Kampen om Israel 8202034574 [PDF]

Zitiervorschau

ALBERT HENRIK MOHN

Kampen om Israel

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

H Nasjonalbiblioteket

© J. W. Cappelens Forlag a.s, 1976 Omslag ved Ingrid Ousland Sats og trykk: Rotasjon og repro a.s, Oslo 1976 ISBN 82-02-03457-4

Innhold Det grenseløse hatet....................................................................

9

................................................................

11

Araberne blir lovt Palestina ....................................................

14

Jødene blir lovt Palestina ........................................................

19

..................................................

22

Jødene kjøper seg inn ..............................................................

26

Britene flørter med araberne ..................................................

34

Flukt eller utslettelse? ..............................................................

39

Jødiske ekstremister ..................................................................

43

Delingens drama .....................................................................

46

Første forsøk på å likvidere Israel ..........................................

55

Våpenhviler — oppladning til aggresjon..................................

58

Nasser tar makten i Egypt .........................................

62

Nasser kvitter seg med rivaler ................................................

67

Egypt distanserer seg fra vestmaktene ..................................

71

«Vi nasjonaliserer Suezkanalen»..............................................

74

Britisk-fransk-israelsk plan for å fjerne Nasser ....................

79

Aggresjon i Egypt og Ungarn ..................................................

85

Arafat kommer inn på arenaen ...............................................

91

Israelsk splittelse — arabisk feilvurdering ............................

96

Et folk blir hjemløst

Flertallet føler seg tilsidesatt

FN svikter ....................................................................

100

Nasser erklærer hellig krig .....................................................

105

Seksdagerskrigen — enisraelsk triumf................................... 111

En svekket Nasser .........................

118

Geriljagruppene tar initiativet ................................................ 120

Kompromissløse George Habbash .......................................... 125

Fatahland .................... ............................................................. 133 Rogersplanen — fredsforsøk og sprengstoff.......................... 138

Flykapringer — provoserende terror ...................................... 146 Krig i Jordan

........................................................................... 154

Geriljagruppene blir drevet ut av Jordan .............................. 164 Sadat og Sinai

.........................................................................

171

Israelerne blir tatt i synagogene .............................................. 178 Vant Sovjet Yom Kippur-krigen? .......................................... 184 Oljevåpnet ................................................................................. 192

Oljelandenes pressmuligheter .................................................

200

Israel — 40 prosent av budsjettet til forsvaret...................... 204 Israels tilbaketrekning i Sinai

............................................... 214

Forberedelser til atomkrig ..................................................... 222

Borgerkrig i Libanon ................................................................ 230 PLO vil likvidere Israel ........................................................... 238 Palestinsk ministat — springbrett for aggresjon? ................ 245

Stemmer fra vestbredden ....................................................... 250

Splinten og bjelken ................................................................. 252

Palestina er sementen som holder den arabiske verden sammen, eller dynamitten som sprenger den. Yasir Arafat

Det grenseløse hatet En stor, svart personbil stoppet utenfor det luksuriøse Hotell Sheraton i Kairo. Jordans flagg vaiet fra en liten stang på høyre forskjerm. Sjåføren sto ved døren da en slank, velkledd araber i førtiårene trådte ut av bilen og gikk oppover trappene. Det var Wasfi Tell, Jordans statsminister og en av kong Husseins mest betrodde medarbeidere. Tell kom fra et møte i den arabiske liga, der de blant annet hadde diskutert hjelpen til de palestinske geriljaorganisasjonene. Han hadde hjulpet kongen med å slå ned geriljaen i september 1970. Som Hussein mente han at den var en trusel mot monarkiets eksistens og statens autoritet, en innstilling som ga ham plass blant de første på geriljaens likvidasjonsliste. Inne i hotellvestibylen sto fire palestinere fra Svart september, organisasjonen som ble til i septembernederlagets blodige bakevje. De fire ventet på Tell. De hadde plasert seg i en halvsirkel rundt inngangen, med noen meters mellomrom for å være sikker på at alle ankommende passerte dem. De var velkledd og velstelt og skilte seg ikke nevneverdig ut fra de øvrige i vestibylen. Ingen av dem virket merkbart anspent. De hadde heller ikke høyre hånd i lommen som skurkene i en gangsterfilm. Ingen våpen eller håndgranater var synlige. Ikke desto mindre trakk de lynsnart pistolen da Tell var innenfor og fyrte løs. Tell ble truffet en rekke ganger, stupte og ble liggende i en blodpøl. Så langt skiller ikke dette attentatet seg fra mange liknende likvidasjoner, men det gjør det videre handlingsforløp, for det var ikke nok for den ene av palestinerne å myrde denne forhatte mot­ standeren. Triumferende la han seg ned ved siden av den døende og begynte å slikke i seg blodet fra den mørkerøde pølen. Et grenseløst hat, en hevnlyst hinsides all fornuft, kom til syne. I dette makabre øyeblikk konfronteres vi med en av de viktigste fak­ torer i problemkomplekset Midt-Østen.

9

Beisan eller Hvilens hus er en liten israelsk landsby i Jordandalen. Ifølge Samuels bok hengte filisterne kong Saul og sønnen hans Jonathan på byporten etter kongens nederlag. Storparten av beboerne her i dag er jøder innvandret fra NordAfrika. Tirsdag 26. november 1974 snek tre medlemmer av geriljagrup­ pen Den demokratiske folkefront for Palestinas frigjøring seg inn i Beisan. Målet deres var et fireetasjes bolighus, og her rev de opp dører og fyrte løs. Fire israelere ble drept og nitten såret, blant dem åtte barn. Alarmen gikk umiddelbart etter at skytingen tok til, og det varte ikke lenge før israelske fallskjermtropper ankom, og det ble en kort, men heftig skuddveksling, som endte med at de tre geriljamedlemmene ble felt. Rasende israelske sivilister kastet de døde palestinerne ut av et vindu oppe i annen etasje, og andre rasende israelere grep likene, spyttet på dem, stakk stokker gjennom dem og kastet dem i en haug, dynket dem med parafin og satte fyr på. — Drep dem igjen! Drep dem igjen! brølte de tilstedeværende. Israelske politifolk prøvde å trenge de rasende sivilistene tilbake, og ropte at de også hadde satt fyr på en død israeler, men sivilistene lyttet ikke til dem. — Brenn Arafat! Brenn Arafat! brølte de. Igjen skjøt det grenseløse hatet, hevnlysten hinsides all fornuft opp til overflaten. Det er umulig å forstå det som skjer i konflikten mellom Israel og araberne i Midt-Østen hvis en ikke stadig har dette grenseløse hatet for øye. Det forherliges av noen, fordømmes av andre. Forherligelse eller fordømmelse fører lett inn i unnskyldningenes blindgater, der en lett taper av syne denne dynamiske faktor i Midt-Østens tragiske og farlige konfrontasjon.

Et folk blir hjemløst Kan en føre palestinernes grenseløse hat tilbake til en bestemt år­ sak, et traumatisk sjokk? Eller er hatet et resultat av en lang, histo­ risk prosess? Sjokket er det ikke vanskelig å konstatere. 15. mai 1948 opp­ hørte Storbritannias Palestina-mandat. Dagen i forveien var staten Israel blitt proklamert, og ett minutt over midnatt okkuperte israelernes største kamporganisasjon, Haganah, Sionåsen i Jerusa­ lem og klosteret Dormition de la Sainte Vierge oppe på denne åsen, der Kristus skal ha hatt det siste måltid med disiplene. Andre israelske avdelinger rykket frem til Jaffaporten, en av inn­ gangene i den solide muren rundt den gamle byen i Jerusalem, de besatte britenes hospital og katolikkenes Notre Dame de France og fortsatte til Mea Shearem for å la den nedre delen av knipetan­ gen lukke seg over Scopusåsen og Oljeberget. «Den som har kano­ ner på Oljeberget, kontrollerer den gamle by,» heter det i strategenes oppskrift. Krigen mellom israelerne og araberne var et faktum. Seks arabiske stater med Egypt, Syria og Jordan i spissen lovte palesti­ nerne at «jødene ville bli kastet i havet i løpet av noen dager.» Men løftet dempet ikke palestinernes angst for å bli knust mellom de krigførende. I en tilstand av sjokk og desperasjon brøt vel 800 000 palestinere opp fra hjemmene sine og flyktet i forskjellige retnin­ ger, de fleste østover. Når en snakker med palestinere som var med på denne flukten, blir en ofte vitne til en selsom forandring: Rivende hurtig, med en rikdom av detaljer som om massetragedien fant sted i går, kommer beretningen fra disse menneskene som vanligvis er flegmatiske. Alle årene imellom har tydeligvis ikke glattet noe ut. Skremslene, nedverdigelsen, lidelsene, alt er der. Mange av disse menneskene har levd i flyktningleirer siden de brøt opp i maidagene 1948. FN har sørget for et eksistensmini­ mum, 1 500 kalorier pr. person pr. dag, det er noen hundre kalo­ rier mer enn nazistene ga fangene i konsentrasjonsleirene. Men

11

flyktningene har ikke vært henvist til å leve av dette. De har hatt adgang til å ta arbeid utenfor leiren, og et betydelig antall har tjent nok til å mangedoble rasjonen. Flyktningadministrasjonens store problem har vært og er kapi­ tal. Hvert år siden 1963 har regnskapet vist underskudd, bortsett fra 1967 da organisasjonen fikk betydelige tilleggsbevilgninger på grunn av junikrigen. Men hva med de søkkrike oljestatene, hvorfor har de avspist de palestinske flyktningene med 2,5 millioner dollar fra 1948 til 1975? Hvorfor sørget ikke milliardærene for at flyktningene fikk et mer menneskeverdig liv? Når en går lederne i Saudi-Arabia, Kuwait, Irak og Algerie på klingen, svarer de at FN ved å godta staten Israel er direkte ansvar­ lig for de palestinske flyktningene og må ta den økonomiske byr­ den. Men dette er bare en del av sannheten. På arabisk side har det vært og er enighet om at palestinerne ikke skal integreres i normale samfunn. De hjemløse skal leve i flyktningleirens stinkende slum. De daglige fornedrelser, for eksempel med å stå i kø for å få mat og! gå på latrinen, skal holde såret åpent. Og at det har lykkes, kan det neppe være tvil om. De frastøtende flyktningleirene er blitt indoktrineringssteder for grenseløst hat og kompromissløs kamp. Karakteristisk for denne prosessen er en ut­ talelse en palestinsk mor kom med da hun ble spurt om hva hun lærte barna: — Jeg har alltid innprentet dem at israelerne røvet landet vårt. Når barna har vært sultne, har jeg fortalt dem at det kan de takke israelerne for. Når de har vært syke, har jeg gjort det klart for dem at det er israelerne som har påtvunget oss elendige leveforhold og grobunnen for sykdommer. Jeg har oppdradd dem til å se Israel i den kvelende støvskyen og motbydelige gjørmen, i alt som er ondt og frastøtende. Kvinnen bor sammen med mannen og de fire barna på de reglementerte ni kvadratmeterne i en hytte FN har levert materia­ lene til i en flyktningleir utenfor Amman, Jordans hovedstad. Standardplatene med metallhud gjør at hytten er for varm om sommeren og for kald om vinteren. En hytte av stampet jord er et mer behagelig tilholdssted i dette klima. Platehyttene verner bedre enn telt, som flyktningene til å be­ gynne med var henvist til. Oppe på høysletten i Jordan der det ikke sjelden er snø og kulde om vinteren, finnes flere store flyktninglei­ rer med mange tusen palestinere. Og for dem er vinteren et mare­ 12

ritt. Atskillige småbarn stryker med, andre får en knekk for livstid. Men alle dødsfall blir ikke rapportert til myndighetene, for den dødes matkuponger skal etter bestemmelsene returneres til myndighetene. Det hører derfor ikke til sjeldenhetene at en familie står oppført med noen medlemmer mer enn den faktisk teller. Mange av flyktningfamiliene har åtte barn eller flere, og den store barneflokken gjør ikke en vanskelig situasjon lettere. Men alle forslag om barnebegrensning blir avvist av palestinernes le­ dere. Det er religiøse hensyn de viser til når dette tema blir brakt på bane, og hverken den katolske lære eller Islam har noe til overs for moderne familieplanlegging. Men det er helt andre stren­ ger lederne spiller på overfor sine egne. I flammende appeller heter det at det gjelder å være flest mulig i kampen mot israelerne. Et størst mulig folk for å gjøre seg sterkest mulig gjeldende. Så lenge storparten av flyktningene er henvist til leirenes nedverdigende elendighet, vil de kompromissløse lederne ha et stort tilsig av ekstremister. Palestina-flyktningenes status er en garanti for at det grenseløse hatet blir holdt ved like.

Araberne blir lovt Palestina Til å begynne med var hatet. Palestinerne og israelerne prøver å rettferdiggjøre sin kompromissløse innstilling med en beviskjede av det de kaller historiske fakta. På alle skolene i de palestinske flyktningleirene lærer for eksem­ pel barna at araberne kom til Palestina lenge før jødene. Men det var ikke arabere jødene kom i kontakt med da de noen tusen år før Kristus trengte inn i det som senere ble sammenfattet til Palestina. Kanaanitter, hetitter, amoritter og jebusitter, for bare å nevne noen, hadde kongeriker på vestsiden av Jordanfloden, alle mer og mindre truet av oppløsning, en prosess de inntrengende israelere bidro til å påskynde med sin geriljakrig. Konfrontert med denne kjensgjerning trekker arabernes tals­ menn seg tilbake til nye posisjoner. Motstridende innrømmer de at det ikke foreligger bevis for at araberne var før jødene i Palestina, men, hevdes det, araberne kom iallfall samtidig med jødene til det omstridte området. Og det er ikke ualminnelig at de bruker Bibe­ len til å bevise dette. I annen Mosebok heter det at israelittene etter oppbruddet fra Egypt ble fulgt inn i ørkenen av en blandet mengde. Det hebraiske ord for denne ikke-definerte mengde er erev. Arabiske historikere hevder at erev er en forvanskning av arav eller arabere. Men nøytrale forskere avviser dette og stempler påstanden som en myte tilpasset et politisk program. Israelernes historiefremstilling er så forskjellig fra arabernes at en blir fristet til å tro at en ikke har å gjøre med samme område og samme problem. For jødene er det et tungtveiende argument at de hebraisktalende statene Judea og Israel for cirka 2 500 år siden spilte en dominerende rolle i det som senere ble til Palestina, og at disse statenes grunnlag, den jødiske religion, er blitt holdt levende og har vært et bindeledd mellom verdens forskjellige jødiske grup­ per.

14

Dette er jødenes utgangspunkt: Storparten av Palestina har vært israelsk. Og dermed, mener jødene, har de et rettsgrunnlag til å vende tilbake og ta området i besittelse. Men en slik tolkning fører lett ut på viddene. For den gir nord­ menn «rettsgrunnlag» til å forlange vikingenes besittelser tilbake, men åpner også adgang for dansker og svensker til å kreve Norge på grunn av tidligere herredømme her. Med andre ord: Dette er et prinsipp som resulterer i internasjonalt anarki og en uendelighet av konflikter. Det er også verd å legge merke til at befolkningen i Davids og Salomos riker var temmelig sterkt oppblandet. Og denne krysning fortsatte ned gjennom tidene. Like illusorisk som begrepet «rene ariere» var, like naivt er det å snakke om en «ren jødisk rase». Flere jødiske grupper, blant annet etterkommere fra den asiatiske Khazar-stammen, har ikke sine opprinnelige røtter i Jødeland, og når denne og liknende kategorier bruker uttrykket «å vende tilbake til Israel,» er det en talemåte uten dekning i historiske realiteter. Forbindelsen deres med Israel er først og fremst basert på bekjen­ nelse til den jødiske tro. /z" I arabernes historie heter det at deportasjoner av jøder før Kristus slettet ut israelittene i Palestina. Det er riktig at assyrerne deporterte en betydelig del av innbyggerne i det nordre konge­ dømme i år 720 før Kristus og erstattet dem med utlendinger. Og i det sjette århundre før Kristus satte babylonerne i gang en deportasjon fra Judea, men den rammet bare israelittenes konge­ hus, overklasse og håndverkere. Mange bønder derimot fikk være i fred i Judea. Det er fra deportasjonenes dødsmarsj jødiske legender beretter at israelittenes fettere, ismaelittene eller araberne, pinte de tørsten­ de fangene ved å gi dem salt mat. Desperat grep israelittene etter lærsekker araberne sa inneholdt vann, men de var blåst opp med luft, og lureriet og skuffelsen bidro til at mange av de tørstende gikk fra forstanden. Babylonerne likviderte ikke helt og holdent jødisk innflytelse i Palestina. Aksjonen til Titus i år 70 etter Kristus er et klart bevis for det. Han ville ikke hatt behov for å ødelegge Jerusalem hvis israelittene ikke hadde vært en maktfaktor. Og at israelittene etter Jerusalems ødeleggelse fremdeles var en tallrik gruppe, vitner opp­ røret til Bar Kochbas 60 år senere om. Igjen ble jøder utryddet, men atskillige overlevde også, særlig langs kysten i Galilea. Først i det 7. århundre etter Kristus rykket araberne inn i Pale­ stina for alvor. Islam, arabisk språk og en følelse av kulturelt 15

fellesskap bidro til å binde en betydelig del av den ikke-jødiske befolkning sammen. Palestina ble en liten del av en stor arabisktalende enhet. Det nye maktsentrum i Syria sørget for at området ble orientert østover på bekostning av Vestens innflytelse, og Europas svar var korstogene, et forsøk på å vinne kontrollen. Hverken i denne perioden eller den etterfølgende, som kjenne­ tegnes av tyrkisk vanstyre, var Palestina en stat. I slutten av det 18. århundre begynte nye tanker å finne veien til Midt-Østen, blant annet idéen om å basere en stat på nasjonalitetsprinsippet. Ibrahim pasja la Egypt, Syria og Hejaz under seg, men fremmet også tanken om å grunnlegge et arabisk konge­ rike basert på arabisk nasjonalitet, et språklig og kulturelt felles­ skap. Men det ble ikke en realitet. I Palestina gjorde muhammedanske bønder opprør mot Ibrahim, og den direkte årsak var beslutningen hans om å innføre tvungen verneplikt. Området hadde på dette tidspunkt noen hundre tusen inn­ byggere, de fleste bønder og arabisktalende muhammedanere. Under opprøret mot Ibrahim angrep de Jerusalem og plyndret endel hus og forretninger tilhørende mennesker med en annen tro enn muhammedanerne. Men opprørerne var ikke sterke nok til å sette seg fast, heller ikke maktet de å møte motstanderne i regulære slag, og sluttresultatet ble at de mest aktive blant de misnøyde trakk seg tilbake til åsene i Galilea, Samaria og Judea og dannet geriljagrupper der. Men de oppnådde ikke meget. De foretok noen bakholdsangrep og kuttet nå og da forbindelsene mellom Jerusalem og Jaffa, men ble aldri en alvorlig trusel mot myndighetene. Det ville ikke vært verd å stoppe ved dette hvis ikke arabiske politikere i dag hadde brukt denne perioden til å styrke arabernes rettsgrunnlag. I historiske utgreiinger formidlet til FN og en rekke utenriksdepartement, heter det at disse opprørerne er et bevis for at det besto en palestinsk bondenasjon på dette tidspunkt, og at dén disponerte et besluttsomt geriljakorps. Men grunnlaget for en slik konklusjon er altfor spinkelt. Noen år senere gikk det en nasjonalistisk bølge gjennom den arabiske verden, og som så ofte manifesterte den seg tidlig i litteraturen. Yazis dikt «Arabere, våkn opp» ble bevegelsens kamp­ sang, aktivistene sluttet seg sammen, og den tyrkiske hersker, sul­ tan Abdul Hamid, fikk stadig større problemer med de arabiske undersåttene. 16

Den panarabiske idéen ble formulert og popularisert, og en rekke intellektuelle gikk sammen i Paris i 1905 og dannet en organisasjon de kalte Ligaen for det arabiske fedreland. I ligaens manifest het det at det skulle opprettes et arabisk kongedømme under en arabisk monark, og det skulle omfatte hele det asiatiske område der det ble snakket arabisk, innbefattet Pale­ stina, men uten Hejaz med de hellige stedene Mekka og Medina. Arabernes nasjonalisme øket mens tyrkernes autoritet minket. Araberne så mot vest og appellerte om støtte der fordi britene og franskmennene var den alvorligste trusel mot tyrkerne, arabernes undertrykkere. Den første verdenskrig ga araberne en sjanse til å fri seg fra tyr­ kernes åk. Britene ønsket å bruke araberne mot tyrkerne, men Storbritannia ville til å begynne med ikke binde seg til store inn­ rømmelser overfor araberne. Selvstendighet for Hejaz ble ansett for å være det maksimale. Men da krigen begynte å gå dårlig for de allierte, var de ikke len­ ger i den situasjon at de kunne diktere betingelser til mulige allierte. For å overleve måtte de mobilisere all den støtte som fan­ tes, og det resulterte i drøftinger mellom overhodet i Mekka og den britiske høykommissær i Egypt. 14. juli 1915 sendte arabernes hovedforhandler, Ibn Ali Hussein, et brev til britenes delegasjonsleder, Sir Henry McMahon. Hussein uttrykte arabernes sterke ønske om å bli selvstendige og Stor­ britannias interesse av å understøtte araberne, og foreslo at Stor­ britannia skulle anerkjenne selvstendige araberstater begrenset av Mersina og Adana i nord, i øst av Iran ned til Basrahgolfen, i sør av Det indiske hav med unntakelse av Aden og i vest av Rødehavet og Middelhavet. Forslaget innebar at Palestina skulle bli arabisk. McMahon svarte at det var for tidlig å diskutere grenser. Det han unnlot å fortelle araberlederen, var at Storbritannia innledet forhandlinger med Frankrike om delingen av det tyrkiske riket og de fremtidige grenser i den arabiske verden. 24. oktober 1915 underrettet McMahon araberne om at han hadde fått nye instrukser fra London, og i meldingen til Hussein het det: «De to distriktene Mersina og Alexandretta og deler av Sy­ ria vest tor distriktene Damaskus, Horns, Hama og Aleppo kan ikke karakteriseres som virkelig arabiske og bør ekskluderes fra det opptrukne området. Med disse forandringer og i samsvar med vare eksisterende avtaler med arabiske ledere godtar vi avgrensnin­ gene.» 17

Reservasjonene gjaldt ikke Palestina. Hussein ønsket en avklaring om territoriet Storbritannia ville holde utenfor avtalen, men det forhindret ikke at det ble sluttet en avtale i begynnelsen av 1916. Og den er ikke et støvet dokument, men spiller en rolle i det på­ gående oppgjør. Innenfor de nevnte grenser som omfattet Pale­ stina, ble araberne lovt selvstendighet, og etter å ha sikret seg dette skriftlig, satte araberne i gang opprøret i Hejaz i juni 1916. Brite­ nes militære sjef i området, Lord Allenby, hevdet at opprøret var en uvurderlig hjelp for britene. Ved slutten av krigen gjentok de allierte løftet og slo fast i proklamasjoner at ett av krigsmålene var å frigjøre folk undertryk­ ket av tyrkerne og la de frigjorte få opprette nasjonale regjeringer. Araberne i Palestina og en del av den ikke-jødiske befolkning der tok imot erklæringene med glede. Krigen var vunnet. De som hadde satset på riktig hest, ventet å få premien utbetalt. Men vestmaktene, i første rekke Storbritannia, nektet å innfri løftene. Sett fra arabisk side var det et sjofelt bedrageri. En av Vestens mange myter går ut på at de stygge russerne lok­ ket avdøde president Nasser og araberne over på kommunistenes side da amerikanerne sa nei til å finansiere Saad el Ali-dammen i Egypt. Det passer oss å glemme at araberne etter Den første ver­ denskrig følte seg blodig snytt, at dette i deres historietolkning er blitt til «det store forræderiet — en urett som skal gjøres godt igjen». Grunnlaget for motsetningene til Vesten var skapt.

Jødene blir lovt Palestina Parallelt med forhandlingene mellom Hussein og McMahon fant det sted hemmelige drøftinger mellom de allierte og jødene. Britene og franskmennene var så hardt presset at de ikke hadde moralske skrupler med å forespeile nøytrale grupper fordeler for å trekke dem inn i kampen på de alliertes side. Jødene merket seg den britisk-franske interessen, men de aktet også å undersøke hva vestmaktenes motstandere hadde å tilby. Til tyrkerne kom den jødiske sionistorganisasjon med følgende for­ slag: Hvis Tyrkia ville gi jødene et løfte om at de skulle få utvikle og administrere Palestina etter krigen, ville jødene opprette en hær på 10 000 mann og sette den inn på Tyrkias side. Men tyrkerne var ikke særlig interessert. Til representanter for Tysklands regjering sa sionistenes tals­ mann, Richard Lichtheim: «På østsiden av Middelhavet ønsker vi å opprette et kulturelt og kommersielt sentrum som både direkte og indirekte blir en utpost for germanisme.» Videre het det: «Ved hjelp av jødisk innvandring kan Palestina bli en politisk og handelsmessig base, et tysk-tyrkisk Gibraltar på grensen av den britisk-arabiske sfære.» Jødenes kontakter med tyrkerne og tyskerne forhindret dem ikke i å forhandle med britene. Og her ble ikke kontakten negativ. Sionistenes representant i Egypt, Vladimir Jabotinsky, foreslo for britene at de sammen organiserte et ekspedisjonskorps av jøder i Egypt og satte det inn når britene invaderte Palestina. Og forslaget falt i god jord. «Sionistenes muldyrkorps» ble opprettet. Det fikk ilddåpen på Gallipoli. Dette harmonerte imidlertid ikke med sionistenes offisielle nøytralitetspolitikk, og for å bevare den nøytrale masken, tok sionistenes sentralledelse proforma avstand fra muldyrkorpset. Senere ble det opprettet tre jødiske bataljoner i Royal Fusiliers. De ble satt inn i kampene i Palestina i 1918. I Storbritannia var dr. Chaim Weizmann sionistenes første mann. Han hadde kontakt med en rekke av britenes toppoliti-

19

kere, blant annet Lloyd George og Arthur Balfour, og da Lloyd George ble statsminister i 1916 og gjorde Balfour til utenriksminis­ ter, gikk det en bølge av optimisme gjennom sionistenes rekker. Allerede ti år tidligere hadde Weizmann møtt Balfour. Etter at sionistledelsen hadde sagt neitakk til et «nasjonalt hjem» i ØstAfrika, var det falt i Weizmanns lodd å forklare Balfour at tilbudet var generøst, men at Afrika aldri kunne bli det samme som Pale­ stina. Som vitenskapsmann ytet Weizmann den britiske regjering verdifulle tjenester under krigen, og det bidro til å styrke jødenes stilling, men avgjørende var det ikke. Hovedmotivet for britene var å mobilisere støtte i krigen mot keiserens Tyskland, og i juni 1936, mange år etter at denne krigen var vunnet, uttalte Lloyd George i det britiske parlament: «Det var en av de mørkeste faser av krigen. Den franske hær hadde gjort opprør, den italienske hær var ved å bryte sammen, og De forente stater var ikke kommet med for alvor. Vår konklusjon var at sympati fra det jødiske samfunn var av vital betydning.» Den viktigste rådgiveren til den britiske regjering i spørsmål an­ gående Palestina og den arabiske verden var Sir Mark Sykes. Han hadde i en årrekke vært britisk generalkonsul i Beirut, og sammen med sin franske kollega der, Georges-Picot, hadde han utarbeidet en plan som tok sikte på å stykke opp tyrkernes imperium. De presenterte planen for tsarens regjering, og mellom de tre stormak­ tene ble det oppnådd enighet om en deling som ikke tok hensyn til britenes løfte til kong Hussein. Balfourerklæringen om et nasjonalt hjem for jødene, slik den ble lagt frem 2. november 1917, var et kompromiss. Sionistlederne hadde i en erklæring 18. juli 1917 fremmet mer vidtrekkende krav, så vidtgående at det også var kommet protester fra jødisk hold. Sionistlederne gjorde ikke de godtroende araberes feil. De nøydde seg ikke med et løfte til en enkeltperson, som britene senere kunne mistenkeliggjøre og stemple som et offer for misforståelser for til slutt å kvitte seg med, slik de gjorde med kong Hussein. Jødene forlangte en skriftlig avtale, og i brevet datert 2. novem­ ber 1917 fra utenriksminister Balfour til lord Rotschild het det: «Det er en stor glede for meg å oversende Dem på vegne av Hans Majestets regjering følgende sympatierklæring for de jødiske sionisters hensikter. De er blitt forelagt og godtatt av regjeringen. Hans Majestets regjering ser med velvilje på at det opprettes et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil bruke hele sin innflytelse for at dette mål vil bli nådd. Det gjøres samtidig klart at

20

intet må forringe borgerlige og religiøse rettigheter til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina eller rettigheter og politisk status innrømmet jøder i noe annet land. Jeg vil være takknemlig hvis De vil gjøre denne erklæring kjent for sionistenes føderasjon.» For å oppnå maksimal nytte av løftet til jødene og oppildne dem til kamp og sabotasje mot tyrkerne og tyskerne ble Balfourerklæringen trykt som flygeblad og drysset ned i det såkalte jødiske bel­ tet fra Polen til Svartehavet. I britenes propaganda til araberne og befolkningen i Palestina ble den ikke nevnt, heller ikke i general Allenbys proklamasjon da han okkuperte Jerusalem i slutten av 1917. Blant Storbritannias ledere var det ingen tvil om at Balfourerklæringen gikk på tvers av løftet til kong Hussein formulert i brevet fra McMahon. Ved å tie håpet britene å skjule dobbeltspillet for araberlederne, men det varte ikke lenge før de var informert om innholdet i Balfourerklæringen. Resultatet var sorg og fortvilelse, bitterhet og hat. Langtfra alle på britisk side godtok Balfourerklæringen. Kritikerne pekte på at de allierte kjempet for folkenes selvbestem­ melsesrett, og at Palestina hadde et ikke-jødisk flertall som måtte fordrives eller undertrykkes hvis Palestina skulle bli et «nasjonalt hjem» for jøder, det vil si gradvis utvikle seg til en jødisk stat. Presidenten for sionistorganisasjonen, Sokolow, avsannet forlydender om at jødene tok sikte på en egen stat i Palestina, og i innledningen til Sionismens historie skrev Sokolow i 1918: «Det er blitt sagt, og det gjentaes stadig av anti-sionister at sionistenes mål er en selvstendig jødisk stat. Men dette er feilaktig. En jødisk stat sto aldri på sionistenes program.» Araberlederne i dag kjenner denne og liknende erklæringer. De spør om det er så underlig at araberne ser med skepsis på israeler­ ne og ikke stoler på forsikringene deres.

Flertallet føler seg tilsidesatt Til å begynne med var det bare de arabiske topplederne som kjente til «det store forræderiet.» En god del arabere hadde kontakt med briter som forsikret dem om at ryktene om et skjendig dobbeltspill fra britisk side bare var et ondsinnet rykte, og disse forsikringene beroliget og passiviserte mange. Det samme gjorde uttalelser fra sionistisk hold. «All frykt hos araberne om at de vil bli presset ut av den nåværende posisjon, skyldes enten en total misoppfatning av sionistenes mål eller ond­ skapsfull aktivitet fra vår felles tiende,» uttalte dr. Weizmann i en tale 27. april 1918. Men det tjernet ikke usikkerheten, og den ga seg forskjellige ut­ slag, blant annet i uoverensstemmelser mellom britenes politiske og militære myndigheter. De militære var ikke stemt for å gi sionistene frie hender og brukte Allenbys erklæring til befolknin­ gen i Palestina som rettesnor. Sionistene reagerte kraftig mot dette og økte sin aktivitet. Resultatet var sammenstøt mellom arabere og jøder i 1920. I en rapport fra general Louis Bols, sjef for britenes administra­ sjon i Palestina, til hovedkvarteret i Kairo het det om sionistene: «De forlanger mer enn rettferdighet av okkupasjonsmakten. De krever i tilfelle der jøder er implisert, at det skal diskrimineres til fordel for dem.» Fra sionistenes side reiste det seg en storm av protester mot denne karakteristikk. General Bols ble stemplet som en pro-arabisk reaksjonær, det ble ymtet om at han var anti-jødisk, og det het at generalens ondsinnede insinuasjoner om at jødene planla en stat, var grepet ut av luften og gjorde ham uskikket til hans stilling. Bols var hverken reaksjonær eller pro-arabisk, og når det gjelder hans «ondsinnede insinuasjoner», er det vel nok å minne om at sta­ ten Israel ble opprettet 15. mai 1948. På regjeringshold i London var det ingen som lyttet til general Bols. Militæradministrasjonen i Palestina ble oppløst og erstattet med et sivilt styre ledet av Sir Herbert Samuel. Den britiske 22

koloniminister beskrev ham som «en overbevist sionist,» og dette brukes flittig i arabernes fremstilling. Her heter det at han var et lydig redskap for ytterliggående sionister — partisk og forutinn­ tatt. Men det er grov forenkling, propaganda som bare bidrar til å tåkelegge. For i en rekke saker opptrådte Sir Herbert objektivt. Arabernes innstilling avslører at de i likhet med jødene anså dem som ikke helhjertet sluttet opp om dem, som motstandere. Siviladministrasjonen for Palestina trådde i kraft 1. juli 1920. Proklamasjonen fra den britiske regjering var et forsøk på å gjøre begge parter til lags, og første del tok sikte på å berolige araberne: «Jeg (kong Georg den femte) ønsker å forsikre at mandatstyret vil løse sine oppgaver på en upartisk måte, og at min regjering vil respektere rettighetene til hver rase og hver gruppe blant dere ...» I annen del ble løftet til jødene gjentatt: «Dere er kjent med at de allierte og samarbeidende nasjoner har besluttet å vedta forordnin­ ger for å sikre en gradvis opprettelse av et nasjonalt hjem for det jø­ diske folk i Palestina.» Mandatet var et kompromiss mellom president Wilsons idealis­ me og europeernes krav på seirens frukter. I artikkel 22 i Folkefor­ bundets erklæring het det: «Visse samfunn som hører til tyrkernes tidligere imperium, har nådd et utviklingsstadium som gjør at deres eksistens som selvstendig nasjon kan anerkjennes proviso­ risk. Til de er i stand til å greie seg alene, vil de få administrative råd og hjelp av en mandatutøver. Ønskene til disse samfunn når det gjelder mandatmakt, må være av grunnleggende betydning.» Men ingen spurte Palestina-araberne hva de ønsket, til tross for at de var den største folkegruppen i området. Erklæringen om mandatet hadde 28 artikler. Artikkel to bestemmer at landet skal styres slik at forholdene legges til rette for jødenes nasjonale hjem. I samme artikkel får mandatstyret i opp­ drag å sørge for at borgerrettighetene til alle landets innbyggere blir vernet om. En rekke kritikere hevdet at dette var uforenlig, men talsmenn for den britiske regjering rykket ut med beroligende erklæringer om at en fornuftig sameksistens lå innenfor mulighete­ nes grenser i Palestina. 1 artikkel 4 ble jødenes organ, Jewish Agency, anerkjent som et rådgivende organ for mandatstyret, og artikkel 7 beskjeftiget seg med jødisk innvandring. Med andre ord: For sionistene var mandatbestemmelsene en folkerettslig godtakelse av Balfourerklæringen. Det er verd å legge merke til at Transjordan, i dag kongeriket Jordan øst for Jordanfloden, ble innbefattet i mandatstaten. Det 23

var i strid med de opprinnelige planene. Sionistene anså det som en seier for seg, og på sionistenes 12. kongress i 1921 uttalte dr. Weiz­ mann som et svar til interpellanten Van Lierne: «Mandatet er nå offentliggjort og kan derfor ikke forandres, bortsett fra ett tilfelle. Transjordan som i den første mandatteksten var utenfor mandatets område, er nå inkludert i det. Og på den måten, herr Vån Lierne, er spørsmålet med hensyn til østgrensen delvis besvart. Det vil bli enda bedre besvart når Cisjordania (området vest for Jordanfloden) er så full av jøder at de baner seg vei inn i Transjordan.» Her skisserte dr. Weizmann opp et program som tok sikte på en gradvis ekspansjon i arabisk område. Når araberledere på internasjonale møter i årenes løp har sitert Weizmanns uttalelser for å underbygge påstanden om israelsk ekspansjonisme, er det blitt svart fra sionistisk hold at sitatet er revet ut av sammenhen­ gen, og at Israel aldri har tatt sikte på å legge arabisk område under seg. Under junikrigen i 1967 okkuperte Israel Cisjordania, og ara­ berne kunne stå frem med sitt: Hva sa vi. Sluttresultatet på debatten om mandatområdets størrelse ble at Transjordan ble skilt ut som eget mandat med en egen regjering. Sionistene hadde liten interesse av et demokratisk styresett før jødene hadde den nødvendige majoritet til å dra fordeler av demokratiet. Det og en rekke andre faktorer stimulerte en storstilt jødisk innvandring. Det utløste protest fra arabisk hold, og de fikk støtte fra innflytelsesrike briter. En av dem var Lord Grey. Han hadde sittet som utenriksminister i 1916 da Hussein-MacMahonavtalen ble til, og 27. mars 1923 uttalte han i Overhuset: «Jeg mener at Balfourerklæringen har satt oss i en vanskelig stilling . . . Den lovte sionistene et hjem uten å ta hensyn til de borgerlige og religiøse rettigheter til befolkningen i Palestina. Et sionistisk hjem betyr uten tvil en sionistisk regjering, og da 93 prosent av be­ folkningen er arabere, kan jeg ikke se hvordan en kan opprette noe annet enn en arabisk regjering uten å skade interessene deres . . .» Overhuset erklærte seg enig med Lord Grey, men den britiske regjering tok ikke hensyn til protesten hans. Heller ikke til gjærin­ gen innen arabernes rekker i Palestina. Slagordet deres var at de nektet å begå nasjonalt selvmord. Regjeringen i London prøvde å berolige opponentene. Den ga ut en hvitbok der det het at araberne hadde misforstått Balfourerklæringen. Ikke hele Palestina, bare en del av det skulle bli et nasjonalt hjem for jødene, het det i hvitboken. Araberne

24

svarte med å sitere dr. Weizmanns uttalelser om at sionistenes mål er å gjøre Palestina «så jødisk som Amerika er amerikansk og Eng­ land er engelsk». Uttalelsen står i den politiske rapport til sionistenes 12. kon­ gress. Araberne forkastet mandatstatuttene, og motiverte det med føl­ gende: «Hans majestets regjering har i Palestina tatt parti for en spesiell politikk. Araberne kan ikke godta den, fordi den innebæ­ rer at de før eller senere blir utryddet.» Endel arabere mente at dette var en altfor pessimistisk vurde­ ring, og de pekte på at artikkel 4 i mandatbestemmelsene skulle gi araberne en viss beskyttelse i og med at den trakk opp linjene for jødisk innvandring og la vekt på at de jødiske nykommerne ikke skulle ødelegge for arabere som allerede bodde der. Men optimistenes gruppe skrumpet inn da det viste seg fra 1926 til 1928 at mandatstyret tillot jødisk innvandring i temmelig stor grad til tross for at Palestina i denne perioden hadde et betydelig antall arbeidsledige arabere. Misnøyen blant araberne øket i det hele tatt. Den britiske koloniminister tilbød araberne å danne en organisasjon i likhet med sionistenes Jewish Agency. Britene ønsket motvekt mot jødisk dominans, men araberne avslo, og mange i vest tok det som et nytt bevis på arabernes manglende vilje til samarbeid. Så enkelt var det imidlertid ikke. Til opprettelsen av et Arab Agency knyttet mandatutøverne visse betingelser, blant annet skulle araberne godta Balfourerklæringen og det den innbefattet. Videre skulle eventuelle medlemmer nomineres av den britiske høykommissær, og han het fremdeles Sir Herbert Samuel og var etter arabernes mening sterkt pro-jødisk. Kommunikasjonssvikten mellom araberne og mandatstyret og mellom araberne og omverdenen begynte å bli en iøynefallende faktor. Det resulterte blant annet i at araberne akkumulerte stadig mer misnøye. Og den nødvendige sikkerhetsventil manglet.

Jødene kjøper seg inn Politisk fryktet araberne undertrykkelse, økonomisk følte de seg truet av jødiske innvandrere, ikke minst på grunn av de fremmedes jordkjøp. I geriljaorganisasjonenes propaganda heter det at jødene ved hjelp av sjofle knep tiltvang seg arabernes jord, og at mandatstyret i mange tilfelle opptrådte som en korrupt mekler for jødene. Men dette har lite å gjøre med virkeligheten. Marj ibn Amir eller Emeq er et instruktivt studiefelt når det gjel­ der jordtransaksjoner. Området dekket 225 000 mål og ble dyrket av cirka 8 000 Palestina-arabere bosatt i 22 landsbyer. Eierne opp­ holdt seg ikke på stedet og var ikke Palestina-arabere. Mellom 1921 og 1923 ble denne jorden kjøpt av jøder for cirka 14 millioner kroner. Handelen var en helt igjennom kurant affære, og hverken kjøperne eller myndighetene la et utilbørlig press på selgerne. De arabiske leilendingene fikk en kompensasjon på vel en halv million kroner i motsetning til jordarbeiderne som måtte forlate området tomhendt. Det var skikk og bruk verden over i begynnel­ sen av 1920-årene. Som så mange steder i Palestina der jødene overtok jord, gikk de nye eierne i gang med mer rasjonelle dyrkingsmetoder enn de gamle hadde brukt, og produktiviteten steg raskt. Og jødene la også nye mål under plogen. Men når det i dag heter i oversikter på­ virket av israelsk kildemateriale at det er jødene som har gjort Jezreel (andre bruker navnet Esdraelon på dette stedet) fruktbar, er det grunn for skepsis. I sin fremstilling støtter israelerne seg til høykommissæren, Sir Herbert Samuel, som skrev i «Rapport om administrasjonen i Pale­ stina fra 1920 til 1925:» «Det mest oppsiktsvekkende i denne sektor (jødisk kultivering) i løpet av de siste år tøar funnet sted i Esdraelondalen ... Da jeg så den for første gang i 1920, var den øde. Fire eller fem små landsbyer, et langt stykke fra hverandre, lå her og der på toppen av lave åser. Resten av området var ubebodd . . . Dalens muligheter er nå forandret. Om våren dekker grønn­

26

sak- og kornåkrer mange mil, og det som for fem år siden ikke var stort annet enn et villnis, er nå forandret til et smilende landskap.» Men dette stemmer ikke med iakttakelsene til T. E. Lawrence, den kjente Arabia-eksperten. I et brev fra 1909 skrev han om det samme stedet: «Sletten her er fm og fruktbar. Innbyggerne i lands­ byene er opptatt med å høste og treske.» Den alminnelige mening er at Sir Herbert sympatiserte med jø­ dene, og at T. E. Lawrence var sterkt pro-arabisk. Det riktige er vel derfor å betrakte begge som inhabile og gå til observatører som ikke kan mistenkes for å favorisere et bestemt standpunkt. Laurence Oliphant kommer i denne kategorien. Allerede i 1883 skrev han at hele Esdraelonsletten var eidd av en syrisk bankorganisasjon, og at den hadde en årsfortjeneste på 1,4 millio­ ner kroner fra områdets jordbruksprodukter. «Det vil forbause leserne å høre at nesten hver acre (cirka 4,5 mål) av Esdraelon for øyeblikket er rasjonelt dyrket,» heter det i oversikten hans. Det eliminerer Sir Herberts fremstilling, og folketellingen fra 1922 motsier ham også, for av den går det frem at landsbyen Afula midt på Esdraelonsletten hadde 500 arabiske innbyggere. |På den annen side: Når araberne bruker disse fakta til å trekke d?n konklusjon at jødene mange steder slo den beste jorden til seg, og at det bare er frekk propaganda fra jødisk side når israelerne hevder at de har gjort sumper og ørken til bølgende kornåkrer, har det like lite med sannheten å gjøre som Sir Herberts fremstilling av Esdraelon. For det er ikke vanskelig å finne områder i Israel som før de jødiske nydyrkerne rykket inn, var lumske malariasumper, Hulehdalen for eksempel, eller livløse sanddyner, blant annet Negev, og som i dag er fruktbare strekninger. Det springende punkt i diskusjonen om jord i mandatperioden er: Hadde Palestina de nødvendige friarealer til å ta imot jødiske innflyttere, eller var det dyrkbare område praktisk talt utnyttet slik at jødisk innvandring skjedde på bekostning av arabernes livsrom? Israelere og arabere opererer med mange tvilsomme talloppga­ ver i denne saken. Til de mer nøytrale iakttakere hører endel briter som samlet opplysninger til en regjeringskommisjon, og en av dem var Sir John Hope Simpson som rapporterte i 1930: «Det går klart frem at det for tiden ikke er jord disponibel for jordbrukskolonier dannet av nykommere. De eneste unntak er de uutviklede områder som forskjellige, jødiske organisasjoner har i reserve.» Regjeringskommisjonen rapporterte at det fra 1932 var meget vanskelig for arabiske leilendinger som hadde mistet stykket sitt, å skaffe seg ny jord, og den anbefalte derfor at mandatbestemmel-

27

sene ble forandret slik at arabiskeidd jord ikke kunne selges til jø­ der. Til dette svarte sionistene at arbeidet med å tilføre arabernes jord kunstig vanning burde forseres. Etter sionistenes beregninger ville det redusere arabernes arealbehov til en femtedel og frigjøre jord til sionistene. Mandatmyndighetene avviste forslaget og minte om at overrisling krever kapital som mange arabere ikke dispo­ nerte. Det var ikke bare jødenes antall som steg relativt raskt i denne perioden. Fra 1920 til 1935 øket Palestinas arabiske befolkning fra cirka 800 000 til 900 000, først og fremst takket være bedre folke­ helse. Barnedødeligheten sank blant annet fra 186 pr. 1 000 til 167. Resultatet var at araberne trengte mer, ikke mindre livsrom. Behovet ville vært mindre hvis sionistene hadde assimilert ara­ bere i den hurtig ekspanderende økonomien på jødisk side, men sionistenes politikk tok sikte på å sysselsette jøder. I mange tilfelle var det rent jødisk kapital som hadde skapt arbeidsplassene, og ofte gikk de til jøder som hadde vært forfulgt på sitt tidligere hjem­ sted. Med disse argumentene avviste sionistledelsen påstanden om at den diskriminerte araberne. d Myndighetene foretrakk ofte jødiske arbeidere, rett og slett fordi de var dyktigere enn araberne. Men araberne nektet å godta at en faglig vurdering i de fleste tilfelle var avgjørende. De så det som ledd i den store sammensvergelsen mot araberne. Ikke alle arabere tapte på sionistenes befolkningspress. De arabiske bøndene som beholdt jorden sin, fikk et stadig større marked takket være jødenes økende innvandringsstrøm. Nye veier gjorde det lettere å markedsføre jordbruksprodukter, bedre utdan­ ningsmuligheter ga barna større sjanse til å hevde seg når de vokste til. Steder som tidligere hadde vært bortgjemt og av liten verdi, fikk ny betydning, og endel av de arabiske eierne ble forespurt om de ville selge til jøder enkeltvis eller til sionistiske organisasjoner. Noen slo til. Igjen skjedde handelen på en frivillig og legal basis. Sett i forhold til datidens prisnivå ble mange av selgerne godt be­ talt, og relativt mange av dem investerte pengene utenfor Palestina. Det bidro ikke til å lette situasjonen. En rekke faktorer forverret arbeidsledigheten på arabisk side, og talsmenn for palestinerne gjorde myndighetene oppmerksom på dette og la særlig vekt på den ulovlige innvandring som tant sted på jødisk side. Hundrevis av jøder ankom for eksempel med turistvi­ sum, men forlot ikke landet når oppholdstillatelsen løp ut, og i til­

28

legg ble mange andre jøder uten visum landsatt i nattens mulm og mørke. Aktivistene blant palestinerne hevdet at mandatmyndighetene vendte det blinde øyet til den ulovlige innvandringen, og at det i en rekke tilfelle dreidde seg om korrupsjon. Slike anklager er det vanskelig å ta stilling til så mange år senere, men korrupsjon kjennetegner ikke britisk kolonistyre andre steder. Derimot kan det ikke være tvil om at myndighetenes statistikk fra disse årene om innvandring gir et skjevt bilde av situasjonen. Araberne dannet borgergarder som forsøkte å ta hånd om ille­ gale innvandrere, men som så ofte i slike tilfelle kom det selvbestal­ tede politi i konflikt med myndighetenes ordensvern. Det økte uroen, og i oktober 1933 gikk araberne til generalstreik. Mandatstyret forbød demonstrasjoner, men araberne trosset for­ budet og holdt massemøter en rekke steder. I Jerusalem ble araberlederen, Muza Kazim, såret, og i Jaffa skjøt politiet på demonstrantene og drepte noen av dem. Palestinernes protest­ bevegelse fikk martyrer som mobiliserte nye demonstranter. i Streiken ble knust. Sionistene registrerte det som en seier og et bevis på hvor sikker sionistenes stilling var, og hvor trygt jøder i ut­ landet kunne investere i sionistenes foretak. Fra 1920 til 1935 investerte jødene vel 1,6 milliarder kroner i Palestina — 40 ganger mer enn protektoratets årsbudsjett ved begynnelsen av denne perioden. Tel Aviv vokste hurtig, fra en for­ stad i Jaffa til Palestinas største by — jødenes økonomiske og administrative sentrum. Her hadde jødenes landsorganisasjon, Histadruth, og det største arbeiderpartiet, Mapai, hovedkvarteret sitt. Arabiske sosialister håpet at Histadruth og Mapai med sin sosialistiske ideologi ville bli brobyggere i konflikten mellom jøder og arabere, men de jødiske organisasjonene gjorde det klart at de først og fremst var sionister. Mapai krevde for eksempel at arbeidsplasser som var et resultat av jødisk kapital, skulle reserveres for jøder, og at jødiske skatte­ penger ikke burde gå til lønninger for arabiske arbeidere. Araberne svarte at Histadruths og Mapais sosialisme ikke strakte seg lenger enn til jødenes rekker, og at sionistene som baserte sin økonomiske okkupasjon på penger fra kapitalsterke jøder i vest og oppmuntret mandatmyndighetene til å slå ned streikende arabere med våpenmakt, ikke burde snakke om utbytting, pengemakt og kolonialisme. Med stigende engstelse så araberne at det de anså for å være deres Palestina, minket, og de spurte: Når jødene ved hjelp av øko-

29

nomiske transaksjoner og politiske manipulasjoner har sikret seg landet, hva vil da skje? «Den nye sionistorganisasjon» nølte ikke med svaret. Den krevde mandatområdet utvidet til Transjordan for at jødenes nasjonale hjem ikke skulle bli hemmet i å ekspandere. Dette og liknende erklæringer styrket araberne i troen på at staten Israel ville bli til på deres bekostning. Allerede i begynnelsen av 1935 holdt bitterheten på arabisk side på å bli desperasjon. Arabiske historikere som leter etter mot­ standskampens røtter, legger stor vekt på dette året. Arabiske leilendinger og jordarbeidere drevet fra gårder kjøpt av jøder steinet politiet, og under disse sammenstøtene ble en araber drept. I Haifa-området innledet en arabisk gruppe terroraksjoner mot jø­ diske sivilister, men ble tatt av politiet under en aksjon. Fire av palestinerne måtte bøte med livet, fem ble tatt til fange. Blant de drepte var sjeik Izzedin Kassam, kjent og respektert i og utenfor Palestina. For britene ble det en advarsel om at uroen ikke skyldtes kriminelle elementer på arabisk side. Sjeikens begravelse ble en manifestasjon av palestinerne^ desperasjon, frustrasjon og økende aggressivitet. For dem var han en helt, en martyr i kampen for fedrelandet. «Vi vil ikke mer,» gikl^ igjen i talene denne dagen og senere, og 25. november 1935 over­ leverte en gruppe palestinske ledere følgende krav til den britiske høykommissær: 1. Opprettelse av en demokratisk regjering overensstemmende med de grunnleggende prinsipper i Folkeforbundet og artikkel 2 i Palestinamandatet. 2. Forbud mot å overføre jord fra arabere til jøder. Innføring av en lov tilsvarende Egypts bestemmelse om fem feddan. (Egyptiske bønder hadde ikke adgang til å selge de siste fem feddan eller 20 mål av hensyn til familien.) 3. Den jødiske innvandring skal stoppes øyeblikkelig og en komité nedsettes for å bestemme landets absorberingsevne med hensyn til innvandring. Høykommissæren sørget for at araberlederne fikk komme til London og legge frem synspunktene sine for den britiske regjering, og det samme fikk talsmenn for jødene. Steilt sto partene mot hverandre, hver av dem hellig overbevist om at de befant seg på rettens grunn. Araberne la stor vekt på Lord Greys uttalelse om at de utgjorde 93 prosent av befolkningen da mandatet ble til, at en betydelig del av den arabiske befolkning hadde mistet jorden fordi et stort område var blitt overtatt av jøder, at sionistene diskrimi30

nerte arabiske arbeidere, og at araberne sto i fare for å bli redusert til annenklasses borgere i landet de anså som sitt. Jødene møtte like godt forberedt. De viste til Balfourerklæringen og mandatbestemmelsene, til lovlige kontrakter med hensyn til jordkjøp og hevdet at lojalitet mot rasefeller på arbeidsmarkedet var et naturlig utslag av solidaritet med forfulgte jøder fra Europa. Jødepogromene i Nazi-Tyskland ga ordene deres tyngde og styr­ ket hovedargumentet: Jødenes nasjonale hjem i Palestina er et for­ søk på å unngå utslettelse. To folk. To rettsoppfatninger. Under slike forhold kunne det vanskelig bli en dialog mellom motstanderne. Møter resulterte i gjensidige beskyldninger om terror og tortur. Ingen av partene var villige til å innrømme vold de selv var ansvarlig for. Bølgene fra uroen i Palestina begynte etter hvert å nå de arabiske hovedstedene og ga seg politiske utslag. Det første tegn var en jødefiendtlig holdning, til og med i Irak der det hadde vært et århundrelangt vennskap mellom arabere og jøder. For å verne om de stedlige jøder tok storrabbien i Bagdad offentlig avstand fra sionismen. Her kommer et mønster til syne, en tendens som senere skulle bli én karakteristisk del av utviklingen: Fremgang for jødene i Palestina førte til øket undertrykking av jøder andre steder i den arabiske verden. Det er to versjoner av neste fase i handlingsforløpet. Britiske historikere hevder at mandatstyret innså nødvendigheten av visse innrømmelser til araberne, men at det av frykt for å tape ansikt ikke kunne fire så lenge araberne presset på. Det vendte seg derfor til herskerne i Irak, Saudi-Arabia og Transjordan og ga dem løfter om en bedre status for palestinerne. Fyrstene i disse statene stilte seg imøtekommende og formidlet britenes budskap til palestinerne. Resultatet var at de palestinske aktivistene inntok en mindre uforsonlig holdning. Enkelte yngre arabiske historikere mener noe helt annet: De hevder at fyrstene danset etter britenes pipe og forrådte sine brødre i Palestina. Sikkert er det at palestinernes komité med muftien av Jerusalem i spissen 12. oktober 1936 oppfordret alle til å innstille sabotasje og bakholdsangrep, og at den arabiske befolkningen lystret. Det understreker komitéens politiske betydning. Britene hadde hele tiden stemplet opprørerne som et lite antall kriminelle med lyssky kontakter, men briter i nøkkelstillinger visste meget godt at de ikke bare var konfrontert med isolerte ter­

31

roristgrupper. De brede lag av palestinerne ledet av religiøse førere var kommet i bevegelse. På palestinsk side holdt konfrontasjonen på å bli en folkereisning. Tapene vitner om det. Under kampene mot sionister og mandat myndighetenes tropper og politi hadde araberne hatt nærmere 1 000 falne. Tallet gjorde inntrykk i den arabiske verden, og flere ting tydet på at den var i ferd med å bli mobilisert på palestinernes side. Skyggen av en meget større konflikt hvilte allerede over Det hel­ lige land. Samtidig med at en britisk undersøkelseskommisjon startet fra London for å se på Palestina-problemet, erklærte mandatmyndighetene at de ikke så noen grunn til å stoppe jødisk innvandring. Det resulterte i en appell fra de palestinske lederne om å boikotte kommisjonen. I tre måneder samlet den opplysninger om det urolige området. Storparten av tiden lyttet den til jødenes fremstilling, og araberfyrstene i nabolandene innså at palestinerne skadet seg selv mer enn motstanderne ved boikotten og overtalte palestinernes komité til å diskutere problemene med kommisjonen i den siste uken den arbeidet i Palestina. Palestinerne understreket at det gikk på tvers av alle rettsprinsipper å opprette et nasjonalt hjem for et folk i et land som allerede var et nasjonalt hjem for et annet folk. Men argumentene deres hadde liten gjennomslagskraft sammenliknet med jødenes nøye planlagte kampanje. I dag heter det fra palestinsk hold at de ikke hadde penger til det nødvendige informasjonsarbeid, men i dette tilfellet har de seg selv delvis å takke for det magre resultatet. De unnlot å bearbeide kommisjonsmedlemmene og verdensopinionen. Isteden utviklet de myten om at det i hver eneste avisredaksjon i vest sitter en fanatisk sionist som sørger for at palestinerne ikke kommer til orde. Flere av de palestinske lederne gikk så langt at de hevdet at bare NaziTyskland fattet den virkelige sammenheng, og dermed distanserte de seg enda mer fra opinionen i vest. 7. juli 1937 la kommisjonen frem rapporten sin. Den foreslo at Palestina ble delt i tre: 1. En jødisk stat omfattende kystsletten og Galilea. 2. Et britisk mandatområde med Jerusalem, Betlehem og en korridor til kysten mellom Jaffa og Tel Aviv. 3. Det resterende skulle innlemmes i et selvstendig Transjordan. Sionistene var stemt for å godta planen, men den sjokkerte palestinerne, for den tok sikte på å skape en jødisk stat i den

32

rikeste delen av Palestina, gjøre Jerusalem til en fremmed bastion og overlate araberne de fattigste områder. Rapporten slo fast at mandatet ryddet veien for en jødisk stat, og den gjorde det også klart at arabisk motstand mot jødisk innvand­ ring og jødiske jordkjøp var så kraftig at sterkere maktmidler ville være nødvendig hvis araberne skulle holdes nede. Araberstatene protesterte energisk, både enkeltvis og kollektivt. 8. august 1937 ble det holdt en arabisk kongress i Syria. Den var ikke den første i sitt slag, men den er likevel verd å registrere, for den var helt og holdent viet Palestina-problemet. Begrepet den panarabiske bevegelse ble mer enn en tom frase. De ulike og inn­ byrdes uenige araberstatene hadde fått en sterk, samlende faktor: kravet om et arabisk Palestina. Bare emir Abdullah fra Transjordan, kong Husseins bestefar, inntok en nølende holdning, men så var han også den eneste araberleder som hadde noe å vinne ved delingen. Hard kritikk fra hele den arabiske verden tvang ham imidlertid til å stille seg solidarisk med de andre, og dermed sto blokken samlet. Europa la imidlertid ikke stor vekt på dette. De toneangivende der hadde andre ting å tenke på. Hitler hadde gjeninnført verne­ plikt i 1935, året etter marsjerte tyske tropper inn i Rhinland, og stillingen i Østerrike ble stadig mer prekær. Mussolini hadde inva­ dert Etiopia og erklært Middelhavet for et Mare Nostro. I denne sammenheng ble Palestina-problemet en bagatell. Hvis noen hadde spådd at det ville utvikle seg til et av verdens farligste stridsspørsmål, ville de blitt møtt med det tilgivende smil mange kloke hoder møter evneveike med.

Britene flørter med araberne Da delingsplanen kom opp i Folkeforbundet, angrep den franske delegaten hele mandatpolitikken og sionistenes program. Etter hans mening var det farlig å anta at Palestina kunne ta imot et nær sagt ubegrenset ant " jøder, og han sammenliknet talsmenn for denne innstillingen mec barnet på stranden opptatt med å tømme havet ned i et lite hull. Den irske delegaten var imot enhver form for deling. Iran, Egypt og Irak støttet palestinerne. På sionistenes 20. kongress i Zurich ble delingsplanen forkastet, men flertallet av delegatene ga uttrykk for at de var rede til å diskutere opprettelsen av en jødisk stat i Palestina. Sjefen for eksekutivrådet, David Ben-Gurion, uttalte etter møtet: «Debatten dreidde seg ikke om vi var for eller imot Israels udelelighet. Ingen sionist vil oppgi den minste del av Israel. Debatten gjaldt hvilken av de to veier som hurtigst fører til det felles mål.» Palestinernes svar var øket terror, og jødene svarte med represa­ lier. Britenes distriktkommissær i Galilea ble skutt utenfor en kirke i Nasaret av palestinske terrorister. Utførlig skildret britiske aviser udåden, men flere av London-avisene unnlot å nevne at han hadde vært bindeledd mellom administrasjonen og undersøkelses­ kommisjonen, og at palestinerne betraktet ham som en av de hovedansvarlige for delingsplanen. Britene statuerte et eksempel ved å henge en 75 år gammel sjeik, Farhan es Saadi. Han hadde vært i besittelse av en revolver og var en høyrøstet palestinsk nasjonalist, men ingen nøkkelmann i palestinernes motstandsbevegelse, og det manglet ikke på briter som rystet på hodet av militærrettens avgjørelse og mente at sjeik Farhan ville bli martyr og folkehelt som sjeik Kassam. De fikk rett. Henrettelsen satte palestinernes sinn i kok og stimulerte motstandsbevegelsen. Britisk politikk i Palestina ble i denne fasen gjenstand for en kri­ tisk vurdering i London, og en innflytelsesrik fraksjon fremholdt at

34

en fastere linje var påkrevd. I første omgang resulterte det i at mandatmyndighetene utvidet aksjonene mot palestinerne. Den nasjonale komitéen deres ble erklært for ulovlig og oppløst, en rekke av medlemmene i den måtte i fengsel eller ble deportert til Seychellene, men en av hovedlederne, Jamal Husseini, unnslapp til Libanon, og noe senere flyktet også muftien av Jerusalem dit. Istedenfor å passivisere palestinernes motstand utløste britenes harde linje en serie sabotasjeaksjoner over hele Palestina. Men den britiske regjering trodde fortsatt at den ved hjelp av standrett, hen­ rettelser og internering kunne knuse palestinernes motstandsvilje. Ennå var illusjonen om at opprørerne var «en bande bråkmakere og asosiale individer» rotfestet. Krisen i Europa tvang britene til å redusere troppestyrken i Palestina. Araberne merket seg at Nazi-Tyskland indirekte kom dem til hjelp og var fast bestemt på å utnytte denne muligheten. Britiske aviser skrev at Storbritannia i tilfelle krig måtte ha villige arabiske oljeleverandører bak seg og et Palestina som trengte minst mulig overvåking. Araberlederne leste dette og regnet med at omslaget ville komme. Delingsplanen ble oppgitt, og britene inviterte til en ny konferanse i London der ikke bare jødene og palestinerne var inn­ budt, men også lederne fra de arabiske nabostatene. 24. november 1938 holdt daværende koloniminister, Malcolm Mac Donald, en tale i det britiske underhus. Han roste sionistenes resultater i jordbruk og industri, men la heller ikke skjul på at fler­ tallet av de arabiske opprørerne var patrioter. Det var nye toner og enda mer oppsiktsvekkende: Koloniministeren erklærte at Palestina med dets begrensede område ikke kunne løse det jødiske problem. Han innrømmet også at araberne ikke var spurt til råds da Balfourerklæringen ble til. Araberne hilste de nye signaler med glede, men sionistene tok avstand fra britenes nye linje, og resultatet var at britene måtte føre separate forhandlinger med partene. For å rettferdiggjøre den politiske saltomortalen tryllet britene frem «nye» opplysninger, blant annet ble McMahons korrespon­ danse med emir Hussein lagt frem. En britisk-arabisk kommisjon med Storbritannias justisminister som formann konkluderte med at arabernes argumenter hadde større tyngde enn først antatt, og at den britiske regjering i 1918 ikke var uten forpliktelser overfor araberne i Palestina og derfor ikke skulle disponert området som den gjorde. For første gang brakte målsmenn for den britiske regjering det 35

såkalte Hogarthbudskap inn i debatten. Arkeologen David Hogarth var sjef for britenes Arabiske byrå, og budskapet hans til emir Hussein i januar 1918 var en utdypning av Balfourerklæ­ ringen. Det heter i Hogarthbudskapet: «Når det gjelder Palestina, er vi fast besluttet på at intet folk skal bli undertrykket . . . Fordi den jødiske verdensopinion er stemt for at jøder skal vende tilbake til Palestina, og videre da Hans Majestets regjering samtykker i opp­ fyllelsen av dette, har Hans Majestets regjering besluttet at det ikke skal plaseres hindringer i veien for dette så lenge det er i samsvar med friheten, både økonomisk og politisk, til befolkningen som allerede eksisterer der.» Vekten ble nå lagt på den siste setningen i denne erklæringen, og det fikk jødiske iakttakere til å trekke følgende konklusjon: I sine forskjellige formuleringer har Storbritannia lovt Palestina til både arabere og jøder, og etter forgodtbefinnende kan de spille ut den versjon de har størst fordel av. En kynisk, men korrekt konklusjon. I mai 1939, da svært få av de ledende i Storbritannia trodde at krigen med Nazi-Tyskland kunne unngåes, erklærte den britiske regjering at den aldri hadde godtatt at den arabiske befolkning i Palestina skulle undertrykkes. Heller ikke at Palestina ble en jødisk stat. Det siste vakte jubel i arabiske kretser, forbitrelse hos jødene. Britenes løsning i mai 1939 ble skissert slik: Et Palestina der arabere og jøder delte makten. Den jødiske innvandring ble satt til 75 000 i de kommende fem år, og når denne femårsplanen var for­ bi, skulle jødisk innvandring ta helt slutt, med mindre araberne godtok den. Salg av jord fra arabere til jøder skulle reduseres og stoppes i spesielle strøk, og disse områdene ble nærmere spesifisert. Det var nemlig ikke ukjent for britene at sionistenes jordkjøp skjedde etter en nøye opptrukket plan, noe forøvrig sionistene ikke la skjul på. 13. september 1939 skrev for eksempel C. Z. Koetzel i Zionist Review: «I løpet av år 5699 (1939) kjøpte Keren Kayemeth jord praktisk talt alle steder i Eretz Israel. Tidligere var det økonomiske hensyn som dominerte i fondets innkjøp av jord, men hovedvekten er nå skiftet til områdenes politiske og strategiske betydning. Kjø­ pene tar sikte på å styrke grensen vår i Øvre-Galilea, ved grensen til Syria, i Beisanområdet og langs kysten.» Araberne visste hva som lå bak britenes kursendring, og de sør­ get for å gi erklæringen fra mai 1939 stor publisitet for at britene ikke senere skulle kunne bryte løftet om at Palestina skulle bli en

36

selvstendig stat der den jødiske befolkning ikke overskred en tredjedel av det totale innbyggertall. Mindre fornøyd var araberlederne med kompromissforslagets ubestemte formulering med hensyn til opprettelse av en lovgivende forsamling. Her, mente araberne, var det så mange reservasjoner at jødene fortsatt kunne blokere en demokratisk utvikling. Så sikre var araberne på at de kunne presse britene til større innrømmelser, at de forkastet denne delen av britenes forslag. Men araberlederne var enige om at situasjonen lysnet for dem. Sionistene skjulte ikke at dette var et alvorlig tilbakeslag. De hadde forespeilt tilhengerne sine en jødisk stat som inkluderte Transjordan, isteden kom britene med en plan som tok sikte på en jødisk-arabisk sameksistens med en arabisk majoritet og dermed arabisk dominans. I det diplomatiske spill som fulgte, prøvde talsmenn for den bri­ tiske regjering å gi det utseende av at det aldri hadde vært menin­ gen at jødene skulle få opprette en egen stat, og for å gi denne tolk­ ningen tyngde siterte britene fra sionistenes vedtak, blant annet resolusjonen fra sionistkongressen i 1911: «Bare de som er meget dårlig orientert eller ondskapsfulle, kan beskylde oss for å ville opprette et selvstendig jødisk kongerike.» Uttalelsen til Sokolov, presidenten for sionistorganisasjonen i 1919, i forbindelse med Balfourerklæringen ble også gjengitt: «En jødisk stat er ikke en del av sionistenes program.» Sameksistens var nøkkelordet, fortsatte britene, og siterte fra resolusjonen på sionistkongressen i 1921: «Det jødiske folk er innstilt på å leve sammen med araberne i gjen­ sidig respekt, og gjøre det felles hjem til et blomstrende samfunn.» Jødiske politikere hadde ingen problemer med å bevise at den britiske regjering var kommet med en rekke motstridende uttalel­ ser i Palestina-saken, og karakteristikken «perfid hykleri» går igjen i en rekke jødiske kommentarer. Sionistene svarte ikke bare med ord. Da de nye retningslinjene skulle offentliggjøres 15. mars 1939, ble kringkastingen i Jerusalem utsatt for sabotasje, og samme kveld eksploderte bomber i departe­ mentet i Jerusalem som stelte med jødisk innvandring. Uroen spredte seg til Tel Aviv, der en rekke offentlige kontorer ble angre­ pet og delvis ødelagt av sionister. Storrabbien rev i stykker et eksemplar av den nye hvitboken foran forsamlingen i den største synagogen i Jerusalem. Under gatedemonstrasjoner skjøt en jøde en britisk konstabel, og på massemøter lovet sionister å gjøre sitt ytterste for å tvinge britene inn på en ny kurs.

37

Jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland ga sionistenes kamp despera­ sjonens styrke. Mer enn noensinne var det et spørsmål om å over­ leve. Palestinernes ledere hadde tatt kontakt med nazistene. Tyder det på at araberne er interessert i sameksistens med jøder? spurte sionistene. David Ben-Gurion, formann i sionistenes eksekutivråd, formulerte jødenes offisielle svar slik: «For oss eksisterer ikke hvit­ boken og kommer heller ikke til å gjøre det. Vi må opptre som om vi er staten i Palestina inntil vi virkelig blir staten i Palestina.» Parolen ble fulgt. Den ulovlige innvandringen øket, det samme gjorde jordkjøpene, og ti dager etter at Den annen verdenskrig var brutt ut, kunne Zionist Review registrere betydelige landevinnin­ ger: «Keren Kayemeth har slått fjorårets rekord på 35 000 dunnum med nesten 50 prosent ... I ukene like før og etter offentliggjørel­ sen av hvitboken ble 16 000 dunnum overtatt, mer enn i hele året 5 697.» Tallene fra innvandringssektoren så slik ut: 35 000 jøder fra september 1938 til september 1939, til tross for at myndighetenes kvote lå på 15 000. Slik var stillingen i Palestina da Den annen verdenskrig begynte å forplante seg til Midt-Østen.

Flukt eller utslettelse? Araberlederne leste også Zionist Review og konfronterte britene med de oppsiktsvekkende tallene, og britene skyndte seg å innføre nye restriksjoner i forbindelse med jødisk innvandring og jordkjøp. En rekke internerte arabere ble satt på frifot for å sikre arabernes godvilje. Men langtfra alle de palestinske lederne var overbevist om at en ny og bedre æra var innledet, og til pessimistene hørte muftien av Jerusalem og Jamal Husseini. De så britenes nye vedtak som tak­ tiske manøvrer diktert av britenes behov for allierte. De nye løftene hadde ikke større verdi enn britenes høytidelige garantier til emir Hussein i 1916, fremholdt skeptikerne, og de la til: Hvis britene vant krigen, ville de igjen gi jødene grønt lys for å opprette en stat. Muftiens konklusjon var at arabernes fremtid lå i aksemaktenes seier, og med atskillig hell bearbeidet han flere araberledere, blant annet Haj Amin el Hussein i Irak. I 1941 prøvde han og en gruppe irakske nasjonalister å ta makten der. Avtalen var at tyskerne skulle tre støttende til, men kampen om Kreta hadde kostet Luftwaffe så meget at hjelpen fra tysk hold til opprørerne i Irak ble minimal. Oppstanden mislyktes, Haj Amin flyktet til Tyskland, og det nye regimet, finsiktet av den britiske regjering, erklærte aksemaktene krig to år senere. Syria og Libanon var under Vichy-regjeringens kontroll etter Frankrikes kapitulasjon, men i 1941 rykket britiske og frie franske tropper inn. For å vinne befolkningen over på sin side og frigjøre flest mulige okkupasjonstropper hurtigst mulig lovet britene de to land øyeblikkelig og fullstendig frihet, men franskmennene opp­ fattet det som et britisk utmanøvringsforsøk og prøvde å forhale frigjøringen. Det resulterte i væpnede sammenstøt med syrerne. Britene allierte seg med de syriske nasjonalistene og fikk fransk­ mennene ut. Dette utslag av den gamle rivalisering mellom Stor­ britannia og Frankrike i Midt-Østen bidro til å skjerpe motsetnin­ gene mellom de to.

39

Panaraberne i Syria arbeidet for et Stor-Syria, og den dag i dag holdes denne tanken levende. Foruten Syria skal det omfatte Libanon, Palestina og Jordan og smelte sammen med Irak. Det er drømmen om en forent arabisk republikk i syrisk regi, men som så mange av disse samlingsplanene kalkulerer den ikke med styrken av splittende faktorer innen araberverdenen. Libanon, for eksempel, var mer utviklet enn det øvrige området og skilte seg også på andre måter ganske skarpt fra araberverde­ nen. Halvparten av landets befolkning soknet til kristendommen, og mange i den kategorien var lite lysten på å bli en ubetydelig minoritet i et muhammedansk Stor-Syria. I Egypt så langtfra alle med blide øyne på syrernes ærgjerrige planer, og dette kom til uttrykk i den arabiske liga. Rivalisering var fra første stund et iøynefallende trekk innen denne organisasjonen, og så sterk fortonte den seg at enkelte iakttakere nektet å ta ligaen alvorlig. Men det var en forhastet avskrivning. Felles språk, religion, økonomiske berøringspunkter, interesser i Palestina og så videre bidrar til å binde sammen. Ikke alltid har det som forener vært like sterkt som det som splitter, og ligaens mekling i feider mellom medlemstatene og evne til å utarbeide et felles aksjonsprogram i utenrikspolitiske spørsmål har vært så som så. Men likevel har ligaen overlevd. I ligaens grunnlov utferdiget og undertegnet av lederne i Egypt, Syria, Irak, Libanon, Saudi-Arabia og Transjordan var der to til­ legg, det ene med betydning i denne sammenheng, for det angår Palestina. Det het at Palestina var på vei til selvstendighet, og at det derfor var naturlig at ligarådet omfattet en araber som representerte Palestina. Sionistene registrerte at araberne seilte i medvind. De ledende innså at terror alene ikke ville få britene til å revidere sin politikk, og at en uforsonlig taktikk tvert imot kunne resultere i at sionistene ble enda mer isolert. Bare ved å overgå araberne i lojalitet kunne jødene gjøre seg forhåpninger om å nøytralisere arabernes oppnåelser og bedre egen posisjon hos London-regjeringen. 29. august 1939, noen dager før Den annen verdenskrig brøt ut, sendte derfor sionistlederen, dr. Weizmann, et brev til den britiske statsminister. Det var en forsikring om at jødene sto på Storbritan­ nias side, og at truselen fra Nazi-Tyskland førte med seg at meningsforskjellen mellom mandatmyndighetene og sionistene kom i bakgrunnen. Weizmann håpet at dette ville få britene til å avstå fra å redusere innvandringskvoten, men han ble skuffet. For å passivisere

40

araberne skjerpet britene tvert imot kontrollen med innvandrin­ gen, og effektiviseringen av vaktholdet førte til tragedier og tap av mange liv. Høsten 1940 kom der for eksempel et skip med jødiske flyktnin­ ger til Haifa. Myndighetene nektet dem å gå i land, og internerte dem på et fransk skip, Patria, for å deportere dem. Sorg og fortvilelse gjorde flyktningene desperate. Noen av dem hadde så vidt unngått nazistenes redselsleirer. Etter farefulle strabaser hadde de nådd terskelen til det forjettede land. Men nå truet myndighetene med å drive dem bort. Talsmenn for flyktningene gjorde det klart for britene at de aktet å sprenge skipet og seg selv i luften hvis de ble nektet adgang til å gå i land. Britene svarte at de bøyde ikke av for press. Truselen om kollektivt selvmord ble oppfattet som bløff i hovedkvarteret til den britiske høykommissær. Men britene kalkulerte feil. Like før Patria skulle seile, eksploderte det bomber ombord. Endel jøder ble drept momen­ tant, andre fikk store skader, blant dem var det kvinner og barn. Svart røyk veltet opp fra skipet, for det brente flere steder, og en time senere gikk båten ned inne på havnen. De overlevende fikk oppholdstillatelse. Struma-affæren krevde enda flere liv. Struma, fullastet med jø­ diske flyktninger, seilte fra Konstanza ved den rumenske Svartehavskysten i februar 1942. Ingen av passasjerene hadde visa til noe land, men de måtte komme seg bort for ikke å falle i nazis­ tenes hender. Første stoppested var Istanbul. Den tyrkiske regjering nektet passasjerene å gå i land og satte seg også imot til å begynne med at skipet seilte videre. De jødiske lederne appellerte til mandat­ myndighetene i Palestina om å lempe på restriksjonene for disse flyktningenes vedkommende, men svaret var et bestemt nei for de voksne mennenes vedkommende. Derimot var britene villige til å diskutere kvinnenes og barnas stilling. Barn fra 11 til 16 fikk vi­ sum. Forhandlingene trakk imidlertid ut, og før partene var nådd frem til et resultat, fikk skipets kaptein ordre av de tyrkiske myndigheter til å forlate Istanbul. Han hadde ikke noe annet å gjøre enn å adlyde, og satte kursen mot Konstanza. Men Struma nådde aldri frem. Den skrøpelige farkosten gikk ned under tilbakereisen, og bare én overlevende kunne berette om det som skjedde. Veien til Palestina var i det hele tatt farlig for mange jødiske flyktninger. Men konsekvensen av ikke å bryte opp var enda farli-

41

gere: likvidasjon. Forfulgt og fordømt, plaget og prøvd kom de seg i land i Palestina. Strabasene hardnet dem. Toleranse ble en luksus de ikke hadde råd til. Som hos araberne i flyktningleirene noen år senere var kampen for individuell og nasjonal eksistens så jern­ hard at den skapte fanatikere. Det bidro til at kollisjonen mellom disse to folkene ble så voldsom og hensynsløs. Patria- og Struma-affæren skjerpet de latente motsetninger mel­ lom sionistene og britene. Men på overflaten fortsatte jødene å støtte vestmaktene. Mange flere jøder enn arabere meldte seg fri­ villig til de væpnede styrker i Palestina, 23 000 jøder mot 9 000 arabere. Senere da sionistene brukte dette i forhandlingene med britene og mente at dette burde godskrives dem, hevdet araberne at tallene ikke ga et riktig bilde av partenes oppslutning om Stor­ britannia da det knep mest, i og med at mange flere arabere hadde meldt seg, men var blitt avvist på grunn av fysiske mangler. Dette har araberne en viss dekning for, men når de spinner vi­ dere på dette og forteller at sionistledelsen kommanderte unge jø­ der i krigen, er det løs propaganda. Den jødiske Palestina-brigaden ble satt inn i kampene i Italia i mars 1945, og krigstjenesten dens varte bare noen måneder, men atskillige Palestina-jøder hadde da årelang tjeneste bak seg i andre britiske avdelinger. De ble grunnstammen i sionistenes militære organisasjo­ ner, Haganah og Palmach, til dels også i jødenes geriljagrupper Stern og Irgun Zvai Leumi.

Jødiske ekstremister Bak sionistenes fasade av enighet foregikk det en intens debatt om retningslinjer og strategi. To fraksjoner dominerte: Den ene ønsket å stå frem og proklamere at målet var en jødisk stat i Palestina. Jabotinski og Den nye sionistorganisasjon hadde gjort seg til tals­ mann for denne linjen, og på konferansen i mai 1942 i New York ble den ført videre av David Ben-Gurion, formann i eksekutivrådet til Jewish Agency. Dr. Weizmann, president i Verdens sionistorganisasjon, representerte en mer forsiktig linje. Gjennom innvandring og jord­ kjøp ville han øke jødenes innflytelse så staten Israel etter hvert ble eri fullbyrdet kjensgjerning. iakttakere formulerte forskjellen slik: Ben-Gurion ville trumfe seg til et selvstendig Israel, Weizmann smugle det inn. Forskjellen lå nå som tidligere i taktikk, ikke i målsetting. Ben-Gurions linje seiret. Møteresolusjonen forlangte at jødene i Palestina skulle få rett til å regulere innvandringen og i større grad enn tidligere bli delaktig i styret. Aktivistene kom i det hele tatt styrket fra denne konferansen, og de moderate som anså et jødiskarabisk statsforbund som en akseptabel løsning og viste til Sveits med forskjellige nasjonaliteter og religioner, ble stemplet som unnfalne. Jødenes politiske meningsforskjell avspeiler seg også i de mili­ tære organisasjoner de skapte i denne fasen. De væpnede gruppene til Jewish Agency ble sammenfattet i Haganah, en organisasjon ledet av offiserer med politisk innsikt. Innen denne arméen fun­ gerte Palmach som en kommandoavdeling. Irgun Zvai Leumi eller Den nasjonale militærorganisasjon var opprinnelig kampstyrken til Den nye sionistorganisasjon. Den ble ledet av Menaghem Beigin, i dag en fremtredende politiker og fører or høyrekoalisjonen Likud. «Et øye for et øye» var Irguns taktikk overfor araberne. Den adlød parolen fra sionistledelsen om å innstille terroren da Den annen verdenskrig brøt ut, men da bri­ tene etter Beigins mening begynte å favorisere araberne, slo Irgun

43

til igjen, og fra 1943 var den ansvarlig for en rekke bombeattenta­ ter. 1 samme kategori kom Sterngjengen, grunnlagt av Abraham Stern, en aktivist som brøt ut av Irgun. 8. august 1944 prøvde Sterngjengen å myrde den britiske høykommissær, vel én måned senere tok den livet av en av britenes høyeste politifolk, og 6. november drepte den britenes minister for Midt-Østen, Lord Moyne, i Cairo. Sionistenes ekstremistorganisasjoner opptrådte som palestiner­ nes geriljagrupper i dag. Bombedrønn var argumenter, mord en form for protest. Virkningen av sionistenes terror er den dag i dag et omdiskutert emne i Israel. Noen hevder at den gjorde mer skade enn gagn, og de viser til at mordene førte til sammenlikninger med nazistene og svekket den godvilje forfølgelsen og lidelsene hadde opparbeidet for jødene. Men det er også de som hevder at terror er den eneste form for avskrekking for en gruppe truet av undergang. I Storbritannia var terroren en påminning om et ubehagelig problem, mens den på den andre siden av Atlanterhavet ikke synes å ha spilt en rolle. Derimot bar sionistenes propagandakampanje rike frukter i De forente stater, og både republikanere og demokrater inkluderte pro-israelske erklæringer i de respektive valgprogram. En resolusjon som gikk inn for en jødisk stat i Palestina, ble fremsatt i senatets utenrikskomité, men da det amerikanske uten­ riksdepartement gjorde oppmerksom på at resolusjonen var egnet til å skade forholdet både til Storbritannia og de arabiske oljeleverandørene, ble den trukket tilbake. Ikke minst hensynet til oljen fra Midt-Østen var viktig, for den spilte en stadig større rolle, først og fremst for britene. Amerika­ nerne kunne pumpe fra egne kilder, men de lærte å kjenne araberområdets verdi som oppmarsjområde. Som så mange ledere i vest hadde president Roosevelt hatt et begrenset kjennskap til de politiske konstellasjonene i Midt-Østen. Men etter en visitt i området våren 1945 ble han klar over hvor inn­ fløkt problemene var. Abdel Aziz Ibn Saud, konge av SaudiArabia, uttalte under en samtale med Roosevelt at opprettelsen av jødenes nasjonale hjem ikke måtte resultere i at mange andre ikkejøder ble hjemløse, og Roosevelt lovte kongen at det fra amerikansk side ikke ville bli tatt noen viktige beslutninger angående Palestina uten at arabere og jøder ble spurt til råds. Mens det i amerikansk politikk skjedde ting som kunne tyde på 44

en nyorientering i Midt-Østen, anmeldte Sovjetunionen offisielt sin inntreden på arenaen: Sommeren 1945 søkte russerne om å få til­ delt mandatmakten i Libya. I vest ble det oppfattet som en prøveballong. Middelhavet var Vestens interesseområde, og i landene på øst- og sørsiden hadde russerne ennå ikke et fotfeste. De lokale kommunistpartiene var små og lite effektive og sto i bitter opposisjon til de arabiske nasjonalistene, områdets dynamiske faktorer som russerne hånlig kalte det råtne bursjoasiet. Dypt under overflaten var det en rekke krefter i aktivitet, som det indre av en vulkan, usynlig og til dels utenfor kontroll.

Delingens drama Jødisk innvandring var det store stridsspørsmål i Palestina da Den annen verdenskrig nærmet seg slutten. 31. mars 1944 var femårs­ perioden, fastsatt i den britiske hvitbok fra 1939, løpt ut, og etter avtalen kunne jødisk innvandring nå bare skje med Palestina-arabernes samtykke. Sionistene hevdet at femårskvoten på 75 000 ikke var blitt brukt opp, og det ble til at det resterende antall skulle få innreisetillatelse før det ble sagt stopp. Palestinerne hadde ingen alvorlige innvendinger mot dette, ikke til å begynne med. Men våren 1945 da nye grupper av jøder gjorde seg klar til å reise til Palestina, forlangte araberne å få et ord med i laget, og viste til den bestående avtalen. Sionistene fremholdt overfor den britiske regjering at denne hvitboken bare var ynkelige rester av Chamberlains feilslåtte politikk, og at britene med en vunnet krig bak seg ikke var forpliktet til å innfri løfter gitt under press. Sionistledelsen håpet at det britiske arbeiderparti ville vinne det første etterkrigsvalg, for Labour hadde tatt avstand fra hvitboken og erklært at det ikke følte seg bundet av den politikk de konserva­ tive hadde ført i Palestina. I desember 1944 hadde arbeiderpartiet sendt ut en erklæring om utenrikspolitikk, og det het i den at jøder skulle få bosette seg i Palestina i et slikt antall at de kom i flertall der. Labour stoppet ikke der, men krevde også: «Araberne skal oppmuntres til å flytte ut etter hvert som jødene flytter inn.» Dette foruroliget araberne. Nøytrale arabere hadde unnskyldt pro-sionistiske briter. De nøytrale fremholdt at uforstand, ikke ond vilje, var hovedårsaken til britenes pro-sionistiske politikk, og at britene med sin utpregede sans for fair play ville innta et annet standpunkt når det ble klart for dem at et nasjonalt hjem for jø­ dene betydde at mange palestinere ble hjemløse. Labourmanifestets paragraf om arabisk utflytting slo imidlertid sprekker i denne illusjonen, og palestinske intellektuelle beskyldte

46

Labour for dobbeltmoral. Men denne kritikken nådde ikke frem til britiske eller vest-europeiske massemedia. Her og der i politiske tidsskrift sto det et sint leserbrev om dette problemet, innlegg som svært få leste. Til stor glede for sionistene vant det britiske arbeiderparti valget i 1945, og gleden ble enda større da president Truman, stikk i strid med president Roosevelts løfter til araberne, anmodet den britiske arbeiderpartiregjering om å gi 100 000 jøder adgang til å bosette seg i Palestina. Bakgrunnen for dette var først og fremst jødenes grufulle tra­ gedie i Hitler-tiden. Seks millioner jøder var blitt likvidert. Intet folk hadde lidt så meget som jødene. Å gi de overlevende en normal eksistens ble et folkekrav i Vest-Europa og De forente stater. Det var et spørsmål om å gi medmennesker i nød en håndsrekning, ikke en sjonglering med politiske brikker. Slik var stemningen da generalsekretæren i den arabiske liga, Abdul Rahman Azzam Bey, kom til London høsten 1945 for å legge frem arabernes syn. Han gjentok det andre araberledere hadde sagt i de siste tyve år: Palestina var det nasjonale hjem for et arabisk flertall. Men, la han til, araberne var likevel innstilt på å godta et antall jøder der og opprette en palestinsk stat der alle uan­ sett rase og religion skulle ha de samme rettigheter. Han advarte sterkt mot å gi jødene Palestina som et plaster på såret. Det var å la uskyldige arabere svi for Hitlers barbari. Det nye i Azzams opplegg var dette: FN skulle utarbeide en plan som tok sikte på at hver medlemstat aksepterte et antall jødiske innvandrere, beregnet etter vedkommende stats økonomiske absorberingsevne. Araberstatene ville ta sin kvote, eventuelt stille penger til disposisjon. Hans vilje til samarbeid unnlot ikke å gjøre inntrykk i Stor­ britannia. I likhet med den pro-sionistiske fraksjonen i parlamen­ tet var der også en pro-arabisk gruppe bestående av tingmenn med forskjellig motivering: idealisme, ønsket om økonomisk vinning, antisemittisme og så videre. Gruppen grep Azzams idéer og fremmet dem i debatter, men utenfor politikernes rekker var det få som merket seg disse forsla­ gene. Det britiske arbeiderparti hadde ikke lenger opposisjonens for­ del av å friste med løfter det ikke behøvde å innfri. Med regjerings­ makten fulgte et ansvar som begrenset overbud, og Labour gjorde det klart både for palestinere og sionister at regjeringen aktet å ta seg god tid med denne saken. For en gangs skyld var reaksjonen 47

den samme fra arabisk og jødisk hold: Britene forhalte saken for å holde på en koloni. For å tvinge britene til å godta en utvidet kvote for jødiske innvandrere satte sionistene i gang en ny terrorkampanje. I oktober 1945 foretok de for eksempel et samordnet angrep på jernbanene i Palestina og lot britene forstå at dette bare var en forsmak på det som ventet dem hvis de ikke bøyde av. Menneskeliv gikk tapt, de materielle skader var store, og arabernes reaksjon i og utenfor Palestina sterk. 2. november, dagen for Balfourerklæringen, begynte arabernes gjengjeldelsesaksjoner en rekke steder i Midt-Østen. Egyptiske demonstranter angrep jøder i Kairo, og noen dager senere var det en jødepogrom i Libya der noen hundre jøder ble myrdet på bestialske måter. Terrormordene overbeviste mange europeere om at fanatiske arabere sto klar til å fortsette der Hitler hadde sluttet. Ledende egyptere prøvde å fraskrive seg ansvaret for de brutale overgrepene i Kairo, men senere er det kommet for en dag at terro­ ren mot jødene var inspirert fra høyeste hold. For britene ble det en påminning om at det hastet med en løs­ ning. 13. november opplyste utenriksminister Bevin i det britiske underhus at det ville bli satt ned en britisk-amerikansk komité med 12 medlemmer for å undersøke hvor mange overlevende jøder det fantes i Europa, deres muligheter for å bosette seg der og virknin­ gene av jødisk innvandring i Palestina. Komitéens rapport og innstilling skulle bli grunnlag for et forslag om en endelig løsning, og britene gjorde det klart at de gjerne så at FN tok den endelige beslutning. I mellomtiden ønsket den britiske regjering å fastsette kvoten for jødisk innvandring til 1 500 pr. måned, og Bevin appellerte til ara­ berne om å godta det. Araberne kunne styre sin begeistring for forslaget, men i og med at det opererte med et mindre antall jødiske innflyttere enn tidli­ gere vedtak, ble holdningen på arabisk side avventende. Sionistene derimot reagerte hurtig og hardt mot hele denne pakkeløsningen, og som vanlig ga skjerpet politisk motstand seg også utslag i øket terror. Irgun Zvai Leumi og Sterngjengen slo til mot britiske installasjoner, militære og sivile tjenestemenn i Palestina, mens Haganah stort sett innskrenket seg til å gi grupper av ulovlige innvandrere beskyttelse. I konfidensielle samtaler med ledende briter tok talsmenn før Jewish Agency avstand fra ekstremistenes terror, men under en konferanse med den britiske høykommissær 28. desember 1945 48

avslo de å sende ut en appell om å stoppe terroren. Den arabiske komité hadde inntatt samme standpunkt i 1937, og britene hadde oppløst den med følgende begrunnelse: Araberledernes uvilje mot offentlig å ta avstand fra arabisk terror var en stilltiende aksepte­ ring av vold som et politisk pressmiddel. Hvorfor, spurte araberne, ble ikke det samme argument brukt mot Jewish Agency for å forby det? Spent ventet partene på rapporten fra den britisk-amerikanske kommisjonen, og 30. april 1946 ble den offentliggjort. Konklusjo­ nen var at Palestina ikke kunne gi plass til alle de jøder verden over som følte seg forfulgt, og De forente stater, Storbritannia og en rekke andre land ble derfor oppfordret til å ta imot flere jøder. Totalkvoten for jøder til Palestina lød på 100 000. Rapporten skisserte opp et Palestina der arabere og jøder hadde de samme rettigheter — det samme generalsekretæren i den arabiske liga hadde vært inne på. For at det skulle bli større harmoni mellom de to folkegruppene, anså kommisjonsflertallet det for viktig at arabernes levestandard ble hevet, og forutsetnin­ gen for det var en rask utbygging av undervisningen i arabernes sektor. Som ventet konkluderte kommisjonen med at Palestina innen et rimelig tidsrom skulle bli et tilsynsområde administrert av FN. Tre måneder senere satte britene frem et tilleggsforslag. Det gikk ut på at Palestina skulle deles i kantoner etter sveitsisk møns­ ter, hver av dem med et begrenset selvstyre. Men sionistene forkas­ tet denne planen og nektet å diskutere den på et møte i London. Palestinerne avviste den også, og det ble til at bare representanter for den arabiske liga møtte i London, men de og britene var ikke i stand til å finne frem til et kompromissforslag de stridende parter ville godta. Velmenende utenforstående foreslår nå, tretti år senere, dette kantonsystemet som en fornuftig løsning. Lite aner de at det har vært utførlig presentert, grundig debattert og bestemt forkastet. Både palestinerne og sionistene trakk samme konklusjon av Bevinplanen, som den ble kalt: Britene holdt på å gå trett. Det var en tendens de stridende parter var interessert i å stimulere, og de mente at de oppnådde det ved å øke uroen. Resultatet var at kampene i Palestina tiltok i styrke. Da britenes ambassadør ved FN ba generalsekretær Trygve Lie om å sette Palestina-problemet på hovedforsamlingens saksliste, tolket palestinerne og sionistene det som et signal om britisk tilbaketrek­ ning.

49

Overbevist om at terror lønte seg, brutaliserte motstanderne oppgjøret, og i mars-april 1947 fikk kampene et slikt omfang at britene ba FN’s generalsekretær om å kalle sammen hovedforsam­ lingen til et ekstraordinært møte for å få nedsatt en hurtig arbei­ dende komité. På det ekstraordinære møtet la fem araberstater frem et oppsiktsvekkende forslag: Mandat skulle opphøre, Palestina bli fritt. Arabernes strategi bygde på følgende resonnement: Med fare for en økende, jødisk innvandring var det om å gjøre å opprette en palestinsk stat snarest mulig mens araberne hadde et solid flertall — 1.2 million arabere mot vel 600 000 jøder, 2 til 1 i arabisk favør. En regjering basert på den arabiske majoritet kunne sette en stop­ per for jødisk masseinnvandring og hindre at araberne ble utmanøvrert. Men det arabiske forslaget ble nedstemt. Flertallet i hovedforsamlingen skjøv problemet fra seg og over til en ny under­ søkelseskommisjon, den nittende siden mandatet ble opprettet. Utsettelsen var en seier for sionistene. Jo lenger de kunne forhale en palestinsk stat med arabisk dominans, desto større sjanse for å komme i et mer jevn'byrdig forhold tallmessig sett og gjennomføre en ordning som sikret dem en jødisk stat. Den nye kommisjonen fikk følgende sammensetning etter at stormaktene og araberstatene var blitt erklært inhabile: Canada, Australia, India, Iran, Jugoslavia og Sverige. Amerika­ neren dr. Ralph Bunche ble krumtappen i kommisjonens sekretariat. Jewish Agency og arabernes eksekutivråd fikk høve til å legge frem sitt syn både på kommisjonens retningslinjer og hele problemkomplekset, og jødene pekte ut to høyt kvalifiserte eksperter til å samarbeide med kommisjonen: Abba Eban, som se­ nere skulle innta en sentral plass i Israels utenrikspolitikk, og Da­ vid Horowitz, en kjent økonom. Som så ofte før reagerte palestinerne negativt. «De satt i hjørnet sitt og furtet og lot sionistene overvelde kommisjonen med argumenter,» fremholdt en nøytral observatør. Flertallet i kommisjonen tok avstand fra en felles jødisk-arabisk stat. Motsetningene ble ansett å være for dype til at de to folkegruppene kunne trekke sammen, og derfor var også kantonsystemet ubrukelig. Kommisjonens anbefaling: Mandatet skulle opphøre. Den jø­ diske og arabiske folkegruppen skulle snarest mulig bli selvstendig, 50

og i overgangsperioden skulle administrasjonsapparatet være ansvarlig overfor FN, ikke Storbritannia. Videre het det at Palestinas økonomiske enhet burde opprettholdes. Kommisjonen delte seg i spørsmålet om Palestinas oppstykning. Flertallet var for en separat jødisk og arabisk stat med Jerusalemområdet som internasjonalt tilsynsområde direkte under FN. Mindretallet, India, Iran og Jugoslavia, mente at en deling var urettferdig mot araberne. De foreslo en føderasjon med Jerusalem som hovedstad. Den jødiske og arabiske delstaten skulle ha indre selvstyre, men kontrollen med innvandring, utenrikspolitikk og forsvar skulle ligge hos føderale myndigheter. Parlamentet skulle baseres på et to-kammer system, med like mange medlemmer fra begge folkegrupper i det ene kammer og proporsjonal representa­ sjon i det andre. Mindretallet mente at en begrenset vilje til samarbeid var til stede mellom jødene og araberne, et punkt de la vekt på da saken ble debattert i FN’s hovedforsamling i oktober og november 1947. Sovjetunionens delegat, Andrej Gromyko — nåværende uten­ riksminister — gikk inn for deling og opprettelse av selvstendige stater. Etter russernes mening var en føderasjon av så innbit­ te motstandere ingen realistisk løsning. Storbritannias representant talte mot deling og motiverte stand­ punktet sitt slik: Britene ville ikke være med på å tvinge igjennom en løsning araberne forkastet. Amerikanerne derimot stilte seg på kommisjonsflertallets side og utfoldet en stor diplomatisk aktivitet for at delingsplanen skulle få det nødvendige to tredjedelers flertall. Forskjellige motiver gjorde seg gjeldende på amerikansk side. Amerikanske politikere registrerte de amerikanske jødenes sterke engasjement i denne sa­ ken, fordelene ved en pro-amerikansk stat i en del av verden der De forente stater ønsket et brohode, var også iøynefallende, og trangen til å hjelpe det forfulgte jødefolket talte med. Som i Europa kjente massen til jødenes lidelser, men visste lite om palestinernes problemer. Massemediaene hadde sørget for å gjøre Bergen-Belsen til et kjent begrep, og den og de andre dødslei­ rene skapte sympati for sionistenes sak langt utenfor jødenes rek­ ker. Intet virket mer naturlig for sympatisørene at jødene fikk et hjem der de ifølge Bibelen hører hjemme. 29. november 1947 stemte FN’s hovedforsamling over Palestinakommisjonens anbefalinger. 33 var for deling av området i en jø­ disk og arabisk stat, 13 imot, mens 10, blant dem Storbritannia, avholdt seg fra å stemme. 51

Jødene jublet. I over tusen år hadde de vandret i ørkenen. Nå skimtet de det forjettede land over horisonten. Araberne raste. For dem var forræderiet fullbrakt. Hvorledes kan verdensorganisasjo­ nen basert på demokratisk selvbestemmelsesrett gi et mindretall 55 prosent av Palestina? spurte araberlederne. De ga ordre til streik, og storparten av palestinerne fulgte streikeparolen. Fra streik mot myndighetene til kamp mot jødene var ikke spranget langt, men mange av arabernes aksjoner i denne perioden var dårlig planlagt og klosset utført. Det manglet også en samordnende instans. Blinde av raseri og frustrasjon angrep palestinske aktivister jøder og mishandlet endel av ofrene bestialsk. Sionistenes terror hadde en klarere målsetting: Den tok sikte på å drive flest mulig arabere ut av det området FN’s delingsplan reserverte for en jødisk stat. Og Deir Jasin-affæren avslører karakteristiske trekk ved denne strategi. Deir Jasin er en liten landsby vest for Jerusalem. I dag kaller israelerne den for Giva’t Shaul. Etter at FN hadde bestemt at Palestina skulle deles, angrep Sterngjengen denne landsbyen, og angriperne nøyde seg ikke med å meie ned de mannlige innbyg­ gerne. Et betydelig antall kvinner og barn ble også myrdet. Umiddelbart etter kjørte høyttalerbiler bemannet av Sternmedlemmer rundt i araberkvarterene og truet innbyggerne der med Deir Jasins skjebne hvis de ikke flyktet. Sionistenes politiske overkommando, Jewish Agency, tok avstand fra disse myrderiene, men hovedorganisasjonen gjorde ikke noe for å straffe de skyldige. Det minner om forholdet mange år senere mellom Svart september og Palestinernes frigjørings­ organisasjon. Araberlederne har hele tiden hevdet at sionistledelsen bare proforma protesterte mot Stemgjengens utskeielser, og de fikk et nytt kort på hånden da den israelske stat i 1954 innlemmet Stern­ gjengen i kategorien Veteraner fra frigjøringskrigen og ga terroris­ tene rett til pensjon. 12. april 1948 kom palestinernes gjengjeldelse for Deir Jasin. En jødisk bilkonvoi på vei opp til universitetet på Scopusåsen ved Jerusalem ble angrepet, og 77 jøder, blant dem noen av jødenes fremste forskere, ble meidd ned. Som jødene i Deir Jasin la de arabiske angriperne på Scopusåsen en grenseløs brutalitet for dagen. Ikke desto mindre ble de på ara­ bisk side hyllet som helter. Med dette som bakgrunn blir planene basert på sameksistens mellom jøder og arabere naive fraser. Begge parter ønsket å okkupere mest mulig før delingsplanen 52

offisielt ble satt ut i livet. Araberne prøvde for eksempel å omringe og isolere Jerusalem, men jødene greidde å drive motstanderne fra støttepunkter oppe på åstoppene og holde forsyningslinjen fra kysten åpen. Andre steder var jødene på offensiven. De okkuperte Haifa, stor­ met fjellfestningen Safed i Nord-Galilea og besatte Tiberias og Jaffa. Kampaktiviteten tiltok, bombene drønnet i Jerusalem, og FN prøvde å verne Den hellige stad med resolusjoner, men de krig­ førende ignorerte dem fullstendig. Britene holdt ikke lenger motstanderne i denne konflikten i sjakk. De var på vei ut, og 14. mai 1948 forlot den siste britiske høykommissær, general Sir Alan Cunningham, hovedkvarteret i Jerusalem. Umiddelbart etter at det britiske flagg var firt, rykket sionistene inn i britenes politifestning, den såkalte Bevingrad, og sikret seg også andre nøkkelpunkter. En epoke var slutt, en ny i ferd med å begynne. Samme ettermid­ dag trådde eksekutivrådet i Jewish Agency og Jødenes nasjonale råd sammen i Tel Aviv. Formannen i eksekutivrådet, David BenGurion, fikk ordet. Sterkt beveget leste han erklæringen som opp­ rettet staten Israel: «Vi, medlemmer av folkets råd, representanter for den jødiske befolkning og den sionistiske bevegelse har i dag, den siste gyldighetsdag for det britiske mandat over Eretz-Israel, samlet oss her og proklamerer nå, i kraft av vår naturlige og historiske rett og med bakgrunn i resolusjonen fattet av De forente nasjoners generalforsamling at en jødisk stat er opprettet i Eretz-Israel. Den skal bære navnet staten Israel. . . Sabbatkvelden den femte Ijar 5708, 14. mai 1948.» Israel var en realitet. Begeistrede sionister demonstrerte i Jerusa­ lem og Tel Aviv mens luftsirenene hylte. I FN’s hovedforsamling avbrøt dr. Silver debatten og erklærte at staten Israel var grunn­ lagt. Verden overvakte nyheten oppsikt. Men ville den nye staten få den nødvendige diplomatiske støtte? I Det hvite hus denne ettermiddagen satt president Truman sammen med utenriksminister Marshall og innenriksminister Lovett og diskuterte Israels søknad om anerkjenning. Klokken 17.16 svarte Truman positivt. Presidentens raske reaksjon kom overraskende på FN’s hovedforsamling. Selv de amerikanske representantene der var forbløffet. Amerikanerne sa ja til delings­ planen uten å ofre konsekvensene av den mange tanker. Anerkjen­ ning av Israel var et logisk resultat av den kurs De forente stater hadde slått inn på. 53

Sovjetunionen var også hurtig ute med sin anerkjennelse. Den er blitt gjenstand for mange analyser og gjetninger. Innså Stalin at Israel, sett fra et arabisk synspunkt, ville bli en ondartet byll, og at de som forsvarte Israel, ville komme i et stadig verre motsetnings­ forhold til araberne? Eller trodde Stalin at det sterke innslag av øst-europeiske jøder med sosialistiske sympatier i toppledelsen i Israel før eller senere ville gi Sovjet fotfeste i denne delen av ver­ den? Ingen har et klart svar på disse spørsmålene, for Stalin var ikke den som forklarte sine beveggrunner for de nærmeste. I Krusjtsjov minnes refereres en samtale mellom Nasser og Krusjtsjov i 1964. Sovjetlederen advarte Nasser mot å gå til krig mot Israel, og han grunnga det blant annet med dette: «De (Nasser) ville også bringe Sovjetunionen i en meget kjedelig posisjon ettersom vi som De vet, stemte for grunnleggelsen av Israel i De forente nasjoner. Jeg skynder meg å tilføye at vi bare gjorde det under påtrykk og med alvorlige reservasjoner og mange betingelser. Jeg behøver ikke fortelle Dem at vårt parti aldri har sympatisert med sionismen. Vi bekjempet sionistene i vårt land både før og etter Revolusjonen. Vi har alltid betraktet sionistene som et bursjoa-reaksjonært parti. Men det er ikke poenget. Staten Israel eksisterer, og vi må begge godta det som et faktum.» Krusjtsjov var ingen snedig Machiavelli. Styrken hans lå i en ro­ bust pragmatisme, en likefremhet som ofte resulterte i enkle stand­ punkt. Overfor Nasser og andre understreket han Sovjets medansvar ved opprettelsen av Israel og prøvde ikke å laste den maktsyke forgjengeren for det. Hvis russernes hovedmotiv for å være med på opprettelsen av Is­ rael hadde vært ønsket om å skape en trusel mot araberne for å kunne opptre som arabernes beskytter, ville de ventet lengst mulig med å anerkjenne den nye staten. Russisk anerkjennelse kom tvert imot hurtig, og det ligger nær å tro at Stalin håpet å redusere sjansene for amerikansk dominans i Israel ved å stille seg velvillig overfor den. En skal heller ikke se bort fra at Stalin på dette tidspunkt hadde skjerpet kampen mot jødene i Sovjet, og at en velvillig gest mot jøder utenfor landet kunne bidra til å dempe kritikken mot forfølgelsen av jøder innen­ lands. Ingen av supermaktene hadde oversikt over det opprettelsen av Israel innebar. For Midt-Østen markerer det et historisk skille, for verden som helhet en begivenhet med stadig større ringvirkninger.

Første forsøk på å likvidere Israel For jødene var staten Israel et hellig løfte som endelig ble innfridd, for araberne en blodig urett de ikke aktet å godta. De dystre spå­ dommene til de pessimistiske araberne var gått i oppfyllelse. Optimistene på arabisk side sto igjen med brustne illusjoner. Slik kom mange moderate arabere i miskreditt. Massen følte seg forrådt av dem og vennene deres i vest. Ekstrem arabisk nasjonalisme ble stimulert. Slik kom staten Israel fra første stund til å virke som en katalysator i arabisk utvikling. Åtte timer etter at Israel var blitt proklamert, angrep araberne. Fra sør rykket egypterne frem, og det tok dem ikke lang tid å nå et punkt som bare ligger 35 kilometer sør for Tel Aviv. Jordans ara­ biske legion, trent og ledet av briten John Bagot Glubb, angrep fra øst sammen med styrker fra Irak, og syriske og libanesiske tropper trengte seg frem fra nordøst og nord. Araberlederne satte inn uthvilte tropper. Hvert angriperland stilte med artilleriregimenter, to av dem opererte med panserenheter, og tre av dem disponerte kampfly, blant annet Egypt som også hadde bombefly. «Deres luftvåpen er 150 ganger større enn vårt,» uttalte Haganahs generalstabssjef, Yigal Allon. Israel hadde ett eneste kampfly. Det var i det hele tatt ikke meget israelerne hadde av tyngre vå­ pen: fire feltkanoner og én panservogn. De fleste kommentatorer mente derfor at det ikke ville vare lenge før araberne gjorde alvor av sin trusél og drev israelerne ut i havet. Araberne tok sikte på en lynkrig, for ingen av araberstatene hadde ammunisjon eller reserver til en langvarig krig. De prøvde å isolere de jødiske byene og landsbyene i innlandet fra kysten og forsyningsbasene og tvinge dem til kapitulasjon. I Kairo, Damaskus og Bagdad regnet de med at israelerne ville være knust i løpet av noen døgn. Seiersparaden skulle holdes i Tel Aviv. Men det ble ikke et triumftog. Etter et fatalt politisk nederlag opplevde araberne en militær fiasko, ydmykende og avslørende.

55

Årsakene til det militære sammenbruddet er ikke vanskelig å registrere: Ingen samordning av de fem arméene, lange forsynings­ linjer fra Egypt og Irak, et korrupt offiserskorps som stakk pen­ gene i egen lomme og ikke sørget for nødvendige forsyninger. Politisk uenighet på arabersiden bidro også til fiaskoen. Kong Abdullah fra Jordan aktet for eksempel å spare den jordanske legion mest mulig fordi han fryktet et militært press fra de andre araberstatene når Israel var likvidert. Vel seks måneder i forveien, i oktober 1947, hadde Abdullah ført hemmelige forhandlinger med Jewish Agency og foreslått at han skulle annektere den arabiske delen av Palestina. Og like før Israel ble opprettet, vedtok Jewish Agency å godta forslaget. Forkledd som araberkone reiste Golda Meir fra jødenes del av Jerusalem til jordanernes Amman og møtte kong Abdullah i huset til en kjøpmann. Det ble innledningen til «det spesielle forhold» mellom israelerne og jordanerne, bestemt dementert av kongehuset i Jordan. Gjennom hemmelige kanaler underrettet partene hver­ andre om viktige saker av felles interesse, til stor irritasjon for de andre araberlederne som mente at denne dialogen var forræderi. Senere skjerpet kongen kravene sine, og som motytelse var han villig til å be de andre araberlederne avstå fra å angripe. Men israelerne aktet ikke å gi fra seg territorium, til tross for at Jagin anslo at sjansen til å overleve et væpnet sammenstøt neppe var høyere enn 50 prosent. * Det viste seg imidlertid hurtig at det israelerne manglet av kamputstyr, ble kompensert av mot, utholdenhet og evne til å improvisere. Den syriske offensiven i Jordandalen, sør for Genesaretsjøen i retning av kibbutz Deganiah (Kornblomsten) er et typisk eksempel. Fem syriske panservogner brøt gjennom israeler­ nes ytre forsvar. Resten var, etter syrernes mening, en enkel sak etter at israelernes beste skyttere var blitt brakt til taushet. Men angriperne forregnet seg. En israeler kastet en molotovcocktail mot tårnet på panserbilen. Øyeblikkelig ble den et kjempebål. Panser­ bil nummer to ble ødelagt av en hjemmelaget flammekaster, og dette fanatiske forsvaret skapte forvirring hos førerne i de tre andre panservognene og fikk dem til å snu. Her og mange andre steder ble arabernes overmot til panikk når de møtte resolutt motstand, og israelerne lot ikke sjansene gå fra seg og gikk over på offensiven. Noen steder gjennomførte en liten gruppe israelere operasjoner som med rette er gått inn i militærhistorien som mønster på opp­ finnsomhet og tapperhet. I andre tilfelle oppnådde israelerne lett-

56

kjøpte seirer. Der er det ikke snakk om militære mirakler, men arabisk utilstrekkelighet. Israel ble David med slyngen mot den arabiske Goliat. Reportere sammenliknet Herrens utvalgte folk i Det gamle testamente med israelerne anno 1948. Mytene blomstret, forpostfektninger ble skildret som slag, kommandoaksjoner som omfattende offensiver. Arabernes gjengivelse av denne første runden er enda mer urealistisk. I offisielle kunngjøringer nevnes ikke ordet nederlag, om arabernes katastrofale tap. Det heter at noen offensiver var mindre vellykkede enn andre, og sluttresultatet omtales som den store ulykken — naksa. Men offisielle bortforklaringer forhindret ikke at fiaskoen satte i gang en selvransaking, som skulle vise seg å bli en viktig historisk prosess. Både det politiske systemet og det militære administrasjons­ apparatet i araberlandene kom i søkelyset. Forfattere som Musa Alami og Constantine Zurayk analyserte Egypts økonomiske og sosiale struktur og konkluderte med at egypterne og araberne aldri ville bli sterke nok til å vinne Palestina tilbake hvis ikke samfunnet gjennomgikk dyptgripende forandringer. Mange av de politisk bevisste egyptere samlet seg om et program med tre hovedelementer: politisk revolusjon, nasjonal styrke og et arabisk Palestina. Slik ble nederlaget en viktig stimulans til de kref­ ter opprettelsen av Israel allerede hadde utløst. En typisk eksponent for denne kategorien var en ung og ukjent offiser: Oamal Abdel Nasser. Han ble lettere såret under krigen, men den fysiske skaden var liten sammenliknet med det psykiske sjokket. Avdelingen hans ble omringet ved Faluga. Gang på gang anropte den hovedkvarteret for å få hjelp og ammunisjon, og den fikk løfter om støtte og forsyninger, men intet kom. De fleste tapere i en krig utvikler en dolkestøtlegende, en teori om at det sviende nederlaget for en stor del skyldes udugelighet og korrupsjon i egen generalstab og regjering. Syndebukker er nyttig til å bortforklare egen utilstrekkelighet. Men de unge egyptiske, syriske og irakske offiserene som opp­ levde det sviende nederlaget i vår- og sommermånedene 1948, fikk konkrete bevis for ansvarsløse manipulasjoner og bunnløs korrupsjon hos de overordnede. Krigens avsløringer ble en viktig omskoleringsprosess. Og ut av dem kom en revolusjonær garde som skulle forandre Midt-Østenideneste ti år.

Våpenhviler — oppladning til aggresjon Palestinerne spilte en underordnet rolle i den første krigsrunden. De har laget endel myter om tapper innsats, men sannhetsgehalten i disse historiene er ikke særlig stor. For palestinerne var det ingen heroisk tid. Mange av dem var i sjokktilstand. Enten flyktet de, eller satt mer og mindre paralysert. Krigen var et oppgjør mellom israelerne på den ene siden og de arabiske arméene på den andre. Men ingen av dem greidde å til­ føye motstanderen et avgjørende nederlag på slagmarken. Til tross for arabernes betydelige tap øynet israelerne ikke en arabisk kapitulasjon. En langvarig stillingskrig ville hemme og hindre opp­ byggingen av Israel, og for å komme ut av dødvanne ba israelerne De forente stater om politisk hjelp. Amerikanernes representant i FN’s sikkerhetsråd hevdet at arabernes angrep var en trusel mot freden, og krevde våpenhvile og sanksjoner mot angriperne. Araberne registrerte det som en fiendt­ lig handling fra amerikansk side. Storbritannia tok avstand fra amerikanernes standpunkt. For å beholde innflytelsen i de arabiske landene, blant annet kontrollen over Suezkanalsonen, den jordanske legion og de rike oljefeltene i Irak, erklærte britene seg delvis enige med araberne. Men støtten var ikke sterk nok til å passivisere de arabiske nasjonalistene som ønsket å fjerne britisk innflytelse for å kunne gjennomføre en nasjonal revolusjon. Bare på én betingelse ville de arabiske statene innstille kampen mot Israel: Den nye staten skulle oppløses. Men på dette grunn­ laget var ikke israelerne interessert i å forhandle, men de sa seg vil­ lig til å stoppe ildgivningen 24. mai, for de militære trengte en pause. Ammunisjonen var nesten brukt opp, og mange av solda­ tene dødstrette etter praktisk talt sammenhengende innsats på for­ skjellige frontavsnitt. Araberne oppfattet israelernes standpunkt som et svakhetstegn og prøvde å øke det militære presset, men maktet det ikke. De tapte tvert imot terreng, og 6. juni var det de som hadde fordel av

58

en pause, og med de vanlige frasene om hensynet til fred og menneskehetens beste proklameYte de våpenstillstand. Samtidig ga de arabiske statssjefene ordre til generalene sine om å utarbeide angrepsplanene for «den endelige avgjørelse.» Den 11. juni 1948 trådte den første våpenstillstand i kraft, og sjefen for FN’s meklingskommisjon, grev Folke Bernadotte, opprettet hovedkvarteret sitt på Rhodos. Han foreslo at Israel og Transjordan skulle slåes sammen til en forbundsstat med felles utenriks-, forsvars- og finanspolitikk. Britene støttet ham. De hadde avgjørende innflytelse på jor­ dansk side, og Bernadotteplanen innebar dermed at de hadde en sjanse til å gjenvinne innflytelsen i Palestina uten å være direkte ansvarshavende. Atskillig mer motstrebende tok amerikanerne denne planen opp til realitetsdrøfting. Fra Saudi-Arabia, en av de viktigste oljeleverandørene til De forente stater og sentrum for store ameri­ kanske investeringer, hadde amerikanerne fått høre at énsidig støtte til Israel før eller senere ville resultere i kollisjon med den afhbiske verden. Men Israel sa nei til Bernadotteplanen, og det samme gjorde araberstatene. Israel ønsket ikke å være en delstat i en føderasjon med et arabisk flertall. Araberne aktet ikke å godta en israelsk stat eller delstat. Der var ingen basis for enighet så lenge to folk gjorde krav på samme område. En løsning kunne bare funnet sted hvis supermak­ tene hadde diktert de direkte engasjerte en ordning. Men det forut­ satte enighet mellom øst og vest. På dette tidspunkt var imidlertid den kalde krigen et faktum og Midt-Østen i ferd med å bli trukket inn i den. Araberne hadde skaffet seg nye våpen og nektet å forlenge våpenhvilen, og den 8. juli, vel et døgn før den løp ut, fortsatte egypterne krigen. Også de andre araberstatene mente at de sto i en bedre utgangsposisjon. Men det araberne ikke visste, var at Israel i våpenhvileperioden hadde fått omkring 2 500 frivillige fra utlandet, blant dem mange erfarne offiserer og menige. Materiellet var forbedret, en rekke stridsvogner sto klar, og det samme gjorde større og mer effektive kanoner. Igjen sviktet arabernes etterretningstjeneste, og resultatet ble flere steder en menneskeslakt som styrket mange arabere i troen på at ledelsen var udugelig. Israelerne hadde betydelig fremgang, og tor a redde araberne fra større nederlag og styrke innflytelsen sin 59

hos dem fikk britene i stand en ny våpenhvile — 18. juli. For de krigførende ble det en ny oppladningsperiode. Bernadotte påviste en rekke israelske brudd på våpenhvilen og ble stadig mer upopulær på israelsk side. Forslaget hans om å la Israel gå inn i en større arabisk stat fikk mange israelere til å tvile på hans objektivitet, og israelske ekstremister stemplet ham som et verktøy for araberstatene og forlangte at FN skulle trekke ham til­ bake. Det var flere tilløp til sabotasje mot Bernadotte og medarbeider­ ne hans, og 17. september 1948 ble han myrdet av Sterngjengen. 14 år tidligere hadde den tatt livet av Lord Moyne, britenes viktigste representant i Egypt. Mordet på Lord Moyne hadde ikke vakt særlig oppsikt, men likvideringen av grev Bernadotte utløste avskyresolusjoner fra mange kanter av verden. Moderate israelere uttalte at ugjerningen bare hjalp Israels motstandere, og den israelske regjering hadde uten tvil flertallet bak seg da den stemplet mordet som «en skjendig gjerning.» Det reduserte arabernes propagandamessige nytte av mordet. Kort tid etter brøt det ut kamper igjen. I betingelsene for våpen­ hvilen het det at israelerne skulle ha rett til å sende nødvendige for­ syninger til nybyggerkoloniene i ørkenen Negev. Men 15. oktober angrep egypterne en israelsk lastebilkonvoi på vei sørover, og israelerne benyttet dette til å sette i gang en vel forberedt offensiv. Ikke bare kom de isolerte kibbutzim i Negev til unnsetning, de drev også motstanderne tilbake til den egyptiske grensen og truet med å innta støttepunktet El Arish inne i Egypt. Men grenseoverskridelsen aktiviserte Storbritannia, for i den britisk-egyptiske avtalen fra 1936 hadde britene forpliktet seg til å forsvare egyptisk område. Konfrontert med dette hadde ikke israelerne annet å gjøre enn å bøye seg for det britiske ultimatum og respektere grensen. Det ga Storbritannia beskytterens rolle, et forhold det prøvde å utnytte politisk i den arabiske verden uten særlig hell. Både på arabisk og israelsk side begynte en viss krigstretthet å gjøre seg gjeldende, og 13. januar 1949 ble det innledet forhandlin­ ger om våpenhvile på Rhodos, men først i juli samme år ble den undertegnet, og den åpnet ikke veien til en fredsavtale og avspen­ ning. For ingen av deltakerne var innstilt på å fire. Under forhandlingene om våpenhvile ble det oppnådd enighet om at den delen av Palestina som ikke ble kontrollert av Israel skulle styres av Transjordan. For å la folket få et ord med i denne 60

saken ble det holdt valg på vestbredden av Jordan, og represen­ tantenes hus i nasjonalforsamlingen i Transjordan ble fordoblet for å gi plass til palestinerne. Talsmenn for palestinerne stemplet valget som grov svindel og hevdet at de palestinere som tok plass i nasjonalforsamlingen i Amman og stemte for sammensmeltning av Cisjordan og Transjor­ dan til staten Jordan, var brikker for kong Abdullah og britene. Det var denne motsetning mellom de palestinske nasjonalistene som skulle føre til at kong Abdullah ble drept, til uroen i 1957, borgerkrigen i 1970—71 og beslutningen på Rabatkonferansen i oktober 1974 om at vestbredden av Jordan skulle leveres tilbake til palestinerne. Men ingen ante denne rekkevidden 24. april 1950 da sammensmeltingen fant sted. Den utløste ikke massedemonstrasjoner blant palestinerne, for ennå var de delvis paralysert av krigens sjokk. Men kjernen av motstandsfolk rundt Haj Amin al Husseini, tidli­ gere mufti av Jerusalem og Abdullahs mest aktive motstander, vokste, og opponentene ble understøttet av Egypt, Saudi-Arabia og Syria. I den såkalte Gazaregjering dominerte Husseini-familien. Men verden ofret ikke kravet dens om en palestinsk stat noen oppmerk­ somhet. Når palestinernes tragedie ble brakt på bane i internasjo­ nale forsamlinger, var det gjerne med noen beklagelser om at slike arbeidsulykker finner sted, men heldigvis sjelden.

Nasser tar makten i Egypt Opprettelsen av Israel og arabernes sviende nederlag i den første krigen mot israelerne stimulerte revolusjonære krefter i Egypt. Men en rekke andre faktorer bidro også til å skape en eksplosiv atmosfære. Den tapte krigen førte til økonomisk nedgangstid og større infla­ sjon. Administrasjonens korrupsjon og udugelighet ble stadig mer iøynefallende, og mannen i gaten begynte også å få kjennskap til kongens og hoffets råflotte liv og mange lyssky transaksjoner. Respekten for det bestående ble stadig mer uthult, og som så ofte i en forfallstid sto det frem en fanatisk sekt fast overbevist om at høyere makter hadde pålagt den å frelse Egypt. Det var Det mu­ hammedanske brorskap. 20 år tidligere hadde noen ytterliggående nasjonalister grunnlagt denne bevegelsen. Den hadde likvidert statsmenn «brorskapet» stemplet som forrædere, men det hadde ikke greidd å få fotfeste i noen av de maktsentra som spiller en rolle og i stor utstrekning av­ gjør om en revolusjon skal lykkes eller ikke. I desember 1948 myrdet medlemmer av «brorskapet» Egypts statsminister Noqrashi. Etterfølgeren hans, Ibrahim Abdul Hadi, satte i gang en omfattende kampanje for å utslette «brorskapet», men myndighetenes motterror rammet mange uskyldige, og det bidro til å øke uroen. Økonomien forverret seg. Bomull var på denne tiden praktisk talt Egypts eneste eksportartikkel. Krigen i Korea hadde fått bomullsprisene til å skyte i været, men i 1951 kom det et kraftig prisfall som rammet Egypt hardt. Den egyptiske regjering prøvde å holde bomullsprisene oppe ved å kjøpe til fastsatte minstepriser, men det slo helt feil. Seddelmengden ble øket for å finansiere statens kjøp, en faktor som forverret inflasjonen. Alle unntatt de rikeste merket krisen, og kravet om en ny politikk ble reist med stadig større styrke. Regjeringen og hoffet forsøkte en avledningsmanøver og prøvde 62

å velte skylden for elendigheten over på utlendinger, i første rekke britene. Glemt var Storbritannias beskyttelse høsten 1948 da israelske tropper brøt gjennom egypternes linjer og krysset grensen til Egypt. I nasjonalistenes taler het det at Egypt måtte frigjøre seg fra britisk innflytelse, og at den nasjonale opprydning burde begynne med å drive britene ut av kanalsonen. «Ut med de fremmede» ble et populært slagord. Det var enkelt, et sesam-sesam-lukk-deg-opp til en bedre eksistens. I denne atmosfære av fremmedhat spurte vestmaktene Egypt om det ville slutte seg til en ny militærallianse for Midt-Østen. Britene, amerikanerne og franskmennene kunne vanskelig valgt et verre tidspunkt. Med Egypt på vei inn i nasjonalistisk hysteri var det ikke vanskelig for lederne der å få folket til å tro at forslaget fra vest var et nytt forsøk på å undertrykke og utsuge Egypt i enda større utstrekning. Svaret fra Kairo ble nei, og 15. oktober 1951 sa Egypt opp avta­ len med Storbritannia fra 1936 og erklærte også overenskomsten om Sudan for ugyldig. Den egyptiske regjering presenterte en grunnlov for Sudan som ville gjort dette landet til en egyptisk vasallstat, og sudanesernes rådgivende forsamling forkastet den med et overveldende flertall. Det var et tilbakeslag for de egyptiske lederne, og det øket behovet for dramatiske avledningsmanøvrer. Egyptiske soldater i sivile klær ble sendt inn i kanalsonen for å drive geriljakrig mot britiske militære, fanatiske ungdommer i landsbyene der ble bevæpnet, og ved hjelp av propaganda og press oppnådde regjerin­ gen i Kairo at de egyptiske arbeiderne på de britiske basene la ned arbeidet og trakk seg ut, mange til Kairo der myndighetene betalte dem noen pjastere for å ta del i det yngre egyptiske historikere kal­ ler «spontane folkemøter». 1 mangel av brød ga herskerne folket politisk sirkus. Men igjen viste det seg at det ikke er lett å beregne et revolusjonært publikum når det først er kommet i sig. Episodene øket fra dag til dag, konfrontasjonen ble stadig hardere, og 25. januar 1952 kom eksplosjonen: Britene forsøkte å avvæpne det egyptiske hjelpepolitiet i Ismailia i kanalsonen etter at det hadde opptrådd fiendtlig mot britiske militære. Egypterne satte seg til motverge, flere av dem ble drept, og ledelsen i Kairo hadde ingen problemer med å gjøre de døde til martyrer, og pisket dermed opp stemningen. Dagen etter gikk Kairo amok. Rasende menneskesvermer knus­ te forretninger og kontorer til briter og andre utlendinger. 17

63

europeere ble myrdet, noen av dem revet i hjel av den hylende mob­ ben, og den så ikke lenger forskjell på rike utlendinger og rike egyptere, men gikk løs på alt og alle som bar preg av overklasse. Dette var ikke lenger en avledningsmanøver med de fremmede som syndebukker. Den herjende mobben hadde et helt annet mål: å knuse det bestående samfunn. Generasjoners desperasjon på grunn av sult, sykdom og savn, fortvilelse og fornedrelse var blitt raseri. Massen ropte på revolusjon. Men det revolusjonære leder­ skap var ikke på pletten. Noen av de venstreorienterte revolusjo­ nære satt bak lås og slå, andre kjente ikke sin besøkelsestid. Kong Farouk og kretsen rundt ham innså at de var i faresonen, det samme gjorde den egyptiske overklassen, og hæren ble satt inn for å knuse demonstrantene. Regjeringen ble avsatt fordi den hadde lekt med ilden uten å kunne begrense den, og mange av de ytterliggående nasjonalistene ble arrestert. Det øket avstanden mellom herskerne og massen, en positiv faktor for dem som hadde registrert folkets frustrasjon og innså rekkevidden av at svært få aktet å forsvare det bestående. Det var hæren som hadde slått ned det spontane og planløse opprøret. Men det var også innen hæren at det vokste frem en sterk fraksjon som krevde dyptgående sosiale forandringer for å redde Egypt fra kaos og anarki, fremmedvelde og gi landet en ledende posisjon blant araberstatene og sette dem i stand til å ta opp kam­ pen mot Israel. Lederen for denne fraksjonen var brigadegeneral Naguib. I nyere egyptisk historie stemples han som en nærmest ubetydelig toppfigur for Nasser og revolusjonskomitéen, og denne versjonen er delvis blitt godtatt i vest. Men holder den? For å dempe misnøyen i hæren oppfordret forretningsministeriet kongen om å gjøre Naguib til forsvarsminis­ ter, men Farouk avslo og utnevnte en slektning. Det ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. 23. juli 1952 okkuperte noen egyptiske bataljoner endel nøk­ kelposisjoner i Kairo. Selve operasjonen ble ledet av Nasser og revolusjonsrådet hans, men det Nasser-fløyen hele tiden har unn­ latt å fortelle, er den stilltiende overenskomst med Naguib om at hæren ikke skulle gripe inn mot aktivistene. Det gamle Egypt raste sammen som et korthus, og ingen løftet en finger for å forsvare det. Kuppet kostet ikke et eneste menneske livet. Kong Farouk ble deportert, og de nye makthaverne satte inn en regjering med den konservative Ali Maher som sjef. Men det var offiserene som tok alle de viktige beslutningene.

64

Ali Maher sa takk for seg da han fikk ordre om å gjennomføre en jordreform som rammet hans egen klasse, og Naguib overtok som statsminister. Han advarte høyrefløyen mot å sabotere reformene og konsoliderte posisjonen sin i massen ved å love den mer mat og bedre boliger. Han inntok en moderat holdning i utenrikspolitiske spørsmål. Sudan fikk for eksempel bestemme sin egen fremtid, og han underrettet britene om at han var innstilt på å forhandle om kanal­ sonen. I Sudan hadde den egyptiske ledelsen valget mellom et selvsten­ dig og vennligsinnet land eller et egyptisk-dominert Sudan i bitter opposisjon til Egypt. De britisk-egyptiske forhandlingene derimot var mer kompliserte og kjørte seg fast. Det nye regimet fant britenes krav om at de skulle ha utvidede rettigheter i kanalsonen i tilfelle krigs­ fare, uakseptabelt, og Kairo aktet heller ikke å godta britenes langsiktige stasjonering av såkalt teknisk personell. For egypterne var det en trojansk hest uforenlig med regimets krav om sikkerhet og selvstendighet. 6. mai 1953 avbrøt derfor den egyptiske delega­ sjon forhandlingene. Meldingen ble mottatt med tilfredshet av de fleste egyptere, og det var heller ingen som gråt da revolusjonsrådet vel en måned se­ nere offisielt gjorde slutt på monarkiet og erklærte Egypt for republikk. Naguib ble både president og statsminister, Nasser ryk­ ket inn som visestatsminister og innenriksminister, og Nassers nære medarbeider, Abdul Hakim Amer, erstattet Naguib som øverstkommanderende for hæren. Summen av forandringene var dette: Naguib sto svakere og Nasser stetkere i kontrontasjonen mellom de to som utviklet seg raskt. Naguib ønsket at militærregimet skulle være en overgang til et konstitusjonelt styre i et demokratisk samfunn. Men Nasser ønsket å foitsette revolusjonen. Det var en kamp mellom en moderat reformist og en revolusjonær fanatiker, og som så ofte i et land uten demokratiske tradisjoner trakk fanatikeren det lengste strå. 1 revolusjonsrådet fikk Naguib de tolv andre medlemmene mot seg, og 24. februar kom meldingen om at Naguib var avsatt som president, statsminister og formann i revolusjonsrådet. Det het at han hadde prøvd å monopolisere makten. I virkeligheten prøvde han å hindre revolusjonsrådets kollektive diktatur. Avsettelsen vakte harme i hæren og i folket, for den lavmælte og sindige Naguib hadde opparbeidet en betydelig popularitet, og

65

motvillig gjeninnsatte revolusjonsrådet ham da murringen i hæren ble til åpen protest. Nasser beholdt imidlertid stillingen som statsminister og formann i revolusjonsrådet. Som motvekt mot Nassers maktapparat prøvde Naguib å bygge opp demokratiske institusjoner. Han fastsatte datoen for valg på en ny nasjonalforsamling, opphevet unntakstilstanden og presse­ sensuren og oppmuntret dem som ville redusere pressgruppenes makt. Massen hilste dette med glede, og Nasser opplyste at revolusjonsrådet ville bli oppløst, og omtrent samtidig trakk han seg som statsminister. Det var imidlertid bare taktiske manøvrer. Bak kulissene bygde Nasser ut sin maktposisjon i hæren og politiet, og sørget for at sympatisører fikk kontroll innen fagbevegelsen. Gradvis isolerte han Naguib, så stille og forsiktig at massen visste lite før Naguibs fall var en fullbyrdet kjensgjerning. Og for å sverte Naguib satte Nasser-tilhengerne ut en rekke ond­ sinnede rykter om ham. Det het at han var en drukkenbolt og en kvinnejeger med hang til perversjoner, og at hans ryggesløse liv gjorde ham uegnet til å være Egypts leder. Ryktene er oppspinn, og det tjener noen av de største nyhetsmagasinene i vest til liten ære at de gikk i denne fellen og gjenga ryktene som realiteter og var med på å banalisere og forvrenge et av de viktigste oppgjør i nyere egyptisk historie. Men i og utenfor Egypt var det også de som jublet da den moderate Naguib ble fjernet, og blant dem var de palestinske aktivistene. For dem var Nassers indrepolitiske seier et historisk vendepunkt. I Nasser så de en mann som delte det sviende nederla­ get i 1948 med dem. Nasser ville samle den arabiske verden fra Atlanterhavet til Den persiske golf, og et slikt storarabisk rike ville ikke ha problemer med å kaste jødene i havet — palestinernes erklærte mål.

Nasser kvitter seg med rivaler Oppmuntret av omveltningene i Egypt begynte palestinerne å røre på seg. I oversikter sendt ut av palestinerne heter det at patriotiske grupper sommeren 1953 krysset grensen til Israel og gjennomførte dristige angrep langt inne på fiendtlig område. Men det var ikke mange slike operasjoner. Derimot øket antallet på en helt annen type sammenstøt: Fra Jordan snek fortvilte palestinske flyktninger seg over grensen til hjemmet og landsbyen og prøvde å få med seg ting som tilhørte dem. Hvis de ble overrasket, nølte de ikke med å drepe dem som forsøkte å stoppe dem, og de døde var ikke sjelden ille tilredt, ikke fordi palestinerne planmessig gikk inn for å mishandle ofrene sine, men fordi de ikke hadde skytevåpen og drepte med redskaper de hadde hentet. De maltrakterte likene ble flittig brukt i israelsk propaganda. Der het det at araberne opererte med sadistiske leiemordere, og at terroren avslørte hvilken skjebne som ventet israelerne hvis de firte en tomme. Kravet om å statuere et eksempel kom fra mange kanter i Israel, og i midten av oktober 1953 satte israelerne i gang en stor straffeekspedisjon mot den jordanske landsbyen Qibya. 42 personer ble drept, saken kom opp i FN’s sikkerhetsråd, og stater som selv ikke nøler med å bruke vidtgående straffemetoder når det passer dem, fordømte Israels opptreden. Ved å la represaliene overgå forbrytelsen håpet Israel å av­ skrekke palestinerne og araberne forøvrig fra aggresjon og sikre den nye statens eksistens. Israel opprettet sin egen terrorbalanse: Et øye for en tann, og håpet at skremmetaktikken ville sette en stopper for terroren. Fra naziokkupasjonen av Norge vet vi hvorledes kollektiv straff mot sivilbefolkningen virker. De passive passiviseres enda mer mens andre aktiviseres av motterroren. På represalienes slagmark blir de eksekverte til martyrer, hver enkelt av dem en dramatisk

67

mobiliseringsappell. Jo flere standretter, desto sterkere motstands­ bevegelse. Den israelske straffeekspedisjon mot Qibya hadde også en rekke bivirkninger. Nasjonalistene i Jordan brukte for eksempel episoden til å stille de britiske offiserene i den arabiske legion i et uheldig lys for å kvitte seg med dem. Det het at britene hadde holdt de jor­ danske troppene tilbake fordi vestmaktene sympatiserte med Israel. Men intet tyder på at de britiske offiserene hadde hemme­ lige ordrer om å la israelerne hamre løs på jordanerne. Fra britisk side ble det opplyst at det var tungtveiende, militære hensyn til å holde de jordanske troppene tilbake: Israelerne angrep med en betydelig styrke, de disponerte store reserver og hadde tydeligvis intet imot at konflikten ble utvidet. 1 Kairo utløste ikke Qibya-affæren en umiddelbar reaksjon. Nasser var i ferd med å konsolidere stillingen etter at han hadde kvittet seg med Naguib, og følte seg ennå ikke sterk nok til en utenrikspolitisk aksjon. Til stor skuffelse og forargelse for ekstreme nasjonalister i Egypt arresterte Nassers politi en rekke av de egyptere som hadde kjem­ pet mot britene i kanalsonen. Nassers motivering var klar: Han ønsket ro rundt forhandlingene med britene, og han aktet å klippe klørne på Det muhammedanske brorskap, som hadde sendt noen av de mest aktive medlemmene til kanalsonen sammen med myndighetenes betalte terrorister. 19. oktober 1954 ble det undertegnet en avtale mellom Egypt og Storbritannia med følgende hovedpunkter: Alle britiske tropper skulle evakueres fra Egypt innen 20 måneder, basene i kanalsonen skulle drives av sivile britiske eksperter i en syvårs-periode, og sist, men ikke minst viktig: Storbritannia skulle ha adgang til å gjenokkupere kanalsonen med Egypts tillatelse hvis Egypt ble angrepet, eller hvis en av medlemstatene i arabernes fellesforsvar og Tyrkia ble utsatt for væpnet aggresjon. Ved første øyekast var sistnevnte klausul en støtteerklæring til Egypt. Lite ante Nasser at den to år senere skulle bli brukt som på­ skudd for en britisk-fransk militæroperasjon mot Egypt. «En fase av kampen er slutt, en annen i ferd med å begynne,» var Nassers kommentar til avtalen. Med britenes militære innflytelse eliminert i Egypt så han det nå som den store oppgaven å gjøre lan­ det til lederen blant araberstatene. Det resulterte i at det nye regi­ met i Kairo kom i kollisjonskurs til flere arabiske kongedømmer, blant annet Irak. Og et indre sammenstøt i Egypt bidro til å skjerpe Syrias og Saudi-Arabias skepsis overfor Nasser.

68

Det muhammedanske brorskap aktet ikke å gi seg uten kamp. Det hadde ikke så meget å utsette på Nassers ideologiske program, men det ville ikke gjøre knefall for de nye makthaverne. «Brorska­ pet» ønsket å være den virkelige maktfaktor bak kulissene. Makt, ikke idéer, var det sentrale i denne tvekampen. Under et folkemøte i Alexandria prøvde noen å likvidere Nasser, og fra myndighetenes side het det at «brorskapet» sto bak attenta­ tet. «Brorskapet» svarte at det dreidde seg ikke om et attentat, men en nøye planlagt provokasjon for å komme «brorskapet» til livs. Sa­ ken er aldri blitt oppklart. Noen av medlemmene i «brorskapet» kom med tilståelser etter å ha vært torturert i dagevis. Men resultatet av episoden lot ikke vente på seg: Hele 4 000 av «brorskapets» medlemmer ble arrestert under en aksjon som det må ha tatt lang tid å forberede, seks av dem fikk dødsstraff og mange hundre ble sperret inne i konsentrasjonsleiren El Toura i ørkenen utenfor Kairo, en av de verste i sitt slag i verden. For å skade Naguib «tilsto» flere av de anklagede at han skulle fått toppstillingen tilbake når revolusjonsrådet var fjernet. Naguib protesterte energisk og fremholdt at han ikke hadde vært implisert i kupforsøk eller undergravning, men protestene hans ble ikke gjengitt i de strengt sensurerte avisene. Fra da av satt han i husar­ rest, fullstendig isolert og ute av stand til å stoppe bakvaskelsen. En del av «brorskapet» greidde å flykte til Syria, og herfra prøvde de å reorganisere organisasjonen og fikk økonomisk hjelp blant annet fra Saudi-Arabia. Senere ble den ønsket velkommen til oberst Kadaffis Libya. «Brorskapet» er i det hele tatt ikke ute av spillet, selv om en ser relativt lite til det på overflaten. I relasjon til palestinerne ble denne utrenskingen i Egypt ikke uten virkninger. I Gaza som var under egyptisk kontroll, hadde «brorskapet» oppmuntret palestinerne til å danne geriljagrupper. Etter Nassers store aksjon mot «brorskapet» innprentet medlemmer av det som gikk under jorden i Gaza, palestinerne at Nasser bare tålte organisasjoner han kunne bruke som redskaper for å fremme sine ærgjerrige planer. Det kom på et tidspunkt da palestinerne var i ferd med å komme seg av sjokktilstanden. Konfrontert med intriger og dyptgående splittelser i den arabiske verden lærte den palestinske eliten at palestinerne bare kunne overleve som folk hvis de nektet å la seg bruke som brikke av de forskjellige fraksjonene. Det var konklusjonen av «brorskapets» skjebne. For å unngå å bli manipulert tok de palestinske aktivistene sikte på å bygge opp en

69

motstandsbevegelse i all hemmelighet, en fremgangsmåte som både hemmet og forsinket. Men flertallet av palestinerne i flyktningleirene trakk ikke disse konklusjonene av Nassers kamp mot «brorskapet». Nå som tidli­ gere var Nasser for dem føreren som skulle knuse Israel, frelseren som skulle lede dem hjem til det forjettede land.

Egypt distanserer seg fra vestmaktene Nasser oppdaget hurtig at hans formel «positiv nøytralitet» ikke var stort annet enn et tomt slagord. Hvis Egypt hadde vært et rikt og mektig land, kunne det kanskje levd sitt eget liv og avvist stormaktenes tilnærminger. Men Egypt var lutfattig og nærmest svakt. Befolkningseksplosjonen resulterte i at landet hvert år fikk 700 000 flere munner å mette. Hvor skulle det ta maten fra? I motsetning til andre underutviklede land kunne det ikke sette plo­ gen i udyrkede vidder. For å få ørkenen til å blomstre måtte det vann til, nye demninger, nye overrislingsanlegg, milliardinvesteringer. Men hvor skulle Egypt få pengene fra hvis det insisterte på en kjølig nøytralitet? Økonomer knyttet til revolusjonsrådet gjorde det tidlig klart for Nasser at jordreformen som stykket opp pasjaenes gods, var et ut­ slag av sosial rettferd, men at den ikke ville øke matmengden i nevneverdig grad eller lette befolkningspresset. Ekspertene informerte ham også om at den nyanlagte «Frigjøringsprovinsen» sørvest for Alexandria, et stort kollektiv­ bruk finansiert av midler tatt fra den avsatte kong Farouk, var et godt propagandanummer, men hadde liten betydning i nasjonal­ økonomisk sammenheng. Investeringer av en helt annen størrelsesorden var nødvendige hvis Egypt skulle mestre de problemene det var konfrontert med. I en årrekke hadde egyptiske og utenlandske eksperter diskutert behovet for å bygge en ny dam i Sør-Egypt, enten ved Aswan eller lenger sør, for å øke det dyrkede arealet i Nildalen og sikre en kraftforsyning som kunne muliggjøre industriell ekspansjon. Ekspertene Hurst, Black og Simaika hadde utarbeidet en plan som tok sikte på å samordne oppleggene for en mer effektiv utnyt­ ting av Nilvannet i Etiopia, Sudan og Egypt, men dette forutsatte politisk enighet mellom deltakerstatene, og Nasser tvilte på om et slikt samarbeid lå innenfor mulighetenes grenser. Nasser mente at Egypt ikke hadde tid til å vente til et regionalt

71

samarbeid kunne settes ut i livet, og ga ordre til å utarbeide planer for en kjempedam i Egypt. Helt fra begynnelsen var det klart at Egypt alene ikke greidde å finansiere dette prosjektet. Den første kalkylen gikk ut på at anleg­ get ville koste 1,3 milliard dollar, og av dette måtte minst tredje­ parten skaffes til veie fra utlandet. Et sterkt land kan låne en slik sum uten å pantsette selvstendig­ heten. For det svake Egypt var det om å gjøre å sikre seg penger fra en mest mulig nøytral instans som ikke stilte politiske betingelser. Den ideelle var verdensbanken, og det ble innledet forhandlinger med den. Amerikansk og britisk godvilje kunne være en god hjelp for egypterne, og i denne fasen i slutten av 1954 avsto Egypt fra å gjøre noe som kunne irritere vestmaktene. Harmoniseringen resulterte blant annet i 40 millioner dollar fra De forente stater til utviklingsformål i Egypt. Men det varte ikke lenge før friksjonene igjen meldte seg. 12. januar 1955 het det i et kommuniké fra Bagdad, der representanter for Tyrkia og Irak satt og forhandlet, at de to inviterte andre land til å slutte seg til sikkerhetspakten for Midt-Østen. Initiativtakeren bak planen var den amerikanske utenriksminister, John Foster Dulles. Nasser som tok sikte på å samle og lede araberne, betraktet for­ slaget som et forsøk på å sjalte ham og hans politikk ut. For ham var en amerikansk-dominert sikkerhetspakt for araberne ensbetydende med at de mistet muligheten til å ta et oppgjør med Israel, amerikanernes virkelige protesjé. Den ærgjerrige Nasser og de langsiktige målene hans lot seg ikke forene med fremmed dominans i den arabiske verden. Kollisjonen var gitt. I den politiske drakamp som fulgte, mobiliserte Egypt SaudiArabia, Jemen og Syria på sin side, mens Pakistan, Storbritannia og senere Iran sluttet seg til Irak og Tyrkia i Bagdadpakten. Også på det militære området skjedde det noe som øket polariseringen mellom Nasser og vestmaktene. Palestinernes geriljaaksjoner mot Israel fra Gazastripen resulterte i det de ara­ biske aktivistene håpet på: en israelsk straffeekspedisjon mot Gaza, som formelt var under egyptisk styre. De underlegne egyptiske vaktstyrkene kunne lite eller ingenting gjøre, og for den nasjonalstolte Nasser ble det en ny ydmykelse. Han tok det for gitt at ydmykelsen skjedde med amerikanernes og britenes velsignelse. Nasser som til å begynne med ikke hadde de nødvendige 72

kunnskaper om Egypts eller verdens økonomi, hadde inngående kjennskap til det militære styrkeforhold i Midt-Østen, og fra første stund som statssjef gjorde han det klart for dem som krevde revansj mot Israel, at Egypt måtte modernisere og utvide de væpnede styr­ ker før det kunne ta kampen opp mot fienden. Den israelske straffeekspedisjonen mot Gaza hadde vært en demonstrasjon av israelernes overlegenhet med hensyn til våpen, transportmateriell, sambandsutstyr og så videre, og innad brukte Nasser dette til å understreke hva Egypt manglet. Istedenfor å skremme Egypt til lydighet styrket represalieangrepet ønsket om revansj og forståelsen av at egypterne ennå hadde for lite å fare med. Fra vest kunne egypterne bare få et begrenset kvantum våpen. For tremaktsavtalen mellom De forente stater, Storbritannia og Frankrike fra 1950 fastsatte at våpenleveransene skulle skje på følgende måte: 3 til 1 i arabernes favør. I praksis innebar dette at Egypt som én av mange araberstater fikk importere et betydelig mindre kvantum enn Israel. Nasser fant derfor ordningen uakseptabel og stemplet den som et middel til å låse Egypts under­ legenhet fast i en uoverskuelig fremtid. Nasser så seg om etter andre våpenleverandører, og disse sonderinger ble hurtig registrert av vestmaktenes motstandere.

«Vi nasjonaliserer Suezkanalen» Sovjetunionen hadde plasert noen av sine dyktigste etterretnings­ folk og politiske observatører rundt Nasser for å kartlegge ham ideologisk, og observatørene med ambassadør Daniel Solod i spis­ sen kom til følgende hovedkonklusjon: Nasser er først og fremst en nasjonalist. Russerne registrerte Nassers sterke, emosjonelle forankringer: hatet til Israel, ydmykelsen ved å bli tatt til fange av israelerne ved Faluga og det personlige revansjmotiv som sprang ut av det, følelsen av arabisk mindreverdighet og drømmen om en arabisk renessanse. For disse russiske iakttakerne var Nasser en litt naiv nasjonalist, uberegnelig fordi motiveringen hans var følelsesladet, neppe mulig å omvende til kommunismen, men absolutt brukbar i det spillet som nåvar under utvikling. Sovjets hovedmål i Midt-Østen i 1955 var stort sett det samme som nå 20 år senere. Støtten til araberne tok sikte på å gi russerne et stadig større innpass i denne delen av verden, skjerpe motsetnin­ gene mellom den arabiske verden og russernes motstandere i vest i så sterk grad at oljeleveransene kom i fare, noe som kunne under­ grave Vestens økonomi og stimulere indre uro der. I dette opplegget er Israels eksistens en betingelse for suksess. For uten Israel ingen tilspisset konflikt, og uten en tilspisset kon­ flikt intet arabisk behov for Sovjet som en generøs våpenleverandør og solid politisk støttespiller. Derfor ønsker sovjetledelsen ikke å likvidere Israel, for utslettel­ sen av Israel reduserer russernes sjanse til å spille arabernes mek­ tige beskytter med alle de fordeler det innebærer for beskytteren. En egyptisk general som triumfator i ruinene av Tel Aviv ville vært et tilbakeslag for Sovjet. Med hovedfienden eliminert ville det neppe tatt lang tid før de arabiske nasjonalistene hadde oppdaget i hvilken grad russerne har dradd fordeler av beskytterens rolle. En permanent spenningstilstand med sporadiske krigsutbrudd 74

uten definitive avgjørelser er den ideelle atmosfære for Sovjet i Midt-Østen. Russerne ønsker ikke at striden skal bli mer enn en regional konflikt, og ved å regulere våpenleveransene mener Sovjet at det i stor utstrekning har sikret seg den nødvendige bremse. For Sovjet i 1955 var det av stor betydning å få greie på hva Nas­ ser ville foreta seg hvis Egypt ble militært sterkt, og i samtaler med ambassadør Solod nølte ikke Nasser med svaret: Han ville nasjonalisere Suezkanalen for å fjerne de siste rester av imperialis­ me fra Egypt. Inntektene fra kanalen skulle blant annet gå til en storstilt opprustning for å gjøre Egypt til Israels likeverdige mot­ stander. Det var en politikk egnet til å skjerpe motsetningene mellom araberstatene og vestmaktene, og den bidro sterkt til at Sovjet i september 1955 satte i gang de store våpenleveransene til Egypt. iFor ikke å blotte manipuleringene med våpen og minske effek­ ten av Sovjets pågående fredsoffensiv het det at Egypt fikk våpen fra Tsjekkoslovakia. De i vest som satte et spørsmålstegn ved dette o^< pekte på at Tsjekkoslovakia militært og politisk var kontrollert av Sovjetunionen, ble stemplet som ondsinnede krigshissere og lakdier for monopolkapitalistiske kretser oppsatt på å mistenkelig­ gjøre sovjetfolkets fredsvilje. Men senere sa Krusjtsjov rett ut at det var Sovjet som sto bak våpenleveransene. Et blikk på det militære styrkeforhold i Midt-Østen før russernes omfattende opprustning av Egypt begynte, bidrar til å klarlegge forskyvningen. Egypt disponerte cirka 200 stridsvogner — Israel omtrent det samme antall. Egypt hadde 80 jetdrevne kampfly — Israel cirka 50. Russerne sendte 230 stridsvogner, 200 pansrede beltebiler til å transportere tropper og materiell, 500 kanoner av forskjellig kali­ ber, 200 kampfly, og i tillegg kom en rekke marinefartøyer. Etter at første fase av våpenleveransene var gjennomført, så styrkeforholdet slik ut: 4 til 1 i Egypts favør. Kvalitetsmessig var det ingenting å si på våpnene. Fra London og Washington ble det satt i gang en ryktekampanje om at russerne i stor utstrekning hadde levert defekt krigsmateriell. Disse ryktene tok sikte på å minske lysten i andre araberland til å kjøpe russiske våpen, men kampanjen var så klosset at den snarere hjalp enn ska­ det russerne. Mig-jagerne og Ilusjinbombeflyene Sovjet hadde sendt til Nasser, var for eksempel mer avansert enn israelernes Meteor- og Ouraganfly, og de russiske T-34 stridsvogner på høyde med israelernes amerikanskproduserte Sherman Mark 3. 75

Opprustningen øket Nassers prestisje i den arabiske verden. Det kom ikke lenger bare bombastiske ord fra Kairo, men også kraftig våpenrasling, og i ørene til de nasjonalistiske araberne, ikke minst palestinerne i flyktningleirene, var det liflig musikk. Gjengjeldelsen kom nærmere, og som et ledd i krigsforberedelsene opprettet Egypt og Syria en felles overkommando 19. oktober 1955. Det styrket israelerne i troen på at en ny konflikt var i emning. Med stigende uro hadde israelerne registrert den russiske våpeneksporten til Egypt. Forskyvningen i maktbalansen øket truselen fra araberstatene, og i militære kretser ble det reist krav om en preventiv krig mot Egypt før egypterne hadde lært de nye våpnene å kjenne. Og Moshe Dayan som var blitt sjef for den israelske generalstaben i desember 1953, delte denne oppfatning. Israel gikk i gang med å forberede en offensiv mot Egypt. Den politiske ledelsen i landet forlangte at krigsårsaken skulle være akseptabel for nasjonene i vest, og hevdet at Egypts opprustning sett fra vestlige hovedsteder* ikke berettiget til et israelsk angrep. Men etter hvert som situasjonen tilspisset seg rundt Tiranstredet, innløpet til Akababukten, øket sjansene for at Israel kunne rettfer­ diggjøre et utslettelsesangrep på Egypts nye krigsmaskin. I 1953 hadde egypterne stasjonert tropper og plasert kanoner ved Ras Natsrani, innløpet til Tiranstredet. Men de hadde ikke blokert trafikken til havnebyen Eilat innerst i Akababukten. I september 1955 gikk de imidlertid et steg videre. De kunngjorde at Tiranstre­ det var egyptisk område, og at alle som ønsket å passere gjennom stredet, måtte søke om egyptisk tillatelse 72 timer før de aktet å gå inn. Videre ble det opplyst at israelske skip ikke ville få tillatelse til å passere, og forbudet ble grunngitt med at Egypt fremdeles var i krig med Israel. Det israelske flyselskap, El Al, ble nektet å bruke luftkorridoren over Tiranstredet på vei til blant annet Sør-Afrika. Eilat spiller en viktig rolle i Israels økonomi. Gjennom den går en betydelig del av eksporten til Afrika og Asia, og byen er også en viktig importhavn for olje. I vest ble det ansett for naturlig at Israel ville forsvare kom­ munikasjonslinjene til og fra dette nøkkelpunktet, og daværende forsvarsminister i Israel, David Ben-Gurion, ga Dayan ordre 23. oktober 1955 om å utarbeide planer med henblikk på å okkupere Tiranstredet, Sharm el Sjeik, Ras Natsrani og øyene Tiran og Sanapir. Ti dager senere var Ben-Gurion statsminister, og forberedelsene til den nye straffeekspedisjonen ble påskyndet. Friksjonene ved Tiranstredet var ikke den eneste lunten som

76

brente. Med stadig flere sovjetvåpen til disposisjon følte Nasser seg i stand til å utfordre sterkere makter enn Israel. Han rettet vold­ somme angrep på Bagdadpakten og ga opposisjonen i Irak utstrakt hjelp. Men han hadde ennå ikke isolert seg fra vestmaktene. Han spekulerte i at supermaktene ville komme med overbud i Kairo og var innstilt på å godta høyestbydendes støtte til den store dammen. Amerikanerne tok det for gitt at bare De forente stater kunne finansiere Nasser-dammen. Utenriksminister Dulles mente at Nas­ ser stilt overfor valget mellom amerikansk kapital og ingen dam ville velge det første, selv om det innebar at han måtte minske pres­ set mot Israel og anerkjenne vestmaktenes spesielle interesser i Midt-Østen. Både Nasser og Dulles kalkulerte feil, og det bidro til å gi dra­ maet større dimensjon. Utsendinger fra toppledelsen i Sovjets kommunistparti var i Kairo våren 1956 og kom med et konkret tilbud til Nasser om å finansiere den store dammen. Dette lekket ut fra egyptisk hold, og i Dulles oppfattet det som bløff, et forsøk på å skremme og presse amerikanerne. I den amerikanske kongress øket misnøyen med Egypt fordi Nasser etter mange kongressmedlemmers mening hadde ødelagt den militære balanse i Midt-Østen. Det ble heller ikke tatt nådig opp at Egypt anerkjente Kina. Innenlands fortsatte Nasser å konsolidere stillingen. I juni 1956 ble den nye grunnloven vedtatt. Mens mange av Nassers utenlandske motstandere stemplet ham som kommunist, er det verd å merke seg at den nye forfatningen gjorde Islam til statens religion og fremhevet at Egypt er en del av «den arabiske sfære». Som i De forente stater fikk presidenten en dominerende stilling. Nasjonalforsamlingen med ett kammer skulle velges på en demo­ kratisk måte. Teoretisk sett var alt perfekt, men i praksis kom det til å fortone seg temmelig annerledes. Myndighetene gjorde det nemlig klart at de ville vurdere hver enkelt kandidat og utelukke «reaksjonære, opportunister og imperialistiske agenter», innbefat­ tet alle dem som ikke gjorde knefall for Nasser. Foran det første valget 3. juli 1957 forkastet regimet 800 av 2 000 kandidater, og sørget for at de 350 plassene i nasjonalforsamlingen ble fylt av lydige og entusiastiske tilhengere av føreren. Men det var ikke konstitusjonelle reformer som opptok Egypt sommeren 1956. Folket ble forespeilet store økonomiske forbedrin­ ger og dristige utenrikspolitiske fremstøt. De nye våpnene fra 77

Sovjet ble vist flittig frem, og den økende selvtillit utartet ikke sjel­ den til brautende sjåvinisme. 19. juli vendte Nasser hjem fra et møte med Indias Nehru og Jugoslavias Tito. De tre store i den alliansefrie verden hadde hatt verdens oppmerksomhet rettet mot seg i noen dager, og Nasser mente at han hadde hevdet seg godt og var strålende opplagt da han ankom til Kairo. Men tilfredsheten ble hurtig erstattet av bitterhet da han fikk vite at De forente stater definitivt hadde avslått å gi økonomisk støtte til den store dammen. Tidspunktet for avslaget og formen det fikk overbeviste Nasser om at det var et vel planlagt forsøk på å nedverdige ham på et tidspunkt da han hadde styrket prestisjen sin internasjonalt. Dagen etter kom det avslag om hjelp fra Storbritannia, og Den internasjonale bank beklaget at den også så seg nødt til å trekke tilbudet om lån tilbake fordi forutsetningen var britisk-amerikansk støtte og garanti. Nasser var opprørt. 24. juli konfererte han i to timer med Sovjets nye Kairo-ambassadør, Kisselev. Ingen kan med sikkerhet si hva som skjedde på dette møtet. Russerne har vært tause, og Nasser har gitt flere, til dels motstridende, referater av samtalen. Sikkert er det at han umiddelbart etter møtet sa: «På søndag skal jeg fortelle hvorledes dammen skal finansieres.» Planen var lagt, og det er lite sannsynlig at han ikke hadde diskutert den med sovjetambassadøren. Søndag 26. juli var Nasser i Alexandria. «Bomben» skulle springe. Et folkehav omga talerstolen. Hysterisk jublet folk da Nasser steg opp på talerstolen. Med løftede armer som en seirende idrettsmann lo han vilt og begynte å tale. Men først noen dager se­ nere ble den oppsiktsvekkende beslutningen kunngjort: «Vi nasjonaliserer Suezkanalen.»

Britisk-fransk-israelsk plan for å fjerne Nasser Storbritannia og Frankrike protesterte mot nasjonaliseringen. De viste til konvensjonen av 1888 og kanalselskapets avtale med den egyptiske stat. Notene var preget av juridisk ekspertise, men realpolitiske vurderinger preget dialogen mellom toppolitikerne i London og Paris: 67 millioner tonn olje passerte årlig gjennom Suezkanalen til Vest-Europa. Den militære beredskap der og stor­ parten av industrien sto og falt med denne oljeimport. Nasjonalise­ ring av kanalen ville gi en diktator i et motsetningsforhold til VestEuropa og sympatisk innstilt overfor Sovjetunionen kontroll med dette livsviktige nåløyet. Det var uakseptabelt både for britenes statsminister Eden og franskmennenes statsminister Mollet og utenriksminister Pineau. De ble enige om å opptre samlet mot nasjonaliseringen, og oppfordret amerikanerne til å slutte seg til fellesaksjonen. Men på møtet i London 1. august inntok Dulles en avventende holdning og gjorde det klart at De forente stater ikke ville være med å bruke militære midler. De tre store i vest ble imidlertid enige om å kalle sammen til en konferanse om kanalen. I første omgang tok de sikte på å samle 24 nasjoner, blant dem Egypt og Sovjet, for å utarbeide bestemmelser om internasjonal kontroll av kanalen. 3. august begynte amerikanske skip å betale avgift til egypternes nye kanaladministrasjon, og dermed var det klart at vestmaktene ikke sto samlet i denne saken, noe Nasser registrerte med tilfreds­ het. Med støtte fra Sovjet og et med passivt Amerika så han ingen grunn til å tire. Hverken egyptiske etterretningsfolk eller politiske observatører på egyptisk side hadde registrert Israels økende krigsberedskap, og tor ikke å avdekke det som var i gjære, var Israels reaksjon til nasjonaliseringen forsiktig. Egypt tolket den som et svakhetstegn. Israel hadde før nasjonaliseringen gitt Frankrike en stor ordre på våpen, og under forhandlingene om leveranser begynte partene å diskutere mulighetene for et felles fremstøt mot Nasser. 79

Frankrike var engasjert i en blodig krig mot nasjonalistene i Algerie. På fransk regjeringshold ble det antatt at Nasser spilte en viktig rolle på nasjonalistenes side, og det het at hvis franskmen­ nene kunne kvitte seg med Nasser, ville seiren i Algerie være i sikte. Det var en myte de militære hadde utviklet for å unnskylde at de med sine overlegne stridskrefter ikke greidde å stoppe de algirske opprørerne. Britene så Nasser som en trusel mot restene av Storbritannias innflytelse i den arabiske verden. Nasser med kontroll over kanalen kunne ta strupetak på Storbritannia etter forgodtbefinnende, het det i regjeringskretser i London. De ønsket å stoppe Nasser, men de var i tvil om fremgangsmåten. En av mulighetene var å slippe Israel løs på Egypt, men flere britiske regjeringsmedlemmer advarte mot en åpen allianse mellom Israel og Storbritannia fordi det ville skade britene i forholdet til Irak, Jordan, Sudan, Libya og SaudiArabia. Frankrike, Storbritannia og Israel hadde forskjellige motiver for å knuse Nasser, og dette kom til å prege planleggingen av det militære fremstøt mot Egypt. Igjen prøvde britene å trekke ameri­ kanerne inn, igjen avslo Dulles å gå med på maktbruk hvis Nasser nektet skip fra de 22 nasjoner som brukte kanalen mest, å seile igjennom. Overfor regjeringskolleger fremholdt Eden at den amerikanske regjering sannsynligvis ville innta en nøytral holdning til et britisk-fransk fremstøt. Det var en feilvurdering, like grov som franskmennenes overvurdering av Nassers rolle i den algirske frigjøringskrigen. Ben-Gurion og Dayan var ikke begeistret for den britisk-franske aksjonsplanen slik den ble trukket opp i «Operasjon musketer.» Israelerne tvilte på om en aksjon av et slikt format ville bli godtatt av supermaktene. Derimot holdt de det for sannsynlig at Sovjet og De forente stater ikke ville gripe inn med en israelsk straffeekspedisjon mot Egypt, en preventiv krig med et begrenset mål, men vidtrekkende nok til at Nasser-regimet fikk en avgjø­ rende knekk. På hemmelige møter i Paris stemplet Shimon Peres og Dayan britenes plan om å spille politimann ved kanalen på grunnlag av den britisk-egyptiske avtalen fra 1954 og rykke inn og besette kanalsonen når krigen mellom Israel og Egypt var et faktum, som naiv. Sannheten om samspillet ville lekke ut, mente israelerne, og forsøket på å føre verden bak lyset kunne bli en faktor i Nassers favør. Men israelernes innvendinger resulterte ikke i en grundig omleg­ 80

ning av planene, og Israel, som den svakeste i denne provisoriske allianse og avhengig av våpenhjelp fra Storbritannia og Frankrike, valgte å tie. Israel ønsket fransk flybeskyttelse av Tel Aviv, Haifa og de andre byene når det braket løs, og franskmennene sa ja på følgende betingelse: Israelerne måtte godta «Operasjon musketer» og inn­ ordne sin egen «Kadeshplan» i det fransk-britiske opplegget. 1. oktober 1956 konfererte Dayan og sjefen for den franske generalstab, general Ely, i Paris. Ely spurte om hva Israel trengte mest, og Dayan ga ham en liste som omfattet 100 stridsvogner, 300 beltedrevne kjøretøyer, 50 trailere til å transportere stridsvogner, 300 lastebiler og en skvadron med transportfly. På dette tidspunkt disponerte Israel bare én skvadron transport­ fly, og storparten av panserstyrken var umoderne. Israel hadde ammunisjon, reservedeler og drivstoff til å føre krig i 20—30 døgn, og Dayan regnet med at det ikke ville ta så lang tid å erobre Sinaihalvøya. 14 dager var nok til denne operasjonen, mente han. Da han fortalte franskmennene at den israelske hær er en armé av reservister, at mange sivile biler blir omdannet til militære kjøretøyer, og at offiserer og menige bruker sivilt overtøy om vinte­ ren fordi hæren ikke har råd til å utstyre dem med kapper, så franskmennene bekymret på hverandre. Dayan overdrev ikke. Men han unnlot å si at det bak alle improviseringene finnes et soldatmateriell av toppkvalitet. Bare tilsynelatende er dette en hær av reservister. En nasjon som har levd farlig så lenge, er mentalt sett alltid forberedt og behovet for en omstillingsperiode er derfor minimal. Og de såkalte reservistene har en innsatsvilje som generaler andre steder i verden bare våger å kreve av de aller beste elitestyrkene. Mens tempoet i krigsforberedelsene på britisk-fransk og israelsk side øket, debatterte FN's sikkerhetsråd krisen. Mange eksperter i vest hadde spådd at trafikken i kanalen ville stoppe opp fordi storparten av losene fra forskjellige kanter av verden hadde trukket seg tilbake. Men den egyptiske FN-ambassadør kunne vise til at trafikken gikk normalt takket være de nye losene. Det svekket de britisk-franske argumentene om at vannveien ville bli blokert på grunn av ukyndig administrasjon. Egypt hadde heller ikke avvist noen skip siden det tok kontrol­ len, og det hadde ikke grepet inn mot befraktere som betalte avgif­ ter til det gamle kanalselskapet. India og Saudi-Arabia la press på Nasser for å få ham til å godta et kompromiss, og det lyktes FN's generalsekretær å samle

81

utenriksministrene fra Storbritannia, Frankrike og Egypt i New York til forhandlinger om kanalen og dens fremtid. På dette tidspunkt hadde Nasser fått vite at britene og fransk­ mennene trakk sammen betydelige styrker på Kypros. Under ingen omstendigheter ville han gi dem et påskudd for angrep, og på møtet i New York opptrådte derfor den egyptiske utenriksminister moderat og samarbeidsvillig. Konferansen resulterte i enighet om en plan med seks punkter: Gjennomfart for alle i kanalen, full anerkjennelse av Egypts selvstendighet, kanalen isoleres fra politiske konflikter, avtale om bruksavgift, avsetning av en viss del av inntekten på kanalen til forbedringer, mekling om tvistspørsmål. Verdenspressen tolket møtet og resultatet som et tegn på av­ spenning. Men da Storbritannia og Frankrike sendte møteresolusjonen til Sikkerhetsrådet, føyde de til et forslag som viste at saken langtfra var løst: De ønsket at de 22 nasjonene som brukte kanalen mest og hadde dannet den såkalte brukerorganisa­ sjon, skulle ha kontroll med kanalen. Sovjet la ned veto mot dette i Sikkerhetsrådet. Russerne fikk an­ ledning til å opptre som Egypts beskytter og arabernes mektige venn, og amerikanerne gremmet seg over at britene og franskmen­ nene indirekte fremmet russernes interesser i Midt-Østen. Det var også andre som ristet på hodet av det fransk-britiske initiativet. Israelerne ønsket ikke et sterkere russisk engasjement i Midt-Østen, for det kunne gjøre en israelsk straffeekspedisjon mot Egypt for farlig. Det hastet for Israel. Den delvise mobilisering var en økonomisk belastning, og supermaktenes økende interesse for det som var i emning i området, kunne stoppe israelerne i å gjennomføre opera­ sjonen. Ved Tiranstredet opptrådte de egyptiske styrkene mindre provokatorisk for ikke å gi Israel et påskudd, men fra Gaza øket palestinernes geriljaaktivitet. I april 1955 hadde den egyptiske generalstab vært med å opprette såkalte fedayeen. Navnet betyr: de selvoppofrende. De palestinske frivillige, alt i alt cirka 700, ble konsentrert i tre for­ skjellige leirer i Gaza. Organisatorisk var de underlagt sjefen for egypternes etterretningstjeneste i Gaza, oberst Mustafa Hafez. Hver av de palestinske aktivistene fikk 9 egyptiske pund pr. måned, cirka kr. 180 etter datidens kurs, en bonus for hvert angrep på Israel og pengepremier for antall drepte israelere. Blant disse fedayeen var det en god del lanseknekter. I mangel av

82

jobb meldte de seg til denne tjenesten. Pengene, uniformen og god forpleining lokket dem, og innsatsen deres var ofte så som så. Men blant de 700 var det også en kjerne av offervillige ungdommer motivert av patriotisme og hat til Israel. Praktisk talt hver eneste dag våren 1956 angrep de et eller annet sted i Israel, og «nålestikkene» begynte etter hvert å bli ubehagelige for Israel. General Burns, sjefen for FN’s overvåkingsstyrke, vendte seg til de egyptiske myndigheter og ba dem om å stoppe denne aktivite­ ten. «Det var aldri mulig å bevise at ordrene til fedayeen om å gå inn i Israel og utføre terroraksjoner der kom fra Kairo. Når jeg eller generalsekretæren (Hammarskjdld) privat gikk på myndighetene i Kairo, innrømmet de bare at de var i stand til å stoppe angrepene, aldri at de sto bak dem,» skrev Burns senere i sin bok Mellom ara­ ber og israeler. FN kom ikke til bunns i denne saken, og feilen lå ikke først og fremst hos Burns og den militære staben hans. Storparten av den besto av dyktige og pliktoppfyllende offiserer som prøvde å løse vanskelige oppgaver under til dels umulige forhold. Svikten lå i hovedkvarteret i New York som ikke utstyrte denne staben med et nødvendig etterretningsapparat. Fra israelsk hold fikk Bums kopier av dokumenter israelerne var kommet over, blant annet brev som klart viste at egyptisk etterret­ ningstjeneste utstyrte, organiserte og planla fedayeens operasjoner i Israel. Men Israel var part i saken, og israelernes psykologiske krigfø­ ring hadde ved flere høve spilt FN puss. En viss skepsis var derfor en naturlig reaksjon fra en forsiktig mann som Burns. Egypterne følte seg trygge på at dirigeringen deres ikke ville bli avslørt, og øket geriljaaktiviteten. Intet tyder på at fedayeenangrepene fra Jordan ble støttet av kong Hussein. Men i den jordanske hær var det høytstående offise­ rer som sympatiserte med palestinerne og gjerne så at geriljaaktivi­ teten utviklet seg. Israel hadde derfor dekning for påstanden om at fedayeen ble understøttet av jordanske myndigheter. Mellom 12. september og 10. oktober 1956 gjennomførte israelerne straffeaksjoner mot Rahawah, Garandal, Husan og Kalkiliah. De hadde vel 100 falne og sårede i disse operasjonene, araberne omtrent det dobbelte antall. Hver sabotasjeaksjon og represalieoperasjon øket spenningen. Isreal ga kampaktiviteten bred dekning og sørget for å underrette venner og fiender om at tålmodighetens grense var nådd og over-

83

skredet. Dette var en gunstig atmosfære for en generalstab som ønsket å slå til. Israel hadde fått bestemte løfter om militær støtte fra den franske regjering. Dayan hadde avlagt flere hemmelige besøk i Frankrike for å samordne angrepet. Med fransk fly- og marinestøtte skulle israelske landstyrker tilføye den egyptiske hær et knu­ sende nederlag. I oppskriften het det videre at det militære sam­ menbrudd skulle utvikle seg til et politisk skred. Nasser og medar­ beiderne hans skulle bli feidd bort av det, og snipp, snapp, snute deretter skulle alle leve i fred og fordragelighet. De forente stater ble holdt utenfor planlegning og forberedelser, til tross for at operasjonen angikk to NATO-land. Men den ameri­ kanske regjering var selvfølgelig ikke uvitende om det som foregikk bak kulissene, blant annet fulgte amerikansk etterretningstjeneste nøye med britenes og franskmennenes militære oppladning på Kypros. Gang på gang advarte den amerikanske regjering Storbri­ tannia og Frankrike mot «militære eventyr» og fikk unnvikende svar fra London og Paris. Amerikanernes hovedinteresse i disse dagene var et helt annet sted. Den 22. oktober brøt det ut demonstrasjoner i Budapest. Til å begynne med var det spontane gledesytringer fremkalt av ryktene om en liberalisering i Polen, men det varte ikke lenge før demonstrantene i Budapest konsentrerte seg om ungarske forhold og krevde respekt for menneskerettighetene og frigjøring fra det kommunistiske diktatur. Massen kom i bevegelse, kravet om en ny regjering ble reist, russerne stemplet som uønskede okkupanter, stråmennene deres som quislinger. Kommunistregimet ga det politiske politi ordre om å skyte på demonstrantene, men demonstrantene skjøt igjen. Borgerkrigen var et faktum. I løpet av noen dager hadde frigjøringsbevegelsen feidd bort kommunistregimet, og Imre Nagy dannet en ny regjering. For Sov­ jet var det et nederlag som kunne få farlige ringvirkninger, men russerne var forsiktige til å begynne med. De ønsket ikke å komme i konflikt med De forente stater, som på dette tidspunkt hadde et klart overtak med hensyn til atomvåpen. Og amerikanerne hadde ennå ikke gitt til kjenne hva de ville gjøre. 29. oktober hendte det imidlertid noe som forandret stillingen drastisk. Den israelske regjering hadde også nøye fulgt utviklingen i Ungarn, og sett fra Tel Aviv var opprøret i Budapest og russernes sterke engasjement der en ønskesituasjon til å virkeliggjøre israelernes planer overfor Egypt.

Aggresjon i Egypt og Ungarn 29. oktober klokken 16.59 var de første av 16 gamle Dakotafly las­ tet med israelske fallskjermsoldater over det strategisk viktige Mitlapass i Sinaiørkenen. Så lenge Sinai er møtested for krasse motsetninger, vil Mitla gå igjen i kommunikéene. Flyene hadde tatt av kl. 15.20 og strøket sørover i 150 meters høyde for ikke å bli registrert av egypternes radar. Men ved Mitla måtte de opp i 500 meter for at soldatene kunne hoppe, 25 fra hvert tly' Israelernes store problem var det egyptiske flyvåpen. Egypt hadde en flyplass, Kabrit, vel 70 kilometer fra det viktige Mitlapasset. Ville jagerflyene der komme seg på vingene og skyte ned de fullastede og langsomme Dakotaflyene? Ti israelske Meteorjagere eskorterte transportflyene, og tolv israelske Mystére patruljerte over Suezkanalen for å avskjære eventuelle egyptiske Migjagere. Men hva var de 22 israelske jagerne mot de mer enn 200 supersoniske kampfly Egypt disponer­ te? Ikke ett eneste egyptisk fly viste seg i denne viktige åpningsrunden. 395 israelske fallskjermtropper fikk hoppe uforstyrret ved Mitla. «Operasjon Kadesh» hadde fått en vellykket begynnelse. Moshe Dayan pustet lettet. «Operasjon Kadesh» — navnet skriver seg fra stedet der jødene ifølge Det gamle testamente stoppet og reorganiserte seg før de marsjerte ‘ inn i Det hellige land — er karakteristisk for Dayans oppfinnsomhet og dristighet. Fart var nøkkelordet i Dayans strategi, fart for å rive opp motstanderens forsvar og hindre ham i å reorganisere seg, fart for å trenge så hurtig og så langt frem at motstanderen ble lammet av håpløshet. Men en lynkrig i åpent ørkenterreng er bare mulig hvis fiendens flyvåpen uteblir. Dayans dristige fremstøt med fallskjerm­ tropper og panserstyrker forutsetter fullstendig herredømme i luf­ ten.

85

I 1956 satte han i gang en rekke operasjoner før han var sikker på at han behersket luftrommet. Riktignok hadde han en trumf i bakhånden: britiske og franske flyskvadroner. Samme dag som israelerne angrep ved Mitla, landet tre skvadroner franske jetjagere på Lod flyplass ved Tel Aviv. Franske bakkemannskaper sørget for ettersynet av denne flystyrken på Lod og tok seg også av israelernes Mystére IV-fly. Det var franske flygere som gjennomførte det viktige angrepet på Luxor flyplass i Sør-Egypt, der egypterne hadde stasjonert storpar­ ten av Ilusjinbombeflyene. Israel vant åpningsrunden. Det la størst vekt på å ødelegge fien­ dens våpen og utstyr. Å drepe motstandere kom i annen rekke, for Egypt hadde overflod av vernepliktige. De israelske sjokktroppene gikk rett mot hovedmålene. Noen av dem opererte langt bak fiendens linjer og var selvforsynende. Se­ nere sørget franske fly stasjonert på britenes Kypros-baser for flyslipp til israelernes fremskutte avdelinger. På egyptisk side var det kaos. Til å begynne med trodde den egyptiske overkommando at det dreidde seg om en israelsk straffeekspedisjon med et begrenset mål, og at det derfor lønnet seg å holde egne styrker tilbake. Da det gikk opp for egypternes frem­ skutte styrker at det dreide seg om en invasjon, var kom­ munikasjonsnettet brutt sammen, og informasjonssvikten øket forvirringen. Den egyptiske overkommando var allerede i en desperat situa­ sjon da Storbritannia og Frankrike 30. oktober sendte et ultima­ tum til Egypt og Israel. Det krevde at egypterne og israelerne holdt seg borte fra kanalen i en avstand av 16 kilometer. For egypterne innebar dette at de ble nektet muligheter til å forsvare seg mot det israelske angrepet, og de avviste ultimatumet og appellerte til FN om hjelp. 2. november vedtok FN med 57 mot 0 stemmer at de stridende skulle godta en våpenhvile, og at verdensorganisasjonen skulle sende en internasjonal vaktstyrke til kanalsonen. Hvis egypterne og israelerne hadde godtatt våpenhvilen på dette tidspunkt, ville franskmennenes og britenes påskudd for intervensjon, nemlig hen­ synet til kanalens sikkerhet, vært eliminert. Den franske regjering anmodet derfor Israel om å ignorere FN-vedtaket, og israelerne rettet seg etter det franske ønsket som falt sammen med Israels interesser. Dagen etter landet britiske fallskjermtropper på Gamil flyplass ved Port Said, og franskmennene tok Port Fuad.

86

Den fransk-britiske intervensjonen var en kjærkommen anled­ ning for Sovjet til å slå ned opprøret i Ungarn. Med Storbritannia og Frankrike, de to viktigste, europeiske NATO-medlemmene, bundet i en offensiv operasjon i Egypt, var sjansene for en militær reaksjon fra vestalliert hold mot en sovjetrussisk intervensjon i Ungarn meget små. 4. november lokket russerne den nye statsministeren, Imre Nagy, og hans nærmeste medarbeidere til et møte. Fra russisk side fikk ungarerne et høytidelig løfte om fritt leide. Men da de møtte opp, arresterte russerne dem og henrettet storparten av dem. For å avlede oppmerksomheten fra blodbadet i Budapest og styrke sin posisjon i den arabiske verden opptrådte sovjetledeme som frihetens forsvarere i Egypt. De sendte advarsler til Stor­ britannia, Frankrike og Israel og truet med å bruke kjernefysiske raketter mot London og Paris hvis angrepet i Egypt ikke ble stop­ pet. Krusjtsjov hevdet at disse notene ble det store vendepunkt i aksjonen i Midt-Østen, men begivenhetenes gang forteller noe annet. For dagen etter at russerne hadde raslet med rakettene, nådde krigen et nytt høydepunkt: En fransk-britisk flåteavdeling angrep Port Said, og et ekspedisjonskorps gikk i land. Hverken britenes statsminister Eden eller franskmennenes Mol­ let lot seg skremme av rakettruselen. De hadde merket seg at bare kommunikéet fra sovjetledeme — gjengitt av Moskva radio — inneholdt truselen om atomraketter, men at det i notene fra sovjetregjeringen avlevert i vestlige hovedsteder ikke ble nevnt noe om russiske represalier med kjernefysiske våpen. Eden og Mollet tolket dette slik: Russerne viftet med atomparåplyen sin, men de aktet ikke å slå den opp. For Storbritannia og Frankrike var De forente stater den av­ gjørende faktor. President Eisenhower hadde sagt et bestemt nei til et væpnet oppgjør med Egypt. Riktignok var Nasser, sett fra Washington, en irriterende hindring på vei mot det regionale alliansesystem De forente stater ønsket å etablere i Midt-Østen, og ingen i Det hvite hus ville ha grått hvis Nasser ble fjernet. Men en dårlig kamuflert invasjon for å oppnå dette anså amerikanerne for lite tjenlig. Den kunne bare skyve den arabiske verden lenger inn i sovjetsfæren. For ikke å bli stoppet av amerikanerne hadde Eden og Mollet lagt angrepet til en periode da De forente stater vanligvis er helt absorbert i en innenrikspolitisk begivenhet: presidentvalget. De to håpet å gjennomføre invasjonen så lynsnart at en gjenvalgt Eisen-

87

hower eller en etterfølger ble stilt overfor en fullbyrdet kjensgjer­ ning og kunne bare godta den. Mange er de som i årenes løp har spekulert på hvordan det vil gå hvis verden kastes inn i en alvorlig krise mens et amerikansk presidentvalg finner sted. I november 1956 fikk verden en prøve på det. Klokken 13 den 6. november, dagen før amerikanerne skulle gå til valgurnene, ga Mollet en lunsj for statsminister Adenauer på Hotell Matignon i Paris. Idet de to skulle gå til bords, ble Mollet kalt til telefonen. Det var Eden som underrettet sin franske kollega om at den britiske regjering var under et sterkt amerikansk press og tvunget til å bøye seg for kravet fra den amerikanske regjering om våpenhvile. Invasjonen i Egypt hadde splittet den britiske regjering i to. Rab Butler i spissen for syv ministre truet med å gå av innen 24 timer hvis Eden fortsatte felttoget i Egypt, og 40 konservative parlamentsmedlemmer sto bak de åtte ministrene pluss arbeider­ partiet med Gaitskell i spissen. En av de åtte, Anthony Nutting, gikk av. Protestene fra eget parti, opposisjonen og en betydelig del av fol­ ket var en tungtveiende faktor for Eden, og i tillegg kom amerikanernes motstand. Eisenhower gjorde det klart for Eden at britene og franskmennene ikxe kunne regne med amerikansk støtte hvis de ble konfrontert med de «frivillige» sovjettropper Krusjtsjov lovte Egypt hvis invasjonen fortsatte. Toppledelsen i Washington beklaget sterkt at krisen i MidtØsten ledet oppmerksomheten bort fra blodbadet i Budapest. Begge deler var aggresjon og kunne ikke unnskyldes. Washington anså det ikke for umulig at Sovjet kunne greie å samle storparten av FN mot den britisk-franske aksjonen. De mindre statene innen vestalliansen ville komme i et dilemma, det var ansvarsløst å fortsette en operasjon som ga hovedmotstanderen så store fordeler og truet med å ødelegge det gode forholdet mellom allierte. Stopp krigen før det blir brudd, forlangte amerikanerne. Eden underrettet Mollet om at britenes øverstkommanderende i Egypt, general Keighley, ville få ordre til å innstille skytingen klok­ ken 17 samme dag. Mollet ba Eden om å utsette våpenhvilen 24 ti­ mer, og motiverte det med at den fransk-britiske styrken da ville ha okkupert hele kanalsonen, men Eden holdt på sitt. Etter denne samtalen ble det sendt et telegram til Keighley om å innstille skytingen 17.30 London-tid, det vil si 19.30 Port Said-tid. De militære sjefene på britisk-fransk side forsinket denne

88

meldingen. Utpå ettermiddagen sendte det britiske krigsministerium telegram nummer to om våpenhvilen med ordre om å stoppe skytingen ett minutt før midnatt. Det oppfordret også troppene til å forsere okkupasjonen sørover langs kanalen. Ved midnattstider var krigen slutt, men de politiske ettervirk­ ningene kom til å bli langvarige. Istedenfor å fjerne Nasser resulterte det israelsk-fransk-britiske angrepet i at diktatorens posisjon ble styrket. Egyptisk propaganda lanserte ham som den tapre patrioten som tok kampen opp mot en overveldende invasjonsstyrke og ledet landet sitt til seier. I virkeligheten hadde Nasser vært alt annet enn en modig og oppfinnsom hærfører. På vestalliert hold forsterket det mislykkede felttoget latente motsetninger. Franskmennene følte seg forrådt av amerikanerne. En rekke franske militære og politikere hevdet at affæren avslørte at avhengighetsforholdet til De forente stater ikke var en sikker­ hetsgaranti, men begrenset Frankrikes handlefrihet i utilbørlig grad. Det stimulerte den prosess som fikk Frankrike under de Gaulle til å distansere seg fra vestalliansen. For Israel resulterte operasjonen både i vinning og tap. På plussiden kunne det notere at Egypt hadde mistet en del av sovjetvåpnene, og at FN-soldater hadde overtatt de viktige stillingene ved innløpet til Tiranstredet. Helst hadde selvfølgelig den israelske regjering sett at Israel beholdt Gaza og Sharm el Sjeik, og Dayan sørget for å forsinke israelernes evakuering fra Tiranstredet så lenge at han holdt på å skape en internasjonal krise. Israel krevde før det trakk seg tilbake fra disse områdene, internasjonale garantier for fri passasje gjennom Tiranstredet. Stasjoneringen av FN-tropper der var ingen ideell løsning for Israel, for FN-styrken kom til Egypt etter invitasjon fra den egyp­ tiske regjering, og vertskapet kunne be dem forlate landet når det fant det passende. Israel la stor vekt på dette, og for å gi den internasjonale overvåkingsstyrken en mer solid basis kom FN’s generalsekretær til Kairo 17. november 1956 til en 7 timer lang konferanse med Nas­ ser. Hammarskjold var lite fornøyd med resultatet av dette møtet, men det gikk ikke frem av den intetsigende pressemeldingen FN’s informasjonstjeneste sendte ut. Den var villedende med fraser om stor, gjensidig forståelse og harmoni. Ni måneder senere, 5. august 1957, fremholdt Hammarskjold for noen av sine medarbeidere at han for å unngå misforståelser om samtalens innhold og konklusjon aktet å deponere en detaljert ut-

89

greiing om dette møtet med Nasser, og dokumentet ble plasert i FN’s arkiv. Det har fått det misvisende navn: «Hammarskjdlds hemmelige memorandum,» men fra generalsekretærens side ble det ikke gjort noe forsøk på å hemmeligholde det. Han ga tvert imot en kopi til blant andre Ernest A. Gross, på det tidspunkt juri­ disk rådgiver for generalsekretæren, senere medinnehaver av et advokatfirma i New York. I mai 1967 da krisen rundt Tiranstredet igjen ble akutt, sendte Gross en kopi av dokumentet til Stephen M. Schwebel, direktør i De forente staters forbund for internasjonal rett, og dokumentet ble trykt i forbundets tidsskrift. Hammarskjold skrev at han ventet uoverensstemmelser om det sentrale punkt: FN-troppenes tilstedeværelse i en krisesituasjon. Det beste etter hans mening ville være å få Egypt til å godta at bare FN’s hovedforsamling kunne gi troppene ordre om å evakuere. Men Nasser nektet å gå med på dette. Det Hammarskjold og Nasser ble enige om, var dette: Egypt skulle ikke forlange FN-troppene bort før partene var enige om at den internasjonale overvåkingsstyrken hadde oppfylt oppgaven sin. Også denne formulering avviste Nasser til å begynne med. Trecl ganger i løpet av samtalen truet Hammarskjold med en øyeblikke­ lig tilbaketrekning av FN-troppene før han fikk Nasser med på denne ordningen. Fra FN’s og britisk-amerikansk hold ble det hevdet at denne gentlemen’s agreement ga israelerne sikkerhet for at Nasser ikke kunne drive den internasjonale vaktstyrken ut av Sharm el Sjeik når det passet Egypt. Til dette svarte skeptikerne i og utenfor Israel av avtalen var så ubestemt at den lett kunne tolkes etter forgodtbe­ finnende. 16. mars 1957 trakk israelerne seg ut av Sharm el Sjeik og Gaza etter at De forente stater hadde truet med å innstille den økonomiske hjelpen til Israel hvis det ikke overlot de to områdene til FN. Fra amerikansk side ble det hevdet at den internasjonale garantien oppfylte Israels berettigede krav på sikkerhet. Nølende godtok israelerne dette. Det skulle bli en dyr lærepenge og en instruktiv avsløring av i hvilken grad Israel kan stole på internasjonale løfter. Det er en av de viktige årsakene til Israels handlemåte i 1975. f

Arafat kommer inn på arenaen Under kampene i Port Said i begynnelsen av november 1956 ble en palestinsk avdeling satt inn for å slå tilbake noen britiske kom­ mandosoldater. Men det viste seg hurtig at palestinerne ikke strakk til i denne dysten mot den fremmede elitestyrken. Det ville ikke vært grunn til å dvele ved episoden hvis palesti­ nerne denne dagen hadde hatt en ubetydelig leder. Men troppsjefen deres var ingen andre enn Yasir Arafat. Tidligere hadde han tatt del i geriljaaktivitet mot de britiske basene i kanalsonen, men heller ikke der hadde gruppen hans oppnådd meget. 1 Port Said kjempet Arafat i egyptisk uniform, og den palestinske avdelingen hans var integrert i den egyptiske hær. Arafat hørte ennå ikke til ledersjiktet for palestinerne, men han var heller ikke ukjent. Som formann i palestinernes studentersamfunn ved Kairo universitet hadde han gjort seg bemerket, ikke minst fordi han pleide å slutte debattinnlegg med en påminning om at politiske diskusjoner er vel og bra, men kuler atskillig mer effektive i kampen mot Israel. Han tok konsekvensene av denne innstilling og lærte seg sabotørens mange finesser. Men viktigere enn hans krigerske bakgrunn er den ideologi han utviklet i denne perioden. Som Nasser innså Arafat at arabernes første nederlag overfor Israel ikke var et resultat av en serie hende­ lige uhell. Araberverdenen ennå i skyggen av det 18. århundre, bundet til myter og bedøvet av skryt, var konfrontert med den vest­ lige verdens overlegne teknologi og effektive samfunnsorganisasjon i Israel. For araberne var det derfor ikke bare et spørsmål om å kjøpe tiere og større kanoner. En reorganisering av samfunnet var minst like viktig, for uten et solid samfunnsfundament ville en militær oppbygning lett rase sammen. De kaotiske forholdene i den egyptiske hær under den britisktransk-israelske invasjonen i 1956 kjølnet Arafats begeistring for Nasser. Han begynte å tvile på om Egypt noensinne ville bli sterk nok til å frigjøre Palestina, og skuffet forlot han den egyptiske hær.

91

Som ferdigutdannet ingeniør hadde han ingen problemer med å ta en stilling, først i Egypt og fra 1957 i Kuwait. Fortjenesten var god, veien til karriere lå åpen, men i likhet med mange av medlem­ mene i kretsen hans hadde han andre planer, og storparten av sparepengene gikk til motstandsbevegelsen. Noen geriljaorganisasjoner har skaffet seg kapital gjennom bankran, og skryter av det. Men Arafat avviste denne muligheten og stemplet den som en fallitterklæring. Argumentet hans var: Bare en sterk og spontan oppslutning om kampen av offervillige medlemmer kan utvikle en effektiv motstandsbevegelse. Han innprentet medarbeiderne at jødene og araberne hadde byt­ tet roller. Jødene var kommet hjem, palestinerne drevet i landflyk­ tighet. Jødene hadde seiret, ikke minst takket være et enestående samhold og en eksemplarisk offervilje. Bare hvis palestinerne hadde de samme egenskaper, ville de overleve som folk. Ordene hans fant gjenklang i flyktningleirene. De elendige og nedverdigende forholdene der nøret opp under hatet mot Israel, følelsen av å være en pariakaste bandt dem sammen, og stadig flere sa seg villig til å ofre livet i motstandskampen. Men ennå gjorde de seg ikke gjeldende i palestinernes ledersjikt. Der var Nasser ennå den store frelseren. Egyptisk propaganda greidde delvis å skjule Egypts militære fiasko med Frankrikes og Storbritannias ydmykende tilbaketog. I den nye myten het det at Nasser hadde tatt opp kampen mot de imperialistiske stormaktene og satt dem ettertrykkelig på plass, og at det ikke ville vare lenge før han ordnet opp med Israel. Sett fra et slikt synspunkt ble palestinernes motstandsbevegelse av mindre betydning. Men det stoppet ikke aktivistene blant palestinerne i å mobili­ sere massen. Dyktig utnyttet de aktuelle begivenheter til å holde motet oppe i leirene, og da unionen mellom Egypt og Syria ble kunngjort, het det for eksempel at den var et ledd i planene for det store angrepet som skulle føre palestinerne hjem. Så enkelt var det selvfølgelig ikke. Forsøket på sammensmelt­ ning sprang ut av forskjellige årsaker, og en av dem var ønsket til den syriske offisersgruppen om å mobilisere motvekt mot det sy­ riske kommunistparti. De samme offiserene fortsatte forøvrig å ta imot våpen fra Sovjet og ble derfor stemplet som kommunistvennlige av antikommunister i vest som ikke kjente det innfløkte spillet. Med et Nasser-vennlig styre i Syria følte kongerikene Jordan og Irak seg truet og inngikk en allianse, men i Irak kom landets vestorienterte statsminister, Nuri es Said, som var tor at Irak skulle slutte seg til den vestorienterte Central Treaty Organization

92

(Cento), i konflikt med irakske nasjonalister og Nasser-sympatisører pluss et lite antall kommunister, og 14. juli ble han, kong Feisal og mange av tilhengerne deres myrdet under et opprør. Oberst Kassem, som kom ut av blodbadet som seierherre, representerte nasjonalistene, og for å klippe klørne på den irakske Nasser-fløyen allierte han seg periodevis med kommunistene. Fanatismen fra topplederne forplantet seg nedover i rekkene og resulterte blant annet i jødeforfølgelser. I Jordan ba kong Hussein om britisk militærhjelp for å holde nasseristene i sjakk. Ikke bare storparten av de palestinske flykt­ ningene der, men også en del av de jordanske offiserskorps ønsket å fjerne Hussein. Britiske fallskjermtropper ble fløyet til Jordan og bidro til å holde de revolusjonære krefter i sjakk, og de amerikanske marine­ soldatene som var gått i land i Libanon to dager tidligere etter anmodning fra den libanesiske presidenten, hjalp til å opprett­ holde status quo der. Den ekspansive nasserismen ble holdt i sjakk, og dette styrket den anti-vestlige innstilling i Kairo. Der prøvde de også å legge skylden for fiaskoen i Syria på vestmaktenes renkespill. Men det var helt andre faktorer som fikk den kunstige unionen mellom Sy­ ria og Egypt til å sprekke. Herskerne i Damaskus oppdaget at den fare kommunistene representerte, var sterkt overdrevet, og de sy­ riske topplederne mente å sitte inne med mange bevis for at egypterne brukte sammenslutningen til å sikre seg makten i Syria. Kjøpmannsstanden, jordeierne og industrilederne i Syria var fra første stund motstandere av denne unionen, for etter deres mening var Nassers nasjonalisering første fase i en sosialisering. De som eide noe i Syria, ønsket ikke det de kalte egyptiske tilstander. Samlet ble syrernes motstand en massiv faktor. Dyktige propagandister i Damaskus spilte på syrernes frykt for at det rela­ tivt tynt befolkede Syria, 5,5 millioner innbyggere i 1958 på 184 480 kvadratkilometer, skulle bli en koloni for det overbefolkede Egypt. Den sammenbindende faktor, hatet til Israel, var ikke sterk nok til å oppveie de splittende årsaker. Syrisk nasjonalisme veide tyngre enn den panarabiske idéen. Med unionens sammenbrudd svant palestinernes håp om å komme hurtig hjem, og følelsen av at de selv måtTe ordne opp ble styrket. Ba’athregimet i Syria ble på mange måter en rival til Nasser, noe Israel hilste med glede og prøvde å utnytte. 93

Nassers engasjement i Jemen var også et tilbakeslag for alle de arabere som håpet på en forent, arabisk innsats mot Israel. Med cirka 50 000 av Nassers beste soldater på republikanernes side og elitetropper fra Saudi-Arabia i kongens hær ble det en arabisk krig, en styrkeprøve mellom Nasser og Saudi-herskerne, en ny demonstrasjon av de sterke motsetningene i den arabiske verden. Egyptiske fly bombet og brente landsbyene til de kongetro fjellstammene. De egyptiske flygerne brukte napalm og giftgass, kon­ gens soldater mishandlet endel av fangene stikk i strid med alle internasjonale vedtekter, men verden ofret ikke disse grusomhe­ tene stor oppmerksomhet. For palestinerne var krigen i Jemen en arabisk avsporing på veien til den store styrkeprøven med Israel. Klimaks i Algerie og opprørernes seier der, stadfestet i Evianavtalen 18. mars 1962, vir­ ket derimot inspirerende på de aktive palestinerne. Og for noen av Arafats nærmeste medarbeidere var krigen i Algerie også en grun­ dig skolering for operasjoner mot Israel. Erfaringene kom først og fremst Al Fatah til gode. Men det var ikke denne organisasjonen som ble favorisert av de egyptiske myndigheter. Ennå satset de mest på fedayeen ledet av Ahmed Shukairy. Fremstøtene deres fra Gaza ble utbasunert i egyptisk presse og kringkasting og presentert som betydelige operasjoner. Men militært sett dreide det seg igjen bare om «nålestikk». Al Fatah fikk mindre publisitet. Grupper fra denne organisasjo­ nen angrep fra syrisk område. De sprengte broer og vannledninger, og det hendte stadig at syrisk artilleri på Golanhøydene dekket sabotørenes retrett. Det var to hovedårsaker til at de nye geriljalederne valgte å kamuflere identiteten sin i denne perioden: hensynet til slekt og venner innen Israels grenser, og avtalen mellom geriljalederne om et kollektivt førerskap uten persondyrkelse. Dekknavnet til Arafat var Abu Amar, og mytene begynte å yngle rundt dette navnet. De kunne blant annet fortelle at han forkledd som ortodoks jøde hadde spasert rundt i det israelske forsvars­ departement og kamuflert som turist hadde landet på Lod flyplass. For mange palestinere ble han en arabisk Robin Hood. Shukairy ville uten tvil følt seg smigret av slike røverhistorier, men Arafat så helst at de ble avlivet, og under diskusjoner med til­ litsmennene i flyktningleirene innprentet han dem at propaganda av dette slag ikke var annet enn naive dagdrømmer, et surrogat for handling. Budskapet hans var at veien fremover var lang og hard, og at palestinerne måtte innse at de bare hadde seg selv å stole på.

94

Men ennå falt ordene hans på steingrunn. Storparten av palestinerne så ennå Nasser som frelseren. Med alle de nye våpnene og vennene skulle Nasser likvidere Israel. Han hadde tvunget Stor­ britannia og Frankrike i kne. Miraklenes tid var ikke forbi. En sterk Nasser betydde en svak Arafat. Han begynte også å få rivaler innen palestinernes rekker. Noen mente at han var reaksjo­ nær, andre at han sto for langt til venstre. Syria og Irak hadde lite til overs for ham fordi han nektet å bli et redskap for syriske og irakske interesser. Men det fikk ham ikke til å forandre kurs. Bedre og enklere enn noen andre ga han uttrykk for palestinernes krav om å få hjemmet tilbake. Tålmodig ventet han, mens krigsskyene igjen samlet seg over Midt-Østen.

Israels splittelse — arabisk feilvurdering Israels utvikling i årene mellom felttoget i 1956 og junikrigen i 1967 bærer preg av konsolidering utad og splittelse innad. Grensen i sør var sikret, klørne på Nassers Egypt midlertidig klippet og den viktige sjøveien østover fra Eilat gjenåpnet. Andre faktorer bidro til at Israel kom lenger ut av isolasjonen, ikke minst at landet greidde å etablere politiske og økonomiske forbindelser med noen av de nye afrikanske og asiatiske nasjonene. Vel 3 000 israelske vitenskapsmenn, ingeniører, agronomer og økonomiske planleggere arbeidet i denne perioden i forskjellige utviklingsland, og over 10 000 afrikanere, asiatere og latinamerikanere studerte i Israel. Det var en toveistrafikk egnet til å styrke sympatien for Israel, og araberstatene registrerte den og besluttet seg til å sette en stopper for den. Israel hadde vært et bevis på holdbarheten i ordspråket: Enighet gjør sterk. Men i 1963 hendte det noe som fikk iakttakere til å sette et spørsmålstegn ved israelsk samhold. Offentligheten fikk først en anelse om det da statsminister Ben-Gurion innga sin avskjedssøk­ nad 16. juni. Om morgenen hadde Ben-Gurion telefonisk gitt partifellene fra Mapai i samlingsregjeringen beskjed om å møte en halv time før de andre ministrene. Mapai, eller Israels arbeiderparti, som ble grunnlagt i 1930, er det største av landets politiske organisasjoner. Det blir ofte sam­ menliknet med de sosialdemokratiske partiene i Norden. Likheten ligger i at de bygger på demokratisk sosialisme, men det er også en dyptgående forskjell, og sammenlikningen kan derfor lett føre på avveier istedenfor å avklare. Mapam, eller Det forente arbeiderparti, ble til i 1948 da venstrefløyen brøt ut av Mapai, Gahal, ledet av den tidligere sjef for Irgun Zvai Leumi, Menahem Beigin, representerte høyrefløyen. I tillegg kommer Det nasjonale, religiøse parti, noen liberale grup­ per, forskjellige kommunistfraksjoner pluss noen miniorganisasjoner. Mellom Mapai og landsorganisasjonen, Histadrut, har det hele

96

tiden vært et nært samarbeid, og dette samspillet bidro til at Mapai ekspanderte helt til Lavon-affæren splittet partiet. Pinhas Lavon vokste opp i Polen i en jødisk familie. Han fikk en god utdannelse og utvandret til Palestina før nazistene satte i gang de store jødeforfølgelsene i Polen. I Israel gjorde han seg hurtig be­ merket innen fagbevegelsen og ble generalsekretær i Histadrut og minister i Israels første regjering. Mange spådde at Lavon ville overta toppstillingen etter BenGurion, men i juli 1954 hendte det noe som fikk vidtrekkende føl­ ger for Lavon. Egypterne avslørte en israelsk spion- og sabotørorganisasjon i Kairo med forgreninger til andre egyptiske byer. Den hadde gjennomført flere aksjoner og lagt planer om å sprenge og brenne amerikanernes og britenes informasjonskonto­ rer i Kairo og Alexandria, og opplegget tok sikte på å velte skylden over på fanatiske Nasser-tilhengere og forverre forholdet mellom egypterne og den angelsaksiske verden. Men sabotørgruppen sprakk før den fikk gjøre planen til virke­ lighet. 13 av medlemmene ble arrestert, to fikk dødsdom og ble henrettet, én begikk selvmord, to ble frifunnet og de øvrige fikk lange fengselsstraffer. Pro-arabiske kretser i vest utnyttet affæren maksimalt etter at Egypt hadde sirkulert et dokumentarisk konsentrat av affæren, og for noen av medlemmene i den amerikanske kongress var det en ubehagelig overraskelse at Israel ikke vek tilbake for å sette ameri­ kanske liv i fare for å fremme saken sin gjennom psykologisk krig­ føring. Lavon måtte gå som forsvarsminister, og Ben-Gurion som midlertidig hadde vært ute av regjeringen, overtok forsvarsministeriet. Lavon hevdet konsekvent at høyere offiserer han var kommet på kant med, hadde gjort ham til syndebukk, og at han ikke hadde hatt kjennskap til sabotasjeopplegget i Kairo. Men svært få festet lit til det. De betraktet det som et forsøk fra Lavons side på å renvaske seg og minske skadevirkningene for den israelske regje­ ring i utlandet. Han gikk tilbake til stillingen som generalsekretær i Histadrut, men han la ikke saken bort, og sommeren 1960 hendte det noe som ga ham nye kort på hånden: Under et forhør i forbindelse med en annen sak kom det frem at et avgjørende dokument fra Lavonaffæren var forfalsket. Det ble nedsatt flere undersøkelseskommisjoner, den viktigste av dem hadde syv statsråder som medlemmer, og etter inngående granskning og nye vitneavhøringer kom den frem til følgende

97

konklusjon: Lavon hadde ikke hatt noe å gjøre med planleggingen av sabotasjen. Ben-Gurion nektet imidlertid å godta kommisjonens kjennelse, og krevde saken inn for domstolene, men oppnådde det ikke. En rekke av Mapais ledere, blant dem Golda Meir, gikk mot BenGurion og kritiserte ham skarpt for de metodene han brukte. Krisen var et faktum. Israel vasket skittentøy for åpen scene, og i de arabiske hovedstedene merket de seg at Israel ikke var en sam­ mensveist monolitt. Ben-Gurion aktet ikke å gi seg og forlangte Lavon fjernet som generalsekretær i Histadrut. Hvis ikke ville Ben-Gurion trekke seg fra lederstillingen i Mapai. For mange ble det et vanskelig valg. Ben-Gurion var en ruvende skikkelse i den israelske ar­ beiderbevegelsen, en pionér og patriark, men de innså også at Lavon hadde meget å fare med i denne spesielle saken og fant det vanskelig å støtte Ben-Gurion. Til å begynne med trakk han det lengste strå, men tapte stadig mer terreng. Slik var stillingen da han møtte regjeringskollegene 16. juni 1963 og lot bomben springe: Han aktet å gå av som statsminister. Anmodningen ble innvilget, men han sa ikke farvel til politikken. To år senere var han med å starte et nytt parti, Rafi eller Israels arbeiderpartiliste, og med seg ut av Mapai og inn i Rafai tok han Moshe Dayan. De håpet å trekke flertallet til seg, men som de fleste utbrytere overvurderte de sin popularitet og undervurderte medlemmenes lojalitet overfor den gamle partiledelsen. Mapai fortsatte samarbeidet med de religiøse partiene, og voktet seg for å komme i et avhengighetsforhold til Rafi. Pragmatikeren Dayan merket seg at han hadde isolert seg fra den sterkeste strøm­ ning i Israels politiske liv og dermed eliminert seg som statsministerkandidat. De arabiske nabolandene fulgte denne utviklingen, og det manglet ikke på arabiske kommentatorer som tolket fraksjonsstridighetene i motstanderens leir som et bevis på at Israel holdt på å rakne. Igjen viste det seg at ledende arabere ikke hadde innsikt i de politiske prosessene på israelsk side, men trakk konklusjoner på grunnlag av ønsketenkning. Etter to tapte kriger undervurderte araberne fremdeles israeler­ ne. Nederlagene, sett fra Kairo og Damaskus, skyldtes ikke arabisk udugelighet og israelsk dyktighet, men vestmaktenes innsats på israelsk side. 98

Men nå var denne tiden forbi, het det. Med Sovjet som beskytter ville ikke amerikanerne og -britene våge å gripe aktivt inn på israelsk side, og et Israel overlatt til seg selv ville araberne mestre. Det var en illusjon som skulle få farlige følger.

FN svikter Høsten 1966 øket de palestinske geriljaorganisasjonene utfallene mot Israel fra jordansk område. Geriljaen ønsket å provosere frem israelske angrep på Jordan for å engasjere regimet der sterkere i kampen mot Israel. Hvis kongen unnlot å slå igjen mot israelerne, ville det undergrave stillingen hans og åpne veien for et jordansk regime som passet palestinerne bedre, het det i en situasjonsana­ lyse fra Al Fatah. 4. november dette året undertegnet Syria og Egypt en forsvarsavtale. Den israelske regjering med Levi Eshkol i spissen regnet med at Jordan var under et sterkt syrisk-egyptisk press for at det skulle slutte seg til pakten, og for å avskrekke Jordan fra å ta del i det israelerne oppfattet som aggressiv omringning og straffe Jordan fordi geriljaen angrep fra jordansk område, slo Israel til 13. november. En israelsk avdeling understøttet av artilleri og stridsvogner ryk­ ket over den jordanske grensen og angrep Samou, en landsby med vel 4 000 innbyggere. Det er ingen tvil om at Samou var utfallsport for palestinske geriljamedlemmer, men like sikkert er det også at den israelske straffeekspedisjonen som resulterte i at 123 hus ble lagt i ruiner, gikk hardt ut over innbyggere som ikke hadde vært engasjert i geriljaens aktivitet. Da kong Hussein ble informert om angrepet, sa han til en av rådgiverne sine at hvis Israel ønsket å forherlige de palestinske ekstremistene og latterliggjøre moderate jordanere, skulle de fort­ sette med slike aksjoner. Episoden bidro til å øke spenningen og forsere opprustningen på israelsk og arabisk side. I januar 1967 var styrkeforholdet med hensyn til våpen: Egypt, Syria og Jordan hadde omtrent 2 700 stridsvogner mot israelernes 800. Araberne disponerte 800 jagerfly mot 240 på israelsk side, og på sjøen var arabernes tallmessige overlegenhet enda større: 217 krigsfartøyer mot israelernes 37. De arabiske strategene tenkte i tall. I og med at den numeriske overlegenheten deres var større enn noensinne, ble vinnersjansene 100

ansett som meget gode. Tredje runde skulle bli avgjørende. Det var ikke et spørsmål om krigen kom, men når den brøt ut. Israel har en faregrense når det gjelder arabisk opprustning. Passeres den, blir «haukene» lett toneangivende. Og vinteren og våren 1967 var det en alminnelig mening i Israel at den røde stre­ ken forlengst var passert. Som araberne tok israelerne tredje runde for gitt. En tredje faktor øket spenningen! Sovjets politikk. I begynnelsen av mai underrettet sovjetregjeringen Nasser om at Israel hadde trukket sammen en stor troppestyrke ved Syrias grense. Russerne sørget for at fremtredende egyptere innen Nassers etterretningstje­ neste matet føreren med likelydende rapporter. I april hadde syrisk artilleri på Golanåsene beskutt israelere som pløyde jorden i den demilitariserte sonen ved Genesaretsjøen, og under luftkamper 7. april hadde israelerne skutt ned 6 syriske Migtly. Den 10. mai kom Israels daværende generalstabssjef, nåværende statsminister Rabin, med en utfordrende uttalelse om at det ikke var utelukket at israelske styrker kom til å angripe Damaskus og gjøre slutt på regimet der, og fire dager senere uttalte statsminister Eshkol i Yhdarklubben i Tel Aviv: «I betraktning av de 14 episodene bare i løpet av den siste måned kan vi bli nødt til å gripe til forholdsregler som ikke er mindre drastiske enn aksjonen 7. april.» Truslene bidro til å overbevise Nasser om at rapportene fra sovjetkildene var korrekte. Dette gikk klart frem av talen hans 9. juni, etter det store sammenstøtet, da han tilbød å trekke seg til­ bake: «Vi vet alle hvordan krisen begynte i første halvdel av mai. Det var fiendens plan å invadere Syria. Erklæringer fra israelske politikere og Israels militære øverstkommanderende avslører dette. Kildene til våre syriske brødre og vår egen pålitelige etterret­ ningstjeneste var kategoriske på dette punkt. Vennene våre i Sovjetunionen fortalte til den parlamentariske delegasjonen vår som besøkte Moskva i forrige måned, at israelernes hensikt var klar. Det var vår plikt ikke å godta dette i stillhet.» Israelerne har hele tiden hevdet at de bare hadde et kompani, cirka 120 mann, i nærheten av den syriske grensen i denne tiden. Egypt fastholder at den israelske styrken omfattet elleve brigader. Hvem tar feil eller skrøner? Det er naturlig å la FN-observatører avgjøre dette, for de var de eneste objektive iakttakere som hadde adgang til dette grenselan­ det. Daglig trålte de gjennom området, på begge sider av grensen. De brukte de veiene israelerne måtte nyttet til å kjøre frem en even101

tuell angrepsstyrke, og de kontrollerte posisjonene der ryktene fortalte at brigadene sto kampklare. Enstemmig rapporterte de at det ikke fantes israelske troppekonsentrasjoner av betydning, og denne oppsummering ble utførlig referert i generalsekretær U Thants rapport til Sikkerhetsrådet 19. mai 1967. De ansvarlige i Kairo ymtet om at FN-observatørene var påvirket av sionisme. Det er en grotesk påstand, spesielt når en tar med i betraktningen at flere av disse FN-observatørene hadde rettet flengende kritikk mot israelske brudd på våpenhvilen i en rekke andre tilfelle. Det er endel skribenter som mener at Nasser ikke planla å gå til krig våren 1967, men at begivenhetene utviklet seg så raskt at han mistet oversikten og tok avgjørelser han ikke ante rekkevidden av. Men denne hypotesen holder ikke når søkelyset rettes mot Nassers neste trekk. Israel har hevdet konsekvent fra staten ble til at den som stenger Tiranstredet, erklærer Israel krig, og Sinaifelttoget i 1956 levner ingen tvil om at israelerne mener det de sier. Ikke desto mindre var det nettopp dette utspill Nasser foretok i den spente situasjonen. Han besluttet å blokere Tiranastredet. Etter ordre fra presidenten sendte egypternes stabssjef, general Fawzy, et brev til sjefen for FN-troppene i Sinai, general Rikhye, 16. mai om aftenen. I brevet ble det forlangt at FN’s vaktstyrke skulle evakuere grenseområdet, og den egyptiske brigadegeneral Mokhtar som overleverte Fawzys brev, underrettet Rikhye om at FN måtte evakuere El Sabha og Sharm el Sjeik samme natt for å gi plass for egyptiske tropper. Rikhye svarte at bare FN’s generalsekretær kunne gi ordre til vaktstyrken om evakuering av de strategisk viktige stedene, og inn­ til en slik ordre forelå, aktet Rikhye å la FN-troppene stå i stillin­ gene. Mokhtar fremholdt at dette kunne føre til konflikt mellom egyptiske tropper og FN-styrken, og forlangte at Rikhye omgående ga ordre til troppene sine om å holde seg i leirene ved El Sabha og Sharm el Sjeik. Også det nektet Rikhye å gå med på, og underrettet FN’s hovedkvarter om utviklingen. U Thants første svar til Rikhye var en instruks om å innta en høflig, men fast holdning overfor egypterne, og til egypternes ambassadør ved FN sa U Thant at en anmodning om tilbaketrek­ ning skulle stilles til generalsekretæren, ikke til øverstkommande­ rende for vaktstyrken. Det var en reprimande U Thant håpet ville dempe egypterne.

102

Men 17. mai okkuperte egyptiske tropper El Sabha. FN-styrken her var en jugoslavisk avdeling, og egypterne anmodet den jugoslaviske sjefen om å evakuere vaktstyrken omgående, men fikk til svar at jugoslavene bare tok imot ordrer fra FN-kommandoen, og at de aktet å bli til de fikk nye instrukser. Samme dag holdt U Thant et møte med nasjonene som hadde tropper i vaktstyrken. India stilte 978 soldater, Canada 795, Jugoslavia 579, Sverige 530, Brasil 430, Norge 61 og Danmark 2. U Thant hevdet at grunnlaget for vaktstyrkenes stasjonering var Egypts samtykke. Falt det bort, måtte vaktstyrken trekkes tilbake. Det bemerkelsesverdige er at U Thant ikke nevnte avtalen mellom Nasser og Hammarskjold, utførlig omtalt i Hammarskjolds memorandum av 5. august 1957. Det slo fast at tilbaketrekning bare skulle skje hvis hovedforsamlingen i FN og presidenten i Egypt var enige om at vaktstyrken hadde løst oppgaven sin. Ingen, ikke engang egypterne, kunne antyde at FN-styrken var ferdig med sin oppgave. Mer enn noensinne var det bruk for den. Situasjonen hadde nådd det kritiske punkt Hammarskjold hadde forutsett elleve år tidligere da han fikk Nasser til å avgi løfte om at FN-styrken ikke skulle beordres bort etter egyptisk forgodtbefin­ nende. Hammarskjold hadde lagt alt til rette for å kople inn hovedforsamlingen. Men U Thant opptrådde som om denne muligheten ikke eksisterte. Hvor var generalsekretærens høyt betalte rådgivere? Representantene for Canada og Danmark i FN stilte spørsmål om ikke hovedforsamlingen var det rette forum for denne saken, men Indias og Jugoslavias talsmenn tok avstand fra dette. Nasser som ikke hadde glemt løftet til Hammarskjold, prøvde seg frem. Ved å bruke militære i åpningsrunden og holde diploma­ tene i reserve hadde han en retrettmulighet som ikke ville føre til at han tapte ansikt. Han kunne nemlig si at offiserene hadde vært litt for ivrige i tjenesten hvis de militære møtte bestemt motstand fra FN’s generalsekretær og hovedforsamling. U Thants usikkerhet fortalte Nasser at sjansen til å få FN-troppene fjernet var gode hvis han øket presset. Gjennom diplomatiske kanaler bearbeidet han India og Jugoslavia, som sammen stilte nærmere halvparten av vaktstyrken. Begge var og er samarbeids­ partnere med Egypt innen den alliansefrie gruppen, og begge lot forbindelsen med Egypt veie tyngre enn konsekvensene av å trekke fredsstyrken bort da den trengtes mest. Det ble en prøve på FN-troppenes pålitelighet som fredsbeva­ rende faktor i Midt-Østen. 103

Jugoslavia godtar ikke denne tolkningen. Det viser til at en egyptisk offiser innfant seg hos den jugoslaviske sjefen i Sharm el Sjeik 18. mai med krav om å overta denne nøkkelposisjonen. Egypteren forlangte svar innen 15 minutter, og noe senere skjøt egypterne to granater mot jugoslavenes leirområde ved El Quseima og El Sabha. Granatene landet i sanddynene og gjorde ingen skade. Konfrontert med makt hadde ikke jugoslavene noe annet å gjøre enn å evakuere, fremholder de. Samme dag hadde U Thant et møte med Israels FNambassadør. Israel advarte sterkt mot at Egypt fikk drive den internasjonale vaktstyrken bort fra grenseområdet, og den bekymrede U Thant stilte israeleren et spørsmål som ikke er tatt med i israelernes offisielle fremstilling av hendelsesforløpet: Ville Israel gi FN-styrken operasjonsmuligheter på israelsk side? Israel avslo. Det svekker israelernes påstand om at FN slo paraplyen sammen og løp. Egypt tvang fredsstyrken bort. Israel nektet å ta imot den. Begge var interessert i å rydde området for objektive meklere. U Thant gjorde et siste forsøk på å hindre konfrontasjonen. Etter at den egyptiske utenriksminister formelt hadde underrettet U Thant om at vaktstyrken skulle trekkes tilbake, besluttet han å vende seg direkte til Nasser. I møtet til den rådgivende komité for FN-styrken var meningene delt. Ifølge U Thant krevde ingen av komitémedlemmene at saken skulle legges frem for hovedforsamlingen, og resultatet ble at U Thant meddelte egypterne at FN-troppene ville bli evakuert. Men etter U Thants mening var det ennå et håp tilbake: å overtale Nas­ ser til å la være å lukke Tiranstredet. Og for å oppnå det fløy U Thant til Kairo. Nassers svar kunne ikke vært mer avvisende og arrogant: Mens U Thant var på vei til Kairo, kunngjorde Kairo-kringkasteren: Ingen israelske skip får gå gjennom Tiranstredet. I en tale utdypet Nasser dette: «Israels flagg skal ikke lenger vaie i Akababukten. Vår suverenitet over bukten er urokkelig. Hvis Is­ rael truer oss med krig, er svaret vårt: Bare sett i gang.»

Nasser erklærer hellig krig Velmenende beundrere av Israel har skildret dette landet som sammensveiset i denne skjebnestunden. Men i virkeligheten gjen­ nomgikk det en indrepolitisk krise. Folket ropte på Dayan, handlingens mann og helten fra 1956, men statsminister Eshkol aktet å holde den gamle rivalen utenfor. Den 24. mai organiserte Shimon Peres, Dayans nære medarbei­ der fra Rafi, en politisk allianse som tok sikte på å styrte Eshkol. Bak seg hadde Peres 50 av nasjonalforsamlingens 120 medlemmer, blant annet Beigin fra høyrepartiet Ganel og Mashe-Haim Shapiro fra Det nasjonale, religiøse partiet. Beigin foreslo for Eshkol at han skulle overlate statsministerstillingen til Ben-Gurion, men Eshkol som hadde vært med å sette Ben-Gurion utenfor, avviste det. Og Eshkol ble støttet av endel fremtredende partifeller. De mente at Israel var bedre tjent med Eshkols forsiktighet enn Ben-Gurions og Dayans harde linje. Det var den gamle dialog mellom «haukene» og «duene». Men arabernes militære oppladning styrket Dayans stilling. Etter at Israels avskrekkingspolitikk overfor Jordan hadde slått helt feil, ble ropet «Dayan som leder» sterkere, og Eshkol tilbød Dayan stillingen som visestatsminister, en forholdsvis ubetydelig post som Dayan ikke reflekterte på. 31. mai underrettet Dayan Eshkol om at han ønsket en militær kommando, helst som sjef for sørfronten, hvis Mapai ikke ønsket ham i regjeringen, og Eshkol svarte at han og kabinettet gjeme så Dayan som sjef på et frontavsnitt. Men dermed falt det ikke ro over toppledelsen. 1. juni ble Mapais mektige sekretariat trommet sammen for å ta endelig stil­ ling til Dayans plasering. Flertallet forlangte ham som forsvarsminister, og Eshkol bøyde av og godtok at den mektige rivalen kom inn i regjeringen. Dayans tilhengere hevder at beslutningen om å slå til ikke var tatt da han ble forsvarsminister. Motstanderne hans påstår at alle planer var lagt, blant annet har Abba Eban og Yigal Allon frem­ 105

holdt at militærpakten mellom Jordan og Egypt og stengningen av Tiranstredet hadde gjort krigen uunngåelig, og at Israel hadde tatt konsekvensene av det. Og fra denne kant blir det også vist til at generalstabssjef Rabin hadde utarbeidet alternative planer. Da den samme Rabin ble statsminister i 1973, blusset diskusjonen opp igjen om hvem som skulle ha æren for hva i juni 1967. Som så ofte under slike mannjevninger hadde rivalene en ten­ dens til å overvurdere seg selv og frakjenne konkurrentene beretti­ get ære. Rabin og Dayan supplerte hverandre. Uten begge disse to i ledende stillinger hadde resultatet neppe blitt så positivt for Israel. Mens israelerne la siste hånd på forberedelsene til angrepet, uttalte Dayan på en pressekonferanse 3. juni i Tel Aviv at det var for sent med en militær reaksjon på Egypts blokade av Tiranstre­ det. «Regjeringen — før jeg ble medlem av den — innstilte seg på diplomati. Vi får gi det en sjanse,» uttalte han. Dagen etter fikk avisredaksjonene i Israel og de utenlandske nyhetsbyråene tilsendt bilder av israelske soldater som reiste på permisjon eller slappet av på stranden. Teksten under et av de mest populære bildene som viste en israelsk soldat som bygde sandslotf for den lille sønnen sin på stranden, lød: De bygger sandslott, ikke festninger. Reaksjonen mange steder i utlandet var: Situasjonen kan ikke være så kritisk når Israel sender tusenvis av soldater på permisjon. Men det var ikke Vest-Europa og De forente stater israelernes avdeling for psykologisk krigføring var ute for å villede. Det gjaldt først og fremst å gi Egypt og Syria falsk sikkerhetsfølelse, men lite tyder på at israelernes avledningsmanøvrer spilte noen rolle i Kairo og Damaskus. For syrernes, irakernes, jordanernes og egypternes oppmarsj fortsatte. Hva de aktet å gjennomføre, går klart frem av dagsordren fra den egyptiske øverstkommanderende, general Mortagi, til soldatene i Sinai 3. juni: «Resultatet av dette enestående øyeblikk er av historisk betydning for vår arabiske nasjon og for den hellige krig som vil gi Palestina-arabeme rettighetene deres tilbake og gjenvinne Palestinas plyndrede jord.» To dager før Israel løsnet et skudd, uttalte Egypts øverstkom­ manderende, som var et talerør for Nasser, at Egypt og araberne gikk til krig for å utslette staten Israel. Den palestinske frigjøringshær sto oppmarsjert sammen med de egyptiske styrkene, og sjefen for den, Ahmed Shukairy, uttalte at det var «mulig og til og med meget sannsynlig» at Den palestinske frigjøringshær ville avfyre det første skuddet. Han la til at araberne etter å ha frigjort Palestina ville gi de overlevende jødene hjelp til å 106

vende tilbake til de land de opprinnelig kom fra. «Men min oppfat­ ning er at få av dem vil overleve,» fremholdt han. Ikke bare staten Israel, men også det israelske folk var stilt overfor utslettelse, ifølge palestinernes øverste leder. Omtrent samtidig ankom den nye, amerikanske ambassadøren, Richard Nolte, i Kairo. Til journalistene som spurte ham om han hadde nye forslag til å løse krisen, uttalte han: — Hvilken krise? Det var hans måte å berolige gemyttene, men i Tel Aviv, London og mange andre hovedsteder ble det oppfattet som en dårlig spøk. President Kennedy hadde nærmet seg Nasser, men president Johnson satset mer på de moderate oljefyrstene, i første rekke kong Feisal av Saudi-Arabia. Feisal var på statsbesøk i De forente stater i 1966, året før krisen ble akutt. Han ga Johnson det inntrykk at Egypt var kommet i håpløs gjeld til Sovjet på grunn av russernes omfattende våpen­ leveranser, og at Egypt derfor var på vei til å bli en sovjetrussisk vasallstat. Kort tid etter dette møtet stoppet amerikanerne hveteleveransene til Egypt, og det kom til diplomatisk brudd mellom Washing­ ton og Kairo. Forholdet forverret seg i vårmånedene 1967, og det nådde en ny bunnrekord da president Johnson 23. mai erklærte at Egypts blokade av israelsk skipsfart var rettstridig. Han hadde også en replikk til FN: «Vi er skuffet over den forhastede tilbaketrekningen uten intervensjon fra hovedforsamlingens eller Sikkerhetsrådets side.» Den 24. mai erklærte Storbritannias statsminister, Harold Wilson, at Tiranstredet var internasjonalt farvarin. Dermed sto britene og amerikanerne sammen i denne saken. Og en rekke rettslærde i vest underbygde dette standpunkt, og det er verd å se på formuleringene deres, for problemene rundt Tiranstredet er langtfra løst. Ekspertene i folkerett trakk en parallell med Dardanellene og Bosporus. Overenskomstene her sørger for skipsfartens frihet og utelukker muligheten for at én stat skal dominere. Da det osmannske keiserrike gikk under, overtok en internasjonal kommisjon. Den ble etterfulgt av Lausanneavtalen fra 1923 og Montreuxkonvensjonen fra 1936, som fremdeles gjelder. De rettslærde hevder at Tiranstredet og Akababukten faller inn i dette mønster, og at konvensjonen om territorialfarvann og tilstø­ tende områder, vedtatt i Genéve i 1958, åpner adgang til fri passasje gjennom slike streder. Denne konvensjonen er ratifisert av 22 land, blant dem De forente stater, Storbritannia og Sovjet. 107

«Å godta Egypts rettigheter over Tiranstredet ville være å fjerne seg fra dette godtatte prinsipp. Det er ikke bare eksemplet med Tyrkia og adgang til Middelhavet for Russland, Romania og Bulgaria som teller. Østersjøen er et hav som ville bli stengt hvis Sverige og Danmark valgte å anvende de geografiske argumenter Egypt bruker om Tiran. Ved å hevde frihet til skipsfart i bukten har Israel, Storbritannia og De forente stater internasjonal lov bak seg,» skrev The Times på lederplass 27. mai. To dager senere svarte Talib El-Shihib, talsmannen for den ara­ biske liga, i et innlegg i The Times: «Eksistensen av en israelsk kystlinje ved Akababukten er et direkte resultat av aggresjon fra israelsk side i strid med FN’s delingsplan for Palestina fra 1947. Israels okkupasjon av havnen i Eilat og denne delen av kystlinjen er et eksempel på israelsk, militær ekspansjon stikk i strid med FNbestemmelsen. Innseilingen til Akababukten er mindre enn 9 miles bred og dermed innenfor den 12-miles-grensen som er lovlig tillatt for ter­ ritorialfarvann. Som følge av krigstilstanden mellom Israel og Egypt ble israelske skip nektet passasje inntil 1956 på lovlig grunn­ lag. Israelsk passasje siden 1956 var en følge av Suez-aggresjoneni mot Egypt som ble kraftig fordømt av FN. Sporene etter denne aggresjonen må fjernes. Israel har stadig hånt FN-resolusjoner og hindret FN’s fredsbevarende anstrengelser. Det har nektet å godta FN-styrker på sin side av grensen fra 1957 og har boikottet FN’s blandede våpenhvilekommisjon.» Som støtte for sin opptreden nevnte også Egypt at det ikke hadde ratifisert konvensjonen fra 1958 om territorialfarvann, og at det derfor sto fritt når det gjaldt skip fra andre nasjoner enn Israel. Som så ofte i Midt-Østen opererte partene ut fra hver sitt «retts­ grunnlag,» og ingen av dem var villige til å la en objektiv instans avgjøre saken. Men argumenteringens tid ebbet ut. Israel og araberstatene anstrengte seg for å sikre seg maksimal hjelp fra sine allierte i det kommende oppgjøret. Nasser sendte en timannsdelegasjon til Moskva for å forhandle med Sovjets forsvarsminister, marsjall Gretsjko, og Israels utenriksminister, Abba Eban, reiste til Washington for å konferere med president Johnson. Den 26. mai, etter at presidenten hadde latt Eban vente det meste av dagen, tilkalte Johnson ham. For å få et utvetydig løfte fra Johnson om at De forente stater aktet å hevde sin rett til fri ferdsel gjennom Tiranstredet, hadde Eban tatt med seg et bestemt doku­ 108

ment. Det var manuskriptet til en tale Ebans forgjenger, Golda Meir, holdt i FN’s hovedforsamling 1. mars 1957. Talen fastsatte vilkårene for at Israel gikk med på å evakuere Sharm el Sjeik. Og det het her at Israel ville regne innblanding i skipsfarten sin i Tiranstredet «som grunnlag til å utøve sin selvsagte rett til selvfor­ svar.» Eban hadde som ambassadør i Washington utarbeidet storpar­ ten av teksten sammen med John Foster Dulles, amerikanernes daværende utenriksminister. Egenhendig hadde Dulles foretatt rettelser i manuskriptet. Eban minte også presidenten om Johnsons egne uttalelser i 1956—57 til fordel for Israel i den samme saken. I denne perioden var Johnson fører for demokratene i senatet og kritiserte skarpt alle dem som ønsket å sette i verk økonomiske sanksjoner mot Israel for å få det til å trekke seg ut av Sharm el Sjeik. Ebans måte å konfrontere Johnson med egne og andres løfter irriterte presidenten. Men det var ikke den mest tungtveiende årsak til Johnsons tilbakeholdenhet. På dette tidspunkt hadde De forente stater engasjert seg sterkere i Vietnam, og Johnson innså at én krig var mer enn nok. Han avsto derfor fra å gi Eban tilsagn om støtte i tilfelle krig og garderte seg mot kritikk fra Israel og proisraelske kongressmedlemmer ved å si at tilsagn om støtte måtte gå gjennom kongressen. Med sitt inngående kjennskap til amerikansk politikk visste Eban at det var en tidkrevende prosess. Som så ofte når resultatet er negativt, het det at forhandlingene var ført i en vennlig atmosfære, og at meningsutvekslingene var til nytte for begge par­ ter. På et krisemøte i FN’s sikkerhetsråd 29. mai foreslo De forente stater at Egypt skulle tillate fri ferdsel gjennom Tiranstredet så lenge FN behandlet denne krisen. Men Egypt avviste forslaget, og det fikk så liten støtte at det ikke ble tatt opp til avstemning. Samme dag som De forente stater oppfordret Egypt til å ta en tenkepause og overlate saken om Tiranstredet til FN, holdt Nasser en tale i Egypts nasjonalforsamling etter at den hadde gitt ham uinnskrenkede fullmakter. Han stemplet De forente stater og Storbritannia som fiender av Egypt. «Hvis de vestlige landene for­ nærmer oss og nekter oss retten vår, skal vi lære dem å respektere oss. Det er de som skapte Israel,» ropte han til forsamlingen. Igjen dvelte han ved Palestinas betydning: «Forberedelsene til frigjøringen av Palestina er fullført.» Egypts departement for religiøse saker hadde gitt ordre til alla 109

mullaer eller muhammedanske predikanter om at de skulle la Jihad eller «hellig krig» være hovedtema i landets moskéer, og i instruksen het det at det skulle fremheves under gudstjenestene at det er en ære og et privilegium å dø som martyr i en hellig krig. Det bidro til å gjøre stemningen i Egypt enda mer opphisset. Nyheten 30. mai om at Sovjet hadde underrettet Tyrkia om at det aktet å sende ti krigsskip gjennom Bosporus til Middelhavet i den kommende uken, ble tolket i Kairo som et bevis for solidaritet fra russisk side. To dager senere møttes president Johnson og statsminister Wilson i Washington for å samordne en diplomatisk aksjon og sikre fri gjennomfart i Tiranstredet. Men tiden var løpt fra dem. Egypt var mentalt forberedt på krig, og Israel var ikke lenger bare konfron­ tert med stengning av Tiranstredet, konsentrasjon av egyptiske og palestinske tropper i Sinai, en militær samordning mellom Jordan og Egypt ledet av den egyptiske general Riad. I tillegg kom en ny trusel: En stor, iraksk troppeavdeling understøttet av 150 stridsvogner var på vei gjennom Jordan mot grensen til Israel. Den irakske styrken ville være fremme ved grensen 6. eller 7^ juni, og Israel ville da stå overfor 300 fiendtlige stridsvogner i et område der landet bare er noen kilometer bredt. Faren for at Israel ville bli skåret i to, og at noen av hærens hovedbaser ville bli tatt bakfra, var overhengende. Senere har talsmenn for araberne hevdet at troppekonsentrasjonene på arabisk side bare var ment som press bak en diplomatisk kampanje. Men det klinger ikke overbevisende. For arabernes militære oppmarsj hadde et format og et mønster som ikke etterlater tvil om at hensikten var å gjøre Nassers ønske til virkelig­ het: å utslette Israel. Å la det første skudd som ble avfyrt i seksdagerskrigen, avgjøre hvem som var angriperen og den mest aggressive, er en banal forenkling som fører til historieforfalskning.

Seksdagerskrigen — en israelsk triumf Mens avisredaksjoner verden over tekstet bildene av israelske soldater på permisjon, la den israelske forsvarsledelsen siste hånd på den store aksjonsplanen. Arabernes overlegenhet med hensyn til krigsmateriell gjorde overraskelsesmomentet viktigere enn noensinne for israelerne. Og viktigst av alt var det å tilintetgjøre flest mulig av Egypts 400 moderne kampfly på bakken. Grundig etterretningsarbeid hadde lært israelerne at de egyp­ tiske flyskvadronene var i høyeste alarmberedskap akkurat idet demringen kom. Like etter soloppgang tok mange av de egyptiske Mig-21 av og patruljerte over Sinai, og ved syv-tiden var storparten åv dem tilbake. Det innledet en periode med nedsatt beredskap. I juni måned er det ikke sjelden morgentåke over Nilen, deltaet og Suezkanalen, men i 7.30-tiden letter den, og omkring klokken 8 er været vanligvis på sitt beste med maksimal sikt på grunn av solens vinkel og stille luft, begge deler av største betydning når det gjelder presisjonsbombing av for eksempel flyplasser. 7.45 den 5. juni rettet den første bølgen av israelske fly et knu­ sende angrep mot ni av egypternes flyplasser. Den tiende, Fayid, ble bombet noen minutter senere fordi den var halvt dekket av morgentåke. Mens den første bølgen av israelske fly gjorde seg ferdig med angrepet, var bølge to alt på vei, og den tredje gjorde seg klar til å ta av. Tidsavstanden mellom dem var ti minutter. Hver gruppe hadde syv minutter over målet. Det var en presisjon og et tempo verden ikke hadde sett maken til. Etterfylling av drivstoff og innlasting av nye bomber og raketter tok israelerne cirka 7.5 minutter, atskillig kortere enn normaltiden i andre avanserte flyvåpen, og det resulterte i en maksimal utnyt­ telse av de israelske kampflyene. Til forsvaret av Israel hadde israelerne bare satt av en eneste skvadron, det vil si tolv fly. Det var høyt spill. Noen militæreksperter bruker betegnelsen hasard. Egypterne var utstyrt med russiske luftvernraketter, men mestret

111

■ Ankara

TYRKIA

Grensene før seksdagerskrigen i 1967.

112

dem ikke. Det bidro til at Israel utviklet en tendens til å undervur­ dere russiske rakettvåpen. I to timer og femti minutter hamret israelernes flyvåpen løs på de egyptiske flyplassene. Angrepsmålene ble utvidet fra ni til nitten, og resultatet så slik ut: 300 av de cirka 400 kampflyene til Egypt, blant dem alle de 30 bombeflyene av typen TU-16, var knust. Og i løpet av dagen og neste natt ble ødeleggelsesverket fullbrakt. Syrias og Jordans flyvåpen nølte lenge nok til at israelerne kunne konsentrere seg om hovedfienden Egypt. Senere var det ikke problematisk å likvidere storparten av kampflyene til Syria, Jordan og Irak. I løpet av krigens første 48 timer ødela israelerne 416 av motstandernes fly og tapte selv bare 26. Det sikret Israel det abso­ lutte herredømme i luften og bidro sterkt til den hurtige seieren. Ved slutten av første krigsdag innså Nasser at flyvåpnet hans hadde fått en katastrofal medfart. For å unnskylde det prøvde han seg med den taktikk som hadde vist seg så effektiv under krigen i 1956: Han erklærte at fremmede stormakter hadde blandet seg inn, og at amerikanske og britiske kampfly hadde overveldet de egyptiske flybasene. I 1956 tok britiske og franske jagerfly og transportmaskiner del i kampene, men intet tyder på at amerikanske og britiske fly var engasjert i junikrigen i 1967. Derimot har israelerne et opptak av en telefonsamtale mellom Nasser og Jordans Hussein klokken 4.50 den 6. juni, på krigens annen dag. At stemmene er autentiske, er det ingen tvil om. Heller ikke hva Nasser ønsket å oppnå: Nasser: — Hvordan står det til? Din bror vil vite om kampen fortsetter langs hele fronten. Et utydelig svar fra kong Hussein. Nasser: — Vil Hans Majestet komme med en erklæring om ame­ rikansk og britisk deltakelse? Igjen et utydelig svar fra Hussein. Nasser: — Hallo, skal vi beskylde De forente stater og Stor­ britannia eller bare De forente stater? Hussein: — De forente stater og Storbritannia. Nasser: — Har Storbritannia hangarskip i området? Svaret fra Hussein uforståelig. Nasser: — Vi kjemper med all vår styrke. Vi har hatt kamper gående på alle fronter hele natten. Vi har hatt noen vansker, men de har ingen betydning. Vi skal vinne tross alt. Allah er med oss. Vil Hans Majestet komme med en erklæring om amerikanernes og britenes deltakelse?

113

Svaret for grøtet til å oppfattes. Nasser: — Ved Allah, jeg skal komme med en kunngjøring. Du kommer med en kunngjøring, og vi skal sørge for at syrerne kom­ mer med en kunngjøring om at amerikanske og britiske fly angri­ per oss fra hangarskip. Vi utsteder en proklamasjon. Vi gjør poen­ get helt klart. Hussein: — Det er bra. Alt i orden. Nasser: — Takk for det. Gi ikke opp. Vi er med dere av hele vårt hjerte. Vi sender flyene våre over Israel i dag. Flyene våre har allerede angrepet israelske flyplasser. Senere har kong Hussein beklaget at han lot seg trekke inn i denne løgnhistorien, og da den egyptiske utenriksminister, Mahmoud Riad, ble spurt av Kairo-korrespondenten til The Times om han trodde på erklæringen om de fremmede flyene, svarte Riad at det foreligger ingen bevis på at slike angrep har funnet sted. Fra Nassers side var det et forsøk på å skjule et sviende nederlag og aktivisere Sovjetunionen ved å gi det inntrykk av at den andre supermakten allerede tok del i krigen. Nasser vek ikke tilbake for å gjøre oppgjøret til verdenskrig på falske premisser. Men Sovjet aktet ikke å la seg trekke inn i en krig det hverken hadde planlagt eller kontrollerte. Fra elektroniske overvåkingsskip konstaterte russerne at amerikanske og britiske fly ikke tok del i kampene. Og sett fra Moskva var det jo heller ingen katastrofe som utviklet seg, for araberledernes ubehjelpelighet var egnet til å øke avhengigheten deres av Sovjet etter et dundrende nederlag. Jo større nederlag, desto større avhengighet og sjanser til ekspansjon for Sovjet i den arabiske verden. Når noen antydet at arabernes militære fiasko var et bevis på at de sovjetproduserte våpnene ikke holdt mål med israelernes kamputstyr produsert i vest, minnet russerne kritikerne om at nord-vietnameserne med de samme våpen ga supermakten Amerika mer enn nok å tenke på. Det var i sovjetledernes interesse at araberne led nederlag, men nederlaget måtte ikke bli så stort at araberne var slått fullstendig ut og ikke brydde seg om Sovjet hjalp eller ikke i fremtiden. Å sette en stopper for krigen på det rette tidspunkt ble en av de viktigste oppgavene for sovjetledeme. I politiske kretser i Washington var den første reaksjon lettelse da det mandag formiddag 5. juni ble klart at det egyptiske flyvåpen praktisk talt var ødelagt. Sivilbefolkningen i Tel Aviv ville ikke bli massakrert fra luften. Det ville ikke komme et desperat nødrop fra Israel, brennende, israelske byer ville ikke flakke over fjemsyns114

skjermene om kvelden i Amerika og kreve en militær støtteaksjon med den farlige konfrontasjon den kunne resultere i. Men i amerikanernes lettelse blandet det seg også bekymring. Hva med de arabiske oljeleveransene til Vesten hvis Israel vant en overveldende seier? Og hvordan ville det gå med Suezkanalen? Jo større arabisk nederlag, desto sterkere arabisk hat til De forente stater, Israels store våpenleverandør. Slik var det også på amerikansk hold en klar oppfatning av at Egypts nederlag måtte begrenses. Det passet amerikanerne at Nas­ ser fikk en lærepenge, men lærepengens størrelse ble det livlig de­ batt om på topplanet i Washington. Som i Paris i 1956 var det i Washington i 1967 en gruppe fremtredende politikere som mente at Nasser hadde hovedskylden for alle Vestens tilbakeslag i MidtØsten, også de som rett og slett skyldtes vestlig stupiditet og grådighet. Fra denne kanten ble det forlangt at Israel denne gang skulle få gjøre opp med Nasser uten innblanding fra amerikansk side. President Johnson minte «haukene» om at De forente stater var engasjert gjennom de omfattende våpenleveransene, og at det ikke gagnet noen at en preventiv krig ble et erobringstokt. Han fant det naturlig at israelerne skulle få okkupere Sharm el Sjeik for å åpne Tiranstredet for fri gjennomfart. Supermaktenes felles interesse av å begrense krigen reduserte sjansene for en storkonflikt. Også for Israel var tidsfaktoren av stor betydning. Israelerne fryktet ikke motstandernes militære krefter, men vennenes poli­ tiske manipulasjoner. Et krav fra amerikansk hold om en våpenhvile før Israel hadde høstet fruktene på bakken av den knusende seieren i luften, var for eksempel det Dayan fryktet mest. Han regnet med at Israel trengte 48 timer for å nedkjempe Nas­ sers hær på 100 000 mann i Sinai og erobre Sharm el Sjeik. Men ville det få det? For å oppnå et hurtig og avgjørende gjennombrudd hadde israelerne konsentrert storparten av panserstyrken i to sektorer for å slå seg gjennom der. Konsentrasjonen forutsatte at det egyptiske flyvåpen var paralysert. Planen utarbeidet av general Rabin og staben hans hadde tre faser: 1. gjennombrudd på de to stedene, 2. lynsnar omringning fra vest til øst av den egyptiske hær i Sinai, 3. likvidering av de omringede. Ved Khan Yunis og Rafa på vestflanken kom israelerne i kamp med palestinerne i Egypts 20. divisjon. Det ble et av krigens 115

hardeste og minst kjente trefninger. Israelerne greidde å slå seg igjennom, men først etter betydelige tap. Det var i det hele tatt ingen parademarsj for israelerne. En av bataljonene deres ble for eksempel omringet av en egyptisk brigade, men den israelske general Tal reddet de omringede ved å sende en unnsetningsekspedisjon. Bare et av panserkompaniene i den israelske bataljonen var i en slik forfatning at det kunne fort­ sette kampen uten en reorganisering. I løpet av vel tolv timer kjempet general Tals pansertropper seg inn i El Arish, egypternes nøkkelposisjon på vestflanken. «Egypternes stridsvogner røpet posisjonen sin ved første eller andre ildgivning. Men antitankkanonene deres som var skjult mellom sanddynene i betongbunkers, fyrte i salver. Det var som en linje av lyn over slagmarken. Vi så ikke hvor de var, og bare få av dem ble ødelagt av granatild fra stridsvognene våre. Vi bare rykket frem­ over mot lysglimtene og knuste disse stillingene med stridsvognene våre,» sa general Tal. Etter gjennombruddet ved Rafa konsentrerte israelerne seg om Abu Agheila. Her danner veiene fra El Arish, Gebel Libni og Kusseima et viktig kryss, som lå bak tre egyptiske forsvarslinjer. Den israelske offiseren som hadde fått i oppdrag å lede angrepet på Abu Agheila, var brigadegeneral Ariel Sharon. Under felttoget i 1956 var han sjef for de fallskjermtroppene som erobret Mitlapasset. I Israel ble han ansett som en av de mest oppfinnsomme og dristige offiserer landet disponerte, men verdenskjent ble han først i 1973 da arméen hans krysset Suezkanalen. I dagene før junikrigen i 1967 hadde Sharon samlet alle tilgjengelige opplysninger om egypternes festningsverk i og rundt Abu Agheila, og det var ikke lite israelernes etterretningstjeneste visste. Med dette som utgangspunkt fikk Sharon laget en stor mo­ dell i sanden. Hver eneste av offiserene ble instruert av Sharon. Modellen hjalp dem til å få et klart bilde av terreng og festnings­ verk, en betingelse for suksess siden angrepet skulle foregå om nat­ ten. Takket være Sharons vitenskapelige grundighet visste hver mann hva han hadde å gjøre. Det ble kjempet i skyttergravene, mann mot mann, ofte med bajonetter. Egypterne gjorde uventet hard motstand. Dette var ikke tropper som løp eller kapitulerte når de kom under ild. Klokken 3 om morgenen 6. juni meldte Sharon at han hadde tatt Abu Agheila. Dermed hadde israelerne slått seg gjennom de egyptiske linjene på de to fastsatte stedene. Tre timer senere den samme dagen nådde israelernes andre brigade ledet av general 116

Yoffe støttepunktet Gebel Libni, og dermed var alt klart for den endelige omringning og tilintetgjøring av den egyptiske hær i Sinai. Mens kampene i Sinai nærmet seg klimaks, erobret israelske tropper den gamle bydelen i Jerusalem fra jordanerne, og noen minutter over 14 tirsdag 6. juni sto Dayan ved Klagemuren, restene av templet som ble ødelagt av romerkeiseren Titus i år 70 etter Kristus. «Vi er kommet tilbake til det helligste av våre hellige ste­ der for aldri igjen å bli drevet fra det,» uttalte Dayan. Jordanernes 40. panserbrigade og 25. infanteribrigade ble prak­ tisk talt tilintetgjort. Som egypterne i Sinai måtte jordanerne på vestbredden kjempe så å si uten flystøtte. Det israelske flyvåpen ga dem ingen sjanse til omgruppering og forsvar i dybden, og 7. juni hadde israelerne erobret hele vestbredden av Jordan. Israelernes siste, store offensiv i denne omgangen gjaldt Syria. Angrepet skjedde oppover de bratte Golanåsene, mot sterkt befestede stillinger. Etter å ha sikret seg fotfeste to steder oppe på høydene fredag 9. juni omgrupperte israelerne styrkene sine natt til lørdag. Støttet av fly tok israelske pansertropper 10. juni byen Quneitra oppe på Golanplatået. En annen israelsk avdeling slo seg inn i Syria fra sørenden av Genesaretsjøen. Den besto av infanterister som klatret opp klippene, en panseravdeling som presset seg opp Yarmukdalen, og en fallskjermstyrke som angrep de syriske stillin­ gene i ryggen og avskar sambandslinjene deres. «Etter at vi tok Quneitra, hadde vi ikke noe å gjøre, bortsett fra et par steder i utkantene av de områder vi hadde okkupert. Veien til Damaskus lå nesten helt åpen, og jeg tror vi kunne vært der innen 36 timer,» uttalte den israelske general Elazar. Israelerne regner med at cirka 1 000 syrere falt. Selv mistet israelerne 115. En tredjedel av syrernes vel 300 stridsvogner gikk tapt, og over halvparten av kanonene til åtte syriske artilleriregimenter var ødelagt. Storparten av den resterende halv­ part hadde israelerne erobret. Israel hadde nådd sine krigsmål på de tre frontene. I sør sto israelske tropper ved Suezkanalen etter å ha erobret hele Sinai med nøkkelpunktet Sharm el Sjeik. I øst hadde de utvidet området sitt til Jordanfloden, og i nordøst kontrollerte de Golanplatået. Klokken 19.30 lørdag 10. juni avsluttet derfor israelerne skytin­ gen.

En svekket Nasser «Aldri har så mange lovt så meget og gjort så lite.» Med denne omskrivning av Churchills berømte ord karakteriserte en egyptisk politiker den støtten Egypt, Syria og Jordan ikke fikk fra de andre araberstatene. Og enda bitrere var kommentaren fra egyptisk hold om Sovjets opptreden. Sovjetledelsen handlet etter en aksjonsplan lagt i god tid før krigsutbruddet. Like etter at russiske etterretningseksperter hadde konstatert at krigen var et faktum og underrettet topplederne i Moskva, brukte Bresjnev den såkalte hete linjen, installert i august 1963 etter rakettkrisen på Cuba. Denne kommunikasjonskanalen hadde vært prøvd tidligere, men 5. juni 1967 var første gang den ble brukt under en krise av topplederne. Det er ikke en telefonlinje som formidler en passiar mellom De forente staters president og generalsekretæren i Sovjets kom­ munistparti. Det er et raffinert teleprintersystem beregnet på å få frem livsviktige meldinger i en krisetid der alle andre kanaler kan være blokert. På amerikansk side er teleprinteren stasjonert i forsvarsdepartementet. Der blir kodetegnene dechiffrert og går gjennom en annen teleprinter til et nyhetssentrum i Det hvite hus. Meldingen fra sovjetledeme innløp tidlig om morgenen 5. juni. I den informerte Sovjet amerikanerne om at sovjetledelsen var imot krig i Midt-Østen og ikke aktet å blande seg inn i den hvis De forente stater inntok det samme standpunkt. Kosygin antydet at de to supermaktene kanskje kunne samarbeide for å gjenopprette fre­ den. Det var et forsiktig utspill fra russisk side. Sovjet aktet ikke å kjempe for det sovjetideologene karakteriserer som reaksjonær, arabisk nasjonalisme. Og sovjetledeme fant det nødvendig å presisere for amerikanerne at dette ikke var deres krig for å avverge at araberlederne innbilte amerikanerne noe annet. President Johnson formulerte omgående et positivt svar. Dermed var dialogen mellom supermaktene i gang og sjansene for en 118

konfrontasjon mellom dem betydelig redusert. Hadde Nasser visst om denne kommunisering mellom Kosygin-Bresjnev og Johnson, hadde han neppe forsøkt seg med skrønen om britisk-amerikansk flyintervensjon. Sovjets taktikk var å sitte i periferien til araberne var nedkjem­ pet og dra nytte av det avhengighetsforhold til Sovjet et nytt neder­ lag ville føre med seg. Nassers skrøne om britisk-amerikansk flyintervensjon ble gjennomskuet av russerne og ikke tillagt noen betydning. Men russerne hadde ingen interesse av å dementere den falske påstanden, for den hisset araberne opp mot amerikanerne. Uten tvil bidro den til at kravet om oljeboikott ble så sterkt. Saudi-Arabia stoppet leveransene, og det samme gjorde en rekke andre araberland. Det ble en generalprøve på den store oljeboikot­ ten noen år senere. Vel en uke etter gjenopptok imidlertid Saudi-Arabia eksporten. Kringkastingen i Mekka opplyste at grunnlaget for boikotten var falt bort i og med at det var slått fast at britiske og amerikanske fly ikke hadde tatt del i kampene. Tilliten til Nasser var i det hele tatt svekket. Hans melodrama­ tiske tilbaketreden 9. juni og hans beslutning dagen etter om å fortsette som statssjef symboliserte forvirringen og skamfølelsen som dominerte på topplanet i Egypt og Syria. Arabernes konvensjonelle arméer hadde lidd et ydmykende nederlag. Nasser var ikke lenger en uovervinnelig redningsmann. I sorg og sinne så en god del arabere, ikke minst palestinerne, seg om etter nye redningsmenn til å felle erkefienden Israel.

Geriljagruppene tar initiativet Det knusende nederlaget for araberne førte ikke bare til et stort mannefall på slagmarken. Det resulterte også i at de gamle guder slo dype sprekker. De palestinske geriljalederne oppdaget det og prøvde målbevisst å utnytte det. Arafat sto særlig godt rustet til denne fasen. Konsekvent hadde han hevdet at palestinerne bare kunne redde seg selv, og at frigjø­ ringen av Palestina ville komme gjennom årelang kamp. Sett i denne sammenheng, hevdet han, var seksdagerskrigen bare en episode i en krig som hadde vart i 20 år og kanskje ville vare i 20 år til. Det forbauset ikke ham at israelerne hadde skjøvet grensene sine frem til Jord an flod en. Hadde ikke Israels første president, dr. Weizmann, allerede på sionistenes 12. kongress i 1921 gjort det klart at jødene ville okkupere vestbredden av Jordan og forsøke å trenge videre østover? spurte Arafat. Geriljaledernes selvsikre ro var en kontrast til utslag av hysteri og defaitisme hos de arabiske statslederne, og det fikk Arafat og kollegene hans til å score poeng, ikke bare blant palestinerne, men også hos politisk bevisste egyptere og syrere. Bestemt avslo geriljalederne FN-resolusjon 242 av 22. november 1967 kompromisset som krever israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene mot at araberne anerkjenner staten Israel. For Arafat resulterte dette i en konfrontasjon med Ahmed Shukairy, den palestineren araberlederne hadde brukt i mange år til å kontrollere palestinerne. Shukairy hevdet at palestinerne var stormannsgale hvis de trodde at de kunne oppnå noe ved å operere på egen hånd. Arafat svarte at palestinerne var dødsdømt hvis de fortsatte som et haleheng til araberledere som først og fremst førte en nasjonal politikk. Arafats linje appellerte sterkt til flertallet av palestinerne, og det talte også i hans favør at alle kjente ham som en streng muhammedaner, en selvoppofrende spartaner og en fryktløs leder som gikk i spissen når det var nødvendig. Shukairy derimot hadde ingen av disse dydene. Det var alminne-

120

lig kjent at han var meget flinkere til å snakke enn å skyte. Hans nesegruse beundring for Nasser virket grotesk etter det knusende nederlaget, og det var ingen overraskelse at Arafat med det tre dager gamle skjegget, hodetørkleet og den slitte uniformsjakken, som mange fattige palestinere identifiserer seg med, trakk det lengste strå i lederdysten. Han hadde regnet med det og forberedt seg godt. I hans regi hadde Al Fatah ekspandert hurtig, men ikke så raskt at oversikten var gått tapt. Organisasjonens oppbygning hindrer at den blir en utflytende masseorganisasjon. Den minste enhet er cellen. Medlemstallet i den varierer fra tre til åtte. På utsatte steder, for eksempel i Vest-Europa, er cellevirksomheten hemmelig, men i en flyktningleir nominerer cellemedlemmene kandidater til leirkomitéen. Den sender representanter til den regionale komité, som har tre organer: et politisk kontor, en informasjonsgruppe og en militær seksjon. Det neste trinnet på pyramiden er sentralkomiteen, teoretisk sett sam­ mensatt av medlemmer fra regionalkomitéene. Det eksekutive organ for sentralkomitéen er det politiske byrå. Det er alminnelig at en rekrutt til geriljaen går den vanlige veien gjennom cellen, der han vurderes nøye før han slippes videre til militær utdanning og eventuelt spesialisering utenlands i Sovjet­ unionen, Nord-Vietnam, Nord-Korea, Cuba eller Algerie., Endel geriljasoldater innrulleres mens de er barn og går gjennom treningskurs i Ashbal eller Tigrene. Utdannede soldater får lønn, og Al Fatah sørger for økonomisk stønad til familiene og skolegang for soldatenes barn. For å oppnå bredest mulig oppslutning har Arafats parole hele tiden vært: Al Fatah er en palestinsk motstandsbevegelse uten partipolitisk tilknytning. I frigjøringsfasen ønsker han ingen politiske rivninger mellom revolusjonære marxister og konservative nasjonalister. Slike fraksjonsstridigheter hemmer bare frigjørings­ kampen og hjelper israelerne, hevder han. I motsetning til Al Fatah er Folkefronten for Palestinas frigjø­ ring, ledet av George Habbash, en marxistisk organisasjon. Habbash maner til hensynsløs kamp mot jøder alle steder i verden, mens Arafat tar avstand fra aksjoner med antisemittisk tendens. Motstandsbevegelsen i Algerie er Arafats modell, og ved en rekke anledninger har han understreket hvor effektiv den algirske frigjøringsbevegelsen ble da de fire organisasjonene der sluttet seg sammen til én og skjøv de politiske stridighetene i bakgrunnen. Etter å ha fjernet Shukairy hadde Arafat ikke noen problemer

121

med å sikre Al Fatah dominerende innflytelse i Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO). Det ga Arafat kontroll over viktige avdelingskontorer i Kairo, Beirut og Damaskus, og med kontrollen fulgte retten til å disponere betydelige beløp. Dermed hadde Arafat og Al Fatah et solid, organisatorisk grunnlag og den nødvendige kapital. Det ble satt i gang en intens propagandakampanje der Arafat figurerte som Midt-Østens Che Guevara og Amman som arabernes Hanoi. Den var planlagt av yngre, radikale krefter og falt ikke i Arafats smak. Han minte dem om alle propagandaskrønene Ahmed Shukairy hadde omgitt seg med, og hvor lite de betydde for bevegelsens fremdrift. Kamp var den beste vervekampanje, og i all stillhet la Arafat en aksjonsplan for å demonstrere slagkraften. I byen Karameh på østsiden av Jordanfloden, bare noen hundre meter fra israelernes observasjonsposter på den andre siden av elven, plaserte Al Fatah og Folkefronten for Palestinas frigjøring flere geriljagrupper. Også i Shuneh, noen kilometer lenger sør ved floden, hadde Al Fatah kampklare tropper. De ble holdt omhyggelig skjult, mens de i Karameh opptrådte demonstrativt åpent for at israelerne skullp registrere dem. Jungeltelegrafen i Amman fortalte utenlandske journalister at Arafat og Habbash tilbrakte storparten av tiden i Karameh. Rykter og realiteter nådde hurtig over til den israelske siden og gjorde byen med dens vel 50 000 innbyggere til et fristende mål for den israelske overkommando. Geriljaledelsen brukte Karameh som agn. Jordans etterretnings­ tjeneste registrerte faren og sendte inngående rapporter til toppledelsen om det som var i emning. For de ansvarshavende ble det et ubehagelig dilemma: Hvis den jordanske overkommando befestet stillingene rundt byen for sterkt, kunne den risikere at israelerne innskrenket seg til et artilleribombardement for ikke å gå i en felle. Granater fra langtrekkende, israelske kanoner ville først og fremst gå ut over sivilbefolkningen i byen. På den annen side: Hvis den jordanske overkommando ikke styrket beredskapen, ville resultatet uten tvil bli giftig, anti-jordansk propaganda fra geriljaens side hvis de israelske troppene kom over floden og gjen­ nomførte et vellykket angrep. For meget eller for lite, det var jordanernes dilemma. Forgjeves prøvde de å få geriljaen til å redusere dén demonstrative bruken av Karameh, men geriljaen ignorerte både ordrer og anmodninger. Som en nødløsning begynte den jordanske overkommando å sende mobile styrker til byen og omegn med ujevne mellomrom for 122

å avskrekke israelerne og minne palestinerne om hvem som var herrer i byen. 21. mars 1968 krysset israelerne floden med betydelige infanteriog panserstyrker, etter at de hadde rekognosert og drevet sivilbefolkningen ut av Karameh ved hjelp av skremsler og flyge­ blad. Dermed ble det ikke den masseslakt av sivilister geriljaledelsen hadde håpet på. Jordanske regjeringsstyrker understøttet av geriljaen satte seg til motverge og sørget for at det ikke ble en parademarsj for israeler­ ne. De hadde 28 døde og 90 sårede, et relativt stort tap i en aksjon av dette format. Arabernes tap var betydelig større, noen iakt­ takere mener det femdobbelte, men det foreligger ingen pålitelige oppgaver hverken fra jordansk eller palestinsk hold. Byen ble knust og gjort ubeboelig for alle andre enn geriljagrup­ per. Militært sett var det ingen stor operasjon, men geriljaen blåste den opp og kalte den «slaget om Karameh» og «et vendepunkt i den lange krigen.» Lange helteskildringer ble sendt ut fra PLO’s konto­ rer i Amman, Kairo og Beirut, og propagandistene opererte med israelske tapslister som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Men takket være propagandaoffensiven trodde mange palesti­ nere at geriljaen hadde vunnet en stor seier, og det stimulerte oppslutningen, store pengegaver strømmet inn, og med en viss rett kunne Arafat si at det var PLO som hadde initiativet i den arabiske verden. Nasser, ennå i bakevjen av det sviende nederlaget, så med uro på disse høyrøstede konkurrentene, men til å begynne med valgte han å stryke geriljaen med hårene og kalte den det nye håpet i den arabiske verden. Hussein som visste at PLO gjeme ville kvitte seg med ham, uttalte: «Vi er alle fedayeen.» En måned før kampen om Karameh hadde han gitt ordre til å stoppe aktiviteten til Al Fatah i Jordan og stenge alle geriljaleirene der, men han møtte motstand i egne rekker, blant annet trakk innenriksministeren seg tilbake, og Hussein utsatte oppgjøret med geriljaen. Arafats og geriljaens stigende prestisje ble klart markert da han ble innbudt til det arabiske toppmøte i Rabat i 1969. PLO sikret seg i det hele tatt et bedre fotfeste i storparten av araberlandene, og særlig Al Fatah red høyt på den nye stemningsbølgen. I Libanon bygde den ut nettet blant de 250 000 palestinske flyktningene, og fra Kuwait og Saudi-Arabia kom det store pengebeløp. Arafats taktikk i denne perioden sprang ut av det grunnsyn som preger de fleste geriljabevegelser enten det er Uruguays Tupamaros

123

eller Nord-Irlands IRA: Alle former for angrep er av det gode. En forhastet og mislykket aksjon er bedre enn stillstand, for kamp mobiliserer massen, kamp resulterer i falne og martyrer, kamp holderen sak levende. Tross fremgangen på visse hold nådde ikke PLO de mål den hadde satt seg. Den greidde for eksempel ikke å opprette baser på vestbredden av Jordan, heller ikke blant palestinerne innen Israels grenser fra 1948. På vestbredden var det tvert imot endel palestinske ledere som tok avstand fra geriljaens infiltrasjonstaktikk. Disse opponentene mente at øket geriljaaktivitet bare ville resultere i større represalier fra israelsk side, blant annet i deportasjon av palestinere og dermed lette israelsk kolonisering på vestbredden. Til dette svarte Folkefronten for Palestinas frigjøring: Det er unnfallenhet, ikke en fornuftsmessig motivering som preger opponentene. De er kremmere, ikke patrioter, og bør behandles deretter. Men Arafat og Al Fatah avsto fra sterke fordømmelser. Realis­ ten Arafat var ikke interessert i en diskusjon som ville åpenbare for all verden at geriljaen ikke ble mottatt med åpne armer på vestbredden blant dem Arafat & Co. kom for å redde. Han og de andre geriljalederne skrev under på alle resolusjonene som krevde israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, men i den interne debatten i PLO gikk det frem at israelsk tilbaketrekning i aller høyeste grad var uønsket. For en slik evakuering ville redusere spenningen mellom Israel og de arabiske regjeringene og minske geriljaens muligheter til å likvidere hele Israel.

Kompromissløse George Habbash Med geriljagruppenes fremgang kom også en øket rivalisering mel­ lom dem for å sikre seg tilsiget av nye aktivister, og dette avspeilte seg i verbale sammenstøt mellom Al Fatahs Arafat og Habbash fra Folkefronten for Palestinas frigjøring. Som Arafat kommer Habbash fra mellomklassen. Han ble født i Lod ved Tel Aviv, mens Arafats familie hørte hjemme i den gamle byen i Jerusalem. Israelsk evakuering av områder okkupert siden 5. juni 1967 fører til at Arafat får hjemstedet tilbake, men bare opp­ løsningen av Israel kan gi Habbash en sjanse til å vende hjem. i Det er verd å ta med dette poenget, men ingen grunn til å bvervurdere det. For begge var krigen i 1948 et sjokk. Tapet av hjem, stabilitet og status føltes som en blodig urett og skapte et uutslokkelig hat til Israel. Begge sikret seg en god utdannelse. Arafat ble ingeniør, Habbash studerte medisin, og etter fullendt eksamen drev han i noen år en klinikk i Amman, Jordans hovedstad. Fra gamle og fattige palestinere tok han sjelden betaling. De dårligst stillede fikk tvert imot penger av ham, og dette resulterte i at formuen hans hurtig skrumpet inn. Men det gjorde ham også kjent langt utenfor pasientenes rekker, og han ble omtalt som Hakim — legen og vismannen. Opprinnelig var Habbash kristen, men han beveget seg stadig lenger mot venstre. For ham ble kristendommen med dens pasifis­ me en hemning i kampen for frigjøring. Marxist-leninismen passet ham bedre. Den påla ikke tilhengerne saktmodig underdanighet, men oppfordret dem til å bruke vold når de mente den var beretti­ get. Og det marxistiske verdensbilde og Israels plass i det tiltalte ham mer enn Bibelens tolkning: Erkefienden Israel var et brohode for monopolkapitalismen i Midt-Østen og et instrument for ame­ rikansk imperialisme. Arafat er nasjonalist, Habbash kommunist. Begge forsøkte på et tidlig tidspunkt å påvirke Nasser, men uten resultat. Fasaden på den første kamporganisasjonen til Habbash, Haraka al-Quami y125

yin al-Arab eller Arabernes nasjonale bevegelse var nasjonalistisk, men de toneangivende forankret i marxismen. Storparten av pen­ gene kom fra Egypt, og egypternes etterretningsvesen prøvde å gjøre organisasjonen til et instrument for Nasser i hans kamp om lederstillingen i den arabiske verden, men det lyktes bare delvis. Den aktive Habbash skaffet seg tilhengere blant palestinerne i Syria og Irak, men myndighetene begge steder så med skepsis på denne revolusjonære fanatikeren, og i juli 1966 ble han arrestert i Bagdad og anklagd for å ha vært med i et kupforsøk mot president Aref. Det varte imidlertid ikke lenge før den tungerappe Habbash igjen var på frifot. Han spilte ingen viktig rolle under seksdagerskrigen, og var utenfor begivenhetenes sentrum. Som Arafat oppdaget han hurtig hvilke muligheter som åpnet seg for geriljagruppene etter at araberstatenes konvensjonelle arméer hadde lidd et nytt, forsmedelig nederlag. Fire måneder etter junikrigen lanserte han Folkefronten for Palestinas frigjøring. Den vokste ut av Haraka, men i den nye kamporganisasjonen var det ingen egyptisk innflytelse, og det ble ikke lagt skjul på at den ideologisk befant seg ytterst ute på venstre fløy. Storparten av de arabiske statslederne likte ikke denne nyskap­ ningen. Nasser hadde mistanke om at den var et godt kamuflert redskap for Peking og ga egyptisk etterretningstjeneste ordre om å infiltrere organisasjonen. Regimet i Syria gikk mer hardhendt til verks. Det arresterte Habbash og to av medarbeiderne hans i Damaskus og begynte å forhøre dem, men det var ikke meget det fikk ut av Habbash. Han simulerte en tannlidelse, og på veien fra fengslet til en tannlege som skulle behandle ham, sørget en gruppe sympatisører for å befri ham. Propagandatjenesten hans utnyttet denne episoden i vervekampanjen og la vekt på at den understreket «folkefrontens» selvstendige stilling i motsetning til Al Fatah som Habbash stemp­ let som et redskap for reaksjonære oljesjeiker. Det var ventet at den såkalte samlingskonferansen i Kairo 20. januar 1968 der representanter for 13 palestinske geriljaorganisasjoner troppet opp, ville bli et rabaldermøte og en konfrontasjon mellom Arafat og Habbash. Men sistnevnte møtte ikke personlig. Han sendte en representant som kalte Arafat «en reaksjonær nasjonalist» og deretter demonstrativt forlot møtet. I taler, manifester og resolusjoner la Habbash frem «frontens» program: Likvidering av staten Israel og opprettelse av et 126

marxistisk Palestina. Topplederne i Jordan, Saudi-Arabia, Egypt og Libanon ble stemplet som reaksjonære fordi de ikke godtok at frigjøring og sosial revolusjon er ett. Mens Arafat bestemt tok avstand fra bankran for å finansiere en motstandsbevegelse, hadde Habbash ingen slike skrupler. Talsmenn for «fronten» hevder at storparten av pengene kommer fra palestinere verden over, og for utenforstående er det umulig å uttale seg om riktigheten av dette. Pengegavene fra Kina er godt bevarte hemmeligheter. De går ikke gjennom kanaler åpne for inspeksjon. «Fronten» ser med stor velvilje på Kina i og med at det ikke var medlem av FN da verdensorganisasjonen opprettet Israel. Lederne i Peking har også gjentatte ganger uttalt at de ser Israel som et imperialistisk brohode i den arabiske verden. Sovjet derimot var ikke bare med å opprette Israel, det stemte også for Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra november 1967, et vedtak som fastholder Israels livsrett. Sett fra «folkefrontens» plattform er det ensbetydende med forræderi. Habbash ønsker at Midt-Østen blir et nytt Vietnam. Jo flere ara­ bere som trekkes inn i krigen, desto bedre for palestinerne, mener han. I vervekampanjen bygger han på Che Guevaras tese: «Det er ikke nødvendig å vente på oppfyllelsen av alle betingelser for en revolusjon. Selve opprøret kan skape dem.» Med andre ord: Væp­ net kamp utvikler revolusjonen. Som doktrinær revolusjonær bygger han på den leninistiske tese om frigjøringskrigens tre faser: 1. oppbygging av partiorganisasjo­ nen, 2. geriljakrig for å mobilisere massen og utvide kontrollen over befolkningen, 3. åpen krigføring. I likhet med Arafat håpet og trodde Habbash at det ville lykkes å bygge opp geriljabaser i israelskokkuperte områder og i selve Israel, men som Al Fatah måtte «folkefronten» gi opp etter en rekke feilslåtte forsøk. Habbash prøvde å kompensere fiaskoen i Israel med terroran­ grep i den vestlige verden, og fra midten av 1969 var «folkefronten» ansvarlig for en rekke flykapringer som førte til tap av menneskeliv og store, materielle ødeleggelser. De ble et nytt friksjonspunkt mellom Arafat og Habbash. Arafat hevdet at flykapringer fikk mange til å se med fiendtlige øyne på palestinerne, og at de ikke hadde råd til dette tapet av sympati. Han understreket at vestlig sympati hadde betydd atskillig for seie­ ren til den algirske frigjøringsbevegelsen. Habbash svarte at geriljaen ikke hadde noe å vinne ved å tekkes

127

folkemeningen i vest. Geriljaledelsen skulle ikke bry seg med motstandernes reaksjoner, men sette i verk aksjoner som drepte flest mulige fiender. Jo større ødeleggelser geriljaen forårsaket i den vestlige leiren, desto større sympati og støtte kunne palestiner­ ne regne med fra den progressive delen av verden. Terroraksjonene i luften begynte 23. juli 1968. Tre medlemmer av «folkefronten» kapret et israelsk El Al-fly på vei fra Roma til Tel Aviv, og tvang føreren å sette kursen mot Alger. Etter landing der internerte den algirske regjering tolv israelske passasjerer og gjorde det klart at de ville bli løslatt hvis Israel satte en gruppe palestinske geriljamedlemmer på frifot. Fra «folkefrontens» side var det piratvirksomhet, fra den algirske regjering medvirkning til utpresning. Første september satte den algirske regjering israelerne fri og lot El Al-flyet ta av, og to dager senere ble seksten palestinere sluppet ut av israelske fengsler. Noen måneder senere, 26. desember, angrep to av «folkefrontens» medlemmer et El Al-fly på bakken i Aten. En av passasjerene ble drept og en flyvertinne såret. Angriperne overga seg til det greske politiet. Israelernes gjengjeldelse kom hurtig. To dager senere landet firet helikoptere med israelske soldater på flyplassen i Beirut, og gikk til angrep på tretten fly, alle fra tre arabiske flyselskaper. Samtlige fly til en verdi av omkring 500 millioner kroner ble totalt ødelagt, men ingen menneskeliv gikk tapt i løpet av det 45 minutter lange angre­ pet. I en offisiell erklæring gjorde Israel det klart at det var en straffeekspedisjon fordi Libanon tillot at geriljaen brukte landet som base, og viste til at angriperne på flyplassen i Aten kom fra Beirut og hadde fått instrukser, penger og våpen fra «folkefron­ tens» hovedkontor der. FN’s sikkerhetsråd fordømte den israelske aksjonen tre dager senere, men det foruroliget ikke den israelske regjering. Derimot skapte reaksjonen til den franske regjering 7. januar 1969 proble­ mer for Israel. Gjennom diplomatiske kanaler hadde arabiske statssjefer informert president de Gaulle om at israelerne under angrepet i Beirut brukte franskproduserte helikoptere. Franske våpenleveranser til Israel kunne hindre en normalisering mellom araberstatene og Frankrike, het det fra arabisk hold. De Gaulle som målbevisst arbeidet for å styrke Frankrikes inn­ flytelse i den arabiske verden og høste økonomiske, politiske og militære fordeler av det, svarte med å innføre forbud mot våpen­ leveranser til Israel. Det traff israelerne på et ømt punkt. En betydelig del av jagerflyene deres var franskprodusert og et rasjo128

nelt vedlikehold av dem i stor utstrekning avhengig av franske de­ ler. De Gaulle stoppet ikke der, men la til at Frankrike ville gi Libanon «full støtte» hvis Libanon igjen ble angrepet. Aviser i Kairo, Beirut og Damaskus tolket dette som et fransk løfte om militær støtte hvis israelerne angrep igjen. Franskmennene hadde med vilje ordlagt seg så ubestemt for at alle kunne legge det de øns­ ket i støtteerklæringen. «Folkefronten» triumferte. Den hevdet at angrepet i Aten hadde resultert i at Israel hadde mistet en viktig våpenleverandør, at Frankrike var blitt presset til å tone flagg og ta parti for araberne og palestinerne, og at dette slo fast hvor taktisk riktig «folkefron­ tens» flykapringer og øvrige aksjonsprogram var. Araberlederne som visste at Frankrike hadde ventet på et på­ skudd til å markere en ny kurs i Midt-Østen og grepet episoden i Beirut med glede, tok ikke «folkefrontens» hoverende erklæring alvorlig, men atskillige palestinere aksepterte den reservasjonsløst. Den styrket dem i troen på at vold og terror rydder veien til seier. Det er en alminnelig oppfatning i vest at alle flykapringene ble gjennomført etter grundige rekognoseringer og et inngående etterretningsarbeid. Men det stemmer ikke. Leila Khaled som kap­ ret TWA-flyet 29. august 1969 på vei fra Roma til Aten, løste for eksempel ikke den viktigste oppgaven. «Folkefrontens» ledelse mente at Israels daværende ambassadør i Washington, nåværende statsminister Rabin, var ombord i flyet. Han skulle bringes til «folkefrontens» hovedbase i Jordan og hol­ des som gissel til Israel satte fri alle palestinere fengslet for geriljaaktivitet. Hvis israelerne nektet, skulle Rabin stilles for en folkedomstol og dømmes til døden for «krigsforbrytelser» da han var Israels sjef for generalstaben under seksdagerskrigen. Henrettelsen var, etter «folkefrontens» mening, egnet til å provo­ sere frem en israelsk gjengjeldelsesaksjon av et slikt format at den kunne utløse krigsoperasjoner. Rabin var imidlertid ikke ombord i TWA-flyet. Et blikk på passasjerlisten for flight 840 ville klarlagt dette. «Folkefrontens» terrorangrep var delvis samordnet med makt­ kampen innen palestinernes rekker. 3. januar 1969, mens affæren i Aten og Beirut fikk atskillige palestinere til å godta «folkefrontens» kompromissløse linje som effektiv politikk, ble det holdt valg til Palestinernes nasjonale råd. Teoretisk er det palestinernes nasjonalforsamling. Igjen ble det en styrkeprøve mellom Al Fatah og «folkefronten», men fremgangen til Habbash var ikke så stor 129

som ventet. Arafat sikret seg 33 representanter i forsamlingen, Habbash måtte nøye seg med 12. «Folkefronten» mente at den ikke hadde fått den representasjon som tilkom den, og boikottet rådsmøtet i Kairo i begynnelsen av februar. Det var på dette møtet Arafat sikret seg det viktige formannsverv i PLO’s sentralkomité. Også innen «folkefronten» foregikk det en maktkamp, og fraksjonene nøyde seg ikke med ord. Flere ganger kom det til skuddveksling i og utenfor Amman, og 23. februar 1969 brøt Nayef Hawatmeh ut og dannet Den demokratiske folkefront for Palestinas frigjøring. Splittelsen skyldes først og fremst kampen om lederstillingen. Den ideologiske forskjell er av mindre betydning. Både Habbash og Hawatmeh er marxist-leninister, begge ser Arafat som representant for et reaksjonært bursjoasi, begge håper at en verdensrevolusjon skal resultere i at staten Israel forsvinner, og begge er innstilt på å bruke maksimal vold og terror for å nå sine mål. Noe senere brøt to andre fraksjoner ut av Habbash-gruppen, den ene ledet av Ahmed Jabril, den andre av Ahmed Zahrur. Ønsket om makt var igjen hovedmotivet for utbryterne. Flere av disse geriljagruppene til venstre for Al Fatah søkte kon­ takt med Kina, og myndighetene i Peking nølte ikke med å tre støt­ tende til. I april 1969 kom for eksempel en last med kinesiske vå­ pen til Basrah i Irak. Russiske etterretningsfolk i Basrah rapporterte saken til Moskva, og sovjetregjeringen, innstilt på å holde konkurrenten Kina mest mulig utenfor Midt-Østen, anmodet den irakske regjering om å hindre at våpnene ble losset. Russerne gjorde det klart at passivitet fra Iraks side i denne saken kunne få en negativ innvirkning på Sovjets hjelpeprogram for Irak. Truselen irriterte irakerne mer enn den skremte dem. Våpnene ble losset og levert til geriljaen, og russerne måtte nøye seg med et halvt løfte om at regimet i Bagdad ikke var interessert i at Basrah ble transitt-havn for kinesiske våpen til de palestinske geriljagrup­ pene. Det varte ikke lenge før de kinesiske våpnene ble brukt i forskjellige aksjoner mot israelere, og sammen med disse angre­ pene kom en intensivert propagandakampanje. Det het at befolk­ ningen i de okkuperte områdene, stimulert av geriljaen, holdt på å reise seg, og at Midt-Østen var i ferd med å bli et nytt Vietnam. Men et betydelig antall palestinere i de okkuperte områdene for­ holdt seg passiv, og for å tvinge sivilistene med i kampen begynte geriljaen å terrorisere dem. 25. august 1969 skjøt for eksempel 130

medlemmer av Al Fatah fem innbyggere fra landsbyen Hilhul i Hebron-området. Terroristene .tvang en sjette innbygger til å overvære henrettelsene og sendte ham tilbake til Hilhul med geriljaens krav: Full oppslutning om geriljaen eller nye henrettel­ ser. Israelerne tilbød innbyggerne i Hilhul våpen til å forsvare seg mot geriljaen, men landsbyrådet avslo etter at geriljaen hadde gjort det klart at den ville brenne landsbyen hvis innbyggerne inntok det geriljaen kalte «en pro-sionistisk holdning». For innbyggerne i Hilhul var terroristene fra geriljaen og de israelske militære like truende. Hilhul ønsket å leve i fred, og for å redde seg ga innbyggerne det utseende av at presset fra geriljaen var opphørt, men israelerne skaffet seg bevis for at Al Fatah hadde satt seg fast der, og 26. oktober, etter at en israeler var blitt drept og to andre såret av geriljaen, slo israelerne til og sprengte atten hus. Den kollektive straffen fikk endel av de rammede innbyggerne til å gå over til geriljaen. I noen tilfelle har det vært tvil om hvilken geriljagruppe som har hatt ansvaret for aksjonene, for flere har forlangt «æren». Men det er ingen tvil om at Habbash-gruppen planla og utførte angrepet ved Avivim 24. mai 1970. Til vanlig tid denne morgenen kjørte en buss full av israelske skolebarn og eskortert av noen voksne langs veien til Avivim, ikke langt fra grensen til Libanon. Habbash-gruppen har senere opplyst at den nøye hadde studert skolebussens rute og planlagt angrepet i detaljer. Fra relativt kort hold skjøt geriljamedlemmene en serie russiskproduserte raketter mot bussen. Åtte barn og fire voksne ble drept momentant, tyve barn såret, noen av dem så hardt at de er ødelagt for resten av livet. Angrepet vakte sorg og harme i Israel, og israelerne svarte med et massivt gjengjeldelsesangrep på libanesiske landsbyer rundt Bint Jebeil, nord for grensen ved Avivim. Terroristene hadde opp­ holdt seg der, men de var borte da israelerne kom. Den libanesiske regjering oppga at 13 sivilister ble drept og 32 såret. Al Fatah kritiserte konkurrentenes angrep på skolebussen og hevdet at hele geriljabevegelsen kom i vanry når den drepte barn med overlegg. Habbash-gruppen svarte at israelernes gjengjeldelse i Libanon øket spenningen og muligheten for krig mellom Israel og araberstatene, den eneste måten Palestina kunne bli fritt. Arafat var ikke den eneste på arabersiden som kritiserte Hab­ bash. I mai 1969 hadde Habbash-gruppen, som på dette tidspunkt 131

ikke fikk penger fra PLO, vendt seg til Saudi-Arabias kong Feisal og bedt om økonomisk støtte. Han avslo imidlertid, og som hevn sprengte Habbash-gruppen oljeledningen fra Saudi-Arabia til Sidon i Libanon. Det rammet ikke bare Saudi-Arabia, men også Jordan, Syria og Libanon, som hadde betydelige inntekter på oljetransitten. Vel vitende om at sabotasjen øket friksjonene mellom den me§t aggres­ sive geriljagruppen og de moderate araberstatene ventet israelerne til 10. juli før de ga tillatelse til at oljeledningen kunne repareres. Den samme Tapline ble ødelagt noen måneder senere ved Dera i Syria. Syrerne opplyste at bruddet skyldtes en traktor som var kommet for nær oljeledningen. Denne merkverdige forklaringen på ødeleggelsen av et nesten metertykt oljerør lokket smilet frem mange steder, og en avis i Beirut skrev at det var mer sannsynlig at bruddet skyldtes små, grønne menn fra Mars. Saudi-Arabia presset på for å få oljeledningen reparert, men den syriske regjering forhalte saken til stor irritasjon for saudiene, og 11. mai ga de beskjed om at subsidiene til blant annet Syria og de palestinske geriljagruppene ville opphøre hvis oljen ikke fikk flyte gjennom Tapline. Syrerne kapitulerte imidlertid ikke umiddelbart for dette pres­ set, og først 25. november dette året slapp reparatørene til. SaudiArabia hadde ikke gjort alvor av truselen om å stenge kranen for økonomisk hjelp. For Tapline var kommet i skyggen av begiven­ heter farligere for verdensfreden enn seksdagerskrigen i juni 1967.

Fatahland Al Fatah var ikke bare den største, men også den best organiserte geriljagruppen i denne perioden, Habbash-gruppen den mest blod­ tørstige og hensynsløse. Arafat hadde sikret seg solid støtte fra Syria. Regimet der opp­ fordret Al Fatah til å angripe Israel fra jordansk område for å spare Syria for israelske gjengjeldelsesangrep, og Arafat fulgte denne anmodningen fra Damaskus. Men dette utløste en livlig de­ batt på topplanet i Al Fatah. En sterk fraksjon hevdet at Al Fatah hurtig ville miste sin dominerende stilling blant palestinerne hvis den ble et redskap for syriske interesser. Ingen visste hvor dypt utenlandsk infiltrasjon stakk i Habbash-gruppen, men sikkert var det at den utbredte følelsen av at den ikke var en palestinsk bevegelse bidro sterkt til at den ikke greidde å bli en masse­ bevegelse, hevdet de som advarte mot en for sterk tilknytning til Syria. Den elastiske Arafat merket seg den sterke oppslutning om dette standpunkt, og demonstrativt distanserte han seg fra Syria. Syria registrerte det og opprettet som mottrekk en ny, palestinsk geriljaorganisasjon, El Saiqa eller Stormen, I første rekke rekrutterte Syria palestinere som sympatiserte med den syriske delen av Baath-bevegelsen. Den syriske hær sørget for våpen og utstyr, og instruktørene kom fra den syriske hær. I mid­ ten av 1968 hadde de utdannet vel 400 palestinere, og omtrent det dobbelte antall trenede soldater i forskjellige leirer. Noen av de ferdigutdannede ble sendt ned i Jordandalen. Jordanske etterretningsfolk overvåket dem, for kong Hussein og regimet i Syria var alt annet enn venner, og Hussein regnet med at El Saiqa før eller senere ville bli satt inn mot ham. Den syriske regjering sørget for at den delen av Palestinernes frigjøringshær som var stasjonert i Syria, den såkalte Kadesiyehbrigaden, kom under syrisk kontroll. Dette er viktig, for under borgerkrigen i Jordan i 1970 rykket denne brigaden inn i 133

Jordan for å støtte geriljagruppene og nedkjempe hæren til kongen. Takket være en effektiv organisasjon sikret El Saiqa seg innpass i palestinernes politiske apparat, og våren 1969 hadde den for eksempel to representanter i PLO’s sentralkomité, mens Al Fatah som var meget større, måtte nøye seg med tre. I denne perioden nedla den syriske regjering forbud mot geriljaoperasjoner fra syrisk område, men det stoppet ikke utfallene, og særlig Al Fatah var aktiv. Israelske sivilister var begynt å slå seg ned på Golanplatået, og i løpet av de tre første ukene av februar 1969 ble det rettet 12 angrep mot dem. Den 24. februar kom den israelske gjengjeldelsen. For første gang siden seksdagerskrigen i 1967 bombet israelerne mål i Syria. I Maisaloun ble en geriljaleir angrepet, likeens i El Hamma der El Saiqa hadde et viktig treningssentrum. Israelerne oppga at de hadde drept åtti geriljasoldater og skutt ned to syriske Mig-17 fly. Syrerne hevdet at de hadde ødelagt tre israelske fly, og at femten personer var blitt drept på syrisk side. Geriljaorganisasjonene sendte ut kommunikéer der det het at bare to geriljasoldater og fem sivilister ble drept. Tre vidt forskjellige fremstillinger av en og samme sak, og ingen av dem korrekte. Israelernes tall på drepte geriljamedlemmer er for høyt, syrernes påstand om at de skjøt ned tre israelske fly usann, og geriljaens forsøk på å gjøre det hele til en militær fiasko og redusere det til terror mot syriske sivilister har lite med virkeligheten å gjøre. Israel hadde demonstrert at det kunne trenge gjennom Syrias luftforsvar og ødelegge militære mål, og irritasjonen og usikker­ heten det skapte på syrisk side bidro til å øke friksjonene mellom de tre generalene som hadde mest å si i styre og stell. Den ene av dem, forsvarsminister Hafez al-Assad, hevdet at de væpnede styr­ ker ikke var i den stand de burde være, og at politiske hensyn sta­ dig førte til grove feildisponeringer av hæren. Han nevnte en rekke eksempler, blant annet at de beste syriske brigadene altfor tidlig i junikrigen i 1967 var blitt trukket tilbake til Damaskus for å hindre politisk uro der. Resultatet var en farlig svekkelse på Golanfronten. Assad talte på vegne av mange offiserer, og sammen med general Salah Jadid sørget han for å skyve president Nureddin al-Atassi stadig mer i bakgrunnen. Vel 500 offiserer som var blitt avskjediget under seksdagerskrigen i 1967, fikk stillingene sine tilbake, reorganiseringen av de væpnede styrker ble påskyndet, og elitedivisjonene ble dirigert fra Damaskus til fronten på Golanpla­ tået. Etter å ha utbygd forsvarsverkene der tillot Assad at El Saiqa og 134

andre geriljagrupper begynte å utvide angrepene på israelerne fra syrisk område. Også i Libanon hadde El Saiqa etablert seg. Der drev den en energisk vervekampanje i palestinernes seksten flyktningleirer, åpnet et kontor i Beirut, og i januar 1969, etter israelernes angrep på flyplassen i Beirut, rykket avdelinger fra El Saiqa og Al Fatah inn i Sør-Libanon og opprettet baser i Arkoub-området ved foten av Hermonfjellet, øst for Hasbanifloden. Den libanesiske hæren stoppet ikke denne stille innrykking i Arkoub, som fikk navnet Fatahland. Libanesiske myndigheter hevder at geriljaen tok seg til rette, men talsmenn for geriljaen fremholder at de ansvarshavende i Libanon ga grønt lys og bare protesterte pro forma for å unngå israelske represalier. Den første versjonen ligger nærmest sannheten. Det går frem av en rekke episoder som klart avslører motsetningene mellom myndighetene og geriljaen. I april 1969 angrep og erobret en avde­ ling fra El Saiqa en libanesisk politistasjon inne i Fatahland. Det var et forsøk på å drive alle libanesiske statstjenestemenn ut av området, og det ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. President Helou ga hæren ordre om å gjenerobre politistasjonen. Under kampene ble 5 geriljamedlemmer drept, 10 såret og 46 fan­ get. Det kom ikke som noen overraskelse at det var syrere blant fangene. Forholdet mellom geriljaen og de libanesiske myndigheter fort­ satte å være spent. Blant de kristne som utgjør omtrent halvparten av befolkningen, var det mange som fryktet at geriljaen ville bli en stat i staten, og at den muhammedanske halvpart ville alliere seg med geriljaen, noe som lett kunne ødelegge balansen Libanon står og faller med og resultere i en blodig borgerkrig. Geriljaen utvidet stadig basenettet sitt i Fatahland. Langs den nedre delen av Hermonfjellet går der stier som ble flittig brukt av geriljaen i sommer- og høstmånedene til transporten av ammuni­ sjon og forsyninger. Denne ruten har fått navnet Arafatveien, og noen observatører har sammenliknet den med Ho Chi Minhveien i Indo-Kina. Snø stenger fjellstiene på Hermon når vinteren kommer, og geriljaen må derfor ha alternative ruter. Den mest naturlige veien fra Syria til Fatahland går gjennom Bakaadalen på vestsiden av Hasbanifloden, og for å prøve det libanesiske vakthold her sendte geriljaen en transportkolonne inn i dette området. Det ble en ny prøve på de libanesiske myndigheters holdning. Libanon hadde et svakt forretningsministerium på dette tidspunkt, 135

men en sterk ledelse i hæren, og den tok saken i egne hender. Vaktpatruljene fikk ordre om å stoppe transportkaravanen, og 17. oktober kom det til skuddveksling, men det stoppet ikke geriljaen. Tre dager senere trakk regjeringshæren tropper sammen rundt landsbyen Majdal Selim, der vel 200 geriljasoldater hadde slått seg ned. Libaneserne satte inn artilleri, og storparten av landsbyene ble lagt i ruiner. Mannefallet på geriljaens side var mindre enn ventet, omtrent ti, før det ble inngått en slags våpenstillstand. I dagene som fulgte kom det til nye sammenstøt i og utenfor Fatahland. Begge parter hadde drepte, protestene strømmet inn fra geriljaens arabiske venner, og midt under krisen erklærte sjefen for forretningsministeriet, muhammedaneren Kararne, at han ikke ville mer. Dermed hadde Libanon en politisk krise i tillegg til den militære konfrontasjonen i sør. Syria oppmuntret geriljaen til å presse på. Brigaden i Palestiner­ nes frigjøringshær stasjonert i Syria ble gjort kampklar, den irakske regjering truet med å la irakske tropper forlagt i Syria og Jordan komme under PLO’s kommando, og syrerne trakk sammen store troppestyrker på grensen av Libanon og brukte dem i første omgang til å beskytte geriljagrupper og hindre libanesiske tropper å forfølge dem over grensen. Libanon og Syria var på randen av åpen krig. 23. oktober angrep cirka 200 medlemmer av El Saiqa grensesta­ sjonene og Al Fatah angrep Arida, Bukeida og Masnaa, og dagen etter tok de landsbyen Yanta for å bruke den som springbrett mot den libanesiske styrken i korsfarerfestningen ved Rashaya. Samtidig prøvde geriljaorganisasjonene å provosere frem uro og kamper i de fleste byene i Libanon. Men den libanesiske hæren ledet av general Emile Bustani sto fast. Nasser som nødig så at Syria utvidet området sitt, og at syrerne sammen med geriljaen tok lederskapet i kampen mot Israel, grep inn for å mekle. Men Arafat støttet av Syria nektet å komme til forhandlingsbordet. Den 28. oktober begynte den tre dager lange kampen om fest­ ningen ved Rashaya. Geriljaens første fremstøt ble slått tilbake, men 30. oktober fikk den støtte av syrisk artilleri og gjorde seg klar til å storme festningen. Da dukket libanesiske stridsvogner opp på arenaen. Konfrontert med pansertropper trakk geriljagruppene seg til­ bake fra Aiya til Yanta. 31. oktober kom Arafat til Yanta og holdt en flammende tale til den kombinerte styrken fra El Saiqa og Al Fatah. Han fortalte dem at 400 geriljasoldater sto klar ved Masnaa, 136

og at et storangrep skulle rydde veien til Fatahland én gang for alle. Men offensiven kom ikke. Geriljagruppene nektet å gi seg i kast med de libanesiske stridsvognene. Det var ikke mytteri, snarere en kamuflert sit-down streik. For Arafat ble det et prestisjenederlag han har forsøkt å skjule. Den libanesiske overkommando tidde for ikke å opphisse geriljaen og dens allierte. Da Irak så hvilken vei vinden blåste, forandret det standpunkt, og den irakske visestatsminister, Saleh Mahdi Ammash, oppford­ ret Arafat til å møte på en forsoningskonferanse Nasser planla i Kairo. 1. november 1969 møttes motstanderne. Som vanlig ble det sendt ut et intetsigende kommuniké, men bak kulissene ble det inngått en hemmelig avtale, til tross for at den libanesiske grunnlov ikke tillater hemmelige avtaler. 1 den forpliktet geriljaen seg til å konsultere de libanesiske myndigheter når det gjaldt forflytninger av menn og materiell, men det viste seg hurtig at geriljaen ikke ak­ tet å overholde avtalen. Syria sto frem og dementerte alle «ondsinnede rykter» om at det hadde hatt noe å gjøre med konfrontasjonen, og Libanon som den svakeste av de to unnlot å legge frem bilder av syrisk artilleri i ak­ sjon mot libanesiske stillinger.

Rogersplanen — fredsforsøk og sprengstoff Oppmerksomt hadde supermaktene fulgt oppladningen og eksplo­ sjonen i Sør-Libanon. På amerikansk hold var det få som trodde at dette politiske minefelt var ryddet. Libanon kunne bli erobret av de kompromissløse hvis det ikke kom i stand en meningsfylt dialog mellom Israel og araberne. På topplanet i Washington var det en alminnelig mening at Nas­ ser hadde provosert frem seksdagerskrigen og hadde seg selv å takke for det dårlige resultat, men det var også innlysende for amerikanerne at israelerne ikke for alltid kunne bli stående i de okkuperte områdene. En vedvarende okkupasjon ville lette spillet for dem som ønsket å stemple Israel som angriperen og brohodet for amerikansk imperialisme i denne delen av verden. Permanent okkupasjon kunne bidra til å låse De forente stater fast i en posi­ sjon som forverret forholdet mellom araberne og amerikanerne. Amerikansk diplomati fikk en dobbeltoppgave: å sikre Israels eksistens og bedre De forente staters forbindelser med den ara­ biske verden. Det var kjernen i opplegget til utenriksminister Wil­ liam Rogers. Kritikerne stemplet det som selvmotsigende. Det ene utelukker det andre, fremholdt de. Rogers ga Joseph Sisco i oppdrag å sondere terrenget og kart­ legge Sovjets posisjon i den arabiske verden, og det tok ham ikke lang tid å slå fast at arabernes nederlag hadde øket deres avhengighet av russerne, og at Sovjet utnyttet dette. Etter 32 møter med Sovjets Washington-ambassadør, Anatoly Dobrynin, rapporterte Sisco til Rogers at Sovjet ikke ønsket at den regionale konflikten i Midt-Østen utviklet seg til et globalt oppgjør mellom supermaktene. Russerne, mente Sisco, var interessert i en seriøs diskusjon, og kontaktmøtene mellom russerne og amerikanerne resulterte i et forslag: israelsk tilbaketrekning mot arabiske fredsgarantier. Israel var ikke begeistret for at supermaktene forhandlet over hodene på de direkte engasjerte, heller ikke for et eventuelt påbud

138

om å evakuere okkuperte områder. Og for å legge vansker i veien for forhandlingene mellom Sisco og Dobrynin satte israelerne en forvrengt versjon av det Israel og De forente stater var enige om i sirkulasjon. For å oppklare misforståelser besluttet Rogers å gjøre greie for partenes standpunkt i en tale han aktet å holde i Washington, men den ble skrinlagt etter oppfordring fra presidenten. De israelske bombeflyangrepene langt inne på egyptisk område var også egnet til å blokere veien til forhandlinger. Fra israelsk side het det at disse angrepene ville ydmyke Nasser og øke folkets mis­ nøye med ham i en så sterk grad at det kvittet seg med ham. Slik skulle veien til fred ryddes. Men bombingen førte til helt andre resultater. Den demonstrerte Egypts underlegenhet, og egypternes ønske om å kunne slå igjen munnet ut i oppfordringer til Sovjet om å øke leveransene av avanserte våpen. Med de nye våpnene fulgte et økende antall sovjeteksperter til Egypt. De israelske Phantomflyene over Egypt blåste ikke Nasser av taburetten, men utvidet russernes fotfeste. Nasser var ikke begeistret for denne økende avhengighet. Til en av sine nærmeste medarbeidere uttalte han at det var fare for at Egypt måtte pantsette mer.enn bomullshøsten sin hvis Israel fort­ satte sin aggressive politikk. En vanligvis pålitelig kilde i Kairo hevder at Nasser under en konferanse med Kosygin i Moskva fremholdt at Egypt bare hadde to alternativer: å godta Rogersplanen for å oppnå israelsk evakue­ ring fra okkuperte områder og en nedtrapping av konflikten eller å krysse Suezkanalen støttet av sovjettropper. Kosygin svarte at Nasser ikke måtte regne med sovjettropper i en eventuell offensiv mot israelerne, og fra russisk side ble det også advart mot å godta Rogersplanen. Nasser viste til at Egypts økono­ mi var på bristepunktet. Geriljaorganisasjonene ble kjent med Nassers standpunkt like etter at han var vendt tilbake til Kairo. «Hvis noen inngår en avtale med Israel, skal vi gjøre Midt-Østen til et helvete,» uttalte Hab­ bash, og Arafat var like kompromissløs: «Å vende tilbake til 1967 betyr at palestinerne igjen blir flyktninger på Jordans vestbredd eller i Gaza under arabisk styre. Det gir dem ikke adgang til å reise hjem til et selvstendig land. Det er det vi kjemper for.» Habbash stemplet Nasser og Hussein som forrædere og opp­ muntret palestinerne til å likvidere dem. Tidspunktet til å gjøre Midt-Østen til et Vietnam var kommet, hevdet han. Mange iakttakere i vest oppfattet dette som tomt prat, men etter

139

hvert som geriljaen utvidet angrepene sine mot kompromissvillige arabere, ble de tvunget til å forandre mening. Militært sett var geriljaen på dette tidspunkt ingen alvorlig trusel mot Israel. Første januar 1970 hadde en talsmann for Al Fatahs kommandogruppe El Asifa opplyst at flere tusen israelske soldater var blitt drept i 2 442 geriljaoperasjoner i 1969. Men disse tallene stemmer ikke. De er altfor høye og fabrikert for propagandaformål. Talsmannen la til at 350 geriljasoldater var falt. Noe senere opplyste israelerne at de siden junikrigen i 1967 hadde drept 1 600 geriljamedlemmer og tatt 2 500 til fange. «Vi har ikke greidd å tilintetgjøre geriljaorganisasjonene, men vi har sørget for å holde aktiviteten deres på et lavt nivå,» uttalte Israels daværende stabssjef, general Bar-lev. Israelernes talloppgaver er mer pålitelige enn geriljaens- og de gjør det klart at geriljaens operasjoner hadde ekspandert betrakte­ lig. Arafat opplyste at geriljaen hadde 32 000 medlemmer i Jordan, og selv om en halverer dette tallet, blir det allikevel en betydelig styrke, noe kong Hussein fikk føle. 1 Amman og de andre byene i Jordan opptrådte geriljamedlem­ mer demonstrativt utfordrende, og når jordansk politi forlangte at de rettet seg etter gjeldende bestemmelser, hendte det ofte at de trakk pistolen og ba politiet om å ryke og reise. Geriljaen holdt på å bli en stat i staten. Den jordanske regjering forbød geriljamedlemmer å bære våpen inne i byene, den forlangte at de ble utstyrt med identifikasjonspapirer og viste dem frem når det ble krevd, samt at geriljaens kjøretøyer ble registrert hos de jordanske myndigheter. Geriljaen avslo og sendte væpnede militsmedlemmer inn i Amman «for å gi politiet en lærepenge.» Den 10. februar 1970 kom det til skuddveksling mellom geriljaen og politiet, og Hussein dirigerte tredje panserbrigade, en elitestyrke ledet av kongens lojale fetter, Said Ibn Shaker, inn i bykjernen. I de fire døgn sammenstøtene varte, ble omkring 80 mennesker drept i forskjellige trefninger, den hardeste ved en politistasjon. En geriljaavdeling prøvde å storme den, men politifolkene der, rekrut­ tert fra beduinstammer, slo angriperne tilbake. Andre steder derimot hadde geriljaen fremgang, men ikke så meget at regimets stilling var truet, og det vakte derfor forundring da Hussein 13. februar trakk forordningene tilbake og avskjediget innenriks­ minister Rasoul Kailani, en betingelse geriljaen hadde satt for å innstille kampene. 140

Geriljaen registrerte det som en seier, hæren var bitter og taus, og stamme- og beduinlederne protesterte høylytt og fikk støtte av mange andre jordanere da geriljaen kort tid etter rykket inn i byen Zerka og praktisk talt overtok den. Beduinlederne ba om et møte med kongen, og 20. februar møtte han vel 200 høvdinger som representerte mer enn 25 000 nomader, i ørkenen noen mil utenfor Amman. Høvdingen for den mektige Beni Shaker-stammen førte ordet. Han minte kongen om at beduinenes lojalitet er kongedømmets fundament, og advarte Hussein mot geriljaen og planene dens. For Hussein var det en påminnelse om at han risikerte å distansere seg fra den delen av folket som støttet ham hvis han ga etter for geril­ jaen. Det varte ikke lenge før geriljaen fikk kjennskap til dette møtet, og Habbash-gruppen gjorde et stort nummer av det i propagandaen sin. Det het at et storangrep fra regjeringens side var nær forestående, og at geriljagruppene derfor måtte slutte seg sammen. Med Arafat ute av landet — han var i Moskva og forhandlet om russisk hjelp — så Habbash en sjanse til å utmanøvrere rivalen, og etter energisk innsats fra Habbash-gruppens side ble den såkalte forente kommando opprettet 18. februar. Makten lå hos en komité der Habbash var formann. Den forente kommando kritiserte Arafat for alle de synder venstreekstremister tillegger sine politiske motstandere. Venstrefløyen og sentrum av geriljabevegelsen bombarderte hver­ andre med skjellsord, og Habbash- og Hawatmeh-gruppen gjorde et stort nummer av at de hadde Kinas støtte. Arafat fikk ennå ikke den støtte han ønsket i Sovjet. Meget tyder på at han reiste til Peking for å minne sovjetrusserne om at en allianse mellom Al Fatah og Kina ikke var utenkelig hvis Moskva fortsatte å opptre så reservert. Mottakelsen i Peking var nærmest spartansk til stor glede for Habbash som tolket det som et tegn på at kineserne betraktet Arafat som en middelmådig bursjoasileder. Israelernes påstand om at Arafats Moskva- og Peking-reise slo fast at kommunistene nå satset hundre prosent på ham og Al Fatah, hadde lite med sannheten å gjøre. Dette ble understreket 12. mars da representanter for kom­ munistpartiene i Syria, Jordan og Irak dannet geriljagruppen AlAnsar og stilte den under den forente kommando ledet av Hab­ bash. En rekke episoder avspeilte den stadig sterkere polarisering mel-

141

lom Habbash og Arafat. Den 15. april, etter at det ble kjent at vise­ utenriksminister Sisco skulle komme til Amman, satte Habbashgruppen i gang store demonstrasjoner, og som vanlig var ame­ rikanernes kultursenter demonstrantenes hovedmål. Det ble knust og brent. En avdeling fra Al Fatahs militærpoliti spredte mengden og hindret at den fortsatte herjingen. Dette gikk mange hus forbi, og i vestlig presse het det at geriljamedlemmer og det jordanske politi støtte sammen. Nyansene gikk tapt og dermed oppspillet til konfrontasjonen innen geriljaen. For å unngå verre opptøyer avlyste den jordanske regjering mø­ tet med Sisco. Det irriterte amerikanerne, og i protest trakk de ambassadøren tilbake fra Amman. Habbash-gruppen hadde scoret nye poeng. Den hadde blokert veien for Rogersplanens talsmann og skapt friksjoner mellom Jordan og De forente stater. /X For å øke uroen spredte Habbash-gruppen rykter om at det amerikanske etterretningsvesen sammen med Husseins nære medarbeider, Sherif Nasser ben Jamil, planla å likvidere gerilja­ lederne. Resultatet var nye sammenstøt mellom geriljaen og det jordanske politiet, og i Zerka gikk det særlig hardt for seg. Byen er hovedkvarter for den jordanske hær, og i nærheten ligger det en stor, palestinsk flyktningleir. Den 9. juni spredte kampene seg til Amman etter at en geriljatropp hadde prøvd å storme fengslet og frigjøre kamerater der. Stridsvogner fra den tredje panserbrigade skjøt mot flere av geriljagruppenes støttepunkter i og utenfor leirene for å skremme dem til å legge ned våpnene, men det virket mot sin hensikt. Ved Suweileh prøvde en geriljatropp å likvidere Hussein og føl­ get hans. Kongens bilkortesje kom under ild, en av adjutantene hans ble drept og fem av de andre i følget ble såret, men igjen slapp Hussein fra det uten en skramme. Kringkastingen til Al Fatah oppfordret offiserer og soldater i den jordanske hær til å gå over til geriljaen. For mange kom det som en ubehagelig overraskelse at også Arafats tallrike gruppe hadde gjort felles sak med venstreekstremistene, og det manglet ikke på dem som spådde full borgerkrig. Den 10. juni ble den amerikanske militærattachéen i Amman myrdet av geriljaen, men samme dag kom det i stand et møte mel­ lom Hussein og Arafat, og de ble enige om en våpenhvile. Men den fikk liten betydning, for både gruppen til Habbash og Hawatmeh nektet å innstille kampene, og for å provosere kongen okkuperte de luksushotellene Inter-Continental Hotel og Philadelphia 142

Hotel og brukte de 68 vest-europeiske og amerikanske gjestene her som gisler. Deretter sendte de følgende krav til kongen: Hæren skulle stoppe skytingen mot geriljagruppenes hovedkvarter i flyktningleirene i Amman, øverstkommanderende for hæren, Sherif Nasser ben Jamil, og sjefen for tredje panserbrigade, Said Ibn Shaker, skulle avsettes, og det ble forlangt en ny innenriksminister. Al Fatah stilte seg solidarisk med de andre geriljagruppene og ga kongen valget mellom å etterkomme kravene eller miste tronen. Det var et ultimatum. Kongen innsa at en kapitulasjon kunne stimulere geriljaen til nye fremstøt og få de lojale beduinene til å vende ham ryggen og satse på broren, kronprins Hassan. Men han visste også at Habbash-gruppen ikke ville nøle med å gjøre alvor av sin trusel og drepe de 68 gislene hvis han inntok en steil holdning. Et slikt massemord kunne bidra til å isolere ham fra mektige uten­ landske venner — amerikanerne og britene. Han valgte en mellomvei. Tilsynelatende kapitulerte han for geriljaens krav, men først etter at han hadde underrettet beduinenes ledere om at avskjedigelsen av de tre toppfolkene var pro forma, og at geriljaen skulle få kamp hvis den ønsket det. Arafat hadde ingen interesse av å forverre konfrontasjonen og trakk Al Fatah tilbake fra barrikadene. Troppene hans lystret, men det gjorde ikke deler av kongens tredje panserbrigade da den fikk ordre om å innstille skytingen. Hærens stabssjef, general Haditha, appellerte personlig til de kamplystne offiserene og holdt på å bli drept under forsøket. Men han oppnådde å dempe gemyt­ tene, iallfall for en stund. Uanfektet av disse lokale sammenstøtene som hadde direkte sammenheng med det amerikanske meklingsforsøket, arbeidet utenriksminister Rogers videre med planen sin, og i slutten av juni uttalte Nasser offentlig at han godtok prinsippene i Rogersplanen. Habbash rykket øyeblikkelig ut med en sterkt fordømmende erklæring, og gruppen hans organiserte tre dager senere et protest­ møte i Amman der det ble ropt mange bitre slagord mot Nasser. Al Fatah var ikke fullt så ærekrenkende mot Nasser, men fornærmen­ de nok til at Egypt stoppet kringkastingssendingene til Al Fatah og PLO fra Kairo. Særlig Sant al-Asifa eller Stormens stemme til Al Fatah betydde meget, for fra den kom det en rekke særmeldinger til geriljagrupper i felten, om tidspunktet for angrep, retrett og så videre. Kairo-kringkasteren er den sterkeste i Midt-Østen, og hadde i en årrekke vært geriljaens viktigste kommunikasjonskanal. For å bøte på tapet stilte Syria og Irak radiostasjoner til disposi­ 143

sjon, men de hadde ikke samme gjennomslagskraft, og det bidro til å redusere geriljaaktiviteten i denne perioden. Også Syria og Irak kritiserte Nasser for å ha godtatt Rogersplanen, og Irak og Algerie demonstrerte sin misnøye ved å nekte å ta del i en utenriksministerkonferanse i Tripolis. Motsetningene mellom de ekstreme og de forhandlingsvillige araberlederne ga seg utslag i væpnede sammenstøt mellom Habbash-gruppen og Nassers redskap blant palestinere, en mindre geriljaorganisasjon som kalte seg Aksjonsgruppen for Palestinas frigjøring. Iraks instrument, Den arabiske frigjøringsfront, sluttet seg til Habbash-gruppen. Det var falne på begge sider, en likvidasjonsprosess som minte om mafiaens indre oppgjør. Da Egypt og Israel 9. august 1970 inngikk en ny avtale om våpenhvile, kom det i stand en midlertidig avspenning mellom de to. Men i Jordan var virkningen motsatt. Hussein mente at den israelsk-egyptiske tilnærming ga Jordan en friere stilling og ham selv større sjanser til å sette en stopper for palestinernes gradvise erobring av landet hans. Kongens første trekk var å gjøre den avsatte general Said Ibn Shaker til nestkommanderende i forsvarsstaben. Det fikk alarmen til å gå i geriljagruppene. Habbash forberedte tilhengerne sine på krig, og i en tale 16. august til en ny kontingent ferdigutdannede geriljasoldater uttalte Arafat at Hussein var i ferd med å trekke fire brigader sammen rundt Amman for å knuse geriljaen. «Vi skal gjøre Jordan til en kirkegård for disse urostifterne,» sa han. Arafat reiste til Bagdad for å sikre seg støtte til det oppgjøret mot Hussein alle mente ville komme. Og han kom ikke tomhendt tilbake. Talsmenn for Al Fatah opplyste at Irak stilte 10 000 av de 15 000 irakske soldatene stasjonert i Jordan til disposisjon for eksekutivkomitéen for Palestinernes nasjonalråd, der Arafat satt som formann. ■ I en tale i jordansk Ijernsyn og radio 29. august erklærte Hussein at han godtok Rogersplanen for å sikre Jordan fred og bidra til å få de arabiske konfrontasjonsstatene ut av dødvanne. Han advarte geriljaen mot politisk og militær sabotasje og understreket at den jordanske hær hadde adgang til alle deler av kongeriket. Det var myntet på de deler av geriljaen som konsekvent nektet jordanske myndigheter adgang til avsperrede områder. Allerede før talen hans var slutt, ble det løsnet skudd i gatene i Amman. Kulene kom fra geriljaen som ville vise at den ikke lot seg skremme, men også fra politiet fri for de restriksjoner som hadde holdt det tilbake. 144

Sjelden har grunnlaget for en blodig borgerkrig vært mer full­ komment. Men ville sammenstøtene innskrenke seg til det? Hvorledes ville de irakske troppene i Jordan stille seg? Og Syria, ville det nytte høvet til å gjøre slutt på den pro-vestlige monarken i Jordan og ta et oppgjør med regimet i Libanon som hadde blokert de syriske planene i Fatahland? Kunne Israel sitte med hendene i fanget og se på at østfronten ble overtatt av de mest aggressive elementer på arabersiden?

Flykapringer — provoserende terror Geriljagruppene hadde fremgang under en rekke av de sammen­ støt som utviklet seg i Amman 29. august 1970, og for å passivisere motstanderne skjøt den jordanske hær dagen etter mot geriljaens støttepunkter på Jebel Hussein, en av de mange åsene i hovedsta­ den. Kommandosentraene både til Habbash-gruppen og Al Fatah lå i flyktningleirene, og den jordanske artilleriilden gikk derfor også utover sivilister. Arafat appellerte til de arabiske statslederne om å stoppe det han kalte morderiske represalieangrep på palestinske kvinner og barn. 1. september holdt geriljaens forsøk på å myrde kongen på veien til flyplassen på å lykkes. Bevisst prøvde hoffet å bagatellisere det for ikke å gi omverdenen inntrykk av at regimet i Jordan sto for fall. Geriljaen krevde at hæren trakk tilbake de troppene som dannet en ring rundt hovedstaden, og at de væpnede styrker ble renset for det Habbash og Arafat kalte geriljafiendtlige elementer. Samtidig underrettet den irakske regjering Jordans ambassadør i Bagdad om at Irak ville gripe inn på geriljaens side hvis ikke angrepene på den stoppet. En araberstat truet en annen med militær interven­ sjon. Alle de fagre ordene om det ubrytelige brorskap basert på fel­ les rase og religion var glemt. • Igjen valgte Hussein en mellomvei. Han trakk regjeringstroppene ut av bykjernen i Amman, men underrettet samtidig De forente stater, Storbritannia, Frankrike og Sovjet om truselen fra Irak og ba om beskyttelse i tilfelle Irak gjorde alvor av den. Den amerikanske og britiske regjering kom med en støtteerklæring, men sovjetledeme gjorde det klart at de ikke aktet å stoppe iraksk innblanding. Flere av geriljaorganisasjonene tolket dette som sovjetstøtte til Irak hvis irakerne kom med på geriljaens side. Det var den første store feilkalkulering i denne omgang. For å provosere til en utvidet konfrontasjon og oppnå den plan­ lagte vietnamisering av konflikten foretok Habbash-gruppen en 146

serie flykapringer. Tolv grupper med flykaprere gikk i stilling for­ skjellige steder i Vest-Europa, Asia og Afrika. Det var en kostbar operasjon, men planleggerne og utøverne hadde ingen problemer med penger. Den operative sjef var dr. Wadi Haddad, og synkroniseringen hans av kapringene avslører et grundig forarbeid. De åpenbarte også noe annet: Vestens manglende kuppberedskap. Da flight 219, en Boeing 707 fra El Al, tok av fra Amsterdam og satte kurs mot New York 6. september 13,08, satt ingen andre enn Leila Khaled, flykapreren som ble verdensberømt 29. august 1969, på turistklasse sammen med en annen geriljasoldat. Blant de 145 passasjerene var generalmajor Ahron Yariv, sjef for Israels militære etterretningstjeneste og en av dem palestinerne hater mest. Leila og medhjelperen hennes hadde tilbrakt lørdag natt i Frankfurt. Begge var utstyrt med pass for Honduras, og ingen av dem hadde noen vansker med de tyske myndighetene. De kom til Amsterdam med Lufthansa, en time før El Al-flyet skulle ta av for New York. Uten grundige undersøkelser kom hun og assistenten gjennom den nederlandske kontrollen. Ingen så på håndbagasjen deres, til tross for at Interpol noen dager i forveien hadde latt sirkulere en melding til politiet i alle vestlige hovedsteder om at flere grupper med palestinere, mistenkt for å være flykaprere, hadde forlatt Midt-Østen, de fleste med kurs mot Europa. Nederlenderne hørte til dem som ble advart, og hovedkvarteret for politiet i Haag hadde latt meldingen gå videre til passkontrollen på flyplassen i Amsterdam. Men den skjerpet ikke overvåkingen. Representanten for El Al på flyplassen i Amsterdam gjenkjente heller ikke verdens mest omtalte og fotograferte flykaprer da billet­ ten hennes ble kontrollert, til tross for at hun ikke var maskert. Håndgranatene hadde hun skjult forskjellige steder på kroppen. 38 minutter etter starten, da flyet var over Clacton i England, i 20 000 fots høyde og fremdeles på vei oppover, reiste Leila seg og stormet fremover gjennom første klasse og prøvde å åpne døren inn til flygerne. Men den var låst. Opphisset slet hun i håndtaket. Den låste døren var en uventet hindring, en svikt i Habbash-gruppens etterretningsarbeid. Flyets fører, kaptein Bar-Lev, ante at det var en flykaprer som slet i dørhåndtaket, og et øyeblikk senere bekreftet purseren dette da han ringte fra cabinen. Flymaskinist Uri Zach fikk ordre om å gjøre alt klart til et stup, men før de satte nesen nedover, ba kaptei­ 147

nen flymaskinisten om å ta en titt i kikkhullet i døren, laget spesielt for en slik anledning. Flymaskinisten rapporterte kamp inne i cabinen, og kapteinen handlet raskt: I et dristig stup bar det nedover, så hurtig og over­ raskende at alle hadde mer enn nok med å holde seg fast. Lavere nede var faren for at hull etter kuler og eventuelle håndgranater ville skape katastrofale trykkproblemer mindre. En uvæpnet israelsk stuert løp frem mot den mannlige flykapreren. Leilas medhjelper hadde trukket pistolen og fyrte fem skudd mot israeleren. Med den hvite jakken gjennomtrukket av blod falt stuerten på dørken, men bak ham sendte en israelsk vakt­ mann en skuddsalve mot kapreren og felte ham. Leila viftet fned håndgranater, men medlemmer av flymannska­ pet kastet seg over henne, sikret seg håndgranatene og bandt henne, blant annet med det lange halsbåndet hennes. Medhjelpe­ ren hennes hadde mistet en håndgranat. Sikringen på den var fjer­ net, men av en eller annen grunn eksploderte den ikke. Av papirene hans fremgikk det at han het Patrick Arguello og var amerikansk statsborger. Under duellen med den israelske vak­ ten hadde han fått flere skudd i kroppen, og døde før flyet nådde tilbake til London, og landet. En britisk rettskjennelse fra oktober 1970, basert på forhør av mannskap, passasjerer, vakter og Leila Khaled, slår fast at Arguel­ lo ble drept under skuddveksling med vakten. I propagandaversjonen sendt ut av Habbash-gruppen heter det at israelerne truet Arguello til å legge seg ned, bandt ham på hender og føtter, rullet ham rundt på magen og fyrte fire skudd inn i ryggen hans. Denne beretningen om «martyren Arguello» går igjen i en rekke publikasjoner og har også funnet veien til protestviser. Den har like lite med sannheten å gjøre som påstan­ den om at israelerne har kastet ned sprenglegemer kamuflert som lekter for å drepe arabiske barn. Mens denne mislykte kapringen fant sted over Clacton, begynte et annet drama i Amsterdam. Leila Khaleds gruppe hadde opp­ rinnelig omfattet fire, men de to andre palestinerne med senegalske pass vakte mistanke hos avdelingssjefen på El Al-kontoret i Amsterdam da han ekspederte dem, og han avviste dem med en unnskyldning om at det israelske flyet var fullt. Palestinerne spurte om det var et annet fly til New York søndag middag og fikk til svar at det var en Pan American-maskin. De to bestilte der. For sikkerhets skyld underrettet den israelske av­ delingssjefen sikkerhetstjenesten i Amsterdam om de to 148

«senegaleserne.» Advarselen nådde kaptein Priddy i Pan Americantlyet da de 151 passasjerene var på plass i cabinen. Han ga ordre om at de to senegaleserne skulle undersøkes nær­ mere. De gikk med på en overflatisk kroppsvisitering, men da det ble snakk om å se nærmere på håndbagasjen deres, trakk de frem diplomat-pass og truet flyselskapet med et alvorlig etterspill hvis det ikke rettet seg etter reglene om diplomatisk immunitet. Kaptein Priddy innstilte undersøkelsene og tok av 15.22, nesten to timer forsinket. På dette tidspunkt var kampen i El Al-flyet over, men sikkerhetstjenesten i Amsterdam hadde ikke fått et vink om forbindelsen mellom Leila Khaled og «senegaleserne». Noen minutter etter start stormet «senegaleserne» med løftet pistol inn i cockpifen og tvang kapteinen til å fly til Beirut. Kontrolltårnet i Beirut prøvde å fraråde kaprerne å lande der, men palestinerne ga Priddy ordre om å gå ned, og han adlød. Foran væpnede libanesiske soldater og politi lastet medlemmer av Habbash-gruppen stasjonert i Beirut mer sprengstoff i flyet, og kursen ble satt mot Kairo. En av kaprerne plaserte dynamitt i cabi­ nen og på toalettene, og like før landing i Kairo lånte han fyrstik­ ker av en flyvertinne og tente på luntene. Hadde kaptein Priddy av en eller annen grunn vært nødt til å ta en ny sving rundt flyplassen, ville flyet blitt sprengt i stumper og stykker før landing, for luntene brente bare i åtte minutter. Før jumbojet’en stoppet, rev cabinpersonalet opp nødutgangene og lot passasjerene rutsje ned. Flygerne fikk bare noen sekunder til å komme seg ut og hadde ikke mer enn lagt vingespissen bak seg da en serie eksplosjoner gjorde flyet til et kjempebål. Egyptiske soldater med skyteklare våpen tok hånd om de to flykaprerne, som brølte at det var en demonstrasjon mot Nasser fordi han hadde godtatt Rogersplanen. Men ønsket om å stille Nasser i gapestokken var ikke hovedårsa­ ken til at jumbojet’en havnet i Kairo. Det opprinnelige målet var Dawson flyplass, en nedlagt jagerflystasjon cirka fire norske mil nordøst for Amman. Men under oppholdet i Beirut hadde palestinske flyeksperter advart kaprerne mot å lande den 250 tonn tunge maskinen på Dawson. Rullebanen der kunne bryte sammen og forkludre operasjonen for andre kaprere. Omtrent samtidig med Leila Khaleds mislykte forsøk i El Alflyet og «senegalesernes» aksjon i Pan American-maskinen, tok en tredje gruppe palestinere kontroll over et TWA-fly på vei fra Frankfurt til New York. «Vi blir kapret,» meldte kapteinen over ra­ dioen, og denne meldingen ble snappet opp en rekke steder. 149

To amerikanske jagerfly ute på patrulje fulgte TWA-maskinen et stykke, men de hypermoderne krigsflyene var maktesløse overfor luftpiratene og kunne bare la den kaprede maskinen fortsette. Kl. 12.40 lettet en DC-8 tilhørende Swissair fra Zurich. Ombord i den var det 143 passasjerer og et mannskap på 12. En halv time senere hadde flyet lagt skyene under seg, passasjerene løsnet på beltene, og flyvertinnene var begynt å servere drinker. Alle virket avslappet. Kl. 13.16 var denne jetkjempen over Luxil i Frankrike. Navigatøren hadde akkurat notert det da døren til cockpifen ble revet opp. Inn stormet en ung kvinne og en mann, begge bevæpnet med pistol og håndgranater. De holdt flygerne i sjakk, og et øye­ blikk senere anropte kvinnen franske radiostasjoner: — Swissair flight 100 kontrolleres nå av Folkefronten for Palestinas frigjøring. Kallesignalet vårt er Haifa én. Vi svarer ikke på annet anrop. Flygerne fikk ordre om å sette kurs for Dawson, og lystret. De hadde drivstoff nok for den lange turen, men ved veis ende ville de stå overfor et alvorlig problem: Hvilken tilstand var den proviso­ riske landingsbanen i? Var det lys på den? Kaprerne svarte bryskt at det skulle de bare ikke gruble på. Alt var planlagt til minste detalj. Det samme problem opptok også kaptein Wood i TWA-flyet. Han prøvde å forklare kaprerne at britene hadde brukt Dawson til lette jagerfly, men at maskinen hans veidde vel 90 tonn, og at det ville bli en katastrofe hvis dekket på ørkenstripen ikke tålte pres­ set. Kaprerne ba ham holde munn og la til at han ikke visste hva han snakket om. På Dawson hadde medlemmer av Habbash-gruppen markert den relativt korte rullebanen med brennende oljetønner. Hvis et fly skar ut og støtte bort i et av disse oljebålene, ville det gå opp i flam­ mer. TWA-maskinen var den første som nærmet seg i mørket. Den kom inn fra nordvest i en stor sving mot babord med frontlysene slått på. Hjulene tok bakken, de store vingene gynget faretruende nær oljebålene og ørkenflaten, men uskadd rullet kjempen videre og stoppet like ved de siste oljetønnene. Prosjektørene ble slått av. Takket være hell og en maksimal utnytting av vingenes bremseeffekt hadde flygerne gjennomført en perfekt landing. — Der kan dere se hvor lett det er, ropte den ene av flykapreren og viftet med pistolen. Førti minutter senere lød det igjen flydur over Dawson. En ny jetkjempe gjorde seg klar til landing. Igjen et hasardiøst eksperi­ ment, men også denne gangen gikk det bra.

150

Den etterfølgende onsdag kapret medlemmer av Habbash-grup­ pen et BOAC-tly på vei fra Bahrain til London med 104 passasjerer og et mannskap på 10. Kapringen ble ledet av en ung pike, Muna Abid El-Sayid, og som jumbojefen til Pan American ble det bri­ tiske flyet først dirigert til Beirut. Geriljaen har ved en rekke anledninger demonstrert sin forakt for myndighetene i Libanon, men den overgikk seg selv i arroganse denne dagen: Den okkuperte kontrolltårnet på Beiruts internasjo­ nale flyplass like før det kaprede BOAC-flyet kom inn for landing. Flyplassen i Beirut hører til de mest trafikerte i verden, og okkupasjonen kunne lett resultert i flykollisjoner. Et oljeselskap fikk ordre om å fylle tankene på det kaprede flyet, og geriljaens aksjonsleder slapp fjernsynsfotografer til så de kunne filme «den nye seieren.» Okkupantene fra kontrolltårnet tok plass i flyet, og kapteinen fikk ordre om å ta av og sette kursen mot Dawson, Knapt en time senere sto det parkert ved siden av de to andre flyene der. Men stemningen blant geriljamedlemmene på Dawson var ikke lenger så høy. For den jordanske hær hadde omringet flyplassen, Geriljaledelsen underrettet jordanerne om at alle gislene ville bli drept hvis det ble gjort forsøk på å befri dem. Og for å markere at dette ikke var tomme trusler, ble det plasert sprengstoff under samtlige fly. Sjefen for den jordanske panserbrigaden som var trukket sam­ men rundt Dawson, ba hovedkvarteret om tillatelse til å slå til. Hærledelsen følte seg fornedret og latterliggjort av palestinerne og var stemt for en hurtig aksjon, men kong Hussein sa nei. Han hev­ det at livet til gislene var viktigere enn prestisjen til den jordanske offisersstand. Ikke desto mindre lød overskriftene i ledende aviser i vest: «Hvorfor foretar kongen seg intet?» For å provosere motstanderne til overilte handlinger sørget kap­ rerne for å ydmyke gislene noen hundre meter fra hærens mest fremskutte stilling. Passasjerene måtte for eksempel knele idet de leverte passet til den palestinske kommandanten. En kvinne fra Swissair-flyet protesterte, men ble tvunget ned av en palestiner som brølte: — Kom deg ned. Vi palestinere har vært på knærne i 20 år. Fem minutter i denne stillingen skader ikke deg! For å opphisse Israel og verdensopinionen ble jødene blant gis­ lene utsatt for størst sjikane. Atskillelsen av jøder fra ikke-jøder skapte konsentrasjonsleirstemning, og kravet om en hurtig aksjon kom ikke lenger bare fra en fraksjon i den jordanske over­ kommando. Det holdt også på å bli et folkekrav i Israel. 151

Habbash-gruppens betingelser for å sette gislene fri var en ny og tilsiktet provokasjon: Alle palestinske flykaprere i europeiske fengsler skulle settes på frifot samt 3 100 palestinere i israelsk fangenskap. Omtrent samtidig underrettet talsmenn for den jordanske regjering Habbash-gruppen om at organisasjonens hovedkvarter i Amman ville bli jevnet med jorden hvis gislene led overlast. Stormaktdiplomatiet var kommet i sving, men Habbash-grup­ pen forlangte å forhandle enkeltvis med regjeringene i de stater storparten av gislene kom fra: Storbritannia, Vest-Tyskland, Sveits, Israel og De forente stater. Sveits og Vest-Tyskland sa seg villig til å bytte fengslede flykaprere med gisler. Dette skapte irritasjon i Washington, London og Jerusalem, og fra amerikansk hold kom det en innstendig oppfordring om samhold og en felles opptreden. Fra arabisk side øket presset på Habbash-gruppen. Egypt og Libanon sa rett ut at denne form for terror bare kunne skade palestinernes sak, og Arafat som øynet en ny sjanse til å komme rivalen Habbash til livs, sluttet seg til kritikerne. Både fra PLO og til og med Den forente kommando som tidligere hadde bifalt ekstremistenes aksjoner, kom det oppfordringer om å sette gislene fri, og kravet ble så sterkt at kaprerne gikk med på å overføre 127 kvinner og barn til hoteller i Amman. De fire vest-europeiske regjeringene pluss De forente stater ble enige om å bruke den internasjonale komité i Røde Kors som representant for seg i forhandlingene, og den erfarne André Rochat fløy til Amman. Habbash-gruppen nektet å møte denne Røde Kors-representanten ansikt til ansikt, men over telefonen infor­ merte den ham om at sprengningen av flyene med resten av gislene ville bli utsatt 72 timer. Senere ble fristen forlenget. Kaprerne sørget for at verden fikk vite at forholdene for gislene forverret seg hurtig, og reaksjonen uteble ikke. De forente stater dirigerte 25 Phantomfly til basen ved Incirlik i Tyrkia og et hangarskip så nær Libanon at en aksjon kunne gjennomføres hur­ tig. Israel utarbeidet en plan for et lynangrep med helikoptere og lot det «lekke ut.» Dette fikk Irak til å vurdere konfrontasjonen på ny og til offentlig å ta avstand fra kapringene. For å utvide konflikten og utløse krigen sørget Habbash-grup­ pen for å trekke avdelinger av den jordanske hær inn i kamp andre steder i landet. Den arabiske liga prøvde å mekle og få i stand en våpenhvile, men den varte bare i noen timer. Eksekutivrådet i Palestinernes nasjonale råd krevde at Habbash152

gruppen skulle sette gislene fri, og da det også fikk et negativt svar, ekskluderte det gruppen fra PLO. Istedenfor å mobilisere stadig tiere fraksjoner til «folkets krig» holdt Habbash-gruppen på å isolere seg fullstendig. Ledelsen registrerte dette og forandret tak­ tikk. Alle gislene ble evakuert fra Dawson og alle kvinner og barn pluss 23 asiatiske passasjerer løslatt. Flyenes skjebne ble diskutert. Arafat forlangte at de skulle overleveres til de jordanske myndigheter, men Habbash-gruppen satte seg bestemt imot det. Den hadde sin egen plan, men røpet den ikke. Lørdag 12. september ved middagstider var gislene evakuert fra landingsstripen. Sprengningseksperter fra Habbash-gruppen gikk rundt og plaserte en rekke nye ladninger i flyene, og etter at de hurtig hadde trukket seg tilbake, ristet en serie tunge eksplosjoner området. Glitrende halefmner ble kastet høyt i været, flykropper sank sammen og begynte å brenne. Verdier for 350 millioner kro­ ner ble fullstendig slettet ut. Et betydelig antall palestinere reagerte spontant da de fikk høre om den store raseringen. De omfavnet og kysset hverandre av glede, og i tiere flyktningleirer ble det holdt takkemøter fordi Habbashgruppen hadde gitt motstanderne en lærepenge og palestinerne en følelse av gjengjeldelsens sødme. Men for den jordanske regjering var det en ny ydmykelse. Igjen hadde Habbash-gruppen demonstrert at den ikke enste landets myndigheter. Den hadde tatt 54 gisler, blant dem 24 jøder, og gjemt dem forskjellige steder i Amman, og den truet med å drepe dem hvis den jordanske regjering ble for nærgående, og hvis den israelske regjering ikke satte fri 600 geriljamedlemmer. Israel arresterte 450 arabere i de okkuperte områdene, men ville ikke innrømme at de var gisler, og storparten ble løslatt etter en kort tid. Bestemmelsen og om bestemmelsen er karakteristisk for de motsetningsrike syn som gjorde seg gjeldende i Israel på dette tidspunkt. Men i toppledelsen i Jordan var det ikke lenger uenighet om kur­ sen. Kongen ga ordre om å gjøre alt klart til en definitiv konfronta­ sjon, først og fremst med Habbash-gruppen, men hvis de andre geriljagruppene valgte å gjøre felles sak med flykaprerne, ville de også bli angrepet. Kongen følte at han ikke hadde noe å tape ved et slikt oppgjør. For anarki og oppløsning truet Jordan hvis geriljaen fikk ture frem som den ville.

Krig i Jordan Et gjensidig ønske om å likvidere hverandre økte sammenstøtene mellom regjeringshæren og geriljaen, og det var ikke lenger bare Habbash-gruppen som var engasjert på opprørernes side. Ved Surrah i Nord-Jordan kom det for eksempel til kamp 13. september mellom jordanske tropper og en patrulje fra Den palestinske frigjøringshær. Tolv palestinere ble drept og et ukjent antall jor­ danere såret. Samme dag okkuperte grupper fra forskjellige geriljaorganisasjoner Irbid, landets neststørste by. Politiet ble sperret inne, og da hæren nærmet seg, ble den beskutt fra veisperringer utenfor byen. To dager senere erklærte sjefen for Al Fatah i Irbid, Hami alHassan, som var med å grunnlegge denne organisasjonen, at Irbid og omegn var palestinernes første sovjet. Det avslørte at Al Fatah også har en venstreorientert fraksjon. Kampene spredte seg til garnisonsbyen Zerka. Jordans eneste oljeraffineri ligger der, og med det i geriljaens hender ville hærens mobilitet være truet. Det gikk derfor ut ordre fra overkommandoen om at Zerka skulle erobres tilbake snarest mulig. Men det første forsøket mislyktes. Hussein kvittet seg med den forhandlingsvillige statsminister Rifai og øverstkommanderende for hæren, general Haditha. Den nye regjeringen kom til å bestå av tolv offiserer, og til sjef for hæren utnevnte kongen feltmarsjall Habis al-Majali. Majali har aldri lagt skjul på sin kritiske innstilling overfor palestinerne. Han er gift med en av kongens tanter, prinsesse Nafaa, og hører til monarkens nærmeste. Helt fra britenes og Glubb pasjas dager i Jordan har han vært med i den militære eli­ ten. Han var sjef for generalstaben under seksdagerskrigen og ble avsatt etter det store nederlaget, men fortsatte som militær rådgi­ ver for kongen og spilte en dominerende rolle innen det etterret­ ningsapparat som nøye fulgte med det geriljaen foretok seg. 154

Som den øverste innen den største beduinstammeh i sørparten av landet personifiserer han beduinenes uvilje mot å bli fortrengt av smarte og bedre utdannede palestinere. Truselen fra regjeringshold tvang geriljagruppene mer sammen. Habbash-gruppen som hadde slått retrett fra Dawson da den ble klar over at den holdt på å isolere seg, fremholdt nå at hele geriljabevegelsen var i fare, og mante til samhold. Venstreekstremistene stemplet ikke lenger Arafat som en reaksjonær fra bursjoasiet, men appellerte til ham om å ta ledelsen, og Arafat aksepterte stillingen som sjef for geriljaorganisasjonenes nye felleskommando og utnevnte brigadegeneral Yahya fra Palestiner­ nes frigjøringshær til stabssjef i den nye kommandoen. Sammen sendte de ut en erklæring der det het at de var rede til å kjempe mot det nye fascistregimet. Geriljaen oppfordret til generalstreik og forlangte det den kalte en nasjonal regjering. Majali svarte med å gi geriljaen ordre om å levere inn våpnene. På geriljahold ble det oppfattet som en krigserklæring, men det skinte igjennom at Arafat fremdeles øns­ ket å unngå den store konfrontasjonen. Habbash-gruppen derimot øket provokasjonene og ga det utseende av at de irakske troppene i Jordan sto klar til å gå inn på geriljaens side. Onsdag 16. september, mens elitestyrkene i regjeringshæren gjorde de siste forberedelser til angrepet dagen etter, holdt Hussein en tale i kringkastingen. Han fremholdt at forandringene innen landets toppledelse ville styrke samarbeidet mellom regjeringen og geriljagruppene, og at de lovløse tilstander nå var slutt. Avspenning i Jordan, var verdens kommentar, og kongens forsonlige tone bidro til å skape forvirring og nedsatt beredskap på geriljaens side. I demringen dagen etter angrep regjeringshæren. For Hussein var det et dristig eksperiment. Ikke mindre enn to tredjedeler av Jordans 2,2 millioner innbyggere i september 1970 var palestinere. Jordanerne omfattet vel 700 000 og var ingen homogen gruppe — 250 000 beduiner, de fleste muhammedanere, 100 000 kristne arabere og 350 000 fra mindre grupper — cirassiere, druzer, turkomaner og bahiaer. Regjeringshæren omfattet cirka 56 000 offiserer og menige, og av dem kom vel 30 prosent fra palestinernes rekker, en tredjedel var leiesoldater fra Syria, Irak og Saudi-Arabia, og bare vel 30 pro­ sent kom fra de lojale beduinene. De tre panserbrigadene hadde utelukkende beduinpersonell, men i flere av de syv infanteribrigadene var palestinerne i flertall, 155

og den jordanske ledelsen hadde sin tvil om de ville kjempe mot sine palestinske «brødre.» Blant geriljalederne ble det tatt for gitt at mange palestinere i regjeringshæren ville gå over til geriljaen når borgerkrigen var en realitet. Hussein angrep med tredje panserbrigade. Første mål var å drive geriljaen ut av Ammans sentrum, men den hadde satt seg fast i solide betongbygninger og skjøt tilbake med det den hadde, blant annet tunge bombekastere og forskjellige rakettvåpen. Habbash-gruppen hilste angrepet velkommen. I en erklæring til internt bruk het det at angrepet innledet fase to på veien til vietnamisering, og det ble lagt stor vekt på at avdelingslederne nøye fulgte Mao Tse-tungs metoder for «folkekrig.» Parolen ble i stor utstrekning adlydt, og det resulterte blant annet i at Habbashtilhengere stadig infiltrerte distrikter der regjeringshæren trodde at den hadde full kontroll. Fra sykehus og leiegårder, moskéer og kir­ ker kom det skudd fra disse snikskytterne. Til å begynne med viste regjeringshæren en viss hensynsfullhet, men etter hvert som snikskytterne felte soldater, tok flere kompanisjefer saken i egne hender og ga ordre til ild mot steder der det var kommet skudd fra. Hvis en snikskytter viste seg på taket av et hospital, skjøt regjeringstroppene taket bort. Som så ofte under slike trefninger var snikskytteren borte og på vei til et nytt tak når gjengjeldelsen kom. Resultatet var at sivilbefolkningen som ikke visste hva som foregikk oppe på takene, følte at den ble terrorisert av regjeringshæren. Det var akkurat den reaksjon Habbash-gruppen ønsket. Kongen ble ikke lenger bare kalt en forræder, men også en «arabisk Nero» og «Jordans Tsjombe.» Et flygeblad begynte slik: «Åh, borgere av Palestina! Dette er skjebnetimen. Kjemp for hvert hus. Brenn hver stridsvogn. Gjør byen til en askehaug. Og du, Hussein, vil bli brent med den!» Beduinsoldater med svertede ansikter skremte en del av bybefolkningen, og geriljaen øket denne frykten ved å spre historier om voldtekt og ran begått av regjeringstropper. Men overgrep av denne natur var noenlunde likelig fordelt. Derimot er det ingen tvil om at regjeringshærens misbruk av den overlegne ildkraften øket etter hvert som det ble klart at geriljagruppene kjente gatekampens finesser vel så godt som den og lokket den i flere feller. Fra borgerkrigens første stund tvilte Arafat på om geriljaen i det lange løp kunne greie seg mot regjeringshæren, og han appellerte til Nasser om -å stoppe blodbadet. Samtidig sørget Arafat for at 156

eksekutivkomitéen i Palestinernes råd ba Irak om militær støtte. Men denne anmodningen ble ignorert. Det var palestinernes første store skuffelse. For realisten Arafat ble det en ny og vektig grunn til å stoppe kampene. Det gikk imidlertid så godt for geriljaen den første dagen at Ara­ fat ikke vant tilslutning for sitt standpunkt. På borgerkrigens annen dag skjøt regjeringshæren med kanoner mot palestinernes flyktningleirer på Jebel Wahdat og Jebel Hussein inne i Amman, og særlig hardt gikk det ut over Wahdat. Her hadde Al Fatah hovedkvarteret sitt, depoter og forlegninger, og det ble antatt at Habbash-gruppen hadde gjemt de 54 gislene der. Ved middagstider ga Majali ordre om å stoppe skytingen for å gi geriljaen en sjanse til å trekke seg ut av Amman. Samtidig foregikk det en livlig diplomatisk aktivitet. Egypts ambassadør i Amman hadde etter Arafats appell til Nasser presentert en fredsplan med åtte punkter for kongen og geriljalederne. Nasser understreket at geriljaen måtte respektere det ansvarlige styret i Jordan, og at det skulle anerkjenne Palestina-arabernes rett til å kjempe for et fritt land. Det var et forsøk på et kompromiss, en idealistisk appell uten praktisk betydning i den krigsstemning som rådde, og det ble da heller ikke basis for forhandlinger. Av hensyn til de økonomiske bidrag Jordan fikk fra flere araberstater, ønsket Hussein å gi det utseende av at han ikke blokerte veien til fred og forsoning. Jordansk kringkasting sendte der­ for ut en rekke fredsappeller, men i virkeligheten var kongen inn­ stilt på bare å godta geriljaens kapitulasjon. I gatene lå det lik av soldater og sivilister. Flere bygninger og kvartaler sto i brann, og ødeleggelsene både i slummen og velstandsstrøk var betydelige. Da det mørknet, blusset kampene opp igjen. Geriljaen hadde ikke trukket seg tilbake, og fredsappellene fra Hussein hadde ikke hatt den ønskede virkning på araberstater som understøttet Jordan økonomisk. Libya informerte kong Hussein om at hjelpen på 10 millioner pund for 1970 ville bli innstilt, og noe senere stoppet Ku­ wait utbetalingene som på årsbasis lå på 15 millioner pund. Ingen av partene greidde å tvinge frem en avgjørelse på bor­ gerkrigens tredje dag. Nassers utsending, general Sadek, oppnådde intet under meklingsforsøket sitt, og andre fremstøt for å få en for­ soning i stand strandet også. Regjeringen hadde undervurdert geriljaens styrke, og geriljaen hadde overvurdert splittelsen mellom beduiner og palestinere i

157

regjeringshæren. Det var noen overløpere, men ikke så mange at de betydde noe. Tyngdepunktet av borgerkrigen lå imidlertid ikke lenger i Am­ man. Fra natten til 20. september så det ut til at konflikten ville ut­ vikle seg til en regional krig med alle de farlige muligheter for en videre opptrapning som blant andre Habbash-gruppen ønsket seg. Allerede 17. september hadde jordanerne konstatert troppekonsentrasjoner i Syria på grensen til Jordan, og fotografier og uttalelser fra nøytrale iakttakere i området slår fast at dette ikke er ledd i en propagandistisk tåkelegging. På borgerkrigens første dag reiste den tidligere syriske statsminister, Jussef Zeayean, på et hemmelig besøk til Jordan for å vurdere situasjonen for den syriske regjering, og ved tilbakekoms­ ten anbefalte han at Syria grep inn på geriljaens side. Etter hans mening ville det bidra til at Hussein og monarkiet ble ijernet, Jordan omorganisert under syrisk innflytelse og integrert i en mer aktiv politikk mot Israel. Den syriske regjering lyttet til ham og konsentrerte to syriske brigader ved grensen i Dera-sektoren, og om ettermiddagen 18. september angrep en mindre panseravdeling fra syrisk side. Stridsvognene var merket med PLA. — Palestinian Liberation Army — og de drev de jordanske grensevaktene tilbake. Jordan anklagde Syria for aggresjon og forlangte at den arabiske liga skulle kalles sammen og fordømme aksjonen. Syria avviste klagen og hevdet at de angripende troppene hørte til Palestinernes frigjøringshær. Angrepsstyrken besto av syriske avdelinger fra 67. og 88. panserbrigade i Syrias 5. divisjon samt palestinere fra den såkalte Hittin-brigade i Palestinernes frigjøringshær. Nasser sørget for at Hittin-brigaden fikk flybårne forsterkninger fra PLA-brigaden stasjonert i Egypt. For Nasser var dette en kjærkommen anledning til å kvitte seg med cirka 3 000 brysomme palestinere og demonstrere lojalitet med palestinernes sak. Det harmonerte dårlig med rollen hans som den upartiske mekler i Amman, men egypterne regnet med at kong Hussein ikke ville få kjennskap til troppeforflytningene. Om morgenen 20. september angrep de syrisk-palestinske styr­ kene med cirka 90 stridsvogner over en 30 kilometer bred front. Jordanerne var underlegne og henvist til å improvisere og gikk i flere av de syriske fellene. Og etter å ha fått en temmelig hard med­ fart kalte den jordanske sjefen i avsnittet på forsterkninger. To skvadroner fra Jordans 40. panserbrigade ble øyeblikkelig sendt til 158

slagmarken i nord. De kjørte rett mot stillinger ved Ramtha som syrerne hadde overtatt fra irakerne etter at de hadde trukket seg tilbake. Igjen ble de jordanske tankførerne overrasket, men de kom seg ut av ildfeltet før de fikk alvorlige skader. Solen var kommet opp, og de jordanske offiserene kunne utnytte sitt inngående kjennskap til terrenget og bruke en slagplan utar­ beidet med henblikk på en syrisk panserinvasjon og gjennomøvd flere ganger. Den syriske styrken med sine 90 sovjetbygde stridsvogner følte seg så sterk overfor jordanernes 30 at de lot seg trekke ut av stillin­ gene ved Ramtha til Wadi Sawallah, der jordanerne ønsket å ut­ kjempe hovedslaget. Og jordanernes store mobilitet, evne til konsentrasjon og effektive ødeleggelsestaktikk fra 400 til 3 000 meters hold mer enn oppveidde syrernes numeriske overlegenhet. Ved middagstider brente cirka 20 syriske stridsvogner inne i støvskyene, og noen timer senere, da solen var i ferd med å gå ned, var ytterligere 10 syriske stridsvogner ødelagt. Jordan hadde mistet et dusin, men hadde sikret seg initiativet. Fra kringkastingen i Damaskus sendte Palestinernes frigjørings­ hær ut et bombastisk seierskommuniké. Den 21. brakte ingen avklaring eller avgjørelse, hverken ved den syrisk-jordanske grensen eller i Amman og de andre byene. Jordanerne tok ni syriske soldater til fange, og motstrebende innrømmet myndighetene i Damaskus at de var syrere, men be­ skyldte jordanerne for å ha kidnappet dem på den syriske siden av grensen. Selv Syrias lojale venner hadde vanskelig for å svelge den påstanden. Jordanske fly bombet ved en feiltakelse irakske stillinger ved Ramtha. Hvis Irak hadde ønsket et påskudd til å gripe inn i kon­ flikten, kunne denne feilbombingen vært fatal for Jordan. Men irakerne forble passive. Kong Hussein appellerte til De forente stater, Storbritannia og Sovjetunionen om å stoppe den syriske invasjonen, og ameri­ kanerne trakk den sjette flåte nærmere Israel. Sovjet advarte alle stormakter mot å blande seg inn. Like etter daggry den 22. september begynte den syriskpalestinske panserstyrken et stort angrep for å slå seg igjennom til Amman, men nå var styrkeforholdet forandret, og årsaken var først og fremst det jordanske flyvåpen. Israelerne hadde ødelagt det under seksdagerskrigen, og det hadde gått langsomt med å bygge det opp igjen. Israel hadde lagt press på De forente stater for at amerikanerne ikke skulle levere 159

avanserte kampfly til Jordan. Lite ante israelerne at det skulle opp­ stå en situasjon der slagkraften til det jordanske flyvåpen i stor utstrekning skulle avgjøre om den moderate kong Hussein ble erstattet av aggressive syrere og palestinere, en meget større trusel mot Israel. I Washington vurderte de grensekonflikten slik:- Hvis det jor­ danske flyvåpen sammen med jordanske panserstyrker ikke maktet sin oppgave, ville sjansen for en israelsk intervensjon være meget større. Det kunne utløse et arabisk oppgjør med Israel, og sjansene for at De forente stater ville bli trukket inn før eller senere i et utvidet oppgjør, var en mulighet Washington ikke kunne se bort fra. Ingen hadde noen garantier for at Sovjet ville sitte med hendene i fanget i en slik situasjon. De forente staters 82. fallskjermdivisjon ble satt i høyeste beredskap, og på Golanplatået trakk israelerne sammen en stor panserstyrke. Som påskudd for å sende fallskjermstyrkene i kamp ville De forente stater vise til amerikanske borgeres manglende sik­ kerhet i Jordan. Habbash-gruppens diabolske plan holdt på å gå i oppfyllelse. Dette var ikke lenger bare en arabisk borgerkrig i et bortgjemt hjørne av verden. Innebygd i den lå muligheten for et regionalt og globalt oppgjør med alt det betyr, ikke minst for vårt eget land som grenser til Sovjetunionen. Ble det norske utenriksdepartement holdt løpende orientert om utviklingen i Amman og grenseområdet mellom Jordan og Syria? I Amman og Damaskus har Norge honorære konsuler. Det hører ikke med til deres oppgaver å sende politiske rapporter. Området dekkes av den norske ambassaden i Kairo, men det hjelper lite at vi har en dyktig og energisk stab der når området deres er så kjempestort og deler av det blir blokert for tilreisende observatører i en krisetid. Resultatet er at Norge ikke har et politisk varslingssystem i et konfliktområde som angår vår egen sikkerhet. Verden har ingen garanti for at regjeringshæren i Jordan også neste gang greier å rydde opp før konflikten internasjonaliseres. Takket være en skvadron Hawker Hunter-jagerfly britene hadde levert til Jordan, kom den syrisk-palestinske panserstyrken under ødeleggende ild da den forsøkte å slå seg igjennom til Amman: Og ved middagstider 22. september satte jordanerne inn et motangrep. Majali lot 40. panserbrigade foreta et frontalangrep, mens 60. jordanske panserbrigade hamret løs på den syrisk-palestinske styr­ ken på flankene. Åpningen var kostbar for jordanerne — cirka nitten tapte stridsvogner. Syrerne mistet bare cirka ti, men syreme

160

tapte terreng, og offensiven deres gikk i stå. Men når det fra jor­ dansk side blir hevdet at kombinasjonen av jordanske stridsvogner og jagerfly brakk ryggen på Syrias hær denne dagen, er det en overdrivelse som hører hjemme blant de arabiske mytene. Syria hadde merket seg at geriljaen var på defensiven i Amman, og at folkereisningen mot Hussein uteble. På Golan iakttok syreme israelernes konsentrasjon av stridsvogner, og amerikanerne foretok de militære omgrupperingene såpass demonstrativt at ingen kunne være i tvil om at de så alvorlig på situasjonen. Hva sovjetledeme sa til de syriske lederne, er en godt bevart hemmelighet. Jordanernes resolutte opptreden hadde forpurret en syriskpalestinsk avgjørelse, og den 23. september begynte syrerne å trekke tilbake panserstyrken fra Jordan. Igjen var den jordanske regjeringshæren bare konfrontert med geriljagruppene, og Arafat som var blitt mer og mer skeptisk til hele denne operasjonen, begynte å forhandle med Hussein. Sudans president, Numeiry, var mellommann. Det resulterte i våpenhvilen 25. september. Geriljagruppene for­ pliktet seg til å trekke seg ut av Amman og de andre byene og konsentrere troppene i Jordandalen. Det var et klart nederlag, og Arafat prøvde ikke å skjule det, men forsøkte å velte skylden over på Habbash. Han hevdet at han hadde vært i Nord-Korea mens kampene raste, og da det ble ytret tvil om dette fra forskjellig hold, la han frem en fotostatkopi av noe han skal ha skrevet og signert i en gjestebok i Pyongyang, den nordkoreanske hovedstaden. Skeptikerne påstår at det er en forfalskning. Arafat pekte på at Habbash-gruppen stikk i strid med alle regler for geriljakrig hadde trukket de palestinske geriljagruppene inn i en konvensjonell krig de ingen forutsetninger hadde for å vinne. Det var et standpunkt som vant gjenklang hos mange palestinere og flere araberledere som sympatiserte med geriljaen. Nasser var interessert i et kompromiss. Det passet ham at Hus­ sein hadde klippet klørne på geriljaen, fordi den hadde undergravd stillingen hans i den arabiske verden og hindret ham i å føre en nasjonal, egyptisk politikk. Det var heller ikke Nasser imot at Syria ikke kom ut av konfrontasjonen som den reddende engel, men hadde fått en blodig nese. På den annen side ønsket ikke Nasser en total tilintetgjøring av geriljaen, for det var uakseptabelt for flertallet av arabere og kunne bli en belastning for ham. Den 27. september samlet han Hussein, Arafat og en rekke 161

arabiske statssjefer i Kairo og fikk undertegnet en avtale, som stort sett var en gjentakelse av våpenhvilebetingelsene. Dagen etter døde Nasser, 52 år gammel. Forgjeves prøvde tilhengerne hans å bruke den døde føreren som et samlingssymbol for motsetningsrike fraksjoner i den arabiske verden, men bak sørgehøytidelighetenes hysteriske løfter om sam­ hold var et bittert oppgjør allerede i gang. Arafat stemplet Irak som feig og opportunistisk, og han var hel­ ler ikke nådig mot Syria. Etter hans mening var det ikke jordaner­ ne som drev den syrisk-palestinske styrken ut av Jordan, men sovjettruselen om å stoppe hjelpen til Syria hvis syrerne fortsatte an­ grepet og ga De forente stater et påskudd til å intervenere. For å sette Sovjet på plass og utmanøvrere Habbash som Kinas protesjé takket Arafat offentlig Kina for god hjelp. Den kinesiske militærattasjéen i Damaskus hadde sørget for at tre flylaster med våpen var blitt levert til geriljagruppene i Jordan, og kinesiske instruktører hadde vært behjelpelig på forskjellige måter. Dette trekket fra Arafats side førte til at enkelte iakttakere i vest overdimensjonerte Kinas engasjement i denne fasen. Og det var ikke det eneste forhold det sirkulerte mange villeden­ de opplysninger om. Tapslistene var et annet. Kong Hussein opp­ lyste at regjeringshæren hadde hatt 200 falne, og at omtrent 541 sivilister var blitt drept i Amman. Arafat hevdet at tallet på drepte regjeringssoldater lå mellom 2 000 og 3 000, og at vel 900 geriljamedlemmer var strøket med. UNRWA anslo tallet på drepte sivilister til cirka 3 000, mens arabernes humanitære organisasjon, Den røde halvmåne, mente at 3 440 hadde mistet livet. Den amerikanske ambassade i Amman anslo tallet på drepte til 500. Senere korrigerte regjeringen i Jordan sin oppgave og tredoblet tallet på drepte regjeringssoldater. En ting var sikkert: Mannefallet var stort, men det dempet ikke motsetningene. Partene hadde fått en så hard medfart at de fore­ løpig ikke var interessert i å fortsette kampene. Regjeringshæren hadde den beste utgangsstilling og utnyttet dette i de politiske samtalene. Dette kom frem i avtalen fra 13. oktober undertegnet i den tunesiske ambassaden i Amman. Her måtte geriljagruppene gå med på at leirene deres skulle ligge langs grensen til Israel. Det var en forvisning til ødemarken og en eksklusjon fra jordansk politikk. Hussein ga avkall på å kontrollere geriljaens milits. Arafat og Hussein kysset hverandre foran fjernsynskameraene og holdt hverandre i hendene som et nyforlovet par. Men få arabere 162

lot seg føre bak lyset av dette skuespillet. De visste at kampen mel­ lom jordanere og palestinere på ingen måte var over. Fra skjulestedet sitt sendte Habbash ut en erklæring der det het at målet nå som før var å likvidere Hussein og sette Midt-Østen i brann for å realisere gruppens mål: et marxist-leninistisk Palestina.

Geriljagruppene blir drevet ut av Jordan I løpet av høsten 1970 ble det klart at geriljagruppene ladet opp til nye angrep, og at regjeringshæren i Jordan ventet på en anledning til å gå løs på dem igjen. Konflikten tilspisset seg da kong Hussein utnevnte Wasfi Tal til statsminister. Tal var offiser. Han hadde mistet venner og på­ rørende under den store konfrontasjonen og betraktet geriljagrup­ pene som en trusel mot Jordans eksistens. Helst så han at de for­ svant fra Jordan. Plassen deres var i de okkuperte områdene, ikke på barrikader i Jordan kjempende mot arabiske brødre, hevdet han. Den arabiske våpenhvilekommisjonen med ca. 100 offiserer fra forskjellige arabiske land la til å begynne med en demper på gemyttene i Jordan. Både geriljaen og regjeringen prøvde å gjøre denne kommisjonen til et redskap for seg, og da det ikke lyktes, begynte motstanderne å ignorere og baktale meklerne. Regjeringshæren viste til oktoberavtalen og drev geriljaen ut av Jerash og inn i det golde området nord for byen for å gjøre livet så surt som mulig for motstanderne, men i all stillhet vendte de til­ bake. I begynnelsen av desember undertegnet Tal og Arafat en avtale om at geriljagruppenes milits skulle avvæpnes. Det ville ramme Habbash-gruppen hardest, og da avtalen ble kjent, kom det til demonstrasjoner mot Arafat både i Amman og Jerash. De demonstrerende geriljamedlemmene kalte ham en forræder, og i Jerash prøvde de å myrde ham, men tok feil bil. Habbash utnyttet dette taktiske feilgrep fra Arafats side til å ødelegge Arafats iherdige forsøk på å samle geriljagruppene i én organisasjon. Habbash var best tjent med splittelse så lenge han holdt på å tape terreng. Splittelse preget i det hele tatt både geriljagruppene og den ara­ biske verden i denne perioden, og flere av landene i området ble ristet av politiske jordskjelv. Syria for eksempel opplevde sitt 21. kupp, en ettervirkning av Syrias mislykte innblanding i Jordan.

164

General Hafez al-Assad som hadde hatt meget å si, men ikke hadde vært helt enerådende, skjøv general Salah Jadid til side. Assad hadde ikke helhjertet gått inn for syrernes innmarsj i Jor­ dan, ikke fordi han hadde noe til overs for kong Hussein, men han var ikke blind for det faktum at et syrisk engasjement i Jordan med store syriske panserstyrker bundet der kunne friste israelerne til et fremstøt på Golanplatået. Assad advarte også mot å la syriske panserkolonner opptre i Jor­ dan uten flystøtte. Jadid-fraksjonen hevdet at bruken av syriske fly ville avsløre syrisk deltakelse. Assad mente det var tvilsomt om det kunne skjules, og fremholdt at Syria hvis det ikke så seg i stand til å sette inn de midler som trengtes for å nedkjempe den jordanske regjeringshæren, burde la være å blande seg inn. Utviklingen ga ham rett og hjalp ham til å bli enerådende. Etter storoppgjøret i Jordan lovte han å styrke geriljagruppene, men i første omgang minsket han forsyningene til dem. El Saiqa som hele tiden hadde vært ledet fra Damaskus, ble i enda større grad enn tidligere en underavdeling av den syriske hær, og det ble innskjerpet at alle geriljaoperasjoner fra Golanplatået skulle fore­ legges og anerkjennes av den syriske generalstab. I Jordan fortsatte regjeringshæren å ha initiativet i kampen mot geriljaen. 10. januar 1971 omringet for eksempel hæren flyktning­ leiren Bakaa. I en årrekke hadde den vært et viktig tilholdssted for Habbash-gruppen, blant annet hadde den trent vel 2 000 av de yngste geriljamedlemmene mellom 12 og 16 år her. Terrorangre­ pene mot El Al-kontoret i Brussel og de israelske ambassadene i Haag og Bonn ble utført av medlemmer fra Habbash-gruppens ungdomsfylking trent i Bakaa. For å avskrekke israelerne fra å angripe Bakaa med fly sørget Habbash-gruppen og andre geriljaorganisasjoner for å holde seg nærmest mulig den norske mor-barn klinikken i leiren. Storparten av hytterekken rett bak klinikken ble disponert av geriljagruppene. Distansen var 20 meter, og selv det mest perfekte flyangrep på geriljaadministrasjonen kunne gått hardt ut over klinikken. Israelerne visste at Bakaa var et viktig treningssted for terroris­ ter, og at geriljaen brukte et humanitært prosjekt drevet av Norge som skjermbrett. Hensynet til nordmennene og verdensopinionen hvis klinikken ble jevnet med jorden, fikk den israelske overkom­ mando minst to ganger til å si nei til et planlagt angrep på Bakaa. Det jordanske etterretningsvesen fulgte utviklingen i leiren nøye, og da en norsk lege, etter jordanernes mening, fikk en litt for intim kontakt med ekstremister innen geriljagruppene, forlangte de at 165

legen ble sendt hjem. Da jordanske sikkerhetsstyrker slo til ble mange geriljamedlemmer arrestert og 384 deportert. Men det var også lyspunkter for geriljaen. Libyas statssjef, oberst Kadaffi, skjenket Habbash-gruppen vel 4 millioner kroner, og etter en avkjølingsperiode for å sette seg i respekt begynte Syrias Assad å vise seg mer imøtekommende. Damaskus ble sete for flere av palestinernes hovedorganisasjoner, blant annet Palestinernes nasjonale råd, og geriljaen fikk grønt lys for en rekke angrep på Is­ rael fra syrisk område. For å hindre at Syria sikret seg for stor innflytelse blant palesti­ nerne åpnet Egypts president Sadat Kairo-kringkastingen for geriljagruppene igjen. Dyktig spilte de palestinske lederne på konkurranseforholdet mellom Egypt og Syria for å sikre seg for­ deler. ' Kina arrangerte en Palestina-uke i Peking fra 7. til 14. april 1971. De mest kjente geriljaledere var innbudt, men Arafat uteble fordi han mente at han alene skulle vært invitert. De kinesiske kommunistlederne innprentet palestinerne at de burde samordne kreftene i en militær og politisk organisasjon, og at vietnamesernes Viet Cong var et godt forbilde. Kineserne lovte nye våpensendinger, og det var ikke små kvanta Kina skjenket til forskjellige kampgrupper. Behovet var stort. Samlet skal geriljaen ha mistet cirka 30 000 våpen under sammenstøtene i september 1970, ettall det er umulig å kontrollere. At geriljaen vokste seg sterkere kunne det ikke være tvil om, og 11. juni 1971 markerte Habbash-gruppen dette med et angrep som vakte oppsikt verden over. Fire medlemmer i to hurtiggående motorbåter angrep tankbåten Coral Sea med raketter i Bab El Mindab-stredet i Rødehavet. Det 78 000 tonn store skipet seilte under liberisk flagg og var på vei fra Iran med olje til Eilat. Derfra skulle oljen pumpes gjennom rørledningen i Sinaiørkenen til raffineriet i Ashdod i Israel. Noen av rakettene traff Coral Sea, og det brøt ut brann ombord, men mannskapet greidde å få den under kontroll, og båten nådde havn. Angriperne søkte tilflukt i Jemen, men ble arrestert der. Ekstremistene blant de arabiske lederne roste angrepet, de moderate tok avstand fra det, men alle tolket det som et tegn på at geriljaen igjen var slagkraftig, og at det ville bli en varm sommer. Som så ofte før viste det seg at det ikke er langt fra desperasjon til overmot hos geriljagruppene, og stimulert av «seirer» begynte både medlemmer av Habbash-gruppen og Al Fatah å opptre arro­ gant mot myndighetene i Syria, og det var endel tegn på at de 166

prøvde å gjøre syrernes grenseområde mot Jordan til et nytt Fatah­ land. Assad-regimet besluttet seg til å sette geriljaen på plass, og 4. juli fikk det en passende anledning. Denne dagen kom det en skipslast med våpen fra Algerie til den syriske havnebyen Latakia. Sendin­ gen omfattet stridsvogner, kanoner og andre tunge våpen til en mekanisert brigade palestinerne holdt på å opprette i Syria. Men Assad ga ordre om å beslaglegge hele lasten. Algeries president, Boumedienne, protesterte energisk, men Assad sto på sitt og frem­ holdt blant annet at våpnene ikke passet for geriljakrig. Assads misnøye med geriljagruppene ble nøye vurdert i Jordan, og de jordanske lederne tolket den slik: Habbash-gruppen og Al Fatah hadde ved sin egenmektige og arrogante opptreden utfordret Assad, og han ville derfor neppe gripe inn hvis den jordanske regjeringshæren tok et nytt oppgjør med geriljaen. Og i all hemme­ lighet begynte elitetroppene til Hussein å forberede det han ønsket skulle bli et tilintetgjørende slag mot geriljaen. Den 7. juli 1971 holdt Palestinernes nasjonale råd møte i Kairo. For å stille rivalene fra Al Fatah i skyggen hadde Habbash-grup­ pen sørget for at noen medlemmer fyrte en serie raketter inn i den israelske byen Petah Tikva i Tel Aviv-området. Men dette ble ikke det store samtaleemne på møtet. Større oppsikt vakte meldingen fra Jordan: Et geriljamedlem som hadde plasert en bombe i en fosfatfabrikk i Sør-Jordan, ble hengt. Det var den første dødsdom over et geriljamedlem som ble fullbyrdet. Palestinerne kom med de vanlige avskyresolusjoner, men det var Syrias reaksjon ledelsen i Jordan interesserte seg for. Hengningen var en prøveballong. Assad og de nærmeste medarbeiderne hans merket seg den, men de gjorde ikke stort nummer av den. Det styr­ ket jordanerne i troen på at syrerne ikke ville blande seg inn i et nytt oppgjør mellom Hussein og geriljaen. Den 13. juli slo Hussein til, mens storparten av geriljalederne ennå befant seg i Kairo. Regjeringstyrker omringet og angrep store geriljagrupper i Karameh, ved Ajlun og Jerash. I flyktningleiren ved Jerash kjempet beduinsoldater og geriljamedlemmer mot hverandre med bajonetter. Foran øynene til skrekkslagne kvinner og barn spiddet de hverandre og utfoldet en råskap som ble en foreløpig bunnrekord i dette oppgjøret. Geriljalederen Abu lyyad appellerte til Syria og Palestinernes frigjøringshær stasjonert på syrisk område om hjelp, men Assad forholdt seg avventende. Fra offisielt hold i Jordan het det at det bare dreide seg om små trefninger.

167

Arafat erklærte Jordan krig, og Hussein svarte med å annullere Kairo- og Amman-avtalene. Dermed mente regjeringshæren at den hadde frie hender og øket presset. For å spare eget personell og drepe flest mulige motstandere brukte regjeringshæren en rekke steder kanoner mot geriljaens maskinpistoler, og ved Salt, etter å ha drevet store geriljaavdelinger inn i golde dalsøkk, ble det jor­ danske flyvåpen satt inn for å fullføre likvideringen med bomber og napalm. Bedre enn noe annet karakteriserer dette den desperate situasjonen for de jagede: Mange geriljamedlemmer forsøkte å flykte over til den israelske siden av Jordanfloden, og for 91 lyktes det. Syria derimot stengte grensene, noe palestinerne har vanskelig for å tilgi Assad. I seks døgn hamret regjeringshæren løs på geriljaen, og 19. juli opplyste statsminister Tal at oppgjøret var slutt. Ifølge ham var 2 300 geriljamedlemmer tatt til fange, bare 200 hadde sluppet unna. Han oppga ikke tallet på drepte, og heller ikke fra geriljahold er det blitt lagt frem pålitelige oppgaver. Geriljaen påstår at regjeringstroppene drepte alle sårede fanger, at Abu lyyad ble slått og pint i hjel etter at han falt i regjeringens hender, og at liket hans ble slept etter en stridsvogn til skrekk og advarsel. Et forsiktig anslag går ut på at cirka 500 falt på geriljaens side, og meget tyder på at myndighetenes tapsliste med 20 falne fra regjeringshæren er altfor lav. En rekke arabiske statsledere vedtok en avskyresolusjon mot Jordan under et møte i Tripoli 30. juli, og diskuterte økonomiske sanksjoner mot Hussein, men det ble bare snakk, og Libyas forslag om en fellesarabisk aksjon mot Hussein fra Syria kom ikke lenger enn til resolusjonenes store arkiv. Under ingen omstendigheter ønsket Syria å gi kontrollen fra seg. Nå som tidligere hadde Assad ikke noe til overs for kong Hussein, og’ grensesammenstøtene 12. august viste at troppene på begge sider av grensen ikke hadde noe imot et oppgjør, men for Assad var faren fra Israel fremdeles overhengende og mante til forsiktighet. Oppgjøret med geriljagruppene hadde tappet den jordanske regjeringshæren for våpen, og amerikanerne sørget for å erstatte det tapte for at et svekket Jordan ikke skulle friste naboene over evne. Storparten av de nye våpnene ble fløyet inn fra de ame­ rikanske basene i Tyrkia, viktige støttepunkt for amerikanske aksjoner i Midt-Østen og derfor en torn i øyet på flere araberstater. Talsmenn for den jordanske regjering hevdet at klørne var klip­ pet på den palestinske gerilja for godt, men de fleste iakttakere satte et stort spørsmålstegn ved dette, for ifølge regjeringens egne 168

oppgaver hadde de avvæpnet mindre enn en tiendepart av geril­ jaens totale styrke. Fra flyktningleirene kom det nye rekrutter innstilt på å ta de falnes plass, organisasjonsapparatet til de forskjellige geriljagrupper var intakt, storparten av lederne på plass. Det manglet ikke på dem som forsøkte å mekle mellom Jordan og geriljagruppene, blant annet gjorde Saudi-Arabia et forsøk i september 1971, men palestinerne stilte seg til å begynne med avvisende, og da møtet endelig kom i stand, førte det ikke motstanderne nærmere. Fiillbyrdelsen av dødsdommen over tre medlemmer av Habbash-gruppen, som hadde myrdet sivile jordanere under krigen i 1970, ble tolket som et tegn på at Hussein fremdeles holdt på den harde linjen. Og at geriljaen også inntok en kompromissløs holdning, levnet den ingen tvil om da noen geriljamedlemmer 28. oktober 1971 myrdet statsminister Wasfi Tal, etter Hussein den mest forhatte jordaner i geriljakretser. De fire morderne hadde syriske pass, og det var ikke akkurat egnet til å bedre det dårlige forholdet mellom Syria og Jordan. Al Fatah rykket ut med en erklæring om at den ikke hadde noe å gjøre med Svart september, som morderne oppga at de representerte, men ikke alle godtok dette dementiet. Og senere viste det seg at de fleste i Svart september hadde nær tilknytning til Al Fatah. Ingen i Egypts ledelse gråt over Tals bortgang. Egypt, Syria og Libya hadde tre måneder i forveien gjort et av sine mange forsøk på å danne en føderasjon, men det eneste de var enige om, var å gi Jor­ dan den kalde skulder. Det overrasket derfor ikke noen at de fire morderne ble lemfeldig behandlet av Egypt. Sadat og geriljaen nærmet seg i det hele tatt hverandre i denne perioden. Vel vitende om at PLO trengte egyptisk støtte hvis den igjen skulle bli en maktfaktor, var Arafat innstilt på å føye Sadat i visse henseender, blant annet fjer­ net Arafat medlemmer av Det muhammedanske brorskap som hele tiden hadde kritisert ledelsen i Egypt, fra viktige stillinger i geriljaledelsen. Det er uklart om det var sympatisører fra denne fraksjonen som prøvde å myrde Arafat 5. oktober 1971. Han var i bil på vei mot Golanplatået da det smalt. Sjåføren hans ble drept på stedet, men selv slapp Arafat fra attentatet uten en skramme. En av Arafats nærmeste, Kamal Adwan, uttalte at angriperne kom fra en gruppe som hadde brutt ut av Al Fatah. Endel iakttakere mener at det var Svart september som aksjo169

nerte mot Arafat fordi han sommeren 1971 hadde samarbeidet med Tal i en periode og blant annet gått med på at geriljaens milits skulle avvæpnes, noe som viste seg å være en fatal feil da kongen slo til for annen gang. Når det gjelder Svart september, finnes det en rekke hypoteser. Det heter for eksempel at den består av betrodde medlemmer fra Al Fatahs etterretningsstab, at den er Arafats likvidasjonskommando, og at Arafat bare pro forma tar avstand fra den for ikke å bli kompromittert. Under rettssaken mot Wasfi Tals mordere i Kairo kom det frem endel opplysninger: Den ene av de anklagede kalte Al Fatah for mor til Svart september. Men de la ikke skjul på at de ikke var begeistret for det de kalte Arafats moderate linje. I celler med seks medlemmer hadde de organisert seg. De nektet å gi opplysninger om lederskap og hovedkvarter, men forsikret tilhørerne om at organisasjonen hadde personell og midler til å likvidere dem som sto på dødslisten. Fra israelsk hold er det blitt opplyst at lederen for Svart september heter Ali Hassan Salameh, dekknavn Abu Hassan, tidli­ gere etterretningssjef i PLO. Fra generalstabsjefen i Libya, Bakr Younes, skal Salameh ha fått store pengebeløp og rett til å bruke libyske ambassader før og etter aksjoner. Israelerne er ikke i tvil om at det mellom Arafat og den kvinne­ lige lederen for Svart september — søster av den drepte Abu lyyad — var et nært samarbeid. Hvis denne versjonen er riktig, må Al Fatah ta en del av skylden for mordene i olympiabyen i Miinchen i september 1972.

Sadat og Sinai Algirernes frigjøringsbevegelse som de palestinske geriljagruppene stadig sammenlikner seg med, førte hovedsakelig kampen fra baser i det landet de ønsket å drive motstanderne ut av. Men hverken Al Fatah, Habbash-gruppen eller de andre palestinske organisasjo­ nene greidde å sikre seg et fotfeste i de israelsk-okkuperte områ­ dene eller i selve Israel. Folkereisningen blant palestinerne på vestsiden av Jordanfloden uteble til tross for at det ikke manglet på flammende opprop og terrorpress fra aktivistenes side. I geriljaledernes strategi var denne folkereisningen første trinn i en kampanje som skulle provosere frem israelske represalier — massearrestasjoner, standrett og eksekusjoner. Ved hjelp av terror og motterror skulle mobiliserin­ gen av palestinerne fullføres. To ting bidro til at ønsket deres ikke gikk i oppfyllelse: Innbyrdes splid i geriljagruppenes rekker som hindret den i å sam­ le seg om en slagkraftig appell og vinne massens tillit. Men kanskje enda viktigere: Bare unntaksvis tapte de israelske myndigheter hodet og brukte storsleggen på mygg. Hadde Israel latt seg provo­ sere til konsekvent å nytte Gestapo-metoder og holdt seg til kolonimaktens herrefolk-oppskrift ville geriljaen hatt et betydelig lettere spill. Geriljaangrepene har kostet israelerne liv, men geriljagruppene har aldri truet staten Israels eksistens. Vissheten om dette har fått israelerne til å holde fanatikere på egen side i sjakk. Fortvilelse og raseri over at de ikke er kommet noen vei med hovedfienden Israel, har vært en medvirkende årsak til at palesti­ nernes innestengte aggresjon har søkt andre utløp, blant annet mot lederne i forskjellige araberstater. Men heller ikke det har falt sær­ lig heldig ut, og i begynnelsen av 1970-årene så status slik ut: Geriljaen var praktisk talt drevet ut av Jordan, i Libanon møtte den voksende motstand, og i Syria forlangte regimet der å kontrollere og samordne geriljaens aksjoner. Etter arabernes sviende nederlag i seksdagerskrigen hadde geril­ 171

jaen vært arabernes store lyspunkt, men etter geriljaens store nederlag i Jordan var det klart at den ikke ville makte å likvidere Israel. Det var ingen snarvei til seier over Israel, iallfall ikke med palestinerne som ledere, og erkjennelsen av dette i den arabiske verden hjalp Egypt til å styrke sin posisjon. Konsekvent hadde det hevdet at avgjørelsen ikke lå hos palestinske desperados, men hos ledelsen i Kairo. Nassers død var ikke kommet uventet på toppsjiktet i Egypt. I flere år hadde han vært sterkt redusert av sukkersyke og plaget av åndenød når ørkenvinden, khamsin, feide inn over Kairo og mettet luften med støv. Denne gradvise reduksjon av helsen ga Nasser tid til å peke ut etterfølgeren. Han var sterkt opptatt av at livsverket hans skulle fortsettes. Til sine nærmeste uttalte han flere ganger at skjebnen til Sukarno og Nkrumah skremte ham, for de ble jo praktisk talt glemt med en gang de var borte. For Nasser ble det derfor om å gjøre å la den mest lojale mot nasserismen overta. Både venstre- og høyregrupper ønsket å gjen­ nomføre en politisk omkalfatring, mens Anwar Sadat i sentrum la for dagen en absolutt lojalitet overfor Nasser. Dette fikk mange til å betrakte Sadat som en fargeløs ja-mann. «Nasser ønsker å styre Egypt fra graven. Derfor falt valget på Sadat,» het det i Kairo. Nasser kom fra den lavere funksjonærstand, Sadat stammer fra småbønder. De lærte hverandre å kjenne på befalskolen i Abbassieh, rugekassen for misnøyde nasjonalister. Senere sluttet Sadat seg til en anti-britisk terroristorganisasjon, men han kom ikke i lederposisjon. For terroristene var han nyttig fordi han som offiser kunne skaffe dem ammunisjon. Men tyveriene ble oppdaget, og han måtte forlate hæren. I atten måneder tjente han til livets opphold som drosjesjåfør, bærer og selger, inntil venner i hæren greidde å skaffe ham offisersgraden tilbake. Den egyptiske propagandatjenesten fremstiller i dag Sadat som en av revolusjonens mest dominerende personligheter. «Nassers beste støtte i nasjonens skjebnestund,» heter det blant annet. Men dette er en av mange myter som ikke bør komme inn i historiebø­ kene. Det faktiske forhold er dette: Da revolusjonen begynte om kvel­ den 22. juli 1952, satt Sadat på kino. Han hadde glemt å legge igjen beskjed hjemme om hvor han befant seg da Nasser kom for å hente ham. 172

Sadat hadde ingen toppstillinger i de første årene etter revolusjo­ nen. Det skyldtes ikke at Nasser ikke stolte på ham, men rett og slett det de andre i juntaen karakteriserte som Sadats manglende effektivitet. Han ble redaktør for Al Goumhouriya som i de dagene var like toneangivende som Al Ahram senere. Artiklene hans var lange og kjedelige, mange av dem med brodd mot vestmaktene. Heller ikke som generalsekretær for Islams kongress, organisasjonen som skulle mobilisere verdens cirka 400 millioner muhammedanere bak Nassers banner, oppnådde han meget, men her lå årsaken først og fremst i århundregamle stridigheter, ikke i dårlig administrasjon fra Sadats side. Noe senere ble han generalsekretær i Den nasjonale union, forløperen for Egypts eneste, politiske parti: Den arabiske sosialist union. Få regnet med Sadat som kandidat til toppstillingen. De mest ærgjerrige rundt Nasser anså derfor ikke Sadat som en farlig rival, og han hadde få fiender inntil Nasser 20. desember 1969 utnevnte ham til visepresident. Med en stadig skrantende Nasser var dette en utnevnelse med vidtgående konsekvenser. Men sommeren 1970 oppsto det uoverenstemmelser mellom Nasser og arveprinsen. Godt informerte iakttakere mener at hovedårsaken var denne: Sadats kone, som har egyptisk mor og britisk far, ønsket å kjøpe naboeiendommen til Sadat-familiens villa i Kairo, men eieren, en egyptisk general, fant ikke fru Sadats tilbud godt nok og avslo å selge. Kort tid senere ble eiendommen hans ekspropriert. Men generalen lot seg ikke skremme. Han gikk til Nasser, og ekspropriasjonen ble erklært ugyldig. Det er ikke usannsynlig at den absolutt ukorrupte Nasser reagerte sterkt mot et forsøk på å utnytte politisk makt til økono­ misk vinning. Men det var også en dypereliggende årsak til uenigheten mellom de to. For ja-mannen Sadat hadde sagt nei til Rogersplanen. amerikanernes forsøk på å dempe motsetningene i Midt-Østen. Sadat ble imidlertid ikke satt utenfor for godt. Han befant seg i en politisk karantenetilstand noen måneder og valgte å vende til­ bake til Nasser med en unnskyldning om at han hadde tatt feil. Og på toppmøtet i Kairo i slutten av september 1970, like før Nasser døde, var Sadat igjen Nassers trofaste støtte. Som Harry Truman og Lyndon B. Johnson overtok Sadat etter en død president som ruvet i det politiske landskap. Og som Tru­ man og Johnson ble han ansett for å være en fantasiløs nummer to, en toppfigur i en overgangsperiode. Men det varte ikke lenge før

173

han lærte verden at han var mer enn en fargeløs ja-mann. Våren 1971 kom det til åpen konflikt mellom de forskjellige fraksjoner i Kairo. Sadat satte den sovjetvennlige Ali Sabry uten­ for, og i midten av mai dette året arresterte han en rekke av de nøkkelmenn han hadde overtatt da han arvet Nassers maktpyramide. Det overraskende var ikke opposisjonens kuppforsøk, men at det kom så relativt sent, hele syv måneder etter at Sadat hadde sikret seg et fast grep på det hemmelige politi, det ordinære politi og hæren, de tre viktigste maktfaktorer i dagens Egypt. Nassers toppsjikt var et vel gjennomtenkt univers, der planetene innbyrdes holdt hverandre i balanse i et kretsløp rundt en mektig sol. Men. uten Nassers mektige personlighet var det dømt til undergang, og allerede før «solen» sloknet, forandret flere av «planetene» bane og kom i kollisjonskurs. Sadat allierte seg med sterke krefter innen hæren. De ønsket at den skulle få tilbake det maktmonopol den hadde i de første årene etter revolusjonen. Men på den annen side voktet Sadat seg for å bli generalenes fange. Nasser hadde motvirket dette ved å bygge opp Den arabiske sosialist-union og spilte den ut mot de militære for å oppnå en maktbalanse. Sadat fant dette systemet nyttig, men han prøvde også å sikre seg massetilslutning ved å gjennomføre populære tiltak og innskrenke politiets maktmisbruk. Han arvet en halv revolusjon. På papiret hadde landet en vidt­ gående jordreform, men i praksis ble den i mange tilfelle omgått ved bestikkelser. Loven om minstelønninger ble heller ikke respektert, universitetene produserte i stor utstrekning halvlærte eksperter for arbeidsplasser som ennå ikke eksisterte, og det underbetalte byråkratiet svulmet opp. Egypts akademiske underklasse er dynamitt under Sadats maktpyramide. De skuffede akademikerne tror ikke at løsningen ligger i et oppgjør med Israel. De har lite til overs for palestinernes geriljagrupper, for de føler at de har mer enn nok med å berge seg selv i årene som kommer. Ikke krig, men en sosial revolusjon appellerer til dem, og ikke få ser gjerne at omveltningen skjer i marxistisk regi. I alle lag av befolkningen kommer en sterk skepsis til syne når det gjelder landets økonomiske fremtid. I propagandaen var Saad el Ali-demningen og Nassersjøen det magiske tryllemiddel som skulle redde Egypt fra de mange økonomiske landeplager. Bare den ble ferdig, skulle alt bli så meget bedre. Nå har det store anleg­ get vært i bruk i flere år uten at Nildalen er blitt et rikt land. 174

Kynikerne formulerer det slik: Vi er ikke blitt rikere, men en illusjon fattigere. Kjempedammen har iøynefallende fordeler. Takket være den er store strekninger som tidligere lå brakk på grunn av manglende vann, blitt omdannet til fruktbar jord, og utvinningen av elektrisk kraft har øket betraktelig. Dette ble godskrevet Nasser, mens Sadat har arvet alle ulempene. Fra første stund gjorde Sadat det klart for medarbeiderne sine at Egypts viktige inntektskilde, Suezkanalen, snarest mulig måtte komme under egyptisk kontroll så den igjen skaffet landet nødven­ dig fremmed valuta. Egyptiske økonomer regner med at landet deres har tapt cirka 2 milliarder kroner pr. år fra juni 1967 til juni 1975 på grunn av en lukket kanal. Landet har fått en delvis kompensasjon fra oljerike araberstater, men de nasjonalstolte egypterne er ikke begeistret for denne form for stønad og ser frem til den dagen da de ikke lenger trenger den. Et frigjort Sinai ville ikke bare gi Egypt Suezkanalen tilbake, men også oljekildene i Abu Rudeis, som også betyr meget for landets økonomi. Men Sadat hadde liten tro på at Israel godvillig ville evakuere okkupert område. Bare gjennom militær styrke kunne Egypt vinne tilbake det tapte, og han var derfor innstilt på en militær avgjørelse og en forsert opprustning. For Sovjet ble det en ny sjanse til å sikre seg et bedre fotfeste i Egypt gjennom økende våpenleveranser. Nå som tidligere hadde ikke egypterne utdannet personell til å ta seg av alle de avanserte våpnene som strømmet inn, og et stort antall russiske teknikere og instruktører fulgte derfor med dem. Etterretningsfolk i den russiske gruppen fortsatte å verve egyp­ tere på forskjellige trinn i de væpnede styrker, men egyptiske overvåkingsmyndigheter med et omfattende og til dels effektivt apparat til disposisjon er ikke lette å føre bak lyset, og Sadat fikk stadig bevis for at den russiske kolonien i Egypt minte om en trojansk hest. Kairo har alltid vært et sentrum for intriger og spionasje. Men det som fant sted i denne perioden, overgår selv den hektiske tiden under Den annen verdenskrig. Russernes K.G.B. og egyptisk overvåkingstjeneste prøvde å utmanøvrere hverandre. Det vrimlet av dobbeltagenter. Praktisk talt hver dag hadde sitt Watergate. Virkeligheten var mer spennende og grotesk enn en handlingsmet­ tet thriller. Men for åpen scene kysset Sadat og Bresjnev hverandre ømt. 175

Våpensendingene fra Sovjet til Egypt i denne fasen var langt større enn den militærhjelp russerne hadde gitt til ikke-kommunistiske regimer andre steder i verden, og resultatet manifesterte seg en rekke steder, blant annet i kanalsonen: Våren 1971 pekte mer enn 1 000 kanoner — noen av dem giganter med en munning på 203 mm — på israelernes Bar-Lev-linje på den østre siden av Suez­ kanalen. Israelernes luftherredømme hadde vært en dominerende faktor i alle sammenstøt av betydning, og takket være dette hadde Israel etter forgodtbefinnende kunnet knuse en truende maktkonsentra­ sjon på egyptisk side. For å sette en stopper for dette utstyrte Sovjet vestsiden av Suezkanalen med et raffinert luftforsvar, hovedsakelig bygd på raketter. 1 omfang og teknisk effektivitet minner det om det vern supermaktene har bygd opp rundt noen av sine viktigste byer. Instituttet for strategiske studier i London, kjent for saklig infor­ masjon, hevdet i mars 1971 at russerne hadde utstyrt Egypt med cirka 600 raketter av typen SAM-2 og SAM-3, og i den etterfølgende måned forsterket Sovjet denne linjen. Israelske fly­ gere som rekognoserte innover dette området, rapporterte at raket­ tene og det hypermoderne artilleriet skapte et ildregn, og at en inntrenger lett ble «våt» der. Som vanlig stemplet Sovjet alle meldinger om den forserte utbygging av egypternes rakettforsvar som ondsinnet løgn og krigshissing inspirert av monopol-kapitalistiske kretser. Men det virket ikke særlig overbevisende, for allerede 4. januar 1971 hadde Sadat uttalt på et massemøte i byen Tanta i Nildeltaet at sovjetiske soldater bemannet egyptiske rakettbatterier, og at seks av dem var blitt drept under et israelsk flyangrep 32 kilometer sør for Kairo. Sadat blottet russernes nærvær for å skremme israelerne fra å gjennomføre flere ødeleggende flyangrep. Han opplyste også denne dagen at det tok åtte måneder å trene opp egyptere til å betjene rakettbatteriene, at byggetiden var 40 dager, og at landet brukte cirka 17 millioner kroner pr. dag til å lage utskytingsramper da installeringen nådde høydepunktet. Sovjets samlede våpenleveranser til Egypt ble av Instituttet for strategiske studier anslått til cirka 31.5 milliarder kroner siden seksdagerskrigen i 1967. Selv for en supermakt var det en stor sum, for en fattig nasjon som Egypt en uhyggelig belastning. Hvor meget av våpnene som var lån og gaver, er uklart. Men sik­ kert er det at russernes innflytelse i Egypt vokste i takt med egypternes gjeld til dem. Sovjet disponerte for eksempel seks fly­ 176

plasser i Egypt, blant dem Kairo vest, et nyttig utgangspunkt for rekognosering i hele middelhavsområdet. Og den politiske infiltra­ sjon i Egypts væpnede styrker sikret russerne posisjoner som kunne gi dem øket innflytelse under en krise. De nye våpnene ga egypterne ny selvtillit. Det het at kombinasjo­ nen av artilleri, raketter og et radarutstyr som så 600 kilometer, holdt på å vippe maktbalansen over i Egypts favør. Den egyptiske generalstaben konsentrerte seg ikke lenger bare om å holde kanallinjen. Den så lenger og utarbeidet planer for den store offensiven. I generalenes krigsspill var det en ny hær med et nytt utstyr og en ny taktikk som rykket frem. Oppskriften lød slik: Et artilleribombardement pulveriserer Bar-Lev-linjen. Det israelske flyvåpen lokkes inn i kampsonen og tilføyes så store tap av rakettene at det israelske luftherredømmet forsvinner. Beskyttet av raketter og det egyptiske flyvåpen krysser den egyptiske hær Suez­ kanalen og rykker inn i Sinai for å frigjøre okkupert område. Mange utenlandske iakttakere smilte overbærende av dette. De trodde ikke at det ville bli mer enn snakk, og de viste til at Sadat både i 1971 og 1972 høytidelig hadde erklært at det ville bli avgjørelsens år. Men svært lite var skjedd i den militære sektor. Det kritikerne undervurderte, var det innenlandske presset på Sadat. Det eneste han kunne vise frem, var en forlenget våpenhvile, det vil si stillstand. Men stillstand eller på stedet marsj er ofte ensbetydende med avskjed i unåde for en diktator som lover folket seier og rikdom.

Israelerne blir tatt i synagogene Varslingssirenene begynte å hyle da mange israelere var samlet i synagogene. Flere enn vanlig hadde funnet veien dit, for det var ingen vanlig sabbat, men jødenes mest hellige dag, Yom Kippur, forsoningens dag. I 1973 falt den på 6. oktober. Tradisjonen tro sto det meste stille i Israel. Kringkastingen var taus, og gatene praktisk talt øde. Aktiviteten var like nedsatt som julaften på nordligere breddegrader etter at kirkeklokkene har ringt høytiden inn. Men de hylende sirenene satte en brå stopp for høytidsstemningen. I mange synagoger ble gudstjenesten avbrutt, og rabbien kunngjorde den dystre nyheten: Egypt og Syria angrep. Israel var i krig igjen. Kringkastingen kom i gang igjen med nyhetsbulletiner, appeller fra statsminister Golda Meir og forsvarsminister Moshe Dayan og med særmeldinger til reservistene om hvor og når de skulle møte. Endel reservister hadde fått innkallingen noen timer tidligere — klokken ti. Egypt angrep klokken 14 langs den omlag 160 kilometer lange kanalfronten. Offensivens hardeste fremstøt kom på fem punkter. Støttet av tungt artilleri, raketter og kampfly la infanteriet pontongbroer over kanalen og sørget for at et stort antall stridsvog­ ner strømmet over til østsiden og tok opp kampen mot israelerne der. Som så mange stasjonære festningsanlegg viste israelernes Bar-Lev-linje seg å være en felle for forsvarerne da angriperne hadde brutt den på noen punkter. Israelske politikere og generaler hadde hevdet at festningslinjen på østbredden, pluss Israels mobile panserstyrker og flyvåpen, skulle gjøre Suezkanalen til en massegrav for den egyptiske hær hvis den prøvde å komme over. Men da solen gikk ned 6. oktober, hadde egypterne flere brohoder på østsiden av kanalen. Syria angrep samtidig som Egypt. Store, syriske panserstyrker støttet av artilleri og raketter skjøt seg innover i de israelske stillin­

178

gene på Golanplatået, og etter noen timer begynte det å se kritisk ut flere steder der. Den første kampdagen på Golanplatået bekreftet utviklingen på kanalfronten: Araberne hadde greidd å overraske israelerne, og overraskelsen hadde sikret araberne initiativet i åpningsrunden av den fjerde israelsk-arabiske krigen. Israels undersøkelseskommisjon ledet av høyesterettsjustitiarius Shimou Agranat legger hovedskylden for landets manglende beredskap på den militære etterretningstjenesten og dens sjef, generalmajor Eliyahu Zeira. Vurderingen til den militære etterret­ ningstjenesten hvilte på to antakelser: 1. Egypt ville og kunne ikke sette i gang et stort bakkeangrep før det hadde paralysert Israels flyvåpen. 2. Det militære etterretningsapparat ville i tide registrere oppladningen til slike angrep. Den første antakelsen hører hjemme i militære lærebøker som er avlegse i 1970-årene. For sovjetproduserte SAM-raketter i Egypt og Syria demonstrerte 6. oktober 1973 at de i betydelig grad kan nøytraliseere israelernes flyvåpen uten at de israelske flybasene blir ødelagt. Dermed hvilte Israels varslingsapparat for en stor del på en illusjon, et feilaktig utgangspunkt med farlige konsekvenser. Låst fast i denne misforståelsen rapporterte ansvarshavende i Israels militære etterretningstjeneste på sørfronten, oberstløytnant Yona Bendman, 24 timer før egypterne angrep: «Mulighetene for at egypterne vil sette i gang krig, er små.» Resultatet var at general Zeira og toppledelsen tolket egypternes og syrernes troppekonsentrasjoner som øvelser og defensive trekk. Men ikke alle var enige i det. To uker før krigen brøt ut, advarte sjefen på Golanfronten, Yitzhak Hofi, overkommandoen i Tel Aviv om syrernes oppladning. Det resulterte i Dayans inspeksjon på Golan 26. september. Han så ting som tydet på at general Hofis uro var berettiget, og Dayan ga ordre om at Golanlinjen skulle styrkes med artilleri og stridsvogner. Men han trodde ikke at det dreide seg om et storangrep. Det var det imidlertid andre som både antok og faktisk beviste. Første oktober, fem døgn før krigsutbruddet, la løytnant Benjamin Siman-Tov frem en analyse av egypternes oppladning ved Suez­ kanalen. Konklusjonen hans var at den egyptiske hær sto opp­ marsjert og klar til krig. Men løytnantens overordnede tok ikke rapporten alvorlig. To dager senere kom løytnanten med en ny og inntrengende advarsel. Men heller ikke den nådde lenger enn til sørkomman­ doens etterretningsavdeling. Sjefen for dette frontavsnittet, 179

generalmajor Shmuel Gonen, reiste på ferie 2. oktober, anende fred og ingen fare. 4. oktober var israelske rekognoseringsfly på vingene og brakte med seg tilbake fotografier av kanalfronten fra nord til sør, og de etterlot ingen tvil: Egypt sto på spranget. Sjefen for generalstaben, Elazar, ga lederen for den militære etterretningstjenesten, general Zeira, ordre om å møte på statsminister Golda Meirs kontor om morgenen 5. oktober. På dette møtet viste Elazar til rekognoseringsfotografiene, men Zeira sto på sitt, og med seg brakte han nye rapporter som støttet opp om konklusjonen hans. Møtet resulterte i et kompromiss. Elazar fikk drevet igjennom at alarmberedskapen på den etterfølgende dagen, Yom Kippur, skulle skjerpes, og at begge frontavsnitt skulle forsterkes med panserstyrker. Men Zeiras beroligende rapporter bidro sterkt til at statsministeren avsto fra å sende ut mobiliseringsordre. Først klokken 4.30 om morgenen på angrepsdagen forandret etterretningsjefen mening. Da gjorde han helomvending og er­ klærte at det var overveiende sannsynlig at krigen ville bryte ut samme dag, og at egypterne ville starte angrepet klokken 18. Igjen var han for sent ute. Angrepet begynte klokken 14. Hvilken rolle spilte Israels hemmelige etterretningstjeneste, Mossad? Meget tyder på at sjefen for Mossad, generalmajor Zvi Zamir, advarte regjeringen om at noe var i gjære, men heller ikke han greidde å avsløre motstandernes intensjoner. Israelerne hadde en egen organisasjon, Mitkal, som helt og holdent var opptatt med å finne ut hva egypterne foretok seg i kanalsonen. Storparten av personellet var egyptiske jøder som snakket flytende arabisk. De ble smuglet over til egypternes side av kanalen med radiosendere og elektroniske instrumenter og rapporterte flittig til oppdrags­ giverne sine. Ved hjelp av instrumentene sine kunne de registrere at egypterne 6. oktober ved daggry kjørte frem taktiske raketter på utskytingsrampene. Det var ensbetydende med at noe stort var i gjære. 3. oktober skjedde det noe som viste hvor spent situasjonen var: Det egyptiske flyselskapet sendte en telexmelding til avdelingskon­ torene sine utenfor Egypt og ba dem holde alle fly inntil videre, og fra den internasjonale flyplassen ved Kairo begynte selskapet å evakuere de nye Boeing-flyene. Hundrevis av passasjerer møtte frem og fikk vite at turene var kansellert. Da forsvarsminister Ismail fikk høre dette, ble han rasende og ga øyeblikkelig ordre om at flytrafikken skulle fortsette etter de oppsatte ruter. Kontraordren og forsøket på å late som om ingenting var i gjære, vakte opp180

merksomhet i reiselivskretser langt utenfor Egypt, men lite tyder på at israelsk etterretningstjeneste registrerte og tolket riktig denne viktige bagatellen. Dagen før det store angrepet begynte familiene til russiske instruktører å forlate Egypt. Flere utenlandske ambassader i Kairo merket seg dette, og i flere cocktail-selskaper samme aften var dette et samtaleemne for diplomater. Når det fra egyptisk side blir påstått at angrepet var «verdens best kamuflerte operasjon,» er dette en sannhet med meget store modifikasjoner. Bak offensiven lå det omhyggelig planlegging i en relativ lang periode. Sommeren 1973 informerte Sadat sine nærmeste medar­ beidere om at Egypt ikke kunne fortsette stort lenger i en tilstand av «ingen fred, ingen krig.» De rike oljestatene var ikke villige til å finansiere Egypt i det uendelige. De forlangte handling, og det egyptiske folk holdt også på å miste tålmodigheten. Egypt måtte slå til i løpet av høsten, fremholdt Sadat. 22. august 1973 møttes Egypts forsvarsminister, Ismail, og den syriske forsvarsminister, Tlass, på et kontor i marinens overkom­ mando i Alexandria. Her ble planene for det synkroniserte syriskegyptiske angrepet diskutert. I seks dager konfererte de to forsvarsministrene, men datoen for angrepet var ennå Sadats hemmelighet. Den 1. oktober kalte Sadat Sovjets Kairo-ambassadør, Vladimir Vinogradov, til seg klokken 19. Sadat informerte ambassadøren om at Egypt ikke lenger kunne tåle Israels aggressive opptreden og viste til Dayans plan om å bygge en ny havneby ved Yamit ved Gaza på egyptisk område. Ifølge Mohamed Heikal som var til stede på dette møtet og redegjør for det i boken Veien til Ramadan, ba Sadat om at bare partisjef Bresjnev skulle bli informert om det forestående angrepet. Til dette svarte Vinogradov: «Jeg tror at jeg, uten å vente på Bresjnevs svar, vet hva han vil si: Beslutningen er Deres. Som venner vil vi gjøre alt det vi kan for å hjelpe dere.» Vinogradov noterte flittig under denne samtalen, men fikk ikke vite datoen for angrepet. Dagen etter innkalte Sadat Egypts nasjonale sikkerhetsråd til møte. Han underrettet medlemmene av det om det forestående angrepet, igjen uten å gi datoen, og noe senere på dagen hadde han et tilsvarende møte med krigsrådet der forsvarsministeren, sjefen for staben og sjefene for de forskjellige våpengrener danner kjer­ nen. Onsdag 3. oktober planla Sadat den propagandamessige siden av 181

åpningsrunden. Han bestemte at det 13.30 på angrepsdagen skulle sendes ut en melding om at israelerne hadde angrepet Zafarana ved Rødehavet. Radio Kairo skulle avbryte sendingen og offentlig­ gjøre meldingen som en spesiell bulletin. Deretter skulle program­ met fortsette som vanlig, men klokken 14 skulle radioen sende militærmusikk istedenfor det annonserte foredraget. Ti minutter senere skulle en hallomann lese en kort erklæring fra regjeringen om det aggressive Israel som nektet å rette seg etter FN’s sikker­ hetsråd og internasjonal opinion. Mer militærmusikk til 14.30. Da skulle en spesiell nyhetsbulletin helt og holdent være viet «det israelske angrepet,» Egypts memorandum til FN’s sikkerhetsråd og egyptiske motforholdsregler ved kanalen. Dette skulle avbrytes av følgende kunngjøring som Sadat selv utformet: «Vi har nettopp fått melding om at en stor, militær operasjon er begynt. Øverstkommanderende, president Anwar Sadat, er ankommet til hærens hovedkvarter for personlig å lede operasjonen.» Timeplanen ble holdt. Klokken 14.05 på angrepsdagen satt Sadat og forsvarsminister Ismail i det såkalte sentrum nummer 10 og tok imot melding om at angrepet utviklet seg overensstemmende med planen. Heikal nevner at Sadat og Ismail var like forundret over hvor lett det gikk. Noe senere ringte en opprømt Sadat til Vinogradov og fortalte ham leende: — Guttene mine kjører over Bar-Lev-linjen. Vi har krysset kanalen. Jeg vil at De skal telefonere til vennene våre i Moskva og fortelle dem at sønnene mine er på østbredden. Vinogradov svarte: — Mine beste lykkønskninger, herr presi­ dent. Dagen etter skrev Pravda at angrepet var «grundig forberedt og planlagt i Tel Aviv.» FN-observatørene kan neppe ha unngått å legge merke til de intense krigsforberedelsene på egyptisk side, for dette personellet hadde adgang til kanalsonen. Men opplysningene deres nådde ikke inn i verdensorganisasjonens politiske organer og bidro ikke til å avverge krigen. FN’s betydning som fredsbevarende faktor'var i det hele tatt også denne gang sterkt begrenset. Hva med amerikanernes satellittovervåking, som tillegges så stor betydning i vestalliansens vurdering av Sovjetunionens intensjo­ ner? Satellittene observerte en uvanlig høy alarmberedskap på egyptisk side, men de avslørte ikke, etter amerikanernes eget ut­ sagn, at det var timer om å gjøre før krigen var et faktum. Godt informerte israelere setter et spørsmålstegn ved dette. De mener at toppledelsen i De forente stater visste atskillig mer enn de

182

i dag oppgir, og at den av forskjellige årsaker holdt opplysningene tilbake. Dette er en av de viktige årsakene til tillitskrisen mellom Tel Aviv og Washington. Ett er sikkert: Vesten lærte at elektronisk overvåking på det nåværende stadium ikke er et perfekt og automatisk varslingsan­ legg som berettiger til å skjalte ut andre former for kontroll.

Vant Sovjet Yom Kippur-krigen? Egypterne angrep med 120 000 soldater støttet av vel 1 800 stridsvogner og cirka 600 kampfly. Syrerne satte inn 100 000 soldater og mellom 1 300 og 1 400 stridsvogner. Antallet på angripende, arabiske stridsvogner oversteg den totale styrke vest­ lige analytikere trodde at Egypt og Syria disponerte. Reserver på vei til frontene understreket at anslagene hadde vært altfor lave. To av egypternes brohoder på østsiden av kanalen foruroliget israelerne: Det ene i nærheten av Gidipasset gjennom Sinaifjellene, det andre ved byen Ismailia omtrent midtveis mellom Port Said og Suez. Flere steder mislyktes de egyptiske fremstøtene totalt, blant annet ved Ras Sudr i nærheten av oljefeltene i Sinai, der egypterne tapte 10 helikoptere, hvert med vel 40 mann. Og samme skjebne fikk noen kommandoenheter som skulle avskjære israelernes forsyningslinjer i Nord-Sinai. Men sett under ett var araberne kommet godt fra krigens første dag. Å krysse kanalen og gi seg i kast med Bar-Lev-linjen var et fremstøt som avtvang respekt i militære kretser verden over, og syrernes panserstyrker på Golanplatået hadde trengt så dypt inn i israelernes linjer at det flere steder var et spørsmål om israelerne kunne forhindre et gjennombrudd. Syria og Egypt var på offensiven og hadde ingen interesse av en våpenhvile, og for Israel var det om å gjøre å gjenvinne tapt terreng og prestisje. Utenriksminister Kissingers første meklingsforsøk var derfor dømt til å mislykkes. Han kontaktet hvert enkelt medlem av FN’s sikkerhetsråd, men fant ikke et flertall for en hurtig og bestemt aksjon. Sovjet inntok en vente-og-se-hoidning. Nå som tid­ ligere var Sovjets to hovedmål i Midt-Østen: 1. Å øke sovjetisk innflytelse ved å videreutvikle arabernes avhengighet av Sovjet. 2. Å mobilisere araberne mot Vesten og få dem til å gi Vestens øko­ nomi et ødeleggende slag gjennom en oljeblokade. I månedsvis før Yom Kippur-krigen hadde sovjetutsendinger fortalt ledende arabere hvilket mektig våpen de hadde i oljen hvis det ble brukt på den rette måten. En arabisk oljeblokade mot Ves­

184

ten med en etterfølgende priseksplosjon ville ha forskjellige, gunstige bivirkninger for Sovjet. Som en av verdens største olje­ eksportører ville russerne tjene på at prisen gikk opp. Energiknapphet over hele verden ville styrke Sovjets stilling, ikke minst i Øst-Europa der Sovjet er den viktigste energileverandør. Sovjetledeme hadde satset milliarder av rubler i våpen til araberne. 1 krigen som startet 6. oktober 1973, håpet de at de enorme investeringene skulle gi et utbytte som monnet. I Washington vurderte presidentens spesielle aksjonsgruppe, som er sammensatt av representanter for utenriks- og forsvarsdepartementet, etterretningsvesenet og medlemmer av det nasjo­ nale sikkerhetsråd, situasjonen. Det var enighet om at Israel mili­ tært sett kunne ta vare på seg selv. Men det var bare én side av denne krisen. Jo bedre Israel greidde seg, desto større press ville Egypt og Syria øve på resten av araberstatene for å få dem til å inn­ lede økonomisk krig mot Israels allierte, i første rekke De forente stater. Egypts statsdirigerte presse hadde allerede funnet slagordet: Når Egypt og Syria ofret blod, måtte de rike araberstatene kunne ofre olje. Den amerikanske aksjonsgruppen hadde ingen illusjoner om skadevirkninger av en arabisk oljeblokade. Og telegrammet fra Saudi-Arabias kong Feisal til Sadat: «Vi står ved siden av deg med alle våre midler og muligheter,» gjorde det klart at planen om oljeblokade og økonomisk krig ikke var en tom trusel. Washington hadde interesse av å hindre et ydmykende arabisk nederlag fordi det etter alt å dømme ville fremskynde en oljeblo­ kade. På den annen side måtte De forente stater forhindre et alvor­ lig israelsk nederlag som kunne true Israels eksistens. For ame­ rikanerne var det derfor om å gjøre å stoppe krigen på et tidspunkt da ingen av partene hadde lidd et så alvorlig nederlag at de sto igjen som tapere. Amerikanernes og israelernes interesser var ikke identiske i denne krigen, like lite som sovjetrussernes og arabernes var det. I og med at supermaktene forsynte de direkte engasjerte med våpen, hadde Sovjet og De forente stater innflytelse på konflikten, men ingen av supermaktene kontrollerte sin protesjé helt. Møtepunktet for supermaktene var en felles interesse av at kri­ gen ikke utviklet seg til en global konfrontasjon. Fra første stund var de direkte engasjerte mer jevnbyrdige enn de hadde vært under de tre foregående kriger. Israels flyvåpen ble holdt i sjakk av de egyptiske rakettene, men de trakk ikke en ildparaply over de egyptiske styrkene slik de egyptiske generalene 185

hadde regnet med i sitt krigsspill. Det faktum at rakettene satte en stopper for israelernes totale dominans i luftrommet over slagmarken, var imidlertid oppsikts­ vekkende nok. Og de russiske rakettene mot stridsvognene ble også et viktig trekk i kampene da de utviklet seg på østsiden av kanalen. En av Vest-Europas fremste militære analytikere, lan Smart fra britenes Royal Institute of International Affairs, skrev at Sovjets teknologi i arabiske hender har henvist til fortiden stridsvognen og flyet som de dominerende på slagmarken. De nye rakettene mot stridsvogner og fly er, etter hans mening, så mobile og så enkle å betjene at de innleder en ny æra. Smart trakk en parallell med innføringen av langbuen i det 14. århundre. Den ga infanteristen mulighet til å felle kavaleristen høyt på sin hest i panser og plater. Araberen utstyrt med den sovjetproduserte Snapper-raketten kunne gjøre det av med en panserkledd stridsvogn. For første gang siden stridsvognen ble introdu­ sert under slaget ved Somme i 1916, var infanteristen igjen en David som kunne felle en rullende Goliat. For NATO har dette fått vidtgående konsekvenser. I en årrekke har vestalliansen lagt hovedvekten på fly og stridsvogner. Men kampene langs Suezkanalen under Yom Kippur-krigen gjorde det klart at planleggerne innen vestalliansen i altfor stor grad har vært bundet til et avlegs mønster. De som følte seg truffet av denne kritiske vurdering, pekte på at terreng og klimatiske forhold i Sinaiørkenen er helt spesielle og forskjellige fra Nord-Tyskland, der det er ventet at panserstyrker fra øst og vest vil brase sammen i en eventuell tredje verdenskrig. Det vises til at infanteristen med raketten må se stridsvognen for å kunne felle den. I det relativt flate ørkenlandskapet byr det ikke på problemer, men i Nord-Europas skogvokste åsterreng stiller sa­ ken seg annerledes. Ingen vil bestride forskjellen mellom Sinai og Liineburg, men den berettiger neppe til å avvise lærdommene fra Yom Kippurkrigen. Det er ingen hemmelighet at De forente stater i sitt våpenarsenal har mer effektive midler mot stridsvogner enn israelerne disponerte under denne krigen, at israelerne nå har sikret seg noen av dem. Egypternes og syrernes sterke åpningsrunde greidde ikke å paralysere israelerne, men det gikk hardt ut over menn og materiell. «Sørkommandoen brøt fullstendig sammen i de to første dagene,» uttalte generalmajor Ariel Sharon, mannen som i 1956 ledet det dristige angrepet på Mitlapasset og i 1967 sørget for et av 186

israelernes avgjørende gjennombrudd i Sinai. I 1973 var han divisjonssjef på sørfronten og den som ledet israelernes motangrep over Suezkanalen. Sharon er også politiker og ser gjerne at motstanderne i arbei­ derpartiet blir så sterkt som mulig belastet med tilbakeslagene. I begynnelsen av 1973 var Sharon med å organisere Likud, opposisjonen på ytterste høyre fløy, gruppen for de mest høyrøstede motstandere av å evakuere okkupert område. Tilhengerne hans til­ ber ham og betrakter ham som et militært geni. Motstanderne hans stempler ham som brutal og egenrådig og trekker en parallell med general Patton. Det er ingen tvil om at Sharon i en rekke prekære situasjoner har handlet erter eget hode og ignorert instrukser fra overkom­ mandoen. Hadde det dristige fremstøtet hans over Suezkanalen slått feil, ville han blitt stilt for krigsrett. Men operasjonen hans bidro mer enn noe annet til at egypternes tredje armé på østsiden ble omringet. Undersøkelseskommisjonen ledet av Agranat har bare godt å si om disposisjonene til Sharon. Den fremhever at det enkelte ganger er på sin plass at en offiser endrer ordrer fra overordnede under et slag hvis en plutselig forandring av situasjonen krever slike improvisasjoner. Allerede på krigens annen dag var det klart for den egyptiske overkommando at den hadde brukt og fått ødelagt et så stort antall avde raffinerte våpnene at det ble spørsmål om hurtig erstatning. Sadat understreket dette i samtalen han hadde med Vinogradov denne dagen, og sovjetambassadøren lovte å underrette ledelsen i Moskva omgående. Onsdag 10. oktober opprettet sovjetledeme luftbroen til Syria og Egypt. Det forteller noe om russernes alarmberedskap at de prak­ tisk talt omgående fikk av gårde et stort antall raketter og et betydelig kvantum ammunisjon. Sett fra russisk side gikk krigen tilfredsstillende. Sovjetvåpnene hadde imponert verden, men ara­ berne hadde ikke krefter eller innsikt til å gjøre det av med Israel. Før eller senere ville israelerne overta initiativet, og sett fra Moskva var det ingen ugunstig utvikling, for når egypterne og syrerne begynte å tape terreng, kunne ikke de rike arabiske oljestatene nøye seg med å sende sympatierklæringer. Da måtte de realisere løftene og gjøre en oljeblokade til virkelighet. Det var ikke bare på egyptisk-syrisk side at behovet for nye våpen meldte seg i den første krigsuken. Også israelerne hadde så store materielle tap at det ble tvingende nødvendig med hurtige 187

leveranser, og den amerikanske regjering reagerte like hurtig og positivt på anmodningen fra Tel Aviv som Moskva på nødropet fra Kairo. Heller ikke for amerikanerne passet det å stoppe på dette tidspunkt med utviklingen på slagmarken så markert i arabernes favør. Russerne hadde få politiske problemer med å opprette luftbroene sine. President Tito ga for eksempel russiske fly adgang til å bruke jugoslavisk luftrom. Men da amerikanerne oppsøkte ven­ nene sine i NATO for å få bistand til luftbroen sin, gjorde de visse erfaringer som ikke bidro til å knytte De forente stater og VestEuropa bedre sammen. Tirsdag 9. oktober møttes amerikanske og spanske tjenestemenn i Madrid for å diskutere Spanias rolle i flytransportene. Spania fikk på dette tidspunkt 86 prosent av oljen fra araberstatene. Det gjorde utslaget for spanjerne. I tillegg kom en mangeårig kontakt med den arabiske verden. I det offisielle kommunikéet som ble sendt ut etter møtet, het det at amerikanske transportfly på vei til Israel ikke ville få adgang til å lande i Spania eller fylle drivstoff der, heller ikke til å passere gjennom spansk luftområde. NATO-medlemmet Tyrkia som i 1973 fikk amerikansk hjelp til en verdi av nærmere 600 millioner kroner, inntok samme holdning som Spania. Hellas stilte seg også avvisende. Den eneste av amerikanernes europeiske allierte som ga et posi­ tivt svar, var Portugal. Caetanos regime var uten venner både i Europa og i den arabiske verden og hadde ikke råd til å isolere seg fra amerikanerne. Resultatet var at de amerikanske flyene brukte Lajes-basen på Azorene. Vest-Tysklands utenriksministerium sendte ut en pressemelding der det het at den vesttyske regjering forlangte at amerikanerne sluttet med å forsyne Israel fra amerikanske baser i Vest-Tyskland. Det var et forsøk på å demonstrere vest-tysk nøytralitet og unngå arabiske represalier. Storbritannia innførte forbud mot våpeneksport til krigssonen, tilsynelatende et fredsbevarende tiltak, men i realiteten et hardt slag mot Israel. For israelerne opererte med et betydelig antall britiskproduserte Centurion stridsvogner og var avhengige av deler og ammunisjon til dem fra Storbritannia, noe amerikanerne ikke unnlot å gjøre britene oppmerksom på. Krigen i Midt-Østen øket friksjonene i vestalliansen, en ut­ vikling Sovjet registrerte med tilfredshet. Lørdag 13. oktober, en uke etter krigsutbruddet, var den ameri188

kanske luftbroen til Tel Aviv en realitet. Flyaktiviteten over det østre Middelhav var livligere enn noensinne, og ikke bare på rada­ ren, men også med det blotte øye oppdaget ofte amerikanske og russiske flygere hverandre. Imens fortsatte de krigførende å hamre løs på hverandre. Egypternes tredje armé var fullstendig omringet. Mangel på mat, vann og sanitetsutstyr gjorde stillingen for de omringede stadig mer prekær, og Sadat innså at en våpenhvile var tvingende nødvendig hvis ikke situasjonen skulle bli katastrofal for de omringede og et nederlag av dimensjoner for Egypt. Han underrettet Vinogradov om at han ønsket våpenhvile, og 16. oktober kom statsminister Kosygin til Kairo for å konferere med Sadat. Egypterne var overrasket over russernes inngående kjenn­ skap til den militære situasjon, og Sadat fant det derfor ikke formålstjenlig å bortforklare den farlige stillingen den tredje armé var i. Russernes etterretningssatellitter hjalp til å holde dem godt orientert. Fjernsynskameraer montert i satellittene forsynte rus­ siske jordstasjoner med en praktisk talt kontinuerlig dekning av det som foregikk på frontene, og i tillegg kom filmopptak sendt til­ bake fra satellittene i beholdere. Kosygin fremholdt at det eneste som kunne få De forente stater til å legge press på Israel, var frykt for en oljeblokade fra arabisk side. Sadat svarte at Egypt og Syria hadde bearbeidet de oljeprodu­ serende araberlandene, og at oljeboikotten om kort tid ville være en realitet. Ifølge egyptiske kilder kom Kosygin flere ganger tilbake til datoen for iverksettelsen av blokaden, og Sadat svarte som sant var at han ikke kjente den. Kosygin lovte at Sovjet ville gjøre det det kunne for å få i stand en våpenhvile. Sett fra russisk side var det ikke et ugunstig tids­ punkt å ta et initiativ: Araberne hadde hverken hatt en overbevisende seier eller en dundrende fiasko, mer enn noensinne var de avhengige av russisk støtte og mulighetene for en oljeblo­ kade var gode. Den amerikanske toppledelsen som visste at de arabiske oljepro­ dusentene i prinsippet hadde sagt ja til en blokade og holdt på å utarbeide aksjonsplanen, ønsket en våpenhvile hurtigst mulig. Utenriksminister Kissinger sa derfor ja til sovjetledernes invitasjon om å komme til Moskva for å diskutere et initiativ, og på møtet der ble våpenhvilen fastsatt til 22. oktober. Denne gangen som tidligere 189

aktet supermaktene å overlate formalitetene ved iverksettelsen av våpenhvilen og overvåkingen av den til FN. Men for Israel var den amerikansk-russiske beslutningen svært upassende. Den israelske overkommando mente at seieren var innen rekkevidde, og aktet ikke å bli snytt for triumfen. Israelerne ignorerte derfor beslutningen om våpenhvilen og strammet løkken rundt egypternes tredje armé. Det var en israelsk utfordring til Moskva. Verdien av Sovjet som beskytter ville bli sterkt redusert på arabisk side og ellers i verden hvis en liten stat som Israel ikke tok et russisk inngrep alvorlig. Krigen hadde nådd et nytt og kritisk punkt. Prestisjen til Sovjet var trukket inn, og sovjetledelsen foretok noen trekk som ikke etter­ later tvil om at det ikke tålte at lille Israel behandlet supermakten Sovjet som om den ikke eksisterte. I en artikkel i Beirut-avisen An Nida som er talerør for Moskvaorienterte kommunister i Libanon, het det i en kommentar da denne fasen av krigen kom opp til debatt: «Sovjetlederne sendte med én gang ut ordre om delvis alarmberedskap til Sovjets væp­ nede styrker. 7 divisjoner ble mobilisert og gjort klar til kamp på den egyptiske fronten, og en fortropp ankom til Kairo.» Fortroppen ankom til Kairo. Av ukjente grunner prøver Mohamed Heikal å skjule dette. Han fremholder at amerikanerne oppfanget kodemeldinger mellom president Sadat i Kairo og presi­ dent Assad i Damaskus, og at amerikanerne feiltolket dem og trodde at russerne sendte militære styrker istedenfor militære observatører. Amerikanske etterretningssatellitter registrerte den militære oppladning i Sovjetunionen, og fra Kairo fikk den amerikanske toppledelsen bevis for at sovjetledelsen planla intervensjon i krigen. Dette resulterte i to vedtak i Washington: De forente stater satte styrkene sine verden over i delvis alarmberedskap 24. oktober, og det amerikanske utenriksdepartement ga den israelske regjering beskjed om at den amerikanske våpenhjelpen til Israel ville bli inn­ stilt hvis israelerne ikke godtok våpenhvile. Resultatet var våpenhvilen 26. oktober. De forente staters vest-europeiske allierte som hadde måttet tåle hard kritikk fra amerikansk side fordi de hadde latt nasjonale hen­ syn gå foran lojalitet til amerikanerne, fremholdt at toppledelsen i Washington hadde forsømt informasjonsplikten overfor medlem­ mene i vestalliansen og opptrådte som om NATO ikke eksisterte da amerikanerne alarmerte styrkene sine. 190

Disse forsøkene fra begge sider av Atlanterhavet på å rettferdig­ gjøre seg bidro til å slå dypere sprekker i vestalliansen. De vestalliertes interessekonflikt i Midt-Østen hadde vært til stede i mange år. Under krigen i 1956 var det Storbritannia og Frankrike som følte seg forrådt av De forente stater. 17 år senere var det amerikanerne som mente at de var latt i stikken. I alle disse årene hadde alliansemedlemmene unnlatt å snakke ut om disse motsetningene i Midt-Østen. Det var en strutsepolitikk lite egnet til å fjerne friksjoner. Frankrikes Pompidou prøvde å utnytte splittelsen i fransk favør og foreslo at de ni medlemstatene i EF skulle finne frem til en felles politikk i Midt-Østen og basere den på forståelsen av at velstand i Vest-Europa er sterkt avhengig av et godt forhold til de arabiske oljeprodusentene. Økede friksjoner i vestalliansen var en post i status over Yom Kippur-krigen. En militær seierherre hadde den ikke. Politisk hadde Sovjet scoret atskillige poeng i og med at det beholdt grepet på protesjéene, og at protesjéenes allierte rettet et hardt slag mot Sovjets motstandere.

Oljevåpnet Presset på Israel fra supermaktenes side gjorde slutt på Yom Kip­ pur-krigen. Amerikanernes press var først og fremst et resultat av det avhengighetsforhold De forente stater og allierte sto i til de oljeproduserende araberstatene. I dette tidsrom leverte arabersta­ tene to tredjedeler av oljen til den ikke-kommunistiske verden. Vel 70 prosent av Vest-Europas olje kom fra Midt-Østen, 80 prosent av Japans. Mottakerne følte at de ikke hadde råd til å være uvenner med araberne. De forente stater eksporterte olje til slutten av 1950-årene. Fra da av holdt ikke ekspansjonen i den innenlandske oljeutvinning følge med økningen i oljeforbruket. De forente stater med fem pro­ sent av verdens befolkning bruker cirka 33 prosent av verdens olje­ produksjon, ikke bare på grunn av en høyere levestandard enn gjennomsnittet, men også fordi energikrevende produksjon er så meget større. Fra 1969 var det ikke lenger snakk om oljekjøperens marked, men selgerens paradis. Blant produsentene presset sjahen av Iran sterkest på for å heve oljeprisene, men kravet hans fikk ikke støtte innen Organization of Petroleum Exporting Countries — OPEC. De konservative araberstatene var i flertall der, og de så med en viss skepsis på sjahens initiativ. Iran og Venezuela fortsatte imidlertid en energisk kampanje for høyere priser, og etter hvert fikk de støtte av de radikale araberstatene: Libya, Algerie og Irak. Men Saudi-Arabia med en dagsproduksjon på vel 8 millioner fat — alene forsynte det den ikke-kommunistiske verden med 20 prosent av forbruket — mante til forsiktighet. Saudi-Arabia ble nøkkelbrikken i det store spillet om oljen, og saudienes daværende hersker, kong Feisal, kom til å spille en sentral rolle i dramaet om Midt-Østen. Feisal er død, men idéene hans preger Saudi-Arabia så sterkt at han ennå teller med. Hans liv avdekker dette landets nyere historie, et folks forsøk på å gå med syvmilstøvler fra middelalder til atomalder uten å miste sin identitet. 192

Feisal ble født i 1906 i et telt. Faren, Abdul Aziz ibn Saud, hadde ikke mindre enn 40 sønner. Feisal var nummer tre i rekken, og in­ tet tydet på at han skulle bli en av verdens mektigste menn. Ibn Saud var ørkenrikets Harald Hårfagre. Han samlet det ved å undertvinge og overtale en rekke småkonger. Tre år før Feisal ble født, stormet faren den lille byen Riyadh og slaktet forsvarerne der. Det ble innledningen til Ibn Sauds erobring av Sentral-Arabia. Bortsett fra britene som på et tidlig tidspunkt viste interesse for Ibn Saud, ble dette knapt registrert av den utviklede delen av Europa. Bare tre europeere hadde i løpet av det 19. århundre trengt inn i dette glemte hjørne av verden. Feisal ble strengt oppdradd i den muhammedanske tro. Allerede som femtenåring var han en glimrende rytter, og faren gjorde ham til sjef for en kavalleriavdeling, ridende commandos som utførte dristige tokter. 19 år gammel ledet han den beduinstyrken på 45 000 krigere som erobret Mekka og drev ut Sherif Hussein, oldefar til Jordans nåværende konge. Det resulterte i et langvarig fiendskap mellom de to kongeslektene. Først etter verdenskrig nummer én begynte Saudi-Arabia å oppnå anerkjennelse som stat. Ibn Saud innså at landet hans ikke kunne leve i «splendid isolation», og sørget for at sønnene kom på utenlandske skoler for å gi dem kjennskap til moderne administrasjon. Feisal ble pekt ut til å ta seg av utenrikspolitikken. Han reiste meget i Europa, Midt-Østen og De forente stater, ikke som en ara­ bisk playboy med nattklubber, spillebanker og pene piker som vik­ tigste studiefelt. Grundig satte han seg inn i det som foregikk i vest. Han var en god lytter og åpenbarte sjelden hva han selv tenkte og følte. «Gud ga mennesket to ører og én tunge for at det skal lytte dobbelt så meget som det snakker,» sier et arabisk ordspråk. 1 1953 døde ibn Saud, og den eldste sønnen hans, Saud, ble konge. Han ødslet med penger på palasser og luksusgjenstander. Spesialbygde biler, fly og yachter fraktet ham rundt, magedanserinnene hans hadde en diamant i navlen, han spiste av gullfat og drakk av juvelbesatte krus, han var en potentat fra Tusen og én natt og bidro til at Vesten fikk et skjevt bilde av dem man litt foraktelig kaller oljesjeiker. Så langt drev Saud ødslingen at statskassen var bunnskrapet i 1958, og han ba broren Feisal om å overta som statsminister. Noen år senere, i 1964, tvang familien Saud til å frasi seg kongetitelen for alltid, og Feisal ble utnevnt i hans sted. Da var Feisal 58. Feisal var den absolutte kontrast til Saud. Feisals livsførsel bar

193

preg av hans respekt for Islams grunnprinsipper, og sammenliknet med broren var han en streng «spartaner» og asket. Islam tillater en mann å ha fire koner på samme tid, men bare i en kortere periode i 1940 hadde Feisal mer enn én kone, og senere gjorde han det klart at kone nummer to var et taktisk trekk fra farens side for å på­ skjønne en mektig klan. Alt i alt var han gift fire ganger. To av konene skilte han seg fra, én døde. Den siste konen, Iffiyat, var han gift med i 40 år, og med henne hadde han ni barn, fire døtre og fem sønner. Døtrene hører en lite til, men sønnene som er utdannet ved universiteter i vest, har nøkkelstillinger i den offentlige administrasjon og det private næringsliv. Han lempet på mange av de strenge reglene. Ifølge Koranen er røking forbudt, men Feisal tok gjerne en sigarett når han var blant sine nærmeste, og røkeforbudet ble derfor ikke håndhevet. Men når det gjaldt alkohol, var han totalavholdsmann, og han tillot ingen å nyte alkohol offentlig. Bak nedrullede persienner ble og blir det imidlertid konsumert atskillig av forbudte drikkevarer. Han opphevet slaveriet og moderniserte visse deler av samfunns­ livet, blant annet tillot han fjernsyn. De religiøse lederne kaller TV for «djevelens verk», og sensorens saks sørger for å fjerne alle scener i filmene der det drikkes, røkes og elskes. Ennå er kvinnene tredjerangs borgere. Når de viser seg ute, er de pålagt å bære slør. De har ikke adgang til å kjøre bil eller ta stillin­ ger som bringer dem i kontakt med menn, og det levnes dem ikke mange sjanser på arbeidsmarkedet. Saudi-Arabias flyselskap må for eksempel hyre utenlandske kvinner som flyvertinner. Men helt låst fast er ikke situasjonen for kvinnene, for mer enn 100 000 pi­ ker sitter i dag på skolebenken, og med bedre utdannelse kommer kravet om en bedre status i samfunnet. De enorme inntektene på olje holder på å forandre dette føydalsamfunnet. I løpet av ti år er gjennomsnittsinntekten blitt tredoblet og ligger nå på omtrent 10 000 kroner pr. år. Industrireisingen er omfattende, og det samme gjelder overrislingsanlegg for å utvide bøndenes dyrkbare areal og beite­ området til beduinene, som ennå utgjør 20 prosent av befolknin­ gen. Regimet har ikke villet gå for hurtig frem for ikke å stimulere inflasjonen for meget og ødelegge det sosiale mønster. Til dem som hevdet at han gikk for langsomt frem, pleide Feisal å si: «Vi trenger alt i dette landet. Men stabilitet må ha topp-prioritet. Vi starter på bunnen og må bygge langsomt.» 194

Med økonomisk vekst følger ekspansjon av middelklassen og industriproletariatet. Teknokrater utdannet i vest ser parlamenta­ risk demokrati som et middel til å fa noe å si i bestemmelsesprosessen, mens marxismen appellerer mer til industriproletariatet. Ingen av disse kategoriene så med velvilje på Feisal, og de har lite til overs for hans etterfølger, Khaled, som går i Feisals spor. Storparten av de arabiske kongene er blitt avsatt. Egypt og Irak, Jemen og Libya har fått diktatorer, de fleste fra hæren, men da Feisal ble myrdet av en nevø i begynnelsen av 1975, var det ikke en ærgjerrig offiser som overtok der, men tronfølgeren Khaled, som Feisal pekte ut i 1965. Den 62 år gamle Khaled er svekket av en hjertesykdom og har i flere år ført et tilbaketrukket liv. Landets nye kronprins, Fahd, er det derimot ingenting i veien med. Han har vært Saudi-Arabias innenriksminister og har sørget for at politi og overvåkingstjeneste er blitt hurtig bygd ut og utstyrt med det beste av det som kan oppdrives av moderne materiell. Fra begynnelsen av 1960-årene var Fahd talsmann for en arabisk oljeblokade mot landene i vest for å få dem til å redusere hjelpen til Israel. Dette har fått noen til å stemple ham som anti-amerikansk, men det er en forhastet karakteristikk. Intet tyder på at SaudiArabias sterke mann ønsker å være med å eliminere De forente stater fra den politiske beslutningsprosess. Fahd prøvde å overtale Feisal til en hardere linje overfor oljeimportørene i vest, men Feisal var til å begynne med mot det han kalte forhastede aksjoner. Dette bidro til at nasjonalister for­ skjellige steder i den arabiske verden betraktet ham som en reak­ sjonær monark, en brikke for amerikansk imperialisme. Med henblikk på å bruke oljevåpnet i kampen mot Israel samlet Feisal en rekke eksperter rundt seg, og blant de yngre kom Zaki Yamani til å innta en særstilling. Han er sønn av en dommer, og ble født i Mekka i 1930. Studie­ årene tilbrakte han i Egypt og De forente stater, blant annet stu­ derte han jus ved Harvard universitet. Etter fullført utdannelse gikk han inn i den offentlige administrasjon i Saudi-Arabia, ble ministerrådets juridiske rådgiver og fikk som spesialfelt forholdet mellom statsledelsen og det store oljeselskapet Aramco, som hovedsakelig var på amerikanske hen­ der. Han lærte å vurdere oljen i internasjonal sammenheng, for­ brukernes sårbarhet og produsentenes pressmuligheter, og sto godt rustet da Feisal utnevnte ham til oljeminister i 1962. Til kolleger i andre araberland uttalte han at fortjenesten til de 195

oljeproduserende statene praktisk talt er ubegrenset når de samar­ beider i et monopol. Jo større oljeimport i vest, desto størrre avhengighet av oljeeksportørene i Midt-Østen. Han anbefalte en salami-taktikk. Stykkevis skulle araberne sikre seg dominans i oljeselskapene for at monopoliseringen skulle bli godtatt. Men kommentatorer i vest tillegger ham for stor betydning når de gjør ham til strategen bak oljeblokaden. Også på dette felt var det Feisal som trakk opp de store linjene i Saudi-Arabia. Yamani ble eksekutøren. 3. mai 1973 kalte Feisal inn sjefen for Aramco, Frank Jungers. Feisal advarte De forente stater. Han fremholdt at han fant det nesten utrolig at den amerikanske regjering kunne bry seg så lite om sitt folks beste. Hvis derimot De forente stater tok avstand fra Israel, ville det ikke oppstå noen vansker med oljeleveransene, ut­ talte han. Etter audiensen hos kongen hadde Junger en samtale med Feisals hoffsjef og nære rådgiver, Kamal Adham. Han gjentok advarselen og utdypet den: Saudi-Arabia ville bruke oljevåpnet hvis krigen brøt ut, og krigen var, etter hoffsjefens mening, ikke langt borte. Myndighetene i Saudi-Arabia hadde ventet at den amerikanske regjering ville ha overtalt israelerne til å gå til for­ handlingsbordet etter at president Sadat hadde tatt den oppsikts­ vekkende beslutning å vise et betydelig antall sovjetrussiske rådgi­ vere ut av Egypt. Etter Adhams mening hadde nå Sadat bare ett alternativ: Å sette i gang militære operasjoner mot Israel og aktivi­ sere den arabiske verden mot De forente stater for å tvinge ameri­ kanerne til å sørge for at israelerne trakk seg ut av de okkuperte områdene. Junger formidlet advarselen til toppledelsen i de fire selskapene som står bak Aramco: Exxon, Mobil, Texaco og Socal. Tre uker senere hadde de fire sjefene i disse selskapene et møte med Yamani i Geneve. Yamani foreslo at de fire avla en høflighetsvisitt hos Fei­ sal, som også befant seg i Genéve. Møtet med Feisal minte om atmosfæren på rektors kontor når han kaller inn noen uskikkelige elever og refser dem. Feisal innprentet dem at han ikke ville tillate at Saudi-Arabia ble isolert i den arabiske verden. Amerikanernes pro-israelske politikk var uforenlig med amerikansk aktivitet i landet hans. Hvis ikke det ble en forandring, risikerte «oljeselskapene å miste alt.» Oljedirektørene nølte ikke med å sende advarselen videre. De oppsøkte kongressmedlemmer, og 30. mai hadde de et møte med Joseph Sisco i Utenriksdepartementet. Men advarselen gjorde ikke

196

inntrykk på ham, og han informerte de engstelige direktørene om at opplysningene hans gikk ut på at regimet i Saudi-Arabia bare bløffet. Forgjeves hadde Nasser prøvd å få Feisal til å bruke oljevåpnet, og etter Siscos mening var det intet som tydet på at Sa­ dat ville oppnå det. Heller ikke hos fungerende forsvarsminister, William Clements, ble advarselen tatt alvorlig. Clements hadde vært i oljebransjen i mange år og hadde liten tro på at araberne kunne bli enige om noe. Feisals avhengighet av De forente stater var dessuten så stor at han ikke kunne ta del i en oljeboikott, mente Clements. Russiske observatører merket seg Feisals forsøk på å kommunisere med den amerikanske ledelsen via oljeselskapene. Russerne trakk den konklusjon at sjansen for en oljeboikott og et ødeleggende slag mot Vesten ikke lenger var usannsynlig hvis det brøt ut krig mellom Israel og araberne. Til tross for et energisk press fra oljeselskapenes side hadde de liten innvirkning på regjeringen i Washington. Det er en populær oppfatning at oljeselskapene er en stat i staten, og at et styremøte i Standard Oil er like viktig som en regjeringskonferanse. Men disse dagene er forbi. Det avslørte den videre utvikling. Oljeselskapene hadde skjenket cirka 3 millioner dollar til republikanernes valgkampanje for å sikre seg innflytelse i styre og stell, men da de prøvde å gjøre seg gjeldende i den utenrikspolitiske beslutningsprosess, nådde de ikke lenger enn til utenriksministe­ rens forværelse. Kissinger hadde ikke tid til å snakke med dem. I slutten av august 1973 holdt Feisal og Sadat et møte i SaudiArabia. Feisal erklærte at Saudi-Arabia ville redusere oljeleveransene med 10 prosent pr. år til amerikanerne hvis De forente stater ikke forandret politikken sin i Midt-Østen. Noen dager senere hevet Libya oljeprisen til seks dollar pr. fat, det dobbelte av det den kostet i produsentlandene ved den persiske golf. De ti utenriksministrene fra de arabiske oljelandene møttes for å diskutere bruken av oljevåpnet mot De forente stater, og i midten av september kom Yamani med en formell advarsel til den amerikanske regjering. President Nixon svarte i et tjemsynsprogram. Han advarte ara­ berne mot å sette i gang oljeboikott og minte dem om det sørgelige utfallet av Mossadeqs og Irans boikott i begynnelsen av 1950årene. «Kan det virkelig være tilfelle at De forente staters president ikke fatter at det ikke lenger er spørsmål om olje finner markeder, men om markeder finner olje?» skrev The New York Times. 197

16. september ba OPEC oljeselskapene om å møte i Wien 8. oktober på en ekstraordinær konferanse for å diskutere prisøkninger. To dager før konferansen trådte sammen, brøt Yom Kippurkrigen ut, og mer enn noe annet bidro den til å samle araberne. Å heve prisen på olje var ikke lenger bare en innbringende forretningstransaksjon. Storparten av oljeministrene så det også som en patriotisk plikt å presse Israels allierte og venner hardest mulig. Teheran-avtalen fra 1971 hadde fastsatt prisen til 3 dollar pr. fat. Nå forlangte de oljeproduserende statene 5 dollar. Men selska­ pene mente at det var en urealistisk pris og ville ikke godta den. Lederen for de 20 oljefirmaene, amerikaneren George Piercy fra Exxon, oppsøkte Yamani og forklarte ham at produsentene ikke kunne godta den foreslåtte prisforhøyelsen uten å konsultere sine respektive regjeringer. Men Yamani firte ikke, og på møtets fjerde dag, 11. oktober 1973, brøt konferansen sammen. Men sammenbruddet i Wien med verdensomspennende virkninger ble overskygget av krigen i MidtØsten. Igjen gjorde de fire store oljeselskapene bak Aramco en henvendelse til president Nixon og utenriksminister Kissinger. I et brev fra oljeprodusentene het det at amerikanske interesser i MidtØsten var i fare hvis den amerikanske våpenhjelpen til Israel fort­ satte. Men brevet ble ignorert. Luftbroen fra De forente stater til Israel med våpen og militære forsyninger ble tvert imot utvidet i disse dagene. 1 de arabiske hovedstedene utløste dette en sterk reaksjon, ikke minst i Saudi-Arabias Riyadh, og 16. oktober sendte Feisal utenriksministeren sin, Omar Saqqaf, til Washington med en siste advarsel. Nixon lot Saqqaf vente en dag før han tok imot ham. Saqqaf oppfattet dette som en tilsiktet fornærmelse og underrettet topp­ ledelsen i Aramco om dette. Igjen gjorde selskapet febrilske anstrengelser for å mekle, men under samtalene Nixon og Kissin­ ger hadde med Saqqaf og tre andre arabiske utenriksministre dagen etter, kom ikke partene nærmere. Ved slutten av møtet overrakte Saqqaf Nixon et brev. Det var et ultimatum fra Feisal: Hvis den amerikanske regjering ikke innen to dager stoppet å sende våpen til Israel, ville Saudi-Arabia sette i verk en oljeboikott. Fra amerikansk side ble det svart at De forente stater hadde for­ pliktet seg til å støtte Israel, og da Saqqaf kom ut fra møtet, fikk 198

han vite at senatet med to tredjedels flertall aksepterte regjerin­ gens økede våpenleveranser til Israel. Samme dag Saqqaf ankom til Washington, besluttet OPEC på et møte i Kuwait å heve oljeprisen til 5,12 dollar pr. fat, og 17. oktober ble det vedtatt at produksjonen skulle reduseres med 5 prosent pr. måned inntil Israel hadde trukket seg tilbake fra okkuperte områder. Dette var ubehagelige overraskelser for nasjonene i vest, men den verste kom noen dager senere: Saudi-Arabia kunngjorde at det ville redusere oljeproduksjonen med 10 prosent og innstille leveransene helt og holdent til De forente stater og Nederland. Meldingen slo ned som en bombe i den amerikanske toppledel­ sen. Helt til det siste hadde den tviholdt på illusjonen om at SaudiArabia bare bløffet, og at hensynet til profitt ville veie tyngst når det ble spørsmål om eksport eller ikke. Yamani kalte inn ledelsen i Aramco og instruerte den om hvorledes boikotten skulle settes i verk. Han understreket at sel­ skapet fikk ansvaret for at restriksjonene virket som de skulle. Med andre ord: Et av De forente staters største selskaper ble et viktig ledd i den økonomiske krigføring mot eget land. Yamani gjorde det klart at det ikke var en tilfeldighet at Japan og Italia ville bli hardt rammet, for de hadde lagt for dagen en sær­ lig sterk pro-israelsk holdning. Dette var ikke lenger den milde Yamani som hadde sjarmert så mange fjernsynseere i vest med sitt velpleide ytre og sine mange beklagelser over at restriksjoner i for­ bindelse med oljen kan føre til et visst ubehag. På dette lukkede møtet kom han med trusler om mer vidtgående tiltak hvis den amerikanske regjering ikke distanserte seg fra Israel. Han gjentok at Aramcos eksistens var avhengig av at det la maksimalt press på den amerikanske regjering. Konflikten var utvidet, De forente staters sikkerhet trukket inn. Den amerikanske regjering ønsket ingen konfrontasjon med de arabiske oljelandene. Den ville ha slutt på krigen hurtigst mulig og øket presset på Israel. Ikke for ingenting het det i Riyadh at det var Feisal, ikke Sadat, som kom ut av Yom Kippur-krigen med laur­ bærkransen.

Oljelandenes pressmuligheter Oljevåpnet avslørte sårbarheten og uenigheten til forbrukerlandene i vest, og de oljeproduserende statene lot ikke denne sjansen gå fra seg. 23. desember 1973 ble prisen satt opp til 11,65 dollar pr. fat, og på en oljeauksjon i Iran varden oppe i 17 dollar. Priseksplosjonen gjør at det ikke lenger er noe forhold mellom produksjonsomkostninger og fortjeneste på oljen. 1. januar 1975 kostet det cirka 2,50 dollar å produsere et fat olje i De forente sta­ ter, i Venezuela 60 cent og i Saudi-Arabia 12 cent. Oljeselskapenes fortjeneste før investeringer, arbeid og risiko varierer fra 20 til 50 cent. Oljelandet innkasserer opptil 9 dollar pr. fat. Med andre ord: Oljelandet, for eksempel Saudi-Arabia, tjener ti ganger mer enn firmaet som gjør alt arbeidet. Allikevel fortsetter representanter for oljelandene å snakke om kapitalistisk utplynd­ ring fra selskapenes side. Profitørene i denne sektor er i dag først og fremst monopolistene i OPEC og manipulasjonene deres ram­ mer de fattige utviklingslandene hardest. OPEC tjente 112 milliarder dollar i 1974. Ifølge en rapport fra det internasjonale pengefond øket OPEC valutabeholdningene sine til 43,2 milliarder dollar i 1974. Det tilsvarer 20 prosent av de sam­ lede valutareserver. Saudi-Arabias beholdning var 14 milliarder dollar, bare 2 milliarder mindre enn nummer to, De forente stater. Saudi-Arabias fortjeneste på oljen var 28,9 milliarder dollar i 1974. Og en del av dette overskuddet gikk inn i landets utviklings­ program for de 5,7 millioner innbyggerne, de væpnede styrker fikk 2 milliarder dollar, fra Saudi-Arabia kom en betydelig d-el av de 2,35 milliarder dollar som de arabiske oljelandene stiller til disposisjon for Egypt, Syria, Libanon, Jordan og de palestinske geriljaorganisasjonene i kampen mot Israel. I tillegg kommer 200 millioner dollar til fattige land utenfor araberblokken. OPEC-gruppens akkumulering av rikdom er uten sidestykke i historien. Etter at de hadde dekket totalforbruket sitt i 1974, hadde de 60 milliarder dollar igjen. The Economist sa det slik: OPEC tjente 164 millioner dollar mer pr. dag enn de brukte, og med en 200

slik utvikling kunne gruppen kjøpe alle de store Firmaene i verden i løpet av 15,6 år, alt gullet i verdens statsbanker i løpet av 3,2 år og Rockefeller-familiens eiendommer med seks dagers sparepenger. Hvis oljeprisen kommer til å ligge på cirka 10 dollar pr. fat i de neste fem år, vil regningen fra OPEC til forbrukerne lyde på cirka 600 milliarder dollar. For å betale den må de 137 importnasjonene levere en fjerdedel av sin totale eksport til OPEC-gruppen. Det er ruinerende for oljekjøperne og vil ha betydelige skade­ virkninger for hele verdens økonomi. 7 land innen OPEC-gruppen kan utvide importen, utlånene og investeringen i utlandet: Iran, Venezuela, Indonesia, Irak, Nigeria, Algerie og Ecuador. De andre 6 innen OPEC : Saudi-Arabia, Li­ bya, Kuwait, Abu Dhabi, Dubai og Qatar omfatter bare 9,3 millio­ ner mennesker og har sterkt begrensede absorberingsmuligheter. I 1974 tjente de seks 54,7 milliarder dollar på oljeeksport og satt til­ bake med 38 milliarder dollar etter at alle utgifter var betalt. Saudi-Arabias andel ser slik ut: Meget tyder på at det i løpet av den kommende femårsperiode vil kassere inn 150 milliarder dollar. Landets egen prognose går ut på at det vil bruke 50 milliarder dol­ lar i denne perioden. Det levner 100 milliarder dollar til det økono­ mene kaller resirkulering. Ingen vet ennå hvorledes denne resirku­ lering bør foregå for ikke å ødelegge det bestående pengesystem. Med penger følger makt, også politisk makt. Fra arabisk side er det flere ganger blitt understreket at de arabiske oljestatene ikke akter å låne penger til hvem som helst, og at låntakernes innstilling til den arabisk-israelske konflikten er en tungtveiende faktor når søknaden skal behandles. Et eksempel: I slutten av 1974 var Golda Meir æresgjest på et møte arrangert av en jødisk organisasjon i London. Den hadde sik­ ret seg statsminister Wilson som hovedtaler, og i utvetydige ordelag tok han avstand fra terroren til de palestinske geriljagruppene. Reaksjonen fra arabisk side kom hurtig: Egypts utenriksminis­ ter, Ismail Fahmy, uttalte at Storbritannia kunne bli lammet hvis den britiske regjering lyttet til det Fahmy kalte en jødisk press­ gruppe. Den britiske statsminister hadde gjort et meget dårlig inn­ trykk, fremholdt Fahmy. Rollene var byttet, taktikken forandret. I gamle dager var det kolonimakten Storbritannia som truet de ara­ biske undersåttene til lydighet ved å la en kanonbåt med tre skorsteiner gå inn på havnen i Port Said eller Basrah. Nå var det en arabisk utenriksminister som truet britene med å avskjære dem fra å låne arabiske oljepenger. Sterke krefter i den arabiske verden vil knytte politiske betingel­ 201

ser til lånene. Minstekravet deres er det de arabiske aktivistene kaller en «nøytral holdning til Israel.» I realiteten innebærer dette kravet at låntakeren skal være med å isolere Israel økonomisk. For å redusere arabernes utpresningsmuligheter foreslo uten­ riksminister Kissinger å opprette et fond på 5 milliarder dollar for oljeimportørene i vest og Japan. Fondet skulle baseres på såkalte petrodollar deponert i industrilandene. Men OPEC tok avstand fra denne resirkuleringsplanen fordi den begrenset oljeeksportørenes bestemmelsesrett over pengene og låneprosessen. Resirkulering eller ikke. Oljeimportørenes gjeld til eksportørene vil øke i en slik grad at noen av oljelandene allerede i 1980 kan tjene like meget på gjeldsrenter og avdrag som på selve oljeekspor­ ten. Dette vil gi de arabiske kreditorene sterkere pressmuligheter. For bedre å kunne møte negative virkninger av de oppskrudde oljeprisene og en ny oljeblokade foreslo Kissinger et samarbeid mellom de industriland som er rammet, og i november 1974 ble Det internasjonale energibyrå til. Medlemmene var De forente sta­ ter, Canada, Japan, Spania, Portugal, Sverige og alle landene i EF bortsett fra Frankrike. Oljeeksportøren Norge sluttet seg til med visse forbehold. Medlemmene forpliktet seg til å bygge opp et oljelager som til­ svarte importkvantumet i 90 dager. Hvis OPEC setter i verk en ny oljeboikott, skal medlemstatene redusere forbruket og dele reservelageret. For å minske presset reduserte den ikke-kommunistiske verden oljeforbruket, og våren 1975 produserte OPEC 20 prosent mindre enn toppkapasiteten, men uten at det skapte synbare problemer for produsentlandene. Saudi-Arabia lot det bli kjent at landet hadde så store valutareserver at det kunne stoppe produksjonen og salget av olje i noen år uten alvorlige forstyrrelser i det daglige liv. Men kan Vesten greie seg uten Saudi-Arabias vel 8 millioner fat olje pr. dag? spør representanter for regimet i Riyadh. Yamani har prøvd i samtaler med statsledere fra vest og i vestlige massemedia å gi det inntrykk av at Saudi-Arabia ønsker lavere pri­ ser for å hjelpe landene i vest, men at Iran motsetter seg en mode­ rat prispolitikk. Men ordene og handlingene til Yamani harmone­ rer lite, for i november 1974 var det Saudi-Arabia som presset på for å heve oljeprisen. Saudi-Arabias nye hersker, kong Khaled, og landets sterke mann, kronprins Fahd, har gjort det klart at Saudi-Arabia vil sette

202

i gang en total oljeblokade mot land som støtter Israel under en ny krig mot araberne. De forente stater er så sterkt engasjert i Israels eksistens at faren for å bli innblandet eller beskyldt for innblanding i en ny krigsrunde er overhengende. Å avverge et økonomisk mareritt med far­ lige ringvirkninger for hele den ikke-kommunistiske verden var et tungtveiende motiv bak Kissingers skytteldiplomati i Midt-Østen. Kissinger hadde hele tiden et godt forhold til Feisal. I 1974 anmodet for eksempel Kissinger kongen om å overtale Syria til ikke å sette i gang offensive operasjoner på Golanplatået, og det var ikke minst takket være Feisals formaninger til Damaskus og innflytelse der på grunn av rikelige tilskudd at syrerne inntok en mer forsiktig holdning. Men Saudi-Arabia akter ikke å fire når det gjelder det herskerne der kaller berettigede krav. I første omgang baserer de politikken på FN’s resolusjon 242 med dens krav om israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder, også Den gamle by i Jerusalem. Saudi-Arabia omfatter Islams to helligste byer, Mekka og Medina. Det gjør Saudi-herskeren til en av de mest fremtredende ledere for verdens 600 millioner muhammedanere med et spesielt ansvar for nummer tre av Islams hellige byer — Øst-Jerusalem. Feisals store drøm var å be i Jerusalem før han døde, i den store Klippedomen bygd over stedet der profeten Muhammed skal ha ridd til himmels på den hvite favoritthesten sin, Buraq. Men det ble ham ikke forunt. Etterfølgerne hans er like bestemt på å gjøre denne bydelen til en del av den arabiske verden. De mener at de har tiden på sin side fordi de kan avse stadig større summer til konfrontasjonsstatehe og de palestinske geriljagruppene. Firedoblingen av oljeprisene har forandret maktbalansen til deres fordel, fremholder de. Men de ønsker ingen dårlig planlagt krig mot den velutrustede fienden.

Israel — 40 prosent av budsjettet

til forsvaret Yom Kippur-krigen kostet Israel nesten et helt års brutto­ nasjonalprodukt. Finansminister Yehoshua Rabinowitz gjorde det klart at det vil ta landet ti år å tjene inn krigsutgiftene. Budsjettet han la frem i begynnelsen av 1975, var på nærmere 52 milliarder kroner. Forsvarsdepartementet tok 40 prosent av sum­ men, blant annet gikk 10 milliarder kroner til våpen. I 1972 var denne posten på 3,5 milliarder kroner. Høyere skatt og nye avgifter førte med seg at Israel ble verdens hardest skattlagte land. Etter at den nye omsetningsavgiften trådte i kraft, gikk prisene opp med fem prosent. Talsmenn for regjerin­ gen rykket ut med beroligende erklæringer, og det het at prisstig­ ningen i 1975 ikke ville overstige 18 prosent. I 1974 gikk prisene opp med hele 56 prosent. Økningen i de tre første måneder av 1975 yar 6 prosent. For hele året ble den ca. 25 prosent. Innstramningstiltakene i februar 1975 kom tre måneder etter at Israel devaluerte pundet sitt med 43 prosent. Den etterfølgende prisstigning utløste kraftige demonstrasjoner i de fattiges bydeler i Tel Aviv. Skatteøkningen var et ledd i regjeringens forsøk på å dempe inflasjonen og landets underskudd på betalingsbalansen. 1. mars 1975 var Israels gjeld til utlandet 40 milliarder kroner, det vil si at statsgjelden var blitt fordoblet siden 1972. I begynnelsen av januar 1976 la Rabinowitz frem og fikk godtatt budsjettet for 1976. Det var på 66 milliarder kroner, men økningen dekket bare så vidt inflasjonen på ca. 25 prosent. Avdrag på statsgjeld i 1976 ble ført opp på budsjettet med 13,7 milliarder kr. mot 7,7 milliarder i 1975. Gjeld pr. innbygger i Israel toppet verdensstatistikken — 12 133 kr. Som i 1975 gikk 40 prosent av budsjettet eller 25,3 milliarder kroner til forsvaret. Men ifølge forsvarsminister Peres var det ikke nok. Ekspertene hans hadde regnet ut at araberstatene kalkulerte med å bruke 77 milliarder kr. til våpen i 1976. Syrias utgifter til forsvaret utgjorde for eksempel hele 58 prosent av budsjettet. 204

Israels forsvarssjef, Mordecai Gur, uttalte at en reduksjon av Israels forsvarsbudsjett «svekker landets sjanse til å vinne en klar seier i en ny krig». Det var disse tallene statsminister Rabin la på bordet i Washing­ ton da han avla en visitt der i slutten av januar 1976. Fra ameri­ kansk side var det blitt nevnt at den økonomiske hjelpen, som omfatter både gaver og lån, ville ligge på ca. 12 milliarder kr., muligens med en reduksjon på 2,7 milliarder kr. Rabins svar på dette var at en nedskjæring kan få maktbalansen til å tippe over i arabernes favør, friste de aggressive til angrep og umuliggjøre en løsning gjennom forhandlinger. Teoretisk er Israels økonomi i arbeiderpartiets, Mapais, regi sosialistisk. I praksis har imidlertid kontrollen fra statens side ikke vært særlig sjenerende for de frie næringsdrivende. Årsaken er øns­ ket om å oppmuntre utenlandske firmaer, i første rekke ameri­ kanske, til å investere i Israel. Etter seksdagerskrigen i 1967 øket utenlandske investeringer kraftig, men Yom Kippur-krigen i 1973 etterlot usikkerhet, og med den kom en kraftig reduksjon i tilsiget av utenlandsk kapital. Turistnæringen ble også rammet av usikkerheten. Det var bred enighet om at forsvarsbudsjettet ikke skulle reduse­ res, for de israelske myndigheter har greidd å gjøre det klart for massen at Israels forsvarsutgifter må sees i forhold til arabernes opprustning. Og de israelske militærekspertene anslo motstander­ nes våpenkjøp fra november 1973 til februar 1975 til cirka 48 milliarder kroner. Greier Israel denne utgiftsbyrden? I 1975 var det økonomisk hjelp fra De forente stater og bidrag fra jøder i utlandet som dekket en del av det store underskuddet, og i 1976 kommer storparten av hjelpen fra de samme kilder. Men med et hardere økonomisk klima i De forente stater og den vestlige verden kan det bli en svikt i støtten utenfra. Byrden er ikke mindre for Egypt. I begynnelsen av april 1975 opplyste den egyptiske planlegningsminister, Ismail Sabry Abdul­ lah. at landet hans siden 1967 hadde brukt 25 milliarder dollar til militære formål og hadde hatt et tilsvarende tap på grunn av israelske ødeleggelser. Den økonomiske støtten fra araberstatene i denne perioden oppga han til 900 millioner dollar. Egypts forsvarsbudsjett for 1975 var på ca. 15,5 milliarder kroner eller cirka 5 milliarder kroner mindre enn Israels. Økende oljeinntekter fører til større bidrag fra de arabiske oljeprodusen­ tene, og dette er en prosess med en sammensatt virkning, blant

205

annet svekket den Egypts avhengighet av Sovjet. Den ga Egypt større valgfrihet. Sadat har oljepenger å betale med, ikke bare poli­ tiske forpliktelser. Fra Saudi-Arabias side er denne stimulering av Egypts frigjøring fra Sovjet tilsiktet. Sovjetledelsen kalkulerte neppe med at den oljekrisen den så energisk har bidradd til å få i stand, ville resultere i en så stor akkumulering av kapital hos de oljeeksporterende araberland at de i stigende grad kan minske Egypts avhengighet av Sovjet. For De forente stater er dette en positiv side ved priseksplosjonen på olje. For Frankrike som tar sikte på å bli en erstatningsleverandør for Sovjet, kan det bety adgang til en gullgruve. For å stimulere at Egypt distanserer seg fra Sovjet, yter De forente stater en betydelig økonomisk hjelp til regimet i Kairo. I 1975 dreidde den seg om 1,75 milliarder kroner, og hvis ikke noe uforutsett inntreffer, vil den øke. Amerikanske våpenleveranser til Egypt ble diskutert i januar—februar 1976. Israelerne reagerer mot dette. Sett fra Tel Aviv er dollarmilliardene til Egypt en energisprøyte i hovedmotstanderen. At dette programmet har et mer komplisert og raffinert innhold, interesse­ rer ikke israelerne. En del av de amerikanske pengene går til gjenoppbyggingen av de ødelagte byene i kanalsonen. For Sadat var det en triumf at kanalen ble gjenåpnet 5. juni 1975, for Egypt en sjanse til å redu­ sere det store underskuddet i statsregnskapet. Egyptiske økonomer mener at landet deres i de åtte år kanalen har vært lukket, har tapt cirka 12 milliarder kroner i avgifter. Prognosen deres går ut på at årsinntekten frem til 1980 vil ligge på cirka 2,3 milliarder kroner, men beregningene deres hviler på en rekke usikre faktorer. Tryggheten i og ved kanalen vil i en ikke ubetydelig grad bestemme trafikkens omfang. Eksperter fra blant annet den amerikanske marine ryddet kanalen for ueksploderte granater, bomber og raketter, som lå strødd på bunnen. Ryddemannskapene garanterer ikke at de har fått alt med seg, men egypterne forsikrer at sjansene for at det skal inntreffe ødeleggende eksplosjoner, er små. Skeptikerne peker på at grunnstøtninger i kanalen inntreffer fra tid til annen, og at ingen vet hva som skjer hvis et skip dumper ned på en eller flere ueksploderte granater. Ulykker av denne art kan blokere kanalen på ubestemt tid, skremme shippingfolk fra å bruke den og få Lloyds til å øke forsikringspremien og dermed minske fordelene ved å bruke denne snarveien. Strukturforandringen i verdens tankflåte betyr også atskillig for

206

trafikkgrunnlaget. Maksimal størrelse for en fullastet tanker som kan gå igjennom, er 50 000 tonn,*i ballast 150 000 tonn. Det betyr at ikke mindre enn tre fjerdeparter av verdens moderne tankskip er for store til å gå fullastet gjennom kanalen. Et av egypternes argumenter til støtte for en høy avgift er regnin­ gen for å rydde kanalen. Ifølge dem lød den på vel 1,3 milliarder kroner, men det egypterne unnlater å nevne i denne forbindelse, er at de forskjellige lands krigsmariner som tok del, arbeidet gratis. Ikke desto mindre er utlendingenes arbeid og utgifter inkludert i egypternes rydderegnskap. Egypt har store planer for utvidelser av kanalen. Fase én tar sikte på å øke dybden fra 38 til 53 fot. Det skal gjøre det mulig for et fullastet tankskip på 150 000 tonn å gå igjennom, og grensen for en båt i ballast blir hevet til 250 000 tonn. Utgiftene anslåes til 3,6 milliarder kroner. Fase to har som målsetting å senke bunnivået ytterligere 14 fot til 67 fot og sette kanalen i stand til å ta imot supertankere med last. Indirekte kan gjenåpningen føre til positive ringvirkninger. Mer enn 1 million av Egypts 38 millioner innbyggere ble evakuert fra kanalsonen. I et land med et så sterkt befolkningspress som Egypt betyr det meget at denne millionen kan føres tilbake til det område der den hører hjemme. Storparten av de evakuerte søkte til Kairo, som med sine 7 millioner innbyggere har omtrent det dobbelte av det den bør romme. Hvert år får Egypt nærmere 1 million flere munner å mette. Det bidrar til å gjøre en vanskelig situasjon enda mer prekær. Som i oldtiden er den viktiste næringsvei jordbruk, og mer enn halvpar­ ten av den totale arbeidsstyrken er sysselsatt i denne sektor. 60 pro­ sent av inntekten i utenlandsk valuta kommer fra jordbruket. Her som så mange steder drømmer de om olje. 26 utenlandske selskaper var våren 1976 opptatt med å bore etter olje. Landet hadde fått Abu Rudeis i Sinai tilbake, og oljeinntektene for 1976 tegner til å bli 2,5 ganger større enn i 1975. Underskuddet på handelsbalansen i 1974 var cirka 5 milliarder kroner, mindre enn en tredjedel av Israels. Men det ga ikke ledel­ sen i Kairo noen grunn til optimisme. Store lån resulterte i at Egypt betalte en tredjedel av valutainntektene sine i renter. For å gi massen et eksistensminimum subsidierer staten mat­ varer, og for 1975 ble denne summen anslått til 9,5 milliarder kro­ ner. Sukker for eksempel ble solgt for en tiendedel av det denne 207

varen kostet på verdensmarkedet. Sett i relasjon til beløpet for samlet inntektsskatt, 11,5 milliarder kroner, kommer uttellingene til subsidier i det rette lys. Proletariatet i Egypts storbyer lever farlig nær sultegrensen. Vel 4 millioner familier må nøye seg med ca. tre kroner pr. familie­ enhet hver dag. Saad el Alidammen løste ikke de fattiges proble­ mer, og en forverring av situasjonen kan føre til at proletariatet reiser seg og krever fredsslutning med Israel for å gjøre slutt på de enorme krigsutgiftene. Tel Aviv har sett krasse demonstrasjoner mot en ødeleggende inflasjon, og i den egyptiske byen Malhalla el-Kubra i Nildeltaet med en statseidd tekstilfabrikk der det arbeider cirka 48 000 men­ nesker, gikk de ansatte til streik i begynnelsen av mars 1975. De forlangte høyere lønninger, og da staten nektet å forhandle, besatte arbeiderne fabrikkene. Politiet ble innkalt, og det kom til harde sammenstøt. Myndighetene oppgir at én mann ble drept og mange såret under kampene. Arbeiderne fremholder at flere strøk med, og at mange av de arresterte ble mishandlet av politiet. At arbeiderne våger å snakke om politibrutalitet, avdekker den liberalisering som har funnet sted under Sadat. Offer for polititortur i Nasser-tiden saksøker nå myndighetene, og i april 1975 fikk en advokat, torturert av politiet for ti år siden, en klekkelig erstat­ ning. Det gjærer i Egypt. I begynnelsen av mai 1975 avslørte overvåkingsmyndighetene en sammensvergelse rettet mot president Sadat. Nøkkelmennene var medlemmer av Det muhammedanske brorskap, men meget tyder på at de virkelige lederne satt i Kadaffis Libya og disponerte betydelige midler og mer enn nok av våpen. Tesen om at tiden arbeider for Sadat-regimet, er derfor tvilsom. Folk flest i Egypt vet at krig og konfrontasjon er kvikksand nasjo­ nen synker stadig dypere i. De lengter etter en forandring, men har ennå ikke klare begreper om hvorledes de skal forholde seg. En god del er villige til å gå i krig igjen for å få det overstått, det vil si likvi­ dere Israel. Og dette innslaget av desperasjon gjør ikke situasjonen mindre farlig. Det er ikke vanskelig å finne samme trekk på den israelske si­ den. Den alminnelige israeler vet at de enorme oljeinntektene på arabisk side gir konfrontasjonsstatene et økonomisk grunnlag som holder på å forrykke hele maktbalansen. Optimismen fra 1967 ble etter krigen i 1973 avløst av pessimisme, en følelse av at Israel er forlatt og forrådt. Sentralt i denne sammenheng er Israels forhold til De forente

208

stater. Israel står og faller med hjelpen fra amerikansk side. Viktigere enn å telle israelske fly, stridsvogner og raketter er det derfor å rette søkelyset mot forbindelsen mellom Washington og Jerusalem. Det er en utbredt oppfatning i Israel at amerikanernes økono­ miske interesser veide tyngst da de besluttet seg for å gjøre slutt på Yom Kippur-krigen og dermed reddet egypternes tredje armé. Men statsminister Rabin deler ikke dette syn. Han advarer mot forenklinger som resulterer i at viktige sider ved situasjonen tapes av syne. I et intervju i det amerikanske tidsskrift, New Leader 13. mai 1974, like før han overtok som statsminister, hadde han følgende å si til dem som hevder at Sovjet bare bløffet under Yom Kippur-krigen da russerne foretok troppeforflytninger og sendte en administrasjonsstab til Kairo: «Sett fra russisk side tror jeg at det er en stor politisk forskjell om den egyptiske hær blir ødelagt øst for Suezkanalen eller vest for den. Et ødeleggende slag på vestsiden betyr at portene i Kairo er åpne for de israelske troppene. Hvis dette hadde skjedd, tror jeg vi ville vært konfrontert med russerne ... Vi er i en konflikt som har to plan. På det første planet har vi den arabisk-israelske konflik­ ten, på det annet den globale. Og de som bor oppe, tillater ikke de som bor nede å forandre på veggene etter eget behag. For oss vil det for eksempel være stupiditet å erobre Damaskus og Kairo. Det er å bryte spillets regler. Det gjelder hele tiden å ha klart hvilke situasjoner russerne føler seg berettiget til å intervenere militært i. Jeg tror at de etter 22. oktober hadde følt at det sto dem fritt å ta del i krigen hvis den hadde fortsatt, fordi De forente stater og Sov­ jet på den 21. var blitt enige om å gjøre slutt på krigen og ha en våpenhvile . . . Hvis De forente stater ikke hadde sagt ja til en våpenhvile på den 21., kunne situasjonen vært en annen. Men i og med at det forelå en overenskomst, og resultatet av bruddet på den var til Israels fordel, tror jeg vi risikerte at Sovjet blandet seg inn uten at De forente stater kunne ha forhindret det. Det var derfor De forente stater satte styrkene sine i beredskap og advarte Israel om at det kunne risikere å bli alene hvis krigen ikke tok slutt.» Men ikke alle på topplanet i israelsk politikk har Rabins innsikt og forståelse, og flere tok avstand fra Kissingers forsøk på å få i stand en trinnvis løsning. Dette kom til uttrykk i Ha’aretz, en av Israels mest innflytelsesrike aviser, i februar 1975: «Det er ikke klart om den amerikanske utenriksminister tar med i beregningen under meklingen mellom Israel og Egypt at det er et nært samar­ beid mellom oss og De forente stater, eller om han ønsker å lykkes 209

for enhver pris, en pris Israel alene må betale.» Friksjonene mellom Israel og De forente stater kom også til syne blant amerikanerne. Under et foredrag på Duke universitet i NordCarolina uttalte sjefen for De forente staters fellesstab, George Brown, om Israels sympatisører i amerikansk finansverden og i massemediene: «Denne innflytelsen er så stor at dere ikke vil tro det... De eier jo bankene og avisene i dette landet.» Generalen fikk en korreks av president Ford, som stemplet uttalelsen som «ondsinnet og klosset.» Episoden førte til at søke­ lyset ble rettet mot de amerikanske jødene, som utgjør vel tre pro­ sent av De forente staters befolkning eller omtrent 6 millioner innbyggere. Bare fem av de femti største bankene har jøder i ledende stillin­ ger. I de åtte største bankene i New York er bare tre av 197 styremedlemmer jøder. Av de 1 748 dagsavisene er 3,1 prosent med 8 prosent av det samlede opplag på jødiske hender. Men svært få av de jødiskeide publikasjonene har en jødisk sjefredaktør. Tre av de største fjernsynsselskapene, NBC, CBS og ABC ble grunnlagt av jøder. I staben er det i dag en god del journalister med jødisk bakgrunn, men nyhetsdekning og kommentarer er ikke mer pro-jødisk enn i de fleste kringkastingsinstitusjoner i den frie ver­ den. En annen sak er det at Israel ofte greier å presentere sin versjon først fordi arabisk sensur og hemmelighetskremmeri sinker og hindrer normal nyhetsdekning. Befolkningsgrupper, organisasjoner og firmaer har ifølge ameri­ kansk lov adgang til å drive propaganda eller lobbyvirksomhet i kongressen. Jødene benytter seg av dette og har en sterk og effektiv pressgruppe. Men å fremstille den som den viktigste faktor i amerikansk politikk er like realistisk som å gjøre oljeselskapenes pro-arabiske pressgruppe til den grå eminense i Det hvite hus. Begge deler er populære, seiglivede og villedende myter. I den globale drakampen med Sovjet er Israel amerikanernes brohode i Midt-Østen. Dette, ikke rase eller kapital, er det viktigste element i den prosess som knytter de to sammen. Forholdet mellom de to er ikke fastlagt i en traktat. Forskjellige amerikanske presidenter har gitt Israel tilsagn om støtte, og løftene varierer alt etter som truselen mot Israel har artet seg. Statsminister Rabin mener at Sovjet ikke vil tillate at israelerne erobrer Kairo. President Sadat, på den annen side, har ingen illusjoner om at De forente stater vil sitte med hendene i fanget hvis araberne prøver å ta Tel Aviv.

210

Etter Yom Kippur-krigen har,en rekke innflytelsesrike israelere og amerikanere slått til lyd for en formell allianse mellom de to land. Representativ for denne kategorien på amerikansk side er professor Richard Ullman ved Princeton universitet. I avdøde president Johnsons regjeringstid var han medlem av amerikanernes sikkerhetsråd. Ullmans utgangspunkt er: Krigsfaren har øket i og med at Palestinernes frigjøringsorganisasjon har fått en ny status. Araber­ nes akkumulering av rikdom gir dem et stadig sterkere økono­ misk overtak og stimulerer aktivistene på denne siden. Bare en utvetydig amerikansk forpliktelse til å støtte Israel kan gi israelerne den nødvendige sikkerhet som må til for at de skal kunne levere tilbake arabisk område okkupert under og etter kri­ gen i 1967, mener Ullman. Han vil ha amerikanske tropper stasjo­ nert i Israel for å gjøre det klart for angriperne at aggresjon mot Israel er et angrep på amerikanerne med alle de konsekvenser det innebærer. Dette er grunnprinsippet i amerikanernes militære til­ stedeværelse i Vest-Europa. Men det mangler ikke på dem som setter et stort spørsmålstegn ved dette og liknende forslag. Fra amerikansk side blir det for eksempel pekt på at De forente stater ikke har råd til å innta en kampholdning til den arabiske verden som en slik allianse fører med seg. På israelsk side er også meningene delt. En fraksjon med blant annet Chaim Herzog, tidligere sjef for Israels militære etterret­ ningstjeneste og nå Israels FN-ambassadør, liker forslaget, men andre innflytelsesrike israelere mener at ordningen vil redusere landets selvstendighet i så sterk grad at friheten kommer i fare. Israels forsvarsminister, Shimon Peres, stempler forslaget som upraktisk. En allianse er vel og bra, men kan vi stole på at De forente stater vil innfri militære forpliktelser? spør andre israelere. De viser til den sterke motstand blant amerikanerne når det gjelder militære støttetiltak i utlandet, til «Aldri mer et Vietnam» og kongressens avvisende holdning til Kambodsja og Sør-Vietnam våren 1975. Utenriksminister Kissinger omtalte denne mistillit til ameri­ kanske løfter da han 27. mars 1975 uttalte at kongressens behand­ ling av Sørøst-Asia har fått venner og allierte av De forente stater til å tvile på amerikanernes troverdighet, og at dette var en medvir­ kende årsak til at hans forsøk på en trinnvis løsning i Midt-Østen mislyktes. Amerikansk diplomati fortsatte meklingen i det stille. For å 211

godta P.L.O. som forhandlingspartner forlangte amerikanerne at P.L.O. avgir en utvetydig erklæring om at den godtar Israels eksistens. Men under debatten om Midt-Østen i FN’s sikkerhets­ råd i januar 1976 kom ikke P.L.O. med den nødvendige avkla­ ring. Resolusjonsforslaget som debatten munnet ut i, og som ble satt frem av P.L.O.’s sympatisører, konkluderte med at palestinerne skal ha rett til å opprette sin egen stat. Men De forente staters representant viste til at resolusjonsfor­ slaget var i strid med FN’s resolusjoner 242 og 338 om konflikten i Midt-Østen og felte det med et veto. Amerikanerne mente at israelerne gjorde en taktisk feil ved å holde seg borte fra denne debatten. En slik form for boikott øker bare Israels isolasjon, het det fra amerikansk hold. Men til dette svarte israelerne at de ikke hadde noe å diskutere med P.L.O. eller dens beskyttere så lenge P.L.O. ikke godtar Israels eksistens. Både Rabin og president Ford innså at vetoet i Sikkerhetsrådet ikke satte bom for nye fremstøt fra P.L.O.’s og de mektige medspillernes side, og at det var ønskelig å finne frem til en mer samordnet amerikansk-israelsk strategi. Rabin gjorde det klart at han ikke har noe imot å fortsette konferansen i Geneve mellom de direkte engasjerte, men at betingelsen er at den ikke utarter til en propagandaforestilling med overbud av skjellsord. Delegatene til en slik konferanse bør innskrenkes til re­ presentanter for de nasjoner som var med på det første møtet i Geneve, uttalte Rabin. Dermed ville P.L.O. bli utelukket. Syria har hele tiden krevd palestinsk deltakelse, og Egypts president som i slutten av 1975 inntok en elastisk holdning, krevde i begynnelsen av 1976 at P.L.O. skal ha samme status som de andre delegatene i Geneve. For å unngå at tilnærmingen gikk i stå allerede på et forbered­ ende stadium, gikk utenriksminister Kissinger inn for en uformell åpningsrunde med deltakere fra alle de engasjerte, også P.L.O. Tidligere statsminister Golda Meir nektet å diskutere palestinernes status. «Palestinerne, hvem er de?» pleide hun å si når dette tema ble brakt på bane. Rabin derimot godtar at palestinske representanter blir knyttet til en arabisk delegasjon, helst den jordanske, fordi han føler seg sikker på at Jordans kong Hussein har interesse av å begrense P.L.O.'s makt mest mulig. Rabins kompromiss-plan våren 1976 så slik ut: Jordan kan overta storparten av de israelskokkuperte områdene i Judea, Samaria og Gazastripen. Men det harmonerte dårlig med vedtaket

212

på arabernes toppkonferanse i Rabat 1974 der det ble bestemt at disse områdene skal gå til palestinerne. De amerikansk-israelske forhandlinger stimulerte debatten innen Israel om P.L.O. Venstrefløyen i Mapam, som er med i regjeringskoalisjonen, fremholdt at Israel må anerkjenne P.L.O. og forhandle med den hvis palestinerne anerkjenner-Israels eksistensrett. Nasjonalistene i Cherutbevegelsen ledet av Begin aktet derimot ikke å gi en tomme av det okkuperte området fra seg. For dem var det av underordnet betydning om Rabins arbeiderparti Mapai ville overlate vestbredden til Jordan eller om Mapam lot det gå til palestinernes P.L.O. Kjernen i saken, fremholdt Begin, er at P.L.O. før eller senere tar makten i Jordan, enten gjennom valg eller revolusjon, og at en stat dominert av P.L.O. og støttet av de mest aggressive araberstater med Sovjet som en generød våpen­ leverandør vil være en ytterst farlig trussel mot Israel. Og, fortsatte Begin, tyder blodbadet i Libanon på at palesterinerne er innstilt på en fredelig sameksistens med noen som ikke sympatiserer med deres militær-politiske målsetting? Rabin inntok en avventende holdning mellom ytterpunktene. Den dype splittelsen innad gjorde det ikke lettere for ham i forhandlingene utad. Under besøket hans i Washinton ble president Fords visitt til Midt-Østen i april 1976 diskutert. Demokratene i De forente stater avfeiet denne reisen som et forsøk fra Fords side på å styrke posisjonen sin foran presidentvalget, mens republikanerne minte sine politiske motstandere om at Fords visitt til Egypt og Syria neppe var egnet til å gjøre ham mer populær hos amerikanske jøder.

Israels tilbaketrekning i Sinai I Israel var det ikke mange som trodde på en løsning våren 1975. Håpet om at det skulle lykkes å inngå en separatfred med Egypt og dermed isolere Egypt fra de andre arabiske konfrontasjonstatene, var ikke særlig sterkt. For Israel var situasjonen mer usikker enn noensinne, og mange israelere var derfor ikke innstilt på å gi de strategisk viktige fjellpassene i Sinai, Mitla og Giddi fra seg. Heller ikke oljefeltene ved Abu Rudeis. Passene er innfallsporter til ørkenlandskapet på den andre siden av Sinaitjellene. Mitla er 24 kilometer langt og den hurtigste veien fra Sinai til kanalen. På vestsiden faller terrenget ned mot ørkensletten ved kanalen. Av sletten var cirka 14 kilometer demili­ tarisert sommeren 1975. Fra høydedraget og passet foretok israelerne en elektronisk overvåking av det som foregikk på egyp­ tisk side, blant annet kunne israelerne registrere egyptiske Mig-fly som gjorde seg klar til å ta av fra baser på den andre siden av kanalen. Men erfaringene fra Yom Kippur-krigen har lært israel­ erne at det er farlig å stole for meget på det elektriske øyne ser og ■ elektroniske ører hører. Det er alminnelig enighet om at Mitla og Giddi satte forsvarerne i stand til å bruke syvendeparten av angripernes styrke og likevel stoppe et fremstøt der. Siden Yom Kippur-krigen hadde israelerne brukt cirka 300 millioner kroner på å befeste passene og området rundt dem. Stridsvogner og kanoner sto skjult i underjordiske rom, klar til øyeblikkelig utrykning. Bar-Lev-linjen nede ved kanalen hadde vært en fiasko. Det israelske forsvaret basert på de to pas­ sene la hovedvekten på mobilitet. Mange av stridsvognene hadde motoren i gang. Bare når sovjetrussiske etterretningssatellitter passerte over, ble motorene stoppet for at ikke eksoseim skulle røpe panserbrigadenes plasering. . I en ny krigsrunde kan de hardeste og blodigste kampene komme til å stå her, og en angriper som stanger hodet mot veggen, eller en forsvarer som tvinges ut fra passet av en overlegen styrke, kan bli sterkt fristet til å bruke atomvåpen. 214

Nord for fjellkjeden er der løs sand uegnet for panserkrig, sør for dem danner fjellene en granittvegg. Mitla og Giddi munner i øst ut i en ørken som byr på dårligere muligheter for en forsvarer. Her ligger det militære støttepunkt Bir Gifgafa — Refidim for israeler­ ne. Flyplassen der har rullebaner som kan ta imot største type bombefly, og den som har jagerbombefly her, kan angripe Tel Aviv eller Kairo i løpet av noen minutter. Bir Gifgafa er en viktig forsyningsbase for den israelske panserstyrken som kontrollerer ørkenområdet nordover til Middelhavet og kystveien fra El Qantara til El Arish. Så lenge israelerne kontrollerte passene, var frontlinjen bare cirka 15 norske mil. Da de ga Mitla og Giddi fra seg, ble den nye linjen som må befestes og bemannes, mer enn dobbelt så lang. Evakuering av oljekildene ved Abu Rudeis spiller også en betydelig rolle. Oljen i Sinai var Israels viktigste økonomiske bytte i junikrigen i 1967, og i åtte år utnyttet israelerne disse kil­ dene, bare med et kort avbrudd under oktoberkrigen i 1973 da Egypt sendte noen helikoptere med soldater over Suezbukten for å erobre eller ødelegge oljeinstallasjonene. Men, som nevnt tidligere, det mislyktes fullstendig. Israels samlede oljeforbruk i 1975 lå på omtrent 6,5 millioner tonn til en totalverdi av 3,2 milliarder kroner. I 1974 dekket oljen fra Abu Rudeis 38 prosent av Israels oljeforbruk, i 1975 var det­ te tallet 45 prosent. Det var det statlige israelske oljeselskapet, Netivei Nepht Ltd., som sammen med et italiensk firma ENI utvant oljen. Dagsproduksjonen lå på cirka 75 000 fat. ENI lokaliserte i slutten av 1950-årene oljen og bygde de nødvendige installasjoner. Nasser, som ellers drev en temmelig hardhendt nasjonaliseringspolitikk, ga italienerne frie hender i oljesektoren fordi egypterne manglet den nødvendige ekspertise. Fortjenesten ble delt mellom den egyptiske stat og det italienske selskapet, og da israelerne okkuperte oljekil­ dene, overtok de også avtalen med italienerne. Sinai-oljen kostet israelerne omtrent halvparten av det de hadde måttet betale hvis de skulle importert den på vanlig måte. Den har et relativt høyt svovelinnhold og er ikke av beste kvalitet, og ekspertene holder det for lite sannsynlig at produksjonen varer mer enn cirka ni år. Den blir pumpet til den lille havnebyen Abu Rudeis, omtrent to norske mil nordvest for kildene. Her er det blitt anlagt en liten havn, flyplass og bygd cirka 300 hus. Oljen til Israel gikk med tankskip rundt sørspissen av Sinai,

215

gjennom det strategisk viktige Tiranstredet med nøkkelstillingen Sharm el Sjeik på vestspissen av innløpet til Akababukten Og helt inn i bunnen av den 160 kilometer lange kilen til israelernes havneby Eilat. I rør ble den pumpet videre, gjennom ørkenen til israelernes raffinerier ved Middelhavet. Og den samme veien går Israels supplement av olje importert fra Iran. Oljen fra Abu Rudeis lettet presset mot Israels økonomi og styr­ ket evnen til selvberging. Men fortsatt drift av kildene var så usik­ ker at israelerne forserte oljeletingen andre steder, blant annet i Dødehavet, på Jezrelsletten og utenfor Middelhavskysten. Samlet kommer disse undersøkelsene på vel en halv milliard kroner. Under den første forhandlingsrunden med utenriksminister Kissinger om en trinnvis tilbaketrekning fra Sinai undersøkte de israelske representantene om De forente stater var villig til å kompensere Israel for tapet av oljekildene. Svaret var positivt. Irans rolle i Israels oljeforsyning er viktig, og israelerne registrer­ te med en viss uro avtalen mellom Iran og Irak i mars 1975. Kurderne som i årevis hadde kjempet for et fritt Kurdistan og fått hjelp fra Iran mot regimet i Irak, oppfattet avtalen som et dolkestøt i ryggen. Det spørsmål israelerne stilte, var: Betyr avtalen en tilnærming mellom araberstatene og Iran, og gjør den Irans olje­ eksport til Israel mer usikker? Abu Rudeis og oljens betydning øket israelernes dilemma. Hvis de ikke firte og evakuerte okkuperte områder helt eller delvis, risikerte de å isolere seg fra sin mektige beskytter, De forente sta­ ter. Men hvis israelerne trekker seg tilbake til grenser som er meget vanskeligere å forsvare, og det viser seg at araberne ikke er inntilt på å stoppe det de kaller frigjøringen av Palestina, setter da ikke Israel sin eksistens i fare? Mer enn noensinne er arabernes virkelige hensikter en av­ gjørende faktor. Hvis det foreligger klare bevis for at de tonean­ givende araberstater vil la Israel leve, skyldes israelernes manglen­ de vilje til kompromiss dårlig kontakt med virkeligheten eller rett og slett imperialisme. Men hvis det derimot kan påvises at ledende arabere taler med to tunger, at de ikke er interessert i en trinnvis utvikling mot fred, men en gradvis likvidering av Israel, da blir Israels stahet et natur­ lig utslag av selvoppholdelsesdrift-. Slik bølget debatten i Israel frem og tilbake våren 1975. Bak kulissene fortsatte Kissinger sonderingene, som var blitt avbrutt i mars måned. De forente stater fryktet en ny krig i Midt-Østen hvis 216

ikke Egypts minstekrav — israelsk evakuering fra fjellpassene Mit­ la og Giddi samt oljefeltene ved Abu Rudeis — ble innfridd. Krig kunne utløse en ny oljeblokade med farlige virkninger for ameri­ kansk økonomi og Vestens forsvarsberedskap. Krig ville gi Sovjet­ unionen en ny sjanse til å spille rollen som arabernes beskyttende storebror og eliminere den innflytelse Kissinger hadde greidd å etablere i området. Den amerikanske toppledelsen underrettet derfor den israelske regjering om at det var tvingende nødvendig å finne frem til en kompromissløsning, blant annet fremholdt president Ford overfor Israels nye ambassadør i Washington, Simcha Dinitz, 27. juni at en evakuering fra Mitla og Giddi var en betingelse for å komme ut av et farlig dødvanne. Ford gjorde det klart at en lite elastisk holdning fra Israels side øker faren for at Israel blir mer isolert. Israel sto overfor et valg. Hva var mest verdifullt: De gunstige forsvarsposisjonene eller fortsatt, solid støtte fra De forente stater. Det manglet ikke på dem i Israel som hevdet at det var selvmord å evakuere nøkkelstillingene i Sinai, og de minte om miseren i 1957 da president Eisenhower tvang igjennom israelsk tilbaketrekning i Sinai. Andre fremstående israelere sa rett ut at Israel står og faller med støtten fra De forente stater, og at Israel ikke har råd til å opptre på en måte som setter vennskapet med amerikanerne i fare. Til sistnevnte kategori hører statsminister Rabin, men han uttalte seg mer forsiktig enn meningsfellene. Flertallet i den israelske regjering og i nasjonalforsamlingen innså at de ikke hadde noe alternativ, men måtte fire. Det de kunne forhandle om, var prisen De forente stater skulle betale til Israel for den israelske retretten. Etter tolv dagers skytteldiplomati i slutten av juli mellom Egypt og Israel, med avstikkere til andre europeiske hovedsteder, hadde Kissinger fått til et akseptabelt utkast til en midlertidig avtale om Sinai. Med 18 stemmer for og ingen imot — ett medlem unnlot å stemme — godtok den israelske regjeringen den foreslåtte avtalen. I nasjonalforsamlingen var 70 for og 43 imot. De voldsomme gatedemonstrasjonene mot Kissinger i Tel Aviv og Jerusalem hjalp president Sadat til å overbevise egyptiske skeptikere om at avtalen inneholdt store fordeler for Egypt. Senere kunne Rabin høste fruktene av arabiske neidemonstrasjoner og spørre hjemlige opponenter om Syria, Libya, Irak og de palestinske geriljaorganisasjonene ville hatt så meget

217

Grensene i Sinai etter israelernes før­ ste tilbaketrekning i 1974.

imot avtalen hvis den hadde vært ufordelaktig for Israel. Den nye avtalen ble undertegnet 4. september 1975 i Genéve. Seremonien var kort og forretningsmessig, uten håndtrykk eller ta­ ler. For Egypt undertegnet generalmajor Taha Magdoub, for Israel ambassadør Mordechai Gazit. Sjefen for FN’s fredsstyrker i MidtØsten, finnen generalløytnant Ensio Siilasvuo, så til at det gikk riktig for seg. Partene signerte tre dokumenter, selve avtalen, et tillegg til den og et kart. Seremonien, som ble innledet klokken 17, varte i 11 minutter. Israelerne og egypterne hilste ikke på hverandre. De forente stater og Sovjetunionen som delte formannsvervet under Midt-Østen-konferansen i 1973, var ikke representert. Lederne i Moskva så avtalen som et nytt tilbakeslag for sin politikk i området, og amerikanerne uteble for ikke å irritere russerne unø­ dig og gi de arabere som stemplet Sadat som en amerikansk lakei, mer å gå på. Avtalen bestemte at Israel skulle trekke seg tilbake fra Mitla og Giddi. Den nye egyptiske linjen ble trukket fra 3 til 10 kilometer lenger øst, og buffersonens bredde øket til 40 kilometer. Det første resulterte i at Egypt fikk tilbake cirka 1 000 kvadratkilometer av 218

Den nye våpenhvilelinjen i Sinai etter avtalen høsten 1975.

det okkuperte området, det andre at buffersonen ble utvidet med 4 000 kvadratkilometer. Egypt fikk adgang til å øke antallet soldater øst for kanalen fra 7 000 til 8 000 og panserstyrken fra 30 stridsvogner til 75. Til gjengjeld forpliktet Egypt seg til å avstå fra maktbruk, det lovte at det ikke skal forsøke å blokere Rødehavet og ikke stoppe israelsk last på vei gjennom Suezkanalen. Det er ikke det samme som at israelske skip får fritt leide. Tilbaketrekningen fra oljefeltene ved Abu Rudeis skulle be­ gynne innen to uker etter at undertegnelsen hadde funnet sted og være fullført i løpet av åtte uker. Dette skjedde planmessig. Bestemmelsene om israelsk tilbaketrekning, stasjonering av militære styrker og politiske løfter finnes i avtalens første del. I tillegget spesifiseres retningslinjene for arbeidsgruppen ledet av De forente stater og Sovjetunionen med deltakere fra FN. Dens oppga­ ve er å bestemme partenes militære posisjoner. En egen del av dokumentet behandler stasjonering av de 200 si­ vile amerikanere som skal bemanne tre elektroniske overvåkingsstasjoner i buffersonen. Disse delene av avtalen ble offentliggjort. Derimot var det

219

meningen at paragrafene om amerikanernes militære og økono­ miske hjelp til Israel, motytelsen for at israelerne undertegnet, skulle holdes hemmelig. I et fortrolig memorandum til Egypt i forbindelse med avtalen lovet De forente stater to ting: 1. Å drøfte situasjonen med Egypt hvis Israel bryter overenskomsten, 2. å gjøre forsøk på å få i stand en ny forhandlingsrunde mellom Israel og Syria om israelsk til­ baketrekning fra Golan. I et fortrolig memorandum fra De forente stater til Israel lovet amerikanerne at de ville forsøke å samordne sin strategi på konfe­ ransen i Genéve med den israelske regjering. Kissinger har ikke offentlig gjort greie for de egyptiske forsikrin­ ger han har formidlet fra Egypt til Israel. Vanligvis godt informerte iakttakere mener at det blant annet dreier seg om følgende: Egypt vil hvert år forlenge mandatet for FN’s våpenhvilestyrke. Hvis Sovjetunionen legger ned veto mot forlengelse, vil Egypt sammen med De forente stater forsøke å få hovedforsamlingen til å vedta den. Slår også dét feil, vil Egypt be våpenhvilestyrken om å fort­ sette sine funksjoner. Mens den vestlige verden pustet lettet da avtalen var en realitet, reagerte araberne temmelig forskjellig. Sudan, Jordan og SaudiArabia uttalte seg forsiktig for, men den halvoffisielle syriske avi­ sen Al Thawra rettet negativ kritikk mot avtalen og anklagde Israel for å prøve å splitte araberstatene. Syrias utenriksminister, Abdel Halim Khaddam, uttalte 24. september 1975 i Beirut, der han opp­ holdt seg for å mekle i kampen mellom kristne og muhammedanere, at Syria ikke var interessert i en avtale med Israel om Golan i likhet med den overenskomst Israel og Egypt hadde inngått om Si­ nai. Syria krevde hele Golan tilbake. «Meldingene om tosidige eller flersidige drøftinger er usanne. Vi har ikke bedt om slike drøftinger og vil aldri gjøre det. Vi ønsker ikke å forhandle om Golan,» uttalte han på en pressekonferanse. Noen dager tidligere hadde den syriske statsminister, Mahmoud Al-Ayoubi, gitt uttrykk for det samme. President Sadat opplyste 28. september 1975 at De forente stater under forhandlingene om den midlertidige avtalen hadde forsikret at Israel hadde forpliktet seg til ikke å angripe Syria. Irak og Libya brukte hardere ord, og lederen for PLO, Yasir Arafat, uttalte at avtalen tar sikte på å ramme palestinerne. Sadats første svar på kritikken fra palestinerne var å stenge kringkastingsstasjonen deres i Kairo, «Palestinernes stemme». Noen dager senere okkuperte en palestinsk geriljagruppe den egyptiske 220

ambassaden i Madrid og tok ambassadøren og noen av medarbei­ derne hans som gisler. Lederen-for terroristene forlangte at Egypt skulle erklære Sinaiavtalen for ugyldig. Arafat hevdet at hverken PLO eller Al Fatah hadde noe å gjøre med denne terroristgruppen, men en del godt informerte iakttakere la liten vekt på det og minte om at Arafat hadde tatt avstand fra ,«Svart september». Ikke desto mindre tyder meget på at det var kontakt mellom «Svart september» og etterretningsavdelingen i Al Fatah. Innledet motsetningene mellom Sadat og palestinerne en ny og viktig fase? Ellef var det bare en forbigående friksjon som de dypt­ gående motsetninger mellom israelerne og araberne før eller senere vil fjerne?

Forberedelser til atomkrig De som hevder at president Sadat godtar staten Israel, viser til at han har akseptert FN-resolusjonene 242, 338 og 339. De gir Israel livsrett. Under Sadats statsbesøk i vest er et av journalistenes standardspørsmål: Godtar Egypt Israels eksistens? Og Sadat nøler ikke med å forsikre at Egypt er villig til å undertegne en fredsavtale som aksepterer Israels rett til å leve innenfor garanterte grenser, hvis bare israelerne evakuerer områder okkupert under og etter junikrigen i 1967. Sadats Paris-visitt i slutten av 1974 er karakteristisk. Bakgrun­ nen for møtet var Egypts ønske om å skaffe seg avanserte våpen som Sovjet nølte med å levere på dette tidspunkt. Frankrikes motivering var mulighetene til å oppnå store ordrer på militært materiell, øke fransk innflytelse i Midt-Østen og sikre seg et bedre forhold til de arabiske oljeleverandørene. Saudi-Arabia som har både penger og olje og er interessert i å svekke Egypts avhengighet av russiske våpenleveranser, gjorde meget for å bringe partene sammen. Frankrike får cirka 95 prosent av oljen fra araberlandene og Iran. For de andre fellesmarkedslandene er tallet 63 prosent. Ved hjelp av blant annet store våpenleveranser til de arabiske land håpet Frankrike å betale oljeregningen for 1975 kalkulert til 54 milliarder kroner. Tidligere solgte ikke franskmennene våpen til Israels arabiske naboer. Det het at Frankrike ikke ville øke spenningen i området, og den franske regjering reagerte indignert da det ble antydet at franske jagerfly levert til Libya kunne finne veien til Egypt og bli brukt der. Under Yom Kippur-krigen ble et betydelig antall av disse flyene satt inn på egyptisk side. Etter at dette var blitt avslørt, sluttet Frankrike å kamuflere transaksjonene sine og tok åpent opp konkurransen med super­ maktene på våpenmarkedet i Midt-Østen. 222

Sadat opplyste at Frankrike vil levere Mirage F-l fly til Egypt. Egypterne mistet cirka 120 kampfly under Yom Kippur-krigen, og det vanligvis godt underrettede The Economist mener at Frankrike skal levere 50 Mirage med M-53-motorer. Det gir disse flyene en fart av to ganger lydens hastighet. I tillegg kommer Exocet-raketter til bruk mot mål på bakken pluss Crotale-raketter mot varierte mål. Hvorledes israelernes jagerfly produsert i Israel vil greie seg mot egypternes nyanskaffelser fra vest og øst, vet ingen før de avanserte typene har vært i kamp. Det mest oppsiktsvekkende, men minst omtalte ved Sadats Paris-visitt var egypternes store interesse for kjernefysiske pro­ duksjonsanlegg. Til å begynne med benektet franske talsmenn at slike spørsmål var berørt i samtalene mellom de to presidentene, men senere da egypterne ikke la skjul på at Sadat hadde diskutert kjøp av atomkraftverk i Paris, forstummet de franske dementiene. Atomreaktorer produserer plutonium, råmaterialet for kjernefy­ siske våpen. Hverken Frankrike, Egypt eller Israel har ratifisert avtalen om ikke-spredning av atomvåpen, og Det internasjonale atomenergibyrået har ingen inspeksjonsmuligheter i Egypt eller Israel. Israelerne har tidligere kjøpt franske atomreaktorer, og omtrent samtidig med Sadats Paris-visitt lot israelerne det bli kjent at de ville kjøpe amerikanskproduserte Lance-raketter. De har en rekke­ vidde på vel 100 kilometer og er konstruert med henblikk på å føre en kjernefysisk ladning. Israelerne sonderte også mulighetene for å skaffe seg Pershingraketter fra De forente stater. Fra israelsk side ble det dokumentert at Sovjet har levert hundrevis av såkalte Scud-raketter til Syria og Egypt. Rekkevidden er omtrent 300 kilometer, og stridshodet inne­ holder konvensjonelt sprengstoff. I midten av september 1975 offentliggjorde den amerikanske spaltisten Jack Anderson den hemmelige delen av Sinaiavtalen mellom Israel og De forente stater. Det het i Washington Post: «De forente stater har bestemt seg for å opprettholde Israels defensive styrke ved å levere avansert utstyr som F-16 flyet ... De forente stater er enig i at det foretaes et felles studium av teknisk avanserte midler, inklusive Pershing-raketten med konvensjonelt strids­ hode.» Hverken president Ford eller utenriksminister Kissinger har benektet at de siterte paragrafene er autentiske. Ford har forsøkt å svekke betydningen av avtaleteksten ved å vise til at den ikke bin­ der amerikanerne til leveranser av Pershing-raketter. For det var 223

Rekkevidden av arabernes Scud-rakett og israelernes Lance. Innfelt Pershingrakettenes rekkevidde.

de som mer enn noe annet vakte uro i Washington og i den ara­ biske verden da denne delen av avtalen ble kjent. Pershing-raketten har en rekkevidde på cirka 800 kilometer. Det betyr at Kairo, Suezkanalen, hele Jordan, Syria med hovedstaden Damaskus og den viktige havnebyen Latakia hører til dens mål. I De forente staters våpenarsenal er Pershing-raketten forsynt med kjernefysiske stridshoder. Dr. Robert Pranger, tidligere ame­ rikansk viseforsvarsminister, kommenterer dette slik: «Dette våp­ net (Pershing) har bare en kjernefysisk oppgave for de amerikanske styrkene. For øyeblikket finnes det ikke en konvensjonell utgave.» Ikke alle i den amerikanske ledelsen var for at Israel ble innvil­ get tillatelse til å kjøpe Pershing-raketter. Forsvarsminister Schlesinger gjorde det klart at han ikke var blitt informert på for­ hånd om denne delen av avtalen, og han underrettet den israelske forsvarsminister, Shimon Peres, da han var i Washington i midten 224

av september 1975, at det vil ta minst to og et halvt år før den nye Pershing B, beregnet for konvensjonelle stridshoder, kan leveres. Pershing-rakettene var ett av mange avanserte våpen på Israels bestillingsliste. Blant de andre på denne listen: Flytypene F-15 og F-16, laserdirigerte granater, førerløse rekognoseringsfly, radar som ser under horisonten og elektronisk overvåkingsutstyr til kam­ pen mot de palestinske geriljaorganisasjonene. Diskusjonen om Pershing-raketten ga ny næring til spekulasjo­ nene om atomvåpen i Midt-Østen. Anstrengelsene til Libyas diktator, Kadaffi, for å skaffe seg atomvåpen har ikke gått upåaktet hen. 1 den siste boken sin forteller Mohammed Heikal, Nassers nære medarbeider gjennom mange år og tidligere redaktør av Kairo-avisen Al Ahram, om det første møtet mellom Kadaffi og Nasser, like etter at Kadaffi i 1969 hadde avsatt kong Idriss og selv tatt makten. Nasser var overrasket over Kadaffis manglende kjennskap til utenrikspolitikk og foruroliget over Kadaffis beslutning om å skaffe seg atomvåpen for å likvidere Israel. Flere ganger i løpet av samtalen spurte den unge diktatoren fra Libya hvor han kunne kjøpe atombomber, men Nasser ristet på hodet og svarte at atombomber ikke selges som egg på torget. Heikal legger til at Kadaffi prøvde å kjøpe atomvåpen i Kina, men fikk nei fra Chou En-lai. I denne perioden var Frankrike Libyas viktigste leverandør av våpen, og det ble innledet forhandlinger om leveranse av en kjerne­ fysisk kraftstasjon. Men franskmennene fikk kalde føtter da de ble klar over at oljelandet Libya, som har disponibelt drivstoff til nødvendige dieselaggregqter, hadde militære planer med eventuelle atomanlegg.y Forholdet mellom Libya og Sovjetunionen var ikke særlig godt like etter at Kadaffi hadde tatt makten. Russerne var riktignok de første som anerkjente det nye regimet, og de applauderte livlig da Kadaffi ga amerikanerne ordre om å forlate den store Wheelus fly­ base utenfor hovedstaden Tripoli. Men Kadaffi hadde lite godt å si om Sovjet og kommunismen. Ved flere anledninger understreket han at supermaktene bare meler sin egen kake i den arabiske ver­ den, og at kommunistene lover alle et jordisk paradis, men gir dem et jernhardt diktatur. I 1972 reiste Libyas statsminister, Abd as-Salam Jalloud, til Moskva og undertegnet en avtale om økonomisk og teknisk hjelp. To år senere var han tilbake i Moskva for å utvide samarbeidet, og 12. mai 1975 kom statsminister Kosygin i spissen for en 225

sovjetdelegasjon med 24 medlemmer til Libya. Elleve dager senere skrev Al Ahram at russerne i den nye avtalen mellom Libya og Sov­ jet hadde forpliktet seg til å levere avanserte våpen for 4 milliarder dollar mot at Sovjet fikk opprette militære baser. Det siste karakteriserte Pravda som oppspinn. Leveransene omfattet 1 200 stridsvogner, 30 jagerfly av typen Mig-23 og et betydelig antall SAM-raketter. Egypts Sadat kom­ menterte dette slik: «Det er den største våpentransaksjon i MidtØsten . . . Russerne selger våpen som de nekter Egypt, til Libya.» Den innflytelse Sovjet hadde tapt i Egypt, aktet de tydeligvis å ta igjen i Libya. Knapt en måned etter at Kosygin hadde vært i Tripoli, under­ tegnet Libya og Sovjet en ny avtale. I den forplikter russerne seg til å bygge en atomreaktor i Libya. Offisielt er den et ledd i et energiprogram med henblikk på å pumpe opp grunnvannet under Sahara og bruke det til overrisling for å gjøre ørkenen fruktbar. I kommunikéet blir reaktorkapasiteten oppgitt til to megawatt, men med muligheter til å utvide den til det femdobbelte. Indias reaktor som produserte plutonium til indernes første atombombe, er betydelig større. Parallelt med dette går Libyas jakt etter uran. I Niger og Mali sørvest for Libya er det blitt konstatert betydelige uranleier, og meget tyder på at denne geologiske strukturen fortsetter inn i nordparten av Chad, naboen til Libya i sør. I slutten av august 1975 meldte Tripoli-avisen Al Fatih at Libya hadde annektert en cirka 60 kilometer bred sone av det antatte uranbeltet langs Chads nordgrense. Libya hevder at det er en regulering for å gjenopprette landets historiske sørgrense som kolonimaktene dyttet. Fra Chad kom det ikke noen kommentarer. Den tredje faktor av betydning i forbindelse med Libyas atomprogram er at landet i juli i år sikret seg eksperter fra Argen­ tina til å sette i gang utvinningen av uran. For Egypts Sadat som har uttalt at «Kadaffi er hundre prosent syk» og har vært utsatt for et attentat fra Kadaffis leiemordere, er et Libya med atomvåpen ingen tiltalende mulighet, og det er ingen hemmelighet at det innen Egypts generalstab finnes offiserer som ønsker å ta en preventiv krig før det er for sent. For NATO og Vest-Europas sørflanke er det en ny trusel at Sov­ jet ruster opp araberstatenes mest aggressive og ubalanserte stats­ leder. For Israel som vet at Kadaffis høyeste mål er å likvidere staten

226

Israel, må nødvendigvis kjernefysiske installasjoner i Libya og muligheten for atornangrep derfra resultere i at israelerne påskyn­ der utviklingen av kjernefysiske kampmidler. Da israelernes kjernefysiske reaktor i Dimona ikke lenger lot seg skjule, opplyste israelerne at den bare har fredelige formål. Den ble bygd med fransk hjelp og har ifølge eksperter produsert nok plutonium til minst 10 atombomber. Israels president, Ephraim Katzir, uttalte i desember 1974 at Israel hadde den tekniske ekspertise til å produsere atomvåpen, og at det er mulig å gjøre det innen en rimelig tid. Hva han legger i uttrykket «rimeljg tid,» vil han imidlertid ikke ut med. «Hvis vi trenger dem (atomvåpen), har vi dem,» sa han. Reaktoren i Dimona og bygningene i nærheten hører til de best bevoktede i verden. Da et skadet israelsk jagerfly forvillet seg inn­ over dette området under Yom Kippur-krigen, ble det omgående skutt ned av israelsk luftvern. Frankrike hevder at det i sitt atomtilbud til Egypt ikke går len­ ger enn supermaktene. Allerede i juni 1974 tilbød daværende president Nixon reaktorer både til Egypt og Israel. Mange tok det for gitt at disse tilbudene falt bort da Nixon trådte tilbake, men en talsmann for det amerikanske utenriksdepartement opplyste i desember 1974 at tilbudet fremdeles sto ved makt. Washingtons kritiske reaksjon på Frankrikes tilbud om å levere reaktorer til Egypt virker derfor ikke særlig overbevisende. Etter en våpenhandel på noen milliarder kroner sendte Sadat og Giscard d’Estaing ut et felleskommuniké med mange ømme ord til fredens pris. Det het at en fredsløsning i Midt-Østen må baseres på tre grunnsetninger: Evakuering av arabisk område okkupert av Is­ rael siden 1967, det palestinske folks rett til eget land, enhver stats rett til å leve i fred innenfor trygge, anerkjente og garanterte gren­ ser. På pressekonferansen før avreisen fra Paris uttalte Sadat at det ikke vil vare lenge før De forente stater anerkjenner Palestinernes frigjøringsorganisasjon. — Jeg sier dette fordi jeg har hatt med utenriksminister Kissinger å gjøre i et år og vet hvordan han tenker, uttalte Sadat. Han understreket at det må opprettes en palestinsk stat, men ville ikke skissere opp grensene for en slik statsdannelse. Da han møtte president Ford i Salzburg 1. juni 1975, var ikke spådommen hans om amerikansk anerkjennelse av PLO gått i oppfyllelse, og det lot heller ikke til at det var nær forestående. Sadats krav om en palestinsk stat er et sentralt punkt. For det I

227

hjelper lite at Egypt fremholder at det er villig til å godta et begren­ set Israel hvis Egypt samtidig går inn for en palestinsk stat som ak­ ter å ekspandere på israelsk bekostning og i siste omgang likvidere staten Israel. 4. oktober 1973, to dager før han satte i gang Yom Kippur-kri­ gen, uttalte Sadat at en av hovedoppgavene for Egypts politikk er «å gi Palestina tilbake til palestinerne. Når vi sier okkuperte områder, vet vi arabere hva vi mener. Vi mener Palestina.» (Gjen­ gitt i den regjeringskontrollerte Kairo-avisen Al-Akhbar.) Under Yom Kippur-krigen, 19. oktober 1973, skrev Kairo-avisen Al-Ahram, talerør for den egyptiske regjering: «Saken gjelder ikke bare frigjøring av arabiske områder okkupert siden 5. juni 1967. Den går lenger og dypere og angår Israels fremtid.» Kontrasten i Egypts opptreden overfor Israel kommer til syne på forskjellige måter. Omtrent samtidig med at Sadat ved årsskiftet 1974—75 uttalte at han var villig til å undertegne en fredsavtale med Israel, og i et intervju med Le Monde roste utenriksminister Kissinger og omtalte ham som Henry, rykket den egyptiske uten­ riksminister, Ismail Fahmi, ut med en erklæring der det het at det er en absolutt forutsetning for en fredsløsning at Israel ikke øker befolkningen og stanser all innvandring i 50 år. Slike krav er uforenlige med respekt for Israels selvbestem­ melsesrett. I den samme erklæring heter det også at Israel må betale skadeserstatning «for aggresjon de siste 26 år.» Det virket som en seierherres diktat til en slagen fiende. Det er heller ikke vanskelig å konstatere at Syria taler med to tunger når det gjelder Israels eksistens. Også de syriske makt­ haverne har godtatt FN-resolusjonen 242, men 9. mars 1975 uttalte Syrias president Assad at det å godta forskjellige FN-resolusjoner ikke er det samme som å underskrive en fredsavtale med Israel. Dagen i forveien hadde Assad foreslått at Syrias og palestinernes politiske og militære ledelse skulle slåes sammen «for å konsolidere palestinernes kamp» som han sa. Assad kom med dette tilbudet i en tale på tretten-årsdagen for Baathpartiets maktovertakelse, like før Kissinger kom til Damas­ kus for å diskutere en fredelig løsning med Assad. Det var en demonstrasjon mot det amerikanske kompromissforsøket og en­ hver løsning som ikke tilfredstiller PLO’s vidtgående krav. «Hva er palestinernes rettigheter?» spurte Assad, og han svarte: «Spør PLO. Den vil gi dere et svar, og vi vil støtte dette svaret.» Dermed stilte han seg solidarisk med dem som ikke godtar Israels eksistens. Fra første stund var Syria motstander av Kissingers forsøk på å

228

ta i stand en løsning, og regimet i Damaskus oppmuntret geriljagruppene til å sette i gang aksjoner som kunne forpeste atmosfæren. Det var ingen tilfeldighet at den overlevende fra terrorangrepet på Savoy Hotell i Tel Aviv 8. mars 1975 var blitt trent ved Latakia i Syria. Terroraksjonen var det vanlige forsøket på å provosere frem represalier fra israelsk side, stimulere aggresjonens kjedereaksjon og umuliggjøre en meningsfylt dialog. Dagen etter at den overlevende terroristen, Moussah Gumah, hadde avslørt bakgrunnen for angrepet på Savoy Hotell, holdt Kissinger en lunsj for Syrias utenriksminister, Abdul Kalim Khaddam, i Damaskus. Khaddam talte lenge og varmt om fredens sak og utbrakte en skål for den, og i Washington Post for 10. mars 1975 het det at amerikanerne sa seg tilfreds med den moderate talen. Men den samme utenriksminister Khaddam har åpenbart et helt annet syn når han uttaler seg til et arabisk publikum: «Jeg ønsker ikke at det skal kunne sies om meg til sønnen min at faren hans satt ved samme bordet som sionister og forhandlet om fred med dem,» uttalte han ifølge Beirut-avisen An-Nahar. Jordan har en annen innstilling til Israel. Også Jordan har flere ganger vært i krig med Israel, men for kong Hussein er Israel noe som er kommet for å bli, og han innstiller seg deretter. På Rabatkonferansen i slutten av oktober 1974 fratok de ara­ biske topplederne Hussein den fremtidige bestemmelsesrett over vestbredden av Jordan og overførte den til PLO. Et medlem av den jordanske delegasjon i Rabat kommenterte dette slik: «Vi er ikke lenger en av de såkalte konfrontasjonsstatene.» Jordan er medlem av komitéen som skal utarbeide aksjonspla­ nene overfor Israel. De andre medlemmene er Egypt, Syria og PLO. Men våren 1975 var ikke Hussein stemt for å bli trukket inn i en militær konfrontasjon med Israel. Sensommeren 1975 opprettet Syria, og Jordan et militært råd som skal samordne de to landenes krigsinnsats mot Israel. Det var Husseins måte å markere misnøye med Egypts Sadat fordi han etter Husseins mening ikke ofret Jordans problemer tilstrekkelig oppmerksomhet, og mot De forente stater fordi de nølte med å selge Hawk-raketter til Jordan. Som Syrias Assad lettet Hussein på restriksjonene overfor PLO. Denne hardere linje overfor Israel var også en måte å markere misnøye med Israel og De forente stater. Sterke krefter i Libanon er innstilt på en sameksistens med Is­ rael, selv om libaneserne på Rabatkonferansen ga PLO full støtte.

Borgerkrig i Libanon Libanon har mer enn nok med egne problemer. For fjerde gang i løpet av seks måneder brøt det i midten av september 1975 ut kam­ per mellom muhammedanerne og kristne maroniter. Tidligere sammenstøt hadde stort sett innskrenket seg til hovedstaden Bei­ rut, men i midten av september raste de hardeste kampene i nord. Forspillet til den blodige feiden som resulterte i minst 100 døde, karakteriserer situasjonen i Libanon: Det begynte med en bagatellmessig bilkollisjon. Men for de to bilførerne og tilskuerne var det alt annet enn en bagatell, for den ene var muhammedaner fra den muhammedanskdominerte Tripoli, den andre kristen fra nabobyen Zgharta åtte kilometer oppe i høylandet. De fleste av Zghartas cirka 12 000 innbyggere er kristne. Sjåførene brølte fornærmelser til hverandre, og en mann fra Zgharta som tok parti for sin frende, ble angrepet. Svaret kom hur­ tig. Medlemmer av militsen i den kristne Zgharta rykket ut og satte opp veisperringer i nærheten av Tripoli. De slapp noen privatbiler igjennom, men 25 muhammedanere i en buss ble kommandert ut og stilt opp langs veikanten. Et femten år gammelt militsmedlem fyrte løs på dem og drepte tolv. Massakren utløste muhammedanernes hevn, og det varte ikke lenge før veien mellom Tripoli og Zgharta var en slagmark. På den muhammedanske siden tok omkring 3 000 mann del, på den krist­ ne cirka 2 000. Blant våpnene som ble brukt, var 120 mm bombekastere. Kampen var ikke uten politiske undertoner. Tripoli er hjemby og politisk base for statsminister Rashid Karami, medlem av muhammedanernes Sunnisekt. Siden midtsommer 1975 hadde han sittet som regjeringssjef. Zgharta er hjemby til Libanons president, Suleiman Franjieh, maronit-kristen og Karamis politiske motstan­ der. Den kristne presidenten og den muhammedanske statsministe­ ren holdt en rekke møter, men kunne ikke bli enige om de skulle sette inn hæren for å opprette ro og orden. Fra muhammedansk

230

side ble det hevdet at flertallet i offiserskorpset er maroniter. Sjefen for hæren, generalmajor Iskahder Ghanem, var dessuten ikke akseptabel for muhammedanerne og deres allierte fordi han i 1973 hadde gitt ordre om å angripe palestinske geriljagrupper, som brukte Libanon som base i kampen mot Israel. Til slutt kom partene frem til et kompromiss: General Ghanem fikk permisjon og ble erstattet av brigadegeneral Hanna Said. Også han er maronit, men mer akseptabel for muhammedanerne enn forgjengeren. 2 000 soldater fra regjeringshæren ble sendt til uroområdet og opprettet en buffersone mellom de stridende. Senere i september blusset kampene opp i Beirut, Zahle og andre byer. Ved slutten av denne måneden var vel 1 500 mennesker blitt drept siden kampene begynte i april. De materielle skadene oversteg 4 milliarder kroner. Det er en sjettepart av Libanons års­ inntekt. Intet tydet på at den paralyserende feiden var over. Og kampene ble enda blodigere i oktober. I Beirut gikk det sær­ lig hardt ut over de fire bydelene: Ashrafiyah, Ain Rumanneh, Chiyah og Furn Chebbak. Intensiteten i borgerkrigens fjerde runde karakteriseres av følgende: I løpet av en dag landet ca. 400 bombekastergranater i falangistenes støttepunkt i Ashrafiyah. Status pr. 1. november for seks måneders borgerkrig så slik ut: Vel 2 500 mennesker drept og materielle skader for vel 11 milliar­ der kroner. Borgerkrigen ble stadig mer brutalisert. I gatene streifet væpnete bander rundt etter mørkets frembrudd på jakt etter mennesker med en annen tro, og bare i oktober 1975 kostet denne form for sa­ fari i storbyjungelen mer enn 100 mennesker livet. Likvidasjonene skjedde i mange tilfelle slik: Fangen ble tvunget til å vise frem sitt identitetskort, der vedkommendes religion er oppgitt. Og hvis bandelederen ikke likte den, ble fangen knallet ned. Myndighetene mistet kontrollen. Den kristne president Franjieh og den muhammedanske statsminister Karami utbasunerte en rekke ganger at våpenhvilen var kommet for å bli. Men i oktober var disse pausene bare taktiske avbrudd beregnet på militære opp­ ladninger. «Den nasjonale meklingskomité» med 20 medlemmer fra de fleste av Libanons religiøse og politiske fraksjoner hadde liten innflytelse på begivenhetenes gang. De høyreorienterte falangistene hevdet at de forsvarte maronitene — det største, kristne kirkesamfunn i Libanon. Men patriar­ ken eller den øverste leder for maronitene la ikke skjul på at han 231

kunne styre sin begeistring for å bli forsvart av en milits som knal­ let ned motstandere som om de var skadedyr og var med å gjøre en by til slagmark med alt det innebærer av tilfeldig dreping/^ Patriarken hadde liten tro på at en deling i kristne og muham­ medanske soner er en løsning som fremmer fredens sak. Erfarin­ gene fra Kypros skremte. Dessuten var det lite som tydet på at det muhammedanske flertall ville finne seg i at de kristne ble sittende med de rikeste områdene. Libanons spesielle stilling i Midt-Østen ble truet. I årevis hadde det greidd å holde seg i periferien av krigene mot Israel og bygd seg opp som Midt-Østens finanssentrum, men nå holdt stabiliteten på å forsvinne og med den de store investeringene utenfra. En av de dypereliggende årsakene til den økende uroen er mu­ hammedanernes misnøye med sin nåværende status. Da hovedlin­ jene i den uskrevne grunnloven ble trukket opp i 1943, var de krist­ ne i flertall og sikret seg flere nøkkelstillinger enn muhammedanerne. Presidentembetet gikk for eksempel til maronitene, statsministerstillingen til muhammedanerne. Men i dag hevder muhammedanerne at de har et klart flertall og oppgir at de teller 1,8 million mot de kristnes 1,2 million. Overens­ stemmende med disse tallene krever muhammedanerne en grundig revisjon. Sett under ett er den muhammedanske gruppen fattigere enn den kristne, og til de religiøse motsetningene føyer det seg dermed sosial spenning. Utenlandsk infiltrasjon bidrar også til å forverre konfliktsitua­ sjonen. De moderate araberstatene ønsket ikke at konflikten ble utvidet, og for å avverge det fikk de i stand krisemøtet om Libanon 17. oktober. Den arabiske liga sto som innbyder, og 20 arabiske uten­ riksministre troppet opp i Kairo, men representanter for Syrias og palestinernes toppledelse holdt seg demonstrativt borte. Da året 1975 ebbet ut, gjorde Beirut og Libanon opp status: Vel 5 000 mennesker var blitt drept fra april og til desember, mens tal­ let på sårete oversteg 10 000. Etter et snes mislykte våpenhviler som de stridende hadde brukt til militær oppladning, var frem­ tiden usikker og dyster, for ingen av grunnproblemene var løst. Sterkere enn før hevdet muhammedanerne at den tallmessige balansen mellom dem og de kristne ikke lenger eksisterte, at muhammedanerne utgjorde 60 prosent av befolkningen og skulle representeres i styre og stell overensstemmende med sin numeriske posisjon. 232

Alle innså at det var nødvendig med reformer for å komme ut av dødvanne, men ingen av de stridende parter var innstilt på å fire tilstrekkelig. De kristne og høyreorienterte forlangte at regjeringen skulle opprette ro og orden før dialogen tok til. Muhammedanerne og de venstreorienterte krevde et løfte om bindende reformer før de la ned våpnene. Det utelukket en meningsfylt dialog. I denne fastlåste situasjonen var det lite araberstatene kunne gjøre, og det gjorde ikke situasjonen lettere at de høyreorienterte ikke godtok en fredsbevarende styrke fra noen av de araberstater som støttet palestinerne, mens venstrekreftene ikke aksepterte noen andre. FN fortsatte å se på borgerkrigen som en indre konflikt og toet sine hender. Ved begynnelsen av 1976 sto de høyreorienterte godt rustet til å fortsette kampen. Falangistene ledet av Pierre Gemayel talte ca. 15 000. Camille Chamouns private hær, de såkalte «Tigrene», omfattet vel 10 000, og i president Franjies private garde var der minst 5 000. Tilsammen blir det vel 30 000. Den libanesiske hær hadde ikke ekspandert nevneverdig fra april 1975 til januar 1976 og talte ikke mer enn 18 000 soldater. En del stridsvogner og panserbiler ga den regulære hæren større gjennomslagskraft i trefninger, men de private arméene på høyre- og venstrefløyen hadde større innsikt og erfaring i gatekamper, noe som kom klart frem under det såkalte hotellslaget nede ved strandpromenaden. Her prøvde den regulære hæren å skille de stridende før luksushotel­ lene som de hadde satt seg fast i, ble ødelagt, men regjeringstroppene oppnådde lite. Helikoptere som skulle evakuere sårete, ble beskutt og drevet bort, og det samme skjedde med ambulanser og brannbiler. De høyreorienterte får storparten av våpnene fra Vest- og ØstEuropa. Skip med våpentransporter går ikke alltid inn i havnene. Elegante lystbåter fra småbåthavnen i Juniah-bukten ved Beirut går ut til skipene og henter våpenkassene. Det er bakgrunnen for venstrekreftenes utfall mot yachtmarinaen. Men en del våpen kommer også inn luftveien. Det er imidlertid atskillig mer risikobetont, for palestinere med SAM-7 raketter hol­ der stillinger under begge innflygingskanalene til Beiruts interna­ sjonale flyplass og kan skyte ned de fly de ønsker å likvidere. Falangistene har også eksperimentert med fallskjermslipp, og det gikk rykter i januar 1976 om at de arbeidet på en flystripe. Venstrekreftene har heller ingen problemer med å skaffe seg våpen og ammunisjon. Storparten av de militære forsyningene til 233

venstresiden kommer fra Syria og gjennom dette landet, og det er ingen tvil om at den syriske regjering vet dette, men den har avslått oppfordringer fra vest om å begrense våpenleveransene. Makt­ haverne i Syria har heller ikke lagt bånd på den palestinske geriljabevegelsen «Saiqa», som står under syrisk kommando. Politisk sett er venstresiden ingen harmonisk koalisjon. De tre varianter av nasserismen har bare fienden felles, og de to Baathfraksjonene, den ene prosyrisk, den andre proiraksk, er også alt annet enn hjertevenner. Mer enn noensinne er Libanon det siste tilholdssted for palestin­ erne. De ble drevet ut av Jordan, den beste angrepsbasen mot Israel. De føler seg forrådt av Egypt og mangler den fulle operasjonsfrihet i Syria. Tilbake blir Libanon. Bare ved å sette seg fast her og utvikle grepet på dette landet tror de at de kan effektivisere kampen mot Israel. Den mest fremtredende talsmann for venstresidens «Front for progressive styrker» er libaneseren Kamal Jumblatt. I mange år har han ledet druzernes samfunn, en på mange måter utilgjengelig sekt for de uinnvidde. Selv oppgir han at han er sosialist, men kritikerne hans mener at han står atskillig lenger til venstre. Da han var innenriksminister i 1970, ga han kommunistene adgang til å tre frem offentlig, og i løpet av de seks år som er gått, har kommunist­ ene utviklet seg til en maktfaktor. Sovjet kontrollerer det libane­ siske kommunistparti og oppmuntret det til å ta del i borgerkrigen. For Sovjet var de kristne og høyrekreftene ensbetydende med vestlig innflytelse, noe russerne ønsker å eliminere i Libanon. Dette understreker borgerkrigens internasjonale karakter. På den ene siden Sovjet, Syria, Irak, Libya og de palestinske geriljaorganisasjonene, på den andre: De forente stater, Israel og et godt kamuflert egyptisk innslag. Det var ikke bare politiske aktivister som myrdet hverandre. Beirut ble en tumleplass for gangstere. — Fellous, fellous! Penger, penger! ropte banditter når de trengte inn i hjem eller forretninger for å plyndre. Et sted knuste de en vegg inn til en bilforretning med en bulldozer og stjal 23 biler til en verdi av vel en halv million kr. Men også de politiske aktivistene plyndret. Venstreorienterte tømte de velassorterte butikkene i Quantaridistriktet, og falangistene tok det mest verdifulle fra luksushotellet «Holiday Inn», en av de storhotellene nede ved strandpromenaden det ble kjempet hardt om. Falangistene slo seg også gjennom en vegg og inn i en amerikansk bank og tømte den. 234

De fanatiske aktivistene og de hemningsløse gansterne gjorde Beirut til verdens farligste by. I midten av januar 1976 gikk borgerkrigen inn i en ny og farlig fase. Avdelinger fra «Den palestinske frigjøringshær», stasjonert i Syria, begynte å marsjere inn i Libanon. Vi har møtt den tidligere: Under borgerkrigen i Jordan for ca. fem år siden, ga de syriske lederne «Den palestinske frigjøringshær» grønt lys for å angripe kong Husseins tropper idet den jordanske regjeringshær begynte å få situasjonen i hovedstaden Amman under kontroll. Som vi har sett, står denne styrken teoretisk under palestinsk kommando, men er i realiteten underlagt den syriske generalstab. Israel hadde derfor dekning for påstanden sin om at innmarsjen til «Den palestinske frigjøringshær» i Libanon var kamuflert, syrisk intervensjon. Igjen gjorde Israel det klart at den israelske hær ikke ville sitte med hendene i fanget hvis Syria åpent og massivt støttet dem som ønsker å gjøre Libanon til et springbrett for aggresjon mot Israel, men de israelske myndigheter tok avstand fra den libanesiske innenriksminister Chamouns påstander om at regulære syriske avdelinger hadde krysset grensen og gått inn i Libanon. Syria hevdet at det handlet i fredens interesse, og utenriksminis­ ter Khaddam begynte skytteltrafikk mellom Damaskus og Beirut, men det manglet ikke på dem som hevdet at det ikke var ønsket om fred som var hovedmotivet for Syrias engasjement. De pekte på at det er i Syrias interesse å ødelegge tilnærmingen mellom Egypt og Israel. Jo mer nøytralisert Egypt blir, desto mindre sjanse for et felles egyptisk-syrisk press for å vinne Golan tilbake til Syria. Ved å blande seg inn i den libanesiske borgerkrigen, pro forma som mekler, men i realiteten som deltaker, kan Syria provosere frem israelske reaksjoner som i arabernes øyne oppfattes som aggresjon, for eksempel en israelsk okkupasjon av Sør-Libanon opp til Litanifloden, en lenge omtalt mulighet for å gardere Israel mot en utvidet geriljakrig. Egypt gjorde det klart i begynnelsen av 1976 at et israelsk angrep på libanesisk område, uansett om det er diktert av preventive hensyn eller ikke, resulterer i krig mellom Egypt og Israel. Det er en utvikling Libya, Irak og de andre aggressive araberstatene ville hilse med glede. Det samme ville Sovjet-Unionen fordi Egypt ville bli tvunget til å distansere seg fra De forente stater. Men det er ikke bare Syria, de palestinske aktivistene og deres allierte som ser fordeler i en utvidet konflikt. I Israel er der en fraksjon som mener at De forente staters tilnærming til Egypt er en 235

farlig trusel mot Israel. Denne fraksjonen har intet imot at syriske manipulasjoner utløser den femte krigsrunden i Midt-Østen og gjenoppretter de gamle, politiske skillelinjer. Også innen Libanon er der en sterk fraksjon som ser fordeler i at konflikten blir utvidet. De kristne falangistenes angrep på palestinernes slumstrøk Quarantina i nordparten av Beirut og de palestinske flyktningleirene Ddayeh, Tal Zaater og Jisr el Pache, også nord for hovedstaden, var ledd i en kynisk strategi. Falangistene ønsket å likvidere palestinske bastioner i det område de kontrollerte, men vel så viktig: Ved å angripe palestinske sivilis­ ter på en sjelden brutal måte håpet falangistene å engasjere palestinerne så sterkt at de kastet inn styrker i og utenfor Libanon. Det, håpet falangistene, ville trekke Israel inn og gjenopprette falangistenes hegemoni i Libanon. Det gikk imidlertid ikke slik i januar 1976. Israel, etter inntrengende anmodninger fra De forente stater, holdt seg i ro mens det gikk fra galt til verre i Libanon. Statsminister Karami truet med å gå av etter den 24. våpenhvilen var brutt, men fortsatte da det ble klart at det var forhandlingskontakt mellom de strid­ ende først og fremst fordi falangistene innså at presset mot dem holdt på å bli for sterkt. Etter et møte mellom den syriske utenriksminister, de kristnes høyreorienterte ledere, talsmenn for de venstreorienterte muhammedanerne og palestinerne kom det i stand en ny våpen­ hvile. \/ Det ble satt opp en plan for en gjensidig tilbaketrekning, og de stridende begynte å evakuere støttepunkter. Optimistene hevdet at det blodige mareritt var over, men falangistlederen Pierre Gemayel uttalte at våpenhvile-planen ga en falsk følelse av sikkerhet fordi den var tvunget igjennom av syriske og palestinske krefter, ikke libanesiske. Våpenhvileavtalen fra 22. januar fastslo at soldater fra «Den palestinske frigjøringshær» skulle sørge for vaktholdet i muhammedanernes deler av Beirut. Det innebar at palestinerne hadde øket sin innflytelse i libanesisk politikk. Karami forsikret imidlertid at rollen til «Den palestinske frigjøringshæren» var av kortvarig art, og at disse styrkene ville forlate landet når det ikke lenger var behov for dem. Men observatører satte et spørsmålstegn ved dette. Palestinerne var kommet styrket ut av konflikten, og få trodde at de ville gi nyvunnet innflytelse fra seg selv om «frigjøringshæren» trakk seg tilbake over grensen. 236

Høyrekreftene innså at de hadde lidd et nederlag og væpnet seg til en ny runde. Ti måneders borgerkrig hadde kostet det ulykkelige landet minst 10 000 drepte og det dobbelte antall sårete. Men lite tydet på at blodbadet hadde øket sjansene for en virkelig fred i Libanon. I og med at palestinerne hadde styrket sin stilling, var det bare et tids­ spørsmål når krigføringen mot Israel fra libanesisk område ville bli skjerpet. Uten tvil har Syria oppnådd mest i denne borgerkrigen hittil. Ved å spille beskytterens rolle overfor de venstreorienterte muhammedanerne og de ca. 400 000 palestinerne i Libanon og gå inn som mekler da de stridende parter var låst fast i et blodbad ingen av dem kunne avgjøre til sin fordel, øket Syria innflytelsen i en slik grad at det ikke var urealistisk å tale om at Libanon holdt på å bli en syrisk provins. Karakteristisk for utviklingen og Syrias styrkede posisjon var det at den foreløpige fredsavtalen mellom president Franjieh og statsminister Karami ble undertegnet i Damaskus med Syrias president Assad som kontrollør. I denne avtalen heter det at muhammedanernes representasjon i nasjonalforsamlingen skal styrkes, og at plassene mellom de krist­ ne og muhammedanerne skal fordeles likelig. Den muhammedan­ ske statsministeren får mer å si på bekostning av den kristne presi­ dentens makt. Begge deler toppet listen over muhammedanernes krav. Videre het det i februaravtalen fra 1976 at palestinerne i Liba­ non skal adlyde landets myndigheter. Forholdet mellom palestin­ erne og den libanesiske regjering skal bygge på tidligere overens­ komster fra 1969 og 1973. Begge prøvde å motvirke at palestinerne ble en stat i staten. Begge ble brutt, og tiden får vise om denne delen av den nye avtalen blir mer enn et tomt løfte. Den libanesiske regjering skal utvides til å omfatte alle partier. Det kan lett bidra til å lamme beslutningsprosessen, og det samme kan den nye likevekten i nasjonalforsamlingen. Nettoresultat: Det blir lettere for Syria å manipulere.

PLO vil likvidere Israel Saudi-Arabias nye hersker, kong Khaled, uttalte da han overtok 24. mars 1975 at den økonomiske hjelpen til PLO vil bli øket. «Vi kan ikke eliminere Jerusalems arabiske karakter. Jerusalem er hel­ lig for Islam og kristendommen, men jødene har ingen hellige ste­ der der . . . Klagemuren er et byggverk de gråter mot, men de har ingen historisk rett til den. De kan bygge en annen mur og gråte mot den,» hadde Feisal sagt, og etterfølgeren hans gjentok disse or­ dene. Å fraskrive jødene alle rettigheter i Jerusalem blir i Israel opp­ fattet som en krigserklæring. Irak godtar ikke Israels eksistens, og både Irak og Libya yter store bidrag til de palestinske geriljaorganisasjonene for at de skal eliminere staten Israel. Israelerne registrerer dette og den øvrige oppslutning om Palestina-geriljaen som et bevis for at en palestinsk stat blir et springbrett for arabisk aggresjon mot dem, og at evakuering fra okkuperte områder før det foreligger bindende fredsavtaler med de direkte berørte araberstater, er en retrett mot utslettelse. Palestinernes charter fra 1968 krever at det blir opprettet en ny stat i området fra Genesaretsjøen til Sinai, en stat der muhammedanere, jøder og kristne skal ha samme rettigheter og plikter. Dette innebærer at staten Israel skal oppløses. Charteret forlanger også at alle jøder som har bosatt seg i Palestina siden 1947, skal forlate området. Det betyr at de hundre tusener av jøder som unnslapp nazistenes gasskammer og fant en ny tilværelse i Israel, vil bli utvist hvis PLO får sin vilje. Mange av disse menneskene er i dag eldre. Hvem skal ta imot denne exodus? Charteret godtar at 650 000 av Israels omkring 2 millioner innbyggere blir i det nye Palestina. Det sikrer at jødene kommer i mindretall som araberne er det i Israel i dag. Talsmenn for PLO hevder at denne delen av charteret er moderert, men et mer liberalt syn har ennå ikke funnet veien inn i charteret. I en rekke erklæringer fra palestinernes viktigste organer heter

238

det at opprettelsen av en palestinsk stat bestående av vestbredden av Jordan og Gazastripen er «et.taktisk mål,» begynnelsen på det Palestina PLO vil skape. Overensstemmende med dette har ikke PLO godtatt FNresolusjon 242. En av de fa innflytelsesrike medlemmer innen PLO som ikke helt og holdent avviser en midlertidig sameksistens med Israel, er Zuheir Mohsen, leder for den syriskkontrollerte Al Saiqa. Men heller ikke han er innstilt på å godta Israel fra før seksdagers­ krigen i 1967. Hans betingelse er at israelerne godtar at landet deres skrumper inn til det område FN tildelte dem i 1947. Det hadde grenser som er umulige å forsvare, Jerusalem var en internasjonal «øy», og det rommer neppe mer enn 1 million men­ nesker og er derfor uakseptabelt for flertallet i Israel. Praktisk talt hele den palestinske motstandsbevegelsen slutter opp om kravet: Staten Israel skal likvideres. Men når det gjelder tempo og fremgangsmåte, er det uenighet på palestinsk side. Arafat og Al Fatah går inn for den gradvise overtakelse av Pale­ stina. Planen hans var å få programmet vedtatt på møtet til Palestinernes nasjonale råd i januar 1974, men hans motstandere, i første rekke George Habbash, fikk møtet utsatt. I juni 1974 lyktes det imidlertid for Arafat å tromme sammen til dette møtet, og i punkt 2 av aksjonsprogrammet med 10 punkter het det at det skal etableres en ny stat «av de delene av palestinsk område som blir frigjort.» Igjen reagerte Habbash og gruppen hans sterkt, og han gikk også imot opprettelse av en palestinsk eksilregjering. Etter hans mening blir den et steg mot kapitulasjon. I et intervju med Beirut-avisen L’Orient le Jour 11. februar 1975 uttalte Habbash at en ny krig i Midt-Østen er i palestinernes interesse. «Vi vil gjøre vårt ytterste for å fremprovosere en krig,» uttalte han, og la til at gruppen hans vil holde seg borte fra PLO så lenge den går inn for det Habbash kalte en forhandlingsløsning «der vi blir bedt om å godta sionismen i bytte for arabisk område okkupert under krigen i 1967.» Uenigheten utløste en bitter og hensynsløs kamp innen gerilja­ gruppene, til dels godt kamuflert for offentligheten. For å komme motstanderne til livs erklærte PLO 29. januar 1975 at kapring av fly, skip og tog medfører dødsstraff for kaprerne hvis aksjonen resulterer i tap av menneskeliv. Ellers er straffen opptil 15 år. Artikkel 25 i denne «straffeloven» er så elastisk at Arafat og sympatisørene hans ikke har problemer med å nytte den mot dem innen bevegelsen som utfordrer maktstillingen deres. 239

En rekke steder har PLO opprettet fengsler, blant annet har den omdannet en nedlagt gård 25 kilometer sørøst for Damaskus til en konsentrasjonsleir. I kjellere i Beirut holder PLO en rekke opponenter innesperret. Fangene får ikke kommunisere med utenverdenen. De har ingen forsvarer, ingen appellinstans, og libanesisk politi vender det døve øret til når det kommer skrik fra disse kjellerne. De arresterte som ikke likvideres, holdes som gisler. Blant de øverste på Arafats likvidasjonsliste står Salah Banna med dekknavnet Abu Nidal. Opprinnelig kom han fra Gaza, der han som ganske ung ble medlem av en av Al Fatahs mange terroristgrupper. I tre år var han sjef for Al Fatahs avdelingskontor i Bagdad. Han var den første av Arafats nærmeste medarbeidere som stemplet arbeidet med å opprette en palestinsk stat på vestbredden av Jordan som forræderi. Han og 10 andre av Arafats utfordrere er blitt dømt til døden in absentia, men regimet i Irak nekter å ut­ levere Banna til Arafat-fraksjonen. Al Fatah er innstilt på å fortsette likvideringen av motstandere innen geriljabevegelsen. Klimaet er like hardt som i Nord-Irland, men utrenskningene kamufleres med mange judaskyss for åpen scene. Terrorangrepet på Savoy Hotell i Tel Aviv 5. mars 1975, gjen­ nomført av Arafats organisasjon, viser at han ikke har slått inn på en fredeligere linje overfor Israel, men at direktivene hans fra 31. juli 1972 fremdeles står ved makt: «Mordene og angrepene som er blitt utført, danner fremtidens mønster. Disse episodene viser at den palestinske revolusjon er en sammenhengende kamp som vil fortsette til seieren er vunnet.» Rabatkonferansen i oktober 1974 var en triumf for Arafat. Atmosfæren på konferansen var preget av selvtillit og optimisme, selvtillit fordi Yom Kippur-krigen hadde vist at araberne kunne hamle opp med israelerne, optimisme fordi fortjenesten på oljen ga araberne uventet stor makt. Erklæringen som gjør PLO til «den eneste lovlige representant for det palestinske folk på frigjort palestinsk område» og anbefaler en selvstendig palestinsk regjering, ble behandlet av Marokkos Hassan den andre. Jordans kong Hussein, Algeries Boumedienne, Egypts Sadat. Syrias Assad, Saudi-Arabias Feisal og palestinernes Arafat. Hussein hadde truet med å trekke seg fra konferansen hvis PLO ble favorisert på hans bekostning. Men konfrontert med bare mot­ standere kapitulerte Hussein. 240

For ham veide det økonomiske tilskuddet fra Saudi-Arabia tungt sammen med muligheten for en total isolasjon i den arabiske verden. Etter at de syv hadde presset Hussein til å fraskrive seg vestbred­ den. ble de tretten andre statsoverhodene kalt inn. De fikk høre at Hussein frivillig ga avkall på vestbredden fordi dette området ikke var jordansk, men avsatt til palestinerne i FN’s delingsplan av 1947. Alle visste at frasene om frivillighet var beregnet på masse­ mediene for å opprettholde illusjonen om arabisk enighet. Hussein gjorde gode miner til slett spill. Han uttalte at Arafat og han var kommet frem til en forståelse, og at kanskje Jordan ville bli den første staten som anerkjente den palestinske regjeringen. For å understreke det harmoniske forholdet til motstanderen siterte han et gammelt arabisk dikt: «Der stammen min går, går jeg.» Arafat derimot var mer reservert. Han hadde ikke glemt de blo­ dige oppgjørene med Hussein i 1970 og 71. Etter hans mening hadde Hussein og han bare nådd frem til en prinsippavtale, et nytt startgrunnlag, men ikke mer. Avtalen skapte en ny situasjon for Jordan. Det ble nødvendig å reorganisere kongeriket. Landet måtte ha en ny grunnlov og en ny nasjonalforsamling. Vest- og østbredden hadde delt plassene i nasjonalforsamlingen, men palestinerne kunne ikke regne med den samme representasjon når de foretrakk å danne en egen stat. Med Arafat og PLO klar til å overta vestbredden ble israelerne konfrontert med en situasjon pessimistene blant dem hadde spådd. Spørsmålet om evakuering ble meget mer komplisert. Israel aktet ikke å forhandle med representanter for de palestinske gerilja­ gruppene så lenge hovedmålet deres var å likvidere staten Israel, og israelerne ville heller ikke tillate at disse motstanderne opprettet en stat på vestbredden. Araberlederne innså at Rabatkonferansens markerte favorise­ ring av Arafat og PLO ville styrke den kompromissløse fløyen i Israel. Og det setter et stort spørsmålstegn ved araberledernes villig­ het til å nå frem til en forhandlingsløsning. Araberledernes neste trekk var å sørge for at Arafat fikk legge palestinernes sak frem i FN. Algeries Abdelaziz Bouteflika var hovedforsamlingens president og introduserte saken. Stemmene fra den tredje verden, sovjetblokken og endel vestlige land sikret det nødvendige flertall, og 13. november 1974 skred Arafat inn i for­ samlingens runde sal. Med sin karakteristiske svarte og hvite kaffiyeh eller hodetørkle, vindjakke, brune bukser og med revolverhylsen på hoften steg han 241

opp på talerstolen. Bortsett fra pave Paul VI er han den eneste taler i hovedforsamlingen som ikke har representert en regjering. Bak kulissene i FN hadde det vært en livlig diskusjon om hvilke æresbevisninger han skulle møtes med. For å verne ham mot andre ekstremister, i første rekke sionistorganisasjoner som utbasunerte at de ville ta livet av ham, ønsket de amerikanske sikkerhetsmyndig­ hetene å plasere ham ombord på et krigsskip ankret opp på East River. Men den arabiske blokken avviste det. De forlangte at han skulle behandles som statsoverhoder når de gjester verdens­ organisasjonen. Og resultatet var at han ble innlosjert i en luksussuite på Waldorf Astoria. Det neste sammenstøt bak kulissene gjaldt den hvite stolen som settes frem til gjestende statssjefer. Skulle den settes frem til Arafat? Israel sa nei og pekte på at Arafat ikke er en statssjef, men øverstkommanderende for en terroristorganisasjon. Igjen feide flertallet bak araberblokken alle innvendinger til side. Den hvite stolen ble satt frem til Arafat. Ingen æresbevisninger manglet, og storparten av forsamlingen reiste seg og hilste geriljalederen med ovasjonsmessig bifall da han kom inn i salen. Norges representant ble sittende. Som den taktiker Arafat er, benyttet han denne anledningen til å appellere til amerikanerne. Han identifiserte seg med George Washington, Abraham Lincoln og Woodrow Wilson og ba ameri­ kanerne om å sørge for rettferd for palestinerne. Han skisserte opp palestinernes lidelseshistorie og spekket den med episoder og tall, blant annet nevnte han at israelerne hadde sprengt 19 000 arabiske hus i løpet av de siste syv årene. Men det var ikke dette forsamlingen og verden forøvrig satt og ventet på. Kom Arafat med en løsning som kunne føre til avspen­ ning og fred? De forhåpningsfulle ble skuffet, for han gjentok bare kravet om et Palestina til fortrengning av det nåværende Israel. Fred eller krig? Det gjorde han avhengig av at hans krav ble innfridd. «Jeg kommer med en olivengren og frihetskjemperens pistol. La ikke olivengrenen falle fra hendene mine,» uttalte han. Ovasjonsmessig bifall hilste ham da han var ferdig. Og som en idrettsmann på seierspallen hevet han begge hender og lot seg hylle i over et minutt. Da den israelske FN-ambassadøren, Josef Tekoah, slapp til, marsjerte araberblokkens representanter og mange fra den tredje verden demonstrativt ut av salen. Tekoah refset FN for å slippe terroristen Arafat til. Han gjentok at Israel ikke vil tillate at PLO får noe å si på vestbredden og 242

stemplet Palestina-geriljaen som mordere og banditter. Det sterkt følelsesbetonte innlegget hadde liten virkning på de nøytrale som vet at Israel ikke viker tilbake for likvidasjoner hvis det finner dem nødvendig. Pr. satellitt ble Arafats tale overført til den arabiske verden. Ikke siden Nasser var på toppen av sin makt, hadde en tale vært omfat­ tet med så stor interesse. På gatene i Kairo, Beirut og Damaskus stimlet folk sammen rundt transistorer, og i alle flyktningleirene i Jordan, Libanon og Syria tok de fri og samlet seg rundt høyttaler­ ne. Andektig lyttet de til føreren. Fra verdensforsamlingens talerstol sa han det de hadde på hjertet. Endelig fikk de gitt uttrykk for det. Endelig ble verden tvunget til å lytte til dem. Og da Arafat var fer­ dig, sluttet de seg til det ovasjoiismessige bifallet. Slik ble Arafats opptreden i FN en mektig stimulans for palesti­ nerne. Den utløste anti-israelske demonstrasjoner i byene på vest­ bredden av Jordan, til og med i kretser som inntil da hadde inntatt en reservert holdning til PLO.

Noen dager senere, 22. november, hadde palestinerne en ny stor dag i FN. Med 89 mot 8 stemmer vedtok hovedforsamlingen en resolusjon som gir det palestinske folk bestemmelsesrett over Palestina. Representanter for flere nasjoner forsøkte forgjeves å få med et tillegg om Israels rett til å leve. Utsendingen fra Barbados, Waldo Waldron-Ramsey, spurte like før avstemningen hvorledes betegnelsen Palestina skulle forståes. Jordans Abdul Hamid Sharaf svarte at Palestina «er det Israel omfatter og det israelerne har okkupert.» Videre heter det i resolusjonen at palestinerne har rett «til å vende tilbake til hjem og eiendom,» og at de kan vinne tilbake disse rettigheter «med alle midler» overensstemmende med FN-pakten: Arabernes tolkning er at FN-pakten gir et folk rett til å bruke makt for å verne selvstendigheten. Med andre ord: Araberne me­ ner at FN’s anerkjennelse av Palestina-flyktningene som folk inne­ bærer rett for dem til væpnet kamp mot Israel. Resolusjonen appellerer til alle nasjoner om å støtte palestiner­ nes kamp. I realiteten nekter den Israel eksistensberettigelse. Åtte nasjoner stemte mot: Israel, Island, Bolivia, Chile, Costa Rica, Nicaragua, De forente stater og Norge. De ni medlemslan­ dene i EF avsto fra å stemme, og det samme gjorde tre andre euro­ peiske stater, blant dem Sverige. I denne gruppen var der også fjor­ ten latinamerikanske land, seks asiatiske, tre stillehavsnasjoner og 243

to afrikanske. Av vest-europeiske stater var det bare Portugal og Spania som stemte for resolusjonen. Palestinernes politiske offensiv stoppet ikke der. Resolusjon nummer to denne dagen ga dem observatørstatus i FN og rett til å ta del i konferanser arrangert av FN. Teoretisk sett inkluderer det mulighet til å sende representanter til Genévekonferansen om Midt-Østen fordi den sammenkalles i FN-regi. Denne resolusjonen ble vedtatt med 95 mot 17 stemmer. 10 av­ holdt seg fra å stemme. Delegasjonslederen for PLO, Nabil Shaat, summerte opp de to resolusjonene slik: «Vi har rett til å bruke poli­ tiske, diplomatiske og militære midler i den videre kamp . . . Uten den militære kampen ville vi ikke vært der vi er. Men hvis vi stop­ per ved denne resolusjonen og sitter på den, er det store sjanser for at vi blir glemt igjen.» Israelernes Tekoah minte hovedforsamlingen om ordene til pro­ feten Esaias risset inn rett overfor inngangen til FN-hovedkvarteret: «En nasjon skal ikke løfte sverdet mot en annen nasjon.» Palestina-debatten, fremholdt han, hadde vært et Sodoma og Gomorrah for idealer og verdier, og han advarte FN om å fortsette i samme lei hvis verdensorganisasjonen skal overleve. En vestlig diplomat trakk denne konklusjon etter Palestinadebatten: «FN er nå den tredje verdens fange.» Vel et år senere, i januar 1976, vedtok flertallet i FN’s sikkerhetsråd en resolusjon som stemplet sionisme som rasisme. Men De forente stater la ned veto og stoppet den.

Palestinsk ministat — springbrett for aggresjon? En bølge av optimisme skyllet gjennom palestinernes rekker etter Rabatkonferansen i 1974, Arafats opptreden i FN og de to FNresolusjonene som støtter palestinernes krav. Et av resultatene var at planleggingen av en palestinsk stat ikke lenger ble overlatt til politiske drømmere og demagoger, men kom inn i fastere former. Flertallet i PLO er innstilt på å opprette en palestinsk stat på området vest for Jordanfloden til Israels grenser fra før junikrigen i 1967, pluss Gaza, Øst-Jerusalem og Hamma. Sistnevnte er et lite territorium under syrisk kontroll. Alt i alt er det i dag cirka 3 millioner palestinere, og det blir ansett for umulig å skaffe alle plass i palestinernes ministat. Men det kommer heller ikke på tale. Det er for eksempel ikke meningen at de omkring 300 000 palestinere innen selve Israel skal flytte, selv om de føler at de blir behandlet som annenklasses borgere av de israelske myndigheter. Storparten av de cirka 300 000 palestinere i Gaza vil også forbli der de er, iallfall inntil hele Palestina er erobret. Men for palesti­ nerne på østsiden av Jordan, cirka 1 million, stiller saken seg annerledes. Mange av dem akter å flytte til ministaten for så eventuelt å fortsette hjem til andre deler av Palestina når staten Is­ rael er oppløst. Og det samme gjelder de cirka 700 000 palestinere spredt over Syria, Libanon, Irak og Kuwait, i og utenfor flyktning­ leirer. Vel 1,5 million mennesker ønsker å bosette seg permanent eller midlertidig i ministaten. Vuggegaven dens blir derfor: en eksplosiv overbefolkning. Og historien mangler ikke eksempler på at overbefolkning, kravet på Lebensraum, stimulerer en ekspansiv politikk. Har denne ministaten muligheter til å stå på egne ben? Londonfirmaet Middle East Economic Consultants har foretatt inngående undersøkelser og lagt frem en kartlegning av menneske­ lige og materielle ressurser. Innen palestinernes rekker er det vel 60 000 med universitetsut­

245

dannelse, en positiv faktor i den nye statens infrastruktur. Mange palestinere på vestbredden som har arbeidsplassen sin i Israel, enten i industri eller byggevirksomhet, har skaffet seg erfaringer, et verdifullt supplement til akademikernes ekspertise. En industriell ekspansjon på vestbredden er derfor ingen umulighet forutsatt at det kan skaffes kapital til veie. Parallelt med konsulentfirmaets undersøkelser har forskningssentret til PLO i Beirut foretatt en analyse av ministatens eksistensmuligheter. Også den legger stor vekt på palestinernes disponible menneskeressurser. I første omgang ønsker PLO å intensivere jordbruket. Israelerne har allerede introdusert «Den grønne revolusjon» i Jordandalen, og takket være nye kornsorter har bøndene fordoblet avlingen en rekke steder. Stigningen i prisen på kunstgjødsel, et resultat av priseksplosjonen på olje, virker imidlertid stagnerende på utviklingen. For øyeblikket er der ingen betydelig industri på vestbredden, og investeringen i denne sektor er lav, bare en tyvéndedel i forhold til det som investeres i Israel. Men PLO’s studie regner med at ministaten kommer til å trekke kapital til seg fra de oljerike araberstatene. I første omgang tar PLO sikte på at det investeres cirka 25 milliarder kroner i industrien. Når noen setter et spørsmålstegn ved beløpets størrelse, pleier Nabil Shaat, palestinernes planlegningssjef, å minne skeptikerne om at dette bare er halvparten av det Yom Kippur-krigen kostet. Summen tilsvarer Saudi-Arabias olje­ inntekter i tre måneder. Men er det sannsynlig at Saudi-Arabia vil engasjere seg så sterkt? Det var ingen tilfeldighet at Arafat etter talen i FN reiste til Riyadh for å konferere med lederne der. «Abu Ammar (Arafats pseudonym) vet at Saudi-Arabia var i spissen for de statene som bidro til palestinernes seier,» uttalte Abu Hisham, sjef for PLOkontoret i Riyadh. Saudi-Arabias interesse for den nye staten springer ut aV saudienes spesielle forhold til Øst-Jerusalem, og det er verd å merke seg at Arafat på Rabatkonferansen i oktober 1974 talte om Øst-Jerusalems arabiske, ikke palestinske, identitet. Det har ført til antakel­ sen om at Arafats motytelse for Saudi-Arabias finansiering av den palestinske staten er at Øst-Jerusalem stilles under saudienes kon­ troll. En skal heller ikke se bort fra den innvirkning den gamle feiden mellom kongehuset i Jordan og Saudi-Arabia kan ha på dette 246

problemkompleks. De jordanske hasjemitene ble drevet ut av Mekka og Medina for 50 år siden av saudiene. På Rabatkonferan­ sen mistet hasjemiten kong Hussein retten til å overta Øst-Jerusalem etter en israelsk evakuering, noe saudiene registrerte som en halv seier. Sovjetunionen har helt andre motiver for å støtte opprettelsen av en palestinsk stat. Da Arafat var i Moskva i begynnelsen av august 1974 og hadde samtaler med sjefen for den internasjonale avdelin­ gen i det sovjetrussiske kommunistparti, Boris Ponomarov, hadde sovjetregjeringens offisielle organ, Izvestia, en serie artikler om palestinernes politiske fremtid. De var signert av avisens sjefredak­ tør, Lev Tolkunov. Sovjet gjorde det klart at det støtter PLO og dens forsøk på å opprette en palestinsk stat av vestbredden og Gaza. Som et kurio­ sum kan det nevnes at Israel på offisielle russiske kart dekker det område FN tildelte israelerne i delingsplanen fra 1947. Sovjetlederne krever det de kaller et progressivt Palestina, og med henblikk på å skaffe seg kontroll over den palestinske staten har de utdannet en rekke palestinere, og de gir økonomisk støtte til den nye kamporganisasjonen Palestinernes nasjonale front, som samarbeider med Jordans kommunistiske parti. «Denne staten skal bli eksponent for de revolusjonære målene til de palestinske massene,» skrev den jordanske kommunistlederen, Naien Asshab, i Moskva-tidsskriftet Marxistisk verdensoversikt. Betydningen sovjetlederne legger i en palestinsk stat, ble under­ streket i utenriksminister Gromykos tale 6. november 1974 i for­ bindelse med feiringen av den russiske revolusjonsdagen: «Ingen kan nekte araberne eller palestinerne selvbestemmelsens lovlige rett inklusive en egen stat,» uttalte han. Meget tyder på at sovjetlederne ønsker at Palestinastaten blir et Cuba, en stat de i stor utstrekning kan kontrollere, men om nødvendig fraskrive seg ansvaret for. Med et solid fotfeste i en palestinsk stat har Sovjet muligheter til å holde spenningen mellom araberne og Israel ved like. Fortsatt spenning betyr fortsatt arabisk avhengighet av Sovjet. Kampen mellom Sovjet og Saudi-Arabia om innflytelse i en palestinsk stat er i full gang. Den andre supermakten, De forente stater, har vært mer tilbakeholden. Washington ønsker ikke en ny trusel mot Israel og et nytt uromoment Sovjet kan manipulere med, og amerikanerne prøver derfor å blokere den nye ministaten. Ame­ rikanerne har støttet Jordans krav på vestbredden, for med vest­ bredden tilbake under kong Husseins kontroll ville storparten av 247

fundamentet for en palestinsk ministat vært borte, iallfall de første årene. Den amerikanske utenriksledelse kritiserer Israel for ikke å ha vist større imøtekommenhet overfor Hussein. Av to onder velger en det minste, i dette tilfelle Husseins Jordan, men israelsk stahet har bidradd sterkt til at de agressive palestinerne rykker inn, hevder representanter for det amerikanske utenriksdepartement. Saudi-Arabia har advart De forente stater mot å favorisere Jor­ dan i denne saken, og etter oljekrisen har denne advarselen fått større tyngde. I juli 1974 rykket Washington ut med en erklæring om at «det ikke kan bli en meningsfylt løsning uten at de palestinske interes­ sene blir tatt med i beregningen,» og en talsmann for det ame­ rikanske utenriksdepartement opplyste at det var diplomatisk kon­ takt mellom departementet og PLO. Hussein ser en palestinsk stat som en trusel og frykter at den ikke bare vil ekspandere vestover mot Israel, men også østover mot Jordan. Kategorisk avviser Israel en palestinsk stat. Høsten 1974 uttalte den israelske informasjonsminister Aharon Yariv at det kunne komme på tale å diskutere med PLO hvis den tok avstand fra organisasjonens charter fra 1968, anerkjente Israel og innstilte all terror. Men før 24 timer var gått, tok statsminister Rabin offentlig avstand fra Yarivs forslag. Og 5. november 1974 sa Rabin i den israelske nasjonalforsamling: «Freden vil bli basert på eksistensen av bare to stater: Israel med det forente Jerusalem som hovedstad og en jordansk-palestinsk-arabisk stat øst for Israel.» For Israel er en palestinsk stat et springbrett for terrorister og et verktøy for de kompromissløse Israel-hatere: Libya, Algerie og Irak. Bare på slagmarken kan Israel og PLO møtes, sier Rabin. Flere hundre tilfelle av palestinske terroristangrep på Israel begrunner israelernes frykt for at en palestinsk stat vil bli et springbrett for aggresjon mot Israel. Stadig prøver geriljagrupper å infiltrere, angripe og undergrave, og ikke minst det siste ofres stor oppmerksomhet, noe Adiv-saken uten tvil har medvirket til. Udi Adiv er født i Israel og vokste opp på kibbutzen Gan Shmuel. Det drives av Mapam, det marxist-sionistiske partiet til venstre for Israels dominerende arbeiderparti, Mapai. Adiv er utdannet fallskjermsoldat og tok del i de harde kampene om Den gamle byen i Jerusalem i junikrigen i 1967. Seks av trop­ pen hans på tretti overlevde. Ganske tidlig begynte han å interes­

248

sere seg for politikk. 16 år gammel ble han medlem av den venstre­ orienterte Matzpen, men gikk ut av Israels kommunistparti fordi han mente det var for moderat. På Haifa universitet der 480 av de 800 araberne på Israels universiteter finnes, kom Adiv i kontakt med den delen av den palestinske undergrunnsbevegelsen som ledes av Naif Hawatmeh fra Beirut. I 1968 avla venstreekstremisten Daniel Cohn-Bendit en visitt i Israel. Forslaget hans om at israelske venstreekstremister skulle samarbeide med de palestinske geriljaorganisasjonene, falt i god jord hos Adiv og likesinnede, og sammen dannet de Den revolusjo­ nære samfunnsalliansen. Den understøttet palestinernes terror og gikk inn for å oppløse staten Israel. Gjennom en palestinsk bokhandler i Haifa kom Adiv i kontakt med det omfattende etterretningsapparatet i Damaskus, der den palestinske avdelingen ledes av Habi Kahanji, også fra Haifa. I september 1973 reiste Adiv til Damaskus via Aten og gjennomgikk et kurs i sabotasje og radioformidling. Etter at han ble arrestert i Israel, har han tilstått at han har gitt grundige opplysninger om militære baser, flyplasser, radarstasjoner og industrielle anlegg. Sammen med ham ble tre andre israelere og over førti arabere arrestert. Flere av dem tilsto at de hadde planlagt å myrde noen av Israels fremste ledere og plasere bomber på hellige steder for å skremme bort turister og pilegrimer og øke spenningen. Omfanget av denne femtekolonne minte mange israelere om hvor utsatt landet deres er, og avsløringen får dem til å spørre: Hvor meget mer utsatt blir ikke Israel hvis en palestinsk stat stik­ ker frem som en kile mot Israels hjerte?

Stemmer fra vestbredden Hva sier palestinerne på vestbredden? Ønsker de å bli en del av en palestinsk stat? Eller ser de heller at området igjen kommer under jordansk styre? Innbyggerne på vestbredden har aldri hatt høve til å gi uttrykk for meningen sin gjennom frie valg, og resultatet er at alle de tre som konkurrerer om vestbreddens gunst — den jordanske regje­ ring, PLO og Israel — hevder at de er populære der. Det er ikke vanskelig å spore forandringer i innstillingen til befolkningen der. Da vestbredden ble okkupert av israelerne i juni 1967, var den første reaksjonen bitterhet og hat mot Jordan fordi det ikke hadde forsvart vestbredden bedre, og mot Israel fordi israelske soldater trampet rundt i Betlehem, Nablus og Øst-Jerusalem. Men etter som tiden gikk, og det viste seg at den israelske okkupasjon førte til et økonomisk oppsving», avfant stadig flere seg med okkupasjonen. Borgermesteren i Betlehem, Elias Freij, er et typisk eksempel. Han ble en nær venn av israelernes borgermester i Jerusalem, Teddy Kollek, og samarbeidet villig med de israelske myndigheter. Da kong Hussein gikk seierrik ut av konfrontasjonen med de palestinske geriljagruppene, følte mange innflytelsesrike palesti­ nere på vestbredden at PLO aldri ville få den makt den stilet mot, og at det derfor var taktisk uklokt å satse på Arafat & Co. De reg­ net ham for politisk død, og de ga liten eller ingen hjelp til palestinske geriljagrupper som prøvde å sette seg fast på vestbred­ den og bruke den som springbrett for angrep på Israel. PLO har ikke glemt denne avvisende holdning i en periode da geriljaen mer enn noensinne trengte støtte. Omslaget kom da araberlederne på toppmøtet i Rabat 1974 bestemte at PLO skal ha råderett over vestbredden når israelerne trekker seg tilbake der. Freij var en av dem som rykket ut med en støtteerklæring til PLO og sørget samtidig for å begrense vennska­ pet med israelerne. 250

I Ramallah utenfor Jerusalem har den palestinske borgermeste­ ren, Karim Khalaf, også åpent støttet PLO. Flere ganger har Khalaf trosset den israelske militærguvernøren og anmodet israelerne om å forhandle med PLO. I Nablus har den mest innflytelsesrike politikeren, Hikmet alMasri, tidligere ordstyrer i Jordans nasjonalforsamling og en av kongens beste støtter, gått over til PLO, og Anwar Khatib, Jordans tidligere guvernør i Øst-Jerusalem og avsatt i 1967, men fremdeles en av de mest innflytelsesrike på vestbredden, krever at Israel inn­ leder forhandlinger med PLO. Men ikke alle på vestbredden er blitt PLO-tilhengere fordi den en dag kan være den bestemmende. Endel beklager at vedtaket i Rabat har umyndiggjort dem, og er misnøyd med at Jordan har fraskrevet seg ansvar for palestinernes videre skjebne. Ikke minst i Øst-Jerusalem fremmes dette synspunkt. Israel har anstrengt seg for å vinne de cirka 80 000 arabiske innbyggerne, men det er ikke mange som har latt seg friste av israelsk statsborgerskap. Fra kretser som betrakter geriljagruppene med skepsis, er det gått ut oppfordringer til kong Hussein om ikke å isolere seg fra vestbredden. Hans svar er ikke blitt offentliggjort, men de nye subsidiene til vestbredden taler for seg selv: Jordan investerte våren 1975 mer enn noensinne i dette området, og siden Rabatkonferan­ sen er investeringene blitt fordoblet. Fra regjeringshold i Jordan blir det fremholdt at kong Hussein ønsker å gi palestinerne et alternativ til integrasjon i Israels økono­ mi. At subsidiene er motvekt mot PLO’s innflytelse, sies det intet om fra offisielt hold. Mens PLO planlegger den nye staten på vestbredden, utbygger israelerne forsvaret i åsene over Jordanfloden. For Jordandalen er østporten for angripende araberarméer. En kjede av militære støttepunkter løper parallelt med elven. Vest for dem ligger 12 såkalte nahal, halvmilitære nybygger-kolonier som i en akutt krisesituasjon kan omdannes til forsyningsbaser for hæren. Det er ikke noe provisorisk ved disse anleggene. Fra israelsk side vitner de om en nøye gjennomtenkt plan og en fast vilje til å holde vestbredden og bruke den som skjermbrett.

Splinten og bjelken Det letteste er å gjøre som Pilatus: Toe sine hender og la tingene gå sin gang. Bombardert av propaganda fra de stridende parter føler mange utenforstående at de ikke er i stand til å ta et standpunkt i en konflikt som er så innviklet, så omfattende og så ubehagelig. Innviklet fordi begge parter har meget å fare med, omfattende fordi denne tragedien begynner inne i historiens skumringsgrå nis­ jer, ubehagelig fordi den som prøver å innta et objektivt stand­ punkt, vil bli utsatt for angrep. I hvert land sitter der i dag fanatiske palestinere og sionister som nøye følger med det som blir skrevet og sagt om denne konflikten. Parolen deres er: Den som ikke er hundre prosent for oss, er imot oss og skal angripes. De palestinske fanatikerne sørger for at objektive kritikere blir stemplet som redskaper for imperialisme. De fanatiske sionistene nøler ikke med å gi det utseende av at nøytrale kritikere er jødehatere og beslektet med dem som drev gasskamrene. Og de fanatiske pressgruppene på begge sider innskrenker seg ikke til verbal vold. Hvis skjellsordene ikke har den ønskede virk­ ning, griper ekstremistene gjerne til sterkere midler. Det hensynsløse presset deres får mange til å resignere og godta det som skjer og truer med å bli realiteter i Midt-Østen, som noe uunngåelig. Er det profetiene fra Åpenbaringens 16. kapitel om det siste, store slaget på Armageddonsletten eller Emek Yezreel som israelerne kaller den i dag, vi ser innledningen til? spør noen. Både resignasjon og følelse av avmakt hjelper fanatikerne til å fortsette sitt destruktive spill. Fanatismen, det grenseløse hatet på begge sider i denne konflik­ ten og innstillingen om at hensikten helliger midlene stimuleres av motstandernes overbevisning om at saken deres hviler på et uangripelig rettsgrunnlag. Dette «rettsgrunnlag» har de delvis skapt gjennom historiske tolkninger og myter. Men bare delvis. Utenverdenen må også ta en

252

vesentlig del av skylden for at disse motstanderne er blitt låst fast i en kompromissløs innstilling, fet oppgjør på liv og død. For det var Storbritannia, med ryggen mot veggen i kamp for nasjonal eksistens, som lovte ett og samme område, Palestina, til to vidt forskjellige folk, israelerne og araberne, for å sikre seg all mulig støtte. Ingen liker å bli minnet om mistak og manipuleringer, om bjel­ ken i eget øye. Men debatten om dette eksplosive problem kommer neppe ut av fanatismens heksegryte før det blir ettertrykkelig slått fast at en vesentlig del av motstandernes «rettsgrunnlag» hviler på falske løfter. Erkjennelsen av dette er en viktig del av grunnlaget for å komme videre. En annen er å godta at israelerne og palestinerne er to livskraftige folk, begge så sterke at de nekter å la nasjoner med dårlig samvittighet henvise dem til en flyktningtilværelse og et kummerlig eksistensminimum. Det tredje er at palestinerne og israelerne til tross for alle talemåter ikke er interessert i en fredelig sameksistens, iallfall ikke i dag, men er rede til å likvidere hverandre for å trygge egen eksistens. Det innebærer at en løsning bare kan bli diktert utenfra. Intet tyder på at FN kan få i stand en praktisk ordning. Krys­ sende interesser i verdensorganisasjonen lammer dens handlekraft. Bare en felles opptreden fra supermaktenes side kan diktere en løs­ ning og sørge for at ordningen blir overholdt. Både i De forente stater og Sovjetunionen er der en voksende forståelse av at det å overlate konfrontasjonen til israelerne og araberne betyr at verden er underveis til Armageddon. Men heller ikke for supermaktene er det en enkel affære å ordne opp. For De forente stater kontrollerer ikke protesjéen Israel fullstendig, og Sovjet har ikke så stor makt over araberne at det kan stoppe dem i å opptrappe en konflikt. Sovjetledelsen har for eksempel liten eller ingen innflytelse over manipuleringene til de palestinske geriljagruppene i Libanon og det gradvise forsøket deres på å ta makten der, noe som kan få konsekvenser for maktbalansen i området og provosere frem far­ lige israelske aksjoner. Det er bare ett av mange faremomenter. Er krigen først et fak­ tum kan kontrollen med utviklingen lett gå tapt. Det er for eksem­ pel ikke en hemmelighet at den egyptiske overkommando har utar­ beidet detaljerte planer for rakettangrep på Tel Aviv, og den israelske overkommando har like inngående planlagt sprengning av Saad el-Ali-demningen for å la syndfloden fra den 480 kilometer lange Nassersjøen feie gjennom Nildalen. Vi var ikke langt fra dette 253

stadiet da tredje egyptiske armé ble omringet under Yom Kippurkrigen, og Israel nektet å rette seg etter vedtaket om våpenhvile. En ukontrollerbar konfrontasjon innebærer fare for at super­ maktene vil bli trukket inn i kamp mot hverandre. Men i denne truselen ligger der også en positiv faktor: Den regionale konflikten holder på å bli for farlig for supermaktene. De kan ikke lenger sitte på sidelinjen og høste fordeler av dysten mellom protesjéene. For egen sikkerhets skyld er det tjenlig å diktere en løsning som setter en stopp for driften mot katastrofe. Det er umulig å diktere en løsning som de stridende parter finner rettferdig. Men supermaktene som sammen er innstilt på å foreta dristige romferder, bør de ikke også ha det nødvendige mot til å tvinge igjennom upopulære tiltak når de kan hindre at denne klo­ den går opp i flammer?