Skogbruk i vår tid : en skogbrukslære 8241201710, 8241202792, 8241203160, 8241203047, 8241203055, 8241203144, 8241203152 [PDF]

Zitiervorschau

Per R. Schjerden og Øyvind Skar

Skogbruk i vår tid - En skogbrukslære Bokmål

Vett&Vitenas

Viktig melding til deg fra forlaget Vi har satt av et område på våre internettsider (http://www.vettviten.no) for oppdatering av våre eksisterende bøker med nyttige tips - og noen hjelpepro­ grammer du kan hente inn der det er aktuelt. Selv om vi bruker mye tid og omtale på å unngå trykkfeil og unøyaktigheter i våre bøker, er det dessverre enkelte feil som må rettes i nye utga ver/opptrykk. En liste over feil som kan være meningsforvirrende/forstyrrende finner du på våre internettsider. Har du selv funnet feil/mangler/unøyaktigheter som ikke er nevnt der, vil vi svært gjerne ha melding om disse - gjerne som e-post: [email protected]

© Vett & Viten A/S 1998

ISBN 82-412-206-7 Omslag: Nica Grafisk Produksjon - Jan O. Rokkan Omslagsfoto: Øyvind Skar og Per R. Schjerden Tegninger: Stein Davidsen, Halfdan Egedius, Kjell Ronald Hansen, Sigmund Huse, Klaus Høiland, Hermod Karlsen, Elias Mork, Thorvald Ravn, Jan Henrik Simonsen

Boka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i november 1997 for bruk på studieretning for naturbruk innen skogbrukslære både i VK1 landbruk og naturforvaltning og VK2 all­ sidig skogbruk. Godkjenningen er knyttet til fastsatte læreplaner av mai 1994 og juni 1995 og gjelder så lenge læreplanene er gyldige.

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Redaktør: Knut Arild Melbøe Sats/utforming: Jan Hugo Strand

Printed in Norway 1998 Utgiver: Vett & Viten AS Postboks 203,1360 Nesbru Telefon adm: 66 84 90 40 Telefon ordrekontor: 66 98 39 80 Telefax: 66 84 55 90 http://www. vettviten.no e-post: [email protected]

Forord Skogbruket har endret karakter gjennom tidene. Fra å være et mangesidig høstingsbruk har det i nyere tid utviklet seg til et produksjonsskogbruk, der maksimal masseproduksjon (fiberproduksjon) er blitt et hovedmål. Denne boka tar utgangspunkt i den historiske utviklingen, som bakgrunn for å beskrive og forstå skogbruket i vår tid. Videre behandler boka biolo­ giske, skjøtselsmessige, driftstekniske og produksjonsmessige sider ved skog­ bruket. Den tar også opp naturvern og miljøspørsmål knyttet til dagens skog­ bruk og flerbruk av skog. Boka er i første rekke beregnet på naturbrukslinjen i den videregående skolen, der den dekker læremålene for VK1, landbruk og naturforvaltning i faget skogbrukslære. Den fyller også tilsvarende læremål for VK2 allsidig landbruk, med unntak av mål 2, som knytter seg til lovgivning og økonomi. Dette stoffet er så omfattende at vi har valgt å henvise til allerede utarbeidede lærebøker som dekker feltet økonomi og planlegging i skogbruket. Skogbruk i vår tid er skrevet med sikte på å kunne brukes i praktisk skogbruk. Til hvert kapittel er det stilt spørsmål og gitt oppgaver av anvendt karakter.Vi takker alle som har vært til hjelp med bildestoff og gode råd under arbeidet. En spesiell takk til Knut Arild Melbøe for det gode samarbeidet ved redi­ geringen av stoffet.

April 1998 Kongsberg Per R. Schjerden

Fyresdal Øyvind Skar

Innhold I BAKGRUNN FOR OG OVERSIKT OVER DAGENS SKOGBRUK 11 - Fra fiber til biologisk mangfold 12 - Vi trenger fortsatt mer kunnskap 14 Skogbruk, omfang og verdi i dag 15 - Økonomisk betydning for landet 15 - Rikt er et folk ... 19 Skogressurser fordelt på landsdeler og regioner 20 - Østlandet 21 - Vestlandet 23 - Trøndelag 23 - Nord-Norge 24

2 SKOGENS BRUKSHISTORIE 25 Fra de eldste tider 26 Skogbruk i historisk tid 27 - Vikingtid og middelalder 27 - Bergverksdrift og trelasteksport 28 - 1800-tallet 29 - Vårt århundre 31 Den driftstekniske revolusjonen 33 Søkelys på dagens skogbruk 34

3 SKOGTRÆR 37 Treslagenes innvandringshistorie 37 Norske skogtrær 39 Bartrær 39 - Vanlig gran 39 - Furu 44 - Barlind 49 Lauvtrær 49 - Bjørkeslekta 50 - Oreslekta 53 - Osp 54 - Eikeslekta 58 - Bøk 62 Andre hardføre lauvtreslag 63 - Rogn 63 - Selje 65 - Hegg 66

Andre varmekjære treslag 66 - Ask 66 - Alm 67 - Lind 68 - Lønn 69 - Hassel 69 - Søtkirsebær 70

4 ØKOSYSTEMET SKOG 73 Karakteristikk av skog 73 Økologiske suksesjoner 76 Vekstfaktorene 78 Klimatiske vekstfaktorer 78 - Temperatur 79 - Lys 83 - Luft 85 - Nedbør 89 Edafiske vekstfaktorer (jordbunnsforhold) 93 - Strø fall 94 - Livet i jorda 95 Skadeorganismer i skog 100 - Arter og omfang 100 - Insekter 101 - Sopper 104 - Pattedyr og fugler 104 Hogstklasser og skadeorganismer 105 - Foryngelsesfasen (Hkl. 1) 105 - Ungskogsstadiet (Hkl. 2) 106 - Produksjonsfasen (Hkl. 3- 5) 108 - Soppskader fra råtesopper 110 - Insektskader på tømmer 113

5 SKOGTYPER (VEGETASJONSTYPER) 115 Lavskog 118 Røsslyng-blokkebærskog 118 Bærlyngskog 119 Blåbærskog 119 Småbregneskog 120 Storbregneskog 120 Lågurtskog 122 Høgstaudeskog 122 Plantesamling 123

-------------------------------------------

6 BIOLOGISK MANGFOLD OG SKOGVERN 125 Hva mener vi med biologisk mangfold? 125 Norsk biologisk mangfold 126 Dagens skogbilde 127 - Arealfordeling 127 - Barskoger 129 - Lauvskoger 130 Verneplaner for skog 131 - Hvorfor barskogvern? 132 - Skogbruksnæringen og biologisk mangfold 133 Nøkkelbiotoper 133 - Hva er en nøkkelbiotop? 133 - Eksempler på nøkkelbiotoper 134 Luftforurensninger og skogvern 138 - Giftige gasser 142 - Forsuring 145

7 GLOBALT SKOGBRUK 147 Skogsoner 147 - Tropiske skoger 148 - Subtropiske skoger (laurbær­ skoger) 150 - Tempererte lauvskoger 151 - Boreale barskoger 151 Hvor mye skog finnes på jorda? 153 Skogens betydning for verdens­ samfunnet 154 - Historisk utvikling 154 - Planteproduksjon 156 - Nyttevekster 156 - Genforråd og arter 156 - Vannhusholdning 157 - Klima 157 Avskoging 158

8 SKOGLIG REGISTRERING OG PLANLEGGING 161 Skogbestand 161 - Tetthet 161 - Vegetasjonssjiktning 162 Tremålinger 163 - Diameter 163 - Trehøyder 164 - Alder 166 - Tilvekstmåling 166

- Volumberegning (kubering) 167 - Bestandsmålinger 169 - Bestandshøyde og bestandsvolum 171 - Skogbonitet og volumproduksjon 171 - Aldersklasser og hogstklasser 175 - Hogstmodenhet 176 Skogbruksplaner 176 - Bruk av skoglige data 176 - Balanse kvantum 177 - Alternative skogbruksplaner 180

9 PRAKTISK SKOGSKJØTSEL 183 Naturgrunnlaget for foryngelse 183 - Frøtilgang 183 - Erfaringer med naturlig foryngelse 184 Foryngelseshogster (hovedhogster) 185 - Frøtrestillingshogst 185 - Etterhogsten 187 - Skjermstillingshogst 188 - Gruppehogst 190 - Kanthogst 190 - Bledningshogst 192 - Snauhogst 193 - Fjellskoghogst 195 Stell av foryngelsesfelt 197 - Etterarbeid på flatene 197 - Markflekking (markberedning) 197 - Sprøyting av plantefelt 198 - Flatebrenning 198 - Miljøhensyn 199 Skogkultur 199 - Skogtrærnes raser og økotyper 200 - Frøforsyning 201 - Planteproduksjon 203 - Såing 203 - Planting 204 - Skogkultur på myr og i sumpskog 208 - Gjødsling i skog 208 - Bruk av kjemiske midler (biocider) i skogbruket 211 Ungskogstell 212 - Tradisjonell ryddingshogst 213

Innhold

- Avstandsregulering (enkeltstilling) 216 - Ryddearbeidet 216 - Stammekvisting 220 Tynning 224 - Tynningsmåter 224 - Tynningsintervall og tynningsstyrke 227 - Hensyn å ta ved tynningshogst 229 Flerbruk av skog og trær 230

10 SKOGSDRIFT 235 Arbeidsteknikk, miljø og helse 235 - Muskelarbeid og arbeidsteknikk 235 - Trening, rutine og arbeidsmiljø 237 Manuelle hogstredskaper 237 - Øksa 237 - Motorsaga 238 Hogstarbeidet i dag 239 - Bruk av motorsag 239 - Sikkerhetsregler 241 - Felling av trær 242 - Spesielt farlig hogstarbeid 244 - Kapping og kvisting 246 - Aptering av trær 248 - Vedlikehold av hogstredskapen 250 Lunning og transport av tømmer 252 - Hest i skogen 252 - Traktor i skogen 258 - Spesialmaskiner i skogbruket 263 - Motormanuelle driftsopplegg 265 - Sikkerhetshensyn ved kjøring i terrenget 268 - Velteplassen 268 Skogsveier 269 - Vinterveier 273 - Veivedlikehold 274 - Flerbruk av veier og miljøhensyn 274 Vedhogst og vedomsetning 274

I I SKOGNYTTING 279 Trevirkets egenskaper 279 - Diametertilvekst og celletyper 279 - Trevirke i unge og gamle trær 284 - Vanninnhold i trær og tømmer 284 Virkeskvaliteter og skader 286 - Vanlige virkesfeil 286 - Fysiske og klimatiske skader 290 - Spesielle vekstformer og virkeskvaliteter 294 Behandling og bruk av trevirke 295 - Tømmerbehandling under hogst, transport og lagring 295 - Trevirke til ulike formål 299 - Trelast 302 Treforedling, omsetning og måling 307 - Treforedlingsindustri 307 - Omsetning av tømmer 309 - Tømmermåling 310

Stikkordliste 313 Litteraturliste 3 17

I Bakgrunn for og oversikt over dagens skogbruk I de siste årene har vi hatt en debatt om hvordan vi skal behandle skogene våre. Politikere og opinion krever en skogbehandling som i større grad tar hensyn til skogenes mangesidige betydning. Skogbruksnæringen er i ferd med å tilpasse seg en ny situasjon. Vi vil her gi et lite omriss av skogbrukets utvikling. De forskjellige punktene vi går inn på, vil bli behandlet mer inngående seinere i boka. Internasjonalt går bekymring og omsorg for skognatur langt tilbake: I boka Chou Li fra 200-tallet f.Kr. omtales to typer naturembetsmenn, en inspektør for fjell og en inspektør for skog som skulle verne om bestemte arter og påse at hogst foregikk etter bestemte regler. Vel hundre år før det sa Platon (427-347 f.Kr.) om avskogingen av Attika: «Sammenliknet med hva vårt land var, er det nå et skjelett av et legeme, ødelagt av sykdom.» På midten av 1800-tallet vokste det i USA fram bekymring for hva resultatet av avskogingen ville bli. Advokaten og diplomaten George Perkins Marsh (1802-1882) la merke til at hans barndoms elver og bekker i Vermont noen tiår seinere var forurenset og tilslammet som en følge av at skogene ble hogd ned. På reiser i Middelhavsområdet observerte han hvordan tidligere skog og landbruksareal var degraderet til ørkenliknende landskaper. Gjennom boka Man and Nature ropte han et kraftig varsku mot avskogingen og tok til orde for at naturessursene måtte forvaltes i et langsiktig perspektiv. Som et bilde på menneskenes grådighet og utbytting av naturen sier han et sted i boka: «Vi driver allerede nå og bryter opp gulvet og river ut vinduer og dører for å få varme til oss selv og våre kokekar.» Boka vakte stor oppmerksomhet og innledet naturvembevegelsen i Amerika, konkretisert i fredningen av Yellowstone i 1872. Midt på 1800-tallet var det også en økende bekymring i Norge for hvordan det ville gå med de norske skogene. Bergverkene hadde slukt ufattelige mengder trevirke. Ved til brensel, saltkoking, trekullbrenning og tømmer til trelasteksport, båt- og husbygging hadde også tatt store mengder. Omtrent samtidig fikk vi en ny teknisk revolusjon da dampsagene overtok for vassagene. Tresliperiene og cellulosefabrikkene gjorde sitt inntog. Fabrikker og sager kunne kjøres året rundt, og småvirket kunne benyttes. Man forbrukte skogene uten å tenke på fornyelse. De få fagfolkene som fantes, var opptatt av skogenes «bedrøvelige tilstand». P.Chr. Asbjørnsen (1812-1885) skrev i 1855:

«Egeskovene er nu for største Delen ødelagte, ved en i Forhold til Egens Verd lidet indbringende og yderst ufornuftig Barkflækning; thi istedetfor at drive Egebarkflækning som en lønnende og gavnlig Mellembenyttelse eller som Stubbeskovdrift, har man paa de fleste Steder, uden Skjøn og Omtanke, fældet Stort og Smaat alene for Barkens skyld.»

Oppe på Flya. Tegning: Theodor Kittelsen

«Vi har sett milelange, verdifulle, så godt som urørte skogstrekninger i løpet av bare seks-syv år forsvinne til nesten det siste tre,» sa skogforvalter Jakob Bøckman Barth i 1860. I Norge var det så stor bekymring for skogens framtid at Norsk Forstforening i 1880-årene satte ned et utvalg som skulle regne ut hvor lenge vi ville ha skog i Norge. Konklusjonen var at den norske skogen ville ta slutt omkring 1990. Og bekymringen varte til langt inn i vårt århundre. Agnar Barth sier i en artikkel i 1915: «Endnu ligger Norges skoger der fredløs og vernløs» (artikke­ len Norges skoger med stormskritt mot undergangen).

Fra fiber til biologisk mangfold Som en reaksjon på tidligere tiders dimensjonshogst og plukkhogst innføres bestandsskogbruket fra midten av 1930-årene. Bestandsskogbruket blir så nærmest enerådende fra 1950. Etter 1960 får vi også en driftsteknisk revolusjon. Når det gjelder hogstfasen, blir sag og øks etter hvert avløst av motorsag. Den manuelle barkingen i skogen blir avløst av maskinell barking på samlestasjoner og etter hvert på fabrikktomt. Tømmertransporten i skogen blir mekanisert ved at traktoren avløser hesten. Fløtingen forsvinner, og tømmerbilen overtar transporten av tømmeret ut av skogene. Byggingen av skogsbilveier skyter fart.

Bakgrunn for og oversikt over dagens skogbruk

Bestandsskogbruket representerte et planmessig skogbruk der det å sørge for at det kom igjen ny foryngelse etter en slutthogst ble vurdert som like vik­ tig som selve avvirkingen. Skogsarbeidet skulle dessuten gjennomføres på en rasjonell måte. Flatehogstene førte til at større områder kunne behandles likt med hensyn til slutthogst, planting, ungskogpleie og tynning. Markas produk­ sjonsevne skulle utnyttes fullt ut ved at tetthet og sunnhet var tilfredsstillende. Det ble opprettet en rekke økonomiske ordninger som skulle stimulere til dette. Staten gav statsbidrag til skogkultur, ungskogpleie og vegbygging. For hver kubikkmeter tømmer som ble solgt, måtte skogeiere sette av et beløp som skulle investeres i skogen i form av skogkultur, ungskogpleie, tynning, vegbygging osv. Dette var den såkalte skogavgiften. En rekke av disse ordningene eksisterer fortsatt i dag. Det er viktig å være klar over at bortsett fra en del av statsbidragene knyttet til primærskogbruket er skogbruksnæringen og treforedlingsindustrien næringer som i alle år har konkurrert på verdensmarkedet uten spesielle støtteordninger. De driftsmessige rammevilkårene for skogbruket ble fastsatt i skogbruksloven av 1965. Den fikk et tillegg i 1976 og fikk da en formålsparagraf som sa at «formålet er fremme av skogproduksjon, skogreising og skogvern. Det skal tas sikte på at skogbruket gjennom rasjonell skjøtsel kan gi et tilfredsstillende resultat for næringenes utøvere og sikre effektiv og jevn råstofftilførsel til industrien. Videre skal det legges vekt på skogens betydning som rekreasjons­ kilde for befolkningen, som en viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske». Bestandsskogbruket har gitt resultater: I 1925 var samlet kubikkmasse i Norge beregnet til ca. 330 millioner m3. I 1993 var dette økt til ca. 600 millioner m3. Selv om skogbruket i 1970- og første halvdel av 1980- årene etter hvert ble pålagt å ta såkalte flerbrukshensyn, er det vel riktig å si at det i denne perioden ble drevet et skogbruk som først og fremst konsentrerte seg om tømmerproduksjonen.

Midt i 1980-årene skjedde det et skifte i synet på hvordan skogbruk burde drives. Her hjemme startet det med en kritikk av flatehogstene i fjellskogen. Det fortsatte med en økende skepsis til resultatet av innført plantemateriale (provenienser, klimaraser) av gran fra Hartz-området i Tyskland. Debatten i Mellom-Europa som var knyttet til skogdød, forårsaket av luft­ forurensning, satte etter hvert et spørsmålstegn ved flateskogbrukets målset­ ting om å framelske skogbestand med ett dominerende treslag (gran på høye boniteter, furu på lave boniteter). Etter hvert begynte man å sette spørsmåls­ tegn ved flatehogster og monokulturer også her i landet. Naturlig nok ble debatten om bevaring av biologisk mangfold ganske snart knyttet til måten vi drev skogbruk på i Norge. Vissheten om at skog ikke bare var tømmer og råstoff, men et levende økosystem som skulle ivareta mange oppgaver, fikk et gjennombrudd i opinionen. Det ble et voksende krav om at skogbruket måtte drives på en slik måte at det ikke ble en trussel for det arts­ mangfoldet som skogøkosystemet vernet om og var avhengig av.

13

På slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene sluttet Norge seg til en rekke internasjonale avtaler som har fått praktiske konsekvenser for skogbruket. Ved å undertegne Konvensjonen om biologisk mangfold fra Rio i 1992 har Norge forpliktet seg til å ta vare på artsmangfoldet og bruke det på en bærekraftig måte. Vi har sluttet oss til hovedprinsippene i AGENDA 21, der det heter om skog: «Her understrekes behovet for å opprettholde de funksjoner som alle typer skog har. Det foreslås tiltak for å utvikle og ta i bruk forvaltningsregler for økologisk, økonomisk, sosial og kulturell utnyttelse av skog og skogarealer.» Lovgivning for å hindre ukontrollert omdisponering av skogareal til andre formål nevnes spesielt.

I St.meld. 31 (1992-93) Om den regionale planleggingen og arealpolitikken heter det: «Kommunen må innarbeide hensynet til det biologiske mangfoldet i sin planlegging og virksomhet.» Miljøverndepartementets rundskriv til kom­ munene, Tenke globalt, handle lokalt, får også konsekvenser for skogbruket. Her heter det blant annet at kommunen skal «sikre det biologiske mangfoldet gjennom kommuneplanene» og «utøve nærings- og utviklingsvirksomhet slik at det biologiske mangfoldet opprettholdes og styrkes.» Alt dette er ret­ ningslinjer som vil få konsekvenser for måten vi skal drive vårt framtidige skogbruk på.

Vi trenger fortsatt mer kunnskap Det er fortsatt mye vi ikke vet om hva som finnes av biologiske sammen­ henger i skogsystemene våre. Vi vet fortsatt lite om laverestående organismer, hva vi har, og hvilke tålegrenser de vi kjenner, har. Samtidig vet vi atskillig mer i dag enn vi visste for 20 år siden: Vi vet mer om forholdet vilt / skogbruk (storfugl, elg, hullrugere, rovfugl) Vi har fått et noe annet forhold til «skadeinsektene» i skogbruket Vi har fått et mer nyansert syn på inndelingen av de norske skogene Vi har innsett det problemet som ligger i at flateskogbruket avbryter en naturlig suksesjon • Vi vet noe mer om uheldige virkninger av monokulturer og bruk av bio­ cider (sprøytemidler) • Vi vet at en del av naturskogene må vernes for etterslekten • Vi må verne de små områdene vi har igjen av virkelig urskog

• • • •

For å bevare mest mulig av det biologiske mangfoldet og unngå at arter som er truet, forsvinner, arbeider myndighetene ut fra flere strategier. En del av de mest verdifulle skogområdene skal vernes med hjemmel i naturvernloven, helst som naturreservater. Ellers har vi verneplaner for edellauvskogreservater (ca. 160 områder) og verneplaner for barskogområder (250 km2 + 120 km2).

Bakgrunn for og oversikt over dagens skogbruk

Men man er klar over at vern bare kan gjennomføres for en liten del av vårt produktive skogareal. Myndighetene forutsetter at artsmangfoldet i resten av skogene våre bevares gjennom skogeiernes daglige drift av sine skoger. Dette kan dreie seg om

større innslag av lukkede hogster (mindre flatehogst) mindre hogstflater mer naturlig fornyelse en skogskjøtsel mer tilpasset produksjonsstedets forhold (jordbunn/klima). I Sverige kalles det standortanpassat skogbruk • begrensninger på hogst/hogstformer i høyereliggende skog • viltmessige hensyn • hensyn til nøkkelbiotoper

• • • •

Dette er i tråd med det som i mange år har vært hovedprinsippet i norsk skog­ bruk, nemlig frihet under ansvar. Det er en viktig oppgave for det utøvende skogbruket å tilpasse seg en mer bevisst utnytting av skogressursene gjennom å ta vare på spesielle forkomster og leveområder for truede og sårbare arter. Skogbehandlingen må også til­ passes terrengforholdene slik at variasjonen i landskapsbildet opprettholdes.

Skogbruk, omfang og verdi i dag Økonomisk betydning for landet «Oljealderen går mot slutten, men bakom syng skogane,» står det i en brosjyre om skogen i Rogaland. Ser vi bakover, vet vi at skogen har gitt landet inn­ tekter i 1000 år, og antakelig vil det fortsette slik i de neste tusen år. I dette av­ snittet skal vi se litt på hva skogen betyr for norsk økonomi i dag. «Skogenes sang» er imidlertid ikke bare klangen av penger, «skogenes sang» har også en klangbunn i den norske folkesjela. Vi skal også komme litt inn på det. Men la oss begynne med tallenes «tørre tale»: Produktivt skogareal utgjør i dag ca. 70 000 km2. Tar vi med bjørkeskogbeltet, er det samlede skogarealet i Norge ca. 120 000 km2. Det vil si at i fjellandet Norge er mer enn en tredjedel dekket av skog. Bygdeallmenninger (2,8 %) Kommuner (2,9 %)

Stat (8,9%)

Privatpersoner (85,4 %)

Figur 1 Skogeiendommer etter eierkategori. Kilde: SSB, Statistisk årbok, 1993

15

22-99 daa (2,9%) > 5000 daa (31,1 %) 100-499 daa (18,9%)

500-999 daa (16,0%)

1000-4999 daa (31,1 %)

Figur 2 Skogareal fordelt på eiendomsklasser. Kilde: SSB, Statistisk årbok, 1994

Det norske skogbruket er et privatskogbruk, ca. 85 % er eid av privatpersoner. Gjennomsnittsstørrelsen på skogeiendommene er mellom 400 og 500 daa, men variasjonen i eiendomsstørrelse er ganske stor. Vi har mange som eier en liten del av arealet, mens noen få store eiendommer til sammen eier en relativt stor andel av skogarealet. Som en tommelfingerregel kan vi si at 40 % av eiendommene utgjør 10 % av arealet, mens 10 % av eiendommene utgjør 40 % av arealet. Skogen gir inntekt til skogeieren og virke til treforedlingsindustrien. Vi avvirker årlig ca. 10 000 000 m3 trevirke, som brukes til sagbruksindustri, tremasse- og celluloseindustri og brensel. Dette er imidlertid bare omtrent halvparten av hva skogene våre produserer, årlig tilvekst ligger på ca. 20 millioner m3 (19,5 i 1995).

Figur 3 Tilvekst og avvirking fordelt på treslag. Kilde: SSB, Statistisk årbok, 1993

Bakgrunn for og oversikt over dagens skogbruk

Førstehåndsverdien av tømmer og ved utgjør ca. 3 milliarder kroner. Fordeling på de forskjellige produktypene er vist på figur 4.

Tømmer og kubb forsalg Tømmer og gjerdefang til egen bruk Salgsved Ved til egen bruk Juletrær Totalt

3199 66 137 137 46 3585

Figur 4 Bruttoverdi av skogprodukter i perioden 1989-1993, i millioner kr

Den innenlandske verdiskapningen av primærskogbruket og skogindustrien utgjorde i 1992 ca. 30 milliarder kroner. Primærskogbruket Trelastindustrien Treforedlingsindustrien Sum

3 12 16 31

Figur 5 Verdiskapning i skogbruk og skogindustri i 1992, i milliarder kr

Skogbruksindustrien deler vi opp i treforedlingsindustrien, som utnytter trefibrene og produserer tremasse, cellulose, papir, papp og trefiberplater, og trelastindustrien, som tilvirker og omsetter skurlast, høvellast og sponplater. Primærskogbruket og skogbruksindustrien sysselsetter ca. 30 000 ansatte. Av disse er ca. 8000 ansatt i treforedlingsindustrien.

Figur 6 Sysselsetting i service-, industri- og primærnæringen Kilde: SSBs årbok, 1994

Hvis vi betrakter eksportinntektene for skogindustrien i 1990-årene, er det fort gjort å bli forvirret, ettersom tallene varierer sterkt fra år til år. Det gjen­ speiler bare den situasjonen at prisene på verdensmarkedet til dels svinger sterkt. Eksportinntektene fra treforedlingsindustrien utgjorde i 1995 ca. 12 milliarder kr, mens de i 1994 var nede i noe over 8 milliarder kr. Samlet eksport fra skogindustrien utgjorde i 1995 ca. 15 milliarder kr.

Fiberplater (164 mill, kr)

Skurlast og justert last (988 mill, kr) Høvellast (234 mill, kr) Sponplater (214 mill, kr) Tremasse (410 mill, kr)

Cellulose (1431 mill, kr)

Papir og kartong (6668 mill, kr)

Figur 7 Norges eksport av skogindustriprodukter i 1994 fordelt på produkttyper. Kilde: Trelastindustriens bransjeforening

Annet (7,2 %)

Jordbruksprodukter (2,5 %) Fiske og fiskeprodukter (14,2 %)

Teknologisk industri (26,6 %)

Skogsvirke og treprodukter (9,5 %)

Teknisk-kjemisk industri (16,5%) Tekstiler, mineraler, metaller (23,5 %)

Figur 8 Norges eksport utenom olje, gass og elektrisitet i 1993 fordelt etter verdi for forskjellige bransjer. Kilde: SSBs årbok, 1994

Land Norge Sverige Finland Danmark Tyskland Russland Canada USA Japan Malaysia Brasil Kina Thailand Indonesia

Skogareal 1000 km2

70 234 197 18 107 8000 2190 1960 247 176 5500 1200 127 1090

Stående masse mill m3

Tilvekst mill m3

Avvirkn. for salg mill m3

600 2500 1520 38

18 72 57 2

9 50 36 2 33

+ 670 + 7925 + 7500 -1543 -5390

84 000 25 000 21 000 2400

375 194 513 110

28 45 78 93 2,7 40

+ 16 326 + 1331 -11 407 + 3218 + 1658 -3412 -1240 + 3490

350 40 200

Eksport mill US

Figur 9 Norge som skogbruksland sammenliknet med en del andre land (1992). Minustegn foran tallet i eksportkolonnen betyr at landet er nettoimportør av trevirke. Stort gap mellom tallet for produksjon (tilvekst) og kubikkmasse for eksport kan enten bety at landet samler opp skogkapital, eller at det innenlandske forbruket er stort. Etter Birger Perssons bok Globalt skogbruk 1990

Rikt er et folk ... «Rikt er et folk som har skogen til nabo og venn,» sier Elling M. Solheim. Skog­ områdene våre blir brukt til rekreasjon og naturopplevelse både sommer og vinter. En stor del av jakta foregår i skogområder, og skogen regnes som vår viktigste viltregion. Mesteparten av bærplukking og soppsanking er knyttet til skogområdene. Mer idrettsbetonte aktiviteter som orienteringsløping og langrenn foregår også der. Skogen har gjennom mange hundre år vært en inspirasjonskilde for forfat­ tere og malere, og i vår tid også for naturfotografer. I det hele tatt kan vi se på skogen som en inspirasjonskilde for fantasien - tenk bare på hvor mange av folkeeventyrene våre som tar sitt utgangspunkt i skogen. Skog og klima påvirker hverandre. Skog påvirker vannhusholdningen, utjevner temperaturen, bremser vind. Skog demper virkningen av sterkt regnvær, slik at risikoen for flom og erosjon blir mindre. Skog er altså ikke bare tømmerstokker og råstoff til sagbruk og papirindu­ stri. Skog er ikke minst et levende økosystem der det er et samspill mellom et utall planter og andre levende organismer i et innviklet avhengighetsforhold. Utfordringen for et skogbruk i vår tid er å ta hensyn til alle disse forholdene.

Skogtroll av Theodor Kittelsen. Urskog er også eventyrskog som gir fantasien næring. Troll er en truet art. Dersom vi skal kunne holde på de siste restene, må vi ikke snauhogge, for troll tåler ikke sol!

19

Skogressurser fordelt på landsdeler og regioner Vi snakker gjerne i dagligtale om skogbruket i Norge og kan dermed få et inntrykk av at norske skogforhold er like over hele landet. Det er selvsagt ikke riktig. Tvert imot, både vekslinger i klima og topografi og ikke minst landets utstrekning sør-nord gjør at variasjonene fra landsdel til landsdel er meget store. Det er et stort sprang fra Sørlandets eikeskoger til Pasviks furumoer, men det er også et langt hopp fra Østlandets granlier til Vestlandets frodige bjørke­ lier. I denne boka vil det føre for langt å gå inn på det enkelte fylke. Vi vil der­ for ta for oss landet regionvis slik som Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) gjør det i sine årlige skogoversikter. (Den tidligere Landskogtakseringen er i dag en del av NIJOS.)

Tabellen under viser stående volum fordelt på treslag i skogregionene Østlandet, Telemark og Agderfylkene, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

TRESLAG - Treespecies REGION

Region GRAN

FURU

BARTRÆR

LAUVTRÆR

Spruce

Pine

Coniferous trees

Deciduous trees

TOTALT

Total

GRAN

FURU

BARTRÆR

LAUVTRÆR

Spruce

Pine

Coniferous trees

Declduous trees

VOLUM, 1000 m3 - Volume, 1000 cu.m.

TOTALT

Total

VOLUME, PROSENT - Volume, percentage

ØSTFOLD AKERSHUS/OSLO HEDMARK

111.256

73.186

184.442

21.299

205.741

54

36

90

10

100

OPPLAND BUSKERUD VESTFOLD

97.056

42.459

139.515

25.273

164.788

59

26

85

15

100

TELEMARK AUST-AGDER VEST-AGDER

39.010

56.586

95.596

29.682

125.278

31

45

76

24

100

ROGALAND HORDALAND SOGN OG FJORDANE MØRE OG ROMSDAL

20.366

38.922

59.288

32.333

91.621

22

43

65

35

100

SØR-TRØNDELAG NORD-TRØNDELAG

58.221

19.885

78.106

20.831

98.937

59

20

79

21

100

NORDLAND TROMS

11.171

6.930

18.102

37.648

55.750

20

12

32

68

100

337.081

237.969

575.050

167.065

742.115

45

32

77

23

100

TAKSERTE FYLKER 1 ALT Surveyed countles, total

Figur 10 Oversikt over stående volum fordelt på treslag og regioner. Kilde: SSB

2

Bakgrunn for og oversikt over dagens skogbruk

Nordland, Troms, 7,1 % Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, 11,4%

Østfold, Akershus/Oslo Hedmark, 31,1 %

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, 13,7 %

Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, 14,4%

Oppland, Buskerud, Vestfold 22,2%

Figur 11 Årlig tilvekst uten bark under barskoggrensen. Både bar- og lauvskog er tatt med

Østlandet Østfold, Akershus/Oslo og Hedmark «Skogen er i alt je minnes furu, furu, gran og gran, lys og ung skog, mørk og tung skog - alle tider, alle stan» Einar Skjæråsen

Regnet i kubikkmasse er dette vår skogrikeste region med ca. 28 % av landets samlede kubikkmasse, ca. 31 % av samlet tilvekst. Gran utgjør 54 %, furu 36 % og lauvtreandelen 10 % av kubikkmassen i regionen. Driftsforholdene er gun­ stige, 75 % av kubikkmassen står på områder med helling mindre enn 20 %, mens bare 1 % av volumet står i områder som er brattere enn 50 % helling. Barskoggrensa går opp i 900-1000 m. Over barskoggrensa finner vi et bjørkebelte som går 100-200 m høyere. I Hedmark, som er vårt viktigste skogfylke, står skogbruksnæringen for 20 % av verdiskapningen og 10 % av sysselsettingen. En av tre industribedrifter i Hedmark har skogen som råstoff. Årlig avvirkes det 2,5 millioner m3 tømmer i Hedmark, dette utgjør ca. 1/4 av landets samlede tømmeravvirking. Årlig tilvekst er på ca. 3 millioner m3.

21

Oppland, Buskerud og Vestfold «- hug kun din gran i den dæmrende skygge, glide den lad i det rislende vann! Granerne falder på skummende flod, bølgerne bar dem på mægtige skuldre, handel og sjøfart ved fjorden oppstod ...»

Adam Oehlenschlæger 1843

Området har 22 % av landets stående volum og ca. 22 % av tilveksten. Også her dominerer gran med 49 %, mens furu utgjør 28 %. Lauvandelen er oppe i 15 %. Vestfold skiller seg ut som et område med stort innslag av varmekjære lauvtrearter. Vestfold har 27 % av all ask i landet og mesteparten av bøk i Norge. I Buskerud og Oppland dominerer grana i de nedre og midtre delene, furu i de øvre delene. Driftsforholdene er jevnt over noe vanskeligere enn i fylkene østafor. Opp­ land har en årlig tilvekst på 2,2 millioner m3 og Buskerud 1,9 millioner m3. Det plasserer Oppland og Buskerud som henholdsvis nummer 2 og 3 av våre skogfylker.

Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder «Bjørkelidan stend og tøygjer seg imot det høge berget med det harde grot. Bjørki neiar i den grøne stakken og berget briskar seg og slær med nakken. Bjørki ringlar upp med blekkji sine små. Berget møter ho med kampesteinar grå. Ho kikkar upp mot toppen, kliv i reinan og smett og tøygjer seg uppivi steinan.» Aslaug Vaa: Fra diktet Bjørki og berget

Området har ca. 17 % av landets tømmervolum og ca. 14 % av tilveksten. Barskogen dominerer også her, men nå leder furua med 46 %, gran har 31 %, mens lauvandelen er 32 %. Alle fylkene strekker seg fra kysten opp til høy­ fjellet, og i kombinasjon med en vekslende topografi med til dels bratte lisider gir dette meget varierende vekstforhold for skogen, og til dels vanskelige driftsforhold for skogbruket. Skogforholdene i deler av Telemark er spesielle med bratte, lange lisider som ender i innsjøene. Området har generelt mye bratt terreng, mer enn 60 % av kubikkmassen står på områder med mer enn 25 % helling. Mens grana dominerer i den østre delen av Telemark, øker furuandelen etter hvert som vi beveger oss vestover. Kystområdene i Agderfylkene hører til den tempererte lauvskogen (den nemorale sone). Dette er eikeskogbrukets område i Norge, Agderfylkene har 80 % av landets 2,5 millioner m3 eikeskoger. (Telemark har 9 % og Vestfold 8 %.)

Bakgrunn for og oversikt over dagens

Vestlandet Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal «Under oss laa Agrene, Lundene og Skoven med Birk og Løn og gamle Ege trær. Der ligger Gaardens Huse hvide og nette; over det nærmeste Teglstenstag rager Kjempe-Egen høit opp i Luften; dens mægtige Krone har maaskje i mere end et halvt Aartusind skjænket Menneskene Læ og Skygge.» P.Chr. Asbjørnsen: En vestlandsk Skovdal

Opprinnelig var dette et furu- og lauvskogdominert område. I dag finner vi 12 % av landets tømmervolum i disse fylkene, fordelt på 23 % gran, 43 % furu og 34 % lauv. Regionen har ca. 14 % av tilveksten. I de ytre kyststrøkene er det lite skog, delvis på grunn av kombinasjonen av værhardt klima og tidligere avskoging. Lenger innover finner vi lauvskogområder med bjørk og osp. I midtre og indre fjordstrøk er furu det dominerende treslaget. Her finner vi også mindre områder med varmekjær lauvskog. På områder med gunstig jord er det plantet gran. Ikke noe sted i Norge finner vi granfelter med så høy produksjon som på Vestlandet. I områder nær kysten er det plantet inn store områder med sitkagran, et treslag fra vestkys­ ten av Nord-Amerika. Neppe noen region i landet har en slik variasjon i skogøkosystemer som Vestlandet.

Trøndelag Sør- og Nord-Trøndelag «Miler av granskog, - det blikk er vårt! Vår fot blev så trett av den grå sement. Svalt imot sinnet står åndedraget ut fra den veldige, vide bringe, inntil det sover som flofull sjø. -Miler av granskog, du dimme hav med skimmer mot bunnens stille stier, hvad skjønnhet du gjemmer i dine dybder, vet bare den som engang har dukket mot dine perleåers sølvblå sand!» Louis Kvalstad: Fra diktet Granskog

Regionene har 13 % av kubikkmassen i Norge og ca. 11 % av tilveksten. Grana dominerer; 59 % av stående volum er gran, furu utgjør 20 %, og lauvandelen ligger på 21 %. I områder under marin grense er gråor et vanlig lauvtreslag. Barskoggrensa stiger fra 200 m i de ytre kyststrøkene og opp til 600 m i indre strøk. Gjennomgående lav temperatur i vekstsesongen kombinert med mye nedbør gjør at forholdene for myrdannelse er optimale. I begge fylkene finnes det derfor store myrarealer i skogområdene. 23

Nord-Norge Nordland, Troms og Finnmark «I Beieren vokser en kostelig skov av furu og annet som giøres behov til bygging av huse av tømmer. Der hugger bu-finnen planker og bord av hvilket de kjekkeste jægter blir gjort som nogensteds flyter på strømmer.»

Petter Dass

Her finner vi 7 % av landet kubikkmasse og ca. 7 % av tilveksten. I NordNorge er det lauvskogen som dominerer, med 66 % av volumet. Furu utgjør 13 % og gran 21 %. De store granskogene finner vi først og fremst på Helgeland, naturlig gran finnes ikke nord for Saltfjellet med unntak av enkeltforekomster i Finnmark. Til tross for det trives grana godt også nord for Salt­ fjellet, og det finnes fine granplantinger både i Saltenområdet og i Troms. Som en kuriositet kan vi nevne at det granfeltet som i mange år hadde høyest løpende tilvekst blant alle Skogforsøksvesenets forsøksfelter, var et granfelt i Misvær i Skjerstad kommune. Furuskogene i elvedalene har til alle tider vært av stor betydning for båt­ byggingen i landsdelen. I perioden 1871-75 ble det i Bindal, Vefsn, Mo, Hemnes og Saltdal bygd over 6600 fembøringer, åttringer og treroringer. Olav Tryggvasons båt Ormen Lange kom egentlig fra Godøynes ved Saltstraumen. Finnmark har til nå ikke inngått i landskogtakseringens fylkesvise takser­ ingen Vi har imidlertid fine furuskogstrekninger både ved Alta, i Stabbursdalen (verdens nordligste) og i Pasvikområdet.

Oppgaver 1 Hvordan har tilvekst og volum utviklet seg i norske skoger etter ca. 1920? 2 Sammenlikn skogareal og tilvekst for Norge, Sverige, Finland og Danmark. Hvem er skogkjempen i Norden? Hvem er miniputten? Prøv å finne et område i Norge som kan angis som en sammenlikning for skog­ arealet i Danmark (fylke, nasjonalpark). 3 Regn ut hvor stor andel (i prosent) av tilveksten i norske skoger skog­ bruket avvirker i dag. 4 Hva var samlet eksportverdi av skogindustriprodukter i 1994? Sett opp en prosentvis fordeling over skogindustriens viktigste eksportprodukter. 5 Ta utgangspunkt i figur 10. Regn ut samlet eksportverdi for Norge, Sverige og Finland og de enkelte lands relative eksportverdi. (Vær opp­ merksom på at tabellen gjengir netto eksportverdi. Importverdien av for eksempel tropisk tømmer og annen tømmerimport, import av tremasse osv. er trukket fra.) 6 Sett opp en rangering av de norske skogregionene regnet etter stående ku­ bikkmasse, a) totalt for alle treslag b) for gran c) for furu d) for lauvskog.

2 Skogens brukshistorie

Bildet viser en hulvei i skog som har vært brukt helt opp til vår tid. Her er den synlig ingen maskin har fått lov til å slette disse sporene. Foto: Ingrid Smedstad

25

Fra de eldste tider Mennesket har alltid hatt et nært forhold til skog. I «tidenes morgen» forlot vi de store skogene og begav oss ut i mer åpne landskap. Men kontakten med skognaturen har vi aldri helt forlatt. Skog og trær har gitt oss næring, ly og varme. Da innlandsisen langsomt smeltet i Skandinavia for 10 000-12 000 år siden, fulgte skogen etter og mennesket med den. Langs kysten, mot høyfjellet og i nord kom steinaldermennesket, og med det de første sikre spor av men­ neskelig virksomhet - fiske, jakt og veiding. Men både da og nå søker vi gjerne tilbake dit vi en gang kom fra. I varme perioder etter siste istid var store deler av dagens fjellområder skog­ kledd, hovedsakelig med bjørk og furu, og i lavere trakter i Sør-Norge domin­ erte varmekjære lauvtrær. I det meste av forhistorisk tid kunne derfor men­ nesket streife omkring i vidstrakte, mangfoldige og urørte skoger, i et gunstig klima og med et rikt dyreliv.

Figur 12 Kartet viser hvor det er funnet tynnakkete flintøkser i Sør-Norge, datert til yngre steinalder. Øksa er et urgammelt redskap brukt til hogst av brenneved og rydding av skog for åkerbruk og husdyrbeite. Ut fra funnene kan vi si at jordbruket først vant innpass omkring Oslofjorden, der det var mye lett dyrkbar jord å ta i bruk. (Etter Nesheim)

Først i yngre jernalder og bronsealder, for 3000-5000 år siden, fikk vi de første spor av husdyrhold og forflytningsjordbruk (halvnomadisme), etter hvert også jordbruk med fast bosetting (bønder). Men befolkningsmengden var liten, og det tok ennå lang tid før mennesket i større grad kom til å prege skog­ landskapet. Da ilden ble tatt i bruk, fikk vi den første store revolusjonen i menneskets naturpåvirkning. Afrikas slettelandskap er til en viss grad preget av svibruket, og i Norden etterlot det seg åpne partier, som etter hvert grodde igjen når åkerdyrkeren drog videre med sitt såkorn og sin buskap. I perioder satte svibruket sterkt preg på deler av skoglandskapet, og så seint som på 1600-tallet var det strenge restriksjoner på denne formen for korndyrking. Det het blant annet at «skogfinner måtte fanges, levende eller døde».

Ved overgangen til jernalderen kom en dramatisk klimaendring med kjøligere og fuktigere vær, som fikk store konsekvenser for alt plante- og dyreliv. Skoggrensene trakk nedover i liene, og de varmekjære skogtypene ble sjeld­ nere samtidig som grana begynte sin innvandring fra nordøst. Alt dette måtte få betydning for menneskets bruk av skognaturen. Det som preger naturbruken det første årtusenet av vår tidsregning, er den videre utviklingen av jordbruket. Vi fikk et indre og et ytre landnåm, som kom til å gjenspeile seg både langs kysten og i innlandet. Jordbrukslandskapet tok form som åpne, lyse mosaikker i skogen med beitemarker omkring, og langs kysten oppstod lyngmarker som følge av hogst og lyngbrenning, slått og beite. Alt i vikingtida (800-1000 e.Kr.) ble ytre kyststrøk på Vestlandet og Island avskoget. Framstilling av jern ved myrmalmblåstring var epokegjørende for utformin­ gen av jordbrukskulturen i jernalderen, og redskaper som plog og ljå gjorde det vesentlig lettere med oppdyrking, slått og lauving. Selve malmblåstringen førte til stort virkesbehov, og i fjellskogtraktene ble seterdrift årsak til bety­ delig avskoging og landskapsendring. I tillegg økte behovet for trevirke og emner til hus- og båtbygging og til redskaper og utstyr på gårdene. Alt dette gav mange varianter av kulturlandskap, samtidig som skogene omkring fikk en mer åpen struktur som følge av nye bruksmåter.

Skogbruk i historisk tid Vikingtid og middelalder Trevirke har vært den sentrale energikilden fra de eldste tider og er det fort­ satt i store deler av verden, både direkte som brennved til matlaging og opp­ varming og indirekte til kullbrenning (trekull), tjærebrenning, saltkoking osv. I Norge har saltkoking vært vanlig langs kysten, og tjærebrenning var så van­ lig at det i 1643 kom forbud mot å bruke annet virke enn røtter og vindfall av hensyn til faren for avskoging. Langs kysten har dessuten skog- og lyngbren­ ning vært svært utbredt og bidratt til åpne, skogløse landskap helt fram til vår tid.

Emner av trevirke ble brukt til nesten alt av redskap og utstyr. Lafteteknikken tok vikingene med seg fra Russland, og til laftetømmer ble det tatt ut atskillig gammel malmfuru. Det er et eksempel på plukkhogst, som i lange tider har vært knyttet til gårdsskogbruket. Vikingene seilte også med rundtømmer til Island og nordsjølandene, og eksporten av tømmer og «hoggenbord» økte på gjennom middelalderen fram mot svartedauden. Gjennom vikingtida og norsk (nordisk) middelalder (1000-1500 e.Kr.) fortsat­ te også ekspansjonen i jord- og husdyrbruket i takt med befolkningsøkningen. I hele Europa hersket en stemning av «ora et labora» (be og arbeid), hvor skogsmark sakte, men sikkert ble forvandlet til tykk matjord og lauvskogene erstattet av praktfulle kulturlandskap. I den samme perioden ble grana dominerende over store deler av Trøndelag og Østlandet. På slutten av middelalderen lettet så trykket på skognaturen enormt som følge av svartedauden (fra 1348). Vi fikk ødemarker - der skogen igjen vandret langsomt inn. Mange av disse markene ble siden tatt i bruk til husdyrbeite og slått da seterlivet fikk en renessanse på 1600-tallet og framover mot nyere tid.

Bergverksdrift og trelasteksport På midten av 1500-tallet kom de første norske bergverkene (kopperverk) i drift, og på 1600-tallet fikk vi sølvverket på Kongsberg og kopperverket på Røros. Skogene rundt bergverkene ble sterkt redusert, ved avskoging og delvis ved forurensning. På den høytliggende Rørosvidda har det tatt århundrer før sko­ gen nå langsomt kommer tilbake. Fossesaga (oppgangssaga) kom også i bruk i Norge på 1500-tallet, en teknisk revolusjon som førte til at Norge var verdens største trelasteksportør i om lag 300 år. I løpet av 100 år var eksporten økt med 5000 % (!), og trelast ble Norges viktigste eksportnæring. Det hadde sammenheng med store ressurser av skog og vannkraft og med kort transportvei fra sørnorske havner til land med stort behov og mangel på trelast. Trelasten ble brukt til en rekke formål, blant annet til kullgruver og til skips- og husbygging. Et eksempel er London by, som brant i 1666, og som i stor grad ble gjenoppbygd av norsk trevirke.

Sterkest gikk det ut over skogene nær nedre deler av vassdragene i SørøstNorge. På Sørlandet ble eikeskogen overavvirket fordi eiketømmer var sterkt etterspurt til skipsbygging og eikebarken til garving. Det oppstod frykt for skogmangel, og i 1647 finnes blant annet et skriv fra kong Kristian 4. om «skovenes udhuggelse på de fleste steder». Han trengte mastetrær for mari­ nen og sine krigføringer. Likevel var det i hans tid (1645) at Norge mistet skog­ ene i Jåmtland og Herjedalen til Sverige. Det var lenge de største dimensjonene som ble etterspurt, for eksempel tolv toms toppdiameter som minimum for skurtømmer. Resultatet av det ble dimensjonshogster, med gjensetting av mindre og yngre trær. Det er verdt å merke seg at dette sjelden førte til snauflater, og det finnes dimensjonshogd skog som har vokst til igjen og blitt bra, virkesrik naturskog. Men ofte ble det nok ujevn tetthet.

Skogens brukshistorie

På dette fotoet fra Øylo i Valdres fra omkring 1900 ser vi enfossesag. Det var like før den moderne vannkraftutbyggingen begynte, bygdesagbruket holdt ennå stand samtidig som skogindustrien utviklet seg. Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum

1800-tallet På midten av 1800-tallet kom en ny teknisk revolusjon. Dampsaga overtok i stor grad etter fossesaga, slik at det kunne skjæres trelast året rundt. Og ikke minst gjorde tresliperiene og cellulosefabrikkene sitt inntog i norske vassdrag, fra århundreskiftet også papirfabrikker. Dette åpnet for avsetning av små dimensjoner i form av massevirke, som fikk epokegjørende betydning for skjøtsel og drift av norske skoger. Fløtning av tømmer, som i mindre målestokk tok til alt i middelalderen, ble nå dominerende og gjorde det mulig å avvirke skog også i fjerntliggende inn­ landsområder. Med hest ble barket massevirke (sliptømmer) og skurtømmer kjørt på vinterføre til vassdrag og fløtet videre i vårflommen. Fra 1903 ble dette organisert i en fellesfløtning, som av flere grunner ble avviklet i 1960årene i de fleste vassdragene. Tømmerfløtningen er en interessant del av norsk naturbrukshistorie, og det knytter seg mange kulturminner til den i form av fløtningsdammer (jf. navn som Stemmetjern), ledeskjermer av stein, tømmerhengsler, lensekar og andre innretninger. Avsetningen av massevirke kom i det hele til å prege skogene i langt større omfang, og skogbruket ble hovednæring i mange bygdesamfunn.

29

Dette maleriet av J.Fr. Eckersberg gir et tidsbilde av tradisjonell skogsdrift med hestekjøring, måling og merking av tømmer. Tømmeret er kjørt ned til elva for å ligge der til isen smelter

Frykten for overavvirking og avskoging økte gjennom 1600- og 1700-tallet. I 1652 ble det tilsatt en generalinspektør for skogene sønnafjells, og det ble ned­ satt flere skogkommisjoner. Allerede i 1739 kom den første offentlige skog­ administrasjonen, med generalforstamt på Kongsberg, ledet av brødrene Frank Philip og Johan Georg von Langen. Det var tyske forstfolk som trakk opp ret­ ningslinjer for et utholdende skogbruk. De var der i fem år, men vant ikke fram med sine synspunkter, og generalforstamtet ble oppløst i 1746. På midten av 1800-tallet fikk vi en offentlig norsk skogadministrasjon, med forstfolk utdannet i Tyskland, som har vært et foregangsland når det gjelder skogskjøtsel og kulturskogbruk - på godt og vondt. En skogkommisjon av 1849 tegner et dystert bilde av skogtilstanden, sett ut fra ønsket om store dimen­ sjoner og høy produktivitet. Dette kom etter hvert i konflikt med nye avset­ ningsmuligheter og økt avvirking i siste halvdel av 1800-tallet. Fortsatt ble det sett mer på hva som skulle tas ut, enn hva som burde stå igjen og forynge skogen.

En av pionerene for en bedre skogskjøtsel var Peter Christen Asbjørnsen, som alt i 1855 gav ut en skogbrukslære, Om Skovene og om et ordnet Skovbruk i Norge. Han var en allsidig mann, mest kjent som vår store samler og forteller av sagn og eventyr. Han var en av de første som forstod og formidlet andre verdier knyttet til skognaturen enn de økonomiske.

Vårt århundre

Skolebarn på skogplanting i 1904. Det lå mye idealisme bak «skogsaken»- tanken var i god bjørnsonsk ånd: «End om vi klædte fjældet?» Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum

Omkring århundreskiftet ble det etablert skogfaglige institusjoner, som har hatt stor betydning i vårt århundre. Alt i 1876 ble Statens skogskole på Kongsberg opprettet som den første i Norge. Videre fikk vi Det norske skogselskap i 1893, Løten forskningsstasjon i 1908, Vestlandets forstlige forsøksstasjon i 1916 og Det norske skogforsøksvesen i 1917 (seinere Norsk institutt for skog­ forskning). Etter hvert har det også utviklet seg et skogvitenskapelig miljø ved Norges landbrukshøgskole. I 1916 skrev professor Agnar Barth en artikkel han kalte «Norges skoger med stormskritt mot undergangen». Da landsskogtakseringen begynte med sine registreringer i 1919, viste det seg etter hvert at så ille var det likevel ikke, selv om det mange steder var glissen tresetting og dype kroner - såkalt grønn løgn. Det ble også klart at virkesproduksjonen kunne økes betydelig gjennom ulike skjøtselstiltak. Men måten å gjøre dette på var det fortsatt stor uenighet om, og i løpet av 1930-årene fikk vi en langvarig og opphetet debatt, med de to kamphanene Agnar Barth og Erling Eide i spissen, slik det gjenspeiler seg i en rekke artikler i Tidsskrift for Skogbruk. Uenigheten lå særlig i spørsmålet om foryngelsesmetoder og bestandsoppbygning. I hovedtrekk var det slik at Barth ønsket fleraldrete og sjiktete bestand, mens Eide forsvarte åpne hogster, gjerne med planting og oppbygging av jevne, ensaldrete bestand. I ettertid kan vi si at begge forfektet varianter av bestandsskogbruket, der målsettingen var å øke skogproduksjonen (masseproduksjonen) og det økonomiske utbyttet.

Dette var også hovedformålet i skogloven av 1932, selv om verneaspektet også kom fram, blant annet i forhold til behandling av fjellskog. Med denne loven fulgte også et skogoppsyn, som arbeidet mye i felt ute i distriktene, og derfor fikk stor innflytelse på skogskjøtselen. 1 de økonomisk vanskelige 1930-årene fikk skogbruket merke avsetnings­ vansker og lave tømmerpriser. «Nødsarbeid» ble satt i gang med omfattende renskningshogst og håndgrøfting av myr. Mer eller mindre gjengrodde grøfter vitner om det. 1 1937 la skogdirektøren fram en skogreisningsplan (kultiverings­ plan) med opplegg for frøforsyning og skogplanting. Under 2. verdenskrig ble det drevet ut mye brennved (reisved) og smådimensjoner (kubb). På slutten av okkupasjonsårene ble det også drevet hogst på store furudimensjoner, såkalte «tyskerhogster». Et spesielt sortiment var «generatorknott», som var kortkappet og kløyvd orevirke. I mangel av bensin ble slik knott brukt som drivstoff, blant annet til lastebiler. I en periode ble det også levert granbark, flekket i sevjetida. Som i landbruket ellers hadde mye av aktivitetene i skog og mark i krigs­ årene karakter av selvberging. Eksempler på det er vedhogst og bærplukking. I snørike vintrer var det ganske stilt i disse årene, og maskinell drift hadde ennå ikke brutt stillheten i skogen. Først i etterkrigstida slo bestandsskogbruket for alvor gjennom i Norge.

I usle kojer/på strå og barHå'n farlog far hassfar. Utdrag fra Kont-Jo av Hans Børli. Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum

Den driftstekniske revolusjonen Gjenreisingstida i 1940- og 1950-årene la grunnlag for økt etterspørsel, økte priser og økt avvirking. Dette førte til en gullalder for norsk skogbruk. Verken før eller siden har det vært mer berettiget å bruke eventyruttrykket «gull og grønne skoger». Samtidig begynte den driftstekniske mekaniseringen. Den ble innledet med at motorsaga revolusjonerte hogstarbeidet, først til felling og kapping, siden også til kvisting. Hesten ble fortsatt brukt i terrengtransport, og tøm­ merfløtingen holdt stand i de fleste vassdragene til ut i slutten av 1960-årene. Men hesten forsvant i jordbruket, og jordbruks traktoren fikk tilleggsutstyr til skogsdrift. Gjennom 1950-årene endret ikke driftsapparatet seg mer enn at det fortsatt lå til rette for en tilpasset og variert skogskjøtsel.

1 dag fløtes det bare tømmer i Bandakkanalen i Telemark og i landskapsvernområder. Dette bildet er fra Vassfaret. Foto: Øyvind Skar

I 1960-årene skjedde det flere tekniske revolusjoner. Bygging av skogsveier skjøt fart, og biltransport tok etter hvert større deler av hogstkvantumet, slik at fløtingen ikke lenger kunne konkurrere i langtransporten. Da var også grunnlaget lagt for drift av ubarket tømmer. Siste fasen i denne mekaniseringsprosessen er inntoget av de store spesialmaskinene i 1970-årene, rammestyrte lassbærere og skogprosessorer («skogens skurtreskere»), som resulterer i nærmest fullmekanisert drift. Skogshesten er langt på vei blitt hi­ storie, mens motorsag og mindre traktorer til en viss grad holder stand i gårdsskogbruket. Den driftstekniske utviklingen har i høy grad styrt skogskjøtselen de siste tiårene. Vi har fått stadig større flatehogster, som i de fleste tilfeller er plantet til med ett eller to treslag (gran eller furu) og ofte sprøytet med kjemiske preparater (biocider). De store, tunge maskinene har i dobbelt forstand satt varige spor etter seg i skoglandskapet.

Skogplanting ble mer og mer vanlig i gjenreisingstida, ikke bare i typiske skogtrakter. I kyst- og fjordstrøk på Vestlandet og i Nord-Norge foregikk et omfattende treslagsskifte, og nedlagte plasser, hagemarker og liknende er plantet til rundt om i landet. Det samme gjelder planting som ledd i grøfting og skogreising på myr. Skogkommisjonen av 1951 la blant annet fram en innstilling om skogreis­ ing, og særlig vestafjells er det blitt utført omfattende plantinger av sitkagran og vanlig gran - som har omformet deler av naturlige furu- og bjørkeskoger til mørke belter med granskog. Det har ligget mye idealisme bak skogreising og skogplanting, noe som går helt tilbake til 1800-tallet. Bjørnstjerne Bjørnsons tanker om «å kle fjellet» er et litterært eksempel som vitner om den idealis­ men og entusiasmen som «skogsaken» førte med seg.

Søkelys på dagens skogbruk I løpet av de siste 10-15 årene er det i økende grad rettet søkelys mot bruk og vern av skog, både nasjonalt og internasjonalt. Skog trues på mange måter over store deler av jordkloden. Mest skremmende er kanskje rasering av tro­ piske regnskoger. Men avskoging foregår også på nordlige breddegrader, og luftforurensninger forårsaker omfattende skogdød i en rekke land. Som vi har sett, har det i perioder vært frykt for «skogenes ruin» også i Norge, først og fremst av hensyn til virkesforsyningen. Nå er de nordlige barskogene langt mer stabile enn skog på sørligere breddegrader, og snauhogst fører sjelden til umiddelbare katastrofer. Slik sett kan vi si at «lykken er bedre enn forstanden». Men nå rettes internasjonalt søkelys også mot Norge og Norden, og det reises krav til skogproduktene og hvordan sko­ gen er skjøttet, med forslag til garantiordninger. Dette er signaler som må tas på alvor, og som gir skogskjøtteren nye utfordringer. Samtidig har vi en vok­ sende norsk opinion som stiller kritiske spørsmål til dagens skjøtsel og drift, og som forventer et visst vern av skognatur.

Opinionen har endret karakter og utviklet seg med årene. De første større konfliktene oppstod mellom tekniske inngrep og friluftsinteresser i bynære områder. I 1947 demonstrerte 30 000 mennesker i Oslo mot bygging av høyspentlinjen gjennom Nordmarka. 1 1960-årene økte det på med skogsbilveier, hogstflater og sprøyting, og vi fikk konflikter mellom skogbruk og friluftsliv, med lange, opphetede avisdebatter. Ikke alt var like saklig eller faglig begrunnet. Skogbrukere kunne for eksempel forsvare bruk av «buskog krattdreper» og til og med DDT, som nå for lengst er forbudt. Et eksempel fra friluftsfolkets side er en klage om at tørrgran i Oslos kommuneskoger ikke ble fjernet, noe som viste seg å være lerketrær i vinterdrakt!

Det europeiske naturvernåret 1970 utløste mange aksjoner basert på naturvernengasjement, og det fikk også virkninger for skogbruket. I 1976 fikk lov om skogbruk og skogvern en formulering om naturvern i formålsparagrafen, der det heter: «Videre skal det legges vekt på skogens betydning som rekreasjons­ kilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske.» Loven fikk også en spesiell fullmaktsparagraf, som ble lovgrunnlag for de såkalte «Marka-forskriftene» av 1977, der nyere flerbruk av skog kom til uttrykk. Både skogbruk og friluftsliv blir ofte markedsført som naturvern. Etter hvert som aktivitetene øker i omfang, endrer karakter og tar i bruk nye hjelpe­ midler, blir det mer klart at både skogbruk og friluftsliv har negative virkninger og trusselfaktorer i forhold til natur og miljø. Økologisk forståelse og holdninger er også i ferd med å endre seg. Nå er det blitt slik at tørre trær helst bør få stå, og fra et økologisk synspunkt er det for eksempel like vanskelig å forsvare avvirking av store skogområder med skogprosessorer som det er å snau­ hogge belter i fjellskog til alpinanlegg. Den nasjonale og internasjonale opinionen og dens søkelys mot dagens skog­ bruk kan sammenfattes i sju punkter: • • • • • • •

landskapsestetiske virkninger av skjøtsel og drift miljøskader av mekanisering og store maskiner veier, tung transport og ferdsel virkninger av store snauflater på plante- og dyreliv virkninger av snauhogst på lokalklima og jordbunn bruk av biocider (kjemiske preparater) monokulturer, med ensaldrete og «enfoldige» granåkrer

Kritikerne vektlegger ulike momenter avhengig av motivasjon og opinionsgruppe. Biologer og økologer vil for eksempel legge mest vekt på biologisk mangfold. For en jeger vil viltforekomstene bety mye, mens folk flest legger mest vekt på helhetsinntrykket og opplevelsen av landskapet.

Smylematte etter snauhogst i blåbærskog. Først smyleåker - så granåker. Foto: Øyvind Skar

«Vi gjør aldri bare én ting her i verden.» Dette visdomsordet gjelder i høy grad våre naturinngrep. Det vil si at inngrep utløser mange økologiske virkninger gjennom årsaksrekker og vekselvirkninger, som vi bare i liten grad har oversikt over og forstår. Vi ser de umiddelbare virkningene, mens de indirekte og langsiktige for det meste er skjult. Våre disposisjoner i skogbruket henger dessuten nøye sammen, idet et tiltak ofte er en nødvendig konsekvens av hva som tidligere ble gjort. Har vi for eksempel an­ skaffet tungt og kostbart driftsteknisk utstyr, blir konsekvensene flatehogster og større bestand, som igjen forutsetter planting med behov for biocider osv.

Oppgaver 1 Ta kontakt med en historielærer med sikte på et tverrfaglig oppgave­ arbeid med skogbrukshistorie som tema. Kildestoff kan finnes både i litteratur og i lokalsamfunnet. Eldre mennesker med tilknytning til skogbruksmiljøet er særlig verdifulle kilder. 2 Søk kontakt med et historielag eller et lokalt museum (bygdemuseum eller liknende) som kan hjelpe til med å skaffe stoff om tømmerfløting. Hvis det finnes et gammelt fløtningsvassdrag i nærheten, kan det legges opp til gruppearbeid, der vassdraget eller deler av det befares, gjerne med hjelp av kjentfolk. Ta fotografier, lag skisser, tegn inn på kart og beskriv det som finnes av kulturminner etter tømmerfløting. 3 Ta for dere gruppevis den kritikken som er reist mot den driftstekniske revolusjonen i skogbruket, slik dette er summert opp i de sju punktene over. Gi en begrunnet vurdering av hva dere synes er viktigst, og hva som er mindre viktig. Benytt gjerne avisutklipp som eksempler.

3 Skogtrær Jeg vet at aldri jeg får se et dikt så herlig som et tre. Et tre som presser, tørst ogtyst, sin munn mot jordens fylte bryst, og ser mot Gud - en ask, en lønn, med hender hevet som til bønn.

Et tre som bærer, høst og vår, et sangfuglrede i sitt hår, og favnes ømt av sne og regn med allnaturenes elskovstegn Et dikt kan lages av enhver, men bare Gud kan dikte trær.

André Bjerke, gjendiktet etter Joyce Kilmore

Treslagenes innvandringshistorie For ca. 13 000 år siden hadde innlandsisen trukket seg så langt tilbake at de ytre kyststrøk på Jæren og nordover var blitt isfrie. Ca. 10 000 år f.Kr endret klimaet seg slik at det ble livsvilkår for de første trærne. Først kom vierartene, så dunbjørk. På Jæren er det også funnet spor etter hengebjørk. Perioden kalles subarktisk og varte til ca. 8000 år f.Kr. I den preboreale perioden fra ca. 8000 til 7000 år f.Kr. fikk vi en rask av­ smelting av innlandsisen. Dunbjørka fulgte på etter hvert som innlandsisen smeltet. Osp og tindved dukket også opp i denne perioden. Forekomstene av lavlandsbjørk økte. Perioden kalles også bjørkeperioden.

Regndråper på bjørkekvist en tidlig høstmorgen. Foto: Øyvind Skar

7

I tidsrommet fra 7000 til 5500 år f.Kr. (den boreale periode) ble klimaet varmere. Furu dominerte sammen med hassel og fortrengte etter hvert bjørka. Vi kaller denne perioden furuperioden. Gråor gjorde sitt inntog. På slutten av perioden kom edellauvtrær som alm, svartor og eik. Perioden fra 5500 til 3000 år f.Kr. hører til den atlantiske perioden, som var relativt varm og fuktig. Vi snakker om eikeperioden, men også svartor, alm, ask og lind tok Østlandsområdet i besittelse. Furua ble fortrengt til magrere områder. Sommertemperaturen i Oslområdet var antakelig ca. 1,5-2,0 grader varmere enn i dag og vintertemperaturen ca. 2 grader høyere. I neste periode (den subboreale), som varte fra 3000 til 500 år f.Kr., ble klimaet noe tørrere, og dermed også gunstigere i kyststrøkene på Vestlandet og nord­ over - edellauvskogen spredte seg. Eika fortrengte furua ytterligere i Øst­ landsområdet, og ask og lønn utvidet sitt område. Furua dekket en del fjell­ områder som i dag er snaufjell, og vi regner at furua gikk 200-300 m høyere enn i dag. På slutten av den subboreale perioden får vi en klimaforverring, og grana begynner sin innvandring fra øst. Furua går tilbake i fjellområdene, og fjell­ bjørka begynner å ta over. Den subatlantiske perioden begynte ca. 500 år f.Kr. og varer fremdeles. Ned­ børen økte, sommertemperaturen falt, og vintrene ble kaldere. Grana spredte seg, furua forsvant fra fjellområdene, og edellauvskogen gikk tilbake. Vi fikk utviklet lyngheier på ytre deler av Vestlandet. Granekspansjonen har ikke gått særlig fort. I Trøndelag kom grana til Lierne ca. 400 år e.Kr. og nådde Trondheimsområdet på 1300-tallet, omtrent samtidig med at den kom til Øst-Telemark. Det yngste av treslagene våre er bøk, som kom til Vestfold ca. 500 år f.Kr. Ynge steinalder

Elde steinalder

Hstorisk

Bronsealder

Jernalder Mddelalder

NÅtid

tidsalder

År (før og

9000

8000

7000

6000

5000

4000

3000

2000

1000

0

1000

2000

etter Kr.f.)

Klimaperiode

Sencjasial

Preboreal

Boreal

Atlartisk

Sufcboreal

Sutoatlartisk

Klima

Temperaturøkning

Varmere

Skarrfnavia

Varmt, fuktig

Varmt, tørt

Kjøligere, fuktig

Hassel

Eik, alm, lind

Ask

Gran

nesten helt isfritt.

Avsmelting tiltar

Varmt, tørt

Imvanding

Først bjørk, dverctøøtk,

av treslag

vier. Senere furu, hegg rog^osp

Dominerende

Åpne, sa.ameligrende

Vistrakte,

Mye bjørkeskog

Ostlandet og Sørlandet: Store

Mer bjørk ogfuru

Granskogen tar over.

skogyper

bjørkeskoger. Noe furu

Åpne

men store områder

edelløvskogen

Jæren Vidstrakte eikeskoger.

Varm ekj ære

bjørke­

preget av furuskog

Vestlander Bjørk.

Rund Oslofjorden Ask blir

lørtrær trenges sydover.

skoger.

Noe hassel

Nord-Norge: Furu og bjørk.

variigere.

Tregensen syrker

3000f. Kr.: Første jorcfcruk.

Jernalder Virterfor nød.-endg

Noe furu

Hardangervidda: Store deler dekket av furuskog

Memeskets

Jeger- og samlerkuitur. Skogen pÅvitkes lite av memesket

btukav

Ynge steinalder Sviryddng

Omfattende slettemarker, lauving

skogen

av skog til Åker og beite.

Vestlandsskog blir til lynener.

Bronsealder Rikt jordnk og

Utvikling av kulturlandskaper

husdyrhold Flere kornsorter

Mddelalder. Ekspansjon i jorcfcruk.

Økt hogst (laftetekrikk, cppgangssag).

NÅtid Industrisko^xuk, flatehogster (besta ndssko^nk)

Figur 13 Norske skogers utvikling fra istida og fram til i dag. (Etter Berntsen og Hågvar, 1991)

Skogtrær

Norske skogtrær Klimamessig tilhører størstedelen av våre skoger den boreale (nordlige) skogsone. I vår del av de boreale skogene dominerer bartrærne gran og furu. Sørspissen av landet tilhører den tempererte sone med naturlig forekomst av varmekjære lauvtrær som eik, ask, bøk og lind. Også her finner vi furu, mens grana opptrer mer sporadisk i denne sonen. I områdene mellom temperert og boreal skogsone finner vi overgangssoner hvor andelen av edellauvskog avtar og granandelen øker. Skogtrærnes temperaturkrav angis vanligvis i forhold til tetratermen (tetra = fire).Tetratermen defineres som gjennomsnittstemperaturen for juni, juli, august og september. De norske skogene inneholder et fåtall treslag. I barskogområdene er det først og fremst gran og furu som danner rene bestand, mens lauvtrær som bjørk, osp og or opptrer som mindre bestand, grupper og enkelttrær. På Sørlandet finner vi skogområder hvor eik dominerer, mens vi i Vestfold finner større, rene bestand av ask og bøk. Dunbjørk danner store, sammenhengende skogområder mot fjellet. Ellers opptrer lind, alm, lønn, rogn og barlind som småbestand og som enkeltrær. Som en kontrast kan nevnes at 100 daa regnskog kan omfatte 50-100 forskjellige treslag. Det skal være registrert noe slikt som 50 000 treslag i de tropiske skogene.

Bartrær Bartrærne hører til de nakenfrøete, det vil si at frøet ikke er omgitt av en fruktknute, men sitter nakent på et skjell. Blomstene er alltid enten hånlige eller hunlige. De aller fleste bartrær er sambu, det vil si at vi finner både hann- og hunnblomster på samme treet. Unntaket hos oss er barlind, som er særbu.

Vanlig gran (Picea abies) Bekranste, høye ætling av den gran, som først de gother gav den djerve kunstmodell til katedral på katedral, til Notredamens høyportal, til Munstren, til Vestminsterhall til Pisas tårn på hell!

Fra Wergelands dikt Til en gran.

Granslekta teller ca. 40 arter som alle finnes på den nordlige halvkule. Vanlig gran har en nordlig og østlig utbredelse i Europa. Den forekommer i fjelltrak­ ter i Mellom-Europa, men viltvoksende gran mangler i Frankrike, Portugal, Spania, Belgia, Nederland, Storbritannia og Danmark.

Figur 14 Utbredelseskart for gran

Utbredelse Til Norge kom grana østfra for ca. 2000 år siden. Den er vanlig på Østlandet i Trøndelag og i søndre del av Nordland. Naturlig gran finnes nord til Saltfjellet. På Vestlandet finnes det bare spredte forekomster av naturlig gran, bortsett fra en større forekomst på Voss. I Finnmark har grana vandret inn fra øst. Her finner vi spredte forekomster ved Karasjok og i Pasvik ved Neiden, Norges og verdens nordligste forekomst (69° 32'). I Norge utgjør gran ca. 53 % av samlet kubikkmasse. Hedmark er vårt vik­ tigste granfylke med 22 % av landets kubikkmasse.

Krav til vekstforhold Grana krever god, næringsrik jord med frisk fuktighet. På mager, tørr jord vokser den seint. På kalkrik mark vokser grana raskt, men den er utsatt for råte (særlig rotråte). Tetratermkrav for vekst angis til 8,4 °C, mens frømodningskravet ligger på 9,5 °C. Grana er skyggetålende og trives med høy luftfuktighet.

Figur 15 Gran. Tegning: Stein Davidsen

Formering Grana er sambu. Den blomstrer og setter kongler fra 20-årsalderen, i bestand sjelden før i 50-årsalderen. Frøårene kommer gjerne i perioder med 3-4 års mellomrom i Sør-Norge, mens det er lengre tidsintervaller i fjellskogen og i den nordlige delen av landet. Rike frøår opptrer gjerne med 10-12 års mel­ lomrom. Frøet blir vanligvis modent i oktober. Konglene slipper frøet fra januar til mars. Frøformering er det normale, men vegetativ formering er vanlig i fjell­ skogen. Grana vokser bra i surt miljø. Ved treslagsskifte til gran vil skogbunnen etter hvert bli surere. Grana har flatrot og er derfor utsatt for vindfelling.

Gran i blomst. De krapplekkrøde hunnblomstene sitter alle i endeskudd. Foto: Øyvind Skar

Økologiske forhold Grana kan under gunstige forhold bli over 30 m, den høyeste grana som er målt i Norge, var 48 m. Gran kan bli 400-500 år gammel. Hogstmodenhetsalderen ligger på 50-100 år. Granskogen er hovedsakelig knyttet til følgende fem vegetasjonstyper:

• • • • •

blåbærtypen småbregnetypen storbregnetypen lågurttypen høgstaudetypen

På grana lever en rekke lavarter. De bruker grana som feste og henter stort sett næring fra lufta. De påvirker derfor ikke granas vekst. Av viltartene er det egentlig bare smågnagerne som kan føre til større ska­ der på grana, og da er det snakk om gnag på små granplanter. Hjort kan skade ung gran ved at den feier av geviret, og ved beiting av smågran. I noen områder, som i Trøndelag, beiter også elgen smågran. 1 Sverige beiter de tette rådyrstammene også små granplanter.

En rekke insektarter er knyttet til gran. Gransnutebillen (Hylobius abietis) angriper unge planter og kan drepe dem gjennom gnag i rothalsen. Dette er et stort problem ved utplanting av gran. På slutten av 1970-årene hadde vi voldsomme angrep i eldre granbestand av den store granbarkbillen (Ips typographus). Den angriper trær som er svek­ ket av tørke eller vindfall. Blir det store mengder av slikt virke, kan granbark­ billen opptre i så store mengder at den også kan drepe stående, frisk skog. Både nåler og kongler kan angripes av et vidt spekter av insektarter. Insektene kan periodevis gjøre skade på grana, men soppene betyr nok betraktelig mer som permanente skadegjørere. Det er særlig rotkjuken (Heterobasidion annosum) som er årsak til rotråte. Rotråten ødelegger tømmer

Figur 16 Toppråtesoppen angriper grana på alle de steder hvor barken er såret og veden blottet. Tegning: Stein Davidsen

Figur 17 Rotkjuke. Tegning: Stein Davidsen

for mange millioner kroner hvert år. Honningsoppråten (Armellaria mellea) gjør også stor skade i granskog. Ved skader på stammen eller etter toppbrekk kan grana angripes av toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum).

Plass i folkelig tradisjon Granas navn, Picea abies, er avledet av det greske pix, som betyr bek (som man fikk fra harpiks), og abies, som egentlig betyr edelgran. Det var den store svenske botanikeren Linné som kom i skade for å bytte om de to granartene da han utarbeidet sitt botaniske system. Til tross for den dominerende rollen gran har i Norden, har den liten plass i mytologien, trolig på grunn av sein innvandring. Når det gjelder folkelig tradisjon, ser vi hvordan eventyrene plasserer troll og andre mystiske vesener i de mørke og dystre granskogene. Ved siden av bjørk er grana Nordens tre. Svenske vitenskapsmenn påstår at vi har et hat-kjærlighet-forhold til gran. Når dikteren fabulerer om å «brøyte seg rydning i svarteste skog», ser vi for oss en mørk, tett granskog. Men Hans Børli ser granas skjønnhet i diktet Granskogen blømer: «Grana blømmer fint i år,» sier skogsfolk de møtes på stien, stanser og er mennesker for hverandre med dette stille gledeslyset i øynene. Et vær av fruktbarhet slører liene. Okergult pollen fra vindens såmannshender fyker over moene, legger seg på lyng og stein som slam etter solflom,

- de skrukkete gamle støvlene mine får ansikter som kinesiske vismenn. Og rusler jeg heimover i kveldingen, skinner røde lys over meg, høge lamper med veken ned i jordmørket, ned i oljeskåler av gnistrende granitt. Det er som jeg kjenner trerøttenes ytterste fine sugehår røre uendelig varsomt ved hjertet mitt, som søkte de også der i blodmørket livets kilder av lys.

43

Furu (Pinus sylvestris) Utbredelse Furuslekta inneholder ca. 80 arter som alle finnes på den nordlige halvkule. Furua er det av våre treslag som globalt sett har størst utbredelse. I Norge forekommer furu naturlig i alle landsdeler. Furua finnes i store deler av Europa og Nord-Asia i ett belte nesten til Stillehavskysten. Norges og verdens nordligste furuskog finnes i Stabbursdalen. Den nordligste forekomsten av furutrær finner vi i Børselvdalen i Kistrand (70° 22' n.br.). Furua er vårt nest viktigste treslag med 28 % av samlet kubikkmasse.

Utseende Furua har rett, gjennomgående stamme med greinkranser som nydannes hvert år. Unge furuer har gulgrå glatt bark. Når treet blir eldre, dannes den karakteristiske skorpebarken nederst på stammen. Nålene er runde i tverrsnitt, sitter i knipper på to og to og felles etter 3-4 år. På Vestlandet kan de sitte på i 5-7 år. Kronetypen kan variere. En smalkronet type dominerer i nord, mens den bredkronete typen er vanligere i sør. Begge typene går imidlertid om hveran­ dre. Ved tynning og til frøtrær bør den smalkronete typen velges ut. Furua har pelerot, og det gjør at den er stormsterk.

Figur 18 Utbredelseskart for furu

Figur 19 Furu. Tegning: Stein Davidsen

Krav til vekstforhold Furua er et nøysomt treslag. Den trives bra på sandmoer og på utvasket morenejord. På næringsrik jord med frisk fuktighet vokser den raskt, men kvaliteten blir dårligere enn på magrere marker. Tetratermen for vekst ligger på 8,4 °C, tetraterm for frømodning ligger på ca. 10 °C.

Fjellfuru med tørrtopp og grove greiner danner her naturens egen skulptur. Den lar vi stå til beite for tiur og syn for mennesker. Foto: Øyvind Skar

Formering Furua er sambu, men enkelte trær har overvekt av hannblomster eller hunnblomster. Det er det viktig å ta hensyn til ved valg av frøtrær. Furua blomstrer fra mai til juni, ca. to uker etter grana. I fri stilling setter furua frø fra 15-årsalderen, i bestand en gang mellom 30 og 50 år. Furukonglene er først modne om høsten året etter blomstring, og frøene slippes ut i april året etter. Furua produserer vanligvis frø hvert år. Furua er lyskrevende. Småplantene tåler skygge, men lyskravet stiger med økende alder. For å få kvalitetsvirke bør furua stå tett i ungdommen, slik at den utvikler smekre greiner.

Økologiske forhold Furua kan bli gammel, 300-400 år er ingen sjeldenhet, sannsynligvis kan den bli 700-800 år gammel. Den blir ikke så høy som grana, men på Nordmøre er det målt furu med høyder opptil 40 m. Furua trives best på midlere boniteter. På høye boniteter får den ofte grove kvister og dårlig stammeform. På de høyeste bonitetene vil den bli utkonkur­ rert av gran eller forskjellige lauvtreslag. Furua har stor landskapsmessig betydning fordi den kan utvikle maleriske trær på bergknatter og impedimentområder hvor andre treslag bare opptrer som kratt. På slike voksesteder finner vi ofte beitefuruer for storfugl. Furu i fjellskog (se bildet på side 45) utvikler også maleriske former. Både storfugl og elg spiser furubar om vinteren. Elg beiter unge trær, og det har ført til at det etter hvert har blitt vanskelig, for ikke å si umulig, å få opp ny furuskog i mange distrikter.

Furua trives best i solrike sør- og vesthellinger. Nedbryting av furuvirket går seint, fra 100 til 300 år, avhengig av fuktigheten på stedet. Det er få insekter og sopper som sprer seg fra dødt til friskt furuvirke, så det har liten hensikt å ta ut dødt trevirke fra skogen. Følgende fire vegetasjonstyper er typisk furumark: • • • •

furumyrskog lavskog røsslyng- og blokkebærskog bærlyngskog

Figur 20 Utviklingen av furuskyttesoppen. Tegning: Stein Davidsen

Både sopper og insekter kan gjøre skade på furua. Snøskyttesoppen (Phacidium infestans) angriper nålene på ungfuru, særlig i høyereliggende skog. Det er nålene under snødekket som blir angrepet. I andre områder angripes furua av furuskytten (Lophodermium seditiosum). Begge soppartene kan gjøre det vanskelig å få opp ny foryngelse. Eldre furu kan angripes av tyritopp (JPeridermium pini), som gir tørre, harpiksimpregnerte sår på stammen eller tørre topper (tyritopp). Stokkjuken (Phellinus pini) angriper eldre furu, særlig i høyereliggende strøk.

Figur 21 Stokkjuken. Tegning: Stein Davidsen

Furua er periodevis utsatt for nålespisende insekter. I begynnelsen av 1980årene opplevde Enebakk-Follo-området et angrep av den røde furubarvepsen (Neodiprion sertifer). Liknende angrep er også funnet på furu på Vestlandet. Furuspinneren (Dendrolmus pini) angrep store deler av furuskogen i Elverumsområdet ved århundreskiftet. Margborere (Blastophagus) og furuskuddvikler (Evetria buoliana) angriper skuddene på ungskog av furu. Også gransnutebillen angriper, til tross for navnet, unge furuplanter. Men den største trusselen mot furuforyngelsen i dag er den store elgstammen.

Figur 22 Knekkesykens utviklingsstudier. Tegning: Stein Davidsen

Utnyttelse Furua har kjerneved og malme. Trevirket brukes til skurlast, stolper, kryssfiner og laftetømmer. Smådimensjonene går hovedsakelig til sulfatcellulose og sponplater. Spesialsortimenter av furu blir godt betalt. Sagtømmerprisen er høyere enn for gran, mens slipprisen ligger lavere enn for gran.

47

Plass i folkelig tradisjon Pinus er det romerske navnet på furu, silvestris kommer av silva, som betyr skog. Det svenske ordet tal] kommer fra det indoeuropeiske ordet tel (jf. det engelske ordet tall), som betyr å løfte eller reise seg. Vi har ordet i dialektbetegnelser som toll, telle, taill. I eldre tider var furu hovedvirket både til laftehus og til båter. Rottægene ble brukt til kurvfletting, nyskuddene ble brukt mot skjørbuk om vinteren. Blomsterstøvet skal ha blitt brukt til barnepudder. Og bast og innerbark ble brukt til barkebrød. Terpentin ble utvunnet gjennom å bore hull i stammen. Furu var råmateriale for trekull og tjærebrenning. Store, gamle furuer kunne ha en magisk betydning. I Sverige hadde man såkalte bortsåttertaller som kunne ta bort sykdom. Store furuer i grenselinjen mellom to eiendommer ble brukt som grensetre.

Einer (Juniperus communis)

Einerbakke. Foto: Øyvind Skar

Einer har større utbredelse enn noe annet bartre på jorda. Den finnes i Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. I Norge er den vanlig over hele landet og går opp til over 1700 meters høyde i Jotunheimen. Eineren er normalt buskformet, men kan på gode vokseplasser bli et tre på godt over 15 m. Norges høyeste målte einer var 19 m. Lyskravet er stort. Ein­ eren er vanlig på lyngheier og i åpne furu- og bjørke­ skoger. Den trives i områder med rikelig nedbør og høy luftfuktighet. Einerbæret er en kongle som er sammensatt av tre fruktblad. Den er grønn første året, blåsvart andre året. Einerbæret er rikt på eteriske oljer og brukes i medisiner og ved framstill­ ing av brennevin (gin og genever). Eineren kan opp­ nå en alder på nærmere 2000 o ar.

Einerbaret beites av hjortevilt. Einerveden er meget varig og er derfor utmer­ ket til gjerdestolper. Tidligere ble den brukt til forskjellige former for husgeråd. I dag brukes einer en del i suvenirproduksjon. Eineren er verdifull som jordforbedrer.

Plass i folkelig tradisjon Juniperus var romernes navn på einer, communis betyr alminnelig. Selv om eineren vanligvis ikke blir så stor av vekst, ruver den godt i folketradisjonen. Det lille trekantete merket i bærspissen der kongleskjellene møtes, ble i tidlig kristen tid tolket som et kors. Tegnet var i nordisk mytologi tolket som Tors hammer. Hammeren og seinere korset har gitt eineren en sentral plass i folke­ tradisjonen. Når kjøtt og fisk ble røkt med einerbar, hadde det antakelig en magisk virkning. Ved juletider ble gulvene strødd med einerbar, og en einerkvist over døra brakte lykke eller snarere vernet mot onde makter. Avkok av baret, einerlåg, ble brukt til rensing og vask. Og når vi i jula syn­ ger: «Så går vi rundt om en enerbærbusk», tar vi egentlig del i en tradisjon som sannsynligvis går tilbake til førkristen tid.

Barlind (Taxus baccata) Barlind vokser på et begrenset område i Norge. På Østlandet går den nord til Krødsherad og til Feiring i Akershus og videre inn til Dalen i Telemark. Den finnes langs kysten fra Oslofjorden til Molde, på Vestlandet går den inn til Suldal og Granvin. Ellers forekommer barlind over store deler av Europa og Asia. Barlind er meget skyggetålende og vokser langsomt. Den trives best på noe fuktig, kalkrik jord. Barlind kan bli 2000-3000 år gammel. Virket er meget varig og brukes i dag til finere snekkervirke. I jernalderen ble barlind brukt til buer. 80 % av buene fra vikingtida, som vesentlig er funnet i danske myrer, er laget av barlind. Også i dag blir konkurransebuer framstilt av barlind. Baret brukes til dekorasjoner. Nåler og kvister og frø inneholder et alkaloid (taxin) som er giftig. Frøkappen er ikke giftig, og spredning av frø kan derfor skje ved hjelp av fugler. Taxin har de siste årene blitt brukt i kreftbehandling. Barlind brukes som prydtre i parker og hager. Treet tåler godt beskjæring. Det setter stubbeskudd og kan formere seg ved avleggere og stiklinger.

Lauvtrær Lauvtrærne hører til de dekkfrøete plantene. Frøene blir utviklet inne i en frukt. Det kan være nøtt, stein-, kapsel- eller kjernefrukt. Blomstene kan være enkjønnete eller tvekjønnete. Trærne er enten særbu eller sambu. Lauvtrærne har vegetativ formering i tillegg til frøformering. Stubbeskudd er vanlig, enkelte trær setter også rotskudd.

Bjørkeslekta Vi har tre arter i bjørkeslekta i Norge: dunbjørk eller vanlig bjørk (Betula pubescens), hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula verrucosa) og dvergbjørk (Betula naua').

Dvergbjørk Dvergbjørka vokser på enkelte myrer i lavlandet og er vanlig i snaufjellet (lavfjellsbeltet). Den er nærmest krattliknende og utvikler seg aldri til trær. Den omtales derfor ikke nærmere her.

Dunbjørk og lavlandsbjørk (hengebjørk) De to skogdannede bjørkeartene slås ofte sammen i oversikter over bjørk i Norge. Likhetstrekkene er mange, og derfor omtales begge artene samlet også her. Begge bjørkeartene finnes over store deler av Europa og den nordlige delen av Asia. Dunbjørka går lenger øst enn hengebjørka og finnes over hele landet fra kysten opp mot fjellet. Myrbjørk (Betula pubescens pubescens) og fjellbjørk (Betula pubescens tortuosa) skilles gjerne ut som egne underarter. Fjellbjørka danner skoggrensa mot fjellet i størstedelen av landet. Dunbjørka har eggformet, spisse blad med enkelt sagtannet bladrand. Navnet dunbjørk henspiller på at de yngste skuddene har dunhår. Hengebjørka er et lavlandstre som finnes på Østlandet og i indre kyststrøk til Nordland. Spredte forekomster finnes også i Saltdal og Pasvik. I Østlands­ området er det registrert hengebjørk opp i 500-700 meters høyde (Hallingdal). Hengebjørka har spissere blad med dobbelt sagtanning, unge skudd har små vorter.

Figur 23 Dunbjørk eller vanlig bjørk (Betula pubescens). Tegning: Stein Davidsen

Begge treslagene har hovedstamme med hvit glatt bark (never) med mørkere striper av korkbark, eldre individer av hengebjørk får mørk korkbark nederst på stammen. For begge bjørkeartene gjelder det at rota er sterkt forgreinet og kan gå ganske dypt. Bjørka kan bli opptil 300 år gammel. Veden er gulhvit og uten malme.

Formering Bjørka blomstrer tidlig om våren. De lange gule hannraklene er godt synlige ytterst på unge kvister, mens de gulgrønne hunnraklene er mindre og sitter lenger inne. Frøene er modne ut på ettersommeren, og frøproduksjonen er som regel god. Hengebjørka kan formere seg vegetativt ved stubbeskudd, mens dunbjørka setter både stubbe- og rotskudd.

Vekstkrav Dunbjørka er svært hardfør, med tetratermkrav på minst 7,5 °C, mens henge­ bjørka er mer varmekrevende (tetratermkrav på 10,1 °C). Begge er lyskrevende pionertrær. Hengebjørka trives best på dyp, moldrik jord med frisk fuk­ tighet, men kan også greie seg godt på tørr jord. Hengebjørka har høy produksjon i ungdommen, men veksten avtar raskt ved 40-årsalderen. Produksjonen per dekar blir lav fordi bjørka på grunn av lyskravet ikke kan stå særlig tett.

Økologiske forhold Bjørka slipper relativt mye lys og varme ned til bakken, noe som gir grunnlag for et rikt plante- og dyreliv. Ung bjørk beites blant annet av elg, hjort og rå­ dyr. Fjellbjørk er en viktig beiteplante for rype. Eldre bjørker beites av orrfugl. Bjørkevirket omsettes raskt og gir livsmuligheter for et mylder av insekter og sopper. Dødt bjørkevirke er derfor viktig for biologisk mangfold. Også bjørkestrøet er lett omsettelig. Næringsinnholdet er relativt stort og gir mold med gunstig pH. Bjørk er derfor en viktig jordforbedrer. Med sin hvite bark pynter bjørka opp i landskapet.

Figur 24 Hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula verrucosa). Tegning: Stein Davidsen

Plass i folkelig tradisjon Betula kommer av latin bi turnen, som betyr tjære. Dunbjørkas pubescens betyr hårete, og lavlandbjørkas verrucosa betyr vorte. Nana betyr liten eller kortvokst. Bjørkevirket ble brukt til kiler, økseskaft, knivskaft og sleiver. Kvistene ble brukt til sopelimer og ris. Never var underlag for torvtaket, men ble også brukt til sko, korger, neverkonter, smøresker osv. Lut laget av bjørkeaske ble brukt som vaskemiddel, og trekullet var råvare ved kruttframstilling. Bladene gir gul farge, eller grønn hvis de blandes med indigo. Bjørkesaften ble betraktet både som styrkende og helsebringende. Den er forresten mer sukkerholdig jo lenger opp på stammen den er tappet. Mens gran forbindes med det dystre og mørke, gir bjørka en assosiasjon ti] det lyse og sommerlige. Bjørka er Russlands tre framfor noen, men den er også Nordens symboltre. J.C. Dahls maleri Bjerk i storm er vel det mest kjente norske maleriet av et enkelttre. Det er tolket som et symbol på norsk natur.

Bjørkekrone i høstskrud. Foto: Øyvind Skar

Oreslekta I oreslekta finner vi to arter: gråor (Alnus incana) og svartor (Alnus glutinosa). Or utgjør ca. 7 % av landets lauvskogmasse, det vesentligste er gråor. Stående kubikkmasse er ca. 4,5 millioner m3. Selv om oreartene er nære slektninger, er det stor forskjell på de to tresla­ gene. Begge treslagene er sambu og har enkjønnete blomster som sitter i rak­ ler. Hunnraklene er små kongler og inneholder en nøttefrukt. Konglene er først røde, og blir så grønne, før de blir brune når de er modne. Oreartene står i en særstilling blant våre skogtrær ved at de kan nyttiggjøre seg fritt nitrogen fra lufta. Ora har symbiose med en strålesopp som lever i knoller på orerøttene. Denne soppen tar opp fritt nitrogen fra jordlufta og gir ora nitrogen i bytte for karbohydrater og mineraler fra ora. Ora feller bladene grønne og er på den måten en god jordforbedrer. Det er bakgrunnen for uttrykket «Ora er granas amme». Gråoras raske vekst gjør at den kan bli et interessant tre i leireområder hvis en baserer seg på korte omløpstider.

Figur 25 Gråor. Tegning: Stein Davidsen

Gråor Gråor er vanlig over hele landet bortsett fra nordre og østre Finnmark. Globalt finner vi gråora i det boreale barskogbeltet. Den er hardfør, tetraterm angis til 7,7 °C. Lyskravet er stort, noe mindre enn for bjørk. Gråora liker seg best på leirblandet, kalkrik jord med frisk fuktighet. Karakteristiske voksesteder er langs åkerkanter og i bekkedaler med frisk fuktighet. Den har rask ungdomsvekst, som avtar når treet når en høyde på 18-20 m. Gråor brukes til ved, brennverdien er omtrent som for gran. Tømmer av gråor brukes også i sponplater og halvkjemisk masse. Gråora skades lite ved beite. Av viltartene er det bare jerpe som utnytter gråora. Treet er en utpreget pionerart, noe som er viktig for å hindre erosjon, særlig i leireområder.

Svartor

Figur 26 Svartor. Tegning: Stein Davidsen

Svartora har en mer begrenset utbredelse enn gråora og hører med til de varmekjære treslagene. Tetraterm angis til 12,4 °C. Den har større lyskrav enn gråora, særlig i ungdommen. Vi finner svartor på Østlandet opp til Rendalen og i kyst- og fjordstrøk nord til Fosnes i Nord-Trøndelag. Svartora trives best på dyp, leirblandet, kalkholdig jord med stort vann­ innhold. Slike vokseplasser finnes langs bekker og daldrag med friskt sig av næringsrikt vann. Men svartora kan også vokse ganske bra på steder med høyt, stillestående grunnvann. Svartor blir et større tre enn gråor og har rundere, butte blad og svart oppsprukket bark. Treet opptrer ofte i små klynger, og det skyter stubbeskudd. Hvis svartor fristilles for brått, har treet en tendens til å sette vanris. Virket av svartor er ofte flammet og derfor ettertraktet som møbelvirke. Fordi treet trives i sumpete områder, er det verdifullt for det biologiske mangfoldet.

Plass i folkelig tradisjon Alnus er det romerske navnet på or. Glutinosa betyr klebrig, og incana betyr hvitgrå. Svartora har ved som er godt egnet til møbelvirke og til veggpanel. Gråoras ved er løsere. Under krigen ble gråorved brukt til generatorknott.

Osp (Populus tremula) Osp er den eneste viltvoksende representanten for poppelslekten i Norge. Flere utenlandske poppelarter er innført til Norge.

Utbredelse Osp vokser over det meste av Europa og finnes i et bredt belte gjennom Asia fram til Stillehavet. Ospa finnes også i den nordligste delen av Tunisia. I Norge finner vi ospa over størsteparten av landet under tregrensa, enten i holt eller som enkelttrær.

Utseende Ospa har gjennomgående vekst og får god stammeform sammenliknet med de andre lauvtrærne våre. Stammebarken er grågrønn og glatt, eldre trær får ofte skorpebark. Karakteristisk for ospa er de runde bladene som sitter på en flattrykt bladstilk og skjelver for det minste vindpust.

Figur 27 Osp. Tegning: Stein Davidsen

Krav til vekstforhold Ospa klarer seg med en tetraterm på 7,6 °C. Den regnes for vårt mest lyskrevende treslag. På mager jord vokser den seint og angripes av råte. Best ut­ vikling får den på næringsrik jord med frisk fuktighet. Ospa setter frø fra 20-årsalderen. Den blomstrer på bar kvist. Hannraklene og hunnraklene sitter på hvert sitt tre. Frukten er en kapsel med mange små frø med frøull. Osp forynger seg lettest ved rotskudd. For å hindre ospeoppslag kan man søyre (ringbarke) de store ospene noen år før hogst slik at næringstransporten ned til rota stoppes. Men hvis man ønsker å produsere ospetommer, kan selvfølgelig det rike ospeoppslaget være en fordel. Ospeveden er hvit, lett og har brennverdi omtrent som for gran. Ospetømmeret går mest til tremasse, cellulose og sponplater. Ospeskog er aktuell som energiskog. Osp brukes også en del som panel. Tidligere gikk den beste ospa til fyrstikkproduksjon. Osp er et vakkert innslag i landskapsbildet, særlig i høstfarger. Osp er også et viktig treslag for mange viltarter. Den er beiteplante for elg og rådyr. For hulerugerne er ospa et meget viktig treslag.

Plass i folkelig tradisjon Populus betyr folk på latin, og tremula betyr den som skjelver. Vi kjenner uttrykket «å skjelve som et ospelauv». De skjelvende bladene har satt folkefantasien i sving. En forklaring er at ospevirke ble brukt i Kristi kors, og at ospa derfor var dømt til å skjelve til verdens ende. En annen forklaring er at Kain slo Abel i hjel med en ospekubbe. I Sverige sa man at ospa skalv ved tanken på fyrstikkfabrikkene i Jønkøping.

Heggen er forsommerens tre. Vi kjen­ ner den blant annet fra H. Egedius' maleri Heggen og A. O. Vinjes dikt Våren (til musikk av Grieg): Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma. Heggen med tre som det blomar var på eg atter såg bløma.

Heggekvist i blomst. Foto: Øyvind Skar

Rogn og osp i høstdrakt. Foto: Øyvind Skar

Askekvist. Foto: Øyvind Skar

Eik. Foto: Øyvind Skar

Abbor og fjellørret beit når ospas blad var store som museører. Når de var blitt store som en toøring (5o-øring i dag), var det tid for å slippe kuene på beite. For å få hestene feite og blanke før de skulle selges på markedet, ble de foret med ospebark. Ospevirket er rettkløvd og ble brukt til takspon, esker, trebøter og kubbestoler. Det trekker lite vann og ble også brukt til båtbord og konstruk­ sjoner under vann. Osp er også bestandig mot husbukk. Garn blir farget svart av ospebarken og sterkt gult av lauvet. Linné karakteriserte ospa slik: «Dirrende, rasktvoksende, rotkrypende, danner lunder og er behagelig for hester og sauer.» (Arbor tremula, festinans, repens, lucus constituens, equis et ovibus grata.)

Eikeslekta Hos oss vokser to representanter av eikeslekta: sommereik (Quercus robur) og vintereik (Quercus petrea). Begge eikeartene er utbredt i Europa, bortsett fra i de tørreste delene av Portugal og Spania.

Utbredelse Sommereika går lenger østover enn vintereika. Hovedområdet for eika i Norge er Agderfylkene. Her finner vi områder med rene eikebestand. På Østlandet vokser det eik nord til Mjøstraktene. Langs vestlandskysten vokser det spredte eikeforekomster nord til Møre. Det er sommereika vi finner i utkanten av utbredelsesområdene. Vintereika er mer knyttet til kyststrøkene.

Utseende Artene kan skilles på bladstilken, som hos sommereika er kort (4-8 mm), mens vintereika har en bladstilk på 10-20 mm. Stammen på sommereik har en tendens til å forsvinne i krona. Greinene går brått over i mindre kvister, krona virker åpen fordi bladene og småkvistene sitter i klynger. Stammen hos vintereik går opp gjennom krona, greinene går gradvis over i mindre kvister. Vintereika beholder lauvet utover vinteren, derav navnet. De to eikeartene kan krysses med hverandre, selv om hybrideik er sjelden. De to eikeartene behandles her samlet.

Krav til vekstforhold Eika i Norge vokser i utkanten av sitt naturlige utbredelsesområde. Kravet til tetraterm er 12,6 °C. Eika er lyskrevende. Den har pålerot og er stormsterk, og den må ha næringsrik jord for å trives. Eika vokser raskt i ungdommen, høydeveksten avsluttes ved 100-årsalderen, men diametertilveksten fortsetter, og eika kan bli mer enn 1000 år gammel.

Figur 28 Sommereik. Tegning: Stein Davidsen

Figur 29 Illustrasjon fra en håndbok for skipsbyggere. Den gav veiledning om valg av egnet virke til de forskjellige delene av skipet

For å produsere kvalitetstømmer må en regne med omløpstider fra 100 til 150 år. Eika setter stubbeskudd, men forynger seg helst ved frøsetting (eikenøtter). Eikeartene er sambu. Blomstene sitter i rakler som kommer fram ved lauvsprett. Frøet er en nøtt. Eika har rødbrun til blågrå malme, yteveden er gulhvit. Eikevirket er tungt, hardt og slitesterkt og blir benyttet til parkett, møbler og gjerdepåler. Brennverdien er høy. Eik beites av hjortedyr. Den angripes av en del insekter, men er sterk mot råtesopper. Store, gamle eiketrær med vid krone preger landskapsbildet. Eika er det treslaget som er viktigst for det biologiske mang­ foldet langs kysten på Øst- og Sørlandet. Særlig store, hule eiker med dyp sprekkebark er rike på insekter. Eikenøttene er ettertraktet for nøtteskrike og andre fugler.

Plass i folkelig tradisjon Quercus skal ha sammenheng med det greske ordet kratos, som betyr kraft, makt og fasthet. Robur kan oversettes med hard trestamme, styrke, hardhet. Petrea kan oversettes med steinet, som vokser på berg. Navnet eik kommer av gammelnordisk igja, som skal bety respekt, vørnad. Eik er også sett på som symbolet på kraft, styrke og alder. Et eksempel på det er Edvard Munchs bilde Historien i Universitetes aula. Eikas størrelse og harde virke har blitt brukt til mange formål. I seilskutetida var det framfor alt materialet til skipsbyggingen. Til et linjeskip gikk det med ca. 2000 store eiker. Men eik ble også brukt til møbler, hjuleiker, ploger og matfat. Av bark og blad ble det framstilt garvesyre, som ble brukt til garv­ ing og beredning av skinn. Eikenøtter var et viktig for for grisene. I antikken var eika treet til guden Zevs. Han var tordenguden og hadde sin opprinnelse i tordentreet, eika. Eika treffes nemlig tre ganger så ofte av lynnedslag som furu og ti ganger så ofte som bøk. I nordisk mytologi var det da naturlig at eika ble Tors tre. De store eikene ble ofte ansett som hellige, samtidig som de hadde kontakt med de underjordiske, for eksempel Vetteeika i Birkenes. En del av de største og eldste eikene er fredet som naturminne, et eksempel er Den gamle mester i Krødsherad.

Almelia i Arstad. Foto: Per R. Schjerden

Lønnekvist. Foto: Øyvind Skar

Almekvist. Foto: Øyvind Skar

Vår i bøkeskogen. Foto: Per R. Schjerden

Bøk (Fagus silvatica) Bøk innvandret samtidig med gran for ca. 2500 år siden. Bøk har omtrent samme temperaturkrav som ask og lind, men bøken skyter tidlig om våren og er særlig utsatt for vårfrost. I tillegg krever bøken relativt stor fuktighet og finnes derfor først og fremst i områder nær kysten. Vestfold er bøkefylket i Norge. Her finner bøken et varmt klima med lang veksttid. Men spredte bøkeforekomster finnes også langs kysten til Grimstad. En isolert forekomst på Seim i Nordhordland er antakelig plantet i vikingtida. Når bøken ikke har spredt seg mer i løpet av 2000 år, har det delvis sam­ menheng med temperaturkravet, men særlig med frøutformingen. Bøkenøttene er tunge og havner sjelden langt fra treet, i motsetning til granas lette frø. For å utvikle kvalitetsstammer krever bøk kalkholdig, moldrik jord med frisk fuktighet. Bøken er skyggetålende og vil etter hvert «skygge» ut andre treslag. Den vokser langsomt i ungdommen, er ofte slengete, men vil med tida rette seg opp. De høyeste bøkene i Norge kan bli ca. 35 m. En tett bøkeskog krever så mye lys at det blir lite igjen til undervegetasjo­ nen. Enkelte har derfor beskrevet den som en «botanisk ørken». Det gjør imid­ lertid at bøkeskogen er godt egnet til turbruk.

Figur 30 Bøk. Tegning: Stein Davidsen

Plass i folkelig tradisjon Fagus kommer av fagein, som betyr å spise og henspiller på bøkenøttene. Silvatica kan oversettes med «det som vokser i skogen». I Vestfold heter tre­ slaget bok, som også er det svenske navnet. Bok er et opprinnelig navn for tre. Når runene ble ristet, var det ofte i treplater. Runetegnene ble kalt staver, og etter hvert ble bok-stavene samlet i en bok.

Veden er utmerket som brensel, men ble også brukt til parkett, møbler, redskapsskaft og båtkjøler. Av bøkenøttene ble det presset lampeolje. De pressede nøttene ble brukt til dyrefor eller malt og blandet i brødmjølet. I Skåne heter det at «bøkenøttene er også et utmerket for for grisen, selv om flesket blir løsere og mindre vakkert enn ved for av eikenøtter. I smaken likner de kastanjer og kan spises når de blir ristet, men forårsaker en slags rus. Dette merkes også hos griser som beiter i bøkeskogen. De kan bli småfulle og farlige å gå nær». Bøken var også et hellig tre, en bøkekvist beskyttet mot ulykke. Det skal ha sammenheng med at lynet sjelden slår ned i et bøketre. Et spesielt trekk ved bøken er at bladene fyller ledige rom, slik at det blir en helt spesiell halvmørk stemning inne i en bøkeskog. Bøken er Danmarks nasjonaltre. Bøkeløvet spruter ut som vannrett grønne flak fra en opplyst fontene. Hver vinter venter barn og voksne på at Bokemoa springer ut til syttende mai i Stokke.

Mellom høye trær har menns makt nedfelt seg på tinget. I dag står stammene med utskårne navn og hjerter. Et verdig sted å bli unnfanget, under svarte blad i måneskinn. Eller med sollys gjennom bøkeløv.

Harald Sverdrups dikt Bøketrær i Vestfold fra samlingen Solhest i berget

Andre hardføre lauvtreslag De hardføre lauvtrærne som omtales her, danner sjelden større bestand, men finnes i grupper eller som enkelttrær i skogene våre.

Rogn (Sorbus aucuparia) Rogn vokser i skogområder over hele landet. Oftest er det et lite tre med kort hovedstamme og store greiner. Rogna er dessuten et hardført, frostherdig og nøysomt treslag. Tetratermen er angitt til 7,7 °C. Rogn har vanligvis pælerot og er stormsterk. Rognetreet har hvite, tvekjønnete blomster i halvskjerm. Blomstene bestøves av insekter. Frøene blir spredt av fugler. Rogn formerer seg vanligst ved stubbeskudd, men kan også sette rotskudd. Rogn er et pionertre som kommer raskt opp på hogstflatene. Det er en vik­ tig beiteplante for elg og rådyr. Bærene spises av fugler som trost, kråkefugler og sidensvans. Rogn spiller en viss rolle som vind- og erosjonsvern og som tuntre på værharde steder i Nord-Norge.

Plass i folkelig tradisjon Sorbus er avledet av latin sorbere, som betyr å drikke. Aucuparia kommer av avis, som kan oversettes med fugl, og capere, som betyr å fange. Det siste hen­ spiller på at rogn var brukbar til fuglefangst. Gråtrost (kramsfugl) ble fanget i nett når den kom for å spise rognebær. Ordet rogn er avledet av rønn, som betyr rød.

Fra øverst til høyre: Unge rogneblad, seljekvist med gåsunger, hasselkvist og lindekvist. Foto: Øyvind Skar

Rognas harde og sterke virke ble brukt til økseskaft, orv (ljåskaft) og sælapinner. Bark, kvister og lauv ble brukt til kufor og bærene til hønse- og grisefor. Men bærene ble framfor alt brukt (og brukes) til marmelade, gelé, syltetøy og likør. Bladene kan brukes til te. Garn farges rødgult av rognebæret, mens barken gir en gulgrå farge som tidligere ble brukt til å farge fiskegarn med. Vekster med røde blad eller frukter tilskrives magiske egenskaper i mange opprinnelige kulturer. Også i Norden har det knyttet seg mange underlige forestillinger til rogn. Rogn forbindes med trolldom. Med en rognekjepp var man beskyttet mot hekser og spøkelser. Et rognebord i båten beskyttet mot forlis. Særlig er det knyttet trosforestillinger til flogrogn, som er rogn som spirer i eldre trær, for eksempel styvningstrær av alm. Via luftrøtter klarer rogna å få kontakt ned til bakken. Det er hevdet at det var en flogrogn guden Balder ble skutt med, og ikke en misteltein. Det het også at rogn og einer var fiender og ikke måtte brukes sammen. En kløvsal som hadde rogn på den ene siden og einer på den andre, ville ikke balansere. At det er et slags motsetningsforhold mellom rogn og einer, viser seg i alle fall i det faktum at en snyltesopp er vertsvekslende mellom de to, noe som gir rogna et utrivelig utseende med rustrøde flekker på blad og bær.

Selje (Salix caprea) Selje vokser spredt i skogen og i kulturlandskapet nesten overalt i landet. Vanlige voksesteder er i skogbryn og ved jordekanter. Krav ti] tetraterm er 7,6 °C. Selja er insektbestøver. Det er egne hann- og hunntrær. Den blomstrer på bar kvist, hannraklene er gule, og hunnraklene er grønne (gåsunger eller kattelabber). Selja skyter stubbeskudd og er lett å formere med stiklinger. Seljeveden har gulhvit yte og rødbrun malme. Den kan brukes til brensel og sponplater. Tynne seljestammer lar seg splitte med kniv og har vært brukt til forskjellige kurvflettingsarbeider. Selje har også vært brukt til tønnebånd. Selje er et pionertre som kommer lett på hogstflatene. Seljebarken avgir næringsstoffer når den blir våt. Det fører til at gamle seljestammer ofte er overgrodd med næringskrevende lavarter. Til slekta Salix hører også vierartene. Alle salixartene er viktige beiteplanter for mange viltarter.

Plass i folkelig tradisjon Salix betyr selje, og caprea kommer av capra, som betyr geit. Selja er uløselig knyttet sammen med vårstemning. Når kattelabbene eller gåsungene står og lyser gule mot smeltende snø, vet vi at vinteren synger på siste verset. Og seljefløytens spede toner er selve inkarnasjonen av våren. Det er vel få steder i vår litteratur hvor dette kommer vakrere fram enn i Jakob Sandes Fløytelåt (her i utdrag): Selja står saftgrøn og sevjemjuk, kvistfri og ferdig til fløytebruk for hage små gutehender.

Tonen kjem smygande mjuk og var, aukar i kraft og får døyvde svar langt borte frå andre grender.

6S

Hegg (Prunus padus) I Norge finnes hegg sporadisk nord til Hammerfest. Heggen er buskformet, av og til treformet, med kort hovedstamme og kraftige greiner. Den trives best i litt fuktig, humusrik og god jord i kratt og skoglier og langs bekker, og i blanding med andre treslag. Vi finner den ofte i randsonen mot innmark. Heggen er relativt skyggetålende. Temperaturkravet er som for rogn. Heggen har tvekjønnete blomster som sitter i klaser. Heggebæret er en stein­ frukt som blir spredt med fugler. Det er blant annet brukt til likører. Hegg kan også formere seg vegetativt med stubbeskudd. Heggeveden brukes først og fremst til brensel. Hegg gir en viss beskyttelse mot erosjon mot elve- og bekkekanter. På grunn av bitre smaksstoffer i bark og ved er hegg godt beskyttet mot beitedyr. Den er vert for soppen lokkrust, som går på grankongler og havrebladlus, og angriper åker og eng.

Andre varmekjære treslag Felles for de varmekjære treslagene er at de har et krav til tetraterm på ca. 12,5 °C. Det begrenser veksten til kyststrøkene og områder med gunstig vekstklima på Østlandet. Svartor, eik og bøk er behandlet tidligere, her skal vi kort omtale ask, alm, lind, lønn og hassel.

Ask (Fraxinus exelsior) Ask er et velkjent treslag i kulturlandskapet på Østlandet opp til Ringsaker og langs kysten opp til Frosta i Trondheimsfjorden. 27 % av all ask i landet finner vi i Vestfold. Asken kan bli et stort tre med rak stamme og grågrønn bark. Karakteristisk for ask er de store, kullsvarte vinterknoppene. Ask blomstrer på bar kvist, frukten er en liten nøtt som sitter på en propellformet frøvinge. Den henger ofte på treet lenge utover vinteren. Ask for­ merer seg også ved stubbeskudd. Unge askeplanter er følsomme for konkur­ ranse fra gras og skades lett av beitende husdyr. Ask er et krevende treslag som bare finnes på frisk, god moldjord. På høye boniteter kan ask danne bestand. Veden er hard og har gode styrkeegenskaper. Ask blir spesielt nyttet til møbel- og parkettproduksjon. Tidligere var ask et verdifullt vinterfor for hus­ dyra. Fortsatt kan vi finne slike styvingstrær eller «lauvkaller» i jordbruks­ områdene. Skog med mye ask, spesielt med grove trær, er rike biotoper for planter og dyr.

Plass i folkelig tradisjon Fraxinus var romernes navn på ask, exelsior betyr høy eller anselig (tenk på ordet eksellense). Ask var den gammelnorske betegnelsen på spyd. Et skrin laget av ask ble kalt en eske, eller ask på dialekt. Virket er usedvanlig seigt og har blitt brukt til møbler, ski, årer, redskapsskaft og hjulakslinger. I gamle dager ble det brukt til forskjellige typer våpen, blant annet spyd. Men framfor alt var asken verdenstreet Yggdrasil i den nørrøne mytologi (se rammeteksten på neste side).

Sagt om Yggdrasil Yggdrasil vokser i Åsgård med grener som brer seg ut over hele verden og over himmelen. Under Yggdrasil holder gudene ting hver dag. For å komme til tingplassen rider gudene over regnbuebroen, Bifrost. De tre rottene står henholdsvis hos æsene, hos rimtussene og i Nivlheim. Under den siste er en kilde som heter Kvergjelme. Der kryr det av ormer. En av dem, Nidhogg, ligger og gnager på Yggdrasils rot. Mimesbrønnen er ved den roten som ligger i rimtussenes verden. I denne brønnen er visdom og kunnskap. Odin har pantsatt Gjallarhorn til Mime, som drikker av brønnen hver morgen. Odin har også pantsatt sitt ene øye til Mime for selv å få lov til å drikke av brønnen. Den tredje kilden er ved æsenes rot. Den heter Urdarbrønnen. Navnet har den fått etter Urd, en av de tre nornene som sitter og spinner skjebnetråder. De to andre heter Skuld og Verdande. Det bor to svaner i denne brønnen. I treets topp sitter det en klok ørn. Ekornet Ratatosk springer uavlatelig opp og ned på treet og bærer ørnens ord til Nidhogg. De fire hjortene Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro spiser knopper av treet, mens geita Heidrun beit­ er blader. Duggen som faller fra treet på jorda, kalles honningfall, herfra får biene næring.

Asken hadde et vidt bruksregister. Lauv og ris var godt husdyrfor. Tjære fra destillasjon av askekvister, «askemitl», ble brukt både utvortes og innvortes i folkemedisinen. Etterspørselen etter askefliser til askeavkok nådde et nærmest hysterisk høydepunkt så seint som i 1980-årene. Ask er det siste av våre edellauvtrær som får lauv om våren, den springer ut sist i mai. Regelen om at «springer eik før ask, blir det plask, springer ask før eik blir det steik», er antakelig utformet av en ekte pessimist. Ifølge professor Knut Fægri fun­ gerer verset bedre som værspådom i England, hvor «ash og oak» rimer på «splash og soak».

Alm (Ulmus glabra) Alm vokser i det samme geografiske området som ask, men finnes også spredt oppover i Nordland, nordgrensa går i Beiarn. Den har litt lavere tem­ peraturkrav (tetraterm 11,2 °C) enn de andre varmekjære lauvtrærne våre og finnes i solrike bergskrenter i Sør-Norge. Den skal være funnet helt opp til 935 moh. Det er et stort og høyreist tre med grov stamme. Alm blomstrer før lauvsprett, den blir vindbestøvet og har et karakteristisk vingefrø som er modent samme sommer. Alm forynger seg også ved rotskudd. Alm trives spesielt godt i varme lier og rasurer med godt jordsmonn. Ofte finnes alm i blanding med andre treslag som hassel og lind. Virket er sterkt og seigt med vakre tegninger og blir brukt til møbelproduksjon og parkett. Gamle «almekaller» er levested for mange smådyr, sopp, lav og moser. Almen er truet over store deler av Europa på grunn av almesyken. Årsaken er en sopp som tetter igjen ledningsvevet i trærne slik at vann transporten stopper opp. Soppen overføres med enn barkbille. I størstedelen av Sør-Norge er almen angrepet av almesyken.

Plass i folkelig tradisjon Ulm og alm er egentlig det samme ordet. Betydningen er usikker, muligens kommer det av brensel. Glabra betyr glatt. Almevirke har blitt brukt til vognhjul, ski, likkister og båtkjøler. Men almen var først og fremst nyttig som mat for krøtter og mennesker. De fleste almer på landsbygda bærer preg av lauing, såkalte styvingstrær eller lauvkaller. Ifølge professor Fægri var almen i mange distrikter for god til krøttera, og innerbarken av alm ble brukt til å drøye melet i uår. Almebarken gir dessuten fra seg et slim som binder mel av dårlig korn. Dagens almesyke hadde antakelig vært en katastrofe i det gamle bondesamfunnet. Almen har ikke hatt noen spesielt stor plass i folketroen, men i Småland i Sverige vet vi at alm fungerte som såkalt vårdtre, det vil si tre som beskyttet mot onde makter: «I Løshult var vårdtreet en alm som huggs i villan och fyllan av en drucken bonde. Men han fick sedan ingen ro, varken natt eller dag.»

Lind (Tilia cordata) Lind finnes i et belte langs kysten av Sør-Norge opp mot Sunnmøre og spredt videre mot Nordmøre. En liten forekomst på Brønnøy i Nordland er verdens nordligste forekomst av naturlig lind. Lind danner sjelden rene bestand i Norge, men forekommer helst enkeltvis mellom annen skog. Lind er særlig vanlig i bratte urer, ofte sammen med alm, hvor andre treslag vanskelig kan klare seg. Veden er hvit, lett, myk og meget homogen. Den er derfor ettertraktet til treskjæring. Lindeblomster tiltrekker honningbier og er råstoff for lindete, som skal være slimløsende. Lind er stormsterk og kan brukes som letre i lebelter. En rekke sopper og insekter er knyttet til lind, den har således en viktig funksjon som en del av vårt biologiske mangfold. Lind er utsatt for beiting av storfe, hest og sau. Også rådyr setter pris på bark og unge skudd. Det kan gjøre det vanskelig å få opp naturlig foryngelse av lind. Lind er jordforbedrende, da bladene er kalkrike og brytes raskt ned.

Plass i folkelig tradisjon Tilia kommer antakelig av gresk tilos, som betyr fiber, mens cordata betyr hjerteformet og henspiller på bladenes form. Lind henger antakelig sammen med bruken av lindebasten. Den lette og hvite veden er spesielt egnet til treskjæring. I gamle dager var lind «liknum sacrum» - den hellige veden. Veden ble brukt til helgenbilder og krusifikser. Trekull av lind var godt egnet til kulltegninger. Olje fra frøene minner om mandelolje. Av blomstene kan man trekke en te som virker svette- og urindrivende og slimløsende, og som stiller kramper. Av basten ble det framstilt matter, sekker, kurver og tau. Også linden hadde overnaturlige egenskaper. Fra Sverige fortelles det at «allmuen anser linden som hellig, og den regnes til botrærne, det er slike trær som alver, nisser og vetter elsker å besøke. Man har respekt for slike trær, og holder seg unna dem etter at solen har gått ned». Lind tåler beskjæring utrolig godt og setter villig nye skudd selv om den blir skåret rett av. Det er nok hovedgrunnen til at den har vært et yndet parktre.

Lønn (Acer platanoides) Naturlig lønn finner vi først og fremst på Østlandet nord til Fåberg og opp til Alvdal, vestover langs kysten til Lyngdal. Lønn krever næringsrik jord med frisk fuktighet. Lyskravet er middels. De brede bladene med fem spisse fliker er velkjent. Lønn har fastrot. Lønn er flerbu med gulgrønne blomster i skjermliknende kvaster. Lønnetreet blomstrer på bar kvist. Frukten deler seg i to delfrukter med hver sin lange vinge eller «lønnenese».

Plass i folkelig tradisjon Acer betyr skarp. Vi finner ordet igjen i akasie, som vokser på de østafrikanske savannene. Platanoides betyr platanliknende. Vår viltvoksende lønn er altså en spisslønn, i motsetning til parktreet platanlønn (Acer pseudoplatanis). Lønnens gule til rødaktige ved har vært brukt til møbelvirke og er fortsatt ettertraktet til det. Barken gir garn en brunrød og gul farge. Det skal kunne tappes lønnesaft for sirupskokning også av vår lønn, men i motsetning til de amerikanske lønneartene produserer vår lønn beskjedent med saft. Lønnen er Canadas nasjonaltre.

Hassel (Corylus ave II an a) Hassel er vanlig langs kysten opp til Møre og finnes i ytre kyststrøk videre til Nordland. Nordgrensa går i Steigen. I Sør-Norge kan den nå opp i ca. 500 meters høyde. Hassel er varmekrevende, den trives best sammen med andre trær og busker i lysåpne plantesamfunn. Vi finner den gjerne i skogkanter og i bratte, steinrike, sørvendte skråninger. Den etablerer seg gjerne i halvskygge, men må ha mye lys for å sette rikelig med nøtter. Hasselen blomstrer på bar kvist og er vindbestøver. Nøttene som faller ned om høsten, spirer året etter. Hassel formerer seg vegetativt ved stubbeskudd, ved skudd ved rothalsen (basalskudd) og ved avleggere. Hassel blir vanligvis buskformet og 3-7 m høy. Tidligere ble unge, rette skudd av hassel brukt til hummerteiner og annet flettverk, og til tønnebånd. Grunneierens rett til nøtter er beskyttet i straffeloven § 399, men med et unntak i § 400: «Den som på uinnhegnet sted plukker vilde Nødder, som på Stedet fortæres, eller vilde Bær, Sop, eller Blomster eller opptager Rødder af vilde Urter, bliv­ er ikke at straffe.»

Hasselbladene er næringsrike og fungerer som jordforbedrere.

Plass i folkelig tradisjon Corylus er romernes gamle navn på hassel. Avellana ska] henspille på en oltidsby A vella, som skal være kjent for sin hasselnøttdyrking. Et norsk skogtre som produserte spiselige nøtter, måtte nødvendigvis gi en spesiell posisjon blant våre skogtrær. Ved utgravinger på bryggen i Bergen er det funnet store mengder hasselnøttskall. En hasselskog var regnet for en stor herlighet. Norske hasselnøtter ble både solgt innenlands og eksportert. Og hasselens økonomiske betydning var da også så stor at nøttene er beskyttet, som vi nettopp nevnte, i nåværende straffelov fra 1902. Oppslag eller renninger av hassel ble brukt til forskjellige tønnebånd og fisketeiner. Og det gamle navnet på renningene var teinung eller tennung. Redskapet fikk altså navn etter materialet. I dagens skogbruk er tennung blitt et fellesnavn på alt lauvoppslag. Hasselen stod også under beskyttelse av gudene, den var et hellig tre. Tingplassen ble innhegnet med hasselkjepper. Og fant man hasselormen som levde under hasselbusken, kunne man forstå alle dyrs tale og gjøre seg usynHg-

Søtkirsebær (Prunus avium) Dette treslaget omtales vanligvis ikke blant norske treslag. Det er faglig uenighet om treslaget opprinnelig er viltvoksende i Norge, eller om det er innført av mennesker. Treet omtales også som villmorell. I forbindelse med utnyttelse (tilplanting) av tidligere innmark er treslaget blitt aktuelt de seinere årene. Det forekommer fra Østfold til Trøndelag, hov­ edsakelig langs kysten. Treslaget regnes blant de varmekjære og er ømfintlig for vår- og høstfrost. Vinterkulde tåles bra. Søtkirsebær vil helst ha dyp, næringsrik, gjerne kalkholdig jord som er godt drenert. Det er lyskrevende, men tåler skygge de første årene. Voksestedet bør ikke være for tørt. Treet utvikler pelerot på dyp jord, men får flatrot på leirgrunn. Foryngelsen skjer ved frø, som spres med fugler. Unge trær setter rikelig med stubbeskudd, men kan også sette rotskudd hvis røttene blir skadet, eller hvis rotsystemet ligger grunt. Kirsebærtrær i Norge er utsatt for kirsebærflua, som gjør bærene uspiselige. Insektet går også på leddved. Et slikt angrep førte i 1993 til at en rekke kommuner i Hardanger ble erklært som karanteneområder, og det ble forbudt å plante søtkirsebær innenfor disse områdene. Et annet problem er at treslaget vil være utsatt for skadebeiting fra hjortedyr. Kirsebærtreet er et vakkert tre som lyser opp i vårskogen i blomstringsperio­ den. Også høstfargene i rødt og gult er et vakkert innslag i landskapet. Treet pynter opp i randsonene i kulturlandskapet. Bladene er næringsrike og brytes raskt ned. Virket er etterspurt som møbelvirke og til finerproduksjon. Veden er lettkløyvd, brenner med behagelig duft og har høy brennverdi i forhold til vol­ umet.

Oppgaver Når begynner de første skogtrærne å komme til Norge? Hvilke treslag var det? 2 Hvilken forandring skjer i norske skoger for ca. 7000 år siden? 3 Hva er spesielt med grana i innvandringssammenheng?

1

Gran

Furu

Osv.

Tetraterm (vekst/frømodning) Frøproduksjon Maksimal alder/høyde Lyskrav Andel av norsk barskog Jordbunnskrav Rotsystem 4 Skriv av tabellen over og sett inn det som er karakteristisk for de to treslagene. Utvid gjerne tabellen med andre karakteristika eller lag en tilsvarende tabell for andre treslag. 5 De varmekjære lauvtrærne skilles gjerne ut som en egen gruppe. Hvilke treslag dreier det seg om? Hvor går temperaturskillet i forhold til de andre lauvtrærne? Hvilke av edellauvtrærne regner vi er skogsdannende i Norge? 6 Hvilke av disse trærne er lyselskende: gran, furu, vanlig bjørk, bøk, hassel, alm, svartor 7 Gjør rede for de viktigste økologiske- og bruksmessige egenskaper for lavlandsbjørk. 8 Hvilke av skogtrærne våre er viktige for viltet? Sett opp en tabell med utvalgte skogtrær og sett inn viltarter som er knyttet til vedkommende tre, og hvilke deler av treet som utnyttes. 9 Hvilken tetraterm har rogn, vanlig bjørk, hegg, osp og or som minimum for utbredelse?

Urskogsinteriør. I slik urskog er det totale mangfoldet stort -fra mikroorganismer til alle skogens planter, dyr og troll! Foto: Øyvind Skar

4 Økosystemet skog Gjennom den kjølige demringen dilter en rev heim til hiet. Ei nydrept røy i revekjeften soper sidt med vingene over måsan, det prasler av doggdrøpp mot tørt fjorårslauv: Den raue røveren flyter ledig fram gjennom villbring og hveingras som svikter unna og gir veg, retter seg oppatt med kvite blink i vinden. Utdrag fra Hans Børlis dikt Sommermorgen i skogen

Karakteristikk av skog Variasjonene innenfor barskogområdene er store. I Norge har vi mange vari­ anter av skogtyper, fra varmekjær lauvskog ved kysten i sør - gjennom mang­ foldig blandingsskog i ulike landsdeler - til fjellskog i «skogens kampsoner» mot fjellet og mot nord. Derfor er det ikke mulig å gi én fullt dekkende karak­ teristikk av skog. Vi får nøye oss med å beskrive noen fellestrekk ved struk­ tur og funksjon i skogøkosystemet. Vi skal også se litt på de økologiske sam­ menhengene og på vekselvirkningene mellom abiotiske miljøfaktorer og biotiske deler av dette komplekse økosystemet. Skog som økosystem er først og fremst preget av tredominansen. Strukturmessig finner vi en mer eller mindre utviklet vertikal sjiktning, der vi kan skille mellom tre-, busk-, felt- og bunnsjikt og underjordiske sjikt (jordprofil). Denne sjiktningen gjør seg gjeldende både for planter, dyr og mikroorganismer. For eksempel lever fugl og luftinsekter mest i tre- og busksjiktet, pattedyr i buskog feltsjiktet, jordinsekter og ormer i det underjordiske sjiktet, der også mikroflora og mikrofauna spiller en dominerende rolle.

I det hele tatt inneholder skogøkosystemet et rikt variasjonsmønster av økolo­ giske nisjer og mikrobiotoper, der organismer lever ved siden av hverandre (trær), på hverandre (treboende lav og moser eller epifytter), i hverandre (mykorrhiza, råtesopp) og av hverandre (dyr). Skog er med andre ord satt sammen av en mengde organismesamfunn til et avansert økosystem. Biomassen i skog er gjennomgående langt større enn i andre økosystemer. Trær utgjør om lag 75 % av all biomasse på landjorda, og en overveiende del av bio­ massen består i det hele tatt av grønne planter (autotrofer eller primærpro­ dusenter). Forholdet mellom planter og dyr avhenger mye av skogtype og av hvilket utviklingsstadium skogen er i (suksesjonsfasen). I produktive stadier eller faser med høy netto primærproduksjon kan plante / dyr-forholdet

Figur 31 Skogen - et avansert økosystem. Tegning: Jan Henrik Simonsen

komme opp i 50 :1. Det er svært høyt sammenliknet med andre økosystemer. Total biomasse i skog kan bli 20-50 tonn tørrstoff per dekar. Produksjonsevnen (boniteten) varierer mye med klima og jordbimnsforhold. Tropisk regnskog har særlig høy stoffomsetning og produksjon i forhold til biomassen. Den overjordiske produksjonen er målt til over 2000 kg tørrstoff per dekar årlig, som er om lag det dobbelte av hva en høybonitets granskog i Norge kan oppvise.

trevegetasjon avvirkes over større områder, oppstår ubotelige skader på jordsmonnet med erosjon, tørke og oppsprekking til folge. Det som en gang var jordas eldste og mest artsrike økosystem, blir erstattet av kratt og busker i et fattig landskap. Tegning: Stein Davidsen

I tropeskog finnes en overveiende del av næringskapitalen og biomassen i overjordiske sjikt. Sammen med store nedbørsmengder og tap av jordsmonn ved erosjon er dette hovedårsaken til at slik skog er mer sårbar enn skog på våre breddegrader. Boreale barskoger har relativt stor økologisk bufferevne, det vil si stor stabilitet og motstandsevne mot ytre påvirkninger, som hogstinngrep, vind og jorderosjon. Det henger sammen med stabilt jordsmonn og moderate (tempererte) klimaforhold. Særlig i relativt seine utviklingsstadier gir nordlige barskoger inntrykk av å være «trege og lite påvirkelige». Når tresjiktet og vertikalstrukturen brytes raskt ned, som ved storm, brann og snauhogst, blir den økologiske bufferevnen satt på prøve, og da kan det ta lang tid for økosystemstrukturen å bygge seg opp igjen. Underveis vil noe av det fysiske og kjemiske miljøgrunnlaget gå tapt, arter går tilbake eller forsvin­ ner, og nye organismesamfunn tar over. Som regel er disse endringene - i motsetning til større inngrep i tropisk skog - av midlertidig karakter.

Økologiske suksesjoner Økologiske suksesjoner oppstår som følge av ulike avbrudd eller inngrep i sko­ gen. Det kan være naturgitte årsaker, som skogbrann etter lynnedslag, stormskader, ras, masseangrep av insekter, masseuttak og liknende. Ofte er men­ nesket årsak til nedbryting av økosystemstrukturen, for eksempel ved ildspåsetting (jf. svibruk), snauhogst eller oppdyrking. Når et avbrudd eller inngrep er så kraftig at både vegetasjonsdekket og organisk jord forsvinner, for eksempel ved gjentatt skogbrann, jordras og gravearbeid, begynner vegetasjonsetableringen og oppbygningen av økosys­ temet på nytt. Det samme skjer i stort format etter istider (postglasiale peri­ oder). I slike tilfeller utløses primærsuksesjoner, med nyetablering av både flora og fauna gjennom flere suksesjonsfaser. Den første er en pionerfase som tar lang tid. Molekylært nitrogen (N2-gass) fra atmosfæren skal bindes ved hjelp av nitrogenfikserende bakterier, organ­ isk materiale og jordsmonn skal bygges opp, og nye organismesamfunn skal utvikles i retning av skog. Tilgroingshastigheten vil avhenge av hvor store arealer det dreier seg om, og av muligheter for spredning og spiring av pionerarter. Dersom avbrudd eller inngrep er av svakere art, slik at mer eller mindre av vegetasjonsdekket og organisk jord er intakt, utløses sekundærsuksesjoner. Det er tilfellet etter svak skogbrann (toppbrann), vindfellinger, insektangrep og hogst. Da går suksesjonene raskt fra pionerfase til konsolideringsfase, og pionerarter avløses av konsolideringsarter, noe som er lett å observere på vege­ tasjonsdekket. I barskogtyper viker gras og urter til fordel for lyng, busker og trær. Et typisk trekk er at nitrogenelskende planter (nitrofiler) som geitrams, bringebær og nesler går tilbake, samtidig som lauvtrær vokser til, både ved frøformering og ved vegetativ formering. På et noe seinere stadium kommer bartrær inn i bildet, ofte under og mellom lauvtrærne. Da er skogen i ferd med å utvikle seg videre mot en klimaksfase.

Figur 33 To ulike suksesjonsforløp etter flatehogst. I eksempel 1 er humus- og feltsjiktet redusert, suksesjonen tar lang tid og løper gjennom mange faser mot klimaks. I eksempel 2 er humus- og feltsjiktet intakt, og suksesjonene går raskere og passerer flere faser. (Etter Kielland-Lund)

På våre breddegrader domineres klimaksfasene som regel av bartrær. Det kan være furu eller gran, eller furu og gran i blanding, avhengig av jordbunn og klimaforhold. Mer unntaksvis er disse fasene dominert av lauvtrær, slik som i varmekjære lauvskoger langs kysten sør i landet og i fjellbjørkskogen.

Gjennom en ofte lang fase med subklimaks utvikler naturskogen seg mot en relativt stabil klimaksfase. I denne foreløpige sluttfasen er skogen karakterisert ved at den totale biomassen har nådd maksimum. Artsantallet er relativt høyt (mange økologiske nisjer), vertikalstrukturen er utviklet, både i jord og i luftrom, og nettoprimærproduksjonen er tilnærmet lik null. Kort sagt er skogøkosystemet «oppfylt» og i labil balanse. Dette temaet skal vi ta opp igjen i omtalen av bestandsskogbruk og i drøftingen av foryngelsesmetoder i skog­ bruket. Dersom det så langt ikke har skjedd inngrep eller avbrudd og naturlige suksesjoner får fortsette, vil strukturen før eller siden brytes ned på forskjellig vis. Hvordan det skjer, og hvordan økosystemet igjen forynger seg, avhenger først og fremst av skogtype og klimaforhold. Tilfeldigheter med vær og vind eller angrep av organismer - fra insekter til mennesker - vil ofte utløse raske avbrudd og nye suksesjoner.

Vekstfaktorene Plantenes vekst er resultat av et samspill mellom de klimatiske vekstfaktorene (lys, luft, temperatur, nedbør og vind) og faktorer knyttet til topografi og jordsmonn (de edafiske vekstfaktorene). Under fotosyntesen - som er den grunnleggende vekstprosessen - bindes lyset (gresk: fos) til planten i form av sukkerproduktet glukose. Samtidig omdannes luftas innhold av CO2 og van­ net fra marken under frigivelse av oksygen Skog har stor biomasse med betydelig vertikal og horisontal utstrekning. Det gjør at skogen virker tilbake på de abiotiske miljøfaktorene og modifiser­ er dem. Resultatet blir at vi får et eget skogklima og en egen skogjord. Det betyr også at endringer i skogøkosystemet har konsekvenser for hele miljøet, også klimatiske og jordbunnsmessige forhold. Det er viktig å ha dette for øye ved alle inngrep i og skjøtsel av skog. Ser vi på et konkret skogområde, finner vi at det er et samspill mellom alle disse abiotiske vekstfaktorene. For eksempel vil topografien påvirke nedbørforholdene og hastigheten av vanntransporten, mens berggrunnen og løs­ massenes sammensetning vil påvirke næringsinnholdet i det vannet som trærne tar opp. Videre er det et samspill mellom abiotiske og biologiske fak­ torer, det vil si mellom uorganisk og organisk natur. Et skogområde vil dempe eller modifisere virkningen av nedbør ved bakke­ nivå og utjevne temperaturforskjellene i skogbunnen. Nedbørforhold og tempera­ tursvingninger er annerledes på en snauflate enn inne i et skogbestand. Slike forhold kan endre vekstbetingelsene over tid, noe vi må ta hensyn til når vi skal drive skjøtsel av et skogområde.

Klimatiske vekstfaktorer Lokalklima oppstår i høytrykksituasjoner og utformes av topografi, vegetasjon og ulike overflateformer. Det er karakterisert ved lokale luftstrømninger og temperaturforskjeller, fra dalbunn til fjell, fra vann til fastmark, fra friland til skog. Når lavtrykk og høydevinder bryter inn, blåser lokalklimaet bokstave­ lig talt bort. Luftforurensninger og lokalklima henger ofte nøye sammen. Mikroklima er lokalklima på mikronivå, for eksempel rundt en stubbe eller inntil en bergvegg. Det er også registrert i vertikalsnitt fra jordbunnen opp gjennom vegetasjonssjiktene. I et lokalklimaområde finnes utallige mikroklimavarianter. Bioklima er klimaet i organismenes umiddelbare nærhet, helt innpå «hud og hår». Det er egentlig dette klimaet som har direkte biologiske virkninger, og som er særlig økologisk interessant.

Med litt erfaring kan lokalklimaet tolkes i terrenget ved hjelp av topografiske kart. Det er gjort atskillige økologiske undersøkelser i Norge og andre land når det gjelder lokal-, mikro- og bioklima, ikke minst i skog, som vi kan dra nytte av når det gjelder skogskjøtsel og annen naturbruk. Det gir oss større sjanser til å treffe riktige valg.

Figur 34 Temperatursoner ogfrostfare i et daltverrsnitt. Tegning: Stein Davidsen

Temperatur Egentlig er alle de klimatiske vekstfaktorene like viktige, men vi velger å omtale temperaturen først, fordi det er den som i hovedsak bestemmer hvilke treslag og hvilke vekster som kan vokse i Norge, og fordelingen av vegetasjon i landet. Trærne krever en viss temperatur før planteveksten kan begynne. Vanligvis ligger denne på ca. 6 °C, Vi regner at vekstsesongen starter når døgnmiddeltemperaturen overstiger 6 °C, og at den slutter når døgntemperaturen faller under 6 °C om høsten. Vekstsesongen eller vegetasjonsperioden er definert som antall døgn med middeltemperatur over 6 °C. Vegetasjonsperioden er kortere etter hvert som vi går fra sør mot nord og fra lavlandet og opp i høyden. (For hver 100 m vi stiger opp i høyden, synker sommertemperaturen med 0,6 °C.) Ettersom skogtrærne har forskjellige varmekrav, kan enkelte av dem bare vokse i lavlandet i den sørlige delen av vårt land, mens andre klarer seg langt mot nord og opp mot fjellet.

Figur 35 Skjematisk illustrasjon av årstidene og vegetasjonsperioden. Vinteren har døgnmiddeltemperaturer under 0 °C. Tilsvarende har vi vår og høst mellom 0 °C og 10 °C, mens sommertemperaturen er over 10 °C. (Etter Skar)

Skogen utjevner temperaturen På klare dager vil skogen absorbere og reflektere en del av solstrålene. Jordbunnen og luftlaget under trekronene oppvarmes mindre enn ute på en åpen flate. Vi merker at det er kjøligere inne i skogen en varm sommerdag. Men om natten vil utstrålingen av varme være større ute på flata enn inne i skogbestandet. Det gjør det mer risikabelt for frost (særlig om høsten) ute på flata enn inne i skogbestandet. På samme måten vil årstidene forskyves inne i skogen. Våren kommer seinere, og høsten trekker noe lenger ut enn på fri­ land.

Figur 36 a Nettoinnstrålingen en klar dag på en snauflate og i skog. 100 % angir innstrålingen på flata. (Etter Odin)

Figur 36 b Her ser vi tilsvarenede utstråling fra en flate og i skog en klar natt og en overskyet natt. 1 klare netter øker frostfaren. (Etter Odin)

Frostfare I klare netter skjer det en utstråling fra skogbunnen. Ute på åpne flater kan det i vegetasjonsperioden bli så stort varmetap at temperaturen synker under 0 °C. Små planter og ungskog kan da få frostskader, noe som kan skje både høst og vår. Topografien bestemmer fordelingen av kald luft. Siden kald luft er tyngre enn varm luft, vil den særlig samle seg i forsenkningene. Det betyr at vi ikke bør plante nede i markerte søkk som kan være frostutsatte.

Hvis vi setter igjen en del trær som skjerm på en flate, vil de redusere utstrålingen og hindre frostskader. Planter av riktig klimarase (proveniens) vil også redusere risikoen for frostskader. På veldig frostutsatte områder er det aktuelt å plante under en skjerm, for eksempel gran under en skjerm av bjørk. m oh.

før stormfelling

0 i

62 J

+3.6

+3.4

50 i

100 i m

+4.0

laveste temp, den 2. juli 1967

m oh.

etter felling

74706662-1

0 50 100 I____ I____ I m

laveste temp, den 18. juni 1970

Figur 37 Figuren viser forskjell i utstråling fra en hogstflate og en skog. Målingene er gjort på samme sted i Halland i Sverige før og etter en stormfelling. (Etter Odin)

Temperaturens betydning for vekst og frøsetting Trærne har forskjellige temperaturkrav. Vi ser det oftest uttrykt ved hjelp av tetratermen som vi allerede har beskrevet i kapittel 3 Skogtrær. I figur 38 ser vi at gran og furu har et tetratermkrav på 8,4 °C, mens vanlig bjørk, rogn og osp har et krav på 7,5 °C. Vegetasjonsmessig får dette viktige følger: 12,5 °C 11,2 °C 10,2 °C 8,4 °C 7,5 °C < 7,5 °C

Ask Eik Alm Lavlandsbjørk Gran Dunbjørk Gråor Einer

Lind

Hassel

Lønn

Furu Rogn

Hegg

Selje

Bøk

Barlind

Figur 38 Treslagenes varmekrav for vekst uttrykt ved tetratermen

Ettersom lufttemperaturen i sommerhalvåret gjennomsnittlig synker med 0,6 °C for hver 100 m vi stiger oppover, tilsier det at bjørkeskoggrensa på Øst­ landet ligger ca. 150 m over barskoggrensa, og det stemmer stort sett bra.

I det samme området vil en sørvendt skråning få større solinnstråling og høyere temperatur enn en nordvendt liside. I sørvendte skråninger kan tem­ peraturen bli så høy at trærne i skogkanten kan få varmeskader. Denne temperaturfordelingen får også betydning for vannhusholdning og treslagsfordeling. Vi finner ofte dominans av furuskog i Sørliene, mens granskogen kan dominere i nordvendte baklier.

Forhold som påvirker lufttemperaturen På friland vil temperaturen variere sterkt fra natt til dag. Skogen demper denne temperaturvariasjonen. Vi får lavere dagtemperatur og høyere nattetemperatur inne i et skogbestand enn ute på en hogstflate. Denne skjermvirkningen er viktig både for bunnvegetasjonen og for småplanter. Der det er vanskelig å få opp ny gjenvekst på grunn av frostfare som vil drepe småplantene, setter vi igjen en skjerm av større trær. Et klassisk eksem­ pel er som nevnt bjørkeskjerm over granforyngelse på fuktige og frostutsatte områder. Men inne i bestandet vil jordtemperaturen være lavere enn på fri­ land, noe som er bakgrunnen for at flatehogster kan være hensiktsmessige i områder der jordtemperaturen er en minimumsfaktor for foryngelsen.

Vekst og frøsetting Skogtrærnes optimumsområde for vekst ligger mellom 20 og 25 °C. I Norge når dagstemperaturene sjelden over det. Økende temperatur vil derfor i de fleste tilfeller gi økt vekst. Men i meget varme somrer kan tilgangen på vann bli en minimumsfaktor som reduserer virkningen av høy temperatur.

Vekst og frøsetting et bestemt år er til dels avhengig av tem­ peraturen samme året, dels av temperaturen forrige sommer. Trærnes høy de vekst er avhen­ gig av sommertemperaturen året før, mens diametertilveksten Figur 39 Tilvekst ved ulike temperaturer. For hver har sammenheng med årets temperatur finnes det tre stolper. De viser vektøkning sommertemperatur. gjennom brutto fotosyntese, åndingstap og vekstFrøsettingen til trærne om­ økning gjennom netto fotosyntese (tilvekst). (Etter fatter prosessene fra anlegg Soderstrøm) av blomsterknopper til ferdig modent frø. Furuartene bruker tre år på dette: anleggsår, blomstringsår og modningsår. De fleste treslagene, deriblant gran, bruker to år, idet blomstringsåret og modningsåret faller sammen. Temperaturen i anleggsåret avgjør differensieringen mellom vegetative knopper og blomsterknopper, slik at høyere temperatur gir flere blomster­ knopper. Frøsettingen er derfor avhengig av en viss minimumstemperatur. Den varierer for de enkelte treslagene og er normalt noe høyere enn temper­ aturkravet for vekst. Når vi finner skog høyere opp mot fjellet og lenger mot nord enn stedets tetraterm skulle tyde på, kan det henge sammen med to eller flere varme somrer etter hverandre, det vi] si gunstige anleggsår og blom­ stringsår og eventuelt modningsår.

Lys En del av solas elektromagnetiske stråling blir omdannet til varme. Solstrålene varmer opp verdenshavene, som virker som et enormt varme­ magasin. Vann- og vindstrømmer fører varme fra solområdene ved ekvator og nord- og sørover på jorda. Når solstrålene blir reflektert fra jordoverflata, omdannes kortbølget stråling til langbølget, og varme blir frigjort. Gasser og vanndamp i atmosfæren demper utstrålingen til verdensrom­ met. Det er dette vi kaller drivhuseffekten, som gjør det levelig for planter og dyr på jordkloden. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen på jord­ kloden være ca. minus 20 °C, mens den i dag er ca. pluss 14 °C. Solstrålene gir også nødvendig energi for å drive fotosyntesen, med andre ord for å få i stand plantevekst. Av energien i det lyset som når vegetasjonen, finner vi bare ca. 1-5 % igjen som netto fotosynteseprodukt, eller det som vi i skogbruket kaller stammetilvekst. En stor del av energien tapes i form av refleksjon, absorpsjon, celleånding og det forholdet at plantene bare utnytter er del av lysspektret til foto­ syntese. Lysstyrken blir mindre jo lenger nord vi kommer. Det henger sammen med at lysstrålene faller skråere inn jo nærmere polene vi kommer, som igjen er grunnen til at temperaturen avtar mot nord. Til gjengjeld har skogene her sollys mesteparten av døgnet i vekstperioden. Plantene kan utnytte både diffust (reflektert) og direkte lys. Fotosyntesen øker proporsjonalt med lysmengden opp til ca. en fjerdedel av fullt sollys. Den lysmengden som når overflata av et vegetasjonsdekke, varierer med breddegrad, høyde over havet, topografi (eksposisjon), værforhold, årstid og døgntid. Områder som ligger høyt (fjellskog), mottar relativt mye lys på grunn av tynnere atmosfære. I nordvendte lier og i tett skog er den totale lys­ mengden redusert i forhold til sørvendte lier og områder med mye sol. Mesteparten av lyset som mottas, er da diffust lys.

Lysbunt

Skygge

Flate

Figur 40 Skjematisk framstilling av lysmengde per flateenhet med varierende helning. (Etter Myhrvold)

Figur 41 Figuren viser hvordan lystilgangen (angitt i prosent) øker fra markvegetasjonen til over trekronene. (Etter Børset) Tegning: Stein Davidsen

Lysklimaet i skog og på friland er høyst forskjellig. 1 tett skog er lys en man­ gelvare. De nederste greinene på trærne dør på grunn av lysmangel (selvkvisting), og lyselskende planter i skogbunnen blir borte. I et tett granbestand i hogstklasse 3 finner vi bare et strødekke igjen i skogbunnen. Trærne har forskjellige lyskrav. Vi skiller mellom lyskrevende treslag som furu, halvskyggetrær som ask og skyggetrær som gran. Lyskravet øker med alderen. Det kan avta dersom andre vekstfaktorer bedres. Et tre klarer seg med mindre lys på næringsrik mark enn på mager mark. I praksis betyr dette at vi kan ha tettere bestand på høyere boniteter. Vi skiller mellom lysblad og skyggeblad (lys- og skyggenåler). De to typene har noe forskjellig bygning. Lysbladene sitter ytterst i krona og utnytter det direkte lyset, mens skyggebladene sitter lenger inn i krona og utnytter bedre det diffuse og svakere lyset. Grana har normalt sju årganger med blader, den siste (yngste) består av lysnåler, de øvrige er skyggenåler. Hos furua, som har tre-fire årganger med nåler, er alle lysnåler. Når skyggetålende trær brått blir fristilt, sturer de (eller tørker) fordi de ikke greier omstillingen i lysklimaet. Det kan for eksempel gjelde gran. Ved snauflatehogster får vi en brå endring i lysklimaet, de skyggetålende artene forsvinner, og lyselskende arter tar over.

Fysiologiske virkninger Lyset har flere fysiologiske virkninger på trærne. Det påvirker spiringen av frøet. Furufrø spirer raskere og bedre i lys enn i mørke, mens dette har min­ dre å si for granfrøet. Fototropisme (heliotropisme) er treets evne til å vokse mot lyset. Ensidig lys kan føre til at trærne blir skakke og skjeve, tverrsnittet blir eksentrisk, og tømmerkvaliteten blir nedsatt. Det gjelder treslag som eik og bøk. Problemet er størst hos pionerartene.

Daglengden (fotoperioden) påvirker skogvegetasjonen med hensyn til

• • • • • • •

avbrudd i hviletilstanden (vekststart) frøspiring blomstring skuddlengde diametertilvekst vekstavslutning (innvintring) frostresistens

Når vi snakker om klimaraser (provenienser) i skogbruket, er det først og fremst tilpasning til lysklimaet det handler om. Lyskrevende

Halvskyggetrær

Skyggetrær

Lerk Bjørk Furu Osp Eik

Ask Svartor Gråor Lønn Alm Lind

Gran Svartfuru Bøk Edelgran Barlind

Figur 42 Trærnes lyskrav. Kilde: Børset, 1985

Luft For planteveksten fyller lufthavet to hovedfunsjoner. Lufta består hovedsake­ lig av gasser som er helt avgjørende for planteveksten. Lufta transporterer dessuten nedbør gjennom de globale vindsystemene. Lufthavet domineres av gassene nitrogen (78 % ) og oksygen (21 %) og edelgasser (0,3-0,4 %). Karbondioksid utgjør bare en liten del (0,03-0,045 %), men denne gassen inngår i fotosyntesen og bygger opp enkle sukkerarter som så omdannes til fettstoffer, proteiner, cellulose og liknende. Ozon (O3) utgjør en brøkdel av luftmassene, men ozonlaget er uhyre viktig ved at det beskytter planter, dyr og mikrorganismer mot ultrafiolett stråling. Oksygenet er med på nedbrytingsprosessene som fører til at næringsstof­ fene mineraliseres og går tilbake i økosystemet igjen. Nitrogenet bygger opp proteinene og inngår i enzymer, som driver de komplekse reaksjonene i plantene og er med på å omdanne enkle sukkerforbindelser til mer kompli­ serte stoffer. Luftas frie nitrogen (N2) er ikke uten videre tilgjengelig for plantene. Plantene i utviklede økosystemer tar opp nitrogen fra jordbunnen i form av nitrat (NO3) eller som ammoniumforbindelser (NH4). Nitrogenet stammer her fra nedbrutte plantedeler. Nitrogenet har opprinnelig kommet inn i øko­ systemene på forskjellige måter, gjennom lyn og nedbør, gjennom nitrogenfikserende mikroorganismer som blågrønnalger og bakterier, og gjennom nitrogenfikserende sopper. Velkjent hos oss er or, som lever i symbiose med en slik sopp. 85

Skog og CO2-binding Skog i vekst binder opp store mengder karbondioksid og avgir oksygen. Når treet dør og nedbrytes, forbrukes oksygenet, og karbondioksid blir frigjort tilbake til atmosfæren. Dersom trevirke brukes i varige konstruksjoner, for eksempel hus, lagres en del av luftas karbondioksid. Når fornybare skogprodukter nyttes i stedet for materialer produsert ved hjelp av energi fra ikke-fornybare råstoffer som kull, olje og gass, reduseres utslipp av klimagasser til atmosfæren. Brukes trevirke til konstruksjoner, er forbruket per m2 bare mellom 1 / 7 og 1 / 3 av det energiforbruket vi har med bruk av stål og betong. Også forbrenning av biobrensel drar i samme retning. Forbrenning av flis og bark i moderne flisfyringsanlegg avgir mellom 1/4 og 1/3 av den CO2mengden som avgis ved naturlig nedbryting. Det er beregnet at skog som energikilde kan dekke 20-30 % av Norges totale energibehov.

I 1 m3 tømmer er det bundet 780 kg CO2. Dersom vi også regner med det karbonet som er bundet i røtter, greiner og bar, representerer 1 m3 tømmer ca. 1500 kg CO2. Det tilsvarer utslippet fra 640 liter bensin. 3 daa granskog etablert nå reduserer det årlige nettoutslippet av CO2 med 2200 kg hvert år i 100 år. Det tilsvarer CO2-mengden i utslippet fra forbrenning av 100 000 liter bensin. Men tilsvarende mengde CO2 vil altså bli frigjort igjen når det pro­ duserte trevirket nedbrytes eller forbrennes.

Vind Vind er luft i bevegelse. I en skog påvirker vinden både varmen og fuk­ tigheten. Vind er en forutsetning for nedbør, men vind kan også virke uttørrende på fuktighetsforholdene i marksjiktet og virke uttørrende på trærne. Vind er altså både en positiv og en negativ faktor for skogtrærne, og er alltid en viktig faktor å ta hensyn til i skogskjøtselen. I områder med mye vind blir stamme- og kroneformen påvirket. Fjellfurua får vindeksponerte, skjeve og faneformede kroner, som forteller om hers­ kende vindretninger. Nær tregrensa og ved kysten kan tretopper tørke ut som resultat av vindslit. For å begrense skadevirkninger av vind er det viktig å bygge opp stormsterke bestandskanter (skogbryn). Stormskader fører med seg store økono­ miske tap, og nedblåste trær (rotvelter) er farlige, både under og etter hogst, fordi røttene kan klappe sammen over den som hogger, når de faller tilbake til sitt gamle leie. Driftsmessig er det både dyrt og vanskelig å få fram stormfelt virke. Virkningen av sterk vind blir gjerne ekstra ille hvis skogbunnen er oppbløtt etter langvarig regnvær, eller hvis marka er frossen. Til nå har det vært langt mellom de store stormkatastrofene i norsk skogbruk. Den verste i manns minne er antakelig «gælnnatta» i 1837, da store deler av granskogen i Trøndelag blåste ned. En storstorm på Østlandet i 1949 førte til at det bare i Femundsmarka blåste ned 125 000 m3 skog. 1 1969 hadde vi en stormnatt over Østlandet som la grunnlaget for de store barkbilleangrepene i 1970- og 1980årene.

I tillegg til selve stormfellingen vil en stor del av de trærne som står igjen, bli utsatt for rotrykking ved at rotgreiner og finrøtter rykkes løs fra hovedrota, noe som fører til svekkelse fordi opptak av vann og mineralnæringstoffer reduseres. Svekkede trær gir angrepsmuligheter for insekter som granbarkbillen. I tillegg kan rotsårene gi angrepsmuligheter for råtesopper. Men om skogbruket har problemer med sterk vind, har det også nytte av moderate vinder. Nyttevirkningene kan oppsummeres slik: • Vinden fører nedbør inn over kontinentene • Vinden rører om luftmassene i skogen, og bidrar derved til å redusere temperaturforskjeller. Det kalde luftlaget en får ved utstråling i klare vårog høstnetter, blandes ved vindens hjelp med varmere luft fra høyere luft­ lag. Skogen blir dermed mindre utsatt for frostskader. Vind kan også bidra til å senke høye temperaturer i varme sørhellinger • Vinden fører til økt fordunstning fra jord og planter. I et rått miljø kan dette være positivt • En begrenset vindbevegelse i et skogbestand fordeler konsentrasjonen av CO2 ved jordoverflata oppover mot krona, der det meste av fotosyntesen foregår • Økningen i transpirasjon ved svake vindbevegelser fremmer næringstransporten og gir økt stoffproduksjon • Vinden sprer pollen og frø • Tørr vind tørker ut kongleskjellene slik at frøene blir frigjort

Disse vindeksponerte og faneformete kronene på en senkergruppe av gran viser den hersk­ ende vindretningen og vindslit midt på stammen, som markerer gjennomsnittlig snødybde. Foto: Øyvind Skar

Figur 43 Figuren viser virkningen av en tett stormkappe (øverst) og en glissen (nederst). I det øverste tilfellet tvinges lufta oppover, med fare for at den slår ned igjen på baksiden. Den glisne skjermen nederst siler vinden bedre og gir bedre le. (Etter Børset) Tegning: Stein Davidsen

Vind og skogskjøtsel Utviklingen av klimaet i de siste årene kan tyde på at det å ta hen­ syn til vind blir en stadig vik­ tigere oppgave i skogbruket. Hyppigheten av stormfellinger med påfølgende insektangrep tilsier at vi må legge mer vekt på å bygge opp stormsterke skogbestand. Ettersom både furu og lauvtrær er mer stormsterke enn gran, kan større innblanding av lauvtrær i skogbestandene være et middel til å oppnå dette. Tynningshogster vil også gjøre trærne mer robuste og bidra til bestand som tåler mer vind. Her kan det være aktuelt å tynne ytterkantene ekstra sterkt slik at trærne der utvikler kraftigere røf­ ter og beholder mer av krona. Men vi skal være oppmerk­ somme på at et bestand er ømtålig for vind i den første peri­ oden etter tynning.

Blandingsskog mot stormskader

Trondheim: Blandingsskog er et av tiltakene snm kan motvirke stormskader I skogen. Det hevder Direktoratet for naturforvaltning (DN) i en ny rapport om hvordan økt stormaktivitot kan komme tit å påvirke norsk natur. Det er FN's klimapanel som spår okt storinaktivitet som følge av en økning i den glo­ bale middeltemperaturen. Flere vindfelte tre og mer skade på tretopper og trerotter i sko­ gen er sannsynlige konsekvenser av akt stor­ ma kli vit et. l-angs kysten kan man regne med at sjøsali blir spredd lengre innover i landet, der natu­ ren fra for Ikke har tilpasset seg saltet i ned­ børen. Sjosaliet kan komme (il å skade vege­ tasjon og dyreliv. hud ringer som følge av økt stormaktivitet er likevel ikke bare negativt for naturen. Nedblåste tre kan føre t±i at sopp og insekter får bedre livsvilkår. (Nationen)

Nedbør Uten vann blir det ingen plantevekst. Ved siden av karbondioksid og sollys inngår vann som del av fotosyntesen. Vanntransporten fra rota inneholder næringssalter og bidrar til saftspenning i blad og nåler slik at CO2-gass kan komme inn via spalteåpningene. Vann er hovedingrediensen i celleinnholdet i levende celler og nødvendig for transport av organiske stoffer internt i plantene. I varme perioder bidrar vannfordunstingen også til å avkjøle planten.

Figur 44. Figuren viser transport av vann med oppløste næringssalter og transporten avfotosynteseprodukter (sukker) i treet. I basten tran­ sporteres en del av det sukkeret som er produsert i blad og nåler, nedover til rota eller det fordeles horisontalt gjennom margstrålene. Lenger inni stammen foregår en oppadgående transport av vann og oppløste næringssalter i splintveden. Tegning: Stein Davidsen

Mens det på våre breddegrader er temperaturen som setter grenser for utbre­ delsen av skogen, er tilgangen på vann den begrensende faktoren i sørlige strøk. Trærne suger opp vannet gjennom røttene. (En stor bjørk kan forbruke 400-600 liter vann per dag i vekstsesongen.) De får tak i vannet både fra over­ flatevann som siger ned i jordlagene, og fra grunnvannet. Hvor mye av ned­ børen som blir tilgjengelig for plantene, bestemmes av et samspill mellom temperatur, jordstruktur og nedbør. Er temperaturene høye, vil mye av ned­ børen fordunste fra vegetasjon og jordoverflate før resten infiltreres i grun­ nen. Er jordoverflata hard og tettpakket, vil nedbøren renne vekk som over­ flatevann. Vannbehovet øker med økende temperatur. Mens vi har furuskog i områder av Norge med årsmiddelnedbør på 400 mm, får vi tørrsavanner og halvørkener i områder med tilsvarende nedbør ved ekvator.

Nedbøren måles som vann og angis «i millimeter høyde på en horisontal flate når ingen ting renner bort og fordunster». Nedbøren angis oftest som årsnedbør, for planteveksten er nedbøren i veksttida viktigst. Skogen påvirker nedbørforholdene, og nedbørforholdene påvirker skogen. I slettelandskap er det påvist at skogen løfter luftmasser med høy luftfuk­ tighet slik at det blir nedbør i ellers tørre områder. Både bunnvegetasjon og trevegetasjon fanger opp og holder tilbake en del av nedbøren (intersepsjon). Etter hvert vil en del av nedbøren renne og dryppe fra treet og ned på bakken. Det er derfor vi søker tilflukt under en gran når regnet kommer, men vi blir ikke stående under grana når regnskura er over. Noe av intersepsjonen vil fordunste direkte fra vegetasjonen (evaporasjon), og en del vann vil gå tilbake til atmosfæren gjennom plantenes vannforbruk (transpirasjon). Summen av fordunsting og transpirasjon kalles evapotranspirasjon.

Figur 45 Vannets kretsløp i skogen. Figuren viser hvordan nedbørvannet fordeles. (Etter Baker) Tegning: Stein Davidsen

Trærnes intersepsjon Hvor mye av nedbøren som holdes tilbake av trekronene, avhenger av tre­ slag, kronetetthet, bestandstetthet, årstid, nedbørsmengde, nedbørsform og vindforhold. Bartrærne holder tilbake mer nedbør enn lauvtrærne, treslag med åpne kroner slipper igjennom mer nedbør enn treslag med tette kroner. Et regnfall på 1 mm blir i sin helhet holdt tilbake av kronetaket.

Av spesiell interesse er nedbørsforholdene i en bestandskant. På lovartsiden vil regnet trenge et godt stykke inn under bestandet, mens vi får regnskygge på lesiden. Det kan ha betydning for spiring og etablering av små­ planter og dermed for planlegging av foryngelsen. Men her betyr lys- og skyggevirkninger som regel mer.

Betydning for skogen Fuktighetsforholdene i skogbunnen har betydning for utformingen av markvegetasjonen. I skråninger med friskt grunnvannssig vokser trærne bedre, og vi får en frodigere vegetasjon enn på flat mark like inntil. Like vik­ tig er fuktigheten i skogbunnen, som har betydning for nedbryting av organ­ isk materiale (humusomsetningen). Her får vi for øvrig et samspill mellom fuktighet og temperatur. God tilgang på frisk fuktighet vil generelt begunstige humusomsetningen i Sør-Norge. Blir vanninnholdet for høyt, får vi imidlertid motsatt virkning. Dette forsterkes i områder med lav temperatur. Der grunnvannsspeilet når opp i rotsonen, får det direkte virkninger for vann- og næringsopptaket. Stillestående grunnvann vil hindre røttenes oksygenopptak og nedsette veksten, og vi får sumpskog og i mer ekstreme til­ feller myr og torvjord. Oksygenrikt sigevann i hellende terreng vil derimot begunstige trærnes vekst. Når skogfrø spirer lettere på mineraljord enn på humus, kommer det av at frøet lettere tar opp vann fra mineraljorda.

Skader på skog i forbindelse med nedbør Det er først og fremst snø som forårsaker skader på skog i forbindelse med nedbør. Skadene oppstår helst med store mengder våt og tung snø. Særlig unge trær og individer med usymmetriske kroner er da utsatt for nedbøying, toppbrekk og stammebrekk. Påfølgende kulde med ising og seinere vindvær forsterker skadene.

Det er først og fremst snø som gir skader på skog i forbindelse med nedbør. Foto: Per R. Schjerden

Grantrærnes smale kroner i fjellskogene er antakelig en tilpasning for å redusere faren for greinbrekk. I overgangssoner mellom kystklima og innlandsklima og i fjellskogen er det vanlig med snøbrekk. Et karakteristisk trekk for fjellskogen er deformerte, krokete stammer som følge av snøtrykk, særlig på fjellbjørk i bratte lier. Det kan også være et problem for granforyngelse i bratte skråninger (snøsig). Mekanisk slit og sliping av snø og isnåler i områder med sterk vind former trevegetasjonen ved skoggrensa. Et snølag reduserer teledybden og avgir fuk­ tighet til vegetasjonen når det smelter. Dyp, løs snø kan gi snøskyttesoppen muligheter for å spre seg i ungskog av furu. Sterke regn- og haglskurer kan på sin side ødelegge blomster og frukter. I Norge betyr dette imidlertid lite.

Fuktighet og skogskjøtsel Gjennom skogskjøtselen kan vi innvirke på fordelingen og utnyttingen av vannet i skogen. De følgende rådene er gjengitt etter professor Børset:

• Ved grøfting av myr og vannsyk mark kan skadelig vann ledes bort. Vi skal imidlertid være oppmerksomme på at slike arealer ofte har stort biologisk mangfold og representerer områder av stor verdi for viltet. • En tynningshogst påvirker vannhusholdningen på flere måter. Intersepsjonen reduseres, likeså transpirasjonen, mens evaporasjonen øker. Den samlede effekten av en tynning vil variere blant annet med vekstkraften hos de trærne som tas ut. Som regel vil en tynning redusere fuktigheten i de øverste jordsjiktene, men øke den lenger nede. Transpirasjonen hos gjenstående trær vil øke på grunn av sterkere innstråling (insolasjon) og vind. En skjermstilling virker på samme måte som en tynning.

• Snauhogst virker uttørrende på det øverste jordsjiktet, men fører til større fuktighet i dypere sjikt og til høyere grunnvannstand. • Hogstføringen er også av betydning. Det blir større jordfuktighet i det øverste jordlaget i en hogstkant som vender mot nord, enn i en som vender mot sør. • Mindre hogstflater har ofte god fuktighet i det øverste jordsjiktet, mens vinden kan virke uttørrende på store flater. • Valg av treslag er viktig. Bjørk er et godt dreneringstre, likeså gran, som på grunn av sin store masseproduksjon forbruker mye vann.

• Kvistdekking reduserer fordunstingen og gir dermed økt fuktighet. • En jordbearbeiding, det vil si smuldring av det øverste jordsjiktet, bryter kapillariteten og bidrar dermed til å bevare fuktigheten.

Edafiske vekstfaktorer (jordbunnsforhold) Berggrunns- og kvartærgeologi danner bokstavelig talt det fysiske grunnlaget for de miljøfaktorene som er knyttet til jorda (edafiske miljøfaktorer). Mineral­ jorda er fordelt som løsmasser over fast fjell og er resultatet av kvartærgeologiske prosesser der is, vann og tyngdekraft samtidig har formet landet. Nær­ ingen i mineraljorda er i utgangspunktet bestemt av berggrunnsgeologien. På geologiske kart kan vi både regionalt og til dels lokalt vurdere kvaliteten av jorda på grunnlag av berggrunn og løsmasser. For eksempel består berggrunnen i grunnfjellsområder overveiende av gneis og granitt, som gir et relativt næringsfattig og surt jordsmonn. I kambrosilurområder er berggrun­ nen mer næringsrik og kalkholdig og inneholder skiferbergarter, som forvit­ rer lettere. Eruptivbergarter er en tredje gruppe, som har bergarter av mer vekslende karakter. Det er grunn til å understreke at de lokale variasjonene kan være store. For eksempel kan grunnfjellsområder også inneholde gamle lavabergarter av mer basisk karakter.

Etter dannelsesmåte skiller vi mellom sedimentær jord, morenejord og forvitringsjord eller skredjord. Disse ulike jordartene har forskjellige fysiske egen­ skaper, noe som har betydning for jordkvaliteten, blant annet når det gjelder poreinnhold og vannkapasitet. Jorddybden er i stor grad bestemt av topografien. Konvekse former, som åser, koller og høydedrag, har i de fleste tilfeller tynt jordsmonn, med unntak av rullesteinsåser. Nedre deler av lier, søkk og dalbunner har dypere jordsmonn. Jorddybden spiller en rolle for rotfeste, spesielt for store trær, og indirekte gjennom muligheter for vann- og næringsopptak. Fysiologisk jorddybde er den dybden planterottene når ned til. Tilsvarende brukes begrepet rotsjikt eller rotsone. Over mineraljorda ligger organisk jord, som er resultat av jordsmonndannelse over lang tid, ved samspill mellom jordart, klima og organismer. Under gunstige (næringsrike og basiske) forhold går jordsmonndannelsen i retning av mold i humusdekket og brunjord i jordprofilet. Under ugunstige og sure for­ hold akkumuleres råhumus i toppen av profilet, og dannelse av humussyrer fører til at stoffer transporteres nedover i jorda. Det utvikles podsolprofil med et utvaskingssjikt (podsolsjikt) og et utfellingssjikt. Der grunnvannet står høyt, dannes torvjord med sumpjordsprofil. I fuktskog (sumpskog) forekommer overgangsformer som hemipodsolprofil.

I jordsmonndannelsen som i andre økologiske prosesser spiller lokal-, mikroog bioklima en betydelig rolle. Det totale atmosfæriske miljøet er dessuten en viktig del av vår hverdag og vår fritid, og det spiller ofte en avgjørende rolle for organismers eksistens og formering.

Et podsolprofil med råhumus, utvaskingssjikt (bleikjords- og podsolsjikt) og utfellingssjikt. Den okerbrune fargen skyldes jernutfelling. Foto: Øyvind Skar

Strøfall Strøfallet skriver seg fra tre- og bunnvegetasjon, og dyrelivet har også sitt strø­ fall. Som regel regner man bare med strøfall fra overjordiske arter og organer. Mengden og kvaliteten av strøet er viktig for humustilstand og stoffomset­ ning. Mengden varierer med skogtilstand, slik at tette og unge trebestand har relativt stort strøfall. Glissen og gammel skog har mindre strøfall fra trevegetasjon, mens strøfallet fra bunnvegetasjon øker. I forhold til treproduksjonen (tilveksten) har yngre, veksterlig skog relativt lite strøfall. Den er med andre ord mer effektiv enn eldre skog som har stagnert i vekst. I tett skog spiller strøfallet fra bunnvegetasjon en underordnet rolle. Som regel utgjør det under 10 % av totalt strøfall. I glissen skog og på snauflater øker denne andelen mot 100 %, samtidig som kvaliteten på strøet endrer seg. I norske skoger utgjør strøfallet regnet i tørrstoff per dekar fra ca. 100 kg til ca. 300 kg årlig. Strøkvaliteten varierer med voksested og skogtype. Lauvskog har under gunstige klima- og jordbunnsforhold mer næringsrikt strø enn barskog på sure råhumusmarker. Både berggrunns- og kvartærgeologien spiller her en fundamental rolle når det gjelder tilgangen på mineralnæringsstoffer som kalium, natrium, magnesium og kalsium. Innholdet av alkaliske (basiske) stoffer er særlig viktig, fordi det fremmer mikroorganisk aktivitet. Stoffomset­ ningen kommer da inn i en «god sirkel» med gunstige jordbunnsforhold og økt bufferevne mot forsuring.

Figur 46 Næringssirkulasjonen i veksterlig furu- og bøkeskog. Tallene angir kilogram per hektar og år. (Etter Dengler)

Lauvskog på våre breddegrader har som regel et markert fargeskifte før lauv­ fall. Gjennom vinteren og fram til lauvsprett neste vår er klimaet i lauvskog ganske likt klimaet i åpent landskap. Før lauvet spretter, blomstrer mange urter i tidlige vårdager, for eksempel blåveis og hvitveis. I sommerhalvåret har lauvskogen et gunstig lysklima (halvlys) som sammen med relativt næringsrikt strøfall bidrar til stort biologisk mangfold. Bartrær feller den eldste nåleårgangen hvert år, men dette er lite synlig, fordi det skjer over en lengre del av vekstsesongen, og fordi flere nåleårganger sitter på til enhver tid. Det er med på å gi oss mange bilder og opplevelser av barskog og lauvskog til ulike årstider. Samtidig vet vi at det inne i skogen og nede i jorda finnes en mengde ulike arter og organismesamfunn som på forskjellig vis har tilpasset seg årsrytmene i vårt klima.

Livet i jorda Nede i jorda, i skogbunnen, er det et mylder av levende vesener. Det kan være sopper, bakterier, insekter, meitemarker o.a. Vi kaller disse for nedbrytere, og deres oppgave er å omdanne planterester til enkle næringsemner som igjen kan utnyttes av plantene. En sentral rolle i stoffomsetningen i jord spiller den store mengden av ned­ brytere (dekompositører, saprofytter). De representerer jordas og økosys­ temenes fordøyelsesapparat og omfatter alt fra ormer, midd og spretthaler til bakterier og sopper. Meitemarker (fåbørstemark) og bakterier er vanligst i lauv­ skog med brunjord. I slik jord går stoffomsetningen relativt raskt, og nedbry­ tingen fører til at stoffene omdannes til lett opptakbar næring. Nitritt- og nitratbakterier omdanner for eksempel ammoniumforbindelser til nitritt og nitrat. I sur barskog med podsoljord (jord med et utvaskings- og utfellingssjikt) er det sopp som dominerer som nedbrytere. Mange av de pore- og skivesoppene vi ser som fruktlegemer om høsten, og som blir plukket og spist som matsopp, sprer sitt mycel til et nærmest endeløst nettverk i den organiske jorda. Der

5600 midd

6000 hjuldyr

250 000 nematoder

4000 milliarder bakterier

Figur 47 Jordsmonnet inneholder et rikt utvalg av levende organismer. Figuren viser hva vi kan vente å finne under et fotavvtrykk i lauvskog. (Etter Skøien). Tegning: Stein Davidsen

Figur 48 Her ser vi et utvalg av sopp i barskog. Tegning: Stein Davidsen

bryter de ned gamle røtter og strøfall til enklere forbindelser, som igjen kan tas opp som næring gjennom planterottene. Bartrær er i stand til å ta opp ammoniumkationer i jord med pH-verdier mellom 4 og 5. Noen poresopper lever på trær. Disse soppene har fruktlegemer som kalles kjuker. De fleste lever på og i stubber eller døde og nedfalne trær, for eksem­ pel rødrandkjuke. Andre, som rotkjuke og honningsopp, vokser på levende og delvis skadede trær. De står på overgangen til parasittiske sopper.

Parasittsoppene tar næring fra levende organismer - de snylter. De er ofte mikroskopisk små arter, slik som mjøldoggsopper, rustsopper og sotsopper. Som regel tar ikke parasittene livet av verten - det er de ikke tjent med! Men noen har tilpasset seg slik at de fortsetter som saprofyttsopper (nedbrytere) når verten dør. Symbiotiske sopper lever sammen med andre organismer til felles beste. Lav er en symbiose mellom sopp og alger. Mykorrhiza-soppene hører med til de aller mest utbredte og betydningsfulle i barskogjord. Mycelet til disse sop­ pene ligger som et nettverk rundt trærnes røtter og sender sopphyfer gjen­ nom rotbarken inn i vedcellene. Der suger de opp sukkerstoffer (karbohy­ drater) som treet har produsert ved fotosyntese, og sender tilbake mineralnæringsstoffer som trærne ellers ville ha vansker med å ta opp. Dessuten beskytter mycelet røttene mot angrep fra mikroorganismer og nematoder

Figur 49 Smårotter med og uten mykorrhiza-sopp og forstørret tverrsnitt av en rot omgitt av mykorrhiza-mycel. Tegning: Stein Davidsen

Denne «byttehandelen» er uhyre viktig for stoffomsetning i barskog. Symbiosen er også utbredt på lauvtrær og på lyng og flerårige vekster innover i fjelltraktene. Verdens minste «tre», fjellmo eller musøre, har også sopprot av mykorrhiza. De fleste mykorrhiza-soppene hører med til kjente hattsopper (rør- og skivesopper), for eksempel kantareller, steinsopp, rødskrubb, smørsopp og risker. Mest tallrike er slørsoppene. Mange er spiselige, noen også giftige, slik som hvit og grønn fluesopp.

97

Figur 50 Illustrasjonen viser «byttehandelen» mellom sopp og trær. Noen av soppene er avhengige av gammelskog. Tegningen viser også et eksempel på en snylteplante, vaniljerot. Den mangler klorofyll, som er nødvendig for fotosyntese, og suger sukker fra trerøttene uten å yte noe tilbake. Tegning: Klaus Høiland

Noen sopper har spesialisert seg på fiksering av molekylært nitrogen i jordlufta. Det gjelder i enda større grad bakterier i mindre sur jord. I jordbruks­ landskap finnes en mengde knollbakterier, blant annet på belgvekster, som fik­ serer nitrogen. Også i skog finnes nitrogenfikserende mikroorganismer. Mest kjent er sopprot på or. Den gjør at treet kan felle lauvverket om høsten uten å trekke nitrogenet tilbake - ora har grønt lauvfall - og jorda i oreskog blir der­ for nitrogenrik. På lyngmarker kan skogplanter få en stureperiode etter utpanting, inntil mykorrhiza har etablert seg på røttene. De nitrogenfikserende mikroorganismene har spilt og spiller en funda­ mental rolle i oppbyggingen av nitrogenkapitalen i skog ved at de er i stand til å trekke deler av det store lageret av nitrogengass i atmosfæren (totalt 78 % av gassene der) inn i den organiske delen av økosystemet. I gammel, tett og mosegrodd skog finner vi mykorrhiza-sopper som blir sjeldnere etter sterke hogstinngrep. Det gjelder blant annet sauesopp, piggsopp og slørsopp. Noen sjeldne arter er bare funnet i urskog med kontinuitetspreg (varighetspreg). Flere av disse er piggsopper, som er følsomme både for hogstinngrep og for luftforurensninger. Andre sjeldne sopper er vedboende, saprofyttiske arter.

MOSER, LAV OG SOPP - trusselfaktorer

Luftforurensning

Figur 51 Sopp, moser og lav, det vil si flertallet av de norske planteartene, står overfor mange trusler. Figurert viser at skogbruket, det vil si flateskogbruket, som arealmessig utgjør den overveiende delen, er en like stor trussel som alle andre faktorer til sammen . (Etter Høiland)

På samme måte som mange beiteplanter er noen sopper avhengig av beite og slått. Slike sopper finnes bare på beite- og slåttemarker, til dels i kombinasjon med gammelskog. Når slike gamle kulturlandskap går ut av bruk og gror igjen, plantes til eller dyrkes opp, forsvinner disse kulturbetingede artene. De er avhengige av den tradisjonelle bruken. Et eksempel på dette er beitesjampinjong.

Noen poresopper lever på trær. Disse soppene har fruktlegemer som kalles kjuker. De fleste lever på og i stubber eller døde og nedfalne trær, for eksempel rødrandkjuke. Andre, som rotkjuke og honningsopp, vokser på levende og delvis skadede trær. De står på overgangen til parasittiske sopper. Foto: Per R. Schjerden

Skadeorganismer i skog Arter og omfang Gjennom hele livsløpet er skogtrærne utsatt for påvirkning fra andre levende organismer som har behov for å nyttiggjøre seg deler av treet. Det begynner med de små plantene på hogstflata, fortsetter i ungskogfasen og tiltar når trærne blir gamle. For skogbrukeren, som har som mål å berge skogbestandet fram til godt betalt tømmer, kan skogskjøtselen fortone seg som en evig kamp mot disse organismene: insekter, råtesopper og enkelte pattedyr. Den lille, nyplantede granplanten på hogstflata løper en stor risiko for å bli drept av gransnutebillen eller av en markmus, ungskogen av furu risikerer å bli ødelagt av elgbeiting eller snøskytte. Eldre trær blir angrepet av råtesop­ per eller barkbiller. I skogbruket snakker vi gjerne om insektskader, beiteskader og sykdom­ mer på skogtrær, og vi bekjemper disse skadeorganismene som best vi kan. Det paradoksale er at en del av de skadene som lager problemer for skog­ brukeren, er påført oss gjennom det moderne skogbruket. Gnag på små planter av snutebille og mus har blitt et økende problem i og med flateskogbruket. En vellykket elgforvaltning har ført til økt skadefrekvens på furuforyngelsen, i en del distrikter er det i dag umulig å få opp nye furubestand. Monokulturer legger i enkelte perioder og områder forholdene til rette for masseangrep av insektarter. Men vi bør også huske at en god del av disse så­ kalte skadeorganismene er en viktig del av økosystemet. Oppgaven er å bryte ned trevirket slik at næringsstoffene igjen kan bli tilgjengelig for nye vekster. Organismene som kan påføre skogen økonomisk skade, kan deles i tre hov­ edgrupper: insekter, sopper og pattedyr. Vi skal her si litt generelt om disse tre gruppene. Beskrivelsen av de enkelte skadeorganismene har vi valgt å knytte til skogbehandlingsfasene, slik at vi for eksempel under ungskogpleie tar for oss de viktigste insekter, sopper og pattedyr som vi bør ta hensyn til under ungskogbehandlingen. Friskt tre

A

Arter knyttet til frisk bark. Barkbiller, trebukker, snutebiller

Sopper i gang med nedbryting av veden. Andre barkbiller, trebukker, smellere, tovinger

insekter, midd, tusenbein og snegler

Veden sterkt nedbrutt av råtesopper. Flere arter fra ulike grupper av insekter og andre virvelløse dyr

Råttent tre 1

2

5

Antall år etter at treet falt

Figur 52 Faunasammensetning og nedbryting. Skogtrærne er utsatt for insektangrep gjen­ nom hele omløpet, fra vuggen til graven og egentlig etterpå også. Nedbrytingen av trevirke etter at treet dør, blir et samspill mellom insekter og sopper (som vist på figur 52), og er karakterisert i fire trinn (A-D) fra treet faller, inntil det er helt nedbrutt. (Etter Alf Bakke)

Insekter I Norge er det registrert ca. 15 000 insektarter. Noe sikkert tall over hvor mange arter som finnes i norske skoger, har vi ikke, og det registreres stadig nye arter. Insektene er den mest tallrike dyregruppen i skogen. I dag betrak­ ter vi 50-60 arter som skadegjørere på levende trær. I Norge dreier det seg først og fremst om biller, sommerfugler, vepser, midd, lus og møll. Disse utgjør et fascinerende mangfold av arter og strategi­ er (angrepsmåter). Mange er høyt spesialiserte. De angriper nåletrær og lauvtrær. Noen gjør skade som larver, andre arter gjør skade som fullt utviklet insekt. De kommer krypende eller vandrende langs bakken og oppover stam­ men, de kommer flygende gjennom lufta i tusentall. De angriper (utnytter) nåler, blader, kongler, skudd, kambiet (vekstlaget mellom barken og veden) eller selve treet. Enkelte arter er aktive hvert år, andre arter kan gjøre lite av seg i 100 år før de slår til med et masseangrep. Enkelte av insektartene reagerer på økt næringstilbud eller gunstige klima­ forhold med kraftig formeringsøkning. Da kan det oppstå masseangrep som kan skade skogen over store områder. Masseangrepene kan likevel skyldes forskjellige forhold og ha forskjellige forløp. Vi kan plasssere dem i tre hoved­ grupper: sykliske masseangrep, klimatisk betingede angrep og masseangrep utløst av menneskelige disposisjoner.

Sykliske masseangrep Med ti års intervaller kan fjellbjørkmåleren snauspise bjørkeskogen i fjelltrak­ tene i Sør-Norge og bjørkeskogen på Nordkalotten. Etter to-tre år avtar angrepene for så å komme tilbake igjen sju år seinere. Larvene opptrer i store masser og snauer trærne fullstendig for blader. Det er forsvarsmekanismer knyttet til næringsinnholdet i bjørkebladene som påvirker fruktbarheten hos insektet, som gjør at angrepene avtar. Når masseangrepet har pågått en tid, vil næringskvaliteten i bladene bli stadig dårligere. Masseangrepet avtar etter mellom to og tre år. Trærne vil da komme seg igjen og bygge ned forsvarsmekanismen, og etter noen år kan det så komme et nytt angrep.

Klimatisk betingede masseangrep Stormer og orkaner fører til at trær blåser over ende. I tillegg kan rotgreiner og fine rothår bli rykket løs på stående skog. Får vi tørkesomrer i årene etter dette, kan trærne bli tørkestressede. Da er forholdene lagt til rette for et masseangrep av insekter.

Masseangrep som følge av menneskelige disposisjoner Store områder med samme treslag i samme utviklingsfase legger i seg selv forholdene til rette for masseangrep. Store deler av de mellomeuropeiske barskogområdene er av denne typen. Der hvor slike plantinger finnes på mark som ikke helt passer, slik at trærne etter noen generasjoner begynner å skrante, er faren til stede.

Vi har flere eksempler på masseherjinger av sommerfugler og barveps i slike skoger. Overføring av beslektet plantemateriale fra oversjøiske områder kan i slike tilfeller bli katastrofale, både fordi det kan følge med skadeinsek­ ter, og fordi det kan være tilsynelatende harmløse insekter i vertslandet som plutselig kan slå til i det nye matfatet. I Norge har vi flere eksempler på at menneskelig virksomhet legger til rette for insektangrep. Ubarket furutømmer som blir liggende utover våren, legger forholdene til rette for oppformering av margborere som både kan skade tømmeret og ødelegge skuddene på nærstående furuer. Ferske stubber og hogstavfall på hogstflatene gir ynglemuligheter for gransnutebillen, som i neste omgang gnager på nyutsatte små planter. I slutten av 1960-årene lå det mye ubarket virke igjen i skogen. Det gav granbarkbillen gode formeringsmuligheter. De store stormskadene på Østlandet i 1969 med påfølgende tørkesomrer noen år etter førte til massean­ grep av barkbiller.

Bekjempelse Historisk har insektene blitt bekjempet med kjemikalier (gransnutebille), mekaniske innretninger som fangsttrær (granbarkbille) og limringer (furuspinneren). I de seinere år har man forlatt kjemikaliene og gått over til å be­ kjempe angrepene med biologiske midler. I barkbillekrigen var duftstoffer (feromoner) kombinert med billefeller og fangsttrær viktig. For andre arter kan virus være aktuelt.

Insekter som en del av det økologiske samspillet Insektene er en del av skogens biologiske mangfold. Skogbrukeren har derfor et ansvar for å ta vare på mangfoldet i denne del av faunaen, og selvfølgelig også et ansvar for å hindre omfattende skader på skogen. I denne forbindelse har professor Alf Bakke ved NISK (Norsk institutt for skogforskning) utar­ beidet følgende råd: • Sett igjen skog i vanskelig terreng, særlig der det økonomiske utbyttet av driften er vanskelig. • Vindfall av lauvtrær representer ingen fare for formering av insekter som kan skade stående skog, slik vi kjenner fra gran og furu. Det tjener mang­ foldet å la slike trær bli liggende. • Vindfall av trær som er mer enn to år gamle, kan ikke lenger utnyttes av av granbarkbiller eller margborere. Spredte vindfall kan derfor gjerne bli liggende. • Spar alle gamle hule eiker og la dem få beholde sine døde greiner. Mange av våre mest truede arter lever der. • Spar døde trær og høystubber med kjuker. • Spar bestand av gamle varmekjære lauvtrær i skrenter og skråninger. • Sett av arealer langs bekkefar og skrenter, som er gode voksesteder for mange blomsterplanter.

Hvor på treet/treslag

Gran

Kongler og frø

Grankonglemøll Grankonglevikler Grankonglegallmygg Grankongleflue Gransnutebille Granrotbille Granrotbille Gul grangallelus

Småplanter

Knopper og unge skudd

Nåler og blad

Stor granbarvikler Liten granbarvikler

Bark og ved

Kjempebarkbille Dobbeltøyet barkbille Blek barkbille Stripet vedborer Stor granbarkbille Liten granbarkbille Gransnutebille Furusnutebille Tømmermann Svart granbarkbukk Treveps

I død ved

Furu

Lauvtreslag

Gransnutebille Furubarlus Furunålvikler Furuskuddmøll Furuskuddvikler Kvaevikler Margborere Furuspinner Nonne Furufly Furumåler Rød furubarveps Vanlig furubarveps Furuskuddvikler Margborere Liten margborer Stor margborer Skarptannet barkbille Tolvtannet barkbille Firetannnet barkbille

Gransnutebille Furusnutebille

Eikevikler Fjellbjørkmåler Stor frostmåler Askebladveps Stripet orebladbille

Bjørkesplintborer Almesplintborer Flekket askebarkbille Eikesplintborer Stor ospebukk Liten ospebukk Runerisser Tredreper Minerfluer

Figur 53 Denne oversikten gir et bilde av en del av det insektmangfoldet som er knyttet til skogtrærne våre. Den er bearbeidet fra Alf Bakke: Insekter på skogtrær

Stokkmaur i gammel furu. Foto: Øyvind Skar

Sopper Vi har noe slikt som 5000 sopper i Norge. Det skal utgjøre ca. 10 % av alle reg­ istrerte sopper på jorda. Soppene mangler klorofyll og er avhengige av å få til­ ført organisk materiale enten gjennom symbiose med levende planter eller gjennom nedbryting av dødt organisk materiale. Mykorrhiza (sopprot) er et eksempel på et symbiotisk levesett mellom trær og sopper der samarbeidet er til gagn for begge parter (jf. side 96-98). Nedbryting av dødt organisk materiale som stammer og stubber er en vik­ tig forutsetning for at det økologiske systemet skal eksistere. Ofte skjer denne nedbrytingen som et samspill mellom sopper og insekter. Selv om skogbruket egentlig er utsatt for disse organismene gjennom hele bestandsutviklingen, vi har rustsopper på kongler, muggsopper på unge planter og skyttesopper på ung furuskog, er det nok råtesoppene som er hovedproblemet. Økonomisk sett er det liten tvil om at rotkjuka står for de største skadene på norsk skog i dag.

Pattedyr og fugler Enkelte av planteeterne blant pattedyrene har funnet ut at blader, nåler og bark er spiselig. I en del tilfeller byr dette på problemer for skogbruket. Ved siden av hjortedyrene er det smågnagere som står for de største problemene. Husdyr på utmarksbeite gav tidligere både tråkk- og beiteskader. I dag betyr dette lite. At hakkespettene ødelegger en og annen sagstokk, må vi nok bære over med som betaling for at den bidrar til reduksjon av insektene. I deler av lan­ det kan beveren være en plage ved at oppdemminger oversvømmer skogsmark og i tillegg dreper trær ved hevet grunnvannstand. Beverens kjernerområder i Aust-Agder og Telemark er viktige lauvtreområder, her kan bever lokalt forårsake stor skade.

Beverhogst. Her har beveren felt ei stor selje. Foto: Øyvind Skar

Økosystemet sko,

Hogstklasser og skadeorganismer Forebyggende og avbøtende tiltak I første del av skogbruksloven § 28 heter det: «Når det på grunn av brann, vindfelling, skred eller andre årsaker er fare for skade av større omfang på skog ved insekt- eller soppangrep, kan departementet sette i verk nødvendige offentlige tiltak for å bekjempe angrepene uansett hvem som er eier av sko­ gen [...]» I forskrift om tiltak mot insektsskader m.v. på skog heter det blant annet: «[... Forskriften gjelder for all skog og skogmark, herunder kraftledningsgater og hyt­ teområder m.v., uansett eiendomsstørrelse og eiendomskategori. Forskriften gjelder også skogmark som er under planlegging til andre formål, f.eks. bolig- og industri­ områder, veigrunn og grustak, og for plasser og terminaler der virke samles eller lagres:

-1 barskog skal ungskogreguleringer gjennomføres etter at svermeperioden til insek­ ter som kan skade skog, er avsluttet. - Gjenliggende ferskt bartrevirke som bult, stammer og grove topper skal trans­ porteres ut av skogen eller gjøres uegnet som ynglemateriale for insekter som kan skade skog. - Når skog er skadet som følge av storm, tørke, skogbrann, snøbrekk od., skal skogeiere sørge for at nødvendige hogster og oppryddingstiltak, m.v. blir gjennomført så raskt som mulig ...]» Ifølge skogbruksloven mener myndighetene at den enkelte skogeier har et selvstendig ansvar for å behandle skogen sin slik at skader forårsaket av sopp og insekter blir minst mulig. Skogbruksloven pålegger skogeierne både å forebygge insektskader og å bekjempe slike skader hvis de skulle oppstå. Vi skal her omtale en del av skadegjørerne og knytte dem til de enkelte fasene i skogbehandlingen.

Foryngelsesfasen (Hkl. I) Insekter - gransnutebille (Hylobies abietes) Ved planting på nyhogde hogstflater er gransnutebillen et problem. I mai og juni tiltrekkes de voksne billene av duften fra bar og ferske stubber. De fore­ tar et næringsgnag på unge planter før de graver seg ned til stubbenes røtter og legger egg mellom barken og veden. Billene kan leve i flere år med gjen­ tatte gnag på unge planter. De kan derfor skade plantene 2-3 år etter hogsten. Den voksne billen er 10-12 mm lang, svartbrun med gule striper på ryggen. Den har en framstående snute med knebøyde følehorn. Larven er hvit og krumbøyd med brun hodekapsel, og den mangler bein. Larvene gjør nytte ved at de påskynder nedbryting av stubben. De lager ganger som de fyller med med spon. Utviklingstida fra larve til ferdig insekt varierer med temper­ aturen, fra to år på Østlandet og langs kysten til Sunnmøre til fire år i NordNorge. Gransnutebillen er utbredt i alle barskogområdene våre.

105

Gransnutebillens skade består i at den gnager barken på stammen av små­ plantene. Til tross for navnet går den både på gran- og furuplanter. Dersom vekstlaget blir fjernet rundt hele stammen, vil planten dø. Tdligere ble gransnutebillen bekjempet ved at plantene ble dyppet i DDT. Bruk av DDT ble forbudt i 1988. Fortsatt er det insekticider som brukes for å beskytte plantene. I dag (1997) er GORI 920L og Bacol godkjent til kjemisk behandling av plantene. Effektiviteten av disse midlene er noe omdiskutert. Det har vært forsøkt en rekke andre metoder for å beskytte plantene mot snutebillen. Markberedning og blottlegging av mineraljorda rundt planten gir noe beskyttelse, fordi billen ikke liker seg på blottlagt mark. Mekaniske stammebeskyttere har vist seg å være lite effektivt og svært kostbare. I dag forskes det både på muligheten for å gi plantens nedre stammedel et voksbelegg som beskyttelse, og muligheten for å utnytte snutebillens naturlige fiender. Angrepsfrekvensen synker med økende alder på hogstflata. En ventetid på fire år vil redusere risikoen for angrep betraktelig. Det betyr imidlertid tapt produksjonstid og økt konkurranse fra markvegetasjonen, noe som er lite akseptabelt på de bedre bonitetene.

Sopper På foryngelsesfelter med rikt gras- og bregneoppslag vil visne plantedeler legge seg over skogplantene. Rundt planten får vi et godt miljø for forskjellige muggsopper som angriper nålene. Rådgjerdene er kjemisk behandling av flatene før planting eller rydding av uønsket vegetasjon de første årene etter planting.

Pattedyr Smågnagere som markmus og klatremus gnager bark av unge trær og små planter. Musegnaget begynner om høsten og holder på under snøen. Grasrike hogstflater legger forholdene til rette for museangrep. Jordrotta (vånden) lager ganger i jorda og gnager på planterottene. Skaden opptrer stort sett ved tilplanting av utmark og på de beste skogmarkene våre. Hvis vi i framtida kommer til å plante ut en større andel av lauvtreplanter, kan vånden vise seg å bli et problem. Hare kan bite av toppskuddet på granplanten uten å spise det. Både for hare og mus kan det være lurt å kappe ned tennung av rogn, osp, bjørk, selje og la gnagerne spise på dette i stedet for på barplantene.

Ungskogstadiet (Hkl. 2) Insekter Ved rydding og avstandsregulering av furu blir virket liggende igjen i skogen. Det kan skape gode formeringsforhold for stor og liten margborer. Margborerne utnytter også ubarket tømmer som blir liggende i skogen i siste del av april og mai. Margborerne forårsaker skade først og fremst ved at insektene etter klekking foretar et næringsgnag i margen på skuddene på nærstående furubestand. Det skjer i slutten av juli. Den lille marboreren fører også til kvalitetsforringelse av tømmer ved at den infiserer tømmeret med blåvedsopper. Det regnes som en virkesfeil og fører til nedsatt pris.

Liten margborer (Tomicus minor) finnes på de tynnbarkete delene av treet. Billen er ca. 4 mm lang. Fargen er mørk brun. Billen overvintrer i skogbunnen og svermer i april-mai. Hunnen borer seg inn under barken og legger egg i en morgang som går på tvers av treets lengderetning og ser ut som en måke i flukt. Arten går på svekkede trær på rot, på vindfall, hogst og tynningsavfall og på ubarket tømmer. Larvene borer seg etter en stund inn i splintveden og lig­ ger der og lever av næring de får fra soppmycelet til blåvedsoppen. I juli-august forlater insektet treet og borer seg inn i skuddene i tretoppene. Liten margborer finnes stort sett i lavlandsskogene på Østlandet. Stor margborer (Tomus piniperda) overvintrer i den grove barken på furutrærne. Billen er 3-4 mm lang og svart. Når temperaturen overstiger 12 °C i april-mai, begynner svermingen, som kan vare i 2-3 uker. Den borer seg så inn under skorpebarken på furua. Morgangen går i lengderetningen av treet og har form som en spaserstokk. Det ferdige insektet kommer ut i løpet av juli og foretar et næringsgnag i margen på skudd i furutoppen på samme måte som den lille margboreren. Den samme billen kan oppsøke flere skudd på samme treet. Gnagene fører til reduksjon av barmassen og tilveksttap. Innvintring skjer i september. Forebygging av margborerskader kan skje etter disse retningslinjene (etter Bakke):

• Alt ubarket virke skal ut av skogen før 1. juli. • Etterlat ikke grove topper eller bult i skogen. • Utfør avstandsregulering før skorpebarken dannes, det vil si før treet blir 2,5 m høyt eller 3-4 cm i brysthøyde. • Større trær med skorpebark må avstandsreguleres etter billenes sverming (mai/juni) og før 15. juli. Trærne vil da tørke og bli ubrukelige som formeringssted for billen påfølgende år. • Stormfelt virke må ut av skogen før 1. juli. Furuskog i nærheten av sagbruk vil ofte ha store skader forårsaket av margborerne.

Sopper I enkelte områder av landet utgjør skyttesoppene et problem. I områder med mye snø kan snøskyttesoppen (Phacidium infestans) gjøre det vanskelig å få opp foryngelse av furu. Soppen angriper furuartene under snøen. Mycelet vokser fra nål til nål og fra plante til plante. Om våren er nålene blitt brune, ofte er skuddene drept. Små planter som er dekket av snø, kan drepes helt. Sporene spres til nye områder om høsten. Et viktig tiltak mot snøskyttesoppen er riktig valg av proveniens. Nordlige provenienser er mer motstandsdyktige enn sørlige. Planting kan være bedre enn naturlig foryngelse fordi man da får en jevnere fordeling og mycelet har vanskeligere for å få kontakt med naboplanten. Kontortafuru (Pinus contorta) er mer motstandsdyktig mot snøskyttesoppen enn vår egen furu.

Pattedyr Der elgen har overvintringsområder, kan skadene på furuforyngelsen bli nærmest total. 1 Sverige er det beregnet at elgskadene vil føre til at avvirkingen blir redusert med 1-2 % i perioden 1990-2020. Det vil medføre et tap på 200-350 millioner kroner - svenske, men likevel! Avstandsregulering i slike områder bør utføres som toppkapping, slik at den delen som blir stående, kan utvikle nitrogenrike nåler, slik at man styrer elgbeiting til individer som likevel skal bort. Mest mulig lauv bør settes igjen i ungskogfeltene, slik at elgen får beiteplanter som den foretrekker framfor furu. Toppkapping kan også utføres på lauvtrær slik at man får mest mulig skuddproduksjon i elgens vanligste beitehøyde (0,5-1,5 m) Vi bør vente med avstandsregulering inntil furuene har kommet opp i 3 meters høyde. Tynning og sluttavvirking i nærheten av furuforyngelse bør foretas om vinteren. Furutoppene settes opp slik at elgen kan beite dem etter sluttavvirking. I snøvintrer kan også hjorten gjøre skade ved at den beiter skudd og gnag­ er bark på gran og furu. Når hjorten feier geviret, kan det gå hardt ut over unge graner. Også rådyr kan påføre skade gjennom feiing av geviret.

Produksjonsfasen (Hkl. 3-5) Insekter Det hører med til livets gang at eldre trær blir angrepet av nedbrytere når de mister livskraften og begynner å skrante. Av og til får vi også angrep på tilsynelatende friske trær. For gran gjelder dette først og fremst stor granbark­ bille. På furu har det vært angrep av rød furubarveps og furuspinner.

Rød furubarveps (Neodiprion sertifer) Rød furubarveps har relativt ofte masseangrep her i landet. Det er larvene som gjør skade ved at de spiser opp nålene. De 2-2,5 cm lange larvene er mørkt grågrønne med svarte striper på sidene og svart hodekapsel. Hunnene svermer i september / oktober og legger 5-6 egg i hver furunål. Eggene overvintrer til våren og klekkes i mai/juni. Larvene eter fortrinnsvis på fjorårets nåler, men kan også gå over på årets nåler. De sitter i kolonier eller klaser på skuddet og reiser seg opp i en «skrekkstilling» dersom noen berør­ er greina de sitter på. 1 deler av landet betegnes de som soldatmark. Som forsvarsmekanisme kan larvene skille ut en dråpe som består av terpener og andre giftige stoffer som holder fiendene unna. Fuglene er ikke glad i furubarvepsen. I juli er larvene utvokst og spinner seg inn i en kokong, vanligvis i skogbunnen. Aret etter kan angrepet på treet gjentas, men i løpet av 3-4 år pleier angrepene å dø ut fordi furubarvepsen blir angrepet av en virussykdom som dreper larvene. I dag kan angrep av furubarveps bekjempes ved å sprøyte med dette viruset. Rød furubarveps er utbredt i furuskogområdene nord til Bodø. Den vanlige furubarvepsen (Diprion pim) er utbredt i omtrent det samme området som den røde, men har gjort mindre skade.

Furuspinneren (Dendrolimus pini) Furuspinneren står for de mest dramatiske angrep på furu vi kjenner til i Norge. I 1902-1904 ble flere tusen dekar snauspist i Elverumstraktene. Samtidig ble 800 daa snauspist i Sogn. Det er larven eller «skogmarken», som den ble kalt, som står for skadene ved at de spiser opp furunålene. Selve insektet er en nattsommerfugl som er 6-8 cm mellom vingene. Forvingene er brungrå med et rustbrunt tverrbånd og en hvit flekk. Et sikkert kjennetegn skal være to blå nakkeflekker bak hodet. Insektet legger egg på furustammene. Den askegrå eller rødbrune larven går straks løs på furunålene. Larven vokser seint og blir ca. 1 cm første som­ meren. Utpå høsten slipper den seg ned fra treet og overvintrer i skogbunnen. Neste sommer kryper den opp langs trestammen og går løs på furunålene på nytt. «Gnaget var som en susing i skogen,» forteller en observatør. Nå vokser larven til ca. 8 cm før den igjen overvintrer i skogbunnen. Ved angrepet i 1904 ble larvene bekjempet med limringer. Limet kom i tøn­ ner med tog fra Tyskland og ble smurt på furuene før larvene forlot skog­ bunnen etter overvintringen. I løpet av noen få uker satte 500 mann limringer på samtlige furuer på et areal på 22 000 dekar. I dag vil et tilsvarende angrep bli slått tilbake med biologisk bekjempelse. Og insektet blir stadig observert, så faren for et nytt angrep er fortsatt til stede.

Stor granbarkbille (Ips typographus) Det insektet som har gjort størst skade på gran i Norge, er utvilsomt den store granbarkbillen. Vi hadde store angrep i forrige århundre, og billen slo til med et kjempeangrep i 1970-årene. Det er beregnet at skadene den gang beløp seg til ca. 1 milliard kroner, og at nærmere 5 millioner m3 ble drept. Normalt går granbarkbillen på trær som er svekket, men blir det gode vilkår for oppformering, kan billene også ta livet av friske trær. Billen er 4-5 cm lang og mørk brun med en grop bakerst på bakkroppen. Svermingen starter når dagtemperaturen når opp i ca. 18 °C. Da søker han­ nen til et vindfall eller til trær som er svekket på annen måte, og gnager ut et paringskammer. Samtidig sender den ut duftstoffer (feromoner) som tiltrekker seg både hunnbillene og andre hanner. Fra paringskammeret gnag­ er fra to til fire hunner ut morganger i treets lengderetning. Det er beregnet at et tre på 0,3 m3 kan angripes av opptil 6000 biller. Billen har med seg sporer av forskjellige sopper. Larvene spiser både av kam­ biet og av soppmycelet. Mycelet av soppene vokser innover i treet og sørger for å tette igjen treets transportårer, med den følge at treet dør ganske raskt.

Gnag av stor granbar kb ille. Foto: Øyvind Skar

Soppskader fra råtesopper De fleste «sykdommer» på skogtrær er forårsaket av sopper. Skyttesoppene (snøskytte og furuskytte) kan angripe nålene på ungskog av furu og gjøre det vanskelig å få opp ny furuskog i enkelte områder. Rustsopper kan angripe konglene både på gran- og furutrær og reduserer frøproduksjonen. Rust­ sopper kan også bre seg i vekstlaget (f.eks. tyritoppsoppen) på voksne trær. Det er imidlertid råtesoppene, som angriper selve stammen, som står for de alvorligste skadene. Her skal vi innskrenke oss til en kort omtale av de vik­ tigste råtesoppene. En stor del av råtesoppene er nyttige ved at de bryter ned dødt trevirke og sørger for at næringsstoffene blir tilgjengelig for nye skoggenerasjoner. Det gjelder for eksempel rødrandkjuke, som bryter ned både lauvtrær, gran og furu. Andre kjukesopper angriper levende trær og forårsaker meget store økonomiske skader for skogbruket. Nyere undersøkelser viser at omtrent hvert fjerde grantre hadde råte ved sluttavvirking. Vi regner med at 60-80 % av råteskadene i granskog skyldes rotkjuka (rotråtesoppen). Ettersom det er rotstokken som blir angrepet, blir de økonomiske konsekvensene meget store. Vi skal her kort omtale rotkjuka, toppråtesoppen og honningsoppen.

Råtesoppene skaffer seg næring ved hjelp av enzymer som oppløser cellu­ losen og/eller ligninet i vedfibrene. De fleste råtesoppene er kjukesopper der fruktlegemet er en kjuke, her produseres sporene som sprer soppen. Honningsoppen er en spiselig hattsopp. Vi skiller mellom tre forskjellige råtetyper i ved: brunråte, hvitråte og gråråte. (Gråråte er først og fremst aktuell som lagringssopp på tømmer og omtales ikke nærmere her.) Brunråten kalles også kubisk råte eller destruk-

Rotkjuka har forlengst angrepet dette treet. Foto Per R. Schjerden

sjonsråte. Her er det først og fremst den hvite cellulosen som blir oppløst, mens det brune ligninet blir igjen. Det dannes radiale og tangentiale sprekker som gjør at veden faller fra hverandere i kubiske stykker. Knivkjuken er et eksempel på brunråtesopp. Ved hvitråte løses ligninet, mens mye av cellulosen blir igjen. Veden får etter hvert en fibrøs struktur. Flekkråte er hvitråte der nedbrytingen har vært svært ujevn, og der det så dannes flekker.

Rot kjuke Trær som er angrepet av rotkjuke (Heterobasidium annosum), får etter hvert kor­ tere årsskudd, unormalt rik blomstring og harpiksutflod nederst på stammen. Den nedre delen av treet svulmer noe opp (flaskefasong). Men råten inne i stammen kan utvikle seg langt før man ser ytre tegn. Det finnes tre typer rotråte: en som angriper gran, en som angriper furu, og en som angriper edel­ gran. Den typen som angriper gran, går imidlertid ikke på furu og lauvtrær. I tillegg angriper rotkjuka også lyngarter.

På grunn av kjerneveden er furua relativt motstandsdyktig. Soppen kom­ mer vanligvis inn gjennonm sår i rotgreinene. Ferske røtter kan bli smittet ved at de kommer i kontakt med røtter som allerede er angrepet. Men råten kan også smitte nyhogde stubber og komme inn i trær gjennom sår på stammen. Det vanligste er at soppen vokser opp i stammen fra rota. Råten er først fio­ lett, seinere rødbrun og fibrøs med svarte flekker (flekkråte). Den fiolette rin­ gen mellom råten og frisk ved betegner en reaksjon fra treets side. Råten brer seg opptil 30 cm i året og kan gå 6-8 m opp i stammen. Rotkjuka opptrer ofte i kombinasjon med honningsopp. Da får vi utviklet hullråte. Den viktigste inngangsporten for rotkjuka er ferske stubbeflater. Rotkjuka sprer sporene sine når temperaturen kommer over 6-7 °C. Mesteparten av sporene spres om sommeren. Sporene etablerer seg lettest når stubbene er ferske. Inngangsporten til sporene kan sperres ved å behandle stubbene med urea eller Rotatop. Urea, som inneholder nitrogen, gir vekstmuligheter for sopper som utkonkurrerer rotkjukesporene. Stubbebehandling er meget vik­ tig ved tynninger. Undersøkelser i Sverige tyder på at rotkjuka kan holde seg i live i opptil 35 år i gamle stubber. Har rotkjuken først kommert inn i et bestand, kan den være svært vanskelig å bli kvitt. Det kan da være aktuelt med treslagsskifte for eksempel fra gran til furu. I tillegg bør man sørge for størst mulig innslag av lauvtrær.

T oppratesoppen Toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum) er en vanlig råte i gran. Soppen kom­ mer inn gjennom sår som blottlegger veden. Det kan være toppbrekk, kjøreskader, greinbrekk, dyretråkk og tilvekstboring. Hvor sterkt treet blir angrepet, er avhengig av størrelsen på såret. Råten er en flekkråtetype som minner om rotråten, men uten de typiske svarte flekkene. Fruktlegemene er ettårige og fra 10 til 32 cm i tverrmål. De er læraktige og relativt flate, glatte og hvitaktige til grågule. Hvis man gnir et friskt fruktlegeme på den glatte flata, vil det raskt bli blodrødt, derav soppens latinske navn (sanguis = blod). Forholdsregelen mot toppråtesoppen blir å unngå alle former for såring.

Honningsoppen Honningsoppen (Armellaria spp.) er meget vanlig både i bartrær og lauvtrær. Den kommer inn i rota på samme måte som rotråten. Fra rota brer soppen seg enten i barken og sevjelaget eller i sentrum av stammen, der den lager en mørk, brun råte som ofte går over til hullråte. Ved angrep mellom barken og veden utvikler honningsoppen først mycelflak og etter hvert karakteristiske flattrykte strenger. Disse er først røde og blir etter hvert svarte. Treet drepes raskt fordi næringstilførselen til rota blir avskåret. Fruktlegemene er 5-20 cm høye gulbrune hattsopper med en hatt som er 5-10 cm i diameter. Oftest sitter flere sammen på gamle stubber eller på røtter. Honningsoppen angriper trær som av en eller annen grunn er svekket. Tiltak mot soppen blir å passe på riktig proveniens og å sørge for at bestandet er i god vekst.

Honningsopp opptrer ofte sammen med rotkjuke. Da får vi utviklet hullråte. Foto: Per R. Schjerden

Insektskader på tømmer Margborernes skade på furutømmer er allerede nevnt. På grantømmer som blir liggende utover våren, kan den stripete vedboreren (Trypodendron lineatum) forårsake betydelig skade på sagstokkene. Vedboreren er en liten bille 2-3 mm lang med brungule dekkvinger med tre mørke striper og mørke sidekanter. Billen svermer når temperaturen når 15 °C om dagen. Det skjer i april/mai. Billen borer seg inn i nylig døde stammer og ubarket virke som ikke er kjørt ut av skogen. Den borer seg gjennom barken og inn i veden. Gangen er for­ greinet og går 3-4 cm inn i veden. Larvene lever i symbiose med en sopp. Det ferdige insektet forlater treet i juli-august og overvintrer i skogbunnen nær ved. Kombinasjonen av borehull og misfarging påfører virket feil som reduser­ er verdien av trelasten. Det er derfor viktig å få tømmeret ut av skogen før 15. april. Insektskader på tømmer er også behandlet i kapittel 11 Skognytting.

Oppgaver 1

2 3 4

5 6

7

8

9

10 11

12 13

Forklar hvordan vekstfaktorene virker sammen i et tre. Ta tor dere både fotosyntesen og stofftransporten fra rot til krone og fra krone til rot. Hvordan virker temperaturen på plantevekst og geografisk fordeling av de forskjellige treslagene i Norge? Hvorfor kan det være lurt å plante gran under en bjørkeskjerm på rålendte og frostutsatte steder i skogen? Sett opp en oversikt over skogtrærne regnet etter temperaturkravene. Begynn med de mest varmekjære treslagene. Volumtilveksten i året er avhengig av årets sommertemperatur. Hvordan er det med lengdevekst og frøproduksjon? Hvilke gasser i lufta er viktigst for planteveksten? Hvilke av disse gassene får plantene lett tak i, og hvilke er vanskelig tilgjengelig? I lufta inngår ozon i små mengder, og det inngår ikke i planteveksten, men er likevel viktig for planter og dyr. Prøv å finne ut hvilken betydning ozon har for plantene. Er det noen forskjell på ozon i atmosfæren og ozon nede ved bakkenivå? En kubikkmeter tømmer representerer ca. 750 kg CO2. Det er like mye CO2 som vi får fra utslippet av 640 liter bensin. Hvor stort skogområde med bonitet G 17 må til for å absorbere CO2-utslippet fra bilen din hvis du kjører 12 000 km i året og bilen bruker 1 liter per mil? Hva hvis bilen bruker 0,6 liter per mil? Hva blir det av den nedbøren som faller på et kronetak av gran? Gjør det noen forskjell om nedbøren faller over en granskog eller over en lauvskog? Beskriv næringsverdien i strøfallet fra et skogtre. Hvilke næringsstoffer finnes i strøet? Hvorfor er det viktig å beholde hogstavfallet i skogen, mens det ikke er så farlig om vi fjerner selve trestammen? Hvilke farer lurer på en nyplantet granplante? Flere levende organismer kan utgjøre et problem for gran og furu i ungskogfasen. Hvilke organismer tenker vi på, og hvilke skader kan oppstå? Hva er forskjellen på hvitråte og brunråte? Beskriv de tre viktigste råteartene som går på stående skog, og hvilken skade de gjør.

5 Skogtyper vegetasjonstyper Klima og topografi bestemmer hvilke skogsoner vi får på jorda. Også hoved­ inndelingen av skog i Norge er bestemt av klimatiske og topografiske faktor­ er. Skogen i Norge oppdeles i vegetasjonstyper etter hvilke skogtrær som dominererer og den undervegetasjonen som finnes.

|Lavskog 5 %

| Røsslyng-blokkebærskog 5 % | Bærlyngskog 23 %

| Blåbærskog 35%

I Småbregneskoq 12% ] Storbregneskog 3 % | Lågurtskog 9 % ] Høgstaudeskog 4% Andre typer 4 %

Figur 54 Diagrammet viser vegetasjonstyper med prosentvis arealfordeling. Kilde: Landskogstakseringen

Vegetasjons ty pene gjenspeiler de økologiske forholdene på voksestedet. De artene vi finner i skogbunnen, er ikke kommet dit tilfeldig. Sammensetningen av vegetasjonen er resultatet av en konkurranse hvor de planter som er best tilpasset de lokale miljøfaktorene, vil overleve. Enkelte planter er meget spe­ sifikke i sitt krav til voksesteder og kan derfor fortelle mye om voksestedet. De har med andre ord smale toleransegrenser for ulike miljøfaktorer. Slike arter kalles karakterarter. Særlig viktig er den gruppen av karakterarter som kalles indikatorar ter. De hjelper oss til å skille nærstående plantesamfunn eller vegetasjonstyper fra hverandre. Arter som furumose, blåbær og røsslyng har relativt vide toler­ ansegrenser og finnes på flere vegetasjonstyper. Ellers kan vi merke oss at • typiske arter har større forkjærlighet til en bestemt vegetasjonstype enn til andre, men de er ikke nødvendigvis vanlige eller dominerenede • konstante arter er slike som forekommer i minst 60 % av analysene for vedkommende vegetasjonstype Vegetasjonstypene kan fortelle oss noe om det biologiske mangfoldet, om trærnes vekstvilkår (produksjon) og om mulighetene for å få opp foryngelse etter en hogst. Vegetasjonstypene er utgangspunktet for det vi i dag kaller «stedstilpasset skogskjøtsel».

Lavfuruskog. Foto: Øyvind Skar

Furusumpskog. Foto: Øyvind Skar

Blåbærskog. Foto: Øyvind Skar

Høgstaudeskog. Foto: Øyvind Skar

Lavskog Skogtypen finnes på næringsfattig mark med liten nedbør og er mest utbredt i typiske innlandsstrøk. Undergrunnen kan enten være grus- og sandmoer eller grunnlendt mark på næringsfattige bergarter. Lavskogen virker åpen. Busksjiktet mangler, feltsjiktet med lyngarter er glissent, mens lav- og mosesjiktet er velutviklet. Det dominerende treslaget er furu med noe bjørk imellom. Ellers ser vi et utvaskingsprofil med tydelig bleikjordssjikt gode forhold for naturlig foryngelse liten produksjon av trevirke at lavsanking betyr en del økonomisk i enkelte områder et lite utviklet biologisk mangfold (18-24 plantearter) at åpen skog og begrenset næringstilgang gjør lavtypen viltfattig typiske arter som lavskrike, korsnebb. Kraggfuruer er beitetrær for storfugl hogstformer som småflatehogst og plukkhogst dominerende arter: furu, tyttebær, krussigdmose, furumose, lys og grå reinlav • typiske arter: kvitkrull, vegnikkemose, rabbesigdmose, kjempesigdmose (gammelskog) og vaniljerot (sjelden, gammelskog) • konstante arter: røsslyng, fjelkrekling, kvitrull, islandslav og små reinlavarter • skillearter: mer lav enn moser mot andre vegetasjonstyper

• • • • • • • • •

Røsslyng-blokkebærskog Røsslyng-blokkebærskogen er næringsfattig som lavskogen, men oppstår i områder med større jordfuktighet. Den finnes i høyereliggende åstrakter med kjølig og kaldt klima og i kystnære strøk med mye nedbør. Den består av en åpen, ujevn furuskog med innblanding av kragg-gran, einer og noe bjørk. Et sikkert kjennetegn er en tykk, ofte gyngende råhumusmatte. Vegetasjonen er dominert av lyngarter som røsslyng, blokkebær og til dels blåbær. Den seine nedbrytingen gjør at vi får tykke råhumusmatter. Stubber og steiner blir overgrodd med lyng og mose. Naturlig foryngelse kan være vanskelig på grunn av den tykke råhumusmatten. På tørrere steder i lavlandet kan frøtrestilling gi brukbar foryngelse. I høytliggende skog kan markberedning ha en gunstig effekt. Det er viktig å ta vare på det som måtte finnes av forhåndsgjenvekst. Etter hogst vil røsslyng komme sterkere inn. Ellers ser vi • antall plantearter angitt til 25-35, noe mer enn for lavtypen • storfugl, orrfugl og andre arter som bruker lyng som beiteplanter • dominerende arter: furu, blokkebær, røsslyng, fjellkrekling, blåbær, tytte­ bær, furumose reinlav og islandslav • typiske arter: furu, blokkebær (skinntryte), røsslyng, fjellkrekling og furutorvmose • konstante arter: gran, dunbjørk, stormarimjelle, smyle, etasjemose, bergsigdmose og ribbesigdmose

Bærlyngskog Bærlyngskogen består av furu i blanding med gran. Vegetasjonstypen er van­ lig på mager morenemark eller sandjord. Skogbunnen er dekt med lyng og moser, som regel med innslag av lav. Denne typen finnes over størstedelen av landet, og den utgjør omtrent fjerdeparten av vårt produktive skogareal. Typiske bærlyngskoger finnes på breelvavsetninger. Humustykkelsen vil variere med nedbør og temperatur. Ellers ser vi

• et typisk jernpodsolprofil • at linnea og etasjemose kommer inn. Blåbær kan dominere feltsjiktet • at bærlyngskog lett lar seg forynge naturlig, enten ved frøtrestillingshogster, skjermstillingshogster eller ved fristilling av naturlig gjenvekst • at elgen trives godt, noe som kan gjøre det vanskelig å få opp ny furu. Det er viktig å ta vare på alternative beiteplanter • at bærlyngskogen, særlig i glissen utgave, er en viktig biotop for storfugl • dominerende arter: furu, gran, blåbær, tyttebær, furumose, krussigdmose og fjærmose • typiske arter: furuvintergrønn, knerot, skogjamne (ikke vanlig), tyttebær og krussigdmose • konstante arter: røsslyng, linnea, etasjehusmose, ribbesigdmose, fjærmose, lys reinlav og grå reinlav

Blåbærskog Blåbærgranskog er vår vanligste vegetasjontype. Den finnes over hele landet og utgjør ca. 1/3 av det produktive skogarealet. Blåbærskogen tar over for bærlyngskogen der marka blir litt rikere på finstoffmateriale og plantenæring. I Sør-Norge er gran hovedtreslaget, på Vestlandet og i Nord-Norge finner vi furu. Av lauvtrær finner vi bjørk, rogn, selje og osp. Skogbunnen er dekt av blåbærlyng og husmoser. Forskjellige former for bregner kommer noen sted­ er inn i blåbærskogen. I tett skog er det lite lyng, her finner vi sammenhengende mosedekke. Der det er tilstrekkelig lys, finner vi blåbær. Etter hogst kommer smyle inn og blir fort dominerende på hogstflater. Typen egner seg for naturlig foryngelse, frøtre- eller skjermstillinger. Tykkelsen på humussjiktet vil variere med tem­ peratur og nedbør. Blåbær er viktig for viltet. Her finner vi hare, skogshøns, rådyr og hjort på Vestlandet og elg på Østlandet og i Trøndelag. Spesielt er blåbærlyng i eldre, halvåpen skog verdifull. Smyledekket gir skjul og næring for forskjellige smågnagere, som igjen er mat for røyskatt, snømus, rev og rovfugler som ugler og musvåk. Ellers finner vi

• dominerende arter: gran, blåbær, smyle, etasjehusmose, furumose, fjær­ mose og blanksigdmose • typiske arter: maiblom, skogsstjerne, hårfrytle, stri kråkefot og blanksigdmose • konstante arter: furu, rogn, tyttebær, maiblom, skogstjerne, stormarimjelle, linnea og hårfrytle

Småbregneskog Småbregneskogen er karakterisert med frisk fuktighet og kjølig lokalklima. Den er vanlig i øst- og nordvendte lier med lite varme. Småbregneskogen er typisk granmark i Sør-og Midt-Norge, mens vi finner furu- og dunbjørk på Vestlandet og i Nord-Norge. Småbregner og arter som gaukesyre, hvitveis og engkvein skiller den fra blåbærskogen. Av bregnene er hengeving typisk. Blåbærlyng forekommer. Bunnsjiktet har furumose, etasjehusmose og grantorvmose. Muligheten for naturlig foryngelse er gode i småbregneskogen. Aktuelle foryngelsesmetoder er skjerm-, småflate- og kanthogst. Åpne hogster kan også komme på tale. Der råhumusmatta er tykk, vil planting være nødvendig. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, blåbær, maiblom, smyle, fugletelg, furumose, etasjehusmose og gåsefotskjeggmose • typiske arter: gaukesyre, hvitveis, engkvein, hengeving og sauetelg • konstante arter: rogn, tyttebær, gaukesyre, hvitveis, linnea, skogstjerne, hårfrytle og stri kråkefot

Storbregneskog Storbregneskogen vokser på flate leirjordsområder med høytstående grunn­ vann eller i høytliggende lier med sigevann. Hovedtreslaget er gran. Av lauvtreslagene er or og bjørk vanlig. Undervegetasjonen er en frodig blanding av bregner, gras og store urter. I de fuktigste partiene finner vi torvmoser. Hogst vil åpne for lys ned til skogbunnen og gi oppslag av urter, bregner og lauvkratt. Hjelpetiltak i form av rydding eller sprøyting kan være nød­ vendig for å få opp ny skog. Typiske arter er skogburkne, sauetelg, turt, bringebær, gaukesyre, skogstjerneblom, tyrihjelm og skogstorkenebb. Av moser kan vi finne kravfulle arter som fagermoser. Ellers finner vi

• dominerende arter: gran, gaukesyre, skogburkne, sauetelg, hengeving og prakthinnemose • typiske arter: skogstjerneblom, skogburkne, sauetelg, skygghusmose og fjærkransmose • konstante arter: rogn, gråor, bringebær, blåbær, skogstjerne, linnea, hvitveis, maiblom, sølvbunke, smyle, hårfrytle, fugletelg, stri kråkefot, skogsnelle og blanksigdmose

Småbregneskog. Foto: Øyvind Skar

Storbregneskog. Foto: Øyvind Skar

Lågurtskog Lågurtskogen krever næringsrik, veldrenert jord og gunstig klima. Under marin grense finnes lågurtskogen i leirbakker og solfylte lisider. Høyere oppe og lenger nord blir kravet til jordkvaliteten strengere. Gran er hovedtreslaget i Østlandsområdet og i Trøndelag, mens furu over­ tar vest og nord i landet. Lengst i sør finner vi eik og bøk. Innblanding av lauv­ trær er vanlig. Bunnsjiktet har mye urter og gras, mosesjiktet er glissent. Lav mangler helt. Typiske arter er skogfiol, markjordbær, legeveronika, blåveis og bregner som ormetelg. I tillegg finner vi mange av artene fra småbregneskogen, som gaukesyre, hvitveis og fugletelg. Det biologiske mangfoldet er rikt. Etter hogst spirer bringebær og geitrams, gras- og urtevegetasjon på feltet. Marka kan være vanskelig å forynge naturlig. Naturlig foryngelse må i tilfelle skje ved hjelp av en eller annen form for skjerm. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, blåbær, gaukesyre, etasjehusmose og furumose • typiske arter: skogsveve, småmarimjelle, markjordbær, teiebær, skogfiol, hengeaks, fingerstarr, ormetelg og storkransmose • konstante arter: rogn, tyttebær, skogfiol, skogstjerne, skogsveve, småmarimjelle, markjordbær, maiblom, nikkevintergrønn, gullris, lege­ veronika, hvitveis, linnea, hengeaks og storkransmose

Høgstaudeskog Høgstaudeskogen finnes på næringsrik skogsmark med tilførsel av friskt, næringsrikt sigevann. Her finnes en artsrik vegetasjon med høye urter, gras og lauv. Stauder som tyrihjelm, mjødurt og turt er typiske for denne typen. Feltsjik­ tet er svært frodig og høyvokst, mosesjiktet er mer glissent. Høgstaudeskogen er den mest produktive barskogtypen vår. Jordprofilet er brunjord. I barskogområdene er dette typisk granmark. Planting av gran vil kreve hjelpetiltak for å hindre at vegetasjonen kveler granplantene. Ved foryngelse av høgstaudemark er det viktig å ta vare på skjermtrær av lauv, slik at de kan gi en skjermvirkning. Snauhogst kan gi utvasking av næringsstoffer, frostproblemer og oppblomstring av urter og gras. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, tyrihjelm, gaukesyre, hengeving, storkransmose og etasjehusmose • typiske arter: olavsstake, enghumleblom, mjødurt, legevintergrønn og perlevintergrønn • konstante arter: rogn, blåbær, tyttebær, småmarimjelle, teiebær, skogfiol, skogstjerne, maiblom, skogstorkenebbb, engsoleie, markjordbær, hvitveis, gullris, hengeaks, sølvbunke, engkvein, hårfrytle, skogburkne, fugletelg, rosettmose, prakthinnemose og fjærkransmose

Plantesamling Plantesamlingen eller herbariet kan ha flere siktemål. I skogbruksfaget er den et hjelpemiddel til å bestemme vegetasjonstypene, til å kjenne igjen lauvtrærne eller til å kjenne igjen problemugras på hogstflatene. Som et mini­ mumskrav bør samlingen bestå av 50 planter som vokser i lokalområdet til skolen. I lavlandet i Sør-Norge med stor variasjon av lauvtrær kan det være aktuelt å samle inn kvist med blader fra 10 lauvtreslag og 40-50 merkeplanter fra vegetasjonstypene. Plantesamlingen kan enten bestå av tradisjonelt pressede planter eller papirfotografier (negativ film) i farger eller fargelysbilder (slides) ordnet i kassett. Hvis plantesamlingen leveres som slides, må det utarbeides en skriftlig oversikt på samme måte som for herbariet.

Framgangsmåte for oppsetting og ordning av plantene 1 Plantene ordnes etter vegetasjonstyper i rekkefølge fra lavskog til høgstaudeskog. 2 Plantene bestemmes med norsk familie og artsnavn. Artsnavn benevnes også på latin. 3 Funnsted noteres ned. 4 Tidspunkt (dato og år) må alltid noteres. 5 Det føres opp om planten er en karakterplante (merkeplante), en konstant art eller en typisk art. 6 Plantene monteres på enkeltark som kan settes inn i en ringperm.

Hjelpemidler Ute i felten: Flora, enten en fargeflora eller Lids flora over norske planter. En enkel feltbok anbefales. Skogbrukets kursinstitutt, Honne, har lagd en som heter: Vegetasjonstyper. Felthåndbok. Oppbevar gjerne plantene i en avis inntil du kommer inn. Noter plantenavn, funnsted og vegetasjonstype sammen med planten. Inne: Legg plantene i et porøst papir, aviser er bra. Flere aviser med planter i kan legges oppå hverandre. Øverst legges en finerplate med bøker eller en stor stein til vekt.

Oppgaver 1 Hvilke er de tre vanligste vegetasjonstypene regnet etter areal? 2 Gi en kort oversikt over forskjellen på lavtype og høgstaudetype. 3 Sett opp en tabell hvor du viser tre planter som skiller bærlyngskog fra blåbærskog og blåbærskog fra småbregneskog. 4 Hvilke av vegetasjonstypene er godt egnet for naturlig foryngelse? 5 Hvilke er meget vanskelige med hensyn til naturlig foryngelse? 6 Hvilken annen økonomisk interesse enn tømmer er knyttet spesielt til lavskogen?

Røsslyng: Foto: Øyvind Skar

6 Biologisk mangfold og skogvern Dør fisk dør fugl dør furu dør folk

Harald Sverdrup

Hva mener vi med biologisk mangfold? FNs konvensjon om biologisk mangfold ble underskrevet av 157 land under Rio-konferansen i 1992 og trådte i kraft i desember 1993. Norge var en av underskriverne. Med biologisk mangfold mener vi både variasjonen av økosystem, de enkelte artene og arvemessig variasjon innenfor de forskjellige arter. Vi kan således skille mellom

1 økosystemmangfold eller variasjon i og mellom biotoper og samfunn og de økologiske prosessene i disse systemene 2 artsmangfold eller antall arter og deres innbyrdes antallsfordeling 3 genetisk mangfold eller den genetiske variasjonen innenfor arter eller bestander Antall arter Organismegrupper Sopp Lav Moser Karplanter Insekter Saltvannsfisk Ferskvannsfisk Amfibier Krypdyr Fugler Landpattedyr Havpattedyr

1 verden

I Norge Antall

69 000 18 000 16 600 232 000 +840 000 10 600 8 400 4 200 6 300 9 040 4 000 113

5 1 1 1 15

000 800 056 800 000 150 41 5 5 272 57 18

Prosent

7,2 10,0 6,4 0,6 1,8 1,4 0,5 0,1 0,08 3,0

1,4 15,9

Antall fugler i Norge gjelder hekkende arter, inkludert Svalbard.

Figur 55 Oversikten over viser artsmangfoldet i Norge sammenliknet med verden ellers. Kilde: DN-rapp. 82/8A

Norske politikere har sagt seg enig i at vi skal forvalte våre naturressurser på en bærekraftig måte. Litt forenklet kan vi si at vi dermed har som målsetting å overlate kommende generasjoner et norsk skoglandskap som er minst like verdifullt og innholdsrikt som dagens landskap. Målsettingen gjelder ikke bare skogens evne til å produsere trevirke (stående kubikkmasse og tilvekst), men også skogenes innhold av andre levende organismer. Hvorfor er det viktig å bevare det biologiske mangfoldet? De viktigste grunnene kan oppsummeres slik:

1 Økologisk nødvendighet. Vi har bare et overfladisk kjennskap til det bio­ logiske samspillet mellom artene 2 Manglende kunnskap. Vi kjenner i dag ca. 1,5 millioner arter, og vi regner med at det finnes ca. 10 millioner. Vi vet ikke hva vi mister 3 Indikatorarganismer. Endring i spesielle arter kan gi beskjed om miljø­ forstyrrelser 4 Kilde til vekstforedling. Genmateriale fra ville planter er nødvendig for å forbedre våre kulturplanter 5 Basis for framtidige medisiner. Ca. 40 % av dagens medisiner kommer fra ville planter. Ville planter er et skattkammer for framtidige medisiner 6 Etiske og moralske grunner. Vi har ikke rett til å utrydde det naturen har skapt gjennom millioner av år 7 Kilde til kreativitet og inspirasjon. Mangfoldet gir mennesket etiske, intellek­ tuelle og følelsesmessige impulser 8 Basis for næringslivet. Ville dyr og planter har vært menneskets viktigste ressurs for å overleve

Norsk biologisk mangfold Artsmangfold I forhold til sørligere områder er Norges fauna artsfattig. Generelt gjelder det at artsrikdommen minker jo lenger vi fjerner oss fra ekvatorområdene. Større unntak er ørkenområder og høyfjell. Men Norge har et rikt utvalg av lav, sopp og moser. Vi regner at Norge har 5000 av verdens 51 000 sopparter, 1800 av verdens 18 000 lavarter og 1000 av verdens 16 000 mosearter. En stor del av disse artene er knyttet til skogområdene.

Genetisk mangfold Våre plantearter har hatt en relativt kort tidsperiode til å utvikle forskjellige arvemessige raser. Vi vet imidlertid fra skogforskningen at både gran og furu har utviklet stor variasjon i klimaraser (provenienser). Dette er bemerkelses­ verdig når det gjelder gran, som har eksistert mindre enn 2000 år i Norge. Det er rimelig å tro at også andre plantearter har utviklet stedstilpassede arveegenskaper som bør beskyttes. Vi vet imidlertid lite om dette i dag.

Økosystemmangfold Norge har en variert topografi. Også nedbørforhold og jordbunnsforhold vek­ sler fra sted til sted. Det gjør at vi i Norge får store og raske vekslinger mel­ lom økosystemene, som igjen fører til at vi har et meget spesielt og variert skogbilde. I internasjonal sammenheng har Norge noen barskogtyper som er helt unike. Det gjelder særlig de oseaniske (kystnære) og de nordlige barskogtypene. I europeisk sammenheng har vi også svært verneverdige områder med kalkfuruskog, trange bekkekløfter i Gudbrandsdalen og lite påvirkede fjellskoger. Langs vestkysten av Norge møter skogen sin grense mot mot havet. I MidtNorge går granskogen helt ut til kysten, noe som er sjelden i europeisk sam­ menheng. Gran regnes som et typisk innlandstre, og vi må helt til vestkysten av Amerika for å finne liknende områder. Grana her i landet ekspanderer fort­ satt vestover. Av kystnær barskog i Vest-Norge er det områder med furuskog som møter havet. Disse skogsamfunnene viser også helt spesielle særtrekk. Norges nordligste forekomster av naturlig granskog finner vi i Dunderlandsdalen, men vi finner enkelttrær i Finnmark. I Finnmark finner vi verdens nordligste furuskoger og bjørkeskoger. Kalkfuruskogene er knyttet til kalkrike områder. Slike områder preges av stor variasjon med sprekker, forsenkninger og rygger. Dette skaper en høy grad av økologisk mangfold, og planter fra et vidt økologisk spekter inngår. En stor del av områdene er knyttet til lokalklimatiske gunstige områder der jorda varmes raskt opp (rygger, rasmarker, brattkanter). Kalkfuruskogen skiller seg ofte ut som øyer av gras- og urterike furuskoger i et ellers fattig skogland­ skap. Norge og Sverige (og deler av Estland) utgjør et isolert kjerneområde for kalkfuruskog i Europa. I europeisk sammenheng er kalkfuruskogene i Norge og Sverige unike og skiller seg ut fra kalkfuruskogene ellers i Europa.

Dagens skogbilde Arealfordeling Antall km2 Skogareal i alt Barskog Lauvskog Fjellbjørkeskog Produktiv skog Barskog Lauvskog Annen skog Totalt under barskoggrensen

119 200 66 207 52 993 29 560 69 900 53 480 16 420 19 740 89 640

Prosent av landarealet 36,8 20,4 16,4 9,1 21,6 16,5 5,1 6,1 27,7

Prosent av skogarealet 100,0 55,5 44.5 24,5 58,6 44,9 13,8 16,6 75,2

Figur 56 Tabellen viser skogarealer i Norge i prosent av det totale land- og skogarealet. Totalt dekker skogen ca. 37 % av landarealet i Norge. Det utgjør nesten 120 000 km2. Det produk­ tive skogarealet utgjør ca. 70 000 km2 eller ca. 22 % av landarealet. (Kilde: NIJOS, 1994)

4 5 6 7 8 9 10

Fjellbjørkskoger Kystnære bjørkeskoger Kystnære edellau vskoger Øst-Norske edellauvskoger Øst-Norske lauvskoger Fjellbarskoger Nordlige barskoger Kystnære furuskoger Kystnære granskoger Øst-Norske barskoger

1,5,6

Figur 57 Ulike skogtyper i Norge. (Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.)

Barskoggrensa er den høydegrensa der bartrærne på grunn av ugunstige klimaforhold på de ovenforliggende arealene vokser så spredt at de ikke tilfredsstiller kravet til skog. Kravet til skog er at det skal være minst 6 trær per dekar som er eller kan bli 5 m høye. Trærne skal stå rimelig fordelt på arealet. (Jevnt fordelt gir dette en avstand på ca. 13 m.) Det finnes også andre definisjoner, jf. NISK-definisjon eller Dahl og Mørk. Grensa for produktiv skog går der vi har en virkesproduksjon på mindre enn 0,1 m3 per dekar årlig. 28

Skogen kan deles inn på forskjellige måter:

• • • •

etter hovedtreslag (barskog/lauvskog) etter voksested (vegetasjonstyper) etter klima (vegetasjonsregioner) etter produksjon (produktiv/uproduktiv)

Tradisjonelt har vi foretatt en hovedinndeling i barskog/lauvskog. De siste årene har det blitt vanlig å foreta en ytterligere differensiering innenfor disse hovedgruppene.

Barskoger Barskogene utgjør ca. 56 % av det totale skogarealet og om lag 77 % av det produktive skogarealet. Granarealene utgjør 44 % av det produktive arealet, mens furu utgjør 33 %.

Øst-Norges barskoger Disse områdene omfatter det meste av barskogarealet her i landet. De har mange ulike utforminger med gran som det dominerende treslaget. Furu er knyttet til lavere boniteter og løsmasseavsetninger, mest i tørre innlandsom­ råder. Gran og furu danner ofte blandingsskoger. Vi har lauvtreinnblanding med bjørk som det viktigste lauvtreslaget.

Kystnær furuskog Kystnær furuskog er barskogen langs kysten av Vest- og Nord-Norge. Vi skiller mellom en indre og ytre type langs kysten av Vest-Norge, den ytre strekker seg oppover i Nord-Norge. Den ytre finnes i områder med moderate ned­ børsmengder, mens den indre typen finnes i de mest nedbørrike områdene i landet.

Kystnær granskog Kystnær granskog er granskogen langs kysten av Midt-Norge. Områdene har milde vintrer og rikelig med nedbør. Ettersom granskogen er vesentlig tettere og mer skyggefull enn furuskogen, finner vi her skogtyper som ikke bare skiller seg fra furuskogen, men også fra andre granskogtyper. Skogmiljøene her kjen­ netegnes av et stort innslag av arter som krev­ er svært høy luftfuktighet, det vil si spesielle lav-, sopp- og insektsarter. Figur 58 Utbredelse av den boreale regnskogen. Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

129

Nordlige barskoger Nordlige barskoger er furuskogene i Troms og Finnmark. Disse skogene har mye til felles med fjellbarskogene. Vi finner verdens nordligste furuskog på 70° 10' n. br. i Stabbursdalen i Finnmark.

Fjellbarskogene Fjellbarskogene finner vi opp mot fjellet, der klimaet begrenser foryngelse og produksjon. Karakteristisk for denne skogen er blant annet en økende andel myr og våtmark opp mot barskoggrensa. Gran dominerer fra Aust-Agder nordøstover til Østerdalen og videre nordover til Saltfjellet. I de indre deler av Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge, nord for Saltfjellet, dominerer furusko­ gen. Arealet av fjellbarskogen utgjør ca. 30 % av barskogen i Norge.

Lauvskoger Lauvskog utgjør om lag 23 % (16 400 km2) av det produktive skogarealet. Bjørk er hovedtreslaget. Edellauvskogen dekker om lag 1100 km2 og utgjør ca. 1,5 % av produktivt skogareal.

Fjellbjørkskogen Fjellbjørkskogen danner i store deler av landet skoggrensa mot fjellet. Det er også denne skogen som danner den nordlige (polare) skoggrense i Finnmark. Skogtypen er i dag lite utsatt for inngrep, men var tidligere sterkt utnyttet i seterdriften. Fjellbjørkskogen utgjør ca. 30 000 km2. Type

Truethet

Trusler

Truede/sårbare plantearter

Kalkfuruskog

Stor, særlig i pressområder rundt Skiensfjorden og på Ringerike. Oslofjord-området

Utbygging, kalkbrudd, hogst, slitasje

Rød skogfrue (V) Bittergrønn (V)

Rik granskog

Meget stor for lite berørte områder, spesielt i lavlandet

Hogst, utbygging, skogsbilveier

Huldrestry (V+)

Kystgranskog

Meget stor

Hogst, skogsbilveier

Granfiltlav (E) Gullpnkklav (V)

Sumpskog

Meget stor

Drenering, hogst, treslagskifte

Vasstelg (V)

Flommarkskog og -kratt

Stor langs elver i viktige jord­ bruks- og utbyggingsstrøk

Vassdragsregulering, forbyg­ ging, veibygging, drenering og oppdyrking, masseuttak

Russearve (V)

Gråorskog

Meget stor for gamle, velut­ viklete bestander, særlig langs elver i jordbruks- og utbyggingsstrøk

Veibygging forbygging, drener­ ing, hogst, oppdyrking, treslagskifte i lier

Ingen karplanter

Edellauvskog

Varierende. Stor for potensiell granplantemark og i press­ områder

Utbygging, veibygging, opp­ dyrking, treslagskifte, opphør av gamle driftsmetoder

Moderat for kystbjørkeskog, liten for fjellbjørkeskog

Hogst og treslagskifte, turistogfritidsutbyggmg

Bregne- og høgstaudebjørkeskog

Ingen karplanter Ingen karplanter

Figur 59 Status for ulike skogtyper med truede og sårbare plantearter. E = truet. V = sårbar. V+ = hensynkrevende. Kilde: DN, 1992

Kystnære bjørkeskoger Kystnær bjørkeskog finnes langs vestkysten av Norge. I de ytterste kyst­ strøkene og i Nord-Norge har de kystnære bjørkeskogene mye til felles med fjellbjørkskogene. I denne sonen har det foregått et utpreget treslagsskifte fra bjørk til gran i form av skogreising.

Kystnære edellauvskoger Kystnære edellauvskoger finner vi fra Rogaland til sørlige deler av Nordland. De utgjør om lag 1 / 3 av det totale edellauvskogarealet. Her er det et stort innslag av kystplanter som skiller disse skogene fra de andre edellauvskogene. Skogtypen er utsatt for planting av gran.

Andre edellauvskoger Til denne gruppen regnes edellauvskogene på Sør- og Østlandet. På Sørlandet finner vi en hovedutbredelse med ulike utforminger av eikeskoger. Bøkeskoger finner vi bare i Vestfold. På Sør- og Østlandet finner vi alm-lindeskoger. Også disse edellauvskogene er i dag utsatt for planting av gran.

Verneplaner for skog Allerede i 1960-årene satte myn­ dighetene i gang med en verneplan for edellauvskog. I stortingsmeldingen Naturvern i Norge ble det i 1980 bebudet en verneplan for barskogområder. Det å ta vare på det spesielle, det sjeldne og unike er et verneargument som det er lett å få forståelse for. Men at det skal være nødvendig å verne «van­ lige» granskogområder, er det kanskje verre å forstå. Hovedhensikten med barskogvern består i å skaffe oss en del referanse­ områder som kan fortelle oss hvordan norsk skognatur ser ut, og hvordan den utvikler seg uten menneskets påvirk­ ninger. Referanseområdene vil kunne danne bakgrunn for å forstå konse­ kvensene av våre inngrep, spesielt gjennom moderne skogsdrift. Verne­ områdene vil også bli de siste rester av urørt skog for kommende generasjon­ er. Men egentlig er det mange motiver - noe den brede diskusjonen om verne­ arbeidet også har vist - som ligger bak behovet for barskogplanene. Vil vi verne gammel skog? Foto: Per R. Schjerden

13!

Hvorfor barskogvern? Under har vi listet opp de viktigste vernemotivene for våre barskoger:

• Naturskog er genbanker. Vern av genressurser er et sentralt motiv i verne­ arbeidet. Mange arter knyttet til urørte skogmiljøer kan komme ti] nytte. Avlsarbeidet med skogtrær er avhengig av det råmaterialet som ligger i mangfoldet av naturlige genotyper. Genbevaring knytter seg til flora og fauna generelt. Fredning i form av reservater er ett virkemiddel i genbevaringen.

• Naturskog er referanseområder. Skogområdene er under stadig påvirkning. Det moderne skogbrukets virkning på flora, fauna, vannkvalitet osv. kan bare avklares gjennom sammenlikning med urørt/lite berørt skog.

• Naturskog er «økologiske laboratorier» for forskning og undervisning. Mange grunnforskningsoppgaver er knyttet til urørt skog. Trærne oppnår her sin maksimale levealder, og seine suksesjonsstadier er vanlig. Dyreog plantearter kan studeres under naturlige betingelser. De urskogpregede skogområdene kan inneholde sjeldne planter og dyr og vil kunne gi rom for truede dyre- og plantearter. • Naturskog gir verdifull naturopplevelse. Naturskog, for ikke på snakke om urskog, gir en spesiell naturopplevelse med elementer av tidløshet og villmark. Her når trærne sine største dimensjoner, og her vet vi at skogbildet er framkommet gjennom naturens egne prosesser. Vi kan få et innblikk i et skogbilde slik det en gang var i Norge. • Naturskog er en del av vår naturarv. Urørte skogområder er naturhi­ storiske dokumenter som hører til vår felles naturarv. På lik linje med vår kulturarv er naturarven en viktig del av vår nasjonale identitet. Urskog med innslag av myrer inneholder lagret informasjon om skogens utviklingshistorie. • Naturskog har egenverdi. Det er i dag økende forståelse for at urørt natur, med tilhørende flora og fauna, har en egenverdi, og at slik natur bør bevares selv når det ikke knytter seg direkte økonomiske nytteverdier til den.

I retningslinjene som Miljøverdepartementet har satt opp for vernearbeidet, ble følgende vernemotiver prioritert: genbanker, sjeldne/truede arter, referanseområder og «økologiske laboratorier» til forskning og undervisning.

Barskogutvalgets opprinnelige forslag til verneplan for barskog omfattet primært et samlet produktivt skogareal på ca. 900 km2 (1300 km2 totalareal), subsidiært et forslag på 350 km2 produktivt areal (550 km2 totalareal ). 900 km2 ble ansett som det faglig ønskelige, 350 km2 som det politisk mulige. Stortinget vedtok så verneplanen med et areal på 295 km2. I 1995 vedtok Stortinget å utvide barskogplanen med ca. 120 km2.

Skogbruksnæringen og biologisk mangfold Vi ser at tradisjonelt vern i form av reservater etter naturvernloven bare kan og vil utgjøre en beskjeden del av Norges skogareal. Også i framtida skal vi drive skogbruk på mesteparten av det produktive skogarealet. Et meget vik­ tig spørsmål blir da hva den enkelte skogeieren kan gjøre for å ta vare på de verdiene som skogen representerer. Eller litt forenklet sagt, hva kan skog­ eieren gjøre for best mulig å ta vare på det biologiske mangfoldet som finnes i nettopp hans eller hennes skog? Her vil vi peke på noen viktige tiltak:

• I områder hvor det skal tas ut tømmer, er det viktig å legge til rette for driftsmetoder som ikke gir markskader og fører til erosjon • Ved valg av skogskjøtselsmetoder, med satsing på naturlig foryngelse der det er mulig, kan man bidra til å bevare det biologiske mangfoldet • Valg av viltvennlige skjøtselsmetoder • Ta vare på nøkkelbiotoper

Nøkkelbiotoper Hva er en nøkkelbiotop? En nøkkelbiotop er en lokalitet der det forekommer en naturtype eller en spe­ siell naturtilstand som er av særlig betydning for det biologiske mangfoldet i skogen. Det kan for eksempel være

• en lokalitet hvor det forekommer en eller flere sjeldne arter • en sjelden lokalitet i et område eller et bestand • forekomster av urørt skog

I slike områder vil vi ofte kunne finne arter som er karakterisert som sjeldne, sårbare eller truede. I stedet for å gå rundt med floraen for å lete etter bestemte truede arter, vil det være enklere å merke seg elementer som disse artene er avhengige av, det kan være nedfalne gamle trær, høye stubber eller mosegrodde steiner (nøkkelelementer). Det er også mulig å benytte arter med spesielle miljøkrav som tegn på et områdes kvalitet (indikatorarter). Viktige nøkkelbiotoper vil ofte være fuktige eller lite tilgjengelige områder, altså områder hvor det ikke har vært drevet moderne skogsdrift. Slike områder kaller vi kontinuitetsskog.

Kontinuitetsskog Kontinuitetsskog er områder hvor det finnes mye dødt virke fordi det ikke har vært utført hogst på lang tid eller hvor det ikke har vært suksesjonsavbrudd ved brann. Det går an å skape kontinuitetsskog ved ikke å hogge slik at meng­ den med dødt virke etter hvert øker. Flersjiktet eldre skog er verdifull for de arter som er tilknyttet gammel skog. Ved eventuelt uttak av tømmer i slik skog bør hogsten etterlikne skogens egen dynamikk, det vil si at uttaket bør skje i små grupper på 5-200 trær (gruppe­ vis bekledning). Det kan til en viss grad opprettholde en flersjiktet struktur. Restaurering av kontinuitetsskog er gjennomførbart, men kan ta 100-300 år.

Eksempler på nøkkelbiotoper Nøkkelbiotopene kan variere mye i størrelse, fra 2-3 daa og opp til 50-100 dekar. Innenfor små nøkkelbiotoper bør det overhodet ikke foretas inngrep. Her skal vi ta for oss følgende nøkkelbiotoper:

Bergskrenter og rasmarker Slike områder har ofte vært nærmest utilgjengelige for skogsdrift. Her finner vi derfor ofte gamle trær og læger (nedfalne trær) som har fått ligge i fred. Skrenter mot nord har mye skygge og høy luftfuktighet. På loddrette bergvegger kan det vokse fuktighetskrevende moser, lav og bregner. Relativt sjeldne arter kan vi finne på fjellvegger som blir overrislet av sigevann, og på skrenter med kalkstein eller annen næringsrik berggrunn. Under bergskrenter, hvor vi finner forvitringsjord og ofte gunstig fuktighet, kan vi også finne næringskrevende arter. Skrenter mot sør vil ofte ha et bra lokalklima. Her kan planter og insekter overleve langt nord for sitt vanlige utbredelsesområde. Alm og lind er eksempler på det.

Rikmyr De nordiske myrene regnes som tilfluktsted for mange arter som er sterkt truet eller allerede forsvunnet i andre deler av Europa. Rikmyrene er knyttet til næringsrikt sigevann. Særlig på kambrosilurområdene i Oslofeltet finnes det ennå rester av slike næringsrike myrer. Størsteparten av myrene i disse områdene er grøftet for oppdyrking eller skogplanting. På rikmyrene finner vi flere av orkidéartene våre. Rikmyrene bør ikke grøftes, men en forsiktig rydding kan være en fordel for å hindre gjengroing.

Nedfalne trær (læger) er gunstig for artsmangfoldet. Spesielt gamle mosegrodde trær gir livsrom for insekter. Foto: Per R. Schjerden

Gammel, brannpreget furuskog Tørre, skrinne furudominerte marker har ofte blitt utsatt for skogbrann. Lynnedslag har vært den viktigste brannårsaken. Skader i stammeskiver på flere hundre år gamle furutrær indikerer at sko­ gen har brent relativt regelmessig. Tykk skorpebark som kan følges langt opp til krona, har gjort at trærne har overlevd. Disse skogene er ikke særlig arts­ rike, men de kan gi livsmuligheter for en del sjeldne arter som ulvelav og furustokkjuke. Ferske skogbrannområder kan gi livsmuligheter for en del spe­ sialiserte insekter. Tørre trær på rot gjør miljøet verdifullt.

Klynger og holt med spesielle treslag For viltet vil holt eller klynger med trær være mer verdifulle enn enkelttrær spredt utover. Det gjelder særlig ospeholt, som betyr mye for hullrugere og som høstbeite for tiur. Også for insekter og sopper bør slike forekomster pleies slik at en kan opprettholde en kontinuitetsskog. Det samme gjelder beitefuruer for storfugl, som vi gjerne finner på relativt lite produktive rygger og rabber. Også rasurer med edellauvskog representer spesielle lokaliteter som bør tas vare på av hensyn til det biologiske mangfoldet.

Tørre furumarker har gjennom tidene forynget seg naturlig ved lynnedslag og brann. Skogbrann forårsakes ogsd av mennesker. Foto: Øyvind Skar

Bekkekløfter og ravineskog Ravineskoger finnes fortrinnsvis langs større vassdrag i lavlandet under marin grense. Ravineskogene går ofte over i sumpskoger eller flommarker og hagemarksskoger. I ravineskogene dominerer gjerne treslag som gråor, hegg, osp eller gran. Mange av de lauvskogdominerte ravinene er gjengrodd kulturmark etter tidligere husdyrbeiting. Disse typene vil kunne utvikle seg ti] kontinuitetsskoger i løpet av 50-100 år. Barskog i trange bekkekløfter er ofte urørt og har et helt spesielt plante- og dyreliv som er avhengig av et fuktig og skyggefullt miljø. I bekkekløftene finner en generelt en helt annen artsrikdom enn i barskogen omkring, men to bekkekløfter kan være høyst forskjellige, avhengig av jordbunnsforhold, lys, temperatur og fuktighetsforhold. Gudbrandsdalen står i en særstilling med hensyn til floraen i bekkekløfter. Her finnes arter som ikke forekommer andre steder i Skandinavia.

Eldre lauvdominerte biotoper Etter brann og flatehogster får vi en naturlig lauvskogfase. I barskogområdene vil gran etter hvert avløse lauvtrærne. Lauvskogfasen kan vare i 50-100 år. I bestandsskogbruket vil eldre, lauvdominerte arealer være sjeldne. Slike områder er spesielt verdifulle når det gjelder biologisk mangfold. Det gjelder med hensyn til både insektarter og fugleliv. Lauvskog med spor etter brann er et meget sjeldent innslag i norske skoger.

Gransumpskog Dette er mark hvor grunnvannet står så høyt at skogproduksjonen er redusert. Vi finner den i søkk eller i kantsoner mot vann og myr. Skogen er flersjiktet og fleraldret med stående, råtne trær og liggende, død ved i forskjellige nedbrytingsfaser. Sjeldne vedboende sopper, lav og moser er knyttet til gammel skog på fuktig mark. Dersom vannet i grunnen er stillestående og oksygenfattig, vokser gjerne sneller, starr, blokkebær og blåbær på et teppe av torvmoser og bjørnemose. Gransumpskoger med næringsrikt sigevann er høyproduktive og har en rik flora med storvokst gras og mange starrarter. Gransumpskogen utgjør et vik­ tig leveområde for insekter og har dermed stor betydning for skogsfuglens kyllinger de første leveukene. I eldre skogbrukslitteratur har gransumpskog og annen sumpskog tradisjonelt vært kalt vassjuk skogsmark.

Nøkkelbiotoper knyttet til edellauvskog De varmekjære lauvtrærne våre er interessante både som enkelttrær og som skog. Det er først og fremst eik og bøk som danner skog over større områder, mens ask i enkelte deler av landet også opptrer i større bestand. Edellauvskog på gunstige lokaliteter har vært utsatt både på grunn av oppdyrking og ved treslagskifte til gran. En del av edellauvskogen er vernet gjennom verneplanene for edellauvskog, som nå er gjennomført i de fleste av fylkene våre.

Ettersom edellauvskogen er knyttet til klimatisk gunstige områder med høy bonitet, vil den representere et biologisk mangfold som skiller seg fra barskogens. Jordsmonn, undervegetasjon og tidligere utnyttelse vil variere mye for de enkelte treslagene.

Eikeskog Eikeskoger finnes først og fremst på Sørlandet. Eier finnes den både på høye og lave boniteter. Gammel eikeskog inneholder nesten alltid et større antall truede arter. Mange sjeldne insektarter er knyttet til død eikeved. Soppfloraen er også meget spesiell, og tettheten av kjuker og hattsopper kan være meget stor i enkelte eikeskoger. Alle eikeskogene som inneholder gamle, store trær eller død ved, kan karakteriseres som verdifulle nøkkelbiotoper. Enkelttrær inne i andre skog­ typer eller trær som er knyttet til kulturlandskapet, er viktige nøkkelele­ menter. I eikeskoger på god mark bør det spares noen «evighetstrær» (veterantrær). Det vil gi livsbetingelser for arter som har dårlige forhold i unge eikebestand. Også store eiker som står åpent i kulturlandskapet, er verdifulle biotoper for mange laverestående dyr og planter.

Edellauvskog med alm, ask lønn og hassel Disse treslagene danner oftest bestand mer enn skog. Felles for treslagene er at de danner næringsrikt strø, og at de gjerne finnes på høye boniteter. Bestandene er gjerne sterkt kulturpåvirket, og en rekke av disse treslagene hadde større betydning i jordbruket og i husfliden enn som tømmer. I lavlandet var treslagene ofte lokalisert til beitemarker og slåttenger. Karakteristisk her var styvede trær (lauvkaller) i forbindelse med lauving. I dalstrøk og på Vestlandet finner vi disse treslagene ofte lokalisert til rasurer. Gamle trær er artsrike elementer som bør få stå i fred. Gamle lauvkaller bør styves, slik at krona ikke blir for stor.

Bøkeskoger Bøken er det yngste skogstreet vårt. Bøke­ skogene finner vi først og fremst i Vestfold. Naturbøkeskogen inne­ holder død ved i mange nedbrytingsfaser, og trær med store dimen­ sjoner som ofte er hule. Slike skoger er svært sjeldne i Norge, og alle områder med slik skog bør betraktes som verdi­ fulle nøkkelbiotoper og derfor spares. Den nesten tusen år gamle Ullebergeika finnes nær Larvik. Tegning: Kjell Ronald Hansen

37

Luftforurensninger og skogvern Skogøkosystemet påvirkes av en rekke fysiske og kjemiske faktorer, både naturlige og menneskeskapte. Klimafaktorer som frost, tørke og vind, endringer i jordbunnsforhold, sopp og insektangrep, og ikke minst skogbehandling og tekniske inngrep, utgjør i sum betydelige stresspåkjenninger. Den delen av skadebildet som skyldes luftforurensninger, kan ha fire hovedtyper av årsaker: 1 Ozonkonsentrasjoner over visse nivåer skader trærnes nåler og blad, noe som blir synlig ved misfarging og døde flekker. Assimilasjonsappar atet blir redusert, og trærnes transpirasjon, stoffomsetning og vekst blir redusert. 2 Sur nedbør fører blant annet med seg stoffer som virker forsurende, i form av sterke syrer - svovelsyre og salpetersyre. Næringsstoffer som kalsium og magnesium vaskes ut fra nåler og blad eller fra jordsmonnet. Sterk forsuring kan frigjøre giftige aluminiumioner som skader trærnes røtter og hindrer næringsopptak. Mangelsymptomer er misfarging av blad og nåler, og vekst og vitalitet reduseres.

3 Store nitrogentilførsler øker tretilveksten, men forårsaker samtidig økt behov for andre næringsstoffer. Særlig på magre marker kan da mangelsymptomer gjøre seg gjeldende, og trærnes toleranse mot klimapåkjenninger og skadegjørere blir mindre. 4 En rekke kjemiske stoffer, blant annet tungmetaller som bly, kvikksølv og kadmium, har giftvirkninger. Det kan skje ved direkte skader på trærnes røtter eller ved at nærings­ opptaket gjennom mykorrhizasopp på røttenes fine rotsystem blir hemmet.

Figur 60 Skade på to grantrær hvor det ene har en full tett krone i den grad voksestedet tillater, mens det andre har entydelig redusert krone. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Figur 61 Her ser vi misfarging av bjørk - i form av nekrotiske partier langs bladrand og mellom bladnervene -forårsaket av akutt tørke. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Halvor Solheim

Figur 62 Ved sviskader forårsaket av fluorid er det typisk at svidningen skjer i enden av transportbanen for saftstrømmen. Her er fluorid konsentrert i dødelig dose. Overgangen til grønn nåledel innenfor er markert med et mørkt belte. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Figur 63 Manions skrantingsspiral. Luftforurensninger som stressfaktor er knyttet til gruvedrift og industrialisering og til de aktivitetene som teknosamfunn fører med seg i form av utslipp fra fabrikker, transportmidler osv. I et sammensatt skadebilde kan vi skille mellom bakenforliggende årsaker og utløsende faktorer. Ser vi det naturlige og men­ neskeskapte miljøet under ett, kan svekkelse av skog og eventuell skogdød illustreres med Manions skrantingsspiral

Når to eller flere av disse årsaksfaktorene virker sammen, øker faren for skogskader og dødelighet. Fra Mellom-Europa kom det på slutten av 1970årene meldinger om slike «nye skogskader». Gulfarging og glisne trekroner ble observert på flere treslag, som bøk, eik, furu, gran og edelgran. Dette førte til at det ble iverksatt omfattende forskningsprogram og overvåking av skog i flere land. I Norge ble Overvåkingsprogram for skogskader startet i 1984, der Norsk institutt for skogforskning (N1SK), Norsk institutt for luftforskning (N1LU) og Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (N1JOS) deltar.

Dette programmet er en del av den internasjonale overvåkingen som er etablert under FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE), og som omfat­ ter fem hovedområder: 1 Skogøkologiske studier på faste flater i hvert fylke, i alt 19 lokaliteter, med analyser av jord, vann og vegetasjon 2 Måling av forurensninger i skog, med analyser av luft og nedbør på overvåkingsflatene og på andre stasjoner 3 Registreringer av skogens tilvekst og vitalitet, som foregår på utvalgte prøve­ flater, knyttet til systematiske takseringer av norske skoger (Landsskogtakseringen) 4 Lokale overvåkingsflater for de enkelte fylkene, der skogbruksetaten også er med i registreringsarbeidet på i alt 770 flater med ca. 47 000 trær 5 Brannkorpstjenesten ved NISK ser på «nye skogskader» i tilknytning til andre forsøksflater og rutiner Vitaliteten på trær vurderes ut fra kronetetthet og kronefarge etter prosentskalaer. Fargene beskrives som normal grønn, noe gul, middels gul og sterk gul krone. På de intensive overvåkingsflatene foretas en rekke detaljerte registreringer og analyser. Det dreier seg om trærnes volum og tilvekst, vegetasjonsanalyser - spesielt lav og alger, nedbør i og utenfor flatene, avrenning, strøfall, analyser av jordvann, mikroflora og -fauna. Mange av de «normale skogskadene» kan forvekseles med de «nye skog­ skadene». For eksempel kan misfarging av bjørkeblad som følge av tørke likne mye på skader forårsaket av svovel- eller fluorgass. Det er derfor nødvendig å kjenne også de normale skadesymptomene for å unngå forvek­ slinger. Kjemiske tester vil gi sikre svar.

For luftforurensningsskadene går det et viktig skille mellom direkte og indi­ rekte påvirkninger. I hovedsak kan vi sette skillet slik:

1 Direkte påvirkninger, som enten forårsakes av gasser som trenger inn i spalteåpningene i bladene eller nålene, eller av tørravsetninger og våte avset­ ninger i dråpeform som gjør direkte skade. Slik forurensning skjer over relativt korte avstander fra utslippsstedet og er den hovedtypen av luft­ forurensninger som forårsaker størst akutt skogdød. Det er dette vi ser store og stygge utslag av rundt industrianlegg i store deler av den vestlige, industrialiserte verden - ikke minst i Europa.

2 Indirekte påvirkninger, som ofte forekommer som langtransporterte luft­ forurensninger i form av sur nedbør. Påvirkningene foregår her stort sett gjennom jord og røtter og har mer langsiktig karakter. Det er vanskelig å påvise umiddelbare skader og skogdød, men vi må regne med negative virkninger over tid som følge av utvasking av næringsstoffer, redusert bufferevne i jorda og forskyvning av den økologiske balansen i skogøkosystemet.

Giftige gasser Noen av de mange gassene som slippes ut fra industrier, forbrenningsmotorer osv., er mer giftige enn andre og forårsaker større akutt dødelighet på veg­ etasjon enn alle andre utslipp til atmosfæren. Dette gjelder i første rekke ozon, svoveldioksid og hydrogenfluorid. Ozon (O3) er en blåfarget, giftig gass som dannes ved kjemiske reaksjoner mel­ lom nitrøse gasser (NOX) og hydrokarboner i atmosfærisk bakkenivå under påvirkning av sollys. Ozon-konsentrasjoner høyere enn ca. 120 mg 03 per kubikkmeter luft oppstår som følge av forbrenning av fossil energi, blant annet fra en stadig økende biltrafikk.

Forsøk i den seinere tid har vist at høye konsentrasjoner av ozon har drama­ tiske virkninger på vegetasjonsdekket. Trærnes blad og nåler får gulbrun mis­ farging, og dødelighet inntreffer så raskt at det ikke er tvil om årsaksforhold­ et. Ozon er med andre ord en svært sterk plantegift. I denne sammenhengen er det et paradoks at den samme gassen danner et livsnødvendig 03-sjikt i atmosfæren, 20-40 km over jordoverflata, fordi dette sjiktet absorberer skade­ lig ultrafiolett lys. Ozonproblematikken er ett av mange eksempler på at mennes­ ket ikke har oversikt og kontroll med konsekvensene av sin livs­ form. Ozonskadene gir også grunn til å rette søkelys på våre egne gassutslipp fra utallige forbrenningsmotorer.

Figur 64 Her er gulfarging og mis­ farging forårsaket av den sterke plantegiften ozon. Granplanten på bildet er tilført ozon som del av et forsøk. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Figur 65 Sviskade forårsaket av svovel dioksid. Sviingen skjer i bladrand og mellom bladnervene hos bjørk. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Svoveldioksid (SO2) er en fargeløs gass med stikkende lukt, som dannes når fos­ sile, svovelholdige karbonlagre forbrennes. Noen olje- og kulltyper (brunkull) er særlig svovelrike. Luft i byer og industriområder inneholder høye S02-konsentrasjoner med mange skadelige virkninger - fra korrosjonsskader på bygninger og kunstverk til helseskader på mennesker og skogdød. Svoveldioksidskader på skog er kjent fra lang tid tilbake, lokalisert til områder rundt bergverksindustri og gamle industribedrifter. I de seinere år er store sviskader av svoveldioksid blitt kjent fra områder rundt de enorme industriområdene ved Nikel på Kolahalvøya. Skader gjør seg gjeldende også på norsk side av grensa. Sviskadene ytrer seg som rødbrune flekker på blad i kontrast mot grønne, tilsynelatende friske partier - inntil hele bladverket avfarges og treet dør.

Hydrogenfluorid (HF) er en lyseblå gass med søtaktig lukt. Gassen frigjøres fra smelteovner under framstilling av aluminium. Rundt aluminiumsverk på Vestlandet har gassen forårsaket store skader og dødelighet både på planter og dyr.

Skaden på skogtrær ytrer seg noe forskjellig. Furu får såkalt spissnekrose. Det vil si at nålene avfarges fra nålespissen og innover, med en mørk over­ gangssone mot grønn nåledel. Vi kan se en uttørkingseffekt, samtidig som tran­ spirasjon og vannopptak reduseres. Fluorkonsentrasjoner på mer enn det tidobbelte av det normale kan da måles i barmassene, det vil si opptil 100 ppm for sterkt angrepne nåler. Resultatet blir da skogdød. Gran får jevnere avfarging av nålene. Lauvtrær får varianter av flekkvis avfarging og sviskader langs bladranden. På grunn av årlig lauvfall er lauv­ skog generelt mer motstandsdyktig mot fluorgass enn norske bartrær. Tilsvarende gjelder lerketrær, som også har årlig nålefelling. Viltarter og husdyr som beiter fluorholdig vegetasjon, får akkumulert fluor i skjelett og tannsett. Som følge av forstyrret kalsiumomsetning stivner dyra i leddene og får store problemer med bevegelse og næringsopptak. Dette kalles fluorose. Rundt alumini­ umsverk i Årdal og Sunndal er hus­ dyrholdet nedlagt, og hjortestammene har vært på grensa av å dø ut på grunn av fluorose. Fluorskader på skog og dyreliv økte i Norge fra etableringen av aluminiums­ industrien etter 2. verdenskrig fram til ca. 1970. Siden er det satt i verk rensetil­ tak som har begrenset videre skader. Men den gamle, døde naturskogen lar seg ikke rekonstruere, og fortsatt er det slik at folk ikke bør spise grønne planter i skadeområdene. Figur 66 Strøsamling skjer ved hjelp av ti tilfeldig utsatte strøsamlere. Når kronene blir mer glisne, må dette nødvendigvis gjenspeiles i et økende strøfall. Kilde: Skogskader, Ås,1991. Foto: Dan Aamlid

Forsuring Når det gjelder vurdering av forsuringsskader på skog, er det bra å være klar over at det meste av våre skogområder er naturlig sure miljøer. Naturlige forsuringsprosesser har pågått i boreale barskoger siden den siste istida, og humussyrer har senket pH til et nivå som til dels ligger under nivået for sur nedbør (pH om lag 4,5). Vannøkosystemer er på mange måter mer utsatt. Likevel er det klart at de sterke syrene i nedbøren i perioder gir raske senkninger av pH i vegetasjonsdekke og jordsmonn. Det norske skogovervåkingsprogrammet har for eksempel gjennom strøsamling (se figur 66) vist at skogens vitalitet er redusert de seinere årene. Prosenten av fulltette kroner var for eksempel redusert fra 55 % i 1989 til 45 % i 1993. Det er sikrest å regne med at noe av dette kan skyldes sur nedbør.

Figur 67 Det innsamlede prøvematerialet kan også bestå av mykorrhiza på granrøtter. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Kalking av skog er et uhyre kostbart tiltak. I dag blir det kalkulert med at det i gjennomsnitt vil koste 200-300 kr per dekar å kalke skog i Norge. Det blir også stilt spørsmål ved uheldige virkninger av kalking, ved at nitrogen frigjøres fra jordsmonnet, som igjen kan virke belastende på vassdrag og kystnære havområder. Kalking kan også få uønskede virkninger på bunn­ vegetasjonen ved plutselige miljøendringer og artsforskyvninger.

Luftforurensninger rammer både vernet og uvernet skog, og det er begrenset hva vi kan gjøre lokalt. Forskere mener at et større innslag av lauv­ trær, særlig bjørk, er den beste og billigste måten å motvirke forsuringsvirkninger i barskog på. Dette blir det også pekt på i kapitlene om alternativ skogskjøtsel. Det aller beste på sikt er naturligvis å «gripe ondet ved roten» - det vil si å redusere de totale utslippene av skadelige stoffer til luft, slik at skog og annen natur - inkludert mennesket - kan komme i økologisk balanse. Dette er en stor utfordring til politikerne i industrivekstsamfunnet.

Oppgaver Forklar hva vi legger i begrepet biologisk mangfold. Hvorfor er det viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet? Gi en oversikt over hovedinndelingen av barskogene på landsbasis. Hvor stor del av landet regner vi er dekket av skog? Hvor mye av dette er produktiv skog? 5 Hva mener vi med produktiv skog? 6 Hvilke vernemotiver har vært framme med hensyn til planene for barskogvern? 7 Hva er en nøkkelbiotop? 8 Forklar hovedprinsipene i Manions skrantingsspiral. 9 Hvilke typer av luftforurensninger kan skade skogtrærne? 10 Hva er forskjellen på direkte og indirekte virkninger av luftforurens­ ninger? 11 Hvordan virker bakkenært ozon på skogtrærne?

1 2 3 4

7 Globalt skogbruk Mørke og en høytidelig stillhet gir i fellesskap en følelse av fortida, det opprinnelige, det evige nesten. De tropiske skogene er en verden der mennesket virker som en inntrenger, og evigvirkende krefter, som fra de enkleste atmosfæriske partikler bygger opp veldige mengder av vegetasjon som overskygger, ja nesten knuger jorden.

Alfred Russell Wallace (Fra hans Reise til Amazonas, 1890)

Skogsoner Hvis vi beveger oss fra ekvator og nordover, vil vi se at skogene skifter karak­ ter. Det samme bildet får vi dersom vi beveger oss fra ekvator og sørover. På et vegetasjonskart over jorda ser det ut som om de forskjellige typer av skog danner belter. Vi kaller disse beltene skogsoner.

Tundra Barskog Sommergrønn lauvskog milllf Eviggrønn, temperert lauvskog !*♦***! Steppe

I v j Ørken ■ Fjellvegetasjon iiij Tropisk, regngrønn skog l>: