Israel : den politiske historien 8275140226 [PDF]

Zitiervorschau

Yossi Beilin

ISRAEL Den politiske historien

Oversatt av Geir Danmo

Forlaget EXODUS 4760 BIRKELAND

(c) Yossi Beilin 1992 Boken ble første gang utgitt i 1993 i USA Originaltittel: Israel: A Concise Political History

(c) Norge Forlaget EXODUS Postboks 168 4760 BIRKELAND

Tlf. 37 27 70 07 Fax. 37 27 70 06 Published by agreement with Lennart Sane Agency AB

Forsidefoto:

Trykk: Innbinding:

Moshe Dayan sammen med Golda Meir på 1960 tallet. Foto David Rubinger. Tangen Trykk AS Drammen Kristoffer Johnsen AS Skien

ISBN NR 82 7514 022 6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven og fotografiloven. Kopiering i strid med lov eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Helena, Gil og Ori

Innhold Forord Innledning

9 15

1. Det jødiske samfunnet i Palestina før den israelske staten ble opprettet

29

2. Staten - Viktige hendelser Politiske milepæler Økonomiske milepæler

57 74 77

3. Den israelske regjeringens struktur Maktfordelingen i Israel

83 85

4. Skiftende dagsorden

95

5. Den arabisk-israelske konflikten

139

6. Den politisk kulturen i Israel Symboler, myter, ritualer og tabuer Ideologier De politiske partienes rolle og deres innvirkning på det israelske samfunnet

161 161 191

214

7. Hvem styrer?

239

8. Politisk lobbyvirksomhet 9. Etterskrift Litteraturliste

293 319 327

7

I

Forord Israel, juli 1992. I femten år hadde Likud ledet regjeringen eller delt regjeringsansvaret. Den 23. juni 1992 skjedde det en omveltning, der Arbeiderpartiet fikk tilbake makten. Det palestinske opprøret (intifadaen) som fremdeles fortsatte i de okkuperte områdene (Vestbredden og Gaza), immigrasjonsbølgene fra det tidligere USSR, Golfkrigen med Scud-raketter mot Tel Aviv og Haifa, Madridkonferansen om fred i Midtøsten, og demokratiserings-prosessen som fant sted innenfor Arbeiderpartiet: Alt dette hadde sin innvirkning på israelerne som gikk til valg. På tross av at man tradisjonelt hadde vært forsiktig med å ikke blande seg inn i indre politiske anliggender, trakk mange av verdens statsmenn et lettelsens sukk da det nærmest umulige skjedde og en krigshissende, konservativ regjering ble erstattet av en pragmatisk regjering, som gjorde det til en målsetting å trekke seg tilbake fra flesteparten av de okkuperte områdene. Dette nye kapitlet, som startet sommeren 1992, kan komme til å bli et vendepunkt i Midtøstens historie. Om det skjer eller ikke, vil vi først få vite om noen år. I mellomtiden kan vi prøve å forstå fortiden og den menneskelige og ideologiske kontekst som de politiske avgjørelsene treffes innenfor. Da jeg begynte å skrive denne boken kunne jeg ikke i mine villeste fantasier ha forutsett at deler av den skulle bli skrevet mellom en sirene og den neste, mens Scud-raketter, som tilbakela rundt 250 km på seks til syv minutter, falt ned over husene i Tel Aviv og omkringliggende områder. Nå da arbeidet med boken er avsluttet, er det vanskelig å fatte at vi, midt i det støyende Tel Aviv, faktisk kom oss gjennom dette marerittet, natt etter natt i én og en halv måned - en periode som la mange vedtatte sannheter i grus. Den brå overgangen fra krig til fred, til et liv i skyggen av en konstant trussel, og et sterkt håp om å virkeliggjøre det enorme potensialet som ligger iboende i det israelske 9

samfunnet - lengselen etter fred - alt dette symboliserer det enestående ved Israel. Og det er dette som er emnet for denne boken. Jeg innrømmer gjeme at boken er et direkte resultat av profesjonelle laster. Den er en personlig betraktning, som fremstiller forandringene som har funnet sted i det israelske samfunnet fra en synsvinkel som i samfunnsvitenskapen er kjent som deltakende observasjon. Mange politiske vitenskapsmenn som engasjerer seg i politikken, befinner seg, samtidig som de er opptatt av politisk virksomhet, som tilskuere på sidelinjen. De sier til seg selv: "Interessant, svært interessant. Dette burde jeg skrive noe om..." De følgende sider er ikke ment som en lesebok om israelsk styreform. De gir seg heller ikke ut for å være en memoarbok. De er ment å presentere de viktigste linjene i det israelske samfunnets utvikling og sakene som har hatt en sentral plass på dets dagsorden opp gjennom årene. Noen av dem rystet selve samfunnets grunnvoller, enda de idag fremstår som fullstendig irrelevante. Spørsmålet om tyske erstatninger etter Holocaust er for eksempel blitt meningsløst idag. Dengang skapte det en dyp splittelse i det israelske samfunn og førte nesten til at regjeringen, ved Herut-bevegelsen under Menachem Begin, måtte gå av. Etter Scud-angrepene mot Israel var den tidligere tyske utenriksminister Genscher blant de første som besøkte stedene som var blitt truffet av raketter. Hans løfter om massiv finansiell støtte til Israel ble akseptert uten debatt. Jeg har på de følgende sidene forsøkt å beskrive hvordan de forskjellige beslutninger tas, og deres mekanisme, videre å peke ut maktsentrene i det israelske samfunn og å gi et inntrykk av beslutningstakernes karakter, som har forandret seg betraktelig i løpet av de siste tiår, og å definere de politiske normene i Israel, et demokrati under konstant beleiring. Den israelsk-arabiske konflikten, som ingen av oss kan forholde seg objektiv til, inntar naturligvis en viktig plass på disse sidene. Fedrene til den sionistiske ide forutså ikke denne konflikten ved utgangen av det forrige århundre. I begynnelsen av det tyvende århundre ble den det største problemet for det jødiske samfunnet i Palestina og for staten Israel, siden den ble opprettet - og den ble det enda mer etter den store, men skjebne­ svangre seieren i 1967. Jeg skal også drøfte den høye prisen Israel

10

fortsatt betaler, ved at en fortsatt ikke har fred, og de utfordringene landet vil stå overfor når den etterlengtede freden engang vil komme. Enhver av oss har selvfølgelig sitt eget personlige Israel. For våre foreldre var Israel en drøm. For dem som kjempet for landets uavhengighet, var Israel en skrøpelig ting, som måtte behandles med varsomhet: Landet måtte ikke kritiseres, og å være negativt innstilt til landet var ikke til å tenke på. Hver mangel ble betraktet som en ungdommelig villfarelse, som voksesmerter. For min generasjon var Israel en gitt størrelse, et fastlagt, ubestridelig faktum. Den generasjonen som kom til da staten var blitt til, nyter også en viss fordel, nemlig den spesielle tilknytning de føler hvis fødselsdag faller sammen med statens fødsel. Jeg ble født mindre enn en måned etter at staten ble opprettet. Under den andre våpenhvilen i Uavhengighetskrigen ankom et krigsskip ved navn Altalena til Israels kyst, uten tillatelse fra den israelske forsvarsstyrken. Siden skipet tilhørte IZL-organisasjonen ledet av Menachim Begin, som løsrev seg fra Haganah, ble begivenheten regnet som den første prøven på de tidligere undergrunnsarméenes sammenslåing til en nasjonal kampstyrke. Det så ut til at Israel skulle bli kastet ut i en borgerkrig allerede før staten var en måned gammel, men faren ble avverget. Uten at det var min egen fortjeneste, ble jeg født inn i en av historiens mest fascinerende perioder, i midten av det tyvende århundre, tre år etter slutten på Den andre verdenskrig. Verden hadde store fredsforhåpninger. Den unge staten som nettopp hadde oppfylt mange generasjoners drømmer, stod overfor sin største utfordring - å absorbere immigranter fra sytti forskjellige land, en fordobling av befolkningen, i løpet av kort tid. Det var ikke til å forundre seg over at jeg var stolt over å være jøde, stolt over å være israeler, en glødende sionist, en trofast tilhenger av statsminister David Ben Gurion, og en kompromissløs motstander av alle som sto i opposisjon til ham - det være seg Menachem Begin, den markante opposisjonslederen på høyresiden, eller Moshe Sneh som markerte seg på venstresiden. På skolen fordypet vi oss i perioden før Israel ble egen stat. Jeg støttet

11

Haganah, mens andre barn foretrakk de separatistiske undergrunns­ bevegelsene - IZL og Lehi. I 1977, noen måneder etter Arbeiderpartiets historiske nederlag, lot jeg meg verve. Jeg byttet mitt akademiske og journalistiske arbeid med en heldagsjobb som talsmann for partiet. Jeg vervet meg for et år, men ble sittende i syv. For meg var dette en enestående mulighet til å bli kjent med partilivet, på godt og vondt, med sine maktkamper og sine ideologiske debatter. Da den nasjonale enhetsregjeringen under ledelse av Shimon Peres ble dannet, ble jeg utnevnt til statssekretær. Disse to årene fikk jeg et inngående kjennskap til hvordan statsapparatet virker på innsiden, inne i selve kjernen. Jeg fulgte slike viktige avgjørelser som IFS' tilbaketrekning fra Libanon, utarbeidelsen av den økonomiske gjenoppbygningsplanen fra 1985, og forhandlingene med Egypt om Taba-området og det nordlige Sinai. De to påfølgende årene tjenestegjorde jeg som generaldirektør for utenrikssaker i utenriksministeriet. Denne stillingen ga meg muligheten til å delta i ledelsen av den israelske utenrikspolitikken, og ga meg også anledningen til å møte ledende politikere fra hele verden. I tillegg var jeg fra 1984 til 1988 fast observatør ved møtene til det indre kabinett, et forum bestående av ti ministre - fem fra Likud og fem fra Arbeideralliansen - som drøftet sikkerhetsanliggender som ikke ble lagt frem for det fulltallige kabinettet. I 1988 ble jeg valgt inn i Knesset og tjenestegjorde som visefinansminister i den nye nasjonale enhetsregjeringen frem til den gikk av i 1990. Dette var en ny vinkling for meg, mindre familiær enn mine tidligere poster, som ga meg et overblikk over det israelske samfunn gjennom tildelingen av økonomiske midler. Blir man godt kjent med noe, blir man noen ganger skuffet. Men til tross for bitter skuffelse - først og fremst over de forsømte mulig­ hetene til å gjøre fremskritt i fredsprosessen - har min "reise" de fem siste årene forsterket min stolthet over mitt land, og det folket som bor der. Det har ennå ikke bukket under for kynisme og materialisme. Mange er villige til å bringe store offer for det de mener må til for at deres egen drøm om staten Israel skal kunne oppfylles. Etter internasjonal målestokk å dømme er Israel en suksess. Samlingen av

12

millioner av jøder fra alle verdenshjørner; gjenopplivingen av et språk som hadde vært dødt i tusenvis av år; byggingen av et samfunn som oppnådde en rask økonomisk vekst og satte en høy standard for demokrati og sosial integrering: Alt dette er bedrifter som ikke lar seg ignorere. Selv om den økonomiske utviklingen og velstanden hadde en merkbar nedgang etter Yom Kippurkrigen i 1973, kan årsakene til det tydelig spores tilbake til utfallet av Seksdagerskrigen i 1967 og den tunge forsvarsbyrden dette påførte Israel. Denne boken er blitt skrevet ut fra troen på at Israel er i stand til å vende tilbake til økonomisk vekst og bli en integrert del av det internasjonale samfunn. Tiden etter Golfkrigen kommer til å bli avgjørende: Vil Israel bli en del av den nye verdensorden og ta på seg risikoen som fredsprosessen innebærer? Eller skal landet risikere status quo, der det står overfor en konstant strategisk trussel fra de arabiske statene og en svekkelse av innbyggernes personlige sikkerhet p.g.a. intifadaen - det palestinske opprøret på Vestbredden og i Gaza? Overenskomsten lederne for det jødiske samfunn i Palestina fattet i 1937 om å godkjenne Peel-kommisjonens delingsplan, ifølge hvilken det i området vest for Jordanelven skulle opprettes to stater - en arabisk og en jødisk, var en historisk avgjørelse. Vedtaket den israelske regjeringen fattet i 1978 om å akseptere Camp Davidavtalene og gi fra seg hele Sinaihalvøya, som mange mente skaffet Israel stor strategisk tyngde, var også en historisk avgjørelse. Det samme var vedtaket fra 1985, som førte til Israels ensidige tilbaketrekning fra Libanon. Vil Israel være i stand til å treffe enda en slik avgjørelse? Vil landet vise seg å være i stand til å ta situasjonen opp til ny overveielse, for å befri seg fra den hengemyren som territoriene har blitt og gjenoppta kursen som ble avbrutt i 1967? Vil det være mulig å oppnå fred og sikkerhetsavtaler med palestinerne og de arabiske stater? Svaret på disse spørsmålene kommer til å avgjøre hvor staten Israel, dette viden avholdte og fascinerende historiske under, som har lidd så lenge, er på vei.

13

Innledning

Den interessen som Israel vekker, står overhode ikke i forhold til landets størrelse. De oppdaterte tallene, offentliggjort like før Uavhengighetsdagen i april 1991, viser en stat med en befolkning på 5 millioner, inkludert 900.000 ikke-jødiske innbyggere. Hele Israels territorium innenfor grensene fra før 1967, inkludert hele Jerusalem og Golanhøydene, utgjør ikke mer enn 21.501 kmI2. Vestbredden, med en størrelse på 5.500 km2, har en arabisk befolkning på 800.000, mens den 1000 km2 store Gazastripen har en befolkning på 700.000 arabere. Mediaeksperter vet at Israel er verdens tredje største nyhetsskaper, etter Amerika og det tidligere Sovjetunionen. En nyhetsreporter som er utsending i Jerusalem, vet at han ikke vil få mange frihelger. Og for enhver stat som har diplomatiske forbindelser med Israel, er rollen som ambassadør i Israel en av de mest viktige postene i utenrikstjenesten. Israel er den eneste vestlige stat i Midtøsten. Den er kjennetegnet av vedvarende spenninger, periodiske kriger og disse unike sosiale strukturene som kibbutzene representerer. For en nasjon hvis bare overlevelsen er en gåte, skulle det uhørte anstrengelser til for å forsøke å fornye det nasjonale liv: Gjenopplivingen av et dødt språk og omformingen av det til et moderne kommunikasjons­ redskap; immigrasjonen av hele diasporafellesskap til Israel; og en interessant "smeltedigel" som forente i seg eksperiment og handling, mange skuffelser, og ikke så få overraskende suksesser.

I det israelske parlamentet, Knesset, som ligger på en høyde i Jerusalem og ligner et gresk tempel, henger det et bilde av en mann som symboliserer konsensusen i dette mangfoldige og multipolariserte samfunn. Portrettet fremstiller dr. Theodor Herzl, eller Binyamin Ze'ev Herzl, som han heter på hebraisk. Denne eksent­ riske mannen, som døde av en hjertelidelse i 1904 bare 44 år

15

gammel, er blitt kalt "den jødiske stats far". Herzl levde før partiene i sionistbevegelsen ble etablert, og forble derfor hevet over tilknytningen til noe parti. Han symboliserer sionisme for sionistene og ikke-sionisme for ikke-sionistene. Fotografiet av ham som pryder mange av statens offentlige institusjoner, viser en mann med et vakkert ansikt, et kraftig sort skjegg og korslagte armer. Ville staten Israel blitt til uten visjonene til denne mannen, som hadde en doktorgrad i rettsvitenskap, var Paris-korrespondent for avisen Neue Freie Presse, en frustrert skuespillforfatter samt en kjetter hvis barn konventerte til kristendommen? Ved første øyekast blir svaret ja: Den første bølgen av jødisk immigrasjon (aliyah) til Palestina, som begynte i 1882, foregrep Herzls nasjonale periode med flere år. Men om en slik immigrasjon ville ha ført til statsdannelse uten utarbeidelsen av Herzls sionistiske filosofi, er heller tvilsomt. Herzl var selve begrepet på den opplyste og selvstendige jøden som levde mot slutten av det nittende århundre. En tid med en oppgivelse av det jødiske offentlige liv, med frafall og assimilering i den kristne verden på den ene siden, samt en overfladisk og skrøpelig integrering av jøden i denne kristne verden på den andre siden. Dreyfus-saken, som han dekket som korrespondent for sin avis, viste ham hvor skjør integreringen av den opplyste, sekulære og frigjorte jøden var. Dette fylte ham med ønsket om å finne en løsning på det jødiske problem. Han var en bortskjemt gutt fra Budapest. Sønn av en tiltrekkende, stolt og dominerende mor, og med en handelsreisende far med en stor formue, endel av formuen hadde han riktignok tapt. Gutten som forlot den jødiske grunnskolen for å få seg en mer allsidig utdannelse på den kommunale realskolen, og den evangeliske videregående skolen, vokste opp til en ung mann som dro til Wien for å studere juss. Han var en hyppig gjest ved operahusene så vel som på steder med et mindre godt rykte, hvor det sies at han pådro seg en venerisk sykdom. Dette var den unge mannen som beundret Wagner og ikke lot seg affisere av utslagene av antisemittisme ved

16

universitetet i Wien. Herzl var i tredveårene, gammel for alderen og knuget av et mislykket ekteskap. Han ga opp jussen og ble Paris-korrespondent i en prestisjetung tysk avis. I denne perioden utarbeidet han en detaljert plan for jødenes masseomvendelse til kristendommen, som skulle gå for seg i åpenhet og med stolthet, selv om han og andre jødiske ledere forble jøder til sin dødsdag. I denne planens ånd lot han være å omskjære sin sønn. På denne tiden forente Herzl i seg en forståelse for antisemittismen - han rettferdiggjorde til og med noen av dens elementer - med et sterkt behov for å befri seg fra å være en av dens skyteskiver. Idéen om massekonvertering var et resultat av dette dilemmaet. En annen idé for en løsning på antisemittismens problem - å samle verdens jøder i Palestina - var ikke ukjent for ham. Men han forkastet den utfra den tro at de dyptgående forskjellene mellom de forskjellige jødiske samfunnene, ikke ville tillate gjenreisingen av det jødiske folk til en nasjon. Det var Dreyfus-saken, som startet høsten 1894, som forandret Herzls syn på det jødiske spørsmålet. En jødisk offiser i den franske armé, Alfred Dreyfus, ble arrestert etter anklager om forræderi. I 1895 ble Herzl overbevist om at jødene måtte forlate Europa på grunn av den skremmende intensitet av antisemittisme som rådde der. Sine siste ni år viet han til å lete etter en løsning på det jødiske problemet, spesielt med sikte på å få det jødiske folk trygt anbragt på et eller annet landområde. Denne mannen, en sammensatt, frustrert og talentfull mann, som bare fikk liten glede av sitt privatliv, ble den jødiske stats far, på tross av sine bare marginale forbindelser med det jødiske samfunn. Til å begynne med snakket han ikke om Palestina; han følte at det lå for nær Europa. Tvert imot foretrakk han en fjernere beliggenhet i Afrika eller Sør-Amerika - et sted som kunne anskaffes med penger. Det skulle velges etter geografisk beliggenhet, klima og andre kvaliteter. Han så for seg en sekulær, demokratisk, tysktalende stat. Han la frem idéen for velstående jøder og ikkejødiske statsmenn, bare for å bli avvist. Vendepunktet i Herzls liv kom da han reiste tilbake til Wien i et år

17

da antisemittismen i byen nådde nye høyder. Her møtte han liten forståelse for sin idé; han ble istedet avvist, også av sin hustru. Selv om hans brev til henne var adressert "Min søte pike" eller "Min kjære pike" gjorde hans hyppige reiser - til England, til Tyrkia eller til et hvilket som helst sted der han håpet å vinne støtte for idéen han hadde redegjort for i sin bok Der Judenstaat (Den jødiske stat) - at de gled lengre og lengre bort fra hverandre. Herzls forbløffende suksess var sammenkallingen av den første sionistkongress i Basel, Sveits, i 1897. Hadde han ikke omformet sine synspunkter til en organisert bevegelse ville han forblitt en av de mange tenkerne, som drømte om å føre jødene sammen i ett land - om det nå var i Palestina eller et annet sted, om det nå var en religiøs gjenopplivning eller et nytt samfunn. Bare han, med sin enestående karisma, drevet av styrken i sin tro på saken og seg selv, klarte å grunnlegge en organisasjon med forgreninger over hele den jødiske verden. Han overvant motstand, særlig fra rabbinere fra de forskjellige trosretningene, og andre jøder som fryktet økt antisemittisme i Europa, på grunn av beskyldninger om tvetydig lojalitet. Etter en intens personlig innsats, som satte stillingen i Neue Freie Presse i fare, forverret hans hjertelidelse seg og det skjøre forholdet til den kranglevorne konen ble enda verre. På tross av dette, klarte Herzl a samle 208 jøder fra 16 forskjellige land i Basel - fra da av kjent som "sionister". Det var i slutten av en varm augustmåned, men på tross av varmen møtte hele delegasjonen i diplomatfrakker og hvite slips på kommunelokalet. Over døren var det hengt opp et blått og hvitt flagg, som senere skulle bli overtatt av staten Israel. Hver utsending gikk med et blått merke på frakkeslaget, der det sto på tysk : "Den eneste løsningen på det jødiske spørsmålet er opprettelsen av en jødisk stat". Suksessen til den første sionistkongressen overrasket Herzl. Organiseringen var eksemplarisk, entusiasmen var voldsom, hans lederskap var overbevisende og han ble naturligvis valgt til formann for kongressen og president for Sionistenes Verdensorganisasjon. Begivenheten fikk stor mediaomtale. Herzls budskap til kongressen 18

var svært tydelig: Det jødiske folk måtte etablere en organisatorisk ramme innenfor hvilken det kunne forhandle med de store nasjoners ledere, for å få istand en avtale om jødisk bosetting i Palestina. Ved å si dette, formulerte han idéen om "politisk sionisme", som forlangte politiske forberedelser før en masseimmi-grasjon. Dermed kritiserte han til og med skarpt de fra den første aliyah, som hadde begynt å komme til Palestina i 1882, rett og slett fordi de var kommet inn i landet i all stillhet. Han opponerte mot individuell immigrasjon og snakket om en åpen, offisiell politisk ordning, som ville tillate at eksiljøder ble kalt sammen og at det jødiske folk ble samlet i landet Israel. Som den jurist og formalist han var, lot den store revolusjon han forkynte seg ikke basere på hemmelighetskremmeri. Sionistkongressen høstet vidstrakt respons langt ut over den jødiske verden. Mens den blant jødene vekket til live sionistiske følelser, skapte den i den ikke-jødiske verden, frykt for en internasjonal jødisk sammensvergelse. I sin dagbok skrev Herzl det han ikke våget å si i sin åpningstale foran kongressen: "I Basel grunnla jeg den jødiske stat". Fra nå av møtte Herzl verdens statsmenn som leder for en betydningsfull organisasjon, ikke som en eksentriker som prøvde a overbevise dem om sannheten i sin idé. Organisasjonen klarte a finansiere en del av hans aktiviteter, som omfattet mekling med og bestikkelser av den tyrkiske sultanens hoffmenn. Gjennom alle de syv årene han ledet Sionistenes Verdensorganisasjon, og mens han stadig ble fysisk svakere på grunn av sin fremskredne hjertelidelse, var mekling og organisering hans hovedoppgaver. Sionistkongressen forsamlet seg årlig inntil hans død. Han fortsatte a tillegge kongressens ytre former betydning, og var opptatt av kulisser og andre symboler. Med hjelp fra David Wolffsohn arbeidet han for å etablere en sionistisk bank, som ble grunnlagt i 1902. Det meste av sin tid brukte han imidlertid til møter med byråsjefer og ministre over hele Europa. Viktigheten av bosetting i Palestina fortsatte a bli drøftet på de årlige kongressene. Herzl manøvrerte mellom entusiastiske støttespillere og heftige motstandere, som han selv

19

tilhørte. Spørsmålet om de palestinske arabere ble for første gang reist under den andre kongressen. Utsendingene fikk en rapport om antallet og om hvor de levde, men saken ble på dette tidspunkt ennå ikke sett på som problematisk. Amos Elon skriver:

Ingen av dem som var forsamlet i Basel forutså at staten Israel skulle bli opprettet gjennom krig. Kongressens utsendinger arbeidet i egne øyne for et humant, rettferdig og cerefullt mål uten sidestykke: Befrielsen av et folk i utlendighet, gjenopprettelsen av verdens eldste nasjonale pakt. Mer mottakelige enn sine samtidige som de var for kraften i nasjonale idealer, ignorerte de likevel den mulige virkningen av liknende idéer på arabernes side. Det fins ikke noe mer egosentrisk enn en bevegelse som er for en nasjonal gjenopprettelse. Utsendingene var sikre på at Palestinas arabere ville ønske dem velkommen med åpne armer. Enhver som ville hevdet noe annet - og det var det ingen som gjorde ville blitt erklært for sinnsyk.

Herzl innlot seg nå på en hårdnakket leting etter et protektorat, og han foretrakk sin idé om tysk proteksjon. Det lyktes ham å bli mottatt av keiser Wilhelm II, som han gjorde inntrykk på med sin idé. Keiseren hadde ikke mye godt å si om jødene i landet sitt; han beskyldte dem for å ha sluttet seg til hans motstandere og for å drive med pengeutlån. Dermed anså han det som fordelaktig å få dem fjernet til Palestina. Herzls sionistiske idé sammenfalt her, slik det ofte ellers også var tilfelle, klart med antisemittiske interesser. Keiseren gikk med på å appellere til den tyrkiske sultan for å få hans samtykke til opprettelsen av et kolonisamfunn, som et offentlig charter for koloniseringen av Palestina under tysk beskyttelse. Men da tyrkerne gjorde det klart for keiseren at de ikke var interessert i noe slikt forslag, eller i at det kom flere jøder til Palestina, lot Wilhelm II idéen fare. Etter måneder med store forhåpninger, var den tyske avvisningen en bitter skuffelse for Herzl, som var kommet til Jerusalem for å møte keiseren under dennes besøk der. Under den tredje 20

kongressen, som fant sted i 1899, rettet utsendingene skarp kritikk mot sin formann, og Herzl ble tvunget til å finne et alternativ til Palestina; han var, blant annet, inne på muligheten av Kypros. Den fjerde kongressen ble avholdt i London i år 1900. Det ble nå tydelig at Herzl hadde besluttet å sette sin lit til Storbritannia i sin søken etter et charter. Våren 1901 ble han, etter årelange forsøk, innvilget audiens hos sultan Abdul Hamid. Herzl foreslo for sultanen at jødene skaffet seg tyrkiske obligasjoner på det europeiske markedet, og sultanen ba om hjelp til a betale landets gjeld. Sionistlederen tok opp spørsmålet om det palestinske charter med medlemmer av sultanens hoff, men det ble snart klart at han ikke ville klare å skaffe tilveie pengene den Syke Mann på Bosporos gjorde krav på. Det ble ogsa klart at sultanen var villig til å tilby alternativer til Palestina (så som Syria), men ikke selve Palestina. Herzls feilslåtte diplomatiske forsøk avspeilte seg under den femte sionistkongressen, som forsamlet seg i Basel mot utgangen av 1901. Her fikk opposisjonens stemme overtaket, som foretrakk en praktisk sionisme og bosetting i Palestina fremfor Herzls fåfengte reiser. Herzl forble tro mot sitt standpunkt. Han viet de årene han hadde igjen til å søke, under britisk beskyttelse, etter alternativer til Palestina. Han ga uttrykk for at han foretrakk Kypros eller Sinaihalvøya, men sjansen for å få et av disse territoriene var liten; Kypros hadde sine egne etniske problemer, mens Sinaihalvøya ikke var en britisk koloni. Selv om det engang ble foreslått at sionistbevegelsen skulle leie Sinaihalvøya av den egyptiske regjeringen for en periode pa nittini år, ble idéen straks skrinlagt på grunn av den britiske innvendingen om at det ville være umulig å

forsyne området med vann. I kjølvannet av jødeforfølgelsene i Kishinev (45 døde og over 600 sårede i april 1903), og etter å ha oppgitt idéen om et Sinai-charter, var Herzl beredt til å vurdere det britiske forslaget om å innvilge et charter i Uganda (Britisk Øst-Afrika, idag Kenya). Dette forslaget, som ble fremmet av den britiske kolonisekretær Joseph Chamberlain, ble til et offisielt britisk tilbud, som pekte ut et stort

21

landområde som skulle kalles Det nye Palestina. På dette stadium så Herzl for seg omtrent ti sentra med jødisk bosetning rundt omkring i hele verden, der jødene ville være garantert fullt selvstyre, og der de kunne forberede seg på en endelig bosetning i Palestina. Etter et besøk i tsarens Russland sommeren 1903 fikk Herzl løfte om at den russiske regjeringen ville oppmuntre jødisk emigrasjon til den jødiske staten i Palestina, men motsette seg organiseringen av en sionistbevegelse i Russland. Men da han reiste fra Russland, ble han møtt med beskjeden om at Storbritannia var villig til å fremskynde opprettelsen av en jødisk koloni i Øst-Afrika. En jødisk guvernør skulle overvåke koloniens affærer på et selvstendig grunnlag, mens den formelle myndighet skulle påligge britisk overherredømme. Herzl - en syk, såret, og tidlig eldet mann - foreslo for den sjette kongressen, at det britiske tilbudet om å opprette en jødisk koloni i Uganda skulle aksepteres. Herzl forberedte ikke kongressen, forutsa ikke den store motstanden forslaget om å slå seg ned noe annet sted enn i Palestina ville vekke, og han stolte for mye på sin personlige karisma. Motstanderne av forslaget ble anført av en russisk sionistdelegasjon under Chaim Weizmann. De reagerte skarpt, rev i stykker kartet over Afrika, og gikk til sultestreik. De religiøse utsendingene støttet, sammen med vesteuropeerne, Herzls forslag. Da han innså at det var godt mulig at han kom til å få færrest stemmer i kongressen - som han hadde bygd med sine egne hender - oppveide han det opprinnelige forslaget ved å hente inn en delegasjon av eksperter, som skulle sendes til regionen for å sondere terrenget. Dette forslaget reddet hans svake lederposisjon, men utfallet ble langt fra noen stormende seier: 295 utsendinger støttet forslaget, 178 gikk imot og 99 unnlot å stemme. Da den russiske delegasjonen marsjerte ut av kongressen, lovet Herzl å trekke seg dersom delegasjonen ikke kom tilbake fra Uganda med positive anbefalinger. Han erklærte også til utsendingene, på hebraisk: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, glemmer jeg min høyre

22

hånd." Dette ble den siste sionistkongressen han fikk være med på. Mindre enn et år senere, den 3. juli 1904, døde Herzl i Wien, kort tid etter sin fireogførtiende fødselsdag. Alle iherdige forsøk på å få i stand en avtale om jødisk bosetning i Palestina - eller andre steder - sluttet i realiteten med hans død. Delegasjonen som var blitt sendt til Afrika kom det ingenting ut av. Ingen leder dukket opp i horisonten for å påta seg ansvaret for sionistbevegelsen. Splittelsen som ble skapt under den sjette kongressen varte ved. Den syvende kongressen, som skulle funnet sted i 1904, ble utsatt. Men selv om mange betraktet sionistbevegelsen som et blaff som komtil å forsvinne med sin leder, viste det seg at den var for sterk og for godt fundamentert til å forsvinne med Herzls død. Sionistbevegelsens historie etter Herzls død er i hovedsak historien om praktisk sionisme. Selv om Herzl hadde en enestående suksess når det gjaldt å danne en nasjonal organisasjon ut av ingenting, mislyktes han i sitt forsøk på å oppnå det politiske medhold som måtte komme før en faktisk bosetting. Praktisk sionisme seiret over politisk sionisme, og 1904 markerte et nytt kapittel i sionismens historie, nemlig den annen aliyahs historie og immigrasjonsbølgene som fulgte den. Herzl ble symbolet på sionistenes konsensus umiddelbart etter sin død. Gårsdagens argeste motstandere ble igjen hans beundrere, enige om at ingen kunne ta hans plass. Under den syvende kongressen, som fant sted i Basel i juli 1905, ble det valgt en liten eksekutivkomité under ledelse av David Wolffsohn, Herzls fortrolige. For første gang ble det fattet en bestemmelse til fordel for å styrke jødisk landbruk og industri i Palestina. Komitéens sammensetning symboliserte den nye holdningen - tre representanter for den praktiske sionisme satt side om side med tre representanter for den politiske sionismen. Wolffsohn var en fremragende organisator, og en fargeløs realist. Han holdt ved like kontakten med de tyrkiske lederne både før og etter De unge tyrkeres revolusjon, med den russiske tsars hoffmenn, med Tyskland og Storbritannia - uten stort utbytte. Den russiske opposisjonen, som hadde kritisert Herzl skarpt, kritiserte ogsa 23

Wolffsohn, og i 1911 endte han sin tjenestetid. Professor Otto Warburg, en entusiastisk opponent for en praktisk sionisme, som representerte motsetningen til den holdningen hans to forgjengere hadde inntatt, ble valgt i hans sted. Sionistbevegelsens politiske forandring hadde allerede startet i 1908, med opprettelsen av Det palestinske kontor i Jaffa, under ledelse av dr. Arthur Ruppin. Dette markerte det første møtet mellom det politiske synet som forkleinet den praktiske holdningen, og den praktiske holdningen som ikke hadde tro på det politiske synspunktet. De parallelle linjene krysset hverandre og bevegelsen begynte pa en organisert og intensiv måte å engasjere seg i anskaffelsen og tilretteleggingen av land. Under årene før Den første verdenskrig og under selve krigsårene, ble ikke sionistbevegelsen, som hadde sitt sentrum i Berlin, styrket. En virkelig forandring kom med Balfour-deklarasjonen den 2. november 1917, da Storbritannia erklærte seg beredt til å se med velvilje på opprettelsen av et nasjonalhjem for jødene i Palestina. Balfour-deklarasjonen ble utstedt ut fra en frykt for at Tyskland skulle komme Storbritannia i forkjøpet, og utferdige en liknende erklæring og dermed få sionistbevegelsens sympatier, på et tidspunkt da kampen mellom de europeiske makter om Palestina var på sitt høyeste. Balfour-deklarasjonen var i stor grad virkeliggjørelsen av Herzls drøm. Den vekket stor begeistring i den sionistiske og jødiske verden og flyttet sionistbevegelsens tyngdepunkt fra det beseirede Berlin til London. Lederen for bevegelsen de kommende decennier var Chaim Weizmann, doktor i kjemi, som spilte en sentral rolle i å oppnå deklarasjonen gjennom hundrevis av samtaler med de britiske beslutningstakerne. Anita Shapira hevder faktisk at Balfour-deklarasjonen var sammenfallet av en personlighet (Weizmann) og en situasjon (ønsket om å oppnå jødisk støtte i kampen om Palestina). Allikevel antok ikke Balfour-deklarasjonen den formen Herzl hadde forestilt seg. Den nevnte hverken en stat eller et selvstyrt område, ikke engang et protektorat. Den presiserte heller ikke på hvilken måte nasjonalhjemmet skulle oppnås. Den var ingen 24

høytidelig erklæring, heller ingen direkte uttalelse til sionistorganisasjonen, men snarere et brev adressert til Lord Rothschild, som Balfour skrev til: Jeg har den store glede å meddele Dem, på vegne av Hans Majestets regjering, den følgende sympatierklæring med de jødiske sionistiske aspirasjoner som er blitt forelagt, og godkjent av, kabinettet. "Hans Majestets regjering imøteser med glede etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina og vil etter beste evne medvirke til at dette målet blir nådd, underforstått at ingenting skal bli gjort som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettighetene og den politiske status jøder i ethvert annet land besitter." Men til tross for deklarasjonens beskaffenhet, innhold og stil ble den hilst velkommen som en viktig fortjeneste av sionistbevegelsen og som et gjennombrudd i virkeliggjørelsen av en jødisk stat. Weizmann ble heretter den sentrale skikkelse innenfor sionistbevegelsen. I mars 1918 kom han til Palestina som medlem av sionistkommisjonen som den britiske regjering hadde sendt ut, for å fungere som et bindeledd mellom sionistbevegelsen og de britiske militærmyndighetene. Han tilbrakte fem måneder i Palestina før han vendte tilbake til London. I 1919 møtte Weizmann for de alliertes høykommisjon, der han snakket uttrykkelig om etableringen av en jødisk regjering i Palestina så snart det var skapt et jødisk flertall der. I 1920, etter langvarige forhandlinger mellom Frankrike og Storbritannia, fikk Storbritannia mandat over Palestina. Dette markerte begynnelsen til tjueåtte år med britisk administrasjon i landet, en periode som startet med store sionistiske forhåpninger og nære bånd mellom det sionistiske lederskap og mandatmyndighetene, og endte i konflikt, et åpent brudd og en anti-britisk undergrunnsbevegelse. I 1920 ble Weizmann valgt til sionistorganisasjonens president. I 25

drøftingene med de amerikanske sionistene, ledet av dommer Louis Brandeis, som appellerte til sionistbevegelsen om å sette inn sine resurser i Palestina og etablere sitt hovedkontor der, gikk Weizmann seirende ut. Weizmann sto for en "syntetisk" holdning, som forente i seg politisk og praktisk sionisme. Han støttet de politiske bestrebelsene for å åpne Palestinas porter for jødene, samtidig som han støttet jødisk immigrasjon og nybygging. Han begunstiget etableringen av Det jødiske byrå for Palestina, bestående av sionister og ikke-sionister, som skulle representere det jødiske folk overfor mandatmyndighetene. Etableringen av Det jødiske byrå, som mandatet satte betingelsene for, ga grobunn for bitre meningsforskjeller innenfor sionistbevegelsen, der ledende grupperinger opponerte voldsomt mot et samarbeid mellom sionister og ikke-sionister. I siste instans spilte ikke-sionistene bare en marginal rolle, og Det jødiske byrå ble sionistorganisasjonens forlengede arm i Palestina. Som talsmann for den syntetiske holdningen sjonglerte Weizmann mellom høyre og venstre, og ble kritisert av begge sider. I 1931 leverte sionistkongressen et mistillitsvotum om hans lederskap og valgte istedet den eldre lederen, som hadde arbeidet side om side med Weizmann i mange år - Nahum Sokolow. Bare fire år senere tiltrådte Weizmann presidentskapet igjen, da kongressens partistruktur allerede hadde tatt form, og sionistorganisasjonen ble styrt av en koalisjon under ledelse av arbeiderbevegelsen, som var konsentrert i Palestina. På 1930- og 1940—tallet, i en atmosfære av økende spenninger, ble sionistbevegelsen ledet fra Jerusalem og London, av Ben Gurion og Weizmann, selv om Jerusalem vokste seg sterkere vis-å-vis London og Ben Gurion vis-å-vis Weizmann. Det ble arrangert sionistkongresser annethvert år med ulike tall, helt frem til utbruddet av Den andre verdenskrig, men det var Det jødiske byrå for Palestina som nå var den mest aktive og myndige faktor innenfor sionistbevegelsen. Dets betydning ble bare mer utpreget etter som krigen skred frem, da verdensbevegelsens aktiviteter i realiteten var lammet. Holocausten mot de europeiske 26

jødene utryddet størstedelen av den polske jødedommen og eliminerte således den sentrale arenaen for den sionistiske aktiviteten. Da krigen var over, ble det klart at tyngdepunktet for sionismen i diasporaen nå hadde forflyttet seg til De forente stater, og at senteret i Palestina ville påta seg lederskapet for bevegelsen. Paradoksalt nok ble den politiske sionismen beseiret i nazikonsentrasjonsleirenes gasskamre. De av Europas jøder som klarte å komme seg til Palestina før krigens utbrudd, ble reddet, noe som viste at beslutningen om å utsette immigrasjon i påvente av en formell internasjonal tillatelse til å bosette seg i Palestina, ble skjebnesvanger for mange.

27

Det jødiske samfunnet i Palestina før den israelske staten ble opprettet Til og med før den nasjonale oppvåkningen, som begynte i det nittende århundre, hadde jøder immigrert til Palestina og bosatt seg der. Til tider vokste samfunnet seg sterkere og til tider svakere, men landet var aldri uten jøder. Det dreide seg stort sett om religiøse jøder, opptatt av gudsdyrking og religiøse studier, konsentrert i Jerusalem og andre hellige byer. Til og med på et relativt sent tidspunkt skapte de seg ingen felles konstitusjon; de holdt seg isteden for seg selv og levde hovedsakelig av bidrag fra jøder i diasporaen. Kulturen som utviklet seg, som var av en snylterisk art, ble kjent som halukkah (fordeling), som betydde fordelingen av donasjoner blant de forskjellige religiøse jødiske grupperingene i landet. På 1830- og 1840-tallet, samtidig med etableringen av utenlandske konsulater i Jerusalem, begynte jøder å immigrere til Palestina i grupper. Under kapitulasjonssystemet som rådet i det ottomanske imperium, sto immigrantene under beskyttelse av sine hjemland. Dette var ikke lenger jøder som kom for å studere og be i Det hellige land, men snarere håndverkere som kom for å finne seg et levebrød. De knyttet bånd med de yngre medlemmene av det eksisterende jødiske samfunnet, og begynte å kritisere halukkah-systemet. De etterlyste produktivt arbeid, moderne utdannelse, etableringen av landbruksbosetninger, og de begynte å bevege seg utover Jerusalems bymurer. De ottomanske subjektene blant dem ble representert av samfunnets religiøse overhode, Hakham Bashi. Frem til den første aliyah besto det jødiske samfunnet i Palestina av en sefardi-majoritet (jøder som var kommet til Palestina fra andre land i Midtøsten, og deres etterkommere) og en askenasi-minoritet (jøder fra Europa). Askenasialiyahen fra det attende århundrede, som gikk under betegnelsen 29

hassidisk aliyah, skapte det som i det jødiske Palestinas historie skriving ble kjent som det "Gamle Yishuv". Halukkah-fondene sor understøttet askenasim, ble skaffet tilveie av spesielle utsendinger so ble sendt for å hente donasjonene i forskjellige sentra i Øst- c Sentral-Europa. To ganger årlig ble midlene sendt derfra til de fi hellige byene, Jerusalem, Hebron, Tiberias og Safed -, hvor de b fordelt blant alle askenasi-innbyggeme, uten hensyn til om de faktisk drev med religiøse studier eller ikke. Sefardi-jødene ble støttet av et annet fond, kalt "Tiferet Israel", som bare ble delt ut til dem som holdt på med religiøse studier. Forskjellen i utdelingsvilkårene skapte gnisninger mellom askenasi- og sefardi-samfunnene. Til og med innenfor askenasi-samfunnet kom det til diskusjoner og uoverens­ stemmelser over den finansielle støtten. I tillegg til de likelig fordelte halukkah -fondene var det enkelte diasporasamfunn som ytet ekstra bidrag til medlemmer av sine egne spesifikke samfunn, som var organisert innenfor spesielle rammer (kolelim). Hver enkelt kolel utgjorde en selvstendig enhet og sørget for sine medlemmers religiøse behov (synagoger, kashrut, begravelser, osv.). Va'ad Klali (Hovedkomitéen), som ble grunnlagt i 1866, der alle kolelim var representert, var den første felles ramme som omfattet et stort antall av jødene som levde i landet. Komitéen tok seg av både religiøse og verdslige saker, som f. eks. betalingen av løsepenger for å bli fritatt fra ottomansk millitærtjeneste, folketelling av askenasi-samfunnet, og annet. Det Gamle Yishuv opponerte mot jødiske landbruks- og bondebosetninger. Frykten for at slike bosetninger kunne utsette nybyggerne for fare for å bli angrepet, og frykten for at det kunne føre til tapet av halukkah-fondene, som opprinnelig var beregnet som støtte til religiøse studier, gjorde at motstanden også var religiøst begrunnet: Man spådde at det ville bli vanskelig å overholde de religiøse forskriftene i landlige omgivelser og bragte også på banen motstanden mot å få en nasjonal befrielse før Messias' komme. Først i den siste tredjepart av det nittende århundre begynte medlemmer av det Gamle Yishuv å slå seg ned i landbrukskolonier, som dermed tjente som møteplass mellom det Gamle Yishuv og de nye immigrantene. Gapet mellom det Gamle og det Nye Yishuv var imidlertid stort; flesteparten av de religiøse jødene gikk imot tanken på en nasjonal gjenopp-

30

vekkelse av det jødiske folk, da de regnet det for en krenkelse av den jødiske religiøse tradisjon. Den første aliyah, med sitt uttalte nasjona­ listiske utgangspunkt, ble av det Gamle Yishuv sett på som en alvorlig feiltagelse. Det Nye Yishuv, som ble dannet i 1882 av immigrantene fra den første aliyah, etablerte sine egne separate rammer og levde et fullstendig annet liv enn det Gamle Yishuv, selv om det fantes dem som sluttet seg til det Gamle Yishuv og levde av halukkah-fondene. Det forekom til og med at enkelte foreldre, grunnleggere av de første landbruksbosetningene, valgte å sende sine barn til det Gamle Yishuvs skoler, men dette var ikke noe utbredt fenomen. Misunnelsen som det Gamle Yishuv betraktet det Nye Yishuv med, kaster lys over fiendskapet mellom dem. I 1911 publiserte den ultrareligiøse dagsavisen HaModVa en artikkel som påsto:

"Vi som overholder alle fastedagene til minne om Templets ødeleggelse; vi som ber for Jerusalems gjenoppbygging, vi som grunnla Yishuv med våre egne legemer og sjeler; vi som ikke rører (hedningenes) vin og brød på grunn av deres døtre og er et folk hellig for Gud; vi, uten hvem det ikke ville vært noe jødisk samfunn i landet Israel; vi, som ved å komme til landet tok på oss alle dets lidelser og som aldri vil svikte det - vi er ikke nasjonalister. Og de som kom og vanhelliget Det hellige land, de som vil avgårde og forlate landet - de er nasjonalister! "

Men det er viktig å gå tilbake til tiden før den første aliyah. Mot midten av det nittende århundre telte Palestinas befolkning omtrent 400.000; i 1881 var tallet rundt 450.000. Av disse var 25.000 jøder; 15.000 bodde i Jerusalem og resten i Safed, Tiberias, Hebron og Jaffa. To filantroper satte sitt preg på det sene nittenhundretalls Palestina. Den ene var den britiske jøden Sir Moses Montefiore (1784-1885): Han ble født i Italia og var ekstremt rik. Videre var han en av lederne for den britiske jødedommen, i tillegg til at han var høyesterettsdommer i England, og han besøkte Palestina regelmessig. Han bygde sykehus, gikk til anskaffelse av den første frukthaven nær Jaffa og opprettet det første jødekvarteret, kalt Mishkenot Sha'ananim, utenfor murene til gamlebyen i Jerusalem. Den andre filantropen,

31

kjent som "Yishuvs far", var baron Edmond (Avraham Benjamin) de Rothschild (1845-1934): Sønnesønn av dynastiets grunnlegger. Han ble født i Frankrike, kjøpte tusenvis av mål med land i Palestina og reddet den første aliyah fra å mislykkes. I 1854 grunnla Rothschildfamilien et sykehus og i 1860 begynte den av dem grunnlagte Alliance Israelite Universelle, sin virksomhet i Palestina, noe som førte til åpningen av landbruksskolen "Mikveh Israel" i nærheten av Jaffa i 1870. Alt dette var før-sionistiske initiativ og sto, selv om de sprang ut fra et ønske om å konfrontere det Gamle Yishuv med nye livsformer, på ingen måte i forbindelse med det syn som oppfordret det jødiske folket å vende tilbake til sitt hjemland. På samme måte som det fantes filantroper i virksomhet i andre jødiske samfunn over hele verden, fantes de også i Palestina. De tre grunnleggerne av den første jødiske landbruksbosetning i Palestina - Yoel Moshe Salomon, Yehoshua Stampfer og David Gutmann, som grunnla Petah Tikvah i 1878 - gjorde det ikke ut fra sionistiske overbevisninger. Akkurat som den politiske sionisme fødtes av antisemettismen i SentralEuropa, fødtes den praktiske sionismen av antisemittismen i ØstEuropa. Den såkalte første aliyah begynte i 1882, etter et voldsutbrudd mot jødene i Russland og andre østeuropeiske land, der de mest alvorlige angrepene fulgte etter Narodnaya Volya-bevegelsens ("Folkets Vilje") mord pa tsar Alexander II i mars 1881. En måned senere startet pogromene i Ukraina, som nådde sitt høydepunkt i april 1882 i Balta. Jødeforfølgelsene styrket samholdet mellom jødene og stimulerte til en bølge av emigrasjon. Flesteparten fant veien til De forente stater, de fulgte dem som hadde emigrert på 1860-tallet og de langt flere som hadde dratt sin vei på 1870-tallet, da Russland innførte tvungen verneplikt. Hundretusenvis av jøder utvandret til De forente stater på 1880-tallet. Det eksisterer ingen nøyaktige tall over omfanget av immigrasjonenen til Palestina, men det dreide seg om en virkelig bølge på rundt 20.000-30.000 personer, som skapte frykt hos de tyrkiske myndighetene. Den Syke Mann på Bosporos, som måtte tåle atskillige slag under denne tiden, var ikke særlig glad over å motta jødiske flyktninger fra Russland og Romania. Siden det sammenfalt med den britiske

32

erobringen av Egypt, virket det som en internasjonal sammensvergelse for å avskaffe deler av det ottomanske imperiet. Høsten 1881 besluttet Tyrkia å legge ned forbud mot jødisk innvandring fra Russland og Romania, men immigrantene omgikk forbudet ved hjelp av bestikkelser. Landet var ikke forberedt på å absorbere titusenvis av nykommere, og mange av immigrantene forsøkte å vende tilbake til Russland. Likevel var denne aliyah viktig, ikke bare på grunn av det relativt store antallet immigranter den omfattet, men også fordi den la grunnlaget for landbruksbosettinger: Kolonier der allerede navnene vitner om uskyld og fremtidshåp - Rishon le-Zion ("Først til Sion"), Yessud HaMaala ("Immigrasjonens begynnelse"), Rosh Pina ("Hjørnesten"), og Petah Tikvah ("Håpets port").

Den mest fremtredende gruppe i den første aliyah - skjønt den ikke nødvendigvis var den mest karakteristiske eller største - var Bilugruppen (de hebraiske initialer i Beit Ya'akov Lekhu ve-Nelkhah, "Jakobs hus, kom la oss vandre", Es. 2,5), som ble grunnlagt i Kharkov i Russland i februar 1882. Denne bevegelsen, med en medlemsskare på rundt 500 før immigrasjonen til Palestina, var enestående på grunn av sitt nasjonale program, som innbefattet bosetting i Palestina som en nasjonal løsning og etableringen av landbrukskolonier som en levevei. Den sprang ut fra et ønske om få istand en virkelig forandring i jødisk liv. Mens tidligere immigrasjon var blitt stimulert av religiøse motiver eller flukten fra forfølgelser, kunne man her ane en oppfatning av en nasjonal misjon, av pionérer som gikk i spissen for en stor skare etterfølgere. Gruppen bar alle kjennetegn på en fortropp: Visjoner, entusiasme og viljen til selvoppofrelse. De var studenter fra universiteter og høyskoler, noen små kjøpmenn som aldri hadde vært i Palestina tidligere og som kom til landet uten økonomiske midler. De fjorten første Biluimmigrantene innfant seg i Palestina i juli 1882, etter en bitter strid innenfor organisasjonen; noen mente disse unge enkeltindividenes beslutning om å bosette seg i Palestina var uansvarlig og overilt, og hadde rådet dem til å vente. Gruppens medlemmer bestemte seg for ikke å gifte seg og for å dele inntektene, selv om de ikke var sosialister. Først når de eide land, slo statuttene fast, ville de få tillatelse til å gifte seg.

33

BiliTim kom til Mikveh Israel-landbruksskolen, der de arbeidet en stund. Mot slutten av 1882 gikk baron Rothschild med på å støtte Bilu'im, og den sluttet seg til kolonien Rishon le-Zion. De religiøse medlemmene av denne kolonien så ikke med blide øyne på ankomsten til den sekulære gruppen, og ga uttrykk for sin kritikk. En annen Bilu'im gruppe dro til Jerusalem for å lære seg et håndverk, andre bosatte seg i Jaffa og flere vendte tilbake til Russland. Bare ni av dem ble igjen for å grunnlegge den første Bilu-bosetningen Gedera i november 1884. I mai samme året ble forbudet mot jødisk immigrasjon til Palestina skjerpet. Det tyrkiske statsråd besluttet å bare gi pilegrimer tillatelse til å komme inn i landet, og da bare på den betingelse at de ikke ble der lenger enn en måned. Imidlertid viste bestikkelser seg enda engang å være en effektiv måte å slippe gjennom portene på, noe som resulterte i en begrenset illegal innvandring. Bestikkelser ble finansiert med hjelp fra filantroper, forsterket av stiftelsen av Hovevei Zion ("De som elsker Sion")-selskapet, som samlet seg for første gang i Kattowitz i november 1884 og som spesialiserte seg på å skaffe tilveie finansiell støtte for immigrasjon til Palestina. Konferansen ble holdt til minne om Sir Moses Montefiores hundreårsdag, noe som symbolsk indikerte at selskapet aktet å følge i hans fotspor - hans kjærlighet til Sion, hjelp til de trengende i Palestina, og hans oppmuntring av produktiviteten - samtidig som det ikke dreide seg om en aktivistisk nasjonal bevegelse. I løpet av årene ble uttrykket Hovevei Zion i hebraisk talebruk etterhvert synonymt med ikke-forpliktelse; "De som elsker Sion" var ikke innvandrere og ikke aliyah-aktivister. Dette gjør en viss urett mot denne gruppen av jøder som, på lik linje med andre, arbeidet på vegne av landet Israel før grunnleggelsen av sionist­ bevegelsen. At de ni Bilu-medlemmene slo seg ned i Gedera satte en stopper for den omflakkende og midlertidige livsstilen som hadde kjennetegnet deres to første år i Palestina. I mange henseender mislyktes Bilu'im. Bare ni ble igjen for å grunnlegge en egen bosetning, hundrevis av organisasjonens medlemmer immigrerte aldri til Palestina. De realiserte ikke drømmen om å skape en ny samfunnsordning. I tiden da Gedera ble grunnlagt var det, ved hjelp av filantroper, allerede blitt

34

dannet syv landbruksbosetninger i Palestina. Disse jødiske bøndene hadde i mange tilfeller skaffet seg jord mens de fremdeles befant seg i utlandet. Ikke desto mindre ga Biluim's forsøk på å få igang en virkelig bevegelse, samt det faktum at de satte spor etter seg i form av Mikveh Israel-skolen, Rishon le-Zion og Gedera, dem historisk betydning. De fleste av landbruksbosetningene i Palestina nøt godt av baron Rothschilds beskyttelse. Rothschild investerte den enorme sum av 1,6 millioner engelske pund, (mot de 82.000 engelske pund som Hovevei Zion-samfunnet investerte) for å få landet kolonisert, og det hersker ingen tvil om at hele koloniseringsforetakendet ved slutten av det nittende århundre ville ha strandet uten hans sterke innsats. Selv de av immigrantene som var i besittelse av noe kapital da de ankom, kunne ikke makte de enorme utgiftene som krevdes for å bygge en infrastruktur. Det var bare en filantrop av hans format som kunne ha reddet disse bosetningene. Han utnevnte og underholdt agenter i bosetningene, men forordningene agentene utstedte (for eksempel forbud mot å ha gjester i mer enn 48 timer uten tillatelse, forbud mot medlemsskap i organisasjoner uten tillatelse, etc.) vekket stor misnøye blant nybyggerne, som ettervert ble mer og mer fiendtlig innstilt til baronens byråkrati. Innenfor bosetningene vokste det frem en elite av folk som, på lik linje med Rothschilds representanter, snakket fransk, sendte sine sønner til Frankrike for å studere og sørget for at døtrene fikk pianoundervisning. Denne eliten, som gikk stikk imot drømmen som var blitt spunnet i diasporaen om selvrealisering i landet Israel, skapte vrede blant den første aliyahs medlemmer. Rothschild, som hadde foruroligende minner fra Pariser-kommunen, bekjempet enhver form for kooperativ levemåte. Bosetningene han grunnla var i overensstemmelse med hans monarkistiske og konservative holdning.

Gedera var ikke en Rothschild-bosetning. Den mottok støtte fra Hovevei Zion, men led i mange år under alvorlig fattigdom og klarte ikke å underholde sine innbyggerne. Mange dro tilbake til Russland, andre flyttet til andre bosetninger. Mens Bilu'im var villig til å akseptere Rothschilds beskyttelse, nektet han å tre i forbund med dem, tilsynelatende fordi de ikke overholdt de jødiske religiøse forskrifter.

35

La nå det være som det vil, Gedera var den eneste landbruksbosetningen på 1880-tallet som ikke nøt godt av hans beskyttelse, men som allikevel beholdt sin uavhengighet og klarte å overleve de tallrike strabasene på veien. I oktober 1888 lettet den tyrkiske regjeringen på restriksjonene mot jødisk immigrasjon, og i 1889 begynte denne nye politikken å bli merkbar. Den foranlediget en stor immigrasjonsbølge fra Russland i 1890. Mange nykommere valgte å slå seg ned i Jaffa og Jerusalem, andre i bosetningene som allerede fantes, og de øvrige i tre nye bosetninger: Rehovot, Hadera og Mishmar HaYarden. I løpet av dette året var det måneder da immigrasjonen til Palestina var større enn emigrasjonen fra Russland til De forente stater. Men denne "gullalder" tok slutt i juni 1891 da den tyrkiske regjeringen nok en gang, etter skarpe protester fra muslimer og kristne i Jerusalem, besluttet å forby jødisk immigrasjon. Samtidig ble det også innført forbud mot å selge eiendom og hus til jøder over hele Palestina, uansett hvilken nasjonalitet de hadde, et forbud som ble håndhevet strengere enn noen gang tidligere. I 1900 sluttet baron de Rothschild å involvere seg direkte i bosetningenes affærer. Hans filantropi ble isteden kanalisert gjennom et nylig opprettet forbund, som han fremdeles holdt oppsyn med og som han innvilget et bidrag på 15 millioner francs. (Det jødiske koloniserings-forbund (JKF), som det ble kalt, ble senere (1923) reorganisert, og bosettingsaktivitetene i Palestina ble overlatt til Det palestinske jødiske koloniserings-forbund (PJKF).) JKF satte en stopper for Rothschilds agenters tilstedeværelse i bosetningene, samtidig som det arbeidet for å trygge bosetningenes effektivitet og lønnsomhet. At bosetningene ble overført til JKF, sammen med den reduserte støtten til bøndene, ga anledning til en emigrasjonsbølge tidlig i det tyvende århundre. JKFs betydning lå i at det tillot en overgang - selv om overgangen var smertefull - fra baronens "overbeskyttelse" til full uavhengighet. Forbundet oppmuntret til opprettingen av nye bosetninger i Galilea, der jorden ble pløyd, i motsetning til bosetninger i den sentrale del av landet der det hovedsakelig ble dyrket druer. Under den første aliyah (som fortsatte frem til 1903), valgte nærmere

36

6.000 å slå seg ned i landbruksbosetninger. I løpet av denne perioden ble det opprettet 23 slike bosetninger; utviklingen av landbrukssektoren var direkte avhengig av muligheten for å kjøpe seg land i Palestina. Den første aliyah ga et betydningsfullt bidrag til utformingen av kartet over jødisk bosetning i Palestina. Det ble opprettet undervisnings-og kulturelle institusjoner, og, viktigst av alt, anleggene til en ny type bosetning, moshava (private bønders landbruksbosetninger), ble formet. Den var ikke velsignet med fremstående ledere, siden flesteparten av frontfigurene som støttet den - I.L. Pinsker, leder for Hovevei Zion og forfatter av Autoemancipation, og selvfølgelig baron de Rothschild selv - ikke bosatte seg i Palestina. Og skribenten Asher Ginsberg (Ahad Ha-Am) bodde der bare i noen få år før han døde. Menahem Ussishkins forsøk på å stifte et lederskap som omfattet alle jødene i Palestina - Storforbundet (HaKnesset HaGedolah) - mislyktes fullstendig, på tross av fanene og rytterne som prydet samlingen ved Zikhron Ya'akov. Det jødiske samfunnet ble styrt fra utlandet. Den første aliyah etterlot seg ingen rik historieskrivning, og de litterære bedriftene var sparsomme. Den entusiastiske ungdommen fra den andre aliyah, som begynte å komme til Palestina i 1904, og der de fleste var under tyve år gamle, møtte religiøst praktiserende, konservative bønder, som ga arabiske arbeidere lave lønninger for å arbeide i frukthagene sine, og som i det store og hele støttet idéen om jødisk bosetting i Uganda. Bare ryktene om den lille Bilu-gruppen egget fantasien til pionérene fra den annen aliyah, fordi de liknet dem selv. De var målbevisste, sekulære, uavhengige, og foretrakk en solidarisk livsform fremfor Rothschilds proteksjon. Dette er grunnen til at Bilu'im senere ble fremstilt som det sentrale elementet innen den første aliyah, selv om den historiske sannhet så svært annerledes ut. Shulamit Laskov har rett når han sier at myten om den andre aliyah mer enn noe annet bidro til å omforme bildet av Bilu'im. Bilu-bevegelsen var ikke typisk for den første aliyah. Det var ikke Bilu som grunnla de første landbruksbosetningene, de ble stort sett avvist av de andre immigrantene fra den første aliyah, og den eneste bosetningen de grunnla - Gedera, ble ingen stor suksess. Fremveksten av Bilu'im hang sammen med det feilslåtte initiativet fra

37

1874, da tusenvis av russiske studenter appellerte til bøndene og fikk avslag. Narodnaya Volya-bevegelsens nederlag forsterket viljen til selvoppofrelse hos Bilu-tilhengerne og sympatisørene. Prinsippet om selvoppofrelse og hengivelse var det som gjorde Bilu enestående og ga den en fremtredende plass i Israels historieskrivning. Bilu var i realiteten en ungdomsbevegelse som i sine regulativer satte en øvre aldersgrense for medlemsskap ved femogtyve år. Den lærte sine medlemmer selvoppofrelse, og oppfordret dem til å "vie alt til Bilus målsetninger og samfunn - med oppriktighet, hengivenhet og lojalitet". Medlemmene av bevegelsen avsverget privat eiendom, ikke fordi de bekjente seg til marxismen, men fordi de følte at å knytte seg til eiendom ville avspore dem fra det overordnede målet. Bilu'im etterlot seg ingen skriftlige samfunnsavhandlinger, men de nedtegnede uttalelsene som finnes, indikerer at intensjonene var å grunnlegge et samfunn bestående av landbruksbosetninger som skulle fungere uten leid arbeidskraft, men gjennom gjensidige tjenester. Dette var et livssyn som lå svært nært den samtidige Norodnaya Volyasosialismen og som dannet en motsetning til den marxistiske sosialismen som kjennetegnet den andre aliyah. Det var ikke Bilu'im som grunnla nybyggerbevegelsen i Palestina, men de markerte starten på sionistbevegelsen som en bevegelse for nasjonal frigjøring. De var de første til å planlegge en internasjonal organisasjon for koloniseringen av Palestina. De skapte en identitet mellom den immigrerte nybyggeren og det nasjonale verdenssyn som trodde på at det gikk an å snu nasjonens skjebne. De var mindre sofistikerte enn de som kom senere, og deres politiske bestrebelser bar ikke frukt. Mens Herzl var en frisinnet demokrat, så de for seg et veldisiplinert samfunn; der Herzl hadde et moderne livssyn, ønsket de å vende tilbake til bonderomantikken. Men begge var motstandere av et jødisk plutokrati. Den første aliyah bragte bare to prosent tilbake til Palestina, av de 1.5 millioner jødene som forlot Øst-Europta. I løpet av tjueto år var det jødiske samfunnet i Palestina fordoblet, fra 25.000 til 50.000; av disse levde 6.500 i landbruksbosetninger. Denne veksten ble ansett som tilfredsstillende av mange av den første aliyahs medlemmer, som

38

ønsket seg en langsom og gradvis vekst av Yishuv. Herzls innstilling, som fikk et fotfeste i den jødiske verden like før det tyvende århundre, klarte ikke å vekke gjenklang blant mer enn noen få av dem. Den andre aliyah (1904 -1914) begynte etter pogromene i Kishinev (19. april 1903), der rundt 50 jøder mistet livet og 2.000 hjem ble ødelagt. Pogromene dannet et høydepunkt i antisemittismen i Russland, hvor mange jøder ble fordrevet fra sine hjem, og det ble stadig vanskeligere for jødisk ungdom å komme inn ved skolene. I løpet av de ti årene den andre aliyah varte kom omkring 40.000 jøder til Palestina, men minst halvparten av dem forlot landet igjen. David Ben Gurion var til det siste overbevist om at bare en tiendepart av den andre aliyahs immigranter ble værende i landet. Så lenge det ikke foreligger eksakte tall var dette trolig en overdrivelse. Noe som derimot er klart, er at innvandringen til Palestina fortsatte som en liten bekk midt i den store flodbølgen av jødisk migrasjon - 1,2 millioner i løpet av denne perioden. Like før Den første verdenskrig talte det jødiske samfunnet i Palestina 85.000, rundt tolv prosent av landets befolkning. Av disse ble halvparten regnet for å være en del av det Gamle Yishuv som levde av halukkah-penger. Den andre halvparten tilhørte det Nye Yishuv og bodde i byene og landbruksbosetningene. Når man ser tilbake, er det vanskelig å komme bort fra det faktum at den andre aliyah var den viktigste immigrasjonsbølgen, og den som etterlot seg de dypeste spor i det jødiske samfunnet. Den bragte til landet aspekter som ikke fantes hverken i det Gamle Yishuv eller den første aliyah - lederskap, et helhetlig livssyn og organisatorisk tenkning. Den mest fremtredende gruppen innenfor den andre aliyah var gruppen av ungdommer som grunnla det jødiske samfunns institusjoner i Palestina. De grunnla de forskjellige arbeiderpartiene, velferdsinstitusjonene, arbeiderorganisasjonene, de nye typene landbruksboset­ ninger - kvutza, moshav og kibbutz -, de parlamentariske institu­ sjonene (Asefat HaNivharim, den Valgte Forsamling) og til og med de religiøse institusjonene (sjefsrabbinatet). Den andre aliyahs ledere skulle komme til å regjere Palestinas jøder, og senere Israels jøder, fra 1920-tallet og frem til 1960-tallet, fra tid til annen med hjelp fra senere immigranter, og dem som var født i

39

landet. Institusjonene de grunnla og normene de satte i sin ungdom, forplantet seg både til lederskapet deres og til selve institusjonene. I de ti årene av den andre aliyah ble det bestemt at hebraisk skulle være talespråket i landet. Selv om den såkalte "språkkrigen" fortsatte gjennom 1920-og 1930-årene, var terningen allerede blitt kastet. Under denne samme perioden ble den første hebraiske høyskolen og en teknisk høyskole åpnet. De fleste av den andre aliyahs medlemmer tilhørte middelklassen; de foretrakk bylivet og slo seg ned i byer, særlig i Jaffa. I 1909 grunnla innbyggerne i Jaffa den første helt jødiske by, Tel Aviv. Det som til å begynne med var et stille boligområde i utkanten av det larmende Jaffa, ble snart en stor, moderne by ved siden av det overbefolkede og antikverte Jaffa. Den lille landsbyen Haifa begynte å utvikle seg da Hejas-jernbanen kom i 1904, og tusenvis av immigranter slo seg ned der. Jerusalem og de hellige byene (Safed, Tiberias og Hebron) fikk sin tilvekst hovedsakelig fra religiøse immigranter som sluttet seg til det Gamle Yishuv. Unge immigranter, gjennomsyret av idéen om å erstatte de arabiske arbeiderne som jødiske bønder leide, ble tiltrukket av landbruksbosetningene. Prinsippet om "jødisk arbeidskraft" ble et kardinalspørsmål det første tiåret av århundret, og det var fortsatt viktig i tiåret som fulgte. Det tyvende århundres første decennium var en god tid i Palestina. Selv når man tar i betraktning mangelen på dokumentasjon og nostalgiens virkninger vil det ikke være helt galt å påstå at dette var en av de mest lysende perioder i landets historie. Immigrasjonen fortsatte og håpet blomstret med keiser Wilhelm II's besøk og hans møte med Herzl; Unge Tyrkeres revolusjon og den påfølgende skuffelsen kom først senere. Landbruksbosetningene kom seg etter krisen som bruddet med Rothschild ga seg utslag i. Citrusfrukt-hagene gjorde Petah Tikvah til en suksess. Citrusfruktene begynte til og med å ta opp konkurransen med vinindustrien - og fattigdom så man sjelden. Begynnelsen av århundret ble vitne til en industriell fremdrift som utviklet seg fra landbruket. Fabrikker fremstilte produkter av råvarer fra landbruket (vin av druer, olivenolje, såpe av andre oljer) eller landbruksredskaper (vannpumper og filter for frukthagene). De tidlige

40

årene var preget av en mengde industrielle nederlag, men det forekom også betydelige suksesser, som den israelske historieskrivning med sitt romantiske, landbruksfikserte syn, senere hadde en tendens til å bortforklare. Den første vingård som ble grunnlagt i Rishon le-Zion i 1890 ble en stor suksess, og utviklet seg til et variert foretagende. Det var det første anlegget som tok i bruk elektrisitet, selv om det måtte skje i all hemmelighet etter at Abdul Hamid hadde nedlagt et uttrykkelig forbud mot bruk av elektrisitet, et forbud som ble opphevet av Unge Tyrkere i 1908. Et annet stort foretak var Leon Steins metallfabrikk i Jaffa, som produserte filter til vannpumper, metalldeler til landbruksverktøy og hjul til kjøretøy, osv. Fabrikken med sine 150 ansatte vokste seg større enn landets behov, og innlot seg senere på finansielle forpliktelser den var ute av stand til å oppfylle. Men alene det faktum at det i denne tidlige perioden av det Nye Yishuvs historie eksisterte en slik fabrikk, som produserte moderne verktøy på en moderne måte og i et slikt stort kvantum, gjør at Palestina i disse tidlige årene av det tyvende århundre fremstår i et annet, uvanlig lys. Det fantes en industriell sektor, komplett med arbeiderkonflikter, og det fantes kapitalister - skjønt ikke mange - som investerte både kapital og sakkunnskap. Det var en rekke årsaker, særlig fraværet av en skikkelig infrastruktur, arbeidernes uerfarenhet, samt en konstant mangel på kreditt, som gjorde at de fleste av disse pionérforsøkene før Den første verdenskrig mislyktes. Men at de mislyktes opphever ikke betydningen av disse første skrittene. Fabrikkene som kom og forsvant skapte erfarne arbeidere. Noen av dem startet sine egne fabrikker, som viste seg å være langt mer vellykkede enn sine forgjengere. Beslutningen til Det jødiske byrå om å prioritere landbruket fremfor industrien, forvandlet det jødiske samfunnet i Palestina til en kjempesuksess når det gjaldt landbruket, på et tidspunkt da de utviklede vestlige land allerede hadde gått gjennom den industrielle revolusjon. Hadde den kollektive innsatsen blitt delt mellom landbruk og industri, kunne resultatene fra den "gyldne tidsalder" for jødisk industri i Palestina under Den annen verdenskrig, vært oppnådd tidligere. Isteden gjorde beslutningen om å fremme landbruket at industrien, helt frem til et relativt sent stadium, havnet i hendene på

41

enkeltindividet som hadde vanskelig for å takle kredittmangelen, den mangelfullt utviklede infrastrukturen og markedsføringsproblemene. Da det jødiske samfunnet i Palestina begynte å blomstre, kom den skeptiske sionistbevegelsen til å anerkjenne det. Etter etableringen av Den sionistisk anglo-palestinske bank i Jaffa i 1903, og etter at sionistbevegelsen hadde skaffet seg land i nærheten av Genesaretsjøen, ble som nevnt ovenfor, en gren av bevegelsen kalt Det palestinske kontor, åpnet i Jaffa i 1908, under ledelse av dr. Arthur Ruppin. Dette var ingen uavhengig valgt avdeling, men snarere en forlengelse av sionistorganisasjonen. Det skyldtes for en stor del dr. Ruppins innsats at Det palestinske kontor ble en betydningsfull faktor innen Yishuv. Det kjøpte land og var med på å bestemme de nye formene for bosetninger som kjenne­ tegnet den andre aliyah - kvutza - og den tredje aliyah - moshav. Kvutza'en hadde utviklet seg som et egalitært, kollektivt gårdsbruk, der medlemmene delte på arbeidet og mottok sin andel i form av tjenester, ikke som lønninger. Senere utviklet moshav seg som en landbruksbosetning der medlemmene var partnere både når det gjaldt anskaffelsen av produksjonsmidler og salg. De var forpliktet til gjensidig assistanse, samtidig som hver enkelt fortsatt eide sin egen eiendom. De nye formene for bosetning som den andre aliyah opprettet - og faktisk ble det etter 1920 så og si ikke lagt til noen flere typer - var ikke produktet av en sosialistisk ideologi, selv om de fleste nybyggerne som trodde på en solidarisk livsførsel, var sosialister. Sosialistene fra den andre aliyah ønsket ikke å være som bøndene fra den første aliyah, som var jordeiere og arbeidsgivere. De foretrakk å leve som leid arbeidskraft til å begynne med, uten eiendom, og å vente på den marxistiske revolusjon som var historisk uungåelig. Arthur Ruppin var ikke en del av den banebrytende sionistbølgen som kom til Palestina ved århundreskiftet - ikke aldersmessig, siden han var født i 1876 og dermed var omtrent ti år eldre enn de andre, ikke av opprinnelse, for han var født i Preussen mens flesteparten av pionérene kom fra ØstEuropa, heller ikke i sin levemåte - han hadde studert økonomi og juss ved universitene i Halle og Berlin og arbeidet som sakfører og dommerfullmektig i Berlin. Like fullt var han nært knyttet til de unge

42

jødiske arbeiderne, og han ble regnet som lederen for sionistisk landbruksbosetning. Ruppin var pådriveren bak Det jødiske nasjonalfonds (JNF) kjøp av jord. Han grunnla flere nasjonale gårdsbruk i den hensikt å forberede de unge immigrantene for landbruksarbeidet, han deltok i startfasen i nybyggerbestrebelsene og hjalp til med å grunnlegge Ahuzat Bayit-kvarteret, som senere ble til byen Tel Aviv. Ruppin betraktet den andre aliyahs pionérer - disse tusen unge menn som ga seg i kast med arbeidet i landbruksbosetningene med det samme de kom til landet - som det viktigste elementet innenfor denne immigrasjonsbølgen. Disse unge menneskene, som ikke forlot landet igjen etter to til tre år og som i realiteten grunnla arbeiderbevegelsen i Palestina, bidro mer enn noen annen gruppe til å bestemme karakteren på det jødiske samfunnet som utviklet seg der. Alle var de født inn i den lavere middelklasse på midten av 1880-tallet. De hadde fått en religiøs og sekulær oppdragelse, selv om de tydeligvis var blitt påvirket av de forskjellige samfunnsideologier som rådet i Øst-Europa. Siden de altså var knyttet sammen ved et mangfold av felles faktorer, var de selvsikre og så på seg selv som en fortropp. I 1905 ble de to første arbeiderpartiene i Palestina grunnlagt: HaPoel HaTzair ("Unge Arbeideres" parti), et ikke-sosialistisk parti som la spesiell vekt på arbeidets verdi, men motsatte seg idéen om klassekamp, og Poalei Zion ("Arbeidere av Sion"), som var et klart marxistisk orientert arbeiderparti - det tok til og med i bruk slagord som senere ble benyttet av de sosialistiske partiene. Sammenslåingen av disse to rivaliserende partiene et kvart århundre senere skapte Yishuvs, og senere statens, ledende parti. Det mest avantgardistiske aspektet under den andre aliyah var uten tvil opprettelsen av en militærorganisasjon i miniatyr. Det dreide seg om et slags hemmelig samfunn, kalt Bar-Giora, etter en av lederne for jødenes store opprør mot romerne, som ble slått ned etter Titus' seiersparade i Roma i år 71 e.Kr. Organisasjonens mål var å overta fra araberne oppgaven med å beskytte de jødiske bosetningene og legge den i pionérenes hender. Den ble grunnlagt i 1907 innenfor rammene av Poalei Zion og lyktes i å overføre flere bosetninger til jødisk beskyttelse. Mindre enn to år senere så organisasjonen HaShomer ("Vekteren") dagens lys, den ble dannet av medlemmer av Bar-Giora-

43

samfunnet og andre, førti i alt. Å legge tryggingen av sikkerheten i jødiske hender var fremdeles målsettingen, noe som faktisk ble oppnådd i Galilea og utvidet til bosetningene i Samaria og Judea. Organisasjonen vokste til rundt 100 medlemmer. I løpet av årene grunnla den to bosetninger i den nordlige delen av landet, frem til 1920, da den la ned virksomheten. HaShomer var omgitt av en romantisk aura, etterliknet arabernes og beduinenes livsstil og formet til en viss grad den israelske sikkerhetsdoktrines karakter. Mystikken som omga organisasjonens aktiviteter, den nye jødiske heroisme, selvsikkerheten: Alt dette ble en kilde til beundring og tiltrekning. Jødiske ungdomsbevegelser i utlandet så på HaShomer som virkeliggjørelsen av den moderne jødiske drømmen, og de kalte seg til og med opp etter den - den viktige ungdomsbevegelsen HaShomer HaTzair, for eksempel. En tid rådet det et spent forhold mellom HaShomer, som var en væpnet organisasjon, og Poalei Zion, noe som førte til at flere av HaShomers medlemmer ble ekskludert fra partiet. Tre måneder senere ble de imidlertid tatt inn igjen. Mange av institusjonene som særpreger den israelske arbeiderbevegelsen har sin opprinnelse i århundrets andre decennium, mot en bakgrunn kjennetegnet av unge, enslige, hjemløse, idealistiske og entusiastiske immigranter. Denne virkeligheten førte til at det ble opprettet vaskerier, arbeiderkantiner og helsetjenester. Selv om fellesskapsidéen var tilstede under de første immigrasjonsbølgene, var implementeringen av den, mer praktisk enn ideologisk. Fraværet av en understøttende familie førte til et behov for et fellesskaps-alternativ. Vennskapsgruppene, kantinene og helsefondene hadde alle sammenheng med dette fraværet av familie, med fattigdom og med behovet for å gjøre tilstrekkelig bruk av de få resursene som fantes. Ideologien måtte rette seg etter virkeligheten. Det var Det palestinske kontors tildeling av arbeid på jødisk felleseid jord som fremmet de kollektive strukturene. Arbeidet ble satt ut på kontrakt, og den mest praktiske måten å få det gjennomført på var gjennom samarbeid i forbruk og produksjon. Det ble dannet kvutzot (kooperative grupper), vanligvis for en periode fra mellom noen måneder til et år, som ble oppløst igjen etter at arbeidet var utført.

44

Dette var en allment akseptert metode, og de som var involvert så ikke på dette som en varig samfunnsmessig løsning, men snarere som et praktisk arbeidsarrangement. Den første landbruks-Ævitfzøf, Degania, ble grunnlagt på slutten av år 1910; den permanente formen den hadde, representerte et nytt samfunnssyn. De kooprative gruppene ble i realiteten grunnlagt som en følge av at de unge menneskene fra den andre aliyah ikke lyktes i å overta arbeidsmarkedet innen landbruket. De jødiske bøndene foretrakk billig arabisk arbeidskraft fremfor den dyrere jødiske arbeidskraften. Arbeidet i frukthagene krevde en stor arbeidsstyrke, men på tross av en betydelig innsats og en delvis suksess, ble disse jobbene i det store og hele ikke besatt av jøder. Kun gjennom kontraktfestet arbeid kunne de jødiske arbeiderne realisere målet om jødisk arbeidskraft. Dette førte i siste instans til opprettelsen av kvutzot, som ved å tillate sine medlemmer å ha privat eiendom, om enn innenfor kooperative rammer, sto i motsetning til den opprinnelige intensjonen om klassekamp mot de jødiske bøndene. På en måte kan historien om den andre aliyah beskrives som en vedvarende kamp mellom importerte doktriner og en sammensatt virkelighet: Prinsippet om arbeiderklassens enhet kontra behovet for å sikre bruken av jødiske arbeidere og vakter; prinsippet om å forkaste privat eiendom kontra opprettelsen av den kooperative kvutzot-, prinsippet om klassekamp kontra innføringen av en ny type bosetning, som i realiteten avskaffet behovet for en slik kamp. Den kooperative arbeidergruppen var en kopi av en gruppe som var i virksomhet i Russland under navnet "artel". Under de første årene av århundret var disse gruppene beleilige både for arbeidsgivere og arbeidere. Arbeidsgiverne var fornøyde fordi arbeiderne var dyktige, og lønningene ble ikke utbetalt pr. time- eller pr.dag, men etter utført oppdrag; Arbeiderne på sin side likte systemet fordi de ikke var underlagt oppsynsmenn eller formenn og de derfor kunne arbeide selvstendig, i sitt eget tempo og på den måten som passet dem best. Selv ikke Degania, "kvutzots mor", var opprinnelig opprettet som en permanent organisasjon. Det var Arthur Ruppin som foreslo at gruppen skulle dyrke landet som var kjent som Umm Juni i nærheten av Genesaretsjøen, øst for Jordanelven. Gruppen besto av ti unggutter

45

og to unge kvinner, som var kommet fra Ukraina og allerede hadde operert som et kollektiv på Kinneret-gården og i Hadera før de gikk igang med å dyrke jorda på Umm Juni sammen. Et av bevisene på at de opprinnelig ikke hadde intensjoner om å holde på over en lengre periode, er gruppens sammensetning: De to kvinnene lagde mat og vasket, seks av ungdommene arbeidet - med hjelp av muldyr -, to drev med vakttjeneste, en jobbet som sekretær og kasserer og en var reservert for ad hoc-oppgaver. De hadde til hensikt å flytte videre til et annet sted etter to år, slik det var vanlig å gjøre på den tiden. Men Yosef Busel, gruppens leder, foreslo at de ble hvor de var. Forslaget ble godtatt, noe som i realiteten førte til at den første kvutza ble dannet, som i sin oppbygning ikke har forandret seg vesentlig frem til denne dag. Busel definerte selv kvutza'en som "en form for bosetning som krever at vi gjør arbeidet selv, at vi ikke lar andre gjøre det, uten styring utenfra". Selv i våre dager ligger det enestående ved kvutsa (eller kibbutzen, som den er mer allment kjent som) i at den utgjør en sosial og geografisk enklave, hvis medlemmer er sosialt likestilte. Medlemmene arbeider i forhold til de umiddelbare lokale behovene, og etter en arbeidsplan en arbeidsbestyrer setter opp. Denne stillingen går på rundgang. Arbeidsinnsatsen blir ikke lønnet, kun i tjenester - bolig, skoler, mat, kultur, helsetjenester, etc. Alle har lik levestandard, og medlemmene får penger - en likelydende sum - for å kjøpe seg ting eller tjenester utenfor kibbutzen. Enkeltmennesket som valgte å leve i en kvutza måtte avstå en betydelig del av sitt privatliv til fordel for fellesskapet. Barn ble oppdratt i "barnehus" fra fødselen av, for eksempel, og ikke i foreldrenes hjem; deres daglige behov sørget lærere og medlemmer som var satt til å ta seg av barna for. Barna tilbrakte bare noen få timer om ettermiddagen og på sabbaten med sine foreldre. Måltidene ble inntatt i en felles spisesal, ikke hjemme. Boligene var derfor bare utstyrt med en liten alkove, som fungerte som et lite kjøkken for lettere forfriskninger. Selv om denne eksperimentelle strukturen har bestått sin prøve over tid, har den aldri blitt en livsform for flertallet. Prosentandelen av israelere som lever i slike samfunn har bestandig lagt på mellom tre og fire prosent. Det er en livsform som passer dem som velger den og som er villige til å godta dens betingelser. Men mange av dem som

46

blir født inn i en slik livsform godtar den faktisk og velger å bli værende selv etter å ha stiftet bekjentskap med byliv og universitets­ studier, og etter å ha levd deler av sine liv utenfor kibbutzen. Kvutzot på midten av det ty vende århundre var asketisk i sitt vesen. Mange av dem lå langt borte fra de urbane sentraene. De led under fattigdom og provisoriske forhold, manglet grunnleggende tjenester og en ordentlig helsetjeneste og måtte forsvare seg mot røvere og arabiske bander. På 1960-tallet begynte deres situasjon å forandre seg til det bedre. De små administrative cellene, den selvstendige næringsvirksomheten og fliden bar frukt, og sammen med den delvise overgangen fra land­ bruksvirksomhet til industri og høyningen i levestandarden, sluttet mange av kibbutzene seg til den israelske middelklassen. På mange av dagens kibbutzim bor barna sammen med sine foreldre, hjemmene er større, og mange har fjernsyn, telefon og andre moderne bekvemmeligheter. Kibbutzim tillater sine medlemmer både å studere ved universitetene og å reise utenlands - begge deler etter et køsystem. Det fins fremdeles en felles spisesal, og det forlanges fremdeles av alle at de utfører nødvendige arbeidsoppdrag. En ny modus operandi har utviklet seg mellom den kooperative ånd og det nasjonale ønsket om privat eiendomsrett, familiebånd, etc. Kibbutzim blir fremdeles betraktet som eliten i det israelske samfunn innenfor rammene av arbeiderbevegelsen. Den er fremtredende representert i det øvre sjikt av regjeringen og spesielt innen den israelske armé, der dens medlemmer sitter i kommandoposisjoner og melder seg som frivillige til spesialoppdrag. Kibbutzims suksess, og det at den blir knyttet til mirakelet med Israels gjenfødelse, kan først og fremst tilskrives dens tilpasningsevne, samtidig som den har beholdt sitt særpreg. Kibbutzen har utviklet seg til et flergenerasjonssamfunn konsentrert til ett geografisk område, i en tid da den moderne verden deler den utvidete familie opp i sine enkelte celler. Det er et ideologisk samfunn, som helt fra fødselen av innprenter sine barn klart definerte mål og verdier. Det er et samfunn som på grunn av sin homogenitet er i stand til å utføre nasjonale oppgaver, og det er nesten fullstendig fritt for kriminalitet. Allikevel har det alvorlige problemer. Avstanden fra sentrum, som tidligere var karakteristisk for kibbutzen, er blitt forkortet i og med bedre veier og

47

den økende bruken av motorkjøretøy. Industriell utvikling førte til et behov for leid arbeidskraft, i første rekke fra immigrantbyene som ble oppført i 1950- og 1960-årene, noe som førte til økende spenninger mellom kibbutzbeboeme som arbeidsgivere, og utviklingsbyenes innbyggere. Kapitalen som hopet seg opp i kibbutzene ble i løpet av 1980-årene investert på aksjemarkedet, for å sikre verdien under de vanskelige inflasjonsårene (100-400 prosent årlig). En stor del av disse pengene gikk tapt, noe som avdekket kibbutzens svakhet. 1980-årenes kibbutz er fremdeles et fascinerende og et helt unikt fenomen, fremdeles en solidarisk øy i et materialistisk samfunn, en sosioøkonomisk suksess. Den er et eksempel på et sosialt eksperiment som var et resultat av ytre nødvendighet og ble en del av en ideologi. Men den står overfor en meget alvorlig økonomisk krise, som bare kan løses ved en massiv regjeringsbistand. Ved begynnelsen av århundrets andre tiår stiftet landbruksarbeidere Kupat Holim - et helsefond. Disse unge menneskene - mange av dem var knapt tyve år gamle og ugifte - hadde behov for medisinske tjenester på grunn av hyppige malariaanfall. Kupat Holim var basert på prinsippet om gjensidig hjelp, lønnen sto i forhold til antallet arbeidere i familien. Griindergruppens familiære natur gjenspeilte seg i en av dens prinsipper: Hvert medlem forpliktet seg til å stelle for et sykt medlem en hel natt, eller til å sende noen i sitt sted. I løpet av årene undergikk helsefondets karakter betraktelige forandringer. I 1920 ble det en del av Histadrut (arbeidernes landsorganisasjon). Det ble åpnet sentrale klinikker der leger tok imot pasientene; apotek der pasientene fikk gratis medisin legen hadde skrevet resept på; og hospitaler eid direkte av Kupat Holim. På tross av forandringene har Kupat Holim imidlertid beholdt sin spesielle karakter til dags dato. De fleste israelere er medlemmer av Histadrut og mottar medisinske tjenester fra dens helsefond, mens andre velger andre former for helseforsikring. Israel har ingen nasjonal helseforsikrings-lovgivning. Den tredje aliyah varte fra 1919 til 1923 og telte omtrent 35.000 immigranter. I mange henseender var den en fortsettelse av den foregående immigrasjonsbølgen, siden tidsintervallen mellom dem først og fremst skyldtes utbruddet av Den første verdenskrig, som satte en stopper for folkeforflytning. I løpet av krigen ble Palestina overført fra

48

ottomansk til britisk herredømme. Til å begynne med var dette et militærstyre, men det ble erstattet av det midlertidige mandatet som Folkeforbundet ga Storbritannia over territoriet øst og vest for Jordanelven. Regjeringsskiftet i Palestina, den bolsjevikske revolusjon i Russland og Balfour-deklarasjonen, var blant faktorene som drev frem den tredje aliyah. Immigrantene fra den tredje aliyah var optimistiske, de trodde Den første verdenskrig også kom til å bli den siste. Den besto stort sett av unge pionérer som slo seg sammen med arbeiderne fra den andre aliyah, ti til femten år eldre enn dem selv. Det ble grunnlagt flere viktige institusjoner under den tredje aliyah. Noen av dem består til denne dag, mens andre igjen ble oppløst senere, for det meste i samarbeid med eldre immigranter fra den andre aliyah: Gedud HaAvodah ("Arbeiderlegionen"), Histadrut HaKlalit ("Arbeidernes Hovedorganisasjon"), Hevrat HaOvdim (de Histadrut-eide foretakenes paraplyorganisasjon), Haganah (det jødiske samfunn i Palestinas offisielle undergrunnsorganisasjon) og moshav ovdim (kooperative småbrukeres bosetninger). De første moshav'im ble opprettet i 1921. De var basert pa prinsippene om egeninnsats, gjensidig hjelp, kollektiv anskaffelse av utstyr og råmaterialer og felles markedsføring av jordbruksprodukter, og ga hvert medlem rett til et eget gårdsbruk på statsjord. I motsetning til kibbutzen, der produksjonsredskapene var felleseie og individet ble tildelt sin oppgave i samsvar med arbeidsplanen og mottok tjenester (bosted, mat, utdanning, kultur, osv.) istedenfor kontanter, dannet moshaven en mellommodell, der et antall kollektive elementer sto side om side med en betydelig betoning av det private initiativ. Moshavim tiltrakk seg bønder som mislikte kibbutzens sosiale intimitet, og det finnes idag mer enn tohundre slike samfunn over hele Israel. Ulempene med dem viste seg først etter statsdannelsen og masseimmigrasjonen fra landene i Midtøsten og Nord-Afrika: Det enkelte gårdsbruk på en moshav kan bare gis videre til én sønn. Dersom familien har mer enn én sønn, må de andre forlate moshaven. På 1920- og 1930-tallet, da familiene var små, utgjorde ikke dette noe alvorlig problem. Men de nye immigrantene, med familier på 8-10

49

barn og med en tett familiestruktur, hadde vanskelig for å tilpasse seg disse forholdene. På 1970- og 1980-tallet sto moshav-bevegelsen fremdeles overfor en krise, som etterhvert kan føre til en strukturell forandring og kanskje til og med til at dens kollektive prinsipper blir fraveket: De sterkere gårdene vil hevde seg, mens de svakere vil bukke under. I juni 1920 ble Irgun HaHaganah Halvri BeEretz Israel ("Den jødiske forsvarsorganisasjon i Palestina"), eller Haganah som den var kjent som, opprettet av det nye arbeiderpartiet, Ahdut HaAvoda, som en folkelig frivillig armé som hovedsakelig holdt sine øvelser i helgene. Selv om Haganah tilsynelatende var en undergrunnsarmé ble den halvoffisielt anerkjent til og med av de britiske myndigheter. I sine første år opererte den på lokal basis. Det var først under araberopprørene i 1936-39 at den ble en permanent organisasjon. Den organisasjonelle struktur og de strategiske syn som kjennetegnet Haganah dannet grunnlaget for Den israelske forsvarsstyrke (IFS), som ble grunnlagt i 1948 og der de fleste offiserene kom fra Haganah. Seks måneder etter grunnleggelsen av Haganah, tok Histadrut på seg ansvaret for den. Histadrut, som ble dannet i Haifa i desember 1920, var et alternativ til sammenslåingen av alle arbeiderpartier i Palestina. Det ble gjort forsøk på en slik sammenslåing i kjølvannet av Den første verdenskrig og i begynnelsen av den tredje aliyah. Forsøkene mislyktes imidlertid på grunn av de ideologiske motsetningene mellom sosialistene og marxistene og dem som motsatte seg en klassekamp og bare ønsket å belyse arbeidets verdi og forbedre arbeidsforholdene. Istedenfor å opprette ett arbeiderparti, som samtidig skulle tjene som fagforening, ble det derfor besluttet å danne en paraplyorganisasjon som skulle innbefatte alle jødiske arbeidere i Palestina og sørge for alle deres behov. Kupat Holim og Haganah ble umiddelbart en del av Histadrut. Histadrut besluttet også å involvere seg i kultur og utdanning. Det ble åpnet en arbeidsformidling for nye immigranter og arbeidsløse, en arbeiderbank ble opprettet, sammen med en arbeideravis, et arbeidernes sportsforbund, pensjonsfond, gamlehjem, samt et nettverk av skoler. I 1923 etablerte Histadrut Hevrat HaOvdim som en altomfattende ramme rundt de kooperative foretakene som den eide. I løpet av årene ble Hevrat HaOvdim en sentral faktor i israelsk

50

økonomi. Den kom til å utgjøre omtrent en fjerdedel av landets arbeidsstyrke og BNP, og symboliserte mer enn noe annet Histadrut, som en syntese mellom en fagforening og eiendomsretten over produksjonsmidlene. Histadrut var med sine mange forskjellige funksjoner en slags "gryende stat" og beholdt mye av sin rolle selv etter statsdannelsen. En statlig arbeidsformidling, for eksempel, ble derfor først opprettet så sent som i 1959. "Arbeiderstrømmen" - nettverket av skoler tilknyttet Histadrut - ble først avskaffet i 1953, da den ble innlemmet i det statlige skolesystem. Kupat Holim har fortsatt å være en del av Histadrut til denne dag. Dermed fortsatte konstitusjoner, som hadde hatt sin eksistensberettigelse på grunn av fraværet av en suveren stat, å finne berettigelse selv etter at statsdannelsen var fullført. Flere stridsspørsmål som ble reist i århundrets tredje tiår ble projisert til organisasjoner som var ment å skulle tjene samfunnet og a løse generelle problemer. Den første og mest vidtrekkende var Gedud HaAvodah ("Yosef Trumpeldor Arbeider- og Forsvarslegion"), som ble grunnlagt i 1920. Gedud HaAvodahs målsetning var å opprette et fellesskap av alle arbeidere i Palestina, som skulle ta seg av forsvarsog bosetningsoppgaver. Hele Gedud hadde et felles finansdepartement, og medlemmene delte inntektene likt. På høyden av sin makt telte Gidud 3000 arbeidere, som hjalp til å drenere myrer, asfaltere gater, samt utføre forskjellige offentlige oppgaver. I løpet av tiåret gjennomgikk den flere splittelser, lederne vendte tilbake til Sovjetunionen og noen av medlemmene slo seg ned i forskjellige kibbutzer. I 1930 la den ned virksomheten helt. Hevrat HaOvdim, opprettet i 1923, var også ment som en ramme som skulle inkorporere alle arbeidere i Palestina. Den var basert på en forkastelse av klassekamp og innfrielsen av et egalitært klasseløst samfunn, der produksjonsmidlene skulle være felleseie og der til og med selvstendige småbrukere skulle tilhøre kooperativer og være en del av et egalitært samfunn. Hevrat HaOvdims forslag, slik det ble presentert av David Ben Gurion, gikk ut på at alle arbeiderskapte organisasjoner - kibbutzim, moshavim, produktive kooperativer, etc. - skulle innlemmes innenfor én ramme, nemlig Histadrut. Histadrut skulle samordne alle arbeidsoppgaver i Israel og fordele dem blant de

51

forskjellige arbeidsgruppene, mens de på egen regning skulle ta seg av arbeidernes behov. Denne vidtrekkende visjonen ble bare delvis virkeliggjort. Hevrat HaOvdim ble en viktig faktor i landets økonomi, etablerte mange nye foretak og tok over foretak som allerede eksisterte. Men den ble aldri et arbeidersamfunn der individet arbeidet etter evne og ble lønnet etter behov, og penger var overflødige. Histadrut forsonte seg med dette, la seg til det pluralistiske syn som anerkjenner rollen til private, statlige og Histadrut-drevne foretak og oppga dermed forsøket på å kontrollere hele økonomien. Pluralisme ble omskapt fra nødvendighet til ideologi. I 1927 opprettet HaShomer HaTzair-kibbutzim (som skriver seg fra 1920 og utover) sin paraplyorganisasjon, kjent som HaKibbutz HaArtzi. Beretningen om HaShomer HaTzair er en av de mest interessante og enestående i sionistbevegelsens historie. Som nevnt ovenfor var den en ungdomsbevegelse som ble startet i Polen under Den første verdenskrig og som ble oppkalt etter HaShomer-samfunnet i Palestina, som satte fantasien i sving hos de unge sionistene i diasporaen. Etterhvert som lederne modnet til, immigrerte de til Palestina i begynnelsen av den tredje aliyah og holdt seg til den marxistiske ideologi. Grunnleggingen av radikalt egalitære jordbruks­ kommuner forestilte de seg som oppfyllelsen av sine drømmer. De drømte om at hele landet en dag skulle utgjøre et nettverk av slike kommuner. Den første skulle ligge i Galileas vakre landskap. Navnet de valgte, HaKibbutz HaArtzi ("artzi" betyr landsomfattende), er betegnende for denne bevegelsens livssyn. HaShomer HaTzair deltok i Histadruts valg og hele medlemsskaren levde i de forskjellige kibbutzene. Da en urban gruppe forsøkte å slutte seg til bevegelsen for å øke sin politiske innflytelse, opponerte bevegelsens ledere og gruppen ble tvunget til å stå for seg selv som Sosialistisk Forbund. Først i 1946 stilte HaShomer HaTzair til valg som et bona fide-parti, med forgreninger i byene. Drømmen om å forvandle det jødiske samfunnet i Palestina til et stort fellesskap bestående av kibbutzer, viste seg å være utopisk. Selvfølgelig kom det aldri noen offentlig innrømmelse av at den opprinnelige målsettingen hadde mislykkes. Selv om selve Gedud HaAvodah ble nedlagt, etterlot den seg permanente kibbutzer. Histadrut

52

utførte mange av dens opprinnelige funksjoner og oppfylte dermed mer enn noen annen organisasjon - rollen som en gryende stat. Hevrat HaOvdim var aldri et arbeidersamfunn i ordets rette betydning. Rett etter at den ble dannet, ble den en økonomisk maktfaktor som eide forskjellige foretak og investerte sitt overskudd i disse foretakene istedenfor å legge seg opp egen kapital. Etter at staten Israel var opprettet og i tiårene som fulgte, ble Hevrat HaOvdim en sentral faktor i økonomien, med medeierskap i mange ledende firmaer. Dersom kriteriet for Hevrat HaOvdims suksess er selve et stort økonomisk foretaks evne til å utvikle seg uten den individuelle profitt som motivasjon, er Hevrat HaOvdim en ubetinget suksess (i det minste var den det frem til slutten av 1980-tallet). Dersom den derimot representerte et forsøk på å skape nye rammebetingelser for arbeiderne, som skulle avskaffe fremmedgjøring og arbeidsgiver-arbeidstakerforhold, er den en drøm som aldri ble oppfylt. HaKibbutz HaArtzi ble en del av det israelske landskap og utgjør en tredjedel av kibbutzbevegelsen. Mapam, dens politiske parti, forsonte seg ikke bare med den urbane virkelighet - lederen for partiet bor selv i byen, men de saker som opptar det mest idag, er politiske. I mange henseender er HaKibbutz HaArtzi en suksess - økonomisk, kulturelt og utdanningsmessig - selv om drømmen om å skape et samfunn utelukkende bestående av kibbutzer, viste seg selvfølgelig å være uoppnåelig, og bevegelsen har forsonet seg med en langt mer pluralistisk visjon om et urbant -landlig samarbeid i en felles innsats. I motsetning til den andre og tredje aliyah var den fjerde aliyah (1924-1928) ikke av ideologisk art. Den ble av mange kalt for "Grabski aliyah", etter den polske minister som la seg på en politikk med høy beskatning. Den var kjennetegnet av folk fra middelklassen, som foretrakk store byer fremfor å slå seg ned på landet. Rundt 80.000 jøder kom til Palestina under denne perioden, omtrent 20.000 av dem reiste igjen kort tid etter ankomsten. De opplevde en periode med økonomisk velstand i 1925, men den ble raskt etterfulgt av økonomisk nedgang. Selv om de ikke introduserte ideologiske eller strukturelle innovasjoner i det jødiske samfunnet i Palestina, var deres største bidrag en følelse av normalisering: Under årene da portene til De forente stater var så godt som stengte, ble Palestina samlings-

53

punktet for jødisk immigrasjon. De som kom var ikke bare idealister og pionérer, men vanlige mennesker som ønsket å leve et vanlig liv. Dette viste hvor godt det hadde lykkes pionérene å skape sosiale institusjoner som var istand til å ta opp i seg et slikt stort antall nye immigranter. Det var fem hovedbølger av immigrasjon mellom begynnelsen av den moderne jødiske bosetting i Palestina og dannelsen av staten Israel. Den femte aliyah var den største av dem alle, og varte fra 1930 til 1939; i løpet av denne perioden kom det 145.000 jøder til landet. Noen var unge og idealistiske, men de fleste var fagfolk og velstående mennesker, som flyktet fra Europa like før Den annen verdenskrig. Mange av dem ville aldri drømt om å forlate Sentral- og Vest-Europa dersom Europas himmel ikke var blitt dekket av mørke skyer. Fremstående blant dem var de tyske jødene, som satte sitt preg på det kulturelle området både innenfor musikk og arkitektur, og mest bemerkelsesverdig pa det akademiske området. Enda engang slo de nye immigrantene seg overveiende ned i byene, og de innfant seg uten nye sosiale strukturer eller ideologier de ville introdusere. De ble saktere absorbert i samfunnet enn deres forgjengere var blitt, og ble så godt som stående utenfor det politiske systemet, som allerede var besatt av tidligere immigranter. Holocausten mot den europeiske jødedommen forandret verdensjødedommens ansikt. Hittil hadde det vært en gradvis, men jevn strøm av jødisk emigrasjon fra Øst-Europa; de fleste valgte å slå seg ned i De forente stater, noen i Palestina. Denne prosessen kunne, i løpet av flere tiår, ha skapt en forandring i den demografiske balansen mellom jøder og arabere i Palestina. Dannelsen av den jødiske stat sionistbevegelsens endelige mål - skulle enten oppnås ved at man ventet til det fantes en jødisk majoritet i Palestina, eller ved å dele det vestlige Palestina, for dermed å skape en jødisk majoritet under jødisk kontroll i denne delen. Et slikt delingsforslag ble lagt frem av britene i 1937, men de trakk det selv tilbake før jødene i Palestina fikk en sjanse til å svare. Holocaust skapte en ny situasjon: Størstedelen av det potensielle reservoar for jødisk immigrasjon ble ødelagt, og på grunn av de strenge immigrasjonslovene den britiske mandatre­ gjeringen fastsatte, fikk de som overlevde ikke tillatelse til å bosette

54

seg i Palestina. Det var ikke lenger praktisk å vente på en jødisk majoritet i hele det vestlige Palestina. Samtidig var det et brennende behov for å opprette jødisk suverenitet og dermed skaffe de overlevende et sted å leve. En vilje til å godkjenne en jødisk stat i deler av Palestina begynte å ta form innenfor sionistbevegelsen. I 1947 stemte De forente nasjoner for å opprette to stater - en jødisk og en arabisk - vest for Jordanelven. De arabiske stater forkastet FNs resolusjon og gikk i mai 1948 til angrep pa den nylig proklamerte staten Israel. Resultatet av denne krigen var en jødisk stat med videre grenser enn grensene som opprinnelig var blitt trukket av De forente nasjoner. Det overskytende området ble senere annektert av Jordan.

55

2

Staten Viktige hendelser Den unge staten, som mange jøder hadde drømt om i generasjoner, ble til i en atmosfære av svært blandede følelser; en dyp sorg over de millionene av jøder som var blitt utslettet under Hitlers redselsregime, men også blandet med glede over den store forandringen en nå så i det jødiske folket.

Organisasjonene og institusjonene som hadde vært i virksomhet i Yishuv før staten ble opprettet, hadde fungert som nasjonale grupper. Det jødiske byrå under ledelse av David Ben Gurion, som hadde representert det jødiske folk overfor de britiske mandatmyndighetene, sluttet å eksistere som sådan, men dets sentrale skikkelser forflyttet seg til statsministerens kontor og til utenriksministeriet. Va'ad Leumi ("Nasjonalrådet"), som hadde tjent som en slags regjering for hjemlige affærer i Yishuv, ble avskaffet, og de som hadde porteføljer der gikk inn i de forskjellige regjeringsministeriene. Sentrale personer innenfor Histadrut fylte de nye regjeringsministeriene for sosiale saker. Og Haganah ble til Den israelske forsvarsstyrke.

Overgangen fra Yishuv til stat gikk dermed relativt enkelt for seg. I flere tiår hadde Yishuv levd et selvstyrt liv, som forberedte seg for en statsdannelse med stabile institusjoner og personell på høyt nivå. Riktignok forekom det tilfeller under Uavhengighetskrigen (19481949) da det ble stilt spørsmålstegn ved det nye regimets legitimitet, hovedsakelig fra de to undergrunnsorganisasjonene på høyrefløyens side, men disse stemmene ble raskt bragt til taushet. Den nye staten hadde en befolkning på 630.000 jøder og ca. 150.000 arabere. Det jødiske samfunnet var velutdannet og høyt utviklet. Dets 57

største utfordring besto i å absorbere en meget stor immigrasjonsbølge. De første immigranter som ankom etter statsdannelsen, var flyktningene fra flyktningeleirene i Europa, samt en stor gruppe illegale immigranter som britene hadde holdt tilbake i midlertidige leire på Kypros. Noen av dem klarte til og med å delta i Uavhengighetskrigen etter sin ankomst. I 1949 og 1950 ble jødene fra Jemen hentet til Israel i forbindelse med en operasjon kalt "Operasjon Flygende Teppe". Selv om operasjonen i utgangspunktet var lovlig, ble den mot slutten utført mot de jemenske myndigheters vilje, med en betydelig risiko og utelukkende med hjelp fra jøder rundt omkring i verden. I løpet av de to årene kom det alt i alt 99.000 jøder fra Jemen til Israel, på initiativ fra og under regi av den israelske regjering. Selv om det i mange år hadde vært dødsstraff for jøder som forsøkte å dra fra Irak til Palestina, ga de irakiske myndigheter i 1950 dem tillatelse til a dra, på den betingelse at de etterlot seg sine eiendeler. Igjen organiserte Israel en storstilt operasjon, kalt "Operasjon Nehemiah", som nådde sitt høydepunkt i 1951 da omtrent 100.000 irakiske jøder ble bragt til Israel. Absorberingen av immigranter i statens første år hadde et forbausende omfang, ikke bare etter relative begreper, men også i absolutte tall: 102.000 i 1948, 240.000 i 1949, 164.000 i 1950 og 180.000 i 1951. Mot utgangen av 1951 var det mer enn 684.000 nye immigranter i Israel - mer enn størrelsen på landets jødiske befolkning da staten ble dannet bare tre år i forveien. Jødisk immigrasjon fra arabiske land avtok etterhvert. Men massebølgene av immigrasjon forsterket sionistfølelsen i mange land og det kom jøder til Israel fra flere nord-afrikanske land. Disse landene innbefattet Libya og Tunisia, men den langt største gruppen - over 210.000 frem til 1963 - kom fra Marokko, først og fremst i 1955-56 og i 1957, like før og umiddelbart etter at Marokko vant sin uavhengighet fra Frankrike. Jødene forlot Marokko i en hemmelig operasjon kalt "Operasjon Yakhin", organisert av Det jødiske byrå og den israelske regjering, mens de marokkanske myndigheter mer eller mindre så til en annen kant. En slik voldsom immigrasjon skapte naturligvis mange problemer for

58

mottakersamfunnet, som var ute av stand til å tilby nykommerne rimelige forhold, særlig når det gjaldt arbeid og husvære. Den første bølgen ble delvis innlosjert i bygninger som arabere hadde gitt avkall på eller hadde flyttet fra under Uavhengighetskrigen. Under den andre fasen ble det opprettet midlertidige leire for immigrantene, der de bodde i telt eller hytter. I løpet av årene ble disse leirene, kalt maabarot, innlemmet i urbane forsteder, eller de dannet utgangspunkt for utviklingsbyene som ble reist i Israel sent på 1950- og tidlig på 1960-tallet. Noen av de nye immigrantene ble sendt til moshavim som var blitt opprettet for dem, til tross for at de manglet tidligere landbrukserfaring. De midlertidige leirene fortsatte å tjene som midlertidig innkvartering i for lang tid. Selv den finansielle støtten fra det jødiske folk i den vestlige verden var ikke nok til å absorbere immigrantene smertefritt. Det faktum at "de som holdt på a bli absorbert" overveiende var askenasim mens "de absorberte" overveiende var sefardim, satte dessuten et preg på det israelske samfunn som har holdt seg til denne dag. Den samlede absorberingsbyrde var enorm. Israel i 1951 hadde et gjennomsnittlig lavere utdanningsnivå og var mindre velstående enn tilfellet hadde vært i 1948. Mange av immigrantene levde av velferdstilbud eller tjente til livets opphold ved vikararbeid, mens flesteparten av de kvinnelige immigrantene var ansatt som hushjelper i askenasim-familier i de omkringliggende byene. Det forekom imidlertid så og si ingen uttrykk for protest fra immigrantenes side mot denne situasjonen tidlig på 1950-tallet, heller ikke på det politiske plan. Immigranter fra de arabiske landene hadde ingen erfaring med demokratiske politiske system. De hadde en tendens til å støtte Mapai, det regjerende parti under ledelse av den karismatiske David Ben Gurion, som mange betraktet som en messiansk skikkelse og som mange oppkalte sine sønner etter. Det første utbruddet av voldelig protest fant sted i Haifa i 1959, og det var en annen betydelig voldsbølge tidlig på 1970-tallet, anført av en bevegelse som kalte seg Sorte Pantere. Det var annengenerasjonsimmigrantene som ga sin følelse av diskriminering politisk uttrykk de som kom til landet som barn eller som ble født i Israel i 1950årene. Den store bølgen av jødiske immigranter fra Sovjet (omtrent

59

250.000 mellom Seksdagerskrigen i 1967 og slutten av 1970-tallet), som fikk relativt bedre absorberingsforhold fordi tilstanden for den israelske økonomien hadde forbedret seg på det tidspunktet, førte til en politisk dreining mot høyre - Likud - blant israelere som stammet fra arabiske land. Dette var en forsinket protest mot Mapai, det regjerende partiet, som ikke lengre ble ledet av Ben Gurion. Denne protesten skapte et nytt valgmønster i Israel. Avstamning ble den sikreste indikasjon på valgadferden; omtrent 70 prosent av Arbeideralliansens velgere er askenasim og omtrent 70 prosent av Likuds velgere er sefardim. En av grunnene til at Israel kunne rette oppmerksomheten mot immigrantene rett etter statsdannelsen, var de relativt lave forsvarsutgiftene under disse første årene. Våpenhvileavtalene som ble undertegnet med alle arabiske nabostater skulle erstattes av fredsavtaler. Det rådet en oppfatning - i det minste i Israel - om at våpenhvileavtalene i virkeligheten bare var et skritt fra den etterlengtede freden. De forente nasjoner opprettet en egen meklingskommisjon, som årlig rapporterte om fremskrittene som var gjort i retning av fredsavtaler - selv om det ikke var noen fremskritt. Men på mange år startet ikke araberne noen krig. De sikkerhetsproblemer Israel slet med under de første tiår med uavhengighet skrev seg fra terrorangrep og mord, som en følge av terroristers infiltrasjon i Israel fra territorier under egyptisk eller jordansk kontroll. Israel svarte på disse infiltrasjonene tidlig på 1950-tallet med gjengjeldelsesangrep. Der IFS slo til mot militære eller sivile mål i nærheten av åstedene for de arabiske terrorangrepene, i områder under jordansk, egyptisk og syrisk kontroll. I ettertid kan man stille spørsmålstegn ved hvor klokt det var med disse gjengjeldelsesangrepene, som bare bidro til volds- og motvoldsspiralen. Men for IFS, som på den tiden var begrenset både når det gjaldt størrelse og utstyr, var det tilsynelatende det mest fornuftige svar til infiltratørene frem til Sinai-kampanjen i 1956. Utviklingen i Egypt etter at Gamal Abdul Nasser kom til makten, førte til en skjerping av den arabiske boikotten, en større befordring av infiltratører fra Gazastripen til Israel, og - det som var mest alvorlig

60

- til en sjøblokade av havnen i Eilat, noe som forhindret skipsanløp til og fra Eilat via Rødehavet. Sinai-kampanjen var ment å skulle sette en stopper for disse prosessene. Den kom igang i november 1956, i samarbeid med en mislykket anglo-fransk operasjon som respons på Nassers nasjonalisering av Suezkanalen. Militært sett var den en svært vellykket operasjon, som varte bare i rundt 100 timer. IFS fikk kontroll over Gazastripen og Sinaihalvøya, med bare 172 falne, mens Egypt mistet mange hundre, og 5500 soldater ble tatt til fange. Israel ble presset av supermaktene til å trekke seg ut av de erobrede områdene noen måneder etter at kampanjen var avsluttet, men elleve år med sikkerhet og navigasjonsfrihet i Rødehavet var det viktigste resultatet. Seksdagerskrigen brøt ut den 5.juni 1967, igjen på Israels initiativ, etter at Nasser to uker i forveien hadde stengt Tiranstredet og utvist FN-styrkene fra Sharm el Sheikh og Gaza. Når man ser tilbake er det tydelig at det elementet som var mest interessert i å egge til vold på den tiden, var Fatah-organisasjonen som var tilknyttet Syria. Terror­ handlinger og skyteepisoder fra den andre siden av den syriske grensen påvirket såvel Nassers handlinger som den jordansk-egyptiske samarbeidsavtalen i tilfelle Israel skulle starte en krig. Nasser, hvis armé var involvert i krigføring i Jemen, var ikke forberedt på krig mot Israel og var tilsynelatende ikke interessert i krig på den tiden. Heller ikke kong Hussein var særlig ivrig etter å slåss. Israel hadde ingen interesse av en tredje krig mot araberstatene, men tingene utviklet seg raskt og IFS, som var utsatt for et internt press for å treffe visjonære tiltak, gikk til angrep. Seks dager senere hadde de okkupert hele Sinai, Golanhøydene, Gazastripen og hele Vestbredden. Israel hadde 803 falne, mens tapene til Syria, Egypt og Jordan blir anslått til titusener. Denne krigen, der tilfeldighetene spilte en støne rolle enn noen annen faktor, hadde en betydelig innvirkning på Israels fremtid. Den førte til en forandring i de nasjonale prioriteringer, skapte et vanskelig demografisk problem og stilte det israelske samfunn overfor nye dilemmaer. Skulle Israel gå med på fred mot å gi tilbake territorier? Skulle Israel opprette bosetninger i de erobrede territoriene? Skulle israelsk lov gjelde i territoriene? Osv. Resultatet av krigen forandret Israels internasjonale status og image. Den nye, lille, banebrytende og

61

egalitære staten Israel, som hadde reist seg fra Holocausts aske, ble i manges øyne en erobrerstat som hersket over millioner av arabere, som den ikke var villig til å innvilge fulle demokratiske rettigheter. Israel, som hadde knyttet nære forbindelser med land i Den tredje verden, ble nå av mange betraktet som en kolonialistisk stat. De fleste brøt senere forbindelsene med Israel (særlig etter Yom Kippurkrigen i 1973). Etter det første sjokket over nederlaget ble den anti-israelske volden gjenopptatt, både av Egypt og av palestinerne. To uker etter krigens slutt erklærte Nasser i en tale at selv om han ikke kunne erobre Sinai, kunne Egypt utmatte Israel. I tre år ble det utkjempet en statisk krig mellom Israel og Egypt - Utmattelseskrigen - i løpet av hvilken det ble ført artillerikamper på begge sider av den paralyserte Suezkanalen. Denne krigen nådde sitt høydepunkt mellom mars 1969 og august 1970, da begge parter etter amerikansk intervensjon gikk med på en våpenstillstand. Skuddveksling fant også sted med den jordanske armé og, skjønt i et mer begrenset omfang, mellom Israel og Syria. Det største problemet på den jordanske front var terroristbasene, der soldater krysset Jordanelven for å treffe angrepsmål inne i Israel. IFS utførte gjengjeldelsesraid mot Fatah-basene inne på jordansk territorium. I det største raidet (Operasjon Karama den 21. mars 1968) mistet IFS ca. 30 av sine soldater. Terrorhandlinger på jordansk jord tok nærmest fullstendig slutt etter "Sort September" - september 1970 - da den jordanske arméen satte inn strenge tiltak mot terroristkonsentrasjonene i det nordlige Jordan. Mellom 1970 og 1973 var grensene rolige, men terrorangrep mot israelske angrepsmål i verdensmålestokk tiltok - mot israelske diplomater, israelske idrettsutøvere (De olympiske leker i Miinchen i 1972), og mot flyselskapet El ATs kontorer. Terroristene kapret også fly underveis til og fra Israel. Hadde det umiddelbart etter Seksdagerskrigen virket som om Israel skulle klare å redusere sine forsvarsutgifter, ble det snart klart at det motsatte var tilfelle. Israel befant seg i en situasjon der landet regjerte over en million flere arabere, og grensene var blitt sterkt utvidet. Forsvarsutgiftene vokste fra år til år, reservetjenesten ble lengre og den obligatoriske verneplikten ble utvidet fra 26 måneder i 1966 til 36 måneder i kjølvannet av krigen. Israel ble et annet land, et land som

62

serte på sikkerhet og investerte i sikkerhet, som forsvarte seg selv hjelp av stadig nyere metoder. Sikkerheten, i dens forskjellige kter, ble det viktigste, hvis ikke det eneste punkt på den nasjonale

Sjansene for fred, som hadde virket så nærliggende like etter krigen, syntes nå stadig fjernere. Forsvarsminister Moshe Dayan, som ble utnevnt under de spente dagene som gikk forut for krigen, erklærte at han ventet en telefonoppringning fra kong Hussein av Jordan. Den 19. juni 1967 besluttet den israelske regjering i all hemmelighet å bekjentgjøre at Israel var beredt til å inngå fredsforhandlinger med Syria og Egypt med utgangspunkt i den internasjonale grensen. Denne beslutningen møtte ingen annen respons enn at Den arabiske Khartoum-toppkonferansen forsamlet seg i slutten av september samme år. Toppmøtet erklærte: Ingen anerkjennelse av Israel, ingen forhandlinger med Israel, og ingen fred med Israel. På den annen side, da FN's representant i Midtøsten, Gunnar Jarring, i 1971 la frem et forslag om et forlik med Egypt og Jordan, var det egypterne som reagerte positivt mens Israel forkastet forslaget. Yom Kippurkrigen, som kom uforvarende på Israel i 1973, kom i kjølvannet av skuffelsen over fredsfremskrittene, en relativ ro langs grensene og fortsatte terroraktiviteter. Ironisk nok led Israel et stort og uventet slag mens landet hadde kontroll over et territorium mange ganger så stort som det selv, på den helligste dag i det jødiske år, nar all trafikk på israelske veier er innstilt og samferdselssambandene er stengt. Den 6. oktober 1973 satte Egypt og Syria i verk et angrep mot Israel, med imponerende resultat i begynnelsen. Med atskillige vanskeligheter lyktes det IFS å slå tilbake angrepet og til og med a krysse over til vestsiden av Suezkanalen. Men prisen Israel betalte i denne krigen, som varte frem til den 24. oktober 1973, var svært høy: 2569 døde, 7500 sårede og 301 som havnet i krigsfangenskap.

Yom Kippurkrigen var en traumatisk begivenhet i israelsk historie, både på grunn av omfanget av israelske tap og på grunn av sjokket de opplevde som, etter Seksdagerskrigens suksess, hadde trodd at Israel var usårbar og at egypterne var ute av stand til å krysse Suezkanalen.

63

Krigen førte til politiske forandringer, skjerpede fronter og fremskyndet utviklingen av ekstraparlamentære grupper. De seks årene med eufori - fra 1967 til 1973 - var over for bestandig. Mot slutten av krigen kom Genéve-konferansen sammen, med de to supermaktene, De forente nasjoner, Israel, Egypt og Jordan som deltakere. Konferansen førte til at Israel undertegnet to frigjøringsavtaler: Den første med Egypt i januar 1974 og den andre med Syria i mai 1974. Selv om Genéve-konferansen ikke ble gjenopptatt, fortsatte USAs statssekretær Henry Kissinger sine bestrebelser for å utvide avtalene som ble oppnådd i 1974. Midlertidige avtaler mellom Israel og Egypt, såvel som mellom Israel og Syria, ble faktisk undertegnet i september 1975, noe som la grunnlaget for president Sadats historiske besøk i Jerusalem to år senere. Da Anwar Sadat først inntok stillingen som Egypts president, ble han stort sett betraktet som en svak og midlertidig leder. Hans gjentatte uttalelser om et "avgjørelsens år" ble ikke tatt særlig alvorlig i Israel, heller ikke andre steder i verden. Sadat ønsket å vinne tilbake Sinaihalvøya til Egypt, om det nå skulle skje fredelig eller ved krig; da det førstnevnte ikke førte til resultater, innlot han seg på krig. Yom Kippurkrigen gjenopprettet Egypts ære, men den førte ikke til seier. I kjølvannet av sine delvise militære bragder og den midlertidige avtalen med Israel, forekom det imidlertid Sadat enklere å gå til et langt større skritt - hans besøk i Jerusalem og hans historiske tale i Knesset. Sadat hadde i 1977 bestemt seg for å skride til handling etter de israelske valgene. Som så mange andre var han overrasket over Menachem Begins valgseier. Men etter å ha rådført seg med Romanias president Nicolae Ceaucescu, og etter forbindelser mellom hans statsminister Tohami og Begins nye utenriksminister Moshe Dayan, bestemte Sadat seg for skrittet som skulle føre til forhandlinger med Israel, som ble sluttført i De forente stater, ved Camp David, i september 1978. Camp David-avtalene utgjør grunnlaget for Israels eneste fredsavtale. Israel skulle gi fra seg hele Sinaihalvøya; alle israelske bosetninger i Sinai, samt tre moderne flyplasser som var blitt opprettet der for IFS,

64

skulle evakueres. Når det gjaldt Vestbredden og Gazastripen, kom man frem til at det skulle forhandles om opprettelsen av en palestinsk administrasjonsmyndighet i territoriene, selv om de skulle fungere som et selvstendig område i fem år. I løpet av denne perioden skulle forhandlingene om territorienes fremtid fortsette, med deltakelse av Egypt, de palestinske administrasjons-myndigheter, Jordan og Israel. Etter tretten dager i Camp David ble avtalen undertegnet den 17. september 1978, og Menachem Begin vendte tilbake til Israel, der han havnet midt i en opphetet debatt. Innenfor sitt eget parti ble han kritisert for å ha vært villig til å gi fra seg hele Sinai og for å ha oppgitt alle israelske bosetninger der. Han ble også kritisert for å ha godtatt idéen om selvstyre for Vestbredden og Gaza, noe som ville bety at ekspanderingen av israelsk lov til disse territoriene enten måtte oppgis eller utsettes. Visse kretser innenfor Arbeiderpartiet, særlig slike som hadde tilknytning til nybyggerbevegelsene, kritiserte ham for hans vilje til å gi avkall på israelske bosetninger i Sinai. Videre argumenterte de med at hans motvilje mot prinsippet om å gi fra seg territorium på Vestbredden ville føre ham - gjennom selvstyreplanen til en oppgivelse av alle territoriene og til en prosess som i siste instans ville resultere i opprettelsen av en palestinsk stat i alle de områder som var blitt erobret av Israel under Seksdagerskrigen. Til slutt ga Knesset, etter en heftig debatt, med stort flertall sin tilslutning til Camp David-avtalene. Menachem Begins Herut-parti ble splittet, og en gruppe ekstremister innenfor partiet dannet Tehiyabevegelsen. De færreste av Heruts Knesset-medlemmer støttet avtalene, det var Arbeiderpartiet som skaffet dem det langt største flertall. Avtalen mellom Egypt og Israel ble satt ut i livet: Israel trakk seg, i flere faser, ut av Sinai; de to landene utvekslet ambassadører; det kom til en delvis normalisering av forholdene mellom dem. Forhandlingene om selvstyre mellom Israel og Egypt gikk det imidlertid både opp og ned med. Det ble stadig mer vanskelig for Egypt å føre slike forhandlinger i palestinernes navn, uten palestinsk eller arabisk støtte; Begin på sin side var ikke spesielt interessert i å være imøtekommende når det gjaldt å forandre status quo på Vestbredden. Etter Egypts beslutning fant ikke forhandlingene sted i

65

landenes hovedsteder. Men i det øyeblikk da den israelske delegasjonen foreslo at det neste møtet ikke skulle finne sted andre steder enn i Jerusalem, visste Israel at de stengte døren for videre forhandlinger om selvstyre - og slik gikk det da også. Tidsintervallen mellom utnevnelsen av Egypts ambassadør i Israel og den siste fasen i den israelske tilbaketrekkingen fra Sinai, benyttet Begin til å annektere Golanhøydene. Han regnet med - korrekt nok fra hans ståsted - at Egypt ikke ville kalle tilbake sin ambassadør før tilbaketrekkingen var fullført, siden Israel i dette tilfellet ikke ville fullført tilbaketrekkingen. I en rask lovgivningsprosess, som tok tolv timer, besluttet Knesset - mot standpunktet til de fleste av Arbeiderpartiets Knesset-medlemmer - å la israelsk lov og rett gjelde også for Golanhøydene. Bortsett fra internasjonale protester førte ikke dette trekket til andre reaksjoner. Israels tilbaketrekking fra tilkjørselsveiene til Rafiah ble avsluttet i april 1982, og to måneder senere startet Israel Den libanesiske krigen (offisielt kalt Operasjon Fred for Galilea). Denne krigen, som var ment å skulle vare i to dager og som skulle ødelegge terroristenes infrastruktur innenfor en rekkevidde av 40 kilometer fra den israelske grensen, varte i tre år. Med 650 israelske falne, klarte den heller ikke å realisere drømmen noen av dens forkjempere hadde hatt - slik som daværende forsvarsminister Ariel Sharons - om å danne en representativ og pro-israelsk regjering i Libanon. Dette var den første krig som ga foranledning til stridigheter i den israelske opinion, noe som førte til at 400.000 mennesker gikk på gatene i september 1982 for å demonstrere mot den, etter at palestinere var blitt massakrert av libanesiske kristne i flyktningeleirene Sabra og Shatilla, like foran nesene på soldater fra IFS. Først etter at Israels nasjonale enhetsregjering var blitt dannet i januar 1985, ble beslutningen fattet - i strid med de fleste av Likudministrenes innstilling - om en ensidig tilbaketrekking fra Libanon. Det ble også besluttet å opprette et sikkerhetsbelte innenfor hvilket et begrenset antall IFS-soldater skulle fortsette å operere på midlertidig basis ved siden av den lokale kristne milits, som skulle opprettholde sine forbindelser med Israel. Denne ensidige ordningen, som trådte i kraft i juni 1985, viste seg å være en optimal løsning for å trygge de

66

galileiske innbyggernes sikkerhet. Tilbaketrekkingen fra Libanon, beslutningen om å overlate grensestridighetene om Tabaområdet mellom Israel og Egypt til internasjonal mekling, samt det faktum at den egyptiske ambassadøren vendte tilbake til Tel Aviv, gjorde det mulig for den nasjonale koalisjonsregjeringens leder, Shimon Peres, å undersøke muligheten av å utvide freden til Jordan, og å søke etter en løsning på det palestinske problemet.

I november 1984, to måneder etter dannelsen av den nasjonale koalisjonsregjeringen, sto kong Hussein frem for Det palestinske nasjonalråd i Amman og foreslo at de palestinske representantene skulle delta som en felles jordansk-palestinsk delegasjon innenfor rammene av en internasjonal konferanse. Husseins intensjon var at denne delegasjonen, som i direkte forhandlinger med Israel skulle diskutere en politisk løsning, skulle føre til en jordansk-palestinsk føderasjon. Idéen om en internasjonal konferanse møtte ingen velvilje fra det israelske politiske system, som foretrakk direkte forhandlinger. Minnene fra Genéve-konferansen var likevel ikke negative, og selv forhandlingene med Egypt i desember 1977 hadde foregått innenfor rammene av en slags internasjonal konferanse. Det var Menachem Begin som i retningslinjene for sin regjering (juni 1977) hadde skrevet om Israels vilje til å delta i en internasjonal konferanse, men preferansen for direkte forhandlinger var tydelig. Undersøkelser De forente stater foretok, viste at kong Hussein anså en internasjonal konferanse som eneste mulighet for å føre direkte forhandlinger med Israel, der han og palestinerne ville oppnå mindre enn de ba om. På dette stadium strevde Peres med å forsikre om at konferansen ikke ville inneholde noe element av tvang og ikke ville ha myndighet til å nedlegge veto mot overenskomster man måtte bli enige om på et tosidig plan. Ved hjelp av USAs statsdepartement ble det oppnådd en detaljert avtale i denne betydning mellom Peres - som på dette tidspunkt tjenestegjorde som utenriksminister - og kong Hussein av Jordan i april 1987.

På grunn av Likud-ministrenes opposisjon, med statsminister Yitzhak

67

Rabin i spissen, mot enhver tanke på en internasjonal konferanse, ble avtalen imidlertid ikke godkjent av det israelske kabinettet. Dersom Israel hadde gått med på en internasjonal konferanse, ville det da vært mulig å innkalle til en slik konferanse våren eller sommeren 1987? Og hvis ja, kunne opprørene i de okkuperte områdene da vært unngått? Faktum er at avtalen fra april 1987 ikke ble godkjent, at den internasjonale konferansen aldri fant sted og at opprørene i de okkuperte områdene startet den 9. desember samme året. Opprørene begynte, som liknende hendelser andre steder i verden, som et resultat av tilfeldigheter, men de ble snart en måte å gi uttrykk for massenes dype og varige frustrasjon på. Den 8. desember 1987 skjedde det en trafikkulykke på Gazastripen; en kollisjon mellom en israelsk lastebil og et annet kjøretøy resulterte i at fire lokale innbyggere mistet livet. Innbyggerne anså denne ulykken for en planlagt israelsk handling med den hensikt å ta livet av palestinere, og ryktene om denne forsettlige ondskapsfulle handlingen spredte seg raskt. Neste dag hadde hatets ild satt fyr på Gazastripen og Vest­ bredden; det ble demonstrert, kastet stener på israelske soldater og sivile og det ble kastet Molotovcocktails. Det ble svart igjen med gummi- og plastikkuler og tåregass. Opprøret - eller, på arabisk, "intifadaen" - erstattet terroraksjonene i territoriene med forskjellige voldelige protestformer og gjorde det nødvendig for Israel å sende tallrike soldater til de okkuperte områdene. Israels internasjonale posisjon fikk en alvorlig knekk da tiltakene som ble satt i verk for å stanse opprøret, ble kringkastet over hele verden via radio og fjernsyn. Som et produkt av tjueén års frustrasjon under israelsk herredømme, uten håp om forandringer, finnes det dem som er overrasket over at opprøret ikke brøt ut tidligere. Opprøret åpnet for en ny side i forholdet mellom israelerne og palestinerne som er underlagt deres kontroll, stilte det israelske samfunn overfor en ny utfordring og dannet bakgrunnen for valgene til det tolvte Knesset den 1. november 1988. Intifadaen utgjorde ingen eksistensiell trussel mot Israel, men den betydde et vedvarende uromoment, forsterket følelsen av personlig utrygghet og gjorde alvorlig skade på det bildet verden hadde av Israel.

68

Alle følelser av frustrasjon og hat mot Israel som var blitt holdt undertrykt i tyve år bak glatte fasader langs Gazastripens skitne veier, i Nabulus, Hebrons og Øst-Jerusalems overfylte gater, i trapperom, i bakrommene til opplyste restauranter, i søppelbilene og på stillasene: Alle disse følelsene dukket frem da sosial og politisk fiendtlighet møttes, bragte tusener ut på gatene for å angripe israelere overalt, om de nå var IFS-soldater og sivile eller jødiske nybyggere i territoriene. Regjeringen, som i begynnelsen anså intifadaen som et utbrudd av lokale "forstyrrelser" som lot seg knuse i løpet av dager, forsto først uker og måneder senere at det dreide seg om en sivil revolt. Revolten innbefattet en rekke aktiviteter, der den mest karakteristiske var å kaste stein mot israelske militære og sivile kjøretøy som var underveis i territoriene. Hjemmelagde Molotovcocktails ble også kastet innimellom, og det forekom flere episoder med knivstikking mot israelere, såvel som tilfeller der arbeidsgivere fra de okkuperte områdene ble skadet og til og med myrdet av sine egne ansatte. Intifadaen uttrykte seg også i boikott av Israel - israelske produkter forsvant fra butikkhyllene i territoriene i en lengre periode. Det forekom til og med forsøk fra lokale ledere på å forhindre innbyggere i territoriene fra å arbeide i Israel, men behovet for å tjene til livets opphold var sterkere, og dette forsøket mislyktes. De mange landsbyene på Vestbredden og Gazasripen begynte å styres av lokalkomitéer. Med få ukers mellomrom delte anonyme grupper ut løpesedler, som ga innbyggerne instrukser om hvordan de skulle forholde seg. Løpesedlene bestemte når det skulle holdes generalstreik i territoriene for å markere årsdagen for forskjellige palestinske begivenheter, og når på døgnet butikker skulle holdes åpne og når de skulle stenge. De som ikke rettet seg etter instruksene fikk snart føle den brutale styrken til den lokale maskerte ungdom, som brukte vold mot dem. Lokale innbyggere i politistyrken fikk instrukser om å trekke seg fra sine stillinger, og så og si alle gjorde det. Det samme gjorde mange av de ansatte innen statsadministrasjonen. Dette var serviceansatte som arbeidet innen transport, helse, osv., som fikk sine lønninger fra statsadministrasjonen i territoriene. Israel på sin side stengte universitetene i territoriene, idet de hevdet at de tjente som

69

sentre for provokasjonshandlinger. De stengte også skolene i mange år. De fleste av universitetene ble åpnet igjen i løpet av 1991. IFS reagerte til å begynne med ut fra den tanke at resolutt handling ville kvele utbruddet i fødselen. I mange måneder raste det en debatt i Israel om hvorvidt forsvarsministeren hadde gitt soldatene klar instruks om å knekke armer og ben på palestinske demonstranter eller ikke, men uansett var det dette mange offiserer og soldater anså som sin plikt å gjøre; nesten daglig ble to eller tre palestinere drept, og mange ble såret. De fleste av de sårede nektet å la seg evakuere til sykehus, for å unngå å bli stemplet som kriminelle for å ha deltatt i voldelige demonstrasjoner. Noen av de døde ble "stjålet" fra sykehusene og gravlagt av sine familier. Ettersom tiden gikk forandret situasjonen seg. IFS trappet igjen opp sine styrker i territoriene, ga strenge ordre om å åpne ild, og det ble brukt plastikk- og gummikuler mot demonstrantene og steinkasterne. Antallet ofre forårsaket av IFSsoldater ble sterkt redusert, selv om de maskerte ungdommene, som mange steder tok kontroll over palestinske gater, drepte enhver de mente kollaborerte med israelske myndigheter. Hundrevis av palestinere ble myrdet, de fleste av dem hadde absolutt ingenting å gjøre med IFS-myndighetene; dette ble det mest fremtredende kjennetegn på intifadaen under dens siste år. Små barn, tolv og tretten år gamle, som står ved veikanten og kaster steiner etter militærjeeps med bevæpnede soldater i full mundur; soldater som banker opp stein- og molotovcocktailkastende ungdommer; skarer av kvinner som drar ut i gatene og skriker til soldatene. Soldater som foretar overraskende husundersøkelser i palestinske hjem midt på natten, vekker beboerne og sender dem ut til landsbyplassen for en identifikasjonsparade. Titusenvis av mennesker arrestert - enten under administrativ forvaring eller etter rettssaker i improviserte domstoler opprettet i telt i Negev. Husene til folk som blir anklaget på denne måten, revet eller forseglet av IFS. Utvisningen til Libanon av flere titalls mennesker anklaget for provokasjon: Alt dette var vanlig skue under intifadaen. Det lille, sofistikerte, moralske Israel fra 1950- og 60-årene ble i øynene på den unge generasjon fjernsynsseere forvandlet fra David til Goliat, mens steinkasterne ble våre dagers Davider. Israel befant seg i en meget vrien situasjon. Det

70

var ikke blitt truffet noen nye avgjørelser eller begått handlinger som kunne frembragt bølgen av voldelige demonstrasjoner. Isrealske talsmenn som ble intervjuet på vestlige fjernsynskanaler sa - og det med rette - "Det var de som begynte. Hvis de ikke kaster steiner, skal ikke et hår bli krummet på noens hode." Ingen ønsket mer en slutt på intifadaen, eller søkte ivrigere etter svar på intifadaen, enn isralerne, men verden var ikke fornøyd med dette. Det var tydelig for mange at årtiene med israelsk herredømme i de okkuperte territoriene, uten et politisk lys i enden av tunnelen, før eller senere måtte føre til vold, og at ingen kunne forholde seg til intifadaen utelukkende ut fra "hvem som startet den". Etter år med terrorhandlinger, som hadde ført til at det palestinske lederskapet var blitt bannlyst i Israel og De forente stater, scoret intifadaen på grunn av sin popularitet og relativt lave voldsgrad, de palestinske poengene. I Israel illustrerte den klart at det er umulig å kontrollere 1,7 millioner palestinere mot deres vilje - uten en egen økonomisk infrastruktur, uten aviser eller egne uttrykksmidler, uten å være istand til å organisere seg eller bygge seg egne politiske strukturer, men underlagt strenge administrative regler og okkupasjonsnormer, som langt hadde overskredet den korte perioden de var ment for. Følelsen av usikkerhet blant israelerne vokste, og utflukter eller reiser til de okkuperte områdene som ikke var strengt nødvendige, opphørte nærmest fullstendig. Selv Øst-Jerusalem, som israelsk lov hadde blitt utvidet til så tidlig som i juni 1967, ble åsted for voldelige demonstrasjoner, steinkasting, Molotovcocktails og knivstikking, og mange israelere holdt seg borte. På samme tid bragte kidnappingene av og mordene på soldater, samt knivstikkingen langs grensen fra 1967 og inne på suverent israelsk territorium, inkludert granater som ble kastet i Tel Aviv og andre byer, tilbake til den offentlige bevissthet eksistensen av den "grønne linje". Grensen fra 1967 som etter regjeringens beslutning ble fjernet fra nesten alle offisielle kart over Israel nesten et kvart århundre tidligere - dette ga også turismen en alvorlig knekk. Intifadaen drev i 1988 De forente stater til å foreslå en ny fremgangsmåte for den politiske prosessen, selv om det var valgår (både i Amerika og Israel), da de amerikanske myndigheter har som

71

regel ikke å legge frem politiske forslag. Initiativet, som ble drevet frem av daværende statssekretær George Shultz, forsøkte å finne en løsning på et langvarig stridsspørsmål mellom Israel og palestinerne, nemlig spørsmålet om hvordan man skulle unngå at den foreslåtte ordningen om midlertidig selvstyre skulle bli en permanent ordning. Den Likud-styrte israelske regjering forlangte at selvstyreforhandlingene skulle føres separat, og at forhandlingene om den endelige avtalen først skulle startes mot slutten av selvstyreperioden. Palestinerne på sin side foreslo at eget selvstyre skulle være en første fase i anvendelsen av den endelige ordningen, og at man skulle bli enige om denne ordningen før selvstyre ble innført. Shultz foreslo begrepet "interlock" - basert på tanken om at selvstyreforhandlingene skulle fortsette frem til en fastsatt dato, og at man deretter ville starte forhandlinger om en varig ordning selv om man enda ikke skulle være kommet frem til en avtale om innføringen av selvstyre. Han kom til Midtøsten, gikk i skytteltrafikk mellom Israel, Jordan og Syria, og opprettet indirekte kontakter med PLO. Men selv om ingen av partene forkastet hans forslag, var det heller ingen som ga det sin tilslutning, og initiativet døde hen etter Reagan-adminstrasjonens avvikling.

Omtrent et halvt år etter at den andre nasjonale koalisjonsregjeringen var blitt dannet, foreslo den israelske regjeringen en egen politisk plan, som gikk ut på at det skulle holdes valg i de okkuperte områdene for å utnevne en delegasjon som kunne forhandle om en midlertidig ordning med Israel (Camp David-avtalene snakket bare om valg av selvstyremyndigheter, først deretter skulle man bli enige om alle detaljer angående selvstyreordningen for fem år fremover). En sak man ikke fant noen løsning på var fastsettelsen av valgprosedyrer (hvem som skulle ha stemmerett og hvem som skulle kunne la seg velge; skulle Øst-Jerusalems innbyggere ha rett til å delta eller ikke; hvordan skulle valg-kampanjen gjennomføres; hvilken type organisasjon skulle tillates i påvente av valgene, osv.). Egypts president Mubarak foreslo et uformelt møte mellom palestinske og israelske representanter i Kairo. Forslaget, som ble reist høsten 1989, ble forelagt det israelske indre kabinett, der Arbeideralliansen og Likud hadde like mange representanter hver. Arbeideralliansens ministre

72

sluttet seg til forslaget, Likuds ministre gikk imot, og dermed ble det forkastet. Etter at Mubaraks forslag ble vraket, som kom i kjølvannet av at Likud hadde forpurret avtalen med Jordan og Shultz-initiativet, begynte det innenfor Arbeideralliansen å bygge seg opp et press om å trekke seg fra regjeringen. USA's statssekretær James Baker foreslo følgelig en ny fremgangsmåte for å bestemme sammensetningen av den palestinske delegasjonen til møtet i Kairo. Selv om utenriksminister Moshe Arens var involvert i utarbeidelsen av forslaget (som innbefattet at palestinere bosatt i Øst-Jerusalem, og deporterte som Israel skulle la vende tilbake, skulle få delta), ble det forkastet av statsminister Yitzhak Shamir, på tross av at han dermed risikerte at hans regjering ville falle. Det var da også det som skjedde den 15. mars 1990. Ettersom intifadaen fortsatte forverret situasjonen seg stadig. De forente stater la ikke frem nye forslag, men ymtet frempå om at hvis det var slik at de ikke ønsket fred, kunne begge parter fortsette å lide for deres del. Statssekretæren, som forklarte seg foran kongressen om situasjonen i Midtøsten, gikk så langt som å si at dersom israelerne ønsket å fortsette den politiske prosessen, skulle de vennligst ta en telefon til ham; han sørget til og med for å legge frem telefonnummeret til Det hvite hus i Washington. Forholdet mellom president Bush og statsminister Shamir ble kjøligere, og i lang tid fant det ikke sted noen møter mellom de to statsoverhodene - et avvik fra tidligere israelsk-amerikanske relasjoner. Forandringen kom etter at Irak invaderte Kuwait den 2. august 1990, og særlig da det nærmet seg fristen for Sikkerhetsrådets ultimatum den 15. januar 1991. Dersom det utviklet seg til krig var det klart at Israel kom til å bli innblandet, i det minste som et av Saddam Husseins angrepsmål. Denne nye situasjonen førte til en fornyet forståelse mellom Washington og Jerusalem. De forente stater, som var opptatt med å bygge sin anti-irakiske koalisjon, ønsket at Israel skulle avstå fra å gå til offensiv mot Irak, og til og med fra å svare på irakiske raketter som ble avfyrt mot Israel. Statssekretær James Bakers skytteldiplomati i kjølvannet av Golfkrigen resulterte i Madrid-konferansen den 31. oktober 1991 mellom Israel, en jordansk-palestinsk delegasjon, Libanon og Syria,

73

ledet av USA og USSR og med deltakelse av FN, Egypt og Det europeiske fellesskap. Denne konferansen ble etterfulgt av en rekke tosidige forhandlinger i Washington og av et flernasjonalt møte i Moskva, som tok for seg økonomiske prosjekter i Midtøsten når det engang blir fred der. Om denne nye utviklingen vil føre til forandringer som kan omskape Midtøsten til en fredelig region, vet man ennå ikke. Politiske milepæler

De første partiene til å bli organisert med fornyelsen av jødisk bosetning i Palestina, var arbeiderpartiene. De konkurrerte med hverandre, de skilte lag, og de formet Yishuvs profil. Høyrefløypartiene - det konservative parti ("Alminnelige sionister") og det radikale høyreparti (Revisjonistpartiet) ble grunnlagt i 1920-årene, det samme ble Det religiøse arbeiderparti. Med statsdannelsen dannet det seg tre hovedblokker blant Knessets 120 medlemmer: Venstreblokken, høyreblokken og den religiøse blokk. Det politiske system var basert på et dominerende parti - Mapai - som i de første årtier, under David Ben Gurions ledelse, sikret seg omtrent 45 plasser og dannet en koalisjon med partier på høyre- og venstresiden, såvel som med de religiøse partiene, på grunnlag av prinsippet nedlagt av Ben Gurion: Uten Herut (høyrepartiet som vokste frem av Revisjonistene) og uten kommunistene. Så lenge det var umulig å danne regjering uten Mapai hadde altså blokkenes størrelse liten betydning. Allikevel holdt blokkene seg konstante. Forandringer fant for det meste sted innenfor blokkene, og bare få forandringer mellom dem: Mellom 1949 og 1969 varierte venstreblokkens størrelse fra 66 til 71 plasser, størrelsen på høyreblokken fra 21 til 34 og størrelsen på den religiøse blokken fra 16 til 18. Dermed var det umulig å danne en høyre-religiøs koalisjon mot venstresiden, en situasjon som varte i nærmere tredve år. Spørsmålet i Israel like før valgene var ikke hvem som kom til å danne den nye regjeringen, men hvem Mapai ville danne regjering med. De siste valgene der venstresiden fikk et absolutt flertall, var de som fant

74

sted rett etter Yom Kippurkrigen, den 31. desember 1973. I disse valgene sikret venstresiden seg totalt sett 61 plasser, høyre 39 og de religiøse partiene bare 15. En historisk omveltning innenfor det israelske politiske system fant sted i 1977, etter dannelsen av Demokratisk bevegelse for forandring, hvis fleste medlemmer og tilhengere stammet fra Arbeiderpartiet. Dette partiet hadde bare en kortvarig eksistens, det varte bare i en parlamentarisk periode; likevel sikret det seg 15 plasser, noe som førte til et knusende nederlag for den israelske venstresiden. I valgene i 1977 fikk venstrefløyen samlet sett bare 41 plasser, mens høyre fikk 46, de religiøse 17, og DBF, med sine 15 plasser, sluttet seg til den høyre-religiøse koalisjonen. Menachem Begin, som av mange i Israel ble betraktet som den evige opposisjonsmann, ble Israels første statsminister fra høyresiden. I 1981 forandret bildet seg. DBF brøt sammen, og medlemmene ble spredt blant andre partier. Høyre- og venstrefløys-blokkene ble mer eller mindre jevnbyrdige (med respektive 53 og 54 plasser), og det ble de religiøse partiene (med 13 plasser) som kom til å utgjøre tungen i vektskålen; som gruppe foretrakk de det mer tradisjonelle Likud, under Begins ledelse. Men i september 1983 søkte Menachem Begin uten forklaring sin avskjed. De fleste kommentatorer forklarte avgangen med hans personlige svakhet og det faktum at Den libanesiske krig hadde mislyktes. Yitzhak Shamir ble valgt som kandidat i Begins sted, og han tjenestegjorde som statsminister til det ble innkalt til fremskutte valg i juli 1984. I disse valgene fikk venstreblokken 59 plasser og manglet bare to mandanter for å forhindre dannelsen av en høyrereligiøs regjering. Høyresiden fikk 48 plasser og de religiøse partiene 13; siden de støttet idéen om en enhetsregjering ble en nasjonal enhetsregjering dannet. Det enestående ved den nasjonale enhetsregjeringen lå ikke i koalisjonen mellom de to største partiene, for en slik regjering hadde vært i virksomhet i tre år, fra like før Seksdagerskrigen til 1970, under Arbeiderpartiets ledelse. Det enestående lå snarere i at høyre og venstre var likeverdig representert; den tjuefemte ministeren i regjeringen representerte et religiøst parti. I tillegg ble det, for første gang i Israel, opprettet et indre kabinett; det besto av ti ministre, fem

75

fra hver blokk. Likevekten gjorde det dermed mulig for hver side å stanse et initiativ som ble foreslått av den andre. En annen nyvinning i denne regjeringen var rotasjonsprinsippet; i løpet av de to første årene ble regjeringen ledet av Arbeiderpartiets formann, Shimon Peres, mens Yitzhak Shamir var statsminister de to siste årene. Valgene i 1988 frembragte ikke flere avgjørende resultater. Tvert imot mistet de to rivaliserende partiene, som samarbeidet med skarpe motsetninger, støtte, mens de mindre partiene med mer veldefinerte budskap økte i styrke. Arbeiderpartiet, som stilte til valg uten Mapam (hvis seks Knesset-medlemmer var blitt valgt i 1984 på Arbeiderpartiets liste), tapte fem mandater og fikk bare 39 plasser, mens Likud mistet ett mandat og fikk 40. Hele venstreblokken fikk 55 plasser, høyrefløyen 47; dermed var det den religiøse blokken med 18 plasser som holdt vektskålen. Arbeiderpartiets forsøk på å danne regjering med de religiøse partiene mislyktes. Presidenten påla Yitzhak Shamir å danne regjering, men også han støtte på vanskeligheter med de religiøse partiene; han vendte seg isteden mot Arbeideralliansen for enda engang å danne en nasjonal enhetsregjering. Dette forslaget ble heftig debattert innenfor Arbeideralliansen. De fleste av "duene" motsatte seg et fornyet samarbeid med Likud, av den grunn at det ville forhindre ethvert skritt frem mot en politisk prosess, mens Arbeideralliansen ville fungere som fikenbladet som skulle skjule den politiske lammelsen. "Haukene" på sin side argumenterte med at et sakte fremskritt mot enighet var å foretrekke, fremfor at Arbeideralliansen fortsatte i opposisjon, der den ville være ute av stand til å fremme en politisk prosess. Det endte med at Shimon Peres og Yitzhak Rabin fikk flertall for sitt standpunkt. Arbeideralliansen sluttet seg til regjeringen og frafalt kravet om rotasjon i lederskapet. Likud-ministrenes motstand mot president Mubaraks forslag om et israelsk-palestinsk møte i Kairo, og statsministerens motstand mot statssekretær Bakers initiativ, var begge med på å styrke Arbeideralliansens tilbøyelighet til å trekke seg ut av regjeringen for å forsøke å danne en koalisjon med de religiøse partiene. Etter at Arbeiderpartiets sentralkomité hadde stemt for å oppløse den nasjonale

76

enhetsregjeringen besluttet Yitzhak Shamir å avsette sin visestatsminister og finansminister Shimon Peres, idet han benyttet seg av en lovlig opsjon som var blitt sett bort fra i koalisjonsavtalen. Alle Arbeiderpartiets ministre gikk av i protest mot Peres avskjed. Noen dager senere, da Bakers initiativ ble forkastet, lyktes det Arbeideralliansen, med støtte fra noen av de religiøse partiene, å felle regjeringen ved en mistillitsstemme - for første gang i israelsk historie. Presidenten ga Peres i oppdrag å danne regjering. Peres inviterte Likud til å bli med, men de nektet å slutte seg til en Arbeiderpartistyrt regjering. Det oppsto vanskeligheter i forhandlinger med de religiøse partiene, både fordi deres velgere ga uttrykk for sin reservasjon overfor et mulig samarbeid med Arbeideralliansen og fordi flere av deres rabbinske mentorer i siste minutt besluttet å foretrekke Likud. Det endte med at bare ett religiøst parti sluttet seg til Arbeiderpartiet i dets forsøk på å danne regjering; men samme morgen som Peres skulle presentere sin regjering for Knesset for godkjenning, erklærte to av Knesset-medlemmene at de ikke ville støtte regjeringen, og forsøket mislyktes. Shamir ble deretter bedt om å danne regjering, noe han gjorde i juni 1990, med støtte fra alle religiøse og høyrefløyspartier. Dette ble en svært skrøpelig koalisjon, siden høyresiden opponerte mot fredsprosessen, som gikk inn for selvstyre på Vestbredden og Gazastripen. Da Shamir-regjeringen følte at den ikke kunne svikte USA's president og gikk med på å delta på Den internasjonale konferansen i Madrid, og foreslo idéen om selvstyre for palestinerne, trakk høyresiden seg fra regjeringen, og Shamir ble sittende igjen med ledelsen for en mindretallsregjering. I februar 1992 besluttet Knesset at parlamentsvalgene skulle finne sted i juni 1992, istedenfor i november.

Økonomiske milepæler De første immigrantene til Palestina viet seg til jordbruket. Jordbruket signaliserte for dem at de nå var vendt tilbake fysisk til landet, en følelse av fornyet eierskap over det gamle hjemlandet, friheten fra handelsvirksomheten som hadde kjennetegnet jødene i diasporaen -

77

små kjøpmenn, meglere, osv.- og kontrollen over relativt store land­ områder gjennom kultiveringen av disse. Mange av Yishuvs ledere ga uttrykk for at de klart foretrakk landbruk fremfor industrien, som hadde startet sin raske utvikling i Europa i begynnelsen av det tyvende århundre. Gjenoppbyggingen i 1920-årene innbefattet også den industrielle sektor. Den økonomiske velstanden i disse årene hadde nær sammenheng med immigrasjonsbølgene. Omskiftningene fortsatte frem til statsdannelsen, delvis på grunn av det trange økonomiske grunnlaget og en kronisk mangel på kreditt. Paradoksalt nok var det under Den annen verdenskrig at økonomien i Palestina nådde sitt høydepunkt. I hele Midtøsten var det bare Palestina Storbritannia kunne stole på som forsynings- og produksjonssenter. I løpet av denne perioden brukte den palestinske økonomi opp hele det potensialet som var blitt bygget opp i løpet av trettiårene, og fabrikkene arbeidet i tre skift for å møte den britiske armés behov for matvarer, klær, ammunisjon og annet. Krigsårene, særlig årene 1941-43, var en modenhetsprøve for de lokale industriene, som viste at de ikke bare var assistenter for jordbruket. De voldsomme utgiftene til sikkerhetstiltak og absorberingen av masseimmigrasjonen, ga den nyopprettede staten økonomiske vanskeligheter og førte til at det ble innført en streng rasjoneringspolitikk, der man kunne kjøpe varer bare med de riktige kupongene. Denne politikken tok slutt tidlig på 1950-tallet og ble etterfulgt av en rask økonomisk vekst (mellom 1950 og 1958 gjennomsnittlig 11,4 prosent årlig), ved hjelp av en massiv tysk bistand ("Erstatninger"). På midten av 1950-tallet, med utnevnelsen av Pinhas Sapir som handels- og industriminister, begynte regjeringen å befordre industrien, med vekt på å erstatte importartikler med lokale industrivarer, ved å la regjeringsbudsjetter komme utvalgte lokaliteter og industrigrener til gode. I løpet av disse årene ble det opprettet utviklingsbyer langt borte fra sentrum, i et forsøk på å forsterke grenseområdene og oppnå en bedre befolknings-fordeling. Regjeringen investerte enorme summer i infrastruktur for disse byene og i industri­ grenene som fulgte med dem, hovedsakelig matvare- og tekstilindustrier. Stigende inflasjon på midten av 1960-tallet og en reduksjon i de tyske

78

erstatningene, sammen med at immigrasjonen avtok og flere større nasjonale prosjekter, som f. eks. installasjonen av et vannrør fra Galilea i nord til Negev i sør, var fullført, førte til et alvorlig tilbakeslag i 1966 - noe som gjenspeilte seg i arbeidsledighet, konkurser og en dramatisk reduksjon i byggevirksomheten. Offentlige investeringer og økt immigrasjon hadde én måned før utbruddet av Seksdagerskrigen akkurat begynt å gi økonomien en ny retning. Denne krigen, som forandret de nasjonale prioriteringer, ga også økonomien ny drivkraft. Metall- og elektronikkindustrien inntok nå en sentral plass, og investeringene til forsvar og sikkerhet ble doblet; det ble kjøpt inn nytt og sofistikert utstyr for å sikre kontrollen over de okkuperte områdene, og som en sikkerhet mot terrorismen. Landet vendte tilbake til full sysselsetning og en rask vekst ble gjenopptatt, men inntektsfordelingen ble mindre og mindre jevn. Betalingsbalansen viste en økende defisitt og inflasjonen begynte å vokse. Yom Kippurkrigen i oktober 1973 kostet Israel et helt års bruttonasjonalprodukt (BNP). Denne krigen var uten tvil et meget betydningsfullt og negativt vendepunkt i Israels økonomiske historie. Professor Michael Bruno bemerker at BNP på femti år, fra 1922 til 1972, da landets befolkning tredvedoblet seg, økte med en faktor på 250, samtidig som BNP per person nådde en verdensrekord, idet det i denne perioden økte fra 15 til 50 prosent av det amerikanske nivå. Veksten av BNP i disse årene var resultatet av tilførselen av menneskelig arbeidskraft, kapital (30 prosent hver) og en vekst i produksjonen. Etter Yom Kippurkrigen så godt som stanset den økonmiske veksten, de nye arbeidskreftene som ble føyd til arbeidsstokken gikk til den offentlige sektor og ikke til handelssektoren, og produktiviteten gikk tilbake. Energikrisen ga Israel et kraftig tilbakeslag. I motsetning til andre land som ble berørt, hadde Israel vanskeligheter med å komme seg etter den igjen - først og fremst fordi både husholdninger og den offentlige sektor hadde et stort overforbruk. Den israelske økonomien kom inn i en spiral; det fantes et stort budsjettunderskudd, og inflasjonen var stigende. Den raske økningen i forsvarsutgifter (omtrent 11 prosent av budsjettet i 1967, økende til et gjennomsnitt på 22 prosent de følgende år), drev Israel til å be om

79

amerikansk finansiell bistand, noe som gjorde Israel avhengig av De forente stater. Det førte også til at den hjemlige nasjonale gjelden økte, ved at det ble utstedt obligasjoner til allmennheten, ikke for å investere i økonomien, men for å finansiere utgifter som ikke ga økonomisk avkastning. Regjeringens massive inntog på kapital­ markedet reduserte sterkt den private sektorens evne til å benytte kapitalmarkedet for investeringer. Hovedfaktoren som ga drivkraft til inflasjonen var regjeringsunderskuddet som, sent på 1970- og tidlig på 1980-tallet, nådde en årlig rate på over 100 prosent - og som ved midten av 1980-tallet oversteg 450 prosent. Utenlandske valutareserver minket alarmerende, og Israels muligheter for å låne penger i utlandet ble stadig dårligere. Den nye nasjonale koalisjonsregjeringens statsminister Shimon Peres' løfte om å iverksette et vidtrekkende økonomisk program, førte derfor til omgående amerikansk bistand, som stanset racet mot undergangen.

Det økonomiske programmet som ble iverksatt i juli 1985 - som omfattet et betydelig kutt i statsbudsjettet (i første rekke innenfor forsvar og subsidier), en drastisk devaluering, reduksjoner i offentlige tjenester, senking av lønninger, og prisstopp - reduserte inflasjonen i løpet av kort tid til en årlig rate på 15-20 prosent og reddet den israelske økonomien. Til denne dag har den økonomiske veksten imidlertid ikke nådd igjen det høye nivået den hadde i perioden før 1972. Halvparten av den israelske økonomien har den "tradisjonelle" industrien lagt beslag på, i første rekke tekstil- og matvareindustrien, som har en høy innsats av arbeidskraft og relativt lave lønninger. På disse områdene (særlig innenfor tekstilindustrien) er det vanskelig for Israel å konkurrere med land i Den tredje verden, som produserer langt billigere produkter, og der lønningene er meget lave. Israels relative fordel ligger i de spesialiserte industriene (som software), innenfor elektronikk, osv. Israel mangler naturlige resurser, men har kompetente arbeidsfolk, og den nåværende immigrasjon fra Sovjet­ unionen bidrar til å forsterke arbeidsstokken med titusenvis av ingeniører, tekniske eksperter og andre yrkesgrupper. Det eksisterer

80

også en lov som fremmer kapitalinvesteringer, som gir den potensielle investor bedre betingelser, særlig i utkantområdene. Regionens ustabilitet og usikkerhet, er den egentlige årsaken til hvorfor det er vanskelig å tiltrekke utenlandske investeringer til Israel. Det er ikke urealistisk å anta at en forandring i Israels politiske situasjon vil føre til økt vilje til å investere i landet og, som et resultat av dette, også til et økt omfang i den økonomiske veksten. Regjeringens utstrakte innblanding i økonomien er også en ulempe. Statsbudsjettet utgjør omtrent 60 prosent av BNP (det årlige BNP beløper seg til rundt $50 milliarder). Det råder idag en trend mot å redusere regjeringsinnblandingen, noe som blant annet gir seg uttrykk i en begynnende privatisering av statseide bedrifter (det fins ca. 150 slike bedrifter i Israel, med en verdi på omtrent $8 milliarder). Imens er det tvilsomt om denne trenden vil fortsette; den meget store immigrasjonen fra Sovjet vil, når alt kommer til alt, kreve et betydelig engasjement fra regjeringshold. Det råder ingen tvil om at Israel for lengst har fjernet seg fra å klassifiseres som utviklingsland; det er flere indikatorer på at landet faktisk kan falle inn under Det europeiske fellesskaps kategori for moderat utviklede land. Hadde det ikke vært for de store forsvarsutgiftene ville Israel helt sikkert befunnet seg i en enda høyere økonomisk klasse. Den israelske økonomien har nå behov for rundt $30 milliarder for å kunne ta imot den pågående immigrasjonen fra Sovjetunionen, som blir anslått til en million mennesker, hvorav omtrent 40 prosent allerede har innfunnet seg. Hvordan Israel lykkes i å møte denne enorme økonomiske utfordringen, vil avgjøre både fremtiden for immigrasjonen til Israel, og fremtiden for landets økonomi.

81

Den israelske regjeringens struktur Det var ottomansk lov som rådet i Palestina frem til landet ble erobret av britene. Like før Den første verdenskrig dro David Ben Gurion som senere ble Israels første statsminister - og Yitzhak Ben-Zvi som senere skulle bli Israels president — til Konstantinopel for a studere juss. De ville sette seg istand til å forstå den tyrkiske majlis og representere anliggendene til det unge jødiske samfunn i Palestina. Krigen avbrøt studiene deres og gjorde dem irrelevante. I årene som fulgte skulle den britiske juss være landets lov. Den kongelige resolusjons artikkel 46 fra 1923 slo fast at de ottomanske lover som hadde rådet i landet til britenes erobring, skulle fortsette å gjelde dersom de ikke ble uttrykkelig opphevet etter ordre fra mandatmyndighetene. I løpet av årene utstedte likevel høykommissæren en mengde forordninger som effektivt erstattet de tyrkiske lovene. Rettssystemet i Palestina var svært likt det britiske system, og mange stedlige jurister fikk sin utdannelse i Storbritannia. Som et resultat av dette utviklet det seg, parallelt med en fiendtlig innstilling overfor den britiske immigrasjonspolitikken, en beundring for britisk statsstyre. Da staten Israel var opprettet, ble det besluttet at de eksisterende lovene fortsatt skulle være gjeldende, bortsett fra de forandringer statsdannelsen gjorde nødvendig. Dermed eksisterte ottomansk rett, de britiske mandatforordninger, og lovbestemmelser som Knesset hadde vedtatt, side om side i israelsk lov. Sistnevnte økte i omfang proporsjonalt med tiden. Først i 1980 ble Den kongelige resolusjons artikkel 46 kjent ugyldig av Knesset i forbindelse med en lakune. Det ble bestemt at israelske rettsnormer skulle komme fra Knesset og fra høyesteretts bestemmelser, og at domstolene i tilfelle hull i regelverket skulle treffe sine avgjørelser på grunnlag av "prinsippene om frihet, rettferdighet, integritet og fred iboende den jødiske arv". I 1984 ble 83

ottomansk rett fullstendig avskaffet i Israel, men flere britiske forord­ ninger innehar fremdeles en viktig plass i israelske lovbøker. Da de drøftet spørsmålet om en israelsk konstitusjon, var de israelske lovgiverne klar over at Storbritannia manglet en konstitusjon. Uavhengighetserklæringen sier tydelig: "K erklærer at, med virkning fra det øyeblikk mandatet opphører, det er i kveld, kv elden før sabbat, den 6. lyar 5708 (15. mai 1948), frem til opprettelsen av statens valgte, ordentlige myndigheter i samsvar med konstitusjonen som skal vedtas av den valgte grunnlovgivende forsamling ikke senere enn 1. oktober 1948, Folkets Råd skal fungere som et provisorisk statsråd. Dets utøvende organ, Folkets Administrasjon, skal være den provisoriske regjering for den jødiske stat, som skal kalles "Israel"."

Denne artikkelen i Uavhengighetserklæringen ble aldri realisert, og selve erklæringen ble i stor utstrekning et delvis alternativ til en konstitusjon når det gjaldt spørsmål som religionsfrihet, like rettigheter, samvittighetsfrihet, osv. Reservasjoner mot tanken om en konstitusjon, kom til uttrykk i 1949-50. I en langvarig debatt som fant sted den 13. juni 1950, ble det vedtatt en forliksbestemmelse i Knesset, med et flertall pa 50 mot 38 stemmer: "Det Første Knesset beslutter å pålegge Komitéen for konstitusjon, lov og rett, oppgaven med å forberede et konstitusjonsutkast for staten. Konstitusjonen vil kapittel for kapittel bli bygget opp på en slik måte at hvert enkelt kapittel skal utgjøre en grunnlov i seg selv." Opposisjonspartiene både på høyre- og venstresiden forlangte en konstitusjon, men koalisjonen, som besto av Mapai og de religiøse partiene, avviste kravet deres. Statsminister David Ben Gurion hevdet at det var umulig å forfatte en konstitusjon for Israel sålenge størsteparten av det jødiske folk fremdeles befant seg i diasporaen. Med dette ga han uttrykk for en følelse av noe midlertidig: Det jødiske folk befant seg midt i en stor migrasjon; at mindretallet som allerede var i Israel skulle bestemme levemåten for flertallet, var utenkelig. De religiøse partienes opposisjon spilte utvilsomt en viktig rolle når det gjaldt å utsette annammelsen av en konstitusjon. En

84

konstitusjon som ville garantert full likhet for loven, ville ført med seg alvorlige problemer for det religiøse samfunn, som betrakter den jødiske religiøse lov som sin konstitusjon. Den britiske tradisjonen, som tillegger normer større betydning enn konstitusjonen og som faktisk ikke har noen skrevet konstitusjon, var et viktig argument for dem som gikk imot en israelsk konstitusjon. De hevdet at den demokratiske tradisjon var viktigere enn en konstitusjon som ikke ville bli satt ut i live. Det gikk elleve år fra beslutningen om å vedta en konstitusjon etappevis, til den første grunnlov (grunnlov: Knesset) ble vedtatt. Det fins i dag ni grunnlover, som skal opptas i en fremtidig konstitusjon. De fleste av grunnlovene er ikke sikret mot unntaksreguleringer som kan sette dem ut av kraft, eller mot å bli opphevet av et enkelt flertall i Knesset. Det har blitt foreslått å gi alle grunnlover en særstatus, som ville forhindret at de kan bli opphevet av et simpelt flertall, og å opprette en konstitusjonell domstol. Et slikt forslag ville - dersom det ble godtatt - bety et viktig skritt på veien mot en israelsk konstitusjon, og mot løsrivelsen fra britiske normer. Kravet om en konstitusjon har vært en del av den israelske politiske arena siden staten ble grunnlagt. Borgerrettighetsbevegelsen som ble dannet i 1973, gjorde denne saken til et av sine grunnleggende prinsipper. I 1987 startet en gruppe juss-professorer fra flere israelske universiteter en kampanje for en israelsk konstitusjon, inkludert direktevalg av statsminister og en overgang fra proporsjonelle til regionale valg. Denne gruppen har tiltrukket seg atskillig oppmerksomhet både blant befolkningen og innenfor det politiske lederskap, og har lykkes i enda engang å sette dette spørsmålet på den nasjonale dagsorden. I januar 1991 forkastet flertallet i Knesset et lovforslag om direktevalg av statsminister.

Maktfordelingen i Israel Maktfordelingen innenfor det israelske parlamentariske system er ikke like skarp som f. eks. innenfor det amerikanske presidentsystemet, der hver regjeringsgren velges hver for seg av folket. Allikevel har hver gren i Israel sin egen klart avgrensede rolle, som er med å danne en

85

motvekt til de andre. Eksistensen av et uavhengig juridisk ettersyn sikrer — kanskje mer enn noe annet innenfor det israelske regjerings— systemet - prinsippet som ligger til grunn for maktfordelingen. I praksis er det kabinettet som er sikret mesteparten av den politiske makten. En situasjon som med jevne mellomrom oppstår i De forente stater, der den utøvende myndighet møter opposisjon fra kongressen, er umulig i Israel, der man alltid er avhengig av Knessets tillit. Omtrent 90 prosent av lovgivningstiltakene i Knesset har sin opprinnelse innenfor kabinettet og blir lagt frem for Knesset av kabinettet. Et lovgivningsinitiativ fra et enkeltmedlem av Knesset er vanligvis dømt til å mislykkes, selv om det har funnet sted en betydelig økning i vellykkede lovforslag fra enkeltmedlemmer. Viktige avgjørelser, både på det nasjonale plan (krig og fred) og i offentlig sammenheng (sommertid) blir truffet av kabinettet. Det er også kabinettet som ratifiserer internasjonale avtaler. Knesset kan i høyden gi uttrykk for sin mening gjennom sine medlemmer, men har ingen beslutningsmyndighet. Da Menachem Begin la frem Camp David-avtalene for Knesset for godkjenning, var det uttrykk for en parlamentær gestus som ikke er påkrevet av loven; hadde han villet det kunne han ha nøyd seg med å legge dem frem bare for sitt kabinett. Den 19. mai 1948 erklærte Det provisoriske statsråd at Israel var i unntakstilstand, en bestemmelse som aldri har blitt opphevet. Som et resultat av dette kan ministrene i kabinettet benytte seg av unntaksforordninger som blir fornyet alle par-måneder, noe som styrker den utøvende gren enda mer. Unntaksforordningene omfatter bevilgningen av forskjellige tjenester som ikke står i forbindelse med den sikkerhetsrelaterte unntakstilstanden, men krever ikke Knessets godkjenning for en begrenset periode. Fra det øyeblikk regjeringen mottar tillitsstemmen fra Knesset, og forutsatt at koalisjonen er stabil, har kabinettet i realiteten grønt lys til å gjøre som det vil. Kabinettet er ikke bundet av noen av Knessets bestemmelser, med unntak av lovgivning, personlige utnevnelser, eller mistillitsforslag. Den innledende tillitsstemmen sikrer kabinettet en umåtelig mye større makt enn noen annen regjeringsgren i Israel. Selv nar den juridiske gren — middels høyesterett — i fravær av en relevant lovbestemmelse, meddeler en avgjørelse i en bestemt sak, kan kabinet-

86

tet i all hast vedta den relevante loven som mangler. F.eks. fastslo høyesterett i 1969 at partienes finanslovgivning var illegal, siden den sto i veien for partienes likeverdige sjanser til å vinne et valg. Vedtaket av en slik lov, som innebar at en beskyttet grunnlov måtte forandres, krevde et absolutt flertall i Knesset. Kabinettet skyndte seg dermed for å få loven vedtatt i Knesset av det nødvendige flertallet. Et privat lovforslag et Knesset-medlem legger frem, blir oppsatt en måneds tid; imens bestemmer kabinettet seg for sitt standpunkt i det særskilte spørsmålet. Og så, når Knesset-medlemmet har overvunnet hindringene i sin egen parlamentære fraksjon - og ogsa hinderet han må forbi dersom han er koalisjonsmedlem - legger han sitt lovforslag frem for en foreløpig behandling. Bare hvis han far flertallet med seg passerer lovforslaget gjennom de vanlige tre behandlingene. Et kabinettforslag, på den annen side, kan omgående bli lagt frem for Knesset for en første behandling. Dersom kabinettet mener at loven burde vedtas samme dag, kan alle fasene av lovvedtaket fullføres i løpet av en eneste dag. Da f.eks. Menachem Begin i desember 1981 besluttet å utvide israelsk lov til også å gjelde Golanhøydene, kalte han sammen kabinettet om morgenen, la forslaget frem for Knesset om ettermiddagen og fullførte den tredje behandlingen i løpet av kvelden. Hadde et Knesset-medlem ønsket å få vedtatt en slik lov som et enkeltmedlems forslag, ville prosessen tatt mange måneder. Kabinettet fastsetter selv sitt budsjett og ber om nødvendig om et tilleggsbudsjett fra Knesset i løpet av året. Knessets finanskomité er den eneste komité som kan holde tilbake eller godkjenne statsutgifter, men selv den har bare svake våpen å bruke mot kabinettet. Finansministeriet, med et stort knippe økonomer og økonomiske eksperter, stiller opp et stort og detaljert budsjett, som blir lagt frem for Knesset så og si i siste øyeblikk. Medlemmer av Knesset mangler profesjonell bistand og har bare et minimum av sekretærtjenester og rettslig og økonomisk veiledning til rådighet. Deres muligheter for å gjøre innsigelser mot de høyerestaende regjeringskadre er svært begrenset, noe som gir kabinettet en klar fordel. Det proporsjonelle valgsystemet, der listen med kandidater bestemmes av det enkelte partis sentralkomité, gir klare fordeler til det veltilpassede fraksjonsmedlemmet. Annerledes tenkende, som stemmer

87

i strid med sin fraksjons avgjørelser eller oppfører seg på en måte partiets representanter i kabinettet ikke liker, blir i mange tilfeller vist døren ved interne partivalg. Dette setter en alvorlig begrensning for det enkelte koalisjonsmedlems handlefrihet, og gir partiet som sitter i regjeringen et automatisk flertall. Dette skaper en viss ringeakt for Knesset innenfor kabinettet, særlig dersom det støtter seg til et stabilt flertall. Medlemmer av Knesset klager ofte over at kabinettbordet i Knessets plenum står tomt, eller at en minister ikke er tilstede under en Knesset-debatt over spørsmål innenfor hans rettsområde. En turnusliste for ministre, som er ment å skulle sikre at i det minste to ministre er tilstede ved alle Knessetforsamlinger, blir ofte ikke fulgt. Møtelederen må mange ganger avlyse en forsamling fordi ingen representanter fra kabinettet er tilstede. Saker som står på den nasjonale dagsorden, som blir drøftet i kabinettet og bredt diskutert i media, når først på et senere stadium frem til Knesset, når debatten ofte har blitt meningsløs. Spørsmålet om Israels deltakelse ved en internasjonal fredskonferanse, som skapte storm i kabinettet og over hele landet og i massemedia, og som var et sentralt stridsspørsmål under valgkampanjen i 1988, ble bare indirekte drøftet i Knesset i oktober 1985, i forbindelse med et mistillitsforslag som ble avvist. Reagan—initiativet fra 1982, som skisserte prinsipper for en løsning av Midtøsten-konflikten, ble aldri drøftet i Knesset. Heller ikke Shultz-initiativet fra 1988, som ga utkastet for en fremgangsmåte for å løse konflikten. Jo bredere koalisjonens base i Knesset er, desto større er assymetrien i forholdet mellom Knesset og kabinett. En snever regjering, som har et knapt flertall i Knesset og i de forskjellige komitéene, må komme frem til bestemte avtaler med opposisjonen (om koalisjonssammensetning, om opposisjonsmedlemmer av Knessets utenlandsreiser, f.eks.) og ta hensyn til opposisjonens Knesset-medlemmer. Noen ganger må den inngå kompromisser med opposisjonen om lovforslag den legger frem for finanskomitéen, for at den til gjengjeld skal kunne utføre de forskjellige ministerienes affærer uforstyrret. Når koalisjonen er svært bred, slik den var under den nasjonale enhetsregjeringen i 1986-88, som bygget på 98 Knessetmedlemmer,

88

mister opposisjonen sin betydning, og Knesset blir en nikkedukke for kabinettsbestemmelser, untatt i tilfeller av "opprør" fra dem i bakerste benkerad, som prøver å utvise en viss grad av selvstendighet. Regjeringen kan i virkeligheten gjøre nesten akkurat som den vil, trygg på at Knesset vil godkjenne ethvert lovforslag som blir lagt frem for det av en hvilken som helst av kabinettministrene. Ifølge Knessets bestemmelser kan 30 Knesset-medlemmer innkalle til ekstraordinære samlinger av Knesset. Denne bestemmelsen ble vedtatt for å sikre at selv en liten opposisjon, bestående av kun en fjerdedel av det totale Knesset, skal kunne gjøre seg hørt og samle Knesset selv under en parlamentær pause. I det 11. Knesset utgjorde hele opposisjonen imidlertid bare 27 medlemmer. Hadde det ikke vært for en tilføyelse, som tillot dem å kalle inn Knesset til ekstraordinære samlinger, ville selv denne rettigheten vært nektet dem. I en situasjon der regjeringen ikke trenger å frykte at Knesset skal la være å bifalle eller vedta dens avgjørelser, mister Knesset selvfølgelig sin egentlige mulighet til å overvåke regjeringens arbeid, og slutter å være en advarende faktor som holder kabinettet i sjakk. En av mulighetene som står åpne for Knesset-medlemmer til å gi uttrykk for sine syn på aktuelle spørsmål, er det presserende forslag til dagsorden. I begynnelsen av hver uke kan medlemmer av Knesset legge frem for godkjenning en hastesak for Knessets presidium, som består av Knessets president og hans varamenn. Titalls slike forslag blir lagt frem hver uke. De fleste av dem baserer seg på avis- og kringkastningsreportasjer om urett eller uregelmessigheter av forskjellig slag, som krever et svar fra den rette minister. Knessets presidium veier hver enkelt forslag og godtar rundt fem av dem for drøfting hver uke. Imidlertid er også en representant for regjeringen - kabinett­ sekretæren eller en minister, eller begge deler - tilstede ved møtet for Knessets presidium. De går vanligvis imot hasteforslagene, siden mange av dem bringer opp spørsmål som kan vise seg å være kjedelige eller besværlige for den ansvarlige minister. De påstår derfor ofte om en spesiell sak at den ikke haster i det hele tatt, eller om en annen at den er ubegrunnet, eller at dokumentet Knesset-medlemmet har grunnet sitt forslag på er unøyaktig, osv. Koalisjonsmedlemmer nyter fordeler i Knessets

89

l

presidium, som er særlig lydhørt overfor kabinettets representanter i møtet. Dermed er også denne muligheten som står åpen for et Knesset-medlem, nokså begrenset, i stor grad avhengig av kabinettets goodwill som den er. En nærmere og mer grundig overvåkning av regjeringen foretas av Knesset gjennom statsrevisoren, som i realiteten utgjør en fjerde regjeringsgren i Israel. Statsrevisoren blir valgt av Knesset-komitéen for en periode på fem år. Han har myndighet til å inspisere hvert regjeringsorgan og hver institusjon som mottar regjeringsstøtte, og legger frem en årlig rapport om sine funn for Knesset. Knessets statlige kontrollkomité følger regelmessig opp om regjeringen tar revisorens funn til etterretning. Den oppfordrer representanter fra regjeringen til å rapportere om forandringene som har blitt foretatt i deres ministerier som en følge av revisorens kritikk, noe den deretter igjen rapporterer til Knesset om. Statsrevisoren står til ansvar overfor Knesset alene, ikke overfor kabinettet. Han kan påpeke ineffektivitet og urettferdighet såvel som illegaliteten Siden 1971 har statsrevisoren også fungert som ombudsmann. Som sådan legger han frem en årlig rapport om de forskjellige klagene han har mottatt og hva de har ført til. Det pågår i Israel en offentlig debatt om statsrevisorens fullmakter. Revisoren har ingen sanksjoner å ta i bruk for å få gjennom sine anbefalinger. Derfor gjentar den samme kritikken og de samme anbefalinger seg ofte i de årlige rapportene. Nesten hvert år når rapporten offentliggjøres, fins det dem som foreslår bestemte straffe­ tiltak mot de som er ansvarlige for at revisorens anbefalinger ikke har blitt etterfulgt innenfor en fastsatt tidsperiode. Hver eneste statsrevisor så langt har gått imot et slikt forslag. De ønsker å unngå å bli gjort hovedansvarlig for å sikre en gjennomføring av anbefalingene, istedenfor bare å komme med uttalelser og anbefalinger. Etter min oppfatning har de rett. Deres viktigste redskap er media, og når offentlige institusjoner er involvert, skal det godt gjøres å finne et mer effektivt sanksjonsmiddel. Revisorens funn - om nå i den årlige rapporten eller i en spesial­ rapport bestemt for et særskilt organ eller en institusjon - får virkelig stor publisistet. Regjeringsenhetene og institusjonene med statsstøtte

90

som blir kritisert av revisoren, ofte med valgte offentlige tjenestemenn i spissen, ønsker ikke negativ publisitet, særlig ikke fra en myndighetskilde de ikke kan argumentere med. Disse enhetene har derfor utviklet interne kontrollsystemer, i et forsøk på å avskjære ekstern kritikk og foreta de nødvendige korreksjoner mellom en rapport og den neste. Helt bortsett fra myndigheten statsrevisoren er tildelt, har de som har besatt stillingen selv vært autorative personligheter høyerestående jurister eller dommere - uten sterke politiske affiniteter (bortsett fra den første revisoren, som var medlem av et lite liberalt parti). Deres kritikk har bestandig blitt godtatt som uimotsigelig og treffende. Den nåværende statsrevisor, Miriam Ben-Porat, en tidligere justitiarius, har blitt en ledende offentlig personlighet. Hver rapport hun legger frem får velvillig og fremtredende mediaomtale. Hennes største innflytelse ligger i evnen til å øve kritikk uten å dekke seg bak tvangsmidler. Selv om statsrevisoren kan regnes som en del av den lovgivende gren, ser det mer og mer ut til at den begynner å bli en selvstendig fjerde - gren, atskilt fra de andre, helt uavhengig og fri fra politiske hensyn. Selv om revisoren offisielt sett rapporterer til Knesset, er dette faktum bare av underordnet betydning. En regjeringsgren som har et mye større omfang, er selvstendig og svært uavhengig, er den dømmende myndighet. Dommeren er underlagt loven alene, men loven er relativt åpen for tolkninger. I dette henseende oppfyller den dømmende myndighet en lovgivende rolle, selv om det av og til ser ut til at den lovgivende myndighet blander seg inn ved å vedta lover som strider imot dommerens opprinnelige tolkninger. Nedgangen i prestisjen til det israelske politiske systemet og politikerne har gått hånd i hånd med en økt prestisje for den dømmende myndighet. Den regnes generelt sett for å være fri for manipulasjon og godtas som den endelige dommer. Selve det politiske systemet krever flere og flere rettslige avgjørelser. Faktisk blir politikere ofte kritisert fordi de unngår å ta avgjørelser, ved å legge byrden over på dommerne og de juridiske rådgivere. Regjerings­ advokaten, som regjeringen vanligvis utnevner fra den akademiske eller juridiske sfære, har f.eks. i de senere år vært tilstede ved alle

91

kabinettsamlinger. I statens første tiår ble han riktignok rådspurt, men han deltok ikke i selve møtene. Juridiske utredningskomitéer, ledet av en høyesterettsdommer, utnevnes av kabinettet langt oftere enn før. De befatter seg ofte med åpenbart politiske saker. For eksempel ble en komité utnevnt for å granske sammenbruddet i bankaksjene, og den la frem en rekke økonomiske forslag for kabinettet. En annen komité undersøkte det israelske helsesystemet. Det er tydeligvis behageligere for politikerne å stole på forslagene fra en utredningskomité, enn å ta avgjørelser selv og be om at de blir godtatt. Oftere og oftere ber de retten intervenere ved å bestemme lovligheten i forskjellige Knesset-beslutninger. Domstolen selv uttrykker større beredvillighet enn før i tiden til å blande seg inn i den lovgivende grens affærer. Politikere har noen ganger en tendens til å treffe bestemte lovgivende bestemmelser ut i fra den antakelse at den som blir forulempet av loven vil anke til retten, som igjen vil kjenne bestemmelsen ugyldig. For eksempel var det noen medlemmer av Knesset som, i samsvar med partidisiplinen, støttet prinsippet om konvertering etter jødisk religiøs lov. De håpet at de som ville bli skadelidende på grunn av loven kom til å appellere til retten, som så ville annullere Knessets bestemmelse. Alle dommere i Israel utnevnes av en utnevnelseskomité ledet av presidenten for høyesterett og bestående av justisministeren og en annen minister, to Knesset-medlemmer som velges i en hemmelig avstemning i plenum, to jurister utnevnt av den israelske advokat­ forening, og to dommere. Dommere kan utnevnes til en alder av sytti år. Selv om de kan gå av før den tid, forekommer det svært sjeldent; det er praktisk talt umulig å avsette dem uten deres samtykke. Det faktum at dommere ikke er avhengige av det politiske systemet for å beholde sin posisjon, sikrer i stor grad deres uavhengighet, selv om avansementet fra forhørsretten til distriktsrett til høyesterett avhenger av utnevnelseskomitéen, der ihvertfall fire av medlemmene så avgjort er politikere. Utvelgelsessystemet har i det store og hele stått sin prøve. Det hersker generell enighet om at Israels dommere er av høyt kaliber, og den dømmende myndighet blir sett på som en øy av redelighet og profesjonalisme. Selv om utvelgelseskomitéen utvilsomt er utsatt for

92

personlig og politisk press og det utvilsomt forekommer at dommere utnevnes på grunn av sine politiske forbindelser, opprettholder flertallet av dommerne strengt sin apolitiske identitet.

De utøvende og lovgivende grenene blander seg ikke i den dømmende grens vurderinger. Det forekommer sjeldent at lovgivere kritiserer den dømmende gren — selv der kritikk ville vært på sin plass. Den dømmende myndighets uavhengighet og dommernes store prestisje, bidrar begge til å skape en situasjon der dommere er ettertraktet - idag mer enn tidligere - til ikke-juridiske roller i samfunnet. Den nasjonale enhetsregjeringen, som i 1984-88 hadde problemer med å finne kandidater som ikke var tilknyttet den ene eller andre side og foretrakk å utnevne distriktsdommere for stillingene både som justisminister og statsrevisor, fremmet denne trenden enda mer. 11988 ble en tidligere høyesterettsdommer utnevnt til sistnevnte stilling. Høyesteretts rolle har blitt svært styrket de siste årene, som en følge av tendensen til å overføre ansvar fra det politiske til det juridiske plan. Høyesterett er i realiteten en administrativ myndighet, en konstitusjonell myndighet og en borgerrettslig myndighet. Etter Seksdagerskrigen fikk høyesterett også myndighet til å behandle brudd på rettighetene til beboerne i de okkuperte områdene, en funksjon som ikke er foreskrevet av Genéve-konvensjonen og utgjør en presedens i internasjonal rett. Høyesterett har i de senere år tillatt seg å avgjøre i prosedyrielle spørsmål, i forbindelse med Knessets arbeid, et område den ikke involverte seg i før i tiden. To fremtredende tilfeller fant sted etter at Meir Kahane ble valgt inn i Knesset i 1984. Kahane krevde tillatelse til å legge frem et mistillitsforslag. Knesset-forsamlingen bestemte at et enkelt fraksjonsmedlem ikke hadde denne rettigheten, hvorpå Kahane plederte til høyesterett, som stadfestet hans rett til å fremme forslaget. Senere kjente Knesset et forslag fremlagt av Kahane ugyldig på grunn av dets rasistiske innhold. Enda engang vendte Kahane seg til høyesterett, som underkjente Knessets rett til å diskvalifisrere et forslag på grunn av dets innhold. Som en følge av dette har Knessets bestemmelser blitt rettet på, slik at

93

ingen forslag med rasistisk innhold idag kan legges frem i det israelske parlament. I 1986 ble høyesterett oppfordret til å uttale seg om den israelske presidents avgjørelse om å benåde medlemmene av De allminnelige sikkerhetstjenester, som var innblandet i dødsfallet til terrorister som var blitt avhørt i forbindelse med "Rute 300"-affæren. Dette var en benådning av en spesiell art, siden den ble gitt før tiltalebeslutningen var lagt frem. I hele landet hersket det en betraktelig spenning mens høyesterett vurderte lovligheten av presidentens avgjørelse. De tre dommerne hadde avvikende synspunkter. To av dem mente at handlingen var lovlig, mens den tredje, i en mindretallsopinion, erklærte presidentens handling for ugyldig. Rettens tilsynelatende naturlige intervensjon i presidentens avgjørelse, i en sak som ligger utelukkende innenfor hans myndighetsområde - retten til å gi benådning - er et videre bevis på høyesteretts økende makt, og over at dens forrang fremfor alle andre regjeringsenheter i Israel er akseptert.

94

4

Skiftende dagsorden Staten Israels nasjonale dagsorden kan sammenliknes med et langt dikt med mange vers, men med et refreng som går igjen. Dette refrenget er på den ene siden sikkerhetsrelaterte spenninger og religiøs-sekulære spenninger på den andre siden. Noen av sakene det fortelles om nedenfor var allment kjente og lar seg lett oppspore i aviser fra den aktuelle perioden. Andre saker var mindre velkjente, men ikke mindre viktige. Et slikt eksempel var den ambivalente holdningen overfor den israelske utenrikspolitikkens øst-vest-orientering under statens tidligste år. Ben Gurions opprinnelige nøytrale standpunkt ble raskt erstattet av en pro-vestlig posisjon, som fant sitt uttrykk, inter alia, i Israels standpunkt i Koreakrigen. Striden omkring opprettelsen av et kjernefysisk forskningssenter tidlig på 1960-tallet, var enda mindre kjent. Spørsmålet dreide seg om hvorvidt den lille staten Israel skulle begi seg inn på dette forskningsområdet, under forutsetning av at landets evner på de konvensjonelle våpens område sannsynligvis bestandig ville være noe begrensede, sammenliknet med maktbruken til de arabiske stater. Ben Gurion inntok etterhvert en positiv holdning, etter å ha blitt anmodet om det av viseforsvarsminister Shimon Peres. I 1950-årene og tidlig på sekstitallet ble det ført omfattende interne drøftinger om omfanget av Israels forsvarsindustri. Det var i siste instans forbudet mot våpensalg som tvang Israel til å utvide sin egen våpenindustri meget sterkt. I årenes løp ble våpensalget en viktig del av israelsk eksport. Israels nasjonale dagsorden undergikk en total forandring etter Seksdagerskrigen i juni 1967. (Vi er derfor i vår rett når vi inndeler perioden etter statsdannelsen i årene før og etter denne krigen.) De to viktigste stridspunktene som oppsto i løpet av Israels Uavhengighetskrig var erobringen av Vestbredden og innlemmingen av 95

undergrunnsbevegelser i Den israelske forsvarsstyrken. Ben Gurion, som gjennom alle sine år som statsminister påtok seg ansvaret for forsvarsporteføljen, besluttet å avstå fra ethvert forsøk på å erobre hele det vestlige Palestina, for at ikke antallet arabiske innbyggere i området under israelsk kontroll skulle overstige tallet på jøder. Yigal Allon, kommandant for Palmach*,1 kritiserte skarpt Ben Gurions avgjørelse og mente det var en gylden mulighet man der lot gå fra seg. Denne kritikken, som kom fra den ytterste venstresiden av det politiske spektrum, istemte også høyrefløyens leder, Menachem Begin; han beskyldte Ben Gurion for med egne hender å slippe fra seg Israels historiske kontroll over hele det vestlige Palestina. Denne diskusjonen stilnet av tidlig på 1950-tallet, da den ble fortrengt av en de facto akseptering av grensene som ble til under Uavhengighetskrigen. Striden om innlemmingen av undergrunnsbevegelser i en felles armé, var bitter og smertefull. Haganah, som utgjorde den største og viktigste militære styrke før staten ble opprettet, ble den nye nasjonale armé, mens de andre undergrunnsbevegelsene foretrakk å beholde sin egenart fremfor å la seg assimilere i denne styrken. Palmach ønsket å sikre sin egen uavhengige stab innenfor den felles arméen, men ble til slutt tvunget til å gi opp dette kravet, ikke uten spor av dyp bitterhet både blant menige og høyerestående offiserer. De var redde for å innlemme en idealistisk frivillig gruppe, som foretrakk indre fremfor formell disiplin, og foraktet alle ytre militære symboler, slik som grader, i en regulær armé med tvungen verneplikt, et hierarki, uniformer og rangorden.

IZL (Irgun Zevai Leumi) søkte først om å få slutte seg til IFS som en distinkt gruppe, istedenfor å bli spredt blant arméens forskjellige enheter. Forespørselen ble avslått. Under Uavhengighetskrigen (juni 1948) ga IZL, under ledelse av Menachem Begin, et våpenskip, Altalena, i oppdrag å forsyne IZLs tropper innenfor IFS. Ben Gurion besluttet å ta affære for å forhindre at partisanere gjorde bruk av

^jokktroppene som ble opprettet på britisk initiativ i 1942 for å drive tilbake Rommels hær; de gikk under jorden etter Den annen verdenskrig som en del av Haganah.

96

våpnene. Etter å ha mislykkes i å overtale IZL-befalet til å stille våpnene til disposisjon for hele arméen, ble skipet angrepet og hindret i å nå den israelske kysten. Denne episoden, der flere IZL medlemmer som valgte å ikke forlate skipet ble såret, etterlot seg dype spor blant medlemmer av generasjonen som deltok i denne "borgerkrigen". Den opprettet imidlertid så avgjort IFS's enhetlige natur og Ben Gurions autoritet. Lehi (Lohamei Herut Israel - Israels Frihetskjempere), under ledelse av Yitzhak Shamir, hadde også vanskelig for å godta å bli integrert innenfor én enkelt militær ramme. Dens ledere fortsatte å operere under jorden selv etter at staten var opprettet og ble følgelig arrestert av israelske myndigheter. De ble satt fri noen måneder senere, og hundrevis av denne lille organisasjonens medlemmer sluttet seg etterhvert til arméens rekker.

Etter at Uavhengighetskrigen var over ble størsteparten av de nasjonale bestrebelser rettet mot absorberingen av immigrantene. Mens flyktningene fra Europa sto i direkte forbindelse med den gamle israelske befolkningen når det gjaldt utdanning, kultur, atferdsnormer og talespråk, utgjorde immigrantene fra de arabiske landene et helt nytt fenomen. Til eliten som hadde slått seg ned i det førstatlige Israel, med et gjennomsnittlig utdanningsnivå som var blant det høyeste i verden, ble det nå føyd til en ny befolkning som ikke hadde vært utsatt for vestlig sivilisasjon. Absorberingen av denne befolkningen, som skilte seg ut med sin avvikende karakter, sin mørke hudfarge og sin klesdrakt, ble den viktigste saken både blant beslutningstakerne og allmenheten. De israelske myndighetenes beslutning, under David Ben Gurions ledelse, om å føre til Israel alle jødiske samfunn fra de arabiske landene som tillot det, hadde en direkte innvirkning på israelsk demografi, på økonomien og tildelingen av resurser, og på det israelske demokratis vesen. Det skulle få vidtrekkende følger for Israels politiske spektrum, noe som vil bli drøftet senere.

Immigrasjonsspørsmålet dukket opp på beslutningstakemes dagsorden i form av selektiv immigrasjon. Skulle Israel avfinne seg med en situasjon der eldre og svakere medlemmer av diasporasamfunnene automatisk kom til Israel, mens noen av de yngre og sterkere foretrakk

97

å slå seg ned i andre deler av verden (i første rekke i Nord-Amerika, og noen i Frankrike)? Beslutningen som ble fattet var at situasjonen skulle aksepteres. Oppdragelsen av den unge generasjon immigranter var et annet stridspunkt. Selv om flertallet av de nye immigrantene var religiøse, hadde det israelske sekulære samfunnet intet ønske om å styrke den religiøse sektors velgermakt ved å beordre hundretusenvis av barn til deres skoler. Mapais forsøk på å innføre et eget religiøst skolesystem lyktes ikke, og noen av de religiøse ungdommene ble sendt til ikkereligiøse skoler. Dette ga foranledningen til en regjeringskrise, som førte til at valget i 1951 ble fremskyndet. Religionen lå også til grunn for en annen sak som la beslag på beslutningstakerne i 1951: Kvinners verneplikt i det militære. Den ultra-ortodokse leiren anså dette som en svært alvorlig sak, som åpnet døren for farene ved seksuell tøylesløshet og utsatte soldatene for fristelser og moralsk forfall. De sekulære på sin side betraktet saken som et uttrykk for kvinners likestilling i det nye israelske samfunnet, og avviste kravet om at de måtte bli fritatt fra militærtjeneste. Kompromissløsningen, som ga religiøse piker mulighet til å utføre siviltjeneste (i sykehus, skoler, osv., istedenfor i arméen), klarte ikke å tilfredsstille den ultra-ortodokse leiren, og som en følge av dette lot de være å slutte seg til en Arbeiderparti-styrt koalisjon helt frem til 1984. Mens den viktigste politiske krisen rettet søkelyset mot religiøse spørsmål, var allmenhetens hovedanliggende først og fremst absorberingen av immigranter. Folk meldte seg frivillig for å undervise i hebraisk og å bistå de nye immigrantene, og godtok samtidig en drastisk nedgang i levestandard for sin egen del. Den politiske rekruttering av de nye immigrantene, hvorav de fleste aldri hadde vært i kontakt med et partisystem; problemet med å skaffe arbeid til disse immigrantene (noen ble satt til offentlig arbeid, så som treplanting, osv.); flommen som vinteren 1951 gjorde mange av immigrantene husløse; immigrantenes frustrasjon over ikke å bli flyttet til permanente bosteder, og klager over at folk med politiske forbindelser ble begunstiget; problemet med å sende immigrantene til

98

utkantsdistriktene mot deres ønske; beslutningen om å sende noen av dem direkte til landbruksbosetninger, på tross av deres mangel på landbrukserfaring. Alt dette var stadige bekymringer for det israelske samfunnet under årene med masseimmigrasjon, 1949-56, og i stor utstrekning også senere. På det økonomiske området skapte rasjoneringen av basisvarer et svartebørsmarked som vekket en betydelig kritikk. På den ene siden gjorde immigrantabsorberingens tunge byrde, og de lave reserver av utenlandsk valuta, det nødvendig at man strammet inn livreima og viste nøysomhet. På den annen side skapte rasjoneringskuponger en løsning, og det psykologiske presset folket følte (som hadde vært vant til en relativ overflod selv under så vanskelige tider som Den annen verdenskrig) gjorde det til en viss grad nytteløst å forfølge lovbrytere. Videre førte det til uenighet mellom det sosialistiske Mapai, som ønsket å fortsette rasjoneringssystemet, og De alminnelige sionister som med sin liberale holdning gikk imot en fortsatt rasjonering, idet de fremstilte den ikke som en nødvendighet, men som en del av en egalitær ideologi. De alminnelige sionisters suksess ved kommune­ valgene i 1950 og ved Knesset-valgene i 1951, som hadde sin årsak i kampanjen mot rasjoneringen, fremskyndet slutten på denne politikken. Forsvarsspørsmål ble drøftet langt fra offentlighetens øyne i denne perioden. Helt frem til 1968 fantes det ikke fjernsyn i Israel. Radioen, som ble drevet av statsministerens departement, hadde i mange år bare én kanal, hvis karakter i stor grad ble bestemt av regjeringen. Den militære sensur var utstrakt og avisutgiveme godtok selvpålagte restriksjoner. I 1953 opprettet de en redaktørkomité som mottok løpende informasjon fra statslederne, mot at de til gjengjeld gikk med på ikke å dele denne informasjonen med offentligheten. Diskusjoner om omfanget og styrken av den unge arméen holdt seg dermed innenfor statsministerens og forsvarsministerens nærmeste krets. Det var en slik diskusjon som førte til at Yigael Yadin gikk av i 1952. En annen dreide seg om hvordan man skulle forholde seg til infiltratører, hovedsakelig fra Egypt og Jordan, som angrep grensebosetninger og forårsaket tap av liv, og fattigdom. 1950-årene var kjennetegnet av en gjengjeldelsespolitikk, som kulminerte i Sinai-

99

kampanjen i 1956, i realiteten den mest ekstensive gjengjeldelsesaksjon, som satte en stopper for infiltrasjoner. Militærregjeringen var et emne det hersket en bredere allmenn uenighet om, som strakte seg ut over spørsmålet om sikkerhet. I atten år etter statsdannelsen hadde arabiske borgere i Israel vært underlagt en militærregjering, noe som innebar at de måtte skaffe seg spesielle utreisetillatelser for å forlate sine landsbyer for å dra til byen, militærguvernører, osv. Ben Gurion var redd for å avskaffe militærstyret, mens både høyre- og venstresiden gikk inn for en avskaffelse. Det var først med valget av Levi Eshkol som statsminister at det ble en forandring av politikken og militærregjeringen ble opphevet. Saken som hadde vært et konstant diskusjonstema i pressen, i Knesset og blant folket, roet seg dermed ned. Israels forbindelser med Tyskland var et fast emne på den nasjonale dagsorden like fra staten ble etablert. Israelske kinoer sendte ikke filmer med tysk tale, radioen kringkastet ikke sanger på tysk og Wagner ble ikke spilt i konsertsalene. Mange israelere avsto - og gjør det fremdeles - fra å kjøpe tyske produkter. I 1952 reiste det seg en offentlig storm angående statsminister David Ben Gurions planer om å sette igang forhandlinger med de vesttyske myndigheter med henblikk på erstatninger for materielle tap det jødiske folk hadde lidd under Holocaust. Den pragmatiske Ben Gurion var kommet frem til at tysk hjelp til Israel ville muliggjøre dannelsen av en infrastruktur for industri, transport og energi. I januar, under Knessets drøfting av saken, ble det holdt en massedemonstrasjon på Sions-plassen i Jerusalem, der Menachem Begin, leder for Herutbevegelsen, deklamerte: "Dette kommer til å bli en krig på liv og død...Idag skal jeg gi ordren: Blod!" Da demonstrasjonen var over bega noen av deltakerne seg til Knesset, der de kastet stener og knuste vinduer. Dette var den skarpeste konfrontasjon mellom offentligheten og Knesset siden staten ble til. Hundrevis ble arrestert, Begin ble utestengt fra Knesset for tre måneder og Ben Gurion erklærte at regjeringen ville gjøre hva det skulle være for å sikre israelsk demokrati. Spørsmålet om tyske erstatninger skapte en sjelden allianse mellom høyre og venstre, med det venstreorienterte Mapam-partiet som sluttet

100

seg til Herut i opposisjon til denne saken. Denne enestående alliansen skulle fortsette i mange år. I september 1952 ble erstatningsavtalen med Tyskland undertegnet, noe som i løpet av tolv år førte til en tilstrømning av varer fra Tyskland til Israel til en verdi av anslagsvis 750 millioner USD. I mars 1965 godtok Israel Tysklands forslag om å opprette diplomatiske forbindelser mellom de to statene. Den offentlige debatt som oppsto reiste spørsmålet om hvorvidt det var mulig, i vår generasjon, å bla om til et nytt kapittel i forhold til Tyskland, og om hvorvidt dette virkelig var et annet Tyskland. Herut krevde folkeavstemming om saken. Knesset avslo dette kravet og godkjente opprettelsen av forbindelsene. Formelle relasjoner førte ikke til noen tydelig forandring i disse forbindelsene. Mange israelere fortsatte å boikotte Tyskland og nektet å reise til Tyskland, det være seg i privat eller offisielt øyemed, og da Likud kom til makten i 1977 syntes Menachem Begin at hans posisjon i spissen for regjeringen sto i direkte konflikt til hans tradisjonelle standpunkt. I og med utenriksminister Moshe Arens' uttalelse i 1990, som ytret seg positivt om en forening av Øst- og Vest-Tyskland, kan Likud-partiet som han representerer, sies å ha inntatt en pragmatisk holdning. Utryddelsen av de europeiske jødene kommer fortsatt til å påvirke Israels utvikling i mange år fremover. Det var denne utryddelsen som fremskyndet opprettelsen av den israelske staten og som drev mange land til å støtte den. Like etter at Israel var erklært som egen stat, ankom titusenvis av flyktninger fra Europa. Det mest populære radioprogrammet var det hvor slektninger ble etterlyst, og som bragte daglige beretninger om innbyggere som hadde mistet sine familier i Holocaust og nå forsøkte å oppspore dem i Israel. Det store antallet mennesker med tall tatovert på armene spilte en rolle i å skape det nye israelske samfunnet, og satte sitt preg på dagliglivet og kulturen. Men ved siden av den vedvarende skyggen fra Holocaust, dukket også fra tid til annen spesielle saker som hadde forbindelse med Holocaust opp på den nasjonale dagsorden. I juni 1955 ble landet rystet av ærekrenkelsessaken staten anla mot Malkiel Gruenwald, som hadde beskyldt Israel Kasztner (en høytstå­

101

ende regjeringstjenestemann på den tiden, tidligere leder for den sionistiske redningskomité i Ungarn) for å ha inngått en samarbeids­ avtale med nazistene i bytte mot familiens sikkerhet, og for å ha ignorert nazistenes plan om å utrydde en halv million ungarske jøder. Gruenwalds forsvarer var Shmuel Tamir, en av landets fremste jurister; han klarte å omstøte ærekrenkelsessaken og satte i realiteten Kasztner selv på tiltalebenken. Da han la frem kjennelsen som frikjente Gruenwald, erklærte rettsformann dr. Benjamin Halevi at Kasztner hadde "solgt sin sjel til djevelen". Herut fremmet et mistillitsforslag mot regjeringen på grunn av kjennelsen, og brakte dermed de politiske spenningene bak rettssaken i fokus: Shmuel Tamir var en tidligere IZL-leder og medlem av Herut-bevegelsen, mens Israel Kasztner var en av Mapais kandidater til Knesset, og dommer Benjamin Halevi skulle senere trekke seg tilbake fra dommersetet for å slutte seg til Herut som medlem av Knesset. Herut roste rettens upartiskhet og anklaget Mapai for å ha støttet Kasztner, mens Mapai hevdet at det var umulig å avsi en så entydig dom i en sak som hadde funnet sted i forbindelse med Holocaust og under slike spesielle forhold. De alminnelige sionistene, som på den tid var en del av regjeringskoalisjonen, unnlot å stemme i mistillitssaken; som en respons på dette erklærte statsminister Moshe Sharett regjeringens avgang og dannet ny regjering uten dem. Regjeringsadvokaten anket Gruenwalds frikjennelse, og i januar 1958 godtok høyesterett anken og dømte Gruenwald for æreskrenkelse. Dr. Kasztner var da ikke lenger i live; han ble drept i et attentat i mars 1957 på grunn av sin påståtte kollaborering med nazistene. Den 31. desember 1957 søkte Ben Gurion sin avskjed fra regjeringen på grunn av en lekkasje om en høytstående israelsk tjenestemanns forestående besøk i Tyskland. Fraksjonene på koalisjonens venstreside gikk sterkt imot et slikt besøk. Ben Gurion var rasende over lekkasjen og den motstand den vakte. I januar 1958 dannet Ben Gurion en identisk koalisjonsregjering, og påla ministrene å støtte regjeringsbeslutningene i Knesset. I 1960 sto Holocaust enda engang i sentrum for oppmerksomheten da Adolf Eichmann, en av de ansvarlige for å ha planlagt utryddelsen

102

av den europeiske jødedommen, ble bortført i Argentina og bragt til Israel for å stilles for retten der. Eichmann-saken, som startet i Jerusalem mindre enn et år senere, var en offentlig rettssak som ble direkte-overført på radio, fotografert og tatt opp på lydbånd for ettertiden. Mange som overlevde Holocaust vitnet i løpet av rettssaken og kom med personlige beretninger, som gjorde grusomhetene nazistene hadde begått, konkrete for den israelske offentlighet. Hele befolkningen satt klistret til rettssaken, enten ved å være tilstede selv, ved å lytte til radiooverføringene eller lese avisreportasjene. Ved utgangen av 1961 ble Eichmann dømt til døden, og i mai 1962 ble han henrettet ved henging. I 1962 fremkalte en ny sikkerhetsepisode enda en storm i forbindelse med israelsk-tyske relasjoner; det dreide seg om de tyske vitenskapsmennene i Egypt. I løpet av dette året ble det avslørt at det, ved hjelp av hundrevis av tyske vitenskapsfolk ansatt i forskjellige fabrikker i Egypt, var blitt utviklet raketter med en rekkevidde på 280 km og 560 km. Mossad, den israelske etterretningstjeneste, oppfordret statsminister David Ben Gurion til å intervenere med kansler Adenauer og be ham sette en stopper for ansettelsen av de tyske vitenskapsmennene i Egypt. Ben Gurion nektet, for ikke å kaste skygge over de forbedrede forholdene mellom de to landene. Mossad besluttet å sette i verk uavhengige tiltak mot forskerne i Egypt; man fikk til og med i stand en samtale med datteren til en av de tyske vitenskapsmennene, i et forsøk på å få overtalt hennes far til å forlate Egypt. Samtalen fant sted i Sveits. Datteren informerte de sveitsiske myndighetene, som arresterte de israelske agentene. Dermed ble affæren avslørt og skapte furore i Israel. I et forsøk på å få agentene frigitt, la Mossad frem den nye tyske trusselen i all sin tyngde i israelsk presse. Avisene flommet over av informasjon, noe som skapte hysteri kombinert med følelsen av en forestående dommedag i Israel. Det ble rettet kritikk mot Tyskland, mot israelsk-tyske relasjoner og mot det naive i å tro på at etterkrigsTyskland virkelig hadde forandret seg. I mars 1963 forente alle fraksjoner i Knesset seg i en stormfull debatt, der tyskerne ble anklaget for fortsatt å true jødene med

103

utryddelse. Mange medlemmer av Knesset, med Menachem Begin i spissen, rettet skarp kritikk mot statsministeren, både for alibiet han så og si ga tyskerne, og for hans feilslåtte politikk, som innbefattet skipsforsendelser av israelske "Uzi" ubåtskanoner til Tyskland og opprettholdelsen av diplomatiske forbindelser med denne staten. To tankeretninger tegnet seg snart ut: Den ene, anført av lederen for Mossad, fremstilte utviklingen i Egypt som katastrofal for Israel; den andre, under ledelse av Ben Gurion og hans varamann Shimon Peres, fastholdt at panikken var ubegrunnet og at våpnene som var blitt utviklet i Egypt var ubrukelige. Statsministeren ba Mossad slutte å spre panikk blant folket, siden de tyske forskerne ikke hørte til toppsjiktet og faktisk hadde mislykkes i et forsøk på å utvikle en rakett etter gammel modell. Mossads leder var uenig med Ben Gurion; han holdt fast ved at dette representerte et farlig fenomen og at det skulle legges press på den tyske regjeringen for å få satt en stopper for det. At han like etter søkte sin avskjed skapte overskrifter over hele verden. For å komme tilbake til de religiøse stridsspørsmålene: I mai 1951, mot bakgrunnen av kvinnenes innrullering i det militære, ble en radikal religiøs undergrunnsgruppe - Brit ha-Kanaim (selotenes pakt) avslørt. Gruppen hadde planlagt å kaste en hjemmelaget bombe inn i Knesset under debatten om kvinnenes innskrivning, i et forsøk på å bruke makt for å sikre at sabbaten ble overeholdt og for å forhindre innrulleringen av kvinner. Politiet oppdaget våpendepotet deres og arresterte femti av deres medlemmer. Avsløringen av denne undergrunnsorganisasjonen utgjorde et høydepunkt i de religiøse og sekulære spenninger i de første årene til den israelske staten. Mot slutten av 1952 skapte innrulleringen av kvinner enda engang spetakkel, da det over hele landet dukket opp annonser som oppfordret religiøse jenter til å velge fengsel fremfor det militære. Koalisjonen mellom Mapai og de religiøse partiene ble oppløst, sistnevnte gikk over til opposisjonen. De liberale (Alminnelige sionister) sluttet seg til Ben Gurions regjering i deres sted.

I midten av 1953 ble to radikale religiøse ungdommer anholdt i Jerusalem mens de drev med forberedelser for å sprenge deler av utdannings- og kulturministeriet. Deres planlagte aksjon var et svar

104

på iverksettelsen av den statlige utdanningsloven, som man fryktet ville innvirke på de religiøse skolenes uavhengighet. Til slutt fikk de forskjellige religiøse skolesystemene beholde sin uavhengighet, mens de sekulære skolene, som tidligere hadde vært atskilt etter politisk tilhørighet, ble forenet innenfor et statlig utdanningssystem. I juli samme år oppsto en annen krise, igjen over spørsmålet om innrulleringen av kvinner. Det utviklet seg et skille mellom den nasjonale religiøse leir og de ikke-sionistiske ultra-religiøse leirene da førstnevnte ga sin tilslutning til iverksettelsen av Den nasjonale tjenesteloven, som ga religiøse piker adgang til å tjene staten utenfor det militæres rammer, en lov de sistnevnte gikk sterkt imot. I juli 1953, da lovforslaget kom opp for siste behandling i Knesset, ble det holdt en demonstrasjon med 10.000 mennesker anført av tusenvis av kvinner, der det kom til sammenstøt med politiet. Presset de ultraortodokse utøvde påvirket de mer moderate nasjonale religiøse delegatene, som ikke stemte for lovforslaget selv om de var en del av regjeringskoalisjonen. I 1957 holdt religiøse grupper en rekke demonstrasjoner i protest mot at den offentlige samferdsel var i virksomhet før sabbaten sluttet. Denne saken, samt spørsmålet om bruken av privatbiler på sabbaten, skulle i løpet av årene med jevne mellomrom fortsette å irritere de ultra-ortodokse kretsene, og resulterte i voldsaksjoner (bl.a. steinkasting mot biler som ferdedes i nærheten av religiøse bosetninger), før roen var gjenopprettet. I 1958 ble de religiøs-sekulære relasjonene forverret ved spørsmålet: "Hvem er jøde?". Loven om tilbakevending garanterer øyeblikkelig israelsk statsborgerskap til enhver jøde som immigrerer til Israel. Siden loven ble vedtatt i 1950 hadde det vært vanlig å akseptere immigrantens ord på at han var jøde, sålenge det motsatte ikke kunne bevises. I mars 1958 endret innenriksminister Israel Bar-Yehudah (fra det venstreorienterte Ahdut ha-Avodah) denne skikken til å bli en offisiell bestemmelse. De religiøse partiene krevde at bare Sjefsrabbinatet skulle ha myndighet til å avgjøre hvorvidt en immigrant var jøde, mens de venstreorienterte fraksjonene gikk inn for å stryke opplysninger om religion og nasjonalitet helt og holdent fra israelske

105

legitimasjonsbevis. Saken førte til en opphetet debatt i Knesset og har senere gjentatte ganger dukket opp på den offentlige dagsorden.

Mindre enn en måned senere dukket det opp enda et religiøst strids­ spørsmål: Åpningen av et svømmebasseng i Jerusalem. Ortodoks judaisme skiller menn fra kvinner: De er atskilt ved offentlige anledninger; de ber i forskjellige rom. Da det derfor ble kjent at et av hotellene i Jerusalem planla å bygge et svømmebasseng der menn og kvinner kunne bade sammen, satte de ultra-ortodokse i et ramaskrik. Selvfølgelig fantes det allerede svømmebasseng i andre deler av landet, men ikke i Jerusalem, og tanken på å bygge et basseng for blandet bading i Jerusalem var revolusjonerende for dem. Saken ble diskutert av Jerusalems innbyggere og av kommunalrådet; senere ble den til et nasjonalt spørsmål da den kom opp til drøfting i Knesset. En voldelig demonstrasjon som førte til blodsutgytelser, ble avholdt av ultraortodokse jøder i mars 1958. Tyve innbyggere og tre politimenn ble skadet i demonstrasjonen, og lederen for den radikale Neturei Kartasekten, Amram Blau, og flere av hans tilhengere ble fengslet i flere måneder. "Hvem er jøde"-spørsmålet førte til enda en krise mot slutten av juni 1958, noe som førte til at ministrene fra Det nasjonale religiøse partiet (NRP) forlot regjeringen. Ben Gurion erklærte at Israel ikke var en teokratisk stat og at en persons jødiskhet for admininistrative registreringsformål ikke kunne bestemmes etter rabbinske kriterier. Noen måneder senere innsatte han sjefsrabbineren for Tel Aviv-Jaffa, som var uten politisk tilknytning, som religionsminister i sin regjering.

I 1960 satte bortføringen av barnet Yosele Schumacher fra hans foreldre offentlighetens følelser i sving. Han ble landets mest berømte barn og tente den religiøs-sekulære debatten igjen. Barnet ble etterhvert lokalisert i De forente stater, dit hans bestefar og onkel hadde ført ham, og ble først levert tilbake i 1962. Bestefaren innrømmet at han hadde bortført barnet for å sikre det en ordentlig religiøs oppdragelse og hindre guttens sekulære foreldre i å oppdra ham etter deres livssyn. Både bestefaren og onkelen ble arrestert og

106

stilt for retten. Yosele Schumacher-saken opptok den israelske offentlighet i mange år. Spørmålet "Hvem er jøde?" ble reist enda engang da broder Daniel, en karmelittprest, ved sin ankomst til Israel i 1958 ba om å bli registrert som jøde i henhold til Loven om tilbakevending. Oswald Rufeisen var en polsk jøde som, etter å ha blitt tatt til fange og fengslet av nazistene under Den annen verdenskrig, klarte å rømme og hjalp andre jøder å unnslippe nazistene. Han søkte deretter dekning i et karmelittkloster; i 1942 konverterte han. Rufeisen fortsatte gjennom alle år å betrakte seg selv som jøde. Da hans søknad om å bli registrert som sådan ble avslått, anket han til høyesterett. Høyesteretts vedtak i saken mot utgangen av 1962, konkluderte med at man skulle skille mellom en religiøs og en sekulær definisjon av en jøde. Selv om broder Daniel ved å være født av en jødisk mor kanskje fremdeles var jøde ifølge religiøs lov, kunne en kristen prest etter en sekulær og rasjonell oppfatning ikke betraktes som jøde. Broder Daniels søknad om å bli anerkjent som kristen i henhold til religion og som jøde i henhold til nasjonalitet ble, etter en debatt som hadde opptatt israelsk offentlighet enormt, endelig avslått av høyesterett. En liknende juridisk sak ble diskusjonsemne i 1968-70. Benjamin Shalit la frem en søknad om at hans barn måtte bli registrert som jøder etter nasjonalitet, på tross av det faktum at hans kone ikke var jøde og dermed, ifølge religiøs lov, heller ikke hans barn. Shalit ba, på samme måte som broder Daniel, om at det måtte foretas et skille mellom religion og nasjonalitet, idet han hevdet at han og hans familie ikke hadde noen religion men forlangte å bli registrert som jøder etter nasjonalitet. Retten godtok søknaden og hans barns nasjonalitet ble tilsvarende registrert. I januar 1970, flere dager etter det rettslige vedtaket, bestemte regjeringen at en jødes familie skulle være garantert israelsk statsborgerskap etter Loven om tilbakevending, om de nå var jøder eller ikke. På tross av disse særskilte bestemmelsene ble religion og nasjonalitet aldri virkelig atskilt i Israel. Hver gang spørsmålet kom opp ble det funnet en engangsløsning, som forhindret en alvorlig eksplosjon - som i tilfellet Shalit. En annen vanskelig sak som satte betydelige offentlige følelser i sving og som man også fant en særskilt løsning på,

107

var saken om Hanoch og Miriam Langer, et søskenpar som retten etter et internt vedtak i 1955 erklærte uskikket for ekteskap fordi de var søsken. Langer-barna var unnfanget av morens annen mann mens hun fremdeles var gift med sin første mann, som hun først ble skilt fra flere år etter at barna var født. Først i 1966, da sønnen Hanoch søkte om tillatelse til å gifte seg, fikk han vite at det var forbudt for ham å gjøre det. Han innlot seg på et rettslig og offentlig oppgjør. I fire år ble barnas sak drøftet i distrikts- og høyesteretter innenfor det rabbinske rettsvesen, som i siste instans opprettholdt den opprinnelige bestemmelsen som forbød dem å gifte seg. Affæren var nær ved å føre til regjeringskrise. De uavhengige liberale, et koalisjonsparti, var innstilt på å legge frem et lovforslag for Knesset som skulle gjøre det mulig for folk som rabbinatet hadde diskvalifisert fra ekteskapet, å bli viet i Israel utenfor det rabbinske rammeverket. Et slikt lovforslag ville åpnet døren for borgerlige vielser i Israel, en situasjon som ville vært uakseptabel for de religiøse partiene. Både statsminister Golda Meir og forsvarsminister Moshe Dayan forsøkte å intervenere i saken, siden både bror og søster på den tiden tjenestegjorde i IFS. Affæren ble først løst mot utgangen av 1972, av en rabbinsk domstol ledet av Israels sjefsrabbiner, rabbi Shlomo Goren. Sjefsrabbi Goren opphevet betegnelsen ikke-jøde for bror og søster ved å trekke i tvil jødiskheten til morens første ektemann, som opprinnelig hadde vært kristen, men som immigrerte til Israel med barnas mor etter å ha gjennomgått en slags konvertering. Senere hadde han jo separert seg fra henne. Dersom hans konvertering faktisk ikke hadde vært gyldig, hadde heller ikke morens første ekteskap med ham vært det. En bastard (mamzer) er ifølge jødisk religiøs lovs definisjon et barn født av en gift kvinne med en annen mann enn hennes ektemann. Dersom kvinnens første mann virkelig ikke var jøde ville hun altså ikke vært lovlig gift med ham. Dermed var bare hennes annet ekteskap gyldig og hennes andre ektemann var hennes barns rettmessige far. Rabbi Gorens vedtak reddet regjeringen og ble rost av Golda Meir, Moshe Dayan og andre. De uavhengige liberale la sitt lovforslag på hyllen. Ekstremistiske kretser så imidlertid ikke med blide øyne på vedtaket og kom med trusler mot sjefsrabbineren. Navnene til dem som satt

108

sammen med ham i rettssalen ble ikke offentliggjort, av frykt for represalier. Denne saken skapte rabalder i den israelske offentligheten. Den viste at når offentligheten ikke kunne akseptere tingenes tilstand av en spesiell karakter, og den kunne ikke i siste tredjedel av det tyvende århundre akseptere at en som ble definert som ikke-jøde ble fullstendig utestengt fra ekteskapet, ble de religiøse tvunget til å komme med en praktisk løsning. Dette gjorde behovet for en mer radikal løsning på problemet overflødig. Fire år senere ble Rabin-regjeringen felt på grunn av en krise av religiøs opprinnelse. Den 10. desember 1976 ble det holdt en offisiell mottakelse ved en luftforsvarsbase i Israel, for å markere at de første tre F-15-jagerfly var ankommet fra De forente stater. Flyene ankom en fredag ettermiddag. En liten ultra-religiøs fraksjon (Poalei Agudat Israel) la frem en misstillitserklæring fordi mottakelsen innebar en krenkelse av sabbaten. Deler av NRP-fraksjonen, et koalisjonsparti, lot være å stemme og Rabin-regjeringen besluttet å benytte seg av sin rettmessige opsjon og fjerne NRP fra regjeringen. Neste dag la Rabin hele regjeringens avgang frem for presidenten, for å kunne kalle sammen til fremskutte valg. Denne hendelsen ble senere spøkefullt kalt "den briljante manøver" og førte virkelig til fremskutte valg - men også til Arbeiderpartiets smertefulle nederlag. Etter å ha styrt landet i en hel generasjon i de førstatlige og statlige æraer ble partiet tvunget i opposisjon, og Likud kom til makten. At NRP ble fjernet og at regjeringen gikk av, skapte en dyp splittelse mellom Arbeiderpartiet og de religiøse partiene, som nå mange år senere fremdeles ikke er leget. Likud-regjeringene hadde i stor utstrekning stolt på støtten fra de religiøse partiene. Det kom ikke til noen regjeringskrise av religiøs art under disse årene, siden regjeringen ga etter for press i forskjellige religiøse anliggender. Blant annet ble El ATs flyavganger på sabbaten helt innstilt (noe som førte til betydelige økonomiske tap for flyselskapet). Endringsforslag til Loven om tilbakevending, ifølge hvilken bare en jøde som har konvertert i overensstemmelse med normene til den ortodokse jødedommen, kan registreres som jøde, ble fra tid til annen lagt frem for Knesset, men fikk aldri flertall. Spørsmålet om

109

immigrantregistrering ble reist innimellom. Tilfeller der personer var blitt registrert som jøder etter konvertering ved reformerte rabbier, foranlediget kriser. Krisene forsvant imidlertid med dannelsen av den nasjonale enhetsregjeringen, der de religiøse partiene ikke lenger hadde den avgjørende stemmen. I denne nye politiske situasjonen (1984-90) beholdt de religiøse partiene sin viktige posisjon fordi begge de største partiene ville sikre seg muligheten til å danne en nær koalisjon med disse partiene. Da enhetsregjemingen ble felt i et mistillitsforslag fikk de ultraortodokse partiene stor betydning, siden hverken venstre- eller høyreblokken kunne dannet regjering uten dem. Omsider mislyktes venstreblokken, og Shamir dannet sin lille regjering med høyresiden og hele den religiøse blokken, og ga nesten hvert religiøst medlem en funksjon som minister eller viseminister i regjeringen. Etter valgene i 1992 har de religiøse partiene blitt mindre viktige, siden Arbeiderpartiet kunne danne regjering uten dem. Sikkerhetsproblemene som kjennetegnet det israelske samfunnet både før og etter at staten var blitt dannet, tjente som en forenende faktor som vanligvis fortrengte andre uoverensstemmelser. I kontrast til kritikken den vakte blant de andre vestlige deltakerne, var Suezkrigen ingen kontroversiell sak i Israel. Den offentlige debatten begynte først da supermaktene ga Israel et ultimatum for å trekke seg ut av Sinai. Denne korte krigen forente interessen Frankrike og Storbritannia hadde for å åpne Suezkanalen som Egypts president Gamal Abdel Nasser hadde nasjonalisert, og styrte hans regime, med Israels ønske om å åpne Tiranstredet. Det var også blitt stengt av Nasser og utgjorde Israels åpning mot Rødehavet og det sørøstlige Asia. Kampanjen ble ført på et tidspunkt da USSR og USA så ut til å være opptatt av andre saker (det ungarske opprøret mot Sovjetunionen og Gomulkas maktovertakelse i Polen) og ikke ville blande seg inn i den felles operasjonen. Kampene startet den 29. oktober 1956 og var over en uke senere, etter at Israel hadde sikret seg kontroll over Gazastripen og hele Sinaihalvøya. Den 2. november oppmodet De forente nasjoners generalforsamling Israel om å trekke sine styrker ut av Egypt. Da Israel ikke etterkom oppmodningen, kalte Sovjetunionen tilbake sine ambassadører fra Israel. Generalforsamlingen vedtok å sende en FN-

110

hjelpestyrke til områdene Israel hadde okkupert, en beslutning Israel gikk sterkt imot. Da Ben Gurion møtte for Knesset for å forklare sin opposisjon mot en tilbaketrekning fra Sinai og utstasjoneringen av FN-styrker, erklærte han at han var villig til å slutte fred med alle arabiske stater. Han fikk støtte fra alle fraksjoner, fra Herut - ledet av Begin - til Mapam, med unntak av kommunistpartiet. En dag senere kunngjorde Ben Gurion at han var villig til å godta en israelsk tilbaketrekning fra Sinai og stasjoneringen av FN-styrker der. Han hadde mottatt to brev - et fra Sovjets statsminister Marshal Nikolai Bulganin, det andre fra USA's president Dwight Eisenhower - som begge inneholdt et utve­ tydig krav om en israelsk tilbaketrekning. Herut betraktet en slik tilbaketrekning som ensbetydende med en betingelsesløs overgivelse, og gikk sterkt imot det. I mistillitsforslaget som ble lagt frem for Knesset fikk Ben Gurion støtte både fra koalisjonsfraksjonene på venstresiden og fra fraksjoner som ikke var med i koalisjonen - De alminnelige sionistene og de ultra-ortodokse. Men striden ble ytterligere trappet opp da det ble tydelig for Ben Gurion at det internasjonale kravet innbefattet tilbaketrekningen fra Gaza, ikke bare fra Sinaihalvøya. Den politiske debatten om Gaza fortsatte i mange måneder, før Israel endelig ga tilkjenne at det ville gå med på å trekke seg ut av Gazastripen og godta stasjoneringen av FN-styrker. Denne gang støtte Ben Gurion på motstand både fra Herut og koalisjonspartiene på venstresiden - Ahdut ha-Avodah og Mapam - som bestemte seg for å stemme imot en tilbaketrekning i en avstemming som skulle finne sted i Knesset den 6. mars 1957. Mange deltok i en massedemonstrasjon mot å avstå fra Gaza, et skritt de betraktet som en kapitulasjon som kunne vært unngått. Ben Gurion var imidlertid fast innstilt på ikke å gå inn i noen skarp konflikt med supermaktene. Han berget sin regjering ved å unnlate å legge frem et regjeringsforslag om tilbaketrekkingsspørsmålet, og nøyde seg med stemmen fra alle koalisjons­ partiene mot opposisjonens forslag. Selv om ikke Sinai-kampanjen utviklet seg til regjeringskrise, på tross av offentlig uenighet og opinionsforskjeller innenfor koalisjonen, skapte Lavon-affæren en virkelig krise som skulle komme til å kaste

111

en skygge over israelsk politikk i mange år - først i det skjulte og senere åpenlyst - og som ganske enkelt kom til å gå under betegnelsen "Affæren". Selv om den først skulle bryte ut for fullt i 1960, har den sin opprinnelse helt tilbake i 1954. Det ble ført forhandlinger mellom De forente stater - som støttet offisersjuntaen i Egypt - og Storbritannia, med det formål å fjerne de 80.000 britiske soldatene som var stasjonert ved Suez-kanalens baser fra Egypt. USA håpet at det etter britenes avreise ville være mulig å innlemme Egypt i Midtøstens regionale forsvarsorganisasjon. Israel var klar over de potensielle farene britenes avreise kunne utgjøre. En gruppe høyerestående offiserer, anført av lederen for IFS's etterretningstjeneste, oberst Benjamin Gibli, besluttet å utføre provokasjonshandlinger i Egypt. Operasjonen skulle utføres av to enheter som skulle få sin opplæring i Israel, men sendes til Egypt med det formål å gå til angrep på den egyptiske bakre linje i tilfelle en israelsk-egyptisk krig. Angrepsmålene var steder med forbindelse til de vestlige stater (konsulater, bibliotek, kultursentra). Baktanken med dette var å bevise at den nye egyptiske regjeringen ikke hadde kontroll over situasjonen og at det uten et britisk militært nærvær ville være umulig å garantere sikkerheten til vestlige diplomater i Egypt. Våren 1954, under forhandlingene som fant sted mellom USA og Storbritannia om tilbaketrekkingen fra kanalsonen, var Moshe Sharett statsminister i Israel, Pinhas Lavon var forsvarsminister og Moshe Dayan var stabssjef for IFS. David Ben Gurion, som ikke satt i regjeringen på dette tidspunktet, levde i kibbutz Sde Boker som han var blitt medlem av. Idéen om å igangsette anti-vestlige provokasjoner ble luftet i samtaler mellom Benjamin Gibli og Pinhas Lavon. Lavon uttrykte sin prinsipielle støtte til idéen. Lavon ga ingen faktiske instrukser hverken skriftlig eller muntlig - et faktum som senere skulle bli et stridspoeng og et stadig viktigere punkt i løpet av årene. Etter ordre fra IFS's etterretningstjeneste (overbragt enhetene via radio i form av matoppskrifter for husmødre) ble operasjonene mot angrepsmål i Egypt utført i to faser: Den første den 14. juli 1954 i Kairo og Alexandria, den andre den 23. juli 1954, denne gang i kinoer og på jernbanestasjoner, i de samme byene. De første angrepene

112

gjorde ingen virkelig skade og avslørte hele operasjonens amatør­ messige karakter. Under den andre fasen ble et medlem av en av enhetene pågrepet da en bombe eksploderte i buksene på ham. Som en følge av dette ble alle elleve medlemmene av ligaen anholdt. Da sjefen for etteretningstjenesten fikk høre at operasjonen, som han ikke hadde mottatt ordre om i forkant, var mislykket, besluttet han tydeligvis å dekke seg selv ex post facto. Uten å rapportere til for­ svarsministeren om at operasjonen allerede var blitt utført og hadde slått feil, utba han seg tillatelse til å sette igang med den. Tillatelsen ble gitt. Dermed ble Lavon ansvarlig for å ha gitt ordren, et faktum han senere benektet. Statsministeren, som ikke visste om saken, spurte om det var noe sant i den egyptiske påstanden om at man hadde avslørt en israelsk spionring. Først flere uker etter at gruppen var blitt pågrepet fikk statsministeren vite om saken. Umiddelbart etter den feilslåtte operasjonen utfoldet to saker seg parallelt: Rettssaken mot medlemmene av kretsen i Egypt og spørsmålet om hvem som hadde gitt ordren, Gibli selv, eller Lavon. Rettssaken startet den 11. desember 1954 og vekket medias interesse i Israel og over hele verden. Under rettssakens forløp begikk to personer som var involvert i saken selvmord - en egyptisk jøde ved navn Karmona og en etterretningsoffiser, Max Bennett. En tredje person, Victorin Ninio, gjorde selvmordsforsøk. Pinhas Lavon, som under rettssaken fikk vite at operasjonene i Egypt var blitt satt i gang før han hadde gitt sitt samtykke, ba statministeren om å utnevne en granskningskomité for å avgjøre når ordren var blitt gitt. Sharett valgte høyesterettsdommer Yitzhak Olshan og Ya'akov Dori, øverste stabssjef for Den israelske forsvarsstyrken, til å granske saken. De ble utnevnt i hemmelighet; selv ikke regjeringen var informert. Sharett selv var svært spent på utfallet av granskingen, da han visste at én av de mulige konklusjonene ville tvinge ham til å gi forsvarsministeren avskjed. Funnene, som ble lagt frem den 13. januar 1955, var imidlertid ikke entydige. Samtidig som man ikke var overbevist om at etterretningstjenestens leder ikke hadde mottatt ordre fra Lavon, var man heller ikke forvisset om at Lavon hadde gitt ordren. Disse motstridende konklusjonene forarget Lavon. Han truet med å forlange at det ble opprettet en

113

parlamentær granskningskomité, som utvilsomt ville gitt hele saken bred publisistet. Mapais ledere kom sammen - Moshe Sharett, Golda Meir, Levi Eshkol, Zalman Aranne og Shaul Avigur, Sharetts svoger og en uoffisiell leder - og anbefalte at Lavon burde oppfordres til å gå av og at Gibli burde overflyttes til en annen stilling. Sharett, en svak statsminister, kunne ikke fjerne og erstatte Lavon uten moralsk støtte fra Ben Gurion, som bodde i Sde Boker. Til å begynne med var ikke Ben Gurion tilbøyelig til å oppfordre til Lavons avgang, men etter en rekke konsultasjoner gikk han med på det. Da Lavon fikk vite om dette søkte han sin avskjed, men forbeholdt seg retten til å legge saken frem for Arbeiderparti-institusjonene og for Knessets komité for utenrikssaker og sikkerhet. Lavon gjorde ikke alvor av denne trusselen. Etter sin avgang i begynnelsen av februar 1955 sto han frem for Knessets komité for utenrikssaker og sikkerhet, der han erklærte at han var gått av på grunn av en meningsforskjell angående en restrukturering av forsvarsministeriet. David Ben Gurion tok hans plass som forsvarsminister, etter å ha blitt overtalt til å vende tilbake fra sitt hjem i kibbutzen for dette formålet. Samtidig som stormen raste i de øvre politiske sirkler, strevde Israel med å få frigitt sine folk som var blitt anholdt i Egypt. Landet gjennomførte en kampanje i de vestlige hovedsteder og forklarte at det her dreide seg om uskyldige ofre som faktisk var blitt "omringet". Dette fremstøtet havarerte, og i slutten av januar 1955 falt dommen: Samuel Azaar og Moshe Marzouk ble dømt til døden og seks andre til lange fengselsstraffer, mens to ble løslatt på grunn av bevisets stilling. En sak som denne kan bare finne sted mens en stat er ung: Offentligheten kjente ikke sannheten, Knesset kjente ikke sannheten, komitéen for utenrikssaker og sikkerhet kjente ikke sannheten og selv regjeringen var ikke underrettet. Hele Lavon-Gibli-affæren utspant seg langt fra medias søkelys (som var underlagt sensur), avsondret fra omverdenen, innenfor helt uformelle rammer. Den israelske offentligheten var virkelig overbevist om at det her dreide seg om uskyldige jøder som var blitt tatt til fange av offisersjuntaen i Egypt og som ble domfelt foran øynene på en likegyldig verden. Det sto

114

ikke i Lavons makt å forsvare seg mot dommen mot ham. Han bar på en dyp og langvarig forbitrelse, som skulle våkne til live igjen seks år senere. I 1960 var Pinhas Lavon sekretær for Histadrut (Arbeidernes Landsorganisasjon), Benjamin Gibli tjenestegjorde som IFS’s attasjé i London og David Ben Gurion var igjen statsminister og forsvarsminister, etter valg der hans parti oppnådde høydepunktet av makt. "Affæren", som hadde vært tonet ned i flere år, dukket som et tordendrønn igjen opp på den nasjonale dagsorden og satte en stopper for Lavons politiske karriere, førte til fremskutte valg og skapte en dyp splittelse innenfor Mapai. Paradoksalt nok var det ingen andre enn Pinhas Lavon selv som igjen rettet offentlighetens oppmerksomhet mot saken. Det var han som ba statsministeren igangsette en granskning av nye funn, som tydet på at IFS's etterretning hadde forfalsket dokumenter for å fremstille Lavon som mannen som hadde gitt ordren om provokasjonene i Egypt. Ben Gurion hadde ikke hatt personlige sammenstøt med Lavon, men sto tvertimot på vennskapelig fot med ham på det tidspunkt. Han hadde sågar gått inn for at Lavon ble valgt til Histadruts sekretær. Han ba nå sin militæradjutant se på saken. Innen to måneder bekreftet adjutanten at det virkelig var blitt foretatt forandringer i etteretningsdokumenter. På grunnlag av dette og andre funn som ble gjort på samme tidspunkt, ba Ben Gurion stabssjefen om å opprette en granskningskomité. Komitéen ble opprettet, under ledelse av høyeste­ rettsdommer Haim Cohn og to arméoberster. Komitéens oppgave var å undersøke om etterretningsdokumenter virkelig var blitt forfalsket og om det hadde forekommet noen form for anstiftelse til falskt vitneprov foran Olshan-Dori-utvalget. Den 25. september 1960 ble saken allemannseie gjennom en overskrift i dagsavisen Ma'ariv. "Ben Gurion ga ordre om å gjenoppta granskningen av vitneutsagnet som førte til Lavons avgang fra regjeringen i 1955." Fra nå av ble saken en del av det offentlige domene. Lavon var ikke interessert i Cohn-komitéen. For ham var det faktum at etterretningsdokumenter var blitt forfalsket nok til å bevise at det ikke var ham som hadde gitt ordre om operasjonen i Egypt, og han forventet at Ben Gurion skulle renvaske ham for denne beskyldningen.

115

Ben Gurion holdt fast ved at funnene var utilstrekkelige til å renvaske Lavon uten en grundig granskning. Dette markerte begynnelsen til en skarp konflikt mellom de to lederne. Pressen, som kjente til samtalen mellom dem, krevde rettferdighet for Lavon og følte at Ben Gurion utviste likegyldighet overfor Histadrutsekretærens berettigede krav. Affæren ble snart en hovedsak i media. Ben Gurion ble angrepet både av den opposisjonsstøttede pressen og av andre aviser. Ben Gurion, som ikke satt i regjeringen på tiden for de egyptiske operasjonene og som verdsatte Lavon høyt, ble trukket inn i en kontrovers på en måte som ikke virket til hans fordel. Han satte nå igang en nøye granskning av hele saken, og mot slutten av året formulerte han sitt standpunkt. Den offentlige atmosfæren ble stadig mer vanskelig for Ben Gurion. Saken ble brakt på banen av opposisjonen ved flere av møtene til Knessets komité for utenrikssaker og sikkerhet. Gnisningene mellom Ben Gurion og Lavon ble stadig mer åpenlyse og antok en mer personlig karakter. Mens statministeren gjorde det klart at det ikke lå i hans rolle å renvaske Lavons navn, var det Lavon selv som fremla hele affæren - for første gang - foran Knessets komité for utenrikssaker og sikkerhet. Han påsto at han ikke hadde gitt ordren, men isteden var gått i en felle som et resultat av en rekke forfalskninger. Han avviste også Ben Gurions påstand om at det bare var en juridisk komité som kunne renvaske ham. Ben Gurion på sin side godtok funnene til Haim Cohns komité om at etterretningsdokumenter var blitt forfalsket, og overleverte dem til regjerings­ advokaten. Etter råd fra sistnevnte besluttet Ben Gurion å utvise Benjamin Gibli fra arméen. Det var under denne perioden at den militære sensur i Israel begynte å mykes opp. Forhandlingene til komitéen for utenrikssaker og sikkerhet ble ikke lenger hemmeligstemplet, slik de var blitt på 1950tallet. Saker som ble tatt opp der ble lekket til pressen. På denne måten ble Lavon-affæren den sentrale sak på Israels dagsorden, selv om noen punkter ikke ble avsluttet før i 1972 da fangene i Egypt ble løslatt og kom tilbake til Israel. Statsministeren følte seg støtt fordi Lavon hadde hatt dristighet nok til å utlevere statshemmeligheter og kritisere arméen foran en Knesset-

116

komité der opposisjonspartiene var betydelig representert. Etter en grundig undersøkelse av hendelsene i 1954 ble han etterhvert - nesten mot sin vilje - Lavons verste fiende. De andre Mapai-ledeme skjønte at dette sammenstøtet på grunn av en historisk hendelse som ikke hadde noen direkte innvirkning på nåtiden, godt kunne føre til et sammenbrudd i de nasjonale forhold, og en uopprettelig splittelse innenfor det regjerende partiet. De gjorde et enestående forsøk på a få en slutt på krisen, siden de innså at en juridisk granskningskommisjon ville utvide krisen og åpne en Pandoras eske. De foreslo at det ble opprettet en ministeriell komité som skulle undersøke materialet og treffe beslutninger om de nødvendige skritt. Forslaget ble lagt frem for regjeringen. Ben Gurion gjorde ingen innvendinger og den ministerielle komitéen - som gikk under navnet "De syvs komité" under ledelse av justisminister Pinhas Rosen - ble dannet. Komitéens forhandlinger varte i én og en halv måned, frem til slutten av 1960. Men istedenfor å komme med forslag til tiltak, og uten å lytte til vitneutsagn, konkluderte den enstemmig med at Lavon ikke hadde gitt ordren, og at provokasjonshandlingene i Egypt i 1954 var blitt utført uten hans vitende. Regjeringen godkjente kjennelsen til "De syvs komité" med en flertallsstemme og Ben Gurion gikk av som statsminister og forsvarsminister. Mapai-lederne forsøkte gjentatte ganger a overtale Ben Gurion til å trekke tilbake avskjeden, men til ingen nytte. De kom frem til at den eneste måten å få overtalt statsministeren til å gjenoppta sin stilling på var å fjerne Lavon fra stillingen som Histadruts sekretær, på tross av konklusjonene til den ministerielle komitéen. Fire dager etter Ben Gurions avgang, forsamlet Mapais sentralkomité seg etter initiativ fra Levi Eshkol, uten at Ben Gurion var tilstede, og besluttet å avskjedige Lavon. Beslutningen ble fattet i en hemmelig avstemning, med 159 mot 96 stemmer, under sterk protest fra Moshe Sharett. Selv om Ben Gurion var beroliget, var ikke koalisjonspartnerne det. De nektet å gå inn i en regjering ledet av Ben Gurion, i lys av hans standpunkt vis-å-vis konklusjonene til "de syvs komité". Selv om det hadde vært mulig å danne regjering med Levi Eshkol som stats­ minister, foretrakk alle Ben Gurion som regjeringsleder. Det ble

117

bestemt at det skulle avholdes fremskutte valg, to år før planlagt dato. Med Mapai som tapte fem mandater, lyktes det Ben Gurion å danne sin siste regjering i november 1961. Denne lille koalisjonen, som ble satt sammen med store vanskeligheter, varte bare i to år. Ben Gurion selv var en frustrert statsminister, viden kritisert for sin oppførsel overfor Lavon. Allikevel fortsatte Affæren å oppta ham. I juni 1963 gikk Ben Gurion av, "av personlige årsaker". Ifølge hans senere utgitte memoarer var det i virkeligheten ettervirkningene fra Lavon-affæren som lå til grunn for avgangen, særlig hans manglende evne til å forsone seg med opprettelsen av "de syvs komité" og å anerkjenne dens konklusjoner. Like etter at han var gått av forsøkte Ben Gurion å gjenoppta granskningen av Lavon-affæren. Denne gang var han i besittelse av materiale journalisten Hagai Eshed hadde skaffet ham, som viste at Pinhas Lavon hadde gitt ordre om den egyptiske operasjonen i 1954. Den nye statsministeren Levi Eshkol hadde ingen interesse av å forfølge denne pinlige saken videre. Han forsøkte til og med å formilde Lavon og få ham tilbake til det offentlige liv. Ben Gurion, som så på Eshkol som sin naturlige arvtaker, kalte ham inn til en privat samtale der han ba ham utnevne en komité for å granske Lavons atferd foran Knessets komité for utenrikssaker og sikkerhet. Eshkol avslo, siden han betraktet saken som en stor og unødvendig belastning. Dette dannet starten på et ublidt og fiendtlig forhold mellom den tidligere og den nye statsministeren. I mai 1964 skrev Levi Eshkol og flere andre Mapai-ledere til Pinhas Lavon og ba ham gjenoppta partiarbeidet, samtidig som de gjorde det klart at hans tidligere avskjedigelse ikke lenger hadde noen betydning. Ben Gurion besluttet på denne tiden å intensivere sin befatning med Lavon-affæren. Han sikret seg bistand fra to fremtredende jurister, som skulle forberede en saksmappe om affæren og legge den frem for regjeringsadvokaten med forespørsel om en grundig granskning. Mapai-ledeme bønnfalt ham om å droppe saken og la den høre fortiden til, men Ben Gurion betraktet den som sin fremste oppgave for hele resten av sitt liv. Regjeringsadvokaten var meget imponert av materialet han mottok fra

118

Ben Gurion og, justisministeren besluttet å anbefale at en granskning skulle iverksettes. Eshkol var i tvil om hvorvidt han burde etterkomme denne anbefalingen. Saken hadde utviklet seg til en skarp intern partistrid mellom de lokale grenene som støttet Ben Gurion og de som støttet Eshkol. Like før Mapais sentralkomité skulle drøfte hvorvidt en granskningskommisjon skulle utnevnes eller ikke, besluttet Eshkol å legge ned sitt statsministerembede, siden han fryktet at han ikke ville få flertall i sitt eget parti. Sentralkomitéens avgjørelse ble dermed utsatt. Det ble tydelig for Mapai-ledeme at Eshkol ikke lengre kom til å lede partiet dersom Ben Gurion skulle oppnå sine hensikter med hensyn til granskningskomitéen. Dermed var det sannsynlig at partiet ville miste makten. Mapais partiinstitusjoner oppfordret Eshkol til å gjennomføre endringer i regjeringen, og stemte med overveldende flertall mot opprettelsen av en granskningskomité. Saken var ikke engang blitt bragt opp av den nylig dannede regjeringen. Ved Mapais partimøte i februar 1965 dukket Lavon-affæren enda engang opp på dagsorden. Den dødsmerkede Moshe Sharett, som hadde vært statsminister i 1954, holdt en følelsesladet tale. Han hevdet at Ben Gurion tvang partiet til å behandle en sak som offentligheten ikke ønsket å høre mer om. Han stilte spørsmålstegn ved en forhenværende leders rett til å avgjøre at dette var den viktigste saken på den offentlige dagsorden. Til forskjell fra andre saker som dukket opp i løpet av Israels historie, var spørsmålet nå om dette overhode var en sak som fortjente offentlig debatt. Mot slutten av møtet ble det holdt en hemmelig avstemning over Ben Gurions forslag om å legge affæren fra 1954 frem for de statlige rettsinstanser. Bare 40 prosent (841 stemmer) støttet den aldrende lederens forslag, mens 60 prosent (1226 stemmer) stemte imot. Ben Gurion nektet å anerkjenne partimøtets konklusjon. Han satte igang en kampanje mot Le v i Eshkol, der han hevdet at han ikke var skikket til å lede den israelske regjering. Før valgene i 1965 ble Ben Gurions kandidatur til statsministerposten bragt på banen enda engang. Mapais sentralkomité, som forsamlet seg uten hans tilstedeværelse, ga Ben Gurion bare 36,5 prosent av stemmene, mens Levi Eshkol fikk 63

119

prosent. Igjen nektet Ben Gurion å akseptere partiets kjennelse. Han tvang sine forbundsfeller til å melde seg ut av Mapai og danne et nytt parti, Rafi (Reshimat Po'alei Israel - Israelsk Arbeiderliste), som forsøkte å utfordre moderpartiet. Rafi fikk i siste instans bare ti mandater, mens Ma'arach (sammenslutning av Mapai og Ahdut haAvodah) fikk førtifem. Rafi ble sittende i opposisjonen i nesten to og et halvt år. Like før Seksdagerskrigen i 1967 sluttet det seg til den nasjonale enhetsregjeringen, der Moshe Dayan ble utnevnt til forsvarsminister, en stilling som skulle føre til at han mer enn noen annen ble knyttet til Israels store seier. Lavon-affæren forsvant mer og mer fra den nasjonale dagsorden og Seksdagerskrigen førte med seg nye saker og en ny ånd. Samlingen av Arbeiderbevegelsen skjøt ny fart. I 1968 ble det Israelske Arbeiderparti dannet. Det forente i seg tre partier - Mapai, Ahdut ha-Avodah og Rafi. Ben Gurion fortsatte sin private krigføring. Han sluttet seg ikke til Arbeiderpartiet, men tok isteden ledelsen for Statistlisten, som bare fikk fire mandater i Knesset-valgene. I 1970 trakk han seg tilbake fra Knesset og det offentlige liv. Likevel satte Lavon-affæren et dypt preg på den politiske kultur i Israel. Den skapte mange paralleller. Den avslørte arbeidet til Israels hemmelige tjenester, hvis mangler var blitt blottet for offentligheten, og skadet dermed myten om dem. Den blottla også arbeidsforholdene mellom forsvarsministeren og hele militæreet og viste at slike forbindelser burde overvåkes - et område ingen tidligere hadde våget seg inn på. At Lavon var blitt avskjediget for å tilfredsstille Ben Gurion var et trauma som utelukket en gjentakelse i enhver senere sammenheng. "Affæren" førte til at Lavon gikk av i 1955 og at Ben Gurion tok hans plass; den provoserte frem fremskutte valg i 1961; den var en av faktorene som førte til at Ben Gurion gikk av i 1963; den felte Eshkol-regjeringen i 1965; og den skapte, samme år, en splittelse i Mapai og tilskyndet dannelsen av Rafi. Lavon-affæren la beslag på israelsk media og litteratur og beriket det israelske politiske leksikon med kodeord som var diktert av sensurbegrensningene ("uhellet", "den høyerestående offiseren", "tredjemannen"). Men fremfor alt trakk "affæren" opp røde linjer: Den definerte nye atferdsnormer for hele militærvesenet (en mye mer rigorøs ordreautorisasjon), det

120

politiske lederskapet (det ble bevist at selv karismatiske ledere ikke kan pålegge sitt parti ensidige og vilkårlige bestemmelser) for den lovgivende myndighet (som lærte seg at den kunne spille en viktigere rolle i beslutningsprosessen) og for media (som oppdaget sin makt og innflytelse og demonstrerte sin evne til å omgå sensuren og nå offentligheten gjennom hentydninger og koder). Ingen annen sak opptok offentligheten slik som Lavon-affæren. Alle etterfølgende saker ble målt opp mot den. En hendelse som minner om Lavon-affæren var episoden med De ordinære sikkerhetstjenestene (AST). I april 1984 kapret fire terrorister en av Rute 300 sine busser sør i Israel. Sikkerhetsstyrkene klarte å overmanne terroristene og befri passasjerene. To terrorister ble pågrepet og to ble drept. Saken kunne sluttet her, hadde ikke en våken fotograf festet begivenheten på film, som viste de to terroristene som senere ble drept, i live og god behold, lenket til to fra sikkerhetspersonalet. På grunn av mistanke om at de to terroristene var blitt slått ihjel under avhørene etter befrielsen av passasjerene, besluttet statsminister Yitzhak Shamir å utnevne en granskningsgruppe under ledelse av avgått generalmajor Meir Zorea. Komitéen lyttet til vitneutsagn av medlemmer fra arméen og fra De alminnelige sikkerhetstjenestene, samtidig som representanten fra AST, Yossi Genossar, satt som rådgiver for komitéen. Den konkluderte med at skadene mot de to terroristene var blitt forvoldt under befrielsen av passasjerene, ikke under avhørene. Man fikk inntrykk av at det var IFS som hadde skadet terroristene alvorlig, mens AST gikk ut av det hele uten skyld.

Zorea-komitéens konklusjon kunne endt saken, hadde det ikke vært for at en høyerestående offiser fra AST, Reuven Hazak, og to av hans kollegaer la frem en helt annen versjon av hendelsen for statsminister Shimon Peres to år senere. Ifølge dem var det lederen for AST, Avraham Shalom, som hadde gitt ordre om å drepe de to terroristene etter at de var blitt avhørt. Videre hevdet de at Yossi Genossar var blitt valgt inn i Zorea-komitéen for å holde ATS's ledere informert og koordinere de falske vitneutsagnene til AST-offiserene. Statsministeren nektet å tro på denne beskyldningen. Han mente det var et forsøk fra Hazaks side på å få avsatt lederen for AST, som Peres

121

hadde den største respekt for, slik at han selv kunne bli utnevnt i hans sted. Men Hazaks versjon kom også regjeringsadvokaten, Yitzhak Zamir, for øre, like før han skulle gå av. Zamir krevde en granskning eller, alternativt, avskjedigelsen av ASTs leder og de som hadde vært innblandet i saken. Akkurat som Lavon-affæren hadde også denne saken to dimensjoner: For det første hadde man en illegal ordre om å drepe terroristene etter endt avhør; for det andre hadde man Zorea-komitéens innblanding i granskningen. Høyerestående AST-offiserer opponerte sterkt mot en avtale som gikk ut på at organisasjonens høyeste grader skulle gå av. De hevdet at slike handlinger hadde vært vanlig praksis innenfor AST i mange år, noe som skaket hele organisasjonen alvorlig. På den annen side motsatte de seg en rettslig granskning som ville blottlagt organisasjonens operasjoner, som i sitt vesen var hemmelige, og tvunget dem til å innrømme at falske vitneutsagn var blitt gitt med lederne for ASTs fulle kjennskap, kanskje til og med med kjennskapet til dem ASTs ledere står til ansvar for - Israels statsministre. De første månedene av året 1986 ble saken holdt skjult innenfor statsministerens og regjeringsadvokatens kontorer. Den dukket opp i nyhetene og i den parlamentære og offentlige debatt i midten av det samme året. Akkurat som Lavon-affæren brøt tabuet som omga Mossad, rev denne krisen ned tabuet som omga AST, en organisasjon hvis blotte eksistens bestandig var blitt holdt hemmelig som en del av militæret, og der ledernes og de ansattes identitet alltid var blitt klassifisert. Navnet på ASTs leder, Avraham Shalom, ble offentliggjort og spørsmålet om sikkerhet versus loven ble drøftet i pressen. "Statministrenes Forum" (som besto av Israels tre statsministre i den nasjonale enhetsregjeringen, forhenværende og nåværende - Shimon Peres, Yitzhak Shamir og Yitzhak Rabin) sto for en holdning som tok hensyn til sikkerhetssiden og ga de navnløse AST-soldatene ubetinget tillit, mens regjeringsadvokaten forkastet tanken om at det skulle være en motsetning mellom de to aspektene. Han hevdet at overtramp mot rettferdigheten og en innblanding i rettsprosessen i siste instans også ville skade den nasjonale sikkerhet. Zamirs innstilling fikk støtte innenfor regjeringen, der flere av

122

ministrene på venstrefløyen også gikk inn for en granskning av AST's ledere. De israelske myndighetene mente generelt sett at det var et alvorlig feilgrep å utsette AST for politigranskning. Man hadde den største respekt for AST's operasjoner, som under et enormt press klarte å forpurre mange terrorhandlinger. At regjeringsadvokaten insisterte på at Avraham Shalom måtte gå av eller, alternativt, at en statlig granskning måtte iverksettes, ble derfor tolket som ren obstemasighet og blind lydighet til lovens bokstav, uten hensyn til Israels spesielle situasjon og den vedvarende trussel mot landets sikkerhet. Under debatten om AST-saken, og etter at Zamir anbefalte igangsettingen av en politigranskning av AST's ledere, ble regjeringsadvokaten avløst av distriktsdommer Yosef Harish. Harish befant seg plutselig som en av partene i forhandlingene til Sikkerhetskabinettet (bestående av fem ministre fra venstresiden og fem fra høyresiden). Kabinettet besluttet å rette en uvanlig appell til presidenten og be ham benåde ASTs leder og ti andre høytstående AST-offiserer. Det enestående i appellen lå i det faktum at benådningen skulle gis før rettsprosedyrene startet, ikke som en konsekvens av kjennelsen. Den 25. juni 1986 innvilget presidenten komitéens bønn. Toppene i AST søkte omgående sin avskjed og ble erstattet av et nytt lederskapskader. Rute 300-affæren skapte offentlige bruduljer og viste seg å være ødeleggende for alle involverte: AST ble blottstilt og en betydelig del av dens aktiviteter ble allemannseie; regjeringsadvokaten, som hadde vært innstilt på å fortsette i sin stilling, ble tvunget til å forlate den; den nye regjeringsadvokaten var forpliktet til å støtte en uvanlig prosedyre, mens presidenten var forpliktet til å utføre den. Med avsløringen om at den i årevis hadde tillatt falske vitneutsagn for å dekke bruken av vold under vitneavhør, fikk AST seg et kraftig støt for baugen, både når det gjaldt sitt image og sin handlefrihet. Men i motsetning til Lavon-affæren etterlot ikke denne saken seg dype spor i offentligheten, i første rekke fordi den ble avdekket under en av den nasjonale enhetsregjerings regjeringsperioder. De forskjellige partiene var relativt enige om hvordan saken skulle angripes, den kunne ikke brukes som våpen mot noen av koalisjonens medlemmer, samtidig som opposisjonen var for liten til å volde uro.

123

Hadde enten Arbeiderparti-alliansen eller Likud alene ledet koalisjonen kunne denne alvorlige hendelsen like gjerne blitt en stormfull og langvarig affære, som kunne felt regjeringen og ført til fremskutte valg. En av ettervirkningene etter Rute 300-affæren var at Nafsu-saken, som også dreide seg om falske vitneforklaringer innenfor AST, ble vakt til live igjen. Izat Nafsu, en arméløytnant av tsjerkessisk opprinnelse, ble under Libanonkrigen i 1982 anklaget for forræderi og spionasje, for å ha bistått fienden i krigstid og for å ha skaffet våpen for terrorangrep fra Libanon mot Israel. Han ble dømt til atten års fengsel og utvist fra arméen. Selv om Nafsu under forhørene erkjente seg skyldig i det han ble anklaget for, holdt han i løpet av rettssaken fast ved at tilståelsen var oppnådd ved tvang (han ble sparket og slått, stilt under kalddusj, ble nektet søvn, osv.). Det ble holdt en minirettssak for å prøve påstandene hans. Her forsikret AST-forhørsledere under ed at det ikke var blitt brukt vold under avhørene. Militærdomstolen godtok forhørsledernes utsagn og dømte Nafsu, først og fremst på grunn av hans tilståelse. Rute 300-affæren vekket to år senere mistanken innenfor AST om at Nafsu var blitt urettmessig dømt og at de som hadde forhørt ham hadde avlagt falske vitnesbyrd. Da Nafsu-familien på denne tiden fikk kjennskap til at den samme person (Yossi Genossar) som hadde vært ansvarlig for å undergrave rettsprosessen i Zorea-komitéen, også hadde vært involvert i forhørene av Nafsu, krevde de at saken ble gjenopptatt. I siste instans forkastet høyesterett militærdomstolens kjennelse og dømte Nafsu til fireogtyve måneders fengsel (som han allerede hadde sonet), samt degraderte ham fra løytnant til kompani-sersjantmajor. Denne saken, som kom opp så snart etter Rute 300-affæren, fortsatte å rette offentlighetens oppmerksomhet mot AST. Igjen oppsto det en diskusjon om hvorvidt det i en demokratisk stat, som er stolt av sitt rettssystem, kan råde uoverensstemmelse mellom sikkerhet og rettferdighet. Som en følge herav ble Landau-komitéen opprettet i juni 1987. Den skulle undersøke både strategien og forhørsmetodene AST benytter seg av i tilfeller av fiendtlige terrorhandlinger, samt AST-prosedyrene med henblikk på rettslige vitneutsagn om disse avhørene. Komitéen, som ble ledet av en pensjonert høyesteretts­ dommer, ble bedt om å komme med forslag til forhørsmetoder, der det

124

skulle tas hensyn til de spesielle behov for antiterror-tiltak. Fire måneder senere la komitéen frem sine forslag, hvorav noen ble offentliggjort, mens andre ble klassifisert. Ved å avsløre og rette skarp kritikk mot mange av ASTs metoder var enda et av tabuene i det israelske samfunnet blitt brutt. Landau-komitéeen slo fast at det i de fleste sikkerhetsrelaterte saker, til forskjell fra under politiavhør, er den anklagedes vitneutsagn som er det eneste belastende bevismateriale, siden annet bevismateriale vanligvis er hemmeligstemplet. Inntil 1971 var det politiet som hadde stått for den rettslige forfølging av terrorister. Siden begynte forsvarerne å kreve at AST-forhørslederne skulle møte i retten for å bevitne at terroristenes tilståelser ikke var blitt oppnådd ad utilbørlige veier. Sannferdige vitneutsagn ville avslørt forhørsmetodene AST benyttet, og satt på spill sjansene til å få mistenkte terrorister dømt. I mange tilfeller løy derfor AST-forhørsledere i retten, i strid med loven og sine egne skriftlige instrukser. Forhørslederne syntes det var relativt lett å lyve, overbevist som de var om terroristenes skyld. Mens Rute 300-affæren og Nafsu-affæren avslørte spesifikke tilfeller av mened fra AST-forhørslederes side, avslørte Landau-komitéen en metode som var blitt benyttet i seksten år, i løpet av hvilke mange var blitt dømt til fengselsstraffer som en følge av falske vitneerklæringer. Komitéen anklaget ASTs ledere, særlig Avraham Shalom, for å ha kjent til metoden og for til og med aktivt å ha oppmuntret til den, sammen med ASTs juridiske rådgivere, som burde ha frarådet den. Komitéens funn var sjokkerende og opptok riktignok både media og publikum. Men også disse funnene ville antakelig forårsaket langt større stridigheter dersom det hadde eksistert noen opposisjon av betydning på tidspunktet da de ble offentliggjort. Det faktum at det var den nasjonale enhetsregjeringen som satt ved makten på den tiden, var hovedfaktoren som forhindret at det oppsto en virkelig krise. Selv om kriser av sosio-kulturell art ikke felte regjeringer i Israel, hadde de utvilsomt en avgjørende innvirkning på den langsiktige politiske prosessen. Det første offentlige rabalder oppsto etter Wadi Salib-uroene. Hele episoden startet som et resultat av en polititabbe: Den 8. juli 1959 støtte politiet på en dranker, Yaakov Akiva Elkarib, i Wadi

125

Salib-kvarteret i Haifa, et område med forlatte arabiske hus bebodd av nye immigranter som var kommet fra Marokko midt på 1950-tallet. Politiet ba ham stoppe opp. Da han så ikke gjorde, skjøt de "i luften", men mannen ble såret i et ben og bragt til sykehus. Denne episoden blåste liv i en sterk etnisk antagonisme, som forårsaket en voldsbølge som spredte seg over hele landet. Det verserte rykter i Wadi Salib om at Elkarib hadde dødd på sykehuset som en følge av skadene. En spontan demonstrasjon ble organisert av David Ben-Harush. Demonstrantene marsjerte mot politistasjonen med tre faner - en sort, samt to israelske flagg dyppet i blod. Politiet forsøkte å overbevise demonstrantene om at Elkarib var i live, men til ingen nytte. De kastet stener mot politibiler og private kjøretøy, brøt seg inn i lokale Histadrut- og Mapai-klubber, og satte fyr på biler. Demonstrantene begrenset seg ikke til sitt eget nabolag, men herjet også i Haifas Hadar Hacarmel-kvarter, der de knuste utstillingsvinduer og tvang både kjøpmenn og kunder til å flykte for sine liv. Tretten politimenn ble såret i opptøyene og mange titalls demonstranter ble arrestert. Forstyrrelsene spredte seg til andre deler av landet, såsom Beersheba og Acre, drevet frem av den sterke følelsen av etnisk diskriminering de marokkanske immigrantene opplevde. Kommandanten for nordre politidistrikt, superintendant Avraham Zelinger, utnevnte en politigranskningskomité, som konkluderte med at det hadde vært et mistak å bruke skytevåpen mot Elkarib. Det var imidlertid klart for enhver at Wadi Salib-opptøyene var noe langt mer enn borgeres reaksjon på et politiuhell. At det ikke var lykkes helt ut å integrere immigrantene fra Nord-Afrika ble mer enn en offentlig sak; det ble en sentral mediasak. Offentlige skikkelser besøkte Wadi Salib, viste interesse, snakket med innbyggerne og lovte å forbedre forholdene i området. Regjeringen besluttet etterhvert å utnevne en granskningskomité (under ledelse av ditriktsdommer Moshe Etzioni) for å se nærmere på Wadi Salib-urolighetene og deres implikasjoner. Komitéen foreslo at det ble opprettet en offentlig instans som skulle overvåke integrasjonsprosessen. Som med så mange andre forslag ble det riktignok aldri gjort noe med dette forslaget. David Ben-Harush ble helt for en dag og kom med en mislykket ansøkning om å stille som kandidat for Knesset. Opptøyene ble et symbol på Israels sosiale

126

tidsinnstilte bombe, som skulle eksplodere enda engang med et høyt smell omtrent tolv år senere. I begynnelsen av 1971 lekket nyheten om en ungdomsorganisasjon fra Jerusalem ut til israelsk presse. Denne gruppen, som var formet etter Sorte Pantere i De forente stater, bestemte seg for å utfordre askenasi(de europeiske jødene) på grunn av dets diskriminering av de sefardiske jødene av nordafrikansk og asiatisk opprinnelse. Det var flere måneder etter våpenhvilen som endte med Utmattelseskrigen mellom Israel og Egypt langs Suezkanalen. Etter en lang periode med sikkerhetsmessige spenninger var det igjen plass på den nasjonale dagsorden til å befatte seg med sosiale spørsmål. Vanskelighetene til dem som bodde i slumstrøkene i byene ble tydelige når de ble sammenliknet med de relativt behagelige forholdene de nye immigrantene fra Sovjetunionen var sikret. De som levde i de dårligst stilte områdene følte at de nye immigrantene fikk særbehandling når det gjaldt husvære, skattefritakelser, osv., og krevde at disse forskjellene skulle utliknes. Deres forklaringer om nødvendigheten av å gi immigrantene særbetingelser, tilfredsstilte ikke immigrantene fra 1950-årene, hvis sønner nå reiste diskrimineringens fane. Israels Sorte Pantere kom for det meste fra store familier som bodde i Morasha, et av Jerusalems fattige forsteder. De hadde stort sett sluttet skolen etter mindre enn åtte års skolegang og hadde tilbrakt en stor del av sine liv i institusjoner for ungdomskriminelle. De dannet gatebander. Sosialarbeiderne som hadde med dem å gjøre ble deres mellommenn med media, som trakk dem mot politisk aktivitet. Tidlig i mars 1971 foretok politiet en rekke forebyggende arrestasjoner blant de Sorte Panterne, for å forhindre dem i å demonstrere utenfor Jerusalems rådhus, en demonstrasjon de ikke hadde fått tillatelse til. Demonstrasjonen fant sted likevel, med hundrevis av ungdommer innbyggere av Morasha og studenter - som deltakere, noe som skapte offentlig storm. Knesset drøftet problemene de vanskeligstilte ungdommene hadde i motsetning til de nye immigrantene, og media ga den nylig dannende bevegelsen og dens ledere bred dekning. Statsminister Golda Meir møtte Sorte Panters ledere, selv om hun etter møtet bemerket: "De er

127

ikke hyggelige" - ord som skulle følge henne resten av livet. Hun utnevnte en offentlig komité for nødstedt ungdom, hvis forslag senere skulle gjenspeile seg i vedtaket av Den statlige velferdstryggingslov. Bevegelsen ble oppmuntret av den omfattende offentlige responsen. Mange av Morashas unge innbyggere sluttet seg til den, og det ble åpnet forgreninger i andre tettsteder og byer. Andre organisasjoner av sefardi-ungdom ble grunnlagt for å protestere mot diskrimineringen. I løpet av 1971 holdt Sorte Pantere en stor demonstrasjon omtrent en gang månedlig, noen av dem ble voldelige. Gruppen var ganske opp­ finnsom i sine aktiviteter: F. eks. gjennomførte de en prosesjon med likkister, som skulle symbolisere den sosiale likhets død; de forandret navnet på Sions-plassen i Jerusalem til Den sefardiske jødedoms plass; de stjal melkeflasker fra velstående kvartaler i Jerusalem og fordelte dem i de vanskeligstilte områdene - bare for å nevne noe. Organisasjonen begynte å bli institusjonalisert. Den ble offentlig registrert som forening, utstedte medlemskort, osv. Kort tid senere gjennomlevde den imidlertid en rekke interne konflikter, stridigheter og splittelser. I september 1973 stilte bevegelsen til valg for Histadrut-samlingen og fikk et anseelig antall plasser. Den forsøkte å ri på bølgen av suksessen under de påfølgende Knesset-valgene. Men siden de fant sted i kjølvannet av Yom Kippurkrigen, var det sikkerhetsspørsmålet som var hovedsaken under disse valgene. Panterne, som hadde vært forbundet med den israelske venstresiden, fant nå veien til den ekstreme venstrefløy-leiren - Rakah og Sheli og to av dens medlemmer kom inn i Knesset på disse listene. Årene som fulgte etter Yom Kippurkrigen var kjennetegnet av en rekke økonomiske skandaler som involverte flere høytstående medlemmer av Arbeiderpartiet, noe som sannsynligvis fremskyndte partiets valgnederlag. Økningen i hvitsnippsforbrytelser begynte sommeren 1974 med Den israelsk-britiske banks sammenbrudd og tiltalen mot bankens generaldirektør Yehoshua Bension, en ledende skikkelse innenfor israelsk økonomi, som ble dømt til fjorten års fengsel. Denne episoden ble etterfulgt av arrestasjonen av en annen ledende skikkelse, Michael Tzur, generaldirektør for Den israelske korporasjon, tidligere generaldirektør for handels-og industriministeriet og Pinhas Sapirs høyre hånd. Han ble anklaget for å ha underslått

128

millioner av dollar fra kooperasjonen og ble dømt til femten års fengsel. Direktører for flere store Histadrut-eide firmaer ble satt i forbindelse med korrupsjonsskandaler som var under etterforskning. Selv om det i mange tilfeller ikke ble gjort tilstrekkelige funn til å sette dem under tiltale, fikk de et frynsete rykte. Viktige entreprenører ble anklaget for korrupt atferd i forbindelse med opprettelsen av den store forsvarsfestningen på Sinaihalvøya. Kjente navn dukket opp på avisenes førstesider og den offentlige dagsorden. Statsminister Yitzhak Rabin og justisminister Haim Zadok gjorde ingen forsøk på å holde sakene skjult eller å gi immunitet til noen. Allikevel valgte opposi­ sjonspartiene på høyre- og venstresiden å fremstille avsløringene som typiske for dekadensen innenfor Arbeiderpartiregjeringen. Etter at regjeringen i september 1975 hadde gitt sitt samtykke til utnevnelsen av Asher Yadlin som direktør for Israels Bank, ble det inngitt siktelse mot ham og politiet startet en granskning. Yadlin, som da var formann for Histadruts Kupat Holim (helsefondet), hadde tidligere tjenestegjort som sekretær for Hevrat Ovdim (paraplyorgani­ sasjonen for alle Histadrut-eide foretak) og var en av Pinhas Sapirs nærmeste medarbeidere. At det ble satt igang politietterforskning kom som et sjokk for offentligheten. Yadlin, som skulle påbegynt sin prestisjefulle stilling den 1. november, var mistenkt for å ha mottatt bestikkelser fra mellommenn i handler om land som involverte Kupat Holim. Politiet fikk fart i granskningene for å kunne råde regjeringen om hvorvidt den burde trekke tilbake nyutnevnelsen før den trådte i kraft. Opposisjonspartiet Likud beskyldte statsminister Rabin og flere arbeiderparti-ministre for å ha hatt kjennskap til mistankene før Yadlin ble utnevnt - en anklage som ble blankt tilbakevist. Dette var den eneste saken på det isralske samfunns dagsorden i løpet av disse månedene. Regjeringsadvokaten, den unge og energiske Aharon Barak, sammen med superintendant Ya'acov Kedmi, lederen for politigranskningen, var dagens helter. De forskjellige fasene i granskningen ble utførlig rapportert i media. Pressen slukte ivrig lekkasjene fra granskningen såvel som historiene om Yadlin, hans fraseparerte kone, hans unge venninne og hans tidligere elskerinne. Yadlin selv ble forhørt, men som den viktige person han var, ikke satt under arrest. Han ble med jevne mellomrom intervjuet i radio og

129

fjernsyn og i pressen, som daglig serverte nye historier. Han nektet seg skyldig i anklagene og klarte å snu bildet av seg selv fra en som hadde manipulert israelsk økonomi, til bildet av en taper. På den måten oppnådde han å vekke et visst mål av sympati. Den 14. oktober avsluttet regjeringsadvokat Barak sin innledende rapport og foreslo, på grunnlag av funnene han hadde gjort, at politiet fortsatte granskningen. Dette innebar at Yadlin ikke ville være istand til å tiltre stillingen som direktør for Israels Bank. Noen dager senere ble Yadlin arrestert, på tross av statsministerens reservasjoner. Statsministeren følte at de økonomiske skandalene som ble avslørt var en frukt av intern partisabotasje, som hadde til hensikt å skade ham og hans medarbeidere. Den 24. oktober, bare en uke før den nye direktøren skulle påtatt seg sitt ansvar, utnevnte regjeringen i all hast Amon Gafni, generaldirektør for finansministeriet, til stillingen Yadlin var tiltenkt. Kort tid etter denne utnevnelsen gikk Rabin-regjeringen av og det ble annonsert fremskutte valg. Yadlin-saken ble av mer og mer politisk art. Yadlin selv erklærte at pengene han hadde mottatt hadde vært ment for politiske formål, mens Likuds ledere erklærte at den handelen Yadlin tilsist hadde inngått med aktoratet, var ment å skjule viktig informasjon om Arbeiderpartiet. Omtrent to og en halv måned før valgene ble Asher Yadlin, den mest høytstående israelske tjenestemann som til dags dato har blitt anklaget for en hvitsnippsforbrytelse, dømt til fem års fengsel på grunn av bestikkelser. Men en annen hendelse overskygget til og med denne begivenheten: Selvmordet til boligminister Avraham Ofer - en nær barndomsvenn av Asher Yadlin - som i mange år hadde styrt Histadruts bygningsfirma, Shikun Ovdim.

Under Yadlin-saken ble det offentliggjort opplysninger om forskjellige illegale avtaler mellom Kupat Holim (ledet av Yadlin) og Shikun Ovdim (ledet av Avraham Ofer). Det ble også berettet at Shikun Ovdim hadde solgt en leilighet til Ofers nære venner, noe som stred mot vanlige prosedyrer og gikk imot instruksene. En journalist innga en klage om dette og andre beskyldinger til politiet, som startet en

130

spesiell granskning. Dette var første gang i statens historie at politiet skulle granske en regjeringsminister. Media viet all sin oppmerksomhet til den nye saken, samtidig som granskningen av den utnevnte direktøren for Israels Bank fortsatte i bakgrunnen. Regjeringsadvokat Aharon Baraks innstilling var urokkelig og ingen av ministrene, med statsministeren i spissen, følte seg trygg i hans nærvær. Lederen for politigranskningen, Ya'acov Kedmi, og lederen for bedragerigranskningen, Benjamin Ziegler, dannet sammen med ham et trekløver som rokket ved israelske myter, til applaus og beundring fra media og i stor grad offentligheten. Rabin ba Barak fremskynde granskningen av Ofer, men han nektet å sette opp en timeplan. Granskningen fortsatte og kastet en skygge over regjeringens daglige arbeid. I desember 1976, mens granskningen pågikk, gikk statsminister Rabin av. Rabin-regjeringen ble en overgangsregjering som ministrene ikke kunne søke sin avskjed fra, og Ofer var plutselig "fanget" i sin ministerstilling. Med valgene som nærmet seg ble disse to skandalene et viktig politisk aktivum for Likud. Granskningen av Ofer ble tatt opp av Likud-representanter i Knesset. Ofer, som på dette stadium enda ikke var blitt forhørt, følte at løkken strammet seg rundt halsen på ham og så at hans medministre ikke hadde noe ønske om å hjelpe ham løs fra den. Rabin ønsket å uttale seg offentlig på grunnlag av det regjerings­ advokaten hadde fortalt ham, nemlig at de fleste av anklagene rettet mot Ofer var grunnløse. Barak forbød ham imidlertid å komme med en slik uttalelse. Den 3. januar 1977 skjøt og drepte boligministeren seg, enda før han var blitt innkalt av politiet for å svare på anklagene mot seg. Med hans død ble granskningen av saken avsluttet. Spørsmålet om Ofer tok livet av seg fordi han fryktet avsløringen av alvorlige overtredelser eller fordi han ikke taklet påkjenningen av en etterforskning gjennomført uten hans deltakelse, med medministre som snudde ryggen til ham, forble ubesvart. Selvmordet til en regjerings­ minister, den første politietterforskning av en regjeringsminister: Begge deler gikk sammen om å skape et foreløpig høydepunkt i en rekke skandaler som kjennetegnet disse årene. Den neste skandalen trengte inn i hjemmet til selve statsministeren. Den var sannsynligvis strået som knakk ryggen på Arbeiderpartiet -

131

bare en måned før de skjebnesvangre valgene i 1977 og mindre enn to måneder etter Rabins knepne seier over Peres ved Arbeiderpartiets samling. Som Israels ambassadør i De forente stater hadde Rabin hatt rett til å beholde en vanlig kontokurant med en amerikansk bank. Men etter at han kom tilbake til Israel i 1974, var han igjen underlagt loven som forbyr alle israelske statsborgere å ha slike kontoer, og burde ha vekslet den utenlandske valutaen han var i besittelse av, om i israelsk valuta. En israelsk journalist i Washington oppdaget at statsministeren og hans kone tre år etter sin hjemkomst til Israel, fremdeles hadde sparepenger og kontokuranter i Washington, til en verdi av mer enn $20.000. Etter å ha rådført seg med regjeringsadvokat Aharon Barak, besluttet Rabin å suspendere seg selv fra stillingen som statsminister (som statsminister for en overgangsregjering var det etter loven ikke mulig for ham å gå av), og å overgi gjennomføringen av regjeringsmøter til Shimon Peres. Rabins kone innrømmet å inneha de to bankkontoene og ble stilt for retten foran Tel Avivs distriksdomstol. Men selv dette skulle ikke være slutten på skandalene. Kort tid før valgene ble det rapportert at den tidligere utenriksminister Abba Eban også hadde en utenlandsk valutakonto for royalties han hadde mottatt for sin bok, uten å ha fått den nødvendige tillatelse fra finansministeriet. Finansministeriet foretok en grundig granskning, men fant ikke bevis for at det var blitt gitt en slik tillatelse. Saken ble først avsluttet flere måneder etter valgene. Regjeringsadvokat Barak besluttet å innstille granskningen, etter å ha kommet frem til at Eban virkelig hadde handlet i god tro om at han hadde fått tillatelse. Det er ikke mulig å peke på noen enkelt grunn til det alvorlige nederlag Arbeideralliansen led i 1977. Personlig deler jeg den oppfatning at valgene i 1977 var en forsinket reaksjon fra israelske velgeres side på Yom Kippurkrigen. Allikevel kan ingen israelsk historiker ignorere de økonomiske skandalene i 1976-77, som alle involverte høyerestående Arbeiderparti-skikkelser. Med rette eller urette, var de med å ødelegge bildet av en bevegelse som, etter å ha regjert staten Israel i niogtyve år - og i langt flere år i den førstatlige perioden - var blitt korrupt. Offentligheten ble konfrontert med en dominoeffekt: Solel Boneh, Kupat Holim, Shikun Ovdim, den

132

mislykkede utnevnelsen av direktøren for Israels Bank, selvmordet til en regjeringsminister, statsministeren selv. Folket var under disse årene mer opptatt av alle disse sakene enn av noe annet. Likud visste å benytte seg av skandalene i valgkampanjen. For eksempel viste avisannonser bilder av Arbeiderparti-skikkelsene som var involvert. Flere korrupsjonsskandaler fortsatte å legge beslag på offentligheten i årene som fulgte, og skapte enda en ny praksis. I juli 1978 ble Knesset bedt om å oppheve immuniteten til Shmuel Rechtman, et av Likuds Knesset-medlemmer og ordfører i Rehovot, for å kunne anklage ham for å ha mottatt bestikkelser fra en entrepenør i bytte for byggetillatelse. Rechtmans immunitet ble opphevet og han ble stilt for retten. Han ble dømt til tre og et halvt års fengsel. Dette var første gang et medlem av Knesset ble domfelt. Det neste intermessoet var at en israelsk regjeringsminister ble idømt fengselsstraff. Religionsministeren Aharon Abuhatzeira fra NRP ble i 1981 frikjent for anklager om å ha mottatt bestikkelser. Et år senere ble han anklaget for å ha benyttet til personlig fordel penger fra et veldedighetsfond oppkalt etter hans far, før han ble utnevnt til minister. Retten idømte ham en tre måneder lang straff, som han sonet ved å utføre samfunnsnyttig arbeid. Som sønn av en marokkansk jødisk familie, som følte seg knyttet til det religiøse lederskap i dette samfunnet, ble Abuhatzeira tiltalt til akkompagnement av sterke etniske følelser og høye forsikringer om at de etablerte askenasim forsøkte å fordrive et medlem av sefardisamfunnet som hadde gjort det godt - for godt etter deres smak. Det er interessant å legge merke til at på tross av at Abuhatzeira ble domfelt og ilagt fengselsstraff, trakk han seg ikke tilbake fra det politiske liv, men oppnådde isteden et ry som renkesmed og en som overlevde det meste. I 1981 sto han øverst på sefardi-listen til Knesset og fikk tre plasser. Etter at han ble domfelt trakk han seg tilbake fra ministerstillingen og har siden dengang ikke vendt tilbake til regjeringen; men han har ikke trukket seg tilbake fra Knesset (ifølge loven er det bare en fengselsstraff på ett år eller mer som nødvendiggjør at et medlem av Knesset går av). Han stilte til valg igjen i 1984 og fikk et enkelt mandat. Under

133

valgene i 1988 sluttet han seg til Likud og ble valgt inn i Knesset på dette partiets liste. I 1990 ble det satt igang en politigranskning av innenriksminister Aryeh Deri, etter mistanker om at han hadde utnyttet sin stilling for å overføre pengemidler til sine politiske medarbeidere og sågar til familiemedlemmer. Dette er til en viss grad en gjentakelse av Abuhatzeira-affæren. Den innledende reaksjonen etter at granskningen ble offentliggjort var en følelse av solidaritet blant sefardi-samfunnet. Presseskriverier fremstilte den unge Deri som et offer for askenasim, som forsøkte å skade den oppadstigende sefardi-stjemen. I skrivende stund har saken enda igjen å gå sin gang og det er vanskelig å si hvor den vil føre hen. Men dersom rettslige prosedyrer blir igangsatt vil det utvilsomt bli fremstilt for offentligheten som et alvorlig slag mot en ordentlig regjerings lover og normer. Omvendt vil det også bli hevdet at det her ikke dreier seg om noe nytt fenomen, men snarere om et fenomen som aksepteres så lenge det er askenasim som står bak. Saken inneholder altså uten tvil potensialet til å blåse liv i etniske spenninger. Bankaksjenes sammenbrudd var den viktigste enkeltstående økonomiske saken i israelsk historie. Den sendte sjokkbølger gjennom det israelske banksystemet. Helt bortsett fra den store interessen den vekket, påvirket den direkte mange husholdninger, idet den gjorde mange fattige og skadet andre. Sent på 1970- og tidlig på 1980-tallet oppfordret de største israelske bankene sin kunder til å kjøpe aksjene bankene ga ut. Aksjekursene steg jevnt i løpet av disse årene og var populære. Mange mennesker som aldri hadde investert på børsmarkedet, eller som bare hadde investert i statsobligasjoner, kjøpte nå bankaksjer som ble regnet for å være svært trygge, siden det ble antatt at regjeringen ville støtte bankene. De fleste av aksjene inneholdt ingen stemmerettigheter. Kontrollstemmen ble nærmest utelukkende værende i hendene på grunnleggerne av de største bankene. Disse bankene, som sto på høyden av sin suksess på den tiden, gjorde store anstrengselser for å sikre en høy avkastning på sine aksjer, og var villige til å plukke opp aksjer på markedet til enhver pris. For å kunne

134

klare denne belastningen, samordnet de oppkjøpene sine og tok opp meget store lån i utlandet. Finansministeriet og Israels Bank skjønte hva som holdt på å skje. Likevel fortsatte de å oppmuntre folket til å kjøpe og eie bankaksjer, selv da det ble klart for alle at verdiene på aksjene mer enn tre ganger oversteg verdien på selve bankene. Boblen sprakk i begynnelsen av 1983. Bankene var ikke lengre istand til å kjøpe tilgjengelige aksjer med utenlandsk valuta og satte dermed en stopper for sin kunstige regulering av aksjene. Børsen i Tel Aviv ble stengt i mange dager. Bankenes ledere inngikk forhandlinger med finansministeriet og Israels Bank, og samtykket tilsist i en avtale om bankaksjene. Regjeringen bestemte seg etterhvert til å støtte bankene og tillot ikke at de brøt sammen. Til en pris av omtrent $8 milliarder ga regjeringen garantier om at de som eide bankaksjer skulle sikres deres reelle markedsverdi eller deres verdi før reguleringen opphørte, knyttet til dollaren og med lav rente, på betingelse av at de beholdt aksjene i minst fem år. Bankaksjenes sammenbrudd var et sjokk for den israelske økonomien, som ga både kommersielle foretak og private husholdninger en alvorlig knekk og skaket ved folks tillit til et system de hadde trodd var usårbart. Først to år senere førte offentlig og parlamentært press til at det ble opprettet en statlig granskningskomité i bankaksje-saken, under ledelse av dommer Moshe Beisky. Komitéens konklusjoner, som ble offentliggjort i april 1986, var vidtrekkende. De førte til at ledelsen i fire av Israels største banker ble skiftet ut og at direktøren for Israels Bank ble avsatt. Komitéen la ikke frem forslag når det gjaldt den personlige fremtiden for Yoram Aridor, som var finansminister på den tiden sammenbruddet skjedde, fordi han ikke lenger hadde noen stilling i regjeringen. Forskjellige hendelser som hadde sammenheng med bankaksje-saken, ble stående på den nasjonale dagsorden i relativt lang tid. Med regjeringens overtakelse av bankenes obligasjoner ble Israels banker i realiteten nasjonalisert. Imidlertid har regjeringen aldri forsøkt å virkeliggjøre denne nasjonaliseringen. Bankenes ledelse ligger fortsatt trygt i hendene på deres styrer og direktører. Det har blitt opprettet et regjeringsfirma som skal selge bankene og gi regjeringen utbyttet, men i skrivende stund skrider denne prosessen bare sakte fremover. Men

135

det israelske banksystemet vil aldri få tilbake sin tidligere status. 1 1973 ble offentligheten gjort pinlig oppmerksom på at Den israelske forsvarsstyrken ikke var allmektig. I løpet av 1970-årene ble den vitne til at det politiske systemet ikke var fri for korrupsjon. 1980årene avslørte svakheten i et banksystem som var blitt oppfattet som "statens oksygen", for å sitere reklamekampanjen til en av bankene i deres "gyldne tidsalder". På en måte var dette enda et eksempel på at det israelske samfunnet var i ferd med å modnes, nå mistet det også sin økonomiske uskyld. Prisen på denne modningsprossessen var imidlertid svært høy og bidrar videre til den stigende inflasjonen fra tidlig på 1980-tallet. Værvarslingen er neppe et tema som opptar det israelske samfunnet; den er nesten aldri en hovedsak i nyhetssendingene. Israelske somre er varme og varer fra mai til november. Israelske vintre er regnfulle, uten mye snø og ikke for kalde, og varer fra desember til april. Oversvømmelser, jordskjelv og snøstormer forekommer sjeldent i Israel. Man venter ikke regn om sommeren. Det er et klima med få overraskelser og er neppe av spesiell interesse for offentligheten. Den engelske skikken med å innlede en samtale med en henvisning til været, kan ikke overføres til Israel. Andre emner, slik som branner eller voldshandlinger, når også sjelden overskriftene eller den nasjonale dagsorden. På samme måte er sportsnyheter nesten alltid marginale. Bare når Israel vinner viktige internasjonale tevlinger tiltrekker sport seg offentlig oppmerksomhet. Selv da det ledende israelske basketballaget, Maccabi Tel Aviv, vant Europacupen i 1977 - den viktigste sportsbegivenheten i israelsk historie - tok en politisk nyhetsmelding den plassen denne begivenheten hadde fortjent: På dagen for denne seieren erklærte statsminister Yitzhak Rabin at han gikk av på grunn av sin valutakonto i USA. Økologiske saker, som det fins eksempler på at europeiske regjeringer står og faller med, dukker bare sjelden opp på den israelske nasjonale dagsorden. Den miljøsaken som kom nærmest til å anta krisedimensjoner, var byggingen av Reading 4-kraftstasjonen i Tel Aviv. Det israelske elektrisitetsverket ville erstatte de gamle anleggene som hadde vært i drift i Tel Aviv siden tidlig på 1960-tallet og bygge

136

et kraftanlegg med kapasitet til å produsere en halv million kilowatt med elektrisistet. Det nye anlegget ville komme til å spy ut omtrent åtti tonn svoveldioksyd og tre tonn sot daglig. Tel Avivs arbeiderråd la press på ordføreren og regjeringsministre om å gå med på bygget av anlegget, for at det elektriske kompaniet kunne sikre fortsatt arbeid for Tel Avivs innbyggere. Samtidig ble det lagt press på flere Knesset-medlemmer for å få dem til å opponere mot byggingen av anlegget, for å forhindre kullosforurensning, eller for i det minste å få installert en innretning som kunne absorbere det giftige avfallet, noe som ville øke kostnadene på hele prosjektet med 15 prosent. Striden om byggingen av anlegget fant sted midt på 1960-tallet og nådde et høydepunkt i 1967. Opposisjonspartiene, anført av Knessetmedlem Yosef Tamir, gikk imot byggingen, mens de fleste av koalisjonsmedlemmene støttet den. Den parlamentære debatten fikk gjennom media offentlig støtte av Rådet for forhindring av giftige og forurensende substanser. Koalisjonen likte seg ikke i denne striden og var ikke sikker på om den ville gi et flertall ordre om å gå imot Tamirs forslag til dagsorden. Men atter engang, midt i den viktigste offentlige debatt om en miljøsak, klarte sikkerhetsaffærer å skyve økologien tilside. Seksdagerskrigen sto for døren og diskusjonen om Tamirs forslag om å flytte anlegget fra Tel Aviv var den siste saken på Knessets dagsorden før krigen brøt ut. I lys av den offentlige kritikken og usikkerheten angående hvorvidt anlegget fylte kriteriene til Plan- og bygningsloven, som ble utstedt to år tidligere (1965), besluttet regjeringen å gå drastisk til verks ved å forordne en ny lov, nemlig Tel Aviv's Kraftanleggslov. Denne ble lagt frem for Knesset for en foreløpig behandling to måneder etter Seksdagerskrigen. Forslaget ble støttet av 32 Knesset-medlemmer, mens 28 stemte imot. Regjeringen, som fryktet å tape det knappe flertallet i de følgende behandlingene, tok i bruk veivalstaktikker, som nødet alle koalisjonsmedlemmer til å stemme for. Innen seks dager var forslaget blitt til lov, etter den andre og tredje behandlingen. Knessets beslutning førte ikke til massedemonstrasjoner. Heller ikke spilte saken noen rolle i Knesset-valgene som fant sted to år senere.

137

Den viktigste økologiske stridssaken i Israel var dermed, enda engang, blitt overskygget av eksistensielle problemer. Komitéen som innbyggere av Tel Aviv hadde opprettet for å få fjernet Reading 4anlegget, lot trykke flere annonser i pressen etter Knessets beslutning, der de anklaget koalisjonspartiene for å ha foretrukket de snevre interessene til det elektriske firmaet på bekostning av innbyggernes helse. Med dette var saken i realiteten avsluttet. Eksistensielle sikkerhetssaker har imidlertid alltid vært hovedanliggender på det israelske samfunnets dagsorden, ingen annen sak har kunnet utfordre dem. Et tilbakeblikk på israelsk presse siden staten ble opprettet, viser tydelig at over 80 prosent av overskriftene har dreid seg om saker vedrørende den nasjonale sikkerheten: Trusler fra arabiske ledere, arabisk aggresjon mot Israel, terrorhandlinger mot israelske angrepsmål hjemme og i utlandet, israelske militæroperasjoner og krig.

138

Den arabisk-israelske konflikten Det er umulig å forstå det israelske samfunnet uten å erkjenne den pågående konflikten mellom jøder og arabere i landet. Denne konflikten var ikke "planlagt". Lederne for sionistbevegelsen var opptatt av spørsmål såsom hvordan en internasjonal konsesjon for Palestina kunne oppnås, arten av det nye jødiske samfunnet der - om det skulle være religiøst eller moderne - og flere andre, men problemet med at det eksisterte et arabisk samfunn i landet ble skjøvet ut på sidelinjen. De ignorerte det ikke helt og holdent, men den arabiske befolkningen på landsbygda, og beduinene, ble mer betraktet som en del av landskapet enn som et problem. Theodor Herzl skrev sin visjonære bok Altneuland ved slutten av det nittende århundre; i den beskrev han i idylliske vendinger det nye samfunnet i Palestina, men han neglisjerte ikke det jødisk-arabiske problemet. Rashid Bey, bokens arabiske hovedperson, er en varm, positiv orientalsk type. Når en jøde sier til ham: "Det var vi som bragte sivilisasjonen hit", svarer Rashid: "Unnskyld meg, min venn, men sivilisasjonen har vært her før - min far plantet mange appelsintrær her." Selv om Herzl altså ikke var uvitende om problemet, var valgspråket "et land uten nasjon for en nasjon uten land" like relevant for ham som for de andre sionistene.

Sannheten er at Palestina ikke var utelukkende attraktivt ved utgangen av det nittende århundre. I tusenvis av år var det ikke blitt styrt av dem som bodde der, men var blitt suksessivt erobret av forskjellige makter utenfra, som etterlot seg ruiner og ødeleggelse. Korsfareme som erobret landet i det ellevte og tolvte århundre ble på sin side slått av Saladin. Deretter kom mongolene, etterfulgt av mamelukkene, som senere ble overvunnet da mongolene kom tilbake. I 1516 ble Palestina erobret av tyrkerne, som holdt landet i fire hundre år, bare avbrutt av 139

midlertidige erobringer av landet gjennom Napoleon og Ibrahim Pasha. I 1862 kom det en meget spesiell besøkende til Palestina. Prinsen av Wales, den senere Kong Edward VII, ble ledsaget av A. P. Stanley, som skildret besøket i sin bok Sinai and Palestine:

Mer enn noe annet land i verden, er det et Ruinenes Land.,.. Ikke i noe land er det så mange av dem, ingen steder utgjør de slike store proporsjoner i landsbyene og byene som fremdeles eksisterer. I Judea er det neppe en overdrivelse å si, at mens det mil etter mil ikke fins tegn til liv eller bosetning, bortsett fra en geitefiokk i åssiden her og der, eller noen kvinner samlet ved brønnene, fins det knapt en åstopp blant alle innen synsvidde som ikke er dekket av restene etter et fort eller en by fra svunne tider.

Det kraftige jordskjelvet som rystet Palestina i 1837, i tillegg til en rekke epidemier og hungersnød, hadde ført til masseemigrasjon. Tusenvis av egyptere ankom i kjølvannet av Mohammed Ali for å ta plassen til disse flyktningene fra midten av det nittende århundre, og de slo seg ned i forskjellige deler av landet. Flere år etter at Frankrike hadde erobret Algerie kom det også flyktninger fra dette landet til Palestina, senere fulgt av tsjerkessiske og turkomanske nomader. I 1800 hadde forholdet mellom jøder og ikke-jøder i Palestina vært 1 til 40 (6.700 jøder mot rundt 260.000 ikke-jøder), men selv da antallet jøder nådde 50.000 og antallet ikkejøder 500.000, viste araberne i Palestina ingen tegn til bekymringer da de fikk vite at den første sionist-kongress hadde forsamlet seg i Basel, med det forsett å opprette et nasjonalhjem for jøder i Palestina. Under den syvende kongressen, som fant sted i 1905, ett år etter Herzls død, ble spørsmålet brakt på bane i hele sin tyngde av Yitzhak Epstein, en lærer og gårdbruker fra Rosh Pina. I sin tale advarte Epstein mot en nasjonal oppvåkning blant araberne mot en jødisk bosetning, og han oppfordret jødene til å knytte gode forbindelser med dem for å komme dette i forkjøpet. To år senere ble talen publisert som "Det Skjulte Spørsmål." De jødiske jordbruksbosetningene tiltrakk seg arbeidere fra forskjellige kanter av Palestina, såvel som fra Egypt, Syria og andre nabostater.

140

Rishon Lezion, Nes Ziona, Rehovot, Gedera og Ekron var avhengige av arabisk arbeidskraft, og antallet arabere i disse bosetningene oversteg antallet jødiske nybyggere. Det er ingen tvil om at den jødiske immigrasjonen hevet levestandarden for de palestinske araberne; den ga dem arbeid, høyere lønninger, skapte et marked for jordbruksproduktene deres og satte opp taksten på land. Men det var et kjærlighetsløst sammenfall av interesser. De jødiske nybyggerne hadde bruk for arbeiderne, og de lokale fellahin (arabiske bønder) hadde bruk for arbeidet. Landmennene utnyttet arbeiderne sine, som utrettet hardt arbeid mot en ussel lønn. Da de jødiske immigrantene ankom ble de ikke ansatt, siden de ikke var villige til å arbeide for arabiske lønninger. I 1908 forandret De unge tyrkeres revolusjon situasjonen, og den forventede konfrontasjon mellom de nye jødiske nybyggerne og fellahinene og beduinene i Palestina begynte å anta en ideologisk karakter. Grunnlaget for den israelsk-arabiske konflikten, slik den har blitt definert av Yosef Gomi, ble lagt under disse årene: Tvilen om araberne i Palestinas identitet versus tvilen om det jødiske folks rett til å bo der. Overraskende nok var det lettere for høyresiden å anerkjenne arabisk nasjonalisme. De argumenterte med at siden jødene bare hadde ett land, mens araberne hadde mange, ville araberne måtte gi fra seg sine nasjonale rettigheter i Palestina og godta å leve der som en minoritet. Ifølge lederen for Revisjonistbevegelsen, Ze'ev Jabotinsky, ville araberne akseptere dette bare dersom de ble stilt mot en "jernvegg", nemlig jødisk makt. Bare det ville overbevise dem om at de aldri ville kunne gjøre seg forhåpninger om å beseire den jødiske staten, men ville bli nødt til å godta den. Den israelske venstresiden hadde drøftet spørsmålet om de palestinske araberes nasjonale identitet i mer enn åtti år. Å definere araberne bosatt i Palestina - og senere i Israel - som en nasjon, fører til den uungåelige konklusjon at de fortjener den samme retten til selvbestemmelse som jødene krevde og oppnådde. Bare ved å definere dem som en enhet som ikke utgjør en nasjon, kan man forklare hvorfor de ikke har rett på selvbestemmelse. Ber Borochov, en av de mest betydningsfulle tenkere i sosialistisk sionisme i Russland, skilte mellom et "folk" - en gruppe som objektivt skiller seg ut fra

141

omgivelsene - og en "nasjon" - den samme gruppen etter at den har nådd til bevissthet om seg selv. Han anerkjente araberne i Palestina som folk, men ikke som nasjon; etter hans syn hadde de derfor ikke krav på å virkeliggjøre sin særskilte nasjonale karakter. En annen arbeiderpartisionist, Moshe Beilinson, utdannet lege med journalistikk som yrke, skilte mellom et "folk" og "fragmenter av et folk". Ifølge hans analyse er araberne i Midtøsten et folk med krav på et nasjonalt uttrykk, mens araberne i Palestina er "fragmenter av et folk", som utgjør en del av det større arabiske folk og derfor ikke har krav på et eget nasjonalt uttrykk. Den grunnleggende forskjellen mellom venstre og høyre i Palestina under disse årene, var svært lik forskjellen som rådet i den demokratiske verden på den tiden; den var tuftet på stridsspørsmål såsom streikeretten, planøkonomi versus fri økonomi, osv. Politisk hersket det grunnleggende enighet mellom dem når det gjaldt behovet for å opprette en jødisk stat innenfor grensene av det bibelske Israel, på begge sider av Jordan, der en jødisk majoritet ville være sikret og den arabiske minoriteten ville nyte godt av de samme borgerrettig­ hetene. Imidlertid hadde venstresiden svært vanskelig for å godta at landet de kom til ikke var et tabula rasa, men et sted der det bodde et annet folk, med sine egne rettigheter. Jødisk arbeidskraft versus arabernes rett til arbeid, felles jødisk-arabisk representasjon i fagforeninger, eller et så fundamentalt spørsmål som den arabiske fellahins rettigheter til land kjøpt fra forpakterne og overdratt til sionistbevegelsen: Alt dette bekymret venstresiden dypt, og gjør det fremdeles den dag i dag, på den ene og annen måte. Da statsminsiter Golda Meir tidlig på 1970-tallet erklærte at hun var palestiner, oppfattet mange det som en latterlig uttalelse, og det med rette. Men hun tydde til dette absurde argumentet fordi hun forsto at det å innrømme den uavhengige eksistens av en palestinsk enhet i Israel, ville bety å anerkjenne dens nasjonale rettigheter. Uansett var utsagnet basert på det faktum at det under hennes mandatperiode sto i hennes identifikasjonspapirer, i likhet med alle andre som bodde i landet, at hun var borger av Palestina. Den 4. juni 1918 ble det holdt et møte nord for Aqaba mellom det arabiske og sionistiske lederskapet. Chaim Weizmann, som kom fra

142

London som en del av den sionistiske delegasjonen (en delegasjon av verdensjødedommen under den britiske militær-administrasjon), kom frem til en slags forståelse med Emir Faisal, sønn av Sharif Hussein, leder for den arabiske revolten. Faisal, som var underveis til Syria, drømte om et arabisk kongedømme i nord; for å oppnå jødenes støtte var han beredt til å akseptere eksistensen av en jødisk enhet i Palestina. Denne forståelsen stemte overens både med Balfour-deklarasjonen som var blitt gitt til jødene, og med løftene gitt til Sharif Hussein og hans sønn om lederskapet over en uavhengig stat utenfor Palestina. Syv måneder senere undertegnet Weizmann og Faisal noe som dengang ble betraktet som en historisk overenskomst, men som i løpet av årene viste seg å ikke være annet enn en flyktig episode. Vagt gjengitt ga den løfter om "det nærmest mulige samarbeid i utviklingen av Den arabiske stat og Palestina", anerkjennelse av Balfourdeklarasjonen, og om at jøders immigrasjon til Palestina i stor målestokk samt deres raske bosetning i landet, skulle fremmes. Den arabiske fellahin og forpakterne ble lovet beskyttelse av sine rettigheter og assistanse i sin økonomiske utvikling. Avtalen nevnte ikke den jødiske staten, heller ikke de arabiske palestinernes rettigheter. Faisal gjorde sitt bifall avhengig av at kravene om arabiske uavhengighet, slik den er forfattet i utkast i hans memorandum til fredskonferansen, ble fullstendig innfridd. Avtalen gledet jødene i Palestina, men førte både til opposisjon i den arabiske verden og til skarp kritikk av Faisal. Emiren ble tvunget til å moderere interpretasjonen av avtalen, f. eks. ved å påstå å ha samtykket i immigrasjonen av bare 1.500 jøder årlig. Han ble dypt skuffet da kongedømmet han grunnla i Syria ikke varte lengre enn noen måneder, og mandatet for Syria ble gitt til Frankrike istedenfor til Storbritannia. Faisal ble tvunget til å forlate Syria og dra til Irak, og hans avtale med Weizmann ble det ingenting av. Araberne ble bittert skuffet over Folkeforbundets formulering av det britiske mandatet for Palestina, som var enda mer vidtrekkende enn Balfour-deklarasjonen. De nektet faktisk å samarbeide med britene. Folkeforbundet, som i realiteten opprettet det britiske mandatregimet, innvilget internasjonal anerkjennelse av begge nasjonale bevegelser.

143

Men mens jødene i Palestina betraktet dette som enda et fremskritt, utgjorde det i arabernes øyne et skritt tilbake, og Den palestinsk arabiske eksekutivkomité, grunnlagt i desember 1920, begynte å formulere det palestinske argumentet. Samme år ble Hajj Amin al Husseini dømt til ti års fengsel for sin rolle i provokasjonen av anti-jødiske opptøyer i Jerusalem. I mellomtiden ble han løslatt av britene i mai 1921 og utnevnt til mufti av Jerusalem. Et år senere satt han i spissen for Det øverste muslimske råd. Husseini ble betraktet som den mest prominente araberleder, en slags uoffisiell statsminister for de palestinske arabere. For ham var de anti-jødiske opptøyene som fant sted flere steder i 1929, en stor suksess: Han bidro til å nære opp under det arabiske fiendskapet mot sionismen og spilte en viktig rolle når det gjaldt å gjøre konflikten til en situasjon uten vinnere. Det lyktes ham å påvirke de intellektuelle såvel som de uskolerte med sin opposisjon mot sionismen, og ved sin ekstremisme trakk han de arabiske stater inn i den palestinske konflikten. Det var nemlig bare deres makt som kunne sikre en slik total kamp troverdighet. Fiendskap mot såvel sionismen som det jødiske forsøk på å forandre status quo i Midtøsten ble til hovedfaktoren i organiseringen av de palestinske arabere, som lå etter politisk, økonomisk og sosialt. Det bidro til å frembringe kravet om et løfte som gikk ut på at Palestina ville bli overgitt til sine arabiske innbyggere. Den palestinske bevegelsen oppsto ikke på grunn av jødisk immigrasjon; faktisk fantes det blant idéene som oppkom i løpet av de første årene, én som gikk ut på å utgjøre en del av det syriske hasemittiske kongedømme som skulle opprettes i 1920. Men det var sionistbevegelsen som forsterket idéen om en arabisk stat i Palestina. Sionistledeme var beredt til å inngå to kompromisser med de palestinske araberne. Selv etter at Øst-Palestina (Transjordan) var fjernet fra mandatet og gitt til emir Abdullah (som grunnla våre dagers Jordan), var de fleste sionister villige til å godta et territorielt kompromiss i Vest-Palestina, selv om de foretrakk å utsette avgjørelsen til man hadde oppnådd en jødisk majoritet. Sionistbeve­ gelsens feil lå i at det ikke ble gjort klart for araberne at det ikke hersket noe ønske om å skade dem, eller jage dem fra deres hjem; det

144

var heller ikke opplagt at de var beredt til å sette seg ned og samtale med noen av de arabiske partene. Dialogen mellom jøder og arabere i Palestina ble ikke ført direkte, men isteden via britene. Jødene krevde fri immigrasjon, mens araberne krevde stans i den jødiske immigrasjonen og et forbud mot videre salg av jord til jøder. Året 1936 ble et viktig vendepunkt. Protestopptøyer blant de palestinske araberne spredte seg over hele landet, de var ikke lengre begrenset bare til isolerte områder. Stilt overfor denne utviklingen ble den jødiske undergrunnsorganisasjonen, Haganah, omdannet fra å være en gruppe mennesker med ansvar for å beskytte jøder mot lokale voldsutbrudd, til å bli en militær organisasjon med nasjonale ledere og en permanent stab. Palestinere innså snart at de alene ikke lengre ville være i stand til å ta det jødiske samfunnet med makt, og appellerte til lederne i de arabiske stater for assistanse. Ikke alle av de arabiske lederne var entusiastiske i sine svar, men ettersom tiden gikk begynte de å innse fordelene ved å involvere seg i det palestinsk-arabiske problemet: Dette var en pan-arabisk utfordring med et samlende potensiale uten sidestykke. Det fantes nå rundt 400.000 jøder i Vest-Palestina, mot 800.000 arabere. To veletablerte nasjonale bevegelser sto overfor hverandre, begge gjorde krav på hele territoriet for å danne en egen stat. Begge skjønte at maktbalansen var midlertidig. Med den jevne tilstrømningen av jøder fra Europa, ville den mer og mer helle i jødenes favør. Under en oppfordring til generalstreik i april 1936, fremsatte araberne kravet om at Palestinas innbyggere skulle velge en representativ regjering som ville gjenspeile den eksisterende befolknings proporsjoner. De krevde selvfølgelig også at britene skulle innføre en øyeblikkelig stans i immigrasjon av jøder og et forbud mot salg av land til jøder. Da intifadaen begynte i de okkuperte områdene i desember 1987, minnet det mange om opptøyene i 1936-37. Under begge disse periodene boikottet araberne jødiske varer, opprettet en selvstyrt myndighet og trappet sterkt opp sine fiendtlige angrep mot jøder i ulike deler av landet. Disse årene, som bidro til å konsolidere det jødiske samfunnets militærstyrke, forsterket de økonomiske ulikhetene mellom de to samfunn i Palestina, økte arabiske staters innblanding i konflikten og

145

gjorde det stadig mer vanskelig for britene å regjere landet og å innfri sine motstridende løfter. Peel-kommisjonen, som ble utnevnt da opptøyene tok til, og som offentliggjorde sine konklusjoner i 1937, foreslo for første gang siden det britiske mandat inntrådte, at det ble opprettet to stater i det vestlige Palestina - en arabisk og en jødisk. Begge skulle ha en nasjonal majoritet og begge skulle være svært små, og Jerusalem skulle være en internasjonal by. Etter en bitter debatt mente Det jødiske byrå at dette kunne være et utgangspunkt som burde overveies og tas i betraktning. Araberne forkastet forslaget. Britene på sin side besluttet ikke å vedta kommisjonens forslag på dette stadium. I februar 1939, noen måneder før Den annen verdenskrig brøt ut, innkalte Storbritannia til en rundebords-konferanse i St. James. Fra Palestina ble det sendt tre delegasjoner: En jødisk, og to palestinske - én på vegne av mufti Hajj Amin al-Husseini, og en på vegne av hans motstandere. Arabiske delegasjoner kom fra Irak, Saudi-Arabia, Egypt, Transjordan og Jemen. Dette var den første internasjonale begivenhet der Storbritania på den ene siden og sionistbevegelsen på den andre siden, innrømmet at det var berettiget til å omforme den jødisk-arabiske konflikten i Palestina til et emne for hele Midtøsten. Sionistlederskapet trodde på den tiden at det ville tjene som en modererende faktor overfor de palestinske araberne å involvere de arabiske statene i konflikten, men det skulle vise seg at de tok feil. Jødene foreslo at det ble opprettet en jødisk stat som skulle være del av en arabisk føderasjon. Araberne krevde atter engang opprettelsen av en arabiskdominert stat der jødene skulle utgjøre en minoritet, og gjentok sitt krav om en stans i den jødiske immigrasjonen. Storbritannia på sin side kunne ikke tolerere en fortsatt arabisk revolt nå da krigen var umiddelbart forestående i Europa; ved å kunngjøre opprettelsen av en arabisk stat innen en tiårsperiode og restriksjoner mot jødisk immigrasjon, vendte man i virkeligheten tilbake til Balfourdeklarasjonen. Den jødisk-arabiske konflikten ble skjøvet i bakgrunnen av Den annen verdenskrig. Hajj Amin al-Husseini allierte seg offentlig med Hitler, mens det jødiske samfunnet sluttet seg uten forbehold til de allierte; de vervet seg i lokale brigader som i begynnelsen ble drevet

146

av britene (Palmach), og også i forskjellige av Den britiske armés enheter. Utryddelsen av de europeiske jødene gjorde at det internasjonale samfunnet ga aksept for at det var berettiget å opprette en jødisk stat, som kunne bli et tilfluktssted for alle jødiske flyktninger; araberne i Palestina intensiverte følgelig sin motstand mot dette. Den arabiske liga ble grunnlagt i 1945. Da den forsamlet seg i Kairo kort tid senere, besluttet den å kreve uavhengighet for Palestina og enda engang stans i jødisk immigrasjon. De pan-arabiske bevegelser som oppsto i løpet av denne perioden (som f. eks. Ba'ath-partiet), regnet Palestina for å være et sentralt stridsspørsmål, som kunne tjene som en fellesnevner for foreningen av den arabiske verden, og de oppmuntret araberne til å gå inn for saken. At Det jødiske byrå i 1947 sa seg villig til å vende tilbake til delingsforslaget fra 1937, var ikke til hjelp for britene i sin søken etter en løsning på en konflikt de bare motvillig var blitt trukket inn i. Ute av stand til å komme seg ut av knipen alene, ga de problemet videre til De forente nasjoner. En spesialkomité om Palestina som FN utnevnte for å studere problemet, la frem sitt løsningsforslag - deling, enda engang. Ved den historiske avstemningen den 29. november 1947, fikk forslaget mer enn det foreskrevne to-tredjedels flertall fra Generalforsamlingen. De arabiske stater, som nettopp hadde vunnet sin uavhengighet, stemte imot mens britene stemte blankt. I etterkant ser man at den palestinske beslutningen om å forkaste FN's Generalforsamlings resolusjon 181 om deling av Palestina, kanskje var den største tabbe de gjorde. Hadde de godtatt den - selv etter at de arabiske stater hadde stemt imot-kunne de nå ha levd i sin egen uavhengige stat ved siden av Israel i mer enn førti år, og dermed spart de tusenvis av menneskeliv og de hundretusenvis av sårede og invalidiserte. Fremfor alt kunne de trillioner av dollar som har blitt brukt til a anskaffe våpen for, isteden vært benyttet til å utvikle regionen og avhjelpe fattigdommen i Midtøsten. Men historiens urviser kan ikke skrus tilbake. Da Yasser Arafat mot utgangen av 1988 snakket om Palestinas vilje til å godta FN's resolusjon 181, når israelsk lov idag råder i 80 prosent av det vestlige Palestina, og Israel

147

kontrollerer hele det vestlige Palestina, var det mange som mente dette var et forslag som var for smålig og kom for sent. Delingen av Palestina i 1947 ble også drøftet innenfor det jødiske samfunnet. Høyresiden, anført av Menachem Begin, forkastet De forente nasjoners beslutning, idet han argumenterte med at jødene i Palestina ikke hadde rett til å akseptere bare 54 prosent av landet på vegne av hele det jødiske folk. Den sionistiske venstresiden gikk også imot en deling, da de foretrakk en to-nasjonal stat der begge lands ønsker skulle finne sitt uttrykk uten en kunstig deling av landet. Men sentrum, under ledelse av Ben Gurion, skaffet et flertall til fordel for delingen, og den 15. mai 1948 ble det bestemt at det skulle opprettes en uavhengig jødisk stat. Det oppsto en blodig borgerkrig i Palestina mellom jøder og arabere. I begynnelsen, under de første måneder av året 1948, viste araberne en forbausende styrke, men jødene tok seg snart inn igjen, skaffet seg våpen fra Øst-Europa og viste seg å være en mye mer velorganisert, erfaren og mektigere styrke. De palestinske arabere appellerte om hjelp til de arabiske statene. Så snart staten Israel var opprettet, ble den innvadert av syv arabiske arméer, som var hellig overbevist om at den unge staten ikke ville makte å stå seg imot en slik forenet styrke. Fra dette øyeblikk av ble palestinernes skjebne lagt i hendene på de arabiske stater. De palestinske araberne var i realiteten en irrelevant stridsmakt i krigføringen, der abdullaens hasemitt-kongedømme, med sin profesjonelle og erfarne armé, var hovedaktør. Araberne ble storligen overrasket over Israels styrke. Israel, med sin minimale befolkning, lyktes i å rekruttere en støne stridsstyrke enn de arabiske stater med en befolkning på 30 millioner. Det israelske folket, delvis inspirert av fornemmelsen av at dette var en krig som betydde et være eller ikke være, vant en overlegen israelsk seier, fremhjulpet av den arabiske undervurdering av Israels evner, og stikk i strid med alle forventninger. Territoriet til den dødfødte palestinske staten ble delt mellom Israel, Jordan og Egypt. Det er blitt skrevet mange bøker om det palestinske flyktningepro­ blemet som ble skapt i 1948. I denne Rashumon-liknende historien presenterer hver side sin egen sannhet. Uansett har tegningen blitt tydeligere etter som årene har gått, og det har til en viss grad også

148

tallene. Av araberne som inntil mai 1948 hadde levd i det territorium som skulle bli staten Israel, var det omtrent 600.000 som ble flyktninger, bare 150.000 ble værende under israelsk herredømme. Av disse flyktningene slo 200.000 seg ned på Vestbredden. Vestbredden ble innlemmet i Jordan to år senere, og de ble jordanske statsborgere. Ytterligere 100.000 krysset over til Transjordan, på Jordanelvens østbredde. De 200.000 palestinske araberne som flyktet til den egyptisk-kontrollerte Gazastripen fikk ikke statsborgerskap, og de øvrige 100.000 dro til Syria, Libanon og andre arabiske stater. De sistnevnte, som også ble nektet statsborgerskap, ble satt under De forente nasjoners organisasjon for hjelp til Palestina-flyktningene (UNRRA), og har siden blitt brukt som villig skyts mot Israel av de arabiske statene. Omtrent halvparten av flyktningene flyktet fra Palestina som respons på en oppfordring fra de arabiske ledere, som lovte at de skulle få vende tilbake sammen med den seirende armé, som skulle knuse den sionistiske enhet. Den andre halvdelen ble utvist fra Israel under dekke av krig. I over førti år har palestinsk propaganda forsøkt å bevise at alle flyktningene ble utvist av Israel, mens Israel har forsøkt å påvise at de alle dro av egen fri vilje. Disse forsøkene vil antakeligvis fortsette selv etter at det er blitt funnet en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Følelsene som hersket rett etter krigen i 1949, var at i lys av Israles klare seier, så var en fredelig løsning meget nært forestående. Faktisk erklærte våpenstillstands-avtalene som ble undertegnet i sjokket etter krigen, uttrykkelig at det neste stadium skulle være fred. Lausannekonferansen i mai 1949, der Israel, Egypt, Libanon, Jordan og Syria deltok i forhandlinger, vekket store forhåpninger. Israel gjorde en talende gestus da landet på forhånd gikk med på å ta imot 100.000 arabiske flyktninger, men konferansen endte i skuffelse, og løftet ble aldri innfridd. Den neste runden med forhandlinger, som denne gang fant sted i Rhodes, førte heller ikke til at fred ble oppnådd. Et streif av håp kom fra Jordan, og mot slutten av 1949 var man kommet frem til en fredsavtale med Abdullah, den jordanske hersker, som ga løfter om permanente grenser og en løsning på flyktningeproblemet. Denne avtalen ble imidlertid aldri satt ut i livet, og Abdullah selv ble drept i et attentat i 1951, på trappene til al-Aqsa-moskéen i Jerusalem på

149

grunn av denne avtalen med Israel. Like ved ham sto hans unge barnebarn, Hussein, som senere skulle overta etter ham; uten tvil lærte han en lekse den dagen, om prisen man måtte betale for moderasjon. Fredsforhåpningene fra 1949 ble erstattet av frustrasjon. Israel flyttet Knesset til Jerusalem og gjorde Jerusalem til hovedstad, selv om det like til denne dag bare er få stater som anerkjenner den som det. Alle ambassader befinner seg i Tel Aviv, og alle Israels forsøk på å forandre denne situasjonen har vist seg å være nytteløse. Den arabiske boikotten fra 1946 ble trappet opp. Mens den i begynnelsen var rettet mot israelske varer, ble den senere utvidet til å omfatte ethvert firma som drev handel med Israel. Skip og fly som ankommer israelske havner og flyplasser ble, og blir fremdeles, nektet tjenester ved arabiske serviceinnretninger. Flere og flere land deltok etterhvert i boikotten (ved å gi formelle forsikringer om at et firma ikke hadde kommersielle forbindelser med Israel, for eksempel), selv om det ofte stred imot deres økonomiske prinsipper. Bare noen få land la ned lovforbud mot en akseptering av den arabiske boikotten. De fleste forsøkte ganske enkelt å omgå den, ved å opprette fiktive kompanier som opprettholder nære forbindelser med Israel på vegne av store firmaer, som på den måten formelt sett retter seg etter boikotten. Under denne perioden nektet Egypt Israel passasje gjennom Suezkanalen og satte dermed begrensninger for landets sjøfartsvei østover. En sjanse til å inngå fred med Syria i 1949, gikk opp i røyk da Hosni Zaim ble drept i et attentat i august 1949. De palestinske araberne begynte å bli vant til sin nye status som protesjéer i sine vertsland. I Israel ble de lovet statsborgerskap, men levde i atten år under en militær administrasjon som begrenset deres bevegelsesfrihet. I september 1948 opprettet palestinerne i Gaza Den all-palestinske regjering, i håp om å bli innrømmet myndighet over hele det vestlige Palestina. Fire år senere opphevet Den arabiske liga regjeringen, samtidig som den bedyret at de arabiske stater fra nå av ville representere palestinerne. De arabiske staters hensikt under disse årene var å tvinge Israel tilbake til grensene fra delingsplanen som de tidligere hadde avslått, mens de palestinske anliggender bare hadde annenrangs betydning. De arabisk-israelske drøftingene i 1950 fokuserte for det meste på grensespørsmål, grunnet uklarhetene rundt

150

de demilitariserte sonene som oppsto som en følge av våpenstillstandsavtalene. Andre kilder til uoverensstemmelser var innfallet av palestinske flyktninger fra Jordan, Syria og Gazastripen, samt stridigheter om vannresursene. Infiltreringene til Israel fra de omkringliggende statene skjedde til å begynne med p.g.a. tyveri og smugling, og Israel svarte med hevnaksjoner. I løpet av årene økte imidlertid antallet infiltreringer på grunn av spionasje, sabotasje og mord; mens Jordan forsøkte å forhindre dem, ble aksjonene tilskyndet av Syria og Egypt. Den egyptiske offisersrevolten i 1952 og Nassers maktovertakelse i 1954 skapte forventninger i Israel om en mer pragmatisk regjering i Egypt, etter det korrupte monarkiet. Men forhåpningene ble kortvarige: Den unge, karismatiske lederen så på den arabisk-israelske konflikten som et middel til å styrke sin egen lederposisjon, og det var han som i hovedsak var ansvarlig for å snu konflikten enda engang til et spill uten seierherrer. Den store våpenhandelsavtalen som i 1955 ble undertegnet mellom Nasser og Sovjetunionen, styrket hans selvtillit og skapte store bekymringer i Israel. I juli 1956 nasjonaliserte Nasser Suezkanalen og stengte Tiranstredet, som hadde skaffet israelske skip tilgang til det Fjerne Østen fra havnen i Eilat. Frankrike og Storbritannia gikk til krig mot Egypt som hovedpartshavere i Suezkanalen, mens Israel slåss for sin navigasjonsfrihet og for en stans i infiltreringene; de vant mer enn ti år med ro. Men Nasser var ikke blitt svekket av nederlaget. Han forsøkte nå å omforme den arabisk-israelske konflikten fra å være en strid om flyktningenes skjebne og permanente grenser, til å bli en eksistensiell konflikt, som satte Israels eksistens i kontraposisjon til pan-arabisme, både geografisk og teoretisk. Generasjonen av unge palestinere som levde i arabiske land var mye mindre villige enn sine foreldre til å godta situasjonen. De forsøkte å presse de arabiske statene til krig mot Israel, en krig som skulle skaffe araberne landet tilbake og gjøre det mulig for flyktningene å vende hjem. Under syrisk beskyttelse grunnla Yasser Arafat Fatahorganisasjonen; som en motvekt opprettet Egypt i 1964 PLO som dens stråmannorganisasjon, ledet av Ahmad Shukeiri. De palestinske organisasjonene begynte å involvere seg i organisert terrorisme, og

151

oppfordret til krig. Den mest rimelige foranledningen til krig syntes å være vann-stridighetene mellom Israel og Syria, og byggingen av den israelske nasjonale vannbefordringen, som Israel transporterte vann fra Genesaretsjøen til Negev med. Seksdagerskrigen var ikke nøye planlagt av Nasser. Den var snarere et resultat av dynamikken i visse hendelser, som begynte med at Nasser trodde at Israel var i ferd med å angripe Syria i midten av mai 1967. Enda engang stengte Nasser Tiranstredet, samtidig som hans utenriksminister krevde av De forente nasjoners generalsekretær at FN-styrkene skulle fjernes fra Sharm el-Sheikh og Gaza. Den siste uken av mai vendte Nasser tilbake til Palestina-spørsmålet og snakket om palestinernes rett til å kjempe for sitt hjemland. Seksdagerskrigen, der Israel slo Egypt, Jordan og Syria i løpet av mindre enn en uke, og som ga Israel kontroll over et område tre ganger større enn landets opprinnelige territorium, og en befolkning på rundt en million palestinere i tillegg til de 300.000 arabiske innbyggerne i Israel, ga Israel tilbake kontrollen over de mange flyktningene som hadde forlatt landet under Uavhengighetskrigen. Den førte til en vidt utbredt sjokktilstand i de arabiske stater, og viste palestinerne at det overhode ikke ville bli enkelt for de arabiske stater å gjøre jobben for dem. Det palestinske lederskapet, som holdt til i Jordan, ble fra nå av en sentral faktor i den arabisk-israelske konflikten; uten dem kunne ingen avtale oppnås. Kong Hussein, verten for det palestinske lederskapet, ble en langt mer velkommen skikkelse i den arabiske verden og hovedtalsmann for den arabiske sak i vesten. Rett etter Seksdagerskrigen startet terroraktiviteter, med opprinnelse i jordansk territorium og under Yasser Arafats regi, med drap og lemlesting av israelske sivile. IFS gikk til angrep mot flyktningeleire langs Jordandalen, og tvang dermed terroristene til å søke tilflukt inne i selve Jordan; der bygde de i realiteten opp en stat innenfor staten. I 1969 tok Fatah kontroll over restene av det praktisk talt utdødde PLO og gjorde den om til en koalisjon av palestinske organisasjoner, som nøt godt av en uavhengig territoriell base i Jordan. I sin reviderte avtale fra 1968, understreket PLO at den hadde til hensikt å opprette et arabisk Palestina i størstedelen av Palestinas område. Den mottok finansiell støtte fra arabiske stater og skapte det

152

palestinske problem om til et fremstående internasjonalt stridsspørsmål, idet den fremstilte palestinerne som et folk som på det mest grusomme var blitt revet opp med røttene, og som ønsket å vende tilbake til sitt land. I 1970 besluttet kong Hussein at han ikke lengre var beredt til å godta palestinsk selvstyre i sitt land, og i et blodig oppgjør, kjent som Sort September, utviste han palestinerne fra Jordan. PLO begynte å skape seg en ny base i Libanon og konsentrerte sine krefter om avskyelige og brutale terrorangrep mot israelere. At de arabiske stater enda engang mislyktes i å vinne territorium fra Israel under Yom Kippurkrigen i 1973, styrket PLO ytterligere. Et år senere, under Rabat-konferansen, vedtok de arabiske stater at PLO fra nå av skulle være Palestinas eneste legitime representant, og ugyldiggjorde på den måten Jordans fordring på å representere sine palestinske innbyggere som bodde på Vestbredden. Fra nå av skulle PLO alene ha ansvaret for å definere palestinernes rettigheter og måten disse skulle oppnås på. Alle forsøk på å nå frem til en politisk løsning mellom 1967 og 1973, mislyktes. Mens Israel til å begynne med uttrykte vilje til å nå frem til en løsning, besluttet det arabiske toppmøte i Khartoum at det ikke skulle bli fred, anerkjennelse eller forhandlinger mellom arabere og israelere. Da, som nevnt ovenfor, FN's utsending Gunnar Jarring foreslo en politisk løsning mellom Israel og Egypt i 1971, aksepterte den nye egyptiske president Sadat planen, mens Israel forkastet den. I 1972 la Jordan frem en plan for en føderasjon mellom Øst- og Vestbredden, men heller ikke denne planen ble det noe av, selv om Israel hele tiden har foretrukket en jordansk-palestinsk løsning fremfor en særskilt avtale med palestinerne. Overflytningen av ansvar for palestinsk representasjon til PLO, tjente interessene til de statene som grenset til Israel, idet den garanterte at konflikten ville fortsette. De visste at så lenge PLO holdt liv i flammene på konflikten, ville de fortsette å motta spesiell finansiell støtte fra de oljeproduserende stater. PLO nøt også godt av en ny status: Umiddelbart etter Seksdagerskrigen ble det palestinske problem anerkjent som et politisk stridspunkt, og i FNs Sikkerhetsråds

153

resolusjon 242 blir det utelukkende nevnt som sådant. I løpet av årene som fulgte ble problemet i stadig større grad betraktet som nasjonalistisk, og etter Yom Kippurkrigen ble PLO til en sentral faktor i et nasjonalistisk stridsspørsmål som tiltrakk seg verdensvid oppmerk­ somhet. PLO ble akseptert i internasjonale organisasjoner; Yasser Arafat møtte opp hos De forente nasjoner; og det palestinske folks selvbestemmelse ble et akseptert prinsipp. PLO posterte ambassadører og diplomatiske representanter i langt flere land enn de der Israel var representert, samtidig som Israel urettmessig ble fremstilt som okkupant og som en rasistisk stat. Etter Seksdagerskrigen var landets diplomatiske forbindelser med alle østeuropeiske land (med unntak av Romania) blitt brutt, og etter Yom Kippurkrigen også forbindelsene med alle afrikanske stater. Klimaks ble nådd da De forente nasjoner i 1975 erklærte sionismen for en rasistisk bevegelse. Det kunne neppe blitt begått en større urettferdighet mot det jødiske folk, bare tretti år etter Holocaust; men verden, som identifiserte seg med den svake part, var ikke villig til å godta det nye Israel og tok palestinernes side, selv om deres handlinger ikke var verdt verdens bifall. Først i 1991 ble denne FN-resolusjonen strøket. Spørsmålet om palestinsk representasjon ble det mest uløselige stridsspørsmålet i ethvert forsøk på å oppnå et politisk forlik. Israel holdt fast ved at det ikke ville forhandle med PLO, en terrororganisasjon som krever Israels utslettelse i sin nasjonal-pakt; å forhandle med den ville signalisere at man var enig i at det ble opprettet en palestinsk stat. Likud avviste betingelsesløst forhandlinger med PLO, mens Arbeideralliansen har ymtet om at forandringer i PLO's standpunkter eventuelt kunne muliggjøre en dialog. I praksis er resultatet fravær av enhver forhandling. Genéve-konferansen i 1973, der palestinerne selv ikke var representert, skulle under sin første samling ha avgjort hvem som skulle representert dem. Ingen vedtak ble fattet, og konferansen har aldri blitt kalt sammen igjen. Av alle forsøk som er blitt gjort etter 1973 på å kalle sammen Geneve-konferansen, fant det mest seriøse sted i 1977, etter den felles amerikansk-sovjetiske deklarasjon av Jimmy Carter og Leonid Bresjnev, som oppfordret til en gjenforsamling av konferansen sammen med representanter for det palestinske folk. Den nye israelske

154

utenriksminister, Moshe Dayan, som befant seg i De forente stater for samtaler med Jimmy Carter, ble enig med ham om et felles diskusjonsgrunnlag, som foreslo en felles arabisk delegasjon til konferansen, med palestinerne representert av individer som ikke gikk for å være ledende PLO-medlemmer. En måned senere fant det største gjennombruddet i den arabisk/israelske konflikts historie sted da president Sadat kom til Jerusalem. Kairo-konferansen som fant sted i desember 1977 ble betraktet som et forberedende møte før Genéve-konferansen ble innkalt igjen. Selv om PLO var invitert, deltok den ikke. Bare Israel, Egypt, De forente stater og en utsending fra De forente nasjoner deltok i forhandlingene, og heller ikke denne gangen lyktes de i å få istand et nytt Genéve-møte. Det er vanskelig å avgjøre om Sadat virkelig ønsket å løse Palestinaproblemet, eller om det bare var øyentjeneri han bedrev. Hvorom allting er, i løpet av forhandlingene insisterte han på flere formuleringer som Menachem Begin fant problematiske. En av dem, som ble lagt frem ved Ismailiya-drøftingene i desember 1977, var løsningen av det palestinske problem i "alle dets aspekter". Jeg kan huske at Golda Meir, under et av møtene til Arbeiderpartiets politiske komité, tok skarpt avstand fra denne formuleringen, som etter hennes syn varslet en palestinsk stat. I siste instans godtok Menachem Begin formuleringen innenfor rammene av Camp David avtalene. Disse avtalene inneholdt flere nye og overraskende definisjoner når det gjaldt palestinerne (så som anerkjennelsen av det palestinske folks juridiske rettigheter), men de ga ingen løsning på problemet. Selv forhandlingene som fant sted mellom Egypt og Israel, under fraværet av hovedaktøren når det gjaldt selvstyre for palestinerne på Vestbredden og Gaza, ble avbrutt i 1982 da de hadde kjørt seg inn i en blindgate. Den første - og hittil siste - fredsslutning mellom Israel og en arabisk stat, skjøv faktisk det palestinske spørsmål til side, og palestinerne følte seg sveket og utnyttet. I mellomtiden vokste PLO's festning i Libanon seg sterkere. I løpet av 1970-årene ble en enklave som gikk under betegnelsen Fatahlandet opprettet. Den tjente som base for terrorangrep og utskytningen av Katyusha-raketter mot Israel. Libanon, der den ømfintlige balansen

155

mellom kristne og muslimer var blitt forstyrret, og som var blitt en stat av militser, godtok den palestinske milits uten egentlige innsigelser. Hovedkvarterene til de forskjellige palestinske organisasjonene ble opprettet innenfor de palestinske flyktningeleirene, noe som gjorde leirene til et reservoar for militær rekruttering til PLO såvel som til et mål for israelske motangrep. Israels angrep mot det sørlige Libanon i juli 1978, som hadde til formål å fjerne de palestinske organisasjonene fra området, førte ikke til virkelige resultater, og angrepene fra Libanon fortsatte. Sommeren 1981 var preget av særlig tunge Katyusha-angrep mot Israels nordlige bosetninger. President Reagan sendte sin spesialutsending, Philip Habib, til regionen. Ved hjelp av skytteldiplomati oppnådde han en våpenhvile i området, men ingen uttrykkelig stans i angrepene på israelske angrepsmål over hele verden. I mellomtiden forberedte Israel, under sin nye forsvarsminister Ariel Sharon, seg på krig i Libanon. Målet var, ifølge de som minimaliserte den forestående krigen, å fullstendig knuse PLO's militære infrastruktur eller, ifølge de som ville gjøre maksimalt, å ta over Libanon og opprette et nytt israelvennlig lederskap der. I flere måneder lette Sharon etter en detonator for et israelsk angrep; han fant den i begynnelsen av juni 1982, da en palestinsk organisasjon som sto i opposisjon til PLO forsøkte et attentat mot Shlomo Argov, israelsk ambassadør i London. Etter elleve måneder med en strengt overholdt våpenhvile mellom Israel og PLO, grunnet på en indirekte avtale hvis eksistens Israel aldri hadde innrømmet, startet Israel et luftangrep mot palestinske angrepsmål i Libanon. Palestinerne svarte med artilleriild mot israelske bosetninger i Galilea, og Israel innlot seg på et angrep som statsminister Menachem Begin kalte Operasjon Fred for Galilea. Militært sett var dette ingen vanskelig operasjon for Israel. Landets styrker var langt overlegne motstandernes, og IFS nådde relativt raskt angrepsmål som ikke var blitt definert på forhånd. Men det uventede libanesiske hellet viste seg å være en hengemyr som Israel skulle komme til å betale en høy pris for. Israel ble viklet inn i indre libanesisk politikk, og Bashir Jemayel, som man forsøkte å utnevne til president, ble drept i et attentat kort tid senere. Israel ble holdt ansvarlig for massakrene mot palestinere ved de kristne i flyktninge-

156

leirene i Sabra og Shatilla, fordi IFS ikke gjorde noe for å stanse dem, selv om de spilte seg ut like foran nesen på dem. Denne episoden var lavpunktet for Israels innblanding i Libanon. Mens den begynte som en kirurgisk, kort og effektiv operasjon for å fjerne Katyusha-utskytningsrampene fra grensen i nord, ble Libanonkrigen et forlenget felttog som varte i tre år, der nærmere 650 israelske soldater, som ikke helt visste hva det var de gjorde der, mistet livet. Fredsavtalen som ble inngått mellom Israel og Libanon den 17. mai 1983, ble en farse og ble snart satt ut av kraft av Amin Jemayel, Libanons nye president og bror av avdøde Bashir Jemayel. Syria utvidet sakte, men sikkert sin kontroll over Libanon, mens den religiøse ekstremistiske pro-iranske milits - Hezbollah - ble sterkere i sør, og utførte regelmessige dødelige angrep på IFS-soldater. President Reagan forsøkte å gjøre det beste ut av en dårlig sak, og la den 1. september 1982 frem Reagan-planen, som ga et utkast for en løsning på Midtøsten-konflikten. I virkeligheten vendte De forente stater her tilbake til gamle idéer: Israelsk tilbaketrekning fra flesteparten av de okkuperte områdene og overføringen av dem til et jordansk-palestinsk rammeverk, sammen med forkastelsen av en egen palestinsk stat, og støtte til et forenet Jerusalem. Begin-regjeringen vraket planen omgående, mens Arbeideralliansen, med Peres i spissen, var villig til å betrakte den som et forhandlingsgrunnlag. De arabiske stater lot være å støtte planen, og den ble henlagt. PLO-lederskapet ble tvunget til å forlate Libanon og valgte Tunis, og i en viss grad Bagdad, som sitt nye samlingspunkt. Arafat gjenopptok sine forbindelser med Egypt, og knyttet et nært vennskap med president Mubarak. I 1984, fjorten år etter Sort September, vendte han tilbake til Amman, Jordans hovedstad, der han innkalte Det palestinske nasjonalråd under ledelse av sin bitre fiende kong Hussein. Det var i dette forum at kong Hussein for første gang la frem idéen om å løse den arabisk-israelske konflikten innenfor rammene av en internasjonal konferanse, der ikke bare De forente stater og Sovjetunionen, men også de tre andre faste medlemmene av Sikkerhetsrådet skulle delta. Palestinerne skulle representeres av en felles jordansk-palestinsk delegasjon. I to og et halvt år ble det via amerikanske mellommenn ført møysom-

157

melige og uformelle forhandlinger mellom Israel og Jordan, som kuliminerte i den såkalte London-avtalen fra april 1987. Denne avtalen åpnet for forhandlinger mellom Israel og de arabiske stater innenfor rammene av en internasjonal konferanse. Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer skulle delta, men de skulle ikke kunne påtvinge partene en løsning eller legge ned veto mot overenskomster disse måtte komme frem til i felles forhandlinger. Det ble også besluttet at det skulle utnevnes en felles jordansk-palestinsk delegasjon, hvis medlemmer måtte avsverge terrorisme og love å anerkjenne Sikker­ hetsrådets resolusjon 242 og 338. Avtalen ble forkastet av Israel uten å ha blitt lagt frem for vurdering for det indre kabinett, og Jordan begynte enda engang å distansere seg fra den politiske prosessen. Blant palestinerne, som ble mer og mer skuffet over den politiske opsjonen, vokste de ektremistiske elementene, og slik startet intifadaen den 9. desember samme året. Det politiske initiativet statssekretær George Schultz hadde lagt frem tidlig i 1988 (som minnet veldig om London-avtalen fra april 1987), ble ikke forkastet av noen av partene, men den ble heller ikke godtatt av noen av dem. Intifadaen i de okkuperte områdene ble intensivert og spredte seg også til Jordan, der den palestinske misnøyen ble rettet mot kong Hussein. Den siste dagen i juli 1988 opptrådte Hussein i en fjernsynstale til nasjonen, der han høytidelig erklærte at han skilte seg fra Vestbredden. Jordan gjorde det klart at landet ikke lengre kom til å betale lønninger til tidligere jordanske statsembetsmenn, at Vestbreddens innbyggere ikke lengre ville få jordanske pass og at Jordan ikke ville delta i politiske forhandlinger om Vestbreddens fremtid, men ville overlate banen helt og holdent til PLO. Den palestinske anseelse ble dermed gjenopprettet: Palestinerne er selv ansvarlige for sin egen skjebne, samtidig som de arabiske stater identifiserer seg med dem, men ikke uttaler seg på deres vegne. Ved utgangen av dette året erklærte Yasser Arafat at PLO anerkjenner Israel, aksepterer Sikkerhetsrådets resolusjoner og er villig til å avstå fra terrorisme. Til gjengjeld erklærte De forente stater seg villige til å tre inn i en dialog på det diplomatiske plan med PLO i Tunis. Alt dette fant sted i desember, ved at man utnyttet overgangsperioden mellom to

158

amerikanske administrasjoner. PLO, som i mange år hadde søkt amerikansk anerkjennelse, betraktet dette som en betydelig gevinst. Dialogen mellom USA og PLO ble benyttet til å teste denne organisasjonens reaksjon på Israels initiativ i mai 1989. Initiativet foreslo at det skulle holdes avstemninger i de okkuperte områdene, for å velge delegasjoner til forhandlingene med Israel, både om den midlertidige avtalen og om en permanent bosetning. PLO ga overfor amerikanerne uttrykk for at den samtykket i å sende en delegasjon bestående av innbyggere fra områdene, som skulle møte en israelsk delegasjon i Kairo for å fastsette detaljene i valgene. Imidlertid gikk Israel imot at innbyggere fra Øst-Jerusalem skulle inkluderes i delegasjonen. Dette stridsspørsmålet felte den nasjonale enhetsregjeringen, og også denne planen ble lagt på hyllen. Selv om det virket nærmere enn noen gang før, ble det ikke noe av det historiske møtet mellom israelere og palestinere, og frustrasjonen tiltok nok engang. Da det samme sommer fant sted et forsøk på et terrorangrep mot israelske strender, nektet Arafat å fordømme forsøket, og den amerikanske regjeringen besluttet å innstille sin dialog med PLO. Statssekretær James Baker opptrådte i Kongressen, trakk frem et Washington-telefonnummer og forkynte at Israel skulle ringe dette nummeret når landet var interessert i å fortsette den politiske prosessen. Året 1990 ble et år der forbindelser ble brutt, og det virket som om mulighetene for politiske forhandlinger skulle bli utsatt lang tid fremover. Paradoksalt nok var det Saddam Husseins invasjon av Kuwait den 2. august, som enda engang plasserte Midtøsten på den internasjonale dagsorden. Iraks president fant det hensiktsmessig å knytte sin aggresjon til det palestinske problem, og han forlangte en kopling av løsningen på problemene til Kuwait og Palestina. Selv om PLO og Jordan var blant hans eneste tilhengere under Golfkrigen, lot det seg for de amerikanske bestrebelsene på å oppnå en fredelig løsning i Midt-østen, ikke gjøre å ignorere dem, hverken ved Madridkonferansen eller ved de tosidige forhandlingene i Washington. Forsøket på å løse det palestinske problem ved hjelp av de arabiske stater alene, vil mislykkes, på samme måte som et forsøk fra Israels side på å oppnå fred med de arabiske stater utelukkende gjennom

159

palestinerne. Bare en felles innsats kan løse en konflikt som begynte med en økende spenning mellom nye jødiske immigranter og den arabiske fellahin som bodde i Palestina, og som ved geometrisk spredning vokste seg til borgerkrig på israelsk jord, til et pan-arabisk problem, og, i de siste tiår, til et internasjonalt diplomatisk stridsspørsmål.

160

6

Den politiske kulturen i Israel Symboler, myter, ritualer og tabuer. Det viktigste symbol i det jødiske Palestinas politiske kultur siden begynnelsen av århundret, har vært halutz (pionér). Fra først av henspilte begrepet til fortroppen - de som kom før sine kamerater, uten egentlig å vite hva de kunne vente seg: De som beredte grunnen for dem som skulle komme etter. Gjennom årene ble begrepet brukt med økende hyppighet og ble gradvis institusjonalisert. I 1918 ble Hehalutz-bevegelsen grunnlagt, og en rekke begreper ble tillagt pionéregenskaper. Det fantes en pionérmisjon, en pionérbevegelse, en pionér- ungdomsbevegelse, et ungdoms- og pionérdepartement innenfor Det jødiske byrå, med mer. Pionéren som opptrådte i brosjyrer og på plakater var en muskuløs ung mann, som gikk med hatt mot solen og holdt en hakke i hånden, han skuet oppover, mot fremtiden. Dette symbolet, som det har blitt skrevet mye om, forener i seg opprinnelse og selvoppofrelse. Disse to aspekter var det som ga halutz sin spesielle status, som fortrengte majoritets-minoritets-relasjoner. En halutz behøvde ikke velges, han sto hevet over vanlige mennesker; han forsakte mange av livets gleder og fortjente folkets støtte. Han forenet i seg lengsel og oppfyllelse, og var på den måten forskjellig både fra sionismens fedre, som ble værende i Europa for å avvente en offisiell konsesjon til å føre det jødiske folk til Palestina, og fra immigrantene fra den første aliyah, som raskt ble jordeiere og utnyttet andres arbeidskraft. En halutz blir i første rekke forbundet med den annen aliyah. Han krevde bare minimalt for seg selv og ytet maksimalt for fellesskapet. Han var villig til å leve på brød og vann for å bidra til virkelig­ gjørelsen av den sionistiske drømmen. Etter hans egen oppfatning, var

161

det bare han som kunne virkeliggjøre denne drømmen. Bare de som var beredt til den samme høye grad av oppofrelse var villige til å utføre de mest slitsomme og farlige oppgaver. F.eks. knuse stener til grus for å lage veier, drenere myrer, og utsette seg for mygg hvis stikk ofte var dødelige. Slikt arbeid måtte til for at drømmen skulle bli virkeliggjort. Roberto Michles hevder at enhver nasjon har en myte om sin opprinnelse, og en misjonsmyte. Sionistbevegelsens opprinnelsesmyte er uten tvil antisemittismen og den dyptliggende fornemmelsen av hedningenes avvisning av jødene. Det var dette som førte Herzl og hans kollegaer til sine vidtrekkende konklusjoner. Misjonsmyten er mer sammensatt, og varierer i stor utstrekning fra en gruppe til en annen. Fellesnevneren er imidlertid den sionistiske tro på at det bare er i landet Israel at det jødiske folk kan overleve på en måte som vil bevare dets verdier. Sionismens misjon er derfor at det jødiske folk skal overleve som jøder. Aliyah er hellig i det israelske samfunn, unntatt blant ultra-ortodokse jøder og den arabiske sektor. Selv innenfor ultra-ortodokse kretser har det skjedd en forandring de senere år. Jo større rolle de ultraortodokse spiller i det israelske samfunnet, jo mer nærmer de seg den nasjonale oppfatningen av aliyahen. Det faktum at en representant fra de ultraortodokse jødene har vært minister for immigrant-absorberingen siden 1988, i en tid da immigrasjonen inntar en sentral plass i det israelske liv, er med på å forklare den forandring som har funnet sted innenfor denne sektor av befolkningen. Å opponere mot immigrasjon av økonomiske grunner på grunn av byrden den legger på de dårligere stilte lag av befolkningen, og alt snakk om "selektiv immigrasjon" som bare tillater de yngre og velutdannede å immigrere - er helt avgjort tabu i det israelske samfunnet. Selve begrepet aliyah er svært symbolmettet, veldig forskjellig fra det nøytrale begrepet for migrasjon. Aliyah er avledet fra aliyah le-regel, som betyr pilgrimsferd, og som tydelig henspiller til fordelene knyttet til immigrasjon til Israel, i direkte motsetning til yerida, som betyr avstamning og betegner emigrasjonen fra Israel. I løpet av de tidligste bølgene med immigrasjon var det langt flere immigranter som forlot Israel enn som ble værende der. Da Yitzhak

162

Rabin, som statsminister, kalte emigrantene for "svakelige frafalne", fant hans ord forståelse. Israelske emigranter i utlandet beskriver gjeme sitt opphold der som midlertidig og sier at de faktisk er underveis tilbake til Israel, og at de vil vende tilbake etter å ha fullført studiene eller avsluttet forskjellige forretningstransaksjoner. Sionistbevegelsen identifiserer seg med et helt kjede av symboler, som knytter jødenes tilbakevending til Israel til bestemte epoker i det jødiske folks liv. Mens det under de to tusen år med eksil ble lagt særlig vekt på studiumet av Talmud, som er de fastsatte reglene for religiøs adferd utledet av Bibelen, søkte sionistbevegelsens ledere å formidle de senere muntlige lærdommer, og særlig Talmud som ble skrevet i diasporaen. De forsøkte å vende tilbake til kilden - til thorah'en og til profetene - og definerte på den måten den sionistiske bosetningen som en direkte fortsettelse av den bibelske epoken. Helligdagene innenfor jordbruket ble gjeninnført i sine naturlige omgivelser - bønnene for regn, for dugg og for innhøstningen. Helligdagene som ble innført senere, som henspilte til hasmoneanemes opprør og deres kamp mot hellenisk og senere romersk herredømme, ble tillagt langt større vekt enn de noen gang hadde hatt under de lange årene med eksil. Den sionistiske etos forsøkte å utradere eksilepoken fra jødisk historie. "Benektelsen av eksilet" ble en akseptert verdi. Den første tempelperioden, og i enda større grad den andre tempelperioden, overtok en sentral plass i jødisk historie, med spesielt ettertrykk på kampen mot fremmed herredømme. Sionistbevegelsen, i alle sine bestanddeler, skapte seg et verdensbilde som i realiteten utslettet et helt kapittel i den jødiske historie. Det fremstilte jødene igjen som et vanlig folk med et felles språk og et land som identifiserte seg med de bibelske beretninger om heltemot som står omtalt i det Gamle Testamente. Livet til jødene i eksil ble regnet for noe foraktelsesverdig. Først senere, i 1960-årene, fikk begrepet "diaspora" innpass i det vedtatte ordforråd. Begrepet "eksil" fikk en kynisk betydning, slik at når en israeler kom tilbake fra en utenlandsreise, f.eks., ville bli spurt, "hvordan sto det til i det forbannede eksilet?" Med andre ord, selv

163

etter at begrepet eksil klart hadde mistet sin tidligere betydning, levde den språklige vanen videre. I diasporaen var et av fundamentene for jødisk overlevelse at den eksisterende regjering ble godtatt, noe som inkluderte forbønn for keiseren, tsaren eller statsoverhodet hvor som helst det måtte være jødene levde. Et annet grunnleggende prinsipp var motstanden mot provokasjoner mot ikke-jøder. I Palestina var situasjonen nøyaktig motsatt. Her ble det et rådende prinsipp ikke å godta en fremmed regjeringmakt. Her ble opprør mot hedningene en atferdsnorm, selv om det ikke førte til seier. Bar Kokhba-opprøret mot romerne, som var dømt fra begynnelsen og som i siste instans viste seg å bli katastrofalt for landets jøder, ble plutselig til et ideal. Det ble skrevet dikt om denne eksentriske mannen, og Lag Ba-Omer-helligdagen, hvis opprinnelse er uklar men som på en eller annen måte har forbindelse med Bar Kokhba, ble en av de viktigste helligdager innen det sekulærtradisjonelle ritualet. Sagnet om Masada ble et talende eksempel på jødenes enestående vilje til selvoppofrelse. Jøder forsamlet seg i Herodes' avsidesliggende fort og begikk kollektivt selvmord for å unngå å falle i hendene på romerne. Jødiske grupperinger som hadde deltatt i voldsomheter i siste del av den annen tempelperiode, pirret nysgjerrigheten til jøder på høyresiden i dagens Palestina. Ved å ta i bruk navnene deres tok de dem som forbilder (Brit HaBiryonim, De Fredløses Forsamling, og Sicarii). Jødenes opprør mot romerne ble høyresidens banner. Det er ikke tilfeldig at Menachem Begin ga sin historie om den jødiske undergrunnsbevegelsen i den førstatlige perioden, navnet Opprøret. Hasmoneaneme, som hadde gjort opprør mot grekerne, var meget populære. I de nye storbyene og i andre byer ble gater oppkalt etter dem. Deres motto, Maccabee, som sto for initialene i "Hvem er som Deg, Herre, blant de mektige", og som var blitt brukt til å rekruttere de unge menn som var villige til å slutte seg til den farlige utfordringen det var å lage oppstand mot grekerne, ble navnet på en sportsforening, et helsefond, og ble til og med tatt i bruk som etternavn. Mottoet til Det andre tempel - "Juda falt i ild og blod, i ild og blod skal Juda oppstå" - ble overtatt ikke bare av de ekstreme elementer på

164

høyresiden innen Yishuv, men ble også mottoet for venstresiden. Medlemmer av Poalei Zion-partiet som sluttet seg til de jødiske legioner under Den første verdenskrig, hengte opp mottoet i store bokstaver i leirene sine. De første immigrasjonsbølgenes ledere ofret ganske sikkert mye tid og krefter på å utvikle symboler og ritualer. Den nye verden av symboler skulle ta religionens plass, som ble sett på som karakteristisk for diasporaen og vanligvis latt tilbake der. En religiøs jøde som ber "neste år i Jerusalem", kommer til Jerusalem og gråter over dens ødeleggelse. Den sekulære jøde som kom til Jerusalem, trengte en forklaring. Den sionistiske forklaring var, i realiteten, kontinuitet. Det ble trukket en linje mellom et spesielt avsnitt i jødisk historie og den "nye jøden", som kom for å bygge et nytt liv, en ny verden, en ny ordning i sitt gamle hjemland. Istedenfor den gamle religionen ble han gitt en ny religion. A. D. Gordon, en av den andre aliyahs ledere og medlem av den ikke-sosialistiske arbeiderbevegelsen, kalte det "arbeidets religion". Halutzim, som fostret barfot-myten og som var stolte av sin fattigdom og de alvorlige sykdommene de led av, var beredt til å se på seg selv som "ørkenens generasjon "-enda et bibelsk begrep som antok en ny betydning. Bibelen beretter om generasjonen som dro ut av Egypt og som Gud ledet i ørkenen i førti år, for at de som var født i Egypt ikke skulle nå landet Israel, men bare deres sønner. Halutzim var villige til å ta på seg en slik generasjons utakknemlige rolle; de skulle lide for å berede grunnen for dem som skulle følge etter. Bare deres sønner eller etterkommere skulle se gode dager. Denne forestillingen var en trøst for immigranter som, da de møtte vanskeligheter med å lære seg språket og finne seg arbeid innenfor sine yrker, forsonte seg med det faktum at det bare var deres barn som skulle leve et fullverdig liv. Denne forestillingen har fremdeles denne funksjonen. Denne bedrøvelige myten ble imidlertid akkompagnert av en annen, langt mer optimistisk, om messianisme og frelse. Dette var en romantisk myte, der forholdet mellom det jødiske folk og landet Israel sammenliknes med forholdet mellom en kvinne og hennes elskede, som er blitt holdt borte, men som nå vender tilbake for å erobre henne tilbake fra hennes urettmessige herre, for å befri og frelse henne.

165

Disse forestillingene ble det gitt uttrykk for under kjøp av jord fra araberne, under bestrebelsene på å overta fra araberne oppgaven med å vokte bosetningene og forsøket på å erstatte arabiske arbeidere i de jødiske bosetningene med jødiske arbeidere. De første tretti år av dette århundre var befrielsen av landet, ervervelsen av arbeidet og erobringen av vakttjenesten helt vanlige idiomer. Mens myten hevder at sionistene lyktes i å befri landet, legge under seg ørkenen og overta forsvarsoppgaven med opprettelsen av staten, så virkeligheten annerledes ut. Frem til år 1948 hadde jødene ikke skaffet seg mer enn 8 prosent av Israels territorium. Blant annet ble arbeidet i landbruksbosetningene for det meste værende på arabiske hender, særlig fordi jødene foretrakk andre former for arbeid. Større suksess ble oppnådd når det gjaldt forsvaret. Da forholdet mellom jøder og arabere forverret seg, ble det stadig mer problematisk for jødene å overlate vaktholdet over åkrene sine til araberne. Sionismens største suksess var imidlertid gjenopplivelsen av det hebraiske språk. De første immigrantene forsto at språket ville være av avgjort betydning i dette særegne forsøket på å føre et folk spredt for alle vinder tilbake til sitt land, etter en intervall på nesten to tusen år. Jøder over hele verden snakket minst sytti førskjellige språk, og dersom denne språkblandingen skulle fortsette i Palestina, ville det ganske trolig bli et nytt Babels tårn. For å forhindre dette var minst to tiltak nødvendige: For det første måtte språket moderniseres, ord som ikke eksisterte på den tid det opphørte å tjene som talespråk, måtte tilføyes - fra tog via elektrisitet til fly, rakettvåpen og romfartøy. For det andre måtte det bli obligatorisk for alle immigranter å lære å snakke språket. Den første oppgaven var sammensatt, men relativt enkel. Personen bak fornyelsen av det hebraiske språk var Eliezer Ben-Yehuda, som immigrerte til Palestina i 1881. Han føyde mange ord til språket og bidro mer enn noen annen til å tilpasse det den nye virkeligheten. Men immigrantene lot seg ikke så lett overbevise om at hebraisk faktisk kunne eller burde bli talespråket, og ihvertfall ikke studiespråket. Mot slutten av det nittende århundre og ved begynnelsen av det tyvende, var fransk hovedspråket for undervisning. Hebraisk ble talt i flere barnehager og ved pikeskolen i Jaffa, men i

166

resten av grunnskolene og de videregående skolene ble andre språk benyttet. Alliance Israelite Universelle grunnla et nettverk av skoler der det ble undervist i og talt fransk; Anglo-Jewish Association opprettet engelsktalende skoler og ved det tysk-jødiske Hilfsvereins Ezra-skoler ble det i noen av fagene undervist på tysk. De ultraortodokse jødene underviste sine barn på jiddisch, siden de regnet hebraisk for et hellig språk som bare skulle benyttes til bønn og ikke til sekulære formål. Den første videregående skolen som innførte hebraisk som undervisningsspråk var Gymnasia Herzlia, grunnlagt i 1906 og oppkalt etter Theodor Herzl, den jødiske stats far. Elevene der spilte en viktig rolle i "språkkrigen" som herjet landet tidlig i det ty vende århundre. Elevene dukket opp ved alle tilstelninger som ble ført på jiddisch - forelesninger, diskusjoner og teaterforestillinger der de med en viss suksess, forsøkte å ødelegge ved avbrytelser og ved å skape en generell røre. I 1913 besluttet Ezra-forbundet, grunnlagt av de tyske/jødiske samfunn, å opprette to sentre for teknologiske studier i Haifa - en realskole og en teknisk skole - der undervisningsspråket skulle være tysk. Herzlia-studentene gikk i spissen for studenter fra andre skoler i en kamp for å sikre at det ville bli brukt hebraisk ved disse to viktige institusjonene. De klarte å få istand en streik blant elever og lærere rundt om på de forskjellige Ezra-skolene. De tyske donatorene kom til landet og forsøkte å få slutt på streiken ved hjelp av den tyske konsul i Palestina, men til ingen nytte. De ble til slutt tvunget til å gi etter og gå med på at klassene ved de to nye institusjonene ble undervist på hebraisk. Ti år senere, i 1923, ble det grunnlagt en liga av "språkets forsvarere", parallelt til de jødiske ligaer og arbeiderligaen. Det var heller naturlig at en gruppe som ønsket å sikre bruken av det hebraiske språk skulle fungere som en "liga" med streng disiplin. I startfasen besto den av elever fra flere videregående skoler i Tel Aviv, samt av kvinnelige studenter ved lærerseminarene, som pleide å marsjere gjennom byens gater hver fredag, mens de sang "Jøder snakker hebraisk". De pleide å henvende seg til forbipasserende ved å snakke fremmede språk, og ga dem løpesedler der det sto "Jøder snakker hebraisk". Senere ble språkligaen institusjonalisert og formålspara­

167

grafene fastsatt: Publikasjon av hebraiske bøker, distribueringen av løpesedler og propaganda som gikk inn for det hebraiske språk, forstyrrelsen av forsamlinger som ble gjennomført på fremmede språk, og fjerning av fremmedspråklige skilt fra butikkvinduer. Ligaen opprettet forgreninger i Palestina og i utlandet og ble så nidkjær i løpet av årene at selv noen av dens varmeste tilhengere, blant dem nasjonalpoeten Chaim Nahman Bialik, begynte å rette kritikk mot den. Kampanjen for å bytte ut typiske diaspora-navn med hebraiske navn, var en del av den hårdnakkede kampen for det hebraiske språket. Å bestemme seg for å skifte etternavn var også et offer, som noen ganger var med på å viske ut fortiden, når man tenker på hvor knyttet familiene var til sine slektsnavn. Men i dette tilfelle gjaldt det et offer for en ideologis skyld, som hadde til hensikt å skille det jødiske folk i Palestina fullstendig fra det jødiske liv i diasporaen, og å reintegrere dem i en eldgammel historie som en gang var blitt brutt. Eliezer BenYehuda satte eksempelet, og han ble etterfulgt av arbeider-bevegelsens ledere: Ben Gurion (Gruen), Ben-Zvi (Shimshelevich), og mange andre. Det å velge et nytt navn ble et rituale, og det sosiale press i denne retningen var betraktelig. Et nytt navn signaliserte en total løsrivelse fra fortiden og at man hadde begynt på et nytt kapittel og et nytt liv i Palestina. Når det gjaldt navnebytte hersket det forskjellige moteretninger, slik at folk som byttet navn under den samme periode etterpå ofte hadde liknende navn. Det fantes ledere som insisterte sterkt på at utenlandske navn skulle byttes ut, og som ikke godtok unnskyldninger. Mest uforsonlig i denne henseende var David Ben Gurion, men det fantes også andre, som f. eks. Moshe Sharett og den senere undervisningsminister Zalman Aranne. Da Den israelske forsvarsstyrke ble opprettet, ble de høyerestående offiserene bedt om å bytte navn. Ingen innenfor den israelske utenrikstjeneste blir sendt avgårde for å representere staten i utlandet uten at han tar et hebraisk navn. Holocaust forandret situasjonen med hensyn til dette. Hatet mot og fornektelsen av jødisk liv i diasporaen kunne ikke lenger fortsette i samme utstrekning når det jødiske liv i Europa var utryddet, og ikke lenger eksisterte. Det var nå mange som ikke ønsket å gi slipp på sine opprinnelige navn, siden de var de eneste gjenlevende familiemed­

168

lemmer. Israel var blitt et ugjendrivelig faktum, på samme tid som det var blitt urealistisk å vende tilbake til Europa. Organisasjoner som ligaen av språkets forsvarere, forsvant fra arenaen, ihvertfall delvis fordi de hadde oppnådd det de kjempet for. Intensiteten i kampen for det hebraiske språks overlegenhet avtok etter som årene gikk. Mange butikker i Tel Aviv og andre byer er stolte av sine engelske og franske navn, og det jiddische teater er blitt vekket til live igjen. Det sørger hovedsakelig for underholdning for nye immigranter fra Sovjetunionen. Lidenskapen for å hebraisere navn er gått over, det har til og med oppstått en motsatt trend. Noen mennesker som tok hebraiske etternavn har senere gått tilbake til sine opprinnelige navn. Det forekommer at diplomater velger et hebraisk navn når de reiser til utlandet, og så legger det på hyllen når de vender hjem igjen. Fra tid til annen blir det trykket krigerske lederartikler mot amerikaniseringstrenden, mot neonskiltene med utenlandske navn, mot lederskikkelsers bruk av ikke-hebraiske navn. Men antallet mennesker som frykter at det hebraiske språk skal assimileres i andre språk i Israel minker jevnt, og enhver som rusler gatelangs i en israelsk by i dag og hører den sterke russiske aksenten til de nye hebraisktalende, skjønner at hebraisk uten tvil har gått av med seieren. Den nasjonale sikkerhet kaster en mørk skygge over alle andre aspekter av livet. Det er derfor ikke overraskende at det er på dette området noen av de kraftigste symboler og alvorligste tabuer fins. Mange israelere har deltatt i både to, tre og fire av de fem krigene der deltakere har blitt utmerket. Mange familier har mistet noen av sine. Militærtjenesten er fremdeles høydepunktet i israelske ungdommers liv. Når foreldre blir spurt om hvor mange barn de har, svarer de ofte: "Vi oppdrar tre soldater." En borgers militære rang er alltid nevnt i hans levnetsbeskrivelse. Når bønder, beboere fra utkantsstrøk eller arbeidere ikke imøtekommer en bestemt sektors krav, blir de alltid truet med at de vil få tilbake sine militære reservetjenestebøker. Israelsk kultur er gjennomsyret av beundring for det militære og dem som tjenestegjør der. Militærtrupper har fylt en viktig plass innen israelsk underholdning. De fleste israelske stjerner har engang vært medlem­

169

mer av en slik trupp. De som ikke tjenestegjør i hæren er stigma­ tiserte. De møter vanskeligheter når de skal søke seg arbeid, og dersom de blir offentlige skikkelser minner media dem stadig om deres forsømmelse. Noen måneder etter at jeg var blitt rekruttert til hæren, kvelden før helligdagen Passah, ble jeg informert om at jeg skulle ha vakttjeneste i min enhet over helligdagen. Dette var første gang jeg skulle være hjemmefra denne spesielle kvelden, som ble symbolisert ved at familien var samlet rundt bordet. Da jeg fortalte min mor at det ville bli umulig for meg å komme hjem til høytiden, ventet jeg at hun skulle si "Ikke bekymre deg for det", eller "Vi er sammen neste år igjen". Men istedet utbrøt hun spontant: "Jeg er så stolt over at du skal være i hæren for å beskytte oss akkurat denne kvelden." Jeg deltok ikke i kamphandlinger den kvelden, og jeg var ikke stasjonert i nærheten av grensen. Jeg ble ganske enkelt værende på vakt i min enhet. Men for min mor var dette nok, for i Israel fins det ingen oppgave av større betydning enn forsvaret. Den obligatoriske militærtjenesten i IFS varte opprinnelig i to og et halvt år. I midten av 1960-årene, i lys av de reduserte sikkerhets­ messige spenningene, ble tjenesten redusert til to år og to måneder. Kort tid senere ble den igjen ført tilbake til sin opprinnelige varighet, og etter Seksdagerskrigen ble den utvidet til tre år, mens maksimumalderen for reservetjenste ble hevet fra førtini til femtifem. På den tiden ble forandringene ansett som midlertidige, men grensene har holdt seg slik til denne dag. Følelsen av at hele folket - menn og kvinner, ung og gammel tjenestegjør i hæren, følelsen av en hær som består av hele folket, av en "nasjon i uniform", skaper en situasjon der det ikke eksisterer noen profesjonell armé med særinteresser som divergerer fra de nasjonale interesser. Men det skaper også en situasjon der arméen blir regnet som tabu, der enhver kritikk av den blir sett på som uansvarlig og upatriotisk. I Israel viker man instinktivt tilbake for å kritisere IFS, selv om mange er enige om at en slik kritikk ville være på sin plass i enkelte tilfeller. Dette skyldes hovedsakelig at arméen - ulik andre sikkerhetstjenester - er en enhet der ens mann og bror, sønn og datter tjenestegjør. Å kritisere den ville være det samme som å kritisere seg

170

selv. Likevel har dette tabuet ikke holdt seg konstant gjennom årene. Etter at staten ble opprettet, ble den unge arméen betraktet som et slags mirakel, og det ble svært sjeldent rettet kritikk mot den. Et annet høydepunkt forekom i årene mellom Seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippurkrigen i 1973. Under denne perioden virket det på mange som om Israel var blitt en militærmakt, som om IFS hadde utrettet et mirakel og var uovervinnelig. Overrumplingsangrepet i 1973 og det store antall falne, ga denne myten en alvorlig knekk og rettferdiggjorde kritikk. Dette gjenspeilte seg både i Agranat-kommisjonen fra 1974 og i Kahan-kommisjonen fra 1982. Agranat-kommisjonen, som var en statlig granskningskommisjon opprettet for å granske forsømmelsene i begynnelsen av Yom Kippurkrigen, førte til at bl. a. stabssjefen måtte gå av. Kahan-kommisjonen, en statlig granskningskommisjon som ble opprettet etter de kristnes massakre mot muslimer i Sabra og Shatilla i september 1982, førte til at forsvarsministeren ble fjernet fra sin stilling og at svært høytstående offiserer innen IFS ble avskjediget. Intifadaen har også skadet denne myten til en viss grad. Den stadige konfrontasjonen mellom innbyggere på Vestbredden og Gaza, og IFSsoldater, pålegger arméen en umulig politirolle; de er fanget mellom barken (trusselen mot deres eget liv) og veden (skader på ubevæpnede sivile). Rettssakene mot offiserer og soldater som har funnet sted de siste årene, har avdekket en annen type militær svakhet som også, til en viss grad, underminerer myten. Militærparadene som særpreget Israels uavhengighetsdag fra staten ble grunnlagt og frem til begynnelsen av 1970-årene, blir ikke gjennomført lenger. Man fant plutselig ut at panserbelter ødelegger veiene, og at hele affæren var for kostbar for et land som bruker en så stor del av sitt budsjett på forsvaret. I løpet av 1970-årene ble det fremdeles diskutert hvorvidt den årlige paraden burde avholdes, en diskusjon som våknet til live igjen da det ble gjort forberedelser for statens førtiårs-jubileum. Saken ble kastet frem og tilbake mellom en ministeriell komité og kabinettet, men det ble til sist bestemt at ingen parade skulle finne sted, hovedsakelig av økonomiske grunner. År om annet arrangerer hvert armékorps en spesiell "korpsdag". På panserkorpsets dag blir det stilt opp stridsvogner i sentrum av byene, og barn får lov å klatre på og i dem. På flyvåpenets dag arrangeres

171

det spesielle fly oppvisninger rundt omkring i landet. Og på Uavhengighetsdagen er mange militærleire åpne for publikum, og familier kommer for å studere militære innretninger med egne øyne. Den provisoriske regjeringen som var i virksomhet fra staten ble dannet i mai 1948 til etter Knesset-valgene i januar 1949, mente at Israel befant seg i en unntakstilstand, og kom med en offentlig erklæring som gikk ut på dette. Denne erklæringen er aldri blitt opphevet. Den gjør det mulig for regjeringen å utstede unntaksforordninger for å sikre vitale tjenester, selv når det ikke foreligger noen trussel mot Israels sikkerhet. Demokratiske normer har til dags dato hindret alle israelske regjeringer i å utnytte dette på en måte som kunne skade statens demokratiske karakter. Men alene det faktum at ingen regjering noen gang har besluttet å oppheve unntaks­ tilstanden, selv ikke etter fredsavtalen med Egypt, sier noe om det israelske samfunns selvbilde. Det er en beleiret stat, unntakstilstand er dens normale tilstand. I denne sammenheng er det kanskje lettere å forstå at det eksisterer (siden 1953) en komité av redaktører for israelske dagsaviser, der redaktørene regelsmessig mottar konfidensiell informasjon fra forsvarsautoriteter under den forutsetning at den ikke vil bli publisert. Det fins ikke noe mer hemmelig enn en "militær hemmelighet", og ingenting som får folk til å tie mer enn "sikkerhetshensyn". Slike krav har utvilsomt blitt brukt av myndighetene opp gjennom årene for å unngå ubehagelige spørsmål og pinlige situasjoner. Myten om den israelske sikkerhet grunner seg, bortsett fra båndene som er blitt opprettet mellom folkets identitet og hæren, på prinsippene om forsvar, frivillighet, selvoppofrelse, ønsket om fred, og våpnenes renhet" - bruken av våpen utelukkende i den berettigede hensikt av selvforsvar. Forsvarselementet er særlig viktig og har inngått i sikkerhetsmyten siden begynnelsen av århundret. Dette gjenspeiler seg blant annet i navnene som er blitt gitt til forskjellige quasi-militære organisasjoner som har oppstått siden den tid. HaShomer "Vokteren" - som ble grunnlagt i 1909, hadde til oppgave å vokte åkrene til de jødiske jordbrukere, ikke å angripe arabere. Haganah, som fulgte etter HaShomer, definerte sin oppgave i navnet - "forsvar". Politikken den fulgte i de vanskelige 1930-årene, da de palestinske

172

araberne angrep jødiske mål, ble av motstanderne kalt for "tvangspolitikk". IFS, som først og fremst bygger på Haganah, presiserte også sitt formål i navnet - Den israelske forsvars-styrke. "Utbryter" gruppene presenterte seg på en annen måte. Irgun Z'vai Leumi (IZL) - "Nasjonal Militærorganisasjon" - som brøt ut av Haganah, la større vekt på de militære og nasjonale aspekter, mens navnet den lille gruppen som gikk ut fra IZL valgte, Lohamei Herut Israel (Lehi) "Israels frihetskjempere"-, klart understreker kampaspektet. Men disse unntakene tjener bare til å forsterke det faktum at det faktisk rådet bred enighet blant dem som mente om seg selv at de drev med selvforsvar mot arabiske angrep. Myten om Trumpeldor, en enarmet russisk-jødisk offiser som omkom sammen med sine syv kamerater i 1920 mens de forsvarte sin lille bosetning i det nordre Palestina, er en forsvarsmyte par excellence. Dette var ingen gjeng med soldater som holdt på med en risikabel militæroperasjon og ble drept i løpet av kampen, men snarere en gruppe mennesker som drev med kollektivt jordbruk langs grensen, og som forsvarte seg mot arabiske opprørere. Dette i en tid med gnisninger mellom franskmennene og britene på grunn av grensene i Midtøsten, i kjølvannet av Den første verdenskrig. Dagen da de åtte ble drept ble en offentlig minnedag, og den berømte statue av en løve ble reist ved Tel-Hai der de bodde. Den ble målet for årlige pilgrimsreiser for skolebarn fra alle kanter av Israel. En del av TelHai-myten rommes i ordene Trumpeldor uttaler før han dør: "Det er godt å dø for vårt land", - selv om det i løpet av årene har blitt reist en viss tvil om hvorvidt han faktisk sa dette. Selv om Trumpeldor tilhørte arbeiderbevegelsen ble han en unison helt, og Tel-Hai ble valgt som motto for Revisjonistene. Også Revisjonistenes ungdomsbevegselse er oppkalt etter ham. "Våpnenes renhet", noe av et paradoks, er en innarbeidet del av forestillingen om selvforsvar. Og i synet på krig og våpen som et nødvendig onde, som ikke må benyttes til annet enn å forsvare liv. "Våpnenes renhet" betyr at våpen ikke skal brukes til tortur, at ingen uskyldige mennesker skal påføres skader, at våpnene bare er reservert for dem som forsøker å skade deg. Den israelske kontrollen over palestinerne siden 1967 har skapt mange

173

avvik fra dette prinsippet. "Rute 300"-affæren var ett av dem, sammen med måten sivile ble behandlet på under intifadaen. En av diskusjonene som stadig går igjen i Israel dreier seg om hærens instrukser om å åpne ild. Kan det forsvares å bruke skarp ammunisjon mot steinkastere og mot en opphisset, ubevæpnet folkemengde, etc? Jeg tviler på om noen armé kan rose seg av at den virkelig kun benytter sine våpen av ren nødvendighet. Jeg tviler på at IFS kan hevde dette, men uansett er dette en av mytene det israelske samfunn lever med. Frivillighet er et av sikkerhetsmytens grunnleggende elementer. Frem til staten ble opprettet var sikkerhetsrelaterte aktiviteter som regel frivillige, bortsett fra rekrutteringen til den tyrkiske armé under Den første verdenskrig. Bar-Giora, den første forsvarsgruppen, HaShomer, Haganah, Palmach, IZL og Lehi var frivillige. Til og med rekruttering til den britiske armés jødiske legion under Den første verdenskrig, og til den britiske armés jødiske brigade under Den annen verdenskrig, var frivillig. Et blikk på tallene alene ser ikke ut til å indikere en særlig høy rate av frivillighet. Like før staten ble opprettet utgjorde Haganah omtrent 20.000 medlemmer, IZL 3.000, og Lehi noen hundre, av en befolkning på rundt 630.000. Men den rådende oppfatning var at hele nasjonen i realiteten var blitt mobilisert. Selv da Den israelske forsvarsstyrke ble dannet, ble den regnet som en frivillig armé, selv om militærtjenesten var obligatorisk både for menn og kvinner. Innenfor IFS hersker det fremdeles en tradisjon som tillater folk å verve seg til spesielle enheter som utelukkende er satt sammen av frivillige (som fallskjermsoldatene, f.eks.). Antallet av frivillige som ønsker å tjenestegjøre i slike enheter overstiger bestandig kvotene. De fleste israelere er overbevist om at Israel alltid har rakt ut hånden i fred, og at denne hånden gang på gang er blitt avvist av landets fiender. Hver gang en ny israelsk regjering blir presentert, kontakter statsministeren de arabiske staters ledere for å sette seg ned og forhandle om fred - når som helst og hvor som helst. Selv de mest ekstremistiske politiske bevegelser hevder at deres mål egentlig er å oppnå fred, og at deres løsninger også vil være til arabernes fordel. Den mest kyniske bruk av fredsmyten sto tidligere statsminister

174

Menachem Begin for, da han kalte krigen i Libanon i 1982 for krigen for "Fred for Galilea". Pasifisme er ikke akseptert i Israel. Det forekommer at soldater nekter å tjenestegjøre i de okkuperte områdene, og det fins noen som er beredt til å tilbringe en betydelig del av sin militærtjeneste i fengsel av den grunn. Men det finnes praktisk talt ingen som nekter å tjenestegjøre i det militære av pasifistiske årsaker. Selv de mest fremtredende "duene" innen israelsk politikk, liker å fremheve sin militærtjeneste og militære rang, både for å gi sin stilling troverdighet og for å gjøre det klart at de moderate standpunkter de inntar, ikke er grunnet på svakhet. Militære befalshavende blir opplært til å gå i spissen for sine soldater og til heller å sette sitt eget liv på spill før de risikerer sine soldaters liv. "Etter meg" er karakteristisk for den israelske hær. Offiserenes levestandard avviker ikke nevneverdig fra soldatenes, og offiserenes reserveplikt er en halv gang så lang (45 dager) som den som kreves av de menige soldater. Å tjene som et eksempel for soldatene, er et viktig element i den israelske sikkerhetsmyten. Prinsippet om at sårede aldri forlates på slagmarken, er også essensielt. Selv der faren er stor, tiden knapp og skadene fatale, forventes det av soldatene at de risikerer sitt eget liv for ikke å la de sårede bli tilbake. Selv om dette virkelig overholdes i mange kriger har det forekommet tilfeller, som bestandig blir betraktet som alvorlige avvik fra normen, der de sårede ikke er blitt reddet. Disse to konseptene har paralleller i israelsk politikk. Det forventes av lederne at de i sin atferd står som et eksempel for hele befolkningen, og det kan gis flere ekstreme eksempler på dette. Tidlig på 1950-tallet ble en av Mapais ledere fjernet fra partiet fordi han bygget hus til seg selv. Dette i en tid da partiledelsen ikke syntes det passet seg for en kollega å ha en slik levestandard. I etterkant er denne hendelsen blitt sett på som et eksepmel på unødvendig og trangsynt ekstremisme. Da den nasjonale enhetsregj er ingen ble dannet mot utgangen av 1984, besluttet arbeids- og velferdsminister Moshe Katzav å bruke onsdagene til å arbeide på fabrikk. Hver uke jobbet han, som arbeider, i forskjellige fabrikker, drevet av "gjør som jeg"-prinsippet. Men noen

175

måneder etter at han hadde begynt sitt eksperiment fikk virkeligheten bukt med ham, og han sluttet. Den viktigste og mest gripende dagen i det moderne Israel er minnedagen over falne IFS-soldater. De offisielle tall som ble lagt frem i april 1991, like før Uavhengighetsdagen, regner med 17.150 døde og 56.272 invalidiserte innen IFS siden staten ble til. Klokken elleve på minnedagen over de falne lyder det en sirene, og i to minutter stanser all trafikk i landet. Folk på gatene og bilene på veiene, stanser opp til minne om de falne. Alle underholdningsetablissementer og restauranter holdes stengt kvelden i forveien, og på alle landets kirkegårder blir det holdt minnegudstjenester, der både de sørgende familier og representanter fra regjeringen er tilstede. I løpet av året blir det holdt egne minnegudstjenester for de forskjellige militærkorpsene, og enhver slik seremoni er et uttrykk for folkets enhet og deres respekt for dem som har falt for deres skyld. Det store antallet sørgende familier i Israel utgjør det største tabu. Dette er det israelske "aller helligste", det mest følsomme punkt i det israelske samfunn. I motsetning til andre lands praksis blir ikke de falnes legemer vist på israelsk fjernsyn. Man er også meget forsiktig med - selv opposisjonen er det - å omtale en militæraksjon som unødvendig, for at ikke de sørgende familiene skal føle at deres sønner døde forgjeves. Israel stiller ikke sin sorg til skue. Fjernsynsintervjuer med foreldrene til en fallen soldat dagen etter hans død, forekommer ikke. Falne soldaters nedtegnelser - dikt, fortellinger, brev de har etterlatt seg - har siden Uavhengighetskrigen blitt utgitt i bind med navnet "Perga-menter av Ild", og bindene blir tykkere fra krig til krig. De færreste israelske statsborgere er religiøse, men det at det ikke eksisterer noe skille mellom stat og religion, og det faktum at Israel er en jødisk stat, gjør religion til et av de mest sentrale elementer i israelske myter og symboler. Et av spørsmålene som opptok israelere under statens første år, var hvorvidt de først og fremst var israelere eller hvorvidt de var jøder. Selv om det er vanskelig å avgjøre hva som virkelig ligger til grunn for en slik avgjørelse, understreket David Ben Gurion bestandig at han først og fremst var jøde. I 1940-årene dannet det seg også en gruppe jøder hvis medlemmer ble kalt

176

"Kanaanittene". De forsøkte å skille mellom jøder som bosatte seg i Israel, eller som var født der, og jødene i diasporaen, og hevdet at de som lever i Palestina måtte integreres i Midtøsten side om side med araberne i de omkringliggende landene. Israel er en sekulær stat med et dominerende sett av jødiske symboler. Sabbat er hviledag, da er alle forretninger stengt, noe de også er på jødiske helligdager, som samtidig er nasjonale helligdager. På den helligste dag i den jødiske kalender, fastedagen Yom Kippur, er landets gater tomme for kjøretøyer og ingen mat blir servert offentlig. I Passah (Påske-uken), når det blir spist matza, eller usymet brød, selges det ikke vanlig brød. Ifølge en relativt ny lov er det også forbudt for restauranter å servere pita (en rund, flat arabisk brødtype), selv til dem som ber om det. Kvelden før Passah "selger" staten Israel alt den eier som inneholder den forbudte surdeigen, til en ikke-jødisk statsborger for en symbolsk sum. Stats-overhodene, særlig presidenten og statsministeren, avstår fra å reise på sabbaten selv om alle som har innehatt disse posisjonene, tidligere har vært vant til å være underveis på denne dagen. På de viktige helligdagene - Rosh HaShannah, Yom Kippur, og den første kvelden under Passah, kunngjør media hvor presidenten og statsministeren vil overvære synagogegudstjenester. Den første kvelden under Passah, holder IFS i en av sine baser en sentral seder, det seremonielle måltidet som blir avviklet i ethvert jødisk hjem denne kvelden, og det er stabssjefen som forretter. Den hebraiske kalender regner årene fra verdens skapelse. Det jødiske året er luneært, dvs. at det begynner i september eller tidlig i oktober, og hvert andre eller tredje år har tretten måneder istedenfor tolv. Ifølge jødisk tidsregning er året 1992 det 5752. året etter skapelsen. Det er bare få mennesker i Israel som benytter den hebraiske kalenderen, eller som husker den hebraiske måneden eller datoen i måneden. Men i enhver offentlig publikasjon, i enhver avis, i ethvert regjeringsbrev er begge datoer - hebraisk og gregoriansk oppgitt. Likeledes tas det fremdeles hensyn til den hebraiske dato i skolene, men forsøket på å gjennomføre dagliglivet i Israel på grunnlag av den hebraiske kalender alene, har vist seg klart mislykket. Mens de ultra-religiøse partiene tidligere nøyde seg med å få sin del av den nasjonale kaken, som satte dem istand til å tjene sine tilhengere

177

og, viktigst av alt, å gjeninnføre sitt spesielle skolesystem, har de i de senere år lagt for dagen et voksende ønske om å påvirke statens ålmenne jødiske karakter. Loven som forbyr salg av symet brød under Passah, er en del av denne trenden. Et annet eksempel er loven som forbyr salg av svinekjøtt i Israel, og videre loven som forbyr reklame som viser lettkledde kvinner på gatene eller andre steder. På denne måten bruker de små partiene sin politiske makt til å påvirke israelsk livsstil og israelske symboler. Det kollektive selvbildet er hovedsakelig satt sammen av to tilsynelatende motstridende elementer: Isolasjon og utvalgthet. Den avdøde statsminister Levi Eshkol, brukte et jiddisch uttrykk for å beskrive dette: "Shimshon der nebekhdiker", Samson den elendige. Uttrykk som understreker aspektet om utvalgthet, som dukket opp i talene til statens første ledere, og som fortsatte å dukke opp også i senere taler og artikler, var "Det utvalgte folk", "Du har utvalgt oss blant alle nasjoner", og "Et lys for nasjonene" - alle uttrykk hentet fra Bibelen. Bruken av dem betegner, til en viss grad, deler av en tilbakevending til bibelske tider, i et historisk sprang over de lange årene med eksil. En tilbakevending til den tid da det jødiske folk levde i sitt eget land, regnes derfor også som å vende tilbake til den spesielle status Gud har tildelt dem. "En nasjon som bor alene" er også et bibelsk uttrykk, og er et av dem som, på lik linje med uttrykk som "En nasjon blant hedningene", er mest benyttet for å understreke Israels isolasjon. Israels eksistens som eneste jødiske stat i en fiendtlig arabisk verden, er selvfølgelig grunnlaget for denne følelsen, som selv ikke freden med Egypt hittil har forandret nevneverdig. Israel ser på seg selv som en liten og rettferdig nasjon, som står overfor en selvgod og hyklerisk verden. Israel er bestandig David, og araberne - eller resten av verden - er Goliat. Denne følelsen holder seg uforandret. Selv etter 1967, da Israel fikk kontroll over et område tre ganger så stort som seg selv, । fortsatte David å være ung, kvikk og gløgg, forutbestemt til å beseire den klønete kjempen han står overfor. Det jødiske kollektive ansvaret er uttrykt i den ofte gjentatte frasen "Alle jøder har ansvar for hverandre". Disse ordene rommer ikke bare det gjensidige ansvaret israelske borgere har for hverandre, men også

178

Israels ansvar vis-å-vis diasporaen og omvendt. Den israelske regjeringen bruker essensen i denne frasen til å kreve moralsk, politisk og finansiell støtte fra diasporaens jøder, selv om de ikke alltid godtar dens politikk. Den blir også brukt til å rettferdiggjøre den meget høye prisen som betales for å kjøpe fri israelske krigsfanger eller gisler etter terrorhandlinger. Det underliggende konsept er at jødene er et lite, undertrykket folk, og de håndfull medlemmene har en særlig forpliktelse til å sikre hverandres velbefinnende. Til den gamle forestillingen om "Bokens Folk", ble det til Israels nye selvbilde føyd til forestillingen om boken og sverdet. "Bokens Folk" er nasjonen som mottok Bibelen - Bøkenes Bok - av Gud. Den senere bruk av dette uttrykket henspiller til den jødiske kjærlighet til bøker, og Israel har virkelig rekorden når det gjelder antallet leste bøker per person. At sverdet har blitt føyd til boken, uttrykker behovet "Bokens Folk" har for å forsvare seg. Dette symbolet er et uttrykk for det faktum at Israel, som gjerne skulle levd etter Boken alene, på dette stadium i sin historie er istand til å lykkes på et område der det ikke hadde hevdet seg under årene med eksil. Et annet uttrykk som beskriver det unge Israels selvbilde, er "sabra". Denne benevnelsen, som gis til dem som er født i landet, er blitt et standarduttrykk og har mistet sin humoristiske kvalitet for mange år siden. En sabra - en type kaktusfrukt som er svært vanlig i Israel er tornete på utsiden og søt inni. Denne halvveis smigrende benevnelsen ga foreldregenerasjonen de innfødte israelerne, som et uttrykk for hva de anså for et ytre preget av ufullkomne manerer, en ubehøvlet atferd og talemåte, men som, - når man først trengte innenfor skallet, åpenbarte mange gode kvaliteter. De politiske normer i Israel er delvis hentet fra liknende politiske rammer andre steder i verden, delvis representerer de selvstendige israelske oppfinnelser. Det israelske samfunn er mye mer partiorientert enn andre demokratiske samfunn i verden. Venstrepartiene som oppsto i begynnelsen av århundret, var opprinnelig rammeverk som forsynte sine unge medlemmer med et mangfold av tjenester, og som ble utvidet i løpet av årene. Politiske forskere har definert disse tjenestene som tjenester som følger individet fra vugge til grav (sykehus, barne­ hager, skoler, ungdomsbevegelser, helsetjenester, husvære, arbeid,

179

banktjenester, aviser, teater, sosial sikkerhet, gamlehjem, osv.). Høyrepartiene, som vanligvis følger hovedpartienes mønster, imiterte eksemplet fra venstresiden og opprettet egne utvidete rammeverk. Allikevel er det få begreper i Israel som vekker så mye anstøt som begrepet "parti", og da særlig når det blir brukt som attributt. Derfor kaller mange av partiene som er blitt til etter statsdannelsen seg for "bevegelser" istedenfor for partier, selv om det ikke er noen forskjell mellom dem. Mens de eldre partiene (Poalei Zion, HaPoel HaZair, Mapai, Forente arbeideres parti, og Det nasjonale religiøse parti) ikke lot seg forstyrre av ordet "parti", foretrakk de nyere partiene (Herutbevegelsen, Poalei Israel-listen, Borgerrettighetsbevegelsen, Demokratisk bevegelse for forandring, Tehiya-bevegelsen, Tsometbevegelsen, Bevegelsen for forandring, Moledet-bevegelsen, og flere) begrepet "liste" eller "bevegelse", og antyder dermed tilsynelatende en mindre bindende, mindre institusjonalisert og mer åpen struktur. Før i tiden var skillet mellom høyre- og venstresiden i Israel av en mer ekstrem karakter. Partiaktivistene på høyresiden gikk i dress, mange av dem var sakførere eller forretningsmenn. Partiarbeideme på venstresiden gikk i oppkneppede skjorter og av og til i shorts, og var stolte av sin fortid i landbruket, hvor kort den enn var. I venstrekretser titulerer folk hverandre til denne dag som "kamerater", et uttrykk som også benyttes i korrespondanse og i arbeiderpressen. Da den tidligere stabssjef, Haim Bar-Lev ble valgt til Arbeiderpartiets generalsekretær, lot han slå opp notiser på veggene i Arbeiderpartiets hovedkvarter, der det sto: "Tiltal dine kamerater ved fornavn." Bar-Levs kampanje viste seg å være effektiv i de øvre sirkler, men mindre på grasrotnivå. De to arbeiderpartilederne, Yitzhak Rabin og Shimon Peres, blir tiltalt ved sine fornavn av partimedlemmene, det samme blir deres kollegaer i partiledelsen. Men innen partigrenene tiltaler folk hverandre fremdeles som "kamerater", og fortsetter å korrespondere som det sømmer seg et sosialistisk parti med respekt for seg selv. Den røde fane er heist ved siden av det nasjonale flagget ved Arbeiderpartiets offisielle tilstelninger, og på 1. mai marsjerer Arbeiderpartiets ledere i parader som er organisert av Histadrut. Det er mange av partilederne som ikke helt liker å feire arbeidernes dag, som ikke lar seg bevege av den røde fane, og som synger "Internasjo-

180

nalen" uten entusiasme. Men som alle andre ritualer, har også disse blitt skilt fra sine opprinnelige motiver. Ved Arbeiderpartiets kongress i 1991 ble "Internasjonalen" utelatt for første gang, og den røde fanen var godt skjult bak de mange nasjonale flaggene. I Herut-bevegelsen, ledet av Menachem Begin, som var en direkte fortsettelse av IZL, henviste mange til Begin som "Kommandør", den vanlige tiltaleformen er "Tel-Hai", og ungdomsbe-vegelsen, Betar, er organisert i quasimilitære bataljoner. Myten om fortrengningen av personlige ambisjoner er en av de mest fremtredende komponenter i israelske politiske normer. Karakteristisk for denne myten er forestillingen om en "misjon", som er særlig fremherskende i arbeiderbevegelsen. Enhver offentlig funksjonær er en folkets emmisær, nemlig en person som har fått en oppgave han ma utføre, for å leve opp til forventningene fra offentligheten som påla ham oppgaven. Emmisæren selv er så langt man kan se, passiv; han utnevner ikke seg selv; han krever ingenting for seg selv; og det er ikke snakk om noen personlig karriere. "Bevegelsens dom" er et annet konsept som henger sammen med denne myten. Det henspiller til den kollekt i vistiske holdningen der, selv om den enkelte gjerne ville foretrukket en annen retning, bevegelsen er sterkere og bestemmer for ham, og han godtar bestemmelsen. I visse kretser fins det til og med et rituale for å avslå en tilbudt stilling. I kibbutzen Mapam fra Kibbutz HaArtzi-bevegelsen, for eksempel, blir et medlem innimellom bedt om å ta imot en viktig stilling (utenlandsutsending, sekretær for kibbutzbevegelsen, medlem av Knesset, eller regjeringsminister). Han avslår, med den begrunnelse at hans arbeid i kibbutzen er viktigere. Kibbutzens generalforsamling blir derpå kalt sammen og overtaler ham til å ta imot stillingen - som han i virkeligheten er svært interessert i. Like overfor en utspredt politisk fragmentasjon, fins det en myte om enhet. Begrepet "statistiker" tjener som antitese for "parti". Når folk ønsker å fremstille en politiker i et fordelaktig lys og å understreke at han ikke lar seg styre av snevre partiinteresser, blir han omtalt som en som er "statistisk" orientert. Ikke-konformitet eller avvik fra konsensus ble regnet som et meget alvorlig fenomen, både under den førstatlige perioden og etter at staten var proklamert. IZL og Lehi ble

181

bestandig kalt for utbryterbevegelser, og alene det faktum at de var brutt ut ble ansett som langt alvorligere enn deres divergerende syn. Begrepet ahdut - "enhet" - er et av de mest populære i Israel, både når det gjelder navn på politiske partier og i flerpartigrupper (Ahdut HaAvoda, som betyr arbeiderenhet, Forente arbeideres parti, BeYahad, den nasjonale enhetsregjeringen i begge sine inkarnasjoner, og flere andre.) Men den utstrakte bruk av dette begrepet, dekker ikke sjelden over splittelse og uenighet, og bærer navnet enhet forgjeves. Men i motsetning til begreper som "misjon" og "bevegelsens dom", som man har gått bort fra og som vanligvis virker latterlige, er begrepet enhet, som statistisme, fremdeles gangbar mynt. Det ideologiske språket i Israel har forandret seg i løpet av årene. Begrepet "sosialisme i vår tid", som ble innført av Golda Meir og benyttet av venstrefløyen i 1950-årene, sluttet man å bruke i 1960årene. Begrepet "jemmur" ble tatt i bruk av Revisjonist-bevegelsen; det betydde at først når de israelske araberne innså hvilken makt jødene hadde i Israel, ville de forsone seg med å være en minoritet i den jødiske staten. Et annet ideologisk sosialt konsept som kjennetegnet Revisjonistene, var "Bryt over". Det skrev seg etter en artikkel av Ze ev Jabotinsky, som i 1932 oppfordret de uorganiserte arbeiderne til å bryte streiken til de organiserte arbeiderne i Fruminfabrikken i Jerusalem. Det ble senere et nedsettende begrep som arbeiderbevegelsens medlemmer brukte mot Jabotinskys disipler, mens høyre-siden sluttet å bruke uttrykket og til og med sluttet seg til Histadrut i 1965. Ifølge den sionistiske myten, som var fremherskende i begynnelsen av århundret, trodde mange at den jødiske immigrasjon til Palestina i virkeligheten betydde at et folk uten land knyttet seg til et land uten folk, selv om det til og med den gang fantes dem som hevdet og skrev noe annet. Uviljen mot å anerkjenne eksistensen av et annet folk i Palestina, var grunnet på innsikten om at å anerkjenne et folk, også innebar å anerkjenne dets rettigheter. Som en følge av dette måtte man forkaste den eksklusive jødiske fordringen på landet. I løpet av årene beveget begge hovedleire seg bort fra kravet om eksklusivitet. Venstresiden var villig til å dele landet, mens høyresiden insisterte på

182

at araberne skulle si seg fornøyd med en minoritetsstatus. I 1978 ble eksistensen av et palestinsk folk bekreftet, svart på hvitt, i Camp David-avtalene. Menachem Begin - som fremdeles fryktet de uungåelige konsekvensene av denne bekreftelsen - klargjorde i et brev til president Carter at begrepet ville bli oversatt til hebraisk som "Araberne i landet Israel". Carter ble ikke overdrevent beveget av denne tilføyelsen, siden det var avtalens engelske tekst som var bindende. Det israelske ideologiske språk ble beriket i 1967 av begrepet "territorier". Det refererte til de områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen - Sinaihalvøya, Gazastripen, Jordanelvens vestbredde, og Golanhøydene. Adjektivet som ble knyttet til dette ordet avslørte det politiske synet til den som snakket. Høyresiden kalte dem "befidde territorier", og den ytterste venstrefløy henspilte til dem som "okkuperte territorier", mens sentrum kalte dem "administrerte territorier". De som forsøker å holde seg nøytrale og unngå enhver ideologisk overtone, avstår fra å bruke adjektiv og snakker ganske enkelt om "territoriene". På 1980-tallet begynte Likud å kalle seg "den nasjonale leir", et navn som siden er blitt synonymt med partiene på høyrefløyen. Venstrefløyen, som likte navnet ganske godt, forsøkte å bevise at den ikke var mindre fedrelandsk enn høyresiden. Imidlertid lyktes den ikke i å underkjenne denne påstanden fra høyresiden, og høyresiden fikk seg en ny merkelapp. De små venstrepartiene kalte seg for fredsleiren - en definisjon Arbeideralliansen er redd for å identifisere seg med fordi den anser den som for radikal. Rasisme er tabu i det israelske ideologiske språk. Holocaustens grusomheter skapte en fullstendig allmenn konsensus mot enhver manifestasjon av rasisme, og det er ikke tilfeldig at høyre- og venstresiden gikk sammen om å utstede en lov i Knesset som hindrer ethvert parti med en rasistisk plattform å stille til valg. Denne loven hindret faktisk Meir Kahanes liste fra å stille til gjenvalg for Knesset. Holocaust er det ytterste tabu. Dette er et emne alle er enige om og som får alle uoverensstemmelser til å stilne. I årevis ble det ikke vist tyske filmer i israelske kinoer, ingen tysk musikk ble kringkastet på radio, konserthusene boikottet Wagner og mange israelere boikottet

183

tysk import, og gjør det fortsatt den dag i dag. Det er blitt gjort forsøk på ikke å sammenlikne andre avskyeligheter med Holocaust. Da amerikanerne ba den israelske regjering anerkjenne holocausten mot armenerne, fikk de til svar at utryddelsen mot den europeiske jødedommen ikke kunne sammenliknes med denne massakren, hverken i omfang eller i grusomhetene den innebar. Når palestinske terror­ aksjoner blir sammenliknet med nazistenes ugjerninger, er det alltid en eller annen som hevder at ingen sporadisk voldshandling kan sammen­ liknes med Holocaust. Det er ikke blitt skrevet noe litteratur i Israel som latterliggjør nazistene, - ingen teaterstykker eller filmer lik dem som er blitt produsert i De forente stater og i Europa etter Den annen verdenskrig. Motsatt blir uttrykket "for at det ikke skal bli ett nytt Holocaust" brukt for å rettferdiggjøre både fredsvennlige og krigshissende ideologier. Mens førstnevnte prøver å komme frem til en politisk løsning for å unngå videre blodsutgytelser, inntar sistnevnte et ubøyelig standpunkt mot arabiske krav, for ikke å invitere til ødeleggelse ved å gi etter for dem. Et mindre akutt, men fremtredende tabu er kommunismen, som er upassende i det israelske samfunn. Kommunistene utgjør et lite parti med en nesten utelukkende arabisk medlemsskare. Det regnes som legitimt for arabere, men utilbørlig for jøder. Israelere som er kjent som kommunister, oppnår ingen overordnede stillinger innen offentlig administrasjon, innen det militære eller i institusjoner som direkte eller indirekte er knyttet til statssystemet. Man kan imidlertid treffe på dem ved universitetsfakultetene, innen kunsten, og i en mindre utstrekning innen media. Kommunistene har aldri vært en del av regjerings­ koalisjonen i Israel, og selv kretser på venstrefløyen foretrekker å distansere seg fra dem for å unngå å bli stigmatisert. USSRs sammen­ brudd kommer til å forandre Kommunistpartiet og den offentlige holdning til det. Samlingen av jøder fra diasporaen er et av Israels aller viktigste symboler - å føre jøder fra alle verdenshjørner til Israel, jøder som snakker mer enn sytti forskjellige språk, og gjøre dem til én nasjon. Smeltedigelen representerer integrerings-myten, og fastslår at jødene, selv om de kommer fra mange forskjellige kulturer, etter sin ankomst

184

til Israel raskt gjenforenes til én nasjon. IFS blir også regnet som en smeltedigel, der alle får samme behandling, uansett deres forskjellige bakgrunn. Virkeligheten er, i dette tilfellet, nokså forskjellig fra myten. Absorberingsprosessen ledsages av en rekke vanskeligheter, og selv når det virker som om immigrantene raskt tilpasser seg samfunnet og lærer seg hebraisk, er det mange sosiale problemer tilbake, noen av dem blir synlige først meget senere. Det er ingen tvil om at absorberingen av de vestlige/europeiske immigrantene i det eksisterende askenasisystemet var mer vellykket enn absorberingen av immigranter med bakgrunn fra Midtøsten. Flesteparten av de sistnevnte innfant seg uten kapital, uten et språk som var gjengs i det israelsk samfunn og uten relevante kvalifikasjoner når det gjaldt utdanning. Bak fasaden av militær likhet, var det askenasim som hadde høyeste kommandorang, mens mange av sephardim ikke avanserte lengre enn til underoffisers rang. Da Ben Gurion snakket om en drøm han hadde, der en jemenitt tjenestegjorde som stabssjef i IFS, var det sannelig en fjern drøm. Det gjenstår ennå for en jemensk stabssjef å bli utnevnt, og det gikk faktisk mange år, før det i 1983 ble utnevnt en stabssjef av iraksk opprinnelse (Moshe Levy). Allikevel hersker det ikke tvil om at hæren tjener som møteplass for mennesker fra forskjellige sosiale klasser, som ellers aldri ville opplevd en slik intens kontakt, og den er også en av faktorene som fremmer ekteskap mellom medlemmer av forskjellige jødiske fellesskap, en praksis som ikke er vanlig i Israel (omtrent 20 prosent av alle giftermål). Befolkningsspredning utgjør en annen myte, som først og fremst henger sammen med immigrasjonen fra arabiske land. Tanken var å sende alle nye immigranter til den unge statens grensetrakter, i den hensikt å trygge grensene gjennom bosetning. Mange av transittleirene som i utgangspunktet ble opprettet i utkantsstrøkene, ble senere til utviklingsbyer. Opprinnelig var disse ment å skulle forene en urban bosetning med småbrukdrift i tillegg, men jordbruket ble til slutt gitt opp. I utviklingsbyene bosatte det seg til å begynne med immigranter fra land både i Vesten og Midtøsten. De førstnevnte ble imidlertid etterhvert tiltrukket til hovedbyene, og dermed oppsto det byer som nesten utelukkende var bebodd av jøder fra Midtøsten. Mange av

185

annengenerasjonen blant disse immigrantfamiliene oppfattet befolkningsspredningen som et middel til å nekte deres foreldre mulighetene de sentrale strøkene rommet, mens utviklingsbyene, som mindre enn en tiendedel av Israels befolkning bodde i, ble kjent som det "sekundære Israel". Det andre Israel - som er mindre velkjent, dukker mindre hyppig opp i media og utvikler seg i et langsommere tempo enn knutepunktene. Begrepet henspilte hovedsakelig til utviklingsbyene som ble opprettet i 1950-årene, i mindre grad til byene som oppsto i 1960-årene, der utviklingen gikk raskere. Enhver som undersøker det demografiske kart over Israel vil lett oppdage at forsøket med befolkningsspredning ble en fiasko. Galilea i nord og Negev i sør roper etter innbyggere, mens Israel raskt nærmer seg en situasjon der flertallet av befolkningen bor i en stor metropol i sentrum. De som blir værende i utkantsstrøkene er enten folk som velger å slå seg ned der av ideologiske grunner, eller slike som ikke hadde resurser eller forutsetninger for å flytte. Loven som ble vedtatt for å anspore kapitalinvesteringer, som begunstiget investeringer i eksportindustrien i utkantområdene, førte ikke til noe overflod av investeringer i grensestrøkene. Dette skyldtes delvis at mange investorer benyttet seg av dispensasjonene som ble garantert for den første femårsperioden, og deretter flyttet sine fabrikker fra ett utviklingsområde til et annet hvert femte år. Mens videregående utdanning tidligere hadde vært gratis bare i utviklingsbyene, ble gratis utdanning utvidet til å omfatte hele landet mot slutten av 1970-tallet, samtidig som den gjennomsnittlige inntekten holdt seg betydelig lavere i utviklingsbyene enn i sentrum av landet. Den høye fødselsraten blant jødiske immigranter fra arabiske land ble oppmuntret av askenasi-samfunnet, som stort sett hadde færre barn. Siden staten Israel bestandig har vært opptatt av demografiske bestrebelser for å øke befolkningen, ønsket myndighetene at de nye immigrantene, som ofte kom til landet med både åtte, ni og ti barn, skulle fortsette denne levemåten i Israel. Statsminister Ben Gurion utlovte en påskjønnelse på 100 lira for hver mor som hadde ti barn. Store familier ble heretter kalt "familier velsignet med barn", og siden 1972 er store jødiske familier blitt innvilget en spesiell nasjonal

186

trygdepremie, avhengig av en av foreldrenes eller et av familiemed­ lemmenes militærtjeneste. Det er ikke uten grunn at ordet "proletariat" er avledet av det latinske ord for avkom. Stor fruktbarhet gjorde at en familie kunne gi mindre til hvert barn enn det en famile med to eller tre barn kunne klare. Selv om mange barn økte fattigdommen i disse familiene, som ikke var velstående i utgangspunktet, fortsatte store familier å være noe man traktet etter. Å hevde at en høy fødselsrate reduserer det enkelte barns evne til å hanskes med sine omgivelser, ville være å krysse grensen av tillatt agrumentasjon og begi seg inn på et tabubelagt område. En fremstående myte i det israelske samfunn er myten om likhet. Den relative mangel på seremoni, fraværet av en tradisjonell klassedeling, det faktum at det overveiende flertall av israelere er nykommere til landet: Alt dette bidro i stor grad til følelsen av likhet, helt til det ble gjendrevet av statistikkene. Inntektsskjevheten i Israel overgår skjevheten i Storbritannia og i mange andre land der skillet mellom fattig og rik er kjent for å være stor. Kvinnenes likestilling er også en veletablert myte i Israel. Pionérene som kom til Palestina og trodde på alle menneskers likhet, regnet de få kvinnene blant seg som likeverdige, og kvinnene deltok i de samme oppgavene som mennene. De brola gater, lagde grus, drev jordbruk, og delte de samme barske levevilkårene - og fattigdommen. Allikevel når israelske kvinner som regel aldri opp i de høyeste stillingene i israelsk administrasjon, forretningsverden eller offentlige foretak. Kvinner utgjør en liten minoritet i Knesset. De tjenestegjør sjelden i kabinettet og nesten aldri som ordførere. Ingen kvinne er noen gang blitt utnevnt til generaldirektør for et regjeringsministerium. Bortsett fra øverstkommanderende for kvinnekorpset, oppnår kvinner sjelden en høy militær rang, på tross av obligatorisk militærtjeneste for kvinner. Selv innen kunst og litteratur inntar ikke kvinnene noen sentral plass. Det fins imidlertid et åpent blikk for behovet for å innvilge likestilling for kvinner, noe som gjenspeiles i loven om like muligheter som Knesset har forordnet. Beslektet med likhets-myten er myten om likhet når det gjelder medisinske tjenester. Faktisk er mer enn 90 prosent av israelske statsborgere medisinsk forsikret gjennom de forskjellige helsefondene,

187

og selv ubemidlede folk er sikret det nødvendige minimum av medisinske tjenester. Men i de offentlige sykehusene er det vanlig å betale den enkelte lege, eller avdelingen han arbeider i, for å få en bedre servicestandard, med kortere ventetid på behandling. Dette fenomenet, et slags medisinens "sorte marked", er blitt særlig fremtredende i de senere år, og har skapt to klasser for medisinske tjenester i Israel - en for bemidlede mennesker, og den andre for folk med moderate eller lavere inntekter. Selv om eksistensen av dette fenomenet er velkjent, har myndighetene fremdeles vanskelig for å akseptere det. De foretrekker å fortsette å fremme et likeverdig medisinsk tilbud, istedenfor å legitimere og regulere de to forskjellige klassene. En myte som henger sammen med Arbeiderbevegelsens syn på det nye jødiske samfunnet, er myten om den omvendte pyramide. Dette begrepet ble tatt i bruk av Dov Borochov, en jødisk marxist, som føyde til Marx' produksjonsmåter betydningen av produksjonsforholdene. I diasporaen, hevdet Borochov, var pyramiden blitt snudd opp-ned: For, slo han fast, istedenfor en bred basis av bønder og arbeidere og en liten gruppe som besørget tjenester og tjente som mellommenn og kjøpmenn, var de fleste jøder engasjert i de sistnevnte funksjonene, med for få bønder og arbeidere. I Palestina skulle pyramiden snus opp-ned enda engang. Selv om ikke hele Arbeiderbevegelsen ble Borochovs disipler, ble idéen tatt i bruk av de fleste av dens ledere, og det ble gjort et forsøk på å snu pyramiden på kunstig vis. Gårsdagens studenter ble jordbruksarbeidere, veiarbeidere, og mennesker som lærte å drenere myrer. Utdanning ble ansett for noe spissborgerlig, og de som hadde akademiske eksamener holdt dette for seg selv; det mest prestisjetunge statussymbolet i arbeiderbevegelsen var grov hud i hendene. Men allerede mot slutten av 1920-tallet ble det klart at pyramider ikke lar seg snu så lett. Senere ble det klart at Borochovs naturlige pyramide ikke lengre var relevant i det moderne samfunn, og at det et slikt samfunn trengte fremfor noe annet, var kunnskap.

Hadde Dov Borochov, som døde i 1917, besøkt Israel i dag, ville han nok toet sine hender over den omvendte pyramiden, som fortsetter å

188

stå på hodet i den jødiske stat. Israel har verdensrekorden når det gjelder antall leger per tusen innbyggere (3,5 per 1000), og immigrasjonsbølgen fra Sovjetunionen som pågår nå, der forholdet er ti ganger høyere (nesten 35 per 1000), vil bare tjene til at rekorden blir slått enda engang. Tallet på advokater i Israel er det samme, i absolutte tall, som i Japan (11.000). Den offentlige sektor er meget stor (den utgjør 30 prosent av arbeidsstokken), mens tallet på produksjonsarbeidere er relativt lavt (24 prosent). En annen ideologisk drøm - å opprette et arbeidersamfunn i Palestina - var et forsøk på å virkeliggjøre borochovismen ved å skape en økonomi som var helt og holdent grunnet på arbeidere, som skulle yte etter evne og lønnes etter behov. Denne drømmen søkte enslags snarvei: Mange av Arbeiderbevegelsens fedre trodde at det på grunn av fraværet av kapital eller kapitalisme i Palestina de første tjuefem år av århundret, burde være mulig å hoppe over klassekampens første fase og å opprette en type kommunistisk samfunn der lønningene ikke skulle tjene som spore for arbeidet. Hevrat HaOvdim (Arbeidersam­ funnet) bar drømmens navn, men gikk øyeblikkelig bort fra den pretensiøse fordringen, og ble en økonomisk sektor i det israelske samfunnet. Israel selv ble aldri et arbeidersamfunn. Full sysselsetning har bestandig hatt en spesiell betydning i Israel. Både på grunn av behovet for å skaffe arbeid til soldatene, når de kommer tilbake etter tre års obligatorisk tjeneste, og for å sikre at de nye immigrantene ikke skulle dra til andre land på grunn av mangel på egnede arbeidsplasser. Full sysselsetning ble også fremholdt av politikerne som et viktig mål i seg selv, på grunn av arbeidets iboende verdi. Massebølgene av immigranter under statens første år ble hovedsakelig satt til offentlig arbeid, hvis eneste hensikt var å hindre at immigrantene skulle motta arbeidsløsestønad mens de gikk uvirksomme. Immigranter ble derfor satt til å plante trær og til oppgaver av mindre enn marginal betydning. De raske forandringene i en moderne økonomi tøylet arbeidsledigheten. Men den ble erstattet av skjult arbeidsledighet, både innen den offentlige sektor, som økte i omfang, og innen den produktive sektor - særlig i Hevrat HaOvdims Histadrut-foretak, der det var i strid med ideologien å oppsi arbeidere. En del av svakheten

189

i den israelske økonomi skyldes at man har foretrukket skjult fremfor åpenlys arbeidsledighet. Den skjulte arbeidsledigheten lot mange mennesker som det ikke lengre var bruk for, tro at de fremdeles arbeidet. Det fritok systemet fra å finne alternative arbeidsplasser til dem. Det er ikke tvil om at dette ga rom for skjevheter, en stor økonomisk belastning og ineffektivitet. I midten av 1980-årene, i kjølvannet av det økonomiske gjenreisningsprogrammet fra 1985, ble mange foretak tvunget til å se den økonomiske sannhet i øynene og å foreta oppsigelser i stor skala. Skjønt oppsigelsene i mange fabrikker førte til økt produksjon, var det sosiale problem som skaptes med den økte arbeidsledigheten - delvis strukturelt og delvis pedagogisk særlig akutt, og er det fremdeles i lys av den nåværende store immigrasjonsbølgen fra Sovjetunionen. Noe som vil øke arbeids­ ledigheten igjen, i det minste midlertidig. Det israelske samfunn blir mer og mer materialistisk. Sannheten er at denne prosessen bare er naturlig. Den første generasjonen kom, i det minste delvis, av ideologiske grunner, den ville virkeliggjøre en drøm, realisere verdier. Annengenerasjonen, som er født i Israel og ser på sine omgivelser som naturlige, stiller krav til omgivelsene og søker å gjøre lykke innenfor dem. De anti-materialistiske omgivelsene i århundrets første tiår hadde innflytelse på de sosiale normene, og selv de med materialistiske tendenser foretrakk å fremstille motivene sine som nasjonale. Etterhvert som årene gikk ble det mer legitimt med materialistiske krav. Rikdom ble ikke lengre så ofte holdt skjult, man begynte faktisk å prange med den. Allikevel er de israelske normer på dette område fjernt fra amerikanske normer. Bemerkninger som "Det og det er verdt så mange dollar", "Jeg tjener så og så mange dollar i året", eller "Den og den arbeider for meg" er ikke vanlige i det hebraiske språk eller i israelsk kultur. Man må fremdeles unnskylde seg i Israel hvis man er velstilt, hvis man ferierer i utlandet, spiser i fancy restauranter eller kjører en dyr bil. Israel pendler mellom to symboler som utgjør en tilsynelatende motsetning, men som har en fellesnevner; de er spesielt følsomme overfor spørsmålet om overlevelse. Et bilde som går igjen på utstillinger, i dokumentarprogram og andre steder, er bildet av den jødiske gutten med de redde øynene i gettoen i Warszawa, som løfter

190

armene i været i kapitulasjon for nazi-soldatene. Et annet bilde, som blir vist i seiersalbumene fra Seksdagerskrigen, i dokumentarprogram og på plakater, er bildet av kaptein Yossi - som senere har blitt brigadegeneral i IFS - der han står i sin uniform i vannet i Suez­ kanalen, og løfter geværet høyt i været med et enestående uttrykk av undertrykt glede: Vi er blitt spart for enda et Holocaust. Det er mellom disse to symbolene, - mellom det Holocaust som kom over de europeiske jøder, og frykten for en gjentakelse - at det israelske samfunn lever.

Ideologier Det nye Yishuv i Israel ble til i en tid da ideologiene florerte, og ideologien spilte virkelig en fremtredende rolle i dette fellesskapet som talte atskillige titalls tusen. Disse ideologiene var altomfattende, stilte store krav til dem som trodde på dem og ga ikke rom for kompromiss med andre ideologier, hvis tilhengere minst ble sett på som rivaler. En ideologi innrømmer ingen tvil. Selv om den benytter seg av vitenskapelige redskaper, omformer den hypoteser til premisser og konvensjoner. Fortiden forklares i et helhetsperspektiv, og fremtiden fremstilles som en uungåelig utvikling. De fleste unge mennesker som kom til Palestina i begynnelsen av århundret, hadde forlatt religiøse hjem i opprør mot foreldregenerasjonen. Mange var enige med Marx da han sa at religionen var massenes opium, og de førte et verdslig liv. Sosialismen i sine forskjellige avskygninger, ble for dem en slags ny religion, som ga dem både forklaringer og forutsigbarhet. Sosialismen ga dem en meningsfull verden som de kunne forstå; den hjalp dem å avvise "irrelevant" informasjon; den forskånte dem for ubehagelige situasjoner, både i fortid og nåtid; den skapte et moralsk system for å rettferdiggjøre handlinger.

Sionismen selv er en ideologi. Den hevder at å føre det jødiske folk fra diasporaen og til Palestina, vil føre til en total forandring i dets levemåte, det vil gjøre jødene til produktive arbeidere og forvandle dem til en nasjon som alle andre nasjoner. Som andre sekulære ideologier, ga også sionismen den sekulære jøde fra slutten av det

191

nittende århundre muligheten til å leve et jødisk liv, uten fare for å bli assimilert og uten å måtte opprettholde de ytre tegn på religion. Sionismen, slik den blir definert av Eliezer Schweid, var og er et program konstruert for å løse jødenes og judaismens problem i den moderne tid, ved å føre det jødiske folk tilbake til sitt opprinnelige hjemland, for at de skulle leve som en uavhengig nasjon innenfor moderne nasjonal-politiske rammer. Den sionistiske ideologi tok utgangspunkt i å forsterke nasjonalitetens betydning i den enkeltes liv. Den skulle innta den sentrale stilling i hans liv; under forutsetning av at jødisk nasjonalitet skulle virkeliggjøres på det samme sted som den oppsto, nemlig i landet Israel, og ikke i de store jødiske befolknings-sentraene, og forutsatt at denne befolknings-konsentrasjonen ville skape en revolusjonær omveltning i den jødiske befolknings liv når det gjaldt arbeid og sosiale forhold. I tilbakeblikk på fortiden, forklarte sionismen lidelsene til det jødiske folk med at de var spredt over mange land, der de overalt utgjorde en liten minoritet. Sionismen så fremover mot fremtiden, som ble malt i idylliske farger. Den ignorerte helt den mulige utvikling av en konflikt mellom jøder og arabere i Palestina. Men det ble snart klart at den sionistiske ideologi alene ikke var tilstrekkelig til å omfatte alle livets aspekter. Ved århundreskiftet utgjorde De alminnelige sionister, eller de "vanlige" sionistene, et stort flertall. Det dreide seg om mennesker som utelukkende identifiserte seg med den sionistiske ideologi og som ikke la seg til noe sosialt eller religiøst livssyn. I løpet av århundrets første tiår dukket de sosialistiske partiene opp, de religiøse partiene ved begynnelsen av det tredje tiåret, og det høyreorienterte Revisjonistpartiet mot midten av samme tiår. Uenigheten mellom dem var så stor som den kunne bli, på tross av den brede sionistiske fellesnevneren. Dette var en kamp om kursen til et blivende samfunn, og hvert parti trodde at dets seier ville bestemme samfunnets karakter. Konflikten som utviklet seg mellom de forskjellige ideologiene i løpet av århundrets første årtier, forverret stridighetene innenfor sionistbevegelsen. Høyresiden fremstilte venstresiden som kommunister, venstresiden kalte høyresiden for fascister. Selv om det er riktig at det virkelig fantes dem i begge leire som identifiserte seg

192

med kommunismen på den ene siden og fascismen på den annen, opprettholdt hovedstrømningene i begge en autentisitet som skilte dem fra disse ideologiene. Det var vanskelig å la være å identifisere seg med en av ideologiene i den førstatlige æra i Palestina. Mens man innenfor sionistbevegelsen fremdeles kunne være en "vanlig sionist", måtte man i Palestina tilhøre enten venstre- eller høyresiden, eller slutte seg til den ultra-ortodokse leiren som nektet å forsone seg med sionistbevegelsens eksistens. De så på forsøket på å vente på Messias og å opprette en suveren jødisk enhet regjert av sekulære jøder, som et alvorlig feilgrep. Denne ultraortodokse leiren foretrakk helt klart fremmed herredømme fremfor jødisk selvstyre. De nektet å være en del av Knesset, og Israel - det jødiske samfunns samarbeidsenhet i Palestina under det britiske mandat, som opprettholdt sin egen struktur og valgte sine egne demokratiske institusjoner. Den sionistiske venstresiden (og det fantes alltid en anti-sionistisk venstreside som foretrakk klassetilhørighet fremfor nasjonale jødiske mål) mente at det bare var arbeiderne som kunne skape et jødisk samfunn i Palestina, mens høyresiden beskyldte venstresiden for å være anti-nasjonalistisk. Både høyre og venstre hadde militære styrker til sin disposisjon (Haganah og Palmach på ventresiden, IZL og Lehi på høyresiden), og begge leire, i tillegg til den sionistisk-religiøse leir, hadde sine egne fora for utdanning, kultur og økonomi. Ideologi var ikke bare en tenkemåte, men så avgjort en livsform, og det å gå over fra en ideologi til en annen var ikke en politisk manifest, men snarere en viktig sosial handling som av alle sider ble betraktet som jevngodt med forræderi. Stein Rokkan forklarer at arten av den sosio-politiske disputt i ethvert samfunn avhenger av statens stilling ved det tidspunkt den alminnelige stemmerett blir vedtatt. Jødene i Palestina fikk stemmerett i 1920, ved valgene til den første Representantforsamling, og landets politiske profil ble formet i 1920-årene. I løpet av dette tiåret ble venstreblokken dannet, Revisjonistbevegelsen ble opprettet under Ze ev Jabotinsky, og det religiøse arbeiderparti ble grunnlagt. Hvert av dem forfektet sin egen livsanskuelse og la planer for sine egne forestillinger

193

om et jødisk samfunn i Palestina. De har til denne dag vedblitt å være de eneste store ideologiene i Israel. Til forskjell fra andre land, der ideologier oppsto som en følge av interessekonflikter (små i forhold til store godseiere; bønder i forhold til byboere; arbeidere i forhold til middelklassen; utkant i forhold til sentrum, etc.), var den ideologiske debatt i Israel kjennetegnet av reelle ideologiske motsetninger. Arbeiderne var ikke arbeidere, men idealister som bestemte seg for å bli arbeidere. Høyresiden besto ikke av kapitalister, men snarere av mennesker som mente at et samfunn som var i ferd med å danne en stat ikke burde tillate streiker og helst burde ha en liberal økonomi. Bare de ultra-ortodokse var virkelig bare dét; de regnet disse utviklingene som et stort feilskritt og nektet å være en del av dem. Mot denne bakgrunn av sterke spenninger mellom de to leirene, er det noe overraskende at voldshandlinger begrenset seg til to politiske attentat: Jacob Israel De Haan, en ultra-ortodoks anti-sionist som ble myrdet av venstreelementer i 1924; og Chaim Arlosoroff, en av venstrefløyens ledere, som ble drept i attentat i 1933. Det forekom andre voldsutbrudd, som nådde et høydepunkt i 1930-årene med skuddveksling mellom medlemmer av ungdomsbevegelser fra høyreog venstresiden. Det kom til voldeligheter over forsøk på streikebryteri fra høyregrupperinger, men i det store og hele fantes det, selv i fravær av organer som kunne opprettholde ro og orden, normer for disiplin, som sikret at de ideologiske spenningene holdt seg innenfor en ikke-voldelig ramme med samtaler. Det hersker en universell tendens til å se på tidligere generasjoners motiver for handling med nostalgi, og å tillegge dem støne uskyld og verdi. I Israels tilfelle var det, på tross av uungåelige overdrivelser, et snev av sannhet i dette, av den enkle grunn at mange av de unge menneskene som kom til Palestina gjorde det av ideologiske grunner. Ulikt de fleste emigranter fra Østeuropa traktet ikke disse menneskene etter å forbedre levestandarden fra Vesten. De trodde at det var mulig å skape et nytt samfunn og å forandre forholdene for det jødiske folk, og mente om seg selv at de var blitt kalt til denne oppgaven. Annengenerasjonen, som ble født i Palestina, sto ikke overfor et valg

194

slik deres foreldre hadde gjort. Den var en "normal" generasjon, oppdratt til "normalitet". Dens viktigste bragd var det faktum at de levde som vanlige unge mennesker, med vanlige unge menneskers problemer. En annen bragd sprang ut fra det faktum at de var fysisk sterkere enn sine foreldre (det trodde de i det minste selv) og var villige til å bære våpen for å forsvare det lille jødiske samfunnet. Det er klart at ideologiske forpliktelser er mindre markante i annengenera­ sjonen enn hos deres foreldre. Foreldrenes forsøk på å institusjonalisere ideologi gjennom ungdoms­ bevegelser, lyktes bare delvis. Ungdomsbevegelsene var ment å skulle levere alle svarene på alle spørsmål, og hver enkelt forelder kunne lede sine barn mot den ideologiske retningen han selv hørte til. Et barn som vokste opp i byen, i et hjem som sympatiserte med Arbeiderbevegelsen, ville gått på en "Arbeider-rettet" skole, lest Davar for Barn - Histadruts ungdomsavis. Kanskje ville det tilhørt en ungdomsbevegelse som HaMahanot HaOlim - "Stigende Hærskare", eller Noar HaOved - "Arbeidende Ungdom", eller sluttet seg til Haganah og blitt medlem av en kibbutz. Annengenerasjonen var klar over betydningen av den valgte ideologien, skrev avhandlinger eller omtalte den i rosende ordelag, men mange av dem forlot på et eller annet trinn kursen deres foreldre hadde stukket ut for dem. Med fullført skole, innrullering i det militære og begynnelsen av kibbutzlivet begynte det sosiale press å overgå foreldrenes innflytelse. Som et resultat av dette ble kibbutzen for mange en transittstasjon snarere enn en livsform. En meget stor gruppe mennesker som ble født i landet i 1920- og 1930-årene, bemerker i sine biografier at de tilbrakte en kort periode i en kibbutz. Bare et mindretall blant annengenerasjonen gjorde kibbutzen til sin livsform. 1920-årenes drøm om å gjøre kibbutzen til hele landets livsform ble erstattet av kibbutzbevegelsen, som i alle år har utgjort omtrent 4 prosent av befolkningen. Den kollektivistiske ideologi ble ikke erstattet av individualisme, men det hersker ingen tvil om at griindergenerasjonens vilje til å fungere som en slags "ørkengenerasjon" for å oppnå et bedre samfunn, ikke kjennetegnet de senere generasjoner, som selvfølgelig søkte å realisere seg selv. Imidlertid var det fremdeles et samfunn som betraktet individet i sin

195

sosiale kontekst, og som trodde på at en reform av samfunnet også ville medføre en virkelig forandring av individet. Det hersket en oppfatning av at ideologien hadde opphørt etter Uavhengighetskrigen. På den ene siden så det ut til at ideologien om konsensus - den sionistiske ideologi - var blitt virkeliggjort. På den annen side var det mange som følte at den unge staten ikke hadde innfridd deres forventninger, og at det ikke egentlig var noen forskjell på staten og æraen før staten var erklært. Unge mennesker som opplevde sosialiseringsprosessen som er beskrevet ovenfor, reagerte med kynisme og sågar nihilisme. Noen søkte lykken i Europa i noen år og kom frustrerte tilbake, en følelse som også gjenspeilet seg i hebraisk litteratur. I løpet av 1950- og 1960-årene fantes det selvfølgelig skarpe politiske stridigheter, men stridsspørsmålene hadde ingen sammenheng med de grunnleggende forskjeller i de to hovedleirenes livssyn. Den hissige striden om relasjoner med Tyskland for eksempel, eller over slike stridsemner som religion og stat, var altså blottet for et direkte ideologisk grunnlag. Selv om Golda Meir i 1950-årene snakket om "sosialismen i vår tid", tjente slagordet bare til å skjule aksepten av en pluralistisk økonomi - ikke en klassekamp, heller ikke et klasseløst samfunn, ikke engang et arbeidersamfunn. På den israelske venstresiden ble det ført glødende ideologiske debatter. Mapam var fanget i en strid mellom en forpliktelse til den sammensatte marxistleninistiske tilnærmingsmåten og forpliktelsen, uten bindestrek, til både marxismen og leninismen. Debatten gikk senere under betegnelsen "bindestreks-debatten" og ble holdt frem som et eksempel på en overflødig debatt, fullstendig avskåret fra den reelle virkeligheten. 1960-årene var årene med sterk politisk samling. I 1965 sluttet Mapam seg til Ahdut HaAvoda etter enogtyve års atskillelse, mens Herut-bevegelsen slo seg sammen med Det liberale parti på høyresiden. Det israelske Arbeiderpartiet ble grunnlagt i 1968, det sluttet seg sammen med Rafi igjen to og et halvt år etter at de hadde skilt lag, og Arbeideralliansen sluttet seg i 1969 til Arbeiderpartiet og Mapam. De store politiske blokker som ble dannet gjorde ikke de grunnleggende forskjellene mellom dem skarpere. Tvert imot, kompromissene som ble inngått innenfor hver av blokkene, førte dem

196

nærmere sentrum, og svekket i en viss grad stridighetene mellom dem. På det samfunnsmessige område ble velferdsstaten fellesnevneren for både høyre og venstre, mens det på det politiske område ikke fantes noe avgjørende tvistepunkt før Seksdagerskrigen. Den nasjonale enhetsregjeringen som ble dannet like før Seksdagerskrigen i 1967, var utvilsomt det mest fremtredende uttrykk for at forskjellene mellom hovedblokkene innen israelsk politikk var svekket. En regjering som førte Levi Eshkol sammen med Menachem Begin var i stor grad en regjering av historisk forsoning, dannet etter flere tiår med bitre meningsforskjeller og personlig fiendskap. Et illustrerende eksempel er det faktum at David Ben Gurion som statsminister ikke bare hadde lovet å danne regjering uten Herut og uten Maki (det israelske kommunistparti), men at han ikke engang tiltalte Menachem Begin ved navn, men refererte til ham som "mannen som sitter ved siden av dr. Bader". Resultatet av Seksdagerskrigen var et sjokk ikke bare for araberne, men også for israelerne - som en drøm som var blitt til virkelighet og de visste ikke helt hva de skulle gjøre med sin nyvunne rikdom. Det er ikke for ingenting at det mislykkede forsøket på å erobre Vestbredden under Uavhengighetskrigen i 1948 er blitt kalt "en evig skam", siden det var klart at våpenstillstandslinjene - den Grønne Linjen - ville bli Israels grense. I geografitimene, som ble kalt "hjemlandsstudier", kan jeg huske et stort oversiktskart over Israel, der grensen var tegnet inn med grønt. Generasjonen som begynte i skolen etter 1967 ble undervist etter nye kart, der den grønne linjen var forsvunnet. Den nasjonale enhetsregjeringen fattet en formell beslutning om å utradere den, idet den erklærte at Israels midlertidige grense ville være våpenhvilelinjen - Jordanelven i øst, Golanhøydene i nord og Suezkanalen i vest. I min barndom pleide mine foreldre å ta meg med til Jerusalem i skoleferiene. Vi gikk opp på taket av en høy bygning i nærheten av Gamlebyen i Jerusalem, der de pekte ut retningen til Vestmuren. Fra dette utkikksstedet var alt vi kunne se flere jordanske legioner, mange tak og klær som hang til tørk på klessnorer, men Vestmuren virket dengang på meg som et meget fjernt mål som aldri kunne nås. Stats­ borgere fra andre land som besøkte Jordan, pleide å komme til Israel

197

i 1950- og 1960-årene og fylle store auditorier med forelesninger om Petra, Vestmuren, Oljeberget og patriarkenes grav i Hebron. Ved siden av en sterk lengsel etter disse stedene, hersket det også en generell følelse av å ha forsonet seg med at det faktisk var umulig noen gang å få se dem. Etter at det første etterkrigs-sjokket hadde lagt seg, fant det sted en begivenhet som fortjener å bli sett nærmere på, selv om den ikke kom som noen overraskelse. Flesteparten av de politiske bevegelsene i Israel vendte tilbake til de posisjonene de opprinnelig hadde hatt i perioden som gikk forut for jødisk suverenitet. Det har også funnet sted et interessant omslag. Inntil 1967 ble "landet Israel" vurdert som et anakronistisk begrep, og nasjonalistiske elementer pleide bestandig å understreke at det var "staten Israel" (til forskjell fra "landet Israel") som hadde vært relevant bare frem til 1948. Etter 1967 var imidlertid "staten Israel" blitt et nøkkelord for dem som tillegger suverenitet større vekt enn territorium, mens den hyppige henspilling til "landet Israel" har blitt kjennetegnet for dem som går inn for annektering. Disse talsmennene avslørte seg i en erklæring som ble offentliggjort i israelsk presse den 22. september 1967, under tittelen "For det udelte landet Israels skyld". Den slo fast: IFS's seier under Seksdagerskrigen introduserte folket og staten for en ny og håpefull periode. Hele landet Israel ligger nå i det jødiske folks hender, og akkurat som vi ikke har rett til å oppgi staten Israel, er vi pålagt å bevare det vi mottok fra den - nemlig landet Israel. Vi skylder troskap mot vårt lands integritet - både vis-a-vis vårt folks fortid og fremtid, og ingen israelsk regjering har rett til å gi slipp på denne integriteten. Vårt lands nåværende grenser er en garanti for sikkerhet og fred - og også en horisont for uovertrufne nasjonale bestrebelser, både materielt og åndelig. Innenfor disse grensene skal alle borgere på like fot nyte godt av frihet og likhet, som er grunnlaget for staten Israel. Immigrasjon og bosetning av landet er de to prinsipper vår fremtid hviler på. En stor immigrasjonsbølge av jøder fra alle land der de er spredd, er en grunnleggende forutsetning for å bevare landet

198

Israels integritet og nasjonale karakter. Vi skal gjøre disse målene og denne periodens nye muligheter til en grunn til å våkne opp og til en drivkraft for det israelske folk og for landet Israel.

Signaturene under dette dokumentet tilhører ikke Menachem Begin, heller ikke Yitzhak Shamir eller Geula Cohen, men mangeårige og sågar ledende skikkelser innen Arbeiderbevegelsen. Resten kom fra NRP og bare noen få var gamle revisjonister, ikke bevegelsens ledere. Hovedformålet med "bevegelsen for et udelt Israels land" var å delegitimere selve den territorielle debatten og på den måten vende tilbake til Menachem Begins argumentasjon i 1947 - at det jødiske samfunn i landet Israel ikke har rett til å gi slipp på noen del av landet, som tilhører hele det jødiske folk. Til å begynne med så det ut til at spørsmålet om landets integritet ville heve seg over partiskiller og at partiene ville fortsette å fokusere på de gamle stridsemnene - relasjoner med Tyskland, Histadruts rolle, osv. Og faktisk virker det som de seks årene mellom Seksdagerskrigen og Yom Kippurkrigen ble kjennetegnet ved at den ideologiske brodden ble fjernet. I halve denne perioden var det en nasjonal enhetsregjering, som i seg selv reduserte spenninger, og selv etter at regjeringen ble oppløst da Menachem Begin og hans parti nektet å anerkjenne FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242 (der hovedpremisset var israelsk-arabisk fred i bytte mot at Israel ga fra seg territorium), fortsatte Golda Meir å virke som statsminister, mens hun oppmuntret til en fast holdning vis-å-vis araberne og palestinerne, selv om hun i prinsippet støttet en løsning basert på et territorielt kompromiss. Som nevnt ble det israelske Arbeiderparti grunnlagt i 1968 da Mapai slo seg sammen med to partier med mer haukaktige posisjoner-det venstreorienterte Ahdut HaAvoda og det høyreorienterte Rafi. Et år senere fant etableringen av Arbeideralliansen mellom Arbeiderpartiet og Mapam sted. Disse fusjonene sikret det regjerende parti et absolutt flertall i Knesset, som det mistet igjen ved valgene i 1969 (da det bare fikk 56 av 120 plasser). Dette store partiet, som noen av medlemmene kalte for "supermarket", innbefattet mennesker som støttet en ensidig tilbaketrekning fra territoriene (Pinhas Lavon, Yitzhak Ben-Aharon)

199

og en gruppe kalt "det udelte lands krets". Innenfor det største høyreorienterte partiet fantes det dem som støttet en umiddelbar annektering, f.eks. Begin og hans kollegaer i ledelsen av Herutbevegelsen, og mer moderate folk som var imot en slik annektering, som f.eks. de liberales leder Elimelech Rimalt, Shlomo Zalman Abramov, med flere. Men denne situasjonen skulle ikke vare. Sakte begynte de ny-gamle ideologiene å organisere seg innenfor den rådende politiske strukturen, uten at det oppsto nye politiske partier. De innenfor Arbeiderpartiet som gikk inn for et "udelt Israels land" forlot enten partiet, eller de aksepterte flertallets syn. Mange av dem aksepterte sanksjonen som Golda Meir sto i spissen for, som varslet at Israel ikke ville trekke seg ut av noe område så lenge det ikke var fred. Mange av dem følte innerst inne at sjansene for fred var så små at det ikke var noen grunn til å oppløse det gode, gamle partiet på grunn av en eller annen dagdrøm i fremtiden. Innenfor den Herut-liberale blokken overvant den militante Herutbevegelsen under Begins karismatiske lederskap levningene av liberal moderasjon anført av pragmatiske skikkelser som manglet offentlig appell. Under valgene i 1973, som egentlig skulle funnet sted i slutten av oktober samme året, men som ble utsatt på grunn av Yom Kippurkrigen, stilte de høyreorienterte partiene til valg som en føderasjon av politiske bevegelser og personligheter som gikk inn for et udelt Israels land, under navnet "Likud". I tillegg til Herutbevegelsen og Det liberale parti innbefattet Likud også Det frie senterparti (et lite parti som hadde brutt ut av Herut og inntok et haukaktig standpunkt når det gjaldt landets integritet), Statslisten som besto av hauker under Yigal Horowitz' ledelse (som var brutt ut fra Rafi og ikke hadde sluttet seg til Arbeiderpartiet igjen), samt aktivister for et "udelt Israels land", anført av avgått generalbrigader Ariel Sharon, tidligere moshav-medlem og Arbeiderparti-tilhenger; hans politiske syn trakk ham til Likud. Yom Kippurkrigen forverret den nye situasjonen enda mer. Høyresiden argumenterte med at Israel bare ville bli spart fra en katastrofe dersom territoriene forble under israelsk kontroll, og at dersom Israel i oktober 1973 var blitt angrepet fra grensene fra 1967, ville landet ikke vært i stand til å forsvare seg som det gjorde. Deres

200

konklusjon var at Israel måtte fortsette å holde fast ved territoriene, og til og med annektere dem. Venstresiden argumenterte med at krigen hadde vist at besittelsen av territoriene ikke hadde noen verdi, fordi tapene Israel hadde lidd under Seksdagerskrigen, da grensene hadde vært mye trangere, var langt lavere enn tapene under Yom Kippur­ krigen, da Israel kontrollerte et område som var tre ganger så stort. Sjokket over resultatet av Yom Kippurkrigen bragte ideologiske argumenter tilbake til den israelske politiske debatts arena igjen. Mens den politiske debatten i nesten et tiår hadde vært rettet mot prestasjoner, lederevner og lederne fra begge partiers personlige egnethet til å lede staten, ble den ideologiske debatten i 1973 - og til og med kort tid før det - tent igjen for full styrke. Venstresiden hevdet at staten Israel ikke ville klare å overleve som en demokratisk jødisk stat dersom den annekterte territoriene eller fortsatte å kontrollere dem uten annektering. Dersom den annekterte territoriene og ga alle innbyggere fulle rettigheter, ville den bli en demokratisk stat med en arabisk minoritet som utgjorde 40 prosent av befolkningen, og denne minoritet var med sin høye fødselsrate istand til å bli en majoritet. Dersom Israel fortsatte å kontrollere territoriene uten å annektere dem, derimot, ville det jødiske overherredømme være sikret på bekostning av at det ikke lenger ville være et demokrati; kontrollen over en stor gruppe innbyggere som manglet politiske rettigheter, ville hindre det. Høyrefløyen på sin side holdt fast ved at palestinerne i territoriene ikke skulle ha de samme rettigheter som jødene, fordi de hadde muligheten til å henvende seg til toogtyve arabiske stater, om de ønsket. Det var ingen grunn til ikke å annektere territoriene der de bodde, å innvilge et utstrakt selvstyre, men ikke retten til selvbe­ stemmelse, siden de selv valgte å fortsette å leve under israelsk overherredømme. I den nye ideologiske debatten var det ikke plass til nøytralitet. Selv de religiøse partiene, hvis rolle i Knesset først og fremst hadde gått ut på å fremme religiøse anliggender og forsvare sine velgeres religiøse interesser, ble tvunget til å ta avgjørelser. NRP, som tidligere hadde vært kjent som et moderat religiøst parti (partiets leder, Moshe Chaim Shapira, hadde f.eks. motsatt seg erobringen av Øst-Jerusalem under

201

Seksdagerskrigen) valgte å gå inn for å bevare landets integritet, hovedsakelig etter press fra den yngre generasjon. Denne generasjonen var av det israelske samfunnet blitt betraktet som "Mapai med kalott", det var nemlig bare en pragmatisk faktor - en liten strikket kalott på hodet - som skilte dem ut fra deres sekulære venner. De ble ikke satt i forbindelse med heroisme, pionérvirksomhet eller et asketisk liv slik noen av deres sekulære venner ble, heller ikke med dype religiøse studier som deres ultra-ortodokse motstykker (yeshiva-studenter som drev med religiøse studier og som ikke ble rekruttert til IFS). Disse frustrerte ungdommene fikk i og med de nye territoriene, en anledning til å hevde seg på et nytt område, nemlig nybygging. De unge NRP-medlemmene fantaserte stadig om den førstatlige tiden. Mange så på den israelske regjeringen som en gjenspeiling av mandatregjeringen, som det gjaldt å overliste, og mente det var tillatelig å opprette bosetninger uten dens samtykke. De oppfattet seg selv som en ny type pionérer, villige til å betale med fysisk ubekvemmelighet og lidelse for å oppfylle oppdraget med å kolonisere landet. Ennå før NRPs øverste lederskap var ferdig med å formulere sitt ståsted angående de okkuperte territoriene, måtte de være vitne til at deres sønner allerede bodde i disse territoriene, og de hadde vanskelig for å gå imot dem. Dette moderate partiet lot til slutt landets integritet inngraveres på banneret sitt, og det gikk først med på å slutte seg til en arbeiderstyrt regjering etter å ha fått løfte om at det ville bli holdt nye valg før fremtidige bestemmelser som omfattet territorielle innrømmelser ville bli truffet. De unge NRP-medlemmer utgjorde grunnvollen av Gush Emunim - "De trofastes blokk" - en ideologisk bevegelse hvis mål var å øke bosetningen i territoriene og sikre at landet Israel forble udelt. Gush Emunim oppsto i løpet av 1974. Den var først en del av NRP og senere en uavhengig enhet, som sto under innflytelse av visse rabbier som anså Yom Kippurkrigen som en del av en messiansk prosess, en del av lidelsen for frelsen i forberedelse til Messias' komme. Denne gruppen, som klarte å samle titusener til sine demonstrasjoner, nøt stor offentlig sympati; de unge mennene, som etter endt militærtjeneste la seg til skjegg og gikk uformelt kledd sandaler om sommeren og jumpere om vinteren - ble alles yndlinger.

202

Gush Emunims største suksess lå i evnen til å innlemme Yom Kippur­ krigen og dens alvorlige resultater innenfor rammene av et helhetlig livssyn som ledet Israel fremover. De andre ideologiske bevegelsene hadde vanskelig for å forklare disse hendelsene. Gush Emunim var en livlig, inspirerende faktor med et konstruktivt program, som gjorde krav på å fortsette bosetningstradisjonen i en tid da ingen annen bevegelse kunne tilby noen grunn til å melde seg inn der. Den vekket misunnelse og beundring selv blant sine største motstandere, som alltid understreket sin respekt for den. Som alltid var det umulig å gå inn i en alvorlig debatt med dem som var villige til å lide. Disse unge mennene med sine unge koner, som gikk med håret dekket med et sjal, som var beredt til å slå seg ned i hjertet av Samaria eller Judea - i telt og campingbiler, uten elektrisitet eller rennende vann - fremstilte seg selv som 1970-årenes pionérer, og det er vanskelig å argumentere med pionérer. De illegale handlingene deres; deres forsøk på å opprette bosetninger uten at de militære myndighetene hadde gitt fullmakt til det; og selv bildene av soldater som med makt fjerner unge menn og kvinner fra telt og campingvogner som er blitt satt opp uten tillatelse: Ingenting av dette klarte å ødelegge den gode anseelse Gush Emunims hadde. Agudat Israel, det ultra-ortodokse partiet, klarte å holde en lav politisk profil, men partiets åndelige ledere drøftet spørsmålet om de okkuperte territoriene, offentliggjorde sine standpunkter og ga videre relevante religiøse bestemmelser. Den ultra-ortodokse verden var splittet mellom Loubavitchers rabbi, som mente det var forbudt etter Bibelen og gi fra seg territoriene (han kom senere med sterk kritikk mot Menachem Begin over tilbaketrekkingen fra Sinai som et ledd i Camp David-avtalene), og innfallsvinkelen til Rabbi Eliezer Schachs, som også var anti-sionist og støttet tilbakeleveringen av territoriene fordi det kunne spare liv. Dette på grunn av sitt grunnleggende syn om at jødisk suverenitet ikke hadde basis i jødisk religiøs lov og demed var ugyldig og foregrep den messianske æra. Det lille ultraortodokse partiet Poalei Agudat Israel samtykket helt og holdent i annekteringen av territoriene, men disse to partiene var langt mer opptatt av religiøse enn av politiske saker, noe som i mange år gjorde det mulig for dem å støtte Arbeiderregjeringer, og å slutte seg til den

203

Likud-styrte koalisjonen etter valgene i 1977. At NRP sluttet seg til Likud-koalisjonen var langt mer naturlig enn at det støttet Arbeiderpartiet, tatt i betraktning den interne utviklingen innen dette partiet. Venstrefløyens standpunkt tegnet seg snart ut: Kommunistpartiet, som ble dannet i 1965 etter et brudd mellom arabere og jøder, gikk inn for Moskva-linjen - nemlig full israelsk tilbaketrekning fra territoriene og opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel. Borgerrettighetsbevegelsen var blitt etablert sommeren 1973, da Shulamit Aloni fikk vite at hennes navn ikke sto på Arbeiderpartiets liste som fikk tre plasser i Knesset, i første rekke på grunn av traumaet Yom Kippurkrigen utgjorde. Den erklærte som sitt utvetydige standpunkt, tilbaketrekking fra territoriene og anerkjennelse av palestinernes rett til selvbestemmelse. President Sadats besøk i Israel i november 1977 og fredsforhandlin­ gene mellom Israel og Egypt rystet det politiske system ytterligere. På høyresiden rådet det en betydelig misnøye med Menachem Begins innrømmelser, og striden mellom statsministerens tilhengere og opponenter ga støtet til Tehiya-bevegelsen, ledet av Geula Cohen. Dette partiet, som fikk fem plasser, ble senere splittet, og parallelt oppsto Tsomet-bevegelsen under ledelse av tidligere stabssjef Rafael Eitan. I 1984 ble Rabbi Meir Kahane valgt inn i Knesset i spissen for den ekstremistiske Kach-listen. Da et gjenvalg av ham ble forhindret i 1988 av den nylig utstedte loven mot rasisme, toget Moledetbevegelsen, som gikk inn for den "frivillige" overflytning av arabere fra territoriene til det arabiske land de måtte ønske, inn i Knesset. Camp David-avtalene førte også til skarp strid innenfor Arbeiderpartiet. Da Moshe Dayan uttalte at Sharm el-Sheikh uten fred var å foretrekke fremfor fred uten Sharm el-Sheikh, snakket han fremdeles på vegne av Arbeiderpartiet og partiets innstilling. Flere uker før Yom Kippurkrigen godkjente Arbeiderpartiet et dokument inspirert av Dayan som gikk under betegnelsen Galili-dokumentet. Dokumentet ga blant annet løfter om å opprette flere bosetninger ved Rafiah-fremspringet, og å undersøke mulighetene for å bygge et dypt havnebasseng sør for Gaza. Uttrykk som "løsningen av det palestinske problem i alle dets aspekter" eller "det palestinske folks legitime

204

rettigheter" var aldri tidligere blitt nevnt i noen av Arbeiderpartiets dokumenter. Arbeiderparti-hauker støttet opprettelsen av nye bosetninger ved Rafiah-fremspringet i løpet av 1978 - året da vi forhandlet med Egypt. De som slo seg ned i områdene, medlemmer av Arbeiderpartiet, anmodet partilederne om å gå imot en fullstendig tilbaketrekking fra Sinai og beskyldte Likud for å opptre uansvarlig overfor bosetningene, siden partiet aldri hadde vært noen bosetningsbevegelse. På den tiden tjenestegjorde jeg som talsmann for Arbeiderpartiet. De eldre partimedlemmene mente at Rabin og Peres, som begge var i midten av femtiårene, hadde overtatt partiet i god stand og at de hadde gitt regjeringen fra seg til Likud. Golda Meir fortsatte til det siste å være medlem av de øverste partiinstitusjonene. Israel Galili, en av lederne for den haukaktige Ahdut HaAvoda-fraksjonen og Meirs høyre hånd i regjeringen, var også medlem av disse institusjonene. At Anwar Sadat dukket opp i Jerusalem noen måneder etter at Likud var kommet til makten, var uten tvil et slag i ansiktet på alle Arbeiderpartiets ledere, og de strevde med å forklare dette paradokset. Dette var den samme Golda Meir som hadde feiltolket Sadats svar på Gunnar Jarrings forslag i februar 1971, og som kanskje kunne ha avverget Yom Kippurkrigen. Oppfatningen hos folk som Meir og Galili var at staten var blitt lagt i uansvarlige hender, og at det var deres oppgave å forhindre at situasjonen forverret seg. Golda pleide ofte si at Begin fortjente en Oscar-statuett og at han ville være villig til hva det skulle være for å gjøre inntrykk på verden. Hun regnet det som et utilgivelig feiltrinn at luftterritoriet over Sinai ble oppgitt, og da frasen om "løsningen av det palestinske problem i alle dets aspekter" ble nevnt, uttrykte hun foran Arbeiderpartiets politiske komité (som innbefattet tidligere Arbeiderparti-ministre og medlemmer av Knessets komité for utenriks- og sikkerhetsaffærer), at en slik ordlegging ikke kunne godtas, siden et av "aspektene" var en palestinsk stat. Yigal Allon gikk sterkt imot tanken om selvstyre på Vestbredden og i Gaza. Allon, som var trofast mot Allon-planen fra 1967, vekslet fra en gren av Arbeiderpartiet til den neste, i et forsøk på å overbevise medlemmene om at selvstyret som ble foreslått av den krigshissende

205

Begin (nå i den hensikt ikke å gi fra seg en tomme land), i siste instans ville føre til opprettelsen av en palestinsk stat. Han underbygget sitt argument med den velkjente historien som slutter med at heltene blir utvist av byen og blir nødt til å spise råtten fisk. Like før de historiske valgene i Knesset ble det holdt en stormfull debatt i Arbeiderpartiets sentralkomité om Camp David-avtalene. Partiformann Shimon Peres ba komitéen om å støtte avtalene. Haukene hevdet - og det med rette - at en total avståelse fra Sinaihalvøya gikk i mot partiets politiske plattform. Vedtaket som ble fattet var et som alle fra starten av visste var umulig - støtte for Camp David-avtalene samtidig som man garanterte den fortsatte eksistensen av bosetningene ved Rafiah-fremspringet. Arbeiderpartiets Knessetmedlemmer stemte til slutt etter samvittigheten, siden forbeholdene til Arbeiderpartiets sentralkomité ikke ble imøtegått. Det er ikke for ingenting at 81 prosent av de tidligere Mapai-medlemmene støttet Camp David-avtalene, noe også 66 prosent av de tidligere Rafimedlemmene gjorde, mens bare 40 av Ahdut HaAvodas tidligere medlemmer stemte for. I lys av dette kan vi kanskje bedre forstå hvorfor, da Geula Cohen opprettet Tehiya-bevegelsen og ikke bare gikk inn for annekteringen av territoriene, men også avviste fredsavtalen med Egypt, flere ledende hauker fra Arbeiderpartiet og tidligere medlemmer av Ahdut HaAvoda og Rafi, sluttet seg til den. I 1978, da forhandlingene mellom Israel og Egypt var innstilt, dannet en gruppe reserveoffiserer i hæren Fred Nå-bevegelsen sammen med partiene på venstresiden. De holdt en rekke demonstrasjoner, klarte å vekke den offentlige opinion, og tiltrakk seg internasjonal mediaoppmerksomhet og støtte fra verdensoponionen. Fred Nå var fredleirens svar på Gush Emunim. Begge besto av unge mennesker i slutten av tyve- eller begynnelsen av tredveårene, idealister som, i motsetning til de politiske partiene, ikke var ute etter stillinger eller utnevnelser på egne vegne. De kom fra begge sider av det politiske spekter, idealistisk og velutdannet ungdom fra gode hjem. Staten Israel hadde funnet et ytterst viktig stridsspørsmål for en virkelig ideologisk debatt, etter at de tidligere ideologiske stridsspørsmålene hadde mistet sin betydning. I 1960- og 1970-årene ville Arbeiderpartiet aldri drømt om "Sosialisme Nå", eller om at

206

produksjonsmidlene skulle nasjonaliseres, mens Likud ikke krevde et helt fritt marked. Selv spørsmålet om forholdene til Tyskland hadde de allerede lagt bak seg. Territorienes fremtid har siden 1967 blitt det sentrale og så godt som eneste stridsspørsmål som splitter den israelske offentlighet, og som sent på 1970-tallet formet det politiske kart i Israel. Det er et ideologisk stridsspørsmål, der begge sider tror at deres løsning er det virkelige legemiddel for det israelske samfunnets skavanker. Venstresiden tror at Israel ved å gi fra seg territoriene igjen, vil bli innlemmet i familien av nasjoner og befri Israel fra sine enorme forsvarsutgifter, få en slutt på situasjonen der Israel drar nytte av billig arabisk arbeidskraft og dermed forhindre utbyttingen av araberne. Dette er noe som ville tvinge Israel til å fortsette moderniseringen og automatiseringen. Fred mellom israelere og arabere vil ifølge denne innstillingen gjøre det mulig for Israel å oppnå en omfattende internasjonal kreditt, som vil sette landet istand til å ta imot massene av immigranter som kommer fra Sovjetunionen. De store resursene som vil bli frigjort fra forsvaret vil bli skutt inn i utdanning, helse og kultur, og vil legge grunnen for mer rettferdige sosiale utgifter. Høyrefløyen på sin side mener at venstresiden går inn for en kortsynt løsning og at det demografiske problem vil bli redusert når det bare blir gitt nok tid til at tilstrekkelig mange jødiske immigranter får innfinne seg, at faren for å miste det jødiske flertallet i Israel dermed vil forsvinne og den gamle sionistiske drøm om jødisk bosetning over hele landet vil gå i oppfyllelse, særlig i områdene med de sterkeste jødiske historiske bånd - Judea og Samaria. Å trekke seg tilbake fra disse områdene betyr å trekke seg tilbake fra landets hjerte, og ville være et bevis på israelsk svakhet. Selv om en fredsavtale skulle bli undertegnet som motytelse, ville den snart komme til å bli brutt, fordi palestinerne ikke vil ha noen tusen kvadratkilometer, men vil ha hele landet Israel. Kynisk kunne det sies at dersom problemet med territoriene ikke eksisterte ville man bli nødt til å oppfinne det, for den israelske ideologiske debatts skyld. Uansett har det israelske samfunnet, som var kjennetegnet av skarpe ideologiske skiller i årene fra 1930 til 1950, og som hadde begynt å formulere en post-ideologisk konsensus i

207

1960-årene, siden midten av 1970-tallet vendt tilbake til skarpe, rent ideologiske meningsforskjeller, noe som har ført til en ny mobilisering av personell til det politiske system, og har splittet det israelske samfunnet enda engang. Det ligger i tingenes natur at enhver ideologisk debatt fremskaffer sine egne ekstremister. Året 1982 var preget av særlig radikale synspunkter. Det som satte dem i gjæring var hovedsakelig Libanon-krigen, som mange regnet som unødvendig. Det at en kort militæroperasjon ble til en forlenget krig med hundrevis av ofre, og spesielt kristnes massakre mot flyktninger i leirene Sabra og Shatilla, gjorde det mulig for Fred Nå å organisere sin første felles politiske aksjon sammen med Arbeiderpartiet, som tidligere bestandig hadde skydd demonstrasjoner. De 400.000 menneskene som deltok i den største demonstrasjonen i israelsk historie, skapte en ny virkelighet og tvang i siste instans regjeringen til å utnevne en kommisjon for å utrede hendelsene i Sabra og Shatilla. Demonstrantene kom fra de "velbeslåtte samfunnslag" - kibbutzmedlemmer og velstående mennesker fra byene - som viste at også de kunne gå ut på gatene for å oppnå sine mål. At Shimon Peres og Yitzhak Rabin deltok, ga denne type politisk aktivitet legitimitet, hittil hadde den vært de ekstremistiske sosiale eller politiske protestgruppers domene. Fred Nå holdt en demonstrasjon i Jerusalem kort tid senere, som endte med at en granat ble kastet og at en av deltakerne døde. Dette satte relasjonene mellom høyre- og venstresiden i Israel på en alvorlig prøve; de forverret seg ytterligere da en jødisk undergrunnsgruppe overraskende ble avdekket i 1982. Medlemmer av denne undergrunnsgruppen såret flere palestinske ordførere i de okkuperte områdene, drepte en rekke palestinere ved det islamske college i Hebron og planla å sprenge al-Aqsa-moskéen på Tempelhøyden i Jerusalem. Flertallet av dem var unge religiøse israelere som hadde tjenestegjort i høyere stillinger i det militære. De fleste tilhørte Gush Emunim og bodde i de okkuperte områdene. Ved et visst punkt konkluderte de med at den øyensynlig nasjonalistiske Begin-regjeringen i virkelig­ heten var maktesløs, og at de måtte ta sakene i sine egne hender for å opprette orden i territoriene og "korrigere" den unormale tilstanden, at det står en moské på et av stedene som er mest hellig for jødene.

208

Medlemmene av undergnmnsgruppen ble idømt fengselsstraffer av varierende lengde, fra noen år til livstid. Alle israelere tok avstand fra handlingene til disse mennene, men mens høyresiden uttrykte forståelse for deres motiver, var venstresiden sjokkert, alene av det faktum at en slik organisasjon kunne oppstå i Israel. Myndighetene behandlet gruppen med silkehansker. Dette var en ny type lovovertredere ingen kriminell bakgrunn, religiøst praktiserende, med familie og utmerkede militære rulleblad. Man var mindre overrasket over undergrunnsgruppens handlinger enn over menneskene den besto av. Dette var ikke nye immigranter som sto fjernt fra den israelske erfaring, og som brakte sin ekstremisme med seg fra utlandet, heller ikke tydelig forstyrrede mennesker, men snarere unge menn fra selve kjernen av det israelske samfunnet. Høyresiden la sterkt press på presidenten for å få ham til å benåde dem. Det endte med at hele gruppen ble løslatt innen syv år, morderne blant dem ble løslatt i slutten av 1990. Et annet radikalt fenomen på høyresiden var aktivitetene til en gruppe som kalte seg Sicarii, etter gruppen med samme navn som deltok i voldshandlinger under den annen tempelperiode i det gamle Israel. De som identifiserte seg med denne gruppen, kom med telefontrusler til venstreelementer, sendte dem brev med patronhylstre, og satte fyr på inngangsdørene hjemme hos velkjente medlemmer fra den israelske venstresiden. Den radikale høyrefløyen i Israel står i forbindelse med Gush Emunim, med Rabbi Kahanes bevegelse (selv om han selv ble drept i attentat av en araber i New York i 1990), og med Moledetbevegelsen som ble opprettet i 1988, som går inn for frivillig flytting av arabere fra Israel. Ingen av disse gruppene forsvarer vold, men de har en tendens til å "forstå" individer som engasjerer seg i voldelige handlinger på grunn av det de anser som regjeringens svakhet. Da morderne fra den jødiske undergnmnsgruppen ble løslatt fra fengselet, ventet representanter fra organisasjonene på høyrefløyen på dem utenfor fengselsmurene, og danset med dem på skuldrene foran fjernsynskameraer. Dette var offentlig legitimering av den mest alvorlige krenkelse av de regjerende institusjoners legitimitet i Israel. Den ekstreme venstresiden i Israel ble også styrket i 1982, hoved-

209

sakelig på bakgrunn av krigen i Libanon. Deres demonstrasjoner rettet seg både innad, for innenlandsk bruk for Israels borgere, og utad, mot verdens borgere. Flere og flere engelske plakater kom tilsyne under disse demonstrasjonene, det gjorde oversettere overflødige. Titalls nye grupper dukket opp, hvis hovedbudskap var at de gamle og vedtatte redskaper ikke lengre var brukbare, og at man burde finne nye typer aktiviteter. De hadde karakteristiske navn: Ad Kan ("Ikke lengre"), Yesh G'vul ("Et sted går grensen"), osv. Bare de selv kan helt definere forskjellene mellom dem. De venstreorienterte organisasjonene fikk videre drivkraft da det i desember 1987 brøt ut palestinske opprør i territoriene - intifadaen. Stilt overfor IFS's behandling av palestinerne, og særlig av intifadaens helter - de steinkastende barna - nektet flere titalls reservesoldater, i tillegg til mange innen de regulære militærenhetene, å tjenestegjøre i territoriene. Tjenestenekting var ikke noe nytt fenomen i den israelske armé; det som var nytt var omfanget. I løpet av intifada-perioden nådde antallet gjentatte overtredere femten, og de ble flere ganger dømt til flere måneders fengsel. Noen av gruppene på venstresiden "forstår" dem som nekter av samvittighetsgrunner, selv om de ikke oppmuntrer dem. Selv BRB (Borgerrettighetsbevegelsen) drøftet seriøst spørsmålet om tiden var inne eller ikke, til å anerkjenne at nekting av samvittighetsgrunner var et legitimt fenomen. Selv om diskusjonen endte med at fenomenet ble forkastet, ga selve det faktum at det var blitt drøftet det delvis legitimitet, og tjente som et klart signal om at dersom situasjonen fortsatte og soldatene ble tvunget til å handle i territoriene mot deres samvittighet, ville det muligens bli fattet en annen avgjørelse. Dr. Ehud Sprinzak, som spesialiserte seg på studiet av delegitimisering i verden og i Israel spesielt, skiller mellom essensiell og prosedyriell konsensus. Han hevder at det aldri har hersket noen essensiell konsensus i Israel, og at stabiliteten i det israelske samfunn skriver seg fra en prosedyriell konsensus. Imidlertid delegitimiserte slike fenomen som Gush Emunim selve spillereglene og gjorde dermed samfunnet mer sårbart. Selv om Sprinzak virkelig peker på et fenomen som det er vanskelig å ignorere, er jeg ikke overbevist om at dette er en enveisprosess. På meg virker det snarere som et krets-

210

formet mønster; det finnes en betydelig ideologisk konsensus i Israel, som kommer til overflaten når spørsmålet om immigrasjon blir fremtredende. Et helt samfunns vilje til å bringe økonomiske offer for å ta imot mengder av immigranter, er et nokså sjeldent fenomen. Selv i Vest-Tyskland har det vist seg at folket er beredt til å gå langt for å forhindre en massiv innstrømning fra øst - og dette er deres brødre og naboer, som snakker samme språk. I Israel, der immigrantene snakker forskjellige språk, i mange tilfeller har høyere utdannelse enn den israelske norm tilsier, og utgjør en virkelig trussel mot arbeidsmulighetene i et land som lider under arbeidsløshet, råder det allikevel en virkelig åpenhet overfor immigranter og en enestående vilje til frivillig å hjelpe dem. Bare fra utkantene av samfunnet høres det noen stemmer som etterlyser preferanse av unge israelere når det gjelder arbeid og husvære. Utviklingen i protestmetodene medfører ikke nødvendigvis delegitimisering. Det har vært manifestasjoner av delegitimisering tidligere - en religiøs undergrunnsgruppe i 1950-årene, attentatet mot Kasztner, og flere til. På den annen side er massedemonstrasjoner som ikke er rettet mot personlige urett, men som snarere er et uttrykk for offentlig protest, et relativt nytt fenomen. Deltakerne er ikke nødvendigvis radikale elementer, men vanlige borgere, først og fremst fra middelklassen. Slik oppsto f.eks. under koalisjonsforhandlingene med de ultra-ortodokse partiene i 1990 en bred opinionsbevegelse, som etterlyste en reform av det israelske regjeringssystemet, slik at de små partiene ikke skulle kunne hale ut vidtrekkende innrømmelser fra partiet som dannet regjering. Det ble holdt flere meget store demonstrasjoner, og omtrent en halv million mennesker underskrev en petisjon om en valgreform som ble forelagt presidenten. Denne massebevegelsen klarte å legge nok press på medlemmene i Knesset til å foreslå en lovgivning for direktevalg av statsminister, (men de klarte ikke å overtale Knesset til å vedta loven.) Bruken av massedemonstrasjoner og petisjoner når det gjelder prinsippsaker har blitt mer utbredt de senere år, og viser seg å være høyst virkningsfulle både når det gjelder å påvirke beslutningstakerne og gi uttrykk for en legitim form for protest. Manifestasjoner av delegitimisering, så som voldelighet på høyresiden og samvittighetsnekting på ventresiden har

211

i de senere år nådd en ny høyde, men det ville være feilaktig å se på dette som et økende fenomen. Et annet kjennetegn ved den israelske protest, er den fremtredende rolle reserveoffiserer fra hæren spiller, som gir en viss legitimitet selv til delegitimiseringshandlinger. Offiserene i det israelske samfunnet utgjør et midtpunkt mange kan identifisere seg med (unntatt ikkesionistiske kretser - de ultra-ortodokse jødene og israelske arabere). Gush Emunim har derfor trukket frem det faktum at mange av dens medlemmer er reserveoffiserer. Fred Nå, som ble høytidelig innviet med "offiserenes brev", gjorde det samme. Dette var en politikk som ble ført videre av den jødiske undergrunnen, og til og med flere av valgreformbevegelsens ledere understreket sin militære fortid. Den offentlige innsatsen for en israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen som fant sted nylig, startet da reserveoffiserer og soldater som tjenestegjorde i Gaza ga kampen legitimitet ved å skrive et åpent brev til statsministeren. Det er svært vanskelig å fremstille en slik gruppe som pasifister eller som folk som foretrekker innrømmelser, så lenge de erklærer at de vil fortsette å utføre enhver ordre, at de ikke vil krenke den militære disiplin og ikke vil nekte å tjenestegjøre i de okkuperte områdene. Den raske institusjonalisering av ideologier i Israel gjør enhver forandring svært vanskelig. Idéen blir ofte institusjon, og institusjonen blir ideologi, og enhver organisatorisk forandring blir ansett som en forandring av verdier, som må motarbeides. Det mest fremtredende eksempel på en slik institusjonalisering og på hvor vanskelig det er å få til en forandring, har forbindelse med Israels overgang fra Yishuv til stat. Det faktum at en så sentral gruppe som Det jødiske byrå for Palestina (som ble dannet for å representere jødene i diasporaen overfor de britiske mandatmyndigheter og å inkludere også ikkesionister i oppbyggingen av et jødisk samfunn i Palestina) består den dag i dag, og ikke ble oppløst da staten ble proklamert, og det ikke skulle synes som om den hadde videre eksistensberettigelse, reiser alvorlige spørsmål. Symbolet for israelsk institusjonalisering er uten tvil Histadrut, arbeidernes landsorganisasjon (opprinnelig jødiske arbeidere) i Israel. I omtrent tred ve år virket den som en "gryende stat", med en egen

212

forsvarsstyrke (Haganah og senere Palmach), arbeidskontor, helse­ tjenester, utdanning ("Arbeiderstrømmen" og dagsentre for barn), husvære, arbeid (Hevrat HaOvdim), underholdning, kultur, og sosial­ trygd. Selv om en spesiell Histadrut-komité som var virksom fra slutten av 1947 til begynnelsen av 1948, besluttet at mange funksjoner skulle overføres fra Histadrut til staten når staten ble proklamert, ble de færreste av disse beslutningene noen gang satt ut i live. Til denne dag ivaretar Histadrut helseforsikring og helsetjenester, og det eksisterer ingen nasjonal helselov. I løpet av årene forvandlet Histadrut de gjenværende tjenestene til en ideologi om gjensidig støtte, idet de hevdet at å ødelegge en av dem ville føre til at hele strukturen brøt sammen. Nyere grupper har også gjennomgått en rask institusjonalisering. Gush Emunim, som begynte som en ung protestbevegelse mot det bestående, satte opp sitt eget økonomiske system og sin egen bosetningsbevegelse, såvel som en politisk organisasjon som - det ligger i tingenes natur - innesluttet i seg uenighet, meningsforskjeller, institusjonaliserte normer og elementer som opponerer mot bevegelsens myndighet. Selv en bevegelse som Borgerrettighetsbevegelsen, som oppnådde sin største politiske støtte i 1988 (fem plasser i Knesset) har blitt institusjonalisert i løpet av årene, med et oligarki som blir sendt tilbake til Knesset hvert fjerde år, og en yngre opposisjon som protesterer mot at denne protestbevegelsen blir forvandlet til et etablert parti. Arbeiderpartiet kommer ikke utenom å bli regnet for et etablert parti, selv om det siden 1977 har satt i spissen for regjeringen i bare to år, og selv da innenfor rammene av den nasjonale enhetsregjeringen. Partiets ubrutte kontroll over Histadrut (siden 1920), dets langvarige kontroll over sionistbevegelsen (1933-1978, og siden 1987), og de mange årene i statens ledelse (1948-1977,) som et dominerende parti som det var umulig å danne en koalisjon foruten, skapte et så sterkt inntrykk av at det var godt etablert, at årevis etter at partiet var gått i opposisjon, fortsatte mange borgere å legge skylden på det for regjeringens mangler. Dette partiet, som utgjør en ufullkommen sammensmelting av flere tidligere partier, med en følsom balanse mellom duer og hauker og

213

vedvarende gnisninger mellom Shimon Peres og Yitzhak Rabin, som konkurrerer om partiledelsen hvert valgår, reiser bare opp igjen sin plattform når det tvinges til det av ytre omstendigheter. Det gjør ingenting for å forandre sitt samfunnssyn, selv om de fleste av lederne er klar over anakronismen og behovet for fornyelse. (Den femte partikongress i 1991 var et unntak, da forandringer ble utført på grunn av interne krav.) Arbeiderpartiet representerer interessene til kibbutzim og moshavim, ansatte og arbeidsgivere, jordbruk og industri, til pensjonister, til Histadruts helsefond, og flere. Det at det representerer så mange motsetninger setter en sterk begrensning for evnen til å gå igang med en sterk innsats på et bestemt felt. Pluralisme har blitt en ideologi i Arbeiderpartiet, og det med en betydelig berettigelse, for bare gjennom en slik pluralisme kan et stort parti eksistere. Allikevel fins det tydeligvis en grense utover hvilken "supermarkedet", som skalaen av synspunkter innen Arbeiderpartiet blir kalt, fremkaller en indre paralyse. Det tydeligste ytre uttrykk for Arbeiderpartiets institusjonalisering er aldringen. Arbeiderpartiets velgere er betydelig eldre enn den gjennomsnittlige israelske velger; de fleste av medlemmene er godt over sin beste alder; og partiet har få unge valgte representanter. Arbeiderpartiets forbausende suksess i fortiden ser ut til å forklare partiets svakhet i dag. Partiet har vist evnen til å introdusere ideologiske mål og realisere et stort antall av dem - å få ørkenen til å blomstre, grunnlegge en stor arbeiderorganisasjon som så og si dekker alle deres behov, bygge en meget effektiv armé og sikre en rask økonomisk vekst, som overgikk de fleste land på den samme tiden, og ved raske teknologiske fremskritt, som delvis grunnet på en helhetlig visjon og et veldefinert livssyn. Dette har overbevist Arbeiderbevegel­ sen om at ikke bare verdiene som ble formulert i fortiden, men også redskapene som ble skapt dengang, må forbli uforandret, for den fremtidige suksess' skyld. En del av Arbeiderpartiets suksess i 1992 burde tilskrives forandringer i partiets ideologiske plattform.

De politiske partienes rolle og deres innvirkning på det israelske samfunnet De første politiske partiene ble dannet i Palestina i begynnelsen av

214

dette århundret, lenge før staten ble proklamert. Deres rolle gikk langt utover det ideologiske uttrykk og førsøket på å virkeliggjøre denne ideologien ved hjelp av parlamentære midler, slik tilfellet var i andre demokratiske land. Partiene var organisasjoner som sikret sine medlemmer tjenester som vanligvis staten eller private økonomiske foretagender sørger for. Partiene var sosiale organisasjoner som hjalp den enkelte til å forstå sin plass i omgivelsene. Den nye immigranten som innfant seg i landet identifiserte seg med et politisk parti. HaPoel HaTzair-partiet hadde et herberge i Jaffa som medlemmer ble henvist til, mens andre losjier var knyttet til Poalei Zion. Partiene spilte en viktig rolle når det gjaldt å absorbere immigrantene. Oppskriften var svært lik Det demokratiske parti i De forente stater under årene med masseimmigrasjon - tjenester og arbeid i bytte mot stemmer. Partimedlemskap, særlig innen de regjerende partier, Mapai, NRP, osv. - var et redskap til å skaffe seg et levebrød. De regjerende partiers kontroll over institusjonene som skaffet husvære, arbeid og utdanning gjorde det enkelt for dem å vinne stemmene til de av immigrantene som hadde bruk for disse tjenestene, og under de første årtiene av århundret var det meget vanskelig ikke å tilhøre noe parti. Et av de mest iøyefallende fenomener under de første årene av den israelske staten, var "partinøkkelen". Denne metoden tjente til å delegitimisere elementer utenom partiene, samtidig som den styrket den rådende politiske struktur. Partinøkkelen avgjorde hvem som ble sendt til diasporaen som sionistorganisasjonens utsending; hvor mange immigranter som ble sendt til bosetningene som var knyttet til den enkelte politiske bevegelse; hvor store fond staten skulle yte for å finansiere Knesset-valgkampanjer. Noen av disse foranstaltningene, så som finansiell støtte til partiene - er nedfelt i lovgivningen, noen i offisielle avtaler, og andre igjen i stilltiende forståelse mellom partiene. Allokering etter partinøkkel er den eneste metode som er akseptabel for de rivaliserende partier. På overflaten kunne det se ut som om dette var en rettferdig ordning, som sikret at et parti ikke fikk fordeler på bekostning av de andre. I virkeligheten er det en ordning mellom de store partiene (kommunistene og de ultra-ortodokse partiene var ikke innbefattet i de

215

fleste av disse avtalene), som sikrer deres makt og forplikter enkeltmennesker og organisasjoner til å slutte seg til partilinjene. Partinøkkelen forklarer hvorfor den israelske valgatferd i stor utstrekning ikke forandret seg nevneverdig med masseimmigrasjonen sent på 1940-tallet og i begynnelsen av 1950-årene. Selv om de nye immigrantene oversteg den eksisterende befolkning i antall, ble representantene for myndighetene som disse nye immigrantene hadde forhandlinger med, plukket ut i samsvar med partinøkkelen, som gjenspeilte de tidligere maktskillene. Dette påvirket mange av immigrantene som ikke hadde noen tidligere partitilhørighet, til å støtte partiet disse få utvalgte representerte. I den arabiske sektor, der folk var avsperret fra Arbeiderpartiet helt frem til 1970-årene, ble stemmene for det meste delt mellom venstrefløy-partiene. Disse venstreorienterte partiene besto av flere kortvarige lister som var knyttet til Arbeiderpartiet og ble satt opp før valgene, som valgte flere representanter til Knesset og deretter sluttet å fungere frem til neste valg, og videre av Det forente arbeiderparti (Mapam) og kommunistene. Arbeiderpartiet fikk regelmessig et flertall av stemmene, og de som støttet partiet fikk forfremmelser og ettertraktede privilegier. De som åpent støttet kommunistpartiet hadde vanskeligheter med å finne arbeid, særlig innen undervisning. Ifølge den sosialistiske livsanskuelse var og fortsetter venstrefløypartiene å være partier for massene, med et apparat som omfatter et organisasjons- og informasjonsdepartement, et kommunaldepartement, departementer for ungdom, kvinner og minoriteter, et departement for internasjonale relasjoner, osv. Apparatet opererer både i de nasjonale ministerier og i periferien, med omtrent 100 partiforgreninger over hele landet. I tillegg til denne geografiske spredningen er partiet også tilstede på arbeidsplasser. De forskjellige partiene opererte med "particeller" i store fabrikker, offentlige institusjoner og regjerings ministerier. Slike celler eksisterer den dag i dag, men siden Likud kom til makten i 1977 har det vært en betydelig nedgang i intensiteten i deres virksomhet. Under statens første årtier florerte disse cellene, og deres valgte ledere hadde en maktposisjon innenfor organisasjonen. Particellene tjente som en annen ramme for politisk debatt, og ledende

216

partiskikkelser trådte innimellom frem for dem; men i første rekke var de pressgrupper for forfremmelsen av ansatte tilknyttet det spesielle partiet (først og fremst det regjerende Mapai-partiet). Particellene i de offentlige institusjonene, i Histadrut-fabrikkene og regjeringsministeriene, skapte en alternativ mulighet for å rykke opp jobbmessig. Den dannet en av tre parallelle utveier: Evner, press fra arbeidernes komité, først og fremst på grunn av ansiennitet, og press fra particellen. En ansatt som hadde bevist sin dyktighet, som fikk støtte fra arbeidernes komité og fra particellen, visste at utnevnelsen han ønsket seg var hans; men i mange tilfeller ble komitéens og particellens press utøvd på vegne av mennesker som manglet de nødvendige forutsetningene. Particellene innen regjeringsministeriene nøt en enestående status. På den ene side har det, særlig fra 1960-årene av, blitt gjort forsøk på å bygge opp en profesjonell og apolitisk statsadministrasjon; på den annen side har particellen fortsatt sin virksomhet, og å virke og å føre nøyaktige medlemsfortegnelser - selv om det var åpenbart hvem som ikke hørte til. Particellen krevde ikke byråkratiske mellommenn (personaldirektør, generaldirektør, osv.) for å nå ministerens øre. Dens ledere kunne bestandig møte for ministeren og beklage seg over at medlemmer av rivaliserende partier, med eller uten hans viten, hadde fått overordnede stillinger, som "våre folk" hadde ventet på i årevis til spott for alle. De hadde vært trofaste partiemedlemmer i mange år, hadde slitt hull i skosålene foran valgene, og når tiden for belønning er inne, er de glemt. Celleledeme hevder alltid at det å ikke forfremme partimedlemmer fører til at potensielle medlemmer støtes bort, fordi det viser at et partimedlemskap ikke innebærer fordeler. Particelle-systemet skapte en hel gruppe mennesker som foretrakk ikke å vise åpent at de identifiserte seg med opposisjonen, og noen av dem ble "tvangsomvendte", det vil si ansatte som forespeilte å være Mapai-medlemmer for å bli forfremmet. Etter Likuds seier i 1977 var det så mange folk som plutselig kom til å huske at de hadde vært ombord på Altalena (våpenskipet IZL skaffet i 1948), at det ikke ville vært plass ombord; det ble en stående vits. Sannheten er at en stor del av de som erklærte sin allianse med Likud på den tiden, virkelig hadde støttet partiet gjennom alle år, men foretrakk å holde dette faktum

217

skjult for ikke å miste jobben. De antatte Mapai-medlemmer var ikke bare opportunister som hadde dratt nytte av en politisk konstellasjon, men mennesker som levde i skyggen av et dominerende parti, som visste at dersom de ikke identifiserte seg med det, ville det svekke deres yrkesmuligheter alvorlig i mange tiår fremover. Demokratiseringen av de store partiene som fant sted i 1980-årene, hvorved kandidater til Knesset ble valgt av partienes sentralkomitéer istedenfor av utnevnelseskomitéer, ga sentralkomitéens medlemmer en ny status. De forlangte nå betaling for å støtte valgte representanter, i form av utnevnelser til forskjellige stillinger, det være seg som generaldirektør i regjeringsforetak eller som tjenestemenn i foretak der partirepresentanter utøvde innflytelse. Det ligger i tingenes natur at medlemmer av sentralkomitéen som var ansatt i et ministerium der en representant for deres parti sto i spissen, forlangte forfremmelse, idet de lot det skinne igjennom at ministerens fremtid lå i deres hender. Dette var en ny situasjon, med mer alvorlige følger enn tidligere. Nå var det ikke lenger bare snakk om partimedlemskap; nå var en ministers politiske fremtid avhengig av medlemmene i statsadmini­ strasjonen som arbeidet under ham. Først i 1990 forordnet Knesset en lov som unntok statsansatte innen de fire øverste gradene som medlemmer av et partis sentralkomité. Dersom man ikke finner måter å omgå denne loven på vil dette problemet bli noe mindre, selv om mange ansatte i lavere grader vil fortsette å utøve utilbørlig politisk innflytelse. Det kan virke som om demokratiseringen har skapt et uforutsett problem, hvis eneste løsning muligens ligger i å utvide kretsen av dem som velger partikandidatene enda mer, ved å ta i bruk et primærvalg-system (slik det er blitt gjort i Arbeiderpartiet). På denne måten vil velgergruppen bli så bred at alle krav om individuell belønning kunne ignoreres. Mens 1950-årene var preget av en klar politisering av den israelske statsadministrasjon, var 1960- og 1970-årene preget av en motsatt trend. Likuds seier i 1977 stilte imidlertid klokkene tilbake og skapte en fornyet politisering, som for å fylle et gammelt tomrom; den ble videre forsterket ved demokratiseringsprosessen som er beskrevet ovenfor. Israel måtte enda engang finne seg i en høy grad av politi—

218

sering av statsadministrasjonen. Stillinger som tidligere hadde vært av apolitisk art ble nå tildelt etter partitilhørighet. Generaldirektørstillinger i regjeringsministerier, som ved slutten av 1970-tallet vanligvis hadde vært besatt av mangeårige statstjenestemenn, ble nå tydelig politiske utnevnelser. Stillingen som kabinettsekretær, som hadde vært fullstendig apolitisk, ble partiutnevnelse da den nye statsministeren, Menachem Begin, innsatte en ung journalist som var meget aktiv i Likud til denne stillingen. Fem år senere ble stillingen igjen gitt til et partimedlem, og i 1984, da Shimon Peres ble valgt til statsminister, valgte han også en politisk ansatt. Siden denne ansatte var meg, kan jeg bare si om mine forgjengere at de skjøttet stillingen beundringsverdig, og skapte den om til en nøkkelposisjon. Likevel hadde denne stillingen i mange årtier vært besatt av en mangeårig statstjenestemann. Direktørrådet til Den israelske kringkastningsnemd, som inntil 1977 hadde vært en beskjeden gruppe som drøftet politikk bak lukkede dører, har siden den tid blitt et slags mini-parlament, der forhandlinger og utnevnelser er klart politiske. Regjeringskorporasjonene, hvis styre utnevnes av to regjeringsmin istre (kommunalministeren og finansministeren), ble en uuttømmelig kilde for politiske utnevnelser for folk som i mange tilfeller manglet de nødvendige kvalifikasjoner. Vi kan si at Likud, etter årtier utenfor regjeringen, benyttet seg fullt ut av sin lovlige rett til å foreta politiske utnevnelser til statsstillinger, i den hensikt å fylle et langvarig tomrom, da Likud ikke hadde mottatt sin del av den offentlige ansettelses-kake. Ved å gjøre det satte de den israelske offentlige administrasjon mange år tilbake. Politiske utnevnelser preget ikke bare de høyeste kretser av statsadministrasjonen. Selv innenfor de lavere rangene ble jobbene gitt til partimedlemmer, hvorav mange var uegnet for stillingen. Statsrevisoren har bemerket dette fenomen, men det fortsetter å gjenta seg. I utenriksministeriet, f.eks., var det en rekke politiske utnevnelser som alltid var blitt besatt fra den mest høytstående staben innen ministeriet - ikke bare ambassadørstillinger, men mer underordnete stillinger også. De ultra-ortodokse partiene vant betydning i 1984 og utviste over­ raskende politisk styrke i 1988, da de for første gang i israelsk historie

219

fikk mer enn 10 prosent av plassene i Knesset. Da disse partiene sluttet seg til koalisjonen, regnet de opp tre punkter de ville forsvare: Større tildelinger til deres sektor, spesielt til utdanningssektoren; utnevnelsen av deres folk til innflytelsesrike posisjoner; og religiøs lovgivning. Koalisjonsavtalene som ble inngått med dem ga uttrykkelige henvisninger til stillinger under generaldirektørs nivå. Det dreide seg om utnevnelser som vanligvis ble foretatt av tjenestemenn, ikke av ministeren personlig. På denne måten ble de fleste ministerier som lå i de ultra-ortodokse partiers hender, om det nå var under en minister eller en viseminister (noen av disse partiene tjenestegjør av ideologiske årsaker ikke som kabinettministere, en levning fra deres historiske opposisjon mot eksistensen av en sekulær jødisk stat, og ønsket om å minimalisere gnisningene med den), besatt av personer tilknyttet dem: Ministerens og generaldirektørens assistenter, byråsjefer og sekretærer, såvel som relativt høye stillinger innenfor det byråkratiske hierarki. Inntoget i det politiske systemet av det ultra-ortodokse Shas-partiet, som så dagens lys først i 1984, skapte behovet for å tilfredsstille en tredje bølge av "hunger" etter budsjetter og stillinger, etter mange år da det ultra-ortodokse sefardisamfunnet hadde stått fjernt både fra de ultra-ortodokse askenasim og de sekulære samfunnene. Shas, et parti som var avgjørende for regjeringskoalisjonens skjebne, grep fatt i alt det kunne kreve som "vederlag". I dette glupske kappløpet etter utnevnelser og bevilgninger til skoler tilknyttet bevegelsen, krysset Shas-medlemmer normative, om enn ikke lovlige, grenser, og innbød dermed både til skarp kritikk fra statsrevisoren og intensiv politisk gransking. Mens denne kritikken i første rekke var rettet mot partiets finansielle aktiviteter, var Shas' bemanning av høyere ministerielle stillinger ikke mindre problematisk. Disse menneskene kom nesten utelukkende fra de religiøse studiers domene, uten selv et minimum av sekulær utdanning, og det store flertall av dem hadde ikke tjenestegjort innen IFS - inngangssertifikatet til det israelske samfunnet. Sosiologisk sett kan man kanskje argumentere med at inntoget av disse gruppene i regjeringen, funksjonelt sett bidro til den sosiopolitiske integrasjon av stort sett fremmedgjorte befolkningsgrupper i det israelske systemet og den dominante kultur, og trengte gjenom til

220

selve myndighetenes kjerne, som igjen ble forandret ved deres inntog. Selv om Likud også ble ledet av askenasim, følte sefardi-samfunnet at det representerte dem mer enn noe annet parti, og så på partiets valgseier i 1977 som en stor fortjeneste. For første gang følte de at mennesker som dem selv, som hadde immigrert i 1950-årene, og av hvilke det bare var svært få som hadde oppnådd nøkkelposisjoner innen Likud-partiet, nå satt ved makten, besatte regjeringsministerier og direktorater i regjeringskorporasjoner. Likuds seier fylte dem med stolthet, og de regnet den som en seier over askenasi-systemet som hadde behandlet dem nedlatende, som hadde forsøkt å forandre dem og tilpasse dem til deres kultur, og som hadde stilt umulige betingelser for å få visse stillinger. Likud derimot var beredt til å omgå mange betingelser og åpne visse stillinger for dem, selv om de manglet formelle kvalifikasjoner. Askenasi-lederskapet innen Likud besto for det meste av tidligere offiserer fra IFS og deres familier, som utgjorde en relativt liten og homogen gruppe. De var også stort sett blitt holdt utenfor regjeringsposisjoner, mistenkt som de var for seksesjonistiske og nedbrytende tendenser. Etter å ha næret et sterkt fiendskap mot Mapai-lederskapet under David Ben Gurion, og etter å ha ventet i tred ve år på at regjeringskorridorenes stengte dører skulle åpnes for dem, inntok de dem med storm. Integrasjonen av lederne og tilhengerne til Shas var enda mer revolusjonær. I motsetning til Likud, hvis medlemmer hadde tilhørt det gjennomsnittlige israelske liv - skole, militærtjeneste, osv.- levde de helt og holdent i yeshivots (akademier for religiøse studier) verden. De færreste av dem var utsatt for de sekulære media (fjernsyn, radio, presse), de levde i samfunn med en stor grad av selvstyre og hadde en dyp følelse av å være blitt deprivert. Grunnleggingen av Shas og partiledernes kometaktige inntog i Knesset og kabinettet, bragte en stor gruppe ultra-ortodokse sefardim i berøring med de etablerte i de høyeste kretser. I begynnelsen var medlemmene av Shas-partiet i Knesset overraskende og fremmedartede skikkelser på den politiske arena. Ikke alle syntes de var bundet til koalisjons-disiplinen, og det var flere som nesten aldri dukket opp i Knesset, men regnet det for bortkastet tid som de heller kunne benytte til religiøse studier. Senere,

221

særlig under den annen periode, ble de en del av Knesset og besatte viktige parlamentære posisjoner. Selv om Shas etterhvert skulle bli en forbigående episode på grunn av de interne problemene og granskingene som har funnet sted mot partiets ledere, er det umulig å ignorere det partiet har bidratt med, idet det introduserte en viktig og forbigått befolkningsgruppe i det israelske liv. Shas' historie gjenstår ennå å bli skrevet, og den er ganske sikkert en av de mest interessante historier innen israelsk politikk. Deler av den offentlige kritikk, såvel som statsrevisorens kritikk mot partiet, henger sammen med partiets tilsynelatende misbruk av sin nyvunne makt og av "protekzia"-institusjonen. "Protekzia" er et av de mest vanlige og forhatte ord i det israelske politiske leksikon, det betegner vanen med å foretrekke folk med personlige forbindelser til dem som sitter i maktposisjoner. Det vises i fordelene tidligere immigranter som allerede er blitt en del av systemet har, fremfor nyere immigranter når det gjelder bolig, arbeid og velferd. Da staten ble proklamert besto det israelske systemet - Det jødiske byrå, Sionistorganisasjonen og Det nasjonale råd - stort sett av askenasi-medlemmer fra Arbeiderbevegelsen, og de nye askenasiimmigrantene stolte på hjelp fra venner eller slektninger innenfor systemet. "Protekzia" ble ikke praktisert bare av det etablerte systemet, men også av den eldre befolkning som kunne gi sine slektninger midlertidig beskyttelse. Da Uavhengighetskrigen var over, ble den etterfulgt av en bølge av masseimmigrasjon, og nykommerne ble til å begynne med anbragt i boliger som arabere som var flyktet fra landet hadde etterlatt seg, og senere i midlertidige transittleire. Det var imidlertid askenasim blant dem som fant raskest veien til de større byene, der de bodde en stund med sine slektninger som allerede var etablert i landet. Det var de som etterhvert fant seg arbeid og et sted å bo, mens immigrantene fra Jemen, Irak og Nord-Afrika ble værende i transitt-leirene og var avhengige av myndighetene. De ventet til det ble deres tur til å få arbeid i sysselsetningstiltakene regjeringen hadde satt igang for de nye immigrantene (som f.eks. treplantings-prosjekter), og en leilighet i et utkantstrøk. Selv om både askenasim - og sefardim-immigranter ble sendt til transittleire i utkantområdene, var det sefardim som ble der helt til 1960-tallet da utviklingsbyene vokste

222

frem, og det er sefardim som fremdeles er der den dag i dag. De mer mobile askenasim flyttet til sentrum av landet, der langt mer interessante arbeidsmuligheter åpnet seg for dem. Sefardim, som kom fra en annen normativ bakgrunn enn den som var rådende i Israel, i motsetning til askenasim, som så og si kom hjem, så med misunnelse på hvordan de sistnevnte forlot transittleirene og slo seg ned i sentrum. Denne følelsen av undertrykkelse under årene med avhengighet kom først til uttrykk tyve år senere, ved at de støttet og sympatiserte med opposisjonspartiet og førte det til makten. Den første til å gi uttrykk for denne følelsen, så tidlig som på 1950-tallet, var Ephraim Kishon, som blir regnet som Israels største humorist, i sitt teaterstykke Salah Shabbati. Stykket skildrer gnisningene og de normative forskjellene mellom askenasim og sefardim, beskriver askenasim's nedlatenhet, immigrantene fra arabiske lands enorme avhengighet av myndighetene, og den politiske betaling ved valgurnen i bytte for en leilighet. Men det faktum at stykket ble skrevet av en fersk immigrant fra Ungarn, som raskt hadde funnet sin vei til landets navle, der han først arbeidet for en ungarsk avis og snart ble tatt imot av den hebraiske presse, sier kanskje alt - selv sefardims protest på den tiden ble skrevet av en askenasi. Regjeringsskiftet i 1977, som det overveiende var sefard-velgere som fikk istand, var en slags hevn mot det askenasiske samfunnet og ga annengenerasjonen sefardim en slags følelse av stolthet over sin egen makt. Nå ble "protekzia" praktisert av alle. Mennesker som hadde innfunnet seg på 1950-tallet som barn eller unge voksne, og som var blitt boende i utviklingsbyene, inntok nå sentrale posisjoner i de sosio-økonomiske ministeriene og forsynte sine velgere med "protekzias" frynsegoder. Shas' inntog i politikken i 1984 (med fire plasser i Knesset) og en 50 prosents styrkeøkning i 1988, var en slags ultra-ortodoks revolusjon, som bragte nye ansikter inn i viktige ministerier for å skaffe sefardiske yeshiva-studenter "protekzia". Rekrutteringsmetodene til de forskjellige partienes lederskap varierer fra det ene parti til det andre. I Arbeiderbevegelsen har kibbutzmedlemmer nytt stor anseelse og satt i sentrale stillinger innen Knesset og kabinettet. Selv om kibbutzims betydning har avtatt, både innen Arbeiderpartiet og i Mapam, er deres medlemmer fremdeles langt

223

bedre representert i disse partienes ledersjikt, enn det deres andel av befolkningen skulle tilsi. Moshavim har også vært representert innen Arbeiderpartiets lederskap siden statens grunnleggelse. Disse to sektorene presenterer sine kandidater for partiet før listene for Knesset blir satt opp; det dreier seg hovedsakelig om personer som har avansert innenfor sine respektive bevegelser, men som ikke har vært videre eksponert offentlig. Den lille utnevnelseskomitéen som virket frem til 1988, pleide å plassere disse kandidatene på Knesset-listen som representanter for kollektivt landbruk, noe som bestandig er blitt regnet som Arbeiderbevegelsens viktigste punkt. Kibbutzmedlemmer har vært i viktige posisjoner innen den israelske regjeringen, og jo høyere man kommer i maktpyramiden, desto større er deres andel av makten. I den siste Arbeiderparti-regjeringen, ledet av Yitzhak Rabin (197477), var Yigal Allon, et kibbutzmedlem, visestatsminister og utenriksminister; Israel Galili, også et kibbutzmedlem, var en meget innflytelsesrik minister uten portefølje; Aharon Yadlin, minister for utdanning og kultur, og Shlomo Rosen, minister for immigrasjon og absorbering, var begge kibbutzmedlemmer; og Aharon Ouzan, medlem av en moshav, var minister for landbruk og samferdsel. De representerte alle Arbeideralliansen. I tillegg var det et annet moshavmedlem, Michael Hazani, som tjenestegjorde i koalisjonen som NRP's velferdsminister. Alt i alt telte kabinettet seks kibbutz- eller moshavmedlemmer; dette utgjør mer enn 25 prosent av kabinettet, mens prosentandelen av den israelske befolkningen som bor i disse kollektive bosetningene, aldri oversteg 7 prosent. Det er interessant å merke seg at mange andre av dette kabinettets medlemmer en gang i tiden hadde vært medlem av en kibbutz eller moshav; flere av dem var født i en moshav, andre hadde tilbragt mange år i en kibbutz (Shlomo Hillel, Gad Ya'acobi, Avraham Ofer og Shimon Peres). Histadrut tilbyr en annen rekrutteringsmulighet til Arbeiderpartiets lederskap. Personer som steg i gradene i fagforeningene, og til og med noen som nådde toppen av Histadrut-pyramiden, har funnet sin vei til Knesset og til og med til kabinettet. Histadruts generalsekretær er vanligvis medlem av Knesset; før i tiden var det utnevnelseskomitéen som arrangerte dette, og i 1988 ble generalsekretæren inkludert blant de seks Knesset-medlemmene som ikke stilte til valg i partiets sentral-

224

komité, men ble garantert en plass på Knesset-listen. Partiarbeideme opererer i en nært beslektet kanal - folk som avanserte innenfor parti­ apparatet eller satt i stillinger i de lokale Histadrut-forgreninger eller på kommunalt nivå. På 1950-tallet ble det i mange kommuner opprettet et triangel bestående av sekretæren for Mapais partiforgrening, sekretæren for det kommunale arbeiderråd, og borgermesteren. Det er lett å tenke seg at det var sekretæren for den kommunale gren som utøvde den største makt, siden det var det kommunale Mapaisekretariatet som valgte partiets kandidater til de to sistnevnte stillingene. I mange tilfeller var imildertid alle tre kantene av triangelet maktsentra, slik at det utviklet seg et mønster med rivalisering og til og med fiendskap, som er karakteristisk for et trekantforhold. Mapai overtok aldri den bolsjevikske modellen, der det var partiet som utøvde den største makten, mens mindre innflytelsesrike personer ble sendt til de lovgivende og utøvende institusjoner. Dermed var den viktigste og mektigste stillingen på det kommunale plan, borgermesterens, fulgt av arbeiderrådets sekretær, med sekretæren for den kommunale gren på sisteplass. En nokså typisk karriere for en partiarbeider innen Mapai, ville kjennetegnes av en gradvis forfremmelse fra én stilling til den neste, etter en forholdsvis lang tjenestetid innenfor hver av dem, med valg til Knesset enten som en naturlig fortsettelse av karrieren, eller som et avbrudd på et tidligere stadium. Arméen utgjør også en viktig kanal for lederskapsrekruttering. På 1950-tallet kunne Arbeiderbevegelsens Knesset-liste skilte med generaler fra Uavhengighetskrigen, og flere av dem nådde til kabinettet. Etter Seksdagerskrigen ble høyerestående arméoffiserer enda mer populære, og mange forflyttet seg rett fra arméen til kabinettet uten å gå veien gjennom partiapparatet, og til og med uten å ha tjenestegjort i Knesset tidligere. Universitets-kanalen er relativt ny, på grunn av Arbeiderbevegelsens tradisjonelle reserverthet overfor den akademiske verden. Selv om læring bestandig er blitt verdsatt, er formell utdanning i mange år blitt ansett som "borgerlig". Noen av de første immigrantene som kom til landet i århundrets første tiår, hadde avbrutt sin universitetsutdannelse for å kunne komme; de fullførte aldri utdannelsen, fordi de mente de

225

burde befatte seg med viktigere og mer jordnære gjøremål, som å drenere myrer og dyrke jorda. Personer som innfant seg i landet med akademiske eksamener, foretrakk ofte å la være å bruke titlene sine, det hendte til og med at de holdt dem skjult. Frem til 1960-årene var det en forbeholden og til og med negativ holdning til akademiske studier innenfor kibbutz-systemet. Noen ganger ville en kibbutz gå med på et medlems forespørsel om å studere ved universitetet, særlig hvis hans ønske falt sammen med kibbutzens behov, men ofte forlot folk kibbutzen dersom slike ønsker ble avslått. Under disse årene tillot ikke kibbutzim medlemmene å ta artiumseksamen eller motta artiumsvitnesbyrd, og nektet dermed de unge menneskene sjansen til å begynne på et universitet. De som ville studere ble sendt på kurs som fant sted i "seminarer" innenfor Arbeiderbevegelsens rammer (Mapais Beit Berl, Ahdut HaAvodas Efal, eller Mapams Givat Haviva), der studietiden varierte fra noen måneder til to år. En forandring i holdningen til høyere studier fant sted på 1970-tallet. Kibbutzim begynte å sende et betydelig antall av sine medlemmer til universitetene, artiumseksamen ble standard etter endt tolvte klasse, og medlemmer fikk til og med tillatelse til å studere fag som ikke var av større nytte for kibbutzen. Under statens første år var det mange intellektuelle som prydet Mapais Knesset-liste. Det dreide seg om eldre professorer, som f.eks. professor Ben-Zion Dinur, som var utdanningsminister under statens første år, og professor Dov Sadan, som senere tjenestegjorde i Knesset. Først på 1980-tallet begynte politisk aktive høyerestående akademiske fakultetsmedlemmer å dukke opp på Arbeiderpartiets Knesset-liste, de var valgt ut av utnevnelseskomitéen og senere, i stigende antall, av partiets sentralkomité. Herut-bevegelsens politiske lederskap i statens første år besto av IZL’s vanlige, så og si intakte, stab. Senere ble Knesset-fraksjonen utvidet med Lehis ledere. Og disse tidligere ledere av undergrunnsbevegelsene fikk selskap av flere veteraner fra revisjonistbevegelsen. Knesset-representantene fra den andre komponenten av våre dagers Likud, De alminnelige sionistene, var ofte ordførere og ledere for jordbrukernes forbund. Jurister har også vært fremtredende på Likuds

226

liste (inkludert Begin selv), delvis fordi bevegelsen i mange år ble stående utenfor det gode selskap, og lederne følgelig ikke satt i stillinger innenfor Histadrut, Det jødiske byrå, eller innenfor sitt eget parti. I begynnelsen på 1970-tallet ble en ny kanal for politisk rekruttering åpnet innenfor Likud - nemlig IFS. De første som slo inn på denne veien var Ezer Weizman og Ariel Sharon, som henholdsvis Knesset-kandidat og borgermester, men de fikk følge av flere. De fleste av disse offiserene gikk inn i Likud på en tid da partiet vokste, og begynte å fremstå som et fremtidig regjeringsalternativ. På dette stadium ble partiet også forsterket av unge sefardim som hadde vist lederegenskaper i utviklingsbyene og var blitt avvist av Arbeiderpartiet. Noen satt allerede som ordførere og fortsatte i sine kommunale roller selv etter at de var valgt inn i Knesset. Denne gruppen fortsatte å vokse seg sterkere, og ble noe som den andre generasjonen av immigranter som var kommet til Israel fra arabiske land på 1950tallet, kunne identifisere seg med. Denne generasjonen, som hadde løsrevet seg fra avhengigheten fra Arbeiderpartiet, uttrykte sin protest mot det de anså som et utilstrekkelig forsøk på å integrere deres foreldre og dem selv tyve år tidligere, ved å gi sine stemmer til Likud. Den mest iøyefallende, den mest interessante og trolig den mest innflytelsesrike grupperingen innenfor Likud, er imidlertid de såkalte Herut-"prinsene". Herut levde i mange år som i en boble innenfor det israelske samfunn. I et samfunn som nærmest dyrket Ben Gurion, i eldre israeleres øyne nasjonen far, og en slags messias i øynene til mange immigranter fra land i Midtøsten - mente Herut at statsminis­ teren hadde forført og villedet andre. Deres aktelse tilhørte fullt og helt den avdøde leder Ze'ev Jabotinsky - statsmann, poet og skribent i hvis verker de var velbevandret; samt den unge populistleder, Menachem Begin, med sitt mørke hår og sin mustasje, som truet, ga løfter og inspirerte massene. Den "kjempende familie", som IZL hadde kalt seg selv, fortsatte å eksistere, i den tro at en dag ville denne lille høyrefløysbevegelsen bli et reelt alternativ til det uovertrufne Mapai og partier til venstre for det, som sammen utgjorde et stort flertall i Knesset. Den spesielle tradisjonen innen Herut-bevegelsen (bruken av "Tel Hai" som hilsen, sanger som "To bredder av Jordan", den militaristiske ungdomsbevegelsen Betar, tiltalen av Begin som

227

"kommandør", osv.); hindringene Herut-tilhengere støtte på innenfor det politiske system på grunn av mistankene som fremdeles heftet ved dem ("utbrytere", en undergrunnsbevegelse, delegetimisert under striden om tyske erstatninger, osv.); sammen med det faktum at ingen utenforstående (pensjonerte offiserer fra arméen eller andre) hadde sluttet seg til partiet på mange tiår, fordi det innebar at man ikke ble forfremmet; Alt dette skapte en følelse av en evig lidende minoritet, som måtte stå samlet mot hele verden, mens Ben Gurion holdt fast ved at han ville danne en koalisjon uten hverken Herut eller kommunistene.

Heruts Knesset-liste holdt seg så og si uforandret i mange år. Den besto av en gruppe mennesker som hadde vært i slutten av tredveårene da staten ble proklamert, og som følte seg unge selv etter å ha passert middagshøyden, og som følte at de kunne klare seg uten forsterkninger utenfra. På samme tid sørget Begin for at enhver som viste tegn til å stille spørsmål ved hans lederskap, eller til å ville utfordre ham, ble fjernet fra bevegelsen.

I midten av 1970-årene så Herut, som var stilt overfor en gjennomgående skuffelse over Arbeiderpartiets opptreden i Yom Kippurkrigen og korrupsjonsskandalene innenfor Histadrut, sitt snitt til å vokse betydelig som bevegelse. Ettersom noen av medlemmene til den "kjempende familie" var avgått ved døden, og resten begynte å bli eldre, henvendte Herut-bevegelsen seg til sine biologiske sønner og påla dem oppgaven med å overta. "Prinsene" - som alle var sønner av skikkelser som hadde tjenestegjort for Herut i Knesset på et eller annet tidspunkt, eller var født på 1940-tallet, som alle hadde universitetsutdannelse og liberale yrker (for det meste jurister)-har beholdt en relativt høy grad av solidaritet som kan sette dem istand til å utfordre gruppen av de jevnaldrende sefard-ordføreme Herut rekrut­ terte i den samme perioden. Rekruttering til Det nasjonale religiøse partis politiske lederskap, et parti som på 1970-tallet utgjorde en tiendedel av Knesset og som i de senere år har kjempet for å overleve blant de voksende ultra-ortodokse partiene, finner sted innenfor bevegelsene moshavim og kibbutzim og blant partiarbeideme. De yngre blant dem har eksamener fra det religiøse universitetet Bar-Ilan.

228

Historisk sett er NRP satt sammen av to bevegelser: Mizrahi, som ble grunnlagt i 1902, og HaPoel HaMizrahi, grunnlagt i 1922. Lederne i Mizrahi var religiøse sionister fra middelklassen, ortodokse jøder med en moderne religiøs innstilling, som hadde fått berøring av en videre allmennutdanning. Mens de fleste av Mizrahi-ledeme, på lik linje med mange av de andre sionistledeme, ble igjen i Europa under de første årene av århundret, ble HaPoel HaMizrahi grunnlagt i Palestina for å møte behovene til de første unge religiøse immigrantene som innfant seg der. De hadde et sosialt livssyn som liknet Arbeiderbe­ vegelsens, men som var parret med et ønske om å bevare en religiøs livsstil. De etablerte et utstrakt institusjonelt nettverk, som delvis var knyttet til Histadrut: En nybyggerbevegelse, økonomiske og finansielle institusjoner, et skolesystem, presse, osv. Deres politiske ledere var stort sett de samme personene som var med å bygge dette nettverket og som vokste frem av det. Mizrahi-lederskapet, der mange var kommet fra Palestina etter HaPoel HaMizrahi, var eldre. Det innbefattet flere ordinerte rabbier og hadde en mer høyrevridd livsanskuelse enn den andre. De to bevegelsene sluttet seg sammen i 1955, idet Mizrahi hovedsakelig ble innlemmet i HaPoel HaMizrahi. De fleste av de unge medlemmene av det sammenslåtte partiet - Det nasjonale religiøse parti - var askenasim født på slutten av 1930-tallet, som hadde gjennomgått en noenlunde ensartet sosialiseringsprosess. De hadde gått via statlige religiøse skoler, ungdomsbevegelsen Bnei Akiva, religiøse eller yeshiva-høyskoler og videre til militærtjeneste og Bar-Ilan-Universitetet. De gikk alle med små strikkede kalotter (til forskjell fra de svarte kallottene til fedrene), og gikk på 1960-tallet faktisk under betegnelsen "den strikkede kallotts generasjon". De dannet en svært mektig politisk gruppering som utfordret partiets eldre lederskap. Sent på 1970- og 1980-tallet forsøkte denne gruppen, selv om den ikke lyktes, å introdusere i partiledelsen flere religiøse sefardskikkelser, som hadde gjennomgått en fullstendig annerledes sosialiseringsprosess. Noen av lederne for Gush Emunim, som utviklet seg innenfor NRP og forlot partiet sent på 1970-tallet, har vendt tilbake til partilederskapet, som de betrakter som sitt naturlige hjem. Men akkurat som de nye sefardiske Knesset-medlemmene ikke klarte å vinne tilbake sefardim-velgerne som hadde forlatt NRP til fordel for

229

de religiøse sefard-partiene, klarte heller ikke Gush Emunims ledere å vinne tilbake de israelske religiøse velgerne fra de okkuperte områdene. De foretrakk de radikale partiene på høyrefløyen. I de ultra-ortodokse partiene blir Knesset-listen fastsatt av det enkelte partis åndelige lederskap. Den eldste blant dem, Agudat Israel, representerer den askenasiske ultra-ortodokse mosaikk. Denne mosaikken består av tilhengere av forskjellige hassidiske rabbier og mitnaqdim, som ordrett oversatt betyr "motstandere", men som representerer den rasjonalistiske strømningen, uten en sentral rabbinerskikkelse, som motsetter seg den blinde ærefrykt de hassidiske rabbiene mottar av sine disipler. Noen av Knesset-medlemmene ble født i det førstatlige Palestina, andre innfant seg sent på 1940-tallet etter å ha sluppet ut av nazistenes konsentrasjonsleirer. Alle var utdannet i yeshivot, og mange, om de nå var yeshiva-ledere eller studenter, ble sendt til Knesset rett fra en verden av religiøse studier. Praktisk talt ingen av dem hadde noen form for sekulær utdannelse, selv om noen tilegnet seg en viss grad av allmennkunnskaper mens de tjenestegjorde i Knesset. De fleste avtjener ikke militærtjeneste og er demed avskåret fra det som uten tvil er en sentral israelsk erfaring. De ultra-ortodokse Knesset-medlemmene nyter en relativt lav status innenfor det ultra-ortodokse samfunnet, fordi deres ledere historisk sett har motsatt seg videre nære forbindelser med den israelske regjeringen, fordi de ikke anerkjenner den sekulære jødiske stats legitimitet. Under omtrent tredve år med britisk mandatstyre, til staten ble proklamert, levde ultra-ortodokse jøder som et separat samfunn, uten å være registrert som en del av det organiserte jødiske samfunn, Knesset Israel, og fungerte på egenhånd vis-å-vis mandatmyndighetene. I 1947, like før statens grunnlegging, ble det imidlertid undertegnet en avtale mellom Ben Gurion som formann for Det jødiske byrås hovedstyre og overhodene for den ultra-ortodokse jødedom. Avtalen satte opp to grunnleggende prinsipper: Status quo ble beholdt med hensyn til det israelske samfunnets jødiske karakter, og tilegnelsen av de religiøse lover for matrimonitet som offisiell israelsk statslov. Denne avtalen gjorde det mulig for ultra-ortodokse velgere å delta i Knesset-valg, og den gjorde det mulig for deres representanter å tjenestegjøre som kabinettministre, helt til Agudat Israel forlot

230

koalisjonen i 1951 over stridsspørsmålet om rekruttering av kvinner til IFS. Gjennom alle årene med Mapai/Arbeiderparti-styre sluttet ikke Agudat Israel seg til regjeringen igjen, men støttet koalisjonen selektivt i samsvar med spesielle stridsspørsmål, og på grunnlag av løfter som ble gitt for å sikre seg deres støtte. I 1977 ba den nye statsminister Menachem Begin Agudat Israel om å bli med i hans regjering. Thorah Vises Råd - partiets åndelige lederskap - fattet en beslutning om ikke å bli med i kabinettet; isteden skulle representantene bare tjenestegjøre som viseministre, for å unngå å måtte ta ministerielt ansvar for et sekulært samfunns affærer, og for å unngå å bli bundet av et kollektivt ansvar. Da Shas-fraksjonen gjorde sin entré i Knesset i 1984, ble denne praksisen forlatt da medlemmene gikk inn i kabinettet som ministre. Denne ultra-ortodokse fraksjonen, som ble opprettet ut fra en følelse av at sefardim innen den ultra-ortodokse yeshivot ble diskriminert, var representert i Knesset til dels av personer som hadde steget i gradene innenfor NRP. De satt i politiske stillinger på kommunalt nivå eller innenfor forskjellige andre nivå, og på et eller annet stadium hadde de lagt seg til en mer ortodoks praksis. De fikk selskap av studenter som hadde tilbragt hele sitt liv i yeshivot. Disse hadde ikke avtjent militærtjeneste, og for første gang i sitt liv ble de utsatt for det offentlige liv - og det umiddelbart på høyeste nivå. Som allerede nevnt fant noen av dem seg ikke tilrette i Knesset. De deltok knapt nok i møter, viste ikke interesse for Knessets arbeid og forsvant igjen etter en enkel periode, og åpnet dermed døren for unge mennesker i tredveårene som hadde kommet til Israel fra de arabiske landene som barn. Innen kort tid klarte denne gruppen å etablere et utdanningsmessig og økonomisk institusjonelt grunnlag for sitt parti, og utnyttet sin makt som koalisjonsmedlemmer. Mens dette skrives blir noen av deres handlinger gransket av politiet. Shas' åndelige leder er Rabbi Ovadia Yosef, sefardims tidligere sjefsrabbi i Israel, som velger partiets Knesset-liste og kabinettministre. Ved å gjøre det har han i dette nye partiets andre periode vist at han foretrekker dynamiske unge menn som innenriks­ minister Aryeh Deri, som ble utnevnt til kabinettet i 1988 i en alder av bare niogtyve år - den yngste av alle. I tillegg til sin dynamikk har

231

disse mennene vist en evne til å oppnå den støtte som er nødvendig for å legge grunnlaget for et nytt skolesystem for sefard-bam i utviklings­ byene og urbane utkantsstrøk, og å oppnå et bredere støttegrunnlag for den nye bevegelsen. Alle ultra-ortodokse Knesset-medlemmer godtar en fullstendig underordning under sine åndelige ledere og reduserer dermed sin egen rolle til agenter, som bare kan forsøke å øve innflytelse på sine rabbier og ikke noe mer. Iblant medfører dette at disse Knesset-medlemmene deltar i en politisk manøver og uttaler seg i dens favør, bare for til sist å motta instrukser som tvinger dem til å innta motsatt standpunkt og å stemme deretter, uten mulighet for å appellere. Det var Shas' unge Knesset-medlemmer som oppmodet Arbeideralliansen om å trekke seg fra regjeringen i mars 1990 og å danne en Arbeiderparti-styrt regjering, selv om de selv ble tvunget av sine åndelige veiledere til å gjøre helomvending. Dermed støttet de plutselig Likud-regjeringen, mens Arbeiderpartiet, som var gått av, ble igjen i opposisjonen. Det tydeligste uttrykk for de ultra-ortodokse Knesset-medlemmenes maktesløshet vis-å-vis sine åndelige ledere, kan man finne i sammenheng med oppløsningen av den nasjonale enhetsregjeringen. Det lille ultra-ortodokse partiet Degel HaTorah (som hadde brutt ut fra Agudat Israel i 1988) ville felle regjeringen, men den aldrende lederen, Rabbi Eliezer Schach, nektet. Ved en avstemning ved navneopprop i Knessets plenum angående et mistillitsforslag mot Shamir-regjeringen, erklærte Knesset-medlem Rabbi Ravitz at han stemte imot forslaget "med dyp beklagelse". En slik uttalelse, som åpenbart uttrykte hans misnøye med en ordning det ikke sto i hans makt å forandre, var enestående i Knesset. I 1992 sluttet Shas, anført av Deri, seg til Rabin-regjeringen, mens de ultra-religiøse Knesset-medlemmene lot det være. Det ultra-ortodokse samfunnet, hadde vært lite og marginalt under statens første år. Det hadde aldri valgt inn mer enn omtrent seks Knesset-medlemmer, men økte sin makt i 1984 og overrasket alle med sitt politiske gjennombrudd i 1988, da tretten representanter ble sendt til Knesset. Disse partienes vekst førte til offentlig interesse for deres lederskap, deres representanter i Knesset og deres politiske sympatier. Følgelig ble man f.eks. klar over at de nye ultra-ortodokse partiene var

232

kjennetegnet av en moderat politisk holdning og at de gikk inn for territorielle innrømmelser for fredens skyld, selv om disse spørsmålene ikke sto øverst på prioriteringslisten. Den store økningen i de ultra-ortodokse partienes makt, var ikke en følge av en religiøs radikalisering innenfor det israelske samfunnet. Det skyldtes heller at disse partiene fikk stemmene til sekulære sefardim, på grunn av forskjellige rabbinske anmodninger og løfter. Hemmeligheten til disse partienes styrke ligger i at yeshiva-studentene er fritatt fra militærtjeneste. Dette er et av de mest følsomme stridsspørsmål i det israelske samfunnet, som står i sammenheng med de ultra-ortodokse partienes store betydning.

Etter at Israel ble erklært som egen stat, kom overhodene for yeshivot til Ben Gurion og ba om at yeshiva-studentene måtte få utsette sin militærtjeneste til de var ferdige med studiene. Statsministeren, som samtidig var forsvarsminister, lot seg påvirke av deres argumentering. Den gikk ut på at etter ødeleggelsen av yeshivot i Europa under Holocaust, ville yeshivot snart høre historien til dersom de vanlige studiene ikke ble holdt vedlike i Israel. Ben Gurion godkjente denne ordningen for 400 yeshiva-studenter. Den alminnelige oppfatningen i opinionen gikk derimot ut på at de ultra-ortodokse jøder, som holdt vedlike de særegne skikkene fra Øst-Europa (shtreimel, en slags pelslue, sorte frakker, osv.) var et fremmedarted folk som var iferd med å forsvinne. De levde innenfor den sionistiske verden, selv om de ikke anerkjente sionismen. De benyttet seg av få statlige tjenester fordi de hadde sine egne domstoler, sine egne autoriteter når det gjaldt jødiske matforskrifter, sitt eget skolesystem, et kommunalt velferds­ system, osv. De snakket jiddisch seg imellom fordi hebraisk i deres øyne bare skulle benyttes i synagogen. Jeg husker at mine foreldre, da vi besøkte Jerusalem, tok meg med til de ultra-ortodokse bosetningene forat de kunne vise meg noe jeg ikke ville få se når jeg ble voksen. Barna som sprang omkring i de trange gatene, som snakket jiddisch og tvinnet krøllene på sidene, ville ikke lenger likne sine fedre, mente de. Mine foreldre tok feil. At Ben Gurion gikk med på å utsette militærtjenesten til mange

233

hundre yeshiva-studenter, ble en av hovedårsakene til det ultraortodokse samfunns overraskende vekst. I virkeligheten ble utsettelsen egentlig fritaking fra tjenesten, siden studentene først informerte IFS om at de hadde fullført studiene i en alder da de ikke lenger var kvalifisert for rekruttering, eller da de bare trengte å tjenestegjøre i en kort periode på tre måneder istendenfor i tre år. I løpet av årene vokste antallet yeshiva-studenter som ble fritatt fra militærtjeneste. Senere ble alle yeshiva-studenter garantert utsettelse. Hensikten med denne bestemmelsen - som ble vedtatt i 1980 - var å oppmuntre alle barn fra ultra-ortodokse familier til å bli yeshiva-studenter. Studentene fikk plass ved de forskjellige yeshivot i henhold til sine evner. Men mens de fleste unge mennesker før i tiden hadde traktet etter å skaffe seg et levebrød og bare et fåtall hadde viet sitt liv til yeshivot-studier, ble nå alle garantert plass for å gjøre det mulig for dem å unngå militærtjeneste. Den høye fødselsraten i de ultraortodokse familiene (et dusin barn og flere i mange familier) og den svært begrensede "frafallsraten" fra dette samfunnet (som ville innebære at man omgående ble rekruttert til arméen), er begge deler med på å skape en stor ultra-ortodoks opinion der antallet menn i vernepliktig alder, det være seg nå regulær eller reservetjeneste, idag kommer opp i omtrent 20.000. Spørsmålet om yeshiva-studentenes fritakelse er en tidsinnstilt bombe. Færre og færre sekulære grupperinger er villige til å avfinne seg med en situasjon der en stor, økende del av befolkningen i realiteten er fritatt fra militærtjeneste, mens deres egne sønner tjenestegjør i en treårsperiode, etterfulgt av mange år med reservetjeneste. Dette som en følge av en bestemmelse som ble fattet mer enn førti år tilbake, i en svært annerledes kontekst og omfang. De ultra-ortodokse jødenes representanter i Knesset, og deres velgere, ser det som sin fremste oppgave å sikre at denne ordningen fortsetter, og at yeshivot og de religiøse internatskolene som er fullsprengt av studenter, blir opprettholdt. Jo større de ultra-ortodokses andel i Knesset blir, desto større blir presset de kan legge på de sekulære partiene. Likud kan ikke danne regjering uten de ultra-ortodokse partiene, det kan heller ikke Arbeiderpartiet. Når disse to partiene sammen danner en nasjonal enhetsregjering, ekskluderer de ikke de

234

ultra-ortodokse partiene, de inviterer dem isteden til å delta i koalisjonen. Ingen av partiene går inn for en lovgivning som vil skade ultra-ortodokse interesser, fordi hverken Arbeideralliansen eller Likud er villig til å spolere sjansene for en fremtidig koalisjonsdanning med disse partiene. Ikke desto mindre skaper de ultra-ortodokse partienes iøyefallende tilstedeværelse i Knesset en ny selvoppholdende situasjon. Deres politiske makt sikrer en stadig økning i antallet yeshiva-studenter, som i sin tur sikrer de ultra-ortodokse partiene fortsatt støtte fra disse studentene. Den fortsatte styrking av disse partiene, vedlikeholder dermed fritakelsen fra militærtjeneste for denne delen av befolkningen. Spørsmålet om yeshiva-studentenes fritakelse vil utvilsomt bli stående på det israelske samfunnets dagsorden. Spenningene øker mellom de religiøse partiene. De truer med ikke å danne regjering med noe parti som fornærmer den ultra-ortodokse sektors historiske rettigheter. Den sekulære majoriteten er mindre og mindre villig til å akseptere en situasjon der så mange unge menn er fritatt fra militærtjeneste. I allefall er det klart at det er de ultra-ortodokse partiene som er den eneste hindring for nødvendige forandringer. Leter vi etter et eksempel for den direkte innflytelsen et politisk parti utøver på det israelske samfunnet, er dette kanskje det mest iøyefallende. Innflytelsen politiske partier utøver på dagliglivet i Israel, på en mengde forskjellige områder, er blant den største i et vestlig demokrati. Det å identifisere seg med et parti er en del av enhver israelers selvbilde. Selv om det forekommer at stemmene deles mellom kommunale, Knesset- eller Histadrut-valg, og selv om dette faktisk er en økende tendens, er det enda ikke et vanlig fenomen. Partiidentifisering er den beste indikator for valgatferden, som ikke avgjøres etter hvem som er statsministerkandidat, eller av partienes forandrede standpunkter, men snarere av en langvarig personlig vane og identifisering. Alle områder av livet påvirkes av partiskillene. Pressen; de statlige kommunikasjonsmedia, der et direktørråd bestående av representanter fra de forskjellige partiene står i spissen. Økonomien, som inkluderer en stor Histadrut-sektor med en klar ideo­ logisk holdning. Helsetjenestene, som tilbys et flertall av befolkningen

235

gjennom Histadrut, og mye annet. Valget av ny president for advokat­ foreningen blir f.eks. et politisk kappløp, for når regjeringsadvokaten, statsrevisoren eller stabssjefen skal velges, er det første spørsmål som stilles hvilket parti han støtter - og svaret kommer vanligvis villig. Det er unødvendig å nevne at de årlige valgene for universitetenes studentunioner også er åpenlyst politiske, selv der valgets hovedstridsspørsmål måtte være kantineprisene. Så godt som hvert valg til en viktig frivillig organisasjon i Israel har tilknytning til partirivalisering som eksisterer på nasjonalt nivå. Det er meget vanskelig ikke å slutte seg til et parti i Israel. Det sosiale press forlanger en slik tilslutning. Det forventes at man klistrer et politisk merke på bilen sin under valgkampanjene, for å kunne skjelne venner fra fiender. Folk har en tendens til å omgås sosialt med mennesker som deler deres politiske syn, siden de politiske skillelinjer har vært så akutte i løpet av årene at det har vært vanskelig å opprettholde vennskap på tvers av partigrensene. Noen ganger fører politisk uenighet til splittelse innen familier, selv mellom mann og kone. Det mest iøyefallende uttrykk for dette var splittelsen på ideologisk grunnlag i 1951 innenfor kibbutz HaMeuhad-bevegelsen, der folk etter mange års samliv følte at de ikke lenger kunne leve sammen i samme kibbutz. Nye kibbutzer ble opprettet ved siden av de gamle, ektepar ble skilt, og familier ble splittet mellom de forskjellige kibbutzim. Det har naturligvis funnet sted forandringer i løpet av de årene staten har eksistert. Noen partier har gått tilbake i styrke - Ahdut HaAvoda forsvant innenfor Mapai, noe som svekket det gamle regjeringspartiet alvorlig - og det nye regjerende partiet, Likud, har ikke beholdt de samme intensive rammer som engang kjennetegnet Mapai. Men selv om partiene skaffer tilveie færre tjenester, og selv om deres nasjonsvide utbredning ikke lenger er den samme som før, fortsetter de å være en formidlende faktor når det gjelder arbeids- og forfremmelsesmul igheter. Prosenten av partimedlemsskap i Israel er svært høy. Dette gjenspeiler til dels tallenes ambivalente natur (partiprotokollene blir ofte forfalsket av parti -"sjefene”, for kunstig å øke sin makt innenfor de høyere partiinstitusjonene). Delvis er det et resultat av de fiktive

236

medlemsskapene til folk som mener det er lønnsomt å tilhøre et bestemt parti for personlig vinnings skyld. Partimedlemmer i Israel utgjør omtrent en tredjedel av velgerskaren, mens antallet aktivister partiene kan rekruttere for valgkampamjer eller for å fremme bestemte stridsspørsmål mellom valgene, er mye lavere. Valgresultatene i flere bydeler har vist at de registrerte medlemmene til et bestemt parti fire til fem ganger overstiger antallet på dem som faktisk stemmer på partiet. Dette er en klar indikasjon på tallenes forvrengning, men også på behovet mange borgere føler for å registrere seg som partimedlem. Partienes enorme betydning; deres innflytelse på tildelingen av resurser; det faktum at de uavhengig velger alle sine kandidater; og bruken av "partinøkkelen" på så mange av livets områder: Alt dette skaper et behov for statlig kontroll over indre partiaktiviteter - finan­ siering, interne valg, eiendom over aktiva, osv. Til dags dato eksisterer det ingen lov i Israel som regulerer de politiske partienes virksomhet. De nyter stor handlefrihet, bortsett fra når det gjelder finansiering. Like før valgene til det syvende Knesset i 1969, ble det iverksatt en lov som skulle gi delvis statsstøtte til partienes daglige drift og til valgkampanjene. Tildelingen av støtte er avhengig av partiets størrelse, og hvert parti har lov til - innenfor visse restriksjoner - å skaffe seg tilleggsstøtte fra andre kilder, opp til en øvre grense som er fastsatt ved lov. Statsstøtte til partiene gjør det mulig for statsrevisoren å kontrollere partienes regnskapsbøker, å undersøke kilden til og størrelsen på bidragene, og å sjekke mulig ulovlig innflytelse som blir utøvd på det regjerende partiet av bidragsytere etter valgene. Når det gjelder dette siste området, på tross av nylig ubegrunnet forvirring, fins det i Israel ingen tegn på korrupsjon eller politiske partiers eller personers avhengighet av økonomiske organisasjoner, slik det er tilfelle i Japan og til og med i De forente stater. Ikke desto mindre skaper den mer demokratiske valgprosessen innenfor partiene et behov for tilleggsstøtte. Dette kan føre til problematiske avhengighetsforhold. I alle fall sier statens lover ingenting om hvordan et parti skal velge sin statsministerkandidat, sin kandidat til Knesset eller andre stillinger. Gapet mellom makten partiene utøver og deres ukontrollerte aktiviteter skriker etter en reform, særlig i lys av de siste års hendelser - frem-

237

veksten av slike partier som Shas, for eksempel. Dette partiet, som er opprettet med et bestemt formål for øye, utnevner sine Knessetmedlemmer ved hjelp av et eksternt organ (i dette tilfelle av én mann), til hvilket og til hvis interesser partiet er knyttet.

238

7 Hvem styrer? Den første aliyah, som innfant seg i Palestina mot slutten av det nittende århundre, fremskaffet ingen egen elite. Dens åndelige ledere foretrakk å bli værende i Europa, og de unge menneskene som kom, og som var nødt til å hanskes med eksistensielle problemer, hadde liten interesse av landsomfattende spørsmål om organisasjon. De tilhørte Hibbat Zion-bevegelsen som gikk forut for den politiske sionismen, og de fleste hadde nok med å konsentrere seg om å kolonisere landet og forsøke å opparbeide et jordbruk i et fremmedarted klima. Blant den første aliyahs medlemmer var det lærere, journalister og skribenter som kunne dannet en elite dersom de hadde fungert som en gruppe. Selv om deres ideologi generelt sett var liberal-konservativ, hadde de ingen glødende overbevisninger. Og da den annen aliyah ankom, ga de i det store og hele etter for den kollektive ideologis enorme kraft, som kjennetegnet de unge sosialistene som innfant seg under de første årene av det tyvende århundre. Kollektivismen, som krevde at den enkelte anerkjente det kollektive som den viktigste sosiale enhet, ble også regnet for å være istand til å innfri den sionistiske utfordringen som krevde personlige offer. Professor Yonatan Shapira har påpekt at mens den prestisjetunge lærerunionen, som gikk forut for Histadrut (arbeidernes landsorganisasjon), gjennom hele 1920- og 1930-tallet nektet å slutte seg til Histadrut, kom lærerne, da unionen senere gikk tilbake, til å godta Arbeiderpartiets lederskap og forsynte til og med den politiske eliten. I mange år utgjorde Israels elite utelukkende ledere fra den annen aliyah. Denne gruppen ble formet under Yishuv-perioden og fortsatte gjennom hele de første to tiår av staten. En undersøkelse Moshe Lissak gjennomførte, viser at den politiske eliten under Yishuvperioden var født mellom 1880 og 1910, og besto av unge immigranter under tjuefem år fra Øst-Europa, som inntok sin plass i eliten i ung

239

alder. Gjennom hele denne perioden var det ingen som var født i Palestina som ble med i eliten, selv om noen av medlemmene til de fjerde og femte aliyhot - noen av dem kom fra Sentral-Europa - ble godtatt. De av eliten som var medlemmer av Arbeiderbevegelsen, avanserte gradvis innenfor det politiske hierarki. Den sivile eliten innbefattet også mange som tidligere hadde vært aktive i utlandet, men disse forble en del av den politiske eliten i kortere perioder enn lederne i Arbeiderbevegelsen. Den økonomiske eliten var enda yngre, og de som var født i Palestina spilte en fremstående rolle innenfor den. De fleste av medlemmene i denne eliten, i alle sektorer av økonomien (privat, Histadrut og offentlig) hadde ikke vært involvert i økonomiske aktiviteter i utlandet og hadde heller ingen profesjonell økonomisk erfaring. Den sosiale eliten - professorer, skribenter, journalister og kunstnere - besto hovedsakelig av østeuropeiske immigranter, som også var yngre enn den politiske eliten. Innenfor denne gruppen hadde det så godt som ingen betydning hvor lang tid man hadde tilbrakt i landet. Ved å definere en elite etter de offentlige stillingene medlemmene sitter i (representanter til politiske institusjoner, sjefer for økonomiske institusjoner og organisasjoner, medlemmer av akademiske fakultet, osv.), klarer Lissaks undersøkelse imidlertid ikke å inkludere en rekke mennesker, som utvilsomt tilhørte Yishuvs elite. Det fins nemlig en viktig kategori mennesker som ikke tilhørte kategorien av valgte institusjonssjefer og som er blitt urettferdig behandlet i historieskriv­ ningen om Yishuv-perioden, nemlig industrialistene. En agrikulturell ideologi ble begunstiget, noe den naturlige sympati for de barføtte ungdommene medvirket til. Disse som kom til landet gjennomsyret av en brennende tro på den sosialistiske ideologi og ble reformatorer og byggere av et nytt samfunn. Dette livssynet forvandlet alle dem som var så karakteristiske for diasporajødene. Handelsmenn, håndverkere, fabrikanter og finansmenn - til representanter for gårsdagens verden. Men det hersker ingen tvil om at mange av dem spilte en sentral rolle når det gjaldt å forme Yishuvs fasade, og ingen definisjon av den israelske eliten er fullstendig uten dem. Derfor foretrekker jeg å ikke

240

overta noen bestemt definisjon av en elite, men heller bruke begrepet i dets vide, gjengse betydning. Yishuvs historieskrivning skildrer immigrantene fra Russland og Polen tidlig i det tyvende århundre i sammenheng med jødeforfølgelsene som fant sted i Øst-Europa og befestingen av den sionistiske idé. Det dreide seg om unge mennesker som forlot barndomshjemmet, med tro på behovet for en sosial revolusjon og overbevist om at jødene bare kunne oppleve en slik revolusjon i sitt eget land. De ankom som ungdommer og valgte å forsake personlig komfort og de var innstilt på å ofre seg for folkets skyld. De blant dem som hadde en svakere karakter, forlot Palestina og emigrerte til Vesten, mens de sterkere ble igjen, slo røtter i landet og bygde et nytt samfunn. Dette er ganske enkelt ikke sannheten. De unge sosialistene utgjorde et mindretall i den annen aliyah, som også besto av et ikke ubetydelig borgerlig element. Den innbefattet også grupper med kapitalister, som levde et helt annet liv enn de asketiske ungdommene som dro til fots eller på esel fra en bosetning til den neste, på leting etter en dags arbeid hos de gretne bøndene, for å få stilt sulten sin, eller som bodde i bofellesskap og tjente sitt levebrød ved Sionistorganisasjonens jordbruksprosjekter. Det dreide seg også om familier som kom til Palestina i begynnelsen av det tyvende århundre med kapital og ekspertise - mennesker som slo seg ned i store byer, bygget fine hus og delte sine liv mellom Palestina og det pre-revolusjonære Russland, Paris, London eller Berlin. Wilbuschewitz-familien var et bemerkelsesverdig eksempel på denne historiefordreiningen, som blant annet ble fremkalt ved det faktum at den kulturelle eliten, som nevnt, forsynte Arbeiderbevegelsens politiske elite. Den absolutte prioritering av jordbruket på bekostning av industri og handel, og betydningen som ble tillagt selvoppofrelse, lidelse og malaria i forbindelse med tørrleggingen av sumpene, fikk historien til å overse personer hvis innflytelse på det jødiske samfunnet i Palestina var støne enn deres hvis biografier ble nedtegnet til minste detalj, så de bent frem ble til nærmest mytiske skikkelser. For meg som vokste opp i dette landet, var Mania Shohat en av Yishuv-periodens helter. Denne spinkle unge kvinnen, en anarkist

241

med tykke brilleglass, som hadde slåss mot tsar-regimet i Russland, immigrerte til Palestina og ble en av lederne for HaShomer-bevegelsen og Poalei Zion-partiet, og et nasjonalt symbol. Først mange år senere, mens jeg forsket i røttene til israelsk industri, oppdaget jeg at hun var søster til Wilbuschewitz-brødrene som hadde en stor innflytelse på utviklingen av det jødiske livet i Palestina. Ingen av dem var politiske skikkelser, og selv om de hadde vært det, er det vanskelig å forestille seg at de ville følt seg hjemme i Arbeiderbevegelsen. Wilbuschewitz-familien eide møller i Grodno, Polen. De var en velstående familie med klare tekniske tilbøyeligheter, som hadde forlatt den religiøse judaismen. Faren, som selv var ingeniør, sendte alle sine sønner til utlandet for å studere ingeniørvitenskap der. Den eldste sønnen dro til Amerika, der han døde i ung alder. Isaac, som kom til Palestina med Bilu'im i 1882, døde etter all sannsynlighet også ung. Hans bror Gedaliah, født i 1865, fullførte ingeniørstudiene i Berlin og kom til Palestina i 1892. Han var medeier i landets første fabrikk - Leon Steins metallarbeidsfabrikk - hvor han opprettet jern- og bronsestøpningsseksjonen. Han ble nødt til å forlate landet tre år senere fordi hans kone var syk; han dro til Minsk, der han ble eier av fabrikken for teknologisk maskineri og metallstøpning. Først i 1912 vendte han tilbake til Palestina, hvor han nå først og fremst spesialiserte seg på annleggs-ingeniørvirksomhet og bygget den tekniske skolen og realfagshøyskolen i Haifa. Under Den første verdenskrig tjenestegjorde han som sjefsingeniør for den tyrkiske armés hovedkvarter i Damaskus, og etter krigen bygget han Shemen matoljefabrikk, elektrisitetsverkskomplekset i Haifa og sementfabrikken i Nesher. Sammen med sin bror Nahum ledet han fabrikken i Shemen. Han døde i Palestina i 1932. Den fjerde av brødrene, Moshe Wilbuschewitz, som var født i 1869, var familiens oppfinner, som spesialiserte seg på matindustrien. Han fullførte ingeniørstudiene ved universitetet i Zurich og var en av dem som utviklet margarinen og hvetebrødet. Med sin kraftige mustasje, sitt lange skjegg og hår så han ut som en virkelig bohem, svært forskjellig fra sine besteborgerlige og pedantiske brødre. Han tilbrakte mesteparten av sitt liv i Europa, men i 1919, i en alder av femti år,

242

kom han til Palestina, der han sluttet seg til sine brødre i Haifa. Sammen med dem grunnla og drev han fabrikken i Shemen, deltok i opprettelsen av fabrikken i Nesher og grunnla Haifas kommøller. Han døde i 1952. Den femte av brødrene, Nahum, var Palestinas mest betydningsfulle industrileder. Han ble født i 1879, studerte ingeniørvitenskap som sine brødre og arbeidet i sin eldre brors teknologiske fabrikk i Minsk. I 1902 dro Nahum til De forente stater for å ta imot arven etter sin bror, som han senere investerte i Palestina. Han ankom Palestina i 1903 for å skaffe seg et overblikk over landets industrielle utsikter, et besøk som skulle bli av historisk betydning. Reisen varte i seks uker; han ble ledsaget av sin søster Mania som også var på besøk i landet, en guide og tolk, og to arabiske tjenere. Hele denne gruppen reiste på hesterygg og overnattet i telt; de besøkte Nebi Mussa for å undersøke den asfaltholdige kalken, Nablus for å studere såpeindustrien, og Damaskus for å bli kjent med tekstilindustrien. De reiste også rundt i Libanon, dro gjennom Safed, Acre og Haifa, undersøkte kalksteinen på Karmelfjellet, og vendte tilbake til Jaffa. Denne rundreisen skulle forme Palestinas industrikart, som dannet grunnlaget for vannkraftstasjonen i nord og sement- og matoljefabrikkene i Haifa. Nahum reiste tilbake til Europa og forsøkte å få velstående menn og ingeniører interessert i planene sine, og i 1905 grunnla han et byggefelt for et oljeraffineri i nærheten av Lod. Han levde alene på byggefeltet og reiste til Jaffa bare i helgene, ansatte lokale arabiske anleggsarbeidere og lærte seg arabisk for å kunne kommunisere med dem. I 1901 grunnla han matoljefabrikken Atid i Haifa og dro igjen tilbake til Europa, denne gang for videre studier i Petersburg, der han i årene 1910 til 1914 arbeidet som teknisk leder ved en oljefabrikk. Etter å ha vendt tilbake til Palestina vervet også han seg i den tyrkiske armé og tjenestegjorde som ingeniør i Damaskus til krigen var over. I 1924 grunnla han, sammen med sin bror, fabrikken Shemen, som han var direktør for i mange år. Han døde i Haifa i 1971, i en alder av nittito år. Allikevel fikk denne betydningsfulle industrileder-familien innpass i historieskrivningen bare gjennom sin yngre søster Mania, født i 1880. Mania var familiens sorte får. I svært ung alder kom hun til å forakte

243

I

familiens rikdom og viet seg til anti-tsaristiske aktiviteter sammen med arbeiderne. I 1899 ble hun arrestert for undergrunnsvirksomhet, og to år senere grunnla hun Det uavhegige jødiske arbeiderparti, som hadde til mål å knytte arbeiderne nærmere regimet og bedre deres forhold ved hjelp av ikke-revolusjonære midler. Mania havnet snart i forlegenhet. Myndighetene regnet henne som en undergrunnsleder, mens arbeiderne mente hun var kollaboratør med myndighetene. Hun var ingen sionist. I en periode av livet var hun til og med anti-sionist, og hennes familie var bekymret for hennes sikkerhet, og i 1904 besøkte hun Palestina, der hun besiktiget de fremtidige industrifeltene sammen med sin bror Nahum. Senere slo hun seg ned i landet, og i 1909 grunnla hun undergrunns-forsvarsorganisasjonen HaShomer sammen med sin mann Israel Shohat, som var flere år yngre enn henne. Under Den første verdenskrig landsforviste tyrkerne ekteparet Shohat til Anatolia. Da de kom tilbake, ble de aktive medlemmer i Arbeiderbevegelsens venstre fløy og var blant grunnleggerne av Histadrut og Gedud HaAvoda (Arbeiderligaen). Hun forble et aktivt medlem av Mapam helt til sin død i 1961. Jeg syntes Wilbuschewitz-familien rettferdiggjorde et avvik fra de tørre data om eliten under Yishuv-perioden, siden det ikke fins noe mer slående eksempel på den tvetydige standarden israelsk historieskrivning bedømte sine helter utfra. Det sorte får ble en del av den israelske etos - den heroiske unge kvinnen som gjorde opprør mot rikdom, ble arrestert i Russland og landsforvist av tyrkerne, som ledet en liten militærorganisasjon i Palestina og var en av Arbeiderbeve­ gelsens ledere - hun fikk full historisk oppmerksomhet, mens hennes brødre, som uten tvil var en del av Yishuv-eliten, ikke forekommer i den israelske historiske bevissthet i det hele tatt. Andre personligheter som utvilsomt tilhørte eliten innbefatter Leon Stein, den jødiske industris pionér i Palestina, som i februar 1888 grunnla landets første fabrikk med hjelp av sin bror, dr. Mark Stein, en av de første Bilu im. Metallarbeidsfabrikken produserte pumper for frukthagene, tilbehør til kommøller, jemporter og isproduksjonsmaskiner. I 1909 hadde fabrikken 150 ansatte - som må anses som et svært høyt tall på den tiden. Men allikevel har Stein-fabrikken, på samme måte som sin grunnlegger, til nå så og si ikke fått noen

244

historisk omtale. Dette var en elite som var meget forskjellig fra den "godkjente" eliten: Leon var født i Polen og studerte ved Ecole Technique Supérieure i Nancy, Frankrike. Hans bror studerte medisin i Leipzig og ble ett år etter at han immigrerte til Palestina, utnevnt av baron de Rothschild til doktor i landbruksbosetningene hans. De arbeidet i Palestina, reiste til Europa for å skaffe seg redskaper eller sakkunnskaper, og levde et annet slags liv enn lederne for den annen aliyah. Eliyahu Meir Berlin, som immigrerte til Palestina i 1907, hjalp Leon Stein med å sette opp fabrikkene mens han selv skjøttet sin forretning i Russland. Frem til revolusjonen pleide han tilbringe ni måneder i året i Palestina og tre måneder i Russland. Shmuel Pavnetzer, som innfant seg i 1905, var en av grunnleggerne av oljeproduktselskapet Atid i Haifa, og han solgte selskapets aksjeandeler i Warszawa. Shmuel Itzkovitch, sønn av en industrileder fra Baku, som studerte ingeniørvitenskap i Munchen, ble medeier i dette firmaet i 1908. Under Den første verdenskrig dro han tilbake til familiebedriften i Baku, og i 1920 vendte han tilbake til Palestina. Michael Pollak, født i 1864, kom til Palestina i 1922 som en velstående mann. Han var født i Russland og studerte matematikk ved universitetet i St. Petersburg, befattet seg med oljeprospekter og skipsfart, og eide aksjeandeler i olje, som han solgte til Shellkompaniet for en enorm sum. Etter anbefaling fra Nahum Wilbuschewitz grunnla han sementfabrikken i Nesher, som han styrte i mange år. Disse kapitalistene og entreprenørene som i stor grad var med å prege kartet over landet, utgjorde ingen klart avgrenset gruppe, slo ikke inn på livsstilen til flertallet av menneskene som levde i landet, og forsøkte ikke å bli en del av landets lederskap. Jordbruks-myten fortsatte å være den rådende, og Yishuvs ledere betegnet seg som bønder, selv om de bare hadde drevet med jordbruk i en kort periode av sine liv. Kapitalistene ble betraktet som utbyttere, og enhver som levde i velstand var spissborgerlig og tilhørte gårsdagens verden. Yishuv-eliten så på kollektiv bosetning som det ypperste man kunne oppnå. Selv om landets ledere ikke levde på kibbutzim eller moshavim, beundret de askesen, det tøffe livet, lidelsene, opprøret mot foreldrene og den gamle verden. Som nevnt ovenfor besto lederskapet

245

av folk fra den annen aliyah, som opprettet organisatoriske rammer og fungerte som en gruppe som valgte inn andre immigranter som innfant seg flere tiår senere. En intelektuell elite av vitenskapsmenn, lærere og skribenter opptrådte parallelt med lederskapet, de støttet den politiske og økonomiske eliten og var med å utbre etosen og normene denne skapte. Yishuv gikk inn i den statlige æraen utstyrt med institusjoner, normer, og også en elite. Selv begrepet "Yishuv" fortsatte å være vanlig språkbruk, og da politikerne refererte til folket under statens første ti til tyve år, snakket de ofte om "Yishuvs folk". Eliten, som var født mot utgangen av det nittende århundre, tidligere pionérer av østeuropeisk opprinnelse, fortsatte å fungere som den nye statens elite, selv da landets befolkning var tredoblet i løpet av tre til fire år og nye etniske grupper var kommet i tillegg. I mange år var det, med sjeldne unntak, ingen nye immigranter som gikk inn i kabinettet, selv ikke i Knesset. Israelere som var født i landet inntok det første Knesset, men alle disse unge menneskene som dukket opp på sikre plasser på Mapais Knesset-liste, gikk av igjen etter valgene for å videreføre oppgavene de eldre hadde utpekt for dem. Den politiske eliten fortsatte å være den viktigste og mest innflytelsesrike, de andre elitene utfylte den. Den mest prominente eliten er, ved siden av den politiske, den militære. Det militære utgjør en alternativ karriere for mange unge mennesker som den politiske eliten ikke tar imot med åpne armer. Den militære løpebane var i begynnelsen helt åpen; ingen gamle offiserer sperret veien for de yngre. Palmachs og Haganahs unge befal, og noen av de unge offiserene som hadde tjenestegjort enten i Den jødiske brigade eller en annen av den britiske armés enheter under Den første verdenskrig, ble IFS's nye generalstab. De første årene var skalaen av militære grader begrenset, nye grader kom til etterhvert. Generalstaben besto av tredveåringer, med unntak av stabssjef Ya'akov Dori, som var meget syk og overlot krigføringen til generalmajor Yigael Yadin, som var tolv år yngre og faktisk tok over etter ham i 1949, etter bare ett år. I mange år var det medlemmer av én og samme generasjon som i tur og orden fylte stabssjefsrollen. Fra 1949 til 1983 var alle stabssjefer personer som var født i den siste

246

halvdelen av det første eller andre tiår av dette århundredet, og alle hadde de tjenestegjort i Palmach, Haganah eller den britiske armé. Yigael Yadin, født i 1917, en av Haganahs øverstbefalende og sønn av arkeologen Eliezer Sukenik (som hadde vært aktivt med i Poalei Zion i Polen samt delegert til Sionistkongressen, og som senere var ansvarlig for anskaffelsen av noen av Dødehavsrullene), satt i denne stillingen frem til 1952. Han ble etterfulgt av sin nestkommanderende, Mordechai Makleff, født i 1920, som hadde tjenestegjort som major i den britiske armé. Et år senere ble han avløst av Moshe Dayan, sønn av Shmuel Dayan (aktivt medlem av HaPoel HaTzair, en av moshavbevegelsens grunnleggere, og Knesset-medlem for Mapai), født i 1915, som også hadde vært Haganah-befalshavende. Han tjenestegjorde i fem år og ble avløst i 1958 av Haim Laskov, født i 1919, som hadde tjenestegjort i den britiske armé under Den annen verdenskrig og ble hjemsendt med majors rang. I 1961 ble han fulgt av tidligere Palmach-medlem Zvi Zur, født i 1925. To år senere tok Yitzhak Rabin hans plass, født i 1922 og sønn av Rosa Cohen (et ledende medlem av Mapai i Tel Avivs arbeiderråd og partiets representant i byrådet), og en av Palmachs øverstkommanderende. Han ble sittende i stillingen til 1968, da den ble overtatt av hans varamann Haim Barlev, også fra Palmach, født i 1924. Barlev tjenestegjorde til 1972, da han ble avløst av David Elazar, enda et medlem av Palmach, født i 1925. Elazar ble tvunget til å gå av i 1974 i kjølvannet av Yom Kippurkrigen. Hans etterfølger var Mordechai (Motta) Gur, født i 1930, som hadde tjenestegjort i Haganah. Gur ble avløst av Rafael Eitan, født i 1929 og tidligere Palmach-medlem, som tjenestegjorde frem til 1983. Moshe Levi, som overtok etter ham, var den første ikke-askenasiske stabssjef og den første som ikke var dekorert fra Israels Uavhengighetskrig, siden han var for ung for militærtjeneste på den tiden. Mange av dem som var høyerestående offiserer på den tiden IFS ble dannet, nådde etterhvert toppen av den militære rangstigen. Disse mennene, som alle stammet fra samme generasjon, ventet på sin tur, blokkerte de fleste muligheter for avansement og hadde frie tøyler innen arméen. IFS modnet sammen med dem. 1960-årenes stabs­ sjefer var i førtiårene, de på 1970-tallet var midt i førtiårene, og de på

247

1950-tallet befant seg i femtiårene. Alderen på generalene tiltok tilsvarende. På 1950-tallet ble oberst-rangen tilføyd mellom oberstløytnant og generalmajor, og i 1967, etter Seksdagerskrigen, ble rangen brigader føyd til under generalmajor, noe som saktnet forfremmelsesprosessen ytterligere. Selv om rotasjonsprinsippet ble beholdt og arméen holdt seg ung sammenliknet med andre arméer rundt om i verden, var dette ikke lenger den unge arméen som hadde kjennetegnet statens tidlige år. For ikke lenge siden døde den eldste aktive IFS-offiser, brigadegeneral David Laskov, i en alder av over åtti år. Arméen har alltid vært et viktig element i den israelske eliten. Etter å ha trukket seg tilbake fra aktiv tjeneste, har høytstående offiserer gått over i ledelsen av økonomiske bedrifter, til nasjonal og lokal politikk, og, i mindre grad, til den akademiske verden. Den første bølge av pensjonerte generaler fulgte rett etter at Uavhengighetskrigen var over, i 1949-50. Mange vendte tilbake til sin kibbutz eller begynte å studere, men en rekke av dem ble snart valgt inn i Knesset, og flere ble til og med kabinettministre. Yigal Allon, den yngste av IFS's generaler (tredve år gammel da arméen ble opprettet), demobiliserte i 1949, ble valgt inn i Knesset på den venstreorienterte Ahdut HaAvoda-listen i 1955, og ble i 1961 utnevnt til arbeidsminister. Moshe Carmel, enda en general, som ble fritatt fra arméen i 1950, ble valgt inn i Knesset på den samme listen i 1955 og ble omgående utnevnt til samferdselsminister. Aharon Remez, befalshavende for flyvåpenet, som ble pensjonert fra arméen i 1954, ble Knesset-medlem for Mapai i 1955. Generalløytnant Moshe Dayan, som gikk av i 1958, trådte inn i Knesset i 1959 på Mapai-listen og ble utnevnt til landbruksminister.

I løpet av de neste ti årene var det ikke noe videre inntog av betydning av IFS-offiserer i politikken. Yigal Yadin viet seg til arkeologien og ble regnet som en av de fremste vitenskapsmenn innen sitt felt; Mordechai Makleff ledet flere store statskorporasjoner; Haim Laskov var i mange år generaldirektør for havnemyndighetene og tjenestegjorde senere som IFS's ombudsmann; og Zvi Zur gikk inn i

248

ledelsen av statlige og private korporasjoner og arbeidet som assistent for forsvarsministeren. Etter Seksdagerskrigen var det et anselig antall høytstående IFSoffiserer som vekslet yrke. Yitzhak Rabin, som avsluttet sin periode som stabssjef i 1968, ble utnevnt til Israels ambassadør i Washington. Han vendte hjem igjen i 1973, gikk inn på Arbeiderpartiets Knessetliste, ble utnevnt til arbeidsminister i Golda Meirs kabinett i 1974, for noen måneder senere å bli Israels statsminister. Rabin er til dags dato den eneste stabssjef som har nådd en slik posisjon. Ezer Weizman, leder for IFS's operasjonsgren under Rabin og senere Barlev, nevø av Chaim Weizman og sønn av en borgerlig familie i Haifa, hadde tjenestegjort i britiske RAF under Den annen verdenskrig, og i Haganah. I 1969, i en alder av førtifem år, etter å ha innsett at han ikke ville bli stabssjef, trakk han seg tilbake fra arméen, tok imot Likuds tilbud og sluttet seg påfølgende dag til den andre nasjonale enhetsregjeringen som samferdselsminister. I 1977-80 tjenestegjorde han som forsvarsminister i Likud-regjeringen; deretter virket han som minister uten portefølje og som vitenskapsminister i den nasjonale enhetsregeringen. Rabins etterfølger som stabssjef, Haim Barlev, rakk knapt nok å henge fra seg uniformen før han, da han ble pensjonert i 1972, umiddelbart ble utnevnt til handels- og industriminister for Arbeiderpartiet. Fra 1984 av arbeidet han i seks år som politiminister i den nasjonale enhetsregjeringen. I 1973 trakk generalmajor Ariel Sharon fra Søndre Overkommando seg tilbake fra hæren da det ble klart at han ikke ville bli stabssjef, og sluttet seg til Det liberale partiet innen Likud. Han sto på Likuds liste for Knesset, deltok i Yom Kippurkrigen i 1973 som befalshavende for korpset som opprettet broskansen på vestbredden av Suezkanalen, og mindre enn to år senere ble han sikkerhetsrådgiver for statsminister Rabin. Da Likud vant valgene i 1977 ble han utnevnt til landbruksminister og tjenestegjorde i alle følgende kabinetter, blant annet som forsvarsminister. David Elazars etterfølger som stabssjef, Motta Gur, gikk inn i Arbeider­ alliansen da han ble pensjonert, ble stilt på Knesset-listen og tjenestegjorde som minister i den nasjonale enhetsregjeringen. Hans etterfølger Rafael Eitan ble etter å ha avgått med pensjon valgt inn i

249

Knesset på Tehiya-listen, og senere som leder for Tsomet-bevegelsen. 1 1990 ble han utnevnt til landbruksminister. Rehavam Ze'evi, fra den Sentrale Overkommandoen (1968-73), ble valgt inn i det tolvte Knesset som leder for overgangspartiet Moledet, og ble utnevnt til minister uten portefølje i 1991 (de gikk begge av i 1992). Under arméens glansår ble generaler ofte vervet som ordførerkandidater og til overordnede stillinger innen offentlig administrasjon og nasjonale institusjoner. Generaler var hyppige gjester ved selskapelige begivenheter, og noen var selv vertskap for slike tilstelninger. I disse årene følte man seg beruset av makt og hadde absolutt tillit til at IFS kunne møte enhver militær utfordring. Enhver general ble betraktet som en supermann, og det virket som om alle som gikk ut av det militære kunne takle en hvilken som helst sivil stilling—politisk, akademisk, eller andre. Veteranene blant de høyerestående offiserene, som hadde gjennom­ gått Arbeiderbevegelsens sosialiseringsprosess (ungdomsbevegelse, Haganah eller Palmach, kibbutz eller moshav), beholdt i det store og hele sin tilknytning til Arbeiderbevegelsen selv under militærtjenesten, på tross av at Ben Gurion insisterte på at arméen skulle depolitiseres. De var ikke involvert innen noen politiske sammenhenger på den tiden. Yngre offiserer, hvis politiske identitet ikke lot seg fastslå ved hjelp av gamle dagers lakmus-test (Haganah og Palmach i forhold til IZL og Lehi), var ikke i en stilling til å tilkjennegi sine politiske tilbøyeligheter. Blant disse representantene var det utvilsomt mange som identifiserte seg med regjeringen, med statsminister og forsvarsminister David Ben Gurion og forsvarsministrene som kom etter ham. Men de gikk inn i det militære i en alder av atten år (ikke i begynnelsen av tyveårene, som de første IFS-offiserene som hadde vært med i tidligere kamper). Og de færreste av dem hadde noen form for politiske bakgrunn. Deres politiske tilknytning var derfor mer overfladisk. Først når de dimitterte, måtte de velge på den ene eller andre måten dersom de ønsket seg en politisk karriere. Mange valgte en politisk karriere, siden den ikke forutsatte et yrke eller høyere utdannelse, og siden poltikken belønnet høye IFS-ranger. Likud, som måtte gjennom en lang legitimerings-prosess før partiet kunne bli kurert fra Ben Gurions bedyrelse "uten Herut eller Maki",

250

gjorde det i tre hovedfaser. Først dannet det den Herut-liberale blokk, med et veletablert parti som allerede hadde vært med i en regjeringskoalisjon. Deretter deltok det i den nasjonale enhetsregjeringen i tre år. Og endelig tok det med høytstående IFSoffiserer på sin Knesset-liste. Frem til 1970-tallet var det ingen høytstående offiserer som sluttet seg til Herut, hovedsakelig fordi det ikke fantes sentrale skikkelser innenfor arméen som kom fra IZL's rekker og som sympatiserte med Menachem Begins bevegelse. De eldre IZL-medlemmene var gått direkte inn i politikken. Under statens første år stolte ikke Ben Gurion på lojaliteten hverken til Mapam på venstresiden eller Herut på høyresiden. Gjennom hele 1950-tallet hadde derfor offiserer som sympatiserte med disse partiene små sjanser til forfremmelse. Noen forlot arméen, mens andre ventet på mer løfterike tider. I 1965 sto to tidligere generalmajorer oppført på Arbeideralliansens Knesset-liste, og to generalløytnanter (Dayan og Zur) på Rafi-listen ledet av Ben Gurion. I 1969 hadde Arbeideralliansens liste med en generalløytnant og to generalmajorer, som alle hadde forlatt arméen på 1950-tallet, mens Gahal fremdeles ikke telte en eneste tidligere militær. Ezer Weizmans beslutning om å bli med i den nasjonale enhetsre­ gjeringen var ekstremt betydningsfull for Likud. (Ifølge israelsk lov er det påkrevd med en venteperiode på noen måneder fra man slutter i IFS eller en administrativ statsstilling, til man lar seg velge inn i Knesset, men fordi en kabinettminister ikke behøver være medlem av Knesset kunne Weizman slutte i IFS den ene dagen og bli minister den neste.) Bare kort tid etter at den nasjonale enhetsregjeringen ble oppløst kom det imidlertid til et brudd mellom Begin og Weizman, og Weizman ble ikke tatt med på Knesset-listen i 1973, noe som førte til at Ariel Sharon det året ble den første tidligere general fra arméen som stilte til valg på Likud-listen. Arbeideralliansens liste i 1973 innbefattet to tidligere generalløytnanter (Dayan og Rabin) og tre tidligere generalmajorer (Allon, Carmel og Yariv). Rabin og Yariv var produkter av "jubelårene" (1967-73). Handels- og industriminister Haim Barlev var ikke Arbeiderpartikandidat til Knesset, men fortsatte i sin ministerpost også etter valgene.

251

I 1977 hadde Likud-listen oppført avgått generalmajor Ezer Weizman og generalløytnant Ariel Sharon, som ble valgt inn på en egen liste og sluttet seg til Likud umiddelbart etterpå. Den beseirede Arbeideralliansen valgte tre tidligere generalløytnanter (Dayan, Rabin og Barlev) og en tidligere generalmajor. Det nylig dannede partiet Demokratisk bevegelse for forandring (DBF) - hadde en anselig militær medlemsskare: Med avgått generalløytnant Yadin i spissen, besto partiets femten Knesset-medlemmer av to tidligere generalmajorer (Amit og Zorea) og en tidligere oberst (Assaf Yaguri), som hadde vunnet atskillig berømmelse under Yom Kippurkrigen som den mest høytstående offiser som hadde havnet i egyptisk fangenskap, og som hadde rettet alvorlig kritikk mot måten IFS hadde ført krigen på. Begin, som i likhet med mange andre var overrasket over valgseieren, og som mange fremdeles mente manglet legitimitet, omga seg straks med tidligere generaler. Han inviterte Moshe Dayan, et medlem av Arbeiderparti-fraksjonen, til å bli med i kabinettet som utenriksminister, selv om han ikke trengte hans stemme for å oppnå et koalisjonsflertall. Ezer Weizman ble tilbudt forsvarsporteføljen. Ariel Sharons lille parti var gått inn i Likud, og Sharon ble jordbruksminister; og da DBF gikk inn i regjeringen, ble Yadin visehandelsminister og Meir Amit samferdselsminister. Disse tidligere generalene, der flesteparten var kommet fra selve kjernen av Arbeiderbevegelsen (noen var blitt født i en moshav eller kibbutz, eller hadde satt i viktige stillinger innenfor Histadrut), utstyrte Begin og hans regjering med den legitimitet de manglet. Livshistoriene til eks-brigadegeneraler og generalmajorer fra IFS følger et mønster som gjentar seg. Et typisk eksempel gir Shlomo Lahat, ordfører i Tel Aviv. Lahat - kjent av alle som "Chich" - ble født i 1927 og immigrerte fra Berlin som barn. Han tjenestegjorde i Haganah i sin ungdom, besatte en rekke stillinger innen IFS, som kuliminerte med at han, på høyden av sin militære løpebane, ble leder for hovedstabens mannskapsavdeling med generalmajors rang. Han forlot arméen under de seks jubelårene. Før valgene i 1973 gikk han til finansminister Pinhas Sapir, Arbeiderpartiets "innflytelsesrike person", og tilbød seg som ordførerkandidat for Tel Aviv. Ordfører på

252

den tiden var Yehoshua Rabinowitz, et gammelt partimedlem på sekstitre år, en arbeidsom, ærlig og ualminnelig reservert mann. Sapir, som ikke hadde lyst til å såre sin gamle venn, foreslo at Lahat aksepterte det andre smutthullet på Arbeiderparti-listen ved de kommunale valgene. Lahat nektet og gikk over til Likud. Likud plasserte Lahat øverst på sin kommuneliste, og etter det vant han hvert eneste valg i byen. Slike fortellinger inneholder vanligvis en appell til Arbeiderpartiet, selv om Lahat, som så mange andre, ikke var særlig knyttet til Arbeiderpartiet. For ham var ordførerstillingen i Tel Aviv langt viktigere enn for hvilket parti han stilte for å få denne stillingen. Lahat er fremdeles en uavhengig person, hvis politiske syn ligger fjernt fra partiet han valgte; han støtter forhandlinger med PLO, er villig til å gi tilbake de okkuperte territoriene og tillate opprettelsen av en palestinsk stat. Når han får spørsmål om hvordan hans innstilling passer med medlemsskapet i Likud, parerer han med at det etter hans mening bare er Likud som vil være istand til å implementere hans synspunkter. Den store betydningen politiske partier i Israel har, og det faktum at det så og si er umulig å oppnå en politisk stilling uten å gå veien gjennom et parti, gjør det nødvendig for offiserene å gi sin tilslutning til et eller annet parti, uavhengig av deres ideologiske bakgrunn. Idag er mange av Likuds ordførerkandidater tidligere brigadegeneraler eller generalmajorer, som tidligere hadde en inklinasjon mot Arbeiderpartiet, og mange av dem nyter godt av den offentlige støtte fra "de gamle guttas nettverk". Da f.eks. brigadegeneral (res.) Rami Dotan stilte som Likuds ordførerkandidat i Haifa i 1990, opptrådte generalmajor (res.) Yanush Ben-Gal, som etter sin avskjed fra arméen sluttet seg til Arbeideralliansen og tjenestegjorde i Arbeiderpartiets kampanjehovedkvarter, på hans vegne. Et karakteristisk trekk ved den politiske adferden til mange av "politikkens generaler", er objektivitet. De føler seg mye mindre forpliktet enn de mangeårige partimedlemmene til å følge partilinjene. De sier ofte det de tenker; de nøler ikke med å kritisere partiet og dets leder, og understreker at partiet er et redskap og ikke et mål i seg selv; og de har relativt lett for å bevege seg fra ett parti til et annet. Ezer Weizman, som var en av Likuds ledere, gikk

253

faktisk av og dannet senere sitt eget parti, Yahad, som etterhvert sluttet seg til Arbeiderpartiet. Ariel Sharon, som ble født i moshaven Kfar Malal og som tjenestegjorde i Haganah, er stolt av i sin levetid å ha klart å være medlem av Mapai, ha sluttet seg til Arbeiderartiet i 1973, dannet sitt eget parti i 1977, i hvis ledelse han stilte til valg for Knesset, og av så å ha gått inn i Likud og blitt medlem av Herut. Brigadegeneral Binyamin Ben-Eliezer, som arbeidet som leder for statsadministrasjonen i de okkuperte territoriene, ble generalsekretær for sefardims religiøse Tami-bevegelse etter å ha forlatt arméen, sluttet seg senere til Yahad-bevegelsen under ledelse av Ezer Weizman og gikk sammen med ham inn i Arbeiderpartiet. Kabinett-atferden til "politikkens generaler" er også enestående. De er en mye mer sammensveiset gruppe enn andre politikere, med en følelse av å være "våpenbrødre"-med felles erfaringer, liknede referanserammer, og til og med et spesielt språk. Interne partirivaliteter forekommer dem ofte anakronistiske, når viktige utfordringer står for døren. Blant dem blir ideologisk rivalisering erstattet av langvarig personlig rivalisering, som stammer fra hendelser i deres felles militære fortid. Tre tidligere stabssjefer (Rabin, Barlev og Gur) og to generalmajorer (Weizman og Sharon) tjenestegjorde i den nasjonale enhetsregjeringen fra 1984; fire av dem representerte Arbeiderpartiet, og en av dem Likud. Fire av de fem var medlemmer av det indre kabinett for politisk sikkerhet, som besto av ti ministre. På tross av det innviklede forholdet dem imellom fungerte de som gruppe, særlig når de ble i konfrontert med folk fra arméen og forsvaret. Det virket som om de ofte følte seg nærmere offiserer som var femten til tyve år yngre enn seg selv, enn til de eldre politikerne rundt bordet. Bruken av militære forkortelser og militære uttrykk; de profesjonelle spørsmålene de stilte; det at de kalte militæroffiserer ved deres klengenavn; stoltheten til tidligere befalshavende over å ha kjent de unge offiserene ("Det var jeg som ga ham vingene", eller "Jeg var hans kommandant under offiserskurset"): Alt dette bidro til å skape inntrykket av at ministrene ønsket å vise de unge generalene at de fortsatt visste hvordan, at de fortsatt var del av den militære virkelig-heten, og at de ti-tolv årene de hadde tilbrakt i det militære var de viktigste og beste i deres liv.

254

Skuffelsene og tapene IFS led under Yom Kippurkrigen, og Agranatkommisjonen som ble utnevnt i kjølvannet av den, som førte til at forsvarsministeren gikk av og at stabssjefen og en lang rekke høytstående offiserer ble avskjediget, ødela IFS's image. Selv om Entebbe-operasjonen i 1977 sånn noenlunde reparerte dette imaget igjen, ble det atter engang ødelagt av Libanonkrigen. Krigen, som i etterkant ble vurdert for å ha vært unødvendig, involverte Israel direkte i de kristnes massakre mot Palestinere i Sabra- og Shattila-leirene, som Kahan-kommisjonen senere fikk i oppdrag å undersøke. Som et resultat av rapporten kommisjonen la frem ble forsvarsministeren tvunget til å gå av, stabssjefen unngikk bare såvidt å bli avskjediget han fikk isteden tillatelse til å fullføre den korte tiden han hadde igjen av sin tjenesteperiode - og flere svært høytstående offiserer ble tvunget til å søke sin avskjed fra arméen. Det faktum at et betydelig antall tidligere generaler mislyktes i sine sivile stillinger, både på det politiske og det administrative og økonomiske plan, kjølte også ned den selvskrevne begeistring for enhver med generals rang. Generaler som går ut av IFS idag er nødt til å si seg tilfreds med mindre viktige stillinger enn deres forgjengere, og det fins et økende antall brigadegeneraler og generalmajorer som ikke klarer å finne passende stillinger i det sivile. Likevel nyter eldre IFS-befal fremdeles stor anseelse, og en høy militær rang er fortsatt et viktig aktivum. Den militære eliten utgjør ingen separat gruppe, men er snarere en utfyllende elite, faktisk en slags "førskole" for den politiske og økonomiske eliten. Offiserer som går av i førti—til førtifemårsalderen regner seg som kandidater for en karriere nummer to, og denne karrieren starter de på toppen, ikke på bunnen. Den sentrale betydning arméen fremdeles har i det israelske samfunnet sikrer at IFS, på tross av dens forminskede triumf, vil fortsette å være en uuttømmelig kilde for rekruttering av ledere til forskjellige områder av livet. Israels økonomiske elite består av mennesker med privat kapital, såvel som av profesjonelle ledere i de offentlige, stats- og Histadruteide sektorer, i kibbutz-sektorene og i store offentlige bedrifter. På idette området avviker den fra den økonomiske eliten i Yishuvperioden, da folk med privat formue ble skilt fra de andre elitene, selv

255

der de satt i offentlige stillinger. Arie Shenkar, som satt som president for fabrikkeiernes forbund i tredve år, bekjente seg til en apolitisk ideologi like til sin død i 1959. Et år tidligere, da han fylte åtti år, skrev statsminister Ben Gurion til ham: "Jeg vet ikke om vi alltid var enige i alle spørsmål, eller hvem du stemte på i kommune- eller Knesset-valgene, men jeg vet at du var lojalt med å bygge vårt fedreland". Den apolitiske posisjon Shenkar og fabrikkeierne inntok i et land der politiske partier spilte en så sentral rolle, var en av faktorene til den industrielle sektors svake posisjon vis-å-vis landbruksinteressene. Partimedlemmene som ledet de økonomiske institusjonene til Det jødiske byrå og Histadrut under Yishuv-perioden, var i det store og hele ikke opplært til denne oppgaven, selv om mange likevel viste seg å lykkes. For dem utgjorde de høye stillingene de satt i i Histadrut- j firmaene og foretakene - de offentlige bankene, Det jødiske nasjonalfond og andre steder - en slags offentlig tjeneste, som i realiteten var en del av deres politiske karriere. Til forskjell fra dem, var de som satt i viktige stillinger i de økonomiske bedriftene i forbindelse med den britiske mandatregjeringen, stort sett profesjonelle (økonomer og ingeniører). De var en del av det økonomiske systemet og anså dette som sin karriere. Det utviklet seg ingen nære bånd mellom kapitalistene - Yishuvs finansielle aristokrati - og de politiske skikkelser som hadde ansvaret for en stor del av økonomien, eller de profesjonelle som ledet Det elektriske kompani eller Potashkompaniet. De delte hverken en felles referanseramme eller aktiviteter, heller ingen beslektet livsanskuelse, heller ikke hadde de sammenfallende interesser. Situasjonen idag er svært annerledes. Det fins familier innen de forskjellige økonomiske sektorene som har lagt seg til en formue i løpet av de senere årene, eller som har bragt sin formue med seg til Israel. Slike betydningsfulle familier innbefatter Recanati-familien innenfor bankvesenet, Sakharov-familien innen forsikring, Federmanfamilien innen hotelldrift, Mayer-familien innen byggevirksomhet, Moshevitz- og Proper-familiene innen industri, og flere andre. Men til forskjell fra sine fedre har den unge generasjon som driver familiebedriften idag, undergått en sosialiserings-prosess som likner

256

den til økonomer som ikke har forbindelse med det finansielle aristokratiet. De har gått på de samme skolene og i de samme ungdomsbevegelsene, tjenestegjort sammen i den samme arméen, og studert i de samme fakultetene ved universitetet (jus, økonomi eller forretningsad-ministrasjon). Det er ikke for ingenting at fabrikkeierenes forbund på 1970-tallet ble utvidet til også å inkludere lønnede ledere. Skillet mellom eierskap og ledelse som kjennetegner de moderne vestlige stater, skapte en klasse av teknokrater som beveger seg i tre sirkler: Universitet, regjering, og markedet (både det offentlige og private). Den mest høytstående økonomiprofessor ved det Hebraiske Universitetet er professor Dan Patenkin, født i Chicago i 1922, som immigrerte til Israel da staten ble proklamert, som dosent. Han har utgitt mange læreartikler og oppdratt en generasjon av økonomer som går under betegnelsen "Patenkin-guttene", som allerede har frembrakt sin egen generasjons økonomer ved de andre av Israels universiteter. Mange unge mennesker som fullfører sine økonomiutdannelser søker arbeid innenfor finansministeriet. Selv om statslønningene, særlig innen de lavere stillingene, er relativt lave, er erfaringen de får på denne måten enestående. De unge økonomene blir gitt en enorm myndighet. De som arbeider i skattedepartementet, i hovedbokholderidepartementet og i budsjettdepartementet, arbeider på den ene siden med handelssektoren i israelsk økonomi, og med regjeringsministeriene på den annen. De bestemmer profittmarginen, skattefritakelser, og omfanget av regjeringsstøtten for de forskjellige forretningssektorene, og setter opp detaljerte budsjetter for regjeringsministeriene. Disse unge menn og kvinner i slutten av tyveårene og begynnelsen av tredveårene, som er større eksperter i å trylle med tall enn de som er ansvarlige for tallene, vekker ofte sinnet både hos forretningsmenn og ministre. "Budsjett-guttene", som de ansatte innen budsjettdeparte­ mentet blir kalt, vekker ofte vrede blant beslutningstakerne. Siden den som fastsetter budsjetter i virkeligheten også er den som setter opp prioriteringen, hevder ministrene ofte at det er budsjett­ departementet som tar avgjørelsene for dem. Etter noen år, de er nå i slutten av tredveårene, utrustet med en bachelors grad, av og til sågar med en magistergrad, sammen med

257

grundige erfaringer fra finansministeriet, går disse unge menneskene enten ut på det private Histadrut-markedet, eller de blir visegeneraldirektører i statskonsemer, og begynner å bevege seg i de tre typiske sirklene. Noen av dem opparbeider seg en tilfeldig akademisk karriere, gir en eller to universitetsforelesninger, mens andre legger større vekt på universitetet. Den tidligere direktøren for Israels Bank, professor Michael Bruno, studerte økonomi ved det Hebraiske Universitetet i Jerusalem og i utlandet. I åtte år arbeidet han i forskjellige overordnede stillinger innenfor Israels Bank, og fortsatte senere sin akademiske karriere som fremstående økonomiprofessor ved det Hebraiske Universitet. I 1985 var han formelt involvert i planleggingen av det økonomiske program som satte en stopper for Israels inflasjonsspiral. Et år senere ble han utnevnt av den nasjonale enhetsregjeringen, til den høye stillingen som direktør for Israels Bank. Da denne perioden var omme, i 1991, besluttet han å gå tilbake til universitetet. Eitan Berglas, en velkjent økonomiprofessor ved universitetet i Tel Aviv, gikk på slutten av 1970-tallet med på å lede budsjettdepartementet i finansministeriet, men vendte etterpå tilbake til den akademiske verden. Sent på 1980-tallet ble han utnevnt til formann for direktørrådet i Hapoalim Bank (han døde i 1992). Professor Eitan Shishinski, en av de ledende økonomer ved det Hebraiske Universitetet, ble valgt til formann for Histadruts Hevrat Ovdim i 1990; og en ung økonomiprofessor fra Tel Aviv, Efraim Zadka, tok imot stillingen som formann for Histadruts bygningskompani, Solel Boneh. Amiram Sivan, tidligere generaldirektør for Det nasjonale forsikringsinstitutt og senere generaldirektør for finansministeriet, overtok ledelsen av Bank Hapoalim. Eli Hurwitz, medeier i et stort legemiddelfirma kalt Teva og tidligere president for fabrikkeiernes forbund, ble formann for direktørrådet i Leumi Bank. Han er et godt eksempel på forandringen som har funnet sted hos de israelske industrilederne de senere år. Hurwitz var medlem av Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse og oppvokst i kibbutz Tel-Katzir. Han giftet seg med datteren av en fabrikkeier-familie og ble en av de mest fremgangsrike industrilederne i Israel. Hurwitz er også en av de fremste toppene i det israelske

258

samfunnet, man lytter til hans synspunkter og han tilhører gruppen med "naturlige kandidater" for slike økonomiske stillinger som finansministerens. Hans tilknytning til Arbeiderbevegelsen muliggjorde et nærmere forhold mellom fabrikkeiere, som tradisjonelt sett var blitt forbundet med det konservative høyre, og Histadrut og Arbeiderallianse-bevegelsen. Det kom derfor ikke som noen overraskelse at da det sosio-økonomiske rådet ble dannet i 1984 med representanter fra regjeringen, arbeidsgivere og Histadrut, det var han som sto for den daglige driften og hjalp til å få istand rådets viktigste bragd - det økonomiske programmet som i juli 1985 reddet den israelske økonomien. Hans forgjenger, Avraham (Buma) Shavit, sønn av eieme av en stor ovnsfabrikk, var også mer knyttet til venstresiden enn til høyresiden. I sin ungdom var han medlem av HaTenuah HaMeuhedet (skoleungdomsbevegelsen tilknyttet Arbeiderbevegelsen) og senere medlem av Palmach, og han var aktiv innen Rafi (Den israelske arbeiderliste) under ledelse av Ben Gurion. Selv om han ikke spilte noen offisiell rolle i det økonomiske programmet fra 1985, var han programmets faste talsmann på fjernsynet og bidro i betydelig grad til dets suksess. Det faktum at lederne for fabrikkeierne er en del av det israelske liv og at de til og med kan tilhøre partiene på venstrefløyen, kan først og fremst tilskrives det israelske systemet med en enhetlig utdanning. Sønner fra velstående familier studerer side om side i den samme skole med dem fra fattigere familier, og de tilhører den samme ungdomsbevegelsen. Ofte er det ikke av ideologisk overbevisning at man er med i en bestemt ungdomsbevegelse, men fordi bevegelsens lokalavdeling ligger i nærheten av der man bor. Men resultatet kan bli en langvarig innvirkning på ens politiske atferd. Den økonomiske eliten består av annen-generasjons fabrikkeiere, bankierer og hotelleiere, lønnede generaldirektører, og en stor gruppe jurister som representerer de økonomiske organisasjonene. Lønningene til generaldirektører og høyerestående ledere innen de store øko­ nomiske konsernene, er meget høye, ihvertfall utfra israelsk standard, og deres livsstil likner de velbeslåtte klassene: De eier private boliger i representative naboskap eller dyre selveierleiligheter i Tel Aviv, en feriebolig (vanligvis i Eilat eller Cæsarea), stilige biler; de har

259

privatsjåfører, hushjelp som bor på stedet, går moteriktig kledd, de spiller tennis og golf i helgene, reiser til utlandet med jevne mellomrom, etc. I et samfunn hvis etos fremdeles er pionérvirksomhet, enkelhet og askese, basert på en jevn fordeling av byrdene, og som på den annen side er svært lite, med den derav følgende følelse av at "alle kjenner alle", hersker det en tvetydig innstilling til rikdom: På den ene siden misunnelse og ønsket om å oppnå det samme, på den andre siden forakt og til og med sinne. I de senere år har velståenhet blitt forvandlet fra et privat til et offentlig anliggende, med en stigende tendens til å overta den amerikanske praksisen med å offentliggjøre lønningene til de mest høytlønnede ansatte, som tjener mellom $250.000 og $360.000 dollar i året. Selv om medlemmer av Knesset med jevne mellomrom foreslår å fastsette en "øvre lønningsgrense", når slike forslag aldri de siste fasene av lovgivnings-prosessen, både fordi det ikke er noe som hindrer betalingen av høye lønninger i et fritt marked, men også fordi det er klart at ethvert forsøk på å begrense lønningene bare ville føre til at man omgikk loven og ga ekstralønninger "under bordet". Medlemmene av toppsjiktet innen israelsk økonomi føler seg ofte selv ille til mote ved livsstilen de fører, men etter som årene går blir rikdom både mer legitimt og mer velansett. På grunn av den høye levestandarden fins det så og si ingen overgang fra den økonomiske eliten til andre eliter, og selv når en slik overgang finner sted er den vanligvis av kort varighet. I denne henseende er det derfor vanlig akseptert at de høyere stillingene innen finansministeriet er besatt av økonomer utenfor regjeringen, som tidligere har arbeidet innenfor regjeringen. I de senere år har stillingen som generaldirektør for finansministeriet blitt besatt av, i tur og orden, dr. Emanuel Sharon, Ya'acov Lifshitz og Shalom Singer, blant andre. Hver enkelt av dem var nødt til å forsake omtrent 80 prosent av sin tidligere lønning når han tok imot en stilling i statsadministrasjonen. Stillingen som hovedbokholder og leder for budsjettdepartementet, er også stillinger som stort sett blir besatt av personer som allerede har kommet seg frem i forretningsverdenen. Overganger fra den økonomiske eliten til den politiske eliten fore-

260

kommer enda sjeldnere og er enda mindre vellykkede. 1 1977 ble flere personer fra den økonomiske eliten - Meir Amit, generaldirektør for Koor, den store Histadrut-bedriften; Stef Wertheimer, en av de mest fremstående private fabrikkeiere i Israel; og Shlomo Eliahu, innehaver av et stort forsikringsselskap - valgt inn i Knesset på DBF's liste. Amit ble utnevnt til en ministeriell post, men gikk av kort tid senere. De andre to ble meget frustrerte siden Knesset-medlemmer ikke etterlot seg noe preg på det parlamentariske liv, og kom ikke tilbake til flere tjenesteperioder. I 1981 besluttet opposisjonens leder, Shimon Peres, å utnevne kandidater til stillinger i en eventuell Arbeiderparti-styrt regjering, som skulle opprettes etter valgene senere samme året. Han spurte professor Haim Ben-Shahar, presidenten for Universitetet i Tel Aviv, om å gå med på å stille som Arbeiderpartiets finansminister-kandidat, og Naftali Blumenthal, generaldirektør i Koor, som vise-finansminister som medlem av Knesset. Arbeideralliansen vant ikke valgene, BenShahar fortsatte sin akademiske løpebane og gikk senere inn i forretningsverdenen som Armand Hammers representant i Israel. Han har fortsatt å gi råd til Arbeideralliansens ledere i økonomiske anliggender, både under forberedelsene til det økonomiske programmet fra 1985 og da Shimon Peres selv hadde stillingen som finansminister i 1988-90. Han stilte aldri mer som kandidat for noen politisk posisjon eller til Knesset, men la isteden all politisk virksomhet på hyllen. Selv om Naftali Blumenthal faktisk ble valgt inn i Knesset, fikk han som representant for opposisjonspartiet selvfølgelig ingen fremstående posisjon og følte seg, i likhet med mange andre medlemmer av den økonomiske eliten, misfornøyd i Knesset. Han søkte ikke gjenvalg i 1984. Ingen fra den økonomiske eliten tjenestegjør idag i Knesset, noe som muligens skyldes økonomers mislykkede forsøk på å gå inn i politikken i tidligere år. Økonomenes "jubelår" var årene 1960 til tidlig på 1970-tallet - år preget av økonomisk velstand, en rask økonomisk vekst, etableringen av nye foretak, og vektleggingen av en moderne teknologi. Unge israelske entreprenørers suksesser opptok med jevne mellomrom media, og gjennom dem offentligheten. Pinhas Sapirs vekstpolitikk på den ene siden, og forsvarsindustriens raske vekst etter 1967 på den andre

261

siden, var "pep-pillene" som ga drivstoffet til den israelske økonomien. Dagens helter var private fabrikkeiere som Mark Moshevitz, Beno Gitter, Mayer-brødrene, osv.; medlemmer av Histadruts økonomi - Zvi Rechter, Asher Yadlin, Meir Amit, osv., og av regjeringens - Pinhas Sapir, Moshe Zanbar, Michael Zur, Moshe Kashti, med flere. I løpet av 1970-tallet ble det avdekket flere skandaler som tok glansen fra den økonomiske elitens image, noen av dens størrelser ble avslørt som kriminelle. Den israelsk-britiske banks sammenbrudd sommeren 1974 åpnet en Pandoras eske med hvitsnipps-forbrytelser. Bankens generaldirektør, Yehoshua Ben-Zion, ble stilt for retten p.g.a. et stort beløp som forsvant fra bankens pengedepot. Han ble dømt til fjorten års fengsel. Michael Zur, generaldirektør for det store Hevra Lelsrael-konsemet, ble i 1975 idømt femten års fengsel for å ha stjålet millioner fra firmaet. Zur, som var født i Tyskland i 1928 i en religiøs familie og som immigrerte til Palestina som barn, fikk en religiøs utdanning og var aktiv i ungdomsbevegelsen Mizrahi. Han gikk inn i handels- og industriministeriet i 1950 da generaldirektøren der, Herman Hollandet (også fra Mizrahi og født i Tyskland) inviterte ham til å samarbeide med seg. Han ble sittende i regjeringsposten selv etter at Hollandet forlot sin stilling, og utviklet utmerkede forbindelser med Pinhas Sapir. Da Pinhas ble utnevnt til handels- og industriminister, utnevnte han Zur til ministeriets generaldirektør. Zur var kjent for sin originale tankegang, for sin skarpe tunge i tidvis voldsomme ordskiftninger, og for å ha sine medarbeideres absolutte lojalitet. Selv om han ble regnet som teknokrat og ikke som politiker, var Zur kandidat til ministerposten for handel og industri, og ble betraktet som en økonomisk trollmann og en mektig mann. Da han tok sin avskjed fra statstjenesten i 1966, ble han utnevnt til formann for direktørstyret i oljeraffineriene i Haifa. Han var også styremedlem i andre betydningsfulle stats- og private konserner. I 1969 ble han utnevnt til generaldirektør for Hevra Lelsrael, som Panhas Sapir tok initiativet til i 1968. Formålet var å skape et firma som ville skaffe 100 millioner dollar til investeringer i primærindustrien. Firmaet ble opprettet etter et møte mellom noen jødiske millionærer. Selv om firmaet ikke lyktes i å skaffe til veie

262

pengene, nøt det godt av store skattefritakelser som en spesiallov­ givning garanterte for. Arrestasjonen av og rettssaken mot Zur, var et jordskjelv som rystet israelsk økonomi. Det skulle imidlertid ikke bli det siste. En rettsgranskning som ble satt igang mot Zvi Rechter etter mistanke om tvilsomme transaksjoner, endte med at Rechter gikk av som generaldirektør for Solel Boneh og at saken mot ham ble henlagt. Rechter hadde også vært en ledende skikkelse innen israelsk økonomi. Han ble født i Wien i 1921, immigrerte til Palestina i 1940 og gikk inn i en kibbutz, der han var medlem i nærmere 30 år. Han ble utnevnt til en rekke økonomiske stillinger, og ble til slutt gjort til genraldirektør for Solel Boneh, det største bygningsfirmaet i Israel.

Yadlin-affæren var utvilsomt den mest alvorlige økonomiske skandale i Israels historie, og den som skadet lederne av den økonomiske eliten mest. Yadlin var født i Jerusalem i 1923 og var sekretær for Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, var kibbutzmedlem i mange år og en integrert del av gruppen kjent som "Mapafs Ungdom". Han dro senere til utlandet for å studere i De forente Stater, der han tok bachelor-graden og magistergraden før han vendte tilbake til Israel. Der satt han i forskjellige stillinger innen Histadrut, før han i 1966 ble utnevnt til sekretær for Hevrat Ovdim. Yadlin innførte en ny ånd i denne organisasjonen; han holdt fast på høyere lønninger for lederne, kjempet mot streike-tendensen, krevde at en arbeiders lønning skulle stå i forhold til hans produktivitet og at Hevrat Ovdim skulle operere utelukkende på grunnlag av profitabilitet, heller enn å påta seg ulønnsomme nasjonale oppgaver. Yadlin opparbeidet en enorm makt, kontrollerte mange grupper, gjorde viktige forandringer i ansettelser og overtok seks år senere, i 1972, ledelsen av Histadruts helsefond, Kupat Holim. I denne stillingen, like før han ble utnevnt til generaldirektør for Israels Bank, ble han pågrepet for å ha foretatt ulovlige transaksjoner som generaldirektør for Kupat Holim; han ble stilt for retten, erkjente seg skyldig etter tiltalen og ble dømt til fem års fengsel. Sent på 1970-tallet og i begynnelsen av 1980-årene var bankierene

263

vidt respektert. Bankaksjene økte jevnt i løpet av disse årene, og mange israelere kjøpte slike aksjer etter oppfordring fra bankene, for bankene garanterte for avkastningen. Reklamer erklærte at "Bankene er statens ryggrad". En hevdet å være "banken som marsjerer med tiden"; en annen at banken "også er en venn", og mange nye bankfilialer ble åpnet over hele landet, den ene mer luksuriøs enn den andre. De høyest respekterte bankierene var Ernst Jaffet, styreformann i Leumi Bank; Ya'akov Levinson, styreformann for Hapoalim Bank; Eli Cohen, generaldirektør for Kassabanken; og Bino Zadik, generaldirektør for Den første internasjonale bank. Bankaksjenes sammenbrudd i 1983, som tvang staten til å kjøpe aksjene til en kostnad på ni milliarder dollar, sammen med granskningskommisjonen som ble utnevnt like etter, som førte til at de fleste av generaldirektørene og styreformennene i de forskjellige bankene ble avskjediget, ødela ettertrykkelig myten om bankene og deres påståtte usvikelige ryggrad. Toppene innen israelsk økonomi, de økonomiske trollmennene, forsvant fra arenaen. Ya'akov Levinson, mannen som utøvde den største makten innen Histadruts økonomi, og som hadde peilet seg inn på stillingen som finansminister og kanskje til og med som statsminister for Arbeiderpartiet, begikk selvmord. Michael Albin, en av israelsk økonomis mirakler, en av lederne for magnat Eisenbergs konsern, tok også sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduet i cellen der han ble holdt i forvaring. Ernst Jaffet, som ble regnet som den mest betydningsfulle bankier i Israel, dro til De forente stater og har ikke kommet tilbake til Israel etter at han ble tvunget til å forlate formannskapet i Leumi Bank. Rundt et titalls bankierer som med vilkårlighet hadde styrt Israels banksystem, og hadde hatt utstrakte forbindelser til hele den finansielle verden, er i dag nødt til å ta imot slike marginale stillinger innen økonomien som representanter for investorer fra utlandet. Det er ikke tvil om at sjokkbølgene Yadlinaffæren på 1970-tallet skapte innenfor Hevrat Ovdim, sammen med sammenbruddet av bankaksjene på 1980-tallet, forandret den israelske økonomiske elites ansikt. Den kulturelle eliten kommer fra radioen, fjernsynet, pressen, littera­

264

turen, kunsten, den akademiske verden og fra idrettens område. Antallet israelske aviser, noen av dem er politisk avhengige, er stort i forhold til befolkningsstørrelsen. Den gjennomsnittlige israeler, som følger nøye med i nyhetene, er en begjærlig avisleser, og det er mange som leser mer enn én avis daglig. Redaktørene for de viktigste avisene (HaAretz, som blir regnet for avisen med høyest kvalitet; Yediot Ahronot, med størst opplag; og Ma'ariv, tidligere den mest leste og idag med det nest største opplag) er på personlig talefot med statsoverhodene, noe også de mangeårige politiske journalistene er. Journalister arrangerer møter med høytstående israelske politikere, og de har ingen hemninger mot å ringe til en minister, eller til og med til statsministeren og, uten å unnskylde seg, tiltale ham med fornavn og spørre ham et hvilket som helst spørsmål. De utøver en betraktelig innflytelse på beslutningstakerne, en innflytelse som blir større etterhvert som grunnlaget av dem som velger partikandidatene for Knesset, blir bredere. Politikerens viktigste form for kommunikasjon med velgerne går ikke gjennom skriv som blir sendt ut etter Knessetsamlingen, men snarere gjennom det som blir skrevet om ham i pressen, og det er meget vanskelig for en politiker å oppføre seg på en måte som ikke vil bli fordømt av media. I de siste tyve årene har fjernsynet spilt en stadig større rolle i statens liv. Selv om fjernsynskanal nummer to for tiden er under utvikling og mange israelere allerede er fanget inn av lokale kabelnettsfjemsyn, nyter den statlige fjernsynskanalen - som drives av et direktørstyre som utnevnes av utdanningsministeren i henhold til partinøkkel fremdeles en enorm innflytelse. Fjemsynskringkasteme avgjør i stor grad skjebnen til idéer og deres forkjempere. De tilhører eliten, er svært populære og er mye bedre kjent enn mange av personlighetene de intervjuer eller som de lager reportasjer om. Radioen, som er på luften i langt flere av døgnets timer, har sin egen status, og dens fremste personligheter er også en del av den israelske eliten. Det hersker et nesten symbiotisk forhold mellom kommunikasjonsmediene og politikken. Journalistene trekker politikernes oppmerk­ somhet til spesielle situasjoner; politikerne setter emnet på kabinettets eller Knessets dagsorden og mottar mediadekning til gjengjeld. Israelske journalister er ikke mindre nyhetsskapere enn ministrene de

265

rapporterer om. Det mest iøyefallende eksempel på dette var Dan Margalit, en korrespondent for HaAretz, som mens han oppholdt seg i De forente stater, oppdaget at daværende statsminister Yitzhak Rabin fremdeles var i besittelse av en dollar-bankkonto etter å ha avsluttet sin periode som israelsk ambassadør i Washington, noe som var i strid med loven. Det var i realiteten Margalit som fikk istand at stats­ ministeren søkte avskjed. Journalister avanserer vanligvis innenfor sitt eget hierarki, selv om det har forekommet en viss mobilitet mellom journalisme og politikk. Nå avdøde redaktør for HaAretz, Gershom Schocken, var Knesset-medlem for det lille liberale partiet (De progressive); avdøde redaktør for Yediot Ahronot, Herzl Rosenblum, representerte Revisjonist-partiet på Det provisoriske statsrådet som gikk forut for Knesset; mens Herzl Berger, en ledende journalist i Davar, Histadruts dagsavis, i mange år var Knesset-medlem for Mapai. Det er ikke få Knesset-medlemmer som har drevet med journalistikk i løpet av sine liv, men i de senere tiår har det ikke forekommet en eneste journalist med nasjonalt renommé som har gått over til politikken. Det kan virke som om mange journalister får tilfredsstilt sine egne politiske ambisjoner gjennom politisk journalistikk, eller gjennom en eksplisitt politisk tilknytning.

De mest berømte israelske skribentene er de som har en klar ideologisk eller sågar politisk identitet. I flere tiår under den førstatlige perioden, var størsteparten av litteraturen politisk forpliktet. Mange av de litterære organene var knyttet til Arbeiderbevegelsen, og de forskjellige forlagene hadde tilknytning til de forskjellige politiske bevegelsene på venstresiden: Am Oved til Mapai, Sifriat Poalim til Mapam, og HaKibbutz HaMeuhad med Ahdut HaAvoda. Høyresiden hadde også sine forlag, selv om de var mye mindre. Det faktum at hvert parti hadde sin egen dagsavis, og at hver avis hadde et litterært bilag som offentliggjorde arbeider eller utdrag fra utvalgte skribenters skrifter, fikk til og med skribenter uten sterke politiske synspunkter til å velge blant dem. Litteraturen som ble skrevet av de tidlige immigrantene handlet stort

266

sett om realistiske skildringer fra pionér-erfaringene, og bidro direkte til å bygge opp myten om askese på den ene siden og avvisningen av diasporaen på den andre. Den fremstilte diasporaen som kilden til alt ondt, mens flesteparten av immigrantene til Palestina var mennesker med et ideologisk livssyn, som var beredt til å betale en høy personlig pris for dem som skulle komme etter dem. Mange av skribentene syntes de ga et beskjedent bidrag til de sionistisk-sosialistiske bestrebelser gjennom en slik "positiv" skriving. Uavhengighetskrigen i 1948 skapte sin egen generasjon skribenter. Forfattere som Moshe Shamir, Yizhar Smilansky, Dan Ben-Amotz, som alle ble født i det tyvende århundrets andre eller i begynnelsen av det tredje tiår, ga ut krigshistorier som beskrev den unge soldatens dilemma, som var oppfordret til å spille sin rolle i den nasjonale utfordring og dermed ble oppfordret til å drepe sine fiender. Sent på 1950-tallet ble den politiske identifikasjon tåkelagt, siden den nihilistiske bølge var fremherskende; det ble gitt uttrykk for skuffelse over det staten hadde oppnådd og det ble reist spørsmål om hvorvidt dette virkelig var den staten den kjempende generasjonen hadde strebet etter. 1960- og 1970-årene var år med depolitisering på alle områder, inkludert litteraturen. Mange partiaviser måtte legge ned av mangel på lesere og det ble opprettet nye forlag uten ideologisk orientering, mens forlag med partitilknytning sluttet å utgi tendensiøst materiale og isteden valgte å utgi det de mente var god litteratur. Mens de fleste av de ledende skribentene før i tiden var organisatorisk knyttet til Arbeiderbevegelsen (som tidligere Palmach-medlemmer, kibbutz­ medlemmer, journalister som hadde skrevet for Arbeiderbevegelsens aviser, Histadrut-ansatte, osv.), er de fleste fremstående skribenter mot slutten av dette århundre knyttet til det sionistiske venstre, først og fremst på grunn av sitt standpunkt i den israelsk-palestinske konflikten. Noen er knyttet til Arbeiderpartiet, mens andre foretrekker å bli assosiert med et mindre parti med et skarpere definert budskap, som for eksempel Borgerrettighetsbevegelsen ledet av Shulamit Aloni. Noen få skribenter fra den dominerende generasjon født på 1930- og 1940-tallet, lever av litteratur, gjennom en kontrakt med et forlag. Andre underviser i litteratur ved universitetet eller skriver litterære

267

eller andre spalter, mens andre igjen er vanlige journalister eller kringkastingsreportere. Selv om de færreste skribenter og poeter er direkte involvert i politiske stridsspørsmål, er mindretallet - som også er blant de beste - prominente og sofistikerte, og man lytter til dem. De mest velkjente blant dem er Amos Oz, Avraham B. Yehoshua, Yizhar Smilansky og Haim Guri. Navnene deres dukker ofte opp på petisjoner om politiske stridsspørsmål, og deres syn har innflytelse på vide kretser innen og til og med utover den israelske venstresiden. Deres bestrebelser på å overtale de store partiene til å danne en nasjonal enhetsregjering i 1984, utgjorde et viktig bidrag til resultatet. Deres stemme anses som moralens stemme, og mange kommer til dem for å få støtte for en politisk manøver. Da Shimon Peres og Yitzhak Rabin i 1990 igjen konkurrerte om lederskapet for Arbeiderpartiet, var det Yizhar Smilansky som gikk i bresjen på Peres vegne. Det er få forfattere som har oppnådd politiske utnevnelser. Uri Zvi Greenberg, en av Israels største poeter og en av de eneste som knyttes til høyresiden, var Knesset-medlem for Herut i begynnelsen av statsperioden. Smilansky sto på Mapai-listen til det første Knesset, men gikk av før Knesset samlet seg, selv om han kom tilbake til parlamentet for en kort periode i 1965 på Rafis liste. Moshe Shamir, mangeårig medlem av Mapam, kom inn i Knesset først etter at han hadde skiftet leir, og dukket opp på Likuds liste på vegne av "Arbeiderbevegelsen for et udelt Israels land". Han forlot Likud igjen senere - på grunn av sin motstand mot Camp David-avtalene; han gikk igang med å danne Tehiya-bevegelsen. De forskjellige elitene har "evige kandidater" til politisk aktivitet på høyeste nivå. En slik kandidat var nå avdøde Yigael Yadin, som i et kvart århundre av mange ble regnet for å være en passende kandidat til en politisk post. Selv foretrakk han å holde seg borte fra politikken, men ga etter i 1977, bare for å mislykkes i å oppfylle forventningene som var blitt stilt til ham. Den evige kandidat innenfor den økonomiske sfære er ovennevnte Eli Hurwitz, tidligere president for fabrikkeiernes forbund; på litteraturens område er det Amos Oz, hvis navn ikke bare nevnes som en naturlig kandidat for stillingen som utdanningsminister, men til og med som leder for Arbeiderpartiet. "Bokens Folk" er fremdeles en relevant betegnelse på Israel, selv i en

268

tid da de elektroniske medier får stadig større betydning. Utgivelsen av en ny bok av Oz, Yehoshua, David Grossman, Yitzhak Ben-Ner, Shulamit Lapid og andre, blir betraktet som litt av en begivenhet i det israelske samfunnet. Det virker som om alle leser og diskuterer dem, og mange ringer forfatterne for å gratulere eller komme med kritikk. Den store popularitet forfatterne nyter, sammen med det faktum at de eksponerer seg for offentligheten, gir dem spesiell betydning; det tillater dem å gi uttrykk for kontroversielle synspunkter, selv på politiske skikkelser og spørsmål (så som å støtte selvbestemmelsesrett for det palestinske folket), som ville være utilgivelig dersom det kom fra noen annen. Mellom 1940- og 1960-årene var det bare Natan Alterman som hadde en slik status, poeten og skuespillforfatteren som var en fortrolig til myndighetene og til Ben Gurion personlig, selv om han også kunne komme med formaninger til ham. (I sine siste leveår - han døde i 1970 - støttet han Bevegelsen for et udelt Israels land og støttet til og med Gahal i Knesset-valgene.) Teaterskuespillere i Israel er ikke direkte involvert i politikk, og sitter ikke i politiske stillinger, men de er aktive i ideologiske spørsmål, særlig i spørsmål som har sammenheng med den israelsk-palestinske konflikten, og de fleste tilhører den fredsvennlige leiren. Under valgkampanjene slutter noen seg til bestemte partier og opptrer i kampanjesendinger, men tilknytningen deres begrenser seg vanligvis til at de deltar i demonstrasjoner og støtter petisjoner. Antallet skuespillere som undertegner petisjoner (mot utvisninger, administrativ arrest og fortsatt israelsk kontroll i territoriene, for fortgang i den politiske prosessen, osv.), er stort og iøynefallende.

Før i tiden var skuespillere også organisatorisk tilknyttet, om enn i mindre grad enn journalister og forfattere. Ohel-Teateret, som ble grunnlagt i 1925, tilhørte Histadrut. Det var fra Histadrut det fikk sin finansielle støtte, og styreorganene ble utnevnt av Histadrut, med skuespillerne som arbeidet på kooperativ basis. I årene med depolitisering ble Ohel-Teateret stengt (1969). Dermed var det slutt for det eneste politiske teateret i Israel. Habima-Teateret, som ble etablert i Russland i begynnelsen av århundredet, som er Israels eldste og blir regnet som nasjonalteater, var

269

et foretak som var basert på et repetoar, og der medlemmene fungerte som en kooperasjon. Det ble riktignok ikke regnet for et politisk teater, men den nære tilknytningen til systemet, den kooperative oppbygningen og det faktum at mange av skuespillerne bodde i boligprosjekter Histadrut hadde opprettet for arbeidere på 1930-tallet, alt dette gjorde Habima til teateret for den politiske eliten. Å gå på Habima var ikke bare ren underholdning, men et spørsmål om å ofre en kveld på kultur. Jeg husker alvorlige diskusjoner fra min ungdom om hvorvidt et slikt seriøst teater kunne sette opp "vulgære" stykker: Mens Habima argumenterte med at det ville gå konkurs uten slike stykker, mente kritikerne at slike stykker ville sette en stopper for teaterets posisjon som Israels nasjonalteater. På tross av at Habimas eldste skuespillere generelt sett følte seg knyttet til myndighetene, deltok de likevel ikke i noen intensiv politisk aktivitet. Det var snarere de yngre skuespillerne ved Cameri-Teateret, som ble grunnlagt samtidig som staten ble til som en protest mot nasjonalteaterets lukkede og fastlagte natur, som tillot seg å være langt mer utpreget og åpenlyst aktive. En av forklaringene på dette kan være at Likud kom til makten ved valgene i 1977, noe som fikk folk på venstresiden til å komme ut for å demonstrere og protestere. En annen forklaring kan være den kulturelle forandring som fant sted i Israel, der politiske spørsmål ble omformet til spørsmål som angikk allmennheten, som ikke lot seg løse bare i røykfylte rom. Uansett utgjør skuespillerne en elite for seg selv, som selv om den ikke nødvendigvis blander seg med andre eliter, er involvert i og står i forbindelse med den politiske eliten, og ihvertfall med den litterære og journalistiske eliten. Stemmen deres kan høres med jevne mellomrom, vanligvis på vegne av den fredsvennlige leiren. Sangere er enda mer tydelige når det gjelder å heve sin politiske stemme. De gir ofte uttrykk for sine meninger i sanger, som straks blir sentrum for politisk kontrovers. De synger ved demonstrasjoner og sammen-komster av politisk art, undertegner petisjoner og slutter seg til politiske partier. Populære artister som Shlomo Artzi, Yehudit Ravitz, Nurit Galron og andre, gjør det til et poeng å ta med sanger av ideologisk art, om implisitt eller eksplisitt, på hvert nye album. De fleste sangere som lufter politiske meninger gir uttrykk for venstre-

270

freds vennlige synspunkter, selv om det også fins sangere som forbindes med høyresiden (som Zvi Pik), som gir synspunktene sine stor prioritet. Israelske idrettsfolk er gjeme tilsluttet politiske bevegelser gjennom idrettsklubbene de tilhører, selv om de forskjellige klubbenes forbindelser med politisk ideologi har blitt spinklere og spinklere i løpet av årene. Sportsklubben Betar tilhører Herut-bevegelsen, Hapoel tilhører Histadrut, med en tydelig innflytelse fra Arbeiderbevegelsen, og Maccaabi hører til De alminnelige sionister (senere Det liberale parti). Blant sportstilhengere er den politiske tilhørigheten mer utpreget. Betar-tilhengere støtter vanligvis Likud, mens Hapoel tilhengere heller til Arbeiderpartiet. Idrettsfolk uttaler seg ikke ofte i politiske spørsmål, men mange av dem har en stor tilhengerskare, slik at politiske partier nå og da har forsøkt å pynte sine Knesset-lister med navnene på velkjente utøvere. For eksempel tok Arbeideralliansen med Moshe Sinai, kaptein på Hapoel Tel Avivs fotballag, på sin Knesset-liste i 1988 - på en av de urealistiske plassene reservert for berømtheter. Det er vanskelig å vite om denne symbolske gesten skaffet Arbeideralliansen flere stemmer. Hvordan det enn måtte forholde seg, Sinai strøk navnet sitt fra listen da han fikk vite at Knesset-kandidater ikke har lov til å opptre på TV måneden før valgene, likegyldig om kandidaten står på en realistisk plass eller ikke; dette ville betydd at kampene til hans lag ikke kunne blitt sendt på fjernsyn hele den måneden. En gruppe som er svært nært knyttet til den politiske eliten, er den akademiske eliten. Før staten ble dannet var det et gap mellom de to: Den politiske eliten foraktet universitetsprofessorene som et ledd i sitt opprør mot den europeiske borgerlighet, mens professorene, der mesteparten var kommet fra Sentral-Europa med en annen utdanningsmessig bakgrunn, så med forakt på immigrantene fra ØstEuropa som nedvurderte teoretiske studier. En del av den akademiske eliten dannet Brit Shalom ("Fredsforbundet") under ledelse av professor Judah L. Magnes. Denne lille bevegelsen, som ikke forsøkte å skaffe seg politisk makt, ble ansett som den mest fredsvennlige sionistiske grupperingen før staten ble opprettet, slik den foreslo likestilling mellom jøder og arabere i regjeringsinstitusjonene

271

(uavhengig av antallet jøder og arabere i landet) og krevde at araberne skulle trekkes med i drøftingene når omfanget av jødisk immigrasjon skulle avgjøres. Denne innstillingen distanserte de prominente professorene som sluttet seg til bevegelsen, fra beslutningstakerne i Yishuvs regjeringsinstitusjoner. "Boikotten" av den akademiske kader opphørte da staten ble opprettet. Gitt det faktum at de fleste av medlemmene i den politiske eliten, og i hvertfall de som var født på 1930- og 1940-tallet, hadde akademiske eksamener, var det bare naturlig at de to nærmet seg hverandre. Ledere for universitetsdepartementer, fakultetsdekaner, rektorer og presidenter, hadde ofte vært og er fremdeles medstudenter, lærere eller tidligere elever til medlemmer av den politiske eliten. Det var to fakulteter som lyktes særlig godt i å utdanne politikere, nemlig de som hadde jus og samfunnsvitenskap. Selv om mennesker med fremragende akademiske karrierer har funnet sin vei til Knesset helt siden det ble til, er denne trenden særlig kjennetegnende for de senere år. Den akademiske verdens fleksible natur gjør det mulig med permisjoner, og noen benytter seg av denne muligheten, mens andre fortsetter å holde en ukentlig forelesning for ikke å miste kontakten med universitetet. Integreringen av eldre medlemmer fra den akademiske verden i den politiske eliten, viser seg som oftes å være vellykket. Det eksisterer en viss likhet mellom deres atferd og "generalenes": De deler den objektive holdningen fri for partihensyn, og de fleste av dem har, i motsetning til de profesjonelle politikerne, noe å vende tilbake til. Noe som er enda viktigere, er at de færreste av dem har gjennomgått den lange partisosialiserings-prosessen som lærer partidisiplin - "frihet til å diskutere og enhet i handling". Den vanligste respekten en professor vises er langt større enn respekten en politiker mottar, og partiene er stolte av de eldre fakultetsmedlemmene som slutter seg til deres rekker. I mange tilfeller vil et parti be en fremstående universitetsprofessor tjenestegjøre i Knesset på partiets vegne. Det fins dem som villig tar imot tilbudet, mens andre er skeptiske til politikken og foretrekker en annen type engasjement (som ambassadører i viktige stillinger, generaldirektører i regjeringsministerier, eller i en stilling som f.eks. regjeringsadvokat). Professorer er mer fremtredende i små partier både

272

på høyre- og venstrefløyen enn i de store partiene, og i større grad innen Arbeideralliansen enn i Likud. Det er fem professorer i det 12. Knesset, tre av dem representerer Arbeiderpartiet, én Moledet, én Tehiya-bevegelsen og én Shinui. Eliten i det israelske samfunnet, som innbefatter toppen av den politiske, militære, økonomiske, kulturelle og akademiske pyramiden, består av omtrent 400-500 mennesker. Medlemmene treffes jevnlig både uformelt og ved offisielle mottakelser for viktige gjester fra utlandet, og den fjerde juli hvert år kan de nesten alle sees i den store hagen til den amerikanske ambassadøren i Israel. Det er en relativt homogen elite, med en langt høyere prosentandel askenasim enn i befolkningen som helhet. Flesteparten bor i de største byene og er knyttet sammen gjennom et tett nettverk med forbindelser, med basis i en ensartet sosialiseringsprosess. Sefardim treffer man svært sjeldent på i de akademiske og økonomiske eliter, og de utgjør et lite mindretall innenfor den militære eliten. Inntoget til denne sektoren i politikken er mer betydningsfull, selv om toppen av pyramiden også her fremdeles ligger i askenasiske hender. Det er interessant å merke seg at Likud, som har et flertall av sefardimtilhengere, har et askenasisk lederskap, mens de hovedsakelig representative stillingene (f.eks. visestatsministerens) er tildelt sefardim. Sefardim er særlig fremtredende på idrettens område, der de utgjør et klart flertall, spesielt på fotballbanen. De er også fremtstående blant popartistene, der deres andel stadig øker. Mens sangerne før i tiden ofte fremførte vestlige sanger fremfor orientalsk musikk, som eliten anså som primitiv, har det i de senere år dessuten vokst frem en ny etnisk stolthet: Unge sefardim fremfører mer orientalsk musikk etterhvert som askenasiske ører blir vant til den, og til og med noen askenasiske sangere har begynt å spesialisere seg på denne musikken. Mobilitet mellom elitene er ikke vanlig. Selv om det er mer vanlig med en overgang fra arméen til den politiske eliten, både på det nasjonale og lokale plan, og fra den akademiske verden til politikken, bibeholder de andre elitene sine posisjoner innenfor sine egne spesialiserte områder og øver politisk innflytelse på avstand. På tross av sin homogenitet, er den israelske elites dører åpne. Man trenger ikke gå på en spesiell skole får å oppnå innpass, heller ikke trenger

273

man være født inn i en spesiell familie. Israel er et samfunn som beundrer utmerkelse, og som belønner den. Man behøver ikke være velstående for å gå inn i politikken, og man behøver ikke være sønn av en professor for å oppnå en overordnet akademisk stilling, selv om det aldri kan skade... Det israelske samfunnet er fremdeles ungt, og dette er hovedgrunnen til dets relative åpenhet. Men ungdom er en midlertidig tilstand. På det økonomiske området eksisterer det idag familiekonsemer som blir drevet av andre eller tredje generasjon (Recanati, Proper, Levy av Nilit, Taiber, med flere); det finnes store advokatfirmaer som blir drevet av andre generasjon; og det forekommer en klar akkumulasjon av rikdom i Israels velstående familier. Blant kunstnere finnes det en oppblomstring av annengenerasjons utøvere, mens et stigende antall sønner følger i sine fedres fotspor innen politikken - 10 av de nåværende 120 medlemmene er annengenerasjons Knessetmedlemmer, Likud har et relativt flertall av dem. Den israelske elites åpenhet kan være midlertidig. Israel begynner å anta noen av kjennetegnene til et samfunn under modning, og familiedynastier kan komme til å begrense denne åpenheten. På den annen side kan den velkomne innsprøytning av hundretusenvis av sovjetiske jøder være med å bevare åpenheten, særlig tatt i betraktning den høye prosentandelen vitenskapsmenn, leger og ingeniører blant dem, som uten tvil vil høyne kvaliteten på det israelske samfunnet. Selvfølgelig kan ikke alle innflytelsesrike mennesker bli sett på USambassadørens gressplen den fjerde juli. En innflytelsesrik gruppe som ikke blir invitert, og som ikke ville drømme om å være til stede selv om de ble det, er de ultra-ortodokse rabbier som styrer livene til de ultra-ortodokse Knesset-medlemmene. Disse partiene har oppnådd maksimal makt i det nåværende Knesset. Det er mange - politikere, journalister og vitenskapsmenn - som begynner å fatte en ny interesse for denne fremmedartede og merkelige verdenen, som er mektig nok til å avgjøre hva slags regjering som skal dannes og hvem som skal lede den. Denne interessen kan godt være overdreven og deres makt kan være midlertidig, men som ledere for titusentalls israelske borgere kan de ikke ignoreres. På toppen av pyramiden av Israels ultra-ortodokse befolkning, som

274

utgjør omtrent 200.000 mennesker, står omlag 10 innflytelsesrike rabbier, som har i sin makt å avgjøre hvem deres tilhengere skal stemme på. De kan forlange at tilhengerne stemmer på nye partier og snur ryggen til de gamle partiene, eller til og med at de lar være å stemme i det hele tatt. For tilhengerne er det relativt uviktig å stemme for de sekulær-sionistiske statlige institusjonene, og de ville aldri drømme om å ikke adlyde sine rabbiers anordninger. Ingen av disse rabbiene ser på den sekulære staten som et positivt fenomen. Noen av dem er anti-sionister, mens andre, med forbehold, har akseptert eksistensen til staten - de nekter å la sine representanter i Knesset tjenestegjøre som kabinettministre, bare som viseministre, og nekter direkte regjeringsstøtte. Omtrent 10.000 ultra-ortodokse jøder som utgjør en ekstremistgruppe, nekter fremdeles å akseptere statens eksistens. De går ikke med legitimasjonspapirer, stemmer ikke ved valg til Knesset og fører en uavbrutt dialog med De forente nasjoner, som de anser som ansvarlige for deres eksistens. Den ultra-ortodokse jødedommen har vært splittet mellom hassidim og "lithuaniere" siden det attende århundre. Hassidismen har, siden sin grunnlegger Israel Ba'al Shem Tovs tid, betraktet bønn og fromhet som essensen i judaismen. Lithuanierne, eller mitnaggedim ("motstanderne"), derimot, anser religiøse studier som det vesentlige. Hassidim har en mer emosjonell holdning og har utviklet et system med nærmest kongelige rabbinerdomstoler, med en hassidisk rabbi, eller "rebbe", som blir tiltalt som "admor" ("vår mester, lærer og rabbi"), som overhode, der den omnipotente rabbi har absolutt kontroll. Lithuanierne er mer intellektuelle og mangler elementet av ærefrykt overfor sine rabbier. De utgjorde flertallet av den ultra-ortodokse jødedommen før Den annen verdenskrig og utgjør fremdeles flertallet av denne sektoren i Israel idag. Det har eksistert et lite samfunn ultra-ortodokse jøder som har levd i de hellige byer i Palestina i hundrevis av år, og rett før staten ble dannet var de to store ultra-ortodokse sentraene lokalisert i Me'a She'arim-kvarteret i Jerusalem og i byen Bnei Brak i nærheten av Tel Aviv. Etter Den annen verdenskrig fant de gjenlevende av den europeiske ultra-ortodokse jødedom veien til De forente stater og til Israel. Hassidiske rabbier eller deres familiemedlemmer ankom og

275

begynte å gjenopprette sine domstoler. I Israel slo de fleste av dem seg ned i Jerusalem og Bnei Brak, mens noen skapte seg sine hjem i Tel Aviv, Netanya, Rehovot og andre steder. De hassidiske rabbier som kom som flyktninger fra Russland, Polen og Ungarn var for det meste knuste menn, mange av dem hadde mistet hele eller deler av sin familie, og de fleste av sine tilhengere i Holocaust. De gikk igang med å samle seg nye tilhengere og å bygge opp igjen fra grunnen den verden som var blitt lagt i ruiner. Som det har blitt utredet ovenfor, var fritakelsen av yeshiva-studenter fra militærtjenesten den viktigste hemmeligheten bak deres suksess. De grunnla yeshivot og forskjellige institusjoner for religiøse studier, synagoger, et nettverk av religiøse tjenester, en velferdsorganisasjon, gamlehjem, helsetjenester, og til og med sykehus, kooperative dagligvarebutikker, kirkegårder, et internt juridisk system, rituelle bad, kashrut (jødiske matforskrifter)-attester, rimelig husvære for unge par, ekteskapsformidlinger, og sine egne aviser. Selv om noen av de hassidiske rabbinerdomstolene har forblitt små og uten innflytelse, teller andre (så som Gur- og Vizhnitz-domstolene) tusenvis av medlemmer. Hver av dem utgjør en quasi-selvstyrt stat med et klart hierarki. Autoriteten en rabbi utøver er ikke et resultat av alder, til og med en arving på tyve blir straks leder for sitt samfunn. Rabbien forordner bestemmelser som kunngjøres i synagogene til tilhengerne og offentliggjøres. (For eksempel ga de hassidiske rabbier, som svar på en strid om hvorvidt menn burde ta bort skjegget for å kunne bruke gassmasker under Golfkrigen, sine tilhengere instruks om ikke å ta skjegget, selv om de sto overfor trusselen om at irakske raketter med kjemiske våpen kunne treffe Israel.) Hassidim rådspør sin rabbi på mange områder i livet, men særlig når det gjelder spørsmål om ekteskap, medisinske inngrep og forretninger. Ingen er uenig med rabbien, som antas å vite hva som er best for dem. Loubavitchers rebbe, Menachem Mendel Schneersohn, som bor i Brooklyn, New York, er nå omtrent nitti år gammel. Hans tilhengere, både i De forente stater og i Israel, tillegger ham messianske attributter som han selv ikke gjør noe for å avvise. Rabbier er kjent for sin "misjonerende" holdning; de gjør betydelige anstrengelser for å overtale sekulære jøder til å rette seg etter religionen, oppmuntrer dem

276

til å overholde religiøse påbud og forsøker å overtale dem til å forandre sin levemåte. I de senere år har Loubavitch holdt audienser med store grupper; han håndhilser på hver enkelt tilstedeværende, rik eller fattig, og gir alle en dollarseddel hver. Ingen ser ut til å vite hvor denne spesielle idéen kommer fra, eller hva den aldrende rabbien uten arvinger prøver å uttrykke med dette, men hans tilhengere stoler alle på sin rabbi og tror at det utvilsomt har en eller annen viktig hensikt. Thorah Vises Råd, Agudat Israels styreorgan siden det ble dannet i 1912, består av omtrent et dusin rabbier, både hassidiske og lithuaniske, og utgjorde i mange år eliten innen den ultra-ortodokse judaisme i Israel. Rådets presidium består av fire rabbier som leder de største hassidiske domstolene, og de får absolutt lydighet. Rabbiene trekker seg ikke tilbake fra Rådet, de utnevnes for livstid. Flere av de hassidiske rabbier er over nitti og lider av forskjellige alderdomsskavanker. Allikevel er det ingen som motsier dem, og det blir regelmessig utgitt læreteorier i deres navn som bevis på deres mentale evner, mens kontrollen med domstolene egentlig ligger i hendene på den eldste eller en annen sønn.

De hassidiske rabbier oppfører seg som konger og lever som konger. De fleste lever i private boliger midt i byen (Jersualem, Bnei Brak eller Tel Aviv). Noen av disse boligene likner små "palasser" med flere etasjer. Rabbien sitter i sitt hjem i en dyp høyrygget lenestol, vanligvis laget av edeltre, med inngraverte ornamenter og en krone på toppen. Hans hjem er virkelig også hans slott. Enhver som ønsker å treffe ham, må oppsøke ham. Noen rabbier forlater så og si aldri hjemmene sine. Loubavitchers rebbe i Brooklyn, f.eks., går bare ut for å vise sin respekt for sin avdøde svigerfar på kirkegården. De hassidiske rabbier i Israel forlater hjemmene sine for å tilbe i sine synagoger, dersom de ikke bor i etasjen over den, for å være tilstede ved store religiøse samlinger og for å delta i de sjeldne møtene til Thorahs Vises Råd (to eller tre ganger i året). Alle er kjent under navnet på de østeuropeiske byene der deres dynastier holdt til frem til Holocaust (admor av Modzhitz, av Sadagora, av Vizhnitz, av Belz, osv.). Dette er et klart ideologisk uttrykk for at de betrakter sine liv i Israel

277

som nødvendiggjort p.g.a. tragiske omstendigheter og at de mener om seg selv at de fortsetter diasporalivet i Israel. Gjennom hele året går alle hassidim kledd som om det var midt i en østeuropeisk vinter. Denne spesielle klesdrakten - mørk dress, sort kåpe og sort vidbremmet hatt eller pelshatt - sammen med skjegg og sidekrøller, er et hovedredskap for å forhindre desertering fra den hassidiske leir eller all slags assimilering i den moderne religiøse eller sekulære verden. Den hassidiske rabbi går kledd i en mørk silkefrakk og pelshatt (shtreimel), utenfor hjemmet bærer han med seg en stokk med en kule av sølv eller gull på toppen. Hele dagen, som han tilbringer hjemme, sitter han ved et bord og mottar besøkende, som venter i et rom ved siden av. Foran rabbien ligger vanligvis den utgaven av Talmud han nettopp er opptatt med å studere, og et fat med frukt som han byr sine besøkende forfriskninger fra. En oppvarter, kjent som shamash, tjener ham, ledsager folk inn og ut av værelset, skriver ned det han sier, skreller frukten for ham, skjenker i drikke for ham, eller kaller inn folk dersom rabbien ber om det. En shamash står nesten bestandig, bare i sjeldne tilfeller sitter han ved bordet. Andre medlemmer av hoffet - de som har ansvaret for finansene, og ledere for utdannings-og velferdsinstitusjoner - står også vanligvis foran den sittende rabbien, mens de uttrykker beundring for det han sier; det er sjeldent at han inviterer dem til å sette seg ned. Mange av de hassidiske rabbiene har dyre biler og privatsjåfører og tilbringer flere uker av året på eiendommer utenfor byen eller i utlandet. De er særlig glad i å tilbringe sin ferie i Sveits sammen med utvalgte familiemedlemmer. De gir ikke intervjuer i media og er faktisk heller ikke interessert i media; de stiller ikke til valg, tilhengerne deres eksponeres ikke for media, og det videre lektorat det involverer er av liten interesse for dem. Selv om en hassidim innimellom kan bla igjennom en profan avis eller til og med kikke på fjernsyn når han er hjemme hos venner, ser en admor aldri på fjernsyn, lytter aldri til radio, og leser bare den ultra-ortodokse presse. Informasjonen som når inn til dem fra omverdenen er høyst eklektisk. De fleste er meget fiendtlig innstilt overfor den ikke-jødiske verden, som de også frykter. Deres største uvilje er rettet mot araberne. Allikevel er ikke dette nødvendigvis forbundet med krigshissende krav

278

om annektering av territoriene Israel okkuperte i 1967, siden de ikke legger noen stor vekt på suvereniteten til en stat som tillater seg å vente på Messias' komme uten å være grunnet på jødiske religiøse lover. I tillegg tillegger de prinsippet om menneskelivets ukrenkelighet den største betydning, og er derfor villige til å gjøre store innrømmelser for å unngå blodsutgytelser. Admorim og deres tilhengeres verden er imidlertid svært forskjellig fra deres israelske omgivelser. Den er en øy, der synspunkter og normer er et vrengespeil av samfunnet rundt dem. For eksempel gikk rabbier, som var villige til å gi avkall på land for å unngå blodsutgytelser og for ikke å vekke hedningenes harme, inn for at Rehavam Ze'evi sluttet seg til regjeringen i februar 1991, da de anså hans oppfordring om å sende arabere ut av Israel som et legitimt krav. På lik linje med andre religiøse bevegelser rundt om i verden tror det ultra-ortodokse lederskap at den profane verden tilsist vil innse at den har gått feil, og vende tilbake til religionen, i en deterministisk prosess som de fleste mener ikke krever noen spesiell intervensjon fra deres side. De betrakter det profane liv som gledessøkende, uten verdier, enslags hårdnakket hedonisme, som i siste instans til og med de som lever slik nå, vil komme til å forakte. Det sekulære lederskap behandler de med en blanding av tilgivelse (som jøder som har syndet, men som ikke har mistet sin rett til å være jøder eller vende tilbake til Gud) og respekt, på grunn av deres kontroll over fordelingen av pengebevilgninger. Men mens de i diasporaen pleide be for lederne i landet de levde i, gjør de ikke det i Israel, og de forkaster alle symboler på israelsk uavhengighet - nasjonalflagget, minnedagen over de falne IFS-soldatene, og Uavhengighetsdagen. Mens resten av nasjonen feirer sin uavhengighet, fortsetter de åpenlyst å demonstrere sin egen uavhengighet - og driver på med sitt vanlige dagligliv. Nesten alle nålevende admorim ble født i Øst-Europa og kom til Israel på 1940-tallet sammen med sine foreldre. De snakker hebraisk, men foretrekker å bruke jiddisch; møtene til Thorah Vises Råd som de overværer sammen med flere lithuaniske rabbier, blir vanligvis gjennomført på jiddisch. Dette er en av grunnene - eller unnskyldningene - for hvorfor ikke en eneste sefardisk rabbi deltar i disse møtene. Rådet er et av de eneste fora i Israel som kan opprett-

279

holde hemmeligholdelse, selv om det innimellom lekker ut ting også herfra. Bortsett fra rådsmedlemmene er det bare sekretæren som er tilstede ved møtene, og det er han som offentliggjør avgjørelsene som fattes. Siden 1988 har dette forum - den ultra-ortodokse jødedoms offisielle elite i Israel, hvis fleste medlemmer er fullstendig atskilt fra det israelske liv - blitt en av de mest innflytelsesrike grupperinger i Israel. Det var dette forum som i 1988 ga Agudat Israels representanter i Knesset instruks om å støtte den Likud-styrte regjeringen, selv om de tidligere hadde gitt uttrykk for at de foretrakk Arbeiderpartiet; og det var det samme forum som et år senere ga dem instrukser om å trekke seg ut av den nasjonale enhetsregjeringen, etter at statsminister Shamir ikke klarte å oppfylle sine løfter til dem. Det var likeledes dette forum som i mars 1990 ga Agudat Israels Knessetmedlemmer ordre om å stemme for å felle regjeringen og å danne regjering med Arbeiderpartiet en måned senere, og som, da to av Knesset-medlemmene ikke adlød instruksene og dermed ødela forsøket på å danne en Arbeiderparti-regjering, befalte dem å slutte seg til Likud-regjeringen bare seks måneder senere. Men den mest betydningsfulle skikkelse innenfor den ultra-ortodokse jødedommen, den ovennevnte rabbi Eliezer Menachem Schach, har ikke vært medlem av dette forum siden han trakk seg tilbake i 1983, og han har siden den tid opprettet en seperat, men ikke mindre viktig, elite. Schach, født i 1898, er lederen for den ikke-hassidimske ultraortodokse majoriteten i Israel. De mest fremtredende yeshivot regner ham som den øverste autoritet, og mens dette skrives leder han faktisk fremdeles Ponevezh (Panevezys)-yeshivot i Bnei Brak. Han bor like i nærheten av Bnei Brak, i en beskjeden leilighet og foreleser en gang i uken. Ser man på hans atferd er han svært forskjellig fra de "kongelige" hassidimske rabbiene, men ser man nærmere på den dype respekt han nyter innen den ultra-ortodokse verden og den absolutte anerkjennelse av hans autoritet i enhver sak, går det ikke an å skille dem fra hverandre. Schach, som immigrerte sammen med sin familie under Den annen verdenskrig, underviste ved mange yeshivot og blir regnet for å være en studert og betydningsfull rabbi. Men hovedår­ saken til hans myndighet ligger imidlertid i det faktum at de fleste av hans samtidige døde for flere tiår siden, noe som gjorde ham til

280

eneinnehaver både av utstrakte erfaringer og minner fra den ultraortodokse jødedommens jubeldager før Holocaust. Dette underbygges av det faktum at mange av lederne for yeshivot i Israel idag en gang var hans studenter. Schach er en syk mann, med dårlig hørsel og dårlig syn, og hans tannløse munn snakker utydelig bade på jiddisch, som han foretrekker, og på hebraisk. Han er morsk, ekstremt anti-sionistisk, streng i religiøse anliggender og nesten fullstendig isolert fra verden rundt seg. Han beholder kontakten med den nesten utelukkende gjennom mannen som fungerer både som sjåfør og personlig tjener. Hans familie har forkastet hans holdning og sluttet seg til den sionistisk-religiøse grenen i Israel. Sønnesønnen hans gjorde til og med militærtjeneste, noe som for ham nærmer seg helligbrøde. Han har ingen arving, hverken innen familien eller utenfor, og den lithuaniske ultra-ortodokshet vil ha vanskeligheter med å finne noen som kan erstatte ham. Rabbi Schach har i mange år ført krig mot den loubavitch'ke rebbe på grunn av dennes messianisme og på grunn av betydningen han tillegger misjonerende virksomhet blant profane jøder. I kjølvannet av Seksdagerskrigen uttrykte den loubavitch'ke rebbe sterk opposisjon mot enhver territoriell innrømmelse, og angrep i sterke ordelag fredsavtalen med Egypt, mens rabbi Schach støttet begge deler og fremstilte den andres holdning som en ugyldig sionistisk holdning. Det dreier seg her om en krig mellom en "hauk", som aldri har forlatt Brooklyn, og en "due", som betrakter eksistensen til den staten han lever i, som en fryktelig feiltakelse. Etter at rabbi Schach hadde trukket seg tilbake fra Thorah Vises Råd på grunn av striden om Agudat Israels representasjon i Knesset, besluttet han å opprette et separat ultra-ortodoks politisk rammeverk. Ved å dra nytte av de ultra-ortodokse sefardims langvarige misnøye med det askenasisk-ultra-ortodokse samfunns diskriminering av deres institusjoner, slo han seg sammen med rabbi Ovadia Yosef, den mest fremtredende sefardiske rabbi i Israel, for å danne partiet av "Thorahtro sefardim" - Shas. Kandidatene til Knesset ble valgt i all hast, i siste øyeblikk. De var personer som var ukjente for det israelske samfunnet, som aldri hadde vært intervjuet i media og som ikke sto på noen liste over "hvem er hvem". Det var faktisk til og med mange

281

ultra-ortodokse jøder som aldri hadde hørt om dem før. Rabbi Ovadia Yosef plasserte seg selv i ledelsen for et nytt forum av Thorah Vise, sammen med tre ledere for sefardiske yeshivot, men det åndelige lederskapet lå først og fremst i hendene på den aldrende rabbien Schach, som ikke er medlem av dette forum. De Thorah Vise kan ikke regnes som en del av den ultra-ortodokse elite. Deres innflytelse er begrenset til en liten gruppe, og er ikke engang total innenfor denne gruppen. Man kan trygt si at mens den sekulære askenasi-eliten er åpen overfor omgivelsene og forsøker å inkludere ikke-askenasim, er den ultra-ortodokse eliten en lukket gruppe som forakter sefardim, som bare slipper meget få av dem inn i de viktige yeshivot og ikke tar dem med i sine innflytelsesrike institusjoner. Rabbi Schachs bestrebelser var overraskende vellykkede. Han instruerte sine tilhengere, både askenasim og sefardim, om å stemme på det nye partiet som, selv om det bare var noen måneder gammelt, fikk fire plasser ved valgene i 1984, mens det mangeårige Agudat Israel mistet 50 prosent av sin styrke og bare sendte to representanter til Knesset. Valgresultatene forsterket alvorlig konflikten innenfor det ultra-ortodokse lederskap. Disse stridighetene hadde ingenting tilfelles med drøftingene som gikk for seg innenfor det israelske samfunnet i de årene - den alvorlige økonomiske krisen, om hvorvidt man skulle trekke seg ut av Libanon selv uten en fredsavtale, og dilemmaet angående Israels deltakelse i en internasjonal konferanse. Krigen innenfor den ultra-ortodokse verden var en triangulær prestisjekrig mellom Thorah Vises Råd som styrte Agudat Israel, rabbi Schach som ønsket revansje over dem, og den loubavitch'ke rebbe som så på fra New York og ønsket revansje over rabbi Schach, som gikk imot ham og hans metoder. På samme måte som den diskriminering de ultra-ortodokse sefardim opplevde, ble et redskap i hendene på rabbi Schach mot Agudat Israel, ble dette mangeårige og skuffede partiet et redskap i hendene på den loubavitch'ke rebbe. Rebben, som har en nærmest militær disiplin over sine tilhengere, hadde aldri sympatisert med noe politisk parti i Israel. Han hadde isteden passet på å holde forbindelsen med dem alle, særlig med dem som satt ved makten, for å sikre sine tilhengere fri tilgang til skoler og sågar til militærbaser for å forkynne hans lære. Like før

282

valgene i 1988 la rabbi Schneersohn all sin tyngde bak Agudat Israel, og hans tilhengere ble sendt ut for å proklamere at en stemme for Agudat Israel var en stemme for rebben. Nitti år gamle Schach satt ikke med hendene i fanget. Like før valgene grunnla han et nytt parti med lithuaniske ultra-ortodokse askenasim, kalt Degel HaTorah, som sto ansvarlig overfor et nytt råd av "thorah vise" som ble ledet av rabbi Schach selv. Schach plukket ut partiets kandidater til Knesset og ga det sin offentlige støtte, selv om han ikke trakk tilbake sin støtte til Shas.

Striden mellom tilhengerne av den loubavitch'ke rebbe og rabbi Schach nådde sitt høydepunkt høsten 1988 og overskred de veldefinerte grensene til den ultra-ortodokse jødedommen i Israel. Shas appellerte til sefardim, utnyttet deres følelse av å være diskriminert og tilbød til og med gratis barnepass for mange barn i utviklingsbyer og urbane utkantstrøk, i et nylig opprettet uavhengig skolesystem. Rabbi Ovadia Yosef fløy med helikopter fra en valgkampanje til den neste, talte om sefardims tapte ære, om sefardiske mødre, om de oppløste familiene, om den store tradisjon de var blitt frarøvet. Han lovte å gjenopprette sefardims tidligere ære gjennom lederen på Shas liste, rabbi Yitzhak Peretz. Tilhengerne til den loubavitch'ke rebbe reiste omkring i hele landet, men konsentrerte seg først og fremst om de lavere klasser, delte ut fotografier av rebben inntullet i sitt bønnesjal, og ga løfter om et langt liv, fruktbarhet eller et liv i den neste verden dersom man lovte å stemme på Agudat Israel. For når alt kommer til alt, hvor viktige valgene enn måtte være, er det ikke viktigere for et menneske å sikre seg sin inngang i himmelen eller å få et langt liv, enn å gi sin stemme til et parti han ikke hadde tenkt å støtte uansett? Shas' ledere ble tilbørlig alarmert over disse løftene, som utgjorde en klar presedens i israelsk politisk historie, og de arrangerte en spesiell fjemynskampanjesending der flere ledende rabbier, inkludert medlemmer av Thorah Vises Råd, etter bønn, informerte offentligheten om at de var befridd fra sine løfter om å stemme for Agudat Israel, selv om de hadde lovet å stemme for den loubavitch'ke rebbe. En fremmed som tilfeldigvis befant seg i Israel på den tiden ville ha

283

gnidd seg i øynene i vantro over denne sendingen, men selv innfødte israelere hadde vanskelig for å følge denne skarpe disputten, som var relevant for bare noen ganske få. Noen lo hånlig, mens andre fryktet en bølge med ultra-ortodoksisme og snakket om den mørke middelalder eller om khomeinisme. Fotografier i postkortformat av rabbi Ovadia Yosef på den ene siden, og den loubavitch'ke rebbe på den andre, kunne man finne på de mest utrolige steder - på dashbordet til drosjesjåfører som ikke engang gikk med kallott, i frisørsalonger, dagligvarebutikker og til og med på skrivepulten til regjeringsansatte. Valgresultatet var ikke mindre forbausende. Agudat Israel, med generøs assistanse av den loubavitch'ke rebbe, fikk for første gang i sin historie fem plasser i Knesset. Shas fikk seks, mens Degel HaTorah, som var blitt dannet i siste øyeblikk og ikke engang hadde presentert sine kandidater eller sin politiske plattform for offentligheten, fikk to plasser. Thorah Vises Råd kontrollerte nå fem Knesset-medlemmer, og rabbi Schach åtte. Betydningen av makten de på denne måten utøvde kan knapt overdrives, tatt i betraktning situasjonen som har rådd siden 1977, der de religiøse partiene holder nøkkelen til dannelsen av koalisjonsregjeringen. Den ultra-ortodokse eliten var interessert i å oppnå ekstra støtte for sine utdannings-og religiøse institusjoner såvel som i iverksettingen av en religiøs lovgivning (ugyldiggjøring av reformistiske rabbiers konvertering, strengere overholdelse av sabbaten, forhindring av aborter, forbud mot salg av svinekjøtt, sensurering av frisinnet reklame, osv.). Men de mest ublu kravene den la frem - påvirket av sin overraskende makt (særlig kravet om ikke å anerkjenne reformistisk konvertering, som skapte sjokkbølger i den amerikanske jødiske verden) og den interne uenighet - førte enda engang til at det ble dannet en nasjonal enhetsregjering i 1988. Den loubavitch'ke rebbe, som med rette følte seg som hoved-"aksjeeier" i Agudat Israel, insisterte på en endring i loven om tilbakevending (som definerer "hvem er jøde?"), slik at bare en ortodoks konvertering skulle anerkjennes som gyldig for registrering som jøde i Israel. Mens Arbeideralliansen forkastet dette kravet, sa Likud seg enig, og Agudat Israel ga sin støtte til Likud. Rabbi Schach hadde aldri gitt uttrykk for at han var interessert i en slik endring, og Shas vaklet mellom

284

Arbeideralliansen og Likud, men støttet til slutt Likud - i første rekke fordi partiets velgere sympatiserte mer med dette partiets standpunkter. Degel HaTorah, som med sine moderate politiske standpunkter var tilbøyelig til å støtte Arbeiderpartiet (dette er et parti som går inn for territorielle innrømmelser og ikke avviser forhandlinger med PLO, eller at det blir opprettet en palestinsk stat), var plutselig isolert i den ultraortodokse leiren. Det valgte å ikke støtte noen av partiene og ble ikke med i den nasjonale enhetsregj etingen. Bladet ble senere vendt. Fordi Shamir-regjeringen mislyktes i å oppfylle løftene som ble gitt vedrørende religiøse saker, besluttet Thorah Vises Råd å trekke seg ut av koalisjonen, styrte regjeringen og bli med i en Arbeiderparti-styrt regjering. Shas stemte ikke ved mistillitsforslaget og var på den måten med på å styrte regjeringen, mens den lille Degel HaTorah-fraksjonen, som ikke engang var med i koalisjonen, støttet regjeringen som hadde stanset Bakers fredsinitiativ. Rabbi Schach klarte omsider å trumfe gjennom sin vilje ikke bare hos Degel HaTorah, som sto under hans direkte innflytelse, men også hos Shas. Etter et kort forsøk på opprør mot hans autoritet, forsto Shas' representanter snart at studentene i sefardiske yeshivot i de lithuaniske akademiene så på sin rabbis avgjørelser som uangripelige. Knesset-medlemmene, som hadde vært tilbøyelige til å stole på sin mentor rabbi Ovadia Yosef, innså hvem som var den virkelige "sjefen", og forsto at den såkalte "thorahs verden" i virkeligheten ble ledet av den askenasiske rabbi Schach. Disse to rabbiene, begge over nitti år gamle, avgjorde også skjebnen til koalisjonen som ble dannet etter regjeringskrisen i 1990 - rabbi Schach ved å tvinge Shas og Degel HaTorah til å støtte Likud, og den loubavitch'ke rebbe ved å avholde sine to tilhengere blant Agudat Israels Knesset-medlemmer fra å støtte Arbeiderpartiet. Den nasjonale enhetsregjeringen ble erstattet av en Likud-regjering, støttet av høyrefløyen og alle de religiøse partiene. I 1992 ble imidlertid rabbi Schachs ordre ignorert av hans ikke-askenasiske disipler. Det er vanskelig å si om makten slike skikkelser utøver vil bli et varig fenomen i det israelske samfunnet. Den er et produkt av to parallelle utviklinger, som ikke nødvendigvis har sammenheng med hverandre. Den ene er veksten av den ultra-ortodokse befolkningen i Israel (i

285

første rekke et resultat av at deres sønner er fritatt fra militærtjeneste, noe jeg allerede har uttrykt mitt syn på). Den andre er at det blir slått mynt på de religiøse følelsene blant de lavere klassene i Israel, hvor de fleste ikke egentlig er religiøse, og ihvertfall ikke ultra-ortodokse i sin religiøse praksis, for å få dem til støtte religiøse ledere som kan gi løfter ingen politisk leder noensinne ville binde seg til. Regjeringens fall i 1990 og begivenhetene som fulgte, skapte ublide følelser i det israelske samfunnet mot den ultra-ortodokse befolkningen. Dette var en periode da de brede samfunnslag fikk mer enn bare et kort gløtt inn i den ultra-ortodokse verden. Mediene skrev i det vide og brede om dette og det ble utgitt flere bøker om emnet, men denne nye familiæriteten gjorde dem ikke mer avholdt blant folk flest. Den mest surrealistiske begivenheten i denne sammenhengen, var utvilsomt da rabbi Schach opptrådte ved Degel HaTorahs valgkampanjesamling som fant sted på Yad Eliahu basketballstadion den 16. mars 1990. Ingen avis, ingen fjemsyns-eller radiostasjon ville tatt seg bryet med å sende ut en medarbeider for å dekke en slik begivenhet, dersom ikke den fremtidige regjeringens skjebne var avhengig av de religiøse partiene. Stadion var fyllt til bristepunktet; ikke bare hadde bortimot 15.000 yeshiva-studenter sikret seg inngangsbilletter til møtet, men også et meget stort antall journalister, både fra inn-og utland, som ventet på at den aldrende rabbi skulle gi instrukser til Knesset-medlemmene han kontrollerte, om hvilken statsministerkandidat - Shimon Peres eller Yitzhak Shamir - de skulle anbefale for presidenten. Israelsk fjernsyn overførte begivenheten direkte på sin eneste kanal, og i alle israelske hjem satt folk og fulgte dette merkelige skuespillet. Etter en kort introduksjon, der man kunne se rabbi Schach sitte og døse på plattformen, reiste han seg; i omtrent en halv time, mens han vekslet mellom hebraisk og jiddisch, mumlet han om betydningen av å bevare den jødiske tradisjon og om alvoret ved å forlate den, mens han bragte seg selv til tårer over den utstrakte mangel på overholdelse av de religiøse påbudene. Det var bare få som forsto ham, siden hans sjeldne fjernsynsopptredender hittil bestandig var blitt filmet på forhånd, og hans kommentarer, om de nå ble uttalt på jiddisch eller hebraisk, var blitt oversatt til hebraisk. Senere ble det klart at han

286

hadde viet en stor del av sin tale på et utslitt ordskvalder mot kibbutzene, fordi han stadig er overbevist om at folk der spiser kaniner, et dyr som er forbudt ifølge jødiske matforskrifter. Schach refererte ikke i det hele tatt til spørsmålet alle ventet hans avgjørelse om, og de forskjellige kommentatorene begynte med en gang å tolke hans kritikk av kibbutzene (som er del av Arbeiderbevegelsen) som om han foretrakk Likud. Og slik var det faktisk også. Den massive folkebevegelsen for valg - og regjeringsreformer som oppsto på den tiden, som samlet 600.000 underskrifter for en petisjon som ble lagt frem for presidenten, så ut til å ha samlet nok makt til å tvinge politikerne til å gjennomføre en viss slik reform, selv mot deres vilje. Men de religiøse partiene som var med i Shamir-regjeringen, gjorde enhver reform avhengig av deres godkjenning, og begrenset på den måten sjansene for den minste forandring i regjeringsformen og tilintetgjorde den minste sjanse for en valgreform. Hva dette betyr i praksis, er at det vil bli teknisk umulig å forhindre en gjentakelse av en situasjon der små partier avgjør Israels skjebne. Utstrekningen av det ultra-ortodokse fenomen i Israel og utstrekningen av innflytelsen dets politiske elite utøver, skaper et alvorlig tillitsproblem i et demokratisk samfunn. Dette er partier uten egentlig "adresse", hvis nærvær i de senere år i sentrum av den israelske regjeringen (i skrivende stund sitter de i postene som innenriksminister, minister for immigrasjonabsorbering, samferdsels­ minister, viseminister med ansvar for arbeids- og velferdsministeriet, formann for den viktige Knessets finanskomité, og i flere andre viseministerstillinger) roper på fundamentale svar, som ikke var nødvendige da de ultra-ortodokse representantene var fåtallige og plassert i utkantene av det politiske systemet. Sponsingen av den politiske eliten har det også blitt stilt spørsmålstegn ved i forbindelse med den økte betydningen til denne gruppen, som for bare femten til tyve år siden ble betraktet som et fenomen som var i ferd med å forsvinne, en slags turistattraksjon. Sponsingen av det ultra-ortodokse samfunnet som ikke deltar i valg, holder seg fullstendig atskilt fra de isralske myndighetene. Til denne dag har de holdt et slags "våkent øye" med Thorah Vises Råd. Dette blir i sin helhet gjennomført i utlandet og får ingen støtte fra den

287

israelske regjeringen. Overhodene for samfunnet holder jevnlige "dinners" (et begrep de har overtatt både på hebraisk og jiddisch) for dem som støtter Satmar Hassidim i De forente stater. Hovedbudskapet ved en slik begivenhet er den fortsatte kamp mot sionist-regjeringen, som angivelig forsøker å tvinge de ultra-ortodokse innbyggerne til å bryte både sabbaten og jødiske matforskrifter. De hassidimske domstoler i Israel mottar støtte via forskjellige kanaler: Skattleggingen av sine tilhengere i Israel; bidrag fra hassidimer i utlandet (en uuttømmelig kilde når det gjelder å "hvitvaske" penger); og regjeringsstøtte - gitt til utdanningsinstitu­ sjoner i forhold til antall elever, og til andre institusjoner uten fastlagte kriterier - som svar på presset fra den ultra-ortodokse verden. Disse såkalte "eksklusive fond" oppsto da de ultra-ortodokse partiene for første gang sluttet seg til den Likud-styrte regjeringen og innstiftet "tradisjonen" med å gi et av Agudat Israels Knesset-medlemmer nøkkelstillingen som formann for Knessets finanskomité. Han ville sikre at statsbudsjettet ikke ble godkjent før forskjellige ultraortodokse institusjoner - særlig de han selv var tilknyttet - fikk direkte støtte. En velordnet stat kan ikke forsvare å gi en spesiell synagoge eller yeshiva finansiell støtte, mens den ignorerer andre. Så har da også statsrevisoren gått meget hardt ut mot dette fenomenet, og det er også blitt forbudt av høyesterett. Stønadene blir derfor tildelt etter en spesiallovgivning. I fravær av en konstitusjon er det ingenting som forhindrer utstedelsen av en lov som per definisjon er diskriminerende, og disse bevilgningene tildeles årlig i stadig større summer (de nådde et samlet beløp på 110 millioner dollar på 1990-budsjettet). Som visefinansminister forsøkte jeg forgjeves å avskaffe denne usunne praksisen, og å fordele den samme pengesum til de forskjellige religiøse institusjonene på grunnlag av klart definerte kriterier. Jeg møtte sterke uoverensstemmelser her mellom den ultra-ortodokse verdens åndelige lederskap og dens representanter i Knesset. Mens rabbiene foretrekker at pengene blir gitt direkte til yeshivot, for å kunne gi studentene bedre forhold (leve- og studieforholdene i de fleste yeshivot er i virkeligheten nokså tøffe), foretrekker Knessetmedlemmene personlig å fordele bevilgningene som er bestemt til en institusjon i deres egen domstol eller samfunn. På den måten

288

demonstrerer de sin uunværlighet for institusjoner som befinner seg i vanskeligheter så og si deres eneste eksistensberettigelse. I det øyeblikk slike bevilgninger ble tildelt i samsvar med fastlagte kriterier, slik bevilgninger fra utdanningsministeriet tildeles alle andre skoler i Israel, ville Knesset-medlemmene miste sin maktposisjon. Rabbiene forsøkte å omgå Knesset-medlemmene og stille opp et rammeverk som skulle sikre enn mer rettferdig fordeling av bevilgninger blant de forskjellige institusjonene, men Knesset-medlemmene stanset dette forsøket, idet de gjorde det klart for enhver som forsøkte å overtale dem, at det i Knessets daglige affærer var deres stemmer som talte. De hassidimske tribunalene mottar ekstra inntekter direkte fra enkeltpersoner som kommer for å spørre rabbien om råd. Den som ønsker å konsultere rabbien, leverer en seddel med spørsmålet han ønsker rabbiens svar på til shamash'en, sammen med et pengebeløp. Gavekurver hassidimene sender sin rabbi på helligdager - de inneholder vanligvis pengesedler - er en annen inntektskilde. Hassidimer i Europa og De forente stater finansierer mange av en admors aktiviteter: Flybilletter, ferier i utlandet, og nå og da sågar kjøpet av hans første eller annen bolig. Den hassidimske rabbi avstår vanligvis fra å engasjere seg i finansielle anliggender, og selv om hans tribunal lider under økonomiske vanskeligheter, mangler han personlig ingenting. Hans nærmeste omgangskrets sørger for alt han trenger, og han er fullstendig atskilt fra det daglige liv. De lithuaniske rabbiers omgivelser er helt annerledes. De er mye mer engasjert i sitt samfunn, og støtten til deres aktiviteter stammer i første rekke fra undervisningshonorarer og statsstøtte til skolene deres. (Ved siden av de statlige religiøse skolene den religiøse nasjonale sektor besøker, og de "uavhengige" skolene tilknyttet Agudat Israel, som følger en annen studieplan enn de vanlige skolene, selv om de fremdeles er underlagt ministeriets overoppsyn, eksisterer det et annen "anerkjent, men uoffisielt" skolesystem, der undervisningsspråket ofte er jiddisch.) Siden et statlig overoppsyn ikke kommer på tale er støtten begrenset, og siden antallet studenter øker, øker også underskuddet og behovet for statlig støtte. Knessetmedlemmene blir i realiteten sendt til Knesset av rabbiene for å skaffe støtte for å dekke underskuddet. Så lenge yeshiva -studenter er fritatt

289

fra militærtjeneste, fortsetter dermed det ultra-ortodokse samfunnet i Israel å vokse. Jo mer det vokser, jo større blir behovene som statsbudsjettet ikke dekker, og dermed behovet for Knessetmedlemmer, som kan holde vedlike påvirkningen og presse på for spesialstøtte for å dekke underskuddet. En annen elitegruppe som ikke nødvendigvis inviteres til den amerikanske ambassadørens hageselskap, er de eldre medlemmene av hjemmevernet. Dette er en unik gruppe som befinner seg langt fra rampelyset, og som først og fremst er kjent av den militære og politiske eliten, og hvis innflytelse er uavhengig av enhver formell hierarkisk posisjon. Noen sitter fremdeles i stillinger innenfor forsvaret mens andre forlot disse stillingene for mange år siden. Flesteparten av disse menneskene, som idag er seksti til sytti år gamle, hadde viktige forsvarsstillinger før staten ble opprettet, og kan bli sett ved slike anledninger som fester for den avtroppende leder for Mossad. Mange som ble drevet frem av Ben Gurion og hans krets, stemte for hans Rafi-liste selv om de ikke var politisk aktive, og fortsetter å uttrykke beundring for den "gamle mannen". Pensjonering betyr ingenting for de fleste av dem. De fortsetter å arbeide, full- eller deltid, innenfor forsvarsorganisasjonene, som var deres livsverk, og som de identifiserer seg fullstendig med. Noen tilhørte forvsvarsministeriet, andre De alminnelige sikkerhetstjenester, og enda andre igjen Mossad, de forskjellige militærindustrier, flyindustrien eller andre ømtålige sikkerhets­ organisasjoner. Nesten alle har tilgang til statsministeren og forsvarsministeren. Anropene deres blir besvart uten utsettelse. De blir faktisk spurt om råd i sensitive eller vanskelige spørsmål, og de blir utnevnt til forskjellige komitéer, som folket ikke alltid får vite om. Noen av dem har mer innflytelse enn mange regjeringsministre. De får informasjon gjennom formelle kanaler, og spesielt gjennom "de gamle guttas nettverk", og er dermed bestandig blant de første til å motta sikkerhetsrelatert informasjon. Haim Yisraeli er en slik skikkelse, forsvarsministerens assistent siden David Ben Gurions tid. Først sent på 1980-tallet fikk han tittelen visegeneraldirektør for ministeriet. Siden han hadde tjenestegjort under alle forsvarsministre, var det ingen som våget å bytte ham ut, og det

290

råder universiell enighet om at han er uerstattelig. I mange tiår satt han på sitt lille rom bare noen meter fra forsvarsministerens kontor, og kunne dermed automatisk overhøre et stort antall saker. Ingen kjenner forsvarssystemet bedre enn ham, og det er få som har en slik makt som stammer fra hans kunnskap, erfaring og beskjedenhet. Han er en mann av få ord, alltid konsis og nøyaktig. Han ser alltid ut som om hele byrden for den statlige sikkerheten hviler på hans skuldre. En ansøkning fra hans side blir besvart øyeblikkelig, og svaret er sjelden negativt. Til denne spesielle eliten hører også størrelser som Shaike Dan, som hoppet i fallskjerm bak fiendens linjer i Europa under Den annen verdenskrig, og som i en generasjon nå har viet seg til oppgaven med å hjelpe østeuropeiske jøder til Israel; Al Schwimmer, tidligere generaldirektør i Den israelske flyindustrien, som kom til landet under Uavhengighetskrigen som frivillig fra utlandet, og som fremdeles holder på med å lære seg hebraisk; og Isser Harel, som i mange år var leder for Israels hemmelige tjenester. De har selskap av tred ve eller førti andre mennesker, som fortsetter å vokte gamle hemmeligheter og som er stolte over å tilhøre dette intime "aristokrati", som de som har behov for det, vet de kan stole på.

291

8

Politisk lobbyvirksomhet Under Yishuv-perioden fantes det ingen institusjonalisert politisk lobbyvirksomhet. Arbeiderorganisasjoner fra forskjellige sektorer fungerte ved siden av kjøpmenns- og fabrikkeieres organisasjoner, stilte krav til hverandre og til de britiske mandatmyndighetene, men alltid i den nasjonale interesses navn snarere enn en bestemt sektors. Bøndene snakket om jødenes tilbakevending til en normalisering som nasjon gjennom jordbruket, og hva som var like viktig - om å sikre seg kontrollen over landet det jødiske folk hadde skaffet seg, ved å dyrke opp jorda; mens fabrikkeierne snakket om behovet for økonomisk utvikling, som ikke kunne oppnås alene med det forrige århundres redskaper. Det ligger i en interessegruppes egenart at den er en egoistisk, selvopptatt gruppe, som stiller krav for sin egen fordels skyld og ikke for samfunnet som helhet. Men Yishuv-elitens norm var kollektivismen. Individuelle grupperinger var derfor tvunget til å komme med allmenngyldige argumenter og skjule at de var en pressgruppe som forsøkte å fremme spesielle interesser eller forsvare en særskilt gruppe. Det proporsjonale valgsystemet som ble innført under Yishuvperioden, og som ble bibeholdt etter at staten var dannet, sammen med den lave valgterskel til Knesset (én prosent av det totale stemmeantall og 1,5 prosent siden 1991), gjorde det meget fristende for spesielle interessegrupper å presentere sin egen liste. Grupper med svært spesielle interesser, som ikke levde opp til den allment vedtatte definisjon av et politisk parti (så som den ultra-ortodokse sektor, som forsøkte å sikre sine bestemte interesser uten at det gikk ut over andre befolkningsgrupper, forskjellige etniske samfunn, pensjonister, osv.) foretrakk å stille til valg til Knesset. De håpet å sitte med den utslagsgivende stemmen og dermed oppnå bevilgninger og innrømmel293

ser som aktører på scenen, snarere enn folk som venter i sidekulissene. Flere partier har en institusjonalisert lobbyvirksomhet. Den er dannet ved å "reservere" listeplasser for Knesset-medlemmer som represen­ terer særskilte interesser. For eksempel holdt Mapai, som regjerings­ parti, i mange tiår plasser åpne på sine Knesset-lister for kibbutz- og moshav-vesenets representanter, såvel som for offentlige samferdselskooperativer og små handelsmenn. Når de først engang var utnevnt til en kabinettpost eller til en viktig Knesset-komité, var det tydelig hvem disse representantene arbeidet for, og ingen tenkte på at det sto en pressgruppe bak, når representanten for offentlig samferdsel gikk inn for å øke samferdselssubsidiene. Ettersom årene gikk ble lobbygruppenes arbeid mer legitimt. Et samfunn som oppmuntret jødisk lobbyvirksomhet i det amerikanske regjeringssystemet, kunne ikke godt fortsette å forakte eksistensen av slike grupper hos seg selv. De store pressgruppene har fremdeles en tendens til å hevde at de representerer det allmenne gode, at de forsøker å dra nytte av den allmenne forbedring og ikke søker fordeler på bekostning av andre. At et stigende antall grupper innen det israelske samfunnet er villige til å kalle seg "pressgrupper", viser imidlertid forandringen som har funnet sted i samfunnets holdning overfor slike grupper og i viljen til å lytte til dem. Det fins en erkjennelse av behovet for deres eksistens, for å kunne gi uttrykk for mange samfunnsanliggender som partiene som er representert i Knesset ikke kommer opp med. Som andre steder i denne boken, foretrekker jeg å ikke begi meg inn på noen langdryg diskusjon om de forskjellige definisjoner av en pressgruppe, men vil referere til to hovedtyper: Interessegrupper som representerer bestemte lag av befolkningen, og interessegrupper som slåss for en sak som er relevant for det israelske samfunnets art. Den mest anerkjente og eldste pressgruppen i Israel er Histadrut, selv om det tok den ganske mange år å innse og godta dette faktum. Histadrut ble dannet for å skape et nytt rettferdig samfunn i Palestina, ikke for å representere arbeidstakerne overfor arbeidsgiverne. Først i 1936 ble rammene for en nasjonal fagforening opprettet. Inntil da ble fagforenings-funksjonen regnet som svært underordnet i forhold til den overordnende oppgaven å bygge opp en økonomi, skape arbeidsplasser

294

og å utarbeide og realisere den kooperative ideologi. Selv da den nasjonale fagforeningsorganisasjonen ble dannet og fagforeningen begynte å spille en sentral rolle, fortsatte prinsippet om allmenngyldighet å være fremherskende, noe det er den dag i dag. En person slutter seg først til Histadrut, og først deretter går han inn i den enkelte fagforening; i motsetning til hva som er vanlig praksis andre steder i verden, der en person går inn i en fagforening, og som foreningsmedlem også tilhører en landsomfattende organisasjon. Histadrut anser både prinsippet om allmenngyldighet og bevaringen av en liberal Histadrut-økonomi - som også gjør Histadrut til en av de største arbeidsgiverne - for å være et vern mot å bli forvandlet til en løs føderasjon av fagforeninger som kjemper for bedre betingelser, på bekostning av samfunnets beste, istedenfor å være en organisasjon med et klart sosialt budskap. Histadrut blir regnet for den representative arbeiderorganisasjon (den representerer faktisk mer enn 85 prosent av Israels arbeidstakere), og dens hovedbestrebelser er rettet mot å forsvare reallønninger gjennom forhandlinger med arbeidsgiverorganisasjoner og regjeringen, forhandlinger som vanligvis finner sted før april hvert år. Disse forhandlingene setter opp en ramme, og den enkelte fagforening eller arbeiderkomité kan deretter komme frem til en særskilt avtale. Fraværet av enhver sammenheng mellom lønninger og produktivitet, er et av ondene i det israelske samfunnet. Lønningene øker raskere enn produktiviteten, men ingen av dem når opp til gjennomsnittsnivået i Det europeiske fellesskap. I 1985 skjedde det, som et ledd i Israels økonomiske gjenreisningsprogram, et drastisk fall i reallønningene gjennom flere måneder, selv om dette senere ble korrigert. Her viste Histadrut sin evne til å overtale de forskjellige fagforeningene til å sette tilside umiddelbare krav, til fordel for langvarige fordeler. Histadrut kjemper også for allmenngyldige sosialtjenester og nasjonale forsikringspremier, og går imot at det blir gitt støtte utelukkende til lavlønnsgrupper, for å unngå fattighetsstigmaet. Historisk sett har den gått imot en unødvendig lovregulering av arbeidsforhold og isteden foretrukket at dette forblir en sak mellom Histadrut og arbeidsgiverne. Den går imot at det blir innført tvungen arbitrasje i bestemte tjenester, og har klart å forhindre dette selv om

295

Likud-regjeringen har gått inn for det. Den gikk imot å bringe fremmedarbeidere til Israel, og har siden Yishuv-perioden sammen med fabrikkeierne, kjempet for å beskytte den hjemlige industrien mot import, for å sikre arbeid for israelske arbeidstakere. Den går derfor inn for høye avgifter på utenlandske produkter og til og med for administrative restriksjoner på import. Dens representanter utøver også press for å oppnå støtte til Histadruts økonomiske foretak. Hevrat Ovdims nylige finansielle krise, har økt Histadruts avhengighet av regjeringen og viljen til å skaffe tilveie den økonomiske støtten som trengs for å redde sine foretak. Regjeringen på sin side er beredt til å utvide slike støttetiltak, både fordi Histadruts foretak engasjerer titusenvis av arbeidere og fordi den på denne måten kan oppnå innrømmelser fra Histadrut på et område der den utøver et betydelig press - på fagforeningene. Histadruts økonomiske foretak (Hevrat Ovdim, helsefondet, og arbeidernes pensjonsfond) har i løpet av årene blitt forvandlet fra et økonomisk og politisk aktivum, til en byrde som hviler meget tungt på Histadruts skuldre, som blir holdt som gissel av regjeringen. Selv om Histadruts lederskap ikke gjeme innrømmer det, er det beredt til under de nåværende vanskelige forhold å gi slipp på en stor del av sine lønnskrav for å redde sine økonomiske foretak. "Vekst og arbeid" er det dobbelte mottoet for fabrikkeiernes forbund. Når vi ser nærmere på disse ordene og på hvem som står bak dem, oppdager vi noe langt mer praktisk, nemlig et bastant krav om valutadevaluering, for å sikre eksportens lønnsomhet og opprettholdelsen av tariffer, "for å forhindre at markedet blir oversvømt av billige produkter fra land som betaler slavelønninger". I virkeligheten er det for at fabrikker som selger til inflaterte priser kan fortsette å operere, på tross av at de mangler økonomisk berettigelse. De krever en ytterligere stimulering av kapitalinvesteringer i industrien (hovedsakelig gjennom regjeringskausjoner), så vel som skattereduksjoner for private og bedrifter. Det har vært en historisk interessekonflikt mellom fabrikkeierne og handelskammeme, selv om personene som er involvert der, tilhører den samme sosiale og økonomiske gruppen, og noen har i årenes løp skiftet over fra den ene siden til den andre. Regjeringen har bestandig

296

tatt seg av industri og handel innenfor det samme ministeriet, på tross av rivaliseringen mellom de to organisasjonene. Importører protesterer mot de hyppige valutadevalueringene, som øker importprisene, og krever at tollavgiftene blir opphevet for å bringe prisene ned, og de er forkjempere for et fritt marked. I mange år ble fabrikkeierne betraktet som et konstruktivt og legitimt element innen den israelske økonomi, mens myndighetene så på handelsmenn som butikkeiere som er ute etter å sikre sine egne interesser, og som ikke bidrar med noe til Israels samfunn eller økonomi. Den yngre generasjon, som idag sitter i ledelsen for handelskammeme, har klart å gi handelsforbundene legitimitet på grunn av sosialiseringen den har felles med andre elitegrupper. De har lagt seg til en væremåte som likner fabrikkeiernes (ved å studere israelsk handelshistorie og holde festlige sammenkomster som markerer handelsprestasjoner i Israel), omdannet sine særinteresser (ved å utsette økonomien for konkurrerende import) til en fri markedsideologi, som har blitt drøftet i studiesirkler av økonomer fra Israel og utlandet. Bankforbundet mistet noe av sin prestisje under bankaksjekrisen i 1983, men bankene utgjorde og fortsetter å utgjøre en viktig økonomisk faktor som spiller en sentral rolle i ethvert økonomisk program. De tjener som en kanal for lån til dem som har krav på regjeringssubsidier (så som nye immigranter og unge par), og rentene de fastsetter har direkte innflytelse på inflasjonen. De kan tilby spesielle løsninger for sektorer som regjeringen privilegerer (et spesielt fond for immigrantentrepenører, for eksempel); de kommer frem til avtaler med regjeringen om gjeldsnedbetalingsløsninger i forskjellige sektorer (kibbutzim, moshavim, kommunale myndigheter); og gjennom dem garanterer regjeringen lån til foretak som befinner seg i midlertidige vanskeligheter. De kjemper ofte for høyere bankgebyrer, høyere tillatt profitt (så som gebyrer for tidlig tilbakebetaling av lån), raten på renters rente, osv. Dette er en pressgruppe som kabinettet og Knesset er lydhøre overfor, på tross av at den blir kritisert for å ta seg overdrevne fortjenester, for pompøse bankbygninger og de urimelig høye lønningene til mange bankledere. Pressgruppen for jordbruket er regnet som en av de mektigste i det israelske samfunnet. Den innbefatter de forskjellige kibbutzim- og

297

moshavbevegelser (inkludert mange kibbutzim som stort sett er basert på industri) såvel som et privat jordbruk, representert ved bondeforbundet (med et høyreorientert lederskap, som har hatt særlig betydning siden Likud kom til makten i 1977). Landbruksministeren har alltid kommet fra en av disse gruppene, og ser på seg selv som bøndenes representant. Alle tre er godt representert i Knesset, og et anselig antall av disse Knesset-medlemmene ser på seg selv som utelukkende ansvarlige for jordbruksanliggender. En av de viktigste jordbruksanliggender er den subsidierte prisen på vann. Bøndene fastsetter i realiteten prisen på vann via en underkomité til Knessets finanskomité. Israels vannverk (vannkommissæren, vannplanleggingen, og den nasjonale vannforsyning, Mekorot) ligger under landbruksministeriets jurisdiksjon. I 1991, stilt overfor en alvorlig vannmangel, offentliggjorde statsrevisoren informasjon om de mangelfulle forberedelsene som var blitt truffet for å møte vannmangelen, delvis ved å sette urealistisk lave priser på vann til jordbruksformål. Bøndene kjemper også for subsidier på andre produksjonsmidler, for forhåndsfastsatte priser på en del av deres produkter og for utstrakte statlige erstatninger i tilfelle tørke, ekstrem hete eller frost - noe som forekommer nesten årlig. De opponerer mot salg av jordbrukspro­ dukter fra Gaza og Vestbredden, som er langt billigere enn deres egne, og mot eksporten av jordbruksprodukter fra disse områdene gjennom uavhengige kanaler. (Alle israelske produkter eksporteres gjennom et nasjonalt firma, som er ansvarlig for standarden og transporten til utenlandske markeder). I de senere år har de største bestrebelsene til denne pressgruppen vært rettet mot å forbedre gjeldsnedbetalingsavtaler for bønder i de forskjellige sektorene, som samlet beløper seg til flere milliarder dollar og skriver seg fra den alvorlige krisen i israelsk jordbruk. Både regjeringen og bankene er tilbakeholdne med å imøtekomme bøndenes krav om å slette en stor del av denne gjelden og å utvide nedbetalingstiden for den gjenstående. Men tatt i betraktning den fremtredende posisjon som en viktig verdi jordbruket innehar i den sionistiske etos, og den sosiale betydningen av de forskjellige former for jordbruksbosetninger, vil de sannsynligvis gi etter for presset til

298

slutt. De to offentlige samferdselskooperativene - Egged (lands­ dekkende) og Dan (som dekker storbyområdet Tel Aviv) - er så og si de siste levninger etter drømmen om tjenestekooperativer. De har tusenvis av medlemmer og ansatte og har et monopol som omfatter nesten hele Israel. Det faktum at de bistår arméen i krisetilfeller, at de blir brukt for å besørge busstjenester til utsatte områder (så som til bosetninger i de okkuperte områdene under intifadaen) og til utsatte tider på døgnet (nattjeneste under Scud-rakettangrepene mot Israel) gjør dem til en del av det israelske livs "rutinemessige krise"bygningsverk, snarere enn til et rent økonomisk konsern. Prisene på offentlig transport fastsettes av regjeringen, og differansen mellom inntektene fra billettsalg og driftskostnader subsidieres av regjeringen. Kooperativene legger selvfølgelig frem sine kostnader og utgifter til utstyr på en måte som vil gi dem større subsidier, og krever også regjeringsbistand for å dekke større tap fra tidligere år. En annen viktig sak for kooperativene er å sikre sine monopol på offentlig transport. Små busselskaper i forskjellige deler av landet kan tilby samferdselsministeriet sine tjenester til langt lavere kostnader enn Egged og Dan, på grunn av langt lavere lønninger og administrasjonsutgifter. I løpet av årene har samferdselsministeriet forsøkt å innskrenke monopolet til disse to firmaene og å innføre konkurranse på visse ruter, men til ingen nytte. Kooperativene møter for de relevante ministeriene (særlig finans og transport) med et batteri av jurister og økonomer; de forklarer hvor viktig monopolet er selv om det er kostbart, og bedyrer at bare et monopol kan sikre tjenester til besværlige steder, til farlige tider på døgnet og med problematiske passasjerer - som arbeiderne fra de okkuperte områdene - uten å stikke av i farens øyeblikk eller når ruten er uprofitabel. Faktum er at ingen israelsk regjering har klart å forandre situasjonen eller begrense transportmonopolet. Et krav kooperativene har gått inn for i årevis er skattefritakelse for medlemmenes aksjeprofitt. Et medlem kjøper en aksje i komitéen og får utbetalt verdien av den etter pensjonering - knyttet til forbrukerprisindeksen pluss renter. Kooperativene hevder at det her ikke dreier seg om en spekulativ profitt, men snarere om en investering fra medlemmets side, som derfor ikke burde være gjenstand for skatte-

299

legging. Tendensen innen finansministeriet i de senere år har vært å redusere marginalskattene og øke skattegrunnlaget, slik at alle inntektskilder vil bli beskattet. Selv om denne fremgangsmåten idag aksepteres av størstedelen av det politiske spekter, gikk to Knessetmedlemmer, som representerte Likud og Arbeiderpartiet, like før Knesset-valgene i 1988 sammen om å fremme et lovforslag som gir skattefritak for kooperativmedlemmers aksjer. Dette kom etter at uttrykkelige skriv - undertegnet av begge partiers ledere like før valgene i 1984 - var blitt lagt frem for de respektive partienes Knesset-fraksjoner, som lovte å vedta en slik lov i Knesset. Forslaget ble fremskyndet gjennom alle fire behandlinger før valgene, og fritakelsen trådte i kraft. Kooperativene "betalte tilbake" til partiene: Noen busser kjørte rundt med reklameskilt for Arbeiderpartiets kampanje, andre skapte blest for Likud. En svært institusjonalisert pressgruppe er kommunestyrenes forbund; det består av alle lederne for de kommunale myndigheter, som velger sine styrende organer gjennom partikoalisjoner. Helt siden staten ble til, har det hersket et spenningsforhold mellom den sentrale regjeringen og kommunestyrene angående fordelingen av budsjetter og myndighetsområder. De britiske mandatbestemmelsene for kommunestyrene, som forholdet er grunnet på, gir kommunestyrene en klart underordnet stilling. En distriktsfunksjonær fra innenriksministeriet godkjenner kommunale avgjørelser; regjeringen bestemmer hvor mye de kommunale myndighetene får øke de kommunale avgiftene; størrelsen på statsstøtten til de kommunale myndighetene er avhengig av innenriksministeriets temmelig grove skjønn; og regjeringsmini­ steriene som har ansvaret for de sosiale tjenester (utdanning, arbeid og velferd), som fastlegger en bestemt andel av lokale tjenester, tildeler vanligvis ikke tilstrekkelige beløp til å finansiere disse tjenestene. Ordførerne tilbringer mer tid i regjeringsministerienes korridorer i Jerusalem enn på sine egne kontorer. Noen drar fordel av individuelle politiske og personlige forbindelser med beslutningstakerne i den nasjonale regjering, men de finner det også nyttig å opptre som samlet gruppe, som er i stand til å øve press ved å legge ned den kommunale strukturen over hele landet - en trussel de ofte kommer med. På det personlige plan, der ordførerne utnytter politiske forbindelser for å rette

300

spesifikke krav til det nasjonale lederskapet ("Jeg kommer ikke til å bli gjenvalgt hvis jeg ikke får det budsjettet jeg trenger", for eksempel), og det kollektive plan, pågår det også en sektoriell aktivitet innenfor kommunestyreforbundet. Spesielle interesser blir artikulert både av utviklingsbyene og de arabiske landdistriktene, og også av kommunale myndigheters ad hoc -organisasjoner i forskjellige deler av landet, grenseområdet i nord, for eksempel, som i mange år var gjenstand for Katyusha-rakettangrep fra Libanon. Utviklingsbyene er spesielt avhengige av den sentrale regjeringen, fordi inntektene fra de kommunale skattene er relativt lave, særlig fra den industrielle og kommersielle sektor. I de fleste utviklingsbyer som ligger i utkantstrøk og er befolket av ikke-askenasiske jøder (askenasim-jødene som var tatt opp der hadde funnet måter og midler til å forlate utviklingsbyene og flytte til de store byene), blir det lagt ned store anstrengelser for å stanse innbyggernes flukt til landets sentrum og lokke unge mennesker fra sentrum ved å tilby skattefor­ deler. Jo lavere de kommunale skatteratene er, desto større er den tilsynelatende tiltrekningskraften på de nye innbyggerne. Men det betyr også lavere kommunale inntekter og større avhengighet av den sentrale regjeringen. Utviklingsbyene er også svært klar over behovet for å beskytte det delvise inntektsskattefritaket innbyggerne der er blitt innrømmet i mange år, men som den sentrale regjeringen i noen tid nå har forsøkt å fjerne. Lederne for utviklingsbyene ser på dette som en alvorlig trussel mot byenes fremtid, og har fra år til år, ved å øve press på Knessets finanskomité, klart å avverge det. Situasjonen til de arabiske kommunale myndighetene er forferdelig. Deres budsjett per person utgjør omtrent en tredjedel av budsjettet i de jødiske kommunene; de kommunale skatteinntektene er svært lave, og regjeringsbistanden er begrenset. Dette gjemspeiler seg i hvordan landsbyene tar seg ut for utenforstående. De mangler den nødvendige infrastruktur og er overbefolkede: Her fins overdådige villaer som beboerne har bygget selv eller ved hjelp av slektninger, men det fins ingen byplanlegging, og kloakksystemet renner gjennom de antikverte, kronglete gatene. Lederne for de arabiske kommunene har organisert seg i Komitéen av ledere fra de arabiske myndighetene, hvis hovedkrav er jamstilling av arabiske og jødiske kommuner. Komitéen, som har

301

blitt de israelske araberes viktigste representant, bringer på banen mange politiske saker og gir uttrykk for sine syn på det palestinske spørsmål. Selv om regjeringen er villig til å diskutere kommunale anliggender med komitéen, og selv om den stort sett innrømmer den urettferdige behandlingen av den arabiske sektoren og kommer med forslag for å overvinne skillet over flere år, er den ikke villig til å anerkjenne den som de israelske araberes representative organ. Mens de tidligere kabinettministrene fra Arbeideralliansen viste en relativt åpen holdning og innså at araberne ikke hadde noen andre representative rammer, har Likud-ministrene forsøkt, hittil uten å lykkes, å boikotte komitéen i politiske anliggender. Faktum er at de israelske arabere betrakter komitéen som sin egentlige representant. De regner komitéens leder, ordfører Ibrahim Nimr Hussein fra Shefaram, for å være den mest betydningsfulle arabiske personlighet i Israel, på tross av det faktum at han ikke har noen partitilhørighet og er mindre velkjent i det israelske samfunnet enn mange andre fremstående arabere. Et konsept som har blitt mer og mer sentralt de senere år, er "nabolag". Dette begrepet blir brukt for å referere særskilt til de forfordelte urbane utkantstrøkene som har tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet, særlig siden Sort Panter-demonstrasjonene på 1970tallet. Innbyggerne kom til disse nabolagene enten da de først innfant seg i Israel eller etter en periode i en transittleir, andre kom senere fra utviklingsbyene, for å søke arbeid i storbyen, og slo seg ned i nærheten av den. Disse boligområdene, med en overveiende sefardi-befolkning, har en relativt høy kriminalitetsprosent, særlig narkotikarelatert kriminalitet. Mens kodenavnet for de lavere inntektsgrupper, som for det meste besto av sefardim, før i tiden var "utviklingsbyer", har utviklingsbyer og nabolag i de senere år blitt nevnt i samme åndedrag. Like før valgene i 1988 ble det innenfor Arbeiderpartiet presset på for å reservere en listeplass for en representant fra disse nabolagene, og i dag tjenestegjør en innbygger fra et nabolag sør for Tel Aviv, i Knesset. Han bringer ofte opp saker som er særegne for denne sektoren (rivingen av hus som er oppført uten byggetillatelse, for eksempel, eller å skaffe til veie forskjellige tjenester, så som

302

tilfluktsrom, som viste seg å mangle under Golfkrigen, behandlings­ tilbud for narkomane, osv.). Kontrasten mellom de kommunale myndighetenes suksess siden 1989 med å absorbere massebølgen av immigrasjon fra Sovjetunionen, og problemene som oppsto på det nasjonale plan, sammen med det som viste seg under Golfkrigen, da ordførerne i byene som ble truffet av Scud-raketter klarte seg beundringsverdig, mens regjeringens behandling av tingene avslørte en tydelig mangel på koordinasjon, har ført til at opinionens krav både om å redusere kommunestyrenes avhengighet av den sentrale regjeringen og å gi kommunestyrene større myndighet på bekostning av regjeringsministeriene, er berettiget. Imidlertid er det lite sannsynlig at dette vil skje. Zanbarkommisjonens rapport, som foreslo en rekke desentraliseringstiltak og overføring av myndighet til kommunene, ble godkjent av kabinettet i 1985, men ble aldri satt ut i livet. Ministeriene vil fortsette med tilsynelatende å gå inn for desentralisering, mens de foretrekker at utkantstrøkene fortsetter å være avhengige av dem både i større og mindre anliggender; kommunestyrene vil fortsette å fungere som en pressgruppe, noe som krever både at de endeløse underskuddene deres slettes, og at de får større myndighet. Forbrukerorganisasjonene i Israel er svakere enn mange av deres vestlige motstykker, selv om Israel er et forbrukersamfunn som i stor grad kan måle seg med det amerikanske samfunnet. En slik organsisasjon er i virksomhet innenfor Histadrut (forbrukermyndigheten), en annen understøttes delvis av handels- og industriministeriet (forbrukerrådet). Histadrut befinner seg i et evig dilemma. Ikke bare er den arbeidsgiver som representerer arbeiderne, den er også en forkjemper for full sysselsetting og for beskyttelsen av de lokale produktene, De har også ansvaret for å beskytte forbrukernes interesser. Dens motstand mot å utsette israelsk industri for import, og det at den går inn for en høy tariffpolitikk, øker forbrukerens kostnader betraktelig. Dette er et direkte inngrep i forbrukernes valgfrihet, som ofte tvinger dem til å kjøpe et mindreverdig produkt til høyere pris. Den høye prisen på hjemlige produkter har selvfølgelig en direkte innvirkning på inflasjonsraten, og utgjør en uoffisiell skattlegging av de lavere inntektsgruppene. Siden den ene av forbrukerorganisa-

303

sjonene er knyttet til Histadrut, med sin historiske preferanse for å beskytte arbeidstageren heller enn forbrukeren, mens den andre er knyttet til handels- og industriministeriet, som historisk sett beskytter fabrikkeieren heller enn importøren, begrenser de seg vanligvis til å gi forbrukerveiledning. De kommer med kritikk, trekker store firmaers urettferdigheter frem i offentlighetens lys, og gir konstruktive råd for lovgivning og reguleringer for å sikre prismerking, varebetegnelse og overensstemmelse med kriteriene fastsatt av standardinstituttet. Ingen av dem har imidlertid noengang sponset en aktivitet som f.eks. en langvarig forbrukerstreik eller andre mer ukonvensjonelle tiltak, som kunne tvunget regjeringen eller fabrikkeierne til å gå nye veier. Forbrukerbevisstheten i det israelske samfunnet er ikke høyt utviklet, noe som skaper en ond sirkel. Forbrukerorganisasjonene vekker ikke offentlig protest eller oppdrar folk til å kreve sin rett, og forbrukerne forventer ikke av organisasjonene at de skal representere dem eller bli mer militante. De forskjellige immigrantorganisasjonene (landmanschaften) utgjør en pressgruppe av en særskilt art. De bistår immigranter fra hvor de enn måtte komme under absorberingens første faser; ved siden av å gi generell informasjon, hjelper de dem også å lære seg hebraisk. Etterpå skaffer de dem et sosialt nettverk, og på et senere nivå understreker og fremdyrker de de kulturelle tradisjonene til deres respektive hjemland. Under den nylige immigrasjonen av etiopiske jøder (siden 1984) og Sovjetjøder (siden 1989) har de respektive immigrant-organisasjoner spilt, og de fortsetter å spille, en viktig og fremstående rolle. Organisasjonen av etiopiske immigranter har hovedsakelig slåss for at dette samfunnet må bli anerkjent som jøder som ikke behøver å gjennomgå en rituell konvertering, med den begrunnelse at (på tross av deres spesielle skikker) de er bona fide -jøder, som ikke burde behandles annerledes enn andre jødiske samfunn. Denne aksjonen fikk bred offentlig sympati og viste seg å være vellykket. Sovjetjødiske immigranter har kjempet i en årrekke for å forsterke det offentlige kravet om å åpne Sovjetunionens porter for jødisk emigrasjon. Den israelske regjering fastholdt på sin side at stille diplomati, særlig gjennom De forente stater, var mer effektivt enn åpen kamp, med demonstrasjoner og massesamlinger. Denne striden ble

304

aldri løst: Regjeringen fortsatte sine diplomatiske bestrebelser, men immigrantorganisasjonene demonstrerte. Mot slutten av 1989 ble Sovjetunionens porter åpnet for jødene. På samme tid fant det sted en betydelig reduksjon i antallet USA-visaer utstedt til sovjetjøder, noe som førte til en masseimmigrasjon til Israel, som oversteg 400.000 mot utgangen av 1992. Immigrant-organisasjonene lot den gamle diskusjonen ligge, og erstattet den isteden med krav om bedre mottaksforhold, som ble lagt frem i de nye immigrantenes navn: Adekvate forholdsregler for å få ettersendt personlige eiendeler, insistering på større garantier til immigranter under deres første år i Israel, større pantelån, en reduksjon i antallet kausjonister som krevdes for å søke om pantelån, osv. De unge immigrantledeme har vist seg å være ganske så effektive når det gjelder å nå mediene, delvis fordi mange av dem er mennesker som har tilbrakt mange år i sovjetiske fengsler på grunn av sionistisk aktivitet. De har hyppige møter med kabinettet og Knesset-medlemmer, og har observatørstatus i flere komitéer som treffer avgjørelser som er relevante for sovjetiske immigranter. Immigrantorganisasjoner fra land det bare kommer få nye immigranter fra nå, er idag involvert i et mangfold av saker. De skaffer immigrantbam stipendier, hjelper til med å finansiere kommunale bygninger og bibliotek, oppmuntrer til skrivingen av bøker om deres respektive samfunns historie osv. Den største suksessen for immigrantene fra Nord-Afrika, har vært den vidstrakte godkjennelsen av Mimouna - en helligdag som blir feiret bare av nordafrikanske jøder etter at Passah (Påskefesten) er over, da folk går på besøk til hverandre og blir servert spesielt tilberedt mat. Da de først innfant seg i Israel lot immigrantene være å feire denne helligdagen, som var ukjent i den nylig opprettede staten. Først flere tiår senere, gjennom målrettede bestrebelser fra det marokkansk-jødiske lederskap, ble helligdagen gjeninnført i kalenderen. Den står nå oppført i skoleplanen som offentlig anerkjent helligdag, og er en av flere valgfrie fridager en arbeidstaker kan velge blant i løpet av året. I de senere år er den blitt feiret som en aften der den israelske eliten blir invitert hjem til marokkanske jøder over hele landet, etterfulgt av en kjempestor picnic i Jerusalems Sacherpark neste dag. Blant dem som går runden blant

305

de åpne hjemmene til marokkanske jøder hvert år, er statsministeren og andre kabinettministre, opposisjonslederen, og mange Knessetmedlemmer. De blir fotografert for media iført marokkanske tradisjonelle klesdrakter, og de roser den varme gjestfriheten til dette samfunnet og dets ledere. Påfølgende dag henvender statsoverhodene seg til titusener av feirende, og enhver som ikke blir invitert til denne begivenheten, føler seg forbigått. Saharana-jødene fra Kurdistans spesielle helligdag feires på en liknende måte, og enda en slik helligdag blir feiret av jødene fra Iran. Disse feiringene er et tydelig bevis på at det har lykkes de forskjellige immigrantlederskapene å beholde de organisasjonelle rammene selv etter at de har oppfylt sin spesielle hensikt. Dette er helligdager uten nasjonalt eller religiøst innhold, og har av og til sågar inneholdt aktiviteter som strider imot den jødiske religiøse tradisjon (som for eksempel magedans), og vekket rabbienes harme. Allikevel våger ikke den israelske eliten å kritisere dem, av frykt for de negative politiske konsekvensene det kunne få. De spiller sin rolle i disse feiringene år etter år, og sier til seg selv at prisen er verdt det. Forsikringsselskaper utgjør en annen betydningsfull pressgruppe, involvert som de er i å prøve å forhindre at utenlandske forsikrings­ selskaper, som ville tatt lavere premier, får fotfeste i Israel. Denne innstillingen går imot Israels ønske om å bli en del av det europeiske fellesskap i 1992; landet vil ikke være istand til å stenge dørene mot Europa og alene konkurrere mot hele kontinentet. Et annet av forsikrings-selskapenes mål, som bare delvis er blitt nådd, er å sikre en høy rente på statsobligasjonene som de kjøper for kundenes penger. Forsikringsagentenes union har også kjempet for å stenge yrket for folk som ikke oppfyller visse kriterier. Juristforbundet er det eneste yrkesforbund der medlemsskap er obligatorisk. Det aksjonerer offentlig i saker som f.eks. gjelder administrativ forvaring, protesterer mot at det åpnes private jusskoler, siden dette ville øke antallet jurister i Israel, der det allerede eksisterer like mange som i Japan - 11.000. Likevel har yrket og jurist-forbundet fortsatt en høy prestisje, og en god jødisk mor drømmer fremdeles om at hennes sønn skal bli jurist.

306

Revisorforeningen legger først og fremst press på finansministeriets skattedepartement. Revisorene er interessert i å øke offentlighetens avhengighet av dem. Mens skattemyndighetene for eksempel går imot obligatoriske skatteselvangivelser, for ikke å belaste systemet med rapporter fra små skattebetalere og dermed begrense muligheten til å overvåke de store firmaene, går revisorene inn for obligatoriske selvangivelser for alle. Revisorene er også opptatt av å stenge yrket for utenforstående, og protesterer mot fenomenet med "skattekonsulenter", idet de krever eksklusiv myndighet i utarbeidelsen av selvangivelser. Entrepenørforbundet - i mange år representert på Knessets høyre fløy - er mest opptatt av å bedre sin posisjon i regjeringens boligbyggeprosjekter som de er involvert i; de vil øke prosentandelen av garanterte forhåndssalg på leiligheter. Entrepenørene krever billigere råmaterialer og lavere skatter. I tillegg forsøker de å oppnå tillatelse til å innføre mer utenlandsk arbeidskraft og å forhindre at konkurrerende utenlandske entrepenører får lisens i Israel. To pressgrupper som har vært politisk aktive i mange år, er på den ene siden huseierne, og de beskyttede leieboerne på den andre siden. Huseierne, som politisk i første rekke er knyttet til de liberale innenfor Likud, hevder at bibeholdelsen av lave renters renter hindrer dem i å tjene på sine investeringer; leietakerne hevder at økte renter ville bety et alvorlig angrep på deres allerede lave levestandard. Leietakerne går vanligvis seirende ut av disse konfrontasjonene. En pressgruppe som er blitt sterkere de senere år, er pensjonistene. Deres rekker er blitt forsterket med størrelser som før i tiden pleide å sitte i spissen for store fagforeninger. Mens samfunnet på 1950- og 1960-tallet var meget ungt, er 10 prosent av Israels befolkning idag over sekstifem år, og denne kurven vil sannsynligvis øke noe med ankomsten av sovjetiske immigranter, der omtrent 15 prosent faller inn under denne aldersgruppen. Pensjonistene er en stor gruppe med spesifikke egne krav på forskjellige områder, men deres viktigste direkte stridsspørsmål går på størrelsen av pensjonstrygdene. Pensjonistene krever at alderdoms­ pensjonen det nasjonale forsikringsinstituttet betaler til alle pensjonerte arbeidstakere i Israel, fortsatt skal være knyttet til det gjennomsnittlige

307

lønnsnivå, og ikke til levekostnads-indeksen. De går imot skattlegging av disse utbetalingene, selv i tilfeller der en pensjonist også mottar en høy pensjon fra sin tidligere arbeidsgiver. Pensjonistene vokter årvåkent pensjonsfondene, og krever regjeringsstøtte - i form av særskilt høye renter for regjeringsobligasjoner solgt til pensjonsfondene - samt at bestemte lønnspakkekomponenter blir føyd til i tillegg til grunnlønnen når pensjonen beregnes (såsom ekstra betaling for bilhold og overtid). Mange pensjonister er i økonomiske vanskeligheter, etter å ha mottatt bare en liten andel av den inntekten de hadde mens de var i arbeid. Imidlertid har flesteparten av de som representerer dem idag, en relativt høy levestandard og er en del av den israelske elite. Like før valgene i 1984 ble det dannet en pensjonist-liste, som uten hell stilte til valg for Knesset. I 1988 fikk en annen pensjonist-liste, ledet av tidligere ansatte i utenriksministeriet og et tidligere medlem av Arbeiderpartiets sentralkomité, nesten en plass i Knesset, stort sett på bekostning av Arbeideralliansen. Dersom Arbeideralliansen ikke hadde mistet dette viktige mandatet, er det meget mulig at det ville blitt like sterkt som Likud og dermed forbedret sin forhandlingsposisjon. Uansett er det klart at pensjonistenes økende organiserte makt er en faktor det politiske systemet må regne med. Det faktum at Shimon Peres, mens han var finansminister, ble tvunget til å gå fra planen om å skattlegge pensjonene til pensjonister med relativt høye inntekter, er et tydelig bevis på deres makt. De funksjonshemmedes organisasjoner er også blitt mektigere de senere år. Dette er en særlig stor gruppe; som andre steder i verden består den av mennesker som har vært funksjonshemmet fra fødselen av eller som er blitt skadet i trafikk- eller arbeidsulykker, i tillegg til de som ble skadet under nazismens Holocaust, og ofre fra israelske kriger. Uføre fra IFS har de største fordelene, de som er født funksjonshemmede har de minste. Selv om det råder uenighet dem imellom om kravene for likelig behandling, slår de sammen sine bestrebelser for å gå inn for forhold som vil gi dem alle større bevegelsesmuligheter (fortausramper, for å gjøre det mulig for rullestolbrukere å krysse gatene uten hjelp), for avskaffelsen av skatter på hjelpeartikler for funksjonshemmede, for rehabilitering og for

308

høyere stønader. De uføre nyter godt av "svakhetens makt , slik den er definert av Anna Fauker. Det er svært vanskelig for valgte representanter å ignorere demonstrasjoner av blinde, amputerte og andre, som barrikaderer seg på et kontor - om mulig til og med i et regjeringskontor — og sverger at de ikke vil forlate det før kravene deres er blitt imøtegått. Politiet blir ikke tilkalt for å fjerne dem fra eiendommen, og myndighetene er nødt til å la sin vanlige fremgangsmåte ligge og forhandle med en gruppe som driver med ulovlige protestaksjoner. De mektigste allmenne interessegruppene er de politiske organisasjonene: Fred Nå, som presser på for å fremme fredsprosessen; og Gush Emunim, som går inn for innlemmelse av territoriene (begge deler er blitt drøftet ovenfor). Det eksisterer andre grupper som, selv om de er beslektet med dem, fungerer uavhengig. For eksempel har Betselem samlet informasjon om hendelser i de okkuperte områdene siden begynnelsen av intifadaen. Den fordeler sine rapporter blant beslutningstakerne i Israel, og forsøker å hjelpe i enkelttilfeller - personer som arresteres uten rettergang, eller uskyldige mennesker som blir dårlig behandlet av myndighetene. På den andre siden av det politiske spekteret, begynner organisasjonen av jødiske regionalråd i de okkuperte områdene å bli en faktor man må regne med. Den arbeider ikke bare for å utvide jødiske bosetninger i områdene og henvise nye immigranter til disse bosetningene, men også for bevæpningen av nybyggerne, liberaliseringen av det å åpne ild mot arabere, og reduksjon av fengselsstraffene for jøder som blitt dømt for å ha forvoldt skader mot arabere. På tross av sin uttrykkelige opposisjon mot den jødiske undergrunnen gikk medlemmer av denne gruppen, med avgjort suksess, inn for at undergrunnens ledere skulle løslates fra fengsel før tiden. De var også involvert i forsøket på å forhindre at soldater som var anklaget for illegal atferd overfor palestinere under den første perioden av intifadaen, ble dømt, under påberopelse av at ordrene som ble gitt på den tiden, var tvetydige. Sent på 1980-tallet vokste det frem en interessegruppe bestående av en håndfull jussprofessorer fra Universitetet i Tel Aviv. Sammen med flere andre lederskikkelser krevde de en konstitusjon for Israel, og gruppen har siden vist evnen til å øve et betydelig press. De

309

forberedte til og med et utkast til en slik konstitusjon, som innbefattet et forslag om direktevalg av statsminister, en reform av Knessets valgprosess, samt en borgerrettighetslov. Vanligvis fører ikke slike bestrebelser til mer enn en avisartikkel eller to, og et hodenikk fra politikerne over rettsprofessorenes naivitet; ikke denne gang. Gruppen klarte å oppnå betydelig pengestøtte fra amerikanske jøder, som aldri hadde vært begeistret for det israelske koalisjons-regjeringssystemet og som i mange år hadde ment at en valgreform på magisk vis ville reformere Israels innenrikssituasjon. De ga seg i kast med en massiv PR-kampanje, inkludert helsides annonser i pressen, studiedager, og store demonstrasjoner. Det hele ble båret avgårde på en enorm vredesbølge som var rettet mot politikerne, en bølge som vokste under månedene mellom den nasjonale enhetsregjeringens fall og dannelsen av Likud-regjeringen. Pro-konstitusjonsgruppen, som rettet sine anstrengelser mot direktevalg av statsminister, rekrutterte hjelp fra brede lag av befolkningen, som ringte til politikere for å be om deres støtte. Til sist la fire Knesset-medlemmer - to fra koalisjonen og to fra opposisjonen - frem en plan for et lovforslag for direktevalg av statsminister, som kom seg gjennom første behandling med bred støtte. I den andre behandlingen støttet Arbeiderpartiet lovforslaget, Likud gikk imot det, og til slutt ble forslaget mottatt og direktevalg av statsminister vil finne sted i 1996. Sosialarbeidernes union har vært en fremtredende interessegruppe i de senere år, som, selv om den er en fagforening, har valgt å forsvare en idé. Israelske sosialarbeidere har i mange år sett på seg selv som så og si de eneste talsmenn for folk i vanskeligheter. Faktisk blir fremveksten av Sorte Pantere på 1970—tallet delvis tilskrevet sosialarbeiderne. De påpeker alvoret i slike problemer som narkotika og prostitusjon blant de lavere klasser, til media og beslutningstakerne; de retter oppmerksomheten mot strøk med alvorlig fattigdom, de eldres vanskeligheter, mishandlede kvinner og barnemishandling. Økt oppmerksomhet om disse problemene, kampen for å åpne krisesentre for mishandlede kvinner, å gjøre barnemishandling til et emne som angår alle, og opprettelsen av en myndighet til å ta seg av narkotika­

310

problemer: Alt dette tilskrives til en stor del innsatsen til sosial­ arbeidernes union. Det israelske borgerrettighetsforbund er en interessegruppe som fra tid til annen gir uttrykk for sin mening i saker som f.eks. eutanasi, men dens innflytelse er begrenset. Miljøgrupper har også liten tyngde, slik saken med Reading 4-kraftstasjonen på 1960-tallet viser (drøftet ovenfor). Dette er to områder der interessegrupper i den vestlige verden er langt mer fremstående enn i Israel.

Regjeringens sentrale stilling i Israel gjør at det i første rekke er den pressgruppene retter seg mot; pressgruppenes største bestrebelser rettes mot kabinettministre, generaldirektører og høyerestående tjenestemenn i regjeringsministeriene. Innenfor Knesset er det fremste angrepsmålet for pressgrupper finanskomitéen. Fordi den må godkjenne hver budsjettmessig tildeling, regner man med at den har reell makt. Andre Knesset-medlemmer blir utsatt for press når en særskilt sektor forsøker å fremme sine interesser gjennom et lovforslag, eller når en offentlig interessegruppe støtter en viktig sak, såsom direktevalg av statsminister. Mange økonomiske saker - mest fremtredende er monopolenes bestrebelser på å beholde sine monopoler, fabrikkeiernes motstand mot å utsette israelsk industri for import, osv. - drøftes mellom den relevante interessegruppen og medlemmer av koalisjonen eller Knesset. Saker som har forbindelse med det israelske samfunnets og regjeringens art, kanaliseres vanligvis gjennom mediene, særlig gjennom radio og fjernsyn. Fordi valgmulighetene fremdeles er relativt begrensede, får spørsmålet innpass i nesten hvert israelske hjem via kveldsnyhetene på fjernsynet. Vanligvis er det tilstrekkelig til å sikre at pressen følger opp og at det blir satt igang en offentlig debatt, dersom saken anses som viktig nok. De faste Knesset-interessegruppene omfatter både interne og eksterne grupper. De eksterne gruppene er Histadrut, fabrikkeierne og immigrantorganisasjonene. De har faste representanter i Knesset, som deltar i Knesset-komitéenes møter på en nærmest regulær basis. De treffer innflytelsesrike Knesset-medlemmer og legger frem sine organisasjoners standpunkter i aktuelle saker. De interne interesse-

311

gruppene, som har blitt særlig fremtredende i de senere år, består av grupper av Knesset-medlemmer fra forskjellige fraksjoner, som slår seg sammen som interessegruppe for et spesifikt formål. De møtes jevnlig og fatter vedtak i relevante saker. På denne måten går for eksempel "den sosiale interessegruppen", som består av Knessetmedlemmer fra høyre- og venstresiden - imot enhver lovgivning som de mener vil ha en ufordelaktig innvirkning på de lavere inntektsklassene. "Jordbruks-interessegruppen" - den eldste av dem alle - befatter seg med å sikre bøndenes subsidier på produksjonsmidler og jordbruksprodukter, samt med å arrangere gjeldsnedbetalingsavtaler innenfor jordbrukssektoren. I kontrast til disse to, består interessegruppen til "de trofaste mot landet Israel" av medlemmer fra Likud og fraksjoner på høyresiden, og den går først og fremst til aksjon når den føler at regjeringen alvorlig overveier et forslag til løsningen av den arabisk-israelske konflikten. Tidligere har det også eksistert en fredsvennlig interessegruppe bestående av Knesset-medlemmer fra Arbeiderpartiet og partier på venstresiden, som oppmuntret regjeringen til å ta et fredsinitiativ. Problemet med de interne interessegruppene, er at Knesset-medlemmer har en tendens til å fungere innenfor dem som medlemmer av en pressgruppe, og ikke nødvendigvis som valgte offentlige representanter, som ved en beslutning hele tiden må veie fordelene for det allmenne mot prisen som allmennheten, en del av den eller hele, vil måtte betale dersom beslutningen vedtas. Medlemsskap i en interessegruppe er ofte viktigere for et Knesset-medlem enn å rette seg etter partidisiplinen, og han slites ofte mellom to motstridende grupper. De politiske interessegruppenes viktigste redskap er massedemonstrasjonen. Den får alltid medieomtale, tjener som et bevis på styrke, og nødvendiggjør et slags svar. Flere organisasjoner har fordelt de private telefonnumrene til ministre og Knesset-medlemmer til sine tilhengere, og oppfordrer dem til å "bombardere" politikerne med telefonoppringninger som forsvarer et bestemt standpunkt. En langt mindre irriterende metode går ut på å forsyne tilhengerne med ferdigtrykte postkort som de skal underskrive og sende til beslutningstakerne. Massedemonstrasjoner blir avholdt på Malkhei Israel-plassen i Tel Aviv, som rommer hundretusener. Å velge en slik

312

lokalitet for en demonstrasjon utgjør en risiko, fordi det merkes med en gang på en slik stor plass hvis antallet deltakere ikke er tilstrekkelig stort. På den annen side er en vellykket demonstrasjon her et tydelig bevis på en gruppes evne til å samle bred støtte. Mindre demonstrasjoner i Tel Aviv blir avholdt på Museumsplazaen. I Jerusalem kan man nesten hver søndag se demonstranter vis-å-vis regjeringskontorene, der det ukentlige kabinettmøtet er forsamlet, og mange ganger blir de værende der i mange dager. I 1989 slo for eksempel et antall ledere for de kommunale myndighetene, som ikke var istand til å betale lønningene til sine ansatte, opp telt i en demonstrasjon som varte noen dager. En natt fikk de til og med selskap av innenriksministeren. Foran statsministerens bolig kan man nesten alltid finne representanter fra høyre- eller venstresiden som avholder forlengede våkennetter i protest. Andre demonstrasjoner avvikles ved et sentralt veikryss i nærheten, den mest berømte er demonstrasjonen til Sortkledde Kvinner; de har møtt opp der hver fredag ettermiddag i de senere år, for å oppfordre Israel til å trekke seg ut av territoriene. Økonomisk press fra "de uformuende" (de som lever av en eller annen form for pensjon eller trygd, de hjemløse, osv.), kommer til uttrykk gjennom demonstrasjoner, individuell trakassering eller illegale aksjoner, som myndighetene ikke våger å gripe inn mot. Et eksempel på dette, som er nevnt ovenfor, er da de funksjonshemmede inntok et kontor i finansministeriet. Et annet tilfelle i 1990, innebar at hjemløse familier slo opp telt i offentlige parker over hele landet, i protest mot stigningen i husleieprisene. Noen ordførere forsøkte å sette igjennom loven og tilkalte politiet, men det ble snart klart at dette ikke var en hensiktsmessig ting å gjøre. Ikke bare lot flesteparten være å fjerne teltboerne, de skaffet dem til og med elektrisitet, vann og sanitært utstyr. Husrom ble da også tilsist funnet for de fleste av disse familiene. De "velståendes" press er av en mindre offentlig karakter. Forholdene mellom offentlige og private økonomiske organisasjoner og høyere regjeringstjenestemenn, er meget sammensatt; her brukes gulroten langt oftere enn stokken. Gapet mellom de to partene er svært store. På den ene siden står den høyere regj er ingstj eneste-

313

mannen, med vide skjønnsmessige fullmakter og myndighet til å inngi klage på en skattebetaler som har begått en overtredelse, eller til bare å gi ham en bot, dersom han finner det passende. Han kan bestemme at den forventede avkastning av en bestemt investering ikke berettiger til regjeringssubsidium, eller han kan være behjelpelig med å skaffe betydelig regjeringsstøtte til et firma, som ville gått under uten den nødvendige summen. Med en netto månedlig inntekt på mindre enn $2.000 på toppen av pyramiden, kan han ikke engang opprettholde en moderat levestandard, særlig dersom hans kone ikke arbeider. På den andre siden står de økonomiske konsernene, med de beste regnskapsførere og jurister til sin disposisjon, som kommer til regjeringstjenestemennene og tigger. Selv om en slik skrikende forskjell meget vel kan gi grobunn for korrupsjon, er slike tilfeller sjeldne i Israel; jeg tror faktisk ikke det ville være for naivt å påstå, at det å motta bestikkelser ikke er symptomatisk for den israelske offentlige forvaltning. Det mest lukrative lokkemiddel de økonomiske konsernene kan tilby en slik tjenestemann, er et tilbud om en fremtidig ansettelse. Selv uten et uttrykkelig tilbud, kan selvfølgelig den interessen de viser en tjenestemann vekke forventninger som vil påvirke hans atferd. Jeg støtte på flere slike tilfeller under min periode som visefinansminister, og alle var lovlige, siden den naturlige fortsettelse av karrieren til en høyerestående regjeringstjenestemann innenfor den økonomiske sektor, er det private marked og de forskjellige økonomiske organisasjonene. Handels- og industriministeriets generaldirektør ble generaldirektør for fabrikkeiernes organisasjon; skattekommisjonæren gikk inn i et av landets største regnskapsfirmaer; visesuperintendanten for lønninger i finansministeriet, som deltok i svært tøffe forhandlinger med Histadruts helsefond om de uregelmessige lønnsfordelene de tilbød sine ansatte, takket ja til en stilling i nettopp dette helsefondet. Viseleder for finansministeriets budsjettdepartement ble utnevnt til økonomisk rådgiver for det offentlige transportkooperativet Egged, som hvert år tinger med budsjettdepartementet om titalls millioner dollar, hvis ikke mer; budsjettdepartementets tjenestemann med ansvar for utdanning ble tilsatt som økonomisk rådgiver for Beit Berl, en av de store utdanningsinstitusjonene i Israel, som også fører en vedvarende

314

"dialog" med budsjettdepartementet. Representanten for en økonomisk organisasjon vil ofte invitere en høyerestående tjenestemann til lunsj, og selv de tjenestemenn som med overlegg avslår slike invitasjoner, vil ikke takke nei til anledningen til å bese et større økonomisk konsern eller en fabrikk, eller til å være tilstede ved en prestisjetung høytidelighet disse organisasjonene har sponset. Disse høytidelighetene gir tjenestemennene og deres hustruer sosial status, og belønner dem dermed godt uten å være smakløse. Disse pressgruppene åpner dermed dørene for beslutningstakerne for seg, for det er vanskelig å avvise forespørsler når et personlig forhold først er opprettet, hvor overfladisk det enn måtte være. "De gamle guttas" nettverk er svært kjennetegnende for forbindelsene mellom den økonomiske sektor og den offentlige forvaltning. Firmaer som er involvert i våpenindustrien (som Den israelske flyindustrien, de forskjellige militære industrier, Sultam, og andre) utnevner ofte tidligere militæroffiserer til ledende eller høyere stillinger, vanligvis de som tidligere var ansvarlige, direkte eller indirekte, for IFS's våpenforsyning. Det faktum at ILI ledes av en tidligere befalshavende for flyvåpenet, som kjenner flyvåpenets topper personlig (mange av dem har mottatt vingene sine av ham), skader ganske visst ikke deres bestrebelser for å konkurrere med utenlandske firmaer om anbud på produksjonen av forskjellige typer luftfartøy. Disse tidligere offiserene retter sine bestrebelser mot de arméoffiserene som akkurat da er ansvarlige for våpenforsyningen. Mange av dem sto tidligere under deres kommando, og de har beholdt nære vennskapelige forbindelser med hverandre. Anbefalingen fra en tidligere kommandooffiser, som er helhjertet overbevist om at produktet han anbefaler er ypperlig egnet for IFS og sikrere enn konkurrentenes (og dette kommer fra en kommandant som fremdeles innehar en høy reserverang, og kanskje selv vil bli nødt til å stole på det utstyret han nå anbefaler), er en meget spesiell garanti. En liknende situasjon råder innen den statlige sektor. Når toppfolk innenfor finansministeriet-, statsrevisor- og budsjettdepartement, såvel som tidligere høyerestående ansatte i handels- og industriministeriene, jordbruk eller forsvar, dukker opp i korridorene til de ministeriene de tidligere var tilknyttet, utstråler de troverdighet. I mange tilfeller

315

tilhører statstjenestemenn og tidligere statstjenestemenn den samme sosiale omgangskrets. De kommer sammen i helgene og rådfører seg ofte med hverandre, og dørene til disse tjenestemennene står bestandig åpne for deres venner - som nå representerer forskjellige økonomiske interesser. Situasjonen i den politiske verden ser ikke mye annerledes ut. Forretningsmenn foretrekker å legge frem sine krav for de høyeste sirkler. I mange tilfeller er de av den oppfatning, at mens høyerestående regjeringstjenestemenn virker innenfor fastlagte og konservative referanserammer, kan politikerne i ledelsen for ministeriet handle mer etter eget forgodtbefinnende når det gjelder samfunnets interesser. (For eksempel kunne et feriesenter nord i Israel, som hadde få gjester i årene med Katyusha-angrep i Galilea, etter å ha brukt alle sine resurser be om hjelp til å dekke sin gjeld, idet det påberopte seg spesielle hensyn for å ha fortsatt å operere ved "frontlinjen" selv i de hardeste årene.) Men når forretningsmenn ringer kontoret til ministeren eller hans nærmeste underordnede, blir de vanligvis henvist til en egnet tjenestemann i ministeriet. De har vanskelig for å nå frem til selve politikerne, dersom de da ikke er beredt til å sitte på gangen og enten vente på at de skal forlate rommene sine, eller oppsøke dem når de er ferdige med en offentlig opptreden. Alternativet er å benytte en mellommann, som politikerne ikke kan avvise. Ganske ofte kunne et Knesset- medlem be om et møte med meg, der han ville ta med seg en forretningsmann med et "spesielt" problem; han ville så spøne om jeg hadde noen innvendinger mot å lytte til ham; ved dette tidspunktet ville Knesset-medlemmet forlate rommet. Noen ganger ringte gamle venner fra universitetet eller militæret kontoret mitt for å få en avtale, vel vitende om at de ikke ville bli spurt om grunnen; først da de ankom, ville jeg få se at de var ledsaget av en eller annen forretningsmann, som jeg så ikke lenger kunne avvise. Som konklusjon kan vi si at press- og interessegrupper i det israelske samfunnet i de senere år har fått en grad av legitimitet, som de hverken hadde under den førstatlige perioden eller i statens tidlige år. Pressgrupper opererer på en liknende måte som i De forente stater, selv om disse er forskjellige. Når det gjelder deres effektivitet: Det israelske samfunns lille størrelse tatt i betraktning, med landets lille

316

elite og ensartede sosialisering, som skaper følelsen av at "alle kjenner alle", er det sannsynligvis nettverket av gamle gutter som utøver mer innflytelse enn noen andre pressgrupper.

317

9 Etterskrift Noe skjedde med oss på vår vei til å virkeliggjøre Herzls visjon. Ingen virkelighet gjenspeiler helt visjonen som den var født ut av, men denne virkeligheten synes særlig forskjellig. Dreyfus-saken, som sjokkerte Herzl, ble rene barneleken sammenliknet med utryddelsen av de europeiske jødene, som fremskyndet opprettelsen av staten Israel; mens det arabiske problemet, som han behandlet svermerisk, har blitt det sentrale problemet i livet til de jøder som har levd i landet de siste hundre år. Det er dette problemet som hviler tungt på oss; det er dette som trekker ressursene våre bort fra de virkelig viktige sakene som er nødvendige for å sikre vår fysiske overlevelse; det er dette som splitter oss i vår søken etter en løsning. I etterkant, forsterket av skrivingen av denne boken, virker det for meg som om årene mellom 1957 og 1967 var våre beste år. De innbefattet meget vanskelige tider - med Kasztner- og Lavonaffærene og et år med alvorlig økonomisk tilbakegang - og de var kjennetegnet av sporadiske episoder langs den syriske og den jordanske grensen. Det var etnisk oppildnede konflikter i Wadi Salib, og spørsmålet om "Hvem er en jøde?" ble det viktigste stridsspørsmål i det israelske samfunnet. I det store og hele viste imidlertid disse årene hva Israel er i stand til å oppnå i en forholdsvis fredelig periode. Israel opplevde mange vanskeligheter i sine første år, da landet i en uforutsett skala måtte befatte seg med problemer både når det gjaldt sikkerheten og absorberingen av immigranter. Årene var kjennetegnet av en viss følelse av ustabilitet, særlig på den nasjonale sikkerhetens område, der Israel fremdeles ikke var sikker på hva det var istand til. De trivielle anliggender som dukket opp til overflaten etter de heroiske dagene med statsproklamasjonen og Uavhengighetskrigen, skapte en viss frustrasjon blant den yngre generasjonen, der noen forlot Israel for å søke sin lykke andre steder. De økonomiske vanskelighetene, 319

nøysomhetspolitikken og rasjoneringen av forbruksvarer, skapte en følelse av fattigdom i et samfunn som hadde blomstret økonomisk under Den annen verdenskrig, og der utdanningsnivået, før statens opprettelse, hadde vært blant det høyeste, hvis ikke det høyeste, i verden. Sinai-kampanjen skaffet Israel bevis på egen styrke; i løpet av omtrent 100 timer var hele Sinaihalvøya i israelske hender, noe som skapte en følelse av varighet og stabilitet når det gjaldt Israels fremtid, både innvendig og utvendig. Tilbaketrekkingen fra Sinai og Gaza noen måneder senere etterlot en bitter bismak, men hadde ingen traumatisk virkning. Israel i 1957 var et selvsikkert land, som ved å skaffe seg kapital utenfra og ved industrialisering, lyktes i å heve folkets levestandard. Landet tjente som et eksempel for stater i Den tredje verden som hadde befridd seg fra kolonialismen. Israel ga en betydelig agrikulturell og økonomisk støtte, samtidig som det fullførte en prosess med indre integrering og utviklet sin vitenskapelige infrastruktur. Dette var år da Israel utførte det umulige. Med en befolkning som hovedsakelig stammet fra Den tredje verden, satte det kursen mot de vestlige stater og nådde raskt et søreuropeisk nivå, med en forbløffende årlig vekstrate på 10 prosent. Dette var årene da Israel frigjorde seg fra mange av normene som hadde slått rot i den førstatlige perioden avpolitiseringen av institusjoner som kringkastningsmyndighetene og arbeids-kontorene, opprettelsen av en profesjonell offentlig administrasjon og armé - alt dette innenfor Israels snevre grenser. Drømmen om å erobre Vestbredden eller Gaza strandet utelukkende på det israelske politiske systems irrelevante utkantgrupper. Okkupasjonen av Vestbredden og Gaza viste seg mer enn noe annet å være åpningen av Pandoras eske. Israel hadde plutselig ansvaret for nettopp de menneskene som hadde flyktet fra den jødiske staten, eller som var blitt utvist derfra nitten år tidligere; enda engang måtte det stå ansikt til ansikt med et problem som hadde bekymret det førstatlige jødiske samfunnet i årtier - det tallmessige forholdet mellom jøder og arabere i landet Israel. Det nye israelske styret, den vedvarende friksjon med israelske myndigheter, ansettelsen av palestinere i

320

ufaglærte jobber innenfor den israelske økonomien: Alt dette skapte en dyp motvilje mot israelerne blant palestinerne, ga næring til den nasjonalistiske flammen og førte til fornyede manifestasjoner av palestinsk terrorisme. Fra da av har dette vært hovedsaken på vår dagsorden, som har skjøvet nesten alle andre saker tilside. Dermed ble Israels sensasjonelle seier i 1967 en forbannelse. Golfkrigen kan komme til å forandre situasjonen. Dersom Israel som et biprodukt av den oppnår en overenskomst med palestinerne og de arabiske stater, dersom det i kjølvannet av Scud-rakettene som ble avfyrt mot israelske befolkningskonsentrasjoner vokser frem en politisk prosess som fører til fred, vil Israel tre inn i en ny æra, ulik noe annet den noen gang har kjent til.

Vil det lykkes Israel å vende tilbake til Herzls visjon? Vil den delvise fjerningen av forsvarsbyrden ikke bare fjerne unnskyldningen og blottstille vår nakenhet? Vil Israel være istand til å bli det åndelige sentrum Asher Ginsberg (enda en sionist-tenker som kalte seg Ahad Ha-Am, som betyr "en av folket") snakket om? Jeg mener vi har en mulighet. Jeg tror at dette landet - som har flere leger per 1.000 innbyggere enn noen andre land i verden, med like mange jurister som Japan, med mange universiteter og vitenskapsinstitusjoner - kan bli et verdenssenter for forskning og utvikling innenfor en tidsfrist på få år. Israel vil raskt venne seg til de forandrede forholdene. Den lange militærtjenesten, den årlige reservetjenesten, ukrenkeligheten til alt som har med sikkerhet å gjøre, tildelingen av enorme summer til forsvaret: Alt dette vil forandres kraftig, hvis ikke fullstendig, i fredstid. Israels sikkerhetsproblemer og forsvarsbyrde har ikke bare tjent til å unnskylde visse handlinger, men har også bidratt på en positiv måte. Arméen ble "smeltedigelen" i israelsk liv; den er en ramme innefor hvilken alle er likeverdige, der folk kan avansere relativt raskt, der unge mennesker fra landets knutepunkt møter dem fra utkantsstrøkene, et møte som ikke ville funnet sted hvis det ikke ble påtvunget dem. Den er en uuttømmelig kilde til vennskap mellom mennesker med svært forskjellig bakgrunn, og til og med til inngifte mellom de forskjellige jødiske samfunnene. Arméen er også utklekkingssted for politiske ledere. Den tjener som et utvidet modenhetsrituale for

321

israelsk ungdom, og den er en kilde til stolthet for alle som tjeneste­ gjør innenfor den.

Imidlertid har sikkerhetsproblemet også blitt brukt som en unnskyldning som muliggjør statskontroll, noen ganger ved å gå utenom demokratiske og lovlige prosedyrer. Den offisielle unntakstilstand som har rådet i Israel siden statens opprettelse, setter enhver minister istand til å erklære unntaksforordninger for en tremånedersperiode innenfor ethvert område, uten Knessets samtykke. Unntakstilstanden gir også legitimitet til bruken av administrativ forvaring - ved hvilken en person kan bli holdt i arrest i seks måneder uten å bli konfrontert med en offisiell tiltale. Unntakstilstanden gir forsvarsstyrkene en uformell myndighet, som ikke har noen plass i en demokratisk stat. Og selv om Israel i enhver betydning av ordet er et demokrati, og på tross av det faktum at Israel gjennom disse årene med unntak ikke en eneste dag har opphørt å være et demokrati, kaster dette faktum likevel en mørk skygge. I løpet av Golfkrigen ble det utformet et nytt uttrykk i Israel "unntaksrutinen". Det henspilte til den merkelige beredskaps­ tilstanden vi opplevde i seks uker, under hvilke gassmaskene aldri vek fra vår side og da et værelse ble holdt forseglet i hvert hjem, hvor vi låste oss inn ved lyden av en sirene. "Unntaksrutinen" er et vulgært uttrykk, men for meg betegner det livet i Israel de siste årtier, før og etter statens opprettelse. Vi har blitt vant til "unntaksrutinen" som en pukkelrygget venner seg til sin pukkel. Mennesker blir født inn i den, og går fra den inn i den neste verden. Mennesker som meg selv, som er født samtidig med staten, har aldri kjent noen annen virkelighet enn unntaksrutinen. Når vi reiser til utlandet og der ser en stedlig avis med en sportsoverskrift, er vi sikre på at det er sistesiden vi ser på og snur instinktivt avisen rundt. I Israel kan ingen sportsbegivenhet noensinne konkurrere med nyhetene om en soldat som er såret av en sten kastet i de okkuperte områdene, eller i et grensesammenstøt med en gruppe terrorister, etc. Utfordringene Israel vil stå overfor når freden er oppnådd, vil bli svært vanskelige. Problemet vil ikke være bare en ren lengsel etter pukkelen (en følelse av tomhet og nostalgi etter de "gode gamle

322

dager", da alle hadde en rolle å spille og livet hadde en mening). Det vil først og fremst gjelde behovet for å omdirigere alle eksisterende resurser, inklusive nye sådanne, for å kunne absorbere den store immigrasjonsbølgen fra det tidligere Sovjetunionen, og på samme tid introdusere betydelige forandringer i det israelske samfunn. Disse forandringer er nødvendige dersom Israel skal forvandles til en attraktiv impuls for jødene rundt omkring i verden, istedenfor å være "nest beste valg" for jøder i krise, som portene til De forente stater er så godt som stengte for. Vi kommer til å måtte ta oss av de store skillene som har blitt skapt i et samfunn som fremdeles holder fast ved myten om likhet, uten statistisk berettigelse. Dette vil ikke nødvendigvis komme i stand ved å øke bevilgningene til lavinntektsgrupper, men først og fremst ved å gjøre utstrakte sosiale tjenester og utdanning tilgjengelig for alle. Dette er nøkkelen til å skape like muligheter, og mens de tunge kravene sikkerheten i det siste tiåret har stilt til en vedvarende bekostning av skoletimer, er tiden kommet for å snu denne trenden, til å introdusere en lang skoledag, kanskje også til å begynne skolegangen tidligere, og å skaffe spesialhjelp til dem som henger etter. Regjeringens innblanding i økonomien må begrenses til å gi veiledning innenfor rammene av en passende lovgivning. Det må finnes en "helsekurv" og en nasjonal helselovgivning; det må finnes en "utdanningskurv", en "pensjonskurv" og en "boligkurv". Men de 150 statseide firmaene er en anakronisme, og de må bli tatt hånd om så raskt som mulig, ved å forvandle dem til aksjefirmaer som tilbyr andeler til allmennheten. Det samme gjelder de Histadrut-eide firmaene. En sentral styring av økonomien har vist seg å være utilstrekkelig, siden det ikke har klart å oppfylle hovedhensikten med fagforeningseide firmaer - å avskaffe arbeideres fremmedgjøring. Arbeiderne har forblitt fremmedgjorte for denne styringen, selv om dette er lønnet arbeid. Firmaene ville gjort bedre i å dele ut andeler på aksjemarkedet, og gi ansatte forrang på kjøpet. På denne måten ville det bli opprettet en mer effektiv økonomi. En valgreform er uunngåelig. En slik reform, som Arbeiderbevegelsen har støttet i nesten førti år og som Likud historisk sett har protestert mot, er essensiell dersom vi ikke ønsker at små

323

partier som representerer et marginalt mindretall i det israelske samfunnet, skal få diktere vår levemåte. For å unngå dette skulle vi heller ikke bli tvunget til å trampe på demokratiet, ved enda engang å danne en nasjonal enhetsregjering, som forsøker å dra kjerra i motsatte retninger uten noen egentlig parlamentær opposisjon. Ben Gurion drømte om å overta det britiske systemet; senere så Knesset ut til å være klar til å overta det tyske systemet. På den ene eller andre måten må vi redusere den voldsomme forhandlingsmakten til de små partiene, som når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn pressgrupper. For noen av disse spiller det ingen rolle om staten ledes av Likud eller Arbeiderpartiet, så lenge deres interesser er sikret. Enda en utfordring står igjen, som ikke er uten forbindelse med sistnevnte: Å gjøre det mulig for den sekulære majoritet i Israel å leve som de ønsker, å avskaffe de religiøse ekteskapslovene som utleverer enhver israelsk statsborger til de religiøse myndigheters nåde når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Dette er en utfordring som kan vise seg å bli mer vanskelig enn de andre. Men som med disse, er det ikke innstillingen til et mindretall som drømmer om å bli flertall, men flertallets vilje som ved ethvert skritt blokkeres av en interessert minoritet, som hindrer dem i å leve sine liv på en måte de synes er best. Disse utfordringene, og mange andre, kan ikke og kommer ikke til å bli virkeliggjort på en eneste dag, heller ikke på et tiår; men det er disse som vil komme til å forandre det israelske samfunnets ansikt når hovedpunktet på dagsordenen -sikkerheten - ikke lenger har høyeste prioritet. Dette enestående forsøket på å forflytte et folk, hvis medlemmer i tusenvis av år har levd i titalls av land, til et nytt hjem, drevet av forfølgelse på den ene siden og det sene nittende århundres nasjonalistiske ideologi på den andre siden, er i seg selv en utrolig suksess. Den raske økonomiske veksten og dannelsen av et stabilt og utviklet vestlig demokrati i hjertet av Midtøsten, er Israels andre suksess. Naturen gir få overraskelser i Israel: Bare en galning ville gått med paraply i juli, og solen er alltid langt mer sjenerøs med sine gaver enn skyene. Staten Israel er langt mindre forutsigbar og monoton; den vil

324

fortsette å være en ung nasjon i mange år, alltid klar til å eksperimentere med fascinerende nye utfordringer og nye sosiale mønstre.

325

LITTERATURLISTE: Engelsk litteratur:

Deutsch Karl W., Holsti KJ.j Rokkan Stein, Campbell Angus, Torsvik Per, Valen Henry, Safran Nadav,

Shimshoni Daniel, Yanai Nathan,

The Analysis of International Relations, Englewood Cliffs, N.J., Prentice Hall, 1968. International Politics. Englewood Cliffs, N.J., Prentice Hall, 1967.

Citizens, Elections, Parties. Oslo, David McKay Company, 1970. From War to War. Western Publishing, 1969. Israeli Democracy. New york, Free Press, 1982. Party Leadership in Israel. Ramat Gan, Turtledove Publishing, 1981 Hebraisk litteratur:

Avneri Arieh L.,

Arian Asher (ed.),

Bachrach Zvi,

Hahityashvut Hayehudit Vetaanat Hanishul 1878-1948 (The Jewish Land Settlement and the Arab Claim of Dispossession 1878-1948). TelAviv, Hakibbutz Hameuchad, 1980. Yisrael, Dor Hahithavut (Israel - A Developing Society). Tel-Aviv, Zmora, Bitan, Modan, 1979. Ideologiot Bamea Haesrim (Ideologies in the Twentieth Century). TelAviv, The Defence Ministry Publishing House, 1980.

327

Bar-Zohar Michael, Ben-Gurion. Tel-Aviv, Am Oved, 1977. Eilon Amos, Hayisraelim (The Israelis). Jerusalem, Schocken, 1972. Eisenstadt S. N., Shinui Vehemshechiut Bachevra Hayisraelit (Change and Continuity in Israeli Society). Jerusalem, Magnes, 1974. Eisenstadt S.N., Hachevra Hayisraelite (The Israeli Society). Jerusalem, Magnes, 1967. Friedman Menahem, Hevra Vadat (Society and Religion). Jerusalem, Yad Ben Zvi, 1978.

Gilboa Eytan and Naor Mordechai(eds.) Hasichsuch Haaravi-Yisraeli (The Arab-Israeli Conflict). Tel-Aviv, Defence Ministry Publishing House, 1981.

Corny Yosef,

Gutman Yechiel,

Hasheela Haaravit Vehabeaia Hayehudit (The Arab Question and the Jewish Problem). Tel-Aviv, Am Oved, 1985. Hayoetz Hamishpati Neged Hamemshala (The Attorney General Versus the Government). Jerusalem, Edanim Publishers, 1981.

Horovitz Moshe,

Harav Schach (Rabbi Schach). Jerusalem, Keter, 1989.

Landau Jacob,

Haaravim Beyisrael (The Arabs in Israel). Tel-Aviv, Ministry of Defence Publishing House, 1971. Hacharedim (The Ultra Orthodox). Jerusalem, Keter, 1989.

Levi Amnon,

328

Lissak Moshe,

Lissak Moshe and Gutman Emanuel

Haelitot shel Hayeshuv Hayehudi Beertz Yisrael Bitkufat Hamandat (The Elites of the Jewish Community in Palestine). Tel-Aviv, am Oved, 1981.

Hamaarchet Hapolitit Hayisraelit (The Israeli Political System). Tel-Aviv, Am Oved, 1977

Padan Yechiam (ed.), Hechalom Vehagshamato

Peres Yochanan,

Porath Yehoshua,

Rubinstein, Amnon,

Salpeter Eliahu and Elitzur Yuval,

Segal Zeev,

Shapira Anita,

(Dream and Realization). Tel-Aviv, Ministry of Defence Publishing House, 1979. Yachasey Edot Beyisrael (Ethnic Relations in Israel). Tel-Aviv, Sifriat Poalim, 1976. Tzmichat Hatnua Haleumit Hapalestinait 1918-1929 (The Emergence of the Palestinian-Arab National Movement 1918-1929). Tel-Aviv, Am Oved, 1976. Hamishpat Haconstitutzioni Shel Medinat Yisrael (The Constitutional Law of the State of Israel). Tel-Aviv, Schocken, 1969. Hamimsad (Who Runs Israel). Tel-Aviv, Levine Epstine, 1973. Democratia Yisraelit (Israeli Democracy). Tel-Aviv, Ministry of Defence Publishing House, 1988. Hahalicha Al Kav Haofek (Visions in Conflict). Tel-Aviv, Am Oved, 1989.

329

Shapiro Yonathan,

Shapiro Yonathan,

Tzachor Zeev,

Yaacobi Gad,

Hademocratia Beyisrael (Democracy in Israel). Ramat Gan, Massada, 1977. Ilit Lelo Mamshichim (An Elite Without Successors). Tel-Aviv, Sifriat Poalim, 1984. Baderech Lehanhagat Hayeshuv (On the Way to the Pre-State Leadership). Jerusalem, Yad Ben Zvi, 1982. Hamemshala (The Government). Tel-Aviv, Am Oved and Zmora, Bitan, Modan, 1980.

330