleste dyk­ tige bedriftsledere gjenfinner sin smak for frikonkurransens friske luft!

*

Monopolproblemet ville ikke være så vanskelig som det er, hvis vi bare hadde monopolkapitalen å bekjempe. Men, som vi allerede har fremhevet, så er monopolene blitt en vir­

De totalitære blant oss

223

kelig fare — ikke så meget på grunn av noen få kapitalisters kamp for sine interesser — men mer som følge av den støtte de har fått fra alle som nyter godt av en andel i ekstrafortj enesten, og fra alle som har latt seg overtale til å tro at de ved å understøtte monopolene deltar i konstruksjonen av et mer rettferdig og velordnet samfunn. Det fatale vende­ punkt i moderne utvikling var da arbeiderbevegelsen kom under innflytelse av krefter som ønsket å motarbeide den frie konkurransen, og da den dermed ble viklet inn i kampen til fordel for privilegiene. Monopolenes vekst i den senere tid er hovedsakelig et resultat av bevisst samarbeid mellom organisert kapital og organisert arbeidskraft, noe som gir arbeiderne andel i profitten på bekostning av samfunnet el­ lers — og særlig på bekostning av de fattigste, dvs. de som er beskjeftiget i mindre velorganiserte næringer, og de ar­ beidsløse. Det er et av vår tids sørgeligste skuespill å se en stor de­ mokratisk bevegelse støtte en politikk som uvegerlig må føre til demokratiets fall, og som bare kan være til fordel for en liten del av dem som støtter den. Og det er denne støt­ ten fra venstrehold som gjør tendensene henimot monopol­ dannelser så uimotståelige, og som gjør utsiktene for frem­ tiden så mørke. Så lenge arbeiderpartiene fortsetter å hjelpe til med destruksjonen av et system som i det minste har skaffet alle deres tilhengere en viss grad av uavhengighet og frihet, så er det lite håp for fremtiden. De arbeiderlederne som nå proklamerer høyt og tydelig «at de en gang for alle er ferdig med frikonkurransesystemet», kunngjør dermed dødsdommen over individets frihet. Det er ikke andre al­ ternativer enn den ordning det frie markedets upersonlige disiplin skaper, eller den som bestemmes av noen få enkelt­ personers vilje. De som arbeider for å ødelegge den første, bidrar, bevisst eller ubevisst, til å skape forutsetningene for

224

Veien til trelldom

den andre. Selv om enkelte arbeidere kanskje ville komme til å leve bedre, og alle ganske sikkert bli mer likt kledd, må det være lov å dra i tvil om de engelske arbeiderne til syvende og sist vil takke sine intellektuelle ledere fordi de har stillet dem overfor sosialistiske doktriner som setter deres personlige frihet i fare. For alle som kjenner de viktigste fastlandsstatenes histo­ rie fra de siste femogtyve årene, må studiet av Arbeiderpar­ tiets siste program — som er viet opprettelsen av et «regu­ lert samfunn» — være temmelig nedstemmende. Mot «et­ hvert forsøk på å gjenopprette det tradisjonelle Storbritan­ nia» er stillet opp en plan som ikke bare i sine generelle ret­ ningslinjer, men også i detalj og til og med ordvalg — ikke kan skilles ut fra de sosialistiske drømmer som dominerte tysk politisk debatt for femogtyve år siden. Det er ikke bare kravet om at alle krigstidens kontrolltiltak bør oppretthol­ des for «også i fredstid å muliggjøre full mobilisering av alle nasjonens ressurser» som har sitt utspring i tysk ideologi, men også alle de karakteristiske slagordene — som «balansert økonomi», som professor Laski nå krever for Storbritannias vedkommende, eller «samfunnsmessig forbruk», som all produksjon skal sentraldirigeres henimot. For femogtyve år siden fantes det kanskje fremdeles visse unnskyldende momenter for den naive tro at «det planøkonomiske sam­ funn kan by på langt større frihet enn frikonkurransens laissez-faire-prinsipp». Men å finne at dette synet etter fem­ ogtyve års erfaringer, og på et tidspunkt da vi faktisk be­ kjemper resultatene av dette prinsippet, fremdeles spiller en viktig rolle — er mer enn tragisk. At det store parti, som i Parlamentet og publikums bevissthet har inntatt plassen til de tidligere progressive partiene, nå må anses å represen­ tere en reaksjonær bevegelse — er en avgjørende endring som har funnet sted i vår tid, og årsaken til at alle de ting

De totalitære blant oss

225

liberalistene setter høyt befinner seg i dødelig fare. At for­ tidens fremskritt trues av nåtidens tradisjonelle høyre-krefter er et fenomen som går igjen til alle tider og som ikke be­ høver å forurolige oss. Men at opposisjonens plass både i den offentlige diskusjon og i parlamentet for alle tider blir monopolisert av et annet reaksjonært parti, representerer en fare som ikke levner oss meget håp.

15 — Veien til trelldom.

XIV. MATERIELLE BETINGELSER OG IDEALISTISKE MÅL Er det rettferdig eller riktig at et flertall skal kunne slavebinde et mindretall som ønsker frihet? Det er utvilsomt mer rettferdig om mindretallet tvinger flertallet til å opprettholde den alminne­ lige frihet — enn om flertallet tvinger andre til å dele slaveriet med seg. De som bare ønsker å nå en rettferdig frihet for seg selv, har alltid rett til å skaffe seg den, hvis de har makt til det, selv om de krefter som motarbeider det er aldri så sterke eller tallrike. John Milton.

Vår generasjon liker å smigre seg med at den legger mindre vekt på rent økonomiske betraktninger enn dens foreldre og besteforeldre gjorde. «Slutten på det økono­ miske menneske» tegner til å bli en av vårt tids ledende myter. Før vi aksepterer denne påstanden, eller går med på at forandringen er prisverdig, må vi undersøke litt nær­ mere hvor langt den holder stikk. Når vi ser på kravene om en omskapning av samfunnsforholdene, som er de man legger størst vekt på, fremgår det tydelig at de nesten alle sammen er av økonomisk art: vi har allerede sett at «den nye økonomiske tolkning» av fortidens politiske ide­ aler, frihet, likhet og sikkerhet er noe som kreves av folk som på samme tid proklamerer slutten på det økonomiske menneske. Det kan heller ikke være noen tvil om at men­ neskene nå i høyere grad enn før lar sin tro og sine aspira-

Materielle betingelser —

227

sjoner domineres av økonomiske læresetninger, av den be­ visst fremkalte tro på vårt nåværende økonomiske systems evneløshet, av falske forestillinger om «potensiell overflod», av pseudo-teorier om den uunngåelige utvikling henimot monopoldannelser — og av de inntrykk som f. eks. ødeleg­ gelser av varelagre og undertrykkelse av nye oppfinnelser, — begivenheter som det er skreket sterkt opp om, etterla­ ter. Skjønt frikonkurransen får skylden for slike ting, så er de nettopp av en art som ikke kunne forekomme under full frikonkurranse — men som helt og holdent ma tilskrives monopolene og oftest de offentlig dirigerte monopolene. I en annen henseende er det imidlertid utvilsomt riktig at vår generasjon er mindre villig til å lytte til økonomiske betraktninger enn våre forfedre var. Den er absolutt uvil­ lig til å ofre noe på basis av hva man kunne kalle økonomisk argumentasjon. Den er utålmodig og stiller seg uforstående overfor alle innskrenkninger i dens øyeblikkelige behov, og er meget lite villig til å bøye seg for økonomiske nød­ vendigheter. Dette har ikke sin grunn i noen forakt for materiell velferd, eller noe minsket ønske om økonomisk fremgang. Det er tvert imot en vegring mot å erkjenne noen hindringer, noen konflikt mellom egen og andres mål­ setting, — som kjennetegner vår generasjon. «Økonomofobi» ville være en riktigere betegnelse på denne holdning enn det dobbelt villedende «slutten på det økonomiske menneske», som jo gir uttrykk for en endring fra forhold som aldri har eksistert i en retning som vi ikke på noen måte beveger oss i. Mennesket er kommet til å hate og gjøre opprør mot de upersonlige krefter som det i fortiden alltid bøyet seg for selv om de ofte hindret det i dets individuelle bestrebelser. Dette opprør er et eksempel på et meget mer generelt fenomen, en ny uvilje mot å underkaste seg regler eller for-

228

Veien til trelldom

hold som ikke blir forstått fullt ut. Denne uviljen gjør seg gjeldende på de fleste områder av livet, kanskje særlig når det gjelder moralspørsmål — og er ofte en rosverdig inn­ stilling. Men det gis områder der dette kravet om full for­ ståelse ikke kan tilfredsstilles fullt ut, og der vegringen mot underkastelse under noe vi ikke forstår fører til ødeleggelse av vår sivilisasjon. Ettersom verden omkring oss blir mer og mer komplisert øker vår motstand mot de krefter som uten at vi forstår hva de innebærer, stadig hindrer oss i våre private håp og planer. Dette er naturlig nok, men det er nettopp under slike omstendigheter at det blir vanskeligere og vanskeligere for alle å forstå fullt ut de krefter som gjør seg gjeldende. En komplisert sivilisasjon som vår må nød­ vendigvis baseres på individets tilpassing til forandringer hvis årsak og natur det ikke kan forstå: hvorfor nettopp det er i besittelse av mye eller lite, hvorfor nettopp det må skifte stilling, hvorfor enkelte ting det ønsker blir vanskeligere å få enn andre ting, — vil alltid måtte ses i sammenheng med så mange forhold og omstendigheter at ingen enkelt hjerne vil være i stand til å holde dem klart ut fra hverandre. Det hender ofte at de som påvirkes av forandringene setter all skylden på et forhold som er lett kjennelig og som kunne vært unngått, og overser de mer kompliserte gjensidige av­ hengighetsforhold som faktisk bestemmer endringen. Det var menneskenes underkastelse under det frie mar­ kedets upersonlige krefter som i fortiden gjorde sivilisasjo­ nens vekst mulig, og det er ved slik underkastelse at vi hver dag er med å bygge opp noe som er større enn noen enkelt av oss kan fatte. Det betyr ikke noe at menneskene i gamle dager underkastet seg slike upersonlige krefter ut fra en tro som nå kan synes noe overtroisk: religiøs ydmykhet eller overdreven respekt for de tidligere økonomenes umodne teorier. Det avgjørende punkt er at det er umåtelig meget

Materielle betingelser —

229

vanskeligere å forstå nødvendigheten av å underkaste seg krefter hvis virkemåte vi ikke kan følge i detalj bare ved fornuftens hjelp, enn det er å underkaste seg ut fra f. eks. en bestemt religiøs innstilling. Det ville kreve mer intelli­ gens enn noen nå er i besittelse av, om vi skulle opprettholde vår nåværende sivilisasjon uten å måtte underkaste oss for­ hold vi ikke kan forstå arten eller innholdet av. Motviljen mot krefter som vi hverken kan forstå eller kan anerkjenne som resultater av intelligente menneskers bevisste og veloverveide beslutninger, er en følge av ufullstendig og der­ for feilaktig rasjonalisme. Den er ufullstendig fordi den ikke innser at en koordinering av individenes mangeartede be­ strebelser i et komplisert samfunn må ta med i beregningen forhold som ikke noe enkelt menneske helt og holdent kan overskue. Og den innser ikke at det eneste alternativ til un­ derkastelse under upersonlige og tilsynelatende irrasjonelle krefter, er underkastelse under en like ukontrollerbar, og derfor helt vilkårlig, maktutfoldelse fra enkeltpersoners side. I sin iver for å slippe vekk fra de plagsomme innskrenkninger som det nå har lært å kjenne, innser ikke individet at de nye autoritære innskrenkninger som nødvendigvis må komme i deres sted, vil bli enda mer smertefulle. De som argumenterer med at vi i en forbausende grad har lært å mestre naturkreftene, men ligger sørgelig etter når det gjelder utnyttelsen av det samfunnsmessige samar­ beidets muligheter - har helt rett så lenge de holder argu­ mentasjonen innenfor denne ramme. Men de tar feil når de fører sammenligningen videre og hevder at vi må lære å mestre de samfunnsmessige krefter på samme måte som vi har ært å mestre naturkreftene. Dette er ikke bare veien til det totalitære samfunn, men også veien til vår sivilisasjons undergang — og en ganske sikker måte å stoppe videre frem­ gang på. De som krever dette viser gjennom sitt krav at

230

Veien til trelldom

de ikke har innsett i hvilken utstrekning bare bevaringen av hva vi allerede har oppnådd avhenger av en koordinering av individuelle bestrebelser ved hjelp av upersonlige krefter. #

Vi må nå ganske kort vende tilbake til det avgjørende punkt, at individuell frihet ikke lar seg forene med forhold som tillater et enkelt formål å dominere fullstendig — et for­ mål som fullt og helt krever at samfunnet underordner seg det. Den eneste unntagelse fra regelen om at et fritt samfunn ikke kan underordne seg et bestemt formål er krigstilstand og andre temporære ulykker som krever at nesten alt un­ derordnes øyeblikkelige og presserende behov, behov som må tilfredsstilles for at vi i det lange løp skal kunne bevare vår frihet. Dette forklarer også hvorfor så mange av de mo­ derne fraser om å gjennomføre for fredsformål de tingene vi var nødt til å gjennomføre for å vinne krigen, er sa mis­ visende: det er riktig og fornuftig temporært å ofre frihe­ ten for å sikre den i det lange løp; men det samme kan ikke sies om en ordning som er tenkt a være permanent. At ikke noe enkeltformål i fredstid kan tillates å ha ab­ solutt preferanse fremfor alle andre, gjelder til og med et mål som alle er enig om kommer i første rekke: eliminerin­ gen av arbeidsløsheten. Det kan ikke være tvil om at dette må være målet for vår største innsats; men allikevel betyr ikke dette at målet kan tillates å dominere til fortrengsel for alt annet - at det må nås «for enhver pris». Det er i vir­ keligheten på dette område at vage og populære fraser som «full sysselsetting» meget vel kan lede til utpreget kortsik­ tige forholdsregler, og det er her det kategoriske og uan­ svarlige «det må gjøres hva det enn skal koste» kan forår­ sake den største skade. Det er av meget stor betydning at vi går til denne opp­

Materielle betingelser —

231

gaven med åpne øyne etter krigen, og at vi klart innser hva vi kan gjøre oss håp om å nå. En av de dominerende trekk ved den øyeblikkelige etterkrigssituasjon vil være at krigens krav har trukket hundretusenvis av menn og kvinner over i fagarbeid med forholdsvis høye lønninger. Det vil i mange tilfelle ikke være mulig fortsatt å beskjeftige alle disse i de samme bransjene. Det vil reise seg et påtrengende behov for å overføre et stort antall til andre stillinger, og mange av dem vil uvegerlig måtte finne seg i at deres nye arbeid er dårligere lønnet enn deres krigsjobb. Hvis så fagforeningene lykkes i sine bestrebelser på å mot­ virke enhver senkning i lønningene til disse gruppene, står bare to alternativer åpne: man må enten gripe til tvang, dvs. visse individet må velges ut for tvangsmessig overføring til andre og forholdsvis mindre godt betalte stillinger; eller de som ikke lenger kan finne beskjeftigelse til den relativt høye lønn de fikk under krigen, må gå arbeidsløse inntil de er villig til å akseptere arbeid til lavere lønn. Dette er et pro­ blem som i like høy grad vil reise seg i et sosialistisk sam­ funn som i noe annet; og den store majoritet av arbeiderne ville sannsynligvis være like lite tilbøyelig til for all frem­ tid å garantere uforandret lønn til alle som fikk spesielt godt betalt arbeid under krigen. Et sosialistisk samfunn ville gan­ ske sikkert bruke makt for å løse dette problemet. Det som er relevant i denne forbindelse, er at hvis vi er fast bestemt på ikke å tillate arbeidsløshet for noen pris, og samtidig ikke vil bruke tvang — så blir vi drevet ut i alle slags desperate eksperimenter som ikke kan føre til noe varig løsning og som alle sammen vil hemme den mest rasjonelle utnyttelse av våre ressurser. Det må legges spesielt merke til at penge­ politikken ikke kan by på noen reell løsning av dette pro­ blemet unntagen gjennom en omfattende inflasjon — til­ strekkelig til å heve alle andre priser og lønninger opp til et

232

Veien til trelldom

nivå som svarer til de lønninger som ikke lar seg senke. Selv dette ville bare fremkalle det forønskede resultat gjennom en skjult senkning av reallønningene, en reduksjon som ikke kunne fremkalles direkte. Og hevning av alle andre lønssatser og inntekter opp til nivå med lønningene i vedkommende gruppe ville innebære en inflasjonistisk ekspansjon av et slikt omfang at skadevirkningene ville mer enn oppveie de guns­ tige resultatene. Dette problemet, som vil komme til å bli særlig aktuelt etter krigen, vil foreligge så lenge det økonomiske syste­ mets oppgave er å tilpasse seg stadig skiftende forhold. Det vil alltid på kort sikt foreligge et visst maksimum av beskjef­ tigelse som kan nås gjennom monetær ekspansjon. Dette maksimum kan i lengden bare opprettholdes ved en prog­ ressiv inflasjonistisk ekspansjon og derved å hindre den «vandring» av arbeidskraft mellom de forskjellige næringer som endrede forhold alltid vil gjøre nødvendig, en «vandring» som alltid vil finne sted når arbeiderne fritt kan velge hvilken stilling de vil ha, selv om den må overvinne en viss treghet som i regelen vil fremkalle en viss grad av ar­ beidsløshet. En politikk som tar sikte på å nå maksimum av beskjeftigelse ved hjelp av monetære midler vil ganske sik­ kert til syvende og sist virke stikk mot sin hensikt. Den vil føre til en reduksjon av arbeidseffektiviteten og derved øke den del av den arbeidende befolkning som kan holdes be­ skjeftiget til den fastsatte lønn bare ved hjelp av kunstige midler.

Det er ikke tvil om at etterkrigstiden vil kreve større klok­ skap i den økonomiske ledelse enn tilfellet har vært før, og at vår sivilisasjons skjebne vil avhenge av hvorledes vi løser de økonomiske problemene vi da blir stillet overfor. Til å begynne med vil vi være fattige, og vanskelighetene med å

Materielle betingelser —

233

gjenvinne og forbedre vår tidligere standard vil i realiteten bli større for Storbritannia enn for mange andre land. Hvis vi handler riktig og fornuftig, kan vi sikkert etter få år nå opp til, og til og med passere, det nivå vi tidligere var kom­ met opp på — ved hardt arbeid og ved å vie størstedelen av våre anstrengelser til gjenreisning og fornyelse av produk­ sjonsapparatet og den industrielle organisasjon. Men dette forutsetter at vi er villig til å nøye oss med et løpende kon­ sum som ikke er større enn at det kan forenes med gjenreisningsoppgavene, at ingen overdrevne håp fremkaller uimotståelige krav om høyere forbruk, og at vi legger større vekt på å utnytte våre ressurser på beste måte og for for­ mål som i det lange løp tjener vårt velbefinnende mest — enn bare på utnyttelsen av dem så fort og så fullstendig som mulig. Det er kanskje like viktig at vi ikke ved kortsiktige forsøk på å utrydde fattigdom gjennom en omfordeling av inntekten i stedet for ved en inntektsøkning, presser store befolkningsgrupper så langt at de blir bitre motstandere av det eksisterende politiske system. Man må aldri glemme at alle totalitære bevegelsers viktigste støtte er en stor, og ny­ lig ribbet, middelklasse. Vår sjanse til å unngå den skjebne som truer oss ligger for en vesentlig del i mulighetene for en relativt rask øko­ nomisk fremgang som, hvor langt nede vi nå enn må be­ gynne, vil føre oss oppover. Og den viktigste betingelse for en slik utvikling er at vi alle sammen er villig til å tilpasse oss en sterkt forandret verden, og at vi enda en gang lærer å sette alle våre ressurser inn der de har muligheter for å gi oss størst utbytte. Den tilpassingsprosess som er nødvendig hvis vi skal kunne gjenvinne eller overskride vår tidligere levestandard, vil bli av større omfang enn noengang før; og bare hvis vi alle sammen hver på vår kant er villig til å bøye oss for de krav denne tilpassingen nødvendigvis må

234

Veien til trelldom

stille til oss, kan vi komme igjennom en vanskelig periode som frie mennesker — frie til å bestemme vår egen leve­ måte. La oss ved alle midler sikre alle et visst felles mini­ mum — men la oss samtidig medgi at med denne garanti som bakgrunn må alle krav om priviligert sikkerhet for bestemte grupper eller klasser, falle bort. Det finnes da ikke noen unn­ skyldning for å tillate bestemte grupper å utelukke ny­ kommere fra gruppens relativt høye velstand, for derved å opprette denne spesielle standard for seg selv alene. Det kan synes edelt å hevde: ned med den økonomiske politikken — la oss bygge opp en hederlig verden!, men det er i realiteten bare uansvarlig. Når verden er som den er, når alle er overbevist om at de materielle forholdene her el­ ler der kan og bør forbedres — ligger vår eneste mulighet for å bygge opp en god og ærlig verden i kontinuerlige be­ strebelser med sikte på å heve det almene velferdnivået. Det eneste det moderne demokrati ikke kan tåle, er nødvendig­ heten av en betydelig reduksjon av levestandarden i freds­ tid — eller til og med en omfattende og varig stillstand i det økonomiske liv. Folk som innrømmer at den nåværende politiske utvik­ ling representerer en alvorlig trusel mot våre økonomiske fremtidsutsikter, og gjennom sine økonomiske konsekven­ ser setter langt høyere verdier i fare, har allikevel lett for å bedra seg selv med at vi gjør materielle ofre for å nå ideelle mål. Det er imidlertid mer enn tvilsomt om femti års til­ nærmelse til kollektivismen har høynet vår moralske stan­ dard, forandringen har heller gått i motsatt retning. Selv om vi er kommet i vane med å rose oss av en mer følsom sosial samvittighet, så er det ikke på noen måte sikkert at denne påstand kan forsvares ut fra vår individuelle opptre­ den. På den negative siden, når det gjelder indignasjon over

Materielle betingelser —

235

den eksisterende sosiale ulikhet, overgår sannsynligvis vår generasjon sine forgjengere. Men virkningen av denne inn­ stillingen på den positive siden, når det gjelder vår egen per­ sonlige opptreden og det alvor hvormed vi stiller moral­ prinsippene opp mot rent egoistiske hensyn og krav til samfunnsmaskineriet, lar sikkert meget tilbake å ønske. Begrepsforvirringen på dette området er blitt så stor at det er nødvendig å vende tilbake til de fundamentale prin­ sipper. Det vår generasjon står i fare for å glemme er ikke bare at moral nødvendigvis må henge sammen med per­ sonlig opptreden, men også at moral bare kan eksistere in­ nenfor områder der individet fritt kan bestemme over sin egen handlemåte, og frivillig gi avkall på personlige forde­ ler til beste for anerkjente moralregler. Utenfor individets ansvarsområde eksisterer hverken godhet eller ondskap, hverken muligheter for moralsk fortjeneste, eller for å gi uttrykk for overbevisning ved å ofre ønskemål til fordel for det man mener er rett. Bare når vi selv er ansvarlige for våre egne interesser, og står fritt når det gjelder å ofre dem, har våre beslutninger og handlinger moralsk verdi. Det fin­ nes ingen berettigelse for uselviskhet på andres bekostning, og det er heller ikke noe fortjenstfullt ved uselviskhet hvis det ikke foreligger noen mulighet for valg. Samfunns­ borgere som i enhver henseende tvinges til å utføre det gode har ingenting å rose seg av. Som Milton sier: «Hvis enhver handling, god eller dårlig, ble en tildelt og utført etter for­ skrifter og under tvang — hva ble det så igjen av dyden uten et tomt ord, hvilken glede ble det da ved å øve gode gjet­ ninger, hvilken takk fikk en da for besindighet, rettferdig­ het eller avholdenhet?» Frihet til å bestemme vår egen handlemåte på områder der materielle forhold krever at vi treffer et valg, og an­ svar for vårt eget liv i overensstemmelse med vår samvittig­

236

Veien til trelldom

het - er forutsetninger for moralsk vekst og for den daghge gjenskapning av moralske verdier som ligger i indivi­ dets frie valg. Følelse av ansvar, ikke overfor en overord­ net, men overfor ens egen samvittighet, pliktfølelse som ikke er fremkalt ved tvang, nødvendigheten av å treffe selv­ stendig valg når det gjelder de ting som må ofres til fordel for andre, og nødvendigheten av å ta konsekvensene av egne beslutninger — representerer moralbegrepets innerste vesen og innhold. At kollektivismen har hatt ødeleggende følger for disse verdiene er like uimotsigelig som det har vist seg uunngåelig. En bevegelse hvis viktigste prinsipp er avskaffelsen av det personlige ansvar, må nødvendigvis få amoralske konse­ kvenser, hvor høytliggende de idealer den skylder sin fød­ sel enn er. Det kan ikke være noen tvil om at følelsen av personlig forpliktelse til å gjøre sitt ytterste for å fjerne sosiale ulikheter der hvor individuell innsats gjør det mulig, er blitt svekket mer enn styrket, og at både viljen til å ta et ansvar, og bevisstheten om individets plikt til å treffe et valg, er blitt merkbart redusert. Det er ikke liten forskjell mellom det å kreve at autoritetene skal sørge for å etablere en bestemt, ønskelig samfunntilstand, eller til og med viljen til å underkaste seg forutsatt at alle andre må gjøre det samme på den ene side; — og viljen til a gjøre det man mener er riktig på bekostning av egne ønsker og behov, selv om dette kanskje må gjøres på tross av en fiendtligsinnet of­ fentlig mening på den annen side. Det er meget som tyder på at vi i realiteten er blitt mer tolerante overfor bestemte misbruk, og langt mer likegyldig innstilt overfor ulikhetter i individuelle tilfelle - etter at vi festet vårt blikk mot et system der staten skal og må bestemme alt. Det kan til og med være, som det av og til er blitt hevdet, at tilbedelsen av all kollektiv handling skyldes den ting at man da uten sam­

Materielle betingelser —

237

vittighetsnag kan hengi seg til den egoisme som vi i egen­ skap av individer til en viss grad hadde lært å holde tilbake. Det er sant at de dyder som nå er lavere verdsatt og mindre praktisert, uavhengighet, tillit til seg selv, vilje til å ta en risiko, vilje til å hevde sin mening overfor et fler­ tall og beredvilligheten til frivillig samarbeid med naboene — nettopp er de et individualistisk samfunn i første rekke må bygge på. Kollektivismen har ikke noe å sette i stedet, og i den utstrekning den allerede har ødelagt disse egenska­ pene har den etterlatt seg et tomrom som ikke kan fylles med annet enn krav om lydighet og tvang når det gjelder å gjøre de ting som kollektivt bestemt er riktig. Det perio­ disk tilbakevendende valg av representanter til stat- og kom­ munestyrene, valg som individets moralske vurdering set­ ter mindre og mindre preg på, er ikke lenger noe politiskmoralsk nåleøye for representanten — en begivenhet der han får sin moralske standard prøvet eller der han må gi uttrykk for og forsvare sin verdimålestokk. Da de regler for individenes oppførsel som etterhvert har utviklet seg er opphavet til all kollektiv virksomhets moral­ ske standard, ville det være forbausende om svekkelsen i den individuelle standard var blitt fulgt av en høyning av den offentlige. At det har funnet sted store forandringer, er klart nok. Enhver generasjon setter naturligvis enkelte verdier høyere og andre lavere enn sine forgjengere. Hvilke er imidlertid de mål som nå settes lavere, og hvilke er de verdier som vi nå varsles om at vi må gi avkall på, hvis de kommer i konflikt med de andre? Hvilke verdinormer inn­ tar nå en mer beskjeden plass i det bilde av fremtiden som populære forfattere og publisister holder opp for oss, enn de gjorde i det bilde våre fedre dannet seg i sine drømmer om fremtiden? Det er ganske sikkert ikke materielt velvære, økning av levestandarden eller sikkerhet for en bestemt

238

Veien til trelldom

samfunnsmessig status som rangerer lavere nå. Finnes det en eneste populær forfatter eller taler som overfor massene våger å hevde at de kan komme til å måtte ofre materielle fremtidsutsikter til fordel for et ideelt mål? Er det ikke i virkeligheten alltid stikk motsatt? Er det ikke heller de ting som vi oftere og oftere blir lært til å anse som «det nittende århundres illusjoner», frihet og uavhengighet, sannhet og intellektuell redelighet, fred og demokrati, respekten for in­ dividet som menneske i stedet for bare som medlem av en bestemt gruppe, alle sammen moralske verdier? Hva er det som nå representerer de faste punkter i tilværelsen, områder som ingen reformator våger å røre ved fordi de blir ansett som uforanderlige størrelser nødvendige for enhver plan for fremtiden? Det er ikke lenger individets frihet, hans bevegelsesfrihet og neppe engang talefrihet. Det er denne eller hin gruppes omhyggelig beskyttende standard, dens «rett» til å utelukke andre fra mulighetene for å skaffe seg og sine hva de trenger. Diskriminering mellom medlem­ mer og ikke-medlemmer av lukkede grupper, for ikke å snakke om mellom innbyggerne av forskjellige land, aksep­ teres i stadig høyere grad som en selvsagt ting. De urettferdigheter som myndighetene begår overfor individene i en eller annen gruppeinteresses navn, blir sett på med en likegyldighet som vanskelig kan skilles ut fra ufølsomhet. Og de verste overgrep mot individets mest elementære ret­ tigheter, slik som f. eks. tvangsforflytting av hele befolk­ ningsgrupper, blir ofte støttet til og med av folk som gir seg ut for å være frisinnede. Alt dette tyder sikkert nok på at vår moralske sans snarere er blitt avstumpet enn skjerpet. Når vi blir minnet om, slik som det oftere og of­ tere finner sted, at man ikke kan lage omeletter uten å knuse egg — så må man være oppmerksom på at de eggene som i dag knuses i den politiske utvikling nesten alle sammen

Materielle betingelser —

239

er av en art som for en generasjon eller to tilbake ble ansett som grunnlaget for all sivilisasjon. Og hvilke grusomheter er ikke blitt begått av de makter hvis uttalte prinsipper mange av våre såkalte liberale sympatiserer med — og under et eller annet påskudd blitt unnskyldt av dem?

* Det er en side av den forandring i synet på de moralske verdier som kollektivismens fremmarsj har forårsaket, som fortjener spesiell oppmerksomhet. Det er at de dy der som blir verdsatt lavere og lavere og som følgelig blir stadig mer sjeldne, nettopp er de det britiske folk med rette roste seg selv av å sitte inne med — og som det også av andre vanlig­ vis ble ansett å være eksponent for. De dyder det britiske folk representerte i høyere grad enn noen annen nasjon, kanskje med unntagelse av noen få mindre — som sveitserne eller hollenderne — var uavhengighet og selvtillit, indivi­ duelt initiativ og personlig ansvarsfølelse, troen på frivil­ lig innsats og motviljen mot å blande seg i naboens affærer, toleranse overfor alt som var annerledes og utenfor det van­ lige, respekt for vane og tradisjon og en sunn mistenksom­ het overfor alle autoriteter. Britisk styrke, britisk karak­ ter og britisk innsats er for en stor del resultater av en om­ hyggelig fremelsking av alt frivillig. Og nesten alle de tra­ disjoner og institusjoner som denne det mest karakteris­ tiske uttrykk for brittenes beste egenskaper, og som i sin tur har dannet bakgrunnen for folkekarakteren og det moralske «klima» i England — er nettopp de som kollektivismens og sentraliseringstendensenes fremgang truer med å ødelegge. Når man skal bedømme hva en nasjons spesielle moralske fortrin skyldes, kan det ofte være nyttig å se problemene med en utlendings øyne. Og hvis en som for alltid må være utlending, hva nå loven enn sier, får lov til å si noe slikt —

240

Veien til trelldom

så er det en av vår tids mest nedstemmende foreteelser, at mange av de vakreste ting England har gitt verden nå for­ aktes i England selv. Engelskmennene vet neppe selv i hvil­ ken grad de skiller seg ut fra alle andre folk ved at de alle sammen, uavhengig av partidannelser, holder på de ideer som i sin klarest uttrykte form blir kalt liberalismen. Sam­ menlignet med alle andre folk var nesten alle engelskmenn for inntil tyve år siden rene liberalere — hvor sterkt mange av dem enn tok avstand fra det liberale partiet. Og selv i dag vil en engelskmann som reiser utenlands, den konservative eller sosialisten i ikke mindre grad enn liberaleren, støte på beslektede ånder som «snakker det samme språk» som han selv, hvis han er så heldig å finne en «intellektuell øy» som har bevart tradisjonene fra Macaulay og Gladstone, J. S. Mill eller John Morley — hvor meget han selv enn skiller seg ut fra de idealer disse mennene i sin tid representerte. Derimot vil han ikke ha noe tilfelles med nazistiske og to­ talitære kretser hvor forfatterskapet til Carlyle eller Disraeli, Webb eller H. G. Wells, kanskje er meget populært. Det er ikke noe område hvor tapet av troen på spesifike britiske egenskaper er kommet tydeligere til uttrykk — og ikke noe felt der dette tapet har hatt en mer paralyserende virkning — enn i britisk propaganda, som har gjort seg kjent ved sin enfoldighet og ineffektivitet. Den første forutsetning for at propaganda bestemt for andre folk skal ha hell med seg, er en stolt tilkjennegivelse av de karakteristiske verdier og spesielle karaktertrekk som vedkommende nasjon er kjent for hos de folk den ønsker å påvirke. Hovedårsaken til den britiske propagandaens ineffektivitet er at de som leder den, selv synes å ha tapt troen på den engelske sivilisa­ sjons særlige kjennetegn, eller å være fullstendig uvitende om hva som skiller den ut fra andre nasjoner. «Venstreintelligensen» synes å ha tilbedt utenlandske goder så lenge

Materielle betingelser —

241

at den har glemt det som er godt ved engelske institusjoner og tradisjoner. At de moralske verdier som de fleste av dem med stolthet bekjenner seg til, for en vesentlig del er skapt av de institusjoner de tar sikte på å ødelegge, kan sosialistene selvsagt ikke innrømme. Og denne innstilling er ulykkeligvis ikke innskrenket til bare å omfatte erklærte sosialister. Selv om en må håpe at denne holdning ikke er alminnelig blant de mindre talende, men atskillig mer tall­ rike, kultiverte engelskmenn, så synes det — hvis man skal dømme etter de tanker som kommer til uttrykk i den tone­ angivende politiske diskusjon og propaganda — som om ikke bare den engelskmann som «the language speak that Shakespeare spake», men også som «the faith and morals hold that Milton held», er praktisk talt forsvunnet. Antagelsen om at den form for propaganda som denne innstillingen gir uttrykk for, kan ha den ønskede virkning på våre fiender, og spesielt på tyskerne, beror imidlertid på en fatal misforståelse. Tyskerne kjenner England, ikke særlig godt kanskje, men tilstrekkelig til å vite om de tra­ disjonelle verdier som er karakteristisk for britisk livsform — og tilstrekkelig til å kjenne til de tingene som i de siste to eller tre generasjoner i stigende utstrekning har skjerpet det åndelige motsetningsforholdet mellom de to land. Hvis vi ønsker å overbevise dem, ikke bare om vår oppriktighet, men også om hvilket reelt alternativ til den vei de har valgt vi kan by dem — så skjer ikke dette ved å yte konsesjoner til deres egen tenkemåte. Vi bør ikke prøve å narre dem med en flau gjentagelse av deres fedres tanker og ideer, som vi selv har lånt fra dem — enten det nå er «statssosialisme», «realpolitikk», «vitenskapelig» planøkonomi eller den kor­ porative stat. Vi kan ikke overbevise dem ved å følge dem halvt på den veien som fører til det totalitære styresett. Hvis engelskmennene selv fragår det opphøyede ideal om indi16 — Veien til trelldom.

242

Veien til trelldom

videts frihet og lykke, hvis de dermed innrømmer at deres form for sivilisasjon ikke er verd å bevare — og at de ikke vet noe bedre enn å følge etter tyskerne i deres kjølvann, så har de i realiteten ingen ting å by frem. For tyskerne er alt dette bare forsinkede innrømmelser av at engelskmennene har tatt feil på andre punkter, og at de selv fører an på mar­ sjen mot en ny og bedre verden — hvor forferdelig over­ gangstiden enn kan være. Tyskerne vet at det de fremdeles anser som britisk tradisjon, og deres egne nye idealer er fundamentalt forskjellige og helt uforenlige livssyn. De kan kanskje la seg overbevise om at den vei de har valgt er den gale, men intet kan noensinne overbevise dem om at bri­ tene er de rette anførere på denne tyske veien. Minst av alt vil denne form for propaganda appellere til de tyskere vi til slutt må stole på når det gjelder å bygge Europa opp igjen, fordi deres verdimåler ligger nærmest vår egen. Erfaringen har gjort dem til klokere og mer be­ herskede mennesker: de har lært at hverken gode hensikter eller effektiv organisasjon kan bevare hederlighet og godhet under et system som ødelegger personlig frihet og indivi­ duelt ansvar. Hva de tyskere og italienere som er blitt kloke av erfaring fremfor alt ønsker, er beskyttelse mot det «stat­ lige monstrum» — ikke storartede planer om organisasjon i kolossal skala, men muligheter for i fred og frihet enda en gang å kunne bygge opp sin egen lille verden. Det er ikke fordi de tror at det å bli beordret omkring av britene er så meget bedre enn å motta ordrer fra prøysserne, men fordi de tror på en verden der britiske idealer har seiret, og fordi de mener at de da skal få anledning til i fred å forfølge sine egne private mål — at vi kan gjøre oss håp om støtte fra en hel del borgere i de fiendtlige land. Hvis vi skal ha hell med oss i den ideologiske krigen og vinne de hederlige elementer i de fiendtlige landene over

Materielle betingelser —

243

på vår side, må vi først av alt gjenvinne troen på de tradi­ sjonelle verdier dette landet representerte i fortiden, og vi må ha moralsk mot til et steilt forsvar for de idealer våre fiender angriper. Ikke ved skamfulle unnskyldninger og forsikringer om at vi snart skal forbedre oss, ikke ved å gi uttrykk for at vi søker en eller annen form for kompromiss mellom de tradisjonelle engelske verdier og de nye totali­ tære idéer — har vi noe håp om å vinne tillit og støtte. Det er ikke de siste forbedringene i vårt sosiale system som teller så meget, men den grunnleggende forskjell i de to motsatte livsformer — og vår faste tro på de tradisjoner som har gjort dette landet til et land med frie og høyreiste, tolerante og uavhengige mennesker.

XV. UTSIKTENE FOR EN INTER­ NASJONAL ORDNING Føderasjon har alltid representert den mest virk­ somme og mest tiltalende kontroll med demokra­ tiet ... Forbundssystemet innskrenker og begren­ ser maktutøvelsen ved å splitte den opp, og ved å tildele regjeringen bestemte, definerte rettig­ heter. Det er den eneste mulige måte hvorpå man kan hindre maktmisbruk fra majoritetens eller hele folkets side. Lord Acton.

Ikke på noe annet område har verden hittil betalt så dyrt for oppgivelsen av det nittende århundres liberalisme som på det internasjonale, et felt der liberalismens retrett tok sin begynnelse. Og allikevel har vi bare lært en ganske liten del av det som erfaringen burde ha gjort fullstendig klart for oss. Gjeldende oppfatning om hva som er ønskelig og prak­ tisk, er kanskje på dette område, mer enn på noe annet, frem­ deles av en art som meget vel kan tenkes å fremkalle det motsatte av det som er tilsiktet. En del av de erfaringer utviklingen i fortiden har gitt oss blir langsomt og gradvis erkjent. Det gjelder i første rekke det forhold at mange former for økonomisk regulering, som gjennomføres uavhengig på nasjonalt grunnlag, kan få skadelig nettoeffekt ut fra rent økonomiske synspunkter — i tillegg til at de kan fremkalle alvorlig internasjonal frik­ sjon. At det er lite håp om internasjonal orden eller varig fred så lenge det står de forskjellige land fritt å ta de for-

Utsiktene for en internasjonal ordning 245

holdsregler de måtte finne nødvendige ut fra sine øyeblik­ kelige interesser, hvor skadelige de enn kan være for andre, behøver vi ikke nå komme nærmere inn på. Mange former for økonomisk regulering er bare gjennomførlige hvis det kan lykkes den planleggende autoritet å utelukke all ytre innflytelse. Resultatet av en slik planlegging må derfor nød­ vendigvis bli en samling av restriksjoner på menneskers og varers bevegelighet. Mindre tydelig, men ikke på noen måte mindre reell, er den fare kunstig fremkalt økonomisk solidaritetsfølelse blant innbyggerne i et land representerer for verdensfreden. Og likeledes de nye interessemotsetninger som skapes ved gjen­ nomføringen av en nasjonal planøkonomi. Det er hverken nødvendig eller ønskelig at landegrensene også markerer skille i levestandard, at medlemskap i en bestemt nasjonal gruppe berettiger til større del av kaken enn den som blir medlemmer av andre grupper til del. Hvis de forskjellige nasjoners ressurser anses for å tilhøre disse nasjoner i sin helhet, hvis internasjonale økonomiske relasjoner i økende utstrekning blir forbindelser mellom hele nasjoner, repre­ sentert ved velorganiserte organer, i stedet for forbindelser mellom enkeltpersoner, så må de nødvendigvis bli opphav til friksjoner og motsetningsforhold mellom landene. Det er en av tidens farligste illusjoner å tro at man ved å erstatte den fri konkurranse om markedet eller råvarer med for­ handlinger mellom stater eller organiserte grupper, reduse­ rer de internasjonale motsetningene. Dette ville bare være å erstatte det man rent billedlig betegner som konkurran­ sens «strid» med faktisk maktkamp. Og det ville innebære en overføring av de rivaliseringsforhold som mellom individer må avgjøres uten maktbruk, til mektige og væpnede stater som ikke er underordnet noen felles lovgivning. Øko­ nomiske transaksjoner mellom nasjonale organer som ikke

246

Veien til trelldom

står til ansvar for sin handlemåte overfor noen, som ikke bøyer seg for noen høyere lov, og hvis representanter bare lar seg lede av sine respektive nasjoners øyeblikkelige in­ teresser, må ende med bruk av makt. Hvis vi ikke gjør bedre bruk av seiren enn å understøtte de herskende tendenser i denne retning, tendenser som bare var altfor tydelige før 1939, kan vi en dag komme til plut­ selig å finne ut at vi har nedkjempet nazismen bare for å skape en verden med mange forskjellige former for nazisme, som skiller seg ut fra hverandre i detaljene — men som alle sammen er like totalitære, nasjonalistiske og i stadig kon­ flikt med hverandre. Tyskerne ville fremstå som fredsforstyrrere bare fordi de var de første til å slå inn på en vei som alle nasjoner til slutt skulle vise seg å ville følge. •

De som i det minste delvis innser denne faren trekker vanligvis den konklusjon at økonomisk regulering må fore­ tas på det internasjonale plan, dvs. ved hjelp av et eller an­ net overstatlig organ. Men selv om dette ville eliminere noen av de tydeligste faremomenter ved regulering på na­ sjonal basis, synes det som om de som forsvarer slike vid­ løftige planer har liten anelse om de enda større vanskelig­ heter og farer deres forslag reiser. De problemer som reiser seg i forbindelse med bevisst regulering av all økonomisk virksomhet innenfor et nasjonalt område, må nødvendigvis få enda langt større omfang når man forsøker seg på det samme med hele verden som virkefelt. Motsetningsforhol­ det mellom regulering og frihet blir selvsagt mindre jo mer innskrenket området for reguleringene gjøres. Det behø­ ver ikke reise seg noen vanskeligheter ved reguleringen av en families økonomiske liv, og vanskelighetene vil være forholdsvis små i et lite samfunn. Men etterhvert som om-

Utsiktene for en internasjonal ordning 247

rådet blir større, reduseres mulighetene for enighet om må­ lene, og behovet for maktanvendelse og tvang øker. I et lite samfunn vil det på en rekke områder herske enighet om den relative betydning av hovedoppgavene, basert på en fel­ les verdimåler. Men disse områdene vil bh ferre og ferre jo større vi gjør nettet: og når det ikke foreligger noe felles syn, øker nødvendigheten av å stole på makt og tvang. Folket i et hvilket som helst land kan lett overtales til å ofre noe til fordel for hva de anser som «sin» jernindustri eller «sitt» jordbruk, eller for å hindre at noen i deres land kommer under en bestemt levestandard. Så lenge det dreier seg om å hjelpe folk hvis livsvaner og tenkemåte stemmer overens med vår, å rette på inntektsfordelingen eller ar­ beidsforholdene hos folk vi kan forestille oss — og hvis syn på en passende levestandard ligger nær opptil vårt — er vi vanligvis villig til å påta oss visse ofre. Men en behø­ ver bare å forestille seg de problemer som reiser seg i for­ bindelse med en økonomisk regulering av til og med et så pass innskrenket område som Vest-Europa, for å innse at den moralske basis for et slikt tiltak absolutt ikke er til stede. Hvem kan innbille seg at det foreligger noe felles syn på internasjonal omsetning, slik at f. eks. den norske fiskeren skulle være villig til å renonsere på sine økonomiske fremtidsmuligheter for derved å hjelpe sin portugisiske kollega, eller slik at den hollandske arbeideren skulle være villig til å hjelpe mekanikeren i Coventry ved å betale mer for en sykkel, eller slik at den franske bonden skulle være villig til å betale høyere skatter for å lette Italias industri­ alisering? Når de fleste mennesker ikke er villig til å innse vanske­ lighetene, beror dette på at de, bevisst eller ubevisst, forut­ setter at det er de selv som skal løse problemene for andre — og på at de er overbevist om sin egen evne til å gjøre

248

Veien til trelldom

dette på en rettferdig og riktig måte. Det engelske folk, kanskje mer enn andre, innser hva slike planer betyr først når det blir gjort klart for dem at de kan komme til å ut­ gjøre en minoritet innenfor den regulerende myndighet, og at hovedtrekkene i Storbritannias fremtidige utvikling kan komme til å bli avgjort av en ikke-britisk majoritet. Hvor mange mennesker i England ville være villig til å underordne seg beslutningene til en internasjonal autori­ tet — hvor demokratisk den enn var sammensatt — som hadde i sin makt å bestemme at spansk jernindustri skulle ha preferanse fremfor en lignende industrigren i SydWales, at den optiske industrien i Tyskland hadde bedre betingelser enn den britiske, og at denne derfor måtte nedlegges, eller at bare raffinert jordolje skulle importe­ res i Storbritannia, og all raffineringsvirksomhet forbehol­ des produsentlandene? Forestillingen om at det økonomiske liv innenfor et umåtelig stort område, sammensatt av mange forskjellige folk, lar seg dirigere eller regulere ved hjelp av demokra­ tiske midler, røper en fullstendig mangel på forståelse av de problemer planøkonomien reiser. Regulering i internasjo­ nal skala, i enda høyere grad enn tilfellet er med nasjonal planøkonomi, kan ikke tenkes uten ved et rent maktspråk. Og slik regulering innebærer at en liten gruppe påtvinger alle andre den levestandard og beskjeftigelse den måtte finne passende. Hvis noe er sikkert så er det at den «Grossraumwirtschaft» som tyskerne har tatt sikte på å nå, bare kan gjennomføres av et «herrefolk» — som hensynsløst påtvinger andre sine idéer og mål. Det er en misforståelse å se på den brutalitet og mangel på hensyn overfor mindre nasjoners ønsker og idealer som tyskerne viser, bare som et uttrykk for deres spesielle ondskap; det er arten av den oppgave de har påtatt seg å gjennomføre som gjør disse tin-

Utsiktene for en internasjonal ordning 249

gene nødvendige. Å overta reguleringen av det økono­ miske liv hos et folk som setter helt andre idealer og ver­ dier høyt, er å påta seg en oppgave som nødvendiggjør bruken av makt; det er å innta en stilling der de beste hensikter ikke kan beskytte en mot å handle på en måte som for mange av de det angår må stå som i aller høyeste grad umoralsk. Dette er riktig, selv om vi forutsetter at den dominerende makt søker å være så idealistisk og uegoistisk som over­ hodet mulig. Men hvor liten er ikke sannsynligheten for at den vil være uegoistisk, og hvor store er ikke de fristel­ ser den blir utsatt for! Jeg tror at standarden når det gjel­ der hederlighet og sans for rettferdighet, særlig hva inter­ nasjonale spørsmål angår, er vel så høy i England som i noe annet land. Og allikevel kan vi nå høre folk hevde at seieren må utnyttes slik at britisk industri fortsatt kan nyttiggjøre seg det produksjonsapparatet som ble bygd opp under kri­ gen, at gjenoppbyggingen av Europa må gjennomføres slik at den passer inn i de spesielle krav Englands næringsliv måtte stille — og at den økonomiske etterkrigspolitikken overfor andre land må ta sikte på å sikre enhver engelsk­ mann det slags arbeid han føler seg mest skikket for. Det oppsiktsvekkende ved disse forslagene er ikke at de kommer frem, men at de blir stillet i all uskyldighet, og sett på som selvsagte ting av hederlige mennesker som er fullstendig uvitende om den moralske uhyrlighet bruken av makt for slike formål innebærer. *

Den viktigste årsak til denne troen på mulighetene for en sentraldirigering av mange forskjellige folks økonomiske liv ved demokratiske midler, er kanskje den fatale vrangforestilling at hvis bare beslutningsmyndigheten overdras

250

Veien til trelldom

«folket» ville vanskelighetene med å eliminere motsetnings­ forholdene mellom de herskende grupper lett kunne over­ vinnes. Det er all grunn til å anta at i og med en verdens­ omspennende regulering ville de sammenstøt mellom øko­ nomiske interesser som nå reiser seg i forbindelse med den økonomiske politikken innenfor en stat, øke i en voldsom grad og ta karakteren av interessemotsetninger mellom hele folk — motsetninger som bare kan løses ved maktanvendelse. Om de spørsmål som en internasjonal reguleringsmyndig­ het må ta standpunkt til, vil det være Eke stor meningsfor­ skjell mellom de arbeidende klasser innen de forskjellige folk, og enda mindre basis for enighet om en løsning, som det er mellom de forskjellige klasser innenfor et land. For arbeideren i et fattig land vil kravet til hans heldigere stilte kollega om beskyttelse mot konkurranse på arbeidsmar­ kedet gjennom minstelønnsordninger, ofte ikke være annet enn et middel til å avskjære ham hans eneste mulighet for å bedre sine kår — ved å arbeide til lavere lønn enn kamera­ tene i andre land. Og for ham er det faktum at han må gi ti timers arbeid for å oppnå et produkt som man andre steder bare behøver å gi fem timers arbeid for, like meget «ut­ bytting» som det noen kapitalist kan praktisere. Det er temmelig sikkert at de rikere, og derfor mektigere, nasjoner i et regulert, internasjonalt system i meget høyere grad enn i en fri økonomi ville bli gjenstand for hat og misunnelse fra de fattigere: og de siste ville, med rette eller urette, føle seg overbevist om at deres stilling kunne for­ bedres meget raskere hvis de bare var fri til å gjøre hva de ville. Hvis det blir ansett som den internasjonale autoritets plikt å gjennomføre en rettferdig fordeling mellom de for­ skjellige folk, så er dette ikke noe annet enn en konsekvent og uunngåelig følge av den sosialistiske læresetning om at

Utsiktene for en internasjonal ordning 251

klassekampen vil bli en strid mellom de arbeidende klasser innen de forskjellige land. Det forekommer for tiden en mengde forvirret snakk om «regulering for å utjevne levestandarden». Det er lærerikt å betrakte i detalj et av de forslag som er blitt fremført i denne retning, for å se hva det i realiteten innebærer. Det område som våre planøkonomer for øyeblikket er særlig opptatt av, er Donaubassenget og Syd-Øst Europa. Det på­ trengende behov for økonomisk forbedring i disse områder kan overhodet ikke dras i tvil. Humanitære og økono­ miske hensyn, samt den alminnelige interesse av fremtidig fred i Europa, krever dette. Det kan heller ikke være noen tvil om at en bedring krever andre politiske konstellasjoner enn de som hittil har vært fremherskende. Men dette er ikke det samme som å ønske at det økonomiske liv i disse områ­ dene blir dirigert i overensstemmelse med en enkelt plan, fremkalle en utvikling innen de forskjellige næringer i over­ ensstemmelse med på forhånd opptrukne retningslinjer, og derved gjøre det lokale initiativs suksess avhengig av god­ kjennelse fra en sentralautoritet. Man kan for eksempel ikke skape en slags «Tennessee Valley Authority» for Donau­ bassenget uten på forhånd å bestemme med hvilken hastig­ het utviklingen hos de forskjellige folk som bor i dette om­ rådet skal ha, eller uten å underordne alle deres individuelle ønsker og aspirasjoner denne oppgaven. Regulering av denne art må nødvendigvis begynne med oppsettingen av en fullstendig prioritetsliste for de ulike krav og behov. A regulere med sikte på en utjevning av levestandarden betyr at de forskjellige krav må tilfredsstilles etter en viss rangordning, at noen må gis fortrin fremfor andre, og at de siste må vente til deres tur kommer — selv om de som representerer interesser som skyves i bakgrunnen

252

Veien til trelldom

er overbevist, ikke bare om sin bedre rett, men også om sin evne til å nå målet meget raskere hvis de bare fikk frihet til å handle som de ville. Det finnes ikke noe grunnlag for bedømmelsen av om de fattige romanske bøndenes krav er mer eller mindre berettiget enn de enda fattigere albanske bøndenes behov, eller om de behov den slovakiske fjellgjeteren har er større enn hans slovenske kollegas. Men hvis hev­ ningen av deres levestandard skal finne sted i overensstem­ melse med en enhetlig plan, må en eller annen bevisst veie alle disse kravene mot hverandre og treffe en beslutning om deres relative berettigelse. Og når en slik plan kommer til ut­ førelse må alle det regulerte områdes ressurser tjene denne planen — det kan ikke gjøres noen unntagelse for dem som føler at de kan gjøre det bedre om de får stå fritt. Når en­ gang deres krav er blitt gitt en lavere prioritet, så må de ar­ beide til fordel for de behov som er kommet høyere opp på listen. Under slike forhold vil alle med rette føle at de er verre stillet enn de kunne ha vært om man hadde gått inn for en annen plan, og at det er den dominerende myndig­ hets makt og beslutning som har dømt dem til en mindre gunstig plass enn de fø’er seg berettiget til. Å forsøke noe slikt innenfor et område som er befolket av små nasjoner, alle sammen like overbevist om sin egen overlegenhet over de andre, er å påta seg en oppgave som bare kan gjennom­ føres med maktmidler. Hva dette betyr i praksis, er at bri­ tiske beslutninger og britisk makt må avgjøre hvorvidt det er den makedonske eller den bulgarske bonden som skal få sin levestandard hevet først, og om det er den tsjekkiske eller ungarske gruvearbeideren som først skal nå opp til vest-europeisk nivå. Det kreves ikke meget kjennskap til den menneskelige natur, og sikkert bare en liten anelse om folkene i Sentral-Europa, for å forstå at hva beslutningen

Utsiktene for en internasjonal ordning 253

enn innebar, så ville det være mange — kanskje et flertall — som ville anse den bestemte preferanseskala som ble valgt som toppunktet av urettferdighet. Og deres felles hat ville snart vende seg mot den makt som, selv om den var aldri så uegoistisk, avgjorde deres skjebne. Skjønt det uten tvil finnes mange mennesker som fullt og fast tror at de kunne løse alle disse problemene rettfer­ dig og upartisk hvis de bare fikk lov til å ta seg av sakene, og som ville være meget overrasket ved å finne at hat og mistenksomhet vendte seg mot dem, ville sannsynligvis disse være de første til å anvende makt når de som skulle hjelpes viste seg gjenstridige. Og de ville sikkert vise seg temme­ lig hensynsløse når det gjaldt å tvinge folk til å godta det som var antatt å være i deres egen interesse. Hva disse far­ lige idealistene ikke innser er at når antagelsen om moralsk ansvar fører til at et bestemt moralsk syn med makt må bringes til å verdsettes høyere enn det som hersker i andre samfunn, så vil nettopp denne antagelsen sette dem i en stil­ ling som umuliggjør moralsk handlesett. A påtvinge de sei­ rende nasjoner en så umulig etisk oppgave ville være å kor­ rumpere og diskreditere dem fullstendig moralsk sett. La oss for all del hjelpe de fattigere folkene så godt vi kan i deres egne bestrebelser på å bygge opp sitt eget liv og heve sin levestandard. En internasjonal autoritet kan virke meget heldig, og yte enormt stor hjelp når det gjel­ der å skape økonomisk fremgang, hvis den bare skaper or­ den og forhold som gjør det mulig for folk å leve sitt eget liv. Men det er umulig å være rettferdig eller å la folk leve sitt eget liv hvis den sentrale myndighet skal dele ut rå­ varer og tildele markeder, hvis enhver spontan innsats må «godkjennes», og hvis ikke noe kan gjennomføres uten denne myndighets velsignelse.

254

Veien til trelldom

Etter fremstillingen i de foregående kapitler er det neppe nødvendig å understreke at disse problemene ikke kan lø­ ses bare ved å gi de forskjellige internasjonale myndighe­ tene «rent» økonomisk makt. Troen på at dette er en prak­ tisk løsning hviler på den feilvurdering at økonomisk regu­ lering bare er en rent teknisk oppgave, som kan gjennom­ føres på en strengt objektiv måte av eksperter, — og at de virkelig betydningsfulle spørsmål fremdeles kan overlates til de politiske autoriteter. En hvilken som helst internasjonal økonomisk myndighet som ikke er underordnet en høyere politisk autoritet, kan selv om dens maktområde er innskren­ ket til et bestemt felt, lett utøve den mest tyranniske og uansvarlige makt man kan tenke seg. Eksklusiv kontroll med en viktig vare eller tjeneste (som f. eks. lufttransport) er i realiteten en av de mest vidtrekkende myndigheter som overhodet kan delegeres noe organ. Og på samme måte som det neppe er noe som kan rettferdiggjøres ut fra «teknisk nødvendighet» — eller til og med ut fra humanitære eller fullstendig hederlige argumenter vedrørende en eller annen dårlig stillet gruppes behov — så er det meget liten mulig­ het for å kontrollere en slik makt. Organisasjonen av ver­ dens ressurser under mer eller mindre autonome organer, som nå så ofte får støtte på det mest uventede hold, et system med omfattende monopoler godkjent av de nasjonale regjeringer — men ikke underordnet noen — ville utvilsomt være den verste av alle tenkelige løsninger. Og dette er tilfelle selv om de som fikk den tillit å skulle administrere dem, viste seg å være de mest samvittighetsfulle forkjempere for de interesser de var satt til å vokte. Man behøver bare for alvor å overveie det virkelige inn­ hold av slike tilsynelatende uskadelige forslag, som av mange er ansett som den viktigste basis for den fremtidige økono-

Utsiktene for en internasjonal ordning 255 miske ordning, slik som bevisst kontroll med produksjon og fordeling av viktige råvarer — for å innse hvilke opplagte politiske vanskeligheter og moralske faremomenter de ska­ per. Kontrollen med tilbudet av slike råvarer som olje eller tømmer, gummi eller tinn, ville kunne beherske hele indu­ striers og hele lands skjebne. Når det skulle avgjøres om produksjonen skulle tillates å øke, og prisen eller produ­ sentenes inntekter tvinges ned, måtte man samtidig ta stand­ punkt til om et land skulle få lov til å begynne en ny industri, eller om det skulle hindres i å gjøre dette. Mens «kontrollen» beskytter levestandarden hos dem den anser som sin spesielle oppgave å ta hensyn til, vil den samtidig komme til å ødelegge for mange som befinner seg i en meget verre stilling. Hvis alle viktige råmaterialer var kontrollert på denne måten ville det i realiteten ikke være noen ny indu­ stri og ikke noe nytt foretagende folket i et land kunne sette i gang uten kontrollmyndighetenes tillatelse, ingen plan for utvidelse eller forbedring som ikke kunne hindres av deres veto. Det samme er tilfelle med enhver internasjo­ nal ordning med sikte på å «dele opp» markedene, og i enda høyere grad med kontrollen med investeringer og ut­ nytting av naturlige ressurser. Det er pussig å legge merke til hvorledes de som innbiller seg å være de mest hardkokte realister, og ikke lar noen an­ ledning unyttet til å latterliggjøre «utopismen» hos dem som tror på mulighetene for å skape en internasjonal politisk orden, anser den meget mer vidtgående og uansvarlige inn­ blanding i andre menneskers liv som økonomisk regulering innebærer, som praktisk gjennomførlig; og tror at den langt større makt som må gis en internasjonal regjering vil bli brukt på en så uegoistisk og innlysende rettferdig måte at det ville føre til alminnelig tilfredshet. Hvis noe er innly­

256

Veien til trelldom

sende så skulle det være at mens nasjoner kanskje vil bøye seg for formelle lovbestemmelser som de selv er kommet overens om, så vil de aldri godkjenne en internasjonal øko­ nomisk regulering, — at mens de kan bli enig om spillets regler, så kan de aldri komme overens om en preferanseliste der deres egne krav og den hastighet hvormed de skal oppfylles blir bestemt ved alminnelig flertallsavgjørelse. Selv om statene kom overens om å overføre slik makt til en internasjonal myndighet — så ville de snart finne ut at de ikke bare hadde delegert en rent teknisk oppgave til denne autoritet, men at de også hadde gitt den omfattende myn­ dighet over hele deres eksistens. Det som tydeligvis ligger bak disse ikke alltid like uprak­ tiske «realistenes» argumentasjon, er at selv om stormak­ tene selv ikke vil finne seg i å underordne seg en eller an­ nen form for overhøyhet — så vil de gjennom en slik inter­ nasjonal «autoritet» bli i stand til å påtvinge de mindre na­ sjonene sin vilje. Det ligger atskillig «realisme« i dette, forsåvidt som man ved å kamuflere de regulerende myndighe­ ter under betegnelsen «internasjonal» lettere kan nå frem til de forhold som er nødvendige for å muliggjøre interna­ sjonal regulering — nemlig at slik regulering utøves av en fullstendig dominerende makt. Denne forkledningen kan imidlertid ikke endre det faktum at slik delegering ville bety en langt høyere grad av underkastelse for de små nasjo­ nene, enn oppgivelse av en bestemt definert politisk makt ville innebære. Det er karakteristisk at de ivrigste forkjempere for en sentraldirigert, økonomisk «ny ordning» i Europa over­ hodet ikke tar hensyn til de små nasjonenes individualitet og rettigheter. Professor Carr, som på dette område repre­ senterer utviklingen henimot kollektivismen i enda høyere

Utsiktene for en internasjonal ordning 257

grad enn når det gjelder interne forhold, har fått en av sine fagkolleger til å stille det meget treffende spørsmål: «Hvis nazimetodene overfor de små statenes selvstendighet virke­ lig skal bli alminnelige, hva er det så krigen gjelder?» De som har lagt merke til i hvilken grad enkelte ytringer om dette tema i forskjellige engelske aviser og tidsskrifter har vakt uro og forskrekkelse blant våre mindre allierte, kan ikke være i tvil om at denne innstillingen allerede nå har fremkalt en viss skepsis — og de må erkjenne hvor lett det vil være å ødelegge den goodwill vi har opparbeidet oss under krigen hvis disse «realistenes» råd blir fulgt.

* De som er villig til å ignorere de små statenes rettigheter, har naturligvis rett på ett punkt: vi kan ikke håpe på varig fred og ordnede forhold etter krigen hvis alle land, store og små, får igjen absolutt frihet og selvbestemmelsesrett på det økonomiske område. Men dette betyr ikke at man må gi en ny «overstat» maktmidler som vi ikke en gang har lært å bruke på en fornuftig måte innenfor den enkelte nasjon. Ingen internasjonal autoritet bør ha makt til å bestemme hvorledes de enkelte nasjoner skal utnytte sine ressurser. Det betyr bare at det må eksistere en internasjonal autoritet som kan hindre de forskjellige nasjoner i å foreta seg ting som skader andre, at det må foreligge bestemmelser som avgjør hva et land kan gjøre — og en myndighet som kan sørge for at disse bestemmelser blir overholdt. Den makt som en slik autoritet måtte sitte inne med, ville hovedsakelig være av negativ art: den måtte fremfor alt kunne si «nei» til alle restriktive tiltak. Det er ikke riktig, slik som mange nå tror, at vi kan etab­ lere en internasjonal økonomisk autoritet samtidig som de enkelte land uavkortet beholder sin politiske suverenitet. 17 — Veien til trelldom.

258

Veien til trelldom

Tvert imot. Det vi behøver, og kan håpe på å nå, er en over­ stadig politisk myndighet som kan holde de økonomiske interessene i sjakk, og ikke mer makt lagt i hendene på uansvarlige internasjonale økonomiske autoriteter. Økono­ misk konfliktstoff må da kunne bringes ut av verden fordi myndighetene selv ikke på noen måte er blandet opp i det. Vi har behov for en internasjonal politisk autoritet som er i stand til å hindre landene i å skade hverandre, men som ikke har noen makt til å bestemme hvorledes de forskjellige folk for øvrig skal innrette seg. Den myndighet som må overdras en slik autoritet bør representere det minimum som er nødvendig for å opprettholde fredelige tilstander, dvs. den myndighet som man vanligvis tillegger den ultraliberale «laissez-faire»-stat. Og det er enda viktigere på det internasjonale område enn på det nasjonale, at denne makt blir definert gjennom entydige lovbestemmelser. Behovet for en slik overstatlig myndighet blir desto større etterhvert som de enkelte land mer og mer antar karakteren av økono­ miske enheter. De motsetningsforhold som forekommer, vil nemlig da mer skyldes friksjon mellom stater enn mel­ lom individer. Den karakter en slik internasjonal regjering, som skal få seg overdratt et bestemt definert myndighetsområde — mens de enkelte land ellers er helt ut ansvarlig for sin virksom­ het —, bør få, er naturligvis den føderative. Vi må ikke tillate de utallige uoverveide og ofte tåpelige angrep som blir ret­ tet mot arbeidet for forbundsdannelse å rokke ved det fak­ tum at det føderative prinsipp er den eneste form for sam­ arbeid mellom forskjellige nasjoner som virkelig kan skape internasjonal orden uten å legge unødvendig stramme bånd på landenes legitime ønske om uavhengighet. Føderalisme er ikke noe annet enn sant demokrati praktisert i internasjo-

Utsiktene for en internasjonal ordning 259

nai målestokk — den eneste vei til fredelig utvikling som hittil er oppdaget. Men det er et demokrati med et bestemt avgrenset maktområde. Bortsett fra det mer upraktiske ideal som tar sikte på å la de enkelte land gå fullstendig opp i en helhet, er føderalismen den eneste måte hvorpå det inter­ nasjonale rettsideal kan realiseres. Vi må ikke innbille oss at det var noe annet enn et fromt ønske når vi tidligere be­ tegnet internasjonal sedvane som internasjonal rett. Når vi ønsker å hindre folk i å drepe hverandre, er det ikke nok å utstede en erklæring om at mord er en uønsket handling, vi må gi en myndighet makt til å hindre det. På samme måte er internasjonal rett utenkelig uten en autoritet som kan håndheve den. Den innvending som er blitt rettet mot mu­ lighetene for å etablere en slik, nemlig at den måtte sitte inne med praktisk talt alle de uinnskrenkede maktmidler som den moderne stat gjør, holder ikke stikk. Maktforde­ lingen under det føderative system gjør dette overflødig. Denne maktfordeling må nødvendigvis føre til en be­ grensning både av internasjonal og nasjonal maktutøvelse. I virkeligheten vil mange av de reguleringsformer som nå er så moderne, bli umulige å gjennomføre. Men det vil ikke på noen måte representere noen hindring for enhver form for regulering. Det er en av føderalismens største fordeler at den vanskeliggjør mange av de verste former for reguleringsøkonomi — mens den lar mulighetene for ønskede reguleringer åpne. Den hindrer, eller kan brukes til å hindre, de fleste restriksjoner. Den innskrenker internasjonal regu­ lering til de områder hvor man virkelig kan komme til enig­ het — og ikke bare de som er direkte implisert, men alle som overhodet påvirkes av problemene. De ønskverdige former for regulering, som kan gjennomføres lokalt og uten restriktive forholdsregler, kan fritt praktiseres og leg17 a — Veien til trelldom.

260

Veien til trelldom

ges i hendene på folk som er kvalifisert til oppgaven. Innen­ for et slikt forbund kan man til og med gjøre seg håp om at fortidens sentraliseringsprosess kan snus om til sin mot­ setning - og utviklingen gå i retning av maktoverføring fra staten til de lokale myndighetene. Det er verdt å bringe i erindring at tanken om at verden til slutt skal finne fred gjennom en absorbering av de en­ kelte stater i store forbund, og til syvende og sist kanskje et enkelt forbund, så langt fra å være ny, er et uttrykk for det ideal som nesten alle de liberale tenkere i det nittende århundre gjorde seg til talsmenn for. Disse tenkere var kan­ skje ikke fullt klar over hvor betydningsfull en føderativ organisasjon av de forskjellige stater er for gjennomførin­ gen av deres prinsipper; men det var få av dem som ikke ga uttrykk for sin tro på dette som et endelig mål. Det var først i det tyvende århundre, og i og med «realpolitikkens« tri­ umf, at disse tankene kom til å bli betraktet som upraktiske og utopiske. * Det er ikke riktig å bygge opp sivilisasjon i stor målestokk. Det er ingen tilfeldighet at man stort sett finner mer skjønn­ het og godhet blant menneskene i små land, og at de store var mer preget av lykke og tilfredshet den gang sentralise­ ringsprosessen ikke hadde vunnet så langt frem. Minst av alt kan vi bevare demokratiet eller fremme dets vekst, hvis all makt, og de fleste viktige beslutninger, påhviler orga­ ner som er så store og omfattende at den alminnelige mann hverken kan forstå dem eller overskue deres virkemåte. De­ mokratiet har aldri fungert skikkelig uten en betydelig grad av lokalt selvstyre, som byr på politisk trening både for fol­ ket i sin alminnelighet og for de som skal bli dets fremtidige ledere. Det er bare når ansvarsfølelse kan læres og prakti­ seres på områder som de fleste mennesker kjenner, hvor

Utsiktene for en internasjonal ordning 261

hensynet til naboen teller mer enn teoretiske betraktninger om andre menneskers behov, at vanlige mennesker kan ta del i offentlige saker fordi de omfatter en verden de kjen­ ner til. Når de politiske forholdsreglenes formål blir så store og fjerne at det bare er et begrenset byråkrati som sitter inne med tilstrekkelige kunnskaper til å forstå dem, må de enkelte mennesker nødvendigvis miste interessen. Utviklingen i små land som Holland og Sveits byr sikkert på erfaringer som selv forholdsvis lykkelig stilte større land, som Stor­ britannia, kan lære meget av. Vi ville alle sammen tjene på det hvis vi kan skape en verden som gir de små statene gode livsvilkår. Men disse små statene kan bevare sin uavhengighet både på det internasjonale og det nasjonale område, bare hvis det gjennomføres et virkelig effektivt lovsystem som prakti­ seres konsekvent — og hvis den myndighet som skal holde bestemmelsene i hevd ikke kan anvende dem for andre formål. For å kunne håndheve denne felles lovgivning må den overståtlige autoritet gis stor makt, dens konstitusjon må på samme tid være innrettet slik at den kan hindre både nasjonale og internasjonale myndigheter i å gjennomføre et tyrannisk styre. Vi kan aldri hindre maktmisbruk hvis vi ikke er villig til å begrense maktmidlene på en slik måte at maktbruk for gode formål også av og til hindres. Den store mulighet vi har når denne krigen slutter, er at de store seierrike makter er villig til å underordne seg et system av lov­ regler som de har i sin makt å håndheve — og derved får moralsk rett til å påtvinge andre disse samme reglene. En internasjonal autoritet som effektivt begrenser statens makt over individet, vil være den beste garanti for freden. De internasjonale lovbestemmelsene må i like høy grad be­ skytte individet mot overgrep fra statens side som de må

262

Veien til trelldom

beskytte landene som sådanne mot en ny «super-stats» ty­ ranni. Hverken en allmektig superstat eller et løst forbund av «frie nasjoner» må være målet, men et samfunn av na­ sjoner med frie menn. Vi har lenge hevdet at det er blitt umulig å handle i internasjonale spørsmål slik som vi kunne ønske det, fordi andre ikke har villet følge spillets regler. Den avgjørelse som må komme, vil gi oss anledning til å vise at vi har ment det alvorlig, og at vi er villig til å aksep­ tere de samme innskrenkninger i vår handlefrihet som vi til det felles beste mener må være riktig å påtvinge andre. Klokt utnyttet vil det føderative organisasjonsprinsipp sikkert vise seg å være den beste løsning på mange av ver­ dens vanskeligste problemer. Men anvendelsen av det er en uhyre vanskelig oppgave, og vi vil sannsynligvis ikke ha hell med oss hvis vi er altfor ærgjerrige og presser det ut over dets yteevne. Det vil sannsynligvis foreligge en utbredt tendens til å ville gjøre en ny internasjonal organisasjon alt­ omfattende og verdensomspennende, og det vil naturligvis foreligger et øyeblikkelig behov for en slik omfattende orga­ nisasjon — som f. eks. et nytt Nasjonenes Forbund. Den store fare er at alle de oppgaver som synes ønskelig å legge i hen­ dene på en internasjonal organisasjon, ikke blir riktig ut­ formet med en gang. Jeg har alltid vært overbevist om at en av de viktigste årsaker til svakhetene ved Nasjonenes For­ bund var at man gikk til oppgaven med altfor store am­ bisjoner: under det (mislykte) forsøk på å gjøre det ver­ densomspennende, gjorde man det i stedet svakt, et mindre og kraftigere forbund ville kanskje vært et bedre redskap for fredens bevarelse. Jeg tror at disse betraktninger frem­ deles er riktig, og at man kunne oppnå en grad av sam­ arbeid mellom f. eks. det britiske imperium og Vest-Europa — samt kanskje De forente stater, som ikke ville være mu­

Utsiktene for en internasjonal ordning 263

lig i verdensmålestokk. Den forholdsvis nære forbindelse som en føderativ union representerer, ville til å begynne med kanskje ikke være praktisk gjennomførlig utover en viss del av Vest-Europa — skjønt det selvsagt kunne være mulig med en gradvis utvidelse. Det er sant nok at dannelsen av slike regionale forbund ikke eliminerer risikoen for krig mellom de forskjellige blokkene, og at man for å redusere denne risikoen så meget som mulig må stole på større og mindre fast tømrede orga­ nisasjoner. Det jeg mener er at behovet for en slik større or­ ganisasjon ikke behøver å representere noen hindring for et nærmere samarbeid mellom de land som står nær hver­ andre når det gjelder sivilisasjon, livssyn og levestandard. Fordi om vi må ta sikte på i størst mulig utstrekning å hin­ dre fremtidige kriger, må vi ikke tro at vi med et pennestrøk kan skape en organisasjon som vil gjøre all krig umulig for all fremtid og i alle deler av verden. Vi ville ikke bare mis­ lykkes i et slikt eksperiment, men vi ville dermed også sann­ synligvis kaste bort den sjanse vi nå har til suksess på et mer begrenset område. Som det gjelder for andre store ulykker, så kan det tenkes at de forholdsregler man tar for å forebygge krig for fremtiden, er verre i sine virkninger enn krigen selv. Hvis vi kan redusere risikoen for motsetnin­ ger som kan tenkes å ville føre til krig, er det sannsynligvis alt vi med noen grunn kan gjøre oss håp om å nå.

KONKLUSJON

Formålet med denne boken har ikke vært å trekke opp et detaljert program for et fremtidig ønskesamfunn. Hvis vi i behandlingen av internasjonale spørsmål har beveget oss litt ut over bokens egentlige kritiske oppgave, så var det fordi vi på dette område snart vil bli stillet overfor den opp­ gave å skape en ramme for all utvikling og vekst for lang tid fremover. Meget vil avhenge av hvorledes vi kommer til å utnytte den mulighet som da blir budt oss. Hva vi enn kommer til å gjøre, kan det ikke bli annet enn begynnelsen på en ny, lang og vanskelig prosess som vi alle håper skal føre til dannelsen av en ny verden, vesensforskjellig fra den vi har lært å kjenne i løpet av de siste femogtyve årene. Det er tvilsomt om en detaljert beskrivelse av en ønsket, indre samfunnsordning ville være til noen større nytte på det nå­ værende tidspunkt — eller om noen i det hele tatt er i stand til å gi en slik beskrivelse. Det som nå er av betydning er hvorledes vi skal komme til enighet om bestemte prinsipper og frigjøre oss fra de vrangforestillinger som har diktert vår handlemåte i den senere tid. Hvor ubehagelig det enn kan være å gjøre en slik innrømmelse, så må vi erkjenne at vi før denne krigen igjen var nådd til et stadium der det var viktigere å fjerne de hindringer menneskelig dårskap hadde lagt i vår vei, og frigjøre individets skapende energi, — enn det var å konstruere mer maskineri for å «regulere» og «di­ rigere» all virksomhet. Vi var nådd til et stadium der det

Konklusjon

265

var viktigere å legge forholdene til rette for en gunstig ut­ vikling, enn det var å «regulere utviklingen». Den viktigste oppgave er å gjøre oss fri for den verste form for vår tids meningsløshet, nemlig den som prøver å overbevise oss om at alt vi har gjort i den senere tid enten var riktig eller uunngåelig. Vi blir ikke klokere før vi innser at det vi gjorde var svært lite forutseende, og svært dumt. Hvis vi skal bygge opp en bedre verden må vi ha mot til å starte helt på nytt — selv om dette skulle bety en «reculer pour mieux sauter». Det er ikke de som tror på uunngåelige utviklingstendenser som viser dette motet, ikke de som pre­ ker nødvendigheten av «ny-ordning» — noe som bare inne­ bærer en fortsettelse av de siste førti årenes utvikling, — og som ikke kan forestille seg noe bedre enn å etterligne Hitler. Det er i virkeligheten de som skriker høyest opp om en «ny-ordning» som ligger under for de tanker som fremkalte denne krigen og mesteparten av de ulykker vi nå får føle virkningene av. Ungdommen har rett når den har liten tillit til de idéer som er bestemmende for størstedelen av den eldre generasjon. Men den tar feil, og er villedet, når den tror at dette fremdeles er det nittende århundres liberale tanker — tanker som den yngre generasjon neppe kjenner til i det hele tatt. Skjønt vi hverken kan ønske, eller ha noen mulighet for, å vende tilbake til forholdene slik de var i det nittende århundre — så har vi muligheter for å rea­ lisere dets idealer — og de var ikke dårlige. Vi har i denne henseende ingen rett til å føle oss hevet over våre bestefor­ eldre; og vi må aldri glemme at det er oss, det tyvende år­ hundre, som har brakt forvirring i alle ting. Om de gamle ikke fullt ut erkjente hva som var nødvendig for å skape den verden de så frem til og ønsket seg, skulle vår erfaring ha gitt oss en bedre utrustning for oppgaven. Hvis vi har

266

Veien til trelldom

sviktet i vårt første forsøk på å skape en verden av frie menn, må vi forsøke igjen. Det førende prinsipp, at en poli­ tikk med individets frihet som mål og rettesnor er den eneste virkelig progressive politikk, er like sant i dag som det var var i det nittende århundre.

INNHOLD: Forord

.........................................................................................

7

.................................................................................

11

Den vei som ikke ble fulgt...........................................................

21

Det store Utopia..........................................................................

36

Individualisme og kollektivisme

.............................................

45

Planøkonomiens «nødvendighet» .............................................

58

Demokrati og planøkonomi....................................................

73

Planøkonomi og lovbestemmelser.............................................

90

Innledning

Økonomisk kontroll og totalitært system................................... 107

Hvilke mennesker skal regulere hvem?.......................................... 121 Sikkerhet og frihet....................................................................... 141 Hvorfor de dårligste når høyest................................................. 156

Slutten på sannheten....................................................................... 176

Nazismens sosialistiske røtter.........................................................191 De totalitære blant oss....................................................................... 206

Materielle betingelser og idealistiskemål..................................... 226 Utsiktene for en internasjonal ordning.......................................... 244