Politiske ideologier i vår tid 8241707533 [PDF]

Zitiervorschau

Reidar Larsson

Politiske ideologier i vår tid Oversatt av Sølvi Bryde

Ad Notam Gyldendal AS

© Reidar Larsson og Studentlitteratur, Lund, Sverige, 1994 Originalens tittel: Politiska ideologier i vår tid © Ad Notam Gyldendal 1997

Oversatt av Sølvi Bryde Sideombrekking, omslag og layout ved forlaget Printed in Norway by PDC/Norbok 1997 ISBN 82-417-0753-3

Alle henvendelser om boken kan rettes til: Ad Notam Gyldendal AS Postboks 6730 St. Olavs pl. 0130 Oslo

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan føre til erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold

1 Ideologienes betydning og struktur 9 Politikk 9 Ideologienes fremvekst 10 Ideologiske bevegelser på 1900-tallet 11 Ideologienes død og historiens slutt? 12 Ideologienes maktfunksjon 16 Motivering og motiv - et eksempel fra Norden 17 Trenger vi de politiske ideologiene? 19 Sammenligning av ideologier — noen hovedpunkter 19 Verdisyn 20 Objektive eller subjektive verdier? 21 Menneskesyn - politisk styresett 22 Gradvis samfunnsforandring — total omveltning 23 Viktigste enhet i samfunnet 23 Samfunnets økonomiske organisasjon 24 Utopien - det gode samfunn 24

2 Liberalismen 26 Verdisyn 28 Menneskesyn 30 Viktigste enhet i samfunnet 31 Metoder til samfunnsendring 32 Politisk styresett 33 Økonomisk organisasjon 36 Utopi 38

3 Konservatismen 39 Verdisyn 42 Menneskesyn 44 Viktigste enhet i samfunnet 45 Metoder til samfunnsendring 46 Politisk styresett 47 Økonomisk organisasjon 49 Utopi 50

Politiske ideologier i vår tid

------------

4 Marxismen 52 Verdisyn 52 Menneskesyn 54 Viktigste enhet i samfunnet 55 Metoder til samfunnsendring 56 Politisk styresett 57 Økonomisk organisasjon 59 Utopi 60

5 Kommunismen 62 Etter 1989 63 Leninismens død? 64 Verdisyn 65 Menneskesyn 67 Viktigste enhet i samfunnet 68 Metoder til samfunnsendring 70 Politisk styresett 72 Økonomisk organisasjon 75 Utopi 77

6 Reformistisk sosialisme 79 Verdisyn 79 Menneskesyn 80 Viktigste enhet i samfunnet 81 Metoder til samfunnsendring 82 Politisk styresett 83 Økonomisk organisasjon 84 Utopi 87

7 Anarkisme og syndikalisme 88 Verdisyn 89 Menneskesyn 90 Viktigste enhet i samfunnet 91 Metoder til samfunnsendring 91 Politisk styresett 92 Økonomisk organisasjon 93 Utopi 94

8 Fascisme og nazisme 95 Ideologienes kjernepunkter 95 Avgrensning 97 Nasjonal Samling 98 Lappobevegelsen og IKL 99 Nyfascisme og nynazisme 100

6

Innhold

Makterobringen i Italia og Tyskland 101 Verdisyn 102 Menneskesyn 103 Viktigste samfunnsenhet 104 Metoder til samfunnsendring 105 Politisk styresett 105 Økonomisk organisasjon 106 Utopi 107

9 Den katolske samfunnslæren 108 Verdisyn 109 Menneskesyn 110 Viktigste enhet i samfunnet 111 Metoder til samfunnsendring 113 Politisk styresett 114 Økonomisk organisasjon 116 Utopi 117

10 Det nye venstre 118 Verdisyn 119 Menneskesyn 120 Viktigste enhet i samfunnet 121 Metoder til samfunnsendring 121 Politisk styresett 122 Økonomisk organisasjon 123 Utopi 124

11 Nyliberalismen 125 Verdisyn 126 Menneskesyn 128 Viktigste enhet i samfunnet 129 Metoder til samfunnsendring 129 Politisk styresett 130 Økonomisk organisasjon 132 Utopi 133

12 Økosofi og økologisme 134 Verdisyn 135 Viktigste enhet i samfunnet 136 Metoder til samfunnsendring 137 Politisk styresett 138 Økonomisk organisasjon 138 Utopi 139

Politiske ideologier i vår tid

________________________________________________ _____ -

13 Feminismen 141 Verdisyn 143 Menneskesyn 144 Viktigste enhet i samfunnet 145 Metoder til samfunnsendring 146 Politisk styresett 148 Økonomisk organisasjon 149 Utopi 150

14 Islamismen 152 Verdisyn 154 Menneskesyn 155 Viktigste enhet i samfunnet 156 Metoder til samfunnsendring 156 Politisk styresett 157 Økonomisk organisasjon 158 Utopi 159

15 Nasjonalismen 160 Den revolusjonære nasjonalismen 161 Revolusjonær og autoritær nasjonalisme 164 Autoritær nasjonalisme i Tyskland og Frankrike 165 Autoritær nasjonalisme i Russland 167 Våre dagers nasjonalisme i Russland og Vest-Europa 168 Verdisyn 171 Menneskesyn 171 Viktigste enhet i samfunnet 172 Metoder til samfunnsendring 173 Politisk styresett 174 Økonomisk organisasjon 175 Utopi 176

Litteratur 177

Personregister 182 Saksregister 185

8

1 Ideologienes betydning og struktur

Politikk Politikk er strid mellom ulike grupper om hvordan samfunnet bør styres og ordnes. Striden gjelder både selve måten politiske beslutninger fattes på, og beslutningenes innhold. At innholdet i de politiske beslutningene fører til stadige konflikter, er selvsagt så lenge ressursene som skal fordeles ikke er ubegrensede. Striden mellom nasjoner om territorier, innflytelsessfærer og retten til å utnytte ressursene i havet er politikk. Striden i den enkelte nasjon, om alt fra borgerrettigheter til skatteordninger og lover som regulerer arbeidslivet, er politikk. Forhandlingene mellom næringslivsorganisasjonene, om lønn og ansettelsesvilkår, er politikk. Striden om formannsvervet i en forening er politikk. Et hovedbegrep i politikken er makt. Makt er evnen til å få igjennom egen vilje, selv under motstand fra andre. I flere hundreår har kontroll over statsapparatet vært det viktigste middelet til å kontrollere og regulere atferd hos mennesker i hele samfunnet. Forskjellige grupper i samfunnet kjemper seg imellom om kontroll over statsapparatet. I kampen om statsapparatet er midlene mange, fra valgløfter til militær vold. Den gruppen som erobrer sta­ ten, får til rådighet et apparat til å fatte og iverksette beslutninger som angår hele samfunnet, og et apparat til å straffe dem som ikke lystrer. "[...] staten er det eneste menneskesamband som innenfor et bestemt område [...] med hell hevder monopol på legitim bruk av voldsmakt. Slik lyder Max Webers klassiske definisjon av staten. Den som vil ha viljen sin opphøyd til lov må skaffe seg kontroll over staten.

9

Politiske ideologier i vår tid-------------------------------------------------------—-----------------------

Ideologienes fremvekst Ordet ideologi er ennå ikke to hundre år gammelt. Det kom i bruk under og etter den store franske revolusjonen. Da som nå betegnet det en samling prinsipper som skulle være veiledende for politisk handling. Prinsipper stad­ fester de viktigste målene i politikken og antyder midlene til å nå målene. Slike prinsipper har naturligvis eksistert til alle tider. Historisk sett hører imidlertid ideologibegrepet sammen med den nye typen organisert politisk strid som først oppsto på 1700-tallet. Med industrisamfunnets gjennom­ brudd ble samferdsel, kommunikasjonsmidler og allmenndannelse bedre. Det var en tid med raske forandringer. I byene, og senere på landsbygda, ble det mulig å samle grupper av politisk likesinnede i organisasjoner som etter hvert ble kalt partier. I og med at stadig større befolkningsgrupper ble truk­ ket med og ble politisk viktige, oppsto massepartiene med tusenvis av med­ lemmer og landsomfattende organisasjon. Massepartiene og de politiske ideologiene oppsto altså omtrent samtidig i en bestemt type samfunn. Ved begynnelsen av 1900-tallet fantes det, i alle fall i Europa, massepartier som bekjente seg til en politisk ideologi. De viktigste ideologiene var liberalis­ men, konservatismen og sosialismen. Alle tre har røtter tilbake til tiden rundt revolusjonen i Frankrike. Liberalismen hevdet menneskenes rett til "liv, frihet og eiendom". Med andre ord, liberalistene krevde at individene skulle ha rett til å forme sitt liv slik de fant det for godt, tenke og ytre seg fritt og være med på å bestemme statens politikk, samt at handel og industri ikke skulle styres av statlig regule­ ring. Dette var i korte trekk de liberale revolusjonæres program i Amerika i 1776 og i Frankrike i 1789. Konservatismen ble utformet av dem som var motstandere av revolusjo­ nen. De ville bevare det verdifulle i det gamle samfunnet: de nasjonale tradi­ sjonene, monarkiet, religionen, familien. De konservative var ikke imot alle forandringer, men de kjempet mot alle revolusjonære forandringer. De for­ kastet revolusjon som metode til samfunnsendring. Sosialismen oppsto blant radikale revolusjonære som virket blant småhåndverkere og arbeidere. Hovedpunktene var økonomisk, sosial og politisk likestilling, det vil si avskaffelse av de fleste inntektsforskjeller, av alle inndelinger i klasser eller sosiale grupper, og av de fleste skjevheter i politisk makt mennesker imellom. Det viktigste virkemiddelet var å legge produksjons­ midlene inn under felles eierskap eller kontroll. Sosialistene var allerede dengang uenige om metodene til endring av samfunnet. Noen ville bruke

10

____________________________________________ —

Ideologienes betydning og struktur

revolusjonære metoder og innføre sosialisme med revolusjonært diktatur. Andre mente at trinnvise reformer og parlamentarisk demokrati var veien å gå. Dette skillet har blitt stående også i vårt århundre.

Ideologiske bevegelser på 1900-tallet Etter første verdenskrig opptrer ideologiene i en ny politisk sammenheng. Det moderne ideologiske ettpartidiktaturet ble skapt. Det herskende partiets ideologi ble opphøyd til statsideologi. Partilederen ble samtidig sjefsideolog, den som i siste instans bestemte innholdet i den lære som lå til grunn for alle politiske beslutninger. Statsideologien ble opprettholdt med et propagandaog tvangsapparat som til fulle utnyttet den moderne teknikkens muligheter. Det første ideologiske ettpartidiktaturet ble opprettet av kommunistpar­ tiet i Sovjetunionen. Ideologien var en variant av den marxistiske sosialis­ men. Deretter fulgte de fascistiske og nasjonalsosialistiske diktaturene i Italia og Tyskland. Ideologiene deres var dels gamle, dels helt nye. De rommet mange elementer fra den tidligste konservatismen og fra den autoritære nasjonalismen på slutten av 1800-tallet. Det nye var den totalitære staten, staten som kontrollerte alle sider av menneskers liv. Den allmektige "Føre­ ren" som kultskikkelse var også et nytt fenomen. Ingen statsleder siden faraoenes tid har latt seg hylle i den grad som lederne i 1900-tallets ettpartistater. Ideologiske massepartier og ettpartivelder ble vanlige i den tredje verden etter annen verdenskrig. Dette er en del av det som kalles politisk moderni­ sering i landene i den tredje verden. Variasjonene var meget store, men ideo­ logisk dominerte de sosialistiske synspunktene. Politisk kontroll over produksjonen ble ansett som nødvendig for den økonomiske fremgangen. Et annet viktig ledd i de nye massepartienes ideologi var den revolusjonære nasjonalismen. De nye enhetspartiene sprang jo ut av den nasjonale frigjø­ ringskampen. De fleste av de nye massepartiene mestret ikke oppgaven sin. I disse lan­ dene fremsto militærapparatet som den eneste effektive politiske organisa­ sjon. Siden slutten av 1980-årene har nye folkebevegelser forsøkt å innføre borgerrettigheter og frie politiske valg. Man kan si at læren om menneskeret­ tighetene er blitt verdens kanskje viktigste ideologiske forestilling. Læren skriver seg som nevnt fra 1700-tallets Europa og fikk en ny plattform i 1948. Da vedtok FN sin berømte menneskerettighetserklæring. Ved diktaturenes fall jorden rundt har forestillingen om universelle menneskerettigheter vært det fremste ideologiske våpenet.

11

Politiske ideologier i vår tid

---------------- ------------------------------------------------------ ----------

Nasjonalismen er en annen, kanskje like mektig kraft. Den opptrer over­ alt i et utall forskjellige skikkelser. India har fått en religiøs hindubasert nasjonalisme. I Øst-Europa og Russland var de nasjonalistiske ideene først et våpen mot kommunismen. Etter kommunismens fall utfordret de autoritære nasjonalistene den nye liberale politiske og økonomiske ordningen. Nasjonalismens kompliserte ideologiske utvikling fra 1800-tallet til vår tid analyse­ res i et nyskrevet kapittel i denne boken. Også religiøse organisasjoner tar direkte eller indirekte del i den politiske striden. Det mest kjente eksemplet er den katolske kirken med sin effektive overnasjonale organisasjon. Pavene i Roma, men også grupper innenfor kir­ ken, har tolket og oversatt den kristne lære til politisk program på mange områder. Den katolske kirke hevder nå det syn at et demokratisk styresett er det beste fra et kristent standpunkt. Kirken angir også retningslinjer for sam­ funnets økonomiske organisasjon og sosialpolitikk. Den katolske samfunns­ læren behandles i et eget kapittel i denne boken. Den var lenge både ukjent og oversett i Norden. I Europa og Sør-Amerika er katolske politiske partier og fagforeninger vanlige. Selv i ikke-katolske land, deriblant de nordiske landene, har religiøse grupper organisert spesielle partier som med en viss suksess konkurrerer med representantene for de tradisjonelle ideologiene. Det nyeste eksemplet på anvendelsen av religion som politisk ideologi finner vi i islamismen, slik den har kommet til uttrykk først og fremst i den iranske revolusjon. Varianter av islamismen brer seg nå over nesten hele den muslimske verden med sitt nye budskap om en revolusjon på religionens grunn.

Ideologienes død og historiens slutt? I 1950-årene mente mange statsvitere å kunne konstatere at de politiske ide­ ologiene var "døde", eller i det minste i ferd med å dø ut. Uttalelsene gjaldt vel å merke bare de vestlige industrisamfunnene. Der hadde velstanden mildnet og visket ut de gamle ideologiske konfliktene. Man sa at det var blitt skapt et verdifellesskap mellom liberalisme, konservatisme og reformistisk sosialisme. Verdifellesskapet rundt politisk demokrati og velferdspolitikk visket ut de gamle ideologiske skillene fra 1800-tallet. De politiske ytter­ gruppenes makt over sinnene avtok. Det liberale demokratiet var blitt ideo­ logienes felles "overideologi". Etter nazismens og fascismens undergang gjensto bare kommunismen som en ideologi utenfor verdifellesskapet.

12

___________________ __________________________ Ideologienes betydning og struktur

Den svenske statsviteren Herbert Tingsten hevdet at man kunne snakke om en "utvikling fra politikk til forvaltning, fra prinsipper til teknikk" . Den gamle, uforsonlige idékampen skulle således være erstattet av strid om tek­ niske detaljkonstruksjoner i en samfunnsbygning hvor alle stort sett var enige om grunntegningene. I 1989 skrev den amerikanske historikeren Francis Fukuyama et essay med tittelen "Historiens slutt?". De kommunistiske regimene i Øst-Europa hadde falt sammen. Sto man overfor den "historiens slutt" som tidligere his­ toriefilosofer hadde forutsagt? Den tyske idealistiske historiefilosofien og marxismen hadde på 1 800-tallet sett for seg et fullkomment sluttstadium i historien. Sto menneskeheten nå endelig foran dette sluttstadiet, og var det det liberale demokratiet og velferdsstaten som utgjorde fullkommenheten? Fukuyama trodde det. Det liberale demokratiet kan komme til å repre­ sentere "siste trinn i menneskehetens ideologiske evolusjon . I verden i dag hersker det enighet om at demokratiet er det legitime styresettet. Demokra­ tiet kan være den endelige formen for styring, og som sådan utgjør det altså "slutten på historien". Fukuyama påsto ikke at de stabile liberale demokrati­ ene var problemfrie. Problemene skyldes ikke selve ideene - frihet og likestil­ ling - men at ideene virkeliggjøres på feilaktig måte. "Mens visse stater i dag kan mislykkes i å oppnå stabilt demokrati, og andre kan falle tilbake til pri­ mitive statsformer som teokrati og militærdiktatur, kan det liberale demo­ kratiets z^Wikke gjøres bedre," hevdet Fukuyama/ Fukuyama mente ikke at "historiens slutt" var ensbetydende med slutten på historiske hendelser og konflikter. Med "historien" mente han noe langt større; "en eneste sammenhengende utviklingprosess som omfatter alle folks erfaringer til alle tider". Det er i dette veldige perspektivet at nåtidens poli­ tiske skillelinjer fortoner seg så ubetydelige at de forsvinner. Et lignende syn ga Herbert Tingsten uttrykk for. Han mente at 1800-tallets politiske utopier var virkeliggjort i 1900-tallets vellykkede demokratier. På bakgrunn av 1800-tallets storslagne idologiske vyer syntes han dagens motsetninger bare dreide seg om tekniske detaljer innenfor det store verdifellesskapet. Man kan prøve sannsynligheten i Fukuyamas forutsigelser ved å se på hva som har skjedd siden tesen om ideologienes død første gang ble fremsatt i 1950-årene.

1 2

Tingsten (1945; i norsk overs. 1965). Fukuyamas teser gjengis her etter hans bok Historiens slut och den sista mdnniskan (1992).

13

Politiske ideologier i vår tid

Påstanden om ideologienes død er dementert ved at stadig nye ideologier er utviklet siden da. Nye varianter av de gamle 1800-tallsideologiene har opp­ stått. Siden 1960-årene har ideologier som var erklært døde plutselig våknet til nytt liv. Det er tilstrekkelig å minne om den marxistiske vekkelsen, "det nye venstre". Delvis parallelt kom gjenoppdagelsen av den konservative arven i nykonservatismen '. I 1970-årene fikk vi også en "nyliberalisme" preget av det tidlige 1800-tallets ideer om en sterkt begrenset statsmakt. Det skulle vise seg at industrisamfunnet ikke bare løste gamle problemer som massefattigdom og nød. Det skaper også stadig nye problemer, nye kon­ flikter. Fra naturvitenskapene har den nye økologismen hentet forestillingen om "økologisk balanse" i naturen. Industrisamfunnet betraktes stort sett som ødeleggende for balansen i naturen, og dermed for hele tilværelsen. Ut ifra dette formulerer den nye økologismen krav om et radikalt annerledes sam­ funn og en ny livsstil. Feminismen er enda en politisk ideologi som dels ble gjenopplivet, dels skapt i 1970-årene. Den radikale kvinnebevegelsen har i noen grad identifi­ sert seg med økologismen, men også søkt å manifestere seg med selvstendige politiske bevegelser. Det nye venstre, økologismen og feminismen behandles i hvert sitt kapittel i denne boken. De er alle eksempler på nye ideologier, "verdensanskuelser", av en type som ble erklært død for noen tiår siden. Den nye nasjonalismens ideer er også en klar gjenoppbygning av et eldre tankekompleks. Islamismen er i det store og hele en nyskapning på et i og for seg urgammelt religiøst grunnlag. Hvordan står det til med de gamle" politiske ideologiene med røtter i 1800-tallet? Er de fremdeles så levende at det er på sin plass å studere dem? For det første må man da skjelne mellom minst tre ideologiske nivåer: innovatører/opinionsdannere, politiske partier og bevegelser, samt borgere/ velgere. Man kan driste seg til å hevde, i alle fall hva de nordiske samfunnene angår, at motsetningene er størst mellom innovatører/opinionsdannere i for­ skjellige leire, og minst mellom velgere med ulike partisympatier. Empiriske undersøkelser fra Sverige viser at den tradisjonelle inndelingen av synspunk­ ter fra høyre til venstre også gjør seg gjeldende i velgermassen, skjønt synet er mindre forskjellig mellom velgerne enn mellom partiene.

3

14

Så sent som i 1968 kunne en universitetsbok i politisk teori, av Stefan Bjorklund, avsluttes med et ideologisk skjema hvor et kors i midtfeltet betegnet "stedet der ideologiene døde (ifølge det som sies)". I senere opplag var både kors og gravskrift fjernet.

Ideologienes betydning og struktur

De ideologiske skillelinjene som beskrives i boken, gjelder hovedsakelig innovatører og opinionsdannere. Følgelig kan de ikke uten videre overføres til enkeltpartier som bekjenner seg til én bestemt idétradisjon. Oftere enn hos opinionsdannerne er det i parti-ideologiene blandet inn tankegods fra forskjellige hold. Men for, blant annet, nettopp å påvise lånegods og inn­ blanding fra forskjellige hold i parti-ideologiene er det hensiktsmessig og nødvendig å rendyrke idéretningene slik de kommer til uttrykk blant inno­

vatører og opinionsdannere. For det andre er ikke forandringer i en ideologi nødvendigvis det samme som av-ideologisering. Partiprogrammene er de fremste uttrykkene for partiideologiene. I Norden er gjennomsnittlig levetid for et partiprogram 10-15 år. Det er ikke ensbetydende med at partiene skifter ideologi med så korte mellomrom. Selv sier de at de tilpasser sine generelle prinsipper til nye pro­ blemer og situasjoner som har oppstått i mellomtiden. Bare ved hjelp av nøy­ aktige sammenligninger kan man si noe om hvorvidt parti-ideologiene har nærmet seg hverandre eller ikke. Tendensen i etterkrigstiden er ikke entydig. Perioder med ideologisk utvanning og ideologisk markering avløser hveran­ dre, både innenfor de enkelte partier og i samfunnet som helhet. For det tredje må man alltid skjelne mellom ideologier og politiske hand­ linger i konkrete situasjoner ("praktisk politikk"). Den forskjellen finnes på alle nivåer, blant innovatørene, i partiene og blant borgerne. Når man skal forklare partiers og individets politiske handlinger, må ideologien - de gene­ relle prinsippene man bekjenner seg til — bare ses som én, om enn viktig, fak­ tor. Den parlamentariske situasjonen kan for eksempel tvinge et parti til kompromisser som innebærer avvik fra prinsipprogrammet. Det oppstår en kløft mellom prinsipper og handling som mange borgere finner uakseptabel. Den økende internasjonale avhengigheten har gjort dette problemet enda synligere. I en sammenfiltret internasjonal økonomi reduseres adgangen til nasjonale særløsninger. Politiske prinsipper og politisk praksis er blitt van­ skeligere å forene. Et uvanlig godt bilde på skillet mellom idégivning og praktisk politikk er gjengitt i en avhandling av Otto Steiger. Allerede før første verdenskrig la den britiske sosialisten Sidney Webb i en offentlig utredning frem prinsipper for hvordan arbeidsløshet skulle bekjempes under økonomiske kriser. Disse foregriper John Maynard Keynes' berømte teori. Webbs anbefalinger ble den gangen avvist av ansvarshavende minister, liberalisten David Lloyd George. Under den økonomiske verdenskrisen i begynnelsen av 30-årene la Lloyd

15

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------- —------------------------------

George, nå i opposisjon, frem et program som lignet Webbs gamle forslag. Ministeren som nå satt med ansvaret, og avviste programmet, var nettopp Sidney Webb. Vi skal ikke her gjøre noe forsøk på å forklare de ombyttede rollene i for­ skjellige historiske og parlamentariske situasjoner. Det skal bare konstateres at Sidney Webbs rolle som innovatør på ett viktig politisk område ikke dermed blir mindre interessant. Uansett hvem som fremsatte eller avviste de nye prinsippene for den økonomiske politikken, var de politisk viktige. Det Webb gjorde i 1930-årene, er ikke noe bevis på at ideologiene var i ferd med å forvitre. Kort sagt kan det fastslås at dersom man velger 1900-tallet som sammenligningsperiode, er forskjellene mellom liberalisme, konservatisme og sosia­ lisme unektelig blitt mindre. Hvis man, som Tingsten og Fukuyama, går enda 100 eller 200 år bakover i tiden — eller betrakter hele menneskehetens historie - må de demokratiske statenes idémotsetninger nødvendigvis for­ tone seg små. Sett fra vår tid synes de å minke med kvadratet av tidsavstanden. Men det er ikke dermed sagt at dagens mennesker opplever forskjellene som små og uvesentlige. Heller ikke i kortere perspektiv er påstanden om den ideologiske utvan­ ningen innlysende sann. Tar man de "ideologiløse" 1950-årene som utgangspunkt, og sammenligner med 1990-årene, synes de ideologiske lin­ jene å ha blitt både skarpere og klarere. Venstrebølgen i 1970-årene tvang de tradisjonelle ideologienes talsmenn til å skjerpe og nyformulere argumentene sine. Verdifellesskapet rundt etterkrigstidens sterke velferdsstat slo dype sprekker. Nyliberalismen med sin kritikk av statsmaktens ekspansjon skilte seg ut fra den til da dominerende sosialliberalismen. Filosofene begynte igjen å diskutere samfunns- og statsordningens grunnleggende spørsmål. Opinionsdannernes ideologiske markering og bevissthet er blitt sterkere - i parti­ ene og trolig også blant velgerne. De klassiske ideologiene er altså langt fra døde. Selv om enkelte tankekonstruksjoner fra 1800-tallet er blitt mosegrodde ruiner, er andre pusset opp og bygd ut til å bli moderne og i brukbar stand.

Ideologienes maktfunksjon Ideologiene har også en legitimerende og maktpolitisk dimensjon. En maktordning bæres alltid oppe av forestillinger som har som formål å få det rådende systemet til å fremstå som rimelig, berettiget og gavnlig for en

16

Ideologienes betydning og struktur

høyere målsetting. Spørsmålet er da om ideologien er den virkelige, den egentlige motiveringen. Kanskje ideologien som forkynnes bare er et skalke­ skjul for andre hensikter hos makthaverne? Sannsynligvis er der ofte slik. Den som studerer politiske ideer og deres anvendelse i den politiske kampen, må lære seg å skjelne mellom motiveringog motiv. Argumentene som legges frem for å motivere politiske beslutninger, er langt fra alltid de virkelige motivene. De som analyserer politikken i det tidli­ gere Jugoslavia, mener at de nasjonalistiske slagordene har fungert som redskap for en rå maktpolitikk. Den egentlige hensikten for lederne i de nye republik­ kene skal ha vært å beholde sin makt for enhver pris. Nasjonalismen skulle da fungere som et legitimerende skalkeskjul for ordinært maktbegjær. Men det er et problem med slike forklaringer. Hvorfor velger de nye lederne nettopp den nasjonalistiske ideologien? Det må skyldes at nasjonalis­ tiske ideer er svært utbredt i folket i de nye statene. Nasjonalismen fungerer som legitimering fordi mange mennesker har disse ideene. At ideene forkyn­ nes av makthaverne, er ikke tilstrekkelig forklaring på nasjonalismens utbre­ delse i de brede lag av folket.

Motivering og motiv — et eksempelfra Norden Unionskrigen i 1905 utgjorde et høydepunkt for nasjonalistisk propaganda i både Norge og Sverige. Uppsala-forskeren Evert Vedung har en dristig hypo­ tese om at de nasjonalistiske argumentene egentlig var "sekundære" i unionstriden.4 I Norge ble de nasjonalistiske argumentene først og fremst brukt av det daværende Venstre. I Sverige var nasjonalismen tvert imot hovedtemaet i de ultrakonservatives agitasjon, men ikke blant liberalistene eller på venstre­ siden for øvrig. At nasjonalisme på denne måten kunne brukes samtidig på motsatte ideologiske fløyer, er for Vedung et bevis på at det skjulte seg andre og dypere beveggrunner bak de nasjonale parolene. Vedung mener at det til og med fantes en "uformell allianse" mellom det ekstreme høyre i Sverige og radikalliberale grupper i Norge. Sistnevnte besto av blant andre landsmålsbevegelsens avis Den 17de Mai, samt Wollert Konow, opphavsmannen til kravet om ensidig norsk oppsigelse av unionen. På begge sider ønsket man en rask og ugjenkallelig slutt på unionen, helst i form av en konfrontasjon som i lang tid ville holde landene atskilt. Radikalerne i Norge var redde for konservativ påvirkning fra det ennå ikke demokratiserte Sverige. 4

Lewin (1971).

17

Politiske ideologier i vår tid

De svenske ultrakonservative fryktet på sin side "den norska smittan" (allmenn stemmerett, parlamentarisme) som ville kunne bringe venstrepartiene og sosi­ alistene til makten i Sverige. De virkelige beveggrunnene skulle altså ligge i holdningen til demokratiet og dets konsekvenser. Vedungs hypotese er både spennende og provoserende, men er den også riktig? Som en begynnelse kunne man gjøre et tankeeksperiment. Sett at den svenske statsformen var blitt forandret så den var minst like demokratisk som det daværende norske. Er det virkelig sannsynlig at radikalerne i det daværende Venstre i så fall plutselig skulle ha blitt tilhengere av unionen med Sverige? I Vedungs studie av unionsdebatten i 1905 kan man finne sterk støtte for at de radikalliberale unionsmotstanderne i Norge slett ikke var så prinsipp­ faste i forhold til demokratiet. Man kan se at i avgjørende øyeblikk var den nasjonale kampen og frigjøringen viktigere for dem enn de demokratiske prosedyrene. De radikale unionsmotstanderne bekjempet energisk forslaget om å la den norske unionspolitikken prøves av folket i et stortingsvalg. De tvilte nemlig på at et folkevalg ville gi "rett" utslag. I et spørsmål av stor nasjonal betydning ville folkemeningen som kom til uttrykk i et valg slett ikke avspeile den egentlige folkeviljen, mente avisen Den 17de Mai. Det finst ikkje den mann i landet som er i tvivl um kvar folkeviljen er i denne sak, den folkeviljen som leikar i kvar manns barm. Men det er helder ingen som er i tvivl um, at ein naar som helst kan skræma denne folkeviljen til gjenom vali aa gi eit svar som peikar stikk imot det som er den rette folkeviljen. - Aa spyrja folkeviljen i slike spursmaal vert soleis ikkje aa lyda folkeviljen; men aa svikta og forraada han.

Mange ropte i stedet på en sterk mann som kunne lede og forene nordmen­ nene til kamp. Fridtjof Nansen, av noen nevnt som den sterke mannen, skrev selv: "Hvad vi nu trenger er ikke folk som går rundt og teller stemmer [...] men vi trenger MENN."'’ Dette eksemplet fra nordisk politikk kan også lære oss noe om vår tids nasjonalistiske politikk. I de norske radikalernes tilfelle kunne man si at den nasjonale kampen, i det minste i en spesiell politisk situasjon, var det pri­ mære og demokratiet det sekundære. I kapitlet om nasjonalismen kan man se hvordan nasjonalisme lar seg forene med både demokratiske og autoritære ideer. Det som har skjedd siden århundreskiftet er at nasjonalismen stadig mer åpenbart er blitt knyttet til autoritære ideer om statsledelse.

5

18

Sitert fra Winsnes (1942).

Ideologienes betydning og struktur

Trenger vi de politiske ideologiene? Svaret på dette spørsmålet må deles i henhold til de tre før nevnte ideologiske nivåene: innovatører/opinionsdannere, politiske partier og bevegelser, samt borgere/velgere. På alle tre nivåer kan man finne gode grunner til å svare "ja". For borgerne, som individet og medlemmer av grupper, er det på grunn­ lag av psykologisk erfaring et uomgjengelig behov for å ordne inntrykk uten­ fra (deriblant de politiske) til et samlet bilde. Ved hjelp av dette kan deretter nye inntrykk sorteres og vurderes. Disse forestillingene om omgivelsene er en forutsetning for personers og gruppers identitet. Enten vi vil eller ei vil ideo­ logiene på dette nivået bestå. Det samme kan sies om parti-ideologiene. Så lenge vi har organiserte politiske grupper, kommer disse til å skape og opprettholde felles forestillin­ ger: ideologier. Ideologiene er et middel til å rekruttere og holde sammen politiske grupper. Hvis en gruppe erobrer den politiske makten, blir ideolo­ gien nødvendig for å legitimere gruppens handlinger. Også på det opinionsdannende og idégivende nivået er det behov for ver­ disyn og verdisystemer. Marxister og enkelte naturvitere har riktignok ansett ideologiene som skadelige, usanne virkelighetsforestillinger som burde erstattes av "vitenskapelige fakta". Motargumentet er at vitenskapelig velfun­ derte fakta selvsagt er viktige som kunnskapsunderlag for politisk handling, men de gir ingen veiledning om hvorvidt det vitenskapen hevder er ønskelig eller ikke. Her må kunnskap og verdisyn gå hånd i hånd. Nasjonaløkonomers tilbudskurver kan aldri erstatte vurderinger av hvilke mål et samfunn bør ha for sin økonomiske politikk. Den kvalifiserte debatten om slike mål er en ideologisk, ikke en vitenskapelig debatt. Hvis dette er riktig, blir den ideologiske opinionsdannelsen, i likhet med parti-ideologier og individuelle verdisystemer, en forutsetning for bevisste valg mellom forskjellige alternativer. Hvis dette er noe vi ønsker, trenger vi ideologiene, om enn ikke nødvendigvis de samme som vi har i dag.

Sammenligning av ideologier — noen hovedpunkter For å sammenligne ideologiene må man se på hva de sier i noen av de viktig­ ste spørsmålene politikken omhandler:

19

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

• Hvordan skal samfunnet styres? • Hvor mye skal staten gripe inn i menneskers liv; hvor sterkt skal men­ neskenes atferd kontrolleres? • På hvilke måter og med hvilke midler skal samfunnet forandres? • Hvordan skal økonomien, næringslivet, organiseres? • Hvordan forestiller man seg idealsamfunnet, "det gode samfunn”, til­ standen som skal råde når idealene er virkeliggjort? Disse hovedspørsmålene i ideologiene skal vi konsentrere oss om i det som følger. I samtlige spiller forskjellige verdisyn en viktig rolle. Derfor må vi også undersøke hvilke grunnleggende verdier ideologiene representerer, og hvordan de motiveres.

Verdisyn Politikk er som sagt striden om hvilke verdier som skal settes høyest når det gjelder samfunnets organisasjon. Eksempler på slike verdier er økonomisk vekst, økonomisk utjevning, individenes frihet fra ytre tvang og alle mennes­ kers aktive deltakelse i politiske beslutninger. Ideologiene er verdisystemer som dekker de fleste sektorer i samfunnet. Et av kravene til en politisk ideo­ logi er nettopp at den skal uttale seg om hele samfunnets organisasjon. Et politisk program som bare gjelder en viss sektor av samfunnet bør følgelig ikke kalles en politisk ideologi. Et verdisyn gir uttrykk for hvilke verdier som vurderes høyest når for­ skjellige verdier måles mot hverandre. Vurderes for eksempel økonomisk vekst som viktigere enn økonomisk utjevning, innebærer dette samtidig et generelt syn på hvordan den økonomiske politikken bør føres. En uttalt vur­ dering av denne art kan også kalles en normativ uttalelse. Den forteller at en viss linje bør følges. Når man analyserer politiske ideologier, er det viktig å klarlegge hvordan forskjellige verdier veies mot hverandre. Dette gjelder for øvrig all analyse av politiske tekster. Leser man en lederartikkel, et politisk manifest eller en parlamentstale, er det et nyttig analyseredskap å dele et ark inn i to rubrikker, VER­ DIER og ANBEFALINGER, og oppsummere tekstinnholdet med noen få nøkkelord i de respektive rubrikkene. Ofte er dette ganske enkelt. Metoden er spesielt anvendelig når man vil ha frem skillelinjene i en politisk debatt.

20

______________ _______________________________

Ideologienes betydning og struktur

Men analysen kan også føres et skritt lenger. Man kan spørre, som i vårt eksempel, hvorfor økonomisk vekst skal gå foran økonomisk utjevning. I vanlige dagspolitiske tekster får man sjelden svar på et slikt spørsmål, men i mer kvalifiserte ideologiske skrifter er beveggrunner gjerne angitt.

Objektive eller subjektive verdier? I tidligere århundrer var det svært vanlig at ideologer henviste til påbud som lå hinsides menneskers rekkevidde og påvirkningskraft. Det ble hevdet at det i verdensordningen eller i verdenshistorien finnes en objektiv verdiskala som avgjør hvilke verdier som står høyere eller lavere i politikken, eller simpelt­ hen hvilken politikk som er «riktig» eller «gal». Et svar på spørsmålet ovenfor kunne være at økonomisk utjevning strider mot menneskenes «naturlige» ulikhet eller mot «menneskets natur». Noen kunne påstå at økonomisk utjevning strider mot, eller like gjerne foreskrives av, Guds bud i Bibelen. Denne måten å forankre sine verdier på kalles verdiobjektivistisk. I vår tid finnes det fremdeles noen ideologiske retninger som er verdiobjektivistiske. Til denne kategorien hører alle kommunistiske og marxistiske retninger, i tillegg til de religiøse politiske ideologiene, fremfor alt den katolske sam­ funnslæren. Marxister og kommunister hevder at historien følger bestemte, vitenskapelig påviste utviklingslover fra lavere til høyere stadier. Disse utviklingsstadiene utgjør samtidig verdiskalaen. Det som tilhører et høyere sta­ dium, er «bedre» enn det som tilhører et lavere stadium. Katolikkenes verdiskala er naturligvis Guds bud, slik de tolkes av kirkens autoriteter. Guds bud gjennom profeten Muhammed er det som legitimerer den fundamenta­ listiske islamismens politiske mål i vår tid. En annen hovedretning kalles verdisubjektivistisk. Den avviser at det finnes noen rettesnor for hva som er «riktig» eller «galt». Siden omkring 1920 har denne retningen vært dominerende i europeisk og nordamerikansk sam­ funnsvitenskap. Spørsmålet om hvorvidt økonomisk vekst er «bedre» enn økonomisk utjevning kan følgelig ikke avgjøres med noen vitenskapelig metode. I det minste tilsynelatende setter verdisubjektivismen de andre vik­ tigste nåtidsideologiene i en svakere stilling, sammenlignet med de verdiob­ jektivistiske ideologiene. De verdisubjektivistiske ideologiene mangler den «faste grunn» som de andre har. De kan bare henvise til politiske tradisjoner og forestillinger som er utbredt og representeres av et stort antall mennesker.

21

Politiske ideologier i vår tid

Konservative henviser til sin egen nasjons politiske tradisjoner. Liberalister viser til en lang europeisk og amerikansk tradisjon hvor individenes frihet settes høyest. Reformistiske sosialister henviser til en like gammel radikal tradi­ sjon om «frihet, likhet og brorskap». I praksis blir forskjellen mellom den verdisubjektivistiske og den verdiobjektivistiske argumentasjonen ikke så stor som man kunne vente. Man kan tro på og argumentere for menneskerettighetene uten å kunne «bevise» deres absolutte gyldighet. Verdisubjektivistene argu­ menterer som om deres tradisjonelle verdier er sanne. Det de egentlig mener, er at verdiene har gyldighet for mange mennesker og derfor synes selvsagte og ubestridelige. Ved analyse av ideologiene er det likevel viktig å ha klart for seg skillet mellom verdiobjektivisme og verdisubjektivisme.

Menneskesyn — politisk styresett Når man søker svar på spørsmålene om hvordan samfunnet skal styres, og i hvilken grad staten skal gripe inn og kontrollere borgerne, er det viktig å undersøke ideologienes menneskesyn. Man må se etter hvordan de betrakter de vanlige menneskenes, "den jevne manns", politiske evne, og hvordan de anser at mennesker er mot hverandre. Er man tilhenger av folkestyre i noen form, forutsetter det at man tror at menneskene har evne, og noenlunde like stor evne, til selv å forstå og bedømme politiske spørsmål. Tror man at menneskene ikke har den evnen, eller at de ikke kommer til å få den på lang tid ennå, bør man bli tilhenger av elitestyre. Tror man at det er svært store forskjeller i politisk evne mennes­ kene i mellom, er man også tilhenger av elitestyre. Tror man at mennesker er fredelige og innstilt på å samarbeide og hjelpe hverandre, vil man ikke at staten skal gripe sterkt inn i menneskers liv. Tror man at menneskene egentlig er aggressive, egoistiske og krigerske, krever man strenge lover, sterkt politi og sterkt militærapparat, i det hele tatt sterke midler for å opprettholde fred mellom menneskene. I figuren på neste side er bare de ytterlige standpunktene lagt inn for å anskueliggjøre forskjellene.

22

______________________________________________ Ideologienes betydning og struktur

SELVSTYRE AV ALLE

Politisk likhet. Det al­ minnelige menneske har høy politisk evne

Politisk ulikhet. Det al­ minnelige menneske har ingen politisk evne

PERMANENT ELITESTYRE

FRIVILLIG­ HET, INGEN TVANG

Menneskene er fredelige, samarbeidende, "gode"

Menneskene er aggres­ sive, egoistiske, "onde"

STRENG KON­ TROLL, TVANG

Gradvis samfunnsforandring — total omveltning Avhengig av hvordan den politiske virkeligheten og erfaringene fra historien bedømmes, ser de forskjellige ideologiene en gradvis forandring eller en plut­ selig, total omveltning som det normale og ønskelige. Tilhengere av gradvis forandring tenker seg at samfunnet forandrer seg omtrent som et tre som vokser seg større og større. Noen grener dør eller skjæres vekk, nye skudd og grener kommer til. Denne tankegangen forbindes med en fredelig metode til samfunnsbygging, og i vår tid med det politiske demokratiet. Tilhengere av heftige, totale samfunnsomveltninger forestiller seg sam­ funnet omtrent som en elv som er demmet opp. Når trykket mot damveggen blir for stort, brister demningen og skylles vekk. Flommen oversvømmer den gamle bebyggelsen, og elven finner et helt nytt løp. Denne tankegangen for­ bindes med revolusjonære metoder. Et diktatur, det vil si et enevelde, anses ofte som nødvendig i det nye samfunnets oppbyggingsperiode. Etter omvelt­ ningen i Russland i 1991 lekte mange demokrater der med tanken på et pro­ visorisk diktatur. De anså det som eneste utvei til radikalt å kvitte seg med arven etter kommunismen.

Viktigste enhet i samfunnet I dag ser mange bevegelser sin egen nasjons selvstendighet og storhet som det fremste politiske målet. For dem blir nasjonen den viktigste politiske enhe­ ten. Andre enheter som forekommer i ideologiene, er individ, familie, klasse, rase og folkeslag. Når man setter én slik enhet høyere enn andre, mener man naturligvis at andre enheter er mindre viktige og må underordne seg. Å sette nasjonen i første rekke er ensbetydende med å kreve at individet, grupper og klasser skal underordne seg nasjonens behov, ofre seg for dem. Setter man individet i første rekke, blir andre lojaliteter og gruppedannelser underordnet.

23

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Samfunnets økonomiske organisasjon Spørsmål om økonomisk organisasjon har til alle tider vært blant de mest omstridte i politikken. Gjennom dem avgjøres spørsmål om maktfordeling og inntektsfordeling. For å se hvilke kombinasjonsmuligheter som finnes — og for å se hvor ideologiene står — kan man sette opp et enkelt skjema. POLITISK STYRING

FORM

markedsøkonomi — uten styring

markedsøkonomi med styring

uten marked total politisk styring

privat

1

2

3

kollektivt

4

5

6

statlig

7

8

9

Skjemaet viser hvordan man i store trekk kan ordne økonomien i et sam­ funn. Når man snakker om økonomisk demokrati, mener man en ordning hvor folket via den offentlige makten avgjør viktige spørsmål om produksjon og konsum. Dette forutsetter at i alle fall en viss politisk styring av økono­ mien er til stede. Når man snakker om bedriftsdemokrati, mener man en ordning der de ansatte i en bedrift eller en organisasjon helt (selvbestemmel­ sesrett) eller delvis (medbestemmelse) kan påvirke beslutninger innenfor sin egen organisasjon. I et system med både økonomisk demokrati og bedrifts­ demokrati må man trekke opp en grense mellom spørsmål som skal avgjøres av politiske instanser, og spørsmål som skal overlates til de ansatte.

Utopien — det gode samfunn I enhver ideologi finnes det et mer eller mindre klart formulert endelig mål for politikken. Dette målet kalles utopi, som betegner en fremtidig fullkommen tilstand. Selv om man kan tvile på at det "gode samfunn" noen gang vil bli vir­ kelighet, vil ideologienes mål gjerne bli klarere hvis man diskuterer utopien. To trekk synes felles for nesten alle ideologiers fremtidsideal: fred og fravær av sosiale konflikter. Det later til at praktisk talt alle mennesker har en felles lengsel etter sosial harmoni. Denne lengselen kommer til uttrykk alle­ rede i Bibelen. Sverdene skal en gang smis om til plogjern. Ulver og lam skal

24

Ideologienes betydning og struktur

beite side om side. Men om menneskene setter noenlunde samme ord på de endelige mål for politikken, er de langt fra enige om hva disse ordene nøyak­ tig skal innebære. Og like uenige er de om hvordan vi skal oppnå det gode samfunn. Denne lille boken forsøker å sammenfatte de viktigste idéstrømningene i vår tid og trekker linjer bakover i tiden. Det betyr at boken forsøker å påvise sammenhengen mellom vår tids ideer og de store politiske idétradisjonene. Med andre ord er ideologienes forandring over tid en viktig tema. Som bokens tittel sier, ligger likevel hovedvekten på "vår tid". Det betyr generelt 1900-tallet, men med tyngdepunktet i tiden etter 1945. Disposisjonen følger ganske strengt de hovedpunktene som er angitt i det foregående. Hensikten er at disposisjonen skal gjøre det lettere å sammen­ ligne de forskjellige delene av ideologiene med hverandre. Fremstillingen kan kalles et analyserende referat. Derimot er den ikke bevisst polemiserende eller idékritisk. Tanken har vært å skape et grunnlag for den viktigste delen av ethvert ideologisk studium — den kritiske, klarleggende diskusjonen.

25

2 Liberalismen

Liberalismen som politisk idé og retning gjennomgikk flere forandringsfaser på 1800- og 1900-tallet. Fra 1700-tallet fantes en rik idéarv å øse av. Det var opplysningstidens og naturrettens doktriner om menneskerettigheter retten til liv, frihet og eiendom, og retten til å slåss mot undertrykkelse. Det var også prinsippet om folkesuverenitet - et styre er legitimt bare i den grad det utøver sin myndighet etter samtykke fra dem som styres. I England hadde filosofen Jeremy Benthams utilitariske lære ført til en annen motive­ ring av den allmenne stemmeretten. Bare en styreform som i samme grad tok hensyn til alle individets interesser, kunne gi "størst mulig lykke for det størst mulige antall". Adam Smith hadde på sin side lagt grunnlaget for den øko­ nomiske liberalismens doktrine. Den skulle få betegnelsen laissez faire (la dem gjøre som de vil). Teorien dreide seg om individets økonomiske frihet som en forutsetning for økonomisk vekst og alminnelig velstand. Økono­ misk frihet innebar at staten skulle avholde seg fra å styre det frie markedet. Tilbud og etterspørsel skulle bestemme. Rundt 1815 var kløften mellom de liberale visjonene større enn noen gang før. Den franske revolusjonen hadde munnet ut i et militærdiktatur, og hele Europa var blitt kastet ut i krig. Den industrielle revolusjonen, som ifølge for­ ventningene skulle ha ført til alminnelig velstand på noen tiår, syntes i stedet å forårsake massefattigdom i de hurtig voksende industribyene. Det som i denne situasjonen ble kalt liberalisme, var noe radikalt forskjel­ lig fra frihetsevangeliet fra 1789. Liberalistene forkastet nå fullstendig revo­ lusjonen som politisk virkemiddel. Man anså at den franske revolusjon hadde vist at "massene" ikke umiddelbart kunne slippes til i statsstyret. De liberale bevegelsenes politiske mål ble nå innskrenket til en konstitusjonell

26

Liberalismen

styreform. Den skulle gi politisk frihet og individuell handlefrihet. Stemme­ rett ble derimot forbeholdt den minoriteten som i kraft av sin eiendom og utdannelse ble ansett for å ha politiske kvalifikasjoner. På det økonomiske området ble Adam Smiths laissez faire fortsatt stående som en ledestjerne. Men det kom også dystre budskap. To britiske teoreti­ kere mente å kunne bevise at man ikke kunne forvente noen bedring av leve­ kårene. Thomas Malthus og David Ricardo viste til befolkningsveksten og knappheten på dyrkbar mark. Et ledd i Ricardos teori kalles "den jernharde lønns lov". Den hevdet at "arbeidets naturlige pris er den som må til for at arbeiderne skal kunne eksistere og forplante seg, uten at deres antall øker eller minker." Dette kunne tolkes som at arbeidets naturlige pris var eksis­ tensminimum. Det eneste optimistiske innslag i tidens liberale økonomiske teori var læren om frihandel. Oppfatningen var at hvis frihandelen omfattet alle land, ville den knytte land og folk sammen med så sterke økonomiske bånd at fred ville bli den dominerende felles interesse. Richard Cobden var den ledende britiske frihandelsideologen. Hvis menneskeheten gjennom frihandel ble knyttet sammen til en eneste stor familie, bortfalt motivet for å skape "store imperier, gigantiske hærer og veldige marineflåter". Et halvt århundre senere, rundt 1860-1870, begynte liberalismens hold­ ning til allmenn stemmerett å forandre seg. Den ledende teoretikeren i den liberale leir var den britiske filosofen og økonomen John Stuart Mill. Mange liberalister fryktet fortsatt følgene av allmenn stemmerett så lenge folk flest ikke var lesekyndige og dessuten var politisk uskolerte. Men uvitenhet kunne bøtes på med allmenn utdannelse for folket. Politisk fostring skulle finne sted nettopp gjennom innføring av alminnelig stemmerett. Dertil kom at de fleste av tidens nasjonale frigjøringsbevegelser hadde demokratisk målset­ ting. Kravet om nasjonal selvstendighet var naturlig forenet med krav om alminnelig stemmerett og folkelig selvstyre. De liberale partiene i Europa ble, sammen med sosialistene, de ledende stemmerettspartiene. Ved århundreskiftet 1900 hadde enda en viktig forandring funnet sted. Laissez faire-teorien, som aldri var blitt fullstendig etterlevd i noe land, ble gradvis oppmyket. Liberalismen aksepterte etter hvert mange inngrep i mar­ kedet og inntektsfordelingen. Blant disse var progressiv beskatning, fagfore­ ninger og offentlige sosiale forsikringer. Denne hovedlinjen innenfor liberalismen kalles sosialliberalismen. Den forble den dominerende retning innenfor liberalismen på 1900-tallet frem til 1970. Sosialliberalismen ble da

27

Politiske ideologier i vår tid

utfordret av nyliberalismen som i sterk grad vil innskrenke statsmaktens funksjoner og i noen grad argumenterer for å vende tilbake til Adam Smiths laissez faire-teovi. Som en samlet oversikt, naturligvis sterkt forenklet, kan forandringene i liberalismen fra 1815 til i dag fremstilles slik: 1815-1860

1860-1900

1900(sosialliberalisme)

Konstitusjonelt styre, personlig frihet

Ja

Ja

Ja

Ja

Allmenn stemmerett

Nei

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Nei

Ja

Laissez faire

1970(nyliberalisme)

For oversiktlighetens skyld er nyliberalismen beskrevet i eget kapittel (kap. 11). Her tar vi følgelig hovedsakelig for oss den sosialliberale ideutviklingen.

Verdisyn Liberalismen var det første politiske syn som mer allment godtok forskjellen mellom virkelighetssyn og verdisyn, mellom "hva som er" og "hva som bør være". Liberalistene oppga altså forsøket på å forankre sine normer i en virke­ lighet utenfor menneskene eller deres rekkevidde. Et ledd i denne forandringen var den utilitaristiske morallæren, eller læren om nyttemoralen1. Den ble introdusert i politikken av den engelske liberaleren Jeremy Bentham omkring begynnelsen av 1800-tallet og er fort­ satt liberalismens viktigste verdigrunnlag. Alminnelig kjent er slagordet som er utledet av nyttemoralen: Størst mulig lykke for det størst mulige antall. Prinsippet lar seg enkelt fremstille. Nytte eller lykke er det hvert enkelt individ streber etter. Grensen for individets streben utgjøres av andre indivi­ dets tilsvarende streben. Egen streben etter nytte og lykke skal ikke gå utover noen annens nytte og lykke. I samfunnet og i politikken må det foretas en avveining mellom forskjellige interesser. Normen for avveiningen blir da

1

28

Nyttemoralens fremste talsmann i svensk debatt var Ingemar Hedenius. Se f.eks. hans bok Om mdnniskans moraliska villkor (1972). Norsk litt.: E. Storheim: Moral og nytte. Fdosofiske tekster om utilitarisme (1970); Harald Ofstad: Ansvar og handling (1980).

Liberalismen

"størst mulig lykke for det størst mulige antall". I praksis kan denne normen oversettes til at hva som er nyttig, bestemmes av majoriteten under hensyn­ tagen til minoriteten eller minoritetene. Nytte og lykke kan dreie seg om dels materielle fordeler, dels åndelig utvikling. Liberalismen hevdet i utgangspunktet at størst materiell velstand for det størst mulige antall best oppnås hvis hver og en selv har ansvaret for sin velferd. Derfra var ikke skrittet langt til et tilsvarende arrangement i poli­ tikken. Hvis det politiske beslutningsapparatet ble gjort avhengig av individenes ønsker, burde det også produsere beslutninger som flertallet av menneskene anså fordelaktige for seg. Nytteargumenter for tenkefrihet, ytringsfrihet og handlingsfrihet er at friheten fremmer utviklingen av individenes personlighet. Et viktig biprodukt av frihetene er, ifølge liberal tro, materielle og kulturelle fremskritt. Et samfunn uten disse frihetene deforme­ rer individene og stagnererer selv." Dette er et hovedtema i John Stuart Mills klassiske skrift Om friheten . Siden 1970 har det stått frem to filosofer som begge har videreutviklet den liberale argumentasjonen? Begge kan sies å tilhøre den sosialliberale siden. Ronald Dworkin sogner til den utilitariske tradisjonen hos J.S. Mill. Det mest interessante er at en annen filosof, John Rawls, har tatt opp den naturrettslige argumentasjonen - 1700-tallets og den franske revolusjons måte å argumentere for demokrati på. John Rawls tok opp tanken på en samfunnspakt i sin bok om rettferdighetsteori. Med utgangspunkt i en tenkt avtale mellom individene om opp­ rettelse av samfunn og styrende myndighet utledet opplysningstidens filosofer teorier om menneskerettigheter og folkesuverenitet. Det meste kjente eksemplet er filosofen John Lockes samfunnspakt. Her ble individene antatt å opprette en stat i den hensikt å få garantier for sine naturlige rettig­ heter. Disse var, ifølge Locke, retten til "liv, frihet og eiendom".

2

3 4

De tyske fridemokratenes ideolog Karl-Hermann Flach fremsetter samme tanke på følgende måte: "Politiske og sosiale fremskritt begynner alltid med et avvik fra den rådende lære [...]. Ingen vet hvilke av dagens minoriteter som vil bli morgendagens majoriteter. Den som inn­ skrenker minoritetenes rettigheter, tvinger samfunnet inn i stivnede former. Åndelig frihet og beskyttelse for minoritetene er derfor en nødvendig forutsetning for samfunnets utvik­ ling." Flach (1973) Mill (1859; norsk overs. 1947). John Rawls arbeider er A Theory ofjustice (1971) og Political Liberalism (1993). Avsnittene om Dworkin og Rawls bygger på Holmberg (1987) og Nordin (1993).

29

Politiske ideologier i vår tid

Rawls tenker seg ikke at samfunnet i virkeligheten en gang ble dannet på grunnlag av en kontrakt mellom individet. Han benytter seg av kontrakten som en tankemodell. Hvilke prinsipper ville et antall individet kunne enes om i en tenkt situasjon hvor de handlet "bak uvitenhetens slør"? I det øye­ blikket er altså individene frie for egeninteresse og ytre tvang. De kan ikke vite hvilke posisjoner de selv skal ha i samfunnet som skal opprettes. Rawls tror at individene i en slik situasjon ville fastslå to prinsipper. Det ene er at alle skulle ha samme grunnleggende friheter og rettigheter, uten diskrimi­ nering av noen gruppe. Det andre er at sosiale og økonomiske ulikheter bare ville bli tillatt å forekomme i den grad de var til fordel for de dårligst stilte. I et senere arbeid har Rawls bygget ut motiveringen. Han tenker seg nå en underforstått samfunnspakt av en annen art, rundt teorien om rettferdighet. Han kaller den "overlappende konsensus". Det finnes en fellesnevner for alle "fornuftige anskuelser" i samfunnet. Man behøver ikke å være enige om den filosofiske, moralske eller religiøse motivasjonen for rettferdighet. Det vik­ tige er at man fra forskjellige ståsteder kan enes om de formelle reglene. Vi kjenner igjen resonnementet fra debatten om "ideologienes død" som nevnes i innledningen. Herbert Tingsten brukte da ord som verdifelles­ skap" og "overideologi". Demokratiet var blitt en felles overideologi for de tidligere antagonistiske ideologiene. Rawls' "overlappende konsensus om rettigheter og rettferdighet er en variant av samme tanke. Rawls påberoper seg ikke å kunne vise at prinsippene er "riktige" eller "selvsagte". Det gjorde 1700-tallets liberalister. Rawls syn er at prinsippene blir anvendelige når de er omforent av praktisk talt alle.

Menneskesyn Den representative styreformen tillegger alle mennesker samme formelle kompetanse til å påvirke politikken. Da de liberale begynte å kjempe for all­ menn stemmerett, forutsatte dette en tilslutning til tanken om jevnbyrdighet i politisk kompetanse. Jevnbyrdighetskravet skulle i løpet av ganske kort tid også omfatte den kvinnelige halvdelen av menneskeheten. John Stuart Mill var tidlig ute med kravet om fullstendig like politiske og sosiale rettigheter for menn og kvinner . Andelen liberale blant kvinnesaksforkjemperne har alltid vært stor. 5

On the Subjection ofWomen (1869; samme år i dansk oversettelse av Georg Brandes, Kvinder

nes Underkuelsé).

30

Liberalismen

I både økonomisk og politisk liberalisme ligger en sterk tiltro til individenes evne til å bedømme sine interesser og veie mellom konsekvensene av forskjellige måter å handle på. Forestillingen om menneskers rasjonalitet er en grunnleggende forutsetning for utilitarismen. På 1800-tallet fryktet mange liberale at forutsetningene ennå ikke fullt ut var til stede. Mill var selv blant dem som uroet seg for "massens uvitenhet og i særdeleshet dens ego­ isme og råhet". Han foreslo derfor et system med tilleggsstemmer for spesielt kvalifiserte personer, altså et langt skritt bort fra prinsippet om allmenn stemmerett. Så vidt vites har ingen liberal fremmet dette kravet etter at den allmenne stemmeretten vel var innført. Jevnbyrdighetsprinsippet anvendes ikke bare i forbindelse med politiske rettigheter. Filosofen Ronald Dworkin definerer det som hvert enkelt individs rett til å behandles med samme hensyn og respekt som andre. Menneskene bør betraktes som jevnbyrdige, men også som forskjellige. At mennesker behandles som jevnbyrdige, må ikke innebære at de alltid behandles likt. I dette ligger at nøyaktig lik behandling fører til et stivt kontrollsamfunn, der ingen kan "velge sin egen livsplan eller sitt eget forbruksmønster". John Rawls diskuterer, som vi så i det foregående, under hvilke betingel­ ser økonomiske forskjeller kan aksepteres. Han finner at økonomiske for­ skjeller kan godtas bare på to betingelser. For det første skal de være knyttet til stillinger som er tilgjengelige for alle "på rettferdig like vilkår". Den andre betingelsen er at forskjellene bidrar til at de dårligst stiltes vilkår blir bedre enn de ville ha vært hvis slike forskjeller ikke forelå. Av disse prinsippene utleder Rawls regelen om at vi i enhver valgsituasjon bør velge det alternativ som i størst grad forbedrer de dårligst stiltes posisjon. Dworkin legger stor vekt på garanterte rettigheter for individene. Rettig­ hetene skal fungere som "en trumf i kortspill". Det skal være vanskelig, kost­ bart eller umulig å tilsidesette de svakes interesser når man fatter økonomiske og politiske beslutninger.

Viktigste enhet i samfunnet Liberalismen oppsto som en bevegelse for å frigjøre individet fra først og fremst all statlig undertrykkelse. Orienteringen mot individet som den pri­ mære sosiale enhet er i behold også i dag. Nå som før kommer den til syne i krav om sterke garantier for individenes frihet og rettigheter. Garantiene er hovedsakelig av konstitusjonell art; de ligger med andre ord i de friheter og

51

-------

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------------------------------------------------

rettigheter som er nedfelt i forfatningen. Krenkelse av disse skal påklages gjennom rettsapparatet. De liberale er derfor i alminnelighet tilhengere av forfatningsdomstoler. På 1800-tallet og en stor del av 1900-tallet anså de liberale statsmaktens ekspansjon som den største trusselen mot individets frihet. De liberale nærer imidlertid en generell mistenksomhet overfor kollektive enheter og løsnin­ ger. I vårt århundre har de i økende grad kommet til å betrakte maktkonsen­ trasjon som sådan - altså ikke bare maktkonsentrasjonen i politiske organer og statlige myndigheter - som farlig.

Metoder til samfunnsendring Liberalismen og den reformistiske sosialismen har på 1900-tallet utviklet en noenlunde ens holdning til metodene til samfunnsendring. Begge retninger hevder bestemt den gradvise samfunnsutviklingen som den overlegne. Siden begynnelsen av 1800-tallet har den franske revolusjonens nederlag vært et avskrekkende eksempel. Revolusjonen var i utgangspunktet preget av tidli­ gere liberale tanker, men den endte med militærdiktatur, krig og reaksjon. For reformistene ble den russiske revolusjon en lignende erfaring. Den beste moderne formuleringen av den gradvise samfunnsutviklingens teori ble fremsatt i 1940-årene av den østerriksk-britiske filosofen Karl Raimund Popper. Hans tanker har i høy grad, direkte eller indirekte, påvirket etter­ krigstidens liberalister og reformistiske sosialister. Popper angriper motsetningen til den gradvise samfunnsendringen. Denne kaller han "utopisk samfunnsbygging". Den innebærer at man forhåndsdefine­ rer et endelig politisk mål og bestemmer hvilke midler som skal brukes for å nå målet. Man tegner en "idealstat" og går så i gang med å virkeliggjøre den. Popper hevder at den utopistiske metoden for samfunnsendring for det første krever "en politisk ledelse som er sterkt konsentrert til et fåtall personer og lett vil føre til diktatur". Den andre innvendingen gjelder risikoen for at kri­ tikk blir undertrykt i oppbygningsfasen. Dermed mister man muligheten til a bedømme om virkningen av politikken er slik at man nærmer seg det oppsatte målet. Dette desto mer fordi det under enhver omstendighet er vanskelig å vite om man nærmer seg et meget fjernt mål, som det kanskje tar generasjoner å nå frem til. Et tredje moment er at utopismen heller ikke tar hensyn til at ideer og idealer forandrer seg. "Metoden som består i først å fastsette det endelige poli­ tiske mål, for så å arbeide seg mot det, blir verdiløs dersom man innrømmer at målet kan endres i løpet av tiden man arbeider for å nå det. Popper påpeker

32

Liberalismen

for det fjerde at det ikke finnes rasjonelle metoder for å fastsette et politisk idealmål én gang for alle: "Det innebærer at enhver forskjell i syn utopister imel­ lom - og slike konflikter kan ifølge sin natur ikke løses igjennom fornuftig argumentasjon - må medføre at man tyr til maktspråk i stedet for saklig begrunnelse; det vil si at volden tar beslutningen." Opp mot den totale samfunnsomveltning stiller Popper den gradvise samfunnsoppbygningen som meget godt kan veiledes av et klart bilde av det samfunnet man ønsker å skape, men neppe av en uforanderlig idealtilstand. Metoden går ut på å "finne frem til og bekjempe de største og mest akutte samfunnsproblemene i stedet for å finne frem til og kjempe for en idealtilstand". Det er mye lettere å tenke rasjonelt og oppnå en rimelig enighet om konkrete planer for forbedringer, enn å oppnå enighet om et idealsam­ funn. Hvis innsatsen på et avgrenset område mislykkes, er skadevirkningene mindre enn når en plan for total forandring mislykkes, og det er lettere å bøte på skadene. Hovedargumentet for gradvis samfunnsendring er altså at den muliggjør enighet, demokratiske metoder og samfunnsendring uten voldsbruk. Dermed kan man også si at Popper klart har angitt hvor grensen går for bruk av revolusjonære metoder og politisk vold. Disse metodene godkjennes for å styrte et diktatorisk regime og for å opprette demokratiske institusjoner. Når disse forutsetningene for en gradvis samfunnsbygging foreligger, er både liberalister og reformististiske sosialister motstandere av revolusjonære metoder.

Politisk styresett Det klassiske forsvar for det representative demokrati skriver seg fra den libe­ rale leir og er nå over 100 år gammelt. John Stuart Mills skrift On Represen­ tative Government anses imidlertid fortsatt som den beste normative fremstillingen av demokratiets teori. Liberalistene og J.S. Mill ville skape et politisk motstykke til det økono­ miske markedet, et "politisk marked" hvor alle individet hadde mulighet til å gjøre sin etterspørsel gjeldende. Middelet var den allmenne stemmeretten. Med systemet "én mann, én stemme" skulle de forskjellige individenes poli­ tiske etterspørsel veie like tungt.

6

Mill (1975; oppr. 1861).

33

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Mill hevdet at den representative styreformen med allmenn stemmerett var "det ideelt beste styresettet" av fire årsaker. I større grad enn noe annet styresett fremmet det individenes selvrealisering og samfunnets materielle og kulturelle fremskritt. Det skapte fellesskapsfølelse og samfunnsånd. Individenes selvrealisering er ensbetydende med personlighetsutvikling. Sett at det var mulig å oppnå et virkelig opplyst elitestyre hvor den styrende var den mest opplyste, intelligente og edle person som tenkes kan. Hva ble da resultatet? Et styre av en person med overmenneskelig kapasitet, som leder et mentalt passivt folk. Mills spørsmål var: Hva slags mennesker kan fostres under et slikt regime? Ikke bare kveles intelligensen deres av ikke å brukes, men også følelseslivet og den moralske utvikling tar skade. "Et men­ neske som ikke får gjøre noe for landet sitt, kommer heller ikke til å bry seg om det." Fåtallsstyre befordrer en passiv karaktertype. Folkestyre fremmer den aktive og selvstendige personligheten. Økonomiske og intellektuelle fremskritt oppstår ifølge Mills liberale ansku­ elser ikke gjennom statsmaktens omsorg. De er frukten av menneskenes egne anstrengelser. Særlig de vitenskapelige og intellektuelle fremskrittene skapes av de originale, rikt intellektuelt utrustede individene som har evne og styrke til å trosse det rådende syn. Det var ikke minst derfor Mill argumenterte så sterkt for den åndelige friheten, friheten til å avvike fra det etablerte tankemønsteret. Men Mill sa også at den generelle velstandens nivå og spredning er proporsjonal med omfanget og mangfoldet av de menneskelige kreftene som går inn for å fremme denne velstanden. Samfunnsånd og fellesskapsfølelse er noe som bare den demokratiske stats­ formen kan frembringe. Dette skjer ved at mennesker gis mulighet til aktiv deltakelse. Mill kalte demokratiet "en skole i samfunnsånd". Det var altså ikke bare friheten og den allmenne stemmeretten som var viktige. Det ble også stilt krav om aktiv medvirkning fra den enkelte borger. Mill tenkte særlig på det kommunale selvstyret som utviklet seg meget tidlig i England. Når en person utøver et offentlig oppdrag må han ta hensyn til andre inter­ esser enn sine egne, veie forskjellige interesser mot hverandre og se hva som best tjener allmennheten. Han lærer å føle at han er en del av samfunnet og at alt som er til beste for sam­ funnet, også er til beste for ham. Der hvor denne skolen i samfunnsånd ikke fin­ nes, opprettholdes knapt noen følelse av at enkeltmennesker har samfunnsplik­ ter utover det å adlyde lovene og underordne seg regjeringen. Der finnes det ingen uselvisk følelse av å være ett med det allmenne. Hver tanke og følelse, av både interesse og plikt, er opptatt av egne anliggender og egen familie. Mennes-

34

Liberalismen

kene tenker aldri på noe som er av felles interesse for samfunnet, på oppgaver som skal utføres sammen med andre, men bare i konkurranse med dem og i noen grad på deres bekostning. (Mill 1975, oppr. 1861)

Til sine argumenter for demokrati føyet Mill enda ett, som godt kunne vært hentet fra hans forgjenger, Bentham: Enkeltmenneskets rettigheter og inter­ esser er sikret mot inngrep bare hvis vedkommende selv har evnen til og av vane er beredt til å forsvare dem. Dette argumentet benyttet Mill spesielt for å motivere stemmerett for de engelske industriarbeiderne. På 1900-tallet hadde det representative demokratiet sluttet å være et strids­ spørsmål mellom liberalistene, de konservative og de reformistiske sosialistene. Striden hadde hovedsaklig dreid seg om forutsetningene for at det representa­ tive demokratiet skulle bestå - og særlig om sammenhengen mellom represen­ tativt demokrati og markedsøkonomi med privat eiendomsrett. Kampen for markedsøkonomi som en forutsetning for demokrati ble videreført av Friedrich Hayek (d. 1992). Han var en østerriksk økonom, bosatt i England. Hans kritikk av planøkonomien ble publisert i 1943 i kampskriftet Veien til trelldom . Hayek fikk senere nobelprisen i økonomi. Planøkonomi var en trussel mot demokratiet på tre måter, hevdet Hayek:

1. En økonomisk plan som omfatter hele samfunnet, kan ikke gjøres til gjenstand for normal og effektiv politisk evaluering i et parlament. Planen er umåtelig komplisert, og alle deler har nær sammenheng. Kompromis­ ser, endringer av en enkelt del, kan forstyrre og ødelegge hele planen. Par­ lamentets evaluering blir en formalitet når planen bare kan godtas eller forkastes i sin helhet. 2. Den reelle makten konsentreres i regjeringen og i planleggingsbyråkratiet. Byråkratiske forordninger i planspørsmål får karakter av lovgivning. 3. Organisert opposisjon mot planens innhold oppfattes lett som sabotasje av dem som styrer. Maktkonsentrasjonen gjør at opposisjon lett blir reelt, om ikke formelt, kriminalisert, og den politiske friheten dermed avskaffet. I Sverige ble Hayeks kritikk tatt opp av Herbert Tingsten, professor i statsvi­ tenskap i Stockholm. Tingsten selv forlot sosialdemokratiet og ble liberal på grunn av sin frykt for følgene av planøkonomien. I boken Demokratiens

7

Norsk overs. 1949.

35

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

problem påpeker Tingsten spesielt hvor lett det ville bli å bringe opposisjo­ nell presse til taushet i en planøkonomi. De styrende ville råde over tildelin­ gen av papir. Som det fremgår av følgende avsnitt, anser vår tids liberalister fortsatt Hayeks argumenter som gyldige. De går ikke med på en planøkonomi som avskaffer det økonomiske markedet. Den liberale debatten de siste to tiårene har lagt vekt på to hovedprinsipper. Det ene er at man har forsøkt å forandre selve den demokratiske beslut­ ningsmekanismen gjennom desentralisering, mindre politiske enheter, fol­ keavstemninger og større muligheter til kontakt mellom representanter og velgere mellom valgene. I partipolitisk sammenheng har dette fått betegnel­ sen "lokaldemokrati". Det andre har vært en redusert tillit til offentlig sektors evne til å yte de tjenester som borgerne ønsker. På dette punktet har sosialliberalismen tatt opp nyliberalismens kritikk. Sosialliberalistene krever at offentlige tjenester skal ytes i konkurranse mellom offentlige og private leverandører. Argumen­ tet er at dette gir individet større valgfrihet.

Økonomisk organisasjon Liberalismens økonomiske lære identifiseres tradisjonelt med markedsøko­ nomi, privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og motstand mot politisk styring av markedet. Imidlertid har betydelige endringer funnet sted på 1900-tallet. Motstanden mot politiske inngrep i markedsøkonomien er et bestående trekk i 1900-tallsliberalismen og samtidig det programpunkt hvor liberalis­ men har forandret seg mest. Fremfor alt må man skjelne mellom forskjellige ryper inngrep. Laissezyazre-doktrinen falt bort ved begynnelsen av 1900-tallet. Liberalismen godtok da og begynte å kjempe for sosiale reformer og lov­ givning med sikte på å lindre eller motvirke markedsøkonomiens sosiale følger. Sammenslutninger på arbeidsmarkedet ble godtatt, selv om den øko­ nomiske teorien betegnet dem som monopoler, som egentlig burde forbys. I 1920- og 1930-årene utformet fremstående økonomer som John Maynard Keynes i England og Bertil Ohlin i Sverige teoretiske metoder for å utjevne de økonomiske konjunktursvingningene og dermed motvirke øko­ nomiske kriser. Den tidligere liberale oppfatningen hadde vært at kriser var 8

36

1945; norsk overs. 1965.

Liberalismen

en "naturlig" og uavvendelig form for selvjustering av økonomien. Den nye teorien ga staten og politikerne en aktiv rolle for å påvirke konjunkturene. Det kunne skje ved hjelp av regulering av pengemengden, over- og underbalansering av budsjettene, samt offentlige arbeider til markedslønn. Etter annen verdenskrig ble denne politikken allment godtatt i Vest-Europa og i USA. Den innebar også en betydelig utvidelse av den offentlige sektor i øko­ nomien, det vil si produksjon av varer og tjenester i statlig regi, finansiert av progressive skatter. Progressiv beskatning innebar store inngrep i den inntekts- og formues­ fordelingen som oppstår i markedet. Liberalistene har stått overfor vanske­ lige avveiningsproblemer. På den ene side har den liberale idétradisjon siden midt i 1850-årene krevd at individene får noenlunde like gode startmuligheter i livet. Dette forutsetter ikke bare lik adgang til utdannelse. Alleredejohn Stuart Mill ville bortimot avskaffe arveretten. Man skulle få arve så mye som måtte til for å dekke utgiftene til livsopphold og utdannelse frem til myndig­ hetsalder, men ikke mer. På den annen side har liberalistene hatt vekst som sitt kanskje fremste økonomiske mål. Forutsetningen for økonomisk vekst har ifølge liberale oppfatninger vært at økonomisk inititiativ og innsats belønnes. Den hittil vanlige løsningen på dette ideologiske dilemmaet har vært å sette økonomisk vekst foran økonomisk utjevning. Skattetrykket må ikke bli så hardt at de "velstandsskapende kreftene" skades.’ Sosialliberalistene i 1970-årene syntes derimot rede til å prioritere utjevning høyere enn økonomisk vekst. Her er et sitat fra den tyske liberale ideologen Karl-Hermann Flach: Man må vurdere fra tilfelle til tilfelle, fra tid til tid, om drivkraften i den private eiendomsrett er så verdifull for det almene økonomiske fremskritt at man bør oppveie på andre måter de uunngåelige urettferdigheter som er prisen for denne ekstra effektiviteten. Eller om maktkonsentrasjonen i form av privat eiendom anses å være så farlig at man må være beredt til å ofre visse effektivitetshensyn bare for å oppnå en jevnere maktfordeling og en større rettferdighet. (Flach 1971; norsk overs. 1973)

9

At dette gjelder i svensk liberalisme, har Olof Wennås vist i sin studie Ohlin, Folkpartiet och socialliberalismen (1970).

Politiske ideologier i vår tid -------------------------------------------------------------- ------------------

Utopi Da liberalismen så dagens lys på 1700-tallet, rådet en nesten ubegrenset utviklingsoptimisme og tro på fremskrittet. Den nye tenkningen, naturvitenskap og samfunnsvitenskap skulle materielt, åndelig og politisk føre menneskehe­ ten mot fullkommenhet. "Utjevning av forskjellene mellom nasjonene, fremskritt for nasjonenes jevnbyrdighet og menneskehetens sanne fullkom­ menhet" - i disse tre punktene sammenfattet en av opplysningstiden store menn sin tro på fremtiden.1" Selve mennesket og dets sosiale egenskaper hadde kapasitet til "ubegrenset forbedring". Han forutså også "en fullstendig utryddelse" av de fordommer som hadde ført til at kjønnene hadde forskjel­ lige rettigheter: "Når det gjelder intellektuell evne eller moralsk følelse, skal vi forgjeves søke i den fysiske organismen etter grunner til å rettferdiggjøre dette prinsipp. Det har sitt utspring i styrkemisbruk." Troen på ubegrensede fremskritt er blitt vanskeligere å opprettholde på 1900-tallet. Ingen liberalister synes lenger å tro at det finnes noen perfekte løsninger eller perfekte samfunnsordninger. En resignert tone kan spores hos Karl-Hermann Flach: "Formodentlig er menneskene ikke modne for å skape helt og holdent liberale systemer som også fungerer i praksis." Nye, uforut­ sette problemer dukker alltid opp. Selv et nytt og bedre samfunn avføder stadig nye problemer. Han uttrykker det slik: Endog liberal dialektikk går ut i fra at teser og antiteser står mot hverandre, at de forener seg til synteser som atter danner nye teser som i sin tur gir opphav til nye antiteser. Men i motsetning til den tidsavsporede dialektiske materialisme i vår tid, opphører ikke dialektikken for de liberale. Den pågår kontinuerlig. Etter de liberales oppfatning fins det hverken politiske patentløsninger eller sluttgyldige oppskrifter på fullkomne samfunnstilstander. Motsetninger på det menneskelige eller samfunnsmessige plan opphever ikke hverandre, men antar i beste fall en ny kvalitet. (Flach 1971; norsk overs. 1973)

10

38

Antoine de Condorcet, Esquisse d'un tableau historique desprogres de lesprit humain (Utkast til en historisk oversikt over menneskeåndens fremskritt). Han var inntil 1789 sekretær i Académie fran^aise og senere medlem av nasjonalforsamlingen. Han skrev om fremtidens frem­ skritt i 1793, mens han som forfulgt fiende av revolusjonen måtte leve i skjul. Avslutningska­ pitlet i boken er oversatt i S.-E. Liedmans antologi (1994).

3 Konservatismen

Konservatismen er mer en holdning som springer ut av det menneskelige enn en ideologi, sier en av vår tids britiske tenkere, Quintin Hogg. "Dens evige og uunnværlige rolle er å kritisere og utrydde øyeblikkets nyeste kjetteri i tradisjonens navn."1 Konservatismen har vokst frem som en motideologi. Den franske revolu­ sjonen fremkalte den første og kanskje fortsatt uovertrufne formuleringen av den konservative motideologien. Edmund Burke utga allerede ett år etter 1789 Reflections on the Revolution in France. Det var en grunnleggende og usedvanlig velformulert kritikk av revolusjonen som metode til samfunns­ endring. En stadig bærende hovedtanke innenfor konservatismen er at sam­ funnet bør forandres trinnvis, på grunnlag av historisk erfaring og den nasjonale politiske tradisjon. Den konservative ideutviklingen fulgte ikke samme vei i England som på det europeiske kontintentet. Tidlig på 1800-tallet dominerte den autoritære konservatismen i Frankrike og særlig i Tyskland. Monarkiet og stendersamfunnet ble forsvart ut ifra den såkalte organismeteorien. Staten ble betraktet som en kropp, der de forskjellige stender utgjorde kroppsdelene. Hver enkelt stand hadde viktige funksjoner for kroppen som helhet, men selvsagt med forskjellig rang. Hodet på kroppen var naturligvis monarken som represen­ terte statens vilje. Ved sin side hadde monarken en embetsmannsstand som var forutsatt å identifisere seg med statens interesser. Den autoritære konservatismen støttet seg til den såkalte idealistiske his­ toriefilosofi. Den idealistiske filosofien er historistisk. Samfunnets utforming og historiens forløp anses som bestemt av en høyere vilje. Historien gjen­ nomgår forskjellige stadier, fra de lavere til de høyere, frem mot en fullkom­ men tilstand. Den fremste representanten for den idealistiske og autoritære 1

The Conservative Case (1959). Hogg ble senere adlet som lord Hailsham.

39

Politiske ideologier i vår tid--------------------------------------------------------------------------------

konservatismen var den tyske filosofen Georg Friedrich Wilhelm Hegel (d. 1831). Hans ideer var førende innenfor tysk 1800-tallskonservatisme og ble siden tatt opp av den autoritære nasjonalismen i Tyskland. Den høyere makt som styrer historiens gang kaller Hegel "verdensånden", som er et annet navn på Gud. Hans vilje kommer i ulike epoker til uttrykk i de enkelte folk og deres nasjonalkarakter ("folkesjeler"). Nasjonene er altså bærere av et historisk budskap. Innenfor nasjonen er det staten som legemliggjør den historiske oppgaven. Staten er den overordnede kraft som holder sammen samfunnet, som er åsted for privatlivet og gruppeinteressene. Frihet er, ifølge Hegels berømte definisjon, det samme som "erkjennelse av nødvendigheten". Ifølge Hegel finnes det en objektiv statsinteresse, represen­ tert ved monarken og embetsmannsklassen, som borgerne bør underordne seg frivillig. Hans politiske ideal har altså ikke noe med demokrati å gjøre: Man forestiller seg friheten slik at alle enkeltmenneskers subjektive vilje deltar i alle de viktigste statsanliggender. Den subjektive viljen betraktes her som den siste og avgjørende. Men statens natur består i enheten mellom den objektive og den allmenne viljen. (Hegel 1976; oppr. 1821)

Den objektive statsviljen kommer til uttrykk i rettsordningen. Begrepet "rettsstat" skriver seg fra Hegel. Hans idealstat er et modernisert monarki i et stendersamfunn. Hegel skiller ut en jordbruksstand, en næringsstand og en allmenn stand. Den allmenne standen er embetsmannsklassen, som har til oppgave å iverksette rettsordningen objektivt og upartisk. Innenfor den tidlige 1800-tallskonservatismen ble de første ideene om korporatismen utformet. Hegel tenkte seg et system av korporasjoner, det vil si yrkesforbund som omfattet både arbeidsgiver og arbeidere. Korporasjo­ nene skulle med statens hjelp regulere inntaket i yrket, sørge for yrkesopplæ­ ring og yte sosial bistand. Hegels konservative filosofi er ganske utførlig referert fordi den spiller en viktig rolle i idéhistorien. I dagens konservative debatt spiller han derimot ingen nevneverdig rolle. Vår tids konservatisme bygger så å si utelukkende på den britiske tradisjonen som Burke grunnla. Konservatismen i første halvdel av 1800-tallet representerte en motideologi til både den politiske og den økonomiske liberalismen. De konservative var sterkt kritiske til frihandelen og laissez faire, fremfor alt på grunn av de sosiale konsekvensene. Hegels korporasjoner var et tidlig uttrykk for den politikken som kalles sosialkonservativ.

40

Konservatismen

På slutten av 1800-tallet oppsto en ny form for sosialkonservatisme. For det første aksepterte de sosialkonservative gradvis tanken om allmenn stem­ merett. Statlig sosialpolitikk var de sosialkonservatives andre hovedtanke. Målet for denne nye politikken var å integrere arbeiderklassen i det nasjonale fellesskapet og dermed motvirke sosial uro og revolusjon. Det tyske keiserri­ ket, som ble grunnlagt i 1871, kan betraktes som sosialkonservatismens modelland. Der ble det allerede fra starten innført allmenn stemmerett for menn. I 1880-årene opprettet de konservative et omfattende system av sosialforsikringer. Den tyske konservative "sosialstaten" anses som forløperen til 1900-tallets velferdsstat. Den britiske varianten av sosialkonservatismen kalles "torydemokrati". De konservative konkurrerte med liberalistene om å utvide stemmeretten, og krevde samtidig sosiale reformer. Rundt 1880 var stemmeretten for menn stort sett innført i England. På 1900-tallet ble den konservative fronten vendt mot sosialismen og kommunisme. Fra å ha vært tilhengere av en sterk statsmakt og statlig mar­ kedsregulering tok konservatismen nå sterkt preg av den klassiske økono­ miske liberalismen. Statsmaktens ekspansjon og sosialismen skulle nå bekjempes med de tidligere liberale motstandernes argumenter. Da nylibera­ lismen oppsto rundt 1970 - og tok opp idéarven fra Adam Smith - slo den sterkt an i mange, men ikke alle konservative partier. I 1980-årene ble den sosialkonservative, torydemokratiske tradisjonen fortrengt av nyliberale ideer i det britiske konservative parti. Man kan skille mellom tre, delvis motstridende hovedtendenser innenfor konservatismen på 1900-tallet. Den ene tendensen er den politiske og øko­ nomisk liberale konservatismen, eller "liberalkonservatismen . Den andre tendensen er sosialkonservatismen. Den tredje tendensen er verdikonservatismen, i Norden også kalt kulturkonservatisme. Sosialkonservatismen og verdikonservatismen er ofte forenet/ Dette er tilfelle i de europeiske kristelig-demokratiske partiene, som er konservative partier med etisk og moralsk syn basert på kristne verdier.

2

To svenske forskere har studert det svenske konservative partiet fra denne synsvinkelen. Jan Hylén hevder at partiets ideer er blitt nesten helt liberale. Stig-Bjorn Ljunggren hevder deri­ mot at partiet har lykkes i å skape en syntese av sosialkonservatisme, liberalisme og kultur­ konservatisme. Hyléns avhandling har tittelen Fosterlandet framst? Konservatism og liberalism inom hbgerpartiet 1904-1985 (1991). Ljunggrens avhandling er Folkhemskapitalismen. Hbgernsprogramutveckling under efierkrigstiden (1992).

41

-------

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Verdikonservatismen hevder at staten skal opprettholde visse sosiale ver­ dier og etiske normer. Til de sosiale verdiene hører familien som grunnleg­ gende enhet i samfunnet. Staten skal stå for det kristne synet på rett og moral. Staten skal pleie kulturarven og verne kulturmiljøer. På slike områder vil verdikonservatismen ha en sterk og aktivt inngripende statsmakt. Verdikonservatismen har vært det bærende element i forsøkene som flere ganger etter siste verdenskrig har vært gjort på å fornye konservatismen. I både 1950- og 1970-årene ble disse strømningene omtalt som "nykonservatisme". I Frankrike oppsto en spesiell filosofisk retning som kalte seg "la nouvelle droite", det nye høyre. Som representanter for den første bølgen av nykonservatisme i 1950årene siteres her amerikanerne Peter Viereck og Russell Kirk. Begge anså seg å videreføre den konservative idéarven fra Edmund Burke. Den andre nykonservative bølgen kom i 1970- og 1980-årene. Flere av de nykonservative skribentene har vært sterkt engasjert i kampen mot venstrebevegelsene i 1960-årene. Noen av dem har til og med vært marxister tidligere, for eksempel Irving Kristol i USA. I Storbritannia fremsto filosofen Roger Scruton og statsviteren Lincoln Allison. En forfatter som kan knyttes til begge de nykonservative bølgene, er den amerikanske sosiologen Robert Nisbetf Hos de her nevnte forfatterne finnes det knapt noe innslag av økonomisk liberalisme eller nyliberalisme. Tvert imot forsøker de fleste av dem å knytte seg til den konservative idéarven, med utgangspunkt i Edmund Burke, og anvende den på dagens samfunn. Det fokuseres sterkt på miljøspørsmål. 1950-årenes nykonservative var nybrortsfolk for en miljøorientert kritikk av industrisamfunnet.

Verdisyn Det hevdes ofte at konservatismen ønsker å hegne om det bestående. Dette er en forenklet påstand. Mye av "det bestående" på både 1800- og 1900tallet har oppstått mot de konservatives ønske. I vår tid må en konservativ politikk i mange land innebære krav om gjennomgripende forandringer i det bestående.

3

42

Her brukes følgende tekster av de nevnte forfatterne: Viereck, Shame and Glory ofthe Intellectuals (1959); Kirk, A Programmefor Conservatives (1954); Scruton, The Meaning ofConservatism (1980); Allison, Right Principles (1984); Nisbet, The Tiudight ofAuthority (1976).

Konservatismen

Likevel kan man si at de konservative hegner om det bestående i en annen betydning. Konservatismens viktigste normkilde er historien eller, med andre ord, den politiske og kulturelle tradisjonen i eget land. Riktignok for­ andres og fornyes tradisjonen, men det skjer langsomt. For den konservative blir historien en form for filter som sorterer bort det ubrukbare. Tilbake blir det verdifulle, det som har bestått prøven gjennom lang tid. Dette legemliggjør "generasjonenes samlede visdom", sa konservatismens ideologiske far, Edmund Burke. Helt siden Edmund Burke i sin tid tok opp kampen mot den franske revolusjon, har de konservative vært sterkt skeptiske til abstrakte ideologiske prinsipper i politikken. Innledningsvis ble Quintin Hogg sitert, han som hevdet at konservatismen snarere er en skeptisk holdning enn en ideologi. Motstanden mot det politiske venstres ideologier, utopier og store reformplaner har ofte tatt form av en sterk skepsis til rasjonalisme i politikken. Russell Kirk i USA er et ekko av Burke når han fremholder "tradisjonen, fordommen, sedvanen" som bedre veivisere enn bøker og filosofi. De kon­ servative pleier å være enige om at politikken langt fra er den viktigste ver­ dien i tilværelsen. De er også i det hele tatt sterkt skeptiske til politikkens muligheter til å planlegge og forme samfunnet? Religionen, som oftest den offisielle, etablerte religionen, er en annen viktig konservativ normkilde. I katolske land har konservatismen blitt sterkt påvirket av den katolske kirkens samfunnslære. Jordbruket og landsbygda har en spesiell verdi for de konservative. Jorden, bruken av den, og jordbru­ kerne betraktes som spesielle nasjonale og historiske aktiva. Engelskmannen Lincoln Allison regner opp en rad konservative livsver­ dier ved siden av politikken: • Patriotisme, og i denne sammenheng evnen til å skjelne mellom kjær­ ligheten til landet og til staten. • Kjærlighet til jorden og gleden over å eie og bruke den. I våre dager er et aspekt av denne kjærligheten "den endeløse kampen for å verne natur­ arealer, vekster og bygninger fra utnyttelse".

4

En svensk kulturkonservativ i vår tid setter denne skepsisen opp mot etterkrigstidens samfunnsbygging og den sosiale ingeniørkunst. Effekten av den rasjonelle planleggingen er ofte blitt en helt annen enn den tilsiktede: "Vi har i snart et hundreår bygget på illusjonen om at vår viten om våre egne samfunn har vært så stor at vi har kunne styre disse samfunnene. De siste årtiene har vi bearbeidet erkjennelsen av at dette var en fornuftstro hinsides all fornuft. Svegfors (1993)

43

Politiske ideologier i vår tid

• Egen skapende virksomhet. De moderne industrien gjør ofte at men­ nesker står igjen uten noe eget arbeidsprodukt. • Veldedighet, ikke i sosialistisk betydning, men i betydningen å gjøre noe for andre mennesker uten å behøve å bekymre seg om hvorvidt man gjør det av egoistiske eller uegennyttige grunner. • De dynastiske gleder, å hedre forfedrene og oppdra til bevissthet om at man selv er et ledd i en lang kjede. • Konkurranser, særlig slike som har rettferdige regler. Derfor bør cricket være obligatorisk (i England).

Menneskesyn Konservatismen har godtatt den politiske likestillingen som er en forutset­ ning for alminnelig stemmerett. Likeledes godtar konservatismen juridisk likestilling, det vil si likhet for loven. Men lenger strekker den seg ikke. Det konservative synet tar utgangspunkt i menneskenes ulikhet og den faktiske mangel på likhet når det gjelder intelligens, dømmekraft og annet. Dette er i og for seg ikke noe stort stridsspørsmål ideologiene imellom. Så vidt man kan se, er den opprinnelige likhetstanken fra 1700-tallet - at menneskene faktisk er like — forlatt innenfor alle politiske idéretninger. Forskjellen består i stedet i hvorvidt og i hvilken grad de sosiale og politiske følgene av mennes­ kers ulikhet og ulike forutsetninger skal aksepteres eller ikke. Den utjevningspolitikken som ikke aksepterer følgene av menneskers ulikhet, kaller de konservative nivellering. Inntekts- og formuesforskjeller er fra konservativt synspunkt, stort sett, et mål på menneskers ulike prestasjonsevne. Derav følger også at de konserva­ tive er imot en skattepolitikk og sosialpolitikk med sterkt utjevnende formål. En fremstående konservativ politiker i USA er senator Barry Goldwater. Som presidentkandidat gikk han lenger enn de fleste konservative politikere våger. Han krevde at den progressive beskatningen skulle avskaffes, fordi den forrykket de naturlige forskjellene? Den svenske sosialkonservative forskeren og politikeren Gunnar Heckscher (d. 1987) definerte sosialpolitikkens opp­ gave som å "hindre og lindre nød". En sosialpolitikk som bestreber omforde­ ling av inntektene, virket mot sin hensikt. 5

44

Formålet med den progressive beskatningen er "et egalitært samfunn — et mål som bryter med både forfatningen og med naturlovene. Vi er alle jevnbyrdige i Guds øyne, men vi er ikke jevnbyrdige på noe annet område. Kunstige tiltak for å tvinge frem jevnbyrdighet mellom mennesker som ikke er jevnbyrdige, må avvises [...]." Goldwater (1960)

Konservatismen

På begynnelsen av 1800-tallet betraktet de konservative det jordeiende aristokratiet og embetsmannsstanden som samfunnets lederskikt. Det eneste som er igjen av dette, er tanken om en naturlig lagdeling basert på kompe­ tanse, utdannelse eller evner. En svensk forsker, Stig-Bjorn Ljunggren, sier at "standssirkulasjonen" er konservatismens svar på den sosialistiske utjevningstanken. Veien oppover skal være åpen for alle. En annen konservativ grunntanke er at "mennesket er både ondt og godt; det er ikke fullkomment og lar seg ikke gjøre fullkomment . De konserva­ tive går dermed imot trossetninger som radikale fremdeles forsøker å opp­ rettholde. "Menneskets natur", slik den defineres i kristen og antikk tradisjon, setter bestemte grenser for hva det er mulig å oppnå med politisk reformarbeid. De konservatives pessimistiske syn på mennesket kommer til uttrykk i kravet om "faste normer". Generasjonenes samlede visdom, tradi­ sjonene og den religiøse arven fremstilles som en uunnværlig støtte for det ufullkomne mennesket. Dette er et hovedpunkt i verdikonservatismen.

Viktigste enhet i samfunnet Den primære sosiale enhet i konservativ ideologi er nasjonen. Ens eget lands nasjonale selvstendighet og forsvaret av den blir dermed sentrale konserva­ tive verdier. Alle konservative, uansett retning, er enige om et sterkt militært forsvar av sin nasjon. Forsvaret av den nasjonale uavhengigheten kan komme i konflikt med andre politiske mål. I de fleste europeiske land har det da også innenfor kon­ servative grupper oppstått motstand mot den europeiske integrasjonen. De oppfatter den overnasjonale beslutningstakingen i Den europeiske union som et trussel mot nasjonal suverenitet. Familien betraktes som samfunnets grunnleggende enhet. Med familie menes her den såkalte kjernefamilien. Konservativ familiepolitikk søker alltid å bevare familien og dens hovedansvar for oppfostring og utdannelse. De konservative hevder statsmaktens autoritet på sentrale områder. De er av den oppfatning at statsmakten skal være sterk, i alle fall innenfor rettsve­ sen og forsvar. At statsapparatet ekspanderer til andre områder, har imidler­ tid skapt betenkeligheter hos mange konservative, også blant dem som sogner til den sosialkonservative tradisjonen. Man forsøker å finne frem til former for sosialpolitikk som i mindre grad er underlagt staten. 6

Schmandt (1965)

45

Politiske ideologier i vår tid-------------------------------------------------- —----------------------------

Irving Kristol sier at de nykonservative i USA ikke ønsker å avskaffe vel­ ferdsstaten, men å omforme den "slik at den stemmer overens med folkets konservative legning". Kristol vil over til en "sosialforsikringsstat" som sørger for økonomisk og sosial trygghet, samtidig som myndighetenes adgang til å gripe inn i individenes rettigheter minimeres.7 Slik Robert Nisbet ser det, er løsningen en ny form for "indirekte administrasjon". Han søker et mellom­ ledd mellom staten og individet: Hvilke labyrinter og hvilket byråkrati kunne vi ikke spart i sosialarbeidernes og skoleadministratorenes dystre verden, dersom det fra begynnelsen av ble oppret­ tet et system hvor en naturlig, allerede eksisterende gruppering, husstanden, fikk fordele de offentlige tilskuddene til sosialhjelp og utdannelse? Andre organisasjo­ ner kunne også, under de rette omstendigheter, fungere som fordelingsapparater eller -kanaler: private skoler (så åpenbart billigere og mer effektive enn offentlige skoler), kanskje kirker, fagforbund, kooperativer og lokale foreninger. (Nisbet 1976)

Metoder til samfunnsendring Edmund Burkes bok om den franske revolusjonen var en prinsipiell kritikk av revolusjon som metode til samfunnsendring. De konservative var således de første som prinsipielt forfektet gradvis forandring som politisk metode. De fremste konservative verdiene, tradisjon og kontinuitet, forutsetter nett­ opp denne arbeidsmetoden i politikken. I dag ville sikkert de fleste konservative si seg enig i Karl Raimund Poppers kritikk av den utopiske samfunnsbyggingen. Sannsynligvis er det også forskjell mellom konservatisme på den ene side og liberalisme og reformistisk sosialisme på den andre når det gjelder bruk av revolusjonære metoder. Kon­ servatismen ville således avvise revolusjonære metoder også når det gjelder å styrte en avskydd diktator. De konservative hevder at revolusjoner inntreffer i samfunn som setter sperrer for evolusjonen, det vil si den gradvise forandringen. Konservativ politikk har derfor til alle tider vært innstilt på å forebygge revolusjonære for­ andringer. Forløperne til vår tids velferdsstat var 1800-tallets konservative som drev igjennom en rekke sosiale reformer, i strid med datidens liberale. Hensikten var nettopp å motvirke de negative konsekvensene av industrialis­ men. Sosialkonservatismens motto er "Reformere for å bevare". Det er et av

7

46

Etter Johansson (1986).

Konservatismen

de mest kjente sitatene fra Edmtind Burke. "I et progressivt land er forand­ ringen konstant," sa en annen av de britiske sosialkonservative politikerne,

Benjamin Disraeli: Det store spørsmålet er ikke om man skal kjempe mot forandring, som er uunn­ gåelig, men om denne forandringen skal skje i overensstemmelse med nasjonens seder, lover og tradisjoner eller i henhold til abstrakte prinsipper og vilkårlige all­ menne doktriner. (Sitert fra Viereck 1956)

Politisk styresett På 1800-tallet gikk de konservatives innstilling til demokrati over fra forbi­ tret motstand til gradvis aksept. For sosialkonservatismen ble utvidelse av stemmeretten et sentralt punkt. Rundt midten av 1800-tallet oppdaget mange ledende konservative at den allmenne stemmeretten slett ikke nød­ vendigvis måtte føre til venstrepolitisk omveltning. Man ble opptatt av muligheten til å skape en konservatisme som var forankret i de store folke­ gruppene som ennå ikke hadde stemmerett. Bak denne politikken behøvde det ikke å ligge noen prinsipiell demokratisk overbevisning. Det dreide seg mer om en gjennomtenkt politisk strategi, sammen med erkjennelsen av at allmenn stemmerett i det lange løp ikke var til å unngå. I Tyskland og Sve­ rige forsøkte de konservative å bevare monarkens rett til selv å utpeke sin regjering uavhengig av Riksdagen? Denne motstanden er nå gått over i den politiske historien. Det liberale demokratiet ble snart et ledd i konservatismen. Gjennom kampen mot nazisme og kommunisme skulle demokrati bli oppfattet som en sentral kon­ servativ verdi. Etter den tid har 1900-tallets konservatisme i stedet vært kjennetetegnet av bestrebelser på å bevare viktige konservative verdier innenfor rammen av det politiske demokratiet. Disse verdiene er kontinuitet, stabilitet, rettsord­ ning, privat eiendomsrett, samt individets og gruppers autonomi i forhold til den sentrale statsmakten. En av det britiske konservative partis teoretikere, Quintin Hogg, skriver: 8

At dette var tilfelle i Sverige, viser Leif Lewin i sin bok Ideologi og strategi (1984). Den all­ menne stemmeretten for menn ble i 1909 gjennomført av den konservative ministeren Arvid Lindman. For å mildne virkningen (dvs. en fryktet venstremajoritet) byttet Sverige samtidig valgsystem, fra majoritetsvalg til proporsjonale valg. Lewin skildrer også hvordan de konser­ vative i 1917 ble tvunget til å oppgi sin motstand mot parlamentarismen.

47

Politiske ideologier i vår tid -------------------------------------------------------- -----------------------

De moderne konservative tror på den liberaldemokratiske staten slik den gradvis har utviklet seg i overensstemmelse med britisk tradisjon. [...] Selve grunnlaget for den moderne konservatismen er tilbakevisningen av den moderne sosialiststatens absoluttistiske krav. (Hogg 1959)

En østerriksk konservativ, av den yngre generasjonen som er sterkt preget av kampen mot venstresidens revolusjonære i 1960-årene, sier i et av sine "bud for konservative": Krev ikke privilegier for en drømt elite, men sats på demokratiet, på det så bakt­ alte borgerlige, formelle, abstrakte, fremmedgjorte, autoritære, ufullkomne og påstått fullstendig fiktive demokratiet, mot alle dem som i "demokratiseringens" navn vil avskaffe det. Vær klar over at i dag er det den konservative som kjemper på demokratiets side. (Kaltenbrunner 1985)

Et middel for å opprettholde alle disse verdiene er forfatningen som i de fleste land oppfattes som den nasjonale politiske tradisjonen i lovfestet form. Det politiske folkestyret skal være strengt lovbundet og holdes innenfor klart angitte og snevre grenser for statsmaktens rettigheter i forhold til borgerne. De konservative er generelt sterke tilhengere av forfatningsdomstoler. Særlig utpreget er dette i USA, hvor høyesterett kan oppheve politiske beslutninger som erklæres forfatningsstridige. Høyesterett betraktes i USA som en god erstatning for monarkiet, som Peter Viereck ellers anser som den mest gunstige stabilisatoren for et demo­ krati. De europeiske land som bevarte monarkiet gjennom omveltningene i 1918 fikk en fredelig utvikling, sier Viereck. Der hvor monarkiet ble styrtet, oppsto det forvirring og ustabile forhold som endte i avskyelig tyranni. Vierecks utsagn om monarkiet er sikkert representativt for et flertall kon­ servative. Det er ikke lenger tale om noen personlig kongemakt, men om monarken som samlende nasjonalt symbol og tradisjonsbærer "over parti­ ene". I republikanske land kan en sterk, parlamentsuavhengig presidentmakt oppfattes på samme måte som et monarki. Den ses som et uttrykk for nasjo­ nens styrke og enhet. Den franske presidentmakten som general de Gaulle skapte i Frankrike i 1958, hadde akkurat dette formålet. Amerikanske konservative har med styrke hevdet at demokratiet må være indirekte. De beklager og motarbeider innslagene av radikalt, direkte demo­ krati som forekommer i USA. Til disse regnes primærvalgene og det direkte folkevalget av mange embetsmenn og dommere.

48

Konservatismen

Europeiske konservative forfattere kritiserer følgene av radikaliseringen i 60- og 70-årene. Den britiske filosofen Roger Scruton påpeker at demokra­ tiske styreformer har bredt seg til områder utenfor de rent politiske. Ifølge Scruton har dette gitt katastrofale følger. En annen viktig oppgave er, hevder Scruton, å opprette og gjenopprette en stor sektor av institusjoner som er autonome i forhold til politikere og statsmakt.

Økonomisk organisasjon Konservatismen verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidler og bekjemper politisk styring av det økonomiske markedet. Motiveringen er omtrent den samme som hos Friedrich Hayek: Dette er en forutsetning for en demokratisk styreform og for individenes handlingsfrihet. Det fører til økono­ misk vekst. Det lar menneskenes "naturlige ulikhet" komme til uttrykk. Så langt er det berettiget å snakke om "den økonomisk liberale konserva­ tismen". Spørsmålet er om det samme gjelder "eierdemokratiet" eller "folkekapitalismen". Ideene ble først lansert av britiske og tyske konservative, og senere i de nordiske konservative partiene. Eierdemokratiet er det konservative mot-alternativet til den reformistiske sosialismen, til statseierskap eller andre former for såkalt økonomisk demo­ krati. Hensikten var å spre eierskapet til egen bolig og aksjer til meget store befolkningsgrupper. De ansatte burde bli deleiere i bedriften hvor de selv arbeidet. Om sosialismen baserte seg på staten som eier av produksjonsmid­ lene, talte de konservative i stedet for et utbredt folkelig deleierskap i næringslivet. I stedet for inntektsutjevning gjennom politiske inngrep, talte de for eiendomsspredning. Alternativet til et institusjonalisert bedriftsdemo­ krati var medinnflytelse gjennom deleierskap. Siden 1980-årene er denne politikken i mange land satt ut i livet gjennom en omfattende privatisering av statsbedrifter. Gjennom eierdemokratiet ble praktisk talt alle kapitalister, forklarte Gunnar Heckscher: Alle eier ikke bare noe de selv bruker eller forbruker, men de er også personlige eiere av en del av større produktive enheter, og det gir dem en personlig selvsten­ dighet, en personlig uavhengighet i både økonomisk og moralsk forstand. (Sitert etter Ljunggrens avhandling, 1992 s. 141)

49

Politiske ideologier i vår tid

Dette var de konservatives mot-utopi til den reformistiske sosialismen. Hvorvidt eierdemokratiet skal tolkes som et uttrykk for økonomisk libera­ lisme eller som en sammensmeltning av elementer fra forskjellige idéretninger, blant annet verdikonservatismen, strides forskerne om.' Det er imidlertid grunn til også å påpeke en annen konservativ tendens. Den bygger på verdikonservatismen og representerer en skarp kritikk - ikke mot kapitalismen, men mot storindustrialismens sosiale og miljømessige konsekvenser. Industrialismen bryter opp gamle kulturmønstre og tradisjo­ ner som fortsatt lever på landsbygda. Industrialismens miljøødeleggelser er en trussel mot kulturlandskap og kulturskatter. Denne kritikken ble klart formulert allerede i 1950-årene i Russell Kirks program for en ny kjempende konservatisme. Kirk anbefalte en "desentralisering av industrien og en dekonsentrering av befolkningen" for å bevare og gjenskape den "naturlige og sedvanepregede verden hvor tradisjonen blomstrer". Livet i byene måtte "humaniseres", og menneskene måtte gis en fornemmelse av kontinuitet. Gamle hus, kvartaler og byplaner måtte bevares. Den verdikonservative kritikken av industrialisme og kommersialisme går utover eierdemokratiet. Den krever åpenbart en langt mer omfattende planlegging og styring enn i den folkekapitalistiske modellen.

Utopi Også konservatismen har frembrakt visjoner av den ønskede samfunnstil­ standen. "Folkekapitalismen" er en slik visjon. Den anses som den hittil ster­ keste motvisjon til de reformistiske sosialistenes velferdsstat. Det er typisk for konservatismen at den bare er en motvisjon, en "kontrautopi". Også de

9

10

50

Stig-Bjorn Ljunggren kaller den svenske varianten av eierdemokratiet "drommen om ett kapitalistiskt folkhem": "Den tillåt en sammansmåltning av den socialkonservatives og den liberalkonservatives standpunkter — och i ågardemokratin fanns också utrymme for at tillfredsstålla kulturkonservatismens tankar. " De liberale trekkene påpekes av Jan Hylén, samt av LeifLewin (1967). Skal ulempene faktisk eller til en viss grad bekjempes, må dette skje gjennom mer omfat­ tende planlegging/styring, noe som selvfølgelig konservatismen (til en viss grad) er motstan­ der av. Hensikten med avsnittet er med andre ord å påvise et uløst dilemma hos konservative tenkere: konservative ønsker økonomisk vekst, men ikke industrialisme og kommersialisme. (Forlagets anm.)

Konservatismen

nykonservative har visjoner om et mindre kommersialisert, mer tradisjonspreget samfunn i mindre skala. Dette bildet har klar forankring bakover i tiden, til jordbrukssamfunnets og småbyenes tid. Et ideal er ikke det samme som en utopi, i betydningen en fremtidig per­ fekt samfunnstilstand. Det som fra første stund er betegnende for konserva­ tismen, er nettopp den skeptiske, antiutopiske holdningen. Selve forestillingen om en perfekt idealtilstand anses som feilaktig og skadelig. Konservatisme er politikk uten idealbilder, "Politik ohne Wunschbilder 1 . Pessimisme er den konservative grunnholdningen, skriver østerrikeren Gerd-Klaus Kaltenbrunner. Den konservative anser ikke noen fullkommen­ het som mulig i stat og samfunn, "ingen ytterste harmoni eller absolutt rett­ ferdighet". "Han er av den oppfatning at vi som regel må velge mellom to onder." Russell Kirk gir uttrykk for samme tanke når ha sier at alt ideologer og politikere kan håpe på, er "å gjøre livet utholdelig, ikke å gjøre det per­ fekt". Ettersom menneskene er ufullkomne, er fullkommenhet uoppnåelig.

11

Tittelen på et konservativt debattskrift av Hans Miihlenfeld (1952).

51

4 Marxismen

Verdisyn Marxismen definerer seg som en samfunnsvitenskapelig teori, som "vitenska­ pelig sosialisme". Innholdet av den har altså karakter av forskningsresultater innenfor flere emner i tiden: nasjonaløkonomi, bedriftsøkonomi, økonomisk historie, sosiologi, statsvitenskap og kanskje også psykologi. Forskningsresulta­ tene fremstilles som "objektive". Det de inneholder, er således ikke bestemt av opphavsmennenes politiske synspunkter eller sosiale tilhørighet, men av egen­ skaper ved forskningsobjektet, det vil si samfunnet i sin helhet. Analysen av det eksisterende samfunnet fører frem til en rekke historiske lover. De danner i sin tur grunnlag for en forutsigelse av hvordan samfunnet kommer til å forandre seg. I forordet til Das Kapital (Kapitalen 1867; norsk overs. 1970—71) hevder således Karl Marx at han har avdekket de "naturlo­ ver" som styrer samfunnsutviklingen. Det sies at disse lovene "er innebygget i selve den kapitalistiske produksjonen". Disse lovenes gyldighet er selvsagt uavhengig av om forskeren (Marx) eller leseren liker eller misliker dem. Sannhetsspørsmålet lar seg bare avgjøre gjennom empirisk prøving. Så langt fremstår marxismen som en verdinøytral samfunnsvitenskapelig teori. Neste skritt består i at Marx i sin rolle som ideolog og politiker forkla­ rer at akkurat det som lovene forutsier, det vil si et sosialistisk system, også er det ønskelige. Det som må skje, bør også skje. Prognosene i den "vitenskape­ lige" sosialismen blir da et program for en politisk bevegelse som skal arbeide for å virkeliggjøre det forutsagte. Andre politiske grupper ville også kunne mislike prognosene og organisere seg for å hindre dem i å bli virkelighet. Forholdet mellom "vitenskap" og "politikk" i marxismen kan sammen­ fattes i følgende figur:

52

Marxismen

Vitenskap (forskningsresultat)

Analyse av det eksisterende samfunn

Utviklingslover Prognose

Politisk program

Politikk (vurdering + handling)

Hvorfor er da, ifølge marxistisk tenkning, én samfunnsordning "bedre" enn en annen? Svaret ligger i marxismens inndeling av menneskehetens historie i forskjellige stadier. "I store trekk kunne man betegne asiatiske, antikke, feu­ dale og moderne borgerlige produksjonsmåter som progressive epoker av den økonomiske samfunnsformasjon."12For Marx representerer denne serien menneskehetens fremskritt fra lavere til høyere stadier. Samfunnsordningen han forutsier og kjemper for, betegnes som høyeste stadium og er følgelig den mest verdifulle. Marxismens verdiskala baseres altså på et skjema over lovbundne historiske forandringer gjennom noen tusen år. Marxismen kan derfor med god grunn kalles en historistisk teori. Tankemodellen fantes ferdig utviklet i den tyske idealistiske historiefilosofien fra begynnelsen av 1800-tallet. Dens fremste representant var Hegel, hvis filosofi i stor grad påvirket marxismen. I 1960-årene ble det moderne å gå tilbake til "den unge Marx" og hans samfunnskritikk fra 1840-årene. I de tidlige skriftene kommer verdipremissene mye tydeligere frem/ Grunnen til Marx' samfunnskritikk i de tidlige skriftene var at kapitalismen stred mot menneskets natur, noe Marx kalte "menneskets artsvesen". Kapita­ lismen innebar at det produserende individet ikke lenger eier og kontrollerer produktet av sitt arbeid. Varene produseres i industrien under slike betingelser (spesialisering, tvang) at arbeidet ikke blir en fritt skapende prosess for indivi­ det. Selve menneskeverdet forvandles til en skånselsløs markedsverdi. Indivi­ dene behandles og verdsettes som produksjonsfaktorer, d il sammen fører dette 1

2

"Zur Kritik der politischen Okonomie" (1859); norsk overs. "Kritikk av den politiske øko­ nomi" (1965) Ungdomsskriftene gjengis i svensk oversettelse og kommenteres av Liedman (1971). Av norske utgivelser vises til Elster (1965).

53

-------

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------- —-------------------

til fremmedgjøring (Entfremdung, alienation) som kan oppheves bare under en sosialistisk produksjonsordning. Idéhistorikeren Gunnar Aspelin har vist at denne kritikken også finnes mange steder i Marx' største vitenskapelige arbeid, Kapitalen. Marx' vurderingsprinsipp er ideen om personlighetens "frie, allsi­ dige utforming". Ideen har en lang historie, fra antikk filosofi til renessansen og tysk idealistisk filosofi på 1800-tallet.' I Det kommunistiske manifest fra 1848 ble de endelige mål presentert på følgende måte: I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsetninger trer en assosiasjon, hvor hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling. (Marx 1848; norsk overs. 1971)

Det politisk viktige ved gjenoppdagelsen av Marx' humanistiske vurdering er at den ble brukt i en samfunnskritikk som rammet ikke bare vår tids kapita­ listiske samfunn. I nesten like stor grad ble dagens sosialistiske samfunn rammet av kritikken. Heller ikke der hadde man opphevet menneskets frem­ medgjøring, konstaterte marxistiske kritikere i 1970-årene.

Menneskesyn Menneskene formes av sitt sosiale miljø. Dette er et kjernepunkt i det mar­ xistiske menneskesynet. Av dette følger at:

1. Hvis menneskene ikke er jevnbyrdige nå, skyldes ikke dette noen uforan­ derlig menneskenatur, men det rådende sosiale miljø. 2. Bare i et nytt sosialt miljø kan det skapes jevnbyrdighet mellom mennes­ kene. Tendenser i utviklingen i det kapitalistiske samfunnet gir likevel indikasjo­ ner om tilstanden i fremtidssamfunnet. I Det kommunstiske manifest viser Marx til likheten i proletariatets arbeids- og levekår, noe som peker fremover mot klassesamfunnets oppløsning. Målet for den kommunistiske revolusjon er jo å avskaffe alle forutsetninger for klasseforskjeller og i siste instans de ulikhetene som bunner i oppdeling og spesialisering av arbeidet. Om menneskenes politiske kapasitet i det før-revolusjonære samfunnet kan det sies at Marx konsekvent avviser enhver eliteteori når det gjelder pro­ letariatet.4 "Arbeiderklassens befrielse må være dens eget verk." Det finnes en forskjell mellom proletariatet i sin helhet og det revolusjonære partiets3 3

54

Aspelin (1971).

Marxismen

medlemmer. De sistnevnte har nådd erkjennelse tidligere enn massen av pro­ letarene. Følgelig har de en veiledende, men knapt noen ledende rolle. Marx trodde at proletariatet "instinktivt" blir kommunistisk gjennom påvirkning i det sosiale miljøet. Bevisst kommunistiske blir massene imidlertid først under selve revolusjonen, som Marx forestiller seg som en lang periode av borger­ krig og "revolusjonær verdenskrig". Marx utpeker derimot proletariatet som en elite i forhold til andre klasser. Proletarene var den utvalgte, ledende klassen. På midten av 1800-tallet tenkte Marx seg et proletariatets diktatur i Frankrike og Tyskland, hvor bøn­ dene, ifølge hans egne beregninger, utgjorde det store flertall av befolknin­ gen. Marx skilte seg sterkt fra sine etterfølgere Lenin og Mao i sitt syn på bønder og småbrukere. Marx betraktet bondestanden som en reaksjonær klasse som var dømt til å oppløses og proletariseres. I fremtidens nye sosiale miljø skulle menneskene utvikle nye, gode sosiale egenskaper. Dette fremgår best av den vage, men fengslende tanken om at fremtidssamfunnet skal styres og forvaltes av borgerne selv, uten statlig tvangsmakt og sannsynligvis uten noe egentlig forvaltningsapparat. En slik ordning forutsatte at krig og kriminalitet var avskaffet, og at samfunnet i det store og hele var fritt for gruppekonflikter?

Viktigste enhet i samfunnet "All historie om samfunnene til i dag er historien om klassekamper. Slik begynner et av de mest kjente avsnittene i Det kommunistiske manifest. "Vår tidsalder," fortsetter Marx, "utmerker seg ved at den har forenklet klassemot­ setningene. Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to klasser som står direkte mot hverandre: bourgeoisi og proletariat." Klassene defineres gjennom sin stilling i produksjonsprosessen. De som besitter produksjonsmidlene, regnes til bourgeoisiet (borgerklassen); de som bare besitter sin egen arbeidskraft, regnes til proletariatet.

4 5

Stor politisk kapasitet innebærer for Marx omtrent "evne til på egen hånd å komme til er­ kjennelse av behovet for en revolusjon". Daniel Tarschys har vist at denne forestillingen var vanlig blant sosialister og andre radikale i Marx' samtid. Tarschys analyserer marxistiske og kommunistiske fremtidsvisjoner i avhand­ lingen Den kommunistiska framtiden (1974).

55

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Utover disse to hovedklassene regner marxismen med en rekke klasser, grupper eller sjikt mellom de to hovedklassene. Blant disse er håndverkere, noen småbedrifter, frie yrkesutøvere, samt bøndene. Som man kan se av sita­ tet fra manifestet, bør imidlertid disse mellomgruppene forsvinne på lengre sikt. De fordeler seg i de to hovedklassene; flertallet ventes å bli proletarer. Klasseteorien tilhører de vitenskapelig minst bearbeidede delene av mar­ xismen. I Kapitalen skrev Marx bare én eneste side av et planlagt kapittel om samfunnsklassene. Han syntes fullt bevisst om at inndelingen i bare to klas­ ser var skjematisk, og at det finnes en mengde andre objektive kriterier på klassetilhørighet. Man bør også merke seg at Marx anga et objektivt krite­ rium på klassetilhørighet. Hvordan individene subjektivt identifiserer sin klassetilhørighet, har vist seg å være en annen sak. Hvilke følger får så klasseteorien for marxismen som politisk doktrine? Internasjonalismen bør nevnes først. De bestående nasjonalstatene er ifølge Marx' oppfatning på vei til å oppløses gjennom den økonomiske inte­ grasjonen i verden. Kapitalismen blir et verdensomspennende system. Proletarenes solidaritet gjelder første og fremst deres egen klasse i alle land, ikke deres egen nasjon. ("Proletarer i alle land, foren eder!") Den andre viktige sosiale enheten blir således det økonomiske systemet. Innenfor dette systemet finnes verdensomspennende klassemotsetninger. Den logiske følge av dette synet blir en verdensrevolusjon. Noen teori om en sosialistisk revolusjon avgrenset til nasjonalstaten finnes ikke i marxismen. Enda en konsekvens blir at revolusjonen ifølge marxistisk teori godt kan begynne i de minst utviklede delene av systemet, for siden å bre seg over verden og til sist nå systemets sentrum, Vest-Europas industriland og NordAmerika. Denne tanken fikk stor betydning for teoridannelsen rundt mulig­ heten for en sosialistisk revolusjon i Russland. Marx tenkte seg en stund at Russland skulle kunne "hoppe over" kapitalismen. En russisk revolusjon kunne bli innledningen til en verdensrevolusjon.

Metoder til samfunnsendring I et avsnitt av Kapitalen forutsies følgende:

1. Antallet kapitalmagnater minsker. Kapitalen konsentreres. 2. Utbyttingen av massene tiltar, i likhet med massenes "elendighet, slaveri og fornedring".

56

Marxismen

3. Arbeiderklassen utgjør et stadig økende antall; den skoleres, sammensveises og organiseres. 4. "Produksjonsmidlene sentraliseres, og arbeidets samfunnsmessige karak­ ter utvikles inntil produksjonsprosessen ikke lenger får plass innenfor det kapitalistiske skallet. Dette blir sprengt."

Marx har her fremstilt den dialektiske modellen for samfunnsforandringer. Motsetningene er forandringens drivkraft. I dialektikken skjelner man mellom kvantitative og kvalitative forandringer. Forandringene som skildres i punk­ tene 1-3 er prosesser som skjer trinnvis eller suksessivt gjennom flere tiår eller hundreår. Etter hvert som de kvantitative forandringene blir akkumulert i sys­ temet, blir motsetningene til slutt så sterke at systemet sprenges. Dette er den kvalitative forandringen, systemforandringen. Den inntreffer plutselig, som det fremgår av Marx' tekst. Den sammenlignes med en eksplosjon."Dialektisk sprang" er et annet ord for den kvalitative forandringen. Den dialektiske modellen utelukker ikke at de kvantitative forandringene i mindre utstrekning kan påvirkes, for eksempel gjennom politiske inngrep. Men i det store og hele har slike inngrep ingen virkning. De kan i høyden forsinke eller fremskynde den kvalitative forandringen. "Den kapitalistiske produksjonen vil med en naturlovs nødvendighet frembringe sin egen nega­ sjon," skriver Marx i samme avsnitt. Dermed er det også sagt at Marx avviser den reformistiske forestillingen om trinnvise forandringer i retning av sosialisme. Det er også en annen grunn til at en reformistisk sosialisme er uforenlig med den dialektiske modellen. Som det fremgår av sitatet, betrakter Marx de økonomiske syste­ mene som udelelige enheter. Kapitalismen består som system bare inntil den sprenges av sine iboende motsetninger. Noen mellomting kan ikke eksistere innenfor systemet. Den dialektiske modellen forutsetter og krever en total samfunnsomveltning, et systemskifte med en klart markert skillelinje. Skille­ linjen utgjøres av revolusjonen.

Politisk styresett Marxismens lære om de politiske styresettene må inndeles i tre: 1. det kapitalistiske samfunnet, 2. revolusjonsperioden, og 3. det fremtidige, kommunistiske samfunnet.

57

Politiske ideologier i vår tid

Ifølge marxismen er politisk makt i siste instans basert på økonomisk makt. Den økonomiske strukturen, inklusive klasseinndelingen, er "grunnvollen". Statsapparatet er "overbygningen" som forsterker og opprettholder den øko­ nomiske strukturen. Den samfunnsklassen som besitter produksjonsmid­ lene, kontrollerer også statsapparatet. Pr. definisjon må ethvert regime tjene bourgeoisiet så lenge kapitalismen består. Marx tenkte seg hovedsakelig to politiske styreformer for det kapitalis­ tiske samfunn: den demokratiske republikken og "imperialismen" - beteg­ nelser knyttet til keiserdømmene i Frankrike og Tyskland på slutten av 1800-tallet. Sistnevnte er interessant og behandles ofte i dagens marxistiske debatt. Den fremstilles som en form for diktatur som fungerer "tilsynela­ tende uavhengig" av bourgeoisiet. Regimet fremmer kapitalismen og under­ trykker arbeiderklassen, men uten at bourgeoisiet kan kontrollere det. Marxister i vår tid har forsøkt å klassifisere nazismen og fascismen som etter­ kommere av 1800-tallets "imperialistiske" regimer. Revolusjonsperiodens politiske regime kalles proletariatets diktatur. Ifølge Marx måtte ethvert revolusjonært regime være et diktatur, som følge av blant annet den uunngåelige voldsomme motstanden fra andre klasser. Overfor fiendtlige klasser var regimet følgelig et diktatur. Innenfor arbeider­ klassen og allierte samfunnsgrupper tenkte Marx seg et radikalt demokrati med den revolusjonære Pariskommunen som forbilde. Pariskommunen var dominert av anarkistiske grupper. Noen typiske trekk: allmenn stemmerett med mulighet til å tilbakekalle mandat, overføring av regjeringens funksjo­ ner til den valgte forsamlingen, direkte kontroll over forvaltningen, hvor tje­ nestemennene mottar arbeiderlønn. I Pariskommunen var flere forskjellige partier representert. Marx uttalte seg verken for eller imot denne ordningen. Styresettet i det fremtidige kommunistiske samfunnet er meget vagt beskrevet. Man kan forestille seg at proletariatets diktatur etter hvert skulle omfatte alle borgere, og at det spesialiserte forvaltningsapparatet skulle skjæ­ res ned og til slutt avskaffes. Marx’ venn og medarbeider, Friedrich Engels, var opphavsmann til det malende uttrykket "staten avgår ved døden": Det at statsmakta griper inn i samfunnsmessige forhold, blir overflødig på det ene området etter det andre, og dør så ut av seg sjøl. Istedenfor herredømme over personer kommer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke "avskaffa", den avgår ved døden. (Engels 1882; norsk overs. 1982)

58

Marxismen

Engels trodde at dette kunne skje etter omtrent en generasjon. Andre marxis­ ter i samtiden håpet på et direkte demokrati. Alle voksne personer skulle delta i beslutningen i samtlige spørsmål. Georgij Plekhanov, den russiske marxismens far, delte dette håpet.

Økonomisk organisasjon Hvordan produksjon og utbytte organiseres, danner ifølge marxismen grunnlaget for et samfunns "struktur”. I denne ligger eiendomsformer, klas­ seinndeling, motsetninger, politiske styreformer og rådende normer. Kapitalismen ble ifølge Marx grunnlagt i de europeiske handelsbyene i senmiddelalderen. Kapitalismen som fenomen er altså mye eldre enn indus­ trialismen, som først fikk fotfeste på 1700-tallet. Marx' kritikk av kapitalismen er på et par områder tidsbetinget. Han tok utgangspunkt i at statsmakten stort sett skulle være passiv. Han forestilte seg ikke at den skulle gripe inn i måten markedet fungerte på, i formues- og inntektsdannelse eller med sosialpolitiske tiltak. Derimot rakk Marx og Engels å observere det begynnende skillet mellom eierskap og bedriftsledelse, den utviklingen som i vår tid er blitt kalt "direktørenes revolusjon". Deres kom­ mentar var at passive kapitaleiere var enda mer overflødige enn aktive, bedriftsledende kapitalister. Hovedkritikken mot kapitalismen er at markedsøkonomien er urasjonell og ineffektiv. Det andre hovedpunktet i kritikken, at markedsøkonomien er menneskefiendtlig, er behandlet i avsnittet om marxismens grunnholdnin­ ger. Marx og Engels er av den oppfatning at systemet i og for seg er beun­ dringsverdig og progressivt. Det har lykkes i å forvandle verden fundamentalt. Men på markedet råder "anarki", det vil si fravær av bevisst styring. Periodevis inntreffer stadig alvorligere økonomiske kriser. En årsak til krisene er for lavt forbruk blant lønnstakerne, som følge av for lave arbeidslønninger. Systemet forutsetter permanent arbeidsløshet i stort omfang. Det er basert på en destruktiv konkurranse mellom produsentene og menneskene i sin alminnelighet. Ifølge marxismen er en vares verdi ikke bestemt av tilbud og etterspørsel på markedet, men av det arbeid som er nedlagt i produktet? Av verditeorien følger teorien om "merverdien". Merverdien er den delen av varens verdi 6

Egentlig den mengde "sosialt nødvendig" arbeid som er nedlagt i produksjonen. "Sosialt nødvendig" betegner det gitte tekniske nivået.

59

-------

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------------------------------------------------

som kapitalisten tilegner seg til tross for at han ikke selv har utført arbeidet. En del av arbeidstiden går til å produsere verdier tilsvarende arbeidslønnen; resten av tiden produserer lønnstakeren merverdi. Denne teorien er fremfor alt en moralsk kritikk av kapitalismen. Gjennom merverdien berøves lønns­ takeren for en del av arbeidsproduktets reelle verdi. Overgangen til en kommunistisk økonomisk ordning skal innebære blant annet følgende forandringer:

1. Eierskapet til produksjonsmidlene, og forvaltningen av dem, går over til "hele samfunnet". I en overgangstid innebærer dette sosialisering. Staten eier og driver industribedrifter og store jordeiendommer. Jordeiendom­ mene drives med industrielle metoder. 2. Produksjonen for markedet opphører og erstattes av planhusholdning. Resultatet blir en meget rask økonomisk vekst. Krisene og arbeidsløshe­ ten avskaffes.

3. Ferdiggjort arbeid avlønnes med "arbeidskvittering". "Med denne kvitte­ ringen trekker arbeideren akkurat så mye ut av den samfunnsmessige be­ holdning av forbruksmidler som like mye arbeid koster." Hva man mottar for sitt arbeid, avhenger imidlertid fortsatt av arbeidet man ned­ legger. I stedet for kapitalismens merverdifradrag blir det trukket for av­ skrivninger, investeringer, sosiale avgifter og skatter. (Marx 1875; norsk overs 1976)

Utopi I samme skrift finner man også visjonen av sluttstadiet i samfunnsutviklin­ gen: I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes fortrellende underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kropparbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individeres allsidige utvikling og alle kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig — først da kan den snevre borgerlige rettshorisont virkelig overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov! (Marx 1875; norsk overs 1976)

60

Marxismen

Visjonen av det kommunistiske samfunnets høyere fase forutsetter at ressurs­ knappheten stort sett er borte, og at fordelingsproblemene dermed kan løses på en prinsipielt ny måte. Da Lenin mye senere kommenterte Marx' frem­ tidsvisjon, forestilte han seg at produksjonsøkningen ville bli "gigantisk". Menneskene skal også ha forandret seg i retning av det idealet Marx skis­ serte allerede i 1845-46: [...] i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsom­ råde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, regulerer samfunnet den almene produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster - uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. (Marx 1970, oppr. 1845-46)

61

5 Kommunismen

Den kommunistiske ideologi ble skapt av den russiske revolusjonslederen Vladimir Lenin. Etter Lenins død i 1924 ble hans lære offisiell statsideologi. Enhver politisk beslutning av betydning ble fremstilt som en videreføring av Lenins ideer. Det offisielle navnet på ideologien var "marxist-leninisme". Lenins etterfølger som partileder i Sovjet ble georgieren Josef Stalin. Det var i hans tid at sovjetsystemet ble befestet og utvidet til Øst-Europa, Kina og flere andre land i Asia. Etter Stalins død i 1953 begynte "avstaliniseringen” i Sovjet. Stalins balsamerte legeme ble ført bort fra sin plass ved siden av Lenin i mausoleet på Den røde plass i Moskva. I Kina holdt man derimot fast ved arven fra Lenin og Stalin. Den kine­ siske revolusjonslederen Mao Zedong sto frem som grunnlegger av en ny variant av kommunismen. Mao Zedongs ideer skulle bli ledestjerne for hele den tredje verden. Rundt om i verden ble det grunnlagt nye partier som bekjente seg til Maos ideer. Etter Maos død i 1976 fulgte en ideologisk drei­ ning også i Kina. Det meste av Maos særpregede ideologi ble forkastet. Den nye lederen, Deng Xiaoping, begynte å reformere økonomien. Det første offeret var Maos folkekommuner. De ble oppløst, og bøndene fikk gå tilbake til individuelt jordbruk. I de østeuropeiske kommunistpartiene hadde man gang på gang måttet bryte med sovjetkommunismen. Under president 1 itos ledelse skapte Jugo­ slavia etter 1948 et eget kommunistisk system. "Titoismen" var klart inspi­ rert av syndikalismen. Den bygde på begrepet selvforvaltning og representerte det hittil mest omfattende eksperimentet med bedriftsdemo­ krati i en sosialisert økonomi. I 1968 kom Praha-våren i Tsjekkoslovakia. Under ledelse av Alexander Dubcek ville de tsjekkoslovakiske kommunis­ tene innføre en "sosialisme med menneskelig ansikt". Til tross for at Dubcek uttrykkelig ville beholde ettpartisystemet, ble Praha-vårens reformer stoppet.

62

Kommunismen

Warszawapakten gjorde militær intervensjon og besatte landet. Et tredje forsøk ble gjort i Polen. Partimakten ble utfordret og til slutt brutt av den faglig-politiske bevegelsen "Solidaritet" i 1989. Vest-Europas største kommunistiske parti fantes i Italia. Tidlig i 1970årene begynte de italienske kommunistene å arbeide for "et historisk kompro­ miss" med det borgerlige Italia. Partiet gikk i spissen for "eurokommunismen". Dette nye ordet signaliserte at man ikke lenger så sovjetkommunismen som forbilde, verken økonomisk eller politisk. Eurokommunistene gikk bort fra proletariatets diktatur og godtok i praksis det parlamentariske demokratiet.

Etter 1989 I 1980-årene gikk sovjetkommunismen inn i en krise. Planøkonomien klarte ikke lenger å skape økonomisk vekst. Partiet mistet mye av sin politiske autoritet. Man forsøkte å løse krisen ved å kombinere planøkonomi med nye inn­ slag av markedsøkonomi. Bedriftene skulle i større grad styre seg selv. Stag­ nasjonen og stivheten i det gamle systemet skulle overvinnes med åpenhet og friere debatt. Dette var hovedpunktene i den nye partilederen, Mikhail Gor­ batsjovs, politikk. Hans nye slagord var "perestrojka" (økonomiske refor­ mer) og "glasnost" (åpenhet). Reformene i Kina og Sovjet førte snart til krav om å avskaffe ettpartisystemet. Dette var en direkte trussel mot de kommunistiske regimenes eksistens. Våren 1989 var den politiske opposisjonen i Kina blitt så kraftig at Deng Xiaoping måtte utkommandere tropper for å slå ned demokratibevegelsen. Den blodige kulmineringen kom med massakren på Den Himmelske Freds Plass i Peking. Sovjets ledere besluttet at de ikke ville bruke militære midler til å opprettholde partiets makt. Følgen ble den dramatiske omveltningen i Øst-Europa i 1989. I løpet av noen måneder falt de kommunistiske syste­ mene sammen i seks land, Polen, Ungarn, DDR, Tsjekkoslovakia, Romania og Bulgaria. "Titoismen" med sine arbeiderråd møtte samme skjebne i Jugo­ slavia. Inntil da hadde det vært en alminnelig oppfatning atTitos kommu­ nistiske parti hadde lyktes i å begrave de gamle motsetningene mellom de mange nasjonalitetene i landet. Nå vet vi at det ikke var slik. I Sovjetunionen ble partiet tvunget til å oppheve den paragrafen i forfat­ ningen som garanterte dets "ledende rolle" i staten. Forbudet mot andre par­ tier, som Lenin en gang hadde innført, ble opphevet samtidig. I mange av de

63

-------

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------------------------------------------------

ikke-russiske delene av unionen ble kampen mot ettpartisystemet forenet med kampen for nasjonal selvstendighet. Til slutt, i 1991, ble Sovjetunionen oppløst og det kommunistiske partis verdier konfiskert. Kina sto alene igjen som kommunistisk stormakt. Statsledelsen gikk tilbake til Mao Zedongs ideer om "folkets demokratiske diktatur" under partiets faste ledelse. Partiet måtte for enhver pris bevare den "politiske stabiliteten". Det som hadde skjedd i Sovjet, måtte ikke få skje i Kina. Partiet fremstilte seg som den eneste garanti mot "kaos" og for fortsatt økonomisk vekst. Målsettingen var etter sigende en egen "kinesisk" sosialisme. Det fremste målet var økonomisk vekst. Ved midten av neste århundre skal landet ha nådd "en moderat velstand". Kina skal da ikke lenger være et u-land. Inntil da har partiet utsatt alle tanker om det kommunistiske fremtidssamfunnet.

Leninismens død? "Brenn det du har tilbedt, og tilbe det du har brent." Slik kunne man beskrive de østeuropeiske kommunistpartienes ideologiske omvendelse etter 1989. Kommunistene bekjente seg nå til en "demokratisk sosialisme med flerpartisystem og en eller annen form for markedsøkonomi. Læren om revo­ lusjonen, om proletariatets diktatur og om partiets ledende rolle var totalt forsvunnet fra de nye partiprogrammene. Dermed var også det sentrale i Lenins kommunistiske ideologi forkastet. De tidligere kommunistiske parti­ ene nærmet seg trinn for trinn den reformistiske sosialismens ideer. I 1989 var det akkurat 90 år siden reformisten Eduard Bernstein for første gang gikk til angrep på marxismens revolusjonsideer. Etter 1989 så det ur til at Bernsteins ideer definitivt hadde overvunnet Lenins. Er leninismen virkelig død som ideologi i Sovjet og Øst-Europa etter 1989? Helt sikker kan man ikke være. Lenins lære har riktignok ikke mer enn en håndfull egentlige tilhengere i Øst-Europa etter at støtten fra statsap­ paratet forsvant. De tidligere statspartiene tok avstand fra leninismen i løpet av noen uker etter at de mistet makten. Men selve partiene er ikke døde. De fleste av dem har tvert imot, i ny reformistisk drakt, oppnådd bortimot 20 prosent av stemmene i frie valg. I flere av de nye statene som oppsto etter Sovjets fall regjerer fremdeles den gamle partieliten.

64

Kommunismen

Nye autoritære regimer kan oppstå i Øst-Europa og det tidligere Sovjet. Kanskje vil man igjen hylle Lenin som ideologisk læremester, skjønt da neppe som den eneste. Det har vist seg mulig å forene autoritær nasjonalisme med deler av den marxist-leninistiske statsideologien. "Nasjonalbolsjevisme" kalles den nye blandingsideologien i Russland. I Kina lever fortsatt marxist-leninismen som offisiell statsideologi, opp­ rettholdt med statsapparatets fulle makt. Ideologien er imidlertid blitt sterkt uttynnet i 1990-årene. Siden maktovertakelsen i 1948 har kinesisk politikk beveget seg i kraftig sikk-sakk, fra den ene ytterlighet til den andre. Derfor er det mulig at partiet enda en gang vil slå inn på en revolusjonær venstrekurs. Men i så fall blir den førende ideologien ikke Lenins, men hans læregutt Mao Zedongs. I dette kapitlet beskrives først den marxist-leninistiske ideologien i de vari­ antene som Lenin, Stalin og Mao Zedong skapte. De kinesiske kommuniste­ nes nåværende offisielle ideologi skildres på grunnlag av partileder Jiang Zemins programtale ved partikongressen i 1992/ Som en kontrast omtales også Italias forhenværende kommunister. Den tidligere eurokommunismen har etter 1989 utviklet seg til en reformistisk venstresosialisme. Den nye poli­ tikken har ikke engang i navnet noe til felles med kommunismen. Det italien­ ske kommunistparti har skiftet navn til Det demokratiske venstreparti (PDS). Forandringen i reformistisk retning foregikk også i Sovjet under Gorbat­ sjovs tid som partileder. Ett år før Sovjetunionen ble oppløst la partiet frem et nesten helt reformistisk program.

Verdisyn Kommunismen har forankret sine grunnverdier i politikken på samme måte som marxismen. De kommunistiske ideene var sanne på grunn av de histo­ riske lover som Marx hadde oppdaget. Som vi senere skal se, har likevel kom­ munistene lagt ansvaret for fremtiden langt mer på sitt eget partis handlekraft enn på de historiske lovene. Partiets ledere sikret seg monopol på å tolke ideologien. I praksis har derfor partiledelsen alltid selv kunnet avgjøre hva som er "riktig" og "galt" i politikken. Et eksempel er de kriteriene Mao Zedong satte opp for hva som var "riktig" og "galt" i politikken/ 1 2 3

Se kapittel 15. Jiangs tale på den 14. partikongress gjengis in extenso i Beijing Rundschau nr. 43 1992. Tale 27. februar 1957: "Om den riktige måten å løse konflikter i folket på." Maos punkter gjengis noe forkortet.

65

Politiske ideologier i vår tid

Ord og handlinger kan i det store og hele bedømmes som riktige hvis de 1. 2. 3. 4. 5.

forener folkene i våre forskjellige nasjoner, fremmer den sosialistiske omdannelsen, befester "folkets demokratiske diktatur", befester den demokratiske sentralismen, styrker kommunistpartiets lederrolle.

Ifølge Mao var kriteriene 2 og 5 de viktigste. Mao selv og partiledelsen forbe­ holdt seg selvsagt retten til selv å tolke hva kriteriene innebar i hvert enkelt tilfelle. Vår tids partiledere i Kina fordømmer Mao og hans ideologiske maktfull­ kommenhet. De har til og med funnet opp et spesielt uttrykk for den: "Uan­ sett hva og bestandig". Med andre ord: Uansett hva Mao sa, var det bestandig riktig. Nå hevder partiet at de "søker sannheten i fakta" i stedet. "Kaos" i ideologien er erstattet med "orden" i ideologien. Partiet bekjemper nå energisk det syn at klassekampen er det sentrale i politikken. Den sentrale målsettingen er økonomisk vekst, ifølge Jiang Zemin. Ser man på de punktene det kinesiske partiet legger vekt på, har de for­ bløffende likhet med Maos egne punkter. "Folkets demokratiske diktatur", "den demokratiske sentralismen" og "partiets ledende rolle" skal befestes. Man kritiserer riktignok Maos egenrådige tolkninger, men bekjenner seg uttrykkelig til hans hovedprinsipper. Den store forandringen ligger i motive­ ringen. Partiets maktposisjon begrunnes ikke lenger med klassekampen, men med at den garanterer "orden" og dermed den økonomiske utviklingen. Man kan gå enda lenger. Kinas økonomiske vekst er eneste gjenværende motivering for det "demokratiske diktaturet". De marxist-leninistiske argu­ mentene nevnes ikke lenger i offisielle ideologiske utredninger. I det sovjetiske partiets program under Gorbatsjov fremgikk oppløsnin­ gen av leninismen tydelig. Målet ble nå definert som å skape en "human og demokratisk sosialisme". Politikken skulle ta utgangspunkt i "allmennmen­ neskelige" verdier, og partiet forkastet en "forenklet klasseinndeling". Man var således i nærheten av å oppgi klassekampdoktrinen. Partiet fordømte "den totale statsdirigeringen av samfunnslivet", som hadde ført til lovløshet og maktmisbruk. Man forkastet "det primitive synet på sosialistisk eien­ dom", som hadde fremmedgjort menneskene i arbeidslivet. Det sovjetiske partiet sluttet dermed opp om kritikken, som hadde sitt grunnlag i nettopp Marx' fremmedgjøringsbegrep. Partiet forkastet synet på naturen som et

66

Kommunismen

objekt for hemningsløs utbytting". Endelig revurderte man de sosialdemo­ kratiske partiene. Etter sigende arbeidet man til og med for en gjenforening av de reformistiske og kommunistiske bevegelsene. Partiet kunne ikke lenger vise til noen skrifter av Lenin som ideologisk grunnlag. I stedet hevdet man at de nye tankene var et uttrykk for "den kre­ ative ånd" i analysemetoden som var nedarvet fra Marx, Engels og Lenin. Det nye italienske venstrepartiet sluttet seg til arven fra eurokommunismen. I 1989 mente partiet at demokratiet måtte være den sentrale verdi. I både øst og vest måtte samfunnsforandringene skje "i erkjennelse av demo­ kratiet som en universell verdi". Partilederen Achille Occhetto introduserte også en annen verdi som til da hadde vært fremmed for kommunister: ikke­ vold. Demokratiet kunne åpne "en æra av ikke-vold og store revolusjoner uten vold - kvinnenes, miljøets, jevnbyrdighetens og frihetens tidsalder".1

Menneskesyn Lenin skapte en klar eliteteori, en teori om forskjellen mellom arbeiderklas­ sen og partiet. Det var hans første og kanskje mest betydningsfulle forand­ ring av marxismen. Allerede i 1902, i det klassiske verket Hva må gjøres?, hevdet Lenin at arbeiderklassen måtte ledes av en fortropp, en avantgarde. Det var partiet som representerte klassens "objektive" interesser. På egen hånd evnet arbeiderne bare å føre en reformistisk politikk. En slik politikk kalte Lenin "tradeunionistisk". Det var en politikk med sikte på å oppnå for­ bedringer innenfor rammene av det kapitalistiske samfunnet. Lenin hevdet at det kapitalistiske samfunnets ideologi var så sterk og så utbredt at de ville kapitulere for den, dersom de ble overlatt til seg selv. Dette var den opprinnelige og lenge rådende motivering for kommunist­ partiets rolle som fortroppsparti. Da partiet erobret makten, ble eliteteorien utvidet til hele samfunnet. Partiet gjorde krav på å være den eneste representant for alles interesser og på å styre hele samfunnet. Lenin var den som grunnla det første moderne ettpartisystemet. Lenin og kommunistene etter ham la meget stor vekt på det kapitalistiske samfunnets ideologiske overbygning. Menneskene ble generelt ansett som meget mottakelige for det gamle samfunnets ideer. Botemiddelet ble ettparti4

Occhettos programtale på kongressen i 1989, publisert i partiets daværende tidsskrift The Italian Communists (eng. utg., Roma).

67

Politiske ideologier i vår tid

systemet, forbudet mot uavhengige organisasjoner, avsperringen mot omver­ denen, samt en intensiv politisk indoktrinering. I sitt verk Staten og revolusjonen skrev Lenin at det ville ta betydelig tid før menneskene "smått om senn venner seg til å folge" reglene for samliv, følge dem uten vold, uten tvang, uten underkastelse og uten det spesielle tvangsapparatet som kalles stat. For Mao Zedong var den ideologiske overbygningen om mulig enda vik­ tigere. Gang på gang organiserte han veldige ideologiske kampanjer for å luke ut alle ideer og åtferder som han forbandt med kapitalismen. Høyde­ punktet var den ti år lange kulturrevolusjonen i perioden 1966 til 1976. Maos etterfølgere har forkastet kulturrevolusjonen, men partiets lederstilling forsvarer de av alle krefter. Demokratibevegelsen på Den Himmelske Freds Plass i 1989 kalles et "kontrarevolusjonært opprør". Selv nå vil man organisere ideolo­ giske kampanjer mot "borgerlig liberalisering". Man forklarer imidlertid at venstreideene, altså Maos kulturrevolusjonære ideer, er enda farligere. Kina er et av de få land som ikke har undertegnet FNs konvensjon om menneskerettighetene. "For tiden har vi ikke samme oppfatning om men­ neskerettigheter," sier visestatsminister Li Lanqing. De viktigste menneske­ rettighetene i Kina er økonomisk vekst og heving av levestandarden. Det "demokratiske diktaturet" begrunnes altså med at det er en forutsetning for stabilitet og vekst. Dette var også tidligere en vanlig begrunnelse i både Kina og Sovjet. Et mye lyserer bilde av menneskenes politiske kapasitet og kompe­ tanse fant man i de sovjetiske ideologiske dokumentene etter 1989. Det var ikke lenger snakk om behovet for kontroll og fostring. Ytringsfrihet, organi­ sasjonsfrihet og politisk frihet ble nå hevdet å være forutsetninger for både sosialismen og økonomisk fremskritt. Det sovjetiske partiet ville nå trygge "personlighetens allsidige utvikling og åndelige blomstring". Man tok avstand fra de gamle metodene som hindret menneskene i å "realisere sine muligheter og naturlige anlegg".

Viktigste enhet i samfunnet Allerede hos Marx var de økonomiske systemene de viktigste sosiale enhetene, ved siden av klassene. Det samme gjaldt innenfor kommunismen. En viktig etappe i ideutviklingen var Lenins teori om imperialismen. Innholdet fremgår av tittelen på Lenins arbeid: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1917; norsk overs. 1979). Med ekspansjonen til nye verdensdeler var kapita-

68

Kommunismen

lismen i sin imperialistiske form blitt et verdensomspennende system. Lenins nye teori la verdensrevolusjonens tyngdepunkt til kolonilandene. Kampen mot kolonialismen ble en av kommunismens fremste oppgaver. Teorien om imperialismen skulle også forklare de reformistiske partienes fremgang i industrilandene. Noe av inntektene fra den økonomiske ekspan­ sjonen i koloniene ble brukt til sosiale reformer og til å "bestikke" arbeiderpartienes ledere, forklarte Lenin. I og med at kommunismen forflyttet hovedinteressen til de fattigere lan­ dene, ble det en sentral oppgave å vinne befolkningen på landsbygda. I Russ­ land hadde Lenin søkt støtte for revolusjonen ved å love de fattige bøndene jord. Kinas kommunistiske revolusjon ble utkjempet og vunnet ved gerilja­ krig på landsbygda. Lenin og Mao Zedong så verdensrevolusjonen som målet. Imperialisme og sosialisme var de to enhetene som kjempet mot hverandre i verden. Før eller senere måtte det komme til voldsom konflikt mellom dem. Mao vegret seg for å se kjernevåpen som noe hinder for verdensrevolusjonen. Kina skulle stå i spissen for den tredje verdens opprør mot imperialismen. I Sovjet hadde derimot trusselen om en kjernevåpenkrig fremtvunget en ny tenkemåte. Stalins etterfølger, Nikita Khrustsjov, forklarte i 1956 at en ver­ denskrig ikke lenger skulle betraktes som "uunngåelig". Den nye formelen var "fredelig sameksistens". Kampen mellom kapitalisme og kommunisme skulle fortsette, men den skulle avgjøres i en kappestrid uten krig. Khrustsjov var full­ komment sikker på at kommunismen ville vinne den kappestriden. Med Gorbatsjovs politikk i Sovjet ble "båndet mellom krig og revolu­ sjon" oppløst. Ifølge Gorbatsjov ville man ikke engang i teorien gå med på muligheten for en kjernevåpenkrig. Følgelig ville han ikke lenger betrakte den fredelige sameksistensen som en fortsettelse av klassekampen uten krig, som hadde vært partiets standpunkt siden 60-årene. Indirekte forkastet han dermed både verdensrevolusjonen og den internasjonale klassekampen. Gor­ batsjovs nye parole ble å "forene hele verdenssamfunnets anstrengelser for å løse menneskehetens globale problemer". Dagens kinesiske ledere uttrykker seg i nesten samme ordelag. Det er ikke noe igjen av Maos målsetting om å lede et opprør av "verdens landsbygd" mot "verdens byer".5 Man venter seg en ny, fredelig verdensorden. Den 5

Lin Biao skildret verdensrevolusjonen som en kamp hvor "verdens landsbygd", dvs. den tredje verden, omringet "verdens byer" (Nord-Amerika og Vest-Europa). Lin Biao var en gang offisielt utnevnt som Maos etterfølger som partileder. Mao Zedong, "Formann Mao Tse-tung om folkekrigen" (1965).

69

Politiske ideologier i vår tid

eneste ideologiske tonen er at den nye verdensordenen også må bli en ny økonomisk verdensorden. Kina, som ifølge sine ledere selv er et u-land, stil­ ler seg på dette punktet solidarisk med verdens øvrige u-land. Hos eurokommunismens etterfølgere finnes også et nytt verdensbilde. Selve forestillingen om nasjonalstaten er i oppløsning, sa den italienske par­ tilederen Occhetto. Utvidet demokrati skal være målet for det nye interna­ sjonale samfunnet. For deres egen verdensdel er målet nå et forenet Europa, "et demokratiets Europa".

Metoder til samfunnsendring Et hovedpunkt hos Marx og Engels var at kapitalismens sammenbrudd var en uavvendelig konsekvens av systemets iboende utviklingslover. I Kapitalen så Marx på England, landet som på den tiden var kommet lengst i sin indus­ trielle utvikling, som en modell for kapitalismens utvikling. Tanken var at kapitalismen måtte ha nådd et meget høyt utviklingsnivå før den ble styrtet. Motsetningene i samfunnet måtte være rendyrket og skarpe før det gamle systemet var modent for å gå i graven. Men i marxismen lå også en annen tankegang. Den gikk ut på at verdens­ revolusjonen godt kunne begynne i de mindre utviklede delene i utkantene av systemet. Denne tanken ble veiledende for Lenin. Siden revolusjonen hadde uteblitt i de mest "modne" europeiske landene etter 1917, tok Lenin enda et stort skritt: Hvis et bestemt kulturnivå er nødvendig for at man skal kunne skape sosialisme, hvorfor skulle vi da ikke med revolusjonære midler begynne med å kjempe oss frem til forutsetningene for dette nivået, og først senere, på arbeider- og bondemaktens og sovjetordningens grunn, gå videre og innhente de andre folkenes for­ sprang? (Lenin 1923; svensk overs. 1979)

Det Lenin her gjorde, som Stalin og Mao Zedong etter ham, var å skille mellom forutsetningene for en kommunistisk erobring av den politiske makten og samfunnets "modenhet" for en sosialistisk produksjonsordning. Erobringen av den politiske makten ble et spørsmål om dyktighet til å utnytte de politiske konjunkturene og historiske tilfeldighetene? Noe spiss-

6

70

Mao Zedong kalte dette "tidens konkrete betingelser". De hadde gjort det mulig for land som Mongolia og Kina å "unngå en kapitalistisk fremtid og umiddelbart forbindes med sosi­ alismen" (1978).

Kommunismen

formulert kunne man si at kommunistene mente å ha best utsikter til å vinne makten i de landene som var minst utviklet i kapitalistisk retning. Dermed har man definitivt snudd opp-ned på Marx' vitenskapelige forutsigelse i Kapitalen. På grunnlag av erfaringene i Russland hevdet Lenin at borgerkrigen var den eneste normale form for kommunistisk politisk revolusjon. Dette var i enda større grad Mao Zedongs linje. Geriljakrigen, "folkekrigen", var meto­ den som brakte de kinesiske kommunistene til makten, og som han rådet den tredje verdens folk til å benytte. Etter Stalins død inntok den sovjetiske kommunismen et mellomstandpunkt. Det innebar at det skulle være mulig å erobre makten med parlamentariske midler, uten borgerkrig. Den fredelige overgangen, som dette ble kalt, ble likevel å oppfatte som et definitivt sys­ temskifte. Den parlamentariske maktovertakelsen skulle være begynnelsen til proletariatets diktatur. I 1970-årene slo de eurokommunistiske partiene inn på en annen kurs. I økende grad satte de seg som mål å komme i vanlig parlamentarisk regje­ ringsposisjon, sannsynligvis sammen med andre partier. Det italienske par­ tiet gikk på sin side inn for et "historisk kompromiss" mellom kommunister og katolske kristelig-demokrater. Dermed nærmet kommunistene seg ganske sterkt de refomistiske sosialistenes metoder til samfunnsendring. Tilnærmingen avspeilet seg i begrepet "strukturreformer". Hvis en kom­ munistdominert regjering gjennomførte slike reformer, kunne det skje i form av for eksempel sosialisering av bank- og kredittvesenet og viktige industribe­ drifter. Strukturreformene skulle altså være av mer gjennomgripende art enn dem sosialdemokratene gjennomførte. Den mest kjente teoretiker som argu­ menterte for strukturreformer, var franskmannen André Gortz. Han har i høy grad påvirket de nye venstresosialistiske og økologiske partiene. Tanken om strukturreformer var et første forsøk på å finne et kompro­ miss mellom total samfunnsomveltning og en gradvis samfurmsbygging. Det ideologiske kompromisset ble formulert på en ny måte i 1989. Demokratiet som en vei til sosialisme, sammen med prinsippene om ikke­ vold og "kraftfull reformisme" skal være de tre grunnideene som bestemmer det italienske forhenværende kommunistpartiets nye identitet, ifølge partile­ deren Achille Occhetto. Den nye "kraftfulle" reformismen innebar at man fremla "konkrete og gradvise forslag som kan starte kjedereaksjoner". Den "skal ikke føre til en enkel justering," sa Occhetto, "men til gjennomgri­ pende omlegninger". Tilsynelatende hadde "den kraftfulle reformismen" sterke likhetstrekk med strukturreformene i 70-årenes debatt. Forskjellen lå

71

Politiske ideologier i vår tid

ikke i formen, men i innholdet. Den dreide seg ikke om statsdrift av nærings­ livet, men om nye demokratiske institusjoner, som ifølge Occhetto skulle forandre det europeiske samfunnet.

Politisk styresett I og med at Lenin erklærte borgerkrigen som den normale form for revolu­ sjon, ble også læren om proletariatets diktatur skjerpet. Dette regimet hadde ifølge Lenin til oppgave å slå skånselsløst ned på alle revolusjonens fiender. Læren om fortroppspartiet ble overført til å gjelde hele samfunnet. Dette innebar at partiet ble erklært som den eneste representant for proletariatets og "halvproletariatets" (de fattige bøndenes) interesser. Alle andre partier ble forbudt og slått ned på som fiender av revolusjonen. Ettpartisystemet har fra da av kjennetegnet proletariatets diktatur i kommunistisk betydning. De andre partiene som har eksistert i Øst-Europa, og som fortsatt finnes i Kina, er såkalte blokkpartier som fullstendig har underordnet seg kommunistenes politikk. Systemet med flere partier under kommunistenes ledelse ble kalt " folkedemokrati". Ordet "sovjet" betyr "råd". Det henspeiler på den russiske revolusjonens arbeider- og bonderåd. De besto av representanter som ble valgt ved møter i bedrifter, militæravdelinger og i landsbyene. Styring gjennom slike råd ble erklært å uttrykke en høyere form for demokrati enn det "borgerlige demo­ kratiet" med sitt flerpartisystem og sin parlamentarisme. Gjennom rådene kunne arbeidere og fattige bønder delta aktivt i politikken. Alle representan­ ter for klassefiendene var derimot utelukket. Ifølge Lenin var styringen gjen­ nom råd et "demokrati for det overveldende flertall, for de fattige". Snart fikk imidlertid Lenin drevet igjennom at rådene skulle styres direkte av par­ tiet. Siden avskaffet Stalin dem fullstendig. Ifølge Lenin var det borgerlige parlamentariske demokratiet i virkelighe­ ten alltid, uavhengig av hvilket parti som satt med makten, et kapitalistisk diktatur. I sitt grunnleggende verk om staten og revolusjonen skrev han: Friheten i det kapitalistiske samfunn forblir alltid omtrent den samme som den var i de antikke greske republikkene: frihet for slaveeierne. Som følge av den ka­ pitalistiske utbytningens vilkår er de moderne lønnsslavene så nedtrykt av savn og fattigdom at "de har annet å tenke på" enn demokrati og politikk, at flertallet av befolkningen under den vanlige fredelige utvikling er utestengt fra deltakelse i det offentlige og politiske liv. (Lenin 1917; norsk overs. 1968)

72

Kommunismen

Et annet argument var at kontrollen over produksjonsmidlene er det avgjø­ rende for maktforholdene. 1 et samfunn med privateide produksjonsmidler vil de politiske beslutningene derfor alltid samsvare med næringslivets interesser. De vil i alle fall ikke være til hinder for at den private eiendomsretten består. På Stalins tid ble det hevdet at undertrykkingen av klassefiendene stadig måtte skjerpes. Dette skyldtes, som Stalin sa, at jo større fremskritt sosialis­ men gjorde, desto sterkere ble motstanden. Etter Stalins død i 1953 ble det meste av terrorapparatet bygd ned. I den sovjetiske ideologien ble samtidig læren om proletariatets diktatur myket opp. Sovjetstaten var fra nå av "hele folkets stat", og kommunistpartiet var "hele fol­ kets fortropp". Undertrykkelsen av regimets fiender behøvde ikke skje med så brutale metoder som Stalin hadde brukt. Stalins jernharde former for korreks skulle i de fleste tilfeller erstattes av overtalelse og argumentasjon. Mao Zedong oppfattet forandringen som et forræderi mot Lenins lære. Den var et bevis på at arbeiderklassen ikke lenger var den herskende klassen i Sovjetunionen. Mao mente at det hadde vært slik frem til Stalins død. Kom­ munistpartiet i Sovjetunionen var ifølge Mao ikke lenger et proletarparti, men et maktapparat av stats- og partitjenestemenn. Mao Zedong beskrev regimet i Kina som et "demokratisk diktatur, ledet av arbeiderklassen og basert på forbundet mellom arbeidere og bønder". Par­ tiet skulle følge det Mao kalte "masselinjen": "Det er nødvendig å ha fast tiltro til flertallet av folket og fremfor alt til flertallet av arbeider- og bondemassene. Vi må være flinke til å rådspørre massene og under ingen omsten­ dighet fjerne oss fra dem." Ifølge Maos beregninger utgjorde "folkets masser" over 95 prosent av befolkningen. Hovedmålet var å hindre at partiet og landet ble borgerlig. Partiet måtte således ikke utvikle seg til et regjerende funksjonærparti. Stadige ideologiske kampanjer skulle hindre at borgerlige ideer fikk fotfeste i partiet og massene av folket. Det sosialistiske samfunnet, og dermed klassekampen og proletariatets diktatur, strakte seg etter Maos oppfatning over en meget lang historisk peri­ ode. "Seieren krever fra ett til flere århundrer," het det i en ideologisk erklæ­ ring fra 1964. Dermed hadde Mao forlenget perioden for proletariatets diktatur til uoverskuelig tid. I noen få år etter 1960 ble spørsmålet om statens død aktualisert i Sovjet­ unionen. I et partiprogram ble det "høytidelig" lovet at den daværende gene­ rasjon sovjetborgere skulle få oppleve det kommunistiske samfunnet. Det var jo i løpet av den kommunistiske fasen at statsmakten, ifølge Engels, skulle

73

Politiske ideologier i vår tid

avgå ved døden. I 1960-årene het det seg at statsforvaltningen trinnvis skulle overføres til fagforeninger og andre organisasjoner. Samtidig ble det under­ streket at kommunistpartiets lederrolle skulle bestå, selv om statsapparatet delvis ble avviklet. Maos etterfølgere benytter praktisk talt samme teknikk som Mao selv for teoretisk å begrunne det "demokratiske diktaturet". I likhet med Mao hevder de at den sosialistiske fasen vil vedvare i minst 100 år. Periodens begynnelse tidfestes til maktovertakelsen i 1948. Først på midten av 2000-tallet kan følgelig oppbygningsfasen være slutt. Styreformen skal dermed bestå i overskuelig tid. I likhet med Mao understreker de at "fol­ ket" alltid skal konsulteres før partiet tar beslutninger. I Sovjet og Øst-Europa i 1980-årene forvitret den leninistiske statslæren meget hurtig. På Gorbatsjovs tid gikk det sovjetiske partiet fullstendig bort fra teorien om proletariatets diktatur. "Den suverene folkeviljen" skulle være den eneste kilden til makt. "En rettsstat for hele folket utelukker en hvilken som helst klasses diktatur og, i enda større grad, det administrative byråkra­ tiets makt," sto det i partiets handlingsprogram. Som en følge av dette tok partiet også offisielt avstand fra sine krav om lederrollen i samfunnet. Partiet ga i stedet uttrykk for at det ville være "en demokratisk anerkjent politisk leder". Tanken var at partiet skulle styre utelukkende via de folkevalgte orga­ nene, og ikke ved at partiet kontrollerte statsapparatet. I Tsjekkoslovakia mistet partiet makten som følge av "fløyelsrevolusjonen" i desember 1989. Partiets nye ledelse bekjente seg helt til tanken om flerparti­ system og politisk pluralisme. Skylden for alt som var skjedd i det forgangne, ble ensidig lagt på "den stalinistiske deformeringen" av sosialismen. Tanken om arbeiderklassens lederrolle i samfunnet var blitt forvrengt og tolket som partiets lederrolle. Dermed var alle mekanismer for dialog og opposisjon blitt knust, ble det sagt. Stalinismens vesen besto i "et udemokratisk, sentralistisk styresett via administrative direktivet". Etter omveltningen krevde det tsjekko­ slovakiske partiet i stedet folkeavstemning i alle viktige spørsmål. Samme krav om folkeavstemning i viktige spørsmål ble stilt av det nye østtyske kommunistpartiet som nå kaller seg PDS, "partiet for demokratisk sosialisme". Det har som politisk ideal "et pluralistisk, parlamentarisk demo­ krati" med sterke garantier for menneskerettigheter, men også for fagbeve­ gelsens medbestemmelsesrett. 7

74

De jugoslaviske kommunistene mente derimot at både stats- og partiledelsen på sikt skulle erstattes av selvforvaltning. Hele diskusjonen om kommunistsamfunnet opphørte i Sovjet i og med at Khrustsjov ble avsatt i 1964.

Kommunismen

Økonomisk organisasjon Kjernen i kommunismens økonomiske teori har vært det statssosialistiske systemet. Staten skulle eie produksjonsmidler, jord og naturressurser. Planø­ konomi erstattet markedsøkonomi. Det betydde at produksjon, priser og lønninger skulle fastsettes av politiske organer. Hver del av næringslivet ble styrt etter en detaljert plan. Bare i Jugoslavia valgte man tidlig en annen vei. Der ble samfunnet , ikke staten, betraktet som eier. Forvaltningen ble i stor grad overlatt til arbei­ derrådene. "Selvstyre" gjennom arbeiderråd kom til å kjennetegne det jugo­ slaviske systemet. Gjennom rådene utpekte de ansatte sine bedriftsledere og besluttet, med visse begrensninger, hvordan fortjenesten skulle fordeles. For en stor del avsto man fra sentral planlegging. Produksjon, priser og lønninger skulle bestemmes av markedet og av arbeiderrådenes egne avgjørelser. Også selvforvaltningen ble snart trukket i tvil. I 1989 skrev en jugoslavisk partiteoretiker at ordningen med "samfunnet' som eier hadde ført til at ingen egentlig var eier. Derfor tok ingen ansvar for virksomheten. Han forslo at eieskapet skulle "re-individualiseres". Man burde dele ut eller selge aksjer i bedriftene.8 I det sovjetiske partiet var den økonomiske kursen svært utydelig staket ut. Partiet bekjente seg høytidelig til idéarven fra oktoberrevolusjonen i 1917: "Makten til sovjetene, fabrikkene til arbeiderne, jorden til bøndene. Konkret ble det imidlertid foreslått av forskjellige typer eierskap skulle side­ stilles. Økonomien skulle styres av "plan og marked i organisk forening". Planen skulle ikke styre i detalj. Man skulle gjøre bruk av en makroøkono­ misk styring, gjennom priser, skatter, renter og kreditter. Oppgaven å skape balanse mellom tilbud og etterspørsel ble overlatt til markedet. Dette skulle imidlertid fortsatt være "regulert". Et eksperiment med bedriftsdemokrati, der de ansatte valgte bedriftslederne, ble oppgitt etter bare et års tid. Bortsett fra bedriftsdemokratiet kunne det meste i de økonomiske refor­ mene under "perestrojkaen" ha vært hentet fra Kina etter Mao. Kompromis­ set mellom plan- og markedsøkonomi var nesten nøyaktig det samme som i Deng Xiaopings økonomiske reform. Når det gjaldt jordbruket, gikk likevel reformen mye lenger i Kina enn i Sovjet. Folkekommunene fra Maos tid ble oppløst. Bøndene fikk forpakte statens jord mot å levere en viss mengde av

8

Bogomir Kovac i Socialist thought andpractice. A Yugoslav quarterly (Beograd 1989).

75

Politiske ideologier i vår tid

produktene sine til staten. Det overskytende kunne omsettes fritt på marke­ det. Den kinesiske jordbruksreformen berørte 800 millioner mennesker, ifølge Jiang Zemins beregninger. De kinesiske kommunistene har oppdaget at også kapitalistiske land har markedsregulering. Planøkonomi er ikke det samme som sosialisme, sier man. Markedsøkonomi er heller ikke det samme som kapitalisme. Den nye kinesiske sosialismen skal forene makroøkonomisk statlig styring med selv­ stendige markedsforetak. Det kinesiske partiet hevder nå å ville skape en markedsøkonomi som fungerer bedre enn den man har i de kapitalistiske land. Statsbedrifter skal omdannes til aksjeselskaper; mindre bedrifter skal selges til privatpersoner. Økonomisk skal landet åpne seg mot omverdenen. "Noen må bli rike først," er en kjent uttalelse fra Deng Xiaoping. "Fattig­ dom er ikke sosialisme," fastslår Jiang Zemin. Ettersom det er umulig å skape velstand for alle samtidig, må deler av befolkningen og deler av landet blir velstående først, og trekke de andre med seg. Økonomisk vekst er det overordnede mål i Kina. Slik er det ikke lenger i de vesteuropeiske forhenværende kommunistpartiene. Partileder Achille Occhetto har nå sluttet seg fullstendig til pavens og den katolske kirkens kri­ tikk av både de østlige og vestlige økonomiske systemene.’ Partiet ville verken ha "individualistisk kapitalisme eller byråkratisk kollektivisme". Det viktigste var å endre selve oppfatningen av økonomisk vekst. Occhetto viste til "den økologiske krisen i verden". Middelet til å overvinne krisen lå, ifølge Occhetto, i en demokratisk markedsstyring. Vitenskapelig og teknisk ekspertise skulle på en ny måte danne grunnlag for beslutningene. Til tross for alle forskjeller dominere også her tanken på å styre markedet gjennom lovgivning og makroøkonomiske midler. Det italienske partiet er nå, hevder Occhetto, ikke bare tilhengere av, "men fanebærere for ett euro­ peisk marked". Men markedet må ikke få bli "en bane uten dommere". Occhetto mener at EU-parlamentet bør forsterkes og bli det organ som styrer det nye europeiske markedet.

9

76

Occhetto siterte direkte fra pave Johannes Pauls økonomiske og sosiale program fra 1987.

Kommunismen

Utopi De kommunistiske ideologiene har ikke lagt mye nytt til det bildet av ideal­ samfunnet som Marx og Engels i sin tid skisserte. Utopien skulle jo ikke vir­ keliggjøres før langt ute i en fjern fremtid. Lenin forsøkte likevel å tegne et fremtidsbilde av det sosialistiske samfunnets styring og forvaltning. I Staten og revolusjonen hevdet han at forvaltning mer og mer besto av rutinemessige beregnings- og kontrolloppgaver. Derfor var statsforvaltning og administra­ sjon så enkelt å lære at hvem som helst kunne ta seg av disse funksjonene. I alle fall kunne de overlates til lavtlønnede spesialister. En skarpsindig tysk sosialdemokrat i syttiårene i forrige århundre kalte postver­ ket et mønster på sosialistisk økonomi. Og det er riktig. I dag er posten en be­ drift som er organisert etter mønster av det staiskapitalistiske monopol. Imperia­ lismen forandrer gradvis alle truster til organisasjoner av liknende art. [...] Men her foreligger mekanismen til den samfunnsmessige økonomibedriften allerede ferdig. Hvis en styrter kapitalistene, [...] får vi en teknisk høyt utviklet meka­ nisme som er befridd fra "parasitten" og som de forente arbeiderne selv meget vel kan sette igang, ved at de tilsetter teknikere, oppsynsmenn, bokholdere og beta­ ler dem alle som overhodet alle "stats"embetsmenn med arbeiderlønn. Vårt nærmeste mål er å organisere hele folkehusholdningen på samme måten som postverket, slik at teknikerne, oppsynsmennene og bokholderne såvel som zz/Zeombudsmenn som står under det væpnete proletariats kontroll og ledelse får en lønn som ikke overstiger en "arbeiderlønn". (Lenin 1917; norsk overs. 1968)

Ganske annerledes lød den mer begrensede visjonen i det sovjetiske partiets program fra 1990. Forbindelsen til den tidlige sosialismen og den unge Marx var åpenbar: Det er umulig å beskrive fremtiden, om så bare noen tiår fremover, konkret i alle detaljer. Ett er klart: Det blir et helt annerledes samfunn som utformes på demo­ kratiske betingelser, basert på store kulturelle, vitenskapelige og tekniske frem­ skritt. Det vil bygge på de humanistiske verdiene hos folk i vårt land og i hele menneskeheten. Det blir et samfunn som er seg bevisst at sivilisasjonen og natu­ ren er en enhet, et samfunn hvor menneskene blir historiens iboende mål. Disse trekk ved samfunnet som nå er i ferd med å vokse frem, gjenspeiler det vesentlige i de opprinnelige sosialistiske ideene. (Det sovjetiske partiprogram 1990)

Det kinesiske partiets fremtidsvisjon er å skape en "moderat velstand' innen midten av neste århundre. Kina skal da definitivt ha forlatt u-landsstadiet. Det er sikkert en både viktig og åpenbar visjon for mange kinesere. Men som

77

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------------------- —---------------------------

kommunistisk utopi er den likevel begrenset. Dette fremgår også av at parti­ leder Jiang Zemin uttrykkelig ønsker å tie med alle tanker om hva som skal komme etter den tid. Hva angår sosialismens utviklingsstadier, fremsetter vi den vitenskapelige tese at vårt land fremdeles befinner seg i sosialismens begynnerstadium. Vi understreker at dette stadium omfatter en historisk etappe på minst hundre år. Når retnings­ linjer og politiske tiltak skal utarbeides, må man alltid ta utgangspunkt i forhol­ dene i dette landet. Man må verken fjerne seg fra den praktiske virkelighet eller gå videre utover denne perioden.

78

6 Reformistisk sosialisme

Med reformistisk sosialisme menes en sosialistisk ideologi som argumenterer for gradvis samfunnsendring og som er ikke-revolusjonær sa snart forutsetnin­ gene for parlamentarisk demokrati er til stede. Ordet reformistisk brukes her i stedet for "revisjonistisk". Revisjonismen var opprinnelig en spesiell reformis­ tisk retning innenfor det tyske sosialdemokratiet. Revisjonistene fant det nød­ vendig å "revidere" eller omprøve marxismen. Eduard Bernstein var den førende revisjonisten. Han var tidligere Friedrich Engels nærmeste medarbei­ der. At Bernstein gikk bort fra marxismen, vakte derfor stor oppsikt rundt århundreskiftet. På den tiden fant det imidlertid sted en ideologisk omprøving i reformistisk retning i nesten alle europeiske sosialistpartier. Reformistiske sosialister har for øvrig eksistert like lenge som de sosialis­ tiske ideene. Allerede i 1840-årene kalte noen av dem seg "sosialdemokra­ ter", som er den vanlige partipolitiske benevnelsen i dag. Blant de reformistiske sosialistene i vår tid må vi også ta med noen såkalte afrikanske sosialister. Som representant for disse tar vi her for oss Tanzanias tidligere president, Julius Nyerere.

Verdisyn Kommunisten henter sin selvtillit fra bevisstheten om at han har historien på sin side, og at hans seier er forutbestemt av krefter som hovedsakelig ligger hinsides hans påvirkningsevne. Den demokratiske sosialisten henter sin styrke fra troen på at intet annet enn menneskeviljen og den sosiale samvittigheten kan frigjøre menneskeheten fra et historisk forløp som overlatt til seg selv vil føre til utbyt­ ting, slaveri og krig. (Crossman 1952)

79

Politiske ideologier i vår tid---------------------------------------------------------------------- - --------

På denne måten ga den britiske Labotir-ideologen Richard Crossman uttrykk for en av de mange grunnleggende forskjellene mellom kommu­ nisme og reformistisk sosialisme. Kommunistens syn bygger jo på "vitenska­ pen" og "den sosial evolusjon". Men hvorfra kommer "den sosiale samvittigheten" som Crossman omtaler, og hva består den i? Verdisynsproblemet oppsto allerede før Eduard Bernstein, den moderne reforrnismens åndelige far på begynnelsen av 1900-tallet. Da Bernstein kom til at marxismens samfunnsutviklingslover ikke var holdbare, måtte han forankre sin sosialistiske tro i noe annet. Han fant det han søkte hos 1700-tallsfilosofen Immanuel Kant. Kant hadde formulert et par allmenngyldige moralregler som han mente at alle mennesker i egenskap av rasjonelle skapninger måtte slutte seg til. En av Kants regler lyder: "Du skal handle bare etter den regel gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov." En annen regel slår fast menneskeverdet som en verdi i seg selv: "Behandle alltid menneskene som mål, aldri bare som midler." Den regelen har vært viktig i reformistenes argumentasjon mot de revolusjonære metodene. Crossmans "sosiale samvittighet" hadde sikkert omtrent samme innhold som Kants moralske grunnregler. Alle revisjonistiske sosialister ville sikkert også samstemme i den franske revolusjonens motto: "frihet, likhet og brorskap". Julius Nyerere i Tanzania forankrer sine normer i en romantiske forestil­ ling om det "opprinnelige" afrikanske samfunnet. Dette var ifølge Nyerere preget av økonomisk jevnbyrdighet, gjensidig hjelpsomhet og fravær av et privat eiendomsrettsbegrep.1

Menneskesyn Det er vanskelig å se noen markert forskjell mellom reforrnismens og liberalis­ mens syn på den jevne manns politiske kapasitet. Sosialismen som jevnbyrdighetslære tilkjennegir seg som en sterk streben etter å jevne ut forskjeller i politiske ressurser ved hjelp av undervisning og inntektsutjevning. Derimot er det en klar forskjell mellom reformismen og kommunismen, som med sin lære om fortroppspartiet har innført et betydelig skille mellom politisk elite og ikke-elite. Reformismen har ingen slik eliteteori. I etterkrigs­ tiden syntes imidlertid tilliten til den jevne manns demokratiske sinnelag å ha avtatt. Da det parlamentariske demokratiet hadde sitt gjennombrudd i 1

80

Nyerere (1967, oppr. 1964).

Reformistisk sosialisme

1920-årene, var det en vanlig oppfatning at "folket" alltid er demokratisk innstilt. Erfaringene med nazismen og fascismen, diktaturer med betydelig støtte i folket, gjorde reformistene mer pessimistiske. Richard Crossman spissformulerte pessimismen på følgende måte: Friheten er alltid i fare, og størsteparten av menneskeheten vil alltid slå seg til ro med tapet av den, med mindre det finnes et mindretall som er villig til å ta opp kampen mot fåtallets privilegier og massenes apati. (Crossman 1952)

Hva menneskenes sosiale egenskaper angår, finnes det alltid en viss opti­ misme. Man tror at bedrede samfunnsforhold også gjør menneskene bedre. Men man tror ikke lenger så sterkt på at bedre materielle forhold i seg selv gjør menneskene "gode". En annen viktig erfaring er at industrisamfunnet er meget foranderlig, og at det stadig oppstår nye samfunnsproblemer. Refor­ mistene har derfor vanskelig for å se noen ende på det politiske prosjektet sitt. Det finnes ingen endelig løsning.

Viktigste enhet i samfunnet Som politisk bevegelse henvender den reformistiske sosialismen seg først og fremst til arbeidere. Men et uttrykk som "arbeiderklassen" har ikke samme teoretiske innhold som for marxister og kommunister. Klasseterminologien ble utvisker tidligere enn hos kommunistene, og ble erstattet med uttrykk som "småkårsfolk", i dag som oftest "folket" eller "lønnsmottakerne". Julius Nyerere avviser hele klassetenkningen; den gjen­ speiler ikke det afrikanske samfunnets virkelighet: Den afrikanske sosialismens grunnvoll og mål er storfamilien. Den sanne afri­ kanske sosialist betrakter ikke én klasse av sine medmennesker som brødre, og en annen som sine naturlige fiender. Han allierer seg ikke med "brødrene" for å ut­ rydde "ikke-brødrene”. Han betrakter snarere alle mennesker som sine brødre — som medlemmer av en stadig voksende familie. (Nyerere 1967)

Reformistiske sosialister har lenge hatt stor lojalitet til eget land. Til tross for en sterk internasjonal tradisjon har nasjonalstaten vært den selvfølgelige politiske organisasjonsenheten. Det europeiske fellesskapet EU bygger imidlertid på ideer fra flere reformistiske sosialister, særlig fra Frankrike. Reformistene anser nå det europeiske fellesskapet som en mulighet til å virkeliggjøre sine samfunnsideer i en større enhet enn nasjonalstaten. Den sosialistiske kommentator

81

-------

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Gilles Martinet vil se et forenet Europa som den nye refomistiske utopien. Den kan fylle det ideologiske tomrommet som har oppstått også blant sosialistene siden kommunismen forsvant som motstander/

Metoder til samfunnsendring De argumentene for gradvis samfunnsbygging som er felles for sosialdemokra­ tiet og liberalismen, er allerede behandlet i kapitlet om liberalismen. Hovedar­ gumentet er at den gradvise samfunnsbyggingen muliggjør politisk enighet og demokratiske metoder. Dette forutsetter at den reformistiske sosialismens samfunnsanalyse er vesensforskjellig fra marxismens/kommunismens. Reformistene avviser den dialektiske modellen for samfunnsendringer, det vil si den modellen som er grunnleggende for revolusjonær sosialisme. Et samfunnsmønster er i reformistenes øyne ikke en udelelig helhet. Forutset­ ningen for en reformistisk politikk må tvert imot være at forskjellige deler av samfunnet kan påvirkes og forandres hver for seg. Følgelig kan man etter reformistisk oppfatning føre for eksempel en sosialistisk skolepolitikk eller familiepolitikk uten at produksjonsmidlene er sosialisert. For marxister og kommunister er statsmakten pr. definisjon alltid et undertrykkelsesapparat i den økonomisk herskende samfunnsklassens tjeneste. Reforrnismens stand­ punkt er at statsmakten kan gjøres selvstendig i forhold til dem som eier pro­ duksjonsmidlene. Demokratiseringen av statsmakten er et langt skritt i denne retningen. Eduard Bernstein formulerte denne tanken slik: Så snart en nasjon har nådd en politisk tilstand hvor retten har opphørt å danne et alvorlig hinder for det sosiale framskritt for det besittende mindretall, og hvor den politiske aksjonens negative oppgaver trer i bakgrunnen for de positive - da blir påberopelsen av den voldelige revolusjonen til en innholdsløs frase. En kan styrte en regjering og et priviligert mindretall, men ikke et folk. (Bernstein 1899; norsk overs. 1973)

Reformistene har ofte opplevd og erkjent hvor vanskelig det er å forene sin politiske metode — punktvise og gradvise forandringer — med det sosialistiske målet. Dette er årsaken til de stadige oppfordringene i revisjonistisk litteratur om at politikken i det daglige må styres av en "ideologisk visjon". Den sven­ ske reformistiske ideologen og politikeren Ernst Wigforss skapte benevnel­ sen "provisoriske utopier" for de ideologiske mål som skulle styre politikken 2

82

Tanken ble fremsatt i de Iranske sosialistenes idétidsskrift La nouvelle revue socialiste (1989) i forbindelse med 200-årsmarkeringen for den franske revolusjonen.

Reformistisk sosialisme

fra dag til dag. Med dette uttrykket ville han også understreke at reformismens bilde av fremtidssamfunnet ikke er statisk, men foranderlig, og at reformismens politiske metode er eksperimentell. Det er likevel vanskelig å finne noe forskjell mellom dette og Poppers mer detaljerte kritikk av den utopiske samfunnsbyggingen som metode. En tendens er blitt stadig tydeligere i årene etter krigen. Reformistene tror stadig mindre på at utviklingstendensene i samfunnet fremmer sosialismen av seg selv. Tvert imot ser de overalt trusler mot sosialismens verdier. Den eneste kraft som kan overvinne truslene, blir da "den politiske viljen". Det sosialistiske samfunnet, sier Richard Crossman, er ikke det som av seg selv vokser frem gjennom den materielle utviklingen, men tvert imot unntak som den menneskelige vilje og den sosiale samvittigheten påtvinger det umo­ ralske samfunnet".

Politisk styresett Det representative demokratiet (fri partidannelse, allmenn stemmerett og parlamentarisme) har lenge vært den politiske styreform som de europeiske reformistiske sosialistene setter høyest. Det finnes derfor ikke noen prinsipi­ ell uenighet mellom sosialdemokrater, liberalister og konservative bevegelser om selve styresettet. Striden med liberalister og konservative har dreid seg om et annet aspekt ved demokratiet. Man har ulikt syn på hvor stor del av samfunnet som skal kontrolleres gjennom politiske beslutninger. Reformistene tok umiddelbart sterkt avstand fra kommunistenes ideer om proletariatets diktatur. "Med proletariatets diktatur kan vi ikke forstå annet enn dets herredømme på demokratisk grunnlag," skrev den tyske sosi­ aldemokratiske ideologen Karl Kautsky i en berømt polemikk med Lenin.3 Den afrikanske sosialismen har inntatt noe av en særstilling ved å argumen­ tere for ettpartisystem. Begrunnelsen var at det ga uttrykk for den grunnleg­ gende enigheten i landet etter den nasjonale frigjørelsen fra kolonimakten. Ifølge Nyerere skal enhetspartiet ikke være noe eliteparti av kommunistisk type, men være åpent for alle. Forskjellige meningsretninger innenfor partiet skal ha anledning til å organisere seg og både konkurrere og delta i de alminnelige val­ gene. Enhetspartiet skal på denne måten, ifølge sine talsmenn, fa karakter av en nasjonal samlingsorganisasjon for en rekke meningsretninger. Ettpartisystemet skulle dermed ikke behøve å oppheve det politiske demokratiet. 3

Kautsky (1918).

83

-------

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Etter at han gikk av som president har Nyerere skiftet mening og sagt at innføringen av ettpartisystemet var et feilgrep. Dermed har han sluttet seg til den reformistiske ideologiens hovedlinje når det gjelder styresett.

Økonomisk organisasjon To hovedlinjer har eksistert innenfor reformismen. Den første innebar sosia­ lisering av næringslivet, eller i det minste de viktigste delene av det. Den andre hovedlinjen har vært statlig planøkonomi, det vil si en politisk styrt oppbygning av næringslivet. I tillegg har man også hatt en tredje, svakere linje. Den har dreid seg om bedriftsdemokrati; det vil si at de ansatte har direkte innflytelse på driften av foretaket. Disse tre linjene har eksistert paral­ lelt. Iblant har den ene eller andre hovedlinjen dominert i reformistisk debatt, iblant har de vært flettet i hverandre. Hos de tidlige reformistene, blant andre Bernstein og Karl Kautsky, var de to hovedlinjene forenet. Sosialisme var for dem både statsdrift og planø­ konomi. Statsdriften var egentlig et middel i planøkonomien. Bare når i det minste de viktigste delene av økonomien, deriblant bankene, var blitt stats­ eiendom, kunne planøkonomi innføres. Planøkonomi var i sin tur et middel til å beseire markedet. De fleste reformistiske sosialister har alltid, om enn i varierende grad, ansett markedet som irrasjonelt og umoralsk. Den egentlige statssosialismen tapte tidlig terreng blant reformistene. Man innførte begrepet "blandingsøkonomi" som betegnelse for at flere former for eierskap skulle forekomme samtidig. Statlig, kooperativt og privat eierskap kunne sameksistere. Tanken om at en vesentlig del av næringslivet skulle eies av staten har imidlertid vært livskraftig. Etter 1945 la for eksempel det britiske Labour-partiet hele næringsgrener, blant annet kull- og stålin­ dustrien, under staten. Selv i sosialiserte virksomheter gjensto problemet med bedriftsdemokrati, som var et annet av reforrnismens mål. I 1920-årene var den reformistiske debatten påvirket av laugssosialismen. Den var nærmest en syndikalistisk bevegelse med bedriftsdemokrati som sin viktigste sak. Reformistene ville ha et system hvor bedriftene ikke ble styrt av staten, men av de ansatte gjennom 4 sine organisasjoner.

4

84

Se kapittel 7: Anarkisme og syndikalisme

Reformistisk sosialisme

Planøkonomien var den linjen som vokste frem i mellomkrigstiden og vant terreng på sosialiseringens bekostning. Den var sterkt inspirert av nasjonaløkonomen J.M. Keynes' teori om hvordan staten kunne påvirke kon­ junkturene med makroøkonomiske styringsmidler. De svenske sosialdemokratene var de første til å praktisere denne teorien i 1930-årene. Pioneren var Ernst Wigforss, som også var en av den svenske reformismens fremste teoretikere. Wigforss' planøkonomi tok ikke bare sikte på å påvirke konjunkturene og motvirke økonomiske kriser. Den skulle ogsa organisere en maksimal produksjonsøkning. De svenske reformistene ville planlegge for å fjerne uheldige sider ved markedet, men uten å sosialisere næringslivet og uten å avskaffe markedsmekanismene. Dette kalles gjerne den reformistiske sosialismens store oppdagelse. Reformistene oppdaget at plan og eierskap kunne skilles. Staten behøvde ikke å eie næringslivet for å styre driften av det. Den nye planøkonomiens mål var ikke å gjøre storparten av næringslivet til statseiendom. Man ville styre markedet med politiske midler uten å sosialisere bedriftene. Vi har tidligere sett at reformistene ikke anser et samfunnsmønster som en udelelig helhet. På samme måte har man også ønsket å dele opp begrepet "eierskap" i flere komponenter som kan forandres hver for seg. Å eie og å kontrollere produksjonsmidlene er ikke nødvendigvis det samme. Et moderne uttrykk for denne tanken er "funksjonssosialisme '. Forskjellige rettigheter som opprinnelig var forbundet med eiendomsret­ ten kan via statsmakten eller gjennom avtale med lønnsmottakernes organi­ sasjoner overføres til andre hender. Et eksempel er lovgivning som gir fagorganisasjonene medinnflytelse i bedriftene. Slik har reformistene forsøkt å sette noen av de bedriftsdemokratiske målene ut i livet. I 1970-årene kom sosialisering og bedriftsdemokrati, i noen grad også laugssosialismen, i forgrunnen igjen i skandinavisk sosialdemokrati. Bedrif­ tene skulle betale inn penger til fond, penger som skrev seg fra at de ansatte hadde avstått fra visse lønnsforhøyelser. Fondene skulle deretter erverve aksjer i bedriftene. På lengre sikt skulle fondene på denne måten helt eller delvis få kontroll over i alle fall de større bedriftene. I Danmark ble disse planene lansert under betegnelsen "økonomisk demokrati" (ØD). I Sverige ble de kalt "lontagarfonder'. Det fantes to ideo­ logisk interessante varianter av ideen. Den ene var påvirket av laugssosialis­ men og syndikalismen, og gikk ut på at fondene skulle kontrolleres av

85

Politiske ideologier i vår tid

fagorganisasjonene. Dermed skulle det på sentralt nivå skapes faglig makt til å styre de større bedriftene. Innflytelsen skulle også brukes lokalt i bedriftsdemokratisk øyemed. Den andre varianten forutsatte at fondsledelsen skulle utpekes gjennom alminnelige valg. Fondene skulle således styres av et slags næringslivsparlament. Ingen av disse variantene forutsatte noen spesiell regulering av marke­ det. Tanken var at de fondseide bedriftene skulle operere på markedet i nasjonal og internasjonal konkurranse. Ingen av prosjektene ble fullstendig virkeliggjort, for den politiske mot­ standen var stor. De danske og svenske fondene ble i stedet statlige aksjeeiende fond. Dette statlige aksjeeierskapet kan betraktes som en sen og sterkt uttynnet videreføring av de opprinnelige ideene om sosialisering? De inntekts- og formuesforskjeller som er resultater av markedsmekanis­ mene og den private eiendomsretten har reformismen forsøkt å utjevne først og fremst via progressiv beskatning og sosialpolitiske inntektsoverføringer. Bri­ tiske sosialister har fremmet tanken om en garantert "livslønn" eller grunninntekt. Den skulle bestå av en kostnadsfri social service pluss "et mindre kontantbeløp". Hensikten er å øke borgernes frihet og uavhengighet av arbeidsmarkedet.5678Tanken skriver seg opprinnelig fra filosofen Bertrand Russell, som var sterkt påvirket av laugssosialismen. En svensk idé er at de sosiale rettighetene skal forankres i grunnloven. "Velferdstap" skulle kompenseres slik som man hittil har kompensert innskrenkninger i eiendomsretten. I den reformistiske debatten i 1980-årene ser man en interesseforskyvning fra sentral statsmakt til desentraliserte beslutningsmodeller. Man påpe­ ker risikoen (som sosialistene har oversett) for byråkratisering og uniformering. Denne kritikken rettes også mot nasjonaliserte bedriftssam­ menslutninger. De desentraliserte beslutningssystemene, som anses som mer positive, omfatter også markedsmekanismene. Det føres diskusjoner om behovet for en "sosialistisk markedsteori"s som innlemmer markedet i den reformistiske ideologien.

5

6 7

8

86

En svensk kommentator, Bjorn von Sydow, konstaterer at fondene ikke ble noe middel til å øke de ansattes innflytelse. At staten eier aksjer i bedrifter er likevel viktig av andre årsaker. En kollektivt eid kapital kan danne en "stabiliserende motvekt mot en stadig mer bevegelig internasjonal kapital" (1993). Se bl.a. Breitenbach, Coates og Burden (1990). Tanken fremsettes i Bjorn von Sydows tidligere siterte politiske essay Att vara med på nktigt (1993). Se bl.a. Pimlott/The Fabian Society (1984).

_______________________ _______________________________

Reformistisk sosialisme

På den annen side har det også kommet nye argumenter for planøko­ nomi, med eller uten sosialisering. På den reformistiske venstrefløyen i Stor­ britannia er det utarbeidet flere prosjekter for en ny planøkonomi. Den skal tilgodese både viktige nasjonale økonomiske og økologiske mal, og kravet om bedriftsdemokrati. Også her er desentralisert beslutningstaking gjennom "selvstyrende produksjonsenheter" et sentralt tema. Det nye ligger fremfor alt i at planøkonomien begrunnes med økologiske hensyn.

Utopi Hvis behovet for reformer er permanent og hvis industrisamfunnet hele tiden fostrer nye problemer, kan den reformistiske sosialismen heller ikke ha noe håp om å skape et fullkomment perfekt samfunn. Visjonene som presen­ teres er mer kortsiktige. En formulering av reformismens "gode samfunn" kunne kanskje være: "Et klasseløst og dermed egalitært samfunn med en sterk statsmakt under borgernes kontroll." Ingen reformist har snakket om, eller drømt om, "statens død". Refor­ mismen ser den sterke staten som en permanent institusjon for samfunnsbygging, for sosial ingeniørkunst. Hovedintrumentet for reformismen har hittil vært den nasjonale statsmakten. I det europeiske fellesskapet begynner imidlertid stadig flere reformister å se en ny mulighet til overnasjonal samfunnsbygging. Den franske sosialisten Gilles Martinet er ikke den eneste som gjerne ser det forenede Europa som den nye reformistiske utopien.

9

I Breitenbach, Coates og Burden: Features of a Viable Socialism diskuteres fire forskjellige slike prosjekter (1990).

87

7 Anarkisme og syndikalisme

I 1830-årene fremsto industriarbeiderne for første gang som en politisk maktfaktor i Europa. Tekstilarbeiderne i Lyon og arbeiderne i Paris deltok i gatekamper i 1831 og i 1848-revolusjonen. Da ble for første gang svarte og røde faner hevet som arbeidernes kampsymbol. Den svarte fanen ble senere anarkistenes symbol, mens den røde ble sosialistenes. Både marxister og anarkister ble forenet i Det internasjonale arbeiderfor­ bund, som var den første sosialistiske internasjonale. Etter Pariskommunens nederlag i 1871 ble internasjonalen splittet. Pariskommunen var et opprør med sikte på å opprette et sosialistisk Frankrike bestående av selvstyrte revo­ lusjonære kommuner. Den anarkistiske bevegelsen var mest utbredt i Frankrike, Italia, Spania, og det romanskspråklige Sveits. Etter hvert som anarkismen fikk fotfeste i industriarbeidernes fagforeningsbevegelse oppsto syndikalismen eller anarkosyndikalismen. I årene forut for første verdenskrig var den store franske faglige fellesorganisasjonen CGT syndikalistisk dominert. Også i den span­ ske organisasjonen CNT hadde syndikalismen fått gjennomslag. Den spilte en betydelig politisk rolle i det republikanske Spania. Under den spanske borgerkrigen møtte CNT den sterkeste utfordring anarkister kan stilles over­ for. De så seg tvunget til å bli med i en republikansk regjering. En av de vik­ tigste trossetningene i anarkistisk ideologi er nettopp aldri å delta i noen regjering. En anarkosyndikalistisk internasjonale ble grunnlagt i 1922 og ble opp­ gitt å ha tre millioner medlemmer. Den ble knust og gikk i oppløsning i 1930-årene, og ledelsen ble flyttet til Stockholm. Sveriges arbetares central-

88

Anarkisme og syndikalisme

organisation (SAC) er med sine 30 000 medlemmer en av de største syndika­ listiske organisasjonene. SAC representerer den reformistiske grenen av syndikalismen. I Russland før revolusjonen fantes det anarkistiske bevegelser som spilte en ledende rolle i kampen mot tsarismen. Det særegne ved den russiske anar­ kismen var at den hadde sitt utspring i det russiske bygdesamfunnet, bondekommunen, og betraktet denne som den grunnleggende enhet i et anarkistisk samfunn. Russland har også fostret to av anarkismens ledende teoretikere, Michail Bakunin (d. 1876) og Peter Kropotkin (d. 1921). Pierre-Joseph Proudhon (d. 1865) var den som først og fremst utformet anarkismens program i Frankrike. Mest kjent er han for det løsrevne sitatet fra et skrift utgitt i 18401: "Eiendom er tyveri." Proudhons tanke var at arbeidet er det eneste verdiskapende. Oppgaven var derfor å tilbakeføre sam­ funnets rikdom til dem som produserte den.

Verdisyn Peter Kropotkin var en internasjonalt anerkjent naturforsker, og er interes­ sant fordi han i naturen fant bevis for anarkismens hovedprinsipper. I mot­ setning til Charles Darwins etterfølgere, som så kampen for tilværelsen som det ledende prinsipp i naturen, ville Kropotkin vise at samvirke og gjensidig hjelp dominerer i naturen. Det er gjennom samvirke, ikke gjennom kamp, at artene sikrer sin videre eksistens. Samme tendenser mente Kropotkin å se i samfunnsutviklingen i sin samtid. Frie avtaler, frie sammenslutninger og for­ bindelser over landegrensene spilte en stadig større rolle. Og dersom vi iakttar de siviliserte nasjoners nåværende utvikling, legger vi merke til en umiskjennelig tendens til stadig å innskrenke makthavernes virkefelt og å overlate stadig større frihet til den enkelte. Slik er den nåværende utvikling, selv om den riktignok blir hemmet av forvrøvlede gamle institusjoner og fordommer som er nedarvet fra fortida. Som all utvikling venter den bare på revolusjonen for å rive det gamle rukkelet som står i veien for den, og dermed gi fritt løp for et nytt samfunn. (Kropotkin 1892; norsk overs. 1970)

1

Engelsk overs. 1994.

89

Politiske ideologier i vår tid

For Kropotkin var "gruppers frie sammenslutning" fremtidens organisa­ sjonsform. Ikke parlamentarismen, men det frie samvirket og den frie sam­ menslutningen var formen som stemte overens med den nye økonomiske situasjon i historien.

Menneskesyn Anarkismen har det lyseste, mest positive menneskesyn av alle politiske ideo­ logier. Dette er selve forutsetningen for den anarkistiske utopien med et samfunn uten statsmakt, fullstendig basert på individets og gruppers frie overenskomster. Menneskene betraktes som perfekt sosiale, tilbøyelige til fredelig samvirke og sosial harmoni. Menneskene anses også for å være full­ komment jevnbyrdige når det gjelder politisk evne. Nettopp derfor forkaster anarkismen det representative demokratiet. Idealet er direkte demokrati i selvstyrte grupper. Dette bildet av menneskene har imidlertid gyldighet først i en tenkt tilstand etter revolusjonen. Anarkismens og den revolusjonære syndikalismens menneskesyn er langt mer komplisert. Lenge før Lenins tid hadde hans landsmann Bakunin formulert en teori om behovet for en bevisst revolusjonær fortropp. Bakunin ønsket, som alle anarkister, å se revolusjo­ nen som en spontan prosess. Problemet var da hvordan det spontane folke­ lige angrepet mot den bestående samfunnsorden skulle kunne ledes i riktig retning. "For revolusjonens seier over reaksjonen er det nødvendig at det midt i det folkelige anarki, som er selve revolusjons liv og fulle kraft, finnes et organ for den revolusjonære tankes og handlings enhet," skrev Bakunin. "Det vi bør opprette er velorganiserte, korrekt inspirerte staber av ledere for folkebevegelsen."2 Ettersom folket manglet organisasjon og kunnskap, ville Bakunin opprette hemmelige celler som arbeidet i dølgsmål. Anarkistene skulle være som "hemmelige loser". De skulle lede massene ved hjelp av et "diktatur uten embetstegn, uten tittel, uten offisiell rett, og som er desto mer effektivt fordi det mangler alle maktens ytre tegn". Også i den revolusjonære syndikalismen var forestillingen om den bevis­ ste minoriteten viktig. Man forsøkte å opprettholde et skille mellom å "vei­ lede" og å "lede". Den syndikalistiske fortroppens rolle var å opplyse og veilede. På den måten ville man markere forskjellen mellom syndikalismen og Lenins teori om partiets lederrolle.

2

90

Sitert etter Guérin (1978).

------------------------------------- ----------------------------------------

Anarkisme og syndikalisme

Viktigste enhet i samfunnet I all anarkistisk og syndikalistisk teori står individet som den primære sosiale enheten. Her og i motstanden mot den moderne statsmakt har anarkismen og liberalismen sterke berøringspunkter. Anarkister og syndikalister ser imidlertid samtidig individene som sterkt sosiale skapninger. Individene betraktes alltid som bestanddeler i kollektiv basert på produksjons- og arbeidsfellesskap. Produksjons- og arbeidsgruppene er like viktige som indi­ videne. For syndikalistene spiller fagforeningene den samme rollen. Det fremste symbol på menneskenes ufrihet blir den moderne sentraliserte statsmakten. Anarkismen og syndikalismen bygger på den viktige teoretiske distinksjonen mellom stat og samfunn. For anarkismen og syndikalismen er målet et selvstyrende samfunn uten statsapparat. Samfunnet, bestående av individet og sosiale grupper, er den naturlige og viktige enheten. Motstanden mot nasjonalstaten overføres også til nasjonen som sosial enhet. Anarkismen og syndikalismen er sterkt internasjonalistisk orientert.

Metoder til samfunnsendring De politiske metodene er helt og holdent innrettet på å fremkalle den prosess som fører til at staten avskaffes eller oppløses. Dette innebærer en absolutt motstand mot å delta i den bestående statsmaktens politiske organer, inklu­ sive parlamentariske forsamlinger. Helt siden Proudhons tid gjelder den regelen han fremsatte mot å delta i alminnelige valg og parlament: «Ingen representanter, ingen kandidater.» I stedet anbefales »direkte aksjon» mot statsmakten. Avhengig av situasjon og tidspunkt har formene for direkte aksjon variert fra individuelle terroraksjoner til revolusjonær generalstreik. Storstreiken, «de korslagte armers revolusjon», er i syndikalistisk teori den aksjonen som skal føre til statsmaktens sammenbrudd. For den revolusjo­ nære syndikalismen har streikeaksjoner ikke til formål å oppnå økonomiske eller politiske innrømmelser, men å forberede den siste, avgjørende striden. Streikenes verdi ligger ikke i de eventuelle økonomiske gevinstene, men i at arbeiderklassen erverver stridserfaring og kampvilje i stadig direkte konfron­ tasjon med fienden. En kampform som spesielt forbindes med anarkismen, er det politiske attentatet, eller «den individuelle terroren», som det heter i anarkistisk teori. I tiårene før århundreskiftet utførte anarkister en lang rekke politiske atten­ tater. Tsar Alexander II ble i 1881 drept i et av de mest berømte attentatene,

91

-------

Politiske ideologier i vår tid --------------------------------------------------------------------------------

utført av medlemmer i den anarkistiske organisasjonen Narodnaja volja, «Folkets vilje». I årene etter 1968 oppsto også anarkistisk inspirerte kampgrupper som anvendte individuell terror, for eksempel Rote Armee Fraktion (Baader-Meinhofgruppen) i Vest-Tyskland og de Røde brigader i Italia. Den individuelle terroren var teoretisk motivert som en form for direkte aksjon som samtidig var en «handlingens propaganda». Tanken var at terroraksjo­ nene skulle vekke massene til handling. I russisk anarkistisk teori kaltes dette «eksitativ» (vekkende) terror. En politisk forklaring på den anarkistiske ter­ roren er at den utføres av organisasjoner og individet som betrakter seg som en fortropp for massene, men som i realiteten er isolert fra dem. En gren av det anarkistiske idétreet har vokst i stikk motsatt retning. Den store russiske forfatteren Leo Tolstoj delte alle anarkismens vesentlige poli­ tiske idealer unntatt ett, idet han trodde på en moralsk revolusjon og forkas­ tet enhver form for voldsbruk. Den riktige måten å bekjempe statsmakten på var å unnlate å adlyde den, nekte å gjøre militærtjeneste, ikke betale skatt. Tolstojs pasifistiske anarkisme påvirket i høy grad den indiske frihetslederen Mohandas (Mahatma) Gandhi, som gjorde sivil ulydighet til den viktigste nye metoden for politisk kamp. Gandhi kalte sitt ikke-voldsprinsipp ahimsa.

Politisk styresett Etter bruddet mellom marxister og anarkister i 1871 vedtok den anarkistiske internasjonalen følgende resolusjon:

1. Proletariatets første plikt er å tilintetgjøre all politisk makt. 2. Enhver opprettelse av en såkalt provisorisk og revolusjonær politisk makt for å gjennomføre denne tilintetgjørelsen vil utelukkende innebære ytter­ ligere bedrageri, og for proletariatet medføre de samme farer som det ek­ sisterende regjeringer står for. Dermed hadde man formulert et av de viktigste prinsippene som betegnet den avgjørende forskjellen mellom anarkister og marxister. Man kunne ikke oppnå et statsløst samfunn gjennom opprettelse av en ny statsmakt. Bakunin argu­ menterte med stor kraft mot marxistenes ideer om proletariatets diktatur. Det marxistiske fremtidssamfunnet ville bli et autoritært regime i ny form: Kanskje vil det ikke lenger finnes en privilegert klasse som sådan, men det vil finnes en regjering og, la meg understreke dette, en ytterst komplisert ledelse som ikke nøyer seg med å styre og administrere massene i politisk sammenheng, som alle nåværende regjeringer gjør, men også i økonomisk sammenheng. Den

92

Anarkisme og syndikalisme

konsentrerer i sine hender produksjonen og den "rettferdige" fordelingen av inn­ tekter, jordbruket, etableringen av nye fabrikker, organiseringen av handelen og fremfor alt finansieringen av produksjonskapital med staten som eneste bank. Alt dette fordrer en enorm utvikling av vitenskap og teknikk [...]. Dette kommer til å bli den vitenskapelige intelligensiaens velde, det mest aristokratiske, despotiske, arrogante og nedlatende av alle regimer. En ny klasse kommer til å oppstå, et nytt hierarki av virkelige og påståtte vitenskapsmenn, og verden vil bli delt i den minoriteten som styrer i vitenskapens navn, og den store, uskolerte majoriteten. (Bakunin, utgitt 1977)

Det anarkistiske og anarkosyndikalistiske fremtidssamfunnet består således av selvstyrende kommuner, og selvforvaltende produksjonenheter innenfor disse. Kommunene kan så eventuelt slutte seg sammen til føderasjoner, men med selvstyret fullstendig i behold. I anarkosyndikalismen er det de faglige sammenslutningene, syndikatene, som danner kommuner og føderasjoner. Den eneste form for myndighet som skimtes utover dette, er en eller annen form for felles statistikkbyrå som bistår kommuner og føderasjoner med å samordne produksjonen. Syndikalismen innebærer følgelig at fagforeningene forvandles fra interesseog kamporganisasjoner til forvaltningsorganer. Denne styringsmodellen kalles korporatisme. En interessant variant av korporatisme ble utviklet i England i årene før og under første verdenskrig. Den britiske varianten av syndikalisme kaltes laugssosialisme (guild socialism). Den var hovedsakelig en reformistisk bevegelse med blant andre nasjonaløkonomen G.D.H. Cole (d. 1959) som en av de førende teoretikerne. Hovedtanken var å erstatte det parlamentariske sys­ temet med en representasjon for individenes forskjellige interesser eller funk­ sjoner i samfunnet. Et individ skulle ha like mange representanter som han hadde interesser eller roller i samfunnet. Individene er for eksempel på samme tid både produsenter og forbrukere. Begge disse rollene innebærer også til dels ulike interesser og må representeres hver for seg. Cole kalte dette systemet funksjonsrepresentasjon. Det jugoslaviske selvstyresystemet under president Tito forsøkte å kombinere bedriftsdemokrati med andre selvstyreorganer, etter modell av laugssosialismens funksjonsoppdeling.

Økonomisk organisasjon I anarkisme og syndikalisme kan man ikke skille mellom økonomisk og poli­ tisk organisasjon. Den kommende økonomiske organisasjonen er samtidig den politiske styreformen. Det anarkistiske selvstyret utøves nettopp i pro-

93

-------

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------------------------------------------------

duksjonsgrupper. Proudhons mål var å erstatte statsmakten med et system av frie sammenslutninger som han kalte føderasjoner. I stedet for en statlig organisasjon skulle det komme en fri samfunnsorganisasjon basert på natur­ lige grupper. Den fremste naturlige gruppen var produksjonssammenslutninger innenfor industri og jordbruk. De var grunnsteinene i den føderalistiske samfunnsbygningen. De skulle seg imellom inngå avtaler om produksjon og varebytte, og derved avskaffe den innbyrdes konkurransen. Forskjellen mellom den tidligere anarkismen oganarkosyndikalismen var at sistnevnte utpekte fagorganisasjonene som kjernen i fremtidssamfunnet. De skulle organisere og styre produksjonen og danne rammen for avtaler om produksjon og innbyrdes bytte. Et omstridt spørsmål var om vederlag for arbeidet skulle gis etter presta­ sjon, slik Proudhon hevdet, eller etter behov i form av en overenskomst innenfor kollektivet. Det sistnevnte, kommunistiske prinsippet later til å ha blitt det dominerende, som en følge av Kropotkins påvirkning.

Utopi Sterkere enn noen annen ideologi legger anarkismen og syndikalismen vekt på at fremtidssamfunnet skal skapes av menneskene selv under revolusjonen. Derfor mener man at det ikke på forhånd lar seg gjøre å forutsi hvordan det nye samfunnet vil se ut. De generelle trekkene i den anarkistiske utopien ble imidlertid formulert allerede av Proudhon. I de frie sammenslutingene skulle direkte demokrati råde, og enhver delegert makt skulle kunne tilbakekalles umiddelbart. I stedet for lover kommer vi til å ha avtaler. Ingen flere lover som er stemt frem av en majoritet, ikke en gang enstemmig. Hver borger, hver by, hver industriell sammenslutning skaper sine egne leveregler. (Proudhon 1977)

Proudhons føderalisme strakte seg utover landegrensene. Det endelige mål var å oppløse nasjonalstatene og erstatte dem med en internasjonal fødera­ sjon som hele tiden bevarte den enkelte gruppes og minoritets fullstendige autonomi. I syndikalismen forestilte man seg tilsvarende at det skulle oppstå en verdensomspennende føderasjon av fagorganisasjoner.

94

8 Fascisme og nazisme

Fascismen og nasjonalsosialismen var søsken i samme ideologiske familie. I dette kapitlet skildres særlig de fascistiske og nazistiske statsideologiene i Italia og Tyskland. Fascisme og nazisme var da ikke bare ideologier for sine partier, men tjente også til å legitimere regimene og den nye statsformen de skapte. Det var også vesentlige forskjeller mellom dem. Den italienske fascis­ men bygde ikke på noen raseteori. Den tyske nazismen viste bare beskjeden interesse for fascismens korporative ideer. Over hele Europa fantes det partier og bevegelser som lignet den italien­ ske fascismen og den tyske nasjonalsosialismen. De utgjorde en broket skare, men de fleste av dem later til å ha stått fascismen nærmest. Vi skal her se på to nordiske eksempler. Nasjonal Samling i Norge er mest kjent. Fra den anti­ kommunistiske Lappordrelsen i Finland utviklet det seg en organisasjon med klart fascistiske trekk, partiet "Fosterlåndska folkrorelsen" (IKL). Forskningen i fascismen og nasjonalsosialismen har nå nådd et veldig omfang. I et av de nyeste standardverkene er litteraturfortegnelsen på 55 tettskrevne sider. Problemet som særlig har opptatt forskerne er å fremstille en definisjon på idelogiene, regimene og bevegelsene, som uttrykker det som er typisk og felles for dem alle. Et ledd i dette problemet er å finne en avgrens­ ning mot andre ekstremt nasjonalistiske bevegelser og autoritære regimer.

Ideologienes kjernepunkter En amerikansk forsker sammenfatter noen av de sentrale innslagene i fascis­ men og nazismen i følgende punkter1 : 1

Punktene gjengis forkortet etter Stanley G. Paynes A History ofFascism 1914—1945 (1995). Når det gjelder bl.a. "ultranasjonalismen", slutter Payne seg til en annen ledende forsker på området, Roger Griffin, i The Nature ofFascism (1991).

95

Politiske ideologier i vår tid

•

• • •

•

• •

En ideologi som er "idealistisk, vitalistisk og voluntaristisk", det vil si basert på følelser og vilje. Den bygger på "ekstrem elitisme, mobilise­ ring av massene og Ftihrerprinsippet" (lederprinsippet). En ekstrem nasjonalisme, betegnet som "revolusjonær ultranasjonalisme for nasjonal gjenfødelse". Motstand mot og fiendtlighet overfor både liberalismen, kommunis­ men og konservatismen. En ny type nasjonalistisk og autoritær statsmakt. Som vi senere skal se, oppfant de italienske fascistene begrepet "den totalitære stat" for denne altomfattende statsmakten. Et nasjonalt økonomisk system som er sterkt regulert og integrert, og omfatter forskjellige samfunnsklasser, enten systemet kalles "korpora­ tivt", "nasjonalsosialistisk" eller "nasjonalsyndikalistisk". Et positivt syn på vold og krig, og vilje til også å benytte vold og krig, både som mål og som middel. Partikjernen består av væpnete kampstyrker. En målsetting om å skape et imperium, ekspandere eller radikalt endre sin egen nasjons forhold til andre stater.

Hvert enkelt av disse punktene kan videreutvikles, og det finnes andre punk­ ter som burde være med. Raseteorien er det sentrale i nasjonalsosialismen. Nazistene beskrev hele menneskehetens historie som en kamp mellom rasene. Man burde også tilføye at fascisme og nazisme er prinsipielt antide­ mokratiske. En annen forsker påpeker målet å skape "et nytt menneske", altså ikke bare radikalt å forandre samfunnet og staten. Andre trekker frem nazismens og fascismens vektlegging av mannlighet og mannlig dominans, samt kulten rundt ungdommelighet og ungdomskraft. Enda et viktig trekk er antikapitalismen og en viss sosial radikalisme. En italiensk forsker har gitt en fyndig og komprimert fremstilling av selve bevegelsen og dens mål: En massebevegelse med medlemmer fra forskjellige klasser, med ledere og akti­ vister hovedsakelig fra mellomgruppene, for en stor del uten tidligere erfaring fra politisk aktivitet, organisert som en partimilits hvis identitet ikke baseres på sosi­ alt hierarki eller klassetilhørighet, men på en følelse av kameratskap. Den anser seg utvalgt til en nasjonal gjenreisningsoppgave, betrakter seg som krigførende mot politiske motstandere og har som mål å erobre monopol på politisk makt ved hjelp av terror, parlamentarisk taktikk og overenskomster med ledende grupper med sikte på å opprette et nytt regime som knuser det parlamentariske demokrati. (Giovanni Gentile gjengitt i Payne 1995 s. 5 f)

96

--------------- -----------------------------------------------------------------------Fascisme og nazisme

Avgrensning Ikke minst i de seneste tiårene har journalister og enkelte forskere utvidet begrepene "fascisme" og "nazisme" slik at de har mistet enhver presisjon. Autoritære nasjonalister, kuppgeneraler som Pinochet i Chile, "høyreekstre­ mister", innvandrerfiendtlige grupper og populistiske protestpartier er blitt buntet sammen til en eneste stor "fascistisk" gruppe. Som vi har sett, stiller seriøs forskning opp minst seks eller flere kriterier for en fascistisk/nazistisk ideologi. Med dette vil forskerne si at en ideologi eller politisk bevegelse er fascistisk bare dersom samtlige eller i det minste de fleste kriterier er oppfylt. Det er ikke nok med ett likhetstrekk, for eksempel rasisme eller innvandrerfiendlighet. Selv når likheter finnes, må man også se på forskjellene? Her skal vi se på noen av de viktigste forskjellene mellom fascisme/ nazisme og den autoritære nasjonalismen som beskrives i kapittel 15. Den italienske fascismen og den ryske nazismen var massemobiliserende revolusjonære bevegelser med store væpnede kampgrupper. De autoritære nasjonalistene er sjelden erklært revolusjonære. De håper at en sterk mann skal tre frem i en politisk krise, eller argumenterer i høyden for et militær­ kupp. De er organisert i mer "normale" politiske bevegelser eller partier. Fascister og nazister hadde en totalitær stat på sitt program, en stat med total kontroll over alle deler av samfunnet. Autoritære nasjonalister vil ha en sterk statsmakt på visse sentrale områder, men de vil også la mye forbli uten­ for statens kontroll. Fascister og nazister innførte ettpartisystem. Autoritære nasjonalister vil snarere ha et politisk system uten partier. De streber ikke etter et totalitært diktatur, men et autoritært regime med sterke begrensninger i parlamentets og partienes makt. De vil ikke ha en allmektig Fører, som fascistene og nazistene, men et arvefølgemonarki eller en folkevalgt "sterk mann" i spissen for staten. Nasjonalismen deres er sterk og selvhevdende, og klare antisemittiske eller rasistiske trekk er til stede. Dette kan likevel ikke sidestilles med nazistenes "ultranasjonalisme" og rasisme som førte til masse­ utryddelse av hele folkegrupper. Fascister og nazister streber etter en total forvandling av hele samfunnet og i siste instans også av menneskene. Den autoritære nasjonalismen har langt mer begrensede mål. Ofte gjelder det å bevare eller gjenopprette tidligere tradisjoner eller institusjoner. 2

Denne erkjennelsen avspeiles i tittelskiftet på en bok, oversiktsverket Neo-Fascism in Europe (London 1991). 1 1995 kom den i nytt opplag og med ny tittel: The Far Right in Western and Eastern Europe.

97

Politiske ideologier i vår tid

Nasjonal Samling Det norske Nasjonal Samling kan være egnet til å illustrere disse distinksjo­ nene.3 Da partiet ble grunnlagt i 1933, var det hovedsakelig som en autori­ tær nasjonalistisk bevegelse. En ganske stor del av de første medlemmene var aktive i kristne samfunn. Nasjonal Samling gikk til angrep på partivesenet og parlamentarismen, og krevde at Stortinget skulle få enda ett kammer, et kor­ porativt "Riksting" med representanter for nærings- og yrkesliv. Antikom­ munismen var det andre hovedpunktet. Arbeiderpartiet ble beskyldt for å forberede en revolusjonær maktovertakelse. På ett punkt fremgikk likevel et slektskap med fascismen og nazismen. Partiet skulle ha enmannsledelse etter "førerprinsippet". Først mye senere, etter maktovertakelsen under okkupasjonen, ble det erklært at førerprinsip­ pet gjaldt hele staten og samfunnet, ikke bare partiet. Noen få år etter partietableringen ble raseteorier innlemmet i partiets politikk, og NS ble erklært antijødisk. Opprettelsen av hirden brakte NS enda et skritt nærmere de fas­ cistiske og nazistiske partiene. Hirden skulle være partiets indre kjerne; hirdmedlemmene sverget absolutt troskap til partilederen Vidkun Quisling. I årene da partiet satt med makten, ble hirden kalt "den nasjonale revolusjons stormtropper". SS i Tyskland og squadristii Italia var de selvsagte forbildene. En fremstående britisk forsker hevder at det sentrale i fascismen og nazis­ men var forestillingen om en dyp nasjonal krise og nasjonal gjenfødelse til en ny historisk storhetstid.4 I Nasjonal Samlings ekstreme nasjonalisme er dette trekket meget tydelig. Man trodde at den nye storhetstiden skulle skape et like stort "livsrom" som Norge hadde hatt i vikingtid og middelalder. I erritoriell ekspansjon skulle gjøre det norske folk til "det førende i Norden", ifølge Gulbrand Lund som var partiets fremste nasjonalistiske teoretiker. Denne nasjonalismen var iblant vanskelig å forene med nazistenes fremtids­ planer om en "pangermansk" eller europeisk føderasjon under tysk ledelse. Fra 1937 var Nasjonal Samling en isolert politisk sekt i dyp krise. Valgre­ sultatene var katastrofale; de kristne medlemmene forlot partiet på grunn av antisemittismen. Bare den tyske okkupasjonen ga bevegelsen mulighet til å nå makten. Da ble nye fascistiske eller nazistiske ideologiske elementer trinn for trinn tilføyet. Det var i denne perioden at førerprinsippet ble erklært å 3

4

98

Fakta om og analyser av Nasjonal Samlings og Quislings ideer finnes i Høidal (1988) og i Sø­ rensen (1989). En god populærvitenskapelig skildring i tekst og bilder er Dahl, Hagrvedt og Hjeltnes (1982). Dahl har også skrevet en biografi om Quisling (1991-1992). Griffin (1991 s. 44 ff).

Fascisme og nazisme

gjelde både stat og samfunn. Partiet ble erklært revolusjonært og arbeidet iherdig for en fullstendig omvandling av det norske samfunnet. Ettpartisystemet ble innført. Yrkesorganisasjonene skulle settes under partiets ledelse, forenes i et korporativt "arbeidssamband" og inngå i det planlagte korpora­ tive parlamentet, som aldri ble virkelighet. Denne nyorganiseringen lignet i alt vesentlig det korporative systemet som var innført i Italia, og som var en så viktig del av den italienske fascismens teori og praksis. I likhet med de ita­ lienske fascistene hevdet NS at korporatismen skulle lede til nasjonal enighet og gjøre slutt på klassekamp og klassekonflikter. Ser man på Nasjonal Samlings ideer og utvikling under ett, lignet partiet mer på fascistene enn på de tyske nasjonalsosialistene. Ideene om en korpo­ rativ organisasjon var sentrale for Quisling og hans menn. Likevel var ideene og programmet deres aldri identiske med fascistenes eller nazistenes. Nasjo­ nal Samling var, som så mange andre lignende organisasjoner i datidens Europa, formet av sin egen, særpregede nasjonalistiske ideologi.

Lappobevegelsen og IKL Det samme gjelder det andre nordiske eksemplet, Lappobevegelsen og IKL? Lappobevegelsen oppsto i 1929-30 som en antikommunistisk folkebeve­ gelse i Osterbotten. Som i det norske NS tilhørte mange av medlemmene kristne samfunn og vekkelsesbevegelser. I Finland fant antikommunismen spesiell næring etter den korte, men blodige borgerkrigen i 1918 mellom "hvite" og "røde". Lappobevegelsen krevde i første omgang at kommunis­ men skulle forbys, men gikk snart over til å angripe hele partivesenet og par­ lamentarismen. Man ville se en "sterk mann" i landets ledelse. Fra en autoritær nasjonalisme utviklet bevegelsen seg i fascistisk retning. Politiske vold ble organisert og kulminerte i et improvisert kuppforsøk i 1932 (Måntsålå-opprøret). Utviklingen fortsatte med Lappobevegelsens etterføl­ ger, partiet IKL. Det utformet en ekstremt fmsknasjonalistisk ideologi. I likhet med Nasjonal Samling ville IKL innføre en korporativ samfunnsord­ ning. IKL utpekte tidlig og direkte det fascistiske Italia som sitt forbilde. Par­ tiet hadde langt større suksess enn NS. Politisk var det likevel ganske isolert, og i Finland fantes det ingen utenlandsk makt som kunne hjelpe IKL å sette sine ideer ut i livet.

5

Se bl.a. Karvonen (1985).

99

Politiske ideologier i vår tid

Nyfascisme og nynazisme I de 50 årene etter annen verdenskrig kan man skille mellom tre former for nyfascisme eller nynazisme. Den første gruppen utgjøres av partier som er etterkommere etter førkrigstidens nazistiske og fascistiske bevegelser. De partiene som stiller til valg, har da tonet ned eller fjernet de revolusjonære og antidemokratiske delene av sitt opprinnelige program. Det fremste eksem­ plet på et slikt parti er MSI i Italia. I etterkrigstiden finnes det ingen fascistiske eller nazistiske teoretikere som er verd å nevnes. Nyproduksjonen av ideer har opphørt. Et unntak på det intellektuelle nivå er muligens de såkalte historiske revisjonistene som har forsøkt å bevise at jødeutryddelsen i Tyskland aldri fant sted. Den tredje formen kunne kalles "kosmetisk" nynazisme/’ I de forskjellig­ ste subkulturer, for eksempel skinheads, har man tatt opp nazismens symbo­ ler sammen med ultranasjonalisme, rasisme og voldsdyrking. Med sine høyst uklare politiske ideer overensstemmer de i og for seg godt med fascismens og nazismens dyrking av viljen og handlingen. Det italienske MSI, "den italienske sosiale bevegelse", er etterkrigstiden mest fremgangsrike nyfascistiske parti. Det er nå omdøpt til Nasjonalalliansen. Det er imidlertid høyst tvilsomt om det i våre dager kan kalles et nyfascistisk parti lenger. Nasjonalalliansens ledere velger selv å kalle partiet "postfascistisk". Med dette vil de fortelle at de har gått bort fra sine gamle ideer, på tilsvarende måte som de "postkommunistiske" partiene. MSI ble grunnlagt etter krigen av Benito Mussolinis medspillere i den norditalienske fascistiske republikken. På grunn av partiforbudet måtte det fremstille seg som et demokratisk parti, men partiprogrammet var nærmest en variant av den autoritære nasjonalismen. I 1970-årene hadde partiet en sterk venstrefraksjon som sluttet seg til det antikapitalistiske budskapet i fascismen. Venstrefascistene angrep forbrukssamfunnet, "pengemakten" og demokratiets "falske likestilling". De var sterkt antiamerikanske og solidariserte seg med palestinerne og den tredje verden. Den dominerende ideologien har imidlertid gått i motsatt retning. Fra autoritær nasjonalisme har partiet gått over til å forsøke å ligne de franske gaullistene. Partiet hevder altså nå at det er demokratisk. Etter fransk for­ bilde vil det ha en sterk presidentmakt, et svakt parlament og en politikk for 6 7

100

Jfr. Griffin (1991 s. 164). Se Piero Ignazi "The Changing Profile of the Italian Social Movement", i Merkl og Weinberg (1993).

Fascisme og nazisme

nasjonal storhet og selvhevdelse. I likhet med de første italienske fascistene krever de tilbake byen Rijeka-Fiume som etter første verdenskrig tilfalt Jugo­ slavia og nå tilhører Slovenia.

Makterobringen i Italia og Tyskland Både fascister og nazister kom, i strid med sin egen ideologi, til makten ad parlamentarisk vei. Da de vel hadde skaffet seg regjeringsmakten, benyttet de den til å avskaffe demokratiet og innføre ettpartisystem. I Italia kom fascistene til makten i 1922, under ledelse avBenito Mussolini. Ettpartistaten ble opprettet noen år senere. I 1930-årene ble landet gjort om til en korporativ, totalitær stat, i alle fall i teorien. Forskerne er enige om at det totalitære idealet om fullstendig kontroll aldri ble fullstendig virkeliggjort. Det nazistiske partiet ble regjeringsparti i Tyskland i 1933 i koalisjon med de autoritære nasjonalistpartiene. Etter brannen i riksdagshuset i 1934, som kommunistene ble beskyldt for å ha påsatt, skaffet partiet seg absolutte fullmakter i Riksdagen, tvang de borgerlige og nasjonalistiske partiene til å oppløse seg, samt forbød de kommunistiske og sosialdemokratiske partiene. Ettpartisystemet var dermed opprettet, og i løpet av et års tid var den nazis­ tiske "ensrettingen" av samfunnet fullbyrdet. De fascistiske og nazistiske regimene kunne bare beseires av ytre makter, gjennom nederlaget i annen verdenskrig. Da Italia ble invadert av de allierte i 1943, etablerte Mussolini en ny, mer radikal fascistisk republikk i NordItalia. Den varte bare ett år, og Mussolini ble henrettet av en gruppe partisa­ ner. De tyske nazistene mente å ha grunnlagt tusenårsriket, men det besto ikke i mer enn 13 år, til mai 1945. Vi skal her sammenfatte de fascistiske og nazistiske statsideologiene, hoved­ sakelig slik de ble utformet av partilederne selv. Nazismens ideologiske hoved­ verk er Adolf Hitlers Mein Kampf\Min kamp). Første del skrev Hitler i 1924 mens han satt fengslet etter et mislykket statskupp; annen del kom i 1926. Den italienske fascismen manglet lenge et offisielt ideologisk dokument. Først rundt 1930 ble det gjort et forsøk på å systematisere fascismens til da ganske motsetningsfylte lære. Mussolini tok filosofen Giovanni Gentile til hjelp. Sammen med Gentile forfattet han i 1932 skriftet Fascismens doktrine.

101

Politiske ideologier i vår tid

Verdisyn Fascister og nasjonalsosialister gjorde begge krav på total makt, men begrun­ net kravet forskjellig. Fascistene hevdet at de representerte statens iboende vilje til storhet og ekspansjon. Nazistene så seg som utøvere av den overlegne rases srreben etter herrevelde og det tyske folks iboende vilje - som legemliggjørelsen av den overlegne rasen. I begge tilfeller ble stat, rase og folk frem­ stilt som levende og handlende historiske begreper med egen vilje. Det var denne høyere viljen partiene hevdet å tolke og representere. I begge tilfeller ble ideene koblet sammen med en voldsom sosialdarwinisme som tilsa at bare de sterkeste og mest hensynsløse overlever. Ifølge den fascistiske ideologen Alfredo Rocco var staten en kollektiv organisme i skånselsløs overlevelseskamp med andre stater. Gjennom natur­ lig utvalg ville de beste, mest livsdugelige statene siktes frem. Verden var nå kommet inn i den imperialistiske perioden: "Den åpne konkurransen mellom imperialistiske makter er blitt en jernlov som ikke kan ignoreres av noen nasjon som ønsker å overleve Denne grunnleggende sannhet er den eneste målestokk for bedømmelse av alle politiske verdianskuelser." Hitler tolket historien som en kamp mellom rasene. Gjennom denne kampen hadde arierne (senere benyttes benevnelsen "den nordiske rase") vist sin overlegenhet som kulturskaper og underkuer av andre folk. Forgagne kulturers og imperiets fall skyldtes raseblanding mellom arierne og de underkuede folkene. Begge retninger betegner seg som aksjons- og viljebevegelser. Følelser, lidenskap settes foran intellekt og teori. Den politiske vilje ble uttrykt i hand­ ling, ikke i ord eller abstrakt tenkning. Kriteriet på "sannhet" ble da ikke en empirisk prøving, men fremgang og følelsenes styrke. Noe av bakgrunnen for fascismens og nazismens antiintellektualisme var psykologiens oppdagelser av det underbevisste nivået i menneskets sjeleliv, det vil si drifters og følelsers betydning i forhold ril rasjonell tenkning. I bak­ grunnen lå også forskjellige handlingsfilosofiske teorier fra begynnelsen av 1900-tallet (Bergson, dAnnunzio). En som særlig fascistene viste til, var den franske sosiologen Georges Sorel (d. 1922), som selv en tid kalte seg syndika­ list. I Réflextions sur la violence (1908; norsk overs. Tanker om vold 1974) hyllet Sorel den politiske konfrontasjonen og voldshandlingen som skaper "storartede øyeblikk" som forandrer menneskene. Det sentrale hos Sorel er hans teori om de sosiale mytene som drivkraft i samfunnsendringen. Myter

102

-------------------- ---------------------------------- --------------------------------

Fascisme og nazisme

kalte Sorel slike forestillinger som egget sosiale grupper til politisk handling, uavhengig av om ideene var sanne eller sannsynlige. Mytenes verdi lå ikke i innholdet av dem, men i handlingene de fremkalte.

Menneskesyn Fascismen bekjemper hele det demokratiske idékomplekset og avviser både dets teoretiske premisser og dets praktiske anvendelse. Fascismen avviser at majorite­ ten, ut ifra bare det faktum at den utgjør en majoritet, kan styre menneskesam­ funnet. Den benekter at en majoritet kan styre ved å rådspørres med jevne mel­ lomrom, og den godtar menneskenes uforbederlige, fruktbare og velgjørende uensartethet som aldri kan utjevnes med en mekanisk prosess som den allmenne stemmeretten. (Mussolini 1942, oppr. 1932)

Sitatet er hentet fra Mussolinis og Gentiles utlegning av fascismens læreset­ ninger i 1932. Adolf Hitler var like bevisst elitistisk. I politikken som i næringsliv eller vitenskap måtte man få frem "de beste hodene". De kunne ikke utpekes gjennom majoritetsbeslutninger. Men som det er i næringslivet, at en ikke ovenfra kan slå fast hva for mennesker det er som har evnene, men at de enkelte selv må stri seg fram i en lang skole fra den minste forretningen til det største foretak, og så i hvert høve stå ved livets ek­ samen, så kan heller ikke de politiske hodene med ett "oppdages" ovenfra. En kan ikke trekke slutninger fra geniene til den vanlige menneskehet. (Hitler 1924-26)

I hele samfunnet skulle personlighetsprinsippet, eller førerprinsippet, benyt­ tes. "[...] enhver forer har autoritet nedad og ansvar oppad." Fascistene fant støtte for sin eliteteori hos noen store navn blant datidens samfunnsvitere, Vilfredo Pareto og Robert Michels. Pareto (d. 1923) var en ledende samfunnsøkonom, men studerte også hvordan forskjellige eliter avløste hverandre i historien. Kort og forenklet gikk hans teori om elitesirkulasjon ut på at alle samfunnstyper styres av åpne og skjulte eliter. Dette gjaldt også den demokratiske staten. "I virkeligheten er det alltid, enten man har all­ menn stemmerett eller ikke, et oligarki som styrer og som evner å gi 'folkevil­ jen' det uttrykket fåtallet ønsker." Robert Michels (d. 1936) var en venstresosialistisk sosiolog som studerte fagforeningene og det sosialdemokra­ tiske partiet i Tyskland. Han ble berømt for "oligarkiets jernlov" som innebar at enhver organisasjon, også de mest demokratiske, gjennom en mengde inne­

103

Politiske ideologier i vår tid

bygde organisatoriske mekanismer vil bli styrt av en elite. "Den som sier orga­ nisasjon, sier oligarki," er et kjent Michels-sitat. Både Pareto og Michels viste sympati for fascismen.

Viktigste samfunnsenhet Staten, nasjonen, folket og rasen var som omtalt de grunnleggende enhetene i fascistisk og nazistisk tenkning. Klasser, interesseorganisasjoner, grupper og individer måtte alle underordnes staten og den nasjonale enheten. Målet var å føye alle grupper inn i en enhet for å oppnå maksimal nasjonal kraftutvikling i forhold til andre nasjoner. Det var de italienske fascistene som skapte begrepet "den totalitære staten", en stat som har skaffet seg total kontroll over alle deler av samfunnet. "Utenfor staten kan det verken finnes individer eller grupper (politiske partier, fagforeninger, klasser)," het det i Fascismens doktrine. Individenes forhold til staten ble beskrevet slik: I den fascistiske staten blir ikke individene undertrykket, men stimulert, akkurat som en soldat i et regiment ikke blir svekket, men styrket av antallet kamerater. Den fascistiske staten organiserer nasjonen, men gir individene tilstrekkelig rom. Den har begrenset unødvendige eller skadelige friheter, og bevart de vesentlige. Det må ikke være individene som avgjør slike spørsmål, men utelukkende staten. (Mussolini 1942, oppr. 1932)

Den nazistiske raselæren utpekte de overlegne og mindreverdige rasene. Nazistene utpekte som kjent jødene som den fiendtlige "rasen" fremfor alle. Det ideologisk interessante var at man påsto at jødene behersket begge de samfunnssystemene som nazistene ville bekjempe, kommunismen og de vestlige demokratiene. Demokratiene ble av nazistene betegnet som "pluto­ kratier" (rikmannsvelder), som altså i virkeligheten var styrt av storfinansen, og dermed av jøder. Et forvarsel om utryddelsesplanene som ble satt i verk i annen verdenskrigs utryddelsesleirer, finnes i Mein Kampf. Der kaster Hitler frem en tanke om at Tysklands nederlag i første verdenskrig kunne vært unn­ gått dersom man hadde "holdt tolv-femten tusen av disse hebraiske folkeforræderne under giftgass på samme vis som hundretusener av de aller beste arbeiderne våre fra alle lag måtte tåle det i felten [...]."

104

____________ __________—--------------------------------------------------

Fascisme og nazisme

Metoder til samfunnsendring Ut ifra den sosialdarwinistiske oppfatningen var politikk en skånselsløs kamp for tilværelsen, der den sterkeste seiret. Det avgjørende i kampen var den politiske volden. I kampen mellom statene var det krigen som avgjorde. Ifølge nazistene oppnådde også Føreren sin posisjon gjennom seier i makt­ kampen. Den politiske volden og krigen var ansett som de mest høyverdige og foredlende politiske handlingene. "Bare krigen fører all menneskelig energi til sitt høyeste spenningspunkt og setter adelsmerket på de som har mot til å møte den," skrev Mussolini i sin utlegning av fascismens doktrine. Begge bevegelsene var revolusjonære bevegelser, med total forakt for reformistiske metoder og for parlamentarismen, som de betraktet som svakhetens og kraftløshetens politiske system. I Mein Kampfskrev Hitler at hvis nazistene deltok i parlamentariske institusjoner, måtte det bare være som et ledd i arbeidet for å fjerne og styrte en innretning som han betegnet som et av menneskehetens største forfallssymptomer.

Politisk styresett Styresettet i begge land var altså et elitepartidiktatur med makten ekstremt konsentrert hos en lederskikkelse omgitt av intens personkult. Mussolinis tittel som parti- og regjeringssjef var II Duce, Føreren. (Han var imidlertid ikke statssjef, ettersomltalia beholdt monarkiet etter den fascistiske revolu­ sjonen.) Hitlers tittel, Der Fiihrer, betegnet opprinnelig hans posisjon som partileder. Etter at rikspresidentstillingen ble avskaffet, var Føreren også statssjef. Betegnende for Hitlers absolutte maktposisjon var at enhver utta­ lelse fra Føreren hadde bindende rettskraft ifølge nazitidens statsrett. Etter at ettpartisystemet var opprettet, smeltet parti og statsapparat sammen i og med at partimedlemskap i praksis ble obligatorisk for statstje­ nestemenn. Da medlemstallet økte dramatisk, truet det partienes karakter av ideologiske elitepartier. I det tyske nazipartiet NSDAP spilte kamporganisa­ sjonen SS rollen som "indre elite". Den fikk også hånd om administrasjonen av konsentrasjonsleirene, der regimets fiender ble omskolert (i 1930-årene) og tilintetgjort (i krigsårene). SS kontrollerte også det effektive politiske politiet Gestapo. Regimet ble ikke bare opprettholdt med terror, men like mye med en intensiv og effektiv propaganda som utnyttet moderne massepsykologi og reklameteknikk. Utdannelse, forskning, kulturliv og informasjon ble kon­

105

Politiske ideologier i vår tid--------------------------------------------------------------------------------

trollert med en politikk som kaltes "likeretting". Målet var å skape total opp­ slutning om regimets politikk. Valg og folkeavstemninger bruktes bare for å demonstrere at et enig folk sto bak partiet. I Italia ble den politiske korporatismen innført. Parlamentet ble omgjort til et kombinert organ for både fascistpartiet og de korporative næringslivsog yrkesorganisasjonene. I nazismens opprinnelige program var det også krav om at Riksdagen skulle erstattes med et korporativt "yrkeskammer", men dette prosjektet ble aldri gjennomført.

Økonomisk organisasjon De italienske fascistenes korporatisme var inspirert av tidlig 1900-tallets revolusjonære syndikalisme, som jo nettopp ville basere all representasjon og hele samfunnsstyringen på fagforeninger, yrkesorganisasjoner og andre inte­ resseorganisasjoner. Ifølge fascismens variant av denne teorien skulle organi­ sasjonene være felles for arbeidsgivere og arbeidstakere, og tjene som middel til å avskaffe klassekampen til fordel for nasjonens felles interesse. Et tysk motstykke var Den nasjonale arbeidsfronten, som skulle forene både arbeids­ givere og ansatte. Arbeidsfrontens offisielle høytidsdag, "det nasjonale arbei­ dets dag", ble lagt til 1. mai. I begge land var streik og lockout forbudt. Korporatismen ble i praksis et redskap til å eliminere de selvstendige, faglige organisasjonene og innordne det private næringslivet i den nasjonale planøkonomien. Et ledd i den nazistiske ideologien var læren om livsrommet (Lebensraum). Den tyske nasjonen hadde et bestemt livsrom som var bestemt av his­ torien, og som gikk utover de gjeldende grensene. Det tyske livsrommet var først og fremst ansett å ligge i Øst-Europa. Det nazistiske partiprogrammet fra 1920 omfattet et krav om "land og jord (kolonier) til vårt folks underhold og til vårt folks bosetting". Et annet økonomisk aspekt av læren om livsrom­ met ble kravet om autarki, det vil si økonomisk selvberging. Nazistenes partiprogram var også preget av en sosial radikalisme, som ikke minst rettet seg mot småbedrifter, jordbrukere og andre grupper som følte seg truet av storbedriftene. Det var dette programmet som skulle vise hva man mente med "nasjonalsosialisme". Her følger enda noen typiske punkter fra dette programmet:

106

Fascisme og nazisme

Enhver borgers første plikt er å arbeide åndelig eller kroppslig. Den enkeltes virksomhet må ikke stride mot allmennhetens interesser, men utføres innenfor rammen av helheten og til gavn for alle. Vi krever derfor:

• avskaffelse av inntekter som erverves uten arbeid og anstrengelse, slutt på renteslaveriet. • statlig overtakelse av nåværende bedriftssammenslutninger (truster), delaktighet i storbedriftenes utbytte. • etablering og opprettholdelse av en sunn middelklasse, kommunalisering av de store varehusene som skal leies ut på rimelige vilkår til småbe­ drifter. • en jordreform tilpasset våre nasjonale behov, en lov om ekspropriasjon av grunn til allmennyttige formål, avskaffelse av jordleie, samt forbud mot alle former for spekulasjon med jordeiendom. (Det nazistiske partiprogrammet fra 1920)

Utopi Fascismens og nazismen syn på politikken og historien som en skånselsløs kamp for tilværelsen forutsatte at kampen skulle vedvare i det uendelige. I motsetning til nesten alle andre ideologier utelukket de selve tanken om en kommende sosial harmoni. Ifølge Mussolini og Gentile anså ikke fascismen "at 'lykke' er mulig på jorden", og den avviste "alle teologiske teorier som til­ sier at menneskeheten kan oppnå en endelig stabil tilstand i en bestemt his­ torisk periode". Den samme tanken finner vi hos Adolf Hitler. Når herrefolkets makt strekker seg over hele kloden, synes han å forutse en fortsatt kamp for tilvæ­ relsen utenfor jordens grenser: Sett slik fyller det folkeegne livssynet naturens innerste mål og mening, fordi det gjenoppretter det frie spill av krefter som må føre til en stadig vekselvirkning i ut­ viklingen til det bedre; til slutt er de beste av menneskene herre over jorda, og veien framover er fri til å virke på områder som dels ligger over, dels utenfor den. Vi har alle en kjensle av at menneskene i en fjern fremtid kan komme til å stå overfor spørsmål som bare en høyeste rase som herskerfolk er kalt til å løse, støt­ tet av alle de midler og muligheter som en hel jordklode gir. (Hitler 1924-26; norsk overs. 1941)

107

9 Den katolske samfunnslæren

Den katolske kirke er ingen politisk organisasjon, men dens standpunkt i sosiale og politiske spørsmål har like fullt stor betydning i store deler av ver­ den. Rundt 1980 hadde den 785 millioner medlemmer. I Europa er Polen det fremste eksemplet på den katolske kirkes politiske innflytelse. Kirken hevdet med stort hell sin selvstendighet i forhold til den kommunistiske statsmakten og ble den ledende kraft i motstanden motettpartisystemet. Fra Polen kom også den første ikke-italienske pave i moderne tid, da kardinal Karol Wojtyla i 1978 ble valgt til pave og tok navnet Johannes Paul II. Den katolske kirke har ikke bare bestått i nesten 2000 år. Den har også vært styrt etter de samme prinsipper i hele denne tiden. Paven utpekes av en valgforsamling (kardinalkollegiet) og er deretter ubestridt overhode for hele kirkens organisasjon, jorden rundt. I 1960-årene ble læren om pavens ufeil­ barlighet i lærespørsmål stadfestet. Ufeilbarligheten anses imidlertid bare å gjelde når paven taler i embets medfør, ex cathedra (fra lærestolen). Pavens autoritet er komplettert med det store katolske bispemøtet, konsi­ let. To viktige konsilet er avholdt, det første i 1869-1870 og det andre Vatikankonsilet i 1962-1965. Det siste anses å representere en betydelig fornyelse av kirkens lære i samfunnsspørsmål, og har muliggjort en tilnær­ ming til andre kristne kirker. Pavestolen, offisielt omtalt som Den hellige stol, har egen diplomatisk representasjon i 120 land. En pavelig ambassadør har tittelen nuntius, som betyr sendebud. Kirkens offisielle lære har de siste årtiene møtt utfordringer fra en religiøs politisk radikalisme, blant annet frigjøringsteologien i Sør-Amerika. Frigjø­ ringsteologien har engasjert radikale prester til kamp i geriljabevegelser som

108

_______________ ____________________________________Den katolske samfunnslæren

taler de fattigste menneskenes sak. Den forener marxisme og radikal katoli­ sisme. Det nye samfunnet som skal oppstå gjennom de fattiges kamp, opp­ fattes som Guds jordiske rike. I dette kapitlet avspeiles den offisielle katolske samfunnslæren på 1900tallet, hovedsakelig slik den er blitt fastlagt gjennom forskjellige pavers rund­ skriv, encyklikaer. Encyklikaene benevnes i henhold til innledningsordene i den latinske grunnteksten. I tillegg til de offisielle dokumentene behandles tekster av den franske katolske filosofen Jacques Maritain (d. 1973). Han argumenterte med stor kraft for at det demokratiske styresettet var det eneste som var forenlig med den kristne naturretten, en lære som ble utviklet av den katolske kirkes største tenker i middelalderen, Thomas Aquinas. Den filoso­ fiske retningen som Maritain representerte, kalles nythomisme.

Verdisyn Ifølge katolske teologer har samfunnslæren en annen stilling enn den egent­ lige religiøse troen. I selve trosspørsmålene anser den katolske kirke seg for å besitte den evige, ubestridelige sannhet. Samfunnslæren skriver seg derimot fra den katolske naturretten. Naturretten defineres som det den menneskelig fornuft kommer frem til i lys av kirkens lære og det som Gud gjennom skapelsen har nedlagt i men­ neskenaturen. "Naturretten er således summen av alle de etiske verdier og normer som mennesket i kraft av sin sunne fornuft — og ikke først gjennom guddommelig åpenbaring — er i stand til å erkjenne. 1 Det betyr, ifølge de siterte forfatterne, at debatt og vitenskap har større plass, og at læren også kan forandres over tid. Læren befatter seg mer med allmenne prinsipper enn med praktisk anvendelse. Man medgir at kirken, i for eksempel spørsmål angående økonomisk politikk, mangler kompetanse til å uttale seg autorita­ tivt. I slike tilfeller bør de generelle anvisningene mer betraktes som veile­ dende for den enkelte katolikks handlemåte. Det fremgår klart at den katolske naturretten på denne måten åpner rom for at forskjellige personer og grupper kan tolke læren forskjellig. Finnes det da begrensninger i friheten til å gjøre egne fortolkninger? Pave Johannes Paul II har nå trukket opp meget faste grenser. I en encyklika i 1993 konstaterer han at kirkens lære er alvorlig truet — ikke minst innenfra, fra kirken selv — av nye relativistiske oppfatninger om rett og 1

Bischofsberger og Zaremba (1985).

109

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------------------------ - ------------------------

moral." Det dreier seg ganske enkelt om at individene gjør krav på selv å ta stilling til moralske spørsmål. "Man avviser den tradisjonelle læren om naturretten og dens universalitet og permanente gyldighet. " Paven fastslår at kirkens bud og naturretten må betraktes som sanne. I første rekke berører pavens retningslinjer moralske spørsmål som ekte­ skap, abort og prevensjonsmidler. De innebærer ingen forandring av selve samfunnslæren. Men paven ser alvorlige farer også for samfunnslivet hvis de kirkelige normenes sannhet trekkes i tvil. Filosofen Jacques Maritain påberopte både Gud og sin egen tolkning av naturretten og verdenshistorien som støtte for det demokratiske styresettet. Ifølge Maritain har historien et mål som er fastlagt av Gud, og som "beveger seg i en bestemt retning". Historien beveger seg fra lavere til høyere stadier fremover mot Guds rikes komme, også hva samfunnsformer angår. For ham ble derfor demokratiet - det styresettet som han mente var i overensstem­ melse med den katolske naturretten - et høydepunkt i verdenshistorien som Gud i siste instans styrte. I den prosessen måtte følgelig kristendommen spille en avgjørende rolle — selv om Maritain måtte innrømme at demokra­ tiets forkjempere ofte har vært motstandere av kristendommen, og at de toneangivende i kristne kretser i over hundre år bekjempet demokratiet i reli­ gionens navn. Like fullt hevdet Maritain at de demokratiske ideene og bestrebelsene alltid har vært inspirert av de kristne grunntankene. Demokra­ tiet har oppstått gjennom "evangeliets skjulte virke i historien".

Menneskesyn Den katolske naturretten beskriver mennesket som en sosial og rasjonell skap­ ning. At mennesket er en sosial skapning, betyr at samfunnstilhørigheten er naturlig og medfødt. Dette er et vanlig argument når katolikker avviser 1800tallets liberale individualisme. At mennesket beskrives som rasjonelt, betyr at det tillegges evnen til selvstendig å bedømme samfunnsmessige og politiske spørsmål. Tiltroen til den menneskelige fornuft er imidlertid ikke ubegrenset. Riktignok er mennesket skapt "i Guds bilde", men samtidig preges det av synd, som gjør "dets fornuft grumset, dets vilje svekket, dets sinn formørket og det åndelige streben hemmet". Det katolske menneskesynet ligner på dette punktet den politiske konservatismen. Det ufullkomne mennesket trenger den støtten som ligger i kirkens faste normer og autoritet. 2

110

Veritatis Splendor (“Sannhetens lys”). Engelsk overs, i Cahill og Wilkins m.fl. (1994).

___________________________ ______________________

Den katolske samfunnslæren

Naturretten brukes også som argument for menneskers likestilling, eller i det minste deres likeverd. Et eksempel på det er Jacques Maritain, som alle­ rede i 30-årene utledet demokratiet av naturretten. På hele 1800-tallet hevdet kirken selv en annen lære, nemlig at menneskene ikke var jevnbyrdige i sosial og politisk evne, men ikke desto mindre like verdifulle. Dette skjedde på en tid da pavene av alle krefter bekjempet den ikke-katolske, sekulariserte naturretten som lå til grunn for den amerikanske og den franske revolusjon. Alle mennesker er visselig jevnbyrdige av opphav, natur og endelig mål, skrev pave Leo XIII i encyklikaen Humamim genus ("Menneskeslekten ): Ettersom alles anlegg imidlertid ikke er like, idet den ene atskiller seg fra den andre når det gjelder sjelelige og fysiske krefter, og idet moral, vilje og sjelsevne representerer de største forskjellene, er det i strid med all fornuft å omfatte alle med jevnbyrdighetsbegrepet og legge denne fullkomne jevnbyrdighet til grunn for statsinstitusjonene. (Pave Leo XIII, sitert etter Steininger 1982)

At ikke-jevnbyrdige mennesker likevel kunne være likeverdige, begrunnet Leo XIII med organismetanken, som er velkjent også fra 1800-tallets konserva­ tisme på det europeiske kontinentet. Leo XIII sammenlignet staten med en kropp, en organisme, der forskjellige deler fylte forskjellige funksjoner og inn­ gikk i en harmonisk helhet. "Hvis derimot alle anses som like, og hver og én følger sitt eget forgodtbefinnende, må statsvesenet få en umulig skikkelse." Etter at kirken offisielt engasjerte seg for demokratiet, kan ikke slike ideer opprettholdes. Det nåværende synet er at menneskene er forskjellige, men like fullt jevnbyrdige og likeverdige. Det andre Vatikankonsilet uttalte: Det er riktignok sant at alle mennesker ikke kan likestilles når man tar hensyn til forskjellene i fysiske ferdigheter og variasjonene i intellektuell og moralsk kraft. Men både sosialt og kulturelt må man overvinne og ta avstand fra enhver diskri­ minering hva angår personenes grunnleggende rettigheter, enten den baseres på kjønn, herkomst, hudfarge, sosial kår, språk eller religion, for all slik diskrimine­ ring strider mot Guds vilje.

Viktigste enhet i samfunnet Høyest på rangstigen av menneskelige sammenslutninger står kirken, som med sitt opphøyde formål ble definert som en "fullkommen sammenslut­ ning" på 1800-tallet. Nest etter den kommer staten, som ifølge den katolske samfunnslæren er skapt av Gud for å forbedre menneskets moral på det verdslige område. Kirken må ifølge katolske læresetninger alltid være uav-

111

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------------------------- -------------------------

hengig av staten. En annen side av denne uavhengigheten er at den katolske kirkens prester har forbud mot å engasjere seg i politiske bevegelser. Forbu­ det gjelder selvsagt ikke lekfolk, de vanlige menighetsmedlemmene. Rettesnoren for forholdet mellom statsmakt, grupper og individer er "subsidiaritetsprinsippet", som er en av de viktigste delene av den katolske sam­ funnslæren. Prinsippet om subsidiaritet sier at samfunnet skal bygges nedenfra og opp. Individer, familier, grupper og sammenslutninger må skjøtte sine opp­ gaver selvstendig og med egne midler. Innenfor sitt eget område har de således selvbestemmelses- og selvstyrerett i forhold til staten. I henhold til subsidiaritetsprinsippet skal en oppgave alltid utføres av den laveste sosiale enhet som kan gjøre den fullgodt. Når større sosiale enheter, og særlig staten, griper inn, skal det skje i den hensikt å støtte den mindre enheten og hjelpe den å fullføre sine oppgaver. Dette må ikke medføre at den overordnede enheten fratar de mindre enhetene oppgavene og ansvaret deres. Subsidiaritetsprinsippet bør altså tolkes som en regel om desentralisering og autonomi for de lavere enhetene. Som sådan er det også blitt antatt som hovedregel i Maastricht-avtalen om Den europeiske union. De kristelig­ demokratiske partiene i Europa har prinsippet nedfelt i sitt program, og det kommer også til uttrykk i den sterkt føderale tyske forfatningen. På offisielt svensk er det, dessverre mindre eksakt, oversatt til "nærhetsprinsippet". Den katolske kirke viser til subsidiaritetsprinsippet for å hevde familiens selvstendighet og ansvar for barna. Når staten står for skoleundervisning, må ikke det innebære at foreldrene fratas sin rett til å bestemme over barnas opp­ fostring. Subsidiaritetsprinsippet er også blitt den ideologiske grunnvoll for den katolske kirkes motstand mot totalitære regimers totale kontroll over sam­ funnet. Subsidiaritet innebærer da et krav om sosial og politisk pluralisme. Filosofen Jacques Maritain karakteriserte sitt katolske samfunnsideal med tre hedersord - personalistisk, kommunalistisk og pluralistisk. Samfunnet skal værepersonalistisk (Maritain ville ikke bruke ordet "individualistisk") i den for­ stand at det består av mennesker hvis verdighet og verdi er mer opprinnelig enn samfunnet. Videre skal samfunnet være kommunalistisk (fellesskapspreget) fordi individene har en naturlig trang til fellesskap i et samfunn, og fordi det felles beste står over individets beste. Dessuten skal samfunnet være pluralistisk fordi individets personlighetsutvikling krever et mangfold av selvstendig sam­ menslutninger med egne rettigheter og egen styring. Noen av disse sammen­ slutningene, som familien, står lavere i rangordningen enn staten, mens andre

112

_____________________________________ Den katolske samfunnslæren

kan stå høyere. Maritain siktet spesielt til kirken, men også til De forente nasjoner, som man ved slutten av annen verdenskrig håpet skulle trygge freden og menneskerettighetene.

Metoder til samfunnsendring Ifølge den katolske samfunnslæren er staten forordnet av Gud. Av dette følger at katolikker har en generell plikt til å adlyde statens påbud. Holdnin­ gen kan sammenfattes med to bibelsitater. Den kristne skal gi "keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er" (Matt. 22,21) og lyde Gud mer enn mennesker" (Apg. 5,29). Hvis en befaling strider mot Guds bud, har katolikken ikke bare rett, men plikt til å nekte å adlyde. Å nekte å adlyde er imidlertid noe annet enn å gjøre opprør. Helt siden de kristne martyrenes tid tilsier tradisjonen at plikten begrenser seg til ikke å adlyde, mens aktiv motstand og opprør ikke er tillatt. I 1960-årene ble spørs­ målet akutt da kirken ble stilt overfor de nasjonale frigjøringsbevegelsene i den tredje verden. Pave Paul VI skrev da: Det finnes visselig situasjoner som er himmelropende urettferdige. Hvis hele folk lider savn av det nødvendigste og hindres av et fremmed regime i å foreta seg noe på eget initiativ, skaffe seg høyere utdannelse og delta i det sosiale og politiske liv, da er fristelsen stor til å bruke vold for å bekjempe en slik urett mot menneske­ verdet. Men enhver revolusjon, "med unntak i tilfelle et entydig og langvarig voldsregime sterkt krenker individenes grunnleggende rettigheter og tilføyer lan­ dets felles beste alvorlig skader", skaper ny urett og fremkaller nye ødeleggelser. Man kan ikke fordrive et eksisterende onde med et enda større onde. (Paul VI, Populorumprogressio ("Om folkenes utvikling ) 1967)

Pavene har aldri nærmere definert det unntakstilfelle som ifølge Paul VI kunne berettige revolusjonære metoder. Ifølge en tolkning skulle unntakstil­ fellet nettopp være at revolusjonen ikke fører til enda verre forhold enn dem som rådet på forhånd. Paul VI gjorde senere retrett. Han utelukket i praksis det tenkte tilfellet av berettiget revolusjon og uttalte seg entydig imot enhver anvendelse av politisk vold: Kirken kan ikke akseptere bruk av vold, fremfor alt ikke av våpenmakt, som blir ukontrollerbar når den anvendes, og heller ikke noe menneskes død som middel til befrielse. For kirken vet at bruk av vold alltid fremkaller vold og uavvendelig skaper nye former for undertrykkelse og slaveri, som ofte er enda mer knugende enn dem man sier å befri seg ifra. (Paul VI, Evangelii nuntiandi ("De som forkynner evangeliet ) 1975)

113

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------------------------- - -----------------------

Den katolske kirken uttaler seg offisielt til fordel for reformistiske metoder. Reformene skal ikke være overflatiske, men innebære "djerve forsøk og for­ nyelse som går i dybden". Fordømmelsen av politisk vold ble ved det andre Vatikankonsilet utvidet til en fordømmelse av all krig. Derved tok kirken avstand fra sin tidligere lære om den rettferdige krigen som i visse tilfeller ble godtatt "som en ytterste utvei" når alle tenkelige muligheter var uttømt. Beveggrunnen for det nye synet på krig var ifølge Johannes XXIII de nye masseødeleggelsesvåpnene. I atomalderen er det "vanvittig å betrakte krigen som et brukbart middel til å gjenopprette krenkede rettigheter". I et dokument fra 1971 anbefales i stedet en ikke-voldsstrategi. Både konsilet og paven uttalte seg for en internasjonal overstatlig organisasjon ("en universell offentlig myndighet") for fredsbevarelse.

Politisk styresett På det meste av 1800-tallet var monarkiet den statsform den katolske kirke anså for å gi de beste garantier for kirkens uavhengighet og den kristne læres posisjon. Liberalismen og demokratiet ble identifisert med ateisme og kristendomsfiendtlighet. Spesielt under den tredje franske republikk (etter 1875) var det bitter strid mellom radikale og klerikale med hensyn til sekula­ riseringen av staten. Striden gjaldt kirkens atskillelse fra staten, innføring av sivilt ekteskap og et ikke-konfesjonelt, obligatorisk skolevesen. En lignende kulturkamp fant sted i det nye tyske keiserriket, mellom den konservative rikskansler Otto von Bismarck og pavestolen. Forandringen inntraff i og med pave Leo XIIIs embetsperiode i 1878-1903. Leo XIII var på ingen måte direkte tilhenger av et demokratisk styresett. Han sa imidlertid at kirken ikke ville utpeke noe bestemt styresett som uangripelig. Det var ikke galt å foretrekke demokrati "forutsatt at den katolske lære ble bevart med hensyn til både maktens kilde og utøvelse." Dette forble kirkens hovedlinje frem til 1960-årene. Teologisk var det van­ skelig å forene demokratiets doktrine om at statsmakten utgår fra folket, med kirkens oppfatning om at statsmakten utgår fra Gud selv. I 1937 hadde pave Pius XI fordømt de totalitære regimene, både kommu­ nismen, fascismen og nasjonalsosialismen. Paven tok da avstand fra en despo­ tisk statsmakt som opphever den private moral til fordel for "rasen eller staten eller nasjonen eller et visst samfunnssystem" som den høyeste verdi. Hans etterfølger, Pius XII gikk et skritt lenger da han i 1944 erklærte sin sympati for tanken om at verdenskrigen kanskje kunne ha vært forhindret dersom folket

114

________________ ______________

Den katolske samfunnslæren

hadde kunnet kontrollere statsmakten. Fremdeles kviet paven seg for å binde kirken til et bestemt styresett. Han gjentok bare at det ikke var galt av katolik­ ker å være tilhengere av en "moderat" demokratisk statsform. Mange toneangivende katolikker ville gå mye lenger. Den katolske filoso­ fen Jacques Maritain omtolket den katolske naturretten til støtte for demo­ kratiet og mot ethvert diktatur. Man kan i og for seg være kristen og bli frelst selv om man bekjenner seg til en annen politisk filosofi enn den demokratiske, skrev Maritain, for kris­ tendommens endelige mål er ikke av denne verden. En absolutt betingelse er imidlertid at den kristne ikke støtter et politisk regime som strider mot naturretten og Guds lov. Guds lov påbyr alle menneskers naturlige likestil­ ling (for alle er Guds barn), samvittighetens ukrenkelighet og nestekjærlig­ het. Ifølge naturens lov (naturretten) er de styrendes rett til å lede andre gitt dem av Gud, men også gjennom folkets samtykke. Derfor mente Maritain at diktaturene strider mot naturretten: Det er i strid med naturen at menneskene, som er av samme slekt og som er like overfor Gud og døden, blir redskap for den politiske makt, redskap for en dikta­ tor som fremstår som den eneste menneskelige skapning i en hop organiserte sla­ ver, eller for en patriarkalsk hærskare som fremstår som den eneste voksne i en skokk med barn. (Maritain 1947)

Først rundt 1960 uttalte den katolske kirke seg mer avgjort for et demokra­ tisk styresett. I encyklikaen Pacem in terris (Fred på jord) krevde pave Johan­ nes XXIII som et minimum en konstitusjonell ordning med maktdeling som gir borgerne "en forsvarlig beskyttelse, både til vern om deres rettigheter og ved oppfyllelsen av deres plikter". Styresettet måtte være i overensstemmelse med "den verdighet som tilkommer mennesket slik det er — begavet med for­ nuft og frihet - og i tillegg med evnen til å bruke begge deler". Paven uttalte: Av det faktum at autoriteten kommer fra Gud, må man ikke trekke den slutning at menneskene ikke har rett til å velge dem som skal utøve statens myndighet, å bestemme statsformen, samt avgjøre hvordan og i hvilken utstrekning makten skal utøves. Den lære vi har fremlagt, kan i alle deler harmoniseres med ethvert virkelig demokratisk styresett. (Johannes XXIII 1963)

Den nåværende pave, Johannes Paul II, ser normløsheten og den etiske rela­ tivismen som den store faren for demokratiet etter kommunismens fall. Det må finnes et trygt moralsk referansepunkt i politikk og samfunnsliv". Hvis det ikke finnes noen "ytterste sannhet" til å veilede, kan ideer bli manipulert

115

Politiske ideologier i vår tid

----------------------------------------- - -------------------------------------

i maktens tjeneste, skriver Johannes Paul i Veritatis splendor ("Sannhetens lys")3: "Historien viser at et demokrati uten normer lett forvandles til en åpen eller lett forkledd totalitarisme." Paven trekker frem en rekke normer for god politikk: ærlig tale fra de sty­ rende til de styrte, åpenhet og upartiskhet i forvaltning og respekt for poli­ tiske motstanderes rettigheter. Han tilføyer enda en norm som ser ut til å angå ikke minst det politiske liv i Italia: "Å bruke offentlige midler rettferdig og redelig, og forkaste tvilsomme og ulovlige midler til for enhver pris å skaffe seg, beholde og øke sin makt".

Økonomisk organisasjon Pave Leo XIII er mest kjent for sin sosialpolitiske stillingtagen, som skal ha gitt ham tilnavnet "arbeiderpaven". Hos Leo finner man den dobbelte avstandtagen fra "ytterlighetene" som siden da har kjennetegnet katolisis­ men i økonomiske og politiske spørsmål. På den ene side forvares den private eiendomsretten som verdifull, mens statssosialismen avvises. På den annen siden kritiseres misbruk av eiendomsretten og avtalefriheten. Staten anbefa­ les i slike tilfeller å beskytte den svakere part. Midt under den økonomiske verdenskrisen, i 1931, kom en ny encyklika fra Vatikanet. Den het Quadragesimo anno (Det førtiende året etter Leo XIIs encyklika). Paven, som nå het Pius XI, godtok kraftige inngrep fra statens side, inklusive lovvedtak, mot så vel lave som høye lønninger. Pius XI for­ dømte dessuten både barnearbeid og yrkesarbeid for kvinner. Quadragesimo anno er mest kjent for at den anbefalte opprettelse av yrkesorganisasjoner som sto mellom individet og statsmakten, og som forenet både arbeidstakere og arbeidsgivere. Enighet og samarbeid skulle dermed erstatte klassekonflik­ ter og klassekamp. Dette ble i samtiden tolket som en indirekte godkjennelse av korporatismen som da ble praktisert i det fascistiske Italia. En viss avspen­ ning hadde funnet sted i forholdet mellom fascismen og katolisismen etter at kirkens rettigheter og innflytelse var blitt garantert gjennom en avtale mellom kirken og den italienske stat. Vatikankonsilene gjorde seg stort besvær med å definere kirkens syn på økonomi, arbeid og eiendomsrett, ikke minst i de økonomisk underutvi­ klede landene. Fremdeles setter den katolske kirke den private eiendomsret­ ten høyest, men understreker sterkere enn før det sosiale og moralske ansvar 3

116

1993; engelsk overs, i Cahill og Wilkins m.fl. (1994).

Den katolske samfunnslæren

som følger med eierskap. Arbeidet er viktigere enn kapitalen. Den nåværede pave, Johannes Paul II, fordømmer skarpt det han kaller "sosial synd og "økonomisme", det vil si at menneskers arbeid bare ses i økonomisk nytteperspektiv, og at menneskene bare betraktes som arbeidskraft. I sin encyklika fra 1987 omtaler Johannes Paul II de "syndens strukturer" som springer ut av profittbegjær og maktbegjær. Her siktes det til de fattige landenes situa­ sjon og trusselen mot miljøet. Sosialisering av produksjonsmidler godtas nå av kirken, under forutset­ ning av at det skjer "til allmennhetens beste" og mot en rimelig erstatning. Eierskifte behøver imidlertid ikke i seg selv å føre til bedre forhold, hevdes det. Kirken søker snarere løsninger i mellomformer med sikte på å oppheve konflikten mellom kapital og arbeid. Johannes Paul II nevner "felles eier­ skap" (til atskillelse fra statlig eierskap), ansattes delaktighet i foretaksledelsen, bonussystemer og aksjer til de ansatte.

Utopi Slik kirken ser det, er den rådende elendighet i verden en følge av at mennes­ kene ikke er lydige mot Guds påbud. Mannesket er skapt i Guds bilde og har av Gud fått i oppdrag å ta jorden i besittelse og "bruke og bevare den". Når menneskene svikter sitt kall og avviser Gud, gjør også naturen opprør mot dem, skriver Johannes Paul II i sin sosiale encyklika.* I et mer langsiktig per­ spektiv er kirken og dens tradisjon imidlertid optimistisk. Hos kirkefedrene finner man et optimistisk historiesyn. Gjennom Jesus Kristus og hans frelsergjerning overvinnes synden, og arbeidet og vår innbyrdes solidaritet får en dypere mening. I dette perspektivet kan paven se forbi de rådende forhold i verden og forestille seg "ubegrensede fremskritt": [...] drømmen om ubegrensede fremskritt aktualiseres igjen, nå helt forvandlet gjennom det nye perspektiv som kristentroen åpner. Mens vi strever midt i det mørket som underutvikling og overutvikling skaper, kan vi derfor si at en dag skal det dødelige ikles udødelighet (1 Kor. 15,54) og alle verk og handlinger som er mennesket verdige, skal fullbyrdes. (Johannes Paul II 1987)

4

Johannes Paul II, Sollicitudo rei socialis (“Sosial omsorg”) (1987).

117

10 Det nye venstre

Det nye venstre oppsto i 1960-årene som en nymarxistisk revolusjonær ret­ ning. Den hadde særlig grobunn ved amerikanske og vesteuropeiske univer­ siteter, men fikk også innpass i deler av fagbevegelsen. Det politiske høydepunktet var studentopprøret i Paris i 1968, da streiker, demonstrasjo­ ner og gatekamper en stund så ut til å kunne velte den femte republikk. Opprøret ble politisk knust da den revolusjonære bevegelsen led nederlag ved nyvalget til nasjonalforsamlingen i 1968. Det nye venstre var inspirert av Marx' ungdomsskrifter, og dets sentrale krav ble et radikalt bedriftsdemokrati. I denne sammenheng, og dessuten når det gjaldt kampmetodene, var det nye venstre inspirert av anarkismen og syndikalismen. Karakteristisk for det nye venstre var den usedvanlige ideologiske splittel­ sen mellom forskjellige grupper. Etter 1968 kunne det meste av bevegelsen betegnes som maoistisk. Den bekjente seg til den daværende kinesiske kom­ munismen med sin sterke fokusering på underutviklede land og en ideolo­ gisk omveltning (kulturrevolusjonen). I dette kapitlet behandles den første og ideologisk mest egenartede fasen i det nye venstres utvikling. Den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse fremsto da som det nye venstres fremste idégiver. På det politiske plan var Paris-opprørets ideer representert ved Daniel Cohn-Bendit, som sammen med broren Gabriel sto i bevegelsens sentrum. Brødrene Cohn-Bendit skal her representere den anarkistisk-syndikalistisk-inspirerte delen av det nye venstre. I 1968 utga de en bok om sine erfaringer under Paris-opprøret under tittelen Den senile kommunismen {Le gauch isme — remede a la maladie sénile du communismé). Tittelen henspeiler på en bok av Lenin, "Radikalis­ men " — kommunismens barnesykdom.

118

Det nye venstre

Marcuses politisk-ideologisk orienterte hovedverk utkom ett år etter under tittelen An Essay on Liberation (Om frigjøring 1969).

Verdisyn I de økonomisk-politiske manuskriptene fra årene 1843-44 var det ikke samfunnets økonomiske utviklingslover Karl Marx begrunnet den kom­ mende omveltningen med. I stedet viste han til menneskets natur , dets "artsvesen" (Gattungsweseri). Når det sosiale miljøet strider mot menneskets natur, slik det ifølge Marx gjorde under kapitalismen, blir mennesket frem­

medgjort. Marcuse går ut ifra samme premisser. Han forsøker også å komme lenger enn Marx i beskrivelsen av menneskets rette natur. Ifølge Marcuse har men­ nesket en estetisk drift som har å gjøre med både føleleslivet og kunstnerisk utfoldelse. Når det gjelder følelseslivet, har Marcuse supplert Marx med inn­ slag fra Sigmund Freuds psykologi, særlig om den erotiske driftens betyd­ ning. Den estetisk-kunstneriske driften beskriver Marcuse med ordene "lek", "lekenhet" og "fantasi". Det nye venstres mål er "menneskets frigjøring", som består i å fjerne de samfunnsmessige, kulturelle og ideologiske hindrene for at menneskets sanne natur skal komme til uttrykk. Også det nye venstre gjør krav på å være vitenskapelig fundert. Definisjo­ nen av vitenskap er her sterkt påvirket av Hegel og den unge Marx, som en gang skrev at vitenskapens oppgave hittil hadde vært å forklare verden, men at dens oppgave nå var å forandre den. Det nye venstre kritiserer sterkt den såkalt positivistiske samfunnsvitenskapen, med dens krav om verdinøytrali­ tet, operasjonalisering og målbarhet. Mot dette reiser det nye venstre kravet om en "kritisk" vitenskap som er uttalt normativ, det vil si uttaler seg om hvordan samfunnsforholdene bør være. Den kritiske samfunnsvitenskapens oppgave er å påvise den mulige veien til menneskets frigjøring. Den bør ana­ lysere strukturer og helheter i stedet for sammenhenger mellom samfunnets deler eller detaljer. Det nye venstres vitenskapssyn går under navnet "Frankfurterskolen". Til denne sogner Marcuse sammen med to andre forskere som er sterkt påvirket av Hegel, sosiologene Theodor Adorno og Jtirgen Habermas. Frankfurter­ skolen har gjeninnført verdiobjektivismen i samfunnsvitenskapen, og det nye venstre er en verdiobjektivistisk politisk ideologi.

119

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------------- ---------------------------------- —

Menneskesyn Samtidig som Marcuse og det nye venstre tar utgangspunkt i et bilde av menneskets natur, hevder de at denne naturen er blitt deformert under alle samfunnsformer hittil, og særlig i det kapitalistiske overflods- og velferds­ samfunnet. De opprinnelige driftene i menneskets natur sublimeres til for­ bruk av overflodsvarer og undermåls massekultur. Tittelen på en av Herbert Marcuses samfunnskritiske bøker sier mye: Det en-dimensjonale menneske (One-Dimensional Man, 1964). Det nye i det nye venstres menneskeoppfatning er at det sosiale miljøet skaper en binding til det bestående systemet, og at denne bindingen stikker dypere enn man kan nå med politisk indoktrinering. Representanter for det nye venstre har spesielt fremhevet sosialiseringen, den tilpasningen til bestå­ ende normer og atferdsmønstre som finner sted i tidlig barndom. Marcuse skriver at så snart en spesifikk moraloppfatning er etablert som norm for sosial atferd, "ikke bare internaliseres den, men fungerer som en organisk' atferdsnorm; organismen tar imot og reagerer på visse stimuli og 'ignorerer' og frastøter andre i henhold til den internaliserte moralen". Marcuse hevder at det på denne måten skapes en "annen natur" hos mennesket. Normene har trengt så dypt ned i menneskets instinktstruktur at de er blitt del av men­ neskets "biologi". Slik forklarer Marcuse at det bestående samfunn og dets politiske system støttes av den overveldende majoritet av folket i disse landene. Arbeiderklas­ sen, marxismens tradisjonelle revolusjonære klasse, er ikke noe unntak. Arbeiderne er nå fast integrert i samfunnet. Dessuten avtar deres antall og betydning i samfunnet i og med den tekniske utviklingen. Resultatet er at samfunnssystemet "gjennom indoktrinering og integre­ ring reproduserer en selvforevigende konservativ majoritet" og at "majorite­ ten reproduserer systemet". Ved den revolusjonære forvandlingen kan man følgelig ikke gjøre regning med majoriteten i folket. Det befolkningssjiktet som i stedet gjør seg gjel­ dende, er det Marcuse kaller "den intellektuelle eliten”.

120

Det nye venstre

Viktigste enhet i samfunnet Det samfunnsbildet Marcuse tegner opp, innebærer at klassene i marxistisk forstand ikke lenger er de grunnleggende samfunnsenhetene. Marcuse fast­ holder riktignok at det nåværende samfunn er et klassesamfunn, og til og med at arbeiderklassen "objektivt" fremdeles er en revolusjonær klasse. "Sub­ jektivt" er den derimot ikke det. Søkelyset settes ikke på den store konservative majoriteten, men i stedet på marginalgruppene på bunnen av samfunnet, de som i tradisjonell mar­ xisme kalles "filleproletariatet": Men under denne konservative befolkningsmessige basis er det en underlag av forstøtte og outsidere, utnyttede og forfulgte av andre raser med en annen hud­ farge, arbeidsløse og handikappede. De eksisterer utenfor den demokratiske pro­ sess, deres liv danner det mest øyeblikkelige og det mest virkelige behov for å gjøre slutt på uutholdelige forhold og institusjoner. Deres opposisjon er revolu­ sjonær selv om deres bevissthet ikke er det. (Marcuse 1964; norsk overs. 1968)

På internasjonalt nivå fremheves den tredje verden som den undertrykte og kjempende enheten overfor industrilandene. Til sistnevnte regnet Marcuse også Sovjetunionen, om enn under tvil.

Metoder til samfunnsendring At det nye venstre totalt avviser den sosialistiske reformismen og gradualismen, er det neppe nødvendig å si. Marcuse og hans tilhengere anvender fullt ut den dialektiske samfunnsmodellen som forutsetter en fullstendig omvandling med samtidig systemskifte i alle ledd av samfunnet. Med dialek­ tisk språkbruk er tiden inne for en kvalitativ forandring. Omveltingen må nå inn i det Marcuse kaller menneskets "infrastruktur" og innebærer en endring av menneskets natur, eller rettere, at menneskets "annen natur" må fjernes til fordel for den opprinnelige, egentlige naturen. Dette er mulig, sier Marcuse, bare [...] gjennom en politisk praksis som når røttene til oppdemningen og til­ fredsheten i selve menneskets infrastruktur. Det vil si en politisk praksis som sikter på en radikal omvurdering av verdiene, med metodisk løsrivelse fra og for­ nektelse av det Bestående. En slik praksis innebærer et brudd med den kjente rutinemåten å se, høre, føle og forstå ting på slik at organismen kan bli mottakelig for de potensielle formene til en ikke-aggressiv, ikke-utbyttende verden. (Marcuse 1969)

121

Politiske ideologier i vår tid

----------------------------------------------------------------- —-------------

Å benytte seg av den demokratiske prosessen ville være å bruke energi på å bevege seg i sneglefart. Hvis man for eksempel gjennom valgkampanjer skulle oppnå noen avgjørende endring i sammensetningen av den amerikanske kon­ gress, ville det ta hundre år, mener Marcuse. "Å arbeide under slike forhold for en forbedring av det eksisterende demokratiet vil lett fortone seg ensbetydende med at målet, å skape et fritt samfunn, blir utsatt i det uendelige.” Innstillingen til det borgerlige, representative demokratiet må revurderes. Den semidemokratiske prosessen arbeidet med nødvendighet mot radikal for­ andring fordi den frambringer og opprettholder et flertall i folket hvis meninger blir frambragt av de herskende interessene innen status quo. Så lenge som disse forholdene er framherskende, gir det mening å si at almenviljen alltid tar feil — feil forsåvidt som den objektivt motvirker den mulige forandringen av samfun­ net til mer menneskelig måter å leve på. (Marcuse 1969)

Ettersom det nåværende demokratiet er et pseudodemokrati, tar "kampen for demokrati antidemokratiske former" og blir utenomparlamentarisk. Det nye venstre gjenopplivet anarkismens og spesielt den revolusjonære syndikalismens "direkte aksjon", opprøret, fabrikkokkupasjonene, gate­ kampene og til slutt generalstreiken som skal fremtvinge systemskiftet. Både Marcuse og brødrene Cohn-Bendit mener at studentene med sine aksjoner i det minste en kort stund klarte å vekke de organiserte arbeiderne i Frankrike og "bryte igjennom den organiserte arbeiderbevegelsens hukommelsesfortrengning".

Politisk styresett Verken Marcuse eller brødrene Cohn-Bendit bruker betegnelsen proletaria­ tets diktatur på det overgangsregimet som blir opprettet når revolusjonen har seiret. Brødrene Cohn-Bendit tenker seg at makten da skal utøves av arbei­ derråd, slik det skjedde i første fase av den russiske revolusjon og under den ungarske revolusjonen i 1956. Det er uvisst om de i det hele tatt tenkte seg noen sentral regjering. De anarkistiske holdningene deres fremgår også av kravet om "avskaffelse av teorien om ledere og ledede i samtlige organisasjo­ ner, både i samtlige samfunnsorganisasjoner og i selve den revolusjonære bevegelsen". Samtidig hevder de likevel i anarkistisk ånd de revolusjonære minoritetenes ("de handlende minoritetenes") viktige rolle. "En bevegelses

122

Det nye venstre

fortsettelse og fremtid i et visst handlingens øyeblikk - avhenger av om det finnes bevisste revolusjonære grupper som kan fremtvinge et totalt og defini­ tivt brudd med systemet." Marcuse ser overgangsregimet som et styre av en "selvutnevnt elite", nemlig de revolusjonære intellektuelle gruppene. Han rettferdiggjør dette elitestyret ved å hevde at det borgerlige demokratiet også er et elitestyre. Altså innebærer det revolusjonære styret bare en utskiftning av ett styre med et annet. Til å begynne med vil det nye elitestyret ikke støttes av flertallet i fol­ ket, men Marcuse tror at majoriteten kommer til å befinne seg "i en tilstand av stadig veksling". Når majoriteten vel er frigjort fra det gamle regimets inn­ flytelse, vil den være "fri til å bedømme den nye regjeringen ut ifra den nye fellesinteressen". Riktignok har dette aldri vært forløpet til en revolusjon, men det er like sant at det aldri tidligere har forkommet noen revolusjon som har hatt til disposisjon de nåværende oppnåelsene av produktivitet og teknisk framskritt. Disse kunne na­ turligvis bli brukt effektivt til å påtvinge et annet sett av undertrykkende kon­ trollmekanismer, men hele vår diskusjon er grunnet på den påstanden at revolu­ sjonen bare ville være frigjørende dersom den ble båret fram av de ikkeundertrykkende kreftene som rører seg i det eksisterende samfunnet. Påstanden er ikke mer - og ikke mindre - enn et håp. (Marcuse 1969)

Økonomisk organisasjon Det nye venstre vil få bukt med fremmedgjøringen først og fremst gjennom bedriftsdemokrati og ved at produsentene kontrollerer produksjonen og arbeidsproduktet. I tillegg kritiseres forbrukssamfunnets vareproduksjon som anses for å tilfredsstille kunstige, reklameskapte behov. For brødrene Cohn-Bendit er arbeiderrådene redskapet til å sikre arbei­ derne selvstyre og kontroll over produksjonen. Marcuse er mer tradisjonell i sin beskrivelse: "Kollektivt eierskap, kollektiv kontroll og planmessig forde­ ling av midlene til produksjon og utbytte." Ordet "kollektiv" viser at forbil­ det ikke var det sovjetiske økonomiske systemet. Marcuse unngår å bruke ordet "statlig" i denne sammenheng, men han unnlater også å gå nærmere inn på formene for eierskap, kontroll og fordelingsplan. Produksjonen skal få ny målsetting. Det skal ikke forekomme noen første fase, eller eventuelt bare en kort periode, med "autoritær byråkratisk utvik­ ling av produksjonskreftene” som i de kommunistiske landene. Fattigdom­ men skal avskaffes, og det samme skal kapitalismens "obskøne overflod og

123

Politiske ideologier i vår tid

sløsing”. Deretter inntrer den kvalitativt nye situasjonen hvor vinnings- og prestasjonsprinsippet erstattes av "det estetiske prinsipp”. Da skal man anlegge parker og hager i stedet for å bygge motorveier og parkeringsplasser. Marcuse understreker at han ikke vil hindre tekniske fremskritt; de skal bare ikke brukes til å produsere mer varer, men til å befri menneskene for så mye arbeid som mulig. Både Marcuse og brødrene Cohn-Bendit gjør opprør mot industrisam­ funnets strenge arbeidsmoral. Marcuse tror at det vil oppstå ny drivkraft til å arbeide, basert på "gledesprinsippet". Brødrene Cohn-Bendit vil allerede under den revolusjonære kampen bannlyse "de jødisk-kristne fristelsene, som forsakelse og oppofrelse”, alt det som vanligvis kalles en puritansk arbeidsmoral. "Vi må lære å innse at den revolusjonære kampen ikke skal være noe annet enn en lek som alle vil være med på."

Utopi Den sosiale harmonien i det nye venstres sosialistiske samfunn beskrives av Marcuse som en "biologisk" solidaritet som omfatter både arbeid og mål. Det skal foreligge en "sann harmoni mellom samfunnsmessige og individu­ elle behov og mål, mellom erkjent nødvendighet og fri utvikling". Denne til­ standen kaller han "den nye solidariteten". Der er det ikke lenger nødvendig å undertrykke gledesprinsippet. Selve livsinstinktene vil motivere til arbeid og befordre fremskritt. Marcuse kommer her tilbake til Freuds psykologi som sier at også de erotiske instinktene er arbeidsinstinkter, "arbeid for å skape sanselige omgivelser". Det samfunnsmessige uttrykket for det frigjorte arbeidsinstinkter er samvirke som, grunnet i solidaritet, styrer organiseringen av nødvendighetens sfære og ut­ viklingen av frihetens sfære. Og der er et svar på spørsmålet som uroer bevissthe­ ten til så mange godviljens mennesker: Hva skal folket i et fritt samfunn stelle med? Svaret som, tror jeg, treffer sakens kjerne, ble gitt av en ung svart jente. Hun sa: For første gang i våre liv vil vi være frie til å tenke over hva vi skal gjøre. (Marcuse 1969)

124

11 Nyliberalismen

I begynnelsen av 1970-årene fremsto en ny type liberalisme. Den gikk til angrep på den dominerende sosialliberale ideologien og statsmakten som var blitt utvidet til så mange nye områder etter annen verdenskrig. Angrepene var først rettet mot den keynesianske økonomiske politikken som, hevdet man, ikke fungerte i den krisen som gikk over industrilandene. Monetarismen ble lansert som en konkurrerende økonomisk teori. Dens fremste tals­ mann var nobelpristakeren Milton Friedman.12 Ifølge Friedman var det etterkrigstidens politiske styring av samfunnsøkonomien som var skyld i inflasjonen. Arbeidsløsheten kunne bare kortsiktig påvirkes med en konjunkturstimulerende politikk. Friedman og de andre monetaristene ønsket en sterk begrensning av statens økonomiske rolle. Staten burde fremfor alt bekjempe inflasjonen gjennom regulering av pengemengden, men for øvrig la markedskreftene råde. Nyliberalismen var imidlertid ikke identisk med monetarismens nye øko­ nomiske doktrine. Den var like mye inspirert av den økonomiske og statsvitenskapelige forskningen innenfor den amerikanske Public choice-skolen. Offentlig sektors vekst skyldtes mer byråkratiets egeninteresser enn borger­ nes ønsker, ble det hevdet/ Forskerne betvilte også de politiske beslutnings­ mekanismenes evne til å avspeile individenes preferanser. Nyliberalismens tredje inspirasjonskilde var den politiske filosofien. Nå diskuterte filosofene enda en gang avgrensningen mellom individenes rettig­ heter og statsmakten legitime virkefelt. Den førende på nyliberal side i denne

1

2

Milton Friedman har forfattet sine politisk-ideologiske skrifter sammen med ektefellen Rose Friedman. Her blir det henvist til Capitalism andFreedom (1962); svensk oversettelse Kapitalism och frihet (1972), og Free to Choose (1980); norsk oversettelse Rett til J velge (1980). Det empiriske grunnlag for disse teoriene diskuteres og trekkes i tvil av Lewin (1988).

125

Politiske ideologier i vår tid

debatten var Harvard-filosofen Robert Nozick.' Hans navn forbindes med den libertarianske bevegelsen i USA, som arbeider for en radikal begrensning av statsmakten. Hele den nye teoribygningen er sammenfattet av franskmannen Henri Lepage. Hans bok Demain le capitalisme er blant de mest leste partsinnleg­ gene for den nyliberale ideologien.

Verdisyn Nyliberalismen forankrer sitt verdisyn i to tradisjoner, begge fra den eldre liberalismen. Forestillingen om menneskelige rettigheter, tolket som indivi­ dets uavhendelige og ukrenkelige rettigheter, er inspirert av 1600- og 1700tallets liberale filosofi, som var rettet mot datidens absolutte statsmakt. Med våpen som ble smidd for å brukes mot de eneveldige fyrstene, angriper nyliberalerne nå den moderne velferds- og servicestaten. Opplysningstidens filosofer utledet de naturlige rettighetene — retten til liv, frihet og eiendom — fra en tenkt tilstand før individene sluttet seg sammen i samfunn og opprettet en statsmakt. Opplysningstidens filosofer tenkte seg at individene hadde gjort en avtale, inngått en samfunnskontrakt, hvor menneskerettighetene inngikk. Denne tankebanen følger også nyliberalismens filosofiske representanter, blant dem amerikaneren Robert Nozick. Han trekker på sin forgjenger fra 1600-tallet, John Locke, den første filosof som ga de liberale frihetskravene en teoretisk motivering. I likhet med Locke finner Nozick at statsmaktens eksistens bare kan motiveres med at den er til for å opprettholde individenes rettigheter. Ettersom ethvert politisk arrangement i seg selv representerer en innskrenknng i individenes naturlige selvbestemmelsesrett, stanser Nozick ved et kompromiss som han kaller "den minimale staten". Den er det minst mektige politiske arrangement som lar seg forene med vern av individets rettigheter. Nozick er på linje med Locke også i sitt forsvar av privat eiendomsrett som en naturlig og ukrenkelig rettighet. Betingelsen for rettmessig ervervelse av eiendom er at ingens rettigheter trampes på, og at ingen urettferdighet består. På samme vilkår er også en senere overføring av samme eiendom rett­ ferdig. Retten til denne eiendommen er derfor ukrenkelig. Denne rettfer3 4

126

Nozick (1974; svensk overs. 1986). 1978; svensk overs. / morgon kapitalism 1981.

--------------------------------------- —---------------------------------------------------

Nyliberalismen

dige overføring" er Nozicks argument mot forestillingen om "distributiv rettferdighet", det vil si mot en sosialistisk eller sosialliberalt begrunnet omfordeling av eiendom. Tanken om distributiv rettferdighet er et fordekt forsvar for urettferdighet, ettersom den krenker individets rett til rettmessig ervervet eiendom. Doktrinen om naturlige rettigheter var en verdiobjektivistisk lære. Nozick og andre nyliberalister gjør ikke på samme måte uttrykkelig krav på at deres syn er objektivt sant, men argumenterer for at vi bør handle som om individet hadde naturgitte rettigheter. Det andre hovedelementet i det nyliberalistiske verdisyn er hentet fra den klassiske økonomiske liberalismen, ikke minst fra Adam Smith. Det er mindre teoretisk forfinet, men sier ganske enkelt at menneskene bør få forme livet sitt og virkeliggjøre ønskene sine uten å hindres. Markedet, eller kapita­ lismen, er en forutsetning for at dette skal skje. "Liberalismen som setter som mål at flest mulig mennesker skal gis størst mulig anledning til å kunne velge hvordan de vil leve," skriver Henri Lepage. Dette skal finne sted:

1. under hensyntagen til at alle samfunnets medlemmer må akseptere at res­ sursene er begrenset, 2. under hensyntagen til at ethvert menneske har sine preferanser, 3. uten noen moralsk fordømmelse av de valg individet og grupper gjør, for­ utsatt at de ikke griper inn i andre individets eller gruppers rett til fritt å kunne velge sin livsstil. (Lepage 1978; svensk overs. 1981) Lepage fremstiller kapitalismen som et nøytralt redskap til å virkeliggjøre menneskers ønsker og prioriteringer. Kapitalismen er heller ikke uforenlig med helt nye verdiskalaer. Liberalister bør slutte å begrunne sin ideologi med henvisninger til kapitalismens materielle effektivitet. De materielle verdiene prioriteres nå stadig lavere. "Det man først og fremst bør vise til, er at uansett hvilke mål og preferanser menneskene i et samfunn har, de være seg materia­ listiske, uhåndgripelige, målbare i penger eller ikke, åndelige etc., er det bare det kapitalistiske systemet som kan gi et maksimalt antall mennesker mulig­ het til å virkeliggjøre sin egen livsstil med et minimum av omkostninger." Begrepet "det felles beste" er i seg selv innholdsiøst og kan ikke defineres, sier Lepage. Det som foreligger, er bare forskjellige oppfatninger om hva det felles beste er.

127

-------

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Det eneste felles beste som finnes, er resultatet av en situasjon hvor perfekte byttemekanismer er i virksomhet. Den beste måten å forsvare det felles beste på er følgelig å forsøke å gi samfunnet tilbake så mye som mulig av byttemekanismene, samtidig som man vet at det ikke går an å oppnå det fullkomne. (Lepage 1978; svensk overs. 1981)

Den militaristiske argumentasjonen for "størst mulig lykke til et størst mulig antall" benyttes derimot ikke i den nyliberale litteraturen. Dette skyldes trolig at utilitarismen har vist seg godt forenlig med sosialliberalismen. Nyliberalistene er interessert i hvert enkelt individs mulighet til å virkeliggjøre sine ønsker, og ikke i utilitarismens tanke om at man kan veie individets og gruppers lykke mot hverandre.

Menneskesyn Nyliberalismen går tilbake til den eldre liberalismens syn på mennesket som et rasjonelt individ med stor evne til å vurdere sine egne interesser og opptre i markedet. I denne sammenheng betraktes menneskene som jevnbyrdige. Det grunnleggende i nyliberalismens menneskesyn er likevel at mennes­ kene betraktes som ulike i alle ting, og at de bør forbli ulike. I dette ligger, slik nyliberalistene ser det, markedsmodellens overlegenhet. Den blir det sys­ temet hvor menneskene kan sette sin forskjellighet ut i livet. Ifølge Robert Nozick er det ingen grunn til å tro at ett eneste samfunn kan tjene som ideal for alle, og heller ikke at det finnes noe felles ideal. Nyliberalismen beklager ikke at utfallet av markedsmekanismene blir for­ skjellig fra individ til individ. Som det fremgår av det foregående bruker Robert Nozick naturrettslige argumenter mot en omfordeling av inntektene via staten. Andre nyliberalister godtar imidlertid sosialpolitiske tiltak som medfører en viss omfordeling mellom individene. Betingelsene knytter seg til metodene til omfordeling. Selv om pengene omfordeles via staten, må tilta­ kene styrke markedsmekanismene. En annen side av menneskesynet er spørsmålet om hva som motiverer menneskers handlinger. Milton Friedman tror at egeninteressen er den vik­ tigste drivkraften, men dette må ikke tolkes som ensbetydende med myopisk (kortsiktig) selviskhet". Friedman beklager at bildet av nasjonaløkonomiens "økonomiske mennesker" er forvrengt i den grad at det fremstår som "ikke stort mer enn en regnemaskin som bare reagerer på penge­ messige stimuli". Egeninteressen omfatter ifølge Friedman alle interesser og verdisyn mennesker ønsker å fremme. Forskeren, misjonæren og filantropen

128

_________________ _____________________________________________

Nyli beralismen

motiveres av forskjellige interesser. Friedman understreker kraftig, på samme måte som Lepage, at alle interesser og verdisyn skal kunne komme til uttrykk og virkeliggjøres. Det lar seg best gjøre i et samfunn med minimale statsinn­ grep og reguleringer. I prinsippet stiller Friedman seg helt nøytral til de for­ skjellige verdisyn og interesser som kan motivere mennesker.

Viktigste enhet i samfunnet Hovedmotsetningen står mellom individene og staten. Individenes handle­ frihet og valgfrihet skal fremmes i alle sammenhenger. Den moderne vel­ ferdsstaten med sitt byråkrati og sin regulering skal bekjempes på alle områder. Nyliberalismen er utpreget fiendtlig overfor interesseorganisasjo­ ner og andre kollektiver. Interesseorganisasjonene forbindes umiddelbart med vår tids korporatistiske stat, som har gitt opphav til en privilegert klasse av politikere og offentlige tjenestemenn. Økt statlig innflytelse øker automa­ tisk korporatismen, sier Lepage. "At det foreligger en sterk og dominerende statsmakt, fører i realiteten til en situasjon hvor det lønner seg bedre for bor­ gerne å bemektige seg staten enn å forsøke å basere sine relasjoner på et gjen­ sidig utbytte som ville skape merverdi for alle parter."

Metoder til samfunnsendring Nyliberalismen vil først og fremst bruke grunnloven, forfatningen, til å styrke individets vern i forhold til statsmakten. En sterk, uavhengig forfatningsdom­ stol skal overvåke at grunnloven etterleves. Milton Friedman vil midlertid også ha de viktigste punktene i den monetaristiske økonomiske politikken innskrevet i grunnloven. En "økonomisk rettighetserklæring" er like viktig som listen av borgerrettigheter. I Friedmans økonomiske grunnlagsforslag inngår et skattetak, forbud mot progressiv beskatning og beskatning av bedrifter, begrens­ ning av økningen av pengemengden (et hovedpunkt i monetarismen), forbud mot toll og importregulering, og forbud mot pris- og lønnsregulering. Hvis vi nå i Frankrike skulle gjennomføre en virkelig liberal politikk, "ville det føre til revolusjon eller nødvendiggjøre diktatur", skriver Lepage. Nyliberalistene må derfor ha en langsiktig og reformistisk strategi. "Det lar seg ikke gjøre å innføre kapitalismen på annen måte enn gjennom en spon­ tan utvikling av menneskenes tenkemåte og innstilling." Nyliberalistenes mål kan bare nås trinn for trinn gjennom systematisk opplysning. Umiddel-

129

Politiske ideologier i vår tid

---------------------------------------------—-------------------------------

bart å gå tilbake til laissez faire ville være både urealistisk og asosialt. "Det gjelder å handle på en slik måte at samfunnet selv gradvis reduserer sin etter­ spørsel etter statlige tiltak."

Politisk styresett Det representative systemet i vestlige demokratier baserer seg på den enkle modellen som vises nedenfor. Ved alminnelige valg gir velgerne uttrykk for sine preferanser, som så omsettes i beslutninger av de folkevalgte og regjerin­ gen. Forvaltningapparatet forventes deretter å iverksette de politiske beslut­ ningene slik at resultatet ideelt sett overensstemmer med velgernes ønsker.

Velgernes ønsker

Nyliberalismen er skeptisk til hvert enkelt ledd i den demokratiske idealmodellen, og dermed i de fleste sammenhenger til hele modellen. Argumentene, hovedsakelig hentet fra Public choice-skolen, går ut på at markedet er mer egnet enn det politiske beslutningssystemet til å imøtekomme individenes ønsker? Kritikken mot det politiske beslutningsapparatet kan sammenfattes i tre punkter:

5

130

I populær form presenteres Public choice-skolens ideer av Gordon Tullock, The Vote Motive 1976; svensk overs. Den politiska marknaden 1982.

---------------------------------------

Nyliberalismen -------

1. Ved de alminnelige valgene får velgerne bare ta stilling til ferdige beslutningspakker (partiprogram). De kan ikke påvirke pakkenes innhold. De velgerne som ikke tilhører det politiske flertallet, får ikke sine preferanser tilgodesett. 2. Den parlamentariske situasjonen og de parlamentariske avstemningsprosedyrene kan føre til andre beslutninger enn dem som tilsvarer velgernes (endog majoritetens) ønsker. Her støtter nyliberalismen seg til Public choice-skolens kritikk av de rådende avstemningsreglene og på Kenneth Arrows såkalte avstemningsparadoks, som sier at det ikke finnes noe sikkert system til å oversette individuelle preferanser til kollektive beslutninger.’

3. Man kan ikke gå ut ifra at den offentlig forvaltningen iverksetter de poli­ tiske organenes beslutninger. Myndighetene er for det første monopolorganisasjoner som ikke møter konkurranse i sitt arbeid. Public choiceskolen hevder, først og fremst basert på den amerikanske økonomen Wil­ liam Niskanen, at forvaltningen i likhet med alle andre organisasjoner styres av de ansattes egeninteresse. Med samme rett som man hevder at en bedrift på markedet har fortjenestemaksimering som mål, kan man hevde at offentlige myndigheter har budsjettmaksimering som sitt mål. De an­ sattes egeninteresse (status, lønn og utsikter til avansement) er knyttet til at organisasjonen vokser, det vil si at dens budsjett øker. Et tredje argu­ ment er at de reformforslag som velgerne har å ta stilling til, skriver seg fra forvaltningen. Man kan derfor like gjerne si at den demokratiske idealmodellen går i motsatt retning: Forvaltningen presenterer reformforslag som forandres i de politiske organene og partiene, som deretter markeds­ fører forslagene til velgerne. Ekteparet Milton og Rose Friedman setter det politiske beslutningssystemet opp mot markedsmekanismene i følgende sammenligning mellom en velgers og en forbrukets situasjon: Flertallsstyre er et nødvendig og ønskelig middel, men det er svært forskjellig fra den slags frihet man har når man gjør innkjøp på supermarkedet. Når du stem­ mer, gjelder det nesten alltid en pakkeløsning istedenfor bestemte ting. Er du i flertall, vil du i beste fall få både de tingene du gikk inn for og også de du satte deg imot, men som i sammenhengen ble betraktet som mindre viktige. Stort sett vil du bli sittende med noe som er forskjellig fra det du mente du stemte for. Er du i mindretall, må du tilpasse deg flertallet og vente til din tur kommer. Når du 6

Sett at det foreligger tre konkurrerende beslutningsalternativ, X, Y og Z. Avstemningsparadokset sier bl.a. at selv om det er flertall for X fremfor Y, og for Y fremfor Z, er det ikke dermed flertall for X i forhold til Z. (Jfr. Gardermoen-avstemningen i Stortinget.)

131

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------------------- —---------------------------

"stemmer” i supermarkedet får du nøyaktig det du velger, og det gjør alle andre også. Stemmeurnen skaper konformitet uten at det er enstemmighet, mens su­ permarkedet skaper enstemmighet uten konformitet. Derfor er det ønskelig å bruke stemmeurnen, så langt mulig, bare for de avgjørelsene der konformitet er det viktigste. (Friedman og Friedman 1980)

Konklusjonen blir at de politiske beslutningsmekanismene skal avgrenses hovedsakelig til statsmaktens tre klassiske områder: rettsvesenet, ordensmak­ ten og forsvaret. Markedsmekanismene skal benyttes i øvrige tilfeller, fordi de er best egnet til å tilgodese det enkelte individs preferanser. Dette innebæ­ rer ikke at nyliberalismen vil gjeninnføre den gammelliberale nattvekterstaten. Løsningen er i stedet å overføre de offentlige bevilgningene fra de offentlige tjenesteprodusentene til forbrukerne.

Økonomisk organisasjon Nyliberalismens mål er deregulering, privatisering av offentlig virksomhet, samt innføring av markedslignende metoder i gjenværende offentlig sektor. Ekteparet Friedman definerer, med utgangspunkt i Adam Smith, fire legitime områder for statens virksomhet. Det første er den personlige sikker­ heten innenfor landets grenser og forsvar mot angrep fra andre land. Det andre er å opprettholde selve rettsordningen og samfunnets grunnleggende spilleregler. Det tredje området er slik virksomhet som kan være lønnsom for samfunnet som helhet, men som ikke er markedsmessig lønnsom å drive for individer. Det fjerde området er å beskytte individer som ikke kan ta vare på seg selv, inklusive mindreårige. Ifølge ekteparet Friedman er dette kriteriene som bør legges til grunn ved grenseoppgangen mellom statens og markedets oppgaver. Det beste eksemplet på nyliberal politikk som staten i henhold til disse områdene kan ta hånd om, er Milton Friedmans forslag om utdanningskuponger. Med et system av utdanningskuponger får ethvert individ rett til et bestemt beløp til utdanningsformål. Kupongene kan innløses og benyttes i den skolen som foreldre og ungdommer selv bestemmer. Derved oppstår et skattefmansiert utdannelsesmarked hvor konkurranse råder. Konkurransen antas å ville gi både bedre kvalitet på opplæringen og økt valgfrihet for for­ brukerne. Hvis man politisk vil fastsette en bestemt minimumsstandard, kan

132

______________________________________________________________

Nyliberalismen

en viss offentlig kontroll av skolene opprettholdes. Andre nyliberalister har foreslått et lignende kupongsystem, eller såkalte trekkrettigheter, innen eksempelvis helsevesenet. Et tredje forslag, som refereres av Lepage, er å skape nye former for eien­ domsrett", og dermed nye markeder for eksempelvis miljøvern. I stedet for regulering kunne staten tildele hvert individ en "kvote av personlig luftforu­ rensning", som deretter fritt kunne kjøpes og selges. Markedskreftene ville da føre til at hvert distrikt fikk den luftkvalitet som tilsvarte innbyggernes ønsker, i stedet for at den avgjøres "av embetsmenn eller pressgrupper i hovedstaden".

Utopi Nyliberalismen ønsker å se markedsmekanismene som et fullstendig nøytralt redskap for individenes ønsker, hva de enn måtte være. Markedet oppfattes altså bare som en ramme. Å fylle rammen med innhold er individenes opp­ gave. Nyliberalismens utopi skulle følgelig være oppnådd idet staten har trådt tilbake og sluppet løs markedskreftene. Kapitalismen er det eneste system som kan sørge for et optimalt valg mellom individenes preferanser, sier Henri Lepage. Han definerer dermed den nyliberale utopien som en reformert kapitalisme som gjør det mulig "for et maksimalt antall mennesker å virkeliggjøre en maksimal mengde av sine preferanser med et minimum av kostnader og tvangstiltak". Robert Nozick utvikler tanken enda et skritt. Den "minimale stat som han har funnet forenlig med individenes rettigheter, burde fungere som ramme for et storslagent eksperiment, nemlig at man prøver ut i praksis alle politiske og sosiale utopier. "Visjonære og svermere, galninger og helgener, munker og livsnytere, kapitalister, kommunister og sosialdemokrater" og alle andre grupper får anledning til å konkretisere sin visjon og skape et forlok­ kende eksempel. Samfunnet ville på den måten bli et verksted for utprøving og forbedring av de politiske tenkernes visjoner. Noen oppgis, andre kjemper videre, atter andre knuses, noen blomstrer, vinner medlemmer og kopieres andre steder. Hvert samfunn må vinne og beholde sine medlemmers frivillige støtte. Ingen påtvinges noe mønster, og resultatet blir ett eneste mønster dersom, og bare dersom, alle frivillig velger å leve etter det. (Nozick 1974; svensk overs. 1986)

133

12 Økosofi og økologisme

Økologismen er nå internasjonalt anerkjent som betegnelse på de politiske ideer og bevegelser som i miljøkampens navn krever en radikal omorganise­ ring av de vestlige industrisamfunnene. Økologismen baserer seg i stor grad på den økologiske filosofi, den såkalte økosofien. Økosofien er utviklet av Arne Næss og utgjør et helt filosofisk system.1 Det er viktig å skille mellom økosofi og økologisme; den økosofiske tenkemåte utgjør en del av økologismens ideologiske grunnlag, et grunnlag som økologistene har supplert med en rekke nye momenter som til dels strider mot økosofiens grunnideer. Det er likevel hensiktsmessig å omtale begge to i dette kapitlet. Økologismen hevder å ha tilført politikken en ny dimensjon, som ikke overensstemmer med den høyre-venstreskalaen som har dominert hittil. Iblant er denne påstanden blitt akseptert av statsvitenskapelige forskere. Den nye dimensjonen skulle fremfor alt bestå i kravet om økologisk balanse, i mot­ setning til industrisamfunnets streben etter vekst. Man hevder gjerne også at økologismen har innført desentralisering som en ny politisk dimensjon. Tanken forutsetter at alle andre politiske ideologier, fra venstre til høyre, ori­ enterer seg mot storindustrialisme, økonomisk vekst og en sentralisert stats­ makt. Om det her er dekning for å snakke om en ny dimensjon i politisk/idéhistorisk forstand, er tvilsomt. Snarere kan man si at kravet om økologisk balanse er blitt et nytt hovedargument for desentralisering, bedriftsdemo­ krati og selvstyre i små sosiale enheter, krav som anarkismen, syndikalismen og laugssosialismen, endog det nye venstre, allerede hadde gjort gjeldende. Påvirkningen fra det nye venstre er påtakelig, også på den måten at store

1

134

Arne Næss' økosofi ble i 1972 sammenfattet i skriftet Økologi og filosofi. Senere utgaver er utgitt som bok med tittelen Økologi, samfunn og livsstil.

__________ _____________________

Økosofi og økologisme

deler av det feministiske programmet er blitt inkorporert i økologismen, i alle fall siden bevegelsene i løpet av 1970-årene trådte inn på den parlamen­ tariske arena. Som eksempler på representativ tankegang innenfor økosoh og økolo­ gisme skal vi dels ta for oss Arne Næss, dels det tyske økologiske partiets prinsipprogram. I Sverige har sosiologen Per Gahrton gjort det første ambisiøse forsøk på å utvikle en svensk økologisk partiideologi? Die Griinen i Tyskland er det økologistiske partiet som hittil har oppnådd sterkest politisk posisjon. Partiet ble parlamentarisk svekket ved den tyske gjenforeningen. Die Griinen mot­ satte seg nemlig gjenforeningen og håpet at de økologiske ideene skulle komme til å prege et nytt DDR. Frankrike har nå to konkurrerende økologiske partier. I nordisk politikk var De grona i Finland først til å erobre mandat i Riksdagen. I Norge og Danmark er det økologiske programmet blitt overtatt av de sosialistiske ven­ strepartiene. Økologismens inntreden på den parlamentariske arena har ført til store politisk-taktiske spenninger. Innenfor Die Griinen kjemper to retninger mot hverandre. Den ene setter prinsipptroskapen høyest og kalles derfor funda­ mentalistisk (Fundos). Den andre retningen, som kaller seg realister (Realos) står for resultatpolitikk og samarbeid med andre partier.

Verdisyn Grunnlaget for økologismen er forestillingen om en økologisk balanse. Begrepet er politisk, ikke naturvitenskapelig, og oppsto i en tidligere fase av miljødebatten. Økologisk balanse er en tilstand som anses å råde i den ube­ rørte naturen. Ifølge økologismen har det moderne industrisamfunnet for­ styrret balansen alvorlig. Menneskenes inngrep er blitt så store at naturen selv slår tilbake. Dette gjelder naturressursene, som ifølge økologismen snart er uttømt; det gjelder miljøet, og det gjelder selve menneskenes livsstil. «Mennesket er ikke naturens herre, men må igjen se seg selv som en del av naturen,» hevdes det i de tyske økologistenes program. I et økologisk sam­ funn er næringsliv, livsstil og forbruk preget av hensynet til miljø og helse, «av ærbødighet for plantenes og dyrenes liv».

2

Vad vill de grona? (1988).

135

-------

Politiske ideologier i vår tid--------------------------------------------------- -----------------------------

Arne Næss snakker i sin økosofi om et nytt samfunn som må avløse industrisamfunnet, og kaller det balansesamfunnet. Han tilføyer «respekt for livet i sin helhet, prinsipielt lik rett til utvikling for alt liv, egalitarisme i bios­ færen». I dette ligger at mennesket ikke har noen eksklusiv rett til å disponere over andre skapningers, veksters og organismers liv. På samfunnslivets område legges skylden for den forrykkede balansen ikke bare på selve storindustrisamfunnet, men på «konkurranseøkonomien» og «konsentrasjonen av økonomisk makt». Inspirasjonen fra sosialismen kommer tydelig frem også i de tyske økologistenes uttalelse: at menneskene utsuger og utnytter hverandre, er uforenlig med en økologisk politikk. De gronas ideologiske talerør i Sverige, Per Gahrton, hevder også at det nåværende industrisamfunnet skaper anomi, det vil si sosial oppløsning. Et vekstsamfunn må uvegerlig lide av et evig sprik mellom menneskers lykkemål og deres tilgjengelige midler: Veksten gjør jo at målene hele tiden flyttes lenger bort, og i kappløpet etter å nå dem, er det ikke til å unngå at det skapes sosiale kløfter, frustrasjon, stridigheter, kronisk misnøye og «tapere» som skyves ut. Jo raskere materiell vekst, desto mer påtakelig sosial oppløsning. (Gahrton 1988)

Denne kritikken er hentet fra sosiologiske teorier om industrisamfunnet. Den motiverer økologismens bestrebegelser på å gjenskape den stabilitet og trygghet som skal ha eksistert i førindustrielle samfunn. Økologismen burde med rimelighet betraktes som en verdiobjektivistisk ideologi, ettersom begrepet økologisk balanse anses forankret i et naturviten­ skapelig konstatert forhold som ikke kan endres. Ettersom balansebegrepet må fortolkes og tilpasses i ulike situasjoner, får det mer karakter av førende slagord, omtrent som «frihet» eller «likestilling» innenfor liberalisme og demokratisk sosialisme.

Viktigste enhet i samfunnet Økologismen fremstår i prinsippet som en internasjonalistisk ideologi. Den tredje verdens fattige land betraktes som de primære ofrene for konkurran­ sen på verdensmarkedet og den vestlige verdens vekstøkonomi. Når mennes­ ket og menneskeheten ses først og fremst i sitt samspill med naturen, fremstår nasjoner og nasjonalstater som mindre vesentlige enheter. Miljøkrisen betraktes som en global, en verdensomspennende krise. På den annen

136

________________________________________________________ Økosofi og økologisme

side består økologistenes botemiddel mot miljøkrisen i sterkt å hevde den nasjonale selvbestemmelsesrett overfor verdensmarkedets krefter. I det enkelte land blir statsmakten det viktigste redskapet til å opprettholde strenge miljølover og økonomisk regulering til vern mot påvirkningen fra

verdensmarkedet. Innenfor økologismen benyttes ikke de marxistiske klassebegrepene. I stedet trer de naturlige sosiale gruppedannelsene frem som de viktigste enhe­ tene. På disse bygger bevegelsen både sin politikk i nuet og sitt bilde av frem­ tidssamfunnet. Arbeidsplassen, arbeidsfellesskapet, kan ses som en slik primær enhet. En annen er nærsamfunnet eller lokalsamfunnet (bydel, kvar­ tal, boligområde eller bygd). Per Gahrton støtter seg til en av sosiologiens klassiske teoretikere, Émile Durkheim, som ville motvirke den sosiale opp­ løsningen i industrisamfunnet med en moderne variant av det gamle bonde­ samfunnets beste trekk, en erstatning for storfamilie, landsbysamfunn, håndverkslaug og kirkeforsamling. Denne erstatningen ser Gahrton i «et sterkt lokalsamfunn». Den tyske økologismen har utviklet en teori om «små sosiale nettverk» som et viktig innslag i sin politikk. De små gruppedannel­ sene er selve utgangspunktet for økologismens radikaldemokratiske mål som uttrykkes med slagordet »grasrotdemokrati». Her kan man se en klar parallell til Næss' økosofi: «Stabile, nære menneskelige relasjoner som gir trygghet og varme, finnes bare innenfor forholdsvis små grupper,» påpeker han.

Metoder til samfunnsendring Etter en omhyggelig diskusjon av reformisme kontra revolusjon kommer Arne Næss frem til at «den veien som går via gjennomgripende reformer, er et realistisk alternativ». «Gjennomgripende reformer» er sannsynligvis inspi­ rert av begrepet «strukturreform» i den vesteuropeiske kommunismen og venstresosialismen. Næss setter opp følgende hypotese, i og for seg avgrenset til de skandinaviske velferdssamfunnene: En gradvis, stadig dypere og bredere reformvirksomhet hvor resultatene som oppnås, konsolideres skritt for skritt, har større muligheter enn en revolusjon til å erstatte det bestående med noe som er vesentlig bedre. Målestokken for «bedre» er, kort sagt, det gode liv. (Næss 1971)

137

Politiske ideologier i vår tid

--------------------------------------------------------------------------------

Også de tyske økologistene er tilhengere av gradvise reformer, men naturlig­ vis med den målsetting at de gjennomgripende forandringene i både økono­ misk og politisk organisasjon skal føre til et kvalitativt nytt samfunn. Tanken er ikke at reformene skal drives igjennom på vanlig parlamentarisk vis. De grønne deler syndikalistenes og det nye venstres forkjærlighet for «direkte aksjoner». Følgende organisasjons- og kampformer prioriteres fremfor parla­ mentarisk arbeid: aksjonsgrupper, boikott, alternative prosjekter, selvorgani­ sering og selvhjelp i «rammede grupper», streiker og okkupering av bedrifter. Det parlamentariske arbeidet er for De grønne et middel til å bringe aksjons­ gruppenes krav inn i parlamentet. De grønne setter en viktig begrensning for aksjoner og aksjonsgrupper: de skal drives etter ikke-voldsprinsippet, omtrent slik det er blitt anvendt i den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Dette er i tråd med økosofien: Arne Næss har spesielt studert Gandhis ikke-voldspolitikk i Indias selvstendighetskamp, og trekker den slutning at «i det lange løp kan direkte aksjoner aldri føre frem hvis man ikke benytter en høy grad av ikke-vold».

Politisk styresett De grønnes »grasrotdemokrati» innebærer en høy grad av direkte demokrati i små enheter. På nasjonalt nivå avvises ikke det representative systemet, men det skal suppleres med folkeavstemninger. Folkeavstemningene skal ha beslutningskraft og initieres av folket, det vil si at et bestemt antall borgere skal kunne fremtvinge en folkeavstemning. Et tredje, klassisk radikaldemokratisk krav er at valgte representanter når som helst i mandatperioden skal kunne avsettes av sine velgere. Samfunnets organisasjon skal tilpasses disse beslutningsformene, slik at små enheter begunstiges og kan øke i antall. Desentralisering blir således et ytterst viktig middel for økologismen. De tyske økologistene har også tatt opp den radikale kvinnebevegelsens krav om kjønnskvotering av alle utdannelses- og arbeidsplasser. Kvinner skal gis fortrinn «på alle områder og alle nivåer» til de utgjør minst 50 %.

Økonomisk organisasjon Også næringslivet skal innordnes under «grasrotdemokratiet», som på dette feltet kalles selvforvaltning.

138

________________________ ________________ ______________

Økosofi og økologisme

Grunn, naturressurser, produksjonsmidler og banker skal overføres til nye sam­ funnsmessige eiendomsformer. Vi avviser de hittil kjente formene for statseien­ dom, ettersom de ikke muliggjør noen grasrotdemokratisk kontroll. Modeller og alternativer for en fri, ikke-statlig selvforvaltende disposisjonsrett kan bare utvi­ kles av dem det angår.

Slik sammenfatter de tyske økologistene sitt program for omlegningen av det økonomiske liv. Det omfatter også at store enheter skal deles opp i oversikt­ lige og kontrollerbare enheter. «De det angår» skal, i samarbeid med forbru­ kerne bestemme «hva, hvordan og hvor det skal produseres». Dette innebærer imidlertid ikke at markedet «helt» skal avskaffes. Men alle ikkefornybare ressurser skal unndras fra det økonomiske markedet. På lang sikt vil De grønne innføre en «demokratisk rammeplan». De understreker sterkt at denne ikke har noe å gjøre med kommunismens sentrale planøkonomi. Planen skal fastlegges etter en bred demokratisk diskusjon. De grønne tror at et næringsliv under selvforvaltning og uten hierarkiske strukturer er en garanti for at de sosiale og økologiske målene vil bli respek­ tert. En annen metode er å redusere avhengigheten av verdensmarkedet. Konkurransen på verdensmarkedet gis det meste av skylden for den produk­ sjonsmodellen som har forstyrret den økologiske balansen. Økologistene krever derfor et begrenset autarki, det vil si nasjonal selvberging, som i det minste skal omfatte næringsmidler og lignende basisprodukter. Den nye ordningen innebærer selvfølgelig også en annen produksjons­ modell. Kjernekraften kreves umiddelbart avskaffet, og «myk teknikk» skal innføres; det skal satses på holdbare produkter, gjenbruk og resirkulering, og håndverk og lokal produksjon skal stimuleres.

Utopi De tyske økologistenes utopi ligner ganske mye på marxismens og det nye venstres fremtidsvisjoner. Produsentene har kontroll over arbeidsproduktet sitt innenfor et økologisk og sosialt balansert system, og dermed avskaffes det meste av det fremmedgjørende arbeidet (det som gjenstår skal fordeles likt mellom alle). Arbeidstiden skal forkortes radikalt. «I fritiden kan man utvikle en fri aktivitet som har en betydning i seg selv.» En tanke som ofte fremleg­ ges, er at den egentlige vareproduksjonen skal innskrenkes til de grunnleg­ gende behov, men at de resterende individuelle behov skal tilfredsstilles

139

Politiske ideologier i vår tid------------------------------------------ --------------------------------------

gjennom eget arbeid i hjemmet og i verksteder i nærmiljøet. En arbeidsuke på 20 timer har vært nevnt som et mål for at den selvutviklende egenproduk­ sjonen skal bli mulig. Økosofene har lansert ordet «livskvalitet» som kjennemerke for sitt frem­ tidssamfunn. Arne Næss skriver for eksempel: «Selvrealisering er nær knyttet til livskvalitet. Begge begrep tar avstand fra den materielle levestandarden som indikator på en optimal livssituasjon». Næss har systematisert en rekke punkter som gir et mer fullstendig bilde av en økologisk utopi. Punktene gjengis her i sammendrag:

• • • • • • • •

140

Maksimal selvrealisering. Det enkelte individs selvrealisering avhenger av alles selvrealisering. Maksimal selvrealisering forutsetter maksimal symbiose. Økt mangfold øker mulighetene til selvrealisering. Maksimalt mangfold! Kulturelt mangfold! Mangfold i naturen! Maksimal selvrealisering forutsetter maksimal selvbestemmelsesrett. Maksimal selvrealisering forutsetter maksimal allsidighet. Maksimal kvalitetsrikdom.

13 Feminismen

Feminismen som en intellektuell og politisk bevegelse for kvinnens sosiale og politiske frigjøring har eksistert i forskjellige utgaver helt siden 1700-tallet. Som den første kvinnelige feministiske forfatter regnes den britiske Mary Wollstonecraft med A Vindication of the Rights ofWomen (Forsvar for kvin­ ners rettigheter) som utkom i 1792. Wollstonecrafts mål var at kjønnsfor­ skjellene fullstendig utraderes fra vårt samfunn, unntatt når kjærligheten styrer atferden". Hennes middel til å oppnå et samfunn med likestilling mellom kjønnene var identisk oppdragelse og utdannelse for gutter og jenter. På 1800-tallet fantes det kvinnelige og mannlige feministiske forfattere innenfor alle politiske retninger, fra liberalismen til ytterste venstre. Blant liberalistene bør John Stuart Mill særlig fremheves. Hans essay The Subjection ofWomen fra 1869 (dansk overs, samme år) er fortsatt en klassiker. Om situasjonen i samtiden skrev Mill: "Det som hudfarge, rase, religion, eller i undertrykte land nasjonalitet, innebærer i uopplyste samfunn, det innebærer kjønnet for alle kvinner: at man uavvendelig er utelukket fra alle fremtre­ dende verv." I tillegg til urettferdigheten mot kvinnene selv, og at de ble hin­ dret i sin personlighetsutvikling, innebar deres underlegne stilling et stort tap for hele samfunnet. I politikken gikk samfunnet glipp av mange begavelser og dertil den gunstige innflytelsen fra de spesielt kvinnelige karakteregenska­ pene. På utilitaristens måte ville Mill altså motivere kvinnenes politiske ret­ tigheter med den nytte de ville ha for samfunnet. Samfunnet gikk glipp av 50 % av den kapasiteten som kunne vært brukt til å forbedre samfunnet. Kampen for kvinnelig stemmerett ble i Vest-Europa og USA ført med liberalt fortegn. De militante aktivistene, suffragettene, måtte rimelig nok hovedsakelig drive sin kampanje med utenomparlamentariske metoder. Suf­ fragettene forsterket Mills argumenter ved å hevde at kvinnene hadde over­ legne moralske egenskaper. Disse skulle forvandle samfunnet når den

141

Politiske ideologier i vår tid ---------------------------------- ----------------------------------------------

kvinnelige stemmeretten vel var innført. Elendigheten i verden skyldtes den til da rådende mannlige dominans i politikk og samfunn, skrev en av suffragettbevegelsens mest betydelige teoretikere, Elizabeth Stanton: Det mannlige element er en destruktiv kraft, hard, selvisk, ekspansjonistisk. Det elsker krig, vold, erobring og ødeleggelse. I både den materielle og den moralske verden skaper det uenighet, uorden, sykdom og død [...]. Det som behøves nå for tiden, er ikke territorier, gullgruver, jernbaner eller klingende mynt, men et kvinnelighetens nye evangelium som opphøyer renheten, dyden, moralen, den sanne religionen, og løfter mannen til tankens og handlingens høyere sfærer. (Stanton 1988, oppr. 1895-1898)

På sosialistisk og kommunistisk side regnes Friedrich Engels, August Bebel (sosialdemokratisk partileder i Tyskland frem til første verdenskrig) og den russiske revolusjonære Aleksandra Kollontaj som de mest fremstående femi­ nistiske forfatterne. Felles for dem er at de betraktet kvinnens underlegne stilling som en følge av kapitalismen. I og med den sosialistiske omveltnin­ gen skulle kvinnene kunne delta i produksjonen og dermed få det økono­ miske grunnlag for fullstendig likestilling. Engels utviklet tanken om oppløsning av familien i tradisjonell betydning. Når samfunnet overtok ansvaret for barnas oppfostring og utdannelse, ville familien oppløses. Dermed var det ikke sagt at ekteskapet skulle forsvinne, men det skulle få form av en frivillig forbindelse utelukkende basert på kjærlighet. Fil denne tradisjonen sogner også Simone de Beauvoir, forfatter av et av den moderne feminismens grunnleggende arbeider, Le deuxieme sexe (1949; norsk overs. Det annet kjønn 1973-74). Feminismens neste oppsving begynte i slutten av 1960-årene, i nær sam­ menheng med det nye venstres og studentopprørets ideer. I 1970-årene utkrystalliserte feminismen seg til en ganske distinkt variant av den nye radi­ kalismen. Den feministiske litteraturen gir langt fra noe entydig bilde. Like­ vel kan man nå betrakte den radikale feminismen som noe henimot en komplett politisk ideologi. Teoridannelsen er blitt ledsaget av forsøk på poli­ tisk organisering. I USA har dette særlig skjedd i kampen for Equal Rights Amendment, et likestillingstillegg i den amerikanske grunnlov. Denne kampen ser nå ut til å være tapt. I 1983 kunne derimot kvinnebevegelsen i Europa notere en partipolitisk suksess. Den islandske Kvinnelisten, Kvennalistinn, erobret da sine første mandat i Alltinget. Et rendyrket kvinneparti hadde dermed for første gang tatt skrittet inn i det parlamentariske arbeidet. Partiet har siden både beholdt og befestet sin stilling i islandsk politikk. Kimen til kvinnepartier etter islandsk forbilde finnes også i Danmark og

142

Feminismen

Sverige. Det russiske kvinnepartiet, som fikk mandat i valget til riksdumaen i 1993, er derimot ikke noe feministisk parti. Det står det reformerte kom­ munistpartiet nær, og går inn for en tradisjonell familierolle for kvinnene. De radikale feministiske ideene har også fått solid fotfeste innenfor de økologiske, grønne bevegelsene. Dette er spesielt tydelig i Tyskland hvor Die Griinen i flere delstater har gått frem med utelukkende kvinnelige kandida­ ter på listene. Vi skal her sitere noen av de mest kjent radikale feministiske forfatterne. Disse er Kate Millett, som skapte teorien om patriarkatet i boken &>xo£Wzz£/-(1970; norsk overs. 1971), Germaine Greer med Den kvinnelige evnukk (1970; norsk overs. 1972) og Shulamith Firestone, Kjønnenes dialek­ tikk (1970; norsk overs. 1973). Blant disse hører også Juliet Mitchell med sin bok Psykoanalys och feminism (1974; svensk overs. 1977).1 For å illustrere feminismen som politisk bevegelse benyttes to program­ skrifter fra den islandske Kvinnelisten. Den siste er fra alltingsvalget i 1991. Det islandske partiet har valgt den reformistiske og parlamentariske veien for å sette de feministiske ideene ut i livet.

Verdisyn Til grunn for feminismen ligger et likestillings- og frigjøringskrav. Ved siden av har man forestillingen om at kvinnene, som kvinner, har spesifikke egen­ skaper som gjør det berettiget å betrakte dem som en gruppe. Man behøver ikke dermed gå inn på spørsmålet om hvorvidt disse egenskapene skriver seg fra genetisk arv (naturen) eller miljøet (oppdragelse, utdannelse). Feminister flest hevder at kjønnsrollene hovedsakelig er produkter av miljøet. På den annen side betraktes egenskaper knyttet til kvinnenes biologisk betingede rolle, som særskilt verdifulle. De danner grunnlaget for den feministiske kri­ tikken av det mannsdominerte samfunnet og for kravet om forandringer. Her finner man en betydelig likhet med Elizabeth Stantons ideer fra slutten av 1800-tallet. Spesielt i USA snakker man innenfor feministisk teori om en "renessanse for moderskapet". Spesielt "økofeminismen" ser trusselen om en økologisk katastrofe som en følge av det mannlige verdisynets dominans. Moderskap og oppfostring av barn anses å skape et spesielt kvinnelig verdisyn, en motpol

1

Spesielt to analyser er brukt i dette kapitlet: Charvet (1982) og Bryson (1992).

143

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------------------------------------------- -- ---

til menns egoisme, konkurransetenkning og aggressivitet. Kampen mot kvinneundertrykkelsen blir derfor samtidig en kamp for å stanse "undertryk­ kelsen av naturen", skriver økofeministen Andrée Collard. Det islandske kvinnepartiet omtaler sin sentrale idé som "kvinnefrihet". Med dette menes "kvinnens rett til å verdsettes ut ifra sine egne forutsetnin­ ger på like fot med menn". I et programskrift sier man at partiets målsetting bygger på "alle kvinners felles erfaringer og kultur, som utmerkes av blant annet deres biologiske rolle og deres identitet, som er utformet gjennom århundrer". Vi avviser den forestilling om likestilling som innebærer kvinners rett til å være likedan som menn. Kvinner er preget av rollen å sette barn til verden og ta hånd om dem. Vi beskjeftiger oss med en annen form for arbeid, og vi besitter et annet slag erfaringer enn menn. Kvinners erfaringer fører til andre verdioppfatninger og et annet syn på livskvaliteter enn de som dominerer i mannens verden. (Kvinnelistens programskrift 1983)

Kvinnelisten omsetter disse kvinnelige verdianskuelsene til nærmere angitte ønskemål, ikke minst når det gjelder miljø og økonomi. Kvinner betraktes således som mer fredsommelige enn menn, mer innstilt på omsorg for andre, mer samarbeidende og følgelig mindre aggressive og mindre maktsøkende enn menn. Man forventer at disse egenskapene skal prege fremtidens samfunn og politikk.

Menneskesyn Todelingen i det radikalfeminstiske menneskesynet fremgår av det foregå­ ende. Kjønnsinndelingen er det grunnleggende. I hele menneskehetens his­ torie har mennene dominert over kvinnene, i det politiske, økonomiske og private liv. Som betegnelse for denne ordningen skapte Kate Millett rundt 1970 begrepet "patriarkatet". Begrepet er siden blitt nærmest alminnelig vedtatt i radikal feministisk teori. Det viser tilbake på en urgammel analogi mellom familien og staten. Monarkens makt i staten var utledet av og ble sammenlignet med husfarens, "patriarkens", makt over familien. Denne gamle analogien passer glimrende for den feministiske teorien om patriarka­ tet, idet den også påpeker mennenes dobbelte maktrelasjonen i staten/samfunnet og i familien. Noen teoretikere hevder at patriarkatet i bunn og grunn bygger på vold, og i særdeleshet seksuell maktbruk. For å forklare hvordan patriarkatet er blitt opprettholdt, viser man til forskjellige skjulte, uformelle makt-

144

Feminismen

strukturer. Selve språket og dets begrepet betraktes som maktredskap for patriarkatet. På engelsk og fransk brukes samme ord for "menneske" og "mann". Mennene og det mannlig er den uuttalte normen for språkbegrepene. Dette var et hovedpunkt allerede i Simone de Beauvoirs analyse. Det mannelig er normen, det kvinnelige er det avvikende, ' det andre . I likhet med det nye venstre viser man til sosialiseringen som et middel til å vedlikeholde den rådende undertrykkelsen. Millett hevdet at partriarkatets normer overføres til barna gjennom sosialiseringen i familien. Senere forster­ kes de av skole, litteratur og religion, inntil de blir "internalisert" i både menn og kvinner. Normsystemet blir en selvsagt, men nesten ubevisst del av personligheten. Det foregår en "indre kolonisering". Dette kan få kvinner til selv å betrakte sin underlegenhet som "naturlig". "Bevisstgjørende" diskusjo­ ner har derfor blitt et viktig botemiddel i de feministiske kvinnegruppene.

Viktigste enhet i samfunnet Ifølge Kate Millett har patriarkatet to hovedprinsipper. "Menn skal domi­ nere over kvinner" og "eldre menn skal dominere over yngre menn". Det er naturligvis det første prinsippet som opptar feministene. Ulikheten som ligger i patriarkatet, er tilstrekkelig for Millett til å hevde at kjønnsinndelingen også er samfunnets viktigste klasseinndeling. Karakte­ ristisk for feminismen er nettopp å betrakte kvinnene som den undertrykte klassen. Alle andre klasseinndelinger betraktes som sekundære. Her går en av skillelinjene mellom den radikale feminismen og den sosialistiske (marxis­ tiske) feminismen. Av den analysen følger i neste omgang at kvinnene, ifølge den radikale feminismen, utgjør en enhet som tilsvarer en samfunnsklasse, nærmest å betrakte som en parallell til proletariatet i marxistisk teori. Derav følger også at kvinnene bør betraktes som et kollektiv med felles interesser. Dette er et avgjørende punkt i den feministiske politiske strategien. Det islandske kvinnepartiet har ikke noen annerledes analyse, men understreker at kvinner seg imellom kan ha svært ulike kår og erfaringer. Respekt for dette mangfoldet er et grunnpremiss for en bevegelse for kvinne­ frigjøring, sier Kvinnelisten i sitt program.

145

Politiske ideologier i vår tid

---------------------------------------------------- —-------------------------

Den sosiale enheten som sterkest angripes av den radikale feminismen, er kjernefamilien. Den betraktes som hovedredskapet for det undertrykkende patriarkalske samfunnet. I familien får barna sine sosiale roller, kjønnsrol­ lene, innpodet. I familien starter og opprettholdes differensieringen mellom mannlige og kvinnelige oppgaver. Familien kan følgelig, nest etter kjønnene, sies å være den viktigste enhet i feministisk teori. Den betraktes som patriarkatets maktbasis. Kjernefamili­ ens oppløsning fremstår som selve forutsetningen for kvinnenes frigjøring. Barneomsorg i offentlig regi blir ett av midlene til denne frigjøringen. Som vi har sett, forelå denne tanken allerede hos Friedrich Engels. Et alternativ til kjernefamilien er storfamilien, som omfatter flere genera­ sjoner. Denne ses i et langt mer positivt lys og betraktes av mange, for eksem­ pel av Germaine Greer, som en tenkelig form for fremtidig familieliv. Argumentet er at innenfor storfamilien kan det utvikles et støttende kvinnefellesskap og "søsterskap".

Metoder til samfunnsendring Ordet "revolusjon" forekommer ikke sjelden i feministisk litteratur. For de feministene som tilhørte den revolusjonære sosialismen eller det nye venstre, hadde "revolusjon" en konkret, politisk betydning. Den sosialistiske revolu­ sjon var samtidig den feministiske revolusjon. Sistnevnte er da tenkt som en parallell prosess eller en kulturrevolusjon, som Juliet Mitchell uttrykte det. Begrepet kulturrevolusjon er intimt knyttet til det nye venstres revolusjonsteori. En viktig påstand i denne teorien er nettopp at ideene (den ideologiske sfære) er relativt autonome, og følgelig ikke noen direkte avspeiling av de økonomiske relasjonene. Den økonomiske omveltningen måtte derfor ledsa­ ges av en ideologisk omveltning. Mitchell trodde at kvinnene skulle lede den kulturelle revolusjonen, på samme måte som arbeiderne, eller studentene, kunne lede den sosialistiske revolusjonen. Det foreligger også en rent separatistisk strategi, som er klart påvirket av anarkismen. Den går ut på at kvinner skal atskille seg fullstendig fra det mannsdominerte samfunnet, dets institusjoner og organisasjoner. Denne radikalfeministiske strategien innbefatter også at alle heteroseksuelle forbin­ delser skal avbrytes. Kvinnene må finne sin egen identitet og skape en egen solidaritet. De må skape en ny kvinnekultur med egne institusjoner, bedrif-

146

Feminismen

ter og organisasjoner. Den alternative kvinneverden som derved skapes, blir sett som den revolusjonære, omstyrtende kraften som kan undergrave og knuse patriarkatet. For andre feminister innebærer revolusjonen en radikal forandring av rådende maktstrukturer, altså en prosess som godt kan skje gradvis eller ved hjelp av reformistiske metoder. For Kate Millett er målet å knuse ideologien om det mannliges overlegenhet, samt middelet til å overføre den fra genera­ sjon til generasjon, nemlig familien. Revolusjonen er således hovedsakelig en ideologisk forandring, en endring av menneskets bevissthet. Patriarkat-teorien har nyanser som gjør det mulig å motivere en radikal reformistisk strategi. Man behøver ikke å anse den nåværende statsmakten som et permanent og uforanderlig redskap til undertrykkelse. Statsviteren Valerie Bryson mener at staten kan betraktes "som en konfliktarena som sys­ tematisk er partisk mot kvinner, men hvor likevel politiske seire tross alt kan vinnes". Hvis man ikke ser staten på denne mer nyanserte måten, blir separa­ tismen den logiske løsning." Radikale feminister er sterkt kritiske til de vestlige lands offisielle likestil­ lingspolitikk. Et hovedpunkt i kritikken mot likestillingspolitikken er at den bygger på mannlige normer. Kvinner tvinges, som det islandske kvinnepartiet hevder, til å likestilles "på mannens vilkår". Det andre argumentet er at likestillingspolitikken betrakter kvinner som individet, men ikke godtar at de behandles som et kollektiv. Det islandske kvinnepartiet, som sogner til den reformistiske tradisjonen, har valgt å fremme sitt program med tradisjonelle metoder. De vanlige poli­ tiske partiene har sviktet kvinnekampens sak. "For å forandre på dette hnnes det bare én løsning, og den er at kvinner i gjensidig solidaritet stiller til valg til Alltinget, forenet i en gruppe for seg." Målet for den politiske kampen er i det islandske partiprogrammet frem­ hevet med versaler: "VI ØNSKER EN MENTALITETSREVOLUSJON". Målet er omtrent det samme som vi har sett hos Kate Millett. Viktig er også at denne mentalitetsrevolusjonen omfatter alle sider av samfunnslivet. Alle spørsmål er kvinnespørsmål. Vi vil oppfatte og definere verden ut ifra våre egne forutsetninger," heter det i de islandske kvinnenes programerklæring.

2

En annen løsning er den anarkistiske, å knuse staten. Denne ble valgt av en retning innenfor den amerikanske kvinnebevegelsen, "anarkafeminismen": "å knuse staten er det samme som å knuse patriarkatet, det vil si mennenes dominans over kvinnene via fysisk styrke og institu­ sjonalisert godkjennelse av maskulin autoritet". (Ehrlich m.fl. 1979).

147

Politiske ideologier i vår tid----------------------------------------------- ---------------------------------

Politisk styresett Teorien om patriarkatet er det mest kraftfulle innslaget i den feministiske analysen av maktrelasjonene i samfunnet. Relasjonene mellom kjønnene defineres som maktrelasjoner. Foreløpig mangler derimot en klar feministisk teori om det fremtidige styresettet. Det finnes imidlertid forskjellige tilløp med mange felles trekk. Ut ifra teorien om patriarkatet er statsmakten noe maskulint, et uttrykk for mannlig dominans og maktbegjær. Feminister har forsøkt å vise at også organisasjonsformer er kjønnsbundet. Det skal finnes spesifikke kvinnelige organisasjonsformer. Her vises det gjerne til forskjellen mellom en hierarkisk organisasjon og et "nettverk". Også det islandske kvinnepartiet mener at deres organisasjon ikke er bygd opp "som tradisjonelle mannlige maktsyste­ mer". I stedet bygger den på "kvinnelige premisser", maktdeling og fordeling av ansvaret på mange. Den nye feminismen har sine røtter i 1960-årenes antiautoritære opprør. Den radikale feminismen har derfor mye til felles med det nye venstre og de økologiske bevegelsene. De radikale feministene viser stor sympati for små, selvstyrte enheter, i motsetning til sentralisme, byråkrati og andre av den moderne statsmaktens attributter. Kvinnepartiet på Island krever for sin del en radikalt mindre sentralisert styring, men vender seg også mot den partipolitiske styringen av forskjellige samfunnssektorer. I alle statsinstitusjoner dominerer partipolitiske råd og komiteer, "mens tjenestemenn, brukere og klienter ikke har noen innflytelse på de avgjørende beslutningene". Her fremsettes den tanke at de partipoli­ tiske organene ikke er representative for befolkningens ønsker, og at klienter og brukere derfor selv, sammen med de offentlig ansatte, bør fatte beslutnin­ gene. Innenfor skolevesen, kultur, helsevern og sykepleie, samt sosialpolitikk bør "små selvstendige enheter" opprettes slik at "alle får adgang til å øve direkte innflytelse" på beslutningene. Kvotering av kvinner til politiske forsamlinger er en vanlig feministisk teknikk for å jevne ut maktforholdene. Feministene i det tyske partiet Die Grimen har funnet opp en spesiell kvoteringsteknikk: Kvinnene skal besette alle plasser med oddetall på kandidatlistene. Det betyr at den første plassen alltid skal være reservert for en kvinne. I 1970-årenes radikalfeministiske lit­ teratur spiller teorien om matriarkatet (et samfunn med kvinnelig dominans) en viktig rolle. Man tenker seg matriarkatet som den opprinnelige tilstanden,

148

Feminismen

som senere ble avløst av patriarkatet. Det logiske ville da være å gjøre gjen­ opprettelse av matriarkatet til et politisk mål, på samme måte som marxis­ men opphøyer proletariatet til herskende klasse i proletariatets diktatur. Denne tanken kommer ikke til uttrykk blant ledende amerikanske femi­ nistiske teoretikere. Den er derimot lansert av tyske radikale feminister. De grønnes partiideolog i Sverige, Per Gahrton, refererer ideen med følgende ettertanke: "Kanskje vi ikke kan oppnå sosial og økologisk balanse uten en periode med kvinnediktatur, som motvekt til mange tusen års mannsdiktatur.”

Økonomisk organisasjon Også på det økonomiske området står den radikale feminismen ganske nær det nye venstre og økologismen. Den mest visjonære av 70-tallsfeministene, Shulamith Firestone, forestilte seg et sosialistisk samfunn med en feministisk preget ny teknikk som befrir menneskene fra arbeid. I dette samfunnet spil­ ler storfamilier og familiekollektiv en viktig rolle. I økonomisk debatt dominerer analysen av kvinners situasjon i det nåvæ­ rende samfunn. Statsviteren Valerie Bryson siterer en FN-rapport: Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning. De svarer for nesten to tredeler av arbeidstiden. De får en tidel av verdens inntekter og eier mindre enn en hun­ dredel av verdens eiendom. (Bryson 1992)

Det ubetalte husarbeidet svarer for mye av de to tredelene av arbeidstiden som FN-rapporten nevner. Franske feminister har på dette grunnlag hevdet at husarbeidet er patriarkatets egentlige økonomiske grunnvoll. Det island­ ske kvinnepartiet påpeker at en stor del av det kvinner produserer, ikke synes i den økonomiske statistikken. Det islandske kvinnepartiet er mest konkret i sin motstand mot storin­ dustrien. Som alternativ til storindustrien ønskes et mangfold av mindre bedrifter, og da særlig kooperativ virksomhet. Økologiske argumenter har en sentral plass. Man vil oppnå en balanse mellom menneskene og naturen, særlig når det gjelder landets fiskebanker, vegetasjon, jordvarme og fosser. Det grunnleggende element i det feminis­ tiske økonomiske programmet skal være "den pengebevisste husmors prin­ sipp", som går ut på mest mulig å leve av egne produkter og "sette tæring

149

Politiske ideologier i vår tid----------------------------------------------

etter næring". Utgifter og inntekter skal balansere. Når kvinnepartiet sier at islendingene mest mulig skal leve av egne produkter, er det en anbefaling om nasjonal selvberging. Dette kravet har de felles med de grønne økologistene.

Utopi Ved århundrets begynnelse mente suffragetten Elizabeth Stanton at verden, og mennene, ville bli radikalt forbedret når kvinnenes høye moralske normer preget politikken. Samme tro preger også vår tids feminisistiske utopier. En feministisk utopi må bygge på en kvinnelig verdiskala, skriver den norske teoretikeren Beatrice Halsaa. Hennes fremtidsvisjon kan også tjene som en oppsummering av viktige radikalfeministiske ideer: En slik verdiskala bygges på barnefødsel og omsorg for barn, på beredskap for fødsel og død, på å strukturere livet rundt konkrete livsprosesser. Den bygger på verdien som ligger i forskjellene mellom menn og kvinner [...]. I stedet for å "åpne" den mannlige verdiskalaen for kvinner, som er likestillingspolitikkens strategi, handler feminismen om å gi den kvinnelige verdiskalaen prioritet og åpne den for menn. (Halsaa 1988)

Halsaa tror ikke bare på spesifikt kvinnelige verdier, men også på et kvinnelig tenkemåte. Hun drømmer om en verden "der ikke bare fornuften, men også intuisjonen godkjennes som grunnlag for kunnskap og praktisk handling". Øverst på den feministiske verdiskalaen står, ifølge Halsaa, "reproduksjo­ nen" som nytt moralsk prinsipp. I økonomisk sammenheng innebærer dette et "bevaringssamfunn" hvor reproduksjon går foran produksjon. Sosialt innebærer dette at barnas behov blir veiledende. Halsaa mener at dette radi­ kalt ville forandre arbeidslivet, arbeidet i hjemmet og omsorgen for barn. Halsaa vil erstatte den mannlige nytterasjonaliteten som baseres på kalkyler og vinning, med den kvinnelige omsorgsrasjonaliteten som baseres på intui­ tiv følelse, moralske forpliktelser og kjærlighet. Den tredje dimensjonen i Halsaas utopi er den estetiske. Hun vil erstatte det nåværende tidsbegrepet med en "naturlig" tidsregning basert på årstid og livsfaser. Hun vil tilrettelegge for ettertanke og kreativitet ved at to dager i uken skal være TV- og radiofrie, "og kanskje til og med uten aviser". Minst én dag skal være fri for privatbilisme. I alle fall to dager i måneden burde strømforsyningen stenges av, slik at man kan se stjernene og samle seg rundt levende lys. Hvem vet, kanskje vi også kunne få tilbake vår tapte sans for eventyrfortelling?

150

Feminismen

I Shulamith Firestones utopi finner man en helt annen vurdering av tek­ nikken som middel til fremskritt. Her er drømmen at teknikken skal befri menneskene, og særlig kvinnene. Prøverørsteknikken skulle kunne befri kvinnene fra å føde barn og fra den biologisk betingede arbeidsfordelingen mellom kjønnene. "Den barnefødende og den barneoppforstrende rollen kunne da fordeles på hele samfunnet, på menn så vel som kvinner." I andre feministiske utopier er oppfatningen at når patriarkatet raseres, vil det oppstå sosial harmoni mellom kjønnene, og dette vil frigjøre både menn og kvinner. Et synspunkt, som vi også finner hos Marcuse, er at livets erotiske dimen­ sjon vil forsterkes, og at kjærligheten i egentlig forstand blir fri. Noen femi­ nistiske forfattere gjør seg tanker om at menneskene vil bli androgyne, psykologisk sett tvekjønnede, når kjønnsrollene endelig har sluppet taket i individene.

151

14 Islamismen

Det finnes nå minst 800 millioner muslimer i verden, og antallet øker raskt. Islamsk misjon har hatt stor fremgang, særlig på det afrikanske kontinent hvor man anslår at innpå halvparten av innbyggerne nå bekjenner seg til islam. På grunn av innvandring er islam blitt en utbredt religion også i Europa, hvor den nå er den nest største. I likhet med kristendommen kan islam tolkes og utnyttes i forskjellig politisk øyemed. Gamal Abdel Nassers arabiske sosialisme i Egypt var en revolusjonær ideologi med en sekularisert stat, statssosialisme, ettpartisystem og modernisering på programmet. Dette til tross hevdet Nasser at hans ideo­ logi satte islam ut i livet. I praksis ble religionen satt under kontroll av den revolusjonære staten. Slik forholder det seg også i Irak og Syria som begge i lang tid har vært styrt av arabisk-sosialistiske partier (Baath-partiet). En helt særegen variant av islamsk ideologi presenteres av Libyas leder Muammar al-Gaddafi i hans Grønne bok. (Grønt er islams hellige farge.) Gaddafi hevder at han anvender islam i en variant som er et nytt evangelium for menneskeheten. Hovedtanken hans er at "massene" gjennom revolusjonskomiteer direkte skal styre det sosialiserte næringslivet. Gaddafis tese i den Grønne bok, at jord og mark ikke kan være privat eiendom, har ført til konflikter med religiøse ledere. Siden har han imidlertid ved dekret innført sharia, den libyske rettsordning som bygger på Koranen. Noe helt annet er den nye revolusjonære islamismen. Den er en revolu­ sjonær og politisk bevegelse basert på en spesiell tolkning av Koranen. Beve­ gelsen har som mål å skape en stat som helt og holdent bygger på islam. Første mål ble nådd med den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Dermed ble det opprettet en ny form for styre som i prinsippet er teokratisk. I teorien er det Gud som styrer landet via sine representanter, den religiøse "Lederen" og de skrift- og rettslærde.

152

Islamismen

Til å begynne med ble den nye ideologien kalt islamsk fundamenta­ lisme" fordi den tok utgangspunkt i en bokstavelig tolkning av det Koranen sier om styringen av staten. Etter at ideologien har spredd seg til flere land enn Iran, er "islamisme" blitt den vedtatte betegnelsen. Khursad Ahmad, pakistansk samfunnsviter og selv islamist, forklarer den islamittiske politiske vekkelsen i mange land på følgende måte: Den er en reaksjon på fremfor alt den vestlige, sekulariserte kulturen har dominert de muslimske landene, også i form av moderniserende regimer som påberopte seg islam. Det sekulariserte skolevesenet hadde delt samfunnet i to sjikt - de moderne verdslige elitene og den tradisjonelle religiøse eliten. Den vestlige samfunnsmodellen har fremfor alt forårsaket en dyp moralsk krise i de mus­ limske land. Når de tradisjonelle religiøse verdiene har blitt satt til side, har korrupsjon, personlig selvhevdelse og hensynsløs utbytting blitt en del av livsmønsteret. Den islamittiske bevegelsen er i grunnen en religiøs vekkelse mot den vestlige sekulariserte og materialistiske kulturen.12 I dette kapitlet behandles den revolusjonære islamismen i Iran, særlig slik den ble uttrykt av revolusjonens ubestridte leder, ayatollah Khomeini. Av andre islamittiske bevegelser bør nevnes "de muslimske brødrene (Ikwan alMuslimin) i Egypt, et hemmelig politisk-religiøst samfunn. I Egypt bekjem­ per islamistene regimet med undergrunnsvirksomhet og terroraksjoner. I Pakistan, som i de senere år har gått flere skritt i islamittisk retning, fungerer Djamaat-i-Islami som islamittisk politisk parti. I Algerie har islamismen ved flere anledninger vært nær ved å erobre mak­ ten. I de første frie lokalvalgene som ble avholdt i landet, fikk islamistene flertall. De var på vei til å vinne parlamentsvalget i 1992, men et statskupp hindret islamistenes forventede maktovertakelse. Siden da har islamistene i den islamittiske redningsfronten (FIS) ført væpnet kamp mot regimet/ Også i det sekulariserte Tyrkia har et islamistisk parti hatt fremgang ved valg. I Indonesia, verdens mest folkerike muslimske stat, forbindes Masjumipartiet og dets etterfølgere med islamismen. Noe av det særpregede ved den iranske revolusjonen skyldes at Iran domi­ neres av sjia-retningen innenfor islam, mens de øvrige landene domineres av sunni-retningen. Innenfor sjiismen har de skrift- og rettslærde teologene (ulama) en sterkere posisjon enn i sunnismen.

1 2

Esposito (1983). En god referansebok her er Cathrine Løchstøers bok Algerie (1995).

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------------------------------------------ - ------

Verdisyn Alle kjennere understreker sterkt at islam ikke må oppfattes som en "religion" i vestlig forstand, det vil si en troslære som hovedsakelig har med privatlivet og den individuelle moral å gjøre. Islam må oppfattes som en altomfattende lære som har like mye å gjøre med samfunnets organisasjon og rettspleie og hele menneskets livsmønster. Dette er også den innstillingen som stadig innskjerpes av de iranske islamistene. Deres mål er en omlegning av hele samfunnet, retts­ ordningen, styresettet, det økonomiske livet, familielivet, oppfostringen og kulturen, i overensstemmelse med Guds påbud i Koranen. At islam er altomfattende og gir anvisninger for alt i menneskenes liv, i samfunnet og i staten, var Khomeinis argument allerede i hans første politisk-teologiske skrift i 1944. Khomeini gikk til angrep på den daværende shahens sekulariserte politikk: Den lov som gir forskrifter om alt, fra de mest generelle problemer i alle land til detaljene i familielivet, fra hele menneskehetens sosiale tilværelse til den enslige huleboers personlige liv, fra tiden før menneskets tilblivelse i mors liv til etter at det er lagt i graven - den loven er ikke noe annet enn Guds lov, islam. Vi skal gi ugjendrivelige bevis på at islams lov ikke mangler noe som skal til for et lands styre, skattlegning, sivil- og strafferett, for alt i styringen av et land, fra opprettel­ sen av en krigsmakt til inndelingen av departementer. (Sitert etter Keddie 1983)

Islamismen er altså et levende og utvetydig eksempel på verdiobjektivisme. Rettesnoren er Guds vilje slik den kommer til uttrykk i verdensordningen, naturlovene, i Guds åpenbarte vilje og i den guddommelige loven. Ifølge Khomeinis autoritative utlegning av det islamske styresettets prinsipper finnes det ikke rom for subjektivt begrunnede avvik: Et islamsk styre kan ikke være totalitært eller despotisk, men konstitusjonelt og demokratisk. I dette demokratiet fastsettes imidlertid ikke lovene ut ifra folkets vilje, men av Koranen og av tradisjonen (sunna) fra Profeten. Grunnloven, sivilog kriminalretten skal bygge utelukkende på de islams lover som finnes i Kora­ nen og som er gjengitt av Profeten. Det islamske styret er et styre av Guds nåde, og dets lover kan verken forandres, modifiseres eller bestrides. (Ayatollah Khomeini 1980)

1 den islamske republikken Irans grunnlov fra 1980 blir det også gjort klart at islams forordninger er universelle og på sikt omfatter hele menneskeheten. "Nasjonen tar nå sikre på å skape et mønstersamfunn i henhold til islamske prinsipper. Med disse prinsipper som grunnlag er det grunnlovens mål å

154

Islamismen

klargjøre fundamentet for bevegelsenes ideologi, og ved hjelp av islams opp­ høyde og universelle verdier å skape de betingelsene som menneskeheten skal utvikles under." Som endepunkt skimtes opprettelsen av et "forenet, ver­ densomspennende fellesskap".

Menneskesyn Ordet "likestilling" forekommer ikke i de iranske islamistenes skrifter, selv om alle mennesker på abstrakt vis betraktes som like for Gud. I politisk sammenheng skilles det skarpt mellom de skrift- og rettslærde som utgjør den ideologiske eliten, og øvrige muslimer. Dette er innlysende ut ifra forestillingen om at den viktigste oppgaven er å gjennomføre Guds vilje slik den uttrykkes i Koranen og tradisjonen om profeten Muhammeds gjetninger. Oppgaven å tolke Guds påbud bør da tilligge de fremste eksper­ tene på Koranen, og lovgivningen som er utledet av den. Den iranske revolusjonsgrunnloven går rett på sak. De som "har dyd og kompetanse" bør ha hånd om styringen. "En omhyggelig og dyptgående overvåking av eksperter på islam" er erklært både nødvendig og nyttig. Like rett på sak er ayatollah Khomeini selv når han uttaler seg om folkets og ledernes politiske kapasitet: Hva angår funksjon og stilling er det ingen forskjell på formynderen for en min­ dreårig og formynderen for et helt folk. Å lede staten, eller i det hele tatt å ha et offentlig embete, er for imamen og dem han utpeker som å ha ansvar for barn. (Ayatollah Khomeini 1980)

Mange islamistiske retninger vil overlate overvåkingsrollen til de skrift- og rettslærde (ulamd). Den iranske grunnloven går imidlertid mange skritt lenger ved å foreskrive at ett medlem av "den sanne ulama" skal fungere som eneleder og høyeste overvåker. Denne personen omtales flere steder i grunn­ loven som Lederen. Til å begynne med var Lederen selvsagt identisk med ayatollah Khomeini. Etter hans død i 1989 ble Ali Khamenei utpekt som hans etterfølger, skjønt først etter interne stridigheter. Den iranske revolusjonens ideologi er således utpreget elitistisk. Den følger andre diktaturideologiers mønster også ved å utvikle en sterk personkult rundt Lederen. Et annet sterkt omstridt trekk ved det islamittiske menneskesynet er synet på kvinnen. Ifølge den utvetydige islamske rettsoppfatningen, basert på Kor­ anen, skal kvinnen være underordnet mannen i ekteskapet. Skilsmisse kan

155

Politiske ideologier i vår tid

skje bare på mannens initiativ. Kvinnen har rett til bare halvparten så stor arvedel som mannen. Disse bestemmelsene må inngå i enhver lovgivning som bygger på Koranen. Den iranske revolusjonen har som kjent reagert meget sterkt mot kvinnefri­ gjøring i vestlig betydning. Det understrekes stadig at kvinnen har sin hoved­ oppgave i familien. "Med gjenopprettelsen av moderskapets edle og aktede plikt, som er å fostre ideologiske menn, vil kvinnen bli stående i forreste rekke og reelt bli mannens kamerat i alle deler av det aktive liv. Kvinnene vil følgelig få større ansvar, og fra islamsk synspunkt vil de bli høyere aktet."

Viktigste enhet i samfunnet Den islamske revolusjonen avviser uttrykkelig klasser og klassekamp som grunnlag for samfunnsinndelingen. Heller ikke nasjonen er noen primær enhet for den iranske islamismen. Når den bruker ordet "nasjon", siktes det til et trosfellesskap muslimer imellom. Vi har ovenfor sett hvordan opprettel­ sen av den iranske republikk egentlig fremstilles som en etappe på veien mot et større, verdensomspennende fellesskap. Motpolen, motkraften utgjøres av Satans tilhengere og hans redskap. Blant disse nevnes først og fremst imperi­ alismen, men også kommunismen hører med her, i likhet med flere formelt islamske regimer. På et lavere nivå utpekes familien som "den grunnleggende sosiale enhe­ ten og den fremste institusjon for menneskelig vekst og utvikling". Det erklæres til og med at målet er å skape en slik familie "som utgjør grunnvol­ len for menneskehetens vei mot fullkommenheten". Idealiseringen av fami­ lien har åpenbart til hensikt og opphøye og ideologisk begrunne kvinnenes avsondrede stilling i samfunnet.

Metoder til samfunnsendring I islamsk teologi inntar hellig krig (jihad) en spesiell stilling. Den som faller i væpnet strid for utbredelsen av troen, erverver umiddelbart en plass i paradi­ set. Den hellige krigen utgjør også det ideologiske grunnlaget for den iranske revolusjonsideologien, som altså fremstiller revolusjonen og væpnet kamp mot Satans makter som de vesentlige midlene til samfunnsendring. Den offensive målsettingen kommer ganske klart til uttrykk i grunnlovens beskri­ velse av krigsmaktens og Revolusjonskorpsets oppgaver. De skal ikke bare

156

Islamismen

forsvare landets grenser, men har også en ideologisk misjon, den hellige krigen for Gud. De skal "kjempe for å berede veien for Guds ords herre­ dømme over hele verden". Ayatollah Khomeini selv hadde allerede før maktovertakelsen erklært at den hellige krigen innebar "erobring av alle ikke-muslimske territorier". Et slik krig kunne bli erklært "etter opprettelsen av et islamsk styre som var dette navnet verdig, under ledelse av imamen eller etter hans befaling". Det endelige mål er at Koranens lov skal gjelde "fra den ene enden av verden til den andre". Khomeini hevder imidlertid at Hen kommende islamske erobringen skal være forskjellig fra alle tidligere erobringskriger som har vært "urettferdige og tyranniske og ikke respektert islams moralske og siviliserte prinsipper".

Politisk styresett Allerede før han tok makten, hadde ayatollah Khomeini proklamert det teo­ kratiske styresettet. "De virkelige herskerne er således de skrift- og rettslærde selv. Derfor bør styringen rettmessig tilligge de skrift- og rettslærde, og ikke dem som av uvitenhet om loven må følge deres rettledning." De skrift- og rettslærde (ulama) måtte "utøve overvåking over samtlige av landets regjeringsgjøremål, administrative spørsmål og planlegningsspørsmål," skrev Khomeini i sin bok om den islamske staten, Vilayat-i Faqih (De skrift- og rettslærdes styre). Hovedprinsippet gir Khomeini uttrykk for med ordet "overvåking". Iran har et komplett oppsett av politiske institusjoner: parlament, regjering med statsminister, en president som statssjef. Over dem svever imidlertid en rekke mektige overvåkingsorganer, og over disse står Lederen, som utpeker repre­ sentantene til overvåkingsorganene. Det høyeste overvåkingsorganet kalles Vokternes Råd. Dets hovedoppgave er å overvåke parlamentet slik at ingen beslutninger strider mot islams prinsipper eller mot grunnloven. Rådet består av seks teologer og seks jurister. Uten godkjennelse av Vokternes Råd i hver enkelt sak har parlamentet ingen lovgivende myndighet. Lederen har overveldende myndighet. Han ikke bare utnevner represen­ tantene til Vokternes Råd; han utnevner også landets høyesterett, det mili­ tære befalet og den politiske forsvarsledelsen. Lederen har rett til å erklære krig. Han godkjenner også presidentutnevnelsen og kan avsette presidenten.

157

Politiske ideologier i vår tid

Ytterst interessant er prosedyren for utnevnelse av ny leder. Fortrinnsvis forestiller man seg at en person skal tre frem og spontant anerkjennes som "forbilde og leder". Ellers må et ekspertråd trå til. Dette er på forhånd valgt ut i henhold til regler som i siste instans bestemmes av fungerende leder. Dette ekspertrådets oppgave er å granske tenkelige lederes kvalifikasjoner. "Så snart en kandidat med fremragende lederegenskaper er funnet, skal han presenteres som folkets leder. Ellers skal tre til fem kandidater som oppfyller kravene til lederskap, utnevnes til medlemmer av Lederrådet og presenteres for folket. " Bestemmelsene viser at islamistene i Iran ønsker å institusjonalisere et karismatisk lederskap. Fra kretsen av skrift- og rettslærde skal det i det gitte øyeblikk stå frem en selvfølgelig lederskikkelse som inntar plassen som leder. Prosedyren med ekspertrådet representerer en nødløsning, i tillfelle det ikke finnes noen selvskreven leder. Verken folket eller parlamentet er, som man ser, på noen måte delaktige i kåringen av Lederen. Den iranske grunnloven garanterer omfattende borgerrettigheter for inn­ byggerne, men med begrensninger som gjør rettighetenes faktiske innhold høyst usikkert. Som eksempel kan nevnes at massemediene gis full ytringsog trykkefrihet "i overensstemmelse med islamske prinsipper". I innlednin­ gen til grunnloven forklares disse prinsippene. Massemediene skal brukes til å fremme islamsk kultur og derved "bistå den islamske revolusjonen på dens vei mot fullendelse". Partier og organisasjoner tillates på den betingelse at de ikke er i konflikt med "islams prinsipper eller den islamske republikk". I sine skrifter før revolusjonen uttalte Khomeini spesiell motvilje mot det byråkratiske apparatet. Også i grunnloven forkastes det byråkratiske syste­ met "som er skapt av onde makter". Inntil videre vet man imidlertid ikke hvordan det nye islamske forvaltningsapparatet skal være bygd opp.

Økonomisk organisasjon Den iranske revolusjonens økonomiske program gir et ganske konvensjonelt inntrykk. Det ligner på mange måter retningslinjene i andre ikke-industrialiserte land. Størst vekt legges på landets økonomiske uavhengighet. Økono­ mien skal, på en måte som ikke presiseres, planlegges av staten. Både det kapitalistiske og det kommunistiske systemet fordømmes. Det iranske øko­ nomiske systemet skal forhindre konsentrasjon av rikdom hos individer eller grupper. Samtidig skal ikke staten forvandles til en "monopolistisk arbeids­ giver". Naturressurser, banker og kommunikasjonsmidler skal eies av staten.

158

Islamismen

Den mellomformen av eierskap som tydeligvis foretrekkes er produsentkooperasjonen, som skal fremmes både i byene og på landsbygda "i overensstem­ melse med de islamske prinsippene". Den private sektoren skal åpenbart være den minste, og fungere som et supplement til den statlige og koopera­ tive virksomheten. Man merker seg at det iranske regimet ennå ikke har funnet noen formel for å fjerne pengerenten fra det økonomiske systemet. Koranen inneholder et forbud mot å kreve rente - eller mot ågervirksomhet, i henhold til visse tolk­ ninger. Et hovedpunkt hos de øvrige islamistene er at dette budet i Koranen skritt for skritt skal settes ut i livet. Ofte henvises det også til den islamske rettsordningens arvebestemmelser som en eiendomsutjevnende faktor. Arve­ retten medfører, hevdes det, at store formuer alltid deles på flere hender. En tredje spesifikt islamsk faktor er zakat, den almisseskatten som fore­ skrives i Koranen og som skal brukes til fattige og trengende. Denne skatten går til den muslimske menigheten, og ikke til staten. Zakat hevdes å være islams egen metode til å avhjelpe sosiale problemer. Hvor stor skatten skal være, fremgår ikke av Koranen, men det islamistiske regimet i Pakistan har satt den til mellom 2,5 og 5 prosent av inntekten.

Utopi Fullendelse eller perfeksjon er, som vi har sett, et vanlig uttrykk for de mål den iranske revolusjon setter på "mønstersamfunnet" som skal bygges opp. I det endelige, fullkomne samfunnet skal selvsagt Guds påbud og det gudegitte livsmønsteret følges i minste detalj. Man forestiller seg utvilsomt at etter hvert som den guddommelig ordning gjennomføres skritt for skritt, skal det utvikle seg et klasseløst sosialt fellesskap. Ifølge sjiismen, Irans statsreligion, oppstår sann fullkommenhet først i og med at en ny, fullkommen religiøs leder, al-Mahdi, vender tilbake til jorden. Denne lederen skal nedstamme fra den sanne grenen av Muhammeds etterkommere. I sjia-teologien antas han å leve utenfor verden, "i det skjulte", men skal en dag komme tilbake for å opprette det sanne gudsriket på jorden. Det fremgår klart i den iranske grunnlov at den nåværende ordning bare består i å avvente det store øyeblikk da "tidenes Hellige" trer frem. I femte paragraf i grunnloven inngår følgende bønn: "Måtte Gud påskynde hans gjenkomst."

159

15 Nasjonalismen

Som idé og politisk kraft fødtes nasjonalismen under og etter den franske revo­ lusjon. Fra første stund skilte to hovedretninger seg ut. Den revolusjonære nasjonalismen hadde "folket" som ideologisk basis. Den hadde sitt utspring i Jean-Jacques Rousseaus radikale og kollektivistiske demokratioppfatning, som forutsatte politisk enighet og sterkt sosialt fellesskap. Den andre hovedretnin­ gen hadde "staten" som primær enhet. Ideologisk kan den settes i forbindelse med den idealistiske filosofien tidlig på 1800-tallet og den preussiske filosofen Hegel. I kapittel 3, om konservatismen, beskrives Hegels ideer om nasjonene som bærere av en historisk misjon og om staten som manifestasjon av denne verdenshistoriske oppgaven. Hegels idealstat skulle være et nytt tysk monarki, hvor monarken ivaretar nasjonens interesser. Disse tankene ble et utgangs­ punkt for den autoritære statsnasjonalismen, særlig i Tyskland. I dette kapitlet omtales begge disse hovedretningene. Først beskrives den revolusjonære nasjonalismen tidlig på 1800-tallet og dens utløpere langt inn på 1900-tallet. Deretter ser vi på statsnasjonalismens utvikling fra århundre­ skiftet frem til våre dagers ekstreme nasjonalisme i Russland og Frankrike. Den revolusjonære nasjonalismen på 1800-tallet hadde to store idégivere: den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte (d. 1814) og den italienske revo­ lusjonære Giuseppe Mazzini (d. 1872).' Nasjonalismens historie på 1800tallet domineres av forsøkene på å skape et forenet Italia og et forenet I yskland. Revolusjonsåret 1848 ble et høydepunkt, men også en stort nederlag for den revolusjonære nasjonalismen i Europa. I Tyskland mislyktes forsøket på å skape et forenet, demokratisk Tyskland med revolusjonære midler. Et stort opprør i Italia, ledet av Giuseppe Mazzini, ble slått ned av franske og østerrikske tropper. I Ungarn ble Lajos Kossuths nasjonale opprør kvalt. 1

160

Fremstillingen av Fichtes og Mazzinis ideer bygger på Reiss (1955). Batscha (1970) og Vossler (1927).

Nasjonalismen

Den revolusjonære nasjonalismen Utgangspunktet for all nasjonalistisk tenkning er at hver nasjonalitet skal danne sin egen stat. De revolusjonære nasjonalistene mente at hver nasjona­ litet hadde sin egen nasjonalkarakter. Nasjonaliteten kom til uttrykk forst og fremst gjennom språket og den folkelige kulturen. Språket skulle være folkets opprinnelig språk, uten fremmed innslag. Dette forklarer hvorfor språkforskning og folkelivsgranskning fikk så stor betydning for de nasjonale vekkel­ sene i Europa på 1800-tallet.“ Ved siden av kultur og språk benyttet Fichte og Mazzini et tredje krite­ rium, "de naturlige grensene". De siktet da til naturlige geografiske skillelin­ jer (elver, fjellkjeder osv.), men også til at nasjonalstaten måtte være selvberget. Den måtte altså ikke bli avhengig av noen annen stat. Ingen av disse kriteriene for statens grenser var entydige, og ofte var de inn­ byrdes motstridende. Språk, kultur, geografi og selvbergingsbehovet kunne benyttes som motiv både for erobringskrig og for å undertrykke andre nasjona­ liteter. Dette ser man tydeligst hos Mazzini. Han hevdet på den ene side at Italia fantes "overalt hvor italiensk snakkes". Derfor måtte Italia for eksempel erobre Korsika fra Frankrike. På den annen side fantes det en stor tyskspråklig minoritet sør for Alpene, som ifølge Mazzini utgjorde Italias naturlige grense mot nord. I henhold til språkprinsippet burde de tyskspråklige områdene til­ høre Tyskland eller Østerrike. Mazzini krevde imidlertid i stedet at de tysk­ språklige innbyggerne skulle "italiseres". Språkprinsippet, "ett språk — én stat , ble dermed snudd om til et krav om "én stat — ett språk". De som ikke snakket statsspråket, måtte assimileres og presses til å skifte språk.2 3 Fichte forutså at kravet om naturlige grenser kunne føre til krig, riktignok en krig han trodde ville bli den siste. Fichte ville ikke kalle den noen egentlig krig, men en "okkupasjon". For samtidig som den nye staten "okkuperte

2

3

I Norden finnes to gode eksempler. I Norge ble et "ekte" norsk språk konstruert på grunnlag av folkelige dialekter. I Finland ble folkeeposet Kalevala, innsamlet i Karelen av Elias Lonnrot, en manifestasjon av det finske språk og den spesifikt finske folkekarakter. Den nasjonalistiske folkebegrepet ble skapt av den tyske filosofen Johann Gottfried von Her­ der, en av romantikkens store skikkelser (d. 1803). Herder, som ikke selv anså seg som nasjo­ nalist, fikk på 1800-tallet stor betydning for de slaviske folkenes nasjonale vekkelse. I Norden kan man sammenligne med Johan Vilhelm Snellmans krav om at bare finsk kunne være statsspråk i Finland. Snellman var de finsksinnede nasjonalistenes (fennomanenes) fremste teoretiker. Et annet nasjonalistisk begrep rundt 1850 var "Stor-Finland" ^Suur-Suomi). Man ville først kulturelt, senere også politisk, innlemme alle finsktalende områder (Ka­ relen og finskspråklige deler av Sverige og Norge) i et "Stor-Finland".

161

Politiske ideologier i vår tid

----------------------------------------- ---------------------------------------

alle områder innenfor de naturlige grensene, skulle den erklære at den for all fremtid avsto fra ytterligere krig. Når alle stater hadde funnet sine naturlige grenser, skulle det være slutt på krig. På et avgjørende punkt atskilte Fichte og Mazzini seg fra senere tiders autoritære nasjonalister. De lovpriste riktignok sin egen nasjon i høystemte ordelag. De hevdet at tyskerne, respektive italienerne, var utsett til å lede menneskeheten på veien mot den fullkomne tilstand. Men det innebar ikke at de nedvurderte andre nasjoner. Alle folk hadde rett til sin egen stat. Alle folk skulle utvikle sin nasjonale egenart. Ethvert folk hadde, sa de, sin spesi­ elle gave å tilføre menneskeheten. For både Fichte og Mazzini var den revolusjonære krigen middelet til å virkeliggjøre nasjonalstaten. Krigen var rettet mot både ytre og indre fiender. Fichte mante i glødende ordelag til kamp og nasjonal enhet mot Napoleons okkupasjonstropper? For Mazzini var den ytre fienden både Frankrike og Østerrike. Det store hinderet for forening var imidlertid de innenlandske kongene og fyrstene. Det var mot dem de demokratiske og revolusjonære parolene ble rettet. Mazzini så folkets krig, geriljakrigen, som det fremste våpenet i den nasjonale kampen. Mazzini, i likhet med Fichte, var av den oppfatning at det var gjennom krigen, den nasjonale frigjøringskrigen, at folket skulle sveises sammen til nasjonal enighet. Både Fichte og Mazzini bekjente seg til demokratiet. Dette var logisk ut ifra deres syn på folket som bærere av de nasjonale verdiene. Nasjonens frihet var ett med folkets frihet. Nasjonalstaten skulle være en demokratisk stat. Både Fichte og Mazzini fulgte Rousseaus lære om folkets suverenitet, folket som kilden til makt i staten. De fulgte imidlertid Rousseau også i hans kollektivistiske syn på demokratiet. Det var ikke individet, men folket som kol­ lektiv, som var den primære sosiale enheten. Borgernes fremste plikt var å innordne og underordne seg det nasjonale fellesskapet. Denne innordningen kalte Fichte "positiv frihet". Individet ble "fritt" bare når det viet seg til et høyere mål, nemlig å tjene folket og nasjonalstaten. Mazzini hevdet i samme åndedrag at individene ikke hadde noen verdig eksistens utenfor det nasjo­ nale fellesskapet. Individet måtte støttes av "en kollektiv kraft dannet av mil­ lioner med samme lengsler, tradisjoner og språk”. Ellers sank individet tilbake i selviskhet og egoisme, hevdet Mazzini.

4

162

Fichtes berømte "Taler til den tyske nasjon", holdt i Berlin i 1807-1808. Franske tropper okkuperte da storparten av Tyskland. Fichtes taler ble snart utgitt i bokform og ble et av nasjonalismens klassiske skrifter.

______________________ ________________________ _______________

Nasjonalismen

Denne oppfatningen av demokratiet stemte ikke overens med liberalis­ mens individualistiske demokratisyn. Mazzini avviste den liberale individua­ lismen. Dens tid var forbi, påsto han. Nå sto man i stedet foran fellesskapets

"organiske" tidsalder. Verken Mazzini eller Fichte hadde noe til overs for 1800-tallsliberalismens økonomiske lære. De kunne snarere beskrives som ikke-marxistiske sosialister. Nasjonalstaten deres skulle være sterk og aktivt inngripende. Den skulle styre næringslivet og omfordele inntektene. Fichte krevde at staten skulle sikre borgerne rett til arbeid og underhold. Staten skulle bestemme over priser og beskytte mot konkurranse, særlig fra utlandet. Et hovedpunkt for Mazzini var at industrialismen ikke måtte skape et industriproletariat. Produksjonen skulle derfor dirigeres til statsstøttede kooperative foreninger som ble drevet av industriarbeiderne selv. Fichte og Mazzini hadde begge tro på at nasjonalitetsprinsippet skulle skape en fredelig og harmonisk verden. Men veivalget deres var radikalt for­ skjellig. Fichtes idé var at statene så å si fullstendig måtte isolere seg fra hver­ andre. Mazzini arbeidet derimot for en høyere form for samarbeid mellom nasjonalstatene. Fichte ønsket å skjerme den selvbergede staten fra utlandet. Utenlandsrei­ ser og handel med utlandet, i det hele tatt samkvem med utlendinger, var ikke bare unødvendig, men fremfor alt skadelig for nasjonalkarakteren. Innenfor et avskjermet nasjonalt fellesskap, hvor medlemmene bare lever med ’ verandre og ytterst sjelden møter fremmede, skrev Fichte, "oppstår det meget snart en høy grad av nasjonal ære og en skarpt avgrenset nasjonalkarakter". Ikke bare Tyskland burde isolere seg fra omverdenen. Alle nasjoner burde utvikle sin nasjonale egenart på samme måte. Fred og harmoni i verden ville oppstå hvis alle stater var selvberget og levde isolert fra hverandre innenfor sine naturlige grenser. Giuseppe Mazzini fulgte på ingen måte Fichtes isolasjonistiske modell. De frie nasjonalstatene burde samarbeide (men ikke slutte seg sammen) over hele verden. I praksis arbeidet Mazzini primært for et nytt Europa, som skulle bestå av samarbeidende, demokratiske nasjonalstater.

5

Vitenskapsmenn og kunstnere burde likevel unntas fra reiseforbudet, mente Fichte, så de kunne fa kontakt med nye ideer.

163

Politiske ideologier i vår tid

----------------------------------------------------------- -------------------

Revolusjonar og autoritær nasjonalisme Etter den revolusjonære nasjonalismens nederlag i 1848 overtok andre poli­ tiske krefter. Den politiske samlingen av Tyskland og Italia skulle slett ikke skje etter Fichtes og Mazzinis modell. Både i Tyskland og Italia ble forenin­ gen fullbyrdet ovenfra' med diplomatiske og militære midler. Statsmenn­ ene bak samlingen var i Tyskland den konservative Bismarck og i Italia liberalisten Camillo di Cavour. På begynnelsen av 1900-tallet oppsto nye varianter av den revolusjonære nasjonalismen. Et tidlig eksempel er den sionistiske bevegelsen for oppret­ telse av en jødisk nasjonalstat i Palestina. En av sionismens teoretikere var Theodor Herzl med boken Der Judenstaat (1896; The Jewish State 1988). Herzl var imidlertid ikke den eneste som drømte om å skape en jødisk stat for å komme unna antisemittismen i Europa. Sionismen kan inndeles i en sosialistisk bevegelse (som danner bakgrunn for kibbutz-ideen) og en "revisjonistisk", ikke-sosialistisk retning som med militære midler ville skape en større jødisk stat innenfor det bibelske Palestina.6 Et annet eksempel på revo­ lusjonær nasjonalisme er den irske nasjonalistbevegelsen som siden begyn­ nelse av 1900-tallet har brukt geriljakrig som metode til å skape et forenet Irland. Den tredje verdens mange nasjonale frigjøringsbevegelser erter 1945 kan også ses som en fortsettelse av den europeiske revolusjonære nasjonalis­ men. Det nye som kom til i den tredje verden var ettpartisystemet. Den tredje verdens frigjøringsbevegelser forandret seg etter seieren til statsbærende enhetspartier. Ettpartisystemet ble hevdet å være et uttrykk for den enhetlige folkeviljen i de nye statene. Det kan like gjerne ses som et forsøk på å skape nasjonal enighet i stater splittet av sterke etniske motsetninger. Rundt 1900 var nasjonalitetsprinsippet mange steder blitt integrert i de tradisjonelle partiene og deres ideologier. Så vel liberale som konservative og sosialistiske partier kunne stå for krav om nasjonal selvstendig. Dermed ble det knapt rom for separate nasjonalistiske bevegelser. Slik var situasjonen i de tre nye selvstendige nordiske statene som kom til ved begynnelsen av 1900tallet. Norge, Finland og Island er altså eksempler på slik integrasjon, idet nasjonal selvstendighet her var en målsetning for partier på både høyre og venstre fløy. I Tyskland, Frankrike og Russland utviklet det seg derimot etter århun­ dreskiftet nye autoritære nasjonalistiske ideer på den politiske høyresiden. En særpreget utløper av denne retningen var den sørafrikanske boernasjona6

164

En grundig historikk og analyse finnes i Laqueur (1972).

_______________ _______________________

Nasjonalismen

lismen, som sa seg å ha hentet ideer fra Fichte. Fichte hadde jo ment at nasjo­ nalitetene måtte isolere seg og avgrense seg fra hverandre. Fra 1930-årene brukte boernasjonalistene i Sør-Afrika denne ideen som begrunnelse for sin rasemessige segregeringspolitikk, apartheid.

Autoritær nasjonalisme i Tyskland og Frankrike Motstand mot demokrati og parlamentarisme var et av den nye autoritære nasjonalismens kjennetegn. I vitenskapelig litteratur ble den autoritære ret­ ningen vekselsvis kalt "statsnasjonalisme'' og "integral" nasjonalisme. "Inte­ gral" betyr at individet og grupper fullstendig skal underordnes nasjonalinteressen. Denne interessen uttrykkes ikke, som hos Fichte og Maz­ zini , av folket. Det er staten som representerer nasjonens historiske misjon. Innad skal staten være sterk og autoritært styrt; utad skal den være sterk og iblant ekspansiv. Staten må med kraft hevde seg overfor andre stater. Hos noen nasjonalister, men ikke alle, forenes nasjonalismen med kolonialisme og imperiebygging. Noen har definert imperialismen som en "nasjonalisme som ikke setter noen grense for sin egen stats ekspansjon". Den autoritære nasjonalismen ble formulert før og etter århundreskiftet 1900 i Tyskland, Frankrike og Russland. De førende teoretikerne i Tyskland var historikeren Heinrich von Treitschke (d. 1896), filosofen Oswald Spengler (d. 1936) og statsviteren og juristen Carl Schmitt (d. 1985). I Frankrike ble den nye nasjonalismen skapt av forfatterne Maurice Barrés (d. 1924) og Charles Maurras (d. 1953). Maurras var den intellektuelle leder for den fran­ ske monarkistbevegelsen Action frangaiset' Heinrich von Treitschke ville selv være statsfilosof i det nye tyske keiserri­ ket. I alle fall ga han filosofisk uttrykk for keiser-Tysklands bestrebelser på å bli en ledende stormakt og kolonimakt. I Hegels fotspor formulerte han tanken om "maktstaten" som typisk var sterk og uavhengig innad, og myndig utad. Statens interesser ble representert av keiseren, som var uavhen­ gig av parlamentet. Krigsmakten og krigen var et uttrykk for maktstatens vesen. Treitschke anså at bare store stater, stormakter, var livsdugelige. Et 7

8

Boernasjonalismen beskrives av Moodie (1975) og Thompson (1985). De sørafrikanske na­ sjonalistene kalte ideologien sin "ny-fichteanisme". Etter mange år med apartheid har nasjonalistpartiet nå akseptert et flernasjonalt Sør-Afrika. Av den tidligere ideologien gjenstår nå bare de ekstreme nasjonalistenes krav om en separat "folkestat" for boerne. Treitschke, Barrés og Maurras er analysert i Herbert Tingstens arbeider, samt av Hayes (1931). De autoritære nasjonalistiske ideene i Tyskland skildres av Sontheimer (1962).

165

Politiske ideologier i vår tid

-------------------------------------- ------------------------------------------

uttrykk for denne kraften var å skape et kolonivelde. Dette uttrykte også hvite folks overlegenhet i forhold til andre folkeslag. Et unntak blant de hvite folkene var jødene, som Treitschke anklaget for å mangle både fosterlandsfølelse og politisk begavelse. Den franske nasjonalismen rettet seg mot både den tyske arvefienden og mot "fremmede" i landet, deriblant jødene. Prosessen mot den jødiske offi­ seren Dreyfus ved århundreskiftet var høydepunktet i en nasjonalistisk kam­ panje mot både de påstått upatriotiske jødene og mot Tyskland. Dreyfus ble med fabrikerte bevis anklaget for å ha vært tysk spion. Etter første verdenskrig ble den nasjonalistiske kritikken i både Tyskland og Frankrike først og fremst rettet mot demokratiet, spesielt mot parlamen­ tarismen og i særdeleshet mot de politiske partiene. Overalt i Europa snakket man på den tiden om "demokratiets krise". Splittelsen i partiene var stor. Den ene mindretallsregjeringen avløste den andre i raskt tempo. For nasjo­ nalistene ble dette et bevis på "demokratiets kraftløshet". Man så partiene som representanter for snevre og egoistiske gruppeinteresser. Partistridene og partisplittelsen ble betraktet som en hemsko for den nasjonale interesse. I statsledelsen ville nasjonalistene ha en mann som var uavhengig av de politiske partiene, og som, slik de så det, ivaretok nasjonalinteressen. Charles Maurras og hans bevegelse kjempet for en mektig monark som fremfor alt skulle sørge for landets forsvar, og som derfor ble kalt "krigskonge". Maur­ ras' landsmann Maurice Barrés ønsket, i likhet med Carl Schmitt i Tyskland, en folkevalgt, nasjonal lederskikkelse som statssjef. Fremfor demokratiets politiske likestilling argumenterte de for en "organisk" samfunnsorden. Sam­ funnet ble betraktet som et naturlig hierarki av over- og underordnede grup­ per. Parlamentet skulle bare være en rådgivende instans. I stedet for de forhatte politiske partiene ville mange nasjonalister ha en korporativ folkere­ presentasjon av representanter for yrkesorganisasjonene. I den tyske Weimarrepublikken og i mellomkrigstidens Frankrike var den autoritære statsnasjonalismen en egen politisk bevegelse som ikke bør like­ stilles med nasjonalsosialisme og fascisme. Til tross for den klart antijødiske holdningen var nasjonalismen deres ikke basert på noen raseteori. Statsnasjonalistene ville ha en sterk, parlaments- og partiuavhengig statsmakt, men de gjorde seg ikke til talsmenn for noe totalitært diktatur under en selvutnevnt Fører. En viktig tanke for nasjonalistene i både Tyskland og Frankrike var at den sentrale statsmakten skulle avgrenses til bare de viktigste makrfunksjo-

166

Nasjonalismen

nene. Statens øvrige oppgaver ville de desentralisere til selvstyrte provinser eller til yrkesorganisasjonene. Til forskjell fra fascister og nazister var statsnasjonalistene ikke tilhengere av revolusjon og revolusjonære metoder. De franske nasjonalistenes ideal ble i stor grad virkeliggjort under mar­ skalk Phillippe Pétains autoritære regime i den ikke-okkuperte delen av Frankrike under annen verdenskrig. I Tyskland samlet nasjonalistene seg bak rikspresident Hindenburg, som beseiret Hitler ved presidentvalget så sent som i 1932. I 1933 dannet imidlertid nasjonalistene regjering i koalisjon med nazistene, og dette banet vei for Hitlers maktovertakelse. Deretter ble alle organisasjonene deres tvangsoppløst.

Autoritær nasjonalisme i Russland Den autoritære nasjonalismen oppsto tidligere i Russland enn i Vest-Europa. De politiske målene var omtrent de samme. Det spesielle ved den russiske nasjonalismen var de ideologiske beveggrunnene som hadde sterke røtter i russisk historisk tradisjon. Den politiske tenkning i Russland har fra tidlig på 1800-tallet og frem til i dag vært delt i to hovedstrømmer, slavofilene og de vestlig orienterte, zapadniki. Zapadniki var politisk liberale og ønsket Russland forvandlet etter vesteuropeisk mønster. Slavofilene var de som trodde på Russlands egenart og spesielle historiske oppgave. Russland skulle vise menneskeheten en annen utviklingsvei enn den vestlige/ For slavofilene gjaldt det å hindre at den vesteuropeiske sivilisasjonen trengte inn i Russland. Etter deres oppfatning var de vestlige samfunnene behersket av rasjonalisme, ateisme, individualisme og egoisme. De viste til alt det avskrekkende i Vesten: den private eiendomsretten, den økonomiske liberalismen, industriproletariatet, de sosiale motsetningene, partisplittelsen og parlamentarismen. Mot dette satte slavofilene opp en treenighet av russisk sosial harmoni: den ortodokse kristendommen, det tsaristiske autokratiet og den spesifikt russiske folkekarakteren. Samtidig krevde slavofilene likevel det de kalte "åndelig" og "indre frihet i Russland. Dette innebar trykkefrihet og retten til å diskutere samfunns­ spørsmål i en "rådgivende folkeforsamling", Zemskij sobor. Av dette ble et annet nøkkelbegrep i russisk nasjonalisme utledet: sobornost eller felles9

Verdifulle oversikter over eldre og nyere russisk nasjonalisme finnes hos Parland (1993) og

Kappeler (1990).

167

Politiske ideologier i vår tid

------------------------------------- ------------------------------------------

skapsånd". Ved hjelp av en påstått unik egenskap ved den russiske folkeka­ rakteren skulle debattene i forsamlingen føre frem til beslutninger som herskere og folk var enige om.111 Mot slutten av 1800-tallet ble det utformet en mer offisiell statsnasjonalisme. Den var en langt grovere variant av slavofilenes teori. Dens førende ideolog var Konstantin Leontiev. Han hyllet det uinnskrenkede keiserlige eneveldet av Guds nåde. Mot Vest-Europas demokratiske "nivellering" satte han det tradisjonelle russiske sosiale hierarkiet. Panslavismen, det vil si de slaviske folkenes forening under russisk overhøyhet, ble et middel for imperiebyggingen vestover.10 11 Nå hevdet man med stor kraft at imperiet var et rus­ sisk rike. Politikken ble nå å russifisere de mange ikke-russiske folkene. Denne offisielle statsnasjonalismen var også erklært antisemittisk.12 Dette var en del av den russiske ideologiske arv som gjenoppsto etter Sov­ jetunionens fall.

Våre dagers nasjonalisme i Russland og Vest-Europa Statsnasjonalismen døde ut etter annen verdenskrig. I Europa var all nasjo­ nalisme kommet ettertrykkelig i miskreditt fordi den ble forbundet med nazisme og fascisme. På kontinentet ble Fellesmarkedet, nå EU, etablert og etter hvert utvidet for å integrere landene i et fellesskap. Et av målene var å eliminere nasjonalismen. Til litt inn i 80-årene så det ut til å lykkes. Mange studier er gjort og oversikter utarbeidet om den ekstreme nasjonalismen i Europa.13 Ennå er nasjonalistenes organisasjoner i de fleste landene bare å anse som ubetydelige politiske sekter. Det som gjenoppvekket de nasjonalistiske stemningene i store befolk­ ningsgrupper var innvandringen til Europa fra landene utenfor. Politisk ble disse stemningene fanget opp først og fremst av de populistiske protestpartiene. Disse forente innvanderfiendtlig politikk med et opprør mot skatter og byråkrati. Det hittil mest stabile og mest bevisst nasjonalistiske protestpartiet 10 11

12

13

168

De fremste navnene blant slavofilene var Alexej Chomjakov og Konstantin Aksakov. Forfat­ teren Fjodor Dostojevskij regnes også blant disse. Panslavismens ideolog het Nikolaj Danilevskij. Russland tilhørte ifølge Danilevskij ikke Eu­ ropa, men burde grunnlegge et slavisk imperium, erobre Konstantinopel og bli "et tredje Roma". Det mest beryktede av alle antisemittiske dokumenter, "Sions vises protokoll", var en for­ falskning utført av det russiske hemmelige politi. Protokollen ble hevdet å avsløre en konspi­ rasjon mellom jøder og frimurere for å få herredømme over hele verden. En slik oversikt er Cheles m.fl.: The Far Right in Western and Eastem Europe (1995).

____ ____________________ ___________________

Nasjonalismen

i Europa er Front National i Frankrike, ledet av Jean-Marie Le Pen. Nasjo­ nalistiske bevegelser oppsto også som følge av indre motsetninger. Belgia var i 80-årene i ferd med å slites i stykker av motsetningene mellom flamlendere og valloner. Blant flamlenderne ble det organisert et høyrenasjonalistisk parti, Vlaams Blok, som hadde stor fremgang. Det var kommunismens krise og sammenbrudd i Europa som gjenoppli­ vet statsnasjonalismen. Tre tidligere flernasjonale stater, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia, ble splittet og delt i nye nasjonalstater. Det er i disse nye statene man finner statsnasjonalistiske ideer og bevegelser. I samt­ lige tilfeller kan man se en forbindelse til tidligere statsnasjonalistiske ideer. I Serbia og Kroatia gjenoppsto tanken om et "Stor-Serbia", respektive et "Stor-Kroatia". Forskerne kan påvise at disse ideene springer direkte ut av de nasjonalistiske strømningene tidlig på 1800-tallet.'4 Den "etniske rensingen ble en blodig praktisk konsekvens av kravet om at de nye statene skulle være etnisk "rene" og homogene. Følgelig måtte "fremmede" folkegrupper drives bort fra det som ble oppfattet som det nasjonale territorium. Slovakia bør nevnes som et annet eksempel. Siden 1930-årene hadde man der en autoritær, men ikke fascistisk, nasjonalisme med sterkt katolsk preg. En slovakisk stat oppsto første gang under tysk beskyttelse under annen ver­ denskrig.14 1516 I det Slovakia som nå for annen gang har brutt ut av Tsjekkoslo­ vakia, forsøker i det minste ett større parti å gjenoppta den gamle nasjonalistiske ideologien. I Russland hadde, som vi har sett, slavofilene allerede på 1800-tallet ideer om landets egenart og "egen vei" både politisk og økonomisk. Disse ideene kan spores overalt i den brokete skaren av nasjonalistiske bevegelser i det nye Russland. Blant de intellektuelle kommentatorene er utvilsomt Aleksandr Solsjenitsyn den mest interessante. Nobelpristakeren i litteratur har utgitt et utførlig og visjonært skrift om Russlands politiske fremtid."’ Solsjenitsyn atskiller seg fra andre russiske nasjonalister først og fremst i det at han tar fullstendig avstand fra tanken om å bevare det russiske imperiet. Russland skal alene søke sin nasjonale gjenfødelse ut ifra sine nasjonale og religiøse tra­ disjoner. Hans politiske ideer dreier seg om hvordan man skal bygge opp et nytt demokratisk system fra bunnen, fra lokalplanet, med i første omgang Se Behschnitt (1980). Både storserbiske og storkroatiske teoretikere har siden 1800-tallet be­ traktet de bosniske muslimene som forrædere fordi de hatt gått over til den osmanske (tyr­ kiske) okkupasjonsmaktens religion. 15 Se bl.a. Payne (1995 s. 402 ff). 16 Solsjenitsyns skrift om Russlands gjenoppbygning, Kak nam obustroit'Rossiju?(1990), finnes i engelsk oversettelse (1991).

14

169

Politiske ideologier i vår tid

-----------------------------------------------

bare indirekte valg. I hans system skal det helst ikke finnes partier i det hele tatt, og bare personvalg skal finne sted. Et nytt, tredje (hovedsakelig rådgi­ vende) kammer i parlamentet skal bestå av valgte representanter for yrkes­ gruppene. I Solsjenitsyns demokratiske prosjekt finner man tilsynelatende både nasjonalistenes klassiske forakt for politiske partier og, om enn i utspedd form, en korporativ yrkesrepresentasjon. De egentlige statsnasjonalistene vil ha en sterk stat som helst skal omfatte hele den tidligere Sovjetunionen. Hos dem er imperietanken det sentrale. Bak imperiedrømmen samles nasjonalister av alle sjatteringer, også de såkalte nasjonalbolsjevikene. De er tidligere kommunister som har byttet ut marxist-leninismen med nasjonalismen som det nye Russlands statsideologi. På det intellektuelle nivå representeres statsnasjonalismen av blant andre forfat­ teren Eduard Limonov. Han vakte stor oppmerksomhet da han i 1992 utga sitt Manifest for en russisk nasjonalisme. I et annet manifest ga tolv ledende forfattere og politikere uttrykk for statsnasjonalistiske ideer. Blant disse var nasjonalbolsjeviker som Gennadij Sjuganov, som utfordret Boris Jeltsin ved presidentvalget i 1996.' Vi skal her sammenligne de statsnasjonalistiske ideene i Russland med Jean-Marie Le Pens populistiske nasjonalisme i Frankrike. Likhetene er store, men klare forskjeller er også til stede. For en stor del skyldes dette at situasjonen i Russland er så annerledes enn i Frankrike. Forskjellene vitner imidlertid også om den idémessige spennvidden i nasjonalistenes leir. Le Pen kan på ingen måte betraktes som en politisk teoretiker. Han er politiker, og har ikke publisert egne skrifter.1 s Ikke desto mindre er Le Pens syn det klarest utformede blant de populistiske protestpartiene. Le Pen trek­ ker også uttrykkelig forbindelseslinjer til den franske nasjonalismen i 1930årene, og ikke minst til Action Frangaise.17 18

17

18

170

Blant undertegnerne finnes også de kjente forfatterne Valentin Rasputin og Aleksandr Prokhanov. Manifestene ble offentliggjort i Sovjetskaja Rossija henholdsvis 27.7.1991 og 12.6.1992. Denne avisen var tidligere organ for de russiske kommunistene, men kaller seg nå "folkenasjonal". Le Pens ideer gjengis hovedsakelig etter en fremstilling av Michalina Vaughan i samleverket The Far Right in Western and Eastern Europe, Cheles m.fl. (1995).

---------------------- ------------------- ------------------------- Nasjonalismen

Verdisyn Den russiske statsnasjonalisten Eduard Limonov baserer sine ideer på "den russiske sivilisasjonen" og på det russiske folks "kollektivistiske tradisjoner fra bygdelagene (bondekommunene). Så langt er Limonov en tradisjonell russisk slavofil. Imperietanken hans bygger på forestillingen om at den russiske sivilisasjonen er overlegen i forhold til de øvrige folkene i det forhenværende imperiet. Den russiske stat har gjen­ nom århundrer "undertrykt de aggressive følelsene hos 130 folk og stammer . For Limonov er de russiske nasjonalinteressene det overordnede prinsipp. Jean-Marie Le Pen bekjenner seg selvsagt til den franske nasjons storhet. I den franske nasjonaltradisjonen ser Le Pen først og fremst et prinsipp om det naturlige hierarki. Dette anser han for å bygge på "naturen", som graderer de forskjellige folkeslagene og menneskene i samfunnet i naturlige sjikt. Frankrike og den vestlige verden er som følge av likestillingsideene truet av undergang og nedbrytning. "Naturen" er for Le Pen en sosialdarwinistisk mekanisme. Kampen for tilværelsen er en utsilingsprosess som får frem de dugeligste. Å gå på tvers av disse "naturens bud" er ifølge Le Pen ensbetydende med på forhånd å akseptere at man er en taper i kampen for tilværelsen.

Menneskesyn Jean-Marie Le Pens nasjonalistiske ideologi brukes særlig mot innvandrede nordafrikanere, maghrébiens, og svarte afrikanere fra den franske samveldet. Man kan si at nordafrikanerne har overtatt den plassen jøder og andre ikkefranske "fremmede" hadde i førkrigstidens franske nasjonalisme. Ut ifra sin sin tro på at menneskene av natur ikke er jevnbyrdige, hevder Le Pen at den tredje verdens folk ikke er i stand til å gjøre de samme fremskrittene som Vestens folk. På dette punktet er Le Pen altså utilslørt rasistisk. Nordafrika­ nerne representerer dessuten, ifølge Le Pen, en dobbelt trussel mot den fran­ ske nasjon. Den ene faren er blandingsekteskapene som forringer det franske folkets kvalitet. Den andre er at nordafrikanerne ikke lar seg assimilere fordi de har en annen kultur og religion. Også innenfor den franske nasjon er menneskene "naturlig" forskjellig rangert. Den egalitære politikken med sikte på a likestille aldersgrupper, kjønn og folkeslag" er ifølge Le Pen feilaktig fordi "den maskerer virkelighe­ ten, som bygger på ulikheter".

171

Politiske ideologier i vår tid

Eduard Limonov trekker ikke grenser mellom mennesker så lenge de bekjenner seg til den russiske sivilisasjon. Grensen går mellom den russiske sivilisasjon og folkene utenfor. Så snart den mektige russiske stat har trukket seg tilbake, "sønderrives Eurasias kropp av konfliktenes blødende sår". Russlands historiske oppgave er således å holde i sjakk de aggresive følelsene hos disse folkene utenfor den russiske sivilisasjon. Andre russiske nasjonalister utpeker derimot ofte jødene som en "kosmopolitisk" og dermed unasjonal folkegruppe. De "demokratene" som nasjonalistene hater aller mest, identi­ fiseres gjerne med jødiske intellektuelle og journalister.

Viktigste enhet i samfunnet Staten er den høyeste manifestasjon av den russiske sivilisasjon. En sentrali­ sert, sterk og mektig statsmakt er også sentral i imperietanken. Man øyner noe henimot en forherligelse eller dyrking av den sterke staten, både hos nasjonalbolsjevikene og hos Eduard Limonov. Slik formulerte Limonov sin statsnasjonalistiske trosbekjennelse: "Alt som er bra for min stat, er bra for meg. Alt innenfor staten. Ingenting utenfor staten." Militærapparatet har naturligvis en sentral plass i nasjonalistenes sam­ funnsbilde. En nasjonalistisk forfatter (Prokhanov) priser militærvesenet som "den siste gjenværende sentraliserte struktur som opprettholder de nasjonale idealene". Eduard Limonov kaller militærvesenet et "storslagent instrument, det ypperste kjennetegn på at en nasjon er sivilisert." En annen viktig samfunnsinstitusjon er den ortodokse kirken. Den lov­ prises nå av nasjonalbolsjevikene som den institusjon "hvis åndelige lys har lyst i den russiske historie også i mørke tider". Også kirken trenger den sterke statsmaktens støtte, hevder de. For Jean-Marie Le Pen er ikke staten den viktigste enheten. Viktigst er den franske nasjon, som han ofte sammenligner med en organisme — attpåtil en organisme utsatt for sykdomsangrep utenfra. Innvandringen skyldes, ifølge Le Pen, at det er for få franskmenn. Det har oppstått et tomrom som så er blitt fylt av immigranter. Årsaken til tomrommet er en svekkelse i Frank­ rike, og derav følgende lave fødselstall. Dermed blir familien den andre vik­ tige sosiale enheten. De grunnleggende verdier som Le Pen vil slå vakt om, er "familien, folkets rettigheter og den nasjonale identitet". De beskytter og bevarer den sosiale organismen mot trusselen den utsettes for. I Le Pens biilde

172

______________ ______________________________ _________________

Nasjo nalismen

av familien inngår det naturlige hierarkiet mellom familiemedlemmene. Familien, og spesielt mødrene, skal få sjenerøs statlig støtte, og aborter skal motarbeides. Også kirken, eller i alle fall den katolske religion, er et viktig ledd i sam­ funnet, blant annet fordi den støtter familien og legger opp til at familiene skal ha mange barn. Kristendommen er et vern, og skal selv vernes mot frem­ mede religioner som trenger seg på.

Metoder til samfunnsendring Le Pens nasjonalistiske bevegelse er et parlamentarisk parti og arbeider så vidt vites bare etter parlamentariske metoder. Le Pen krever grunnleggende forandringer i fransk politikk, men han slynger ikke ut revolusjonære appel­ ler. Forandringene han krever, skal gjennomføres ved hjelp av streng lovgiv­ ning. Hovedprinsippet er nasjonal fortrinnsrett eller franskmenn først . Det er naturligvis rettet mot innvandrere, og Le Pen ønsker i første omgang å gjøre det vanskelig for dem å erverve statsborgerskap. Dessuten skal inn­ vandrerne oppmuntres (men tydeligvis ikke tvinges) til å flytte tilbake til sine hjemland. En sterk statsmakt skal "renske opp" i samfunnet og bekjempe kriminali­ tet, narkotikamisbruk, homoseksualitet og AIDS, som alle anses å true grunnleggende nasjonale verdier. I Russland har nasjonalistene lenge drømt om å overta makten. Blant russerne finnes det nå statsmenn som er beredt til å lede landet til suvereni­ tet, bort fra ydmykelsene," het det i et av de nasjonalistiske manifestene. "Det finnes også tenkere, skapende ånder, som begynner å øyne et allnasjonalt ideal." Eduard Limonov anser seg sikkert som en av disse tenkerne. Han maner til nasjonal revolusjon. Omveltningene under presidentene Gorbatsjov og Jeltsin beskrives som "statskupp ovenfra", uten demokratisk legitimering. Limonov krever i første omgang nyvalg som vil kunne bringe nasjonalistene til makten. Men hans virkelige mål er utvilsomt den "nasjonale revolusjon". Da skal ikke bare de foraktelige "demokratene" miste makten, men også de medlemmene på den gamle kommunistiske partilisten som har overlevd omveltningene. "En klasse uten begavelse og talent skal vike plass for virkelig folkelige og nasjonale russiske ledere."

173

Politiske ideologier i vår tid

----------------------------- —-------------------------------------------------

Akkurat som Le Pen krever Limonov ekstreme tiltak mot kriminalitet og for "lov og orden". Unntakstilstand skal proklameres i kriminelt belastede distriktet. Godt bevæpnede politi- og militæravdelinger skal patruljere byer og tettsteder. "Ingen skudd i luften, men rett på målet."

Politisk styresett Det går ikke an å vende tilbake til kommunismen og dens ettpartisystem, partokratiet", skriver Limonov. Han hevder å akseptere prinsippet om flerpartisystemet, alminnelige valg, et uavhengig rettsvesen og en fri presse. Men den russiske nasjonalisten krever også, tillegger Limonov, at "alle disse prin­ sippene underordnes det aller høyeste: de russiske nasjonalinteressené'. Dette kan bare bety at bevegelser med synspunkter som nasjonalistene misliker, skal undertrykkes eller forbys. Etter det kommunistiske "partokratiet" og den vestlige "tvangsdemokratiseringen" må Russland skape et "nasjonalt system". Om dette sier ikke Limonov mer enn at det skal bygge på "det russiske folks kollektivistiske bestrebelser" og på tradisjonene fra bygdelagene, det vil si bondekommunene. Konsensusbeslutninger i enighet, uten avstemning, skal tydeligvis på en eller annen måte bygges inn i det nye systemet. Limonov betrakter Russland som et "eurasisk" land, med røtter og nasjonalinteresser først og fremst i Asia. Fienden finnes derimot i Vest. Limonov hevder at Vest har angrepet Russland med enda verre våpen enn atombom­ ber, nemlig med ideene om demokrati og menneskerettigheter. Hvis fienden befinner seg i Vest, hvor finnes da vennene? Den gamle panslavismen er vekket til nytt liv gjennom de russiske nasjonalistenes solida­ ritet med Serbia. Serberne er jo både slavere og ortodokse kristne. Limonov gjør en tilføyelse: Russland må alliere seg med den islamske verden. (I så fall tvinges Limonov til å bortforklare krigen mellom serbere og muslimer i Bos­ nia.) Vennene må søkes i Asia, "i vårt urhjem," sier han. Både den ortodokse kristendommen og islam har "i et årtusen" vært utsatt for aggresjon fra Vest. Derfor er de muslimske landene naturlige forbundsfeller for Russland. Dette er en allianse som Jean-Marie Le Pen sikkert ville betrakte med intens avsky for Frankrikes vedkommende.

174

Nasjonalismen

Le Pen har så vidt vites ikke stilt spørsmålstegn ved det rådende politiske systemet i Frankrike. Den femte republikks sterke presidentmakt og temme­ lig maktløse parlament overensstemmer i det minste delvis med de krav nasjonalister pleier å stille til det politiske styresett. Det er altså ikke det poli­ tiske systemet som skal endres, men politikkens innhold. Le Pen ligner 30-årenes franske nasjonalister i det at han vil ha en sterk, men samtidig avgrenset statsmakt. Den sterke statsmakten skal gjøre seg gjel­ dende på de sentrale områdene, nasjonens forsvar og opprettholdelsen av orden og rettsvesen. For øvrig, og særlig når det gjelder økonomi og sosialpo­ litikk, skal statlige inngrep begrenses eller minimeres. På dette punktet har Le Pen mest til felles med vår tids nyliberalister. Le Pen stilte seg i spissen for motstanden mot overnasjonale beslutninger i Den europeiske union. Tilhengerne av overnasjonalitet døpte han med forakt til "federaster". Overnasjonal styring strider naturligvis mot nasjonalismens grunnleggende tanker om nasjonens suverenitet.

Økonomisk organisasjon Le Pen kaller sin økonomiske modell for Frankrike folkekapitalisme . Å ha eiendom er en forutsetning for individets frihet og valgfrihet. Konkurransen på markedet er sunn. Den belønner dyktighet og innsats. Det er familiens plikt og privilegium å overføre eiendom fra generasjon til generasjon. Fami­ lien, ikke staten, betraktes altså som individenes vern mot svingninger i mar­ kedet og arbeidsmarkedet. Statens eneste oppgave er å beskytte individenes eiendom mot invasjon og trusler. En av truslene er fagforeningene, som Le Pen oppfatter som en sosialistisk trussel mot den økonomiske friheten. De russiske statsnasjonalistenes økonomiske program ser ganske annerle­ des ut. De betrakter med gru den vestlige markedsøkonomien. Det er nok å sitere fra et av de nasjonalistiske manifestene. Der hevdes det at markedsøko­ nomien har satt Russland "tilbake til middelalderens mørke". En kult av penger, makt, hardhet og kjødelige begjær rader. Bak nasjonalistenes kri­ tikk av markedet ligger altså en sterk moralsk opprørthet med trekk av moralsk puritanisme. Men de vil heller ikke tilbake til den kommunistiske planøkonomien. Derfør søker de en ny, tredje vei mellom ytterlighetene. "En fornuftig blandingsøkonomi" og "sosial rettferdighet er formelen for statsnasjonalisten Limonovs program for en "nasjonal økonomisk revolu­ sjon". Punktene i programmet er vagt utformet, sannsynligvis med hensikt. Det lar seg likevel gjøre å skille ut noen konkrete punkter. Storbedrifter skal

175

Politiske ideologier i vår tid

________________ ____________________

drives med "arbeiderselvstyre", muligens etter forbilde av det tidligere Jugo­ slavia eller en eller annen korporativ modell. Limonov nevner uttrykkelig korporatisme som ledd i sitt økonomiske program. Ikke staten, men de ansatte eller deres organisasjoner, skulle dermed fungere som eiere og forval­ tere av de store bedriftene. Mindre bedrifter skulle bli private. I jordbruket skal kolkhosene (kollektivbruk) ikke tvangsprivatiseres, men kollektiv og privat eiendom skal eksistere på like vilkår. Limonov er dermed mer imøte­ kommende overfor det private jordbruk enn andre statsnasjonalister, som ikke under noen omstendigheter vil tillate privatpersoner å eie jord.

Utopi Hva slags visjon kan man spore bak den nasjonale revolusjonen som de rus­ siske nasjonalistene og nasjonalbolsjevikene drømmer om? Revolusjonen skal jo, som Limonov sier, skape "en nasjonal russisk politikk, innenriks og utenriks, en nasjonal økonomi til beste for alle befolkningsgrupper" og gi landet nye nasjonale ledere". Det klareste målet er å gjenopprette statens makt og autoritet. Med nye ideologiske fortegn skal den russiske stat få til­ bake den makten som Sovjetunionen en gang hadde. Igjen skal den russiske sivilisasjon utbres til nabofolkene. Ifølge Jean-Marie Le Pen er arven fra Frankrikes fortid uløselig knyttet til den naturlig ulikheten og de naturlige hierarkiene. Fremtiden kan bare tryg­ ges dersom disse hierarkiene støttes eller, om nødvendig, gjenoppbygges. Det som skal holde dette samfunnet av ikke-likestilte sammen er familien og det nasjonale fellesskapet, renset for alle fremmede innslag.

176

Litteratur

Allison, Lincoln: Rightprinciples. A conservativephilosophy ofpolitics. Oxford, Blackwell 1984 Aspelin, Gunnar: Karl Marx. Samfunnsforsker og samfunnskritiker. Oslo, Tiden 1971 Bakunin, Michail: "Perils of the Marxist State." I: George Woodcock (red.): The Anarchist Reader. Glasgow, Fontana/Collins 1977 Batscha, Zwi: Gesellschajt und Staat in derpolitischen Philosophie Fichtes. Frankfurt am Main, Europåische Verlagsanstalt 1970 Beauvoir, Simone de: Det annet kjønn. Oslo, Pax 1973—1974 Behschnitt, Wolf Dietrich: Nationalismus bei Serben tind Kroaten, 1830—1914. Analyse und Typologie der nationalen Ideologie. Miinchen, Oldenbourg 1980 Bernstein, Eduard: Sosialismens forutsetninger. Oslo, Pax 1973 Bischofsberger, E. og M. Zaremba: Arbete fore kapital. Den katolska kyrkans socialldra. Stock­ holm, Brevskolan 1985 Bjorklund, Stefan: Politisk teori. Stockholm, Aldus/Bonnier 1968 Breitenbach, Hans, David Coates og Tom Burden: Features of a viable socialism. London, Harvester Wheatsheaf 1990 Bryson, Valerie: Feministpolitical theory. An introduction. London, Macmillan 1992 Burke, Edmund: Reflections on the revolution in France. Oxford, Oxford University Press 1993 Cahill, Lisa Sowle og John Wilkins m.fl. (red.): Understanding Veritatis splendor. The encyclical letter ofPope John Paul II on the Church 's moral teaching. London, SPCK 1994 Charvet, John: Feminism. London, Dent 1982 Cheles, Luciano, Ronnie Ferguson og Michalina Vaughan (red.): The Far right in Western andEastern Europe (2nd ed.). London, Longman 1995 Cobden, Richard: The political writings ofRichard Cobden. London, Fisher Unwin 1903 Cohn-Bendit, Gabriel og Daniel Cohn-Bendit: Den senile kommunismen. Pax 1969 Crossman, Richard H.S.: New Fabian Essays. London, Turnstile Press 1952 Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling. Oslo, Aschehoug 1991-1992 Dahl, Hans Fredrik, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen. Nasjo­ nal Samling 1933-1945 i tekst og bilder. Oslo, Pax 1982 Ehrlich, H„ C. Ehrlich, D. DeLeon og G. Morris (red.): Reinventinganarchy. Whatareanarchists thinking these days? London, Routledge & Kegan Paul 1979 Elster, Jon: Karl Marx. Samfunn ogfrihet. En antologi vedJon Elster. Oslo, Pax 1965 Engels, Friedrich: Sosialismens utviklingfa utopi til vitenskap. Oslo, Oktober 1982

177

Politiske ideologier i vår tid

Esposito, John L. (red.): Voices ofresurgent Islam. New York, Oxford University Press 1983 Fichte, Johann Gottlieb: Tal till tyska nationen. Stockholm, Bonnier 1914 Flach, Karl-Hermann: Ny sjanse for liberalismen. Oslo, Elingaard 1973/1971 Firestone, Shulamith: Kjønnenes dialektikk. Om nødvendigheten av en total og gjennomgri­ pende kjønnsrevolusjon. Oslo, Gyldendal 1973 Friedman, Milton: Kapitalism och frihet. Stockholm, Aldus/Bonniers 1972 Friedman, Milton og Rose Friedman: Rett til å velge. Oslo, Nå 1980 Fukuyama, Francis: Historiens slut och den sista månniskan. Stockholm, Norstedt 1992 Gahrton, Per: Vad vill de grima? Goteborg, Korpen 1988 Goldwater, Barry: Theconscienceofaconservative. Shepherdsville, Ky., Victor 1960 Greer, Germaine: Den kvinnelige evenukk. Oslo, Gyldendal 1972 Griffin, Roger: Thenatureoffascism. London, Pinter 1991 Guerin, Daniel: Anarkismen. Fra idé til handling. Oslo, Pax 1969 Halsaa, Beatrice: A feminist Utopia. Oslo, Universitetsforlaget 1988 Hayes, Carlton J. H.: The HistoricalEvolution ofModern Nationalism. New York, Macmillan 1931 Hayek, Friedrich A. von: Veien til trelldom. Oslo, Dreyer 1949 Hedenius, Ingemar: Om månniskans moraliska villkor. Goteborg, Forfattarforlagen 1972 Hegel, Georg W.F.: Grundhnien der Philosophie des Rechts oder Naturrect und Staatswissenschafi im Grundrisse. Frankfurt am Main, Suhrkamp 1976/1821 Herzl, Theodor: The Jewish State. New York, Dover 1988 Hitler, Adolf: Min kamp. Oslo, Stenersen 1941 Hogg, Quintin: The Conservative Case. Harmondworth, Penguin Books 1959 Holmberg, Håkan: Liberal ideologi. Stockholm. Folk & Samhålle 1987 Hylén, Jan: Fosterlandet fråmst? Konservatism och liberalism inom hogerpartiet 1904—1985Stockholm, Norstedt 1991 Høidal, Oddvar K.: Quisling. En studie i landssvik. Oslo, Universitetsforlaget 1988 Johannes Paul II: Sollicitudo rei socialis. Roma, Libreria Editrice Vaticana 1987 Johannes Paul II: Veritatis Splendor. Roma, Libreria Editrice Vaticana 1993 eller engelsk oversettelse i: Lisa Sowle Cahill og John Wilkins m.fl.: Understanding Veritatis splendor. The encyclical letter of Pope John Paul II on the Church's moral teaching. With comment andanalysis. London, SPCK 1994 Johannes XXIII: Pacem in terris. Roma, Libreria Editrice Vaticana 1963 Johansson, Mats: Frihetens idéer. Stockholm, Timbro 1986 Kaltenbrunner, Gerd-Klaus: Wege der Weltbewahrung. Sieben konservative Gedankengånge.

Asendorf, MUT-Verlag 1985 Kappeler, Andreas (red.): Die Russen. Ihr Nationalbewusstsein in Geschichte und Gegenwart. Koln, Markus 1990 Karvonen, Lauri: Lappordrelsen och 1KL. Finlåndska varianter på mellankrigstidens fascistiska stromningar. Åbo, Åbo Akademi 1985 Kautsky, Karl: Die Diktatur des Proletariats. Wien, Wiener Volksbuchhandlung 1918 Keddie Nikki R. (red.): Religion andpolitics in Iran. Shi ism from Quietism to revolution. New Haven, Yale University Press 1983 Khomeini, ayatollah: Sayings ofthe Ayatollah Khomeini. New York, Bantam Books 1980 Kirk, Russell: A Programmefor Conservatives. Chicago, 1954 Kropotkin, Peter A.: "Erobringen av brødet." 1: Anarkistisk lesebok. En antologi. Oslo, Pax 1970

178

Litteratur

Laqueur, Walter: A history ofZionism. London, Weidenfeld and Nicolson 1972 Lepage, Henri: I morgon kapitalism. Stockholm, Ratio 1981 Lenin, Vladimir L: Hva bør gjøres? Brennende spørsmål i vår bevegelse. Oslo, Ny dag 1970 Lenin, Vladimir L: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. Oslo, Ny dag 1979 Lenin, Vladimir L: "Om vår revolution." I: Valda verk i tre band nr. 3. Progress Moskva/ Fram Goteborg, 1979 Lenin, Vladimir L: "Radikalismen"- kommunismens barnesykdom. Oslo, Ny dag 1981/1920 Lenin, Vladimir L: Staten og revolusjonen. Oslo, Ny Dag 1968 Lewin, Leif: Detgemensamma basta. Om egenintresset och allmånintresset i våsterlåndskpolitik. Stockholm, Carlsson 1988 Lewin, Leif: Ideologi och strategi. Svenskpolitik under 100 år. Stockholm, Norstedt 1 984 Lewin, Leif: Planhushållningsdebatten. Stockholm, Almqvist & Wiksell 1967 Liedman, Sven-Eric: Fra Platon til kommunismens fall. Politisk idéhistorie. Oslo, Cappelen 1994 Liedman, Sven-Eric (red.): Månniskans frigbrelse. Karl Marx i urval. Stockholm, Aldus/Bonnier 1971 Ljunggren, Stig-Bjdrn: Folkhemskapitalismen. Hogerns programutveckhng under efterkrigstiden. Stockholm, Tiden 1992 Løchstøer, Cathrine: Algerie. Ved demokratiets grense. Oslo, Aschehoug 1995 Mao Zedong: "Formann Mao Tse-tung om folkekrigen." Oslo, Kultur- og opplysningsavde­ lingen ved Folkerepublikken Kinas ambassade 1967 Mao Zedong: Om motsigelsen. Oslo, Oktober 1978 Mao, Zedong: "Om det ratta såttet att losa motsåttningar inom folket." I: Skrifter i urval. Stockholm, Oktoberforlagen 1975/1957 Marcuse, Herbert: Det en-dimensjonale menneske. Studier i det avanserte industrielle samfunns ideologi. Oslo, Pax 1968 Marcuse, Herbert: Om frigjøring. Oslo, Pax 1969 Maritain, Jaques: Månniskans råttigheter. Stockholm, Natur och kultur 1947 Marx, Karl: "Den tyske ideologi." I: Verker i utvalg (bind 2). Skrifter om den materialistiske historieoppfatning. Oslo, Pax 1970 Marx, Karl: "Det kommunistiske partis manifest." I: Verker i utvalg (bind 4). Politiske skrif­ ter. Oslo, Pax 1971 Marx, Karl: Kapitalen. I: Verker i utvalg 5-7. Oslo, Pax 1970-1971 Marx, Karl: "Kritikk av Gothaprogrammet.” I: Verker i utvalg (bind 4). Politiske skrifter. Oslo, Pax 1976 Marx, Karl: "Kritikk av den politiske økonomi." I: Karl Marx. Samfunn ogfrihet. En antologi ved Jon Elster. Oslo, Pax 1965 Merkl, Peter H. og Leonard Weinberg (red.): Encounters with the Contemporary Radical Right. Boulder, Colo, Westview Press 1993 Michels, Robert: Political parties. A Sociological Study ofthe Oligarchical Eendencies ofModern Democracies. New York, Collier 1962/1911 Mill, John Stuart: Kvindernes Underkuelse. København, Gyldendal 1869 Mill, John Stuart: Om friheten. Oslo, Dreyer 1947 Mill, John Stuart: "On Representative Government". I: Three Essays. Oxford, Oxford Uni­ versity Press 1975 Millett, Kate: Sex og makt. Oslo, Tiden 1971 Mitchell, Juliet: Psykoanalys och feminism. Stockholm, Gidlunds 1977

179

Politiske ideologier i vår tid

—_____________________________

Moodie, T. Dunbar: The Rise of Afrikanerdom. Power, Apartheid, and the Afrikaner Civil Religion. Berkeley, University of California Press cl 975 Mussolini, Benito: La Dottrina del Fascismo. Milano, Ulrico Hoepli Editore 1942 Miihlenfeld, Hans: "Politikohne Wunschbilder." Miinchen, R. Oldenbourg 1952 Nisbet, Robert: Twilight ofanthority. London, Heinemann 1976 Nordin, Svante: Rattvisan och den politiska realismen. Stockholm, SvD nov. 1993 Nozick, Robert: Anarki, stat och utopi. Stockholm, Ratio 1986 Nyerere, Julius: " Ujamaa - The Basis of African Socialism." I: Freedom and Unity. A Selection from Writings and Speeches 1952-65. London/Dar es Salaam, Oxford University Press 1967 Næss, Arne: Økologi ogfilosofi. Universitetet i Oslo/Institutr for filosofi 1971 Næss, Arne: Økologi, samfunn og livsstil. Utkast til en økosofi. Oslo, Universitetsforlaget 1976 Ofstad, Harald: Ansvar og handling. Diskusjoner av moral-, sosial- og rettsfilosofiske spørsmål. Oslo, Universitetsforlaget 1980. Pareto, Vilfredo: Ehters uppgång och fall. Uppsala, Argos 1973 Parland, Thomas: The rejection in Russia of totalitarian socialism and liberal democracy. A study ofthe Russian New Right. Helsinki, Societas scientiarum Fennica 1993 Paul VI: Evangelii nuntiandi. Roma, Libreria Editrice Vaticana 1975 Paul VI: Populorum progressio. Roma, Libreria Editrice Vaticana 1967 Payne, Stanley G.: A History ofFascism 1914—1945. Madison, University of Wisconsin Press 1995 Pimlott, Ben (red.)/The Fabian Society: Essays in Socialist Thought. Rutherford, Farleigh Dickinson University Press 1984 Pius XI: Quadragesimo anno. Roma, Libreria Editrice Vaticana 1931 Popper, Karl Raimund: The Open Society andits Enemies. London, Routledge 1995/1945 Proudhon, Pierre-Joseph: "The Old Society - and the New." I: George Woodcock (red.): The Anarchist Reader. Glasgow, Fontana/Collins 1977 Proudhon, Pierre-Joseph: What isCambridge, Cambridge University Press 1994 Rawls, John: A theory ofjustice. Cambridge, Mass., The Belknap Press of Harvard University Press, 1971 Rawls, John: Pohtical Liberalism. New York, Columbia University Press 1993 Reiss, Hans S. (red.): The Political Thought of the German Romantics 1795-1815. Oxford, Blackwell 1955 Ricardo, David: Theprinciples ofpohtical economy and taxation. London, Dent 1973/1817 Schmandt, Henry J.: Depolitiska idéernas historia. Stockholm, Aldus/Bonniers 1965 Scruton, Roger: The Meaning of Conservatism. London, Macmillan 1980 Solsjenitsyn, Aleksandr: Rebuilding Russia. Reflections and tentativeproposals. New York, Far­ tar, Straus, and Giroux 1991 Sontheimer, Kurt: Antidemokratisches Denken in der Weimarer Republik. Diepolitischen Ideen des deutschen Nationahsmus zwischen 1918 und 1933. Miinchen, Niimphenburger 1962 Sorel, Georges: Tanker om vold. Oslo, Gyldendal 1974 Stanton, Elizabeth: The Woman 's Bible. Salem, N.H., Ayer 1988 Steiger, Otto: Studien zur Entstehung der Neuen Wirtschafislehre in Schweden. Eine Anti-Kritik. Berlin, Duncker & Humblot 1971 Steininger, J.: Grundlagen der katholischen Staatslehre. Miinchen, Druckerei Anneliese Schu­ bert 1982

180

Litteratur

Storheim, Eivind (red.): Moral og nytte. Filosofiske tekster om utilitarisme. Oslo, Gyldendal 1970 Svegfors, Mars: Vi dumma svenskar. Stockholm, 1 imbro 1993 Sydow, Bjorn von: Att vara med på riktigt. Stockholm, Tiden 1993. Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling? Ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940-1945. Oslo, Cappelen 1989 Tarschys, Daniel: Den kommunistiska framtiden. Stockholm, Studieforbundet Nåringsliv och samhalle 1974 Tingsten, Herbert: Demokratiets problem. Oslo, Aschehoug 1965 Thompson, Leonard: The Political Mythology ofApartheid. New Haven, Conn., Yale Univer­ sity Press cl985 Tullock, Gordon: Den politiska marknaden. En introduktion tillpublic choice-skolan. Stock­ holm, Timbro 1982 Vedung, Evert: Unionsdebatten 1905. En jåmfdrelse mellan argumenteringen i Sverige och Norge." Statsvetenskapliga Tidsskrift 2: 282-303. Stockholm, Almqvist & Wiksell 1971 Viereck, Peter: Conservatism. From John Adams to Churchill. Princeton, New Jersey, van Nostrand cl 956 Viereck, Peter: Shame and Glory of the Intellectuals. New York, 1959 Vossler, Otto: Mazzinis politisches Denken und Wollen. Munchen, Historische Zeitschrift Beiheft 1927 Weber, Max: "Politikk som livskall." I: Makt og byråkrati. Oslo, Gyldendal 1982/19/1 Wennås, Olof: Ohlin, Folkpartiet och socialliberalismen. Lund, Gleerup 1970 Winsnes, A.H.: (red.): Nansens røst 1884-1905. Artikler og taler av FridtjofNansen, (bind 1) Oslo, Dybwads forlag 1942 Wollstonecraft, Mary: A vindication ofthe rights ofwomen. Harmondsworth, Penguin Books 1982

181

Personregister

A

D

Adorno, Theodor 119 Ahmad, Khursad 153 Aksakov, Konstantin 168 Allison, Lincoln 42, 43 Annunzio, Gabriele d’ 102 Aquinas, d hornas 109 Arrow, Kenneth 131

Danilevskij, Nikolaj 168 Darwin, Charles 89 Deng Xiaoping 62, 63, 75, 76 Disraeli, Benjamin 47 Dostojevskij, Fjodor 168 Dubcek, Alexander 62 Durkheim, Émile 137 Dworkin, Ronald 31

B Bakunin, Michail 89, 90, 92 Barrés, Maurice 165, 166 Beauvoir, Simone de 142, 145 Bebel, August 142 Bentham, Jeremy 26, 28 Bergson, Henri 102 Bernstein, Eduard 64, 79, 80, 82, 84 Bismarck, Otto von 114, 164 Bryson, Valerie 147, 149 Burke, Edmund 39, 40, 42, 43, 46, 47

Cavour, Camillo di 164 Chomjakov, Alexej 168 Cobden, Richard 27 Cohn-Bendit, Daniel 118, 122, 123, 124 Cohn-Bendit, Gabriel 118, 122, 123, 124 Cole, G.D.H. 93 Collard, Andrée 144 Condorcet, Antoine de 38 Crossman, Richard 80, 81, 83

182

E Engels, Friedrich 58, 59, 67, 70, 73, 77, 79, 142, 146

F Fichte, Johann Gottlieb 160, 161, 162, 163, 164, 165 Firestone, Shulamith 143, 149, 151 Flach, Karl-Hermann 29 Freud, Sigmund 119, 124 Friedman, Milton 125 Friedman, Rose 125 Fukuyama, Francis 13, 16

G Gaddafi, Muammar al- 152 Gahrton, Per 135, 136, 137, 149 Gandhi, Mohandas 92, 138 Gentile, Giovanni 96, 101, 107 Goldwater, Barry 44 Gorbatsjov, Mikhail 63, 65, 66, 69, 74, 173 Gortz, André 71

_____________________ Personregister

Greer, Germaine 143, 146

H Habermas, Jiirgen 119 Halsaa, Beatrice 150 Hayek, Friedrich 35, 49 Heckscher, Gunnar 44, 49 Hedenius, Ingemar 28 Hegel, Georg Friedrich Wilhelm 40, 53, 119, 160, 165 Herder, Johann Gottfried von 161 Herzl, Theodor 164 Hindenburg, Paul von 167 Hitler, Adolf 101, 102, 103, 104, 105, 107, 167 Hogg, Quintin 39, 43, 47

J Jeltsin, Boris 170, 173 Jiang Zemin 65, 66, 76, 78 Johannes Paul II 108, 109, 115, 117 Johannes XXIII 114, 115

K Kaltenbrunner, Gerd-Klaus 48, 51 Kant, Immanuel 80 Kautsky, Karl 83, 84 Keynes, John Maynard 15, 36, 85 Khamenei, Ali 155 Khomeini, ayatollah 153, 154, 155, 157, 158 Khrustsjov, Nikita 69, 74 Kirk, Russell 42, 43, 50, 51 Konow, Wollert 17 Kossuth, Lajos 160 Kovac, Bogomir 75 Kristol, Irving 42, 46 Kropotkin, Peter 89, 90

L Le Pen, Jean-Marie 169, 170, 171, 172, 173, 175, 176

Lenin, Vladimir I. 55, 61, 62, 63, 64, 65, 67, 68, 69, 70, 71, 72, 73, 77, 83, 90, 118 Leo XIII 111, 114, 116 Leontiev, Konstantin 168 Lepage, Henri 126, 127, 129, 133 Li Lanqing 68 Limonov, Eduard 170, 171, 172, 173, 174, 175, 176 Lin Biao 69 Lindman, Arvid 47 Lloyd George, David 15 Locke, John 29, 126 Lonnrot, Elias 161 Lund, Gulbrand 98

M Malthus, Thomas TI Mao Zedong 62, 64, 65, 66, 68, 69, 70, 73, 74, 75 Marcuse, Herbert 118, 119, 120, 121, 122, 124, 151 Maritain, Jacques 109, 110, 111, 112, 115 Martinet, Gilles 82, 87 Marx, Karl 52—61, 65, 66, 67, 68, 70, 77, 118, 119 Maurras, Charles 165, 166 Mazzini, Giuseppe 160—165 Michels, Robert 103 Mill, John Stuart 27, 29, 30, 33-35, 37, 141 Millett, Kate 143, 144, 145, 147 Mitchell, Juliet 143 Miihlenfeld, Hans 51 Mussolini, Benito 100, 101, 103, 104, 105, 107

N Næss, Arne 135, 136, 137, 138, 140 Nansen, Fridtjof 18 Napoleon 162 Nasser, Gamal Abdel 152 Nisbet, Robert 42, 46

183

Politiske ideologier i vår tid---- ---------------------------------------------

Niskanen, William 131 Nozick, Robert 126, 127, 128, 133 Nyerere, Julius 79, 80, 81, 83, 84

Occhetto, Achille 67, 70, 71, 76 Ohlin, Bertil 36, 37

P Pareto, Vilfredo 103 Paul VI 113 Pétain, Phillippe 167 Pinochet, Augusto 97 Pius XI 114, 116 Pius XII 114 Plekhanov, Georgij 59 Popper, Karl Raimund 32, 33, 46, 83 Prokhanov, Aleksandr 170, 172 Proudhon, Pierre-Joseph 89, 91, 94

Quisling, Vidkun 98, 99

R Rasputin, Valentin 170 Rawls, John 29, 30 Ricardo, David 27 Rocco, Alfredo 102 Rousseau, Jean-Jacques 160, 162 Russell, Bertrand 86

s Schmitt, Carl 165, 166 Scruton, Roger 42, 49 Sjuganov, Gennadij 170 Smith, Adam 26, 27, 28, 41, 127, 132 Snellman, Johan Vilhelm 161 Solsjenitsyn, Aleksandr 169 Sorel, Georges 102 Spengler, Oswald 165 Stalin, Josef 62, 65, 69, 70, 72, 73 Stanton, Elizabeth 142, 143, 150 Steiger, Otto 15

184

Tingsten, Herbert 13, 16, 30, 35 Tito, Josip Broz 62, 63, 93 Treitschke, Heinrich von 165, 166

V Vedung, Evert 17, 18 Viereck, Peter 42, 48

W Webb, Sidney 15, 16 Weber, Max 9 Wigforss, Ernst 82, 85 Wojtyla, Karol 108 Wollstonecraft, Mary 141

Saksregister

A abort 110, 173 Action Frangaise 170 Action frangaise 165 ahimsa 92 allmenn stemmerett 18, 26, 27, 28, 30, 31, 33, 34, 41, 44, 47, 58, 83, 103 allmennvilje 122 al-Mahdi 159 amerikanske revolusjon, den 111 anarkafeminisme 147 anarkisme 88—94, 118, 122, 134, 146 anarkosyndikalisme 88, 93, 94 åndelig frihet 29, 34, 167 anomi 136 antiintellektualisme 102 antikapitalisme 96 apartheid 165 arabisk sosialisme 152 arbeid i hjemmet 150 arbeiderklasse 41, 54, 57, 58, 67, 73, 74, 81, 91, 120, 121 arbeiderråd 63, 75, 122, 123 arbeiderselvstyre 176 arbeidsfronten 106 arbeidsløshet 15, 59, 60, 125 arier 102 arverett 37, 159 ateisme 114, 167 autarki 106, 139 autokrati 167 autoritær konservatisme 39

autoritær nasjonalisme 11, 12, 40, 65, 97, 98, 99, 100, 101, 162, 164-168 avstemningsparadoks 131

B Baader-Meinhof 92 Baath-partiet 152 balansesamfunn 136 bedriftsdemokrati 24, 49, 62, 75, 84, 85, 86, 87, 93, 118, 123 bevaringssamfunn 150 bevisst minoritet 90, 122 Bibelen 21, 24 blokkparti 72 boernasjonalisme 164, 165 bondekommune 89, 171, 174 bønder 55, 72, 73 bonussystem 117 borgerkrig 55, 71, 72 borgerrettighet 9, 11, 111 Bosnia 174 bourgeoisi 55, 58 brannen i Riksdagen 101 budsjettmaksimering 131 byråkrati 35, 46, 74, 76, 86, 123, 125, 129, 148, 158, 168

CGT 88 Chile 97 CNT 88

185

Politiske ideologier i vår tid

F DDR 63, 135 De grona (Finland) 135 demokratisk idealmodell 130, 131 demokratisk sentralisme 66 demokratisk sosialisme 64, 66, 74, 136 Der Fiihrer 105 deregulering 132 desentralisering 36, 50, 86, 87, 112, 134, 138, 167 det felles beste 128 det nye venstre 14, 134, 146, 148, 149 dialektikk 38, 57, 82, 121 Die Grtinen 135, 143, 148 diktatur 11, 23, 32, 55, 58 direkte aksjon 91, 92, 122, 138 direkte demokrati 48, 59, 90, 94, 138 direktørenes revolusjon 59 distributiv rettferdighet 127

E eiendomsrett 85, 116 eierdemokrati 49, 50 eksitativ terror 92 elite 55, 80, 103, 104, 105, 120, 123, 153, 155 eliteparti 83, 105 elitesirkulasjon 103 elitestyre 22, 34, 123 eliteteori 54, 67, 80, 103 elitisme 96 encyklika 109, 111, 115, 116, 117 enighet 33 ensretting 101 Equal Rights Amendment 142 ettpartisystem 62, 63, 64, 67, 72, 83, 97, 99, 101, 105, 108, 152, 164, 174 eurasisme 174 eurokommunisme 63, 65, 67, 70, 71 europeiske union (EU), Den 45, 81, 87, 112, 175 evolusjon 13, 46, 80 ex cathedra 108

186

fagforening 12, 27, 74, 91, 93, 103, 104, 106, 175 familie 10, 23, 27, 34, 42, 45, 81, 112, 142, 144, 146, 147, 156, 172, 173, 175, 176 familiepolitikk 45, 82 fascisme 12, 58, 81, 95—107, 114, 116, 166, 168 fast norm 45 federast 175 fellesskapsfølelse 34 feminisme 135, 141 — 151 filleproletariat 121 FIS 153 flerpartisystem 64, 174 fløyelsrevolusjonen 74 FN 11, 68, 149 FNs menneskerettighetserklæring 11 føderasjon 93, 94 folkeavstemning 36, 74, 106 folkedemokrati 72 folkeinitiativ 138 folkekapitalisme 49, 50, 175 folkekarakter 167, 168 folkekommune 62, 75 folkesuverenitet 26, 29 folkets demokratiske diktatur 64, 66 forfatningsdomstol 32, 48, 129 fortjenestemaksimering 131 fortropp 67, 90, 92 fortroppsparti 72, 80 forvaltning 13, 58, 60 forvaltningsapparat 158 Fosterlåndska folkrorelsen 95 føydal 53 fra enhver etter hans evner, til enhver et­ ter hans behov 60 Frankfurterskolen 119 franske revolusjon, den 10, 26, 29, 32, 39, 43, 46, 80, 111, 160 fredelig sameksistens 69 fremmedgjøring 48, 54, 66, 119, 123, 139

Saksregister

frigjøringsteologi 108 frihandel 27, 40 frihet (Hegel) 40 frihet, likhet og brorskap 80 Front National 169 Fundos 135 funksjonsrepresentasjon 93 funksjonssosialisme 85

Gattungswesen 119 generalstreik 91, 122 geriljabevegelse 108 geriljakrig 69, 71, 162 Gestapo 105 glasnost 63 gledesprinsipp 124 gradvis forandring 23, 32 grasrotdemokrati 137, 138 grunnlov 129 gruppe 23 Guds lov 115 gudsriket 159

H hellig krig 156 herrefolk 107 Himmelske Freds Plass, Den 63, 68 historien 43, 110, 117 historiens slutt 12—16 historisk kompromiss 71 historisk misjon 160, 165 historiske lover 52, 65 historisme 53 høyreekstremist 97 høyre-venstreskala 134 husarbeid 149

I idealistisk historiefilosofi 13, 39, 53 ideologienes død 12—16, 30 ideologisk overbygning 67, 68 ikke-vold 67, 71, 92, 113, 138

IKL 95, 99 Ikwan al-Muslimin 153 Il Duce 105 imperialisme 58, 68, 69, 156 imperium 27, 165, 168, 170, 171, 172 individ 23, 31, 33, 34, 90, 91, 93 individenes personlighetsutvikling 34, 112 individuell terror 92 indoktrinering 120 industrisamfunn 134, 135 inntektsutjevning 80, 86 interesseorganisasjon 93, 104, 129 internalisering 120 Internasjonale arbeiderforbund, det 88 internasjonalisme 56, 94 intuisjon 150 Irland 164 islamisme 152—159 islamittiske redningsfronten, den 153 islamsk fundamentalisme 153 islandske Kvinnelisten, den 142, 143, 147, 148, 149 Italia 63, 160

J jernharde lønns lov, den 27 jevnbyrdighet 30, 31, 38, 80, 111 jihad 156 jøder 104, 166, 168, 171, 172 jordreform 107 Jugoslavia 62, 63, 169, 176

K kampen for tilværelsen 89, 105, 107, 171 kapitalisme 53, 54, 56, 59, 60, 68, 127 kapitalkonsentrasjon 56 karismatisk lederskap 158 katolsk samfunnslære 108—117 katolske kirken, den 43 kirke 111 kirkefedre 117

187

Politiske ideologier i vår tid

---------------

kjernefamilie 45, 146 kjernevåpen 69 kjønnsroller 143, 146 klasse 23, 55, 58, 81, 93, 104, 120, 121, 137, 145 klassekamp 55, 66, 69, 156 kolkhoser 176 koloni 69, 83, 106, 165, 166 kommunalt selvstyre 34 kommunisme 62—78 kommunistisk samfunn 57, 60, 64 konkurranse 36 konsensusbeslutning 174 konsentrasjonsleir 105 konservatisme 39—51 konsil 114 konstitusjonell styreform 26 kontrollsamfunn 31 kooperativ 84, 163 kooperativ virksomhet 149 Koranen 152, 154, 155, 157, 159 korporasjon 40 korporatisme 40, 93, 99, 106, 116, 129, 176 korrupsjon 153 krig 55, 69, 105, 114, 161, 162, 165 krigsmakt 165 kristelig-demokratiske partier 112 kulturkamp 114 kulturkonservatisme 41 kulturrevolusjon 68, 118, 146 kvalitativ forandring 57, 121 kvantitativ forandring 57 kvinnelig stemmerett 141 kvinner 30, 67, 155, 156 kvotering 138, 148

L Labour 80, 84 laissez faire 26, 27, 40, 130 Lappobevegelsen 99 laugssosialisme 84, 85, 86, 93, 134 Lebensraum 106 leder 152, 155

188

Lederen 155, 157, 158 lederprinsippet 96 liberalisme 26—38 liberalkonservatisme 41 liberalt demokrati 12 libertarianer 126 like vilkår 31, 37 likestillingspolitikk 147, 150 liv, frihet og eiendom 10 livskvalitet 140 livslønn 86 livsrom 98, 106 lokaldemokrati 36 lokalsamfunn 137 lønnsmottaker 81, 85 lontagarfond 85 lykke 28

M Maastricht-avtalen 112 maghrébiens 171 makroøkonomisk styring 75, 76, 85 makt 9 maktdeling 115, 148 maktkonsentrasjon 32 maktstat 165 Måntsålå-opprøret 99 maoisme 118 marked 33, 36, 59, 60, 84, 85, 86, 127, 128, 130, 131, 132, 133 markedskrefter 133 markedsøkonomi 35, 64, 75, 76, 175 marxisme 52—61 marxist-leninisme 62, 65 massens uvitenhet 31 massepsykologi 105 matriarkat 148 Mein Kampf 101, 104, 105 menneske 45 menneskerettigheter 26, 68, 126, 174 menneskets frigjøring 119 menneskets natur 53, 119, 120, 121 menneskeverd 53, 80 mentalitetsrevolusjon 147

----------------------------------

merverdi 59 middelklasse 107 militærdiktatur 26, 32 miljøødeleggelse 50 minoritetenes rettigheter 29 monarki 39, 48, 114 monarkist 165 monetarisme 125, 129 monopol 36 MSI 100 muslimske brødrene, de 153 myte 102

N nærhetsprinsippet 112 næringslivsparlament 86 Narodnaja volja 92 nasjon 156 nasjonal frigjøringskrig 162 nasjonal interesse 174 Nasjonal Samling 98—99 nasjonal selvberging 106, 139, 150, 161 nasjonal selvbestemmelsesrett 137 nasjonal selvstendighet 27, 45 nasjonal uavhengighet 45 Nasjonalalliansen 100 nasjonalbolsjevik 170, 172, 176 nasjonalbolsjevisme 65 nasjonalisme 160—176 nasjonalitetsprinsipp 163, 164 nasjonalkarakter 40, 161, 163 nasjonalstat 56, 70, 81, 87, 91, 136 nattvekterstat 132 naturen 135 naturlig grense 161 naturlig rettighet 127 naturlov 57, 154 naturrett 26, 109, 110, 111, 115 nazisme 58, 81, 95—107 nordisk rase 102 NSDAP 105 nye venstre, det 118—124 nyfascisme 100—101

Saksregister

nykonservatisme 42, 51 nyliberalisme 28, 36, 41, 42, 125—133 nynazisme 100—101 nythomisme 109 nyttemoral 28

offentlig arbeid 37 offentlig sektor 36, 37 økofeminisme 143 økologisk balanse 14, 134, 135, 136, 139, 149 økologisme 14, 134—140, 149 økonomisk demokrati 24, 49, 85 økonomisk integrasjon 56 økonomisk krise 15, 36, 59, 85 økonomisk liberalisme 26, 40, 41, 42, 50, 127, 167 økonomisk vekst 20, 21, 26, 37, 49, 50, 60, 63, 64, 66, 68, 76, 134 økonomiske forskjeller 31 økosofi 134—140 oligarki 103 oligarkiets jernlov 103 opplysningstiden 126 organismeteori 39, 111, 172 ortodoks kirke 172 ortodoks kristendom 167, 174 Østerrike 161, 162 overbygning 58, 67, 68 overideologi 12, 30 overlappende konsensus 30

P panslavisme 168, 174 Pariskommunen 58, 88 parlamentarisme 83 partiets ledende rolle 55, 63, 66, 67, 74, 90 partokrati 174 patriarkat 143, 144, 147, 148, 149, 151 PDS 65

189

Politiske ideologier i vår tid

---------------

perestrojka 63, 75 personalisme 112 personlighet 68 plan 139 planhusholdning 60 planleggingsbyråkrati 35 planøkonomi 35, 36, 63, 75, 84, 85, 87, 106 pluralisme 112 plutokrati 104 Polen 63, 108 politisk frihet 68 politisk vilje 83 positiv frihet 162 positivisme 119 Praha-våren 62 privat eiendomsrett 36, 80, 126 privatisering 132 produksjonsmåte 53 produsentkooperasjon 159 progressiv beskatning 27, 37, 86, 129 Proletarer i alle land, foren eder! 56 proletariat 54, 55, 72, 145 proletariatets diktatur 55, 63, 64, 71, 72, 73, 74, 83, 92, 122, 149 provisorisk diktatur 23 provisorisk utopi 82 psykologi 19 Public choice-skolen 125, 131

R rammeplan 139 rase 96, 102, 104 raseblanding 102 raseteori 95, 96 rasjonalitet 31 rasjonell tenkning 102 Realos 135 reformere for å bevare 46 reformistisk sosialisme 79—87 reklame 105 relativisme 115 rente 159 representativ styreform 30, 34

190

representativt demokrati 30, 33, 35, 83 rettferdig krig 114 rettighet 30, 31 rettigheter 29 rettslærde 153, 155, 157 rettsordning 132 rettsstat 40, 74 rettsvesen 45, 132 revisjonisme 79 revolusjon 56, 57, 69, 82, 123, 146, 173 revolusjonær nasjonalisme 11, 161—165 Røde brigader 92 Rote Armee Fraktion 92 russiske revolusjon, den 32, 72

s SAC 89 samfunnsånd 34 samfunnskontrakt 126 samfunnspakt 29 Satan 156 segregering 165 sekularisering 114, 153 selvberging 150 selvforvaltning 62, 74, 75, 93, 138 selvrealisering 34, 140 selvstyrte grupper 90 sentralisme 66, 148 Serbia 169, 174 servicekupong 132 sharia 152 sionisme 164 Sions vises protokoll 168 sivil ulydighet 113 sjia 153, 159 skilsmisse 155 skolepolitikk 82 skrift-og rettslærde 153, 155, 157 slavofil 167, 168, 169, 171 Slovakia 169 sobornost 167 Solidaritet 63

Saksregister

sosial harmoni 24, 107 sosial reform 36 sosial samvittighet 80, 83 sosialdarwinisme 102, 105 sosialisering 84, 85, 86, 117, 145 sosialisme med menneskelig ansikt 62 sosialkonservatisme 41, 47 sosialliberalisme 27 sosialpolitikk 59, 86 sosialt miljø 54 sosiologi 137 søsterskap 146 sovjeter 72, 75 språk 145, 161 squadristi 98 stalinisme 74 staten avgår ved døden 58, 73 statsdrift 84 statsforvaltning 74, 77 statsmakt 134, 148 statsnasjonalisme 160, 165, 166, 168, 169, 170 statssosialisme 75, 116 stemmerett 18, 26, 27, 28, 31, 33, 34, 41, 47, 58, 83 stendersamfunn 40 storfamilie 81, 146, 149 Stor-Finland 161 storindustri 149 storindustrisamfunn 136 Stor-Kroatia 169 Stor-Serbia 169 størst mulig lykke for det størst mulige antall 28 strukturreform 71, 137 studentopprøret i Paris 118 subsidiaritetsprinsippet 112 suffragette 141 sunni 153 syndikalisme 62, 84, 85, 88—94, 106, 118, 122, 134 syndikat 93

tenkefrihet 29 teokrati 157 tilbud og etterspørsel 26 tilleggsstemmer 31 titoisme 62, 63, 93 torydemokrati 41 total samfunnsomveltning 23, 33, 57, 71 totalitær stat 11, 112, 116 tredje verden, den 69, 100, 113, 116, 121, 164 Tsjekkoslovakia 63, 74, 169 tusenårsriket 101 tyske keiserriket, det 41, 165

u ulama 153, 157 u-land 64, 70, 77, 116 ulikhet 49 Ungarn 63, 160 utdannelse 141 utdanningskupong 132 utilitarisme 26, 28, 128, 141 utjevningspolitikk 44 utopisk samfunnsbygging 32, 46

V valgfrihet 36 Vatikankonsilet 108, 111, 114, 116 vekkende terror 92 velferdsstat 41, 46, 120, 126, 129, 137 venstrefascisme 100 venstresosialisme 65, 71, 103 verdensmarked 136 verdensrevolusjon 56, 69, 70 verdifellesskap 12, 13, 16, 30 verdikonservatisme 41, 42 verdiobjektivisme 21—22, 119, 127, 136 verdisubjektivisme 21—22 verdisyn 28 vitenskapelig sosialisme 52

191

Politiske ideologier i vår tid

Vlaams Blok 169 Vokternes Råd 157 vold 33, 96, 99, 113

yrkesarbeid for kvinner 116 ytringsfrihet 29, 68

z zakat 159 Zemskij sobor 167