Den hemmelige historien 8210038613 [PDF]

Zitiervorschau

DONNATARTT

Den hemmelige historien Oversatt av IdaLou Larsen

Tiden Norsk Forlag

Originalens tittel: The secret history Copyright © 1992 by Donna Tartt

This translation published by arrangement with Alfred A. Knopf, Inc., USA Copyright © norsk utgave 1994 Tiden Norsk Forlag A/S, Oslo Tidens Pocketutgave 1995 2. opplag 1998

Omslagsdesign: Cover Design, Reidar Gjørven Sats: Heien Fotosats A.s, Spydeberg Skrift: Life Papir: 55 g Snowbulk, bulk 23 Trykk og innbinding: AiT Trondheim AS, 1998 ISBN 82-10-03861-3

Til Bret Easton Ellis, din generøsitet vil alltid gjøre meg varm om hjertet, og til Paul Edward McGloin, muse og mesen, den kjæreste venn jeg noensinne vil ha i denne verden

Jeg retter nå søkelyset mot det som skaper en filosof, og legger ned følgende påstand: 1. Det er umulig for en ung mann å vite hva grekerne og romer­ ne er. 2. Han vet ikke hvorvidt han har forutsetningene for å lære om dem. Friedrich Nietzsche: Unzeitgemåsse Betrachtungen Kom så, og la oss tilbringe en ledig time ved å fortelle historier, og vår historie skal bli våre helters utdannelse.

Platon, Staten, Annen bok

Takk ti] Binky Urban, hans utrettelige anstrengelser på vegne av denne boka gjør meg målløs, til Sonny Mehta, som gjorde det hele mulig, til Gary Fisketjon il miglior fabbro, og til Garth Battista og Marie Behan, deres tålmodighet gir meg iblant lyst til å gråte. Og - med fare for at dette skal lyde som en skipsfortegnelse hos Homer - må også disse takkes for all støtte, inspirasjon og kjærlighet: Russ Dallen, Greta Edwards-Anthony, Claude Fredericks, Cheryl Gilman, Edna Golding, Barry Hannah, Ben Herring, Beatrice Hill, Mary Minter Krotzer, Antoinette Linn, Caitlin McCaffrey, Paul og Louise McGloin, Joe McGinniss, Mare McNairy, Willie Morris, Erin «Maxfield» Parish, Delia Reid, Pascale Retoumer-Raab, Jim og Mary Robinson. Elizabeth Seelig, Mark Shaw, Orianne Smith, Maura Spiegel, Richard Stilwell, Mackenzie Stubbins, Rebecca Tartt, Minnie Lou Thompson, Arturo Vivante, Taylor Weatherall, Alice Welsh, Thomas Yarker og, aller mest, den kjære gamle syndige Boushéfamilien.

Prolog

Snøen i fjellene var i ferd med å smelte og Bunny hadde vært død i flere uker før vi begynte å forstå hvor alvorlig situasjonen vår var. Du vet, han hadde vært død i ti dager før de fant ham. Det var en av de største leteaksjonene i Vermonts historie - med statspolitiet, FBI, til og med et helikopter fra hæren. Colleget var stengt, det var også fargeriet i Hampden, det kom folk fra New Hampshire, fra den nordlige delen av staten New York, så langveis fra som Boston. Det er vanskelig å tro at den beskjedne planen til Henry kunne fungere så bra til tross for disse uforutsette begivenhete­ ne. Vi hadde ikke ment å gjemme liket et sted der det ikke kunne bli funnet. Vi hadde faktisk ikke gjemt det i det hele tatt, men hadde bare latt det ligge der det falt i håp om at en uheldig forbipasserende skulle snuble over det før noen så mye som hadde lagt merke til at han var savnet. Det var en historie med en enkel og grei forklaring: de løse steinene, liket med brukket nakke på bunnen av stupet, og fotsporene der hælene pekte nedover fordi de hadde prøvd å bremse i gjørmen; en ulykke under en fottur, verken mer eller mindre, og det kunne ha blitt med det, med noen stille tårer og en liten begravelse, hadde det ikke vært for snøen som falt den natten, og som dekket ham uten et spor, og ti dager senere, da tøværet endelig satte inn, så de alle sammen - statspolitiet og FBI og letemannskapene fra byen - at de hadde trampet fram og tilbake over liket hans til snøen som dekket det, var tettpakket som is.

11

Det er vanskelig å begripe at det ble sånt oppstyr på grunn av en handling som jeg delvis var ansvarlig for, og enda vanskeligere å fatte at jeg kan ha kommet gjennom det - kameraene, unifor­ mene, de svarte menneskemengdene som vrimlet over Mount Cataract som maur i en sukkerskål - uten å pådra meg det mins­ te fnugg av mistanke. Men én ting var å gå gjennom det; å komme vekk fra det har dessverre vist seg å være noe helt annet; og selv om jeg en gang trodde at jeg hadde forlatt stupet for alltid en ettermiddag i april for lenge siden, er jeg ikke så sikker på det lenger. Nå som letemannskapene er borte, og livet har falt til ro omkring meg, har jeg begynt å skjønne at mens jeg i årevis kan ha innbilt meg at jeg har vært et annet sted, har jeg i virkelighe­ ten vært der hele tiden: høyt der oppe ved de gjørmete hjulsporene i det ferske gresset, der hvor himmelen er mørk over de skjelvende epleblomstene og den første kulden fra snøen som kommer til å falle senere den kvelden, allerede ligger i luften. Hva gjør dere her oppe? sa Bunny forbauset da han fant oss fire som ventet på ham. Jo, vi leter etter nye bregner, sa Henry. Og etter at vi hadde stått og hvisket i krattet - et siste blikk på liket og et siste blikk rundt omkring, ingen nøkler droppet, ingen briller mistet, alle har med seg alt? - etter at vi i gåsegang hadde begitt oss gjennom skogen, så jeg meg en siste gang til­ bake gjennom ungtræme som sprang fram for å avstenge stien bak meg. Selv om jeg husker tilbaketuren og de første ensomme snø­ fnuggene som kom drivende gjennom furuene, husker at vi takknemlig stablet oss inn i bilen og kjørte nedover veien som en familie på ferietur, og at Henry kjørte over hullene i veien med sammenbitte kjever og vi andre lente oss over setene og pratet som barn, selv om jeg så altfor godt husker den lange for­ ferdelige natten som var i vente og de lange og forferdelige dagene og nettene som kom etter den, trenger jeg bare å kaste et blikk over skulderen for å få alle disse årene til å forsvinne og for at jeg igjen ser stupet bak meg, det rager grønt og svart bak de unge træme, et bilde som aldri vil forlate meg. Jeg antar at på ett tidspunkt i mitt liv kunne jeg ha fortalt et ubegrenset antall historier, men nå finnes det ingen annen. Dette er den eneste historien jeg noensinne vil kunne fortelle.

12

Bok 1

Finnes det andre steder enn i litteraturen noe slikt som «den skjebnesvangre karakterbristen», den grelle mørke sprekken som deler et liv i to? Tidligere trodde jeg at det ikke gjorde det. Nå tror jeg at det gjør det. Og bristen i min karakter tror jeg er denne: en sykelig lengsel etter det pittoreske for enhver pris. A mo i. L’histoire d’une de mes folies. Jeg heter Richard Papen. Jeg er tjueåtte år gammel og jeg hadde aldri sett New England eller Hampden College før jeg var nitten. Jeg er kalifornier av fødsel og også, som jeg nylig har oppdaget, av natur. Dette siste er noe jeg bare innrømmer nå, på etterskudd. Ikke at det betyr noe. Jeg vokste opp i Piano, en småby i nord med datateknologi som hovednæring. Ingen søstre, ingen brødre. Faren min drev en bensinstasjon og mor var hjemmeværende helt til jeg ble eld­ re og tidene ble dårligere og hun begynte å arbeide, tok telefo­ nen på kontoret til en av de store datachipfabrikkene utenfor San José. Piano. Ordet maner fram drive-in-kinoer, boligområder med rekkehus, varmebølger som stiger opp av asfalten. Årene mine der ga meg en unnværlig fortid, som er like lite verd som et plastbeger. Hvilket jeg antar på en måte var en meget stor gave. For da jeg reiste hjemmefra ble jeg i stand til å dikte opp en ny og langt mer tilfredsstillende historie, full av slående, overforenklede miljøpåvirkninger, en fargerik fortid, lett tilgjengelig for fremmede. Det blendende ved denne fiktive barndommen - full av svøm-

15

mebassenger og appelsinlunder og lastefulle, sjarmerende for­ eldre i showbiz - har nesten stilt den kjedelige originalen i skyg­ gen. Når jeg tenker på min virkelige barndom er jeg faktisk ikke i stand til å huske særlig mye av den i det hele tatt, bortsett fra et sørgelig sammensurium av gjenstander: tumskoene jeg gikk med året rundt, fargeleggingsbøkene fra super’n og den gamle flate fotballen som var mitt bidrag til nabolagets leker; lite av in­ teresse, enda mindre av skjønnhet. Jeg var stillfarende, høy for alderen, med anlegg for fregner. Jeg hadde ikke mange venner, men om det skyldtes et valg eller kom av omstendighetene vet jeg ikke. Jeg gjorde det bra på skolen, ser det ut til, men ikke uvanlig bra; jeg likte å lese - Tom Swift, Tolkien-bøkene - men også å se på TV, og det gjorde jeg ofte, mens jeg lå på teppet i den tomme stua vår de lange kjedelige ettermiddagene etter skoletid. Jeg kan ærlig talt ikke huske mye fra de årene bortsett fra en bestemt stemning som gjennomsyret de fleste av dem, en me­ lankolsk følelse som jeg forbinder med å se «Disneys Vidunder­ lige Verden» på TV søndag kveld. Søndagen var en trist dag tidlig til sengs, skole neste dag. Jeg var stadig bekymret for at hjemmeleksene mine var gale - men når jeg så fyrverkeriet eks­ plodere i nattehimmelen, over de flombelyste slottene i Disney­ land, ble jeg fylt av en mer generell følelse av frykt, av å være fanget i den begredelige tralten med skole og hjem: omstendig­ heter som iallfall ga meg fornuftig empirisk grunn til dystre tan­ ker. Far var smålig, og huset vårt stygt, og mor var ikke særlig opptatt av meg. Klæme mine var billige, og håret mitt for kort, og ingen på skolen lot til å like meg noe særlig. Ettersom alt dette hadde vært sant så langt tilbake som jeg kunne huske, følte jeg at det uten tvil ville fortsette på dette deprimerende viset så langt fram som jeg kunne overskue. Kort sagt: jeg følte at livet mitt var besmittet, på en slags snikende, men avgjørende måte. Derfor tror jeg at det ikke er noe rart at jeg har problemer med å få livet mitt til å stemme med livet til vennene mine, iall­ fall med livet deres slik jeg oppfatter det. Charles og Camilla er foreldreløse (som jeg lengtet etter denne bitre skjebnen!), opp­ dratt av bestemødre og grandtanter i et hus i Virginia: en barn­ dom jeg liker å tenke på, med hester og elver og ambratrær. Og

16

Francis. Moren hans var bare sytten da hun fikk ham - en lune­ full jente med utvannet blod, rødt hår og en rik pappa, hun stakk av med trommeslageren i Vance Vane og hans Musikalske Venner. Tre uker senere var hun hjemme igjen, og etter seks uker var ekteskapet oppløst. Francis liker å si at besteforeldrene hans oppdro dem som bror og søster, han og moren, oppdro dem i en stil så storslått at det til og med gjorde inntrykk på sladrekjerringene - engelske barnepiker og privatskoler, somre i Sveits, vintre i Frankrike. Og hva med tøffe gamle Bunny? Ikke noen barndom med matrosdresser og danseskole, like lite som min. Men en amerikansk barndom. Sønn av en fotball­ stjerne som var blitt bankmann. Fire brødre, ingen søstre, i et stort bråkete hus i en av forstedene, med seilbåter og tennisracketer og golden retrievere til disposisjon; somre på Cape Cod, pensjonatskoler like ved Boston og landturer i stasjons­ vogn i fotballsesongen: en oppvekst som var en livskraftig del av Bunny i alle henseende, helt fra måten han ga deg hånden på til hvordan han fortalte en vits. Jeg har ikke og hadde aldri noe felles med noen av dem, in­ genting bortsett fra gresk-kunnskaper og det året av mitt liv jeg tilbrakte i deres selskap. Og hvis kjærlighet er noe man har fel­ les, så går jeg ut fra at vi hadde det felles også, selv om jeg er klar over at det kan lyde underlig i lys av historien jeg skal for­ telle. Hvordan skal jeg begynne. Etter gymnaset gikk jeg på et lite college i hjembyen min (for­ eldrene mine var imot det, ettersom de hadde sagt meget klart fra at de forventet at jeg skulle hjelpe far med forretningen, en av de mange grunnene til at jeg var dødsens ivrig etter å melde meg inn på college), og i de to årene jeg var der, leste jeg klas­ sisk gresk. Dette skyldtes ikke kjærlighet til språket, men at jeg skulle ta forberedende i medisin (du skjønner, penger var den eneste veien til en bedre skjebne, leger tjener masse penger, quod erat demonstrandum), og veilederen min hadde foreslått at jeg skulle ta et språk for å oppfylle humaniora-kravene. Etter­ som det hadde seg slik at gresk-kurset var om ettermiddagen, tok jeg gresk for å få sove lenge på mandagen. Det var en full­ stendig tilfeldig avgjørelse som, slik det viste seg, endte opp med å bli ganske skjebnesvanger. 17

Jeg gjorde det godt i gresk, jeg var fremragende i gresk, og det siste året vant jeg til og med en pris fra Klassisk avdeling. Det var mitt yndlingsfag fordi det var det eneste faget der undervis­ ningen foregikk i et ordentlig klasserom - ingen krukker med kuhjerter, ingen formaldehydlukt, ingen bur med hylende aper. I starten hadde jeg trodd at jeg med hardt arbeid ville klare å overvinne en grunnleggende pysisme og en avsky for mitt kall, at jeg kanskje med enda hardere arbeid til og med ville kunne hykle noe som lignet på en evne for det. Men det var ikke tilfel­ le. Etter som månedene gikk, forble jeg uinteressert i biologistu­ diet, om jeg ikke rett og slett følte avsky for det, jeg hadde dår­ lige karakterer, så vel lærere som studiekamerater så på meg med forakt. I det som forekom til og med meg å være en døds­ dømt Pyrrhos-avgjørelse skiftet jeg over til engelsk litteratur uten å si noe til foreldrene mine. Jeg følte at jeg med dette skar over min egen strupe, at jeg sikkert kom til å angre bittert, for jeg var fremdeles overbevist om at det var bedre å mislykkes på et lukrativt område enn å blomstre på et som min far (som ver­ ken visste noe om finans eller om akademiske studier) hadde forsikret meg var høyst ulønnsomt, et som uvegerlig ville føre til at jeg lusket omkring hjemmet mitt resten av mine levedager og tigget ham om penger, penger han med fynd og klem forsikret meg om at han ikke hadde til hensikt å gi meg. Så jeg studerte litteratur og likte det bedre. Men hjemmet mitt likte jeg ikke noe bedre. Jeg tror ikke jeg kan forklare den fortvilelsen som omgivelsene mine vakte i meg. Nå har jeg en mistanke om at omstendighetene og mine anlegg tatt i betrakt­ ning, ville jeg ha vært ulykkelig hvor som helst, i Biarritz, Cara­ cas eller på Capri. Men den gang var jeg overbevist om at min ulykke var uløselig knyttet til nettopp det stedet. Delvis var den kanskje det. Selv om Milton i en viss utstrekning har rett - sje­ len er sitt eget sted og kan i kraft av seg selv forandre Helvete til Himmel og så videre - er det ikke desto mindre opplagt at de som grunnla Piano ikke hadde Paradiset som forbilde, men den andre og mer smertelige byen. På gymnaset fikk jeg for vane å vandre rundt i gågata etter skoletid, jeg ravet gjennom butikke­ nes lysende, kjølige mellometasjer til forbrukervarer og produktkoder, arkader og rulletrapper, speil og musak og bråk og lys gjorde meg så fortumlet at det gikk en sikring i hjernen min

18

og alt plutselig ble helt umulig å fatte: farge uten form, frittstå­ ende molekyler i en babelsk forvirring. Så gikk jeg som en auto­ mat bort til parkeringsplassen og kjørte til baseballbanen. Der gikk jeg ikke engang ut av bilen, jeg bare satt der med hendene på rattet og stirret på stormgjerdet og det gulnete vintergresset helt til solen gikk ned og det ble for mørkt til at jeg kunne se noe. Selv om jeg hadde en uklar forestilling om at det var noe bohemaktig ved min misnøye, noe i utgangspunktet vagt marx­ istisk (da jeg var tenåring gjorde jeg et tåpelig nummer av å være sosialist, mest for å ergre faren min), kunne jeg ikke virke­ lig begynne å forstå den; og jeg ville ha blitt sint om noen hadde antydet at misnøyen skyldtes et sterkt puritansk trekk ved min natur, noe som faktisk var tilfelle. For ikke lenge siden fant jeg denne passusen i en gammel notisbok, skrevet da jeg var atten eller der omkring: «For meg er det en lukt av forråtnelse ved dette stedet, den lukten av forråtnelse som kommer fra moden frukt. Ingen steder har noensinne fødselens, paringens og dødens motbydelige teknikker - disse livets uhyrlige omveltnin­ ger som grekerne kaller miasma, besudling - vært så brutale eller blitt pyntet på for å virke så pene, eller har så mange men­ nesker festet så stor lit til løgner og foranderlighet og død død død.» Jeg synes dette er ganske tøffe saker. Etter tonen å dømme kunne jeg, hvis jeg hadde blitt i California, endt opp i en sekt eller i beste fall med å gå inn for en eller annen vanvittig diett. Jeg husker at jeg leste om Pytagoras på den tiden, og at jeg fant noen av ideene hans underlig tiltrekkende - å kle seg i hvitt for eksempel, eller å avholde seg fra næringsstoffer som har sjel. Men i stedet endte jeg opp på Østkysten. Jeg landet i Hampden ved et skjebnens slumpetreff. En kveld under en langdryg Thanksgiving-ferie med regn, hermetiserte tranebær, ball-matcher som durte i fjernsynet, gikk jeg inn på rommet mitt etter å ha kranglet med foreldrene mine (jeg kan ikke huske akkurat den krangelen, bare at vi alltid kranglet, om penger og skole) og raste gjennom skapet mitt i et forsøk på å finne jakka mi, og ut fløy en brosjyre fra Hampden College, Hampden, Vermont. Brosjyren var to år gammel. På gymnaset hadde en bråte col­

19

lege sendt meg ting fordi jeg gjorde det bra til studiekompetanse-prøvene, selv om jeg dessverre ikke gjorde det bra nok til å sikre meg noe særlig i retning av stipend, og denne her hadde jeg beholdt i geometriboka hele det siste skoleåret. Jeg vet ikke hvorfor den lå i skapet mitt. Jeg kan tenke meg at jeg hadde spart på den fordi den var så pen. Hele det siste året på gymnaset hadde jeg tilbrakt gud vet hvor mange timer med å studere fotografiene som om jeg ved en slags osmose ville bli forflyttet til deres klare, rene stillhet hvis jeg bare så på dem lenge og lengselsfullt nok. Til og med nå husker jeg de bildene, som bilder i en eventyrbok man var glad i som barn. Strålende gressletter, luftige fjell som dirret i det fjerne, blader i ankelhøyde på en forblåst høstvei, bråtebranner og tåke i dalene: cel­ loer, mørke vindusruter, snø. Hampden College, Hampden, Vermont. Grunnlagt i 1895. (Dette var i seg selv en forunderlig kjensgjerning; ingenting jeg visste om i Piano var blitt grunnlagt noe særlig før 1962.) Antall studenter: 500. Åpent for begge kjønn. Progressivt. Spesialisert i allmennutdannelse. Meget selektivt. «Ved å tilby et godt sam­ mensatt studium i de humanistiske vitenskaper søker Hampden ikke bare å gi studentene en grundig utdannelse i det området de velger, men innblikk i alle fagområder innenfor Vestens kunst, sivilisasjon og tenkning. Dermed håper vi å utstyre den enkelte ikke bare med kjensgjeminger, men med visdommens råmateriale.» Hampden College, Hampden, Vermont. Til og med navnet hadde en streng, anglikansk rytme, iallfall i mine ører som uten håp lengtet etter England og var uimottakelige for de sødmefylte mørke rytmene i de små misjonsbyene. Jeg stirret lenge på et bilde av bygningen de kalte Fellesbygget. Den var gjennomstrømmet av et svakt, akademisk lys - helt ulikt Piano, helt ulikt noe jeg tidligere hadde sett - et lys som fikk meg til å tenke på lange timer i støvete bibliotek, og gamle bøker, og stillhet. Mor banket på døra, sa navnet mitt. Jeg svarte ikke. Jeg rev av blanketten bak i brosjyren og begynte å fylle den ut: Navn: John Richard Papen. Adresse: 4487 Mimosa Court, Piano, Califor­ nia. Ønsker du å motta opplysninger om støtte til studiefinansi­ ering? Ja (så klart). Jeg postet det neste dag. Månedene som fulgte var en endeløs kjedsommelig skrive-

20

bordskrig, som stadig gikk i stå og ble utkjempet i skyttergra­ ver. Far nektet å fylle ut papirene om studiefinansieringsstøtte; til slutt stjal jeg i fortvilelse ligningsattesten fra hanskerommet i Toyotaen hans og fylte dem ut selv. Mer venting. Så et lite brev fra de opptaksansvarlige på colleget. De måtte snakke med meg personlig; når kunne jeg fly til Vermont? Jeg hadde ikke råd til å fly til Vermont, og det skrev jeg til dem. Ny venting, nytt brev. Colleget ville dekke reiseutgiftene mine hvis vi godtok deres stipendtilbud. I mellomtiden var finansieringsstøttepakken blitt klar. Bidraget fra familien var høyere enn det far sa han hadde råd til, og han ville ikke betale. Denne geriljakrigingen slepte seg hen i åtte måneder. Ikke engang i dag fatter jeg fullt ut rek­ ken med begivenheter som brakte meg til Hampden. Forståel­ sesfulle professorer sendte brev; det ble gjort forskjellige slags unntak spesielt for meg. Og mindre enn ett år etter at jeg hadde satt meg ned på det gylne langraggete teppet i det lille rommet mitt i Piano og på impuls fylt ut spørreskjemaet, gikk jeg av bus­ sen i Hampden med to kofferter og femti dollar i lomma. Jeg hadde aldri vært øst for Santa Fe, aldri lenger nord enn Portland og - da jeg gikk av bussen etter en lang nervøs natt som hadde begynt et eller annet sted i Illinois - var klokken seks om morgenen og solen steg opp over fjell, bjørketrær, og usann­ synlig grønne gressletter; og for meg, omtåket som jeg var etter natten, mangel på søvn og tre dager på motorveien, var det som et landskap fra en drøm. Internatene var ikke engang internat - iallfall ikke som de in­ ternatene jeg kjente til, som hadde betongvegger og deprime­ rende gulaktig lys - men hus med hvite sponvegger og grønne vinduslemmer, og de lå et stykke fra Fellesbygget i lønne- og askelunder. Likevel falt det meg aldri inn at det rommet jeg skulle ha, uansett hvor det var, ikke var stygt og skuffende, så det var litt av et sjokk da jeg fikk se det første gangen - et hvitt rom med store nordvendte vinduer, klosteraktig og nakent, med nedslitte eikegulv og skråtak som på et loft. Den første kvelden satt jeg på senga i skumringstimen mens veggene lang­ somt skiftet farge fra grått til gull og så til svart, mens jeg hørte en svimlende sopranstemme klatre opp og ned et sted i den and­ re enden av gangen, til dagslyset ble helt borte. Som en slags dødsengel steg den fjerne sopranen stadig høyere i mørket, og

21

jeg kan ikke huske at luften noen gang har virket så høy og kald og tynn som den natten, eller at jeg noensinne har følt meg lenger borte fra de lavtliggende åsene i støvete Piano. Disse første dagene før undervisningen begynte tilbrakte jeg alene i det hvittede rommet, og i Hampdens grønne enger. Og disse første dagene var jeg lykkelig som jeg virkelig aldri hadde vært før, jeg streifet omkring som en søvngjenger, svimeslått og beruset av skjønnhet. En gjeng jenter med røde kinn og flagren­ de hestehaler som spilte fotball, ropene og latteren deres som så vidt kunne høres over den fløyelsaktige banen i skumringen. Trær som knirket av epler, røde epler på gresset under dem, den tunge søte eimen av dem der de råtnet på bakken og den stadige summingen av veps over dem. Klokketåmet i Fellesbygget: eføykledd murstein, hvitt spir, en disig hildring i det fjerne. Sjokket første gang jeg så et bjørketre om natten, det raget opp i mørket like uforferdet og slankt som et gjenferd. Og nettene, som var større enn noen forestillinger om dem: svarte og for­ blåste og veldige, uryddige og ville av stjerner. Jeg hadde planlagt å begynne med gresk igjen, ettersom det var det eneste språket jeg i det hele tatt var flink i. Men da jeg fortalte det til rådgiveren som hadde fått ansvaret for meg - en fransklektor som het Georges Laforgue, med olivenfarget hud og spiss, skilpaddeaktig nese med lange nesebor - bare smilte han, og klemte fingertuppene sammen. - Jeg er redd det kan by på problemer, sa han med fransk aksent. - Hvorfor det? - Det er bare én lærer her som har klassisk gresk og han er meget nøye på studentene sine. - Jeg har lest gresk i to år. - Det vil antakelig ikke gjøre noen forskjell. Dessuten, hvis du skal ta engelsk litteratur som hovedfag, vil du trenge et moderne språk. Det er fremdeles ledige plasser på grunnkurset mitt i fransk, og noen plasser i tysk og italiensk. Spanskkursene - han rådførte seg med listen sin - spanskkursene er omtrent fulltegnet, men hvis du vil kan jeg snakke med Mr. Delgado. - Kanskje du kunne snakke med gresklæreren i stedet. - Jeg vet ikke om det er noen vits i det. Han tar bare imot et begrenset antall studenter. Et svært begrenset antall. Dessuten

22

er det min oppfatning at han foretar utvelgelsen på et personlig heller enn på et akademisk grunnlag. Det var en antydning til sarkasme i stemmen hans, og en an­ tydning om at han, hvis det var i orden for meg, ville foretrekke ikke å gå videre med akkurat denne samtalen. - Jeg skjønner ikke hva du mener, sa jeg. Jeg trodde faktisk at jeg gjorde det. Men svaret til Laforgue forbauset meg. - Det er ikke noe sånt, sa han. - Naturligvis er han en fremragende filolog. Han er tilfeldigvis ganske sjarme­ rende også. Men slik jeg ser det, har han noen ganske underlige tanker om det å undervise. Han og studentene hans har praktisk talt ingen kontakt med resten av avdelingen. Jeg vet ikke hvor­ for de fortsetter å føre opp kursene hans i den allmenne katalo­ gen - det er misvisende, det skaper forvirring hvert eneste år for i praksis er kursene lukket. Det er blitt meg fortalt at for å studere hos ham må man ha lest de riktige tingene, ha de samme oppfatningene. Det har skjedd gjentatte ganger at han har av­ vist studenter som deg som har arbeidet med klassiske språk tidligere. Hva meg angår - han hevet et øyebryn - hvis studen­ ten har lyst til å lære det jeg underviser i og er kvalifisert, lar jeg ham følge kurset mitt. Meget demokratisk, ikke sant? Det er det beste. - Skjer det ofte sånne ting her? - Naturligvis. Det finnes vanskelige lærere ved alle skoler. Og mange - til min forundring senket ham stemmen - og mange her er langt vanskeligere enn ham. Selv om jeg må be deg ikke sitere meg på det. - Det skal jeg ikke, sa jeg, litt forbløffet over denne plutselige fortrolige tonen. - Det er virkelig meget viktig at du ikke gjør det. Han hadde lent seg fram, han hvisket og den lille munnen be­ veget seg bare så vidt mens han snakket. - Jeg må insistere. Du er kanskje ikke klar over det, men jeg har flere mektige fiender i Litteraturavdelingen. Til og med, selv om du neppe vil tro det, her i min egen seksjon. Dessuten - fortsatte han i et mer nor­ malt stemmeleie - er han et særtilfelle. Han har undervist her i mange år og nekter til og med å ta imot betaling for sitt arbeid. - Hvorfor det? - Han er meget velstående. Han forærer lønnen sin til colle-

23

get, jeg tror han tar imot en dollar i året av skattemessige årsa­ ker. - Å, sa jeg. Selv om jeg bare hadde vært i Hampden noen få dager, var jeg allerede vant til de offisielle beretningene om øko­ nomisk motgang, begrensede midler, og nedskjæringer. - jeg for min del, sa Laforgue, - liker jo godt å undervise, men jeg har kone og en datter i Frankrike - og pengene kommer vel med, ikke sant? - Kanskje jeg snakker med ham uansett. Laforgue trakk på skuldrene. - Du kan prøve. Men jeg råder deg til ikke å lage en avtale, for da vil han antakelig ikke snakke med deg. Han heter Julian Morrow. jeg hadde ikke vært spesielt ivrig på å studere gresk, men det Laforgue sa gjorde meg nysgjerrig. Jeg gikk ned og inn på det første kontoret jeg så. En tynn kvinne med trøtt lyst hår og som så sur ut, satt ved skrivebordet og spiste et smørbrød. - Det er lunsjpausen min, sa hun. - Kom tilbake klokken to. - Unnskyld. Jeg leter bare etter kontoret til en lærer. - Jaha, men jeg registrerer studentene, jeg sitter ikke på sen­ tralbordet. Men kanskje jeg vet det. Hvem er det? - Julian Morrow. - Å han, sa hun forbauset. - Hva vil du med ham? Jeg mener han holder til oppe, i Forelesningsbygget. - Hvilket rom? - Han er den eneste læreren der oppe. Liker å ha det stille og fredelig. Du finner ham nok. Det var faktisk slett ikke lett å finne Forelesningsbygget. Det var et lite bygg i utkanten av college-området, det var gammelt og så gjengrodd av eføy at det nesten gikk i ett med landskapet. Nede var det forelesningssaler og klasserom, alle var tomme, med rene tavler og ny bonte gulv. Jeg vandret hjelpeløst omkring helt til jeg endelig så trappa - som var liten og dårlig opplyst - i den borteste enden av bygningen. Da jeg kom opp, befant jeg meg i en lang og folketom gang. Jeg nøt lyden av skoene mine på linoleumen, og gikk raskt bort­ over den mens jeg så på de stengte dørene etter nummer eller navn. Til slutt kom jeg til en dør med en kortholder i messing og inni den et gravert kort der det sto JULIAN MORROW. Jeg ble stående der en stund, og så banket jeg på, tre korte bank. 24

Det gikk omtrent ett minutt, og ett til, og så ble den hvite døra åpnet på gløtt. Et ansikt kikket ut på meg. Det var et lite, klokt ansikt, like våkent og beredt som et spørsmål: og selv om enkelte av trekkene antydet ungdom - de alveaktige øyebrynene som pekte oppover, nesen, haken og munnens kvikke linjer var det på ingen måte et ungt ansikt, og håret var hvitt som snø. Jeg er ikke så dårlig til å gjette folks alder, men jeg kunne over­ hodet ikke gjette hans. Jeg sto der et øyeblikk mens han gransket meg med de blå øynene sine, og blunket. - Hva kan jeg hjelpe deg med? - Jeg - jo altså, jeg heter Richard Papen . . . Han la hodet på skakke og blunket igjen, blikket var klart, og han virket like vennlig som en spurv. - ... og jeg vil følge kurset ditt i klassisk gresk. Han så nedslått ut. - Å. Så synd. Utrolig nok antydet tonefallet hans at han virkelig var lei seg, langt mer lei seg enn jeg. - Jeg kan ikke tenke meg noe jeg hadde satt større pris på, men jeg er redd det ikke er plass. Kurset er allerede fullt. Noe ved den tilsynelatende oppriktige beklagelsen ga meg mot. - Det må da fmnes en måte, sa jeg. - En ekstra student. . . - Jeg er virkelig skrekkelig lei meg, Papen, sa han, nesten som om han trøstet meg fordi en meget kjær venn var død, og prøvde å få meg til å forstå at det ikke sto i hans makt å hjelpe meg på noen vesentlig måte. - Men jeg har begrenset meg til fem studenter og jeg kan ikke engang tenke på å ta en til. - Fem studenter er ikke særlig mange. Han ristet raskt på hodet, med lukkede øyne, som om bønner var mer enn han kunne tåle. - Jeg ville virkelig vært svært glad for å ha deg, men jeg kan ikke engang ta det i betraktning, sa han. - Jeg er skrekkelig lei meg. Vil du unnskylde meg nå? Jeg er opptatt med en student.

Det gikk over en uke. Jeg begynte på kursene mine og fikk jobb hos en psykologiprofessor som het dr. Roland. (Jeg skulle hjelpe ham med noen «forskningsgreier», som jeg aldri oppdaget hva gikk ut på. Han var en gammel, forvirret fyr som så uryddig ut,

25

en atferdspsykolog som tilbrakte mesteparten av sin tid med å stå og henge på lærerværelset.) Og jeg fikk noen venner, de fleste av dem førsteårsstudenter som bodde i min bygning. Ven­ ner er kanskje et upresist uttrykk. Vi inntok måltidene våre sammen, så hverandre komme og gå, men det som først og fremst førte oss sammen var det faktum at ingen av oss kjente noen - en situasjon som på den tiden ikke nødvendigvis fore­ kom å være ubehagelig. Blant de få jeg møtte som hadde vært en stund ved Hampden, spurte jeg hva historien om Julian Morrow gikk ut på. Nesten alle hadde hørt om ham, og jeg fikk alle slags selvmot­ sigende, men fascinerende opplysninger: han var meget bega­ vet, han var en svindler, han hadde ikke noen universitetseksa­ men, han hadde vært en kjent intellektuell i 40-årene, venn av Ezra Pound og T.S. Eliot, familieformuen hans stammet fra et kompaniskap i et bankierfirma, eller fra at han etter krakket i 1929 hadde kjøpt opp eiendommer når eierne ikke klarte å inn­ fri sine forpliktelser, han hadde unndratt seg militærtjeneste i en eller annen krig (selv om dette kronologisk var vanskelig å regne ut), han hadde forbindelser med Vatikanet, med en avsatt kongefamilie i Midt-Østen, med Francos Spania. Det var natur­ ligvis umulig å vite hvor sant noe av dette var, men jo mer jeg hørte om ham, desto mer interessert ble jeg, og jeg begynte å kikke etter ham og den lille studentgruppen hans på collegeområdet. Fire gutter og en jente, på avstand var det ikke noe uvanlig med dem. På nært hold var de en gjeng som gjorde inn­ trykk - iallfall på meg, som aldri hadde sett noe som lignet på dem, og de brakte tankene mine inn på all slags pittoreske og fiktive egenskaper. To av guttene gikk med briller, besynderlig nok av samme type: små, gammeldagse, med rund stålinnfatning. Den største av de to - og han var ganske svær, omtrent en meter og nitti hadde mørkt hår, kraftig hakeparti og grov blek hud. Han kunne ha vært pen hvis trekkene hans hadde vært mindre stive, eller øynene bak brillene mindre uttrykksløse og tomme. Han gikk med mørke engelske dresser og paraply (et underlig syn i Hampden) og han vandret stivt gjennom mylderet av hippier og beatniker og sosser og slubberter, forsagt og formell som en gammel ballettdanserinne. Dette var overraskende hos en så

26

diger kar som han. «Henry Winter,» sa vennene mine da jeg pekte ham ut der han et stykke unna gjorde en stor omvei for å unngå en gjeng med bongotrommeslagere på plenen. Den minste av de to - men han var ikke mye mindre - var en sjuskete lys gutt, rødkinnet og tyggegummityggende, med en ufravikelig munter atferd og med nevene dypt i lommene på bukser som hadde fillete knær. Han gikk med samme jakke hver dag, en uformelig brun tweedjakke med tynnslitte albuer og for korte ermer, og det rødblonde håret hadde venstreskill, slik at en lang lokk falt ned på det ene bebrillede øyet. Han het Bunny Corcoran, og av en eller annen grunn var Bunny en forkortelse for Edmund. Han hadde en høy stemme som minnet om et bil­ horn og kunne høres tvers gjennom spisesalene. Den tredje gutten var den mest eksotiske av hele gjengen. Kantete og elegant, faretruende tynn, med nervøse hender og et oppvakt albinoansikt og en kort flammende manke med det rødeste håret jeg noensinne hadde sett. Jeg trodde (feilaktig) at han kledde seg som Alfred Douglas, eller Baronen av Montesquieu: vakre stivede skjorter med franske mansjetter, praktfulle slips, en stor svart frakk som bølget bak ham når han gikk og fikk ham til å se ut som en krysning mellom en studentprins og Jack the Ripper. Til min store fryd så jeg ham til og med gå med lorgnett en gang. (Senere oppdaget jeg at det ikke var en ordent­ lig lorgnett, den hadde helt vanlig glass, og synet hans var langt skarpere enn mitt.) Han het Francis Abemathy. Ytterligere fo­ respørsler vakte mistanke hos mine mannlige bekjente, som undret seg over at jeg var interessert i en sånn en. Og så var det et par, en gutt og en jente. Jeg så dem mye sam­ men, og først trodde jeg at de var kjærester, helt til jeg en dag fikk se dem på nært hold og det gikk opp for meg at de var søs­ ken. Senere fikk jeg vite at de var tvillinger. De så svært like ut, med tungt mørkeblondt hår og kjønnsløse ansikter like rene, glade og alvorlige som hos et par flamske engler. Og kanskje det mest uvanlige i Hampden-sammenheng - hvor det var overflod av pseudointellektuelle og av dekadente tenåringer, og hvor svarte klær var de rigueur - de likte å gå med lyse klær, spesielt hvite. I denne vrimmelen av sigaretter og dunkelt raffinement dukket de opp her og der som skikkelser fra en allegori, eller for lengst avdøde gjester fra et glemt hageselskap. Det var lett å 27

finne ut hvem de var, ettersom de delte æren av å være collegets eneste tvillinger. De het Charles og Camilla Macaulay. De forekom meg alle å være høyst utilnærmelige. Men jeg be­ traktet dem med interesse når jeg tilfeldigvis fikk se dem: Francis som bøyde seg for å snakke med en katt på en dørstokk, Henry som suste forbi bak rattet på en liten hvit bil med Julian ved sin side i forsetet, Bunny som lente seg ut av et vindu oppe i etasjene for å rope noe ned til tvillingene på plenen under. Langsomt fikk jeg flere opplysninger. Francis Abemathy var fra Boston og de fleste var enige om at han var ganske velstående. Det ble også fortalt at Henry var velstående, og dessuten var han et språkgeni. Han snakket flere språk, både klassiske og moderne, og hadde utgitt en oversettelse av Anakreon, med kommentarer, da han bare var atten. (Dette fikk jeg vite av Georges Laforgue, som ellers var sur og tilbakeholden om dette emnet. Senere oppdaget jeg at Henry som førsteårsstudent hadde stilt Laforgue i pinlig forlegenhet foran hele litteraturfakultetet under spørsmålsrunden etter hans årlige forelesning om Racine.) Tvillingene hadde en leilighet utenfor collegeområdet, og kom sørfra et sted. Og Bunny Corcoran hadde for vane å spille John Philip Sousa-marsjer for full guffe på rommet sitt sent på kvelden. Ikke for å antyde at noe av dette opptok meg overdrevent. Jeg holdt på å finne meg til rette på skolen på den tiden; undervis­ ningen var begynt og jeg hadde det travelt med arbeidet mitt. Selv om min interesse for Julian Morrow og gresk-elevene hans fremdeles var sterk, var den begynt å dale da det skjedde et un­ derlig sammentreff. Det skjedde onsdag formiddag i den andre uken min, mens jeg var på biblioteket og tok noen kopier for dr. Roland før ti­ men min klokken elleve. Etter omtrent tretti minutter danset det lysende flekker foran øynene mine, og jeg gikk tilbake til hovedskranken for å levere nøkkelen til kopieringsmaskinen til bibliotekaren, og da jeg snudde meg for å gå, så jeg dem. Det var Bunny og tvillingene, de satt ved et bord som var dekket med papirer og penner og blekkhus. Jeg husker blekkhusene spesielt fordi jeg ble helt betatt av dem, og av de lange rette svarte pennene som så utrolig arkaiske og besværlige ut. Char­ les hadde på seg hvit tennisgenser, og Camilla solkjole med

28

matrøskrage og stråhatt. Bunny hadde slengt tweedjakka over stolryggen, hvilket avdekket flere store rifter og flekker i foret. Han støttet albuene på bordet, hadde håret i øynene, de krøllete skjorteermene ble holdt oppe av stripete ermeholdere. De satt med hodene tett sammen og pratet lavt. Jeg fikk plutselig lyst til å vite hva de sa. Jeg gikk bort til bok­ hylla bak bordet deres - hele den lange veien, som om jeg ikke var sikker på hva jeg lette etter - til jeg sto så nær at jeg kunne ha bøyd meg fram og tatt på armen til Bunny. Med ryggen til dem plukket jeg fram en helt tilfeldig bok - det viste seg å være en latterlig sosiologisk tekst - og lot som om jeg studerte inn­ holdsfortegnelsen. Sekundær analyse. Sekundære avvik. Sekundærgrupper. Sekundærskoler. - Det vet jeg ikke noe om, sa Camilla. - Hvis grekerne seiler til Kartago, skulle det vært akkusativ. Husker du det? Til stedet hvorhen. Det er regelen. - Stemmer ikke. Det var Bunny. Stemmen hans var snøvlete, overpratsom, som W.C. Fields med et alvorlig anfall av Long Island-kjevekrampe. - Det er ikke stedet hvorhen, det er stedet til. Jeg skal vedde på ablativ. Det lød en forvirret rasling i papirer. - Vent, sa Charles. Stemmen hans lignet på søsterens - hes, med et snev av sørstatsaksent. - Se på det her. De seiler ikke bare til Kartago, de seiler for å angripe byen. - Du er gæren. - Nei, de gjør det. Se på setningen etter. Det er dativ vi må ha. - Er du sikker? Mer papirrasling. - Helt. Epi td karchidona. - Det skjønner jeg ikke, sa Bunny. Han lød som Thurston Howell i «Gilligan’s Island». - Ablativ er tingen. De vanskelige er alltid ablativ. En kort pause. - Bunny, sa Charles. - Du roter. Ablativ er på latin. - Naturligvis vet jeg det, sa Bunny irritabelt etter en forfjam­ set pause som lot til å tyde på det motsatte, - men du skjønner hva jeg mener. Aorist, ablativ, samme greia egentlig. . .

29

- Hør her, Charles, sa Camilla. - Den dativen kan ikke funke. - Jo det kan den. De seiler jo for å angripe, ikke sant? - Ja, men grekerne seilte over havet til Kartago. - Men jeg satte jo epi foran. - Jo, vi kan angripe og fremdeles bruke epi, men vi må bruke akkusativ på grunn av de andre reglene. Segregering. Selvet. Selvbevissthet. Jeg så ned på innholds­ fortegnelsen og ransaket hjernen min etter kasuset de lette etter. Grekerne seilte over havet til Kartago. Til Kartago. Stedet hvorhen. Stedet hvorfra. Kartago. Plutselig kom jeg på noe. Jeg lukket boka, satte den på plass i hylla og snudde meg. - Unnskyld, sa jeg. De holdt forbløffet opp å snakke med én gang, snudde seg og stirret på meg. - Unnskyld, men ville det passe med lokativ? Ingen sa noe på en lang stund. - Lokativ? sa Charles. - Bare føy zde til karchido, sa jeg. - Jeg tror det er zde. Hvis dere bruker det, trenger dere ikke noen preposisjon, bortsett fra epi hvis de skal i krig. Det antyder «i retning Kartago» så dere trenger ikke bry dere med noe kasus heller. Charles så på oppgaven sin, og deretter på meg. - Lokativ? sa han. - Det er temmelig ukjent. - Er du sikker på at det finnes for Kartago? sa Camilla. Det hadde jeg ikke tenkt på. - Kanskje ikke, sa jeg. - Jeg vet at det gjør det for Aten. Charles strakte seg fram og dro ordboka bort til seg over bordet og begynte å bla i den. - Å faen, ikke bry deg, sa Bunny skingrende. - Hvis du ikke er nødt til å bøye det og det ikke trenger noen preposisjon, høres det bra ut for meg. Han heiste seg opp i stolen og så på meg. - Jeg skulle gjeme trykke hånden din, du ukjente. Jeg rakte ham den; han grep den og ristet den kraftig, og vel­ tet nesten en flaske blekk med albuen. - Hyggelig å møte deg, joda, joda, sa han, og strakte den and­ re hånden opp for å stryke håret bort fra øynene. Dette plutselige blaffet av oppmerksomhet gjorde meg for­ 30

fjamset, det var som om skikkelsene i et yndlingsmaleri, som var fordypet i sine egne sysler, hadde sett opp fra lerretet og snakket til meg. Dagen før hadde Francis, i et sus av svart kasj­ mir og sigarettrøyk, feid forbi meg i en korridor. Et øyeblikk, da armen hans kom borti min, var han et vesen av kjøtt og blod, men i neste øyeblikk var han igjen et sansebedrag, et fantasifoster som snek seg ned gangen og brydde seg like lite om meg som gjenferdene på sine skyggeaktige turer etter sigende bryr seg om de levende. Charles, som fremdeles fomlet med ordboka, reiste seg og ga meg hånden. - Jeg heter Charles Macaulay. - Richard Papen. - Å, det er altså deg, sa Camilla plutselig. - Hva? - Deg som kom for å spørre om gresk-kurset. - Det er søsteren min, sa Charles, - og det er - Bun, har du allerede fortalt ham hva du heter? - Nei, nei, tror ikke det. Takket være deg er jeg en lykkelig mann. Vi hadde ti maken oppgaver å løse og fem minutter å gjøre det på. Jeg er Edmund Corcoran, sa Bunny, og trykket hånden min nok en gang. - Hvor lenge har du studert gresk? sa Camilla. - To ar. - Du er ganske god. - Synd du ikke er på kurset vårt, sa Bunny. Pinlig taushet. - Jo altså, sa Charles ubehagelig berørt, - Julian er litt rar med sånt. - Kan du ikke snakke med ham én gang til, sa Bunny. - Ta med blomster til ham og fortell ham at du elsker Platon og så gjør han alt du vil. En ny taushet, enda mer ubehagelig enn den første. Camilla smilte, ikke direkte til meg - et søtt, uspesifisert smil, ganske upersonlig, som om jeg var en kelner eller en ekspeditør i en for­ retning. Ved siden av henne sto Charles fremdeles, han smilte også og så høflig forbauset ut - det kunne bety at han var ner­ vøs, det kunne strengt tatt bety hva som helst, men jeg tolket det som Var det alt? Jeg mumlet noe og skulle til å snu meg bort da Bunny - som

stirret i motsatt retning - langet ut en arm og grep tak i håndled­ det mitt. - Vent, sa han. Jeg skvatt og så opp. Henry var akkurat kommet inn av døra med mørk dress, paraply og det hele. Da han kom bort til bordet, lot han som om han ikke så meg. - Hei, sa han til dem. - Er dere ferdige? Bunny nikket bort til meg. - Henry, her er en du må møte, sa han. Henry så opp. Han forandret ikke uttrykk. Han lukket øynene og åpnet dem igjen, som om han syntes det var utrolig at en fyr som jeg skulle befinne seg i hans synsfelt. - Joda, joda, sa Bunny. - Fyren her heter Richard - Richard hva? - Papen. - Ja, det var det. Richard Papen. Studerer gresk. Henry løftet hodet for å se på meg. - Ikke her, vel, sa han. - Nei, sa jeg og møtte blikket hans, men han stirret så uhøflig på meg at jeg ble tvunget til å se bort. - Å Henry, se på dette her, du, sa Charles fort, og raslet med papirene igjen. - Vi hadde tenkt å bruke dativ eller akkusativ her, men han foreslo lokativ? Henry bøyde seg over skulderen hans og inspiserte siden. - Hmm, et arkaisk lokativ, sa han. - Meget homerisk. Selvfølge­ lig ville det være grammatikalsk korrekt, men kanskje litt på siden ut fra sammenhengen. Han la hodet bakover for å se nærmere på meg. Lyset falt i en vinkel som ga gjenskinn i de små brilleglassene hans, og jeg kunne ikke se øynene hans bak dem. - Meget interessant. Stu­ derer du Homer? Jeg kunne sagt ja, men jeg hadde fornemmelsen av at han ville bli glad for å gripe meg i en feil, og at han lett ville klare å gjøre det. - Jeg liker Homer, sa jeg svakt. Han betraktet meg med kjølig vemmelse. - Jeg elsker Homer, sa han. - Vi studerer naturligvis noe mer moderne ting, Platon og tragikeme og så videre. Jeg prøvde å finne på noe å svare da han så uinteressert bort. - Vi bør gå, sa han. Charles samlet sammen papirene sine, og reiste seg igjen: Camilla sto ved siden av ham og denne gangen rakte også hun

32

meg hånden. Der de sto ved siden av hverandre var de svært like, det var ikke så mye trekkene som måten å være på og hold­ ningen, ansiktsuttrykkene deres stemte overens, og ble kastet fram og tilbake mellom dem slik at hvis den ene blunket, var det som om det noen øyeblikk senere framkalte en rykning i øyelok­ ket til den andre. Begge hadde øyne i samme gråfarge, intelli­ gente og rolige. Jeg syntes hun var meget vakker, på en foruroli­ gende, middelaldersk måte som en tilfeldig iakttaker ikke ville oppdage. Bunny skjøv stolen tilbake og dunket meg i ryggen. - Vi må komme sammen en dag og snakke om gresken, ikke sant? sa han. - Ha det, sa Henry og nikket. - Ha det, sa jeg. De vandret av gårde og jeg ble stående der jeg sto og se dem gå, ut av biblioteket i en bred gruppe, side om side.

Da jeg gikk tilbake til kontoret til dr. Roland noen minutter se­ nere for å levere kopiene, spurte jeg ham om han kunne gi meg et forskudd på lønnen for studie-jobben. Han lente seg tilbake i stolen og rettet de rennende, rødkantete øynene mot meg. - Hør nå her, sa han, - i de siste ti årene har jeg gjort det til en fast regel ikke å gjøre det. La meg fortelle deg hvorfor det er sånn. - Jeg vet det, sir, sa jeg fort. Når dr. Roland greide ut om de «faste reglene» sine, kunne det av og til ta en halvtime eller mer. - Jeg forstår. Det er bare det at det er en slags krisesituasjon. Han lente seg fram igjen og renset halsen. - Og hva, spurte han, - kan vel krisen være? Han hadde foldet hendene på skrivebordet foran seg. De var knudrete av blodårer og hadde en blålig, perleaktig glans rundt fingerknokene. Jeg stirret på dem. Jeg trengte ti eller tjue dollar, jeg trengte dem sårt, men jeg var kommet inn uten at jeg først hadde bestemt meg for hva jeg skulle si. - Jeg vet ikke, sir, sa jeg. - Det har skjedd noe. Han rynket riktig imponerende på brynene. Etter sigende var den senile væremåten til dr. Roland en fasade, på meg virket den ganske ekte, men av og til, i et ubevoktet øyeblikk, røpet han plutselige glimt av klarsyn som - selv om de ofte ikke hadde 33

noe å gjøre med det det dreide seg om - beviste at det fremdeles romsterte rasjonelle prosesser et eller annet sted i de omtåkete dybdene i hans bevissthet. - Det er bilen min, sa jeg i et plutselig anfall av inspirasjon. Jeg hadde ikke bil. - Jeg må få reparert den. Jeg hadde ikke ventet at han skulle stille flere spørsmål, men i stedet livnet han merkbart til. - Hva er i veien med den? - Noe med overføringen. - Har den dobbel bakaksel? Er den luftavkjølt? - Luftavkjølt, sa jeg og flyttet vekten over på den andre foten. Jeg likte ikke vendingen samtalen tok. Jeg kan ingenting om bi­ ler og har store problemer med å skifte dekk. - Hva slags bil har du, en av de små V-6-greiene? - Ja. - Det ser ut til at alle de unge vil ha dem. Jeg ville ikke la mine barn kjøre rundt i noe annet enn en V-8. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle svare. Han trakk ut skrivebordsskuffen og begynte å plukke opp ting og myse nærsynt på dem og legge dem tilbake igjen. - Når først girkassa ryker, sa han, - er det min erfaring at bi­ len er gåen. Spesielt på en V-6. Du kan like gjeme ta hele donin­ gen med på skraphaugen. Selv har jeg en 98 Regency Brougham. Ti år gammel. Jeg passer på å sjekke den regelmessig, byt­ ter alltid filter etter to tusen kilometer, og olje etter tre tusen fem. Går som en drøm. Pass deg for verkstedene her i byen, sa han kvasst. - Unnskyld? Han hadde endelig funnet sjekkheftet. - Egentlig skulle du ha gått til regnskapskontoret, men jeg antar dette er greit, sa han, åpnet sjekkheftet og begynte omstendelig å skrive. - Når de oppdager at du kommer fra colleget, tar noen av disse stedene i Hampden dobbelt betaling. Redningsreparasjon er vanligvis best - de er frelst alle som en der nede, men de kan loppe deg grundig likevel hvis du ikke holder et øye med dem. Han rev ut sjekken og ga meg den. Jeg kikket ned på den og hjertet mitt hoppet over et slag. To hundre dollar. Han hadde skrevet under på den og alt. - Ikke betal en penny mer, sa han. - Nei, sir, sa jeg og klarte nesten ikke å skjule hvor glad jeg 34

var. Hva skulle jeg gjøre med alle de pengene? Kanskje han til og med ville glemme at han hadde gitt meg dem. Han dro brillene ned og så på meg over dem. - Så var det Redningsreparasjon, sa han. - De holder til på Highway 6. Skil­ tet er laget som et kors. - Takk, sa jeg. Jeg vandret nedover hallen i himmelhøy stemning, og med to hundre dollar i lomma. Det første jeg gjorde var å gå til telefon­ boksen og ringe etter en drosje som kunne kjøre meg til Hamp­ den. Hvis det er noe jeg er flink til, er det å finne på en løgn i en fart. Det er en slags evne jeg har.

Og hva foretok jeg meg i Hampden by? Ærlig talt var jeg for overveldet av å ha hatt sånn flaks til å foreta meg noe særlig. Det var en strålende dag; jeg var lut lei av å være fattig, så før jeg kom på bedre tanker, gikk jeg inn i en dyr klesforretning på torget og kjøpte et par skjorter. Så dro jeg ned til Frelsesarmeen og rotet i kassene en stund og fant en frakk i Harristweed og et par elegante brune spasersko som passet meg, et par mansjettknapper og et morsomt gammelt slips med bilder av menn på hjortejakt. Da jeg kom ut av butikken, ble jeg lykkelig over å oppdage at jeg fremdeles hadde nesten hundre dollar igjen. Skulle jeg gå til bokhandelen? På kino? Kjøpe en flaske whisky? Til slutt svermet en mengde muligheter rundt meg, de var så mange som mumlet og smilte og stimlet omkring meg på det solfylte høstlige fortauet at jeg - akkurat som en bondegutt som blir helt forfjamset av en flokk prostituerte - strøk rett gjennom dem bort til telefonboksen på hjørnet for å ringe etter en drosje som kunne kjøre meg tilbake til skolen. Da jeg kom opp på rommet, la jeg klæme utover senga. Mansjettknappene var bulkete og det var en annens forbokstaver på dem, men de så ut som ordentlig gull, og glitret i den døsige høstsolen som flommet inn gjennom vinduet og badet seg i gule dammer på eikegulvet - vellystig, overdådig, berusen­ de. Jeg fikk en følelse av déjå vu ettermiddagen etter da Julian luk­ ket opp akkurat som han hadde gjort første gangen, ved å åpne døra på gløtt og titte forsiktig ut, som om det var noe fantastisk

35

inne på kontoret hans som måtte voktes over, noe han omhyg­ gelig passet på at ikke alle fikk se. Det var en følelse jeg skulle bli godt kjent med i månedene som fulgte. Til og med nå, mange år senere og langt fra kontoret, befinner jeg meg i drømme uten­ for den hvite døra, og venter på at han skal dukke opp som port­ vakten i et eventyr: tidløs, årvåken, slu som et barn. Da han så at det var meg, åpnet han døra litt mer enn han hadde gjort første gangen. - Det er Pepin igjen, ikke sant? sa han. Jeg brydde meg ikke med å rette på ham. - Jeg er redd for det. Han så på meg et øyeblikk. - Du har et praktfullt navn, skal jeg si deg, sa han. - Det var franske konger som het Pepin. - Er du veldig opptatt nå? - Jeg er aldri for opptatt for en arving til den franske tronen hvis det da er det du er, sa han elskverdig. - Jeg er redd jeg ikke er det. Han lo og siterte et lite gresk epigram om at ærlighet er en farlig dyd, og til min overraskelse åpnet han døra og viste meg inn. Det var et vakkert rom, ikke et kontor i det hele tatt, og mye større enn det virket utenfra - luftig og hvitt, det var høyt under taket og en lett bris blafret i de stivete gardinene. I hjørnet, ved siden av en lav bokhylle, sto et stort rundt bord som var dekket av tekanner og greske bøker, og det var blomster overalt, roser og nelliker og anemoner, på skrivebordet hans, på bordet, i vin­ duskarmene. Det luktet spesielt sterkt av rosene, duften av dem lå rik og tung i luften, blandet med lukten av bergamott, og svart kinesisk te, og en svak blekkaktig kamferlukt. Jeg pustet dypt inn og følte meg lettere beruset. Overalt var det noe vak­ kert å se - orientalske tepper, porselensgjenstander, små juveler av noen malerier - jeg ble blendet av alle fargene, de ga meg følelsen av å ha gått inn i en av disse små bysantinske kirkene som er så alminnelige utvendig, og som innvendig har den mest paradisiske silkeglans av forgylling og tesserae. Han satte seg i en lenestol ved vinduet og gjorde tegn til at jeg også skulle sette meg. - Jeg går ut fra at du er kommet på grunn av gresk-kurset, sa han. - Ja. Han hadde vennlige, ærlige øyne, mer grå enn de var blå.

36

- Det er ganske sent i semestret, sa han. - Jeg har lyst til å lese gresk igjen. Det er jo så dumt å kutte det ut etter to år. Han hevet øyebrynene - dype, skøyeraktige - og så en stund på de foldete hendene sine. - Jeg har hørt at du kommer fra California. - Ja> Je8 gjør det> sa jeg, temmelig overrumplet. Hvem var det som hadde fortalt ham det? - Jeg kjenner ikke mange fra Vestkysten, sa han. - Jeg vet ikke om jeg ville like meg der. Han gjorde en pause, og så tankefull og litt bekymret ut. - Og hva gjør du i California? Jeg ga ham hele leksa. Appelsinlunder, fallerte filmstjerner, kunstig opplyste cocktailselskaper ved svømmebassenget, siga­ retter, livslede. Han lyttet med blikket festet til mitt, tilsynela­ tende oppslukt av disse løgnaktige minnene. Aldri var anstren­ gelsene mine blitt møtt med så mye oppmerksomhet, så mye dyptfølt omsorg. Han virket så fullstendig oppslukt at jeg ble fristet til å utbrodere litt mer enn forsiktigheten kanskje tilsa. - Så spennende, sa han varmt, da jeg halvt euforisk endelig var ferdig. - Noe så romantisk. - Jo, men vi blir jo ganske vant til det der borte, vet du, sa jeg. Jeg prøvde ikke å virke nervøs, og var opprømt over hvor godt jeg hadde lykkes. - Og hva er det et menneske med et så romantisk tempera­ ment søker i studiet av klassiske språk? Han stilte dette spørsmålet som om det var svært viktig for ham, nå som han hadde vært så heldig å fange en så sjelden fugl som meg, å hale meningen min ut av meg mens jeg fremdeles var fanget på kontoret hans. - Hvis du med romantisk mener ensom og innadvendt, sa jeg, - tror jeg at romantikerne ofte er de beste klassisistene. Han lo. - De store romantikerne er ofte mislykte klassisister. Men det er saken uvedkommende, ikke sant? Hva synes du om Hampden? Liker du deg her? Jeg serverte en eksegese, ikke så kortfattet som den kunne ha vært, over hvorfor jeg for øyeblikket fant at colleget tilfreds­ stilte mine hensikter. - Unge mennesker synes ofte det er kjedelig på landet, sa Julian. - Hvilket ikke betyr at det ikke er sunt for dem. Er du

37

meget bereist? Fortell meg hva det var ved dette stedet som til­ trakk deg. Jeg ville ha trodd at en ung mann som deg ville vært helt opprådd utenfor byen, men kanskje du er lei bylivet? Stem­ mer det? Så elegant og inntagende at jeg ble helt avvæpnet, førte han meg behendig fra emne til emne, og i løpet av den samtalen som bare lot til å vare i noen minutter, men i virkeligheten varte mye lenger, klarte han å få ut av meg alt det han ville vite, det er jeg sikker på. Jeg hadde ingen mistanke om at hans henførte inter­ esse kunne skyldes noe annet enn at han fant den største glede i mitt selskap, og selv om jeg var klar over at jeg med stor fornøy­ else snakket om et forbløffende antall ulike emner - noen av dem ganske personlige, og med langt større åpenhet enn vanlig - var jeg overbevist om at jeg handlet av egen fri vilje. Jeg kunne ønske at jeg husket mer av det som ble sagt den dagen - faktisk husker jeg mye av det jeg sa, og det meste er for fjollete til at jeg kan gjengi det med glede. På ett eneste punkt var han uenig (bortsett fra at han hevet et øyebryn i vantro da jeg nevnte Picasso; da jeg ble bedre kjent med ham skjønte jeg at han nes­ ten måtte ha oppfattet det som en personlig fornærmelse) og det gjaldt psykologi, et emne som naturlig nok hvilte tungt i mine tanker, jeg som jo arbeidet for dr. Roland og alt mulig. - Men mener du virkelig, sa han bekymret, - at man kan si at psykologien er en vitenskap? - Selvfølgelig. Hva er den ellers? - Men allerede Platon visste at klasse og livsvilkår og så vide­ re har en uutslettelig virkning på individet. Det forekommer meg at psykologi bare er et annet ord for det man i oldtiden kal­ te skjebne. - Psykologi er et fryktelig ord. Han samtykket energisk. - Ja, det er fryktelig, ikke sant? sa han, men med et uttrykk som viste at han syntes det var ganske smakløst av meg overhodet å bruke det. - Kanskje det på enkel­ te områder er et nyttig konsept når man skal snakke om en viss type intellekt. De landsens menneskene som bor rundt meg er fascinerende fordi livet deres er så bundet opp til skjebnen at de virkelig er predestinerte. Men - han lo - jeg er redd jeg aldri sy­ nes at studentene mine er særlig interessante, for jeg vet alltid akkurat hva de vil gjøre.

38

Samtalen hans sjarmerte meg, og til tross for at den ga skinn av å være moderne og springende (jeg mener at et kjennetegn på det moderne intellekt er at det elsker å fjerne seg fra emnet) ser jeg nå at han ad omveier om og om igjen ledet meg tilbake til de samme punktene. For der det moderne intellektet er lune­ fullt og springende, er den klassiske tanken snever, bestemt, ubarmhjertig. Det er ikke den siden ved intelligensen man plei­ er å støte på nå for tiden. Men selv om jeg like godt som noen kan la tankene mine vandre, er jeg nok først og fremst ensporet innerst inne. Vi snakket en stund til, og så ble vi tause. Etter en stund sa Julian høvisk: - Hvis du vil bli elev hos meg, skal det være meg en glede, Papen. Jeg sto og så ut av vinduet og hadde nesten glemt hvorfor jeg var kommet. Jeg snudde meg og måpet og kunne ikke komme på noe å si. -Men før du sier ja, er det et par betingelser du må gå med pa. - Hvilke da? sa jeg, plutselig våken. - Vil du gå til Immatrikuleringskontoret i morgen og søke om å få skifte veileder? Han strakte seg etter en penn i en kopp på skrivebordet. Utrolig nok var den full av Mont Blanc-fyllepenner, av Meisterstuck-modellen, det var minst tolv av dem. Han skrev raskt et kort brev som han rakte meg. - Ikke mist det, sa han, - for Immatrikuleringskontoret gir meg aldri studenter til veiledning med mindre jeg ber om det. Skriften på brevet var maskulin, med et visst preg fra forrige århundre og greske e-er. Blekket var fremdeles vått. - Men jeg har en veileder, sa jeg. - Jeg har det prinsippet at jeg aldri tar imot en elev med mindre jeg også er hans veileder. Andre medlemmer av det litte­ rære fakultetet er uenige i mine undervisningsmetoder og du vil få problemer hvis andre har myndighet til å imøtegå mine be­ slutninger. Du bør også plukke opp noen ut- og innmeldings­ skjemaer. Jeg tror du blir nødt til å droppe alle de kursene du følger for tiden, bortsett fra fransken, som du nok bør fortsette med. Det virker som om du har mangelfulle kunnskaper i moderne språk. o

39

Jeg ble overrasket. - Jeg kan da ikke kutte ut alle kursene. - Hvorfor ikke? - InnmeJdingsfristen er ute. - Det spiller ingen rolle, sa Julian uforstyrret. - Jeg holder de kursene jeg vil at du skal begynne med. Du kommer antakelig til å følge tre-fire kurs med meg hvert semester i resten av den tiden du er her. Jeg så på ham. Ikke rart at han bare hadde fem studenter. - Men hvordan kan jeg gjøre det? sa jeg. Han lo. - Jeg skjønner du ikke har vært så lenge i Hampden. Administrasjonen liker det ikke noe særlig, men de kan ikke gjøre noe med det. Fra tid til annen prøver de å skape problemer ved å kreve en viss fag-spredning, men det har aldri skapt virke­ lige vanskeligheter. Vi studerer kunst, historie, filosofi, alle slags emner. Hvis jeg oppdager at du har mangelfulle kunnska­ per på et bestemt område, kan jeg bestemme meg for å gi deg privattimer, eller kanskje henvise deg til en annen lærer. Etter­ som fransk ikke er mitt hovedspråk, synes jeg det vil være klokt at du fortsetter å studere med Laforgue. Neste år skal jeg begyn­ ne å lære deg latin. Det er et vanskelig språk, men det at du kan gresk vil gjøre det lettere for deg. Latin er det mest tilfredsstil­ lende av alle språk. Det vil det bli en sann fryd for deg å lære. Jeg lyttet, litt støtt av tonen hans. Å gjøre det han ba om var ensbetydende med at jeg flyttet helt ut av Hampden College og inn i hans eget lille akademi med gammelgresk, antall studenter fem, seks hvis vi tok med meg. - Og så holder du alle kursene jeg må ta? sa jeg. - Ikke absolutt alle, sa han alvorlig, og begynte å le da han fikk se ansiktsuttrykket mitt. - Jeg mener at det er skadelig og forvirrende for et ungt sinn å ha mange forskjellige lærere, på samme måte som jeg mener at det er bedre å kjenne en bok ut og inn enn å ha overfladiske kunnskaper om hundre bøker, sa han. - Jeg er klar over at den moderne verden er tilbøyelig til å være uenig med meg, men til syvende og sist hadde Platon bare en lærer, og Aleksander også. Jeg nikket langsomt, mens jeg prøvde å finne en taktfull måte å trekke meg på, da øynene mine møtte hans og jeg plutselig tenkte: Hvorfor ikke? Kraften i hans personlighet hadde gjort meg lettere fortumlet, men det tiltrakk meg også at tilbudet var 40

så ytterliggående. Studentene hans - hvis de da var vitnesbyrd på hans innflytelse - var imponerende nok, og selv om de alle var forskjellige, hadde de til felles en viss selvsikkerhet, en kald, affektert sjarm som ikke var det minste moderne, men hadde en underlig kald duft av den gamle verden: de var praktfulle skap­ ninger, øynene deres, hendene, trekkene - sic oculos, sic ille manus, sic ora ferebat. Jeg misunte dem, og syntes de var til­ trekkende. Dette underlige preget som var langt fra medfødt, ga dessuten alle tegn på å ha blitt omhyggelig dyrket fram. (Det samme, skulle jeg oppdage, gjaldt Julian: selv om han ga et helt motsatt inntrykk, og virket naturlig og åpen, skyldtes det ikke spontanitet, men uovertruffen kløkt.) Utstuderte eller ikke, jeg ville bli som dem. Tanken på at disse egenskapene var erver­ vede, og at dette kanskje var måten jeg kunne lære dem på, var berusende. Alt dette var meget fjernt fra Piano og fars bensinstasjon. - Og hvis jeg følger kursene dine, blir det gresk-kurs alt sam­ men? spurte jeg ham. Han lo. - Naturligvis ikke. Vi skal studere Dante, Vergil, alle slags emner. Men jeg vil ikke råde deg til å gå og kjøpe et eksem­ plar av Goodbye Columbus (som var herostratisk beryktet for å være pensum i et av førsteårskursene i engelsk) - hvis du unn­ skylder at jeg er vulgær. Georges Laforgue ble urolig da jeg fortalte ham om planene mine. - Dette er en alvorlig sak, sa han. - Du forstår vel hvor be­ grenset kontakt du vil få med resten av fakultetet og med sko­ len? - Han er en god lærer, sa jeg. - Så god er ingen lærer. Og hvis du tilfeldigvis skulle ryke uklar med ham, eller bli urettferdig behandlet på en eller annen måte, vil ingen ved fakultetet kunne gjøre noe for deg. Unn­ skyld meg, men jeg kan ikke se vitsen med å betale tretti tusen dollar i skolepenger bare for å studere med en eneste lærer. Jeg tenkte på å henvise til Hampdens Legatfond som kom­ mentar til det spørsmålet, men jeg sa ingenting. Han lente seg tilbake i stolen. - Jeg ville ha trodd at en slik manns elitistiske verdier ville by deg imot, sa han. - Skal jeg være ærlig, er det første gangen jeg noensinne har hørt at han

41

har tatt imot en elev som mottar så mye i økonomisk støtte. For­ di Hampden College er en demokratisk institusjon, bygger den ikke på slike prinsipper. - Han kan jo ikke være så til de grader elitistisk hvis han tok imot meg, sa jeg. Han oppfattet ikke min sarkasme. - Jeg er villig til å vedde på at han ikke er klar over at du mottar økonomisk støtte. - Javel, men hvis han ikke vet det, sa jeg, - kommer iallfall ikke jeg til å fortelle ham det.

Julian holdt kursene på kontoret sitt. Han hadde jo veldig få stu­ denter, og dessuten kunne ikke noe klasserom være halvparten så hjemlig og usjenert som kontoret. Han hadde en teori om at elever lærer bedre i en hyggelig, ikke-skolastisk atmosfære, og det luksuriøse drivhuset av et rom, med blomster overalt midt på vinteren, var et slags platonisk mikrokosmos av det han mente et klasserom skulle være. («Arbeid?» sa han forbauset til meg en dag, da jeg omtalte det vi drev med i «klasserommet» på den måten. «Mener du virkelig at det vi gjør er arbeid?» «Hva skal jeg ellers kalle det?» «Jeg ville kalle det en helt fantastisk lek.») Da jeg var på vei til den første timen, så jeg Francis Abernathy spankulere over engen som en svart fugl, med frakken som flagret mørk og kråkeaktig i vinden. Han var åndsfra­ værende, og røykte en sigarett, men tanken på at han skulle se meg fylte meg med en uforståelig angst. Jeg dukket inn i en døråpning og ventet til han hadde gått forbi. Da jeg svingte opp trappa i Forelesningsbygget, ble jeg rystet over å se at han satt i vinduskarmen. Jeg kastet et raskt blikk på ham, så fort bort, og skulle til å gå inn i gangen da han sa: - Vent. Stemmen var kjølig og hadde Boston-aksent, den lød nesten britisk. Jeg snudde meg. - Er du den nye neanias, sa han spydig. Den nye unge mannen. Jeg sa at det var jeg. - Cubitum eamus? -Hva? - Ingenting. 42

Han flyttet sigaretten over til venstre hånd og rakte meg den høyre. Den var mager og myk som hånden til en tenåringsjente. Han gadd ikke presentere seg. Etter en kort, pinlig pause sa jeg hva jeg het. Han tok et siste drag av sigaretten og hev den ut av det åpne vinduet. - Jeg vet hvem du er, sa han. Henry og Bunny var allerede på kontoret. Henry leste i en bok og Bunny lå over bordet og snakket høyt og innstendig til ham. - . . . smakløst, det er akkurat hva det er, gamle venn. Du skuffer meg. Jeg stolte på at du hadde litt mer savoir faire enn som så, hvis du unnskylder at jeg sier det. - God morgen, sa Francis, som kom inn bak meg og lukket døra. Henry så opp og nikket, og vendte tilbake til boka. - Hei, sa Bunny, og så: - Å jaså hei, til meg. - Kan du gjette hva Henry har gjort, fortsatte han henvendt til Francis, - han har kjøpt seg en Mont Blanc-penn. - Har han? sa Francis. Bunny nikket mot koppen med blanke svarte penner på skri­ vebordet til Julian. - Jeg fortalte ham at han bør passe seg, ellers vil Julian tro han har stjålet den. - Han var sammen med meg da jeg kjøpte den, sa Henry uten å se opp fra boka. - Hvor mye er forresten de greiene verdt? sa Bunny. Ikke noe svar. - Kom igjen. Hvor mye? Tre hundre daler på stampen? Han bøyde seg over bordet med hele sin anselige tyngde. - Jeg husker det var en gang da du sa de var stygge. Du pleide å si at du aldri i hele ditt liv ville skrive med noe annet enn en vanlig penn. Har jeg rett? Taushet. - La meg se på den én gang til da, sa Bunny. Henry la ned boka, førte hånden til brystlomma og trakk fram pennen. Han la den på bordet. - Der, sa han. Bunny plukket den opp og dreide den fram og tilbake mellom fingrene. - Den er akkurat som de tjukke blyantene jeg pleide å bruke i første klasse, sa han. - Overtalte Julian deg til å skaffe deg en sånn en? - Jeg hadde lyst på en fyllepenn. 43

- Det er ikke derfor du skaffet deg den der. - Jeg er lei av å snakke om det. - Jeg synes det er smakløst. - Du, sa Henry skarpt, - er ikke den rette til å snakke om smak. Det oppsto en lang pause. Bunny la seg tilbake i stolen. - Nei­ vel, hva slags penner bruker vi alle sammen her, sa han konverserende. - Fran^ois, du bruker pennesplitt og blekk akkurat som jeg, ikke sant? - Mer eller mindre. Han pekte på meg som om han var verten i en paneldebatt i et TV-show. - Og du, hva er du nå du heter, Robert? Hva slags penner lærte de deg å bruke i California? - Kulepenner, sa jeg. Bunny nikket dypt. - En ærlig mann, mine herrer. Hans smak er enkel. Han legger kortene på bordet. Det liker jeg. Døra gikk opp og tvillingene kom inn. - Hva er det du gauler om, Bun? sa Charles og lo. Han spar­ ket igjen døra bak seg. - Vi kunne høre deg ned gjennom hele gangen. Bunny satte i gang med historien om Mont Blanc-pennen. Jeg syntes det ble pinlig, snek meg inn i et hjørne og begynte å stu­ dere bøkene i hylla. - Hvor lenge har du studert klassiske språk? sa en stemme ved albuen min. Det var Henry som hadde snudd seg i stolen for å se på meg. - I to år, sa jeg. - Hva har du lest på gresk? - Det nye testamente. - Joda, naturligvis har du lest Koine, sa han ergerlig. - Hva for noe mer? Homer, naturligvis. Og lyrikerne. Jeg visste at dette var Henrys spesialområde. Jeg var redd for å lyve. - Litt. - Og Platon? -Ja. - Alt av Platon? - Noe av Platon. - Men alt i oversettelse. Jeg nølte, et øyeblikk for lenge. Han så vantro på meg. - Nei? 44

Jeg gravde hendene ned i lomma på den nye ytterjakka. - Mesteparten, sa jeg, hvilket var langt fra sant. - Mesteparten av hva? Dialogene mener du? Hva med de se­ nere tingene? Plotin? - Ja, løy jeg. Den dag i dag har jeg ikke lest ett ord av Plotin. - Hva da? Uheldigvis ble hodet mitt helt tomt, og jeg kunne ikke komme på en eneste ting jeg var helt sikker på at Plotin hadde skrevet. Hyrdediktene? Nei, for fanden, det var Vergil. - Faktisk er jeg ikke særlig begeistret for Plotin, sa jeg. - Nei? Hvorfor det da? Han var som en politimann med alle spørsmålene sine. Jeg tenkte med lengsel tilbake på det gamle kurset mitt, det jeg hadde droppet for dette: Innføring i drama med koselige Mr. Lanin, som fikk oss til å legge oss på gulvet og gjøre avslappen­ de øvelser mens han gikk rundt og sa ting som: «Nå skal dere fo­ restille dere at kroppen deres blir fylt av en kjølig oransjefarget væske.» Jeg hadde ikke besvart Plotin-spørsmålet fort nok for Henry. Han sa noe på latin, fort. - Unnskyld? Han så kaldt på meg. - Spiller ingen rolle, sa han, og bøyde seg over boka igjen. For å skjule hvor forvirret jeg ble, vendte jeg meg mot bok­ hylla. - Fornøyd nå? hørte jeg Bunny si. - Jeg går ut fra at du duk­ ket ham skikkelig nå, ikke sant? Til min store lettelse kom Charles bort for å si hei. Han var vennlig og helt rolig, men vi hadde ikke gjort stort mer enn å ut­ veksle høfligheter da døra gikk opp og det ble helt stille: Julian kom lydløst inn og lukket døra forsiktig bak seg. - God morgen, sa han. - Dere har møtt den nye studenten vår? - Ja, sa Francis i det jeg oppfattet som en livstrett tone mens han trakk ut stolen for Camilla og satte seg stille ned selv. - Fantastisk. Charles, kan du sette over tevann? Charles gikk ut i et lite forværelse, ikke større enn et kott, og jeg hørte lyden av rennende vann. (Jeg fikk aldri ordentlig greie på hva som befant seg i det forværelset eller på hvordan Julian 45

ved enkelte anledninger som ved et under klarte å trylle fram fireretters middager derfra.) Så kom han ut, lukket døra bak seg og satte seg. - Greit, sa Julian og så seg omkring rundt bordet. - Jeg håper vi alle er klare til å forlate den sansbare verden, og gå inn i den sublime?

Han var fantastisk til å snakke, helt magisk til å snakke, og jeg skulle ønske jeg var i stand til å gi et bedre inntrykk av hva han sa, men det er umulig for en middelmådig begavelse å gjengi ut­ talelsene til et overlegent intellekt - især etter så mange år uten at en del går tapt. Diskusjonen den dagen dreide seg om å miste sitt jeg, om Platons fire former for guddommelig vanvidd, om vanvidd av alle slag. Han begynte med å snakke om det han kalte jegets byrde, og om hvorfor menneskene i det hele tatt ønsker å miste sitt jeg. - Hvorfor er vi så plaget av den påtrengende lille stemmen i hodet vårt? sa han, og så på de andre. - Kan det være fordi den minner oss om at vi er i live, om at vi skal dø, og om at vi har in­ dividuelle sjeler - som vi når alt kommer til alt ikke tør å gi opp, men som likevel volder oss mer lidelse enn noe annet? Men er det ikke også smerten som ofte inngir oss den største bevisst­ heten om oss selv? Det er grusomt når man som barn lærer at man som vesen er atskilt fra hele verden, at intet annet men­ neske og ingen ting lider med oss når vi brenner oss på tungen eller skrubber opp knærne, at våre smerter og lidelser helt og holdent er våre egne. Enda grusommere er det å innse, etter hvert som vi blir eldre, at intet menneske, uansett hvor høyt vi elsker det, noensinne virkelig kan forstå oss. Det er våre egne jeg som gjør oss mest ulykkelige, og tror dere ikke at det er der­ for vi er så redd for å miste dem? Husker dere erinnyene? - Furiene, sa Bunny, og blikket hans var forvirret og fortapt under hårluggen. - Nettopp. Og hvorledes drev de menneskene til vanvidd? De skrudde opp volumet på den indre monologen, forstørret egenskaper som allerede var til stede, utover alle grenser, fikk menneskene til å bli så til de grader seg selv at det var mer enn de kunne tåle.

46

- Og hva kan få oss til å miste dette plagsomme selvet, miste det helt og holdent? Kjærligheten? Jo, men som gamle Kefalus en gang hørte Sofokles si: Den minste av oss vet at kjærligheten er en grusom og nådeløs herre. Man mister seg selv for den and­ res skyld, men idet man gjør det, blir man en ynkelig slave under den mest lunefulle av alle guder. Krig? Man kan miste seg selv i kampens glede, ved å slåss for en ærefull sak, men det fin­ nes ikke mange ærefulle saker å slåss for nå til dags. Han lo. - Selv om jeg våger påstanden at det ikke finnes mange unge mennesker som vet mer enn dere om militær tak­ tikk etter alt det dere har lest av Xenofon og Thukydid. Jeg er sikker på at om dere hadde lyst, ville dere være i stand til å mar­ sjere mot Hampden og overta byen uten hjelp. Henry lo. - Vi kunne gjøre det i ettermiddag, med seks mann, sa han. - Hvordan da? sa alle på én gang. - En til å skjære over telefon- og strømledningene, en ved broen over Battenkill, en på hovedveien nordover. Vi andre kunne rykke fram fra sør og vest. Vi er ikke mange, men hvis vi spredte oss, ville vi kunne avskjære alle de andre innfallspunktene - her strakte han ut hånden med fingrene langt fra hver­ andre - og rykke inn mot sentrum fra alle retninger. Fingrene hans ble til en knyttneve. - Naturligvis ville vi ha fordelen av å overraske dem, sa han, og helt uventet fikk kulden i stemmen hans meg til å grøsse. Julian lo. - Og hvor mange år er gått siden gudene har grepet inn i menneskenes kriger? Jeg antar at Apollon og Athene Nike ville komme ned og kjempe ved deres side, «med eller uten invi­ tasjon» som orakelet i Delfi sa til spartaneme. Tenk dere for noen helter dere ville bli. - Halvguder, lo Francis. - Vi kunne sitte på troner på torget i byen. - Mens de lokale kjøpmennene betalte sin krigsskatt til dere. - Gull. Påfugler og elfenben. - Antakelig heller cheddarost og tørre kjeks, sa Bunny. - Blodsutgytelse er en grusom ting, sa Julian fort, bemerknin­ gen om tørre kjeks hadde ikke falt i hans smak, - men de blodig­ ste avsnittene hos Homer og Aiskhylos er ofte de mest praktful­ le - for eksempel den herlige talen til Klytaimnestra i Agamem-

47

non som jeg er så glad i - Camilla, du var vår Klytaimnestra da vi spilte Orestien. Husker du noe av den? Lyset fra vinduet strømmet rett inn på ansiktet hennes. I så sterkt lys ser de fleste litt utvasket ut, men de rene fine trekkene hennes ble bare lyst opp til det var et sjokk å se på henne, på de bleke og strålende øynene med de sotfargede vippene, på gullskjæret i tinningene som gradvis gled over i det skinnende håret, varmt gyllent som honning. - Jeg husker litt, sa hun. Mens hun så på et punkt på veggen over hodet mitt, begynte hun å si fram linjene. Jeg stirret på henne. Hadde hun en kjæ­ reste, Francis kanskje? Han og hun var ganske gode kompiser, men Francis virket ikke til å være av den typen som var særlig opptatt av jenter. Ikke at jeg hadde noen særlige sjanser, omgitt som hun var av alle disse skarpskodde rike guttene i mørke dresser, jeg med de klønete hendene og drabantbymanerene. På gresk var stemmen hennes hard og lav og nydelig. Slik forgikk han. Da han spydde ut sitt liv, fosset det mørkerøde blodet som sommerens regnskur og plasket meg over hendene. Jeg er glad. Jeg står rank som en hage, full av det første regn, når den brister i blomster. *

Det ble stille en liten stund etter at hun var ferdig. Jeg ble litt forbauset da Henry blunket høytidelig til henne tvers over bord­ et. Julian smilte. - Det er så vakkert, sa han. - Jeg blir aldri lei av det. Men hvordan har det seg at noe så fryktelig som en dron­ ning som stikker en kniv i sin badende mann, forekommer oss så nydelig? - Det er verseformen, sa Francis. - Jambisk trimeter. De vir­ kelig motbydelige delene i Inferno, for eksempel, der Pier de Medicina med avhugget nese snakker gjennom en blodig sprekk i luftrøret. . . - Jeg kan komme på verre ting enn det, sa Charles. - Det kan jeg også. Men det avsnittet er nydelig og det er på grunn av tersinene. Musikken i verseformen. Trimetret klinger * Gjendiktning ved Torstein Bugge Høverstad (1987). O. a.

48

som en klokke gjennom den talen til Klytaimnestra. - Men det jambiske metret er jo ganske vanlig i gresk lyrikk, ikke sant, sa Julian. - Hvorfor er dette spesielle avsnittet så betagende? Hvorfor blir vi ikke tiltrukket av en roligere eller mer behagelig del? - Aristoteles sier i Poetikken, sa Henry, - at gjenstander som i seg selv er vonde å se på, kan bli deilige å skue i et kunstverk. - Og jeg tror Aristoteles har rett. Når alt kommer til alt, hvilke av dikternes scener står etset i vår erindring, hvilke er vi gladest i? Nettopp disse. Mordet på Agamemnon og Akilles’ vrede. Dido på likbålet. Forrædernes dolker og Cæsars blod husker dere hvordan Suetonius beskriver liket som blir båret bort på en båre mens den ene armen henger ned? - Døden er skjønnhetens mor, sa Henry. - Og hva er skjønnhet? - Skrekk. - Godt sagt, sa Julian. - Skjønnheten er sjelden myk eller trøsterik. Tvert imot. Genuin skjønnhet er alltid ganske skremmende. Jeg så på ansiktet til Camilla som strålte i solen, og tenkte på den strofen i Iliaden som jeg er så glad i, om Pallas Athene og de skrekkinngytende skinnende øynene. - Og hvis skjønnhet er skrekk, sa Julian, - hva er da begjær? Vi tror vi har mange begjær, men i virkeligheten har vi bare ett. Hva er det? - Å leve, sa Camilla. - Å leve evig, sa Bunny med haken i hånden. Tekjelen begynte å plystre.

Da koppene var satt fram, og Henry, dyster som en mandarin, hadde skjenket teen, begynte vi å snakke om alle de former for vanvidd som gudene forårsaker: det poetiske, det profetiske, og til slutt det dionysiske vanviddet. - Som uten tvil er det mest gåtefulle, sa Julian. - Vi er blitt vant til å tenke at religiøs ekstase er noe som bare eksisterer i primitive samfunn, til tross for at den ofte forekommer hos de mest kultiverte folkeslag. Grekerne var egentlig ikke så forskjel­ lige fra oss, vet dere. Som folkeslag var de meget formelle, ekst­ remt siviliserte, og hadde ganske mange hemninger. Og likevel 49

ble de ofte revet med en masse av den villeste entusiasme dans, raseri, blodbad, visjoner - som vi, så vidt jeg skjønner, ville betrakte som ugjenkallelig klinisk vanvidd. Men grekerne, iallfall noen av dem, kunne gå inn og ut av en slik tilstand som de ville. Vi kan ikke fullstendig avvise beretningene om det som myter. De er ganske godt dokumentert, selv om de var like gåte­ fulle for datidens kommentatorer som for oss. Noen sier de var resultatet av bønn og faste, andre at de oppsto i alkoholrus. Hysteriets gruppekarakter hadde utvilsomt også noe med det å gjøre. Likevel er det vanskelig å gjøre rede for fenomenets ytter­ liggående karakter. Det later til at de festende ble slynget til­ bake til et ikke-rasjonelt, før-intellektuelt stadium, hvor person­ ligheten ble erstattet av noe fullstendig annet - og med «annet» mener jeg noe etter alt å dømme ikke dødelig. Noe overmennes­ kelig. Jeg tenkte på Bakkantinnene. Jeg ble ubehagelig berørt av voldsomheten og villskapen i stykket, akkurat som av sadismen til dets blodtørstige gud. 1 sammenligning med de andre trage­ diene der det hersket gjenkjennelige rettferdighetsprinsipper, uansett hvor harde de var, triumferte barbariet der over fornuf­ ten: det var mørkt, kaotisk, uforklarlig. - Vi liker ikke å innrømme det, sa Julian, - men tanken på å miste beherskelsen er det som fascinerer beherskede mennes­ ker som oss selv nesten mer enn noe annet. Alle virkelig sivili­ serte mennesker - i oldtiden ikke mindre enn i dag - har sivili­ sert seg ved å undertrykke det gamle dyriske jeget. Er vi som be­ finner oss i dette rommet egentlig så veldig forskjellige fra gre­ kerne eller romerne? Manisk opptatte av plikt, gudfryktighet, lojalitet og offervilje? Alle disse tingene som er så skremmende for vår moderne smak? Jeg så på de seks ansiktene rundt bordet. For vår moderne smak var de nokså skremmende. Jeg tror at en hvilken som helst annen lærer ville ha ringt Psykologisk rådgivningstjeneste før det var gått fem minutter, hadde han hørt det Henry sa om å bevæpne gresk-kurset og marsjere mot Hampden. - Og det er en fristelse for alle intelligente mennesker, og spesielt for perfeksjonister som oldtidens mennesker og oss selv, å prøve å myrde det primitive, følelsesbetonte, begjærende jeget. Men det er et mistak. 50

- Hvorfor? sa Francis og bøyde seg litt fram. Julian hevet et øyebryn, den lange, kloke nesen fikk profilen hans til å helle framover, som hos en etrusker i et basrelieff. - Fordi det er farlig å ignorere det irrasjonelles eksistens. Jo mer kultivert et menneske er, jo mer intelligent, jo mer undertryk­ ket, desto mer har det behov for på en eller annen måte å kanali­ sere de primitive impulsene det har slitt så hardt for å kue. Hvis ikke vil disse mektige eldgamle kreftene samle seg og vokse seg sterkere til de blir voldsomme nok til å bryte løs, og utsettelsen gjør dem enda voldsommere, ja, ofte blir de sterke nok til å feie viljen fullstendig av banen. Trenger vi en advarsel mot det som skjer nar vi ikke har denne sikkerhetsventilen, kan vi se på ro­ merne. Keiserne. Tenk på Tiberius for eksempel, den stygge ste­ sønnen, som prøvde å leve opp til budene fra sin stefar Augus­ tus. Tenk på det forferdelige, umenneskelige presset han må ha levd under, han som fulgte i fotsporene til en frelser, en gud. Folket hatet ham. Uansett hvor hardt han prøvde ble han aldri god nok, kunne aldri kvitte seg med sitt forhatte jeg, og til slutt brast demningene. Han ble feiet bort av perversjonene sine, og han døde, gammel og gal, fortapt i lysthagene sine på Capri: ikke engang der var han lykkelig, slik man kunne ha håpet, men dypt nedsunket i elendighet. Før sin død skrev han et brev hjem til Senatet. «Matte alle Guder og Gudinner hjemsøke meg med mer fullkommen tilintetgjørelse enn jeg føler at jeg til daglig li­ der under.» Tenk på de som kom etter ham. Caligula. Nero. Han tok en pause. - Det geniale ved romerne, som kanskje også var deres svake punkt, sa han, - var at de var så manisk opptatt av orden. Man ser det i arkitekturen deres, i litteratu­ ren, i lovene - denne trassige fornektelsen av mørket, ufomuften, kaoset. Han lo. - Lett å skjønne hvorfor romerne, som vanligvis viste slik toleranse overfor fremmede religioner, var nådeløse i sin forfølgelse av de kristne - det var for absurd å tro at en vanlig forbryter hadde stått opp fra de døde, for frastøtende at disiple­ ne dyrket ham ved å drikke hans blod. Det ulogiske ved dette skremte dem og de gjorde alt som sto i deres makt for å knuse det. I virkeligheten tror jeg at grunnen til at de gikk så drastisk til verks var at det ikke bare skremte dem, men også øvde en voldsom tiltrekning på dem. Pragmatikere er ofte forbausende 51

overtroiske. Logikken deres til tross levde vel ingen i mer nesegrus frykt for det overnaturlige enn romerne? Grekerne var annerledes. De var lidenskapelig opptatt av orden og symmetri, omtrent som romerne, men de visste hvor dumt det var å fornekte den usynlige verden, de gamle gudene. Følelsene, mørket, barbariet. Han så opp mot taket et øyeblikk, og uttrykket hans var nes­ ten bekymret. - Husker dere hva vi snakket om tidligere, om at blodige, skrekkinngytende ting av og til er de vakreste? sa han. - Det er en meget gresk tanke og den er meget dypsindig. Skjønnhet er skrekk. Hva vi enn kaller vakkert, skjelver vi når vi møter det. Og hva kunne vel være vakrere og mer skrekkinngy­ tende for sjeler som grekerne eller som oss selv, enn fullstendig å miste beherskelsen? Et øyeblikk å fri oss fra vår værens len­ ker, å bryte tilfeldigheten ved våre dødelige jeg? Som Evripides sier om menadene: med hodet kastet bakover, og halsen vendt mot stjernene, «mer lik hjortedyr enn mennesker». Å være full­ stendig fri! En kan naturligvis arbeide seg gjennom disse de­ struktive lidenskapene på mer vulgære og mindre effektive måter. Men så herlig å frigjøre dem i et eneste brak! Å synge, å hyle, å danse barbent i skogen midt på natten, og ikke være seg mer bevisst sin dødelighet enn et dyr! Dette er mektige mysteri­ er. Burende okser. Honningkilder som bobler opp fra bakken. Er sjelene våre sterke nok, kan vi rive vekk sløret og se denne nakne, skrekkinngytende skjønnheten rett inn i øynene: la Gud fortære oss, ete oss, smelte våre knokler. Og spytte oss gjen­ fødte ut igjen. Vi hadde alle bøyd oss fram, helt fjetret. Munnen min var åpen, jeg var meg bevisst hvert åndedrag. - Og for meg er dette det skrekkinngytende og besnærende ved det dionysiske ritualet. Vanskelig å forestille seg for oss. Den rene værens ild.

Da timen var over, gikk jeg ned trappa i en drøm, jeg var helt ør i hodet, så bevisst om at jeg var ung og i live på en vakker dag at det gjorde vondt; himmelen var dypt dypt og smertefullt blå, vinden virvlet de røde og gule bladene omkring som konfetti. Skjønnhet er skrekk. Hva vi enn kaller vakkert, skjelver vi når vi står overfor det. 52

Den kvelden skrev jeg i dagboka mi: «Nå er træme schizo­ frene og begynner å miste beherskelsen, sjokket over deres flammende nye farger hisser dem opp. Noen - var det van Gogh? - har sagt at oransje er vanviddets farge. Skjønnhet er skrekk. Vi vil bli fortært av den, vi vil gjemme oss i ilden som renser oss.» Jeg gikk inn på postkontoret (med blaserte studenter, alt var ved det gamle) og fremdeles latterlig oppstemt rablet jeg ned noen ord pa et prospektkort til mor — flammende lønnetrær, en fjellbekk. En setning bak på kortet anbefalte: Legg turen til Vermonts fargeprakt mellom 25. september og 15. oktober, da er den på sitt aller vakreste. Idet jeg la kortet i postkassen for utenbys post så jeg Bunny på den andre siden av rommet, med ryggen til meg gransket han rekken med nummererte kasser. Han stanset foran det som så ut til å være min postkasse og bøyde seg for å stikke noe inn i den. Så rettet han seg stjålent opp og gikk raskt ut, med hende­ ne i lommene og flagrende hår. Jeg ventet til han var gått, og gikk bort til postkassa. Inni fant jeg en kremfarget konvolutt - papiret var tykt, stivt og meget formelt - men blyantkråketæme var barnslige som hos en femteklassing. Beskjeden inni var også skrevet med blyant, med en ørliten ujevn skrift som var vond å lese:

Richard gamle Kompis Hva Sier du til Lunsj på Lørdag, kanskje i 1-tiden? Jeg vet om et Fantastisk lite sted. Cocktails og det hele. Jeg spanderer. Vær så snill og kom. Hilsen Bun p.s. ta på Slips. Jeg er Sikker på at du ville ha gjort det uansett men de kommer til å grave fram et aldeles gyselig ett fra bak­ rommet og tvinge Dei (obs.) til å ta det på hvis du ikke gjør det.

Jeg studerte det lille brevet, stakk det i lomma, og var på vei ut da jeg nesten løp på dr. Roland som akkurat kom inn døra. Først lot han ikke til å være klar over hvem jeg var. Men akkurat

53

da jeg trodde jeg skulle komme meg unna, begynte det knir­ kende ansiktsmaskineriet hans å fungere og i rykk og napp ble en gryende erkjennelse i pappmaché senket ned fra det støvete snorloftet. - Hei, doktor Roland, sa jeg, og lot alt håp fare. - Hvordan går den, gutten min? Han siktet til bilen jeg ikke hadde. - Fint, sa jeg. - Tok du den med til Redningsreparasjon? - Ja. - Trøbbel med manifolden. - Ja, sa jeg, og kom så på at jeg tidligere hadde fortalt ham at det var overføringen. Men nå hadde dr. Roland startet på en opplysende forelesning om vedlikeholdet av og hensikten med pakningene i manifolden. - Og det, sa han til slutt, - er et av de største problemene med utenlandske biler. Man kan kaste bort en masse olje på den måten. Det blir penger av de der Penn State-kannene. Og Penn State vokser ikke på trær. Han sendte meg et megetsigende blikk. - Hvem var det som solgte deg pakningen? - Det husker jeg ikke, sa jeg. Jeg kjedet meg så jeg sto stivt og svaiet, men umerkelig nærmet jeg meg døra. - Var det Bud? - Jeg tror det. - Eller Bill. Bill Hundy er flink. - Jeg tror det var Bud, sa jeg. - Hva synes du om den gamle blå fuggelen? Jeg var usikker på om han med dette siktet til Bud eller til en virkelig blå fugl, eller om vi kanskje var på vei inn i alderdomssløvhetens domene. Det var av og til vanskelig å tro at dr. Roland var fast ansatt professor ved Samfunnsvitenskapelig fakultet på dette ansette colleget. Han minnet mer om en pratesyk gammel fyr som setter seg ved siden av deg på bussen og prøver å vise deg papirbiter som han oppbevarer pent sammenbrettet i lommeboka. Nok en gang gjennomgikk han noen av de opplysningene han tidligere hadde gitt meg om manifoldpakninger, og jeg ventet på det rette øyeblikket til plutselig å huske at jeg var sent ute til en avtale, da dr. Rolands venn dr. Blind kom baksende inn, og 54

smilte fra øre til øre der han lente seg på gåstolen. Dr. Blind (som ble uttalt Blend) var nesten nitti år gammel, og hadde i de siste fem årene holdt et kurs som het «Konstante underrom». Det var beryktet så vel for sin enstonighet og for sin omtrent to­ tale uforståelighet, som for det faktum at så langt tilbake som noen kunne huske, hadde avgangseksamen bestått av ett og samme ja-eller-nei-spørsmål. Spørsmålet var tre sider langt, men svaret var alltid «ja». Det var alt man trengte å kunne for å stå i «Konstante underrom». Han var om mulig en enda større tullebukk enn dr. Roland. Sammen lignet de på et av disse uovervinnelige overmenneskeparene fra tegneseriebladene, et uslåelig forbund av kjedsom­ melighet og forvirring. Jeg mumlet en unnskyldning, snek meg unna, og lot dem uforferdet seile sin egen sjø.

2

Jeg hadde håpet at været skulle bli kjølig til lunsjen med Bunny, for penjakka mi var i mørk tweed som klødde, men det var varmt da jeg våknet lørdag, og det ble varmere. - Kommer til å bli stekende hett i dag, sa vaktmesteren da jeg gikk forbi ham i gangen. - Indian summer. Jakka var nydelig - irsk ull, grå med mosegrønne spetter. Jeg hadde kjøpt den i San Francisco for nesten alle pengene jeg hadde spart etter sommerjobben - men den var altfor tykk til en varm solskinnsdag. Jeg tok den på og gikk på badet for å rette på slipset. Jeg var ikke i humør til å prate og ble ubehagelig overrasket da jeg fant Judy Poovey i ferd med å pusse tennene ved vasken. Judy Poovey bodde et par dører lenger nede i gangen og lot til å tro at fordi hun kom fra Los Angeles, hadde vi en masse ting fel­ les. Hun trengte meg opp i et hjørne i korridorene, prøvde å få meg til å danse på fester, hadde fortalt flere jenter at hun skulle gå til sengs med meg, bare i langt grovere ordelag. Hun kledde seg helt vilt, farget håret sølvgrått, og eide en rød Corvette med Judy P på Califomia-skiltene. Stemmen hennes var skjærende og steg ofte til et hvin som ga gjenlyd i huset som skrikene til en skrekkinnjagende tropisk fugl. - Hei, Richard, sa hun og spyttet ut en munnfull tannpasta. Hun hadde på seg avkuttede olabukser med underlige, sprø teg­ ninger i markørtusj og en overdel i lycra som avslørte hennes voldsomt aerobic-trente mellomgulv. - Hei, sa jeg og gikk løs på slipset.

56

- Du ser søt ut i dag. - Takk. - Skal du ut med en jente? Jeg vendte blikket fra speilet og bort mot henne. - Hva? - Hvor er det du skal? Etter hvert hadde jeg vent meg til utspørringene hennes. - Ut til lunsj. - Med hvem? - Bunny Corcoran. - Kjenner du Bunny? Igjen snudde jeg meg og så på henne. - På en måte. Gjør du? - Klart jeg gjør. Han tok kunsthistorie sammen med meg. Han er dritmorsom. Men jeg tåler ikke trynet på han der perverse ven­ nen hans, han andre med brillene, hva er det nå han heter igjen? - Henry? - Jepp. Han er det. Hun bøyde seg fram mot speilet og begynte å fløffe opp håret, mens hun dreide på hodet. Neglene hennes var Chanel-røde, men så lange at de måtte være av det slaget man kjøper i parfymeri. - Jeg synes han er en drittsekk. - Jeg liker ham ganske godt, sa jeg fornærmet. - Ikke jeg. Hun skilte håret i midten og brukte den krummede pekefin­ geren som kam. - Han har alltid oppført seg jævlig dårlig mot meg. Jeg tåler ikke de der tvillingene heller. - Hvorfor ikke? Tvillingene er da hyggelige. - Jasså ja, sa hun og rullet med et maskarasminket øye mot meg i speilet. - Hør her. Jeg var på en fest forrige semester, jeg var drita full, og drev og dyttet og danset, du skjønner? Alle braste liksom sammen, og av en eller annen grunn gikk hun der tvillingjenta over dansegulvet, og paff, så dyttet jeg rett borti henne, skikkelig hardt. Da sa hun noe grovt, fullstendig mal­ plassert var det, og før jeg visste ordet av det hev jeg ølet mitt i trynet på henne. Det var litt av en kveld. Jeg hadde allerede fått omtrent seks øl kastet på meg, og det virket bare rett og riktig å gjøre det, skjønner du? Iallfall så begynner hun å skjelle meg ut og et øyeblikk etter står den andre tvillingen og han der Henry-typen over meg som om de har tenkt å banke meg opp.

57

Hun samlet håret i en hestehale og studerte profilen sin i spei­ let. - I alle fall. Jeg er full, og de to guttene står bøyd over meg på den truende måten, og du kjenner han der Henry, han er vir­ kelig diger. Det var ganske nifst, men jeg var for full til å bry meg så jeg bare ba dem dra til helvete. Hun snudde seg bort fra speilet og sendte meg et strålende smil. - Jeg drakk Kamikazer den kvelden. Det hender alltid noe grusomt når jeg drikker Kamikazer. Jeg vræker bilen, jeg kom­ mer opp i slagsmål. . . - Hva var det som skjedde? Hun trakk på skuldrene og vendte tilbake til speilet. - Som jeg sa, så ba jeg dem bare dra til helvete. Og da begynner han der tvillinggutten å hyle og gaule. Som om han virkelig har tenkt å drepe meg, skjønner du? Og han der Henry bare sto der, men jeg syntes han var skumlere enn den andre. Men iallfall. En venn av meg som pleide å studere her og som er skikkelig tøff, han var med i en sånn MC-gjeng, med lenker og stoff - har du hørt om Spike Romney? Det hadde jeg, jeg hadde faktisk møtt ham på den første fre­ dagsfesten jeg var på. Han var kolossalt svær, godt over hundre kilo, hendene hans var fulle av arr, og han gikk med tåklyper i stål på motorsykkelstøvlene. - Ja, iallfall, så kommer Spike og ser at de der typene skjeller meg ut, og han skubber til tvillingen i skulderen og ber ham for­ dufte, og før jeg vet ordet av det, har de kastet seg over ham begge to. Folk prøvde å få han der Henry vekk - en hel haug med folk, men ikke tale om. Seks mann klarte ikke å få ham vekk. Han brakk kragebeinet på Spike og to av ribbeina hans, og vræka ansiktet hans temmelig grundig. Jeg sa til Spike at han burde ha tilkalt politiet, men han hadde noe trøbbel selv og skulle egentlig ikke vært på college-området. Men det var noen grusomme greier. Hun lot håret falle ned rundt ansiktet igjen. - Jeg mener, Spike er tøff. Og rå. Man skulle tro at han kunne ta rotta på begge de homsetypene i dress og slips og greier. - Hmm, sa jeg og prøvde ikke å le. Det var morsomt å tenke på at Henry, med de små runde brillene og bøkene på pali, brekte kragebeinet til Spike Romney. - Snålt i grunnen, sa Judy. - Jeg tror at når forknytte mennes58

ker som dem blir forbannet, så blir de skikkelig forbannet. Akkurat som faren min. - Ja, jeg tror det, sa jeg, kastet et blikk i speilet og fikset på slipsknuten. - Ha det gøy, sa hun likegyldig, og var på vei ut døra. Så stan­ set hun. - Jøss, du kommer da til å få det varmt med den jak­ ken? - Eneste penjakka jeg har. - Har du lyst til å prøve en av mine? Jeg snudde meg og så på henne. Hovedfaget hennes var kostymetegning, derfor hadde hun alle slags eiendommelige klær på rommet sitt. - Er den din? sa jeg. - Jeg stjal den fra skapet i kostymesjappa. Jeg hadde tenkt å klippe den opp og lage, ja, en slags bustier med den. Helt topp, tenkte jeg i mitt stille sinn, men ble med henne li­ kevel. Helt uventet var jakka fantastisk - en gammel elfenbensfarget Brooks Brothers-jakke i uforet silke med striper i påfuglgrønt - litt vid, men den satt fint. - Judy, sa jeg, og så på oppsla­ gene på ermene. - Den er helt fantastisk. Er du sikker på at det er greit? - Du kan få den, sa Judy. - Jeg har ikke tid til å gjøre noe med den. Jeg har det altfor travelt med å sy alle de jæklige kostymene til det helvetes As you like it. Det skal opp om tre uker og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en haug med førsteårsstudenter som jobber for meg dette semestret og de vet ikke forskjellen på en symaskin og et hull i bakken.

- Jeg liker forresten den jakken din, gamle kompis, sa Bunny da vi gikk ut av drosjen. - Silke, ikke sant? - Jepp. Den har vært bestefars. Bunny tok på det tykke gulaktige stoffet ved håndleddene og gned det mellom fingrene. - Nydelige greier, sa han med stor tyngde. - Men ikke helt riktig på denne tiden av året. - Ikke det? sa jeg. - Nehei. Dette er Østkysten, gutt. Jeg er klar over at de er ganske laissez-faire hva klær angår på dine kanter, men her lar de deg ikke løpe rundt i badebukse året rundt. Svart og blått, 59

sånn skal det være, svart og blått. . . Her, la meg åpne døren for deg. Vet du hva, jeg tror du kommer til å like dette stedet. Ikke akkurat Polo Lounge, men slettes ikke verst til å være Vermont, eller hva synes du? Det var en bitte liten nydelig restaurant med hvite bordduker og kamappvinduer som vendte ut mot en liten hage - hekker og roser i espalier, og blomkarse på begge sider av den hellelagte hagestien. Gjestene var stort sett middelaldrende og velstående, rødmussete «landlig sakfører»-typer som fulgte Vermont-moten og gikk med turnsko og Hickey-Freeman-dresser, damer med leppestift med skimmer og mønstrete ullskjørt, som var pene på en slags solbrent, lavmælt måte. Et ektepar kikket opp på oss da vi kom inn, og jeg var fullstendig klar over inntrykket vi gjorde to pene college-gutter, med rike fedre og uten en bekymring i verden. Selv om de fleste damene var gamle nok til å være mo­ ren min, var faktisk en eller to ganske tiltrekkende. Jeg ville ikke hatt noe imot å bli bedre kjent med en av dem, tenkte jeg, og så for meg en yngre gift kvinne med stort hus, ikke noe å gjøre og mann på forretningsreise utenbys mesteparten av tiden. Gode middager, litt lommepenger, kanskje til og med noe skikkelig flott, en bil for eksempel. En kelner listet seg opp til oss. - Har dere bestilt bord? - Corcoran, sa Bunny, som sto med hendene i lommene og vugget fram og tilbake på hælene. - Hvor har Caspar gjort av seg i dag? - På ferie. Han kommer tilbake om to uker. - Det var hyggelig for ham, sa Bunny hjertelig. - Jeg skal si at De har spurt etter ham. - Det må du gjøre. - Caspar er en fabelaktig fyr, sa Bunny mens vi fulgte kelne­ ren bort til bordet. - Hovmester. En svær fyr med bart, fra Østerrike eller noe sånt. Og ikke - han senket stemmen og hvis­ ket meget høyt - homse heller, tro det eller ei. Homser elsker å jobbe på restauranter, har du lagt merke til det? Jeg mener, ab­ solutt hver eneste soper. . . Jeg så at kelneren vår ble litt stivere i nakken. - . . . jeg noensinne har kjent har vært helt besatt av mat. Jeg lurer på hvorfor? Det er kanskje psykologisk? Det forekommer meg at. . . 60

Jeg la en finger over munnen og nikket mot ryggen til kelne­ ren, akkurat da han snudde seg og sendte oss et usigelig ondsin­ net blikk. - Er dette bordet tilfredsstillende, mine herrer? sa han. - Klart det, sa Bunny med et strålende smil. Kelneren ga oss menyen med affektert, sarkastisk høflighet og listet seg bort. Jeg satte meg og åpnet vinkartet, med bren­ nende ansikt. Bunny fant seg til rette i stolen, tok en slurk vann og så seg lykkelig om. - Fint sted, dette her, sa han. - Det er hyggelig. - Men ikke Polo Lounge. Han hvilte en albu på bordet og gredde håret bort fra øynene. - Er du der ofte? På Polo Lounge, mener jeg. - Ikke så veldig. Jeg hadde ikke engang hørt om stedet, noe som kanskje var forståelig tatt i betraktning at det lå om lag seksti mil fra der jeg bodde. - Hadde trodd at det var et sånt sted som du gikk på med faren din. sa Bunny ettertenksomt. - For fortrolige mann-tilmann-samtaler og sånne greier. Faren min har det på den måten med Oak Bar på Plaza. Han tok meg og brødrene mine med dit for å spandere den første drinken vår på oss når vi fylte atten. Jeg er enebarn, andres søsken interesserer meg. - Brødre? sa jeg. - Hvor mange? - Fire. Teddy, Hugh, Patrick og Brady. Han lo. - Det var forferdelig da pappa tok med meg, for jeg er minstebamet, og det var veldig høytidelig, og han sa hele tiden «Jaja, gutten min, ta din første drink» og «Det er ikke lenge til du sitter her i stedet for meg» og «Jeg kommer nok til å dø snart» og en masse sånt tull. Og hele tiden var jeg stiv av skrekk. Omtrent en måned tidligere hadde Cloke, kompisen min, og jeg kom­ met fra Saint Jerome og vært en dag i byen for å arbeide med et historieprosjekt på biblioteket, og vi hadde drukket opp en haug med penger på Oak Bar og stukket av uten å betale. Du vet, ungdommelig overmot, men nå var jeg der igjen, med faren min. - Kjente de deg igjen? - Jepp, sa han dystert. - Jeg visste de ville gjøre det. Men de

61

taklet det ganske taktfullt. De sa ingenting, bare heftet den gamle regningen til pappas. Jeg prøvde å se for meg scenen: den forsofne gamle faren i dress med jakke og vest som fikk whiskyen eller hva det nå var han drakk, til å skvalpe rundt i glasset. Og Bunny. Han så litt knadd ut, men det var den sorten overvekt som skyldes tidligere veltrente muskler. En kraftig kar, av typen som spilte fotball på gymnaset. Og en sønn av det slaget som alle fedre ønsker seg innerst inne: stor og snill og ikke så veldig skarp, glad i idrett, hyggelig og jovial, og svak for bløte vitser. - La han merke til det? sa jeg. - Faren din? - Niks, han var altfor brisen. Han ville ikke ha lagt merke til det om jeg hadde vært barkeeperen på Oak Room. Kelneren beveget seg i vår retning igjen. - Se, der kommer Speedy Gonzales, sa Bunny og fikk det tra­ velt med menyen. - Har du bestemt deg for hva du vil spise?

- Hva er det i den der, forresten? spurte jeg Bunny og bøyde meg fram for å se på drinken han hadde fått av kelneren. Den var stor som en liten gullfiskbolle, friskt korallfarget, med farge­ de sugerør og papirparasoller, og ut av den stakk fruktbiter i vanvittige vinkler. Bunny dro opp en av parasollene og slikket på enden av den. - En masse greier. Rom, tranebærsaft, kokosmelk, trestjemers, ferskenbrandy, creme de menthe, jeg vet ikke alt som er i den. Smak på den, den er god. - Nei takk. - Kom igjen. - Det er helt i orden. - Kom igjen. - Nei takk. Jeg har ikke lyst på, sa jeg. - Første gangen i mitt liv jeg drakk en sånn en var da jeg var på Jamaica, for to somre siden, erindret Bunny. - Det var en barkeeper som het Sam som mikset den til meg. «Drikker du tre av de drinkene, gutten min,» sa han, «så blir du ikke i stand til å finne døra,» og gubbevares, det var jeg ikke heller. Har du vært på Jamaica? - Ikke i det siste, nei.

62

- Du er vel vant til palmer og kokostrær og den slags du som bor i California og sånn. Jeg syntes det var fantastisk. Kjøpte meg en lyserød badebukse med blomster og greier. Prøvde å få Henry til å bli med, men han sa at det ikke var noe kultur der, men det tror jeg ikke er sant, for de hadde et slags lite museum eller noe i den duren. - Er du og Henry gode venner? - Jøsses ja, sa Bunny, og rettet ryggen i stolen. - Vi delte rom. Da vi var førsteårsstudenter. - Og du liker ham? - Javisst, javisst. Men han er ikke lett å leve sammen med. Tåler ikke bråk, tåler ikke mennesker, tåler ikke rot. Ikke en sjanse til å ta jenta med seg hjem på rommet for å høre på en Art Pepper-plate eller to. hvis du skjønner hvor jeg vil hen. - Jeg synes han er temmelig uhøflig. Bunny trakk på skuldrene. - Det er sånn han er. Du skjønner, hodet hans funker ikke på samme måte som hos deg og meg. Han er alltid oppe i skyene med Platon eller noe lignende. Ar­ beider for mye, tar seg selv for høytidelig, med sanskriten og koptisken og alle de andre sprø språkene han studerer. Henry, sier jeg til ham, hvis du skal kaste bort tiden med å lære noe an­ net enn gresk - personlig mener jeg at en mann ikke trenger mer enn gresk og engelsk - hvorfor kjøper du deg ikke heller noen språkplater og frisker opp fransken din? Finner deg en liten fransk dansøse eller noe sånt. Vule vu kusje avek måa og alt det der. - Hvor mange språk kan han? - Jeg er kommet ut av tellingen. Syv eller åtte. Han kan lese hieroglyfer. - Jøss. Bunny ristet kjærlig på hodet. - Han er et geni, den gutten. Han kunne bli tolk for FN om han ville. - Hvor er han fra? - Missouri. Han sa det med et slikt pokerfjes at jeg trodde han spøkte. Jeg lo. Bunny løftet et øyebryn og så ut som han moret seg. - Hva? Trodde du han kom fra Buckingham Palace eller noe sånt? Jeg lo fremdeles mens jeg trakk på skuldrene. Henry var så

63

spesiell at det var vanskelig å forestille seg at han kom noen­ steds fra. - Jepp, sa Bunny. - Show-me State. Fra St. Louis som gamle Tom Eliot. Faren er en eller annen stormogul i byggebransjen og ikke av guds beste barn heller, det har fetterne mine i St. Lou fortalt meg. Ikke for at Henry sier det aller minste om hva faren hans gjør. Oppfører seg som om han ikke vet det og iallfall ikke bryr seg. - Har du vært hjemme hos ham? - Tuller du? Han er så hemmelighetsfull at man skulle tro det var Manhattan-prosjektet eller noe i den duren. Men jeg har møtt moren hans en gang. Nærmest tilfeldig. Hun var innom Hampden for å besøke ham en gang hun skulle til New York og jeg løp på henne mens hun gikk rundt i første etasje i Monmouth og spurte alle om de visste hvor rommet hans var. - Hvordan var hun? - Pen dame. Mørkt hår og blå øyne som Henry, minkkåpe, for mye leppestift og greier spør du meg. Innmari ung. Henry er den eneste ungen hennes og hun forguder ham. Han bøyde seg fram og senket stemmen. - Familien har så mye gryn at du ikke vil tro det. Millioner på millioner. Nyrike som bare det naturligvis, men en dollar er en dollar, hvis du skjønner hva jeg mener? Han blunket. - Forresten. Hadde tenkt å spørre. Hvordan tje­ ner fatter’n din penger til den bedritne luksusen sin? - Olje, sa jeg. Det var jo delvis sant. Munnen til Bunny ble til en liten rund o. - Har dere oljebrøn­ ner? - Ja, vi har da én, sa jeg beskjedent. - Men er det en god en? - De sier så. - Jøsses, sa Bunny. - Den Gylne Vestkysten. - Den har vært god for oss, sa jeg. - Jøssenavn, sa Bunny. - Faren min er bare en lusen gammel bankdirektør. Jeg følte at uansett hvor klønete det virket, var det nødvendig å skifte emne, for nå var vi på vei inn i skummelt farvann. - Hvis Henry er fra St. Louis, sa jeg, - hvordan kan han da ha blitt så glup? 64

Det var et ukontroversielt spørsmål, men helt uventet ble Bunny forlegen. - Henry var utsatt for en stygg ulykke da han var liten, sa han. - Ble påkjørt av en bil eller noe sånt og holdt på å dø. Han kunne ikke gå på skolen i et par år, hadde privat­ lærere og greier, men en lang periode kunne han ikke gjøre noe særlig annet enn å ligge i senga og lese. Jeg tror han var en av de ungene som kan lese på collegenivå når de er omtrent to år gamle. - Påkjørt av en bil? - Jeg tror det var det. Kan ikke tenke meg hva for noe annet det kan ha vært. Han liker ikke å snakke om det. Han senket stemmen. - Du har sett måten han har håret på, sånn at det faller over det høyre øyet hans? Det er fordi han har et arr der. Han mistet nesten øyet, ser ikke noe særlig godt med det. Og den stive måten han går på, nesten som han halter. Ikke at det spiller noen rolle, han er sterk som en okse. Jeg vet ikke hva han gjorde, trente med vekter eller hva det kan ha vært, men han har virkelig bygd seg opp igjen. En ordentlig Teddy Roosevelt, overvinner alle hindringer og saker og ting. Det må man beundre ham for. Han skjøv håret tilbake igjen og gjorde tegn til kelneren at han ville ha en drink til. - Jeg mener, se på en fyr som Francis. Spør du meg, så er han like glup som Henry. En skikkelig soss, har haugevis med penger. Men han har hatt det for lett. Han er lat. Liker å more seg. Vil ikke foreta seg noe annet i fritiden enn å drikke som en svamp og gå på fester. Men Henry. Han løftet et øyebryn. - Kunne ikke få ham bort fra gresken om du slo ham med en pisk... Å tusen takk, sa han til kelneren som rakte fram en ny korallfarget drink på en armlengdes av­ stand. - Vil du ha en til? - Det er fint sånn. - Kom igjen da, gamle venn. Jeg spanderer. - Jeg tar en ny martini, tror jeg, sa jeg til kelneren som alle­ rede hadde vendt seg bort. Han snudde seg og stirret på meg. - Takk, sa jeg svakt, og vendte blikket bort fra det ekle dve­ lende smilet hans til jeg var sikker på at han var gått. - Vet du hva, det er ingenting som byr meg så mye imot som en geskjeftig homse, sa Bunny blidt. - Spør du meg, så mener jeg at de burde arresteres alle sammen og brennes på bål.

65

Jeg har kjent menn som rakker ned på homoseksualitet fordi den gjør dem urolige, fordi de kanskje selv har tendenser i den retning, og jeg har kjent menn som rakker ned på homoseksua­ litet og mener det. Først plasserte jeg Bunny i den første katego­ rien. Den overveldende, studentikose kompis-stilen hans var meg fullstendig fremmed og derfor mistenkelig, dessuten stu­ derte han klassiske språk, og det er naturligvis ufarlig nok, men det vekker fremdeles bestyrtelse i visse kretser. («Har du lyst til å vite hva klassisk filologi går ut på?» sa en beruset universitetsdekanus til meg på et fakultetsselskap for noen år siden. «Jeg skal fortelle deg hva klassisk filologi går ut på. Kriger og hom­ ser.» Et bombastisk og vulgært utsagn, ja vel, men i likhet med mange slike aforistiske vulgære ytringer inneholder det et snev av sannhet.) Men jo mer jeg lyttet til Bunny, jo tydeligere ble det at her var det ingen affektert latter, ingen trang til å behage. I stedet uttal­ te han seg med selvtilfreds sikkerhet, som en gammel kranglete veteran fra verdenskrigene - mangeårig ektemann og far til en bråte med unger - som synes emnet er grenseløst frastøtende og fornøyelig. - Men din venn Francis? sa jeg. Jeg tror jeg var spydig, eller kanskje jeg bare ville se hvordan han ville vri seg ut av den. Selv om Francis kunne eller ikke kunne være homoseksuell - og han kunne like gjeme være en virkelig farlig kvinneforfører - var han iallfall av den durkdrevne, velkledde, uforstyrrelige typen som måtte vekke en viss mis­ tanke hos en mann med Bunnys påståtte antenner for den slags. Bunny så forbauset ut. - Det er tull, sa han kort. - Hvem har fortalt deg det? - Ingen. Bare Judy Poovey, sa jeg, da jeg så at han ikke ville godta ingen som svar. - Greit. Jeg kan skjønne hvorfor hun kan si det, men nå for tiden er jo alle homser og rompiser. Det finnes fremdeles gode gammeldagse mammadalter. Alt Francis trenger er en jente. Han skjelte mot meg gjennom de rare bittesmå brillene. - Og hva med deg, sa han, en anelse krigersk. - Hva? - Har du en jente? En eller annen liten heiagjengleder som venter på deg der hjemme i Hollywood High?

66

- Faktisk ikke, sa jeg. Jeg hadde ikke lyst til å legge ut om jenteproblemene mine, ikke til ham. Det var bare helt i det siste at jeg hadde klart å komme meg ut av et langvarig klaustrofobisk forhold til en jente i California som vi kan kalle Kathy. Jeg traff henne første året jeg gikk på college, og opprinnelig ble jeg til­ trukket av henne fordi hun så ut til å være intelligent, melan­ kolsk og misfornøyd akkurat som jeg, men i løpet av en måned hadde hun sugd seg ordentlig fast på meg, og da begynte det til min skrekk å gå opp for meg at hun ikke var noe mer enn en dår­ lig, populærpsykologisk utgave av Sylvia Plath. Forholdet varte i evigheter, som en nitrist fjemsynsfilm - hun maste og klamret seg til meg, hun klaget, og der vi satt i den parkerte bilen inn­ rømmet hun stadig at hun «ikke strakk til» og «manglet selvtil­ lit» - alt var så sørgelig og banalt som bare det. Hun var en av hovedgrunnene til at jeg lengtet meg syk etter å reise hjemme­ fra. Hun var også en av grunnene til at jeg var så på vakt overfor den strålende, tilsynelatende ufarlige gjengen med nye jenter som jeg hadde møtt i løpet av de første ukene på skolen. Tanken på henne hadde gjort meg nedtrykt. Bunny bøyde seg over bordet. - Er det sant, sa han, - at jentene er penere i California? Jeg begynte å le, og jeg lo sånn at drinken min nesten blåste ut gjennom nesen. - Jenter i bikini? Han blunket. - Strandbingo Med Badehåndklær? - Det kan du banne på. Det likte han. Som en gammel koselig onkel bøyde han seg enda lenger fram over bordet og begynte å fortelle meg om jenta han var sammen med, som het Marion. - Jeg vet du har sett henne, sa han. - Ei lita snelle. Lys, med blå øyne, omtrent så høy? Faktisk sa det meg noe. Den første uken jeg var på skolen, hadde jeg sett Bunny på postkontoret, i ganske ivrig samtale med en jente som svarte til beskrivelsen. - Jepp, sa Bunny stolt, og lot fingeren løpe langs kanten av glasset. - Det er jenta mi. Holder meg i ørene, det skal jeg si deg. Denne gangen overrumplet han meg mens jeg holdt på å svelge. Jeg lo så jeg nesten ble kvalt. - Og dessuten tar hun hovedfag i småskolepedagogikk, synes

67

du ikke det er supert? sa han. - Jeg mener, hun er en skikkelig jente. Han tok hendene fra hverandre som for å vise at det var skik­ kelig langt mellom dem. - Langt hår, med litt kjøtt på bena, ikke redd for å gå i kjole. Det liker jeg. Du kan gjeme si at jeg er gam­ meldags, men jeg har ikke så mye til overs for jenter med IQ. Se på Camilla. Hun er morsom, og en kjemejente og alt det der. . . - Kom igjen, sa jeg og lo fremdeles. - Hun er jo skikkelig søt. - Det er hun, det er hun. Han var enig og holdt opp en forso­ nende hånd. - Nydelig jente. Det har jeg alltid sagt. Ser akkurat ut som en statue av Diana i klubben til fatter’n. Det eneste hun mangler er en mors faste hånd, men sånn som jeg ser det, er hun det du kan kalle en rose med torner, i motsetning til hybride teroser. Anstrenger seg ikke så mye som hun burde, hvis du skjønner. Og halvparten av tiden løper hun rundt med de slas­ kete gamle klesplaggene til broren, og kanskje noen jenter kunne komme heldig fra det - nei, skal jeg være ærlig tror jeg ikke at noen jenter virkelig kan det, men hun gjør det iallfall ikke. Ligner altfor mye på broren sin. Jeg mener, Charles er en kjekk kar og en helstøpt personlighet tvers igjennom, men jeg ville jo ikke giftet meg med ham, ville jeg vel? Han var på nippet til å si noe annet, men plutselig stanset han og så sur ut som om han hadde tenkt på noe ubehagelig. Jeg ble forvirret, og likevel moret jeg meg litt, var han redd for å ha sagt for mye, redd for å virke dum? Jeg prøvde å finne på noe for å skifte emne fort, for å hjelpe ham ut av uføret, men så flyttet han seg i stolen og myste over rommet. - Se der, sa han. - Tror du det er til oss? Det var sannelig på tide. Til tross for de store mengdene vi spiste den ettermiddagen supper, hummere, pateer, mousser, et skrekkelig sortiment både hva antall retter og mengde angår - drakk vi enda mer, tre flasker Taittinger oppå cocktailene, og brandy oppå det igjen, slik at bordet vårt etter hvert ble det eneste midtpunktet i hele rommet, og omkring det snurret gjenstander rundt og fløt ut i en svimlende fart. Jeg drakk av glass som dukket opp som om de ble tryllet fram, og Bunny utbrakte skåler for alt og alle fra

68

Hampden College til Benjamin Jowett og Aten på Perikles’ tid, og skålene ble grovere og grovere etter hvert som tiden gikk, helt til det holdt på å mørkne da kaffen kom. Da var Bunny blitt så full at han ba kelneren komme med to sigarer, og de fikk vi sammen med regningen, som lå med forsiden ned på et lite brett. Det mørke rommet snurret nå rundt i en utrolig fart, og siga­ ren gjorde det langt fra noe bedre. I stedet fikk den meg attpåtil til å se en rekke lysende flekker med mørke kanter, som på en ubehagelig måte minnet meg om de ekle encellete vesenene som jeg pleide å måtte stirre på gjennom mikroskop til det gikk rundt for meg. Jeg slokket sigaren i askebegeret, eller det jeg trodde var askebegeret, men som faktisk var desserttallerkenen min. Bunny tok av seg de gullinnfattede brillene, hektet dem omhyggelig av begge ørene, og begynte å pusse dem med en ser­ viett. Uten brillene hadde han små og veike og vennlige øyne som røyken fikk til å renne, og fullt av latterrynker i øyekroken. - Jaha. Det var litt av en lunsj, gamle venn, sa han med tenne­ ne i et fast grep rundt sigaren, mens han holdt brillene opp mot lyset for å se om det var støv på dem. Han så ut som en meget ung Teddy Roosevelt, uten bart, like før han ledet en bataljon med frivillige opp et fjell eller dro ut for å spore opp en gnu eller noe i den duren. - Det har vært fantastisk. Takk. Han blåste ut en diger sky med blå stinkende røyk. - God mat, godt selskap, mye å drikke, det er alt hva hjertet begjærer, ikke sant? Hvordan er den sangen? - Hva for en sang? - Jeg vil ha middag, sang Bunny, - og samtaler, og... et eller annet tralala. - Vet ikke. - Jeg vet ikke jeg heller. Ethel Merman synger den. Lyset ble svakere og mens jeg kjempet for å fokusere på gjen­ stander som befant seg utenfor vårt umiddelbare synsfelt, opp­ daget jeg at det var ingen andre gjester i restauranten enn oss. I et hjørne langt borte svevde en blek skikkelse som jeg antok var kelneren vår, et utydelig vesen som så litt overnaturlig ut, men som likevel ikke hadde det bekymrede uttrykket som etter si­ gende kjennetegner skygger: hele vesenets oppmerksomhet var

69

rettet mot oss; jeg følte at det rettet sine spektrale hatstråler i vår retning. - Øh, sa jeg, og flyttet på meg i stolen med en bevegelse som nesten fikk meg til å miste balansen, - kanskje vi skulle gå. Bunny viftet storslagent med hånden og snudde på regnin­ gen, han rotet rundt i lomma mens han studerte den. Etter en stund så han opp og smilte: - Hør her, gamle kompis. -Ja? - Det er veldig pinlig å si dette til deg, men hvorfor kan ikke du spandere lunsj på meg denne gangen? Jeg sendte ham et forbauset og beruset blikk, og lo. - Jeg har ikke noe penger på meg. - Ikke jeg heller, sa han. - Pussige greier. Ser ut til at jeg har glemt lommeboken hjemme. - Kom igjen. Nå spøker du. - Overhodet ikke, sa han. - Har ikke en rød øre. Jeg skulle gjeme vrengt lommene mine for deg, men da ville Speedy Gonzales se det. Jeg ble klar over at vår ondskapsfulle kelner sto på lur i skyg­ gene, og sikkert lyttet til samtalen med den største interesse. - Hvor mye kommer den på? sa jeg. Han førte en ustødig finger ned langs tallrekken. - Den er på to hundre og åttisyv dollar og femtini cent, sa han. - Det er uten driks. Jeg ble svimeslått av beløpet, og helt forbløffet over at det be­ kymret ham så lite. - Det var mye. - Alle drikkevarene, vet du. - Hva skal vi gjøre? - Kan du ikke skrive ut en sjekk eller noe sånt, sa han tilfel­ dig. - Jeg har ikke noen sjekker. - Så bruk kortet ditt. - Jeg har ikke noe kort. - Kom igjen da. - Jeg har ingenting, sa jeg og ble mer irritert for hvert øye­ blikk. Bunny skjøv tilbake stolen og reiste seg og så seg om i restau­ ranten med utstudert nonchalanse, som en detektiv som slent­ rer gjennom en hotell-lobby, og i et vanvittig øyeblikk trodde

70

jeg han ville prøve å stikke av. Så klappet han meg på skulderen. - Bli hvor du er, gutten min, sa han. - Jeg skal bare ut og ringe. Og så forsvant han, med nevene i lommene, og de hvite sok­ kene som lyste i skumringen. Han var borte lenge. Jeg satt og lurte på om han i det hele tatt ville komme tilbake, om han ikke bare hadde krøpet ut av et vindu og overlatt regningen til meg, da det til slutt smalt i en dør et sted og han kom slentrende tilbake gjennom rommet. - Ingen grunn til bekymring, sa han idet han smøg seg ned i stolen. - Alt i orden. - Hva er det du har gjort? - Ringt til Henry. - Kommer han? - Om to strakser. - Er han sint? - Niks, sa Bunny og feide bort denne tanken med et lett fingerknips. - Bare glad for å gjøre det. Mellom oss tror jeg at han er pokker så happy for å slippe ut av huset. Etter kanskje ti ytterst pinlige minutter da vi lot som om vi drakk de siste skvettene av den iskalde kaffen vår, spaserte Henry inn med en bok under armen. - Hva sa jeg? hvisket Bunny. - Jeg visste han ville komme. Hei, sa han da Henry kom bort til bordet. - Jeg er jaggu meg glad for å se deg... - Hvor er regningen? sa Henry tonløst og drepende. - Værsågod, gamle venn, sa Bunny og fomlet mellom kop­ pene og glassene. - Tusen tusen takk. Jeg skylder deg virke­ lig . - Hei, sa Henry kaldt og snudde seg mot meg. - Hei. - Hvordan har du det? Han var som en automat. - Fint. - Det var bra. - Værsågod, her er den, sa Bunny og ga ham sjekken. Henry så hardt på beløpet, uten å fortrekke en mine. - Jaha, sa Bunny kameratslig, og stemmen hans ga gjenlyd i den anspente tausheten, - jeg ville ha bedt deg unnskylde at jeg

71

har revet deg løs fra boken din hvis du ikke hadde tatt den med deg. Hva er det du har her? Er den noe god? Henry rakte ham boka uten et ord. Bokstavene på forsiden var i et eller annet østerlandsk språk. Bunny stirret på den en stund, så ga han den tilbake til ham. - Det var hyggelig, sa han svakt. - Er dere klare til å gå? sa Henry brått. - Så klabert, sa Bunny raskt, hoppet opp og veltet nesten bordet. - Du bestemmer. Undele, undele. Når du vil. Henry betalte regningen mens Bunny hang bak ham som en uskikkelig unge. Bilturen hjem var ulidelig. Bunny satt i bakse­ tet og holdt det gående med en mengde vittige, men dødfødte forsøk på å holde samtalen i gang, ett etter ett gnistret de opp og sloknet, mens Henry holdt blikket på veien, og jeg satt i forsetet ved siden av ham, mens jeg rastløst fingret med det innebygde askebegeret, trakk det inn og ut til jeg endelig innså hvor irrite­ rende det var og med store vanskeligheter tvang meg selv til å holde opp. Han stanset hos Bunny først. Bunny brølte ut en rekke spøke­ fulle bemerkninger som ikke hang sammen, slo meg på skulde­ ren og hoppet ut av bilen. - Jaha, joda, Henry, Richard, det var det. Fint. Flott. Tusen millioner takk - en deilig lunsj - ja ha det så bra og hei og hå .... Han smelte igjen døra og føk opp fortauet i full fart. Da han hadde kommet seg inn, snudde Henry seg mot meg. - Jeg beklager så meget, sa han. - Å nei, vær så snill, sa jeg forlegen. - Bare en misforståelse. Jeg skal betale deg tilbake. Han dro hånden gjennom håret og jeg ble overrasket over å se at den skalv. - Det kunne ikke falle meg inn, sa han kort. - Det er hans feil. - Men. . . - Han sa at han inviterte deg ut, ikke sant? Stemmen hans var lett anklagende. - Joo, sa jeg. - Og helt tilfeldig hadde han glemt lommeboken hjemme. - Det er i orden. - Det er ikke i orden, glefset Henry. - Det er et forferdelig knep. Hvordan kunne vel du vite det? Han stoler blindt på at den han er sammen med kan trylle fram fantastiske pengesum­

72

mer på et øyeblikks varsel. Han tenker aldri på de tingene, du skjønner hva jeg mener, på hvor pinlig det er for alle. Og dess­ uten - tenk om jeg ikke hadde vært hjemme? - Jeg er sikker på at han virkelig bare hadde glemt lomme­ boka. - Dere tok en drosje ut dit, sa Henry kort. - Hvem var det som betalte den? Automatisk skulle jeg til å protestere, men stanset brått. Bunny hadde betalt drosjen. Han hadde til og med gjort ganske mye ut av det. - Der ser du, sa Henry. - Han er ikke engang så veldig lur, er han vel? Det er ille nok at han gjør det med alle, men jeg må si at jeg ikke hadde trodd han ville være frekk nok til å prøve seg på en fullstendig fremmed. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Vi kjørte opp til Monmouth uten å si noe. - Nå er du hjemme, sa han. - Jeg beklager. - Det er helt greit. Jeg mener det. Takk skal du ha. Henry. - God kveld. Jeg ble stående under lyset i inngangen og så ham kjøre sin vei. Så gikk jeg inn og opp på rommet mitt der jeg falt sammen på senga i bevisstløs beruselse.

- Vi har hørt alt om lunsjen din med Bunny, sa Charles. Jeg lo. Det var sent neste ettermiddag, det var søndag, og jeg hadde sittet ved skrivebordet mitt nesten hele dagen og lest Parmenides. Gresken var vanskelig nok, men jeg var bakfull også, og jeg hadde sittet så lenge at bokstavene ikke engang så ut som bokstaver, men som noe annet, noe som var umulig å tyde, som fuglespor i sand. Jeg stirret ut av vinduet i en slags transe, på gressbakken som var like snauklipt som lysende grønn fløyel og smeltet bølgende sammen med de gressdekte åsene i det fjerne, da jeg langt der nede fikk se tvillingene. De svevde over plenen som to gjenferd. Jeg lente meg ut av vinduet og ropte på dem. De stanset og snudde seg, skygget for solen med hendene og myste mot det skarpe kveldslyset. - Hei, ropte de, og de svake og ujevne stem­ mene deres var nesten bare én stemme som fløt opp mot meg. - Kom ned.

75

Så nå gikk vi i skogholtet bak colleget, nede ved den forkrøplede lille furuskogen ved foten av fjellet, med en av dem på hver sin side av meg. De så usedvanlig engleaktige ut, vinden hadde rusket opp i det lyse håret deres, og begge hadde hvite tennisgensere og ten­ nissko. Jeg var ikke sikker på hvorfor de hadde bedt meg komme ned. Selv om de var høflige nok, virket det som om de var på vakt og litt i villrede, som om jeg kom fra et land der skik­ kene var ukjente og eksentriske, hvilket gjorde det nødvendig for dem å være veldig forsiktige for at de ikke skulle skremme eller såre meg. - Hvordan har dere hørt om den, sa jeg. - Lunsjen? - Bun ringte i dag tidlig. Og Henry fortalte oss det i går kveld. - Han var ganske sint, tror jeg. Charles trakk på skuldrene. - Sint på Bunny, kanskje. Ikke på deg. - De liker hverandre ikke, gjør de vel? De virket forbauset over at jeg sa det. - De er gamle venner, sa Camilla. - Bestevenner, ville jeg ha sagt, sa Charles. - Det var en tid hvor de var uatskillelige. - Det virker som om de krangler en god del. - Jo naturligvis, sa Camilla, - men det betyr ikke at de ikke er glade i hverandre likevel. Henry er så alvorlig og Bun er så - ja, ikke alvorlig - at de virkelig går fint sammen. - Ja, sa Charles. - L’Allegro og II Penseroso. De passer godt sammen. Jeg tror Bunny er omtrent den eneste i verden som kan få Henry til å le. Han stanset plutselig og pekte i det fjerne. - Har du vært der nede noen gang? sa han. - Det er en kirkegård på åsen der. Jeg kunne så vidt se den gjennom furuene - en flat uregelmes­ sig rekke gravsteiner, gebrekkelige og forfalne, og så vindskeive og skakke at det på en oppkavet og uhyggelig måte virket som om de beveget seg, som om en eller annen hysterisk kraft, kan­ skje en poltergeist, hadde spredt dem utover for bare noen øye­ blikk siden. - Den er gammel, sa Camilla. - Fra 1700-tallet. Det var en by der en gang også, en kirke og en fabrikk. Nå er det bare grunn­ muren igjen, men man kan fremdeles se hagene de anla. Mat-

74

epler og vintersøte, moseroser som vokser der husene sto. Gud vet hva som skjedde der oppe. En epidemi kanskje. Eller en brann. - Eller Mohawk-indianeme, sa Charles. - Du må dra dit en gang og se. Spesielt kirkegården. - Den er pen. Især når det er snø. Solen var lav, den flammet i gull gjennom træme, og kastet skyggene våre foran oss på bakken, lange og forvridde. Vi gikk lenge uten å si noe. Luften luktet av jord og fjerne bråtebranner, og man kjente et snev av skarp kveldskulde. Det var ingen and­ re lyder enn skoene våre som knaste mot småsteinene på stien, og vinden som pep i furuene. Jeg var søvnig, hodet mitt verket og ingenting var helt virkelig, litt som i en drøm. Jeg følte at jeg kunne bråvåkne hvert øyeblikk, med hodet på en haug med bøker på skrivebordet, og oppdage at jeg var i et mørknende rom, alene. Plutselig stanset Camilla og la en finger over leppene. I et dødt tre som lynet hadde splintret i to, satt det tre digre svarte fugler. De var for store til å være kråker. Jeg hadde aldri sett noe lignende før. - Ravner, sa Charles. Vi sto musestille og så på dem. Den ene hoppet klosset helt ut på en gren som knirket og ga etter under vekten av fuglen, og sendte den skrikende ut i luften. De andre to fulgte etter med en drøss flaksende vinger. De dannet en trekant der de seilte over engen, tre mørke skygger over gresset. Charles lo. - De er tre, og vi er tre. Skal vedde på at det er et varsel. - Et omen. - Som varsler hva? sa jeg. - Vet ikke, sa Charles. - Henry er omitomantisten av oss. Han kan spå i fugler. - Han er en skikkelig gammel romer. Han ville ha visst det. Vi hadde begynt på hjemveien, og fra toppen av en bakke så jeg de forblåste gavlene til Monmouth House i det fjerne. Him­ melen var kald og tom. En tynn månesigd, som den hvite halv­ månen på en tommelfingemegl, fløt i tussmørket. Jeg var ikke vant til disse triste høstkveldene, til kulde og tidlig mørke, nat­ ten kom for fort og stillheten som la seg over engen om kvelden

75

fylte meg med en underlig dirrende sorg. Nedtrykt tenkte jeg på Monmouth House: tomme ganger, gamle gassbluss, nøkkelen som ble vridd rundt i låsen til rommet mitt. - Vi sees, sa Charles utenfor inngangen til Monmouth. An­ siktet hans var blekt i skinnet av entrélyset. I det fjerne kunne jeg se lys i spisesalen, borte i Fellesbygget; jeg kunne se mørke skikkelser gå forbi vinduene. - Det var hyggelig, sa jeg, og gravde hendene i lommene. - Dere har ikke lyst til å bli med meg og spise middag? - Kan nok ikke det. Vi må hjem. - Da så, sa jeg skuffet, men lettet. - Kanskje en annen gang. - Jo, men du vet. . . ? sa Camilla og snudde seg mot Charles. Han rynket pannen. - Hmm, sa han. - Du har rett. - Kom og spis middag hos oss, sa Camilla og snudde seg im­ pulsivt mot meg. - Å nei, sa jeg fort. - Vær så snill. - Nei, men tusen takk. Det er helt greit, det mener jeg. - Kom igjen da, sa Charles elskverdig. - Vi skal ikke ha noe spesielt godt å spise, men det ville være hyggelig om du kom. Jeg følte en strøm av takknemlighet overfor ham. Jeg hadde lyst til å gå, veldig lyst. - Hvis dere er sikre på at jeg ikke er til bry, sa jeg. - Ikke i det hele tatt, sa Camilla. - Kom så går vi. Charles og Camilla leide en møblert leilighet i tredje etasje i et hus i North Hampden. Når man kom inn, befant man seg i en liten dagligstue med skråtak og takvinduer. Lenestolene og den bulkete sofaen var trukket i støvete brokade, som var loslitt på armlenene: rosemønstre på gyllen bunn, eikenøtter og eikeblader på mosegrønn bunn. Det var fillete brikker overalt, og de var mørke av elde. På peishylla (jeg oppdaget senere at peisen ikke virket) glitret et par lysestaker i blyglass og noen gjenstan­ der i anløpent sølvplett. Selv om rommet ikke akkurat var rotete, var det på nippet til å være det. Bøker sto i stabler alle steder, bordene fløt av papi­ rer, askebegere, whiskyflasker, konfektesker; paraplyer og kalo­ sjer gjorde det vanskelig å bevege seg i den trange gangen. På rommet til Charles lå klærne strødd utover teppet og et fornemt

76

virvar med slips hang på skapdøra. På nattbordet til Camilla var det et kaos av tomme tekopper, penner som lekket, visne ring­ blomster i et vannglass, og ved fotenden av senga lå det en halvlagt kabal. Leiligheten hadde en meget spesiell planløsning, med uventede vinduer og ganger som ikke førte noe sted og lave dører som jeg måtte bøye meg for å komme gjennom, og overalt oppdaget jeg nye merkverdigheter: et gammelt stereoptikon (der palmeavenyene i et spøkelsesaktig Nice forsvant i den sepiabrune bakgrunnen), pilspisser i en støvete monter, en hjortebregne, et fugleskjelett. Charles gikk ut på kjøkkenet og begynte å åpne og lukke skapdører. Camilla skaffet meg en drink fra en flaske irsk whisky som sto på toppen av en haug med National Geographics. - Har du vært i tjærehullene i La Brea? sa hun som om det var det naturligste i verden. - Nei. Håpløst forvirret stirret jeg på drinken min. - Tenk deg det, Charles, ropte hun ut på kjøkkenet, - han bor i California og har aldri vært i tjærehullene i La Brea. Charles dukket opp i døråpningen der han sto og tørket hen­ dene i et kjøkkenhåndkle. - Er det sant, sa han med barnslig for­ undring. - Hvorfor ikke? - Jeg vet ikke. - Men de er jo så spennende. Jøss, bare tenk på det. - Kjenner du mange fra California her? sa Camilla. -Nei. - Du kjenner da Judy Poovey. Jeg ble fortørnet: hvordan visste hun det? - Vi er ikke venner, sa jeg. - Ikke vi heller, sa hun. - I fjor kastet hun en drink i ansiktet på meg. - Jeg har hørt om det, sa jeg og lo, men hun smilte ikke. - Du skal ikke tro alt du hører, sa hun, og tok en ny slurk av drinken. - Vet du hvem Cloke Raybum er? Jeg kjente til ham. Det fantes en liten, monden klikk med kali­ forniere på Hampden, de fleste var fra San Francisco og L. A. Midtpunktet var Cloke Raybum, som kjederøykte med livstrett smil og halvlukkede øyne. Jentene fra Los Angeles, Judy Poovey

77

iberegnet, dyrket ham med fanatisk hengivenhet. Han var av den typen man ser på herredassen på fester, der han fikser coke på kanten av vasken. - Han er en venn av Bunny. - Hvordan kan det ha seg? sa jeg forbauset. - De gikk på skolen sammen. På Saint Jerome i Pennsylvania. - Du kjenner Hampden, sa Charles og tok en stor slurk av drinken sin. - Sånne progressive skoler som elsker studenter med problemer. Cloke kom fra et eller annet college i Colorado der han hadde gått første året. Der gikk han på ski hver eneste dag og strøk i alle fag. Hampden er siste utvei på denne jord . . . - For de aller verste på jordens overflate, sa Camilla og lo. - Nei, hør nå her, sa jeg. - Jo, på en måte tror jeg det er sant, sa Charles. - Halvparten av alle som går her, gjør det fordi de ikke kommer inn noe annet sted. Jeg mener ikke at Hampden ikke er en fantastisk skole. Kanskje det er derfor den er fantastisk. Se på Henry for eksem­ pel. Hadde han ikke kommet inn på Hampden, ville han antake­ lig ikke kunnet gå på college i det hele tatt. - Det tror jeg ikke noe på, sa jeg. - Jeg vet at det høres vanvittig ut, men i high school kom han aldri lenger enn til tiende, og jeg mener, hvor mange skikkelige colleger er det som tar inn en kar som har droppet ut i tiende klasse? Så er det den saken med de normerte prøvene. Henry nektet å ta studiekompetanse-prøvene - han ville antakelig ha sprengt skalaen om han hadde gjort det, men han har innven­ dinger mot dem på et slags estetisk grunnlag. Du kan selv tenke deg hvordan det tar seg ut for opptakskommisjonen. Han tok en ny slurk av drinken. - Men hvordan er du havnet her? Det var vanskelig å tolke uttrykket i øynene hans. - Jeg likte brosjyren, sa jeg. - Og jeg er sikker på at opptakskommisjonen syntes det var en helt fornuftig grunn til å la deg gå her. Jeg ønsket jeg hadde et glass vann. Det var varmt i rommet og jeg var tørr i halsen og hadde vond smak i munnen etter whis­ kyen; ikke at det var noe i veien med den, den var faktisk riktig god, men jeg var bakfull og hadde ikke spist den dagen, og plut­ selig kjente jeg meg veldig kvalm. Det banket én gang på døra og så hamret det løs. Uten et ord 7S

tømte Charles drinken sin og stakk ut på kjøkkenet igjen mens Camilla gikk for å åpne. Allerede før døra var helt åpen kunne jeg se at det skinte i små runde briller. Alle sa hei i kor, og der var de: Henry, Bunny med en brun papirpose fra super’n, Francis, som var majeste­ tisk i den lange svarte frakken, hadde et fast grep om halsen på en champagneflaske. Han var den siste som kom inn og bøyde seg for å kysse Camilla - ikke på kinnet, men på munnen, med et høylytt og tilfreds smask. - Hei, skatten min, sa han. - For en velsignet misforståelse vi har gjort oss skyldige i. Jeg har med champagne, Bunny har sterkøl, så vi kan lage half and half. Hva skal vi ha til middag i kveld? Jeg reiste meg. Et øyeblikk ble de alle helt tause. Så dyttet Bunny papirposen sin over på Henry og gikk fram for å ta meg i hånden. - Jaså gitt. Sannelig er det ikke svirebroren min, sa han. - Du er ikke blitt lei av å spise ute? Han dunket meg i ryggen og satte i gang med å preike. Jeg følte meg brennvarm og ganske kvalm. Jeg lot blikket vandre rundt i rommet. Francis snakket til Camilla. Borte ved døra nik­ ket Henry svakt til meg og sendte meg et nesten umerkelig smil. - Unnskyld meg, sa jeg til Bunny. - Jeg er tilbake om et øye­ blikk. Jeg fant veien ut til kjøkkenet. Det var som et kjøkken hjemme hos et gammelt menneske, med nedslitt rød linoleum og - i stil med resten av den underlige leiligheten - en dør ut til taket. Jeg fylte et glass med vann fra springen og svelget det rett ned. Jeg drakk både for mye og for fort. Charles hadde åpnet ovnsdøra og stakk i noen lammekoteletter med en gaffel. Mest på grunn av en temmelig traumatisk ekskursjon i sjette klasse til et slakteri har jeg aldri vært noe særlig kjøttetende av meg; jeg ville neppe ha funnet lukten av lam tiltrekkende selv under de gunstigste omstendigheter, men den var spesielt mot­ bydelig i min nåværende tilstand. En kjøkkenstol holdt døra til taket åpen, og det blåste inn gjennom den rustne fluenettingen. Jeg fylte glasset igjen og gikk bort og stilte meg ved døra. Pust dypt, tenkte jeg, frisk luft, det er tingen . . . Charles brant seg i fingeren, bannet og smelte igjen ovnsdøra. Da han snudde seg, så det ut til at han ble forbauset over å se meg.

79

- Hei på deg, sa han. - Hva er det? Vil du ha en drink til? - Nei takk. Han kikket på glasset mitt. - Hva er det du har der? Er det gin? Hvor har du funnet den hen? Henry dukket opp i døra. - Har du en hodepinetablett? sa han til Charles. - Der borte. Vær så god, ta deg en drink. Henry ristet et par hodepinetabletter ned i hånden sammen med et par mystiske piller han tok opp fra lomma, og skylte dem ned med whiskyglasset han fikk av Charles. Han hadde latt flasken med hodepinetabletter stå på benken og jeg snek meg til å ta et par til meg selv, men Henry så meg. - Er du dårlig? sa han, ikke uvennlig. - Nei, bare vondt i hodet, sa jeg. - Du har ikke hodepine ofte, håper jeg? - Hva, sa Charles. - Er alle syke her? - Hvorfor er alle her ute? Stemmen til Bunny buldret såret fra gangen. - Når skal vi spise? - Ta det med ro. Bun, det er bare noen strakser til. Han kom slentrende inn, og over skulderen til Charles kastet han et blikk på platen med koteletter Charles akkurat hadde tatt ut av grillen. - Ser ferdige ut for meg, sa han, strakte fram hån­ den og tok en liten kotelett i beinet og begynte å gnage på den. - Vær så snill, Bunny, ikke gjør det, sa Charles. - Det blir ikke nok til alle. - Jeg holder på å dø av sult, sa Bunny med munnen full. - Jeg er så sulten at jeg knapt kan stå. - Vi kan kanskje gjemme på bena så du kan gnage på dem, sa Henry uhøflig. - Å, klapp igjen. - Hør her, Bunny, jeg skulle ønske du kunne vente et øye­ blikk, sa Charles. - Okei da, sa Bunny, men han strakte seg fram og stjal en kotelett til mens Charles hadde ryggen til. Litt rosa sjy piplet ned på hånden hans og forsvant i mansjetten på skjorteermet.

Å si at middagen gikk dårlig ville være en overdrivelse, men den gikk heller ikke så veldig bra. Selv om jeg ikke akkurat gjorde 80

noe dumt eller sa noe jeg ikke burde ha sagt, følte jeg meg ned­ for og sur, og jeg sa lite og spiste enda mindre. Mye av samtalen dreide seg om begivenheter jeg ikke var innvidd i, og ikke en­ gang de vennlig forklarende parentetiske bemerkningene til Charles hjalp noe særlig til å oppklare dem. Henry og Francis hadde en uendelig diskusjon om hvor langt fra hverandre solda­ tene i en romersk legion hadde stått: skulder mot skulder (som Francis sa) eller (slik Henry hevdet) omkring en meter fra hver­ andre. Dette førte til en enda lengre diskusjon - som det var vanskelig å følge med i og som jeg syntes var grusomt kjedelig om hvorvidt det opprinnelige kaoset hos Hesiod bare var et tomrom eller et kaos i den moderne betydningen av ordet. Camilla satte på en Josephine Baker-plate; Bunny spiste opp lammekoteletten min. Jeg gikk tidlig. Både Francis og Henry tilbød seg å kjøre meg hjem, hvilket av en eller annen grunn fikk meg til å føle meg enda dårligere. Jeg sa at jeg heller ville gå, takk, og rygget ut av leiligheten mens jeg smilte, så å si i ørska, og kjente at ansiktet brant under det kollektive blikket som uttrykte kjølig, nysgjer­ rig omsorg. Det var ikke langt til skolen, bare et kvarter å gå, men det be­ gynte å bli kaldt og jeg hadde vondt i hodet og hele kvelden hadde inngitt meg en sterk følelse av utilstrekkelighet og neder­ lag som ble sterkere for hvert skritt. Jeg gikk nådeløst gjennom kvelden, fram og tilbake, jeg anstrengte meg for å huske de nøy­ aktige ordene, det avslørende tonefallet, alle subtile fornær­ mende eller hyggelige bemerkninger som jeg kunne ha gått glipp av, og - med den største imøtekommenhet - bidro mitt in­ tellekt med ulike forvrengninger. Da jeg kom opp på rommet mitt, var det forsølvet og frem­ med i måneskinnet, vinduet sto fremdeles åpent og Parmenides lå oppslått på skrivebordet der jeg hadde gått fra den. Ved siden av den sto en halvtom kaffekopp fra snackbaren, kaffen var kald i plastkoppen. Det var kaldt i rommet, men jeg lukket ikke vinduet. I stedet la jeg meg ned på senga, uten å ta av meg sko­ ene, uten å slå på lyset. Mens jeg lå der på siden og stirret på en flekk med hvitt måneskinn på tregulvet, blåste et vindkast gardinene utover, de ble lange og bleke som gjenferd. Som om en usynlig hånd

81

bladde gjennom dem, knitret sidene i Parmenides fram og til­ bake. Jeg hadde bare tenkt å sove et par timer, men jeg våknet med et rykk neste morgen ved at solen strømmet inn. Klokken viste fem på ni. Jeg tok meg verken tid til å barbere meg eller gre håret, ikke engang til å skifte klærne fra kvelden før, men grep tak i den greske stilboka i prosa og min Liddell og Scott og løp av gårde til Julians kontor. Bortsett fra Julian, som alltid la vekt på å komme noen minut­ ter for sent, var alle der. Allerede ute i gangen hørte jeg at de snakket, men da jeg åpnet døra, ble de stille alle sammen og så på meg. Ingen sa noe på en liten stund. Så sa Henry: - God morgen. - God morgen, sa jeg. I det klare nordlige lyset så de alle opp­ lagte og uthvilte ut, og de ble fortørnet over mitt utseende; de stirret på meg mens jeg keitete førte hånden gjennom det ugredde håret mitt. - Ser ut til at du ikke støtte på noen barberhøvel i dag tidlig, kamerat, sa Bunny. - Ser ut som om . . . Så gikk døra opp og Julian kom inn. Det var mye å gjøre i timen den dagen, især for meg som lå så langt etter. På tirsdager og torsdager kunne det være hyggelig å sitte og snakke om litteratur eller filosofi, men resten av uken gikk tiden med til gresk grammatikk og prosastiler, og for det meste var det et brutalt overveldende slit, et slit som jeg - nå som jeg er eldre, og litt mindre robust - neppe ville klare å tvinge meg til å gjennomføre i dag. Jeg hadde såvisst mye å be­ kymre meg for, og ikke bare den kulden som tilsynelatende nok en gang hadde angrepet klassekameratene mine, det klare inn­ trykket de ga av å stå sammen, og den kjølige måten de lot til å se tvers gjennom meg på. Det hadde vært en sprekk i rekken, men nå var den stengt; det lot til at jeg var tilbake nøyaktig der hvor jeg hadde startet. Den ettermiddagen oppsøkte jeg Julian. Påskuddet var å snakke om å få overført eksamensvitnesbyrd, men det var noe helt an­ net jeg hadde i tankene. For plutselig forekom det meg at det hadde vært overilt og dumt av meg å bestemme meg for å 82

droppe alt for å ta gresk, og at jeg hadde bestemt meg av alle de gale grunnene. Hva i all verden hadde jeg tenkt på? Jeg likte gresk, og jeg likte Julian, men jeg var ikke sikker på om jeg likte elevene hans, og dessuten, hadde jeg virkelig lyst til å bruke res­ ten av min collegekarriere og deretter livet mitt på å stirre på bilder av knuste kouroier og svette over greske partikler? To år tidligere hadde jeg tatt en lignende vanvittig beslutning som hadde sendt meg hodestups inn i en marerittaktig, ett år lang rundreise med kloroform-bedøvete kaniner og daglige vandrin­ ger til likhuset, og den hadde jeg knapt nok klart å komme meg ut av i det hele tatt. Dette var på ingen måte like ille (med et gys husket jeg den gamle zoologi-laben klokken åtte om morgenen, med grisefostre som hoppet opp og ned i store beholdere), på ingen mate like ille, sa jeg til meg selv. Men likevel virket det som en stor feiltakelse, og det var for sent i semestret til å ta opp de gamle fagene mine eller skifte veileder igjen. Jeg antar at jeg oppsøkte Julian for å blåse liv i min sviktende selvsikkerhet, i håp om at han ville få meg til å føle meg like overbevist som jeg hadde vært den første dagen. Og jeg er gan­ ske sikker på at det nettopp var det han ville ha gjort om jeg bare hadde kommet meg inn til ham. Men jeg kom ikke så langt som til å snakke med ham i det hele tatt. Vel oppe i etasjen til kontoret hans hørte jeg stemmer i gangen og stanset. Det var Julian og Henry. Ingen av dem hadde hørt meg komme opp trappa. Henry var i ferd med å gå, Julian sto i døråpningen. Han hadde rynker i pannen og så meget dyster ut, som om han uttalte noe av den aller største betydning. Av for­ fengelighet eller paranoia fikk jeg for meg at de kanskje snakket om meg. Jeg tok et skritt fram og kikket rundt hjørnet så langt jeg dristet meg. Julian var ferdig med å snakke. Han så bort et øyeblikk, før han bet seg i underleppen og så opp på Henry. Så snakket Henry. Ordene hans var lave, men bestemte og ty­ delige. - Skal jeg gjøre det som er nødvendig? Til min overraskelse tok Julian begge Henrys hender i sine. - Du skal alltid bare gjøre det som er nødvendig, sa han. Hva i helvete er det som foregår? tenkte jeg. Jeg sto øverst i trappa og prøvde ikke å gi lyd fra meg, jeg hadde lyst til å gå før de så meg, men var redd for å røre på meg.

83

Til min absolutt ytterste forundring bøyde Henry seg fram og ga Julian et kort lite forretningsmessig kyss på kinnet. Så snudde han seg for å gå, men heldigvis for meg kastet han et blikk over skulderen for å si et aller siste ord. Jeg krøp ned trappa så stille jeg kunne, og satte i å løpe da jeg kom ned i an­ nen etasje og var utenfor hørevidde.

Uken som fulgte, var ensom og uvirkelig. Bladene på træme forandret seg; det regnet en del og ble tidlig mørkt. I Monmouth House samlet folk seg rundt peisen i første etasje, de fyrte med vedkubber som de hadde stjålet fra fakultetshuset i nattens mulm og mørke, og satt i strømpelesten og drakk varm sider. Men jeg gikk rett til timene mine og rett tilbake til Monmouth og opp trappa til rommet mitt, rett forbi alle de koselige scene­ ne i lysskjæret fra peisen, og jeg snakket omtrent ikke med en sjel, ikke engang med de mer joviale typene som inviterte meg ned på all denne felles studenthjem-kosen. Jeg antar at jeg bare var blitt litt deprimert, nå som nyhetens interesse hadde gitt seg, over det vilt fremmede særpreget ved stedet jeg befant meg på: et fremmed land med fremmede skikker og mennesker og uforutsigelig vær. Jeg trodde jeg var syk, selv om jeg nok ikke egentlig var det; jeg bare frøs hele tiden og fikk ikke sove, av og til ikke mer enn en time eller to hver natt. Ingenting er mer ensomt og forvirrende enn søvnløshet. Om natten leste jeg gresk helt til klokken fire om morgenen, helt til øynene mine brant og det gikk trill rundt i hodet mitt, helt til ly­ set mitt var det eneste som var på i Monmouth. Når jeg ikke len­ ger klarte å konsentrere meg om gresken, og alfabetet begynte å bli til usammenhengende trekanter og høygafler, leste jeg Den store Gatsby. Det er en av yndlingsbøkene mine og jeg hadde tatt den med fra biblioteket i håp om at den ville muntre meg opp. Naturligvis fikk den meg bare til å føle meg enda mer elen­ dig, siden jeg i min humørløse tilstand ikke klarte å oppdage noe annet enn det jeg tolket som visse tragiske likheter mellom Gatsby og meg selv. - Jeg er en av dem som overlever, sa en jente på festen til meg. Hun var lys og solbrent og for høy - omtrent like høy som jeg og til og med uten å spørre visste jeg at hun kom fra California. 84

Jeg antar at det var noe ved stemmen hennes, noe ved de store mengdene med rødlig fregnete hud som var strukket stramt over knoklete kragebein og enda mer knoklete bryst- og ribbein, og kjemisk renset for pupper av enhver beskaffenhet - som bød seg fram for mine øyne gjennom en mangelfull Gaultier-topp. Toppen var fra Gaultier, det visste jeg, for den opplysningen hadde hun latt falle liksom tilfeldig. For meg så det bare ut som en våt badedrakt med enkel snøring foran. Hun ropte til meg over musikken. - Jeg tror jeg har hatt et temmelig tøft liv, med skaden min og alt det der (jeg hadde hørt om det før: slappe sener, et tap for dansens verden, en vinning for performance-kunsten) - men jeg tror jeg rett og slett har en sterk fornemmelse av meg selv og mine egne behov. Andre mennesker betyr mye for meg, klart det, men du vet, de gir meg alltid det jeg vil ha. Hun hadde en brå stemme, med det stakkato-tonefallet som det hender kalifornierne legger seg til når de anstrenger seg litt for hardt for å være fra New York, men stemmen hadde også en hard skarp porsjon Golden Gate-munterhet. En heiagjengleder for fortapte sjeler. Hun tilhørte de søte, utbrente, erkedumme jentene som ikke ville ha kastet et blikk på meg hjemme i Cali­ fornia. Men na skjønte jeg at hun prøvde å sjekke meg opp. Jeg hadde ikke ligget med noen i Vermont bortsett fra en liten rød­ håret jente jeg traff i et selskap den første helgen. Senere fikk jeg høre at hun var fra Midtvesten, og arving til en papirfabrikk. Nå så jeg bort hver gang vi traff hverandre. (En gentlemans siste ut­ vei, som klassekameratene mine spøkefullt pleide å bemerke.) - Vil du ha en røyk, ropte jeg til dette eksemplaret. - Jeg røyker ikke. - Ikke jeg heller, bare på fest. Hun lo. - Jo, naturligvis, gi meg en, skrek hun inn i øret på meg. - Du har vel ikke peiling på hvor vi kan finne noe pot? Mens jeg tente sigaretten for henne, stakk noen albuen inn i ryggen på meg og jeg ble skubbet framover. Musikken sto på vanvittig høyt og folk danset og på gulvet var det sølt øl og en bråkete gjeng sto ved baren. Jeg kunne ikke se særlig annet på dansegulvet enn en haug av kropper som var som tatt ut av Dante, og en sky med røyk som svevde oppunder taket, men der hvor lyset fra gangen strømmet inn i mørket, kunne jeg se et vel­ 85

tet glass her, en bred smilende munn med leppestift der. Til fest å være var denne riktig ekkel, og den holdt på å utvikle seg til det verre - noen av førsteårsstudentene hadde allerede begynt å spy mens de sto i triste køer og ventet utenfor toalettet - men det var fredag og jeg hadde lest hardt hele uken og det gjorde meg ingenting. Jeg visste at ingen av mine kamerater fra greskkurset kom til å være der. Jeg hadde vært på hver eneste fre­ dagsfest siden skolen startet, og visste at de unngikk dem som svartedauen. - Takk, sa jenta. Hun hadde trukket seg inn under trappa der det gikk litt roligere for seg. Nå var det mulig å snakke uten å gaule, men jeg hadde drukket omtrent seks vodkaer med tonic og kunne ikke finne på noe å si til henne, jeg kunne ikke huske hva hun het engang. - Øøø, hva er hovedfaget ditt, snøvlet jeg til slutt. Hun smilte. - Performance-kunst. Det har du allerede spurt meg om. - Unnskyld. Det hadde jeg glemt. Hun så kritisk på meg. - Du burde lære deg å slappe av. Se på hendene dine. Du er veldig anspent. - Jeg kan ikke bli noe særlig mer avslappet enn jeg er nå, sa jeg som sant var. Hun så på meg, og et gjenkjennelsens lys begynte å demre i øynene hennes. - Jeg vet hvem du er, sa hun, og så på jakka mi og på slipset med bildene av menn på hjortejakt. - Judy har for­ talt meg alt om deg. Du er den nye fyren som leser gresk sam­ men med de gørre typene. - Judy? Hva mener du med at Judy har fortalt deg om meg? Hun hørte ikke etter. - Du burde passe deg, sa hun. - Jeg har hørt noen skumle greier om de typene. - For eksempel? - At de tilber den helvetes Satan-djevelen. - Grekerne hadde ingen djevel, sa jeg pedantisk. - Greit, men det er ikke det jeg har hørt. - Javel, og hva så. Du tar feil. - Det er ikke alt. Jeg har hørt andre ting også. - Hva for noe da? Det ville hun ikke si. - Hvem har fortalt deg det? Judy?

86

- Nei. - Hvem da? - Seth Gartrell, sa hun som om det avgjorde saken. Tilfeldigvis kjente jeg Gartrell. Han var en elendig maler og en ondsinnet slarv, og ordforrådet hans besto nesten bare av grove gloser, gutturale verb og ordet «postmodernist». - Det svinet, sa jeg. - Kjenner du ham? Hun så på meg med et glimt av fiendtlighet. - Seth Gartrell er en god venn av meg. Jeg hadde virkelig drukket litt for mye. - Er han det? sa jeg. - Da må du fortelle meg noe. Hvordan skaffer den jenta hans seg alle de blåveisene? Og pisser han virkelig på bildene sine akkurat som Jackson Pollock? - Seth, sa hun kaldt, - er et geni. - Er han det? Da er han virkelig en mester i å føre folk bak ly­ set, ikke sant? - Han er en fantastisk maler. Begrepsmessig altså. Det sier alle i kunstseksjonen. - Javel da. Hvis alle sier det, må det være sant. - Det er mange som ikke liker Seth. Nå var hun sint. - Jeg tror at det er mange som bare er sjalu på ham. Bakfra trakk en hånd i ermet mitt, like ved albuen. Jeg ristet den av. Med min flaks kunne det bare være Judy Poovey som prøvde å sjekke meg opp, slik hun uunngåelig gjorde omtrent på denne tiden hver fredag kveld. Men det nappet i ermet mitt igjen, denne gangen mer bestemt og utålmodig. Irritert snudde jeg meg og nærmest snublet bakover i den lyse jenta. Det var Camilla. De jemgrå øynene hennes var alt jeg så først - lysende, forvirret, strålende i det dunkle lyset fra baren. - Hei, sa hun. Jeg stirret på henne. - Hei, sa jeg og prøvde å være likegyldig, men smilte samtidig henrykt ned til henne. - Hvordan har du det? Hva gjør du her? Kan jeg skaffe deg en drink? - Er du opptatt? sa hun. Det var vanskelig å tenke. De små gylne lokkene krøllet seg så tiltrekkende om tinningene hennes. - Neida, neida, jeg er slett ikke opptatt, sa jeg, og jeg så ikke på øynene hennes, men på det fascinerende området rundt pannen.

87

- Hvis du er det, må du bare si fra, sa hun lavt, og så på noe over skulderen min. - Jeg vil ikke slite deg vekk fra noe. Naturligvis: Gaultier-damen. Jeg snudde meg og ventet halv­ veis på en spydig kommentar, men hun hadde mistet interessen og gjorde et nummer av å snakke med en annen. - Nei, sa jeg. - Jeg gjør overhodet ingenting. - Har du lyst til å dra en tur på landet i helgen? - Hva? - Vi drar nå. Francis og jeg. Han har et hus en times tid her­ fra. Jeg var virkelig full; hvis ikke, ville jeg ikke bare ha nikket og blitt med henne uten et eneste spørsmål. For å komme fram til døra måtte vi bane oss vei over dansegulvet: svette og varme, blinkende julelys, en forferdelig mølje med kropper. Da vi ende­ lig kom oss utenfor, var det som å falle ned i et tjern med kjølig, stille vann. Gjennom de lukkede vinduene kom den dempete dunkelyden av hvin og lastefull musikk. - Herregud, sa Camilla, - de greiene er grusomme. Folk spyr over det hele. Den singelbelagte alleen var som sølv i måneskinnet. Francis sto i skyggen under noen trær. Da han så at vi kom, tok han brått et skritt ut i den opplyste alleen. - Bø, sa han. Vi skvatt begge to. Francis smilte tynt, og lyset ga gjenskinn i jukse-lorgnetten hans. Sigarettrøyk krøllet seg ut av nesen på ham. - Hei, sa han til meg, før han kastet et blikk på Camilla. - Jeg trodde du hadde stukket av, sa han. - Du skulle ha blitt med meg inn. - Jeg er glad jeg ikke gjorde det, sa Francis, - for jeg så noen interessante ting her ute. - For eksempel? - For eksempel noen sikkerhetsvakter som bar ut en jente på en båre og en svart bikkje som gikk til angrep på noen hippier. Han lo, så kastet han bilnøklene i luften og fanget dem med et klirr. - Er dere klare? Han hadde bil med soltak, en gammel Mustang, og vi kjørte helt ut på landet med nedrullet tak og vi tre sammen i forsetet. Be­ synderlig nok hadde jeg aldri kjørt i en bil med soltak før, og det er enda mer besynderlig at jeg klarte å sovne når både farten og 88

nervene skulle ha holdt meg våken, men jeg gjorde det, sovnet med kinnet mot det polstrede læret i døra, den søvnløse uken og de seks vodkaene med tonic slo meg ut som om jeg hadde fått en sprøyte. Jeg husker lite av turen. Francis holdt et fornuftig tempo han var en forsiktig sjåfør, i motsetning til Henry, som kjørte fort og ofte uvørent og som dessuten ikke hadde noe særlig godt syn. Nattvinden i håret mitt, den utydelige samtalen deres, mu­ sikken på radioen, alt blandet seg og fløt sammen i drømmene mine. Det virket som vi bare hadde kjørt noen minutter da jeg plutselig ble klar over stillheten, og hånden til Camilla på skul­ deren min. - Du må våkne, sa hun. - Vi er fremme. Fortumlet, halvt i drømme, ikke helt sikker på hvor jeg var, ristet jeg på hodet og ålte meg opp i setet. Det var sikkel på kin­ net mitt og jeg tørket det bort med håndbaken. - Er du våken? - Ja, sa jeg, selv om jeg ikke var det. Det var mørkt og jeg kunne ikke se noe som helst. Til slutt fikk jeg fingrene om dørhåndtaket og akkurat da, idet jeg klatret ut av bilen, kom månen fram bak en sky og jeg så huset. Det var fantastisk. I skarp beksvart silhuett mot himmelen så jeg tårn og spir, og en utsiktsplattform. - Jøsses, sa jeg. Francis sto ved siden av meg, men jeg var knapt klar over det før han snakket, og jeg for sammen over at stemmen hans var så nær. - Du får ikke noe ordentlig inntrykk av det om natten, sa han. - Eier du det? sa jeg. Han lo. - Nei. Tanten min. Altfor stort for henne, men hun vil ikke selge det. Hun og fetterne mine kommer om sommeren, og resten av året er det bare en vaktmester her. Det luktet søtt og emment i den store inngangen der lyset nes­ ten var så svakt som om den skulle vært opplyst av gass. Skyg­ gene av pottepalmer laget spindelvevsmønster på veggene, det var så høyt under taket at det gikk rundt for meg, og høyt der oppe var det utydelige spor etter skyggene våre. Noen spilte piano i den andre enden av huset. I gangen hang det fotografier og dystre portretter i gullrammer på rekke og rad. - Det lukter forferdelig vondt her, sa Francis. - Hvis det er

89

varmt i morgen, skal vi lufte. Bunny får astma av alt støvet. . . Det er oldemoren min, sa han og pekte på et fotografi som han så hadde fanget min interesse. - Og det er broren hennes ved siden av henne - han gikk ned med Titanic, stakkar. De fant tennisracketen hans flytende omkring i Atlanteren omtrent tre uker senere. - Kom og se biblioteket, sa Camilla. Med Francis like bak oss gikk vi ned gangen og gjennom flere rom - en sitrongul stue med forgylte speil og lysekroner, en spi­ sestue møblert i mørk mahogni, rom jeg hadde lyst til å se nær­ mere på, men bare fikk et glimt av. Pianomusikken kom nær­ mere; det var Chopin, kanskje et av preludiene hans. Da jeg kom inn i biblioteket trakk jeg pusten brått og stanset: bokhyller med glassdører og gotiske fyllinger strakte seg nesten fem meter opp til et tak med fresker og stukkrosetter. I den and­ re enden av rommet var det en marmorpeis, stor som et grav­ kammer, og en gasslampe med kuppel - som dryppet av prismer og kjeder med krystallperler - funklet i halvmørket. Det var også et flygel der, og Charles spilte, med et glass whisky ved siden av seg på setet. Han var pussa. Chopin-tonene lød uklare og legato, notene fløt søvnig over i hverandre. En bris beveget de tunge møllspiste fløyelsgardinene og rusket i håret hans. - Å jøje meg, sa jeg. Musikken stanset brått og Charles så opp. - Jaså, så der er dere, sa han. - Dere er skrekkelig sene. Bunny har gått og lagt seg. - Hvor er Henry? sa Francis. - Arbeider. Han kommer kanskje ned før han legger seg. Camilla gikk bort til pianoet og tok en slurk av glasset til Charles. - Du må se på bøkene, sa hun til meg. - De har en førs­ teutgave av Ivanhoe her. - Jeg tror faktisk de har solgt den, sa Francis. Han satte seg i en skinnlenestol og tente en sigarett. - Det er en eller to interes­ sante titler her, men det er mest Marie Corelli og gamle Speider­ guttene. Jeg gikk bort til hyllene. Noe som het London av en som het Pennant, seks røde skinnbind - massive bøker, over en halv meter høye. Ved siden av sto The Club History of London, en

90

like massiv utgave, innbundet i lyst kalveskinn. Librettoen til The Pirates of Penzance. Uendelige mange bøker i Bobbseybarna-serien. Byrons Marino Faliero, innbundet i svart skinn, med datoen 1821 trykt i gull på ryggen. - Hør her, lag deg din egen drink hvis du vil ha en, sa Charles til Camilla. - Jeg vil ikke ha min egen. Jeg vil ha litt av din. Han ga henne glasset med den ene hånden og med den andre prøvde han seg på en vrien skala baklengs og framlengs. - Spill noe, sa jeg. Han rullet med øynene. - Å kom igjen da, sa Camilla. - Nei. - Egentlig kan han naturligvis ikke spille i det hele tatt, sa Francis lavt og medfølende. Charles tok en slurk av drinken og lot fingrene løpe opp en ny oktav, og laget meningsløse triller på tangentene med høyre hånd. Så rakte han glasset til Camilla. Nå hadde han venstre hånd fri, han bøyde seg framover og skapte de flimrende tonene om til åpningstaktene til en Scott Joplin-rag. Han spilte med velbehag, han hadde brettet opp ermene, og smilte til sitt eget spill, der han klimpret fra de dype tonene opp til de høye med den vanskelige synkoperingen til en stepper på vei opp en Ziegfeld-trapp. Fra setet ved siden av ham smilte Camilla til meg. Jeg smilte tilbake, litt fortumlet. Det var så høyt under taket at musikken fikk en spøkelsesaktig gjenlyd, som ga all den desperate munterheten et slags preg av å være fortidig til og med mens jeg satt og lyttet, som erindringer om ting jeg aldri hadde kjent. Charleston på vingene til biplaner oppe i luften. Selskaper om bord på synkende skip, med det isnende vannet som nådde orkestret til livet mens de gnikket fram det siste tapre refrenget til «Auld Lang Syne». Nå var det ikke «Auld Lang Syne» de hadde sunget natten Titanic sank, det var salmer. Massevis av salmer, og den katolske presten framsa sine ave-mariaer, og sa­ longen på første plass hadde virkelig vært veldig lik salongen her: mørkt treverk, palmer i potter, rosa lampeskjermer i silke med svingende frynser. Jeg satt sidelengs i stolen, med et fast tak om armlenene (Hellige Maria Guds Moder) og til og med 91

gulvene gynget, som dekkene til et rullende skip, som om vi alle skulle kunne fare ned til den andre enden av rommet med et hysterisk svisj! med piano og det hele. Det lød fottrinn i trappa og Bunny i pyjamas, med øynene sperret opp og håret rett til værs, vaklet inn. - Hva i helvete, sa han, - dere vekket meg. Men ingen brydde seg om ham, og det endte med at han skjenket seg en drink og vaklet opp trappa med den, barføtt, i retning senga. Den kronologiske sorteringen av minner er en interessant sak. Før denne første helgen på landet er mine erindringer fra den høsten fjerne og uskarpe; fra den helgen og utover kommer de i et skarpt og frydefullt fokus. Det er fra da av at de oppstyltede utstillingsdukkene jeg først ble kjent med, begynte å gjespe og strekke på seg og bli levende. Det tok måneder før nyhetens mystiske glans, som forhindret meg i å se dem særlig objektivt, kom til å bli helt borte - selv om deres virkelige jeg var langt mer interessant enn en idealisert utgave overhodet kunne være - men i min erindring er det her, at de fra den helgen av opp­ hører å være fullstendig fremmede og for første gang begynner å stå fram slik de egentlig var. Jeg står også fram som noe av en fremmed i disse tidlige erindringene: stadig på vakt og tverr, forunderlig taus. Hele mitt liv har folk tatt min sjenanse for surhet, snobbisme eller dårlig humør av et eller annet slag. - Hold opp med å se så over­ legen ut, pleide far å kjefte mens jeg spiste, så på TV eller passet mine egne saker på andre måter. Men dette ansiktsuttrykket hos meg (det er egentlig det jeg tror det er, en måte munnen min har det med å geipe ned i munnvikene på, det har lite med mine egentlige sinnsstemninger å gjøre) har like ofte virket til min fordel som til min ulempe. Flere måneder etter at jeg ble kjent med dem alle fem, oppdaget jeg til min store forundring at de i begynnelsen hadde vært like usikre på meg som jeg på dem. Det falt meg aldri inn at de kunne synes at min måte å være på var noe annet enn klossete og provinsiell, og iallfall ikke at den ville virke så gåtefull som den faktisk gjorde: hvorfor, spurte de meg en gang, hadde jeg ikke fortalt noen noe om meg selv i det hele tatt? Hvorfor hadde jeg anstrengt meg så til de grader for å unngå dem? (Forbauset innså jeg at knepet med å dukke inn i

92

døråpninger ikke hadde gått så ubemerket hen som jeg hadde trodd.) Og hvorfor hadde jeg ikke gjengjeldt noen av invitasjo­ nene deres? Selv om jeg hadde trodd at de viste meg den kalde skulder, innser jeg nå at de bare ventet, som høflige ugifte tan­ ter, på at jeg skulle gjøre neste trekk. Det var iallfall i løpet av den helgen at tingene begynte å for­ andre seg, at de mørke hullene mellom gatelyktene begynner å bli mindre og mindre, samtidig som avstanden mellom dem øker, det første tegnet på at toget man sitter i, nærmer seg kjen­ te trakter, og snart skal til å kjøre gjennom byens vante og opp­ lyste gater. Huset var trumfesset deres, deres mest dyrebare skatt, og i løpet av den helgen åpenbarte de det for meg, stjå­ lent, skritt for skritt - de svimlende små tåmrommene, loftet med de høye takbjelkene, den gamle sleden i kjelleren, som var overhengt med bjeller og stor nok til at fire hester kunne trekke den. Vognhuset var vaktmesterens hus. («Det er Mrs. Hatch der ute på gårdsplassen. Hun er veldig søt, men mannen hennes til­ hører Syvendedagsadventistene eller noe sånt, han er temmelig streng på det. Vi må gjemme alle flaskene når han kommer inn.» «Og hvis ikke?» «Hvis ikke blir han deprimert og begynner å legge fra seg små brosjyrer over alt.») Om ettermiddagen ruslet vi ned til innsjøen som flere nabo­ eiendommer på en diskré måte var sammen om. Underveis pekte de på tennisbanen og det gamle sommerhuset, en jukse-tholos, dorisk å la Pompeii og Stanford White og (sa Francis som bare hadde forakt til overs for dette viktorianske forsøket på klassi­ sisme) D.W. Griffith og Cecil B. de Mille. Det var laget av gips, sa han, og var kjøpt i løse deler fra Sears, Roebuck. Noen steder bar parken spor etter den geometriske viktorianske orden som den opprinnelig hadde hatt: tørrlagte fiskedammer, lange hvite søylerekker til spøkelsesaktige pergolaer, blomsterbed med steinkanter der det ikke lenger vokste blomster. Men de fleste sporene var visket ut, hekkene vokste vilt og stedets naturlige trær - glatte almer og lerketrær - var kvedene og skjellgranene tallmessig langt overlegne. Det vokste bjørk rundt innsjøen, som var klar og veldig stille. Gjemt i sivene var en liten robåt i tre, hvitmalt på utsiden og blå inni. 93

- Kan vi ta den ut på vannet? sa jeg nysgjerrig. - Naturligvis. Men alle kan ikke dra ut, for da synker vi. Jeg hadde aldri før i mitt liv vært i en båt. Henry og Camilla ble med - Henry satt ved årene, han hadde brettet ermene opp til albuen, og den mørke jakka hans lå på setet ved siden av ham. Han hadde for vane, slik jeg oppdaget senere, å fortape seg i intense, didaktiske, selvopptatte enetaler om alt som tilfel­ digvis opptok ham akkurat da - Catuvellauni, eller den senbysantinske malerkunsten, eller hodejegerne på Solomon-øyene. Den dagen husker jeg at han snakket om Elisabeth og Leicester, Leicesters myrdete hustru, den kongelige sluppen, dronningen på en hvit hest som snakket til troppene ved Tilbury Fort, og Leicester og Jarlen av Essex som holdt bisselet. . . årene som plasket i vannet, og den søvndyssende duren av øyenstikkeme blandet seg med hans akademiske ensformighet. Rødlett og søvnig lot Camilla hånden flyte i vannet. Gule bjørkeblader blåste fra træme og la seg på vannflaten. Mange år senere, og langt fra Hampden, kom jeg kom over dette avsnittet i The Waste Land: Elisabeth og Leicester lyden av årer akterspeilet et gyllent skjell rødt og gull bølger som brøt mot begge bredder vind fra sydvest bar med strømmen klokkeringing hvite tåm Weialala leia Wallala leialala. *

Halvt blendet av lyset på vannet rodde vi over til den andre siden av innsjøen. Da vi kom tilbake, fant vi Bunny og Charles på verandaen i ferd med å spise skinkesmørbrød og spille kort. * Gjendiktet av Paal Brekke i T.S. Eliot: Det golde landet (1988). O. a.

94

- Drikk litt champagne, fort, sa Bunny. - Den holder på å dovne. - Hvor er den? - I tekannen. - Mr. Hatch ville bli helt ute av seg om han så en flaske på ve­ randaen, sa Charles. De spilte vri åtter, det var det eneste kortspillet Bunny kunne. På søndagen våknet jeg tidlig. Huset var helt stille. Francis hadde bedt Mrs. Hatch vaske klærne mine, så jeg tok på en badekåpe han hadde lånt meg, og gikk ned for å sitte noen mi­ nutter på verandaen før de andre våknet. Ute var det kjølig og stille, himmelen hadde den disige hvitheten som den bare har om høsten, og kurvstolene var gjennom­ våte av dugg. Hekkene og de mange målene med plen var dek­ ket av et nett med spindelvev, som fanget opp duggen i perler slik at den glitret som hvit frost. Taksvalene forberedte seg på å reise sydover, og flakset urolig med vingene i takskjegget, og fra tåketeppet som lå over innsjøen, hørte jeg det hese, ensomme skriket til stokkendene. - God morgen, sa en kjølig stemme bak ryggen min. Jeg skvatt til, og snudde meg. Der satt Henry på den andre siden av verandaen. Han hadde ikke jakke på seg, men for øvrig var han ulastelig antrukket, det ugudelige tidspunktet tatt i be­ traktning: knivskarp press i buksene, den hvite skjorten nystrøket og stivet. På bordet foran ham var det bøker og papirer, en rykende espressokanne og en liten kopp, og - til min forbausel­ se - en sigarett uten filter som brant opp i askebegeret. - Du er tidlig oppe, sa jeg. - Jeg står alltid tidlig opp. Jeg arbeider best om morgenen. Jeg kikket bort på bøkene. - Hva jobber du med, gresk? Henry satte koppen tilbake på skålen. - En oversettelse av Paradise Lost. - Til hvilket språk? - Latin, sa han høytidelig. - Hmm, sa jeg. - Hvorfor det? - Jeg er spent på hva jeg vil ende opp med. Slik jeg ser det er Milton den største engelske dikteren vi har, større enn Shake­ speare, men på en måte tror jeg det var uheldig at han valgte å

95

skrive på engelsk - han skrev naturligvis en ikke ubetydelig mengde dikt på latin, men det var tidlig, da han var student; jeg sikter nå til hans senere arbeider. I Paradise Lost tøyer han det engelske språket til dets yttergrense, men jeg tror ikke at noe språk uten substantivbøyninger kunne ha mulighet til å tåle den strukturelle orden han prøver å tvinge det inn i. Han la sigaretten tilbake i askebegeret. }eg så på den mens den brant. - Har du lyst på kaffe? - Nei takk. - Jeg håper du har sovet godt. - Ja takk. - Jeg sover bedre her ute enn jeg pleier å gjøre, sa Henry, ret­ tet på brillene og bøyde seg over ordboka. Det var et så vidt merkbart tegn til tretthet og overanstrengelse i de bøyde skuld­ rene som jeg, som jo var en veteran i søvnløse netter, øyeblikke­ lig kjente igjen. Plutselig gikk det opp for meg at dette ørkesløse arbeidet hans antakelig bare var en måte å få de tidlige morgen­ timene til å gå på, på samme måte som andre løser kryssord for­ di de ikke får sove. - Står du alltid opp så tidlig? sa jeg. - Nesten alltid, sa han uten å se opp. - Her er det vakkert, men i morgenlyset kan man tåle de tarveligste ting. - Jeg vet hva du mener, sa jeg, og det gjorde jeg. Omtrent den eneste tiden på dagen jeg hadde klart å holde ut Piano var grytidlig om morgenen, nesten ved daggry, når gatene var tomme og lyset gyllent og snilt mot det tørre gresset, nettinggjerdene, de ensomme eiketræme. Henry så opp fra bøkene sine, og sendte meg et nesten nys­ gjerrig blikk. - Du har ikke vært særlig lykkelig der du kommer fra, har du vel? sa han. Jeg ble forbløffet over denne Sherlock Holmes-aktige utled­ ningen. Han smilte av min synlige forvirring. - Ta det med ro. Du skjuler det godt, sa han og vendte tilbake til boka. Så kikket han opp igjen. - De andre skjønner egentlig ikke den slags ting, forstår du. Han sa det uten ondskap, uten innlevelse, til og med uten noen særlig interesse. Jeg var ikke engang sikker på hva han mente, men for første gang fikk jeg et glimt av noe jeg ikke hadde skjønt tidligere: hvorfor alle de andre var så glad i ham.

96

Voksne barn (jeg innser det er et oksymoron) vender seg in­ stinktivt mot ytterpunkter; et ungt menneske med lærdom er langt mer pedantisk enn sitt eldre motstykke. Og ettersom jeg selv var ung, tok jeg disse uttalelsene fra Henry svært høytide­ lig. Jeg tror ikke engang selveste Milton kunne ha gjort dypere inntrykk på meg. Jeg antar at det er et visst avgjørende tidsrom i alle menneskers liv der karakteren blir definitivt formet, for meg skjedde det i det første høstsemestret jeg tilbrakte i Hampden. Den dag i dag lever så mange ting fra den tiden videre i meg: min smak i kles­ veien, når det gjelder bøker, til og med mat - som jeg skaffet meg da, og i hovedsak, det må jeg innrømme, i ungdommelig etterligning av de andre på gresk-kurset - alt dette har jeg be­ holdt opp gjennom årene. Til og med nå er det lett for meg å huske de daglige rutinene deres, som senere ble mine. Uavhen­ gig av omstendighetene kunne man stille klokken etter livsfør­ selen deres, i deres liv var det overraskende lite av det kaoset som jeg alltid hadde forestilt meg var uløselig knyttet til collegetilværelsen - uregelmessige måltider og arbeidsvaner, turer til vaskebaren klokken ett om natten. På visse tider av dagen eller natten, til og med når verden holdt på å gå under, kunne man alltid finne Henry i den nattåpne lesesalen på biblioteket, eller man visste at det ville være helt nytteløst å se etter Bunny, for han hadde onsdagsavtalen sin med Marion eller gikk søndags­ turen sin. (Ikke ulikt måten det romerske imperiet til en viss grad fortsatte å styre seg selv på, til og med etter at det ikke var noen der som styrte det og begrunnelsen for alt sammen var fullstendig borte. På samme måte fortsatte mange av rutinene uforandret til og med i de forferdelige dagene etter at Bunny var død. Helt til siste slutt var det alltid, alltid søndagsmiddag hos Charles og Camilla, bortsett fra kvelden selve morddagen, da ingen av oss hadde noe særlig lyst på mat og middagen ble ut­ satt til mandag.) Jeg ble forundret over hvor lett de klarte å innlemme meg i sin sykliske og gåtefulle tilværelse. De var så vant til hverandre alle sammen at jeg tror de syntes jeg var forfriskende, og til og med mine mest banale vaner fascinerte dem: som at jeg var glad i kri­ minalromaner og gikk mye på kino, at jeg brukte éngangs bar-

97

berhøvler fra supermarkedet og klipte håret selv; til og med at jeg leste aviser og så på dagsnytt på fjernsyn fra tid til annen (en vane som forekom dem å være sjokkerende eksentrisk, og som jeg måtte være helt alene om. Ingen av dem interesserte seg det aller minste for det som skjedde i verden, og deres uvitenhet om aktuelle begivenheter, ja til og med om nyere historie var gan­ ske forbløffende. En gang ved middagsbordet ble Henry helt himmelfallen da jeg fortalte ham at det hadde gått mennesker på månen. «Nei,» sa han, og la fra seg gaffelen. «Det er sant,» sa de andre i kor. De hadde på en eller annen måte klart å plukke opp dette underveis. «Det nekter jeg å tro.» «Jeg så det,» sa Bunny. «De viste det på TV.» «Hvordan kom de seg dit? Når skjedde det?») Som gruppe var de fremdeles overveldende, og det var på in­ dividuelt grunnlag at jeg virkelig ble kjent med dem. Fordi han visste at jeg også la meg sent, stakk Henry av og til innom på vei hjem fra biblioteket. Francis, som var en forferdelig hypokon­ der og nektet å gå til lege alene, dro meg ofte med, og pussig nok var det under disse kjøreturene til allergispesialisten i Manches­ ter eller til øre-nese-hals-legen i Keene at vi ble venner. Den høsten måtte han rotfylle en tann, og det strakte seg over firefem uker; taus og hvit i ansiktet dukket han hver onsdag etter­ middag opp på rommet mitt, og så gikk vi sammen på en bar i byen og drakk, helt til avtalen hans klokken tre. Angivelig var jeg med for å kjøre ham hjem når han kom ut, svimmel av lyst­ gass, men ettersom jeg ventet på ham i baren mens han gikk tvers over gata til tannlegen, var jeg vanligvis ikke i noen bedre forfatning til å kjøre bil enn han var. Jeg likte tvillingene best. De behandlet meg på en glad, skjø­ desløs måte som antydet at jeg hadde kjent dem mye lenger enn jeg hadde. Jeg var mest glad i Camilla, men selv om jeg hadde stor glede av hennes selskap, følte jeg meg alltid litt usikker i hennes nærvær; ikke fordi det skortet på sjarm eller vennlighet fra hennes side, men fordi jeg på min side ønsket altfor sterkt å gjøre inntrykk på henne. Selv om jeg gledet meg til å se henne, og tenkte ofte og lengselsfullt på henne, fant jeg meg bedre til rette med Charles. Han lignet svært på søsteren, var impulsiv og varmhjertet, men mer tungsindig, og selv om han iblant var

98

nedtrykt i lange perioder, var han svært pratsom når humøret ikke plaget ham. Uansett hvilken sinnsstemning han var i, kom jeg godt ut av det med ham. Vi lånte bilen til Henry, og kjørte til Maine for at han skulle spise en club sandwich i en bar han likte der; vi kjørte til Bennington, Manchester, til hundeveddeløpsbanen i Pownal, der han endte med å ta med hjem en hund som var for gammel til å delta i løp, for å redde den fra å bli avlivet. Hunden het Frost. Den elsket Camilla, og fulgte etter henne overalt: Henry siterte lange avsnitt om Emma Bovary og myn­ den hennes: «Sa pensée, sans but cTabord, vagabondait au hasard, comme sa levrette, qui faisait des cercles dans la campagne. . .» Men hunden var svak og meget nervøs og fikk et hjerteanfall en klar morgen i desember på landet, idet den lyk­ kelig hoppet ned fra verandaen på jakt etter et ekorn. Dette var overhodet ikke uventet: mannen på veddeløpsbanen hadde ad­ vart Charles om at den kanskje ikke ville leve uken ut; likevel gikk det inn på tvillingene, og vi brukte en sørgelig ettermiddag med å begrave den i bakhagen til huset til Francis, der en av tan­ tene hans hadde en utsøkt kattekirkegård, komplett med grav­ steiner. Hunden var glad i Bunny også. Den pleide å bli med Bunny og meg på lange, slitsomme vandringer i skog og mark hver søn­ dag, over gjerder og bekker, gjennom myrer og beitemarker. Bunny var like glad i å gå tur som en gammel kjøter - å gå på fot­ tur med ham var så anstrengende at han hadde problemer med å finne noen som ville bli med bortsett fra meg og hunden - men det var takket være de turene at jeg ble kjent med naturen rundt Hampden, tømmerveiene og jaktstiene, alle de skjulte fossene og de hemmelige kulpene. Marion, kjæresten til Bunny, var forbausende lite sammen med oss; jeg tror delvis det kom av at han ikke hadde lyst til at hun skulle være der, men også at hun var enda mindre interes­ sert i oss enn vi var i henne. («Hun liker å være mye sammen med venninnene sine,» sa Bunny stolt til Charles og meg. «De prater om klær og gutter og all slags pisspreik. Dere vet hvor­ dan det er.») Hun var en liten, irritabel blondine fra Connecti­ cut, med det runde ansiktet var hun pen på den samme vanlige måten som Bunny var kjekk, og i klesveien var hun både barns­ lig og sjokkerende matroneaktig - blomstrete skjørt, gensere 99

med monogram og matchende vesker og sko. Fra tid til annen kunne jeg se henne i det fjerne på lekeplassen i Førskolesentret når jeg gikk til timene mine; det var en slags underavdeling av Småskolepedagogikkseksjonen i Hampden. Unger fra byen gikk i barnehage og på førskole der, og hun var sammen med dem, i monogramgenseme sine, mens hun blåste i en fløyte og prøvde å få dem til å holde kjeft alle sammen og stille seg opp på rekke og rad. Ingen pleide å snakke noe særlig om det, men jeg skjønte at tidligere, dødfødte forsøk på å få Marion med på gjengens akti­ viteter hadde endt i katastrofe. Hun likte Charles, som vanligvis var høflig mot alle og hadde en aldri sviktende evne til å konver­ sere alle, fra småunger til damene som jobbet i kafeteriaen; og i likhet med de fleste som kjente ham, betraktet hun Henry med en slags ærefrykt, men hun kunne ikke fordra Camilla, og mel­ lom henne og Francis hadde det en gang skjedd noe katastrofalt som var så forferdelig at ingen ville snakke om det engang. Bort­ sett fra hos ektepar som har vært gift i tjue år eller mer, hadde jeg sjelden sett noe som lignet på forholdet mellom henne og Bunny, et forhold som var på vippen mellom det rørende og det kjedsommelige. Overfor ham oppførte hun seg veldig sjefete og forretningsmessig, og hun behandlet ham mye på samme måte som hun tok seg av barnehagebarna sine. Han svarte på samme måte, og var vekselvis innsmigrende, kjærlig eller sur. For det meste fant han seg tålmodig i maset hennes, men når han ikke gjorde det, endte det i forferdelige krangler. Det hendte at han banket på døra mi sent på kvelden, mens han forgremmet, vill i blikket og mer pjuskete enn vanlig, mumlet: «Slipp meg inn, gamle venn, du må hjelpe meg, Marion er på krigsstien. . .» Noen minutter senere dundret det løs på døra mi: dunk-dunkdunk. Det var Marion. Den lille munnen hennes var stram, og hun så ut som en sint liten dukke. «Er Bunny her?» sa hun da, strakte seg opp på tå og speidet forbi meg inn i rommet. «Han er ikke her.» «Er du sikker?» «Han er ikke her, Marion.» «Bunny?» ropte hun truende. Ikke noe svar.

100

«Bunny!» Og da pleide Bunny til min ytterste forlegenhet å dukke opp i døråpningen med et fårete uttrykk. «Hei, skatten min.» «Hvor har du vært hen?» Bunny hostet og harket. «Jeg synes iallfall at vi burde snakke sammen.» «Jeg har det travelt nå, søta.» «Jaha» - hun så på det stilfulle lille Cartier-armbåndsuret sitt «- nå går jeg hjem. Jeg blir oppe en halv times tid, og så går jeg og legger meg.» «Flott.» «Da sees vi om tyve minutter, da.» «Hei, nå ma du ta det med ro. Jeg har aldri sagt at jeg skulle...» «Vi sees om en stund,» pleide hun å si og så gikk hun. «Jeg går ikke,» sa Bunny. «Nei, det ville ikke jeg ha gjort.» «Jeg mener, hvem tror hun at hun er?» «Ikke gå.» «Jeg mener, én gang må hun få seg en lærepenge. Jeg er en tra­ velt opptatt mann. Stadig på farten. Jeg er herre over min egen tid.» «Helt korrekt.» Så pleide det å oppstå en pinlig taushet. Til slutt reiste Bunny seg. «Jeg får vel gå nå.» «Greit det, Bun.» «Jeg mener, jeg har ikke tenkt meg over til Marion, hvis det er dét du tror,» sa han og kom i forsvarsposisjon. «Naturligvis ikke.» «Joda, joda,» sa Bunny forvirret og stormet av gårde. Dagen etter pleide han og Marion å spise lunsj sammen eller spasere ved lekeplassen. «Så alt er i orden igjen mellom deg og Marion, da?» spurte en av oss neste gang vi så ham alene. «Åjada,» sa Bunny forlegent.

Helgene i huset til Francis var den lykkeligste tiden. Træme fikk høstfarger tidlig det året, men dagene holdt seg varme langt ut i 101

oktober, og på landet var vi stort sett utendørs. Bortsett fra et halvhjertet tennisspill nå og da (en ball som med et fluktslag fløy ut av banen, og vi som motløst trålet det høye gresset med skaftet på racketene våre på jakt etter den forsvunne ballen) foretok vi oss aldri noe som var særlig sportslig; noe ved stedet oppmuntret til en storslagen latskap som jeg ikke hadde kjent siden jeg var barn. Når jeg nå tenker tilbake på det, virker det som om vi drakk nesten hele tiden mens vi var der ute - aldri så mye om gangen, men den spede strømmen med alkohol som startet med Bloody Mary til frokost, fortsatte helt til vi gikk og la oss, og antakelig var det hovedgrunnen til at vi var så sløve. Når jeg brakte med meg en bok for å lese i den ute, sovnet jeg omtrent øyeblikkelig i stolen; når jeg tok båten ut, ble jeg snart lei av å ro og lot meg drive rundt hele ettermiddagen. (Den båten! Til og med nå når jeg har vondt for å sove, prøver jeg av og til å forestille meg at jeg ligger i den, med hodet hvilende på tverrsprossene bak i båten, mens vannet skvulper hult gjennom trevirket og gulnede bjørkeblad daler ned og streifer ansiktet mitt.) En gang iblant prøvde vi oss på noe litt mer ærgjerrig. En gang da Francis fant en Beretta og ammunisjon i nattbordsskuffen til tanten sin, hadde vi en kort raptus da vi øvde oss på å skyte blink (mynden, som var skvetten etter mange år med startpistolen, måtte låses inne i kjelleren) og vi skjøt mot syltetøyglass som var satt opp på kurvbord vi hadde trukket ut i bakgården. Men det tok en brå slutt da Henry, som var meget nærsynt, ved en feiltakelse skjøt og drepte en and. Han ble ganske rystet av det og vi la bort pistolen. De andre var glad i å spille krokket, men det var ikke Bunny og jeg. Ingen av oss fikk noensinne helt taket på spillet, og vi slo alltid løs på kula som om det var golf vi spilte. Med jevne mel­ lomrom tok vi oss skikkelig sammen og dro på landtur. Vi var alltid for ærgjerrige i utgangspunktet - menyen var utsøkt, målet for turen fjernt og lite kjent - og det endte uvegerlig med at vi ble trette og varme og søvnige og litt fulle, uten den minste lyst til å ta fatt på den lange veien hjem med alt utstyret. Stort sett lå vi strødd utover gresset hele ettermiddagen, mens vi drakk martini fra termos og så maurene krype i en glitrende svart snor over det klissete kakefatet, til martinien endelig tok

102

slutt, og solen gikk ned, og vi måtte vandre hjem i mørket til middag. Det var alltid en fantastisk begivenhet hvis Julian takket ja til en middagsinnbydelse på landet. Da bestilte Francis all slags mat fra kolonialen og bladde gjennom kokebøker og var bekym­ ret i dagevis for hva han skulle by på, hva slags vin han skulle servere til maten, hvilke fat han skulle bruke, hvilken rett han skulle ha i bakhånd hvis suffleen falt ned. Smokingene ble sendt til rensing, det kom blomster fra blomsterhandelen, Bunny la bort sitt eksemplar av Fu Manchus brud, og begynte å gå rundt med et bind Homer i stedet. Jeg vet ikke hvorfor vi absolutt skulle gjøre så mye ut av disse middagene, for når Julian endelig ankom, var vi alltid nervøse og utslitte. Det var forferdelig anstrengende for alle, gjesten ibe­ regnet, det er jeg sikker på - selv om han alltid lot til å være i strålende humør, og var beleven, sjarmerende og usvikelig hen­ rykt med alt og alle - dette til tross for at han i gjennomsnitt bare takket ja til én av tre slike invitasjoner. Jeg oppdaget at jeg var mindre flink til å skjule de synlige tegnene på stress, i den lånte smokingen jeg ikke følte meg vel i, og med mine mindreenn-omfattende kunnskaper om skikk og bruk ved middags­ bordet. De andre hadde mer trening i denne spesielle formen for forstillelse. Fem minutter før Julian ankom, kunne de ligge henslengt i stua - gardinene var trukket for, middagen surret i varmefat på kjøkkenet, og alle dro i snippene sine med trette øyne - men i det øyeblikk det ringte på døra rettet de ryggen, samtalen livnet til, og til og med skrukkene forsvant fra klæme deres. Selv om jeg den gangen syntes at disse middagene var slit­ somme og plagsomme, ligger det nå noe helt vidunderlig i min erindring om dem: det store mørke hulelignende rommet, med hvelvet tak og et knitrende bål i peisen, ansiktene våre som på en måte var lysende, og bleke som spøkelser. Bålet i peisen for­ størret skyggene våre, funklet i sølvtøyet, blafret høyt opp på veggene, gjenskinnet fra bålet flammet gulrødt mot vindusrute­ ne som om en hel by sto i brann utenfor. Suset fra flammene lød som om en flokk fugler var fanget og slo med vingene som en virvelvind like oppunder taket. Og jeg ville ikke ha blitt det minste forbauset om det lange festbordet i mahogni, som var

103

hyllet inn i lin og nedlesset med porselen og frukt og blomster, rett og slett var blitt borte i løse luften, som et forhekset skrin i et eventyr. Det er én scene fra disse middagene som dukker opp igjen og igjen, som en besettende understrøm i en drøm. Ved den øver­ ste enden av det store bordet reiser Julian seg og løfter vinglas­ set. - Evig liv, sier han. Og alle vi andre reiser oss også, og klinker med glassene tvers over bordet, som et regiment som krysser sabler: Henry og Bunny, Charles og Francis, Camilla og jeg. - Evig liv, gjentar vi i kor, og tømmer glassene våre samtidig. Og alltid, alltid den samme skålen. Evig liv. I dag synes jeg det er rart at jeg var så mye sammen med dem og likevel visste så lite om det som skjedde på slutten av det se­ mestret. Fysisk var det svært lite som tydet på at det skjedde noe i det hele tatt - det var de for smarte til å avsløre - men til og med de bittesmå tingene som ikke stemte og som unnslapp årvåken­ heten deres, møtte jeg med en slags forsettlig blindhet. Det vil si: jeg ønsket å holde fast ved illusjonen om at deres forhold til meg var helt streit, at vi alle var venner, og ikke hadde hemme­ ligheter for hverandre, selv om det var en kjensgjerning at det fantes en masse ting de ikke lot meg få vite og ikke skulle la meg få vite på en god stund. Og selv om jeg prøvde å overse det, var jeg klar over det likevel. Jeg visste for eksempel at de fem av og til foretok seg ting sammen - akkurat hva visste jeg ikke - uten å invitere meg med, og at hvis de ble konfrontert med det, ville de holde sammen og lyve om det, ubesværet og helt overbevisen­ de. De var faktisk så overbevisende, så fullkomment samspilt i løgnens variasjoner og kontrapunkt (tvillingenes blåøyde non­ chalanse slo an en klar og ekte tone mot fjolleriet til Bunny, eller Henrys trette irritasjon når han måtte terpe på en triviell rekke begivenheter), ja, så flinke at jeg som regel oppdaget at jeg trodde på dem, ofte imot alle bevis på det motsatte. Når jeg ser tilbake, kan jeg naturligvis oppdage spor av det som foregikk - det taler til deres ære at sporene er små; i måten de iblant hadde det med å forsvinne på meget mystisk vis på, og noen timer senere være veldig uklare om hvor de hadde vært; og i private vitser, i sidebemerkninger på gresk eller til og med

104

på latin, som jeg var fullstendig klar over var ment å gå over ho­ det på meg. Naturligvis mislikte jeg det, men det lot ikke til å være noe skremmende eller uvanlig ved det; selv om noen av disse tilfeldige bemerkningene og private vitsene fikk en grufull betydning langt senere. Bunny hadde en irriterende vane med å istemme refrengene av «Bonden i dalen», jeg syntes bare det var fortærende og kunne ikke skjønne hvorfor de andre ble så vold­ somt opprørt. Jeg visste ikke da, slik jeg vet nå, at det må ha gjort dem iskalde av skrekk. Naturligvis la jeg merke til ting. Så mye som vi var sammen, tror jeg nok at det ville vært umulig ikke å gjøre det. Men stort sett var det små eiendommeligheter, småting som ikke stemte, og de fleste var så ubetydelige at det kanskje vil forklare hvor liten grunn jeg hadde til å tro at noe var galt. For eksempel: det virket som om de alle fem var noen ordentlige ulykkesfugler. De ble stadig klort av katter, eller så skar de seg mens de barberte seg, eller snublet over skamler i mørket - fornuftige forklarin­ ger, det er så, men til stillesittende mennesker å være hadde de flere blå merker og små sår enn normalt. En annen ting var de­ res besynderlige opptatthet av været, den forekom meg besyn­ derlig fordi ingen av dem lot til å drive med aktiviteter som noe som helst vær kunne fremme eller forhindre. Og likevel hadde de været på hjernen, spesielt Henry. Det som bekymret ham var først og fremst brå temperaturfall. I bilen hendte det at han søkte på radioen med samme raseri som en sjøkaptein før en storm, på jakt etter barometermålinger, opplysninger av alle slag. Nyheten om at kvikksølvet sank kastet ham ut i en plutse­ lig og uforklarlig depresjon. Jeg lurte på hva han ville gjøre når vinteren kom, men da den første snøen falt, var denne bekym­ ringen forsvunnet, og den kom aldri igjen. Småting. Jeg husker at jeg en gang på landet våknet klokken seks mens alle fremdeles lå og sov. Men da jeg gikk ned, fant jeg at kjøkkengulvet var nyvasket og fremdeles vått, uten en flekk bortsett fra det nakne og mystiske fotavtrykket til en Fredag på den rene sandbanken mellom varmtvannsberederen og veran­ daen. Av og til våknet jeg om natten der ute, halvt i drømme, men jeg hadde en vag bevissthet om et eller annet, dempete stemmer, bevegelser, mynden som klynket lavt og skrapte på soveromsdøra mi. . . En gang hørte jeg en lavmælt replikk­

105

veksling mellom tvillingene om noen lakener. «Din tosk,» hvis­ ket Camilla - og jeg fikk et glimt av et fillete, blafrende klede, med sølestriper på - «det var de gale du tok. Vi kan ikke bringe dem tilbake sånn.» «Vi bytter dem ut med de andre.» «Men de vil se det. Sengetøytjenesten har et stempel. Vi blir nødt til å si at vi har mistet dem.» Selv om jeg ikke tenkte særlig lenge over denne replikkvekslingen, ble jeg forvirret, og tvillingenes utilfredsstillende reak­ sjon da jeg spurte dem om den forvirret meg ytterligere. Noe an­ net som var rart, var at jeg en ettermiddag oppdaget en stor koppergryte som sto og putret på det bakre blusset på komfy­ ren. Det luktet helt spesielt av den. Jeg løftet på lokket og det slo en sky med bitter og sur damp mot meg. Gryten var full av myke, mandelformete blader som kokte i vei i et par liter brunsvart vann. Hva i himmelens navn, tenkte jeg, nysgjerrig, men på samme tid moret det meg, og da jeg spurte Francis, svarte han kort: - Til badevannet mitt. Det er lett å se slikt i ettertid. Men den gangen var jeg uviten­ de om alt bortsett fra min egen lykke, og jeg vet ikke hva mer jeg skal si enn at selve livet virket meget magisk i de dager: et nett av symboler, sammentreff, forutanelser og varsler. Alt stemte på en måte, et snedig og velvillig Forsyn avslørte seg litt etter litt og jeg følte at jeg skjelvende sto på nippet til en fantastisk opp­ dagelse, som om alt ville falle på plass hvilken dag som helst framtiden, fortiden, hele livet mitt - og jeg kom til å sette meg opp i senga som et lyn og utbryte å! å! å!

Vi hadde så mange lykkelige dager på landet den høsten at de sett fra mitt nåværende ståsted flyter sødmefylt og uskarpt over i hverandre. Rundt allehelgensaften visnet de siste standhaftige villblomstene og vinden ble skarp og voldsom, den blåste strømmer av gule blader utover innsjøens grå og rynkete over­ flate. På de kjølige ettermiddagene da himmelen var som bly og skyene spurtet over himmelen, holdt vi oss i biblioteket, der vi laget enorme bål for å holde varmen. Nakne piletrær knipset mot vindusrutene som knoklete fingre. Mens tvillingene spilte kort ved den ene enden av bordet, og Henry arbeidet ved den

106

andre, satt Francis sammenkrøllet på vindusbenken med en tal­ lerken brødskiver i fanget og leste Mémoires av hertugen av Saint-Simon på fransk, som han av en eller annen grunn hadde bestemt seg for å komme seg gjennom. Han hadde gått på flere skoler i Europa og snakket utmerket fransk, selv om han snak­ ket med den samme late, snobbete aksenten som på engelsk. Av og til fikk jeg ham til å hjelpe meg med mine egne franske nybegynnerlekser, kjedsommelige små fortellinger om Marie og Jean-Claude som gikk til tabacen. Han leste dem høyt med et smektende løssluppent og slepende tonefall («Marie a apporté des légumes å son frére») som ga alle hysteriske latterkramper. Bunny lå på magen på teppet foran peisen og gjorde hjemmelek­ sene; iblant stjal han en av skivene til Francis eller stilte et for­ nærmet spørsmål. Selv om han hadde store problemer med gresken, hadde han faktisk studert språket mye lenger enn noen av oss andre, helt siden han var tolv, en omstendighet han sta­ dig skrøt av. Han kom med snedige hentydninger om at det rett og slett hadde vært en barnslig grille fra hans side, et uttrykk for tidlig geni å la Alexander Pope, men sannheten var (som Henry fortalte meg) at han hadde ganske sterk dysleksi, og at gresken hadde vært en obligatorisk del av terapien, for colleget hans hadde en teori om at det var bra å tvinge dyslektiske elever til å lese språk som gresk, hebraisk og russisk, som ikke benytter det romerske alfabetet. Uansett var hans lingvistiske evner betrak­ telig mindre enn han fikk en til å tro, og han var ute av stand til å komme seg gjennom til og med de enkleste oppgaver uten stadi­ ge spørsmål, klager og matinntak. På slutten av semestret blus­ set astmaen hans opp, og han vandret gispende omkring i huset i pyjamas og badekåpe, med håret rett til værs, mens han tea­ tralsk og stakkåndet pustet i inhalatoren. Tablettene han tok for det (fikk jeg vite bak hans rygg) gjorde ham irritabel, holdt ham oppe om natten, fikk ham til å legge på seg. Og jeg godtok denne forklaringen på mye av surheten til Bunny på slutten av semestret, mens jeg senere skulle oppdage at den hadde helt andre årsaker. Hva bør jeg fortelle? Om den lørdagen i desember da Bunny løp rundt i huset klokken fem om morgenen og brølte «Det har snødd!» og hoppet opp og ned på sengene våre? Eller om den dagen Camilla prøvde å lære meg nye dansetrinn? Eller om den 107

gangen Bunny veltet båten - med Henry og Francis om bord fordi han trodde han så en slange i vannet? Om Henrys burs­ dagsselskap, eller om de to gangene da moren til Francis - med masse rødt hår og høyhælte alligator-pumps og smaragder dukket opp på vei til New York, med både yorkshireterrier og ektemann nummer to på slep? (Hun var sprø, moren hans, og Chris, den nye mannen hennes, spilte en liten rolle i en såpe­ opera og var så vidt eldre enn Francis. Hun het Olivia. Første gangen jeg traff henne, var hun nettopp blitt utskrevet fra Betty Ford-sentret etter å ha blitt kurert for alkoholisme og en uspesi­ fisert narkotika-avhengighet, og dro lystig ut igjen på syndens brede vei. Charles fortalte meg en gang at hun hadde banket på døra hans midt på natten for å spørre om han hadde lyst til å bli med henne og Chris til sengs. Hun sender meg fremdeles jule­ kort.) En dag står likevel spesielt skarpt i erindringen, en strålende lørdag i oktober, en av de siste sommerlige dagene vi hadde det året. Natten før - som hadde vært ganske kald - hadde vi sittet oppe og drukket og pratet omtrent til daggry, og da jeg våknet sent, glohet og litt kvalm, oppdaget jeg at jeg hadde sparket tep­ pene ned til fotenden av senga, og at solen skinte inn gjennom vinduet. Jeg lå uten å røre meg en lang stund. Solen sendte et rødt, smertefullt og strålende lys gjennom øyelokkene mine, og heten fikk det til å prikke i de fuktige leggene mine. Nedenunder var det stille, trykkende og sydende av hete. Jeg gikk ned. Trappen knirket under føttene mine. Huset var helt stille, det var tomt. Til slutt fant jeg Francis og Bunny på den skyggefulle siden av verandaen. Bunny gikk i T-skjorte og bermudashorts, ansiktet til Francis hadde antatt en skjoldete rosa albinofarge, øynene hans var lukket, og øyelokkene nesten dirret av smerte. Han hadde på seg en billig badekåpe i frotté som var stjålet fra et hotell. De tok drinker med rå eggeplomme og worcestersaus mot bakrusen. Francis skjøv drinken sin over til meg uten å se på den. - Hei, drikk denne, sa han, - jeg kommer til å spy hvis jeg ser på den et øyeblikk lenger. Eggeplommen disset svakt i det blodrøde badet av ketchup og worcestersaus. - [eg vil ikke ha den, sa jeg og skjøv den til­ bake.

108

Han la beina i kors og kløp seg i nesen med tommel og peke­ finger. - Jeg fatter ikke hvorfor jeg lager de greiene, sa han. - De virker aldri. Jeg må få tak i Alka-Seltzer. Charles lukket nettingdøra etter seg og vandret apatisk ut på verandaen i sin rødstripete badekåpe. - Det du trenger, sa han, - er kald cola med iskrem i. - Du og iskremcolaen din. - Det funker, skal jeg si deg. Det er veldig vitenskapelig. Kalde ting er godt mot kvalme og. . . - Det sier du alltid, Charles, men jeg tror bare ikke det er sant. - Kan du være så snill og høre på meg et øyeblikk? Iskremen bremser opp fordøyelsesprosessen. Colaen bringer magen til ro og koffeinet helbreder skallebanken. Sukkeret gir deg energi. Og dessuten får det deg til å forbrenne alkoholen fortere. Det er den fullkomne ernæringen. - Gå og lag en til meg, er du snill, sa Bunny. - Gå og lag den selv, sa Charles, plutselig irritabel. - Oppriktig talt, sa Francis, - jeg tror bare jeg trenger en Alka-Seltzer. Henry, som hadde vært oppe og fullt påkledd siden det første glimt av daggry, kom ned litt etter, fulgt av en søvnig Camilla, fuktig og rødmende etter badet, og det gylne krysantemumhåret hennes var krøllete og kaotisk. Klokken var nesten to om etter­ middagen. Mynden lå på siden og døste, det ene kastanjefargete øyet var bare delvis lukket og rullet på en grotesk måte rundt i øyehulen. Det fantes ikke noe Alka-Seltzer, så Francis gikk inn og hen­ tet en flaske ingefærøl og glass og is og vi ble stittende en stund mens ettermiddagen ble stadig hetere og mer strålende. Camilla - som sjelden var fornøyd med å sitte i ro, men alltid verket etter å gjøre noe, hva som helst, spille kort, dra ut på landtur eller bare kjøre litt med bilen - var rastløs og kjedet seg, og gjor­ de ikke noe for å skjule det. Hun satt med en bok, men leste ikke i den; hun hadde slengt beina over armlenet på stolen, og den ene nakne hælen hennes sparket mot siden av kurvstolen med en sta og søvndyssende rytme. Like mye for å føye henne som for noe annet, foreslo Francis til slutt en tur ned til innsjøen. Hun lyste opp med én gang. Det var ikke noe annet å ta seg til, 109

så Henry og jeg bestemte oss for å bli med. Charles og Bunny hadde sovnet, de satt og snorket i hver sin stol. Himmelen var intens og brennende blå, træme var voldsom­ me skygger i rødt og gult. Francis, som gikk barbeint og fremde­ les var i badekåpen, skrittet forsiktig over steiner og grener, mens han balanserte glasset med ingefærøl. Da vi kom ned til innsjøen, vasset han uti til vannet nådde ham opp til knærne, og vinket oss dramatisk til seg som Johannes Døperen. Vi tok av sokker og sko. Ved kanten var vannet klart, lysegrønt, kjølig mot anklene mine, og solen laget flekker på små­ steinene i bunnen. Henry, i jakke og slips, vasset ut til Francis, han hadde brettet opp buksene til knærne, som en gammeldags bankmann i et surrealistisk maleri. Et vindkast kom brusende gjennom bjørketræme, virvlet opp bladenes bleke undersider, og grep tak i kjolen til Camilla og blåste den ut som en hvit bal­ long. Hun lo, og glattet den raskt ned, men den blåste straks opp igjen. Vi to spaserte langs vannkanten, i det grunne vannet som så vidt dekket føttene våre. Solen glitret over innsjøen i strålende bølger - den så ikke ut som en ordentlig innsjø, men som en hildring i Sahara. Henry og Francis var lenger ute, Francis snak­ ket og gjorde voldsomme bevegelser i den hvite badekåpen og Henry sto med hendene bak på ryggen, han lignet på Satan som tålmodig lyttet til det høyttravende preiket til en eller annen ørkenprofet. Vi gikk et godt stykke langs kanten av innsjøen, hun og jeg, så snudde vi for å gå tilbake. Med den ene hånden skygget Camilla for solen som blendet øynene hennes, og hun holdt på å fortelle meg en lang historie om noe hunden hadde gjort - om at den hadde tygget i stykker et saueskinnsteppe som tilhørte husverten, og at de hadde anstrengt seg for å skjule bevismate­ rialet og til slutt hadde tilintetgjort det - men jeg fulgte ikke så godt med: hun lignet sånn på broren sin, men hans greie, streite pene utseende ble nesten magisk når det med små variasjoner gjentok seg i henne. For meg var hun som en levende drøm: bare synet av henne satte i gang en uendelig rekke med fanta­ sier, fra det greske til det gotiske, fra det banale til det guddom­ melige. Jeg så på ansiktet hennes fra siden, og lyttet til det blide, dype 110

tonefallet hennes da et skarpt utrop rev meg ut av mine funde­ ringer. Hun stanset. - Hva er det? Hun stirret ned i vannet. - Se der. I vannet foldet en mørk fjær av blod seg ut ved foten hennes. Mens jeg sto der og blunket snodde noe tynt rødt seg opp og krøllet seg over de bleke tærne hennes, det bølget i vannet som en tråd med dyprød røyk. - Herregud, hva har du gjort deg? - Jeg vet ikke. Jeg må ha tråkket på noe skarpt. Hun la en hånd på skulderen min og jeg holdt henne om livet. Et grønt glasskår, omtrent ti centimeter langt, satt fast i foten hennes like over vristen. Blodet dunket tungt i takt med hjerte­ slagene hennes, det rødflekkete glasskåret glitret ondskapsfullt i solen. - Hva er det? sa hun og prøvde å lene seg fram for å se. - Er det farlig? Hun hadde skåret over en arterie. Blodet sprutet kraftig og raskt ut av såret. - Francis? brølte jeg. - Henry? - Hellige guds moder, sa Francis da han kom nær nok. Han begynte å plaske i vei bort til oss, mens han holdt badekåpen over vannet med den ene hånden. - Hva er det du har gjort deg? Klarer du å gå? sa han andpustent. Camilla tok et fastere grep om armen min. Hele foten hennes var dekket av rødt. Tykke små dråper dryppet ned fra foten, og bredte seg som blekk i rent vann. - Herregud, sa Francis og lukket øynene. - Gjør det vondt? - Nei, sa hun raskt, men jeg visste at det gjorde det; jeg kunne kjenne at hun skalv og ansiktet hennes var blitt kritthvitt. Plutselig var også Henry der, han bøyde seg over henne. - Legg armen om nakken min, sa han. Behendig løftet han henne opp, like lett som om hun skulle vært av strå, med den ene armen under hodet hennes og den andre under knæme. - Francis, løp og hent førstehjelps-utstyret fra bilen. Vi treffes på halvveien. - Greit, sa Francis, som var glad over å få beskjed om hva han skulle gjøre, og begynte å plaske mot vannkanten. - Henry, sett meg ned. Du får blod over hele deg. 111

Han brydde seg ikke om henne. - Her, Richard, sa han, - ta den sokken og knytt den rundt ankelen hennes. Det var første gang jeg så mye som tenkte på en tumiké; jeg ville blitt litt av en doktor. - For stramt? spurte jeg henne. - Det er fint. Henry, vær så snill og sett meg ned. Jeg er for tung for deg. Han smilte til henne. Det var et lite hakk i en av fortennene hans som jeg aldri hadde lagt merke til før, det gjorde smilet hans meget sjarmerende. - Du er lett som en fjær, sa han. Når det har skjedd en ulykke og virkeligheten er så brå og fremmed at den blir ufattelig, tar det uvirkelige over. All hand­ ling glir langsomt og drømmeaktig fram, som filmbilder ett etter ett; en håndbevegelse, en setning, fyller en evighet. Små ting - en gresshoppe på en stilk, årene på et blad - blir forstør­ ret, de stiger fram fra bakgrunnen og fokuseres smertefullt og klart. Og det var det som skjedde da, mens vi gikk over gresslet­ ten bort til huset. Det var som et maleri som var for livaktig til å være virkelig - hver eneste småstein, hvert eneste gresstrå bie klart og tydelig, himmelen var så blå at det var vondt å se på den. Camilla var slapp i armene til Henry, hodet hennes var kas­ tet tilbake som om hun var død, og linjen i halsen var vakker og livløs. Kanten på kjolen hennes flagret abstrakt i brisen. Dråper så store som mynter hadde sprutet over buksene til Henry, de var for røde til å være blod, det var som om noen hadde kastet en kost med maling på ham. I den overveldende stillheten sang pulsslagene tynt og fort i ørene mine innimellom de ekkoløse skrittene våre. Charles kom akende ned skråningen, barbeint, fremdeles i badekåpe, med Francis hakk i hæl. Henry knelte og satte henne fra seg i gresset, og hun heiste seg opp på albuene. - Camilla, er du død? sa Charles stakkåndet mens han kastet seg ned på bakken for å se på såret. - Noen, sa Francis idet han brettet ut et gasbind, - blir nødt til å ta det glasskåret ut av foten hennes. - Vil du jeg skal prøve? sa Charles og så opp på henne. - Vær forsiktig. Med hælen hennes i hånden sin grep Charles tak i glasskåret mellom tommelen og pekefingeren og dro forsiktig. Camilla trakk pusten i et raskt gisp og ynket seg. 112

Charles trakk seg tilbake som om han hadde brent seg. Han gjorde mine til å ta på foten hennes igjen, men han fikk seg ikke helt til å gjøre det. Fingertuppene hans var våte av blod. - Fortsett da, sa Camilla, og stemmen hennes var ganske stø­ dig. - Jeg klarer det ikke. Jeg er redd for å gjøre deg vondt. - Det gjør vondt uansett. - Jeg kan ikke, sa Charles fortvilet, og så opp på henne. - Ha deg unna, sa Henry utålmodig, før han knelte raskt og tok foten hennes i hånden. Charles snudde seg bort, han var nesten like kritthvit som henne, og jeg lurte på om den var sann, den gamle historien om at den ene tvillingen kjenner smerte når den andre blir skadet. Camilla krympet seg, øynene hennes var oppsperret; Henry holdt det buede glasskåret opp i en blodig hånd. - Consummatum est, sa han. Francis satte i gang med jod og gasbind. - Herregud, sa jeg, plukket opp det rødflekkete glasskåret og holdt det opp mot lyset. - Flink pike, sa Francis, og viklet gasbindet om foten hennes. I likhet med de fleste hypokondere opptrådte han bemerkelses­ verdig beroligende når noe var i veien. - Det er jenta si det. Du gråt jo ikke engang. - Det gjorde ikke så vondt. - Helvete heller, sa Francis. - Du var skikkelig tapper. Henry reiste seg. - Hun var tapper, sa han.

Sent den ettermiddagen satt Charles og jeg på verandaen. Det var plutselig blitt kaldt, himmelen var klar og solfylt, men det blåste. Hatch hadde gått inn for å legge på peisen, og jeg kunne lukte en svak eim av røyk. Francis var også inne, han hadde star­ tet på middagen. Han sang, og den høye klare stemmen hans, som klang en anelse falskt, fløt ut gjennom kjøkkenvinduet. Såret til Camilla var ikke alvorlig. Francis kjørte henne til le­ gevakten - Bunny ble også med, han var irritert fordi han hadde sovet og gått glipp av alt det spennende - og en time senere var hun tilbake, med seks sting i foten, en bandasje og en flaske me­ disin med kodein. Nå spilte Bunny og Henry krokket og hun var 113

sammen med dem, hun hinket omkring på den friske foten og på tåen av den andre med et ganglag som virket underlig sprelsk, sett fra verandaen. Charles og jeg drakk whisky og soda. Han hadde prøvd å lære meg å spille piquet («for det er dét Rawdon Crawley spiller i Vanity Fair») men jeg var tungnem og nå lå kortene der forlatt. Charles tok en slurk av drinken. Han hadde ikke tatt bryet med å kle på seg i det hele tatt den dagen. - Jeg skulle ønske vi ikke var nødt til å dra tilbake til Hampden i morgen, sa han. - Jeg skulle ønske vi aldri ble nødt til å dra tilbake, sa jeg. - Jeg kunne ønske vi bodde her. - Hvem vet? Kanskje vi kan gjøre det. - Hva? - Jeg mener ikke nå. Men kanskje en gang. Etter skolen. - Hvordan da? Han trakk på skuldrene. - Tanten til Francis vil ikke selge hu­ set for hun vil beholde det i familien. Når Francis blir enogtyve kan han få kjøpt det av henne for en slikk og ingenting. Og selv om han ikke kan det, så har Henry mer penger enn han klarer å bruke. De kunne slå seg sammen og kjøpe det. Uten problemer. Det pragmatiske svaret forbløffet meg. - Jeg mener, det eneste Henry har lyst til å gjøre når han blir ferdig med skolen, hvis han blir ferdig da, er å finne et sted hvor han kan skrive bøkene sine og studere de Tolv Store Kulturene. - Hva mener du med hvis han blir ferdig ? - Kanskje han ikke får lyst, mener jeg. Kanskje det vil kjede ham. Han har snakket om å droppe ut før. Det er ingen grunn til at han trenger å være her, og han kommer iallfall aldri til å få seg en jobb. - Tror du ikke det? spurte jeg nysgjerrig. Jeg hadde alltid fo­ restilt meg Henry som gresklektor i ødemarkeh på et eller annet utmerket college i Midtvesten. Charles snøftet. - Selvsagt ikke. Hvorfor skulle han det? Han trenger ikke pengene og han ville bli en forferdelig dårlig lærer. Og Francis har aldri gjort et slag i hele sitt liv. Jeg antar at han kan bo hos moren, bortsett fra at han jo ikke kan fordra mannen hennes. Han ville like seg bedre her. Julian ville heller ikke være så langt unna. Jeg tok en slurk av drinken og betraktet skikkelsene langt der 114

nede på plenen. Med håret ned i øynene forberedte Bunny seg på å slå et slag, han bøyde køllen og skiftet vekten fra den ene foten til den andre som en profesjonell golfspiller. - Har Julian familie? sa jeg. - Nei, sa Charles med munnen full av is. - Han har noen nevøer, men han kan ikke fordra dem. Hei, se på det der, sa han plutselig og reiste seg halvveis opp i stolen. Jeg så. Der borte på plenen hadde Bunny endelig sendt kula av gårde, den gikk utenom den sjette og den sjuende bøylen, men utrolig nok traff den pinnen. - Se godt etter, sa jeg, - jeg skal vedde på at han prøver igjen. - Men det blir ikke noe av, sa Charles og satte seg ned igjen. Han hadde fremdeles blikket på plenen. - Se på Henry. Han gir ham klar beskjed. Henry pekte på de bøylene Bunny hadde forsømt, og til og med på den avstanden visste jeg at han siterte reglene. Svakt oppfattet vi Bunnys høylytte og forbausede protester. - Jeg er nesten ikke i bakrus lenger, sa Charles litt etter. - Ikke jeg heller, sa jeg. Lyset på plenen var gyllent, det kastet lange fløyelsaktige skygger, og den strålende skyete himmelen var som tatt ut av maleriene til Constable; selv om jeg ikke ville innrømme det, var jeg mer eller mindre halvfull. Vi satt en stund og så på uten å si noe. Nede fra plenen kunne jeg høre det svake slaget av køllen mot krokketkula. Ut gjen­ nom vinduet overdøvet sangen til Francis de skramlende gry­ tene og skapdører som ble smelt igjen. Det lød som den gladeste sangen i verden: - «Vi er små svarte lam som har gått oss vill ... Bæ bæ bæ . . .» - Og hvis Francis kjøper huset, sa jeg til slutt. - Tror du han vil la oss bo her? - Så klart. Han kjeder livet av seg om det bare er ham og Henry. Jeg antar at Bunny vil bli nødt til å ta seg jobb i banken, men han kunne jo alltids komme i helgene, hvis han lar Marion og ungene være hjemme. Jeg lo. Kvelden i forveien hadde Bunny snakket om at han ville ha åtte barn, fire gutter og fire jenter, noe som hadde av­ stedkommet en lang, høytidelig tale fra Henry om at i naturen bar den oppfylte forplantningssyklusen uvegerlig bud om hurtig forfall og død.

115

- Det er forferdelig, sa Charles. - Jeg kan virkelig se ham for meg. Han står i en bakgård og har på seg et eller annet idiotisk forkle. - Og holder på å grille hamburgere. - Og rundt ham løper minst tyve hylende unger. - Kiwani-landturer. - Liggestoler. - Å herregud. Et brått vindkast blåste gjennom bjørketræme, en haug med visne blader kom stormende ned. Jeg tok en slurk av drinken. Jeg kunne ikke ha vært mer glad i det huset om jeg hadde vokst opp i det, kunne ikke ha vært mer fortrolig med den knirkende lyden av husken, eller med mønstret av klematis-slyngplantene på espalieret, eller med det fløyelsmyke kuperte landskapet som grånet i det fjerne, eller med motorveistripen som bare så vidt kunne skimtes oppe i åsene, bak træme. Selve stedets farger hadde gått meg i blodet, akkurat som Hampden i senere år i mine forestillinger alltid kom til å stå fram som et forvirret vir­ var av hvitt og grønt og rødt, så dukket landstedet alltid først opp som et strålende sammensurium av vannfarger, av elfenbenshvitt og lapisblått, kastanjebrunt og mørk-oransje og gull; og bare gradvis skilte de lag og ble til de avgrensede tingene jeg husket: huset, himmelen, lønnetræme. Men til og med den da­ gen, der på verandaen, med Charles ved siden av meg og lukten fra peisen i luften, framsto det som et minne; det var der, foran øynene mine, og likevel var det for vakkert til at jeg kunne tro på det. Mørket falt på, snart ville det være middag. Jeg tømte drin­ ken. Tanken på å bo her, på aldri å være nødt til å vende tilbake til asfalten og kjøpesentrene og modulmøblene; på å bo her sammen med Charles og Camilla og Henry og Francis og kan­ skje til og med Bunny; på at ingen av oss skulle gifte seg eller dra hjem eller skaffe seg jobb i en by langt langt borte eller gjøre noen av de svikefulle tingene venner ofte foretar seg etter stu­ dietiden; på at alt skulle være akkurat slik det var, i dette øye­ blikk - tanken var så usigelig himmelsk at jeg ikke er sikker på at jeg selv da trodde at det en gang skulle kunne skje, men jeg li­ ker å tro at jeg gjorde det. Francis arbeidet seg opp til et storslagent klimaks på sangen. 116

«Herrer og spillemenn i lystig lag. . . Evig fortapt på den ytter­ ste dag. . .» Charles kastet et sideblikk på meg. - Hva med deg da? sa han. - Hva er det du mener? - Jeg mener, har du noen planer? Han lo. - Hva skal du gjøre i de neste førti eller femti årene av ditt liv? Ute på plenen hadde Bunny akkurat sendt Henrys ball to-tre meter ut av banen. Vi hørte et anstrengt latterbrøl, svakt, men skarpt kom det flytende tilbake gjennom kveldsluften. Den lat­ teren hjemsøker meg den dag i dag.

3

Fra første øyeblikk jeg kom til Hampden, var jeg begynt å grue meg til slutten på semestret, da måtte jeg dra tilbake til Piano, det flate landskapet, bensinstasjonene, og støvet. Semestret skred fram, snøen ble dypere og morgenene mørkere, og hver dag brakte meg nærmere datoen på den fettete stensilen («17. desember: absolutt siste frist for innlevering av eksamensopp­ gaver») som var festet med teip på innsiden av skapdøra mi; og melankolien begynte å gå over til noe som lignet frykt. Jeg trodde ikke jeg kunne klare en jul hjemme hos foreldrene mine, med juletre i plast og ikke noe snø og fjernsynet som sto på døg­ net rundt. Det var heller ikke sånn at foreldrene mine lengtet etter at jeg skulle komme. De siste årene hadde de begynt å vanke med et snakkesalig, barnløst ektepar som var eldre enn dem og het MacNatt. MacNatt solgte bildeler; Mrs. MacNatt hadde figur som en due og solgte kosmetikk ved dørene. De hadde fått foreldrene mine til å gjøre ting som å ta bussturer til ulike fabrikkutsalg, spille et temingspill som ble kalt «bunko» og frekventere pianobaren på Ramada Inn. Disse aktivitetene tok seg betraktelig opp i feriene, og selv om mitt nærvær var heller kortvarig og sporadisk, ble det betraktet som en hindring og en slags anklage. Men feriene var bare halve problemet. Fordi Hampden lå så langt nord, og bygningene var gamle og dyre å varme opp, holdt skolen stengt i januar og februar. Jeg kunne allerede høre far klage øldrukkent på meg til MacNatt, mens MacNatt snedig his­ set ham opp med bemerkninger som antydet at jeg var bort­ 118

skjemt og at han ikke ville ha latt seg tråkke på av sønnen sin, om han da hadde hatt en sønn. Dette ville gjøre far helt rasende, og det ville ende med at han stormet inn på rommet mitt og ga meg beskjed om å forsvinne, mens pekefingeren hans skalv, og øynene rullet som Othellos. Han hadde gjort det flere ganger mens jeg gikk på high school og på college i California, egentlig uten annen grunn enn å demonstrere sin autoritet overfor mor og medarbeiderne sine. Jeg ble alltid ønsket velkommen tilbake så snart han ble lei oppmerksomheten og lot mor «snakke ham til fornuft», men hvordan ville det gå denne gangen? Jeg hadde ikke engang noe værelse lenger; i oktober hadde mor skrevet til meg og fortalt at hun hadde solgt møblene og gjort værelset om til syrom. Henry og Bunny skulle tilbringe vinterferien i Italia, i Roma. Jeg ble overrrasket over kunngjøringen Bunny kom med i be­ gynnelsen av desember, især fordi begge hadde vært litt nedfor i over en måned, spesielt Henry. Jeg visste at Bunny hadde stått hardt på for å bomme penger av ham de siste ukene, men selv om Henry beklaget seg, lot det underlig nok til at han ikke kunne si nei til ham. Jeg var ganske sikker på at det ikke var pengene i seg selv, men selve prinsippet, jeg var også temmelig sikker på at uansett hva slags spenning som fantes mellom dem, brydde ikke Bunny seg om den. Bunny snakket ikke om annet enn reisen. Han kjøpte klær, reiseguider, en plate som het Parliamo Italiano og lovet at den som hørte på den, skulle lære italiensk på to uker eller mindre («Til og med de som aldri har lykkes med andre språkkurs!» skrøt omslaget) og et eksemplar av Inferno i Dorothy L. Sayers’ oversettelse. Han visste at jeg ikke hadde noe sted å dra i ferien, og nøt å gni salt i såret. «Jeg skal tenke på deg mens jeg drikker en campari eller kjører rundt i gondol,» sa han og blunket. Henry hadde lite å si om turen. Mens Bunny durte i vei, satt han og røykte med dype bestemte drag, og lot som om han ikke skjønte Buns gæme italiensk. Francis sa at han ville synes det var hyggelig om jeg ble med ham hjem til Boston i julen og deretter til New York. Tvillingene ringte til bestemoren i Virginia og hun sa at det ville glede henne om jeg kom dit i hele vinterferien. Men så var det spørsmålet om penger. I månedene før skolen begynte måtte jeg få meg en 119

jobb. Jeg trengte penger hvis jeg ville tilbake til våren, og jeg ville jo ikke kunne jobbe hvis jeg fartet rundt sammen med Francis. Tvillingene skulle få seg kontorjobb, slik som alltid i fe­ rien, hos onkelen som var sakfører, men de hadde et svare strev med å få jobben til å strekke til to. Charles kjørte onkel Orman til et eiendomssalg dann og vann og til vin- og spirituosabutikken, Camilla satt på kontoret og ventet på telefonen, som aldri ringte. Jeg er sikker på at det aldri falt dem inn at også jeg kunne trenge en jobb - alle historiene mine om kalifornisk richesse hadde vært større fulltreffere enn jeg hadde regnet med. «Hva skal jeg gjøre mens dere er på jobb?» spurte jeg og håpet at de ville skjønne hentydningen, men det gjorde de naturligvis ikke. «Jeg er redd det ikke er så mye å gjøre,» sa Charles unnskyldende. «Du kan lese, snakke med Besta, leke med hundene.» Det så ut til at jeg ikke hadde noe annet valg enn å bli i Hamp­ den. Dr. Roland var villig til å la meg fortsette, men på en lønn som ikke ville dekke en anstendig husleie. Charles og Camilla framleiet leiligheten sin og Francis skulle ha en tenåringsfetter boende hos seg, for alt jeg visste skulle leiligheten til Henry stå tom, men han tilbød meg ikke å bruke den og jeg var for stolt til å spørre. Huset på landet var også tomt, men det lå en time fra Hampden og jeg hadde ingen bil. Da fikk jeg høre om en gam­ mel hippie, en tidligere Hampden-student, som drev et instrumentverksted i et nedlagt lager. Han lot folk bo gratis i lageret hvis de skar ut noen stemmeskruer eller sandslipte noen man­ doliner en gang iblant. Delvis fordi jeg ikke hadde noe ønske om å bære byrden av noens medlidenhet eller forakt, skjulte jeg de virkelige omsten­ dighetene som gjorde at jeg ble i Hampden. Mine glamorøse, udugelige foreldre hadde ikke lyst til å ha meg i ferien, derfor hadde jeg bestemt meg for å bli igjen alene i Hampden (på et uspesifisert sted) og arbeide med gresken. Og stolt som jeg var avviste jeg mine foreldres feige tilbud om økonomisk hjelp. Denne stoiske holdningen, denne Henry-lignende hengivelsen til studiene og allmenne forakt for alt verdslig, gjorde at alle beundret meg, ikke minst Henry selv. - Jeg ville ikke ha noe imot å bli her selv i vinter, sa han til meg en dyster kveld sent i november mens vi spaserte hjem fra Charles og Camilla. Vi sank ned til ankelen i de våte bladene som dekket stien. - Skolen

120

er lukket og låst og i byen stenger forretningene klokken tre om ettermiddagen. Alt er hvitt og tomt og man hører ikke noe annet enn vinden. I gamle dager drev snøen opp til takskjeggene, og folk ble stengt inne i husene sine og døde av sult. De ble ikke funnet før neste vår. Stemmen hans var lav og drømmende, men jeg ble fylt med usikkerhet; der jeg kom fra snødde det ikke en­ gang om vinteren. Den siste uken på skolen var hektisk: alle unntatt jeg pakket, skrev på maskin, bestilte flybilletter og ringte hjem. Jeg trengte ikke ha oppgavene ferdig tidlig for jeg hadde ikke noe sted å dra til. Jeg kunne pakke koffertene i fred og ro når alle hyblene var tomme. Bunny var den første som dro. I tre uker hadde han hatt panikk på grunn av en oppgave han måtte skrive for det fjerde kurset sitt, noe som het Mesterverk i engelsk litteratur. Oppga­ ven gikk ut på at han skulle skrive tjuefem sider om John Donne. Vi lurte alle på hvordan han skulle klare det, for han var ikke noe særlig til å skrive. Selv om det passet bra å skylde på dysleksien, var ikke den det virkelige problemet, det var hans konsentrasjonsevne, som var like dårlig som et barns. Han leste sjelden pensumtekstene eller ti Ileggs bøkene til noen av kurse­ ne. I stedet hadde kunnskapene hans om et hvilket som helst emne en tendens til å bestå av et virvar forvirrede kjensgjeminger, ofte høyst irrelevante eller uten sammenheng med emnet, som han tilfeldigvis husket fra diskusjoner i timene eller som han trodde han hadde lest et sted. Når den tid kom at han måtte skrive en oppgave, fylte han ut disse tvilsomme brokkene ved å kryssforhøre Henry (som han pleide å slå opp i som i et atlas) eller ved å skaffe seg opplysninger, enten fra The World Book Encyclopedia eller fra et oppslagsverk som het Men ofThought and Deed. Det var et seksbindsverk av pastor E. Tipton Chatsford, skrev seg fra 1890-årene og besto av løse skisser av store menn gjennom tidene, skrevet for barn, med masse dramatiske kopperstikk. Det Bunny skrev, var forutbestemt til å bli skremmende origi­ nalt, ettersom han tok utgangspunkt i slike besynderlige hjelpe­ midler og klarte å forkludre dem ytterligere når han studerte dem på sin måte, men John Donne-oppgaven må ha vært den verste av alle han noensinne hadde skrevet (ved en skjebnens ironi var den også det eneste som noensinne ble trykt av ham.

121

Etter at han forsvant, ba en journalist om et utdrag fra den sav­ nede unge studentens arbeid og fikk et eksemplar av Marion. Et møysommelig redigert avsnitt fant til slutt veien til spaltene i PeopZe-magasinet.) Et eller annet sted hadde Bunny hørt at John Donne var en bekjent av Izaak Walton, og i en av hans intellekts uopplyste irrganger vokste dette vennskapet seg større og større, helt til de to mennene i hans forestilling ble omtrent identiske. Vi skjønte aldri hvordan denne skjebnesvangre forvekslingen hadde fått fotfeste: Henry ga skylden til Men of Thought and Deed, men ingen visste noe sikkert. En uke eller to før han skulle levere oppgaven, begynte han å dukke opp på rommet mitt klokken to eller tre om morgenen. Han så ut som om han med nød og neppe nettopp hadde unnsluppet en naturkatastrofe, slipset hans satt skeivt, blikket var vilt og øynene gikk trill rundt i ho­ det hans. «Hei hei,» sa han gjeme, kom inn, og førte begge hen­ der gjennom det pjuskete håret. «Håper jeg ikke vekket deg, det gjør ikke noe at jeg slår på lyset gjør det vel, fint, så starter vi, jo jo. . .» Han pleide å slå på lyset og gå fram og tilbake en stund uten å ta av seg jakka, holdt hendene bak på ryggen, mens han ristet på hodet. Til slutt stoppet han brått og sa med et desperat uttrykk i øynene: «Metahemeralismen. Fortell meg alt om den. Alt du vet. Jeg må vite noe om metahemeralisme.» - Jeg beklager. Jeg vet ikke hva det er. - Det vet ikke jeg heller, sa Bunny helt knust. - Det har noe å gjøre med kunst eller hyrdediktning eller noe i den duren. Det er sånn jeg må kople John Donne og Izaak Walton sammen, skjønner du. Så begynte han å gå igjen. - Donne. Walton. Metahemera­ lisme. Det er problemet slik jeg ser det. - Bunny, jeg tror ikke «metahemeralisme» er et ord engang. - Klart det er et ord. Kommer fra latin. Har noe med ironi og hyrdediktningen å gjøre. Jepp, det er det det er. Bildekunst eller skulptur eller noe sånt kanskje. - Står det i leksikon? - Vet ikke. Vet ikke hvordan det staves. Jeg mener - han teg­ net opp en bilderamme med hendene - dikteren og fiskeren. Parfait. Gamle gode venner. Ute i Guds frie natur. Lever det

122

gode liv. Metahemeralisme må være bindeleddet her, skjønner du? Og slik fortsatte det, av og til i en halvtime eller mer, mens Bunny pratet over seg om fisking, og sonetter, og Gud vet hva, helt til en strålende idé slo ned i ham midt i enetalen og han dundret av gårde like plutselig som han var kommet. Han ble ferdig med oppgaven fire dager før fristen og løp rundt og viste den til alle før han leverte den. - Det er en fin oppgave, Bun . . ., sa Charles forsiktig. - Tusen takk. - Men du tror ikke at du burde nevne John Donne litt oftere? Var ikke det oppgaven? - Å Donne, sa Bunny hånlig. - Jeg ville ikke trekke ham inn i dette her. Henry nektet å lese den. - Jeg er sikker på at den går over ho­ det på meg, Bunny, virkelig, sa han og kastet et blikk på den første siden. - Men du, hva er det som er i veien med skriften? - Har brukt tredobbelt linjeavstand, sa Bunny stolt. - Det er jo fem centimeter mellom hver linje. - Ser litt ut som blankvers, ikke sant? Henry kom med en morsom liten nasal snøftelyd. - Ser litt ut som en meny, sa han. Alt jeg husker fra oppgaven er at den sluttet med setningen «Og idet vi forlater Donne og Walton på Metahemeralismens bredder, vinker vi kjærlig farvel til disse to berømte kompiser fra en fjern fortid.» Vi lurte på om han kom til å stryke. Men Bunny var ikke nervøs, den forestående turen til Italia som nå var nær nok til at den mørke skyggen til tårnet i Pisa lå over senga hans om natten, hadde kastet ham ut i en tilstand av vold­ som opphisselse. Han lengtet etter å forlate Hampden så snart som mulig og gjøre unna sine familiære forpliktelser slik at han kunne reise. Brått spurte han meg om jeg ikke kunne komme og hjelpe ham å pakke siden jeg ikke hadde noe annet å ta meg til. Jeg sa ja, og da jeg kom, var han i ferd med å tømme alt innholdet i skuffene sine over i kofferter. Det var klær overalt. Jeg strakte meg og tok et innrammet japansk trykk forsiktig ned fra veggen og la det på skrivebordet hans. - Ikke rør det, brølte han. Han lot nattbordsskuffen gå i gulvet med et brak og styrtet bort for å

725

snappe til seg trykket. - Den greia er to hundre år gammel. Jeg visste faktisk at den ikke var det, for et par uker tidligere hadde jeg tilfeldigvis sett at han ved hjelp av et barberblad forsiktig fjernet det fra en bok i biblioteket. Jeg sa ingenting, men ble så irritert at jeg gikk med én gang, midt i de bryske unnskyldnin­ gene hans stolthet tillot ham å komme med. Senere, etter at han var reist, fant jeg et klossete unnskyldningsbrev i postkassen min. Det var pakket om en billigutgave av diktene til Rupert Brooke og en eske med peppermynte. Henry dro raskt og stille. En kveld fortalte han oss at han skulle reise og dagen etter var han borte. (Til St. Louis? I for­ veien til Italia? Det visste ingen av oss.) Francis dro dagen etter og vi tok omstendelig og vedvarende farvel en rekke ganger Charles, Camilla og jeg sto i veikanten, røde på nesen og med halvfrosne ører, mens Francis ropte til oss med nedrullet vindu, motoren gikk på tomgang og den hvite røyken sto som bølgende skyer om Mustangen i over tre kvarter. Kanskje fordi dc var de siste som reiste, syntes jeg det var verst da tvillingene dro. Etter at bertingen fra Francis’ bilhorn var dødd hen i det snødekte ekkoløse fjerne, gikk vi tilbake til huset deres. Vi sa ikke stort der vi gikk på stien langs skogen. Da Charles slo på lyset, så jeg at leiligheten var hjerteskjærende ryddig - oppvaskkummen var tom, gulvene bonet og koffertene sto i rad og rekke ved døra. Spisesalene hadde stengt klokken tolv den dagen: det snødde tett, det begynte å bli mørkt, og vi hadde ingen bil; kjøleskapet som var nyvasket og luktet vaskemiddel, var tomt. Vi satt rundt spisebordet og spiste en trist, improvisert middag med sjampinjongsuppe i boks, tørre kjeks, og te uten sukker eller melk. Vi snakket mest om reiseruten til Charles og Camilla - hvordan de skulle ordne med bagasjen, når de måtte ringe etter drosje for å nå 6.30-toget. Jeg deltok i denne reise-samtalen, men en dyp melankoli som ikke skulle lette på flere uker, hadde allerede be­ gynt å senke seg over meg; lyden av bilen til Francis der den ble fjernere og til slutt forsvant i den snødekte stillheten, satt frem­ deles i ørene mine, og for første gang gikk det opp for meg hvor ensomme de to neste månedene kom til å bli når skolen var stengt, snøen lå dyp, og alle var borte. De hadde sagt at jeg ikke måtte bry meg med å si adjø neste 124

morgen, de skulle jo dra så tidlig, men likevel var jeg på pletten klokken fem for å ta farvel. Det var en klar, svart morgen, full av stjerner, termometret på verandaen i Fellesbygget var sunket til null. Med motoren på tomgang i en sky av eksos sto drosjen allerede og ventet utenfor. Sjåføren hadde akkurat slått igjen bagasjerommet over en haug med kofferter og Charles og Camilla holdt på å låse døra. De var for bekymret og hadde det for travelt til å føle noen særlig glede over at jeg hadde møtt opp. De var begge to redde for å reise: foreldrene deres hadde omkommet i en bilulykke på en weekend-tur til Washington, og de var nervøse i dagevis før de selv måtte dra noe sted. De var sent ute attpåtil. Charles satte fra seg håndkofferten for å gi meg hånden. - God jul, Richard. Du skriver til oss, ikke sant, sa han, og løp ned stikkveien til drosjen. Camilla - som strevde med to digre sekker - lot dem begge falle ned i snøen og sa: - Helvete heller, vi får aldri med oss all bagasjen på toget. Hun pustet tungt, og dype røde ringer brant høyt oppe på de strålende kinnene hennes; i hele mitt liv hadde jeg aldri sett noen så vanvittig vakker som hun var i det øyeblikket. Jeg sto der og blunket dumt til henne, blodet dunket i årene mine, og mine omhyggelige planer om et avskjedskyss var glemt, da hun uventet kom styrtende bort og kastet armen rundt meg. Den hese pusten hennes lød høyt i ørene mine og kinnet hennes var som is da hun la det inntil mitt et øyeblikk etter; da jeg tok hån­ den hennes med hansken, kjente jeg den raske pulsen i den tynne vristen under tommelen min. Drosjen tutet og Charles stakk hodet ut av vinduet: - Kom igjen, ropte han. Jeg bar sekkene hennes ned til fortauet og sto under gatelyk­ ten da de kjørte. De snudde seg i baksetet og vinket til meg gjen­ nom bakruten og jeg sto og så etter dem, og på gjenskinnet av mitt eget forvridde speilbilde i det buede glasset som ble mindre, helt til drosjen ble borte rundt en sving. Jeg ble stående i den øde gata helt til jeg ikke lenger kunne høre motorduren, bare vislingen av puddersnøen som vinden blåste opp i små virvler på bakken. Så tok jeg fatt på hjemveien. Jeg gikk med hendene i lommene og skrittene mine knirket utå­ lelig høyt. Hybelbyggene var svarte og tause, og den store par­ keringsplassen bak tennisbanen var tom bortsett fra et par av 125

fakultetsbilene og en enslig grønn lastebil fra Vedlikeholdet. I bygget mitt fløt gangene av skoesker og kleshengere, dørene sto på gløtt, alt var mørkt og stille som graven. Jeg hadde aldri vært så nedfor i hele mitt liv. Jeg trakk ned persiennen og la meg på den uoppredde senga og sovnet igjen. Jeg hadde så få eiendeler at det var mulig å få alle med seg i én omgang. Da jeg våknet igjen ved tolv-tiden, pakket jeg de to koffertene mine, og etter å ha droppet nøkkelen i sikkerhetsboksen, slepte jeg dem bortover den øde, snødekte veien til byen og til adressen hippien hadde gitt meg over telefonen. Det var lenger å gå enn jeg hadde regnet med. Snart måtte jeg ta av fra hovedveien og gå gjennom et spesielt øde område ved Mount Cataract. Veien min gikk parallelt med en stri og grunn elv - Battenkill - som det gikk flere overbygde broer over. Huse­ ne var få, og det var til og med langt mellom de få stygge, skrekkinngytende campingvognene man ellers ofte ser i de øde skogsområdene i Vermont, med digre vedstabler utenfor og svart røyk som velter ut av pipene. Det var overhodet ingen bi­ ler, bortsett fra noen vrak på hule betongblokker her og der utenfor husene. Til og med om sommeren ville det ha vært en hyggelig, men anstrengende tur. Men i desember med nesten en meter snø og to tunge kofferter å dra på, begynte jeg å lure på om jeg overho­ det kom til å klare det. Tærne og fingrene mine var stive av kulde, og jeg måtte stadig stanse opp for å hvile, men etter hvert ble landskapet mindre og mindre øde og til slutt endte veien der jeg hadde fått høre at den skulle: i Prospect Street i Øst-Hampden. Dette var en del av byen jeg aldri hadde sett, og himmelvidt fra den delen jeg kjente - med lønnetrær og butikker i gamle trehus, med friarealet og klokken på tinghuset. Denne delen av Hampden var et forfallent område med vanntåm, rustne jern­ baneskinner, nedsunkne lagerbygninger og fabrikker med lem­ mer for dørene og knuste vinduer. Alt så ut som om det hadde stått forlatt siden de harde trettiåra, bortsett fra en lurvete liten bar i enden av gata, som etter de mange lastebilene utenfor å dømme gjorde gode og livlige forretninger til og med så tidlig på ettermiddagen. Det hang remser med julelys og kristtorn i plast

126

over de neonlysende ølreklamene. Da jeg kikket inn, så jeg en rekke menn i flanellsskjorter ved baren, alle med øl- eller drammeglass foran seg, og - i bakgrunnen - en yngre gjeng med større hang til baseball-luer og fedme som var samlet rundt et biljardbord. Jeg sto utenfor den røde polstrede vinyldøra og tit­ tet inn gjennom kuøyet et øyeblikk til. Skulle jeg gå inn og spørre om veien, ta en drink, få varmen i meg? Jeg fant ut at det ville jeg gjøre, og jeg hadde hånden på det fettete dørhåndtaket da jeg i vinduet fikk se navnet på stedet: Rullesteinen Bar. Etter det jeg hadde hørt om Rullesteinen Bar på nyhetene i lokalra­ dioen, var den sentrum for det vesle som fantes av forbrytelser i Hampden - knivstikking, voldtekt, alltid uten vitner. Det var ikke på et slikt sted man helst stakk inn alene for å ta seg en drink hvis man var en college-student fra åsen som hadde gått seg vill. Men da det kom til stykket, var det ikke så vanskelig å finne ut hvor hippien bodde. En av lagerbygningene like ved elva var malt illrød. Hippien så sint ut, som om jeg skulle ha vekket ham, da han endelig åpnet. - Bare gå rett inn neste gang, gutt, sa han surt. Han var en liten feit mann med rødt skjegg og t-skjorte med svetteflekker, og han så ut som om han hadde tilbrakt mange lystige kvelder med vennene sine rundt biljardbordet på Rulle­ steinen Bar. Han pekte mot rommet der jeg skulle bo, opp en jemtrapp (uten gelender naturligvis) og forsvant uten et ord. Jeg befant meg i et svært støvete rom med plankegulv og høye synlige takbjelker. Med unntak av en ødelagt toalettkommode og en barnestol i et hjørne var det helt umøblert, bortsett fra en gressklipper, et rustent oljefat og et bord på bukker. Strødd ut­ over på bordet lå sandpapir og snekkerverktøy og noen buede trebiter som kanskje var mandolinenes ytre skjeletter. Sagflis, spiker, matpapir og sigarettstumper, Playboy-biader fra 1970årene fløt utover gulvet; vinduene hadde mange ruter og var nærmest gjengrodd av frost og møkk. Jeg slapp først den ene og så den andre kofferten ut av de numne hendene mine, en stund var også hjernen min helt num­ men, og registrerte vennlig disse inntrykkene uten kommenta­ rer. Så ble jeg med ett klar over en overveldende brusende, su­ sende lyd. Jeg gikk bort og så ut av de borteste vinduene bak 127

bordet på bukker, og forbløffet oppdaget jeg at det rant en masse vann knapt en meter nedenfor. Lenger ned kunne jeg se at det dundret over en demning, hvor sprøyten sto høyt. Mens jeg med hånden prøvde å skrape ut en runding i vinduet for å se bedre, la jeg merke til at pusten min fremdeles var hvit, til og med innendørs. Plutselig feide noe som jeg bare kan beskrive som en isnende trykkbølge over meg, og jeg så opp. Det var et stort hull i taket, gjennom den ujevne kanten så jeg blå himmel, og en sky som beveget seg raskt fra venstre mot høyre. Under hullet lå et tynt lag med puddersnø, et fullkomment avtrykk på tregulvet av hul­ let over, uberørt bortsett fra det skarpe avtrykket etter et enslig fotspor, mitt eget.

Mange spurte meg senere om jeg hadde vært klar over hvor far­ lig det var å prøve å bo i en ikke-oppvarmet leilighet i Nord-Vermont på den kaldeste tiden av året. Skal jeg være ærlig, hadde jeg ikke vært det. I bakhodet hadde jeg historiene jeg hadde hørt, om fylliker, gamle mennesker, og uforsiktige skiløpere som frøs i hjel, men av en eller annen grunn lot ikke dette til å ha noe med meg å gjøre. Losjiet mitt var ukomfortabelt, javisst, det var grusomt møkkete og bitterlig kaldt, men det falt meg aldri inn at det faktisk var helsefarlig. Andre studenter hadde bodd her; hippien bodde jo der selv, en dame i skranken på Stu­ dentenes Formidlingskontor hadde fortalt meg det. Det jeg ikke visste, var at hippiens eget losji var skikkelig oppvarmet, og at studentene som hadde bodd der tidligere hadde sørget for å ut­ styre seg med vifteovner og elektriske tepper. Hullet i taket var dessuten kommet til nylig, og var ukjent for Studentenes For­ midlingskontor. Jeg antar at hvis noen hadde kjent til hele bil­ det, ville de ha advart meg, men faktum var at ingen gjorde det. Jeg syntes det var så pinlig å holde til i et slikt losji at jeg ikke fortalte noen hvor jeg bodde, ikke engang dr. Roland; det eneste menneske som visste om det var hippien, og han var suverent uinteressert i andres velferd enn sin egen. Tidlig om morgenen, mens det fremdeles var mørkt, pleide jeg å våkne på teppene mine på gulvet (jeg sov med to eller tre gensere, lange underbukser, ullbukser og ytterjakke) og gikk 128

akkurat som jeg var til kontoret til dr. Roland. Det var en lang tur, og hvis det snødde eller blåste, en anstrengende tur. Jeg pleide å være frossen og utslitt når jeg ankom Fellesbygget, akkurat når vaktmesteren låste opp for dagen. Så barberte jeg meg og dusjet i kjelleren, i et rom som ikke lenger var i bruk og så ganske uhyggelig ut - hvite fliser, synlige rør, et sluk midt i gulvet. Det hadde vært en del av en provisorisk sykestue under annen verdenskrig. Vaktmesterne brukte springen til å fylle bøt­ tene sine, så vannet var ikke skrudd av og det var til og med en gassbereder der. Jeg hadde barberhøvel, såpe, og et lite iøyne­ fallende sammenbrettet håndkle bakerst i et av de tomme ska­ pene med glassdører. Så pleide jeg å lage meg en boks med suppe og noe pulverkaffe på varmeplaten i Det samfunnsviten­ skapelige kontoret, og når dr. Roland og sekretærene kom, var jeg allerede godt i gang med dagens arbeid. På det tidspunktet var dr. Roland vant til at jeg skoftet og ofte kom med unnskyldninger og ikke klarte å fullføre oppgavene in­ nen tidsfristene, så han ble forbauset og temmelig mistenksom over dette plutselige anfallet av flid. Han roste arbeidet mitt, og forhørte meg nøye. Ved flere anledninger hørte jeg at han i gan­ gen diskuterte min forvandling med dr. Cabrini, som ledet psykologiavdelingen, den eneste andre læreren i bygningen som ikke var reist på ferie. I begynnelsen trodde han uten tvil at det hele var et nytt knep fra min side. Men etter som ukene gikk og hver nye dag med begeistret innsats skaffet mitt strålende rulle­ blad en ny gullstjeme, begynte han å tro på meg, først forsiktig, men så til slutt seierssikkert. Rundt 1. februar ga han meg til og med lønnspålegg. Kanskje han som den atferdspsykolog han var håpet at dette ville anspore meg til å bli enda mer motivert. Han skulle for øvrig angre på denne feilslutningen da vinterferi­ en tok slutt og jeg dro tilbake til det koselige lille rommet mitt i Monmouth House og alle mine gamle udugelighetsvaner. Jeg holdt på så sent hos dr. Roland som jeg i all anstendighet kunne før jeg dro bort til snackbaren i Fellesbygget for å spise middag. Noen kvelder var jeg så heldig at det til og med var ste­ der jeg kunne gå på etterpå, og jeg studerte ivrig oppslagstav­ lene etter møtene i Anonyme Alkoholikere, eller det lokale gym­ nasets oppsetninger av Brigadoon. Men vanligvis var det ingen­ ting i det hele tatt. Fellesbygget stengte klokken sju, og jeg 129

hadde ikke noe annet valg enn å gå den lange veien hjem i snø og mørke. Kulden i lagerbygningen var ulik alt jeg har opplevd både før og siden. Jeg antar at hvis jeg hadde hatt litt vett i skallen, ville jeg gått og kjøpt meg en elektrisk varmeovn, men det var ikke mer enn fire måneder siden jeg kom fra ett av de varmeste strø­ kene i Amerika og jeg hadde de mest uklare forestillinger om at det fantes slike apparater. Det falt meg aldri inn at halve befolk­ ningen i Vermont ikke opplevde mye av det samme som jeg ut­ satte meg for hver natt - en kulde som gikk gjennom marg og bein og fikk leddene mine til å verke, en kulde så nådeløs at jeg kjente den i drømmene mine: isflak, bortkomne ekspedisjoner, lysene fra rekognoseringsflyene som svingte over de hvite bøl­ getoppene mens jeg kjempet min ensomme kamp i de svarte arktiske havområdene. Da jeg våknet om morgenen, var jeg like stiv og øm som om jeg skulle ha fått bank. Jeg trodde at det kom av at jeg sov på gulvet. Først senere gikk det opp for meg at den virkelige årsaken til dette ondet var kraftige, ubarmhjertige kul­ degysninger, og at musklene mine hele natten lang, hver eneste natt, trakk seg sammen like mekanisk som om jeg hadde fått elektriske støt. Utrolig nok var hippien, som het Leo, ganske ergerlig for at jeg ikke brukte mer tid på å skjære ut mandolinstøtter eller varpebord eller hva det nå var meningen at jeg skulle gjøre der oppe. - Du utnytter meg, gutt, sa han truende hver gang han fikk øye på meg. - Ingen lurer Leo på den måten. Ingen. Han hadde en slags forestilling om at jeg hadde studert instrumentbygging og virkelig var i stand til å utføre all slags komplisert teknisk arbeid, enda jeg aldri hadde fortalt ham noe sånt. - Jo, det gjorde du, sa han, da jeg unnskyldte meg med min uvitenhet. - Det gjorde du. Du sa at du bodde i Blue Ridgefjellene en sommer og laget cymbaler. I Kentucky. Jeg hadde ikke noe svar å komme med. Jeg er ikke uvant med å bli konfrontert med mine egne løgner, men andres kommer alltid som et sjokk på meg. Jeg kunne bare nekte og si helt ærlig at jeg ikke engang visste hva en cymbal var. - Skjær ut stemmeskruer, sa han uforskammet. - Fei gulvet. Til dette svarte jeg rett ut at jeg neppe kunne skjære ut stemmeskruer i rom som var så kalde at jeg ikke kunne ta av han130

skene. - Skjær fingertuppene av dem, da gutt, sa Leo uforstyr­ ret. Disse sammenstøtene i oppgangen en gang iblant var den eneste kontakten jeg hadde med ham. Det ble etter hvert klart for meg at Leo, til tross for sin uttalte kjærlighet for mandoli­ ner, faktisk aldri satte sine bein i verkstedet og tydeligvis ikke hadde gjort det på mange måneder da jeg kom for å bo der. Jeg begynte å lure på om han kanskje ikke engang var klar over hul­ let i taket; en dag var jeg dristig nok til å nevne det for ham. - Jeg trodde at det var en av de greiene du kunne fikse her, sa han. Det får stå som et vitnesbyrd på min elendighet at jeg en søn­ dag faktisk prøvde å gjøre nettopp det, med diverse stumper mandolintre som jeg fant rundt omkring, og at forsøket nesten tok livet av meg, taket skrådde faretruende brått ned, og jeg mistet balansen og falt nesten ned i demningen, det var i aller siste øyeblikk at jeg fikk tak i en bit av et avløpsrør i blikk som gudskjelov holdt. Med store anstrengelser klarte jeg å berge meg - hendene mine ble oppskåret på det rustne blikket, og jeg måtte ta en stivkrampesprøyte - men hammeren og sagen til Leo og stumpene med mandolintre raste ned i demningen. Alle redskapene sank og den dag i dag vet antakelig ikke Leo at de ikke er der lenger, men uheldigvis fløt mandolinbitene og klarte å sette seg fast i en klynge øverst i overløpet, like utenfor soveromsvinduet til Leo. Han hadde naturligvis mye å si om det, og om college-jyplinger som ikke brydde seg om andre menneskers ting, og om at alle alltid prøvde å flå ham. Julen kom og gikk ubemerket hen, bortsett fra at uten jobb og med alt stengt var det ikke noe sted å gå for å holde varmen, unntatt et par timer i kirken. Etterpå kom jeg hjem og pakket meg inn i ullteppet og rugget fram og tilbake, mens kulden satt i beinmargen, og jeg tenkte på alle min barndoms solfylte juler appelsiner, sykler og rockeringer, og grønt glitter som tindret i varmen. Av og til fikk jeg post, adressert til Hampden College. Francis sendte meg et seks siders brev om hvor kjedelig han hadde det, og om hvor syk han var, og om omtrent alt han hadde spist siden sist jeg så ham. Tvillingene, gud velsigne dem, sendte bok­ ser med småkaker bestemoren deres hadde bakt og brev skrevet i vekslende blekk - svart for Charles, rødt for Camilla. Omtrent midt i januar fikk jeg et prospektkort fra Roma, uten avsender-

131

adresse. Det var et bilde av Primaporta Augustus; ved siden av hadde Bunny tegnet en overraskende god karikatur av seg og Henry i romerske gevanter (togaer, og små runde briller) som blingset nyfikent i den retningen statuens utstrakte arm pekte. (Cæsar Augustus var Bunnys helt, han hadde gjort oss alle for­ legne ved å heie høyt da navnet hans ble nevnt under opplesnin­ gen av Lukas-evangeliet på litteraturavdelingens julefest. «Og hva så?» sa han, da vi prøvde å hysje på ham. «Hele verden burde ha blitt innskrevet i manntall.») Jeg har kortet fremdeles. Typisk nok er det skrevet med blyant, skriften er blitt litt utvisket med årene, men den er frem­ deles ganske leselig. Det er ikke noen underskrift, men det er ikke mulig å ta feil av forfatteren: Richard gamle Krigskamerat er du Dypfryst? det er ganske varmt her. Vi bor på en Penscione (sic). Ved en feiltakelse bestilte jeg Muslinger på en restaurant i går det var grusomt men Henry spiste det. Alle her er noen helvetes katolikker, Arrivaderci på snarlig gjensyn.

Francis og tvillingene hadde bedt meg ganske innstendig om ad­ ressen min i Hampden. «Hvor bor du,» skrev Charles med svart blekk. «Ja, hvor?» gjentok Camilla som et ekko i rødt. (Hun brukte et spesielt saffianrødt blekk, og for meg, som savnet henne forferdelig, brakte det i en strøm av farge tilbake hele den spinkle, muntre hese stemmen hennes.) Jeg hadde jo ikke noen adresse å gi dem, så jeg så bort fra spørsmålene deres og fylte ut svarene mine med lange henvisninger om snøen, og skjønnhe­ ten og ensomheten. Jeg tenkte ofte på hvor spesielt livet mitt måtte ta seg ut for noen som var langt borte og leste disse breve­ ne. De beskrev en uengasjert og upersonlig tilværelse, som fav­ net alt og likevel var ubestemt, med store tomrom som raget opp og stanset leseren i hver sving; med et par endringer i dato­ ene og omstendighetene kunne de like gjeme vært skrevet av Gautama som av meg. Jeg forfattet disse brevene i biblioteket om morgenen før jeg 132

begynte å jobbe, i de langvarige og formålsløse oppholdene mine i Fellesbygget, der jeg hver kveld ble helt til vaktmesteren ba meg om å gå. Det var som om hele livet mitt besto av disse usammenhengende brøkene av tid, der jeg drev rundt på det ene offentlige stedet etter det andre, som om jeg ventet på tog som aldri kom. Og lik et av disse spøkelsene som sies å holde til rundt stasjonene sent på natt og ber forbipasserende om av­ gangstidene til Midnattekspressen som gikk av sporet tjue år tidligere, vandret jeg fra lys til lys helt til den fryktede timen da alle dørene lukket seg. Idet jeg forlot verdenen med varme og mennesker og overhørte samtaler, følte jeg den velkjente kul­ den vikle seg inn i beinmargen igjen og så var alt glemt, både varmen og lysene; jeg hadde aldri i mitt liv hatt det varmt, aldri. Jeg ble en mester i å gjøre meg selv usynlig. Jeg kunne bli sit­ tende i to timer med en kopp kaffe, i fire timer med et måltid, og nesten ikke bli lagt merke til av serveringsdamen. Selv om vakt­ mesterne i Fellesbygget jaget meg ut hver kveld ved stengetid, tviler jeg på at det noensinne gikk opp for dem at de snakket to ganger med samme gutten. På søndagsettermiddagene pleide jeg å sitte i sykestua, av og til i seks timer om gangen, med usynlighetskappen om skuldrene, mens jeg i ro og fred leste i maga­ sinet Yankee («På muslingfiske med Cuttyhunk») eller i Det Beste («Ti råd mot vond rygg!») og verken resepsjonsdamen, le­ gen eller pasientene la merke til meg. Men akkurat som Den usynlige mannen til H. G. Wells opp­ daget jeg at denne evnen hadde sin pris, og i mitt tilfelle artet den seg som et slags åndelig mørke. Det forekom meg at folk unngikk å møte blikket mitt, og lot som om de skulle gå rett gjennom meg; mine overtroiske ideer begynte å bli tvangstan­ ker. Jeg ble overbevist om at det bare var et tidsspørsmål før et av de vaklevorne jemtrinnene som førte opp til rommet mitt, ga etter slik at jeg falt og brakk nakken, eller hva verre var, et bein. Jeg ville jo fryse eller sulte i hjel før jeg fikk noen hjelp fra Leo. Fordi en gammel Brian Eno-sang kvemet rundt i hodet mitt en dag jeg gikk opp trappa uten uhell og uten frykt («I Hong Kong/ og i New Delhi / vet de livet snart er ferdig. . .»), var jeg nå nødt til å synge den for meg selv hver gang jeg gikk opp eller ned trappa. Og hver gang jeg gikk over gangbroen over elva, to ganger

133

hver dag, måtte jeg stanse og rote rundt i den kaffebrune snøen i veikanten til jeg fant en passende stor stein. Så bøyde jeg meg over det isete rekkverket og slapp den ned i den sterke strøm­ men som boblet over de spettete dinosaurus-eggene av granitt som utgjorde elveleiet - en gave til elveguden kanskje, for at jeg skulle komme trygt over, eller et slags forsøk på å bevise at jeg var til, selv om jeg var usynlig. Vannet var så grunt og klart en­ kelte steder at jeg av og til hørte smellet av steinen da den nådde bunnen. Med begge hender på det isete rekkverket stirret jeg ned i vannet mens det slo hvitt mot rullesteinene, og sydet over de glatte steinene i bunnen. Jeg lurte på hvordan det ville være å falle og slå hull i hodet på en av de glinsende steinene: et stygt smell, en plutselig slapphet, og så sprer røde strømmer seg som årer i det glassklare vannet. Hvis jeg kastet meg uti, tenkte jeg, hvem ville vel finne meg i den store hvite stillheten? Ville elva slå meg mot steinene mens strømmen førte meg nedover, helt til jeg ble spydd ut i de stille vannene, der nede bak fargefabrikken, hvor en dame ville få øye på meg i lyset fra billyktene når hun rygget ut av parkeringsplas­ sen en ettermiddag ved femtiden? Eller ville jeg, som bitene fra mandolinen til Leo, sette meg halsstarrig fast i et stille sted bak en rullestein og vente på våren mens klærne mine skvulpet rundt meg? Dette var, skulle jeg tro, omtrent den tredje uken i januar. Termometret sank. Livet mitt, som før bare hadde vært ensomt og elendig, ble nå uutholdelig. I en tåke gikk jeg til og fra jobben hver dag, av og til i minus ti eller tjue kuldegrader, av og til mens det blåste og stormet slik at det eneste jeg så var hvitt, og jeg i det hele tatt bare kom meg hjem ved å gå tett inntil rekkver­ ket langs veien. Vel hjemme pakket jeg meg inn i de skitne tep­ pene mine og falt ned på gulvet som en død mann. I de øyeblik­ kene som ikke gikk med til å streve for å unngå kulden, ble jeg oppslukt av sykelige Poe-lignende fantasier. En natt så jeg mitt eget lik i en drøm, med håret stivt av is og vidåpne øyne. Jeg var på kontoret til dr. Roland hver morgen som et urverk. Han som skulle være psykolog, la ikke merke til noen av De ti tegnene på nervøst sammenbrudd eller hva det nå var han var utdannet til å se, og kvalifisert til å lære bort. I stedet utnyttet han min taushet til å snakke med seg selv om fotball, og om

134

hunder han hadde hatt som gutt. Når han en sjelden gang hen­ vendte seg til meg, var bemerkningene hans kryptiske og ufor­ ståelige. Han spurte for eksempel hvorfor jeg ikke hadde spilt i noen stykker siden jeg var i Dramaavdelingen? - Hva er det som er i veien? Er du sjenert, gutten min? Vis dem hva du er god for. En annen gang fortalte han meg lett henkastet at mens han gikk på Brown, hadde han delt rom med gutten som bodde len­ ger nede i gangen. En dag sa han at han ikke visste at vennen min tilbrakte vinteren i Hampden. - Jeg har ingen venner her i vinter, sa jeg og det hadde jeg ikke. - Du burde ikke skyve vennene dine fra deg på den måten. De beste vennene du noensinne får, er de du skaffer deg nå. Jeg vet at du ikke tror meg, men de begynner å falle fra når du kom­ mer opp i min alder. Når jeg gikk hjem om kvelden, ble tingene hvite i kantene og det var som om jeg ikke hadde noen fortid, noen minner, som om jeg alltid hadde vært på nettopp denne lysende vislende vei­ strekningen. Jeg vet ikke akkurat hva som var i veien med meg. Legene sa at det var kronisk hypotermi, med dårlig kosthold og en mild lungebetennelse på toppen av det hele, men jeg vet ikke om det forklarer alle hallusinasjonene og den mentale forvirringen. På det tidspunktet var jeg ikke engang klar over at jeg var syk: så vel symptomer som feber og smerte druknet i brølene fra mine mer umiddelbare lidelser. For jeg var ille ute. Det var den kaldeste januar måned som var blitt registrert på tjuefem år. Jeg var livredd for å fryse i hjel, men jeg hadde absolutt ingen steder å gå. Jeg antar at jeg kunne ha spurt dr. Roland om å få bo i leiligheten han delte med kjæ­ resten sin, men bare tanken på det var så pinlig at jeg syntes døden måtte være å foretrekkke. Jeg kjente ingen andre, ikke engang overfladisk, og hvis jeg ikke skulle banke på døra til vilt fremmede mennesker, var det lite jeg kunne gjøre. En bitende kald natt prøvde jeg å ringe til foreldrene mine fra telefonbok­ sen utenfor Rullesteinen Bar; det sluddet og jeg skalv så vold­ somt at det var så vidt jeg fikk myntene ned i sprekken. Selv om jeg hadde et fortvilet, uklart håp om at de kanskje kunne sende 135

meg penger eller en flybillett, visste jeg ikke hva jeg ville de skulle si til meg. Jeg tror jeg hadde en slags forestilling om at jeg, der jeg sto i sluddet og stormen i Prospect Street, ville føle meg bedre bare ved å høre stemmen til mennesker langt borte, på et varmt sted. Men da far tok telefonen etter at den hadde ringt seks eller sju ganger, fikk jeg en vond, tørr følelse i halsen av den irriterte ølstemmen hans, så jeg la på. Dr. Roland nevnte fantasivennen min igjen. Han hadde sett ham i boligstrøket denne gangen, han spaserte på plassen sent om kvelden. - Jeg har jo sagt til deg at jeg ikke har noen venner her, sa jeg. - Du vet hvem jeg mener. En stor kraftig gutt. Med briller. En som lignet på Henry? Bunny? - Du må ta feil, sa jeg. Temperaturen gikk så langt ned at jeg ble nødt til å tilbringe et par netter på Catamount Motel. Jeg var det eneste mennesket der, bortsett fra den nærmest tannløse mannen som drev stedet. Han hadde rommet ved siden av mitt og holdt meg våken med den tørre hostingen og harkingen sin. Døra hadde ingen skikke­ lig lås, bare den gammeldagse typen som kan dirkes opp med en hårnål. Den tredje natten våknet jeg opp av en vond drøm (et mareritt av en trappesjakt, der alle trinnene var i forskjellig høyde og bredde, foran meg gikk en mann veldig fort) og hørte en svak klaprende lyd. Jeg satte meg opp i senga, og til min gru så jeg at dørhåndtaket beveget seg lydløst i måneskinnet. - Hvem er det? sa jeg høyt, og da stoppet det. Jeg lå våken i mørket en lang stund. Morgenen etter sjekket jeg ut, heller en stille død hos Leo enn å bli myrdet til sengs. En forferdelig storm brøt løs i begynnelsen av februar, med den fulgte nedraste kabler, bilførere som kjørte seg fast, og for mitt vedkommende en omgang med hallusinasjoner. Jeg hørte stemmer i det brølende vannet, i den vislende snøen: «Legg deg ned,» hvisket de og «Ta til venstre. Du kommer til å angre på det hvis du ikke gjør det». På kontoret til dr. Roland sto skrive­ maskinen min ved vinduet. Sent en ettermiddag, mens det mørknet, så jeg ned i det tomme gårdsrommet og ble skremt over å se at en mørk ubevegelig skikkelse hadde materialisert seg under gatelykten, den sto med hendene i lommene på den mørke frakken og så opp mot vinduet mitt. Det var tussmørkt og det snødde kraftig. - Henry? sa jeg, og knep øynene sammen 136

til jeg så stjerner. Da jeg åpnet dem igjen, så jeg ikke noe annet enn snøen som virvlet i den tomme lyskjeglen under lykten. Om natten lå jeg og skalv på gulvet og så på de opplyste snøflakene som drysset i en søyle gjennom hullet i taket. Når jeg var på nippet til å svime av, mens jeg rutsjet ned bevisstløshetens bratte tak, var det i siste øyeblikk noe som sa meg at hvis jeg sovnet nå, ville jeg kanskje aldri våkne igjen. Med en kraftan­ strengelse tvang jeg meg til å åpne øynene. Da viste plutselig snøsøylen, som sto klar og høy i det mørke hjørnet, seg for meg med sitt sanne jeg, en hviskende smilende trussel, en lodden dødsengel. Men jeg var for trett til å bry meg, til og med mens jeg så på den følte jeg at jeg mistet grepet, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg ramlet ned den skrå kanten og inn i søvnens mørke avgrunn. Tiden begynte å bli uklar. Jeg slepte meg fremdeles til konto­ ret, men bare fordi det var varmt der, og på en eller annen måte utførte jeg de enkle oppgavene jeg skulle gjøre, men jeg vet opp­ riktig talt ikke hvor mye lenger jeg ville ha klart å fortsette med det, hadde ikke en svært overraskende begivenhet inntruffet. Jeg kommer aldri til å glemme den natten så lenge jeg lever. Det var fredag, og dr. Roland skulle være utenbys fram til neste onsdag. For meg betydde det fire dager i lageret, og til og med i min omtåkete tilstand sto det klart for meg at jeg faktisk kunne fryse i hjel. Da Fellesbygget stengte, begynte jeg på hjemveien. Snøen var dyp, og snart prikket det i de numne beina mine helt opp til knærne. Da jeg kom til Øst-Hampden, spekulerte jeg seriøst på om jeg kunne klare meg helt til lageret, og på hva jeg skulle gjøre når jeg kom dit. Hele Øst-Hampden lå mørk og øde, til og med Rullesteinen Bar; det eneste lyset i mils omkrets lot til å være lyset som flimret rundt telefonkiosken lenger framme. Jeg strevde meg bort til den som om den var en hildring i ørkenen. Jeg hadde omtrent tretti dollar i lomma, mer enn nok til å bestil­ le en drosje for å kjøre meg til Catamount Motell, til det ufyse­ lige lille rommet med den ulåste døra og alt det andre som kan­ skje ventet meg der. Jeg snakket utydelig og sentralen ville ikke gi meg navnet på et drosjeselskap. - Du må oppgi navnet til et bestemt drosjeselskap, sa hun. - Vi har ikke adgang til. . . 137

- Jeg kjenner ikke navnet på noen bestemte drosjeselskaper, sa jeg grøtet. - Det er ikke noen telefonkatalog her. - Jeg beklager, men vi har ikke adgang til. . . - De røde drosjene? sa jeg fortvilet, og prøvde å gjette på navn, dikte dem opp, hva som helst. - De gule drosjene? Bydrosjene? De svarte drosjene? Jeg går ut fra at jeg til slutt kom på et riktig navn, eller at hun bare syntes synd på meg. Jeg hørte et klikk, og en mekanisk stemme ga meg et nummer. Jeg slo det fort for ikke å glemme det, så fort at jeg slo feil og mistet mynten. Jeg hadde en mynt til i lomma, det var min siste. Jeg tok av hansken og rotet i lomma med numne fingre. Til slutt fant jeg den, og jeg hadde den i hånden og skulle til å føre den inn i sprekken, da den plutselig glapp ut av fingrene mine. Jeg hev meg fram etter den, og slo pannen på det skarpe hjørnet i metallbrettet under telefonen. Jeg lå et par minutter med ansiktet i snøen. Det var en susen­ de lyd i ørene mine. I fallet hadde jeg grepet tak i telefonen og fått den av kroken, og opptatt-signalet som kom fra røret mens det svingte fram og tilbake, hørtes ut til å komme langveisfra. Jeg klarte å komme meg opp på alle fire. Jeg stirret ned på ste­ det der hodet mitt hadde ligget, og så en mørk flekk på snøen. Da jeg tok på pannen min med den nakne hånden, ble fingrene mine røde. Mynten var borte, dessuten hadde jeg glemt numme­ ret. Jeg ville bli nødt til å komme tilbake senere, når Rullestei­ nen Bar åpnet og jeg kunne få vekslet. Til slutt karet jeg meg opp, og lot det svarte telefonrøret dingle fra snoren. Halvt oppreist, halvt kravlende på hender og knær kom jeg meg opp trappa. Det rant blod nedover pannen min. På avsat­ sen stanset jeg for å hvile og følte at omgivelsene gled ut av fo­ kus: det flimret mellom kanalene, det kom snø på skjermen et øyeblikk eller to før de svarte strekene bølget og bildet smatt på plass, ikke helt klart, men gjenkjennelig. Kameraet var urolig, et marerittaktig reklameinnslag. Leos Mandolin-Lager. Siste stopp, nede ved elva. Lav leie. Ikke glem at vi står til tjeneste når du skal fryse kjøtt. Jeg skjøv opp døra til verkstedet med skulderen og begynte å fomle etter lysbryteren da jeg plutselig så noe ved vinduet som ga meg et slikt sjokk at jeg sjanglet. Med hendene foldet bak på 138

ryggen sto en skikkelse i lang svart frakk ubevegelig i den andre enden av rommet ved vinduene, like ved den ene hånden så jeg den lille gloen fra en sigarett. Det knitret og durte da lyset ble slått på. Den skyggeaktige skikkelsen som nå var håndfast og synlig, snudde seg rundt. Det var Henry. Han så ut til å være på nippet til å komme med en spøkefull bemerkning, men da han så meg, sperret han opp øynene og munnen formet seg til en liten rund o. Vi ble stående og stirre på hverandre tvers over rommet et minutt eller to. - Henry? sa jeg til slutt, og stemmen min var ikke stort mer enn en hvisken. Han slapp sigaretten og tok et skritt mot meg. Det var virke­ lig ham - fuktige, rødmussete kinn, snø på frakkeskuldrene. - Herregud, Richard, sa han, - hva er det som har skjedd med deg? Mer forbauselse opplevde jeg aldri at han viste. Jeg ble stå­ ende der jeg var, stirrende, svimmel. Tingene var blitt for klare, for hvite i kantene. Jeg strakte meg etter dørkarmen, og før jeg visste ordet av det, falt jeg, og Henry sprang fram for å gripe tak i meg. Han fikk meg ned på gulvet, tok av seg frakken og la den over meg som et teppe. Jeg kikket opp på ham og tørket munnen med håndbaken. - Hvor er det du kommer fra? sa jeg. - Jeg reiste tidlig hjem fra Italia. Han børstet håret bort fra pannen min for å få se kuttet. Jeg så det var blod på fingrene hans. - Koselig lite sted jeg har her, ikke sant? sa jeg og lo. Han så opp på hullet i taket. - Ja, sa han brått. - Ikke ulikt Pantheon. Så bøyde han seg for å se på hodet mitt igjen. Jeg husker at jeg var i bilen til Henry, og at det var lys, og at folk bøyde seg over meg, og at jeg måtte sette meg opp når jeg ikke ville, og jeg husker også at noen prøvde å ta en blodprøve av meg, og at jeg klaget svakt over det, men det første jeg husker forholdsvis tydelig, var at jeg satte meg opp og oppdaget at jeg var i et mørklagt, hvitt rom. Jeg lå i en sykehusseng og fikk intrave­ nøst gjennom armen.

139

Henry satt i en stol ved senga, og leste i lyset fra nattbordet. Han la fra seg boka da han så at jeg beveget meg. - Såret var ikke alvorlig, sa han. - Det var rent og ikke dypt. De sydde noen sting. - Er jeg på sykestua? - Du er i Montpelier. Jeg brakte deg til sykehuset. - Hva er de intravenøse greiene for? - De sier du har lungebetennelse. Har du lyst på noe å lese? sa han høflig. - Nei takk. Hvor mange er klokken? - Ett om morgenen. - Men jeg trodde du var i Roma. - Jeg kom hjem for omtrent to uker siden. Hvis du vil sove igjen, skal jeg kalle på sykepleiersken så hun kan gi deg en sprøyte. - Nei takk. Hvorfor har jeg ikke sett deg før nå? - Fordi jeg ikke visste hvor du bodde. Den eneste adressen jeg hadde på deg var på colleget. I ettermiddag forhørte jeg meg på kontorene. Forresten, sa han, - hva heter byen hvor foreldre­ ne dine bor? - Piano. Hvordan det? - Jeg tenkte at du kanskje vil at jeg skal ringe til dem. - Ikke bry deg, sa jeg og sank ned i senga igjen. Det intrave­ nøse var som is i årene mine. - Fortell meg om Roma. - Javel, sa han, og begynte å snakke meget lavt om de vakre etruskiske terrakottafigurene i Villa Giulia, og liljedammene og fontenene i nymfeumet utenfor, om Villa Borghese og om Colosseum, om utsikten fra Palatinerhøyden tidlig om morge­ nen, og om hvor vakre Caracallas termer måtte ha vært i romer­ tiden, med marmorstatuene og bibliotekene og det store runde calidariet, og frigidariet, med sitt store tomme basseng, som var der den dag i dag, og sikkert om en masse andre ting også, men det husker jeg ikke fordi jeg sovnet. Jeg lå på sykehuset i fire døgn. Henry var hos meg nesten hele tiden, hentet brus til meg når jeg ba om det, og kom med barberhøvel og tannbørste, og en av sine egne pyjamaser - silkemyk egyptisk bomull, kremfarget og himmelsk myk, med HMW (M for Marchbanks) brodert i bittesmå ildrøde bokstaver på 140

lomma. Han kom også med blyant og papir til meg, som jeg ikke hadde særlig bruk for, men som han antakelig ville vært helt opprådd uten, og en mengde bøker. Halvparten av dem var på språk jeg ikke kunne lese, og den andre halvparten kunne like gjeme ha vært det. En kveld - da hodet mitt verket etter en runde med Hegel - spurte jeg om han kunne gi meg et ukeblad. Han så temmelig fortørnet ut, og da han kom tilbake, var det med et fagtidsskrift (Ajourført farmakologi) som han hadde funnet i salongen. Vi snakket omtrent ikke sammen. Mestepar­ ten av tiden leste han med en konsentrasjon som forbauset meg, seks timer i strekk, omtrent uten å se opp. Han skjenket meg omtrent ingen oppmerksomhet. Men han satt oppe med meg gjennom de smertefulle nettene da jeg hadde problemer med å puste og lungene mine gjorde så vondt at jeg ikke fikk sove, og en gang, da vakthavende kom med medisinene mine tre timer for sent, fulgte han uttrykksløst etter henne ut på gangen, og der avfyrte han med sin beherskede og ensformige stemme en så in­ tens og veltalende skjennepreken at sykepleiersken (en hånlig, herdet kvinne med farget hår som en aldrende serveringsdame, som alltid hadde en sur bemerkning til alle) ble noe bløtgjort, og hun som så brutalt rev av bandasjene rundt det intravenøse, og gjorde meg både svart og blå i sin planløse jakt etter vener behandlet meg mye penere etterpå, og en gang mens hun tok temperaturen min, kalte hun meg til og med «skatten». Legen på sykestua fortalte meg at Henry hadde reddet livet mitt. Det var dramatisk og oppmuntrende å høre - og jeg gjen­ tok det til mange - men innerst inne trodde jeg det var en over­ drivelse. I de senere årene er jeg likevel kommet til at han nok kan ha hatt rett. Da jeg var yngre, trodde jeg at jeg var udø­ delig. Og selv om jeg kom meg fort, iallfall kortsiktig, kom jeg på en annen måte aldri helt over den vinteren. Jeg har hatt pro­ blemer med lungene siden, og jeg verker inntil beinmargen bare det blir lite grann kaldt, og nå blir jeg lett forkjølet, noe jeg aldri ble før. Jeg fortalte Henry hva legen hadde sagt. Han ble misfornøyd. Han skar en grimase og kom med en skarp bemerkning - jeg er faktisk forbauset over at jeg har glemt den, jeg ble så forlegen og jeg nevnte det aldri mer. Jeg tror nå likevel han reddet meg. Og ett sted, hvis det finnes et sted hvor lister blir oppbevart og

141

anerkjennelse utdelt, er jeg sikker på det står en gullstjeme ved navnet hans. Men jeg blir sentimental. Når jeg tenker på de tingene, hen­ der det at jeg blir det.

Mandag morgen var jeg endelig i stand til å forlate sykehuset, med en flaske antibiotika og armen full av nålestikk. De insis­ terte på å bringe meg til Henrys bil i rullestol, selv om jeg var i stand til å gå og følte meg ydmyket over å bli trillet ut som en pakke. - Kjør meg til Catamount Motell, sa jeg da vi kom til Hamp­ den. - Nei, sa han. - Du skal bo hos meg. Henry bodde i første etasje i et gammelt hus i Water Street, i North Hampden, like rundt kvartalet der Charles og Camilla bodde, og nærmere elva. Han likte ikke å ha besøk, og jeg hadde bare vært der én gang før, og da bare i et minutt eller to. Han hadde mye større leilighet enn Charles og Camilla, og den var en god del tommere. Rommene var store og anonyme, med brede gulvbord, hvitmalte gipsvegger, og uten gardiner for vin­ duene. Selv om det var helt opplagt at møblene var av god kvali­ tet, var det skrammer på dem, de var enkle og det var ikke mange av dem. Hele stedet så spøkelsesaktig og ubebodd ut, og i noen av rommene var det ingenting. Tvillingene hadde fortalt meg at Henry ikke likte elektrisk lys, og her og der så jeg para­ finlamper i vinduskarmene. Jeg skulle bo på soveværelset hans, som hadde vært de­ monstrativt lukket forrige gang jeg var der. Der hadde Henry bøkene sine - ikke så mange som man skulle tro - en smal seng og svært lite annet, bortsett fra et skap med en stor og iøynefal­ lende hengelås. Festet med tegnestifter til skapdøra var et svart/ hvitt-bilde fra et gammelt blad - Life, sto det, 1945. Det var av Vivien Leigh og, meget overraskende, av Julian i langt yngre ut­ gave. De var i et cocktailselskap og hadde glass i hendene; han hvisket noe i øret hennes, og hun lo. - Når ble det tatt? sa jeg. - Jeg vet ikke. Julian sier at han ikke kan huske det. Fra tid til annen støter man på et bilde av ham i et gammelt blad. 142

- Hvorfor? - Han kjente en masse mennesker. - Hvem? - De fleste er døde nå. - Hvem? - Jeg vet virkelig ikke, Richard. Så ga han etter: - Jeg har sett bilder av ham med begge Sitwellene. Og T.S. Eliot. Og - det er også et ganske morsomt et med ham og den skuespillerinnen, jeg klarer ikke å huske navnet hennes. Hun er død nå. Han tenk­ te seg om et øyeblikk. - Hun var lys, sa han. - Jeg tror hun var gift med en baseballspiller. - Mari lyn Monroe? - Kanskje. Det var ikke noe særlig godt bilde. Bare i en avis. En gang i løpet av de tre siste dagene hadde Henry flyttet sa­ kene mine fra Leos hus. Koffertene mine sto ved fotenden av senga. - Jeg vil ikke ta fra deg senga, Henry, sa jeg. - Hvor skal du sove? - I ett av rommene bak er det en seng som kan trekkes ut av veggen, sa Henry. - Jeg kommer ikke på hva de heter. Jeg har aldri sovet i den før. - Hvorfor lar du ikke meg sove der da? - Nei. Jeg er litt nysgjerrig på å prøve hvordan den er. Dess­ uten tror jeg det er sunt å skifte sovested fra tid til annen. Jeg tror det gir mer interessante drømmer.

Jeg hadde bare tenkt å være et par dager hos Henry - jeg skulle tilbake til jobben hos dr. Roland mandagen etter - men det end­ te med at jeg ble der til skolen begynte igjen. Jeg kunne ikke fatte hvorfor Bunny hadde sagt at han var vanskelig å leve med. Han var den beste romkameraten jeg noensinne hadde hatt, stille og ryddig, og vanligvis holdt han seg i sin egen del av hu­ set. For det meste var han ute når jeg kom hjem fra jobben. Han fortalte meg aldri hvor han gikk, og jeg spurte aldri heller. Men av og til hadde han laget middag når jeg kom hjem - han var ikke noen raffinert kokk som Francis og laget bare enkle retter, stekt kylling og bakte poteter, ungkarsmat - og da pleide vi å sitte ved kortbordet på kjøkkenet og spise og prate.

143

Jeg visste bedre enn å snoke i sakene hans, men en kveld, da nysgjerrigheten tok overhånd, spurte jeg: - Er Bunny i Roma fremdeles? Det gikk en lang stund før han svarte. - Jeg går ut fra det, sa han og la ned gaffelen. - Han var der da jeg dro. - Hvorfor kom han ikke hjem sammen med deg? - Jeg tror ikke han hadde lyst til å dra. Jeg hadde betalt hus­ leien ut februar. - Lot han deg sitte igjen med husleia? Henry tok en bit mat. - Oppriktig talt, sa han etter å ha tygget og svelget, - uansett hva Bunny forteller deg om det motsatte, har han ikke en rød øre og det har heller ikke faren hans. - Jeg trodde foreldrene hans var velstående, sa jeg sjokkert. - Det ville ikke jeg si, sa Henry rolig. - De kan nok ha hatt penger en gang, men i så fall har de brukt dem opp for lengst. Det gru­ somme huset de har må ha kostet en formue, og de gjør et stort nummer av seilbåter og medlemskap i fine klubber og av å sende sønnene sine på dyre skoler, men det har fått dem i gjeld til oppover ørene. De ser kanskje velstående ut, men de har ikke nåla i veggen. Jeg antar at Corcoranene er omtrent bankerott. - Bunny ser jo ut til å ha god råd. - Bunny har aldri hatt en øre i lommepenger all den tiden jeg har kjent ham, sa Henry tørt. - Og han har dyre vaner. Det er uheldig. Vi begynte å spise igjen i taushet. - Hvis jeg var Corcoran, sa Henry etter en lang stund, - ville jeg ha etablert Bunny i forretningslivet eller fått ham til å lære et yrke etter high school. Bunny har ikke noe på college å gjøre. Han kunne ikke engang lese før han var omtrent ti. - Han er god til å tegne, sa jeg. - Det synes jeg også. Han har opplagt ikke anlegg for studier. De skulle fått ham til å bli lærling hos en bildekunstner da han var ung i stedet for å sende ham på alle de dyre skolene for barn med lærevansker. - Han sendte meg en veldig god karikatur av deg og ham for­ an statuen av Cæsar Augustus. Henry kom med en skarp, irritert lyd. - Det var i Vatikanet, sa han. - Hele den dagen kom han med høylytte bemerkninger om degoer og katolikker.

144

- Han snakker i det minste ikke italiensk. - Han snakket godt nok til å bestille det aller dyreste på me­ nyen hver gang vi spiste ute, sa Henry kort, og jeg fant det klokt å skifte emne, og gjorde det.

Lørdagen før skolen begynte, lå jeg på senga til Henry og leste i en bok. Henry hadde vært ute siden før jeg våknet. Plutselig hørte jeg at det dundret på døra. Jeg trodde det var Henry som hadde glemt nøklene, og gikk for å slippe ham inn. Det var Bunny. Han hadde solbriller på seg, og - i sterk kon­ trast til de formløse tweedfillene han vanligvis gikk i - en ele­ gant og splitter ny italiensk dress. Han hadde også lagt på seg fem eller ti kilo. Han virket forbauset over å se meg. - Jøss, hei og hå, Richard, sa han og tok meg hjertelig i hån­ den. - Buenos dias. Hyggelig å se deg. Så ikke bilen utenfor, men jeg kom nettopp til byen og fant ut at jeg skulle stikke inn­ om i alle fall. Hvor er herren i huset? - Han er ikke hjemme. - Hva gjør du her da? Har du brutt deg inn? - Jeg har bodd her en stund. Jeg fikk kortet ditt. - Bodd her, sa han og så rart på meg. - Hvorfor det? Jeg var forbauset over at han ikke visste det. - Jeg var syk, sa jeg og forklarte ham noe av det som var skjedd. - Hm, sa Bunny. - Vil du ha en kopp kaffe? Vi gikk gjennom soveværelset ut på kjøkkenet. - Ser virkelig ut som du har fått deg et koselig krypinn her, sa han brått, mens han så på eiendelene mine på nattbordet og koffertene på gul­ vet. - Har du bare amerikansk kaffe? - Hva mener du? Folger’s? - Ikke noe espresso, mener jeg. - Å nei. Beklager. - Selv er jeg espresso-mann, sa han åpenhjertig. - Drakk det hele tiden der borte i Italia. De har en haug med små steder hvor du bare sitter og gjør det, vet du. - Det har jeg hørt. Han tok av solbrillene og satte seg ved bordet. - Du har ikke noe skikkelig mat der inne, vel? sa han og kikket inn i kjøleska145

pet da jeg åpnet døra for å ta ut fløten. - Har ikke spist lunsj ennå. Jeg åpnet døra enda litt så han kunne se. - Det er greit med den osten der, sa han. Jeg skar noen brødskiver og laget et ostesmørbrød til ham, et­ tersom han ikke gjorde tegn til å reise seg og gjøre noe som helst selv. Så skjenket jeg kaffen og satte meg. - Fortell meg om Roma, sa jeg. - Lekkert, sa han gjennom smørbrødet. - Den Evige Stad. Masse kunst. Kirker over det hele. - Hva så du? - Tonnevis med greier. Vanskelig å huske alle navnene nå, vet du. Snakket målet som en innfødt da jeg dro. - Si noe da. Han gjorde så, tok tommelen og pekefingeren mot hverandre og ristet dem i luften for å understreke det han sa, som en fransk mesterkokk på en tv-reklame. - Høres bra ut, sa jeg. - Hva betyr det? - Det betyr «Kelner, jeg vil gjeme ha stedets spesialiteter», sa han og vendte tilbake til smørbrødet. Jeg hørte den svake lyden av en nøkkel som blir vridd om i låsen og så hørte jeg at døra ble lukket. Noen gikk stille ut til den andre enden av leiligheten. - Henry, brølte Bunny. - Er det deg? Skrittene stanset. Så kom de meget hurtig mot kjøkkenet. Da han kom til døra, ble han stående og se ned på Bunny med et ut­ trykksløst ansikt. - Jeg tenkte nok at det var deg, sa han. - Jeg får vel si hei, sa Bunny med munnen full, tilbakelent i stolen. - Hvordan har gutten sin det? - Fint, sa Henry. - Og du? - Jeg hører at du gir husly til de syke, sa Bunny og blunket til meg. - Er du plaget av dårlig samvittighet? Du tenkte at du kan­ skje fikk måke fram et par gode gjeminger? Henry sa ingenting, og jeg er sikker på at i det øyeblikket ville de som ikke kjente ham, ha synes at han så helt uforstyrret ut, men jeg kunne se at han var temmelig opphisset. Han trakk ut en stol og satte seg. Så reiste han seg igjen og gikk og skjenket seg en kopp kaffe. - Jeg tar gjeme litt til, hvis det er i orden, sa Bunny. - Deilig å 146

være hjemme i de gode gamle Statene. Hamburgere som stekes på åpen grill og alt det der. Mulighetenes land. Måtte det alltid vare. - Hvor lenge har du vært her? - Kom med fly til New York i går kveld. - Beklager at jeg ikke var her da du kom. - Hvor var du? spurte Bunny mistenksomt. - I butikken. Det var en løgn. Jeg visste ikke hvor han hadde vært, men han hadde iallfall ikke vært ute og handlet mat i fire timer. - Hvor er varene? sa Bunny. - Jeg skal hjelpe deg med å bære dem inn. - De blir levert. - Har super’n fått budtjeneste? sa Bunny fortørnet. - Jeg gikk ikke på super’n, sa Henry. Ille berørt reiste jeg meg og gikk mot soveværelset. - Nei, nei, ikke gå, sa Henry, han tok en stor slurk kaffe før han satte koppen i vasken. - Bunny, jeg ønsker jeg hadde visst at du kom. Men Richard og jeg er nødt til å gå om et par minut­ ter. - Hvorfor det? - Jeg har en avtale i byen. - Med en advokat? Bunny lo høyt av sin egen vits. - Nei. Med øyelegen. Det var derfor jeg kom innom, sa han til meg. - Jeg håper du ikke har noe imot det. De skal ha noen drå­ per i øynene på meg og da ser jeg ikke godt nok til å kjøre. - Helt i orden, sa jeg. - Jeg blir ikke lenge. Du trenger ikke vente, bare sette meg av og komme tilbake for å hente meg. Bunny tok følge med oss ut til bilen, og det knirket i snøen mens vi gikk. - Å, Vermont, sa han, trakk pusten dypt og slo seg på brystet som Oliver Douglas i åpningssekvensen av «Grønne jorder». - Luften gjør meg godt. Og når tror du du er tilbake igjen, Henry? - Jeg vet ikke, sa Henry, ga meg nøklene og gikk over til passasjersiden. - Jo, for jeg skulle gjeme hatt en liten prat med deg. - Det er helt greit, men nå er jeg virkelig litt sent ute, Bun. - Hva med i kveld?

147

- Som du vil, sa Henry, satte seg inn i bilen og smelte igjen døra.

Da vi satt i bilen, tente Henry en røyk og sa ikke et ord. Han hadde røykt mye siden han kom tilbake fra Italia, nesten en pakke om dagen, og det var uvant for ham. Vi kjørte av gårde til byen, og det var ikke før jeg stoppet utenfor øyelegen at han kom ut av dvalen og så tomt på meg. - Hva er det? - Når skal jeg komme tilbake og hente deg? Henry så ut på den lave grå bygningen, på skiltet utenfor der det sto HAMPDENS OPTISKE SENTER. - Å herregud, sa han med et snøft og en forundret, bitter liten latter. - Fortsett å kjøre.

leg gikk tidlig og la meg den kvelden, i ellevetiden. Ved midnatt ble jeg vekket av at det dundret høyt og vedvarende på ytter­ døra. leg ble liggende og lytte et øyeblikk, før jeg sto opp for å se hva det var. I den mørke gangen traff jeg på Henry i badekåpe, han fomlet med brillene. Han holdt i en av parafmlyktene sine og den kastet lange underlige skygger på de smale veggene. Da han så meg, la han en finger over munnen. Vi sto i gangen og lyttet. Lyset fra lykten var nifst, og der vi sto ubevegelige, søvndrukne, i bade­ kåpe og med flimrende skygger overalt, følte jeg det som om jeg hadde våknet fra en drøm til en som var enda fjernere, der jeg i krigstid befant meg i det ubevisstes underlige tilfluktsrom. Det virket som om vi ble stående lenge, lenge etter at dundringen hadde gitt seg og vi hørte knirkende skritt som forsvant. Henry sendte meg et blikk, og vi var stille en stund til. - Nå er det i orden, sa han til slutt, og snudde seg brått bort. Lyset hop­ pet vanvittig opp og ned mens han gikk tilbake til rommet sitt. Jeg ventet enda en stund eller to i mørket, før jeg gikk tilbake til mitt eget rom og la meg. Dagen etter, ved tretiden om ettermiddagen, holdt jeg på å stryke en skjorte på kjøkkenet da det banket på døra igjen. Jeg gikk ut i gangen og fant Henry der. - Høres det ut som Bunny? sa han lavt. 148

- Nei, sa jeg. Nå banket det ganske lett; Bunny dundret alltid på døra som om han skulle slå den inn. - Gå rundt til sidevinduet og prøv å se hvem det er. Jeg gikk inn i rommet mot gata og forsiktig fram til sidevin­ duet; det fantes jo ingen gardiner og det var vanskelig å komme seg til de borteste vinduene uten å bli sett. De sto skeivt i for­ hold til gata og det eneste jeg kunne se var skulderen på en svart frakk, med et silkeskjerf som blåste i vinden bak den. Jeg krøp tilbake til Henry gjennom kjøkkenet. - Jeg ser ikke helt skikkelig, men det kan være Francis, sa jeg. - Å, jeg tror du kan slippe ham inn, sa Henry, før han snudde og gikk tilbake til sin del av huset. Jeg gikk og åpnet døra. Francis så seg tilbake over skulderen, han lurte antakelig på om han skulle gå sin vei. - Hei, sa jeg. Han snudde seg og fikk øye på meg. - Hei, sa han. Det virket som om ansiktet hans var blitt mye tynnere og skarpere siden sist jeg hadde sett ham. - Jeg trodde ikke det var noen hjemme. Hvordan føler du deg? - Bra. - Jeg synes du ser ganske elendig ut. - Du ser ikke så godt ut selv, sa jeg og lo. - Jeg drakk for mye i går kveld og så fikk jeg vondt i magen. Jeg må få se det fantastiske såret du har i hodet. Kommer du til å få arr der? Jeg tok ham ut på kjøkkenet og skjøv bort strykebrettet så han kunne sette seg. - Hvor er Henry? sa han og tok av seg han­ skene. - På gjesterommet. Han begynte å vikle av seg skjerfet. - Jeg stikker bare inn til ham og sier hei. Jeg er straks tilbake, sa han energisk, og gikk ut. Han ble borte lenge. Jeg hadde begynt å kjede meg og var nes­ ten ferdig med å stryke skjorten da jeg plutselig hørte stemmen til Francis stige med en hysterisk klang. Jeg reiste meg og gikk inn på soveværelset for å høre bedre. - . . . tenker på? Men herregud, han er helt ute av seg. Ikke fortell meg at du vet hva han kan . . . Så kom det en lav mumling, det var stemmen til Henry, og så hørte jeg stemmen til Francis igjen. 149

- Det gjør ikke meg noe, sa han opphisset. - Herregud, nå har du virkelig fått det til. Jeg har vært i byen i to timer og alle­ rede ... det gjør ikke meg noe, sa han som svar på noe annet Henry mumlet. - Dessuten er vel det litt sent? Det ble stille. Så begynte Henry å snakke, ikke tydelig nok til at jeg kunne høre det. - Du liker det ikke? Du? sa Francis. - Hva med meg? Han senket plutselig stemmen og så begynte han å snakke igjen, for lavt til at jeg kunne høre. Jeg gikk stille ut på kjøkkenet igjen og satte over tevann. Jeg tenkte fremdeles på det jeg hadde hørt da jeg flere minutter se­ nere hørte skritt. Francis dukket opp på kjøkkenet, smøg seg forbi strykebordet for å plukke opp hanskene og skjerfet. - Jeg beklager, men jeg må stikke, sa han. - Jeg må pakke ut av bilen og begynne å rydde opp i leiligheten. Han der fetteren min har vræka den fullstendig. Jeg tror ikke han bar ut søppel en eneste gang mens han bodde der. La meg få se på såret ditt. Jeg trakk håret bort fra pannen og viste ham stedet. Jeg hadde fått fjernet stingene for lenge siden og såret var nesten borte. Han bøyde seg fram for å se på det gjennom lorgnetten. - Jøs­ ses, jeg må være blind, jeg ser ingenting. Når begynner skolen? Onsdag? - Torsdag, tror jeg. - Da sees vi, sa han og forsvant. Jeg hengte opp skjorten på en henger og deretter gikk jeg inn på soveværelset og begynte å pakke sakene mine. Monmouth House åpnet den ettermiddagen, kanskje Henry ville kjøre meg til skolen med koffertene mine senere. Jeg var akkurat ferdig da Henry ropte på meg fra den andre enden av leiligheten. - Richard? -Ja? - Kan du være så snill å komme et øyeblikk? Jeg gikk ut på rommet hans. Han satt på kanten av utbrettsenga, med skjorteermene brettet opp til albuene og en kabal på teppet ved fotenden. Håret hans hadde falt den gale veien, og jeg kunne se det lange arret ved hårfestet, hovent og knudrete, med høye hvite kjøttstriper som skar seg tvers gjennom det til pannebeinet. Han så opp på meg. - Vil du gjøre meg en tjeneste? sa han. 150

- Naturligvis. Han trakk pusten dypt inn gjennom nesen og dyttet opp bril­ lene. - Kan du ringe til Bunny og spørre om han har lyst til å stikke innom et øyeblikk? sa han. Jeg ble så forbauset at jeg ikke sa noe på et halvt sekund. Så sa jeg: - Naturligvis. Fint. Det skal være meg en fornøyelse. Han lukket øynene og gned seg i tinningen med fingertuppe­ ne. Så blunket han til meg. - Takk, sa han. - Ikke noe å takke for. - Hvis du vil ta noen av sakene dine tilbake til skolen i etter­ middag, er du hjertelig velkommen til å låne bilen, sa han rolig. Jeg forsto hvor han ville hen. - Naturligvis, sa jeg, og det var først etter at jeg hadde satt koffertene i bilen og kjørt til Mon­ mouth og fått Sikkerhetstjenesten til å låse opp rommet mitt at jeg ringte til Bunny fra kiosken i første etasje, en trygg halvtime senere.

4

Av en eller annen grunn hadde jeg trodd at når tvillingene kom tilbake, når vi igjen hadde installert oss, når vi holdt på med Liddell og Scott igjen, og hadde slitt oss gjennom to eller tre stil­ oppgaver i gresk prosa sammen, ville vi falle tilbake til de gode gamle rutinene fra forrige semester, og alt ville være som det hadde vært før. Men der tok jeg feil. Charles og Camilla hadde skrevet for å si at de ankom Hamp­ den med kveldstoget, rundt midnatt på søndagen, og da studen­ tene mandag ettermiddag begynte å sige tilbake til Monmouth House med ski og stereoanlegg og pappesker, hadde jeg så smått ventet at de kanskje ville besøke meg, men det gjorde de ikke. Jeg hørte heller ikke noe fra dem på tirsdagen, og ikke noe fra Henry eller noen andre bortsett fra Julian, som hadde lagt en hyggelig liten beskjed i posthylla der han ønsket meg velkom­ men tilbake til skolen og ba meg oversette en av Pindars oder til den første timen vår. På onsdagen gikk jeg bort til Julians kontor for å be ham un­ dertegne registreringskortene mine. Han virket glad for å se meg. - Du ser godt ut, sa han, - men ikke så godt som du burde. Henry har holdt meg orientert om framgangen. -Å? - Jeg antar at det var bra at han kom tidlig tilbake, sa Julian, og kikket gjennom kortene mine, - men jeg ble også forbauset over å se ham. Han dukket opp hjemme hos meg rett fra flyplas­ sen, midt i en snøstorm, midt på natten. Det var interessant. - Ble han boende hos deg? sa jeg.

152

- Ja, men bare noen dager. Han hadde vært syk selv, vet du. I Italia. - Hva var det som feilte ham? - Henry er ikke så sterk som han gir inntrykk av. Han har problemer med øynene, han har en forferdelig hodepine, av og til har han det vanskelig. . . Jeg mente han ikke var i god nok form til å reise, men det var flaks at han ikke ble i Italia, ellers ville han ikke ha funnet deg. Fortell. Hvordan havnet du på et så forferdelig sted? Ville foreldrene dine ikke gi deg noen penger, eller hadde du ikke lyst til å spørre? - Jeg hadde ikke lyst til å spørre. - Da er du en større stoiker enn jeg, sa han og lo. - Men det virker ikke som om foreldrene dine bryr seg noe særlig om deg, er det riktig? - De er ikke vanvittig glade i meg, nei. - Hva kommer det av, tror du? Eller er det uhøflig av meg å spørre? Jeg skulle ha trodd at de ville vært ganske stolte, likevel virker du mer foreldreløs enn de av studentene våre som virke­ lig ikke har noen foreldre. Si meg, sa han og så opp, - hvorfor har ikke tvillingene vært innom og hilst på meg? - Jeg har heller ikke sett dem. - Hvor kan de være? Jeg har ikke engang sett Henry. Bare deg og Edmund. Francis har ringt, men jeg snakket bare et øye­ blikk med ham. Han hadde det travelt, han sa han ville stikke innom senere, men det har han ikke gjort... Jeg tror ikke Edmund har lært seg et ord italiensk, hva tror du? - Jeg kan ikke italiensk. - Det kan ikke jeg heller, ikke nå lenger. Jeg snakket det ganske bra en gang. Jeg bodde i Firenze en stund, men det er snart tredve år siden. Kommer du til å treffe noen av de andre i ettermiddag? - Kanskje. - Det er naturligvis ikke så viktig, men registreringskortene bør være på kontoret til rektor i ettermiddag, og han vil bli irri­ tert over at jeg ikke har sendt dem over. Ikke at det gjør meg noe, men i hans stilling kan han skape ubehageligheter for alle dere, hvis han vil. Jeg var litt irritert. Tvillingene hadde vært i Hampden i tre dager uten å ta kontakt en eneste gang. Så da jeg forlot Julian,

153

gikk jeg innom leiligheten deres, men de var ikke hjemme. De kom heller ikke til middag den kvelden. Ingen gjorde det. Selv om jeg i det minste hadde ventet å se Bunny, stakk jeg inn­ om rommet hans på vei til spisesalen, og der sto Marion og låste døra hans. Hun fortalte meg, ganske geskjeftig, at de to hadde planer og først ville komme sent hjem. Jeg spiste alene og spaserte tilbake til rommet mitt i den snøfylte skumringen, med en sur, lei følelse, som om jeg var blitt utsatt for en dårlig spøk. Klokken sju ringte jeg til Francis, men ingen tok telefonen. Det var heller ingen som svarte hos Henry. Jeg leste gresk helt til midnatt. Etter at jeg hadde pusset ten­ nene og vasket ansiktet og nesten var klar til å legge meg, gikk jeg ned og ringte igjen. Fremdeles ikke noe svar noen steder. Jeg tok mynten tilbake etter det tredje forsøket og kastet den opp i luften. Så på et innfall slo jeg nummeret til huset til Francis på landet. Det var ikke noe svar der heller, men noe fikk meg til å la det ringe lenger enn jeg ellers ville ha gjort, og til slutt, etter at det hadde ringt omtrent tretti ganger, kom det et klikk og Francis som mutt sa «hallo?». Han snakket med dyp stemme i et forsøk på å forvrenge den, men han lurte ikke meg. Han klarte ikke å la telefonen ringe uten å ta den, og jeg hadde hørt ham bruke den dumme stemmen mer enn én gang. - Hal/o, sa han igjen, og til slutt brast den påtatte dybden i stemmen hans. Jeg trykket ned gaffelen og hørte at forbindelsen ble brutt. Jeg var trett, men fikk ikke sove. Jeg ble stadig mer irritert og forvirret, og en latterlig følelse av uro gjorde det hele verre. Jeg skrudde på lyset og lette gjennom bøkene mine helt til jeg fant en roman av Raymond Chandler jeg hadde tatt med hjemmefra. Jeg hadde lest den før, og trodde at jeg ville sovne etter en side eller to, men jeg hadde glemt det meste av intrigen og før jeg visste ordet av det, hadde jeg lest femti sider, og så hundre. Det gikk flere timer, og jeg var lysvåken. Radiatorene sto på for fullt og luften i rommet var varm og tørr. Jeg begynte å bli tørst. Jeg leste helt til slutten på et kapittel, og så sto jeg opp og tok en jakke over pyjamasen og gikk for å hente en cola. 154

Det var skinnende rent og helt tomt i Fellesbygget. Alt luktet av fersk maling. Jeg gikk gjennom vaskeriet - det virket ubrukt og var strålende opplyst, og de kremfargete veggene så frem­ mede ut uten det villniset av graffiti som hadde hopet seg opp i forrige semester - og kjøpte en boks cola fra en av de selvlysen­ de automatene som durte i den andre enden av gangen. Da jeg gikk tilbake igjen, ble jeg forbauset over å høre at det kom hul, metallisk musikk fra fellesrommet. Fjernsynet sto på; tilslørt av en elektronisk snøstorm prøvde Helan og Halvan å flytte et flygel opp en mengde trapper. Først trodde jeg at de gjorde det for et helt tomt rom, men så la jeg merke til toppen av et lyst bustete hode, som slang mot setet på den enslige sofaen som sto like overfor TVen. Jeg gikk bort og satte meg. - Bunny, sa jeg, - hvordan har du det? Han stirret bort på meg med et glassaktig blikk, og det tok et sekund eller to før han kjente meg igjen. Det stinket sprit av ham. - Dickie-gutten, sa han grøtet. - Ja. - Hva gjør du for noe? Han gulpet. - Føler meg temmelig elendig, skal jeg si det som det er. - Fått for mye å drikke? - Næhei, sa han sint. - Mageforkjølelse. Stakkars Bunny. Han ville aldri innrømme at han var full, han sa alltid at han hadde vondt i hodet eller trengte en resept for å få tilpasset brilleglassene. Han hadde det faktisk sånn på mange områder. En morgen etter at han hadde vært ute med Marion, dukket han opp til frokost med fullt av melk og berlinerboller på brettet og da han satte seg, så jeg at han hadde et stort dyprødt sugemerke på halsen like over snippen. «Hvordan har du fått det der, Bunny?» spurte jeg. Jeg bare spøkte, men han ble veldig fornærmet. «Ramlet ned en trapp,» sa han, og spiste ber­ linerbollene uten et ord. Jeg lot som jeg trodde på knepet med mageforkjølelsen. - Kanskje det er noe du har fått i deg i Europa, sa jeg. - Kanskje. - Har du vært på sykestua? - Niks. De kan ikke gjøre noe. Det må bare gå sin gang. Best at du ikke setter deg for nær meg, gamle krigskamerat.

155

Selv om jeg allerede satt helt i den andre enden av sofaen, flyttet jeg meg enda lenger bort. Vi satt og så på fjernsyn en stund uten å si noe. Mottakerforholdene var elendige. Helan hadde akkurat skubbet hatten til Halvan ned over øynene hans, Stan gikk rundt i ring, han dunket i ting, og trakk fortvilet i bremmen med begge hender. Han løp rett på Helan, og Helan dunket ham i hodet med hånden. Jeg kikket bort på Bunny og så at han fulgte fascinert med. Han var stiv i blikket og satt med halvåpen munn. - Bunny, sa jeg. - Ja? sa han uten å se opp. - Hvor er alle sammen? - De sover antakelig, sa han irritert. - Vet du om tvillingene er her? - Jeg antar det. - Har du sett dem? - Nei. - Hva er i veien med alle sammen? Er du sint på Henry eller noe? Han svarte ikke. Jeg kikket på bort på ham og så at ansiktet hans var helt uttrykksløst. Jeg mistet motet et øyeblikk og stirret på fjernsynet igjen. - Kranglet dere i Roma, eller? Plutselig renset han halsen høylytt, og jeg trodde han skulle be meg passe mine egne saker, men i stedet pekte han på noe og renset halsen igjen. - Har du tenkt å drikke den colaen? sa han. Jeg hadde glemt hele colaen. Den lå svett og uåpnet på sofa­ en. Jeg rakte ham den og han sprettet den opp, tok en stor, grå­ dig slurk og gulpet. - Smaken som varer lenger, sa han, og så: - La meg gi deg et lite tips om Henry, gamle venn. - Hva da? Han tok en ny slurk og snudde seg mot fjernsynet igjen. - Han er ikke den du tror han er. - Hva betyr det? sa jeg etter en lang pause. - Jeg mener, han er ikke den du tror, sa han, høyere denne gangen. - Eller hva Julian tror eller noen andre tror. Han tok enda en slurk cola. - En stund lurte han meg virkelig trillrundt. - Jaha, sa jeg, etter enda en lang stund. Det hadde begynt å

156

demre for meg at hele greia kanskje hadde noe med sex å gjøre og at det ville være best for meg ikke å vite noe om det. På profi­ len hans kunne jeg se at han var grinete og irritabel, brillene hang langt nede på den skarpe lille nesetippen og han begynte å få dobbelthake. Kunne Henry ha kommet med tilnærmelser i Roma? Utrolig, men en mulig hypotese. Hvis han hadde gjort det, ville hundre og ett vært ute. Jeg kunne ikke komme på noe særlig annet som ville føre til så mye hvisking og hemmelighets­ kremmeri, eller som ville virket så sterkt på Bunny. Han var den eneste av oss som hadde jente, og jeg var temmelig sikker på at han lå med henne, men samtidig var han utrolig puritansk - hår­ sår, lett å fornærme, i bunn og grunn en hykler. Dessuten var det utvilsomt noe rart ved måten Henry hele tiden øste ut pen­ ger over ham på: han betalte regningene hans, sto for alle utgif­ tene, delte ut penger til ham i små porsjoner som en ektemann til en sløsete kone. Kanskje Bunny hadde latt grådigheten ta overhånd, og var blitt sint da han oppdaget at Henrys gavmild­ het krevde gjenytelser. Men gjorde den det? Jo, det fantes sikkert noen motytelser et eller annet sted, selv om - enkelt som det tilsynelatende virket jeg ikke var sikker på at det var den typen motytelser. Det var naturligvis episoden med Julian i gangen, men det hadde tross alt vært helt annerledes. Jeg hadde bodd hos Henry en måned, og det hadde ikke vært det minste tegn til den typen spenning mellom oss, og jeg som har mindre tilbøyeligheter i den retning enn motsatt, er rask til å merke sånt. Jeg hadde fått en sterk følelse av det overfor Francis, til tider en svak fornemmelse av det overfor Julian; og til og med Charles, som jeg visste var opp­ tatt av jenter, hadde en slags naiv, førpubertets-sjenanse over­ for kvinner som en mann av fars type ville ha gitt en foruroli­ gende tolkning - men med Henry, null og niks. Geigertelleren var død. Det var faktisk Camilla han lot til å være mest glad i, Camilla han bøyde seg oppmerksomt over når hun snakket, Camilla som oftest mottok hans sjeldne smil. Og om han så hadde en side som jeg ikke var klar over (og det kunne tenkes), var det mulig at han ville bli tiltrukket av Bunny? Det var nesten ikke tvil om at svaret på spørsmålet var nei. Ikke nok med at han oppførte seg som om han ikke var til­ trukket av Bunny, han opptrådte som om han bare så vidt utsto 157

ham. Og han som følte avsky for Bunny i praktisk talt alle hen­ seende, ville sannsynligvis føle enda mer avsky i dette spesielle henseende enn til og med jeg ville gjort. Rent generelt var det mulig for meg å erkjenne at Bunny var en pen gutt, men hvis jeg flyttet objektivet nærmere og prøvde å se ham i et seksuelt lys, kjente jeg bare en motbydelig stank av sure skjorter og muskler som var blitt til fett og skitne sokker. Mens det ikke så ut til at jenter hadde noe imot den slags, virket han omtrent like erotisk på meg som en gammel fotballtrener. Plutselig følte jeg meg veldig trett. Jeg reiste meg. Bunny stir­ ret på meg med åpen munn. - Jeg begynner å bli søvnig, Bun, sa jeg. - Vi sees kanskje i morgen. Han blinket mot meg. - Håper du ikke har fått det satans viruset, gamle kompis, sa han kort. - Det håper jeg også, sa jeg, og uvisst av hvilken grunn syntes jeg synd på ham. - God natt. Jeg våknet klokken seks torsdag morgen i den hensikt å lese litt gresk, men så fant jeg ikke Liddell og Scott noen steder. Jeg lette og lette, og med en sugende fornemmelse i magen kom jeg på det: den var hos Henry. Jeg hadde merket at jeg ikke hadde den da jeg pakket, av en eller annen grunn lå den ikke sammen med de andre bøkene mine. Jeg hadde lett fort, men grundig etter den, men så hadde jeg gitt opp, og sagt til meg selv at jeg fikk komme tilbake etter den senere. Dette var virkelig kinkig. Den første gresk-timen var ikke før mandag, men Julian hadde gitt meg en god del å gjøre og biblioteket var fremdeles stengt, etter­ som de gjorde om katalogene fra Dewey til Library of Congresssystemet. Jeg gikk ned og slo nummeret til Henry, og som ventet fikk jeg ikke noe svar. Det bråkte og vislet i radiatorene i den trekk­ fulle gangen. Mens jeg hørte at telefonen ringte for sikkert tret­ tiende gang, slo det meg plutselig: hvorfor ikke bare stikke bort til North Hampden og få tak i den? Han var ikke der - iallfall trodde jeg ikke det - og jeg hadde nøkkel. For ham ville det være langt å kjøre fra huset til Francis. Hvis jeg skyndte meg, kunne jeg være der på et kvarter. Jeg la på røret og løp ut. I det kalde morgenlyset virket leiligheten til Henry øde og for­ 158

latt, og bilen hans sto verken i oppkjørselen eller på noen av de stedene oppover og nedover i gata hvor han likte å parkere når han ikke ville at noen skulle vite at han var hjemme. Men for å være helt sikker banket jeg på. Pas de réponse. Jeg håpet at jeg ikke ville finne ham i entreen i badekåpe, mens han kikket på meg bak en dør. Jeg vred nøkkelen forsiktig om og gikk inn. Det var ingen der, men det var et forferdelig rot i leiligheten bøker, papirer, tomme kaffekopper og vinglass. Alt var dekket av en tynn hinne med støv og i bunnen av glassene hadde vinen tørket inn til en klissete rødbrun flekk. På kjøkkenet fløt det av skitne tallerkener og melken sto ikke i kjøleskapet, og var blitt sur. Vanligvis var Henry renslig som en katt, og jeg hadde aldri sett at han tok av jakka uten å henge den opp med én gang. En død flue lå og fløt i en av kaffekoppene. Jeg følte meg nervøs, som om jeg skulle ha slumpet inn på åstedet til en forbrytelse. Jeg lette raskt gjennom rommene, mens skrittene mine ga gjenklang i stillheten. Snart så jeg boka, den lå på bordet i gangen, det var et av de mest opplagte stedene der den kunne være. Hvordan kunne jeg ha unngått å se den? tenkte jeg; jeg hadde lett overalt den dagen jeg dro. Hadde Henry funnet den, og latt den ligge framme til meg? Jeg grep fort tak i den og var på vei ut - skjelven, ivrig etter å gå - da jeg plutselig fikk øye på en papirlapp som også lå på bordet. Det var skriften til Henry: TWA219 795x4 Et telefonnummer med retningsnummer 617 sto skrevet ne­ derst på arket med håndskriften til Francis. Jeg tok opp papiret og studerte det. Det var skrevet på baksiden av et forfallsvarsel fra biblioteket som var stemplet bare tre dager i forveien. Uten helt å vite hvorfor la jeg fra meg Liddell og Scott og tok papiret med meg til telefonen i rommet som vendte mot gata. Retningsnummeret var Massachusetts, antakelig Boston; jeg så på klokken og slo nummeret, mens jeg overførte samtalen til kontoret til dr. Roland. Litt venting, to ringinger, et klikk. - De er kommet til sakførerkontoret til Robeson Taft i Federal Street, sa en telefonsva­ 159

rer. - Vårt sentralbord er nå stengt. Vennligst ring tilbake i kon­ tortiden som er fra klokken ni til. . . Jeg la på røret, og sto og stirret på papiret. Jeg husket med en viss uro Bunnys spydige bemerkning om at Henry trengte en ad­ vokat. Så tok jeg opp telefonen igjen og ringte opplysningen for å få nummeret til TWAs opplysningstjeneste. - Dette er Henry Winter, sa jeg til sentralbordet. - Jeg ringer dere, hmm, for å bekrefte bestillingen min. - Et lite øyeblikk bare. Hva var bestillingsnummeret Deres? - Øh, sa jeg, og prøvde å tenke fort mens jeg gikk fram og til­ bake. - Jeg har visst ikke nummeret for hånden akkurat nå, kan­ skje De kunne. . . Så la jeg merke til tallene øverst i høyre hjørne på arket. - Vent litt. Her har jeg det kanskje. 219? Jeg hørte lyden fra tastene på en PC. Jeg slo foten utålmodig mot gulvet og kikket ut vinduet etter bilen til Henry. Så husket jeg med et sjokk at Henry ikke hadde bilen sin. Jeg hadde jo ikke kjørt den hjem til ham etter at jeg hadde lånt den på søndag, den sto fremdeles parkert bak tennisbanen der jeg hadde satt den. Jeg reagerte med panikk og la nesten på røret - hvis Henry ikke hadde bilen, kunne jeg ikke høre ham, han var kanskje halvveis opp til inngangsdøra allerede - men akkurat da kom damen på sentralbordet tilbake. - Alt i orden, sa hun effektivt. - Sa ikke forhandleren De kjøpte billettene hos at det ikke er nødvendig å bekrefte en bestilling som er foretatt mindre enn tre dager før avreise? - Nei, sa jeg utålmodig, og skulle til å legge på da det hun hadde sagt gikk opp meg. - Tre dager? gjentok jeg. - Ja, vanligvis blir bestillingene bekreftet på billettkjøpets dato, især når billettene, som i dette tilfellet, ikke kan refunde­ res. Forhandleren burde ha opplyst om det da De kjøpte billet­ tene tirsdag. På billettkjøpets dato? Kan ikke byttes? Jeg holdt opp å gå fram og tilbake. - Nå vil jeg gjeme være sikker på at jeg har fått det riktig, sa jeg. - Naturligvis, sa hun litt spisst. - TWA flight 401, med av­ gang fra Logan Flyhavn, Boston, utgang 12, i morgen klokken 20.45. Ankomst Buenos Aires Argentina klokken 6.01. Det er med mellomlanding i Dallas. Fire billetter til syv hundre og nit160

tifem dollar én vei, det blir. . . hun tastet inn noen flere tall på PC-en, - ... til sammen 3180 dollar pluss moms, og De valgte å betale med American Express-kortet Deres, var det ikke så? Det begynte å gå rundt i hodet mitt. Buenos Aires? Fire billet­ ter? Enveis? I morgen? - Jeg håper De og Deres familie får en hyggelig tur med TWA, sa hun muntert og la på røret. Jeg sto der med røret i hånden helt til jeg fikk summetonen. Jeg kom plutselig på noe. Jeg satte fra meg telefonen og gikk tilbake til soveværelset og åpnet døra. Bøkene i bokhylla var borte; skapet med hengelåsen var åpent og tomt, den åpne låsen hang og slang i kroken. Jeg sto et øyeblikk og stirret på den, på de uthevede romerske versalene nederst der det sto YALE, og så gikk jeg tilbake til gjesteværelset. Skapene var tomme der også, ikke noe annet enn kleshengere som skranglet på metallstangen. Jeg snudde meg brått og like innenfor døra snublet jeg nes­ ten over to digre kofferter i svinelær, med svarte lærreimer. Jeg tok opp den ene av dem, og mistet nesten balansen så tung var den. Herregud, tenkte jeg, hva er det de holder på med? Jeg gikk ut i gangen igjen, la arket på plass og skyndte meg ut av døra med boka.

Da jeg var kommet meg ut av North Hampden gikk jeg lang­ somt. Jeg var ytterst forvirret, og ble ikke kvitt en slags underlig­ gende angst. Jeg følte behov for å gjøre noe, men jeg visste ikke hva. Visste Bunny noe om dette? Jeg trodde egentlig ikke det, og jeg trodde egentlig at det var best ikke å spørre ham. Argentina. Hva fantes det i Argentina? Gressletter, hester, ,en slags cow­ boyer som gikk med flate hatter med pomponger hengende ned fra bremmen. Borges, forfatteren. Det ble sagt at Butch Cassidy hadde gått i dekning der, og det hadde også dr. Mengele og Martin Bormann og en rekke andre mindre hyggelige personer. Jeg mente å huske at Henry en kveld i huset til Francis hadde fortalt en historie om et eller annet søramerikansk land - kan­ skje Argentina, jeg var ikke sikker. Jeg prøvde å tenke. Noe om en reise med faren, noe med forretninger, en øy utenfor kys­ ten.. . Men faren til Henry reiste en god del; dessuten, hvis det 161

var en sammenheng, hva i all verden kunne den bestå i? Fire bil­ letter? Enveis? Og hvis Julian visste om det - og han lot til å vite alt om Henry, enda mer enn de andre - hvorfor hadde han da spurt meg hvor alle var bare dagen før? Hodet mitt verket. Da jeg kom ut av skogen like ved Hamp­ den, og ut på en stor snødekket eng som funklet i lyset, så jeg en dobbelt spiral med røyk som kom ut av de gamle svarte pipene i hver ende av Fellesbygget. Alt var kaldt og stille bortsett fra en melkebil som sto med motoren på ved den bakerste inngangen mens to tause, søvnige menn lesset av kassene og slapp dem med et brak på asfalten. Spisesalene var åpne, selv om det på den tiden av dagen ikke var noen studenter der, bare kafeteria-ansatte og vaktmestre som spiste frokost før skiftet deres begynte. Jeg gikk opp og fikk meg en kopp kaffe og et par bløtkokte egg, som jeg spiste alene ved et vindusbord i den tomme hovedspisesalen. Det var torsdag og kursene begynte i dag, men min første time med Julian var ikke før på mandag. Etter frokost gikk jeg tilbake til rommet mitt og begynte å arbeide med de sterke ver­ bene i aorist. Klokken var blitt nesten fire om ettermiddagen da jeg til slutt slo igjen bøkene, og da jeg så ut av vinduet over slet­ ten, mørknet det i vest og askene og barlindene kastet lange skygger på snøen. Det var som om jeg akkurat hadde våknet, søvnig og forvirret, og oppdaget at det holdt på å bli mørkt og at jeg hadde sovet bort hele dagen. Det var den store tilbake-på-skolen-igjen-middagen den kvelden - oksestek, aspargesbønner, ostesufflé og en raffinert linserett for vegetarianerne. Jeg spiste middag alene ved det samme bordet som jeg hadde spist frokost. Det var stappfullt i salene, alle røykte og lo, det var kilt inn ekstrastoler ved de full­ satte bordene, folk med tallerkener fulle av mat vandret fra bord til bord for å hilse. Nærmest meg var et bord med kunststudenter, det kunne man se av de blekkflekkete neglene og klærne med pralende malingflekker; en av dem tegnet på en stoffserviett med en svart tusjpenn; en annen spiste en bolle med ris og brukte pensler snudd opp ned som spisepinner. Jeg hadde aldri sett disse studentene før. Mens jeg drakk kaffen min og så meg om i spisesalen, slo det meg at Georges Laforgue tross alt hadde hatt rett: jeg var virkelig avskåret fra resten av 162

colleget - ikke for det, i det store og hele brydde jeg meg ikke om å ha noe fortrolig forhold til mennesker som brukte pensler som bestikk. I nærheten av bordet mitt forsøkte to neanderthalere på død og liv å samle inn penger til en ølorgie i billedhuggeratelieret. De to der kjente jeg faktisk, det var umulig å gå på Hampden uten å gjøre det. Den ene var sønn av en beryktet gangsterleder på Vestkysten og den andre var sønn av en filmprodusent. De var henholdsvis formann og viseformann i Studentrådet, og utnyttet stort sett sine verv til å arrangere drikkekonkurranser, våt t-skjorte-tevlinger og kvinne-tumeringer i gjørmebryting. De var begge rundt en meter og nitti - dvaske, ubarberte, erkedumme, og jeg visste at de var av den typen som aldri ville gå inn når det var blitt sommertid, men i stedet slange seg på ple­ nen med kjølebag og kassettspiller fra morgen til kveld. De fleste mente at de var kjekke karer, og de var kanskje greie nok hvis de fikk låne bilen din for å kjøpe øl eller du solgte pot til dem eller noe sånt, men det var et griseaktig schizofrent glimt i øynene deres - spesielt hos filmprodusentavkommet - som jeg ikke hadde sansen for. Selskapsgrisen, kalte de ham, og de mente det ikke bare som et kjælenavn, men han likte navnet og satte en slags idiotisk stolthet inn på å leve opp til det. Han holdt alltid på å drikke seg full og gjøre ting som å lage branner, eller stappe førsteårsstudenter ned gjennom pipa, eller kaste ølkagger gjennom speilglassvinduer. Selskapsgrisen (alias Jud) og Frank var på vei bort til bordet mitt. Frank rakte fram en malingboks full av småpenger og krøl­ lete sedler. - Hei og hå, sa han. - Kaggefest i billedhuggerateli­ eret i kveld. Har du lyst til å gi noe? Jeg satte fra meg kaffekoppen og rotet i jakkelomma og fant noen småmynter. - Å kom igjen da, mann, sa Jud, ganske truende etter min mening. - Du kan da bedre enn det der? Hoi polloi. Barbaroi. - Beklager, sa jeg, skjøv stolen fra bord­ et, tok jakka og gikk. Jeg vendte tilbake til rommet mitt og satte meg ved skrivebor­ det og åpnet ordboka, men jeg så ikke på den. - Argentina? sa jeg til veggen.

163

Fredag morgen møtte jeg opp til fransktimen. Flere studenter satt og småsov nederst i klasserommet, antakelig overmannet av gårsdagens festligheter. Lukten av desinfeksjonsmiddel og rengjøringsvæske, pluss de vibrerende lysrørene og den ensfor­ mige messingen av betingelsesverb hensatte også meg i en slags transe, så jeg ble sittende ved pulten og svaie litt av kjedsomhet og utmattelse, og enset nesten ikke at tiden gikk. Etter timen gikk jeg til en telefonkiosk og slo nummeret til Francis på landet og lot det ringe kanskje femti ganger. Ikke noe svar. Jeg vandret tilbake til Monmouth House gjennom snøen og gikk opp på rommet mitt og tenkte, eller snarere, lot være å tenke, men satt på senga og stirret ut av vinduet på de isdekte barlindene nedenfor. Etter en stund reiste jeg meg og gikk bort til skrivebordet, men jeg klarte ikke å arbeide heller. Enveisbil­ letter, hadde damen sagt. Kunne ikke refunderes. Klokken var elleve om formiddagen i California. Begge for­ eldrene mine var på jobb. Jeg gikk ned til min gamle venn tele­ fonkiosken og slo nummeret til moren til Francis i Boston, og noteringsoverførte samtalen til fars telefon. - Jaså, Richard, sa hun da hun endelig fant ut hvem jeg var. - Så koselig. Så hyggelig av deg å ringe oss. Jeg trodde du skulle komme og være sammen med oss i New York i julen. Hvor er du, kjære deg? Kan jeg få noen til å hente deg? - Nei, tusen takk. Jeg er i Hampden, sa jeg. - Er Francis hjemme? - Kjære deg, han er jo på skolen, ikke sant? - Beklager, sa jeg plutselig forfjamset, det hadde vært feil å ringe på den måten, uten at jeg hadde planlagt hva jeg skulle si. - Jeg beklager. Jeg tror det er en misforståelse et sted. - Unnskyld? - Jeg syntes han sa noe om å dra til Boston i dag. - Jaså, men hvis han er her, skatten min, har jeg i hvert fall ikke sett ham. Hvor sa du at du var? Er du sikker på at jeg ikke skal sende Chris for å hente deg? - Nei takk. Jeg er ikke i Boston. Jeg er. . . - Ringer du helt fra skolen, sa hun forskrekket. - Er det noe i veien, kjære deg? - Neinei, naturligvis ikke, sa jeg. Et øyeblikk følte jeg mitt

164

vanlige behov for å legge på røret, men det var for sent nå. - Han var innom i går kveld, men da var jeg veldig søvnig, og jeg kunne ha sverget på at han sa at han skulle til Boston - åh! Her er han jo! sa jeg idiotisk, og håpet at hun ikke ville gjennom­ skue bløffen. - Hvor hen, søte deg? Der? - Jeg ser han kommer over plenen. Tusen takk Mrs. øh Abernathy, sa jeg, veldig forfjamset og helt ute av stand til å huske hva hennes nåværende ektemann het. - Bare si Olivia, kjære deg. Gi den slemme gutten et kyss fra meg og be ham ringe på søndag. Jeg sa adjø fort - nå hadde jeg virkelig begynt å svette - og jeg hadde akkurat snudd meg for å gå opp trappa, da Bunny, kledd i en av sine elegante nye dresser og med en svær tyggegummi som han tygget energisk på, kom ned bakgangen rett mot meg med lange skritt. Han var den siste jeg var opplagt til å snakke med, men jeg kunne ikke komme meg unna. - Hei, gammer’n, sa han. - Hvor er det blitt av Henry? - Jeg vet ikke, sa jeg etter en usikker pause. - Ikke jeg heller, sa han krigersk. - Har ikke sett ham siden mandag. Ikke Fran?ois eller tvillingene heller. Forresten, hvem var det du snakket med i telefonen? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. - Francis, sa jeg. - Jeg snakket med Francis. - Hmm, sa han og lente seg tilbake med hendene i lomma. - Hvor ringte han fra? - Hampden, går jeg ut fra. - Ikke rikstelefon? Det prikket i nakken min. Hva visste han om dette? - Nei, sa jeg. - Ikke så vidt jeg vet. - Henry har ikke sagt noe til deg om at han skulle reise bort, vel? - Nei. Hvordan det? Bunny svarte ikke først. Så sa han: - Det har ikke vært lys i det hele tatt hjemme hos ham de siste kveldene. Og bilen hans er borte. Den står ikke parkert noen steder i Water Street. Av en eller annen merkelig grunn lo jeg. Jeg gikk bort til bak­ døra, øverst på den var det et vindu som vendte mot parkerings­ plassen bak tennisbanene. Bilen til Henry var der, akkurat der

f 65

jeg hadde parkert den, så synlig som bare det. Jeg pekte på den. - Der er den, rett her ute, sa jeg. - Ser du den? Kjeven til Bunny begynte å arbeide langsommere, og slitet med å tenke formørket ansiktsuttrykket hans. - Jøss, det var rart. - Hvorfor det? Det kom en tankefull rosa tyggegummiboble ut mellom lep­ pene hans, den vokste langsomt, og eksploderte med et smell. - Ikke for noe, sa han energisk, og begynte å tygge igjen. - Hvorfor skulle de ha reist? Han skjøv håret bort fra øynene. - Det skulle du bare ha visst, sa han muntert. - Hva har du fore nå, gamle venn? Vi gikk opp til rommet mitt. Underveis stanset han ved husets kjøleskap og tok en titt i det. Han bøyde seg nærsynt ned for å få full oversikt over innholdet. - Er noe av dette ditt, gamle fyllesvin? sa han. - Nei. Han stakk hånden nedi og tok ut en frossen ostekake. En sørgmodig beskjed var festet til esken med teip. «Vær så snill ikke å stjele den. Jeg mottar stønad. Jenny Drexler.» - Den hadde vært midt i blinken akkurat nå, sa han og kastet et raskt blikk oppover og nedover gangen. - Kommer det noen? - Nei. Han stakk esken inn under frakken og gikk plystrende i for­ veien bort til rommet mitt. Da han var kommet inn, spyttet han ut tyggegummien og festet den på innsiden av søppelbøtta med en rask fmte-bevegelse, som om han håpet at jeg ikke skulle se at han gjorde det. Så satte han seg ned og begynte å spise av ostekaken rett av esken med en skje han hadde funnet på kom­ moden. - Æsj, sa han. - Helt forferdelig. Vil du ha litt? - Nei takk. Han slikket tankefullt på skjeen. - For mye sitron, det er det som er i veien. Og ikke nok fløteost. Han stanset - mens han tenkte på denne feilen ved kaken, trodde jeg - og så sa han brått: - Si meg. Du og Henry var mye sammen i forrige måned, var dere ikke? Jeg var plutselig på vakt. - Jeg vil anta det. - Pratet dere mye sammen? - En del.

166

- Fortalte han mye om da vi var i Roma, sa han og så skarpt på meg. - Ikke så veldig mye. - Sa han noe om hvorfor han dro hjem så tidlig? Endelig, tenkte jeg lettet. Endelig skulle vi komme til bunns i den saken. - Nei. Nei, han fortalte meg ikke så mye i det hele tatt, sa jeg, og det var jo sant. - Jeg visste at han hadde reist hjem tidlig da han dukket opp her. Men jeg visste ikke at du var der fremdeles. Til slutt spurte jeg ham om det en kveld, og han sa at du var det. Det er det hele. Bunny tok en matlei munnfull ostekake. - Sa han hvorfor han dro hjem? - Nei. Og da Bunny ikke svarte, la jeg til: - Det hadde noe med penger å gjøre, ikke sant? - Var det det han fortalte deg? - Nei. Og så, ettersom han var blitt stum igjen: - Men han sa at du ikke hadde likvider, og at han måtte betale husleien og greier. Er det riktig? Bunny hadde munnen full og med den ene hånden gjorde han en avfeiende bevegelse. - Den Henry, den Henry, sa han. - Jeg er glad i ham, og du er glad i ham, men oss imellom tror jeg han har litt jødeblod i årene. - Hva? sa jeg forskrekket. Han hadde akkurat tatt en stor bit til av ostekaken, og det tok en stund før han kunne svare. - Jeg har aldri hørt noen beklage seg så mye over å hjelpe en venn i nød, sa han til slutt. - Jeg skal si deg hva det er. Han er redd for at folk skal utnytte ham. - Hvordan mener du? Han svelget. - Jeg mener, antakelig har noen sagt til ham da han var liten «Gutten min, du har en masse penger, og en dag kommer folk til å prøve å lure dem fra deg». Håret hans hadde falt ned over det ene øyet, som en gammel sjøulk skjelte han lis­ tig på meg gjennom det andre. - Det dreier seg egentlig ikke om pengene, skjønner du, sa han. - Han trenger dem ikke selv, men det er prinsippet. Han har lyst til å vite at folk liker ham, ikke for pengenes skyld, men på grunn av ham selv, skjønner du. Jeg ble overrasket over denne utlegningen, som sto i strid

167

med det jeg visste var Henrys hyppige og - med mine mål - ekst­ ravagante gavmildhet. - Så det dreier seg ikke om penger, sa jeg til slutt. - Niks. - Hva dreier det seg om da, hvis du ikke har noe imot at jeg spør? Bunny bøyde seg fram, han så tankefull ut og et øyeblikk vir­ ket han nesten gjennomsiktig oppriktig, og da han åpnet mun­ nen igjen trodde jeg han skulle si rett ut hva han mente, men i stedet rensket han halsen og spurte om jeg, hvis jeg ikke hadde noe imot det, ville lage kaffe til ham? Den kvelden da jeg lå på senga og leste gresk, ble jeg overrump­ let over plutselig å huske noe, nesten som om jeg uten forvarsel hadde fått en skjult spotlight midt i ansiktet. Argentina. Selve ordet hadde mistet lite av sin skremmende kraft, og takket være min uvitenhet om den fysiske plassen det opptok på kartet, hadde det begynt å leve sitt eget liv. Det var den harde Ar-stavelsen i begynnelsen av ordet, den manet fram gull, avguder, forsvunne byer i jungelen, som igjen førte til det tause og skumle Gen-rommet, med det muntre spørrende Tina til slutt bare tull naturligvis, men akkurat da hadde jeg en forvirret fore­ stilling om at selve navnet, en av de få håndfaste og tilgjengelige kjensgjemingene, kanskje kunne være et kryptogram eller et spor. Men det var ikke det som fikk meg til å sette meg opp i senga, men at det plutselig gikk opp for meg hvor mye klokken var - tjue over ni, kunne jeg se da jeg så på klokken. Så nå var de alle om bord i flyet (eller var de det?) og suste av gårde gjennom den mørke himmelen mot min fantasis forunderlige Argentina. Jeg la fra meg boka og gikk og satte meg på en stol ved vindu­ et og arbeidet ikke mer den natten.

Helgen kom og gikk, slik helger gjør, og jeg brukte tiden til å lese gresk, innta måltider i ensomhet i spisesalen og følte meg like forvirret som før når jeg var på rommet mitt. Mine følelser var såret, og jeg savnet dem mer enn jeg ville innrømme. Dess­ uten oppførte Bunny seg underlig. Jeg støtte på ham et par gan­ ger i løpet av helgen, med Marion og venninnene hennes, og han pratet betydningsfullt i vei mens de stirret på ham med fjol­ 168

lete beundring (de fleste av dem studerte småskolepedagogikk, og jeg tror de syntes han var forferdelig lærd fordi han studerte gresk og gikk med små stålinnfattede briller). En gang så jeg ham sammen med en gammel venn, Cloke Raybum. Men jeg kjente ikke Cloke noe større, og jeg nølte med å stanse og hilse. Jeg avventet gresk-timen mandag med voldsom nysgjerrighet. Om morgenen våknet jeg klokken seks. Jeg hadde ikke lyst til å komme vanvittig tidlig, og satt fullt påkledd på rommet en lang stund, og det var med en kriblende fornemmelse at jeg så på klokken, og det gikk opp for meg at om jeg ikke satte opp far­ ten, ville jeg komme for sent. Jeg grep tak i bøkene og styrtet ut. Halvveis til Lyceum ble jeg klar over at jeg løp, og tvang meg selv til å gå i stedet. Jeg hadde fått igjen pusten da jeg åpnet bakdøra. Langsomt gikk jeg opp trappa, føttene mine beveget seg mens hodet mitt besynderlig nok var tomt - sånn som jeg hadde følt det som barn første juledags morgen når jeg etter en natt med nesten vanvittig spenning beveget meg nedover gangen til den lukkete døra presangene mine lå bak, som om det ikke var noe spesielt ved dagen, og med ett var jeg tømt for all forventning. De var der, alle sammen: tvillingene, rolige og oppmerksom­ me i vinduskarmen, Francis med ryggen til meg, Henry ved siden av ham, og Bunny på den andre siden av bordet, tilbakelent i stolen. Han holdt visst på å fortelle en eller annen historie. - Hør nå her, sa han til Henry og Francis, og snudde ansiktet litt for å se på tvillingene. Alle hadde blikket festet til ham, ingen hadde sett meg komme inn. - Fengselsdirektøren sier: «Gutten min, benådningen er ikke kommet fra guvernøren og den er allerede fem over. Har du noe du vil si?» Så tenker fyren seg om et øyeblikk, og mens de fører ham inn i kammeret - han førte blyanten tett opptil øynene og studerte den et øyeblikk, - kaster han et blikk over skulderen og sier: «Guvernør Det-og-det får iallfall ikke min stemme ved neste valg!» Han lo og tippet enda lenger tilbake i stolen, så kikket han opp og oppdaget at jeg sto som en tosk i døråpningen. - Kom inn, kom inn, sa han og lot forbeina på trestolen gå i gulvet med et brak. Tvillingene kikket opp, forskremte som to dådyr. Bortsett fra at han hadde strammet kjeven litt, var Henry like uanfektet som en Buddha, mens Francis var så blek at han nesten var grønn.

169

- Vi bare forteller noen vitser før timen begynner, sa Bunny gemyttlig, og lente seg tilbake i stolen. Han skjøv håret bort fra øynene. - Okei. Smith og Jones begår et væpnet innbrudd og begge blir dømt til døden. Naturligvis gjør de alt det vanlige for å bli benådet, men for Smith løper tiden ut først og nå skal han grilles i stolen. Han gjorde en resignert filosofisk håndbevegelse og helt uventet blunket han til meg. - Så, fortsatte han, - fører de ut Jones så han skal få se henrettelsen og han ser på mens de bind­ er fast kompisen hans - jeg la merke til at øynene til Charles var uttrykksløse og at han bet seg hardt i underleppa - da fengsels­ direktøren kommer inn. «Har du hørt noe om anken din, Jones?» sier han. «Ikke noe særlig, direktør,» sier Jones. «Ja,» sier fengselsdirektøren, «da er det vel ikke noen vits i at du går tilbake til cella?» Han kastet hodet tilbake og lo, fornøyd som bare det, men ingen andre så mye som smilte. Da Bunny begynte på’n igjen (- Og så den om Ville Vesten på den tiden de fremdeles hengte folk. . .), smøg Camilla seg bortover i vinduskarmen og smilte nervøst til meg. Jeg gikk bort og satte meg mellom henne og Charles. Hun ga meg et flyktig kyss på kinnet. - Hvordan har du det? sa hun. - Har du lurt på hvor vi har vært? - Det er helt utrolig at vi ikke har truffet deg, sa Charles lavt, han snudde seg mot meg og la ankelen over kneet. Foten hans skalv voldsomt, som om den levde sitt eget liv, og han la en hånd på den for å bringe den til ro. - Vi har hatt et forferdelig uhell med leiligheten. Jeg visste ikke hva jeg hadde ventet å høre fra dem, men det var iallfall ikke det. - Hva for noe da? sa jeg. - Vi glemte nøkkelen i Virginia. - Tante Mary-Gray måtte kjøre hele veien til Roanoke for å sende den med ekspress. - Jeg trodde dere hadde noen på framleie, sa jeg mistenk­ somt. - Han flyttet ut for en uke siden. Dumme som vi er, ba vi ham sende nøkkelen i posten. Vertinnen er i Florida. Vi har vært på landet hos Francis hele tiden. - Fanget som rotter. - Francis kjørte oss ut dit og omtrent tre kilometer fra huset 170

skjedde det noe forferdelig med bilen, sa Charles. - Svart røyk og skrapende lyder. - Styringen røk. Vi havnet i grøfta. De snakket meget fort begge to. Et øyeblikk ble de overdøvet av Bunnys skingrende stemme. - ... Nå hadde det seg sånn at denne dommeren hadde et spesielt system han likte å gå etter. Han pleide å henge en kvegtyv på mandager, en falskspiller på tirsdager, mordere på onsdager. . . - ... og etterpå, sa Charles, - måtte vi gå til fots helt til Fran­ cis og vi ringte til Henry i dagevis for å få ham til å komme og hente oss. Men han tok ikke telefonen - du vet hvordan det er å få tak i ham. - Og hos Francis fantes det ikke noe mat bortsett fra noen bokser med svarte oliven og en boks med Nesquik. - Ja. Vi spiste oliven og drakk Nesquik. Kunne dette være sant? Med ett begynte jeg å lure. Et kort øyeblikk ble jeg glad til sinns - herre min gud hvor dum jeg hadde vært - men så husket jeg hvordan leiligheten til Henry hadde sett ut, og koffertene ved døra. Bunny arbeidet seg opp til en storslått finale. - Så sa domme­ ren: «Gutten min, det er fredag, og jeg skulle svært gjeme ha hengt deg i dag, men jeg blir nødt til å vente helt til tirsdag for­ di...» - Det var ikke noe melk engang, sa Camilla. - Vi måtte blande Nesquiken med vann. Da hørte vi den lette lyden av noen som kremtet og jeg så opp og oppdaget at Julian lukket døra etter seg. - Du store min tid, for noen skravlebøtter, sa han i den plut­ selige tausheten som oppsto. - Hvor har dere vært, alle sam­ men? Charles hostet, han hadde blikket festet på et punkt på den andre siden av rommet, og han begynte temmelig mekanisk å fortelle historien om nøkkelen og leiligheten og bilen i grøfta og olivenene og Nesquiken. Vintersolen som kom skrått inn gjen­ nom vinduet, ga alt et stivnet og nøyaktig utmeislet utseende; alt var liksom uvirkelig, og jeg følte det som om det var en inn­ viklet film jeg hadde begynt å se på midt i og ikke riktig fikk tak i handlingen på. Av en eller annen grunn hadde fengselsvitsene til Bunny gjort meg nervøs, selv om jeg husket at han om høsten

171

også hadde fortalt en utrolig mengde sånne vitser. De hadde blitt møtt, den gangen som nå, med anstrengt taushet, men så var de jo bløte dumme vitser. Jeg hadde alltid trodd at grunnen til at han fortalte dem var at han hadde en skrullete gammel bok med advokatvitser på rommet eller noe i den duren, i hylla sam­ men med selvbiografien til Bob Hope, Fu Manchu-romanene og Men ofThought and Deed. (Det viste seg senere at det var nett­ opp det han hadde.) - Hvorfor ringte dere ikke til meg? sa Julian, fortørnet og kanskje litt fornærmet, da Charles var ferdig med historien sin. Tvillingene så tomt på ham. - Det falt oss ikke inn, sa Camilla. Julian lo og siterte en aforisme av Xenofon som handlet om telt og soldater og fienden utenfor, men som i overført betyd­ ning kunne tolkes dit hen at i vanskelige tider var det best å opp­ søke sine egne for å få hjelp. Jeg gikk hjem fra timen alene, og var både forvirret og opprørt. På dette tidspunktet var tankene mine blitt så selvmotsigende og foruroligende at jeg ikke engang kunne komme med hypote­ ser lenger, jeg lurte bare umælende på hva det var som foregikk rundt meg. Jeg hadde ikke noen flere timer den dagen, og tan­ ken på å gå tilbake til rommet mitt var uutholdelig. Jeg gikk bort til Fellesbygget og satt i en lenestol ved vinduet i omtrent tre kvarter. Skulle jeg gå på biblioteket? Ta bilen til Henry, som jeg fremdeles hadde, og kjøre en tur, kanskje se om det var en ettermiddagsforestilling på kinoen i byen? Skulle jeg gå og spørre Judy Poovey om å få en valium? Til slutt kom jeg fram til at det siste forslaget var en forutset­ ning for alle de andre. Jeg gikk tilbake til Monmouth og opp på rommet til Judy, men der fant jeg bare en beskjed i gulltusj på døra: «Beth - Lyst på lunsj på Manchester med Tracy og meg? Jeg er på kostymebutikken til elleve. J.» Jeg sto og stirret på døra til Judy som var dekorert med foto­ grafier av bilulykker, sensasjonsoverskrifter som var klipt ut av Weekly World News og en naken Barbie-dukke som hang fra en løkke på dørhåndtaket. Nå var klokken blitt ett. Jeg gikk tilbake til min egen uberørte hvite dør i enden av gangen, den eneste i rekken som var kjemisk fri for religiøs propaganda og plakater

172

av Fleshtones og fyndord om selvmord av Artaud, og lurte på hvordan de alle sammen var i stand til å få opp alt det tullballet på dørene sine så fort, og hvorfor de overhodet gjorde det. Jeg lå på senga og så opp i taket, og prøvde å gjette når Judy ville komme tilbake, prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre i mellomtiden, da det banket på døra. Det var Henry. Jeg åpnet døra litt mer og stirret på ham uten å si noe. Han stirret tilbake på meg med fast og tålmodig likegyldig­ het. Blikket hans var nøkternt og rolig og han hadde en bok under armen. - Hei. sa han. Det ble en ny pause, lenger enn den første. - Hei, sa jeg etter en stund. - Hvordan har du det? - Fint. - Det var bra. En ny lang pause. - Skal du gjøre noe i ettermiddag? sa han høflig. - Nei, sa jeg overrumplet. - Har du lyst til å kjøre en tur med meg? Jeg tok jakka. Da vi hadde kommet oss ut av Hampden, kjørte vi av fra motor­ veien og over til en strekning med grusvei som jeg aldri hadde sett. - Hvor er det vi skal? sa jeg litt urolig. - Jeg tenkte vi kunne ta en titt på et dødsbosalg på Old Quarry Road, sa Henry uforstyrret.

Jeg hadde aldri i mitt liv vært mer overrasket enn da veien om­ trent en time senere endelig førte oss til et stort hus med en pla­ kat på forsiden hvor det sto DØDSBOSALG. Selv om huset i seg selv var praktfullt, viste salget seg ikke å være noe særlig: et flygel dekket med et utvalg sølvtøy og glass med skår, en bestefarsklokke, flere esker fulle av plater, kjøk­ kenutstyr og leker, og noen overstoppede møbler som var klort opp av katter, det hele sto ute i garasjen. Jeg bladde gjennom en bunke gamle noter, mens jeg holdt øye med Henry. Han rotet rundt i sølvtøyet, spilte et par lidenskaps173

løse takter av «Tråumerei» på flygelet med én hånd, åpnet døra til bestefarsklokken og kikket på urverket, hadde en lang prat med eierens niese som akkurat var kommet fra hovedhuset, om hva som var den beste tiden å sette ut tulipanløk på. Etter at jeg hadde bladd gjennom notene to ganger, gikk jeg over til glasse­ ne og til platene: Henry kjøpte en hageskyffel for 25 cent. - Jeg beklager at jeg dro deg med helt hit ut, sa han på hjem­ veien. - Det er helt i orden, sa jeg, nedsunket i setet tett inntil døra. - Jeg er litt sulten. Er du? Vil du ha noe å spise? Vi stanset på en kafeteria i utkanten av Hampden. Det var nes­ ten helt tomt der på denne tiden av kvelden. Henry bestilte en voldsom middag - ertesuppe, roastbiff, salat, potetstuing med saus, kaffe, pai - og spiste den uten å si et ord med stor og meto­ disk nytelse. Jeg pirket i omeletten og hadde problemer med å ta øynene fra ham mens vi spiste. Jeg følte det som om-vi befant oss i spisevognen på et tog og hovmesteren hadde plassert meg ved siden av en annen ensom reisende av hankjønn, en hyggelig fremmed mann, som kanskje ikke snakket samme språk som jeg, men som likevel var tilfreds med å spise middagen sin sam­ men med meg, og rolig ga uttrykk for at han godtok meg som om han skulle ha kjent meg hele sitt liv. Da han var ferdig, tok han sigarettene ut av brystlomma (han røykte Lucky Strike, hver gang jeg tenker på ham, tenker jeg på den lille røde skiveblinken like over hjertet hans) og bød meg en, ved å riste to stykker ut av pakken og løfte det ene øyebry­ net. Jeg ristet på hodet. Han røykte en og så enda en, og over den andre kaffekoppen så han opp. - Hvorfor har du vært så stille i ettermiddag? Jeg trakk på skuldrene. - Har du ikke lyst til å høre om reisen vår til Argentina? Jeg satte koppen på skålen og stirret på ham. Så begynte jeg å le. - Jo, sa jeg. - Jo, det har jeg. Fortell. - Lurer du ikke på hvordan jeg vet det? At du vet det, mener jeg? Det hadde ikke falt meg inn, og jeg tror han skjønte det av ut­

174

trykket mitt, for nå var det han som lo. - Det er ikke noe mystisk ved det, sa han. - Da jeg ringte for å avbestille billettene - de ville ikke gjøre det, naturligvis, billetter som ikke refunderes og alt det der, men nå tror jeg at vi har fikset det - iallfall, da jeg ringte til flyselskapet, ble de temmelig forbauset, for de sa at jeg hadde ringt for å bekrefte dagen i forveien. - Hvordan kunne du vite at det var meg? - Hvem kunne det ellers ha vært? Du hadde nøkkelen. Joda, jeg vet det, sa han da jeg prøvde å avbryte ham. - Jeg lot deg be­ holde nøkkelen med vilje. Det ville ha gjort tingene lettere sene­ re, av mange grunner, men ved en tilfeldighet innfant du deg akkurat på galt tidspunkt. Jeg var bare borte fra leiligheten noen timer, skjønner du, og jeg drømte jo ikke om at du skulle inn­ finne deg mellom midnatt og syv om morgenen. Jeg må ha omgått deg med bare noen få minutter. Hadde du kommet en time eller så senere, hadde alt vært borte. Han tok en slurk av kaffen. Jeg hadde så mange spørsmål at det ikke var noen vits i å prøve å ordne dem i sammenhengende rekkefølge. - Hvorfor lot du meg beholde nøkkelen? sa jeg til slutt. Henry trakk på skuldrene. - Fordi jeg var temmelig sikker på at du ikke ville bruke den hvis du ikke var nødt til det, sa han. - Hvis vi virkelig hadde reist, ville noen til slutt ha måttet lukke opp leiligheten for vertinnen, og jeg ville ha sendt deg instruk­ ser om hvem du skulle ta kontakt med og hva du skulle gjøre med de tingene jeg hadde latt være igjen, men jeg hadde helt glemt den fordømte Liddell og Scott. Ålreit, det vil jeg ikke si. Jeg visste at du hadde latt den ligge der, men jeg hadde det tra­ velt og av en eller annen grunn trodde jeg aldri at du ville komme etter den bei Nacht und Nebel, så å si. Men det var dumt av meg. Du har like vondt for å sove som jeg. - Nå vil jeg ha det klart. Dere dro ikke til Argentina i det hele tatt? Henry snøftet, og ba om regningen. - Naturligvis ikke, sa han. - Ville jeg vært her om vi hadde gjort det? Da han hadde betalt, spurte han om jeg ville bli med hjem til Francis. - Jeg tror ikke han er hjemme, sa han. - Hvorfor skal vi dra dit da? - Fordi leiligheten min ikke ser ut og jeg bor hos ham helt til

175

jeg finner noen som kan rydde opp for meg. Du vet vel ikke til­ feldigvis om et godt rengjøringsbyrå? Francis sa at sist han hadde noen fra arbeidskontoret i byen, stjal de to flasker vin og femti dollar fra kommodeskuffen hans.

Underveis til North Hampden var det så vidt jeg klarte å dy meg for å overøse Henry med spørsmål, men jeg holdt munnen luk­ ket til vi var framme. - Han er ikke her, det er jeg sikker på, sa han da han låste opp døra. - Hvor er han? - Sammen med Bunny. Han har tatt ham med på Manchester til middag og så tror jeg de skulle på en film som Bunny hadde lyst til å se. Vil du ha kaffe? Leiligheten til Francis var i en stygg gård fra 1970-årene som colleget eide. Den var større og mer privat enn de gamle husene med eikegulv der vi bodde, og var derfor meget ettertraktet; til gjengjeld var det linoleumsgulv, mangelfullt opplyste ganger, og billig moderne inventar som på et Holiday Inn. Det lot ikke til å gjøre Francis så mye. Han hadde sine egne møbler der, som han hadde tatt med fra huset på landet, men han hadde vært skjødesløs da han valgte dem ut, og det var en grusom blanding av stilarter, møbelstoffer, lyst og mørkt treverk. En ransaking avslørte at Francis verken hadde te eller kaffe («Han bør ta seg en tur på butikken,» sa Henry og kikket inn i nok et tomt skap over skulderen min), bare et par flasker whisky og litt Vichy-vann. Jeg fant fram isbiter og et par glass og vi tok en helflaske Famous Grouse med oss inn i den mørke dag­ ligstua, der skoene våre ga gjenlyd mot den hvite linoleumen som lå over gulvet som en spøkelsesaktig villmark. - Så dere reiste ikke, sa jeg, etter at vi hadde satt oss og Henry' hadde skjenket et glass til hver av oss. - Nei. - Hvorfor ikke? Henry sukket, og stakk hånden i skjortelomma etter en siga­ rett. - Penger, sa han idet fyrstikken ga et strålende blaff i mør­ ket. - Jeg har ikke arvet en formue sånn som Francis, skjønner du, bare månedspenger. Det er mye mer enn jeg vanligvis tren-

176

ger for å leve, og i mange år nå har jeg satt mesteparten inn på en sparekonto. Men den har Bunny så godt som tømt. Det var helt umulig for meg å skaffe mer enn 30 000 dollar, til og med om jeg solgte bilen. - 30 000 dollar er en masse penger. -Ja. - Hvorfor trengte dere så mye? Henry blåste en røykring halvt inn i den gule lyssirkelen under lampen, halvt inn i mørket som omga den. - Fordi vi ikke skulle ha kommet tilbake, sa han. - Ingen av oss har arbeidstil­ latelse. Det vi tok med oss, måtte pent vare en god stund for oss alle fire. Forresten, sa han og hevet stemmen som om jeg hadde prøvd å avbryte ham - noe jeg faktisk ikke hadde tenkt å gjøre, jeg kom bare med en uartikulert forbauset lyd - forresten var Buenos Aires slett ikke bestemmelsesstedet vårt. Det var bare en mellomlanding. - Hva? - Hadde vi hatt penger, tror jeg vi ville ha tatt fly til Paris eller London, en virkelig storby med mye gjennomfart, og derfra til Amsterdam og til slutt kanskje til Sør-Amerika. På den måten ville det vært vanskeligere å oppspore oss, skjønner du. Men vi hadde ikke så mange penger, så alternativet var å dra rett til Argentina og derfra ad omveier komme oss til Uruguay - i seg selv et farlig og urolig sted, slik jeg ser det, men velegnet for vårt formål. Faren min har andeler i noe eiendomsutvikling der nede. Vi ville ikke hatt noen vanskeligheter med å finne et sted å bo. - Visste han om det, sa jeg, - faren din? - Han ville ha fått vite om det. Faktisk hadde jeg tenkt å be deg ta kontakt med ham når vi først kom fram. Hadde noe ufor­ utsett inntruffet, ville han vært i stand til å hjelpe oss, han ville til og med kunnet fått oss ut av landet om nødvendig. Han kjen­ ner folk der nede, folk i regjeringsposisjon. Hvis ikke, ville ingen ha fått greie på det. - Ville han gjort det for deg? - Far og jeg har ikke et veldig nært forhold, sa Henry, - men jeg er hans eneste barn. Han drakk resten av whiskyen og skranglet med istemingene i glasset. - Men uansett. Selv om jeg ikke hadde sa mye likvide midler, var kredittkortene mine mer 177

enn vi trengte, og dermed gjensto bare problemet med å reise en sum som var stor nok til at vi kunne leve av den en stund. Og her kom Francis inn i bildet. Han og moren hans lever av inn­ tektene av en formue, som jeg antar at du vet. men de har også rett til å ta ut opptil tre prosent av kapitalen i året, og det ville blitt en sum på om lag ett hundre og femti tusen dollar. Vanlig­ vis benytter ingen av dem seg av muligheten, men teoretisk kan de begge ta ut pengene når de vil. Et sakførerfirma i Boston for­ valter pengene, og torsdag morgen dro vi fra huset på landet, var innom Hampden et par minutter for at tvillingene og jeg kunne få tak i sakene våre, og så dro vi til Boston og sjekket inn på Parker House. Det er et virkelig hyggelig hotell, kjenner du det? Nei? Dickens pleide å bo der når han kom til Amerika. Uansett. Francis hadde en avtale med sakførerne, og tvillin­ gene hadde en del ting å ordne med passkontoret. Det krever mer planlegging enn man skulle tro å reise ut av landet, men alt var skikkelig tatt hånd om. Vi skulle dra neste aften og det så ikke ut til at noe kunne gå galt. Vi var litt bekymret for tvillin­ gene, men det ville naturligvis ikke ha vært noe problem selv om de hadde måttet vente i ti dager og reist etter oss. Jeg hadde endel ting å ordne selv, men ikke så mange, og Francis hadde forsikret meg om at han bare trengte å dra inn til sentrum og un­ dertegne noen papirer, og så var pengene hans. Moren hans ville oppdage at han hadde tatt pengene, men hva kunne hun gjøre med det når han først var reist? Men han kom ikke tilbake til avtalt tid, og det gikk tre timer, og så fire. Tvillingene kom tilbake og vi tre hadde akkurat be­ stilt lunsj fra romservice da Francis kom styrtende. Han var nes­ ten hysterisk. Alle det årets penger var borte, skjønner du. Mo­ ren hans hadde hevet hver øre tilgjengelig kapital første januar uten å si et ord til ham. Det var en ubehagelig overraskelse, og enda ubehageligere omstendighetene tatt i betraktning. Han hadde prøvd alt han kunne komme på - å låne penger på selve kapitalen, til og med å overdra andelene sine, og vet du noe om forvaltningsformuer, vet du også at det er omtrent det mest des­ perate man kan foreta seg. Tvillingene var tilhengere av at vi bare skulle sette i gang og ta sjansen. Men ... det var en van­ skelig situasjon. Hvis vi først dro, kunne vi ikke komme tilbake, og dessuten, hva skulle vi gjøre når vi kom fram? Bo i et hus i et

178

tre som Peter Pans Wendy og de fortapte guttene? Han sukket. - Så der sto vi, koffertene våre var pakket og passene våre gyldi­ ge, men vi hadde ingen penger. Jeg mener bokstavelig ingen penger. Til sammen hadde vi knapt fem tusen dollar. Vi disku­ terte det ganske lenge, men til slutt bestemte vi oss for at vi ikke hadde noe annet valg enn å dra tilbake til Hampden. Iallfall midlertidig. Han fortalte alt dette svært rolig, men mens jeg hørte på ham, kjente jeg at jeg fikk en klump i magen som stadig vokste. Bildet var fremdeles helt mørklagt, men jeg likte slett ikke det jeg kunne se av det. Jeg sa ikke noe på en lang stund, bare så på skyggene som lampen laget i taket. - Herregud, Henry, sa jeg til slutt. Stemmen min lød flat og underlig til og med i mine egne ører. Han løftet øyebrynene og sa ingenting, i hånden hadde han det tomme glasset, og ansiktet var halvt i skygge. Jeg sa på ham. - Herregud, sa jeg. - Hva er det dere har gjort? Han smilte skeivt, og lente seg fram ut av lysstrålen for å skjenke seg mer whisky. - Det tror jeg du allerede har ganske god peiling på, sa han. - Nå må jeg få spørre deg om noe. Hvor­ for har du dekket oss? - Hva? - Du visste at vi skulle reise fra landet. Du visste det hele tiden og du sa det ikke til en levende sjel. Hvorfor? Veggene var blitt borte og rommet var svart. I det grelle lyset fra lampen var ansiktet til Henry blekt mot alt det mørke, og det kom flakkende lysglimt fra brilleinnfatningen hans, brillene glø­ det i det ambrafargede dypet av whiskyglasset, lyste blått i øynene hans. - Jeg vet ikke, sa jeg. - Han smilte. - Nei? sa han. Jeg stirret på ham og sa ingenting. - Vi hadde jo ikke engang betrodd oss til deg, sa han. Han så meg inn i øynene, fast og intenst. - Du kunne ha stanset oss akkurat når du ville, og likevel gjorde du det ikke. Hvorfor? - Henry, hva i Guds navn har dere gjort? Han smilte. - Fortell meg det du, sa han. Og det verste var at på en eller annen måte visste jeg det. - Dere har drept noen, sa jeg, - ikke sant? 179

Han betraktet meg et øyeblikk, og til min fullstendige og tota­ le overraskelse lente han seg tilbake i stolen og lo. - Ett poeng til deg, sa han. - Du er akkurat like smart som jeg trodde. Jeg visste at før eller siden ville du komme fram til det, det er det jeg hele tiden har sagt til de andre. Rundt den bittelille lyssirkelen fra lampen hang mørket like tungt og håndgripelig som et gardin. I et plutselig anfall av noe som nesten var reisesyke, fikk jeg en liten stund både den klaustrofobiske fornemmelsen av at veggene styrtet ned over oss og den svimlende følelsen av at de trakk seg uendelig langt bort, og lot oss bli hengende der i et uendelig mørkt øde. Jeg svelget, og gjengjeldte blikket til Henry. - Hvem var det? sa jeg. Han trakk på skuldrene. - En bagatell, egentlig. Et uhell. - Ikke med vilje? - Gud i himmelen, nei, sa han bestyrtet. - Hva var det som skjedde? - Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Han stanset og tok en slurk. - Husker du i høst i timene til Julian da vi studerte det Platon kaller telestisk galskap? Bakcheia? Dionysisk vanvidd? - Ja, sa jeg, litt utålmodig. Det var så likt Henry å komme med noe sånt akkurat nå. - Jo, vi bestemte oss for å oppleve det. Et øyeblikk trodde jeg at jeg ikke hadde forstått ham. - Hva da? sa jeg. - Jeg sa at vi bestemte oss for å prøve å ha et bakkanal. - Kom igjen. - Vi gjorde det. Jeg så på ham. - Du spøker. - Nei. - Det er det sprøeste jeg noen gang har hørt. Han trakk på skuldrene. - Hvorfor hadde dere lyst til å gjøre noe sånt? - Jeg ble besatt av tanken. - Hvorfor? - Jo, så vidt jeg vet var det ikke blitt gjort på to tusen år. Han stanset opp da han så at han ikke hadde overbevist meg. - Du vet, tanken på å kunne holde opp å være seg selv, til og med for en liten stund, er helt fascinerende, sa han. - Å slippe unna den kognitive opplevelsesmodusen, å transcendere tilfeldigheten i 180

ens egen korte væren. Det er også andre fordeler, som det er vanskeligere å snakke om, ting som de gamle kildene bare anty­ der og som jeg først forsto etterpå. - Som for eksempel? - Vel, det er ikke uten grunn at det kalles for et mysterium, sa Henry surt. - Tro meg på mitt ord. Men man må ikke undervur­ dere den primære fascinasjonen - det å miste seg selv, miste seg selv fullstendig. Og derved bli gjenfødt til det uavbrutte livs prinsipp, hinsides dødelighetens og tidens fengsel. Det var det som tiltrakk meg fra starten av, til og med den gangen jeg ikke visste noe om emnet og tilnærmet meg det mindre som en po­ tensiell mystes enn som antropolog. Oldtidens kommentatorer uttaler seg ytterst forsiktig om det hele. Det krevde mye arbeid, men det var mulig å komme fram til noen av de hellige ritualene - hymnene, de hellige gjenstandene, hva man skal ha på seg og hva man skal si. Selve mysteriet var vanskeligere: hvordan ar­ beidet man seg inn i en slik tilstand, hva var katalysatoren? Det var noe drømmeaktig ved stemmen hans, som om han moret seg. - Vi prøvde alt. Alkohol, narkotika, bønner, til og med små doser med gift. Den første kvelden vi prøvde, ble vi rett og slett for fulle og svimet av i kitonene våre i skogen like ved huset til Francis. - Hadde dere kitoner på dere? - Ja, sa Henry irritert. - Det hele var i vitenskapens interesse. Vi laget dem av lakener vi fant på loftet hos Francis. I alle fall. Den første natten skjedde det ikke noe i det hele tatt, bortsett fra at vi ble bakfulle og støle fordi vi hadde sovnet på bakken. Derfor drakk vi ikke så mye neste gang, men der sto vi alle sam­ men midt på natten øverst i bakken bak huset til Francis, fulle og kledd i kitoner mens vi sang greske hymner akkurat som på en student-innvielsesfest, og plutselig begynte Bunny å le så voldsomt at han gikk over ende og rullet ned bakken. Det var ganske opplagt at alkohol alene ikke ville klare brasene. Herregud. Du aner ikke alle de tingene vi prøvde. Nattevåking. Faste. Drikkofre. Jeg blir deprimert bare ved tanken. Vi brente grener med skamtyde og pustet inn røyken. Jeg visste at pytiaen hadde tygget laurbærblad, men det virket ikke det hel­ ler. Hvis du tenker tilbake, fant du de laurbærbladene på kom­ fyren på kjøkkenet hos Francis.

181

Jeg stirret på ham. - Hvorfor visste jeg ikke noe om alt dette her? sa jeg. Henry stakk hånden i lomma etter en røyk. - Ja men, sa han, - jeg synes da det er ganske opplagt. - Hvordan mener du? - Naturligvis ville vi ikke fortelle deg det. Vi kjente deg jo nesten ikke. Du ville ha trodd at vi var gale. Han var stille et øyeblikk. - Du skjønner, vi hadde nesten in­ genting å gå ut fra, sa han. - Jeg tror at jeg på en måte var blitt villedet av beretninger om pytiaen, pneuma enthusiastikon, gif­ tig damp og alt det der. Selv om de bare er løst antydet, er disse prosessene bedre dokumentert enn de bakkiske metodene, og jeg trodde en stund at det var en sammenheng mellom de to. Først etter en lang periode med prøving og feiling ble det klart for meg at det ikke var det, og at det vi overså var noe som anta­ kelig var svært enkelt. Og det var det. - Og hva var det? - Bare dette. For å ta imot guddommen, i dette eller i andre mysterier, må man være i en tilstand av euphemia, kultisk ren­ het. Det ligger i selve kjernen av det bakkiske mysteriet. Til og med Platon snakker om det. Før Det guddommelige kan ta over, må vårt dødelige jeg, det av oss som er støv, som går i oppløs­ ning, bli så rent som mulig. - Hvordan da? - Gjennom symbolske handlinger, og de fleste er ganske uni­ verselle i den greske verden. Vann som blir helt over hodet, bad, faste - Bunny var ikke så god til å faste og heller ikke til å bade, spør du meg, men vi andre utførte alle ritualene. Men jo mer vi drev med det, jo mer absurd begynte det å virke alt sammen, helt til noe ganske opplagt slo meg en dag - nemlig at et hvilket som helst religiøst rituale er vilkårlig med mindre man er i stand til å se bortenfor det og til en dypere mening. Han stanset. - Vet du, sa han, - hva Julian sier om Divina Commedia? - Nei, Henry, det gjør jeg ikke. - At den er uforståelig hvis man ikke selv er kristen. At hvis man skal lese Dante og forstå ham, må man bli kristen om det så bare er for noen timer. Det var det samme med dette. Man måtte gå inn for det på dets egne premisser, ikke som kikker, ikke engang som forsker. Jeg tror at det i begynnelsen ikke var

182

mulig a betrakte det på noen annen måte, fordi vi jo så på det i løsrevne deler, ned gjennom århundrene. Livskraften i handlin­ gen var blitt helt omtåket, skjønnheten, redselen, offeret. Han tok et siste drag av røyken og slokket den. - For å si det enkelt, sa han, - vi var ikke troende. Og troen var den ene betin­ gelsen som var helt nødvendig. Tro, og total overgivelse. Jeg ventet på at han skulle fortsette. - Du må forstå at på det tidspunktet var vi på nippet til å gi opp, sa han rolig. - Det hadde vært et interessant forsøk, men ikke så interessant; og dessuten hadde det medført ganske mye bry. Du aner ikke hvor mange ganger du nesten overrasket oss. -Nei? - Nei. Han tok en slurk av whiskyen. - Du husker vel ikke at du kom ned trappa en kveld på landet, sånn ved tretiden om morgenen, sa han. - Ned til biblioteket etter en bok. Vi hørte deg i trappa. Jeg sto gjemt bak portierene, jeg kunne ha strukket ut hånden og tatt på deg hvis jeg hadde villet. En annen gang våknet du til og med før vi kom hjem. Vi måtte snike oss inn bakdøra, liste oss opp trappa som innbruddstyver - det var vel­ dig anstrengende, å krype rundt sånn, barbent i mørket. Dess­ uten begynte det å bli kaldt. De sier at oreibasia fant sted midt­ vinters, men jeg tror nok at det er atskillig mildere i Peloponnes på den tiden av året enn i Vermont. Men vi hadde jobbet med det så lenge, og i lys av det som var gått opp for oss, virket det idiotisk ikke å prøve en siste gang før det ble væromslag. Alt ble plutselig veldig høytidelig. Vi fastet i tre dager, og det var lenger enn vi noensinne hadde gjort. En budbringer kom til meg i en drøm. Alt gikk så fint, det skulle akkurat til å lette, og jeg hadde en følelse jeg aldri hadde hatt, av at virkeligheten omkring oss holdt på å gjennomgå en vakker og farlig forvandling, av at vi ble drevet fram av en makt vi ikke forsto, mot et mål jeg ikke kjente til. Han strakte seg etter drinken igjen. - Det eneste problemet var Bunny. På en eller annen grunnleggende måte gikk det ikke opp for ham at tingene var blitt vesentlig forandret. Vi var nær­ mere enn vi noensinne hadde vært, og hver dag var viktig. Det var allerede blitt veldig kaldt, og hvis det begynte å snø, og det kunne det gjøre hvilken dag som helst, ville vi bli nødt til å vente til våren. Etter alt vi hadde gjort, kunne jeg ikke finne meg i at 183

han skulle ødelegge det i siste øyeblikk. Og det visste jeg at han ville. 1 det avgjørende øyeblikket ville han begynne å fortelle en idiotisk vits og ødelegge alt. Den andre dagen hadde jeg mine tvil og så, om ettermiddagen på selve dagen, så Charles ham i Fellesbygget. Han spiste et varmt ostesmørbrød og drakk en milkshake. Det gjorde utslaget. Vi bestemte oss for å stikke av uten ham. Å dra ut i helgene var for risikabelt, siden du allerede flere ganger nesten hadde tatt oss på fersken, så vi hadde pleid å kjøre av gårde sent på torsdagene og komme tilbake klokken tre eller fire neste morgen. Men denne gangen dro vi tidlig, før mid­ dag, og vi sa ikke et ord om det til ham. Han tente en sigarett. Det ble en lang pause. - Og så, sa jeg. - Hva skjedde? Han lo. - Jeg vet ikke hva jeg skal si. - Hva mener du? - Jeg mener at det funket. - Det funket? - Fullstendig. - Men hvordan kunne . . . ? - Det funket. - Jeg tror ikke at jeg skjønner hva du mener når du sier at «det funket». - Jeg mener det helt bokstavelig. - Men hvordan? - Det var gripende. Praktfullt. Fakler, svimmelhet, sang. Ul­ ver som hylte rundt oss og en okse som buret i mørket. Elva var hvit. Det var som en film som blir kjørt i høy hastighet, månen vokste og minket, skyene raste over himmelen. Vinløvet vokste så fort opp av bakken at det viklet seg om træme som slanger, årstidene kom og gikk i et glimt, ja, det gikk hele år for alt jeg vet. . . Jeg mener, vi tenker oss at forvandlingen i det vi kan oppfatte med sansene våre, er selve essensen i tidsbegrepet, men det er det ikke i det hele tatt. Tiden er noe som upartisk trosser vår og vinter, fødsel og forråtnelse, godt og ondt. Tiden er uforanderlig og lystig og fullstendig uforgjengelig. Dualiteten opphører å eksistere, det finnes ikke noe ego, ikke noe «jeg», og likevel er det slett ikke som de grusomme lignelsene man av og til hører i østerlandske religioner, om at selvet er en vanndråpe som blir borte i universets hav. Det er mer som om universet ut­

184

vider seg helt til det fyller selvets grenser. Du aner ikke hvor far­ geløst det vanlige livets hverdagslige grenser fortoner seg etter en sånn ekstase. Det var som å være spedbarn. Jeg kunne ikke huske hva jeg het. Jeg hadde skåret føttene til blods og jeg kjen­ te det ikke engang. - Men i bunn og grunn er de jo sex-ritualer, er de ikke? Jeg sa det ikke som et spørsmål, men som noe jeg slo fast. Han fortrakk ikke en mine, men ventet på at jeg skulle fortsette. - Er de ikke det, kanskje? Han bøyde seg fram for å legge fra seg sigaretten i askebege­ ret. - Naturligvis, sa han medgjørlig, like fattet som en prest med den mørke dressen og de asketiske brillene. - Det vet du da like godt som jeg. Vi satt en stund og så på hverandre. - Akkurat hva var det dere gjorde? - Jeg synes egentlig ikke at vi trenger gå nærmere inn på det nå, sa han glatt. - Det var et visst kjødelig element ved det som skjedde, men av natur var fenomenet grunnleggende åndelig. - Dere så Dionysos, går jeg ut fra? Det var overhodet ikke alvorlig ment fra min side, og jeg ble forskrekket da han nikket like flyktig som om jeg hadde spurt ham om han hadde gjort leksene. - Så dere ham i kjøtt og blod? Geiteskinnet? Staven hans? - Hvordan vet du hva Dionysos er? sa Henry litt skarpt. - Hva er det du tror at vi så? En tegneseriefigur? En tegning fra en gresk vase? -Jeg kan bare ikke tro at du forteller meg at dere virkelig sa. . . - Hva hvis du aldri før hadde sett havet? Hva om det eneste du hadde sett var en bametegning - blå blyantstreker, krusete bølger? Ville du kjenne igjen det virkelige havet hvis du bare kjente tegningen? Du vet ikke hvordan Dionysos ser ut. Det er Gud vi snakker om nå. Og Gud er alvorlige saker. Han lente seg bakover i stolen og så granskende på meg. - Du trenger ikke å tro på noe av det jeg har fortalt deg, vet du, sa han. - Vi var fire stykker. Charles hadde et blodig bitemerke på armen som han ikke ante hvordan han hadde fått, men det var ikke et menneskebitt. Det var altfor stort. Og underlige merker etter stikk i stedet for tenner. Camilla sa at en del av tiden hadde o

185

hun trodd at hun var en hjort, og det var også veldig rart, fordi vi andre husket at vi hadde jaget en hjort gjennom skogen, tilsy­ nelatende i mange kilometer. Faktisk var det i mange kilometer. Det vet jeg helt sikkert. Det lot til at vi løp og løp og løp, for da vi kom til oss selv, hadde vi ingen anelse om hvor vi var. Senere kom vi fram til at vi hadde kommet oss over minst fire piggtråd­ gjerder, men hvordan vet jeg ikke, og vi var et godt stykke fra eiendommen til Francis, ni-ti kilometer inn i landet. Og her er det jeg kommer til den heller ulykksalige delen av historien. Jeg har bare en vag erindring av det. Jeg hørte noe bak meg, eller noen, og jeg bråsnudde og mistet nesten balansen, og dro til hva det nå enn var - en svær, utydelig, gul ting - med knytt­ neven, venstre knyttneven, som ikke er den gode hånden min. Jeg kjente en forferdelig smerte i knokene og så slo noen så hardt til meg at jeg mistet pusten. Det var mørkt, skjønner du; jeg kunne ikke se ordentlig. Jeg slo til igjen med høyre knytt­ neve, jeg slo så hardt jeg kunne og la hele tyngden min i slaget, og denne gangen hørte jeg et kraftig smell og et hyl. Vi er ikke helt klar over hva som skjedde etterpå. Camilla var et godt stykke lenger fram, men Charles og Francis var ikke så langt bak meg og tok meg snart igjen. Jeg husker helt tydelig at jeg sto på bena og så dem komme brasende gjennom buskene herregud, jeg kan se dem for meg. Håret deres var floket med blader og gjørme og klærne deres var omtrent i filler. De sto der og gispet etter pusten, blikket deres var glassaktig og de var fiendtlige - jeg kjente ikke igjen noen av dem og jeg tror vi kunne ha begynt å slåss hadde ikke månen kommet fram bak en sky. Vi stirret på hverandre. Jeg begynte å huske. Jeg så ned på hånden min og så at den var full av blod, og det som verre var. Så tok Charles et skritt fram og knelte ved noe som lå ved føttene mine, og jeg bøyde meg også ned og så at det var en mann. Han var død. Han var cirka førti år gammel og hadde på seg en gulrutete skjorte - du vet de ullskjortene de bruker her omkring - og halsen hans var brukket, og for å si det rett ut var hjememassen klint utover ansiktet hans. Jeg vet virkelig ikke hvordan det skjedde. Det var et forferdelig søl. Jeg var gjennomvåt av blod og det var til og med blod på brillene mine. Charles forteller det annerledes. Han husker at han så meg ved liket. Men han sier at han også husker at han sloss med noe,

186

at han dro sa hardt han kunne, og så plutselig ble klar over at det han dro i var armen til en mann, og at han selv hadde foten sin spent inn mot armhulen hans. Francis - ja, jeg vet ikke rik­ tig. Hver gang man snakker med ham, husker han forskjellig. - Og Camilla? Henry sukket. - Jeg tror at vi aldri vil få vite hva som egentlig skjedde, sa han. - Vi fant henne ikke før en god stund senere. Hun satt helt stille på elvebredden med føttene i vannet, kjolen hennes var helt hvit, og det eneste stedet det var blod, var i håret hennes. Det var mørkt og fullt av størknet blod, tvers igjennom. Som om hun hadde prøvd å farge det rødt. - Hvordan kan det ha skjedd? - Det vet vi ikke. Han tente en ny sigarett. - Uansett, mannen var død. Og der var vi, midt i skogen, halvnakne og fulle av gjørme med et lik på bakken foran oss. Vi var alle i ørska. Jeg var bare halvt bevisst, og holdt nesten på å sovne, men så gikk Francis og så nærmere etter og fikk temmelig voldsomme brekninger. Det var noe ved det som fikk meg tilbake til mine fulle fem. Jeg ba Charles finne Camilla og knelte og gikk gjennom lommene til mannen. Der var det ikke mye - jeg fant et og annet med navnet hans på - men det var naturligvis ikke til noen hjelp. Jeg ante ikke hva vi skulle gjøre. Du må huske på at det be­ gynte å bli kaldt, og jeg hadde verken spist eller sovet på lenge, og Jeg var ikke så veldig klar i toppen. I noen minutter - herre­ gud hvor forvirrende det var - tenkte jeg på å grave en grav, men så innså jeg at det ville være det rene skjære vanvidd. Vi kunne ikke bli der hele natten. Vi visste ikke hvor vi var, eller hvem som kunne komme, ikke engang hvor mye klokken var. Dessuten hadde vi ikke noe å grave med. Et øyeblikk fikk jeg nesten panikk - vi kunne ikke bare la liket ligge der under åpen himmel, kunne vi vel? - men så forsto jeg at det var det eneste vi kunne gjøre. Herregud. Vi visste ikke engang hvor bilen var. Jeg kunne ikke se for meg at vi dro liket over fjell og daler i gud vet hvor lenge, og om vi så fikk det helt til bilen, hvor skulle vi kjøre det hen? Så da Charles kom tilbake med Camilla, bare dro vi vår vei. Hvilket når jeg ser tilbake på det, var det smarteste vi kunne ha gjort. Det kryr ikke akkurat av drevne rettsmedisinere i Nord-

187

Vermont. Det er et primitivt sted. Hele tiden dør mennesker en voldsom naturlig død. Vi visste ikke engang hvem mannen var, det var ikke noe som forbandt oss med ham. Det eneste vi måtte passe på, var å finne bilen og komme oss hjem uten at noen så oss. Han bøyde seg fram og helte litt mer whisky i glasset sitt. - Og det var akkurat det vi gjorde. Jeg tok et glass til jeg også, og vi satt uten å si noe et minutt eller mer. - Henry, sa jeg til slutt. - Herregud. Han så forundret ut. - Det var virkelig et langt større sjokk enn du kan forestille deg, sa han. - En gang traff jeg en hjort med bilen. Det var et vakkert dyr, og å se det kjempe, med blod overalt og brukne ben... og dette var til og med mye verre, men jeg trodde iallfall at det var over. Jeg hadde aldri drømt om at vi skulle høre mer om det. Han tok en slurk av whiskyen. - Dessverre er ikke det tilfelle, sa han. - Det har Bunny sørget for. - Hva mener du med det? - Du så ham i dag tidlig. Han har nærmest drevet oss til van­ vidd på grunn av det. Det er like før jeg gir opp. Vi hørte lyden av en nøkkel i låsen. Henry tok glasset og drakk resten av whiskyen i en lang slurk. - Det er sikkert Fran­ cis, sa han, og tente taklyset.

5

Da lyset kom på, og den mørke sirkelen med ett igjen ble for­ vandlet til de hverdagslige og velkjente omgivelsene i dagligstua - rotete skrivebord, lav, bulkete sofa, de støvete og moteriktig skårne gardinene som var havnet hos Francis etter en av morens ominnredninger - var det som om jeg skulle ha tent på lampen etter en lang og vond drøm; jeg blunket med øynene og var let­ tet over å oppdage at dørene og vinduene fremdeles befant seg der det var meningen at de skulle, og at en djevelsk magi ikke hadde flyttet på møblene i mørket. Låsen gikk rundt. Francis kom inn fra den mørke gangen. Han pustet tungt, og med motløse rykk trakk han i fingertuppe­ ne på en hanske. - Herre Jesus, Henry, sa han. - For en kveld. Jeg var ute av synsranden hans. Henry så på meg og kremtet diskré. Francis bråsnudde. Jeg trodde blikket jeg sendte ham var vanlig nok, men det var det tydeligvis ikke. Det må ha stått skrevet over hele ansiktet mitt. Han stirret lenge på meg, hansken var halvt av og halvt på og dinglet slapt fra hånden hans. - Å nei, sa han til slutt uten å ta blikket fra mitt. - Henry. Du har ikke gjort det. - Jeg er redd for at jeg har det, sa Henry. Francis knep øynene tett sammen, og åpnet dem igjen. Han var blitt meget blek, og blekheten hans var tørr og talkumlignende som en krittegning på grovt papir. Et øyeblikk lurte jeg på om han skulle svime av. 189

- Det er i orden, sa Henry. Francis rørte ikke på seg. - Det er helt sant, Francis, sa Henry, litt irritabelt. - Det er i orden. Sett deg. Han hadde vondt for å puste, gikk tvers over rommet og falt tungt ned i en lenestol der han begynte å rote i lommene etter en sigarett. - Han visste det, sa Henry. - Det var jo det jeg sa til deg. Francis så opp på meg, den utente sigaretten skalv mellom fingertuppene hans. - Gjorde du det? Jeg svarte ikke. Et øyeblikk merket jeg at jeg lurte på om alt dette var en uhyrlig vits. Francis førte hånden langsomt ned langs ansiktet. - Nå vet vel alle det, antar jeg, sa han. - Jeg skjønner ikke en­ gang hvorfor det går inn på meg. Henry var gått ut på kjøkkenet etter et glass. Nå helte han litt whisky i det og ga det til Francis. - Deprendi miserum est, sa han. Til min overraskelse lo Francis, et humørløst lite snøft. - Herregud, sa han, og tok en stor slurk av drinken. - For et mareritt. Jeg kan ikke forestille meg hva du må tro om oss, Richard. - Det spiller ingen rolle. Jeg sa det uten å tenke meg om, men så snart jeg hadde sagt det, innså jeg, og det var litt av et sjokk, at det var sant, det spilte egentlig ikke så stor rolle, iallfall ikke på den måten man på forhånd ville ha trodd. - Jaha, jeg tror man kan si at vi virkelig er i trøbbel, sa Fran­ cis, og gned seg i øynene med tommelen og pekefingeren. - Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med Bunny. Jeg hadde lyst til å dra til ham da vi sto der i køen til den fordømte filmen. - Tok du ham med på Manchester? sa Henry. - Ja. Men folk er så nyfikne og du vet egentlig aldri hvem som kan slumpe til å sitte bak deg, ikke sant? Det var ikke engang noen god film. - Hva var det for noe? - Et eller annet tull om en ungkarsfest. Nå vil jeg bare ta en sovepille og køye. Han drakk opp whiskyen og skjenket seg en ny dram. - Her­ regud, sa han til meg. - Du tar det så fint. Jeg synes hele greia er så pinlig.

190

Vi var stille lenge. Til slutt sa jeg: - Hva skal dere gjøre? Francis sukket. - Vi mente jo ikke å gjøre noe, sa han. - Jeg vet at det høres ganske ille ut, men hva kan vi gjøre med det nå? Det var noe oppgitt i stemmen hans som på en og samme tid både gjorde meg sint og ulykkelig. - /eg vet ikke, sa jeg. - Hvor­ for i himmelens navn gikk dere ikke til politiet? - Nå spøker du visst, sa Henry tørt. - Dere kunne fortalt at dere ikke visste hva som hadde skjedd? At dere fant ham ute i skogen? Å herregud, ikke vet jeg, at dere kjørte på ham med bilen, at han løp ut i veien eller noe sånt? - Det ville ha vært svært dumt, sa Henry. - Det var et be­ klagelig uhell og jeg er lei for at det skjedde, men jeg ser ærlig talt ikke hvordan skattebetalerne eller jeg vil være tjent med at jeg tilbringer seksti eller sytti år av mitt liv i et fengsel i Vermont. - Men det var en ulykke. Det sa du selv. Henry trakk på skuldrene. - Hadde dere gått rett til politiet, kunne dere ha sluppet med en mindre alvorlig tiltale. Kanskje det ikke ville ha skjedd noe i det hele tatt. - Kanskje ikke, sa Henry elskverdig. - Men husk at vi befin­ ner oss i Vermont. - Hva pokker gjør det for forskjell? - Det gjør dessverre ganske stor forskjell. Hvis det hadde blitt rettssak, ville vi ha blitt dømt her. Og jeg kan legge til at det ikke er våre likemenn som ville ha sittet i juryen. - Hva så? - Si hva du vil, men du får ikke overbevist meg om at en jury med Vermont-folk på fattigdomsgrensen ville følt den aller minste medlidenhet med fire college-studenter som er anklaget for å ha myrdet en av naboene deres. - Innbyggerne i Hampden har i årevis håpet at det skulle skje noe sånt, sa Francis, og tente en ny sigarett med stumpen av den gamle. - Vi ville ikke slippe unna med uaktsomt drap. Vi ville vært heldige om vi ikke havnet i den elektriske stolen. - Tenk deg selv hvordan det ville tatt seg ut, sa Henry. - Vi er 191

unge alle sammen, med god utdannelse, og forholdsvis velstå­ ende, og det som kanskje er det viktigste, vi er ikke fra Vermont. Og jeg kan tenke meg at en rettferdig dommer kunne tatt i be­ traktning vår unge alder, og at det var et uhell og alt det der, men. . . - Fire rike college-ungdommer, sa Francis. - Fulle? Som hadde brukt stoff? På denne mannens eiendom midt på nat­ ten? - Var dere på hans eiendom? - Det ser sånn ut, sa Henry. - Det var der avisene skrev at li­ ket ble funnet. Jeg hadde ikke vært så lenge i Vermont, men jeg hadde vært der lenge nok til å vite hva en mann fra Vermont som var navnet verdig ville mene om det. Å ferdes uten lov på annen manns eiendom var ensbetydende med å bryte seg inn i huset hans. - Å herregud, sa jeg. - Og det er bare en del av det, sa Francis. - For Guds skyld, vi gikk i lakener. Barbent. Med blod over det hele. Fulle som nek. Du kan tenke deg hvordan det ville gått om vi hadde slept oss ned til politistasjonen og prøvd å forklare alt det deri - Ikke at vi var i en sånn tilstand at vi kunne ha forklart oss, sa Henry drømmende. - Helt sant. Jeg lurer på om du skjønner hva slags tilstand vi var i. Knapt en time tidligere hadde vi virke­ lig og på ordentlig vært ute av oss selv. Og det er kanskje en overmenneskelig anstrengelse å miste seg selv så totalt, men det er ingenting i forhold til anstrengelsen ved å komme tilbake til seg selv igjen. - Det var absolutt ikke som om noen bare kunne knipse med fingrene og så var vi våre gode gamle jeg igjen, sa Francis. - Tro du meg. Vi kunne like gjeme nettopp ha fått sjokkbehandling. - Jeg vet virkelig ikke hvordan vi kom oss hjem uten å bli sett, sa Henry. - Vi kunne overhodet ikke klart å lage en sannsynlig historie ut av det. Herregud. Det tok meg uker å komme over det. Camilla kunne ikke snakke på tre dager. Med et lite gys husket jeg: Camilla, med et rødt skjerf om hal­ sen, ute av stand til å snakke. Halsbetennelse, hadde de sagt. - Ja, akkurat det var veldig rart, sa Henry. - Hun tenkte klart nok, men ordene ville ikke komme riktig ut. Som om hun hadde 192

hatt slag. Da hun begynte å snakke igjen, kom gymnas-fransken hennes tilbake før engelsken eller gresken. Et barnslig ord­ forråd. Jeg husker at jeg satt ved sengen hennes, og hørte på mens hun telte til ti, og så på at hun pekte på la fenétre, la chaise. . . Francis lo. - Hun var så snål, sa han. - Da jeg spurte hvordan hun følte seg, sa hun: «Je me sens comme Héléne Keller, mon vieux.» - Gikk hun til lege? - Tuller du? - Hva hvis hun ikke var blitt bedre? - Jo, men vi hadde det sånn alle sammen, sa Henry. - Bortsett fra at det ga seg etter et par timer. - Dere kunne ikke snakke? - Med bitemerker og oppklort over det hele? sa Francis. - Målbundne? Halvveis forrykte? Hadde vi gått til politiet, ville vi ha blitt siktet for alle uoppklarte dødsfall i New England de siste fem årene. Han holdt opp en imaginær avis. - «Gale hippier tiltalt for landlig lystmord.» «Gamle Abe offer for rituelt drap.» - «Satanistiske tenåringer myrder gammel vermonter,» sa Henry og tente en røyk. Francis begynte å le. - Det ville vært noe annet om vi bare hadde en sjanse til å få anstendig saksbehandling, sa Henry. - Men det har vi ikke. - Og personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre enn å risike­ re dødsstraff når dommeren er en tumusdommer fra Vermont og juryen består av sentralborddamer. - Det ser ikke altfor lyst ut, sa Henry, - men det kunne abso­ lutt ha vært verre. Det store problemet nå er Bunny. - Hva er i veien med ham? - Det er ikke noe i veien med ham. - Hva er det da som er problemet? - Han kan bare ikke holde kjeft, det er det hele. - Har dere ikke snakket med ham? - Minst ti millioner ganger, sa Francis. - Har han prøvd å gå til politiet? - Hvis han går fram som han stevner, sa Henry, - vil han ikke ha bruk for det. De vil komme rett til oss. Å snakke fornuft med

193

ham hjelper ikke. Han fatter rett og slett ikke hvor alvorlig det er. - Men han vil da vel ikke at dere skal havne i fengsel? - Hvis han tenkte over det, er jeg sikker på at han ville skjønne at han ikke gjør det, sa Henry rolig. - Og jeg er sikker på at han ville skjønne at han ikke har spesielt lyst til å havne i fengsel selv. - Bunny? Men hvorfor? - Fordi han har visst om dette siden november og ikke gått til politiet, sa Francis. - Men det er ikke poenget, sa Henry. - Til og med han har vett nok til ikke å angi oss. Han har ikke stort til alibi for mordnatten, og hvis alle vi andre skulle bli satt inn, tror jeg han må vite at iallfall jeg ville gjøre alt som står i min makt for å sørge for at han holdt oss med selskap. Han stumpet sigaretten. - Problemet er at han er en tosk, og før eller senere vil han si gal ting til gal person, sa han. - Kan­ skje ikke med vilje, men jeg kan ikke late som om jeg er altfor opptatt av motivet akkurat nå. Du hørte ham i formiddag. Han ville virkelig være i trøbbel selv om dette ble kjent for politiet, men naturligvis tror han at disse grusomme vitsene er skrekke­ lig subtile og smarte og går langt over hodet på alle. - Han er bare akkurat smart nok til å innse hva for en tabbe det ville være å angi oss, sa Francis, og stanset for å skjenke seg en ny drink. - Men det ser ikke ut til at vi klarer å banke inn i hodet på ham at det er enda lurere for ham selv at han ikke går rundt og snakker som han gjør. Og jeg er slett ikke sikker på at han ikke bare vil plumpe ut med det til noen, når trangen til å tilstå kommer over ham. - Si det til noen? Til hvem da, for eksempel? - Til Marion. Faren sin. Studierektoren. Han grøsset. - Jeg blir helt svett bare jeg tenker på det. Han er akkurat typen som alltid reiser seg bak i rettssalen de siste fem minuttene av «Perry Mason». - Bunny Corcoran. Den store detektiven, sa Henry tørt. - Hvordan oppdaget han det? Han var jo ikke sammen med dere, var han vel? - Faktisk, sa Francis, - var han sammen med deg. Han så på Henry, og til min store overraskelse begynte de begge å le.

194

- Hva? Hva er det som er så morsomt? spurte jeg bestyrtet. Dette frambrakte nye latterbrøl. - Ingenting, sa Francis til slutt. - Det er virkelig ingenting, sa Henry med et forvirret lite sukk. - De underligste ting får meg til å le nå om dagen. Han tente en ny sigarett. - Han var sammen med deg den da­ gen, tidlig på kvelden iallfall. Husker du? Dere gikk på kino. - De 39 trinn, sa Francis. Med noe av et sjokk husket jeg det: en forblåst høstkveld, fullmånen var skjult bak støvete skyfiller. Jeg hadde sittet på biblioteket og arbeidet til sent og hadde ikke gått til middag. Da jeg gikk hjem med et smørbrød fra snackbaren i lomma, og de tørre bladene virvlet opp og danset på veien framfor meg, hadde jeg støtt på Bunny, på vei til Hitchcock-serien som Film­ klubben viste i auditoriet. Vi var sent ute, og det var ingen plasser igjen, så vi satte oss i den teppebelagte trappa. Bunny lente seg bakover på albuene med beina strakt ut foran seg, mens han tygget tenksomt på en kjærlighet på pinne med de bakre jekslene. Den sterke vinden slet i de tynne veggene, en dør smalt opp og igjen helt til noen satte en murstein foran den slik at den holdt seg åpen. På lerre­ tet hylte lokomotivene gjennom et mareritt i svart/hvitt med jembroer over dype avgrunner. - Vi tok en drink etterpå, sa jeg. - Så gikk han hjem. Henry sukket. - Hadde han bare gjort det, sa han. - Han spurte hele tiden om jeg visste hvor dere var. - Han visste det meget vel til og med. Vi hadde mange ganger truet med å la ham bli igjen hjemme hvis han ikke oppførte seg skikkelig. - Så kom han på den glupe tanken å stikke innom Henry for å skremme ham, sa Francis og skjenket seg en ny drink. - Det gjorde meg rasende, sa Henry brått. - Selv om det ikke hadde skjedd noe, var det snikete å gjøre det. Han visste hvor reservenøkkelen var, og han bare fant den fram og låste seg inn. - Til og med da kunne ingenting skjedd. Det var bare et for­ ferdelig sammentreff av omstendigheter. Hvis vi hadde stanset på landet for å kvitte oss med klærne våre, hvis vi var dratt hit eller til tvillingene, hvis Bunny ikke hadde sovnet. . . - Sovnet han? 195

- Ja, ellers ville han ha gitt opp og gått hjem, sa Henry. - Vi kom ikke tilbake til Hampden før seks om morgenen. Det var et under at vi fant veien til bilen, over alle de jordene i mørket. . . Ja, det var dumt å kjøre til North Hampden med de blodige klærne. Politiet kunne ha vinket oss inn, vi kunne ha kræsjet, hva som helst. Men jeg følte meg syk, jeg tenkte ikke klart, og jeg antar at jeg rent instinktivt kjørte hjem til min egen leilighet. - Han forlot rommet mitt rundt midnatt. - Ja, da var han alene i leiligheten min fra cirka halv ett til seks om morgenen. Og rettsmedisineren anslo at døden hadde inntruffet mellom ett og fire. Det er ett av de få anstendige kor­ tene skjebnen har delt ut til oss. Selv om Bunny ikke var sam­ men med oss, vil han ha vanskelig for å bevise at han ikke var det. Dessverre er ikke det et kort vi kan bruke unntatt under de aller verste omstendigheter. Han trakk på skuldrene. - Hadde han bare latt lyset stå på, hva som helst som kunne ha varslet oss. - Men det skulle være den store overraskelsen, skjønner du. Å overraske oss i mørket. - Vi gikk inn og slo på lyset, og da var det for sent. Han våk­ net med én gang. Og der sto vi. . . - I hvite kjortler og blodige som i en fortelling av Edgar Allan Poe, sa Francis nedtrykt. - Herregud, hva gjorde han? - Hva tror du? Vi skremte nesten livet av ham. - Det var til pass for ham, sa Henry. - Fortell ham om iskremen. - Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over, sa Henry sint. - Han hadde tatt en liter iskrem ut av fryseren for å spise mens han ventet - han gadd ikke ta litt i en skål, skjønner du, han måtte ta hele literen - og da han sovnet, smeltet den og rant utover hele ham og på stolen min og det pene lille orientalske teppet mitt. Det var en ganske fm antikvitet, det teppet, men på renseriet sa de at det ikke var noe de kunne gjøre med det. Det kom tilbake i filler. Og stolen min. Han grep etter en sigarett. - Han hylte som en stukket gris da han så oss . . . - Og han ville ikke holde kjeft, sa Francis. - Du må huske på at klokken var seks om morgenen, og naboene sov. . . Han ris­ tet på hodet. - Jeg husker at Charles tok et skritt bort til ham, og

196

prøvde å snakke med ham, og Bunny hylte og bar seg verre. Etter et minutt eller to . . . - Det var bare noen sekunder, sa Henry. - . . . etter et minutt tok Camilla opp et askebeger i glass og kylte mot ham og det traff ham rett i brystet. - Det var ikke noe hardt slag, sa Henry tenksomt, - men det var et slag i rett tid. Han holdt kjeft øyeblikkelig og stirret på henne og jeg sa til ham: «Bunny, hold kjeft. Du kommer til å vekke naboene. Vi kjørte på en hjort på veien hjem.» - Da, sa Francis, - tørket han seg i pannen og rullet med øynene og tok hele Bunny-leksa: «Å jøsses som dere skremte meg» og «jeg kan ikke ha vært helt våken» og så videre i det uendelige. . . - Og imens, sa Henry, - sto vi der alle fire i de blodige lake­ nene, med lysene på, uten gardiner, midt i glaninga til alle som tilfeldigvis kjørte forbi. Han snakket så høyt, og lyset var så skarpt, og jeg var så svak av utmattelse og sjokk at jeg kunne ikke gjøre noe særlig mer enn å stirre på ham. Herregud - vi var dekket med blodet til den mannen, det var blodige spor i hele huset, solen sto opp, og på toppen av det hele var Bunny her. Jeg klarte ikke å tvinge meg selv til å tenke på hva vi skulle gjøre. Da var det at Camilla meget fornuftig slo av lyset og plutselig skjønte jeg at uansett hvordan det tok seg ut, uansett hvem som var der, måtte vi komme oss ut av klæme og vaske oss uten å miste et minutt. - Jeg måtte bokstavelig talt rive av meg lakenet, sa Francis. - Blodet hadde størknet og det hadde klebet seg til meg. Da jeg hadde fått revet det av, var Henry og de andre på badet. Det var skum i luften, vannet i badekaret var rødlig, flisene var fulle av rustfargede flekker. Det var et mareritt. - Jeg kan ikke si hvor uheldig det var at Bunny tilfeldigvis var der, sa Henry og ristet på hodet. - Men for Guds skyld, vi kunne ikke bare bli stående der og vente på at han skulle gå. Det var blod overalt, naboene kom snart til å stå opp og for alt jeg visste ville politiet dundre på døren hvert øyeblikk. . . - Ja, det var for galt at vi skremte ham, men vi trodde jo ikke at vi drev på foran Edgar J. Hoover heller, sa Francis. - Nettopp, sa Henry. - Jeg har ikke lyst til å gi inntrykk av at Bunnys tilstedeværelse virket som noen trussel på dette punk­

197

tet. Den var bare plagsom, for jeg visste at han lurte på hva som foregikk, men akkurat da var han vår minste bekymring. Hadde vi hatt tid, ville jeg satt meg ned og forklart alt for ham i det øye­ blikket vi kom inn. Men det var ikke tid til det. - Å Jesus, sa Francis og grøsset. - Jeg kan fremdeles ikke gå inn på badet til Henry. Blod smurt ut over porselenet. Barber­ kniven til Henry som dinglet fra en krok. Vi var oppskrapte og oppklorte over det hele. - Charles var absolutt verst. - Å. herregud. Det stakk torner ut av hele ham. - Og det bittet. - Du har aldri sett noe sånt, sa Francis. - Femten centimeter i omkrets og merkene etter tennene dypt inn i kjøttet. Husker du hva Bunny sa? Henry lo. - Jo, sa han. - Fortell ham det. - Der var vi altså alle sammen, og Charles snudde seg for å få tak i såpen - jeg visste ikke engang at Bunny var der, jeg tror han kikket inn gjennom døren - da jeg plutselig hørte ham si, på den rare forretningsmessige måten sin: «Det ser ut som om den hjorten tok en jafs av armen din, Charles.» - Han sto der mesteparten av tiden, og kom med forskjellige kommentarer, sa Henry, - men plutselig var han ikke der len­ ger. Jeg ble litt urolig over at han hadde gått så brått, men glad for at han var ute av veien. Vi hadde en masse å gjøre og liten tid å gjøre det på. - Var dere ikke redde for at han skulle si det til noen? Henry så tomt på meg. - Hvem? - Meg. Marion. Hvem som helst. - Nei. På det tidspunktet hadde jeg ingen grunn til å tro at han ville gjøre noe sånt. Han hadde vært med oss på de tidligere forsøkene våre, vet du, så utseendet vårt virket ikke så uvanlig på ham som det ville ha gjort på deg. Hele saken var strengt hemmelig. Han hadde vært innblandet sammen med oss i månedsvis. Hvordan kunne han ha fortalt noe uten å forklare alt og stille seg selv i et dumt lys? Julian visste hva vi prøvde på, men jeg var likevel temmelig sikker på at Bunny ikke ville snakke med ham uten å sjekke med oss først. Og jeg hadde rett. Han stanset og tente en sigarett. - Det var nesten blitt dag, og fremdeles var det et forferdelig søl overalt - blodspor i inngan­

198

gen, kitonene som lå der vi hadde tatt dem av. Tvillingene tok på noen av mine gamle klær og gikk ut for å ta seg av inngangen og bilen innvendig. Jeg visste at vi måtte brenne kitonene, men jeg ville ikke tenne et stort bål i bakgården, jeg ville heller ikke brenne dem i leiligheten og risikere å starte brannalarmen. Vert­ innen advarer meg stadig mot å bruke peisen, men jeg hadde all­ tid hatt mistanke om at den funket. Jeg tok en sjanse og hadde flaks, den gjorde det. - Jeg var ikke til noen som helst hjelp, sa Francis. - Nei, det skal være sikkert og visst, sa Henry sint. - Jeg kunne ikke noe for det. Jeg trodde jeg skulle spy. Jeg gikk tilbake til rommet til Henry og sovnet. - Jeg tror at vi alle gjeme skulle gått og lagt oss, men noen måtte rydde opp, sa Henry. - Tvillingene kom inn ved syvtiden. Jeg holdt fremdeles på å slite med badet. Det var like mange tor­ ner i ryggen til Charles som det er nåler i en nålepute. Camilla og jeg jobbet en stund med ham med pinsett, så gikk jeg tilbake til badet for å gjøre det klart. Det verste var gjort, men jeg var så sliten at jeg ikke kunne holde øynene oppe. Håndklærne var ikke så ille - vi hadde for det meste unngått å bruke dem - men det var flekker på noen av dem, så jeg stappet dem i maskinen og slengte i noe vaskepulver. Tvillingene hadde sovnet på utbrettsenga i bakrommet, og jeg dyttet Charles over og sloknet som et lys. - Fjorten timer, sa Francis. - Jeg har aldri sovet så lenge i hele mitt liv. - Ikke jeg heller. Som en død mann. Uten å drømme. - Jeg kan ikke få fortalt deg hvor forvirrende det var, sa Fran­ cis. - Solen sto opp da jeg gikk og la meg, og det var akkurat som om jeg nettopp hadde lukket øynene da jeg åpnet dem igjen, og det var mørkt, og telefonen ringte, og jeg hadde ikke anelse om hvor jeg var. Den ringte og ringte, og til slutt sto jeg opp og kom meg ut på gangen. Det var noen som sa at jeg ikke skulle ta den, men . . . - Jeg har aldri sett din like når det gjelder å ta telefonen, sa Henry. - 711 og med i andres hus. - Men hva mener du jeg skal gjøre? Bare la den ringe? Iallfall så tok jeg den, og det var Bunny, blid som en sol. Jøsses, vi hadde virkelig vært i en sørgelig forfatning alle fire, og hadde vi

199

tenkt å bli nudister eller, og hva om vi alle gikk på Brasseriet og fikk oss litt mat? Jeg satte meg opp i stolen. - Vent, sa jeg. - Var det den kvel­ den . . . ? Henry nikket. - Du kom, du også, sa han. - Husker du? - Naturligvis, sa jeg, uforklarlig opprømt over at historien endelig passet inn med mine egne opplevelser. - Naturligvis. Jeg traff Bunny på vei bort til dere. - Hvis du ikke tar det ille opp, må jeg si at vi alle ble litt for­ bauset over at han dukket opp sammen med deg, sa Francis. - Jo, ja, jeg tror nok at han etter hvert ville ha oss for seg selv og finne ut av hva som hadde skjedd, men det kunne jo vente, sa Henry. - Du må tenke på at utseendet vårt ikke ville ha fore­ kommet ham så underlig som det kunne ha gjort. Han hadde jo vært sammen med oss før, på netter som var nesten like . . . hva er ordet jeg leter etter? - Når vi hadde spydd overalt, sa Francis, - og falt i gjørmen og ikke var kommet hjem før daggry'. Det var blodet - han kan ha lurt på akkurat hvordan vi drepte den hjorten - men likevel. Ille til mote tenkte jeg på Bakkantinnene: hover og blodige ribbein, rester som dinglet fra træme. Det var et ord for det på gresk: omofagia. Plutselig husket jeg det: Jeg kom inn i leilighe­ ten til Henry, alle så slitne ut, Bunnys spydige hilsen «Khairei, hjortedrepere!». De hadde vært stille den kvelden, stille og bleke, men ikke mer enn hva som var rimelig for folk som led av spesielt ondar­ tet bakrus. Det eneste som virket uvanlig, var halsbetennelsen til Camilla. De hadde vært fulle kvelden i forveien, fortalte de meg, fulle som alker: Camilla hadde glemt genseren hjemme og var blitt forkjølet på turen tilbake til North Hampden. Ute var det mørkt og regnet øste ned. Henry ga meg bilnøkkelen og ba meg kjøre. Det var fredag kveld, men været var så dårlig at det var nes­ ten tomt på Brasseriet. Vi spiste welsh rarebit og lyttet til regnet som trommet mot taket. Bunny og jeg drakk whisky og varmt vann, de andre drakk te. - Er magen urolig, bakchoi, spurte Bunny sleipt da kelneren hadde tatt imot bestillingene våre. Camilla skar en grimase til ham.

200

Da vi gikk ut til bilen etter middag, gikk Bunny rundt den, in­ spiserte lyktene, sparket på dekkene. - Er det den dere brukte i går kveld? sa han og blunket mot regnet. -Ja. Han skjøv det fuktige håret bort fra øynene og bøyde seg for å undersøke støtfangeren. - Tyske biler, sa han. - Liker ikke å si det, men jeg tror disse sauerkrautene har tatt innersvingen på Detroit-metallet. Jeg ser ikke en skramme. Jeg spurte ham hva han mente. - Jøsses, de kjørte rundt i fylla. Var en fare for offentlig ferd­ sel. Kjørte på en hjort. Drepte dere den? spurte han Henry. Henry var på vei til passasjersiden og så opp. - Hva for noe? - Hjorten. Strøk den med? Henry åpnet døra. - Temmelig dau så vidt jeg kunne se, sa han.

Det ble stille en lang stund. Røyken fikk øynene mine til å verke. Den lå i en tykk grå tåke under taket. - Så hva er problemet? sa jeg. - Hva mener du? - Hva var det som skjedde? Fortalte dere ham det eller ikke? Henry pustet dypt. - Nei, sa han. - Vi kunne ha gjort det, men det var opplagt at jo færre som visste om det, jo bedre. Første gangen jeg traff ham på tomannshånd, tok jeg forsiktig opp sa­ ken, men han så ut til å være tilfreds med historien om hjorten, så jeg lot det være med det. Hvis han ikke hadde funnet det ut av seg selv, var det iallfall ingen grunn til å fortelle ham det. Li­ ket ble funnet, og det sto en artikkel i Hampden Examiner, ikke noe problem i det hele tatt. Men så - og det var skikkelig uflaks, antakelig har de ikke så mange sånne historier i Hampden trykte de en oppfølger to uker senere. «Mystisk dødsfall i Battenkill County.» Og det var den Bunny så. - Det var helt idiotisk, sa Francis. - Han leser aldri avisen. In­ genting av dette ville ha skjedd, hadde det ikke vært for den for­ dømte Marion. - Hun har et abonnement, det har noe å gjøre med Førskolesentret, sa Henry og gned seg i øynene. - Bunny var sammen med henne i Fellesbygget før lunsj. Hun snakket med en av 201

venninnene sine - Marion altså - og jeg antar at Bunny kjedet seg og begynte å lese i avisen hennes. Tvillingene og jeg gikk opp for å si hei, og det første han sa, han ropte det omtrent tvers over hele rommet, var «Se her, dere, en eller annen kyllingoppdretter er blitt drept like ved huset til Francis». Så leste han litt av artikkelen høyt. Brudd på hjerneskallen, ikke noe mordvåpen, ikke noe motiv, ingen spor. Jeg prøvde å finne ut av hvor­ dan jeg skulle få ham til å skifte emne, da han sa: «Hei og hå. Ti­ ende november? Det var den kvelden dere alle sammen var ute hos Francis. Den natten dere kjørte over den hjorten.» «Jeg kan ikke tro at det stemmer,» sa jeg. «Det var den tiende. Jeg husker det fordi det var dagen før mutterin hadde bursdag. Det var da virkelig greier, ikke sant?» «Ja jo,» sa vi, «det var det virkelig.» «Hadde jeg vært mistenksom av meg,» sa han, «ville jeg trodd at det var dere som hadde gjort det, Henry, dere kom jo tilbake fra Battenkill County den natten med blod fra topp til tå.» Han tente en røyk til. - Du må huske at det var lunsjtid. Det var stappfullt i Fellesbygget, Marion og venninnene hennes lyt­ tet til hvert eneste ord, og dessuten så vet du hvor gjennomtren­ gende stemmen hans er... Vi lo selvfølgelig, og Charles sa noe morsomt, og vi hadde akkurat klart å få ham over på noe annet da han så på avisen igjen. «Jeg kan rett og slett ikke tro det, dere,» sa han. «Et ekte mord, ute i skauen også, mindre enn en halv mil fra der hvor dere var. Vet dere hva, hvis purken hadde tauet dere inn den natten, hadde dere sikkert sittet inne nå. Det er et telefonnummer man kan ringe hvis man har opplysninger å komme med. Hvis jeg ville, skal jeg vedde på at jeg kunne få dere fire opp i skikkelig trøbbel...» og så videre og så videre. Jeg visste naturligvis ikke hva jeg skulle tro. Spøkte han, hadde han virkelig mistanker? Til slutt fikk jeg ham til å droppe det, men jeg hadde fremdeles en ekkel følelse av at han hadde følt hvor urolig jeg var blitt. Han kjenner meg så godt - og han har en slags sjette sans om den slags ting. Og jeg var urolig. Du store allverden. Det var like før lunsj, alle sikkerhetsvaktene sto rundt omkring, og halvparten av dem har forbindelse med poli­ tiet i Hampden ... Jeg mener, det var helt umulig at historien vår kunne tåle politiavhør og det visste jeg. Det var opplagt at vi ikke hadde kjørt på en hjort. Det var ikke så mye som en 202

skramme på noen av bilene. Og hvis noen bare laget så mye som en tilfeldig sammenheng mellom oss og den døde mannen . . . Så jeg var som sagt glad da han droppet emnet. Men til og med da hadde jeg følelsen av at det ikke var siste gang vi hørte om det. Han ertet oss med det - temmelig uskyldig, tror jeg, men både offentlig og privat - gjennom resten av semestret. Du vet hvordan han er. Når han først får noe sånt på hjernen, så gir han seg ikke. Det visste jeg. Bunny hadde en uhyggelig evne til å snuse opp samtaleemner som var ubehagelige for de han snakket med, og til å dvele nådeløst ved dem når han først hadde klart det. I alle de månedene jeg hadde kjent ham, hadde han for eksempel ald­ ri holdt opp å erte meg med den jakka jeg hadde hatt på da jeg spiste lunsj med ham den første dagen, og med det han betrak­ tet som min dårlige og smakløse kaliforniske måte å kle meg på. Rent objektivt var klæme mine faktisk ikke så forskjellige fra hans egne, men de spydige bemerkningene hans om emnet var uuttømmelige og utrettelige. Jeg tror det kom av at han, til tross for min godmodige latter, må ha visst at han rørte ved en nerve, at jeg faktisk var meg utrolig bevisst de omtrent umerkelige for­ skjellene i klær og de langt fra så umerkelige forskjellene i være­ måte og oppførsel mellom meg og de andre. Jeg er flink til å gli inn i alle miljøer - aldri har man sett en mer typisk kalifornisk tenåring enn meg, og aldri en mer lastefull og kynisk pre-medisinsk student - men på en eller annen måte, til tross for mine anstrengelser, er jeg aldri i stand til å smelte helt inn i miljøene, og i visse henseende fortsetter jeg å være helt forskjellig fra mine omgivelser, akkurat som en grønn kameleon fortsetter å være en enhet som er atskilt fra det grønne bladet den sitter på, uansett hvor fullkomment den har gått i ett med en bestemt sjatterings hårfine nyanser. Hver gang Bunny frekt og i alles påhør anklaget meg for å gå med en skjorte som inneholdt poly­ ester, eller kom med en kritisk bemerkning om at de helt vanlige buksene mine, som var identiske med hans egne, var besmittet med noe han kalte et «vestlig snitt», kom mesteparten av nytel­ sen denne sporten ga ham av hans ufeilbarlige blodhundteft om at av alle emner var det dette som var aller mest ubehagelig for meg. Han kunne ikke ha unngått å legge merke til at han rørte ved et svært så ømt punkt hos Henry når han nevnte mordet; og

203

når han først følte at det var der, kunne han ikke la være med å fortsette å stikke borti det. - Han visste naturligvis ingenting, sa Francis. - Han gjorde virkelig ikke det. Det hele var en stor vits for ham. Han likte å slenge ut hentydninger om bonden vi hadde myrdet, bare for å se at jeg skvatt. En dag fortalte han meg at han hadde sett en po­ litimann utenfor huset mitt som stilte spørsmål til vertinnen min. - Den tok han med meg også, sa Henry. - Han spøkte hele tiden med at han skulle ringe tipstelefonen til avisen, og at vi fem kunne dele pengene oss imellom. Løftet av røret på telefo­ nen. Lot som om han slo nummeret. - Du skjønner vel hvor tynnslitt det ble etter en stund. Herre­ gud. Noen av de tingene han sa mens du var til stede... det jævlige var at man aldri kunne vite når det kom. Like før se­ mestret var slutt, festet han en kopi av avisartikkelen under vin­ dusviskeren på bilen min. «Mystisk dødsfall i Battenkill County.» Det var jævlig å vite at han hadde spart på den i ut­ gangspunktet, og beholdt den hele den tiden. - Det verste, sa Henry, - var at det absolutt ikke var noe vi kunne gjøre. En stund tenkte vi til og med på å fortelle ham det rett ut, utlevere oss til ham på nåde og unåde så å si, men da var det så sent at vi skjønte at det var umulig å si hvordan han kom til å reagere. Han var gretten og syk og bekymret over karakte­ rene sine. Og dessuten var semestret nesten over. Det virket som om det beste vi kunne gjøre, var å holde oss på godsiden av ham helt til juleferien - ta ham med ut, kjøpe ting til ham, være veldig oppmerksomme - og håpe at det ville gi seg i løpet av vin­ teren. Han sukket. - På slutten av omtrent alle semestre jeg har vært gjennom med Bunny, har han foreslått at vi to skulle reise en tur sammen, og med det har han ment at vi skulle dra til et sted han hadde valgt og som jeg skulle betale for. Han har ikke nok pen­ ger til å komme seg til Manchester på egen hånd. Og da emnet kom opp, slik jeg visste det ville, omtrent en uke eller to før sko­ len var ferdig, tenkte jeg: hvorfor ikke? På den måten kunne en av oss iallfall holde øye med ham over vinteren, og kanskje et miljøskifte kunne ha en gunstig innvirkning på ham. Jeg bør dessuten legge til at det heller ikke virket så dumt om han følte

204

at han sto i en viss takknemlighetsgjeld til meg. Han hadde lyst til å reise enten til Italia eller til Jamaica. Jeg visste at jeg ikke kunne utstå Jamaica, så jeg kjøpte to billetter til Roma og ord­ net med rom i nærheten av Piazza di Spagna. - Og du ga ham penger til klær og til alle de unødvendige ita­ lienske bøkene. - Ja. Alt i alt medførte det betydelige utgifter, men det virket som en god investering. Jeg trodde til og med at det kunne bli litt morsomt. Men aldri i mine villeste fantasier. . . Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne. Jeg husker at da han så rom­ mene - de var virkelig svært pene, med fresker i taket, en vak­ ker gammel balkong, fantastisk utsikt, jeg var ganske stolt av meg selv som hadde funnet dem - ble han rasende, og begynte å klage over at det var tarvelig, at det var for kaldt og at sanitær­ anlegget var dårlig; kort sagt at stedet var helt umulig, og han lurte på hvordan jeg var blitt lurt til å leie det. Han hadde trodd jeg ville ha visst bedre enn å gå i en lusen turistfelle, men han skjønte at han hadde tatt feil. Han antydet at noen ville skjære over halsen på oss om natten. På det tidspunktet var jeg mer vel­ villig innstilt til nykkene hans. Jeg spurte ham hvor han ville fo­ retrekke å bo, hvis han ikke likte disse rommene? Og han kom med et forslag, hvorfor dro vi ikke bare rett ned og skaffet oss en suite - ikke et rom, skjønner du, men en suite - på Grand Hotel? Han ga seg ikke, og til slutt fortalte jeg ham at det kom vi slett ikke til å gjøre. For det første var kursen dårlig og rommene bortsett fra at de var forskuddsbetalt, og med mine penger - var allerede mer enn jeg hadde råd til. Han furtet i dagevis, lot som om han fikk astmaanfall, hang med hodet og snøftet i inhalasjonsapparatet og småkjeftet på meg hele tiden - han anklaget meg for å være smålig og så videre, og når han var ute og reiste, likte han å gjøre det skikkelig - og til slutt klarte jeg ikke å be­ herske meg lenger. Jeg fortalte ham at hvis rommene var bra nok for meg, var de sikkert bedre enn det han var vant til - jeg mener, herregud, det var et palass og det tilhørte en grevinne, jeg hadde betalt en formue for dem - kort sagt, at det ikke fan­ tes noen muligheter for at jeg skulle betale 500 000 lire natten for å havne i selskap med amerikanske turister og kunne bruke et par ark brevpapir med hotellets navn på.

205

Så vi fortsatte å bo ved Piazza di Spagna, og han fortsatte med å gjøre tilværelsen til en forsmak på Helvete. Han klaget uopphørlig - på gulvteppet, på det sanitære, på at han følte at jeg ikke forsynte ham med nok lommepenger. Vi bodde bare et par skritt fra Via Condotti, den dyreste handlegaten i Roma. Jeg var heldig, sa han. Ikke rart at jeg hadde det fint, siden jeg kunne kjøpe alt jeg ville, mens han bare kunne ligge og gispe etter pusten på loftet som et stakkars stebarn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å få ham blid, men jo flere ting jeg kjøpte til ham, jo mer ville han ha. Dessuten ville han omtrent ikke slippe meg av syne. Han klaget hvis jeg lot ham være alene bare et par minut­ ter, men hvis jeg ba ham bli med meg til et museum eller en kirke - herregud, vi var jo i Roma - kjedet han seg forferdelig og maste på at vi skulle gå. Det gikk så langt at jeg ikke engang kunne lese en bok uten at han kom seilende inn. Herregud. Han sto utenfor døren og maste på meg mens jeg badet. Jeg kom over ham mens han undersøkte kofferten min. Jeg mener - han stoppet taktfullt - til og med med en tilbakeholden person er det litt irriterende å ha noen så tett innpå livet. Kanskje jeg bare hadde glemt hvordan det var da vi bodde sammen første året vi studerte, eller kanskje jeg rett og slett var blitt mer vant til å bo alene, men etter en uke eller to på den måten var jeg et nerve­ vrak. Jeg tålte omtrent ikke synet av ham. Og det var også andre ting som bekymret meg. Du vet, sa han brått henvendt til meg, - at jeg av og til får anfall av hodepine, av det ganske plag­ somme slaget? Det visste jeg. Bunny - som elsket å fortelle om egne og and­ res sykdommer - hadde hvisket med ærefrykt da han beskrev dem: Henry som lå flat på ryggen i et mørkt rom med isomslag og et lommetørkle over øynene. - Jeg får dem ikke så ofte som jeg gjorde før. Da jeg var tret­ ten eller fjorten hadde jeg dem hele tiden. Men nå ser det ut til at når de kommer - av og til er det bare én gang i året - er de mye verre. Og etter at jeg hadde vært et par uker i Italia, kjente jeg at et anfall var i anmarsj. Ikke til å ta feil av. Lydene blir høy­ ere, gjenstandene blir flimrende, avstandssynet uklart og jeg ser all slags ubehagelige ting som svever i utkanten av synsfeltet. Jeg kjenner et voldsomt trykk i luften. Jeg ser på et gateskilt og er ikke i stand til å lese det, jeg oppfatter ikke den enkleste set-

206

ning som blir uttalt. Når det kommer så langt er det ikke så mye å gjøre, men jeg gjorde hva jeg kunne - holdt meg på rommet med nedrullede persienner, tok medisin og prøvde å holde meg i ro. Til slutt innså jeg at jeg ville bli nødt til å telegrafere til le­ gen min i Statene. Medisinene de gir meg, er for sterke til at jeg får dem på resept, vanligvis går jeg til akuttmottaket og får en sprøyte. Jeg var ikke sikker på hva en italiensk lege ville gjøre hvis jeg, en amerikansk turist, dukket stønnende opp på konto­ ret hans og ba om en sprøyte med fenobarbital. Men da var det for sent. Hodepinen var over meg i løpet av et par timer og deretter var jeg helt ute av stand både til å finne fram til en lege og til å gjøre meg forstått om jeg hadde klart det. Jeg vet ikke om Bunny prøvde å få tak i lege til meg eller ikke. Hans italiensk er så dårlig at når han prøvde å snakke med noen, endte han som regel bare opp med å fornærme dem. Kon­ toret til American Express lå ikke langt fra der vi bodde, og jeg er sikker på at de kunne gitt ham navnet på en engelsktalende lege, men det er naturligvis ikke den slags ting Bunny kommer pa. Jeg vet omtrent ikke hva som skjedde de følgende dagene. Jeg lå på rommet med persiennen nede og avissider klistret opp over persiennen. Det var umulig til og med å få sendt opp noe is - det eneste man fikk, var lunkne karafler med acqua semplice men på det tidspunktet hadde jeg store problemer med å uttryk­ ke meg på engelsk, for ikke å snakke om italiensk. Gud vet hvor Bunny befant seg. Jeg har ingen erindring av at jeg så ham, og heller ikke av noe særlig annet. Uansett. Et par dager lå jeg på rygg, jeg klarte nesten ikke å åpne øynene uten at det kjentes som om pannen min skulle eks­ plodere, og alt var sykt og svart. Jeg vekslet mellom å være våken og bevisstløs, helt til jeg ble oppmerksom på at det glødet en tynn strime lys på kanten av persiennen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sett på den, men litt etter litt ble jeg klar over at det var morgen, at smerten hadde gitt seg litt, og at jeg kunne bevege meg uten voldsomme vanskeligheter. Jeg ble også klar over at jeg var forferdelig tørst. Det var ikke noe vann i karaf­ felen, så jeg sto opp, tok på badekåpen og gikk for å finne meg noe å drikke. Rommet mitt og rommet til Bunny lå på hver sin side av et o

207

ganske flott og stort rom - fem meter høyt under taket, med en fresko i Carracci-stil, praktfulle bærevegger med stukkaturskulpturer, franske dører som førte ut til balkongen. Jeg ble nes­ ten blendet av morgenlyset, men klarte å skimte en skikkelse som jeg tok for å være Bunny. Han sto bøyd over noen papirer og noen bøker på skrivebordet mitt. Jeg ventet til jeg så klart igjen, og støttet meg på dørhåndtaket med en hånd, så sa jeg: «God morgen Bunny.» Ja, da skvatt han som om han hadde brent seg, og rotet i papi­ rene som for å gjemme noe, og plutselig skjønte jeg hva han hadde fått tak i. Jeg gikk bort og snappet det ut av hendene på ham. Det var dagboken min. Han snuste alltid rundt for å få en kikk i den, jeg hadde gjemt den bak en radiator, men jeg antar at han hadde kommet og gravd på rommet mitt mens jeg var syk. Han hadde funnet den én gang før, men siden jeg skriver den på latin, går jeg ut fra at han ikke fikk noe særlig ut av den. Jeg bru­ ker ikke engang det virkelige navnet hans. Jeg syntes Cuniculus molestus passet godt på ham. Og det ville han aldri klare å tyde uten ordbok. Mens jeg var syk, hadde han dessverre hatt rikelig anledning til å skaffe seg en. En ordbok, altså. Og jeg vet at vi har gjort narr av Bunny fordi han er så dårlig i latin, men han hadde klart å få til en ganske brukbar liten engelsk oversettelse av de siste notatene mine. Jeg må si at jeg aldri hadde drømt om at han skulle være i stand til noe sånt. Det må ha tatt ham flere dager. Jeg ble ikke sint engang. Jeg var altfor slått ut. Jeg så på over­ settelsen - den var der den også - og på ham, og plutselig skjøv han stolen sin tilbake og begynte å brøle. Vi hadde drept den fyren, sa han, drept ham med kaldt blod og vi hadde ikke en­ gang giddet å fortelle ham det, men han hadde hele tiden visst at det var noe muffens, og hva mente jeg med å kalle ham Kanin, og han hadde virkelig lyst til å gå rett ned til det amerikanske konsulatet og få dem til å sende over politiet... Så - og det var dumt av meg - dro jeg til ham i ansiktet, så hardt jeg kunne. Han sukket. - Jeg skulle ikke ha gjort det. Jeg gjorde det ikke en­ gang av sinne, men av frustrasjon. Jeg var syk og utmattet, jeg var redd for at noen skulle høre ham, jeg trodde simpelthen ikke jeg kunne orke et minutt mer av det. Og jeg hadde slått ham hardere enn jeg hadde ment å gjøre.

208

Munnen hans åpnet seg. Det var et stort hvitt merke på kinnet hans etter hånden min. Plutselig strømmet blodet tilbake og kinnet ble ildrødt. Han begynte å hyle til meg, han bannet, han var helt hysterisk, og slo vilt etter meg. Vi hørte raske skritt i trappen, så dundret det på døren og det kom et vanvittig itali­ ensk utbrudd. Jeg grep fatt i dagboken og i oversettelsen og kas­ tet dem i ovnen - Bunny ville ta dem ut, men jeg holdt ham igjen helt til de begynte å brenne - og så ropte jeg kom inn til hvem det nå var. Det var stuepiken. Hun styrtet inn i rommet, og skrek så fort på italiensk at jeg ikke kunne skjønne et ord av hva hun sa. Først trodde jeg hun var sint på grunn av bråket. Så skjønte jeg at det slett ikke var det det var. Hun hadde visst at jeg var syk, det hadde omtrent ikke vært en lyd fra rommet mitt på mange dager, og så, sa hun opphisset, hadde hun hørt all ropingen, hun hadde trodd at jeg kanskje hadde dødd i løpet av natten, og at den andre unge signoren hadde funnet meg, men nå sto jeg der rett foran henne, så det var tydeligvis ikke tilfelle, trengte jeg en lege? En sykebil? Bicarbonato di soda? Jeg takket henne og sa at nei, jeg var helt i orden, og så rodde jeg vilt, og prøvde å finne en forklaring på bråket, men hun vir­ ket fornøyd og gikk for å hente frokosten vår. Bunny så ganske forskrekket ut. Han hadde naturligvis ikke peiling på hva det hadde dreid seg om. Jeg antar at det virket både nifst og ufor­ klarlig. Han spurte meg hvor hun skulle, og hva hun hadde sagt, men jeg var for syk og for sint til å svare. Jeg gikk tilbake til so­ verommet og lukket døren, og ble der helt til hun kom med fro­ kosten vår. Hun dekket på på terrassen, og vi gikk ut for å spise. Merkelig nok hadde Bunny lite å si. Etter en liten anspent taushet spurte han hvordan jeg hadde det, fortalte meg hva han hadde gjort mens jeg var syk, og sa ingenting om det som nett­ opp hadde skjedd. Jeg spiste frokosten min, og innså at det eneste jeg kunne gjøre, var å prøve å holde hodet klart. Jeg hadde såret følelsene hans, det visste jeg - det var faktisk flere ganske stygge ting i dagboken - så jeg bestemte meg for at fra da av skulle jeg være så hyggelig mot ham som jeg kunne, og så håpe på at det ikke skulle bli flere problemer. Han stanset for å ta en slurk av whiskyen. Jeg så på ham. - Mener du at du trodde at det ikke ville oppstå problemer? - Jeg kjenner Bunny bedre enn du gjør, sa Henry sint.

209

- Men hva om det han sa - om politiet? - Jeg visste at han ikke kom til å gå til politiet, Richard. - Hvis det bare hadde dreid seg om den døde mannen, ville saken stilt seg annerledes, skjønner du ikke? sa Francis og lente seg fram i stolen. - Det er ikke det at samvittigheten plager ham. Eller at han er sterkt moralsk opprørt. Han synes at det på en måte er blitt gjort urett mot ham i hele den saken. - Oppriktig talt trodde jeg at jeg gjorde ham en tjeneste ved ikke å fortelle ham det, sa Henry. - Men han var sint - er sint, bør jeg vel si - fordi vi skjulte ting for ham. Han føler seg såret. Holdt utenfor. Og min beste sjanse var å prøve å gjøre det godt igjen. Vi er gamle venner, han og jeg. - Fortell ham om alt det Bunny kjøpte med kredittkortene dine mens du var syk. - Det oppdaget jeg ikke før senere, sa Henry nedtrykt. - Det gjør ikke så stor forskjell nå. Han tente en ny sigarett. - Jeg tror at han var i en slags sjokktilstand like etter at han oppdaget det, sa han. - Dessuten var han i et fremmed land, han snakket ikke språket, han hadde absolutt ingen egne penger. En liten stund var han grei. Men ikke desto mindre, så snart det gikk opp for ham - og det tok ikke lang tid - at selv om det kunne se motsatt ut, var jeg egentlig prisgitt ham. Du kan ikke tenke deg hva slags tortur han utsatte meg for. Han snakket om det hele tiden. På restauranter, i butikker, i drosjer. Naturligvis var det utenfor turistsesongen, og det var ikke så mange engelskmenn i Roma, men for alt jeg vet er det hele familier i Ohio nå som lurer på om. . . Å herregud. Uendelige monologer på Hosteria dell’Orso. En krangel i Via dei Cestari. En mislykket rekonstruksjon i lob­ byen på Grand Hotel. På en kafé en ettermiddag kvemet han på det om og om igjen og jeg la merke til at en mann ved nabobordet lyttet til hvert eneste ord. Vi reiste oss for å gå. Han reiste seg, han også. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle tro. Jeg visste at han var tysk, for jeg hadde hørt ham snakke til kelneren, men jeg hadde ikke peiling på om han kunne noe engelsk eller om han hadde vært i stand til å høre Bunny tydelig nok til å forstå. Kanskje det bare var en homoseksuell mann, men jeg hadde ikke lyst til å ta noen sjanser. Jeg tok Bunny med hjem gjennom smågater, tok til høyre og til venstre, og følte meg helt sikker på at vi hadde mis­ 210

tet ham, men det hadde vi visst ikke. Da jeg våknet neste mor­ gen og så ut av vinduet, sto han ved springvannet. Bunny var i den syvende himmel. Han syntes det var akkurat som på en spionfilm. Han ville at vi skulle gå ut og se om fyren kom til å prøve å følge etter oss, og jeg måtte nesten holde ham tilbake med makt. Hele formiddagen sto jeg og så ut gjennom vinduet. Tyskeren sto der en stund, røykte et par sigaretter, og slentret sin vei etter et par timer, men det var ikke før klokken var blitt omtrent fire da Bunny, som hadde klaget jevnt siden middag, begynte å lage så mye ballade at vi til slutt gikk ut for å få oss noe å spise. Men vi var bare et par kvartaler fra piazzaen da jeg syntes jeg så tyskeren igjen. Han gikk bak oss, et godt stykke bak oss. Jeg snudde og gikk tilbake i håp om å komme ansikt til ansikt med ham; han forsvant, men noen minutter senere snudde jeg meg, og da var han der igjen. Jeg hadde vært bekymret før, men nå begynte jeg å føle meg virkelig redd. Vi gikk med én gang inn i en sidegate, og kom oss hjem via omveier - Bunny fikk aldri noen lunsj den dagen og drev meg nesten til vanvidd - og jeg satt ved vinduet helt til det ble mørkt. Jeg ba Bunny holde kjeft og prøvde å finne ut av hva jeg skulle gjøre. Jeg tror ikke at fyren visste nøyaktig hvor vi bodde - hvorfor skulle han ellers ha vandret rundt på piazzaen, hvorfor var han ikke kommet rett til leiligheten vår hvis han hadde noe å si oss? I alle fall. Vi forlot rommene våre sånn om­ trent midt på natten og sjekket inn på Excelsior, noe som passet Bunny utmerket. Romservice, vet du. Jeg var blitt redd og så etter ham gjennom resten av oppholdet mitt i Roma - herregud, jeg drømmer om ham fremdeles - men jeg så ham aldri igjen. - Hva tror du han var ute etter? Penger? Henry trakk på skuldrene. - Hvem vet. På det tidspunktet hadde jeg dessverre svært lite penger å gi ham. Bunnys utflukter til skreddere og så videre hadde omtrent blakket meg, og så det at vi måtte flytte til hotellet - jeg brydde meg ikke om pengene, det gjorde jeg virkelig ikke, men han holdt på å drive meg til vanvidd. Jeg var ikke alene et øyeblikk. Det var umulig å skrive et brev, jeg kunne ikke engang ta en telefon uten at Bunny lå på lur i bakgrunnen, arrectis auribus, og prøvde å sniklytte på meg. Når jeg tok et bad, kom han inn på rommet mitt og rotet gjen­ nom sakene mine, når jeg kom ut, fant jeg klærne mine krøllet

211

sammen i kommoden og smuler i skrivebøkene mine. Alt jeg fo­ retok meg, gjorde ham mistenksom. Jeg fant meg i det så lenge jeg kunne, men jeg begynte å bli desperat, og ganske dårlig også, oppriktig talt. Jeg visste at det kunne være farlig å la ham være igjen i Roma, men det virket som om det ble verre for hver dag som gikk, og til slutt ble det klart at det ikke var noen løsning at jeg fortsatte å være der. Jeg visste allerede at vi fire under ingen omstendigheter kunne dra tilbake igjen på skolen som vanlig når våren kom - men se på oss nå - og at vi måtte legge en plan, selv om den antakelig ble temmelig pyrrhisk og utilfredsstillende. Men jeg trengte tid, og ro, og et par uker med henstand i Statene hvis jeg skulle få gjort noe sånt. Så en kveld på Excelsior da Bunny var full og sov tungt, pakket jeg klæme mine - jeg lot returbilletten hans og to tusen amerikanske dollar ligge igjen, men ingen beskjed - og så tok jeg en drosje til flyplassen og satte meg på første fly hjem. - Lot du ham få to tusen dollar? sa jeg forskrekket. Henry trakk på skuldrene. Francis ristet på hodet og snøftet. - Det er ingenting, sa han. Jeg stirret på dem. - Det er virkelig ingenting, sa Henry mildt. - Jeg kan ikke for­ telle deg hva den turen til Italia kostet meg. Og foreldrene mine er rause, men ikke så rause. Bortsett fra de par siste månedene, har jeg aldri i mitt liv trengt å be om penger. Slik det er nå, er praktisk talt alle sparepengene mine borte og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan fortsette å fore dem med historier om kostbare bilreparasjoner og den slags. Jeg mener, jeg var innstilt på å være rimelig med Bunny, men det ser ikke ut til at han skjønner at til syvende og sist er jeg bare en student med månedspenger og ikke et uuttømmelig oppkomme ... Og det uhyggelige er at jeg ikke kan se noen ende på det. Jeg vet ikke hva som vil inntreffe hvis foreldrene mine går lei og ikke vil gi meg mer, noe som svært sannsynlig kan skje i ganske nær framtid hvis det fortset­ ter som nå. - Driver han og presser deg for penger? Henry og Francis så på hverandre. - Nei, ikke akkurat, sa Francis. Henry ristet på hodet. - Bunny ser det ikke på den måten, sa han trett. - Du måtte ha kjent foreldrene hans for å forstå det.

212

Det Corcoranene gjorde med sønnene sine var å sende dem alle sammen til de dyreste skolene de overhodet kunne gå på, og så lot de dem klare seg selv når de først var der. Foreldrene hans gir ham ikke én øre. Det har de visstnok aldri gjort. Han fortalte meg at da de sendte ham til St. Jerome, ga de ham ikke engang penger til skolebøker. En ganske underlig form for barneopp­ dragelse, spør du meg - akkurat som enkelte krypdyr som klek­ ker ut avkommet og overlater dem til elementene. Det er kan­ skje ikke så rart at Bunny har fått innprentet ideen om at det er hederligere å holde seg i live gjennom å snylte på andre enn gjennom å arbeide. - Men jeg trodde foreldrene hans skulle være så fornemme, sa jeg. - De er litt stormannsgale. Problemet er at de mangler penge­ ne som trengs til å opprettholde galskapen. De synes sikkert at det er veldig aristokratisk og flott å sette bort sønnene sine til andre. - Han gjør det uten å skamme seg, sa Francis. - Til og med med tvillingene, og de er omtrent like blakke som han. - Jo større summer, jo bedre, og det ville aldri falle ham inn å betale tilbake. Og naturligvis vil han heller dø enn å ta seg en jobb. - Foreldrene ville heller se ham død, sa Francis surt, tente si­ garetten og hostet da han blåste ut røyken. - Men å være så fise­ fin på det med å jobbe blir litt frynsete for de som er nødt til å underholde ham. - Det er utenkelig, sa Henry. - Jeg hadde gjort hva som helst, til og med tatt seks jobber, heller enn å tigge av folk. Se på deg selv, sa han til meg. - Foreldrene dine er ikke spesielt rause, er de vel? Men du er så pinlig nøye med ikke å låne penger at det faktisk er dumt. Jeg ble forlegen og sa ingenting. - Himmel. Jeg tror du heller hadde dødd i det lageret enn å telegrafere til en av oss og be om et lån på et par hundre dol­ lar. Han tente en sigarett og blåste en ettertrykkelig røyksky. - Og det er jo ingenting i det hele tatt. Jeg er overbevist om at vi kom­ mer til å ha brukt to-tre ganger så mye på Bunny før slutten av neste uke.

215

Jeg stirret på ham. - Nå spøker du, sa jeg. - Jeg skulle ønske jeg gjorde det. - Jeg har heller ikke noe imot å låne bort penger, sa Francis, - hvis jeg har dem. Men Bunny låner hinsides enhver fornuft. Til og med i gamle dager tok han ikke fem øre for å be om hun­ dre dollar, helt uten grunn. - Og aldri et ord til takk, sa Henry irritabelt. - Hva bruker han pengene til? Hadde han bare hatt et snev av selvrespekt, hadde han gått ned til arbeidskontoret og skaffet seg en jobb. - Det er du og jeg som kan havne der om et par uker hvis han ikke gir seg, sa Francis dystert. Han skjenket seg et nytt glass whisky og sølte en god del på bordet. - Jeg har brukt tusener på ham. Tusener, sa han til meg og tok en forsiktig slurk fra det dir­ rende glasset. - Og mesteparten på restaurantregninger, den grisen. Det er jo så koselig liksom, hvorfor kan ikke vi gå ut og spise og sånn, men hvordan skal jeg kunne si nei, slik tingene er? Mor tror jeg går på stoff. Jeg skjønner at det ikke er så mye annet hun kan tro. Hun har sagt til besteforeldrene mine at de ikke må gi meg penger, og siden januar har jeg ikke fått en for­ dømt dollar bortsett fra sjekken med utbyttet. Hvilket er greit nok i og for seg, men jeg har ikke råd til å invitere folk ut på hundre dollar-middager hver kveld. Henry trakk på skuldrene. - Sånn har han alltid vært, sa han. - Alltid. Han er morsom, jeg likte ham, jeg syntes litt synd på ham. Hva gjorde det vel meg å låne ham penger til skolebøker og vite at han ikke ville betale dem tilbake? - Bortsett fra at nå, sa Francis, - er det ikke bare penger til skolebøker. Og nå kan vi ikke si nei. - Hvor lenge kan dere fortsette sånn? - Ikke i all evighet. - Og når pengene tar slutt? - Jeg vet ikke, sa Henry og tok hånden opp bak brillene for å gni seg i øynene igjen. - Kanskje jeg kunne snakke med ham. - Nei, sa Henry og Francis, den ene høyere enn den andre, så ivrig at jeg ble forbauset. - Hvorfor. . . ? Det oppsto en pinlig taushet, som Francis brøt til slutt. - Jo, enten vet du det eller ikke, sa han, - men Bunny er litt

214

sjalu pa deg. Han tror jo allerede at vi alle har rottet oss sammen mot ham. Hvis han får inntrykk av at du er på parti med oss . . . - Du må ikke la ham vite at du vet det, skjønner du, sa Henry. - Aldri. Med mindre du vil gjøre vondt verre. En liten stund var det ingen som sa noe. Leiligheten var blå av røyk, og gjennom røyken var det store hvite linoleumsfeltet ark­ tisk og uvirkelig. Musikk fra naboens stereoanlegg kom sivende gjennom veggen. Grateful Dead. Herregud. - Det er forferdelig, det vi gjorde, sa Francis brått. - Jeg me­ ner, mannen vi drepte var ikke akkurat noen Voltaire. Men like­ vel. Det var ille. Jeg liker det dårlig. - Det gjør naturligvis jeg også, sa Henry nøkternt. - Men ikke dårlig nok til at jeg har lyst til å gå i fengsel for det. Francis snøftet og skjenket seg en ny whiskydram som han helte rett ned. - Nei, sa han. - Ikke så dårlig. Ingen sa noe på en stund. Jeg følte meg søvnig, kvalm, som om det hele var en langvarig drøm som skyldtes fordøyelsesbesvær. Jeg hadde sagt det før, men jeg sa det igjen, mildt forund­ ret over å høre min egen stemme i det stille rommet. - Hva skal dere gjøre? - Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, sa Henry, like rolig som om jeg hadde spurt ham om hvilke planer han hadde for morgenda­ gen. - Jeg vet iallfall hva jeg skal gjøre, sa Francis. Han reiste seg ustøtt og dro i snippen med pekefingeren. Jeg så overrasket på ham og han lo av at jeg var forbauset. - Jeg vil sove, sa han og rullet melodramatisk med øynene, - «dormir plutdt que vivre»! - «Dans un sommeil aussi doux que la mort...» sa Henry med et smil. - Jøss, du kan alt, Henry, sa Francis. - Jeg blir kvalm av deg. Han snudde seg ustøtt, mens han løsnet på slipset, og sjanglet ut av rommet. - Jeg tror han er temmelig full, sa Henry da det smalt i en dør et sted og vi hørte at det rant voldsomt fra kranene på badet. - Det er fremdeles tidlig. Vil du spille et slag kort eller to? Jeg blunket mot ham. Han strakte seg og tok en kortstokk fra en eske på et lite sett­ bord - kort fra Tiffany, med himmelblå rygg og monogrammet

215

til Francis inngravert i gull - og begynte behendig å stokke dem. - Vi kan spille besik eller euchre, hvis du heller vil det, sa han, og det blå og det gylne fløt uskarpt sammen mellom fingrene hans. - Jeg liker poker selv - det er selvfølgelig et temmelig sim­ pelt spill, og ikke noe morsomt når man bare er to - men det har likevel et innslag av tilfeldighet som øver en viss tiltrekning på meg. Jeg så på ham, på de sikre hendene hans, på de dansende kor­ tene, og plutselig fikk jeg en underlig erindring: Tojo, som da krigen var som verst, tvang sine øverste adjutanter til å sitte oppe og spille kort med ham hele natten lang. Han skjøv stokken bort til meg. - Vil du ta av? sa han og tente en sigarett. Jeg så på kortene og deretter på flammen fra fyrstikken som brant stødig og klart mellom fingrene hans. - Du er ikke så veldig bekymret over dette, er du vel? sa jeg. Henry tok et dypt drag av sigaretten, blåste ut, og slokket fyr­ stikken. - Nei, sa han, og så tenksomt på den tynne røyken som krøllet seg opp fra den brente enden. - Jeg tror jeg skal klare å få oss ut av det. Men det er avhengig av at den riktige muligheten byr seg, og den blir vi nok nødt til å vente på. I en viss utstrek­ ning tror jeg også det er avhengig av hvor mye vi til syvende og sist er villige til å gjøre. Skal jeg gi? sa han, og tok fatt i kortene igjen.

Jeg våknet fra en tung, drømmeløs søvn. Jeg lå på sofaen til Francis i en ukomfortabel stilling, og morgensolen strømmet gjennom rekken med vinduer nederst i rommet. En stund ble jeg liggende ubevegelig, jeg prøvde å huske hvor jeg var og hvordan jeg var kommet dit, det var en behagelig fornemmelse som brått ble ødelagt da jeg husket hva som hadde skjedd kvel­ den før. Jeg satte meg opp og gned på rutemønstret som sofaputen hadde laget på kinnet mitt. Bevegelsen fikk det til å verke i hodet mitt. Jeg stirret på det overfylte askebegeret, på den tre­ kvart tomme flasken med Famous Grouse, på pokerkabalen som var lagt ut på bordet. Det hadde altså vært virkelig, det var ingen drøm. Jeg var tørst. Jeg gikk ut på kjøkkenet, skrittene mine ga gjen­

216

lyd i stillheten, og jeg drakk et glass vann stående ved oppvaskbenken. Klokken på kjøkkenet viste sju om morgenen. Jeg fylte glasset mitt igjen og tok det med meg inn i stua og satte meg på sofaen. Mens jeg drakk, noe langsommere denne gangen - å helle det første glasset rett ned hadde gjort meg litt kvalm - så jeg på pokerkabalen til Henry. Han måtte ha lagt den mens jeg sov. I stedet for å prøve å få flush i de loddrette rekke­ ne, og hus og fire like i de vannrette, hvilket var den forsiktige strategien i den kabalen, hadde han prøvd å få et par straighte flusher i de vannrette rekkene og bommet. Hvorfor hadde han gjort det? For å se om han kunne vinne over sannsynligheten? Eller hadde han bare vært trett? Jeg tok opp kortene og stokket dem og la dem ut igjen ett etter ett, i samsvar med de strategiske reglene han selv hadde lært meg, og endte opp med femti poeng mer enn ham. De kalde, frekke ansiktene stirret- tilbake på meg: svarte og røde knekter, spardame med det tomme blikket sitt. Plutselig slo en bølge med tretthet og kvalme over meg, jeg gikk til skapet, tok jakka og gikk, idet jeg lukket døra stille etter meg. I morgenlyset minnet gangen om en sykehuskorridor. Jeg stoppet litt ustøtt i trappa og så tilbake på døra til Francis. Den var identisk med alle de andre i den lange anonyme rekken. Jeg tror at hvis jeg et øyeblikk var i tvil, så var det da, mens jeg sto i den kalde, uhyggelige oppgangen og så tilbake på leilighe­ ten jeg nettopp kom fra. Hvem var disse menneskene? Hvor godt kjente jeg dem? Kunne jeg egentlig stole på noen av dem når det kom til stykket? Hvorfor hadde de valgt å betro seg til meg, av alle mennesker? Det er rart, men når jeg tenker på det nå, innser jeg at akkurat det øyeblikket, da jeg sto der og blunket i den tomme oppgan­ gen, var øyeblikket da jeg kunne valgt å gjøre noe helt annet enn det jeg faktisk gjorde. Men da tok jeg naturligvis ikke det avgjø­ rende øyeblikket for det det var. Det tror jeg at man aldri gjør. I stedet bare gjespet jeg, tvang meg ut av den midlertidige dvalen som var kommet over meg, og fortsatte ned trappa.

Vel tilbake på rommet mitt var jeg fortumlet og utmattet. Mer enn noe annet hadde jeg lyst til å dra ned persiennen og legge

277

meg på senga - som plutselig forekom meg å være den mest for­ lokkende senga i hele verden, med sine klamme puter og skitne lakener og det hele. Men det var umulig. Om to timer skulle jeg ha gresk prosastil, og jeg hadde ikke gjort hjemmeleksene. Oppgaven besto i å skrive et tosiders essay på gresk over et epigram av Kallimakhos som vi selv kunne velge. Jeg hadde bare skrevet en side og jeg skyndte meg gjennom resten på en utålmodig og litt uredelig måte, det vil si at jeg skrev på engelsk og oversatte ord for ord. Det var noe Julian hadde bedt oss om ikke å gjøre. Vitsen med greske prosastiler, sa han, var ikke at de ga en spesiell ferdighet i språket som man ikke like lett kunne tilegne seg med andre metoder, men at de, hvis de ble gjort rik­ tig, det vil si uten at man tenkte seg grundig om, lærte studenten å tenke på gresk. Tankemønstrene blir forskjellige, sa han, når de tvinges til yttergrensene i et strengt språk man ikke er fortro­ lig med. En del vanlige ideer blir umulige å uttrykke; andre man tidligere ikke har drømt om, blir lys levende, og finner miraku­ løse nye uttrykksformer. Det er nødvendigvis vanskelig for meg å forklare akkurat hva jeg mener. Jeg kan bare si at en incendium av natur er helt forskjellig fra den /eu en franskmann ten­ ner røyken sin med, og at begge er meget forskjellige fra det krasse, umenneskelige pur som grekerne kjente, det pur som buldret fra Ilions tårn eller som sprang opp og knitret fra likbålet til Patroklos på den øde, vindblåste stranden. Pur: For meg rommer dette ene ordet den hemmelighetsfulle, strålende, fryktinngytende klarheten til det gamle greske språ­ ket. Hvordan kan jeg få dere til å se det, dette underlige harde lyset som gjennomsyrer landskapene til Homer og lyser opp dia­ logene til Platon, et fremmed lys, som ikke kan uttrykkes på vårt vanlige språk? Det språket vi har felles, er språket for det komp­ liserte, der hører gresskar og lasaroner og skarpe dolker og ølet hjemme, det er morsmålet til Ahab og Falstaff og Mrs. Gamp. Og mens jeg synes det egner seg utmerket til betraktnin­ ger av denne typen, svikter det meg fullstendig når jeg prøver å bruke det til å beskrive det jeg elsker ved gresk, dette språket som er ubesmittet av kruseduller og snurrepiperier, et språk som er besatt av handling, og av gleden ved stadig å se ny hand­ ling oppstå av handling, handling som skrider nådeløst fram­ over med stadig nye handlinger som marsjerer inn i rekken fra

218

begge sider og går taktfast i baktroppen, i en lang rett rad med årsak og virkning, mot det uunngåelige, den eneste mulige slutt. På en måte var det også derfor jeg følte at jeg sto så nær de andre på gresk-kurset. Også de kjente dette vakre og oppriven­ de landskapet som hadde vært dødt i mange århundrer; de hadde hatt den samme opplevelsen av å se opp fra bøkene sine med blikk fra det femte århundre, og oppdage at verden var for­ virrende sløv og fremmed, som om det ikke var der de hørte hjemme. Det var derfor jeg beundret Julian, og spesielt Henry. Fornuften deres, ja, øynene og ørene deres var ugjenkallelig fik­ sert innenfor grensene til disse strenge og gamle rytmene - ver­ den var faktisk ikke deres hjem, iallfall ikke den verden jeg kjen­ te - og langt fra å være tilfeldig besøkende i dette landet der jeg selv bare var en beundrende turist, var de stort sett fastboende der, iallfall så fastboende som jeg tror det var mulig for dem å være. Gammelgresk er et vanskelig språk, virkelig et meget van­ skelig språk, og det er fullt ut mulig å studere det hele livet og aldri bli i stand til å si et ord, men til og med den dag i dag smiler jeg når jeg tenker på Henrys veloverveide, formelle engelsk, som var språket til en velutdannet utlending, i forhold til den fantastiske flyten og selvsikkerheten i gresken hans - rask, vel­ talende, bemerkelsesverdig vittig. Jeg syntes alltid det var som et under når jeg tilfeldigvis fikk høre han og Julian snakke sam­ men på gresk, de diskuterte og spøkte, slik jeg aldri hørte noen av dem gjøre på engelsk. Mange ganger har jeg sett Henry ta te­ lefonen med et irritert og forsiktig «hallo», og måtte jeg aldri glemme den harde og uimotståelige fryden i hans «Khairei!» når Julian tilfeldigvis var i den andre enden. Jeg ble litt ubehagelig berørt - etter historien jeg akkurat hadde hørt - over Kallimakhos-epigrammene som handlet om rødmende kinn, og vin, og langlemmete ynglinger som kysset hverandre i skinnet fra faklene. Jeg hadde valgt en som var gan­ ske trist, og som oversatt lyder omtrent slik: «Om morgenen be­ gravde vi Melanippus; da solen gikk ned tok ungpiken Basilo sitt eget liv, for hun orket ikke å legge sin bror på likbålet og leve videre; og slekten sto overfor en dobbelt sorg, og hele Kyrene bøyde hodet over å se hjemmet til lykkelige barn bli lagt øde.»

219

Jeg ble ferdig med stilen på under en time. Etter at jeg hadde lest gjennom den og sjekket endelsene, vasket jeg ansiktet og byttet skjorte, og tok bøkene mine med til rommet til Bunny. Av oss seks var det bare Bunny og jeg som bodde på campusen, og huset hans lå tvers over plenen på den andre siden av Fellesbygget. Rommet hans var i første etasje, og det må ha vært upraktisk for ham ettersom han brukte mesteparten av tiden sin oppe på kjøkkenet i annen etasje: der strøk han buksene sine, romsterte i kjøleskapet, og bøyde seg ut av vinduet i skjorteer­ mene for å rope til folk som gikk forbi. Da han ikke åpnet, gikk jeg opp for å se etter ham, og jeg fant ham sittende i vinduskar­ men i undertrøya mens han drakk en kopp kaffe og bladde gjen­ nom et blad. Jeg ble litt forundret over at tvillingene også var der: Charles sto med venstre ankel over den høyre, han rørte nedtrykt i kaffen sin og så ut av vinduet. Camilla - og det over­ rasket meg, for Camilla var ikke akkurat av den huslige typen drev og strøk en av skjortene til Bunny. - Å hei, gamle kompis, sa Bunny. - Kom inn. Vi har et lite kaffeslabberas. Jo, damer egner seg bra til et par ting, la han til da han så at jeg stirret på Camilla og strykebrettet, - men jeg er en gentleman - han blunket overtydelig - så jeg har ikke lyst til å si hva den andre tingen er, især ikke når det er damer til stede. Charles, gi ham en kopp kaffe, er du snill? Ikke noen vits i å vaske den, den er ren nok, sa han med skjærende stemme da Charles tok en skitten kopp fra oppvaskbenken og skrudde på springen. - Ferdig med stiloppgaven? - Jepp. - Hvilket epigram tok du? - Nummer toogtyve. - Hmm. Ser ut til at alle har valgt tårepersene. Charles har tatt den med jenta som døde, og alle vennene hennes som sav­ ner henne, og du Camilla, du har valgt. . . - Fjorten, sa Camilla uten å se opp. Hun strøk temmelig bru­ talt over snippen med spissen av jernet. - Ha. Selv har jeg valgt en av de vågale. Har du vært i Frank­ rike, Richard? - Nei, sa jeg. - Da må du bli med oss i sommer. - Oss? Hvem?

220

- Henry og jeg. Jeg ble så forbløffet at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å glippe med øynene. - Frankrike? sa jeg. - Mæ vui. To-måneders tur. Helt herlig altså. Se her. Han hev bladet bort til meg, og nå så jeg at det var en lekker brosjyre. Jeg kikket gjennom den. Det var en drømmetur de luxe, det skal være sikkert og visst - en «Juksustur med hotell-husbåt» som startet i Champagne og fortsatte med varmluftballong til Bourgogne der det var mer husbåt, gjennom Beaujolais, til Rivi­ eraen og Cannes og Monte Carlo - brosjyren var overdådig illu­ strert, med en masse fargesprakende bilder av gourmetmåltider, blomsterdekkede husbåter, lykkelige turister som smelte champagnekorker og vinket fra ballongkurven ned til sure gamle bønder på jordene langt under dem. - Ser supert ut, ikke sant? sa Bunny. - Fenomenalt. - Roma var ålreit, men når alt kommer til alt var det faktisk litt av et høl. Dessuten liker jeg å farte litt mer rundt, jeg. Være i farta, se litt av de innfødtes skikk og bruk. Mellom oss skal jeg vedde på at Henry får det kjempegøy. Det skal jeg gjerne vedde på, jeg og, tenkte jeg, og stirret på bildet av en kvinne som holdt en fransk baguette opp mot kamera og lo sinnssykt. Tvillingene unngikk omhyggelig å møte blikket mitt. Camilla sto bøyd over skjorten til Bunny, Charles hadde ryggen til meg og albuene på kjøkkenskapet. Han så ut av vinduet. - Den der ballonggreia er naturligvis helt super, sa Bunny konverserende, - men vet dere hva, det er noe jeg har lurt på, hvordan gjør man når man skal på do? Over rekkverket eller noe sånt? - Hør her, jeg tror dette kommer til å ta flere minutter, sa Camilla brått. - Klokken er nesten ni. Hvorfor går ikke du i for­ veien med Richard, Charles. Si til Julian at han ikke skal vente. - Jamen, det kan da jaggu meg ikke ta deg så mye lenger tid, vel? sa Bunny ergerlig, og strakte hals for å se. - Hva er det som er så vanskelig? Hvor har du lært å stryke, forresten? - Jeg har aldri lært det. Vi sender skjortene våre til vaskeriet. 221

Charles gikk noen skritt bak meg bort til døra. Vi gikk bort­ over gangen og ned trappa uten å si noe, men da vi var nede gikk han tett bak meg. Han grep tak i armen min og trakk meg inn i et tomt spilleværelse. I tjue- og trettiårene hadde det gått en bridge-farsott over Hampden; da begeistringen ga seg, fikk spilleværelsene siden aldri noen funksjon. Nå brukte ingen dem bortsett fra til narkohandel, eller til å skrive på maskin, eller til hemmelige stevnemøter. Han lukket døra. Jeg ble stående og se på det gamle spillebor­ det - med ruter, hjerter, kløver og spar innfelt i de fire hjørnene. - Henry har ringt, sa Charles. Han pirket borti den opphøyde kanten på ruteren med tommelen. Han passet på å se ned. - Når da? - Tidlig i morges. Ingen av oss sa noe på en stund. - Jeg er så lei meg, sa Charles og så opp. - Hvorfor er du det? - For at han har fortalt deg det. For alt sammen. Camilla er helt ute av seg. Han virket rolig nok, trett, men fattet, og det intelligente blik­ ket hans møtte mitt med en vemodig og lavmælt troskyldighet. Plutselig følte jeg meg svært opphisset. Jeg var glad i Francis og Henry, men det var utenkelig at det skulle skje tvillingene noe. Med et stikk husket jeg hvor hyggelige de alltid hadde vært; tenkte på hvor søt Camilla var de første vanskelige ukene og på hvordan Charles stadig hadde hatt det med å dukke opp på rommet mitt, eller med å snu seg mot meg i en forsamling som om han stilltiende gikk ut fra at han og jeg var helt spesielle ven­ ner - og det hadde gjort meg varm om hjertet; på spaserturer og bilturer og middager hjemme hos dem; på brevene - som jeg ofte ikke hadde besvart - men som de så trofast hadde skrevet gjennom de lange vintermånedene. Fra et sted ovenpå hørte jeg at det suste og jamret i noen vannledninger. Vi så på hverandre. - Hva har dere tenkt å gjøre? sa jeg. Det lot til å være det eneste jeg hadde spurt noen om i løpet av de siste tjuefire timene, og likevel hadde ingen ennå klart å gi meg et tilfredsstillende svar. Han trakk så vidt på den ene skulderen, en rar liten bevegelse

222

som han og søsteren hadde felles. - Spør ikke meg, sa han trett. - Vi må vel gå nå. Da vi kom til kontoret til Julian, var Henry og Francis der alle­ rede. Francis var ikke ferdig med oppgaven. Han skrapte raskt med pennen ned side nummer to, med fingre som var blå av blekk, mens Henry leste korrektur på side en og føyde til aspirasjonstegn og aksenter med fyllepennen sin. Han så ikke opp. - Hei, sa han. - Vær så snill og lukk døren. Charles sparket til døra med foten. - Dårlig nytt, sa han. - Meget dårlig? - Hva penger angår, ja. Francis bannet, mens han raskt snappet etter pusten, uten å holde opp å skrive. Henry satte inn noen siste tegn, før han vif­ tet med arket i luften for å tørke det. - Ja, men i Herrens navn, sa han mildt. - Jeg håper det kan vente. Jeg har ikke lyst til å tenke på det i timen. Hvordan går det med den siste siden, Francis? - Bare et øyeblikk, sa Francis anstrengt, ordene hang etter den hurtige rablingen med pennen. Henry sto bak stolen til Francis, han bøyde seg over skulde­ ren hans og begynte å lese korrektur på den øverste delen av den siste siden, med en albu på bordet. - Er Camilla sammen med ham? sa han. - Ja. Stryker den råtne gamle skjorten hans. - Hmm. Han pekte på noe med pennen. - Francis, her tren­ ger du optativ i stedet for konjunktiv. Francis som var kommet nesten nederst på siden, førte pen­ nen opp og rettet det. - Og den labialen der blir til pi, ikke til kappa. Bunny kom sent, og var i et skrekkelig humør. - Charles, sa han kort, - hvis du vil at den søsteren din skal få seg en mann en gang, bør du se til å lære henne å bruke et strykejern. Jeg var utmattet og dårlig forberedt og hadde min fulle hyre med å konsentrere meg om timen. Jeg hadde fransk klokken to, men etter gresken dro jeg rett tilbake til rommet mitt og tok en sovetablett og gikk til sengs. Sovetabletten var en helt overflø­ dig forholdsregel; jeg trengte den ikke, men bare tanken på at

223

jeg skulle kunne sove urolig, på at jeg skulle oppleve en etter­ middag full av vonde drømmer og fjerne lyder fra sanitæranleg­ get, var så ubehagelig at den var utålelig. Så jeg sov dypt, dypere enn jeg burde gjort, og dagen gled problemløst bort. Det var nesten mørkt da jeg fra et sted dypt dypt nede ble klar over at noen banket på døra mi. Det var Camilla. Jeg må ha sett helt begredelig ut, for hun så forbauset på meg og lo. - Du gjør aldri noe annet enn å sove, sa hun. - Hvorfor sover du alltid når jeg kommer på besøk til deg? Jeg ble stående og blunke. Persiennene var nede og gangen var mørk, og halvdopet og svimmel som jeg var, forekom hun meg slett ikke å være sitt strålende uoppnåelige jeg, men mer som et vagt og usigelig deilig syn, med slanke vrister og skygger og bustete hår, Camilla slik hun fjern og yndig dvelte i mine drømmers melankolske budoar. - Kom inn, sa jeg. Det gjorde hun, og lukket døra etter seg. Jeg satt på kanten av den uoppredde senga, barbeint og med åpen snipp, og tenkte på hvor vidunderlig det ville vært om dette virkelig hadde vært en drøm, og jeg kunne gått bort til henne og lagt hendene på hver side av ansiktet hennes, og kysset henne på øyelokkene, på munnen, på det stedet ved tinningen hennes der det honningfargede håret ble til silkemykt gull. Vi så lenge på hverandre. - Er du dårlig? sa hun. Gullarmbåndet hennes skinte i mørket. Jeg svelget. Det var vanskelig å finne på noe å si. Hun reiste seg igjen. - Jeg får visst gå, sa hun. - Unnskyld at jeg forstyrret deg. Jeg kom for å spørre deg om du vil bli med og kjøre en tur. - Hva? - På en biltur. Men det er helt greit. En annen gang. - Hvorhen da? - Et eller annet sted. Ingen steder. Jeg skal møte Francis i Fel­ lesbygget om ti minutter. - Nei, vent, sa jeg. Jeg følte at jeg hadde det vidunderlig. Armene og beina mine var fremdeles deilig tunge av sovetabletten, og jeg forestilte meg hvor morsomt det ville bli å spasere sammen med henne 224

døsig og som i hypnose - bort til Fellesbygget i tussmørket og snøen. Jeg reiste meg opp - det tok meg uendelig lang tid å komme meg på beina, rett for øynene på meg ble gulvet gradvis fjernere, som om det skjedde noe organisk med meg og jeg vokste meg høyere og høyere - og gikk bort til skapet mitt. Gulvet gynget like mykt under meg som dekket på et luftskip. Jeg fant ytterjakka og et skjerf. Hansker var for komplisert til at jeg kunne bry meg med dem. - Okei, sa jeg. - Jeg er klar. Hun så forbauset på meg. - Det er ganske kaldt ute, sa hun. - Tror du ikke du burde ta på deg sko?

Vi gikk bort til Fellesbygget gjennom sludd og kaldt regn, og da vi kom dit, sto Charles, Francis og Henry og ventet på oss. På en litt uklar måte slo det meg at gruppen de utgjorde var menings­ fylt, Bunny unntatt. - Hva er det som går for seg? sa jeg og blun­ ket til dem. - Ingenting, sa Henry, og tegnet et mønster på gulvet med den skarpe, blanke spissen av paraplyen. - Vi skal bare kjøre en tur. Jeg tenkte det kunne være morsomt - han stanset taktfullt om vi kom oss bort fra skolen en stund, kanskje spiste litt mid­ dag.. . Uten Bunny, det er underteksten her, tenkte jeg. Hvor var han? Spissen på paraplyen til Henry glitret. Jeg så opp og mer­ ket at Francis betraktet meg med et forundret uttrykk. - Hva er det? sa jeg irritabelt og svaiet litt i døra. Han pustet ut med en skarp lyd som om han moret seg. - Er du full? sa han. De så litt rart på meg alle sammen. - Ja, sa jeg. Det var ikke sant, men jeg hadde ikke lyst til å forklare. Himmelen var kjølig, disig med yr rundt tretoppene, og den fikk til og med det velkjente landskapet rundt Hampden til å virke fjernt og likegyldig. Dalene var hvite av tåke og toppen på Mount Cataract var helt skjult, usynlig i den kalde disen. Når jeg ikke var i stand til å se det, dette allvitende fjellet som i min sanseverden var selve grunnlaget for Hampden og dets omgivel­ ser, hadde jeg vanskelig for å orientere meg, og det virket som

225

om vi var på vei inn i et fremmed og umerket område, selv om jeg hadde gått ned den veien hundrevis av ganger i all slags vær. Henry kjørte, temmelig fort slik han alltid gjorde, dekkene hvinte mot den våte svarte veien og vannspruten sto høyt på begge sider. - Jeg så på dette stedet for cirka en måned siden, sa han og satte ned farten da vi nærmet oss et hvitt våningshus som lå på en bakketopp, med gjenglemte høysåter strødd utover det snø­ dekte jordet. - Det er fremdeles til salgs, men jeg tror de forlan­ ger for mye. - Hvor mange mål? sa Camilla. - Cirka seks hundre. - Hva i alle dager ville du gjøre med en så svær tomt? Hun løftet hånden for å ta håret bort fra øynene og nok en gang så jeg armbåndet hennes, som skinte: deilig er håret som blåser i vinden, det brune håret over leppene hennes... - Du vil vel ikke drive gården? - Slik jeg ser det, sa Henry, - jo større tomt, jo bedre. Jeg skulle ha likt å ha en tomt som var så stor at jeg, fra der jeg bodde, verken kunne se motorvei eller telefonstolper eller noe jeg ikke hadde lyst til å se. Jeg antar at det er umulig i vår tid, og dette stedet ligger jo så å si på veien. Jeg så på en annen gård, over grensen til staten New York. . . En lastebil for forbi oss så spruten sto. Alle virket usedvanlig rolige og avslappede og jeg trodde jeg visste hvorfor. Det var fordi Bunny ikke var sammen med oss. De unngikk emnet med en bevisst likegyldighet; han måtte jo være et sted akkurat nå, tenkte jeg, han måtte drive med noe, men hva ville jeg ikke spørre om. Jeg lente meg tilbake og så på de sølvaktige sikksakk-stiene som regndråpene laget idet de blåste over vinduet foran meg. - Skulle jeg kjøpe hus et sted, ville jeg kjøpe det her, sa Camilla. - Jeg har alltid vært mer glad i fjellet enn i sjøen. - Jeg også, sa Henry. - Jeg tror nok at min smak i så henseen­ de er ganske hellenistisk. Øde og avsidesliggende steder interes­ serer meg, det gjør også ville landskap. Jeg har aldri vært det spor interessert i havet. Litt som det Homer sier om arkadieme, husker dere det? Med skip hadde de intet å bestille. . . - Det er fordi du er vokst opp i Midtvesten, sa Charles.

226

- Men hvis du tenker tanken helt ut, så burde jeg logisk sett elske flatt land og sletter. Og det gjør jeg ikke. Beskrivelsene av Troja i Iliaden er grusomme - et helt flatt landskap og brennen­ de het sol. Nei, jeg er alltid blitt tiltrukket av ville fjellandskaper. De rareste språk kommer fra slike steder, og de underligste mytologier, og de eldste byene, og de mest barbariske religioner - Pan selv var jo født i fjellene, vet dere. Og Zeus. / Parrhasia var det Rhea fødte deg, sa han drømmende og gikk over til gresk, - på en ås i ly av tette busker. . . Det var blitt mørkt nå. Rundt oss lå landskapet under et gåte­ fullt slør, taust i natten og tåken. Dette var et avsidesliggende uutforsket område, ulendt og med tette skoger, uten noe av den gammelmodige sjarmen som kjennetegnet Hampden med de duvende bakkene, skihyttene og antikvitetsbutikkene, men høytliggende og farlig og primitivt, helt svart og til og med tomt for reklameplakater. Francis, som kjente området bedre enn vi gjorde, hadde sagt at det var en kro i nærheten, men det var vanskelig å tro at det kunne bo noen i femti mils omkrets. Så kjørte vi rundt en sving og billysene våre feide over et rustent metallskilt. Det var kopp­ arret av geværhagl, og opplyste oss om at Hoosatonic Inn litt lenger framme var det opprinnelige fødestedet til Pai å la Mode. Bygningen var omgitt av en vaklevoren veranda - nedslitte gyngestoler, maling som flasset av. Inne var lobbyen et interes­ sant sammensurium av mahogni og møllspist fløyel, her og der var det hjortehoder, kalendere fra bensinstasjoner, og en stor samling minneplatter fra Tohundreårsjubileet, som var montert og hengt opp på veggen. Spisesalen var tom bortsett fra noen bygdefolk som spiste middag, og da vi kom inn i de mørke dressene våre og med bril­ ler på nesen, så de alle opp på oss med uskyldig, utilslørt nys­ gjerrighet. De så på de monogramprydete mansjettknappene til Francis og på Charvet-slipset hans, på Camilla med guttesveisen og den elegante lille persianeren. Jeg ble litt forbauset over den kollektive åpenheten i atferden deres - de verken stirret eller så misbilligende på oss - helt til det gikk opp for meg at disse menneskene antakelig ikke var klar over at vi kom fra col­ leget. Nærmere Hampden ville vi øyeblikkelig ha fått merkelap­ pen rike ungdommer fra toppen av åsen, ungdommer som sik-

227

kert kom til å lage en masse bråk og gi dårlig med driks. Men her var vi bare fremmede, på et sted hvor det sjelden kom frem­ mede. Det kom ikke engang noen for å ta bestillingen vår. Middagen dukket opp øyeblikkelig som ved et trylleslag: svinestek, rund­ stykker, turnips og en mos av mais og smørvalnøtter, servert i skåler av tykt porselen med bilder av presidentene (helt til Nixon) rundt kanten. Kelneren, en rødmusset gutt med nedbitte negler, ble stående litt. Til slutt sa han sjenert: - Kommer dere fra New York City? - Nei, sa Charles, og tok fatet med rundstykker fra Henry. - Vi kommer herfra. - Fra Hoosatowic? - Nei. Vermont, mener jeg. - Ikke fra New York? - Nei, sa Francis muntert og skar i steken. - Jeg er fra Boston. - Der har jeg vært, sa gutten imponert. Francis smilte åndsfraværende og strakte seg etter et fat. - Da må du vel like Red Sox. - Jeg gjør faktisk det, sa Francis. - Ganske godt. Men det ser aldri ut til at de vinner, gjør de vel? - Noen ganger gjør de det. Men jeg tror ikke at vi noensinne kommer til å oppleve at laget vinner serien. Han ble stående en stund til mens han prøvde å finne på noe mer å si, da Henry kikket opp på ham. - Slå deg ned, sa han uventet. - Vil du ikke ha litt middag? Etter et par klønete protester dro han en stol bort til bordet, selv om han nektet å spise noe; spisesalen stengte klokken åtte, fortalte han oss. og det var lite sannsynlig at det kom flere gjes­ ter. - Vi ligger jo et stykke fra motorveien, sa han. - Folk flest legger seg tidlig på disse kanter. Vi fant ut at han het John Deacon. Han var like gammel som jeg - tjue år - og hadde tatt eksamen ved Equinox High School, i selve Hoosatonic, bare to år før. Etter eksamen hadde han ar­ beidet på gården til onkelen. Han var helt ny i kelnerjobben, hadde tatt den for å ha noe å gjøre vinterstid. - Dette er bare den tredje uka mi, sa han. - Men jeg tror jeg liker meg her. Ma­ ten er god. Og jeg får alle måltidene gratis. Henry, som vanligvis mislikte og ble mislikt av hoi polloi - en

228

kategori som etter hans oppfatning kunne tøyes til å omfatte alt fra tenåringer med ghettoblastere til studierektoren på Hamp­ den, som hadde private midler og hovedfag i amerikansk fra Yale - hadde likevel en egen evne til å omgås fattige mennesker, enkle mennesker, folk fra landet. Funksjonærene på Hampden forak­ tet ham, men vaktmesterne, gartnerne og kjøkkenpersonalet beundret ham. Selv om han ikke behandlet dem som likemenn han behandlet forresten ingen helt som en likemann - tydde han heller ikke til de rikes nedlatende vennlighet. - Jeg tror vi er langt mer hyklerske når det gjelder sykdom og nød enn tidligere generasjoner, husker jeg at Julian sa en gang. - I Amerika prø­ ver de rike å late som om de fattige er deres likemenn på alle andre områder enn penger, og det er rett og slett ikke sant. Er det noen som husker den definisjonen Platon gir av rettferdig­ het i Staten? 1 et samfunn rår rettferdigheten når hvert enkelt hierarkisk nivå fungerer på sin plass og er tilfreds med det. En fattig mann som vil heve seg over sin stand, skaffer seg bare unødige plager. Og det har de kloke og fattige alltid visst, akku­ rat som de kloke og rike har gjort det. Jeg er ikke helt sikker på at det er sant - hva med meg i så fall? Burde jeg fremdeles tørket av frontruter i Piano? - men det er ingen tvil om at Henry var så trygg på sine evner og på sin plass i verden, og følte seg så vel med dem, at han på en besynderlig måte fikk andre (inklusive meg selv) til å føle seg vel på sine langt mindre opphøyde plasser, hva de nå enn var for noe. De som var fattige, ble som regel ikke imponert av hans oppførsel, eller bare på en uklar og beundrende måte; og derfor var de i stand til å se bakenfor oppførselen hans og oppdage den virkeli­ ge Henry, den Henry jeg kjente, fåmælt, høflig, på mange måter like enkel og liketil som de selv var. Det var en evne han hadde felles med Julian, som var høyt beundret av alle som bodde i nærheten av ham ute på landet, på samme måte som man liker å tenke seg at fattigfolk i Comum og Tifemum var glad i den vennlige Plinius. Gjennom mesteparten av måltidet snakket Henry og gutten fortrolig og på en for meg forvirrende måte om området rundt Hampden og Hoosatonic - regulering, byggeprosjekter, tomte­ priser, eksproprieringer, skjøter og hvem som eide hva - mens vi andre spiste og lyttet. Det var en sånn samtale man kunne

229

overhørt på en bensinstasjon ute på landet eller hos landhandle­ ren, men mens jeg satt og hørte på den, ble jeg forunderlig lyk­ kelig og følte at jeg hadde fred med verden. Når jeg tenker tilbake, er det underlig hvor liten makt den avdøde gårdbrukeren øvet på en så makaber og hysterisk fan­ tasi som min. Jeg kan levende forestille meg de vanvittige mare­ rittene noe slikt kunne ha framkalt (at jeg i drømme åpnet døra til et klasserom, der den uhyggelige ansiktsløse skikkelsen i flanellsskjorte satt støttet opp ved et skrivebord, eller snudde seg fra tavlen for å flire mot meg), men jeg mener det er ganske be­ tegnende at jeg sjelden tenkte på ham i det hele tatt, og da bare hvis jeg ble minnet om det på en eller annen måte. Jeg tror det plaget de andre like lite eller mindre enn meg, og det faktum at de alle fortsatte å leve så normalt og var i så godt humør, var et bevis på det. Uhyrlig som det var, ga selve liket ikke inntrykk av å være noe særlig mer enn et rekvisitt, noe som scenearbeideme hadde kommet med i mørket og lagt ved føttene til Henry, og som ble synlig da lysene ble slått på. Bildet av det blodige, umælende og stirrende liket unnlot aldri å framkalle en vett­ skremt liten frisson, men virket likevel relativt harmløst i for­ hold til den høyst reelle og vedvarende trusselen som jeg nå innså at Bunny utgjorde. Til tross for at Bunny ga inntrykk av å være en elskverdig, ufølsom og likevektig person, var han egentlig totalt uberegne­ lig. Det var det mange grunner til, men den viktigste var at han fullstendig manglet evne til å tenke før han handlet. Han seilte gjennom verden med impulsens og vanens dunkle lys som enes­ te ledestjerner, og stolte på at han på sin vei ikke ville møte noen hindringer som var så store at selve kraften i impulsen hans ikke kunne overkomme dem. Men mordet hadde skapt et helt nytt sett med omstendigheter, og der hadde instinktene hans sviktet ham. Nå som de gamle pålitelige sjømerkene så å si var blitt flyt­ tet på i mørket, var det ingen hjelp i autopilot-mekanismen som hans psyke navigerte etter; vannet hadde steget over dekk, og han kjempet seg fram uten mål og med, støtte på sandbanker, og snudde og vendte seg i alle slags underlige retninger. På en tilfeldig iakttaker ville han stort sett gitt inntrykk av å være sitt gode gamle jeg - der han dunket folk i ryggen og spiste

230

drops og søte kjeks i lesesalen på biblioteket og mistet smulene ned i innbindingen på gresk-bøkene sine. Men bak den tøffe fa­ saden fant det sted noen tydelige og ganske illevarslende for­ andringer, forandringer som jeg allerede var vagt klar over, men som ble stadig mer framtredende etter som tiden gikk. I visse henseende var det som om det ikke hadde skjedd noe i det hele tatt. Vi gikk til timene, gjorde gresk-oppgavene våre, og klarte stort sett å late som om alt var greit, både overfor oss selv og overfor andre. På det tidspunktet ble jeg oppmuntret av at Bunny, til tross for at han opplagt var temmelig ute av seg, like­ vel ikke hadde noen vanskeligheter med å følge de gamle ruti­ nene. Nå innser jeg naturligvis at det var rutinene som gjorde at han hang sammen. De var hans eneste gjenværende referanse­ punkt og han klamret seg til dem med en iherdig pavlovsk standhaftighet, delvis av gammel vane og delvis fordi han ikke hadde noe å erstatte dem med. Jeg tror at de andre oppfattet at når vi fortsatte med de gamle ritualene, var det et slags skuespill vi spilte for Bunnys skyld, som vi fortsatte med for å tekkes ham, men jeg var ikke klar over det, og jeg tror heller ikke at jeg hadde anelse om hvor ute av seg han virkelig var, før følgende episode inntraff: Vi hadde dratt opp til huset til Francis i helgen. Bortsett fra den så vidt merkbare spenningen som ga seg uttrykk i all vår omgang med Bunny på den tiden, lot det til å gå glatt, og han var i godt humør da vi spiste middag den kvelden. Da jeg gikk og la meg, var han fremdeles nede, han drakk opp vinen som var igjen etter middagen og spilte backgammon med Charles, og så vidt man kunne se var han helt som vanlig. Men en eller annen gang midt på natten ble jeg vekket av et høyt usammenhengen­ de brøl fra rommet til Henry nede i gangen. Jeg satte meg opp i senga og tente lyset. - Du gir faen i absolutt alt, ikke sant? hørte jeg Bunny hyle. Så lød det et brak som om bøker ble feiet ned fra skrivebordet til gulvet. - Absolutt alt, bortsett fra ditt eget forpulte ego, du og alle de andre - jeg skulle gjeme visst hva Julian ville sagt, din drittsekk, hvis jeg fortalte ham et par. . . Ikke rør meg, hylte han, - gå vekk! Flere brak, som om møbler ble veltet, og stemmen til Henry, fort og sint. Bunny overdøvet ham. - Kom igjen! ropte han, så

231

høyt at jeg er sikker på at han vekket hele huset. - Prøv og stans meg. Jeg er ikke redd for deg. Du får meg til å spy, din homse, din nazist, din bedritne jævla pengepuger av en jøde. . . Enda et brak, denne gangen av tre som ble knust. En dør smalt igjen. Det hørtes raske skritt ned gangen. Så den dempede lyden av noen som gråt - med gispende, forferdelige hulk som vedvarte en lang stund. Da klokken var omtrent tre, og alt var stille og jeg akkurat skulle til å sovne igjen, hørte jeg svake skritt i gangen og etter en stund banket det på døra mi. Det var Henry. - Herregud, sa han forvirret, så seg om i rommet, på den uoppredde himmelsenga og klæme mine som lå strødd på gul­ vet. - Jeg er glad du er våken. Jeg så at det lyste hos deg. - Du store verden, hva var det som skjedde? Han dro fingrene gjennom det bustete håret. - Hva tror du? sa han og så tomt på meg. - Jeg vet egentlig ikke. Jeg må ha gjort noe som har irritert ham, selv om jeg for mitt bare liv ikke vet hva. Jeg satt og leste på rommet mitt, og han kom inn og ville ha en ordbok. Han ba meg faktisk slå opp noe for ham, og... Du skulle vel ikke tilfeldigvis ha en aspirin? Jeg satt på sengekanten og rotet gjennom nattbordsskuffen, gjennom papirlommetørklæme og brillene og Christian Sciencebrosjyrene som tilhørte en av de eldre kvinnelige slektningene til Francis. - Jeg finner ikke noen, sa jeg. - Hva var det som skjedde? Han sukket og satte seg tungt ned i en lenestol. - Det er aspi­ rin på rommet mitt, sa han. -1 en eske i lommen på ytterjakken. Og en blå pilleeske i emalje. Og sigarettene mine. Vil du hente dem til meg? Han var så blek og rystet at jeg lurte på om han var syk. - Hva er i veien? sa jeg. - Jeg vil ikke gå inn dit. - Hvorfor ikke? - Fordi Bunny ligger og sover i sengen min. Jeg så på ham. - For Guds skyld, sa jeg. - jeg vil ikke. . . Han viftet trett vekk ordene mine med hånden. - Det er helt i orden. Helt sant. Jeg er bare for ute av meg til å gå selv. Han so­ ver dypt. Jeg gikk stille ut av rommet og nedover gangen. Døra til

232

Henry var helt nederst. Jeg stanset utenfor med en hånd på dørhåndtaket, og innenfra hørte jeg helt tydelig den spesielle prus­ tende lyden fra Bunny som snorket. 711 tross for hva jeg hadde hørt tidligere, var jeg ikke forbe­ redt på synet som møtte meg: bøker var kastet vilt utover gul­ vet, nattbordet var veltet, inntil veggen lå de sprikende restene av en svart Malakka-stol. Skjermen på stålampen sto på skeive og kastet et sprøtt uregelmessig lys over rommet. Midt oppi det hele lå Bunny, ansiktet hans hvilte mot tweedjakke-albuen, og den ene foten, fremdeles iført en elegant sko, dinglet ned fra sengekanten. Munnen hans var åpen, øynene var hovne og fremmede uten briller, og han snøftet og gryntet i søvne. Jeg tok tingene til Henry og kom meg ut derfra så fort jeg kunne. Bunny kom ned sent morgenen etter, gretten og med hovne øyne, mens Francis og tvillingene og jeg spiste frokost. Han overså vårt klossete «god morgen» og gikk rett bort til skapet og laget seg en tallerken med cornflakes og satte seg ved bordet uten et ord. I den brå stillheten som hadde senket seg over oss, hørte jeg Hatch komme inn hovedinngangen. Francis unnskyld­ te seg og skyndte seg ut, og jeg hørte at de snakket lavt sammen i gangen mens Bunny knasket mismodig på frokostblandingen sin. Det gikk et par minutter. Jeg så skrått over på Bunny som satt sammensunket over tallerkenen da jeg med ett, gjennom vinduet bak hodet hans, så skikkelsen til Hatch forsvinne. Han gikk over det åpne jordet bak hagen og bar de mørke, forvridde restene av Malakka-stolen bort til søppeldyngen. Plagsomme som disse hysteriske utbruddene var, så forekom de sjelden. Men de viste klart hvor ute av seg Bunny var, og hvor ubehagelig han ville kunne bli hvis han ble provosert. Det var Henry han var mest rasende på, det var Henry som hadde sve­ ket ham, og Henry som utbruddene alltid rettet seg mot. Men pussig nok var det Henry han hadde lettest for å tåle til vanlig. Han var mer eller mindre konstant irritert på alle andre. Han kunne bli eksplosivt rasende på Francis hvis han for eksempel kom med en bemerkning som forekom Bunny pretensiøs, eller bli helt uforklarlig sint hvis Charles tilbød å spandere en iskrem på ham, men han startet ikke den slags smålige krangler med Henry på akkurat den samme trivielle og vilkårlige måten. Og

255

det til tross for at Henry anstrengte seg halvparten så mye for å blidgjøre ham som alle andre. Når husbåt-turen ble brakt på bane - og det ble den ganske ofte - var Henry bare med på note­ ne for syns skyld, og han svarte mekanisk og tvungent. På meg virket Bunnys tillitsfulle forventning mer skremmende enn noe utbrudd: hvordan kunne han overhodet få seg til å tro at det ville bli noe av turen, og at den ikke ville bli et mareritt hvis det ble noe av den? Men lykkelig som en pasient på et galehus la Bunny i timevis ut om sine vrangforestillinger om Rivieraen uten å ense det stramme draget om kjeven til Henry, eller de tomme, illevarslende pausene som oppsto da han hadde snak­ ket fra seg og satt med haken i hånden og stirret drømmende ut i luften. Det virket stort sett som om han sublimerte sitt raseri mot Henry i sin atferd overfor resten av verden. Han var ubehøvlet, uhøflig, rask til å starte en krangel med omtrent alle han kom i kontakt med. Vi fikk tilbakemeldinger om hans oppførsel gjen­ nom ulike kanaler. Han kastet en sko på noen hippier som spilte Hackysack utenfor vinduet hans, han truet med å banke opp na­ boen fordi han hadde hatt radioen for høyt på, han kalte en av damene på kontoret til kvestor for en troglodytt. Jeg tror nok det var heldig for oss at det i hans store bekjentskapskrets var få mennesker han hadde regelmessig omgang med. Julian så en god del til Bunny, men de hadde ikke noe særlig med hverandre å gjøre utenom klasserommet. Vennskapet mellom ham og hans gamle klassekamerat Cloke Raybum var mer problematisk, og den mest problematiske av dem alle var Marion. Marion var like oppmerksom på at Bunny hadde forandret seg som vi var, det var vi klar over, og det forvirret henne og gjorde henne sint. Hadde hun sett hvordan han oppførte seg sammen med oss, ville hun uten tvil ha innsett at det ikke var hun som var årsaken, men slik det var, så hun bare de avlyste avtalene, de brå humørsvingningene, hans dårlige humør og de plutselige irrasjonelle raserianfallene som tilsynelatende bare var rettet mot henne. . . Var han sammen med en annen jente? Hadde han lyst til å slå opp? En bekjent på Førskolesentret for­ talte Camilla at en dag på jobben hadde Marion ringt til Bunny seks ganger, og siste gangen hadde han lagt på røret. - Kjære snille Gud, la henne gi ham på båten snarest mulig,

234

sa Francis, og vendte blikket mot himmelen da han fikk disse opplysningene. Det ble ikke sagt noe mer om det, men vi iakt­ tok dem omhyggelig og håpet at det ville skje. Hvis han hadde vært ved sine fulle fem, ville Bunny sikkert ha holdt kjeft, men nå som underbevisstheten hans var vippet av pinnen og flakset rundt i hulrommene i hjernen hans som en uberegnelig flagger­ mus, kunne man aldri være trygg på hva han kom til å gjøre. Cloke traff han heller sjelden. Han og Bunny hadde lite til fel­ les bortsett fra college-dagene, og Cloke - som vanket sammen med en festglad gjeng, og attpåtil tok en masse narkotika - var ganske selvopptatt. Det var lite sannsynlig at han skulle bry seg med Bunnys oppførsel, eller til og med legge særlig merke til den. Cloke bodde i det huset som lå nærmest mitt, Durbinstall (av de vittige tungene på campusen utstyrt med klengenavnet «Metadon Hall», det travle sentrum for det administrasjonen valgte å omtale som «narkotikarelaterte aktiviteter», og besø­ kene der ble iblant avbrutt av eksplosjoner og små branner, som var forårsaket av enslige kokainsniffere eller kjemistudentene som arbeidet i kjelleren), og heldigvis for oss bodde han i første etasje, med vindu ut mot veien. Ettersom han aldri trakk ned rullegardinet og det ikke fantes trær i umiddelbar nærhet, var det mulig å sitte trygt på verandaen til biblioteket, hundre og femti meter unna, og nyte det overdådige og utilslørte synet av Bunny, der han sto innrammet av et opplyst vindu og bladde i tegneserier med åpen munn, eller veivet med armene mens han snakket med en usynlig Cloke. - Jeg liker bare å ha en viss peiling på hvor han går, sa Henry. Men det var egentlig ganske enkelt å holde øye med Bunny, an­ takelig, tror jeg, fordi han også var uvillig til å la de andre, og da spesielt Henry, forsvinne for ham i lengre tid. Hvis han behandlet Henry med respekt, var det vi andre som var nødt til å finne oss i de anstrengende, daglige raserianfallene hans. Mesteparten av tiden var han bare irriterende: for eksem­ pel i sine dårlig funderte og hyppige utfall mot den katolske kirke. Foreldrene til Bunny tilhørte den episkopale kirken, og så vidt jeg visste hadde mine foreldre ingen religiøs tilknytning overhodet, men Henry og Francis og tvillingene var blitt opp­ dratt som katolikker, og selv om ingen av dem var flittige kirkegjengere, fikk Bunnys uvitende og utrettelige blasfemiske strøm

255

dem til å se rødt. Han flirte lystig og blunket når han fortalte his­ torier om falne nonner, om løslivede katolske jenter, om pederastiske prester («Og så sa faderen, hva var det nå han het, han sa til altergutten - husk at guttungen er ni år gammel, han er i ulvunge-troppen min - jo, så sier han til Tim Mulrooney, «Gut­ ten min, har du lyst til å se hvor jeg og alle de andre prestene so­ ver om natten?»). Han fant på sjokkerende historier om perversjonene til forskjellige paver, underrettet dem om lite kjente sider ved den katolske læren, fablet om sammensvergelser i Vatikanet, uten å ta hensyn til Henrys kontante innsigelser og Francis’ lavmælte sidebemerkninger om oppkomlinger og pro­ testanter. Verre var det når han valgte å rette skytset mot en spesiell. Med en slags overnaturlig teft traff han alltid den rette nerven i akkurat det øyeblikket hvor han kunne såre og fornærme mest. Charles var godmodig, og hadde ikke lett for å bli sint, men han ble av og til så oppskjørtet av disse anti-katolske utfallene at tekoppen hans hoppet opp og ned på skålen. Han tok seg også nær av bemerkninger om drikkingen hans. Faktisk drakk Char­ les en god del. Det gjorde vi alle sammen, men selv om han ikke henga seg til svært påfallende utskeielser, hadde jeg likevel ofte opplevd at det luktet sprit av pusten hans på uvanlige tidspunkt eller at han satt med et glass i hånden når jeg stakk innom uan­ meldt tidlig på ettermiddagen - noe som kanskje var forståelig, situasjonen tatt i betraktning. Bunny gjorde et stort nummer av å vise en falsk og irriterende omsorg, som han krydret med spy­ dige bemerkninger om fylliker og alkiser. Han holdt overdrevne regnskap med hvor mange cocktailer Charles drakk. Han la anonyme spørreskjemaer i posthylla til Charles («Hender det at du føler at du må ha en drink for å komme deg gjennom da­ gen?») og pamfletter (lite barn med fregner ser bedrøvet på en forelder og spør: «Mamma, hva betyr «full»?»). En gang gikk han så langt at han oppga navnet hans til campus-avdelingen av Anonyme Alkoholikere, hvorpå Charles ble oversvømt med flygebrev og telefonoppringninger og til og med fikk personlig besøk av en velmenende edru AA-er. Med Francis derimot var tingene satt mer på spissen og mer ubehagelige. Ingen sa noe om det, men vi visste at han var homse. Selv om han ikke var promiskuøs, hendte det fra tid til

236

annen at han forsvant ganske hemmelighetsfullt under et sel­ skap, og en gang, meget tidlig i vårt bekjentskap, hadde han på en underfundig måte som likevel ikke var til å ta feil av, prøvd å sjekke meg opp en ettermiddag vi var fulle og helt alene ute i robåt. Jeg hadde mistet en åre, og mens vi forvirret strevde med å få tak i den igjen, kjente jeg fingertuppene hans stryke tilfel­ dig, men likevel med vilje, over kinnet mitt like ved kjevebeinet. Jeg så forbauset opp og blikkene våre møttes på den måten blikk har det med, og vi så på hverandre et øyeblikk, mens båten gynget og vi glemte åren vi hadde mistet. Jeg var forferdelig for­ virret, jeg så forlegent bort, da han plutselig og til min store overraskelse brast i latter over min fortvilelse. - Nei? sa han. - Nei, sa jeg lettet. Man kunne tro at denne episoden ville ha lagt en viss demper på vennskapet vårt. Selv om jeg ikke tror at noen som har brukt mye energi på å studere klassikerne, kan la seg opphisse noe særlig av homoseksualitet, synes jeg ikke det er spesielt hyggelig når den angår meg direkte. Selv om jeg likte Francis ganske godt, hadde jeg alltid vært litt nervøs sammen med ham. Merke­ lig nok var det tilnærmelsen hans som renset luften mellom oss. Antakelig visste jeg at den var uunngåelig og fryktet den. Når den først var ute av verden, hadde jeg det helt fint alene med ham til og med i de mest tvilsomme situasjoner - når jeg var full, eller i leiligheten hans, eller til og med klemt tett inntil ham i baksetet på en bil. Med Francis og Bunny var det en annen sak. De syntes det var hyggelig nok å være sammen når det var andre til stede, men hvis man oppholdt seg lenge nok sammen med den ene eller andre av dem, ble det tydelig at de sjelden gjorde ting sammen og nesten aldri var alene med hverandre. Jeg visste hvorfor det var sånn; det gjorde vi alle. Men det falt meg aldri inn at de ikke på et eller annet plan virkelig brydde seg om hverandre, og hel­ ler ikke at de grove vitsene til Bunny skjulte, om enn på en svært sjarmerende måte, en skarp og meget ondskapsfull brodd som var rettet spesielt mot Francis. Sjokket ved gjenkjennelsen er antakelig et av de ubehageligste som finnes. Selv om jeg burde ha gjort det, hadde jeg aldri tenkt over at de vanvittige fordommene til Bunny som jeg syntes

237

var så morsomme, overhodet ikke var ironisk ment, men var dødsens alvorlige. Ikke for det: under normale omstendigheter var Francis fullt og helt i stand til å ta vare på seg selv. Han var oppfarende og hadde en skarp tunge, og selv om han kunne ha satt Bunny på plass omtrent når han ville, var han forståelig nok redd for å gjøre det. Vi var alle smertelig klar over den symbolske ampul­ len med nitroglyserin som Bunny gikk rundt med både dag og natt, og som han med jevne mellomrom lot oss ta en titt på, slik at ingen skulle glemme at han alltid hadde den på seg. og at det sto i hans makt å kyle den i gulvet når det måtte behage ham. Jeg har virkelig ikke hjerte til å gjenfortelle alle de sjofle tinge­ ne han sa til og gjorde mot Francis, pussene han spilte ham, bemerkningene om rompiser og homser, den offentlige, ydmy­ kende strømmen av spørsmål om hva han likte best og hvordan han gjorde det: kliniske og utrolig detaljerte spørsmål, som dreide seg om klyster, og ørkenrotter og glødende lyspærer. - For én gangs skyld, husker jeg at Francis hveste gjennom sammenbitte tenner, - for en eneste gangs skyld skulle jeg gjeme. . . Men det var absolutt ingenting noen kunne si eller gjøre. Man kunne trodd at jeg, som på dette tidspunkt var uskyldsren, og verken hadde begått noen forbrytelse mot Bunny eller mot menneskeheten, ikke ville bli målskive for denne vedva­ rende snikskytingen. Beklageligvis ble jeg det, og det var kan­ skje mer beklagelig for ham enn for meg. Hvordan kan han ha vært så blind at han ikke innså hvor farlig det kunne bli for ham å støte fra seg den ene objektive parten, hans eneste potensielle forbundsfelle? For selv om jeg var glad i de andre, var jeg også glad i Bunny, og jeg ville langt fra ha gjort felles sak med de and­ re så fort, hadde han ikke kastet seg så blodtørstig over meg. Kanskje han mente at sjalusien berettiget det, hans posisjon i gjengen hadde begynt å dale omtrent på den tiden jeg ankom. Hans fiendtlighet var av den mest smålige og barnslige typen, og ville sikkert aldri ha kommet opp til overflaten, hadde han ikke vært så paranoid på det tidspunktet, og ute av stand til å skille mellom fiender og venner. Gradvis begynte jeg å føle avsky for ham. Nådeløs som en blodhund plukket han hurtig og med ufeilbarlig instinkt opp

238

sporene etter alt det i verden som jeg var mest usikker på, alle de tingene det var meg mest maktpåliggende å skjule. Det fan­ tes visse sadistiske gjentagelsesleker han pleide å leke med meg. Han likte å vikle meg inn i løgner: - «Nydelig slips,» kunne han for eksempel si, - «det er et Hermés-slips, ikke sant?» og så, da jeg svarte ja, strakte han armen hurtig tvers over bordet, og avslørte den beskjedne herkomsten til det stakkars slipset mitt. Eller han kunne plutselig stanse opp midt i en samtale og si: «Richard, gamle krigskamerat, hvorfor har du ingen bilder av foreldrene dine her?» Det var nettopp den typen detaljer han gjeme kastet seg over. Rommet hans var fylt av lytefrie familieminner, som alle var like fullkomne som en rekke annonser: Bunny og brødrene hans, som viftet med Lacrosse-køller på en lysende svart/hvitt-bane, julefeiringer i familiens skjød, to elegante og smakfulle foreldre i kostbare badekåper, fem små lyshårete gutter i helt like pyja­ maser som rullet seg på gulvet med en leende spaniel, med et latterlig flott leketøystog og et overdådig juletre som kneiste i bakgrunnen, moren til Bunny på hennes første ball, ung og arrogant i hvit mink. - Hva? sa han påtatt uskyldig. - Ingen kameraer i Cali­ fornia? Eller kan du ikke la vennene dine få se mutter’n i buksedress i polyester? Hvilken skole gikk forresten foreldrene dine på? sa han, og avbrøt før jeg kunne skyte inn noe. - Har de gått på et av Ivy League-universitetene? Eller på et slags statsuni­ versitet? Det var en grusomhet av den mest umotiverte typen. Løg­ nene mine om familien min var ganske brukbare, tror jeg, men de kom til kort overfor disse voldsomme angrepene. Ingen av foreldrene mine hadde artium; mor gikk i buksedresser som hun kjøpte på et fabrikkutsalg. På det eneste bildet jeg hadde av henne, et amatørfoto, myste hun uskarpt mot kamera, med den ene hånden på gjerdet, og den andre på fars nye gressklipper. Angivelig var nettopp det grunnen til at jeg hadde fått bildet, mor hadde en slags forestilling om at nyanskaffelsen ville inter­ essere meg; jeg hadde beholdt det fordi det var det eneste bildet jeg hadde av henne, og oppbevarte det på skrivebordet mitt inni Websters ordbok (på M for Mor). Men en natt sto jeg opp av senga, plutselig overveldet av frykt for at Bunny skulle finne det

239

når han snoket rundt i rommet mitt. Ingen gjemmesteder virket trygge nok. Det endte med at jeg brente det i et askebeger. De var ubehagelige nok, disse private forhørene, men jeg fin­ ner ikke ord som fullt ut kan uttrykke de pinsler jeg gjennom­ gikk når han valgte å utøve sin kunst offentlig. Bunny er død nå, requiescat in pace, men så lenge jeg lever vil jeg aldri glemme et spesielt sadistisk mellomspill som han lot meg gjennomgå hjemme hos tvillingene. Et par dager i forveien hadde Bunny kryssforhørt meg om hvilket college jeg hadde gått på tidligere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kunne sagt som sant var, at jeg hadde gått på den offentlige skolen i Piano. Francis hadde gått på en uen­ delig rekke vanvittig eksklusive pensjonatskoler i England og Sveits, og Henry hadde gått på tilsvarende eksklusive ameri­ kanske skoler, helt til han droppet uti 11. klasse; men tvillin­ gene hadde bare gått på en liten landsens skole i Roanoke, og til og med Bunnys egen hellige Saint Jerome var i virkeligheten bare en dyr hjelpeskole, av den typen som averterer på baksiden av Town and Country, hvor de tilbyr skreddersydd tilsyn til barn med lærevansker. I den sammenhengen var det ingen grunn til at jeg skulle skamme meg spesielt over min egen skole, likevel unngikk jeg spørsmålet så lenge jeg kunne, helt til jeg til slutt var trengt opp i et hjøme og helt desperat. Da fortalte jeg ham at jeg hadde gått på Renfrew Hall, som er en litt monden, ikke særlig god gutteskole i nærheten av San Francisco. Det lot til å tilfredsstille ham, men så fikk han meg til å føle meg skrek­ kelig uvel da han tok emnet opp igjen foran alle de andre. - Så du gikk på Renfrew, sa han kameratslig, snudde seg mot meg og stappet en håndfull pistasjenøtter i munnen. - Ja. - Når tok du eksamen? Jeg vårtet opp med den virkelige eksamensdatoen min. - Jaha, sa han og tygget ivrig på nøttene sine. - Da gikk du samtidig med von Raumer. - Hva? - Alec. Alec von Raumer. Fra San Fran. En venn av Cloke. Han var innom forleden og vi begynte å prate. Masse gamle Renfrew-gutter på Hampden, sier han. Jeg sa ingenting, og håpet han ville gi seg.

240

- Så du kjenner Alec og alle de andre. - Hmmm, littegrann, sa jeg. - Pussig, han sa at han ikke husket deg, sa Bunny og strakte seg etter en ny håndfull med pistasjenøtter uten å ta blikket fra meg. - Ikke i det hele tatt. - Det er en stor skole. Han kremtet. - Synes du det?

- Ia. - Von Raumer sa at den var bitteliten. Bare omtrent to hund­ re elever. Han stanset og kastet nok en håndfull pistasjenøtter inn i munnen, og tygget mens han snakket. - Hvilken sovesal var du i? - Det ville jo uansett ikke si deg noe. - Von Raumer ba meg spesielt om å spørre deg om det. - Hva slags forskjell gjør det? - Å, det betyr ingenting, ingenting overhodet, gamle ørn, sa Bunny vennlig, - det er bare det at det er jævlig rart, n’est-ce pas? Du og Alec er der samtidig i fire år, på et bitte lite sted som Renfrew, og han har ikke satt øynene på deg en eneste gang? - Jeg var der bare i to år. - Hvordan har det seg at du ikke står i årboken? - Jeg står i årboka. - Nei, det gjør du ikke. Tvillingene sa himmelfalne ut. Henry satt med ryggen til og og lot som om han ikke hørte etter. Nå sa han helt plutselig og uten å snu seg. - Hvordan vet du om han står i årboken eller ikke? - Jeg tror ikke at jeg har stått i en årbok i hele mitt liv, sa Francis nervøst. - Jeg kan ikke fordra å bli fotografert. Hver gang jeg forsøker å. . . Bunny hørte ikke etter. Han lente seg bakover i stolen. - Kom igjen, sa han. - Jeg skal gi deg fem dollar hvis du kan fortelle meg navnet på sovesalen din. Blikket hans var festet til mitt, øynene hans skinte med en grusom fryd. Jeg sa noe usammenhengende, reiste meg fortør­ net og gikk ut på kjøkkenet etter et glass vann. Jeg bøyde meg over kjøkkenvasken, og holdt glasset opp mot tinningen. I stua hvisket Francis noe utydelig, men med sint stemme, og så lo 241

Bunny hardt. Jeg helte vannet ut i vasken og skrudde på sprin­ gen så jeg skulle slippe å høre.

Hvordan hadde det seg at et sammensatt, nervøst og finurlig justert intellekt som mitt var i stand til å innstille seg suverent etter noe så sjokkerende som mordet, mens Bunnys, som utvil­ somt var mer robust og alminnelig, ble slått helt ut av gjenge? Det tenker jeg fremdeles på av og til. Hvis det Bunny virkelig ønsket seg var hevn, kunne han ha fått det lett nok uten å løpe noen risiko selv. Hva forestilte han seg at han kunne vinne på denne langsomme og potensielt eksplosive typen tortur, hadde den en hensikt eller et mål i tankene hans? Eller var handlinge­ ne hans like uforståelige for ham selv som de var for oss? Eller kanskje de ikke var så uforståelige likevel. For, som Camilla en gang bemerket, det verste ved det hele var ikke at Bunny hadde gjennomgått en fullstendig personlighetsforvandling, et slags schizofrent gjennombrudd, men heller at enkelte lite tiltalende trekk i hans personlighet som vi hittil bare hadde skimtet, nå var gått inn i et samspill og hadde vokst til et skrem­ mende styrkenivå. Oppførselen hans var ubehagelig, men vi hadde sett alt sammen før, bare i mindre konsentrert og etsende form. Til og med da vi hadde det som best, hadde han gjort narr av Califomia-aksenten min, av jakka mi som var kjøpt brukt, og av rommet mitt som var blottet for smakfulle bibelots-, men da på en så troskyldig måte at jeg ikke kunne annet enn le. («Du store himmel, Richard,» kunne han si idet han plukket opp en av de gamle skoene mine og stakk fingeren gjennom et hull i bunnen. «Hva er det med dere Califomia-gutter? Jo rikere dere er, jo mer fillete ser dere ut. Vil ikke gå og klippe håret engang. Før jeg vet ordet av det, vil du ha skulderlangt hår og snike deg rundt i filler som Howard Hughes.») Det falt meg aldri inn å bli fornærmet, det var jo Bunny, min venn Bunny, som til og med hadde mindre lommepenger enn jeg, og en stor flerre i bukse­ baken attpåtil. Når jeg var så forferdet over hans nye atferds­ mønster, kom det for en stor del av at det var så likt den gamle, oppriktige og inntagende måten han pleide å erte meg på, og jeg var like fortørnet og rasende over at han plutselig brøt med reg­ lene som om - hvis vi hadde hatt for vane å drive med litt venn­ 242

skapelig boksing - han skulle ha bokset meg inn i et hjørne og slått meg halvt fordervet. For å gjøre det enda vanskeligere: alle disse ubehagelige min­ nene til tross, var det fremdeles mye igjen av den gamle Bunny, den jeg kjente og var glad i. Av og til når jeg så ham på avstand der han plystret mens han spenstig beveget seg bortover med hendene i lomma - kom det en plutselig følelse av kjærlighet blandet med savn over meg. Jeg tilga ham, mange hundre gan­ ger, og aldri på grunnlag av noe mer enn et blikk, en bevegelse, måten han kastet med hodet på. Det virket umulig at man noen­ sinne kunne bli sint på ham, samme hva han gjorde. Dessverre var det ofte i de øyeblikkene han valgte å gå til angrep. Han kunne være vennlig og sjarmerende, og småprate på den gamle usammenhengende måten, og så, på nøyaktig samme måte og uten den minste overgang, lene seg tilbake i stolen og komme med noe så forferdelig, så gement og ugjendrivelig at jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle glemme det, og aldri mer tilgi ham. Jeg brøt dette løftet mange ganger. Jeg holdt på å si at det var et løfte jeg til slutt ble nødt til å holde, men det er ikke helt sant. Til og med i dag kan jeg ikke komme opp med noe som ligner sinne mot Bunny. Faktisk kan jeg ikke tenke meg mange ting jeg hadde likt bedre enn om han hadde kommet rett inn her nå, med duggete brilleglass og luktet våt ull. Han ville ristet regnet ut av håret som en gammel hund og sagt: - Dickiegutten min, hva har du å by en tørst gammel mann i kveld? Man liker å tenke at den har noe for seg, den gamle klisjeen om at amor vincit omnia. Men hvis jeg har lært noe i mitt korte og triste liv, er det at denne spesielle klisjeen er en løgn. Kjær­ ligheten overvinner ikke alt. Og den som tror det, er en tosk.

Camilla plaget han rett og slett fordi hun var jente. På enkelte måter var hun hans mest sårbare skyteskive - ikke fordi det var noe i veien med henne, men rett og slett fordi kvinner i den greske verden generelt er mindreverdige skapninger, som bør sees, men ikke høres. Denne rådende oppfatningen hos argeieme er så gjennomtrengende at den finnes i selve språkets beinmarg. Jeg kan ikke tenke meg noe som viser det bedre enn at ett av de første aksiomene jeg lærte i gresk grammatikk, er at menn

243

har venner, kvinner har slektninger, og dyrene har sine arts­ frender. Bunny var en forkjemper for dette synet, men ikke fordi han følte seg tiltrukket av hellensk renhet, rett og slett av smålighet. Han likte ikke kvinner, hadde ingen glede av deres selskap, og til og med Marion, hans selverklærte raison d’étre, tålte han like motstrebende som hadde hun vært en gresk konkubine. Over­ for Camilla var han nødt til å anlegge en noe mer paternalistisk holdning, og han smilte henrykt til henne som en gammel ned­ latende far til et mindre begavet barn. Overfor oss andre klaget han over at Camilla hørte til på et lavere trinn, og at hun virket som en hemsko på seriøse studier. Dette syntes vi var ganske morsomt. For å være ærlig skulle ingen av oss, ikke engang de skarpeste, utmerke oss akademisk i årene som kom. Francis var for lat, Charles for vidløftig, og Henry for uberegnelig og gene­ relt rar, litt som den klassiske filologiens Mycroft Holmes. Camilla var av akkurat samme ulla, og innerst inne foretrakk hun, akkurat som jeg, den engelske litteraturens lette gleder framfor greskens slaveslit. Det komiske var at stakkars Bunny viste bekymring for andres intellektuelle evner. Å være den eneste jenta i det som i bunn og grunn var en gut­ teklubb, må ha vært vanskelig for henne. Som ved et under kompenserte hun ikke med å bli hard eller kranglete. Hun var fremdeles en jente, en spinkel og yndig jente som lå i senga si og spiste konfekt, en jente med hår som duftet som svibler og med hvite skjerf som flagret friskt i vinden, en mer fortryllende og skarpskodd jente har ikke eksistert. Men så underlig og fantas­ tisk som hun var, som en silketråd i en skog av svart ull, var hun slett ikke det skjøre vesenet man ville ha det til. På mange måter var hun like kjølig og dyktig som Henry, med like tøffe og selv­ stendige vaner, og på mange måter like reservert. Ute på landet var det ikke uvanlig at hun stakk av for seg selv, bort til innsjøen kanskje, eller ned i kjelleren, der jeg en gang fant henne i den store forlatte sleden, der hun satt og leste med pelskåpen over knærne. Alt ville ha vært forferdelig rart og ubalansert uten henne. Hun var dronningen som fylte ut rekken med svarte knekter, svart konge og joker. Om jeg syntes at tvillingene var så fascinerende, tror jeg det kom av at det var noe uforklarlig ved dem, noe jeg ofte var på 244

nippet til a få tak i, men aldri klarte helt. Charles var en vennlig og lett eterisk person, og litt av en gåte, men Camilla var det egentlige mysteriet, koden jeg aldri klarte å knekke. Jeg var aldri sikker på hva hun mente om noe, og jeg visste at Bunny syntes hun var enda vanskeligere å forstå enn jeg gjorde. I de gode tidene hadde han ofte vært klossete og fornærmet henne uten å mene det; så snart tidene ble dårlige, prøvde han å krenke henne og jekke henne ned på mange forskjellige måter, hvorav de fleste skjøt langt over målet. Hun var uimottakelig for ned­ settende bemerkninger om utseendet hennes; hun så ham i øynene uten å blunke mens han fortalte vitser av det mest vul­ gære og ydmykende slaget, lo hvis han prøvde å fornærme sma­ ken eller intelligensen hennes, overså de mange utlegningene hans som var krydret med lærde feilsitater det måtte ha voldt ham stort bry å grave fram, og som skulle bevise at alle kvinner uten unntak var ham mindreverdige, at de ikke - slik som han var skapt for Filosofi, Kunst og Høyere Tenkning, men for å skaffe seg en mann og Ta Seg av Hjemmet. Bare en eneste gang opplevde jeg at han scoret med en av bemerkningene sine. Det var hjemme hos tvillingene, og det var svært sent. Charles var heldigvis gått ut med Henry for å skaffe is; han hadde drukket tett og hadde han vært til stede, ville si­ tuasjonen ganske sikkert ha utartet. Bunny var så full at han nesten ikke kunne sitte oppreist. Mesteparten av kvelden hadde han vært i brukbart humør, men så, uten forvarsel, snudde han seg mot Camilla og sa: - Hvordan har det seg at dere to bor sam­ men? Hun trakk på den ene skulderen slik hun og Charles hadde for vane. - Hø? - Det er praktisk, sa Camilla. - Billig. - Jaha, men jeg synes nå iallfall at det er utrolig rart. - Jeg har bodd sammen med Charles hele mitt liv. - Ikke mye privatliv, er det vel? På et sånt lite sted som her? Oppå hverandre hele tiden? - Det er to soverom i leiligheten. - Og når du føler deg ensom midt på natten? Det ble en kort pause. - Jeg vet ikke hva du prøver å fortelle meg, sa hun iskaldt.

245

- Klart du vet det, sa Bunny. - Inn i helsike praktisk. Ganske klassisk til og med. De derre grekerne drev på med brødrene og søstrene sine ut av milde - heisann, sa han, og reddet whiskyglasset som skulle til å falle fra armlenet. - Klart det er ulovlig og sånt, sa han. - Men sånt bryr vel ikke dere dere om. Bryter du først én lov kan du like gjeme bryte alle, ikke sant? Jeg var himmelfallen. Francis og jeg måpte mens han ubesværet tømte glasset sitt og strakte seg etter flasken. Til min usigelige forbauselse sa Camilla spisst: - Du må ikke innbille deg at jeg ligger med broren min bare fordi jeg ikke vil ligge med deg. Bunny lo en lav, ekkel latter. - Du kunne ikke betale meg for å ligge med deg, jenta mi, sa han. - Ikke for alt gull i verden. Hun så på ham med bleke, fullstendig uttrykksløse øyne. Så reiste hun seg og gikk ut på kjøkkenet, og lot Francis og meg bli sittende i den mest trykkende taushet jeg noensinne har opp­ levd.

Nedsettende bemerkninger om religion, raserianfall, fornær­ melser, tvang, gjeld: egentlig bare bagateller, irritasjonsmomen­ ter - ikke nok, skulle man tro, til å drive fem fornuftige mennes­ ker til mord. Men. om jeg tør si det, det var ikke før jeg hadde hjulpet til med å drepe et menneske at det gikk opp for meg hvor flyktig og komplisert en handling et mord faktisk kan være, og at det ikke nødvendigvis kan tillegges ett dramatisk motiv. Å tilskrive det et slikt motiv ville være lett nok. Det fan­ tes naturligvis også. Men selvoppholdelsesdriften er ikke en så sterk drift som man kunne tro. Faren han utgjorde var til sjuen­ de og sist ikke umiddelbar, men langsom og putrende, en type fare som, iallfall når man ser abstrakt på det, kan utsettes eller avledes på mange måter. Jeg kan lett se for meg at vi der, til av­ talt tid og sted, plutselig blir ivrige etter å tenke oss om enda en gang, kanskje til og med får lyst til katastrofalt å gi ham hen­ stand i siste øyeblikk. Det at vi fryktet for våre liv kunne ha fått oss til å ta ham med til galgen og legge løkken om halsen på ham, men det trengtes et mer presserende motiv for at vi virke­ lig skulle gå videre og sparke bort stolen. Uten at han var klar over det, hadde Bunny selv skaffet oss et slikt motiv. Jeg skulle gjeme kunne si at en overveldende og tra246

gisk årsak drev meg til det jeg gjorde. Men jeg tror jeg ville løyet om jeg sa det, hvis jeg fikk dere til å tro at jeg faktisk ble drevet av noe slikt den søndagsettermiddagen i april. Et interessant spørsmål: hva tenkte jeg da jeg så at han sper­ ret opp øynene i forskrekkelse og vantro («Hør nå her, dere, dette er da en spøk, ikke sant?») for aller siste gang? Ikke på at jeg hjalp til for å redde vennene mine, absolutt ikke, ikke på frykt, ikke på skyld. Men på småting. Fornærmelser, hentydnin­ ger, smålig ondskapsfullhet. Hundrevis av små ydmykelser som ikke var blitt hevnet, og som hadde vokst inni meg i månedsvis. Det var dem jeg tenkte på, og ikke noe annet. Det var på grunn av dem at jeg, uten snev av medlidenhet eller sorg, overhodet var i stand til å se på ham mens han en lang stund sto og vaklet på kanten av klippen - med veivende armer, rullende øyne, en stumfilmkomiker som glir på et bananskall - før han mistet ba­ lansen og styrtet baklengs i døden.

Henry hadde en plan, trodde jeg. Hva den gikk ut på, visste jeg ikke. Han forsvant jo hele tiden i mystiske ærend, og kanskje disse bare var mer av samme sorten, men nå var jeg ivrig etter å tro at noen iallfall hadde situasjonen under kontroll, så jeg tilla dem en viss håpefull mening. Det skjedde ikke sjelden at han nektet å åpne døra, til og med sent om kvelden når lyset var tent hos ham og jeg visste at han var hjemme. Mer enn én gang duk­ ket han for sent opp til middag i våte sko, med vindblåst hår og søle på oppbretten til de elegante mørke buksene. En haug mys­ tiske bøker, på et østerlandsk språk som så ut som arabisk, og som bar stemplet til biblioteket i Williams College, dukket opp i baksetet på bilen hans. Dette var dobbelt forvirrende, for jeg trodde ikke at han kunne lese arabisk, og så vidt jeg visste hadde han heller ikke adgang til å låne bøker på biblioteket til Williams College. Da jeg i smug kikket i lomma bak i en av bøkene, oppdaget jeg at kortet fremdeles lå der, og at den siste som hadde lånt bøkene, var en F. Lockett, en gang i 1929. Det rareste av alt tror jeg likevel at jeg fikk se en ettermiddag jeg satt på med Judy Poovey til Hampden. Jeg hadde tenkt meg til renseriet med noen klær, og Judy, som skulle til byen, tilbød seg å kjøre meg. Vi var ferdige med ærendene våre, for ikke å

247

nevne et stort inntak av kokain på parkeringsplassen til Burger King, og vi sto på rødt i Corvetten mens vi lyttet til en aldeles gyselig låt («Free Bird») på Manchester Radiostasjon. Som den dustete kokainsnifferen hun var, durte Judy i vei om to hun kjente som hadde hatt samleie i Food King («Midt i butikken! I frossenmatavdelingen!») da hun så ut av vinduet og lo. - Se der, sa hun. - Er ikke det brilleslangevennen din der borte? Forundret bøyde jeg meg fram. Det var en liten eksotisk sjappe like over gata - gongonger, veggtepper og alle slags urter og røkelse bak disken. Jeg hadde aldri sett noen kunder der før, bare eieren, en trist gammel hippie med bestemorbriller som hadde tatt eksamen på Hampden. Men til min forbauselse så jeg nå Henry der inne - i mørk dress, med paraply og det hele - blant himmelkartene og enhjømingene. Han sto ved disken og så på et papirark. Hippien begynte å si noe, men Henry avbrøt ham tvert, og pekte på noe bak disken. Hippien trakk på skuldrene og tok en liten flaske ned fra hylla. Jeg holdt pusten og så på dem. - Hva tror du han gjør der inne, prøver han å sjikanere stak­ kars gamle Dumskalle? Det er forresten en drittbutikk. Jeg gikk inn der en gang for å få tak i en vekt, men det hadde de ikke, bare en haug med krystallkuler og annet juggel. Du vet det set­ tet med grønne plastvekter jeg. . . Hallo, du hører ikke etter, hvinte hun da hun så at jeg fremdeles stirret ut av vinduet. Hip­ pien hadde bøyd seg ned og rotet under disken. - Vil du at jeg skal tute på ham eller noe sånt? - Nei! ropte jeg, nervene mine var på høykant på grunn av kokainen, og jeg dyttet hånden hennes bort fra hornet. - Å herregud. Ikke skrem meg sånn. Hun trykket hånden inn mot brystet. - Helvete, jeg er helt i ørska. Den kokainen må ha vært blandet med meth eller noe. Okei, okei, sa hun irritabelt da lyset ble grønt og tankbilen bak oss begynte å tute.

Stjålne arabiske bøker? En indisk sjappe i Hampden? Jeg kunne ikke fatte hva Henry drev med, men selv om det ikke så ut til å være noen sammenheng mellom handlingene hans, hadde jeg en barnslig tro på ham, og like tillitsfullt som dr. Watson iakttok

248

handlingene til sin mer berømte venn, ventet jeg på at mønstret skulle manifestere seg. Og på en måte gjorde det det et par dager senere. En torsdag kveld sånn i halv ett-tiden sto jeg i pyjamas og prøvde å klippe håret mitt ved hjelp av et speil og en neglesaks (jeg fikk det aldri særlig godt til, sluttresultatet var alltid tistelaktig og barnslig, å la Arthur Rimbaud) da det banket på døra. Jeg åpnet den med saks og speil i hånden. Det var Henry. - Å hei, sa jeg. - Kom inn. Han skrittet forsiktig over tustene med musebrunt hår og satte seg ved skrivebordet mitt. Mens jeg inspiserte profilen min i speilet, fortsatte jeg å arbeide med saksen. - Hva skjer? sa jeg og strakte meg fram for å skjære bort noen lange hårstrå ved øret mitt. - Du studerte medisin en stund, ikke sant? sa han. Jeg skjønte at dette var opptakten til et spørsmål som hadde med helse å gjøre. Det ene året jeg hadde studert forberedende medisin hadde skaffet meg kunnskaper som i beste fall var spar­ somme, men de andre, som ikke visste noe om medisin og be­ traktet denne disiplinen per se mindre som en vitenskap enn som en slags sympatetisk magi, utba seg stadig min mening om forskjellige lidelser og smerter med like stor respekt som inn­ fødte når de oppsøker en heksedoktor. Uvitenheten deres spen­ te fra det rørende til det beint fram sjokkerende. Antakelig fordi han hadde vært syk så ofte, visste Henry mer enn de andre, men til tider forskrekket også han meg ved å stille et helt alvorlig spørsmål om kroppsvæsker eller melankoli. - Er du syk? sa jeg, med det ene øyet på bildet av ham i spei­ let. - Jeg trenger en formel til en dosering. - Hva mener du med en formel til en dosering? Hva skal du dosere? - Det finnes en formel, ikke sant? En eller annen matematisk formel som forteller hva som er riktig dosering i forhold til høyde og vekt, den slags greier? - Det avhenger av hvor konsentrert medisinen er, sa jeg. - Sånt kan jeg ikke fortelle deg. Du blir nødt til å slå det opp i en legehåndbok. - Det kan jeg ikke.

249

- De er veldig enkle å bruke. - Det er ikke det jeg mener. Det står ikke i noen legehåndbok. - Du aner ikke alt som står der. En stund hørtes bare knirkingen av saksen min. Til slutt sa han: - Du skjønner ikke. Dette er ikke noe leger pleier å bruke. Jeg lot saksen synke og så på bildet hans i speilet. - Herregud, Henry, sa jeg. - Hva er det du har for noe? LSD eller noe sånt? - La oss si det, sa han rolig. Jeg la fra meg speilet og snudde meg mot ham. - Henry, jeg tror ikke det er noe lurt, sa jeg. - Jeg vet ikke om jeg noensinne har fortalt deg det, men jeg har tatt LSD et par ganger. Da jeg var annet års student på high school. Det er det dummeste jeg har gjort i mitt. . . - Jeg er klar over at det er vanskelig å måle konsentrasjonen av et slikt stoff, sa han rolig. - Men la oss si at vi har en del em­ pirisk materiale. La oss si at vi for eksempel vet at en viss mengde av dette stoffet er tilstrekkelig til å virke på et dyr som veier femogtredve kilo, og at en annen, litt større mengde er nok til å drepe det. Jeg har arbeidet ut en grov formel, men vi snak­ ker fremdeles om hårfine forskjeller. Når jeg vet såpass, hvor­ dan går jeg da fram for å regne ut resten? Jeg lente meg mot toalettkommoden og stirret på ham. Jeg hadde helt glemt hårklippen. - Få se hva du har, sa jeg. Han så intenst på meg et øyeblikk eller to, så stakk han hån­ den i lomma. Da hånden hans åpnet seg, kunne jeg ikke tro mine egne øyne, men så gikk jeg nærmere. En blek sopp med en slank stilk lå i den åpne hånden hans. - Amanita caesaria, sa han. - Ikke det du tror, la han til da han så uttrykket i ansiktet mitt. - Jeg vet hva en amanita er. - Ikke alle amanitaene er giftige. Denne her er ufarlig. - Hva er det? sa jeg, tok den opp fra hånden hans og løftet den opp mot lyset. - Et hallusinogen? - Nei. De er faktisk gode å spise - romerne var veldig glad i dem - men folk bruker dem vanligvis ikke fordi de er så lette å forveksle med sine onde tvillinger. - Onde tvillinger?

250

- Amanita phalloides, sa Henry mildt. - Dødelig fluesopp. Jeg sa ikke noe på en stund. - Hva er det du skal gjøre? spurte jeg til slutt. - Hva tror du? Jeg reiste meg oppskjørtet og gikk bort til skrivebordet. Henry la soppen tilbake i lomma og tente en røyk. - Har du et askebeger? sa han høflig. Jeg ga ham en tom brusboks. Han var nesten ferdig med siga­ retten før jeg snakket. - Henry, jeg tror ikke det er noen god idé. Han løftet et øyebryn. - Hvorfor ikke? Hvorfor ikke, spør han meg. - Fordi, sa jeg litt opphisset, - gift lar seg etterspore. All slags gift. Tror du ikke at folk vil synes det er rart om Bunny plutselig faller død om? En hvilken som helst idiot av en rettsmedisiner kan. . . - Jeg vet det, sa Henry tålmodig. - Det er derfor jeg spør deg om doseringen. - Det har ikke noe med det å gjøre. Til og med i svært små mengder. . . - . . . kan giften gjøre en alvorlig syk, sa Henry, og tente en ny sigarett. - Men ikke nødvendigvis være dødelig. - Hva er det du mener? - Jeg mener, sa han og dyttet brillene høyere opp på nesen, - at hva ren giftighet angår, finnes det mange utmerkede gifter, de fleste er denne langt overlegen. Det blir snart fullt av reve­ bjelle og storhjelm. Jeg kunne skaffe meg all den arsenikken jeg trenger ved hjelp av fluepapir. Og til og med urter som ikke er vanlige her - herregud, Borgiaene ville ha grått hadde de sett den helsekostforretningen jeg fant i Brattleboro i forrige uke. Julerose, alrune, ren malurtolje. . . Det ser ut til at folk vil kjøpe hva som heist hvis de tror det er et naturprodukt. Mal­ urten solgte de som et organisk insektmiddel, som om det gjorde den tryggere enn de greiene på supermarkedet. En flaske kunne ha tatt livet av en hær. Han lekte med brillene igjen. - Problemet med disse tingene hvor fortreffelige de enn er - er å bruke dem. Som giftstoff be­ traktet er amatoksinene sølete. Oppkast, gulsott, kramper. Ikke som noen av de små italienske styrkemidlene som er forholdsvis raske og snille. Men på den andre siden - hva kunne være lette­ re å gi? Jeg er ikke botaniker, vet du. Til og med mykologer har 251

problemer med å holde amanitaene fra hverandre. Håndpluk­ ket sopp. . . noen giftige blir blandet sammen med de and­ re... en venn blir forferdelig syk og den andre . . . ? Han trakk på skuldrene. Vi så på hverandre. - Hvordan kan du være sikker på at du ikke får i deg for mye selv? spurte jeg. - Antakelig kan jeg egentlig ikke være det, sa han. - Det må være troverdig at jeg svever i livsfare, så du skjønner at jeg ar­ beider med svært små marginer. Men sjansene er likevel store for at jeg skal få det til. Det eneste jeg trenger å bekymre meg om, er meg selv, vet du. Resten vil ordne seg selv. Jeg visste hva han mente. Planen hadde flere alvorlige brister, men i bunn og grunn var den briljant: hvis det var noe man kunne stole på med nærmest matematisk sikkerhet, var det at Bunny til ethvert måltid på en eller annen måte ville klare å spise nesten dobbelt så mye som de andre. Ansiktet til Henry var blekt og fredfylt gjennom sigarettrøy­ ken. Han tok hånden ned i lomma og trakk fram soppen igjen. - Hør nå her, sa han. - En eneste hatt, omtrent så stor som denne, av A. phalloides er nok til å få en frisk hund på femogtredve kilo alvorlig syk. Oppkast, diaré, ingen kramper så vidt jeg kunne se. Jeg tror ikke det var noe så alvorlig som leverdysfunksjon, men det tror jeg vi må overlate til veterinærene. Øyensynlig. . . - Henry, hvordan vet du dette? Han var stille et øyeblikk. Så sa han: - Du vet de to grusomme bokserbikkjene som tilhører paret i etasjen over? Det var forferdelig, men jeg måtte le, jeg kunne ikke noe for det. - Nei, sa jeg. - Det har du ikke gjort. - Jeg er redd for det, sa han tørt, og stumpet sigaretten. - Den ene har det helt bra, dessverre. Den andre vil ikke komme dras­ sende med søppel på min veranda mer. Den døde på tyve timer, og bare av en litt større dose - en forskjell på omtrent et gram. Når jeg vet dette, forekommer det meg at jeg skulle klare å for­ ordne hvor mye gift hver av oss bør få. Det som bekymrer meg, er forskjellen i giftkonsentrasjon fra den ene soppen til den and­ re. Det er ikke som om en apoteker skulle ha målt den ut. Kan­ skje jeg tar feil - du vet sikkert mer om dette enn jeg - men en

252

sopp som veier to gram, ser ut til å kunne inneholde akkurat like mye gift som en som veier tre gram? Derav mitt dilemma. Han stakk hånden i brystlomma og tok ut et papirark som var fullt av tall. - Jeg liker ikke å trekke deg inn i dette, men ingen andre har peiling på matte og jeg er ikke helt stø selv. Kan du ta en titt? Oppkast, gulsott, kramper. Mekanisk tok jeg arket fra ham. Det var dekket med algebraligninger, men i dette øyeblikket var algebra ærlig talt det siste jeg kunne tenke på. Jeg ristet på hodet og skulle til å gi det tilbake til ham da jeg så opp på ham og noe stanset meg. Det gikk opp for meg at det sto i min makt å sette en stopper for dette, nå, med én gang. Han trengte virkelig min hjelp, hvis ikke hadde han ikke oppsøkt meg. Jeg visste at det var nytteløst å appellere til følelsene hans, men hvis jeg lot som om jeg visste hva jeg gjorde, kunne jeg kanskje snakke ham fra det. Jeg tok papiret med bort til skrivebordet mitt, satte meg med en blyant og tvang meg selv til å gå gjennom villniset av tall skritt for skritt. Ligninger om kjemiske konsentrasjoner var aldri min sterke side i kjemi, og de er vanskelige nok når du prø­ ver å regne deg fram til en gitt konsentrasjon i en suspensjon av destillert vann, men dette, som jo tok for seg vekslende kon­ sentrasjoner i objekter med uregelmessig form, var så å si umulig. Han hadde antakelig brukt all den elementære algebraen han kjente til når han hadde regnet ut dette, og så langt jeg kunne følge ham hadde han ikke gjort noen dårlig jobb, men dette var ikke et problem som kunne løses med algebra, om det overho­ det kunne løses. En som hadde studert matematisk analyse i trefire år på college-nivå, kunne kanskje ha klart å få til noe som iallfall så mer overbevisende ut. Jeg klusset litt med det, og klar­ te å innsnevre mengdeforholdet hans litt, men jeg hadde glemt mesteparten av den vesle matematiske analysen jeg kunne, og selv om svaret jeg kom fram til, antakelig var nærmere enn hans eget, var det langt fra riktig. Jeg la fra meg blyanten og kikket opp. Oppgaven hadde tatt meg omtrent en halvtime. Henry hadde tatt et eksemplar av Dantes Skjærsilden fra bokhylla mi og satt fordypet og leste. - Henry. Han så åndsfraværende opp. 255

- Henry, jeg tror ikke det kommer til å funke. Han lukket boka over fingeren sin. - Jeg gjorde en feil i annen del, sa han. - Der det med faktorene begynner. - Det er et godt forsøk, men bare ved å se på det kan jeg si at det er uløselig uten kjemiske tabeller og gode kunnskaper i ma­ tematisk analyse og ren kjemi. Det finnes ingen annen måte å beregne det på. Jeg mener, kjemiske konsentrasjoner måles ikke engang i gram og milligram, men i noe som heter grammolekyl. - Kan du løse det for meg? - Jeg er redd jeg ikke kan det, selv om jeg har gjort alt jeg kan. I praksis kan jeg ikke gi deg noe svar. Til og med for en matteprofessor ville det der være vrient. - Hmm, sa Henry, og kikket over skulderen min på papiret på skrivebordet. - Jeg veier mer enn Bun, det vet du. Over tolv kilo mer. Det må da ha noe å bety? - Ja, men den forskjellen er ikke betydelig nok til at vi kan stole på den, ikke når feilmarginen kan være så stor som her. Hadde du veid tjuefem kilo mer enn ham, kanskje. . . - Giften begynner ikke å virke før det er gått tolv timer, sa han. - Så til og med om jeg tar for mye vil jeg ha et visst fortrinn, en liten henstand. Hvis jeg har en motgift i beredskap til meg selv, bare i tilfelle. . . - En motgift? sa jeg rystet og lente meg tilbake i stolen. - Fin­ nes det noe sånt? - Atropin. Den finnes i belladonna. - Jamen herregud, Henry. Tar du ikke livet av deg med den ene, vil du gjøre det med den andre. - Atropin er ganske ufarlig i små mengder. - De sier det samme om arsenikk, men jeg har ikke lyst til å prøve. - De har diametralt motsatt virkning. Atropin får nervesyste­ met til å fungere fortere, man får rask puls og så videre. Amatoksiner får det til å gå langsommere. - Det virker skummelt likevel, én gift som motgift til en an­ nen. - Slett ikke. Perserne var mestere i giftblanding, og de sier. . . Jeg husket bøkene i bilen til Henry. - Perserne? sa jeg. - Ja. Ifølge den store . . .

254

- Jeg visste ikke at du kunne lese arabisk. - Det kan jeg ikke heller, iallfall ikke godt, men de er de store autoritetene på emnet og de fleste bøkene jeg trenger, er ikke blitt oversatt. Jeg har arbeidet meg gjennom dem så godt jeg har kunnet ved hjelp av ordbok. Jeg tenkte på de støvete bøkene der innbindingen smuldret av elde, som jeg hadde sett i bilen til Henry. - Når ble de greiene skrevet? - Omkring midten av det femtende århundre, skulle jeg tro. Jeg la ned blyanten. - Henry. . . - Hva? - Du vet bedre enn som så. Du kan ikke stole på noe som er så gammelt. - Perserne var mestere i giftblanding. De bøkene er praktiske håndbøker, oppskriftbøker om du vil. Jeg vet ikke om noe som kommer opp mot dem. - Å forgifte folk er noe helt annet enn å helbrede dem. - Folk har brukt de bøkene i mange hundre år. Ingen trekker deres nøyaktighet i tvil. - Jeg har like stor respekt for gammel kunnskap som du, men jeg vet ikke om jeg ville satse livet mitt på et gammelt kjerringråd fra middelalderen. - Jeg kan naturligvis sjekke det et annet sted, sa han uten større overbevisning. - Hør her. Dette er en altfor alvorlig sak til. . . - Takk, sa han glatt. - Du har vært til stor hjelp. Han plukket opp mitt eksemplar av Skjærsilden igjen. - Dette er ingen særlig god oversettelse, vet du, sa han og bladde distré gjennom den. - Singleton er den beste hvis du ikke kan italiensk, helt bokstavtro, men du går naturligvis glipp av alle tersinene. For å få med deg dem må du lese den på originalspråket. I meget stor diktning slår musikken ofte igjennom selv når man ikke kan språket. Jeg var en lidenskapelig Dante-beundrer før jeg kunne et ord italiensk. - Henry, sa jeg lavt og innstendig. Litt irritert kikket han bort på meg. - Alt jeg gjør vil bli farlig, vet du, sa han. - Men ingenting hjelper hvis du dør. - Jo mer jeg hører om husbåter i luksusklassen, jo mindre

255

skremmende begynner døden å virke, sa han. - Du har vært til stor hjelp. God natt. Tidlig neste ettermiddag stakk Charles innom. - Det er innmari varmt her inne, sa han. Han ristet av seg den våte jakka og kas­ tet den over en stolrygg. Håret hans var fuktig, ansiktet rødmus­ set og strålende. En vanndråpe skalv ytterst på den lange pene nesen hans. Han snufset og tørket den bort. - Hva du enn gjør, så ikke gå ut, sa han. - Det er et forferdelig vær. Du har vel ikke • tilfeldigvis sett Francis? Jeg lot fingrene gli gjennom håret. Det var fredag ettermiddag og ingen undervisning. Jeg hadde ikke vært ute av rommet mitt hele dagen, og jeg hadde heller ikke sovet mye om natten. - Henry var innom i går kveld, sa jeg. - Jaså? Hva hadde han å fortelle? A, nå glemte jeg det nesten. Han stakk hånden i lomma og trakk fram en liten pakke med papirservietter rundt. - Jeg har tatt med et smørbrød til deg siden du ikke kom til lunsj. Camilla sa at damen i spisesalen så at jeg stjal det og at hun satte et svart merke ved navnet mitt på en liste. Det var fløteost og marmelade, det visste jeg uten å se etter. Tvillingene var helt ville etter dem, men jeg likte dem ikke noe særlig. Jeg pakket opp det ene hjørnet og tok en bit, så la jeg det fra meg på skrivebordet. - Har du snakket med Henry i det siste? sa jeg. - I morges. Han kjørte meg til banken. Jeg tok opp smørbrødet og tok en bit til. Jeg hadde ikke feiet, og håret mitt lå fremdeles i klumper på gulvet. - Sa han, sa jeg, - noe om . . . - Om hva? - Om å be Bunny til middag om en par ukers tid? - Å det, sa Charles. Han strakte seg ut på senga mi og stablet puter under hodet. - Jeg trodde du visste om det allerede. Han har tenkt på det en god stund. - Hva synes du? - Jeg tror han vil ha store problemer med å finne sopp nok bare til å gjøre ham syk. Det er rett og slett for tidlig. I forrige uke fikk han Francis og meg til å bli med ut og hjelpe ham, men vi fant omtrent ingenting. Francis kom skikkelig opphisset til­

256

bake og sa : «Å jøss og jøss, jeg fant alle de soppene her» men så så vi etter i posen hans og det var bare en masse røyksopp. - Du tror altså at han vil klare å finne mange nok? - Klart det, hvis han venter en stund. Du har ikke noe røyk, har du vel? - Nei. - Jeg skulle ønske du røykte. Jeg vet ikke hvorfor du ikke gjør det. Du var ikke idrettsmann på high school eller noe sånt, vel? -Nei. - Det er derfor Bun ikke røyker. En eller annen sunnhetsapostel av en fotballtrener fikk kloa i ham da han var lett påvir­ kelig. - Har du sett Bun i det siste? - Ikke for ofte. Han var hjemme hos oss i går kveld forresten, og ville aldri gå. - Dette er ikke bare tull? sa jeg og så inntrengende på ham. - Skal dere virkelig gjennomføre det? - Jeg ville heller gå i fengsel enn å vite at jeg kom til å ha Bunny hengende om halsen på meg resten av livet. Og jeg er ikke særlig ivrig etter å komme i fengsel heller, ved nærmere et­ tertanke. Vet du, sa han og satte seg opp på senga mi og krøkte seg sammen som om han hadde vondt i magen. - Jeg kunne vir­ kelig ønske at du hadde røyk. Hva heter den grusomme jenta som bor rett ned i gangen - Judy? - Poovey, sa jeg. - Bank på døren hennes, vær så snill, og spør henne om du kan få en pakke. Hun ser ut til å være typen som har hele kar­ tonger på rommet. Det begynte å bli varmere. Det varme regnet gjorde den skitne snøen kopparret, og på enkelte steder smeltet den i flekker som blottstilte det slimete, gulnete gresset under den, istappene sprakk og stupte som dolker fra de skarpe, spisse takene. - Vi kunne vært i Sør-Amerika nå, sa Camilla en kveld vi drakk bourbon av tekopper på rommet mitt og lyttet til regnet som dryppet fra takskjegget. - Det er rart, ikke sant? - Jo, sa jeg, selv om jeg ikke var blitt bedt med. - Jeg likte ikke tanken da. Nå tror jeg vi kunne klart oss fint der nede.

257

- Jeg skjønner ikke hvordan. Hun la kinnet inntil knyttneven. - Å, det hadde ikke vært så ille. Vi kunne ha sovet i hengekøyer. Lært oss spansk. Bodd i et lite hus med kyllinger i gården. - Blitt syke, sa jeg. - Blitt skutt. - Jeg kan tenke meg verre ting, sa hun med et kort lite side­ blikk som gikk meg rett i hjertet. Et plutselig vindkast fikk vindusrutene til å klirre. - Jo, men jeg er glad for at dere ikke reiste, sa jeg. Hun lot som hun ikke hørte bemerkningen, så ut gjennom vinduet, og tok en slurk av tekoppen. Det var nå den første uken i april. Ikke noen hyggelig tid for meg eller noen andre. Bunny, som hadde holdt seg forholdsvis i ro, var i krigshumør fordi Henry nektet å kjøre ham ned til Washington D.C. for å se en utstilling med biplaner fra første verdenskrig på Smithsonian Museum. Tvillingene ble oppringt to ganger daglig av en illevarslende B. Perry i banken deres, og Henry fra en D. Wade i sin bank. Moren til Francis hadde opp­ daget at han hadde prøvd å ta ut penger fra forvaltningsfondet, og hver dag kom det en ny ladning brev fra henne. - Herregud, mumlet han, da han hadde åpnet det sist ankomne og lest gjen­ nom det med et blikk fullt av avsky. - Hva skriver hun? - «Baby, Chris og jeg er så bekymret for deg,» leste Francis med uttrykksløs stemme. - «Nå gir jeg meg ikke ut for å være en autoritet på Unge Mennesker, og kanskje du må gjennom et eller annet jeg er for gammel til å forstå, men jeg har alltid håpet at du ville gå til Chris med problemene dine.» - Jeg har inntrykk av at Chris har langt flere problemer enn du har, sa jeg. Rollefiguren Chris fortsatte å spille i «De unge le­ gene», lå med kona til broren sin og var innblandet i en gjeng som drev med spedbamsmugling. - Det kan jeg love deg. Han er seksogtyve år gammel og gift med mor, ikke sant? «Nå misliker jeg sterkt å ta opp dette,» les­ te han, - «og jeg ville ikke ha antydet det hvis ikke Chris hadde insistert, men du vet hvor glad han er i deg, skatten min, og han sier at han har sett så mye av den slags så ofte tidligere i showbusiness, vet du. Så jeg har ringt til Betty Ford-sentret og, ven-

258

nen min, hva tror du? De har et koselig lite rom som bare venter på deg, skatt,» nei la meg lese ferdig, sa han da jeg begynte å le. «Nå vet jeg at du vil ha veldig mye imot tanken, men du trenger virkelig ikke skamme deg over det, det er en Sykdom, baby, det var det de sa til meg da jeg dro dit og det fikk meg til å føle meg så mye bedre at du ikke kan forestille deg det. Naturligvis vet jeg ikke hva du bruker, men la oss nå være praktiske, kjæresten min, uansett hva det er, må det virkelig være grusomt dyrt, ikke sant, og jeg må være helt ærlig med deg og fortelle deg at vi rett og slett ikke har råd til det, ikke med bestefaren din sånn som han er og eiendomsskatten og. . .» - Du burde dra, sa jeg. - Er du sprø? Det ligger i Palm Springs eller et lignende sted og dessuten tror jeg de låser deg inne og får deg til å drive med aerobics. Hun ser for mye på TV, moren min, sa han og kikket på brevet igjen. Telefonen begynte å ringe. - Helvete, sa han med trett stemme. - Ikke ta den. - Hvis jeg ikke tar den ringer hun til politiet, sa han og tok av røret. Jeg låste meg ut (Francis gikk fram og tilbake på gulvet: - Rar? Hva mener du med at jeg høres rar ut?) og gikk til post­ kontoret, der jeg til min forbauselse fant et elegant lite brev fra Julian, som ba meg til lunsj dagen etter. Ved særskilte anledninger inviterte Julian av og til klassen til lunsj. Han var en ypperlig kokk, og da han var ung mann og lev­ de av sitt forvaltningsfond i Europa, hadde han ord på seg for å være en ypperlig vert også. Dette var faktisk utgangspunktet for hans bekjentskap med de fleste berømte menneskene i hans liv. I sin dagbok nevner Osbert Sitwell Julian Morrows «sublime små fétes», og det finnes lignende henvisninger i brev fra så for­ skjellige mennesker som Charles Laughton, hertuginnen av Windsor og Gertrude Stein. Cyril Connolly som var beryktet fordi han var en vanskelig gjest å tilfredsstille, fortalte Harold Acton at Julian var den elskverdigste amerikaner han noensinne hadde møtt - riktignok en tveegget kompliment - og Sara Murphy, som ikke nettopp var noen dårlig vertinne selv, skrev til ham en gang og tryglet om oppskriften hans på sole véroni-

259

que. Men selv om jeg visste at Julian ofte ba Henry til lunsj å deux, var jeg aldri tidligere blitt invitert til å spise alene med ham, og jeg var både smigret og uklart bekymret. Alt som var bare litt utenom det vanlige, forekom meg illevarslende på den tiden, og selv om jeg syntes det var hyggelig, kunne jeg ikke la være å føle at han kanskje hadde andre hensikter enn gleden av mitt selskap. Jeg tok med innbydelsen hjem og studerte den. Den lette og forblommete måten den var skrevet på, gjorde lite for å fordrive følelsen av at det lå mer bak den enn man først skulle tro. Jeg ringte sentralbordet og la igjen beskjed om at han kunne vente meg klokken ett dagen etter. - Julian vet ikke noe om det som har hendt, vel? spurte jeg Henry neste gang jeg traff ham på tomannshånd. - Hva? Å jo da, sa Henry og så opp fra boka si. - Naturligvis. - Vet han at dere drepte den fyren? - Du trenger virkelig ikke skrike så høyt, sa Henry skarpt og snudde seg i stolen. Så med roligere stemme: - Han visste hva vi prøvde å gjøre. Og bifalt det. Dagen etter at det skjedde, kjørte vi ut til huset hans på landet. Fortalte ham hva som hadde hendt. Han var henrykt. - Fortalte dere ham alt? - Jeg syntes ikke at det var noen vits i å gjøre ham urolig, hvis det er det du mener, sa Henry, rettet på brillene og vendte til­ bake til boka.

Julian hadde naturligvis laget lunsjen selv, og vi spiste ved det store runde bordet på kontoret hans. Etter uker med vonde ner­ ver, vonde samtaler og vond mat i spisesalen, var utsikten til et måltid med ham voldsomt oppmuntrende. Han var en sjarme­ rende bordfelle og selv om måltidene hans tilsynelatende var svært enkle, hadde de en slags klassisk sunnhet og overdådighet som alltid hadde en beroligende virkning. Det var stekt lam, nypoteter, erter med purreløk og fennikel, en fyldig og nærmest vanvittig deilig flaske Chateau Latour. Jeg spiste med bedre appetitt enn på aldri så lenge, da jeg la merke til at en fjerde rett som ved stille trolldom hadde dukket opp ved albuen min: sopp. De var bleke og spedstilkede, av et slag jeg 260

hadde sett før, og dampet i en rødvinssaus som duftet av koriander og rute. - Hvor har du fått tak i dem? sa jeg. - Åh. Du er temmelig observant, sa han fornøyd. - Er de ikke fantastiske? Meget sjeldne. Jeg har fått dem av Henry. Jeg svelget raskt en slurk vin for å skjule min fortørnelse. - Han forteller meg - kan jeg. . . ? sa han og nikket i retning av fatet. Jeg sendte det til ham, og han øste noen av soppene opp på tallerkenen. - Takk, sa han. - Hva var det jeg holdt på å si? Jo. Henry har fortalt meg at denne spesielle typen sopp sto høyt i kurs hos keiser Claudius. Interessant, når man husker hvordan Claudius døde. Det husket jeg. Agrippina hadde sneket en giftig sopp i maten hans en kveld. - De er svært gode, sa Julian og tok en bit. - Har du vært sammen med Henry på en av hans soppturer? - Ikke ennå. Han har ikke spurt meg. - Jeg må si at jeg aldri har vært noe særlig glad i sopp, men alt han har kommet med har smakt helt himmelsk. Plutselig gikk det opp for meg. Dette var et dyktig forarbeid fra Henrys side. - Har han kommet med sopp til deg tidligere? sa jeg. - Ja. Jeg ville naturligvis ikke stole på hvem som helst med den slags, men Henry ser ut til å ha forbausende store kunnska­ per om emnet. - Det tror jeg nok han har, sa jeg og tenkte på bokseme. - Han er bemerkelsesverdig dyktig med alt han prøver på. Han kan plante blomster, han reparerer klokker som en urma­ ker, og kan legge sammen voldsomt store summer i hodet. Selv noe så enkelt som å forbinde et kutt i en finger, klarer han å gjøre bedre. Han skjenket seg et nytt glass vin. - Jeg forstår at foreldrene hans er skuffet over at han har bestemt seg for å konsentrere seg så helt og holdent om klassiker-studiene. Jeg er naturligvis uenig, men på en måte er det nok synd. Han kunne ha blitt en stor lege, soldat eller forsker. Jeg lo. - Eller en stor spion, sa jeg. Julian lo også. - Alle dere gutter ville bli utmerkede spioner, 261

sa han. - Snike dere inn i kasinoer, tyvlytte på statsoverhoder. Men skal du ikke smake på soppen? Den smaker herlig. Jeg tømte vinglasset. - Hvorfor ikke, sa jeg og strakte meg etter fatet. Etter lunsj, da vi hadde ryddet av bordet og satt og snakket om løst og fast, spurte Julian meg helt uventet om jeg hadde lagt merke til noe spesielt ved Bunny i det siste. - Nei, ikke egentlig, sa jeg, og tok en forsiktig slurk te. Han så litt forundret ut. - Ikke? Jeg synes han oppfører seg meget rart. Sist i går snakket Henry og jeg om hvor avvisende og mutt han er blitt. - Jeg tror han har vært i et slags dårlig lune. Han ristet på hodet. - Ikke vet jeg. Edmund er slik en enkel sjel. Jeg trodde aldri at jeg ville bli overrasket over noe han sa eller gjorde, men han og jeg hadde en meget underlig samtale forleden dag. - Underlig? sa jeg forsiktig. - Kanskje han bare hadde lest noe som foruroliget ham. Jeg vet ikke, men han bekymrer meg. - Hvorfor det? - For å være helt ærlig tror jeg han kan være på nippet til en katastrofal religiøs omvendelse. Jeg ble sjokkert. - Virkelig? - Jeg har sett slikt skje før. Og jeg kan ikke se noen annen grunn til hans plutselige interesse for etikk. Ikke at Edmund er tøylesløs, men av alle gutter jeg har kjent er han virkelig en av dem som bekymrer seg aller minst for moral. Jeg ble svært for­ bauset da han - i fullt alvor - begynte å fritte meg ut om så ukla­ re anliggender som synd og tilgivelse. Han har tenkt å omvende seg, jeg bare vet det. Kanskje den piken har noe med det å gjøre, hva tror du? Han siktet til Marion. Han hadde for vane å gi henne det indi­ rekte ansvaret for alle Bunnys feil - hans dovenskap, hans dår­ lige luner, hans avvik fra den gode smak. - Kanskje, sa jeg. - Er hun katolikk? - Jeg tror hun er presbyterianer, sa jeg. Julian hadde en høf­ lig, men nådeløs forakt for den jødisk-kristne tradisjon i om­ trent alle dens former. Han benektet det hvis han ble konfron-

262

tert med det, og påberopte seg unnvikende sin forkjærlighet for Dante og Giotto, men alt som var åpenlyst religiøst, fylte ham med en hedensk skrekk, og jeg tror at akkurat som Plinius, som han på så mange måter lignet, mente han i sitt stille sinn at det var en degenerert dyrkelse som var blitt ført ut i det vanvittige. - Presbyterianer? Virkelig? sa han forferdet. - Jeg tror det. - Javel, men hva man nå enn måtte mene om Den romerske kirken, er den en verdig og mektig fiende. Den slags omvendel­ se kunne jeg godta uten sure miner. Men jeg kommer virkelig til å bli meget skuffet hvis vi mister ham til presbyterianeme.

Den første uken i april ble været - helt i utakt med årstiden plutselig vedvarende vakkert. Himmelen var blå, luften varm og vindstille, og solen strålte på den gjørmete bakken med junis sødmefylte hastverk. Ved utkanten av skogen var de unge træme gule av det første skjæret av nye blader: hakkespetter lo og trommet i krattet, og når jeg lå i senga med vinduet åpent, kunne jeg høre den smeltende snøen som bruste og klukket ned avløpsrennene hele natten lang. Den andre uken i april ventet alle spent på om dette været kom til å vare. Det gjorde det, fredelig og selvsikkert. Sviblene og påskeliljene blomstret i blomsterbedene, fiolene og gravmyrtene i engene, fuktige og tilsølte sommerfugler flagret beruset i hekkene. Jeg la bort vinterjakka og botforene og gikk rundt i skjorteermene, nesten svimmel av glede. - Det kommer ikke til å vare, sa Henry.

Den tredje uken i april, da plenene var grønne som Paradis og epleblomstene lettsindig hadde sprunget ut, satt jeg og leste på rommet mitt en fredag kveld, med åpne vinduer og en kjølig, fuktig vind som romsterte med papirene på skrivebordet mitt. Det var selskap tvers over plenen, og latter og musikk kom fly­ tende gjennom natteluften. Klokken var langt over midnatt. Jeg nikket, og duppet av over boka, da noen brølte navnet mitt utenfor vinduet. Jeg skuttet meg og satte meg opp, akkurat tidsnok til å se en av skoene til Bunny komme seilende inn gjennom det åpne vin­ duet. Den traff gulvet med et brak. Jeg hoppet opp og bøyde

263

meg ut over vinduskarmen. Langt der nede så jeg den ustø, tjaf­ sete skikkelsen hans, som prøvde å holde seg på beina ved å klamre seg til stammen på et lite tre. - Hva i helsike er i veien med deg? Han svarte ikke, bare løftet den ledige hånden og halvt vin­ ket, halvt hilste, og sjanglet ut av lyset. Bakdøra smalt igjen, og et par minutter senere dundret han på døra til rommet mitt. Da jeg åpnet den, kom han haltende inn, med en sko av og en sko på, og etterlot seg et sølete spor av makabre, umake fotav­ trykk. Han hadde brillene på snei og stinket av whisky. - Dickiegutten, mumlet han. Det virket som om utbruddet under vinduet mitt hadde slitt ham helt ut og gjort ham underlig lite meddelsom. Han dro av den sølete sokken og slengte den klosset bort. Den landet på senga mi. Litt etter litt klarte jeg å få kveldens begivenheter ut av ham. Tvillingene hadde bedt ham på middag, og så hadde de dratt til en bar i byen for å ta flere drinker. Etterpå hadde han dratt alene til selskapet tvers over plenen. Der hadde en nederlender prøvd å få ham til å røyke pot og en førsteårsstudine hadde gitt ham tequila på termos. («Søt lita snelle. Men en slags snylter. Hun gikk med tresko, vet du hva slags jeg mener? Og en batikk t-skjorte. Verste jeg vet. «Søta,» sa jeg, «du som er så deilig, hvorfor i alle dager vil du ha på de jævla greiene?»») Så brøt han over tvert og sjanglet ut - han lot døra til rommet mitt stå åpen - og jeg hørte at han spydde støyende og atletisk. Han var borte en lang stund. Da han kom tilbake, luktet det surt av ham, og han var fuktig og meget blek, men han virket ro­ lig. - Huff, sa han, falt sammen i stolen og tørket pannen med et rødt tørkle. - Må ha spist noe jeg ikke har tålt. - Kom du deg ut på badet? spurte jeg usikkert. Det hadde virket som om han spydde illevarslende nær min egen dør. - Niks, sa han og pustet tungt. - Løp inn i bøttekottet. Gi meg et glass vann er du snill. I gangen sto døra til bøttekottet delvis åpen, og bød på et glimt av den stinkende jævelskapen inni det. Jeg skyndte meg forbi og ut på kjøkkenet. Bunny så på meg med glassaktig blikk da jeg kom tilbake. Ut­ trykket hans hadde forandret seg totalt, og det var noe ved ham

264

som gjorde meg urolig. Jeg ga ham vannet, og han tok en stor grådig slurk. - Ikke for fort, sa jeg engstelig. Han hørte ikke etter og drakk resten i en slurk, og satte så fra seg glasset med skjelvende hånd. Svetteperler sto ut på pannen hans. - Å herregud, sa han. - Å herreherregud. Jeg gikk usikkert bort til senga og satte meg, mens jeg prøvde å finne på et nøytralt emne, men før jeg fikk sagt noe, snakket han igjen. - Klarer ikke å holde på det lenger, mumlet han. - Klarer det bare ikke. Å herregud i Roma. Jeg sa ingenting. Skjelvende førte han hånden over pannen. - Du vet fanden meg ikke hva jeg snakker om engang, gjør du vel? sa han med en underlig ond klang i stemmen. Urolig krysset jeg beina igjen. Jeg hadde sett det komme, sett det komme i månedsvis og fryktet det. Jeg følte trang til å styrte ut av rommet, og bare la ham bli sittende der, men så begravde han ansiktet i hendene. - Helt sant, mumlet han. - Helt sant. Sverger det i Guds navn. Ingen andre enn jeg vet det. Jeg oppdaget at jeg hadde et absurd håp om at det var falsk alarm. Kanskje han og Marion hadde slått opp. Kanskje faren hans hadde fått slag og dødd. Jeg satt der, lammet. Han dro hendene ned over ansiktet, som om han tørket vann av det, og så opp på meg. - Du har ikke peiling, sa han. Øynene hans var blodskutte, foruroligende store. - Du har virkelig ikke noen forpult peiling. Jeg klarte ikke mer. Jeg reiste meg og så meg forvirret om­ kring i rommet. - Øh, sa jeg, - vil du ha en aspirin? Jeg hadde tenkt å spørre deg før. Hvis du tar et par stykker nå, vil du ikke føle deg så dårlig i. . . - Du tror jeg er sprø, ikke sant? sa Bunny brått. På en eller annen måte hadde jeg alltid visst at det kom til å skje på denne måten. Vi to alene, Bunny full, sent på natten . . . - Nei da, sa jeg. - Du trenger bare litt. . . - Du tror jeg er sinnssyk. At jeg har tørna. Ingen hører på meg, sa han og stemmen hans steg.

265

Jeg ble redd. - Ta det med ro, sa jeg. - Jeg hører på deg. - Så hør på dette her, sa han.

Klokken var tre om morgenen da han holdt opp å snakke. His­ torien han fortalte var rotete og full av fyllerør, usammenhen­ gende og spekket av anklagende og selvrettferdige digresjoner, men jeg hadde ingen problemer med å forstå den. Det var en historie jeg allerede hadde hørt. En stund satt vi der uten å si noe. Lyset på skrivebordet skinte i øynene mine. Festen på den andre siden var fremdeles i full gang og svak, men støyende rapmusikk dunket anmassende i det fjerne. Bunny hadde begynt å puste høyt og astmatisk. Hodet hans falt ned på brystet, og han våknet med et rykk. - Hva? sa han forvirret, som om noen hadde sneket seg opp bak ham og ropt inn i øret hans. - Å. Ja. Jeg sa ingenting. - Hva synes du om det, da? Jeg klarte ikke å svare. Jeg hadde hatt et svakt håp om at han ville ha glemt hele greia. - Helt for jævlig. Virkeligheten er sannere enn diktningen, gutt. Vent litt, det er ikke sånn det er. Hvordan er det? - Virkeligheten er mer utrolig enn diktningen, sa jeg automa­ tisk. Det var antakelig en Guds lykke at jeg slapp å anstrenge meg for å se rystet eller lamslått ut. Jeg var så ute av meg at jeg nesten var kvalm. - Det bare beviser det, snøvlet Bunny døddrukkent. - Kunne vært naboen. Kunne vært hvem som helst. Umulig å vite. Jeg la ansiktet i hendene. - Si det til hvem du vil, sa Bunny. - Si det til den forpulte ord­ føreren. Gjør ikke meg noe. Lås dem inne i den blandingen av postkontor og fengsel som de har nede ved tinghuset. Tror han er så smart, mumlet han. - Jeg skal si deg at om ikke dette var Vermont, ville han ikke sove så godt om natten. Faren min er bestevenn med politimesteren i Hartford. Hvis han noensinne oppdager det, så . . . jøsses. Han og far gikk på skolen sammen. Vanket sammen med datteren hans da jeg gikk i tiende. Hodet hans holdt på å falle ned og han skuttet seg igjen. - Herregudfader, sa han og datt nesten ut av stolen. Jeg stirret på ham.

266

- Gi meg den skoen min, takk. Jeg ga ham den, og sokken også. Han så på dem en stund, før han stappet dem i en av ytterlommene på blazeren. - Ikke la loppene ta deg, sa han, og så var han borte. Han lot døra til rom­ met mitt stå åpen etter seg. Jeg kunne høre den haltende gangen hele veien ned trappa. Det var som om gjenstandene i rommet este ut og trakk seg tilbake hver gang hjertet mitt slo. Fullstendig omtåket satte jeg meg på senga, med en albu på vinduskarmen, og prøvde å ta meg sammen. Den djevelske rap-musikken kom flytende fra bygningen tvers over veien, der det satt et par sammenkrøpne og skyggeaktige skikkelser på taket, de hev tomme ølbokser på en mistrøstig gjeng med hippier som satt i en klynge rundt et bål i en søppelbøtte og prøvde å røyke en joint. En ølboks kom seil­ ende ned fra taket, så en til, og den traff en av dem i hodet med en metallisk lyd. Latter og forurettet skråling. Jeg så på glørne som fløy opp fra søppelbøtta da en oppriven­ de tanke plutselig slo ned i meg. Hvorfor hadde Bunny bestemt seg for å oppsøke meg og ikke Cloke eller Marion? Da jeg så ut av vinduet, var svaret så opplagt at jeg fikk frysninger. Det var fordi rommet mitt helt klart var det nærmeste. Marion bodde i Roxburgh, på den andre siden av campusen, og Cloke på den borteste siden av Durbinstall. Ingen av de stedene var umiddel­ bart innlysende for en full mann som ravet av gårde i natten. Det var knapt hundre meter til Monmouth, og rommet mitt, med sitt iøynefallende opplyste vindu, må ha dukket opp på hans vei som et fyrtårn. Det hadde vel vært interessant å si at jeg på dette tidspunktet på en eller annen måte følte meg splittet, og kjempet med de moralske konsekvensene av de to valgene jeg kunne ta. Men jeg husker ikke at jeg opplevde noe slikt. Jeg tok på et par mokasi­ ner og gikk ned for å ringe til Henry. Telefonboksen i Monmouth befant seg på en vegg ved bak­ døra. Den var altfor synlig etter min smak, så jeg vandret over til Vitenskapsbygget, mens det svuppet i skoene mine i det duggvåte gresset, og i tredje etasje ved kjemilaben fant jeg en te­ lefonboks som var spesielt isolert. Telefonen må ha ringt hundre ganger. Ikke noe svar. Vold­ somt irritert trykket jeg til slutt ned gaffelen og slo nummeret til

267

tvillingene. Det ringte åtte, så ni ganger: endelig hørte jeg til min lettelse Charles’ søvnige hallo. - Hei, det er meg, sa jeg fort. - Det har skjedd noe. - Hva? sa han, plutselig våken. Jeg kunne høre at han satte seg opp i senga. - Han har fortalt meg det. Nå nettopp. Det ble en lang pause. - Hallo? sa jeg. - Ring til Henry, sa Charles brått. - Legg på og ring til ham med én gang. - Det har jeg allerede gjort. Han tar ikke telefonen. Charles bannet lavt. - La meg tenke, sa han. - Helvete. Kan du komme bort hit? - Klart det. Nå? - Jeg løper ned til Henry og ser om jeg kan få tak i ham. Vi skulle være tilbake når du kommer. Okei? - Okei, sa jeg, men han hadde allerede lagt på røret.

Da jeg kom dit, omtrent tjue minutter senere, møtte jeg Charles som kom fra huset til Henry. Han var alene. - Du hadde ikke hellet med deg? - Nei, sa han, og pustet tungt. Håret hans var bustete og han hadde regnfrakk over pyjamasen. - Hva skal vi gjøre? - Jeg vet ikke. Bli med opp. Vi må finne på noe. Vi hadde akkurat tatt av oss ytterklæme da lyset ble slått på i rommet til Camilla og hun dukket opp i døråpningen, blunket med øynene, og var rød i kinnene. - Charles? Hva gjør du her? sa hun da hun fikk se meg. Charles ga henne en temmelig usammenhengende forklaring på hva som hadde hendt. Med en søvnig arm for øynene beskyt­ tet hun seg mot lyset og lyttet. Hun hadde på seg en herrenattskjorte som var altfor stor for henne, og jeg tok meg selv i å stirre på de nakne beina hennes - gylne legger, smale ankler, yn­ dige gutteføtter med støvete fotsåler. - Er han hjemme? sa hun. - Jeg vet han er det. - Helt sikkert? - Hvor skulle han ellers være klokken tre om morgenen? 268

- Vent et øyeblikk, sa hun og gikk bort til telefonen. - Jeg vil bare prøve noe. Hun slo nummeret, lyttet et øyeblikk, la på røret og slo nummeret én gang til. - Hva er det du gjør? - Det er en kode, sa hun, og holdt røret mellom skulder og øre. - La det ringe to ganger, legg på, og ring én gang til. - Kode? - Ja. Han fortalte meg det en gang... Å hallo. Henry, sa hun plutselig og satte seg ned. Charles så på meg. - Hva i helvete, sa han lavt. - Han må ha vært våken hele tiden. - Ja, sa Camilla, hun stirret ned i gulvet, og vippet foten på den korslagte leggen dovent opp og ned. - Det er greit. Jeg skal si det til ham. Hun la på. - Han sier at du må dra bort til ham, Richard, sa hun. - Du må gå nå. Han venter på deg. Hvorfor ser du sånn på meg? sa hun irritert til Charles. - Kode, hva? - Og hva så? - Det har du aldri fortalt meg. - Det er bare dumt. Jeg har aldri tenkt på det. - Hva trenger du og Henry en hemmelig kode for? - Den er ikke hemmelig. - Hvorfor har du ikke fortalt meg om den da? - Charles, ikke oppfør deg så barnslig. Henry - lysvåken, uten forklaringer - møtte meg i døra i bade­ kåpen. Jeg ble med ham ut på kjøkkenet, og han ga meg en kopp kaffe og ba meg sette meg. - Nå, sa han, - fortell meg hva som er skjedd. Det gjorde jeg. Han satt tvers overfor meg ved bordet og røykte den ene sigaretten etter den andre med de mørkeblå øynene festet til mine. Han avbrøt meg bare en eller to ganger med spørsmål. Noen biter ba han meg gjenta. Jeg var så trett at jeg rotet litt, men han bar tålmodig over med mine digresjoner. Da jeg endelig var ferdig, hadde solen stått opp og fuglene sang. Det svømte flekker for øynene mine. En fuktig, kjølig bris beveget gardinene. Henry slo av lampen, han gikk bort til kom­

269

fyren og begynte automatisk å steke egg og bacon. Jeg så på mens han vandret barbeint rundt i det halvmørke kjøkkenet i grålysningen. Mens vi spiste, så jeg nysgjerrig på ham. Han var blek, og øynene hans var trette og bekymrede, men ingenting i uttrykket hans ga meg noen pekepinn om hva han kunne tenke på. - Henry, sa jeg. Han skvatt. Det var første gangen noen av oss hadde ytret et ord på over en halv time. - Hva tenker du på? - Ingenting. - Hvis du fremdeles tenker på å forgifte ham . . . Han så opp med et raskt glimt av sinne som forbauset meg. - Ikke vær dum, sa han brått. - Kan ikke du holde kjeft og la meg tenke. Jeg stirret på ham. Brått reiste han seg og gikk for å hente seg mer kaffe. Han ble stående et øyeblikk med ryggen til meg, med hendene presset mot benken. Så snudde han seg. - Jeg beklager, sa han. - Det er bare ikke så morsomt å se til­ bake på noe man har anstrengt seg så mye med og tenkt så grun­ dig over, bare for å innse at det er fullstendig latterlig. Giftig sopp. Hele ideen er som hentet ut av Sir Walter Scott. Jeg ble forbløffet. - Men jeg mente at det var en god idé, sa jegHan gned seg i øynene med tommelen og pekefingeren. - For god, sa han. - Det er vel antakelig sånn at når noen som er vant til å jobbe intellektuelt, blir stilt overfor en direkte handling, får han en tendens til å forskjønne, til å være altfor smart. På papi­ ret er det en viss symmetri. Nå som jeg er stilt overfor utsikten til å gjennomføre det, går det opp for meg at det er forferdelig komplisert. - Hva er det som er galt? Han rettet på brillene. - Giften er for langsom. - Jeg trodde det var det du ville. - Den byr på en mengde problemer. Du påpekte noen av dem. Doseringen er en risiko, men jeg tror at tiden er det virke­ lige problemet. Fra mitt synspunkt er det bedre jo lengre tid det tar, men likevel... Et menneske kan snakke jævlig mye i løpet av tolv timer.

270

Han var taus et øyeblikk. - Det er ikke slik at jeg ikke har skjønt dette hele tiden. Selve tanken på å drepe ham byr meg så sterkt imot at jeg bare har klart å tenke på det som på en sjakkoppgave. Et spill. Du aner ikke hvor mye tankearbeid jeg har lagt i det. Det sies at den får halsen til å hovne opp, visste du det? Det sies at ofrene blir stumme, ute av stand til å si hvem som har forgiftet dem. Han sukket. - For lett å la seg forlede med Mediciene, med Borgiaene, alle de giftige ringene og rosene. . . Det går an å gjøre det, visste du det? Å forgifte en rose, og så forære den som presang? Damen risper opp fingeren og faller død om. Jeg vet hvordan man skal lage et stearinlys som vil drepe hvis det bren­ ner i et lukket rom. Eller hvordan man skal forgifte en hode­ pute, eller en bønnebok. . . Jeg sa: - Hva med sovetabletter? Han så irritert på meg. - Jeg mener alvor. Folk dør av dem hele tiden. - Hvor skal vi få tak i sovetabletter? - Dette er Hampden College. Hvis vi vil ha sovetabletter, får vi tak i dem. Vi så på hverandre. - Hvordan skulle vi gi ham dem? - Fortelle ham at det er Tylenol. - Og hvordan får vi ham til å svelge ni eller ti Tylenol? - Vi kunne ha dem i et glass med whisky. - Og du tror at Bunny vil drikke et glass whisky med en masse hvitt pulver på bunnen? - Jeg tror han like gjeme gjør det som at han spiser en rett med fluesopp. Det ble stille en lang stund, og en fugl slo støyende triller utenfor vinduet. Henry lukket øynene et langt øyeblikk og gned seg i tinningen med fingertuppene. - Hva har du tenkt å gjøre? sa jeg. - Jeg tror jeg skal gå ut og gjøre noen ærend, sa han. - Jeg vil at du skal gå hjem og sove. - Har du noen ideer? - Nei. Men det er noe jeg har lyst til å se nærmere på. Jeg skulle gjeme kjørt deg tilbake til skolen, men jeg tror ikke det er lurt at noen ser oss sammen akkurat nå.

27/

Han begynte å rote i lomma på badekåpen, tok ut fyrstikker, pennesplitter, og den blå pilleesken i emalje. Til slutt fant han et par mynter og la dem på bordet. - Her, sa han. - Stopp ved kiosken og kjøp en avis på veien hjem. - Hvorfor? - I tilfelle noen skulle lure på hvorfor du reker rundt på denne tiden av døgnet. Jeg må kanskje snakke med deg i kveld. Hvis du ikke er inne, legger jeg igjen en beskjed om at en doktor Springfield har ringt. Ikke prøv å ta kontakt med meg før den tid, med mindre du er helt nødt, naturligvis. - Greit. - Da sees vi senere, sa han på vei ut av kjøkkenet. Så snudde han i døra og så på meg. - Dette skal jeg aldri glemme, vet du, sa han nøkternt. - Det er da ingenting. - Det er alt og du vet det. - Du har gjort meg et par tjenester selv, sa jeg, men han hadde allerede gått ut av rommet og hørte meg ikke. Iallfall svarte han ikke. Jeg kjøpte en avis i den lille sjappa nede i gata og gikk hjem til skolen gjennom den klamme, spirende skogen. Jeg tok ikke vei­ en, men skrittet over kampesteiner og råtnende tømmerstokker som innimellom sperret veien for meg. Det var fremdeles tidlig da jeg kom tilbake til campusen. Jeg gikk bakdøra inn til Monmouth, og da jeg stanset øverst i trappa, ble jeg forskrekket over å se husets leder og en klynge med jenter i morgenkjoler ved bøttekottet. Alle ga skingrende uttrykk for sin krenkelse i forskjellige toneleier. Da jeg prøvde å stryke forbi dem, grep Judy Poovey, kledd i svart kimono, tak i armen min. - Hei, sa hun. - Noen har spydd i dette bøttekottet. - Det er en av disse hersens førsteårsstudentene, sa en jente ved albuen min. - De blir fulle som nek og kommer til de finere hyblene for å spy. - Jeg vet nå ikke hvem som har gjort det, sa lederen, - men hvem det nå enn var, hadde de spist spagetti til middag. - Hmm. - Det betyr iallfall at de ikke har kuponger til spisesalen.

272

Jeg banet meg vei mellom dem inn til rommet mitt, låste døra bak meg og sovnet nesten øyeblikkelig. Jeg sov hele dagen, med ansiktet ned i puta, en behagelig dødmannssøvn som bare ble forstyrret av en kjølig understrøm av virkelighet langt, langt borte - folk som snakket, skritt, dører som ble smelt igjen - som i rykk og napp snodde seg gjennom drømmens mørke, kroppsvarme dyp. Dagen ble til natt, og jeg sov fremdeles, helt til suset og bruset fra et toalett endelig fikk meg til å snu meg om på ryggen og våkne. Lørdagsfesten hadde allerede startet ved siden av i Putnam House. Det betydde at middagen var over, at snackbaren var stengt, og at jeg hadde sovet i minst fjorten timer. Det var helt tomt i huset. Jeg sto opp, barberte meg og tok et varmt bad. Så iførte jeg meg badekåpe, og mens jeg gomlet på et eple jeg hadde funnet på kjøkkenet, gikk jeg barbeint ned for å se om det lå noen beskjeder til meg ved telefonen. Det var tre. Bunny Corcoran, klokken kvart på seks. Moren min, fra California, klokken kvart på ni. Og en viss dr. H. Springfield, tannlege, som foreslo at jeg besøkte ham ved første anledning. Jeg var skrubbsulten. Da jeg kom til Henry, ble jeg glad over å se at Charles og Francis fremdeles plukket i en kald kylling og litt salat. Henry så ut som om han ikke hadde sovet siden sist jeg så ham. Han hadde på seg en gammel tweedjakke med hull på al­ buene, og han hadde grønskeflekker på bukseknæme, kakifargede gamasjer var snørt over de sølete skoene hans. - Tallerke­ nene er i skapet hvis du er sulten, sa han, dro ut stolen sin og satte seg tungt ned, som en gammel bonde som nettopp var kommet hjem fra åkeren. - Hvor har du vært? - Det snakker vi om etter middag. - Hvor er Camilla? Charles begynte å le. Francis la fra seg kyllinglåret. - Hun har et stevnemøte, sa han. - Nå tuller du. Med hvem?

273

- Cloke Raybum. - De er på festen, sa Charles. - Han inviterte henne med ut på en drink først og allting. - Marion og Bunny er sammen med dem, sa Francis. - Det var Henrys idé. I kveld holder hun et øye med ham-du-vet. - Ham-du-vet ringte meg og la igjen en beskjed i ettermid­ dag, sa jeg. - Ham-du-vet har vært på krigsstien i hele dag, sa Charles, og skar seg en brødskive. - Vær så snill, ikke nå, sa Henry med trett stemme. Etter at tallerkenene var ryddet bort, la Henry albuene på bordet og tente en røyk. Han trengte å barbere seg og hadde mørke ringer under øynene. - Hva er planen nå? sa Francis. Henry slengte fyrstikken i askebegeret. - I helgen, sa han. - I morgen. Jeg stoppet med kaffekoppen halvveis til munnen og stirret på ham. - Å herregud, sa Charles fortørnet. - Så snart? - Det kan ikke vente lenger. - Hvordan? Hva kan vi gjøre på så kort varsel? - Jeg liker det ikke jeg heller, men hvis vi venter får vi ikke noen ny sjanse før neste helg. Det kan dessuten hende at vi ikke får noen ny sjanse i det hele tatt. Det ble en kort pause. - Er det alvor? sa Charles usikkert. - Dette er noe som virke­ lig er helt bestemt? - Ingenting er helt bestemt, sa Henry. - Vi kommer ikke til å ha full kontroll over omstendighetene. Men jeg vil at vi skal være klare hvis anledningen byr seg. - Det virker litt usikkert, sa Francis. - Det er det. Det kan ikke bli på noen annen måte, ettersom Bunny må gjøre mesteparten av jobben. - Hvordan da? sa Charles og lente seg tilbake i stolen. - En ulykke. En ulykke mens han er ute på tur, for å være mer nøyaktig. Henry stanset. - I morgen er det søndag. - Ja. - Så hvis det er pent vær i morgen, er det høyst sannsynlig at Bunny tar seg en tur.

274

- Han gjør det ikke alltid, sa Charles. - La oss si at han går en tur. Og vi har ganske god peiling på ruten hans. - Den skifter, sa jeg. Jeg hadde vært med Bunny på ganske mange av de turene i forrige semester. Han gikk gjeme over bekker, klatret over gjerder, tok en mengde uventede omveier. - Jo det er klart, men i store trekk kjenner vi den, sa Henry. Han tok en papirlapp opp av lomma og brettet den ut på bordet. Jeg bøyde meg fram og så at det var et kart. - Han går ut av hu­ set sitt bakveien, går rundt bak tennisbanene, og når han kom­ mer til skogen, går han ikke mot North Hampden, men østover, mot Mount Cataract. Der er skogen tett, ikke noe godt turter­ reng. Han fortsetter helt til han kommer til hjortetråkket - du vet hvilket jeg mener, Richard, tråkket som er merket med den hvite kampesteinen - og som holder rett sørøst. Det fortsetter i nesten en kilometer før det deler seg. . . - Men dere treffer ham ikke hvis dere venter på ham der, sa jeg. - Jeg har gått den veien med ham. Der snur han like gjeme mot vest som å fortsette sørover. - Jo, men vi kan faktisk miste ham før det om så skal være, sa Henry. - Jeg har sett ham overse tråkket fullstendig og fortsette østover til han kommer til motorveien. Men jeg satser på at han sannsynligvis ikke vil gjøre det. Været er pent - han vil ikke gå en så lett rute. - Men det andre veiskillet? Du kan ikke vite hvor han kom­ mer til å gå derfra. - Det trenger vi ikke. Du husker hvor veien slutter, ikke sant? Ved stupet. - Å, sa Francis. Det ble stille en lang stund. - Hør nå her, sa Henry og tok en blyant opp av lomma. - Han kommer fra skolen, det vil si sørfra. Vi kan holde oss helt borte fra ruten hans og komme inn på riksvei 6, fra vest. - Tar vi bilen? - Delvis, ja. Like bortenfor tomten med skrap, før veien tar av til Battenkill, går det en grusvei. Jeg trodde det kanskje var en privat vei, og da måtte vi holdt oss unna den, men jeg gikk ned til tinghuset i dag og fant ut at det bare er en gammel tømmervei. Slutter brått midt i skogen. Men den burde føre oss rett til

275

stupet, iallfall ikke mer enn fem hundre meter unna. Vi kan gå resten av veien. - Og når vi kommer dit? - Da venter vi. Jeg gikk Bunnys tur fra skolen til stupet to ganger i ettermiddag, og tok tiden begge ganger. Det vil ta ham minst en halvtime fra det øyeblikk han går ut av rommet. Hvil­ ket gir oss masser av tid til å ta bakveien og overraske ham. - Hva om han ikke kommer? - Hvis han ikke gjør det, har vi ikke tapt noe annet enn tid. - Hva om en av oss ble med ham? Han ristet på hodet. - Jeg har tenkt på det, sa han. - Det er ikke noen god idé. Hvis han går i fella - alene, av egen fri vilje er det ikke store muligheter for at det kan spores tilbake til oss. - Hvis, om og dersom, sa Francis surt. - Det forekommer meg at mye avhenger av slump. - Det er jo det vi vil det skal gjøre. - Jeg skjønner ikke hva som er i veien med den første planen. - Den første planen er for utspekulert. Det lukter planlegging av den lang vei. - Men planlegging er bedre enn slump. Med håndflaten glattet Henry ut det krøllete kartet mot bord­ et. - Der tar du feil, sa han. - Hvis vi forsøker å få tingene til å skje i en altfor ryddig rekkefølge, det vil si å komme fram til punkt X via et logisk spor, betyr det at det logiske sporet kan nøstes opp fra punkt X og følges tilbake til oss. En forstandig person vil alltid kunne se det rasjonelt tenkte. Men slumpen? Den er usynlig, uberegnelig, uskyldig som en engel. Hva kunne vel være bedre, fra vårt ståsted, enn å la Bunny selv velge om­ stendighetene rundt sin egen død? Det ble helt stille. Utenfor sang gresshoppene med rytmisk og gjennomtrengende monotoni. Francis var blek og svett i ansiktet. Han bet seg i underlep­ pen. - La meg få det helt klart. Vi venter ved stupet og bare håper at han slumper til å komme slentrende forbi. Og hvis han gjør det, dytter vi ham ned - midt på lyse dagen - og går hjem igjen. Har jeg rett? - Mer eller mindre, sa Henry. - Hva om han ikke kommer alene? Hva om noen andre går forbi?

276

- Det er ingen forbrytelse å være i skogen en ettermiddag om våren, sa Henry. - Vi kan droppe planen når vi vil, helt fram til øyeblikket han tipper over kanten. Og det vil bare ta et sekund. Hvis vi møter noen på veien tilbake til bilen - jeg tror det er usannsynlig, men hvis vi gjør det - kan vi alltids si at det har skjedd en ulykke og at vi er på vei etter hjelp. - Men hva om noen ser oss? - Det tror jeg er høyst usannsynlig, sa Henry, og lot en suk­ kerbit plaske ned i kaffen sin. - Men det er mulig. - Alt er mulig, men tilfeldighetene vil arbeide for oss hvis vi bare lar dem gjøre det, sa Henry. - Hvor store sjanser er det for at en eller annen person vi ikke har oppdaget, skal snuble inn på dette svært øde stedet, nettopp i den brøkdelen av et sekund det vil ta oss å dytte ham? - Det kan skje. - Alt kan skje, Francis. Han kan bli overkjørt av en bil i kveld, og spare oss alle for en masse bry. En mild fuktig bris som luktet regn og epleblomster, blåste inn gjennom vinduet. Jeg hadde begynt å svette uten at jeg mer­ ket det og vinden mot kinnet mitt fikk meg til å føle meg klam og svimmel. Charles kremtet og vi snudde oss mot ham. - Vet du. . ., sa han. - Jeg mener, er du sikker på at det er høyt nok? Hva om han . . . - Jeg dro ut dit i dag med målebånd, sa Henry. - Det høyeste punktet er femten meter, og det skulle være mer enn nok. Det vanskeligste vil bli å få ham opp dit. Hvis han faller fra ett av de lavere punktene, vil han ikke ende opp med noe verre enn en brukket ankel. Mye vil naturligvis avhenge av selve fallet. For vårt formål er det nok bedre om han faller bakover enn fram­ over. - Men jeg har hørt om folk som har falt fra fly og overlevd, sa Francis. - Hva om fallet ikke dreper ham? Henry tok hånden inn bak brillene og gned seg i øyet. - Jo, du vet, det renner en liten bekk i bunnen der, sa han. - Det er ikke mye vann der, men det er nok. Uansett vil han slå seg bevisstløs. Da blir vi nødt til å dra ham bort dit, og holde hodet hans under vannet en stund - skulle ikke tro at det tar mer enn et par minut­ 277

ter. Hvis han er bevisst, kan kanskje en eller to av oss gå ned dit og tråkke på ham . . . Charles førte hånden over sin fuktige og røde panne. - Å her­ regud, sa han. - Å herregud. Bare hør på oss. - Hva er det? - Er vi blitt gale? - Hva er det du snakker om? - Vi er blitt gale. Vi har tørna helt. Hvordan i all verden kan vi gjøre dette? - Jeg liker ikke tanken noe mer enn deg. - Det er sprøtt. Jeg skjønner ikke engang hvordan vi kan snakke om det. Vi må finne på noe annet. Henry tok en slurk kaffe. - Hvis du kan finne på noe annet, sa han, - ville intet glede meg mer. - Jo, jeg mener, kan vi ikke bare reise vår vei? Sette oss i bilen i kveld og kjøre av gårde? - Og hvor skal vi dra? sa Henry klangløst. - Med hvilke pen­ ger? Charles ble taus. - Nå, sa Henry, og tegnet en strek på kartet med blyant. - Jeg tror det vil bli ganske lett å komme seg unna uten å bli sett, selv om vi må være spesielt forsiktige når vi svinger inn på tømmerveien og når vi kjører ut av den og opp på motorveien. - Skal vi bruke din eller min bil? - Min, tror jeg. Folk ser gjeme to ganger på en bil som den du har. - Kanskje vi skulle leie en bil. - Nei. Noe sånt kan ødelegge alt. Hvis vi gjør det så naturlig som mulig, vil ingen se på oss to ganger. Folk legger ikke merke til nitti prosent av det de ser. Det ble en pause. Charles hostet lett. - Og etterpå? sa han. - Drar vi bare hjem? - Vi bare drar hjem, sa Henry. Han tente en sigarett. - Det er virkelig ikke noe særlig å være redd for, sa han og slokket fyr­ stikken. - Det virker risikabelt, men ser du logisk på det, kunne det ikke være mindre farlig. Det vil overhodet ikke se ut som et mord. Og hvem er det som vet at vi har grunn til å drepe ham? Jeg vet det, jeg vet det, sa han utålmodig da jeg prøvde å avbryte

278

ham. - Men det ville forundre meg meget om han har fortalt det til noen andre. - Hvordan kan du vite hva han har gjort? Han kan ha fortalt det til halvparten av alle på festen. - Men jeg er villig til å ta sjansen på at han ikke har gjort det. Bunny er uforutsigbar, det er så, men hittil er det fremdeles en viss elementær sunn fornuft ved det han har gjort. Jeg hadde svært god grunn til å tro at han ville fortelle deg det først. - Og hvorfor det? - Du tror da ikke at det er en tilfeldighet at av alle han kunne ha fortalt det til, så valgte han å komme til deg? - Jeg vet ikke, bortsett fra at jeg var den som var for hånden. - Hvem andre kunne han fortelle det til? sa Henry utålmodig. - Han ville aldri gå rett til politiet. Han har like mye å tape som oss hvis han gjør det. Og av samme grunn tør han ikke fortelle det til en fremmed. Hvilket gir oss en meget begrenset krets med mulige fortrolige. Marion er én. Foreldrene hans en annen. Cloke en tredje. Julian er en fjern mulighet. Og du. - Og hva får deg til å tro at han for eksempel ikke har fortalt det til Marion? - Bunny er kanskje dum, men ikke så dum. Det ville være over hele skolen ved lunsjtid neste dag. Cloke er et dårlig valg av andre grunner. Han vil ikke miste hodet like lett, men han er likevel ikke til å stole på. Upålitelig og uansvarlig. Og veldig opptatt av å mele sin egen kake. Bunny liker ham - jeg tror også at han beundrer ham - men han ville aldri gå til ham med noe sånt. Og han ville ikke fortelle det til foreldrene, ikke på noen vilkår. De ville være på hans side, det er sikkert, men de ville uten tvil gå rett til politiet. - Og Julian? Henry trakk på skuldrene. - Jo, han kunne fortelle det til Julian. Det skal jeg være helt villig til å innrømme. Men han har ikke fortalt ham det ennå, og jeg tror det er store sjanser for at han ikke vil gjøre det, iallfall ikke på en stund. - Hvorfor ikke? Henry så forbauset på meg. - For hvem tror du Julian vil være mest tilbøyelig til å tro på? Ingen sa noe. Henry tok et dypt drag av sigaretten. - Nemlig, sa han og blåste ut. - Eliminasjonsprosessen. Han har ikke for­ 279

talt det til Marion eller Cloke, av frykt for at de skal si det til andre. Han har ikke fortalt det til foreldrene sine, av samme grunn, og vil neppe gjøre det bortsett fra som en siste utvei. Så hvilke muligheter har han da igjen? Bare to. Han kan fortelle det til Julian - som ikke vil tro ham - og til deg, som kanskje vil tro ham og ikke vil si det videre. Jeg stirret på ham. - Antakelser, sa jeg til slutt. - Slett ikke. Tror du at vi hadde sittet her om han hadde for­ talt det til noen andre? Tror du nå, når han har fortalt deg det, at han vil være dumdristig nok til å fortelle det til en tredje person til og med før han vet hvordan du vil reagere? Hvorfor tror du at han ringte deg i ettermiddag? Hvorfor tror du han har rent ned dørene hos oss alle sammen i hele dag? Jeg svarte ikke. - Fordi han prøvde seg fram, sa Henry. - I går kveld var han full og veldig opptatt av seg selv. I dag er han ikke helt sikker på hva du tenker. Han vil vite hva en annen mener. Og han vil vente på svaret ditt for å få et vink. - Jeg skjønner ikke, sa jeg. Henry tok en slurk kaffe. - Hva er det du ikke skjønner? - Hvorfor du har så fordømt hastverk med å drepe ham hvis du tror han ikke vil si det til noen andre enn meg. Han trakk på skuldrene. - Han har ikke sagt det til noen ennå. Men det betyr ikke at han ikke meget snart vil gjøre det. - Kanskje jeg kan få ham fra det. - Det er ærlig talt ikke en sjanse jeg vil ta. - Slik jeg ser det, snakker du om å ta en mye større sjanse. - Hør her, sa Henry rolig, løftet hodet og så på meg med trette øyne. - Unnskyld meg hvis jeg går rett på sak, men hvis du tror at du har noen innflytelse over Bunny, tar du sørgelig feil. Han er ikke spesielt glad i deg, og hvis jeg kan si det rett ut, har han så vidt jeg vet aldri vært det. Det ville være katastrofalt om du av alle prøvde å gripe inn. - Det var meg han kom til. - Av helt opplagte grunner, og ingen av dem har noe særlig med følelser å gjøre. Han trakk på skuldrene. - Så lenge som jeg var sikker på at han ikke hadde sagt det til noen, kunne vi ventet i det uendelige. Men du var vekkerklokken, Richard. Han har fortalt det til deg - ingenting skjedde, han vil tenke at det var jo

280

ikke så farlig - og nå blir det dobbelt så lett for ham å fortelle det til et nytt menneske. Og til et tredje. Han har tatt første skritt på en vei som bærer utfor. Nå som han har gjort det, tror jeg vi kan oppleve at ting skjer i et uhyggelig tempo. Jeg svettet i hendene. Selv om vinduet var åpent virket rom­ met tett og innestengt. Jeg kunne høre alle puste, rolige avmålte åndedrett som kom og gikk med skremmende regelmessighet, fire sett med lunger som slukte de små mengdene med oksygen. Henry foldet hendene og tøyde med utstrakte armer til det knakk i fingrene. - Du kan gå nå, hvis du vil, sa han til meg. - Vil du at jeg skal gå? sa jeg ganske skarpt. - Du kan bli eller gå, sa han. - Men det er ingen grunn til at du skal bli her. Jeg ville at du skulle få en grov oversikt, men på en måte er det bedre jo færre detaljer du kjenner. Han gjespet. - Det var visse ting du måtte vite, tror jeg, men jeg føler at jeg har gjort deg en bjørnetjeneste ved å trekke deg så mye inn i det. Jeg reiste meg og så meg om rundt bordet. - Javel, sa jeg. - Javel da, javel. Francis så forbauset på meg. - Ønsk oss lykke til, sa Henry. Jeg ga ham en klossete klapp på skulderen. - Lykke til, sa jeg. Charles, som ikke var i Henrys synsfelt, fikk øyekontakt med meg. Han smilte og formet munnen til ordene: Jeg ringer deg i morgen, greit? Plutselig og uten forvarsel ble jeg overmannet av en flom av følelser. Jeg ble redd for at jeg skulle si eller gjøre noe barnslig, noe jeg ville angre på. Så jeg tok jakka mi og drakk opp resten av kaffen min i en lang slurk, og gikk uten å si det mest plikt­ skyldige «ha det». Jeg gikk hjem gjennom den mørke skogen med bøyd hode og hendene i lommene, og løp bokstavelig talt rett på Camilla. Hun var meget beruset og i høy stemning. - Hei, sa hun, og tok armen min og førte meg tilbake i den retningen jeg nettopp kom fra. - Gjett hva? Jeg har vært på stev­ nemøte. - Jeg hørte det. Hun lo, en søt lav klukkende latter som varmet meg inntil

281

margen. - Er det ikke morsomt? sa hun. - Jeg føler meg som en ordentlig spion. Bunny dro akkurat hjem. Nå er problemet at jeg tror at Cloke faktisk liker meg ganske godt. Det var så mørkt at jeg knapt kunne se henne. Tyngden av ar­ men hennes kjentes behagelig, og den gin-duftende pusten hen­ nes var varm mot kinnet mitt. - Oppførte Cloke seg pent? sa jeg. - Ja, han var veldig hyggelig. Han spanderte middag på meg, og noen røde drinker som smakte som lollipop. Vi kom ut av skogen og inn i de tomme North Hampden-gatene som lå i et blålig lysskinn. Alt var stille og fremmed i måne­ skinnet. En svak bris fikk det til å klirre i en klokkespill-uro på en veranda. Da jeg stanset opp, dro hun i armen min. - Kommer du ikke? sa hun. - Nei. - Hvorfor ikke? Hun var bustete på håret, og den nydelige munnen hennes var farget mørkerød av lollipop-drinkene, og bare ved å se på henne kunne jeg si at hun ikke hadde den fjerneste anelse om hva som gikk for seg hos Henry. Hun ville bli med dem i morgen. Noen ville antakelig si til henne at hun ikke var nødt til å bli med, men til slutt ville hun bli med dem likevel. Jeg hostet. - Hør her, sa jeg. - Hva? - Bli med meg hjem. Hun trakk øyebrynene sammen. - Nå? - Ja. - Hvorfor? Klokkespillet klirret igjen med en sølvklar og innsmigrende lyd. - Fordi jeg har lyst til at du skal bli med. Hun stirret på meg med åndsfraværende og beruset sinnsro. Hun sto der som en fole på utsiden av den svartkledde foten slik at ankelen vendte innover i en forbausende, uanstrengt L. Hånden hennes lå i min. Jeg klemte den hardt. Det for skyer over månen. - Kom da, sa jeg.

282

Hun hevet seg opp på tå og ga meg et kjølig mykt kyss som smakte lollipop. Å du, tenkte jeg, mens hjertet mitt slo fort og høyt. Plutselig gjorde hun seg fri. - Jeg må gå, sa hun. - Nei. Vær så snill. - Jeg må det. De vil lure på hvor jeg blir av. Hun ga meg et raskt kyss, så snudde hun seg og gikk nedover gata. Jeg fulgte henne med blikket helt til hun kom til hjørnet, så begravde jeg hendene i lommene og bega meg hjemover. Neste dag våknet jeg med et rykk til kjølig solskinn og et stereo­ anlegg som dunket nede i gangen. Det var sent, klokken var sikkert tolv, eller kanskje det til og med var blitt ettermiddag. Jeg fant klokken min på nattbordet og det rykket til i meg igjen, enda kraftigere denne gangen. Klokken var kvart på tre. Jeg spratt ut av senga og begynte å kle på meg i en voldsom fart uten å bry meg om å barbere meg eller engang gre meg. Da jeg tok på jakka i gangen, så jeg Judy Poovey komme mot meg med energiske skritt. Til Judy å være var hun stivpyntet, og hun gikk med hodet på skakke mens hun prøvde å feste en øre­ ring. - Kommer du? sa hun da hun fikk se meg. - Kommer hvor? sa jeg forvirret, fremdeles med hånden på dørhåndtaket. - Hva er i veien med deg? Har du falt ned fra månen eller? Jeg stirret på henne. - Festen, sa hun utålmodig. - Den store vårfesten. Oppe bak Jennings. Den begynte for en time siden. Hun hadde hovne og kaninaktige nesebor, og hun løftet en hånd med røde klør for å tørke seg under nesen. - Jeg kan gjette hva du har drevet med, sa jeg. Hun lo. - Jeg har masse mer. Jack Teitelbaum kjørte til New York sist helg og kom tilbake med et tonn. Og Laura Stora har ecstasy, og han skumle fyren i kjelleren på Durbinstall - du vet, han med kjemi hovedfag - har akkurat fikset sammen en hel ladning methedrin. Prøver du virkelig å fortelle meg at du ikke visste om det? -Nei. - Vårfesten er svære greier. Alle har forberedt seg i måneds­

283

vis. Dumt det ikke var i går forresten, da var været så fint. Dro du til lunsj? Hun mente om jeg hadde vært ute den dagen. - Nei, sa jeg. - Ja, jeg mener, været er greit, men det er litt kaldt. Jeg gikk ut og det var som, å faen. Blås i det. Kommer du? Jeg så tomt på henne. Jeg hadde løpt ut av rommet mitt uten å ane hvor jeg skulle. - Jeg må få meg noe å spise, sa jeg. - Det er lurt. I fjor gikk jeg uten å ha spist noe på forhånd og jeg røykte pot og drakk, ja noe sånt som tredve martinier. Jeg hadde det fint og alt men så dro jeg til Fun O’Rama. Husker du det? Det tivoliet de hadde - å nei, da var du jo ikke her. Blås i det. Det var den tabben. Jeg hadde drukket hele dagen og hadde solstikk og jeg var sammen med Jack Teitelbaum og hele den gjengen. Jeg hadde bestemt meg for ikke å kjøre karusell, ikke sant, men så tenkte jeg, greit nok. Panserhjulet. Jeg kan ta en tur på Panserhjulet, helt greit. . . Jeg lyttet høflig til resten av historien hennes som endte, slik jeg hadde visst den ville, med at Judy ble grandiost syk og spydde bak en pølsebu. - Så i år, tenkte jeg, ikke tale om. Hold deg til cola, smaken som varer lenger. Forresten, du burde få tak i han kameraten din - du vet hvem jeg mener, hva heter han nå igjen - Bunny, og få ham til å bli med deg. Han er på biblioteket. - Hva? sa jeg og var plutselig helt med. - Jepp. Få ham ut derfra. Få ham til å dra noen bongosoloer eller noe sånt. - Er han på biblioteket? - Jepp. Jeg så ham gjennom vinduet på lesesalen for en liten stund siden. Har ikke han bil? - Nei. - Å nei, jeg tenkte at han kanskje kunne kjøre oss. Det er langt å gå til Jennings. Eller kanskje det bare er jeg, jeg vet ikke. Jeg skal si deg at jeg er i så dårlig form at jeg blir nødt til å be­ gynne med Jane Fonda igjen.

Nå var klokken blitt tre. Jeg låste døra og gikk bort til bibliote­ ket, mens jeg nervøst skranglet med nøklene i lomma. Det var en underlig, stille og trykkende dag. Det virket som om campusen lå øde - alle var vel på festen, gikk jeg ut fra - og 284

den grønne plenen, de fargesprakende tulipanene, lå stille og forventningsfulle under den overskyete himmelen. Et sted knir­ ket det i en skodde. En glente som hadde satt seg fast skrek krampaktig over hodet mitt i de onde svarte klørne til et almetre, så ble den stille. Dette er Kansas, tenkte jeg. Dette er Kan­ sas like før syklonen. Biblioteket var som en grav, opplyst innenfra av et kaldt neon­ lys som i kontrast fikk ettermiddagen til å virke enda kaldere og gråere enn den var. Vinduene i lesesalen var klare og tomme: bokhyller, tomme arbeidsnisjer, ikke en levende sjel. Bibliotekaren - en frastøtende kvinne som het Peggy - satt bak skranken og leste i Women’s Day, og så ikke opp. Kopimas­ kinen duret rolig i et hjørne. Jeg tok trappa opp til annen etasje og gikk rundt bak fremmedspråk-avdelingen til lesesalen. Den var tom, akkurat som jeg hadde trodd, men ved ett av bordene helt framme var det en megetsigende liten haug med bøker, sammenkrøllet papir, og fettete potetgullposer. Jeg gikk bort for å ta en nærmere titt. Stedet så ut som om det nylig var blitt forlatt, en boks med grape-soda var trekvart tom, den var fremdeles fuktig og kald å ta på. Et øyeblikk lurte jeg på hva jeg skulle gjøre - kanskje han bare var gått på do, kanskje han kom tilbake hvert øyeblikk - og jeg skulle akkurat til å gå da jeg så beskjeden. Oppå World Book Encyclopedia lå et foldet og skittent ark med linjert papir. På kanten sto det «Marion» med Bunnys små kråketær. Jeg brettet det ut og leste fort gjennom det: Jenta mi Kjeder Vettet av meg. Stikker ned på festen For å ta meg en dram. Vi sees. B

Jeg foldet beskjeden sammen igjen og satte meg hardt ned på armlenet til Bunnys stol. Når Bunny gikk tur, gikk han i etttiden om ettermiddagen. Nå var klokken tre. Han var på festen på Jennings. De hadde ikke truffet på ham. Jeg gikk ut baktrappa og ut kjellerdøra, så over til Fellesbyg­ get - den røde mursteinsfasaden virket flat som en teaterkulisse

285

mot den tomme himmelen - og ringte til Henry fra telefonbok­ sen. Ikke noe svar. Ikke noe svar hos tvillingene heller. Fellesbygget var tomt bortsett fra et par gamle nedslitte gamle vaktmestere og damen med rød parykk som satt på sent­ ralbordet og strikket i helgene, uten å bry seg med inngående samtaler. Som vanlig blinket lysene frenetisk og hun satt med ryggen til dem, like glemsom som den ulykksalige telegrafisten på Californian den natten Titanic sank. Jeg gikk forbi henne ned gangen til automatene, der jeg skaffet meg en kopp vassen kaffe før jeg gikk ned og prøvde telefonen én gang til. Fremdeles ikke noe svar. Jeg la på og gikk tilbake til det tomme fellesrommet, med et eksemplar av et magasin som jeg hadde funnet på postkontoret om tidligere studenter, og satte meg i en stol ved vinduet for å drikke kaffen. Det gikk et kvarter, tjue minutter. Magasinet var deprimeren­ de. Det så ut til at de som tok eksamen ved Hampden aldri drev det til noe annet enn til å starte små keramikkbutikker i Nantucket eller til å gå i kloster i Nepal. Jeg slengte det bort og stirret tomt ut av vinduet. Det var et veldig rart lys ute. Noe ved det gjorde det grønne i plenen enda mer intenst slik at hele det store området så unaturlig ut, det var liksom selvlysende, og hørte ikke helt til i denne verden. Grelt og ensomt mot den fiolette himmelen smalt et amerikansk flagg fram og tilbake på messingflaggstangen. Jeg satt og stirret på det i ett minutt, og så klarte jeg plutselig ikke et øyeblikk mer, jeg tok på meg jakka og la i vei mot stupet.

Skogen var dødsstille og mer uhyggelig enn jeg noensinne hadde sett den - grønn og svart og helt stille, den luktet dystert av gjørme og forråtnelse. Det var vindstille, ingen fugler sang, ikke et blad beveget seg. De hvite komellblomstene strakte seg unaturlig og stille mot himmelen som stadig ble mørkere, luften var tung. Jeg satte opp farten, det knakte i kvister under føttene mine og min egen hese pust lød larmende i ørene mine, og snart mun­ net tråkket ut i rydningen. Jeg sto der andpusten, og det gikk et øyeblikk eller to før det gikk opp for meg at det ikke var noen der. 286

Stupet lå til venstre - nakent, svikefullt, et dypt fall til steine­ ne der nede. Jeg passet meg for å komme for nær kanten, men jeg gikk nærmere for å se bedre. Alt var fullstendig stille. Jeg snudde meg mot skogen jeg nettopp var kommet fra. Til min usigelige forundring raslet det lavt og hodet til Char­ les dukket opp ingensteds fra. - Hei, hvisket han glad. - Hva i alle dager. . . ? - Hold kjeft, sa en stemme brått, og et øyeblikk senere mate­ rialiserte Henry seg som ved trolldom, og kom imot meg gjen­ nom krattet. Jeg var målløs, opphisset. Han blunket irritert til meg, og skulle til å si noe da det plutselig brakte i grenene og jeg snudde meg forbløffet akkurat tidsnok til å se Camilla, kledd i kakibukser, klatre ned en trestamme. - Hva er det som foregår? hørte jeg Francis si, like i nær­ heten. - Kan jeg ta en sigarett nå? Henry svarte ikke. - Hva gjør du her? sa han med et meget ir­ ritert tonefall. - Det er fest i dag. - Hva? - Fest. Han er der nå. Jeg stanset. - Han kommer ikke. - Der ser du, det var det jeg sa, sa Francis forurettet. Han gikk varsomt ut av småkrattet og tørket seg på hendene. Typisk nok var han ikke kledd for anledningen og hadde på seg en gan­ ske pen dress. - Ingen hører på meg. Jeg sa at vi skulle ha gått vår vei for en time siden. - Hvordan vet du at han er på festen? sa Henry. - Han la igjen en beskjed. På biblioteket. - La oss gå hjem, sa Charles og tørket bort en sølete flekk fra kinnet med hånden. Henry brydde seg overhodet ikke om ham. - Fanden, sa han, og ristet fort på hodet, som en hund som rister vann av pelsen. - Jeg hadde virkelig håpet vi skulle få det overstått. Det var en lang pause. - Jeg er sulten, sa Charles. - Dødssulten, sa Camilla åndsfraværende, før hun sperret opp øynene. - Å nei. - Hva er det? sa alle på én gang.

287

- Middag. Det er søndag i dag. Han kommer hjem til oss på middag i kveld. Det ble en dyster pause. - Det har jeg ikke tenkt på, sa Charles. - Ikke en eneste gang. - Ikke jeg heller, sa Camilla. - Og vi har ikke noe å spise hjemme. - Vi må innom butikken på veien hjem. - Hva skal vi finne på for noe? - Jeg vet ikke. Noe som går fort. - leg skjønner meg ikke på dere to, sa Henry sint. - Jeg minte dere om det i går kveld. - Men vi glemte det, sa tvillingene i samstemt fortvilelse. - Hvordan kunne dere det? - Jo, hvis du våkner og har tenkt å myrde noen klokken to, så tenker du ikke akkurat på hva du skal servere liket til middag. - Det er sesong for asparges nå, sa Francis hjelpsomt. - Ja, men tror du de har asparges på Food King? Henry sukket og begynte å gå mot skogen. - Hvor skal du? sa Charles forskrekket. - Jeg skal grave opp noen bregner. Så kan vi gå. - Kan vi ikke droppe det, sa Francis og tente en sigarett og slengte bort fyrstikken. - Ingen kommer til å se oss. Henry snudde seg. - Noen kan gjøre det. Hvis de gjør det, vil jeg iallfall ha en unnskyldning for å ha vært her. Og plukk opp den fyrstikken, sa han surt til Francis som blåste ut en røyksky og stirret olmt på ham. Det ble mørkere for hvert minutt som gikk, og kaldt ble det også. Jeg knappet jakka og satte meg på en fuktig stein med ut­ sikt over stupet. Jeg stirret på den gjørmete bekken full av løv som rant der nede, og lyttet med et halvt øre til tvillingene som kranglet om hva de skulle lage til middag. Francis sto lent mot et tre og røykte. Etter en stund stumpet han sigaretten mot sko­ sålen og kom og satte seg ved siden av meg. Minuttene gikk. Himmelen var så overskyet at den nesten var blårød. Det kom en vind gjennom en lysende klynge med bjørketrær på den andre siden av stupet, og jeg skalv. Den monoto­ ne kranglingen mellom tvillingene fortsatte. Når de var i det hjørnet - urolige og oppskjørtet - hadde de en tendens til å høres ut som Tuppen og Lillemor.

288

Plutselig kom Henry ut fra skogen mens det knaket voldsomt i krattet. Han tørket av de sølete hendene på buksene. - Det kommer noen, sa han stille. Tvillingene holdt opp å prate og blunket til ham. - Hva? sa Charles. - Rundt på baksiden. Hør. Vi så på hverandre uten et ord. En kjølig bris raslet gjennom skogen og en sverm av hvite komellkronblad blåste inn i ryd­ ningen. - Jeg hører ingenting, sa Francis. Henry la en finger over munnen. Vi fem sto på vakt, og ventet en stund til. Jeg trakk pusten, og skulle til å snakke da jeg plut­ selig hørte noe. Skritt, knakende greiner. Vi så på hverandre. Henry bet seg i leppen og så seg raskt omkring. Stupet var nakent, det var ingen steder vi kunne gjemme oss, ingen muligheter til at vi kunne løpe tvers gjennom rydningen og inn i skogen uten å lage en masse bråk. Han skulle til å si noe da det plutselig knatret i bus­ kene like ved, og han kom ut av rydningen mellom to trær, som når noen dukker inn i en trappeoppgang i en bygate. Vi andre som sto der i lysningen, så på hverandre og deretter på Henry - ti meter borte, trygt forvart i den skyggefulle kanten av skogen. Han vinket utålmodig til oss. Plutselig hørte jeg den knasende lyden av skritt på grus og uten å være helt klar over hva jeg gjorde, snudde jeg meg krampaktig bort og lot som om jeg gransket stammen på et tre like ved. Skrittene nærmet seg. Mens det prikket bak i nakken på meg, bøyde jeg meg for å gå trestammen enda nærmere etter i søm­ mene: sølvglinsende bark, kjølig under hånden min, maur som marsjerte ut av en sprekk i en glinsende svart tråd. Så - omtrent før jeg merket det - stanset skrittene like ved ryggen min. Jeg kikket opp og så Charles. Han stirret rett framfor seg med et uhyggelig uttrykk i ansiktet og jeg skulle akkurat til å spørre ham hva som var i veien, da jeg ble overfalt av en kvalm følelse av vantro, og hørte stemmen til Bunny rett bak meg. - Nei, men i alle dager, sa han livlig. - Hva er dette for noe? Er det møte i Naturklubben? Jeg snudde meg. Joda, det var Bunny, en nitti høy, som raget

289

over meg i et fantastisk gult oljehyre som rakk ham nesten ned til anklene. Det ble uhyggelig stille. - Hei, Bun, sa Camilla svakt. - Hei på deg. Han hadde en ølflaske - av Rullestein-merket, rart at jeg hus­ ker det - og han snudde den opp ned og tok en lang, gurglende skurk. - Fju, sa han. - Dere sniker mye rundt i skauen nå for tiden. Vet du, sa han til meg og stakk en finger inn mellom ribbeina på meg, - jeg har prøvd å få tak i deg. Han var så brått og voldsomt til stede at det var mer enn jeg kunne klare. Jeg stirret lamslått på ham mens han tok en ny slurk av ølet, mens han senket flasken, tørket seg om munnen med håndbaken; han sto så nær meg at jeg kunne kjenne den tunge, fyldige ølpusten hans. - Aaa, sa han, fjernet håret fra øynene og rapte. - Så hva har dere å si nå, hjortedrepere? Dere følte plutselig en uimotståelig trang til å dra ut hit og studere vegetasjonen? Borte fra skogen hørtes en raslende lyd og en lett, avvergende hoste. - Ikke akkurat det, sa en kjølig stemme. Bunny snudde seg fortørnet - det gjorde jeg også - akkurat tidsnok til å se Henry komme ut av skyggene. Han kom fram og betraktet Bunny med vennlighet. Han holdt på en hagespade og hendene hans var svarte av søle. - Hei, sa han. - Det var da litt av en overraskelse. Bunny sendte ham et langt, hardt blikk. - Jøsses, sa han. - Hva er det du driver med - graver ned likene? Henry smilte. - Det var faktisk flaks at du kom forbi. - Er dette et slags møte? - Ja, jo, sa Henry imøtekommende, etter en pause. - Man kan antakelig kalle det dét. - Kan man? sa Bunny spydig. Henry bet seg i underleppen. - Ja, sa han alvorlig. - Det kan man. Selv om det ikke er det uttrykket jeg selv ville ha brukt. Alt var veldig stille. Fra et sted langt borte i skogen hørte jeg den svake, intetsigende skrattingen til en hakkespett. - Si meg, sa Bunny, og for første gang syntes jeg å merke en

290

antydning til mistanke i stemmen hans. - Hva i huleste er det dere driver med her ute? Skogen var taus, ikke en lyd. Henry smilte. - Jo, vi leter etter nye bregner, sa han og tok et skritt imot ham.

Bok II Dionysos er Illusjonenes herre, han kunne få en vinranke til å vokse fram av en skipsplanke, og stort sett få de som dyrket ham til å se verden slik verden ikke er. E. R. Dodds: The Greeks and the Irrational

Kapittel 6

Bare for ordens skyld, jeg betrakter ikke meg selv som noe ondt menneske (selv om det virkelig får meg til å høres ut som en drapsmann!). Hver gang jeg leser om mord i avisene, slår det meg hvordan kveleme, de sprøyteglade barnelegene, de laste­ fulle og skyldige av alle slag med standhaftig, nesten rørende overbevisning ikke makter å gjenkjenne sin egen ondskap, de føler seg til og med nødt til å forfekte en slags falsk anstendig­ het. «I bunn og grunn er jeg et godt menneske.» Her siterer jeg den siste seriemorderen - det sies at han skal ende i stolen - som med en blodrød øks nylig ekspederte et halvt dusin sykepleiers­ ker i Texas. Jeg har fulgt saken i pressen med stor interesse. Men selv om jeg aldri har ansett meg selv som et spesielt godt menneske, kan jeg heller ikke få meg til å tro at jeg er bemerkel­ sesverdig ond. Kanskje det rett og slett er umulig å tenke på seg selv på den måten, jamfør vår venn fra Texas. Det vi gjorde var grusomt, men jeg tror likevel ikke at noen av oss egentlig var onde. Før det opp som svakhet fra min side, som hybris fra Hen­ rys, gi skylden til for mange greske stiler - hva du vil. Jeg vet ikke. Jeg går ut fra at jeg skulle hatt en klarere forestil­ ling om hva jeg ga meg ut på. Men det første mordet - mordet på gårdbrukeren - virket så enkelt, som en stein som faller i inn­ sjøen omtrent uten at det blir en krusning i vannet. Det andre var også lett, iallfall i begynnelsen, men jeg hadde ingen anelse om hvor annerledes det ville utvikle seg. Det vi tok for å være en føyelig, vanlig tung gjenstand (som falt i vannet med et mykt plump, gikk raskt til bunns, mens det mørke vannet lukket seg

295

over den uten et spor) var faktisk en dypvannsbombe som eks­ ploderte helt uten forvarsel under den glassklare overflaten, og etterdønningene av den har kan hende ikke lagt seg helt, selv ikke nå. Mot slutten av det 16. århundre foretok den italienske fysike­ ren Galileo Galilei en rekke eksperimenter på legemer som fal­ ler, han lot gjenstander falle (det er iallfall det de sier) fra tårnet i Pisa for å måle hastighetskurven mens de falt. Det han oppda­ get, var som følger: Legemenes hastighet øker mens de faller. Jo lenger et legeme faller, desto fortere faller det. At hurtigheten av et fallende legeme er lik tyngdekraftens akselerasjon ganget med tidslengden på fallet angitt i sekunder. Kort sagt, gitt vari­ ablene i vårt tilfelle, beveget vårt fallende legeme seg fortere enn 9,7 meter i sekundet da det traff steinene nedenfor. Der ser dere hvor fort det gikk. Og det er umulig å kjøre denne filmen sakte, umulig å granske hvert bilde for seg. Jeg ser nå det jeg så da, det flimrer hurtig og villedende lett forbi som et ulykkestilfelle, en sprut med småstein, en hånd som krafser etter en gren og bommer. Et batteri av oppskremte kråker eks­ ploderer fram fra krattet, de skriker hest og avtegner seg svart mot himmelen. Bildet skifter til Henry, som tar noen skritt til­ bake fra kanten. Så er det slutt på filmen i framviseren og lerre­ tet blir svart. Consurntnatum est. Hvis jeg, når jeg ligger i senga om natten, motvillig blir tilsku­ er til denne frastøtende lille dokumentarfilmen (den blir borte når jeg åpner øynene, men når jeg lukker dem igjen, starter den utrettelig igjen helt fra begynnelsen) blir jeg fylt av undring over at den er så uengasjert i sin vinkling, så sær i sine detaljer, og stort sett så blottet for følelseskraft. I så henseende avspeiler den langt bedre enn man skulle tro opplevelsen slik jeg husker den. Tiden, og gjentatte visninger, har utstyrt minnet om den med et truende element som uropplevelsen ikke hadde. Jeg sto ganske rolig og så at det hele skjedde - uten frykt, uten medli­ denhet, uten noe annet enn en slags lamslått nysgjerrighet - slik at inntrykket av begivenheten er risset uutslettelig inn på nett­ hinnen, men er underlig fraværende i mitt hjerte. Det tok mange timer før jeg erkjente hva vi hadde gjort, dager (måneder? år?) før jeg begynte å fatte rekkevidden av det. Jeg antar at vi rett og slett hadde tenkt for mye på det, snakket for

296

mye om det, helt til planen holdt opp å være et fantasifoster og begynte a leve sitt eget grufulle liv. . . Ikke en eneste gang falt det meg inn at dette var noe annet enn en lek. En slags uvirkelig stemning gjennomsyret til og med de mest hverdagslige detalj­ ene, som om vi ikke planla en venns død, men reiseruten til en fantastisk reise som iallfall jeg aldri helt trodde at vi noensinne virkelig kom til å ta. Det som er utenkelig lar seg heller ikke gjennomføre. Det pleide Julian å si i gresk-timene våre, og mens jeg tror han sa det for å oppmuntre oss til mer displin i våre intellektuelle vaner, tror jeg utsagnet har en slags pervers sammenheng med denne saken. Tanken på å myrde Bunny var skrekkeinngytende, umu­ lig, likevel dvelte vi uopphørlig ved den, overbeviste oss selv om at det ikke fantes noe alternativ, la planer som virket litt usann­ synlige og latterlige, men som faktisk fungerte helt fint da de ble prøvd ut. . . Jeg vet ikke. En måned eller to tidligere ville bare tanken på mord ha rystet meg i mitt innerste. Men den søndag ettermiddagen da jeg faktisk sto og så på at et mord ble begått, virket det som den enkleste sak i verden. Han falt så fort, det var over så fort. Av en eller annen grunn er denne delen vanskelig å skrive, i ho­ vedsak fordi emnet er uløselig knyttet til for mange netter som denne (sur mage, frynsete nerver, klokken som snegler seg umerkelig fra fire til fem). Det går også tungt fordi jeg erkjenner at forsøkene på analyse stort sett er nytteløse. Jeg vet ikke hvor­ for vi gjorde det. Jeg er ikke helt sikker på om vi ikke ville gjøre det igjen, hvis omstendighetene krevde det. Og selv om jeg på en måte er lei meg, gjør det antakelig ingen særlig forskjell. Jeg er også lei meg for at jeg kommer med en så skissemessig og skuffende eksegese av det som faktisk er den vesentligste de­ len av historien min. Jeg har lagt merke til at selv de mest snak­ kesalige og skamløse mordere er tilbakeholdne med å fortelle om forbrytelsene sine. For et par måneder siden plukket jeg opp selvbiografien til en beiyktet sadistisk drapsmann i en flyplassbokhandel og ble nedtrykt da jeg oppdaget at den var kjemisk renset for blodige detaljer. På de aller mest spennende stedene (en regnfull natt, en øde gate, fingrene som lukker seg om den vakre halsen til Offer Nummer Fire) skiftet boka plutselig, og

297

ikke uten et visst koketteri, over til noe som overhodet ikke hadde noe med saken å gjøre. (Var leseren klar over at han hadde tatt en IQ-test i fengslet? At de hadde anslått poengsum­ men hans til å ligge tett opp til Jonas Salks?) Hovedtyngden av boka var viet jomfrunalske utredninger om fengselslivet - dårlig mat, leven i luftegården, dødskjedelige små fengselshobbyer. Det var fem dollar rett ut av vinduet. Men på én måte vet jeg hvordan min kollega føler det. Ikke det at alt «ble svart», slett ikke, bare at begivenheten i seg selv er uklar på grunn av en slags primitiv, bedøvende reaksjon som til­ slørte den den gangen, den samme reaksjonen, tror jeg, som gir panikkslagne mødre kraft til å svømme i iskalde elver, eller styr­ te seg inn i brennende hus for å redde et barn, den reaksjonen som iblant gjør det mulig for et dypt sørgende menneske å komme seg gjennom en begravelse uten å felle en tåre. Enkelte ting er for grusomme til at man kan fatte dem med én gang. Andre ting - nakne, eksplosive, uutslettelige i sin gru - er så for­ ferdelige at man egentlig aldri kan fatte dem. Det er bare senere, i ensomhet, i erindringen, at erkjennelsen kommer: når asken er blitt kald, når de sørgende er borte, når man ser seg omkring og faktisk blir forbauset over å oppdage at man befinner seg i en helt annen verden.

Da vi kom tilbake til bilen, hadde det ikke begynt å snø, men skogen krympet allerede under himmelen, og lå der stille og av­ ventende, som om den kunne føle vekten av isen som ville dale ned over den da kvelden kom. - Herregud, se på den gjørmen, sa Francis da bilen humpet over nok et hull i veien, og en brun sprøyt traff vinduet med en grøtet trommelyd. Henry girte ned i første. Nok et hull, og det fikk tennene mine til å skrangle. Da vi prøvde å komme oss ut av det, hvinte det i dekkene, sølespruten sto, og vi falt ned i hullet igjen med et kraftig støt. Henry bannet og satte bilen i revers. Francis rullet ned vinduet og stakk ut hodet for å se. - Å her­ regud, hørte jeg ham si. - Stans bilen. Dette vil vi ikke klare a. . . - Vi sitter ikke fast. o

298

- Jo, det gjør vi. Du gjør det bare verre. I Herrens navn, Henry. Stans . . . - Hold kjeft, sa Henry. Det hvinte i bakdekkene. Tvillingene, som satt på hver sin side av meg, snudde seg for å kikke på sølespruten gjennom bakvinduet. Henry skiftet brått til første, og med et plutselig hopp som gjorde meg glad, var vi ute av hullet. Francis sank tilbake i setet. Han var en forsiktig sjåfør, og han ble nervøs av å sitte på med Henry, til og med under de aller gunstigste omstendigheter.

Da vi kom til byen, kjørte vi til leiligheten til Francis. Tvillin­ gene og jeg skulle skille lag og gå hjem - jeg til campusen, tvil­ lingene til sin leilighet - mens Henry og Francis tok seg av bilen. Henry slo av motoren. Tausheten var nifs, rystende. Han så på meg i bakspeilet. - Vi må snakke sammen et øye­ blikk, sa han. - Hva er det? - Når forlot du rommet ditt? - Omtrent kvart på tre. - Var det noen som så deg? - Tror ikke det. Ikke så vidt jeg vet. Bilen kjølte seg ned etter den lange kjøreturen, det kneppet og vislet i den, før den sank tilfreds ned på chassiset. Henry sa ikke noe på en stund, og han skulle akkurat til å si noe da Fran­ cis plutselig pekte ut av vinduet: - Se der, sa han. - Er det snø? Tvillingene bøyde seg fram for å se. Henry bet seg i underlep­ pen og brydde seg overhodet ikke. - Vi fire, sa han til slutt, - har vært på en matiné på Orpheum i byen - en dobbeltforestilling som varte fra klokken ett til fem på fem. Etterpå dro vi på en kort biltur, og kom tilbake - han så på klokken - kvart over fem. Det skulle gjøre greit rede for oss. Jeg er ikke sikker på hva vi skal gjøre med deg. - Hvorfor kan jeg ikke si at jeg var sammen med dere? - Fordi du ikke var det. - Hvem vil vite forskjellen? - Billettdamen på Orpheum, for eksempel. Vi dro ned og kjøpte billetter til ettermiddagsforestillingen, og betalte med en hundredollarseddel. Hun husker oss, det kan jeg forsikre deg

299

om. Vi satt på balkong og snek oss ut nødutgangen cirka et kvarter ut i den første filmen. - Hvorfor kunne jeg ikke ha møtt dere der? - Det kunne du, bortsett fra at du ikke har bil. Og du kan ikke si at du tok drosje, for det er lett å sjekke. Dessuten vandret du jo rundt. Du sa at du var i Fellesbygget før du traff oss? -Ja. - Da tror jeg ikke at du kan si noe annet enn at du gikk rett hjem. Det er ingen ideell historie, men akkurat nå har du ikke noe bedre alternativ. Vi blir nødt til å finne på at du traff oss en eller annen gang etter filmen, i det meget sannsynlige tilfelle at noen har sett deg. La oss si at vi ringte til deg klokken fem og møtte deg på parkeringsplassen. Du kjørte sammen med oss til Francis - dette er ikke så veldig sannsynlig, men det får klare seg - og så gikk du hjem igjen til fots. - Greit. - Når du kommer hjem, må du sjekke nede i tilfelle det er kommet noen beskjeder til deg mellom halv fire og fem. Hvis det har det, må vi finne på en eller annen grunn til at du ikke tok telefonen. - Se alle sammen, sa Charles. - Det snør skikkelig. Bittesmå fnugg, så vidt synlige øverst på grantræme. - Én ting til, sa Henry. - Vi ønsker ikke å oppføre oss som om vi bare ventet på å høre en meget viktig nyhet. Dra hjem. Les en bok. Jeg tror ikke vi bør prøve å ta kontakt med hverandre i kveld - naturligvis med mindre det er tvingende nødvendig. - Jeg har aldri opplevd at det har snødd så sent på året, sa Francis og så ut av vinduet. - I går var det jo over tyve grader. - Sa de noe om det i værvarslingen? sa Charles. - Ikke det jeg har hørt. - Jøsses. Se på det. Det er jo snart påske. - Jeg skjønner ikke hvorfor du er så oppskjørtet, sa Henry ir­ ritert. Han hadde pragmatiske landbrukskunnskaper om hvor­ dan værforholdene påvirket vekstvilkår, spiring, blomstring osv. - Det kommer bare til å drepe alle blomstene. Jeg gikk fort hjemover fordi jeg frøs. En novemberstillhet la seg som et dødelig oksymoron over april-landskapet. Nå snødde det for alvor - store stille kronblad drev gjennom vårskogen, hvite

300

buketter gikk over i snøtungt mørke: et marerittaktig bakvendt­ land, som i en eventyrbok. Veien min førte meg under en rekke epletrær, de var helt utsprungne og lysende hvite, og de skalv i tussmørket som en bred gate med bleke paraplyer. De store hvite flakene svevde drømmende og mykt tvers gjennom dem. Imidlertid stanset jeg ikke for å betrakte dem, bare gikk enda fortere videre under dem. Min vinter i Hampden hadde fått meg til å avsky snø. Det var ingen beskjeder til meg nede. Jeg gikk opp på rom­ met, skiftet klær, kunne ikke bestemme meg for hva jeg skulle gjøre med de jeg hadde tatt av, tenkte på å vaske dem, lurte på om det kunne virke mistenkelig, og stappet dem til slutt helt ne­ derst i skittentøysekken min. Så satte jeg meg på senga og så på klokken. Det var middagstid og jeg hadde ikke spist den dagen, men jeg var ikke sulten. Jeg gikk bort til vinduet og betraktet snøflakene som danset i de høye lysbuene over tennisbanene, så gikk jeg tilbake og satte meg på senga igjen. Minuttene sneglet seg av sted. Hvis jeg hadde kommet meg gjennom begivenheten takket være en slags anestesi, holdt virk­ ningen på å gi seg, og for hvert sekund forekom tanken på å sitte der alene hele kvelden meg mer og mer uutholdelig. Jeg slo på radioen, slo den av, prøvde å lese. Da jeg oppdaget at jeg ikke kunne konsentrere meg om boka, prøvde jeg en annen. Det var så vidt gått ti minutter. Jeg tok opp den første boka og la den fra meg igjen. Så gikk jeg mot bedre vitende ned til telefonboksen og slo nummeret til Francis. Han svarte på første signal. - Hei, sa han, da jeg sa at det var meg. - Hva er det? - Ingenting. - Er du sikker? Jeg hørte Henry mumle noe i bakgrunnen. Francis fjernet røret fra munnen, og sa noe jeg ikke fikk tak i. - Hva gjør dere for noe? sa jeg. - Ikke noe særlig. Tar oss en drink. Hold linjen et øyeblikk, er du snill, sa han som svar på enda mer mumling. Det ble en pause, en utydelig meningsutveksling, og så kom Henrys energiske stemme i telefonen. - Hva er i veien? Hvor er du? sa han.

301

- Hjemme. - Hva er det som er galt? - Jeg bare lurte på om jeg kanskje kunne komme bort og ta en drink eller noe sånt. - Det ville ikke være noe lurt. Jeg skulle akkurat til å gå da du ringte. - Hva skal du gjøre? - Jo, hvis du absolutt vil vite det, skal jeg ta et bad og gå til sengs. Det var stille på linjen et øyeblikk. - Er du der fremdeles? sa Henry. - Henry, jeg holder på å bli gal. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. - Vel. du kan gjøre akkurat hva du vil, sa Henry elskverdig. - Så lenge du holder deg ved hjemmets lune ame. - Jeg kan ikke se hva slags forskjell det ville gjøre om jeg. . . - Når det er noe som plager deg, sa Henry plutselig, - har du da noensinne prøvd å tenke på et annet språk? -Hva? - Det setter ned tempoet. Hindrer tankene dine i å løpe løpsk. En god øvelse under alle omstendigheter. Du kan også prøve å gjøre som buddhistene. -Hva? - I Zen er det en øvelse som heter zasen - jeg tror det er det samme som den theravadiske vipassana-øveisen. Man setter seg rett overfor en tom vegg. Uansett hvilke følelser man har, uansett hvor sterke eller voldsomme de er, rører man ikke på seg. Bare ser rett i veggen. Disiplinen består naturligvis i å bli sittende. Det ble stille mens jeg kjempet for å finne ord som kunne gi adekvat uttrykk for hva jeg mente om dette narkorådet. - Hør nå her, sa han før jeg fikk sagt noe. - Jeg er utslitt. Vi sees på forelesningen i morgen, greit? - Henry, sa jeg, men han hadde allerede lagt på røret. I en slags transe gikk jeg opp trappa. Jeg hadde voldsomt lyst på en drink, men jeg hadde ikke noe å drikke på. Jeg satte meg på senga og så ut av vinduet. Det var slutt på sovetablettene mine. Jeg visste jeg ikke hadde noen igjen, men gikk bort til skrivebordet og sjekket flasken for alle tilfelles skyld. Den var tom, bortsett fra noen C-vitamin302

tabletter jeg hadde fått på sykestua. Små hvite piller. Jeg helte dem ut på skrivebordet, ordnet dem i mønstre, og så tok jeg en. Jeg håpet at svelgerefleksen ville få meg til å føle meg bedre, men det gjorde den ikke. Jeg satt helt stille og prøvde å la være tenke. Det var som om jeg ventet på noe, jeg var ikke sikker på hva, noe som ville lette presset og få meg til å føle meg bedre, selv om jeg ikke kunne fo­ restille meg noen begivenhet, verken i fortid, nåtid eller fram­ tid, som kunne ha en slik virkning. Det var som om det var gått en evighet. Plutselig slo en grufull tanke ned i meg: Er det slik det er? Er det slik det skal bli fra nå av? Jeg så på klokken. Det var så vidt gått et minutt. Jeg reiste meg uten å bry meg om å låse døra, og gikk ned gangen til rom­ met til Judy. Som ved et under var hun inne - hun var full og tok på leppe­ stift. - Hei, sa hun, uten å ta blikket fra speilet. - Har du lyst til å bli med på fest? Jeg vet ikke hva jeg sa til henne, noe med at jeg ikke følte meg helt bra. - Ta en kavring, sa hun, snudde hodet fra den ene siden til den andre og gransket profilen sin. - Jeg vil heller ha en sovetablett, hvis du har en. Hun skrudde ned leppestiften, satte på lokket, og så åpnet hun skuffen på toalettbordet. Det var egentlig ikke noe toalett­ bord, men et skrivebord i college-utgave, helt likt det jeg hadde på rommet. Men akkurat som en primitiv villmann som ikke er i stand til å fatte det egentlige formålet ved det - og gjør det om til et våpenstativ, for eksempel, eller til en blomsterdekket fetisj - hadde hun med store anstrengelser forandret det til et sminkebord, med en glassplate og et rynket atlaskskjørt og et opplyst tresiders-speil på toppen. Hun rotet gjennom en skremmende mengde pudderdåser og blyanter, og trakk fram en apotekflaske, holdt den opp mot lyset, kastet den i papirkurven og valgte seg en ny. - Den kan du ta, sa hun. Jeg så på flasken. Det lå to gråbrune tabletter på bunnen. På etiketten sto det bare MOT SMERTER. Litt irritert sa jeg: - Hva er det for noe? Anacin eller noe sånt? - Prøv en. De er helt okei. Merkelig vær, ikke sant? 303

- Jepp, sa jeg, svelget en tablett og ga henne flasken tilbake. - Bare behold den, sa hun og hadde allerede vendt tilbake til sminkingen. - Herregud. Her gjør det fanden meg ikke annet enn å snø. Jeg skjønner ikke hvorfor i helvete jeg dro hit. Lyst på en øl? Hun hadde et kjøleskap på rommet, i klesskapet. Jeg banet meg vei fram til ølet gjennom en jungel av belter og hatter og blondeskjorter. - Nei, jeg vil ikke ha, sa hun da jeg rakte henne en flaske. - Altfor dritings. Du kom ikke på festen, gjorde du vel? - Nei, sa jeg, og så stanset jeg med ølflasken inntil munnen. Det var noe med smaken på den, med lukten, og så kom jeg på det: Bunny med øl-pusten, det veltede ølet som skummet på bakken. Flasken som klirret etter ham ned skråningen. - Smart av deg, sa Judy. - Det var kaldt og bandet var elen­ dig. Jeg så han vennen din, hva er det nå han heter. Obersten. - Hva? Hun lo. - Du vet da at Laura Stora kaller ham obersten. Hun bodde rett ved siden av ham før og han drev henne til vanvidd ved å spille de platene med Sousa-marsjer hele tiden. Det var Bunny hun mente. Jeg satte fra meg flasken. Men gudskjelov var Judy travelt opptatt med øyebrynsblyan­ ten. - Vet du hva, sa hun, - jeg tror Laura lider av spiseforstyr­ relser, ikke anoreksi, men den Karen Carpenter-greia hvor du tvinger deg selv til å spy. I går var jeg sammen med henne og Trace på Brasseriet, og det er helt sant, hun stappet i seg mat til hun ikke kunne puste lenger. Så gikk hun ut på herredassen for å spy og Tracy og jeg så på hverandre, som for å si, er det nor­ malt? Så fortalte Tracy meg, du husker vel den gangen de sa at Laura var på sykehuset for mononukleose? Ja. Det som egentlig skjedde var. . . Hun snakket videre som en foss. Jeg stirret på henne, langt inne i mine egne forferdelige tanker. Plutselig ble jeg klar over at hun hadde holdt opp å prate. Hun så forventningsfullt på meg, og ventet på et svar. - Hva? sa jeg. - Jeg sa, er ikke dét det sløveste du noensinne har hørt? - Ummm. - Foreldrene hennes må rett og slett gi fanden. 304

Hun lukket skuffen med sminke og snudde seg mot meg. - I alle fall. Vil du bli med på festen? - Hvem sin fest? - Jack Teitelbaums, din teiting. I kjelleren på Durbinstall. Bandet til Sid skal visst spille, og Moffat er tilbake på trommer. Og det var noen som snakket om en dansedame i bur. Kom igjen. Av en eller annen grunn var jeg ikke i stand til å svare henne. Å avslå Judys invitasjoner betingelsesløst var en refleks som satt så dypt at jeg hadde vanskelig for å tvinge meg til å si ja. Så tenkte jeg på rommet mitt. Senga, skrivebordet, skapet. Bøkene som lå åpne der jeg hadde lagt dem fra meg. - Kom igjen, sa hun kokett. - Du går aldri ut med meg. - Greit, sa jeg til slutt. - Skal bare hente jakka mi.

Først mye senere oppdaget jeg hva Judy hadde gitt meg: Demerol. På det tidspunktet da vi ankom til festen, hadde den begynt å virke. Vinklene, fargene, de virvlende snøflakene, støyen fra bandet til Sid - alt var mykt og snilt og uendelig tilgivende. Jeg la merke til en underlig skjønnhet i ansiktene til folk jeg før syn­ tes var direkte motbydelige. Jeg smilte til alle og alle smilte til­ bake. Judy (Judy! Gud velsigne henne!) overlot meg til sin venn Jack Teitelbaum og en fyr som het Lars og vandret av gårde for å skaffe oss en drink. Alt lå badet i et himmelsk lys. Jeg lyttet mens Jack og Lars snakket om pinball, motorsykler, kvinnelig kick-boksing, og ble varm om hjertet når de forsøkte å trekke meg inn i samtalen. Lars tilbød meg en pep-pille. Jeg syntes dette tilbudet var uendelig rørende, og innså plutselig at jeg hadde tatt helt feil av disse menneskene. De var gode mennesker, van­ lige mennesker, jordens salt, jeg var heldig som kjente dem. Jeg prøvde å komme på hvordan jeg kunne gi muntlig uttrykk for denne epifanien da Judy kom tilbake med drinkene. Jeg drakk min, gikk av sted for å skaffe meg en ny, og merket at jeg vandret rundt i en behagelig utflytende ørske. Noen ga meg en sigarett. Jud og Frank var der, Jud med en pappkrone fra Burger King på hodet. Kronen var uventet kledelig. Når han sto med hodet kastet bakover mens han hylte av latter og svingte på et ølkrus av uhyrlige dimensjoner, lignet han på Cuchulain, Brian 305

Boru, en av de mytiske irske kongene. Cloke Raybum spilte bil­ jard i bakrommet. Jeg befant meg akkurat utenfor hans syns­ vidde, og så på ham mens han uten et smil krittet biljardkøen, og bøyde seg fram over bordet slik at håret falt ned i ansiktet hans. Klikk. De fargede kulene trillet i alle retninger. Lysflekker svømte for øynene mine. Jeg tenkte på atomer og molekyler, på slike ting som er så små at man ikke engang kan se dem. Så husker jeg at jeg følte meg svimmel, og banet meg vei gjen­ nom mengden for å prøve å få litt luft. Jeg kunne se at en betongkloss holdt døra åpen, kunne kjenne kald trekk i ansik­ tet. Så må jeg ha svimt av, for det neste jeg husker, var at jeg sto med ryggen mot en vegg, på et helt annet sted, og at en fremmed jente snakket til meg. Litt etter litt skjønte jeg at jeg måtte ha stått der sammen med henne en god stund. Jeg blunket og kjempet tappert for å se henne klart. Meget søt, en vennlig sjel med oppstoppemese, mørkt hår, fregner, lyseblå øyne. Jeg hadde sett henne før et eller annet sted, kanskje i barkøen, hadde sett henne uten at hun hadde gjort særlig inntrykk. Og nå var hun her igjen, som en åpenbaring, hun drakk rødvin av et plastkrus og kalte meg ved navn. Jeg klarte ikke å få med meg hva hun sa, til tross for at stem­ men hennes kunne høres tydelig gjennom bråket: munter, hes, behagelig på en merkelig måte. Jeg bøyde meg fram - hun var liten, en femti høy - og la hånden bak øret. - Hva? sa jeg. Hun lo, strakte seg på tå, og ansiktet hennes kom veldig nær mitt. Parfyme. Ordene hun hvisket lød som het torden mot kin­ net mitt. Jeg grep tak i håndleddet hennes. - Det er for bråkete her, sa jeg inn i øret hennes, leppene mine streifet håret hennes. - Vi går utenfor. Hun lo igjen. - Men vi kom jo akkurat inn, sa hun. - Du sa jo at du holdt på å fryse i hjel. Hmm, tenkte jeg. Øynene hennes var bleke og blaserte, og betraktet meg med en slags skjult morskap i det matte lyset. - Et sted hvor det er stille, mener jeg, sa jeg. Hun tømte glasset sitt og så på meg gjennom bunnen. - Ditt rom eller mitt? - Ditt, sa jeg uten å nøle et sekund.

306

Hun var en fin jente, ordentlig real. Hun klukket av latter i mør­ ket, håret hennes falt over ansiktet mitt, og hun snappet så rart etter pusten, slik jentene på high school pleide å gjøre. Jeg hadde nesten glemt den varme følelsen av å holde en jentekropp i armene mine. Hvor lenge var det siden jeg hadde kysset noen på den måten? Måneder, og enda lenger enn det. Rart å tenke på hvor enkelt alt kunne være. En fest, noen drinker, en søt ukjent jente. Det var slik de fleste studiekamera­ tene mine levde - de snakket nærmest forlegent ved frokostbor­ det om nattens amorøse eventyr, som om denne harmløse og koselige lille lasten som i synderegistret rangerte et sted under fyll og over fråtsing, på en måte var toppen av lastefullhet og utsvevelser. Plakater, tørkede blomster i en ølmugge, stereoanlegget hen­ nes som lyste i mørket. Det var bare altfor velkjent fra min drabantbyungdom, men nå virket det likevel utrolig fjernt og uskyl­ dig, et minne fra et for lengst glemt skoleball. Leppeglossen hennes smakte ballongtyggegummi. Jeg begravde ansiktet i den myke nakkehuden hennes, som smakte litt bittert, og vugget henne fram og tilbake - mens jeg bablet og mumlet og følte at jeg falt dypere og dypere ned i et mørkt og halvglemt liv. Jeg våknet klokken halv tre - ifølge de lynende, djevelske røde tallene på digitaluret - i fullstendig panikk. Jeg hadde hatt en drøm, ikke en virkelig skremmende drøm, om at Charles og jeg befant oss om bord i et tog der vi prøvde å komme oss unna en mystisk tredje passasjer. Vognene var stappfulle av folk fra fes­ ten - Judy, Jack Teitelbaum, Jud med pappkronen sin - mens vi sjanglet gjennom midtgangen. Gjennom hele drømmen hadde jeg likevel hatt følelsen av at den ikke var så viktig, at jeg egent­ lig hadde langt større bekymringer hvis jeg bare kunne huske dem. Så husket jeg, og sjokket vekket meg. Det var som å våkne fra et mareritt til et som var mye verre. Jeg satte meg opp med dundrende hjerte og famlet etter lysbryteren på den tomme veggen, til det med skrekk og gru gikk opp for meg at jeg ikke var i mitt eget rom. Underlige silhuetter og ukjente skygger trengte seg skremmende rundt meg, ingenting hjalp meg å finne ut hvor jeg befant meg, og i et par forvirrete øyeblikk lurte jeg på om jeg var død. Så kjente jeg den sovende

307

kroppen ved siden av meg. Instinktivt trakk jeg meg tilbake, og så stakk jeg forsiktig borti den med albuen. Den rørte ikke på seg. Jeg ble liggende et øyeblikk eller to mens jeg prøvde å samle tankene, så sto jeg opp, fant klærne mine, kledde på meg så godt jeg kunne i mørket, og gikk min vei. Da jeg kom ut, gled jeg på et isete trappetrinn og stupte med ansiktet først inn i omtrent en halvmeter snø. Jeg lå rolig et øye­ blikk, før jeg kom meg opp på knærne og så meg vantro rundt. Noen snøflak var én ting, men jeg hadde ikke trodd at været kunne forandre seg så plutselig og så voldsomt som dette. Blomstene var begravet, og det var plenen også. Alt var borte. En strekning med ren jomfruelig snø strakte seg blå og funklen­ de så langt jeg kunne se. Hendene mine var oppskrapte og albuene kjentes såre. Med en del anstrengelser kom jeg meg på beina. Da jeg snudde meg for å se hvor jeg kom fra. oppdaget jeg med et sjokk at jeg nett­ opp hadde gått ut av Bunnys hybelhus. Vinduet hans i første etasje stirret svart og taust på meg. Jeg tenkte på reservebrillene hans som lå på skrivebordet, på den tomme senga, på familiebil­ dene som smilte i mørket. Da jeg kom tilbake til rommet mitt - ad omveier og krokveier - ramlet jeg ned på senga uten å ta av jakke eller sko. Lyset sto på, og jeg følte meg skremmende blottstilt og sårbar, men jeg hadde ikke lyst til å slå det av. Senga gynget litt under meg, som en flåte, og jeg satte en fot ned på gulvet for å holde den i ro. Så sovnet jeg, og sov meget dypt i et par timer, helt til jeg ble vekket av at det banket på døra. Igjen ble jeg grepet av panikk. Jeg kjempet med jakka mi da jeg skulle sette meg opp, for på en eller annen måte hadde den vridd seg om knærne mine og det virket som den angrep meg med styrken til et levende vesen. Døra knirket og gikk opp. Så ble det helt stille. - Hva i helve­ te er i veien med deg? sa en skarp stemme. Francis sto i døråpningen. Han hvilte en hånd i svart hanske på dørhåndtaket, og så på meg som om jeg skulle vært sinnssyk. Jeg holdt opp å kjempe og falt tilbake på puten. Jeg var så glad for å se ham at jeg hadde lyst til å le, og jeg var så dopet at jeg antakelig gjorde det. - Frangois, sa jeg fjollete. Han lukket døra og kom bort til senga, der han sto og så ned på meg. Det var virkelig ham - med snø i håret, og snø på skuld­

308

rene på den lange svarte frakken. - Er du okei? sa han etter en lang hånlig pause. Jeg gned meg i øynene og prøvde igjen. - Hei, sa jeg. - Bekla­ ger. Jeg er helt i orden. Helt sant. Han sto og så uttrykksløst på meg uten å svare. Så tok han av seg frakken og la den over ryggen på en stol. - Vil du ha litt te? sa han. - Nei. - Jeg lager meg litt, hvis du ikke har noe imot det. Da han kom tilbake var jeg mer eller mindre meg selv. Han satte kjelen på radiatoren og tok noen teposer fra skrivebords­ skuffen min. - Her, sa han. - Du kan få den gode tekoppen. Det var ikke noe melk på kjøkkenet. Det var en lettelse å ha ham der. Jeg satt og drakk teen min og så på mens han tok av sko og sokker. Så la han dem til tørk på radiatoren. Føttene hans var lange og tynne, for lange for de tynne knoklete anklene: han bøyde tæme, og så opp på meg. - Det er en forferdelig natt, sa han. - Har du vært ute? Jeg fortalte ham litt om natten min, men sløyfet delen med jenta. - Jøss, sa han og tok hånden opp for å løsne snippen. - Jeg har bare sittet i leiligheten. Skremt vettet av meg selv. - Hørt noe fra noen? - Nei. Mor ringte ned nitiden, men jeg klarte ikke å snakke med henne. Fortalte henne at jeg holdt på å skrive en oppgave. Av en eller annen grunn gikk blikket mitt til hendene hans, som trommet nervøst og distré mot skrivebordplaten. Han så at jeg la merke til det, og tvang håndflaten ned. - Nerver, sa han. Vi ble sittende en stund uten å si noe. Jeg satte fra meg tekop­ pen i vinduskarmen og lente meg tilbake. Demerolen hadde startet en slags underlig Doppler-effekt i hodet mitt, det lød som hvinende bildekk som for forbi og forsvant i det fjeme. I en ørske satt jeg og stirret tvers over rommet - hvor lenge vet jeg ikke - da jeg litt etter litt ble klar over at Francis så på meg med et oppmerksomt og stivt ansiktsuttrykk. Jeg mumlet noe, reiste meg og gikk bort til skapet for å finne en Alka-Seltzer. Den plutselige bevegelsen gjorde meg svimmel. Jeg ble sløvt stående og lure på hvor jeg hadde lagt esken, da jeg plutselig ble klar over at Francis sto like bak meg, og jeg snudde meg.

309

Ansiktet hans var veldig nær mitt. Til min overraskelse la han hendene på skuldrene mine og bøyde seg fram og kysset meg, midt på munnen. Det var et ordentlig kyss - langt, dvelende og overlagt. Jeg var ikke helt stø på beina da han grep tak i meg, så jeg tok fatt i ar­ men hans for ikke å falle, han trakk pusten dypt og førte hende­ ne ned på ryggen min, og før jeg visste ordet av det, mer av re­ fleks enn av noen annen grunn, kysset jeg ham også. Tungen hans var ru. Munnen hans smakte bittert av mannfolk, som te og sigaretter. Han trakk seg bort, tungpustet, og bøyde seg for å kysse meg på halsen. Jeg så meg ganske desperat om i rommet. Herregud, tenkte jeg, for en natt. - Hør her, Francis, sa jeg, - kutt ut. Han holdt på å knappe opp den øverste skjorteknappen min. - Dumrian, sa han og klukklo. - Vet du at skjorten din er på vrangen? Jeg var så trett og full at jeg begynte å le. - Kom igjen, Francis, sa jeg. - Gi deg nå. - Det er morsomt, sa han. - Det lover jeg deg. Det fortsatte. Det begynte å bli liv i de trette nervene mine. Øynene hans var digre og onde bak lorgnetten. Snart tok han den av og lot den falle på skrivebordet mitt med et åndsfra­ værende klirr. Så, helt uventet, banket det på døra igjen. Vi spratt fra hver­ andre. Øynene hans var vidåpne. Vi stirret på hverandre, og så banket det igjen. Francis bannet lavt og bet seg i leppen. Jeg hadde fått panikk og knappet skjorten så fort som de stive fingrene mine tillot det. Jeg begynte å si noe, men han gjorde en rask hysjende bevegelse mot meg med hånden. - Men hva om det er. . . ? hvisket jeg. Jeg holdt på å si «Hva om det er Henry?» Men det jeg egentlig tenkte var «Hva om det er purken?» Jeg visste at Francis tenkte akkurat det samme. Det banket igjen, mer innstendig denne gangen. Hjertet mitt hamret. Forvirret av frykt gikk jeg bort til senga og satte meg. Francis dro fingrene gjennom håret. - Kom inn, ropte han.

310

Jeg var så oppskjørtet at det tok en stund før det gikk opp for meg at det bare var Charles. Han lente seg med en albu mot døråpningen, med det røde skjerfet kastet i store skjødesløse slynger rundt halsen. Med én gang han kom inn i rommet, så jeg at han var full. - Hei, sa han til Francis. - Hva i helvete gjør du her? - Du skremte vettet av oss. - Jeg kunne ønske jeg hadde visst at du kom. Henry ringte og fikk meg opp av senga. Vi så på ham begge to, og ventet på at han skulle forklare. Han trakk av seg jakka og snudde seg mot meg med et fuktig og intenst blikk. - Jeg drømte om deg, sa han. -Hva? Han blunket til meg. - Jeg husket det akkurat nå, sa han. - Jeg hadde en drøm i natt. Du var med i den. Jeg stirret på ham. Før jeg fikk sjansen til å fortelle ham at han også hadde vært i drømmen min, sa Francis utålmodig: - Kom igjen, Charles. Hva er det? Charles førte hånden gjennom det pjuskete håret. - Ingen­ ting, sa han. Han stakk hånden ned i jakkelomma og trakk opp en bunt papirer som var brettet sammen på langs. - Har du gjort gresken til i dag? spurte han meg. Jeg rullet med øynene. Gresk var omtrent det siste jeg hadde tenkt på. - Henry tenkte at du kanskje hadde glemt det. Han ringte og ba meg ta med min til deg så du kunne skrive den av, bare i til­ felle. Han var sørpe full. Han snakket ikke utydelig, men stinket whisky og var usedvanlig ustø på beina. Han var rødmusset og ansiktet strålte engleaktig. - Har du snakket med Henry? Har han hørt noe? - Han er veldig irritert over været. Det har ikke skjedd noe så vidt han vet. Herre min hatt, så varmt det er her inne, sa han, og tok av seg jakka. Francis, som satt i stolen ved vinduet og lot den ene ankelen vippe over det andre kneet, mens tekoppen sto og vippet på den nakne ankelen hans, så på Charles med smale øyne. Charles snudde seg, og sjanglet litt. - Hva er det du ser på? sa han.

511

- Har du en flaske i lommen? - Nei. - Tull, Charles, jeg hører at det skvulper i den. - Gjør det noen forskjell? - Jeg har lyst på en drink. - Ålreit da, sa Charles irritert. Han stakk hånden i inner­ lomma på jakka og tok fram en flat halvflaske. - Her, sa han. - Ikke oppfør deg som en gris. Francis drakk resten av teen og strakte hånden ut mot flaska. - Takk, sa han og helte slumpen i tekoppen. Jeg så på ham - han satt der helt stiv i den mørke dressen med beina i kors. Han var den legemliggjorte anstendighet, bortsett fra at han var barfotet. Plutselig var jeg i stand til å se ham slik verden så ham, slik jeg selv hadde sett ham da jeg først møtte ham - overlegen, vel­ oppdragen, rik, helt og fullt uklanderlig. Det var en så overbevi­ sende illusjon at til og med jeg, som visste hvor grunnleggende falsk den var, følte meg underlig beroliget. Han tømte whiskyen i en slurk. - Vi må få deg edru, Charles, sa han. - Vi har forelesning om et par timer. Charles sukket og satte seg på fotenden av senga. Han så vel­ dig trett ut, men det ga seg ikke uttrykk i at han var blek, eller hadde mørke ringer under øynene, men i et drømmende og rødkinnet vemod. - Jeg vet det, sa han. - Jeg håpet at spaserturen skulle fikse det. - Det er kaffe du trenger. Han tørket seg med hånden over den fuktige pannen. - Jeg trenger mer enn kaffe, sa han. Jeg glattet ut papirene, gikk bort til skrivebordet og begynte å skrive av gresken. Francis satte seg på senga ved siden av Charles. - Hvor er Camilla? - Sover. - Hva har dere to gjort i natt? Drukket dere fulle? - Nei, sa Charles kort. - Ryddet huset. - Nei, du sier ikke det. - Jeg spøker ikke. Jeg var fremdeles så dopet at jeg ikke fikk noe ut av det avsnit­ tet jeg skrev av, bortsett fra en setning her og der. Fordi de var trette etter marsjen, stanset soldatene for å ofre i templet. Jeg 312

vendte tilbake fra dette landet og sa at jeg hadde sett Gorgonen, men at den ikke hadde forvandlet meg til stein. - Huset vårt er fullt av tulipaner, hvis dere vil ha noen, sa Charles gåtefullt. - Hva mener du med det? - Jeg mener at før snøen ble for dyp gikk vi ut og tok dem inn. De er overalt. Til og med i vannglassene. Tulipaner, tenkte jeg, mens jeg stirret på virvaret av boksta­ ver foran meg. Hadde de gamle grekerne kjent dem under et an­ net navn, hvis de overhodet hadde hatt tulipaner? Den greske bokstaven psi har form som en tulipan. Ut av sidens tette alfabetskog begynte det plutselig å dukke opp små svarte tulipaner i et hurtig, tilfeldig mønster, som fallende regndråper. Blikket mitt svømte. Jeg lukket øynene. Jeg satt slik lenge, i en halvdøs, helt til jeg ble klar over at Charles sa navnet mitt. Jeg snudde meg i stolen. De skulle til å gå. Francis satt på sen­ gekanten og knyttet skoene. - Hvor skal dere? sa jeg. - Hjem for å kle oss om. Det begynner å bli sent. Jeg hadde ikke lyst til å være alene - snarere tvert imot - men uten at jeg helt visste hvorfor, ønsket jeg intenst å bli kvitt begge to. Solen hadde stått opp. Francis bøyde seg og slokket lampen. Morgenlyset var nøkternt og blekt, og fikk rommet mitt til å virke skremmende stille. - Vi sees om en liten stund, sa han, og så hørte jeg skrittene deres forsvinne ned trappa. Alt var falmet og taust i morgen­ gryet - skitne tekopper, uoppredd seng, snøflak som fløt forbi vinduet med en luftig og farlig ro. Det suste i ørene mine. Da jeg gikk tilbake til arbeidet, med skjelvende blekkflekkete hender, skrapte pennen min høylytt mot papiret i stillheten. Jeg tenkte på det mørke rommet til Bunny og på stupet, flere kilometer unna, på alle lagene med taushet på taushet.

- Og hvor er Edmund i dag? sa Julian da vi åpnet grammatik­ kene våre. - Hjemme, antar jeg, sa Henry. Han var kommet sent og vi hadde ikke hatt en sjanse til å snakke sammen. Han virket roli­ gere og mer uthvilt enn han hadde lov til å være. De andre var også forbausende rolige. Til og med Francis og 313

Charles var pent kledd, nybarberte, og stort sett sine gamle be­ kymringsløse jeg. Camilla satt mellom dem, hun støttet albuen skjødesløst mot bordet og holdt haken i hånden, like rolig som en orkidé. Julian så spørrende på Henry. - Er han syk? - Jeg vet ikke. - Han kan ha blitt forsinket på grunn av været. Kanskje vi skulle vente noen minutter. - Det er en god idé, sa Henry og vendte tilbake til boka.

Etter forelesningen, så snart vi var borte fra Lyceum og i nærhe­ ten av bjørkelunden, så Henry seg omkring for å være sikker på at ingen befant seg innen hørevidde. Vi bøyde oss alle tett inntil ham for å høre hva han skulle si, men akkurat i det øyeblikket, da vi sto i en klynge og pusten vår var hvit som skyer, hørte jeg at noen ropte navnet mitt, og der i det fjerne kom dr. Roland sjanglende gjennom snøen som et ravende lik. Jeg rev meg løs og gikk i møte med ham. Han pustet tungt og med en masse hosting og harking begynte han å fortelle meg om noe han ville jeg skulle se på på kontoret hans. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bli med ham, og tilpasset skrittene mine til den blytunge subbingen. Da vi var kommet inn, stanset han flere g?nger i trappa for å kommentere avfallsrestene vaktmesteren ikke hadde sett. Han sparket så vidt borti dem. Han oppholdt meg i en halvtime. Da jeg endelig kom meg unna, med susende ører og armene fulle av løse papirer som kjempet for å fly sin vei i vinden, var bjørkelunden tom. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet, men verden hadde iallfall ikke blitt sparket ut av bane over natten. Folk skyndte seg til og fra, på vei til forelesningene sine, alt var akkurat som før. Him­ melen var grå og fra Mount Cataract blåste det en iskald vind. Jeg kjøpte en milkshake i snackbaren og gikk hjem. Jeg var på vei nedover gangen til rommet mitt da jeg løp rett på Judy Poovey. Hun stirret på meg. Hun så ut til å lide av ondartet bakrus og hadde svarte ringer under øynene. - Hei på deg, sa jeg og smøg meg forbi henne. - Unnskyld. - Hallo der, sa hun. Jeg snudde meg.

314

- Du ble med Mona Beale hjem i går kveld? Et øyeblikk skjønte jeg ikke hva hun mente. - Hva? - Hvordan var det? sa hun spydig. - Var det noe fres i henne? Fortørnet trakk jeg på skuldrene og begynte å gå nedover gangen. Til min ergrelse fulgte hun etter meg og grep meg i armen. - Hun har fast følge, vet du det? Du må bare håpe at ingen for­ teller ham det. - Det gjør ikke meg noe. - Forrige semester banket han opp Bram Guemsey fordi han trodde Bram ville sjekke henne opp. - Det var hun som sjekket opp meg. Hun sendte meg et katteaktig sideblikk. - Ja, jeg mener bare at hun er litt av et ludder.

Like før jeg våknet hadde jeg en forferdelig drøm. Jeg befant meg i en stort gammeldags badeværelse, som tatt ut av en Zsa Zsa Gabor-film, med gullkraner og speil og rosa fli­ ser på vegger og tak. En gullfiskbolle sto på en spinkel pidestall i hjørnet. Jeg gikk bort for å se på dem, skrittene mine ga gjenlyd mot flisene, og da ble jeg klar over et regelmessig pling, pling, pling, som kom fra kranen på badekaret. Badekaret var lyserødt det også, og det var fullt av vann, og Bunny lå ubevegelig helt påkledd i bunnen av karet. Øynene hans var åpne og han hadde brillene på snei og pupillene hadde ulik størrelse - den ene stor og svart, den andre ikke større enn en prikk. Vannet var veldig klart, og veldig stille. Spissen på slipset hans bølget like under overflaten. Pling, pling, pling. Jeg kunne ikke røre meg. Så med ett hørte jeg skritt som nærmet seg, og stemmer. Jeg ble plutselig skrekk­ slagen og innså at jeg på en eller annen måte måtte klare å gjemme liket, men hvor visste jeg ikke. Jeg stakk hendene ned i det iskalde vannet og grep tak under armene hans og prøvde å dra ham opp, men det var til absolutt ingen nytte. Hodet hans slang formålsløst bakover og den åpne munnen ble fylt av vann. . . Jeg kjempet mot vekten av ham, og vaklet bakover. Da veltet jeg gullfiskbollen ned av pidestallen, og den gikk i gulvet med et 515

brak. Overalt rundt føttene mine blant de knuste glasskårene sprellet det gullfisk. Det banket på døra. I panikk slapp jeg liket og det falt tilbake i badekaret med et grusomt plask mens vannet sprutet, og jeg våknet. Det var nesten mørkt. Jeg kjente en forferdelig og vill ham­ ring i brystkassen, det var som om en stor fugl var fanget innen­ for ribbeina mine og nå holdt på å slå seg til døde. Jeg gispet etter luft og la meg ned i senga igjen. Da det verste var over, satte jeg meg opp. Jeg skalv over hele kroppen og var dyvåt av svette. Skyggene var lange, lyset marerittaktig. Jeg kunne se noen unger leke ute i snøen, svarte silhu­ etter mot den fryktelige lakserøde himmelen. På avstand var det noe sinnssykt ved ropene og latteren deres. Jeg gned håndbaken på begge hendene hardt mot øynene. Melkehvite flekker, lysprikker. Å herregud, tenkte jeg.

Nakent kinn mot kalde fliser. Suset og bruset fra toalettet bråkte slik at jeg trodde det ville sluke meg. Det var som alle de gangene i mitt liv da jeg hadde vært syk, alle de gangene jeg hadde vært full og spydd på dassene på bensinstasjoner og bar­ er. Det samme gamle fugleperspektivet: de rare små knottene nederst på dassen som du aldri legger merke til ellers, porsele­ net som svetter, susingen i rørene, gurglingen av vannet som langsomt skyller ned. Mens jeg vasket ansiktet, begynte jeg å gråte. Tårene blandet seg lett med det kalde vannet, i de nesten gjennomsiktige, dryp­ pende, røde fingrene mine, og jeg var først ikke klar over at jeg gråt i det hele tatt. Jeg gråt i jevne og følelsesløse hulk som var like mekaniske som de tørre brekningene som hadde stoppet for et kort øyeblikk siden. Det var ingen grunn til at jeg skulle gråte, gråten hadde ikke noe med meg å gjøre. Jeg løftet hodet og betraktet det gråtende speilbildet mitt med en slags uenga­ sjert interesse. Hva betyr dette? tenkte jeg. Jeg så forferdelig ut. Ingen av de andre brøt sammen, men her sto jeg og skalv og så skrekksyner, akkurat som Ray Milland i The Lost Weekend. Det kom kald trekk fra vinduet. Jeg følte meg skjelven, men merkelig nok oppkvikket. Jeg laget meg et varmt bad og tok en

316

skikkelig håndfull av badesaltet til Judy oppi vannet, og da jeg var ferdig og kledde på meg, var jeg blitt meg selv igjen. Nihil sub sole novum, tenkte jeg da jeg gikk nedover gangen til rommet mitt. Med tid og stunder synker enhver handling ned i det store intet.

De var der alle sammen da jeg kom til middag hos tvillingene den kvelden, de satt rundt radioen og lyttet til værmeldingen som til en krigsbulletin fra fronten. - Langtidsvarslet, sa hallomannens raske stemme, - melder kaldt vær torsdag, overskyet med mulighet for byger, og varmere vær i. . . Henry slo av radioen. - Hvis vi har flaks, sa han, - er snøen borte i morgen kveld. Hvor har du vært i ettermiddag, Richard? - Hjemme. - Jeg er glad du er her. Det er fint om du kan gjøre meg en liten tjeneste, hvis du ikke har noe imot det. - Hva for noe da? - Jeg har lyst til å kjøre deg ned til byen etter middag, slik at du kan se de filmene på Orpheum og fortelle oss hva de handler om. Har du noe imot det? - Nei. - Jeg vet at det er å legge beslag på din tid en vanlig skoledag, men jeg tror virkelig ikke at det er klokt for noen av oss andre å dra tilbake dit. Charles har tilbudt seg å skrive ut gresken din for deg hvis du vil. - Hvis jeg gjør det på det gule papiret du bruker, og med din fyllepenn, sa Charles, - vil han ikke merke noen forskjell. - Takk, sa jeg. Charles hadde et ganske forbløffende talent for dokumentfalsk som ifølge Camilla skrev seg fra hans tidlige barndom - profesjonelle underskrifter på karakterkort fra fjerde klasse av, hele meldinger i sjette. Jeg fikk ham alltid til å skrive navnet til dr. Roland på timelistene mine. - Jeg liker virkelig ikke å be deg gjøre det, sa Henry. - Jeg tror filmene er jævlig dårlige. De var ganske ille. Den første var en roadmovie fra tidlig 70tall, om en mann som forlater kona for å reise på kryss og tvers i landet. Underveis havner han på et sidespor til Canada og kom­ mer sammen med en gjeng som sniker seg unna det militære. Det slutter med at han vender tilbake til kona og at de gjentar 317

bryllupsløftet sitt i en hippieseremoni. Det verste var musikken. Alle disse sangene med akustisk gitar og ordet «frihet» om og om igjen. Den andre filmen var av nyere dato. Den handlet om Viet­ namkrigen og het Fields of Shame - en påkostet film med en mengde stjerner. Men spesialeffektene var litt for realistiske etter min smak. Folk som fikk beina sprengt i filler og den slags. Da jeg kom ut, sto bilen til Henry parkert lenger nede i gata med slokte lys. Oppe hos Charles og Camilla satt alle rundt kjøkkenbordet med oppbrettede ermer og fordypet seg i gres­ ken. Da vi kom inn, begynte de å røre på seg, og Charles reiste seg og satte over en kjele kaffe mens jeg leste notatene mine. Handlingen var ganske tynn i begge filmene og det var ikke lett å formidle det vesentlige av innholdet. - Men dette er jo lavmål, sa Francis. - Det er pinlig at folk skal tro at vi dro for å se så dårlige filmer. - Men vent, sa Camilla. - Jeg får heller ikke tak i det, sa Charles. - Hvorfor bombet sersjanten landsbyen der alle de snille bodde? - Ja, sa Camilla. - Hvorfor? Og hvem var ungen med valpen som bare kom vandrende midt oppi det hele? Hvordan kunne det ha seg at han kjente Charlie Sheen? Charles hadde virkelig gjort en flott jobb med gresken min, og jeg så over oppgaven før forelesningen dagen etter, da Julian kom inn. Han stanset i døråpningen, så på den tomme stolen og lo. - Du slette tid, sa han. - Ikke nå igjen. - Ser sånn ut, sa Francis. - Jeg håper da virkelig ikke at timene våre er blitt så forferde­ lig kjedelige. Vær så snill og si til Edmund at dersom han velger å innfinne seg i morgen, skal jeg anstrenge meg for å være spesi­ elt engasjerende.

Ved middagstider var det tydelig at værmeldingen hadde tatt feil. Termometret sank fem grader, og det falt mer snø om etter­ middagen. Vi fem skulle gå ut og spise sammen den kvelden, og da tvil­ lingene og jeg dukket opp i leiligheten til Henry, så han used318

vanlig nedtrykt ut. - Gjett hvem som nettopp ringte meg, sa han. - Hvem da? - Marion. Charles satte seg. - Hva var det hun ville? - Hun ville vite om jeg hadde sett Bunny. - Hva sa du? - Jeg sa naturligvis at jeg ikke hadde sett ham, sa Henry irri­ tert. - De hadde avtalt å møtes søndag kveld og hun har ikke sett ham siden lørdag. - Er hun engstelig? - Ikke spesielt. - Så hva er problemet? - Ingenting. Han sukket. - Jeg håper bare at det blir væromslag i morgen.

Men det ble det ikke. Onsdag kom klar og kald og det var kom­ met sju centimeter snø til i løpet av natten. - Naturligvis gjør det meg ingenting om Edmund hopper over undervisningen nå og da, sa Julian. - Men tre ganger etter hverandre. Og dere vet hvor tungt det er for ham å ta igjen det forsømte. - Vi kan ikke fortsette sånn mye lenger, sa Henry samme kveld i tvillingenes leilighet, mens vi satt og røykte over tallerkener med egg og bacon. - Hva kan vi gjøre? - Jeg vet ikke. Bortsett fra at han nå har vært savnet i syttito timer, og det vil begynne å se rart ut om vi ikke ganske snart be­ gynner å bli engstelige. - Ingen andre er engstelige, sa Charles. - Ingen omgås ham så mye som vi gjør. Jeg lurer på om Marion er hjemme, sa han og så på klokken. - Hvorfor? - Fordi jeg kanskje skulle ringe til henne. - I himmelens navn, sa Francis. - Ikke trekk henne inn i det. - Jeg har ingen planer om å trekke henne inn i noe som helst. Jeg vil bare gjøre det klart for henne at ingen av oss har sett Bunny på tre dager.

319

- Og hva venter du at hun skal gjøre med det? - Jeg håper hun ringer til politiet. - Har du gått fra konseptene? - Hvis ikke hun gjør det, blir vi nødt til å gjøre det, sa Henry utålmodig. - Jo lenger han er borte, jo verre vil det ta seg ut. Jeg vil ikke ha en masse bråk med folk som stiller spørsmål. - Hvorfor vil du ringe til politiet da? - For hvis vi henvender oss til dem tidlig nok, tviler jeg på om det blir noe bråk i det hele tatt. Kanskje de sender en kar eller to hit for å snuse litt rundt, mens de antar at det antakelig er falsk alarm. . . - Hvis ingen har funnet ham ennå, sa jeg, - så skjønner ikke jeg hva som får deg til å tro at et par trafikk-konstabler fra Hampden vil kunne klare det. - Ingen har funnet ham fordi ingen har lett etter ham. Han er mindre enn fem kilometer unna. Den som tok telefonen, brukte lang tid på å få Marion til ap­ paratet. Henry sto tålmodig og så ned i gulvet. Etter hvert be­ gynte blikket hans å vandre, og da det var gått omtrent fem mi­ nutter snøftet han rasende og så opp. - Herregud, sa han, - hvorfor bruker de så lang tid? Kan du gi meg en sigarett, Francis, er du snill? Han hadde røyken i munnen og Francis holdt på å tenne den for ham da Marion kom i telefonen. - Å hei Marion, sa han, blåste ut en røyksky og vendte oss ryggen. - Jeg er glad jeg fikk tak i deg. Er Bunny der? En kort pause. - Jaha, sa Henry og strakte seg etter askebege­ ret, - men vet du hvor han er? - Vel, oppriktig talt, sa han til slutt, - jeg skulle til å stille deg samme spørsmål. Han har ikke dukket opp i timene på to-tre dager. En ny lang pause. Henry lyttet, ansiktet hans var behagelig ut­ trykksløst. Så plutselig ble øynene hans større. - Hva? sa han, litt for skarpt. Vi skvatt alle sammen. Henry så ikke på noen av oss, men på veggen over hodene våre, og de blå øynene hans var runde og glassaktige. - Jeg skjønner, sa han til slutt. Mer snakk i den andre enden.

320

- Ja, hvis han skulle stikke innom, ville jeg sette pris på at du ba ham slå på tråden. Du skal få nummeret mitt. Da han la på, hadde han et underlig uttrykk i ansiktet. Vi stir­ ret på ham alle sammen. - Henry? sa Camilla. - Hva er det? - Hun er sint. Ikke det minste engstelig. Går ut fra at han skal spasere inn gjennom døren hvert øyeblikk. Jeg vet ikke, sa han og stirret ned i gulvet. - Dette er veldig rart, men hun sier at en venninne av henne - en jente som heter Rika Thalheim - så Bunny utenfor First Vermont Bank i ettermiddag. Vi var for sjokkerte til å si noe. Francis lo, en kort, vantro lat­ ter. - Herregud, sa Charles. - Det er umulig. - Det skal være visst, sa Henry tørt. - Hvorfor skulle noen dikte opp noe sånt? - Aner ikke. Folk ser all slags ting, antar jeg. Nei, naturligvis så hun ham ikke, bemerket han irritert til Charles som så gan­ ske bekymret ut. - Men jeg vet ikke hva vi skal foreta oss nå. - Hva mener du? - Jo, vi kan ikke akkurat ringe og melde ham savnet når noen så ham for seks timer siden. - Hva skal vi gjøre da? Vente? - Nei, sa Henry og tygget på underleppen. - Jeg må finne på noe annet.

- Hvor i alle dager er Edmund? sa Julian torsdag morgen. - Jeg vet ikke hvor lenge han akter å være fraværende, men det er svært tankeløst av ham ikke å ta kontakt med meg. Ingen svarte. Han så opp fra boka. Tausheten vår moret ham. - Hva er det som er galt? sa han ertende. - Dere ser så skam­ fulle ut. Kanskje, sa han i en kjøligere tone, - noen av dere skammer seg over hvor dårlig forberedt dere var til timen i går. Jeg så Charles og Camilla veksle blikk. Av en eller annen grunn hadde Julian, i denne av alle uker, lesset oss ned med arbeid. Vi hadde på en eller annen måte klart å levere de skriftli­ ge oppgavene, men ingen hadde holdt tritt med lekselesingen, og i timen dagen i forveien hadde det vært flere ulidelige pauser som ikke engang Henry hadde klart å bryte. Julian så ned i boka. - Før vi begynner, sa han, - bør kanskje

321

en av dere gå og ringe til Edmund og be ham komme, hvis han overhodet er i stand til det. Det gjør meg ingenting om han ikke har lest leksen, men dette er en viktig time og han bør ikke gå glipp av den. Henry reiste seg. Men da sa Camilla helt uventet: - Jeg tror ikke han er hjemme. - Så hvor er han da? Utenbys? - Jeg vet ikke. Julian senket lesebrillene og så på henne over dem. - Hva me­ ner du? - Vi har ikke sett ham på et par dager. Julian sperret opp øynene i barnslig teatralsk forundring, det var ikke første gang. Jeg tenkte på hvor lik han var Henry, den samme rare blandingen av kulde og varme. - Jaså, sa han. - Ytterst besynderlig. Og dere har ingen anelse om hvor han kan være? Det skjelmske, spørrende tonefallet i stemmen hans gjorde meg nervøs. Jeg stirret på de vannlignende, krusende lysringene som krystallvasen kastet over bordplaten. - Nei, sa Henry. - Vi er litt forvirret. - Det skulle jeg tro. Blikket hans møtte Henrys i et langt un­ derlig minutt. Han vet, tenkte jeg panikkslagen. Han vet at vi lyver. Han vet bare ikke hva vi lyver om. Etter lunsj, etter fransktimen min, satt jeg i øverste etasje i bib­ lioteket med bøkene spredd utover bordet foran meg. Det var en underlig, klar, drømmeaktig dag. Den snødekte plenen overstrødd med leketøysskikkelsene av fjerne mennesker - var glatt som glasuren på en bursdagskake, en liten hund løp etter en ball og bjeffet, ekte røyk krøllet seg opp fra dukkehuspipene. På denne tiden, tenkte jeg, for ett år siden. Hva gjorde jeg da? Kjørte bilen til en kamerat opp til San Francisco, hang i lyrikkavdelingen i bokhandlene og engstet meg for søknaden min til Hampden. Og her var jeg nå, jeg satt i et kaldt rom, med under­ lige klær på, og lurte på om jeg kanskje ville komme i fengsel. Nihil sub sole novum. En blyantspisser klaget høylytt et sted. Jeg hvilte hodet på de tomme bøkene mine - noen hvisket, raske skritt, lukten av gammelt papir i nesen. Flere uker tidligere var 322

Henry blitt sint da tvillingene hadde uttrykt moralske innven­ dinger mot tanken på å drepe Bunny. «Ikke vær latterlige,» glef­ set han. «Men hvordan,» sa Charles som nesten var på gråten, «kan du overhodet rettferdiggjøre et kaldblodig mord?» Henry tente en sigarett. «Jeg foretrekker,» sa han, «å tenke på det som en omfordeling av materie.»

Jeg våknet med et sett av at Henry og Francis sto over meg. - Hva er det? sa jeg, gned meg i øynene og så opp på dem. - Ingenting, sa Henry. - Vil du bli med oss ut til bilen? Søvndrukken fulgte jeg med dem ned, der bilen sto parkert utenfor bokhandelen. - Hva er det for noe? sa jeg etter at vi hadde satt oss inn. - Vet du hvor Camilla er? - Er hun ikke hjemme? - Nei. Julian har heller ikke sett henne. - Hva vil dere med henne? Henry sukket. Det var kaldt i bilen og pusten hans var hvit. - Det er noe på gang, sa han. - Francis og jeg så Marion i vakt­ rommet sammen med Cloke Raybum. De snakket med noen fra Sikkerhetstjenesten. - Når da? - For omtrent en time siden. - Du tror ikke de har gjort noe, tror du vel? - Vi må ikke trekke forhastede slutninger, sa Henry. Han så ut på taket til bokhandelen, som var dekket med is og glitret i solen. - Vi vil at Camilla skal stikke innom Cloke og se om hun kan finne ut av hva som skjer. Jeg skulle gjeme gått selv, men jeg kjenner ham nesten ikke. - Og han kan ikke fordra meg, sa Francis. - Jeg kjenner ham litt. - Ikke godt nok. Han og Charles står på ganske god fot med hverandre, men vi kan ikke finne ham heller. Jeg tok papiret av en drops fra en rull i lomma, og begynte å tygge på den. - Hva er det du spiser? sa Francis. - Drops.

323

- Jeg tar en, hvis det er greit, sa Henry. - Jeg antar vi bør kjøre ned til tvillingene igjen.

Denne gangen kom Camilla til døra, åpnet den bare så vidt og kikket forsiktig ut. Henry begynte å si noe, men hun sendte ham et skarpt advarende blikk. - Hei, sa hun. - Kom inn. Vi ble med henne inn uten et ord, ned den mørke gangen og inn i stua. Der satt Cloke Raybum sammen med Charles. Charles reiste seg nervøst, Cloke ble der han var og så på oss med søvnige, uutgrunnelige øyne. Han var solbrent og trengte å barbere seg. Charles så spørrende på oss og formet ordet «stein» med leppene. - Hei, sa Henry etter en liten stund. - Hvordan står det til? Cloke hostet - en dyp, vond skurrende hoste - og ristet en Marlboro ut av en pakke på bordet foran seg. - Ikke så verst, sa han. - Og du? - Fint. Han stakk sigaretten i munnviken, tente den og hostet igjen. - Hei, sa han til meg. - Står til? - Helt fint. - Du var på den festen i Durbinstall søndag. - Ja. - Sett noe til Mona? sa han uten noe tonefall overhodet. - Nei, sa jeg brått, og ble plutselig klar over at alle så på meg. - Mona? sa Charles etter en forvirret pause. - En jente, sa Cloke. - Annetårsstudent. Bor i samme hus som Bunny. - Når vi snakker om solen, sa Henry. Cloke lente seg tilbake i stolen og stirret på Henry med blodskutte øyne under tunge øyelokk. - Jepp, sa han. - Vi snakket akkurat om Bun. Dere har ikke sett ham de siste par dagene, har dere vel? - Nei. Har du? Cloke sa ingenting på en stund. Så ristet han på hodet. - Nei, sa han hest, og strakte seg etter askebegeret. - Jeg kan ikke fatte hvor i helsike han er. Sist jeg så ham var lørdag kveld, ikke for det, jeg har ikke ofret det en tanke før i dag. - Jeg snakket med Marion i går kveld, sa Henry. 324

- Jeg vet det, sa Cloke. - Hun er ganske engstelig. Jeg traff henne i Fellesbygget i dag tidlig og hun fortalte meg at han ikke har vært på rommet sitt på fem dager. Hun trodde kanskje han hadde reist hjem eller noe sånt, men hun har ringt til Patrick, broren hans. Som sa at han ikke er i Connecticut. Og hun har også snakket med Hugh, og han sier at han ikke er i New York heller. - Har hun snakket med foreldrene hans? - Helvete heller, hun prøvde jo ikke å stelle i stand bråk for ham. Henry var taus et øyeblikk. Så sa han: - Hvor tror du han er? Cloke så bort, og trakk usikkert på skuldrene. - Du har kjent ham lenger enn oss. Han har en bror på Yale, ikke sant? - Jepp. Brady. Handelsskolen. Men Patrick sa at han akkurat hadde snakket med Brady, skjønner du? - Patrick bor hjemme, ikke sant? - Jepp. Han har en slags forretningsgreie han driver med, en sportsforretning eller noe i den duren, som han strever med å få til å gå. - Og Hugh er sakføreren. - Ja. Han er den eldste. Han jobber i Milbank Tweed i New York. - Hva med den andre broren - han som er gift? - Det er Hugh som er gift. - Men er det ikke en til som også er gift? - Å, Teddy. Der vet jeg at han ikke er. - Hvorfor det? - T-mannen bor hos svigerforeldrene. Jeg tror ikke de har noe særlig godt forhold. Det ble en lang pause. - Kan du tenke deg noe sted han kan være? sa Henry. Cloke bøyde seg fram, det lange mørke håret hans falt ned i ansiktet, og han slo asken av sigaretten. Han så urolig og hem­ melighetsfull ut, og etter en liten stund kikket han opp: - Har dere lagt merke til, sa han, - at Bunny har hatt en jævlig masse penger de siste to-tre ukene? - Hva er det du mener? sa Henry, en anelse skarpt. - Dere kjenner jo Bunny. Han er blakk støtt. Den senere

525

tiden har han likevel hatt mange penger. Innmari mange pen­ ger. Kanskje bestemoren har sendt ham det eller noe sånt, men dere kan være jævlig trygge på at han ikke har fått dem av for­ eldrene. Det ble en ny lang pause. Henry bet seg i leppen. - Hva er det du prøver å si? sa han. - Du har altså lagt merke til det. - Nå som du nevner det, så har jeg det. Ille til mote skiftet Cloke stilling i stolen. - Dette er mellom oss, sa han. Med en synkende følelse i brystet satte jeg meg ned. - Hva er det? sa Henry. - Jeg vet ikke om jeg burde nevne det engang. - Hvis du tror det er viktig, så bør du gjøre det, sa Henry kort. Cloke trakk et siste drag av sigaretten og stumpet den med en målrettet korketrekker-bevegelse. - Dere vet, sa han, - at jeg selger litt kokain i ny og ne, ikke sant? Ikke mye, sa han fort, - bare noen gram her og der. Til meg og vennene mine. Men det er lettvint arbeid og jeg kan tjene litt på det også. Vi så på hverandre alle sammen. Dette var ingen nyhet. Cloke var en av de største pusheme på campusen. - Og så? sa Henry. Cloke så forbauset ut. Så trakk han på skuldrene. - Og så, sa han, - så kjenner jeg en kineser nede i Mott Street i New York. Ganske nifs type, men han liker meg, og han gir meg stort sett alt det jeg kan skrape sammen penger til. Kokain til å sniffe for det meste, av og til litt pot også, men det er litt mer av en hode­ pine. Jeg har kjent ham i årevis. Vi drev til og med litt business sammen da Bunny og jeg var på Saint Jerome. Han stanset. - Vel. Dere vet hvor blakk Bunny alltid er. -Ja. - Jo, han har alltid vært skikkelig interessert i hele greia. Raske penger, ikke sant. Hadde han noensinne hatt rede pen­ ger, kunne jeg latt ham bli med - på pengesiden, mener jeg men det hadde han aldri, og dessuten har ikke Bunny noe med å blande seg opp i sånne greier. Han tente en ny sigarett. - Uan­ sett, sa han. - Det er derfor jeg er bekymret. Henry rynket pannen. - Jeg er redd jeg ikke er helt med.

326

- Det var en skikkelig tabbe, men jeg lot ham kjøre ned med meg for et par uker siden. Vi hadde allerede hørt om den utflukten til New York. Bunny hadde skrytt av den uavlatelig. - Og så? sa Henry. - Vet ikke. Jeg er bare litt bekymret, det er det hele. Han vet hvor fyren bor - ikke sant? - og så har han alle de gryna, så da jeg snakket med Marion, så. . . - Du tror ikke at han dro dit ned helt alene? sa Charles. - Jeg vet ikke. Jeg håper virkelig ikke det. Han har jo aldri møtt fyren eller noe sånt. - Kunne Bunny gjøre noe slikt? sa Camilla. - Oppriktig talt, sa Henry, hektet av brillene og tørket dem raskt med lommetørkleet, - det slår meg at det er nettopp den typen idiotiske ting som Bunny kunne gjøre. Ingen sa noe på en stund. Henry kikket opp. Uten brillene var øynene hans blinde, stirrende, fremmede. - Vet Marion om dette? sa han. - Nei, sa Cloke. - Og jeg vil helst at dere ikke skal fortelle henne det, greit? - Har du noen annen grunn for å tro dette? - Nei. Bortsett fra at hvor skulle han ellers kunne være? Og Marion har fortalt dere at Rika Thalheim så han i banken ons­ dag? - Ja. - Det er ganske rart, men ikke egentlig, ikke hvis dere tenker over det. La oss si at han dro ned til New York med et par hund­ re dollar. Og snakker som om han har mye mer der hvor de førs­ te kommer fra. De karene der kan hakke deg i småbiter og slenge deg i søpla for tjue spenn. Jeg mener, jeg vet ikke. Kan­ skje de ga ham beskjed om å dra hjem og gjøre opp kontoen og komme tilbake med alt han hadde. - Bunny har jo ikke en bankkonto engang. - Som dere vet om, påpekte Cloke. - Du har helt rett, sa Henry. - Kan du ikke bare ringe til New York? sa Charles. - Hvem skal jeg ringe til? Den karen står ikke i katalogen, og han strør ikke om seg med visittkort, akkurat. - Hvordan får du ellers kontakt med ham da? - Jeg må ringe til en tredje kar. 327

- Så ring til ham, sa Henry rolig, la lommetørkleet tilbake i lomma og hektet brillene på plass bak ørene. - De kommer ikke til å fortelle meg noe. - Jeg trodde de var skikkelig gode kompiser av deg. - Hva er det du innbiller deg? sa Cloke. - Tror du at de folka driver en slags speidertropp der nede? Tøyser du? Dette er vir­ kelige typer. Som driver med ekte greier. I et forferdelig øyeblikk trodde jeg at Francis skulle til å le høyt, men i stedet klarte han å vri det til et teatralsk hosteanfall, mens han gjemte hodet i hendene. Henry verdiget ham knapt et blikk og dunket ham hardt i ryggen. - Hva foreslår du at vi skal gjøre? sa Camilla. - Jeg vet ikke. Jeg skulle gjeme vært inne på rommet hans og sett om han tok med en koffert eller noe sånt. - Er det ikke låst? sa Henry. - Jo. Marion prøvde å få Sikkerhetstjenesten til å åpne det for henne, men de ville ikke gjøre det. Henry bet seg i underleppen. - Jaha, sa han langsomt, - men det ville da ikke være så veldig vrient å komme seg inn der like­ vel? Cloke stumpet røyken og så på Henry med fornyet interesse. - Nei, sa han. - Det ville det ikke. - Det er vinduet i første etasje. Dobbeltvinduene er fjernet. - Jeg vet at jeg kan klare moskitonettet. De stirret på hverandre. - Kanskje jeg skal gå ned, sa Cloke, - og prøve nå. - Vi blir med deg. - I helsike, sa Cloke, - vi kan ikke gå alle sammen. Jeg så at Henry kikket bort på Charles, og Charles besvarte blikket bak Clokes rygg. - Jeg går, sa han plutselig, med altfor høy stemme, og helte i seg resten av drinken. - Cloke, hvordan i all verden har du kommet opp i noe sånt? sa Camilla. Han lo nedlatende. - Det er ingenting, sa han. - Det dreier seg om å takle de karene på hjemmebane. Jeg lar dem ikke gi meg uekte varer eller noe sånt. Umerkelig snek Henry seg bak stolen til Cloke bort til Char­ les, og bøyde seg fram og hvisket noe i øret hans. Jeg så at Char­ les nikket anspent.

528

- Ikke det at de ikke prøver å kødde med deg, sa Cloke. - Men jeg vet hvordan de tenker. Men Bunny, han har ikke peil, han tror det er en slags lek med hundredollarsedler som bare ligger strødd på bakken, og venter på at en toskete guttunge skal komme gående og plukke dem opp . . . Da han var ferdig med å snakke, hadde Charles og Henry av­ sluttet saken de drøftet og Charles var gått bort til skapet etter ytterjakka. Cloke tok solbrillene sine og reiste seg. Han ga fra seg en svak og tørr urtelukt, som minnet om hasjlukten som all­ tid lå over de støvete gangene i Durbinstall: patsjuli-olje, kryd­ rete sigaretter, røkelse. Charles viklet skjerfet om halsen. Uttrykket hans var på en og samme tid nonchalant og opphisset, øynene var fjerne og mun­ nen fast, men neseborene skalv litt. - Vær forsiktig, sa Camilla. Hun snakket til Charles, men Cloke snudde seg og smilte. - Lett match, sa han.

Hun fulgte dem til døra. Så snart hun hadde lukket den etter dem, snudde hun seg. Henry la en finger over munnen. Vi lyttet til skrittene deres ned trappa, og sa ingenting før vi hørte Cloke starte bilen. Henry gikk bort til vinduet og trakk fra et slitt blondegardin. - De er gått, sa han. - Henry, er du sikker på at dette er lurt? sa Camilla. Han trakk på skuldrene mens han fremdeles så ned på gata. - Jeg vet ikke, sa han, - jeg måtte ta det på intuisjon. - Jeg skulle ønske du hadde gått. Hvorfor ble du ikke med ham? - Jeg skulle gjeme gjort det, men det er bedre sånn. - Hva sa du til ham? - At det nok blir ganske opplagt til og med for Cloke at Bunny ikke har reist sin vei. Alt han eier er i det rommet. Pen­ ger, reservebriller, vinterjakke. Sannsynligheten taler for at Cloke vil dra derfra uten å si noe, men jeg ba Charles insistere på at de iallfall skulle be Marion komme over og ta en titt. Hvis hun ser det - ja så. . . Hun aner ingenting om problemene til Cloke og ville ikke bry seg om hun gjorde det. Hvis jeg ikke tar

329

mye feil, ringer hun til politiet, eller iallfall til foreldrene til Bunny, og jeg tviler på at Cloke vil klare å stanse henne. - De finner ham ikke i dag, sa Francis. - Det blir mørkt om et par timer. - Ja, men hvis vi er heldige begynner de å lete med én gang i morgen tidlig. - Tror du noen ønsker å snakke med oss om det? - Jeg vet ikke, sa Henry åndsfraværende. - Jeg vet ikke hva de gjør i sånne tilfelle. En tynn solstråle traff prismene i en kandelaber på peishylla, og den kastet strålende og skjelvende lysglimt som ble forvridd av vinkelen i takvinduene. Plutselig begynte bilder fra alle kri­ minalfilmer jeg noensinne hadde sett å flimre gjennom hodet mitt - det vindusløse rommet, de harde lysene og de trange gan­ gene, bilder som ikke virket så teatralske eller fremmede, men gjennomsyret av erindringens uutslettelige egenskaper, av gjen­ nomlevde erfaringer. Ikke tenk, ikke tenk, sa jeg til meg selv, og fikserte blikket på en strålende og kald pøl med solskinn som si­ vet inn på teppet ved føttene mine. Camilla prøvde å tenne en sigarett, men både den første fyr­ stikken og den neste sloknet for henne. Henry tok fra henne es­ ken og tente en selv, flammen blusset opp høy og kraftig og hun bøyde seg tett inntil den, den ene hånden vernet om flammen og den andre hvilte på håndleddet hans.

Minuttene sneglet seg uendelig langsomt av gårde. Camilla kom med en flaske whisky ut på kjøkkenet og vi satt rundt bordet og spilte euchre, Francis og Henry mot Camilla og meg. Camilla var god til å spille - det var yndlingsspillet hennes - men jeg var ingen god makker så vi mistet stikk på stikk til de andre. Det var meget stille i leiligheten, litt klirring i glass, lyden av kort som ble stokket. Henry hadde rullet ermene opp over albu­ ene og solen skinte metallisk på lorgnetten til Francis. Jeg gjor­ de mitt beste for å konsentrere meg om spillet, men gang på gang tok jeg meg i å stirre gjennom den åpne døra, på klokken på peishylla i rommet ved siden av. Det var en av disse merkeli­ ge nipsgjenstandene fra viktoriatiden som tvillingene var så glad i - en hvit elefant i porselen der klokken balanserte på ryg­ gen, og en liten svart elefantfører i forgylt turban og knebukser 330

slo timene. Det var noe diabolsk ved elefantføreren, og hver gang jeg kikket opp, la jeg merke til at han flirte lystig og ond­ skapsfullt til meg. Jeg kom ut av tellingen med poengene, og med omgangene. Det ble mørkt i rommet. Henry la ned kortene sine. - Jeg vant, sa han. - Jeg er luta lei dette her, sa Francis. - Hvor blir det av ham? Klokken tikket høyt, en skranglende tikking uten rytme. Vi satt i det døende lyset, kortene var glemt. Camilla tok et eple fra skålen på benken og satte seg i vinduskarmen, spiste det ned­ stemt og kikket på gata nedenunder. En flammende skumring skinte rundt skikkelsen hennes, brant som rødt gull i håret, og mistet sine skarpe konturer i det lodne stoffet i ullskjørtet som hun hadde trukket skjødesløst om knærne. - Kanskje noe gikk galt, sa Francis. - Ikke vær dum. Hva skulle kunne gå galt? - Tusenvis av ting. Kanskje Charles mistet fatningen eller noe sånt. Henry sendte ham et mistenksomt blikk. - Slapp av, sa han. - Jeg vet ikke hvor du får alle de Dostojevskij-tankene dine fra. Francis skulle til å svare da Camilla spratt opp. - Han kom­ mer, sa hun. Henry reiste seg. - Hvor? Er han alene? - Ja, sa Camilla og løp til døra. Hun løp for å møte ham i trappa og et par øyeblikk senere var de tilbake begge to. Charles var vill i blikket og håret hans var bustete. Han tok av seg jakka, kastet den på en stol og slengte seg ned på divanen. - En eller annen må gi meg en drink, sa han. - Er alt i orden? - Ja. - Hva var det som skjedde? - Hvor blir det av den drinken? Utålmodig skvettet Henry litt whisky i et skittent glass som han skjøv bort til ham. - Gikk det bra? Kom politiet? Charles tok en dyp slurk, skar en grimase og nikket. - Hvor er Cloke? Hjemme? - Tror det. - Fortell alt fra begynnelsen. 331

Charles tømte glasset og satte det fra seg. Ansiktet hans var fuktig og febrilsk rødt. - Du hadde rett om rommet, sa han. - Hva mener du? - Det var nifst. Grusomt. Sengen var ikke redd opp, det var støv overalt, en halv sjokolade lå på skrivebordet og det krøp maur over hele den. Cloke ble redd og ville gå, men jeg fikk tak i Marion før han klarte det. Hun var der på et blunk. Så seg om, virket lamslått på en måte, sa ikke stort. Cloke var veldig opp­ skjørtet. - Fortalte han henne om de narkotikagreiene? - Nei. Han hentydet til det, mer enn én gang, men hun var ikke særlig opptatt av ham. Han så opp. - Vet du Henry, - jeg tror vi gjorde en stygg feil ved ikke å gå ned dit først. Vi skulle ha fmkjemmet det rommet selv før noen av dem fikk se det. - Hvorfor sier du det? - Se hva jeg fant. Han trakk et stykke papir opp av lomma. Henry tok det fort fra ham og så på det. - Hvordan fikk du tak i det? Han trakk på skuldrene. - Flaks. Det lå øverst på skrivebor­ det hans. Jeg fjernet det så snart jeg fikk mulighet til det. Jeg kikket over skulderen til Henry. Det var en fotostatkopi av en side i Hampden Examiner. Klemt innimellom en spalte fra Hjemmetjenesten og en skamklipt annonse for hageskyfler, var det en liten, men godt synlig overskrift: MYSTISK DØDSFALL I BATTENKILL COUNTY Sammen med politiet i Hampden etterforsker Lensmanns­ kontoret i Battenkill County fremdeles det brutale drapet på Harry Ray McRee som fant sted 12. november. Det lem­ lestede liket til McRee, hønsefarmer og tidligere medlem av Eggprodusentenes forening i Vermont, ble funnet på eien­ dommen hans i Mechanicsville. Ran ser ikke ut til å ha vært motivet, og selv om det var kjent at McRee hadde flere fien­ der, både i kylling- og eggbransjen og i Battenkill County for øvrig, er ingen av disse mistenkt for drapet.

Fylt av gru bøyde jeg meg nærmere - ordet lemlestet hadde rys­

552

tet meg, jeg kunne ikke se noe annet på siden - men Henry hadde snudd utklippet og begynt å studere den andre siden. - Jaha, sa han, - dette er iallfall ikke en fotokopi av et presseklipp. Jeg skal tippe på at han gjorde det på biblioteket, og bruk­ te skolens eksemplar. - Jeg håper du har rett, men det betyr ikke at det er den enes­ te kopien. Henry la papiret i askebegeret og tente fyrstikken. Da han tok den bort til kanten, krøp en klar rød strime opp langs siden, og slikket plutselig over hele arket: ordene ble opplyst et øyeblikk før de krøllet seg og svartnet. - Vel, sa han, - nå er det for sent. Du fikk i det minste tak i denne her. Hva skjedde etterpå? - Jo, så forsvant Marion. Hun gikk til Putnam House og kom tilbake med en venninne. - Hvem da? - Jeg kjenner henne ikke. Uta eller Ursula eller noe sånt. En av de jentene som ser svenske ut og går med islendere hele tiden. Hun så seg rundt hun også, og Cloke bare satt der på sen­ gen og røykte en sigarett og så ut som om han hadde vondt i ma­ gen, og til slutt sa hun - hun der Uta eller hva det nå var - at vi burde gå opp og si fra til den ansvarlige personen i huset til Bunny. Francis begynte å le. På Hampden var formennene i husene de du gikk til for å klage hvis dobbeltvinduene dine ikke funket eller hvis noen hadde stereo-anlegget for høyt på. - Det var nå iallfall bra at hun gjorde det, ellers kunne vi ha stått der fremdeles, sa Charles. - Det var den høyrøstede rødhå­ rete jenta som alltid går med turstøvler - hva er det hun heter igjen? Briony Dillard? - Stemmer, sa jeg. Bortsett fra å være husbestyrer og et ener­ gisk medlem av studentrådet, var hun også leder for en venst­ revridd gruppe utenfor campusen, og prøvde stadig å mobilise­ re ungdommen i Hampden mot den knusende likegyldigheten. - Hun stormet nå iallfall rett inn og fikk sving på sakene, sa Charles. - Skrev ned navnene våre. Stilte en haug med spørs­ mål. Samlet naboene til Bunny i gangen og stilte dem spørsmål. Ringte til Velferdstjenesten, og så til Sikkerhetstjenesten. Sik­ kerheten sa at de skulle sende noen bort - han tente en sigarett men at egentlig var ikke en savnet student deres ansvar, og at

333

hun burde ringe politiet. Kan du gi meg en drink til, sa han og snudde seg brått mot Camilla. - Og de kom? Charles, som balanserte røyken mellom den første og den midterste fingeren, tørket svetten av pannen med hånden. - Ja, sa han. - To stykker. Og et par sikkerhetsvakter i tillegg. - Hva gjorde de? - Sikkerhetsvaktene gjorde ingenting. Men politimennene var faktisk ganske effektive. En av dem undersøkte rommet mens den andre samlet alle i gangen og begynte å stille spørs­ mål. - Hva slags spørsmål? - Hvem som hadde sett ham sist og hvor, hvor lenge han hadde vært savnet, hvor han kunne tenkes å være. Det høres veldig opplagt ut, men det var første gangen noen overhodet hadde spurt. - Sa Cloke noe? - Ikke mye. Alt var veldig kaotisk, det var en masse mennes­ ker der, de fleste var helt ville etter å fortelle det de visste, som jo var null. Ingen brydde seg om meg i det hele tatt. Damen som var kommet fra Velferdstjenesten prøvde stadig å blande seg inn, hun oppførte seg veldig geskjeftig, og sa at det ikke var noen politisak, at skolen skulle ta seg av det. Til slutt ble den ene politimannen sint. «Hør her,» sa han, «hva er i veien med dere? Gutten har vært savnet i en drøy uke og ingen har så mye som nevnt det før nå. Dette er en alvorlig sak, og hvis dere vil vite hva jeg mener, så kan det hende at skolen virkelig har tabbet seg ut.» Det satte virkelig en propell i damen fra Velferdstje­ nesten, og så, plutselig, kom politimannen som var inne i rom­ met ut med lommeboken til Bunny. Alt ble veldig stille. Det var to hundre dollar i den, og alle Bunnys identitetspapirer. Politimannen som hadde funnet den sa: «Jeg tror det er best vi tar kontakt med guttens familie.» Alle begynte å hviske. Damen fra Velferdstjenesten ble kritthvit og sa at hun skulle gå opp på kontoret og finne mappen til Bunny med én gang. Politimannen ble med henne. Nå var det blitt helt stint i hallen. Folk hadde kommet litt etter litt, og sto der og hang for å se hva som var på ferde. Den første politimannen ba dem gå hjem og passe sine egne saker, 334

og Cloke snek seg unna i forvirringen. Før han gikk, tok han meg til side og ba meg enda en gang om ikke å nevne den narkotikahistorien. - Jeg håper du ventet til du fikk beskjed om at du kunne gå. - Det gjorde jeg. Det tok ikke så mye lenger tid. Politimannen ville snakke med Marion, og han fortalte meg og hun derre Uta at vi kunne gå hjem når han hadde skrevet ned navnene våre og sånt. Det er omtrent en time siden. - Hvorfor kommer du først hjem nå da? - Jeg kommer til det. Jeg ville ikke møte noen på veien hjem, så jeg gikk på baksiden av campusen, nede bak fakultetskonto­ rene. Det var en stor feil. Jeg hadde ikke engang kommet til bjørkelunden da bråkmakeren fra Velferdstjenesten - damen som startet krangelen - fikk øye på meg fra vinduet på kontoret til studieveilederen og ropte at jeg skulle komme inn. - Hva gjorde hun i studieveilederens kontor? - Brukte WATS-linjen. De hadde faren til Bunny på tråden han kjeftet på alle og truet med å anlegge sak. Studieveilederen prøvde å roe ham ned, men Corcoran ba hele tiden om å få snakke med noen han kjente. De hadde prøvd å få tak i deg på en annen linje, Henry, men du var ikke hjemme. - Hadde han bedt om å få snakke med meg? - Ser sånn ut. De skulle akkurat til å sende noen opp til Lyceum etter Julian, men så så damen meg gjennom vinduet. Det var minst hundre tusen mennesker der - politimannen, sek­ retæren til veilederen, fire eller fem mennesker fra nede i gan­ gen, den sprø damen som jobber i arkivet. I rommet ved siden av, i opptakskontoret, var det noen som prøvde å få tak i rektor. Det sto noen lærere og hang der også. Jeg fikk inntrykk av at studieveileder var midt i et møte da damen fra Velferdstjenesten kom brasende inn med politimannen. Vennen din var der, Richard. Doktor Roland. Uansett. Mengden åpnet seg da jeg kom inn og studieveileder rakte meg telefonen. Corcoran roet seg ned da han skjønte hvem jeg var. Ble veldig tillitsfull og spurte meg om det ikke var en slags studentspøk. - Å herregud, sa Francis. Charles så på ham fra øyekroken. - Han spurte etter deg. «Hvor er gamle Rødtopp,» sa han.

335

- Hva for noe mer sa han? - Han var veldig hyggelig. Spurte faktisk etter dere alle sam­ men. Ba meg hilse hver eneste en av dere. Det ble en lang og pinlig pause. Henry bet seg i underleppen og gikk bort til brennevinsskapet for å skjenke seg en drink. - Kom det opp noe mer, sa han, - om den bankgreia? - Ja. Marion ga dem navnet til jenta. Forresten - da han så opp, var blikket hans forvirret, uttrykksløst, - jeg glemte å si det tidligere, men Marion ga navnet ditt til politiet. Ditt også, Fran­ cis. - Hvorfor? sa Francis forskrekket. - Av hvilken grunn? - De ville vite hvem vennene hans var. - Men hvorfor meg? - Ro deg ned, Francis. Lyset i rommet var borte. Himmelen var syrinfarget og de snødekte gatene hadde en overnaturlig, månelignende glød. Henry tente lampen. - Tror du de vil begynne å lete i kveld? - De kommer sikkert til å lete etter ham. Om de vil lete på rett sted er en annen sak. Ingen sa noe på en stund. Charles klirret ettertenksomt med isbitene i glasset sitt. - Vet dere hva, sa han, - vi har gjort noe helt forferdelig. - Vi var nødt, Charles, som vi jo alle har drøftet. - Jeg vet det, men jeg kan ikke holde opp å tenke på Corcoran. Feriene vi har tilbrakt hjemme hos ham. Og han var så hyg­ gelig i telefonen. - Det er best for oss alle sånn. - For noen av oss, mener du. Henry smilte syrlig. - Å, jeg vet ikke, sa han. - Hellaion bous ein Aidæ. Det betydde noe sånt som at i underverdenen kostet en stor okse bare en penny, men jeg skjønte hva han mente og mot min vilje måtte jeg le. Det var en tradisjon i antikken at ting var vel­ dig billige i helvete.

Da Henry gikk, tilbød han seg å kjøre meg tilbake til skolen. Det var sent og da vi kjørte inn bak hybelhuset spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til Fellesbygget og få seg litt middag.

556

Vi stanset ved postkontoret slik at Henry kunne se om det var noe post til ham. Han gikk bare til postkassen sin sånn omtrent én gang hver tredje uke, så det var en ganske stor bunke som ventet på ham: han sto ved papirkurven, gikk likegyldig gjen­ nom den, og kastet halvparten av konvoluttene uten å åpne dem. Så stanset han. - Hva er det? Han lo. - Se etter i din egen postkasse. Det er et spørreskjema fra fakultetet. Julian skal evalueres. De holdt på å stenge spisesalen da vi kom, og vaktmesterne hadde allerede begynt å tørke over gulvet. Kjøkkenet var også stengt, så jeg gikk for å spørre etter litt peanøttsmør og brød mens Henry laget seg en kopp te. Vi satte oss ved et hjørnebord, og skikkelsene våre avspeilte seg i det svarte i speilglassvinduene. Henry tok fram en penn og begynte å fylle ut evaluerings­ skjemaet. Jeg så på mitt eget eksemplar mens jeg spiste smørbrødet. Spørsmålene var rangert fra en - elendig, til fem - ypperlig: Er dette fakultetsmedlemmet punktlig? Godt forberedt? Villig til å tilby hjelp utenom undervisningstimene? Uten å nøle et øye­ blikk hadde Henry gått gjennom listen og krysset av alle fem­ merne. Nå så jeg at han skrev tallet nitten i et åpent rom. - Hva er det for? - Antall kurs jeg har tatt med Julian, sa han uten å se opp. - Har du tatt nitten kurs med Julian? - Med veiledningstimene og det hele, sa han irritert. En stund var det ikke annet å høre enn skrapingen av pennen til Henry og den fjerne støyen fra tallerkenhyllene ute på kjøk­ kenet. - Får alle slike, eller bare vi? sa jeg. - Bare vi. - Jeg lurer på hvorfor de overhodet bryr seg. - På grunn av journalene sine, tror jeg. Han var kommet til den siste siden, som var omtrent blank. Vær vennlig å bruke dette arket til de tilleggsbemerkninger du måtte ha om denne læreren, de være seg positive eller kritiske. Et ekstra ark kan legges ved om nødvendig. Pennen hans svevde over papiret. Så foldet han arket sam­ men og skjøv det til side.

537

- Hva, sa jeg, - skal du ikke skrive noe? Henry tok en slurk av teen. - Hvordan, sa han, - kan jeg få studieveileder til å fatte at det finnes en guddom blant oss? Etter middagen gikk jeg tilbake på rommet. Jeg gruet meg til den kommende natten, men ikke av de grunnene man kunne vente - at jeg var redd for politiet, eller at samvittigheten plaget meg eller noe i den duren. Tvert imot. På det tidspunktet hadde jeg ved rent underbevisste metoder utviklet en vellykket mental blokkering overfor mordet og alt som hadde med det å gjøre. Jeg snakket om det i en engere krets, men tenkte sjelden på det når jeg var alene. Når jeg var alene, opplevde jeg en slags allmenn nevrotisk angst, et vanlig anfall med nerver og selvforakt forstørret til n-te potens. Alle de ondskapsfulle eller tåpelige tingene jeg noensin­ ne hadde sagt kom tilbake til meg med økt klarhet, uansett hvor mye jeg snakket med meg selv eller kastet på hodet for å riste tankene bort: gamle fornærmelser, ugjerninger og pinlige situa­ sjoner i uavbrutt rekke helt tilbake til barndommen - krøplin­ gen jeg hadde gjort narr av, påskekyllingen jeg hadde klemt i hjel - passerte revy foran meg én etter én, i livaktig og etsende herlighet. Jeg prøvde å jobbe med gresken, men det var ikke særlig vel­ lykket. Hvis jeg slo opp et ord i ordboka, hadde jeg allerede glemt det når jeg snudde meg for å skrive det ned, jeg hadde glemt absolutt alle substantivkasusene og verb-bøyningene. Rundt midnatt gikk jeg ned og ringte til tvillingene. Camilla tok telefonen. Hun var søvnig, litt pussa og gjorde seg klar til å legge seg. - Fortell meg en morsom historie, sa jeg. - Jeg kommer ikke på noen morsomme historier. - En hvilken som helst historie. - Askepott? Gullhår og de tre bjørnene? - Fortell meg noe som skjedde med deg da du var liten. Da fortalte hun meg om den eneste gangen hun husket at hun hadde sett faren sin, før han og moren ble drept. Det snødde, sa hun, og Charles sov, og hun sto i sprinkelsenga og så ut av vin­ duet. Faren hennes sto ute i gården i en gammel grå genser, og kastet snøballer mot gjerdet. - Det må ha vært omtrent midt på 338

ettermiddagen. Jeg vet ikke hva han gjorde der. Det eneste jeg vet er at jeg så ham, og at jeg fikk så skrekkelig lyst til å gå ut. Jeg prøvde å klatre ut av sengen for å gå til ham. Da kom beste­ mor og satte opp sprinklene så jeg ikke kunne komme meg ut, og jeg begynte å gråte. Onkel Hilary - han var broren til beste­ mor, og bodde sammen med oss da vi var små - kom inn på rommet og så at jeg gråt. «Stakkars veslejenta,» sa han. Han ro­ tet rundt i lommene sine, og til slutt fant han et målebånd og ga meg det å leke med. - Et målebånd? - Ja. Du vet de som spretter inn når man trykker på en knapp. Charles og jeg pleide å krangle om det hele tiden. Det er fremde­ les hjemme et sted.

Sent neste morgen våknet jeg med et ubehagelig rykk av at noen banket på døra. Jeg åpnet og fant Camilla utenfor, hun så ut til å ha kledd på seg i en fart. Hun kom inn og låste døra bak seg mens jeg sto og blunket søvnig i badekåpen min. - Har du vært ute i dag? sa hun. En edderkopp av angst klatret opp bak i nakken på meg. Jeg satte meg på sengekanten. - Nei, sa jeg. - Hvordan det? - Jeg vet ikke hva som foregår. Politiet snakker med Charles og Henry og jeg vet ikke engang hvor Francis er. -Hva? - Det kom en politimann til oss og spurte etter Charles sånn ved syvtiden i dag tidlig. Han sa ikke hva han ville. Charles kledde på seg og de gikk sin vei sammen, og så, klokken åtte, ringte Henry. Han spurte om det gjorde noe om han ble litt sen i dag. Og jeg spurte hva han snakket om, for vi hadde ikke noen planer om å møtes. «Tusen takk,» sa han, «jeg visste at du ville forstå, politiet er her på grunn av Bunny, skjønner du, og de vil stille noen spørsmål.» - Jeg er sikker på at det går bra. Hun lot hånden gli gjennom håret, i en oppskjørtet bevegelse som minnet om broren. - Men ikke nok med det, sa hun. - Det er folk overalt. Journalister. Politimenn. Det er som et galehus. - Leter de etter ham?

339

- Jeg vet ikke hva de gjør. Det ser ut til at de setter kursen opp mot Mount Cataract. - Kanskje vi skulle forlate campusen en stund. Det bleke sølvaktige blikket hennes gled engstelig rundt i rommet mitt. - Kanskje, sa hun. - Få på deg klærne og så be­ stemmer vi oss for hva vi skal gjøre. Jeg var på badet der jeg rakte meg med en engangshøvel i ansik­ tet da Judy Poovey kom inn og stormet bort til meg i en slik fart at jeg skar meg i kinnet. - Richard, sa hun, med hånden på ar­ men min. - Har du hørt det? Jeg tok på ansiktet mitt og så på blodet på fingertuppene, før jeg så irritert på henne. - Hørt hva? - Om Bunny, sa hun, med lav stemme og store øyne. Jeg stirret på henne og visste ikke hva hun kom til å si. - Jack Teitelbaum fortalte meg det. Cloke snakket med ham om det i går kveld. Jeg har aldri hørt om noen som bare, ja, rett og slett blir borte i løse luften. Det er for rart. Og Jack sa, ja, hvis de ikke har funnet ham ennå... jeg mener, jeg er sikker på at han er helt fin og sånn, sa hun da hun så hvordan jeg så på henne. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. - Hvis du har lyst til å stikke innom eller noe sånt, så er jeg hjemme. - Fint. - Jeg mener, hvis du får lyst til å prate eller noe. Jeg er der all­ tid. Bare stikk innom. - Takk, sa jeg, litt for brått. Hun så opp på meg, og øynene hennes var store og fulle av medlidenhet, med forståelse for sorgens ensomhet og uhøflig­ het. - Det går så bra så, sa hun, ga armen min en klem, og så gikk hun. Hun stanset i døra og sendte meg et siste sørgmodig blikk. Til tross for det Camilla hadde sagt, var jeg ikke forberedt på den hektiske aktiviteten utenfor. Parkeringsplassen var full og det var folk fra Hampden overalt - flest arbeidere, slik så de iall­ fall ut, noen med matpakker, andre med barn - som slo i bak­ ken med stokker og arbeidet seg fram mot Mount Cataract i

340

brede uregelmessige rekker mens studentene hang omkring og så nysgjerrig på dem. Det var politimenn, deputerte, en statspolitimann eller to. På plenen, parkert ved siden av et par kjøretøy som så meget offisielle ut, var et fjemradiosamband, en gatekjøkkenlastebil, og en varebil fra ActionNews Twelve. - Hva gjør alle disse menneskene her? sa jeg. - Se, sa hun. - Er ikke det Francis? Langt borte, i den travle menneskemengden, så jeg et glimt av rødt hår, det iøynefallende omrisset av en skjerfkledd hals og en svart frakk. Camilla løftet hånden og ropte på ham. Han banet seg vei gjennom en gjeng kafeteria-ansatte som var kommet ut for å se hva som sto på. Han hadde en sigarett i mun­ nen og en avis under armen. - Hei, sa han. - Det er nesten ikke til å tro. - Hva er det som foregår? - En skattejakt. - Hva? - Corcoran og frue har utlovet en stor belønning i natt. Alle bedriftene i Hampden er stengt. Vil dere ha kaffe? Jeg har en dollar. Vi banet oss vei til gatekjøkkenbilen, gjennom en grisgrendt, melankolsk ansamling av vaktmestre og rengjøringsassistenter. - Tre kaffe, to med melk, takk, sa Francis til den feite kvinnen bak disken. - Har ikke melk, bare fløtepulver. - Vel, bare svart kaffe da, tror jeg. Han snudde seg mot oss. - Har dere sett avisen i dag? Det var sisteutgaven av Hampden Examiner. Over en spalte på første side var det et uskarpt, ganske nytt bilde av Bunny. Under sto det: POLITI OG FAMILIE LETER ETTER UNG­ DOM, 24, SAVNET I HAMPDEN. - Tjuefire? sa jeg forbauset. Tvillingene og jeg var tjue år gamle, og Henry og Francis var tjueen. - Han måtte gå et par klasser om igjen i grunnskolen, sa Camilla. - Åh. Søndag ettermiddag var Edmund Corcoran, en college-student kjent som «Bunny» blant slekt og venner, til stede på en fest på campusen. Det later til at han forlot festen midt

341

på ettermiddagen for å møte kjæresten, Marion Bambridge fra Rye, New York, også student ved Hampden. Ingen har sett Bunny Corcoran siden. Den bekymrede Bambridge, og venner av Corcoran, varslet i går det statlige og det lokale politiet, som har sendt ut en etterlysning. I dag begynner le­ tingen i Hampden-området. Ifølge beskrivelser er den sav­ nede unge mannen (se side 5) - Er du ferdig? spurte jeg Camilla. - Ja. Bla over.

1,94 høy, veier 95 kilo, har lys blondt hår og blå øyne. Han bruker briller, og sist han ble sett hadde han på seg en grå sportsjakke i tweed, kaki-benklær og et gult oljehyre. - Her er kaffen din, Richard, sa Francis, og snudde seg forsiktig med en kopp i hver hånd.

På Saint Jeromes forberedelsesskole i College Falls, Massa­ chusetts, var Corcoran en aktiv idrettsutøver, og han ut­ merket seg i hockey, lacrosse og roing. Fotball-laget hans, Wolverines, vant statsmesterskapet da han ledet laget i sitt siste år på skolen. På Hampden College tjenestegjorde han som frivillig brannmannskap. Han studerte litteratur og språk, med hovedvekt på de klassiske språk, og hans med­ studenter beskriver ham som en «usedvanlig kunnskapsrik filolog».

- Ha, sa Camilla. Cloke Raybum, en gammel skolekamerat av Corcoran og en av dem som først varslet politiet, sier at «Corcoran er en skikkelig real kar - som avgjort ikke har drevet med narko­ tika eller noe sånt.» I går ettermiddag ble han mistenksom og brøt seg inn på rommet til Corcoran, hvorpå han varslet politiet.

342

- Det er ikke riktig, sa Camilla. - Det var ikke han som tilkal­ te dem. - Det står ikke et ord om Charles. - Gudskjelov og takk, sa hun på gresk.

Foreldrene til Corcoran, MacDonald og Katherine Corcoran fra Shady Brook, Connecticut, ankommer Hampden i dag for å bistå i letingen etter den yngste av fem barn. (Se «En familie i bønn» s. 10.) I et telefonintervju sier Corco­ ran, som er direktør i Bingham Bank and Trust Company og styremedlem i First National Bank of Connecticut: «Det er ikke mye vi kan gjøre her. Vi ønsker å hjelpe til hvis vi kan.» Han sa at han hadde snakket med sønnen en uke før han forsvant og ikke hadde lagt merke til noe uvanlig. Om sønnen sier Katherine Corcoran: «Edmund er en meget familiekjær gutt. Hvis noe hadde vært i veien, vet jeg at han ville ha betrodd seg til Mack eller meg.» En belønning på 50 tusen dollar er utlovet for opplysninger som kan føre til en oppklaring av Edmund Corcorans forsvinning. Summen er fremskaffet ved bidrag fra familien Corcoran, Bingham Bank and Trust Company, og Highland Heights-Losjen av Den Lojale Elgeorden.

Det blåste. Med hjelp fra Camilla brettet jeg sammen avisen og ga den tilbake til Francis. - Femti tusen dollar, sa jeg. - Det er mye penger. - Og så lurer du på hvorfor du ser alle disse menneskene fra Hampden her i dag? sa Francis, og tok en slurk av kaffen. - Huff, det er kaldt her ute. Vi snudde oss og gikk tilbake i retning Fellesbygget. Camilla sa til Francis: - Du vet om Charles og Henry, ikke sant? - Ja, de sa jo til Charles at de kanskje ville snakke med ham, ikke sant? - Men Henry? - Jeg ville ikke kastet bort tiden med å bekymre meg for ham. Det var altfor varmt og forbausende tomt i Fellesbygget. Vi tre satte oss på en klam svart vinylsofa og drakk kaffen vår. Folk

343

drev ut og inn, og brakte med seg kalde gufs utenfra. Noen av dem kom bort til oss for å høre om det var noe nytt. Jud «Selskapsgrisen» MacKenna, som var varaformann for Studentrå­ det, kom i egenskap av dette bort til oss med det tomme malingspannet sitt for å spørre om vi ville bidra til et kriseletefond. Til sammen klarte vi tre å skillinge sammen én dollar. Vi snakket med Georges Laforgue, som med stor begeistring og i langdrag fortalte oss om en lignende forsvinning på Brandeis da Henry plutselig dukket opp ingensteds fra bak ham. Laforgue snudde seg. - Åh, sa han kaldt da han så hvem det var. Henry bøyde hodet svakt. - Bonjour, Monsieur Laforgue, sa han. - Quel plaisir de vous revoir. Med en feiende bevegelse tok Laforgue lommetørkleet ut av lomma og pusset nesen i noe som forekom å være fem minutter, så brettet han det sammen igjen i pertentlige små firkanter, snudde ryggen til Henry og gjenopptok fortellingen. I dette til­ fellet hadde det seg slik at studenten rett og slett hadde tatt bus­ sen til New York City uten å si et ord til noen. - Og denne gutten - er det Birdie han heter? - Bunny. - Ja. Denne gutten har ikke vært savnet halvparten så lenge. Han dukker nok opp igjen, av egen fri vilje, og da vil alle føle seg skrekkelig dumme. Han senket stemmen. - Jeg tror at skolen er redd for rettssak, og at dét kanskje er grunnen til at de har mis­ tet sin sans for proporsjoner, ikke sant? Men ikke siter meg på det. - Naturligvis ikke. - Jeg har et noe anstrengt forhold til veileder, skjønner dere. - Jeg er litt sliten, sa Henry senere i bilen, - men det er ingen grunn til bekymring. - Hva ville de vite? - Ikke stort. Hvor lenge jeg hadde kjent ham, om han hadde oppført seg rart, om jeg visste om noen grunn til at han skulle kunne ha bestemt seg til å forlate skolen. Han har naturligvis oppført seg underlig de siste par månedene og det sa jeg. Men jeg sa også at jeg ikke hadde sett så mye til ham den siste tiden, og det er jo sant.

344

Han ristet på hodet. - Ærlig talt. To timer. Jeg vet ikke om jeg ville ha klart å gjennomføre det, hvis jeg hadde visst om alt det tullet vi utsatte oss for.

Vi stanset hos tvillingene, der vi fant Charles sovende på magen på divanen med sko og ytterfrakk. Den ene armen dinglet fra kanten slik at han viste ti-tolv centimeter av håndleddet og like mye av mansjetten. Han våknet med et rykk. Han var hoven i ansiktet og det stri­ pete mønsteret i sofaputene var prentet dypt inn i kinnet hans. - Hvordan gikk det? sa Henry. Charles satte seg halvveis opp og gned seg i øynene. - Helt greit, tror jeg, sa han. - De ville ha meg til å skrive under på noe om det som skjedde i går. - De besøkte meg også. - Jaha? Hva var det de ville? - De samme spørsmålene. - Var de hyggelige mot deg? - Ikke spesielt. - Du aner ikke hvor innmari hyggelige de var mot meg på po­ litistasjonen. De ga meg til og med frokost. Kaffe og berliner­ boller med syltetøy. Det var fredag, og det betydde at vi ikke hadde noen timer, og at Julian ikke var i Hampden, men hjemme. Huset hans lå ikke langt fra der vi var - halvveis til Albany, vi hadde kjørt dit for å spise pannekaker på en trailerkafé - og etter lunsj foreslo Henry helt uventet at vi skulle kjøre innom og se om han var der. Jeg hadde aldri vært hjemme hos Julian, hadde aldri så mye som sett huset, selv om jeg gikk ut fra at de andre hadde vært der hundrevis av ganger. I virkeligheten lot ikke Julian mange gjester få komme hjem til ham, Henry var selvfølgelig det be­ merkelsesverdige unntaket. Dette var ikke så overraskende som det kunne høres ut, han holdt en vennlig, men bestemt avstand mellom seg og studentene sine, og selv om han var langt mer glad i oss enn lærere vanligvis er i elevene sine, var det ikke, ikke engang overfor Henry, et forhold mellom likemenn, og ti­ mene våre med ham foregikk mer langs det velvillige diktatu­ rets prinsipper enn demokratiets. «Jeg er læreren deres,» sa han

345

til oss en gang, «fordi jeg vet mer enn dere.» Selv om hans atferd på et psykologisk nivå nesten var smertelig fortrolig, var den forretningsmessig og kald overfladisk sett. Han nektet å se noe annet ved oss enn våre mest tiltrekkende egenskaper. Disse dyr­ ket og forstørret han, og fortrengte alle dem som var kjedeligere og mindre attråverdige. Mens det ga meg et sødmefylt behag å tilpasse meg slik at jeg passet inn i dette tiltrekkende om enn unøyaktige bildet - for til slutt å oppdage at jeg mer eller mindre var blitt den personen jeg så lenge hadde spilt så behendig - var det aldri noen tvil om at han ikke ønsket å se oss i vår helhet, eller på noen annen måte enn i de strålende rollene han hadde oppfunnet for oss: genis gratus, corpore glabellus, arte multiscius, et fortuna opulentus - med glatte kinn, myk hud, god ut­ dannelse og penger. Jeg tror det var denne underlige blindheten hos ham overfor alle problemer av personlig art som gjorde det mulig for ham til slutt å omdanne til og med Bunnys høyst mate­ rielle problemer til åndelige sådanne. Jeg visste den gang, og vet nå, omtrent ingenting om Julians liv utenfor klasserommet, og det er kanskje det som bredte en slik forførerisk eim av gåtefullhet over alt han sa og gjorde. Pri­ vatlivet hans var sikkert like fullt av feil og mangler som alle andres, men den eneste siden av seg han noensinne tillot oss å se, var så fullkomment blankpusset at det virket som om han, når han var borte fra oss, måtte leve en tilværelse som var for forfinet til at jeg overhodet kunne forestille meg den. Jeg var derfor enormt nysgjerrig på å se hvordan han bodde. Det var et digert steinhus, øverst i en bakke, mange kilometer fra motorveien og bare omgitt av trær og snø så langt øyet rakk - imponerende nok, men ikke halvparten så gotisk og uhyrlig som huset til Francis. Jeg hadde hørt fantastiske fortellinger om hagen hans, og også om huset innvendig - attiske vaser, meissenerporselen, malerier av Alma-Tadema og Frith. Men hagen var dekket av snø, og Julian var tydeligvis ikke hjemme, han åpnet iallfall ikke. Henry så seg tilbake ned bakken der vi satt i bilen og ventet. Han fant en papirbit i lomma, skriblet noe på den, brettet den sammen og satte den fast i dørsprekken.

- Er det studenter med og går manngard? spurte Henry på veien 346

hjem til Hampden. - Jeg har ikke lyst til å dra ned dit hvis vi vek­ ker oppsikt. Men på den annen side virker det ganske hjerteløst bare å dra hjem, synes ikke dere også det? Han var stille et øyeblikk mens han tenkte. - Kanskje vi skulle ta en titt, sa han. - Charles, du har gjort mer enn nok for i dag. Kanskje du bare skal dra hjem.

Etter at vi hadde satt av tvillingene, dro vi tre til campusen. Jeg hadde ventet at de som gikk manngard, hadde blitt trette på dette tidspunktet og gått hjem, men jeg ble overrasket over å finne at aktiviteten var større enn noensinne. Det var politi­ menn, folk fra administrasjonen, speidergutter, rengjøringsassistenter og sikkerhetsvakter, omtrent tretti Hampden-studenter (noen i en offisiell studentråd-lignende gruppe, de andre var bare med for moro skyld) og flokker med folk fra byen. Det var en stor forsamling, men da vi tre så ned på dem fra toppen av bakken, virket den underlig stille og liten i det store, snødekte området. Vi gikk ned bakken - Francis furtet fordi han ikke hadde hatt lyst til å dra hit, og gikk to-tre skritt bak oss - og vandret gjen­ nom mengden. Ingen viste oss den aller minste interesse. Bak meg hørte jeg det utydelige surret fra en walkie-talkie, fortørnet gikk jeg baklengs rett inn i Sikkerhetssjefen. - Pass opp, ropte han. Sikkerhetssjefen var en undersetsig bulldogaktig mann med leverflekker på nesen og kjakene. - Unnskyld, sa jeg fort. - Kan du fortelle meg hva . . . - College-unger, mumlet han og snudde hodet bort som for å spytte. - Tumler rundt, går i veien, vet ikke hva i helsike dere egentlig skal gjøre. - Men det er akkurat det vi prøver å finne ut av, glefset Henry. Vakten snudde seg fort, og av en eller annen grunn havnet blikket hans, ikke på Henry, men på Francis, som sto og stirret ut i luften. - Jaså, det er deg, sa han giftig. - Herremannen som ikke bor på campusen, men tror han kan sette fra seg bilen på parkeringsplassen til fakultetet. Francis skvatt til, med et vilt uttrykk i øynene. - Jo, du. Vet du hvor mange ubetalte bøter du har fått til nå? Ni. Jeg sendte over immatrikuleringspapirene dine til studievei­

347

leder i forrige uke. De kan la deg gå her på prøve, holde tilbake protokollavskriftene dine, hva de vil. De kan inndra bibliotekprivilegiene dine. Hadde det vært opp til meg, hadde de satt deg i fengsel. Francis så på ham med åpen munn. Henry tok ham i ermet og dro ham bort. En lang, uregelmessig rekke med folk fra byen tråkket av gårde gjennom snøen, noen av dem slo uinteressert på bakken med stokker. Vi gikk helt til enden av rekken og falt inn i takten. Vissheten om at Bunnys lik faktisk lå omtrent to og en halv kilometer i sørvestlig retning gjorde ikke manngarden særlig in­ teressant eller spennende, og jeg trasket av gårde i ørska, med øynene festet i bakken. Helt foran i rekken marsjerte en myndig flokk med statspolitimenn og politifolk med bøyde hoder, de snakket lavt sammen mens en bjeffende tysk fårehund travet rundt dem i sirkler. Luften var tung og himmelen over fjellet var overskyet og stormfull. Frakken til Francis vippet bak ham i teatralske bølger. Han kikket stadig stjålent omkring for å se om inkvisitoren var i nærheten og fra tid til annen ga han fra seg en svak, selvmedlidende hoste. - Hvorfor fanden har du ikke betalt de parkeringsbøtene? hvisket Henry til ham. - La meg være i fred. Vi trasket gjennom snøen i noe som forekom å være timer, helt til de energetiske nålestikkene i føttene mine gikk over til en ubehagelig nummen følelse; tunge politistøvler tråkket svart i snøen, køller svingte truende fra tunge belter. Et helikopter over hodene våre kom feiende over træme med et brøl, kretset over oss en stund, og pilte så tilbake samme vei det var kommet. Det begynte å mørkne og folk slepte seg opp den nedtråkkede bakken på vei hjemover. - Nå går vi, sa Francis for fjerde eller femte gang. Vi var endelig på vei hjemover da en politimann stoppet foran oss på stien. - Fått nok? sa han og smilte, en stor rødmusset kar med rød bart. - Jeg tror det, sa Henry. - Kjenner dere han der gutten? - Vi gjør faktisk det. - Ikke peiling på hvor han kan ha stukket av hen?

348

Hvis dette var en film, tenkte jeg, og så vennlig inn i det venn­ lige kjøttfulle ansiktet til politimannen - hvis dette var en film, ville vi alle vært nervøse og oppført oss skikkelig mistenkelig.

- Hvor mye koster et fjernsyn? sa Henry på hjemveien. - Hvorfor spør du om det? - Fordi jeg har lyst til å se nyhetene i kveld. - Jeg tror de er ganske dyre, sa Francis. - Det står et fjernsyn på loftet i Monmouth, sa jeg. - Er det noen som eier det? - Det er det sikkert. - Greit, sa Henry, - da leverer vi det tilbake når vi er ferdige med det. Francis holdt vakt mens Henry og jeg gikk opp på loftet og lette gjennom ødelagte lamper, kartonger og stygge oljemalerier fra Kunst I-klassene. Til slutt fant vi TV-apparatet bak et gam­ melt kaninbur, og bar det ned trappa til bilen til Henry. På veien over til Francis var vi innom og hentet tvillingene. - Corcoranene har prøvd å få tak i deg i ettermiddag, sa Camilla til Henry. - Corcoran har ringt oss minst seks ganger. - Julian har også ringt. Han er veldig oppskjørtet. - Og Cloke, sa Charles. Henry stanset. - Hva var det han ville? - Han ville forsikre seg om at du og jeg ikke hadde nevnt noe om narkotika da vi snakket med politiet i dag tidlig. - Hva fortalte du ham? - Jeg sa at jeg ikke hadde sagt noe, men at jeg ikke visste hva du hadde gjort. - Kom igjen, sa Francis og så på klokken. - Vi rekker det ikke hvis du ikke skynder deg. Vi satte fjernsynet på spisestuebordet til Francis og drev og skrudde på det helt til vi fikk et anstendig bilde. De avsluttende rulletekstene til «Petticoat Junction» rullet over skjermen, over bilder av Hootervilles vanntåm og Cannonball-ekspressen. Så var det nyheter. Da vignetten svant hen, dukket en liten sirkel opp i venstre hjørne på nyhetsjournalistens skrivebord.

549

Inni den var det et stilisert bilde av en politimann som lyste med en lommelykt og holdt en anspent hund i bånd, og under sto or­ det MANNGARD. Nyhetsoppleseren så inn i kamera. - Hundrevis leter og tu­ senvis ber, sa hun, - idet letingen etter student Edmund Corco­ ran fra Hampden College starter opp i Hampden-området. Bildet skiftet til et utsnitt av et område med tett skog, en rad med letemannskaper som var filmet bakfra, slo med stokker i krattet, mens den tyske fårehunden som vi hadde sett tidligere, lo og bjeffet til oss fra lerretet. - Hvor er dere tre hen? sa Camilla. - Er dere et sted inni der? - Se der, sa Francis. - Der er den forferdelige mannen. - Ett hundre frivillige, sa kommentatoren, - møtte i dag tidlig opp for å hjelpe studentene ved Hampden College med å lete etter en medstudent som har vært savnet siden søndag etter­ middag. Hittil er det ingen spor etter den tjuefire år gamle Edmund Corcoran fra Shady Brook, Connecticut, men ActionNews Twelve har nettopp mottatt en viktig melding som myn­ dighetene tror vil kunne kaste nytt lys over saken. - Hva? sa Charles til fjernsynsapparatet. - Vi setter nå over til Rick Dobson, direkte fra åstedet. Bildet skiftet til en mann i regnfrakk som holdt en mikrofon og lot til å stå utenfor noe som så ut til å være en bensinstasjon. - Jeg kjenner det stedet, sa Francis og bøyde seg fram. - Det er Redningsreparasjon på Highway 6. - Hysj, var det noen som sa. Vinden blåste kraftig. Mikrofonen hylte, så ga den seg med en knitrende lyd. - I ettermiddag, sa reporteren med bøyd hake, - klokken tretten femtiseks, mottok ActionNews Twelve en vik­ tig opplysning som kan bety et gjennombrudd for politiet i sa­ ken med den savnede studenten fra Hampden. Kamera trakk seg tilbake og viste en gammel mann i kjele­ dress, ullen skyggelue, og en fettet mørk vindjakke. Han stirret stivt til siden, hodet hans var rundt og ansiktet like uforstyrret og bekymringsløst som et spedbarns. - Jeg står her nå sammen med William Hundy, sa reporteren, - medeier i Redningsreparasjon i Hampden. Han er medlem av Redningstjenesten i Hampden County og har nettopp kommet med denne opplysningen.

550

- Henry, sa Francis. Jeg ble forskrekket over å se at han plut­ selig var blitt veldig blek. Henry lette i lomma etter en sigarett. - Ja, sa han anspent. - Jeg skjønner. - Hva er det? sa jeg. Henry dunket sigaretten mot siden av pakken. Han tok ikke blikket fra skjermen. - Denne mannen, sa han, - reparerer bilen min. - Mr. Hundy, sa reporteren betydningsfullt, - vil du fortelle oss hva du så søndag ettermiddag? - Å herregud, sa Charles. - Hysj, sa Henry. Mekanikeren så sjenert på kameraet før han så bort. - Søndag ettermiddag, sa han med nasal Vermon t-stemme, - sto det en kremfarget LeMans, et par år gammel, ved den pumpen der borte. Som ved ettertanke løftet han armen forlegent og pekte mot et sted utenfor kameraet. - Det satt tre menn i den, to i forsetet, en bak. De var ikke herfra. Så ut som de hadde dårlig tid. Jeg ville ikke ha ofret det en tanke hadde det ikke vært for at den gutten var sammen med dem. Jeg kjente ham igjen da jeg så bil­ det av ham i avisa. Hjertet mitt hadde nesten stanset - tre menn, en hvit bil men så registrerte jeg detaljene. Vi var fire menn, og så var Camilla der, og Bunny hadde overhodet ikke vært i nærheten av bilen den søndagen. Og Henry kjørte BMW, som slett ikke lig­ net på Pontiac. Henry hadde holdt opp å banke den utente sigaretten mot siden av pakken, den dinglet slapt mellom fingrene hans. - Selv om Corcoran-familien ikke har mottatt noe brev om løsepenger, ser myndighetene fremdeles ikke bort fra mulighe­ ten for kidnapping. Dette er Rick Dobson, i direktesending for ActionNews Twelve. - Tusen takk, Rick. Hvis noen av seerne har ytterligere opp­ lysninger om dette eller har andre tips, ber vi dem ringe vår tipstelefon, 363-TIPS, mellom klokken ni og sytten . . . I dag har skolestyret i Hampden County stemt for det som vil kunne bli det mest kontroversielle. . . Vi stirret i forundret taushet på fjernsynet i noe som virket 351

som flere minutter. Til slutt så tvillingene på hverandre og be­ gynte å le. Henry ristet på hodet og så fremdeles med vantro på skjer­ men. - Vermont-folk, sa han. - Kjenner du den mannen? sa Charles. - Jeg har reparert bilen min hos ham de siste to årene. - Er han gal? Han ristet på hodet igjen. - Gal, løgnaktig, ute etter belønn­ ingen, jeg vet ikke hva jeg skal si. Han har alltid virket normal nok, selv om han en gang dro meg bort i et hjørne og begynte å snakke om Kristi kongerike på jord. - Av en eller annen grunn, sa Francis. - har han iallfall gjort oss en kjempetjeneste. - Jeg vet ikke, sa Henry. - Kidnapping er en alvorlig forbry­ telse. Hvis dette blir en kriminaletterforskning, kan de komme over noe vi helst vil at de ikke skal vite. - Hvordan kan de gjøre det? Hvordan kan noe av dette ha med oss å gjøre? - Jeg mener ikke noe stort. Men det er svært mange småting som vil kunne være like fellende hvis noen tar seg bryet med å legge dem sammen. Det var for eksempel dumt av meg å be­ stille de flybillettene på kredittkortet mitt. Det ville vi ha van­ skeligheter med å forklare. Og formuen din, Francis? Og bankkontiene våre? Enorme uttak de siste seks månedene, og ikke noe vi kan vise at vi har brukt dem på. Bunny har en mengde nye klær i skapet sitt som han umulig kunne ha betalt selv. - Vedkommende må grave temmelig dypt for å finne fram til sånne ting. - Vedkommende trenger ikke ta mer enn to eller tre velplasserte telefoner. I samme øyeblikk ringte telefonen. - Å herregud, jamret Francis. - Ikke ta den, sa Henry. Men Francis tok den likevel, slik jeg visste han ville. - Ja, sa han forsiktig. Pause. - Ja, god dag, herr Corcoran, sa han, satte seg og gjorde OK-tegnet til oss med tommel og pekefinger. - Har dere hørt noe? En meget lang pause. Francis lyttet oppmerksomt i et par mi-

552

nutter, og så ned i gulvet og nikket. Etter en stund begynte han å vippe utålmodig opp og ned med foten. - Hva er det som foregår? hvisket Charles. Francis holdt telefonen bort fra øret og gjorde et «prateprate»-tegn med hånden. - Jeg vet hva han vil, sa Charles dystert. - Han vil at vi skal komme bort til hotellet hans og spise middag. - Vi har faktisk allerede spist middag, sa Francis. - . . . Nei, naturligvis ikke... Ja. Å jo, jeg har prøvd å ta kontakt med dere, men du vet hvor rotete alt er nå. . . Naturligvis... Til slutt la han på. Vi stirret på ham. Han trakk på skuldrene. - Ja, jeg prøvde, sa han. - Han venter oss på hotellet om tyve minutter. - Oss? - Jeg går ikke alene. - Er han alene? - Nei. Francis var gått ut på kjøkkenet, vi kunne høre at han åpnet og lukket skapdører. - Det er hele gjengen bortsett fra Teddy, og de venter ham hvert øyeblikk. Det ble en liten pause. - Hva gjør du der inne? sa Henry. - Lager meg en drink. - Lag en til meg også, sa Charles. - Greit med Scotch? - Jeg vil heller ha bourbon, hvis du har. - To med bourbon, sa Camilla. - Hvorfor tar du ikke heller med hele flasken, sa Henry.

Etter at de var gått, lå jeg på sofaen til Francis, røykte sigarette­ ne hans og drakk Scotchen hans og så på «Risiko». En av kon­ kurransedeltakerne var fra San Gilberto, som er like i nærheten av der jeg vokste opp, bare seks-sju kilometer borte. Alle forste­ dene har en tendens til å gå over i hverandre i California, så det er ikke alltid lett å si hvor det ene slutter og det neste begynner. Etter det kom en fjemsynsfilm. Den handlet om faren for at jorden kunne kollidere med en annen planet og om hvordan alle verdens forskere gikk sammen for å avverge katastrofen. En useriøs astronom, som alltid er med i snakkeprogrammer og

553

som dere antakelig ville kjenne igjen navnet på, spilte seg selv i en liten karakterrolle. Av en eller annen grunn følte jeg ubehag over å se på nyhete­ ne alene da klokken nærmet seg elleve, så jeg svitsjet over til PBS og så på noe som het «Metallurgiens historie». Det var fak­ tisk ganske interessant, men jeg var trett og litt pussa, så jeg sovnet før programmet var slutt.

Da jeg våknet, hadde noen kastet et teppe over meg og rommet var blått med et kaldt morgenlys. Francis satt i vinduskarmen med ryggen til meg, han hadde på seg de samme klærne som kvelden i forveien og spiste marakino-kirsebær fra et glass han balanserte på kneet. Jeg satte meg opp. - Hvor mange er klokken? sa jeg. - Seks, sa han uten å snu seg, med munnen full. - Hvorfor vekket du meg ikke? - Jeg kom ikke hjem før klokken halv fem. For full til å kjøre deg hjem. Vil du ha et kirsebær? Han var full fremdeles. Skjorten var åpen i halsen og klærne hans i uorden, stemmen var flat og uttrykksløs. - Hvor har du vært i hele natt? - Med Corcoran-familien. - Dere har da ikke drukket ? - Naturligvis. - Til klokken fire? - De drev på fremdeles da vi dro. Det var fem eller seks ølkasser i badekaret. - Jeg visste ikke at det skulle bli slik en festlig anledning. - Det var en gave fra Food King, sa Francis. - Ølet, mener jeg. Corcoran og Brady fikk tak i noe av det og tok det med til hotellet. - Hvor bor de? - Jeg vet ikke, sa Francis sløvt. - Et grusomt sted. Et av disse svære flate motellene med neonskilt og uten romservice. Alle rommene lå vegg i vegg. Ungene til Hugh hylte og kastet potet­ gull omkring, og fjernsynet sto på i alle rom. Det var jævlig. . . Jeg tror virkelig, sa han humørløst da jeg begynte å le, - at jeg kan klare meg helskinnet gjennom hva det måtte være etter i går 354

kveld. Overleve en atomkrig. Manøvrere et fly. En eller annen en av disse hersens smårollingene antar jeg - tok yndlingsskjerfet mitt og pakket inn et stykke kyllinglår i det. Det pene i silke med mønster. Det er helt ødelagt. - Var de ute av seg? - Hvem, Corcoran-familien? Slett ikke. Jeg tror ikke de la merke til det engang. - Jeg snakker ikke om skjerfet. - Å. Han tok et nytt kirsebær fra krukken. - De var alle ute av seg tror jeg, på en måte. Ingen snakket om noe særlig annet, men det virket ikke som de var helt fra seg eller noe sånt. Corco­ ran spilte veldig sørgmodig og bekymret en stund, men før du visste ordet av det, lekte han med ungen og skjenket øl til alle. - Var Marion der? - Ja. Cloke også. Han kjørte en tur med Brady og Patrick og de stinket pot da de kom tilbake. Henry og jeg satt på radiatoren hele natten og snakket med Corcoran. Jeg tror Camilla gikk bort for å hilse på Hugh og kona hans og ble fanget. Jeg vet ikke en­ gang hva som hendte med Charles. Etter et øyeblikk ristet Francis på hodet. - Jeg vet ikke, sa han. - Har du noensinne tenkt på hvor morsomt dette er på en slags grusom måte? - Vel, det er egentlig ikke så morsomt. - Jeg antar det, sa han og tente en sigarett med skjelvende hender. - Og Corcoran sa at Nasjonalgarden også kommer i dag. For et rot. Jeg hadde stirret på kirsebærglasset en stund uten at det gikk helt opp for meg hva det var. - Hvorfor spiser du de der? sa jeg. - Jeg vet ikke, sa han og stirret ned på glasset. - De smaker skikkelig vondt. - Kast dem. Han strevde med vinduet. Det gikk opp med en knirkende lyd. Et gufs med iskald luft traff meg i ansiktet. - Hei, sa jeg. Han kastet ut glasset og prøvde av all sin kraft å lukke vindu­ et. Jeg gikk bort for å hjelpe ham. Endelig gikk det igjen med et smell, og gardinene gled ned og hang fredelig ved vinduene. Kirsebærsaften hadde etterlatt seg en ujevn rød stripe i snøen. - Et snev av Jean Cocteau over det der, ikke sant? sa Francis.

355

- Jeg er utslitt. Hvis du ikke har noe imot det, tar jeg meg et bad nå. Han hadde begynt å tappe vann og jeg var på vei ut da telefonen ringte. Det var Henry. - Å, sa han. - Beklager. Jeg trodde jeg ringte til Francis. - Det er det du har gjort. Vent et øyeblikk. Jeg la fra meg røret og ropte på ham. Han kom inn i bukse og undertrøye, med barberskum over halve ansiktet, og barberhøvelen i hånden. - Hvem er det? - Henry. - Si at jeg ligger i badekaret. - Han ligger i badekaret, sa jeg. - Han ligger ikke i badekaret, sa Henry. - Han er i rommet sammen med deg. Jeg kan høre ham. Jeg ga telefonen til Francis. Han holdt den et stykke fra ansik­ tet for ikke å få såpe på røret. Jeg kunne høre Henry snakke, men oppfattet ikke ordene. Etter et øyeblikk sperret Francis opp de søvnige øynene. - Å nei, sa han. - Ikke jeg. Stemmen til Henry igjen, kort og forretningsmessig. - Nei. Jeg mener det, Henry. Jeg er trett og jeg vil sove og det er ikke. . . Plutselig skiftet ansiktsuttrykket hans. Til min store overras­ kelse bannet han høyt og slengte røret så hardt på at det sang. - Hva er det? Han stirret på telefonen. - Fanden ta ham, sa han. - Han bare la på. - Hva er i veien? - Han vil at vi skal bli med den pokkers manngarden igjen. Nå. Jeg er ikke som ham. Jeg kan bare ikke være oppe i fem-seks dager på en . . . - Nå? Men det er så tidlig. - Det begynte for en time siden, sier han. Fanden ta ham. So­ ver han aldri? Vi hadde ikke snakket om episoden på rommet mitt for noen

356

netter siden, og i den døsige tausheten i bilen følte jeg behov for å klargjøre tingene. - Vet du, Francis, sa jeg. - Hva? Det virket som om det var best å si det rett ut. - Vet du, sa jeg. - Jeg er ikke virkelig tiltrukket av deg. Jeg mener, ikke det at. . . - Nei, så interessant, sa han kaldt. - Jeg er ikke virkelig til­ trukket av deg heller. - Men . . . - Du var der. Vi kjørte resten av veien til skolen i en ikke særlig hyggelig taushet.

Utrolig nok hadde situasjonen blitt opptrappet i løpet av natten. Nå var det hundrevis av mennesker der: folk i uniform, folk med bikkjer og høyttalere og kameraer, de kjøpte boller fra gatekjøkkenet og prøvde å titte inn gjennom de mørke vinduene til TV-bilene - det var tre stykker, en av dem fra en stasjon i Bos­ ton - som sto parkert på plenen til Fellesbygget, sammen med kjøretøyene som ikke hadde fått plass på parkeringsplassen. Vi fant Henry på verandaen utenfor Feliesbygget. Han var fordypet i en liten, pergament-innbundet bok på et eller annet språk fra Det nære østen. Tvillingene - søvnige, med røde ne­ ser, pjuskete - satt henslengt på en benk som to tenåringer, og sendte en kopp kaffe fram og tilbake mellom seg. Francis delvis dyttet, halvt sparket i skotuppen til Henry. Henry skvatt. - Å, sa han. - God morgen. - Hvordan kan du få deg til å si det. Jeg har ikke sovet et sekund. Jeg har ikke spist på omtrent tre dager. Henry merket av stedet med et bånd og la boka i brystlomma. - Greit, sa han elskverdig, - gå og kjøp deg en smultring, da. - Jeg har ingen penger. - Da skal jeg gi deg penger. - Jeg har ikke lyst på noen jævla smultring. Jeg gikk bort og satte meg hos tvillingene. - Du gikk virkelig glipp av noe i går kveld, sa Charles til meg. - Jeg hørte det.

357

- Kona til Hugh viste oss spedbamsbilder i halvannen time. - Minst, sa Camilla. - Og Henry drakk øl rett fra boksen. Taushet. - Hva gjorde du for noe? sa Charles. - Ingenting. Så på en film på TV. De satte seg opplivet opp. - Gjorde du? Den om planetene som kolliderer? - Corcoran hadde den på, men noen skiftet kanal før den var ferdig, sa Camilla. - Hvordan gikk det? - Hva var det siste dere så? - De var i laboratoriet i fjellet. De unge begeistrede forskerne hadde alle vendt seg mot den gamle kyniske forskeren som ikke ville hjelpe. Jeg holdt på å forklare dénouementet da Cloke Raybum plut­ selig banet seg vei gjennom mengden. Jeg holdt opp å snakke, for jeg trodde han skulle bort til tvillingene og meg, men i stedet bare nikket han til oss og gikk bort til Henry, som nå sto ytterst på kanten av verandaen. - Hør her, hørte jeg at han sa. - Jeg hadde ikke sjans til å prate med deg i går kveld. Jeg har fått tak i de typene i New York, og Bunny har ikke vært der. Henry sa ikke noe på en stund. Så sa han: - Jeg syntes du sa at du ikke kunne komme i kontakt med dem. - Jo, det går an, det er bare innmari vrient. Men de hadde iall­ fall ikke sett ham. - Hvordan vet du det? - Hva? - Jeg syntes du sa at du ikke kunne tro på et ord av det de sa. Han så forbauset ut. - Sa jeg det? - Ja. - Hei, nå hører du på meg, sa Cloke og tok av solbrillene. Øynene hans var blodskutte og posete. - De typene snakker sant. Jeg har ikke tenkt på det før - ja, det har jo da heller ikke vart så lenge - men i alle fall er historien i alle New York-avisene. Hvis de virkelig hadde gjort ham noe, ville de ikke sitte pal i leiligheten og vente på at jeg skulle ringe. . . Hva er det med deg, sa han nervøst da Henry ikke reagerte. - Du har ikke sagt noe til noen, har du vel?

358

Henry laget en utydelig lyd nede i halsen som kunne ha betydd hva som helst. - Hva? - Ingen har spurt, sa Henry. Ansiktet hans var uttrykksløst. Cloke, som hadde lidd et syn­ lig nederlag, ventet på at han skulle fortsette. Litt i selvforsvar tok han til slutt på solbrillene igjen. - Jaha, sa han. - Umm. Okei, da. Ser deg senere. Etter at han var gått, snudde Francis seg til Henry med et for­ virret uttrykk i ansiktet. - Hva i all verden er det du driver med? sa han. Men Henry svarte ikke.

Dagen gikk som en drøm. Stemmer, bjeffende bikkjer, dunkingen av et helikopter over hodene våre. Det blåste kraftig og brø­ let av vinden i træme var som havet. Helikopteret var blitt sendt fra hovedkvarteret til New York Statspoliti i Albany, vi fikk høre at det hadde en spesiell infrarød varmedetektor. Noen hadde uoppfordret kommet med noe som ble kalt for et «ultralett» fly som feiet over hodene på oss, og knapt fløy klar av tre­ toppene. Nå var det også skikkelige rekker, offiserer med høyt­ talere, vi marsjerte over de snødekte åsene i bølge etter bølge. Maisåkre, beitemarker, knauser der krattet sto tett. Etter hvert som vi nærmet oss foten av fjellet, begynte terrenget å helle nedover. Det lå en tykk tåke i dalen nedenfor, en ulmende hvit gryte som bare tretoppene stakk opp fra, skarpt avtegnet og Dante-lignende. Gradvis beveget vi oss nedover og verden sank ut av syne. Charles, som gikk ved siden av meg, skilte seg skarpt og nesten surrealistisk ut, han var rød i kinnene og pustet tungt, men lenger nede var Henry blitt et gjenferd, den svære skikkel­ sen var lett og underlig formløs i skodda. Da terrenget begynte å skråne oppover igjen flere timer sene­ re, nådde vi igjen baktroppen av et annet mindre letemannskap. Der var det noen mennesker jeg ble overrasket og på en måte rørt over å se. Martin Hoffer, en gammel og meget anerkjent komponist ved musikkfakultetet, den middelaldrende damen som sjekket ID-kortene i lunsj køen og så uforklarlig tragisk ut i sin enkle stoffkåpe, dr. Roland, trompetstøtene når han pusset nesen kunne høres til og med på litt avstand.

359

- Se der, sa Charles. - Det er Julian, er det ikke? - Hvor? - Sikkert ikke, sa Henry. Men det var det. Ganske typisk lot han som han ikke så oss helt til vi kom så nær at det var umulig for ham å overse oss len­ ger. Han lyttet til en knøttliten dame med reveansikt som jeg visste var husholderske i hybelhusene. - Du store min, sa han da hun var ferdig med å snakke. Han rygget tilbake i påtatt forundring. - Hvor kommer dere fra? Kjenner dere Mrs. O’Rourke? Mrs. O’Rourke smilte sjenert. - Jeg har sett dere alle sammen før, sa hun. - De unge tror at hushjelpene ikke legger merke til dem, men jeg kjenner dere av utseende alle sammen. - Det håper jeg da virkelig, sa Charles. - Du har ikke glemt meg vel? Bishop House, nummer ti? Han sa det med slik varme at hun rødmet av glede. - Klart, sa hun, - klart jeg husker deg. Det var du som alltid stakk av med langkosten min. Under denne replikkvekslingen snakket Henry og Julian lavt sammen. - Dere skulle sagt fra til meg tidligere, hørte jeg Julian si. - Vi sa fra. - Joda, dere gjorde jo det, men likevel. Edmund hadde vært borte fra timene før, sa Julian og så ulykkelig ut. - Jeg trodde at han lot som han var syk. Folk sier han er blitt kidnappet, men jeg synes det er ganske dumt, gjør ikke du også det? - Jeg ville heller at en av mine skulle være kidnappet enn å være ute i denne snøen i seks dager, sa Mrs. O’Rourke. - Jeg håper virkelig ikke at det har tilstøtt ham noe. Du vet vel at familien hans er her? Har du sett dem? - Ikke i dag, sa Henry. - Selvfølgelig, selvfølgelig, sa Julian fort. Han mislikte Corcoranene. - Jeg har heller ikke besøkt dem, det er virkelig ikke tidspunktet for å trenge seg på . . . I morges traff jeg på faren helt tilfeldig, og på en av brødrene også. Han hadde et lite barn med seg. Bar det på skuldrene som om de skulle på land­ tur. - En sånn liten en bør ikke være ute i sånt vær, sa Mrs. O’Rourke. - Knapt tre år gammel.

560

- Ja, jeg er redd jeg er enig. Jeg kan ikke fatte og begripe hvor­ for noen vil ha med seg et lite barn på noe sånt som dette. - Jeg ville iallfall ikke latt en av mine skrike og bråke sånn. - Kanskje ungen frøs, mumlet Julian. Tonefallet hans var et taktfullt vink om at han var lei emnet og ønsket å holde opp å snakke om det. Henry kremtet. - Snakket du med faren til Bunny? sa han. - Bare et øyeblikk. Han. . . vel, jeg antar at vi alle har for­ skjellige måter å mestre slike ting på. . . Edmund er svært lik ham, er han ikke? - Det er alle brødrene, sa Camilla. Julian smilte. - Ja! Og så mange som de er! Akkurat som i et eventyr. . . Han kikket på klokken. - Herregud, sa han, - det er sent. Dette rykket Francis ut av hans tverre taushet. - Gir du deg nå? sa han spent til Julian. - Vil du at jeg skal kjøre deg? Dette var et utilslørt forsøk på å stikke av. Henrys nesebor skalv, ikke så mye av sinne som av en siags irritert morskap. Han sendte Francis et stygt blikk, men Julian, som stirret ut i det fjerne og ikke ante noe om dramaet som avhang av svaret hans, ristet på hodet. - Nei, takk, sa han. - Stakkars Edmund. Jeg er virkelig gan­ ske bekymret, vet dere. - Bare tenk på hvordan foreldrene hans må føle seg, sa Mrs. O’Rourke. - Ja, sa Julian i et tonefall som klarte å formidle både sympati med og avsmak for Corcoranene. - Jeg ville blitt helt gal hvis det hadde vært meg. Uventet skuttet Julian seg og brettet opp jakkekragen. -1 går kveld var jeg så ute av meg at jeg nesten ikke fikk sove, sa han. - Han er en sånn søt, dum gutt, jeg er virkelig svært glad i ham. Hvis det har skjedd ham noe, vet jeg ikke om jeg kan holde det ut. Han så utover åsene, på det storslåtte terrenget med menn og vill natur og snø som lå under oss, som på film, og selv om stemmen var engstelig, hadde ansiktet hans et underlig drømmeaktig uttrykk. Saken hadde gått innpå ham, det visste jeg, men jeg visste også at det var noe feiende flott og teatralsk ved leteaksjonen som ikke kunne unngå å appellere til ham, og at

361

det estetiske ved det hele tilfredsstilte ham, om enn aldri så uklart. Henry skjønte det også. - Som noe fra Tolstoj, ikke sant? be­ merket han. Julian så over skulderen hans, og jeg ble forskrekket over å se at ansiktet hans lyste av ekte fryd. - lo, sa han. - Er det ikke det?

Rundt klokken to om ettermiddagen kom to menn i mørke frak­ ker bort til oss ingensteds fra. - Charles Macaulay? sa den minste av dem. Det var en kar med overkropp som en tønne, og harde, vennlige øyne. Ved siden av meg stanset Charles og så tomt på ham. Mannen tok hånden i brystlomma og tryllet fram et politiskilt. - Agent Harvey Davenport, Regional Avdeling Nordøst, FBI. Et øyeblikk trodde ieg at Charles skulle miste fatningen. - Hva er det dere vil? sa han og blunket. - Vi vil gjeme snakke med deg, hvis du ikke har noe imot det. - Det skal ikke ta lang tid, sa den høyeste av dem. Han var italiener med lutende skuldre og en trist deigete nese. Stemmen var myk og behagelig. Henry, Francis og Camilla hadde stanset opp alle tre, og stir­ ret på de fremmede med ulike grader av interesse og engstelse. - Dessuten, sa Davenport med kraft. - Godt å komme seg ut av kulda et minutt eller to. Jeg skal vedde på at du holder på å fryse balla av deg, ikke sant? Etter at de hadde gått, var alle vi andre på tuppa av engstelse, men vi kunne naturligvis ikke snakke, så vi fortsatte å subbe av gårde, med øynene i bakken og redde for å se opp. Snart ble klokken tre, så fire. Det hele var langtfra over, men ved de førs­ te tegnene til at dagens leteaksjon begynte å nærme seg slutten, gikk vi raskt og taust mot bilen.

- Hva tror du de vil med ham? sa Camilla for omtrent tiende gang. - Jeg vet ikke, sa Henry. - Han har jo allerede avgitt forklaring. 362

- Det var ti] politiet. Ikke til disse folkene her. - Hva slags forskjell gjør det? Hvorfor skulle de ha lyst til å snakke med ham? - Jeg vet ikke. Camilla.

Da vi kom til tvillingene, ble vi lettet over å finne Charles der, alene. Han lå på sofaen, med en drink på bordet ved siden av seg, og snakket med bestemoren i telefonen. Han var litt full. - Skulle hilse fra Besta, sa han til Camilla da han var ferdig med samtalen. - Hun er veldig bekymret. Hun har fått bladlus eller noe sånt på asaleane sine. - Hva er det du har på hendene? sa Camilla skarpt. Han holdt dem fram, med håndflaten opp, ikke så altfor støtt. Fingertuppene hans var svarte. - De har tatt fingeravtrykk, sa han. - Det var ganske interessant. Det har jeg aldri gjort før. Et øyeblikk var vi alle for sjokkerte til å si noe. Henry gikk fram, tok en av hendene hans og undersøkte den under lyset. - Vet du hvorfor de gjorde det? sa han. Charles tørket seg i pannen med det ledige håndleddet. - De har forseglet rommet til Bunny, sa han. - Det er noen inni der som leter etter fingeravtrykk og legger ting i plastposer. Henry slapp hånden hans. - Men hvorfor? - Jeg vet ikke hvorfor. De ville ha fingeravtrykkene til alle som hadde vært inne i rommet torsdag og tatt på ting. - Hvilken nytte vil de ha av det? De har ikke fingeravtryk­ kene til Bunny. - Det ser ut til at de har det. Bunny var i speider’n og det ble tatt fingeravtrykk av troppen hans i forbindelse med et eller an­ net ferdighetsmerke for Håndheving av Loven, det er mange år siden. De er fremdeles i arkivene et sted. Henry satte seg. - Hvorfor ville de snakke med deg? - Det var det første de spurte meg om. - Hva? - «Hvorfor tror du at vi vil snakke med deg?» Han dro hån­ den over ansiktet. - De folkene der er smarte, Henry, sa han. - Mye smartere enn politiet. - Hvordan behandlet de deg? Charles trakk på skuldrene. - Han som het Davenport var ganske brysk. Den andre - italieneren - var hyggeligere, men

563

han skremte meg. Sa ikke stort, bare lyttet. Han er mye skarpere enn den andre . . . - Jaha? sa Henry utålmodig. - Hva er det? - Ingenting. Vi. . . jeg vet ikke. Vi er nødt til å være skikkelig forsiktige, det er det hele. De prøvde å få meg til å forsnakke meg mer enn én gang. - Hva er det du mener? - Jo, da jeg fortalte dem at Cloke og jeg hadde dratt ned til rommet til Bunny i firetiden torsdag, for eksempel. - Det var jo da dere dro, sa Francis. - Jeg vet det. Men italieneren - han er virkelig svært hyggelig - begynte å se veldig bekymret ut. «Kan det være riktig da, gut­ ten min?» sa han. «Tenk deg om.» Jeg ble skikkelig forvirret, for jeg visste jo at vi dro klokken fire, og så sa Davenport: «Det er best du tenker over det, for kompisen din Cloke sier at dere to var i det rommet i over en time før dere tilkalte noen.» - De ville se om du og Cloke har noe å skjule, sa Henry. - Kanskje. Kanskje de bare hadde lyst til å se om jeg ville lyve om det. - Gjorde du det? - Nei. Men hvis de hadde spurt meg om noe litt farligere, og jeg var litt redd ... Du skjønner ikke hvordan det er. De er to og du er bare én, og du har ikke mye tid til å tenke ... Jeg vet det, jeg vet det, sa han fortvilet. - Men det er ikke som politiet. Denne småbypurken forventer egentlig ikke å finne noe. De ville bli sjokkert om de fikk vite sannheten, ville antakelig ikke tro det om du sa det til dem. Men de karene. . . Han skuttet seg. - Du vet, jeg var overhodet ikke klar over hvor mye vi stoler på utseendet, sa han. - Det er ikke det at vi er så smarte, det er bare det at vi ikke ser ut som om vi skulle ha gjort det. Hva alle de andre angår, kunne vi like gjeme være en gjeng med søndagsskolelærere. Men de karene her lar seg ikke lure av sånt. Han tok glasset og drakk en slurk. - Forresten, sa han, - stilte de mange spørsmål om Italia-turen deres. Henry kikket forskrekket opp. - Stilte de overhodet noen spørsmål om økonomi? Om hvem som betalte turen? - Nei. Charles tømte glasset og klirret med isen et øyeblikk. - Jeg var livredd for at de skulle gjøre det. Men jeg tror de på en måte var altfor imponert av Corcoranene. Jeg kan tenke meg at 364

hvis jeg fortalte dem at Bunny aldri brukte samme underbukse to ganger ville de antakelig tro meg. - Hva med mannen fra Vermont? sa Francis. - Han på fjern­ synet i går kveld? - Jeg vet ikke. Jeg fikk inntrykk av at de var mye mer interes­ sert i Cloke enn i noe annet. Kanskje de bare ville forsikre seg om at hans historie stemte med min, men det var et par virkelig rare spørsmål som ... jeg vet ikke. Det ville ikke forundre meg om han går rundt og forteller folk om den teorien han har, at Bunny ble kidnappet av narkolangere. - Selvfølgelig ikke, sa Francis. - Jo, men han har jo fortalt den til oss, og vi er ikke engang vennene hans. Selv om det ser ut til at FBI-mennene tror at han og jeg er nære venner. - Jeg håper du tok deg bryet med å rette på det, sa Henry og tente en sigarett. - Jeg er sikker på at Cloke vil gi dem klar beskjed om det. - Ikke nødvendigvis, sa Henry. Han slokket fyrstikken og la den i et askebeger, så tok han et dypt drag av sigaretten. - Vet dere, sa han. - Først trodde jeg at denne forbindelsen med Cloke var ytterst uheldig. Nå ser jeg at det er noe av det beste som kunne hendt oss. Før noen fikk spurt ham hva han mente, kikket han på klok­ ken: - Du store min, sa han. - Nå bør vi gå. Den er nesten seks. På veien til Francis løp en drektig tispe over veien foran oss. - Det, sa Henry, - er et dårlig tegn. Men på hvilken måte ville han ikke si.

Nyhetssendingen hadde akkurat begynt. Oppleseren kikket opp fra papirene sine, han så alvorlig ut, men samtidig meget for­ nøyd. - Den hektiske - og hittil resultatløse - letingen etter den savnede Hampden College-studenten Edward Corcoran fortset­ ter. - Jøss, sa Camilla, og stakk hånden i brorens jakke etter en si­ garett. - Man skulle da tro at de ville sørget for å stave navnet hans riktig, ikke sant? Bildet skiftet over til et flybilde av snødekte åser. Bildet var

365

overstrødd av skikkelser på størrelse med knappenålshoder, som et krigskart, og Mount Cataract ruvet skjevt og digert i for­ grunnen. - Anslagsvis tre hundre mann deltar i letearbeidet, sa kom­ mentatoren, - inklusive Nasjonalgarden, politiet, brannmen­ nene i Hampden, og offentlig ansatte i Central Vermont Admi­ nistrasjon. I dag, som er leteaksjonens annen dag, har de finkjemmet det vanskelig tilgjengelige området. I tillegg har FBI startet en egen etterforskning i Hampden. Bildet ble uklart, så skiftet kameraet brått over til en mager, hvithåret mann i cowboyhatt som ifølge underteksten var Dick Postonkill, lensmann i Hampden County. Han snakket, men det kom ingen lyd fra munnen hans: folk fra letemannskapene sto nysgjerrig og stampet i den snøfylte bakgrunnen, og stilte seg på tærne for å geipe taust til kameraet. Etter noen øyeblikk kom lyden på. Den hørtes fordreid ut og kom i rykk og napp. Lensmannen var midt i en setning. - ... å minne turgåere på at de må gå sammen i grupper, holde seg på stiene, gi beskjed om hvor de har tenkt seg, og ha med godt med varme klær i tilfelle brå temperaturfall. - Det var lensmann Dick Postonkill fra Hampden County, sa journalisten i studio muntert, - med tips til våre seere om tursikkerhet vinterstid. Han snudde seg, og kameraet zoomet inn på ham fra en annen vinkel. - Et av de få sporene hittil i saken om den savnede Corcoran er kommet fra William Hundy, en lo­ kal næringsdrivende og ActionNews Twelve-titter, som ringte vår tipstelefon med opplysninger om den savnede. I dag har Wiliam Hundy samarbeidet med de statlige og lokale myndighe­ ter, og gitt dem en beskrivelse av Corcorans påståtte kidnap­ pere . . . - Statlige og lokale, sa Henry. - Hva? - Ikke føderale. - Naturligvis ikke, sa Charles. - Tror du at FBI vil tro på en idiotisk historie som en fyr fra Vermont har diktet opp? - Hvis de ikke gjør det, hvorfor er de her da? sa Henry. Det var en foruroligende tanke. I den strålende formiddags­ solen i opptaksbildet skyndte en gruppe menn seg ned trappa til tinghuset. Hundy var en av dem. Han gikk med bøyd hode.

366

Håret hans var glattkjemmet, og i stedet for bensinstasjonuniformen hadde han på seg en lyseblå fritidsdress. En reporter - Liz Ocavello, en slags lokal kjendis med egne aktualitetssendinger og en programpost som ble kalt «Filmnytt» på lokalnyhetene - nærmet seg med mikrofon i hånden. - Hundy, sa hun, - Hundy. Han stanset forvirret mens de som var sammen med ham gikk videre og lot ham stå alene igjen i trappa. Så forsto de hva som foregikk og vendte tilbake for å flokke seg om ham i en gruppe som virket svært offisiell. De tok Hundy i albuene og gjorde tegn til å dra ham med seg, men han var motvillig og drøyde det. - Hundy, sa Liz Ocavello, og banet seg vei inn blant dem. - Jeg har forstått at du i dag har arbeidet med tegnere hos politi­ et for å få laget fantomtegninger av de personene du så sammen med den savnede gutten på søndag. Hundy nikket energisk. Dagen før hadde han vært sjenert og unnvikende. Denne atferden var blitt erstattet med en noe mer selvsikker holdning. - Kan du fortelle oss hvordan de så ut? Mennene flokket seg om Hundy enda en gang, men han virket trollbundet av kamera. - Ja, jo, sa han, - dem var ikke her fra trakten. Dem var. . . mørke. - Mørke? Nå halte de ham ned trappene, og han så seg tilbake over skulderen som om han betrodde henne noe. - Arabere, sa han. - Du vet. Bak brillene og den store studiojoumalist-frisyren godtok Liz Ocavello denne avsløringen med en slik selvfølgelighet at jeg trodde jeg hadde hørt feil. - Takk skal du ha, William Hundy, sa hun og snudde seg bort mens Hundy og vennene hans forsvant ned trappa. - Dette er Liz Ocavello ved tinghuset i Hampden County. - Takk skal du ha, Liz, sa journalisten i studio muntert, og svingte rundt i stolen. - Vent, sa Camilla. - Sa han det jeg syntes at han sa? - Hva? - Arabere? Han sa at Bunny var i en bil med noen arabere? - I forbindelse med denne saken, sa studiojoumalisten, - har

567

kirkene i distriktet gått sammen om å be for den savnede gut­ ten. Ifølge pastor A.K. Poole fra Den første lutherske kirke, har flere kirker i tre-statsdistriktet, deriblant Den første baptistkir­ ken, Den første Metodistkirken, Den hellige nattverd og Guds Menighet, ofret sine . . . - Jeg lurer på hva han mekanikeren din driver med, Henry, sa Francis. Henry tente en sigarett. Han røykte den halvveis før han sa: - Stilte de deg noen spørsmål om arabere, Charles? - Nei. - Men de sa jo akkurat på TV at Hundy ikke har noe med FBI å gjøre, sa Camilla. - Det vet vi ikke noe om. - Du tror ikke at hele greia er en slags avledningsmanø­ ver? - Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Bildet på skjermen hadde skiftet. En tynn, velstelt kvinne i femtiårene - med cardigan fra Chanel, perlekjede i halsen, håret børstet bakover i en stiv, skulderlang vipp - snakket med en nasal stemme som var underlig velkjent. - Jo, sa hun, hvor hadde jeg hørt den stemmen før? - Alle her i Hampden er skrekkelig snille. Da vi kom på hotellet, sent i går ettermiddag, ventet resepsjonssjefen på . . . - Resepsjonssjef, du liksom, sa Francis forarget. - De har ikke noen resepsjonssjef på Coachlight Inn. Jeg studerte kvinnen med fornyet interesse. - Er det moren til Bunny? - Det er riktig, sa Henry. - Jeg glemmer det hele tiden. Du har jo ikke møtt henne. Hun var en spinkel kvinne, med senete og brunflekket hals slik kvinner i den alderen og med det gemyttet ofte har, hun lig­ net lite på Bunny, men hadde samme farge på håret og øynene som ham, og hun hadde hans nese: en bitteliten, skarp og nys­ gjerrig nese som sto helt i stil med resten av trekkene hennes, men alltid hadde sett litt underlig ut på Bunny, der den satt som en attpåsleng midt i det store kjedelige ansiktet hans. Hun opp­ førte seg overlegent og forvirret. - Å, sa hun og snodde en ring rundt fingeren, - vi er blitt overøst, ja faktisk fra hele landet, med kort, telefonoppring368

ninger, de mest fantastiske blomster. . . - Har de dopet henne eller noe sånt? sa jeg. - Hva mener du? - Hun virker da ikke særlig ute av seg, gjør hun vel? - Naturligvis, sa Mrs. Corcoran ettertenksomt, - naturligvis er vi helt fra oss, det er vi faktisk. Og jeg håper virkelig at ingen mor vil måtte gjennomleve det jeg har gjort de siste nettene. Men nå ser været ut til å skifte, og vi har møtt så mange deilige mennesker, og de lokale næringsdrivende har vært så gavmilde alle sammen på så mange måter. . . - Hun er ganske fotogen, ikke sant? sa Henry da det kom et reklame-innslag. - Hun ser ut til å være skikkelig tøff. - Hun er helt forpult jævlig, snøvlet Charles. - Å, hun er da ikke så ille, sa Francis. - Det sier du bare fordi hun smisker sånn for deg hele tiden, sa Charles. - På grunn av moren din og slikt. - Smisker? Hva er det du snakker om? Mrs. Corcoran smis­ ker ikke for meg. - Hun er grusom, sa Charles. - Det er forferdelig å fortelle barn at penger er det eneste som betyr noe her i verden, men at det er en skam å arbeide for dem. Og så hive dem ut uten en øre. Hun ga aldri Bunny en rød . . . - Det er jo Corcorans feil også, sa Camilla. - Jo, ja, kanskje. Jeg vet ikke. Jeg har aldri møtt en sånn gjeng med grådige og overfladiske mennesker. Først ser du på dem og tenker, nei for en stilfull og tiltrekkende familie, men de er bare en gjeng med nuller, som tatt ut fra en reklame. De har et rom i huset sitt, sa Charles og snudde seg mot meg, - som de kaller Gucci-rommet. - Hva? - Joda, for de har malt et slags brystpanel i det, med sånne grusomme Gucci-striper. Det har stått i alle slags blader. House Beautiful hadde det med i en latterlig artikkel de laget om Ar­ tige Innfall i Interiørarkitektur, eller noe like absurd - du vet, sånne artikler hvor de råder deg til å male en kjempehummer eller noe sånt i taket på soveværelset og det liksom skal være veldig vittig og sjarmerende. Han tente en sigarett. - Jeg mener, det er akkurat den slags 369

mennesker de er, sa han. - Bare overflate. Bunny var absolutt den beste av dem, men til og med han. . . - Jeg hater Gucci, sa Francis. - Gjør du? sa Henry og så opp fra dagdrømmene sine. - Vir­ kelig? Jeg synes det er ganske flott. - Kom igjen da. Henry. - Jo, det er jo så dyrt, og så er det så stygt også, ikke sant? Jeg tror de gjør det stygt med vilje. Og likevel er folk perverse nok til å kjøpe det. - Jeg skjønner ikke hva du synes er så flott med det. - Alt er flott hvis det gjøres i stor nok skala, sa Henry.

Jeg gikk hjemover den kvelden, uten å legge merke til hvor jeg gikk, da en diger og mutt kar kom bort til meg ved epletrærne foran Putnam House. Han sa: - Er du Richard Papen? Jeg stanset, så på ham, og sa at det var jeg. Til min store forundring slo han meg midt i ansiktet så jeg falt bakover i snøen med et brak som fikk meg til å miste pusten. - Hold deg unna Mona! skrek han. - Hvis du kommer nær henne igjen, dreper jeg deg. Forstår du hva jeg sier? Jeg var for svimeslått til å svare og bare stirret på ham. Han sparket meg hardt i ribbeina, og så trasket han tvert av gårde skrittene hans knirket i snøen, en dør ble slått igjen. Jeg kikket opp på stjernene. De virket veldig langt borte. Til slutt kom jeg meg opp - jeg kjente en skarp smerte i ribbeina, men det virket ikke som noe var brukket - og haltet hjem i mør­ ket. Jeg våknet sent dagen etter. Øyet mitt gjorde vondt da jeg la meg med kinnet ned. Jeg ble liggende sånn en stund, og blunket mot den skarpe solen, mens forvirrede detaljer fra foregående natt kom flytende tilbake til meg som i en drøm, så strakte jeg meg etter klokken på nattbordet og så at det var sent, nesten tolv. Hvorfor var ingen kommet for å hente meg? Jeg sto opp, og da jeg gjorde det, reiste speilbildet mitt seg for å møte meg ansikt til ansikt i speilet på den andre siden, speil­ bildet stanset og stirret - håret sto rett opp, munnen var sperret opp i tåpelig undring - akkurat som en tegneseriefigur som er blitt slått i hodet med en ambolt, og har en krans med stjerner

370

og kvitrende småfulger rundt pannen. Det mest forbløffende av det hele var et fantastisk mørkeblått tegneserie-øye som var stemplet i en sirkel på øyehulen min, i de mest fargerike sjatte­ ringer av blårødt, grønt og plommefiolett.

Jeg pusset tennene, kledde på meg og skyndte meg ut, hvor det første velkjente mennesket jeg fikk øye på, var Julian på vei opp til Lyceum. Han rygget bort fra meg i uskyldig, komisk forundring. - Her­ regud, sa han, - hva er det som har skjedd med deg? - Har du hørt noe i dag? - Nei, det har jeg ikke, sa han og så nysgjerrig på meg. - Øyet ditt. Du ser ut som om du har vært i fylleslagsmål. På et hvilket som helst annet tidspunkt ville jeg ha synes det var for flaut å fortelle ham sannheten, men jeg var så lei av å lyve at jeg følte trang til å svare ærlig, iallfall hva dette småtte­ riet angikk. Så jeg fortalte ham hva som hadde skjedd. Jeg ble overrasket over reaksjonen hans. - Det var altså et slagsmål, sa han med barnslig fryd. - Så spennende. Er du for­ elsket i henne? - Jeg er redd jeg ikke kjenner henne særlig godt. Han lo. - Du store min, du er virkelig sanndru i dag, sa han med bemerkelsesverdig innsikt. - Livet er blitt skrekkelig sånn helt plutselig, ikke sant? Akkurat som en roman. . . Har jeg forresten fortalt deg at det kom noen menn for å snakke med meg i går ettermiddag? - Hvem var det? - Det var to av dem. Først ble jeg ganske engstelig - jeg trodde de kom fra Utenriksdepartementet eller det som verre er. Du har hørt om problemene mine med den isramske regje­ ringen? Jeg er ikke sikker på hva Julian mente at den isramske regje­ ringen - om det så er en terroriststat - skulle ha lyst til å gjøre med ham, men når han var redd den, kom det av at dens lands­ forviste kronprinsesse hadde vært hans student for en ti års tid siden. Etter revolusjonen var hun blitt tvunget i dekning, og hadde på en eller annen måte endt opp på Hampden College. Julian underviste henne i fire år, han ga henne privattimer under

371

oppsyn av den tidligere utdanningsministeren i Isram. Han kom iblant med fly fra Sveits, med kaviar og konfekt, for å forsikre seg om at pensum passet til landets tronarving. Prinsessen var fantastisk rik. (Henry hadde fått et glimt av henne en gang - mørke briller, fotsid pelskåpe i mårskinn mens hun klapret hurtig ned trappene i Lyceum med livvaktene i hælene.) Dynastiet hun tilhørte førte sin opprinnelse tilbake til Babels tårn, og hadde samlet sammen en uhyrlig mengde rik­ dommer siden den tid, og hennes overlevende slektninger og forbundsfeller hadde klart å smugle en god del av disse rikdom­ mene ut av landet. Men det var satt en pris på hodet hennes, og som en følge av dette var hun blitt isolert, overbeskyttet og stort sett venneløs, til og med som tenåring på Hampden. De påføl­ gende årene hadde gjort henne til en slags eneboer. Hun flyttet fra sted til sted, i stadig angst for leiemordere. Hele familien hennes - bortsett fra et søskenbarn eller to og en liten åndssvak bror som var i institusjon - var blitt plaffet ned én etter én i åre­ nes løp, og seks måneder etter at prinsessen hadde tatt avslut­ tende eksamen på Hampden, ble til og med den gamle utdan­ ningsministeren myrdet. Han ble truffet av en snikskytterkule mens han satt i hagen til det lille huset sitt med rødt tak i Montreux. Julian hadde ikke engasjert seg i isramsk politikk til tross for at han var glad i prinsessen og - rent prinsipielt - heller sympa­ tiserte med rojalister enn med revolusjonære. Men han nektet å reise med fly eller ta imot pakker i postoppkrav, levde i frykt for uventede besøk, og hadde ikke vært utenlands på åtte eller ni år. Hvorvidt disse forholdsreglene var fornuftige eller overdrev­ ne vet ikke jeg, men hans tilknytning til prinsessen virket ikke spesielt sterk, og for min del hadde jeg en mistanke om at den isramske jihad hadde bedre ting å ta seg til enn å snuse opp klas­ siske forelesere i New England. - De kom naturligvis ikke fra Utenriksdepartementet i det hele tatt, men de hadde en slags forbindelse med regjeringen. Jeg har en sjette sans når det gjelder slikt, er ikke det rart? En av mennene var italiener, meget sjarmerende, virkelig. . . nær­ mest høvisk på en besynderlig måte. De sa at Edmund brukte narkotika. -Hva?

372

- Synes du det er rart? Jeg synes det er meget rart. - Hva svarte du? - Jeg sa naturligvis ikke. Jeg innbiller meg kanskje ting, men jeg tror virkelig at jeg kjenner Edmund ganske godt. Han er egentlig ganske sjenert, nesten puritansk... Jeg kan ikke fore­ stille meg at han ville gjøre noe slikt, og dessuten er unge men­ nesker som tar narkotika alltid så trege og prosaiske. Men vet du hva denne mannen sa til meg? Han sa at med unge mennes­ ker kan man aldri vite. Jeg tror ikke at det er sant, hva mener du? Tror du det er sant? Vi gikk gjennom Fellesbygget - jeg kunne høre klirringen av tallerkener ovenpå i spisesalen - og under påskudd av at jeg hadde noe fore i den enden av campusen, gikk jeg videre sam­ men med Julian til Lyceum. Den delen av skolen, på North Hampden-siden, var vanligvis fredelig og øde, snøen lå fri for fotspor og uforstyrret under gran trærne helt til våren. Nå var den trampet ned og like full av søppel som et tivoli. Noen hadde kjørt en jeep inn i et almetre knust glass, forvridd støtfanger, et forferdelig åpent sår som gapte gult i trestammen - en grovkjeftet gjeng med unger fra byen akte og hvinte ned bakken på et stykke papp. - Du store tid, sa Julian, - disse stakkars barna. Jeg gikk fra ham ved bakdøra på Lyceum og dro videre til kontoret til dr. Roland. Det var søndag, han var ikke der. Jeg gikk inn og låste døra bak meg og tilbrakte ettermiddagen der i lykkelig avsondrethet, sorterte papirer, drakk gjørmete, dryp­ pende traktekaffe av et krus det sto RHONDA på, og lyttet med et halvt øre til stemmene ute i gangen. Jeg har en slags oppfatning av at det faktisk gikk an å høre de stemmene, og at jeg kunne ha oppfattet hva de sa hvis jeg hadde hørt etter, men det gjorde jeg ikke. Det var bare senere, etter at jeg hadde forlatt kontoret og glemt alt om dem, at jeg fikk vite hvem de tilhørte, og at jeg kanskje ikke hadde vært fullt så trygg den ettermiddagen som jeg hadde trodd.

Henry fortalte at mennene fra FBI hadde opprettet et midlerti­ dig hovedkvarter i et tomt klasserom litt lenger nede i gangen fra kontoret til dr. Roland, og at det var der de snakket med 373

ham. De hadde ikke vært femti meter fra der jeg satt, kanskje de til og med drakk den samme gjørmete kaffen fra den samme kannen som jeg hadde laget på lærerværelset. - Det var rart, sa Henry. - Det første jeg tenkte på da jeg smakte på den kaffen, var deg. - Hva mener du med det? - Den hadde en rar smak. Brent. Som kaffen din. Klasserommet (fortalte Henry) hadde en tavle dekket med annengradsligninger, og to fulle askebegre, og et langt konferansebord der de satt alle tre. Det var også en bærbar PC, en sakførerveske med FBI-logoen i gult, og en eske med lønnesukkertøy - eikenøtter, små pilegrimer, i plisserte papirformer. De tilhørte italieneren. - Til ungene mine, sa han. Henry hadde naturligvis gjort det fantastisk bra. Han sa det ikke, men det trengte han ikke heller. På visse måter var han opphavsmannen til dette dramaet, og han hadde ventet lenge i kulissene på dette øyeblikket, da han kunne komme ut på sce­ nen og gå inn i den rollen han hadde skrevet til seg selv: kjølig, men vennlig, nølende, tilbakeholden med detaljer, skarp, men ikke så skarp som han virkelig var. Han hadde faktisk hatt glede av å snakke med dem, fortalte han meg. Davenport var en filis­ ter som ikke engang var verd å nevnes, men italieneren var dys­ ter, høflig og ganske sjarmerende. («Som en av de gamle Firenze-borgeme Dante møter i Skjærsilden.») Han het Sciola. Han var meget interessert i reisen til Roma, stilte en mengde spørsmål om den, ikke så mye i egenskap av etterforsker som av medturist. («Dere gutter dro vel ikke tilfeldigvis til, hva er det nå det heter, San Prassede, der ute ved togstasjonen? Den som har et lite utvendig kapell på siden?») Han snakket også itali­ ensk, og han og Henry hadde hatt en kort og lykkelig samtale som ble avbrutt av den irriterte Davenport som ikke skjønte et ord og ville ha fart på saken. Henry sa ikke stort, iallfall ikke til meg, om hva saken egent­ lig dreide seg om. Men han sa at uansett hvilket spor de var på, var han ganske sikker på at det ikke var det rette. - Og dessuten, sa han, - tror jeg jeg har kommet fram til hva det er. - Hva da? - Cloke. - De tror ikke at Cloke har drept ham?

374

- De tror at Cloke vet mer enn han sier. Og de synes hans oppførsel er mistenkelig. Noe den faktisk er. De vet en masse ting som jeg er sikker på at han ikke har fortalt dem. - Som hva? - Logistikken i narkotikagreiene hans. Datoer, navn, steder. Ting som skjedde med ham til og med før han kom til Hamp­ den. Og det lot til at de prøvde å sette noe av det i sammenheng med meg, hvilket de naturligvis ikke var i stand til å gjøre på til­ fredsstillende måte. Herregud. De spurte til og med om resep­ tene mine, de smertestillende jeg fikk fra sykestua det første året jeg gikk her. Det var arkivmapper over det hele, opplysnin­ ger som ingen enkeltstående person har adgang til - sykejoumaler, psykologiske evalueringer, fakultetskommentarer, arbeidsprøver, karakterer... De gjorde naturligvis et nummer av å la meg se at de hadde alle disse tingene. Prøvde å skremme meg, tror jeg. Jeg har ganske god peiling på hva som står i papirene mine, men Clokes . . . dårlige karakterer, narkotika, kortere ut­ visninger - jeg vedder på at han har etterlatt seg en skikkelig hale med papirer. Jeg vet ikke om det er papirene hans per se som har gjort dem nysgjerrige, eller om det var noe Cloke selv sa da han snakket med dem, men det de stort sett ville ha fra meg - og fra Julian, og fra Brady og Patrick Corcoran, som de snakket med i går kveld - var detaljer om Bunnys tilknytning til Cloke. Julian visste naturligvis ingenting om det. Det ser ut til at Brady og Patrick fortalte dem en masse. Og det gjorde jeg også. - Hva er det du snakker om? - Jo, jeg mener at Brady og Patrick var ute på parkeringsplas­ sen til Coachlight Inn og røykte pot med ham i forgårs kveld. - Men hva fortalte du dem? - Det Cloke fortalte oss. Om narkotikaomsetningen i New York. Jeg lente meg tilbake i stolen. - Å herregud, sa jeg. - Er du sikker på at du vet hva du gjør? - Naturligvis, sa Henry uanfektet. - Det var det de ville høre. De hadde kretset om det i hele ettermiddag, så da jeg til slutt lot det slippe ut, kastet de seg over det... Jeg antar at Cloke må gjennom en ubehagelig dag eller to, men jeg tror det er svært gunstig for oss. Vi kunne ikke ønsket oss noe bedre for å holde dem beskjeftiget til snøen smelter - og har du lagt merke til 375

hvor klart det har vært de to siste dagene? Jeg tror veiene alle­ rede begynner å bli snøfrie. Det blå øyet mitt var gjenstand for mye interesse, spekulasjon og debatt - jeg fortalte Francis at FBI-mennene hadde gjort det, bare for å se øynene hans bli trillrunde - men det vakte ikke halvparten så mye oppsikt som en artikkel i Boston Herald. De hadde sendt opp en journalist dagen i forveien, akkurat som New York Post og New York Daily News hadde gjort, men jour­ nalisten i Herald hadde fått tak i scoopet. VERMONT-FORSVINNING KAN HA NARKOTIKA-FORBINDELSE

Føderale agenter etterforsker forsvinningen av 24 år gamle Edmund Corcoran, student ved Hampden College. Han forsvant 24. april i år, og har vært gjenstand for en massiv leteaksjon i Vermont de tre siste dagene. FBI-agentene har oppdaget at den savnede kan ha vært innblandet i narkoti­ ka. De føderale myndighetene som ransaket rommet til Cor­ coran har funnet narkotika-utstyr og store kokainrester. Selv om Corcoran ikke er kjent som stoffmisbruker, sier kilder som står unggutten nær at den vanligvis utadvendte Corcoran var blitt tungsindig og reservert i månedene før han forsvant. (Les også «Hva barnet ditt ikke vil fortelle deg» side 6.) Denne beretningen forbløffet oss, selv om alle andre på campusen lot til å vite alt om det. Jeg fikk historien fra Judy Poovey. - Vet du hva de fant på rommet hans? Jo, det speilet som til­ hørte Laura Stora. Jeg skal vedde på at alle i Durbinstall har fik­ set kokain på det. Skikkelig gammelt, med små utskårne fuger på siden, Jack Teitelbaum pleide å kalle det Snødronninga fordi man alltid kunne skrape ut littegrann hvis man var desperat eller noe sånt. Og så klabert, teknisk sett tror jeg det er speilet hennes, men det er faktisk en slags offentlig eiendom og hun sa hun ikke hadde sett det på omtrent hundre år, noen tok det fra stua i et av de nye husene i mars. Bram Guemsey sier at Cloke

376

sier at det ikke var på rommet til Bunny da han var der før, at FBI-agentene har plantet det, men så sa Bram at Cloke mener hele greia er fikset. En felle. Akkurat som i «Oppdrag: Umulig» mente han, eller en av de paranoiabøkene til Philip K. Dick. Han fortalte Bram at han trodde FBI-eme hadde plassert et skjult kamera et sted i Durbinstall, en masse sprø greier. Bram sier at det er fordi Cloke er redd for å sovne og har holdt seg våken på krystallmetedrin i førtiåtte timer. Han sitter bare på rommet sitt bak låste dører og tar kokain og hører på den san­ gen til Buffalo Springfield, om og om igjen ... du vet hvilken jeg mener? «Something’s happening here. . . what it is ain’t exactly clear...» Det er ganske sprøtt. Folk blir nervøse, og så får de plutselig lyst til å høre på gammel hippiemøkk som de aldri ville hørt på hvis de var riktige i hue. Da bilen min ga opp ånden måtte jeg ut og låne alle Simon og Garfunkel-platene. Uansett. Hun tente en sigarett. - Hvor var det jeg kom ut av det? Jo, Laura friker ut, på en eller annen måte har de sporet speilet til­ bake til henne og hun er allerede på prøve, vet du, måtte gjøre all den samfunnstjenesten sist høst fordi Flipper Leach fikk trøbbel og tystet om Laura og Jack Teitelbaum - å, men du hus­ ker vel alt det der? - Jeg har aldri hørt om Flipper Leach. - Du kjenner da Flipper. Hun er ei fitte. Alle kaller henne Flipper fordi hun kræsjet Volvoen til faren sin, noe sånt som fire ganger da hun var førsteårsstudent. - Jeg fatter ikke hva denne Flipper-dama har med dette å gjøre. - Nei, hun har ikke noe med det å gjøre, Richard, du er akku­ rat som han der fyren i «Dragnet» som alltid vil ha fakta. Det er bare det at Laura friker ut, greit, og at Velferdstjenesten truer med å si fra til foreldrene hennes hvis hun ikke forteller dem hvordan det speilet kom inn på rommet til Bunny, og hun har ikke en jævla peil på det, og hør på dette her, de FBI-gutta har funnet ut om den ecstasyen hun tok på vårfesten i forrige uke og de vil at hun skal oppgi navn. Da sa jeg: «Laura, ikke gjør det, det blir akkurat som historien med Flipper. Alle kommer til å hate deg og du blir nødt til å flytte til en annen skole.» Det er akkurat som Bram sa . . .

377

- Hvor er Cloke nå? - Det var det jeg skulle fortelle deg, hvis du bare kunne klare å holde snavla et øyeblikk. Han var skikkelig høy og spurte om han kunne få låne bilen til Bram i går kveld, for å stikke fra sko­ len, men i dag tidlig var bilen tilbake på parkeringsplassen med nøklene i og ingen har sett ham og han er ikke på rommet og dessuten foregår det noe rart der, men jeg vet garantert ikke hva det er. . . Jeg skal ikke engang ta metedrin lenger. Faenihelvete. Forresten hadde jeg tenkt på å spørre deg hva det er du har gjort med øyet ditt?

Tilbake hos Francis sammen med tvillingene - Henry spiste lunsj med Corcoranene - fortalte jeg dem hva Judy hadde fortalt meg. - Men det speilet kjenner jeg, sa Camilla. - Det gjør jeg også, sa Francis. - Et gammelt og mørkt og flekkete speil. Bunny har hatt det på rommet sitt en stund. - Jeg trodde det var hans. - Jeg lurer på hvordan han fikk tak i det. - Hvis jenta lot det ligge i en av stuene, s?. Charles, - har han antakelig bare funnet det og tatt det. Det var meget sannsynlig. Bunny hadde hatt en mild tendens til kleptomani, og stakk gjeme alle de små verdiløse gjenstande­ ne han fikk øye på, i lomma - negleklippere, knapper, teipruller. Disse gjemte han rundt omkring på rommet sitt i små rotete hauger. Det var en last han henga seg til i all hemmelighet, men samtidig hadde han ingen særlige skrupler ved ganske åpenlyst å bemektige seg mer verdifulle gjenstander som han fant ubevoktet. Han gjorde dette med så stor sikkerhet og myndighet stakk brennevinsflasker eller blomsterbuketter under armen og bare gikk sin vei uten å se seg tilbake - at jeg lurte på om han visste at det var tyveri. Jeg hørte ham en gang forklare Marion med stor styrke og uten antydning til forlegenhet hva han mente man burde gjøre med de som stjal mat fra kjøleskapene i hybel­ husene. Om situasjonen så mørk ut for Laura Stora, var den verre for den ulykksalige Cloke. Vi oppdaget senere at han ikke hadde

378

kommet tilbake med bilen til Bram Guemsby av egen fri vilje, men var blitt tvunget til å gjøre det av de to FBI-agentene, som hadde stoppet ham før han var en mil utenfor Hampden. De tok ham med tilbake til klasserommet hvor de hadde hovedkvarte­ ret sitt, og holdt ham der mesteparten av natt til mandag, og rik­ tignok vet jeg ikke hva de sa til ham, men jeg vet at han mandag morgen forlangte at det skulle være en advokat til stede under samtalen.

Mrs. Corcoran (sa Henry) var rasende over at noen hadde våget å antyde at Bunny gikk på stoff. Da de spiste lunsj på Brasseriet, hadde en journalist sneket seg opp til Corcoran-bordet for å spørre om de ønsket å kommentere «narkotika-utstyret» som var blitt funnet på rommet til Bunny. Corcoran var blitt overrumplet og hadde meget virkningsfullt senket øyebrynene og sagt «joda, naturligvis, hmm, aaaha», men Mrs. Corcoran, som filte løs på sin biff au poivre med un­ dertrykket raseri, kastet seg uten å se opp ut i et bittert utfall. Narkotika-utstyret, slik de valgte å kalle det, var ikke narkotika, og det var sørgelig at pressen valgte å rette anklager mot men­ nesker som ikke var til stede og kunne forsvare seg, og hun hadde det tøft nok som det var om ikke fremmede skulle antyde at sønnen hennes var et narkovrak. Alt dette var mer eller mind­ re fornuftig og sant, og pliktoppfyllende siterte Post det ordrett dagen etter, sammen med et lite flatterende bilde av Mrs. Cor­ coran med åpen munn og en overskrift som lød: MOR SIER: IKKE MIN GUTT.

Omtrent klokken to om morgenen natt til mandag ba Camilla meg om å følge henne hjem fra leiligheten til Francis. Henry hadde gått hjem ved midnatt, og Francis og Charles, som hadde drukket tett siden klokken fire, viste ikke tegn til å sette ned far­ ten. De satt forskanset i kjøkkenet til Francis med slokte lys, og blandet, med det jeg følte var skremmende lystighet, en rekke skumle cocktailer som het «Blå Bluss», som innebar at antent whisky ble helt fram og tilbake i en flammende bue mellom to tinn krus.

579

Da vi kom til Camilla, ba hun meg på en kopp te. Hun skalv, var åndsfraværende, hadde feberrøde roser i kinnene av kulden. - Jeg lurer på om det var riktig av oss å gå fra dem, sa hun og tente lampen. - Jeg er redd for at de skal sette fyr på seg. - De klarer seg fint, sa jeg, selv om jeg hadde tenkt samme tanken selv. Vi drakk teen vår. Det skinte varmt fra lampen og leiligheten var stille og koselig. Hjemme i senga mi, i min lengsels private dyp, begynte scenene jeg hadde drømt om alltid slik: en døsig beruset stund, vi to alene, scenarioer hvor hun uvegerlig kom borti meg som ved en tilfeldighet, eller lente seg over beleilig nær meg, med kinnet mot mitt, for å peke på et avsnitt i en bok, sjanser som jeg grep, varsomt, men mandig, som innledning til mer voldsomme gleder. Tekoppen var for varm, den brente fingertuppene mine. Jeg satte den fra meg og så på henne - åndsfraværende, med en si­ garett i hånden, ikke en meter fra meg. Jeg kunne fortape meg selv for alltid i det særegne lille ansiktet, i den vakre munnens pessimisme. Kom her, du. Vi slokker lyset, ikke sant? Når jeg forestilte meg disse setningene uttalt med hennes stemme, ble de nesten uholdbart sødmefylte, nå som jeg satt like ved siden av henne, var det utenkelig at jeg skulle uttale dem selv. Og likevel: hvorfor skulle det være det? Hun hadde vært del­ aktig i å drepe to menn, hadde stått uberørt som en Madonna og sett Bunny dø. Jeg husket den kjølige stemmen til Henry, knapt seks uker tidligere. Det var et visst kjødelig element i det som skjedde, ja. - Camilla? sa jeg. Hun så opp, lettere forvirret. - Hva var det egentlig som skjedde den natten i skogen? Jeg tror jeg hadde ventet meg, om ikke at hun ble overrasket, så iallfall at hun skulle late som om hun ble det. Men hun ikke så mye som blunket. - Ja, jeg husker ikke så veldig mye av det, sa hun langsomt. - Og det jeg husker er nesten umulig å beskri­ ve. Alt er mye mindre tydelig enn det var bare for et par måne­ der siden. Jeg tror nok jeg skulle ha prøvd å skrive det ned eller noe. - Men hva husker du? Det tok en stund før hun svarte. - Jeg er sikker på at du har 380

hørt alt sammen fra Henry, sa hun. - Det virker bare litt dumt å si det høyt. Jeg husker et kobbel med hunder. Slanger som snodde seg om armene mine. Brennende trær, furuer som flam­ met opp som veldige fakler. Det var et femte menneske med oss en del av tiden. - Et femte menneske? - Det var ikke et menneske hele tiden. - Jeg skjønner ikke hva du mener. - Du vet hva grekerne kalte Dionysos. Polyeides. Han med de mange skikkelsene. Av og til var det en mann, av og til en kvin­ ne. Og av og til noe annet. Jeg - jeg skal fortelle deg noe jeg hus­ ker, sa hun brått. - Hva? sa jeg, og håpet endelig å få noen lidenskapelige, hår­ reisende detaljer. - Den døde mannen. Da han lå på bakken. Magen hans var flerret opp og det kom damp ut av den. - Magen hans? - Det var en kald natt. Jeg kommer aldri til å glemme lukten heller. Akkurat som når onkelen min parterte hjort. Spør Fran­ cis. Han husker det, han også. Jeg var for fylt av gru til å si noe. Hun tok tekannen og helte litt mer i koppen sin. - Vet du, sa hun, - hvorfor jeg tror vi er så forfulgt av uhell denne gangen? - Hva? - Fordi det er veldig uheldig å la et lik ligge uten å begrave det. Den bonden fant de med én gang, vet du. Men husker du stakkars Palinurus i Aeneiden? Han ble igjen og hjemsøkte dem i uendelige tider. Jeg er redd for at ingen av oss kommer til å få en god natts søvn før Bunny er i jorden. - Det er tull. Hun lo. -1 det fjerde århundre før Kristus utsatte de avreisen til hele den attiske flåten bare fordi en soldat nøs. - Du har snakket for mye med Henry. Hun var taus et øyeblikk. Så sa hun: - Vet du hva Henry fikk oss til å gjøre, et par dager etter det som skjedde i skogen? - Hva da? - Han fikk oss til å drepe en grisunge. Jeg ble ikke så sjokkert over det hun sa, som over den uhygge­ lige roen hun sa det med. - Å herregud, sa jeg.

381

- Vi skar over strupen på den. Så byttet vi på å holde den over oss, slik at den blødde på hodene og hendene våre. Det var gru­ somt. Jeg holdt nesten på å spy. Det forekom meg at visdommen ved å dekke seg med blod med overlegg - om det så var griseblod - like etter å ha begått et mord var tvilsom, men det eneste jeg sa var: - Hvorfor ville han gjøre det? - Mord er forurensning. Morderen besudler alle han kommer i kontakt med. Og den eneste måten å rense blod på, er gjennom blod. Vi lot grisen blø på oss. Så gikk vi inn og vasket det av. Etterpå var vi okei. - Prøver du å fortelle meg, sa jeg, - at. . . - Å, ikke vær redd, sa hun fort. - Jeg tror ikke at han har pla­ ner om å gjøre noe sånt denne gangen. - Hvorfor? Funket det ikke? Hun oppfattet ikke sarkasmen. - Å nei, sa hun. - Jeg tror ab­ solutt at det funket. - Hvorfor ikke gjøre det igjen, da? - Fordi jeg tror at Henry har fått det for seg at det ville kunne skake deg opp. Vi hørte en nøkkel som fomlet i låsen, og et par øyeblikk se­ nere stupte Charles inn gjennom døra. Han ristet av seg ytterjakka og lot den falle i en haug på gulvet. - Hei, hei, sang han, vaklet inn og kastet av seg jakka på samme måten. Han var ikke kommet inn i stua, men gjorde en brå sving i gangen som førte til soveværelsene og badet. Én dør gikk opp, og så én til. - Milly, jenta mi, hørte jeg ham rope. - Hvor er du, elskling? - Å gud, sa Camilla. Høyt sa hun: - Vi er her inne, Charles. Charles dukket opp igjen. Nå hadde han løsnet på slipset og håret hans var i vill uorden. - Camilla, sa han og lente seg mot døra. - Camilla, og så fikk han øye på meg. - Du, sa han ikke altfor høflig. - Hva gjør du her? - Vi bare drakk litt te, sa Camilla. - Vil du ha litt? - Nei. Han snudde seg og forsvant nedover gangen igjen. - For sent. Går til sengs. En dør ble slått i. Camilla og jeg så på hverandre. Jeg reiste meg. - Jaja, sa jeg, - best å komme seg hjem. 382

Folk gikk fremdeles manngard, men antallet deltakere fra byen hadde gått dramatisk ned, og det var nesten ingen studenter med i det hele tatt. Operasjonen var strammet til, den var hem­ melighetsfull, profesjonell. Jeg hørte at politiet hadde trukket inn et medium, en fmgeravtrykk-spesialist, et spesielt kobbel blodhunder som var blitt trent opp i Dannemora. Kanskje fordi jeg forestilte meg at jeg var besmittet av en hemmelig forurens­ ning, som var umerkelig for de fleste, men som teften til en hund kanskje kunne oppspore (i filmene er hunden alltid den første som gjenkjenner den omgjengelige og uante vampyren), gjorde tanken på blodhundene meg overtroisk. Jeg prøvde å holde meg så langt unna hunder som jeg kunne, alle hunder, til og med de sløve labrador-kjøteme som tilhørte keramikklæreren og alltid løp omkring med tunga ut av kjeften, på jakt etter et frisbee-spill. Henry - som kanskje så for seg en skjelvende Kassandra bable spådommer til et kor med politimenn - var langt mer engstelig for mediet. - Hvis de noensinne oppdager oss, sa han med dyster overbevisning, - er det slik det kommer til å skje. - Du tror da virkelig ikke på de greiene? Han sendte meg et blikk fullt av en ubeskrivelig forakt. - Du forbauser meg, sa han. - Du tror ikke at noe finnes hvis du ikke kan se det. Mediet var en ung mor fra nord i staten New York. Hun var kommet i koma etter å ha fått elektrisk sjokk av noen telefonkabler. Da hun våknet opp tre uker senere, var hun i stand til å «vite» ting ved å ta på en gjenstand eller berøre hånden til en fremmed. Politiet hadde anvendt henne med hell i flere tilfelle med savnede personer. En gang hadde hun, bare ved å peke på et område på et landmålerkart, funnet liket av et barn som var blitt kvalt. Henry, som var så overtroisk at han iblant satte en skål med melk utenfor døra si for å forsone alle onde ånder som tilfeldigvis kunne vandre forbi, iakttok henne fascinert mens hun spaserte for seg selv i utkanten av campusen - hun gikk med tykke briller, drabantby-kjørefrakk, rødt hår som var knyt­ tet opp i et storprikket skjerf. - Det er synd, sa han. - Jeg tør ikke treffe henne. Men jeg skulle virkelig gjeme ha snakket med henne. De fleste av våre medstuderende ble veldig opphisset av opp­ 383

lysningen - hvorvidt den var korrekt eller ikke, vet jeg ikke den dag i dag - om at Narkotikakontrollen hadde sendt agenter og drev hemmelig etterforskning. Da Théophile Gautier skrev om virkningen av Vignys Chatterton på ungdommen i Paris, sa han at man i det 19. århundre om natten omtrent kunne høre smel­ let fra ensomme pistoler: her i Hampden var det spylingen av toaletter som skapte liv og røre i natten. Pille- og kokainmisbrukeme ravet rundt med glassaktig blikk, i ørska over alt de med ett hadde tapt. En eller annen skylte ned så mye pot i ett av toa­ lettene i billedhugger-atelieret at de måtte få noen fra Vannver­ ket til å grave opp septiktanken.

Omtrent klokken halv fem mandag ettermiddag dukket Charles opp på rommet mitt. - Hei, sa han. - Vil du ha noe å spise? - Hvor er Camilla? - Et eller annet sted, jeg vet ikke, sa han, og det bleke blikket hans flakket rundt i rommet mitt. - Har du lyst til å bli med? - Jo. . . klart det, sa jeg. Han lyste opp. - Flott. Drosjen venter nede.

Drosjesjåføren - en rødmusset mann som hadde kjørt Bunny og meg inn til byen den første høstettermiddagen, og som tre dager senere kom til å kjøre Bunny hjem til Connecticut for siste gang, men denne gangen i likvogn - så på oss i bakspeilet da vi kom ut på College Drive. - Skal dere gutta til Brassieren? sa han. Han mente Brasseriet. Han pleide alltid komme med denne lille spøken til oss. - Ja, sa jeg. - Nei, sa Charles plutselig. Han satt sammensunket som et barn inn mot døra og stirret rett framfor seg og trommet på armlenet med fingrene. - Vi skal til 1910 Catamount Street. - Hvor er det? spurte jeg ham. - Å, jeg håper du ikke har noe imot det, sa han, og så nesten på meg, men ikke helt. - Hadde bare lyst på litt forandring. Det er ikke langt og dessuten er jeg luta lei maten på Brasseriet, er ikke du også det?

Stedet vi endte opp på, en bar som het Bondekroå, utmerket seg verken ved maten, interiøret - sammenleggbare stoler og respatex-bord - eller det glisne klientellet som for det meste var land384

lig, beruset og over sekstifem. Det var faktisk Brasseriet under­ legent i alle henseende bortsett fra ett, og det var at man ved ba­ ren kunne få virkelig anselige drammer med merkeløs whisky for femti cent stykket. Vi satt ved enden av baren ved siden av fjernsynsapparatet. Det var basketballkamp på TV. Barpiken - i femtiårene, med turkisblå øyeskygge og en haug med matchende turkisringer tok oss i øyesyn, og dressene og slipsene våre. Hun virket for­ bauset da Charles bestilte to doble whisky og en club sandwich. - Jøye meg, sa hun, med en stemme som en hes papegøye. - De lar dere gutta få dere en hikkas nå og da, he? Jeg skjønte ikke hva hun mente - var det et slags stikk til klærne våre, til Hampden College, ville hun se ID-kortene våre? Charles, som bare et øyeblikk tidligere hadde vært nedsunket i melankoli, kikket opp og sendte henne et meget varmt og ømt smil. Han hadde et eget håndlag med serveringsdamer. De sver­ met alltid omkring ham på restauranter og gjorde seg en masse ekstra bry for hans skyld. Denne her så på ham - glad og vantro - og bjeffet av latter. - Det var jaggu meg litt av en opplevelse, sa hun hest, og strakte en tungt ringprydet hånd ut etter Silva-Thin-sigaretten som brant i askebegeret ved siden av henne. - Og jeg som trodde at dere frittgående mormonerunger ikke skulle drikke så mye som en Coca-Cola. Med én gang hun hadde beveget seg ut på kjøkkenet for å overbringe bestillingen vår (- Bill, hørte vi henne si bak sving­ dørene. - Hei, Bill! Hør på dette her!), forsvant smilet fra ansik­ tet til Charles. Han tok drinken sin og trakk humørløst på skuldrene til meg da jeg prøvde å få øyekontakt med ham. - Beklager, sa han. - Jeg håper du ikke har noe imot at vi dro hit. Det er billigere enn Brasseriet og her treffer vi ikke på noen kjente. Han var ikke i humør til å snakke - av og til var han sprudlen­ de, men han kunne også være like taus og furten som et barn og han drakk tett med begge albuene plantet i bardisken og håret ned i ansiktet. Da smørbrødet hans kom, plukket han det fra hverandre, spiste baconet og lot resten ligge igjen, mens jeg drakk drinken min og så på Lakers. Det var underlig å være her, i denne klamme mørke baren i Vermont, og se dem spille. I Cali385

fomia, på det gamle colleget mitt, hadde det vært en pub som het Falstaff s med fjernsyn med stor skjerm. Jeg hadde en sløv venn som het Carl og som pleide å dra meg med dit for å drikke billig øl og se på basketball. Han satt vel der nå, på en barkrakk i redwood, og så på nettopp denne kampen. Jeg tenkte disse deprimerende tankene og andre i samme gate, og Charles holdt på med den fjerde eller femte whiskyen sin da noen skiftet kanal med fjernkontrollen: «Risiko», «Lykkehjulet», «MacNeil/Lehrer», til slutt et lokalt debattprogram. Det het «I Vermont i kveld». Kulissene var en etterligning av et New England-våningshus, med møbler i imitert Shaker-stil, og gammeldags gårdsutstyr, høygafler og så videre, som hang fra panel-bakteppet. Vertinnen var Liz Ocavello. Hun etterlignet Oprah og Phil, og hadde en spørsmål-og-svar-runde på slutten av alle programmene. Det pleide ikke være særlig livlige greier ettersom gjestene hennes stort sett var ganske kjedelige - delstatslederen for Krigsveteranene, Shriners som kom med kunngjøring om en blodgiveraksjon («Kan du gjenta adressen én gang til, Joe?»). Gjesten hennes den aftenen var William Hundy, selv om det tok flere minutter før det gikk opp for meg. Han var kledd i dress - ikke i den blå fritidsdressen, men i en gammel en som lignet på de som landsens predikanter gikk med - og av en eller annen grunn jeg ikke skjønte med en gang, snakket han med myndighet om araberne og OPEC. - Det derre OPEC, sa han, - er årsaken til at vi ikke lenger har Texaco-stasjoner. Jeg hus­ ker den gangen jeg var gutt, da var det Texaco-stasjoner overalt, men disse araberne, det var noe med, hva er det nå det heter - at de kjøpte hverandre ut. . . - Se, sa jeg til Charles, men da jeg endelig fikk ham til å kikke opp av sløvheten hadde de svitsjet tilbake til «Risiko». - Hva var det? sa han. - Ingenting. «Risiko», «Lykkehjulet», tilbake til «MacNeil/Lehrer» en ganske god stund før noen ropte: - Skru av den dritten, Dotty. - Hva er det dere vil se for noe da? - «Lykkehjulet», ropte den hese forsamlingen i kor. Men «Lykkehjulet» var nesten slutt (Vanna slengte ut et glit­ rende kyss), og før jeg visste ordet av det var vi tilbake i det imi386

terte våningshuset med William Hundy. Nå snakket han om sin opptreden morgenen i forveien i «I dag»-programmet. - Se der, var det noen som sa, - det er den fyren som driver Redningsreparasjon. - Det er ikke han som driver sjappa. - Hvem er det da som gjør det? - Han og Bud Alcom sammen. - Å, hold tåta på deg, Bobby. - Næhei, sa Hundy, - så ikke noe til Willard Scott. Tror ikke jeg ville ha visst hva jeg skulle sagt hadde jeg gjort det. Det er noen svære greier de driver der, men klart det ikke ser så svært ut på TV. Jeg sparket Charles i foten. - Jepp, sa han uinteressert, og hevet glasset med ustø hånd. Jeg ble overrasket over hvor frittalende Hundy var blitt på bare fire dager. Jeg ble enda mer overrasket over å se hvor hjer­ telig tilhørerne i studio reagerte på ham - de stilte ham bekym­ rede spørsmål om emner som gikk fra det kriminelle straffesystemet til den lille forretningsmannens rolle i samfunnet. Og de brølte av latter over de dårlige vitsene hans. Det forekom meg at en slik popularitet bare kunne skyldes det han hadde sett, eller påsto å ha sett. Han virket ikke lenger sjokkskadet, og han stammet og harket ikke lenger. Nå satt han med hendene foldet over magen og svarte på spørsmål med det fredelige smilet til en pave som deler ut syndsforlatelse, han fant seg så vel til rette at det virket påtakelig uærlig. Jeg lurte på hvorfor det tilsynelaten­ de ikke var noen andre som la merke til det. En liten mørk mann i skjorteermene som hadde viftet med hånden en stund, fikk til slutt ordet av Liz og reiste seg. - Jeg he­ ter Adnan Nassar og jeg er palestinsk-amerikansk, fosset det ut av ham. - Jeg kom hit til landet fra Syria for ni år siden og har gjort meg verdig til amerikansk statsborgerskap og nå er jeg as­ sisterende bestyrer i Pizza-Stua på Highway 6. Hundy la hodet på skakke. - Jaha, Adnan, sa han hjertelig, - jeg kan tenke meg at den historien der ville vært temmelig uvanlig der du kommer fra. Men slik funker systemet her. For alle. Og det gjør det uavhengig av rase eller hudfarge. Applaus. Med mikrofonen i hånden vandret Liz nedover midtgangen 387

og pekte på en dame med fyldig frisyre, men palestineren viftet ergerlig med armene, og kamera flyttet seg tilbake til ham. - Det er ikke poenget, sa han. - Jeg er araber og jeg misliker sterkt de rasistiske fornærmelsene du kommer med mot mitt folk. Liz gikk tilbake til palestineren og i beste Oprah-stil la hun hånden på armen hans for å trøste ham. William Hundy, som satt på den imiterte Shaker-stolen på podiet, flyttet litt på seg da han bøyde seg fram. - Liker du deg her? sa han kort. - Ja. - Har du lyst til å reise tilbake? - Nå, sa Liz høyt. - Ingen prøver å si at. . . - Fordi skipene, sa Hundy enda høyere, - går begge veier. Dotty, barpiken, lo beundrende og tok et drag av sigaretten. - Godt svart, sa hun. - Hvor kommer familien din fra? sa araberen sarkastisk. - Er du amerikansk indianer, eller? Hundy lot ikke til å høre dette. - Jeg skal betale for å få deg tilbake, sa han. - Hvor mye koster en enveisbillett til Bagdad for tiden? Hvis du vil, så skal jeg. . . - Jeg tror, sa Liz fort, - at du misforstår det denne herren prø­ ver å si. Han prøver bare å få fram at. . . Hun la armen om skulderen til palestineren og han gjorde seg fri med en rasende bevegelse. - Hele kvelden har du sagt fornærmende ting om arabere, skrek han. - Du vet ikke hva en araber er. Han slo knyttneven i brystet. - Det vet jeg, i hjertet mitt. - Du og kompisen din Saddam Hussein. - Hvordan våger du å si at vi alle er grådige og kjører store bi­ ler? Det er meget fornærmende for meg. Jeg er araber og verner om naturressursene . . . - Ved å sette fyr på alle oljebrønnene kanskje? - Ved å kjøre en Toyota Corolla. - Jeg snakket ikke spesielt om deg, sa Hundy. - Jeg snakket om de OPEC-drittsekkene og om de perverse typene som kid­ nappet den guttungen. Tror du at de kjører rundt i Toyota Corollaer? Tror du vi bifaller terrorisme her? Er det det de gjør i landet ditt? - Du lyver, brølte araberen.

388

Forvirret flyttet kameraet seg et øyeblikk bort til Liz Ocavello, hun stirret, uten å se, rett ut av lerretet og jeg visste at hun tenkte akkurat det jeg tenkte selv, herregud, herregud, nå bra­ ker det løs... - Det er ikke løgn, sa Hundy hissig. - Jeg vet det. Jeg har vært i bensinstasjon-bransjen i tretti år. Tror du ikke jeg husker den gangen Carter var president, og dere gjorde helvete hett for oss, den gangen i 1975? Og nå kommer dere hit alle sammen, opp­ fører dere som om dere eier hele landet, med alle kikertene de­ res og de skitne pitabrødene deres? Liz så til siden, og prøvde å gi instrukser. Araberen ropte ut et riktig grovt ord. - Hold opp! Stopp! ropte Liz Ocavello i desperasjon. Hundy spratt opp med flammende blikk og rettet en skjelvade pekefinger ut mot publikum. - Gule niggere! skrek han bittert. - Gule niggere! Gule. . . Kameraet ble rykket bort og dreid vilt bort mot siden av ku­ lissene, et virvar av svarte kabler og tildekte lyskastere. Det skalv ut og inn av fokus, og så med et rykk kom en reklame for McDonald’s over skjermen. - Hei og hå, ropte noen takknemlig. Spredt applaus. - Hørte du det? sa Charles etter en pause. Jeg hadde helt glemt ham. Stemmen hans var grøtete og håret hang svett ned i pannen. - Vær forsiktig, sa jeg til ham på gresk og nikket mot barpiken. - Hun kan høre deg. Han mumlet noe, og sjanglet på barkrakken i polstret glittervinyl og krom. - Vi går. Det er sent, sa jeg, og fomlet i lomma etter penger. Ustø, med blikket festet på mitt, bøyde han seg fram og grep tak i håndleddet mitt. Han fikk lyset fra jukeboksen i øynene og det fikk dem til å skinne, de var underlige og vanvittige, slike ly­ sende morderøyne som iblant helt uventet gløder i ansiktet til en venn på et fotografi. - Hold kjeft, gamle kompis, sa han. - Hør. Jeg trakk hånden til meg og svingte rundt på krakken, men akkurat idet jeg gjorde det hørte jeg en lang tørr rumling. Torden. Vi så på hverandre. - Det regner, hvisket han. 389

Da jeg våknet, visste jeg at de kom til å finne ham den dagen, jeg kjente det i magen fra det øyeblikk jeg så ut av vinduet på den kopparrete og råtne snøen, på flekkene med slimete gress og drypp drypp drypp overalt. Det var en av disse mystiske trykkende dagene vi hadde i Hampden iblant, hvor fjellene som hang truende i synsranden, ble oppslukt av tåke og verden virket lett og tom, farlig på sett og vis. Når man vandret omkring på campusen og kjente det våte gresset svuppe under føttene, følte man seg som om man befant seg i Olympen, eller i Valhall, et gammelt forlatt land over skyene. De landemerkene man kjente - klokketåm, hus fløt opp som minner fra et tidligere liv, isolerte og uten sam­ menheng med hverandre i tåken. Duskregn og vått vær. Fellesbygget luktet våte klær, alt var mørkt og dempet. Jeg fant Henry og Camilla oppe ved et vindusbord, med et fullt askebeger mellom seg, Camilla med haken i hånden og en sigarett som brant ned mellom de blekkflekkete fingrene hennes. Hovedspisesalen var i annen etasje, i et moderne tilbygg som stakk ut over en lasterampe på baksiden. Enorme, regnvåte vin­ dusruter - de var farget grå slik at de fikk dagen til å virke enda mer trøstesløs enn den var - omga oss på tre sider, så vi hadde en prima utsikt til selve lasterampen, der lastebiler med smør og egg kjørte opp tidlig om morgenen, og til den glatte svarte veien som snirklet seg mellom træme og ble borte i skodda i retning av North Hampden. Det var tomatsuppe til lunsj, og kaffe med skummet melk fordi de ikke hadde mer vanlig melk igjen. Regnet trommet mot glassvinduene. Henry var ute av seg. FBI hadde avlagt ham en ny visitt kvelden i forveien - han sa ikke hva de ville - og han snakket og snakket med lav stemme om Schliemanns Ilios, mens fingertuppene på de store firkantete hende­ ne hans sto spent mot bordplaten som om den var et Ouijabord. Da jeg bodde sammen med ham om vinteren, kunne han av og til holde på i timevis med disse belærende eneta­ lene, lire av seg en foss pedantiske og utrolig presise kunnska­ per med den langsomme, stivnete roen til et menneske under hypnose. Han snakket om utgravningene ved Hissarlik: - et forferdelig sted, et forbannet sted, sa han drømmende, - den

390

ene byen gravd ned under den andre, byer som var jevnet med jorden, brente byer der mursteinene hadde smeltet til glass ... et forferdelig sted, sa han åndsfraværende, - et for­ bannet sted, reir med små brune huggormer av det slaget gre­ kerne kaller antelion og tusen på tusen av små dødsguder med uglehode (egentlig gudinner, en slags avskyelig urform av Athene) som stirret fanatisk og stivt ut av kopperstikk-illustrasjonene. Jeg visste ikke hvor Francis var, men det var ikke noen vits i å spørre etter Charles. Kvelden i forveien hadde jeg vært nødt til å ta ham hjem i drosje, hjelpe ham opp trappa og opp i senga, der jeg, ut fra den tilstand han var i da jeg forlot ham, gikk ut fra at han nå befant seg. To smørbrød med fløteost og marmelade lå pakket i papirservietter ved siden av tallerkenen til Camilla. Hun hadde ikke vært der da jeg kom hjem med Charles, og hun så ut som om hun nettopp var stått opp selv: med tjafsete hår, ikke noe leppestift, og en grå ullgenser med for lange ermer. Røyken fra sigaretten hennes drev i striper som hadde samme farge som himmelen der ute. En bitteliten hvit flekk av en bil kom syngende ned den våte veien fra byen, langt borte, den snodde seg med de svarte svingene og ble større for hvert øye­ blikk. Det var sent. Lunsjen var over, folk gikk sin vei. En vanskapt gammel vaktmester kom traskende inn med bøtte og klut, og med trette grynt begynte han å skvette vann på gulvet ved dis­ ken med drikkevarer. Camilla stirret ut av vinduet. Plutselig ble øynene hennes store. Langsomt, som om hun ikke trodde det hun så, løftet hun hodet, så kom hun seg opp av stolen i en fart og strakte seg for å se. Jeg så det jeg også, og spratt opp. En ambulanse sto parkert rett under oss. To pleiere, forfulgt av en gjeng fotografer, skyndte seg forbi med hodet bøyd mot regnet og en båre mel­ lom seg. Skikkelsen på den var dekket med et laken, men like før de skjøv båren inn gjennom dobbeltdørene (en lang beve­ gelse, som et brød som glir inn i ovnen) og smelte dem igjen, så jeg at det hang femten-tjue centimeter gult oljehyre ned fra kanten. Rop, langt borte, nede i Fellesbygget, dører som slamret, sti-

39/

gende forvirring, stemmer som overdøvet hverandre, og så en hes stemme, høyere enn noen av de andre: - Er han i live? Henry trakk pusten dypt. Så lukket han øynene, og idet han pustet tungt ut med en hånd på brystet, sank han tilbake i stolen som om han var blitt skutt. Dette var det som hadde skjedd. Omtrent klokken halv to tirsdag ettermiddag bestemte Holly Goldsmith, en atten år gammel førsteårsstudent fra Taos, New Mexico, seg for å gå en tur med golden retrieveren sin, Milo. Holly, som studerte moderne dans, visste om leteaksjonen etter Bunny, men som de fleste studentene i kullet sitt hadde hun ikke deltatt i den, men benyttet seg av den uventede fritiden til å sove ut og lese til tentamen. Forståelig nok ønsket hun ikke å løpe på et letemannskap på turen. Derfor bestemte hun seg for å gå med Milo bak tennisbanene og bort til stupet, det var jo blitt gjennomtrålet tidligere, og dessuten var hunden spesielt glad i stedet. Dette er hva Holly fortalte: «Da vi ikke lenger kunne se campusen, hektet jeg av båndet til Milo så han kunne få løpe rundt for seg selv. Han liker det. . . Så jeg bare sto der (på kanten av stupet) og ventet på ham. Milo hadde klatret over demningen og løp rundt og bjeffet, akkurat som han pleier. Jeg hadde glemt tennisballen hans den dagen. Jeg trodde den lå i lomma mi, men det gjorde den ikke, så jeg fant noen pinner som jeg kastet til ham. Da jeg kom til­ bake til kanten av demningen, så jeg at han hadde næ mellom tennene, som han ristet fra side til side. Han ville ikke komme da jeg ropte på ham. Jeg trodde han hadde fått tak i en kanin eller noe sånt. . . Jeg tror Milo hadde gravd ham fram, hodet, og ummm, over­ kroppen tror jeg... jeg kunne ikke se det så godt. Det var bril­ lene jeg la merke til. . . glidd ned av det ene (øret) og de slang liksom fram og tilbake som ... ja, takk.... slikket ham i an­ siktet. . . et øyeblikk trodde jeg han var. . . »(umulig å forstå).

Vi gikk fort ned alle tre (vaktmesteren gapte, kokkene kikket inn fra kjøkkenet, kafeteria-damene i sykepleier-strikkejakkene

392

lente seg over gelenderet) forbi snackbaren, forbi postkontoret der damen med rød parykk på sentralbordet for én gangs skyld hadde lagt bort slumreteppet hun strikket på og posen med spraglete gam. Hun sto i døråpningen, med et krøllet papirlom­ metørkle i hånden, og fulgte oss nysgjerrig med blikket da vi styrtet gjennom gangen og inn i hovedrommet på Fellesbygget. Der sto det en flokk dystre politimenn, sheriffen, skogvokteren, sikkerhetsvakter, en ukjent jente som gråt og noen som tok bil­ der, og alle snakket i munnen på hverandre helt til noen så opp på oss og ropte: - Hei! Dere tre! Kjente ikke dere gutten? Det glimtet i blitzlamper overalt og et virvar av mikrofoner og camcordere ble rettet mot oss. - Hvor lenge hadde dere kjent ham? - ... en episode som har med narkotika å gjøre? - . . . reiste gjennom Europa, er det riktig? Henry førte en hånd over ansiktet, jeg kommer aldri til å glemme hvordan han så ut, hvit som talkum, med svetteperler på overleppen og lyset som glimtet i brilleglassene... - La meg være i fred, mumlet han, grep Camilla i håndleddet og prøvde å bane seg vei gjennom døra. De stimlet sammen for å sperre veien for ham. - . . . har du noen kommentar? - . . . bestevenner? Den svarte snuten på en camcorder ble skjøvet opp i ansiktet på ham. Med en feiende armbevegelse slo Henry den vekk, og den gikk i gulvet med et brak, mens batteriene trillet i alle ret­ ninger. Eieren - en feit fyr med Mets-cap - hylte, i bestyrtelsen bøyde han seg et stykke ned mot gulvet, så spratt han bannende opp som for å huke tak i kragen til Henry, som var på vei ut. Fingrene hans streifet jakka til Henry i ryggen, og Henry snudde seg forbausende raskt. Mannen vek tilbake. Det var rart, men ved første øyekast lot aldri folk til å merke hvor diger Henry var. Kanskje det var på grunn av klærne, som var som en av de treige, men underlig ugjennomskuelige forkledningene fra tegneseriene (hvorfor er det aldri noen som ser at «bokormen» Clark Kent uten brillene sine er Supermann?). Eller kanskje det hang sammen med at han fikk folk til å se. Han hadde den langt mer bemerkelsesver­ dige evnen å gjøre seg selv usynlig - i et rom, i en bil, han hadde

393

virkelig anlegg for å dematerialisere seg etter ønske - og denne gaven var kanskje bare den motsatte av den andre: den plutseli­ ge konsentrasjonen av de omflakkende molekylene hans som med ett fikk den skyggelignende skikkelsen hans til å anta fast form, en skremmende forvandling for tilskueren. Ambulansen hadde kjørt sin vei. Veiene strakte seg glatte og tomme i duskregnet. Agent Davenport skyndte seg opp trappa til Fellesbygget, han gikk med bøyd hode, og de svarte skoene klasket mot den våte marmoren. Da han fikk se oss, stanset han. Bak ham klatret Sciola møysommelig opp de to-tre siste trinne­ ne, og støttet kneet med hånden. Han sto bak Davenport og be­ traktet oss en stund mens han pustet tungt. - Jeg beklager, sa han. Et fly passerte over oss, usynlig over skydekket. - Han er altså død, sa Henry. - Jeg er redd for det. Duren av flyet ble borte i det fuktige, forblåste fjerne. - Hvor lå han? sa Henry til slutt. Han var blek, blek og svett i tinningene, men fullstendig fattet. Stemmen var uttrykksløs. - I skogen, sa Davenport. - Ikke så langt herfra, sa Sciola, og gned knoken mot det hovne øyet. - Fem hundre meter herfra. - Var dere der? Sciola sluttet å gni seg i øyet. - Hva? - Var dere der da de fant ham? - Vi var på Blue Ben og fikk oss litt lunsj, sa Davenport raskt. Han pustet tungt gjennom nesen, og tåken hadde lagt seg som små dråper i den røde piggsveisen. - Vi gikk ned for å ta en titt. Akkurat nå er vi på vei til familien hans. - Vet de det ikke? sa Camilla, etter en sjokkert pause. - Det er ikke det om å gjøre, sa Sciola. Han klappet seg på brystet, fomlet varsomt med lange gule fingre i frakkelomma. - Vi har med en obduksjonsbegjæring til dem. Vi skulle gjeme ha sendt ham ned til laben i Newark og tatt noen prøver. Men i sånne tilfelle som dette her, hånden hans lukket seg om noe, og meget langsomt trakk han fram en krøllete Pall Mall-pakke, - i sånne tilfelle som dette her, er det vanskelig å få familien til å skrive under. Kan ikke si at jeg bebreider dem. Disse menneske­

394

ne har jo allerede ventet en uke, hele familien er samlet, så de har nok lyst til å komme i gang med begravelsen og få det over­ stått . . . - Hva var det som skjedde? sa Henry. - Vet dere det? Sciola rotet etter fyr, fant fyrstikker, og fikk tent sigaretten etter to eller tre forsøk. - Vanskelig å si, sa han, og slapp den brennende fyrstikken. - Han lå på bunnen av et bratt stup med brukken nakke. - Dere tror ikke at han kan ha gjort det selv? Uttrykket til Sciola forandret seg ikke, men en strime røyk snodde seg ut av nesen hans og vitnet på en underfundig måte om forbauselse. - Hvorfor sier du det? - Fordi noen der inne sa det akkurat nå. Han kikket bort på Davenport. - Jeg ville ikke feste lit til de menneskene, gutten min, sa han. - Jeg vet ikke hva politiet kom­ mer til å oppdage, og det kommer til å bli de som avgjør det, for­ står du, men jeg tror ikke kjennelsen de avgir vil lyde på selv­ mord. - Hvorfor ikke? Han blunket fredsommelig til oss, øynene hans var kulerunde og hadde tunge lokk som hos en skilpadde. - Det er ingenting som tyder på det, sa han. - Etter det jeg vet. Sheriffen tror han kanskje var der ute, ikke var varmt nok kledd, det ble dårlig vær, og han fikk det kanskje bare altfor travelt med å komme seg hjem . . . - Og de vet det ikke sikkert, sa Davenport, - men det ser ut til at han kan ha vært beruset. Sciola gjorde en trett, oppgitt bevegelse som så svært itali­ ensk ut. - Selv om han ikke var det, sa han, - var bakken gjør­ mete. Det regnet. Det kan ha vært mørkt for alt vi vet. Ingen sa noe på flere lange øyeblikk. - Hør her, gutten min, sa Sciola, ikke uvennlig. - Det er bare min mening, men spør du meg, så begikk ikke vennen din selv­ mord. Jeg så stedet han falt fra. Buskaset på kanten var helt, du vet. . . han gjorde en svak, knipsende bevegelse ut i luften. - Revet opp, sa Davenport brutalt. - Søle under neglene hans. Da den gutten rutsjet nedover, grep han etter alt han kunne få tak i. - Ingen prøver å fortelle hvordan det skjedde, sa Sciola. 395

- Det eneste jeg sier er at dere ikke skal tro på alt dere hører. Stedet der oppe er farlig, de bør sette opp et gjerde eller noe . . . Kanskje du helst bør sette deg et øyeblikk, eller hva, unge dame? sa han til Camilla som så litt grønn ut. - Det blir colleget som må punge ut uansett, sa Davenport. - På måten den dama i Velferdstjenesten pratet kan jeg allerede se at de prøver å snike seg unna erstatningsansvar. Hvis han drakk seg full på den college-festen. . . Det var et lignende søksmål oppe i Nashua, der jeg er fra, for cirka to år siden. En gutt drakk seg full på en studentersamfunnfest, svimet av i en snøfonn, og de fant ham ikke før plogen kom. Jeg tror nok det hele kommer an på hvor fulle de var og hvor de fikk den siste drinken, men selv om han ikke var full, tar det seg da ganske ille ut for colleget, ikke sant? Gutten er reist på skole, og blir utsatt for et sånt uhell rett på selve campusen? Med all respekt for for­ eldrene, men jeg har møtt dem, og de er typen til å anlegge sak. - Hvordan tror du at det skjedde? sa Henry til Sciola. Det forekom meg ikke særlig klokt å stille denne typen spørs­ mål, især ikke her og nå, men Sciola gliste, og viste tennene i et bredt og nakent flir, som en gammel bikkje eller en pungrotte for mange tenner, misfargede, flekkete. - Jeg? sa han. -Ja. Han sa ikke noe på en stund, bare tok et drag av sigaretten og nikket. - Det spiller ingen rolle hva jeg mener, gutten min, sa han etter en pause. - Dette er ikke en føderal sak. -Hva? - Han mener at det ikke er en føderal sak, sa Davenport skarpt. - Her er det ikke blitt begått noen føderal forbrytelse. Det er det lokale politiet som må ta avgjørelsen. Grunnen til at de i det hele tatt tilkalte oss var på grunn av han gæmingen, dere vet han på bensinstasjonen, og han hadde ikke noe med det å gjøre. Washington faxet over en mengde opplysninger om ham før vi kom. Vil dere vite hva slags gæming han er? Han pleide å sende all slags sprø ting i posten til Anwar Sadat i 1970årene. Avføringsmidler, hundelorter, postordrekataloger med bilder av nakne orientalske damer. Ingen var noe særlig interes­ sert i ham, men da Anwar Sadat ble myrdet i, når var det igjen, i -82, så tok CIA og sjekket opp Hundy og det var de som skaffet oss det materialet vi så. Har aldri vært arrestert eller noe sånt,

596

men sprø som en julekake. Han tar så mange skrullete telefoner til Midt-Østen at regningene hans er oppe i tusenvis av dollar. Jeg så det brevet han skrev til Golda Meir, hvor han kalte henne for sin kjære slektning... Jeg mener, man er nødt til å bli mis­ tenksom når en fyr som ham melder seg. Han virket harmløs nok, var ikke engang ute etter belønningen - vi lot en politi­ mann i sivil tilby ham en falsk sjekk, han ville ikke engang røre den. Men det er med sånne som ham at man virkelig må begyn­ ne å lure. Jeg husker Morris Lee Harden den gangen i 1978, vir­ ket som verdens hyggeligste, reparerte en masse klokker og armbåndsur og ga dem bort til fattige unger, men jeg kommer aldri til å glemme den dagen de gikk ut bak gullsmedsjappa hans med gravemaskinen . . . - De unge menneskene her husker ikke Morris, Harv, sa Sciola, og lot sigaretten falle. - Det var før deres tid. Vi ble stående der en stund eller to til, i en forlegen halvsirkel, og akkurat da det lot til at alle skulle åpne munnen samtidig for å si at nå måtte de nok gå, hørte jeg en underlig, kvalt lyd fra Camilla. Jeg så fortørnet på henne. Hun gråt. Et øyeblikk var det som om ingen visste hva de skulle gjøre. Davenport sendte Henry og meg et forarget blikk, og snudde seg halvveis bort som for å si: dette er helt og holdent deres skyld. Sciola, som blunket med øynene i langsom og dyster bestyr­ telse, strakte ut hånden to ganger for å legge den på armen hen­ nes, og tredje gang han forsøkte fikk de langsomme fingertup­ pene hans endelig kontakt med albuen hennes. - Lille venn, sa han, - kjære deg, skal vi kjøre deg hjem? Det er ingen omvei for oss. Bilen deres - en sånn bil man kunne ventet seg, en svart Ford sedan - sto parkert i bunnen av bakken, i grusområdet bak Forskningsbygget. Camilla gikk foran mellom dem begge. Sciola snakket til henne, like beroligende som til et barn. Vi kunne høre ham over skrittene som knaste, vannet som dryppet og vinden som strøk gjennom træme over oss. - Er broren din hjemme? sa han. - Ja. Han nikket langsomt. - Jeg skal si deg noe, sa han, - jeg liker broren din. Han er en fin gutt. Det er rart, men jeg visste ikke at

597

en gutt og en jente kunne være tvillinger. Visste du det, Harv? sa han over hodet hennes. -Nei. - Ikke jeg heller. Lignet dere mer på hverandre da dere var små? Jeg mener, det er en familielikhet, men dere har ikke en­ gang helt samme hårfarge. Kona har noen slektninger som er tvillinger. Begge ser like ut og begge to jobber i Sosialdeparte­ mentet. Han tok en vennlig pause. - Dere kommer godt ut av det med hverandre, du og broren din, ikke sant? Hun svarte noe helt lavt. Han nikket dystert. - Det var hyggelig, sa han. - Skal vedde på at dere to kan fortelle noen interessante historier. Om ESP og den slags. Slektningene til kona, de drar til sånne tvillingstevner som holdes av og til, og du ville ikke tro de tingene de kommer tilbake og forteller oss. Hvit himmel. Trær som ble visket ut i synsranden, fjellene som ble borte. Hendene mine hang og dinglet fra jakkeermene som om de ikke var mine. Jeg ble aldri vant til måten synsran­ den der bare kunne kunne viske en ut på, og la en stå der mut­ ters alene, uten et holdepunkt i verden, i et ufullstendig drømmelandskap som var som en skisse av den verden en kjente omrisset av et enslig tre i stedet for en klynge med trær, gatelyk­ ter og piper stakk opp uten å henge sammen før lerretet rundt dem ble fylt ut - et amnesi-land, en slags skeiv Himmel der en kan kjenne igjen de gamle landemerkene, men der de står altfor langt fra hverandre, og ikke der de skal stå, og der tomheten som omgir dem gjør dem skremmende. Det lå en gammel sko på asfalten foran lasterampen der ambulansen hadde stått bare for noen få minutter siden. Det var ikke skoen til Bunny. Jeg vet ikke hvem som eide den eller hvordan den hadde havnet der. Det var bare en gammel ten­ nissko som lå på siden. Jeg vet ikke hvorfor jeg husker det nå, eller hvorfor det gjorde sånt inntrykk på meg.

7

Selv om Bunny ikke hadde kjent mange i Hampden, var skolen så liten at nesten alle på en eller annen måte hadde visst om ham, folk kjente navnet hans, kjente ham av utseende, husket klangen i stemmen hans, som jo på mange måter var det mest karakteristiske ved ham. Det er rart, men selv om jeg har et par fotografier av Bunny er det ikke ansiktet, men stemmen, den nå for lengst forsvunne stemmen, som jeg har hatt med meg opp gjennom årene - skjærende, snakkesalig, abnormt høy, ikke lett å glemme når man først hadde hørt den, og i de første dagene etter at han var død, var spisesalene uvanlig stille når de kraftige hestevrinskene ikke lenger ga gjenlyd fra den faste plassen hans ved melkeautomaten. Så det var normalt at han skulle bli savnet, til og med sørget over - for det er tøft når noen dør på en skole som Hampden, der vi alle var så isolert, og så henvist til hverandre. Men jeg ble overrasket over den overdådige oppvisningen av sorg som vel­ tet fram så snart det ble offentlig kjent at han var død. Det vir­ ket ikke bare unødvendig, men ganske skammelig, omstendig­ hetene tatt i betraktning. Ingen hadde virket særlig fortvilet da han forsvant, ikke engang de siste uhyggelige dagene da det vir­ ket som om nyheten, når den kom, måtte bli dårlig, og det virket ikke som om allmennheten hadde betraktet leteaksjonen som noe mer enn et gedigent bryderi. Men nå, da det ble kjent at han var død, ble folk merkelig nok fullstendig ute av seg. Plutselig hadde alle kjent ham, alle var fra seg av sorg, alle kom til å bli nødt til å prøve å klare seg så godt de kunne uten ham. «Det er

399

det han hadde villet.» Det var en setning jeg hørte mange ganger den uken fra folk som overhodet ikke hadde peiling på hva Bunny ville, fra college-ansatte, anonyme gråtekoner, ukjente mennesker som omfavnet hverandre og hulket utenfor spisesa­ lene, fra medlemmene av Kollegiet, som i en defensiv og omhyg­ gelig formulert erklæring uttalte at «i overensstemmelse så vel med Bunny Corcorans enestående sinnelag som med de menneskekjærlige og progressive idealene til Hampden College» ble en stor gave overrakt i hans navn til Foreningen for de amerikans­ ke borgerlige friheter - en organisasjon Bunny uten tvil bare ville ha avskydd, hadde han vært klar over at den eksisterte. Jeg kunne virkelig skrive side opp og side ned om alt det teat­ ralske allmennheten foretok seg i dagene etter Bunnys død. Flagget hang på halv stang. De psykologiske rådgiverne var i be­ redskap tjuefire timer i døgnet. Noen skrullinger fra Statsvitenskapelig avdeling gikk med svarte sørgebånd rundt armen. Det var et forferdelig styr med planting av trær, minnegudstjenester, pengeinnsamlinger og konserter. En førsteårsstudine prøvde å ta livet av seg - av helt andre grunner - ved å spise gif­ tige bær fra en nandinabusk utenfor Musikkbygget, men på en måte hang alt dette sammen med det allmenne hysteriet. I mange dager gikk alle med solbriller. Frank og Jud inntok som vanlig det standpunktet at Livet Må Gå Videre, og gikk rundt med malingboksen og samlet penger til en ølfest som skulle hol­ des til minne om Bunny. Enkelte av de ansatte ved skolen syntes det var smakløst, især fordi Bunnys død hadde rettet offentlig­ hetens oppmerksomhet mot det store antall alkohol-relaterte festligheter på Hampden. Men det prellet av på Frank og Jud. «Han hadde villet at vi skulle feste,» sa de surt, hvilket utvil­ somt ikke var riktig, men så var det det at Velferdstjenesten var livredd Frank og Jud. Fedrene deres var medlemmer på livstid av det faste styret, faren til Frank hadde donert penger til et nytt bibliotek og Juds far hadde bygd Forskningsbygget. Det fantes en teori om at de to ikke kunne bli utvist, og en reprimande fra studieveileder ville ikke hindre dem i å gjøre noe de hadde lyst på. Så ølfesten gikk sin gang, og ble akkurat den smakløse og usammenhengende begivenheten som man kunne tenkt seg men nå går jeg for fort fram. Hampden College hadde alltid en underlig tilbøyelighet til

400

hysteri. Om det nå skyldtes isolasjon, skadefryd eller rett og slett kjedsomhet var menneskene der langt mer godtroende og lette å bevege enn dannede mennesker vanligvis blir regnet for å være, og denne hermetisk lukkede, overopphetede atmosfæren gjorde colleget til en svart petriskål der melodrama og vrangforestillinger trivdes. Jeg husker for eksempel godt den blinde, primitive panikken som oppsto da en student fra Hampden by i spøk star­ tet sivilforsvarets sirener. Noen mente det var et kjernefysisk an­ grep. Mottakerforholdene for TV og radio, som aldri var særlig gode der oppe i fjellet, var tilfeldigvis spesielt dårlige den kvel­ den, og i det etterfølgende stormløpet mot telefonene brøt sent­ ralbordet sammen, og kastet skolen ut i en voldsom og nesten utenkelig panikk. Biler kolliderte på parkeringsplassen. Folk hylte, gråt, ga vekk det de eide, klynget seg sammen i små grup­ per for å få trøst og varme. Noen hippier forskanset seg i Forskningsbygget, i det eneste tilfluktsrommet, og nektet å slippe inn de som ikke kunne ordene til «Sugar Magnolia». Det dannet seg klikker, og av kaoset dukket det fram ledere. Selv om verden faktisk ikke ble lagt øde, hadde alle det helt fantastisk og folk snakket med varme følelser om begivenheten i mange år etterpå. Selv om de på langt nær var så dramatiske, var utslagene av sorgen over Bunny på mange måter et lignende fenomen - en bekreftelse på samhold, et slags formel-uttrykk for hyllest og gru. Å lære det ved å gjøre det er Hampdens motto. Å gå på rapimprovisasjoner og fløytekonserter i friluft ga folk en følelse av usårbarhet og velvære, og de nøt å ha en godkjent unnskyldning for å utveksle mareritt eller bryte sammen offentlig. I en viss be­ tydning var det bare spill, men i Hampden, som satte det kreati­ ve uttrykket høyere enn alt annet, var den slags spill i seg selv et slags arbeid, og folk drev og sørget like alvorlig som små barn av og til leker dystert og gledesløst i liksom-kontorer og butik­ ker. Spesielt hippienes sorgritualer hadde en nærmest antropolo­ gisk betydning. Mens Bunny levde hadde han vært i nesten kon­ stant krig med dem: hippiene sølte til badekaret med batikkfarging og spilte høyt på stereoanleggene sine for å plage ham. Bunny kastet tomme brusbokser på dem og tilkalte Velferden hver gang han trodde de røykte pot. Nå som han var død, mar­ kerte de på en upersonlig og nesten stammelignende måte at

401

han var gått over til et annet plan - de sang, vevde mandalaer, slo på trommer og utførte sine egne uransakelige og mystiske ritualer. Henry stoppet opp og betraktet dem på avstand, mens han hvilte spissen på paraplyen på tåen til skoen med kakifargede gamasjer. - Er «mandala» et pali-ord? spurte jeg ham. Han ristet på hodet. - Nei, sa han. - Sanskrit. Betyr «sirkel». - Så dette her er noe slags hindu-greier? - Ikke nødvendigvis, sa han, og mønstret hippiene fra topp til tå som om de hørte hjemme i en dyrehage. - De har endt opp med å bli forbundet med tantrismen - mandalaene, altså. Tantrismen hadde en slags korrumperende innflytelse på den budd­ histiske indiske gudeverden, selv om elementer fra den naturlig­ vis ble assimilert i og omstrukturert av den buddhistiske tradi­ sjonen, helt til tantrismen, rundt 800 e.Kr., fikk en egen akade­ misk tradisjon - en korrumpert tradisjon, slik jeg ser det, men like fullt en tradisjon. Han stanset og så på en jente med en tamburin, hun snurret svimmelt rundt på plenen. - Men for å svare på spørsmålet ditt, sa han, - tror jeg at mandalaen faktisk har en absolutt respekta­ bel plass i Theravadas historie, og det er den egentlige buddhis­ men. Man finner dem gjengitt i gravhaugene på Ganges-sletten og andre steder så tidlig som i det første århundre e.Kr. Når jeg leser gjennom dette, føler jeg at jeg i visse henseende har gjort Bunny urett. Han var faktisk godt likt. Ingen hadde kjent ham så veldig godt, men det var et underlig trekk ved hans per­ sonlighet at jo mindre man egentlig kjente ham, desto bedre følte man at man gjorde det. Sett på avstand, ga karakteren hans inntrykk av massivitet og helhet som i virkeligheten var like uhåndgripelig som et hologram. På nært hold var han bare støvfnugg og lys, og man kunne stikke hånden tvers gjennom ham. Men hvis man gikk langt nok unna, falt illusjonen på plass igjen, og der var han, i overnaturlig størrelse, han myste mot deg bak de små brillene og glattet på en fuktig hårlokk med den ene hånden. En slik personlighet smuldrer opp hvis man prøver å analyse­ re den. Den kan bare defineres ved hjelp av anekdoten, det til­ feldige møtet eller den overhørte setningen. Folk som ikke

402

hadde snakket med ham en eneste gang, husket plutselig med et stikk i hjertet at de hadde sett ham kaste pinner til en hund eller stjele tulipaner fra hagen til en lærer. «Han angikk sine med­ mennesker,» sa formannen for kollegiet og bøyde seg fram og grep om podiet med begge hender, og skjønt han skulle gjenta nøyaktig den samme setningen, på nøyaktig samme måte, to måneder senere under en minnegudstjeneste for førsteårsstudinen (som hadde lykkes bedre med et skarpt barberblad enn med de giftige bærene), var den, iallfall i Bunnys tilfelle, på en mer­ kelig måte helt sann. Han angikk andre, til og med fremmede mennesker, på en helt uforutsett måte. Det var de som virkelig sørget over ham - eller over den de trodde var ham - med en sorg som ikke var mindre bitter fordi den ikke var fortrolig med ham som var gjenstand for den. Det var dette uvirkelige ved hans personlighet, tegneseriedimensjonen om man vil, som var hemmeligheten ved hans til­ trekningskraft og til sjuende og sist gjorde hans død så sørgelig. Som alle store skuespillere farget han sine omgivelser overalt hvor han gikk; for å kunne forbauses over hans bestandighet ønsket man å se ham i alle slags fremmede situasjoner: Bunny ridende på en kamel, Bunny som barnevakt, Bunny i verdens­ rommet. Nå, i døden, utkrystalliserte denne bestandigheten seg og ble noe helt og holdent annet: han var en god gammel moromann som - med overraskende effekt - var blitt tildelt den tra­ giske rollen. Da snøen endelig smeltet, forsvant den like fort som den hadde kommet. På tjuefire timer var alt borte unntatt noen nydelige skyggefulle flekker i skogen - grener med dryppende hvite blon­ der som laget regnhull i skaren - og de sørpete grå haugene langs veikanten. Plenen foran Fellesbygget strakte seg diger og øde som en slagmark på Napoleons tid: opptråkket, skitten, tilsmusset av fotavtrykk. Det var en underlig, oppsplittet tid. I dagene før begravelsen så vi ikke stort til hverandre. Corcoranene hadde bortført Henry og tatt ham med tilbake til Connecticut. Cloke, som fore­ kom meg å være på nippet til nervøst sammenbrudd, slo seg uoppfordret ned hos Charles og Camilla, hvor han drakk Grolsch-øl i sekspakninger og sovnet på sofaen med tente siga­ 403

retter. Selv var jeg belemret med Judy Poovey og venninnene hennes Tracy og Beth. De kom regelmessig og hentet meg til måltidene («Richard,» pleide Judy å si, mens hun strakte seg over bordet for å klemme hånden min, «du må spise») og resten av tiden var jeg fanget inn av de små arrangementene de planla for meg - drive in-filmer og meksikansk mat, besøk i leiligheten til Tracy der vi drakk margaritas og så på MTV. Selv om jeg ikke hadde noe imot kinobesøkene, var jeg ikke begeistret for den uopphørlige runden med nachos og tequila-drinker. De var helt ville etter noe som het kamikazer, og elsket å farge margaritaene sine i en reddsom metallisk blåfarge. Jeg satte faktisk ofte pris på selskapet deres. Til tross for sine feil og mangler var Judy en vennlig sjel, og hun var så sjefete og pratsom at jeg følte meg underlig trygg sammen med henne. Beth mislikte jeg. Hun var danser, fra Santa Fe, med gummiansikt og et idiotisk fnis og smilehull over hele seg hver gang hun smilte. På Hampden gikk hun for å være litt av en skjønnhet, men jeg kunne ikke fordra den tunge, smiskende måten hun gikk på, og småpikestemmen hennes - jeg syntes den var veldig affektert - som ofte utartet til sutring. Hun hadde også hatt et nervøst sammenbrudd eller to, og av og til, når hun satt i ro, kom det noe stivt over blikket hennes som gjorde meg nervøs. Tracy var fantastisk. Hun var pen, jødisk, hadde et strålende smil og en hang til å kopiere manerene til Mary Tyler Moore, som å omfavne seg selv eller virvle rundt med utstrakte armer. Alle tre røykte en god del, fortalte lange kjedelige historier («Og så ble flyet vårt bare stående på rullebanen i fem timer») og snakket om mennesker jeg ikke kjente. Jeg, den åndsfraværende sørgende, fikk lov til å stirre fredsommelig ut av vinduet. Men av og til ble jeg lei dem, og hvis jeg klaget over å ha vondt i ho­ det eller sa at jeg ville gå og legge meg, forsvant Beth og Tracy med avtalt hast, og der satt jeg da, alene med Judy. Hun mente det godt, antar jeg, men den type trøst hun ønsket å gi fristet meg ikke noe større, og etter ti eller tjue minutter alene med henne var jeg på ny klar for uante mengder margaritaer og MTV hos Tracy. Francis var den eneste av oss som ikke hadde noen forpliktel­ ser og han stakk innom iblant. Av og til var jeg alene når han kom, hvis ikke, satte han seg stivt på skrivebordsstolen min. I

404

beste Henry-stil lot han som om han så på gresk-bøkene mine helt til selv teite Tracy skjønte hintet og gikk. Ikke før var døra lukket og han hørte skrittene i trappa, så lukket han boka over fingeren og bøyde seg fram, urolig og blunkende. Vår største be­ kymring på det tidspunktet var obduksjonen som Bunnys fami­ lie hadde forlangt. Vi ble sjokkert da Henry fra Connecticut fikk gitt oss beskjed om at obduksjon var på gang. Han klarte det ved å snike seg ut av det Corcoranske hjemmet en ettermiddag for å ringe til Francis fra en telefonkiosk, under de blafrende bannerne og de stripete presenningene til en bruktbilhandel, med suset fra en highway i bakgrunnen. Han hadde overhørt Mrs. Corcoran si til Corcoran at alt var best slik, at hvis ikke (og Henry kunne sverge på at han hadde hørt dette helt tydelig) ville de aldri være sikre. Uansett hva man ellers kan si om skyldfølelse, så er det iallfall sikkert at den gir en djevelsk fantasi, og jeg opplevde to eller tre av de verste nettene jeg noensinne har hatt, jeg lå der våken og full, med en grusom tequila-smak i munnen, og bekymret meg for klesfibre, fingeravtrykk og hårstrå. Alt jeg visste om obduk­ sjoner var det jeg hadde sett da «Quincy» gikk i reprise, men av en eller annen grunn falt det meg aldri inn at mine informasjo­ ner kunne være ukorrekte ettersom jeg hadde dem fra et TVshow. Drev de ikke skikkelig research på slikt, hadde de ikke med en rådgivende lege? Jeg satte meg opp, skrudde på lyset, munnen min var farget spøkelsesaktig blå. Da jeg gulpet opp drinkene på badet, hadde de strålende farger, helt klare, en strøm av livlig turkis-syre av samme farge som Blå Jif. Men Henry, som kunne iaktta Corcoranene i deres egne om­ givelser, fant snart ut av hva som foregikk. Francis var så ivrig etter å komme med de glade nyhetene at han ikke engang ventet til Tracy og Judy var gått, men fortalte meg det med én gang, på et gresk med slurvete bøyningsformer, mens søte teite Tracy høylytt undret seg over at vi hadde lyst til å holde skolearbeidet ved like i tider som disse. - Frykt ikke, sa han til meg. - Det er moren. Hun er bekymret for at sønnens vanære har med vin å gjøre. Jeg forsto ikke hva han mente. Ordet for «vanære» (atimia) som han brukte betydde også «tap av borgerrettigheter». - Ati­ mia? gjentok jeg. 405

- Ja. - Men rettigheter er for levende menn, ikke for de døde. - Oimoi, sa han og ristet på hodet. - Å herregud. Nei. Nei. Han kastet litt på kroppen, og knipset med fingrene, mens Judy og Tracy så på med interesse. Det er vanskeligere å føre en samtale på et dødt språk enn man skulle tro. - Det har vært mange rykter, sa han til slutt. - Moren sørger. Ikke over sønnen, la han skyndsomt til da han så jeg skulle til å snakke, -for hun er en ond kvinne. Heller sørger hun over skammen som har rammet hennes slekt. - Hvilken skam er det? - Oinon, sa han utålmodig. - Farmakon. Hun søker å bevise at hans lik ikke inneholder vin (og her brukte han en meget ele­ gant og uoversettelig metafor: bunnfall i hans legemes tomme vinsekk). - Og vær vennlig og fortell hvorfor det bekymrer henne? - Fordi det er snakk blant borgerne. Det er skammelig for en ung mann å dø i beruset tilstand. Det var sant, iallfall med hensyn til sladderen. Mrs. Corco­ ran, som tidligere hadde stilt seg til disposisjon for alle som ville høre på henne, var sint på den lite smigrende stillingen hun nå befant seg i. Tidligere reportasjer hadde beskrevet henne som «velkledd», «frapperende» og familien som «idealfamilien», nå var de blitt erstattet av spydige og vagt anklagende artikler av typen MOR SIER: IKKE MIN GUTT. Selv om det bare var en stakkarslig ølflaske som antydet at det var alkohol med i spillet, og at det overhodet ikke fantes spor etter narkotika, snakket psykologer på kveldsnyhetene om dysfunksjonelle familier, om awisningsfenomenet, og pekte på at barn ofte arvet tilbøyelig­ heten til stoffavhengighet fra foreldrene. Det var et hardt slag. Da Mrs. Corcoran dro fra Hampden, gikk hun gjennom flokken med journalister, de gamle kompisene hennes, med bortvendt blikk og sammenbitte tenner i et strålende hatefullt smil. Naturligvis var det urettferdig. Skulle man tro nyhetene var Bunny den rene prototypen på «stoffmisbruker» eller «vanske­ lig tenåring». Det betydde ikke det grann at alle som kjente ham (oss iberegnet: Bunny var ingen ungdomsforbryter) avviste dette, det betydde ingenting at obduksjonen viste at han bare hadde bittelitt alkohol i blodet og overhodet ingen narkotiske 406

stoffer, ingenting at han ikke engang var tenåring: ryktene som flakset som gribber på himmelen over liket hans - hadde endelig dalt ned og kjørt klørne sine i ham for godt. Et avsnitt som udramatisk redegjorde for resultatene av obduksjonen sto på siste side i Hampden Examiner. Men i college-mytene er han husket som en ravende tenåringsfyllik, i mørklagte rom får førs­ teårsstudentene fortsatt høre om hans ølsupende gjenferd, sam­ men med de som ble halshugd i en bilulykke og tenåringen som hengte seg på loftet i Putnam og alle de øvrige skyggene i rekken med Hampdens døde.

Begravelsen skulle være på onsdag. Mandag morgen fant jeg to konvolutter i posthylla: en fra Henry, den andre fra Julian. Jeg åpnet Julians først. Den var poststemplet New York og var skre­ vet i all hast, med det røde blekket han brukte til å rette greskoppgavene våre. Kjære Richard. Jeg er meget ulykkelig i dag, og det vet jeg at jeg kommer til å være i mange dager fremover. Nyheten om vår venns død har gjort meg meget nedtrykt. Jeg vet ikke om du har prøvd å få tak i meg, jeg har vært bortreist, jeg har ikke vært frisk, jeg tviler på om jeg kommer til å vende tilbake til Hampden før begravelsen Det er meget sørgelig å tenke på at onsdag blir siste gan­ gen vi alle er samlet. Jeg håper brevet mitt vil finne deg sunn og frisk. Det bringer kjærlighet.

Nederst sto forbokstavene hans. Brevet fra Henry, fra Connecticut, var like oppstyltet som et kryptogram fra vestfronten. Kjære Richard, Jeg håper du har det bra. Jeg har nå tilbrakt flere dager hjemme hos Corcoranene. Selv om jeg føler at jeg er til mindre trøst for dem enn de i sin store sorg er klar over, har de latt meg være dem behjelpelig i mange små husholdningssaker. Corcoran har bedt meg skrive til Bunnys venner på sko­

407

len og invitere dem til å tilbringe natten før begravelsen i hans hus. Jeg skjønner det slik at du vil få bo i kjelleren. Hvis du ikke har tenkt å komme, så vær snill og ring Mrs. Corcoran og gi henne beskjed. Jeg ser fram til å møte deg i begravelsen om ikke før, slik jeg håper. Brevet var ikke undertegnet, men i stedet var det et sitat fra Ilia­ den, på gresk. Det var fra den ellevte boka der Odysseus, som er kommet bort fra vennene sine, befinner seg alene i fiendtlig område:

Vær sterk, sier mitt hjerte; jeg er en kriger; jeg har sett verre syn enn dette. Jeg kjørte til Connecticut med Francis. Selv om jeg hadde ventet at tvillingene skulle bli med oss, dro de en dag tidligere med Cloke i stedet - han hadde til alles overraskelse mottatt en per­ sonlig invitasjon fra selveste Mrs. Corcoran. Vi hadde trodd han ikke ville bli bedt i det hele tatt. Etter at Sciola og Davenport hadde huket ham da han forsøkte å rømme fra byen, hadde Mrs. Corcoran til og med nektet å snakke med ham. («Hun vil ikke miste ansikt,» sa Francis.) Iallfall hadde han fått den per­ sonlige innbydelsen, og - formidlet av Henry - var det også kommet invitasjoner til Clokes venner Rooney Wynne og Bram Guemsey. Faktisk hadde Corcoranene invitert ganske mange fra Hamp­ den - hybelbekjentskaper, folk jeg ikke engang visste at Bunny kjente. En jente som het Sophie Dearbold, som jeg kjente litt fra fransktimene, skulle sitte på med Francis og meg. - Hvordan kjente Bunny henne? spurte jeg Francis på vei til hybelhuset hennes. - Jeg tror ikke han gjorde det, ikke godt. Men han var forels­ ket i henne da han var førsteårsstudent. Jeg er sikker på at Marion slett ikke vil like at hun er invitert. Jeg hadde fryktet at kjøreturen skulle bli pinlig, men det var faktisk en fantastisk lettelse å være sammen med en vi ikke

408

kjente. Vi hadde det nesten morsomt, med radioen på og Sophie (brune øyne og dyp stemme) som bøyde seg fram over forsetet med korslagte armer og pratet med oss, og Francis i bedre humør enn jeg hadde opplevd ham på veldig lenge. - Du ligner på Audrey Hepbum, sa han, - vet du det? Hun ga oss mentolsigaretter og kanel-tyggegummikuler, og fortalte morsomme historier. Jeg lo og så ut av vinduet og håpet vi skulle overse avkjøringen til Corcorans hus. Jeg hadde aldri vært i Connecticut i mitt liv. Jeg hadde heller aldri vært i en be­ gravelse. Shady Brook lå på en smal vei som svingte skarpt av fra mo­ torveien og slynget seg av gårde i flere mil, over broer, forbi dyr­ ket mark og hestebeiter og åkre. Etter en stund ble de duvende engene til en golfbane. SHADY BROOK COUNTRY CLUB kunngjorde de innbrente bokstavene på treskiltet som hang og dinglet utenfor klubbhuset i imitert tudor-stil. Så dukket bolig­ husene opp - de var store og pene, det var langt mellom dem, og hvert hus var utstyrt med mellom tjue og tretti mål tomt. Stedet var som en labyrint. Francis så etter gatenumre på postkassene, snoket seg fram til det ene falske sporet etter det andre, og rygget ut igjen mens han bannet og det skrapte i girene. Det var ingen skilt og tilsynelatende ingen logikk i husnumrene, så etter at vi hadde famlet rundt i blinde i en halvtimes tid, begynte jeg å håpe at vi aldri kom til å finne fram, at vi bare kunne snu og ha en koselig kjøretur tilbake til Hampden. Men naturligvis fant vi fram. Det lå for enden av en egen blindgate, og var et stort moderne hus av den «arkitekt»-tegnede typen, et bleket sedertre-hus i flere plan, med pinlig nakne asymmetriske terrasser. På gårdsplassen var det lagt svart grus, og det var overhodet ikke noe grønt bortsett fra noen få gingkotrær i postmoderne kar, som sto i dramatisk avstand fra hver­ andre. - Jøss, sa Sophie, ekte Hampden-jente, alltid pliktoppfyllen­ de i sin hyllest til det nye. Jeg så bort på Francis, som trakk på skuldrene. - Moren hans liker moderne arkitektur, sa han. Jeg hadde aldri sett mannen som åpnet døra, men med en kvalm

409

drømmeaktig følelse kjente jeg ham igjen med én gang. Han var svær og rød i ansiktet, med et tungt hakeparti og stort hvitt hår. Et øyeblikk stirret han på oss, og den lille munnen hans åpnet seg i en stram rund o. Så sprang han overraskende gutteaktig og kvikt fram, og grep hånden til Francis. - Javel, sa han. - Javel, javel, javel. Stemmen hans var nasal og snakkesalig, som stemmen til Bunny. - Det er jo gamle Rødtopp. Hvordan har du det, gutten min? - Ganske bra, sa Francis, og jeg ble litt forbauset over dybden og varmen i stemmen hans da han svarte, og kraften som han gjengjeldte håndtrykket med. Corcoran kastet en tung arm om halsen hans og trakk ham tett inntil seg. - Dette er gutten min, sa han til Sophie og meg, og strakte seg opp og rusket Francis i håret. - Alle brødrene mine var rødhårete, og av alle guttene mine er det ikke en eneste skikkelig rødhåring i hele gjengen. Fatter det ikke. Hvem er du, jenta mi? sa han til Sophie, frigjorde armen og rakte henne hån­ den. - Hei. Jeg er Sophie Dearbold. - Jaha, du var virkelig noe for øyet. Er hun ikke søt, gutter? Du er din tante Jean opp av dage, skatten min. - Hva? sa Sophie etter en forvirret pause. - Joda, tanten din, jenta mi. Søsteren til faren din. Søte Jean Lickfold som vant damenes golftumering på klubben i fjor. - Nei. Dearbold. - Dearfold. Det var da rart. Jeg kjenner ingen Dearfold på disse kanter. Nå kjente jeg en gang en fyr som het Breedlow, men det må ha vært, la meg se, tyve år siden. Han var forret­ ningsmann. De sier han underslo fem raske millioner dollar fra kompanjongen sin. - Jeg er ikke herfra. Han så litt forbauset på henne, på en måte som minnet om Bunny. - Nei? sa han. - Nei. - Ikke fra Shady Brook? Han sa det som om han nesten ikke kunne tro det. - Nei. - Hvor er du fra da, jenta mi? Greenwich?

410

- Detroit. - Gud velsigne deg. Å ha kommet hele den lange veien. Sophie smilte, ristet på hodet og begynte å forklare da Corco­ ran absolutt uten forvarsel slo armene om henne og brast i gråt. Vi ble stive av skrekk. Over skulderen hans som steg og sank var øynene til Sophie kulerunde og like skremte som om han hadde stukket en kniv i henne. - Å kjære, søte deg, klaget han, med ansiktet begravd inn mot halsen hennes. - Jenta mi, hvordan skal vi kunne fortsette uten ham? - Kom igjen, Corcoran, sa Francis og nappet i ermet hans. - Vi var så veldig glad i ham, jenta mi, hulket Corcoran. - For det var vi. Han var glad i deg også. Det hadde han villet at du skulle vite. Du vet det, ikke sant, kjære deg? - Corcoran, sa Francis, grep tak i skulderen hans og ristet ham hardt. - Corcoran. Han snudde seg og falt hulkende inn mot Francis. Jeg løp over til den andre siden og klarte å få armen hans rundt halsen min. Knærne hans sviktet, han trakk meg nesten over ende, men Francis og jeg, som sjanglet under vekten hans, klarte på en måte å stable ham på beina. Sammen lempet vi ham inn og tråklet oss ned gangen med ham (- Å helvete, hørte jeg Sophie mumle, - helvete.) og fikk buksert ham ned i en stol. Han gråt fremdeles. Ansiktet hans var rødfiolett. Da jeg bøyde meg for å løsne snippen hans, grep han meg i håndleddet. - Borte, jamret han og så meg rett inn i øynene. - Ungen min. Blikket hans - hjelpeløst og vilt - traff meg som en kølle. Plut­ selig og egentlig for første gang slo den bitre og ugjenkallelige sannheten ned i meg, ondskapen i det vi hadde gjort. Det var som å løpe i full fart inn i en murvegg. Jeg slapp snippen hans, og kjente meg fullstendig hjelpeløs. Jeg hadde lyst til å dø. - Å herregud, mumlet jeg. - Gud hjelpe meg, jeg er så lei meg. . . Jeg kjente et kraftig spark i ankelen. Det var Francis. Han var kritthvit i ansiktet. En smertefull stripe med lys splintret synet mitt. Jeg klamret meg til baksiden av stolen, lukket øynene og så en lysende rød­ farge mens den rytmiske lyden av hulkene hans hamret igjen og igjen, som slagene fra en kølle. Så stoppet de helt plutselig. Alt ble stille. Jeg åpnet øynene. 411

Corcoran - noen siste tårer trillet fremdeles nedover kinnene hans, men for øvrig så han fattet ut - betraktet interessert en spanielvalp som gnagde stjålent på skotuppen hans. - Jennie, sa han strengt. - Slem pike. Tok ikke mamma deg ut? Hø? Med en kurrende spedbamslyd bøyde han seg og tok opp den vesle hunden - beina padlet rasende i løse luften - og bar den ut av rommet. - Så, ut med deg, hørte jeg ham si lett henkastet. - Forsvinn. Det knirket i en nettingdør et sted. Et øyeblikk senere var han tilbake: Nå var han rolig, og smilte bredt, som en mønsterpappa i en annonse. - Har ungdommen lyst på en øl? sa han. Vi var helt ute av oss. Ingen svarte. Skjelven og askegrå stirret jeg på ham. - Kom igjen, alle sammen, sa han og blunket. - Ingen liebha­ bere? Endelig renset Francis halsen med en raspende lyd. - Å, jo, jeg tror det hadde smakt med en øl. Det ble en pause. - Det tror jeg også, sa Sophie. - Tre? sa Corcoran gemyttlig til meg og rakte tre fingre i været. Jeg beveget munnen, men det kom ikke noen lyd ut av den. Han la hodet til siden, som om han ville se på meg med det gode øyet sitt. - Jeg tror ikke vi har truffet hverandre, gutten min, har vi vel? Jeg ristet på hodet. - MacDonald Corcoran, sa han, bøyde seg fram og rakte meg hånden. - Mack blant venner. Jeg mumlet navnet mitt. - Hva var det du sa? sa han muntert og la den ene hånden bak øret. Jeg gjentok det, høyere denne gangen. - Jaha! Så det er du som kommer fra California! Hvor er brunfargen din, gutt? Han lo høyt av sin egen vits og gikk for å hente ølet. Jeg satte meg, utslitt og nærmest kvalm. Vi var i et overdi­ mensjonert rom, av den typen man ser i interiør-magasiner, 412

høyt og loftlignende, med takvinduer og en gråsteinpeis, stoler trukket i hvitt skinn, et nyreformet salongbord - moderne, dyre italienske greier. Langs bakveggen var en lang premiemonter i glass full av pokaler, sløyfer, skole- og idrettsminner. Faretruen­ de nær denne monteren sto flere store begravelseskranser som sammen med trofeene ga dette hjørnet av rommet et slags preg av veddeløpsbane. - Det er et vakkert rom, sa Sophie. Stemmen hennes ga gjen­ lyd blant de skarpe flatene og det bonede gulvet. - Jamen, takk skal du ha, jenta mi, sa Corcoran fra kjøkkenet. - Vi var i House Beautiful i fjor, og i Hjemme-innredningsseksjonen av Times året før det igjen. Ikke akkurat hva jeg ville valgt selv, men Kathy er interiørarkitekten i familien, vet du. Det ringte på døra. Vi så på hverandre. Så ringte det igjen, to melodiske klokketoner, og fra baksiden av huset kom Mrs. Cor­ coran klaprende gjennom rommet og forbi oss uten et ord eller et blikk. - Henry, ropte hun. - Gjestene dine er kommet. Så åpnet hun utgangsdøra. - Hei, sa hun til budet som sto utenfor. - Hvem av dem er du? Er du fra Solefall Blomster? - Ja. Bare skriv under her. - Vent nå et øyeblikk. Jeg ringte til dere tidligere. Jeg vil vite hvorfor dere leverte alle de kransene her mens jeg var ute i dag tidlig. - Jeg har ikke levert dem. Jeg har akkurat begynt på skiftet mitt. - Du jobber for Solefall Blomster, gjør du ikke? - Jo. Jeg syntes synd på ham. Han var i tenårene, og hadde klatter med kjøttfarget Clearasil smurt utover ansiktet. - Jeg ba helt spesielt om at bare blomsteroppsatsene og potte­ plantene skulle sendes hit. Alle kransene skulle vært nede på begravelsesbyrået. - Jeg beklager. Kan du ikke ringe til bestyreren eller. . . - Jeg er redd du ikke skjønner. Jeg vil ikke ha de kransene i huset mitt. Jeg vil at du skal ta dem rett inn i varebilen din og bringe dem til begravelsesbyrået. Og ikke prøv på å gi meg den der, heller, sa hun da han rakte opp en grell krans med røde og gule nelliker. - Bare si hvem den er fra. 413

Gutten myste mot budblokken. - «Med vår medfølelse. Ro­ bert Bartle og frue.» - Åh, sa Corcoran, som var vendt tilbake med ølet. Han holdt klønete om flaskene med begge hender, uten brett. - Er den fra Betty og Bob? Mrs. Corcoran lot som hun ikke hørte ham. - Jeg tror du kan sette i gang og bære inn de bregnene, sa hun til budet, og så med vemmelse på de staniol-innpakkede pottene. Etter at han var gått, begynte Mrs. Corcoran å inspisere breg­ nene. Hun løftet opp løvet for å se etter vissent bladverk, gjorde notater på baksiden av konvolutter med en liten blyant i sølv. Til mannen sin sa hun: - Så du den kransen som Bartles har sendt? - Var det ikke pent av dem. - Nei, jeg synes faktisk ikke at det passer seg for en underord­ net å sende noe slikt. Jeg lurer på om Bob har tenkt å be deg om lønnspålegg? - Nå da, skatt. - Og så disse plantene da, sa hun, og stakk pekefingeren ned i jorda. - Den St.Paulien er nesten død. Louise ville blitt ydmyket hadde hun visst det. - Det er tanken som teiler. - Jeg vet det, men likevel, er det noe jeg har lært av dette, er det at jeg aldri skal bestille blomster fra Solefall Blomster igjen. Alt som er kommet fra Tinas Blomsterland er så mye finere. Francis, sa hun i den samme likeglade tonen uten å se opp. - Du har ikke vært og besøkt oss siden sist påske. Francis tok en slurk av ølet. - Å jeg har hatt det fint, sa han teatralsk. - Hvordan har du det? Hun sukket og ristet på hodet. - Det har vært forferdelig tungt, sa hun. - Vi prøver alle sammen å ta én dag av gangen. Jeg har aldri før forstått hvor vanskelig det kan være for foreldre bare å slippe taket og. . . Henry, er det deg? sa hun skarpt da hun hørte en tassende lyd borte ved trappa. En pause. - Nei, mamma, bare meg. - Gå og finn ham, Pat, og be ham komme ned hit, sa hun. Så snudde hun seg til Francis igjen. - Vi fikk en vakker bukett påskeliljer fra din mor i dag tidlig, sa hun til ham. - Hvordan har hun det? 414

- Jo, hun har det bra. Hun er i byen nå. Hun ble virkelig sjok­ kert, la han forlegent til, - da hun fikk høre om Bunny. (Francis hadde fortalt meg at hun var blitt hysterisk i telefonen og hadde måttet gå og ta en tablett.) - Hun er slikt et deilig menneske, sa Mrs. Corcoran søtt. - Jeg ble så lei meg da jeg hørte at hun var blitt lagt inn på Betty FordSentret. - Hun var der bare i et par dager, sa Francis. Hun så forbauset ut. - Å, kom hun seg så fort? Jeg har alltid hørt at det er et utmerket sted. Francis kremtet. - Jo, men hun dro nå dit mest for å hvile seg. Det er det ganske mange som gjør, vet du. Mrs. Corcoran så overrasket ut. - Å, du har vel ikke noe imot å snakke om det? sa hun. - Det tror jeg ikke du bør ha. Jeg synes det er meget moderne av din mor å innse at hun trengte hjelp. Det er ikke så lenge siden man rett og slett ikke innrømmet at man hadde den slags problemer. Da jeg var ung. . . - Jaså, ser man det, når man snakker om solen, sa Corcoran med rungende røst. Henry kom ned trappa i mørk dress og med stive avmålte skritt. Francis reiste seg. Det gjorde jeg også. Han lot som han ikke så oss. - Kom inn her, gutten min, sa Corcoran. - Ta deg en pinne. - Nei takk, sa Henry. På nært hold ble jeg forskrekket over å se hvor blek han var. Ansiktet hans var blyfarget og det var svetteperler på pannen hans. - Hva har dere gutter gjort der oppe i hele ettermiddag? sa Corcoran med isbiter i munnen. Henry blunket med øynene. - Hø? sa Corcoran vennlig. - Sett på blader med nakne jen­ ter? Bygd dere en amatørradio? Henry førte en hånd - som jeg kunne se var litt skjelven over pannen. - Jeg har sittet og lest, sa han. - Lest? sa Corcoran som om han aldri hadde hørt om noe slikt. -Ja. - Hva da? Noe bra? 415

- Upanishadene. - Jøsses så smart du må være. Du vet, jeg har en hel hylle full av bøker i kjelleren hvis du har lyst til å ta en titt. Har til og med et par gamle Perry Mason. De er riktig gode. Akkurat som TVserien, bortsett fra at Perry driver litt erotikk med Della og av og til sier «fanden» og sånne greier. Mrs. Corcoran kremtet. - Henry, sa hun glatt, og strakte ut hånden etter drinken. - Jeg er sikker på at de unge menneskene gjeme vil se hvor de skal sove. Kanskje de har bagasje i bilen. - Greit. - Se etter at det er nok vaskekluter og håndklær på badet nede. Hvis ikke, får du ta noen fra klesskapet i gangen. Henry nikket, men før han kunne svare, kom plutselig Corco­ ran opp bak ham. - Den gutten der, sa han og dunket ham i ryg­ gen - jeg så at nakken til Henry ble stram og at han bet seg i underleppen - er helt enestående. Er han ikke helt super, Kathy? - Han har absolutt vært til god hjelp, sa Mrs. Corcoran kjø­ lig- Det kan du banne på. Jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten ham denne uken. Dere ungdommer, sa Corcoran, mens den ene hånden hans hvilte tungt på skulderen til Henry, - kan bare håpe på å få en venn som ham. Sånne treffer man ikke på hver dag. Nei sannelig om man gjør. Jeg kommer aldri til å glemme det, det var den første kvelden Bunny var i Hampden, så ringte han til meg. «Pappa,» sa han til meg, «du skulle se den skrullin­ gen jeg må dele rom med.» «Hold ut, gutten min,» sa jeg, «gi ham en sjanse,» og før jeg visste ordet av det var det Henry meg her og Henry meg der, og han skiftet hovedfag fra hva det nå var han drev med til gammelgresk. Stakk av gårde til Italia. Glad som en fisk. Han fikk tårer i øynene. - Det beviser det, sa han og ristet skulderen til Henry med en slags røff hengivenhet. - Du skal aldri skue hunden på hårene. Gode gamle Henry her ser kan­ skje ut som en skikkelig stivpinn, men finere fyr enn ham finnes ikke. Faktisk var det vel omtrent siste gangen jeg snakket med gamle Bunny at han var helt oppskjørtet fordi han skulle dra av gårde til Frankrike med den karen her til sommeren . . . 416

- Så da, Mack, sa Mrs. Corcoran. Men det var for sent. Han gråt igjen. Det var ikke fullt så ille som første gangen, men det var ille nok. Han slo armene om Henry og hulket på jakkeslaget hans mens Henry bare sto der og stirret ut i det fjerne med en uhygge­ lig og stoisk ro. Alle var pinlig berørt. Mrs. Corcoran begynte å plukke på potteplantene og jeg så ned i fanget mitt med brennende ører, da det smalt i en dør og to unge menn kom slentrende inn i den store, høyloftete gangen. Det var ikke et øyeblikk mulig å ta feil av hvem de var. De hadde lyset i ryggen, og jeg kunne ikke se noen av dem helt klart, men de lo og snakket og, å herregud, jeg kjente et plutselig stikk i hjertet ved ekkoet av Bunny som klang - skurrende, spottende, rungende - gjennom latteren deres. De overså farens tårer og marsjerte rett opp til ham. - Hei, pappa, sa den eldste. Han hadde krøllete hår, var rundt de tretti, og var veldig lik Bunny av utseende. En liten unge med en rød skyggelue det sto Red Sox på var anbrakt på hoften hans. Den andre broren - han hadde fregner og var tynnere, var litt for solbrent og hadde svarte ringer under de blå øynene - tok tak i barnet. - Her, sa han. - Gå og si goddag til bestefar. Corcoran holdt øyeblikkelig opp å gråte, midt i et hulk, han holdt ungen høyt opp i luften og så tilbedende på den. - Der har vi verdensmesteren! ropte han. - Har du vært ute og kjørt bil med pappa og onkel Brady, Champion? - Vi tok ham med til McDonald’s, sa Brady. - Ga ham en stor burger. Corcoran gjorde en beundrende grimase. - Spiste du opp alt sammen? spurte han ungen. - Hele den store burgeren? - Si ja, kurret barnets far. - Ja, bestefar. - Det er bare tull, Ted, sa Brady og lo. - Han spiste ingenting av den. - Men han fikk en premie i esken til burgeren, ikke sant vel? Ikke sant vel? Hø? - Få se, sa Corcoran og strevde med å lirke bort fingrene til ungen. - Henry, sa Mrs. Corcoran, - kanskje du vil hjelpe den unge damen med veskene hennes og vise henne rommet hennes. Brady, du kan ta med guttene ned. 417

Corcoran hadde klart å ta premien - et plastfly - fra ungen og fikk det til å fly fram og tilbake. - Se! sa han i en tone av dyp ærefrykt. - Ettersom det bare er for en natt, sa Mrs. Corcoran til oss, - er jeg sikker på at ingen av dere har noe imot å dele rom. Da vi gikk ut sammen med Brady, dumpet Corcoran ungen ned på teppet foran peisen og rullet rundt med ham og kilte ham. Hele veien ned trappa kunne jeg høre ungen rope høyt i skrekkblandet fryd. Vi skulle bo i kjelleretasjen. Langs den ene ytterveggen, ved siden av pingpong- og biljard-bordene, var det slått opp flere feltsenger, og i hjørnet var det en haug med soveposer. - Er det ikke horribelt, sa Francis med én gang vi var alene. - Det er bare for en natt. - Jeg får ikke sove sammen med mange mennesker. Jeg kom­ mer til å være oppe i hele natt. Jeg satte meg på en av sengene. Rommet luktet fuktig og ubrukt, og lyset fra lampen over biljardbordet var grønnaktig og deprimerende. - Det er støvete også, sa Francis. - Kanskje vi rett og slett skulle stikke og sjekke inn på et hotell. Han snufset høylytt og klaget over støvet mens han lette etter et askebeger. For min del kunne det ha sivet inn dødelig radon i rommet, det gjorde meg ingenting. Det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg, i himmelens og en barmhjertig Guds navn, skulle klare å komme meg gjennom timene som lå foran meg. Vi hadde bare vært der i tjue minutter og jeg følte allerede trang til å skyte meg. Han holdt fremdeles på med å klage og jeg var fremdeles nedsunket i fortvilelse da Camilla kom ned. Hun hadde på seg svarte øreringer, sko i semsket skinn og en smart tettsittende svart fløyelsdress. - Hei, sa Francis og rakte henne en sigarett. - La oss sjekke inn på Ramada Inn. Idet hun plasserte sigaretten mellom de tørre leppene sine, innså jeg hvor mye jeg hadde savnet henne de siste par dagene. - Å, dere har det ikke så verst, sa hun. -1 natt måtte jeg sove med Marion.

418

- I samme rom? - I samme seng. Francis sperret opp øynene i beundring og skrekk. - Det er ikke sant? Det må jeg si. Det er for jævlig, sa han med lav, ærbødig stemme. - Charles er oppe hos henne nå. Hun er hysterisk fordi noen har bedt den stakkars jenta som kom hit sammen med dere. - Hvor er Henry? - Har dere ikke sett ham ennå? - Jeg har sett ham. Jeg har ikke snakket med ham. Hun blåste ut en røyksky. - Hvordan virket han på deg? - Jeg har sett ham i bedre form. Hvorfor? - Fordi han er syk. Den hodepinen hans. - En av de virkelig ille? - Han sier så. Francis så på henne med vantro. - Hvordan kan han være oppegående da? - Jeg vet ikke. Han er helt neddopet. Han har tablettene sine og har tatt dem i dagevis. - Jamen, hvor er han nå? Hvorfor ligger han ikke til sengs? - Jeg vet ikke. Mrs. Corcoran har akkurat sendt ham ned til Cumberland Farms for å skaffe en liter melk til den ekle ungen. - Er han i stand til å kjøre? - Jeg har ikke peiling. - Francis, sa jeg, - sigaretten din. Han hoppet opp, grep tak i den for fort og brente seg på fing­ rene. Han hadde lagt den på kanten av biljardbordet og gloen hadde brent seg inn i treverket, en svart flekk spredte seg over lakken. - Gutter? Mrs. Corcoran ropte fra øverst i trappa. - Gutter? Er det i orden at jeg kommer ned og sjekker termostaten? - Fort, hvisket Camilla og stumpet sigaretten. - Vi får egent­ lig ikke lov til å røyke her nede. - Hvem er det som er der nede? sa Mrs. Corcoran skarpt. - Er det noe som brenner? - Neida, sa Francis, gned på den brente flekken og skyndte seg å gjemme sigarettstumpen idet hun kom ned trappa.

Det var en av de verste kveldene i mitt liv. Huset var fullt av

419

mennesker og timene gikk i en forferdelig skiftende tåke av slektninger, naboer, skrikende unger, fat med lokk på, blok­ kerte innkjørsler, kimende telefoner, skarpe lys, fremmede an­ sikter, pinlige samtaler. En sjofel fyr med harde ansiktstrekk holdt meg fanget i et hjørne i timevis, mens han skrøt av ølturneringer og forretninger i Chicago og Nashville og Kansas City helt til jeg endelig unnskyldte meg og låste meg inn på et bade­ værelse i annen etasje, uten å bry meg om en fremmed smårol­ ling som dunket i døra og kom med ynkelige rop og gråtende bønnfalt meg om å få slippe inn. Middagen ble servert klokken sju, en uappetittlig sammen­ blanding av gourmet catering - orzosalat, and i Campari, miniatyrgåseleverterter - og mat som naboene hadde laget: tunfiskgryter, geleer i Tupperware, og en skrekkelig dessert som het «kokokake» og som jeg ikke engang har ord for å beskrive. Folk vandret rundt med papptallerkener. Ute var det mørkt og det regnet. Hugh Corcoran gikk rundt i skjorteermene med en flaske og frisket opp drinkene, albuet seg fram gjennom den mørke mumlende mengden. Han gikk forbi meg uten et blikk. Av alle brødrene var det han som lignet mest på Bunny (Bunnys død var begynt å virke som en slags grufull genereringsprosess, det dukket opp nye Bunnyer overalt hvor jeg så, det kom Bunnyer rett ut av veggen), og det var nærmest som å kaste et blikk inn i framtiden og se hvordan Bunny ville ha sett ut som trettifemåring, akkurat som at det å ta en titt på faren var som å se ham seksti år gammel. Jeg kjente ham og han kjente ikke meg. Jeg hadde en sterk, nesten uimotståelig trang til å ta ham i ar­ men, si noe til ham, hva visste jeg ikke, bare for å se ham rynke pannen brått på den måten jeg kjente så godt, og se det overras­ kede uttrykket i det naive slørete blikket. Det var jeg som drepte den gamle pantelånersken og hennes søster Lizaveta med en øks og ranet dem. Latter, svimmelhet. Det kom stadig fremmede mennesker bort og snakket til meg. Jeg kom meg unna en av Bunnys tenåringsfettere - som, da han hørte at jeg var fra California, hadde begynt å stille meg en masse innviklede spørsmål om surfing og kavet meg gjennom den kaotiske mengden. Da fant jeg Henry. Han sto for seg selv foran noen glassdører, med ryggen mot rommet, og røykte en sigarett. 420

Jeg ble stående ved siden av ham. Han verken så på meg eller sa noe. Dørene vendte ut mot en naken, flombelyst terrasse svart grus, ligusterbusker i betongumer, en statue som lå kunst­ ferdig knust i hvite biter på bakken. Regnet falt på skrå i lysene som var vinklet slik at de skulle kaste lange dramatiske skygger. Virkningen var moteriktig, etter atombomben-stil, men samti­ dig fordums, som en pimpsteindekket gårdsplass fra Pompeii. - Dette er den styggeste hagen jeg noensinne har sett, sa jeg. - Ja, sa Henry. Han var meget blek. - Sten og aske. Bak oss sto det mennesker og snakket og lo. Gjennom det regnvåte vinduet fikk lysene et mønster av smådråper til å piple nedover ansiktet hans. - Kanskje du burde legge deg nedpå, sa jeg etter en stund. Han bet seg i leppen. Asken på sigaretten hans var cirka tre centimeter lang. - Jeg har ikke mer medisin igjen, sa han. Jeg så på ham. - Klarer du deg? - Det blir jeg vel pent nødt til, antar jeg? sa han uten å bevege seg. Camilla låste døra til badet bak oss og vi la oss begge ned på alle fire og begynte å rote rundt f kaoset av medisinflasker under vasken. - «Ved høyt blodtrykk», leste hun. -Nei. - «Ved astma». Det banket på døra. - Det er opptatt, skrek jeg. Hodet til Camilla var klemt helt inn i skapet ved siden av rørene, slik at bakenden hennes stakk ut. Jeg kunne høre at det klirret i medisinflasker. - «Indre øre»? sa hun med dempet stemme. «En kapsel to ganger daglig»? - Få se. Hun ga meg noe antibiotika som var minst ti år gammelt. - Nei, det går ikke, sa jeg og kom nærmere. - Du ser ikke noe som er på engangs-resept? Fra en tannlege kanskje? - Nei. - «Kan forårsake søvnighet»? «Bilkjøring og tungt maskinar­ beid frarådes»? Igjen banket noen på døra og vred håndtaket rundt. Jeg ban-

421

ket tilbake, så strakte jeg meg opp og skrudde på begge kranene for fullt. Vi fant ikke noe særlig. Hvis Henry hadde lidd av allergi-utslett, høysnue, revmatisme eller øyebetennelse ville vi hatt flaks, men det eneste smertestillende middelet de hadde var Excedrin. I ren og skjær fortvilelse tok jeg en håndfull, og to ubestemme­ lige kapsler som hadde en advarsel mot søvnighet, men som jeg mistenkte for å være antihistamin. Jeg trodde at vår mystiske gjest var gått, men da jeg våget meg ut ble jeg ubehagelig overrasket over å finne Cloke som lusket utenfor. Han sendte meg et blikk fullt av forakt, men begynte i stedet å glane da Camilla - hun hadde bustete hår og trakk i skjørtet sitt - kom ut etter meg. Hvis hun ble overrasket over å se ham, viste hun det ikke. - Å hei, sa hun til ham, og bøyde seg for å børste støvet av knærne. - Hei. Han så bort på en utstudert, henkastet måte. Vi visste alle sammen at Cloke var ganske interessert i henne, men selv om han ikke hadde vært det, var ikke Camilla den typen jente man skulle forvente hadde intime stevnemøter på et låst bade­ værelse. Hun gikk raskt forbi oss ned trappa. Jeg begynte også å gå ned, men Cloke hostet på en talende måte, så jeg snudde meg. Han sto lent mot veggen og så på meg som om han hadde gjennomskuet meg fra den dagen jeg ble født. - Jaså, sa han. Skjorten hans var ustrøket og skjorteflakene hang ut, og selv om øynene hans var røde, visste jeg ikke om han var stein eller bare trett. - Hvordan går det? Jeg stoppet ved trappa. Camilla var kommet helt ned, utenfor hørevidde. - Det går greit, sa jeg. - Fortell. - Hva da? - Best ikke å la Kathy overraske dere mens dere knuller på badet hennes. Hun vil få dere til å gå til fots til busstasjonen. Tonen hans var nøytral. Det var likevel noe som minnet meg om historien med kjæresten til Mona uken før. Imidlertid ut­ gjorde Cloke en minimal eller ingen fysisk trussel, og hadde problemer nok selv. - Hør her, sa jeg, - du har nok misforstått. - Det gjør ikke meg noe. Jeg bare sier fra.

422

- Ja, men nå sier/eg fra til deg. Du kan tro det eller ei, det er ikke min business. Cloke fisket dovent i lomma si, og fant fram en så krøllete og flatklemt Marlboro-pakke at det ikke virket mulig at det kunne være en sigarett i den. Han sa. - Jeg trodde nok hun hadde en eller annen. - Herregud. Han trakk på skuldrene. - Det raker ikke meg, sa han, trakk ut en krokete sigarett og krøllet den tomme pakken sammen. - Folk på skolen var plagsomme, så jeg overnattet på sofaen de­ res før vi kom ned hit. Jeg har hørt henne snakke i telefonen. - Og hva har hun sagt? - Å ikke noe, men når noen hvisker sånn klokken to eller tre om morgenen, begynner man å lure. Han smilte trist. - Jeg antar at hun tror jeg sov som en stein, men for å si det som sant er har jeg ikke sovet så veldig godt. . . Greit, sa han da jeg ikke svarte. - Du aner ikke noe om det. - Jeg gjør ikke det. - Sikkert. - Jeg gjør virkelig ikke det. - Hva var det dere drev med der inne da? Jeg så på ham et øyeblikk, og så tok jeg ut en håndfull tablet­ ter og holdt dem fram i den åpne hånden min. Han bøyde seg fram med rynkede øyebryn, og så ble plutselig de omtåkete øynene hans intelligente og våkne. Han valgte en kapsel og holdt den forretningsmessig opp mot lyset. - Hva er det? sa han. - Vet du det? - Sudafed, sa jeg. - Ikke bry deg. Det er ikke noe der inne. Han klukklo. - Vet du hvorfor? sa han og så på meg med ekte vennlighet for første gang. - Det er fordi dere leter på feil sted. - Hva? Han kikket over skulderen. - Ned gangen. Ved soverommet til foreldrene. Jeg ville ha fortalt deg det hadde du spurt. Jeg var forbløffet. - Hvordan vet du det? Han la kapselen i lomma og så forbauset på meg. - Jeg er så godt som vokst opp her i huset, sa han. - Gamle Kathy bruker omtrent seksten forskjellige typer dop. Jeg så meg tilbake på den lukkede døra til foreldrenes sove­ værelse. 423

- Nei, sa han. - Ikke nå. - Hvorfor ikke? - Bestemoren til Bunny. Hun må legge seg nedpå når hun har spist. Vi går opp senere.

Nede sto det litt bedre til, men ikke mye. Camilla var ikke å se noen steder. Charles kjedet seg og var full. Han sto med ryggen mot et hjørne og holdt et glass mot tinningen mens en tårevåt Marion pratet som en foss - hun hadde trukket håret bort fra ansiktet og festet det med en av de redselsfulle sossete spennene fra Talbots-katalogen. Jeg hadde ikke hatt en sjanse til å snakke med ham fordi hun hadde fulgt etter ham som en skygge nesten helt siden vi kom hit. Hvorfor hun hadde klistret seg på ham som et frimerke vet jeg ikke, bortsett fra at hun ikke var på tale­ fot med Cloke, at brødrene til Bunny enten var gift eller forlo­ vet, og at Charles var den langt flotteste av de øvrige mannfol­ kene i hennes aldersgruppe - fetterne til Bunny, Henry og jeg, Bram Guemsey og Rooney Wynne. Han så på meg over skulderen hennes. Jeg hadde ikke mot til å gå bort og frelse ham, så jeg så vekk, men akkurat da kom en småunge - på flukt fra sin flirende bror med hankeører - gli­ dende inn mellom beina mine og det var så vidt jeg ikke ramlet over ende. De smøg seg rundt meg i sirkler. Den minste var vettskremt og hylte. Han stupte på gulvet og grep tak i knærne mine. - Rasshøl, gråt han. Den andre stanset og tok et skritt bakover, og det var noe ekkelt og nesten vellystig ved ansiktsuttrykket hans. - Å pappa, sang han, med en stemme som veltet sirup. - Pa-a-a-pp-aa. Tvers over rommet snudde Hugh Corcoran seg med glasset i hånden. - Ikke tving meg til å komme bort dit, Brandon, sa han. - Men Corey kalte deg rasshøl, pa-a-a-ppaa. - Du er et rasshøl, hulket den lille. - Du du du. Jeg lirket ham vekk fra beinet mitt og gikk for å finne Henry. Han og Corcoran var på kjøkkenet, og rundt dem sto det men­ nesker i en halvsirkel. Corcoran, som hadde armen om Henry, så ut til å ha fått seg et par drinker for mye. - Kathy og jeg, sa han i en høy belærende stemme, - har all­ tid åpnet hjemmet vårt for ungdommen. Alltid en plass ved 424

bordet vårt. Og før vi visste ordet av det, så kom de til Kathy og meg med problemene sine også. Akkurat som den karen her, sa han og rusket i Henry. - Jeg kommer aldri til å glemme den gan­ gen han kom bort til meg en kveld etter middag. «Mack,» sa han - alle ungene kaller meg Mack - «jeg vil gjeme be deg om et råd, oss mannfolk imellom.» «Greit,» sa jeg, «og før du begynner, gutten min, vil jeg bare si deg én ting. Jeg tror jeg vet en del om gutter. Jeg har oppdratt fem stykker selv. Og jeg hadde fire brødre da jeg vokste opp, så jeg tror man kan si at jeg er en gan­ ske brukbar ekspert på gutter i sin alminnelighet...» Han fortsatte å bable om denne falske erindringen mens Henry, blek og syk, fant seg i at han stakk borti ham og dunket ham i ryggen, akkurat som en veldressert hund finner seg i å bli herset med av en hardhendt unge. Historien i seg selv var latter­ lig. Den handlet om en dynamisk og merkelig hissig ung Henry som stikk imot foreldrenes råd ville styrte ut og kjøpe seg et brukt enmotorsfly. - Men den karen var målbevisst, sa Corcoran. - Det var enten å få tak i det flyet eller over og ut. Etter at han hadde for­ talt meg alt om det ble jeg sittende et øyeblikk før jeg trakk pus­ ten dypt og sa: «Henry, gutten min, flyet høres supert ut, men li­ kevel må jeg være gammeldags og si meg enig med foreldrene dine. Og nå skal jeg fortelle deg hvorfor.» - Hei, pappa, sa Patrick Corcoran, som akkurat var kommet inn for å lage seg en ny drink. Han var spinklere enn Bunny, med masse fregner, men han hadde Bunnys lyse hår og den samme spisse lille nesen. - Pappa, nå roter du. Det skjedde ikke med Henry. Det var Hughs gamle venn Walter Ballantine. - Sludder, sa Corcoran. - Joda, det var det. Og han endte opp med å kjøpe flyet like­ vel. Hugh? ropte han ut i rommet ved siden av. - Hugh, husker du Walter Ballantine? - Klart det, sa Hugh og viste seg i døråpningen. Han holdt Brandon rundt håndleddet, og barnet vred seg og prøvde av alle krefter å komme seg løs. - Hva med ham? - Endte ikke Walter med å kjøpe det lille Bonanza-flyet? - Det var ikke en Bonanza, sa Hugh, og overså med iskald ro kavingen og vrælene til sønnen. - Det var en Beechcraft. Nei, nå vet jeg hva dere tenker på, sa han, da både Patrick og faren

425

skulle til å komme med innvendinger. - Jeg kjørte ut til Danbury med Walter for å se på en liten ombygd Bonanza, men den fyren ville ha altfor mye for det. De greiene koster en formue i vedli­ kehold. og det var mye i veien med det attpåtil. Han solgte flyet fordi han ikke hadde råd til å holde det. - Hva med den Beechcraften da? sa Corcoran. Hånden hans hadde falt ned fra skulderen til Henry. - Jeg har hørt at det er en ypperlig liten maskin. - Walter hadde litt problemer med det. Fikk det gjennom en annonse i Pengespareren, av en eller annen pensjonert kongressmann fra New Jersey. Han pleide å fly rundt i det når han drev valgkampanje og. . . Han snappet etter pusten og tumlet fram da ungen med et brått rykk klarte å komme seg løs og for tvers over rommet som en kanonkule. Han unngikk farens takling, gikk også utenom blokkeringen til Patrick, og mens han kastet et blikk tilbake på forfølgerne sine løp han av all kraft rett inn i magen til Henry. Det var et kraftig sammenstøt. Ungen begynte å gråte. Henry ble lang i maska og alt blodet forsvant fra ansiktet hans. Et øye­ blikk var jeg sikker på at han kom til å falle, men han klarte å rette seg opp, med den fornemme og massive kraftanstrengel­ sen til en såret elefant, mens Corcoran kastet hodet bakover og lo en lystig latter på hans bekostning. Jeg hadde ikke helt trodd på Cloke da han sa at det var sterke medisiner ovenpå. Men da jeg ble med ham opp igjen så jeg at han hadde snakket sant. Det var et lite påkledningsrom ved siden av foreldrenes soveværelse, og en svart toalettkommode i lakk med en masse små rom og en liten nøkkel, og inne i et av rommene var det en pose med Godiva-sjokolader og en sirlig, ryddig samling med sukkertøyfargede piller. Legen som hadde skrevet dem ut - E.G. Hart, M.D., tydeligvis en mer uvøren type enn de pertentlige forbokstavene hans antydet - var rundhån­ det, spesielt med amfetamin-pillene. Det var vanlig at damer på Mrs. Corcorans alder satset sterkt på Valium og den slags, men hun hadde nok speed til å sende en hel gjeng med Hell’s Angels på krigsstien ute i terrenget. Jeg var nervøs. Rommet luktet av nye klær og parfyme, store discospeil på veggen gjenga våre minste bevegelser i paranoide

426

multiple bilder, det var ingen vei ut og det fantes ingen sannsyn­ lig unnskyldning for at man var der hvis noen tilfeldigvis kom inn. Jeg holdt øye med døra mens Cloke med beundringsverdig effektivitet gikk raskt gjennom flaskene. Dalmane. Gule og oransje. Darvon. Røde og grå. Fiorinal. Nembutal. Miltown. Jeg tok to fra hver flaske han ga meg. - Hva, sa han, - vil du ikke ha mer enn det? - Jeg vil ikke at hun skal savne noe. - Helvete, sa han, åpnet en ny flaske og helte halve innholdet i lomma. - Ta hva du vil. Hun tror bare det er en av svigerdøt­ rene eller noe sånt. Her, ta litt av den speeden, sa han, og tømte mesteparten av det som var igjen i flasken opp i hånden min. - Fine greier. Farmasøytisk. Under eksamen kan du uten van­ skeligheter få ti eller femten dollar stykk for denne her. Jeg gikk ned, den høyre lomma i jakka mi var full av oppkvik­ kere og den venstre full av beroligende medikamenter. Francis sto ved foten av trappa. - Hør her, sa jeg, - vet du hvor Henry er? - Nei. Har du sett Charles? Han var nærmest hysterisk. - Hva er i veien? sa jeg. - Han har stjålet bilnøklene mine. -Hva? - Han tok nøklene ut av lommen på frakken min og stakk. Camilla så ham kjøre ut fra innkjørselen. Han hadde kalesjen nede. Motoren stanser når det regner uansett, men hvis - helve­ te, sa han og dro hånden gjennom håret. - Du vet ikke noe om det, vel? - Jeg så ham for en times tid siden. Med Marion. - Ja, jeg har snakket med henne også. Han sa han skulle ut og kjøpe sigaretter, men det er en time siden. Har du sett ham? Du har ikke snakket med ham? -Nei. - Var han full? Marion sa at han var det. Virket han full på deg? Francis så temmelig full ut selv. - Ikke så veldig, sa jeg. - Kom igjen, hjelp meg å finne Henry. - Jeg har jo sagt det. Jeg vet ikke hvor han er. Hvorfor vil du ha tak i ham? 427

- Jeg har noe til ham. - Hva er det? sa han på gresk. - Stoff? - Ja. - Gi meg noe da, for Guds skyld, sa han og svaiet forover, med øynene på stilk. Han var altfor full til å ta sovetabletter. Jeg ga ham en Excedrin. - Takk, sa han, og svelget den med en svær, slumsete slurk whisky. - Jeg håper jeg dør i natt. Hvor tror du forresten han dro hen? Hvor mange er klokken? - Omtrent ti. - Du tror ikke at han bestemte seg for å kjøre hjem, vel? Kan­ skje han rett og slett tok bilen og reiste tilbake til Hampden. Camilla sa at han sikkert ikke gjorde det, ikke når begravelsen er i morgen, men jeg vet ikke, han er bare forsvunnet. Hvis han virkelig bare skulle ut og kjøpe sigaretter, tror du ikke han hadde vært tilbake nå? Jeg kan ikke tenke meg hvor han har kjørt. Hva tror du? - Han dukker nok opp, sa jeg. - Hør her, jeg beklager, men jeg må gå. Jeg ser deg senere. Jeg lette etter Henry i hele huset, og fant ham sittende for seg selv i mørket på en feltseng i kjelleretasjen. Han skottet bort på meg uten å røre på hodet. - Hva er det? sa han, da jeg tilbød ham et par kapsler. - Nembutal. Her. Han tok dem fra meg og svelget dem uten vann. - Har du flere? - Ja. - Gi meg dem. - Du kan ikke ta mer enn to. - Gi meg dem. Jeg ga ham dem. - Jeg tuller ikke, Henry, sa jeg. - Du må være forsiktig. Han så på dem. Så stakk han hånden i lomma etter den blå emaljepilleesken og la dem omhyggelig ned i den. - Du vil vel ikke gå opp og skaffe meg en drink, sa han. - Du bør ikke drikke på toppen av de pillene. - Jeg har drukket allerede. - Jeg vet det. 428

Det ble en kort pause. - Hør her, sa han og dyttet brillene opp på nesen. - Jeg vil ha en whisky og soda. I et høyt glass. Mye whisky, lite soda, masse is, et glass vanlig vann, uten is, ved siden av. Det er det jeg vil ha. - Jeg kommer ikke til å skaffe deg det. - Hvis du ikke går opp og skaffer meg det, sa han, - blir jeg nødt til å gå opp og skaffe meg det selv. Jeg gikk opp på kjøkkenet og hentet det til ham, bortsett fra at jeg tok mye mer soda enn jeg visste at han ville ha. - Det der er til Henry, sa Camilla da hun kom ut på kjøkkenet idet jeg var ferdig med det første glasset og fylte det andre med vann fra springen. - Ja. - Hvor er han? - Nede. - Hvordan står det til med ham? Vi var alene på kjøkkenet. Med blikket festet på den tomme døråpningen fortalte jeg henne om toalettkommoden i lakk. - Det høres ut som Cloke, sa hun og lo. - Han er egentlig gan­ ske hyggelig, ikke sant? Bunny sa alltid at han minnet ham om deg. Dette siste forbauset og fornærmet meg litt. Jeg begynte å si noe om det, men i stedet satte jeg fra meg glasset og sa: - Hvem er det du snakker med i telefonen klokken tre om morgenen? - Hva? Overraskelsen hennes virket fullstendig naturlig. Problemet var at hun var så god til å spille skuespill at det var umulig å vite om den var ekte. Jeg holdt blikket hennes fast. Hun møtte det uten å blunke, med rynkede øyebryn, og akkurat da jeg tenkte at hun hadde vært taus lite grann for lenge, ristet hun på hodet og lo igjen. - Hva er det som er i veien med deg? sa hun. - Hva er det du snakker om? Jeg lo også. Det var umulig å vinne over henne i dette spil­ let. - Jeg prøver ikke å lage vanskeligheter for deg, sa jeg. - Men du bør være forsiktig med hva du sier i telefonen når Cloke er hos dere.

429

Hun så uforstående på meg. - Jeg er forsiktig. - Det håper jeg du er, for han har drevet og lyttet. - Han kan ikke ha hørt noe. - I så fall er det ikke fordi han ikke har prøvd. Vi sto der og så på hverandre. Det var en hjerteknusende, rubinrød prikk av en skjønnhetsflekk like under øyet hennes. Grepet av en uimotståelig impuls bøyde jeg meg ned og ga henne et kyss. Hun lo. - Hva var det for? sa hun. Hjertet mitt - som var så revet med av min dristighet at det hadde stoppet et øyeblikk eller to - begynte plutselig å slå helt vilt. Jeg snudde meg og fikk det travelt med glassene. - Ingen­ ting, sa jeg, - du så bare så søt ut, og jeg hadde kanskje sagt noe annet hadde ikke Charles - drivende våt - styrtet inn på kjøkke­ net med Francis hakk i hæl. - Hvorfor kunne du ikke bare fortelle meg det? hvisket Fran­ cis rasende. Han var ildrød og skalv. - Greit at setene er gjen­ nomvåte, og antakelig vil mugne og råtne, og at jeg må kjøre hjem til Hampden i morgen. Men greit med alt det der. Det gjør ingenting. Det jeg ikke kan få meg til å tro er at du gikk opp, du gikk opp med vitende og vilje for å finne frakken min, du tok nøklene og. . . - Jeg har sett deg ha kalesjen nede i regnvær før, sa Charles avvisende. Han sto ved benken, med ryggen til Francis, og skjenket seg en drink. Håret hans var klistret fast til hodet og det begynte å bli en liten dam rundt ham på linoleumen. - Hva, sa Francis gjennom sammenbitte tenner. - Aldri. - Jo, det har du, sa Charles uten å snu seg. - Nevn én gang. - Greit. Hva med den ettermiddagen du og jeg var i Manches­ ter og det var omtrent to uker før skolen begynte, og vi ble enige om å dra til Equinox House for. . . - Det var en sommerettermiddag. Det duskregnet. - Det gjorde det ikke. Det regnet kraftig. Du vil bare ikke snakke om det nå, fordi det var den ettermiddagen du prøvde å få meg til å. . . - Du er sprø, sa Francis. - Det der har ikke noe med dette å gjøre. Det er helvetes mørkt og det pøser ned og du er full som en alke. Det er et under at du ikke drepte noen. Hvor i huleste

430

dro du etter de sigarettene, forresten? Det er ikke en butikk her i. . . - Jeg er ikke full. - Ha ha. Det skal du få meg til å tro. Hvor fikk du tak i de si­ garettene? Det skulle jeg gjeme visst. Jeg skal vedde på. . . - Jeg sa at jeg ikke er full. - Jepp, sikkert og visst. Jeg skal vedde på at du ikke engang kjøpte sigaretter. Har du gjort det, må de være gjennombløte. Hvor er de forresten? - La meg være. - Nei. Jeg mener det. La meg få se dem. Jeg skulle gjeme se de berømte. . . Charles satte fra seg glasset med et brak og snudde seg. - La meg være, hveste han. Det var ikke akkurat tonefallet, men ansiktsuttrykket hans som var så skremmende. Francis stirret på ham med halvåpen munn. I omtrent ti sekunder hørtes ingen annen lyd enn rytmis­ ke tikk tikk tikk av vannet som dryppet fra de gjennomvåte klærne til Charles. Jeg tok Henrys whisky med soda, en masse is, og vannet hans, uten is, og gikk forbi Francis ut svingdøra og ned i kjellereta­ sjen.

Det regnet kraftig hele natten. Støvet i soveposen kilte meg i nesen og gulvet i kjelleretasjen - som var i sement under et tynt og trist lag med vegg-til-veggteppe - fikk det til å verke i krop­ pen uansett hvilken vei jeg snudde meg. Regnet trommet på de høye vinduene, og flomlysene som skinte gjennom vinduene, laget et mønster på veggene som om det rant mørke bekker ned­ over dem fra tak til gulv. Charles snorket på feltsenga si, med åpen munn, Francis gryntet i søvne. Iblant suste en bil forbi i regnet og et øyeblikk lyste billysene opp rommet - biljardbordet, trugene på veggen og romaskinen, lenestolen der Henry satt ubevegelig, med et glass i hånden og sigaretten som brant opp mellom fingrene hans. Ansiktet hans var blekt og årvåkent som et gjenferds, en kort stund ble det fanget inn av billysene, før det litt etter litt gled tilbake i mørket. 431

Neste morgen våknet jeg lemster og desorientert til lyden av en løs skodde som slo et sted. Det regnet striere enn noensinne. Regnet pisket i rytmiske bølger mot vinduene i det hvite, grelt opplyste kjøkkenet der vi gjester satt rundt bordet og spiste en taus, trist frokost som besto av kaffe og tørre kjeks. Corcoranene var oppe og gjorde seg i stand. Cloke og Bram og Rooney drakk kaffe med albuene på bordet og pratet lavt. De var nydusjet og nybarberte, kry i søndagsdressene sine, men også usikre, som om de skulle møte i retten. Francis - med hovne øyne og det strie røde håret fullt av absurde hårtuster som sto rett til værs - var fremdeles i badekåpe. Han hadde stått opp sent og klarte så vidt å beherske sin fornærmelse over at det var slutt på alt varmtvannet i beholderen nede. Han og Charles satt tvers overfor hverandre, og anstrengte seg voldsomt for å unngå å se i hverandres retning. Marion - med røde øyne og krøllspenner, som fremdeles var varme, i håret - var også sur og taus. Hun var meget elegant kledd, i en marineblå drakt, men med lodne rosa tøfler over de hudfargede nylonstrømpene. Med jevne mellomrom tok hun hånden opp til krøllspennene for å se om de var blitt kalde. Henry var den eneste av oss som skulle være marskalk - de • andre fem var venner av familien eller forretningsforbindelser. Jeg lurte på om kisten var veldig tung, og i så fall, på hvordan Henry ville klare det. Selv om han ga fra seg en svak ammoniakkdunst av svette og whisky, virket han ikke full i det hele tatt. Pillene hadde senket ham ned i en glassaktig, bunnløs ro. Røykstrimer fløt opp fra en filterløs sigarett som brant faretruende nær fingertuppene hans. Det var en tilstand som kunne ha vir­ ket mistenkelig narkotisk, hadde den ikke skilt seg så lite fra hans vanlige væremåte. Klokken på kjøkkenet viste litt over halv ti. Begravelsen skulle være klokken elleve. Francis gikk for å kle på seg og Marion for å ta ut hårrullene. Vi andre ble sittende rundt kjøk­ kenbordet, forlegne og dorske, mens vi lot som om vi nøt vår andre eller tredje kaffekopp, da kona til Teddy kom marsjeren­ de inn. Hun var en pen advokat med harde trekk, hun røykte uten stans og hadde det lyse håret i en kinesisk knute. Sammen med henne var kona til Hugh: en liten saktmodig kvinne som så altfor ung og tander ut til å ha født så mange barn som hun

432

hadde. Ved et uheldig sammentreff het de Lisa begge to, noe som skapte en god del forvirring i huset. - Henry, sa den første Lisa, mens hun bøyde seg fram og la fra seg den halvrøykte Vantagen slik at den ble liggende i rett vinkel i askebegeret. Hun brukte Giorgio-parfyme i altfor store mengder. - Vi kjører til kirken nå for å ordne med blomstene i koret og samle sammen kortene før gudstjenesten begynner. Moren til Ted - begge Lisaene mislikte Mrs. Corcoran, en følelse som ble hjertelig gjengjeldt - sa at du skulle bli med oss bort, slik at du kan møte marskalkene. Okei? Lyset glimtet i stålinnfatningen på brillene til Henry, som ikke viste tegn på at han hadde hørt henne. Jeg skulle til å sparke til ham under bordet da han meget langsomt så opp. - Hvorfor? sa han. - Det er meningen at marskalkene skal møtes i vestibylen klokken kvart over ti. - Hvorfor? gjentok Henry med vedisk ro. - Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare forteller deg hva hun sa. Hel­ vete, denne greia her er planlagt som synkronsvømming eller noe sånt. Er du klar til å gå eller trenger du litt mer tid? - Brandon da, sa kona til Hugh svakt til den lille gutten som hadde løpt ut på kjøkkenet og prøvde å henge fra morens armer som en apekatt. - Vær så snill. Det gjør vondt for Mor. Bran­ don. - Lisa, du burde ikke la ham henge på deg på den måten, sa den første Lisa og kastet et blikk på klokken. - Vær så snill, Brandon. Nå er Mor nødt til å gå. - Han er for stor til å oppføre seg sånn. Det vet du han er. Hadde jeg vært deg, ville jeg bare tatt ham med opp på badet og gitt ham en skikkelig omgang.

Mrs. Corcoran i svart crepe de chine kom ned omtrent tjue mi­ nutter senere mens hun gikk raskt gjennom en konvoluttveske i skinn med sømmer. - Hvor er alle sammen? sa hun da hun bare så Camilla, Sophie Dearbold og meg som sto og hang ved trofémontren. Da ingen svarte, stanset hun irritert i trappa. - Jaha? sa hun. - Har alle dratt? Hvor er Francis? - Jeg tror han kler på seg, sa jeg, glad for at hun hadde spurt 455

om noe jeg kunne svare på uten å lyve. Fra der hun sto i trappa kunne hun ikke se det vi andre så helt klart gjennom glassdørene i dagligstua: Cloke, Bram og Rooney, og Charles sammen med dem, alle sto under den overbygde delen av terrassen og røykte seg stein. Det var rart å se Charles av alle mennesker røyke pot, og den eneste grunnen jeg kunne tenke meg til at han gjorde det, var fordi han trodde det ville kvikke ham opp, på samme måte som en drink. Hadde jeg rett, ville han få seg en ubehagelig overraskelse. Da jeg var tolv-tretten år pleide jeg å bli høy hver dag på skolen - ikke fordi jeg likte det, jeg fikk an­ fall av kaldsvette og panikk - men fordi det i småklassene lå en eventyrlig prestisje i å bli ansett som misbruker, og også fordi jeg var så flink til å skjule de paranoide influensa-Iignende symptomene det ga meg. Mrs. Corcoran så på meg som om jeg hadde kommet med noen stygge nazi-gloser. - Kler på seg? sa hun. - Jeg tror det. - Har han ikke kledd på seg ennå? Hva har alle drevet med her i morges? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hun kom glidende ned trappa et trinn ad gangen, og nå som hodet hennes var kommet bort fra gelenderet, hadde hun fritt utsyn til terrassedørene - regnfylt vindu, bevisstløse røykere på den andre siden - hvis hun valgte å se den veien. Vi var alle fjetret av spenning. Av og til visste ikke mødre hva pot var når de så det, men Mrs. Corcoran så ut som hun så absolutt ville vite det. Hun smelte igjen konvoluttvesken og så seg om med et over­ siktlig, rovdyrlignende blikk - uten tvil det eneste ved henne som kunne minne meg om faren min, og det gjorde det også. - Javel, sa hun. - Kan en eller annen be ham sette opp farten? Camilla spratt opp. - Jeg skal få tak i ham, Mrs. Corcoran, sa hun, men da hun hadde kommet rundt hjørnet pilte hun bort til terrassedøra. - Takk, kjære deg, sa Mrs. Corcoran. Hun hadde funnet det hun lette etter - solbrillene - og tok dem på. - Jeg vet ikke hva det er med dere unge mennesker, sa hun. - Jeg mener ikke dere spesielt, men dette er en veldig vanskelig tid og vi er alle veldig stresset, så vi må prøve å få tingene til å gli så greit som overho­ det mulig. 434

Cloke så opp, med blodskutte øyne og uforstående, da Camilla banket lett på ruten. Så så han forbi henne inn i daglig­ stua, og plutselig forandret ansiktet hans seg. Svarte, så jeg at han sa lydløst, og en røyksky slapp ut av munnen hans. Charles så det også, og ble nesten kvalt. Cloke snappet jointen ut av fingrene på Bram og slokket den mellom tommel og pekefinger. Mrs. Corcoran i sine store svarte solbriller forble velsignet uvitende om dramaet som utspilte seg bak ryggen hennes. - Det er et godt stykke å kjøre til kirken, sa hun, mens Camilla gikk i en ring bak henne og dro for å hente Francis. - Mack og jeg kjø­ rer i forveien i stasjonsvognen, og dere kan enten følge etter oss eller etter guttene. Jeg tror nok dere må ta tre biler, selv om dere kanskje kan stue dere sammen i to. - Ikke løp i huset til beste­ mor, glefset hun til Brandon og hans fetter Neale, som hadde pilt forbi henne i trappa og trampet inn i dagligstua. De hadde på seg små blå dresser med sløyfer i en strikk rundt halsen, og søndagsskoene deres laget et forferdelig leven. Andpusten smatt Bram bak sofaen. - Han slo meg, bestemor. - Han kalte meg tjueradd. - Gjorde jeg ikke. - Gjorde du det så. - Gutter, tordnet hun. - Dere skulle skamme dere. Hun tok en dramatisk pause for å iaktta de tause skremte an­ siktene deres. - Onkel Bunny er død, og vet dere hva det betyr? Det betyr at han er borte for alltid. Dere kommer aldri til å se ham igjen i hele deres liv. Hun så sint på dem. - I dag er en veldig spesiell dag, sa hun. - Det er dagen hvor vi skal huske ham. Dere burde sitte rolig et sted og tenke på alle de koselige tingene han pleide å gjøre for dere, i stedet for å løpe omkring og skrape opp det fine nye gul­ vet som bestemor akkkurat har pusset opp. Det ble stille. Neale sparket furtent borti Brandon. - En gang kalte onkel Bunny meg for en kødd, sa han. Jeg var ikke sikker på om hun virkelig ikke hørte ham eller om hun valgte ikke å gjøre det; det stivnede uttrykket i ansiktet hennes fikk meg til å tro at det siste kanskje var riktig, men så gled terrassedørene opp og Cloke kom inn sammen med Char­ les og Bram og Rooney. 435

- Jaså. Så det er der dere er, sa Mrs. Corcoran mistenksomt. - Hva er det dere driver med ute i regnet? - Frisk luft, sa Cloke. Han så skikkelig stein ut. Tuten på en flaske Visine stakk ut av brystlomma på dressen hans. De så alle helt steine ut. Øynene til stakkars Charles sto på stilker og han svettet. Dette var nok mer enn han hadde regnet med: grelt og for skarpt lys, en fiendtlig voksen å forholde seg til. Hun så på dem. Jeg lurte på om hun forsto. Et øyeblikk trodde jeg at hun ville si noe, men i stedet bøyde hun seg fram og grep tak i Brandons arm. - Nå må dere iallfall se til å sette dere i sving, sa hun kort, og bøyde seg ned for å glatte det bus­ tete håret hans. - Det begynner å bli sent, og jeg har grunn til å tro at det kan bli et lite problem med sitteplassene.

Kirken var blitt bygd i syttenhundreognoe, ifølge Det nasjonale register over historiske steder. Den så ut som et fangetårn, var svart av elde, hadde en skrøpelig liten kirkegård på baksiden, og lå ved en kupert landevei. Da vi kom, fuktige og uvel av de gjen­ nomvåte bilsetene til Francis, var det som om det skulle vært fest på lokalet eller bingo: biler sto parkert på begge sider av veien, som skrånet mykt ned i den gresskledde grøften. Det falt et grått duskregn. Vi parkerte ved country-klubben, et lite stykke lenger ned, og gikk de siste tre hundre meterne til fots i sølen. Det var mørkt i kirken, og da jeg kom innenfor ble jeg blendet av glansen av levende lys. Da jeg fikk synet tilbake, så jeg jemlykter, fuktige steingulv, blomster overalt. Forundret la jeg merke til at et av blomsterarrangementene, like ved alteret, var rigget opp slik at det dannet tallet 27. - Jeg trodde han var tjuefire, hvisket jeg til Camilla. - Nei, sa hun, - det der er det gamle fotballnummeret hans. Kirken var stappfull. Jeg kikket etter Henry, men så ham ikke. Jeg så noen jeg trodde var Julian, men skjønte at det ikke var ham da han snudde seg. Et øyeblikk sto vi der litt opprådd i en klynge. Det var klappstoler i metall langs bakveggen slik at alle skulle få sitte, men så fikk noen øye på en halvtom benk og vi satte kursen mot den: Francis og Sophie, tvillingene og jeg. 436

Charles, som holdt seg nær Camilla, holdt opplagt på å frike ut. Kirkens skrekkinngytende dommedags-atmosfære var ikke til noen hjelp og han betraktet omgivelsene med oppriktig angst, mens Camilla tok ham i armen og prøvde å dytte ham ned på benken. Marion var gått for å sitte sammen med noen som hadde kommet kjørende fra Hampden, og Cloke og Bram og Rooney var rett og slett blitt borte, et sted mellom bilen og kir­ ken.

Det var en lang gudstjeneste. Presten, som hentet sine økume­ niske og - ifølge enkelte - noe upersonlige bemerkninger fra Paulus’ preken om Kjærligheten i Første Korinterbrev, snakket i omtrent en halvtime. («Følte du ikke at det var en meget upas­ sende tekst?» sa Julian, som hadde en hednings dystre syn på døden koplet med skrekk for det uspesifiserte.) Så kom Hugh Corcoran («Han var den beste lillebroren man kan ønske seg»), deretter Bunnys gamle fotballtrener, en dynamisk handelsstands-type som snakket i det vide og brede om Bunnys lagånd, og fortalte en rørende historie om hvordan Bunny en gang hadde reddet situasjonen da de spilte mot et spesielt røft lag fra de «lavere» klasser i Connecticut. («Det betyr de svarte,» hvis­ ket Francis.) Han avsluttet historien med å stanse opp og stirre på lesestolen mens han telte til ti, så så han oppriktig opp. - Jeg kan ikke så mye om himmelen, sa han. - Jobben min er å lære gutter å spille kamp og å spille hardt. I dag er vi samlet for å ære en gutt som ble tatt ut av kampen for tidlig. Men det betyr ikke at han ikke ga oss alt han hadde mens han var ute på banen. Det betyr ikke at han ikke var en vinner. En lang, spennende pause. - Bunny Corcoran, sa han bryskt, - var en vinner. Det kom et langt enslig jamrende hulk fra noen som satt om­ trent midt i menigheten. Bortsett fra på kino tror jeg aldri jeg har sett et slikt bravurnummer. Da treneren satte seg ned, var halvparten av de tilste­ deværende oppløst i tårer - ham selv iberegnet. Ingen festet seg særlig ved den siste taleren, som var Henry. Han kom fram, og uhørlig og uten kommentarer leste han et kort dikt av A.E. Housman.

437

Diktet het «With Rue My Heart Is Laden». Jeg vet ikke hvor­ for han valgte akkurat det diktet. Vi visste at Corcoranene hadde bedt ham om å lese noe og jeg regnet med at de stolte på at han ville velge noe som passet. Det ville likevel ha vært så lett for ham å velge noe annet, noe man kunne tenke seg at han ville finne fram til, for Guds skyld, fra Lycidas eller Upanishadene eller hva som helst egentlig - men iallfall ikke dét diktet, som Bunny hadde kunnet utenat. Han hadde vært veldig glad i de gamle traveme av noen dikt som han hadde lært i grunnsko­ len: «The Charge of the Light Brigade», «In Flanders Field», en masse underlig sentimentale gamle greier som jeg aldri kjente verken forfatterne av eller titlene på. Vi andre som var snobber når det gjaldt slike ting, hadde synes dette var et utslag av pin­ lig dårlig smak, en smak å skamme seg over, i slekt med hans forkjærlighet for King Dons og Hostess Twinkies. Jeg hadde hørt Bunny framsi det Housman-diktet høyt - i stort alvor når han var full, mer ironisk når han var edru - slik at strofene for meg hadde tatt form og stivnet i rytmen fra stemmen hans. Det var kanskje derfor at når jeg nå hørte diktet, med Henrys aka­ demiske og enstonige stemme (han var forferdelig dårlig til å lese opp), med de dryppende lysene og trekken som fikk bloms­ tene til å skjelve, og alle som satt og gråt, vekket det i meg en kort og likevel uutholdelig smerte. Det var som en av disse be­ synderlig vitenskapelige japanske torturmetodene som er nøye justert for å presse ut et maksimum av lidelse på kortest mulig tid. Det var et veldig kort dikt.

Mitt hjerte er tungt av sorg For gjeve venner jeg en gang hadde For mang en jente med rosenmunn Og mang en sprek og lystig gutt. Ved bekker for brede til dristig sprang Hviler de spreke og lystige guttene; Jentene med rosenmunn sover evig søvn I enger der rosene visner og dør.

Under avslutningsbønnen (som var altfor lang) følte jeg at jeg 438

satt og svaiet så kraftig at de nye skoene mine boret seg inn i det ømme punktet under vristene. Det var dårlig luft, folk gråt, jeg hørte en innstendig summing som kom tett inn til øret mitt og så fjernet seg litt. Et øyeblikk var jeg redd for at jeg skulle besvime. Så gikk det opp for meg at summingen faktisk kom fra en stor veps som fløy i uregelmessige kast og sirkler over hode­ ne på oss. Francis hadde dasket etter den til ingen nytte med programmet til minnegudstjenesten, og hadde klart å hisse den opp, den stupte ned mot hodet til den gråtende Sophie, men da hun ikke reagerte, gjorde den helomvending midt i luften og landet bak på benken for å samle seg. Camilla bøyde seg stjålent til den ene siden og begynte å ta av seg skoen, men før hun fikk gjort det, hadde Charles drept den med et rungende smell fra The Book of Common Prayer. Pastoren, som var kommet til et viktig punkt i bønnene sine, skvatt til. Han åpnet øynene og blikket falt på Charles, som fremdeles holdt i den syndige bønneboka. «Så de ikke skal lide i unyttig fortvilelse,» sa han med litt kraftigere stemme, «ei heller sørge som de som ikke har noe håp, men gjennom sine tårer all­ tid se opp til Deg...» Raskt bøyde jeg hodet. Vepsen klamret seg fremdeles til kan­ ten av benken med et svart følehorn. Jeg stirret ned på den og tenkte på Bunny, stakkars gamle Bunny, som var spesialist på å drepe flygende plageånder, og pleide å snike seg inn på fluer med et sammenrullet eksemplar av Hampden Examiner.

I løpet av gudstjenesten hadde Charles og Francis, som på for­ hånd ikke var på talefot, på en eller annen måte klart å gjøre opp. Etter det siste amen smatt de i taus og fullkommen sympa­ ti inn i en tom korridor ved sideskipet. Jeg fikk et glimt av dem i full fart ned korridoren før de svingte inn på herretoalettet. Francis stanset og kastet et siste nervøst blikk bak seg mens han allerede hadde tatt hånden ned i frakkelomma etter det jeg viss­ te var der - en flat halvflaske med et eller annet som jeg hadde sett at han tok ut av hanskerommet. Det var en svart og gjørmete dag på kirkegården. Regnet hadde stanset, men himmelen var mørk og det blåste kraftig. En eller annen ringte i kirkeklokken, men fikk det ikke særlig godt 439

til, den kimte ujevnt fram og tilbake som en bjelle under en spiritist-seanse. Forblåste gikk folk bort til bilene sine, det bølget i kjoler, og de måtte holde på hattene. Et par skritt foran meg sto Camilla på tå og kjempet for å slå sammen paraplyen som dro henne av gårde med små hoppende steg - i den svarte begravelseskjolen så hun ut som Mary Poppins. Jeg gikk bort for å hjelpe henne, men før jeg kom fram vrengte paraplyen seg i vinden. Et øye­ blikk levde den sitt eget skremmende liv, den skrek og bakset med spilene som en flygeøgle. Med et plutselig skarpt skrik slapp hun den og den fløy femti meter opp i luften, og slo en eller to kollbøtter før den satte seg fast i de øverste grenene til en ask. - Fanden, sa hun og så opp på den og deretter ned på fingeren hvor en tynn blodstrime var synlig. - Fanden, fanden, fanden. - Er du ålreit? Hun stakk den skadete fingeren i munnen. - Det er ikke det, sa hun forurettet, og kikket opp på grenene. - Det er yndlingsparaplyen min. Jeg rotet rundt i lomma og ga henne lommetørkleet mitt. Hun ristet det og la det inntil fingeren (det blafret i hvitt forblåst hår, himmelen mørknet) og mens jeg sto og så på, stanset tiden og jeg ble stående spiddet av erindringens skarpe kniv. Himmelen var like tordengrå som den hadde vært den gangen, det var nye skudd på træme, akkurat slik hadde håret blåst over munnen hennes.. . (det blafret i hvitt) (. . . ved stupet. Hun hadde klatret ned sammen med Henry og var oppe igjen før ham, mens vi andre ventet på kanten, det blåste en kald vind, vi var nervevrak, vi sprang for å dra henne opp, død? er han . . . ? Hun tok et lommetørkle opp av lomma og tørket av de møkkete hendene, uten egentlig å se på noen av oss, håret blåste lett tilbake mot himmelen og ansiktet hennes var et tomrom som kunne fylles av alle de følelser man kunne dikte inn i det...) Bak oss sa noen meget høyt: - Pappa? Jeg skvatt, forskrekket og skyldbetynget. Det var Hugh. Han gikk fort, småløp, og et øyeblikk senere hadde han nådd igjen faren. - Pappa? sa han enda en gang, og la hånden på farens

440

sammensunkne skuldre. Ingen reaksjon. Han ristet ham forsik­ tig. Et stykke lenger fram var marskalkene (Henry utydelig et sted blant dem) i ferd med å la kisten gli inn gjennom de åpne dørene til likvognen. - Pappa, sa Hugh. Han var skrekkelig oppskjørtet. - Pappa. Du må høre på meg et øyeblikk. Dørene smalt igjen. Sakte sakte snudde Corcoran seg. Han bar på ungen de kalte Champion, men i dag lot det til at barnet ga ham liten trøst. Han hadde et martret og fortapt uttrykk i det store slappe ansiktet. Han stirret på sønnen som om han aldri hadde sett ham før. - Pappa, sa Hugh. - Gjett hvem jeg så akkurat nå. Gjett hvem som er kommet. Vanderfeller, sa han ivrig og trykket fa­ ren i armen. Stavelsene i dette sagnomsuste navnet - et navn som Corcoranene påkalte med nesten like stor ærefrykt som den allmekti­ ge Guds - hadde, når det ble uttalt høyt, en rent mirakuløst helende virkning på Corcoran. - Er Vanderfeller her? sa han og så seg om. - Hvor? Denne ærverdige personen som inntok en ruvende plass i det Corcoranske underbevisste, var sjef for en veldedig stiftelse startet av hans enda mer ærverdige bestefar - som tilfeldigvis hadde aksjemajoriteten i Corcorans bank. Dette medførte styre­ møter, og leilighetsvise selskapelige arrangementer, og Corcoranene hadde et uendelig lager med «sjarmerende historier» om Paul Vanderfeller, om hvor europeisk han var, om hans navn­ gjetne «vidd», og selv om de vittighetene de hyppig fant anled­ ning til å sitere, forekom meg temmelig stakkarslige (sikker­ hetsvaktene i Hampden var smartere) fikk de Corcoranene til å riste av urban og tydeligvis helt oppriktig latter. En av Bunnys yndlingsåpninger hadde vært å Ia falle helt tilfeldig: «Da pappa spiste lunsj med Paul Vanderfeller forleden ...» Og her var han, den store mann i egen høye person, og vi ble alle lettere svidd av hans herlige stråler. Jeg kastet et blikk i den retningen Hugh pekte og så ham - en helt alminnelig mann med det godmodige uttrykket til en som er vant til stadig å bli opp­ vartet, i slutten av førtiårene, pent kledd, det var ikke noe spesi­ elt «europeisk» ved ham bortsett fra de ukledelige brillene og det faktum at han var mye under middels høy.

441

Et uttrykk som minnet meget om ømhet bredte seg over Corcorans ansikt. Uten et ord slengte han barnet over i armene til Hugh og skyndte seg over plenen.

Kanskje det var fordi Corcoranene var irske, kanskje det var fordi Corcoran var født i Boston, men hele familien lot på en måte til å føle at den hadde en mystisk affinitet til Kennedyene. Det var en likhet de prøvde å dyrke - det gjaldt især Mrs. Cor­ coran, med sin spesielle hårfasong og de falske Jackie-brillene men den hadde også en viss fysisk forankring, i Brady og Patricks utstående tanngard og altfor solbrente magerhet fantes det et islett av Bobby Kennedy, mens de andre brødrene, der­ iblant Bunny, var bygd over Ted Kennedy-lesten, mye tyngre, med små runde trekk som klumpet seg sammen midt i ansiktet. Det ville ikke ha vært vanskelig å ta dem for å være mindre be­ tydelige medlemmer av klanen, fettere kanskje. Francis hadde fortalt meg at han en gang gikk inn på en elegant, meget full res­ taurant i Boston med Bunny. Det var lang ventetid, og kelneren hadde bedt om navnet deres: «Kennedy,» sa Bun fort, mens han gynget på hælene, og i neste øyeblikk kappløp halve betjeningen for å rydde et bord til dem. Og kanskje det var disse gamle assosiasjonene som hamret rundt i hodet mitt, eller kanskje det var det at de eneste begra­ velsene jeg noensinne hadde sett, hadde vært fjemsynsoverførte statsgreier: iallfall ble gravfølget - lange, svarte, regnvåte biler, blant andre Bentleyen til Vanderfeller - for meg som i en slags drøm knyttet til en annen begravelse og en annen, langt mer berømt, bilkortesje. Langsomt rullet vi fram. Åpne biler med blomster - som biler med soltak i et eller annet marerittaktig blomsteropptog - sneglet seg bak likvognen med sine forheng. Gladioler, fargede krysantemum, palmedekorasjoner. Det blåste kraftig, og spraglete kronblader løsnet, svevde ned blant bilene og klebet seg til de fuktige frontrutene som små konfettibiter.

Gravlunden lå ved en motorvei. Vi parkerte og kom oss ut av Mustangen (bildørene smalt klangløst igjen) og ble stående og

442

blunke på den nedsøplete avkjøringen. Biler suste forbi på asfal­ ten, mindre enn fem meter unna. Det var en stor gravlund, forblåst og flat og anonym. Grav­ steinene sto på linje som rekkehus. Den uniformerte sjåføren til begravelsesbyråets Lincoln gikk rundt og åpnet døra for Mrs. Corcoran. Jeg visste ikke hvorfor, men hun bar på en liten bukett med rosenknopper. Patrick ga henne armen og hun smøg en behansket hånd i armkroken hans, uutgrunnelig bak de mørke brillene, rolig som en brud. Bakdørene til likvognen ble åpnet og kisten gled ut. I taushet fulgte selskapet etter den mens den ble båret høyt over den åpne engen, og gynget opp og ned over sjøen av gress som en liten båt. Gule sløyfer flagret muntert fra kistelokket. Himmelen var fiendtlig og uendelig stor. Vi gikk forbi en grav, en bamegrav. På den flirte en falmet gresskarlykt i plast med utskåret ansikt. En grønnstripet baldakin av den typen som brukes til hage­ selskaper, var reist over graven. Der den sto helt umotivert og blafret var det noe intetsigende og dumt ved den, noe tomt, ba­ nalt, brutalt. Vi stanset, ble stående forlegne i små grupper. Av en eller annen grunn hadde jeg trodd det ville være mer enn dette. Søppelbiter som gresklippeme hadde tygget opp lå strødd utover gresset. Man kunne kjenne igjen sigarettstumper og et sjokoladepapir. Dette er idiotisk, tenkte jeg i et plutselig anfall av panikk. Hvordan har det skjedd? Trafikken skylte forbi oss på motorveien. Graven var nesten usigelig grusom. Jeg hadde aldri sett en grav før. Det var en barbarisk greie, et blindt leireaktig hull med vaklende klappstoler til familien på den ene siden og nygravd jord på den andre. Herregud, tenkte jeg. Jeg begynte å se alt på én gang med etsende klarhet. Hvorfor bry seg med kisten, med baldakinen eller noe i det hele tatt hvis de bare skulle dumpe ham ned, spa jord over ham og gå hjem? Var dét det hele? Å kvitte seg med ham som annet søppel? Bun, tenkte jeg, å Bun, jeg er så lei meg. Presten gikk raskt gjennom ritualet, det uttrykksløse ansiktet ble grønnaktig under baldakinen. Julian var der - jeg så ham nå, han kikket bort mot oss fire. Først Francis, så Charles og Camilla, flyttet seg for å stå sammen med ham, men jeg brydde 443

meg ikke, jeg var i en ørske. Corcoranene satt helt stille, med hendene i fanget: hvordan kan de bare sitte der? tenkte jeg, ved det forferdelige hullet, og ikke gjøre noe? Det var onsdag. På onsdager klokken ti hadde vi gresk prosastil og det var der vi alle sammen burde ha vært nå. Kisten sto umælende ved siden av graven. Jeg visste at de ikke ville åpne den, men jeg ønsket at de hadde gjort det. Det begynte nettopp å gå opp for meg at jeg aldri kom til å se ham igjen. Marskalkene sto i en mørk rekke bak kisten, som et kor med statens eldste i en tragedie. Henry var yngst. Han sto der rolig, med hendene foldet foran seg - store, hvite akademikerhender, dyktige og velstelte, de samme hendene som hadde lett etter pulsen på halsen til Bunny og rullet hodet hans fram og tilbake på sin stakkars knuste stilk mens vi andre sto bøyd over kanten, holdt pusten og så ned. Til og med på den avstanden kunne vi se halsens skremmende vinkel, den vridde skoen, blodet som piplet ut av nese og munn. Han vrengte øyelokkene hans med tommelen, bøyde seg tett inntil ham, passet omhyggelig på ikke å komme borti brillene som satt på skeive øverst på hodet til Bunny. En legg rykket til i en enslig krampe som gradvis ble til en liten trekning før den stoppet. Armbåndsuret til Camilla hadde sekundviser. Vi så at de rådførte seg med hverandre i taushet. Han klatret opp bakken etter henne, og støttet kneet med hånden. Han hadde tørket hendene på buksene og besvart våre krevende hviskede spørsmål - død? er han. . .?- med det korte upersonlige nikket til en lege. . . - Herre, vi bønnfaller deg, at mens vi sørger over at vår bror og din tjener Edmund Grayden Corcoran er gått bort og ut av dette liv, om at vi skal komme i hu at vi såvisst er rede til å følge ham. La oss i nåde berede oss til denne vår siste time, og beskytt oss mot en plutselig og uforutsett død.... Han hadde ikke hatt noen forutanelser. Han hadde ikke en­ gang skjønt det, det hadde det ikke vært tid til. Han sto der og vaklet som om han befant seg på kanten av et svømmebasseng: en komisk jodling, armene som vindmøller. Så fallet som et overrumplende mareritt. En som ikke visste at det fantes noe slikt i verden som Døden, som ikke engang kunne tro på den når han så den, som aldri hadde drømt om at den ville komme til ham. 444

Flaksende kråker. Blanke biller som krøp i krattet. En bit himmel, frosset fast i en brusten netthinne, gjenspeilt i en søle­ pytt på bakken. Hei og hå. Væren og intet. . . Jeg er oppstandelsen og livet, sier Herren. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Marskalkene senket kisten ned i graven med lange, knirkende stropper. Musklene til Henry skalv under anstrengelsen, kje­ vene var sammenbitt. Svetten hadde trengt gjennom ryggen på jakka hans. Jeg kjente etter i jakkelomma for å være sikker på at de smer­ testillende fremdeles var der. Det kom til å bli en lang tur hjem. Stroppene var trukket opp. Presten velsignet graven og sten­ ket den med vievann. Jord og mørke. Corcoran holdt ansiktet i hendene og hulket enstonig. Baldakinen raslet i vinden. Den første spaden med jord. Den falt med en dump lyd på det hule lokket, og det ga meg en kvalm, svart, tom følelse. Mrs. Corcoran - med Patrick på den ene siden og den nøkterne Ted på den andre - tok et skritt fram. Med behansket hånd kastet hun den lille rosebuketten i graven. Sakte, sakte, med en dopet, bunnløs ro bøyde Henry seg og plukket opp en håndfull jord. Han holdt den over graven og lot den renne langsomt ut mellom fingrene. Så, med skremmende sinnsro, tok han et skritt tilbake og dro åndsfraværende hånden over brystet. Han smurte jord over jakkeslaget, slipset, den blendende hvite stivete skjorten. Jeg stirret på ham. Det gjorde Julian, Francis, og tvillingene også, med en slags sjokkert gru. Det lot ikke til at han var klar over at han hadde gjort noe utenom det vanlige. Han ble stå­ ende helt stille, med vinden som rufset opp håret hans og det dunkle lyset som glimtet i brilleinnfatningen.

8

Mine erindringer av Corcoran-sammenkomsten etter begravel­ sen er meget uklare, hvilket kanskje skyldes den håndfullen med forskjellige smertestillende tabletter jeg svelget på vei dit. Men ikke engang morfin kunne helt ta brodden av det skrekke­ lige ved begivenheten. Julian var der, noe som var litt av en vel­ signelse, han beveget seg gjennom selskapet som en god engel, kom med elskverdig småprat, visste akkurat hva som var den riktige tingen å si til alle, og oppførte seg med slik himmelsk sjarm og diplomati overfor Corcoranene (som han faktisk mis­ likte og omvendt) at til og med Mrs. Corcoran ble blidgjort. Dessuten - og det var toppen av ære hva Corcoranene angikk viste det seg at han var en gammel kjenning av Paul Vanderfeller, og Francis, som tilfeldigvis sto i nærheten, sa han håpet han aldri kom til å glemme ansiktsuttrykket til Corcoran da Vanderfeller kjente igjen Julian og hilste på ham («helt europeisk» som noen hørte Mrs. Corcoran forklare en nabo) ved å omfavne ham og gi ham et kyss på kinnet. De små Corcoranene - som virket underlig oppglødd av mor­ genens triste begivenheter - føk omkring i overstadig godt humør: de kastet croissanter, hylte av latter, jaget gjennom mengden med en forferdelig leke som laget en eksplosiv fjertelignende lyd. Cateringselskapet bidro også til å spolere sam­ menkomsten - for mye brennevin, for lite mat, en oppskrift som garanterte bråk. Ted og kona hans kranglet uten stans. Bram Guemsey spydde på en linsofa. Corcoran svingte mellom eufori og den dypeste fortvilelse.

446

Da dette hadde holdt på en liten stund gikk Mrs. Corcoran opp på soveværelset, og kom ned igjen med et uttrykk i ansiktet som var skremmende å se. Lavmælt fortalte hun mannen at det hadde vært «innbrudd». En velmenende nysgjerrigper over­ hørte bemerkningen, og gjentok den til sin nabo, med det resul­ tat at den raskt spredte seg i rommet og skapte en røre av uøns­ ket interesse. Når hadde det skjedd? Hva var savnet? Var politi­ et tilkalt? Folk ga opp samtalene sine og nærmet seg henne i en mumlende sverm. Suverent og med martyrmine unngikk hun spørsmålene deres. Nei, sa hun, det var ingen vits i å tilkalle po­ litiet: det var bare småting som var borte, de hadde affeksjons­ verdi, men var ikke til nytte for noen andre enn henne selv. Cloke så sitt snitt til å dra ikke lenge etter. Og selv om ingen sa noe særlig om det, var Henry også dratt. Nesten med én gang etter begravelsen hadde han hentet sakene sine, satt seg i bilen og kjørt sin vei. Han tok meget overfladisk farvel med Corcoranene. og sa ikke et ord til Julian, som hadde svært lyst til å snakke med ham. - Han ser elendig ut, sa han til Camilla og meg (jeg var nedsløvet av tabletter og svarte ikke). - Jeg tror han burde oppsøke en lege. - Den siste uken har vært tøff for ham, sa Camilla. - Sikkert. Men jeg tror at Henry er mer følsom enn vi ofte tror han er. På mange måter er det vanskelig å tenke seg at han noensinne vil komme over det. Han og Edmund sto hverandre nærmere enn jeg tror dere er klar over. Han sukket. - Det var et underlig dikt han leste, ikke sant? Jeg ville ha foreslått noe fra Faidon. Selskapet begynte å bryte opp ved totiden om ettermiddagen. Hvis fylle-invitasjonene til Corcoran var til å stole på (det iskal­ de smilet til Mrs. Corcoran bak ryggen hans opplyste oss om at de ikke var det), kunne vi ha blitt til aftens, kunne ha blitt på ubestemt tid, som venner av familien, og sovet på våre egne små feltsenger nede i kjelleretasjen, vi kunne fått delta i Corcoranhusstandens tilværelse og fritt dele dens daglige sorger og gle­ der: familieferier, sitte barnevakt for de minste, gi en håndsrek­ ning med husarbeidet fra tid til annen, jobbe sammen, som et lag (understreket han), for slik var det man gjorde det hos Corcoranene. Det ville ikke bli noe bløtaktig liv - han var ikke bløt

447

med guttene sine - men det ville bli et nesten utrolig berikende liv hva angikk viljestyrke, pågangsmot, og høye moralske prin­ sipper. Dette siste regnet han ikke med at mange av foreldrene våre hadde tatt seg bryet med å lære oss. Klokken var fire før vi endelig kom oss av gårde. Nå var det av en eller annen grunn Charles og Camilla som ikke lenger var på talefot. De hadde kranglet om et eller annet - jeg hadde sett dem diskutere på gårdsplassen - og på hele veien hjem satt de ved siden av hverandre i baksetet og stirret rett framfor seg, med armene i kors over brystet på nøyaktig samme måte, noe jeg er overbevist om at de ikke innså var komisk. Det kjentes som om jeg hadde vært lenger borte enn jeg hadde. Rommet mitt virket forlatt og lite, som om det hadde stått tomt i ukevis. Jeg åpnet vinduet og la meg på den uoppredde senga. Lakenene luktet jordslag. Det var skumringstimen. Endelig var det over, men jeg følte meg underlig skuffet. Jeg hadde undervisning på mandag: gresk og fransk. Jeg hadde ikke fulgt fransktimene på nesten tre uker og tanken på det ga meg et stikk av engstelse. Skriftlig eksamen. Jeg rullet meg over på ma­ gen. Muntlig eksamen. Og sommerferie om halvannen måned, og hvor i all verden skulle jeg tilbringe den? Med å arbeide for dr. Roland? Fylle bensin i Piano? Jeg sto opp og tok en ny Dalmane og la meg igjen. Ute var det nesten mørkt. Gjennom veggene kunne jeg høre naboens ste­ reoanlegg: David Bowie. «This is Ground Control to Major Tom...» Jeg stirret på skyggene i taket. I et underlig land midt mellom søvn og våken tilstand befant jeg meg i en gravlund, ikke den der Bunny var gravlagt, men en helt annen, mye eldre, og meget berømt - hekker og eviggrønne trær sto tett i tett, de sprukne marmorpaviljongene var gjen­ grodd av slyngplanter. Jeg gikk langs en smal hellelagt sti. Da jeg rundet et hjørne strøk de hvite blomstene til en uventet hor­ tensia - lysende skyer som fløt bleke i skyggene - mot kinnet mitt. Jeg lette etter graven til en berømt forfatter - Marcel Proust, tror jeg, eller kanskje George Sand. Hvem det enn var, visste jeg at de var gravlagt her, men alt var så gjengrodd at jeg knapt

448

kunne se navnene på steinene, og dessuten holdt det på å bli mørkt. Jeg befant meg på toppen av en bakke i en mørk furulund. Langt nede var det en utvisket tåkefylt dal. Jeg snudde meg og kastet et blikk på veien jeg var kommet fra, en nålepute av marmorspir og mørke mausoleer lyste blekt i det tiltagende mørket. Langt der nede blunket et lite lys - en lykt, kanskje, eller en lom­ melykt - mot meg mellom de mange gravsteinene. Jeg bøyde meg fram for å se klarere, og skvatt da jeg hørte et brak i bus­ kene like bak meg. Det var barnet som Corcoranene kalte Champion. Han hadde falt så lang han var og prøvde å stable seg opp på beina, etter en stund ga han opp og ble liggende stille, barbeint og skjelvende, mens magen hevet og senket seg. Han hadde ikke noe annet på seg enn en bleie og det var lange stygge skrammer på armene og beina hans. Jeg stirret forskrekket på ham. Vel var Corcoranene tankeløse, men dette var utilgivelig: for noen uhyrer, tenkte jeg, for noen idioter, de har bare gått sin vei og latt ham være igjen her helt alene. Ungen klynket, og på beina hans var det blå kuldeflekker. En lubben sjøstjeme-hånd holdt fast om plastflyet han hadde fått sammen med burgeren. Jeg bøyde meg ned for å se om det sto bra til med ham, men da jeg gjorde det, hørte jeg noen kremte ironisk og demonstrativt like i nærheten. Det som så skjedde, gikk på et blunk. Jeg kastet et blikk over skulderen, og fikk bare et høyst flyktig inntrykk av skikkelsen som ruvet bak meg, men glimtet jeg fikk skremte meg slik at jeg datt bakover. Jeg skrek, og falt og falt og falt helt til jeg en­ delig traff min egen seng, som styrtet meg imøte opp fra mør­ ket. Sjokket vekket meg brutalt. Skjelvende ble jeg liggende flat på ryggen et øyeblikk, og så spratt jeg opp for å tenne lyset. Skrivebord, dør, stol. Jeg la meg ned igjen. Jeg skalv fremde­ les. Selv om ansiktstrekkene hans hadde vært klumpete og øde­ lagt, med noe tykt og skorpeaktig ved seg som jeg ikke likte å huske selv nå som lyset var på - visste jeg likevel meget godt hvem det var, og i drømmen visste han at jeg visste det.

Etter alt vi hadde vært gjennom de siste ukene, var det ikke så rart at vi alle var litt lei av hverandre. De første par dagene holdt 449

vi oss ganske mye for oss selv, bortsett fra i timene og under måltidene. Med Bun død og begravet antar jeg at vi hadde mye mindre å snakke om, og ingen grunn til å være opp til fire eller fem om morgenen. Jeg følte meg underlig fri. Jeg gikk turer, så noen filmer alene, gikk på en fest utenfor campusen en fredag kveld, hvor jeg sto på bakverandaen til en eller annen lærer og drakk øl og hørte en jente hviske om meg til en annen jente: «Han ser så trist ut, synes du ikke?» Det var en klar natt, med sirisser og en million stjerner. Jenta var søt, hun hadde tindrende øyne og var av den sprudlende typen som jeg alltid faller for. Hun startet en samtale, og jeg kunne ha blitt med henne hjem, men det var nok bare å flørte, på den ømme, usikre måten de tragiske helte­ ne gjør på film (veteranen med granatsjokk eller den tungsindi­ ge unge enkemannen, som er tiltrukket av den ukjente unge kvinnen, men forfulgt av en mørk fortid hun i sin uskyld ikke kan ta del i). Å flørte og ha gleden av å se medfølende stjerner blomstre i de snille øynene hennes, fornemme hennes vennlige ønske om å redde meg fra meg selv (og, å kjære deg, tenkte jeg, om du visste hvilken jobb du da ville påta deg, om du bare viss­ te!), og å vite at hvis jeg ville bli med henne hjem, så kunne jeg det. Hvilket jeg ikke gjorde. Fordi, uansett hva vennlige frem­ mede trodde, hadde jeg verken behov for selskap eller trøst. Det eneste jeg ville var å være alene. Etter selskapet gikk jeg ikke hjem til rommet mitt, men til dr. Rolands kontor, der jeg visste at ingen ville finne på å lete etter meg. Om natten og i helgene var det fantastisk stille, og da vi kom tilbake fra Connecticut til­ brakte jeg ganske mye tid der - jeg leste, tok en høneblund på divanen hans, gjorde hans og mitt eget arbeid. På den tiden av natten var til og med vaktmesterne gått. Byg­ ningen lå i mørke. Jeg låste kontordøra bak meg. Lampen på skrivebordet til dr. Roland bredte en varm, smørgul lyssirkel rundt seg, og etter at jeg hadde stilt inn radioen lavt på den klas­ siske musikk-kanalen i Boston, slo jeg meg ned på divanen med den franske grammatikken min. Senere, når jeg ble søvnig, ville jeg ta en kriminalroman, og en kopp te hvis jeg følte for det. Bokhyllene til dr. Roland glødet varmt og gåtefullt i lampelyset. Selv om jeg ikke gjorde noe galt, syntes jeg at jeg på en måte

450

snek meg omkring, førte et hemmelig liv som hvor behagelig det enn var, før eller senere nødvendigvis kom til å innhente meg.

Mellom tvillingene hersket det fremdeles uenighet. Til lunsj dukket de av og til opp med så mye som en times mellomrom. Jeg hadde en fornemmelse av at feilen lå hos Charles, som var sur og tverr og - slik han hadde hatt for vane i den senere tid drakk litt mer enn han hadde godt av. Francis hevdet at han ikke visste noe om saken, men jeg hadde en mistanke om at han visste mer enn han ville ut med. Jeg hadde ikke snakket med Henry siden begravelsen og hel­ ler ikke sett ham. Han dukket ikke opp til måltidene og tok ikke telefonen. Under lunsjen på lørdag sa jeg: - Tror du Henry har det bra? - Å, han har det fint, sa Camilla, travelt opptatt med kniv og gaffel. - Hvordan vet du det? Hun stanset med gaffelen i luften, blikket hennes var som et lys som plutselig ble vendt mot ansiktet mitt. - Fordi jeg akku­ rat har truffet ham. - Hvor? - I leiligheten hans. I dag tidlig, sa hun, og vendte tilbake til lunsjen. - Og hvordan står det til med ham? - Ålreit. Litt skjelven fremdeles, men ålreit. Ved siden av henne satt Charles med haken i hånden og skulte ned på den urørte tallerkenen sin.

Ingen av tvillingene kom til middag den dagen. Francis var prat­ som og i godt humør. Han var nettopp kommet tilbake fra Man­ chester med en masse handleposer. Han viste meg innkjøpene sine, ett etter ett: jakker, sokker, bukseseler, fem-seks skjorter i forskjellige stripemønstre, en fantastisk ansamling slips. Ett av dem - bronsegrønt med store mandarinfargete prikker - var en presang til meg. (Francis var alltid gavmild med klærne sine. Han ga Charles og meg massevis av gamle dresser, han var høy­ ere enn Charles, og tynnere enn oss begge, så vi fikk dem sydd om av en skredder nede i byen. Jeg bruker fremdeles mange av de dressene: Sulka, Aquascutum, Gieves og Hawkes.) 451

Han hadde også vært hos bokhandleren. Han hadde kjøpt en biografi av Cortés; en oversettelse av Grégoire de Tours, en stu­ die over mordersker fra viktoriatiden, utgitt av Harvard Univer­ sity Press. Han hadde også kjøpt en gave til Henry: en samling mykenske innskrifter fra Knossos. Jeg bladde gjennom den. Det var en svær bok. Den hadde ikke noe tekst, bare det ene fotografiet etter det andre av knuste tavler med innskriftene - i Linear B - gjengitt i faksimile nederst på siden. På noen av bruddstykkene var det bare ett tegn. - Den vil han like, sa jeg. - Ja, jeg tror det, sa Francis. - Det var den kjedeligste boka jeg kunne finne. Jeg tenkte jeg kunne gi ham den etter middag. - Kanskje jeg blir med deg, sa jeg. Francis tente en sigarett. - Du gjør som du vil. Jeg går ikke inn. Jeg kommer bare til å legge den i bislaget. - Å da så, sa jeg underlig lettet. Hele søndagen var jeg på kontoret til dr. Roland, fra ti om mor­ genen. Ved ellevetiden om kvelden ble jeg klar over at jeg ikke hadde spist noe hele dagen, ikke noe annet enn kaffe og noen kjeks fra kontoret til Velferdstjenesten, så jeg tok sakene mine, låste og gikk ned for å se om Rathskeller fremdeles var åpen. Det var den. Rathskeller var en forlengelse av snackbaren og hadde for det meste elendig mat, men den hadde et par spille­ automater, og en jukeboks, og selv om man ikke kunne få kjøpt noen skikkelige drinker der, solgte de vassent øl i plastkrus til bare seksti cent. Den kvelden var det bråkete og veldig fullt. Rathskeller gjor­ de meg nervøs. For karer som Jud og Frank, som var der hver dag fra dørene åpnet, var det verdens navle. De var der nå også, de var midtpunktet ved et bord med begeistrede spyttslikkere og medlemmer av gjengen. Med ølskummet frådende om mun­ nen moret de seg over et slags spill som så ut til å gå ut på at de skulle prøve å stikke hverandre i hånden med et glasskår. Jeg banet meg vei til disken og bestilte et stykke pizza og en øl. Mens jeg ventet på at pizzaen skulle bli ferdigstekt, så jeg Charles sitte alene ved enden av bardisken. Jeg hilste og han snudde seg halvveis. Han var full, jeg kunne se det på måten han satt på, ikke på en beruset måte per se, men

452

som om et annet menneske - en som var sur og sløv - hadde ok­ kupert kroppen hans. - Å, sa han. - Flott. Det er deg. Jeg lurte på hva han gjorde på dette frastøtende stedet, helt alene, i ferd med å drikke dårlig øl, når han hadde et skap hjemme som var fullt av det beste brennevinet han kunne ønske seg. Han sa noe jeg ikke oppfattet på grunn av musikken og støyen. - Hva? sa jeg og bøyde meg nærmere. - Jeg sa, kan jeg låne noen penger av deg? - Hvor mye? Han telte litt på fingrene. - Fem dollar. Jeg ga ham dem. Han var ikke så full at han klarte å ta imot uten gjentatte unnskyldninger og løfter om tilbakebetaling. - Jeg hadde planlagt å gå i banken på fredag, sa han. - Det er okei. - Nei virkelig. Forsiktig tok han en krøllete sjekk opp av lomma. - Besta sendte meg den. Jeg hever den mandag, ingen problemer. - Helt greit, sa jeg. - Hva gjør du her? - Hadde lyst til å gå ut. - Hvor er Camilla? - Vet ikke. Han var ikke så full nå at han ikke kunne komme seg hjem alene, men Rathskeller stengte ikke før om to timer, og jeg var ikke særlig begeistret ved tanken på at han skulle bli igjen der alene. Etter Bunnys begravelse hadde flere fremmede - inklusi­ ve sekretæren på kontoret på Samfunnsvitenskapelig fakultet kommet bort til meg og prøvd å pumpe meg for opplysninger. Jeg hadde frosset dem ut, det var et knep jeg hadde lært av Henry (med helt uttrykksløst ansikt og nådeløst blikk tvang man den forlegne inntrengeren til å trekke seg tilbake), taktik­ ken slo nesten aldri feil, men å ha med sånne folk å gjøre når man var edru var én ting, en helt annen hvis man var full. Jeg var ikke full, men jeg følte heller ikke noen trang til å henge rundt på Rathskeller helt til Charles var klar til å gå hjem. Prøvde jeg å få ham til å gå, visste jeg at det bare ville føre til at han forskan­ set seg ytterligere. Når han var full, hadde han alltid et perverst behov for å gjøre akkurat det motsatte av hva man foreslo. - Vet Camilla at du er her? spurte jeg ham.

453

Han bøyde seg fram, og la håndflaten på bardisken for å støtte seg. - Hva? Jeg spurte ham enda en gang, høyere denne gangen. Ansiktet hans mørknet. - Raker henne ikke, sa han og vendte tilbake til ølet sitt. Maten min kom. Jeg betalte og sa til Charles: - Unnskyld meg, jeg kommer om et øyeblikk. Herretoalettet lå i en klam illeluktende gang i rett vinkel til baren. Charles kunne ikke se meg lenger da jeg dreide ned mot telefonboksen på veggen. Men den var opptatt, en jente som snakket på tysk. Jeg ventet uendelig lenge, og skulle akkurat til å gå da hun endelig la på, og jeg gravde i lomma etter en mynt og slo nummeret til tvillingene. Tvillingene var ikke som Henry: var de hjemme pleide de å ta telefonen. Men ingen svarte. Jeg slo nummeret én gang til og så på klokken. Ti på halv tolv. Jeg kunne ikke tenke meg hvor Camilla kunne være på den tiden av døgnet, med mindre hun var på vei for å hente ham. Jeg la på. Mynten klirret i sprekken. Jeg la den i lomma og satte kursen tilbake mot Charles i baren. Et øyeblikk trodde jeg at han hadde flyttet et sted inn i mengden, men etter at jeg hadde stått der et par minutter skjønte jeg at når jeg ikke så ham, var det fordi han ikke var der. Han hadde drukket opp ølet sitt og gått. Med ett var Hampden grønt som himmelen igjen. Snøen hadde tatt livet av de fleste blomstene bortsett fra de som blomstret sent, kaprifolium og syriner og så videre, men det var flere bla­ der på træme enn noen gang, lot det til, dype og mørke, blad­ verket var så tett at veien som førte gjennom skogen til North Hampden plutselig ble veldig smal, grønnsværet trengte seg på fra begge sider og stengte solen ute fra den fuktige stien som krydde av insekter. Mandag kom jeg litt tidlig til Lyceum, og på kontoret til Julian sto vinduene åpne og Henry holdt på å sette peoner i en hvit vase. Han så ut som om han hadde gått ned seks-sju kilo, som ikke var noenting for en mann av Henrys størrelse, men likevel kunne jeg se det tydelig på det tynne ansiktet og til og med på håndleddene og hendene. Det var likevel ikke det, men noe an454

net, noe udefinerbart, som på en måte var blitt annerledes siden jeg så ham sist. Julian og han snakket sammen - på et spøkefullt, sarkastisk og pedantisk latin - akkurat som to prester som rydder opp i sakristiet før en messe. En sterk mørk duft av te hang i luften. Henry så opp. - Salve, amice, sa han, og det kom et livlig glimt i de stive trekkene hans, som vanligvis var så lukkete og fjerne: «Valesne? Quid est rei?» - Du ser godt ut, sa jeg til ham, og det gjorde han. Han bøyde hodet lett. Øynene hans som hadde vært uklare og utspilte mens han var syk, var nå tindrende blå. - Benigne dicis, sa han. - Jeg føler meg mye bedre. Julian ryddet bort resten av rundstykkene og syltetøyet - han og Henry hadde spist frokost sammen, etter alt å dømme en ganske solid frokost - og han lo og sa noe jeg ikke helt fikk tak i, noe som hørtes ut som et Horats-sitat om at kjøtt er godt for sorg. Jeg ble glad for å se at han lot til å være sitt muntre, rolige gamle jeg. Han hadde vært nesten uforståelig glad i Bunny, men sterke følelser bød ham imot, og å stille sine følelser til skue slik det er normalt etter våre moderne begreper ville ha forekommet ham ekshibisjonistisk og lettere sjokkerende: jeg var ganske sik­ ker på at dødsfallet hadde gått mer inn på ham enn han viste. Men igjen har jeg en mistanke om at Julians muntre sokratiske likegyldighet overfor liv og død hindret ham i å la noe gjøre ham for trist særlig lenge. Francis kom, og så Camilla. Ikke Charles, han lå antakelig til sengs med tømmermenn. Vi satte oss alle rundt det store runde bordet. - Og nå, sa Julian da alt var stille, - håper jeg vi alle er rede til å forlate fenomenenes verden og gå inn i den sublime? Nå som det så ut til at vi var trygge, hadde et veldig mørke lettet fra tankene mine. Verden virket som et nytt og vidunderlig sted å være, grønn og oppløftende og helt ny. Jeg gikk mange lange turer alene, ned til Battenkill River. Jeg likte spesielt godt å gå til den lille landhandleren i North Hampden og kjøpe en flaske vin (det ble sagt at de forrige eieme, en mor og sønnen hennes, hadde vært inspirasjonskilde for en berømt skrekkhistorie fra 1950-årene som ofte ble trykt i antologier), og gå ned til elve-

455

bredden og drikke den der, og deretter streife beruset omkring resten av de fantastiske, gylne, flammende ettermiddagene bortkastet tid, naturligvis. Jeg sakket akterut på skolen, jeg hadde oppgaver å skrive og eksamen sto for døra, men jeg var jo ung, gresset var grønt og luften summet tungt av bier og jeg var nettopp kommet tilbake fra selveste Dødens terskel, tilbake til solen og luften. Nå var jeg fri, og livet mitt, som jeg hadde trodd var fortapt, strakte seg ubeskrivelig dyrebart og sødmefylt fram­ for meg. En av disse ettermiddagene gikk jeg forbi huset til Henry og fant ham i bakgården, der han spadde opp et blomsterbed. Han hadde på seg hageklæme sine - gamle bukser, skjorteermene rullet opp over albuen - og i trillebåren var det tomatplanter og agurker, plantekasser med jordbær og solsikker og røde pelar­ gonier. Tre-fire rosebusker med røttene pakket inn i sekkestrie sto støttet opp mot gjerdet. Jeg gikk inn gjennom sidegrinden. Jeg var virkelig temmelig full. - Hei, sa jeg, - hei, hei, hei. Han stanset og lente seg mot spaden. Nesen hans var litt rød der solen hadde tatt. - Hva er det du gjør? sa jeg. - Planter ut salathoder. Vi var stille en lang stund, og jeg la merke til bregnene han hadde gravd opp den ettermiddagen vi drepte Bunny. Vortebregner, husket jeg at han hadde kalt dem. Camilla hadde be­ merket at navnet minnet henne om hekser. Han hadde plantet dem i den skyggefulle og kjølige delen av hagen, like ved kjelle­ ren, der de vokste seg mørke og brusende. Jeg sjanglet litt bakover, og grep tak i grindstolpen. - Skal du bli her i sommer? sa jeg. Han så inngående på meg, tørket av hendene på buksene. - Jeg tror det, sa han. - Hva med deg? - Jeg vet ikke, sa jeg. Jeg hadde ikke fortalt det til noen, men dagen i forveien hadde jeg levert en søknad på kontoret til Vel­ ferdstjenesten. Jeg søkte om å få passe en leilighet i Brooklyn for en professor i historie som skulle tilbringe sommeren i England med å studere. Det virket ideelt - ingen husleie, et sted å være i en koselig del av Brooklyn, og ingen andre plikter enn å vanne plantene og ta seg av to terriere som ikke kunne bli med til Eng­

456

land på grunn av karantenen. Min erfaring med Leo og mando­ linene hadde gjort meg mistenksom, men kontordamen hadde forsikret meg om at nei, dette var noe helt annet, og hun hadde vist meg en mappe med brev fra fornøyde studenter som hadde hatt jobben tidligere. Jeg hadde aldri vært i Brooklyn og visste ingenting om bydelen, men jeg likte tanken på å bo i en by - en hvilken som helst by, og spesielt en fremmed by - jeg likte tan­ ken på trafikken og menneskemengdene, på å jobbe i en bok­ handel, være kelner på en kafé, ja, hvem kunne vite hva slags underlig ensom tilværelse jeg kunne gli inn i? Ensomme målti­ der, lufte hundene om kvelden, og ingen som visste hvem jeg var. Henry så fremdeles på meg. Han skjøv brillene opp på nesen. - Vet du hva, sa han, - det er temmelig tidlig på ettermiddagen. leg lo. Jeg visste hva han tenkte: Charles først, og nå meg. - Jeg er helt fin, sa jeg. - Er du? - Naturligvis. Han vendte tilbake til arbeidet, stakk spaden i jorda, satte en fot med kakigamasjer hardt ned på den ene siden av bladet. Se­ lene hans dannet en svart X over ryggen hans. - Da kan du hjelpe meg med salathodene, sa han. - Det står en spade til i redskapsskuret. Sent den natten - klokken to om morgenen - dundret forman­ nen i hybelhuset på døra mi og ropte at det var telefon til meg. Halvt i søvne tok jeg på badekåpen og tumlet ned trappa. Det var Francis. - Hva er det du vil? sa jeg. - Richard, jeg har fått et hjerteanfall. Jeg hadde det ene øyet på bestyreren min - Veronica, Valerie, jeg glemmer hva hun het - som sto ved siden av telefonen med armene i kors over brystet og hodet på skakke og så bekymret ut. Jeg snudde ryggen til henne. - Du er helt fin, sa jeg inn i røret. - Legg deg til å sove igjen. - Hør på meg. Det var panikk i stemmen. - Jeg har fått et hjerteanfall. Jeg tror jeg kommer til å dø. - Det kommer du ikke til å gjøre. - Jeg har alle symptomene. Smerter i venstre arm. Det stram­ mer i brystet. Jeg har vondt for å puste.

457

- Hva vil du at jeg skal gjøre? - Jeg vil at du skal komme bort og kjøre meg til sykehuset. - Hvorfor tilkaller du ikke ambulansen? Jeg var så søvnig at øynene mine stadig gled igjen. - Fordi jeg er redd for ambulansen, sa Francis. Men resten hørte jeg ikke fordi Veronica, som hadde spisset ørene da hun hørte ordet ambulanse, brøt opphisset inn. - Hvis du trenger førstehjelp, kan karene i Sikkerhetsvakten hjertemassasje, sa hun ivrig. - De er i beredskap fra midnatt til seks. De har også en sykebiltjeneste til sykehuset. Hvis du vil så skal jeg. . . - Jeg trenger ingen førstehjelp, sa jeg. Francis var helt ute av seg og sa navnet mitt om og om igjen i den andre enden. - Her er jeg, sa jeg. - Richard? Stemmen hans var svak og han pustet høyt. - Hvem er det du snakker med? Hva er i veien? - Ingenting. Nå skal du høre på meg. . . - Hvem sa noe om førstehjelp? - Ingen. Hør nå her. Hør, sa jeg da han prøvde å overdøve meg. - Ro deg ned. Fortell meg hva som er i veien. - Jeg vil at du skal komme. Jeg føler meg virkelig elendig. Jeg tror at hjertet mitt nettopp holdt opp å slå et øyeblikk. Jeg. . . - Er det narkotika med i spillet? sa Veronica med fortrolig stemme. - Hør her, sa jeg til henne, - kan ikke du være stille så jeg får høre hva dette mennesket prøver å si. - Richard? sa Francis. - Vil du bare komme og hente meg? Vær så snill? Det ble en kort pause. - Ålreit, gi meg et par minutter, sa jeg og la på røret.

Hjemme hos Francis fant jeg ham fullt påkledd bortsett fra sko­ ene. Han lå på senga. - Kjenn på pulsen min, sa han. Jeg gjorde det, for å føye ham. Den var kraftig og rask. Han lå der helt slapp, med skjelvende øyelokk. - Hva tror du er i veien med meg? sa han. - Jeg vet ikke, sa jeg. Han var litt rød, men han så egentlig ikke så dårlig ut. Likevel - selv om jeg visste at det ville være

458

vanvittig å nevne det akkurat da - var det mulig at han hadde matforgiftning eller blindtarmsbetennelse eller noe sånt. - Tror du jeg bør dra på sykehuset? - Hva synes du? Han lå der et øyeblikk. - Jeg vet ikke. Egentlig tror jeg nok det, sa han. - Ålreit da. Hvis det får det til å føle deg bedre. Kom igjen. Sett deg opp. Han var ikke for syk til å røyke hele veien til sykehuset. Vi kjørte rundt innkjørselen og stanset ved den store flombelyste inngangen der det sto ØYEBLIKKELIG HJELP. Jeg stan­ set bilen. Vi ble sittende et øyeblikk. - Er du sikker på at du vil gjøre det? sa jeg. Han så på meg med forundring og forakt. - Du tror jeg simulerer, sa han. - Nei det gjør jeg ikke, sa jeg forbauset, og oppriktig talt hadde ikke tanken streifet meg. - Jeg bare stilte deg et spørsmål. Han gikk ut av bilen og smelte igjen døra.

Vi måtte vente omtrent en halv time. Francis fylte ut et skjema og satt grettent og leste gamle nummer av Smithsonian-magasinet. Men da sykesøster til slutt ropte opp navnet hans, reiste han seg ikke. - Det er deg, sa jeg. Han rikket seg fremdeles ikke. - Kom igjen da, sa jeg. Han svarte ikke. Det var noe vilt i blikket hans. - Hør her, sa han. - Jeg har ombestemt meg. - Hva? - Jeg sa at jeg har ombestemt meg. Jeg vil dra hjem. Sykesøster sto i døra og fulgte interessert med i replikkvekslingen. - Det er dumt, sa jeg irritert til ham. - Du har ventet så lenge. - Jeg har ombestemt meg. - Det var du som ville dra hit. Jeg visste at det ville gjøre ham flau. Han var irritert og unn­ gikk blikket mitt da han slengte bladet fra seg og skred gjennom dobbeltdørene uten å se seg tilbake.

459

En lege i helsetrøye som så helt utslitt ut, stakk hodet inn på venteværelset ti minutter senere. Jeg var den eneste som var der. - Hei, sa han kort. - Er du sammen med Abemathy? -Ja. - Vil du være så snill å bli med meg et øyeblikk? Jeg reiste meg og fulgte etter ham. Francis satt på kanten av undersøkelsesbordet, fullt påkledd, nesten bøyd i to. Han så ulykkelig ut. - Abemathy vil ikke ta på seg skjorte, sa legen. - Og han vil ikke la søster ta blodprøve. Jeg vet ikke hvordan han tror at vi skal kunne undersøke ham når han ikke vil samarbeide. Det ble taust. Lysene i undersøkelsesrommet var veldig grelle. Jeg var forferdelig flau. Doktoren gikk bort til en vask og begynte å vaske hendene. - Har dere karer drevet med stoff i natt? sa han liksom tilfeldig. Jeg kjente at jeg rødmet. - Nei, sa jeg. - Litt kokain? Kanskje litt speed? - Nei. - Hvis vennen din har tatt noe, ville det være til stor hjelp om vi fikk vite hva det var. - Francis, sa jeg svakt, og ble brakt til taushet av et hatefullt blikk: et tu, Brute. - Hvordan våger du? bjeffet han. - Jeg har ikke tatt noe. Det vet du meget godt. - Ta det med ro, sa legen. - Ingen anklager deg for noe som helst. Men du oppfører deg litt irrasjonelt i natt, synes du ikke? - Nei, sa Francis etter en forvirret pause. Doktoren skylte hendene og tørket dem i et håndkle. - Nei? sa han. - Du kommer hit midt på natten og sier at du har et hjerteanfall og så vil du ikke la noen komme nær deg? Hvordan ven­ ter du at jeg skal kunne finne ut hva som feiler deg? Francis svarte ikke. Han pustet tungt. Han så ned og var helt rød i ansiktet. - Jeg er ingen tankeleser, sa legen til slutt. - Men min erfaring tilsier at når noen på din alder sier at de har et hjerteanfall, er det ett av to. - Hva da? sa jeg til slutt. - Jo. Amfetaminforgiftning er det ene.

460

- Det er det ikke, sa Francis sint og så opp. - Ålreit, ålreit. Noe annet det kan være, er et panikksyndrom. - Hva er det? sa jeg og unngikk omhyggelig å se i retning av Francis. - Ikke så ulikt et angstanfall. En plutselig følelse av redsel. Hjertebank. Skjelvinger og svettetokter. Det kan være ganske alvorlig. Folk tror ofte at de er døden nær. Francis sa ingenting. - Jaha? sa legen. - Tror du det kan være noe sånt? - Jeg vet ikke, sa Francis etter nok en forvirret pause. Doktoren lente seg mot vasken. - Er du ofte redd? sa han. - Uten at du har noen særlig god grunn til det?

Da vi dro fra sykehuset, var klokken blitt kvart over tre. Francis tente en sigarett på parkeringsplassen. I venstre hånd krøllet han sammen et papirstykke der legen hadde skrevet navnet på en psykiater i byen. - Er du sint? spurte han da vi satt i bilen. Det var andre gangen han spurte. - Nei, sa jeg. - Jeg vet du er det. Gatene var drømmeaktig opplyst, helt tomme. Biltaket var åpent. Vi kjørte forbi mørke hus, svingte inn på en overbygd bro. Dekkene slo mot trebordene. - Vær så snill og ikke vær sint på meg, sa Francis. Jeg overhørte ham. - Kommer du til å gå til den psykiateren? sa jeg. - Det ville ikke hjelpe. Jeg vet hva som plager meg. Jeg sa ingenting. Da ordet psykiater var blitt nevnt, var jeg blitt engstelig. Jeg trodde ikke så veldig sterkt på psykiatrien, men likevel, hvem kunne vite hva et sakkyndig blikk kunne lese ut av en personlighetstest, en drøm, til og med en forsnakkelse? - Jeg gikk i analyse da jeg var barn, sa Francis. Han hørtes ut som om han skulle briste i gråt hvert øyeblikk. - Jeg tror jeg må ha vært elleve eller tolv år. Mor hadde et slags yoga-kick og halte meg ut av den gamle skolen min i Boston og sendte meg av gårde til et forferdelig sted i Sveits. Et-eller-annet-instituttet. Alle gikk i sokker og sandaler. Det var timer i dervisjdansing og i Kabbalah. Alle på Det hvite Planet - det var det de kalte klas­ sen min, eller trinnet, hva det nå enn var - måtte gjøre kinesisk

461

Quigong hver morgen og gå i Reich-analyse fire timer i uken. Jeg måtte ha seks timer. - Hvordan analyserer man en tolvåring? - Masse ordassosiasjoner. Og så må man leke rare leker med anatomisk riktige dukker. De overrasket meg og et par små franske jenter da vi prøvde å snike oss ut av parken - vi var halvdøde av sult, makrobiotisk mat, vet du, og vi prøvde bare å komme oss ned til bureau de tabac for å kjøpe noe sjokolade, men naturligvis insisterte de på at det nok hadde vært en slags seksuell episode. Ikke at de hadde noe imot den slags, men de likte at man fortalte dem om det og jeg var for uvitende til å gjøre som de ville. Jentene visste mer om sånt og hadde diktet opp en vill fransk historie for å glede hodekrymperen - ménage å trois i en eller annen høysåte, du aner ikke hvor syk de mente jeg var siden jeg undertrykte det. Selv om jeg ville ha fortalt dem hva som helst hvis jeg hadde trodd de ville sendt meg hjem. Han lo, ikke særlig muntert. - Herregud. Jeg husker fremde­ les da lederen for instituttet spurte meg hvilken romanskikkelse jeg identifiserte meg mest med, og jeg svarte Davy Balfour i Kidnapped. Vi rundet et hjørne. I lyset fra bilen sto plutselig et digert dyr og ruvet i veien. Jeg tråkket av all kraft på bremsen. I brøkdelen av et sekund så jeg gjennom frontruten rett inn i et par glødende øyne. Så sprang dyret lynsnart sin vei. Bilen sto stille. Vi ble sittende et øyeblikk, dypt rystet. - Hva var det? sa Francis til slutt. - Jeg vet ikke. En hjort kanskje. - Det der var ingen hjort. - Da var det en hund. - Jeg syntes det så ut som en slags katt. Det var faktisk slik det hadde sett ut for meg også. - Men det var for stort, sa jeg. - Kanskje det var en puma eller noe sånt. - Det finnes ikke sånne her. - Det gjorde det før. Gauper egentlig, men de kalte dem for fjellkatter. Nattevinden var kjølig. En hund bjeffet et sted. Det var ikke mye trafikk på den veien om natten. Jeg satte bilen i gir. 462

Francis hadde bedt meg ikke fortelle noen om vår tur til akuttavdelingen, men søndag kveld hjemme hos tvillingene fikk jeg litt for mye å drikke, og før jeg visste ordet av det sto jeg og for­ talte historien til Charles ute på kjøkkenet. Charles var medfølende. Han hadde tatt noen drinker selv, men ikke så mange som jeg. Han hadde på seg en gammel bomullsdress som hang og slang rundt ham - også han hadde gått ned i vekt - og et frynsete gammelt Sulka-slips. - Stakkars Frangois, sa han. - Han er sprø som en julekake. Kommer han til å gå til han der hodekrymperen? - Jeg vet ikke. Han ristet ut en sigarett av en pakke Lucky Strike som Henry hadde latt ligge på kjøkkenbenken. - Hvis jeg var deg, sa han, slo sigaretten mot innsiden av håndleddet og strakte seg for å være sikker på at det ikke var noen i gangen, - hvis jeg var deg, ville jeg råde ham ikke å nevne det for Henry. Jeg ventet på at han skulle fortsette. Han tente sigaretten og blåste ut en røyksky. - Jeg mener, jeg har drukket litt mer enn jeg burde, sa han stille. - Det er jeg den første til å innrømme. Men herregud, det var jeg som måtte ta meg av purken, ikke han. Det er jeg som må ta meg av Marion, for helvete. Hun ringer meg nesten hver kveld. La ham prøve å prate med henne en stund og se hvordan han føler seg. . . Hvis jeg har lyst til å drikke en flaske whisky om dagen, kan jeg ikke fatte at han har noe å si på det. Jeg har fortalt ham at det ikke raker ham, og at det ikke raker ham hva du gjør heller. - Jeg? Han så på meg med et tomt barnslig uttrykk. Så lo han. - Å, du har ikke hørt det? sa han. - Nå er det deg også. Som drikker for mye. Du vandrer rundt dritings midt på dagen. Tril­ ler ned fortapelsens brede vei. Jeg ble forskrekket. Han lo igjen da han så ansiktsuttrykket mitt, men så hørte vi skritt og klirret av is i en cocktail som nær­ met seg - Francis. Han stakk hodet inn av døra og begynte å sludre vennlig om et eller annet, og etter et par minutter tok vi drinkene våre og ble med ham inn i stua.

Det var en koselig kveld, en lykkelig kveld: tente lamper, funk­ lende glass, regn som falt tungt på taket. Ute suste og bruste det 463

i tretoppene, med en skummende svusj, som når soda bobler opp i glasset. Vinduene sto åpne og en fuktig kjølig bris virvlet inn gjennom gardinene, besnærende vill og sødmefylt. Henry var i meget godt humør. Han satt avslappet i en lene­ stol med beina strukket ut foran seg. Han var våken, uthvilt, rask til å le eller komme med en vittig replikk. Camilla så for­ tryllende ut. Hun hadde på seg en trang lakserød ermeløs kjole, som avdekket et par vakre kragebein og de søte skjøre virvlene nederst i nakken hennes - yndige kneskåler, yndige ankler, yn­ dige nakne muskuløse legger. Kjolen gjorde den slanke skikkel­ sen enda slankere, understreket hennes ubevisste og litt gutte­ aktig grasiøse ynde, jeg elsket henne, elsket den hakkende smektende måten hun blunket på når hun fortalte en historie, eller måten (et svakt ekko av Charles) hun holdt en sigarett på, fanget i de neglebitte fingrene. Hun og Charles så ut til å ha blitt venner igjen. De snakket ikke mye, men den gamle tause tvillingtråden så ut til å være på plass igjen. De vaglet seg på armene til hverandres stoler, og hentet drinker fram og tilbake (et spesielt tvilling-rituale, komplisert og ladet med mening). Selv om jeg ikke fullt ut for­ sto disse hellige skikkene, var de vanligvis et tegn på at alt sto bra til. Hun virket kanskje som den mest forsonlige av dem, hvilket lot til å motbevise hypotesen om at feilen var hans. Speilet over peisen var sentrum for oppmerksomhet, et brustent gammelt speil i en ramme av rosentre; ikke noe spe­ sielt fint, de hadde kjøpt det på et loppemarked, men det var det første man så når man kom inn i rommet. Nå var det enda mer iøynefallende fordi det var sprukket - en dramatisk sprekk fra midten av speilet som et spindelvev. Historien om hvordan det hadde skjedd var så morsom at Charles måtte fortelle den to ganger, selv om det snarere var hans måte å gjen­ gi historien på som egentlig var morsom - de hadde vårrengjøring, og han nøs og støvet plaget ham, han nøs så han ramlet rett ned av gardintrappa og havnet på speilet, som lå nyvasket på gulvet. - Det jeg ikke forstår, sa Henry, - er at du klarte å henge det tilbake uten at speilet falt ut av rammen. - Det var et under. Jeg ville ikke røre det nå. Synes dere ikke det ser vidunderlig ut? 464

Hvilket det gjorde, det lot seg ikke nekte, det flekkete mørke glasset glitret som et kaleidoskop og gjenspeilte rommet i hundre biter. Ikke før det var på tide å gå oppdaget jeg helt tilfeldig hvor­ dan speilet virkelig var blitt knust. Jeg sto ved peisen, med hån­ den på hylla, da jeg tilfeldigvis kikket inn i ildstedet. Peisen vir­ ket ikke. Den hadde en skjerm og et par bukker, men kubbene som lå over dem var lodne av støv. Men nå da jeg så ned, fikk jeg øye på noe annet, det glitret i sølv, det var små skinnende nåleskarpe biter av det knuste speilet, blandet med store glasskår fra et pjolterglass med gullkant. Det var ikke til å ta feil av, det var maken til det jeg holdt i hånden. Det var tunge gamle glass, bunnen var minst tre centimeter tykk. Noen med en temmelig kraftig arm hadde kylt det glasset hardt tvers over rommet, med slik kraft at det gikk i knas og knuste speilet bak hodet mitt.

To netter senere ble jeg igjen vekket av at det banket på døra. Forvirret, og i elendig humør, tente jeg lampen og strakte meg blunkende ut etter klokken. Den var tre. - Hvem er det? sa jeg. - Henry, lød det overraskende svaret. Noe motvillig slapp jeg ham inn. Han satte seg ikke. - Hør her, sa han. - Jeg er lei for at jeg forstyrrer deg, men dette er me­ get viktig. Jeg må be deg om en tjeneste. Han snakket raskt og forretningsmessig. Det var foruroligen­ de. Jeg satte meg på sengekanten. - Hører du på meg? - Hva er det? sa jeg. - For cirka et kvarter siden ble jeg oppringt av politiet. Char­ les er i fengsel. Han er blitt arrestert for fyllekjøring. Jeg vil at du skal dra ned dit og få ham ut. Det begynte å prikke bak i nakken på meg. - Hva? sa jeg. - Han kjørte min bil. De fikk navnet mitt fra forsikringsbevi­ set på skiltet. Jeg har ikke peiling på hva slags tilstand han er i. Han tok hånden i lomma, og trakk fram en ikke-forseglet konvolutt og rakte meg. - Jeg antar at det vil koste noe å få ham ut. Jeg vet ikke hvor mye. Jeg åpnet konvolutten. Inne i den var det en sjekk, in blanco bortsett fra underskriften til Henry, og en tjuedollarseddel. 465

- Jeg har allerede fortalt politiet at jeg lånte ham bilen, sa Henry. - Hvis det blir noen spørsmål om det, får du dem til å ringe meg. Han sto ved vinduet og så ut. -1 morgen tidlig skal jeg ta kon­ takt med en advokat. Jeg vil bare at du skal få ham ut derfra så fort du kan. Det tok et øyeblikk eller to før dette trengte inn. - Hva med pengene? sa jeg til slutt. - Betal dem det det koster. - Jeg mener de tjue dollame her. - Du blir nødt til å ta drosje. Jeg tok en drosje hit. Den venter nede. Det ble en lang pause. Jeg var fremdeles ikke våken. Jeg satt der i bare undertrøya og boxershorts. Mens jeg kledde på meg sto han i vinduet og så ut på den mørke gressletten, med hendene foldet bak på ryggen. Han enset ikke kleshengerne som skranglet og den klossete søvndrukne fomlingen min gjennom skrivebordsskuffene - uforstyr­ ret, åndsfraværende, tilsynelatende fortapt i sine egne abstrakte anliggender.

Etter at jeg hadde satt av Henry og ble kjørt i hurtig tempo mot byens mørke sentrum, gikk det plutselig opp for meg hvor dår­ lig orientert jeg var blitt om situasjonen jeg var på vei inn i. Henry hadde ikke fortalt meg noe. Hadde det vært en ulykke? For den saks skyld, var noen såret? Dessuten, hvis det var så viktig - og til sjuende og sist var det jo Henrys bil - hvorfor ble ikke han også med? Et enslig trafikklys hang og gynget i en ståltråd over det tomme krysset. I Hampden lå fengslet i et anneks til tinghuset. Det var den eneste bygningen på plassen der det var lys på den tiden av døg­ net. Jeg ba drosjesjåføren vente og gikk inn. To politimenn satt i et stort, godt opplyst rom. 1 rommet var det mange arkivskap, og metallskrivebord bak skillevegger, en gammeldags vannkjøler, en tyggegummi-automat fra Civitan Club («Din innsats kan forandre verden»). Jeg kjente igjen den ene av politimennene - en fyr med rød bart - fra leteaksjonen.

466

De satt begge og spiste grillet kylling av gatekjøkken-typen og så på «Sally Jessy Raphael» på en bærbar svart-hvitt-TV. - Hei, sa jeg. De så opp. - Jeg er her for å prøve å få en venn av meg ut av fengslet. Mannen med den røde barten tørket munnen på en papirserviett. Han var en stor kar i trettiårene, og så hyggelig ut. - Jeg skal vedde på at det er Charles Macaulay, sa han. Han sa det som om Charles var en gammel venn av ham. Kan­ skje han var det. Charles hadde tilbrakt mye tid her nede da alt det med Bunny sto på. Han sa jo at purken hadde vært hyggelig mot ham. De hadde bestilt smørbrød, og kjøpt Cola til ham fra automaten. - Det er ikke deg jeg snakket med i telefonen, sa den andre politimannen. Han var diger og avslappet, i førtiårene, med grått hår og munn som en frosk. - Er det din bil der ute? Jeg forklarte. De spiste kyllingen sin og lyttet: svære, vennlige karer, med digre 38-kaIibere på hofta. Veggene var dekket med plakater som regjeringen sendte ut: BEKJEMP FØDSELSSKA­ DER, SKAFF VETERANENE ARBEID, MELD FRA OM POSTSVINDEL. - Jaha, men du skjønner at vi ikke kan la deg få bilen, sa poli­ timannen med den røde barten. - Den blir Winter nødt til å komme ned hit og hente selv. - Jeg bryr meg ikke om bilen. Jeg vil bare få vennen min satt fri. Den andre politimannen så på klokken. - Javel, sa han, - da får du komme tilbake om seks timer. Spøkte han? - Jeg har pengene, sa jeg. - Vi kan ikke bestemme størrelsen på kausjonen. Det vil dommeren ta seg av under fengslingsmøtet. Presis klokken ni. Fengslingsmøtet? Hjertet mitt dundret i vei. Hva i helsike var det? Politimennene så uttrykksløst på meg som for å si: - Var det alt? - Kan dere forklare meg hva som har skjedd? sa jeg. - Hva da? Jeg syntes stemmen min hørtes rar og flat ut. - Akkurat hva er det han har gjort?

467

- En motorisert politimann stoppet ham på Deep Kili Road, sa den gråhårete politimannen. Han sa det som om han leste det opp. - Han var synlig beruset. Gikk med på å ta en alkotest, som ga positivt utslag. Politimannen brakte ham ned hit og vi satte ham i arresten. Da var klokken cirka to tjuefem. Jeg syntes fremdeles ikke alt var helt klart, men jeg kunne ikke for mitt bare liv finne de riktige spørsmålene å stille. Til slutt sa jeg: - Kan jeg få snakke med ham? - Han har det bra, gutten min, sa politimannen med den røde barten. - Du får se ham i morgen tidlig. De var lutter smil og vennlighet. Det var ikke noe mer å si. Jeg takket dem og gikk.

Da jeg kom ut var drosjen kjørt. Det var fremdeles femten dol­ lar igjen av Henrys tjue, men for å ringe etter en ny drosje måtte jeg inn i fengslet igjen, og det hadde jeg ikke lyst til. Så jeg fulgte Main Street helt til sørenden, der det var en telefonboks utenfor en lunsjbar. Den funket ikke. Så trett at jeg nesten gikk i drømme vandret jeg tilbake igjen til plassen - forbi postkontoret, forbi isenkrambutikken, forbi kinoen med den falmete baldakinen: glassdører, sprekker i for­ tauet, filmstjerner. Gauper i basrelieff lusket omkring til frisene på det offentlige biblioteket. Jeg gikk langt, helt til forretninge­ ne ble få og veien mørk, gikk i den dype duren langs kanten av riksveien helt til jeg kom til Greyhound-busstasjonen, som lå der trist i måneskinnet: det første glimtet jeg noensinne hadde fått av Hampden. Terminalen var stengt. Jeg satte meg ned utenfor, på en trebenk under en gul lyspære, og ventet på at den skulle åpne så jeg kunne gå inn og ringe og få meg en kopp kaffe. Han som ekspederte - en feit mann med livløse øyne - kom og låste opp klokken seks. Det var bare oss to der. Jeg gikk inn på herretoalettet og vasket ansiktet og drakk ikke bare én kopp kaffe, men to, som ekspeditøren motvillig solgte meg fra en kanne han hadde brygget på en varmeplate bak disken. Nå hadde solen stått opp, selv om det var vanskelig å se noe særlig bak de skitne vinduene. Veggene var dekket av rutetabel­ ler som ikke gjaldt lenger, sigarettstumper og tyggegummi var trampet dypt ned i linoleumen. Dørene til telefonkiosken var 468

dekket med fingeravtrykk. Jeg lukket dem bak meg, og slo num­ meret til Henry. Jeg var halvveis forberedt på at han ikke kom til å svare, men til min overraskelse tok han telefonen andre gan­ gen den ringte. - Hvor er du? Hva er det? sa han. Jeg forklarte hva som var skjedd. En illevarslende taushet i den andre enden. - Satt han i enecelle? sa han til slutt. - Jeg vet ikke. - Var han bevisst? Jeg mener, kunne han snakke? - Jeg vet ikke. Nok en lang pause. - Hør her, sa jeg, - han skal framstilles for dommeren klok­ ken ni. Hvorfor møter du meg ikke ved tinghuset? Henry svarte ikke på en stund. Så sa han: - Det er best at du tar deg av det. Det er andre hensyn som spiller inn. - Hvis det finnes andre hensyn, ville jeg sette pris på å få vite hvilke. - Ikke bli sint, sa han fort. - Det er bare det at jeg har hatt så mye å gjøre med politiet. De kjenner meg allerede, og de kjen­ ner ham også. Dessuten - han stanset - er jeg redd for at jeg er det siste mennesket Charles har lyst til å se. - Og hvorfor det? - Fordi vi kranglet i går kveld. Det er en lang historie, sa han da jeg prøvde å avbryte ham. - Men han var veldig ute av seg sist jeg så ham. Og av alle oss, tror jeg det er deg han er best venn med for øyeblikket. - Hmm, sa jeg, selv om jeg innerst inne ble formildnet. - Charles er svært glad i deg. Det vet du. Dessuten vet ikke politiet hvem du er. Jeg tror neppe det er sannsynlig at de setter deg i forbindelse med den andre saken. - Jeg skjønner ikke at det betyr noe nå. - Jeg er redd for at det gjør det. Mer enn du kanskje aner. I pausen som fulgte følte jeg sterkt hvor håpløst det var å prøve å komme til bunns i noe med Henry. Han var som en agi­ tator, som rent vanemessig holdt tilbake informasjon, og bare lekket den når det tjente hans formål. - Hva er det du prøver å fortelle meg? sa jeg. - Dette er ikke det rette tidspunktet for å drøfte det. 469

- Hvis du vil at jeg skal dra ned dit, bør du nok fortelle meg hva du snakker om. Da han snakket, var stemmen hans sprakende og fjern. - La meg bare si det slik at en stund var tingene langt mer risikable enn du var klar over. Charles har hatt en tøff tid. Det er egentlig ingens feil, men han har måttet bære mer enn sin del av byrden. Taushet. - Det er ikke så mye jeg ber deg om. Bare at jeg skal gjøre det du sier, tenkte jeg da jeg la på røret.

Rettssalen lå ned gangen fra cellene, inn gjennom et par sving­ dører med vinduer øverst. Den så stort sett ut som det jeg ellers hadde sett av tinghuset, bygd rundt 1950 eller deromkring, med hullete nedslitte linoleumsfliser på gulvet og gulnet veggpanel med honningfarget ferniss som så klissete ut. Jeg hadde ikke ventet at det skulle være så mange mennesker til stede. Det sto to bord foran dommersetet. Ved det ene satt det et par delstatspolitimenn, ved det andre tre-fire uidentifiserbare menn, en rettsreferent med den rare lille skrivemaskinen sin, ytterligere tre uidentifiserbare menn satt et godt stykke fra hverandre på tilhørerbenkene, og en stakkars herjet dame i gyl­ lenbrun regnfrakk som så ut som om hun ble banket opp tem­ melig regelmessig. Vi reiste oss for dommeren. Saken med Charles var den første som ble ropt opp. Han tasset gjennom dørene som en søvngjenger, i sokkeles­ ten, like bak ham kom en rettsbetjent. Ansiktet til Charles var pløsete og grøtet. De hadde tatt fra ham så vel beltet og slipset som skoene og han så nesten ut som om han var i pyjamas. Dommeren kikket ned på ham. Han så sur ut, var rundt seks­ ti, med smal munn og store kjøttfulle kjaker, som en blodhund. - Har du en advokat? sa han med sterk Vermont-aksent. - Nei, svarte Charles. - Er hustru eller foreldre til stede? - Nei. - Kan du stille kausjon? - Nei, sa Charles. Han virket svett og desorientert. Jeg reiste meg. Charles så meg ikke, men det gjorde domme­

470

ren. - Er du kommet for å stille kausjon for Charles Macaulay? sa han. - Ja, det er jeg. Charles snudde seg og stirret med åpen munn. Uttrykket hans var like tomt og transelignende som en tolvårings. - Det blir fem hundre dollar, som du kan betale inn i luken ned gangen til venstre, liret dommeren enstonig av seg. - Du må møte igjen om to uker og jeg foreslår at du har med deg en advo­ kat. Har du en jobb du trenger kjøretøyet til? En av de loslitte middelaldrende mennene framme tok ordet. - Det er ikke hans bil, herr dommer. Dommeren så rasende på Charles, og ble plutselig aggressiv. - Er det riktig? sa han. - Eieren er blitt kontaktet. En Henry Winter. Går på skole oppe på colleget. Han sier at han lånte bilen til Charles Macau­ lay i går kveld. Dommeren snøftet. Henvendt til Charles sa han avvisende: - Førerkortet er midlertidig inndratt til dom er avsagt. Sørg for at Henry Winter er til stede den 28. Det hele var overraskende fort ekspedert. Vi var ute av tinghu­ set ti over ni. Morgenen var fuktig og duggete, kald til mai å være. Fugler kvitret i de svarte træme. Jeg var så trett at det gikk rundt for meg. Charles slo floke. - Jøsses, det er kaldt, sa han. Tvers over de tomme gatene, på den andre siden av plassen, holdt de akkurat på å trekke opp persiennene fra vinduene i banken. - Vent her, sa jeg. - Jeg går og ringer etter en drosje. Han tok meg i armen. Han var fremdeles full, men fyllenatten hadde gjort større skade på klæme hans enn på noe annet, han var frisk og rødmusset som et barn. - Richard, sa han. - Hva? - Du er min venn, ikke sant? Jeg var ikke i humør til å bli stående på trappa til tinghuset og høre på sånt. - Klart det, sa jeg og prøvde å få armen fri. Men han tok bare fastere tak i den. - Gode gamle Richard, sa han. - Det vet jeg du er. Jeg er så glad for at det var du som kom. Jeg vil bare at du skal gjøre meg en liten tjeneste. 471

- Hva da? - Ikke ta meg med hjem. - Hva er det du mener? - Ta meg ut på landet. Til huset til Francis. Jeg har ikke nøk­ kelen, men Mrs. Hatch kan slippe meg inn eller så kan jeg knuse en rute eller noe - nei, hør på meg. Hør på meg. Jeg kan komme meg inn gjennom kjelleren. Det har jeg gjort tusenvis av ganger. Vent, sa han da jeg igjen prøvde å avbryte ham. - Du kunne bli med du også. Du kunne jo kjøre innom skolen og hente noen klær og. . . - Stopp nå litt, sa jeg for tredje gang. - Jeg kan ikke ta deg med noe sted. Jeg har ingen bil. Ansiktet hans forandret seg, og han slapp armen min. - Ålreit da, sa han med plutselig bitterhet. - Tusen takk. - Hør på meg. Jeg kan ikke. Jeg har ikke bil. Jeg kom hit i dro­ sje. - Vi kan ta bilen til Henry. - Nei, det kan vi ikke. Politiet har tatt nøklene. Hendene hans skalv. Han førte dem gjennom det bustete håret. - Da må du bli med meg hjem. Jeg vil ikke gå hjem alene. - Greit, sa jeg. Jeg var så sliten at det flimret for meg. - Greit. Bare vent. Jeg ringer etter en drosje. - Nei. Ikke noen drosje, sa han og vaklet bakover. - Jeg vil heller gå.

Turen fra trappa foran tinghuset til leiligheten til Charles i North Hampden var ikke til å kimse av. Det var minst en halv mil. En god del av veien gikk langs motorveien. Bilene suste forbi i en strøm av eksos. Jeg var dødstrett. Jeg hadde vondt i hodet og føttene mine var som bly. Men morgen­ luften var kjølig og frisk og lot til å virke litt oppkvikkende på Charles. Da vi var omtrent halvveis, stanset han ved en iskrembutikk som lå tvers over gata for Veteranhospitalet, og kjøpte seg en iskremsoda. Føttene våre knaste i singelen. Charles røykte en sigarett og drakk sodaen sin gjennom et sugerør med røde og hvite striper. Svarte fluer hvinte om ørene våre. - Så du og Henry har kranglet, sa jeg, bare for å si noe. 472

- Hvem har fortalt deg det? Han? - Ja. - Jeg husker ikke. Det spiller ingen rolle. Jeg er lei av at han skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. - Vet du hva jeg lurer på, sa jeg. - Hva da? - Ikke hvorfor han forteller oss hva vi skal gjøre. Men hvor­ for vi alltid gjør som han sier. - Går over min forstand, sa Charles. - Det har ikke ført til så mye godt heller. - Å, jeg vet ikke det. - Spøker du? Ideen med det forpulte bakkanalet i første om­ gang - hvem var det som pønsket ut den? Hvem var det som fant på å ta Bunny med til Italia? Og så la dagboka ligge og flyte? Den drittsekken. Jeg gir ham skylden for absolutt alt sam­ men. Dessuten aner du ikke hvor nære på det var at de oppda­ get alt sammen. - Hvem da? sa jeg forskrekket. - Politiet? - FBI-folkene. Det skjedde en masse mot slutten som vi ikke fortalte dere andre. Henry fikk meg til å sverge at jeg ikke skulle si noe. - Hvorfor? Hva var det som skjedde? Han kastet fra seg sigaretten. - Ja, jo, jeg mener, de hadde ro­ tet tingene sammen, sa han. - De trodde Cloke var blandet inn i det, ja de trodde en masse greier. Det er rart. Vi er så vant til Henry. Av og til skjønner vi ikke hvordan han virker på andre mennesker. - Hva mener du? - Å jeg vet ikke. Jeg kan komme på tusen ting. Han lo søvnig. - Jeg husker i fjor sommer da Henry var så ivrig etter å leie et gårdshus at jeg kjørte med ham til en eiendomsmekler nord i staten. Det var helt greit. Han hadde et bestemt hus i tankene et digert gammelt sted som ble bygd på 1800-tallet, langt ute på en grusvei, fantastisk tomt, eget hus for tjenestefolkene, hele pakka. Han hadde til og med pengene på hånd. De snakket vel sammen i to timer. Eiendomsmekleren ringte til sjefen sin hjemme og ba ham komme ned på kontoret. Sjefen stilte Henry hundre tusen spørsmål. Sjekket alle referansene hans. Alt var i orden, men likevel ville de ikke leie det til ham.

473

- Hvorfor ikke? Han lo. - Jo, Henry ser nesten for god ut til å være sann, ikke sant? De nektet å tro at en ung mann på hans alder, en collegestudent, ville betale så mye for et så stort og ensomt sted, bare for å bo der helt alene og studere De tolv store kulturene. - Hva? Trodde de han var en slags kjeltring? - De trodde han ikke var helt som han skulle være, la oss si det sånn. Åpenbart tenkte de FBI-foIkene det samme. De trodde ikke at han hadde drept Bunny, men de trodde han visste noe han ikke fortalte. Det var innlysende at de hadde kranglet i Ita­ lia. Marion visste det, Cloke visste det, til og med Julian visste det. De lurte til og med meg til å innrømme det, selv om jeg ikke fortalte det til Henry. Spør du meg, tror jeg at det de egentlig trodde, var at han og Bunny hadde satset penger på narkotikagreiene til Cloke. Den turen til Roma var en gedigen bommert. De kunne ha gjort det litt diskré, men Henry brukte en formue, slengte vanvittig mye penger om seg, herregud, de bodde jo i et palazzo. Overalt hvor de var husket folk dem. Jeg mener, du kjenner Henry, det er bare sånn han er, men du må se det fra de­ res synspunkt. Den sykdommen hans må ha virket ganske mis­ tenkelig, den også. Å telegrafere til en lege i Statene etter Demerol. Og så de billettene til Sør-Amerika. Å ta dem på kredittkor­ tet sitt er omtrent det dummeste han noensinne har gjort. - Oppdaget de det? sa jeg skrekkslagen. - Naturligvis. Når de mistenker noen for å selge narkotika, er pengedisposisjonene det første de sjekker - og du store gud, Sør-Amerika, av alle steder. Gudskjelov at faren til Henry virke­ lig har noen eiendommer der nede. Henry var i stand til å koke sammen noe ganske sannsynlig - ikke det at de trodde ham, det var heller det at de ikke var i stand til å motbevise det. - Men jeg skjønner ikke hvor de fikk det der med narkotika fra. - Bare tenk deg hvordan det så ut for dem. På den ene siden var det Cloke. Politiet visste at han solgte narkotika i ganske stor skala, de kom også fram til at han antakelig var mellom­ mann for en som var mye større. Det var ingen opplagt sam­ menheng mellom det og Bunny, men så var det jo bestevennen til Bunny, med alle de pengene, og de får ikke helt tak i hvor han får pengene fra. Og i de siste månedene strødde Bunny om seg 474

med masse penger selv. Det var Henry som ga ham dem, natur­ ligvis, men det visste ikke de. Fine restauranter. Italienske dres­ ser. Dessuten. Henry ser bare rett og slett mistenkelig ut. Måten han oppfører seg på. Til og med klærne hans. Han ser ut som en av de fyrene med hornbriller og armbind i gangsterfilmene, vet du, han som fikser regnskapsbøkene for Al Capone eller noe i den duren. Han tente en ny sigarett. - Husker du kvelden før de fant Bunny? sa han. - Da du og jeg gikk på den reddsomme baren, den med fjernsynet, og jeg ble så dritings? - Ja. - Det var en av de verste kveldene i mitt liv. Det så temmelig mørkt ut for oss begge to. Henry var nesten sikker på at han kom til å bli arrestert dagen etter. Jeg ble så rystet at jeg ikke fikk fram et ord på en stund. - Hvorfor, i himmelens navn? sa jeg til slutt. Han tok et dypt drag av sigaretten. - FBI-karene kom på besøk til ham den ettermiddagen, sa han. - Ikke lenge etter at de hadde satt Cloke i varetekt. De fortalte Henry at de hadde rime­ lig god grunn til å arrestere fem-seks personer, ham selv ibereg­ net, enten for sammensvergelse eller for bevisunndragelse. - Herregud! sa jeg forbløffet. - Fem-seks personer? Hvem da? - Jeg vet ikke riktig. Kanskje de bløffet, men Henry var fra seg av engstelse. Han advarte meg og sa at de antakelig kom hjem til meg og at jeg bare måtte komme meg ut, at jeg ikke kunne sitte der og vente på dem. Han fikk meg til å love at jeg ikke skulle fortelle dere det. Ikke engang Camilla visste det. Det ble en lang pause. - Men de arresterte dere ikke, sa jeg. Charles lo. Jeg la merke til at han fremdeles skalv litt på hen­ dene. - Det tror jeg vi kan takke kjære gamle Hampden College for, sa han. - Naturligvis var det mye som ikke hang sammen, det skjønte de da de snakket med Cloke. Men likevel visste de at vi ikke fortalte dem sannheten, og de ville antakelig ha fortsatt å lete, hadde colleget vært litt mer samarbeidsvillig. Men da Bunny ble funnet, ville administrasjonen bare hysje det ned. For mye negativ reklame. Førsteårssøknadene hadde gått ned noe sånt som tyve prosent. Og politiet i byen - og det var jo egentlig 475

deres sak - er meget samarbeidsvillige på den slags ting. Cloke var skikkelig ute å kjøre, vet du - noe av de narkotikagreiene var alvorlig, de kunne ha satt ham i fengsel. Men han slipper med akademisk prøvetid og femti timer samfunnstjeneste. Det kommer ikke engang på skolevitnesbyrdet hans. Det tok meg noen øyeblikk å fordøye dette. Biler og lastebiler suste forbi. Etter en stund lo Charles igjen. - Det er rart, sa han og stakk hendene dypt i lommene. - Vi trodde vi spilte ut trumfkortet vårt med Henry, men hvis en av oss andre hadde tatt oss av det, ville det ha vært mye bedre. Hvis det hadde vært deg. Eller Francis. Til og med søsteren min. Vi kunne ha unngått halvpar­ ten. - Det spiller ingen rolle. Nå er det over. - Ikke takket være ham. Jeg var den som måtte ordne opp med politiet. Han tar æren for det, men det var faktisk jeg som måtte sitte der på den jævlige politistasjonen til alle døgnets ti­ der og drikke kaffe og prøve å få dem til å like meg, du vet, prøve å overbevise dem om at vi alle bare var en gjeng helt streite ungdommer. Samme med FBI, og det var til og med verre. Være frontfiguren for alle sammen, vet du, alltid på vakt, jeg måtte si akkurat den riktige tingen og anstrenge meg for å se saken fra deres side, og det gjaldt også å slå an akkurat den rikti­ ge tonen med de menneskene også, jeg kunne ikke falle ut av rollen et sekund, jeg måtte prøve å være meddelsom og åpen, men også bekymret, vet du, og samtidig overhodet ikke nervøs, selv om jeg nesten ikke kunne løfte en kopp, så redd var jeg for å miste den, og et par ganger hadde jeg sånn panikk at jeg trodde jeg skulle få blackout eller bryte sammen eller noe sånt. Skjøn­ ner du hvor tøft det var? Tror du at Henry ville nedlate seg til å gjøre noe sånt? Nei. Det var naturligvis ålreit at jeg gjorde det, men han kunne ikke være brydd med det. De folkene der hadde aldri sett noe sånt som Henry i hele sitt liv. Jeg skal fortelle deg hva slags ting han bekymret seg for. Som for eksempel om han gikk rundt med den riktige boken, om Homer ville gjøre bedre inntrykk enn Thomas Aquinas. Det var som om han kom fra en annen planet. Hvis han hadde vært den eneste de hadde hatt med å gjøre, ville han fått oss alle i gasskammeret. En tømmerbil skranglet forbi. 476

- Herregud, sa jeg. Jeg var ganske rystet. - Jeg er glad jeg ikke visste om det. Han trakk på skuldrene. - Greit, du har jo rett. Det gikk bra. Men jeg liker fremdeles ikke måten han prøver å herske over meg på. Vi gikk en lang stund uten å si noe. - Vet du hvor du skal være i sommer? sa Charles. - Jeg har ikke tenkt så mye over det, sa jeg. Jeg hadde ikke hørt noe om jobben i Brooklyn, og det fikk meg til å tro at det ikke ville bli noe av. - Jeg skal til Boston, sa Charles. - Grandtanten til Francis har en leilighet i Marlborough Street. Bare et par hus fra Parken. Hun reiser på landet om sommeren og Francis sa at jeg kunne bo der hvis jeg ville. - Høres fint ut. - Det er en stor leilighet. Hvis du har lyst, kan du bli med du også. - Kanskje det. - Du ville like deg. Francis skal være i New York, men han skal komme innom iblant. Har du vært i Boston før? - Nei. - Vi kan gå på Gardnermuseet. Og pianobaren på Ritz. Han holdt på å fortelle meg om et museum de hadde på Har­ vard, et sted hvor det var en million forskjellige blomster som alle var laget av farget glass, da en gul Volkswagen plutselig suste inn med skremmende fart fra den motsatte filen og brå­ bremset like ved siden av oss. Det var Tracy, venninnen til Judy Poovey. Hun rullet ned vin­ duet og sendte oss et strålende smil. - Hei gutter, sa hun. - Vil dere sitte på?

Hun satte oss av utenfor leiligheten til Charles. Klokken var ti. Camilla var ikke hjemme. - Herregud, sa Charles og ristet av seg jakka. Den falt i en haug på gulvet. - Hvordan føler du deg? - Full. - Vil du ha litt kaffe?

477

- Det er kaffe på kjøkkenet, sa Charles. Han gjespet og førte en hånd gjennom håret. - Du har ikke noe imot at jeg tar et bad? - Sett i gang. - Jeg er klar om et øyeblikk. Den cellen var gjengrodd av skitt. Jeg lurer på om jeg har fått lopper. Han brukte mer enn et øyeblikk. Jeg kunne høre ham nyse, skru på varmt- og kaldtvannskranen, nynne for seg selv. Jeg gikk ut på kjøkkenet og skjenket meg et glass appelsinjuice og la litt julekake i brødristeren. Mens jeg lette gjennom skapet etter kaffe, fant jeg et halvfullt glass med Horlicks maltmelk. Merkelappen stirret bebreidende på meg. Bunny var den eneste av oss som drakk maltmelk. Jeg dyttet den inn bakerst i skapet, bak et glass med lønnesirup. Kaffen var klar og jeg holdt på med min andre porsjon ristet brød da jeg hørte en nøkkel i låsen, og entrédøra gikk opp. Camilla stakk hodet inn på kjøkkenet. - Hei på deg, sa hun. Håret hennes var bustete og ansiktet blekt og på vakt. Hun så ut som en liten gutt. - Hei igjen. Vil du ha litt frokost? Hun satte seg ved siden av meg. - Hvordan gikk det? sa hun. Jeg fortalte henne det. Hun lyttet oppmerksomt, strakte ut hånden, tok en trekant med påsmurt ristet brød fra tallerkenen min og spiste mens hun lyttet. - Er han ålreit? sa hun. Jeg visste ikke akkurat hva hun mente med «ålreit». - Javisst, sa jeg. Det ble en lang pause. Meget svakt, fra en radio nedenunder, sang en livlig kvinnestemme om yoghurt, med et kor av rau­ tende kyr i bakgrunnen. Hun spiste opp det ristede brødet og gikk for å skjenke seg litt kaffe. Kjøleskapet durte. Jeg så på henne mens hun rotet i ska­ pet etter en kopp. - Vet du hva, sa jeg, - du burde kaste det glasset med malt­ melk som du har der. Det tok en stund før hun svarte. - Jeg vet det, sa hun. - I gar­ derobeskapet er det et skjerf han glemte sist han var her. Jeg kommer stadig over det. Det lukter fremdeles av ham. - Hvorfor kvitter du deg ikke med det? 478

- Jeg håper stadig at jeg ikke skal bli nødt til det. Jeg håper at en dag jeg åpner skapdøren vil det være borte. - Jeg syntes jeg hørte deg, sa Charles, som hadde stått i kjøk­ kendøra jeg vet ikke hvor lenge. Håret hans var vått, og alt han hadde på seg var en badekåpe. Stemmen bar fremdeles spor av den alkoholiserte snøvlingen jeg kjente så godt. - Jeg trodde du var på forelesning. - En kort en. Julian ga oss fri tidlig. Hvordan føler du deg? - Fantastisk, sa Charles, og labbet ut på kjøkkenet. De fukti­ ge føttene hans etterlot seg spor som øyeblikkelig fordampet på det skinnende tomatrøde linoleumsgulvet. Han kom opp bak henne og la hendene på skuldrene hennes, bøyde seg og la mun­ nen inntil gropen i nakken hennes. - Hva med et kyss til din fengselsfugl av en bror? sa han. Hun snudde seg halvveis, som for å berøre kinnet hans med leppene, men han smøg en hånd ned ryggen hennes og løftet an­ siktet hennes opp mot sitt og kysset henne midt på munnen ikke et broderlig kyss, det kunne det ikke forveksles med, men et langt, sakte, grådig kyss, vellystig og vått. Badekåpen hans åpnet seg litt da den venstre hånden hans beveget seg langs ha­ ken hennes til halsen, kragebeinet, ned mot brystene. Han hadde fingrene like innenfor den tynne prikkete skjorteblusen hennes og de skalv mot den varme huden hennes. Jeg var lamslått. Hun fortrakk ikke en mine, rørte ikke på seg. Da han slapp henne for å trekke pusten, trakk hun stolen nær­ mere bordet og strakte seg etter sukkerskålen som om intet hadde hendt. Teskjeen klirret mot porselenskoppen. Lukten av Charles - fuktig brennevinsdunst, søtladen av lindevannet han brukte når han barberte seg - lå tung i luften. Hun løftet opp koppen og drakk en slurk og først da husket jeg det: Camilla lik­ te ikke sukker i kaffen. Hun brukte bare melk. Jeg var lamslått. Jeg følte at jeg burde si noe - hva som helst men jeg kunne ikke finne på noe å si. Det var Charles som brøt tausheten til slutt. - Jeg holder på å dø av sult, sa han, knyttet igjen badekåpebeltet og labbet bort til kjøleskapet. Den hvite døra gikk opp med et knirk. Han bøyde seg for å kikke inn, og ansiktet hans strålte i det iskalde lyset. - Jeg tror jeg skal lage meg litt eggerøre, sa han. - Er det noen flere som vil ha?

479

Sent den ettermiddagen, etter at jeg hadde vært hjemom og dusjet og tatt en blund, dro jeg og besøkte Francis. - Kom inn, kom inn, sa han, og vinket meg overbegeistret inn. Gresk-bøkene hans lå strødd utover skrivebordet, en siga­ rett lå og brant i et fullt askebeger. - Hva var det som skjedde i går kveld? Ble Charles arrestert? Henry ville ikke fortelle meg noenting. Jeg fikk en del av historien av Camilla, men hun kjen­ te ikke til detaljene... Slå deg ned. Vil du ha en drink? Hva kan jeg by deg? Det var alltid morsomt å fortelle Francis en historie. Han bøyde seg framover og fikk med seg hvert ord, og med passende mellomrom reagerte han med forbauselse, medfølelse og forfer­ delse. Da jeg var ferdig, bombarderte han meg med spørsmål. Vanligvis ville jeg ha nytt hans henførte oppmerksomhet og trukket historien mye lenger ut, men etter den første virkelige pausen sa jeg: - Nå vil jeg spørre deg om noe. Han tente en ny sigarett. Han lukket lighteren med et lite smell og rynket pannen. - Hva er det? Selv om jeg hadde tenkt på forskjellige måter dette spørsmå­ let kunne formuleres på, virket det som om det mest hensikts­ messige i klarhetens interesse var å spørre rett ut. - Tror du at Charles og Camilla ligger sammen? sa jeg. Han hadde akkurat trukket inn en masse røyk. Spørsmålet mitt fikk den til å sprute ut av nesen hans den gale veien. - Tror du det? Men han drev og hostet. - Hva er det som får deg til å spørre om noe sånt? sa han til slutt. Jeg fortalte ham hva jeg hadde sett den morgenen. Han lyttet med røde og rennende øyne av røyken. - Det betyr ingenting, sa han. - Han var antakelig full frem­ deles. - Du har ikke svart på spørsmålet mitt. Han la fra seg den brennende sigaretten i askebegeret. - Ålreit, sa han og blunket. - Hvis du vil vite hva jeg mener. Ja. Av og til tror jeg de gjør det. Det ble stille en lang stund. Francis lukket øynene, og gned seg i dem med tommel og pekefinger. - Jeg tror ikke det skjer så veldig ofte, sa han. - Men man kan aldri vite. Bunny hevdet alltid at han tok dem på fersken en gang.

480

Jeg stirret på ham. - Han fortalte det til Henry, ikke til meg. Jeg kjenner dess­ verre ikke detaljene. Det ser ut til at han hadde nøkkelen og du husker hvordan han pleide å komme busende inn uten å banke på . . . Kom igjen, sa han. - Du må da ha hatt en anel­ se. - Nei, sa jeg, selv om jeg faktisk hadde hatt det, fra første gangen jeg møtte dem. Jeg hadde tillagt denne mistanken min egen mentale perversitet, et eller annet degenerert tankespinn, en projisering av mitt eget begjær - fordi han var broren hen­ nes, og de lignet sånn på hverandre, og at jeg ved tanken på de to sammen, ved siden av de forutsigbare stikkene av misunnel­ se, betenkelighet og forundring, følte et langt sterkere stikk av opphisselse. Francis så gjennomtrengende på meg. Plutselig følte jeg at han visste akkurat hva jeg tenkte. - De er veldig sjalu på hverandre, sa han. - Han langt mer enn henne. Jeg trodde først det var noe barnslig og sjarmerende, du vet, sånn helt verbal godmodig småkrangling, til og med Julian pleide å erte dem med det - jeg mener, jeg er enebarn, det er Henry også, hva vet vi om den slags? Vi pleide å snakke om hvor moro det ville ha vært å ha en søster. Han humret. - Mye mer moro enn noen av oss hadde forestilt oss, ser det ut til, sa han. - Ikke at jeg synes det er så forferdelig heller - rent moralsk sett, mener jeg - men det er langt fra det koselige, hverdagslige forholdet man kunne håpe det var. Det stikker langt dypere og alvorligere. I fjor høst, omtrent på den tiden da den bonden. . . Han fortapte seg i tankene sine, satt og røykte noen minutter, ansiktet hans uttrykte frustrasjon og vag irritasjon. - Jaha, sa jeg. - Hva var det som skjedde? - I detalj? Han trakk på skuldrene. - Det vet jeg ikke helt. Jeg husker omtrent ikke noe av det som skjedde den natten, hvilket ikke betyr at det generelle innholdet ikke er klart nok. . . Han stanset, skulle til å si noe, men ombestemte seg, ristet på hodet. - Jeg mener, etter den natten ble det åpenlyst for alle, sa han. - Ikke det at det ikke var det før. Det var bare at Charles var så mye verre enn noen hadde forventet. Jeg. . . 481

Han satt og stirret tomt ut i luften en stund. Så ristet han på hodet og tok en ny sigarett. - Det er umulig å forklare, sa han. - Men man kan også se helt enkelt på det. De har alltid vært svake for hverandre, de to. Og jeg er ikke prippen, men jeg synes den sjalusien er forbløf­ fende. Én ting vil jeg si om Camilla, hun er mer fornuftig når det gjelder den slags. Kanskje hun er nødt til å være det. - Når det gjelder hva slags? - Det at Charles ligger med andre. - Hvem har han ligget med? Han løftet glasset og tok en stor slurk. - Meg for eksempel, sa han. - Det burde ikke forundre deg. Hadde du drukket like mye som han gjør, antar jeg at jeg ville ha ligget med deg også. Til tross for koketteriet i stemmen hans - som vanligvis ville ha irritert meg - hadde den også en melankolsk undertone. Han tømte resten av whiskyen og satte glasset fra seg på enden av bordet med et smell. Etter en pause sa han: - Det har ikke skjedd så ofte. Tre eller fire ganger. Første gangen da jeg var annetårsstudent og han holdt på med første året sitt. Vi var oppe sent, satt og drakk på rommet mitt, det ene tok det andre. Vi hadde det skrekkelig moro en regnværsnatt, men du skulle ha sett oss til frokost neste morgen. Han lo dystert. - Husker du den natten Bunny døde? sa han. - Da jeg var på rommet ditt? Og Charles avbrøt oss på et tem­ melig ubeleilig tidspunkt? Jeg visste hva han skulle til å fortelle meg. - Du forlot rommet mitt sammen med ham, sa jeg. - Ja. Han var forferdelig full. Faktisk litt/or full. Og det var riktig greit for ham ettersom han lot som om han ikke husket det dagen etter. Charles har svært lett for å lide av hukommel­ sestap etter at han har overnattet hos meg. Han skottet bort på meg. - Han fornekter alt sammen på en ganske overbevisende måte, og saken er at han forventer at jeg skal være med på notene, skjønner du, og late som det aldri har skjedd, sa han. - Jeg tror ikke engang han gjør det av skyld­ følelse. Faktisk gjør han det på den spesielt lettbente måten som driver meg til vanvidd. Jeg sa: - Du liker ham veldig godt, gjør du ikke? Jeg vet ikke hva som fikk meg til å si det. Francis fortrakk ikke 482

en mine. - Jeg vet ikke, sa han kaldt, og strakte de lange nikotinflekkete fingrene etter en sigarett. - Jeg liker ham godt nok, går jeg ut fra. Vi er gamle venner. Det er iallfall sikkert at jeg ikke innbiller meg at det er noe mer enn det. Men jeg har hatt mye moro sammen med ham, og det er mye mer enn du kan si om Camilla. Det var hva Bunny ville ha kalt et slag under beltestedet. Jeg ble for overrasket til at jeg engang klarte å svare. Selv om Francis åpenbart var fornøyd, innså han ikke at han hadde fått inn en fulltreffer. Han lente seg bakover i stolen ved vinduet, hårtuppene hans glødet metallisk rødt i solen. Han sa: - Det er beklagelig, men slik er det. Ingen av dem bryr seg om noen andre enn seg selv. De liker å vise en samlet front, men jeg vet ikke engang hvor mye de bryr seg om hverandre. Sikkert er det iallfall at de finner en pervers nytelse i å oppmuntre en ... å joda, hun oppmuntrer deg, sa han da jeg prøvde å avbryte. - Jeg har sett henne gjøre det. Og det er det samme med Henry. Han var helt vill etter henne, det er jeg sikker på at du vet, for alt jeg vet er han det fremdeles. Hva Charles angår - vel, i bunn og grunn liker han jenter. Hvis han er full, er jeg bra nok. Men . . . akkurat når jeg har klart å forherde meg, skifter han om og blir så søt. Jeg faller alltid for det. Jeg vet ikke hvorfor. Han var stille en stund. - Vi er ikke akkurat noe for øyet i min familie, vet du, bare skinn og ben og ørneneser, sa han. - Kan­ skje det er derfor jeg har en tendens til å sette likhetstegn mel­ lom fysisk skjønnhet og egenskaper som absolutt ikke har noe med skjønnhet å gjøre. Jeg ser en pen munn eller et par sjelfulle øyne, og forestiller meg allslags dype likhetstrekk, et fortrolig slektskap. Spiller ingen rolle at fem-seks tullinger svermer rundt samme personen, bare fordi de er blitt lurt av de samme øynene. Han bøyde seg fram og stumpet sigaretten energisk. - Hun ville oppført seg mye mer som Charles om hun hadde fått lov, men han er så eiesyk at han holder henne i ganske stramme tøy­ ler. Kan du forestille deg noe verre? Han passer på henne som en smed. Og han er også ganske fattig - ikke at det spiller noen særlig rolle, sa han skyndsomt da han ble klar over hvem han snakket med, - men han er veldig plaget av det. Veldig stolt av slekten sin, skjønner du, og meget klar over at han er et fyllesvin 483

selv. Det er noe visst romersk ved det, all den bekymringen han legger i søsterens ære. Bunny ville ikke nærme seg Camilla, for­ står du, han ville nesten ikke se på henne. Han pleide å si at hun ikke var hans type, men jeg tror den gamle tyskeren i ham rett og slett visste at hun var livsfarlig. . . Herregud ... Jeg husker en gang, for lenge siden, vi spiste middag på en latterlig kinesisk restaurant i Bennington. Hummerpagoden. Den er stengt nå. Røde forheng av treperler og et relikvieskrin til Buddha med en kunstig foss. Vi drakk en masse drinker med paraplyer på og Charles var forferdelig full - det var egentlig ikke hans skyld, vi var fulle alle sammen, cocktailene er alltid altfor sterke på sånne steder og dessuten vet man aldri helt hva de har i dem, ikke sant? Utenfor gikk det en gangbro til parkeringsplassen over en vollgrav med tamme ender og gullfisk. På en eller annen måte kom Camilla og jeg bort fra de andre, og vi ventet der. Sammenlignet spålappene vi hadde fått. På hennes sto det noe sånt som «Vent deg et kyss fra Drømmeprinsen», og det måtte jeg jo følge opp, så jeg. . . jo, vi var jo fulle begge to, og vi ble litt revet med - og så kom Charles fykende ingensteds fra og grep tak i nakken på meg og jeg trodde han ville kaste meg over rekkverket. Bunny var der også, han fikk ham bort fra meg, og Charles hadde vett nok til å si at det hadde vært en spøk, men det var det ikke, det gjorde skikkelig vondt, han vred armen bak på ryggen min, og fikk den nesten ut av ledd. Jeg vet ikke hvor Henry var. Antakelig så han på månen og siterte et dikt fra Tang-dynastiet. Påfølgende hendelser hadde fått meg til å glemme det helt, men da han nevnte Henry, kom jeg til å tenke på det Charles hadde fortalt meg om FBI den morgenen - og på et annet spørs­ mål, og det gjaldt Henry også. Jeg lurte på om det var det riktige tidspunkt for å ta opp noen av dem, da Francis brått og med en stemme som antydet at nå kom det dårlige nyheter, sa: - Vet du, jeg var hos legen i dag. Jeg ventet på at han skulle fortsette. Det gjorde han ikke. - For hva da? sa jeg til slutt. - Det samme. Svimmelhet. Smerter i brystet. Jeg våkner om natten og får ikke puste. I forrige uke dro jeg tilbake til sykehu­ set og lot dem ta noen prøver, men de viste ingenting. De hen­ viste meg til den andre fyren. En nevrolog. 484

-Og? Han flyttet seg rastløst i stolen. - Han fant ingenting. Ingen av disse landsens legene er noe tess. Julian har gitt meg navnet på en mann i New York, det var han som fikk sjahen av Isram frisk av den blodsykdommen, vet du. Det sto i alle avisene. Julian sier at han er den beste diagnostikeren i landet og en av de beste i verden. Han har to års ventelister, men Julian sier at hvis han ringer til ham, vil han kanskje gå med på å se på meg. Han strakte ut hånden etter en ny sigarett. Den forrige lå fremdeles urørt og brant i askebegeret. - Sånn som du røyker, sa jeg, - er det ikke noe rart at du er kortpustet. - Det har ikke noe med det å gjøre, sa han irritert, og slo siga­ retten mot baksiden av håndleddet. - Det er nettopp sånt som disse håpløse Vermont-legene sier. Slutt å røyke, kutt ut spriten og kaffen. Jeg har røykt halve mitt liv. Tror du ikke jeg vet hvor­ dan det virker på meg? Det er ikke sigarettene som er skyld i de vonde krampene i brystet, og heller ikke noen få drinker. Dess­ uten har jeg alle de andre symptomene. Hjertebank. Øresus. - Røyking kan ha skikkelig rare virkninger på kroppen. Francis ertet meg ofte når jeg brukte en setning han mente var kalifornisk. - Skikkelig rare? sa han ertelystent og etterlig­ net aksenten min: provinsiell, hul og flat: - Fa’tisk. Jeg så på ham der han lå henslengt i stolen: prikkete slips, trange Bally-sko, smalt reveansikt. Han smilte som en rev også, og viste altfor mange tenner. Han gjorde meg kvalm. Jeg reiste meg. Det var så mye røyk i rommet at jeg fikk tårer i øynene. - Jepp, sa jeg. - Jeg må gå nå. Det spydige uttrykket hans ble borte. - Du er sint, ikke sant? sa han engstelig. - Nei. - Jo, det er du. - Nei, jeg er ikke det, sa jeg. De plutselige paniske forsøkene på forsoning irriterte meg mer enn fornærmelsene hans. - Unnskyld. Ikke hør på meg. Jeg er full, jeg er syk, jeg mente det ikke. Uten forvarsel så jeg for meg Francis - om tjue år, om femti år, i rullestol. Og jeg var også eldre og satt sammen med ham i et eller annet røykfylt rom, mens vi begge utvekslet de samme

485

replikkene for tusende gang. En gang hadde jeg likt tanken på at handlingen i det minste hadde bundet oss sammen, vi var ikke vanlige venner, men venner inntil-døden-skiller-oss-ad. Den tanken hadde vært min eneste trøst i etterdønningene etter Bunnys død. Nå gjorde tanken meg kvalm, for jeg visste det ikke fantes noen vei ut. Jeg kunne aldri bli kvitt dem, ikke noen av dem, noensinne.

På veien hjem fra Francis - med bøyd hode, dypt nede i en svart uartikulert floke av angst og uhygge - hørte jeg stemmen til Julian, som sa navnet mitt. Jeg snudde meg. Han kom akkurat ut av Lyceum. Da jeg så det ertende vennlige ansiktet hans - så hyggelig, så velvillig, så lykkelig over å se meg - skar det meg dypt i hjertet. - Richard, sa han enda en gang, som om det ikke var noen i hele verden han kunne blitt like glad for å se. - Hvordan har du det? - Fint. - Jeg skal akkurat over til North Hampden. Vil du slå følge med meg bort? Jeg så på det uskyldige, lykkelige ansiktet og tenkte: Hadde han bare visst. Det ville ta livet av ham. - Det skulle jeg veldig gjeme gjort, Julian, sa jeg. - Men jeg må se å komme meg hjem. Han så granskende på meg. Bekymringen i øynene hans gjor­ de meg nesten kvalm av selvforakt. - Jeg ser så lite til deg om dagen, Richard, sa han. - Jeg føler at du er i ferd med å reduseres til en skygge i mitt liv. Vennligheten, den åndelige roen som strålte fra ham virket så klar og ekte at et svimlende øyeblikk følte jeg at mørket nesten merkbart slapp tak i hjertet mitt. Lettelsen var så stor at jeg nes­ ten brøt sammen i gråt, men da jeg så på ham én gang til, følte jeg hele den giftige byrden komme veltende med full styrke. - Er du sikker på at du har det bra? Han kan aldri få vite det. Vi kan aldri fortelle ham det. - Å. Klart jeg har det, sa jeg. - Jeg har det fint.

Selv om oppstyret med Bunny stort sett hadde gitt seg, var col­ leget fremdeles ikke helt i normalt gjenge - og slett ikke med 486

den nye given for narkotikabekjempelse som hadde bredt seg over hele campusen. Det var slutt på kveldene da det, på vei hjem fra Rathskeller, slett ikke var uhørt å se en eller annen lærer stå under den nakne lyspæren i Durbinstall-kjelleretasjen - Amie Wienstein for eksempel, den marxistiske økonomen (Berkeley -69) eller den radmagre, pjuskete engelskmannen som foreleste om Steme og DeFoe. Borte for lengst. Jeg hadde sett dystre sikkerhetsvakter som rev ned laboratoriet i kjelleren, og slepte ut kartonger med begerglass og kopperledninger, mens sjefskjemikeren i Durbinstall - en liten kvisete fyr fra Akron som het Cal Clarken - sto ved siden av og gråt, fremdeles i høye merke-joggesko og labfrakk. Antropologilæreren som i tjue år hadde forelest om «Stemmer og visjoner: Tankene til Carlos Castaneda» (en fore­ lesningsrekke som avsluttet med å tilby et obligatorisk leirbålrituale der det ble røykt pot), kunngjorde helt plutselig at han dro til Mexico på et sabbatsår. Den pjuskete engelskmannen vendte tilbake til sin egentlige interesse, som var å løpe etter jenter som var tjue år yngre enn ham selv. Som et ledd i den nye «Narkotika-bevisstgjørings»-strategien var Hampden vertskap for en college-tumering som var lagt opp som en TV-konkurranse, og gikk ut på å teste studentenes kunnskaper om narkotika og alkohol. Spørsmålene var utarbei­ det av Det nasjonale rådet for alkoholisme og stoffmisbruk. TVshowene ble ledet av en lokal TV-kjendis (Liz Ocavello) og ble direktesendt i Kanal 12. Helt uventet ble spørrekonkurransene enormt populære, om enn ikke av de grunner sponsorene kunne ha håpet. Hampden stilte med et superlag som - akkurat som de kommandostyrkene på film som er satt sammen av desperate rømlinger, menn som bare har friheten å vinne og intet å tape - viste seg å være omtrent uovervinnelig. Alle toppstjemene var der: Cloke Ray­ bum, Bram Guemsey, Jack Teitelbaum, Laura Stora, og selve den legendariske Cal Clarken var lagleder. Cal var med i håp om å få lov til å komme tilbake til skolen neste semester, Cloke og Bram og Laura som en del av samfunnstjenesten de var blitt pålagt, Jack var med bare for moro skyld. Deres samlete eksper­ tise var intet mindre enn forbløffende. Sammen førte de Hamp­ den til den ene mer knusende seieren enn den andre, over Willi-

487

ams, Vassar, Sarah Lawrence. Spørsmål som: Nevn fem stoffer i Thorazin-gruppen, eller: Hva er virkningene av PCP? tok de på sparket fenomenalt raskt og kunnskapsrikt. Men - selv om det var blitt alvorlige innskrenkninger i forret­ ningene - ble jeg ikke forbauset da jeg oppdaget at Cloke frem­ deles utøvde sitt håndverk, men en god del mer diskré enn han hadde gjort i gamle dager. Før en fest en torsdag kveld gikk jeg ned til Judys rom for å be henne om en hodepinetablett, og etter en kort, men mystisk spørrerunde fra den andre siden av den låste døra, fant jeg Cloke der inne bak nedrullede gardiner. Han var travelt opptatt med speilet og apotekervekten hennes. - Hei, sa han. loset meg raskt inn i rommet og låste døra bak meg. - Hva kan jeg hjelpe deg med i kveld? - Hmm, ingenting takk, sa jeg. - Jeg ser etter Judy. Hvor er hun? - Å, sa han og vendte tilbake til arbeidet sitt. - Hun er i kostymebutikken. Jeg trodde det var hun som hadde sendt deg. Jeg li­ ker Judy, men hun må gjøre så mye ut av alt, og det er avgjort ikke kult. Ikke kult - omhyggelig helte han et mål med pulver på en åpen papirfals - i det hele tatt. Han skalv på hendene, det var tydelig at han hadde forsynt seg godt av sine egne varer. - Men jeg ble nødt til å kaste mine egne vekter, vet du, etter alt det bråket som var, så hva i helvete skal jeg gjøre? Dra opp på sykestua? Hun har løpt rundt i hele dag, under lunsjen og greier, og gnidd seg på nesa og sagt «Grammafon, grammafon». Heldigvis var det ingen som skjønte bæret av hva hun bablet om, men likevel. Han nikket mot den åpne boka ved siden av seg - Jansons History of Art, som var skåret omtrent i filler. - Til og med disse forpulte pakkene. Hun fikk for seg at jeg måtte lage sånne luksusgreier. Herregud, du åpner en av dem og så er det en helvetes Tintoretto på innsiden. Og så blir hun dritsur hvis jeg skjærer dem ut sånn at ræva til cupidoen eller hva det er for noe ikke kommer helt i midten. Hvordan har Camilla det? sa han og så opp. - Fint, sa jeg. Jeg hadde ikke lyst til å tenke på Camilla. Jeg hadde ikke lyst til å tenke på noe som hadde med gresk eller gresk-timene å gjøre heller. - Hvordan liker hun seg der hun bor nå? sa Cloke. 488

-Hva? Han lo. - Visste du ikke det? sa han. - Hun har flyttet. - Hva? Hvorhen da? - Vet ikke. Lenger ned i gata antakelig. Stakk innom for å besøke tvillingene - gi meg kniven er du snill - stakk innom dem i går og Henry var der og hjalp henne med å pakke sakene sine i esker. Han hadde forlatt arbeidet med vektene og skar nå opp kokainen på speilet. - Charles skal til Boston i sommer og hun blir her. Sa hun ikke hadde lyst til å bo alene i leiligheten og at det var for mye bry å framleie. Det ser ut til at vi kommer til å bli mange her i sommer. Han ga meg speilet og en liten pakke. - Bram og jeg er ute etter et sted akkurat nå. - Den her var veldig god, sa jeg et halvt minutt senere om­ trent, da den første euforiske gnisten begynte å antenne nerve­ systemet. - Jepp. Den er ypperlig, ikke sant? Især etter det jævlige møkkastoffet til Laura som var overalt. FBI-karene analyserte det og sa at det var omtrent åtti prosent talkum eller noe sånt. Han tørket nesen. - Kom de i det hele tatt for å snakke med deg, forresten? - FBI? Nei. - Det synes jeg er rart. Etter alt det preiket om livbåter som de forte oss med. - Hva er det du snakker om? - Herregud. De sa allslags rare greier. Det var en sammen­ svergelse på gang. De visste at Henry og Charles og jeg var inn­ blandet. Vi satt stygt i det alle sammen og det var bare plass til én i livbåten. Og det kom til å bli den som snakket først. Han sniffet én gang til og gned seg på nesen med fingeren. - På en måte ble det verre etter at faren min skaffet advokat. «Hvorfor trenger du en advokat hvis du er uskyldig?», en masse sånt pisspreik. Saken er at til og med den forpulte advokaten ikke klarte å finne ut av hva de prøvde å få meg til å tilstå. De sa hele tiden at vennene mine - Henry og Charles - hadde tystet på meg. At det var de som var skyldige, og at hvis jeg ikke satte i gang med å snakke, kunne jeg få skylda for noe jeg ikke hadde gjort. 489

Hjertet mitt dundret, og ikke bare på grunn av kokainen. - Snakke? sa jeg. - Om hva? - Har ikke peil. Advokaten min sa at jeg skulle ta det helt med ro, at de bare snakket pisspreik. Jeg snakket med Charles og han sa at de terpet på det samme med ham. Og jeg mener jeg vet at du liker Henry, men jeg tror han mistet kontrollen med hele greia. - Hvordan da? - Jo, jeg mener, han er så streit, har antakelig aldri hatt en bibliotekbok en dag over tiden, og helt uventet har han hele det forpulte FBI over seg. Jeg vet ikke hva i helvete han fortalte dem, men han forsøkte å få dem til å rette oppmerksomheten i alle andre retninger enn mot ham. - Som for eksempel i hvilken retning? - I retning meg. Han tok en sigarett. - Og det gjør meg vondt å si det, men også i retning deg, tror jeg. - Meg? - Jeg nevnte aldri navnet ditt. For fanden, jeg kjenner deg omtrent ikke. Men de fikk det et sted fra. Og det var ikke fra meg. - Mener du at de faktisk nevnte navnet mitt? sa jeg etter en lamslått pause. - Kanskje de fikk det av Marion eller noe, jeg vet ikke. Herre­ gud, de hadde navnene til Bram, til Laura, til og med til Jud MacKenna. . . Ditt kom bare opp en eller to ganger, helt på sluttten. Ikke spør meg hvorfor, men jeg innbilte meg at FBIgutta dro bort for å prate med deg. Jeg tror det må ha vært kvel­ den før de fant Bunny. De skulle over og snakke med Charles igjen, det vet jeg, men Henry ringte og tipset ham om at de var underveis. Det var den gangen jeg bodde hos tvillingene. Ja, jeg følte heller ikke noe behov for å møte dem, så jeg dro over til Bram, og Charles tror jeg bare dro til en eller annen bar i byen og drakk seg dritings. Hjertet mitt dunket så vanvittig at jeg trodde det ville sprekke i brystet på meg som en rød ballong. Var Henry blitt redd og hadde prøvd å pusse FBI på meg? Det ga ingen mening. Det var ingen måte, iallfall som jeg kunne se, han kunne få meg i kliste­ ret på uten å rette mistanke mot seg selv. Men (paranoia, tenkte jeg, jeg må holde opp), kanskje det ikke var noe sammentreff at

490

Charles hadde stukket innom meg den kvelden han var på vei til baren. Kanskje han var blitt underrettet om det hele og - uten at Henry visste det - hadde stukket innom og klart å få meg unna faren. - Du ser ut til å kunne trenge en drink, gitt, sa Cloke etter en stund. - Jepp, sa jeg. Jeg hadde sittet lenge uten å si noe. - Jepp, jeg tror nok det. - Hvorfor drar du ikke til Villager i kveld? Tørst Torsdag. To for samme pris som én. - Skal du dit? - Alle skal. Svarte. Du vil vel ikke fortelle meg at du aldri har vært på Tørst Torsdag før?

Så jeg dro på Tørst Torsdag, med Cloke og Judy, Bram og Sop­ hie Dearbold og noen venner av Sophie, og en masse mennes­ ker jeg ikke kjente, og selv om jeg ikke vet når jeg kom hjem, våknet jeg ikke før seks kvelden etter, da Sophie banket på hos meg. Jeg hadde vondt i magen og hodet mitt holdt på å sprekke, men jeg tok på badekåpen og slapp henne inn. Hun var akkurat ferdig med et keramikk-kurs og hadde på seg en t-skjorte og fal­ mete gamle olabukser. Hun hadde med en bagel-kringle fra snackbaren til meg. - Er du ålreit? sa hun. - Ja, sa jeg, selv om jeg måtte holde meg fast til stolryggen for . a sta. - Du var skikkelig full i går kveld. - Jeg vet det, sa jeg. Å stå opp av senga hadde plutselig fått meg til å føle meg mye verre. Røde prikker danset foran øynene mine. - Jeg ble engstelig. Jeg fant ut at jeg fikk komme og sjekke til­ standen. Hun lo. - Ingen har sett deg i hele dag. Noen fortalte meg at de hadde sett at flagget på sikkerhetsvakten var på halv stang og jeg ble redd for at du kanskje hadde dødd. Jeg satt på senga, pustet tungt og stirret på henne. Ansiktet hennes var som et halvglemt bruddstykke fra en drøm - en bar? tenkte jeg. Det hadde vært baren - irsk whisky og et pinballspill med Bram, Sophies ansikt som var blått i det harde neonly­ set. Mer kokain, skåret opp med et college-ID-kort på omslaget o

o

491

til en CD-plate. Så en kjøretur bak i en varebil, et Gulf-skilt på motorveien, en eller annen leilighet? Resten av kvelden var svart. Jeg husket uklart en lang, alvorlig samtale med Sophie, vi sto ved en oppvaskkum som var full av isbiter på en eller annens kjøkken (MeisterBrau og Genesee, MOMA-kalender på veg­ gen). Jeg hadde sikkert ikke - en kveil av angst kvemet rundt i magen på meg - jeg hadde sikkert ikke sagt noe om Bunny. Sik­ kert ikke. Jeg lette vilt i hukommelsen. Men hvis jeg hadde det, ville hun sikkert ikke vært her på rommet mitt nå, ville ikke ha sett på meg sånn som hun gjorde, ville ikke ha kommet med den varme kringlen til meg på en papirtallerken. Bare lukten av den (det var en løkbagel) ga meg lyst til å spy. - Hvordan kom jeg meg hjem? sa jeg og så opp på henne. - Husker du det ikke? - Nei. Blodet hamret marerittaktig i tinningene mine. - Da var du full. Vi ringte etter en drosje fra Jack Teitelbaum. - Og hvor dro vi? - Hit. Hadde vi ligget sammen? Uttrykket hennes var nøytralt og ga ingen spor. Hadde vi gjort det, beklaget jeg det ikke - jeg likte Sophie, dessuten var hun en av de peneste jentene i Hampden men det er sånne ting man liker å være sikker på. Jeg prøvde å tenke ut en taktfull måte å spørre henne på, da det banket på døra. Det lød som pistolskudd. Skarpe smerter jog gjennom ho­ det mitt. - Kom inn, sa Sophie. Francis stakk hodet inn gjennom døra. - Neimen se her da dere, sa han. Han likte Sophie. - Det er mimremøte for bilturen og så er jeg ikke blitt bedt. Sophie reiste seg. - Hei, Francis! Hvordan har du hatt det? - Bra takk. Jeg har ikke pratet med deg siden begravelsen. - Jeg vet det. Jeg tenkte akkurat på deg her forleden. Hvordan har du hatt det? Jeg la meg ned på senga igjen. Magen min var i opprør. De pratet livlig sammen begge to. Jeg ønsket at de ville gå sin vei. - Jaså ja, sa Francis etter et langt mellomspill og kikket på meg over skulderen til Sophie. - Hva feiler den vesle pasienten vår i dag da? 492

- For mye å drikke. Han kom bort til senga. På nært hold virket han litt oppskjør­ tet. - Da håper jeg virkelig du har fått deg en lærepenge, sa han muntert og så la han til på gresk: Viktige nyheter, min venn. Hjertet mitt sank. Jeg hadde ødelagt alt. Jeg hadde vært ufor­ siktig, snakket for mye, sagt noe rart. - Hva har jeg gjort? sa jeg. Jeg hadde sagt det på engelsk. Hvis Francis ble forskrekket, viste han det ikke. - Jeg har ikke den fjerneste anelse, sa han. - Vil du ha litt te eller noe sånt? Jeg prøvde å få tak i hva han forsøkte å si. Den dundrende smerten i hodet mitt var så grusom at jeg ikke kunne konsentre­ re meg om noe. Kvalmen vokste i en stor grønn bølge, ble stå­ ende på toppen og skjelve litt, sank og rullet videre. Jeg var full­ stendig fortvilet. Alt, tenkte jeg dirrende, alt ville bli bra hvis jeg bare kunne få være i fred en liten stund, hvis jeg lå meget meget stille. - Nei, sa jeg til slutt. - Vær så snill. - Vær så snill hva? Bølgen vokste igjen. Jeg rullet meg over på magen og bare jamret meg lenge. Sophie skjønte det først. - Kom igjen, sa hun til Francis, - nå går vi. Jeg tror vi skal la ham få sove. Jeg falt inn i en urolig, halvveis drømmetilstand og våknet flere timer senere ved at det banket forsiktig på døra. Rommet var mørkt nå. Døra gikk opp med en knirkende lyd og en firkant med lys falt inn fra gangen. Francis smøg seg inn og lukket døra bak seg. Han tente den svake leselampen på skrivebordet mitt og trakk stolen bort til senga. - Jeg beklager, men jeg må snakke med deg, sa han. - Det har skjedd noe veldig rart. Jeg hadde glemt redselen fra tidligere, nå kom den tilbake med et kvalmt gallesurt gulp. - Hva er det? - Camilla har flyttet. Hun har flyttet ut av leiligheten. Alle sa­ kene hennes er borte. Charles er der nå, så full at han omtrent ikke vet hvem han er. Han sier hun bor på Albemarle Inn. Hva sier du til det? Albemarle Inn? Jeg gned meg i øynene og prøvde å samle tankene. - Men det visste jeg, sa jeg til slutt.

493

- Gjorde du? Han var forbauset. - Hvem har fortalt deg det? - Jeg tror det var Cloke. - Cloke? Når da? Jeg forklarte det så langt hukommelsen tillot. - Jeg hadde glemt det, sa jeg. - Glemt? Hvordan kunne du glemme noe sånt? Jeg satte meg opp litt. Nye smerter jog gjennom hodet mitt. - Hva gjør det for forskjell? sa jeg litt irritert. - Hvis hun vil bort, klandrer jeg henne ikke. Charles blir nødt til å stramme seg opp. Det er det hele. - Men Albemarle Inn? sa Francis. - Har du peiling på hvor dyrt det er der? - Naturligvis har jeg det, sa jeg irritert. Albemarle var det fi­ neste hotellet i byen. Presidenter hadde bodd der, og filmstjer­ ner. - Hva så? Francis la hodet i hendene. - Richard, sa han. - Du er korka. Du må ha blitt hjerneskadet. - Jeg skjønner ikke hva du snakker om. - Hva med to hundre dollar natten? Tror du tvillingene har den slags penger? Hvem i huleste tror du betaler? Jeg stirret på ham. - Henry, sa Francis. - Han dro bort dit mens Charles var ute og flyttet henne med pikk og pakk. Da Charles kom hjem, var sakene hennes borte. Kan du tenke deg det? Han kan ikke en­ gang få kontakt med henne, hun har skrevet seg inn under et an­ net navn. Henry vil heller ikke fortelle ham noe. For den saks skyld vil han ikke fortelle meg noe heller. Charles er helt ute av seg. Han ba meg ringe til Henry og se om jeg kunne få noe ut av ham, men det klarte jeg naturligvis ikke, han var som en mur­ vegg. - Hva er vitsen med det? Hvorfor lager de sånt hemmelig­ hetskremmeri ut av det? - Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva Camilla mener, men jeg tror Henry oppfører seg veldig dumt. - Kanskje hun har sine grunner. - Hun tenker ikke på den måten, sa Francis irritert. - Jeg kjenner Henry. Det er akkurat sånne ting han gjør og det er akkurat på den måten han gjør dem. Men til og med om det er en god grunn er det den gæme måten å gjøre det på. Især nå. 494

Charles er helt borte vekk. Henry burde vite bedre enn å gjøre ham sint etter forleden natt. Ille til mote tenkte jeg på turen hjem fra politistasjonen. - Du vet det er noe jeg har tenkt på å fortelle deg, sa jeg, og jeg fortal­ te ham om utbruddet til Charles. - Åja, han er virkelig sint på Henry, sa Francis kort. - Han har fortalt det samme til meg - at Henry i bunn og grunn skjøv alt over på ham. Men hva venter han seg? Hl syvende og sist tror jeg ikke at Henry forlangte så veldig mye av ham. Det er ikke derfor han er sint. Den virkelige årsaken er Camilla. Vil du høre min teori? - Hva går den ut på? - Jeg tror Camilla og Henry har hatt noe gående med hver­ andre ganske lenge. Jeg tror Charles har hatt mistanker en stund, men at han inntil nylig ikke har hatt noe bevis. Så har han oppdaget noe. Jeg vet ikke akkurat hva, sa han, og hevet hånden da jeg skulle til å avbryte ham, - men det er ikke van­ skelig å tenke seg. Jeg tror det er noe han oppdaget hos Corcoranene. Noe han har sett eller hørt. Og jeg tror det må ha skjedd før vi kom. Kvelden før de dro til Connecticut med Cloke så alt ut til å være bra, men du husker hvordan Charles var da vi kom dit. Og da vi dro hjem, var de ikke engang på tale­ fot. Jeg fortalte Francis hva Cloke hadde sagt til meg i gangen. - Gud vet hva som skjedde, da, hvis Cloke var smart nok til å oppfatte det, sa Francis. - Henry var syk, og tenkte antakelig ikke så veldig klart. Og den uken vi kom hjem, vet du, da han stengte seg inne i leiligheten sin, tror jeg Camilla var der veldig mye. Hun var der, vet du, den dagen jeg dro for å gi ham den bo­ ken om Mykene og jeg tror til og med at hun kan ha overnattet et par ganger. Men så ble han frisk og Camilla kom hjem og en stund etter det var alt greit. Husker du det? Omtrent på den tiden du ble med meg på sykehuset? - Det er jeg ikke sikker på, sa jeg. Jeg fortalte ham om glassskårene jeg hadde sett i peisen hos tvillingene. - Javel, hvem vet vel hva som egentlig skjedde. Iallfall så det ut til å gå bedre. Og Henry var også i godt humør. Så var det den krangelen, den natten Charles endte i buret. Det ser ikke ut til at noen vil si akkurat hva den dreide seg om, men jeg skal vedde

495

på at den hadde noe med henne å gjøre. Og så nå dette her. Her­ regud. Charles er hvitglødende av raseri. - Tror du han ligger med henne? Henry? - Hvis han ikke gjør det, har han iallfall gjort alt han overho­ det kan for å overbevise Charles om at han gjør det. Han reiste seg. - Jeg prøvde å ringe til ham igjen før jeg kom hit, sa han. - Han var ikke inne. Jeg antar at han er på Albe­ marle. Jeg skal kjøre forbi og se om bilen hans er der. - Det må da være en måte du kan finne ut av hvilket rom hun bor på. - Jeg har tenkt på det. Jeg får ikke noe ut av han i resepsjo­ nen. Kanskje jeg vil ha mer hell med meg hvis jeg snakker med en av værelsespikene, men jeg er redd for at jeg ikke er særlig flink til den slags. Han sukket. - Jeg skulle ønske jeg kunne se henne i bare fem minutter. - Hvis du finner henne, tror du at du kan overtale henne til å komme hjem? - Jeg vet ikke. Jeg må jo si at jeg ikke ville sette særlig pris på å bo sammen med Charles akkurat nå. Men jeg tror likevel at alt ville bli ålreit bare Henry holdt seg unna. Da Francis var gått, sovnet jeg igjen. Da jeg våknet, var klokken fire om morgenen. Jeg hadde sovet i nesten tjuefire timer. Nettene var uvanlig kalde den våren, denne var kaldere enn de fleste og varmen sto på i hybelhusene - dampvarme på full guffe som gjorde luften uutholdelig tett, til og med med åpne vinduer. Lakenene mine var fuktige av svette. Jeg sto opp og stakk hodet ut av vinduet og pustet inn et par ganger. Den kjø­ lige luften var så forfriskende at jeg bestemte meg for å kle på meg og gå en tur. Det var strålende fullmåne. Alt var stille bortsett fra sirissenes sang og de skummende vindkastene i træme. Nede på Førskolesentret der Marion jobbet, knirket huskene sakte fram og tilbake, og korketrekker-glidebanen skinte som sølv i måne­ skinnet. Kjempesneglen var utvilsomt den mest slående gjenstanden på lekeplassen. Det var noen kunststudenter som hadde bygd den, etter mønster av kjempesneglen i Doktor Dyregod-f\\men. 496

Den var i lyserød glassfiber, nesten to og en halv meter høy, med et hult hus som ungene kunne leke inni. Der den lå taus i måneskinnet, var den som et tålmodig forhistorisk vesen som hadde krøpet ned fra fjellene: umælende så det tiden an, og lot seg ikke forstyrre av de barnslige lekeapparatene det var omgitt av. Man kom inn i sneglens indre gjennom en tunnel i bamestørrelse, den var kanskje litt over en halv meter høy, og begynte ved halen. Jeg ble meget forskrekket over å se at det ut av tunne­ len stakk et par voksne herreføtter, kledd i noen underlig vel­ kjente brune og hvite spasersko. Jeg bøyde meg ned på alle fire og stakk hodet inn i tunnelen og ble overveldet av den rå, mektige stanken av whisky. Lette snork gjenlød i det tette brennevinsfylte mørket. Det lot til at huset hadde fungert som et konjakkglass, og samlet og konsent­ rert dunsten til den ble så skarp at jeg ble kvalm bare av å puste den inn. Jeg fikk tak i en beinete kneskål og ristet i den. - Charles. Stemmen min drønnet og ga ekko i mørket der inne. - Char­ les. Han begynte å sprelle vilt, som om han hadde våknet og opp­ daget at han lå i tre meter dypt vann. Til slutt, og etter gjentatte forsikringer om at jeg var den jeg sa jeg var, falt han ned på ryg­ gen igjen og pustet tungt. - Richard, sa han grøtete. - Gud være lovet. Jeg trodde du var en eller annen skapning fra verdensrommet. Først hadde det vært helt mørkt der inne, men nå som øynene mine hadde tilpasset seg, ble jeg oppmerksom på et svakt, blekrødt lys, akkurat nok til at man kunne se. Det var lyset fra månen som skinte inn gjennom de gjennomsiktige veggene. - Hva gjør du her? spurte jeg ham. Han nøs. - Jeg var deprimert, sa han. - Jeg tenkte at jeg kan­ skje ville føle meg bedre hvis jeg sov her. - Gjør du det? - Nei. Han nøs igjen, fem-seks ganger etter hverandre. Så falt han tilbake på gulvet. Jeg så for meg barnehagebarna stå i en klynge rundt Charles neste morgen som lilleputt-folket rundt den sovende Gulliver. Damen som drev Førskolesentret - en psykiater som hadde

497

kontor bortenfor dr. Roland - forekom meg å være en hyggelig bestemortype, men ingen kunne forutsi hvordan hun ville rea­ gere når hun fant en bevisstløs fyllik i barnehagen hennes. - Du må våkne, Charles, sa jeg. - La meg være. - Du kan ikke sove her. - Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, sa han overlegent. - Hvorfor ikke bli med meg hjem? Få deg en drink. - Jeg har det bra. - Å kom igjen da. - Javel da, men bare én. Han slo hodet hardt da han krøp ut. Smårollingene kom nok til å elske den spennende lukten av Johnnie Walker når de kom i barnehagen om noen timer. Han måtte støtte seg til meg opp bakken til Monmouth House. - Bare én, minnet han meg om. Jeg var ikke i så fantastisk god form selv og hadde en tøff tøm med å slepe ham opp trappa. Endelig kom jeg opp på rommet mitt og la ham fra meg på senga. Han gjorde ikke særlig mot­ stand og lå der og mumlet mens jeg gikk ned på kjøkkenet. Tilbudet om en drink hadde vært en krigslist. Jeg lette raskt gjennom kjøleskapet, men alt jeg fant var en skrukorkflaske med noen sirupsaktige kosher-greier med jordbærsmak, som hadde vært der siden Hanukkah. Jeg hadde smakt på den én gang med tanker om å stjele den, men hadde spyttet den ut i en fart og satt flasken tilbake på hylla. Det var for flere måneder siden. Jeg stakk den under skjorten, men da jeg kom opp, hadde hodet til Charles rullet inntil veggen der hodegjerdet skulle ha vært og han snorket. Jeg satte flasken stille fra meg på skrivebordet, tok en bok og gikk min vei. Så gikk jeg til dr. Rolands kontor, der jeg lå på di­ vanen og leste med jakka slengt over meg helt til solen sto opp, og jeg slokket lampen og sovnet. Jeg våknet i titiden. Det var lørdag, og det overrasket meg litt, jeg hadde mistet tellingen med dagene. Jeg gikk til spisesalen og spiste en sen frokost med te og bløtkokte egg, det første jeg

498

hadde spist siden torsdag. Da jeg gikk opp på rommet for å skifte, sånn i tolvtiden, lå Charles fremdeles på senga og sov. Jeg barberte meg, tok på ren skjorte, og gikk tilbake til dr. Rolands kontor. Jeg hadde sakket latterlig langt akterut med studiene, men ikke (slik det ofte er tilfelle) så langt ut som jeg hadde trodd, li­ mene gikk uten at jeg enset dem. Da jeg ble sulten i sekstiden, gikk jeg til kjøleskapet på kontoret på Samfunnsvitenskapelig fakultet, og fant noen hors d’oeuvre-rester og et stykke bursdagskake, som jeg spiste med fingrene av en papirtallerken ved skrivebordet til dr. Roland. Ettersom jeg hadde lyst på et bad, dro jeg hjem i ellevetiden. Men da jeg låste opp døra og slo på lyset, ble jeg forskrekket over å oppdage at Charles fremdeles lå i senga mi. Han sov, men flasken med kosher-vin på skrivebordet var halvtom. Ansiktet hans var lyserødt. Da jeg ristet ham, kjentes det ut som om han hadde feber. - Bunny, sa han og våknet med et rykk. - Hvor gikk han? - Du har drømt. - Men han var her, sa han og så seg omkring med et vilt blikk. - En lang stund. Jeg så ham. - Du har drømt, Charles. - Men jeg så ham. Han var her. Han satt ved fotenden av sen­ gen. Jeg gikk inn til naboen for å låne et termometer. Han hadde over 39,5 i feber. Jeg ga ham to Tylenol og et glass vann og for­ lot ham der han lå og gned seg i øynene og snakket i villelse, for å gå ned og ringe til Francis. Francis var ikke hjemme. Jeg bestemte meg for å prøve Henry. Til min forbauselse var det Francis, og ikke Henry, som tok telefonen. - Francis? Hva er det du gjør der borte? sa jeg. - Å hallo, Richard, sa Francis. Han sa det på en teatralsk måte, som for Henrys skyld. - Jeg går ut fra at du ikke kan snakke ordentlig nå. - Nei. - Hør her. Jeg må spørre deg om noe. Jeg forklarte ham om Charles, med lekeplassen og det hele. - Han virker ganske syk. Hva synes du jeg skal gjøre? 499

- Sneglen? sa Francis. - Du fant ham inne i den kjempesvære sneglen? - Nede på Førskolesentret, Francis. Hør her, det spiller ingen rolle. Hva skal jeg gjøre? Jeg er litt engstelig. Francis la hånden over røret. Jeg kunne høre en lavmælt dis­ kusjon. Et øyeblikk senere kom Henry på linjen. - Hei, Richard, sa han. - Hva gjelder det? Jeg ble nødt til å forklare hele historien én gang til. - Hvor høy feber, sa du? Nærmere førti? -Ja. - Det er ganske mye, er det ikke? Jeg sa at jeg trodde det var det. - Har du gitt ham aspirin? - For et par minutter siden. - Jamen da så. Hvorfor venter du ikke og ser? Jeg er sikker på at han har det bra. Det var akkurat det jeg ville høre. - Du har rett, sa jeg. - Han er antakelig blitt forkjølet av å sove ute. Jeg er sikker på at han er bedre i morgen tidlig. Jeg tilbrakte natten på divanen hos dr. Roland, og etter frokost gikk jeg tilbake til rommet mitt med blåbærmuffins og en toliterkartong med appelsinjuice som jeg hadde hatt store vanske­ ligheter med å stjele fra buffeten i spisesalen. Charles var våken, men febril og uklar. Etter sengeklærne å dømme hadde han kastet seg fram og tilbake hele natten, teppet hang og slepte på gulvet og den flekkete madrassen var synlig der han hadde trukket opp lakenene. Jeg skjønte at han ikke hadde hatt noen god natt. Han sa at han ikke var sulten, men han klarte å svelge et par slappe små slurker med appelsinjuice. Jeg la merke til at resten av kosher-vinen var forsvunnet i løpet av natten. - Hvordan føler du deg? spurte jeg ham. Hodet lå slapt på den krøllete puten. - Vondt i hodet, sa han søvnig. - Jeg drømte om Dante. - Alighieri? - Ja. - Hva da?

500

- Vi var i huset til Corcoranene, mumlet han. - Dante var der. Han hadde en fet venn i rutete skjorte som kjeftet på oss. Jeg målte tempen hans, han hadde 38 grader. Litt lavere, men fremdeles temmelig høyt for å være så tidlig på dagen. Jeg ga ham mer aspirin og skrev ned nummeret mitt hos dr. Roland i tilfelle han ville ringe til meg, men da han skjønte at jeg skulle til å gå, rullet han hodet tilbake og sendte meg et så forskrekket og håpløst blikk at jeg stoppet brått midt i forklaringene om hvor­ dan sentralbordet satte over samtaler til administrasjonskonto­ rene i helgene. - Eller så kunne jeg bli her, sa jeg. - Det vil si, hvis det ikke forstyrrer deg. Han skjøv seg opp på albuene. Øynene hans var blodskutte og meget blanke. - Ikke gå, sa han. - Jeg er redd. Bli en liten stund. Han spurte om jeg kunne lese høyt for ham, men jeg hadde ikke noe annet enn gresk-bøker, og han ville ikke at jeg skulle gå på biblioteket. Så spilte vi euchre på en ordbok som balanserte på fanget hans, og da det begynte å bli litt anstrengende, gikk vi over til casino. Han vant de første to spillene. Så begynte han å tape. Siste gangen vi spilte - det var hans tur til å dele ut - stok­ ket han kortene så dårlig at de kom omtrent i samme rekke­ følge. Det burde ikke ha gjort spillet spesielt utfordrende, men han var så åndsfraværende at han fortsatte å bla opp kort når han lett kunne ha bygd eller tatt inn. Da jeg strakte meg for å bygge videre, streifet hånden min borti hans, og jeg ble for­ skrekket over hvor tørr og het den var. Og selv om rommet var varmt, så skalv han av kulde. Jeg målte temperaturen hans. Den hadde skutt opp igjen til 39,7. Jeg gikk ned for å ringe til Francis, men verken han eller Henry var inne. Jeg gikk opp igjen. Det var ingen tvil: Charles så veldig dårlig ut. Jeg ble stående i døra og se på ham en stund, og så sa jeg «vent et øyeblikk», og gikk ned gangen til rommet til Judy. Jeg fant henne liggende på senga mens hun så på en Mel Gibson-film på en videospiller hun hadde lånt på videoavdelingen. Hun klarte faktisk å lakke neglene, røyke en sigarett og drikke en Tab samtidig. - Se på Mel, sa hun. - Er han ikke bare helt herlig? Hvis han

501

ringte og ba meg gifte meg med ham, så ville jeg si ja med én gang. - Judy, hva ville du gjøre hvis du hadde 39,7 i feber? - Jeg ville gå til legen, sa hun uten å ta øynene fra TV-en. Jeg forklarte henne om Charles. - Han er virkelig syk, sa jeg. - Hva synes du jeg skal gjøre? Hun viftet en hånd med røde klør i luften for å tørke lakken, med øynene fremdeles festet på lerretet. - Ta ham med på Lege­ vakta. - Mener du det? - Du får ikke tak i noen lege på en søndag ettermiddag. Vil du låne bilen min? - Det ville vært supert. - Nøklene ligger på skrivebordet, sa hun åndsfraværende. - Ha det.

Jeg kjørte Charles til sykehuset i den røde Corvetten. Han var blank i øynene og rolig, stirret rett framfor seg, med høyre kinn presset inntil det kjølige bilvinduet. På venteværelset bladde jeg gjennom blader jeg hadde sett i før, og han satt uten å røre på seg. Han stirret på et falmet fargebilde fra 1960-årene som hang på den andre veggen, det viste en sykepleierske som holdt en finger med hvite negler mot en vagt pornografisk munn med hvit leppestift, i en sexy oppfordring til sykehusstillhet. Vakthavende lege var kvinne. Hun hadde bare vært sammen med Charles i fem-ti minutter da hun kom inn igjen med kortet hans, hun bøyde seg over skranken, rådførte seg kort med resepsjonsvakten, som pekte på meg. Legen kom bort og satte seg ved siden av meg. Hun lignet på en av de unge muntre legene i hawaii-skjorte og tennissko som man ser på TV-show. - Hei, sa hun. - Jeg har akkurat undersøkt vennen din. Jeg tror at vi blir nødt til å beholde ham her hos oss et par dager. Jeg la fra meg bladet. Det hadde jeg ikke ventet. - Hva er det som feiler ham? sa jeg. - Det ser ut som bronkitt, men han er meget dehydrert. Jeg vil gi ham intravenøst. Og vi må få ned feberen. Han blir helt frisk, men han trenger hvile og en sterk antibiotikakur, og for at de skal begynne å virke så fort som mulig bør han få dem intra-

502

venøst også, iallfall de første førtiåtte timene. Går dere begge to på colleget? -Ja. - Er han under sterkt press? Arbeider han med hovedoppga­ ven eller noe sånt? - Han arbeider veldig mye, sa jeg forsiktig. - Hvordan det? - Å, ingenting. Det ser bare ut til at han ikke har spist skikke­ lig. Blåmerker på armer og ben som tyder på C-vitaminmangel, og han har kanskje for lite av noen av B-vitaminene også. Si meg. Røyker han? Jeg kunne ikke la være å le. I alle tilfelle ville hun ikke la meg få se ham, hun sa at hun ville ta noen blodprøver før lab-teknikeren gikk for dagen, så jeg kjørte hjem til tvillingene og pakket noen av sakene hans. Stedet var uhyggelig ryddig. Jeg pakket pyjamas, tannbørste, barbersaker, og et par pocketbøker (P.G. Wodehouse, som jeg tenkte kunne muntre ham opp) og leverte kofferten til resepsjonsvakten. Tidlig neste morgen, før jeg dro til gresk-timen, banket Judy på døra og sa at det var telefon til meg nede. Jeg trodde det var Francis eller Henry - jeg hadde prøvd å få tak i dem begge flere ganger kvelden før - eller kanskje til og med Camilla, men det var Charles. - Hei, sa jeg. - Hvordan føler du deg? - Å, helt fm. Stemmen hadde en underlig tvungen munterhet. - Det er ganske komfortabelt her. Takk for at du kom med kof­ ferten. - Ikke noe å takke for. Har du en sånn seng du kan heise opp og ned? - Faktisk har jeg det. Hør her. Jeg må be deg om noe. Vil du gjøre meg en tjeneste? - Naturligvis. - Hvis du kunne skaffe meg et par ting. Han nevnte en bok, brevpapir, og en badekåpe som jeg ville finne på innsiden av skapet hans. - Og så, sa han i full fart, - er det en flaske med Scotch. Du finner den i nattbordsskuffen min. Tror du du kan få ordnet det snart? - Jeg må gå på gresken. - Javel da, men etter gresken. Når tror du du kan være her?

503

Jeg sa til ham at jeg måtte se og få lånt en bil. - Ikke bry deg om det. Ta en drosje. Du skal få penger av meg. Jeg setter virkelig pris på det, vet du. Når tror du jeg kan vente deg? Halv elleve? Elleve? - Antakelig nærmere halv tolv. - Det er greit. Hør her, jeg kan ikke snakke, jeg er i pasientstuen. Jeg må komme meg tilbake i sengen før de savner meg. Du kommer, ikke sant? - Jeg kommer. - Badekåpe og brevpapir. -Ja. - Og Scotchen. - Naturligvis. Camilla var ikke i klasserommet den morgenen, men det var Francis og Henry. Julian var der da jeg kom, og jeg forklarte at Charles lå på sykehuset. Selv om Julian kunne være fantastisk snill under alle slags vanskelige omstendigheter, fikk jeg av og til følelsen av at han hadde mindre glede av selve vennligheten enn av handlingens eleganse. Men han virket ekte i sin bekymring over disse nyhete­ ne. - Stakkars Charles, sa han. - Det er ikke alvorlig, er det vel? - Jeg tror ikke det. - Får han ta imot besøk? Uansett så skal jeg ringe til ham i et­ termiddag. Kan du tenke deg noe som kan glede ham? Maten er så forferdelig på sykehus. Jeg husker for mange år siden i New York, da en kjær venninne av meg lå på Columbia Presbyterian - i den fordømte Harkness-paviljongen, for himmelens skyld pleide kjøkkensjefen på gamle Le Chasseur å sende middag til henne hver eneste bidige dag. . . På den andre siden av bordet så Henry uutgrunnelig ut. Jeg prøvde å få øyekontakt med Francis, han sendte meg et raskt blikk, bet seg i leppen og så bort. - ... og blomster, sa Julian, - dere har aldri sett så mange blomster, hun hadde så mange at jeg hadde henne mistenkt for å sende iallfall noen av dem til seg selv. Han lo. - Uansett. Jeg antar at det ikke er nødvendig å spørre hvor Camilla er i dag. Jeg så at det gnistret i øynene til Francis. Et øyeblikk ble jeg

504

også forundret, før jeg skjønte at han - helt selvfølgelig så klart - hadde gått ut fra at hun var på sykehuset med Charles. Julian rynket pannen. - Hva er i veien? sa han. Den totale uttrykksløsheten som spørsmålet ble møtt med fikk ham til å smile. - Man bør ikke være altfor spartansk med slike ting, sa han vennlig etter en lang pause’, og jeg var takknemlig over å se at han som vanlig overførte sin egen smakfulle tolkning på vår for­ virring. - Edmund var vennen deres. Jeg er også veldig lei meg for at han er død. Men jeg tror at dere sørger dere syke over dette, og ikke nok med at det ikke hjelper ham, det er skadelig for dere. Og dessuten, er døden virkelig så fryktelig? Den virker fryktelig på dere, fordi dere er unge, men hvem kan si med sik­ kerhet at han ikke har det bedre nå enn dere har det? Eller hvis døden er en reise til et annet sted - at dere ikke vil treffe ham igjen? Han åpnet leksikonet og begynte å lete etter stedet. - Dere bør ikke være redde for ting dere ikke vet noe om, sa han. - Dere er akkurat som barn. Dere er mørkredde.

Francis hadde ikke tatt bilen, så etter timen fikk jeg Henry til å kjøre meg hjem til Charles. Francis - som ble med - var nervøs og irritabel, han kjederøykte og gikk opp og ned i entreen mens Henry sto i døra til soveværelset og så på at jeg fikk tak i sakene til Charles: han sto der stille og uttrykksløst, og blikket hans fulgte meg med en abstrakt beregning som gjorde det helt umu­ lig for meg å spørre ham om Camilla - og det hadde jeg bestemt meg for å gjøre så snart vi ble alene - eller å spørre ham om noe i det hele tatt. Jeg fant boka, brevpapiret, badekåpen. Jeg nølte med Scotchen. - Hva er det? sa Henry. Jeg la flasken tilbake i skuffen og lukket den. - Ingenting, sa jeg. Jeg visste at Charles ville bli rasende. Jeg ville bli nødt til å finne på en god unnskyldning. Han nikket mot den lukkede skuffen. - Ba han deg ta med den til ham? sa han. Jeg følte ingen trang til å drøfte Charles’ personlige forhold 505

med Henry. Jeg sa: - Han ba også om sigaretter, men jeg tror ikke han bør få noen. Francis hadde gått opp og ned i entreen utenfor, han lusket rundt som en rastløs katt. Under denne replikkvekslingen stop­ pet han ved døra. Nå så jeg at han kastet et raskt bekymret blikk på Henry. - Jo, javel, du vet... ? sa han nølende. Henry sa til meg: - Hvis han vil ha den - flasken altså - tror jeg det er best at du tar den med til ham. Tonen hans irriterte meg. - Han er syk, sa jeg. - Du har ikke engang sett ham. Hvis du tror at du gjør ham en tjeneste ved o a. . . - Richard, han har rett, sa Francis nervøst og vippet av sigarettasken i hånden. - jeg vet litt om det der. Av og til er det far­ lig å stoppe for brått. Det gjør deg syk. Folk kan dø av det. Jeg ble sjokkert over dette. Drikkingen til Charles hadde aldri virket så ille. Jeg kommenterte det likevel ikke, sa bare: - Javel, men hvis han er så ille ute, vil han vel få det mye bedre på syke­ huset, ikke sant? - Hva mener du? sa Francis. - Vil du at de skal sette ham på avvenning? Vet du hvordan det er? Da mor kuttet ut drikkingen første gangen, ble hun helt gæren. Hun så ting, hun sloss med sykepleiersken og hylte sprø ting av sine lungers fulle kraft. - Jeg liker ikke tan!1 en på at Charles får dilla i Catamount Memorial Hospital, sa Henry. Han gikk bort til nattbordet og fikk tak i flasken. Det var en helflaske som var litt under halv­ full. - Den vil bli besværlig for ham å gjemme, sa han, tok tak i halsen og løftet den opp. - Vi kan helle den over i noe annet, sa Francis. - Jeg tror det blir enklere om vi kjøper en ny en til ham. Mindre sjanser for at det skal renne ut overalt. Og hvis vi skaf­ fer ham en av de flate, kan han ha den under hodeputen uten særlige problemer.

Det var en regnfull morgen, overskyet og grå. Henry ble ikke med oss til sykehuset. Han ba oss sette ham av ved leiligheten hans - han hadde en eller annen unnskyldning, som var sann­ synlig nok, jeg kan ikke huske hva det var - og da han gikk ut av bilen ga han meg en hundredollarseddel.

506

- Her, sa han. - Hils Charles en masse fra meg. Kan du kjøpe noen blomster til ham eller noe sånt? Jeg så på seddelen, et øyeblikk ble jeg lamslått. Francis snap­ pet den fra meg og dyttet den tilbake til ham. - Kom igjen, Henry, sa han med et sinne som overrasket meg. - Nå må du gi deg. - Jeg vil at dere skal ta den. - Greit. Det er altså meningen at vi skal gi ham blomster for ett hundre dollar. - Ikke glem å stanse ved vinhandelen, sa Henry kaldt. - Gjør hva dere vil med resten av pengene. Dere kan gi ham vekslepengene, hvis dere vil. Samme for meg. Han dyttet pengene bort til meg igjen og lukket bildøra med et klikk som uttrykte mer forakt enn om han hadde smelt den igjen. Jeg så på den stive firkantede ryggen som forsvant opp alleen.

Vi kjøpte whisky til Charles - Cutty Sark, i en flat flaske - og en kurv med frukt, og en eske petitsfours, og et kinasjakk-spill, og i stedet for å tømme blomsterhandelen nede i byen for hele da­ gens lager med nelliker, kjøpte vi en Oncidium-orkidé, gul med rustrøde tigerstriper, i en rød leirpotte. På vei til sykehuset spurte jeg Francis hva som hadde skjedd i helgen. - Det er for oppskakende. Jeg vil ikke snakke om det nå, sa han. - Jeg har truffet henne. Hos Henry. - Hvordan har hun det? - Bra. Litt bekymret, men i bunn og grunn bra. Hun sa at hun ikke vil at Charles skal vite hvor hun bor og at det ikke var mer å si om den saken. Jeg kunne ønske at jeg fikk snakke med henne på tomannshånd, men naturligvis forlot ikke Henry rommet et sekund. Rastløst lette han i lomma etter en sigarett. - Det høres kan­ skje sprøtt ut, sa han, - men jeg har vært litt engstelig, skjønner du. For at det kanskje skulle ha tilstøtt henne noe. Jeg sa ingenting. Den samme tanken hadde streifet meg mer enn én gang. - Jeg mener, ikke at jeg har trodd at Henry ville drepe henne

507

eller noe sånt, men du vet - det var rart. At hun forsvant på den måten. Uten et ord til noen. Han ristet på hodet. - Jeg liker ikke å si det, men av og til lurer jeg på Henry, sa han. - Især når tingene er. . . ja, du skjønner vel hva jeg mener? Jeg svarte ikke. Faktisk skjønte jeg meget godt hva han men­ te. Men det var for forferdelig til at noen av oss kunne si det rett ut.

Rommet Charles lå på var halvveis enerom. Han lå i senga nær­ mest døra, atskilt ved et forheng fra romkameraten sin, post­ mesteren i Hampden County, som vi senere oppdaget var inn­ lagt for en prostataoperasjon. På hans side av rommet var det en masse blomsteroppsatser, og sentimentale god-bedring-kort var teipet til veggen, og han var stablet opp i senga og snakket med noen støyende familiemedlemmer: det luktet mat, de lo, alt var muntert og koselig. Flere besøk til ham fulgte hakk i hæl etter Francis og meg, og de stanset et øyeblikk for å kikke nysgjerrig på Charles over forhenget. Charles var taus, alene og lå på ryg­ gen med intravenøst i armen. Ansiktet hans var hovent og hu­ den grov og uren, og han hadde fått et slags utslett. Håret hans var så skittent at det så brunt ut. Han så på tegneserier på TV, voldelige serier, små røyskattlignende dyr som kræsjet biler og slo hverandre i hodet. Han kjempet seg opp i sittende stilling da vi gikk inn i hans avlukke. Francis trakk igjen forhenget bak oss, nærmest rett i ansiktet på postmesterens nysgjerrige besøkende, et par mid­ delaldrende damer, som var fra seg av iver etter å få et godt blikk på Charles. Den ene av dem hadde vridd hodet rundt og skreket «God morgen» gjennom sprekken i forhenget, i håp om å få i gang en samtale. - Dorothy! Louise! ropte noen fra den andre siden. - Denne veien! Det hørtes raske skritt på linoleumen og hønelignende klukk og velkomstrop. - Fanden ta dem! sa Charles. Han var veldig hes og stemmen hans var ikke mer enn en hvisking. - Han har folk der hele tiden. De kommer stadig ut og inn og prøver å se på meg.

508

For å atsprede ham trakk jeg fram orkideen. - Er det sant? Har du virkelig kjøpt den til meg, Richard? Han virket rørt. Jeg skulle til å forklare at den var fra oss alle sammen - uten direkte å nevne Henry - men Francis sendte meg et advarende blikk og jeg holdt munn. Vi tømte posen med presangene. Jeg hadde halvveis ventet at han skulle kaste seg over Cutty Sårken og åpne den mens vi var der, men han bare takket oss og la flasken i rommet under det rette grå sengebrettet i plast. - Har du snakket med min søster? sa han til Francis. Han sa det meget kaldt, som om han sa Har du snakket med min advo­ kat? - Ja, sa Francis. - Har hun det bra? - Ser sånn ut, sa Francis. - Hva har hun å si til sitt forsvar? - Jeg skjønner ikke hva du mener. - Jeg håper du fortalte henne at jeg ba henne dra til helvete. Francis svarte ikke. Charles tok opp en av bøkene jeg hadde tatt med til ham og begynte å bla sporadisk gjennom den. - Takk for at dere kom, sa han. - Nå er jeg litt trett. - Han ser forferdelig ut, sa Francis i bilen. - Det må være en måte de kan gjøre opp på, sa jeg. - Vi kan da få Henry til å ringe ham og si unnskyld. - Hva godt tror du kommer ut av det? All den tid Camilla holder til på Albemarle? - Jamen, hun vet jo ikke at han er innlagt på sykehus, gjør hun vel? Dette er et slags nødstilfelle. Vindusviskerne tikket fram og tilbake. En politimann i olje­ hyre dirigerte trafikken i krysset. Det var politimannen med den røde barten. Da han kjente igjen bilen til Henry, smilte han til oss og gjorde tegn til at vi skulle kjøre. Vi smilte og vinket til­ bake, en hyggelig dag, to kamerater på tur - så kjørte vi et kvar­ tal eller to i dyster overtroisk taushet. - Det må da være noe vi kan gjøre, sa jeg til slutt. - Jeg tror det er best at vi holder oss utenfor. - Du kan ikke få meg til å tro at hun ikke ville være på syke­ huset i løpet av fem minutter hvis hun visste hvor dårlig han er.

509

- Jeg spøker ikke, sa Francis. - Jeg tror det er best for oss begge at vi holder oss utenfor. - Hvorfor det? Men han tente bare en ny sigarett og ville ikke si noe mer uan­ sett hvor mye jeg maste.

Da jeg kom tilbake til rommet mitt, satt Camilla ved skrivebor­ det. Hun leste en bok. - Hei, sa hun og kikket opp. - Døren var åpen. Jeg håper det ikke gjør noe. Å se henne var som et elektrisk støt. Helt uventet kjente jeg sinnet blusse opp. Regnet blåste gjennom myggnettingen og jeg gikk over gulvet for å lukke vinduet. - Hva gjør du her? sa jeg. - Jeg vil snakke med deg. - Om hva? - Hvordan står det til med broren min? - Hvorfor går du ikke og besøker ham selv? Hun la fra seg boka - å, så vakker, tenkte jeg hjelpeløst, jeg elsket henne, jeg elsket selve synet av henne. Hun hadde på seg en kasjmirgenser, blekt grågrønn, og de grå øynene hennes hadde et lysende grønnskjær. - Du tror at du må ta parti, sa hun. - Men det trenger du ikke. - Jeg tar ikke parti. Jeg tror bare at uansett hva du gjør, har du valgt et dårlig tidspunkt å gjøre det på. - Og hva ville være et godt tidspunkt? sa hun. - Jeg vil at du skal se noe. Se her. Hun løftet opp det lyse håret like ved tinningen. Under det var det et sår med en skorpe på størrelse med en kvartdollarmynt, der noen åpenbart hadde trukket ut en håndfull hår ved roten. Jeg ble for forskrekket til å si noe. - Og dette. Hun trakk opp ermet på genseren. Håndleddet var hovent og litt misfarget, men det som forskrekket meg var et lite, ekkelt brennemerke på undersiden av forarmen: et brennemerke fra en sigarett, som var presset dypt og stygt inn den elfenbenshvite huden. Det tok en stund før jeg gjenvant stemmens bruk. - Herregud Camilla! Er det Charles som har gjort det? Hun trakk ned ermet. - Skjønner du hva jeg mener? sa hun. 510

Stemmen hennes var følelsesløs, uttrykket hennes vaktsomt, nesten bittert. - Hvor lenge har han holdt på sånn? Hun overhørte spørsmålet mit. - Jeg kjenner Charles, sa hun. - Bedre enn du gjør. Akkurat nå er det mye klokere å holde seg borte. - Hvem var det som fant på at du skal bo på Albemarle? - Henry. - Hvor kommer han inn i bildet? Hun svarte ikke. En forferdelig tanke for gjennom meg. - Det er ikke han som har gjort det der? sa jeg. Hun så overrasket på meg. - Nei. Hvordan kan du tro det? - Hvordan mener man at jeg skal vite hva jeg skal tro? Solen dukket plutselig fram bak en regnsky, et praktfullt lys bølget på veggene som vann, flommet inn i rommet. Ansiktet til Camilla sprang ut i blussende blomst. En forferdelig sødme boblet opp i meg. Et øyeblikk ble alt - speil, tak, gulv - like usta­ bilt og strålende som en drøm. Jeg følte en brennende, nesten uimotståelig trang til å gripe tak i Camillas såre håndledd, vri armen bak ryggen hennes til hun skrek, kaste henne ned på senga: kvele henne, voldta henne, jeg vet ikke hva. Og så gikk solen bak skyen igjen, og alt ble dødt. - Hvorfor kom du hit? sa jeg. - Fordi jeg hadde lyst til å se deg. - Jeg vet ikke om du bryr deg om hva jeg mener - jeg hatet ly­ den av stemmen min, var ikke i stand til å beherske den, alt jeg sa kom ut i det samme overlegne sårete tonefallet - jeg vet ikke om du bryr deg om hva jeg mener, men jeg tror at du gjør tinge­ ne verre ved å bo på Albemarle. - Og hva mener du at jeg bør gjøre? - Hvorfor flytter du ikke inn til Francis? Hun lo. - Fordi Charles er så bøllete mot stakkars Francis at han blir vettskremt, sa hun. - Francis mener det godt. Det vet jeg. Men han ville ikke klare å stå imot Charles i fem minut­ ter. - Hvis du ba ham om det, ville han gi deg penger så du kunne reise et sted. - Det vet jeg han ville. Han har tilbudt seg.

511

Hun lette i lomma etter en sigarett, med et stikk i hjertet så jeg at det var Lucky Strike, merket til Henry. - Du kunne ta pengene og bo der du ville, sa jeg. - Du hadde ikke trengt å fortelle ham hvor. - Francis og jeg har vært gjennom alt det der. Hun stoppet. - Saken er at jeg er redd for Charles. Og Char­ les er redd for Henry. Det er rett og slett det hele. Jeg ble sjokkert av kulden hun sa dette med. - Så det er det det dreier seg om? sa jeg. - Hva er det du mener? - Du beskytter dine egne interesser? - Han prøvde å drepe meg, sa hun enkelt. Øynene hennes møtte mine, troskyldige og klare. - Og Henry er ikke redd for Charles han også? - Hvorfor skulle han være det? - Det vet du. Da hun først skjønte hva jeg mente, ble jeg overrasket over å se hvor raskt hun ilte til hans forsvar. - Det ville Charles aldri gjøre, sa hun fort og barnslig. - La oss si at han gjorde det. Gikk til politiet. - Men det ville han ikke. - Hvordan vet du det? - Og dra alle oss andre inn i det? Seg selv også? - På nåværende tidspunkt tror jeg at det kanskje ikke ville spille noen rolle for ham. Jeg sa dette i den hensikt å såre henne, og det gledet meg å se at jeg klarte det. De forskrekkede øynene hennes møtte mine. - Kanskje, sa hun. - Men du må huske at Charles er syk nå. Han er ikke seg selv. Og saken er at jeg tror at han vet det. Hun stanset. - Jeg elsker Charles, sa hun. - Jeg elsker ham, og jeg kjenner ham bedre enn noen annen. Men han har vært under veldig sterkt press, og når han drikker på den måten, så vet jeg ikke, han blir et annet menneske. Han vil ikke høre på noen, jeg tror ikke engang han husker halvparten av de tingene han gjør. Det er derfor jeg takker Gud for at han er på sykehus. Hvis han blir nødt til å holde opp en dag eller to, vil han kanskje begynne å tenke klart igjen. Hva ville hun tenke, lurte jeg på, hvis hun visste at Henry sendte ham whisky. 512

- Og du tror at Henry virkelig vil gjøre alt til beste for Char­ les? sa jeg. - Naturligvis, sa hun forskrekket. - Og til ditt beste også? - Naturligvis. Hvorfor skulle han ikke det? - Du stoler veldig på Henry, ikke sant? sa jeg. - Han har aldri sviktet meg. Av en eller annen grunn følte jeg sinnet blusse opp igjen. - Og hva med Charles? sa jeg. - Jeg vet ikke. - Han blir skrevet ut av sykehuset snart. Du blir nødt til å se ham. Hva skal du gjøre da? - Hvorfor er du så sint på meg, Richard? Jeg så på hånden min. Den skalv. Jeg hadde ikke engang vært klar over det. Jeg skalv av raseri over hele kroppen. - Vær så snill å gå, sa jeg. - Jeg vil gjeme at du skal gå. - Hva er i veien? - Bare gå. Vær så snill. Hun reiste seg og tok et skritt mot meg. Jeg tok et skritt bort. - Ålreit, sa hun, - ålreit. Så snudde hun og gikk.

Det regnet hele dagen og resten av natten. Jeg tok noen sove­ tabletter og gikk på kino: en japansk film, men jeg klarte ikke å følge med. Personene sto og hang i tomme rom, ingen sa noe, alt var stille i flere minutter om gangen, bortsett fra surringen fra filmframviseren og regnet som trommet mot taket. Kinoen var tom, unntatt en skyggeaktig skikkelse bak i salen. Støvfnuggene danset i lyset fra framviseren. Det regnet da jeg kom ut, det var ingen stjerner, himmelen var like svart som taket på kinoen. Ly­ sene fra baldakinen smeltet på det våte fortauet i lange hvite speilbilder. Jeg gikk tilbake gjennom glassdørene for å vente på drosjen i inngangshallen, som hadde vegg til vegg-teppe og luk­ tet popcom. Jeg ringte til Charles fra telefonkiosken, men sentralbordet på sykehuset ville ikke sette meg over: besøksti­ den var over, sa hun, alle sov. Jeg diskuterte fremdeles med henne da drosjen kjørte opp utenfor, billysene lyste opp lange strimer med regn og dekkene virvlet opp vann i lave vifter. 513

leg drømte om trappene igjen den natten. Det var en drøm jeg ofte hadde hatt i vinter, men sjelden senere. Nok en gang var jeg i jemtrappa hos Leo - nedrustet, uten gelender - bortsett fra at den nå strakk seg ned i en mørk uendelighet, og at alle trinnene hadde forskjellig størrelse: noen høye, andre korte, andre igjen var like smale som skoen min. På begge sider var det et bunnløst dyp. Av en eller annen grunn måtte jeg skynde meg, selv om jeg var livredd for å falle. Nedover og nedover. Trinnene ble mer og mer utrygge, helt til de til slutt ikke engang var trinn i det hele tatt, og lenger nede - av en eller annen grunn var det alltid det som skremte meg mest - gikk en mann ned trinnene. Han var langt foran meg og gikk veldig fort. . . Jeg våknet i firetiden, og klarte ikke å sovne igjen. Altfor mange av de beroligende tablettene til Mrs. Corcoran: de hadde begynt å virke mot sin hensikt, jeg tok dem om dagen nå, de slo meg ikke ut lenger. Jeg kom meg ut av senga og satte meg ved vinduet. Jeg kjente hjerteslagene skjelve i fingertuppene. Uten­ for de svarte vindusrutene, forbi gjenferdet mitt i ruten (Why so pale and wan, fond lover?) hørte jeg vinden i træme, følte fjel­ lene samle seg rundt meg i mørket. Jeg skulle ønske at jeg kunne holde opp å tenke. Men jeg var begynt å komme på alle slags ting. For eksempel: hvorfor hadde Henry innvidd meg i dette, for bare to måneder siden (det virket som år, et helt liv)? Fordi det var tydelig, nå, at hans beslutning om å fortelle meg alt var nøye planlagt. Han hadde appellert til min forfengelighet, latt meg tro at jeg hadde funnet fram til det av meg selv (imponerende, hadde han sagt og lent seg bakover i stolen, jeg kunne fremdeles huske uttrykket i ansiktet hans da han sa det, imponerende, du er akkurat like smart som jeg trodde) og jeg hadde gratulert meg selv i varmen fra hans rosen­ de ord, mens han i virkeligheten - det innså jeg nå, men jeg hadde vært for forfengelig til å se det den gangen - hadde ført meg rett til det, og godsnakket og smigret hele tiden. Kanskje tanken krøp over meg som kald svette - kanskje til og med den innledende, tilfeldige oppdagelsen min hadde vært satt i scene. Leksikonet som hadde vært på feil sted, for eksempel: hadde Henry stjålet det fordi han visste at jeg ville komme tilbake etter det? Og den rotete leiligheten som han med sikkerhet visste jeg ville gå inn i: flightnumrene og alt det som lå igjen ved telefo514

nen, var nok lagt igjen der med vitende og vilje, slik virket det nå, begge deler var forglemmelser som ikke var Henry verdig. Kanskje han hadde villet at jeg skulle finne ut av det. Kanskje han intuitivt - og helt korrekt - hadde fornemmet denne feighe­ ten hos meg, dette motbydelige flokkeinstinktet som ville gjøre meg i stand til å gå i takt uten å stille spørsmål. Og det dreide seg ikke bare om å holde kjeft, tenkte jeg, og stirret med en kvalm fornemmelse på det utviskede speilbildet mitt i vindusruten. For de kunne ikke ha gjort det uten meg. Bunny var kommet til meg, og jeg hadde overgitt ham i Henrys varetekt. Og jeg hadde ikke engang tenkt meg om to ganger. «Du var vekkerklokken, Richard,» hadde Henry sagt. «Jeg visste at hvis han sa det til noen, ville han si det til deg først. Og nå som han har gjort det, tror jeg vi vil oppleve at det skjer ting i en uhyggelig fart.» I en uhyggelig fart. Jeg fikk gåsehud da jeg husket den ironis­ ke, nesten humoristiske vrien han hadde lagt på de siste ordene - å herregud, tenkte jeg, herregud, hvordan kunne jeg ha hørt på ham? Dessuten hadde han rett, iallfall i at det gikk fort. Mindre enn et døgn senere var Bunny død. Og selv om jeg ikke fysisk hadde dyttet til ham - det hadde virket som en vesentlig forskjell den gangen - spilte ikke det så stor rolle nå lenger. Jeg prøvde fremdeles å tvinge tilbake den svarteste tanken av dem alle, bare den minste antydning til den fikk panikkens rotteføtter til å løpe opp langs ryggmargen på meg. Hadde Henry ment å la meg sitte igjen med skylda hvis planen hans hadde gått over styr? Hvis det var tilfelle, var jeg ikke helt sikker på hvordan han hadde tenkt å klare det, men hvis han hadde følt for å gjøre det, var det ikke tvil i min sjel om at han ville vært i stand til det. Så mye av det jeg visste var bare annenhånds, så mye var bare ting han hadde fortalt meg, når det kom til stykket var det en masse ting jeg ikke engang visste. Og - selv om den øyeblikkelige faren tydeligvis var over - var det ingen garanti for at den ikke ville dukke opp igjen om ett år, om tjue år, om femti år. Fra fjernsynet visste jeg at det ikke var noen foreldel­ sesfrist for mord. Nye bevis dukket opp. Saken ble tatt opp igjen. Man leste om slike ting hele tiden. Det var fremdeles mørkt. Fuglene kvitret i takskjegget. Jeg dro ut skrivebordsskuffen min og telte resten av sovetablettene,

515

søte og sukkertøyfargede strålte de på et ark skrivemaskinpapir. Det var fremdeles mange igjen, mer enn nok til mitt formål. (Ville Mrs. Corcoran føle seg bedre om hun fikk vite om den vri­ en: at tablettene som hun var blitt frastjålet hadde drept hennes sønns morder?) Så lett å kjenne dem gli ned halsen, men der jeg sto og blunket i det grelle lyset fra skrivebordslampen, ble jeg grepet av en bølge med avsky så sterk at jeg nesten ble kvalm. Grusomt som dagens mørke var, var jeg redd for å forlate det for det andre evige mørket - dissende og oppsvulmet, gjørmepølen. Jeg hadde sett skyggen av den på ansiktet til Bunny vettløs skrekk: hele verden vendt opp ned, livet hans som eks­ ploderte i et tordenskrall av kråker og den tomme himmelen som strakte seg over magen hans som et hvitt hav. Og så ingen­ ting. Råtne trestumper, skrukketroll som kravlet i døde blader. Jord og mørke. Jeg la meg på senga. Jeg kjente hjertet humpe i brystkassen og det opprørte meg, en elendig muskel, syk og blodig, som dunket mot ribbeina mine. Regnet pøste mot vindusruten. Plenen uten­ for var gjennombløt, sumpete. Da solen sto opp så jeg i gryningens svake og kalde lys at hellene utenfor var dekket av meite­ marker: delikate og ekle vred de seg i hundrevis blindt og hjel­ peløst på de regnmørke avlange skiferhellene.

I timen torsdag nevnte Julian at han hadde snakket med Charles i telefonen. - Dere har rett, mumlet han. - Han virket ikke bra. Svært utslitt og forvirret, synes dere ikke? Jeg går ut fra at han er neddopet? Han smilte, og bladde gjennom papirene. - Stakkars Charles. Jeg spurte hvor Camilla var - jeg ville gjeme få henne på tråden, for jeg klarte ikke å få noe ut av det han forsøkte å fortelle meg og da sa han (her forandret stemmen hans seg litt, han etterlig­ ner Charles, ville en fremmed kanskje tenkt; men det var egent­ lig Julians egen kultiverte og innsmigrende stemme, bare i et litt høyere toneleie, akkurat som om han ikke engang når han her­ met, tålte å la sin egen melodiske røst bli vesentlig forandret) med den mest melankolske stemme: «Hun gjemmer seg for meg.» Han drømte naturligvis. Jeg syntes det var ganske søtt. Så jeg føyet ham og sa: «Javelja. Da må du lukke øynene og telle til ti og så kommer hun nok tilbake.» 516

Han lo. - Men han ble sint på meg. Han var virkelig ganske sjarmerende. «Nei,» sa han, «nei, det gjør hun ikke.» «Men du drømmer,» sa jeg til ham. «Nei,» sa han, «nei det gjør jeg ikke. Det er ikke en drøm. Det er sant.»

Legene kunne ikke finne ut akkurat hva som var i veien med Charles. De hadde prøvd to typer antibiotika i løpet av uken, men hva slags infeksjon det enn var, reagerte den ikke. Det tredje forsøket var mer vellykket. Francis besøkte ham onsdag og torsdag og fikk vite at Charles var på bedringens vei, og at hvis alt gikk bra kunne han reise hjem over helgen. Ved titiden på fredag, etter nok en søvnløs natt, spaserte jeg bort til Francis. Det var en varm, overskyet morgen, trærne flimret i heten. Jeg følte meg herjet og utslitt. Den varme luften vibrerte av surrende veps og durende gressklippere. Flaksende kvitrende tåmseilere jaget hverandre to og to over himmelen. Jeg hadde vondt i hodet. Jeg ønsket at jeg hadde et par solbril­ ler. Jeg skulle egentlig ikke møte Francis før halv tolv, men rom­ met mitt så ikke ut, jeg hadde ikke vasket klær på flere uker, det var for varmt til å gjøre noe mer anstrengende enn å ligge på den uoppredde senga og svette, og prøve å la være å høre bassen fra naboens stereo som dundret gjennom veggen. Jud og Frank holdt på å bygge et digert, vaklevorent, modernistisk byggverk på plenen utenfor Fellesbygget, og hammerne og boremaski­ nene hadde holdt på siden tidlig om morgenen. Jeg visste ikke hva det var - jeg hadde hørt forskjellige ting, at det skulle bli en scenedekorasjon, en skulptur, et monument av Stonehengetypen til ære for Grateful Dead - men første gangen jeg så ut av vinduet, var jeg i en Fiorimal-ørske, og da jeg så de rette støttestolpene som reiste seg opp fra plenen, skylte en svart og irra­ sjonell panikk over meg; en galge, tenkte jeg, de setter opp en galge, de skal henge noen på plenen til Commons. . . Hallusi­ nasjonen var over på et øyeblikk, men på en underlig måte hadde den fortsatt å være der, og ga seg forskjellige uttrykk i forskjellig belysning, akkurat som forsidebildene på horrorbilligbøkene på super’n: den ene siden viser et smilende lyshåret barn, den andre en flammende hodeskalle. Av og til var bygg­ verket hverdagslig, dumt og fullstendig harmløst: men tidlig om

517

morgenen, for eksempel, eller i tussmørket, var det som om ver­ den ble borte, og det sto en kneisende middelaldersk og svart galge der, med fugler som kretset lavt på himmelen over den. Om natten kastet den sin lange skygge over min urolige søvn. I bunn og grunn var problemet at jeg hadde tatt for mange tabletter, de oppkvikkende innimellom de beroligende, for selv om de beroligende ikke lenger fikk meg til å sove, hang virknin­ gen igjen utover dagen, slik at jeg gikk rundt i et evig tussmørke. Å sove uten medisiner var umulig, et eventyr, en fjern bamdomsdrøm. Men det begynte å bli lite igjen av de beroligende, og selv om jeg visste at jeg antakelig kunne skaffe meg flere, fra Cloke, eller Bram, eller en annen, hadde jeg bestemt meg for å kutte dem ut i et par dager - teoretisk sett en god idé, men det var pinefullt å dukke opp fra den underlige undervannstilværelsen min og opp i denne heksegryten av bråk og lys. Verden skranglet med en skarp og disharmonisk klarhet: overalt var det grønt, svette og sevje, gresstrå som banet seg vei opp gjennom de sølete sprekkene i de gamle marmorfortauene, marmorerte hvite plater som var blitt bulkete og skeive etter et langt århund­ re med januarkulde og telehiv. En millionær hadde lagt ned disse marmorfortauene, en mann som tilbrakte somrene i North Hampden og kastet seg ut av et vindu i Park Avenue i 1920årene. Bak fjellene var himmelen overskyet, mørk som skifer. Luften var trykkende, det kom til å regne om ikke så lenge. De hvite husfasadene blusset av pelargonier, mot de kritthvite sponveggene var rødfargen hissig og opprivende. Jeg dreide inn i Water Street som gikk nordover forbi huset til Henry, og da jeg nærmet meg det, så jeg en mørk skygge bak i hagen. Nei, tenkte jeg. Men det var ham. Han satt på kne med en vannbøtte og en klut, og da jeg kom nærmere så jeg at han ikke vasket hellene, som jeg først hadde trodd, men en rosebusk. Han sto bøyd over den, og pusset bladene omsorgsfullt og samvittighetsfullt som en forrykt gartner i Alice i eventyrland. Jeg trodde at han måtte gi seg hvert øyeblikk, men det gjorde han ikke, så til slutt gikk jeg inn gjennom bakgrinden. - Henry, sa jeg. - Hva er det du driver med? Han så rolig opp, ikke det minste overrasket over å se meg. - Bladlus, sa han. - Vi har hatt en fuktig vår. Jeg har sprøytet

518

dem to ganger, men den beste måten å bli kvitt eggene på er å vaske dem bort for hånd. Han slapp kluten ned i bøtta. Jeg la merke til, ikke for første gang i den senere tid, at han så godt ut, at den stive og triste væremåten hans var blitt mer avslappet og naturlig. Jeg hadde aldri synes at Henry var pen - jeg hadde egentlig alltid hatt en mistanke om at det bare var hans meget formelle holdning som reddet ham fra å være utseendemessig sett middelmådig - men nå som han var mindre stiv og fastlåst i bevegelsene, hadde han en sikker, villdyraktig eleganse, med en rask og utvungen smi­ dighet som forbauset meg. En hårlokk blåste over pannen hans. - Dette er en Reine des Violettes, sa han og pekte på rosebusken. - En nydelig gammel rose. Innført i 1860. Og dette er en Madame Isaac Pereire. Blomstene dufter bringebær. Jeg sa: - Er Camilla her? Ansiktet hans viste ikke spor av følelser, og heller ikke av at han anstrengte seg for å skjule dem. - Nei, sa han og vendte til­ bake til arbeidet sitt. - Hun sov da jeg dro. Jeg ville ikke vekke henne. Det var sjokkerende å høre ham snakke så fortrolig om henne. Pluto og Persefone. Jeg så på ryggen hans, ærbar som en prests, og prøvde å forestille meg de to sammen. De store hvite hendene hans med de firkantete neglene. Helt uventet sa Henry: - Hvordan står det til med Charles? - Ålreit, sa jeg etter en pinlig pause. - Han kommer vel hjem snart nå, antar jeg. Det blafret høylytt i en presenning oppe på taket. Han fortsat­ te å arbeide. De mørke buksene med selene i kryss over ryggen med den hvite skjorten fikk ham til å ligne litt på et medlem av Amish-sekten. - Henry, sa jeg. Han så ikke opp. - Henry, det angår ikke meg, men jeg håper for guds skyld at du vet hva du gjør, sa jeg. Jeg stanset og ventet på en reaksjon, men det kom ingen. - Du har ikke sett Charles, men det har jeg, og jeg tror ikke du skjønner hvor dårlig han er. Spør Francis, hvis du ikke tror meg. Til og med Francis har lagt merke til det. Jeg mener, jeg har prøvd å fortelle deg det, men jeg tror rett og slett ikke at du

519

forstår. Han er ikke ved sine fulle fem, og Camilla har ingen anelse, og jeg vet ikke hva vi skal gjøre når han kommer hjem. Jeg er ikke engang sikker på at han kan klare seg alene. Jeg mener. . . - Unnskyld, avbrøt Henry, - men kunne du være så snill å gi meg den hagesaksen? Det ble stille en lang stund. Til slutt strakte han seg fram og tok den selv. - Det er greit, sa han vennlig. - Helt i orden. Meget samvittighetsfullt delte han skuddene og klipte av et i midten, han holdt saksen forsiktig på skrå, og passet på ikke å skade et større skudd ved siden av det andre. - Hva i helvete er i veien med deg? Jeg hadde vanskelig for ikke å heve stemmen. Vinduene sto oppe i den øverste leiligheten som vendte ut mot baksiden. Jeg hørte folk snakke, høre på radioen og bevege seg omkring. - Hvorfor må du gjøre alt så vanskelig for alle? Han snudde seg ikke. Jeg trev saksen ut av hånden hans og kastet den på mursteinene med et smell. - Svar meg, sa jeg. Vi så lenge på hverandre. Bak brillene var øynene hans stø­ dige og veldig blå. Til slutt sa han rolig: - Si meg en ting. Blikket hans var så intenst at det skremte meg. - Hva da? - Du har ikke så mange følelser for andre mennesker, har du vel? Jeg ble overrumplet. - Hva er det du snakker om? sa jeg. - Naturligvis har jeg det. - Har du? Han så litt forbauset ut. - Jeg tror ikke det. Det spiller ingen rolle, sa han etter en lang, spent pause. - Jeg har det ikke jeg heller. - Hva er det du prøver å si? Han trakk på skuldrene. - Ingenting, sa han. - Bortsett fra at størstedelen av livet mitt har vært meget kjedelig og fargeløst. Dødt, mener jeg. Verden har alltid vært et tomt sted for meg. Jeg var ute av stand til å glede meg over de enkleste ting. Uan­ sett hva jeg gjorde følte jeg meg død. Han børstet jorda av hen­ dene. - Men så forandret det seg, sa han. - Den natten jeg drep­ te den mannen. Det skurret litt for meg - samtidig som det skremte meg litt at han refererte så åpent til noe vi i gjensidig forståelse nesten

520

utelukkende snakket om i koder, med egne ord og uttrykk og hundre forskjellige eufemismer, - Det var den viktigste natten i mitt liv, sa han rolig. - Den gjorde det mulig for meg å gjøre det jeg alltid har hatt mest lyst til. - Og hva er det? - Å leve uten å tenke. Biene summet høyt i kaprifoliene. Han vendte tilbake til rosebusken sin, og tynnet ut de minste grenene på toppen. - Før var jeg lammet, selv om jeg ikke virkelig var klar over det, sa han. - Det var fordi jeg tenkte for mye, levde for mye i tankene mine. Jeg syntes det var vanskelig å ta avgjørelser. Jeg følte meg tvunget til ubevegelighet. - Og nå? - Nå, sa han, - nå vet jeg at jeg kan gjøre alt jeg vil. Han kikket opp. - Og hvis jeg ikke tar helt feil, har du opp­ levd noe lignende selv. - Jeg vet ikke hva du snakker om. - Å jo, det tror jeg du gjør. Den bølgen av makt og fryd, av selvtillit, av kontroll. Den plutselige fornemmelsen av at verden er rik. Så uendelig full av muligheter. Han snakket om stupet. Og til min skrekk innså jeg at han på en måte hadde rett. Uansett hvor forferdelig det hadde vært, lot det seg ikke nekte at mordet på Bunny hadde forvandlet alt det som skjedde etterpå til en slags skjærende grell fargefilm. Og selv om dette nye klarsynet ofte var nerverystende, lot det seg ikke nekte at det ikke var en udelt ubehagelig følelse. - Jeg skjønner ikke hva det har med noenting å gjøre, sa jeg til ryggen hans. - Det er jeg heller ikke sikker på at jeg gjør, sa han, og vur­ derte balansen i rosebusken før han meget forsiktig fjernet nok et skudd i midten. - Bortsett fra at det ikke er så mye som er særlig viktig. Det har de siste seks månedene vist med all tyde­ lighet. Og i det siste har det virket viktig å finne én ting eller to som er det. Det er det hele. Da han sa det, gikk han litt unna. - Der, sa han til slutt. - Ser det riktig ut? Eller bør jeg åpne mer i midten? - Henry, sa jeg. - Hør på meg. - Jeg vil ikke ta for mye, sa han. - Jeg skulle gjort dette for en

521

måned siden. Skuddene blør hvis de blir beskåret så sent, men bedre sent enn aldri, som de sier. - Henry. Vær så snill. Jeg var på nippet til å begynne å grine. - Hva er i veien med deg? Er du blitt gal? Skjønner du ikke hva som foregår? Han reiste seg, tørket hendene på buksene. - Jeg må gå inn nå, sa han. Jeg så på mens han hengte saksen på en krok og gikk sin vei. Helt til slutt trodde jeg at han skulle snu seg og si noe, ha det, hva som helst. Men det gjorde han ikke. Han gikk inn. Døra luk­ ket seg etter ham. Det var mørkt i leiligheten til Francis, smale lyssprekker var synlige gjennom de lukkede persiennene. Han sov. Det luktet surt og askeaktig. Det fløt sigarettstumper i et glass med gin. Det var et svart, boblete brennemerke i fernisset på nattbordet ved siden av senga. Jeg trakk opp persiennen for å slippe inn litt sol. Han gned seg i øynene, kalte meg med et merkelig navn. Så kjente han meg igjen. - Å, sa han, ansiktet var skeivt og albinohvitt. - Du. Hva er det du gjør her? Jeg minnet ham om at vi hadde avtalt å besøke Charles. - Hvilken dag er det? - Fredag. - Fredag. Han sank tilbake i senga. - Jeg hater fredager. Ons­ dager også. Ulykkesdager. Lidelsesfullt mysterium på rosen­ kransen. Han ble liggende og stirre opp i taket. Så sa han: - Har du en fornemmelse av at det er like før det skjer noe forferdelig? Jeg ble redd. - Nei, sa jeg defensivt, men det var langt fra sant. - Hva tror du kommer til å skje? - Jeg vet ikke, sa han uten å røre på seg. - Kanskje jeg tar feil. - Du burde åpne et vindu, sa jeg. - Det lukter her inne. - Det gjør meg ikke noe. Jeg har ingen luktesans. Jeg har bihulebetennelse. Apatisk famlet han med en hånd etter sigarettene på nattbor­ det. - Jøss, så deprimert jeg er, sa han. - Jeg orker ikke å se Charles akkurat nå. - Vi må.

522

- Hvor mange er klokken? - Omtrent elleve. Han var stille et øyeblikk, så sa han: - Hør her. Jeg har en idé. La oss spise litt lunsj. Så besøker vi ham etterpå. - Vi kommer til å tenke på det hele tiden. - La oss be Julian da. Jeg vedder på at han kommer. - Hvorfor vil du be Julian? - Jeg er deprimert. Dessuten er det alltid hyggelig å treffe ham. Han la seg over på magen. - Eller kanskje ikke. Jeg vet ikke. Julian åpnet døra - bare på gløtt, som han hadde gjort den aller første gangen jeg banket på - og åpnet den på vid vegg da han så hvem det var. Francis spurte ham med én gang om han ville bli med oss og spise lunsj. - Naturligvis. Det ville være meg en glede. Han lo. - Dette har virkelig vært en underlig morgen. Høyst besynderlig. Jeg skal fortelle dere om det underveis. Ting Julian definerte som merkelige, viste seg som regel å være fornøyelig hverdagslige. Av eget valg hadde han så lite kontakt med omverdenen at han ofte betraktet det banale som underlig: en elektronisk kassamaskin, for eksempel, eller en ny raritet på supermarkedet - frokostgryn formet som vampyrer, eller uavkjølte yoghurt-pakninger med sprettkork. Vi elsket alle å høre om disse små streiftogene hans inn i det tjuende århund­ ret, så Francis og jeg maste på å få høre hva som hadde skjedd. - Jo, sekretæren fra Litteratur- og Språkavdelingen var nett­ opp her, sa han. - Hun kom med et brev til meg. På kontoret der har de ut- og inn-esker, skjønner dere, - man kan legge ting der som skal skrives på maskin, eller hente beskjeder, selv om jeg aldri gjør det. Alle som jeg har den minste lyst til å snakke med, vet at jeg treffes her. Dette brevet - han pekte på det der det lå brettet ut på bordet ved siden av lesebrillene hans - som var til meg, endte opp i esken til Morse som tydeligvis har et sabbats­ år. Sønnen hans kom innom for å hente posten hans i dag tidlig og oppdaget at det ved en feil var blitt lagt i farens eske. - Hva slags brev? sa Francis og bøyde seg nærmere. - Hvem er det fra? - Bunny, sa Julian.

525

Det jog en skarp angstkniv gjennom hjertet mitt. Vi stirret lamslått på ham. Julian smilte til oss, og lot det bli en dramatisk pause for at vår forbauselse skulle slå ut i full blomst. - Jo, men naturligvis er det ikke virkelig fra Edmund, sa han. - Det er et falskneri, og ikke særlig dyktig utført. Brevet er mas­ kinskrevet, og det har verken underskrift eller dato. Det virker ikke helt legitimt, gjør det vel? Francis hadde gjenvunnet stemmens bruk. - Maskinskrevet? sa han. - Ja. - Bunny hadde ingen skrivemaskin. - Nei, han studerte hos meg i nesten fire år, og han har aldri levert meg noe maskinskrevet. Så vidt jeg vet kunne han ikke skrive på maskin i det hele tatt. Eller kunne han det? sa han, og så skarpt opp. - Nei, sa Francis, etter en oppriktig tenksom pause, - nei, jeg tror du har rett, og jeg sa det samme, selv om jeg visste - og det visste Francis også - at Bunny faktisk hadde kunnet skrive på maskin. Han hadde ikke noen skrivemaskin selv - det var helt sant, men han lånte ofte Francis’, eller brukte en av de klissete manuelle skrivemaskinene på biblioteket. Faktum var - selv om verken Francis eller jeg påpekte det - at ingen av oss, noensin­ ne, leverte noe på maskin til Julian. Det var det en svært enkel grunn til. Det var umulig å skrive med gresk alfabet på en engelsk skrivemaskin, og selv om Henry faktisk hadde en liten reiseskrivemaskin med greske typer et sted - han hadde kjøpt den da han var på ferie i Mykonos - brukte han den aldri, for, som han forklarte meg, tastaturet var forskjellig fra det engelske og bare det å skrive navnet sitt, tok ham fem minutter. - Det er forferdelig trist at noen kan komme på en så dårlig spøk, sa Julian. - Jeg kan ikke tenke meg hvem som ville gjøre noe slikt. - Hvor lenge har det ligget i postkassen? sa Francis. - Vet du det? - Ja, det er en annen sak, sa Julian. - Det kan ha blitt lagt der når som helst. Sekretæren sier at sønnen til Morse ikke var vært og sjekket esken til faren siden mars. Hvilket naturligvis betyr at det kunne blitt lagt der i går. Han pekte på konvolutten på bordet. - Der ser dere. Det er

524

bare navnet mitt foran, maskinskrevet, ikke noen avsender, ingen dato, og naturligvis ikke noe poststempel. Det er opplagt en forskrudd person som står bak. Men jeg kan likevel ikke fo­ restille meg hvorfor noen skulle ville spille meg et så grusomt puss. Jeg har nesten lyst til å si fra til veileder, selv om himmelen skal vite at jeg ikke har lyst til å rote opp i ting etter alt oppsty­ ret. Nå som det første grusomme sjokket hadde lagt seg, begynte jeg å puste litt lettere. - Hva slags brev er det? spurte jeg ham. Julian trakk på skuldrene. - Du kan ta en titt på det, hvis du vil. Jeg tok det opp. Francis kikket på det over skulderen min. Det var skrevet med enkel linjeavstand, på fem eller seks små papirark, og noen av dem var ikke så ulike skrivepapiret Bunny pleide å ha. Men selv om arkene var av omtrent samme stør­ relse, passet de ikke sammen. Av måten fargebåndet av og til hadde slått en bokstav halvveis rød og halvveis svart på, kunne jeg si at brevet var blitt skrevet på skrivemaskinen i den døgnåpne lesesalen. Selve brevet var kaotisk, usammenhengende - og for mitt overraskede blikk - uten tvil ekte. Jeg skummet bare kort gjen­ nom det, og husker så lite av det at jeg ikke er i stand til å gjengi det her, men jeg husker at jeg tenkte at hvis Bunny hadde skre­ vet det, var han langt nærmere et sammenbrudd enn noen av oss hadde trodd. Det var fullt av forskjellige banneord som det, til og med under de mest desperate omstendigheter, var vanske­ lig å forestille seg at Bunny ville bruke i et brev til Julian. Det var ikke undertegnet, men det var flere tydelige henvisninger som gjorde det klart at det var skrevet av Bunny Corcoran, eller av noen som ga seg ut for å være ham. Det var fullt av stavefeil, en god del av dem var typiske for Bunny, hvilket gudskjelov ikke kunne bety så mye for Julian, ettersom Bunny var en så dårlig skribent at han vanligvis fikk noen til å gå over oppgavene før han leverte dem. Hele brevet var så forvirret og paranoid at til og med jeg kunne hatt mine tvil om forfatterskapet, hadde det ikke vært for hentydningen til Battenkill-mordet: «Han» - (det vil si Henry, eller slik lød det omtrent et sted i brevet) - «er et forpult Uhyre. Han har drept en mann og han vil drepe Meg også. Alle er med på det. Mannen drepte de i oktober, i Batten-

525

kili County. Han het McRee. Jeg tror de slo ham til han døde jeg er ikke sikker.» Det var andre beskyldninger - noen av dem sanne (tvillingenes seksuelle praksis) andre ikke; alle var så ville at de bare gjorde hele brevet mer usannsynlig. Navnet mitt var ikke nevnt. Det var noe desperat og fyllerør-aktig ved hele greia som ikke var ukjent. Selv om jeg ikke kom på det før senere, tror jeg nå at han må ha gått til den døgnåpne lesesalen og skre­ vet det den natten han besøkte meg og var så full - enten like før eller like etter, antakelig etter. I tilfelle var det ren og skjær flaks at vi ikke støtte på hverandre da jeg var på vei til Vitenskapsbygget for å ringe til Henry. Jeg husker bare én ting til, det var den siste linjen i brevet, og det eneste jeg leste som skar meg i hjer­ tet: «Vær så snill å Hjelp meg, det er derfor jeg skriver til deg, du er den eneste som kan.» - Ja, jeg vet ikke hvem som har skrevet dette her, sa Francis til slutt i en henkastet og uanfektet tone, - men hvem det enn har vært, kan vedkommende ikke stave. Julian lo. Jeg visste at han ikke hadde den minste anelse o