Naturforvaltning 1 : Veier til handling [1] 8241203047 [PDF]

Zitiervorschau

Naturforvaltning - veier til handling Bind I Redigert ved Knut Arild Melbøe

Vetts Viten as'

Viktig melding til deg fra forlaget Vi har satt av et område på våre internettsider (http://www.vettviten.no) for opp­ datering av våre eksisterende bøker med nyttige tips - og noen hjelpeprogrammer du kan hente inn der det er aktuelt. Selv om vi bruker mye tid og omtale på å unngå trykkfeil og unøyaktigheter i våre bøker, er det dessverre enkelte feil som må rettes i nye utgaver/opptrykk. En liste over feil som kan være meningsforvirrende/forstyrrende finner du på våre internettsider. Har du selv funnet feil/mangler/unøyaktigheter som ikke er nevnt der, vil vi svært gjerne ha melding om disse - gjerne som e-post: [email protected]

© Vett & Viten AS 1998 ISBN: 82-412-0304-7

Omslag ved Jan O. Rokkan Tegninger ved Vidar Asheim, Stein Davidsen, Kjell Ronald Hansen, Vidar Hansen, Morten Kildevæld Larsen, Nina Jo Melbøe og Helge V. Pettersen Fotografier er på de følgende sider utlånt av: Tor-Magnus Hansen (side 116 og 117), Aksel Hugo (alle på side 90, de seks øverste på side 100 og alle på side 101), Fritz Knott (side 91, nederst, utsnitt ved Finn Måge), Knut Arild Melbøe (side 91 øverst), Olav Myrholt (de tre nederste på side 100), Bodil Irene Nordjore (side 54, 55, 57 og 59), Stig Norstad (øverst på side 112) og Vingelen Næringsselskap (nederst på side 112)

Boka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i desember 1997 for bruk i videregående skole i studieretning VK2 naturforvaltning og i studieretning VK2 allsidig landbruk. Godkjenningen gjelder inntil ny fagplan eller revidert læreplan blir tatt i bruk.

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sats: Jan Hugo Strand Utforming: Douglas Jakobsen Printed in Norway 1998

Utgiver: Vett & Viten AS Postboks 203, 1360 Nesbru Telefon adm: 66 84 90 40 Telefon ordrekontor: 66 98 39 80 Telefax: 66 84 55 90 http://www.vettviten.no e-post: [email protected]

Forord Denne læreboka utgjør bind 1 i et tobindsverk som samlet vil dekke læreplanen i VK2 naturforvaltning (VK2 N) og i VK2 allsidig landbruk (VK2 AL). Det mer grunnleggende naturvitenskapelige/allmennkulturelle lærestoffet er tatt med i dette første bindet, mens det mer praktiske stoffet, særlig i forhold til fagplanens

mål 2, 3 og 5, er samlet i bind 2. For elever på VK2 naturforvaltning dekker denne bokas kapittel: - 1-4 og deler av 7: læreplanens mål 4 (unntatt 4 h) -

5, 6 og deler av 7: læreplanens mål 1

-

8: læreplanens mål 6 b-d og 7 e

-

9: læreplanens mål 6 a og g

-

10 og 11: læreplanens mål 6 a, b og e, 7 b, d og g

-

12: læreplanens mål 6 f og 7 f

-

13-16: læreplanens mål 8 (unntatt 8 f) og 5 e

For elevene på VK2 allsidig landbruk omfatter boka mer enn de skal ha. Mål 4, 7 og 8 finnes bare i læreplanen til VK2 N. Dette betyr at bare stoff fra bokas andre og tredje del (kapitlene 5-12) er pensum for VK2 AL. Men heller ikke her er alt med: Som det fremgår over, dekkes blant annet deler av mål 7 gjennom kapitlene 8-12.1 innholds­ fortegnelsen er det derfor vist med stjerne hvilke deler som kan tas ut for VK2 AL. For sammenhengens skyld anbefales likevel hele kapittel 7 for disse elevene.

Disse forfattere har levert bidrag til denne boka (for omtale av hver enkelt, se s. 327): - Kapittel 1 og 2: Vidar Asheim, Knut Arild Melbøe og Bodil Irene Nordjore -

Kapittel 2: Erling Krogh

-

Kapittel 4 og 5: Trond Skaftnesmo

-

Kapittel 6: Aksel Hugo, Mike Moulton og Erling Krogh

-

Kapittel 7: Tor-Magnus Hansen og Knut Arild Melbøe

-

Kapittel 8: Morten Dåsnes, med enkelte bidrag fra redaktøren

-

Kapittel 9: Geir Hågvar

-

Kapittel 10 og 11: Tore Hauger

-

Kapittel 12: Steinar Andresen

-

Kapittel 13-16: Jacob Bomann-Larsen, med enkelte bidrag fra redaktøren

Det stilles i dag store krav til dem som på en eller annen måte forvalter natur­ ressursene eller fatter avgjørelser om naturforvaltning. Det stilles krav fra myndig­ hetene, forbrukerne, organisasjoner og friluftsfolket, og det stilles krav om kunn­ skaper på mange ulike områder. Boka er gjennom sine mange bidragsytere et forsøk på å gjøre vordende naturforvaltere kjent med disse kravene, og sette dem i stand til å håndtere utfordringene. Knut Arild Melbøe

Januar 1998

Innhold DEL I KULTURFORSTÅELSE

OG MENNESKEKUNNSKAP *) Kapittel 1 Glimt fra naturbrukens historie 9 Fra naturmenneske til kulturmenneske 9 - Kultiveringen av jorda 10 - Det pleiende mennesket 12 - Det ødeleggende mennesket 14 Det moderne kulturlandskapets framvekst 14 - Landbrukets kulturlandskap i tre historiske tablåer 20 Kapittel 2 Naturgrunnlag og tradisjon 30 Den eldste bosettingen 30 Navn som nøkkel til bosettingshistorie og gårdsstruktur 31 Norsk håndverkstradisjon og byggeskikk 34 - Håndverk som kunnskapsbærer 35 - Laftehusene og flehustunet 36 - Stavkirkene 38 - Tunformer - nautgård og tungård 39 Norske mattradisjoner 41 - Grunnstammen i kosten - kornet 41 - Februk - husdyrhold 45 - Fisk og vilt 4 7 - Grønnsaker, frukt og bær 47 - Poteten 49 - Hverdagsmat og festmat 50 - Et blikk på en bærdyktig tradisjon 51

Kapittel 3 Utvika in memoriam 52 LItvika 1960-1990 52 - Hamskiftet 53 - Sosiale møtesteder i arbeidslivet 55 - Framskritt og forfall 58 - Framtiden blir som vi forventer 61 Kapittel 4 Menneskeforståelse og naturbruk 63 Det sosiale og kulturelle kulturlandskapet 63 - Sanser og landskap 63 - Det usynlige kulturlandskapet 66 - Bøndenes kulturlandskap 67 Ulike grupper i kulturlandskapet - livsformanalyse 68

DEL II BÆREKRAFT - ET SPØRSMÅL OM EN HELHETLIG OG PLEIENDE TENKNING Kapittel 5 Tenkemåter og holdninger i natur­ forvaltningen 71 Innledning 71 To motsatte virkelighetsmodeller 73 Begrepsdannelse og identifikasjon 75 - Det digitaliserte bildet 77 - Det digitale menneskebildet 77 Økologien - tjernet, økosystem og organisme 80 - Menneskekroppen - en sammenligning 82 Forklaring - forståelse 83 Biologisk mangfold 84

Kapittel 6 Naturbruksanalyse - konflikt eller samspill? 88 Jordbrukets kulturlandskap - et pleiet landskap 89 Holdninger og tenkemåter - hvor kommer de fra? 92 - En annerledes tenkemåte 92 - Den annerledesartede opplevelsen 93 - Den annerledesartede kulturen 94 Naturbrukshistorien i et nøtteskall 95 - En nøkkel til naturbruksanalysen 96 Hvordan formes et jordbrukslandskap? 96 - Landbruk - et møte mellom natur og kultur 97 - Landskapsanalyse - en åsside i Himalaya 98 - Jordbrukslandskapet i Ladakh 102 «Bruk/vern»-problematikken 104 - Barskogvern - en oppskrift for konflikt? 105 - Livsformanalysen som konfliktredskap 106 Bærekraft i sosial og kulturell sammenheng 110

Kapittel 7 Det ligg eit land i den ljose leia... 111 Fjellbygda som ikke ville dø 111 Kunnskap gir muligheter 114 Kompetanse bygges på stedet 115 (* ) - Kulturlandskap og kommunal planlegging 116 - Skjøtseltiltak i landskapet 116 - Bevaring av verneverdig bebyggelse 117 - Bygdeutvikling 118 Handle lokalt, tenke globalt 118 Guide for prosjektarbeid 122

*) Hele del 1 og IV og steder i del II og del III som er merket med stjerne, går ut for VK2 allsidig landbruk. Ved parantes rundt stjernen anbefales gjennomlesning av stoffet. Rammetekstene teller ellers med som likeverdig stoff.

DEL III PLANFORVALTNING, LOVVERK OG ORGANISASJONER Kapittel 8 Planforvaltning og politikk - mål og virkemidler 123 Sentrale mål for miljøpolitikken 123 - Noen globale hovedutfordringer 124 Norges miljøvernpolitikk 127 - Biologisk mangfold og naturområder 129 - Utslipp og klimagasser 130 Mål for fylkeskommunenes og kommunenes miljøvernarbeid 131 - Økt ansvar og myndighet til kommunene 131 - Økt kommunalt selvstyre 132 Virkemidler i miljøvernarbeidet 133 - Lover, forskrifter og retningslinjer 134

Økonomi 134 Kunnskapsformidling og kunnskapsbedømmelse 136 Mer om kommunalt miljøvernarbeid 138 - Administrativ og politisk organisering av miljøvern­ arbeidet 138 - Eksempel på overordnede mål i en kommuneplan 144 Utforming av nærmiljøet avgjør livskvaliteten 146 *

-

Kapittel 9 Miljølovgivningens utvikling og betydning 148 Fra naturfredning til bærekraftig utvikling 148 Hva er lovgivningens grunnlag? 150 - Behov for et fritt forum for miljødebatt 151 Lovgivningens oppgave 151 Vår rettsoppfatning kan omfatte naturen 152 - Spør etter rettsoppfatningen 152 - Rettsoppfatningen er i utvikling 153 Eiendomsretten 153 - Fra «romersk» eiendomsrett til disposisjonsrett basert på kompetanse 154 Grunneierens rett til erstatning når eiendom blir båndlagt eller fredet 155 Kapittel 10 Det lovmessige grunnlaget for norsk natur­ forvaltning 157 Speilvendingsprinsippet 157 Omdisponering av areal 158 (* ) - Plan- og bygningslovens forvaltning av arealressursene 158 - Kommuneplanens arealkategorier 159 - Konsesjonsloven 161 - Bestemmelser i særlover for å sikre eksisterende arealbruk 161 - Forbruk av ikke-fornybare ressurser og omdisponering av

areal i særlover 162 - Konsekvensutredning 164 Bevaring av naturverdiene 164 * - Marka - et eksempel på bruk av plan- og bygningsloven til sikring mot inngrep 164

- Sterkere vern? 168 Internasjonale konvensjoner for vern av vandrende og trekkende dyrearter 169 * - Ramsarkonvensjonen (våtmarkskonvensjonen) 169 - Bonnkonvensjonen 170 - Andre internasjonale konvensjoner og avtaler 1 71 Bruk av fornybare ressurser 171 - Generelle regler for naturbruk 171 - Regler i henhold til særlover 171 Forurensning 179 - Forurensningsloven 179 Kapittel 11 Hvordan påvirke utviklingen i nærmiljøet? Rettigheter og muligheter 182 Bærekraftig utvikling i nærmiljøet - lovverkets betydning 182 - Offentlighetsloven gir rettigheter til innsyn for alle 182 - Forvaltningsloven gir mulighet for medvirkning 183 - Bestemmelser om medvirkning i plan- og bygnings­ loven 185 - Bestemmelser om medvirkning i andre naturforvaltningslover 185 - Hvordan få kjennskap til aktuelle saker? 186 Hvilke muligheter er det for å klage? 187 - Grunnlag for å klage på et vedtak 187 - Tidsfrister for og utformingen av en klage 188 - Klagebehandling 189 Påvirkning av utviklingen i nærmiljøet 190 - Politisk engasjement 190 - Høringsuttalelser 191 - Kontakt med administrasjon og politikere 191 - Utspill i mediene 191 Ulike kontaktformer 193 - Kontakt med aviser, radio og tv 193 - Intervju 194 - Pressemelding og pressekonferanse 195 - Andre kontaktformer 196

Kapittel 12 Internasjonale avtaler og organisasjoner 198 Hvorfor trenger vi internasjonalt samarbeid? 198 - En ny politisk dagsorden blir satt 199 Internasjonale ressurs- og miljøavtaler 201 - Den internasjonale hvalfangstkommisjonen 201 - Det regionale avtaleverket knyttet til Nordsjøen (Nordsjøregimet) 205 - Klimaforhandlingene 207 - Blokker, stridigheter og kryssende interesser 209 Norsk internasjonal miljøpolitikk 211 * - Utfordringer og prioriteringer 213 Det internasjonale samfunns evne til å løse ressursog miljøproblemer 215 * - Første-, andre- og tredjegenerasjonsavtaler 215 - Vanskelighetsgrad og problemløsende evne 216 - Kontroll, verifikasjon og åpenhet 217 - Viten og vett 217

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI 219 * Kapittel 13 Hva er økonomi? 219 Økonomi = naturforvaltning 219 - Økonomiens to forutsetninger 220 - Er lærebøkene sanne? 220 - Hva bør elevene kunne? 222 Fra krematistikk til oikonomia 223 Hva er alternativ økonomi? 225 - Alternativ økonomi = krematistikk 225 Økonomiske begreper 227 - Budsjett og regnskap 230 Kapittel 14 Økonomiske mål for det 21. århundret 233 Formålet med økonomi 233 - Bærekraftig utvikling - global rettferdighet utstrakt til framtiden 233 - Behov versus ønsker 235 - BNP og økonomisk vekst 236 Nok er nok, og nok er best 238 - Hva er mål, og hva er midler?

- Maksimal temperatur eller maskimal trivsel? 239 - Utvikling versus materiell vekst 240 - En ny hovedmålsetting 242 Behovsteori 243 - Max-Neefs behovsteori 243 - Behovsdekkere 244 - Behov og utvikling 244 Vår ineffektive samfunnsøkonomi 247 - Norges ineffektive samfunnsøkonomi 247 I-landenes ineffektive økonomi 247 - Hvor er livskvaliteten størst? 249 Velstandsfordelingen i verden 251 - Norsk forbruk i forhold til verdensgjennomsnittet 252 - Redusert ressursforbruk og endret forbruksmønster 253 Kapittel 15 Økonomiske teorier - virkemidler og praksis 255 Planøkologisk markedsøkonomi: grønn blandingsøkonomi 255 - Markeder og markedskrefter 256 Markedsøkonomiens styrke og svakheter 257 - Markedets styrke 257 - Markedets svakheter 258 To dominerende økonomiske systemer i det 20. århundret 260 -

Kapitalismen 260

-

Sosialismen 260

Miljø- og ressursøkonomi - prissetting av miljøgoder 4 -

Miljøaktivister og miljø- og ressursøkonomer 268

-

Miljø- og ressursøkonomi 268

-

Miljøet vurdert i penger 269

Metoder for økonomisk prissetting av miljøet betalingsvillighet 273 - Indirekte metoder (avslørte preferanser) 274 - Direkte metoder (oppgitte preferanser) 275 - Diskontering 275 Økologisk likevektsøkonomi - naturen som økonomisk modell 278 - Naturen som evig kretsløpsøkonomi uten forurensning 278 - Biosfæren og det økonomiske undersystemet 279 - Biosfærens økonomiske funksjoner 280 - Modellutvikling historisk sett - en oppsummering 284 Bærekraftig økonomisk politikk 285 - Overordnet mål: Bærekraftig utvikling 285 - En bærekraftig målsettingsprosess 287 Miljøplanlegging (planøkologi) 288 - En planøkologisk framgangsmåte 289 Virkemidler for en bærekraftig økonomisk politikk 290 - Er planøkologisk planøkonomi en løsning? 290 - Virkemidler for endret markedsatferd 291 - Markedsbaserte insentiver 294 PPP-prinsippet: Den som forurenser, skal selv betale 295 - PPP-prinsippet og bærekraftig utvikling 297 Bærekraftig skattereform 297 - Formålet med bærekraftig skatter 298 - Grønn skattekommisjon 301

Kapittel 16 Lokal bærekraftig utvikling 305 «Trickle down» versus «Another Development» 305 - Vestlig «trickle doivn»-utvikling 305 - «Another Development» 306 - Rett beslutningsnivå og kortere forsyningslinjer 308 - Frihandel versus selvforsyning 309 Agenda 21 - verdens miljøprogram for det 21. århundret 310 - Lokal Agenda 21 314 Inn i en ny tid - lynkurs i moderne økonomisk historie 317 - Et spill til ettertanke - en arbeidsoppgave 321 Kort om forfatterene 327 Litteratur 329

Bedriftens markedstilpasning 261 -

Markeder og priser 261

-

Tilbud og etterspørsel 263

Stikkord 331

DEL I

Kapittel I

Glimt fra naturbrukens historie Om dei hadde funne oss om tusen år og sagt Sjå - slik var dei Kva ville dei visst om oss Kven ville me vore Ufyende myrmenn

Dei ville trudd me hadde kome ut for eit uver eller blitt sjuke på ei reise Dei ville funne ut korleis me hadde laga skoa og korleis kleda var sydde Dei ville aldri ha merka den vesle opninga der kniven gleid inn og ingen ville nokon gong visst det hemmelege namnet du gav meg Diktet er fra samlingen Funn av Dag Blakkisrud

Fra naturmenneske til kulturmenneske De forhistoriske jeger- og samlerkulturene har bare lagt ytterst få spor etter seg. Derfor er vår kunnskap om dem i stor grad basert på antakelser og gjetninger. Et påfallende trekk er likevel stabiliteten i deres livsform eller hva de foretok seg. De utviklet ingen fysisk kultur i vår forstand. Fra de første afrikanske funn av steinredskaper ser vi for eksempel at de samme formene ble hogd igjen og igjen. Det er en utrolig stabilitet i formen gjennom titusener, ja hundretusener, av år, mens antall redskaper som ble hogd, var langt større enn de trengte for den rene overlevelsens skyld. Det er som om disse menneskene var fornøyde med sin ene kulturelle frambringelse, som om de instinktivt og drømmeaktig arbeidet på sitt ene emne på nytt og på nytt som en slags hellig handling.

Steinøksene endret seg lite over svært lange tidsrom. I naturen omkring ser vi den samme tendensen til gjentakelse tenk bare på rødstrupens sang. Tegning: Stein Davidsen 9

Den første kulturelle fram­ bringelse

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

Denne tegningen av helleren i Gjerrebogen nær Nedre Vansjø i Moss viser en typisk boplass fra yngre steinalder. Plassen er lagt ved foten av en steil fjellvegg som luter seg flere meter utover. På slike steder gav naturen selv ly, og på «dørterskelen» innerst mot fjellet finner vi sikre menneskespor, feit kulturjord. Tegning: Helge V. Pettersen

Boplassene

Et helt annet landskap

Heller ikke i vår del av verden satte steinaldermennesket særlige spor etter seg når vi ser bort fra deres praktfulle kunstneriske uttrykk i enkelte huler i MellomEuropa og deres gravskikker. Disse menneskene må på mange måter ha levd i ett med naturen. Vi vet at de var husløse, ellers er vi henvist til funn fra boplassene av brente steiner, dyreknokler og enkle redskaper (som hjortetakker og slipesteiner) for å trekke slutninger om livsform, tro og levevis. Plasseringen av slike boplasser kan i dag ved første øyekast overraske oss. Vi finner ofte en mengde rester etter fisk, skjell og muslinger, enkelte steder også sel, selv om sjøen ligger langt unna. Det forteller oss at landet har hevet seg opptil flere hundre meter gjennom årtusenene, og at den tidens mennesker levde i et helt annet landskap enn vårt.

Kultiveringen av jorda

Menneskets utviklings­ potensial

Den naturen som i dag omgir oss, er også et resultat av en omfattende kultivering. Selv områder som vi anser som urørte, har klare spor etter menneskelig virk­ somhet. Ja, selv månen og flere av planetene er nå trukket inn i menneskets virke­ felt. At denne kultiveringen har en lang historie bak seg, kommer noen ganger fram på overraskende vis, idet for eksempel vekster vi trodde var ville, viser seg å være «rene» kulturprodukter. Menneskene har altså grepet inn i naturen, de har temmet ville dyrearter (vi vet at jeger- og fangstkulturene holdt både hunder og katter) og foredlet fram kulturvekster. Disse ytelsene - med klare positive følger for det biologiske mangfoldet på jorda - blir likevel ofte skjøvet i bakgrunnen for mer negative inngrep fra men­ neskets side. Når vi i dag retter oppmerksomheten mot naturbrukshistorien, er det imidlertid viktig å se det positive og vite at mennesket har et utviklingspotensial som en negativ fokusering lett kan overskygge.

10

Kapittel I GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

Yngre steinalder

Eldre steinalder

Historisk

Bronsealder

Jernalder Middelalder

Nåtid

tidsalder

År (før og

9000

8000

7000

6000

5000

4000

3000

2000

1000

0

1000

2000

etter Kr.f.) Klimaperiode

Senglasial

Preboreal

Boreal

Atlantisk

Subboreal

Subatlantisk

Klima

Temperaturøkning.

Varmere

Skandinavia

Varmt, fuktig

Varmt, tørt

Kjøligere, fuktig

Hassel

Eik, alm, lind

Ask

Gran

nesten helt isfritt.

Avsmelting tiltar

Varmt, tørt

Innvandring

Først bjørk, dvergbjørk,

av treslag

vier. Senere furu, hegg, rogn, osp

Dominerende

Åpne, savannelignende

Vistrakte,

Mye bjørkeskog,

Østlandet og Sørlandet: Store

Mer bjørk og furu.

Granskogen tar over.

skogtyper

bjørkeskoger. Noe furu

åpne

men store områder

edelløvskogen

Jæren: Vidstrakte eikeskoger.

Varmekjære

bjørke­

preget av furuskog.

Vestlander: Bjørk.

Rundt Oslofjorden: Ask blir

løvtrær trenges sydover.

skoger.

Noe hassel

Nord-Norge: Furu og bjørk.

vanligere

Tregrensen synker

Noe furu

Hardangervidda: Store deler

dekket av furuskog Menneskets

Jeger- og samlerkultur. Mennesket levde i ett med naturen.

3000 f. Kr.: Første jordbruk.

Jernalder Vinterfor nødvendig.

brukav

Skogene påvirkes lite av mennesket

Yngre steinalder Svirydding

Omfattende slåttemarker, lauving.

av skog til åker og beite.

Vestlandsskog blir til lyngheier.

Bronsealder: Rikt jordbruk og

Utvikling av kulturlandskaper.

naturen

husdyrhold. Flere kornsorter

Middelalder: Ekspansjon i jordbruk. Økt hogst (lafteteknikk, oppgangssag).

Nåtid: Industrilandbruk, flatehogster

og monokulturer

Figur 1 Glimt fra naturbrukens historie siden istiden. (Etter Berntsen og Hågvar 1991) Funn av blant annet redskaper fra enkelte boplasser tyder på at menneskene allerede omkring år 2500 f.Kr. hadde startet åkerbruk supplert med husdyrhold, selv om de i hovedsak enda var jegere og samlere. Bruken av jorda i dette som kalles den første jordbruksrevolusjonen, var basert på svirydding av små lysninger i skogen der de dyrket korn mellom rydningsrøysene, og husdyrbeite i skogområd­ ene. Når så utbyttet ble for lite, la de området brakk og flyttet videre. Overgangen fra jeger- og samlerkulturen til forflytningsjordbruket kan neppe ha vært uproblematisk for de ulike stammene. Noen vegret seg, og en tid må svært ulike kulturer ha levd side om side. Det kan vi slutte oss til fra for eksempel funn i Østfold der det allerede på denne tiden forekom enkle rektangulære eller ovale hus samtidig med de mer opprinnelige boplassene. Omkring år 1000 f.Kr. forverret klimaet seg i Norge. Dermed oppstod det et behov for vinterhus for husdyrene og et åkerbruk knyttet til et fast bosted. I tiden fram til Kristi fødsel hadde vi et jordbruk basert på et skille mellom innmark og utmark side om side med det gamle forflytningsjord­ bruket. På denne tiden ble så gjødsla fra husdyrene som nå stod på fjøs om natten, tatt i bruk på innmarka. Dette skiftet i jordbruksmetode blir ofte kalt den andre jordbruksrevolusjonen.

Åkerbruk mellom rydningsrøyser og styvingstrær - slik kan et typisk jernalderlandskap ha sett ut på det som fra naturens hånd var en steinlendt morenerygg. Tegning: Vidar Asheim

Den første jordbruks­ revolusjon

Den andre jordbruks­ revolusjon

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

Om Kain og Abel Det knytter seg en eldgammel konflikt til forholdet mellom jeger- og fangstmennesket omstreiferen eller nomaden - og den fastboende stedbundne åkerdyrkeren. Historien om Kain og Abel sier noe om dette. Abel, fårehyrden, streifet om sammen med dyrene sine og hadde helst sitt tilhold i villmarka, mens Kain ble stedbunden åkerdyrker. Begge bar de fram et brennoffer for Gud, Kain av «markens grøde», Abel av «de første lammene i saueflokken sin og av fettet på dem», men bare Abels brennoffer ble tatt imot. Den guddommelige velvil­ je falt enda ikke på den delen av menneskeslekten som ville kultivere jorda. Det var denne hendelsen som fikk Kain til å slå i hjel sin bror. Bibelen forteller nå at Kain fryktet for sitt liv, men at «Herren satte et merke på Kain, for at ikke noen som møtte ham, skulle drepe ham». Så kan vi spørre: Hva er det nå som får Gud til å skåne Kain? Historien går i alle fall videre, og nå får vi høre om Kain som grunnleggeren av den første by, Hanok. Senere hører vi også om at hans slekt gir opphav til «alle dem som spiller på lyre og fløyte», og smeden Tubalkain som «smidde alle slags redskaper av bronse og jern». Bibelens historie om Kain og Abel forteller oss også at utviklingen har gått over en terskel. Fra uskyldstilstanden i Edens hage, der mennesket enda var et drømmende vesen, griper det nå for alvor bevisst inn i naturen med fare for å ødelegge den, men også med mulighet til å kultivere den.

Det pleiende mennesket - glimt fra europeisk middelalder Det europeiske middelalderlandskapet

Rikere mangfold gjennom bondens arbeid

Mens middelalderen kom forholdsvis sent til Norge (den fulgte etter vikingtiden med kristningen av landet), finner vi en tusenårig tradisjon på det europeiske kon­ tinentet. I det europeiske middelalderlandskapet lå kirken i sentmm av en lands­ by som videt seg ut fra innmark til utmark, omgitt av de ville, mer opprinnelige, lauvskogene. Innenfor denne landsbyenheten utfoldet det seg et liv og en livspraksis gjennomsyret av middelaldersk kristendom. Her ble det skapt bærekraftige driftsformer - helt ned til de minste detaljer. Samtidig ble omgivelsene og dermed skogland­ skapet omformet. Selv om skogarealet ble redusert fra 3/4 til 1/4 av landarealet, ble matjordlaget i Mellom-Europa dannet gjennom denne middelalderens tusenårige periode preget av en stemning av «ora et labora», be og arbeid. Ser vi på denne livsformens naturforvaltning, kan vi uten videre si om men­ neskene som holdt den oppe, at de gav et langt mer positivt bidrag til det biologiske mangfoldet enn det mye av dagens naturbruk fører med seg. Som en frukt av utal­ lige bondegenerasjoners arbeid med matjordlag og kulturlandskap ble flora og fauna rikere enn da bare lauvskogene fantes. Og i klostrene, der munkene utførte sitt daglige arbeid i klosterhagen, foregikk en ut­ strakt kultivering av legeurter og krydderplanter, frukttrær og andre nytte­ vekster.

Lysekloster nær Bergen var et viktig sentrum for kul­ tivering av ulike vekster i middelalderen. Tegning: Morten Kildevæld Larsen 12

Kapittel I

GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

I Norge var ikke utviklingen på langt nær så enhetlig. I kystområdene ble lyngheiene skapt som et resultat av skogrydding, husdyrbeite, sanking av røsslyng til vinterfor og lyngbrenning allerede rundt Kristi fødsel. Tusen år senere tok dette landskapet preg av sjøbuer og fiskehjeller, mens fjord- og dalbygdene utviklet en driftsform basert på seterbruk og innsamling av store mengder vinterfor fra slåtteteiger i utmarka. Da lauv og kvist også ble sanket fra såkalte lauvings- og styvingstrær, ble landskapet formet på karakteristisk vis. Den norrøne troen farget hverdagslivet på en helt annen måte enn den kristne tro, og virket også videre etter at kristendommen var innført. Det påvirket til en viss grad også naturbruken. Påvirkningen fra det mellomeuropeiske middelalderlivet med sitt organiserte munkevesen kom også senere til landet. På Hovedøya utenfor Oslo kom cistercienserne først i 1147. Vi vet at de brakte med seg urter, krydder og nyttevekster som delvis ble spredt i den omkringliggende naturen, men ringvirkningene fra deres foredlingsvirksomhet ble ikke så omfattende som i Mellom-Europa. Likevel brakte cistersiencerne som kom til Lysekloster nær Bergen året før (1146), ikke noe mindre enn fmktdyrkingens kunst til Hardanger. Også kongemakten virket som kulturspreder. I Østfold brakte kong Sverre johannitterordenen til landet i 1190, og i lang tid gav Værne kloster viktige impulser til så vel sykepleie som til en ny naturbruk, noe vi fremdeles kan glede oss over i kulturlandskapet omkring. Magnus Lagerbøtes landslov fra 1200-tallet inn­ førte også en rekke bestemmelser som skulle få stor betydning for naturbruken senere. Her finner vi blant annet reguleringer både av saltbrenning og nevertaking. Andre regler indikerer også at det må ha vært knapp tilgang på skog allerede i mid­ delalderen, i alle fall i visse deler av landet. Skogen var ikke lenger utømmelig.

I Norge kom det imidlertid til et meget skarpt brudd i naturbrukstradisjonen. Etter to-tre hundreårs middelalder der balansen mellom korndyrking og husdyrbruk ikke alltid var den beste på grunn av for lite møkk etter åkervidden, satte svarte­ dauden inn. De fleste av gårdene i landet ble faktisk lagt øde og naturen vokste til.

Historien om hvordan Hedal stavkirke ble gjenoppdaget i ødemarka av en bjørneskytter, gir oss et levende bilde av hvor drastisk dette bruddet må ha vært. Det hadde seg nemlig slik at denne skytteren bommet på målet og i stedet traff en metallgjenstand - slik hørtes det i alle fall ut på klangen. Da han gikk etter lyden, fant han like godt en kirke i villniset, og inne i kirken hadde bjørnen hiet sitt!

Særlig i Telemark kan en fortsatt på enkelte steder komme over vakre trearbeider som tidligere smykket stavkirken. Foto: Per R. Schjerden

13

Munke-

kongemakt

svarte-

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

Det ødeleggende mennesket glimt fra skogens brukshistorie

Det ytre og det indre landnåmet

Nedbeiting

og avskoging

Naturbrukens historie har mange eksempler på utnytting av naturen som har lagt områder øde. Allerede i det gamle Hellas, 400-500 f.Kr., ble områdene rundt Aten og øyene i Egeerhavet skogløse som følge av omfattende uttak av ved. Med avskogingen fulgte også jorderosjon. Under Venezias storhetstid, nærmere tusen år senere, ble Adriaterhavskysten snauhogd helt ned til Dubrovnik for å skaffe nok tømmer til skipsbygging. Også her ble jordsmonnet erodert vekk. Også i Norge er det først og fremst menneskets misbmk av skognaturen som har antatt karakter av rovdrift opp gjennom århundrene. I perioder satte det enkle svibruket eller forflytningsjordbruket som en gang - da det var få av oss - var aksep­ tabel naturbruk, et dystert preg på deler av det norske skoglandskapet. Så sent som på 1600-tallet tvang uår i Finland mange husmenn og bønder til å drive svibruk i skogene. Mange kom til Norge, og i de områdene som i dag kalles Finnskogene, ble det innført strenge restriksjoner på denne formen for korndyrking. Situasjonen var så alvorlig at «skogfinner måtte fanges, døde eller levende». I vår tid er svibruket igjen kommet i fokus da det står for så mye som 45 % av avskogingen i tro­ piske områder. I kyststrøkene har vi allerede beskrevet dannelsen av lyngheiene. Alt i viking­ tiden (800-1000 f.Kr.) var de ytre kyststrøkene på Vestlandet avskoget. Jordbruks­ landskapet vokste fram som vinduer i skogen med beitemarker omkring. Ut­ viklingen kalles ofte det ytre og det indre landnåmet. I fjellskogtraktene førte på den annen side seterdriften til en betydelig avskoging og landskapsendring. Behovet for trevirke økte både for framstilling av jern og til ysting på setra, til saltkoking og til trekull- og tjærebrenning. Behovet for emner til hus- og båtbyg­ ging og til redskaper og utstyr på gårdene økte også. Alt dette virket sammen slik at nye typer kulturlandskap oppstod, samtidig med at skogene omkring fikk en mer åpen karakter. Framstillingen av jern krevde store vedmengder, noe som gikk ut over fjellskogen. Vi kjenner alle til nedbeitingen og avskogingen i antikken. Slike perioder har vi også hatt i vår egen historie: avskogingen av Sørlandet (til skipstømmer, byreisning og garving) og Rørosvidda (hvor fjellskogen gikk med til gruvedrift). Likevel var andre gunstigere hogstformer enn dagens snauhogst mest vanlig. Plukkhogst etter malmfuru (til laftetømmer) var utbredt i gårdsskogbruket også i vikingtiden, dimensjonshogsten lot yngre og mindre trær stå igjen. Det var først da avsetning av små dimensjoner i form av massevirke ble aktuelt i siste halvdel av 1800-tallet, at masseuttaket ble en gjennomgående praksis, etter hvert med snauflater til følge.

Det moderne kulturlandskapets framvekst 1800-tallets kulturlandskap representerte på mange måter et høydepunkt når det gjaldt mangfoldet av kulturmarkstyper. Selv om vi skal være forsiktige med å spå om hvordan framtidens kulturlandskap kommer til å se ut, er det sannsynlig at landbrukets bidrag til dette landskapet vil bli mindre dominerende enn det var. De viktigste kulturmarkstypene kan sammenfattes i følgende stikkord:

14

Kapittel I GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

Hl Slåtteenger: ugjødslet mark med naturlig gras og blomsterflora B Lunder: glissen lauvskog med trær som lauves eller styves ® Lyngheier: åpen beite- og slåttemark med røsslyng i kystbeltet

® Einerbakker: åpen beitemark med beitebusker

■ Bjørkehager: beitemark med glissen bjørkeskog ■ Eikebakker: beitemark med eiketrær. Finnes bare i den varmeste kystsonen ffl Orehager: beitemark med glissen oreskog, oftest på leir- og flommark

■ Randsoner: lauvtrær, kratt og engflora langs jordekantene E Dyrket mark med rydningsrøyser, åkerteiger, fegater o.a. For å få et inntrykk av hvordan landskapet var, skal vi på de neste sidene slå følge med våre tidlige landskapsfotografer. De to klassiske fotografene Wilse og Lindahl så etter prospektkortmotiver, storslåtte panoramaer og kulturbygder med sterk inten­ sitet. I dag er slike panoramaer umulige å oppdrive. Vi må nøye oss med restmiljøer som - om vi er så heldige å finne dem - knipses med trang kameravinkel. «Jule­ kortet» fra Hadeland som er vist under, kan stå som symbol på Østlandets tradi­ sjonelle landskap slik det var før det siste store hamskiftet. Her ser vi blant annet

■ lauvskog, krattbelter og randsoner som formidler myke og fine overganger mellom innmarka og storskogen ffl skigardene som den vanlige gjerdetypen mellom åker, eng og beitehager ffl den lave sola som framhever terrengformene, og granene som kaster lange skygger over jordene ® en storvokst og glissen skog der de snøtunge granene trer fram enkeltvis. Vi ser også at skogen strekker seg innover åsene uten en eneste hogstflate

Hl småbrukene som øyer i skogen over storgården i lia, og mye mer

15

Tidlige landskapsfotografier har mye å fortelle

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

Rydningsrøyser, bjørke- og eikehager Steinrøyser var typiske for dalbygdene våre i lange tider. Arkeologiske undersøkelser viser at røysene har vokst i omfang helt siden jernalderen som følge av årlig ryd­ ding av stein som ble hevet av telen. I 1920-årene, da det første bildet nedenfor ble tatt, hadde kulturlandskapet fortsatt middelalderens hovedtrekk. På det stemningsfulle motlysbildet nederst ser vi hvor vakkert lyset siles gjennom en gammel bjørkehage. Bjørkehagene var den vanligste hagemarkstypen, særlig i innlandet. I de varmere strøkene på Østlandet og Sørlandet overtok eikehagene, en nordlig utløper av et mellomeuropeisk kulturlandskap. De gamle hagemarkene eller lauvengene ble formet gjennom husdyrbeite og engslått og et lauvskogbruk basert på stubbeskuddforyngelse. (Det gav opphav til de såkalte skuddskogene.)

Motiv fra Skogstad i Valdres. Midt på bildet ser vi store steinrøyser med rydningsstein, kjørt sam­ men fra jordene. Fra først av var disse steinene kastet sammen i mindre røyser der de lå tett i tett sammen med små åkrer. Foto: A.B. Wilse/Norsk Folkemuseum

Motivet viser en lund med gamle bjørke- og ospetrær i et bakkelandskap fra Eidsvoll. Foto: A.B. Wilse/Norsk Folkemuseum

Kapittel I GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

Einerbakke med einerbusker. Bildet, som er datert til 1907, er muligens fra traktene omkring Langesund. Foto: A.B. Wilse/Norsk Folkemuseum

Einerbakker og lyngheiene Einerbusken var selve symbolet på det gamle beitelandskapet. Den vokste fra kys­ ten og helt opp til høyfjellet og trivdes særlig godt på solåpen beitemark. Ofte måtte beitene ryddes og brennes for at ikke eineren skulle lage et sammenheng­ ende buskas. Buskformen som er vist på bildet over, ble da fjernet, mens søylevarianter fikk stå igjen og eventuelt senere bli brukt til staur. På 1500-tallet var det stor utskiping av einerstammer blant annet fra Langesund. Lyngheiene var utbredt langs kysten fra Hvaler helt opp til Vesterålen. De er over to tusen år gamle kulturlandskap, opprettholdt ved husdyrbeite og lyngslått. Når lyngen ble for gammel og grov, ble den fornyet ved brenning. En måtte da bare brenne riset, ikke rotsystemet. Når heiene ikke lenger blir beit­ et og brent, vokser de til med einer, senere med bjørk og furu. Store arealer er i vår tid tilplantet med sitkagran. Lyngheilandskap med en liten rugåker innhegnet av en steingard. Vi ser at lauvskogbeltet ligger i overgangen mot de åpne heiene. Det stammer sannsynligvis fra en lauvingslund. Foto: A.B. Wilse/Norsk Folkemuseum

17

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

Slåttonn og hesjing. Bak hesja til venstre på bildet skimtes høyriva som ble brukt for å rake høyet sammen i såter før jentene startet hesjingen. Foto: Neupert/Norsk Folkemuseum

Slåttonn og heisjing Landskapsbilde! var preget av de lange hesjene fra 1880-årene til ut i 1960-årene, da siloen og forhøsteren overtok. Skifrige moreneavsetninger og et godt klima gav grunnlag for tett bosetting og et frodig kulturlandskap med grønne bakker og vakre lauvtrær som vi ser på bildet over. På fjellet ble de store myrene utnyttet til slått. Sammen med husdyrbeite og ved­ hogst skapte det et åpent landskapsbilde. Høyet ble lagret i stakk eller utløe og så kjørt hjem på vinterføre. Åkerarealet var lite i fjell- og dalbygdene, men åkrene ble

godt gjødslet takket være forbigangen fra store utmarksbeiter.

Lunder med styvede asketrær. Bildet er tatt fra Lydvo i Voss i 1961. Foto: Per Sæbø/Norsk Folkemuseum

18

Kapittel I

GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

Styvingslundene Styvingstrær var tidligere vanlige over hele landet, både i eng, på beitemark og i ur. Styvingslundene var inntil nylig et særlig karakteristisk trekk i kulturlandskapet i de midtre og indre bygdene på Vestlandet, for eksempel Voss, slik det er vist på bildet nederst på forrige side. Der ble da også tradisjonen holdt ved like fram til 1960årene. Styving gav et viktig fortilskudd mange steder. Det er en metode som går tilbake til forhistorisk tid, der toppen skjæres av for at det skal bli ny skuddsetting. Dette inngrepet gjorde det mulig å høste mer lauv (se bildet under), som så ble tørket og brukt til vinterfor. Styvingstrærne kunne bli svært gamle. De var da innråtne, ofte

hule, noe som gav gode hekkeplasser for ugler og andre hullrugere.

Lauving. Jenta står oppe i et styvet almetre og skjærer lauvkvister som gutten raker sammen.

Foto: Norsk Folkemuseum

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

Landbrukets kulturlandskap i tre historiske tablåer Gjennom tre eksempler skal vi nå prøve å skape oss et mer presist bilde av utviklingen av landbrukets kulturlandskap. I vår bildeserie, som du finner på side 21, 24 og 25, er gården plassert i et ås- og dallandskap med høyfjell i bakgrunnen. Dette gir oss assosiasjoner til et «norsk» landskap som både er gjenkjennelig, og som kan være «alle steder».

I Landbrukets kulturlandskap 1995 Dagens situasjon kjenner vi best. Vi skal derfor ta utgangspunkt i den og så ved hjelp av flere detaljerte tegninger gå bakover i tid:

Det er sensommer like før treskingen, og de store jordene strekker seg innover mel­ lom lunder og skogteiger. I bakgrunnen hever det seg en åsrygg, og helt bak til høyre aner vi fjerne fjell. Et gårdstun ses midt på bildet, mens det ligger en nyere kårbolig bak, i typisk 80-tallsstil: valmtak, svær, åpen veranda og kjeller over bakken. Den nærmeste boligeiendommen (nede i bakken), Sagbakken, er modern­ isert med tilbygg og nye vinduer. Nesten alle gamle sprossevinduer ble skiftet ut i 70-årene med liggende panoramavinduer, noe som neppe ville blitt gjort i dag. Jordene danner sammenhengende åpne rom i dette landskapet. Der det er flatt, virker jordene som et hav, særlig når komet bølger i vinden. Jordene er omgitt av skog med tette bryn og belter med lauvkratt. Hvilke vekster finner du på slike steder? Skogsbilveier og traktorløyper fører oss inn i et skoglandskap med hogstflater og tettplantet ungskog av gran. Hogstflatene gror raskt til med bjørk og rogn, men lauvoppslaget blir ikke gammelt. Det meste ryddes, resten skygges ut når gran­ buskene vokser til. Den nye skogen er ordnet i ulike bestand med jevngamle trær. Gran i tett bestand slik som her kaster de nedre kvistene. Skogbunnen er derfor mørk og uten undervegetasjon. Oppe i åsen står det rester av gammel naturskog som det er foreslått å veme som barskogreservat. Lunden av ask, lind, alm og hassel, til høyre for eika, anses også som verneverdig.

Arbeidsoppgave Prøv å besvare følgende spørsmål før du går videre til neste bilde: a) Hva kommer navnet Sagbakken av? b) Er det foretatt bakkeplanering i dette landskapet?

c) Kan det finnes gamle miner under trærne nede i dumpa? d) Legg også merke til den svære «hagegrana» (med greiner langs hele stammen) ved kårboligen, den digre «sparebankeika» i jordekanten, den gamle »furugadden» med spettehull nede til venstre og de gamle døende einerbuskene like ved. Hvordan er deres historie?

20

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

2 Landbrukets kulturlandskap 1930 Neste tegning finner du på side 24. Studer den litt før du går videre med beskriv­ elsen under. Sommerdagen er den samme som beskrevet på side 20, men nå er vi tilbake i gamle dager. Det er ikke plater, men rød teglstein på alle tak. Vinduene er stående med kryssposter og grønt listverk mot lys panel. Låven har klokketårn. Det er kyr i fjøset og hester i stallen. Jordene er mer oppdelte, med flere fargenyanser, men den frodige bremmen av buskas og ugrasoppslag mangler. Det er mindre kunstgjødsel, mindre korn og mer høy og hager med frukttrær og bærbusker. Vi er midt i slåttonna, og høyet henges til tørk på lange hesjer. De grønne bakkene ned mot bekken og i skogkanten lenger bak er havnehager for hester, kalver og kyr. Kyrne slippes også på skogsbeite når det er lite gras her. Beitegangen skaper en tett grasmatte, hindrer lauvoppslag og former busker og småtrær. Det dannes grupper av einer og nypetorn i solbakkene, hassel og hyll der det er skygge, hegg der det er vått, og ellers luftige bjørkelunder. Flatehogst finnes ikke, bare lukkede hogster. Derfor består skogen for det meste av utvokste graner, med romslig avstand, stor nok til at trærne står med greiner nedover hele stammen. Beitegangen renser underskogen for lauvoppslag og gjør skogbunnen åpen og grasgrodd. Mens skogsilhuetten over åsen likner urskog, ser vi at skogen nærmest innmarka består av spredte «hagegraner». Etter at de sluttet med dyr, har altså beitehagen grodd til. Skogteigen bak gårdstunet ser vi var en bjørkelund i 1930. Den gamle eika i havnehagen var også gammel da, og like til høyre ser vi at dagens edellauvskog var en lund av ask, alm og lind, lægg ellers merke til den gamle skigarden langs veien og alle einerbuskene i for­ grunnen. For å tyde deres historie må vi gå enda lenger tilbake.

3 Landbrukets kulturlandskap 1800 Den siste tegningen i denne serien finner du på side 25. Studer også den før du leser beskrivelsen. Vi skriver år 1800, lenge før fotografiets tid. Alt har vi rekonstruert ved å granske gamle bilder og beskrivelser fra mange steder. Det vi ser, er et «middelaldersk» landskap på samme sted og samme tid på året som på de to foregående bildene. Det som slår oss mest, er det åpne landskapet med spredt småskog og et «virvar» av skigarder. Dernest ser vi bekken som slynger seg dovent mellom åpne myrer og enger. Det tar litt tid før vi ser bebyggelsen. Torvtak, spontak og værbitt tømmer og plank er ikke akkurat noe som stikker seg ut. Og nede i sagbakken er bekken oppdemt: Vannrenna ned til vasshjulet under flomsaga må vi forestille oss. La oss imidlertid gå mer systematisk til verks: I forgrunnen ser vi barn som gjeter kuer. De har slått seg til på en knaus med utsyn til gården, men det var nok ikke fullt så idyllisk når høstregnet satte inn og de måtte varme føttene i ferske kuruker. Videre ser vi beiteskadede granbusker blant einerbuskene, og furua til venstre som da var utvokst. Til høyre ser vi to styvingstrær: en gammel, innhul alm og en ask med tre stammer. Hvilke andre ser du? Veien på denne tiden var et krøttertråkk med skigard på begge sider. Vi følger den over sagdammen som demmer opp flomvannet til oppgangssaga nede ved fossen. Her nede passerer vi en tømret husmannsstue, Sagstua, før vi er oppe på gårdstunet. Også våningshuset er umalt. Det er en bordkledd svalgangsbygning i to etasjer fra

22

Kapittel I GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

1700-tallet med nytt tegltak. Lagården består av en høylåve i midten og stall og fjøs på hver side. Ellers er stabburet det samme som i dag, og det er omgitt av en humlehage, der humleplantene slynger seg på staurer. (Ser du deg om, vil du se staur og gjerdefang lagret i reis flere steder ved skigardene.) Mot skogen ser vi også et par utløer eller sommerfjøs, og en husmannsplass som ble revet før 1930. Bekken eller elva slynger seg gjennom grasmyrer til venstre og mellom engbakker til høyre. Engbakkene har et rødskjær nå som graset blomstrer, og enga er full av tjæreblom, tiriltunge, blåklokker, prestekrager, ballblom og andre markblomster. I beitehagene er grasmatta grønn, med et brunskjær over tørre lyngrabber, mens eika troner majestetisk i kalvehagen. Fra tunet ser du karfolkene gå i skårgang med ljåen, mens kvinnene raker graset utover til tørk. Rundt deg ser du åkerjorder i alle nyanser av gult (bygg) og grønt (havre). De er sådd til ulik tid og

modnes til ulik tid. Vi ser at skogteigen bak gårdstunet var en lysåpen bjørkehage for to hundre år siden. Her gikk hestene på beite også i 1930, men da var hagen grodd igjen til en bjørkelund. Tidligere ble ungbjørkene hogd til ved vinterstid, slik at klynger av trær vokste opp fra stubbene. Til venstre bak bjørkehagen ser vi et nybrott. Her skal et engstykke dyrkes opp til åker og dermed tas ut av «mulens og ljåens landskap», for det meste av det vi ser, er naturmark som ikke er dyrket, bare ryddet for skog. I ljåens landskap er overflaten jevnet og all stein lagt sammen i røyser. I mulens landskap - beitemarka - ligger alle steiner, tuer og svaberg fullt synlige - som i høyfjellet i dag. Nærmest innmarka er storskogen uthogd og nedbeitet; beitegangen rensket vekk det meste av oppslag av bjørk og gråor. Først oppe i åsen møter vi storskogen, og det er urskog slik den ble malt av August Cappelen og Lars Hertervig 50 år senere.

Generelt Bebyggelsen, gårdsstrukturen og vegetasjonsbildet anno 1800, bygger på mange ulike kilder, med hovedvekt på J.N. Wilses beskrivelse av Spydeberg i 1770-årene. Vegetasjonsbildet og bebyggelsen er svært forskjellig i de ulike stadier, men noen detaljer overlever fra før 1800 til etter 2000, nemlig furua i forgrunnen, stabburet

og eika til høyre for tunet. Den norske 1800-versjonen er nokså åpen og skogløs. Landskapet bærer preg av et middelaldersk jordbruk, med fast skille mellom åker og eng. Både i høymiddel­ alderen (jf. side 13) og rundt 1800 innebar landbruket en til dels kraftig utpining av skognaturen. Utmarka og enga gjødslet åkerarealet. Vegetasjonen i innmarka og det nærmeste av skogen var preget av hardt utmarksbeite, som stedvis kunne hin­ dre all gjenvekst av trær og busker. Det ble hogd mye bjørk til brensel og taktekking (never), og smågraner og einer gikk med til gjerdestaur og gjerdefang. Dette kunne allerede i middelalderen resultere i åpne og glisne skoger uten underskog. I nyere tid ble gårdsskogene rensket for storvokst gran og furu. På 1700-tallet kunne skogene være så uthogde at gårdene knapt hadde bygningstømmer til eget bruk. Årsaken til det var vassaga og trelasteksporten. Når storskogen ble hogd ut, kom lauvskogen opp i lysningene. Men ikke der beitetrykket var hardt. Beite­ gangen gikk mest ut over gjenveksten av lauvskog. Grana (og eineren) klarte seg bedre, men ble kvistete og ofte holdt nede i busk- og matteform. Situasjonen er typisk for hele Østlandet og delvis Trøndelag - det vil si et stort område med relativt ensartet kulturlandskap og fravær av majestetisk og dramatisk natur. 23

AAulens og ljåens landskap

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

xjxl

Arbeidsoppgaver 1

sa opp en oversikt over viktige sider ved det norske jordbruket Under er det satt rundt 1930:

® Manuelt landbruk (hesten som drivkraft, »havremotor») ® Naturgjødsel (foret ble dyrket selv, gode møkk-kjellere)

® Allsidig drift (husdyrhold og planteproduksjon, vekstskifte: for eksempel korn-gras-poteter) ® Stor arbeidsinnsats (mange arbeidsfolk på gården)

M Begrensede avlinger, men store i forhold til innkjøpte driftsmidler

® Næringsbalanse (lite ugras langs jordekantene, rent vann i bekken osv.) Sett opp en tilsvarende oversikt for år 1800 og år 1995 ut fra opplysningene i dette kapitlet kombinert med andre kilder. 2

I norsk naturbrukshistorie var det først og fremst landbruket som formet kulturlandskapet helt fram til ca. 1950. Industrialismens inngrep var enda forholdsvis beskjedne. I serien på de neste sidene er det framstilt fire tenkte tidssituasjoner for et område der nåtidssituasjonen (4-5) er vist først i sorthvitt gjennom to alternativer.

Serien består av: 1

Høstingslandskap omkring år 1200, der naturbruken enda går i takt med ressurstilgangen (se side 28, øverst)

2

Høstingslandskap omkring 1800, der særlig presset på skognaturen antar karakter av rovdrift (se side 28, nederst)

3

Produktivt kulturlandskap med allsidig drift, 1900-1950 (se side 29)

4

Ensidig industriell drift, 1995. Store avlinger, mye kunstgjødsel og plantevernmidler

5

Moderne byutvikling, 1995

a) Studer tegningene nøye og beskriv naturbmken (merk detaljer) for hver

enkelt tidssituasjon.

b) Bmk så det du har lært i dette kapitlet, og lag en fargelagt skisse over området dersom det var underlagt en fullstendig fredning eller brakklegging siden 1950. Beskriv også utviklingen som i så fall ville funnet sted, med minimum en halv sides tekst. c) Diskuter i klassen på bakgrunn av punkt a og b om fredning er en brukbar måte å bevare verneverdige kulturlandskap på.

d) Diskuter i klassen hvilken virkning en «fredning» av skogbremmen langs elva kunne gi.

26

Kapittel I

4 Ensidig industriell drift, 1995

5 Moderne byutvikling, 1995

GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

1 Høstingslandskap omkring år 1200

2 Høstingslandskap med karakter av rovdrift, omkring 1800

28

3 Produktivt kulturlandskap med allsidig drift, 1900-1950

Kapittel I GLIMT FRA NATURBRUKENS HISTORIE

29

Kapittel 2

Naturgrunnlag og tradisjon Og plassen heiter dren, Idren. himmeltdren, steinrøys, steinrøys svelt i hel.I)

Den eldste bosettingen I riktig gamle dager var det sjøhusene i fjæresteinene, naustene og buene, som først møtte de sjøfarende. Disse bygningene stod samlet i rekker i lune våger og fjord­ bunner med gavlene vendt mot de reisende, mens gårdstunene lå oppe i bakkene med jordene utover tidligere strandterrasser. Våningshuset var alltid plassert med god utsikt mot sjøen. Den eldste bebyggelsen var knyttet til sund og fjordmunninger der det var gode fangstmuligheter. I Nordland hadde dette kystbeltet også de beste jordbruksvilkårene. Strandbeltet hadde næringsrik jord, og varmen fra havet forlenget vekst­ sesongen slik at kornet kunne modne. (Vinden tørket høyet pluss soltørking mel­ lom rengskurene.) I fjord- og dalbygdene fungerer også vannmassene som varme­ magasin, mens fjellsidene holder på varmen utover kvelden. Her lå den gamle be­ byggelsen oppe i den varme lisonen, med sola rett imot, og mest mulig i le for nordvesten eller sørvesten. I bratte lier lå husene ordnet etter veien. De som var lange, fulgte terrenget, mens korte hus lå på tvers med gavlen mot dalen eller fjorden. I innlandsdalene lå bebyggelsen ofte høyt oppe i dalsidene, der høye loft og gavler understreket dra­ matikken. I værharde strøk, som på Jæren, måtte husene krype tett ned mot bakken. På slike steder gikk tak og terreng nesten i ett.

Her ser vi et naust under oppføring ved Hordamuseet som­ meren 1989. Materialbruken til slike reisverkshus ble improvisert ut fra lokale forhold. På bildet ser vi at stolper, eller staver, som det het tidligere, og skråbånd er skjeve. Foto: Jon Bojer Godal

1) Utdrag fra Han har det strengt, en vaudeville-komedie av C.P. Riis (1865)

30

Den gamle bebyggelsen på Østlandets og Trøndelags flatbygder ligger høyt, som om den vil heve seg over terrenget, enten det er ute på kanten av en elveterrasse, på toppen av en morene eller en leirehaug eller på en kalksteinsrygg. Der gårdstun og jorder hever seg over det øvrige landskapet, kan vi derfor gå ut fra at bosettin­ gen er svært gammel. De fleste funn av faste fornminner er gjort her, likeså de fleste løsfunn av steinøkser, flintdolker og flintsigder. Og vil vi peke ut de eldste gårdene i landskapet, selve landnåms- eller urgårdene, skal vi merke oss beliggen­ heten og navnet, som begge avviker litt fra nabogårdene.

Navn som nøkkel til bosettingshistorie og gårdsstruktur Navngivningen kan fortelle oss mye om både bosetting og gårdsstruktur. I Norge ble «urgårdene» etablert for omkring 4000 år siden. Boplassen var naturlig beskyt­ tet og knyttet til steder som samtidig gav gode fangstvilkår. Store geografiske områder med naturlige grenseomriss ble gitt naturbeskrivende navn, ofte korte, enestående og vanskelige å tyde.

Vinjer og heim - den forhistoriske gården Gårdsnavnet Vien og andre vin-navn er svært gamle. De står for en slags lysning eller grasgrodd slette i skogen. Vinjene var halvveis ryddede gårder og kan knyttes til bronsealderens forflytningsjordbruk. Heim-navnet er også en forløper til gårds­ navnet. Heim er det eldste ordet for boplass. Heimen var omgitt av vinjer, og utenfor vinjene lå villmarka: heid. Gårder med -heim i navnet er de eldste etter «urgård­ ene». Urgårdene besto av heim, vinjer og heid. Men navnene var naturbeskrivende og er ofte ubegripelige i dag. Mange av de sekundære gårdene som ble slått til, fikk -heim og -vin i navnet. «Heim-gården» var ingen gård med innmark og utmark; hele arealet ble sett på som en enhet. Folkene bodde i heim og arbeidet på vinjer ute i det som ble kalt heid, bare avgrenset av naturlige bekke- og elveløp.

By, gård og tun - den historiske gården Gården var kjernen i det gamle kulturlandskapet. Gård, gard, gjerde, jorde er beslektet med yard, court, garden, garten, jardin og giordino; alle har opphav i det indoeuropeiske ghortus, som betyr innelukket hage, skjermet bak murer og vegger. Våre første nyttehager hadde også gard i navnet, som i kvanngard, laukgard, grasgard og eplagard. Den historiske gården var innhegnet med tun og innmark, mens begrepet i dag brukes om selve bebyggelsen, enten vi snakker om gårdstunet på landet eller leiegården og bakgården i byen. By(r), bø(r), bær (på Vestlandet) eller bu(r) er det eldre ordet for gård. Vi finner det i en rekke gårdsnavn over hele landet, som Hallingby og Sundby, Melby og Melbø eller Fornebu. Mens svenskene har beholdt by som betegnelse på en gårdsklynge eller landsby og latt stad vokse til «storståder», har vi sammen med dansk­ ene latt byen vokse seg stor. I engelsktalende land har derimot tunet vokst til town, altså en landsby.

31

«Urgårdene» ble etablert for ca. 4000 år siden

DEL I KULTURFORSTÅELSE OG MENNESKEKUNNSKAP

HAITHiS^htid) ■>-

r

7v

* W


i'fc^ '

Figur 2 Omtrent slik kan vi forestille oss urgårdens geografiske avgrensning (det første landnåmet). Den bestod av heim og heid. Både heimer og vanngrenser har arkaiske gammeleuropeiske navn med klare fellestrekk over store deler av Europa.

Figur 3 Her ser vi det samme området i overgan­ gen fra bronsealderen til jernalderen, for ca. 2000 år siden. Vi ser også plasseringen av urveier, vinjer, gravrøyser, kultursteder og en «bygdeborg».

/>• < -y ' Jtfanf jrtvlekuli r va vy-' -Txr\ ‘JXxX' vvhvitstein ; '"\ stokk,suv 7

< 05 K-^sL. /-.nng.luhd V’ qravrøyserS>z-v'- gaxdcr

vi rya.

Tyr ;*$olku lt» solbjorg vmja religion', kru{t tU bv ; 5oU —* &

■? - K

u

i

■

\ "Rit' "f- R ...

r. 1 ■ Ktlf

I dag blir man avkrevd en forholdsvis høy sum for å nyte utsikten fra Nordkapp. En japansk turist gav nokså klart uttrykk for sin mening (se innfelt utsnitt over). Inngrepet og utnyttingen av Nordkapp-platået viser at vi nå står ved en skillevei der vi må velge om «Guds frie natur» fortsatt skal være fri. Foto: Norsk Form 271

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Riktig prising av varer og tjenester Økonomer hor påvist at hvis det ikke er noen forskjell på de bedriftsøkonomiske og de sam­ funnsmessige kostnadene, vil et fritt marked virke best (det vil si oppnå den mest effektive ressursfordelingen) hvis prisene er lik det det koster å produsere en ekstra enhet, det vil si den såkalte grensekostnaden (GK) eller marginalkostnaden (se side 265). I lys av diskusjonen om prissetting av miljøgoder kan vi utvide denne regelen slik at den «riktige» prisen er lik samfunnsgrensekostnaden (SGK). Det vil si at vi har regnet med den ekstra miljøkostnaden (miljøgrensekostnaden, MGK), som betyr den ekstra miljøbelastningen vi får ved å utvide produksjonen med én enhet. Tidligere har vi lært at den riktige prisen er lik grensenytten, GN. Den mest effektive produksjonsmengden vil være den som gjør at prisen P = GN. Når vi tar hensyn til miljøet, bør markedsprisen være

P = SGN = GK + MGK = SGK, der P = «riktig» pris (proper price) SGN = samfunnsgrensenytten (marginal social benefit) GK = grensekostnaden for selve framstillingen av produktet (marginal cost) MGK = miljøgrensekostnaden/den marginale miljøbelastningen ved å produsere én enhet ekstra (marginal external cost) SGK = samfunnsgrensekostnaden (marginal social cost) Under monopol og ufullstendig konkurranse kan produsentene påvirke prisene. Det fører til at prisen P i disse tilfellene er større enn grensenytten GN. Forskjellen mellom prisen og grensenytten, eller grenseinntekten Gl når nytten uttrykkes i penger, multiplisert med den optimale produksjonsmengden kalles monopolprofitt. Jo mer konkurranse vi får, desto min­ dre forskjell vil det være på P og GN (Gl), og jo nærmere vil P ligge grensekostnaden GK. Det er imidlertid ingenting i den vanlige prislikningen P = GK (prisen = grensekostnaden) som stimulerer til å ta hensyn til MGK (miljøgrensekostnaden). Derfor vil de faktiske prisene være P minus MGK. Prisene på forurensende (miljøbelastende) produkter vil i et fritt marked følgelig bli for lave. Derfor er det nødvendig å gripe inn i markedet og korrigere prisene ved å la forurenseren betale det ekstra beløpet, det vil si MGK.

Riktig prising av naturressurser Teorien om at den riktige pris skal være lik samfunnsgrensekostnaden, gjelder også når naturressurser brukes. Enhver naturressurs bør prises i forhold til grensekostnaden ved å utvinne og høste den og i forhold til eksterngrensekostnaden til enhver skade som blir påført ressursen ved bruk. For en ikke-fornybar ressurs er det imidlertid en ekstra priskomponent å ta hensyn til. Det kommer av at enhver enhet som forbrukes av ressursen, gjør den knappere. Klare eksem­ pler på det er kull og olje. Når slike ressurser brukes, kan de ikke brukes om igjen. Derfor er enhver bruk av slike ressurser en kostnad. Denne kostnaden kan kalles brukerkostnad (user cost). Vi kan nå sette opp formelen for den riktige prissettingen av en naturressurs slik:

P = GK + MGK + BGK = SGK, der P = riktig pris GK = grensekostnaden for produksjonen av varen eller tjenesten (marginal cost) MGK = miljøgrensekostnaden eller eksterngrensekostnaden (marginal external cost) BGK = brukergrensekostnaden (marginal user cost) SGK = samfunnsgrensekostnaden (marginal social cost)

Denne prissettingsregelen kaller vi alternativgrensekostnaden (marginal opportunity cost). Husk at den riktige prisen er lik samfunnsgrensenytten SGN. Det betyr at den mest effek­ tive ressursbruken som gir den største totalnytten, får vi når P = SGN = SGK. Best ressurs­ utnytting har vi når samfunnsgrensenytten er lik samfunnsgrensekostnaden.

272

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER.-VIRKEMIDLER. OG PRAKSIS

Metoder for økonomisk prissetting av miljøet - betalingsvillighet Når miljøøkonomer sier at et bestemt miljøgode er verdt en bestemt sum penger, har de kommet fram til summen ved å spørre folk om hvor mye de er villige til å betale for å verne miljøet eller et bestemt miljøgode. Betalingsvillighet (willingsness to pay) er det sentrale stikkordet her. De fleste sider ved miljøet er slik at de kan karakteriseres som fellesgoder, kollek-

tive goder eller offentlige goder (public goods). De tre begrepene betyr det samme, Det er særlig to kjennetegn ved offentlige goder:

$

1

De kan ikke stykkes opp og selges enkeltvis på et marked

2

En persons nytte av godet hindrer ikke andre i å ha nytte av det. Eksempler på offentlig goder er luft, fjord og fjell. Offentlige goder er altså ikke delbare og hindrer ikke noen i å bruke dem. Derfor er det vanskelig å sette en pengepris på de offentlige godene. Miljøgoder er stort sett offentlige goder

Arbeidsoppgave Framskaff nyere tallmateriale fra SSB. Hvordan har for eksempel bilprisene utviklet seg i forhold til kollektivtransporten? Er tendensen fortsatt den samme? FIVH-rapporten Økologisk utsyn fra 1996 peker på at prisutviklingen på en rekke varer og tjenester var negativ for miljøets del i 1995. 1 faksimilen under imøtegår forskningssjef Knut Alfsen at Norge dermed ble mindre bærekraftig det året. Drøft synspunktene til Alfsen i klassen.

Dyrere å være økologisk I 1995 ble det billigere å være miljøgris og dyrere å leve miljøvennlig. I morgen legger «Grønn skattekommisjon» frem sin innstilling om et mer miljø­ vennlig skatte- og avgifts­ system. Kommisjonen har vurdert om man kan øke miljøavgiftene og redusere avgiften på arbeidskraft og dermed både få bedre miljø og flere i arbeid. En ny rapport fra Fram­ tiden 1 våre hender (FTVH) viser at utviklingen i 1995 gikk i motsatt retning: Det ble billigere å leve uøkologisk. FIVH har sett på pri­ sutviklingen for ulike varer og tjenester i forhold til den generelle prisstigningen. Tallene viser at mens de samlede kostnadene ved bil­ hold ble redusert, ble kollek­ tivtransport dyrere. Matpri­ sene utviklet seg også i ne­ gativ retning sett med øko-

briller. Kjøtt ble billigere, mens frukt og grønnsaker ble dyrere. Større kjøttfor­ bruk betyr et mer ressurs­ krevende kosthold. Også strømmen ble billi­ gere, mens det ble dyrere å ta kurs, benytte helsetjenes­ ter og klippet håret. Lite miljøbelastende tjenester ble altså dyrere. Unntak er post- og teletjenester, som gikk ned i pris. Forsker John Hille mener prisendringene i 1995 «peker nokså entydig i retning av at vi får et enda mindre bære­ kraftig forbruksmønster i 1996». Interessant rapport Forskningssjef Knut Alf­ sen i Statistisk sentralbyrå mener rapporten er inter­ essant. -Den viser at det stadig større materielle konsum har med priser å gjøre. Mens tjenester og arbeidskraft blir dyrere, blir materielt konsum billigere. Skal man

gjøre noe med det, må skat­ ter og avgifter flyttes fra tje­ nester til varer, sier han. I rapporten «Økologisk utsyn» oppsummerer FIVH utviklingen også på andre områder i norsk økonomi i 1995. Mens finansminister Sigbjørn Johnsen soler seg i glansen av at norsk økono­ mi går så det griner, tar grå­ ten miljøvememe i Fram­ tiden i våre hender. Belastende forbruk FIVH hevder at det er det mest miljø- og ressursbelastende forbruket som øker mest. FIVH gleder seg heller ikke over investeringsveksten i for eksempel bygg- og anleggsbransjen. «Investeringsoptimisme i denne bransjen er sjelden noe økologisk lovende tegn. Det taler for tro på at her skal det graves og bygges enda mer, enten det er flere og større boliger, varehus, veier, flyplasser eller kraf­ tanlegg.»

Eksporten steg med 20 milliarder kroner. Det meste av eksporten er olje, gass, andre råvarer eller halvfab­ rikata. FIVH mener mer eks­ port betyr at Norges økono­ miske interesser i stigende grad er strid med ønsket om ressurssparing. «Liten dekning»_______

Forskningssjef Knut Alf­ sen i Statistisk sentralbyrå mener imidlertid at FIVHrapporten gir liten dekning for påstanden om at Norge blir mindre bærekraftig. -For det første sies det ikke noe om hva bærekraftig betyr. For det annet er jeg uenig i at selvbergingsøkonomien er den eneste bære­ kraftige i verden. Ett spørs­ mål er hvor mye aluminium verden skal forbruke. Noe annet er hva Norge skal eks­ portere. Hvis vi har et godt grunnlag for å produsere aluminium, er det ikke gitt at større eksport er så galt, sier Alfsen.

Faksimile fra Aftenposten 5. juni 1996

273

to kjennetegn goder

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Miljøøkonomene måler den økonomiske verdien av miljøgodene ved direkte eller indirekte å spørre folk om deres maksimale betalingsvillighet, det vil si hvor stor del av inntekten de er villige til å gi avkall på for å få en miljøforbedring. Men økonomene spør også hvor mye folk vil kreve i kompensasjon for å akseptere en miljøforverring og likevel føle at de har den samme totalnytten som før. I rammen nedenfor er det listet opp ulike metoder som benyttes for å undersøke folks betal­ ingsvillighet:

1 a) b)

Indirekte metoder. Avslørte preferanser (revealed preferences) Individuell atferd Transportkostnadsmetoden (travel cost method) Eiendomsprismetoden (hedonic price method) Politiske beslutninger i representative/demokratiske organer. Verdsettingen av miljø­ godene (betalingsvilligheten) ligger innebygd i de politiske beslutningene

2 Direkte metoder. Oppgitte preferanser (hypothetical preferences) a) Simulerte markeder

b)

Betinget verdsetting (contingent valuation method) Betinget rangering (stated ranking) Samvalgsanalyser (conjoint analysis) Beslutningspaneler (flermålsanalyser) Konstruerte markeder (med faktisk betaling)

Indirekte metoder (avslørte preferanser) De indirekte metodene gjør bruk av markeder som har sammenheng med miljø­ godet som skal verdsettes. Særlig aktuell er

® eiendomsprismetoden, som har blitt brukt til å måle pengeverdien av luft- og støyforurensningog av utsikt fra bolig. Her antar forskerne at prisen på ren luft, still­ het, pen utsikt osv. er forbundet med godets karakteregenskaper. Når det for eksempel gjelder verdien av et hus, vil husets karakteregenskaper omfatte luftk­ valiteten i området, støynivå og bekvemmeligheter. Hvis to like hus er til salgs, bortsett fra at det ene huset ligger like ved en støyende flyplass, antas pris­ forskjellen å være et uttrykk for den verdien beboerne tillegger det å ha fred og ro. Ved å analysere prisene på hus av liknende størrelse, alder, beliggenhet osv. med ulike nivåer på luftkvalitet, støy og synbare bekvemmeligheter er det der­ for mulig, mener miljøøkonomene, å finne den verdien som huskjøperne til­ legger miljøgodene. Liknende utregningsmetoder er brukt for å finne den verdi­ en arbeidere tillegger helse og sikkerhet på arbeidsplassen. ® transportkostnadsmetoden, som går ut på å finne verdien av rekreasjonsområder. Man tar utgangspunkt i markedet for transporttjenester til et avgrenset rekrea­ sjonsområde, la oss si en nasjonalpark. Individenes transportkostnader (inklu­ sive tidskostnader) brukes så som et mål for »prisen» folk er villige til å betale for å besøke nasjonalparken. Besøkshyppigheten brukes som et mål for meng­ den de er villige til å kjøpe. Siden det koster både penger og tid å besøke slike områder, er det mulig, hevder miljøøkonomene, å finne pengeverdien av rekrea­ sjonsaktiviteten 274

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Direkte metoder (oppgitte preferanser) De direkte metodene forsøker gjennom spørreundersøkelser å skape et marked for ■ , . . i . , ro i • o i ... . i det miljøgodet som skal verdsettes. Vi gar bare inn pa den viktigste metoden her, som kalles betinget verdsetting. Her blir folk spurt om hvor mye de ville være villige til å betale for å få en bestemt miljøforbedring eller unngå en bestemt miljøforverring. Det kan være hvor mye de er villige til å betale for å beholde et vakkert natur­ område når alternativet er en større industriutbygging. Noen ganger snur man spørsmålet og spør for eksempel hvor mye beboerne er villige til å betale for at industrianlegget ikke bygges på naturområdet. Å finne pengeverdien av miljøgoder gjennom slike metoder som her er nevnt, er i mange tilfeller utvilsomt nyttig fra et miljøsynspunkt. Metodene fører gjerne til at det blir mer miljøvern enn det ellers ville ha blitt. Brukt i nytte-kostnadsanalyser (se rammeteksten under) kan slike oppgitte pengepriser på miljøgoder gi miljøvernet bedre sjanser når man skal ta stilling til om et prosjekt skal settes i gang eller ikke. Men at slike metoder kan være nyttige, betyr ikke at de er nøyaktige, eller at de ikke har en rekke alvorlige svakheter.

Nytte-kostnadsanalyser (cost-benefit analysis) Når det er snakk om store investeringsprosjekter der den sannsynlige miljøvirkningen er meget stor - det kan være prosjekter som nye fabrikker og kraftstasjoner, nye veier og jern­ banelinjer, nye industrikomplekser eller nye større boligfelter - er det nødvendig at offentlige myndigheter fatter beslutninger direkte. Slike prosjekter er svært kostbare og har langtrekkende virkninger når det gjelder arealbruk, forurensning og helse, ressursforbruk osv. Når slike prosjekter gjelder den offentlige sektoren, bør de offentlige myndighetene også fatte beslutningene. Men også når slike prosjekter er privat finansiert, kan behovet for en god naturforvaltning og et godt miljøvern gjøre det nødvendig for offentlige myndigheter å bestem­ me om man skal tillate at prosjektet blir igangsatt eller ikke, og i tilfelle i hvilken form. Myn­ dighetene bør spørre: Er nytten av prosjektet verdt kostnadene, miljøkostnadene inkludert? Liknende spørsmål vil også gjelde beslutninger om lokale miljøstandarder.

Økonomer har kommet fram til at nytten og kostnadene ved et prosjekt kan veies opp mot hverandre på en systematisk måte. I stedet for at politikere og eksperter bestemmer hva de mener er bra for folk, mener økonomene at man ved hjelp av deres metode kan ta hensyn til uttrykte interesser og preferanser fra alle som beslutningen angår. Denne metoden for systematisk beslutningstaking kaller økonomene nytte-kostnads­ analyser (NKA). Metoden bygger på det enkle grunnlaget at et investeringsprosjekt bare bør settes i gang dersom samlet nytte ved prosjektet er større enn alle kostnadene. Ved å sette opp flere alternative prosjektløsninger (konkurrerende prosjektalternativer) bør man velge det alternativet hvor forskjellen på total nytte og totale kostnader er størst. Nytte og kostnader kan bare legges sammen og trekkes fra dersom de kan måles i de samme enhetene. Derfor prøver man i NKA å sette pengeverdier på nytten og kostnadene.

Diskontering De fleste av oss bryr seg mer om det nære enn om det fjerne - både i tid og rom. Interessen for etterslekten og mennesker på den andre siden av kloden er for mange mest teoretisk, mens interessen for dem man er glad i, er praktisk og følelsesmessig. Økonomer kaller dette fenomenet diskontering (discounting). Diskontering er mest brukt i forhold til framtiden. 275

Betinget verdsetting

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI Vår utålmodighet og diskontering

Høy diskontorate bidrar til miljøforverring

Diskonteringstankegangen kan beskrives slik: Hvis du hadde valget mellom å få 100 kr i dag eller om ti år, ville du sannsynligvis valgt å få pengene i dag. Vi er utålmodige og kan ikke engang garantere at vi lever om ti år for å nyte godt av pen­ gene. Og dersom det skulle vise seg at vi var mye rikere om ti år enn vi er i dag, ville 100 kr bety mye mindre for oss om ti år enn de gjør i dag. Dessuten kunne vi også investert dem nå og så forrentet dem og derfor ha langt mer enn 100 kr om ti år. Dette er et eksempel på diskontering av framtiden. Men det samme resonnementet gjelder uansett hvor lang tidsperiode vi betrak­ ter, og verdien avtar med tidsspennet: Hvis en investor har en diskontorate på 10 % (det betyr at hvert år anses en gitt sum penger, for eksempel 100 kr, å være verdt 10 % mindre enn året før), ville en forventet inntekt på 1 mill, kr om hundre år bare være verdt 73 kr i dag. Denne forskjellen mellom nåverdien (73 kr) og framti­ dens verdi (1 mill, kr) er viktig i naturforvaltningen. Mange beslutninger som tas nå, vil ha virkninger på naturen i framtiden. Men på grunn av diskontering vil den verdien som blir satt på framtidens natur og miljø av dagens beslutningstakere, sannsynligvis bli mye mindre - og for en fjernere framtid veldig mye mindre - enn verdien som framtidens mennesker selv sannsynligvis vil føle at naturen og mil­ jøet har for dem. En høy diskontorate synes derfor å bidra til miljøforverring fordi man dermed setter ekstra lav verdi på framtiden.

Kritikk av miljøøkonomenes prissetting av miljøgoder I kapittel 9 ble prinsippet om å spørre etter betalingsvillighet satt opp mot det å spørre direk­ te etter folks rettsoppfatning (se side 105). Ut fra et mer økonomisk synspunkt ville mange oikonomia-økonomer videre stille en rekke kritiske spørsmål til miljøøkonomenes forsøk på å sette en pengepris på miljøgodene:

1

2 a)

b)

3 a)

b)

Det er betydelige tekniske problemer. Det er mange fallgruver og stor risiko for unøyaktig, mangelfull og misvisende informasjon. De indirekte metodene er best i den forstand at de har med virkelig handling å gjøre, mens de direkte metodene bare tar for seg tenkte (hypotetiske) handlinger. Selv om betinget verdsetting har minst tekniske problemer, er det tvilsomt hvor korrekt resultatet blir, om metoden virkelig gir et riktig uttrykk for folks verd­ setting av godet. Pengeverdien samsvarer sjelden med miljøgodets verdi: Folk flest har ingen erfaring med å sette en pengeverdi på et miljøgode. Derfor vet de ikke hva de skal svare. Det mest rimelige svaret ville være «jeg vet ikke». Men det ville gjøre undersøkelsen ubrukelig. Bare når de får seg forelagt et forslag til beløp, kan de gjøre seg opp noen mening. Slike forslag har stor betydning for svarene. Mennesker har ulik kunnskap om konsekvensene av endringer i miljøet. En som har mye kunnskap, kan gi et helt annet svar enn en med like stor miljøinteresse, men med bety­ delig mindre kunnskap (se også kapittel 8). Miljøgodets verdi kommer sjelden fram i markedet: Prising er klart én måte å verdsette ting på - blant flere. Det er ikke opplagt at den formen for prissetting som passer for pølser og brus, også passer for nasjonalparker og truede dyrearter. Miljøgoder er offentlige goder som ikke kan omsettes på et marked. De er kollektive, ingen kan hindres i å bruke dem selv om de ikke betaler for det. Kollektive goder nytes kollek­ tivt. Beslutninger om dem og verdsettingen av dem bør da også skje kollektivt, vanligvis gjennom politiske prosesser. Det er derfor vi har nytte-kostnadsanalyser. Når det kommer til stykket, er det på den politiske arena og ikke i markedet at de viktigste beslutningene om naturforvaltning må tas, også de som kan påvirke markedet i en miljøvennlig retning.

276

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

4 Betalingsvillighet blir blandet sammen med betalingsevne: a) Det er ikke opplagt at fattige mennesker verdsetter naturen mindre enn rikfolk, men de har mindre mulighet til å oppgi stor betalingsvillighet, fordi de ikke har så mye penger. Amazonasindianerne, som nesten ikke bruker penger i det hele tatt, vil neppe være villige til å betale stort for å redde sitt livsgrunnlag (regnskogene), men det betyr ikke at de ikke verdsetter det. b) At man ikke har råd til å betale mye for et gode, betyr ikke at man ikke ønsker det. Det er faktisk slik at fattige lever i mer forurensede områder enn rike. Derfor har de ofte større nytte av en reduksjon i forurensningen enn de rike, selv om de rike oppgir større betal­ ingsvillighet for å få den redusert. 5 Det finnes en verdikonflikt mellom krematistisk økonomi og oikonomia. I oikonomia blir moralske vurderinger som rettferdighet trukket inn i beslutningsprosessen. Det fører til at amazonasindianerne bør få leve i fred selv om deres betalingsvillighet for å gjøre det er null. Så lenge inntektsforskjeller ikke blir tatt hensyn til, er betalingsvillighetsmetodene lite verdt. Hvis man derimot tar hensyn til dem, faller mye av vitsen med metodene bort. 6 Folks verdivurderinger er annerledes på den politiske arena, det vil si som borgere, enn som forbrukere på markedet. I opinionsundersøkelser er det mange som sier at de vil gi avkall på inntekt for å forbedre miljøet og betale høyere skatter og priser for å få det til. Men på markedet fortsetter de samme menneskene å kjøpe miljøfiendtlige varer. Det kan delvis skyldes uvaner, uvitenhet og manglende valgmuligheter. Men også det som kalles fangens dilemma (prisoner's dilemma) på markedet, spiller inn: Siden jeg ikke vet om andre vil bruke mindre bensin selv om jeg gjør det, og spesielt hvis ingen andre gjør det, har det ingen hensikt at jeg gjør det. Derfor gjør jeg det ikke. Ble der­ imot alle tvunget til å redusere sitt bensinforbruk gjennom høyere priser og skatter, ville prisen for å få gjort noe med den globale oppvarmingen lettere blitt akseptert. I det ene til­ fellet handler forbrukeren individualistisk og i egeninteresse, i det andre tilfellet som en poli­ tisk borger med videre interesser og verdier, som også omfatter hensyn til ufødte slekter. 7 Miljøøkonomene undervurderer andre livsarters iboende egenverdi (intrinsic value). Miljøøkonomenes verdsettingsmetoder er fullstendig antroposentriske, det vil si at de bare måler miljøets verdi i forhold til hvilken nytte det har for mennesket. Mange peker imidler­ tid på at vi trenger et økosentrisk eller biosentrisk syn som innrømmer andre livsarter enn mennesket egenverdi fullstendig uavhengig av hvilken nytte de har for oss. 8 Ikke alle blir spurt om verdsetting av miljøet. I miljøøkonomenes undersøkelser av betal­ ingsvillighet kan mange bli berørt av en bestemt miljøendring uten å bli spurt om hva de mener. Nordmenn har interesse av hvilke miljøendringer som foretas i England, blant annet på grunn av sur nedbør som kommer derfra og ødelegger fiskevann i Norge. Men engelskmennene spør ikke oss om vår betalingsvillighet for å få slutt på den sure ned­ børen. 9 Ufødte slekter blir ikke spurt om deres verdsetting av miljøet. Antakelig ville de som kom­ mer etter oss, verdsette en miljøforbedring høyt dersom de kunne, fordi de må regne med å få større miljøproblemer enn vi har. Deres verdsetting er det imidlertid ingen teknikk som fanger opp. 10 Diskontering er ingen bærekraftig måte å verdsette framtidens natur og miljø på. Diskontering tillegger framtidige generasjoner lavere verdi enn dagens generasjoner og men­ nesker som bor langt vekk fra oss, mindre verdi enn oss selv. Begge deler er i strid med definisjonen av bærekraftig utvikling. Økonomenes metode for å forsøke å løse problemet med framtidens miljøverdi gjennom å la dagens mennesker bestemme dens verdi er der­ for uholdbar for å sikre en bærekraftig utvikling.

277

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Økologisk likevektsøkonomi naturen som økonomisk modell Kunsten å erverve seg rikdom er en virksomhet uten grenser, for dens mål er penger og eiendeler; men økonomien har en begrensning, siden å erverve rikdom ikke er dens virkelige mål. - Den rene opphoping av penger skiller seg fra naturlig velstand, og det er det siste som er økonomiens sanne mål. Aristoteles

Naturen som evig kretsløpsøkonomi uten forurensning Alle ressurser som levende systemer bruker, går i et evig kretsløp, med unntak av energi. Naturen arbeider i henhold til en lukket sirkelmodell: Planter produserer oksygen, og dyr og mennesker forbruker det, mens dyr og mennesker produserer CO2, som planter forbruker. Slik kan man på en måte si at et tre like mye er et av menneskekroppens organer som nyren eller leveren. De sistnevnte er blant men­ neskekroppens indre organer, mens treet er et av menneskekroppens ytre organer. Tilsvarende er menneskekroppen et av treets ytre organer. Slikt sett utgjør alle lev­ ende organismer ett veldig system uten forurensning. Avfallet fra én prosess blir innsatsressurs i den neste.

En bærekraftig økonomi Figur 19 forestiller en bærekraftig økonomimodell. Den bygger på en sirkulær fysisk flyt, ikke pengeopphoping som i den tradisjonelle økonomimodellen, der materialene blir tatt fra naturen, brukt i produksjon (det vil si i foredlet form) og forbrukt, for til slutt å vende tilbake til naturen som avfall. Avfallet blir i denne modellen en innsatsfaktor (ny ressurs) for ny produk­ sjon. Dette bildet beskriver også hvordan biosfæren arbeider. Dyr og planter tar næring fra naturmiljøet og bruker energi fra sola eller fra andre levende vesener til å vokse og utvikle seg. De skiller ut avfall som blir resirkulert av andre organismer - som også bruker energi fra sola - og omformer det til ny næring.

Figur 19 En enkel økologisk (termodynamisk) økonomimodell

278

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Snøballøkonomi eller homøostase Vår økonomi har vært preget av en eksponentiell vekst (exponential growth) i ressursforbruket. En snøball vokser også eksponentielt. Den mottar det vi kaller positiv tilbakemelding: Når den ruller, blir den større og større fordi mer og mer snø henger seg på, og når den blir større, miler den raskere nedover bakken. Men en slik atferd og vekst er grunnleggende ustabil og ikke bærekraftig (opprettholdbar). Det er umulig for snøballen å fortsette å rulle i det uendelige. Bakken er ikke lang nok, og det vil ikke være nok snø i hele verden til dens vekst. Og i alle tilfeller ville den før eller siden gå i oppløsning og skape et voldsomt snøskred. Så lenge vi fortsetter med positiv tilbakemelding (en stadig økende ressursbruk) i økonomien, vil det gå oss på liknende vis. Vi aner at snøskredet (miljøkatastro­ fen) kommer. Vi kan prøve å erstatte forurensende ressurser (som kull og olje) med renere typer (som naturgass), men »snøballøkonomien» blir likevel større.

Snøballen vokser eksponentielt

En bærekraftig økonomimodell er ikke basert på eksponentiell vekst, men på homøostase. Det har vært hevdet at en homeostatisk økonomi (homeostatic economy) fører til stagnasjon. La oss nå se på en typisk homeostatisk situasjon: en tank med vann med inntak og uttak der tappekranen åpnes når for mye vann renner ut, og stenges når for mye vann kommer inn. Det kalles negativ tilbakemelding. Der man har negativ tilbakemelding, kan man finne ekstremt dynamiske situasjoner. Store vannmengder kan strømme gjennom tanken, likevel er situasjonen stabil. Det blir aldri overfullt. Jordkloden kan beskrives som en homeostatisk situasjon. Den er samtidig vår beste modell for en høyproduktiv dynamisk bærekraftig homeostatisk økonomi. Med jordkloden som modell kan vi utvikle en meget dynamisk økonomi som er stabil med et ikke-voksende ressursforbruk. Slik kan vi satse på en kvalitativ økonomisk utvikling i stedet for en kvantitativ økonomisk vekst (vekst i ressurs­ forbruk). Dette skal vi nå drøfte nærmere.

Jordkloden som modell

Biosfæren og det økonomiske undersystemet Ethvert menneskelig økonomisk system er underlagt det større økologiske sys­ temet. Men a) hvor stort undersystemet er i forhold til det totale systemet, b) hvor stort det kan bli, og c) hvor stort det bør bli, er spørsmål moderne økonomer så vidt berører. Det er påfallende at man i samfunnsøkonomien så vidt har begynt å stille spørsmålet om den rette eller optimale størrelsen på samfunnsproduksjonen (optimum macro scale), når man vet at spørsmålet om optimal produksjon er selve hovedspørsmålet i bedriftsøkonomien.

Hvor stor bør samfunns­ økonomien være

Utopi og gjennomførbarhet Oscar Wilde sa: «Et kart over verden som ikke inkluderer Utopia, er ikke en gang verdt å kaste et blikk på.» Men det gjelder også den andre veien: Selv om man vet hvor Utopia er, er det ikke mye hjelp i kartet hvis det ikke også står markert hvilke veier som fører til Utopia. Mye økologisk eller grønn litteratur har vært skrevet om mål som tar for seg omfattende sosiale endringer. Miljøaktivister snakker om et grønt postindustrielt samfunn og gir en del karakteristikker av det. Det er ikke noe galt i det, tvert imot. Men grønne visjoner trenger også en praktisk politikk. Vi skal nå arbei­ de oss fram mot en bærekraftig praktisk politikk idet vi ser videre på noen grunn­ trekk ved vår bærekraftige økonomiske modell. 279

Grønne visjoner trenger en praktisk politikk

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Fra antroposentrisme til biosentrisme Den industrielle kultur og moderne økonomiske teori er antroposentrisk. Planter og dyr holdes i hovedsak utenfor industrikulturens etikk. En buddhist skal ha uttrykt følgende da han kom i kontakt med den vestlige tenkningen: «Men jeg vil aldri bli i stand til å forstå en kultur der det betraktes som synd når to mennesker elsker med hverandre, mens det ikke betraktes som synd når noen ødelegger et tre som er 500 år gam­ melt.» Regnskogene - et bilde på krematistikkens grådighet

Et økosentrisk verdensbilde

I Amazonas-området brennes og kuttes det ned tusenvis av mil med skog, og et av de mest fantastiske, kompliserte og ukjente økosystemene i verden blir ødelagt.1) 1 Europa er det noen få dusin forskjellige treslag. I regnskogene i Amazonas er det minst 12 500 forskjellige treslag. For dem som representerer den moderne industri­ kulturens framskritt, har disse økosystemene ingen verdi. Bare det som kan om­ settes i penger, har verdi for dem. De industrielle krematistikerne verken ser eller hører økosystemenes fantastiske symfoni; de bare ser seg selv. Det som er utenfor mennesket selv, betraktes bare som ressurser, noe vi kan bruke når det er nyttig for oss, og kaste når vi ikke lenger har bruk for det. En bærekraftig utvikling og naturforvaltning og en bærekraftig økonomi må på sin side bygge på et biosentrisk eller økosentrisk verdensbilde. Det innebærer en erkjennelse av at B alt henger i hop

B vi ikke skal leve av naturkapitalen, men av dens avkastning B andre livsarter har en egenverdi helt uavhengig av om det er til nytte for mennesket eller ikke B den som vinner kampen mot naturen, står på den tapende siden B våre økonomiske systemer er undersystemer av det større økologiske systemet B ethvert undersystem er avhengig av hovedsystemet og omvendt. Derfor må de begge bygge på innbyrdes forenlige prinsipper. Alt som er i strid med seg selv, kan i lengden ikke bestå

B naturen selv er den beste modell for en høyproduktiv bærekraftig økonomi

Biosfærens økonomiske funksjoner Vi har allerede pekt på at økonomien må betraktes som et undersystem av det større økologiske systemet. Økonomien må derfor ikke arbeide i strid med naturmiljøets eller ulike økologiske prinsipper. Men biosfæren utøver også tre prinsipielle økonomiske funksjoner som har betydning for menneskenes økonomiske aktiviteter:

1

Den gir oss ressurser

2

Den assimilerer avfallsprodukter

3

Den skaffer til veie forskjellige miljøtjenester

1) Tall fra 1996 viste at avskogingen igjen skjøt fart i Brasil. På verdensbasis forsvant da regnskog tilsvarende 45 fot­ ballbaner hvert minutt, ifølge FN-tall. Det tilsvarer et område på størrelse med Buskerud fylke i året.

280

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Biosfæren som ressursleverandør Ressurser er kapital. De er alt slikt som kan gi en strøm av goder. Noen ressurser, som luft, vann og mange planter og dyr som brukes til mat, blir forbrukt ganske direkte. Andre ressurser er råmaterialer og energikilder som brukes i produksjonen av varer og tjenester (det er da egentlig mer snakk om omforming av naturens res­ surser til varer og tjenester enn om produksjon). Når dette er sagt, bør vi også straks merke oss noe annet: Ressursbegrepet kan lett forflate vårt forhold til naturen idet en «ressurs» - for eksempel en orkide- eller en hvalart - i økonomisk teori forstås teknisk som et produksjonsmiddel, altså noe vi underforstått mener å ha rett til å utnytte økonomisk. Vi bør derfor tenke på at det vi betegner som ressurser, også alltid representerer andre verdier enn de rent økonomiske. I rammeteksten under har vi beskrevet tre slike, prinsipielt ulike verdier - besvar også oppgaven der før du går videre.

Ressursene har alltid verdi utover den rent økonomiske verdien

Tre typer verdier Tar vi for oss et maleri som Mona Lisa, vil nok mange si seg enige i at dette kunstverket har en høy, i prinsippet uvurderlig, verdi. I trekanten under har vi kalt dette åndslivsverdien. Hvis så eieren av bildet, den franske stat, skulle bli frarøvet sitt klenodium, ville forsikringsfolk og rettslige instanser etter hvert inngå et forlik om en erstatningssum og med tiden utbetale den. Denne verdien ville speile rettslivsverdien av maleriet. Det samme ville et eventuelt auksjonssalg gjøre, idet eiendomsretten da ble overført ved salget. Ser vi på den rent økonomiske ver­ dien av maleriet, kunne vi slå sammen utgiftene for lerret, farger, glass og ramme og eventuelt arbeidspengene til en kopi og stå igjen med en nokså beskjeden sum.

Arbeidsoppgave De fleste vil nok si seg enige i at kopien, uansett om den var aldri så god, ikke tilnærmelsesvis kan gi oss verdien av det originale Mona Lisa-maleriet. Den sam­ me måten å tenke på ligger til grunn når vi står overfor truede arter. De kan ikke erstattes, og dersom et område med verdens siste flueorkideer skulle legges ut til for eksempel et næringsformål, ville alle mulige erstatningssummer, altså rettslivs­ verdien, aldri komme opp mot åndslivsverdien. Den økonomiske verdien eller næringslivsverdien av et slikt område ville variere alt etter formålet, altså hvordan det ble vurdert i ressurssammenheng. Hvordan ville du vurdere næringslivsverdien av et slikt område alt etter om det skulle brukes til a) åkerland, b) tomteområde, c) gruvedrift og d) bruk av planten som hjertemedisin på grunnlag av fortsatt oppretthold­ else og vern av lokaliteten?

Åndslivsverdi

281

Åndslivs-, rettslivs- og økonomiske verdier

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Tre typer ressurser Vanligvis deles ressursene inn i tre hovedtyper: Lager­ ressurser

a) Ikke-fornybare ressurser (non-renewable resources) er slike som ikke kan fornyes gjennom naturens prosesser innenfor en overskuelig tidshorisont. Slike ressur­ ser er fossilt brensel (kull, olje, gass), mineraler og andre materialer. De kalles også lagerressurser. All bruk av ikke-fornybare ressurser betyr at det blir mindre igjen av lageret, selv om man ennå ikke kjenner alle reservene.

® I praksis er ikke den totale mengden av en ikke-fornybar ressurs så interes­ sant som den delen som er økonomisk utvinnbar. Denne delen kan øke hvis prisen på ressursen øker, eller hvis det blir utviklet en ny teknologi som gjør utvinning billigere. Noen ikke-fornybare ressurser kan brukes om igjen gjen­ nom resirkulering og ombruk. Kostnadsressurser

E Forbruk av ikke-fornybare ressurser representerer en kostnad og ikke en inntekt. Ikke-fornybare ressurser er kostnadsressurser. Olje og gass er eksempler på kostnadsressurser. Oljeforbruk representerer en kostnad fordi det jo tærer på oljekapitalen.

Inntektsressurser

b) Fornybare ressurser (renewable resources) reduseres ikke, selv om menneskene tar dem i bruk, på grunn av naturens egne fornyelsesprosesser. Slike ressurser kan menneskene nyte godt av uten at ressurskapitalen tæres. Den fornybare ressursen er en inntektsressurs fordi man bare forbruker ressursens avkastning (forrentning).

E Planter og dyr er fornybare ressurser, men også ren luft og rent vann. Fornybare ressurser kan imidlertid skrumpe. Hvis vi høster en fornybar ressurs raskere enn den kan fornye seg, vil mengden avta. Et eksempel på det er over­ fiske. Da reduseres ressursens grunnkapital, og vi får mindre fisk i framtiden hvis vi ikke klarer å bygge opp igjen grunnkapitalen (her: fiskebestanden). En slik reduksjon er en kostnad. E Fornybare ressurser kan avta i mengde og kvalitet ved at det skjer endringer i økosystemet. Grunnvannet kan for eksempel bli stående lavere når trær som binder vannet i jorda, hugges. Fornybare ressurser er derfor uttømbare hvis menneskets bruk av dem ikke tar tilstrekkelig hensyn til naturens sårbare fornyelsesevne.

c) Vedvarende ressurser (continuing resources) er uuttømmelige, i motsetning til de fornybare og de ikke-fornybare ressursene. Det er to slike ressurstyper, nemlig solenergi og jordvarme. De er inntektsenergi for livet på jorda og svinger ikke i takt med menneskelig aktivitet.

Som en generell regel bør man hovedsakelig gjøre bruk av inntektsressurser. Kostnadsres­ surser bør brukes bare når det anses som nødvendig, og det bør skje på en bærekraftig måte.

282

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER.-VIRKEMIDLER. OG PRAKSIS

Biosfæren assimilerer avfallsprodukter Biosfærens andre funksjon er å assimilere avfallsprodukter. Alle aktiviteter og alt liv bruker energi, og all bruk av energi skaper avfall. Alle produkter blir til slutt til avfall, som i en eller annen form vender tilbake til miljøet gjennom ulike nedbrytingsprosesser. Forurensning er avfall på avveier, det vil si avfall som naturen ikke selv klarer å bryte ned. Det største problemet er derfor neppe mangel på ressurser, men ødeleggelsen av naturens evne til å bryte ned avfall.

Naturens evne til å ned­ bryte må opprettholdes

Biosfæren skaffer til veie ulike miljøtjenester Miljøtjenestenes funksjon er mindre opplagt økonomiske i sin natur og blir lettere oversett av økonomene enn de to førstnevnte funksjonene. Men de er ikke mindre viktige av den grunn. Det er to typer miljøtjenester:

1

Tjenester som sørger for opprettholdelsen av livet. Vår egen livsopprettholdelse avhenger av naturens prosesser. Vanligvis er vi oss ubevisst vår bruk av disse tjenestene: Vi puster daglig ut og inn store mengder luft, uten helt å tenke over det. Men også opprettholdelse av genetisk mangfold, stabilisering av økosyste­ mer, opprettholdelse av atmosfærens sammensetning og klimaregulering er helt avgjørende for livet.

2

Tjenester knyttet til opplevelser. Dette kan være bekvemmeligheter av mer fysisk karakter som nytes direkte gjennom sansene, som rekreasjon i vakker natur og villmark. Men også opplevelser knyttet til følelsesliv og ettertanke oppstår i møtet med både den levende og den døde naturen. Gjennom disse utvides våre kunnskaper, vår opplevelseshorisont og vårt følelsesregister. Selv om det er spe­ sielt vanskelig å sette en verdi på disse tjenestene, vil nok de fleste mene at de gjennom å virke på det sjelelige og åndelige i oss er med på å øke vår livskvalitet.

Oppe på Flya. Tegning: Th. Kittelsen 283

To typer miljøtjenester

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Modellutvikling historisk sett - en oppsummering Fire faser i den historiske utviklingen

Forholdet mellom økologi og økonomiske modeller har utviklet seg over tid. Med henblikk på stoff tidligere i del IV kan vi skille mellom fire faser i denne utviklingen:

1 Oikonomia (inntil den industrielle revolusjon)

I denne fasen var økonomien et beskjedent undersy­ stem av økologien. Økonomisk virksomhet førte med seg et lavt ressursforbruk og gav lite avfall. Avfallet ble stort sett resirkulert av naturen. Levesettet var basert på en naturalhusholdning. Det forelå ingen teoretiske økonomimodeller.

2 Miljøfientlig krematistikk (fra den industrielle revo­ lusjon til ca. 1970)

Økologien ble i denne fasen ikke regnet med i de økonomiske modellene og i økonomisk teori. Natur­ ressursene ble regnet som ubegrensede fordi man alltid fant erstatningsressurser (substitutter). Man antok at naturen tålte ubegrenset med avfall. Derfor ble heller ikke ressursene resirkulert. Økonomien var en (ikkeøkologisk) pengeøkonomisk kretsløpsøkonomi uten nev­ neverdig sammenheng med naturen. Grunnfilosofien var at «mer og mer er alltid bedre og bedre».

3 Krematistisk miljøøkonomi (fra ca. 1970 til i dag)

Økonomisk teori og de økonomiske modellene be­ gynte å ta hensyn til økologien. Stadig flere anså natur­ ressursene og spesielt naturens evne til å bryte ned avfall som begrenset. Vi fikk prising av miljøgoder og forurensningskontroll av individuelle produsenter. Avfallet ble i relativt liten grad resirkulert. Filosofien var fortsatt at «mer og mer alltid er bedre», men bud­ skapet endret seg til «slutt å kjøpe og selge miljø­ fientlig, kjøp og selg miljøvennlig. Kjøp grønt, og enda mer grønt. Mer og mer grønt betyr bedre og bedre».

284

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER.-VIRKEMIDLER. OG PRAKSIS

4 Oikonomia, bærekraftig økonomi for høy livskvalitet (forhåpentlig fra år 2000)

Moderne kunnskaper, miljø- og informasjonstekno­ logi forenes med gammel visdom. Økonomien tar igjen opp i seg oikonomia og ses på som et undersys­ tem av det større globale økologiske systemet. Sam­ funnets mål er ikke lenger et maksimalt materielt for­ bruk, men maksimal livskvalitet og livsglede. Borg­ erne forstår at det økonomiske undersystemet ikke kan bygge på prinsipper som strider mot prinsippene for det økologiske hovedsystemet. Grunnfilosofien endres nå fra «mer og mer (eventuelt mer og mer grønt) er bedre og bedre» til «nok er nok, og nok er best». Dette prinsippet gjelder nå både den homeostatiske kretsløpsøkonomien såvel som den homeostatiske bærekraftige kretsløpsøkologien. Naturen ses som den sentrale modellen for økonomien. Ressursgjennomstrømningen holder seg på et stabilt bærekraftig nivå. Avfallet reduseres og blir i all hovedsak resirkulert. Avfallet fra en produksjonsprosess brukes som innsatsressurs i en annen.

Bærekraftig økonomisk politikk Vi har hittil gjennomgått en kritikk av den uøkologiske forbruksveksten i vårt århundre. Vi har skissert noen prinsipper for en bærekraftig økonomi for det 21. århundret som har som formål å øke livskvaliteten for alle i nåtid og framtid ved å bruke tilstrekkelig, men for øvrig minst mulig, av klodens begrensede ressurser. Vi har også understreket at naturen selv er den beste modellen for en bærekraftig økonomi uten forurensning. Med dette som utgangspunkt er vi nå klare til å begynne å utforme grunnlaget for en praktisk økonomisk politikk for å fremme en bærekraftig utvikling.

Overordnet mål: Bærekraftig utvikling Vårt overordnede mål er en bærekraftig utvikling der alle nålevende menneskers behov blir tilfredsstilt uten å svekke kommende generasjoners muligheter til å få dekket sine. Det er snakk om tilfredsstillelse av behov og ikke tilfredsstillelse av ubegrensede ønsker eller begjær.

Delmål I: Høy livskvalitet Vi kan si at den ene delen av målsettingen er å dekke alle de menneskelige bei*i i• hovene. God dekning av disse innebærer høy livskvalitet, og utvikling innebærer en stadig høyere livskvalitet, det vil si en stadig bedre dekning av behovene. Vi bør øke livskvaliteten på en mest mulig økonomisk effektiv måte. Det medfører at vi søker å dekke behovene med et minst mulig, men tilstrekkelig forbmk av knappe ressurser uten å bryte ned miljøet eller naturens kapasitet, fordi det ville svekke kommende generasjoners muligheter.

285

L|VS kval

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Delmål 2: Bevaring av miljøkapasiteten Miljøkapasitet

Med hensyn til naturmiljøet kan vi tenke oss en bærekraftig planlegging som en prosess i to stadier. 1 det første stadiet settes mål og grenser for de viktigste miljø­ indikatorene. Det betyr å sette samfunnsmessige grenser for de økonomiske aktivi­ tetene slik at miljøkapasiteten ikke svekkes, men heller bygges opp igjen dersom den allerede er svekket. I det andre stadiet påvirkes de økonomiske aktivitetene slik at de ikke fører til at grensene blir overskredet. Miljøkapasiteten (environmental capacity) er alt som sikrer at kloden kan forsyne oss med ressurser, at den kan bryte ned avfall, opprettholde livsbærende systemer, gi oss estetiske verdier som vakker natur og gode naturopplevelser. En bærekraftig utvikling forutsetter at miljøkapasiteten ikke svekkes, i tråd med ideen om at «vi arver ikke jorda fra våre foreldre, men vi låner den av våre barn». Hvis vi er låntakere og ikke eiere, burde det være vår plikt etter endt bruk å levere den tilbake til våre barn i en minst like vakker, produktiv og stabil stand som den var i da vi selv fikk den til låns. Alt dette betyr likevel ikke at miljøet er statisk. Det er dynamisk og i stadig endring, men endringer må skje på en måte som ikke svekker miljøkapasiteten. Naturen selv svekker den ikke. Det eneste i naturen som begrenser den, er solas levetid. Hva oss mennesker angår, er det derfor bare de menneskelige aktivitetene som kan svekke miljøkapasiteten. Det blir da viktig å utforme en politikk som sikrer og kontrollerer at ikke de menneskelige aktivitetene svekker miljøkapasiteten. Det betyr at vi må få kontroll over slikt som utslipp av forurensende stoffer, avskoging og skogplanting, utvinning av ikke-fornybare ressurser, graden av resirkulering og nedbryting av avfall. Vi må for eksempel sette mål for hvilke glo­ bale karbondioksidutslipp som kan tillates, fordi det er disse utslippene som influerer mest på mengden av atmosfærisk CO2.

Primære og sekundære miljøindikatorer Det er to typer miljøindikatorer som det bør settes mål og grenser for: primærindikatorene og sekundærindikatorene. ® Primærindikatorer (primary indicators) måler mengde og kvalitet på de viktigste trekk ved miljøet, det vil si jordsmonn, skoger, vannressurser (inklusive foru­ rensningsnivå), ikke-fornybare ressurser, sammensetningen av atmosfæren (for eksempel karbondioksid, bly osv.), stratosfærisk ozon, livsartenes mangfold osv. Alt dette er med på å sikre miljøkapasiteten og dermed også en bærekraftig utvikling.

® Sekundærindikatorene (secondary indicators) måler størrelsen av de økonomiske aktivitetene som endrer primærindikatorene. Sekundærindikatorene omfatter blant annet utslipp av fomrensende stoffer, avskoging og skogplanting, utvin­ ning av ikke-fornybare ressurser, graden av resirkulering og nedbryting av avfall. Det er bare ved å sette mål og grenser for disse at målene for primærindika­ torene får virkning i praksis. Vi må for eksempel sette mål for et tillatt globalt karbondioksidutslipp, fordi slike utslipp influerer mest på mengden av atmo­ sfærisk CO2. Primærindikatorene (f.eks. mengden av CO2 i atmosfæren) måler altså miljøkapasiteten (bærekraften), mens sekundærindikatorene (f.eks. CO2utslipp) gir gmnnlaget for å utvikle nødvendige virkemidler i den politiske plan­ leggingsprosessen som kan sikre at vedtatte miljøgrenser overholdes.

286

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER. OG PRAKSIS

En bærekraftig målsettingsprosess Tidligere - og fortsatt mange steder - var miljøpolitikken mer fokusert på virkemid­ ler anvendt på individuelle produsenter enn på den kombinerte og samlede effek­ ten virkemidlene har på miljøkapasiteten. Den enkelte forurenser stod altså i fokus, og selv om man ønsket minst mulig forurensning, var ikke bærekraft (bevaring av miljøkapasiteten) det sentrale. Man forhandlet seg fram til en utslippstillatelse som i stor grad var bestemt av den best tilgjengelige teknologi uten for store kostnader. Den slags forurensningskontroll førte ofte til økt forurensning. Hvis en fabrikk utvidet produksjonen, kunne man nesten programmessig forvente en tillatelse til økte utslipp. Hvis en annen fabrikk etablerte seg i nærheten, førte heller ikke de økte utslippene fra den nye fabrikken til en reduksjon i utslippstillatelsen til den første. Resultatet ble en økning av den samlede forurensningen. De enkelte fabrik­ ker blir altså kontrollert innenfor denne politikken, men ikke den samlede virkning på miljøkapasiteten (bærekraften).

Den enkelte forurenser og den samlede virkning

En prinsipielt ny politikk Den tradisjonelle strategien som fokuserer på enkeltprodusenten uten å ha overordnede mål for total forurensning, er klart utilstrekkelig i forhold til kravet om bærekraft. Den bærekraftige målsettingsstrategien setter den totale forurensningens virkning på miljøets kapasitet (på primærindikatorene) i sentrum. Denne totalvirkningen bestemmer så kontrollen av de enkelte produsentene. Hvis for eksempel det totale CO2utslippet overstiger de grensene sekundærindikatorene setter, vil de individuelle utslippstillatelsene bli redusert. Den tradisjonelle miljøvernpolitikken innebar at når det var vekst i BNP, kunne en også forvente vekst i forurensning og ressursuttømming. Prinsippet om bærekraft og målsettingsstrategien tilsier derimot at forurensning og ressursuttømming ikke får lov til å vokse i takt med BNP. Det krever en økologisk sett mer kostnadseffektiv økonomi, slik at miljøbelastningen ikke øker. Det sentrale er tilstanden i miljøet. De utslippstillatelsene som gis, eller de miljøavgiftene som settes osv., er helt avhengige av miljøtilstanden. Den endrer seg ikke med skiftende meninger i befolkningen, den endrer seg derimot som et resultat av at folk endrer sine handlinger. Det er fullt mulig å differensiere utslippstillatelsene ut fra tekniske og konkurransemessige hen­ syn. Poenget er at de samlede utslippene ikke må bryte de bærekraftige grensene.

.'W

Bilbruken vil nok øke sterkt i Beijings gater i det neste århundret. Foto: Mona Lien

287

Totalvirk­ ningen som utgangspunkt

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Forskjellen på den gamle og den nye miljøvernpolitikken illustreres klart når det gjelder biler. Teknisk baserte reguleringer for å kontrollere avgasser fra biler (særlig katalysatorer) er nå vanlig i de fleste i-land. Disse forventet man skulle redusere utslippet av skadelige avgasser ganske betydelig. Men luftforurensningene har ikke minket, fordi et voksende antall biler og kjørte kilometer har spist opp hele miljøgevinsten i løpet av få år. Hvis den teknologiske utviklingen reduserte bensinforbruket til hver bil med 50 %, ville den ikke være bærekraftig hvis veksten i bilbruken per år var for eksempel 3 %. Da ville bensin­ forbruket være tilbake på det gamle nivået i løpet av bare 25 år, og 25 år er i bærekraftig og historisk forstand ingenting. Den nye bærekraftige målsettingsstrategien ville innebære at for å holde luftforurensningene konstante eller redusere dem måtte utslippsreguleringene enten bli stadig strengere ettersom bilbruken økte, eller så måtte den kontrolleres og begrenses. Alle miljøvirkninger må med i strategien

Tre bære­ kraftige vekstkrav

En bærekraftig målsettingsstrategi omfatter ikke bare forurensning, men alle miljøvirkninger - inklusive ressursutvinning og forringelse av miljøets evne til å yte livsbærende og opplevelsesbaserte tjenester. Tradisjonell miljøvernpolitikk har hyppig ignorert slike aspekter. Det har nesten ikke vært ført noen kontroll med bruken av ikke-fornybare ressurser eller med ødeleggelse av jordsmonn og skoger, og fortsatt gis det positive insentiver til forsterket ressursuttømming av mineraler og fossilt brensel som olje, kull og gass. For at menneskelige aktiviteter og ulike former for økonomisk vekst skal være bærekraftige, må de samlet holde seg innenfor disse tre miljøgrensene eller opp­ fylle disse miljøkravene: 1

Forbruk av fornybare ressurser må bare skje i et tempo der ressursene klarer å fornye seg.

2

Forbruk av ikke-fornybare ressurser må ikke skje raskere enn at man klarer å utvikle fornybare ressurser som kan erstatte dem.

3

Forurensningene må ikke være større enn at naturen selv kan ta hånd om dem.

Miljøplanlegging (planøkologi) Med miljøplanlegging eller planøkologi mener vi den prosessen

® som setter grenser for det makroøkonomiske sluttresultat eller totalresultatet av alle økonomiske aktiviteter i forhold til miljøet (og viktige sosiale spørsmål)

ffl der det planlegges og velges virkemidler for å hindre at grensene overskrides Planøkologi en og markeds­ kreftene

Langt flere miljøvirknin ger trenger grense­ setting

Økologisk planlegging eller planøkologi setter overordnede totalmål for de faktorene som kan svekke miljøkapasiteten. Planøkologien står med dette i et motsetningsforhold til markedskreftene som styrer av økonomien, men ikke til markeder. Markeder kan eksistere utmerket sammen med planlegging så lenge markedsbetingelsene justeres ut fra miljømålene. Miljøplanlegging er ingen ny idé. Mange regjeringer har lenge satt standarder for tillatt grad av forurensning. Det nye er behovet for grensesettende standarder for langt flere miljøvirkninger, med sikte på å sikre rettferdighet mellom generasjoner ved å bevare miljøkapasiteten. En fullt ut bærekraftig økonomi ville innebære at regjeringene satte oppnåelige mål for alle de økonomisk-økologiske samhandlin­ gene som finnes: Det vil si mål for ressursbruk, nedbryting av avfall og det vi kaller miljøtjenester, som omfatter kvaliteten på for eksempel luft, vann og landskap.

288

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Det må etableres grenser for enhver aktivitet som påvirker disse miljøaspektene. Selv om en fullt ut bærekraftig økonomi slik ville kreve at alle miljøbelastninger ble begrenset, kan prinsippet om å opprettholde miljøkapasiteten også anvendes på bestemte individuelle problemer. På kort sikt er noen miljøproblemer mer alvorlige enn andre. De må gis førsteprioritet. Det gjelder blant annet drivhus­ gasser, KFK, tropisk regnskog og forurensning av vannforsyningen.

En antroposentrisk versus en biosentrisk/økosentrisk miljøpolitikk Hittil har man vært opptatt av å verdsette miljøet i kroner og øre (jf. side 273), og vi har sett på for­ skjellige teknikker for å få det til og på innvendinger mot disse. Vi kalte tankegangen antroposentrisk (jf. side 280), idet naturen bare tillegges verdi i den grad den oppfattes som nyttig for mennesket. Også definisjonen av bærekraftig utvikling er klart antroposentrisk. Den definerer verdien av miljøet i forhold til dets nytte for mennesket. Men denne innvendingen kan det likevel tas hensyn til i praksis, idet definisjonen ikke ser menneskelig nytte snevert i form av økonomisk etterspørsel ut fra tradisjonell tenkemåte. Den gjør ikke noe forsøk på å beregne hvor mye framtidige slekter vil verd­ sette miljøet i form av betalingsvillighet. Den ganske enkelt anerkjenner ufødte slekters sannsynlige ønske om å verne miljøet, og at vi som lever nå, derfor har en forpliktelse til å gi dem mulighet til å nyte og glede seg over miljøet. Denne nytelsen blir også forstått i videre betydning: Ikke bare omfattes bruken av ressurser, men også nytelsen av og gleden ved naturens skjønnhet, mangfold, ja åndelige dimensjon er med. Understrekingen av rettferdighet og like muligheter mellom generasjoner fører altså til et miljøvernsyn som har mye mer til felles med en økosentrisk/biosentrisk tilnærming enn med den tradisjonelle verdivurderingen som for eksempel nytte-kostnadsanalysen representerer. (Det betyr ikke at slike analyser ikke kan være til nytte i mange sammenhenger.)

En planøkologisk framgangsmåte Vi skal nå presentere en måte å gå fram på for å utforme en bærekraftig økonomisk politikk. Vi skal først se på noen hovedtrekk. Deretter skal vi gå mer konkret inn på enkelte sider ved en slik politikk. En prosedyre for bærekraftig planlegging i det politiske liv (her med CO2-utslipp som eksempel) har vanligvis tre trinn:

1

2

3

Vitenskapelige data. Først inviteres vitenskapsfolk til å finne ut hvor store belast- JæXaftig" ninger miljøet tåler. De må blant annet bestemme akseptable nivåer på CO2- planlegging utslippene uten at jordas varmebalanse trues. Her må de også gå mer detaljert til verks: I Ivor mye utslipp av ulike slag tåler kloden, i hvilke konsentrasjoner og over hvor lang tid? Vitenskapsfolkene vil antakelig være uenige på flere punkter. Uenigheten mellom dem kan skyldes minst to forhold: a) frykt for personlig tap av vitenskapelig prestisje ved å innrømme at man har tatt feil, b) vitenskapelig usikkerhet på grunn av for liten kunnskap om de faktiske forhold. Politiske beslutninger. Når vitenskapen har sagt sitt, skal Stortingets politikere fatte vedtak på gmnnlag av rådene. Av partipolitiske og velgertaktiske hensyn vil politikerne antakelig være uenige. De vil kunne fristes til å bmke den viten­ skapelige uenigheten til fordel for sitt politiske syn.1) Når politikerne er ferdige med å diskutere, må de fatte et vedtak som det blir regjeringens oppgave å sette ut i livet. For å holde oss til CO2-eksemplet må de bestemme hvor store totale CO2-utslipp som skal tillates. Politikerne vedtar altså lovbestemte CO2-grenser. Utslipp ut over disse grensene er ulovlige. Regjeringen iverksetter Stortingets vedtak. Når det er blitt et flertallsvedtak i Stor­ tinget om bestemte miljømål, i vårt eksempel om bestemte CO2-utslipp, er det regjeringens oppgave å sette Stortingets vedtak ut i livet. Det betyr at regjeringen må ta i bmk virkemidler som gjør at det samlede resultatet av alle de økonom­ iske aktivitetene i samfunnet ikke overskrider de vedtatte miljøgrensene, her altså CO2-grensene.

1) Siden vitenskapen ofte ikke kan si ting med sikkerhet, bør politikerne bygge usikkerheten inn i sine vedtak. Idet de legger inn en ekstra sikkerhetsmargin, tar de da hensyn til «føre-var-prinsippet». Det er bedre at man i ettertid kan si at man var unødig forsiktig, enn at man i ettertid blir tvunget til å si: Vi burde ha vært mer forsiktige, men nå er det dessverre for sent. T qq

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Virkemidler for en bærekraftig økonomisk politikk Finansdepartementet som nytt miljøverndepartement Finansdepartementet har en særlig mulighet til å sette inn effektive virkemidler for å sikre at samfunnsøkonomien ikke bryter ned miljøkapasiteten. Noen sier derfor at det først og fremst er dette departementet som burde stå for miljøvernet, idet dagens Miljøverndepartement står temmelig maktesløs når det, etter at Finans­ departementet og andre først har foretatt sine ikke-bærekraftige beslutninger, skal forsøke å redde miljøet. Slike røster mener at miljøfilosofi bør ligge til grunn for alt det Finansdeparte­ mentet tenker og gjør. Det gjør det ikke i dag. Selve navnet Finansdepartementet henleder straks oppmerksomheten på penger og underbygger oppfatningen av at dagens dominerende form for økonomi ligger nærmere krematistikken enn oiko­ nomia. Hvis miljøfilosofien lå til grunn for Finansdepartementets tenkning og be­ slutninger, ville man for eksempel slutte å kalle oljepenger inntekter, når de i virke­ ligheten først og fremst representerer kostnader i form av nedsliting av oljeformuen.

Miljøverndepartementet som nytt miljøpolitidepartement Av grunner som bygger på det ovennevnte, er det foreslått at Miljøverndeparte­ mentet heller burde være et miljøpolitidepartement som drev med miljøovervåk­ ing, -revisjon, -refselser og -påskjønnelser. Det skulle passe på at virkemidlene som Finansdepartementet satte i verk, virket etter hensikten. Hvis ikke måtte et slikt miljøpolitidepartement kunne kreve at Finansdepartementet endret sin sammen­ setning av virkemidler. Miljøpolitidepartementet burde så kunne sette juridisk makt bak sine krav.

Er planøkologisk planøkonomi en løsning?

Sentralisert har vist seg

inhuman og ineffektiv

De handlende

fatte egne besiutninger

Bruken av virkemidler for å styre den økonomiske atferden i markedene i bære­ kraftig retning vil nødvendigvis være en «prøve-og-feile»-politikk. Det er ikke lett å finne den rette kombinasjonen av virkemidler, for det er snakk om en kombina­ sjon av en rekke virkemidler, og virkemiddelbruken må stadig justeres. Det første stadiet i en slik bærekraftig planlegging (planøkologi) har vi allerede antydet gjennom å sette mål for primær- og sekundærindikatorene (se side 286). Det andre stadiet må bli å velge virkemidler som påvirker de individuelle produ­ senter og forbrukeres atferd slik at miljømålene ikke overskrides. I teorien vil det kanskje være mulig for en regjering å administrere de økologiske virkningene av de menneskelige aktivitetene direkte ved en sterkt sentralstyrt planøkologisk planøkonomi. Regjeringen måtte da diktere bedriftene hva som skulle , . produseres, og begrense forbrukernes tilgang på varer og tjenester. Men som Sovjetsystemet har vist, ville et slikt system ikke bare risikere å bli autoritært og inhumant, men også svært ineffektivt. Men det finnes alternativer til et slikt system.1) Produsenter og forbrukere kan i stedet bli påvirket i sin atferd uten at man tar fra dem friheten til å fatte egne beslutninger, og uten at regjeringen behøver å ha detaljert informasjon om hva alle dri­ ver på med. Det finnes en rekke virkemidler for å få dette til. Det skal vi se på nå. 1) I Norge har blant annet markedsøkonomien, tidligere professor ved Norges handelshøyskole, Leif HolbækHanssen utarbeidet et interessant alternativ i boka Et samfunn for menneskelig utvikling

290

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Virkemidler for endret markedsatferd Frivillige virkemidler Først kan vi skille mellom frivillige og offentlige virkemidler. Blant de frivillige virkemidlene, igangsatt av produsenter, forbrukere eller organisasjoner knyttet til dem, har vi blant annet: a) Moralske appeller. I noen tilfeller kan vår atferd endres ved overtalelser eller moralske appeller. Appeller kombinert med et visst sosialt press kan i noen til­ feller også virke. Kanskje er man vant til å kjøpe et produkt uten å være klar over konsekvensene av kjøpet. Hvis man da får den nye opplysningen at pro­ duksjonen av dette produktet bidrar til å ødelegge de tropiske regnskogene, kan det være at man ikke kjøper det neste gang.

b) Økt informasjon. 1 noen tilfeller vil økt informasjon være tilstrekkelig til å endre vår atferd, spesielt hvis det oppfattes som lønnsomt. Mange får unødig høye strømregninger fordi de ikke vet hvordan de kan holde energiforbruket nede. c) Holdningsendringer. Mer radikalt vil det være å forsøke å endre den rådende pro­ dusent- og forbrukerkulturen. Men slike holdningsendringer tar gjerne lang tid, kanskje flere tiår. Men likevel synes de å være nødvendige.

d) Saksøking. En utvidelse av for eksempel miljøorganisasjoners rett til å saksøke produsenter eller andre når de bryter vedtatte miljøgrenser, kan bidra til å endre produsentenes atferd fordi de gjerne vil unngå å bli upopulære og dermed miste salg og framtidig inntekt. e) Boikott. Hvis forbrukerne er godt organisert og vet hva de vil, kan de tvinge fram endringer i produsentenes atferd ved å boikotte bestemte bedrifter eller pro­ dukter.

f) Etisk investering. I de senere år har det i flere land oppstått institusjoner til fremme av det som er blitt kalt etisk investering (ethical investment). Disse institusjonene hjelper folk til å investere penger i prosjekter som oppfyller visse etiske kriterier, og til å bli oppmerksomme på hva slags prosjekter eller firmaer man ut fra de samme kriteriene burde holde seg unna. g) Progressivt marked. Ofte går man ut fra at forbrukernes valg i markedet utelukkende er egosentrisk orientert, basert på ting som pris, kvalitet og sikker­ het. Men mange mennesker er dypt opptatt av spørsmål som ikke springer umiddelbart ut av deres egeninteresse. Det kan blant annet gjelde etiske, øko­ logiske, globale og fordelingsmessige spørsmål. For at også folks holdninger i slike spørsmål skal komme effektivt til uttrykk gjennom etterspørselen i markedet, trengs relevant informasjon om produktene og bedriftene som lager dem. Det kan gjelde bedriftenes påvirkning på naturmiljøet og på de ansatte, om de er involvert i våpenproduksjon eller kjernefysisk industri, hvordan de går fram i forhold til fattige land, osv.

Viktig informasjon kan formidles gjennom private eller offentlige institusjoner, og vi ser den allerede i form av miljømerking, miljøvaredeklarasjoner og produktorienterte miljøstrategier (POMS). Svane-merket er det offisielle miljømerket i de nordiske land. Det er en frivillig ord­ ning som støttes og delfinansieres av staten. «Rettferdig handel»-merket, Max Havelaar, er i Norge en privat produktmerkeordning som drives i et samarbeid mellom flere private organ­ isasjoner. Når forbrukerne slik lar sine holdninger til ulike samfunnsspørsmål komme til uttrykk i etterspørselen i markedet, kan vi snakke om «den politiske forbruker» og om «det progressive markedet».

291

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

/ Norge var Helios-initiativet tidlig ute med sitt forsøk på å få til et samarbeid mellom for­ brukere, produsenter og handelsledd, og særlig gjennom de såkalte forbrukerkretsene ble det tatt opp kvalitets- og prisspørsmål knyttet til økologiske og biodynamiske matvarer lenge før slike varer var å se på Rimi. Dette bildet er fra et I Jelios-utsalg ved Sogn Jord- og hagebruksskole der elevene øver seg som bevisste handelsmenn og -kvinner. Foto: Sogn Jord- og hagebruksskole For å oppsummere kan vi generelt si at frivillige virkemidler er nødvendige, men ikke tilstrekkelige alene for å dreie markedet i en bærekraftig retning. Disse virke­ midlene synes mest effektive når de blir forsterket av offentlige virkemidler.

Offentlige virkemidler Blant de offentlige virkemidler har vi:

a) Direkte lovreguleringer (command-and-control). Miljøskadelig atferd kan endres ved direkte lovreguleringer. Det kan innføres påbud og forbud. Det kan settes øvre grenser for forurensningsutslipp, og bestemte produksjonsmetoder kan lov­ festes der brudd på bestemmelsene medfører straff. De fleste miljøverntiltakene er lovreguleringer som inkluderer alle administrative tiltak fra myndighetenes side som dekkes av loven, men også ikke-fmansielle insentiver overfor nærings­ livet eller direkte offentlige utgifter.

Reguleringer kan ta ulike former. Det kan være bygningslov og regler for bmk av jord. Det kan være standarder for energieffektivitet eller krav om katalysator i alle biler. Det kan være forbud mot piggdekk. Reguleringer av industriell forurensning spesifiserer gjerne tillatt utslippsmengde eller krav om rensean­ legg og bestemte teknologier for forurensningskontroll. Det kan også gjelde bestemte krav til produkter. Fiskekvoter, som setter grenser for hvor mye som kan fiskes av ulike slag fisk, er en måte å regulere ressursuttapping på. Regu­ lering er fortsatt den mest bmkte metoden for fomrensningskontroll de fleste steder i verden. 292

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER. OG PRAKSIS

b) Offentlige utgifter (public expenditure). Det er to hovedtyper av offentlige miljøutgifter: utgifter til tiltak som offentlige myndigheter selv har satt i gang, og sub­ sidier fra myndighetene til private organisasjoner og husholdninger. Regulering­ er og finansielle insentiver innebærer at forurenserne må betale for den skaden de forårsaker. Både direkte offentlig initierte tiltak og subsidier til private bedrif­ ter eller husholdninger er brudd på prinsippet om at forurenseren skal betale, fordi miljøvernkostnadene da blir dekket av samfunnets skattepenger og ikke av dem som forurenser.

c) Offentlige tiltak (government actions). Hovedområder for direkte offentlige tiltak er offentlige institusjoner og samfunnets infrastruktur. Graden av offentlig eien­ dom i forhold til privat eiendom er gjenstand for politisk strid mellom høyre­ siden og venstresiden i politikken, men jevnt over har det vært bred aksept for offentlig eiendomsrett der det er naturlige monopoler, der det er et utbredt øn­ ske at naturressurser skal være i offentlig eie, og når det gjelder offentlige goder. Det er særlig når det gjelder utsikter til meget store endringer i miljøbelastnin­ gene - både positive og negative - at direkte offentlige tiltak er aktuelle. I slike tilfeller vil ofte reguleringer og finansielle prisinsentiver som skatter og avgifter være utilstrekkelige. Det kan gjelde områder som energi- og vannforsyning, innsamling og behandling av avfall, offentlig transport og bygging og vedlike­ hold av veier.

d) Miljøsubsidier (environmental subsidies). Subsidier er offentlige utgifter til støt­ te for private bedrifter, private organisasjoner eller husholdninger. Subsidier er negative skatter. Det er mulig å stimulere bedrifter til å forurense mindre hvis de opplever det som økonomisk fordelaktig. Slike subsidier kan gis for eksem­ pel gjennom direkte overføringer, billige lån eller skattelettelser. Subsidier kan bli tilbudt bedrifter som klarer å redusere forurensningene til under et bestemt nivå, eller til forskning og investering i bestemte teknologier for forurensningskontroll. Anvendt sammen med skatter eller regulering kan subsidier være et egnet virkemiddel for å sette i gang forskning og utvikling av ny miljøvennlig teknologi, spesielt for å hjelpe bedrifter til å forkorte den tiden det vil ta for dem å få redusert forurensningsnivået til et bærekraftig nivå, eller når bedrifter vil kunne bli utkonkurrert uten hjelp av subsidier. Generelt kan man si at miljøsubsidier kan være egnet til å stimulere til positive handlinger.

e) Ressursforvaltningssubsidier (resource management subsidies). Slike subsidier kan det være aktuelt å gi for å stimulere til god arealforvaltning hos private eiere. Det kan også gis subsidiert økonomisk støtte for å stimulere til resirkulering og gjen­ bruk av ressurser. Noe tilsvarende kan gjelde subsidier til økologisk jordbruk. I mange land blir det gitt økonomisk støtte for å beskytte økologisk sårbare områder i privat eie. I finansielt fattige land i sør der viktige miljøressurser for­ valtes av meget fattige mennesker, blir subsidier i økende grad anerkjent som en viktig spore til miljøvern. I større målestokk vil det være nødvendig for i-landene i nord å subsidiere finansielt fattige land for å sikre vern av globalt viktige ressurser, ikke minst tropisk regnskog.

293

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Vil fordoble penge­ støtten til øko-mat Landbruksminister Dag Teije Andersen (bildet) ser ingen grunn til å følge professor-råd og stenge pengekranen til øko-landbruk. LARS N. SÆTHRE

Tvert i mot. Landbruks­ ministeren vil bruke mer penger for å skaffe det norske folk økologisk dyrket mat. Landbruksprofessor Erling Strands kraftsalve i gårsda­ gens Aftenposten har vek­ ket debatt i landbruket. Strand kritiserte myndighe­ tene for å pøse millioner av kroner i et økologisk land­ bruk uten positive sider. -Slike uttalelser tilhører fortid og ikke fremtid. Øko­ logisk landbruk er kommet

for å bli, og myndighetene vil være offensive. Vi foretar et taktskifte når støtten neste år økes fra 25 til 50 mil­ lioner, sier statsråd Dag Ter­ je Andersen til Aftenposten. De økte bevilgningene går til de stadig flere bønder som legger om fra vanlig til økologisk landbruk, men ikke minst skal økningen gå til forskning. - Hvorfor skal dere bruke 50 millioner kroner på å støtte et system som gir be­ traktelig mindre avlinger og mindre mat? - Vi vil øke produksjonen i Norge fordi det er etterspør­ sel etter økologisk dyrket mat. Men samtidig må vi ut­ vikle metoder for landbru­ ket hvor det ikke brukes kunstig innsats. Dette har en egenverdi, men også en overføringsverdi til tradisjo­ nelt landbruk slik at det kan skje en økologisering også av dette. - Men jeg vil understreke at det ikke bare er økologisk mat som er ren mat. De strenge reglene gjør at ma­

ten er ren uansett, mener han. I dag driver halvannen prosent av de norske bønde­ ne økologisk, med en vekst på 30 prosent årlig. Østerri­ ke er på verdenstoppen med 10 prosent, men har 20 pro­ sent som mål. Hva med Nor­ ge? -Vi vil øke produksjonen og ser ikke noe tak i dag, men vi har ingen planer om at hovedproduksjonen skal produseres økologisk. I dag mottar bøndene 600 kroner pr. mål for å legge om, og deretter 110-140 kro­ ner pr. mål årlig for å være øko-bønder. Andersen ser ingen grunn til å øke dette nivået så lenge dette ser ut til å stimulere til overgang. Med dagens veksttakt ligger det dermed an til at be­ vilgningene øker årene fremover. Akkurat nå holder han på å revidere handlingsplanen for økologisk landbruk fra 1995. Trolig blir den klar til høsten.

—1S3E1--------Øko-mat til folket? • Skal Norge sprøyte mil­ lioner av kroner inn i økologisk landbruk? • TULL: Nei! mente landbruksprofessor Erling Strand i gårsdagens Af­ tenposten. Han vil stop­ pe alle statlige overfø­ ringer, og mener «øko­ logisk landbruk» er et tullete inn-begrep. Han mener det er egoistisk å støtte et landbruk som gir betydelig mindre av­ ling, og som gjennom­ ført på verdensbasis vil føre til at mange sulter ihjel. • REVISJON: Landbruks­ departementet er i ferd med å revidere hand­ lingsplanen for økolo­ gisk landbruk. • VEKST: Aftenposten har i flere artikler tatt for seg økologisk landbruk: An­ tall øko-bønder vokser nå i Norge med 30 pro­ sent årlig. Men det er langt igjen til topps: Mens 1,5 prosent av norske bønder er økobønder, er tallet i Sveits og Østerrike 7 og 10 prosent.

Norske myndigheter satser på økologisk landbruk med blant annet omleggingsstøtte og årlige tilskudd til øko-bønder. Faksimile fra Aftenposten 23.7.97

Markedsbaserte insentiver Akkurat som miljøsubsidier (negative skatter og avgifter) stimulerer god miljø­ atferd, vil finansielle insentiver (positive skatter og avgifter) motvirke skadelig miljøatferd ved at prisen på slik atferd og på miljøskadelige produkter går opp. Man kan bruke prissystemet til å oppnå bærekraftige målsettinger. Det er mange kostnader som markedet ikke selv klarer å ta hensyn til. Mar­ kedsøkonomien sørger for eksempel ikke for at kostnaden ved sur nedbør, som er et resultat av forurensningsutslipp fra britiske fabrikkpiper, blir tatt med i regn­ skapet til de britiske bedriftene. Den sure nedbøren er en eksternkostnad som man prøver å få inn i eller intemalisere i bedriftenes regnskap ved bruk av skatter og avgifter. Det vil føre til at prisene på bedriftenes varer stiger. Det fører igjen til at forbruket og produksjonen av disse varene går ned, noe som igjen fører til mindre forurensning. Eksterne kostnader, som særlig er miljømessige og sosiale konsekvenskostnader av produksjon og forbruk, oppstår fordi produsenter og forbrukere ikke betaler hele kostnadspakken for det de lager eller kjøper. Ved at myndighetene pålegger riktig dose avgifter på de miljøskadelige aktivitetene og produktene slik at prisene øker, må produsentene og forbrukerne betale den fulle prisen for produktene. I teorien bør den avgiften som legges på en aktivitet eller et produkt, være lik aktivitetens 294

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER.-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

eller produktets marginale kostnad, det vil si like stor som den ekstra miljøkost­ naden én ekstra enhet av aktiviteten eller produktet forårsaker (se side 272). Finansielle insentiver er gjerne forbundet med de teknikkene økonomer har utviklet for å gi miljøgoder en pengeverdi. Var det mulig å sette en pengeverdi på den ekstra skaden som oppstod ved hver enhet ekstra produksjon, kunne man regne ut den fulle prisen for forurensningen som forurenseren måtte betale. Det finnes imidlertid en rekke innvendinger mot ideen om å finne den riktige penge­ verdien på miljøgoder (se side 276-277). Poenget her er at det ikke er nødvendig å akseptere at man kan finne en slik nøyaktig verdi på et miljøgode for å kunne akseptere ideen om å ta i bruk miljøavgifter. Miljøavgifter eller grønne skatter kan tas i bmk uten å sette noen bestemt verdi på den miljøskaden som avgiften er ment å skulle redusere. Alt man trenger å vite, er forholdet mellom etterspørselen av godet eller aktiviteten og prisen på godet. Avgiften vil da bli satt til et tilstrekkelig nivå som reduserer etterspørselen så mye at det valgte miljømålet oppnås. Ut fra det vi i dag vet om sammenhengen mellom oljeforbruk og CO2-utslipp, kunne man legge på en miljøavgift på oljeforbruket som var akkurat stor nok til at folk reduserte det til et nivå som stabiliserte klimaet. Å finne den passende dosen miljøavgift er likevel ikke så enkelt. Det ville sikkert

Miljøavgifter kan anven­ des uten å sette «riktig» pengeverdi

Avgiften prøver å få forbruket ned til ønsket nivå

kreve en god del prøving og feiling før man fant fram til et passende nivå. Poenget er at man kan prøve ut dette uten å bekymre seg om korrekt eller feil pris. Det sentrale er at man ønsker å oppnå en bestemt miljøeffekt som prisen så må føye seg etter.

PPP-prinsippet: Den som forurenser, skal selv betale Forurenseren-skal-betale-prinsippet (Polluter Pays Principle = PPP) er blitt vidt akseptert siden det først ble formulert av OECD i 1974. OECD foreslo dette for å fordele kostnadene ved forurensnings- og kontrolltiltak, for å stimulere til ra­ sjonell bruk av knappe miljøressurser og for å unngå forstyrrelser i internasjonal handel og investering. Prinsippet skulle også holde miljøet i akseptabel stand. Begrunnelsen kjenner vi fra situasjoner i dagliglivet: Den som ligger i sengen, bør selv re den opp. Den som spiser middag, bør selv vaske opp. Den som skitner til klærne, bør selv vaske dem, osv. PPP-prinsippet spiller i dag en betydelig rolle i internasjonale handelsforhold. Ved å akseptere prinsippet lover nasjonene at de ikke skal underby hverandres eksport ved å subsidiere forurensere. Elvis man ikke aksepterte prinsippet, ville det kunne bety at man kunne la sine egne produsenter slippe å betale for foruren­ sningen. Dermed kunne disse produsentene selge sine varer til en lavere pris enn konkurrerende eksportvarer fra land som aksepterer PPP-prinsippet. Dermed vil de miljøvennlige landene svekke sin konkurranseevne i forhold til de som er miljøfiendtlige. Konsekvensen av det kunne lett bli at alle land fot forurenserne slippe å betale, selv om de i det lange løp ville tjene på å la forurenseren betale. Det er ikke slik at PPP-prinsippet innebærer at bedriftene blir straffet, mens for­ brukerne går fri. At forurenserne skal betale, betyr at miljøkostnadene skal regnes med i bedriftenes regnskap. Dermed går kostnadene opp, og bedriftene må sette opp prisene for å få dekket inn miljøkostnadene. Slik veltes miljøkostnadene over på forbrukerne i form av høyere priser.

295

Alle er tjent med at alle følger opp

Forbrukerne betaler i form av høyere priser

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Det er rimelig at miljøkost­ nadene fordeles

I praksis er det bare en del av miljøkostnadene som kan veltes over på forbrukerne. Størrelsen avhenger av produktenes priselastisitet. At miljøkostnadene slik veltes over på forbrukerne, synes rimelig, fordi den høyere prisen nå reflekterer de «sanne» kostnadene, mens den tidligere lavere prisen ikke reflekterte den egentlige verdien av miljøgodene, da markedet betraktet disse godene som «frie» eller gratis. Det er også rimelig at miljøkostnadene fordeles mellom produsent og forbruk­ er fordi begge forurenser, ikke bare produsenten. Hvis forbrukerne ikke kjøpte de miljøskadelige produktene, ville det verken bli produsert forurensning eller pro­ dukter. Det er ofrene for forurensningene som bør slippe å betale, ikke forurenserne enten de er produsenter eller forbrukere.

Miljøkostnadenes fordeling mellom produsenter og forbrukere Figur 20 under viser miljøkostnadenes fordeling mellom to forurensere: produsentene på den ene siden og forbrukerne på den andre. Figuren har en etterspørselskurve og to tilbuds­ kurver. Tilbudskurve 1 er situasjonen før miljø- eller forurensningsavgiften innføres., og vi ser at produsentene da får solgt mengden M, til prisen P,. Avgiften innebærer en kostnadsøkning slik at produsentens tilbudskurve stiger til tilbudskurve 2. Denne skjærer etterspørselskurven i punktet P2M2, der det er likevekt mellom tilbud og etterspørsel når mengden M2 selges til prisen P2. Slik blir markedsprisen P2 etter at avgiften innføres, mens mengden M2 blir solgt. Forbrukerne betaler prisen P2, men av denne prisen må produsentene betale miljø- eller forurensningsavgiften, som er forskjellen mellom P2 og P3. Derfor sitter produsentene igjen med bare prisen P3. Hvis avgiften tilsvarer forurensningskostnadene, har produsentene betalt en del av kost­ nadene ved at de har fått redusert sin fortjeneste i forhold til før avgiften ble innført. Den tapte fortjenesten er det lyst skraverte feltet på figuren. Men også forbrukerne har måttet betale en del av forurensningskostnadene ved at de må betale en høyere markedspris for en lavere tilbudt mengde. Forbrukernes tap er det mørkt skraverte feltet. Den nøyaktige fordelingen av forurensningskostnadene mellom produsent og forbruker avhenger av helningsvinkelen på henholdsvis etterspørsels- og tilbudskurven. Generelt kan vi si at jo mer konkurranse det er mellom ulike produsenter, desto mindre vil forbrukerne måtte dekke av forurensningskost­ nadene, mens produsentene må dekke desto mer. Ut fra PPP-prinsippet kan vi se på regulering og markedsba­ serte insentiver som de viktigste virkemidlene i naturforvaltningspolitikken. Å betale miljøkost­

nadene gjennom den ordinære skatteseddelen (inntekts- og for­ mueskatt) er i strid med PPPprinsippet fordi det medfører at også mange som ikke var med på å forurense, likevel må være med å betale.

Figur 20 viser miljøkostnadenes fordeling mellom to forurensere: produsentene og forbrukerne 296

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER. OG PRAKSIS

PPP-prinsippet og bærekraftig utvikling Å akseptere PPP-prinsippet er meget viktig for å fremme en bærekraftig utvikling fordi det setter markedet i stand til justere seg slik at de «sanne» kostnadene kom­ mer med i prisene. Alle medlemsland i OECD har allerede akseptert prinsippet. Og man bør ikke undervurdere den betydningen det har for å fremme en bærekraftig utvikling, for prismekanismen er en mektig mekanisme når det gjelder fordeling av ressurser. Kostnadene ved miljøvern vil nok bli større i framtiden enn de har vært til nå. Et argument for å bruke markedsbaserte insentiver er at de er billigst for å nå én bestemt miljøstandard. Det bør være et mål for samfunnet å nå en valgt miljøstan­ dard med minst mulig kostnader. Ved å velge de minst ressurskrevende virkemid­ lene sparer vi ressurser som kan brukes til å nå andre mål. De vanlige mekanismene for å gjennomføre PPP-prinsippet er at myndighetene H bestemmer en miljøstandard for hva som skal anses som «akseptabel» miljø­ kvalitet. Forurenseren blir pålagt å betale kostnadene for å innfri miljøstandar­

den ® legger en skatt eller avgift på det forurensende produktet eller på ressursene som produktet lages av

® bestemmer en miljøstandard og utsteder utslippstillatelser eller kvoter (pollution permits) som til sammen er innenfor den vedtatte miljøstandarden. Disse ut­ slippstillatelsene eller kvotene blir det så tillatt å omsette på markedet som omsettelige kvoter (tradeable permits/quotas)

Bærekraftig skattereform Billig miljøødeleggelse og dyr arbeidskraft En svært viktig grunn til at vi finner både store miljøproblemer og stor arbeids­ ledighet, er at det er for billig å sløse med naturressursene og for dyrt å ta i bruk arbeidskraften. Skatter og avgifter på forbruk av naturressurser, særlig forbruk av fossile energiressurser som olje, kull og gass, er relativt lave. Samtidig er det så høye skatter og avgifter på arbeidskraften at det lønner seg for bedriftene å si den opp og heller ta i bruk relativt billig naturressurskrevende teknologi.

Behov for høyere og lavere skatter samtidig Mange hevder at moderne industrisamfunn befinner seg i en overvekstfase der sam­ funnsproblemene vokser raskere enn myndighetenes evne til å løse dem. Mye av produksjonen synes å være mer samfunnsskadelig enn samfunnsgagnlig, ofte fordi miljøfiendtlig produksjon er mer lønnsom enn den miljøvennlige. Hvis dette er typisk for industrisamfunn i en overvekstfase, får de politiske myndighetene et stort problem. Da vil det nemlig bli behov for både høyere og lavere skatter samtidig. Finansministeren vil ha et nærmest umettelig behov for økte skatteinntekter for å kunne finansiere løsninger av et stadig voksende problemkompleks, men nettopp fordi problemene vokser for fort, vil finansministeren vil hele tiden ligge på etter­ skudd, og stadig flere mennesker vil føle at samfunnet ikke prioriterer løsningen av

297

Bruk av en bestemt miljø­ standard, skatt /avgift og omsettelige kvoter

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

deres problemer. Flere vil oppleve at deres problemer blir større, og mange vil føle at de får mindre hjelp fra samfunnet enn før, selv om de rent pengemessig får mer. Følgelig vil folk føle seg tvunget til å forsøke å løse de økte problemene selv. Men det har de ikke råd til. I stedet vil de kreve lavere skatter slik at de sitter igjen med i hvert fall litt mer i lønningsposen. Folk vil også ha lettere for å la seg friste til å jobbe svart. Til tross for det selvmotsigende i situasjonen, med et umettelig behov for høyere og lavere skatter samtidig, har både finansministeren og folk rett. Og for å komme ut av den synes det nødvendig å finne løsninger som reduserer og ikke øker sam­ funnsproblemene. Et av formålene med en bærekraftig skattereform må være å bidra til det.

Arbeidsoppgave Diskuter holdbarheten i ovenstående påstand om at det i moderne industrisam­ funn synes å være et selvmotsigende behov for både høyere og lavere skatter sam­ tidig. 1 den grad påstanden er riktig, diskuter hvilke problemer denne tilstanden kan føre til for samfunnet, og hva som kan gjøres med den.

Formålet med bærekraftige skatter Frihet og miljøansvarlighet krever et annet skatte­ system

Mange mener at den type skattesystem som hittil har vært dominerende i svært mange land, ikke oppmuntrer folk til å bli økonomisk og sosialt produktive, ressurseffektive eller miljøansvarlige, og at det ikke fremmer menneskelig frihet og selvstendighet. De hevder at for å nå slike mål er det blant annet nødvendig med en omlegging til et bærekraftig skattesystem. Tankegangen bak et bærekraftig skat­ tesystem er i mange «grønne» miljøer at det i størst mulig grad bør bidra til ® reduksjon av samfunnsproblemene ® reduksjon i skattebehovet

® finansiering av viktige fellesoppgaver

S rettferdig fordeling ® å gi alle økonomiske enheter større kontroll over egen utvikling og mindre makt over andres utvikling

S bedre balanse mellom den formelle nasjonale pengeøkonomien og den uformelle dugnadsøkonomien i hjemmene, nabolagene og lokalsamfunnene

® motvirking av uønskede økonomiske aktiviteter som for eksempel miljøøde­ leggelser og stimulering av ønskede økonomiske aktiviteter ut fra en presis definisjon av bærekraft

Skatter som betaling, ikke som straff Verdiskaping skattlegges i dag mer enn miljøskadelig produksjon

Resonnementet går videre ut på at dagens skattesystem fortoner seg som en straff for å bidra med noe positivt til samfunnet samtidig som de som ødelegger miljøet, slipper unna. Man skattlegger nemlig sterkt verdiskaping og arbeidsinnsats, mens bedrifter og forbrukere ikke betaler de fulle kostnadene for de skadene som påføres samfunnet ved miljøskadelig produksjon og forbruk.

298

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Et bærekraftig skattesystem vil prinsipielt innebære en fundamental endring i måten å tenke skatt på. Fra å se på skatter og avgifter som en straff for å bidra til samfunnsutviklingen gjennom verdiskaping vil skatter og avgifter i stedet bli sett på som en betaling for det man tar ut av samfunnet i form av verdiforbruk og verdibesittelse. I praksis vil dette bety at man gradvis går vekk fra å skattlegge arbeidskraften og i stedet legger skattebyrden på forbruk av naturressurser (spesielt forbruk av fos­ sile energiressurser), skadelige aktiviteter og privat besittelse av naturressurser.

En ny måte å tenke skatl på

Økning av samfunnets totalformue Som en utvidet definisjon av kapital- og formuesbegrepet (jf. kapittel 13) kan vi si at vi bør stimulere til en økning av samfunnets totalformue, og unngå reduksjon av den. Skatter og avgifter kan brukes som et viktig (blant flere) virkemiddel til å oppnå dette. Totalformuen er naturressursene og livsgrunnlaget, naturens evne til å yte mennesker, dyr og planter direkte tjenester, menneskebearbeidede naturres­ surser (produksjonsvarer og forbruksvarer), menneskeskapte sosiale relasjoner, sosiale normer, kultur, kompetanse, kunnskap, erfaring, livsglede o.l. Privat eiendomsrett til store verdier, ressursforekomster og store landeiendom­ mer bør ut fra en slik tankegang skattlegges fordi det betyr at de samfunnsmed­ lemmene som ikke eier, får redusert sin disponible totalformue. Privat eiendoms­ rett til verdier utover det eieren kan klare å skape med sin egen arbeidsinnsats, betyr eiendomsrett til verdier som enten er skapt av andre (som da burde hatt eiendomsretten i stedet) eller som naturen har framskaffet, og som følgelig i prin­

Privat eien­ domsrett bør beskattes når samfunnets totalformue minker

sippet er alle livsarters fellesformue.

Fra symboløkonomi til realøkonomi Dypest sett bør omleggingen til et bærekraftig skatte- og avgiftssystem gradvis føre oss bort fra å beskatte pengeøkonomien som sådan til å beskatte den virkelige økonomien, det vil si forbruket av og besittelsen av fysisk-biologiske naturressur­ ser, i stedet. Pengeøkonomien er bare en symboløkononomi. Det er den faktiske bruken av naturen og de menneskelige ressursene som representerer den virkelige

realøkonomien. Selv om skatter og avgifter betales i penger, behøver det likevel ikke være pengeøkonomien som sådan som beskattes. Vi kan for eksempel gradvis slutte å beskatte finansielt overskudd i bedrifter og heller legge skatten på blant annet for­ bruk av innsatsressurser i produksjonen (ikke minst på fossilt brensel) i stedet. Skattlegging av finansielt bedriftsoverskudd fører lett til en uøkologisk invester­ ingspolitikk ved at bedriftene unødvendig ofte skifter ut produksjonsutstyr for å utnytte avskrivningsreglene som gir skattelette. Med høye avskrivningskostnader på utstyret blir det skattbare overskuddet lite, forutsatt at bedriften foretar stadige nyinvesteringer som hele tiden holder disse kostnadene oppe. Dermed kan den få nærmest permanent skattelette. Slutter bedriften derimot å skifte eller utvide pro­ duksjonsutstyret, risikerer den å få en kraftig skattesmell.

299

Den virkelige økonomien bør beskattes

Finansbeskatning fører lett til overinvestering i utstyr

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Mindre miljøproblemer og mindre arbeidsledighet Andre innfallsvinkler til å uttrykke hovedtankene bak en bærekraftig skattepolitikk på er følgende formuleringer:

® Vi bør skattlegge ondene og ikke godene ® Vi bør skattlegge det vi ønsker mindre av og ikke det vi ønsker mer av Sl Vi bør skattlegge kostnadene og ikke inntektene

H Vi bør skattlegge forbruket og ikke produksjonen Sl Vi bør skattlegge verd i forbruket og ikke verdiskapingen

H Vi bør skattlegge realøkonomien og ikke pengeøkonomien som sådan

M Vi bør skattlegge forbruket av materielle innsatsressurser og ikke finansielt overskudd Reform av avgifts-09

grunnlaget om «doble

gevmster»

I praksis betyr dette at det blir mer skatter og avgifter på forbruk av naturressurser °g spesielt på forbruk av fossile energiressurser som olje, kull og gass. Samtidig vil det bli nedgang i skatter og avgifter på arbeidskraften. kn slik endring eller reform av skatte- og avgiftsgrunnlaget vil gjøre arbeidskraften mer konkurransedyktig i forhold til energi- og ressurskrevende teknologi.

Det vil bli dyrere å ødelegge miljøet og billigere å ta i bruk arbeidskraft, noe som igjen vil kunne føre til mindre miljøproblemer og mindre arbeidsledighet enn uten en slik skattereform. Om dette sier Regjeringen Bondevik blant annet: «...en omlegging i retning av sterkere bruk av miljøavgifter, og redusert skattlegging av arbeidsinnsats, kan gi såkalte «doble gevinster». Dette innebærer at man gjennom en skatte- og avgiftsomlegging kan oppnå redusert forurensning og økt sysselset­ ting. ... Gjennom skatte- og avgiftspolitikken utnyttes prismekanismer for å styre ressursbruken i en mer bærekraftig retning. Målet må være å stimulere næringslivet til å utvikle ny og forbedret miljøteknologi som både gir en mer miljøvennlig industri og skaper flere arbeidsplasser.»

Fra verdiødeleggende til verdiskapende virksomhet I dag regnes all virksomhet som verdiskapende dersom den fører til lovlige pengeinntekter gjennom salg. Men mye av denne såkalte verdiskapende virk­ somheten vil - noe avhengig av øynene som ser - ut fra et bærekraftig og etisk per­ spektiv i virkeligheten være verdiødeleggende mer enn verdiskapende. Sigaretter vil av mange oppfattes som et middel til hygge og behag, men samtidig vet vi at sigarettforbruk fører til helseskade. Gjennom skattlegging av ressurser som er knyt­ tet til framstilling av skadelige aktiviteter, vil slike aktiviteter bli dyrere og dermed mindre lønnsomme, særlig hvis sunnere aktiviteter blir gjort tilsvarende billigere ved at de ikke blir skattlagt, eller som i enkelte tilfeller ved at de blir direkte sub­ sidiert (negativ skattlegging).

Fordelingseffekten av «grønne skatter» Grønne skatter er ikke nok alene

Bærekraftige eller «grønne» skatter kan lett virke urettferdig overfor de svakeste grup­ pene i samfunnet. Dersom bensinprisene gikk kraftig opp, ville det merkes mest av dem med lavest inntekt og av dem som trengte bilen mest. På den annen side ville først og fremst de med lavest inntekt få redusert inntektsskatten. Men i sum kan vi si at en bærekraftig skattereform ikke må ses isolert, men sammen med andre fordelingsmekanismer, for at den skal kunne virke både rettferdig og bærekraftig.

300

Kapittel 15 ØKONOMISKETEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

En problemreduserende kjedereaksjon Hvis prisen på fossile energiressurser og atomkraft i løpet av de nærmeste tiår gradvis gikk sterkt opp, helst gjennom forpliktende internasjonale avtaler, mens det samtidig ble satset sterkt på alternative vedvarende energikilder, ville forurensningene kunne gå betydelig ned. Det ville redusere utgiftene til forurensningskontroll og andre typer miljøvern. Mindre foru­ rensning ville over tid sannsynligvis bidra til færre helseskader, som igjen ville kunne lette presset på helse- og sosialbudsjettet. Slik ville også skattebehovet bli redusert, og folk kunne beholde mer av sine inntekter, som igjen kunne redusere gjeldsproblemene, som igjen ville redusere de psykiske og sosiale problemene, og redde mange ekteskap osv. Poenget er at hvis man setter inn de rette virkemidlene, kan løsningen av ett problem få slike positive virkninger at det automatisk setter i gang en hel kjedereaksjon av løsninger på andre problemer. Dette kan vi kalle for en «problemreduserende kjedereaksjon» eller en «problemreduserende multiplikatoreffekt». Selv om denne kjedereaksjonen ikke nødvendig­ vis ville øke BNP, så ville den kunne føre til et mye sunnere, triveligere og mer bærekraftig samfunn. Det vil si et samfunn i framgang. Tilsvarende kjedereaksjoner kunne bli resultatet av andre virkemidler på andre områder. I hvilken grad en bærekraftig skattereform ville sikre tilstrekkelige skatteinntekter, redusere skattebehovet og sette i gang problemreduserende kjedereaksjoner, bør utredes nærmere av kompetente forskningsinstitutter.

Arbeidsoppgave 1

Diskuter hva som kan gjøres for at "grønne skatter" ikke skal virke urettferdig og gå mest ut over de svakeste samfunnsgruppene.

2

Nevn ulike virkemidler som politikerne kunne innføre på ulike områder, og som gjennom en kjedereaksjon sannsynligvis ville bidra til å redusere samfun­ nets skattebehov. Diskuter på hvilken måte og hvor langt dere mener kjede­ reaksjonen vil kunne gå.

Grønn skattekommisjon Grønn skattekommisjon ble opprettet av Regjeringen Brundtland 9. desember 1994 under ledelse av ambassadør Bernt H. Lund. Kommisjonen la fram sin utred­ ning Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting (NOU 1996:9) i juni 1996. Regjeringen Bondevik kommenterer utredningen til Grønn skattekom­ misjon slik: «Utredningen inneholder interessante og viktige forslag for å vri skattesystemet i ønsket retning.»

Kommisjonens grønne skatteforslag Grønn skattekommisjon foreslår i sin utredning blant annet følgende skatteendringer:

A 1 2 3 4

Av effektivitetshensyn (uavhengig av «grønn» tenkning) Økt boligbeskatning Utvidelse av området for merverdiavgift Økt merverdiavgift Redusert skatt på arbeid

B Tiltak som kan settes i verk raskt 1 Økte miljøavgifter motvirkes av reduserte avbeidsgiveravgifter for å styrke syssel­ settingen 2 Større likebehandling av bensinavgiften og autodieselavgiften 3 Innføre autodieselavgifter på busser 4 Innføre avgifter på gass brukt i kjøretøyer 5 Økt bruk av tidsdifferensierte satser i bomringer og fjerning av periodeabonnement 6 Likebehandling av engangsavgiftene på biler 301

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

C. 1 2 3 4 5 6 7

Tiltak som krever noe videre utredning og operasjonalisering Piggdekkavgift som er geografisk differensiert Differensiering av årsavgiften på tyngre kjøretøy Refunderbare produktavgifter for å sikre innsamling av spesialavfall og motvirke forsøpling Forskjeller i avgifter på drikkevareemballasje må miljøbegrunnes Sluttbehandlingsavgift på avfall. (Arbeidet med dette bør gis høy prioritet, mener kommisjonen.) Miljødifferensiert årsavgift på fritidsbåter Økt bruk av miljøavgifter på helse- og miljøskadelige stoffer, særlig de farligste, det vil si a trikloreten (råvareavgift) b kobber c kadmium d impregnert trevirke (mengdegradert produktavgift) e nikkelkadmiumbatterier (refunderbar produktavgift) f plantevernmidler (miljødifferensierte avgifter) g antibiotikaholdig for til fiskeoppdrett (avgift bør vurderes)

Tiltak som krever nærmere utredning straks Veiprising for å redusere lokale problemer knyttet til veitrafikk Avgift på utslippskonsesjoner Utvide grunnlaget for støyavgifter for fly Miljødifferensierte avgifter på skip og skipsfart Naturavgift som differensieres etter type naturinngrep Materialavgift Revurdering av ordningene med a firmabilbeskatning b fradrag for utgifter til pendling c kjøregodtgjørelse 8 Ytterligere differensiering av drivstoffavgiftene

D 1 2 3 4 5 6 7

E Reduksjon i miljøskadelige subsidier (negative miljøavgifter) og støtteordninger 1 Gjennomgang av offentlige utgifter og subsidier som skader miljøet. Reduserte subsidier vil bedre økonomiens virkemåte 2 Systematisk miljøgjennomgang av statsbudsjettets utgiftsside 3 Nærmere vurdering av miljøkonsekvensene av utgiftene til: a landbruket b forsvaret c samferdsel d generelle næringsstøtteordninger 4 Reduksjoner i (allerede på kort sikt): a transportstøtte til landbruk og fiskeri b støtte til bygging av skogsveier, grøfting og drift i vanskelig terreng c kullgruvedrift på Svalbard d frakttilskudd til bensin og petroleumsprodukter e investering i ulønnsomme veiprosjekter

302

Kapittel 15 ØKONOMISKE TEORIER-VIRKEMIDLER OG PRAKSIS

Kommisjonens CO2-sprik Det var særlig på spørsmålet om å utvide CO2-avgiften for å redusere CO2-utslippene at det ble uenighet innad i Grønn skattekommisjon. Uenigheten fulgte det mønsteret man kunne vente seg, og som gjenspeiler ulike samfunnsinteresser. Fagfolkene i kommisjonen ville på faglig grunnlag utvide og differensiere avgiftene etter karboninnhold på de ulike fossile brenslene. De ønsket raskt å sette CO2-avgiften til kr 50 per tonn CO2 for de produktene som i dag ikke har CO2avgift. Kommisjonsmedlemmene fra departementene (statsbyråkratene) ville ikke mene noe, men overlate til politikerne alene å avgjøre valget av CO2-avgift. Statsbyråkratene representerer det embetsverk som lojalt skal iverksette den til enhver tid sittende regjerings politikk. Næringslivets representanter i kommisjonen ønsket ikke å utvide CO2-avgiften. De var naturlig nok bekymret for at en avgifts­ økning skulle øke kostnadsnivået i næringslivet og dermed svekke dets konkur­ ranseevne ovenfor utlandet, særlig når det ikke skjer en tilsvarende avgiftsøkning i andre land. Finansdepartementet er i skrivende stund (januar 1998) i ferd med å følge opp arbeidet til Grønn skattekommisjon.

- Oslo sitter med nøkkelen Samferdselsministeren avviser uklart ansvarsforhold ■ JONAS BRÆKKE

Odd Einar Dørum avviser at det er uklare ansvarsforhold for straks­ tiltak mot akutt luftforurensing. - Oslo kommune sitter med nøkke­ len, sier samferdselsministeren. INVITERER TIL DIALOG

Samferdselsministeren inviterer byrådet i Oslo til dialog om hvilke

Dagsavisen

tiltak som kan treffes mot den uholdbare forurensingssituasjo­ nen. Blant annet stiller han seg åpen for å innføre piggdekkforbud allerede førstkommende vinter, ett år tidligere enn det som lå til grunn for Stortingets vedtak. Samtidig etterlater han liten tvil om hvem som først og fremst har ansvaret og mulighetene til å sette i verk andre strakstiltak. - Oslo har en rekke muligheter som ennå ikke er utprøvd, og som kan iverksettes på forholdsvis kort varsel, sier Dørum, og ramser opp en rekke forslag til strakstiltak: - Kommunen kan øke vedlike­ holdet av gatene, sørge for flere avganger og innføre differensierte priser i kollektivtrafikken, øke bompengeavgiften under rushti­ den, erstatte oljefyring med annen miljøvennlig oppvarming og gå over til miljøvennlig drivstoff i den kommunale bilparken, sier Odd Einar Dørum. - POSITIVT PRESS

Dagsavisen i går.

Som bystyrerepresentant for Oslo Venstre gjennom en årrekke har Dørum selv vært med på å foreslå en rekke tiltak for å bedre luftkva­

liteten i Oslo, uten å få gjennom­ slag. Han synes derfor det er posi­ tivt at det nå er bred enighet i bystyret for å vurdere nye virke­ midler mot økt biltrafikk. - Det er bra at det er stort press i en sak som jeg selv har vært opp­ tatt av i mange år, og nå virker det på meg som om alle krefter endelig trykker i riktig retning, sier Dørum. Odd Einar Dørum vil ikke kom­ mentere om han synes Oslos folke­ valgte viser for lite handlekraft for å bøte på den akutte foruren­ singen, men understreker enda en gang at Oslos politikere har nok av muligheter hvis de virkelig ønsker forbedring. - I dette tilfellet trenger man ikke å vente på noen utredninger, det er bare å sette i gang. Hvorfor kan man ikke bruke systemet når man først har mulighet til det? spør Dørum. - Oslo har en rekke muligheter som ennå ikke er utprøvd, og som kan Iverksettes på forholdsvis kort varsel, sier samferdselsmi­ nister Odd Einar Dørum. (Foto. Paal Audestad)

Faksimile fra Dagsavisen Arbeiderbladet 31.1.1998

Arbeidsoppgave I forbindelse med akutt luftforurensning i Oslo på nyåret 1998 engasjerte samferd­ selsminister Odd Einar Dørum seg i saken ved å peke på en rekke mulige straks­ tiltak. Hvilke av Dørums forslag sammenfaller med forslagene som er gjengitt fra Grønn skattekommisjons utredning på sidene foran? Hvilke forslag finner du igjen i listen over offentlige virkemidler på side 292 og 293?

303

Uenighet mel­ lom fagfolk, politikere og næringslivet

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

En alternativ grønn skattereform Grønn skattekommisjon gikk bare et stykke på vei inn på den grunnfilosofien bak en bære­ kraftig skattereform som vi har sett på foran, men kommisjonen beveget seg likevel klart i samme retning. Mange representanter for den internasjonale ikke-statlige miljøbevegelsen har i betydelig større grad fulgt opp ovennevnte skattefilosofi. James Robertson fra New Economics Foundation i England har foreslått følgende hovedpunkter i en bærekraftig skat­ tereform, som nok er forholdsvis representativ for holdningen i mange miljøorganisasjoner:

1

Garantert minsteinntekt for alle (samfunnslønn) En skattefri inntekt til alle menn, kvinner og barn bør være en statsborgerrettighet. Størrelsen på den garanterte minsteinntekten bør knyttes til levekostnadsnivået, men bør for øvrig være uavhengig av den enkelte persons annen inntekt, formue, arbeid, kjønn eller sivil status. Har man rett til liv, bør man også ha rett til de goder som er nødvendig for å kunne leve (jf. FNs Menneskerettserklæring).

2 Fjerning av skatt på inntekt, profitt og merverdiavgift Inntektsskatt, selskapsskatt (skatt på finansielt overskudd eller profitt) og merverdiavgift fjernes. Slike skatter virker straffende på produktive aktiviteter og nyttig arbeid. Tilknyttede skattefradragsmuligheter fjernes også. Slike skatter blir erstattet av nye skatter på verdiskadelige aktiviteter som resulterer i mindreverdi (value subtracted), i stedet for verdiskap­ ende aktiviteter som resulterer i merverdi (value added). Slike skatter inkluderer i særlig grad en jordskatt (land rent tax) og en energiskatt. 3 Jordskatt (land-rent tax) Skattlegging av leieverdien av jord, ekslusive verdien av bygninger på jord eller forbedringer av jordstykket som er foretatt.

4 Kildebeskatning av energi (og eventuelt andre naturressurser) Man velger å skattlegge energibæreren idet den trekkes inn i det økonomiske kretsløpet (kildebeskatning). Det vil kunne erstatte en rekke eksisterende energiskatter og øke skat­ teinntektene fra energi. Skatten legges på de fossile energikildene og på kjernekraft (nuclear power). Skatten legges ikke på energi fra vedvarende energikilder (renewable energy sources), i hvert fall ikke i nærmeste framtid. Skatten som altså må betales ved begynnelsen av produksjonsprosessen, vil øke pro­ duksjonskostnadene gjennom alle ledd i produksjonen av et produkt, det vil si både i framstilling, distribusjon og forbruk. Tilsvarende kunne man ta i bruk materialbeskatning av forbruk av andre typer ikke-fornybare ressurser. Slike skatter vil således kunne bidra til at det gradvis vil bli mer lønnsomt for næringslivet å satse på produksjon basert på forny­ bare ressurser og energikilder og mindre lønnsomt å satse på forbruk av fossile ener­ giressurser og andre ikke-fornybare ressurser.

Arbeidsoppgave 1

Drøft fordeler og ulemper ved de ulike skatteforslag som Grønn skattekom­ misjon har lagt frem.

2

Diskuter skatteforslagene til James Robertson.

304

Kapittel 16

Lokal bærekraftig utvikling og Agenda 21 «Trickle down» versus «Another Development» For mange av de såkalte utviklingslandene har vår vestlige industrielle modell slått svært uheldig ut. Den vestlige formen for utvikling har i sin konsekvens plyndret ressursene og miljøet i mange av disse landene. I stedet for å føre til frigjøring fra kolonialismen er den nå bare erstattet med økonomisk og teknologisk avheng­ ighet av de industrialiserte landene. Mange tradisjonelle økonomiske aktiviteter er slått over ende. Landsbyområder er avfolket, og mange byer er blitt omgjort til kjempemessige bølgeblikkbyer. Framfor alt har denne utviklingsmodellen, kom­ binert med en rivende befolkningsvekst, etterlatt hundrevis av millioner men­ nesker i den ytterste fattigdom og nød.

Slike «bølgeblikkbyer» finnes i utkanten av mange av verdens storbyer. Foto: SOS barnebyer

Vestlig «trickle down»-utvikling Den prosessen som var ment å skulle føre til utvikling i de såkalt fattige landene, er blitt kalt «trickle down»-prosessen. Teorien bygde på antakelsen om at fram­ skritt i de fattige landene var knyttet til framskritt i de såkalt rike landene: Så lenge disse landenes økonomi fortsatte å vokse, ville deres økonomiske ekspansjonen bli overført til utviklingslandene gjennom markedskreftenes frie spill. Den tredje verdens underlegenhet i teknologi og kapital ville bli bøtt på av i-landene gjen­ nom denne «trickle down»-prosessen, og føre til en økonomisk «take off» for utviklingslandene. 305

Fra kolonial­ isme til i-landsavhengighet

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

capet

og fattige land øker

f virkeligheten har den eksisterende økonomiske verdensorden ikke maktet å dekke de grunnleggende behovene til flertallet av verdens befolkning, og fordelene vecj jen økonomiske veksten har stort sett vært forbeholdt et privilegert mindretall.

Forskjellene mellom fattig og rik fortsetter å øke. I 1960 var gapet mellom de 20 % rikeste og de 20 % fattigste landene 30 : 1, mens den i 1991 var ca. 61 : 1. Mellom 1950 og 1980 vokste inntekten per person i lavinntektslandene gjennomsnittlig med bare 80 dollar. I de industrialiserte landene vokste den i samme periode med gjennomsnittlig 6530 dollar. Rundt 1/3 av dem som bor i lavinntektslandene, rundt 1/6 av hele verdens befolkning, lever i absolutt fattigdom - på eksistensmini­ mum - med helt utilstrekkelig med ernæring, bolig, helse og utdanning. Allerede i 1970-årene begynte det å bli klart for mange fattige land at de ikke ville bli rike bare ved at de rike ble enda rikere. Troen på «trickle down»-virkningen fikk en alvorlig knekk. Det virket mer og mer uforståelig at de som hadde for mye fra før, måtte få enda mer for at de som hadde for lite, skulle få nok. Noe nytt og annerledes måtte komme.

På jakt etter nye ideer Jakten etter nye ideer kom blant annet til uttrykk i Cocoyocdeklarasjonen (1974) og FNs Charter of Economic Rights and Duties of States (1974), som blant annet la vekt på: S Betydningen av at materielt fattige land utformer sin egen politikk S Erkjennelsen av at Vestens erfaringer i stor grad har vært irrelevante for de fattige lands behov H Erkjennelsen av at veien til framskritt ikke nødvendigvis ligger i en utvikling etter vestlig mønster og en integrering i det rådende internasjonale økonomiske system

® Troen på at utviklingens mål ikke er å lukke gapet eller å ta igjen de industri­ aliserte landene, men snarere at materielt fattige land utnytter sine egne ressurser bedre og er flinkere til å prioritere grunnbehovene til sin egen befolkning En radikal økonomisk

endring

Man pekte på nødvendigheten av en radikal endring av hele strukturen i verdens økonomiske relasjoner og en avskaffelse av det avhengighetssystem som selv er med på å skape stillstand i utviklingen i mange land i Sør.

«Another Development» Den svenske Dag Hammarskjbld-stiftelsen foreslo i 1975 en annerledes definisjon av og strategi for utvikling. Den ble kalt «en annen utvikling» («Another Develop­ ment») og har følgende fem kjennetegn:

306

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

1

Den er innrettet på å tilfredsstille folks grunnleggende fysiske og psykiske behov.

2

Det er en utvikling som gjennomføres av de menneskene den angår, på grunnlag av deres egen kunnskap, erfaring og kultur, i stedet for å bli påtvunget utenfra.

3

Det er en selvhjulpen form for utvikling, som man hovedsakelig oppnår ved å ta i bruk lokale ressurser for å dekke de behovene som den lokale befolkning faktisk har.

4

Det er en økologisk sunn utvikling.

5

Det er en utvikling som ikke kan virkeliggjøres uten grunnleggende reformer såvel av maktforholdene innenlands som av de internasjonale utviklingsinstitusjonene.

Nøkkelen til å lykkes med disse fem bestanddelene blir ansett å ligge i framveksten av folkelige bevegelser og organisasjoner som i økende grad danner nettverk på tvers av nord-sør-grensen (dvs. grensen mellom såkalt rike og såkalt fattige land). Slike bevegelser og organisasjoner fins nemlig både i nord og sør. De største og best organiserte av disse bevegelsene opptrer nesten som parallell-regjeringer. De blir mer og mer anerkjent som de mest effektive bistandskanalene, og til og med offisielle bistandsprogrammer blir ofte kanalisert gjennom slike organisasjoner. Side om side med disse folkebevegelsene vokser det fram et stadig mer sam­ menhengende fond av teori og praksis, som har som mål å få gjort noe med ulikhetene i det internasjonale handelssystemet og med de fattige lands gjelds­ krise. Gjennom begreper som «handel for gjensidig hjelp til selvhjelp» (trade for mutual self-reliance) og gjennom undersøkelser av og kampanjer vedrørende de fattige lands gjeldskrise, som blant annet kampanjen Jubilee 2000 (sletting av ubetalbar u-landsgjeld), er et markant grønt alternativ til det rådende kaos i verdens­ økonomien i ferd med å ta form. Det er opp til sør å bestemme hvordan de vil «utvikle» seg, men det er ikke mulig både å spille bistand/handel/gjeld-spillet for å opprettholde en vestlig livsstil for eliten, og samtidig kjempe for «en annen utvikling». De to strategiene står i gjensidig motsetning til hverandre. Det er vanskelig å se hvordan «en annen utvikling» kan oppnås uten at landene i sør i betydelig grad blir «frakoblet» bistand/handel/gjeld-institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale penge­ fondet, som kontrolleres av landene i nord.

Hjelp som hjelper En del av landene i nord vil fortsette med å gi hjelp på humanitært grunnlag til land i sør. Men hvis en slik hjelp skal gavne «en annen utvikling» for de fattigste, bør denne hjelpen være innrettet med sikte på følgende mål: S Sikkerhet for bærekraftige levekår, spesielt gjenopprettelse av miljøressursene under de fattige folkenes kontroll ® Økte muligheter for nærsamfunnet gjennom programmer for utdanning, primærhelsetjeneste og egnet teknologisk utvikling

E Opprettelse av roterende utlånsfond og mindre støtteordninger som kan sette folk i stand til å skaffe seg produktive aktiva. Institusjoner som Verdensbanken kan neppe iverksette en slik utviklingsstrategi, så det er behov for nye insti­ tusjoner 307

Folkelige bevegelser og nettverks­ organisa­ sjoner

To mot­ stridende strategier

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Handel for gjensidig selvhjelp Vil man fremme en bærekraftig «annen utvikling», bør internasjonal handel legges om slik at den blir en del av en strategi for økt selvhjulpenhet totalt sett. Mål­ settingen vil da være å øke den nasjonale produksjonsevnen hos begge handels­ partnerne, gjennom import av en egnet teknologi for å oppdatere produksjonen hjemme og tilegnelse av ferdigheter som må til for å drive produksjonen med en slik egnet teknologi.

Egnet teknologi Vitenskap, teknologi og visdom

Massenes produksjon, ikke masse­ produksjon

Begrepet «egnet teknologi» («appropriate technology») er et nøkkelbegrep i en strategi for «en annen utvikling». Det reiser to spørsmål: Egnet teknologi til hva, og for hvem? Alle teknologier som fungerer må egne seg for noe eller noen, ellers ville de ha blitt tatt ut av bruk. Den tysk-engelske økonomen Fritz Schumacher, «far» til den moderne forståelse av begrepet «egnet teknologi», skriver i sin bok «Small is beautiful» at moderne vestlige teknologier har vært «... en fornektelse av visdom. Visdom krever at vitenskapen og teknologien orienterer seg i en ny ret­ ning, mot det organiske, milde, ikkevoldelige, det elegante og vakre ...». En egnet teknologi fremmer nettopp det organiske, milde, ikkevoldelige, det elegante og vakre. Den bør videre - og spesielt i materielt fattige land - være for­ holdsvis billig slik at det ikke koster så mye å opprette en arbeidsplass. Den bør således gi mange arbeidsplasser i forhold til pengeinnsatsen. En egnet teknologi er både kulturelt og økologisk skånsom, er lett å ta i bmk og reparere og reduserer dermed avhengigheten av utenlandske eksperter. Slik kan brukerne få makt over teknologien, og ikke omvendt. Det moderne Indias far, Mahatma Gandhi, sa i tråd med dette at fattige land med store befolkninger trenger «ikke masseproduksjon, men massenes produksjon» - og en dertil egnet teknologi.

Rett beslutningsnivå og kortere forsyningslinjer Individene er det viktigste nivået

Når man skal fatte bærekraftige beslutninger, er det viktig å finne ut på hvilket nivå beslutningene bør fattes. Er det best å fatte dem på individuelt, lokalt, nasjonalt, internasjonalt eller globalt nivå? Beslutningene bør helst fattes på det nivået som er mest effektivt i forhold til målsettingene. I ler kan det imidlertid oppstå konflikter, fordi det kan være vanske­ lig å fremme flere mål samtidig. På den ene siden er det ønskelig at folk selv i størst mulig grad får beslutningsmyndighet over det som angår dem. På den annen side krever en friere internasjonalisering av kapitalbevegelsene og globale miljø­ problemer at en del beslutninger fattes på høyt nivå - i noen tilfeller på globalt nivå. Det er likevel de lavere nivåene som er viktigst. Individene er det aller viktigste nivået. Mange mener derfor at de høyere nivåene burde være tjenere for de lavere.

Nærhetsprinsippet

Subsidiaritetsprinsippet (the principle of subsidiarity) eller nærhetsprinsippet er et vidt anerkjent - i det minste på papiret. Det innebærer at beslutningene skal fattes så nær folk som mulig, det vil si på et så lavt nivå som mulig, men samtidig på et tilstrekkelig høyt nivå til at beslutningene skal kunne bli effektive i forhold til målene.

308

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

For at folk skal få større innflytelse over sin egen økonomiske situasjon, er det viktig at graden av frie kapitalbevegelser ikke blir for stor. Mange mener at kapi­ talen allerede flyter altfor fritt i global målestokk (jf. multinasjonale selskaper). I så fall må man kanskje helt opp på FN-nivå for å kunne styre og begrense kapital­ bevegelsene, og da måtte FN få mer makt.

De fleste miljøforskningsinstituttene i verden har hevdet at i hovedsak bør forsyn­ ingslinjene bli kortere (shorter supply lines). De peker på at avstanden mellom hvor ressursene ligger, og hvor de blir brukt, bør bli kortere. For å redusere miljøproblemer, unødig energiforbruk og transportbehov og gi folk større kontroll over sin egen utvikling, mener miljøaktivistene (antakelig de fleste) at det lokale og det nasjonale nivået nå i større grad bør satse på å dekke en stor andel av sine egne behov ved hjelp av egne ressurser og egen innsats (economic self-reliance). Det betyr at verdenshandelens prosentvise andel av verdens totale økonomiske aktivitet må ned, og at det må legges større vekt på hjemmeproduk­ sjon for dekning av egne behov og mindre vekt på eksport og import. Dette vil også kunne føre til lavere transportbehov og derfor lavere energiforbruk. Men en slik reduksjon i verdenshandelen bør helst skje gjennom nye internasjonale avtaler.

Frihandel versus selvforsyning Med visse års mellomrom pleier debatten om selvforsyning og frihandel å blusse opp med sterk intensitet, men sjelden på en måte som bringer debattantene videre. Stor sett er det miljøaktivister, naturforvaltere og «grønne» økonomer som går inn for mer selvforsyning og mindre frihandel, mens næringslivet, de fleste økonomer og flertallet på Stortinget vil ha mer frihandel. Det er faktisk mulig å kombinere disse to motstridende interessene. Frihandelstilhengerne vil med fagøkonomiske argumenter hevde at frihandel utnytter res­ sursene mest effektivt. Selvforsyningsfolkene vil blant annet hevde at frihandel fører til store internasjonale økonomiske systemer som ikke lar seg styre. Jo større systemene blir, desto større avstand blir det mellom styringsbehovet og styrings­ evnen. Med store systemer vil en miljøpolitikk der forurenseren skal betale, bli umulig, ifølge de samme tilhengerne av selvforsyning.

Økologisk skattereform som brobygger mellom frihandel og selvforsyning En økologisk skattereform (ecological tax reform) - helst gjennom internasjonale avtaler - vil langt på vei kunne kombinere synet til frihandels- og selvforsyningstilhengerne. Gjennom en slik reform kan frihandels- og selvforsyningsdebatten dreies mot å finne en gunstigst mulig balanse mellom spesialisering og inter­ nasjonal arbeidsdeling på den ene siden og allsidighet, lav sårbarhet og selv­ forsyning på den andre. Begge deler har sine fordeler og ulemper, men går man for langt i den ene eller den andre retningen, vil ulempene overstige fordelene. Går man for langt i retning av spesialisering, blir man veldig sårbar. Det er ikke lurt å satse på bare noen få produkter. Satser vi nesten bare på olje, kan vi, dersom interessen for olje blir min­ dre, risikere å sitte igjen med svært lite. Går vi derimot for langt i retning av selv­ forsyning, risikerer vi en lite effektiv økonomi, selv om vi tar hensyn til en rekke kostnader som frihandelstilhengerne ofte overser. 309

Kortere forsynings­ linjer

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI Fossilt brensel bør bli dyrere

Den voldsomme ekspansjonen i verdenshandelen har i hovedsak vært basert på rikelige og billige tilførsler av fossilt brensel, først og fremst olje. En økologisk skattereform basert på at alle kostnader tas med («full cost prising»), vil blant annet gjøre fossilt brensel meget dyrt. Det vil kunne få stor betydning for graden av og strukturen i verdenshandelen. Næringslivet vil antakelig selv komme til den konklusjonen at det ikke vil lønne seg med så mye transport fram og tilbake over store deler av kloden. Trans­ portkostnadene, særlig på grunn av de nye høyere oljeprisene i forhold til den lav­ ere prisen på energi fra alternative kilder, ville gjøre det mer lønnsomt med kort­ ere forsyningslinjer selv om man opprettholdt frihandelsprinsippet. Vi kan derfor konkludere med at en økologisk skattereform basert på prinsip­ pet om å ta hensyn til alle kostnader («full cost pricing») i prinsippet vil kunne føre til kortere forsyningslinjer og mer selvforsyning uten å bryte med frihandels­ prinsippet om fri handel over landegrensene.

Agenda 21 — verdens miljøprogram for det 21. århundret Verdens framtid på dags­ ordenen

På FNs første globale miljøkonferanse i Stockholm i 1972 deltok representanter fra 113 land. 20 år senere, i 1992 arrangerte FN sin globale konferanse om miljø og utvikling (IINCED) i Rio de Janeiro i Brasil. Det var det største møtet mellom verdens politiske ledere noensinne, og aldri har konferansetemaet vært viktigere. Temaet som stod på dagsordenen, var kort sagt: verdens framtid. Under IINCED møtte statsledere eller høytstående regjeringsrepresentanter for 179 land hverandre. 1 tillegg kom hundrevis av representanter for FN, kommunale myndigheter, private organisasjoner, næringsliv, urbefolkninger og andre grupper. Samtidig med IINCED ble det i Rio arrangert et Globalt Forum der 18 000 deltak­ ere fra 166 land organiserte møter, foredrag, aksjoner og kampanjer for om lag 400 000 besøkende. 8000 journalister dekket de forskjellige møtene i Rio, og det var bred dekning i massemediene over hele verden. Avslutningsvis ble det undertegnet to internasjonale avtaler (klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold), to prinsipielle uttalelser (Rio-deklarasjonen og prinsipper for skogforvaltning) og en handlingsplan for en global bære­ kraftig utvikling (Agenda 21). Foruten handlingsplanen skal vi her merke oss:

® Målet for FNs klimakonvensjon, som vil stabilisere nivået av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som ikke vil sette det globale klimaet i fare (jf. side 208-210) H Konvensjonen om biologisk mangfold (biodiversitet), som krever at land tar vare på det biologiske mangfoldet, og at godene fra bruken av dette mangfoldet distribueres rettferdig (jf. kapittel 8)

® Rio-konferansens vedtak av et sett prinsipper som skal legges til grunn for forvalt­ ning av alle typer skog M Riodeklarasjonen om miljø og utvikling, som i 27 punkter definerer hvilke ret­ tigheter og plikter alle nasjoner har i sitt arbeid med å fremme utvikling og menneskelig velferd

310

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

Handlingsplanen, Agenda 21, er et omfattende avtaleverk for hvordan utviklingen kan gjøres sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig. Agenda betyr dagsor­ den. Agenda 21 sier at befolkning, forbruk og teknologi er de viktigste drivkreftene bak økologiske endringer. Den gir en skisse av hva som må gjøres for å redusere avfallsproduserende og ressurssløsende forbruksmønstre i den industrialiserte del­ en av verden, men den oppmuntrer også til økt, bærekraftig forbruk i andre deler av verden (de velstandsfattige land). Videre gir den retningslinjer og programmer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk, befolknings­ mengde og jordas økologiske kapasitet. Handlingsplanen beskriver også enkelte av de teknikkene og teknologiene som må utvikles for å dekke de menneskelige behov uten å forringe naturressursgrunnlaget. Et hovedtema for Agenda 21 er nødvendigheten av å utrydde fattigdommen i verden. De fattige må få tilgang til de ressursene de trenger for å leve på en bære­ kraftig og menneskeverdig måte. Ved å underskrive planen har i-landene sagt seg enige i at de har en ledende rolle og et ledende ansvar når det gjelder å rydde opp i miljøproblemene - siden de produserer betraktelig mer avfall enn fattige land. Ilandene har også lovet økt støtte og bistand til fattige land for å fremme en ut­ vikling som har gunstige økologiske konsekvenser. I tillegg til pengeoverføringer er det behov for overføring av informasjon og kunnskap. Agenda 21 oppfordrer alle regjeringer til å lage nasjonale strategier for en bære­ kraftig utvikling. Disse bør utformes i nært samarbeid med alle som beskrives som «sentrale aktører» i planen. Hovedansvaret ligger hos regjeringene, men de må jobbe i utstrakt samarbeid med internasjonale organisasjoner, næringsliv, lokale (kommunale) myndigheter, folkelige organisasjoner og andre grupper. Agenda 21 er i dag det dokumentet som har størst internasjonal legitimitet, og derfor også stor moralsk tyngde, når det gjelder å løse verdens miljø- og utviklings­ problemer. Det er videre en handlingsplan for en bærekraftig utvikling, formet som et kompromiss mellom mange land. Derfor har den naturlig nok både sine sterke og svake sider. På noen områder har man kommet langt, på andre ganske kort, og på enkelte områder har man nesten ikke begynt. Det viktigste er likevel at Agenda 21 tross alt representerer en felles global forpliktelse til å gjøre utviklingen bærekraftig. Det er svært viktig at Agenda 21 blir kjent blant folk flest, slik at den videre utviklingsprosessen kan få en bredest mulig demokratisk deltakelse. Det blir ingen bærekraftig utvikling uten en aktiv folkelig deltakelse. Den fullstendige teksten i Agenda 21 er på over 800 sider. Det finnes imidlertid en kortversjon av Agenda 21 på norsk på ca. 70 sider. Alle lærere og elever burde kjenne til i det minste denne utgaven, for Agenda 21 er et av de viktigste dokumenter som finnes når det gjelder det kommende århundret.

Beslutninger for en bærekraftig utvikling De fleste mennesker - enten de nå representerer regjeringer eller bare seg selv - tar svært sjelden beslutninger på en helhetlig måte. Utdanningssystemene gir heller ikke en faglig utdanning på noen helhetlig måte (jf. kapittel 5). En bærekraftig utvikling krever imidlertid at vi har en helhetlig forståelse av sammenhengen mel­ lom miljø og utvikling for å foreta valg som er økonomisk effektive, miljømessig forsvarlige og sosialt balanserte og ansvarlige. Derfor bør vi unngå å la oss fange av snevre sektorinteresser og heller søke å integrere miljøspørsmål i utformingen av en politikk for en bærekraftig utvikling.

311

Handlings­ plan for en global bærekraftig utvikling

Nasjonal oppfølging

Kortversjon en av Agenda 21

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Noen hovedpunkter i Agenda 21 I Agenda 21 slås blant annet følgende hovedpunkter fast:

«Menneskeheten står ved en skillevei. Verden er i dag konfrontert med stadig økende fattig­ dom, sult, sykdom og analfabetisme. Ulikheten mellom fattige og rike øker, og ødeleggelsen av de økosystemene som vi alle er avhengige av, fortsetter. Vi må se miljø- og utviklings­ problemene i sammenheng og løse dem på en måte som tar hensyn til både miljø og utvikling. Vi må oppfylle grunnleggende behov, forbedre livsvilkårene for alle mennesker og beskytte økosystemene. Ingen land kan sikre dette alene, men sammen kan vi gjøre det - i et globalt fellesskap for en bærekraftig utvikling. Det kreves nye og massive ressursoverføringer til utviklingslandene for å nå målene i Agenda 21. Utviklingslandene trenger økt støtte for å kunne dekke ekstraomkostningene i forbindelse med innsatsen mot globale miljøproblemer. Bevilgninger til internasjonale organ­ er er likeledes nødvendig for å kunne gjennomføre anbefalingene i Agenda 21. Vi må også være særlig oppmerksomme på de landene hvor økonomien i øyeblikket gjennomgår store forandringer - dette gjelder blant annet de østeuropeiske landene og landene i det tidligere Sovjetunionen.» Med hensyn til internasjonalt samarbeid sier handlingsplanen (fra planens kapittel om sosiale og økonomiske dimensjoner): - Bare en effektiv og likeverdig global økonomi kan hjelpe alle land til å oppnå bærekraftig utvikling. - Internasjonal handel, som fremmer en optimal fordeling av den globale produksjonen, kan bidra til en bærekraftig utvikling så lenge den skjer i samsvar med fornuftige miljømessige retningslinjer. - Verdens handelssystem bør gi effektive produsenter - spesielt utviklingslandene - adgang til effektivt å markedsføre sine produkter. - Det er behov for enighet mellom produsenter og forbrukere om å fastsette forsvarlige pris­ er på varer, herunder varer som kakao, kaffe, sukker og tropisk tømmer. - Det er ytterst viktig for utviklingslandene å motta investeringer som kan stimulere den økonomiske veksten og imøtekomme befolkningens grunnleggende behov på en bære­ kraftig måte. - Utviklingslandene bør samarbeide mer innbyrdes om økonomiske utviklingsplaner.

Videre hevdes det at det globale samfunnet må: - Stoppe og snu proteksjonismen, herunder ensidige handelshindringer som skader u-lan­ dene, og støtte en liberalisering av handel. - Redusere støtteordninger som fører til ulike konkurransevilkår. - Sikre at miljø- og handelspolitikken støtter bærekraftige former for utvikling. - Sørge for at miljøreguleringer, herunder reguleringer i forbindelse med helse- og sikker­ hetsstandarder, ikke blir brukt som et middel til tilfeldig eller urettferdig diskriminering, eller som en skjult handelshindring. - Sikre offentlig deltakelse i utformingen av, forhandlingen om og gjennomføringen av han­ delspolitikken. - Strategien bør inkludere både supplerende eksterne investeringer, tilbakeføring av kapital (som har blitt ført ut av fattige land) og en effektiv utnyttelse av ressursene. Verden må skaffe økonomisk hjelp og finne fram til hvordan man kan redusere utviklingslandenes utenlands­ gjeld. Dette gjelder særlig de fattigste landene.

312

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

- Det internasjonale samfunnet må tilby utviklingslandene hjelp til å forvalte økonomi og naturressurser på en bærekraftig måte. - Markedskrefter (som rente og valuta) må være stabile. - Prisen på varer må i alle land avspeile de miljømessige og sosiale omkostningene ved framstillingen av varen.

Handlingsplanen tar også for seg bekjempelse av fattigdom. Den peker på følgende: - De fattige har behov for å bli mer selvforsynte - i stedet for å være avhengige av utviklings­ hjelp og matvarebistand. - En utviklingspolitikk som hovedsakelig konsentrerer seg om økt produksjon av varer, uten tanke på hvorvidt produksjonen er bærekraftig eller ikke, vil før eller senere oppleve en fal­ lende produktivitet. Dette kan øke fattigdommen. - En måte nasjonale regjeringer kan oppmuntre til utvikling på, er gjennom å gi mer ansvar og flere ressurser til lokale grupper og til kvinner. Folkelige organisasjoner, kvinnegrupper og NGO-er (ikke-statlige organisasjoner) er viktige kilder til fornyelse og handling på det lokale plan. Disse gruppenes evne til å fremme bærekraftig sysselsetting har ofte vist seg effektiv. - Lokalbefolkningen må delta i bærekraftig forvaltning og beskyttelse av naturressursene. Folk må ha adgang til jord, naturressurser og nok penger til å bli produktive. Lokalbefolkningen har også behov for å få del i utbyttet av naturressursene i sine regioner. Mange mennesker trenger mer utdanning og opplæring for å bli mer produktive. Dette kan oppnås gjennom lokalbaserte utdanningssentre for en bærekraftig utvikling. Slike sentre må være koplet sammen i nettverk, slik at forskjellige lokalsamfunn kan dele hverandres eksper­ tise. - Det er et sterkt behov for familieplanlegging i deler av verden. - Land som er rammet av fattigdom, vil ikke være i stand til å utvikle seg hvis de belastes med stor utenlandsgjeld. De vil være ute av stand til å finansiere sin egen utvikling hvis prisene på varene deres forblir lave på verdensmarkedet.

Arbeidsoppgave Skaff den norske utgaven av Agenda 21. Sett opp en liste over viktige økonomiske bærekraftige tiltak i handlingsplanen. Den norske utgaven kan bestilles fra Stift­ elsen Idébanken i Oslo.

Endring i forbruksmønstre Endring i forbruksmønstre er grunnleggende sentralt og ses i Agenda 21 i sammen­ heng med den rike delen av verden. Her hevdes det blant annet: Bl Den vesentligste årsaken til den fortsatte ødeleggelsen av det globale miljøet er de ikke-bærekraftige produksjons- og forbmksmønstrene, spesielt i i-landene. Det er ytterst nødvendig å etablere bærekraftige forbruksmønstre hvis målene i Agenda 21 skal kunne realiseres.

El Vi må vurdere nye definisjoner på rikdom og velferd, definisjoner som gir mulighet for høyere levestandard gjennom endret livsstil. Denne livsstilen må være mindre avhengig av jordas begrensede ressurser og mer i harmoni med jordas bærekraft.

313

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

IM Noen økonomer setter spørsmålstegn ved tradisjonelle definisjoner av øko­ nomisk vekst. De understreker nødvendigheten av økonomiske målsettinger som tar hensyn til den fulle verdien av naturressursene. Dette kan kreve utvik­ ling av nye indikatorer som integrerer bærekraft i målene for det enkelte lands økonomiske tilstand.

■ For å oppnå en mer bærekraftig utvikling er det påkrevd med effektiv produk­ sjon og endringer i forbruksmønstre.

%

Arbeidsoppgave - endret forbruksmønster Sett opp en liste over de viktigste tiltakene som Agenda 21 tilrår for å endre den rike verdens forbruksmønstre. Del klassen inn i flere grupper og diskuter tiltakenes virkninger for det globale miljøet.

Andre tiltak Agenda 21 har også avsnitt om bærekraftig befolkningsutvikling, helsepolitikk og sikring av bærekraftige bosettingsmønstre. Videre tar den opp: beskyttelse av atmosfæren, bærekraftig bruk av landbruksjord og skogsdrift og utvikling i landdistrikter, kamp mot ørkenspredning og tørke, bærekraftig utvikling av fjellområder, bærekraftig beskyttelse og forvaltning av havet og av ferskvann, bærekraftig bruk av giftige kjemikalier, bærekraftig forvaltning av bioteknologi, av avfall, av fast avfall og kloakk og av radioaktivt avfall og bevaring av biologisk mangfold.

Lokal Agenda 21') Mange av problemene og løsningene som er nevnt i Agenda 21, har sine røtter i lokale aktiviteter (se også kapittel 8). Spissformulert kan vi si at «det som ikke skjer lokalt, skjer ikke». Dette henspiller på at sentrale myndigheter kun kan vedta lover og regler og tilføre og inndra penger som stimulerer utviklingen i positiv eller negativ retning, mens selve de praktiske positive eller negative aktivitetene alltid skjer lokalt. Det er i lokalsamfunnene verden over at vi mennesker lever og handler. Der tas det milliarder av beslutninger hver dag, som til sammen danner et bedre eller dårligere miljø. Et av kapitlene i Agenda 21 omhandler Lokal Agenda 21 eller LA21. LA21 handler om hvordan et lokalsamfunn (kommunene eller fylkene eller tilsvarende) kan bidra til en bedre og økolo­ gisk bærekraftig verden. I Agenda 21 oppfordres verdens lokale og regionale myndigheter på kommunenivå og fylkesnivå til å gå i gang med en prosess der alle grupper i lokal- og regionalsamfunnet deltar, hver utfra sine forutsetninger: ...«gjennom samråd med innbyggerne bør (det søkes å) nå fram til enighet om en «Lokal Agenda 21»- altså en plan for hvordan hele lokalsamfunnet kan bidra til en bærekraftig utvikling. Det heter også at de lokale myndighetene gjennom denne prosessen vil «lære av innbyg­ gerne, av lokale frivillige organisasjoner, beboergrupper, bedrifter og fagforeninger». Det legges dessuten vekt på at lokalsamfunn må lære av hverandre, også på tvers av lande­ grensene - at de «bør styrke sitt samarbeid med sikte på forbedret informasjons- og erfar­ ingsutveksling». På den måten slipper alle å måtte finne opp «hjulet» på nytt samtidig, selv om en også kan bidra med noe selv. Og det en slik selv skaper, kan igjen komme til nytte for andre lokalsamfunn. Mange kommuner og organisasjoner viser også sitt globale engasjement ved å etablere direkte samarbeid med lokalsamfunn i den fattige verden. Norge er blant de land i Nord der slike vennskapsforbindelser er mest utbredt.

1) Dette avsnittet om Lokal Agenda 21 er et fritt sammendrag av en artikkel av John Hille i Stiftelsen Idébanken.

314

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

Lokal Agenda 21 er et verdensomspennende opplegg for lokale dugnader. Disse rettes mot både miljø og rettferdighet. Det finnes ikke noen ferdig oppskrift på hvordan lokalsamfunn bør gå fram. Det bekreftes også av erfaringene fra de lokalsamfunn som allerede har arbeidet med LA21 noen år. Likevel er det noen felles utfordringer som alle lokalsamfunn må ta stilling til dersom de vil ta LA21 på alvor. Stiftelsen Idébanken, Kommunenes Sentralforbund og Vennskap Nord-Sør har foreslått fem veivisere for LA21-arbeidet i norske kommuner. Disse er gjengitt nedenfor:

Fem veivisere for LA21 -arbeid 1 Globalt ansvar Lokal Agenda 21 er lokalsamfunnets bidrag til løsning av de globale miljø- og utvik­ lingsproblemene som Agenda 21 behandler. En Lokal Agenda 21 må ta opp spørs­ målet om hvordan lokalsamfunnet kan redusere sine belastninger på miljøet globalt og regionalt og hvordan det kan bidra til en retterdig global ressursfordeling. 2 Langsiktig perspektiv Løsningen av de globale miljø- og utviklingsproblemene forutsetter at en legger et langsiktig tidsperspektiv til grunn. Det gjelder ikke bare for å forstå problemene, men også for å kunne utvikle realistiske strategier og løsninger. Det skal tenkes, ikke bare på hvordan umiddelbart følte problemer kan løses på 5-10 års sikt, men på hvilke omstillinger som må begynne i dag for at samfunnet kan bli bærekraftig om 50 og 100 år. 3 Helhetssyn og tverrsektoriell tenkning Et langsiktig tidsperspektiv gjør at en i større grad kan frigjøre seg fra symptombehandling og reparasjoner. Ved å se flere deler av naturen, produksjonen, men­ nesket og samfunnet i sammenheng, kan man øke mulighetene for å komme fram med varige løsninger. Tiltak som kanskje er ulønnsomme på ett område, kan være svært lønnsomme når de ses i sammenheng med virkningene på andre sider ved samfunnet. 4 Medvirkning for å sikre «nedenfra og opp»-perspektiver Lokal Agenda 21 skal være en prosess der hele lokalsamfunnet deltar, både i utformingen av dagsordenen og i gjennomføringen. Dette er ikke bare for å få aksept for nødvendige løsninger. Nødvendige endringer kan ikke gjennomføres dersom de ikke utvikles ut fra lokale muligheter og fomtsetninger. 5 Økt kunnskap om samspillet i naturen og ulik fordeling For å følge veiviserne ovenfor, trengs en kraftig kompetanseheving. Kunnskap om naturens kretsløp er viktig for å se sammenhenger og bærekraftige løsninger innen produksjon og forbmk. Samtidig kreves det kunnskap om de globale fordelings­ problemene og deres lokale årsaker og virkningen

315

Et verdens­ omspen­ nende opp­ legg for lokal dugnad

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

LA2I er mer enn en kommuneplan Vi må våge å være visjonære

LA21 må bli den største miljødug­ naden noensinne

Alle norske kommuner har en kommuneplan, der det står noe om hvordan en vil at kommunene skal utvikle seg, vanligvis i tre-fire valgperioder framover (jf. kapit­ tel 8 og side 159). De fleste har dessuten en egen miljøplan, og et større eller min­ dre antall planer for enkelt-områder som for eksempel avfallshåndtering, avløpssys­ tem, friluftsliv og grøntområder. Det anses som viktig at Lokal Agenda 21 får et betydelig mer langsiktig og globalt perspektiv enn det som hittil har vært vanlig i kommunalt planarbeid. Det er viktig at vi våger å være visjonære - at vi våger å spørre hva slags samfunn vi egentlig drømmer om og ønsker at våre barnebarn skal få del i. LA21 er en utfordring til å bruke tid og fantasi på dette visjonsarbeidet. Først deretter kan vi spørre om de mer kortsiktige og håndfaste planene faktisk peker i den retning vi ønsker, eller om de trenger å justeres. Vi har allerede betegnet Lokal Agenda 21 som et verdensomspennende opplegg for lokal dugnad der deltakerne arbeider for en bærekraftig utvikling. Fra 1992 til 1997 har minst 2000 kommuner, fordelt på alle verdensdeler, begynt på dette arbeidet med LA21. Sverige er hittil det eneste landet der samtlige kommuner er i gang. Den norske regjering utpekte i 1996 LA21 til «et av de viktigste satsningsom­ rådene framover» i miljøvernarbeidet, og daværende miljøvernminister Torbjørn Berntsen sa at «Lokal Agenda 21 må bli den største miljødugnaden noensinne».

I Norge er det et eget LA21 -sekretariat i Miljøverndepartementet som koordinerer det kommunale LA21-arbeidet. Statens Forurensningstilsyn og Kommunenes Sentral­ forbund er også aktive i LA21-arbeidet. Blant ikke-statlige organisasjoner er det Stiftelsen Idébanken og Miljøheimevernet som hittil har vært noen av de mest aktive når det gjelder å stimulere til LA21-arbeidet i norske lokalsamfunn. En rekke kommuner i Norge er nå i gang, og det forventes at stadig flere kommer med. Stiftelsen Idébanken har laget tre hefter som kanskje per 1997/98 er det mest grundige informasjonsmateriale om LA21 på norsk. Heftene heter: • Medvirkning i Lokal Agenda 21-arbeid • Bærekraftig forbruk og produksjon • Nord/Sør-perspektivet i Lokal Agenda 21

$

Arbeidsoppgave om Lokal Agenda Les gjennom de fem veiviserne for Lokal Agenda 21-arbeid på forrige side. Vi har tatt for oss eksempler på alle disse punktene i denne boka: I kapittel 6 så vi på naturbruken i et langsiktig perspektiv, i kapittel 5 gikk vi grundig inn på sider ved en helhetlig tenkning, i kapittel 8 tok vi også for oss oppfølging av Agenda 21 lokalt, osv. I kapittel 7 så vi nærmere på et kulturlandskapsprosjekt i Vingelen kommune. Her syntes særlig den folkelige deltakelsen - nedenfra og opp - å være god. Drøft nå ut fra det dere har lært om Lokal Agenda 21, hva som for Vingelenprosjektets del synes å være i tråd med de fem veiviserne.

316

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

Inn i en ny tid lynkurs i moderne økonomisk historie Den industrielle revolusjon Den såkalte moderne utvikling startet med den industrielle revolusjonen. Den begynte i England med en rekke nye tekniske oppfinnelser. De var begynnelsen til industrialismens epoke - på godt og vondt. Det meste har jo som kjent både en forside og en bakside. På økonomispråket kaller vi det nytte og kostnader.

Den vestlige industrivekstmodellen Den vestlige industrivekstmodellen, som vi fortsatt har, satset på å bygge videre på de positive sidene ved industrialismen. Kjernen i denne modellen har vært en mer eller mindre fri markedsøkonomi med privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Produksjon og handel med mest mulig fri prisdannelse skulle i størst mulig grad skje gjennom desentraliserte beslutninger mellom frie handelspartnere. En hovedidé, kalt kåpitalisme, var å begrense offentlige inngrep i det økonomiske liv mest mulig Først senere grep staten sterkere inn for å sørge for en mer rettferdig fordeling av godene enn den frie markedsøkonomien var og er i stand til, og for å kontrollere andre uheldige utslag av den. En slik styrt markedsøkonomi er blitt kalt bland­ ingsøkonomi, og gjennom den blir selve grunntanken i den vestlige modellen - at hvis alle forsøker å gjøre det best mulig for seg selv, vil resultatet bli best også for fellesskapet - tmkket i tvil og modifisert.

Sentralisert planøkonomi Den vestlige modellen tok utgangspunkt i industrialismens positive sider, det vil si nyttesiden. Samtidig ble det reaksjoner på dens negative sider, det vil si kostnadssi­ den. Vi fikk arbeiderbevegelsen, klassekamp og utviklingen av marxismen. Ideen her var at kapitaleierne, de som eide fabrikkene, utbyttet arbeiderne ved at de bestemte over dem og betalte dem mindre i lønn enn de verdiene de skapte. Den gjenværende delen av verdiskapningen var profitt som falt i hendene på kapi­ taleierne. Marxismen hevdet ut fra dette at kapitaleierne i virkeligheten stjal fra arbeiderne, siden det jo var arbeiderne som skapte profitten gjennom sitt arbeid. Derfor burde samfunnet og ikke private eie produksjonsmidlene. Slagordet ble «fra enhver etter evne, og til enhver etter behov». Denne modellen ble i det 20. århundret forsøkt utprøvd i Sovjetunionen, Øst-Europa, Kina, NordKorea, Cuba og enkelte andre steder. I praksis førte modellen til utviklingen av en sentralisert planøkonomi der beslutningene om produksjon og forbruk ble fattet på sentralt hold i stedet for gjennom desentraliserte beslutninger mellom kjøper og selger. Systemet ble kalt kommunisme, mens mange kritikere kalte det statskapital­ isme. Det var fordi de kommunistiske landene utad syntes å opptre på samme måte som de kapitalistiske landene.

Forening i materialismen Den «vestlige» kapitalismen og den «østlige» kommunismen var begge svært materielt orienterte: Materiell produksjon og materielt forbruk stod i sentrum, begge satset på høyest mulig produksjon og forbruk og begge syntes å oppfatte det gode liv som ensbetydende med høyt materielt forbmk. I praksis var de to model­ lene uøkologiske, idet de bygde på filosofien om at «mer og mer er bedre og bedre». De to var også i praksis enige om målet, men de var uenige om midlene til å nå det. Målet var maksimalt forbruk med et optimalt produksjonsmønster.

317

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

Marked og natur advarer mot Tiger-modell I JULI i år, da de sørøstasiatiske valutaene og ak­ sjene hadde begynt å stu­ pe, brygget det opp til en annen krise dypt inne i Indonesias innland. Ødeleggende branner som spredte seg over enor­ me områder la i bokstave­ lig forstand et grått, ille­ luktende teppe over store deler av Sørøst-Asia. Milli­ oner av mennesker ble rammet av pustebesvær og sykdommer. Skoler og bedrifter måtte stenges. Turistlivet stanset. Fly styrtet i tåken. Tankskip kolliderte til sjøs. Steppebrannen som bredte seg på aksjebørse­ ne i regionen skulle vise seg å bli ikke mindre øde­ leggende. Til og med de økonomiske bastionene i Øst-Asia, Japan og SørKorea, fikk alvorlige sår. Det kjempestore japan­ ske Yamaichis Securities gikk konkurs. Sørkoreanske økonomer svømte alt de orket mot Det Interna­ sjonale Pengefondets red­ ningsbøye. Krisen syntes å sende et entydig signal til hele regionens elite, en advarsel mot deres grå­ dighet. Økonomer og fmanseksperter som helt til mai hadde oppfordret resten av verden til å følge det sørøstasiatiske eksem­ plet, fikk det travelt med å fossro tilbake'. Plutselig ropte de høyt at resten av verden måtte lære av fei­ lene som var begått av de asiatiske tigrene. Den in­ donesiske regjeringen og Verdensbanken - som hadde gjennomført den storstilte tvangsflyttingen av millioner av bønder fra det «overbefolkede Java» til «de mennesketomme skogene» på Borneo fikk det travelt med å klandre de samme bønde­ ne for at de sto bak bran­ nene. Bøndene sto lagelig til som syndebukker både for økonomer og bank-

Molaysios hovedstad Kuala Lumpur forsvant nesten i all røyken fra de voldsomme skogbrannene i Indonesia i september. Foto: NTB

folk, som for sin del ikke innrømmet noe ansvar for de økologiske virkninge­ ne av prosjektene. Heller ikke den herskende eliten i Indonesia, eierne av de kjempestore tømmerselskapene som raserer regnskogene, tok på seg noe ansvar. Brannene i innlandet var i virkeligheten intet nytt. Ild har vært brukt bevisst i tiår for å svi av skog. Men i år førte denne politikken til katastrofe fordi værfenomenet El Nino - som i seg selv kan være et resultat av den globale oppvarmingen hadde tørrlagt innlandet. De analytikere som gjen­ nom lang tid hadde advart mot å trb at de sørøstasia­ tiske tigrene bygget på sunne, bærekraftige prin­ sipper, viste seg å få rett. Da den filippinske økono­ men Walden Bello i 1991 offentliggjorde artikkelen «Drager i nød - Asias mirakel-økonomier i krise», ble han karakterisert som motstander av utvikling og som skrekk-fantom. Forholdet er at hele Sørøst-Asia har betalt en uhyggelig pris for den ret­ ningen regionens økono­ miske utvikling har tatt. I løpet av tre årtier har regi­ onen mistet halvparten av all skog. Byene lider un­

der enorme eksosutslipp og enorm trafikk, de ma­ jestetiske elvene er blitt sterile, og i kystområdene er fiskerikdommene nes­ ten tømt. - Mens den raske øko­ nomiske veksten har skapt dynamikk og vel­ stand, er Asia blitt skitnere, økologisk fattigere og miljømessig mer sårbart, sier Kazi Jalal, leder for miljøavdelingen i Den asi­ atiske utviklingsbanken (AsDB) i Manila. I sin sis­ te årsoversikt skriver imidlertid banken at det er feil å klandre den øko­ nomiske veksten for den økte forurensningen. Banken mener, kan­ skje ikke alltid med uret­ te, at når landene blir rike nok, vil de også få ressur­ ser til å rydde opp etter seg. Problemet er at dette vil ta tid. Og tid er nettopp den alvorligste knapphetsfaktoren. Innen Indo­ nesias 180 millioner inn­ byggere har nådd samme levestandard som den ja­ panske befolkning og kanskje har midler til å beskytte regnskogen, vil det ikke være noen regn­ skog tilbake. Og millioner av arter, biologiske orga­ nismer på mange nivåer, vil ha forsvunnet for alltid med den. IPS

Voldsomme skogbranner i Indonesia høsten 1997 viser hvilken uhyggelig pris Sørøst-Asia har måttet betale for den retningen regionens økonomi har tatt: Også Asia er blitt skitnere, øko­ logisk fattigere og miljømessig mer sårbart. Faksimile fra Klassekampen 20.12. 1997

318

Kapittel 16 LOKAL BÆREKRAFTIG UTVIKLING OG AGENDA 21

Indianersamfunn Kapitalismen og kommunismen har vært de to dominerende ideologier og modeller i verden i det 20. århundret. Det fantes imidlertid også andre modeller, skjønt de hit­ til har vært lite påaktet og stått helt i skyggen av den vestlige og østlige industrivekstmodellen. Et eksempel er indianersamfunnene. De bygde på helt andre oppfatninger enn både kommunismen og kapitalismen. Ut fra en indianerfilosofi er det en fremmed tanke at man kan kjøpe og selge natur­ ressurser, eller at maksimalt materielt forbruk kan være noen meningsfull målset­ ting. Hvordan kan man kjøpe og selge sildringen i bekken eller suset i skogene? (jf. Seattles tale i kapittel 6). Indianerfilosofien synes betydelig mer økologisk fundert enn både den moderne kapitalismen og kommunismen. Den er riktignok eldgam­ mel, men full av visdom, noe vi i dag igjen burde strekke oss etter.

Kommunismens fall Siden 1989 har den kommunistiske sentraliserte planøkonomien brutt sammen i de fleste land. De som har prøvd dette systemet, vil ikke ha det lenger, og de som ikke har prøvd det (Vesten), vil heller ikke ha det. Dermed står vi igjen med én hoved­ modell: den vestlige industrivekstmodellen. Den har vist seg å være mest effektiv når det gjelder å framskaffe et variert for­ bruksmønster, rettet mot komfort. Men land som har forlatt kommunismen, synes å se seg blinde på den komfortable nyttesiden av den vestlige modellen. De vil gjerne ha det samme, og det virker som at også mange regimer i de såkalt fattige landene haster i samme retning. Den vestlige modellen med sin forbrukerideologi synes å være det store forbildet for store deler av verden. Faren er imidlertid at vi ikke ser kostnadssiden ved den vestlige modellen, men i stedet ser oss blinde på nyttesiden.

Finanskrise utløste selvkritikk i Davos KAPITALISMENS GRENSER: Asia krisen har ført til en gryende debatt om styring av de internasjonale kapitalkreftene.

ULF PETER HELLSTRØM Kommentatoren er Aftenpostens korrespondent i Berlin

Den fryktede valutaspekulanten George Soros er blant dem som har tatt til orde for en form for regulering av de enorme valutabevegelsene som i løpet av dager kan ta knekken på de fleste valutaer. Grådighet og frykt pre­ ger pengehandelen som har blomstret opp i globaliseringens tidsalder, mener han. Hans tanker under den store ver­ denskonferansen om politikk og øko­ nomi i Davos ble lagt merke til. Det skyldes også det enkle faktum at han selv har tjent så mye penger etter sine raid mot europeiske og asiatiske valu­ taer. Investorer av Soros' type nyter en viss respekt også hos de ledere i næ­ ringslivet som er innbitte motstandere av alle former for reguleringer. Soros var ikke alene om disse tanke­ ne. Davos-konferansen har vært pre­ get av en viss ettertenksomhet etter den overraskende likviditetskrisen i Asia. Uroen etter hendelsene i ØstAsia dominerte det prestisjetunge ar­ rangementet, der 2000 bedriftsledere, politikere, akademikere og mediere-

presentanter hadde delte oppfatnin­ ger om hvorvidt krisen allerede er over. Noen tror at en ny omgang med van­ skeligheter står for døren. Det globale markedet viste sin de­ struktive kraft i Asia. Sporene har skremt mange og har utløst selvkritiske spørsmål: Er det fremdeles mulig å styre det in­ ternasjonale kapitalmarkedet når bil­ lioner av kroner hver dag flyttes over landegrensene i en evigjakt på større fortjenester? Kan finanskrlser føre he­ le nasjoner til randen av avgrunnen? Vil reaksjonene utløse en ny epoke med proteksjonisme?

Privat sektor_______________ De panikkartede reaksjonene etter at Thailand i flor høst oppdaget at valutareservene var langt mindre enn for­ ventet. oppsto først og fremst i den pri­ vate sektor i de asiatiske landene. Ban­ ker og bedrifter solgte valuta og inn­ drev gjeld for å flykte med pengene til sikre valutaer utenfor Øst-Asia. Asia-krisen skiller seg dermed fra Mexicos problemer for et par år siden eller sammenbruddet i de latinameri­ kanske landene på 1980-tallet. Den gang utløste den enorme statsgjelden problemene. I Asia var det den private sektor som forårsaket krisen. Det har ført til en viss selvransakelse blant noen av globaliseringens yppers­ teprester. Den nye konsernsjefen for Deutsche Bank. Rolf-Ernst Breuer. og hans kollega Martin Kohlhaussen fra Commerzbank var blant innlederne i Davos som innrømmet at også finans­ markedene må kontrolleres bedre.

Nye og byråkratiske institusjoner vil de ha seg frabedt. Banksjefene kan hel­ ler tenke seg utvidede fullmakter for Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken.

Garantier__________________ Enkelte har tatt til orde for en inter­ nasjonal garantiordning for internasjo­ nale kreditter som sikrer långiverne deres penger. Men en slik forsikring vil koste penger for banksjefer som vil hol­ de seg på den sikre siden. Banksjefene og milliardærene i Da­ vos er sørgelig klar over at de frie kref­ tenes spill kan bli markedsøkonomiens verste flende. Risikoen for opptøyer el­ ler politiske omveltninger blir stor når oppsagte industriarbeidere i Indone­ sia eller andre arbeidstagere i nabolan­ dene gir næringslivet skylden for kri­ sen. De reagerer på at enkelte institu­ sjoner utløser en krise som koster mil­ lioner av jobber og gir lavere levestan­ dard. Men storbankene og storkon­ sernene greier seg - i hvert fall så lenge krisene ikke blir til velvoksne børskrakk eller skaper proteksjonisme.

Kongressen________________ Også den amerikanske finansminis­ teren. Robert Rubin, og sjefen for sent­ ralbanken - The Federal Reserve. Alan Greenspan. gikk i en høring i Kongres­ sen for en uke siden inn for å utvikle nye verktøy for å kontrollere slike kri­ ser. De to er Bill Clintons fremste våpendragere i arbeidet for å overbevise de folkevalgte om at IMF må få bevilg­ ninger til å håndtere krakket i Indone­

sia. Et internasjonalt konkurssystem må etableres, mener de to skikkelsene som i praksis styrer USAs økonomiske politikk. Rubin vil ta med seg sine for­ slag til G 7-toppmøtet i Storbritannia senere i vår. En global økonomi krever dessuten en global etikk som også gjelder dem som styrer milliardene. En av dem som har tatt til orde for en slik tankegang mens Davos-konferansen pågikk, er den tyske radikale teologen Hans Kiing. I en artikkel i Siiddeutsche Zeitung stiller han spørsmålet om vestlige banksjefer har handlet umoralsk ved å bidra til spekulasjonsbølgen. Asia-krisen var selvforskyldt, mener han. De ville investeringene i land pre­ get av nepotisme og korrupsjon måtte bære galt av sted, mener Kiing.

Selvtilfredshet_____________ Selvkritikken i toppskiktet av det in­ ternasjonale næringslivet skal ikke overvurderes. I Davos dominerte selvtilfredsheten 1 mange av debattene. Den kalde krigen er vunnet av de markedsorienterte vestlige demokrati­ ene. Oppsvinget i USA er stabilt. For­ håpningene om en ny giv i Europa etter euroens inntreden på arenaen har be­ festet seg. Men usikkerheten om fremtiden har slått rot hos endel ledere. Det kan komme til å vise seg at Asia-krisen med ettervirkninger fremstår som den viktigste hendelsen i internasjonal handel og økonomi siden oljekrisen i 1973.

Asia-krisen har ført til en gryende debatt om styring av de internasjonale kapitalkreftene. Likevel hersker selvtilfredsheten etter at de markedsorienterte vestlige økonomiene vant den kalde krigen. Faksimile fra Aftenposten 5.2.1998 3,q

Næringslivets omdømme og Verdikommisjonen Praktisk etikk (moral) er ikke bare tuftet på nytteetikk, slik NHO synes å gjøre med sin argumentasjon V ikke skader de andre). For enkelhets skyld kan vi her kutte ut nr. 3 og sam­ tidig ha en antagelse om befolknin­ gens etikk - almenmoralen Den kan Befolkningen har lav tillit til næringsli­ sies å være sammensatt av både 1 og vets etiske hensyn, viser undersøkelser. 2 - vi lever således etter en form for Kåre Willoch ser «skygger over kapital­ blandingsetikk (jfr. også blandings­ ismens fremtid», milliardæren George økonomien). Praktisk etikk (= moral) Soros frykter sammenbrudd i systemet er ikke bare tuftet på nytteetikk, slik hvis ikke fellesinteressene får forrang NHO synes å gjøre med sin argumen­ fremfor særinteressene. Det NHO synes tasjon. Prinsippetikken mangler. å se av etiske problemer, er kun NHOs Tenker vi videre ut fra NHOs nåvæ­ dårlige «omdømme», skriver bedrifts­ rende strategi, er det naturlige virke­ rådgiver Jom Bue Olsen, som arbeider midlet å få hjelp av de omtalte informed en doktorgrad I «Ledelse og næmasjonsrådgiveme, gi litt symbolsk ringslivsetikk» ved handelshøyskolen i støtte til miljøorganisasjoner med Gdteborg. høy medieeksponering, som Bellona fremfor f.eks. Naturvernforbundet og • Skille mellom ord og handling: Framtiden i våre hender, som har Job­ oen av de viktigste faktorer Mange snakker om næringslivsbet seriøst og prinsippfast med mbjøetikk (inkludert NHOs nye president) for videreutvikling av sam­ og fattigdomsspørsmål i mange tiår - og det er bra. Svært få setter der­ funnsmoralen som Verdi­ Når ni av ti frisører klipper svart, imot av ressurser eller tid - ut over én kommisjonen skal arbeide med, ersom å en undersøkelse i Oslo viste, er dagskonferanse pr. år. I hele NHOfinne i vårt økonomiske system. Her det hverken kommunikasjonsmangel systemet finnes det én stabsstilling får næringslivet mer og mer makt eller feil ved omdømmet. Da må næ­ der endel etikkarbeid er lagt inn, og med hensyn til å styre samfunnsut­ ringslivet endre sin adferd og etterle­ ett rådgivende etikkutvalg (selvfølge­ viklingen. Derfor er næringslivsetikve prinsippet om at man ikke driver lig utenom linjen). Den samme pro­ ken sentral i samfunnsutviklingen blemstilling gjelder som med miljø­ svart 1 næringslivet. Da kan kanskje NHO er en av denne sektorens vik­ omdømmet bedres etter en tid! spørsmål for 10 år siden: tigste aktører. Jeg vil derfor spesielt Som stipendiat Øyvind Kvalnes 1 Det finnes ennå meget liten betal­ omtale etikkarbeid ut fra markeds­ Etikkprogrammet skriver 1 en kro­ ingsvillighet med hensyn til etikksutviklingen og NHOs strategi - før jeg nikk i Aftenposten (7.1.98): -Forsøk pørsmål i markedet/næringslivet i sier litt generelt om Verdikommisjo­ på å demonstrere en moralsk godhet verdikommisjonsåret 1998. Det er nen. har en tendens til å undergrave seg ikke viktig nok; for store deler av NHO har valgt å arbeide med å «bli selv, siden motivasjonen vil være en NHO er det vel helst en «ikke-sak»? flinkere til å sette rollen som skaper annen enn bare å respektere aner­ Skulle arbeidet med etikk og verdi­ av arbeidsplasser og materielle verdi­ kjente normer.» Nettopp dette blir en spørsmål være finansiert i markedet, er inn i en større sammenheng del av konsekvensene av NHOs stra­ ville det ikke bli gjort stort. ifølge lederen for NHOs etikkutvalg tegi. • Uetiskeføringer i vårt økonomiske Terje R. Venold (adm. dir. i Veidekke). Hvorfor forsvinner etikken? Ja, det­ system: Næringslivets omdømme er et hoved­ te er emne for refleksjon blant næ­ Willoch skriver om «skygger over tema i dette arbeidet ringslivsledere, endel doktorgrader kapitalismens fremtid» (Aftenposten NHO lanserte 11992 idéen om et og for mye sunt folkevett - og for en 27.12.97), finansmannen Soros adva­ etikkutvalg. Det var i etterdønninge­ verdikommisjon. I dette innlegg er rer mot den tøylesløse kapitalismen. ne av «fallskjermsakene» som svekket det kun plass til Den truer nå åpne NAF/NHOs omdømme 1 folkeopinio ­ noen få antyd­ og demokratiske nen. Og jeg merket meg en hovedbe­ ninger om hvor vi samfunn, sier han. grunnelse fra NHO-direktøren: Det kan begynne å le­ «Markedet har til1 hele NHO-systemet var for å bedre kommunikasjonen med te: ranet seg plassen befolkningen (!) Dette er senere pre­ finnes det én stabsstilling der for de grunnleg • Skille mellom sisert til omdømme. Hvorfor kan dette lederens person­ gende verdier 1 endel etikkarbeid er lagt oppfattes som instrumentell bruk av lige etikk og næ samfunnet»... etikken? inn )) ringslivsetikken: «Med mindre kapi­ I arbeidet med etikk kan man argu­ F.eks. har fami­ talismen blir mo­ mentere på forskjellig grunnlag Pro­ liefaren visse derert av en er­ fessor i idéhistorie Guttorm Flølstad etiske prinsipper: ikke stjele, være kjennelse av at felles interesser må ha setter opp tre etiske begrunnelsestyærlig osv. Tar han av seg slike prinsip­ forrang fremfor særinteresser, vil vårt per i «Å kunne mer enn man kan» per som en annen frakk i garderoben nåværende system bryte sammen.» (1996): på jobben, og tar heisen opp til sin beEtikk har med fellesskap å gjøre; Mar­ 1. prinsippetikk (de ti bud, Kants modriftslederrolle for å argumentere kun kedsøkonomiens egoisme er grunn­ rallov osv.), for nytteetikk? Har vi efi etikk hjem­ leggende i strid med dette. Poenget er 2. konsekvenselikk eller nytteetikk/ me og en armen på jobben? Det virker å revidere vårt tross alt beste system utilitarisme (ser på handlingens kon­ slik. Alternativ NHO-tenkning i hjem­ -ikke å styrte det! sekvenser, omdømme av NHOs hand met: «Du, min datter, må slutte å nas­ Det er nettopp etikken definert Unger i befolkningen) og ke på Rimi fordi du (og jeg) kan få et som «læren om fellesskapsverdler» 3. konsensusetikk (en forsamling blir dårlig omdømme i nabolaget og på som er en manglende dimensjon i enige om hva som tjener dem selv og skolen din»? blandingsøkonomien og næringsli-

FRA NÆ­ RINGSLIVET: «Hvorfor for­ svinner etik­ ken? Det er emne for re­ fleksjon blant næringslivsle­ dere, endel doktorgrader, for sunt foikevett-ogforen verdikommi­ sjon», skriver artikkelforfat­ teren. FOTO:

JØRN BUE OLSEN

N

SCANFOTO

99 Bare å høre næringsli­ vets ledere reflektere over slike problemer ville troligforbedre NHOs omdømme vets adferd. I det økonomiske syste­ met er den ikke mindre enn fraværen­ de! Noe annet er at vi retter opp man­ ge etiske skjevheter med en personlig etikk - tilfeldig avhengig av om en­ keltpersoner ikke legger fra seg sine prinsipper i garderoben. Én sak er problemer i systemet. En annen er at det virker som om flertal­ let av norske ledere ikke ser dem, f.eks. i NHO. Rederen Jacob StoltNielsen jr. og mange med ham svarer Willoch i Aftenposten (19.1.98) med: «Ingen bekymring - Bare å høre næ­ ringslivets ledere reflektere over noen slike problemer (dette er problem ikke utfordring) ville trolig forbedre NHOs omdømme. Jeg er kjent med at endel norske le­ dere ser dette etiske dilemma, og er rede til å arbeide for å revidere næ • ringslivsetikken. Det kan gjøres f.eks. gjennom utvikling av egne verdi­ grunnlag (f.eks. Telenor) eller via be­ driftens adferd direkte (Bodyshop og Ikea) - i retning av ansattes individualetikk. Dette er ikke lett, og det tråk­ kes feil, men denne prosessen må gåogså uavhengig av Verdikommisjo­ nen! Til Verdikommisjonens arbeid: De næringslivs- og markedsperspektiver jeg har omtalt her, er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for Verdikom­ misjonen. Mange andre perspektiver med utgangspunkt i Det Norske Ver­ digrunnlag (hva er det?) bør gjen­ nomgås ut fra kultursektoren, fra ar­ beid med fredelig sameksistens, fra erkjennelsesteori og filosofi og forsk­ ningssektoren, fra miljø- ogutvikUngssektoren, osv.

Hvis innovasjon kan forstås som ny kombinasjon av kjente elementer/ perspektiver, bør vi kanskje også lage nye perspektiver på utfordringene og forstå verden gjennom nye bilder eller metaforer. Rio-konferansen pekte på noen av klodens viktigste verdimessige ram­ mer - Agenda 21 - med planer om å bekjempefattigdom og endre for­ bruksmønstre. I Norge arbeider nå Miljøverndepartementet og Stiftel­ sen Idébanken med lokale og regio­ nale miljø- og utviklingsplaner, der f.eks. Akershus fylke og Nittedal kom­ mune diskuterer Lokal Agenda 21. En idé kan være å bruke denne organi­ serte prosessen også som utgangs­ punkt for lokale og regionale verdiprosesser der næringslivet tar an svar. Til tross for de mange store para­ doksene i vår tid, med • enorm rikdom mot enorm fattig­ dom andre steder (antall fattige i Norge har økt til 5 prosent), • den store arbeidsledigheten (10,5 prosent i det vestlige og 21,1 prosent i det østlige Ifyskland i januar 1998) mot et stort behov over hele verden (vår økonomi klarer ikke å koble be­ hov og ledighet), • økning i sykdommer som allergier, astma, sukkersyke mot fremskritt i medisinen .. ser jeg større muligheter nå enn noen gang for Norge og andre vestlige land til å løse problemene hvis vi vil. Tre uker tok det å omstille amerikansk in­ dustri da USA ble angrepet ved Pearl Harbori 1941. Berlinmuren raste sammen; den kalde krigen opphørte. Det utrolige er mulig! Elnstein sa for ca. 50 år siden at kil­ den til dagens problemer ligger 1 tenk­ ningen bak. For å løse problemene må vi snu opp ned på vår måte å tenke på med hensyn til å revidere systemene våre.

Faksimile fra Aftenposten 9.2.1998

«Business as usual» holder ikke lenger Uansett hvilken modell man velger å tro på, vil det 21. århundret, som vi nå skal ta fatt på, kreve at vi alle tenker nytt. Det er nemlig en lang rekke nye problem­ stillinger og utfordringer vi må forholde oss til som er til dels svært annerledes enn det som var vanlig i det 20. århundret: globale miljøproblemer, etniske konflikter, flerkulturelle samfunn, folkevandringer, ny teknologi av alle slag, multinasjonale selskaper og grønn imperialisme, for å nevne noen. Endringene i samfunnsutviklingen skjer nå for første gang i historien med en så høy og aksellerende hastighet at farten i seg selv utgjør en alvorlig trussel mot mennesket og miljøet. Derfor vil alle måtte tenke nytt - enten man politisk sett befinner seg til høyre, til venstre eller i sentrum.

$

Arbeidsoppgave I artikkelen over tales det blant annet om uetiske føringer i vårt økonomiske system: Etikk forstått som læren om fellesskapsverdier er en «manglende dimensjon i bland­ ingsøkonomien og næringslivets atferd». Les artikkelen og drøft i klassen hva dere som naturforvaltere kan gjøre for å bidra til en fornyet tenkning og handlemåte når det gjelder nærings- og utviklingsspørsmål. 320

Et spill til ettertanke - en arbeidsoppgave 0 Les det korte spillet på de neste sidene. Her møter vi en billedhugger som lager stat­ uer av kjente filosofer og tenkere. De kommer for å se på - noe som gjør at de grad­ vis vinner innsikt i sine egne tankers begrensninger og at noe nytt må komme. Samtalen mellom Marx og Smith og senere Darwin og Freud tar slik opp sentrale temaer fra boka. Har billedhuggeren rett i at det er en sammenheng mellom dar­ winismens teori om kampen for tilværelsen og dagens dominerende økonomiske tankegang? Begrunn svaret. Hvilken vei peker han på for at vi skal komme til nye ideer? Det er selvsagt også anledning til å sette opp disse scenene i klassen.

I. bilde Skumring. En æreslund i det hinsidige med statuer, den midterste er nokså uferdig, andre er tildekket. To herrer, Adam Smith og Karl Marx - begge i tidsriktige klær - står hen­ holdsvis ytterst til høyre og venstre og stirrer intenst på hver sin byste der navnene er inngravert. De nærmer seg hverandre til de støter sammen.

SMITH: (behersket) God aften! Jaså, benytter også De nå de sene kveldstimer til å betrakte verden og forholdene der.

MARX: Jeg har holdt det gående et drøyt århundre. I det siste er det ganske riktig blitt senere og senere på kveldene ... SMITH: (avbryter) Det går rykter om at herr Lenin eller kanskje herr Stalin ...

MARX: (avbryter) Nei, ikke riktig ennå, Lenin ligger fortsatt som en ... farao i sin kiste, herr Stalin vil aldri kunne få tilgang hit ... SMITH: (resolutt) Det kan i grunnen være det samme. Sømmen raknet fort i jern­ teppet da man først begynte å trekke i de sprøe filosofiske trådene. Og det var Deres filosofiske tankespinn, herr Marx, som var grunnveven i det teppet som herr Lenin, blant andre, spant videre på. - Men i grunnen skal De prise Dem lykkelig for at De nå bare betraktes som en gjennomsnittlig filosof!

MARX: (stolt) Her dreier det seg ikke om min personlige lykke, men om sannheten og den sosiale revolusjon. De synes å være på riktig vei i Kina og på Cuba. Det er nok for meg. SMITH: Vær De nå ikke så sikker på det. Statue etter statue tas ned av soklene. Deres bilde dyrkes ikke lenger, dermed svinner også Deres innflytelse. Nei, det er langt lettere å nyte sosialfilosofisk anerkjennelse ubemerket, og over tid, uten byster og statuer og revolusjonært ståhei.

MARX: Hva mener De? SMITH: De og herr Engels fikk hurtig deres «nye Moskva», jeg vil endelig få mitt «nye Roma». Når Deres innflytelse minker, øker min, det er en samfunnslov. 1) De tre scenene er skrevet av Knut Arild Melbøe

321

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

MARX: De overvurderer Deres innflytelse, Deres verk er bortimot glemt. Riktignok var De en gang på banen, men herr Locke og herr Mill er langt viktigere blant dere englendere ... SMITH: (avbryter) Ingen byster beskues, bare sporadisk blir jeg nevnt ved jubileer, men mine tanker har satt seg ubemerket fast. Jeg har selv hørt dem bli lest opp i lovs tekst. Mine ideer om egennyttens fortreffelighet er usynlig til stede der hvor markeder oppstår; det vil i praksis si overalt. «Den usynlige hånd» styrer det hele til fellesskapets beste. MARX: De kan da ikke ha fulgt med. Deres tanker har bare underordnet betydning.

SMITH: (hissig) Underordnet, ja vel, men i praksis er det de som hersker!

MARX; Fellesskapet er en illusjon, en språklig blomst, som kapitalkreftene innen tre store markedsblokker pryder knapphullene med. Deres usynlige hånd er erstat­ tet av 30 000 sider lovtekst, som i praksis skal bli gjeldende mellom markedsblokkene. Deres usynlige hånd blir bare mer og mer synlig for hver dag som går, med sin spisse albu og den knyttede neven rettet mot sine nærmeste hovedkonkurrenter. SMITI I: Med hvilken rett taler De om knyttede never?

MARX: De forstod aldri utviklingslovene, mens jeg, som herr Engels sa i min grav­ tale, "brakte den sosiale dimensjon inn i darwinismen". Allmennytten må stå over egennytten! SMITH: Jeg var ikke til stede ...

MARX: De ante knapt en flik av det hele, der de klamret Dem til Deres urmakergud. - Jeg personlig satte inn all min kraft for å rydde den anakronismen av veien. SMITH: (hånlig) Og hva ble så resultatet av Deres progressive, ateistiske sosialparadis? De ble forgudet på det mest blasfemiske, og det lyktes Deres tilbedere å omforme halve verden, naturen og de menneskene som uheldigvis hadde sitt tilhold der i Deres bilde inntil murene revnet. Halve verden, mer eller mindre i grus, og De beskylder meg for ikke å følge med!

MARX: (stryker over den midtre, uferdige, minnestøtten) I øst er det fortsatt dag!

Marx går ut til høyre for statuene, Smith til venstre.

322

ET SPILL TIL ETTERTANKE

2. bilde Skumring. Den midtre statuen er tildekket. Billedhuggeren har sittet i døs bak den og kommer nå fram med hammer og meisel og tar til å arbeide igjen. Darwin står med ryggen til publikum på høyre side og betrakter sin statue, så huggingen. Marx kommer fra bakrommet og betrakter arbeidet derfra. Freud sitter på en stol for seg selv, innadvendt.

MARX: De venter ham altså snart? BILLEDHUGGEREN: Før eller siden vil herr Lenin komme, om ikke i dag, så i morgen eller i overmorgen. Papirene er klare. MARX: Til ildspåsettelsen?

BILLEDHUGGEREN: Til ildspåsettelse ved første og beste anledning. Skjønt for ham kan både døden og den videre livsfart herfra drøye lenge. Man vet aldri med den guddommelige styrelse. Den er mye mektigere enn alle jordas vitenskaper. (hamrer videre} DARWIN: Hva hjelper ild og flammer? Bokbål brennes forgjeves. Til tankenes arnested i hjernen har flammene aldri hatt tilgang.

MARX: (ironisk} Hvetekornet må falle til jorda for å dø, det burde da De vite.

BILLEDHUGGEREN: (stanser arbeidet} Se det ... tampen brenner ... gjennom det utslettende kaos finner livets forvandling og fornyelse sted. Fugl Føniks hever seg fra asken i ny skikkelse! DARWIN: Og gjennom kampen for tilværelsen oppstår de nye livsformer ...

MARX: I kampen for tilværelsen skal alle verdens undertrykte seire ...

BILLEDHUGGEREN: Det som synes som kamp i naturen, er først og fremst upåaktede og uante dimensjoner av samhandling. Kampen foregår i menneskets indre, og naturen vrir seg i målløse smerter over at mennesket så hensynsløst sletter den ut. Se på fuglene - hør hvordan de blander sine stemmer i verdensvårens kor, og hvordan de alltid får verdenssommerens og verdenshøstens svar tilbake. DARWIN: Jeg husker enda hvilken motvilje som grep meg, da jeg oppdaget at de alle som én først og fremst forsvarer sine revir. Nesten en slags avsky var det, men man må bøye seg for sannheten.

BILLEDHUGGEREN: Sangen er det vesentlige. Den stiger mot solen: mot verdensaltets stjerner flyr deres sangersjeler. MARX: (opprørt} Det der er poesi!

323

DELIV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

BILLEDHUGGEREN: Noen har ører til å høre slikt med, andre innbiller seg at de en gang selv var fugler eller fisker, men aner ikke hvordan deres verden oppleves. DARWIN: (selvgranskende) Jeg vet at jeg for sjelden leste poesi. Det var en brist i min dannelse.

MARX: Men nettopp derfor ble De en så fremragende vitenskapsmann. (Darwin tydelig smigret) BILLEDHUGGEREN: De kan trøste Dem med at De ble et menneske og verken en korsnebbet fmk eller en skråøyd flyndre. Mennesket kan bli fugl eller fisk i fan­ tasien, og virkeliggjøre den på fascinerende vis. Derfor ... nå ja, dere fikk jo aldri oppleve det, derfor har mennesket kunnet skape flyet og undervannsbåten ...

MARX: (avbryter) Fantasi er vel og bra for underholdningens skyld, men den bør skilles klart fra de eksakte vitenskaper.

BILLEDHUGGEREN: Dyrene har alltid løpt foran menneskene og i stor fart antatt ferdige, tilstivnede former. I utviklingens gang var mennesket alltid langsomt, først bare formløst til stede som kimen i hvetekornet. Det tok seg tid til å forberede sitt indre liv. Dets barndom på jorda var lang. Bare menneskebarnet tar seg tid til å bli menneske, dyret har det for travelt! FREUD: (Jarer opp) I menneskets barndom ligger hele det voksne livs begredeligheter skjult, (styrter ut)

DARWIN: Arven bestemmer det meste: skikkelsen, karakteren, ja sågar utseendet, hårets farge og voksemåte.

MARX: Karakteren formes nå først og fremst av samfunnsmiljøet, pengetilgangen, foreldrenes tukt. Ja, selv håret skifter form og farge etter de samme hovedprinsip­ per som jeg pleier å kalle økonomiske forhold. BILLEDHUGGEREN: Strid om hvor arven og miljøet skal posteres på menneskets livskonto, mister all sin betydning når mennesket dør! Individets essens, mine herrer; jevnlig ser jeg denne essensen, med alt det berikende den sugde ut av sine jordiske erfaringer, føres videre, og for dere vil også den gledens dag opprinne da dere selv kan dra herfra befridd fra ... DARWIN/MARX: (i kor) Dra herfra!

BILLEDHLIGGEREN: Befridd fra den jordiske personlighets begrensninger, fra egoismens åk.

MARX: Jeg regner bare med min verden av krystallklare tanker og verden der nede. Og en dag vil jeg - og det er i grunnen det beste - bli tilintetgjort for alltid, også herfra. (En pause inntrer. Billedhuggeren dekker til den midtre statuen. Idet Smith er på vei inn, prøver Marx å komme seg usett ut, mens Darwin forlengst er hensatt i dype tanker.)

324

ET SPILL TIL ETTERTANKE

BILLEDHUGGEREN: (til Marx) Jeg husker deres gravtale. Deres venn, herr Engels, beskrev Dem som pioner. Jeg siterer: «Mens Darwin oppdaget utviklingslovene for den organiske natur, oppdaget Marx utviklingslovene for menneskets historie.» (Marx venter tydelig smigret.) SMITH: Ironisk nok, selve historien viste at han tok fullstendig feil! (ler overbærende)

Ha, ha, ha. BILLEDHUGGEREN: (til Marx idet han vender om for å gå.) De benyttet Dem bare av en smule fantasi i den vitenskapelige utredning av kapitalen, ikke sant? (stillhet, så fortsatt til Marx). Vil De være så vennlig å bringe herr Freud hit! Si det gjelder spørsmål omkring menneskets ego. (De to er raskt tilbake, Marx er i bakgrunnen, billedhuggeren nå henvendt til Smith.) Egoismen, eller slik De så treffende betegnet den, egennytten; vil De si at "historien" har vist at samfunnet bør bygges på den?

SMITH: Vel, det er det beste systemet vi har! Det eneste som har overlevd histo­

riens strenge dom. BILLEDHUGGEREN: (til Freud) Og hva sier De, herr professor?

FRELID: Det menneskelige ego er et biologisk determinert kaos av drift og moti­ vasjon, så å si umulig å komme til klarhet i. Fra min private praksis kunne jeg trekke frem utallige eksempler på dette, og ikke ett eneste tilfelle ville tilsi noe annet. Men selvsagt er diskresjon fortsatt min plikt, (går raskt ut) SMITH: Enhver forsker av format ofrer sitt liv for saken. Det er bare rimelig at vi

håper på gjennombrudd og suksess.

DARWIN: (i sjelekval) I tyve år ventet jeg med utgivelsen av mine ideer. Da hadde de modnet gjennom kval og tvil, det skal min Gud vite. Men da brevet fra Russel kom, og det viste seg at han tenkte i de samme baner, var tiden moden. Vi la i all beskjedenhet resultatet av vår forskning frem for samtiden, og det viste seg at tiden stod klar til å ta imot. Den voldsomme debatt som jeg hele tiden fryktet, måtte selvfølgelig likevel komme.

MARX: (til Darwin) Voldsom debatt, ja vel, men hvilken inspirasjon gav De ikke også støtet til. Som De vet, ville jeg dedisere den engelske utgave av "Kapitalen" til Dem, men De avslo. Nåvel, forskningen er et samarbeid, en idéstafett mellom de betydelige. Selv pekte De på Malthus som Deres hovedinspirator. Artene formerer seg hurtig, selv menneskene blir for tallrike. Kampen for overlevelsen er et faktum i naturen så vel som mellom klassene. På Deres naturlæres grunn ville jeg derfor bygge fremtidens sosiale ordning.

SMITH: Ingen har satt mer pris på Darwins ideer enn handelens og næringslivets menn. Det vil si, vi hadde allerede omsatt konkurranseideen til handling, og Manchester-liberalistene hilste i grunnen bare ideen om den grunnleggende kamp­ en for tilværelsen velkommen etter. For oss pekte "Artenes opprinnelse" på den vik­ tigste drivkraft til all utvikling og velferd, noe som var svært nyttig for vårt arbeid på den tiden.

DEL IV TRADISJONELL OG ALTERNATIV ØKONOMI

BILLEDHUGGEREN: Og snuoperasjonen vil, når den først lykkes, vise at sam­ funnsmodellen til kommunister og kapitalister har den samme råtnende bunnstokk, de samme sprukne spanter felles. Kapitalisten har bare utrustet sitt lykksalige skip med et noe mer naturvennlig og elegant overbygg, med plass til både renseanlegg og restaurantdekk.

MARX: (ironisk) Mens dekkene under fylles av fremmedgjorte arbeidsløse ofre for markedskapitalens boksehanske. SMITH: (parerende) Og køene fylles fremfor tomme butikker. (Smith og Marx går mot hverandre, løsner hanskene og gir hverandre en rituell dask på kinnene og går ut til hver sin side).

DARWIN: (idet han hever sine foldede hender.) Min Gud, hvorfor skapte du verden i kampens tegn? BILLEDHUGGEREN: (tar trøstende rundt Danuin) Samspillets og broderlighetens veier, herr Darwin, vil føre oss alle videre, der de frie individualiteter toner sam­ men til et hele, nesten som fuglesangen, herr Darwin, som fuglesangen. (Billedhuggeren støtter Danuin på vei ut)

3. bilde Midnatt. Billedhuggeren kommer inn med en drakjerre. Han velter den midtre statuen på kjerren, retter seg opp og henvender seg så til publikum. BILLEDHUGGEREN: Alt og alle har sin tid. Fundamenter skapes, byggverk reises, byggverk rives ned. Noen smuldrer med tiden, til alle trekk er borte. Andre knus­ es på sekunder av massenes avsky. Bare bak ordene lever det som går videre.

Tegning: Stein Davidsen

326

Kort om forfatterne Steinar Andresen er tilknyttet Fridtjof Nansen-instituttet og har blant annet lang erfaring fra internasjonale forhandlinger. Han arbeider for tiden ved Princeton University i USA. Vidar Asheim er utdannet landskapsarkitekt og er nå naturvernkonsulent ved Fylkes­ mannen i Østfold. Han har et langt forfatterskap bak seg, både i form av egne bøker og som bidragsyter til en rekke fagbøker og fagtidsskrifter. Vidar er også en mye

brukt illustratør. Jacob Bomann-Larsen er utdannet siviløkonom fra NHH. Han har vesentlig arbei­ det med økonomi- og samfunnsspørsmål i tilknytning til utenomparlamentariske organisasjoner og var en av initiativtakerne til Framtiden i våre hender. Han er også en mye brukt foredragsholder. For tiden arbeider Jacob som rådgiver i Barneog familiedepartementet. Morten Dåsnes er biolog, utdannet ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet mye med naturforvaltningsspørsmål og er nå tilknyttet Friluftsrådenes landsforbund.

Tor-Magnus Hansen er utdannet sivilagronom med tilleggsutdannelse innen øko­ nomi og administrasjon og er nå daglig leder i Vingelen næringsselskap AS. Han har tidligere arbeidet som jordbruksjef i Tynset kommune og var lektor ved Stor-

steigen landbruksskole 1986/87.

Tore Hauger er utdannet høyskolekandidat fra DH i Telemark. Han var lenge gene­ ralsekretær i Oslo og omegn friluftsråd, nå er han tilknyttet miljøverndeparte ­ mentet som spesialrådgiver for miljøvernsaker. Tore har utgitt flere fagbøker om friluftsliv og var medforfatter av VK1- boka Naturforvaltning og friluftsliv. Aksel Hugo er naturforvalter og dr. scient ved NLH med pedagogikk som hovedfag. Aksel stod lenge for undervisningen i økologisk landbruk ved NLH og har også undervist i den videregående skole. De siste årene har han vært en av drivkreftene for å få i gang en offentlig satsing på skolehager i gmnnskolen. Geir Hågvar er jurist og har i en årrekke vært tilknyttet NLH med miljøjus som spesialfelt. Han har levert bidrag til flere publikasjoner, blant annet boka Norsk

Urskog. Erling Krogh er landbruksøkonom og dr. scient ved NLH med sosialantropologi som hovedfag. Han er en mye brukt foredragsholder og har arbeidet mye i skjæringspunktet mellom landskapsforståelse og naturforvaltning. Knut Arild Melbøe er utdannet naturforvalter fra NLH og har arbeidet med kom­ munalt og fylkeskommunalt miljøvernarbeid ved siden av naturfaglig undervis­ ning. Han har tidligere utgitt turbøker i serien 40 Trivelige turer og arbeider nå som

redaktør i forlaget Vett og Viten.

327

KORT OM FORFATTERNE

Mike Moulton er utdannet geograf og er cand, agric fra Norges landbrukshøgskole. Han har i en årrekke vært tilknyttet NLH med ansvar for videreutdanningen der. Bodil Irene Nordjore er utdannet agronom, kokk og spesialpedagog. Hun arbeider for tiden som lærer og som reisende i kultur- og mattradisjoner. I denne sam­ menheng har hun utarbeidet et pedagogisk-metodisk opplegg for grunnskolen, kalt Smeden og bakeren. Bodil Irene var en av OL-kokkene under Lillehammerlekene i 1994.

Trond Skaftnesmo er naturforvalter fra NLH og har videre studier i pedagogikk og filosofi. Trond har i mange år vært naturfaglærer på videregående trinn ved Steinerskolene i Trondheim og Haugesund. Han er også redaktør for årboken Ariadne og virker ellers som skribent og foredragsholder innen naturfaglige emner.

Knut Arild Melbøe (red.)

Naturforvaltning - Bind 2 Fra polpunkt til vinduspost ISBN 82-412-0314-4 BM ISBN 82-412-0315-2 NYN Gruppe 1.2, kommer høsten 1998

Denne boka dekker den resterende delen av fagplanen i naturforvaltning VK2 naturforvaltning og VK2 allsidig landbruk. I forordet til bind 1 (se side 5 i denne boka) er det satt opp en detaljert oversikt over fordelingen av stoffet. Det andre bindets undertittel Fra polpunkt til vinduspost viser hen på at stoffet her er mer praktisk rettet enn i bind 1. Naturforvaltningen starter allerede innomhus: hva gjør vi med stueplantene i vindusposten, hvordan behandler vi avfallet fra husholdningen, osv. Gjennom casestudier, der vi beskriver konkrete prosjekter, vil vi prøve å vise hvordan ulike naturforvalteroppgaver kan løses på en for miljøets del tilfredsstillende måte. Slik tar boka for seg oppgaver innenfor primærnæringene såvel som mer offent­ lige oppgaver som kildesortering og naturveiledning. Hele veien vil vi som i bind 1 legge vekt på samspillet mellom ferdig­ heter, holdninger og kunnskaper, men også hvordan vi kan arbeide prosjektrettet og sammen med andre, i skjæringspunktet mellom naturbruk, næringsvirksomhet og offentlig forvaltningsinnsats.

328

Litteratur Asheim, Vidar: Landbrukets historie. Aschehoug, 1983 Backer, Inge Lorange: Innføring i naturressurs og miljørett. Oslo, ad Notam Gyldendal, 1990 Berntsen, Bredo: Grønne linjer. Oslo, Grøndahl Dreyer, 1994 Bojer Godal, Jon: Tre til laft og reis. Landbruksforlaget, 1996 Cremo, M. og Thompson, R.: Forbidden archeology - the hidden history of the human. Govardhan Hill Publ. USA, 1993 Daly, Herman E: For the Common Good, Beacon Press, Boston, 1989 Direktoratet for naturforvaltning: Forskrift om bruk av fangstredskaper, rundskriv nr. 4/1990 Direktoratet for naturforvaltning: Forskrifter og retningslinjer til viltloven, 1996 Direktoratet for naturforvaltning: Frå hav til himmel, 1995 Ekins, Paul: Fra vekst til utvikling, Cappelens Forlag/Senter for ny økonomi, Oslo, 1992 Ekins, Paul: The Living Economy, Routledge & Kegan Paul, London, 1986 Ekins, Paul, M. Max-Neef: Real-Life Economics, Routledge & Kegan Paul, London, 1992 Grønn skattekommisjon: NOU 1996:9: Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting Hauger, Tore og Oddvin Lund: Naturforvaltning og friluftsliv. Vett & Viten, 1996 Hegge, Hjalmar: Mennesket og naturen. Naturforståelsen gjennom tidene - med særlig henblikk på vår tids miljøkrise. 2. utg. Oslo: Antropos Forlag, 1993 Hille, John: Artikkel. Rein velstand - om bærekraftig produksjon og forbruk i LA21. Stiftelsen Idébanken 1997 Hille, John: Din bit av jorden. ForLIM, ProSus og Stiftelsen Idébanken, 1996 Holbæk-Hanssen, Leif: Et samfunn for menneskelig utvikling - bidrag til tenkningen om Alternativ framtid. Tanum-Norli, 1984 Jacobs, Michael: The Green Economy, Pluto Press, London, 1991 Jakobsen, Ove, Mehlum, Jan: Miljø, myter og markedsføring, Ad Notam, 1992 Johnsen, Odd, Bedriftsøkonomi, Bedriftsøkonomens Forlag, Oslo, 1966 Lov om bergverk (bergverksloven) Lov av 6.3.1981 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) Lov av 28.6.1957 om friluftslivet (friluftsloven) Lov om jord (jordloven) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) Landbruksdepartementet: Forskrift om skogbehandling og skogsdrift for skogområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka), 1994 Lov av 9.6.1978 om kulturminner (kulturminneloven) Lov av 15.5.1992 om laksefisk og innlandsfisk m.v. (lakse- og innlandsfiskloven) Lov av 19.6.1970 om naturvern (naturvernloven) Lov om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) og forskrift av 14.2.1986 Lov av 14.6.1985. Plan- og bygningsloven Lov om skogbruk og skogvern (skogloven)

329

LITTERATUR.

Lov om vassdragene (vassdragsloven) Lov om viltet (viltloven) Miljøheimevernet og Norges idrettsforbund: Grønn start - Miljøhåndbok for idrettsarrangemen ter, 1997 Miljøverndepartementet: Endringar i friluftslova, 1996 Miljøverndepartementet: Forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven, 1983 Miljøverndepartementet: Forskrift om tekniske fiskekultiveringstiltak og inngrep i vassdrag, 1992 Miljøverndepartementet: Forskrift om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer, 1993 Miljøverndepartementet: Planbehandlingen av Marka, 1986 Miljøverndepartementet: Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag, 1994 Nakkerud, Mads, M: Brobyggingsboka - 100 tiltak for brobygging Nord/Sør. Gazette bok, 1996

Natur og miljøleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 1991 Nordisk Ministerråd: Naturen kjenner ingen grenser, 1990 Nærings- og Energidepartementet: NOLI 1994:12 Lov om vassdrag og grunn­ vann, 1994

Oslo og Omland Friluftsråd: Behandling av inngrep i bymarker som ikke er ledd i landbruket, 1995 Pearce, David & al.: Blueprint for a Green Economy, Earthscan, London, 1992 Shiva, Vananda: Monocultures of the Mind. 4 essays. Zed Books Ltd. London og New Jersey 1993 Skaftnesmo, Trond og Melbøe, Knut Arild: Verdier og verdimål. Institutt for skogøkonomi, NLH, 1982 Skar, Øyvind og Schjerden, Per R.: Skognaturen og mennesket. Vett og Viten, 1997 Størkersen, Øystein R.: Ni nye norske Ramsarområder opprettet i 1996. Fra Vår Fuglefauna 2/1996 Universitetet i Oslo: Lovsamling for miljøforvaltning. Oslo: Grøndahl & Søn, 1990 Weizsåcker, Ernst Lllrich von: Earth Politics, Zed Books Ltd, London, 1994

330

Stikkord Agenda 21 301 ff agronom 98 aktiv overskrift 192 akutt forurensning 180 algeoppblomstring 127 alliansepartnere 196 allmenningens tragedie 202 allmennytte 322 alternativ økonomi 225 f alternativbevegelsen 95, 225 amazonasindianere 250, Til andregenerasjonsavtaler 25 f andregrads markedsøkonomi 261 antropolog 98 antroposentrisme 280 arbeidshøytid 55 arbeidsøkter 44 avfallsplan 180 B

bakstekjerringene 43 barkebrød 44 barselgrøt 42 behovsbegrepet 234 behovsdekkere 244 f bekketunet 39 besjelet natur 93 f beslutningsgrunnlag 96 betalingsevne 277 betalingsvillighet 152, 274 ff betinget verdsetting 275 bevisste forbrukere 48 bindingsverkshus 35 biologiske behov 246 biosentrisme 280 bjørkehagene 16 bleking 35, 38 BNP-vekst 236 boikott 291 boplassene 10 brukerkostnad 272 bruksrett 155 bruksverdi 223, 227 bruttonasjonalprodukt 231, 236 budsjett 230 budskap 194

by, gård og tun 31 f bygdeturisme 118 bærekraftig planlegging 289 bærekraftig skattereform 304 bærekraftig utvikling 233 bærekraftig økonomimodell 278 f bærekraftige skatter 298 bærekraftige vekstkrav 288

C

cellen 75 CO2-sprik 303 D dagsutfartsområder 159 dekningsbidrag 54 den usynlige hånd 224, 322 det eksistensielle 96 det første landnåmet 32 Det norske hus 127 det nye hamskiftet 15, 52 din økologiske andel 251 direkte lovregulering 292 diskontering 275 f diskontorate 276 dobbelt laft 36 doble gevinster 300 drivhuseffekten 126 dumping 206 duopol 264 dødspol 81 f dårlig og ineffektiv økonomi 227 dårlig skjønn 189 E

egeninteresse 258, 268 egennytte 322 egenopplevelse 94 egenrapportering 217 egnet teknologi 308 eiendomsprismetoden 274 eierstiftelse 155 eikehagene 16 einerbakker 17 eksklusivitet 194 ekstreme virkninger 259 331

STIKKORD

en «minkende» kake 256 en «voksende» kake 255 en annen utvikling 306 f energiforbruk 253 f engelske uttrykk 220 enkeltvedtak 182 enstemmighetsprinsipp 216 Erasmus Montanus 78 erfaringsbasert læring 68 erstatningsressurser 284 etisk investering 291 etnosentrisme 108 etternølere 202 etterspørsel 244, 262 f

forvaltningsloven 183 f framtidens verdi 276 framtidsbilder 62 framtidsverksted 115 fri konkurranse 264 frihandel 309 frihet og miljøansvarlighet 298 friluftsloven 168, 172, 186 FRISAM 146 Frostatingslovene 47 full privatisering 271 fundamentale behov 243 ff fylkes(del)plan 131 førstegenerasjonsavtaler 215 f førstegrads markedsøkonomi 261

F

fallende grensenytte 240 fangens dilemma 277 fattigdom 246, 250 fellestiltak 55 fellesskapsverdier 320 fellingsavgift 174 fellingstillatelse 173 f fesjået 57 fikserbilde 77 fmansbeskatning 299 finansdepartementet 290 firkanttunet 40 fiskefond 178 fiskeforvaltning 178 fiskekort 177 f fiskeravgift 178 fiskerett 177 fjerdegrads markedsøkonomi 261 flatbrød 42 flerhustunet 39 flertallsbeslutninger 216 folkemedisin 48 forbruk 253 forbrukernes ståsted 267 forbrukersamfunn 238 forbruksideologi 238 forbruksmønster 247, 253, 313 ff forbruksnivå 237 fornybare ressurser 157 ForllM 122, 134 forurensningsloven 134 forurensningsloven 179 f, 186 forurensningsreguleringer 270

332

G

Gaia-hypotesen 86 garantert minsteinntekt 304 gasskraftverk 130 genbanken 85 f genetisk erosjon 85 genteknologiloven 179 gentenkning 79 «germansk» rett 154 gjennomsnittsnordmannen 251 globalt ansvar 315 Globalt forum 310 god og effektiv økonomi 227 gratisgoder og sløseri 270 grenseinntekt 265, 269 grensekostnad 265, 269 grenseprofitt 266 grunneier 155 grunneierkontakt 106 grunneiernes rett 175 Grunnloven 150 grønn skjønnhetskonkurranse 211 grønne forbrukere 270 grønne produksjonsprosesser 271 grønne skatteforslag 301 f grønne skatter 295, 300 guiding 118

H ha-behovene 239, 243 ff habilitet 184 hagemarkene 16, 54 handlingsvalg 96

STIKKORD

havforurensning 198, 205 heid 31 f helhetlig menneskesyn 59 helhetlig natursyn 59 helhetlig tenkning 71 ff, 315 hjemmelaget mat 45 hjemmeproduksjon 309 holdningsendring 291 holdningsskapende tiltak 136 homøostase 82, 279 hvalfangst 201 ff hvalfangstolympiaden 202 høringsuttalelse 191 høvding Seattle 92,319 høy behovsdekning 245

1 idédugnad 114 f identifikasjonsakt 76 identitetsoppløsning 77 ikke-fornybare ressurser 157 ikkevold 308 | i-landsavhengighet 305 ingress 193 innlandsfiskloven 161, 176 inntekt 229 inntektsforskjeller 251 inntektsressurser 282 internasjonale avtaleverk 216 f intervju 194

J jakttider 173 janteloven 113 jegeravgiften 174 jegerprøven 174 jernaldergården 35 jordbruksrevolusjonene 11 jordloven 162, 172 jordskatt 304 Jubilee 2000 307 jurisdiksjon 198, 202 K

Kain og Abel 12 kapital 228 kapitalisme 260 kapitalslit 229, 231 karriereorientert livsform 69, 107

kildebeskatning 304 klageinstans 189 f klagerettighet 187 klagevilkår 189 klimaendringer 126 klimagasser 130 klimakonvensjonen 208 klimaspørsmålene 207 klyngetunet 39 knapphet 220 kolonialisme 305 kommunal planprosess 142 kommunedelplan 159 kommuneplan 131, 141 f, 144 kommunestyret 143 konsekvensutredning 153, 185 konsesjonsloven 161 konsesjonslover 162 f kortere forsyningslinjer 309 kostnad 228 kostnadsansvar 190 kostnadsdekning 190 kostnadsressurser 282 krematistikk 223 kulturmiljøer 168 kulturminneloven 161, 168, 186 kulturvernloven 168 kunstig aldring 35 Kyoto-avtalen 207 kystsoneplan 131 L lagerressurser 282 lagring av korn 41 landbasert forurensning 206 landskapsfotografi 15 landskapsvernområde 156 langhus 37, 64 legende urter 48 leserinnlegg 196 levestandard 239, 251 f likesinnede land 214 likevektsprisen 263 livskvalitet 233, 239, 247 ff, 285 livsstilsendringer 256 livsvitenskapene 83 LNF-områder 160, 164, 172 Lokal Agenda 21 137, 314 ff lokalmedier 192 333

STIKKORD

lyngheier 17 lytteteknikken 36 lønnsarbeiderlivsformen 69

M Magnus Lagabøtes landslov 13 malming 35 f, 38 mangelfull informasjon 259 mangesysleriet 68 markeder 256 markedsbaserte insentiver 271 markedskrefter 256 markedssystem 257 Maslows behovshierarki 246 massenes produksjon 308 masseproduksjon 308 matmangel 248 Max-Neefs behovsteori 243 ff medansvar 155 medienes rolle 200 medieomtale 191 medieutspill 192 meglerrollen 211 meldinger 185 melk 46 melkerampa 57 menneskerettigheter 151 f merverdi 304 metaøkonomi 227 middelalderlandskapet 12, 23 MIK-reformen 132, 137 miljø- og ressursprogram 139 f miljøaktivister 268 miljøavgifter 295 miljøbevegelsen 225 miljøbudsjettet 134 f miljødebatt 151 miljødepartementet 290, 135 miljødugnad 137, 316 miljøengasjement 136 miljøindikatorer 286 miljøkapasitet 286 f miljøkatastrofer 200 miljøkostnader 295 f miljøkriminalitet 153 miljømerking 291 miljøstandard 297 miljøsubsidier 293 miljøtjenester 283

334

miljøvernets alternativkostnad 269 miljøvernleder 139 f miljøøkonomer 268, 277 mindreverdi 304 Mona Lisa 77 f, 281 monokulturer 54, 87 monopol 264 monopolprofitt 264 monopsoni 264 moralske appeller 291 moratorium 203 f morgenmøtet 193 mulens og ljåens landskap 23 munkevesenet 13 muntlig kontakt 191

N

nasjonalisering 202 nasjonalpark 156 nasjonalregnskap 230 naturminne 156 naturforvaltning 219 naturoppfatning 154 naturopplevelse 93 f naturreservat 156 naturvernloven 150 ff, 156, 171 f, 185 negativ multiplikatoreffekt 243 negativ tilbakemelding 279 negativt mindretall 216 nervesystemet 82 nettonasjonalprodukt 231 NGOer 134 Nord-områdene 213 Nordsjøkonferansen 205 nord-sør-grensen 307 nord-sør-konflikten 209 «no-regret»-strategi 208 normativ økonomi 221 nullbeite 58 nye opplysninger 189 nyhetsverdi 192 nytte-kostnadsanalyser 275 f nærhetsprinsippet 308 nødvendighetsvarer 262 nåverdi 276

O offentlige goder 258, 273 offentlige tiltak 293

STIKKORD offentlige utgifter 293

R

offentlighetsloven 183

rammeoverføringer 132

oikonomia 219

Ramsar-områder 170

oikos 219

randsonepopulasjon 84

oligopol 264

realinntekt 247

omsettelige kvoter 297

realkapital 231

omsorg 51

realøkonomi 299

OPEC-land 209

reduksjonistisk forklaring 73

oppsettende virkning 188

regnskap 230

optimal ressursbruk 269

reguleringsplan

optimalt forbruksmønster 241

reindrift 66

optimalt miljøvern 269

ressursbegrepet 281

organisk forklaring 73

ressurseffektiv teknologi 253

oskestomp (flatkake) 44

ressursforvaltning 219

overbudspolitikk 212

ressursforvaltningssubsidier 293

overfiske 127

ressursutnytting 51

overinvestering 299

restaurering 117

oversittet klagefrist 188

rettsbevissthet 152

ozonhull 126

rettslivsverdi 281

ozonlaget 126, 198, 271

rettsobjekt 152

143 f, 160

rettssubjekt 152

P

rikdom 246, 250

parallell-regjeringer 307

rikspolitiske retningslinjer 134, 159

Pareto-forbedring 238, 244

riktig prising 272

partiprogram 190

Rio-møtet 208

partsrettighet 187

«romersk» rett 154

pengeverdi 223, 227

rydningsrøys 11, 16

plan- og bygningsloven 131 ff, 158 ff,

171 ff, 185

S

planøkologi 288 ff

saksbehandlingsfeil 189

politikk 221

saksforberedelse 184

politisk arena 199

saksøking 291

POMS 291

samfunnets totalformue 299

positiv tilbakemelding 279

samfunnshensyn 153

positiv økonomi 221

samfunnsmoral 258, 320

postindustrielt samfunn 279

samfunnsøkonomisk termostat 239

potetprester 49

samhandlingsarena 55 ff

pressefrokost 195

samhandlingsmodell

pressekonferanse 195

SAM-programmet 146

pressemelding 195

sauesanking 56

pris 262

Sauholmen-dommen 155

priselastisitet 262 f

sel- og fiskedød 205

prisfast kvantumstilpasser 264

selvforsyning 309

prismekanisme 257, 270

selvstendig livsform 69, 106

problemløsende multiplikatoreffekt 300

sending 50

profittmotivet 257, 262

servitutter 154

progressivt marked 271, 291

signaleffekt 200

pådriverrollen 211 ff

skjevfordeling 251 f

147

skogloven 162, 171, 186

slottonn og hesjing 18

335

STIKKORD snøballøkonomi 279

V

sosialisme 260

vandrende arter 198

sosialt enfold 108

varestempel 151

sosialøkologi 57

vedvarende ressurser 282

sparing 229

veiledningsplikt 184

speilvendingsprinsippet 157, 179

vekselvirkninger 82

stammefolks livskvalitet 250

vennskapsforbindelser 314

statsbudsjett 230

verdensbilde 64

statskapitalisme 317

verdensgjennomsnittet 252

stedbundne ressurser 118

Verdikommisjonen

steinredskaper 9

verdinøytral 220 f

stoffskiftesystemet 82

verdiskaping 229

stokkehusene 34

verdiskaping 298 f

straffeloven 172

viltforvaltning 175

127, 320

styringsmekanismer 259

viltloven 161, 173 f

styvingslundene 19

vinjer og heim 31 f

sur nedbør 125

vinkling 192

svartedauen 13

virkelig verdi 270

sylting og lagring 48

virkelighetsforståelse 63 f

symboløkonomi 299

virkelighetsmodeller 72 ff

synet på sykdom 79

visdom 308

syrefelling 35

vitalpol 81 f

vitenskapelig arena 199

T

være-behovene 239, 243 ff

teknologidiktater 56 temming av villdyr 10

Y

tilbud 262 f

ytre og indre landnåm

14

tradisjonell økonomi 225

transportkostnadsmetoden 274

Æ

tredjegenerasjonsavtaler 215 f

ærefrykt 103

tredjegrads markedsøkonomi 261

trekkfuglene 169, 198

0

treukersfristen 188

økologi 219

tropisk regnskog 124, 280

økologisk skattereform 309 f

Tsjernobyl-ulykken 205

økologiske økonomer 268

tørrfisk 47

økonomi 219

økonomisk utvikling 245 U

økonomisk vekst 232, 236

uavhengig forskning 217

økonomisk verdi 281

ufullstendig konkurranse 220, 257 f, 264

økosentrisk verdensbilde 280

underinstans 189

økosystem 75, 80 ff

upartiskhet 184

øystater 209

urbefolkninger 92

urettferdig fordeling 259

Å

urgårdene 31 f

åndslivsverdi 281

Utopia 279

årestua 37

utslippstillatelse 287, 297

uøkonomisk vekst 236, 247

336