Ideologier [2 ed.] 8203090818 [PDF]

Zitiervorschau

Jan Bjarne Bøe

Ideologier 2. utgave Bokmål

•

Aschehoug

Depotbiblioteket

Godkjent av Kirke- og undervis­ ningsdepartementet til bruk i videregående skoler januar 1978 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A.s 1978

Uten skriftlig tillatelse fra copyrightholderne er kopiering eller mangfoldiggjøring av denne boka, eller av deler av den, forbudt etter lov av 12. mai 1961 om opphavs­ rett til åndsverk m. v.

Omslag og typografisk tilrettelegging: Junn Paasche-Aasen Tegninger: Lars Wangensten-Berge Billedredaksjon: Jan Bjarne Bøe og Else Wiker Gullvåg Forsidebilde: Billedsentralen Baksidebilde: Rafaels maleri «Skolen i Aten» (i Vatikanet)

Grunnskrift: 9/10, Helvetica, film Trykt i offset hos Dreyer, Stavanger 1978 Papir: 100 g trefri offset fra Saug bru gsforeni ngen

ISBN 82-03-09081-8

Marxismen

Innhold

Forord

Karl Marx og «marxismen» 46 Marxismens bakgrunn 47 Den materialistiske historie­ oppfatning 49 Marxismens økonomiske analyse Framtidssamfunnet 54

5

Hva er ideologi?

Politisk tenkning fram til 1800

Sosialistiske retninger revisjonismen og leninismen

14

Innledning 14 Antikken 15 Thomas Aquinas 19 Machiavelli - renessansemennesket 21 Opplysningstiden 23

Konservatismen

52

7

Innføring 7 Hva betyr «ideologi»? 7 Når oppstod ideologiene? 9 Hvordan kan vi analysere ideo­ logiene? 11 Ideologi, parti og slagord 12

30

Hva betyr «konservatisme»? 30 Når oppstod konservatismen? 30 Konservatismens menneskesyn 31 Konservatismens sentrale mål 33 Konservatismens sosiale forankring og dens dilemma 34

Liberalismen

46

36

«Liberalismen» og 1800-tallets bor­ gerskap 36 Liberalismens idégrunnlag 36 Den økonomiske liberalismen 37 Den politiske liberalismen 41 Sosialliberalismen 43

57

Utløpere av marxismen 57 Revisjonismen og Eduard Bernstein 57 Kritikk av marxismen 58 Alternativet: reformarbeid 58 Lenin og «leninismen» 60 Imperialismeteorien 61 Partiteorien 62 Revolusjonsteorien 63 «Maoismen» 64

Anarkismen

68

Hva betyr «anarkisme»? 68 Anarkismens idégrunnlag 69 Motstand mot statens maktut­ øvelse 70 Det anarkistiske samfunn 72 Anarkistiske retninger 74

Fascismen

77

Hva er «fascisme»? 77 Framveksten av fascismen 77 Motstander av fornuft og argumen­ ter - antiintellektualisme 79 Myten om nasjonen 80 Teorien om korporasjonene 82 Myen om eliten 83 Det fascistiske samfunn 86

3

Populismen

88

Ordforklaringer

Populismen - en gammel og ny ideologi 88 Populismens kilder 88 Utgangspunkt: jordas begrensede ressurser 89 Samfunnets produksjonsformer og økonomi 90 Antikapitalisme 93 Desentralisering - nasjonalt og globalt 93 Politisk arbeid 95

Nasjonalismen

97

Hva er «nasjonalisme»? 97 Nasjonalismen i forhold til andre ideologier 97 Nasjonalismen i forrige århundre 99 Nasjonalismen i dag 100

Feminismen

103

Hva er «feminisme»? 103 Feminismens røtter 104 Feminismen i dag 105

Er ideologiene døde?

108

Hvorfor stille dette spørsmålet? 108 Avideologisering: negativ innstilling til helhetsforklaringen 109 Ideologi: et middel til å manipulere folk 110 Ideologi: trossetninger forvaltet av et «presteskap» 111 Ideologi: en hjelp i mål- og verdiproblemene 111 Ideologi: et eksistensielt forhold 113 Ideologi: alternativer til dagens samfunnsutvikling 114

4

Litteratur

125

117

Forord

Flere har vært hjelpsomme med kritikk og konstruktive råd - en takk til alle uten at noen nevnes.

Sandnes, våren 1978 Jan Bjarne Bøe Behovet for å kjenne til de viktigste ideologier og ideologiske strømninger synes åpenbart å ha økt de siste årene. Bl. a. har den videregå­ ende skole gjort undervisning i ide­ ologier obligatorisk for visse elev­ grupper. Denne boka søker å gi en elemen­ tær innføring i de viktigste ideologi­ ene: konservatisme, liberalisme, marxisme, sosialisme, anarkisme, fascisme, populisme, nasjonalisme og feminisme. Den er lagt nær opp til fagplanene for faget historie i all­ menn studieretning i den yideregående skole. Samtidig vil nok boka dekke et behov i visse andre skole­ slag, f.eks. distriktshøgskole og pe­ dagogisk høgskole. Arbeidsoppgavene etter hvert kapit­ tel er bygd opp om to hovedtyper: Den ene hovedtypen er oppgaver som går på repetisjon og egenforklaring av teksten (lukkede oppga­ ver). Den andre hovedtypen er mer­ ket med + og tar sikte på å utvide leserens forståelse av teksten ved f. eks. å sammenlikne med andre ideologier eller trekke inn politiske, sosiale og økonomiske forhold i det samfunnet ideologiene anvendes på (åpne oppgaver). Denne utgaven har med to nye kapitler - Nasjonalismen og Femin­ ismen. Dessuten er det gjort visse mindre endringer - forhåpentlig til det bedre. Jeg vil være takknemlig over å få reaksjoner fra leserne.

5

Hva er ideologi?

Innføring

Når vi ser oss om i verden i dag, blir vi slått av de oppgaver vi må finne svar på. Vi støter på problemer i det enkelte land og landene imellom. I det nasjonale og inter­ nasjonale samfunn må vi ta stilling til vanskene, selv om vi ikke nød­ vendigvis ser noen enkel måte å løse vanskene på. Det gjelder fattig­ dom og sult, befolkningseksplosjon og ressursproblemer. Det gjelder spørsmålet om å fordele nasjonens og verdens goder. Det gjelder krig og fred. Hvordan skal vi løse disse påtren­ gende oppgavene? Vi kan ikke uten videre lukke øynene og si at virke­ ligheten er uten problemer. Vi har behov for en rettleder som kan for­ telle oss hva som er riktig og hva som er galt, og som kan peke ut en vei vi kan gå. Kanskje kan ideologiene være en slik rettleder? Formålet med boka er tosidig. Vi skal formidle kunnskap om viktige sider av de enkelte ideologiene. Vi skal dessuten forsøke å gi et grunn­ lag for at du selv kan orientere deg i en uoversiktlig virkelighet. Dette siste er langt det vanskeligste. Det fordrer din personlige og selv­ stendige vurdering av ideologiene.

1Vår tid står overfor en rekke pro­ blemer, nasjonalt og internasjonalt. Kan ideologiene hjelpe oss til å forstå problemene og løse dem?

Hva betyr «ideologi»?

Skal vi kunne beskrive ulike ideolo­ gier, må vi først få greie på hva begrepet ideologi står for. Ideologi kommer fra gresk: idéa, idé; logos, lære. En kortfattet leksikonforklaring er at ideologi er idélære eller system av ideer. Dersom vi utvider denne definisjonen, kan vi si at ideologi er en spesiell form for erkjennelse, et middel til å forstå en virkelighet. Men dette er en for vid definisjon. Enhver religion ville ifølge denne definisjonen være en ideologi, men i vanlig språkbruk skiller vi mellom religion og ideologi. For å komme til en avgrensning av be­ grepet, samtidig som det er tilstrek­ kelig omfattende, kan vi definere ideologi som et helhetssyn som be­ grunner politisk handling. Når vi ut­ fører en politisk handling - f. eks. går inn for en viss sak eller stem-

Overbefolkning, slik den amerikanske kunstneren Garner ser det.

mer på partiet X - kan dette skyldes at vi har en helhetsoppfatning av verden og det vi gjør. Vi utfører denne handlingen som et ledd i en større sammenheng. En mer presis definisjon får vi ved å si at ideologi 1. vil gi en for­ tolkning av virkeligheten og 2. vil sette opp ønskemål for et bedre samfunn og 3. vil anvise handlingsveien til å nå ønskemålene: et bedre samfunn eller i noen tilfeller et idealsamfunn. Noe som gjør det vanskelig å lese «ideologienes historie», er den ulike definisjon av begrepet ideologi de enkelte forfattere bruker, og det ulike innhold ideologibegrepet har hatt gjennom tidene. Dette fører oss over til spørsmål om en ideologi er uforandret over tid: Er denne form for erkjennelse gyldig for all framtid, eller er en ideologi et tankegods som forandres i takt med endringene i samfunnet ellers? La oss ta en titt på utviklingen av ordet ideologi. Vurderingen av ideologi som rein vitenskap var toneangivende fram til midten av 1800-tallet. På dette tids­ punkt ble ideologibegrepet gjort mer komplisert og kom mer i tråd med vår tids ideologibegrep. Den som utformet det moderne begrepet, var Karl Marx. Han benyttet ordet som et synonym til de illusjoner, den «falske bevisstheten», som en epokes talsmenn gjorde seg om den rolle de spilte i historien. Men sam­ tidig fikk ordet ideologi også betyd­ ningen av å være det redskap man hadde til å gjennomskue disse illu­ sjonene. Her blir det altså ført inn to former av ideologibegrepet. Vi kunne gjerne kalt dem for uartikulert ideologi (dvs. ikke-uttalt ideologi) og artikulert ideologi for 8

Er ideologiene uforandret, eller for­ andrer ideologiene seg i pakt med samfunnet ellers?

derved å markere skillet mellom ikke-erkjente og erkjente ideologier. I de følgende kapitler skal vi kon­ sentrere oss om ulike artikulerte ideologier, skjønt det er forskjell mellom ideologiene i hvor stor grad de er artikulert. Vi kan innføre et annet skille mellom ideologiene: Noen ideologier er inklusive, dvs. at de ikke bare forklarer samfunsspørsmål, de uttaler seg også om hva mennesket er, hva dets vesen er, hvorhen det går (eller ikke går). De inklusive ideologiene er med andre ord en verdensanskuelse, og kan også kalles for totale ideolo­ gier. Marxismen-leninismen er til dels eksempel på en inklusiv ideo­ logi. En annen type ideologier er de eksklusive, «utelukkende», som be-

grenser seg til samfunsspørsmål og overlater de filosofiske grunnspørs­ mål til det private området. Libera­ lismen og revisjonismen kan være eksempler på eksklusive ideologier.

Når oppstod ideologiene? Man har prøvd å finne fram til når de forskjellige ideologibetegnelsene - «ismene» - dukket opp første gang. I engelsk finner man de fleste betegnelsene et sted mellom 1820-1850. Ikke alle ismer er ideo­ logier etter vår definisjon, men de uttrykker ønsket om å sette ulike ideer og tankeretninger i et visst system. Det betyr ikke at disse ulike ideene oppstod i første halvdel av 1800-tallet. Man kunne tidligere eksempelvis være konservativ uten å vite om konservatismen. De ideologiene som vi tar for oss i denne boka, og som er de mest kjente og utbredte ideologiene, er alle i hovedsak utformet i Europa. De fleste fikk sin første utforming i forrige århundre. Europa gikk gjennom to dyptgripende endringer i slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Den ene var den franske revolusjon, som ødela det gamle adelsveldet og uttrykte ideen om «frihet, likhet og bror­ skap». Den andre endringen var den industrielle revolusjon som begynte i England og bredde seg utover i Europa og verden for øvrig. Den industrielle revolusjon ødela det gamle jordbrukssamfunnet med laug og stender og nedarvede politiske, økonomiske og sosiale privilegier. De nye idealene ble nå uttrykt ved byggingen av maskiner og fabrikker, ved oppkomsten av rike kapitaleiere og fattige lønnsarbeidere, ved rik-

mannshjem og slumstrøk i stor­ byene. Kirken hadde mistet mye av sitt tak på sinnene. Fornuften - rasjo­ nalismen - hadde erstattet den fromme tillit til kirkens lære. Det inntraff hva vi kaller en sekulariseringsprosess, dvs. en tendens til å forstå verden dennesldig uten henvisning til guddommelige makter. Når så de to revolusjonene vi om­ talte ovenfor, også ødela det godtatte politiske, økonomiske og sosia­ le mønsteret, førte dette gjerne til uro, angst og rotløshet. Og det førte til et behov for å se sammenhengen i tilværelsen. Mot en slik bakgrunn kan vi for­ stå hvorfor ideologier som konserva­ tismen, liberalismen og sosialismen oppstod: Konservatismen var et for­ svar mot de nye tilstandene. Libera­ lismen og sosialismen var i prinsip­ pet et forsvar for de nye tilstandene. Mens konservatismen ønsket å be­ vare det gamle samfunnsmønsteret med «Gud og Konge» og jordaristokrati, ønsket liberalismen og sosia­ lismen å videreutvikle industrien og fremme nye idealer for individet og samfunnet - om enn på ulikt grunn­ lag. Liberalismen og sosialismen sprang ut av industrisamfunnet. Handels- og industriborgerskapet støttet de liberalistiske ideene, arbeiderklassen knyttet seg til de sosialistiske ideene. Men så, da industrisamfunnet hadde funnet fotfeste i de siste ti­ årene av 1800-tallet, oppstod det en ny type ideologier. Mens særlig liberalismen og sosialismen var barn av bl. a. industriens framvekst, opp­ stod det nå ideologier som protes­ terte mot selve industrisamfunnet. Disse ideologiene hevdet gjerne at industrien i seg selv var ødeleg-

9

Den franske revolusjon og den in­ dustrielle revolusjon betydde svært mye for utformingen av de ulike ideologiene.

gende: Individet ble ødelagt, sam­ funnet ble ødelagt, livsmulighetene ble begrenset. Vi fikk her bl. a. fascismen og visse former av popu­ lismen. Vi har altså å gjøre med to ho­ vedtyper ideologier som skiller seg fra hverandre med hensyn til når de først ble utformet og hvordan de stiller seg til industrisamfunnet. Men som vi skal se siden i kapitlene, skiller de enkelte ideologiene seg mye fra hverandre uansett hoved­ type. Selv om navnet på en ideologi kom fram for halvannet århundre siden, betyr ikke det at vi forstår dagens ideologi ved å analysere fortidens ideologi. Tidligere stilte vi spørsmålet om en ideologi forandrer seg over en tid eller forblir uforand­ ret. Med fare for å forenkle for mye kan vi likevel hevde at enhver

ideologi forandrer seg. Spørsmålet ner således utgangspunktet for blir egentlig hvor mye som endrer handling? seg og hva som blir bevart, hva man Når vi skal analysere ideologier, ønsker å forandre og hva som i vir­ kan det være fruktbart å skille keligheten blir forandret uten at man mellom tre problemområder: erkjenner denne forandringen. Her kan vi ikke forenkle, men må vur­ 1. Ideologiens utvikling: Viktige dere hver enkelt ideologi. spørsmål er her hva som utvikler en Vi kan slå fast at det er for­ ideologi, hvordan ideologier over­ skjeller mellom de ulike ideologiene føres til nye mennesker, og hvilke i hvor stor grad de er systematisert, sosiale og økonomiske forhold som og i hvor stor grad de som ved­ må råde i samfunnet for at ideolo­ kjenner seg en gitt ideologi, har giene skal utvikle seg. Dessuten samme oppfatning av hva denne kommer spørsmålet om innflytelse. ideologien inneholder. Dette vil bli De ideologiene som er bygd opp av nærmere vist i de enkelte kapitlene, høyt utviklede ideer, vil ha makt/innmen her kan vi som et eksempel flytelse framfor andre mindre utvik­ lede ideologier. Likedan er det der­ nevne forskjellen mellom marxisme som de personer, grupper eller par­ og anarkisme. Det er forholdsvis li­ tier som går inn for ideologiene, har ten uenighet om hva marxismen er til forskjell fra hva anarkismen er. økonomisk eller politisk makt. Da vil disse ideologiene ha større mulig­ Mens marxistene har et stort felt av heter for å bli overført til flere mennes­ felles oppfatninger, har de ulike ker. Vi kan altså notere at det er anarkister ofte hatt sterkt avvikende forbindelse mellom ideologiens meninger. utvikling og maktforholdene i samfunnet. Hvordan kan vi analysere ideologiene? 2. Ideologiens innhold: Sentrale spørsmål her vil være hvilke teorier En sak er å beskrive en ideologi og ideologiene inneholder, hvordan opp­ skildre dens uttrykksformer. En bygningen av disse teoriene er, hvor annen sak er å analysere den, dvs. logisk holdbare de er, og hvor finne fram til ideologiens enkelte sanne de er på bakgrunn av vår bestanddeler og forholdet mellom kjennskap til virkeligheten. Dette dem. Et problem her er å skille problemområdet vil være det vik­ mellom den historiske utvikling en tigste i de følgende kapitlene. Imid­ ideologi gjennomgår, og den for­ lertid vil vi av plasshensyn måtte holdsvis faste kjerne av ideer som begrense noe av kritikken mot de ideologien har uansett tidspunkt. enkelte ideologiene. Ideologiene vil Hvordan skal vi avgjøre den poli­ for en stor del bli presentert som tiske, økonomiske og sosiale betyd­ tankesystemer og bare i liten grad ning en ideologi har? Dette er et bli vurdert på bakgrunn av vår viten annet problem. Et tredje og kanskje om virkeligheten. Dette er derimot viktigere problem er: Hvilke deler av en vesentlig del av leserens oppgave en ideologi blir oppfattet som viktige når han skal vurdere de enkelte ide­ av «brukerne», og hvilke deler dan­ ologiene.

11

3. Ideologiens funksjon - dvs. hvil­ ken rolle ideologien spiller i forhold til politisk handling: Er det slik at den gitte ideologien først og fremst er handlingsmotiverende, dvs. er ideologien slik at den nærmest gir ordrer om å handle på det eller det viset? Eller er ideologien slik at den virker i motsatt retning, at den er hovedsakelig handlingslammende? Vi kan tenke oss ideologier formet slik at målet i den grad er forutbestemt at konsekvensene av politisk handling ikke har vesentlig innvirkning på det endelige resulta­ tet av de historiske utviklingsproses­ ser. I disse tilfellene vil den enkelte ikke føle særlig behov for å handle politisk; han vil nærmest bli hand­ lingslammet. En tredje type av ideologiens funksjon kan vi kalle for handlingsforsvarende. I dette tilfellet vil ideo­ logiens oppgave i hovedsak være et middel til å forsvare en handling som en korrekt ideologisk handling uten egentlig å ha noe til felles med ideologien. Vi kan også her tenke oss et eksempel: Et parti kan ønske å bryte med tidligere tiders praksis. Det kan være mange grunner til dette. Men partiet er ikke villig til å innrømme bruddet med fortiden bl. a. fordi det frykter å miste velgere. Én løsning for dette partiet kan være å påstå at partiets handlinger ikke på noen måte bryter med den aksepterte ideologien. Her har ide­ ologien til oppgave å være et forsvar for at partiet har handlet korrekt. Ideologien er blitt redusert til et hersketeknisk middel. En fjerde funksjon kan være å til­ sløre et forhold. Hvis man betoner visse forhold som svært viktige, kan resultatet gjerne bli at andre forhold får minsket betydning. I visse situa­

12

sjoner kan vi tenke oss at ideologier bevisst kan bli brukt til å hindre at folks oppmerksomhet blir rettet mot visse samfunnsproblemer.

Ideologi, parti og slagord

At det finnes forskjellige ideologier, er ett av de mange uttrykkene for den politiske kamp som foregår og har foregått i samfunnet. Et annet uttrykk er de politiske partiene. Vi vet at det er nær sammenheng mel­ lom ideologier og partier. Partiene plasserer seg i det politiske land­ skapet ved hjelp av ideologier, og kaller seg ofte ved ideologiske navn, f.eks. Sosialistisk venstreparti. Vi skal være klar over at det kan være forskjell mellom en ideologi og et parti som hevder å representere denne ideologien. Vi kan ikke uten videre gå ut fra at et partiprogram forklarer ideologien, enten partiet kaller seg for konservativt, liberalt eller sosialistisk. Like lite kan vi for­ utsette at et partis praksis forteller hva ideologien er. Forskjellen mel­ lom ideologi og partipolitikk har flere grunner. En hovedgrunn er nok at mens en ideologi gjerne opererer på det intellektuelle, prinsipielle plan, må et parti ta hensyn til de praktiske realiteter, og disse kan sette grenser for hvor langt partiet kan gå i ideell ideologisk retning. I sammenheng med dette kommer behovet til f. eks. et parti for å for­ midle ideologien på en enkel og for­ ståelig måte. Dersom partiet skal ha håp om å kunne spre sine ideer, nytter det ikke å opptre som filosof og «snakke vanskelig». Partiet må ofte forenkle ideologiene til lett­ fattelige slagord. Men når ideolo­ giene forenkles slik, betyr det at

FASCISME

MARXISME

POPU JSME

ANARKISME

konservatisme! LLEeralisme

2. Hvorfor oppstod flere ideologier i løpet av 1800-tallet? 3. Forklar kort hvordan vi kan analysere en ideologi. + 4. Hvordan kan ideologiene hjelpe oss til å finne svar på problemer vi står overfor i dag?

Ideologiene blir ofte forenklet til slagord. I politisk sammenheng kan det være behov for en slik forenk­ ling. Men vi kan vanskelig forstå ideologiene bare ved å lese slag­ ordene.

viktige sider av dem blir utelatt. Når vi skal studere ideologier, må vi være varsomme med ikke å la slag­ ordene erstatte ideologiene. Vi kan ikke analysere fortid, samtid og framtid ved hjelp av slagord. Vi skal også være oppmerksomme på at ideologier kan hindre innsikt. En ideologi kan være et sett av begreper man går til virkeligheten med for å forstå virkeligheten (ideologi som et «åpent» system). Men ideo­ logien kan også være et begrepstyranni der virkeligheten søkes pres­ set inn i et på forhånd fastlagt skjema (ideologi som et «lukket» system). Vi kan like ofte gå i rettroenhetens som i ideologiløshetens felle.

+ 5. Lag eksempler på situasjoner hvor ideologier kan sies å virke A. handlingsmotiverende, B. handlingslammende, C. handlingsforvarende, D. tilslørende. + 6. Diskuter i hvilken grad ideo­ logier kan ha betydning for dagens partipolitikk.

Litteratur Habermas, J.: Teknikk og vitenskap som «ideologi», Oslo 1969.

Plamenatz, J.: Ideologi, Oslo 1971.

Skirbekk, G.: Politisk filosofi, Oslo 1973.

Skirbekk, G. o. a.: Er ideologiane døde? Oslo 1969.

Oppgaver 1. Hvordan definerer forfatteren ideo­ logi? Se hvordan ideologi defineres i andre framstillinger, f.eks. i leksika. 13

Politisk tenkning fram til 1800

Innledning

I det følgende skal vi gi en bred oversikt over det emnet som kalles politisk idéhistorie. Hensikten med dette kapitlet er toleddet: først å gi en idébakgrunn for de moderne politiske ideologiene, som utgjør hovedtyngden i boka, dernest å vise at flere av de problemer de moderne ideologiene er opptatt av, lar seg spore langt tilbake i tiden. Vi vet at menneskene alltid har dannet samfunn, der de har vært bundet til hverandre med et nettverk av ulike bånd. Vi vet også at disse samfunnene har endret seg fra de tidligste jordbrukssamfunn til våre dagers høyt industrialiserte samfunn. Også tenkningen om samfunnet har endret seg. I det første, primi­ tive samfunnet var forholdene så oversiktlige og kampen for det dag­ lige utkomme så hard at impulser til spekulasjon og teoretisering om samfunnet knapt fantes. Samfunnet var en uforanderlig størrelse. Når så de enkelte forholdene ble mer kompliserte og uoversiktlige og mu­ ligheten for systematisk tenkning oppstod, forsøkte enkelte teoretikere å forklare samfunnet og gjøre det sammensatte til noe mer oversiktlig og forståelig. Politisk tenkning kan vi ikke fjerne fra den tid tenkeren selv levde i. På den ene siden kunne tenkeren for­ svare det bestående samfunn - helt eller delvis. Hans målsetting var kan­ skje å vise at dette kompliserte sam­ 14

funnet han var en del av, var et godt samfunn. Det gjaldt for ham å vise at mangfoldigheten i samfunnet kunne uttrykkes i den enkle set­ ningen: Dette er det gode samfunn. På den motsatte siden kunne en annen tenker ønske å vise at dette samfunnet langt fra var godt. Hans mål var å peke på en alternativ modell for samfunnet. Hva den før­ ste så som et ubetinget gode, kunne for den andre stå som det motsatte. Begge hadde til felles å ville peke på «det gode samfunn», men den ene forsvarte det som eksisterte, den andre angrep det. Noe annet hadde de også til felles - begge reagerte på det samfunn de var en del av. Ingen er upåvirket av sin egen samtid. Forholdene som omgav dem, satte grenser for tenkningen om sam­ funnet. Hvordan kunne for eksempel den atenske filosofen som var omgitt av frie menn og slaver opptatt med handel og jordbruk, tenke seg våre dagers samfunn med politiske partier og sammensatt ervervsliv? Og hvor­ dan kunne middelalderfyrsten tenke seg et samfunn med lik stemmerett, hvor om lag halvparten av befolk­ ningen var sysselsatt i servicenæ­ ringen? Samtidig som samtiden setter grenser for den politiske tenkningen, er også den politiske filosofen grensesprengende. Ved at tenkeren presenterte en systematisk gjennom­ tenkning av samtidens problemer, kom mange av de antatte «sann­ heter» til å bli forkastet eller belyst på nytt. Kongen av Guds nåde ble for eksempel til en person med store nedarvede rettigheter, men in­ genting ellers. Ved den systematiske tenkningen omkring problemene i sin egen tid

Antikken

Tenkeren er et barn av sin egen tid. Samtidens forhold setter grenser for hans tenkning. Men samtidig er ten­ keren grensesprengende ved at den systematiske tenkningen øver innfly­ telse på samtiden og framtiden.

kom tenkerne til å øve innflytelse både på sine samtidige og på mange i ettertiden. Vi kan gjerne si at framtiden blir skapt i nåtiden. Og dagens oppfatninger av hvordan samfunnet er, bygger ofte på vurde­ ringer gitt av gårsdagen. På denne måten blir de problemer som forti­ dens politiske tenkning var opptatt med, ikke uvesentlige for oss. Våre problemer er ofte de samme som forrige generasjoners problemer; vi vil alle skape «det gode samfunn». Men det gode samfunn blir oppfattet ulikt, avhengig av hva den enkelte ser på som «godt».

I det gamle Hellas var samfunnet organisert om en bystat, polis, som bestod av byen med nærmeste om­ land. Den mest navngjetne bystaten var Aten. Den atenske bystaten på 400-tallet f. Kr. er i historisk sam­ menheng helt enestående. Det vokste her fram et folkestyre hvor alle frie menn var med og bestemte statens politikk. Kvinnene derimot hadde få rettigheter, de manglet bl.a. stemmerett. Det atenske samfunn var grunnlagt på slavehold; det fantes et stort antall slaver. Fysisk lønnsarbeid ble nedvurdert, da dette ble oppfat­ tet som slavearbeid. I Aten ble det skapt kunstverk som i århundrer siden ble sett på som det ypperste innenfor skulptur, arkitektur og diktning. Og de filosofer som stod fram, er for ettertiden ikke bare blitt regnet som fremragende tenke­ re, men også som grunnleggere av den systematiske tenkningen. I vår sammenheng står Platon og Aristote­ les sentralt. Platon (427-347) kom fra en gam­ mel adelsslekt der det var tradisjon å ville tjene staten. Platon brøt med denne tradisjonen og utformet i ste­ det sin teori om staten. Han ble sterkt påvirket av sin lærer, filosofen Sokrates, og kom i mangt til å vide­ reføre hans ideer. Når det gjelder den politiske teorien, stod Platon eneansvarlig. Aten var da i sterk nedgang, og forfallet kom selvsagt til å påvirke Platon i retning av å vil­ le skape en annen og bedre stat. Platons utgangspunkt var å ville forme den fullkomne stat, idealstaten. Den gode staten kunne bare skapes av gode menn, dvs. menn som satt inne med den rette visdom. Gode menn måtte eie visse egen-

15

Platon og Aristoteles er de fremste tenkerne i antikken. Dette maleriet av Rafael (i Vatikanet) viser noe sen­ tralt i deres politiske filosofi: Platon som peker oppover, bygger sin teori på den klare, rene tanke. Hans statsmodell er idealstaten. Aristoteles som strekker hånden framfor seg, forankrer sin statsteori til håndgripe­ lige fakta tatt fra en rekke greske staters forfatninger. Hans stats­ modell bygger på empirisk forskning.

16

skaper, de fire hoveddyder: visdom, tapperhet, rettferd og måtehold. Staten skulle inndeles i stender alt etter hvilke evner og dyder den enkelte eide. Det sentrale i Platons politiske ideer er hvordan man skulle forme den elite som skulle lede staten. Samfunnets øvrige med­ lemmer fikk liten oppmerksomhet. De måtte rette seg etter de påbud som statens ledelse kom med, og ellers være opptatt av det daglige strev for materielle goder for seg og staten. Filosofene, statslederne, skulle helt og fullt ofre seg for sin gjer­ ning: å ordne staten til et rettferdig samfunn, en harmonisk helhet. Filo­ sofene måtte frigjøres fra alt som bandt dem til verdslige, materielle forhold. De skulle leve i et avstengt fellesskap uten privateie og uten ekteskap. Barn kunne de avle, men barnet og faren måtte være ukjente for hverandre. Allerede fra barna fylte seks år, skulle staten overta ansvaret for barneoppdragelsen. Opp til det 16. året skulle oppdragelsen bestå i gymnastikk og musikalske fag for å oppøve mot, disiplin og forståelse for religionen. Fram til det 20. året skulle man gjennomgå en fire-årig militærtjeneste. I det følgende ti-året måtte man være næringsdrivende for å lære økonomiske sammenhenger å kjenne, og fra fylte 30 til 35 skulle man få en filosofisk utdannelse, for til slutt å gjennomgå en femten års utdannelse i «livets skole» for å finne ut om lærdommen var holdbar. Den eliten som klarte denne siste «eksamen», var for filosofer å regne og skulle lede staten. Gjennom et slikt sinnrikt system ville staten komme fram til en rang­ ordning med en liten elite i toppen.

Filosofer = statens ledere

36.-50. år: " Livets skole 30.-35. år: Filosofiopplæring 20.-29. år: Opplæring i handel

16.-19. år: Militærutdannelse

. Utdannelse i 6.-15. ar : ... gymnastikk og musikk 0.- 5. år: Foreldrehjemmet

Platons forslag til utvelgelse av sta­ tens ledere.

Ifølge Platon skulle oppdragelsens første stadium bestå av gymnastiske og musikalske fag. Musikk, dans og gymnastikk var sterkt utbredt i gresk kultur.

Denne idealstaten var et produkt av den rene tanken og ønsket om å skape orden i et uoversiktlig sam­ funn. Samtidig var det et autoritært samfunnsideal; lederskapet satt inne med statens makt. Også i seinere tiders politiske ideer og ideologier finner vi tanken om eliten, bl. a. i leninismens syn på partiet og fascis­ mens syn på føreren. For Platon var utvilsomt den ne­ gative vurderingen av det atenske demokrati en hovedgrunn til at ideal­ staten fikk sitt elitepreg. Platon sier selv: «Dersom ikke enten filosofene blir konger i statene, eller de som nå kalles konger og makthavere, i sannhet og for fullt alvor legger seg etter filosofien, og de to ting faller sammen, den politiske makt og den høyeste visdom, da vil det ikke bli ende på elendigheten for statene og heller ikke for menneskeslekten.»

Den andre hovedpersonen vi skal ta for oss, er Platons elev, Aristote­ les (384-322). Han var født i Make­ donia og studerte under Platon i 20 år. Han ble lærer for Aleksander den store, kom siden tilbake til Aten og grunnla her sin egen skole, men måtte flykte fra Aten da han ble an­ klaget for gudløshet. Mens Platon dannet seg sin idealstat ved hjelp av den rene tanke, søkte Aristoteles å forme sin statsmodell på grunnlag av inn­ samlet materiale. Platon ville lage det beste samfunn, Aristoteles’ mål var å bestemme hva som var det best mulige samfunn under gitte forhold. Han undersøkte og skrev ned 158 greske staters forfatninger og forfatningshistorier for å lære forholdene å kjenne. Derved grunnla

Ved å undersøke en rekke greske staters forfatninger og forfatningsteorier kunne Aristoteles få et grunn­ lag å bygge sitt eget forfatningsforslag på. Denne måten å studere på kalles empirisk studium, dvs. et studium bygd på erfaring.

tnmiu uq n ui 11

(inmiH m "Hud

uv

•R (

jnumiitinidm

uuuinu ((iqimv (umtiumuiiiKii iti iiliirtifiiHKii Umli/iiuiti tuu (UHUH ItliUlU^

Forskjell ige forfatninger

18

Aristoteles' forfotningsforslog

Aristoteles et studium av politikk bygd på erfaring (empirisk studium). Utgangspunktet for Aristoteles’ politiske ideer var at mennesket er et sosialt vesen, et samfunnsvesen. Bare innenfor et sosialt fellesskap, en stat, kan mennesket utvikle sitt sanne jeg. Som Platon hevdet han at det gode samfunn først kunne dannes av gode mennesker. Men i motsetning til Platon mente han at man måtte framstille det mulige i det man ønsket, og ikke det umu­ lige. Platons idealstat var en umu­ lighet. Det gode mennesket måtte unngå ytterlighetene og heller strebe etter den gylne middelvei. Man måtte unngå de sterke lyster og følelser og la den balanserte fornuften råde grunnen. Statsformen burde bygges opp ved at aristokratiske og demokra­ tiske krefter holdt hverandre i sjakk. Han hevdet at statens myndighet bestod av tre elementer, den råd­ givende, den utøvende og den døm­ mende makt. Derved var hans lære en forløper for 1700- og 1800-tallets maktfordelingsprinsipp. Selv hevdet Aristoteles at det fantes tre gode statsformer: monarki, aristokrati og bystat. Imidlertid kunne enhver statsform forfalle og bli et vrengebilde. Derfor måtte loven råde. Dette var en garanti for den vilkårlighet som selv den beste og klokeste enehersker kunne påføre folket. Det lovlydige samfunn var det gode samfunn. «Det er altså å foretrekke at loven hersker framfor en hvilken som helst av borgerne, og etter samme prin­ sipp må man innsette borgere som lovens voktere og samtidig som dens tjenere.» Aristoteles’ betydning for etter-

tiden er at han står som grunnleg­ geren av den empiriske forskningen om samfunnet. Samtidig er hans politiske system forløperen for de ulike teorier som setter likevekten og middelveien som det politiske mål, og som går imot de brå omvelt­ ningene, revolusjonene.

Thomas Aquinas Da Platon og Aristoteles analyserte bystaten, var den i nedgang. I år­ hundrene etterpå mistet den sin be­ tydning til fordel for de store ver­ densriker, Romerriket som det siste. Bystatborgeren ble undersått i et verdensrike. Etter at kristendommen hadde fått det åndelige herredømmet i Europa, skjedde det en endring i synet på det gode samfunn. For grekerne

hadde det vært en selvfølge at det gode samfunn var sitt eget formål. Nå var dets viktigste formål å forbe­ rede menneskene til det evige liv. I den oppløsningstid som oppstod i forbindelse med Romerrikets un­ dergang, tok kirken vare på Europa som kulturell enhet. I de forskjellige deler av Europa satt den enkelte konge og keiser. Men kirken var en­ hetlig, under ledelse av paven i Roma. I denne situasjonen pekte man på at kirke og fyrste hadde hver sin myndighet, den geistlige og den verdslige. Thomas (1224/25-1274) fra Aquino i Sør-ltalia tilhørte en tysk-italiensk

Kirken opptrådte som en viktig kul­ turinstitusjon i middelalderen. Kultur­ arven ble videreført av denne skri­ vende munken.

Thomas Aquinas prøvde i sin poli­ tiske teori å forene Aristoteles’ og kristendommens idealer.

adelsslekt. Gjennom sin mor var han i slekt med den tysk-romerske keiseren Fredrik II. 14 år gammel kom han til universitetet i Napoli. Der sluttet han seg til dominikanerordenen, en av de nye tiggerordener. Hele sitt liv befant han seg i universitetsmiljøet, først og fremst i Paris. I 1323 ble Thomas Aquinas opphøyd til helgen. Kildene for Thomas' politiske filosofi var Aristoteles’ skrifter, kirkefedrene og det sterke politiske engasjement hans egen slekt hadde. Det blir hevdet at Thomas’ største innsats ligger i å ha gjort Aristoteles’ politiske teori som springer ut av den greske bystaten, fruktbar for en ny tid med helt andre samfunnsformer. Mer bestemt gjelder dette ved at Thomas førte teorien fram og forente den med det

kristne syn som var sentralt i filoso­ fien i middelalderen. Et utgangspunkt også for Thomas’ politiske filosofi var at mennesket er et sosialt vesen. Menneskets egenart og beste egenskaper er avhengig av et menneskelig fellesskap. Mennes­ ket er samtidig et fornuftig vesen. Når samfunnet blir styrt og forTnet av menneskene, er også samfunnet i overensstemmelse med fornuften. Samfunnet er i stadig utvikling. Når alle menneskets handlinger er rettet mot å oppnå et gode, utvikler da også samfunnet seg i retning av å oppnå et gode. Det er ulike typer av goder man kan oppnå, noen mer høyverdige enn andre. Siden men­ neskets høyeste gode er å oppnå det evige liv, er også menneskets samfunn en forberedelse til det evige, Guds samfunn. Spørsmålet blir da hvordan forholdet mellom representantene for det evige og det jordiske samfunn - kirke og stat - skal være. Thomas’ svar var at kirke og stat skulle arbeide sammen i harmoni og likevekt med hver sine oppga­ ver. Øvrigheten er innsatt av Gud, «.. . for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud.» (Romerbrevet 13. 1.) Fyrsten er dermed hersker av Guds nåde. En utbredt opp­ fatning under eneveldet var at fyrsten hadde fått sin makt direkte fra Gud. Thomas hevdet at folket har overlevert makten fra Gud videre til fyrsten. Fyrsten står til ansvar overfor folket. På dette viset fore­ grep Thomas seinere tiders folkesuverenitetsprinsipp. Men fyrsten står også til ansvar overfor den rettfer­ dige loven. Fyrster er m.a.o. ikke eneveldige, men underlagt Guds og samfunnets lover.

r

20 W

uforenlig med det. Men hvilken vei det er til den sanne salighet, og hvilke forhindringer det er på veien, det kan læres av den guddommelige lov, som det er det geistlige embetes plikt å forkynne.» Thomas var forsiktig med å fram­ heve visse styreformer som ideelle. Det var innholdet i styringen mer enn formen som var det viktige. Like fullt betonte han visse betingelser for den gode styreformen: Den skal gjøre flest mulig goder tilgjengelige for flest mulig mennesker. For å oppnå dette bør samfunnet organise­ res slik i praksis at ledelsen er en­ hetlig og ikke splittet, at de best kvalifiserte får nytte sine muligheter i styringen, og at de mange får in­ fluere på ledelsen av samfunnet. Kort sagt gikk Thomas’ gode samfunn ut på i størst mulig grad å forene monarki, aristokrati og demokrati.

Machiavelli - renessansemennesket

Thomas' samfunnsteori munnet ut i at kirke og stat skulle samarbeide for å gi menneskene mulighet for «den himmelske salighet».

Fyrstens oppgave består i å trygge samfunnets felles beste. Han skal skape den harmoni og fred i samfunnet som også bør herske mellom stat og kirke. «Da formålet med det gode liv vi lever her nede, er å oppnå den himmelske salighet, tilkommer det kongens embete å fremme det gode liv i samfunnet på en slik måte at det tjener til å lede til den himmelske salighet, idet han påbyr alt som leder dit, og, så vidt det er mulig, forbyr alt som er

Med renessansen innledes en ny peri­ ode i politisk idéforming. I tiden for­ ut var kristendommen det sentrale i tanke- og følelseslivet, og samfunnet, ble det hevdet, var styrt etter et guddommelig prinsipp. Mennesket hadde sin verdi i forhold til Gud. Under renessansen «gjenfødes» mennesket som tilværelsens sentrum og fortrenger Gud. Det menneskelige får sin egenverdi og blir langt på vei tillagt en guddommelig status. Niccold Machiavelli (1469-1527) kan stå som representant for sen­ trale sider av renessansens politiske ideer. Dyrkelsen av det menneske­ lige, ofte uten grunnlag i verdier utenfor mennesket selv, kunne resul­ tere i en lovprisning av det hensyns­ løse maktmenneske og av den su-

21

Machiavelli blir regnet som en repre­ sentant for renessansetidens idealer: det frie, illusjonsløse menneske som ser makten som politikkens mål.

verene statsmakt. Machiavellis be­ rømte verk er «Fyrsten» hvor han gjør rede for sin politiske idé. Machiavelli var sønn av en florentinsk advokat og virket en stor del av sitt liv som embetsmann i staten Firenze. Etter en omveltning i 1512, da mediceerne (en adelsslekt) kom til makten, mistet han sin stilling. I flere år framover levde han i landflyktighet på en liten bondegård utenfor bystaten. Her ofret han seg for sitt politiske og historiske forfatterskap. Machiavellis utgangspunkt var at han bare trodde på den verden han så med sine egne øyne. Religion og mystikk avviste han. Han benektet at mennesket har noe religiøst bestemt mål, og at det eksisterer noen overnaturlig verden. Han

benektet også menneskets godhet. Mennesket er av naturen ondt, selvisk og fylt av maktbegjær og ønske om berømmelse. En fyrste, en politiker, må være klar over menneskets natur og handle i samsvar med denne innsikten. Med et slikt utganspunkt utformet Machiavelli to hoved-" teorier - en generell statslære, dvs. hvordan en stat eller en fyrste skal handle for å beholde og utvide makten, og en utvikling av den nasjonale idé. Et sentralt punkt i Machiavellis statslære er at fyrsten ikke må anerkjenne noen forpliktelser overfor f. eks. adelen. Fyrsten må samle all makten i sin egen hånd. «Derav trekker vi ut den alminnelige regel at den som gjør en annen mektig, faller selv.» Det samme gjelder overfor rettsvesenet og lovverket, kirken og moralen. «Derfor må en fyrste som vil bevare sin makt, være i stand til ikke å være god og å anvende det gode eller det ikke gode etter som omstendig­ hetene krever det.» Machiavelli innførte et skille mellom statsmoral og individmoral. Staten, fyrsten, har rett til å bryte lov og moral, individet har det ikke, Religion, moral og dyd er nyttige faktorer i strevet for å holde staten samlet og hindre indre opp­ splitting. Det som fører til en ut­ videlse av statens makt, er et gode. Det som reduserer statens makt, er et onde. Makten er det sentrale for fyrstens og statens atferd. Den retning statens makt skal gå i, blir bestemt av den nasjonale idé, dvs. arbeidet for den nasjonale enhet. Den nasjonale oppsplittingen i delstater, f. eks. bystater, er uheldig, for derved blir nasjonen
f Jti

co

ME c 0_ o

PRODUKSJONSFORHOLD (eiendomsforhold) PRODUKTIVKRcFTER (teknikk, organisasjon, arbeid)

PRODUKSJONSBETINGELSER (klima, råstoffer)

:t hovedpunkt i marxismens materiaistiske historieoppfatning er for­ holdet mellom basis og overbygning: Samfunnets lovregler, politiske instiusjoner, vitenskap, kunst og moral nå forstås på grunnlag av samfun­ nets klassedeling, eiendomsforhold, eknikk og arbeid.

Marxismens økonomiske analyse Når samfunnets økonomiske basis er det vesentlige i forståelsen av samfunnets lover, er det naturlig at Marx søkte en nærmere analyse av basis i den kapitalistiske produksjonsmåten. Hovedverket hans, Kapitalen, utkom i ett bind i Marx’ egen levetid, siden kom to nye bind på grunnlag av etterlatte notater. Hovedbegrepene i den økono­ miske analysen er produktivkrefter og produksjonsforhold, som vi kan oversette med arbeid/teknologi og eiendomsforhold til produksjonsmid­ lene (fabrikker, maskiner osv.). Til et visst sett av produktivkrefter «svarer» det et visst sett av produksjonsfor­ hold. I begynnelsen av en historisk periode kan denne produksjonsmå­ ten være gunstig. Men etter hvert som produksjonsforholdene selv dri­ ver produktivkreftene til å utvikle seg, vil forholdet mellom dem opptre som motsetning. Når motsetningen mellom produktivkreftene og produk­ sjonsforholdene blir for sterk, inntrer det en revolusjon som innfører nye produksjonsforhold, som da på nytt svarer til produktivkreftene. Som Marx selv uttrykte det: «Med framkomsten av nye produktivkrefter forandrer menneskene sin produk­ sjonsmåte, og med forandringen av produksjonsmåten, måten å skaffe seg sitt livsopphold på, forandrer de alle sine sosiale forhold.» Og: «På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkref­ ter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktiv­ kreftene forandrer disse forhold seg 52

til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon.» «Sosial revolusjon» betydde for Marx klassekampen mellom prole­ tariatet og bursjoasiet, dvs. mellom arbeiderne og dem som eide produksjonsmidlene. I denne kam­ pen ville proletariatet gå ut som den seirende part. Produksjonsmidlene ville gå over fra privateie til en eller annen form for samfunnseie. Overgangen ville skje voldelig, da bursjoasitet ville forsvare sin eiendomsrett. Det vesentlige for enhver revolusjonær bevegelse ville da ifølge Marx være å arbeide for opphevelsen av den private eien­ domsretten. Marx tok ikke avstand fra de økonomiske lovene som bl. a. Ricardo hadde formulert (sml. kapit­ let Liberalismen). Han mente at de forklarte mye av kapitalismens egen­ art. De var imidlertid ikke evige lover. Gjennom sin materialistiske historieoppfatning mente han å kunne påvise at de bare var uttrykk for en enkelt epoke i samfunnsutvik­ lingen. I sin økonomiske analyse bygde like fullt Marx på teorier av tidligere sosialøkonomer. Et hovedpunkt i Marx’ økonomiske analyse er teorien om merverdien. La oss tenke oss en økonomisk sirkulasjon fra en person til et stort antall andre personer og tilbake til første person. I første delen av sir­ kulasjonen utgis en sum penger, og i siste delen kommer samme sum tilbake pluss en merverdi. Hvordan kan dette overskuddet forklares? Marx’ svar er - etter at han først har analysert samtidens økonomiske situasjon - at selve vareomsetningen i det kapitalistiske system fram­ bringer denne merverdien. Dette be­ står i at kapitalisten må kjøpe og

selge varene for varenes egen verdi og likevel kunne trekke mer verdi ut av omsetningen enn han satte inn i dem. Ifølge Marx kan denne verdi­ økningen bare forklares ved at man tar utgangspunkt i arbeidskraften: For å eksistere er arbeideren tvun­ get til å avstå fra å disponere sin eneste eiendom, nemlig sin egen arbeidskraft. Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten, og arbeidskraftens verdi blir kjøpt av kapitaleieren til en mindre verdi enn den verdi den ferdige varen blir solgt for. Derved er det skapt en fortje­ neste - en merverdi - som tilfaller arbeidskjøperen, kapitaleieren. For bedre å skjønne hvordan merverdien oppstår, kan vi innføre begrepet merarbeid. Merarbeid er den ekstra arbeidsinnsats arbeideren gjør, og som i verdi er mer enn den betaling/ ønn arbeideren får. Med andre ord ar merverdien det merarbeid arbei­ deren utfører. Marx vurderer den menneskelige arbeidskraft som den eneste «vare» som kan produsere verdier mens den selv blir forbrukt. Denne «dobbelthet» er grunnlaget for Marx’ verdilære. La oss gi et eksempel på mer­ verdien og merarbeidet: I løpet av an 8-timers arbeidsdag øker en arbeider varens verdi med 200 kr. Dette utgjør en verdiøkning på 25 kr oer time. Hvis han får 50 kr i ønn, får han full betaling for bare 2 arbeidstimer. Resten av dagen, 3 timer, arbeider han gratis for kapitalisten. Arbeideren har skapt an merverdi på 150 kr, dvs. verdi­ økningen minus arbeiderens lønn. Disse 150 kr, minus den utlagte «apitalen, er kapitalistens fortjeneste, orofitten. Merverdien kan økes enten ved

Varens salgsverdi : 200 kr

Forenklet framstilling av forholdet mellom slagsverdi og lønn (sml. eksempel i teksten).

utvidelse av arbeidstiden og ved å innføre billigere arbeidskraft, eller ved økning av produktiviteten gjen­ nom tekniske nyendringer og større arbeidsintensitet. Marx hevder at kapitalistene bare er interessert i økning av produksjonen dersom fortjenesten øker. Fortjenesten regnes ut fra forholdet mellom merverdien og kapitalinnsatsen. Den tekniske ut­ viklingen og konkurransen mellom kapitalistene øker, og dette fører til at produksjonsutstyret fordyres, og at for­ tjenesten minker. Utveien for kapita­ listene kan da være en sterkere utbytting av arbeiderne og en videre utbredelse av det kapitalistiske system til nye områder. Disse ut­ veiene er bare midlertidige. De kan bare føre til en utsettelse av utviklin­ gen, ikke hindre den. Marx’ betydning som grunnlegger av en ideologi ligger ikke først og fremst i hans vitenskapelige analyse av det kapitalistiske system når systemet er i likevekt. Hans betyd­ ning er størst når han på grunnlag av analysene kommer fram til at kapitalismen vil møte store kriser skapt av kapitalismen selv. Ved at kapitalisten investerer sin fortjeneste i dyrere og nyere maski­ ner, bygninger o.l., får dette føl­ ger for kapitalismen som system og for den enkelte kapitalist. Marx

53

hevder at det er en tendens til mins­ ket fortjeneste for kapitalisten etter hvert som tiden går. En annen følge av å heve det tekniske nivået i bedriftene er at kapitalisten vil kunne produsere mer og billigere enn før. De bedriftene som går foran i den tek­ niske utviklingen, vil dermed kunne utkonkurrere mer tilbakestående bedrifter. Ifølge Marx vil da kapital­ ismen uttrykke en motsigelse som kan utvikles til en krise for systemet: På den ene siden øker den tekniske utviklingen, på den andre siden blir store deler av produksjonsutstyret i konkursrammede bedrifter satt ut av drift. Kapitalismen vil utvikle seg

Marx hevdet at kapitalismen var verdensomspennende, at nasjonale grenser ikke fantes for kapitalen. Lenin utviklet videre denne siden av marxismen (imperialismen).

AT&T................

Boeing.............

Framtidssamfunnet

46%.. 437a.. 46%..4~2

Avon Prod.... 31

..

27%..

30%.. 4“ 2 7»

1 6 7j . .

1 5 '/a . .

1 6 % . . 4- 7b

Burroughs . . . . 75%.. 70%.. 70%..

371

%

..

77a..

Ford Motor...

34 7a..

32%..

Gen Elec.........

34 % . .

31%.. 32 % . . +

Gen Motors..

33%..

30

..

33%..-f-27a

Goodyear...

137a..

12%..

13 7a.. 4-1%

Chrysler..........

8

8

. . 4~

34 % . .4- 7e %

IBM.................. 171 % . . 160% . . 167% .. 4-5%

. . 4-1 7a

IntTel&Tel..

15%..

14%..

15

NCR.................

15%..

14%..

147a.. None

Pan Am...........

2%. .

1 7a . .

2 % . . 4~

%

497a . . 4- 1 %

Philip Morris..

497a . . 47% . .

Shell Oil.........

48%.. 46

Texaco Inc...

23%..

207i . .

23

US Steel.........

397a . .

377a . .

397a . . + 1 7a

Westinghouse .

10%..

8 7i ■ •

9% . . 4" 1 71

Xerox. . . .. . .

537a . . 49

54

.. 47%..4-17i

..

i retning av en konsentrasjon av kapital på stadig færre hender, hevder Marx, en monopolkapitalisme, der de store kapitalister sluker de små kapitalister. En videre utvikling av monopolene ender ifølge Marx i imperialismen. Monopolene i det enkelte land søker etter hvert ut på verdensmar­ kedet, og der dannes det internasjo­ nale monopoler. Kapitalen ser ingen nasjonale grenser, den er internasjo­ nal. I sitt forsøk på å kontrollere verdensmarkedet kommer monopo­ lene i de enkelte land i konflikt med andre monopoler. Lenin utviklet Marx’ tanker videre (sml. kapitlet Sosialistiske retninger - revisjonis­ men og leninismen). Marx sier: «Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det selv i døden (dvs. kapitalismens kriser), det har også frambrakt de menn som skal bruke disse våpnene - de moderne arbeiderne, proletarene.»

..4-2 7a

51 % . . 4-1 %

Når marxismen beskriver framtids­ samfunnet, tar den utgangspunkt i arbeiderklassens stilling. Arbeiderne blir utbyttet under kapitalismen: «Proletarens arbeid har ved utbre­ delsen av maskinene og arbeidsde­ lingen mistet all selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir bare et tilbehør til maskinen, og det kreves bare det enkleste, mest ensformige, mest lettlærte håndgrep av ham.» Samtidig som den kapitalistiske konkurransen og det tekniske framskrittet fører til få og store kapitalister - monopolisering - vil det også dannes et stadig voksende

antall arbeidsløse som er uten holdbart eksistensgrunnlag. Ved den tekniske utviklingen vil en del arbeidskraft bli overflødig, og derved øker antallet arbeidsløse. Maskinene står klare til å produse­ re alt det menneskene behøver, men massen har på grunn av de usle lønningene ingen penger å kjøpe for. Det blir overproduksjon og fat­ tigdom på samme tid. Proletaren vil få det stadig dårligere. Han er eiendomsiøs, «hans forhold til kone og barn har intet til felles med det borgerlige familie­ forhold». Han er fremmedgjort både overfor arbeidsprosessen og produk­ tet han framstiller. Jo mer arbei­ deren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede verden som kapitalisten representerer. Arbeideren fremmedgjøres overfor seg selv: «Arbeideren føler seg derfor som seg selv først når han er utenfor arbeidet, og når han arbeider, føler han seg utenfor seg selv.» Arbeiderklassen er internasjonal, på samme måte som kapitalen er det. «Arbeiderne har intet fedreland», og sluttappellen i «Det kommunist­ iske manifest» lyder: «Proletarer i alle land, foren dere!» Det var Marx’ hovedtanke at denne økende mengden av arbeidere under miserable levevilkår ville utvikle en revolusjonær og solidarisk holdning. Når det kapitalistiske system gjennom sine kriser hadde vist at det ikke kunne dekke folkets virkelige behov, ville arbeiderklassen gjøre opprør, knuse borgerskapet og grunnlegge sitt eget samfunn. Hvordan dette framtidssamfunnet skulle utformes i detalj, kunne man ikke vite på forhånd. Man kan ikke «lage oppskrifter for framtidens kjøkken». Enkelte hovedtrekk kunne I

man imidlertid skissere opp. En hovedsak var at produksjonsmidlene måtte være i folkets eie. Grunnlaget for kapitalismens framvekst var privateiendom som kunne brukes til å utnytte andre mennesker. Målet var å skape det klasseløse samfunn, men dette kunne ikke gjøres i en håndvending. Etter den sosiale revolusjon måtte han skape proletariatets diktatur, som skulle forberede til det klasseløse samfunn. I denne overgangsfasen ville ar­ beiderklassen være den herskende klasse i samfunnet. I økonomisk forstand skulle enhver få etter ytelse. I det klasseløse samfunn derimot skulle enhver få etter behov. (Sml. kapitlet Sosialistiske retninger revisjonismen og leninismen.) Dersom det kapitalistiske system skulle ødelegges, måtte arbeider­ klassen gå til samlet aksjon.

Marx skrev i et brev 1852: «Det som var nytt i det jeg gjorde var 1. å påvise at klassenes eksistens bare er bundet til bestemte historiske ut­ viklingsfaser av produksjonen, 2. at klassekampen nødvendigvis leder til proletariatets diktatur, 3. at dette diktaturet selv bare er overgangen til opphevelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.» Marxismen er ikke et samfunnsalternativ som er uttenkt på forhånd. Det kan derimot forskjellige videre­ føringer av marxismen være, f. eks. leninismen. Marxismen utgår fra en analyse av gitte tilstander og bygger på den en generell prognose. Man kan like eller mislike analysen, men dersom man vil motbevise marx­ ismens teorier, må man påvise at analysen er vitenskapelig uholdbar.

+ 8. Ta stilling til marxismens påstand om at arbeiderne utbyttes.

+ 9. I hvor stor grad mener du at marxismen har fått rett i sine utsagn om teknisk utvikling, mono­ polisering og økende arbeidsløshet i den kapitalistiske verden?

Litteratur Den sentrale litteraturen er selvsagt Marx’ egne skrifter. På norsk fore­ ligger flere verker. Som oversikts- og innføringslitteratur kan vi nevne: Aspelin, G.: Karl Marx. Samfunns­ forsker og samfunnskritiker, Oslo 1971. Elster, J.: Om kapitalen, Oslo 1969.

Oppgaver

1. Gjør greie for hvilken bakgrunn marxismen springer ut fra. 2. Hva legger marxismen i begrepet dialektikk?

3. Hva menes med produktiv­ krefter og produksjonsforhold? 4. Hva legger Marx i begrepet merverdi?

5. Forklar med dine egne ord hva samfunnets basis og overbygning betyr. 6. Hvordan begrunnet Marx at revolusjonen vil komme med nødvendighet?

+ 7. Hvilken likhet kan vi finne mellom marxismen og liberalismen? 56

Engelstad, F., Elster, J.: Marx i ett bind, Oslo 1973.

Fischer, E.: Hva Marx egentlig sa, Oslo 1970.

Sosialistiske retningerrevisjonismen og leninismen Utløpere av marxismen

I dette kapitlet skal vi gi en over­ sikt over to ulike sosialistiske ret­ ninger - revisjonismen og leninismen - som begge er videreføringer av den opprinnelige marxisme, hver på sin måte. Begge utformer de sine helhetssyn slik at begge kan kalles for ideologier. Når disse to retningene er viet et eget kapittel, er det først og fremst for den store politiske betydning de har hatt og fortsatt har. Revisjonismen er det ideologiske grunnlag de sosial­ demokratiske partiene bygger sin praksis på. Leninismen - eller marxismen-leninismen - er den offi­ sielle ideologi i bl. a. Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina.

Revisjonismen og Eduard Bernstein

Utgangspunkt for revisjonismen var spørsmålet: Hvordan skulle man nå fram til det sosialistiske samfunn? Man tok fatt i de ideer Karl Marx hadde utformet, og vurderte hvor hensiktsmessig hans synspunkter og slutninger var. Man søkte å revidere visse sider av marxismen, eller ret­ tere hva samtiden oppfattet som marxisme. Som marxismen knytter også revisjonismen seg til én person, til ham som i særlig grad utformet revisjonismen, Eduard Bernstein (1850-1932). Han var den første som

Eduard Bernstein, skaperen av revi­ sjonismen. Han ønsket å revidere marxismen og skapte en alternativ ideologi.

på en helhetlig og sammenhengende måte kritiserte marxismen for derved på et bedre vis å finne veien til det sosialistiske samfunn. Han vurderte kritisk marxismens hovedpunkter, ikke først og fremst for å bygge opp en ny teori, men for å under­ søke holdbarheten i marxismens enkelte bestanddeler. Bernstein var født i Berlin, kom med i tysk arbeiderbevegelse som en av de fremste lederne, satt i den tyske riksdagen i årene 1902-1918 og 1920-1928. Han arbeidet ellers som redaktør i ulike aviser og tidsskrifter og som forfatter av en rekke bøker. Hans synspunkter på marxismen kom til å vekke heftig debatt i tysk - og europeisk - arbei­ derbevegelse. Synspunktene sine ut­ viklet han i hovedverket «Sosialis­ mens forutsetninger» (1899). I det følgende skal vi gi en oversikt over Bernsteins revisjonisme. 57

Kritikk av marxismen

Et av Bernsteins kritiske hoved­ punkter gjelder marxismens materia­ listiske historieoppfatning, som han definerte som en anskuelse som ville forklare endringene i samfunnet gjennom endringer i materien (f. eks. produksjonsforhold og produktiv­ krefter). Den materialistiske historie­ oppfatningen er ikke vitenskapelig forankret, hevdet han. Menneskets tro og tanker, samfunnets politiske og ideologiske overbygning er ikke bare et resultat av den økonomiske basis. Han avviste marxismens for­ ankring i samfunnets økonomiske side - dvs. motsetningen mellom produksjonsforhold og produktivkref­ ter. Han hevdet at marxismen har lagt en overdreven vekt på de øko­ nomiske forholdene når det gjelder å forklare historiens utvikling. Ved å studere samtidens økono­ miske utvikling kom han fram til at kapitalismen var blitt mer demokra­ tisk og harmonisk, at kapitalismens uhyrlige utslag var et passert sta­ dium. Utviklingen ville gå forholdsvis rolig og krisefritt med minkende av­ stand mellom arbeiderklasse og borgerskap. Marxismens påstand om en økende utarming av arbeider­ klassen holdt ikke stikk. Tvert imot mente han å kunne fastslå at stadig større befolkningsgrupper fikk det stadig bedre. Ved å hevde dette fjernet Bernstein - og derved revi­ sjonismen - seg både fra marx­ ismens teori om klassekampen og fra tanken om det avgjørende slutt­ oppgjør, den sosiale revolusjon som ville oppheve den kapitalistiske pro­ duksjonsprosess. På dette grunnlag kunne han så trekke den konklusjonen at marx­ ismens tanke om kapitalismens selv58

ødeleggelse var feilaktig. Kapital­ ismen var langt mer levedyktig enn først antatt; den ville ikke blåse seg opp som en ballong for deretter å eksplodere. Kapitalismen var be­ vegelig og tilpasningsdyktig. Et videre ankepunkt mot marx­ ismen var dens lære om merarbeid og merverdi. Dette ble karakterisert som tankeeksperimenter med ufull­ stendig tilknytning til det faktiske liv. Bernstein betraktet merverditeorien som en tankekonstruksjon som ikke kunne bygges på erfaring. Utvik­ lingen hadde vært det motsatte av Marx’ økonomiske forutsigelser. Føl­ gelig kom Bernstein til å forkaste sentrale deler av marxismens øko­ nomiske analyse. Han uttalte: «Jeg har kommet til den overbevisning at marxismen, hvis grunntanker jeg har ansett og stadig anser for riktige, innebærer rester av utopisk tenkning og i sin praktiske anvendelse er egnet til å forlede sine tilhengere til skjebne­ svangre feilgrep.»

Alternativet: reformarbeid På bakgrunn av disse innvendingene mot marxismen kom Bernstein fram til at veien mot det sosialistiske samfunn måtte stakes opp på nytt. Man måtte innstille seg på en langvarig gang mot det sosialistiske samfunn. Veien måtte brulegges med reformer. I forgrunnen stod ikke lenger den revolusjonære aktivi­ teten, da man nå manglet grunn­ laget for revolusjon. Revisjonismen er den reformistiske sosialisme, de praktiske deloppgaver måtte fortrenge revolusjonsarbeidet. Arbeiderbevegel­ sen måtte ta del i samfunnsstyrin­ gen, delta i valg til nasjonal- og lokal-

Revisjonismen forkaster klassekam­ pen. Alternativet er reformene. Gjen­ nom deltakelse i de politiske organer i samfunnet ville man gradvis nå fram til det sosialistiske samfunn.

skiftet. Bortsett fra enkelte krampe­ trekninger har imidlertid revisjon­ ismen som sosialistisk teori nærmest vært død, og man kan hevde at re­ visjonismen har liten teoretisk be­ tydning i dag; den blir nærmest oversett. Hva man imidlertid kunne styrer og gjennom det praktiske merke ganske tidlig var at de sosial­ arbeidet gradvis sosialisere, samfun­ demokratiske partiene gradvis førte net. Gjennom fagforeninger og sosial­ en praktisk politikk som i sin kjerne demokratiske partier måtte arbeiderne var revisjonistisk. Man arbeidet ikke kjempe for høyere lønn, kortere for revolusjonen - selv om revolu­ arbeidstid og bedre arbeidsvilkår. sjonen gjerne stod på partiprogram­ Bernstein uttalte: «Sosialdemokra­ met - men derimot i langsom sosi­ tiets innflytelse ville vært langt større alistisk retning gjennom reform­ enn det er i dag hvis sosialdemokra­ arbeid. tiet fattet mot til å frigjøre seg fra Bernsteins arbeid kom til å legge en fraseologi som faktisk er over­ grunnen for en ny sosialistisk utvik­ levd, og ville tre fram som det i dag ling - sosialdemokrati, demokratisk i virkeligheten er: et demokratisksosialisme. Innenfor sosialismen står sosialistisk reformparti.» den demokratiske sosialismen som Revisjonismen skapte sterk debatt motsetningen til leninismen. i tiåret før og etter hundreårs­ I vårt land kom den reformistiske,

59

antirevolusjonære politikken til å spille en viktig rolle i arbeiderbeve­ gelsen. Det norske Arbeiderparti, som i løpet av mellomkrigstiden ble det ledende partiet, førte en politikk som bygde på reformer og gradvise endringer. De revolusjonære arbeiderpartiene har i Norge bare hatt en begrenset tilslutning.

Lenin og «leninismen»

Vladimir lljits Uljanov, fra 1901 dekknavnet Lenin (1870-1924), var sønn av en skoleinspektør. Lenins eldre bror ble henrettet for å ha deltatt i attentat mot tsaren. Lenin

Lenin (Vladimir lljitsj Uljanov), ska­ peren av marxismen-leninismen. Han Idealisert framstilling av Lenin. Male­ reagerte sterkt på revisjonismens riet forteller likevel noe sentralt om langsomme reformering av samfun­ net. Hans alternativ var den voldelige Lenins virke - den engasjerte folketaleren. revolusjonen, klassekampen.

utdannet seg som jurist, kom tidlig med i revolusjonært arbeid og ble arrestert, måtte forlate Russ­ land og tok opphold i Vest-Europa. Her deltok han i praktisk partiarbeid og skrev om teoretiske emner. Hans mest kjente bøker er «Hva må gjøres?» (1902), «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» (1916) og «Staten og revolusjonen» (1917). Alt i alt er hans samlede verker på 40 bind. Lenin kom tilbake til Russland våren 1917 og ble den førende skikkelsen i novem­ berrevolusjonen og i oppbyggingen av den nye sovjetstaten. Noe av bakgrunnen for leninismen finner vi i den økte motsetningen mellom en revolusjonær marxisme og en sosialisme som gradvis ville nå fram til det sosialistiske samfunn, f. eks. revisjonismen. Lenin forkastet revisjonismens kritikk av den opprinnelige marxisme og videreut­ viklet den revolusjonære tradisjonen. For å betone forskjellen mellom disse to retningene ble marxismenleninismen gjerne kalt for kommun­ ismen, som jo også Marx hadde brukt. Det er ulike måter å betrakte forholdet mellom marxismen og leninismen på. Én måte er å hevde at leninismen er en russisk variant av marxismen, dvs. at marxismen er tilpasset et industrielt tilbakestående land. En annen måte er å hevde at leninismen er marxismen tilpasset en ny, allmenn fase i den kapitalis­ tiske perioden, den såkalte monopolkapitalistiske og imperialistiske fasen. Det var på denne siste måten Lenin betraktet sine teorier. Vi skal belyse enkelte sentrale trekk i lenin­ ismen som skiller den ut fra marx­ ismen — imperialismeteorien, partiteorien og revolusjonsteorien.

Imperialismeteorien Utganspunktet for imperialisme­ teorien fant Lenin i Marx’ kriseteori: Når kapitalismen utviklet seg, ville det oppstå kriser og kriger. Kapital­ ismen ville trenge inn i stadig nye områder. Derved ville kapitalistene ikke bare komme i konflikt med de utbyttede folkene, men også med andre kapitalister i konkurransen om nye områder. I boka «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» prøvde Lenin å vise hvordan stor­ bedrifter og banker hadde en vok­ sende innflytelse i de kapitalis­ tiske land og gradvis utviklet seg til truster, karteller og monopoler. Ved sitt økte behov for markeder og råvarer hadde de store kapita­ listiske landene gjennom sine be­ drifter og banker delt resten av verden inn i interesseområder. Disse interesseområdene var i virkelighe­ ten som kolonier for de storkapitalistiske landene. Utviklingen av monopolene ville føre til kriger mel­ lom de kapitalistiske landene, som ville sikre og utvide sine interesse­ områder. Motstanderne av denne ut­ viklingen var arbeiderklassen i de kapitalistiske landene, som ville bli stadig mer utbyttet av det kapitalis­ tiske systemet. En annen motstander var de forskjellige nasjonale beve­ gelsene blant de undertrykte folke­ slag. Før revolusjonen i 1917 mente Lenin at de undertrykte folks frigjø­ ringskamp og seier var en forutset­ ning for revolusjonen i det høyt in­ dustrialiserte Europa. Etter revolu­ sjonen hevdet han at dersom disse nasjonale bevegelsene skulle lykkes, var de avhengige av støtte fra den russiske og vest-europeiske arbei­ derklassen. Og videre: Da Sovjet-

61

unionen var blitt til en virkelighet, dvs. at arbeiderne i Russland hadde laget sin egen stat, som gikk imot planene til de kapitalistiske land, vil­ le også Sovjetunionen bli utsatt for angrep fra de kapitalistiske landene. På denne bakgrunn gikk de russiske kommunistene og medlemmene av Den kommunistiske internasjonale (Komintern), dvs. kommunistpartiene i de enkelte land, inn for parolen «Forsvar for Sovjetunionen».

Partiteorien Utgangspunktet for Lenins partiteori var at arbeiderne selv ikke var i stand til å gjennomføre den sosia­ listiske revolusjon og bygge opp det sosialistiske samfunn. Arbeiderne manglet innsikt i og kunnskap om

62

samfunnets lover - den marxistiske lære. Arbeiderne måtte ledes av en gruppe mennesker, et parti, som hadde den fulle innsikt og kunnskap, og som var de mest klassebevisste og mest revolusjonære. Partiet alene hadde ingen makt til å gjennomføre en revolusjon, bare sammen med arbeiderne kunne partiet lede fram til revolusjonen og det sosialistiske samfunnet. Partiet var en del av ar­ beiderklassen, men samtidig utenfor ved at det forvaltet den marxistiske lære. Lenins partimodell var følgelig et eliteparti som bestod av de beste marxister, og ikke et masse­ parti med åpent medlemskap.

Stormingen av Kreml i Moskva 1917. Tegning av Pavel Bunin.

Partiet skulle bygges opp på prin­ sippet om den demokratiske sentralisme, dvs. at partiets politikk var et resultat av en demokratisk diskusjon, men når et vedtak var fattet på et høyere partitrinn på grunnlag av denne diskusjonen, var vedtaket bindende og representerte partiets énstemmige vilje. Partiet var følgelig samlet og sentralisert i faste strukturer, og medlemmene var bundet av streng partidisiplin. Lenins partiteori er blitt kritisert fra ulike hold — bl. a. fra den revo­ lusjonære sosialisten Rosa Luxem­ burg (1879-1919). Hun anklaget Lenin for å umyndiggjøre arbeiderklassen: Når arbeiderklassen skal bli styrt av partiet og partiet styrt av parti­ ledelsen - da står døra åpen for det personlige diktatur gjennom en enerådende partileder. Hennes frykt for at arbeiderklassen skulle umyn­ diggjøres gjennom en enerådende partileder, ble til realitet ti år etter hennes død da Stalin var kommet til makten i Sovjetunionen.

Revolusjonsteorien Det tredje elementet i leninismen som vi skal se på, er revolusjons­ teorien. Siktemålet for enhver aktivitet før 1917 var for Lenin å få i stand revolusjonen. Tsarens Russland kunne ikke reformeres, det måtte styrtes gjennom en revolusjon, og deretter skulle det nye Russland oppstå. Følgelig ble revolusjonsspørsmålet viet stor oppmerksomhet både når det gjaldt teori og praktisk-politisk arbeid. I opprinnelig marxisme hevdet man at en sosial­ istisk revolusjon måtte springe ut av et borgerlig, kapitalistisk samfunn fordi dette samfunnet ville skape

revolusjonens krefter, arbeider­ klassen. Det kapitalistiske samfunnet ville også forme det materielle grunnlaget for framtidssamfunnet, dvs. utvikle produktivkreftene til fulle, så langt det var mulig innen­ for rammen av det kapitalistiske systemet. Russlands problem før 1917 var om dette tilbakeliggende landet kunne føre en revolusjon fram til et sosialistisk samfunn, eller om man først måtte stanse opp ved det borgerlige samfunnet for deretter, på et seinere tidspunkt, å gjennom­ føre den sosialistiske revolusjonen. Lenins standpunkt ble at man skulle gå direkte over i den sosialistiske revolusjonen uten noe opphold i

Leninismen hevder at den organiserte masseaksjon fra arbeiderne er et nødvendig steg på veien mot det sosialistiske samfunn. Når arbeider­ klassen, ledet av kommunistpartiet, har ødelagt det borgerlige samfunn, inntrer «proletariatets diktatur».

en borgerlig revolusjon. Revolusjonen skulle med andre ord være perma­ nent, dvs. en fortløpende revolusjon fra et tilbakeliggende land gjennom en borgerlig revolusjon til den sosialistiske revolusjonen. Dette betydde at arbeiderklassen måtte være den ledende og bestem­ mende både i den borgerlige og den sosialistiske revolusjon. Men arbeiderklassen kunne ikke stå alene, dertil var den for svak til å kunne gjennomføre revolusjonen. Arbeiderklassen måtte alliere seg med de fattige bøndene. Da ville man oppnå både at de som arbeidet for revolusjonen, ble flere, og at ar­ beiderklassen i byene ville få sikret sine matforsyninger. Dette siste var selvsagt en livsbetingelse for ar­ beiderklassen. Dersom den sosialistiske revolu­ sjonen skulle lykkes, måtte man i tillegg ha en klar plan, en strategi, for revolusjonsarbeidet. Da partiet ifølge Lenin bestod av de mest klassebevisste, revolusjonære og hadde best kjennskap til marxismen, skulle partiet være den som utformet planene for revolusjonen. Dette be­ tydde at f. eks. fagbevegelsen skulle underordnes partiet, at fagbevegel­ sen skulle være et redskap for par­ tiet. Som en konsekvens av at partiet skulle utarbeide en klar revolusjonsstrategi, hevdet Lenin at man måtte motarbeide spontane oppstander. Spontaniteten ble sett på som motsetningen til det plan­ lagte revolusjonsarbeidet. De spon­ tane oppstandene var vanligvis dår­ lig forberedt og gjennomført, og de kunne være til ubotelig skade for arbeiderklassen. En annen betingelse for at den sosialistiske revolusjonen skulle lyk­ kes, var at den «spredte» seg til an­ 64

dre og mer industrialiserte land. Ifølge Lenin var et sosialistisk sam­ funn i første rekke et internasjonalt anliggende; Marx hadde selv sagt at arbeiderne ikke hadde noe fedreland. Etter den sosialistiske revolu­ sjonen skulle samfunnet styres gjen­ nom et «proletariatets diktatur», et begrep tatt fra Marx. Proletariatets diktatur betydde at arbeiderklassen og bøndene, flertallet i folket, skulle styre samfunnet og bestemme over et mindretall, borgerskapet. Proleta­ riatets diktatur skulle bestå i en overgangsfase inntil de politiske kon­ flikter hadde mistet sitt klassepreg. Staten skulle gjennom proletariatets diktatur hindre borgerskapet i å vok­ se seg sterkt, og skulle sikre sam­ funnet mot ytre fiender. Dessuten skulle staten trene proletariatet opp til å kunne styre seg selv. Når man hadde sikret arbeiderklassens makt, ville klassemotsetningene i samfun­ net gradvis forsvinne, og man ville få det «klasseløse samfunn». Da skulle staten ifølge marxismen og leninismen dø ut av seg selv. - Et særtrekk ved leninismen når det gjelder oppbyggingen av det sosialis­ tiske samfunnet, var at partiet skulle være et bærende element i staten. Det sosialistiske samfunnet er utenke lig i leninismen uten at partiet spiller en sentral rolle. Begrunnelsen er at partiet representerer proletari­ atet, og staten skal være en proletarisk stat.

«Maoismen»

Leninismen har fått sine egne utløpere. En av dem er «marxismenleninismen Mao Tse-tungs tenkning», forkortet til «maoismen». Maoismen står i heftig konflikt med dagens

Wao Tse-tung, lederen av det kom­ munistiske Kina. Maoismen skiller >eg på flere felter fra leninismen, )/. a. / synet på bøndene og på ivordan likhetsidealene skal tjennomføres i praksis.

deologi i Sovjetunionen, av kine­ serne gjerne kalt for «revisjonisnen», fordi den så sterkt betoner økningen av levestandarden på be­ kostning av den ideologiske skoleingen. Mao Tse-tung (1893-1976) var av )ondeslekt, utdannet til lærer. Han ok del i opprøret i 1911 som førte il keiserdømmets fall. Han var med )å stiftelsen av Kinas kommunistiske )arti, 1921, og ble to år etter valgt nn i sentralkomiteen. Under borger­ krigen og krigen mot japanerne var ian i fremste rekke i partiledelsen, ^ao ledet Den lange marsjen (okt. 934—okt. 1935: 12 500 km til fots) 5 - Ideologier

og bygde opp en «modell» for det seinere kommunistiske Kina. Han or­ ganiserte også den kommunistiske motstanden mot japanerne og «nasjonalistkineserne». Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949, og Mao ble republikkens statssjef, en stilling han hadde til 1958. Han var til sin død formann for kommu­ nistpartiet i Folkerepublikken Kina. Mao er for øvrig anerkjent som en fremragende dikter. Vi skal se på noen av forskjellene mellom leninismen og maoismen. Én av dem er synet på utviklingen fram til det kommunistiske samfunnet. Lenin forklarte utviklingen som en vandring fra kapitalismen via sosia­ lismen til kommunismen. Mao har innført et fjerde skritt; mellom kapi­ talismen og sosialismen ligger «halvsosialismen» - av Mao kalt «det nye demokrati». Bakgrunnen for denne nye etappen mot det kommunis­ tiske samfunnet er at Kina var så tilbakeliggende sammenliknet med bl. a. Russland før 1917-revolusjonen. Ved revolusjonen i 1949 nådde Kina det nye demokrati. Dette kjen­ netegnes ved at folket består av fire klasser: bønder, arbeidere, små­ borgere og såkalte «nasjonale bor­ gere». Denne siste klassen er -en mindre gruppe nasjonaliserte kapi­ talister som er med i oppbyggingen av landet. I leninismen opererer man med to klasser: arbeidere og bønder. (Intelligentsiaen, dvs. ånds­ arbeiderne, blir regnet som en sær­ skilt klasse.) Et tredje skille mellom leninismen og maoismen er vurderingen av bøndenes rolle i det sosialistiske arbeidet. Marx tilla bøndene en minimal betydning, han vurderte dem helst som en konservativ faktor. Lenin så på bøndene som

65

folket og folkets fiender er anta­ gonistiske - uforenlige - og kan bare opphøre ved at folkets fiender lider nederlag overfor folket. Prole­ tariatets diktatur er folkets kamp­ middel overfor folkets fiender. Til slutt skal vi nevne en forskjell i synet på partiets rolle. Mens Lenin betonte partiets bestemmende karak­ ter, la Mao mer vekt på partiets tjenende rolle overfor folket. I tråd med dette har maoismen bekjempet tendensen til byråkratisering i staten og partiet. Dette kom særlig til ut­ trykk under kulturrevolusjonen sist i 1960-årene. Et særtrekk i Kina er dessuten det utpregede likhetsidealet, som gjen­ speiler seg i f. eks. lønn, utdannelse, boligforhold og klesdrakt.

en viktig gruppe på linje med arbeiderne, men der arbeiderne nok hadde en forrang. Mao synes å ha lagt større vekt på bøndenes betydning. Han har oppvurdert bøn­ denes rolle i det sosialistiske arbei­ det i forhold til hva Marx og Lenin gjorde. En hovedgrunn til dette er at bøndene representerer et stort flertall av Kinas befolkning. En fjerde ulikhet er at Mao ope­ rerer med en ny forklaring på de motsetninger som kan oppstå i et sosialistisk samfunn. Leninismen legger en hovedvekt på motset­ ningen mellom «folket» og «folkets fiender», dvs. kapitalistiske, borger­ lige elementer. Mao utvider motsetningsbegrepet ved å innføre hva han kaller «ikke-antagonistiske motsetninger», dvs. ikke-uforenlige motsetninger mellom de ulike klas­ sene i folket. Disse motsetningene skal løses fredelig, f. eks. gjennom diskusjon. Motsetninger mellom 66

Oppgaver

1. Hva er revisjonismens begrun­ nelse for at veien til det sosialis­ tiske samfunnet må «brulegges med reformer»?

2. Hvordan mente Lenin at kapitalismen ville utvikle seg i framtiden? 3. Skisser opp hvordan Lenin mente at det sosialistiske sam­ funnet skulle oppstå. + 4. Vurder om Bernsteins påstand at «kapitalismen er bevegelig og tilpasningsdyktig», fortsatt er gyldig i dag.

+ 5. Ta utgangspunkt i partiprogrammer til enkelte sosialdemo­ kratiske partier (f. eks. Det norske Arbeiderparti) og diskuter om påstanden er riktig: «Revisjon-

ismen er det ideologiske grunnlag for de sosialdemokratiske partiene.»

Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1970.

+ 6. I årene rundt hundreårsskiftet var det sterk økonomisk og industri­ ell framgang i Tyskland. Ta stilling til hvordan dette forholdet kunne virke inn på Bernsteins kritikk av marxismen.

Lorenz, E.: Arbeiderbevegelsens historie I—II, Oslo 1972-1974.

+ 7. Russland var et av Europas mest tilbakeliggende land. Om lag tre fjerdedeler av befolkningen var bønder, ofte analfabeter og uten teoretisk innsikt. Godseierne var velstående, med vesteuropeisk utdannelse. Borgerskapet og arbei­ derklassen var i vekst, men fort­ satt fåtallig. Vurder hvordan forhol­ dene i Russland kunne medvirke til at Lenin utviklet marxismen i sin spesielle retning.

+ 8. Diskuter hvordan Kinas sosiale, økonomiske og politiske utvikling fram til revolusjonen i 1949 kan ha virket inn på utformingen av mao­ ismen. Litteratur Abendroth, W.: Den europeiske arbeiderbevegelse, Oslo 1972.

Bernstein, E.: Sosialismens forut­ setninger, Oslo 1973.

Blomqvist, Lindstrbm, Odén: Revolu­ sjonens Kina. Fra Konfucius til Mao Tse-tung, Oslo 1969. Lenin: Hva må gjøres? Oslo 1970.

Lenin: Imperialismen (som kapital­ ismens høyeste stadium), Oslo 1969.

]

67

Anarkismen

Hva betyr «anarkisme»?

Begrepet anarkisme er avledet av det greske ordet anarkhia og betyr «uten hersker». Anarkismen skulle følgelig være den ideologi som søker å forme et samfunn uten ledelse, f. eks. uten statsstyre eller regjeringsmakt. Dersom vi skal få et meningsfylt forhold til ideologien anarkisme, må vi utelate den betyd­ ningen av anarkismen som ofte er brukt av mostandere - nemlig som synonym for kaos og uorden. At anarkisme betyr «fravær av ledelse» er greit nok. Det er vanske­ ligere å grave lenger ned i begrepet for å finne en fasttømret, godtatt og utvidet mening av anarkismen. Som vi skal komme inn på siden, er det til dels store forskjeller i oppfatning mellom anarkistene i hva anarkismen egentlig er ut over det enkle utgangspunktet «fravær av ledelse». Flere har valgt å se anarkismen mer som spredt tanke­ gods, idémessige strømninger, enn egentlig som ideologi. Vårt utgangs­ punkt her er at det spredte tanke­ godset kan knyttes sammen; følge­ lig er anarkismen en ideologi. I dette kapitlet skal vi først konsen­ trere oss om innholdet i en anarkis­ tisk ideologi, dernest se litt på forskjellene mellom ulike anarkistiske retninger. Anarkismen som teori er historisk svært gammel. Vi kan finne teorier om samfunn uten ledelse i bl. a. gammel kinesisk, indisk og egyptisk

68

Mikhail Bakunin, opphavsmann til den moderne anarkismen. Han gikk sterkt inn for å avskaffe enhver form for statsmakt. Dette har seinere stått sentralt i anarkismen. Han kom i strid med Marx som framholdt tanken om proletariatets diktatur. For Bakunin ville proletariatets diktatur bli en ny og verre form for under­ trykkelse. filosofi. Den moderne anarkismen er om lag hundre år gammel, og som opphavsmann til den moderne anar­ kismen pleier man å regne Mikhail Bakunin (1814-76). Anarkismen har til tider hatt stor utbredelse og har kunnet ha politisk betydning på linje med andre ideologiske retninger. I vår verdensdel har den vært særlig utbredt i Spania, Italia og Frankrike. En forklaring på dette kan kanskje være at disse landene, særlig Spa­ nia, ble seint industrialisert, hvis vi ser bort fra storbyene. I en tallmes­ sig sterk bondebefolkning kan indu­ strisamfunnets krav til underordning og arbeidsledelse møte sterk mot-

stand. Vi skal her nevne enkelte ek­ sempler fra nyere tid hvor ulike anar­ kistiske retninger har spilt en viss rolle: Revolusjonen i Russland, novem­ ber 1917, er gjerne blitt framstilt som utelukkende en leninistisk revolusjon. Men vi vet at revolusjo­ nære anarkister tok aktivt del i begi­ venhetene. Et inntrykk av anarkistenes styrke i Russland - før de ble undertrykt av myndighetene i begyn­ nelsen av 1920-årene - får vi ved å lese om gravferden til Pjotr Kropotkin, en av de mest framtredende anarkistene: Et følge på over en halv mil deltok i begravelsen i 1921. Et annet eksempel finner vi i den spanske borgerkrigen (19361939). På dette tidspunkt hadde en anarkistisk arbeiderorganisasjon,

Anarkistene tok aktiv del i mai-opprøret i Frankrike i 1968.

CNT, et medlemstall på om lag 2 millioner og organiserte store deler av Spania i anarkistisk retning. Mai-opprøret i Frankrike (1968) er et tredje eksempel. Her var flere av de mest aktive personene i opprøret anarkister, bl. a. brødrene Cohn-Bendit. Anarkistene spilte også en rolle i demokratiseringen i Portu­ gal og Spania i 1970-årene.

Anarkismens idégrunnlag Det filosofiske utgangspunktet for anarkismen er tanken om at nesten ethvert menneske er sosialt innstilt, likestilt og i stand til å administrere sitt eget liv. Samtidig hevder anark­ ismen at ledelse og styring er skadelig fordi intet menneske er kvalifisert nok til å passe på andre. Slagordet har vært at makt fører til fordervelse, og uinnskrenket makt forderver fullstendig. Slik sett er

anarkismen en ideell oppfatning som krever både full likhet og full frihet. Før vi går inn på hva dette standpunktet betyr i videre konse­ kvens, bør vi gjøre en sammenlik­ ning med liberalismen og sosial­ ismen (f. eks. marxismen). Anark­ ismen kan oppfattes som et ideo­ logisk utspring fra liberalismen med sitt krav om individets frihet, og fra sosialismen med sitt krav om likhet. Anarkismen ønsker gjerne å se seg som en syntese mellom disse ideologier. Frihet og likhet er i sitt innerste vesen ett og det samme. Men samtidig skiller anarkismen seg fullstendig fra dem begge ved at den fornekter statsmakten. Det grunnleggende i anarkismen er at man forkaster enhver autoritet. Det fundamentale skille for anarkistene er forholdet herre - tjener, ikke kapital - arbeid, som i marxismen. Samfunnet blir sett på som en samling av individer, og sam­ funnets eneste formål er å gi dem et innholdsrikt liv. Anarkistene fornekter at noe menneske har medfødte rettigheter. Mennesket har ingen rett til å gjøre noe, men intet annet menneske har rett til å hindre det i å gjøre noe - er anarkismens tilspissede formulering. Anarkismen aksepterer ingen felles samfunnsvilje, ingen sosial norm. Samfunnet er uensartet og mange­ sidig som mennesket selv. Hat og kjærlighet, vold og godhet, autoritet og opprør, alt er sider av mennes­ kelig atferd som derved gir seg ut­ slag i samfunnet. Men noen atferdsformer forhindrer, andre utvikler et innholdsrikt liv. En slik altomfattende akseptering av menneskelivet og samfunnets uttrykksformer har fått enkelte til å karakterisere anarkismen som

70

relativistisk. Når man har som mål å gi mennesket «et innholdsrikt liv» uten å sette fram en allmenn norm for hva som er godt og dårlig, blir menneskets moral relativ; det som passer den enkelte, blir derved «riktig». «Gjør hva du vil, bare det ikke skader andre,» er ofte blitt et slagord for anarkistene. Bakunin viser noe av det sentrale i anarkismen når han sier: «Det er nødvendig fullstendig å avskaffe alt som kalles politisk makt, både i prinsippet og i virkeligheten. For så lenge det eksisterer politisk makt, vil det være styrende og styrte, herrer og slaver, utbyttere og utbyttede . . . Anarkistene tror at menneskeheten altfor lenge har latt seg regjere, og at kilden til dens ulykker ikke er denne eller hin styre­ form, men selve styringens prin­ sipp og eksistens, uansett hvilken art den har.» Motstand mot statens maktutøvelse

Siden det grunnleggende i anark­ ismen er fraværet av autoritet, har anarkistene tradisjonelt konsentrert sin motstand mot staten. Ifølge anarkismen er staten det tydeligste eksempel på autoritet i samfunnet, samtidig som staten også er kilden til autoritetsbruken i samfunnet. I moderne anarkisme blir staten ikke stilt i motsetning til samfunnet, men som en del av samfunnet. På samme måten som aggresjon er autoritet en normal atferd, og ved autoriteten oppstår staten. Men både aggresjon og autoritet er former for atferd som må kontrolleres og for­ svinne. I anarkismen er det en tendens til å knytte statens dannelse og

Eksempler på statens maktinstitusjoner. Anarkistene betrakter staten som det tydelig ste eksempel på auto­ ritet i samfunnet. videreutvikling til individets ønske om autoritet. Dette er blitt motgått av kritikere som en overforenkling og «bort-psykologisering» uten grunnlag i faktisk viten. Anarkismen, blir det sagt, ser bort fra sam­ funnets upersonlige bånd, f. eks. må­ ten et samfunn er organisert på, og forholdet mellom de ulike organisa­ sjoner. Man kan godt tenke seg for eksempel at den autoritetsfylte funk-

sjon et fengsel har, er uavhengig av hvilken person som sitter som feng­ selsdirektør eller fangevokter. For den innsatte er fengslet like autori­ tært enten fangevokteren er blid el­ ler sur. På den andre siden hevder dagens anarkister at selv om personen fangevokteren - har en viss betyd­ ning, er det likevel strukturen fengselsvesenet - som er det avgjørende. Dagens anarkister er langt mer systemorientert enn sine forgjengere, som i større grad la vekten på personene. Anarkistene går også mot statens maktinstitusjoner som hæren, politiet, domstolene og lovene. I prinsippet er disse institusjonene autoritetsutøvere. Anarkistene hevder imidlertid at man må gjøre et skille mellom de ulike funk­ sjonene staten kan ha. På den ene siden utøver staten og dens institu­ sjoner vold mot det enkelte men­ nesket ved at de undertrykker det. Dette er klart imot anarkismens ideer. På den andre siden kan staten ha praktisk nyttige funksjoner, f. eks. holde kriminaliteten nede, holde ved like kommunikasjons­ midlene og drive sosialarbeid, f. eks. sykehus. Men, sier anarkistene, denne positivt nyttige funksjonen kan utmerket godt drives gjennom frivillige sammenslutninger. Man rettferdiggjør ikke statens maktut­ øvelse ved å henvise til slike prak­ tisk nyttige funksjoner. I holdningen til skolen skiller anarkistene mellom autoriteten og den oppgaven som skal utføres: I et utdannelsessystem er det for­ holdet at én person vet mer enn en annen, ingen begrunnelse for at læreren/skolen skal ha autoritet over eleven. Lærernes eneste status

72

skal bygge på deres viten om et emne, evnen til å formidle denne viten og evnen til å motivere og engasjere elevene. Det anarkistiske samfunn En utbredt oppfatning hos anarkister er at man ikke godtar system med valgte representanter over en viss periode, f. eks. nasjonalforsamlinger. Anarkismen foretrekker den repre­ sentasjon som er sterkt bundet til bestemte oppgaver eller synspunkter (bundet mandat), og som man øye­ blikkelig kan kalle tilbake. Vurde­ ringen bak dette standpunktet er to­ sidig. For det første at man godtar en representasjon dersom den er praktisk. Anarkismen skiller mellom en autoritetsledelse og et lederskap på grunnlag av ekspertise og likestil­ ling. For det andre, og i nært sam­ band med det første, hevder anarkis­ tene at de som en beslutning gjel­ der for, selv skal ta beslutningen og sette den ut i livet. Dette stand­ punktet innebærer at demokratisk deltakelse bare har mening i små samfunn hvor hver enkelt kan delta i beslutningene. Man karakteriserer det representative system som et «fåmannsvelde», fordi de valgte re­ presentantene etter hvert utgjør en elite som kan komme i utakt med dem som har valgt dem, og kan føre en politikk utelukkende etter sin egen vurdering. Mot anarkistenes oppfatning har man innvendt at det er utenkelig at et så sammensatt og uoversiktlig samfunn som det moderne industri­ samfunn skal kunne bestå uten en forholdsvis varig ledelse. Den anar­ kistiske representasjonstypen er romantisk og ressurssløsende. Anar-

CMKWWj

kistene tenker seg et førindustrielt samfunn der alle kunne livberge seg med et minimum av samordning av ressursene - med andre ord er anarkismen uskikket i et produktivitetsrettet samfunn. Som gjensvar hevder anarkistene at de aksepterer organisasjon og lederskap, men uten noen form for autoritet. De går mot organisasjonen som en fast institusjon hvor en spesiell gruppe mennesker har til oppgave å organisere andre. De går derfor mot nasjonalforsamlinger og regjeringer. Den anarkistiske organi­ sasjonen er «åpen» og omskiftelig. Derved søker man å oppnå at organisasjonen ikke blir byråkratisk og et middel til maktkonsentrasjon. Anarkistene har jevnt over hevdet at selv om den autoritetsfylte ledel­ sen kanskje kan være mer effektiv i visse situasjoner, er den anarkis­ tiske organisasjonstypen mer menings­ fylt. Men samtidig har anarkistene vegret seg for å ta et prinsipielt standpunkt til hva man velger mel­ lom effektivitet og et meningsfylt liv.

Man har heller ment at dette ikke er noe prinsippspørsmål, men må av­ gjøres i det enkelte tilfelle. Eller man har hevdet at man først kan arbeide effektivt når man lever meningsfylt. Med bakgrunn i likhetskravet har anarkistene forkastet eiendoms­ retten. Man innfører et skille mellom «nyttig» og «skadelig» eiendomsrett. Anarkistene aksepterer den «nyttige» eiendomsretten, dvs. hver persons rett til privateiendom som ikke kan brukes til å utnytte andre. Den «skadelige» eiendomsretten er slikt som er unyttig i seg selv, og som kan brukes til å utnytte andre mennesker. Prinsippet er at enhver har rett til å ha det han produserer ved egen arbeidskraft, men ikke det han får fra andres arbeid. Dette synet på eiendomsretten bunner i den holdning at eiendom er grunn­ laget for autoritet. På dette punkt er det et visst sammenfall med marx­ ismen i at eiendomsretten til produktivmidlene medfører politisk makt. Mens eiendomsretten er den ene og viktigste kilden til autoritet ifølge anarkismen, er det enkelte mennes­ kets ønske om autoritet den andre kilden. Den private eiendomsretten må derfor komme i folkets kollektive eie. Det primitive ønsket om å ha autoritet skal forsvinne ved opplys­ ning og individuell erkjennelse av det skadelige ved autoriteten og ved kollektivt å reagere mot enhver autoritetstendens. For anarkistene er ytringsfrihet og informasjonsrett fundamentale verdier. Det gode samfunn må derfor sikre disse verdiene. Dette kan skje gjen­ nom at samfunnet bygges opp på små enheter (kommuner) hvor alle tar del i det felles arbeidet, og gjen­ nom en representasjonsform som beskrevet foran. 73

Et omdiskutert emne i anarkismen har vært bruken av vold. Visse ret­ ninger i den eldre anarkismen har betraktet vold ikke bare som et nød­ vendig middel til å fjerne statsmak­ ten, men har stundom vurdert bruken av vold som garanti for det enkelte menneskets suverene råderett. Den moderne anarkist er motstander av krigen og har nektet å delta i det militære forsvar. Anarkistene har vært antimilitarister, men ikke nød­ vendigvis pasifister. Motstanden mot krigens organiserte vold og ødeleg­ gelser bunner i tanken om at dette er en enormt forstørret utgave av statens organiserte vold og ødeleg­ gelse. Derfor har en total motstand mot nasjonale kriger vært et sentralt

For utenforstående har anarkisten vært en person som brukte vold og terror. For anarkismen som retning har vold/terror ikke stått sentralt. Moderne anarkister hevder gjerne at volden er det tydeligste eksempel på maktbruk og autoritet. Man har følgelig tatt avstand fra vold/terror som et middel til å skape det anar­ kistiske samfunn.

74

punkt i anarkistisk atferd. Imidlertid skjelner man mellom nasjonale kri­ ger mellom stater og sosiale kriger innen nasjonen, dvs. borgerkriger. Anarkismen godtar at vold kan være nødvendig for å ødelegge et sam­ funnssystem, men hevder samtidig at bruken av vold er skadelig når det nye samfunnet skal bygges. Vurde­ ringen har vært at vold ikke er en nøytral makt avhengig av hvem som bruker den. Vold er det tydeligste eksempel på en persons bruk av makt over en annen og står følgelig i strid med den antiautoritære grunnholdningen. Anarkistiske retninger

Anarkismen har kanskje hatt mindre betydning når det gjelder å bygge opp et samfunn enn den appell den har hatt til mange mennesker som en ideell fordring. Mange har nok heller vurdert anarkismen som et mål man bør arbeide mot, enn som en plan for organiseringen av samfunnet. Anarkismens styrke har kanskje først og fremst ligget i dens kraftige protest mot enhver form for undertrykkelse. Når man da har ønsket å sette anarkismen ut i livet, eller prøvd å systematisere sine egne tanker til en anarkistisk teori, har man lagt vekt på ulike sider. Ofte var dette avhengig av hva man reagerte mot i samfunnet, og hva man trodde å kunne opp­ nå. Følgelig har det utviklet seg et stort antall anarkistiske retninger, som kan ha heller lite til felles i sin teoretiske utforming. Vi skal kort presentere noen av disse retningene: Den eldste anarkistiske retningen er den som kalles filosofisk anarkis­ me. Denne retningen er passiv i

I praktisk arbeid og hevder at ideen । om et samfunn uten statsmakt er forlokkende, men ikke praktisk gjen­ nomførlig. Denne retningen kan vel > også kalles den «skjulte anarkisi men», en drøm man har i det skjulte i som en reaksjon på det eksisterende i samfunnets krav og autoritet. En annen retning er individuali ismen. Man vurderer samfunnet som । en samling uavhengige individer som ikke har noen forpliktelser mot samfunnet som helhet, bare mot seg selv. Denne retningen eksisterer i også utenfor anarkismen, men blir I likevel regnet som en del av denne i i den grad den legger vekt på at i man kan oppnå frihet og likhet ved i egen hjelp og ikke i kraft av ytre i institusjoner. En tredje retning av anarkismen • er føderalismen. Samfunnet bør । organiseres av individer som inngår f frivillige avtaler med hverandre på ! grunnlag av likhet og gjensidighet. I Et slikt samfunn består da av enkle, • oversiktlige og industrielt sett lite i utviklede enheter. I mer utviklede > og kompliserte samfunn skal det ! større fellesskap samordnes i et nett ; av råd fra forskjellige lokale felles! skap. Det sentrale i den anarkistiske I føderalismen er at rådsmedlemmene > er representanter uten noen egen i utøvende makt, men mer som et : sekretariat, og at representantene I kan kalles tilbake med øyeblikkelig i virkning. Den siste anarkistiske retningen i vi skal nevne, er vel den som er i mest utadrettet. Den benevnes som \ kollektivisme, kommunisme eller 1 syndikalisme. Innholdet i benevnelj sene er noe ulikt, men felles for ) dem alle er at man legger vekt på i revolusjonær praksis: Samfunnet kan I bare omstyrtes når arbeiderklassen

oppnår kontroll over økonomien ved en sosial revolusjon, ødelegger stats­ apparatet og omorganiserer produk­ sjonen ved innføring av felleseie og kontroll gjennom arbeiderklassens organisasjoner. Denne retningen har spilt en viss rolle i gjennomføringen av enkelte revolusjoner og har i praksis samarbeidet med revolusjo­ nær sosialisme, f. eks. i november­ revolusjonen i Russland i 1917 og under maioppstandene i Frankrike i 1968.

Oppgaver 1. Finn grunner til at det er vanskelig å gi en enhetlig defini­ sjon av begrepet anarkisme.

2. Gjør greie for anarkismens representasjonsteori. 3. Hvordan ønsker anarkistene at samfunnet skal være bygd opp?

4. Finn grunner til at synet på voldsbruk er forskjellig innenfor anarkismen. + 5. Gjør greie for forskjellen mellom anarkismen og marxismen i synet på staten.

+ 6. Hvilke likhetspunkter er det mellom anarkismen, liberalismen og marxismen (sosialismen)? + 7. «De som en beslutning angår, skal selv ta beslutningen og sette den ut i livet.» Ta stilling til dette kravet. + 8. Grei ut om anarkistenes rolle i Kronstadt-opprøret (1921) og den spanske borgerkrigen (1936-39). 75

+ 9. I hvilken grad kan man si at anarkismen har hatt politisk betydning?

Litteratur En del litteratur om anarkismen kom­ mer ikke i vanlig bokhandel, men spres ut av anarkistiske grupper. Av annen litteratur kan vi henvise til:

Skjærpe, A. W.: Selvstyre som system, Oslo 1977. Strand, Aastorp: Anarkistisk lesebok, Oslo 1970.

76

Fascismen

Hva er «fascisme»? Slik betegnelsen fascisme er brukt her, er det en fellesbetegnelse. Vi har benevnelser som nazismen (na­ sjonalsosialismen i Tyskland), austrofascismen (Østerrike), falangistbevegelsen (Spania) og rexismen (Belgia) - avhengig av hvilket land man taler om. Fascismen har sitt språk­ lige opphav i Italia - fasces, risknippe, dvs. et romersk matksymbol - men i denne oversikten betyr fascisme fellestrekkene i alle disse variantene, med hovedvekt på den tyske og italienske utgaven. Ulikhe­ tene mellom de enkelte variantene kan være betydningsfulle, men her skal vi betone det som binder dem sammen.

Marsjen mot Roma, 1922, førte til fascistenes maktovertakelse.

Framveksten av fascismen

Som nevnt i kapitlet Hva er ideo­ logi?, oppstod fascismen som en reaksjon mot selve industrisam­ funnet. Dette er en forenkling som skjuler andre og viktige særtrekk ved fascismen. Disse særtrekkene, som vi her skal legge hovedvekten på, blir mer tydelige i mellomkrigstiden, da fascismen får sitt navn. Allerede på slutten av 1800-tallet finner vi visse sterke utslag som vi kunne kalle fascisme. Den oppstod i høy grad som en reaksjon mot industrisivilisasjonens utbredelse. Man ideali­ serte den stolte, ensomme nyrydningsmannen som var sin egen herre til alle tider, og som stod fjernt fra industriarbeiderens avhengighet av fabrikken og byen. Man søkte gjerne tilbake til naturen for å oppdage det «sanne» mennesket, ubesudlet av det moderne samfunn. Disse ideene var ofte usammenhen­ gende og kunne vanskelig kalles for ideologi slik vi har definert begrepet (sml. kapitlet Hva er ideologi?). Imid­ lertid gikk mellomkrigstidens fascisme gjerne tilbake til disse ideene og kalte dem for sitt åndelige opphav.

I historisk sammenheng har fascis­ men hatt sin største utbredelse i mellomkrigstidens Europa. Toppunk­ tet var i 1930-årene da stor­ maktene Tyskland og Italia begge hadde et fascistisk styresett. Fascismen fikk sitt organiserte ut­ trykk også i Norge i partiet Nasjonal samling, stiftet 1933. Partiet deltok i to stortingsvalg, men oppnådde ingen mandater. Under den tyske okkupasjonen ble imidlertid NS gjort til det eneste lovlige parti i Norge. Mens de fascistiske ideene i slutten av 1800-tallet helst var representative for noen få mennes­ ker, gjerne åndsarbeidere, var fascismen i mellomkrigstiden en massebevegelse. Som en illustraFascismen i mellomkrigstiden var en massebevegelse. Ikke bare stemte mange mennesker med de fascistiske partiene, men i mange land, særlig i Tyskland og Italia, ble det arrangert store massemøter av fascister.

sjon til dette kan vi nevne at ved det siste frie valg i Tyskland, juli 1932, oppnådde nazistpartiet (NSDAP) 37,4 % av stemmene. At fascismen ble en mektig masse­ bevegelse i mange land, henger sammen med de sosiale og økonomiske vanskelighetene som oppstod i 1920- og 30-årene?Til tider kunne 30-50 % av befolknin­ gen være arbeidsløs. Mange opp­ fattet disse vanskelighetene som et resultat av storindustriens utvikling, og trodde at det fascistiske sam­ funnet - slik det stod fram gjennom ideologien - var et alternativ til industrisamfunnet. Arbeiderne, især de arbeidsløse, utgjorde en stor del av fascismens støtter, særlig gjaldt dette for Tyskland. Likevel er framveksten av fascismen først og fremst en middel klassebevegelse. Det var funksjonærgruppen sammen med de selvstendig næringsdrivende som viste den største tilslutningen til de fascistiske ideene. Dette skyldtes sær­ lig at krisene i 1920- og 30-årene

førte til en økonomisk og sosial for­ verring for middeklassen. Dette gjaldt også for arbeiderne, men de satte i gang store lønnskamper for å bedre sin stilling. Gjennom en lang rekke streiker ville middelklassens kår bli ytterligere forverret, og dette førte til et hat hos middelklassen til arbeiderbevegelsens virkemidler og organisasjoner. Når fascismen da ble oppfattet som middelklasseorientert og motstander av arbeider­ bevegelsen, vendte middelklassen seg til fascismen for å sikre sine interesser. I etterkrigstidens fascismedebatt har man mer lagt vekt på fascismen som en allmenn europeisk strøm­ ning enn som et typisk tysk eller italiensk fenomen. Vårt utgangspunkt er å betrakte fascismen som et tema generalisert ut fra mellomkrigstiden. I få ord er fascismen karakterisert som en fanatisk, brutal, nasjonalis­ tisk og totalitær elitebevegelse. I sin

Fascismen betraktes som motstander av fornuft og logisk klarhet. Red­ selen og maktestøsheten overfor det skrevne ord fikk vel knapt et sterkere uttrykk enn bokbålene. Forfattere og litterater som gikk imot facismen, fikk sine bøker brent.

enkle form forteller disse ordene noe helt sentralt om fascismen.

Motstander av fornuft og argumenter - antiintellektualisme Dersom man tar utgangspunkt i vik­ tige tekster i fascismen, blir man slått av den sterke antiintellektualismen. Fascismen nedvurderer, ofte for­ akter, verdien av fornuft og viljen til logisk klarhet. Den oppvurderer, ofte dyrker, den ureflekterte tro, instink­ tet, den primitive aktivitet uten gjen­ nomtenkt mål. På dette vis består 79

fascismen av en fundamental selv­ motsigelse: Fascismen gjør krav på å være et tankesystem som bygger på tenkningens meningsløshet. Bak en slik selvmotsigelse aner man at forsvaret for denne ideologien ikke er grunnlagt i den klare tanken, men i myten, dvs. illusjonen om og troen på at noe er «naturlig» riktig, selv om man ikke kan redegjøre logisk for det. Kjernen i de ulike fascis­ tiske bevegelser er som regel en gruppe mennesker som har makten alene som politisk mål. For å nå dette målet er mytedannelsen et tjenlig middel. To myter står sentralt i fascismen - nasjonalismen og eli­ ten. Vi skal studere disse to mytene mer inngående. Først må vi imidlertid notere oss en annen konsekvens av antiintellektualismen: Fascismen bekjemper demokratiet og det parlamentariske systemet. Kjernen i demokratiet er diskusjonen, hvor den fornuftigste løsningen blir valgt. Opp mot denne atferdsformen setter fascismen fram kravet om vold, suggestion og effek­ tiv handling. Samtidig bekjemper fascismen enhver form for sosial­ isme, som bygger på en intellek­ tuell innstilling til samfunnsproble­ mene. Sosialismens krav om sosial og økonomisk likhet bygger på at man ved hjelp av fornuften kan endre samfunnets oppbygning. Resul­ tatet var at der fascismen kom til makten, ble demokrati og parlamen­ tarisme utryddet og de ulike sosial­ istiske bevegelser fysisk ødelagt. Fascistene kritiserer sterkt både liberalismen og marxismen. Libera­ lismen blir angrepet fordi den ser bort fra menneskenes «naturlige» forbindelseslinjer med hverandre og legger vekten på at målet for den politiske handling er å tilfredsstille

80

behovet hos enkeltmennesket. Kon­ sekvensen av liberalismen er ifølge fascismen en sterk grad av indivi­ dualisme og en menneskevennlighet uten hensyn til nasjonale grenser. Marxismen blir angrepet fordi denne betoner klasseforskjellen i samfunnet og understreker for sterkt de materielle verdiene. Heller-ikke marxismen holder seg innenfor de nasjonale grenser, men er som liberalismen kjennetegnet ved inter­ nasjonalisme.

Myten om nasjonen Kritikken mot liberalismen og marx­ ismen bunner i fascismens tro på den absolutte verdien av den nasjonale enhet. Fascismen fram­ stiller den nasjonale enhet som et ubetinget gode. Nasjonenes medlem­ mer er sterkt bundet sammen, mot­ setninger innad eksisterer prinsipielt ikke. Det absolutte samhold og fel­ lesskap som blir krevd i et slikt samfunn, blir forsvart på ulikt vis. Nazismen betonte det tyske folks særtrekk, den italienske fascismen la vekten på den romerske fortid og på at statsorganisasjonen var en overindividuell størrelse. Den nasjo­ nale enhet betyr i fascismen at staten er nasjonens sammenbindende element. Dyrkningen og opphøyelsen av staten i fascismen betyr at sam­ funnsmedlemmene må vise lydighet mot den gruppen som kontrollerer statsapparatet. I dyrkningen av det nasjonale be­ nyttet fascismen ofte symboler. Det var som regel tegn tatt fra en helte­ modig fortid eller en særlig betydelig handling. I Norge brukte fascistene solkorset til samlingsmerke. Dette symbolet førte tilbake til vikingtiden,

endog lenger tilbake, og uttrykte for fascistene den nære forbindelsen med fortidens idealer. De tyske fascistene benyttet hakekorset, som i tillegg til nasjonale verdier også hadde antisemittisk betydning. Stun­ dom søkte man å innføre nye skik­ ker grunnlagt på historiske hen­ dinger. I Norge feiret man slaget ved Hafrsfjord, som til og med ble datofestet. Den fascistiske nasjonalismetanken - den nasjonale enhet - munner ut i organismeteorien: Samfunnet, sta­ ten eller folket utgjør en personlig­ het med en egen vilje og et bestemt kall. Da denne personligheten er umælende, opptrer fascismen som dens talerør, og partieliten, egentlig «føreren», blir den som til sjuende og sist forvalter den nasjonale enhet. Ved hjelp av organismeteorien ble det mulig for en liten gruppe men­ nesker - de fascistiske lederne - å oppkaste seg til folkets ledere, i realiteten diktatorer. I forlengelse av organismeteorien hevder fascismen at klasseforskjel­ lene er nødvendige og må bevares. Klasseforskjellene er ifølge fascis­ men uttrykk for en historisk nød­ vendighet. Følgelig går enhver sosial og økonomisk utjevning imot samfunnets «naturlige» utvikling. På dette punkt er fascismen in­ konsekvent: På den ene siden ønsker den å utrydde klassebevisstheten og tanken om klasseulikheter. På

Fascistmerket (risknippet). Hakekor­ set. Solkorset. - I dyrkningen av det nasjonale brukte fascistene visse symboler som var tatt fra fortiden. Disse merkene var iøynefallende, lot seg lett avtegne og symboliserte selve den fascistiske bevegelsen. 81

Quislings villa Gimle og en leiegård på Oslos østkant. Klasseforskjeller er ifølge fascismen uten reelt inn­ hold.

den andre siden nekter den å utjevne de sosiale og økonomiske ulikheter som gir grunnlag for tan­ ken om klasseforskjeller.

Teorien om korporasjonene En annen side av tanken om den nasjonale enhet er den korporative stat, utledet av korporasjon, dvs. laug eller sammenslutning. De ulike næringsgreinene blir sett på som lemmer i statsorganismen. Alle som arbeider i jordbruket, godseiere så vel som løsarbeidere, er en sammen­ slutning som forsyner nasjonen med jordbruksvarer, dvs. et lem i den nasjonale enheten. I den korporative statsformen, som især ble bygd opp i Italia, danner nærings- og yrkesorganisasjonene et grunnlag for statsmakten. Ved å gjennomføre den korporative stat unngår man en yrkesdeling etter sosiale klasser (arbeiderklasse, borgerskap f. eks.), som står sentralt i sosialismen. I fascismen blir det korporative system et middel til å styrke statsmakten. For det første oppnår staten kontroll med næringslivet gjennom å organisere statlige korpo­ rasjoner. For det andre blir arbeider­ klassen splittet og isolert. Trans­ portarbeiderne får eksempelvis liten kontakt med verkstedarbeiderne. Dette betyr at arbeiderklassens faglige og politiske organisasjoner får små muligheter for å utvikle seg og kan yte liten eller ingen mot­ stand mot en fascistisk statsmakt.

bagatellmessige. Klasseforskjeller er ifølge fascismen illusjoner uten reelt innhold. Myten om eliten

Fascismen la stor vekt på å gi barn og ungdom forståelse av fascismens sentrale verdier. Innenfor hver korporasjon finnes det mennesker med ulik økonomisk og sosial stilling, f. eks. godseieren og løsarbeideren. Den samme ulik­ heten finnes i hele nasjonen; noen er rikere og har større tilgang på goder enn andre. Fascismens nasjonalismetanke innebærer at den ulike fordelingen av samfunnsgodene er et uttrykk for den «naturlige» utviklingen. Men denne ulikheten som i sosialismen og sosial­ liberalismen er en drivkraft til samfunnsendring - betyr i fascismen «egentlig» svært lite. Alle individene er deler av en høyere enhet, staten eller samfunnet, og i forhold til denne høyere enheten er ulikhetene

Den andre myten vi skulle under­ søke, var myten om eliten, dvs. forestillingen om at enkelte mennes­ ker er mer høytstående enn andre, har mer makt og følgelig kan gi ordrer som andre må adlyde. Elitetanken finner vi i nær sagt alle ide­ ologier, men den form elitetanken har, kan være forskjellig - avhengig av hvilke egenskaper som blir vurdert høyest. I fascismen, framfor alt i nazismen, var de edle egen­ skaper knyttet til individet og «rasen», den biologiske forankring. Den fascistiske elitetanken opererer med tre «trinn» i utviklingen - folket eller massen, eliten eller lederskapet og føreren. Folket er den gruppen mennesker som «naturlig» hører sammen, som har samme språk, kultur og historie. Disse egenskapene, knyttet til felles bakgrunn, er tillærte egenskaper og ikke, som fascismen påstår, egenskaper knyttet til biologiske særkjenne, dvs. rasen. Fascismen hevder at folket er en viljeløs mengde mennesker som bare følger eliten og under gitte forhold kan rekruttere medlemmer til eliten. Eliten er det «naturlige» aristokrati, fascismens lederskap, som skal gi den fascistiske bevegelsen dens mål og mening. Eliten er «rasens dyktigste», dvs. at utvelgelsen av eliten er en «naturlig» prosess. I spissen for den fascistiske beveg­ elsen er føreren. I hans navn blir alt utført, han er ansvarlig for hele folket, men ingen kan betvile hans 83

dømmekraft, selv ikke eliten. Føreren er folket, og folket er intet uten føreren. Hans funksjon og bakgrunn er av mytisk karakter; han er den beste av de beste. Idealet for individet var handle­ kraft, tapperhet, offervilje og lydig­ het overfor befalingsmannen, men samtidig ubarmhjertighet over­ for svakere mennesker som ikke kunne oppfylle samfunnets krav. Viljen til makt og vold skulle for­ trenge nestekjærlighet og over­ bærenhet. Som en konsekvens av fascismens tanke om eliten og folket blir raseteoriene utbredt til å gjelde andre folkegrupper. Mange forbinder nok jødeforfølgelse og jødeut­ ryddelse med fascismens raseteorier Dette var imidlertid en nazistisk

«spesialitet». Den tyske jødemassakren er en blodig tragedie som i sitt omfang sakner sidestykke. Samtidig skal vi være klar over at det er en ideologisk sammenheng mellom jødedrapene i tysk regi og f. eks. de norske nazisters ønske om å fjerne jødene - forskjellen består i ulik grad av makt hos tyske og norske nazister. Den ideologiske fellesnevne­ ren for alle varianter av fascismen var denne: Da det enkelte folk, den enkelte nasjon, har sine særlige ka­ raktertrekk og er i slekt med andre

Fascismens - særlig nazismens forfølgelse av jødene er av mange blitt oppfattet som en jakt på syndebukker og en angst for det fremmede.

nasjoner med tilsvarende karakter­ trekk, dvs. til sammen utgjør en ra­ se, er det enkelte raser som er mer «høytstående» og «verdifulle» enn andre raser. Den «ariske rasen» (nord-europeeren) var den høyeststående, «den kulturskapende rasen». Deretter fulgte andre raser, som «de kulturbærende raser». Til slutt kom jødene som «den kulturødeleggende rasen». Disse raseteoriene ble særlig ut­ viklet i nazismen. Gjennom historiske framstillinger og filosofiske utrednin­ ger, med et innhold som kan karakteriseres som vrøvl, ble rase­ teoriene gjort «vitenskapelige». La oss gi to eksempler på fascis­ tisk elitetenkning. Det ene er tatt fra NSDAP’s program: «4. Bare landsmenn kan være statsborgere. Landsmenn er bare de som er av tysk blod. Derfor kan jøder ikke være landsmenn. 5. Den som ikke er statsborger, kan bare oppholde seg i Tyskland som gjest, og er underkastet frem­ medlovgivningen. 6. Retten til å bestemme over sta­ tens styre og lovgivning er forbe­ holdt statsborgere. Vi krever derfor at offentlige stillinger av enhver art, enten det er i riket, land eller kom­ muner, ikke innehas av andre enn statsborgere.------ » Det andre eksemplet er fra Norge, tatt fra en historiebok utgitt i 1942: «Gjenom heile den eldste soga vår er det ein ting som skil seg klårt ut: Hovdingtanken. Førarskapen. Trui på ein førar, truskapen og offerhugen mot han. Det kjem vi ikkje utanom i soga vår, og desse tanka­ ne var sterke og levande heilt til landet vart «europeisert», vart drege inn i tankegangen og leve­ måten åt ei meir forfina verd. Straks

hovdingtanken glapp, då eigiinteressa fekk makti over lydnaden mot førar og fedreland, då sig soga vår ned i ein skuggedal.» Her blir myten om nasjonen og eliten slått sammen til ett hele. • Bak fascismens raseteorier aner man redselen for «de fremmede». Enkelte har sett raseteoriene som uttrykk for menneskets angst for det ukjente, noe som blir utnyttet maktpolitisk i fascismen. Raseteori­ ene kom til å få konsekvens for det nazistiske styresettet: «De fremmede», utlendingene, ble gjort til syndebukker for indrepolitiske feilslag. Fattigdom og arbeidsløshet skyldtes jødene. Derved kunne en utbredt misnøye bli ledet i ufarlig retning. I tillegg ble raseteorien en utmerket ideologisk støtte for tysk imperialisme, nemlig utbredelse mot øst på bekostning av de «mindreverdige» slaviske folkene. Raseteoriene kunne lett fostre ideen om en arisk stat omgitt av «mindre­ verdige» raser. Selv om fascismen slett ikke er den eneste ideologien som innehol­ der imperialisme, står imperialismen sentralt i fascismen. Særlig tydelig er dette i den tyske og italienske varianten av fascismen. Alle stater som har hatt kapasitet til det, har begått imperialistiske handlinger. Forskjellen har ligget i hvordan man har begrunnet imperialismen. For nazismens vedkommende opererte man med begrepet Lebensraum, som gav seg praktiske uttrykk i den tyske militærerobringen i Europa. Begrepet var sammensatt av flere elementer; myten om at det tyske folk igjen skulle innta sin «rettferdige» plass i Europa og en idéretning som gikk under navnet «geopolitikk». Geopolitikken bygde

85

«Vi krever land og territorium for å fø vårt folk og til å skaffe plass for vår befolkning» (Mein Kampf).

på tanken om at en nasjon måtte besitte et «naturlig» landområde, som for de tyske nazister betydde Øst-Europa. I tillegg inneholdt begrepet Lebensraum økonomiske vurderinger. De nye områdene kunne bli tyske markeder og råvareressurser. Kombinasjonen av Lebensraum og raseteorier resulterte i at de erobrede områdene skulle være til nytte for det tyske «herrefolket» og bli dyrket av «mindreverdige» mennesker. Det fascistiske samfunn

I den fascistiske ideologi finner vi en rekke motsigelser, enkelte av dem har vi vært inne på. Disse motsigelsene forteller oss noe om fascismens funksjon. Ideologiens funksjon er her handlingsforsvarende (sml. kapitlet Hva er ideologi?). Ideologien blir utviklet og endret over tid avhengig av hvilke handlin­ ger. man har behov for å forsvare. Ideologien blir til etter hvert som

86

det er behov for det. Mussolini sa at fascismen ikke var «realiseringen av en doktrine som forelå utpenslet i detalj på forhånd, men en bevegel­ se født av behovet for handling». Fascismen er ett av de midler en gruppe mennesker tar i bruk for å skaffe seg makt. Til slutt skal vi forlate selve inn­ holdet i fascismen og se litt på hvor­ dan det samfunnet var hvor fascis­ men fikk makten, og hvordan fascis­ men utviklet seg maktpolitisk. La oss ta utgangspunkt i Italia og Tyskland. Det fascistiske samfunn var et totalitært samfunn. Det fascistiske parti hadde nær på full kontroll med alle samfunnsaktiviteter. Partiets maktmidler kan vi skille i fire grupper. For det første var føreren - Mussolini og Hitler - den klare leder av partiet. Alle tråder lå i hans hånd. For det andre var det et ettpartisystem, hvor all stats­ myndighet gikk gjennom partiet. For det tredje brukte det fascistiske regimet ulike former for terror for derved å skremme bort opposisjon og tvinge gjennom sine vedtak. For det fjerde kontrollerte fascistbevegelsen samfunnets økonomiske aktivitet. Korporasjonene er allerede nevnt, i tillegg kom diverse økonomr

4. Hvordan begrunner fascismen eliteteorien?

iske forordninger. Sammenlagt be­ tydde disse maktmidler at det fascis­ tiske samfunn brøt sterkt med det vestlige demokrati og kan plasseres i gruppen «diktaturer». Da det fascistiske samfunn vekker sterk motvilje hos de fleste ideolog­ iske retninger, har man vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor fascismen har oppstått. Det libera­ listiske synet går ut på at fascismen er forkastelig fordi den ødelegger det parlamentariske systemet, setter demokratiet i fare og bruker ikkeakseptable midler for å nå sitt mål. Men samtidig kan fascismen forstås som en reaksjon på den sosialistiske trusselen. Etter hvert som den sosi­ alistiske trusselen opphører, vil også fascismen forsvinne. Den marxistiske vurderingen går ut på at fascismen er et krampaktig forsvar for det kapitalistiske system: Når kapitalismen er kommet ut i uføre, «tilkaller» borgerskapet fascis­ men for å forsvare borgerskapets økonomiske makt, selv om det må gi avkall på sitt politiske herre­ dømme. Oppgaver

+ 5. Ta utgangspunkt i valg­ resultatene for de fascistiske parti­ ene i Tyskland (NSDAP) og Norge (Nasjonal Samling) i 1920og 1930-årene. Vurder på dette grunnlag hvorvidt fascismen i disse to landene var en masse­ bevegelse, og hva en eventuell forskjell kan bunne i.

+ 6. Sammenlikn den tyske og den italienske fascismen. + 7. Sammenlikn fascismen og marxismen.

+ 8. Spiller fascismen noen politisk rolle i dag? Litteratur Brevig, H. C.: NS fra parti til sekt, Oslo.

Dahl, H. F.: Hva er fascisme? Oslo 1972. Danielsen, R. (red.): Fra idé til dom, Oslo 1976. Familieboka, «Fascisme», Oslo 1973.

Hagtvet, B. (red.): Teorier om nazismen, Oslo 1974.

1. Hva er bakgrunnen for fascismen?

Kontrast 3/1966, Oslo.

2. Hva er fascismens syn på klassemotsetninger i samfunnet?

Ofstad, H.: Vår forakt for svakhet, Oslo 1972.

3. Gjør greie for det korporative system.

Tingsten, H.: Nazismens och fascis­ mens idéer, Stockholm 1965. 87

Populismen

Populismen - en gammel og ny ideologi Populismen er et vanskelig emne å behandle. Ett problem er om de ideer som går under navn av popul­ isme, er sammenhengende nok til å utgjøre en ideologi. Vi har her valgt å betrakte populismen som en en­ hetlig ideologi, om enn med store kontaktflater med andre ideologier, særlig marxismen. Et annet problem er å velge hvilken av mange populis­ tiske retninger som synes å være mest enhetlig. I ethvert valg ligger visse subjektive momenter. Dette er vårt valg, lesernes valg kan være et annet. Siden populismen kanskje mer enn noen annen ideologi er et nåtidig diskusjonstema, vil man kunne vente at enkelte godtatte standpunkter må revideres, enkelte grensesteiner må flyttes. Dette sterke preg av samtidighet og tankemessig nybygging forsterker valgets subjektive tilsnitt. Begrepet «populisme» er avledet av det latinske populus, folk altså en ideologi med avgjørende vekt på «folk». Men dette forteller oss lite om ideologien populisme. Debatten om populismen begynte i Norge i midten av 1960-årene for på et seinere tidspunkt å «spre» seg bl. a. til Sverige. Gjennom fellesmarkedsdebatten ble populismen aktualisert; man hevdet bl. a. at ved medlemskap i EF ville de sentraliserende kreftene styrkes. Betegnelsen «populisme» er knyt­

88

tet til mange og ulike politiske ideer. I Russland fantes i siste halvdel av 1800-tallet grupper som kalte seg populister (narodniki). Det samme eksisterte i USA i 1880- og 90-årene. I dagens Latin-Amerika kalles enkelte politiske retninger for populistiske. Vi skal ikke her gå inn på de for­ skjellige populisme-utgavener bare betone to forhold. For det første er det store forskjeller mellom de ulike populistiske retningene, bl. a. i måten å organisere samfunnet på, fra f. eks. et elitesamfunn til et utjevningssamfunn. For det andre er det til tross for forskjellene et markert likhets­ trekk: De knytter seg alle til interes­ sene primærnæringen har. Populis­ men er gjerne blitt identifisert med bondeinteresser. Samtidig med dette har populismen ofte gått imot eller stilt seg kritisk til industrialisering. Jordbruk og industri er blitt opp­ fattet som to motstridende nærings­ greiner. Populismen er både en gammel ideologi og en nyskapning med uvant utgangspunkt og problemstil­ ling. Vi skal her legge hovedvekten på den nye utgaven av populismen. La oss først skissere opp noe av det som vi kan kalle for populismens ; kilder, dvs. den bakgrunn som populismen i Norge har sprunget ut fra.

Populismens kilder

Tre momenter peker seg ut når det gjelder å beskrive populismens kilder. Det ene er erkjennelsen av den økologiske krisen, med ressurs­ utarming, matmangel og befolkningskatastrofe. Det andre er reak­ sjonen mot samfunnets sentralisering og teknokratisering. Folk reagerte

på den sterke tendensen til avfolk­ ning av utkantene og sammenstimling i byene, en utvikling verken utkantboerne eller byboerne var tjent med. I tillegg kom den jevne manns følelse av å stå fremmed overfor eller direkte underordnet et uper­ sonlig organ - eller «vesen» (skole­ vesen, ingeniørvesen, styre-og-stellvesen). Det tredje momentet er den allmenne ideologiseringstendensen fra midten av 1960-årene, en tendens som i Europa og andre deler av verden førte til at mange, særlig ved universiteter og høg­ skoler, igjen betraktet ideologiene som en nødvendig del av den poli­ tiske virkelighet. Naturligvis kunne vi trekke inn langt flere momenter for å forklare populismens bakgrunn. Men disse tre momentene står imidlertid sen­ tralt også fordi de inngår som vikti­ ge bestanddeler av populismens idéinnhold. Utgangspunkt: jordas begrensede ressurser

Populismens hovedsyn er at all poli­ tisk og økonomisk tenkning i dag må ta sitt utgangspunkt i at jordas ressurser er begrenset, og at vi i dag er i ferd med å overskride de forsvarlige grensene for disse res­ sursene. Tross uenighet ellers synes man å være enig i at dersom utnyttingen av ressursene fortsatt skal øke i samme tempo som til nå, vil ressursene på et visst tidspunkt være for knappe. En sentral forutsetning - kanskje den fremste - for å løse problemene med ressursutarming er ifølge populismen å sosialisere produk­ sjonsmidlene. Men det kan være ro

forskjell mellom populistene i hvor langt sosialiseringen bør gå. Enkelte populister foretrekker gjerne beteg­ nelsen «samfunnsmessig kontroll» i stedet for sosialisering. I dette utgangspunktet er det et markert likhetstrekk med marxismen. Popu­ lister som bevisst vedkjenner seg denne likheten, hevder gjerne at dersom marxismen skal ha en reell betydning for populismen, må man videreutvikle eller nærmere presi­ sere enkelte punkter i marxismen. Marxismens motsetningsforhold mellom produktivkrefter og produk­ sjonsforhold (sml. kapitlet Marxis­ men) må suppleres med forståelsen av en annen motsetning: motsetnin­ gen mellom produktivkreftenes mulige og faktiske bruk på den ene siden og de økologiske eksi­ stensvilkårene på den andre siden. Med dette menes at man for eksem­ pel må vurdere nøye hvor mye en maskin brukes og hva den kan bru­ kes til. Kanskje kan en sterk utnyt­ telse av en maskin føre til ressurs­ utarming på sitt område. Man hevder at det er mindre vesentlig om en slik maskin er til arbeiderklassens el­ ler borgerskapets fordel så lenge bruken av den overskrider grensene for ressursene. De økologiske eksi­ stensvilkårene setter grense for pro­ duksjonen. En samfunnsendring og sosialisering må foregå innenfor dis­ se grensene. Vi kunne gjerne kalle dette standpunktet for «økologisk marxisme» eller «grønn sosialisme». Den nye utgaven av populismen ønsker å redusere eller oppheve den tradisjonelle motsetningen mellom industri- og jordbrukssam­ funnet. Dette kan oppnås, hevder man, ved å industrialisere der det er økologisk forsvarlig, dvs. uten at miljø og naturgrunnlag blir skadelig

89

produktive. Den ekstraktive produk­ sjonsformen trekker ressursene ut av naturens sammenheng og fører dem bare i svært liten grad tilbake for at de kan brukes på nytt. Den reproduktive produksjonsformen bygger på res­ surser som kan fornye seg selv, dvs. forandret. Industri og jordbruk at produksjonen ikke tapper naturen sekundær- og primærnæring - er for ressurser. avhengige av hverandre, og begge bygger på den selvsagte forutsetning Disse to produksjonsformene for­ at den menneskelige eksistens skal teller noe om populismens syn på hvilke ressurser vi har. På den ene fortsette. Man hevder at industri og siden har vi ressurser som kan jordbruk ikke må betraktes som fornyes (kretsløpressurser). Dette er prinsipielle motstandere hvor den ene skal fortrenge den andre. Forhol­ ressurser som fornyer seg selv det mellom industri og jordbruk periodevis, (f. eks. vannkraft), eller hvor forbruket er uten innvirkning er et spørsmål som må besvares i på ressursen (f. eks. solenergi). På praksis og ikke avfeies som en prinsippsak. For hver ny fabrikk som den andre siden har vi ressurser som ikke kan fornyes (lagerressur­ blir planlagt, må man stille seg ser), som vi forbruker og tapper ut. spørsmålet om hvor økologisk for­ Etter en viss tid vil lagerressursen svarlig det er å bygge fabrikken. bli oppbrukt (f. eks. olje, mineraler). Det er glidende overganger mellom disse to typer av ressurser. Samfunnets produksjonsformer og Vi kan vanskelig tenke oss ressur­ økonomi ser som ikke på et eller annet tidspunkt vil kunne brukes opp - om Som en politisk og økonomisk forbruket er stort nok. Under visse konsekvens av holdningen til jordsynsvinkler kan derfor de fleste res­ bruk-industri innfører populismen sursene være lagerressurser. to utike begreper for produksjons­ Ressursene må sees i forhold til formen, den ekstraktive og den rePopulismen mener at den direkte aksjonen kan være en nødvendig vei å gå for nå fram til det politiske mål.

90

den bruk man gjør av dem. Oljen f. eks. blir en ressurs først når man bruker den til noe. Det avgjørende vil da være hva man legger i be­ grepet «bruk». Populistene hevder at man må utvide bruksbegrepet til å omfatte mer enn bare økonomisk utnytting av en ressurs. Skogen er en ressurs, og den kan gjøres om til økonomiske gevinster (tømmer, papir osv.). Slik kan skogen forbru­ kes og gjennom rovdrift bli oppbrukt. Men naturen kan også brukes som et rekreasjonsmiddel og være et fritidstilbud. Skogen kan da betrak-

Populismen hevder at vi må la mengden av ressursene være be­ stemmende for hvor mye vi kan tappe ut av ressursene, dvs. forbruke til produksjon. Vi må ikke komme i den situasjon at både de fornybare og de ikke-fornybare ressursene er uttappet. Vår økonomi må være en «romskipsøkonomi». Ressurs som ikke fornyes

Ressurs som fornyes

Eksempler på ulike produksjonsfor­ mer - ekstraktiv og reproduktiv.

Sola - en ressurs som ikke tappes ut.

tes som en kretsløpressurs. Enhver produksjon tar utgangs­ punkt i ressurser av et eller annet slag. På bakgrunn av inndelingen i lager- og kretsløpressurser hevder populismen at man må bygge opp samfunnet (nasjonalt og globalt) for en stor del på den reproduktive pro­ duksjonsformen og forlate den eks­ traktive produktivformen. Man må med andre ord basere seg på en produksjonsform med uttak av res­ surser som kontinuerlig blir fornyet (kretsløpressurser). Man må fjerne seg fra den produksjonsform som etter populistisk vurdering kjenneteg­ ner dagens produksjon, hovedsakelig basert på forbruk av lagerressurser som i sin konsekvens ødelegger de økologiske eksistensvilkårene. Synet på produksjonsformene fører i populismen over til en nyvurdering av økonomien. Man angriper bl. a. Vest-Europas økonomiske system 92

med markedsøkonomi, med tilbud etterspørsel som de grunnleggende økonomiske kreftene. Man hevder at markedsøkonomien er «kreftenes frie spill», og at det frie valg av for­ bruksvarer langt på vei er skyld i vår økologiske krise. Denne form for økonomisk system blir gjerne kalt for «cowboy-økonomien». På -samme måte som cowboyen i Det ville ves­ ten alltid hadde nytt land, nye res­ surser foran seg, bygger dette øko­ nomiske systemet på at ressursene er ubegrenset. Man må forlate dette systemet og gå over til «romskipsøkonomien»: Jorda er et lukket system uten tilgang utenfra. Derfor må økonomien basere seg på de ressurser vi har her og nå, og ta konsekvensen av at disse ressursene er begrenset. Kritikere har innvendt at popul­ ismen overdriver industrisamfunnets uttapping av lagerressursene og dets tro på de ubegrensede ressur­ ser. Til tross for at nye ressurskilder vil oppdages og utnyttes, f. eks. sol­ energi og atomenergi, vedgår man at faren for ressursutarming er til stede. Man hevder at populismen legger overdreven vekt på industri­ samfunnets ytterkanter og uheldige utslag og lar disse være representa­ tive for hele systemet. Ifølge dette synet har populismen sett seg blind på de negative sidene og balanserer ikke sin samfunnsanalyse saklig sett. Disse innvendingene blir imøte­ gått av populismen, som hevder at dersom populismen skulle ha lagt ensidig vekt på «mørkesidene» og mer ha oversett «lyssidene», er realiteten like fullt den samme: Industrisamfunnet overbeskatter ressursene.

Antikapitalisme

samfunnet blir dermed vurdert på kapitalismens prinsipper. Men på På bakgrunn av populismens vurder­ dette punktet skiller populismen seg ing av produksjonsforholdene og det fra marxismen, som legger avgjørende økonomiske systemet faller det natur­ vekt på arbeiderklassens kamp lig å stille spørsmålet om hvilken mot kapitalen, men ikke - som videre samfunnsanalyse populismen populismen hevder - på også å av­ foretar. Populismen er antikapitalisskaffe kapitaliseringen av samfunnet. tisk. Man forklarer kapitalismen som Populismen hevder med andre ord et politisk-økonomisk system hvor at kampen mot kapitalismen ikke mesteparten av produksjonsmidlene bare er en kamp innenfor et system er privateide, og hvor produksjons­ bygd på industrialismens prinsipper, midlene blir benyttet slik at de gir men like mye en kamp mot dette størst mulig fortjeneste for det en­ systemet. Her har vi et uttrykk for kelte kapitalistiske tiltaket. Man kaller populismens motstand mot selve gjerne dagens kapitalisme for teknoindustrisamfunnet (som vi omtalte kapitalismen for å betone at de bl.a. i kapitlet Hva er ideologi?). tekniske utviklinger langt på vei lar seg forklare som uttrykk for kapital­ ismen, og at kapitalismens utvikling Desentralisering - nasjonalt og skjer gjennom den teknologiske ut­ globalt vikling. Samtidig kritiserer populister det Kampen mot kapitalismen har i industrielle og økonomiske systemet praktisk sammenheng vært knyttet man finner i Sovjetunionen og Østtil et annet hovedpunkt i populismen Europa ellers. Til tross for de ulik­ - desentralisering. Populister har heter som eksisterer mellom f. eks. argumentert med at sentraliseringsUSA og Sovjetunionen, har de politikken - som har skapt proble­ økonomiske systemene en viktig mål­ mer i avfolkningsstrøkene, i byene setting til felles: Begge søker å opp­ som har mottatt tilflytterne, og på nå størst mulig økonomisk vekst, arbeidsmarkedet - tydelig viser hvor­ med den følge at produksjonen dan det kapitalistiske systemet utarmer ressursene. For populistene virker, og hvordan den politiske er ikke marxismen-leninismens øko­ makten er samlet der den økonom­ nomiske modell, slik den er gjennom­ iske makten er. Et populistisk sam­ ført i bl. a. Sovjetunionen, noe bedre funn må i langt høyere grad desent­ alternativ enn det privatkapitalistiske raliseres for derved å øke det polit­ systemet i USA. iske motpresset ute i distriktene mot Populismen kritiserer kapitalismen de sentraliserende kreftene. for at den tvinger folk til å selge sin Populismens politiske grunnlag er arbeidskraft, og at den utbytter res­ å finne i distriktet, i lokalsamfunnet sursene. I tillegg kommer kritikken utenfor byene. Det er flere grunner for at den søker å «kapitalisere sam­ til dette. For det første represente­ funnet», dvs. at sektorer i samfunnet rer et levende lokalsamfunn en som ikke er kapitalistiske, først og motvekt mot en uheldig sentraliser­ fremst jordbruk og fiske, blir avviklet ing. Dernest vet lokalsamfunnet best fordi de ikke er produktive nok. Hele selv hvor dets egne problemer er, in 93

og kan følgelig selv best løse dem. For det tredje har populismen ved å legge vekt på den reproduktive produksjonsformen og romskipsøkonomien - kommet nær bøndenes og fiskernes interesser. Bonden/fiskeren arbeider etter prinsippet at res­ sursene (jordsmonnet/fiskemengden) ikke må overbeskattes; ellers ville det føre til hans egen arbeidsløshet. Dernest aksepterer bonden/fiskeren at ressursene er gitt på forhånd, og at de setter grenser for hans økono­ miske aktivitet. Tradisjonelt har jordbruk og fiske vært ikke-kapitalistiske sektorer i samfunnet. Dette er imidlertid en forenkling. Vi har storbonder og fiskebåtmillionærer side om side med småbrukere og trålgaster. Kritikere har pekt på at på dette feltet representerer ikke populismen noe klart alternativ. Man har hevdet at populismen er nær på selvmotsigende. Dersom man skal unngå at nasjonen deler seg opp i flere nærmest selvstyrte enheter, og dermed står i fare for å oppløses, er det behov for en viss sentral­ ledelse og planmessig økonomisk politikk. Så lenge populismen ikke kan klargjøre hvor grensene for sentrums og lokalsamfunnets myndighet går, står populismen i en tilsvarende stilling som andre ideologier/partier som vifter med en vakker desentraliseringsfane til festbruk og til stortingsvalg. En annen type kritikk har gått på at populismen søker å avindustrialisere samfunnet gjennom oppdeling i små enheter. Resultatet av populis­ mens desentralisering vil som følge av dette bli det selvforsynte bondeog fiskersamfunn. Hovedargumentet er her at industrisamfunnet behøver store enheter, og at den lokale en­ 94

heten vil sette grenser for industri­ samfunnet. Man hevder at å ville beholde både lokalsamfunnet som en bestemmende enhet og industri­ samfunnets mange goder, er utopi. Populister har søkt å overføre motsetningen mellom sentrum og ytterkant til en global størrelse. Man bruker da gjerne begreps­ paret metropol og satellitt, som opprinnelig ble brukt om situasjonen i Latin-Amerika. Teorien her er at grunnlaget for storbyens (metropolens) eksistens er landsbygda (satellitten) rundt den. Landsbygda forsyner byen med råvarer (f. eks. jordbruks- og fiskeprodukter) uten at landsbygda får del i den fram­ gangen byen har. I verdenssammen­ heng er USA metropolen i kraft av sin finansielle og teknologiske styrke. Denne metropolen blir forsynt av, og er avhengig av, de forskjellige nasjonale satellittene, uten at disse får tilstrekkelig igjen av sin produksjon. En slik tankemodell har til hensikt å forklare noe av forholdet mellom de industrialiserte landene og utvik­ lingslandene. Den søker også å for­ klare sentrale trekk av vår tids im­ perialisme. Man hevder at de globale satellittene, de enkelte småstater, beherskes av det teknokapitalistiske system ved at de blir tvunget til å produsere på dette systemets pre­ misser og forsyne metropolen med nød vend ighetsprodukter. Målsettingen for en «global desentralisering» bør da være å frigjøre de enkelte små­ stater fra metropolens myndighet og kontroll gjennom frigjøring fra mili­ tære, politiske eller økonomiske bånd. Derved opptrer populismen ikke bare som antikapitalistisk, men også som antiimperialistisk.

Politisk arbeid Vi har nå trukket fram sentrale punkter i populismens idéinnhold. Andre kunne nok også ha blitt be­ lyst. La oss til slutt se på enkelte felter for populismens politiske ar­ beid, dens forsøk på å virkeliggjøre seg i praktisk politikk. Storparten av dagens partipolitiske arbeid i Norge er direkte eller indirekte rettet inn på å virke i Stortinget. Alle partier betrakter Stortinget som ett av de viktigste arbeidsfelter. Hvordan stiller så populismen seg til det parlamen­ tariske arbeidet? Populistene står mellom to ytterkanter, mellom de partier som betrakter stortingsar­ beidet som det helt sentrale, og par­ tier som ser på det som et tjenlig middel til propaganda, men intet annet. Populistene vurderer det parla­ mentariske virket som en mulig måte til å gjennomføre et politisk samfunn på - på visse vilkår.

Ett av disse vilkårene er at folk blir aktivt mobilisert i det politiske arbeidet og ikke som i dag bare gjennom å velge en partiliste utar­ beidet av et fåtall mennesker. Dette standpunktet bunner i en viss mistro til det demokratiske innholdet i dagens partiarbeid. Målet bør være å la folk få reell styringsrett overfor stortingsmedlemmene ved f. eks. å ha hyppigere valg, åpnere nomina­ sjonsprosess og ved å gjennomføre motekspertise, motkunnskap, i langt større grad. Dette siste betyr en be­ visst motforestilling mot de politiske retningslinjer som storting og regjer­ ing trekker opp. Denne moteksperti-

Populismen hevder at Stortinget ikke skal være det viktigste og eneste maktsentrum i landet. Ho­ vedstaden skal balanseres med lo­ kalsamfunnet. Også den politiske makten skal desentraliseres.

sen skal være bygd på sakkunnskap 2. Hva er populismens syn på den og ta sikte på å representere mind­ nasjonale og globale sentralisering? retallet. Ideen er å la det mang­ slungne samfunnet, med alle sine 3. Hvorfor knytter populismen seg varianter, komme til orde og få i særlig grad til primærnæringen? gjennomført sine krav i størst mulig grad. Enkelte populister reagerer + 4. Ta stilling til påstanden: mot Stortingets faktiske monopoli­ «Liberalismen og marxismen (sosial­ sering av det politiske liv, og man ismen) har til felles at de bygger ønsker gjerne flere små-partier. Da på industriell framgang, mens fascis­ kan de ulike synene bedre komme men og populismen begge reagerer fram og følgelig bedre gi uttrykk mot industrisamfunnet.» for det uensartede ute i folket. Hovedpunktet i populismens vur­ + 5. Hvilke følger kan det få for dering av det parlamentariske arbei­ landets næringsliv at hoved­ det er at man må søke å utvide de vekten legges på den reproduktive parlamentariske påvirknings-, avproduksjonsform? gjørelses- og styringsprosessene. For å få fram denne utvidingen må man + 6. Drøft populismens kritikk av også bruke utenomparlamentariske vårt parlamentariske system. midler. Populister har her nevnt direkte aksjoner, motekspertise, faglig + 7. Sammenlikn populismen og og lokal mobilisering, streik og sivil marxismen-leninismen. ulydighet. Populismen mener at den omveltningen som må finne sted i + 8. I hvilken grad kan man si at samfunnet, kan gjennomføres både i populismen har fått innpass i de parlamentarisk og ikke-parlamentarisk politiske partier i Norge i dag? regi, og at den kan gjennomføres på en fredelig og human måte. En Litteratur forutsetning for at dette skal kunne skje, er at populismen har analysert Brox, O.: Hva skjer i Nord-Norge? samfunnsforholdene uten å være Oslo 1969. bundet av gjengse standardfortolkninger. Man tar avstand fra en marxNorsk populisme (Populistiske istisk-leninistisk revolusjonsmodell, arbeidsgrupper i Bergen), Oslo som aksepterer visse voldelige 1972. midler. Denne samfunnsmodellen vil ifølge populismen ikke minske resNæss, A.: Økologi, samfunn og livs­ sursutarmingen, men snarere for­ stil, Oslo 1974. sterke den ved økt industrialisering.

Oppgaver

1. Hvorfor skjelner populismen mellom den ekstraktive og den reproduktive produksjonsform?

96

Sætra, H.: Den økopolitiske sosial­ isme, Oslo 1973

Sætra H.: Populismen i norsk sosialisme, Oslo 1971.

Nasjonalismen

syn som begrunner politisk handling - sml. kapitlet Hva er ideologi? - ja, så er nasjonalisme en ideologi på linje med andre ideologier som er behandlet i denne boka.

Hva er «nasjonalisme»?

Nasjonalismen i forhold til andre ideologier

Et leksikon definerer nasjonalisme som «strømning som setter nasjo­ nens styrke og selvhevdelse som det høyeste mål for den politiske virk­ somhet». (Aschehougs konversasjons­ leksikon.) Begrepet nasjonalisme kommer fra latin natio (fødsel, slekt) og har flere avledninger, de viktigste er nasjon og nasjonalitet. Flere har prøvd å definere hva na­ sjon er. En av dem er historikeren Arne Bergsgård: «Med nasjon meiner vi her eit folk som lever i eit geo­ grafisk nokolunde klårt avgrensa land, som har ei tydeleg kjensle av at det er av same ætta, har same soga og kultur og ein medviten vilje til å leva saman i ein stat som eit sjølvstendig folk.» Når det gjelder nasjonalitet, sier han: «Har eit folk som elles har dei viktigaste nasjonale kjennemerke, ik­ kje kunna skapa ein nasjonal stat, kallar vi det ein nasjonalitet. I dette omgrepet blir då det nasjonalt kultu­ relle innhaldet det sterkaste; stats­ tanken har enno ikkje fått verka.» Hovedforskjellen mellom nasjon og nasjonalitet er da om det finnes en stat eller ikke. Bergsgård sier videre: «Etter vanle­ ge lover for ordlaging skulle nasjo­ nalisme og nasjonalistisk vera orda for å ha ei nasjonal innstilling og føra politikk, anten stats- eller kul­ turpolitikk, i nasjonal ånd.» Hvis nasjonalismen er et helhets-

Nasjonalismen finner vi igjen i enkel­ te andre ideologier. I forbindelse med Machiavelli, konservatismen, li­ beralismen og fascismen kom vi inn på begrepene nasjon og nasjonalitet. Om konservatismen sa vi at den «ofte har hatt tilbøyelighet til å ville representere enheten mot splittelsen, det nasjonale mot det den selv har brennemerket som det u-nasjonale». Ideologier er som sirkler som skjæ­ rer hverandre - vi kan finne visse likhetstrekk mellom de fleste ideolo­ giene. Dette gjelder også nasjonal­ ismen i forhold til andre ideologier.

97 7

Ideologier

Europa ca. 1800

Europa ca. 1900

Fascismen karakteriserte vi som «en fanatisk, brutal, nasjonalistisk og to­ talitær elitebevegelse». Dette forteller ikke bare noe om nasjonalismens forhold til andre ide­ ologier, men også om forholdet mel­ lom alle ideologier. De fleste ideolo­ giene er som sirkler som skjærer hverandre mer eller mindre. De fleste har visse felles verdier de bygger på, eller visse felles måter de ønsker å organisere samfunnet på. Nasjonalismen legger særlig vekt på å utvikle og styrke den nasjonale staten eller kulturen - i første rekke utad overfor andre stater eller kultu­ rer. Andre ideologier kan være mer opptatt av innholdet i den nasjonale staten eller kulturen. Som illustra­ sjon: Skal staten bare bestå av bor­ gere med visse felles kjennetegn, som språk og kultur, eller skal flere nasjonaliteter ha samme rettigheter i staten? Ulike ideologier som konser­ vatismen, liberalismen og fascismen kan derfor ta opp visse innslag fra begrepene nasjon og nasjonalitet. Nasjonalismen i forrige århundre

1800-tallet i Europas hrstorie blir of­ te kalt «nasjonalismens tidsalder». Tanken om en nasjonalstat ble gjort til virkelighet for mange europeiske folk. Europas politiske kart ble radi­ kalt forandret i løpet av dette hun­ dreåret. Utviklingen var imidlertid ikke lik over hele Europa. Vest-Europa ble mest påvirket. I øst syntes tiden å stå stille, og selvherskerne satt i uforstyrret ro. I begynnelsen av 1800-tallet ble det flere steder i Europa reist krav om at statsgrensene skulle falle sammen med språk- og folkegrenser.

Hvert folk, hver nasjonalitet, skulle utgjøre en egen stat. Disse kravene sprang ut fra den franske revolusjon og napoleonskrigene. Teorien fra den franske revo­ lusjon var at alle folk skulle ha fri­ het til å styre seg selv. Napoleonsstyret førte til et gjennombrudd for nasjonalitetstanken. Uniformeringspolitikken til Napoleon kom til å egge fram opposisjon i alle de land som kom under hans styre. Denne oppo­ sisjonen førte gjerne til en nasjonal folkereisning. Nasjonalitetstanken ble ofte kom­ binert med liberalismens krav om økt frihet for de enkelte mennesker. Dermed oppstod nasjonalliberalismen: Man ønsket både nasjonal uavhengighet og demokratisk styre av nasjonen. Nasjonalismen i denne form skulle bli en sprengkraft i 1800-tallets Europa. De stater som bestod av flere nasjonaliteter, bl. a. Østerrike, stod overfor trusselen om oppsplit­ ting. I andre land kunne nasjonal­ ismen føre til samling, f. eks. i Italia og Tyskland, som var oppdelt i flere mindre stater. Italia ble samlet i 1861 og Tyskland i 1871. Nasjonalismen opptrådte ofte med overdreven fedrelandsstolthet, som lett gikk ut over andre folke­ grupper. Ungarerne for eksempel kjempet en mangeårig og tapper frihets­ kamp mot habsburgerne. Men samtidig opplevde andre nasjonaliteter, f.eks. kroater, ungarerne som undertryk­ kere. Nasjonalismen fant også fotfeste i Norden, under navn av skandinav­ ismen. Vitenskapsmenn, diktere og studenter oppdaget at de nordiske folkene, som tidligere hadde betrak­ tet hverandre som arvefiender, i vir­ keligheten hørte sammen. De talte

99

nesten samme språk, hadde langt på vei lik kultur, fortid og religiøs tradi­ sjon. Nasjonalismen i Norden kom i konflikt med nasjonalismen i Tysk­ land. Striden gjaldt spørsmålet om Schleswig-Holstein skulle være tysk eller dansk, og det kom til krig både i 1848-50 og i 1863-64. I konflikten mellom disse to nasjonalistbevegelsene tapte skandinavismen. Men skandinavismen levde videre som en følelse av samhørighet og som ut­ gangspunkt for et stadig utvidet nordisk samarbeid på ulike områder.

100

Nasjonalismen i dag Nasjonalismen i våre dager - etter 1945 - finner vi først og fremst utenfor Europa, særlig i de nye sta­ tene i Afrika. De fleste av disse sta­ tene har inntil ganske nylig vært ko­ lonier, og staten har i første rekke vært kolonimaktens stat. De nye statene har i mange tilfel­ ler vært splittet i forskjellige stam­ mer som på en tilfeldig måte er plassert innenfor grenser trukket opp av kolonimaktene. Enkelte nye stater har manglet tradisjoner man kunne

bygge en statsorganisasjon på. Situasjonen for de nye statene har m.a.o. vært at de skal bygge fra grunnen en statsorganisasjon innen­ for et geografisk område som er be­ stemt av utenforstående, av de tidli­ gere koloniherrene. For disse statene er utvilsomt nasjonalismen en viktig drivkraft i selve statsbyggingen. Den nye staten er et samlingspunkt i et samfunn som ofte mangler felles språk, historie og kultur. En parallell til utviklingen i Europa på 1800-tallet - da nasjonalismen slo lag med liberalismen - finner vi i de nye statene i dag. Nasjonalismen blir ofte kombinert med ulike former for sosialisme, som gjerne kalles «afri­ kansk sosialisme». Enhver stat synes å arbeide ut fra sin egen bestemte politiske oppfatning. Men felles for dem alle er likevel nasjonalismen, det å gjøre staten og derved nasjo­ nen sterkest mulig. Dette kan vi forstå bl. a. som en reaksjon på kolonitiden og som et uttrykk for antikolonialisme. Sosia­ lisme blir gjerne oppfattet som det motsatte av kolonialisme. A knytte sosialisme sammen med nasjonalis­ me gir en sterk drivkraft til nasjonal frigjøring. På den andre siden har man inn­ vendt at nasjonalisme for Afrikas vedkommende heller burde overset­ tes med «stammetilhørighet» (tribalisme). Man har da pekt på de indre stammemotsetningene som så ofte har blusset opp etter frigjøringskam­ pene mot kolonistyret. Nasjonalisme finner vi i Europa også i dag. Nasjonalismen blir her gjerne til separatisme, dvs. ønske om å løsrive seg fra en annen na­ sjon. Felles for flere separatistiske bevegelser er at de hevder å repre­ sentere undertrykte nasjonaliteter □

som har rett til å danne sin egen nasjonalstat. Slike separatistiske bevegelser fin­ ner vi bl.a. i Nord-Spania, hvor bas­ kerne ønsker å danne sin egen stat. Noe tilsvarende finnes i Skott­ land og Wales. Motsetningene i Nord-lrland har også sterke nasjona­ listiske trekk. Et spesielt forhold har vi i Øst-Europa, hvor opposisjonen mot den sterke kontrollen Sovjetuni­ onen utøver, gjerne får nasjonalist­ iske uttrykk. Eksempelvis har opposi­ sjonen i Tsjekkoslovakia etter 1968 hentet inspirasjon fra tsjekkisk og slovakisk historie.

Oppgaver

1. Forklar med dine egne ord hva du legger i begrepet nasjonalisme.

2. Hvorfor kan vi si at skandinavis­ men var nasjonalisme? + 3. Gjør greie for hvordan nasjona­ lismen i forrige århundre A. splittet stater i Europa. B. samlet stater i Europa. + 4. Forklar hvordan frigjøringen av Afrika (avkolonialiseringen) fant sted.

+ 5. Hvor i Europa kan vi finne se­ paratistiske eller nasjonalistiske be­ vegelser? + 6. Diskuter i hvilken grad nasjona­ lismen finnes i Norge i dag. Litteratur

Aron, R.: Nationalisme og imperi­ alisme, Kbh. 1962. 101

Bergsgård, A.: Nasjonaliteten i euro­ peisk historie, Oslo 1946. Davidson, B.: Hvor går Afrika? Oslo 1966.

Dean, V. M.: Verden utenfor Vesten, Oslo 1968. Mair, L: Nye nasjoner, Oslo 1966.

102

Feminismen

Hva er «feminisme»?

Slik begrepet er brukt her, betyr det arbeid for å frigjøre kvinnen fra ulike former for undertrykking, oppnå likestilling i samfunnet og utvikle en kvinneidentitet. Det er flere uttrykk som dekker omtrent det samme: kvinnebevegelse, kvinnefrigjøring, kvinnekamp, like­ stilling. Forfatteren av denne boka er mann, og dette reiser spørsmålet: Hvem kan uttale seg om hva femi­ nisme er? Innenfor kvinnebevegelsen er det ulike syn på dette spørsmålet. Ett standpunkt er at feminisme er så spesielt at bare kvinner har rett til å uttale seg. Å være kvinne er så fundamentalt forskjellig fra å være mann at menn ikke har uttalerett i det hele tatt når det gjelder kvinne­ historie og feminisme. Et annet standpunkt er at femi­ nisme går mer på holdninger og innstillinger enn på biologiske for­ skjeller. Kvinner og menn har lik rett til å uttale seg under den forutset­ ning at man ønsker å frigjøre kvin­ nen, oppnå likestilling og utvikle en kvinneidentitet. Uansett hva man mener om dette spørsmålet, kan jeg vanskelig forstå at samtale kan skade. Et annet viktig spørsmål er feminismens forhold til andre ideologier. Dette spørsmålet er avgjørende for bl. a. hvilket arbeid og hvilken orga­ nisering feminismen skal ha. Skal

Symbolet for FNs internasjonale kvinneår 1975.

Kvlnnekamptegnet, symbolet for den nye internasjonale kvinne­ bevegelsen. feministene arbeide for kvinnefrigjø­ ring isolert i sine egne organisasjo­ ner med tanke utelukkende på kvin­ nens stilling? Eller skal feministene inngå som deler i andre organisa­ sjoner ut fra tanken om at kvinnens frigjøring henger nøye sammen med andre forhold i samfunnet? Dette er to ytterpunkter som i sin unyanserte form likevel forteller noe om det skillet vi bl. a. kan finne innen norsk feminisme. Dette skillet henger også sammen med at man har ulikt syn på om feminismen er

103

en egen, selvstendig ideologi, eller om den må ses i sammenheng med andre ideologiske retninger. Feminismen har det til felles med f. eks. populismen at den er en ny­ skapning, riktignok med en lang for­ tid. Dette betyr at feminismen for­ andrer seg lettere enn de mer etablerte ideologiene. La oss først se på feminismens fortid og deretter vurdere dens stil­ ling i dag. Feminismens rotter

Kvinnens plass i historien - slik historiebøkene forteller - er liten. At kvinnens plass her er liten, trenger ikke bety at hun har spilt en beskje­ den historisk rolle. Historie har for 104

en stor del vært skrevet av og om menn. Noe vet vi likevel om kvin­ nens stilling. Den store personlighet - enkeltkvinnen som er dronning, er kunst­ ner eller kongens elskerinne - finner vi langt tilbake i tiden. Men kvinne­ ne som gruppe opptrer første gang med direkte politisk betydning i for­ bindelse med den franske revolu­ sjon. Bakgrunnen for den store rollen kvinnene spilte her, finner vi bl. a. i den økonomiske betydning hun hadde. Mannens lønn var svært dårlig, nærmest sveltihjel. Kvinnens lønn var et viktig tilskudd. Hun kunne utføre husarbeid eller hjemme­ industri som spinning og knipling. Ofte måtte hun gjøre tungarbeid, som å bære grønnsaker til markedet.

For kvinnene i arbeiderklassen i Frankrike betydde deres økonomiske innsats at de kunne oppnå likestil­ ling med mennene i hjemmet. Uten­ for hjemmet var ulikheten mellom kjønnene stor. I den franske revolusjon deltok kvinnene direkte. Dette skjedde bl. a. i de store hungermarsjene. Kvinnene var også med på å styrke hjemme­ fronten og den revolusjonære gløden, for eksempel ved å være på vakt overfor forræderi og ettergivenhet. Et viktig forhold var at det ble dannet et stort antall kvinneklubber. En av de mest kjente var Den republikansk-revolusjonære kvinneklubb, som sannsynligvis hadde flere tusen medlemmer. Til tross for den veldige aktiviteten kvinnene til tider hadde, førte det ikke til varige resultater mht. likestil­ ling. Kvinneklubben ble oppløst i 1793. En av grunnene til dette var at enkelte klubber hadde plassert seg så langt til venstre at de ledende krefter i revolusjonen gikk imot dem. I Europa som helhet finner vi at kvinnene tar aktivt del i revolu­ sjonene på linje med menn. 1848revolusjonene mobiliserte kvinnene, særlig i Frankrike og Tyskland. I England var det i forrige århun­ dre stort sett fredelig. Først i siste halvdel av hundreåret kom det krav om politisk innflytelse fra de engel­ ske kvinnene - i første rekke fra industrikvinnene. En viss begrenset li­ kestilling fikk kvinnene etter hvert. Men ikke før i 1918 oppnådde de stemmerett. Da hadde nasjonen gjennomlevd en sterkt pågående kvinnekamp - «suffragettene» (suffrage: stemmerett). Kvinnene i USA oppnådde politiske rettigheter tidligere enn sine euro­ peiske medsøstre. Allerede i 1869

fikk de stemmerett i Wyomingterritoriet, som det første sted i ver­ den. Årsakene til denne hurtigere frigjøringen i USA var bl. a. at nybyggersamfunnet stilte store krav til alle familiemedlemmene, også kvin­ nene; alle måtte ta sin del av ansva­ ret for å kunne overleve. Dette med­ ansvaret gav kvinnene i sin tur store rettigheter. En annen grunn var den frihetstrangen som ofte hadde drevet folk fra Europa til Amerika. Denne frihetstrangen skapte også større forståelse for kvinnenes trang til frihet. I tiden rundt 1. verdenskrig hadde kvinnene i de fleste europeiske sta­ ter fått stemmerett. Men kvinnestemmeretten ble en skuffelse. Kvin­ nene ble bare i liten grad represen­ tert i nasjonalforsamlingene, og bare få kvinner hadde lyst eller mot til å opptre på den politiske arena. Kvin­ nene oppnådde derfor ikke likestil­ ling ved å få stemmerett.

Feminismen i dag Et viktig utgangspunkt for feminis­ men i dag er forskjellen mellom kvinnens formelle og reelle frihet. Formelt sett eksisterer det vel liten forskjell mellom menn og kvinner. Reelt sett er bildet annerledes: Kvinnens politiske aktivitet er langt mindre enn mannens. Kvinner har i de fleste tilfeller dår­ ligere lønn og arbeidsvilkår enn menn. Kvinnens formelle adgang til ut­ dannelse har ikke ført fram i praksis. Område etter område kunne vært nevnt som alle viser det samme: Det eksisterer en reell sosial forskjell mellom kvinner og menn. Dette gjel­ der for hele Europa.

105

STEMMER

KANDIDATER

REPRESEN- MEDLEMMER TANTER

Den franske forskeren Maurice Duverger undersøkte i løpet av 1950årene kvinnens politiske deltakelse i fire land: Norge, Vest-Tyskland, Frankrike og Jugoslavia. Resultatet kan illustreres ved denne figuren.

Et annet utgangspunkt for 1970årenes feminisme har vært den po­ litiske og ideologiske aktivitet som fant sted på universiteter og høgsko­ ler i slutten av 1960-årene. Gjennom denne aktiviteten ble også feminis­ men radikalisert og kvinnesak gjort til aktuell politikk. Impulser fra kvinnefrigjøringen i USA i 1960-årene virket i samme retning. De amerikanske kvinnene hadde organisert seg i flere ret­ ninger og hadde diskutert proble­ mene og skrevet om dem før det ble aktuell politikk i Europa. Alt dette førte til at man stilte spørsmålstegn ved kvinnerollen. Man konkluderte med at kvinnen var un­ dertrykt og manglet reelle muligheter til utvikling. Hun fungerte på vegne

106

av andre - som mor, hustru, ma­ donna eller skjøge - men ikke på vegne av seg selv. Det neste punkt ble hvordan man skulle frigjøre kvinnen. De fleste så positivt på lover og forordninger om frigjøring, men stilte seg skeptisk til hvor effektive slike midler var. Man trodde langt mer på kvinnens Egen­ aktivitet som frigjøringsmiddel. Men her var det ulike oppfatninger om hvilken-egenaktivitet som var den beste. På den ene siden fantes de mer utadvendte og dels militante feminis­ tene som bevisst og aktivt søkte å utfordre de tradisjonelle kjønnsroller. Gjennom en slik konfrontasjon øns­ ket man å bevisstgjøre kvinnene og avsløre holdningene i det bestående samfunn.

LESBISK KAMP

På den andre siden var det de mer innadvendte og dels filosofiske feministene som søkte indre erkjen­ nelse og opplevelse av søsterskap. Kritikere har hevdet at feminismen er et fenomen i industrisamfunnet, og at den i unødig stor grad har vært opptatt av den enkeltes sek­ suelle og følelsesmessige frigjøring. I en verden preget av nød og under­ trykkelse i så mange former burde feministene være mer engasjert i de forhold kvinnen i den tredje verden lever under. Det er u-landskvinnene som er den dårligst stilte gruppen. Feministene har svart at kvinnens stilling over hele verden er én og samme sak. Men samtidig må man gripe fatt i det som ligger nærmest - kvinnen i den industrialiserte ver­ den. Livet er for mangfoldig til å kunne settes i rubrikker. Slik også med fe­ minismen. Den sprer seg over et bredt spekter av aktivitetsformer og bevissthetsnivåer. Uten tvil vil femi­ nismen være en viktig politisk og ideologisk faktor i tiden framover.

+ 5. Undersøk om modellen til Maurice Duverger (s. 106) kan an­ vendes på kvinnens deltakelse i an­ dre deler av samfunnslivet.

Oppgaver

Kvinnens årbok, Oslo 1974 (årlig).

1. Gjør greie for med dine egne ord hva feminisme er.

Moksnes, A.: Kvinner på barrikadene, Oslo 1974.

2. Hva var bakgrunnen for at kvin­ nene spilte en så aktiv rolle i den franske revolusjon?

Rowbotham, S.: Kvinner, sosi­ alisme og revolusjon, Oslo 1972.

+ 6. Diskuter om undertrykkingen av enkeltmennesket er begrenset bare til kvinnen, eller om mannen er i en tilsvarende stilling. Litteratur Det finnes etter hvert mye litteratur om feminisme og kvinneforhold. Disse bøkene skulle være sentrale:

Agerholdt, A. C.: Den norske kvinne­ bevegelsens historie, Oslo 1973.

Bjørkly, Collett Muller, Ringnes, Rudeng: En bok om menn, Oslo 1976. Firestone, S.: Kjønnenes dialektikk, Oslo 1973.

Giese, S.: Derfor kvinnekamp, Oslo 1976.

+ 3. Ta stilling til spørsmålet: Kan en mann gjøre greie for hva femi­ nisme er?

+ 4. På hvilke områder i vårt sam­ funn er kvinnen ikke diskriminert i forhold til mannen?

107

Er ideologiene døde?

Hvorfor stille dette spørsmålet?

For noen år siden hevdet enkelte at «ideologiene var døde». Man nærte mistro til de store verdensforklaringene, de totale ideologiene. Man henviste til 1930-årenes krav om to­ tal verdensforståelse - fascismen og sovjetmarxismen - som hadde ført til krig og nød og intellektuell still­ stand. Kritikerne så på disse helhets­ løsningene som et dekke for andres politiske makt. Ideologiene skulle ikke lenger kunne forsvare det politiske lederskap. Ideologiene skulle avideologiseres. Man hevdet at ideolo­ giene var en frukt fra forrige århun­ dre; vitenskap og rasjonalisme skulle

komme i stedet. De store helhetsforklaringer skulle avløses av fornuftige delforklaringer. Denne avideologiseringsdebatten, som tok til fra midten av 1950årene, var også et uttrykk for ønsket om at ideologiene skulle eller burde forsvinne fra det politiske liv. I denne forstand var ideologidebatten selv en ideologi. Ved å si at én måte å betrakte samfunnet på er bedre enn en annen, tar man et ideologisk standpunkt. Kritikerne henviste dessuten til den politiske virkelighet: De politiske par­ tiene liknet hverandre stadig mer, forskjellen mellom dem bestod i ulik prosent velgertilslutning. Sen-

Enkelte hevdet at dagens samfunn er kjennetegnet av et felles verdi­ grunnlag, av mangel på konflikter og oppmerksomhet om praktiske saker og ikke-ideologiske skillelinjer.

tralt blant kritikerne stod svensken Herbert Tingsten. Han hevdet at dagens samfunn var kjennetegnet av et felles verdigrunnlag hos de po­ litiske partiene, av mangel på kon­ flikter og oppmerksomhet om prak­ tiske saker og ikke-ideologiske skille­ linjer. Partiene var opptatt av ønsket om makt, og ideologiske spørsmål ble skjøvet til side av dette ønsket. 1900-årenes politiske spørsmål var hvordan partiet skulle øke sin makt. En av forklaringene på denne situa­ sjonen var at økende velstand førte til at folk tenkte mer på sin egen makt enn på ideer, hevdet man. Enkelte sider av de spørsmålene som blir reist i dette kapitlet, er be­ rørt i det første kapitlet. Det faller likevel mer naturlig å ta disse spørs­ målene opp i et eget avslutningskapittel enn i et innledningskapittel. Da har man en viss bakgrunn i ideologiene som er omtalt foran.

Avideologisering: negativ innstilling til helhetsforklaringen I kapitlet om populismen tok vi for oss en ideologi som kan sies å være utformet i vår egen umiddel­ bare samtid. Bare av den grunn er det meningsløst å hevde at ideolo­ giene er døde, og dermed mene at utformingen av ideologier hører en fjern fortid til. Vi finner også andre uttrykk for at mennesker er opptatt av ideologier. Ett uttrykk er den intense debatten innenfor venstrekretser omkring en eventuell ny for­ ståelse av Marx’-Engels’ skrifter, som har munnet ut i den såkalte «ny-marxismen». Dersom vi skal gripe noe men­ ingsfullt i spørsmålet om ideologiene er døde, må vi presisere det nær'O

mere. Vi kan slå fast at av­ ideologisering ikke nødvendigvis betyr avpolitisering. Så lenge det er uenighet om fordelingen av visse goder eller verdier, vil politikk alltid eksistere. Det er liten grunn til å tro at denne uenigheten mellom individer, grupper og folk vil opphøre. Avideologisering betyr her en kritisk og negativ innstilling til de totale ideologier. Denne innstillingen går ut på å avmystifisere og rasjonelt redusere de store helhetsforklaringene. Begrunnelsen for avideologiseringen er dels politisk og dels filosofisk. På det politiske planet hevder man at ideologiene ikke lenger skal kunne forsvare (legitimere) den makt eneherskeren eller makteliten har. Ansvaret for den politikk som blir ført, skal ligge hos det politiske lederskap og ikke hos en mer eller mindre uangripelig ideologi. På det filosofiske planet hevder man at de totale ideologier i prin­ sippet uttrykker at man overskuer eller forstår historiens forløp eller de viktigste elementene i den historiske prosess. Ved å akseptere en ideologi som sikter på å forklare livets mangfoldighet, har man redu­ sert og forenklet menneskelivet. Man hevder at tilhengere av den totale ideologi bør stille seg spørs­ målet: Hvordan vet man at denne ideologien bygger på og represen­ terer den fullstendige sannhet? Svaret er gitt på forhånd, hevder kritikerne - man kan ikke bevise at ideologien forvalter sannheten. Dersom man imidlertid påstår at ideologien er Sannheten, vil man etter hvert som tiden går, oppdage at det blir stadig vanskeligere å for­ ene ideologiens innhold med den

109

omkring et ideal som eksisterte en gang for lenge siden? Dette siste spørsmålet har sammenheng med ideologiens «handlingsforsvarende funksjon» (som vi omtalte i kapitlet Hva er ideologi?). Vi skal se litt nærmere på dette punktet. Ideologiens funksjon er mer nyan­ sert enn hva dette kapitlet la-fram. En side av ideologiens funksjon er at den innad kan være handlingsmotiverende, men utad handlingslammende - eller nøytraliserende. Ideo­ logien har ofte som konsekvens at tilhengerne ser verden med samme øyne. Ideologien presenterer virkelig­ Ideologi: et middel til å manipulere heten slik at den skaper et felles folk verdensbilde for dem som slutter seg til den. Ideologiens oppgave er En annen kritikk av de totale ideo­ her av oppdragende eller indoktrinelogier finner man ved å ta utgangs­ punkt i spørsmålet: Hvilken gjennom­ rende karakter. Tilhengerne ikke bare aksepterer det samme tankeslagskraft har ideologien i politisk system, men må også analysere og virkelighet? Når f. eks. Sovjetunio­ vurdere nye forhold i samfunnet på nens ledere holder taler på 1. mai­ en ensartet måte. Ved å vedkjenne dager eller ved revolusjonsjubileer, seg denne bestemte ideologien opp­ betoner de gjerne at dagens sovjet­ når man følgelig at en mengde stat representerer den sanne mennesker blir gjort om til en mer læren som ble utviklet av Marx og eller mindre enhetlig gruppe med lik Lenin. Samtidig vet vi at sovjetsam­ betraktningsmåte. Ideologien beskyt­ funnet er ganske annerledes enn ter gruppen mot oppløsning og opp­ de teorier Marx og Lenin hadde splitting. Ideologien er handlingsmotifor et sosialistisk samfunn. Vi vet verende innad ved å binde sammen også at den «kommunistiske ver­ en viss mengde mennesker. Slik sett densbevegelse» er delt inn i ulike er ideologien likestilt med andre fe­ sentra: Sovjetunionen er ett sentrum, nomener som er gruppefremmende, Kina et annet, Jugoslavia et tredje, f.eks. ytre krigstrussel, som kan få Cuba et fjerde osv., som alle til en en splittet nasjon til å samle seg. viss grad ønsker å stå som videre­ Ved å legge hovedvekten på føreren av den opprinnelige læren. aktiviteten innad - å samle en Er da de totale ideologier først og mengde mennesker til en gruppe fremst en gild vimpel man tar fram kan man imidlertid tenke seg at ved festlige anledninger og stikker aktiviteten utad blir nøytralisert. under regjeringsstolen når man skal Ideologien kan lett bli brukt av avgjøre politiske saker? Kan det utenforstående til å passifisere og også tenkes at den ideologiske vim­ nøytralisere folket og dermed gi pelen likevel har en funksjon i det anledning til større selvråderett for politiske liv gjennom å samle folk

sosiale virkelighet. Man oppdager at kartet ikke stemmer med terrenget og da er det terrenget som må jus­ teres! Å påstå at ideologiene forval­ ter Sannheten, betyr i realiteten at man må falle tilbake på innsikten eller trosvissheten om ideologiens fullkommenhet. Derfra er ikke veien lang til at ideologien har samme funksjon og kjennetrekk som religio­ nen; trosvissheten er det sentrale, og ideologien/religionen er bygd opp av et fasttømret sett av dogmer.

110

(

Kritikere til ideologiene hevder at ideologiene ofte er et skalkeskjul for andre interesser. Gjennom ideo­ logiene kan man manipulere folk, opprettholde troen på en illusjon og dermed sin egen politiske makt.

de utenforstående i aktiviteten utad. Ideologien kan her bli et middel til å manipulere folk, til å lure folk. Et eksempel vil kanskje lette for­ ståelsen: Dersom lederne i et land sterkt betoner verdien i å samle seg ved å henvise til en akseptert ideologi, kan lederne tenkes å oppnå to ting. For det første at folket sam­ ler seg og ser bort fra indre splid og uenighet. For det andre at folket blir mindre opptatt av f. eks. utenriksproblemer og derved lar lederne få arbeide uten innblanding fra fol­ ket. Et annet spørsmål er hvorvidt en slik taktikk - å bruke ideologien til å nøytralisere folks aktivitet utad - er effektiv over lengre sikt. Ideologi: trossetninger forvaltet av et ««presteskap» Det siste ankepunktet mot den totale ideologi har sammenheng med det

foregående. På samme vis som de store religioner prøver den totale ideologi å få kontroll over tankelivet i samfunnet gjennom organisert meningsmakt. Ved å kreve visse måter å tenke på som «riktige» til forskjell fra andre, får ideologien/ religionen en viss kontroll over tan­ kelivet. Derved blir ideologien/religionen en samfunnsmakt. Men etter hvert som samfunnet utvikler seg, vil det gradvis oppstå behov for et fast system av trossetninger, dog­ mer, som viser den rette lære. Denne bestemte læren må da pre­ senteres av visse mennesker med bestemte egenskaper og forutsetnin­ ger. Dermed oppstår et «ideologisk presteskap» som forvalter Sannheten, og har til hovedoppgave å sette grenser mellom det Sanne og det Usanne. Følgelig er dette «preste­ skapet» blitt en sosial nødvendighet, og ideologien er blitt et stivnet sys­ tem av uforanderlige trossetninger og er ikke i stand til å være en analyse av det foranderlige samfun­ net. Ideologien som i sitt utgangs­ punkt kunne være et allemannseie, blir nå forvaltet av det vesle «preste­ skapet», som fortolker virkeligheten slik at den skal passe sammen med de ideologiske trossetningene.

Ideologi: en hjelp i mål- og verdiproblemene Vi har hittil presentert enkelte hoved­ innvendinger mot den totale ideologi. I det følgende skal vi trekke fram noen momenter i forsvaret for ideo­ logiens berettigelse. I saker hvor vi sakner målbare enheter, er det vans­ kelig å avgjøre hva som er rett i spørsmålet om hvor stor virkning ideologiene har i den praktiske vir-

111

kelighet, i det politiske liv. Det er ofte slik at det man ønsker å se, det ser man også. Det er gjerne ens egen vurdering som er utslags­ givende for hva resultatet skal bli. Disse betraktninger griper inn i ett av hovedargumentene mot avideologiseringen. Man hevder at i spørsmål hvor man ikke finner de klare og entydige målenhetene som vekt, høyde, lengde osv., kan man heller ikke komme fram til de udiskutable svarene. I mange av livets gjøremål kan alle og enhver enes om at et bestemt svar er det riktige; en rå potet skal kokes så og så mange minutter før den er ferdigkokt. I andre situasjoner derimot kan man være vidt uenige, f. eks. i det politiske liv. Riktignok kommer man ofte fram til kompromisser og mel­ lomløsninger, men dette skyldes mer at visse forhold står i veien for en ønsket løsning enn at man egentlig ønsker kompromisset. Disse sakene hvor man ikke alltid blir enige, har ofte sin bakgrunn i mål- og verdiproblemer. Spørsmål som går på hvilke mål man ønsker å nå, eller hvilke verdier man ønsker å beskytte, er ikke gjen­ stand for noen nøytral, objektiv og «vitenskapelig» avgjørelse. Det er den enkeltes eller gruppens vurde­ ring av situasjonen som blir lagt til grunn for avgjørelsen. Denne vur­ deringen forutsetter et verdisett - et måleskjema - som avgjør hva som er godt og vondt. På dette punktet er det at motstandere av avideologi­ seringen hevder: Enten man vil eller ikke vil akseptere et bestemt verdi­ sett, har man det like fullt. Vi er alle barn av vår tid, vi er alle pre­ get av vår tid - uansett om vi liker det eller ikke. Man hevder da at i stedet for å handle etter et verdi-

112

Kan ideologiene opptre som halvreligioner?

2 3 D

3

I 5 y ) I

sett vi ikke kjenner, men som er gitt oss av vår egen samtid, er det langt bedre å vite hva vi ønsker, og hvilke verdier vi betoner ster­ kest. Vi kan selvfølgelig ikke vite alt - det vil alltid være ukjente, ubevis­ ste sider av vår person. Det vesent­ lige er at vi søker å bevisstgjøre oss selv gjennom å analysere vår egen situasjon. Man stiller spørsmålene: Hvorfor handlet jeg slik? Hvilke kon­ sekvenser får dette? Er disse konse­ kvensene gode eller dårlige?

Ideologiene kan sette oss i stand til å se sammenhenger. Vi kan oppdage at såkalte «tekniske» løsninger på problemer i virkelihgeten er ideo­ logisk bestemt.

'*$