Naturforvaltning 2 : Fra vinduspost til polpunkt [2] 8241203144 [PDF]

Zitiervorschau

Naturforvaltning - fra vinduspost til polpunkt

Bind 2 Redigert ved Knut Arild Melbøe

Vett&Vrten as

Viktig melding fra forlaget Vi har satt av et område på våre internettsider (http://www.vettviten.no) for oppdatering av våre eksisterende bøker med nyttige tips. Selv om vi bruker mye tid og omtanke på å unngå trykkfeil og unøyaktigheter i våre bøker, er det dessverre enkelte feil som må rettes i nye utgaver/opptrykk. En liste over feil og ord/setninger som kan være meningsforvirrende/for­ styrrende finner du på våre internettsider. Har du selv funnet feil/mangler/unøyaktigheter som ikke er nevnt der, vil vi svært gjerne ha melding om disse - gjerne som e-post: [email protected]

© Vett & Viten AS 1999 ISBN: 82-412-0314-4

Omslag ved Jan O. Rokkan Omslagsfoto: Ola Aukrust (innfelt forside), Knut Arild Melbøe (bunnbilde og bakside)

Fotografier er på de følgende sider utlånt av: Alfred Andersen (side 255), Ola Aukrust (side 17, 20, nederst, 24, 28, 29, 32, 33), Stein Arne Bakken (side 277), Dag Berge (side 143), Johs. Bjørndal (side 293), Even Bratberg (side 301, 304, 306 og 309), Pål Brettum (side 126), John Brittain (side 123, nederst), Det norske hageselskap (side 34), Eva Grundelius (side 139), Finn Audun Grøndahl (side 69), Tore Hauger (side 227-229, 238-240, 242, 244, 250, 256 og 263), Dag Hongve (side 123, øverst), Douglas Jakobsen (side 101), Terje Mathisen (side 65), Knut Arild Melbøe (side 201 og 302), Sture Lian Olsen (side 280), Arnhild Opdahl (side 218 og 220), Tor Schmedling (side 152, 155 og 221-223), Øyvind Skar (side 20, nederst, 39, 42, 56, 67, 73, 80, 86, 97, 118, 180), Stavanger museum (side 166), Lisbeth Stokke (side 292), Jan Økland (side 134 og 146) Tegninger ved: Stein Davidsen (side 40, 90, 109, 116, 176, 264 og 265), Laila Eriksen (side 243, 255 og 257), Dag Hongve (side 142), Sigmund Huse (side 111 og 112), Klaus Høiland (side 119), Hermod Karlsen (side 16, 22, 30), Theodor Kittelsen (side 113,153, 186), Morten Kildevæld-Larsen (side 178, 195, 198, 206), Thorvald Ravn (side 102), Jan Henrik Simonsen (side 108), Øyvind Skar (side 46, 57, 58, 69, 89, 104, 137, 140), Harald Sund (side 15), Øivind Vasshaug (side 50), Jan Økland (side 120, 124, 125, 127, 128, 132, 134, 141, 145 og 149) Boka er godkjent av Nasjonalt læremid deisen ter i mai 1999 for bruk i videregående skole i studieretning VK2 naturforvaltning og i studieretning VK2 allsidig landbruk. Godkjenningen gjelder inntil ny fagplan eller revidert læreplan blir tatt i bruk.

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sats: Terje Mathisen Utforming: Douglas Jakobsen Printed in Norway 1999

Utgiver: Vett & Viten AS Postboks 203, 1379 Nesbru Telefon adm: 66 84 90 40 Telefon ordrekontor: 66 98 39 80 Telefax: 66 84 55 90 http://www. vettviten.no e-post: [email protected]

Forord Denne læreboka utgjør bind 2 i et tobindsverk som samlet dekker læreplanen i VK2 naturforvaltning (VK2 N) og i VK2 allsidig landbruk (VK2 AL). Dette bindet er mer praktisk rettet enn bind 1 og tar særlig for seg stoff fra fagplanens mål 2, 3, 5 og deler av 7. For elever på VK2 naturforvaltning dekker denne bokas kapittel: - 1-4: læreplanens mål 2 (med unntak av 2d og 2f) og deler av 8 f - 5: læreplanens mål le og deler av 5b - 6: læreplanens 5a og deler av 5b - 7 og 8: læreplanens 4h og deler av 2d - 9: læreplanens 2d og deler av 4f - 10: læreplanens 7a-c - 11: læreplanens mål 2f og deler av 7a - 12: læreplanens 5c og d - 13: læreplanens mål 3

For elevene på VK2 AL allsidig landbruk omfatter boka mer enn de skal ha. Mål 3, 4, 7 og 8 finnes bare i læreplanen til VK2 N. Dette betyr at bare stoff fra bokas første del (kapitlene 1-6), kapitlene 9 og 11 i andre del og kapittel 12 i tredje del er pen­ sum for VK2 AL. Noe av det kulturelle stoffet fra kapittel 7 og 8 knytter likevel an til 2d og anbefales lest som bakgrunnstoff. I innholdsfortegnelsen er det vist med stjerne hvilke deler som kan tas ut for VK2 AL. Disse forfattere har levert bidrag til denne boka (forfattere omtales på side 311): - Kapittel 1 og 2: Ola Aukrust - Kapittel 3,4 og 5: Øyvind Skar - Kapittel 6: Dag Hongve - Kapittel 7 og 8: Knut Arild Melbøe - Kapittel 9: Aage Jensen og Arnhild Opdahl - Kapittel 10 og 11: Tore Hauger - Kapittel 12: Lisbeth Stokke, med enkelte bidrag fra redaktøren - Kapittel 13: Even Bratberg

I kapittel 12 skal også Håkon Jentoft takkes for stoffet om grafisk industri. Naturforvaltning er et fag som samler mange ulike fagfelt som i et prisme. Det har derfor vært en stor utfordring og skape en helhet også i dette bindet. For meg har bokas mange bidragsytere med ulik praktisk bakgrunn og kunnskapstilfang gjort faget ekstra variert og spennende. Det er nå mitt håp og ønske at boka vil komme til nytte både i skole og samfunn og at lærere og elever selv er kreative og bruker stoffet aktivt i praksis. Knut Arild Melbøe

April 1999

Innhold Kort om bokas oppbygning

9

Beskatning og fangstprogram

DEL I EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Kapittel 1 Gammel viten i ny drakt - norske økologiske urter 11 Fra visjon til realitet - urtedyrking in spe 11 Gammel viten - et lite historisk tilbakeblikk 12 - Medisinen i middelalderen

14

Norske høstings- og dyrkingstradisjoner 15 - Litt om bakgrunnen for folkemedisinen

18

Nye drakter. Norsk Øko-Urt blir til

21

- Fra visjon til forretningsforetak 21 - Lite areal og mye arbeid - et grunntrekk ved urteproduksjonen 22

-

Beskatningsstrategier 60 Eksempel på fangstprogram

59

61

Behandling og bruk av fiskefangsten -

Kvalitetssikring 62 Litt om prinsipper for konservering

61

65

Kapittel 4 Biotopskjøtsel og viltbeskatning 68 Fangst og jakt fra de eldste tider 68 - Veiding av hjortedyr 68 - Jakt og fangst på rovdyr og pelsvilt - Fuglelivet og mennesket 75

72

Viltarter og biotoper 78 -

Viltforekomster i Norge 78 Viltarter i ulike regioner 79

Noen viltstellbegreper 81 Kapittel 2 Veier til å utvikle omsorg for landskapet 25 Dyrkingslandskapet og høstingslandskapet 25 Busker og trær: For mye og for lite er like galt 26 - For mye 26 - Om rydding av gjengrodde områder 26 - For lite 27

Litt mer fra vår urte-ABC 30 LIrtehagen som eksempel på et «hjerteorgan» i landskapet 33 -

Litt om hagestiler 33

Om begrepet kvalitet 35 Om økologi og estetikk 36 - Naturen som «det utbredte menneske» 36

Kapittel 3 Fiskestell og fangst i ferskvann Fra steinalder til våre dager 39

39

- Bruksmangfold i ferskvannsfisket 40 - Fiske som ledd i gårdsdrift 41 - Yrkesfiskere og sportsfiskekulturen 43

Fiskebestand og bruksplaner 44 Registrering og analyse av fiskebestander 45 - Prøvefiske 45 - Bestandsanalyser 48

Fiskekultur i vår tid

54

- Bruk av villfisk - et eksempel 56 - Bruk av yngel og settefisk - et eksempel 57

-

Biotoper (habitater), økologiske nisjer og tålegrenser Territorial atferd, revir og bæreevne 81

Mennesket, miljø og vilt Biotopkartlegging 83 -

Biotop- og viltkart

82

84

Eksempler på ulike viltarter og biotoper 86 -

Bever 86 Villrein 88 Storfugl 89

Registrering og beskatning av viltbestand -

Sportegn og viltobservasjoner 91 Vilttaksering (vilttelling) 91 Beskatning av viltbestander 95 Optimalisering av jaktutbyttet 98

Behandling og bruk av felt vilt

98

- Jaktmetoder og sikring av kjøttkvalitet - Behandling av storvilt 99 - Behandling av småvilt 103

98

Kapittel 5 Økosystemet skog 106 Karakteristikk av skog 107 -

Økologiske suksesjoner

109

Hva kan urskog fortelle oss? 110 Stoffomsetning og næringsnett i skog - Ekstern og intern sirkulasjon - Strøfall og mangfold 116 - Næringsnett 117

Livet i jorda -

114

114

117

Om sopp og symbiose

118

*) Kapitlene i del II og del III som er merket med stjerne, går ut for VK2 allsidig landbruk. Ved parantes rundt stjernen anbe­ fales gjennomlesning av stoffet. Rammetekstene er av mer fordypende karakter, særlig i kapittel 7, 11 og 13, men teller ellers med som likeverdig stoff.

91

81

Kapittel 6 Innsjøens økosystem, miljøstatus og forvaltning 120 Innledning 120

Kapittel 9 Naturbruksveiledning 212 Veiledning i kulturlandskapet en oversiktsoppgave 212

- Innsjøen er en del av landskapet - To norske innsjøer 122

121

- Planlegging og forarbeid - Gjennomføring 215

Produksjon og trofiske nivåer

125

Eksempel på naturbruksveiledning i skolen 219 Eksempel på hvordan naturbruksveiledning brukes i et landskapsvernområde 221 Andre aktuelle veiledningstemaer (veilednings­ oppgaver) 224

-

Sjiktning og sirkulasjon i innsjøer

Siktedyp og lys og farge -

128

129

Oppløste salter og surhetsgrad (pH)

131

Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann -

Virkninger av næringssalter 133 Virkninger av organiske stoffer 134 Virkninger av forsurende stoffer 136 Virkninger av partikler 138 Spredning og virkninger av miljøgifter

132

Kapittel 10 Tilrettelegging for opplevelse ) * Hvorfor tilrettelegge? 225

139

Forvaltning av ferskvannsøkosystemer

142

- Tiltak mot vannforurensning 142 - Tiltak mot forsuring 144 - Kontroll av skadelige organismer 146 - Vannbruksplaner 148

Innsjøundersøkelser

148

Kapittel 7 Naturformidling i kulturhistorisk lys ) * 151 Der ute - her inne. Litt om det å formidle naturopplevelser 151 - Natur som speil på vårt eget indre landskap - Naturformidling krever fordypelse 155

152

Menneskets forhold til naturen i kultur­ historisk lys 156 Arkaisk bevissthet og opplevelsen av paradis 156 Kunstneriske uttrykk i lys av magisk bevissthet 158 Urbefolkninger forteller om vår egen fortid 160 Kunstneriske uttrykk i lys av mytisk bevissthet 163 Musikk-og versekunst i eldre tider 166 Mental bevissthet og naturvitenskapens framvekst 167 Motstrømninger - David mot Goliat 174

Naturformidling overfor barn og unge. Noen konsekvenser 177 -

Barn og natur 177 Ungdom, friluftsliv og naturopplevelse

179

Kapittel 8 Norsk natur i toner, ord og bilder ) * 181 Naturinspirert musikk 181 Bildende kunst og naturopplevelse 183 -

Glimt fra landskapsmaleriets historie 183 Økologisk krise og nye kunstimpulser 183

Naturlyrikk som veiviser til en dypere naturopplevelse 193 - Fjellet 195 - Skog og elv 198 - Havet 206 - På vei inn i et nytt årtusen

209

225

- Stimulere til friluftsliv 225 - Bedre tilgjengeligheten 228 - Tilrettelegge for natur-og kulturopplevelse 229

Bakgrunnsmateriale for tilrettelegging

DEL II FORMIDLING AV NATUROPPLEVELSE OG TILRETTELEGGING AV NATURBRUKS AKTIVITETER

-

212

-

Kart 230 Markslags klassifisering 231 Andre kart 234 Annen kartbasert informasjon

230

236

Utarbeiding av sti- og løypeplaner

237

-

Hvorfor og hvordan tilrettelegger vi stiog løypeplaner? 238 - Ulike former for turtraseer 239 - Viktige forhold i planleggingsprosessen 241 - Tilknytning til annen planlegging 245

Samarbeid med grunneier 246 -

Generell kontakt og samarbeid Grunneieravtaler 246

246

Andre måter å sikre turtraseer på

249

- Kjøp ved frivillig avtale 249 - Regulering 250 - Offentlig forkjøp ved konsesjon 251 - Gjennomføringen av sikringen 251

Planlegging og tilrettelegging av konkrete traseer 252 - Momenter under planleggingen - Opparbeiding av traseen 253 - Skilting og merking 256 - Vedlikehold 258

252

Økonomiske støtteordninger 258 -

Statstilskudd til friluftsformål Spillemidler 258

Kapittel 11 Flerbruksplan 260 Hva er en flerbruksplan? -

258

260

Flerbruksplanen for Oslomarka 261 Flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger 262 Flerbruksplan for kulturlandskap 265 Arbeidsoppgave i flerbruksplanlegging 266

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Kapittel 13 Kvalitetssikring og miljøtiltak i * ) landbruket 295 Kvalitetsstyring i landbruket (KSL)

Kapittel 12 Kommunalt miljøvern Til Kretsløpstankegangen 272 -

Økologi og kretsløp 272 Grafisk industri i kretsløpet - et eksempel

273

Avfallsreduksjon og avfallsminimering 278 Norsk avfallspolitikk 280 - Mål og virkemidler 280 - Kommunenes ansvar og plikter 282 - Næringslivets ansvar/bransjeavtaler 284

Innsamlings- og håndteringsrutiner 286 - Avfallstyper og avfallsmengder 286 - Innsamling og transport 287 - Kildesortering 288

Ombruk, materialgjenvinning og energi­ utnyttelse 292 -

Litt om miljøfarlige stoffer 293

- Hva er kvalitetssystem i landbruket? - Hvorfor trenger vi KSL? 297 - Planteproduksjonen 298 - Husdyrproduksjonen 299 - Helse, miljø og sikkerhet 300

296 296

Kulturlandskap, biologisk mangfold og miljøtiltak 301 - Kulturlandskapet 302 - Biologisk mangfold 302 - Miljøtiltak 303

Merkeordninger 304 - Hva er merkeordningen Godt Norsk? 304 - Hvilke krav er det til produkt og produksjon? - Debio-merking - økologisk landbruk 306 - Hva er økologisk landbruk? 307

Plantehelse 308 -

Landbrukstilsynet 308 Import av skadegjørere 308 Statskontrollert avl 309

Lover og forskrifter 310 Kort om forfatterne Litteratur 313 Stikkord 316

311

305

Kort om bokas oppbygning Fra vinduspost til polpunkt er undertittelen på denne boka. Det betyr at vi vil ta for oss praktiske naturforvaltningsoppgaver, fra det nære: fra vinduspost og hage, til det fjerne: til høyfjellsvidder og «den evige sne». Oppgavefeltet er stort og kan neppe dekkes i bredden innenfor to permer. Derfor har vi valgt noen eksempler. Boka er delt inn i tre deler, der den første og største delen, Eksempler på naturbruk fra hage til høyfjell er bygd opp fra «det nære til det fjerne» gjennom seks kapitler. (I forordet har vi redegjort for hvilke mål som dekkes).

Kapittel I & 2 I det første kapitlet står hagen sentralt, og vi har valgt urter og urteproduksjon i sammenheng med den. I neste kapittel er denne typen produksjon også satt inn i en økonomisk sammenheng der den inngår som del av næringsutvikling. Også spesielle voksesteder i kulturlandskapet, og måter å pleie disse på, tas opp i kapit­ tel 2. Slik prøver vi å oppøve et øye for verdifulle elementer i landskapet, rand­ soner, veikanter osv. og hvordan vi kan utvikle dem videre.

Kapittel 3 & 4 I disse kapitlene tar vi for oss bruken av utmark, først ved å se på ferksvannsfisket og de produktene vi får gjennom det. I dette tredje kapitlet ser vi også på prøvefrskemetoder og forvaltning av fiskebestander. I kapittel 4 tar vi så for oss fugl og vilt, der målet blant annet er å gi leseren en bakgrunn til å kunne foreta biotopskjøtsel.

Kapittel 5 & 6 Skogen som økosystem er viet et eget kapittel. Her ser vi på skogøkosystemet i Norge og eksempler på tropeskoger. Vi ser også litt på forskjellen mellom urskog og kulturskog før vi går inn på stoffomsetning og næringsnett i skogen. Neste kapittel 6 tar for seg vannmiljøet og forvaltning av vannressurser. Det fins også en detaljert studie av lavlandssjøen og og høyfjellsjøen som økosystem.

Del II Formidling av naturopplevelse og tilrettelegging av naturbruksaktiviteter er delt inn i fem kapitler.

Kapittel 7,8 & 9 1 kapittel 7 går vi først i dybden når det gjelder formidling av naturopplevelse. Vi blir mer bevisste våre egne naturopplevelser (kall det gjerne «sjelelig opparbeid­ ing og tilrettelegging») og fordyper oss så i kulturhistorien, der vi spør hvordan menneskets forhold til natur har utviklet seg. Stoffet synes kanskje vanskelig i begynnelsen, men det er viktig for all naturformidling, og du vil sannsynligvis vokse med det. Kapittel 8 tar for seg norsk natur slik vi møter den i ord, toner og bilder. Dette stoffet er tidløst, og som naturformidlere bør vi kjenne feltet litt bedre enn menigmannen. Praktiske oppgaver er her blant annet kunstbetraktning og diktskriving. Kapittel 9 tar oss med på en vandring i kulturlandskapet, der vi øver oss metodisk, pedagogisk og opplevelsesmessig som naturformidlere. 9

Kort om bokas oppbygning

Kapittel 10 & I I Tilrettelegging for naturopplevelse er temaet i disse kapitlene, nærmere bestemt fysisk tilrettelegging og opparbeiding. I kapittel 10 tar vi for oss turtraseer av ulike slag, men også løypeplaner, samarbeid med grunneier og mange andre temaer. Neste kapittel tar for seg en flerbruksplan i forhold til kommunal planlegging. Del III har overskriften Kommunalt miljøvern. Kvalitetssikring og miljøtiltak. Stoffet er fordelt på to kapitler og tar for seg et bredt felt av praktiske oppgaver.

Kapittel 12 & 13 I kapittel 12 studerer vi blant annet kretsløpet i grafisk industri. Vi ser videre på norsk avfallspolitikk, innsamlingsrutiner og kildesortering. Temaene danner bak­ grunn for ekskursjoner og praktisk handling. Kapittel 12 tar for seg viktige sider ved kvalitetssikring og miljøtiltak i landbruket.

10

DEL I

Kapittel I

Gammel viten i ny drakt norske økologiske urter Trett av å svømme i nåtidens stormfulle hav mot femten meter høye bølger sank jeg gjennom århundrene til et annet tidsdyp, hvor slottet og rosenhagen fra drømmen flimret

Fra Urtehagen på Knatten av Annemarta Borgen

Fra visjon til realitet - urtedyrking in spe Vi går tilbake til slutten av 1980-årene. En del mennesker pusler i hagen eller på gården med forskjellige rare vekster som de blander i maten eller pynter desserten med, til glede eller kanskje heller forskrekkelse for familie og bekjente. Dette er gjerne mennesker som vil drive jorda økologisk, som er kritiske til for mye syntetisk kjemi, både innvortes og utvortes. Arbeidet med urtene tar kanskje en god del tid, men det gir lite penger og bærer i stor grad preg av å være en per­ sonlig interesse, eller kanskje heller en lidenskap. Men tanken dengang var nærliggende: Burde det ikke også ligge næringsmu­ ligheter i å dyrke urter? Ikke i første rekke muligheter for at jeg selv skal tjene meg rik og starte et børsnotert selskap, men muligheter for å kunne arbeide med det som jeg finner meningsfylt, og som interesserer meg. Kanskje jeg kan slippe å bruke tida til ting jeg gjør bare for å tjene penger? Kanskje urtene kan gi meg muligheter til å drive bruket mitt på heltid, slik at jeg kan være mer hjemme hos barn og mann (det er helst kvinner som driver med urtedyrking). Kanskje et slikt tiltak kan skape mer liv i gård og grend? 1 det første bindet, Veier til handling, beskriver vi to ulike forståelsesmåter for tilværelsen, en reduksjonistisk og en organisk forståelsesmodell. Det økologiske jordbruket, tidligere kalt alternativt landbruk, opplever seg selv som sprunget ut av den organiske forståelsesmåten. Det gjelder ikke bare synet på naturen, men like mye menneskesynet, og i «urtemiljøet» synet på hvordan mennesker og planter er vevd sammen. Vi har lett for å tenke oss at en slik synsmåte er ny og radikal, men historisk sett har en slik økologisk tradisjon vært den dominerende - iallfall fram til renes­ sansen. I bind 1 peker vi også på at den tradisjonelle økonomien var økologisk fundert helt fram til den industrielle revolusjonen. Vi starter derfor nå - før vi skal se på hvordan ideen ble til realitet - med et lite blikk enda lenger tilbake i historien. Dermed kan kanskje også vi få et glimt av slottet og rosehagen og føle oss litt mer i slekt med middelalderens nevenyttige munker og kloke koner.

En idé blir til

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Gammel viten - et lite historisk tilbakeblikk Krydder og legemiddel

Alle planter har virkning på organismen. I det ligger det at det er vanskelig å trekke grensen mellom bruk av urter som krydder og som legemiddel. Selve lege­ kunstens opprinnelse og dermed også de første spede forsøk på å bruke legende planter ligger skjult for oss langt tilbake i historiens mørke. Men vi finner kunnskap om legende planter allerede i de eldste skriftlige kildene fra høykulturene i Kina, India, Babylon og Egypt. Disse store kulturene blomstrer samtidig: omtrent 3000 år før Kristi fødsel. Her møter vi et overraskende stort mangfold av legemidler basert på planter, og mange av disse plantene er fortsatt i bruk. Babylonerne hadde en oversikt over legeplanter som omfatter 1400 arter, deriblant valmue (Papaver somniferum) som bedøvende middel og fennikel (Foeniculum vulgare) som fordøyelsesmiddel. Vi befinner oss i en mytisk tid, der gudeverdenen blir opplevd som styrende for alt menneskelig, også for sykdom og helse. Etter hvert oppstår de første forsøk på å forklare tilværelsen filosofisk, og den gamle gudeverdenen begynner å miste sin kraft. De før-sokratiske naturfilosofene, som Tales fra Milet (624-546 f.Kr.) og Heraklit (532-475), spør etter den fysiske verdenens vesen og hvordan den har blitt til. Etter hvert kommer observasjoner og utforskning av naturen og naturlovene i forgrunnen. Smått om senn skjer det et oppbrudd fra den gamle mytologiske forståelsen av verden til en analyserende, logisk forståelse. Oldtidas mest kjente lege, Hippokrates (460-370 f.Kr.), er kjent med denne «moderne» forståelsen. Men han leter etter en sammenheng mellom disse nye betrakt­ ningene og de overleverte, medisinske erfaringene fra de gamle høykulturene. De viktigste kjenne­ tegnene på Hippokrates' legekunst er:

Bl nøyaktige, detaljerte observasjoner av den syke, sett i lys av vedkommendes sykdomshistorie H en studie av forholdene den syke lever under ■ en undersøkelse av klimaet på stedet der den syke bor På dette grunnlaget skulle legen så stille og deretter finne en terapi.

Hippokrates og de fire kropps­ væskene

Hippokrates, legekunstens far

Hippokrates grunnlegger den første medisinske skole på Kos (en gresk øy) og for­ fatter 60-70 medisinske skrifter (Corpus Hippokratum). Den mest kjente teksten er den såkalte «Hippokratiske ed», som etter alt å dømme er kommet til seinere (i det 4. århundret). I skolen på Kos oppstår de første spirer til læren om de men­ neskelige kroppsvæskene eller saftene, blod, slim, svart galle og gul galle, som etter hvert skulle få slik umåtelig betydning. Etter denne læren kunne alle tilfeller av sykdom føres tilbake til en feilaktig blanding av de fire kroppsvæskene. Disse fire kroppsvæskene blir sett i sammenheng med de fire elementene ild, jord, vann og luft - eller de fire kvalitetene varmt, kaldt, fuktig og tørt. 12

Kapittel I

GAMMEL VITEN I NY DRAKT - NORSKE ØKOLOGISKE URTER

På dette utsnittet av tittelbladet på den anatomiske delen av Galens verk utgitt 1541 ser vi Galen komme fra høyre side for å tilby keiseren legehjelp Det første store verket i antikken, Materia medica, blir forfattet av grekeren Dioskurides (1. århundre e.Kr.), som virket som militærlege i Roma. I dette verket skriver han inngående om alle tenkelige legende midler, nærings- og nytelses­ midler, drikker, salver, mineraler, magiske tryllemidler og amuletter. Særlig er skildringene av plantene og deres virkemåter så fascinerende og rike på detaljer at til og med botanikere i vår tid blir overrasket. I alt beskriver verket tusen leg­ ende midler, og av dem hører ca. 600 til plantene. I det 2. århundret etter Kristi fødsel tar Claudius Galenus fra Pergamon, mest kjent under navnet Galen, opp igjen den hippokratiske læren om kroppsvæskene og utvikler den videre. Galen (129-201 e.Kr.) virker i lang tid i Roma, blant annet som keiser Mark Aurels livlege. Han reiser mye og er godt filosofisk skolert. Han etterlater seg både medisinske skrifter og skrifter med filosofisk innhold. Også i dag snakker vi om en galenisk farmasi; med «galenikk» menes læren om framstilling av ulike medisinske preparater: uttrekk, essenser, tinkturer, ekstrakter, salver, pastaer, piller, tabletter osv. Galen tar stort sett utgangspunkt i stoff fra planteverdenen. Galen1)

Dioskurides og Galen

I det 4. århundret blir det gamle Romerriket oppdelt i en vestlig og en østlig del. Konstantinopel - det tidligere Bysants - blir hovedstad i Østriket (også kalt det bysantinske riket). Herfra sprer kunnskapen seg videre østover etter de samme rutene som Aleksander den store fulgte mer enn et halvt tusen år tidligere da han spredte Aristoteles' lære. Det blir på nytt opprettet utdanningssentre for overset­ telse og bearbeiding av den antikke arven, blant annet i Damaskus, Kairo, Antiokia og Bagdad. I det 10. århundret opplever den arabiske medisinen sin første blomstring, Rhazesog særlig gjennom Rhazes (865-925) og Avicenna (980-1037). Rhazes skriver et Avicenna

omfattende medisinsk læreverk, der han ut fra sitt studium av indisk litteratur også anbefaler bruk av indiske legeplanter. Slik uttrykker han seg: «Til å bestemme virkningen av alle planter som vokser på jorden, strekker ikke livet til. Bruk derfor de mest virksomme plantene og la de andre være. Ja, til og med av de mest virksomme plantene bør du bare ta dem som du selv har undersøkt virkningen av.» Avicennas verk, Canon medicae, blir på grunn av sin oversiktlige framstilling det grunnleggende verket i middelalderen. Vi kan også takke Avi­ cenna for å ha funnet fram til metoden for å destillere eteriske oljer. 1) Tegningen er fra legeverket Historia planatarium universalis fra 1650.

13

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Medisinen i middelalderen I det 13. århundret begynner det arabisk-islamske riket å gå i oppløsning. De kristne gjenerobrer Spania, og Bagdad blir stormet av mongolene. Med dette set­ ter et allment kulturelt forfall inn, et forfall som også rammer medisinen. Likevel kan vi vanskelig vurdere høyt nok den betydning den arabisk-islamske påvirk­ ningen har hatt for medisinen. De arabiske legenes bearbeiding av de antikke og bysantinske klassikerne danner fundamentet for den vestlige, skolastiske medisi­ nen i middelalderen.

Nevenyttige munker og kloke nonner I vest bryter det romerske riket sammen for godt i begynnelsen av det 5. århundret. Den etter­ følgende splittelsen med kamp mellom ulike folkegrupper virker hemmende på den kulturelle og vitenskapelige utviklingen. Bare bruddstykker av vitenskapen blir reddet. Etter hvert utvikler de kristne klostrene seg til å bli de viktigste kulturelle sentrene. Overleverte medisinske tekster blir samlet som omfangsrike håndskrifter. En del av dem blir oversatt til latin. Klosterfellesskapene ser det som sin oppgave å sørge for at helsetilstanden blant med­ lemmene er god. Men interessen omfattet også de lavere lag av befolkningen. Slik kommer de medisinske tekstene umiddelbart til nytte i behandlingen av syke. Noen av de viktigste medisinske klostersentrene er:

E Monte Cassino i Sør-ltalia, det første kristne klosteret, utgangspunkt for benediktinerordenen (Cassiodor 485-580). ■ Sevilla (biskop Isodor 570-636). ■ Øya Reichenau i Bodensjøen i Sør-Tyskland, der abbed Walafried Strabo (808-849) sam­ menfatter urtelærene til Dioskurides og Plinius i sin Hortulus. E Klosteret Wearmouth i England (8. århundre), der Beda Venerabilis forfatter et verk som sammenfatter greske (i første rekke aristoteliske), kristne og førkristne skrifter. E St. Gallen i Sveits (rundt 820), der abbed Gozbert lager en plan over klosteret, som også inneholder en detaljert plan over urtehagen.

Et annet framstående menneske i den middelalderske klostermedisinen er abbedisse Hildegard von Bingen (1089-1179). Hun skriver en lærebok om legemidler (Physica) og en sykdomslære (Causae et Curae). Fra en leges ståsted er Physica nærmest et naturviten­ skaplig verk, som konsentrerer seg om å skildre de legende kreftene i mineraler, planter og dyr. Grunnlaget henter Hildegard i flora og fauna i området der hun selv lever ved Rhinen. Kilden til Hildegards innsikt, slik den kommer til uttrykk i bøkene, er guddommelige visjon­ er. Hun har sikkert også hatt kjennskap til oldtidas medisinske skrifter. Konsilet i Clermont (1130) er begynnelsen til slutten for legekunsten i klostrene. Det forbyr munker og nonner mot å arbeide som praktisk utøvende leger. Seinere konsil fortsetter i samme retning, og medisinsk utdanning blir etter hvert forbudt for alle geistlige. Begrun­ nelsen er at de geistlige igjen skal få konsentrere seg sterkere om sine åndelige oppgaver, dessuten kan legegjerningen medføre at de ved alvorlige inngrep kan komme til å råde over liv og død. Det skal ikke ligge i menneskenes hender, men være underlagt Guds makt. En positiv virkning av konsilvedtakene er at de bidrar til at medisin vokser fram som studi­ um ved de nyetablerte universitetene i Vest-Europa. En medisinsk vitenskap står også i veien for den teologiske oppfatningen av sykdom, som ser på sykdom som uttrykk for Guds vilje og plan. Sykdom og lidelse blir forstått som Guds straff eller som en vei som følger Kristi lidelsesvei. I denne tida utvikles det en folkemedisin som i stor grad tar i bruk lokale, viltvoksende planter. Folkemedisinske overleveringer er ofte gjennomsyret av mytiske betraktningsmåter og gir et levende tidsbilde. Overgangen fra legemidler til undergjørende og rusende midler, kjærlighetsdrikker og heksesalver er glidende. Sjarlataner og kvakksalvere var det (som i dag) vanskelig å skille fra de virkelig urtekyndige. 14

Kapittel I

GAMMEL VITEN I NY DRAKT - NORSKE ØKOLOGISKE URTER

Universitet og stivbeint autoritetstro - verdslige medisinske skoler I det 10. århundret blir medisinskolen i Salerno i Sør-Italia grunnlagt. Den ser det som sin fremste oppgave å pleie den hippokratiske medisinen. Blomstringstida er i det 11. århundret, da mange opprinnelig greske tekster blir oversatt fra ara­ bisk til latin. Dansken Henrik Harpestreng lager en fri prosaoversettelse av et læredikt fra Salerno om bruken av ulike urter, med enkelte personlige tilføyelser. Den medisinske utdanningen gir i første rekke retningslinjer for arbeidet som lege og apoteker, men det blir også undervist i kirurgi. Andre medisinske skoler blir dannet i det 12. århundret i Toledo og Montpellier. Fra det 12. ti] det 15. århundret får Europa sine første universiteter. Ved siden av de teologiske, filosofiske og juridiske fakultetene inneholder de også et medi­ sinsk fakultet. Men kunnskapsformidlingen blir i økende grad preget av en auto­ ritær og stivbeint dogmatikk. Og i stedet for å vinne ny sannhet blir det viktigste å bekrefte de gamle autoritetene, i første rekke Galen.

Norske høstings- og dyrkingstradisjoner Vi gjør et brudd og går over til vår nordiske tradisjon. Mens vi har detaljert kunn­ skap om hvordan de gamle grekerne levde og tenkte, hviler Norden stort sett i historiens mørke. Osebergdronningens grav fra 800-tallet gir oss imidlertid vik­ tig kunnskap. Funnet vitner om at datidas mennesker må ha hatt omfattende kunnskap om bruken av planter og hvordan de virker. Her finner vi karsefrø og villepler, og det er også funnet en pung med hampefrø. Hamp (Cannabis sativa) er med sin hallusinogene virkning blant de ledende «trolldomsplantene». Osebergfunnet inneholder også frø av vaid (Isatis tinctoria). Det latinske artsnavnet forteller at planten ble bmkt til farging. Vaid er en av de få planter som gir blått. Med vikingtid og middelalder er vi kommet fram til en epoke som vi kjenner bedre. 1 middelalderen er Nidaros (Trondheim) den fjerde viktigste pilegrims­ byen i den kristne verden, etter Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela i Spania. Mennesker kommer i flokk og følge vandrende nordover. Klostrene er overnattingssteder og viktige kultursentre - også når det gjelder plantekunnskap.

Rekonstruksjon av cistensienserklosteret på Hovedøya. Tegnet av Harald Sund. (Oslo Bymuseum)

Medisinske skoler

De første universi­ tetene

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Vi går en tur innom Ove Arbo Høegs livsverk, Planter og tradisjon, som er som en norsk bibel på dette feltet. Han skriver:

«Munkene må ha vært kjent med de mange vekstene som ble vanlig dyrket i klosterhagene i Vest- og Mellom-Europa, og der er mange belegg for at slike også ble dyrket I skandi­ naviske klostre. De var først og fremst dyrket utenfor den egentlige klosterhagen (som var omgitt av bygninger på alle kanter). Om estetiske hensyn har betydd noe i norske klosterhager, er ukjent. Vekstene var så godt som utelukkende flerårige og representerte et utvalg av de mer hardføre blant dem som ble dyrket overalt i Europas klostre. Det kan neppe være tvilsomt at fra klosterhagene spredte disse plantene seg utover til bøndenes og byborgernes hager. Der ble de bevart til opp mot vår tid, men i de siste mannsaldrer er de i stadig høyere grad blitt kastet vrak på. Til pryd vil folk ha nye kjøpeplanter med mer iøynefallende blomster, og de gode egenskaper som de gamle aromatisk duftende staudene hadde eller ble tillagt, betyr ikke lenger noe, fordi te, krydder, medisin, møllmidler og parfyme er blitt vanlige og overkommelige salgsvarer.» Klostertidas planter

Mange av artene som kom til oss i klostertida, har levd videre i den tradisjonelle gårdshagen. Enkelte, som reinfann, har forvillet seg og er i dag en naturlig del av vår ville flora. Arbo Høeg mener følgende planter med stor sikkerhet kom inn i «klostertida»: Aconitum napellus, venusvogn Aquilegia vulgaris, akeleie Artemisia abrotanum, abrodd Artemisia absinthium, malurt Chrysanthemum Balsamita major, balsam Chrysanthemum Tanacetum parthenium, matrem Chrysanthemum Tanacetum vulgare, reinfann Hyssopus officinalis, isop Imperatoria ostruthium, mesterrot Levisticum officinale, løpstikke Malva-arter, kattost Mentha-arter, mynte Meum athmanticum, bjørnerot Myrrhis odorata, spansk kjørvel Salvia officinalis, salvie

Blant andre gamle legeplanter som også må ha vært dyrket, nevner han: Acorus calamus, kalmusrot Chelidonium majus, svaleurt Hyoscyamus niger, bulmeurt Lilium martagon og bulbiferum, liljer Saponaria officinalis, såpeurt Sempervivum tectorum, takløk Symphytum officinale, valurt

16

Kapittel I

GAMMEL VITEN I NY DRAKT - NORSKE ØKOLOGISKE URTER

Malva eller moskuskattost (øverst til venstre), reinfann (øverst til høyre), Kvann (nederst til venstre) og bergmynte (nederst til høyre)

17

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

I tillegg kommer enkelte busker, i første rekke engeltornrose eller eplerose (Rosa rubiginosa). Den er sterkt duftende og blir ofte brukt som innramming rundt en hage, slik den er brukt rundt urtehagen på Domkirkeodden ved Hamar. Andre rotekte roser har samme opphav. Svarthyll (Sambucus nigra) har også kommet inn slik. Humle (Humulus lupulus) er kanskje opprinnelig vill i Norge, men den har iallfall fått utbredelsesområdet sitt sterkt utvidet ved menneskets hjelp.

Kvann, en nordlig spesialitet Kloster- og pilegrimskulturen førte mange sydlige nyttevekster til våre breddegrader - men få sørover. Men det finnes unntak: Kvann, som var en viktig plante i middelalderen, er en utpreget nordlig art. Den vokser vilt langs bekker og elver i fjellregionen. Kvann er en skjermplante, men under blomstringen er det lett å skille den fra nærstående slektninger på de kulerunde blomsterstandene. Den har sterk duft, og særlig røttene er rike på eteriske oljer. Kvanngårdene fra vikingtida er blant våre tidligste hager. Ved jonsoktider høstet man kvannstilk omtrent som rabarbra. Stilkene spilte en viktig rolle som grønnsak og som C-vitaminkilde. Snorre forteller hvordan Olav Tryggvason handler kvannstilk på torget i Nidaros og gir til sin kjære Tyre:

«Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem til huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa: «Se her skal du få en stor kvannstilk!» Hun slo til den med hånden og sa: «Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå.»

Middelalderen var også pesttid, noe som førte til at kvann fikk en viktig posisjon. Legenden forteller at erkeengelen St. Mikael viste seg og gav menneskene kvann som et hjelpemiddel mot pesten. Dette er opphavet til det latinske navnet Angelica archangelica, som har med både engel og erkeengel. Kvann var trolig en av de første eksportartiklene fra norsk landbruk. Den ble sanket for salg, særlig på Vestlandet, og opp gjennom århundrene ble den eksportert i betydelige mengder. Innenlandssalget var også stort. I 1787 solgte for eksempel Mons Olavsson Omvik i Kvinnherad 48 kg angelikarot til Svaneapoteket i Bergen.

Litt om bakgrunnen for folkemedisinen Det er liten tvil om at folk på den norske landsbygda i tidligere tider hadde en omfattende kunnskapstradisjon om bruken av vekster. I folkemedisinen stod signaturlæren sterkt - en lære som for så vidt var kommet fra skolemedisinen i renessansen. I renessansen så vitenskapen det som sitt fremste mål å gå tilbake til de opp­ rinnelige tekstene fra antikken og å studere dem i original uten å gå veien om de arabiske oversettelsene. Det var en humanistisk bevegelse i ekte renessanseånd, med et omfattende danningsideal etter forbilde fra antikken. Smått om senn gjorde denne nye, friskere ånd sitt inntog også på universitetene. Nøyaktige stu­ dier av naturen for å finne ny erkjennelse og å forene den med den gamle arven ble et ideal. 18

En tidlig eksport­ artikkel

Kapittel I

GAMMEL VITEN I NY DRAKT - NORSKE ØKOLOGISKE URTER

Under denne påvirkningen utviklet botanikken seg - i nær tilknytning til medi­ sinen - til å bli en egen, selvstendig vitenskap. Med oppfinnelsen av boktryk­ kerkunsten i 1445 fikk urtebøker en sterk spredning. Disse bøkene inneholdt nøy­ aktige planteskildringer og naturtro, kunstferdige tresnitt av plantene. Det viktigste i urtebøkene var ikke først og fremst de medisinske og terapeutiske opplysningene, men de detaljerte illustrasjonene av plantene som gjorde det mulig for vanlige folk å bestemme urtene nøyaktig. Vi kan si at de var den tids naturhåndbøker eller bestemmelsesbøker, selv om de manglet en felles, enhetlig systematikk.

De første naturhåndbøkene

En avstikker til Paracelsus Den mest lysende stjernen på middelalderens medisinsk-botaniske himmel er nok mannen med det storslagne navnet Theophrastus Bombastus von Hohenheim, mer kjent under kortformen Paracelsus (1493-1541). Med sin kritiske holdning til idealiseringen av den antikke tradisjonen la han grunnlaget for å utvikle medisinen videre. Dermed skaffet han seg også mange motstand­ ere, noe som ikke er til å undres over når han for eksempel fastslo: «Alle må være klar over at de fleste av dagens leger er fullstendig på villspor, til største skade for dem som er syke. De holder seg altfor slavisk og bokstavtro til det som Hippokrates, Galenos, Avicenna og andre skal ha sagt.»

Paracelsus, grunnleggeren av medisin og farmasøytisk kjemi

Som legemidler brukte han ved siden av mineralske substanser i første rekke lokale urter. Droger fra fremmede land stilte han seg stort sett avvisende til: «Alle marker og enger, alle bakker og berg, er apotek.»

Bjørk og einer Navnet Paracelsus var neppe kjent på den norske landsbygda. Likevel var den praksis folk utøvde, i Paracelsus' ånd. Det var nytteplanter å finne overalt for den kyndige. Noe så trivielt som bjørk - lavlandsbjørk (Betula verrucosa) og vanlig bjørk (Betula pubescens) - og einer (Juniperus communis) hadde utallige bruksmåter. Alt i Sverres saga hører vi at Sverre og mennene «åt sevje og suget bjørk» av mangel på mat under ferden gjennom Herjedalen. På den måten unngikk de skjørbuk og greide å holde seg på føttene, altså takket være bjørka. Dette er trolig den egent­ lige meningen bak «birkebeiner». Vi vet i dag at bjørkebladene har høyt innhold av C-vitaminer, og innholdet av ulike garvestoffer kan virke urindrivende og hindre betennelser. Lauvet ble ellers ofte kokt til te som skulle hjelpe mot gikt. Best var bladene når de ble sam­ let omkring jonsok, altså gjerne før de var helt ferdig utviklet. Bjørkeblader er også mye brukt i dag. De har mange anvendelsesmuligheter, for eksempel som tilsetning i badevannet eller i forfriskende hostedrops. Her lig­ ger det et mulig eksportprodukt for norske fjellbønder. Norsk Øko-Urt betaler 180 kr kiloen for tørkede bjørkeblader, og de blir i første rekke benyttet sammen med andre viltvoksende urter i en såkalt «villmarkste». 19

Nytteplanter overalt

Bjørk og bjørkeblad

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Håvollen og gudslånet

Etter tradisjonen er jonsok innhøstingstid for bjørkeblad, og det er ofte snakk om en egen «innhøstingsonn», håvollen, mellom vår­ onn og slåttonn. Til dyra ble mesteparten av vinterforet sanket i utmarka (utslåtter, lauving, mosetaking osv.), for åkrene måtte brukes til gudslånet, det vil si kornet.

Einer

Eineren er også en av våre vanligste viltvoksende bus­ ker. Den finnes i to hoved­ former: en bredere, buskaktig, mer eller mindre kryp­ ende form og en rank, opp­ rett, ofte enstammet sypressform. Sypressformen, som gir en seinvokst, duftende emneved, har vært mye brukt som hesjestaur.

20

Kapittel I

GAMMEL VITEN I NY DRAKT - NORSKE ØKOLOGISKE URTER

Eineren er rik på eteriske oljer, og den har alltid vært forbundet med renhet og velduft. Skikken med å strø einekvister på golvet til helg og høytid eller ved spe­ sielle anledninger har holdt seg nesten fram til vår tid. Einelåg har vært benyttet til alt fra hårvask til ølbrygging. Den eteriske oljen i eineren har fra gammelt av vært utvunnet på samme måte som bøndene i Provence destillerer lavendelolje. Tradisjonen er fortsatt i hevd enkelte steder i landet. Eterisk olje er edle dråper, og det trengs mye plantemateriale for å få til en liten flaske. Men einer har vi nok av, og får den lov til å spre seg uhindret, dekker den med tida store deler av utmarksbeitene. De fleste steder er derfor regelmessig reduksjon av bestanden bare av det gode.

Nye drakter. Norsk Øko-Urt blir til Etter dette historiske bakteppet vender vi tilbake til utgangspunktet: Er det mulig å få i gang dyrking og høsting av økologiske urter i Norge? Målet er altså å gjen­ vinne en tapt kultur - å få i gang en «urterenessanse».

Fra visjon til forretningsforetak De første prøveballongene for å videreutvikle virksomheten ble sendt opp i 1990, og som barn av vår tid ble det sendt ut invitasjoner til kurs og seminarer. Folk fra Sveits med fagkunnskap og organisasjonserfaring ble invitert - og det kom folk, mye folk. Ballongen ble til en ball som tok til å rulle. Mennesker lærer hverandre å kjenne i en slik prosess. Én person har mye faglig erfaring, en annen har organisasjonserfaring, og så videre. Norsk økologisk urtelag ble dannet som en ideell organisasjon for å utbre kunnskap om dyrking og bruk av urter - som et hagelag, kan vi si. Dette var første del av strategien i «bondefangeriet», altså en strategi for å «fange inn» bønder og omdanne dem til økologiske urtedyrkere. Neste steg var å opprette Norsk Øko-Urt, et forretningsforetak som bygger på samvirkeideen. Dersom man har Debio-godkjenning som dyrker, kan man også kjøpe andeler i Norsk Øko-Urt og har dermed rett til å kunne inngå avtale om levering til Norsk Øko-Urt. Når vi hadde kommet så langt, sier det seg selv at vi også trengte et mottak for urtene, vi kan gjerne kalle det for et «urteri». Opprettelsen av Norsk Øko-Urt falt i tid sammen med at det i 1992 ble satt opp et nytt redskapshus på gården i Lom. Da jeg hadde deltatt i den før omtalte stiftelsesprosessen, oppstod spørsmålet: Kunne vi ikke lage et mottak i dette nybygget? Som sagt, så gjort. Det ble inngått avtale, og høsten 1993 begynte de første urtene å komme inn. De kommer gjerne i små sekker og poser - en halv kilo av det ene, et par hundre gram av det andre, 12-15 tørkede ringblomster og så videre. Seinere har det gått slag i slag: En låve er leid i nærheten som urtelager, og det er innkjøpt en rensemaskin fra Tyskland for å få ut stengler og støv. Norsk ØkoUrt har fått daglig leder med ansvar for administrasjon, økonomi og markeds­ føring. Hun holder til på Planteforsk på Kise i Hedmark, som er en viktig aktør også på forskningssiden når det gjelder urteproduksjon i Norge. Omsetningen av urter er blitt fordoblet fra år til år, og foretaket blir sett på som en interessant og seriøs aktør med store framtidsmuligheter, om enn ikke store nok til børsnotering, iallfall ikke med det første! Den største kunden, Norsk Medisinaldepot AS, har for øvrig laget en egen serie og forsyner i dag norske apotek med Norsk Øko-Urts produkter. 21

Urteproduksjon som forretnings­ foretak

DEL I EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Som et eksempel på en fruktbar forretningside, basert på naturbruksprodukter, vil vi også nevne Norsk Øko-Urts formål:

1 Å ta imot, lagerføre og omsette medlemmenes urter på beste måte ved hen­

siktsmessig behandling, kvalitetsforbedring, standardisering av varer og effek­ tiv markedsregulering 2 A drive utvikling av og handel med materiell og utstyr for dyrking og omset­ ning av urter 3 A drive handel med andre produkter som har interesse for medlemmene og passer for bedriften 4 Å samarbeide med og støtte Norsk økologisk urtelag og medlemmene av o

o

denne foreningen

Lite areal og mye arbeid - et grunntrekk ved urteproduksjonen Urtedyrking krever lite areal og maskiner

En viktig side ved urteproduksjon er at den er lite arealkrevende. Det er ikke arealet som setter begrensningene, men arbeidet. Dersom man har 5-10 dekar til disposisjon, er det mer enn stort nok for å kunne drive økologisk urtedyrking. Produksjonen krever lite mekanisering utover de vanlige redskapene til jord­ bearbeiding som finnes på alle gårder. Det som krever investering, er å skaffe seg tørkingsmuligheter, men man kan starte med noe svært enkelt og heller ta inve­ steringene litt etter litt. Innhøstingen foregår stort sett for hånd eller med svært enkle redskaper: saks, sigd, ljå med oppfangingsbrett eller tohjuls slåmaskin. Selvsagt finnes det egne høstemaskiner på markedet, men slike maskiner har en kostnad og krever et areal som gjør dem uaktuelle for våre forhold. Dermed har vi en hel rekke arbeidsopp­ gaver som kan utføres av både unge og gamle - og delvis også av funksjonshem­ mede. Sist, men ikke minst skjer arbeidsoppgavene i nærhet til plantene. Arbeidet åpner dermed for en verden der vi må gi akt på farger, dufter og smaker, en ver­ den der vi må være på riktig sted og til riktig tid: i de tørre, bratte bakkene oven­ for jordet når rylliken (Achillea millefolium) blomstrer, langs bekkefaret når kjer­ ringrokken (Equisetum arvense) er klar til å høstes, eller i skogkanten når eine­ bærene (Juniperus communis) blir modne utover høsten!

Kapittel I

GAMMEL VITEN I NY DRAKT - NORSKE ØKOLOGISKE URTER

Liste over sortimentet til Norsk Øko-Urt Listen med planter som har hatt eller har en mer eller mindre stor plass i norsk folkelig brukstradisjon, er svært lang og omfattende. Selv om vi bare skulle holde oss til bruken av bjørk og einer, ville tradisjonsstoffet fylle flere bøker. Nedenfor følger en liste over de viltvoks­ ende artene vi i Norsk Øko-Urt hittil har tatt opp i sortimentet vårt. Oversikten gir også anvis­ ninger om høsting. Det er verdt å merke seg at vi ikke har lov til å omsette andre arter enn dem som er merket som handelsvare i urtelisten i Alminnelige forskrifter om legemidler. Det innebærer blant annet at vi ikke har lov til å omsette prikkperikum (Hypericum perforatum), som ellers ville hatt en naturlig plass i for eksempel en sovete. Bergmynte (Satureia vulgaris). Blader og blomster, ved begynnende blomstring. Bjørk IBetula pendula eller pubescens). Blader, ikke for lenge etter at bjørka har sprunget

ut. Bladene skal fortsatt være klebrige, høster vi for seint, er mye av aromaen borte. Brennesle (Urtica dioica). Blader fra toppene eller fra hele planten, før blomstring Brennesle kan høstes over et langt tidsrom, da den har god gjenvekst etter skjæring. Bringebær (Rubus idaeus). Fullt utviklede blader, kan høstes over et langt tidsrom. Einebær Uuniperus communis). Blå, modne bær. Det tar to år før bærene blir modne, så du finner vanligvis grønne og blå bær samtidig på buskene. Geitrams (Epilobium angustifolium). Blader og blomster, når de første blomstene er sprunget ut. Gran (Plcea abies, vanlig norsk gran). Unge, lysgrønne skudd, til ca. 4 cm lengde. Gulaks lAnthoxanthum odoratum). Blader og aks, før blomstring. Kvann (Angelica archangelica ssp. archangelica, fjellkvann, og A.a. var. maiorum, vossakvann). Blader eller frø. Vi ville sikkert også ta imot tørkede røfter, som er det aller edleste produktet. Lindeblomst (Tilia cordata). Blomstene i full blomstring, pass opp for biene! Løvetann ITaraxacum vulgaria). Hele blomster uten stilk, unge blomster høstet i solskinn. Grønne blader. Tørkede røfter er også interessant. Marikåpe (Alchemilla vulgaris). Blader og unge blomster. Rognebær (Sorbus aucuparia). Oransjerøde bær uten kvist, helst etter første nattefrost. Ryllik (Achillea millefolium). Hele blomsterskjermen, ved full blomstring. Rødkløver (Trifolium pratense eller T. medium, skogkløver). Blomster og småblader som sitter rett under blomsten, ved begynnende blomstring. Røsslyng (Calluna vulgaris). Blomstrende topper. Smalkjempe (Plantago lanceolata). Blader og unge blomster. Kjerringrokk eller åkersnelle lEquisetum arvense). Må ikke forveksles med engsnelle E. pratense) eller skogsnelle IE. sylvaticum), som begge er giftige! Høst hele planten.

Oppgaver 1 Gå ut og noter ned de planteartene (også busker og trær) som du finner i nær­ miljøet. Finn ut hvilke planteslag som er «urter» i den forstand at de er nyt­ teplanter for oss mennesker. Finnes det lokalt tradisjonsstoff om bruken av dem? Arbeid i mindre grupper og legg fram for klassen noe av det dere finner. 2 Finner du så store bestand av noen av disse artene at det kunne være aktuelt å høste dem i næringssammenheng? Arbeid i grupper med å finne fram til noen interessante arter. (Hver gruppe velger sin art.) 3 Lag en liste over problemer eller utfordringer som oppgave 2 stiller dere over­ for. Finnes det for eksempel forurensning fra bilvei, skogsprøyting, kloakkut­ slipp ol.? Hvilke inngrep kan eventuelt gjøres for å rendyrke et voksested, det vil si legge forholdene bedre til rette for å øke bestanden av den plantearten dere finner interessant? 23

DELI EKSEMPLER. PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Gran (øverst), slåpe (i midten til venstre), lind (i midten til høyre) og rogn (nederst)

24

Kapittel 2

Veier til å utvikle omsorg for landskapet Dyrkingslandskapet og høstingslandskapet Det gamle jordbruket var knyttet til tradisjonene. Utkrystallisert erfaring fra hundrevis av år ble nedfelt i dem og overført fra generasjon til generasjon. En vik­ tig side ved tradisjonene er at de er lokale, altså utviklet gjennom omgang med naturgrunnlaget og klimaet på stedet. I etterkrigstida går utviklingen mer og mer mot et norm-jordbruk, der normene skal gjelde overalt i landet. Derfor er «kon­ vensjonelt» landbruk et treffende begrep: Jordbruket skal drives ut fra konven­ sjoner - dels av politisk, og dels av faglig karakter - som kommer utenfra og gjelder overalt.

Tradisjon og konvensjon

Hvordan vi ser våre omgivelser, er alltid et spørsmål om hvilken synsvinkel vi anvender. For agrobusinessen og den konvensjonelt tenkende bonde er en rand­ sone mellom to jorder et hinder for rasjonell drift. De ser umiddelbart store problemer med å snu store traktorer og redskaper - med andre ord et spill av tid og penger. Fra naturbruksanalysen (se kapittel 6, bind I) vet vi at naturforvalteren uten næringsblikk ser det økologisk interessante, mens turgåeren ser det estetisk tiltal­ ende. Gårdbrukeren med sin høstingssynsvinkel kan derimot ha mulighet til å la ulike synsvinkler falle sammen og på den måten hindre at de ender som krasse motpoler. Bonden kjenner sin egen utmark og vet at det finnes mjødurt (Filipendula ulmaria) og vendelrot (Valeriana sambucifolia eller V officinalis) langs bekken eller det fuktige draget.

Ulike synsvinkler

Den enkelte bonde kan også sette seg grundigere inn i vekstenes historie og botanikk. La oss følge eksemplet med mjødurt et stykke videre. Mjødurt har, som navnet sier, en fortid som kryddertilsetning i mjød, men er samtidig en legende plante. Tidligere het den spirea på latin, og aspirin ble opprinnelig utvunnet av planten. Mjødurt sender ut en behagelig, søt duft, og store mengder insekter summer omkring de gulhvite blomstene. Sett fra en slik synsvinkel kan en bekkekant bli et interessant og viktig innslag i kulturlandskapet. Andre - både dyr og mennesker - kan samtidig glede seg over å kunne bruke bekkekanten, og den blir en potensiell ressurs i det naturgrunn­ laget som bonden forvalter. Det finnes en rekke liknende eksempler på at bon­ den kan bevare spesielle voksesteder og på den måten yte individuell omsorg for og pleie mangfoldet i landskapet.

Bondens individuelle muligheter

25

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Busker og trær: For mye og for lite er like galt For mye Beitelandskap gror igjen

I tidligere tider hadde vi, som beskrevet i bind I, et kulturlandskap som liknet en smårutet billedvev. Beitelandskapet var et åpent landskap, og i perioder med ten­ dens til overbeiting var det kanskje for åpent. I dag har utmarka de fleste steder tendens til gjengroing, i første rekke med bjørk. Det gjelder gjennomgående i fjellregionen i Sør-Norge og kan nok til en viss grad settes i sammenheng med et mildere klima. Men den viktigste årsaken er endringene i beitebruken, først og fremst at geita har blitt borte. Tidligere gikk geita ute store deler av året og hind­ ret massivt oppslag av lauvkratt mer effektivt enn noe kjemisk middel. Også beitingen med storfe har endret seg. Tidligere slapp man kyr og ungdyr på beite før graset var grønt om våren, og knopper og unge skudd utgjorde en vesentlig del av menyen. Dyretallet var også overraskende høyt sammenliknet med vår tid. Det var ikke rart at ytelsen var lav, for det var mange munner som skulle mettes. Det beste beitelandskapet er et landskap med tradisjonelt havnehagepreg, et preg man tidligere fant også på mange fjellbeiter. Et slikt landskap har enkelte større lauvtrær, gjerne bjørk, spredt utover. Disse trærne får stå og vokse seg store og gamle. På grasmarka under trærne fant beitende dyr le og ly. I dag er lauvtreoppslaget massivt, fjellbjørka danner en nesten ugjennomtrengelig jungel, og gamle tråkk og stier gror igjen. Å lete etter eller drive dyr blir nesten umulig. Av det som tidligere var et rikt og vidstrakt beitelandskap, er det bare smale striper rundt veier og bebyggelse i dalbunnen igjen, og inne i fjellet er det helst bare sauen som finner fram.

Om rydding av gjengrodde områder Den feilen som oftest blir gjort, er for eksempel at man går inn i en gjengrodd havnehage og tar ned så å si all vegetasjon. Det åpner for et enda mer massivt oppslag, som gjør det nødvendig å ta i bruk kjemiske midler. Erfaring tilsier at vi må gå mye forsiktigere til verks. La eldre, større trær stå

1 Det første vi bør gjøre, er å skaffe oss oversikt over området og plukke ut eldre, større trær som må få stå i fred. Slike gamle trær er viktige om vi vil gi et land­ skap karakter og egenart, og de er også viktige for mange insekter og fugleslag. De gir le og ly for beitedyr. Lind (Tilia cordata), som hører til de utpreget varmekjære lauvtrærne, er av spesiell interesse i urtesammenheng: Blomstene gir en kjent og kjær urtete, som mange setter særlig stor pris på under forkjølelse.

Arter som nyanserer hegg og rogn

2 Det neste er å se etter arter som er med på å nyansere landskapet. Det kan for eksempel være våre viltvoksende frukttreslektninger, de blomstrende treslag­ ene i rosefamilien: hegg (Prunus padus) og rogn (Sorbus aucuparia). Heggen trer i en kort og intensiv periode fram som det dominerende treslaget i landskapet. Den trekker til seg mange insekter, også i perioder da den ikke har blomster eller bær. Også en mye sjeldnere slektning av heggen, nemlig slåpetorn (Prunus spinosa), bør nevnes. Spinosa betyr at busken har torner. 26

Kapittel 2 VEIER TIL A UTVIKLE OMSORG FOR LANDSKAPET

Litt latin er interessant for en naturforvalter. Her ligger det en kilde til kunnskap om plantenes egenart eller deres kulturhistoriske bakgrunn. Artsnavnet sativa viser således til at en plante er eller har vært dyrket, og at den altså er en kulturplante. Officinalis, som svært mange av urtene våre heter, viser til at planten har en eldgammel medisinsk bruk. Det er nyttig å vite at det bakerst i Johannes Lids standardverk Norsk - svensk - finsk flora finnes en liste der alle de latinske plantenavnene er oversatt til norsk. Rogn blomstrer forholdsvis seint. Om høsten får både bær og bladverk lysende høstfarger. Rognebær har mange bruksmåter, og det er verdt å merke seg at frosten gjør bærene mindre beiske. Vi tørker dem og maler dem opp og bruker dem i viltkrydder sammen med einebær, ryllikblomster og isop (Hyssopus offici­ nalis). Men det er ikke bare vi mennesker som setter pris på rognebær, de er også en viktig matkilde for mange andre skapninger i kulturlandskapet.

3 Når dette er gjort, har vi en grunnstruktur i det som i alle tilfeller bør få stå igjen. Så begynner det egentlige tynningsarbeidet, eller kanskje vi heller bør kalle det avstandsregulering, for dermed å markere at vi har beveget oss over i skogbrukets språkbruk. Innimellom kan vi gjerne lage mindre flater, men stort sett bør vi la det stå igjen så mange trær at vi kanaliserer vekstkraften i jordsmonnet til eksisterende trær. Dermed holder vi det nye oppslaget innen­ for visse grenser. Her bør vi i stor grad orientere oss etter skogbrukstabeller for avstandsregu­ lering. Vi bør la mer vegetasjon stå igjen på gode boniteter enn på magrere beiter. Ønsker vi å utvikle et beitepreg, det vil si et graspreg, er det viktig at vi lar lauvtrær stå igjen framfor bartrær. Bartrær styrer jordsmonnsutviklingen i en annen retning (se side 117), de forsurer det øverste jordlaget og skaper etter hvert mer lyngpreg enn graspreg.

Avstands­ regulering

4 Nå er det grunnleggende arbeidet gjort, og det er viktig at vi går inn med tilstrekkelig mange beitedyr, og at vi slipper dem tidlig nok ut om våren. Også storfe vil alltid ha en viss mengde blader og skudd på menyen. På den måten holder vi renninger nede.

Innføring av beitedyr

5 Etter 5-10 år kan vi så gå inn med en ny tynning, og i denne omgangen vil vi kunne ta ut nyttbart virke til ved. Etter dette inngrepet begynner vi å nærme oss et stabilt beitelandskap.

For lite Makroklimaet, altså det store klimaet for området der vi bor, kan vi gjøre lite med. Mikroklimaet, klimaet på det enkelte voksestedet, kan vi derimot gjøre mye med. Det mest grunnleggende vi kan gjøre, er å bremse vinden, som de fleste steder i landet blåser friskt og feiende. Ved å skape le kan vi raskt heve gjennom­ snittstemperaturen på bakken der plantene vokser, med flere grader i vekst­ sesongen. Ved å etablere slike beskyttende soner med busker og trær, gjerne i et sammenhengende nettverk, skaper vi i neste omgang livsårer og livsrom for et større mangfold i landskapet.

27

Sørg for beskyttende le

Foto: Ola Aukrust

Foto: Ola Aukrust

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Her ser vi to landskap der det grunnleggende arbeidet er gjort. På det nederste bildet har vi fått et stabilt beitelandskap

Aktuelle leplonter

Fordi mange av de dyrkede urtekulturene våre er kulturplanter som vokser vilt i sørligere strøk, legger vi forholdene vesentlig bedre til rette dersom vi starter med en leplantning av trær og busker. Vi skal se på noen eksempler på arter som vi kan benytte, og som er «urter» ut fra den definisjonen vi her bruker: nytteverdi­ en for oss som mennesker. Rogn og hegg er alt nevnt. Hagtorn (Crataegus, flere arter), som er en nær slekt­ ning, skal også nevnes. Hagtorn hører til de klassiske hekkplantene i regioner der 28

Foto: Ola Aukrust

Foto: Ola Aukrust

Kapittel 2 VEIER TIL A UTVIKLE OMSORG FOR LANDSKAPET

Øverst ser vi leplanting, nederst pynter de ville rosene landskapet

hekker er et tradisjonelt landskapselement, f.eks. England og Nord-Tyskland. Arten har kraftige torner, som gjør at buskene i stor grad får stå i fred for beitende dyr. Hagtorn er svært hardfør (H8) og får i likhet med rogn bær og vakre høstfarger. Hagtorn er kjent for sin hjertemedisinske virkning og er derfor reseptpliktig. Svarthyll er en mer varmekjær art. Der den vokser, kombinerer den mange nytteaspekter med funksjonen som hekkplante. Både blomster og bær har stor nytteverdi. Steinar Dragland, som er vår første urteforsker, har ofte en flaske med hyllebærvin på lager. 29

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Aromatiske roser

Ville roser pynter opp i beitelandskapet, og roseblader, altså kronbladene, er edel vare: Norsk Øko-LJrt betaler 1000 kr kiloen! I dette tilfellet er det avgjørende at rosene er aromatiske og duftende, noe som det i liten grad har vært tatt hensyn til i moderne roseforedling (det er nå i ferd med å snu). De gamle rosesortene, ofte kalt prestegårdsroser, burde komme til heder og verdighet igjen. Her er noen eksempler på aromatiske roser: @ ® ® ®

apotekerrose (Rosa officinalis) og centifolierose (Rosa centifolia) kysthvitrose (Rosa alba suaveolens, «suaveolens» betyr velduftende) maidens blush (eller «pikerødme», som også er en albarose. Alba betyr hvit) rynkerose (Rosa rugosa) er aktuell for strøk med de mest hardføre rosene. Sorten Hansa har for eksempel store, velduftende blomster med god farge

Apoteket fører mange ulike eteriske oljer, deri­ blant flere uten konserveringsmiddel som brukes dråpevis til aromaterapi, i omslag og gurgling osv. Rosenolje utvinnes av kronbladene ved uttrekning av fettstoffer. Oljen har sterk roseduft, og det trengs ca. 1,3 mill, blomster til å framstille 1 kilo rosenolje.

Arbeidsoppgave Oppsøk gjengrodde områder i ditt distrikt (ev. rundt skolen). Befar området og gjør deg kjent med spesielle botaniske elementer (som verdifulle treslag, innslag av urter mm.). Merk deg også letrær og randsoner. Lag en skisse av området og et utkast til en skjøtselsplan for å fremheve verdifulle elementer.

Litt mer fra vår urte-ABC Leppeblomstfamilien

Vi kan ikke unnlate å ta med enda noen av de viktigste urtekulturene. Botanisk sett er det leppeblomstfamilien som er den store urtefamilien. Det er de leppeformede blomstene som gir navn til familien, et annet viktig kjennetegn er at alle artene i denne familien har firkantet stengel. De fleste av dem trives best i lett og varm jord, gjerne på et solrikt voksested. Aromaen kommer ofte fra et rikt inn­ hold av eteriske oljer - som ofte trenger sol og varme for å dannes. En typisk representant er vår viltvoksende oregano-variant, bergmynte (Origanum vulgare). Den kalles også kung eller kungsmynte og gir oregano-krydder, men dersom vi ønsker et brennende pizzakrydder, må vi dyrke en mer ildfull, gresk slektning. Både bergmynte og en annen viktig urt, isop, er flerårige. Den tradisjonsrike salvien (Salvia officinalis) er derimot mer usikker når det gjelder overvintring. Alle myntene (Ment/ia-slekten) hører også hjemme i leppeblomst­ familien. Kollegaen i urteteblandingene, sitronmelisse (Melissa officinalis), hører også hit. En urtete basert på sitronmelisse eller peppermynte (Mentha piperita) faller i smak, også blant mindre iherdige urtetedrikkere. Dessuten passer begge til mer søtlige smaker, altså til desserter, kaker osv. 30

Kapittel 2 VEIER TIL Å UTVIKLE OMSORG FOR LANDSKAPET

Vi bør merke oss at alle myntene, og spesielt peppermynte, formeres vegeta­ tivt. Det vil si at vi bør formere dem ved stiklinger for å være sikre på å få planter med de egenskapene vi ønsker. Timian (Thymus vulgaris), merian (Majorana hortensis) og sar (Satureja hortensis) nevner vi i samme åndedraget. Timian er den kjente og kjære, sar den skarpe som kan erstatte pepper, merian den runde og aromatiske. Vi må heller ikke glemme de varmeelskende urtene rosmarin (Rosmarinus officinalis) og basilikum (Ocimum basilicum). Den sistnevnte blir ofte kalt kongen blant krydderne. Vi tar også en liten tur innom den andre store urtefamilien: skjemplantefamilien. Karve (Carum carvi) vokser overalt i landet, og mange gamle vil fortsatt huske at

skjermfa^iiiln

de som barn plukket vill karve og tjente seg noen kroner og øre på det. Det dyrkes karve enkelte steder i landet - i første rekke med sikte på levering til Vin­ monopolet - til akevitten. Dessuten er karve i likhet med sine slektninger anis (Pimpinella anisum) og fennikel (Foeniculum vulgaris) et godt brødkrydder. Alle disse tre krydderurtene er gunstige for fordøyelsen. I skjermplantefamilien finner vi også kjenninger som kruspersille (Petrosilenum crispum), den mer aromatiske glattbladet persille (Petrosilenum neapolitanum) og dill (Anethum graveolens). Også løpstikke (Levisticum officininale) - den store «buljongurten» som alle burde ha en plante av i hagen - hører til skjerm­ plantene.

Dyrkede urter som blomstrende fargeinnslag Hvem kjenner ikke ringblomstens (Calendula officinalis) lysende farge, som kanskje er mest iøynefallende når det kveldes og andre farger gradvis blir tonet ned? Den er også en «offisinell» plante, det vil si en plante som tradisjonelt ble solgt på apoteket. Vi høster blomstene i solskinn etter at morgendoggen er tørket opp. Tørkede ringblomster kan vi gjerne kalle Nordens safran. De er egnet til å gi farge, der­ for bruker vi dem for eksempel i en krydderblanding til urtesmør og som brødkrydder. Ringblomster hører også med til kategorien pynteblomster, og friske ringblomster er ypperlige til å pynte en salat eller en dessert med. Ellers er ringblomst kjent for sine gode kosmetiske egenskaper. Den brukes til hudkremer, f.eks. i spedbarnskrem til bruk i bleieområdet. Calendula-salve er enkel å lage etter føl­ gende oppskrift: Varm opp lanolin (ullfett) i vannbad til den er flytende. Tilsett friske ring­ blomster. La blandingen stå til neste dag. Varm opp på samme måte, sil av blomstene og fyll på krukker.

Andre urtekulturer som lyser opp i landskapet, er agurkurt (Borago officinalis), mauritansk malve IMalva silvestris ssp. mauretania) og kornblomst (Centaurea cyanus).

Vi slutter her, selv om mange andre urter kunne vært nevnt med rette. Det er ingen tvil om at urtekulturene både i direkte og indirekte forstand vil være fargeklatter i det norske kulturlandskapet. Sammen danner de en helhet, som vi ofte mer eller mindre treffende kaller en hage eller en urtehage. Slike hager er i seg selv et «produkt», også et salgsprodukt, som oaser i landskapet for læring og opplevelse. Og vi vil hevde at mennesket ved sin inngripen i landskapet på denne måten kan være med på å styrke og videreutvikle den karakteren som det har fra naturens side. Dette krever bevisst iakttakelse og evne til å lytte til det som land­ skapet har å fortelle, for så å gå inn i en «dialog». På denne måten vil vi mene at begrepet «landskapsutvikling» kan få et virkelig innhold. 31

Hager oaser for læring og opplevelse

Foto: Ola Aukrust

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Over: Ringblomstfelt

Foto: Ola Aukrust

Til høyre: Fra urte­ hagen på Aukrust i Lom

Kapittel 2 VEIER TIL Å UTVIKLE OMSORG FOR LANDSKAPET

Urtehagen som eksempel på et «hjerteorgan» i landskapet

Fra en urtehage i Sverige Uti vår hage dar våxa blå bår. - Kom hjartans Frojdl kili dei mig något så treffas vi dår. - Kom liljor og akvileja.

kom rosor og salvia, kom Ijava krcismynta, kom hjartans frojdl

Denne gamle svenske folkevisa gir et inntrykk av det som mest selvsagt hørte med i en tradisjonell hage på landsbygda. Vi finner prydplanter som lilje, roser og akeleie, planter som vi kan spore i en ubrutt tradisjon tilbake til klostertida. Roser og liljer hadde en viktig rolle også som meningsbærende planter, og vi finner dem igjen i billedkunsten: I det yndede motivet der engelen Gabriel kom­ mer til jomfru Maria, bærer han nesten alltid en liljegrein som bilde på renhet. Det finnes knapt noe mer poetisk sted enn en hage, med farger og dufter, og med en bortgjemt benk for svermeri og kjærlighet. Om dette kan sies å gjelde generelt for hagen, gjelder det vel i enda større grad for urtehagen. Men som i folkevisa, glede og nytte går hånd i hånd. Salvie, krusemynte og hjertensfryd, altså sitronmelisse, hører med.

Urter for mening og poesi

Litt om hagestiler Den tradisjonelle urtehagen har sitt utgangspunkt i klosterhagen. Som regel var det en innebygd hage med svalgang og arkitektur på alle kanter. Derfor var også urte-

Klosterfhrånske°9

hagen geometrisk oppbygd, den bar preg av å være tegnet med passer og linjal. Som formspråk er dette mest i slekt med det vi kjenner som fransk hagearkitektur: Alt er strengt oppbygd og formet av menneskehånd. Til og med trær og busker klippes i geometriske former, som sylindrer, kuler eller kjegler. Slik blir hagen et bilde på og en demonstrasjon av menneskets herredømme over naturen.

ha9er

33

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Fra «Urtehagen på Knatten» I boka Urtehagen på Knatten peker Annemarta Borgen på hvor viktig historiske studier er, men hun reagerer også på geometri i hagen: «Drømmen var en historisk riktig middelalderkryddurthage. Den var ikke så lett å finne ut av, for hvor jeg leste, var de geometriske klosterhagene utgangspunktet. Geometri er morsomt, men ikke i hagen synes jeg. Sikkert passet det utmerket for timeplanmessig klosterliv, men slett ikke for Knatten-liv, og dess­ uten, noe så ukledelig for de muntert kokette krydderurtene. En levende krydderurthage som mine formødre hadde den, og hvor de dyrket og brukte alt til mat, medisin og til farg­ ing av garnet de spant og stoffet de vevet og livet de levet, forsket jeg etter. Hos Troels-Lund fant jeg mye praktisk brukbart. Culpepper og Linné gav meg dyrkingsråd. Hippokrates, Plutark, Plinius og Theophrastus forklarte meg anvendelsesmuligheter og botaniske utviklinger. Min sumeriske yndlingssivilisasjons tydede leirtavler fortalte meg om dyrking og bruk for over 6000 år siden. Apicus og Columella gav meg spennende 2000 år gamle opp­ skrifter. Selv gamle Herodot har utrolig mye om krydderurtene. Det er så sant at når man leter, så finner man. Nå leste jeg med et mål for øye, hva jeg kunne finne av arkeologiske forskningsresultater, middelalderhistorie, gamle medisinalbøker og herbalistiske bøker, botanikker fra mange tider, gamle levnetsbeskrivelser og utgifte brevsamlinger, og jeg vet nesten ikke hva ikke, og alle fortalte meg noe. Og på det startet vi krydderurthagen på Knatten.»

Foto: Det norske hageselskap

Den engelske hagestilen er langt mer organisk orientert. Den tar i større grad utgangspunkt i naturen slik den opprinnelig er på et sted, og lar dette være grunnlaget for videre utvikling. Slik lever den engelske hagekulturen på en annen måte i dialog med det som naturen gjør og tenderer til. I arkitekturen har vi et begrep som kalles «Genius loci» - stedets egenart. I visse retninger ser man det som et mål å finne «stedets egenart» og videreutvikle og styrke den gjennom menneskets inngripen. Jeg synes dette er en fruktbar tanke, som også har en forståelse i seg som gjør det lettere å bygge bro over den kløften som ofte blir skapt mellom natur og kultur.

Den engelske hagestilen 34

Kapittel 2 VEIER TIL Å UTVIKLE OMSORG FOR LANDSKAPET

Hvordan er så den engelske hagestilen i praksis? Enkelte trær får stå igjen, eller man planter trær på karakteristiske punkter i landskapet, gjerne som grupper av trær. Veiføringene blir lagt langs naturlige drag i landskapet og bukter seg som krøtterstier i fjellet eller som de gamle kjerreveiene med stabbesteiner på sidene. Staudeplantningene komponeres på en friere måte, mer lekende i valg av former og farger. I og for seg er ikke poenget at det må bli anlagt flere urtehager rundt omkring - selv om det heller ikke er galt. Poenget ligger mer i at landskapet får tilført nye dimensjoner dersom det her og der finnes steder i norsk natur som blir stelt så intensivt. Slike steder blir positive eksempler på menneskelig, medskapende overskuddsliv i forhold til naturen.

Om begrepet kvalitet Begrepet «kvalitet» blir oftest sett og forstått ut fra søsterbegrepet «kvantitet» (eller kanskje vi heller burde kalle det brorbegrep, da det tradisjonelt står for mer maskuline sider). Kvantitet lar seg lettest definere til å omfatte alt som kan bereg­ nes, veies eller måles, altså de egenskapene som kan tallfestes. Kvalitet blir da et restbegrep som omfatter alt annet, altså det mer utydelige eller diffuse, alt det som ikke kan legges på vektskåla. I den seinere tid har kvalitet og kvalitetssikring igjen blitt moteord, både innenfor offentlige og private virksomheter, og i siste delen av denne boka tar vi for oss viktige sider av det lovpålagte kvalitetssikringsarbeidet innenfor primær­ næringene. Her skal vi imidlertid se nærmere på bruken av begrepet i økologisk landbruk og spesielt det som har med urtedyrking å gjøre. La oss ta for oss et ferdig produkt, f.eks. tørket sitronmelisse. Hva vil det si at vi har et produkt av høy kvalitet? Ordet «kvalitet» betyr i utgangspunktet egenart eller beskaffenhet. Når vi får inn et parti tørket sitronmelisse, foretar vi en kvali­ tetsvurdering, som i første rekke er en sensorisk vurdering, altså ut fra sansbare kvaliteter som farge, duft, aroma, smak og beskaffenhet. Sitronmelisse med mange gule blader tyder på at plantene har blitt for gamle eller har blitt høstet for langt ned. Brunfarging tyder på at tørkeprosessen ikke har vært god nok. Sitronmelisse er en ømfintlig kultur som stiller store krav til høsting og tørking for at ikke for mye av duften og aromaen skal gå tapt. Kanskje lyder dette lite vitenskapelig, men vurderingen kan best sammenlik­ nes med det en vinsmaker gjør når han skal skille en god vin fra en dårlig. Det er i stor grad voksestedets egenart som avspeiler seg i kvaliteten. Vi kan si at god kvalitet oppstår når plantens egenart eller karakter samsvarer med karakteren i det landskapet den blir dyrket i. Med andre ord, det er avgjørende at riktig art blir dyrket og høstet på riktig plass. Likevel vil vi i urtemiljøet, og ellers i det økologiske miljøet, gjerne operere med et videre kvalitetsbegrep. Vi vil også ta egenarten i prosessen som fører fram til et ferdig produkt, med i kvalitetsbegrepet. Et slikt utvidet kvalitetsbegrep kan da se slik ut: 1 Det ferdige produktet: Skal være høyverdig for menneskelig ernæring og helse, slik det avspeiler seg i våre sensoriske krav. 2 Dyrkeren: Ska] oppleve arbeidet som meningsfylt og berikende. 3 Grendesamfunnet: Skal skape liv og virksomhet gjennom en produksjon som er arbeidsintensiv og kapitalekstensiv. 4 Naturmiljøet: Produksjonen skal være økologisk og estetisk berikende for land­ skapet. 35

Kvantitet er letter å definere

Egenart og vurdering

Riktig art på riktig plass

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Om økologi og estetikk Ikkje berre sjølve seige styrken glans tim verket la', venleik dg ladt tingen eige: auga dg vil noko ha. Fager laut ei vindski skjerast ven ladt tingen frå seg gjerast liksom øyra ljodet blidt aaga dg laot hava sitt

Fra diktet Emne av Olav Aukrust

Bonden som landskaps­ arkitekt

Økologiske aspekter og opplevelseskvaliteter henger nøye sammen. I en ensidig intellektuelt orientert tid er det på sin plass å oppvurdere betydningen av det vi opplever gjennom sansene, hver for oss. Vi merker i dag en økende bevisstgjøring av den virkning som arkitekturen utøver på oss. I en by er det arkitektonisk utformede rommet ikke en sak bare for arkitektene, men noe som skaper livsrommet og opplevelseskvalitetene. På den måten preger arkitekturen livskvali­ teten for menneskene som lever og ferdes der. Det samme gjelder for utform­ ingen av kulturlandskapet. Også her er det til en viss grad arkitekter og landskapsarkitekter som skaper det offentlige rommet, men først og fremst er det gårdbrukerne selv. Dersom en bonde ønsker å fjerne en gravhaug, er ikke det bare en personlig sak for vedkommende gårdbruker. Det er en samfunnssak som angår forholdet til vår felles kulturhistorie. På samme måte har det etter hvert vokst fram en bevissthet om at et landskap har økologiske kvaliteter. Mens en for bare 15-20 år siden kunne få tilskudd til å legge en bekk i rør, har holdningen snudd slik at en i dag kanskje kan få tilskudd til å grave den samme bekken opp igjen for å la den renne fritt. Vi vet at slike bekkefar er livsårer i landskapet, på samme måte som et vegetasjonsbelte eller en hekk er det. Slik sett kan gårdbrukeren i dag få støtte til tiltak i kulturlandskapet som øker det biologiske mangfoldet. Mer eller mindre uttalt ligger det også i denne tenkemåten at tiltakene skal fremme opp levelseskvalitetene i landskapet, sett fra et menneskelig standpunkt.

Naturen som «det utbredte menneske» Menneskets versus naturens interesser

Menneskelige interesser og naturens interesser, slik vi som mennesker mener de bør være, blir i dag mye diskutert. Vi trenger bare å henvise til rovdyrdebatten for å finne holdninger som kan drive hverandre til ytterpunktene (jf. kapittel 6, bind I). Natur- og miljøvernet, slik det har utviklet seg i Norge, blir ofte oppfattet som negativt innstilt overfor det vi kan kalle menneskelige interesser. Den mer filosofisk orienterte bakgrunnstenkningen ender ofte med et svært pessimistisk menneskesyn, der mennesket ut fra sin egenart nærmest prinsippielt står i mot­ setning til naturens interesser. Peter Wessel Zapffe, grunnleggeren av den norske økofilosofiske tradisjonen, så således på mennesket som et evolusjonsmessig feiltrinn, som høyst sannsynlig ville dø ut - likesom dinosaurene. 36

Kapittel 2 VEIER TIL Å UTVIKLE OMSORG FOR LANDSKAPET

Men vi har også prøvd å vise et mer optimistisk utgangspunkt på vegne av oss mennesker i dette bokverket. Her har dikteren Novalis (1772-1801), som så på naturen som «det utbredte menneske», noe å lære oss. Synspunktene hans innebærer at alt vi som mennesker er og har, kan gjenfinnes i naturen. A gjøre vold mot naturen er å gjøre vold mot oss selv. Dersom vi kan berike opplevelseskvalitetene i naturen, gjør vi samtidig oss selv rikere. I et Novalis-dikt, gjendiktet av André Bjerke, leser vi mellom linjene at det da forutsettes at vi må arbeide mer med hjertekreftene: Når tall og formler ikke mer gir nøkkelen til alt som skjer; når de som sang og gav seg hen, vet mer enn meget leende menn; når verden atter har begitt seg dit hvor livet strømmer fritt;

Det vi er, gjenfinnes i naturen

når lys og skygge møtes i den ekte klarhets harmoni, og dikt og eventyr blir sann historie om jordens land, da vil det store livsbedrag forsvinne ved et trylleslag.

Opplevelseskvaliteter kan vi også kalle estetiske kvaliteter, og vi vil her knytte an til den opprinnelige betydningen av begrepet «estetikk» i tråd med grunnleggeren av den moderne estetikk, A.G. Baumgarten (1714-1762). Han la seg tett opp til den opprinnelig greske betydningen av ordet, og vi kan definere forståelsen hans av estetikk som «den sansemessige erkjennelse». Det viktige er at sanseopplevelsen får sin rettmessige plass, som selvstendig erkjennelse, uavhengig av den fornuftsmessige tenkningen. En av de få i seinere tid som har tenkt i slike spor, er den sveitsiske biologen, zoologen og antropologen Adolf Portman, som vi til slutt i dette kapitlet vil sitere fra. Det skillet som Portman setter mellom naturkunnskap og naturvitenskap, kan være en vei for oss alle til en rikere naturfølelse og en større kjærlighet til omverdenen:

Om naturvitenskap og en kjærlighetsfylt naturkunnskap «Vi vil her tale om naturkunnskap. Innholdet i dette begrepet skulle egentlig ikke være det som i dag blir undervist som naturvitenskap ved høyskoler og universiteter. Naturvitenskap innebærer å undersøke naturen, analysere den med en teoretisk forstandstenkning. I første rekke blir matematiske metoder benyttet. Naturkunnskap er egentlig noe annet. I tillegg til den sikre viten skulle gleden ved naturinntrykkene og følelsene som oppstår, komme til. Derigjennom skulle en mer omfattende naturopplevelse bli formet. I stedet for, som natur­ vitenskapen så ofte gjør - å omforme kvaliteter til målbare størrelser - tilskriver natur­ kunnskapen sanseopplevelsen betydning og lar kvalitetene gjelde. Naturvitenskapen må finne egnede objekter som det lar seg gjøre å eksperimentere med. Naturkunnskapen vet derimot å sette pris på naturens rikdom - på dyr og planter, farger og former, døgnets og årets tider, hvert steds egenart, dagslyset og nattehimmelen. Men: Vår vestlige sivilisasjon har gjort et valg: «Naturviteren» er foretrukket framfor «naturkjenneren». Den sistnevnte er blitt en litt gammeldags, litt komisk original stilt overfor vitenskapsmannen, forskeren. Men her er det også nødvendig å si noen ord til forsvar for naturvitenskapen. Den historiske utvikling tvinger forskningen videre, teknikk og maktbegjær sørger for resten. Og den som selv - som jeg - arbeider med naturvitenskap, vil være den siste til å bestride den åndelige storhet i forskningsmåtene og erkjennelsesviljen. Men i denne sammenheng dreier det seg om noe annet.»

Hva vi kan gjøre, sier Portmann i boka Biologie und Geist, er - gjennom den estetiske opplevelsen - å opparbeide en kjærlighetsfylt naturkunnskap: 37

Opplevelse og estetikk

Natur­ kunnskap og natur­ vitenskap

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

«Det som her fordres, er å lære å kjenne verden på andre måter enn gjennom den rene for­ stand. Naturkunnskap forstått på denne måte er en inspirerende kraft, den skaper nye, fruktbare forbindelser og spenninger i det indre liv. Dette må aldri bli glemt: Den kjærlighetsfylte kjennskap til mangfoldet i våre naturlige omgivelser skaper gjennom vår indre aktivitet inntrykk av en storslått orden. Følelsen for dens nesten ufattelige storhet blir vekket. Denne storhet møter oss gjennom det forferdelige så vel som gjennom det skjønne, i livets blom­ string så vel som i dets henvisning, i det hensiktsmessige så vel som i de former som synes være utenfor enhver forstandsmessig betydning. Slik fører en vedvarende, kjærlighetsfylt kontakt med omverdenen langt utover den intellektuelle forståelse - til opplevelsen av det ufattelige, det uoverskuelige, og også det uhyrlige. Den estetiske opplevelse tilfører nye aspekter til den tankemessige erkjennelse, og utvider livsopplevelsen i betydelig grad. En kostbar mulighet er forspilt gjennom at rikdom­ men av former og farger er omformet til en inntørket systematikk, til et trist og livløst vrengebilde av det som kunne vært en ekte morfologisk systematikk. Intellektualismens dominans roper etter en utliknende, allmenn form for biologi. Oftest blir ropet besvart gjennom at så mye som mulig av høyskoleviten blir tilbudt. Ingen vil bestride den god viljen bak, ja til og med dens nødvendighet som en historisk fase kan påvises. Men i dag trengs noe annet. Nåtida fordrer en mobilisering av alle åndskrefter som er egnet til å gjenopprette likevekten hos menneskene. Krefter som ikke er egnet til å skape mer intellektuelle, men lykkeligere mennesker.»

Oppgaver 1 Ta for deg begrepet kvalitet, gå gjerne i en matvarebutikk og vurder om enkelte produkter har god eller dårlig kvalitet. Synes du det er rett å operere med et utvidet kvalitetsbegrep slik som vi har forsøkt å beskrive det? Vurder for eksempel amerikanske Golden Delicious-epler opp mot norske epler. 2 Oppsøk noen menneskeskapte elementer i kulturlandskapet. Det kan være sentrale bygninger med beplantning omkring, parkanlegg, kunstobjekter o.l. Hvis det er beplantning, finn da ut hvilke arter som er brukt. Prøv å beskrive det du ser, mest mulig detaljert og nøyaktig, for eksempel med hensyn til farg­ er og former. Ta gjerne med skisseblokk, for når du tegner, tvinges du til å iak­ tta mer nøyaktig, 3 Hvordan harmonerer det du tar for deg i oppgave 2, med det som vi kan kalle «stedets egenart» sett ut fra naturen og kulturhistorien, for eksempel med hen­ syn til naturlig vegetasjon, lokal byggeskikk og tradisjoner. Vurder hva du vil karakterisere som stygt og pent. Prøv å grunngi meningene dine best mulig, og diskuter i klassen! Er det mulig å bli enig om felles kriterier å vurdere ut fra? 4 Synes du at begrepet «landskapsutvikling» gir mening? Diskuter dette i klassen på grunnlag av hvordan et landskap endrer seg! 5 Gjengi med egne ord skillet Portman setter mellom naturvitenskap og natur­ kunnskap. Kan opplevelse av en sansemessig erkjennelse få positive praktiske følger for naturforvaltningen? Drøft spørsmålet i klassen.

38

Kapittel 3

Fiskestell og fangst i ferskvann Fra steinalder til våre dager Ferskvannsfiskets historie er mer skjult enn jaktens og fangstens historie. Hoved­ årsaken er at fiskeredskapene ble laget av forgjengelige plante- og dyrematerialer som trevirke, lin, hamp, bein, sener og hår. Utgravninger i høyfjellet har likevel gitt oss et bilde av den betydningen ferskvannsfisket hadde i forhistorisk tid fram til middelalderen, da de første skrevne kildene dukker opp. På en boplass ved Halnefjorden på Hardangervidda fra yngre steinalder er det funnet ørretbein, som forteller om tidlig bosetting og fiske i høyfjellet. Andre eksempler er Fødalsvatn i Ål i Hallingdal og Møsvatn i Telemark. De fleste plassene ligger ved os og

Ferskvanns­ fiskets historie

Foto: Øyvind Skar

sund, der vi også i dag finner de beste fiskeplassene. De første beretningene om fiske er like gamle som andre skrevne kilder. En runeinnskrift fra Østre Gausdal forteller om utsetting av fisk: «ailifr alkr bar fiske i raujju sio». Sannsynligvis var det Eiliv Elg som selv reiste denne runesteinen, idet han «skrev» at han selv hadde satt ut ørret i Rausjø, 1400 moh. Kanskje gjorde han det for å markere sin rett til fiske på stedet. Runeinnskriften er datert til tidsrom­ met 1050-1100 e.Kr., dvs. i overgangen fra vikingtid til nordisk middelalder.

«ailifr alkr bar fiske i raufru sio» 39

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Bruksrettig­ heter

Gjennom middelalderen og seinere har vi mange beretninger og spor som bekrefter ferskvarmsfiskets verdi for gårdene og grenda. Ikke minst var det viktig for bosettingen langs elver og innsjøer som for eksempel de samiske brukene langs Tana. Der var det laksefisket i elva som gav næring både til eget bruk og til salg. I løpet av tida har det også utviklet seg rettigheter til fiske og fangst. Fjellbønders bruk av fiske på deler av Hardangervidda er ett eksempel. Der fikk mange gårder «kongelig skjøte» på fiskevann i løpet av 1600- og 1700-tallet, som siden har ligget til gårdene som eiendomsvann. På 1600-tallet og utover fikk vi også de store marknadene, der folk fra ulike oppland kom sammen for å handle og bytte varer. Det var helst på ettervinteren de møttes - som på Kongsberg, Elverum og Røros. Fisk og vilt var da viktige varer og byttemidler. Med de nyere, store markedene og med byutvikling og handel skiftet inn­ landsfisket karakter fra å være del av et naturalhushold på gårdene til også å bli del av et pengehushold. Endringene i fiskemetoder som slik fulgte med, var ikke bare av teknisk karakter. De reflekterte gjennomgripende samfunnsendringer, som betyr at «det gamle samfunnet» med naturalhusholdning har beveget seg inn i et industrisamfunn, der friluftsliv og rekreasjon får økende betydning.

Bruksmangfold i ferskvannsfisket

Snerlinggogna

De naturgitte variasjonene i vassdrag, vannmiljø og fiskeforekomster er bak­ grunnen for at det er utviklet et mylder av fangstutstyr og metoder i norsk fersk­ vannsfiske. Men hovedprinsipper og grunnformer for fiske og fangst finner vi igjen over alt i verden, og impulsene utenfra har vært mange. Et eksempel er «Snerling-gogna», som ble gjenoppdaget i Troms for noen år siden. En eldre mann kunne fortelle at den var blitt brukt til tvinning av tråd og reip for garnfiske. De gamle, praktiske kunnskapene ble tatt i bruk igjen, og med denne «gogna» lages det nå garn og tauverk som er både bedre og billigere enn det som selges på markedet. «Gogna» har også gitt lokale arbeidsplasser.

Prinsippskisse av «Snerling-gogna» som er et redskap brukt til tvinning av reip og nøter. Søk bakover i tid har gjort det sannsynlig at «Snerling-gogna» har «van­ dret» gjennom Europa fra Italia til Norge, og oppfinneren var ingen ringere enn Leonardo da Vinci. Slik viser den at gen­ uine grunnformer kan brukes de fleste steder og til alle tider

Et nyere eksempel på utenlandsk påvirkning er den engelske stilen med fluefiske, som var ganske ukjent i Norge før engelske turister kom. De kunne være alt fra fat­ tige studenter til engelske lorder. I boka Tre i Norge ved to av dem er det en fornøyelig skildring av tre engelske studenters møte med norsk natur og lokalbefolkning i siste halvdel av 1800-tallet. Under jakt og fiske i Gjende-traktene kunne de blant annet skrive at «normalstillingen for fiskestenger i dette land er den krumme bue». Det etterlot ingen tvil om at de fikk fisk, dvs. ørret, med sine vevre fluestenger. 40

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Fiske som ledd i gårdsdrift «Den gamle gården» var fram til 1800-tallet en driftsenhet og sosial enhet for totre generasjoner samtidig. Sammen med tjenestefolket kunne ti personer eller flere være knyttet til den tradisjonelle naturalhusholdningen med en høy grad av selvforsyning. I tillegg hadde større gårder en eller flere husmannsplasser, der utmarksbruk som jakt og fiske var viktig. For mange fjellbygder var fisket en hovednæring på den gamle gården. Det var en like selvfølgelig del av høstingsarbeider som slåttonn og skuronn. Et eksem­ pel på det har vi fra fjellbygda Møsstrond i Telemark. Ved århundreskiftet bodde 135 mennesker på 23 bruk rundt Møsvatn. Årlig ble det fisket ca. 12 000 kg ørret, som for en stor del ble lagt ned som rakefisk. Før jul drog de nedover i Telemark med fiskelass. Noe ble solgt underveis, resten i Skien. Der kjøpte de eller byttet de til seg varer, blant annet korn. Mange fjellstrekninger og fiskevann er solgt fra gårdene gjennom årenes løp og er kommet på utenbygds hender, gjerne som friluftseldoradoer for godseiere og skipsredere. Det har også hendt at fiskeretter ble fratatt gårder og lokalsamfunn. Ikke alle var så heldige som Torgeir Garmo i Lom, som fikk overta det rike fiske­ vannet Tesse av kongen og kirken mot at han lot seg kristne og forpliktet seg til å bygge en kirke på gården sin. Samtidig har presset på norsk utmark økt fra en rekke forskjellige brukerinteresser, fra kraftutbygging til masseturisme. På ulike vis har dette vært med på å endre og redusere de tradisjonelle bruksmåtene.

«Den gamle gården»

Vi har mange eksempler på utmarkas betydning for gårdene. Bonden på Bakstad gård, i Stange på Hedmarken, uttalte på midten av 1800-tallet at «det sværeste stabburet på Bakstad er skogen og sjøen», dvs. viltet og fisken. Tidligere leder av fiskeforskningen i Norge, Kjell W. Jensen, har sagt dette om abboren som mat­ fisk: «For skogsarbeideren har abboren alltid vært en populær fisk. Den er vel­ smakende og lett å fiske. På mangt et lite bruk og på mang en husmannsplass i skogkanten var abboren god å ty til i et knipetak. Et abborvann utenfor stuedøra var ingen dårlig matbu.» Gårdene rundt store innsjøer som Mjøsa, Randsfjorden og Tyrifjorden har drevet næringsfiske på ulike arter som lagesild, sik, røye og storørret. Sik har vært en ettertraktet matfisk både sør og nord i landet. Etter utsetting av sik i Fyresvatn i 1860-årene kunne fyresdølene 20 år seinere ta årlige fangster på 6000-12 000 kg. Der fisket lå langt fra gård og grend, ble det på gunstige plasser reist bohus og driftshusvær som et «utmarkas kollektiv», til periodisk bruk i fiskesesongen. Et kjent eksempel på det er Fiskevollen ved Sølensjøen. I mange hundre år har rendøler reist opptil 50 km fra bygda til de faste fiskeplassene i Sølensjøen, Isteren og Femunden.

Utmarkas betydning

Fiskevollen kan minne om en setergrend, men ser vi nærmere på bebyggelsen, oppdager vi at alt er bygd og innrettet på næringsfiske. I enkle ljorbuer med jord­ golv stelte fiskerne mat over åpen ild (grue) og sov i køyer langs veggene. Seinere har de fått tregolv, ovner og vinduer. Buene lå oppe på vollen og nedenfor dem mindre hus, kalt kjell. Disse kjellene står på stabber og er til tørr og sikker opp­ bevaring av redskapen mellom fiskesesongene. På Fiskevollen ved Sølensjøen ser vi også «notrossen», som er to stolperekker til tørking av not, garn og tauverk. Nede på stranda ligger naustene, der båt og tønner med saltet eller raket fiske­ fangst ble oppbevart til den ble kjørt hjem med hest på vinterføre.

Tradisjonelt innlands­ fiske

41

Foto: Øyvind Skar

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Fra Fiskevollen ved Sølensjøen. På tømmerveggen og «notrossen» henger garn og not til tørk etter nattas fangst

Lagesildfisket

Et annet eksempel på et tradisjonelt innlandsfiske er lagesildfisket i Mjøsa og nedre Gudbrandsdalslågen. I Lågen er det utviklet varianter av fiskemetoder og utstyr, med «mælkrakkfiske» (rusefiske), nøter og store håver, og med innret­ ninger til å styre vannstrømmen og fiskeoppgangen. I Mjøsa fanges lagesilda i not når den siger inn mot Lågen for å gyte om høsten. Notfiske har vært knyttet til mange fellesfiskerier, særlig i store innsjøer. Det krever et erfarent mannskap, som er i stand til å samarbeide om selve fisket, og som kan ta vare på og foredle fangsten. Tilsvarende gjelder drivgarnsfiske og andre felles garnfiskerier.

Fjord- og sjøfiske

På Vestlandet har befolkningen drevet mye med fjord- og sjøfiske. Der har lakse­ fisket hatt særlig betydning for næring og bosetting i indre fjordstrøk og langs elver med oppgang av laks og sjøørret. Håndfaste bevis på det er de mange faste fangstinnretningene («laksekjerr»), som nå er forbudt. De fleste er i forfall, og sportsfiske med utleie av laksevald har tatt over, noe som gjelder store deler av Kyst-Norge. Fra Jølster i Sogn og Fjordane får vi høre hva ørretfisket betydde for en vestlandsgård, fortalt av en gårdbruker, født i 1884: «Når eg tar tidsbolken frå min farfars tid og fram til i dag (1965), so vil eg segja at fisket har betydd veldig mykje. Det er gamalt no, men eg hugsar det vart sagt at den som hadde eit godt kast til eigedomen sin, det betydde like mykje som eit kyrafår. Det var also slik at eit godt kast, som dei kunne gå ned og fiske i, skaffa like mykje mat som det å ha ei ku.» Fisket i Jølstervatn er et av de tradisjonelle fiskeriene som har vært holdt best i hevd. Vannet tåler en vedvarende stor beskatning, og jølsterørreten er blant annet ettertraktet som rakørret.

42

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

På elvestrekninger i lavere deler av norske vassdrag har ålefisket hatt et betydelig omfang, både til eget bruk, til røyking og til salg. I andre land, som Danmark, er røykt ål en høyt skattet og betalt delikatesse. I Norge er ålen, i likhet med abbor og annen «hvitfisk», en glemt og forsømt naturressurs.

Ålefisket

Yrkesfiskene og sportsfiskekulturen Som vi har sett, har innlandet hatt sine «fiskebønder», på liknende måte som langs kysten. Men de måtte ofte ha hjelp, og i mange tilfeller ble fiskeretten leid bort eller brukt av naboer og andre bygdefolk. Særlig på 1800-tallet var det gjerne småbrukere og husmenn som hadde fisket som en del av sitt strev for livets opphold. For noen var fisket ene- eller hovedyrke, for andre var det tilleggsnæring til arbeid med husdyr, skog og tømmerfløting. Det finnes eksempler på at en odelsgutt ved arveskiftet valgte et rikt fiske fram­ for gården, både i fjellbygder og i lavlandet. Men i de fleste tilfeller var det nok en yngre i søskenflokken som tok til takke med fangst og fiske, ofte med støtte i et utskilt underbruk eller en husmannsplass. I motsetning til gårder med fellesfiskerier var disse yrkesfiskerne avhengige av å kunne fiske mest mulig året rundt. En slik helårsfisker var Kristian Haavemoen, som hadde et småbruk nord for Lillehammer. Han stod på året rundt og hadde faste kunder både i det nærmeste omlandet og i hovedstaden, en gang i begynnelsen av vårt århundre. For fisken fikk han sikre kontantinntekter eller byttevarer. Det gav ham en stabil arbeids­ plass og fiskemiddager til seg og familien. En annen småbruker og yrkesfisker var Paul Stensæter ved Steinsfjorden på Ringerike. Han kombinerte fiske med skogsarbeid for å skaffe levevei, helt fram til våre dager. At den engelske sportsfiskekulturen fikk pengeøkonomisk betydning i de aktuelle lokalsamfunnene, er hevet over tvil. Det er beregnet at den totale sam­ funnsøkonomiske verdien ble opptil ti ganger høyere enn laksens kjøttverdi. Sammen med «flytende turisthoteller» i vestlandsfjordene ble dette den første betydningsfulle turistnæringen i Norge. I seinere år er salg av fiskekort blitt mer vanlig, både for laksefiske og innlands­ fiske. I en del tilfeller har dette også gitt betydelige inntekter, men som regel går inntektene med til lokalt fiskekulturarbeid, til beste for sportsfisket. Over­ rislingseffekter i forbindelse med turisme har fortsatt betydning, men ofte kom­ mer det andre enn de aktuelle grunneierne til gode.

Det er et langt sosialt og kulturelt sprang fra yrkesfiskerne og småbrukerne Kristian Haavemoen og Paul Stensæter til den engelske lorden på sin veranda ved lakseelva og til fluefiskeren i fjellvannet. I virkeligheten gjenspeiles to ulike kulturepoker i brytningen mellom gammelt og nytt. Og det er opp til oss å hente opp de beste tradisjonene i den gamle brukskulturen og i de nyere bruksmetodene, og føre dem videre inn i en ny tid. Det gjelder så vel aktiv bruk av mangfoldige fangst- og fiskeme­ toder som vern av kulturminner langs kysten og langs vann og vassdrag.

43

Fjord- og sjøfiske

Turistnæring

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Fiskebestand og bruksplaner

Løpende planlegging

Planens oppbygning

Det viktigste ved en bruksplan for ferskvannsfiske er at den tar fatt i de praktiske tiltakene som gjør det mulig å nå aktuelle målsettinger for bruken av vannet eller vassdragsavsnittet. Planen behøver ikke alltid å være omfattende og detaljert, og den skal ikke være et direktiv. Det bør heller legges fram alternative løsninger, der det blir pekt på behov for arbeidskraft og utstyr, økonomiske forhold og virkninger for fiske og miljø. Bruksplanen bør heller ikke være et engangsfenomen. Snarere er det snakk om løpende planlegging, der vi til enhver tid kan revidere og justere tiltaksprogrammet etter hvert som vi ser resultater av den innsatsen vi gjør. Framfor alt er det viktig at brukerne selv er med fra begynnelsen og kan følge opp foreslåtte tiltak. På den måten skapes det interesse og entusiasme, erfaringer og kunnskaper som komme til nytte i framtidig drift. Bruksplanen blir en hjelp til selvhjelp. Planens oppbygning avhenger av hvor omfattende og sammensatte forhold­ ene er. Løsningene blir anderledes for en mindre innsjø med en eller to fiskearter enn for et større vassdragsavsnitt med flere arter eller for en strekning der både havgående arter og innlandsfisk forekommer. Likevel kan vi sette opp noen punkter for hva en bruksplan i de flest tilfellene bør inneholde: 1 Innledning. Litt historikk og bakgrunn for planen 2 Metodikk ved undersøkelsene (prøvefiske osv.) 3 Resultater I Forhold i nedbørfeltet II Vanntype og vannmiljø III Fiskebestand: a) analyseresultater og b) karakteristikk og vurderinger 4 Planforslag I Målsettinger II Forslag til beskatningsprogram III Kultiveringsprogram IV Spesielle fiskestelltiltak V Behov for arbeidskraft og kapital 5 Fangststatistikk og annen statistikk over utførte tiltak

Innledende stoff om lokal brukshistorie er både interessant og nyttig. Det setter planen inn i et tidsperspektiv som får med lokale tradisjoner og erfaringer. Skriftlige og muntlige kilder bidrar til innsikt i miljøet og fisketilstandene i dag. Opplysninger om fiske og fangst før og nå er av særlig betydning for å kunne forstå og vurdere bestandsforholdene. Slikt stoff skaper også tilhørighet og iden­ titet hos brukerne, og det er godt å ha med når planer skal realiseres. Mange prak­ tiske erfaringer og kunnskaper finnes ikke på trykk. Feltarbeid og analysemetoder som blir brukt, fortjener en beskrivelse av to grunner: For det første er det nyttig for å vurdere hvor sikre og nøyaktige de opplysningene (dataene) er som planen bygger på. For det andre gir det referansegrunnlag for framtidige undersøkelser, slik at det blir mulig å beskrive utviklingen over tid etter gjennomførte tiltak.

44

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Forhold i nedbørfeltet kan være både naturgitte og påvirket av mennesket. I visse tilfeller er det viktig å kjenne til nedbørfeltets størrelse, spesielt ovenforliggende vassdragsavsnitt, f.eks. i forbindelse med forsuring og kalking. Geologiske og biologiske forhold i umiddelbar nærhet av en innsjø har også særlig betydning, f.eks. forekomster av myr og dyrket mark. Selv om vanntype og vannmiljø er et speilbilde av nedbørfeltet, blir det også påvirket av menneskeaktiviteter og inngrep, fra sur nedbør og vassdragsreguleringer til friluftsliv og fiske. Fiskebestanden og bestandssituasjonen er i mange tilfeller så åpenbar og typisk at det ikke er grunn til å registrere bestanden før vi setter i verk tiltak. Det gjelder fisketomme eller svært tynt befolkede vann eller typisk overtette bestander, som «tusenbrødrevann» av abbor. I de fleste tilfeller er det likevel nyttig å prøvefiske for på alle måter å bli bedre kjent både med fisken og med vannet. Ikke sjelden er det nødvendig som grunnlag for en god bruksplan.

Forhold i nedbørfeltet

Registrering og analyse av fiskebestander Endret bruk og nye brukergrupper gjør det oftest nødvendig å skaffe til veie opplysninger om de aktuelle fiskebestandene, dersom vi totalt sett ønsker et mer rasjonelt ferskvannsfiske. Ulike miljøpåvirkninger forsterker dette behovet. Mer opplysning og informasjon bør være av interesse for alle brukergrupper: fra bestefaren og pjokken med krokfiske i abbortjernet til pasjonerte fluefiskere, fra campingturister langs elvene våre til næringsfiskere som høster hvitfiskarter i innsjøene.

Prøvefiske Opplysninger om fiskebestander kan skaffes til veie på mange måter. Er vi så heldige at det finnes fangststatistikker, er de av uvurderlig betydning. Det samme gjelder lokalkjentes erfaringer om fisket, særlig eldre. Men i de fleste tilfeller må vi foreta en eller annen form for prøvefiske, dvs. fange en begrenset del av bestanden til analyse. Metodene varierer, avhengig av hvilke fiskearter som finnes, og om det dreier seg om tjern eller innsjøer, bekker eller elver. Innsamlingen kan foregå ved bruk av aktive eller passive redskaper, til dels de samme som vi bruker ved praktisk utøvelse av fisket. Med sikte på bestandsanalyse blir oppgaven som regel å ta ut en tilstrekkelig stor og representativ del av bestanden, men ikke mer enn nød­ vendig. Dette begrenser valget av metoder. Aktive redskaper som trål, not og elektrisk fiskeapparat kan være aktuelle, særlig hvis vi ønsker å fange fisken levende. Da får vi også inn små fisk, som gir oss opplysninger om rekrutteringen i en bestand. Vi må ha god kjennskap til fangstplasser og bra fisketetthet for at en trål eller en not skal duge. I bekker, mindre elver og osområder vil elektrofiske være rasjonelt, og vi kan foreta totaltakseringer ved at vi tar vare på fanget fisk og fisker flere ganger i ett strekk til det ikke er mer å få. Deretter kan vi måle fisken og sette den ut igjen uskadd. Et annet alternativ er merking, utsetting og gjenfangst inntil alt vi fanger, er merket. En enkel og skånsom merkemetode på laksefisk er klipping av fettfmnen. 45

Opplysninger

Aktive red­ skaper

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Klipping av fettfinnen

Passive redskaper

Passive, stående fangstredskaper, som ruser (teiner) og garn, er rasjonelle så framt fisken er aktiv og på vandring. Bruker vi tilpassede ruser eller teiner i gangstida (gytetida), får vi et bilde av den kjønnsmodne delen av bestanden. Lite i innsjøer kan vi bruke storruser og kilenøter.

Prøvegarnserier og modallengde

De vanligste redskapene til fangst av fisk for bestandsanalyse er ulike typer av garn og garnserier. Serier av bunngarn (stågarn) eller flytegarn er vanlig, og vi skal se litt nærmere på det som heter prøvegarnserier. En prøvegarnserie er satt sammen på en slik måte at den kan fange et tilnærmet representativt utvalg av fiskebestanden i vannet, begrenset nedover til en minste størrelse. Dette er basert på det vi kaller garnseleksjon. Det vil si at garn av bestemte maskevidder (maskestørrelser) fanger fiskestørrelser som har sjanse til å sitte fast i garnet, altså at disse fiskestørrelsene blir selektert ut. Individer med omkrets litt større enn maskeomkretsen fanges mest, og lengden på disse indivi­ dene blir kalt modallengden (Lm ). På gmnnlag av dette kan vi sette opp seleksjonskurver som viser hvilke fiskestørrelser vi har sjanser til å fange med en bestemt maskevidde.

Jensenserien

I Øvre Heimdalsvatn i Øst-Jotunheimen er det gjort omfattende undersøkelser som viser hvordan garn med ulik maskevidde selekterer i en ørretbestand. Da fiskens omkrets er avgjørende, har både fiskelengde og kroppsform betydning. Kroppsformen er i stor grad artsbestemt, men varierer også med kjønn, alder, årstid med mer (jf. kondisjonsfaktoren). På grunnlag av undersøkelsene i Øvre Heimdalsvatn er det satt sammen en prøvegarnserie med åtte ulike maskevidder, som gir oss et ganske jevnt uttak av ørretbestanden fra ca. 19 til 45 cm fiske­ lengde. Denne garnserien kalles Jensen-serien etter Kjell W. Jensen. Den kan natur­ ligvis utvides i begge retninger etter behov. I overtette, småvokste bestander kan det være særlig aktuelt med mindre maskevidder. På figur 1 på neste side ser vi seleksjonskurven for Øvre Heimdalsvatn. Den viser hvor stor sjanse vi har til å fange fisk som er mindre eller større enn modal­ lengden, når fiskens modallengde og tilsvarende fangst settes til 100 %. Kunn­ skap om garnseleksjon er nyttig både ved prøvefiske og ved planlegging av beskatningsprogrammer.

46

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

modellengde

Figur 1 Seleksjonskurven for Øvre Heimdalsvann. (Etter K.W. Jensen)

Praktisk gjennomføring av prøvefiske Det er flere forhold som spiller inn på fangstfordelingen: lokaliteten vi fisker på, vanndybde, tidspunktet på året og døgnet og værforhold. Derfor har det betyd­ ning når, hvor og hvordan vi setter garnene. Det ideelle ville være å plassere dem tilfeldig rundt i vannet den første fangstnatta, og så la dem bytte plass hvert døgn inntil alle garn hadde fisket på alle plasser. På den måten blir ulikheter mellom fiskeplasser jevnet ut. Alternativt kan flere garnserier (8) brukes samtidig, med tilfeldig fordeling av maskestørrelser på fangstplassen. Dette er aktuelle opplegg i store innsjøer, men i mindre vann vil det beskatte en urimelig stor del av bestanden. Da bør vi heller redusere fangstinnsatsen og i stedet vurdere plasseringen av garnene nøye. Stort sett er det slik at små fisk oppholder seg i osområder og på grunt vann, mens større fisk går dypere. Tar vi ikke hensyn til dette, men plasserer garn tilfeldig, risikerer vi store tilfeldigheter i uttak og dårlig representativitet i fangsten. En vurdering av garnplasseringen bør støttes opp av god kontakt med lokale, erfarne fiskere. Det er også viktig at leng­ den på fangstnettene er mest mulig konstant. Ved prøvefiske bør det som ved annet fiske være en selvfølge at vi tar godt vare på fangsten, både for at den ikke skal bli bedervet, og fordi fiskestørrelse og vekt blir betydelig redusert ved uttørking. Fisken bør måles, veies, sløyes og under­ søkes så raskt som mulig. Kan vi ikke gjøre det på stedet, må den holdes mest mulig nedkjølt, helst i vann og skygge, før vi transporterer den til analyse. Vi må ikke la fiskefangster ligge i solen! Det direkte inntrykket av en fangst er ofte verdifullt. Det forteller umiddelbart noe om sammensetningen og kvaliteten i bestanden som kan komme til nytte i praktisk fiske. Garnene bør være merket med maskestørrelser, og det er en fordel å markere garnplasser i terrenget, eventuelt på kart. Det kan komme til nytte ved seinere prøvefiske og ved sammenlikning av fangster for ulike perioder. 47

Forhold som påvirker fangsten

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Aktuelle tidspunkt

Undersøkelser av fiskebestander kan foregå til ulike årstider, men for prøvefiske etter høstgytende arter er august stort sett den beste måneden. Da er nettene blitt så mørke at fiske med nylongarn går bra, samtidig som vi sikrer oss representa­ tive uttak av bestanden før gytevandringene begynner. Kjønnsproduktene er også utviklet så langt at vi kan skille mellom kjønnsmoden gytefisk og ikke-kjønnsmoden «gjeldflsk». Ved gjentatt prøvefiske (revisjonsfiske) bør vi så vidt mulig komme igjen til samme tid og bruke samme metodikk, slik at vi sikrer oss sam­ menliknbare fangstresultater. Det bør være en selvfølge at brukerne av vannet er med i felten, eller at de selv utfører prøvefisket. På den måten blir dette en hjelp for videre engasjement og drift. Erfaringer med garnseleksjon kommer til nytte både ved planleggingen og utøvelsen av fisket.

Aktuelle redskaper

For en bunndyrspisende art som ørret er det rasjonelt å bruke stågarn (bunngarn), men for pelagiske arter er det mer effektivt med flytegarn. Siden de er laget av senetråd, kan de gi bra fangster også i lyse netter, men effektiviteten er klart størst under gytevandringer. I innsjøer med blandede bestander er det aktuelt med flere redskapstyper og fangstmetoder, f.eks. ruser til abbor, flytegarn til sik og stågarn til ørret. For røye som har et fleksibelt næringsvalg, er det gunstig med varierte former for prøvefiske, avhengig av bestandsforhold og årstid. Hvor mye som skal tas ut til analyse og vurdering, er avhengig av hensikten med undersøkelsen, kravet til nøyaktighet og bestandssammensetning. Ideelt sett har vi tilstrekkelig grunnlagsmateriale når ytterligere uttak ikke endrer noe særlig på resultatene. Jo mer sammensatt og variert bestanden er, jo relativt flere individer må vi under ellers like forhold ta ut til analyse. På den andre siden bør vi ved enhver form for prøvefiske begrense uttaket til det som er nødvendig ut fra formålet, både av arbeidsmessige og økonomiske grunner og for å unngå en uheldig beskatning av bestanden.

Bestandsanalyser Registrer­ ingsskjemaer

Til registrering av fangsten og andre forhold som er knyttet til prøvefiske, har Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet skjemaer med eller uten elektronisk databehandling. De fleste vil være tjent med det tradisjonelle opplegget som pre­ senteres her, som også inkluderer veiledning for bruk. Vi skal begrense oss til å se litt på de opplysningene som selve fiskefangsten kan gi. Så får vi i hvert enkelt tilfelle ta stilling til hva det er ønskelig og mulig å ta med av dette, og hvor utførlig materialet skal bearbeides.

Lengde og vekt

Lengde og vekt gir oss et enkelt og viktig datagrunnlag. For å unngå systematiske feil bør målingene foretas så snart som råd, mens fisken er fersk og fuktig. Er det aktuelt med alders- og tilvekstanalyser, bør skjellprøver, otolitter (øresteiner) eller andre knokler tas ut i neste omgang. Så åpner vi fisken og ser etter nærings­ dyr i svelget og videre nedover i fordøyelsesorganene, samtidig som vi har et åpent blikk for mulige parasitter. Det som ikke kan bestemmes på stedet, kan midlertidig oppbevares i vann eller spritoppløsning på små prøveglass. Da står det igjen å notere kjøttfarge og gytestadium, før vi rensker og vasker fisken i rent, rennende vann. 48

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Det vi ikke «fortærer på stedet», bør snarest fryses ned eller konserveres på annen måte (se side 62). Og når det nødvendige materialet er samlet og skjemaført, er feltarbeidet stort sett over. Den videre databehandlingen og bestands­ analysene kan gjøres på uværsdager eller i vinterhalvåret. Skal bestandsanalysene gjøres grundig og fullstendig, vil det ofte ta lengre tid enn feltarbeidet. I praktisk fiskestell er dette som regel ikke nødvendig, og det er heller ikke mulig dersom vi skal ha håp om å få undersøkt og lagt bruksplaner for aktuelle norske innsjøer. Enkle bestandsanalyser sammen med opplysninger om vanntypen (vannkjemi, rekrutteringsvilkår og næringsforhold) gir i de fleste tilfeller tilstrekkelig grunnlag for å beskrive bestandssituasjonen og foreslå fiskestelltiltak.

Vi skal her gi en kort oversikt over de viktigste analysekriteriene for fiskebestand:

De viktigste analyse­ kriteriene

Hl Totalfangst oppgis i antall og vekt. Når dette settes opp i forhold til antall garnnetter (1 garnnatt = 1 garn i 1 natt), får vi et uttrykk for fangsteffektivitet under gitte forhold. Sammen med fordelingen på maskevidder gir dette opplys­ ninger av betydning for praktisk fiske og for beskatningsprogram. Tallmessig uttrykker vi fangsteffektiviteten som antall fisk og antall kilo fisk per garnnatt.

■ Middelfisken beregnes som aritmetisk middel for hele fangsten og for hver maskestørrelse, på grunnlag av samlet vekt og antall. Mens totalfangsten gir oss kvantitative opplysninger (mengdetall), får vi her kvalitative verdier, fordi fiskens lengde og vekt gir oss et direkte og målbart uttrykk for kvalitet. ■ Bestandssammensetning får vi et umiddelbart inntrykk av gjennom fangstens fordeling på maskestørrelser, og denne fordelingen overfører vi direkte til prøvefiskeskjemaet. Nå er det slik at stor fisk kan tulle seg inn i småmaskete garn, og små fisk kan bli hengende i kjeften i stormaskete (jamfør garnseleksjon og seleksjonskurver). Derfor får vi et sikrere bilde av fangstfordelingen når vi sorterer i størrelsesgrupper, for eksempel i 5 cm eller 50 g intervaller. I den grad prøvefisket er representativt for bestanden, gjenspeiler det bestandssammensetningen for hver fiskeart i vannet. ■ Gyteforhold er et nøkkelord i forbindelse med vurdering og drift av fiskevann. Det omfatter fysiske og kjemiske forutsetninger for rekruttering, med vandringsvilkår, gyteplasser og oppvekstområder. Lokale registreringer og vur­ deringer i felt er uhyre viktige, da slike forhold er selve naturgrunnlaget for dynamikken i en fiskebestand.

Oversikter over sammensetningen av ikke-kjønnsmoden og kjønnsmoden fisk har spesiell verdi og kan utarbeides ved å analysere gytestadier (utviklingsstadier av kjønnsprodukter). Hunnfiskens utvikling av rogn i eggstokkene er lettest å analysere, og det er helst den vi bruker. Tilsvarende utvikles sæden (melken) i hannfiskens kjønnskjertler (gonadene). Vi skal se litt nærmere på dette, med ørret som eksempel.

49

Analyse av gytestadier

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL KJØNN

GYTESTADIUM

Ikke kjønnsmoden

III Gytefisk

VIl/II Utgytt fisk/ tidligere gytere Bukhulens lengde

Figur 2 Fra månedsskiftet juli-august kan vi skille årets gytere fra dem som ikke er kjønns­ modne eller ikke skal gyte, markert ved overgangen mellom gytestadiene II og III. Det gir oss grunnlag for å finne gyteprosenten i bestanden, noe som er et viktig analysekriterium for vurdering av bestandstetthet. (Etter DN) Stadium I og II

Rognutviklingen starter lengst framme i bukhulen og fortsetter gjennom de to eggstokkene bakover mot gattåpningen (= gyteåpningen). I stadium I er hvert rognkorn så lite at det knapt er synlig med bare øyet, og alle rognkornene fyller bare en liten del av bukhulen. Dette stadiet er lett å overse. Bruk en kniv, brett innvollene forsiktig til side og se godt etter! I stadium II er hvert rognkorn (egg) blitt synlig, og rognmassen fyller mellom en firedel og halvparten av bukhulen.

Stadium III

I stadium III har rognanlegget passert festet for bukfmnene, det vil si at minst halvparten av eggstokkene er fylt. Det er et viktig skille, fordi individer som passerer denne grensen, vil gå fram til gyting i inneværende år - hvis de ikke blir fanget. Fra månedsskiftet juli-august kan vi ved hjelp av dette skille årets gytefisk fra resten av bestanden. 50

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

I stadium IV seinere på høsten er eggstokkene ennå ikke helt fylt, mens de i gangstida er helt fylt med rogn i stadium V. I stadium VI er hinnene rundt eggstokkene oppløst. Nå «flyter» rognmassen «fritt» i bukhulen og kommer ut av gattåpningen ved paring eller ved lett trykk. Stadium VII er utgytt fisk. I utgytt fisk blir det ofte liggende igjen noen rognkorn, som vi kaller residualrogn. Innholdet i dem blir etter hvert oppløst, slik at bare det hvite skallet blir tilbake. Det er et sikkert tegn på at fisken har gytt tidligere.

Stadium IV og V

Ved gjentatt gyting bruker vi betegnelsene VII/II, VII/III osv. Om fisken har gytt to eller flere ganger, kan være vanskelig å se direkte, og en art som ørret kan ta hvileår mellom to eller flere gytinger. Vi kan da søke støtte i fiskestørrelse, form og farge og ikke minst i aldersanalyse. Det viktigste er likevel å skille ikke-kjønnsmodne fra resten av bestanden. Gyteprosenten, definert som totalt antall kjønnsmoden fisk i prosent av hele fangsten (bestanden), er relativt høy i overtette bestander, ofte over 50 %, mens den i undertette bestander ligger lavt, til dels under 10 %. Gyteprosenten gir altså informasjon om bestandstettheten sett i forhold til vanntypen og næringstil­ gangen. Middelvekta av førstegangsgytende bunnfisk kaller vi gytevekta. For sammen­ likningens skyld må den være referert til en bestemt årstid, helst august måned. Gytevekta supplerer gyteprosenten som analysekriterium og forteller oss om den størrelsen og kvaliteten som oppnås i den aktuelle bestanden. I mange tilfeller reduseres både veksten og kvaliteten betydelig etter gyting, særlig hos hunnfisk i vann med næringsmangel.

Gyteprosent og gytevekt

Kondisjonsfaktoren Kondisjonsfaktor (k-faktor) er et mye brukt og misbrukt uttrykk for kvaliteten på fisken. Den uttrykkes ved Fultons formel: K = v/l3 x 100, der v = vekt i g og I = lengde i cm. Formelen kan bare brukes for laksefiskarter, uten korrigeringer. Det er utarbeidet tabeller for kondisjons­ faktoren med vekt i gram av usløyd fuktig fisk og lengde i hele og halve centimeter. Dette er innganger i tabellen. Lengden måler vi fra snuten til den ytre halefinnen når fisken ligger naturlig utstrakt. Legg merke til at systematiske målefeil for lengde blir forstørret i formelen, fordi lengden skal kuberes (I3 = I x I x I). Fordi kondisjonen (kroppsformen) forandrer seg med alder og størrelse, bør vi finne mid­ delverdien for hver gruppe (lengde-, vekt- eller aldersgruppe). Det er særlig på gytefisk og eldre fisk at kondisjonsfaktoren forteller om bestandssituasjonen og om endringer i bestanden. For ørret regner vi kondisjonsfaktor 1,0 som en «normalverdi» i innsjøer. I elvemiljø ligger verdiene nærmere 0,9. Lavere verdier betyr mager fisk, og individer under 0,5 er ekstremt magre. I gode ørretvann bør vi forvente verdier på 1,1 og høyere. Individer med kondisjonsfaktor over 1,5 er ekstremt feite. Næringsfattige vann kan ikke gi så høy kondisjonsfaktor som næringsrike. I rennende vann senkes den på grunn av forbruket av energi ved at fisken står på strømmen. Særlig hos hunnfisk varierer kondisjonen mye med årstidene. Den er flatterende høy umiddelbart før gyting og synker sterkt på utgytt fisk. Både energiforbruket i gangstida og utløsningen av rognmassen er årsaker til dette. Lite næringsopptak om vinteren gjør at kondisjonen holder seg lav fram til neste vår. Fordi mange forhold har betydning for de registrerte verdiene, egner kondisjonsfaktoren seg best til å sammenlikne bestandsforholdene i ett og samme vann over en periode, f.eks. som følge av beskatning og kultiveringstiltak. Slik kan vi bruke kondisjonsfaktoren som et kvalitativt styringsredskap mot de målene vi setter oss, for drift av vannet. 51

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL kj^tfarge9

færing og kjøttfarge henger nøye sammen med kondisjon og kvalitet. Høy fyllingsgrad i magen og rødt kjøtt betyr mye og god næring. Fyllingsgraden oppgis gjerne i en skala fra 0 til 5, der 0 er tom mage og 5 er full. Her vil til­ feldigheter ofte gjøre utslag, alt etter tidspunktet og hva fisken har spist like før fangst. Typen av føde forteller mer, f.eks. om insektutvalget, om plankton eller bunndyr dominerer, og om det finnes krepsdyr i mageinnholdet. Det er krepsdyr som gir rødfarge til fiskekjøttet og til rognmassen, og graden av rødfarge viser mengden av krepsdyr i forhold til det totale næringsopptaket. Det forteller også noe om bestandstettheten, fordi krepsdyrfaunaen blir nedbeitet i overtette fiskebestander. Særlig gjelder det bunndyrkreps, som grunnåte. Kjøttfargen blir gjerne registrert etter en firedelt skala:

MR = R = LR = H =

mørkerødt kjøtt rødt kjøtt lyserødt kjøtt hvitt kjøtt

Kjøttfargen for de fleste laksefiskarter gjenspeiler den næringsmessige og kjem­ iske vanntypen og den aktuelle tettheten i fiskebestanden. På den andre siden utelukker ikke hvitt kjøtt høy fiskekvalitet. Det er bare et fåtall av de nærmere 40 artene av ferskvannsfisk i Norge som har anlegg for rødt kjøtt. Parasitter, skader og sykdommer

Parasitter, skader og sykdommer som oppdages under feltarbeidet, bør vi notere med referanse til individnummer i fangsten. Parasitter som ikke kan bestemmes på stedet, kan legges på prøveglass for seinere beskrivelse, eventuelt med hjelp av en ekspert (veterinær). Skadd eller syk fisk bør raskest mulig nedkjøles og sendes til veterinæranalyse. Opplysninger om den aktuelle fisken bør legges ved, med sted og dato for fangst og andre data som skal inn i prøvefiskeskjemaet. Mange parasitter og sopper er vanlige i ferskvann, og det er viktig å kunne skille dem fra mikroorganismer og fiskesykdommer som blir spredt inn i vann­ miljøer utenfra og kan forårsake omfattende fiskedød.

Alders- og tilvekstanalyser

Alders- og tilvekstanalyser blir utført på fiskeskjell, otolitter (øresteiner) eller andre beinsubstanser (knokler). Dette er et relativt tidkrevende arbeid, og i praksis må vi ofte greie oss uten. De analysekriteriene som er gjennomgått i dette avsnittet, gir i de fleste tilfeller et tilstrekkelig grunnlag for å beskrive bestandssituasjonen og foreslå fiskestelltiltak.

Tetthet og sammensetning av fiskebestander Beskrivelse og analyse av en bestand er et viktig utgangspunkt for forslag til et fangst- og kultiveringsprogram. Som regel vil alle analysekriteriene peke i samme retning, slik det forenklet er illustrert på figur 3 (se side 53).

® I det underoptimale området for bestandstetthet er middelfisken, kondisjonsfaktoren og individuell lengdevekst temmelig konstant selv om tettheten øker, mens totalproduksjonen vil stige. Det samme gjelder gyteprosenten i forbind­ else med etablering av ny bestand. 52

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

■ I det optimale området synker middelfisken, kondisjonsfaktoren og lengde­ veksten litt, mens totalproduksjonen er noenlunde stabil, og gyteprosenten fortsetter å stige. ® I det overoptimale området for tetthet faller verdiene for middelfisk, kondisjonsfaktor og lengdevekst mye, og totalproduksjonen går mot null. Det siste betyr at total dødelighet oppveier bruttoproduksjon på årsbasis. Lite eller ingenting kommer inn i fangbar størrelse, og det som går inn, er av dårlig kvalitet.

Årsakene til ulike bestandstettheter kan være både naturgitte og menneskeskapte. I første rekke er det fysiske og kjemiske gyte- og oppvekstvilkår i forhold til innsjøstørrelse som er avgjørende. Stort sett er det slik at endevann, dvs. vann øverst i vassdraget og fjellvann, har tynnere bestander enn små lavlandsvann med lange og sikre gytestrekninger. Dette gjelder særlig for ørret. Mennesket påvirker bestandstettheten ved fangst (fangstdødelighet), ved miljøpåvirkninger (forsuring, tilgroing osv.) og ved fiskeutsettinger. Når bestand­ ene blir overtette («overbefolkede vann»), kommer vi lett inn i en dårlig sirkel, fordi synkende kvalitet reduserer interessen for fisket, som ytterligere senker fiskekvaliteten. Dette skjer ofte med røye, sik og abbor, til dels også karpefiskarter, som blir underbeskattet eller ikke beskattet i det hele tatt. På den andre siden er det lett å overbeskatte vann med svak rekruttering, særlig høyfjellsvann med forlokkende fjellørret. Den er utsatt for beskatning både i gangstida og på oppvekstplasser og er sårbar både for garnfiske, oterfiske og annet sportsfiske. Bestandsoppbygningen kan langt på vei hjelpe oss til å finne ut av mulige årsaker. Svikt i rekrutteringen vil vise seg som mangel på visse årganger (stør­ relsesgrupper), som kan komme av sviktende vassføring og frost, forsuring eller tjuvfiske i gangstida. En flat bestandspyramide betyr ikke nødvendigvis overbe­ folkning. Mangel på større fisk kan ha å gjøre med sterk beskatning fra toppen, f.eks. som følge av et intenst garnfiske. Et absolutt stort antall av småfisk indi­ kerer stor rekruttering og kanskje mangel på predasjon fra større rovfisk.

Faktorer som påvirker bestands­ tettheten

Analysekriterier

Figur 3 Forenklet framstilling av hvordan ulike analysekriterier og kvaliteter ved fisken varier­ er med bestandstettheten. En hovedoppgave ved fiskestellet bør være å føre fisketomme og underbefolkede vann inn i det optimale området (fra venstre på figuren) ved kultivering, og så føre bestander inn i det samme området (fra høyre på figuren) gjennom rasjonell beskat­ ning. (Etter Skar) 53

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Fiskestellets hoved­ oppgave

Det er en hovedoppgave i fiskestellet å føre flest mulig vann inn i det optimale området for bestandstetthet. Da optimaliserer vi avkastningen i kilo fiskekjøtt og oppnår kvaliteter som både sportsfiskere og næringsutøvere er tjent med. 1 tynne bestander er næringskonkurransen så liten at fisken får utnyttet poten­ sialet sitt både når det gjelder individuell vekst og kvalitet, så langt vanntypen og næringsfaunaen tillater. Men vannets produksjonspotensiale blir bare delvis ut­ nyttet. I overtette bestander er næringskonkurransen så stor at det går ut over både totalproduksjon og individuell vekst. Mye energi går med til næringssøk og til rekruttering, og i ekstreme tilfeller er det ikke engang nok til «vedlikeholdsfor». Da magres fisken, særlig etter kjønnsmodning og gyting, og dødeligheten øker. Det er verdt å merke seg at fiskebestander ikke regulerer seg selv ved sving­ ninger i bestandstettheten slik som viltarter som lemen og ryper. Fisk kan opp­ rettholde tette bestander kontinuerlig, fordi stor rekruttering gjentas år etter år og erstatter stor dødelighet. Intervallet for optimal tetthet kan variere mye. Under­ søkelser har vist at tettheter i ørretbestander på 500-5000 individer per hektar kan gi samme totalproduksjon. Det betyr at vi har visse valgmuligheter mellom færre og større fisk eller flere og mindre fisk. Bruksmåter og kvalitetsønsker blir da avgjørende for valget.

Fiskekultur i vår tid Fisketomme vann

Høytliggende ørretvann er ofte fisketomme eller tynt befolkede. En vanlig årsak er mangel på rekruttering på grunn av liten vintervassføring og frost. Da er det nødvendig med jevnlig utsetting av yngel eller settefisk for å opprettholde pro­ duksjon og avkastning. Det samme gjelder andre innsjøer med sviktende rekrut­ tering, som reguleringsmagasiner og fisketomme vann i forsuringsområder.

Eksempel fra Hallingdal Vi skal nå ta for oss et eksempel på hvordan et nesten fisketomt ørretvann ble opparbeidet til å bli en god inntektskilde på en fjellgård i Hallingdal. Vannet, som er middels næringsrikt, ligger i fjellbjørkeskogen og har et overflateareal på ca. 1000 daa. 11950-årene ble det kjøpt tilbake til fjellgården etter at det i lang tid hadde vært på uten­ bygds hender. Etter overdragelsen tok bonden vel vare på den resterende lokalstammen av fjellørret. Han fanget de få individene som var igjen med ruser i gangstida, strøk og befruk­ tet rogn, som han la inn i en selvlaget klekkerenne til overvintring og klekking neste vår. Denne renna hadde han i kjelleren på gården, der han brukte luftet kildevann til klekking. Ørretyngelen og stamfisken satte han ut igjen, i økende mengder for hvert år. Etter tre-fire år kunne han begynne å høste av en økende bestand av topp kvalitets fjel­ lørret på 0,5 kg og mer, som han la ned til rakefisk og solgte. Men etter hvert viste det seg at bestanden ble så tett at fiskestørrelsen og kvaliteten avtok. Derfor reduserte han yngelutsettingene, samtidig som han fortsatte å høste. Resultatet ble igjen ørret med mørkerødt kjøtt på ca. 0,5 kg.

Det spesielt fortjenestefulle ved innsatsen til denne fjellbonden var at han noterte alt som ble gjort gjennom en lang årrekke, med stamfiske, klekking og yngelproduksjon, utsettinger, fangstmåter, garninnsats, antall, mengde og kvalitet i fangstene. Han kunne vise tilbake til tallene og hvordan han gjennom erfaringer hadde funnet balansepunktet mellom rekruttering (naturlig rekruttering og utsetting) og mengden av fanget fisk. Det gjorde at han kunne høste optimalt av det naturproduktet han ønsket seg: fjellørret av topp kvalitet til rak. 54

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Dette hadde han nådd fram til uten å vite noe om tall og tabeller for utsetting og høsting under gitte forutsetninger. Likevel stemte tallene hans forbløffende bra med slike tabeller. Kanskje kunne han nådd målet litt tidligere om han hadde kjent til og brukt slik veiledning. Uansett ble han et oppløftende eksempel på hva en kan oppnå i praksis når det gjelder bevisst og fornuftig drift av ørretvann. De økonomiske resultatene var også bemerkel­ sesverdige. I tillegg til et årlig rakefisksalg i størrelsesorden 40 000 kr (1990-kroner) solgte han hvert år overskuddet av ørretyngel til andre fjellvann i distriktet. Dessuten hadde fami­ lien utmerkede naturalia til eget bruk. Eksemplet viser hva et godt ørretvann kan være verdt som tilleggsnæring på en fjellgård. Det var en viktig del av det mangesysleriet som bonden fortsatt praktiserer, med husdyrhold og fjellbeite, litt skog, jakt og fiske.

Moderne fiskekultivering hadde sin spede begynnelse i Norge på midten av 1800-tallet. I Finnemarka sør for Tyrifjorden satt den gang en ung mann inne i de dype skoger og studerte ørretens gytevandring og formering. Det var Jacob Sandungen, Norges første og selvlærte «fiskeformerer». På en stein ved vannet og plassen Sandungen står denne innskriften: «Jacob Nilsen Sandungen var den første i Norge som drev med kunstig befruktning av ørretrogn. Det var her han hadde sine klekkekasser i årene omkring 1850. Reist av takknemlige sportsfiskere 15/6 1985.» Framover mot århundreskiftet utviklet det seg lokale tradisjoner i klekking og utsetting av yngel. Gjennom vårt århundre ble det så etablert en mengde lokale ørretklekkerier, særlig i fjellbygdene østafjells. I de siste tiårene har dette bildet skiftet karakter i retning av færre og større anlegg. Samtidig har matfiskproduksjonen av laks og havbruk i videre forstand skutt fart langs kysten og blitt en av Norges største vekstnæringen Behovet for utsetting av ørret og andre laksefiskarter har også endret seg. Mens det tidligere var mest aktuelt med ørretyngel til fjellvann, har nye utsettingsbehov oppstått som følge av miljøskader ved vassdragsreguleringer, forsuring og andre forurensninger. I forlengelsen av dette er det utarbeidet fylkesvise kultiverings­ planer, der det tas sikte på bruk av lokale stammer ved alle fiskeutsettinger. På den måten vender kultiveringsstrategiene tilbake til de gode tradisjonene i vår fiskekulturhistorie, med flere mindre, lokale anlegg som garanti mot spredning av sykdom og uønskede fiskearter og raser. Likevel fortsetter utsettinger i reguleringsmagasiner fra store, sentrale anlegg på tvers av vassdrags- og fylkesgrenser, med de farer for miljøskader det innebærer. Det er vanskelig å finne faglige eller andre akseptable grunner for at offentlig ved­ tatte kultiveringsplaner og bestemmelser kan brytes på denne måten.

Miljøhensyn på dette området byr også på utfordringer når det gjelder organiser­ ing av sportsfiske (fritidsfiske) og ikke minst informasjon til nye og økende bruk­ ergrupper av norske vassdrag (campingtrafikk, bobiler osv.). Loven om lakse- og innlandsfiske av 1991 har innskjerpede bestemmelser på disse områdene, som hittil i liten grad er fulgt opp i praksis.

55

Moderne fiske­ kultivering

Nye utset­ tingsbehov

Farer for miljøskader

DEL! EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

WH

. ...

STOPP SPREDNINGEN AV

ØREKYT Ørekyt (golløye, løye, kime, gørrkim) er en liten karpefisk med størrelse fra 2-15 cm. Den opptrer ofte i stim langs land, der den lever av kreps­ dyr, som linsekreps og marflo. Dette er også viktige næringsdyr for ørret, og orekyten er derfor en alvorlig næringskonkurrent for ørret. Spesiellt hardt går det ut over småørret. Ørekyten opptrer også ofte i svært store mengder i bekker, der den kan odelegge oppvekstforhold­ ene for orretyngelen. Ørekyten bar derfor fort til sterke reduksjoner i ørretbestandene i mange vatn.

Ørekyt forekom tidligere i lavereliggende deler av Østlandet. Senere har vi mennesker spredd den til mange nye lokaliteter, og ørekyt fore­ kommer nå høyt til fjells flere steder. Spredningen av ørekyt skyldes vesentlig bruken av ørekyt som agn. Ørekyt må derfor aldri brukes som levende agn, eller flyttes til nye vassdrag (begge deler er forbudt).

ØREKYT I ET ØRRETVATN ER ALLTID EN ULYKKE BRUK AV LEVENDE ØREKYT SOM AGN ER FORBUDT UTSETTING AV ØREKYT ER FORBUDT

VIS ANSVAR - SPRE IKKE ØREKYT TIL NYE VASSDRAG

FYLKESMANNEN I HEDMARK MILJØVERNAVDELINGEN

Bruk av villfisk - et eksempel Direkte over­ føring av villfisk

Direkte overføring av fisk fra nærliggende vann og vassdrag kan være gode kultiveringsløsninger, og det har vært brukt som ledd i naturalhusholdningen like opp til vår tid. Fisk ble fanget i tette bestander i elv og bekk og båret dit det var mangel på gytevilkår, til tjern og endevann. Vi skal ta for oss et eksempel på slik villfiskoverføring, utført i et mindre vassdrag i Buskerud i 1960-årene.

Skogsvannet Hesttjern I ett tilfelle ble småørret fanget med not og ruser i skogsvannet Hesttjern og satt ut i to fisketomme vann i et sidevassdrag. Den overførte fisken var ca. 85 g. Samtidig ble det over­ ført ørret med middelvekt 110 g til to andre vann i det fisketomme vassdraget. Denne fisken var sju år (7+) og hadde stagnert i vekst som følge av matmangel i en altfor tett bestand. I begge tilfeller ble det satt ut to individer per dekar vannoverflate ved overføringene, som lig­ ger nær normaltallet for første gangs utsetting av stor settefisk. På forhånd ble det rensket opp i tilløpsbekkene og gravd små gytehøler, der det ble fylt i grus og småstein som gytemedium, hentet fra en grusforekomst (morenerygg) i nærheten. I disse bekkene ble det også lagt ut knust, fingranulert kalkstein ved hjelp av kløvhest, inter­ esserte kursdeltakere og grøftespader. Det ble virkelig «å lære med kroppen» (jf. handlingsbåret kunnskap, s. 36 i bind I). 56

Foto: Øyvind Skar

Informasjon om ørekyte. Behovet for informasjon om uønsket spredning av arter er stort og presser­ ende. Mange steder er det altfor seint

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

To år etter ble det foretatt en gjenfangstprøve, som viste at utsettingene hadde lyktes i alle fire vannene. Etter fire år ble det utført systematiske gjenfangster med prøvegamserier, og fangstene ble analysert med hensyn til alder, vekstutvikling og kvalitet. Resultatene var overveldende. Den vesle overføringsfisken hadde vokst seg stor og feit og hadde dessuten rekruttert, slik at det i de småmaskete garnene satt tett med ørret av nye årganger. Mest overraskende var den kraftige vekstreaksjonen på overføringen av mager, sju år gammel ørret. Den var ikke til å kjenne igjen!

Seinere viste det seg at denne fisken stagnerte i vekst rundt 1,5 kg, mens ungfisken fortsat­ te å vokse. Det betyr at også eldre fisk med fordel kan brukes ved villfiskoverføring, men at det da lønner seg å gjenfange den få år etter overføringen. Vi må regne med at vekst og kondisjon avtar noe med årene, da fisken i starten drar nytte av opphopet næring i fiske­ tomme vann. Så blir det igjen et spørsmål om å avpasse fisketettheten til næringstilgangen, altså finne balansepunktet.

Villfiskoverføringer som dette er interessant og rasjonelt også fordi vi får positive tynningsvirkninger på vekst og kvalitet i de overtette bestandene. Vi slår «to fluer i en smekk» når vi samtidig ser at det blir vak og sprett og liv der det før var « fiske brakkmark». Positive utslag kommer forbausende raskt, og ørreten er flink til «å takke for maten».

Bruk av yngel og settefisk - et eksempel Vi skal nå se et eksempel på at utsetting av ørretyngel kan være svært gunstig. Aret før utsettingen ble det samlet stamfisk av lokale ørretstammer ved hjelp av elek­ trisk fiskeapparat (elektrofiske). Hunn- og hannfisken ble strøket (tappet), og den befruktede rogna ble lagt inn i klekkeri. Der lå den i klekkerenner vinteren igjennom, til den klekket i april. Etter 4-5 uker var det meste av plommesekken («nistepakken») brukt opp, og siden ble yngelen startféret fram til utsetting i

juni. Det anlegget vi henter yngelen fra, baserer seg på bruk av økologiske drifts­ metoder, uten bruk av kjemikalier eller antibiotika. I stedet sørges det for god hygiene med rikelig tilførsel av rent, friskt vann (elvevann og grunnvann). Til vask brukes grønnsåpe, og til renhold av kar og utstyr (koster, håver osv.) brukes kok­ salt og tørking i solskinn der særlig den ultrafiolette delen av solspekteret desin­ fiserer. Bruk av lokale ørretstammer er også en garanti mot risiko for spredning av uønskede organismer og sykdommer utenfra.

Tre stadier av ørretyngel, fra plommesekkyngel til parr. Yngelen bør få mat før hele plommesekken er oppbrukt 57

Rasjonelle tradisjoner

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Vi drar avsted Det er mange praktiske sider ved pakking, transport og utsetting av slik stedegen ørret­ yngel. Yngelen skal settes ut i et fisketomt fjellvann uten atkomstvei, og vi må bære den i ryggsekker på en bratt, 8 km lang fjellsti. Slik bør vi regne med at det går fire timer fra vi pakker til fisken er i vannet. Ved hjelp av utsettingstabeller har vi funnet ut at det er behov for 4000 ørretyngel ved førstegangs utsetting i dette fjellvannet. Erfaringsmessig vet vi at slik transport går greit når vi pakker 1000 individer i en plastpose med kjølig vann (under 10 °C) og med overtrykk av oksygengass. Det er en varm sommerdag vi drar til fjells, slik at grunnvannstemperaturen, som ved pakking er 5-10 °C vil stige noe underveis. Yngelen telles opp i en plastpose med ti liter vann, der vi så presser inn komprimert oksygen fra en beholder med reduksjonsventil til vi får godt overtrykk. For å unngå oksygenlekkasje knytter vi en dobbelt spesialknute. Posen med overtrykk settes «på hodet» opp i en tilsvarende plastpose, som vi vrir og knytter på samme måte. Slik lager vi «vannlås» og sikrer oss at oksygenovertrykket og spennet i posen holder seg på topp. Til slutt settes posene opp i papirsekker, som isolerer godt mot opp­ varming. Vi har valgt å bruke «apostlenes hester», ikke kløvhest denne gangen. Derfor er vi fire per­ soner med en ryggsekk hver. Men først kjører vi et par kilometer, før vi kommer fram til fjellstien. Under biltransporten legger vi sekkene bak i bilen. Da oppnår vi stor kontaktflate mel­ lom vann og oksygen og dermed bedre gassutveksling, samtidig som det rister godt på en gammel grusvei! Oksygenmetning i vannet er nødvendig for at fisken skal holde seg sprek, og her får vi full metning før vi legger i vei til fots. Det blir en stri tørn i den varme sommerdagen, og skvulpende vann i sekkene gjør det ikke lettere. Men vi forhaster oss ikke og tar titt og ofte en pust i bakken. Da legger vi fra oss sekkene, rister dem godt og bysser de små ørretungene der inne. Om litt skal de ut i fri­ heten! Framme ved vannkanten tar vi fram et vanntermometer og finner fort ut at overflate­ temperaturen er 14 °C. Da tar vi ingen sjanser, men legger posene i vannet slik at vi får temperaturutjevning. En slik dag byr fjellvannet på en gunstig temperatur for tilpasning, næring og vekst for yngelen. Den er i fin form og kjapp i bevegelsene ved utsetting. Det er et godt tegn. Kanskje litt desorientert med det samme - den undres vel over hvilket kjempe­ stort kar den nå er havnet i?

To av oss går i en robåt med sekkene, mens de to andre vandrer langs strendene og set­ ter ut fra land. Vi har med finmaskete siler (tesiler, dørslag), slik at vi kan fordele yngelen med noen få (5-10) på hver lokalitet. De beste utsettingsplassene er steinete ujevn bunn, der yngelen finner skjul. Vi unngår bukter med siv og starr, der yngelen fort kan bli bytte for rovinsekter, f.eks. øyestikkerlarver og vannkalver. På forhånd har vi regnet ut hvor mye vi gjennomsnittlig bør sette ut per 100 m for å komme rundt vannet. Litt setter vi også ut i tilløpsbekkene. I den andre enden av vannet sitter båtlaget og venter på fotfolket - det går nok lettere med båt. Men nå er det tid for en velfortjent rast. Skal tro om vi ikke neste gang skal prøve kløvhesten? Med to sekker på hver side av kløven skulle det gå fint, og da kunne vi jo sam­ tidig ta med oss settefisk til et vann lenger inne i fjellet. I alle fall skal det bli spennende å komme tilbake om noen år. Kanskje blir det da bruk for hesten til å kløve fiskefangsten ned til bygds? Sommeren etter ser vi at yngelutsettingen har vært vellykket. Det vaker i fjellvannet.

58

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Beskatning og fangstprogram I fåtallige (tynne) fiskebestander må søkelyset rettes både mot miljøtilstanden og mot beskatningen. Får vi tak i årsakene, kan bestanden forholdsvis raskt bygges opp igjen ved utbedring av gytevilkår (opprensk, kalking m.m.) og eventuelt ved bruk av yngel eller settefisk (jf. eksemplet foran med yngelutsetting i fjellvann). Ved aktiv drift blir det også lettere å kontrollere ulovlig fiske. I overtette bestander tar det litt lengre tid å opparbeide balanserte tilstander. Bestandsregulerende tiltak kan ikke utføres som «skippertak», og det tar flere år før en nedbeitet næringsfauna har bygd seg opp igjen. Tålmodighet og ved­ varende, rasjonell innsats er det som fører fram. Tett befolkede ørretvann finner vi mest i skogtrakter østafjells, i Trøndelag og langs kysten. Ørreten er da småvokst, til dels mager og infisert med innvollsparasitter. En stor del av bestanden er kjønnsmoden. Slike bestandsforhold skyldes først og fremst stor rekruttering, som har sammenheng med tidlig kjønnsmod­ ning og lange gytestrekninger i forhold til størrelsen på og næringsproduksjonen i vannet. Når fiskekvaliteten blir dårlig, synker interessen for fisket. Det forverrer bestandssituasjonen og fører til typisk «overbefolkning av fisk og underbefolkning av fiskere». I slike vann må det settes inn kraftige og vedvarende tiltak for å få bestanden i næringsøkologisk balanse:

■ Intenst og vedvarende tynningsfiske med småmaskete garn B Fangst av stamfisk, rogn og settefisk på gyte- og oppvekstplasser E Eventuell sperring av gytestrekninger Ett av de mest kjente og beskrevne tynningsfiskerier er det som fiskeforskningen utførte i Øvre Heimdalsvatn i Øystre Slidre. I løpet av en tiårsperiode ble det fisket ca. 6 kg ørret per hektar årlig, med garnserier av 24-26 mm maskestørrelse. Vekta og kvaliteten på ørreten økte gradvis, samtidig som andelen av kjønns­ modne individer sank fra over 40 % til under 10 %. Bunndyrfaunaen, med blant annet krepsdyrartene grunnåte og skjoldkreps, tok seg opp etter hvert, og en større del av næringsopptaket gikk til vekst, mindre til produksjon av unyttig rogn og melke. Det ble fisket med 15-20 garnnetter per hektar årlig, vesentlig i mørke høst­ netter, og slik at garnene ble flyttet mest mulig fra natt til natt. Denne og andre undersøkelser har vist at det kreves en betydelig fangstinnsats over tid, og at vi bør fiske i minst like mange år som det finnes årganger av fisk i vannet. På den måten blir tettheten av samtlige årganger redusert etter hvert som de kommer inn i fangbar størrelse. Det tar også flere år før næringsfaunaen har bygd seg opp igjen, særlig når det gjelder bunndyrkreps.

Et kjent tynnings­ fiske

Fangst av småfisk (rekrutter) på oppvekstplasser og stamfiske med rogninnsamling i gangstida er lite brukt som bestandsregulerende tiltak, etter forfatterens mening altfor lite. I et skogsvann i Tokke i Telemark ble slike tiltak gjennomført systematisk i en femårsperiode. Parallelt med tynningsfiske med småmaskete garn ble det årlig fanget gytefisk med elektrisk fiskeapparat til stryking og inn­ legging av befruktet rogn i klekkeri, samtidig med fangst av rekrutter på oppvekstplassene. Dermed ble tettheten i alle årganger redusert.

Rekruttfangst og rogninnsamling

59

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Resultatet lot ikke vente på seg. I løpet av perioden økte fiskestørrelsen og kvaliteten på småfisk med hvitfarget kjøtt fra en middelvekt på ca. 100 g til «morkafisk» rundt 250 g. Større fisk fikk den ettertraktede røde kjøttfargen, som viste at krepsdyrfaunaen hadde bygd seg opp, og at fiskebestanden hadde kom­ met i næringsøkologisk balanse. I middels tette bestander, som befinner seg innenfor det optimale tetthetsområdet, kan vi beskatte «tvers gjennom bestanden» så langt ned fisken er fangbar og bruksmessig interessant. Forutsetningen er naturligvis at rekrutteringen er sikret. På den måten opprettholder vi en jevn og stabil bestandspyramide av årganger og størrelsesgrupper. Da kan vi også høste jevnt fra år til år.

Beskatningsstrategier Like før kjønns­ modning

Generelt er det gunstig å legge vekt på uttak av den årgangen som har størst biomasse (vekt) like før kjønnsmodning. Tidligere beskatning fører til at produksjonsmu­ lighetene ikke blir fullt utnyttet, og seinere beskatning betyr at biomasse går tapt ved økende naturlig dødelighet. Det er likevel gunstig å slippe igjennom et tilstrekkelig antall av hver årgang for å opprettholde toppen av bestandspyramiden til rekruttering, som attraksjon ved fiske og eventuelt som rovfisk til intern bestandsregulering. Beskatningsmengden varierer fra art til art. En rekke forsøk og erfaringer har vist at ørretbestander som er i balanse, kan beskattes med ca. 50 % av den fangbare delen hvert år uten at det fører til overbeskatning. Andelen er oppsiktsvek­ kende høy og viser den relativt store stoffomsetningen vi finner i fiskebestander. For anadrome (havgående) arter spiller spesielle forhold inn, både når det gjelder mengde, sted og tid for beskatning. I fjordene og i havet er det rikelig med næringsdyr, og andelen av kjønnsmoden fisk som kommer inn til gyting, blir da det som begrenser fangstmengdene sammen med tilgjengelige rekrutterings­ områder. I innlandsfisket bør vi ta hensyn til konkurranseforhold mellom artene. Karpefiskarter, abbor, sik og til dels røye kan og bør beskattes hardt, noe som i stor grad er forsømt i seinere tid. Der det drives sportsfiske, er det nyttig å kjenne til hva som er fisket i løpet av sesongen. Men ofte er det vanskelig å skaffe sikre tall, særlig fra turister som oppholder seg kort tid på stedet. Informasjon om betydningen av slike opp­ lysninger bør stå på oppslag og fiskekort. Fangstoppgaver over antall fisk og fiskestørrelser er viktigst. Mange oppfatter dermed poenget, og noen synes også det er interessant å berette om sine fangster og opplevelser, selv om enkelte boikotter det hele. Det er jevnt over lettest å få inn fangstrapporter fra lokalbe­ folkningen og fiskere som blir en stund og kanskje kommer tilbake. De føler mer tilhørighet og har dermed en større egeninteresse.

Ulike red­ skaper til ulike tider

Vurderinger på grunnlag av bestandsforhold og miljø gir holdepunkter for forslag til årlig totalfangst. Vet vi hva som blir tatt opp med krokfiske, blir opp­ gaven å fange resten av årskvantumet i samsvar med planlagt beskatning. Red­ skapsbruk og fangstinnsats tilpasses fiskearter og årstider: fra rusefiske om våren til flytegarnsfiske sommerstid og stågarn (bunngarn) om høsten. Fangstutbyttet avtar mer eller mindre gjennom en fangstperiode. Da er det gunstig å variere litt på fangstplassene. 60

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Eksempel på fangstprogram Som eksempel skal vi se litt på garnbehov ved høstfiske etter røye. På grunnlag av prøvefiske og annet garnfiske har vi skaffet oss gode holdepunkter for fangsteffektiviteten, altså fangstutbyttet per innsatsenhet, og hvordan fangstene fordel­ er seg på maskevidder. Vi forutsetter her bruk av flytegarn. Når vi i tillegg vet at en garnnatt er et garn i en fangstnatt, blir antall garnetter som behøves for å fange et planlagt kvantum: total garnfangst/gjennomsnittlig fangsteffektivitet.

Definisjon av en garnnatt og fangst­ effektivitet

Følgende eksempel fra et røyevann kan illustrere denne sammenhengen nær­ mere:

Garnbehov ved røyefiske

Areal: 2000 dekar Årsproduksjon til flytegarnfangst: 0,5 kg x 2000 = 1000 kg Fangstmengde per garnnatt: 5 kg (25 røyer å 2 hg) Antall garnnetter: 1000 kg/5 kg garnnatt = 200 garnnetter Her har vi valget mellom å fiske med relativt mange garn i en kort periode (få netter), eller bruke færre garn over lengre tid. Lokale forhold som avstander og beliggenhet, tilgjengelig arbeidskraft og kapitalbehov til garnkjøp med mer er utslagsgivende for valget vårt, men vi kan tenke oss to alternativer:

1 Fisket foregår i 50 netter i høstsesongen (august, september, oktober). Garnbehovet blir da: 200 garnnetter/50 netter => 4 flytegarn 2 Fisket foregår konsentrert i 10 netter om høsten (september/oktober). Garnbehovet blir da: 200 garnnetter/10 netter =^> 20 flytegarn Alternativ 1 er lite kapitalkrevende, men trolig mer tidkrevende. Alternativ 2 er mer kapitalkrevende, men trolig også mer effektivt, særlig hvis det fiskes på varp (gyteplasser). Lokale forutsetninger vil avgjøre valget. Garnserienes fordeling på maskevidder bestemmes ut fra selve bestandssituasjonen, mens beskatningsstrategien velges på grunnlag av garnseleksjon og erfaringer med prøvefiske og annet garnfiske. Det planlagte beskatningsprogrammet må følges opp over tid, men ikke ureflektert. Erfaringer og justeringer underveis gir også på dette området de beste sjansene for å nå fram til optimale fiskebestander i forhold til de målene vi har satt i bruksplanen.

Behandling og bruk av fiskefangsten Et kinesisk ordspråk sier: «De timene vi fisker, trekker ikke gudene fra vår tilmålte levetid». Det får vi tro gjelder både fritidsfiske og næringsfiske. At fisk også er ernæringsmessig gunstig, er i tillegg godt dokumentert. Her har særlig de flerumettete fettsyrene (omega-fettsyrer) og mineral- og vitamininnholdet mye å si. Forutsetningen er imidlertid at råvarenes kvalitet blir tatt vare på gjennom behandling og foredling.

61

Garnseriens fordeling på ulike maske­ vidder

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Kvalitetssikring Faktorer som påvirker matkvali­ teten

I avsnittet om fiskestell og fangst i ferskvann har vi sett at fiskens matkvalitet avhenger av vannmiljø og bestandsforhold. I overtette bestander blir fisken små­ vokst og mager, mens humusrike vanntyper gir fiskekjøttet lukt og smak av myr. Dette kan vi rette på gjennom fiskestelItiltak og eventuelt oppbevaring av levende fisk i rennende, klart vann i noen døgn før avlivning. Kvalitetssikringen starter allerede når vi velger fiskemetode og fangstprogram. Metoder som fanger fisken levende, som not- og rusefiske, er mest skånsomme. Ved garnfiske er det viktig å bruke så korte fangstnetter som mulig, særlig i varme perioder, slik at fisken er i live når garnene trekkes. Stang- og oterfiske er gunstig i slike tilfelle, da fisken kommer sprell levende opp av vannet. Ved garnfiske bør vi ikke presse fisken forlengs gjennom maskene, men heller tre den tilbake over gjellelokk og hode, om nødvendig kappe hodet. Da unngår vi trykkskader og blodutredelser i kjøttet. Fiskens kvalitet varierer også med den alder og med årstidene. Stort sett er den best på middels stor fisk før kjønnsmodning. Under og etter gyting blir særlig bunnfisken lite attraktiv, dvs. løs og slimete og lys i kjøttet. For tidlig kjønns­ modning i et oppdrettsanlegg kan ha store økonomiske konsekvenser. En mot­ sats til dette er ikke kjønnsmoden fjellørret, blank utenpå og rød i kjøttet, som et resultat av et kjølig, rent vannmiljø, rikt på krepsdyrnæring: kvaliteten er topp, både til fersk nytelse, til direkte salg eller til foredling.

Tips til sportsfiskeren og næringsfiskeren En sportsfisker legger gjerne fangsten i skreppa på sine vandringer. Men i varmt vær bør fisken kjøles ned så snart som mulig. Et alternativ er å legge fangsten i en plastpose eller liknende og grave den ned i en myr, jo dypere, jo bedre. Der vil fisken holde seg kjølig og fuktig. Velg helst en lokalitet litt unna vassdraget og legg en stor stein over, slik at mink og andre fiskespisere ikke så lett slipper til! Snøfonner i nærheten, om de finnes, er fine sted­ er å oppbevare dagens fangst. Der kan vi også ta ut fast snø (firnsnø) og helst isbiter til ned­ kjøling når fangsten skal bringes ned fra fjellet. Mangler mulighetene for nedkjøling, bør vi sløye fisken snarest, vaske og skylle den i ren­ nende vann og lettsalte den i buken. Unngå for all del at fisken får kontakt med jord! Det gir fort dårlig smak og kan føre til uønskede mikroorganismer, f.eks. botulismebakterien Clostridium botulinum. Ellers vil sportsfiskeren ha glede av å nyte sin fangst underveis: stekt, kokt, bakt i folie eller grillet på bålet. Litt einebar til gir god lukt. Båten er et midlertidig oppbevaringssted for fisk, både i ferskvann og til sjøs. Større båter har kjølerom og/eller is som sikrer kvaliteten umiddelbart. Til innlandsfiske er det lurt å ta med kasser, butter eller baljer i båten. Friskt vann med is gjør at fangsten kan tas direkte over i isvann, slik at fisken kjøles ned og holder seg ren. Slik unngås også trykkskader. I kaldt vann kan fangsten også med fordel fraktes i hus og fryses ned eller legges i iskasser. Mange foretrekker å fryse fisken rund i en time eller to for så å ta den ut og dyppe den enkeltvis i vann, slik at hver fisk får en beskyttende ishinne (glasur) ved ny innfrysing. Ved slik frysing holder fiskekvaliteten seg godt gjennom vinterhalvåret, uten å miste den saftige konsistensen som fersk og rund fisk har. Det er bra å sortere i størrelses- og kvalitetsklasser når vi legger fisken i fryseren. Det kan også gjøres når fisken tas ut av fryseren til «glasurfrysing». Skal fisken selges i uforedlet (rund) tilstand, kan det være aktuelt å skille mellom porsjonsfisk (stekefisk på 200-300 g) og større kokefisk. Gammel gytefisk og individer med dårlig form eller feil tas ut og destrueres eller brukes lokalt som råstoff til fiskekaker o.a. Selve innfrysingen bør skje raskt, slik at det ikke dannes iskrystaller som ødelegger cellemembraner og gir stort væsketap ved opptining. Ved lengre tids lagring bør temperaturen på fryselageret være under -30 °C. For øvrig er det variasjoner i frysekrav for de ulike fiskeartene. 62

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Dødsstivhet Alle som har fisket med garn, har oppdaget at fisken kan ha ulik konsistens og valør: fra sprell levende individet som nettopp har gått i garnet - til halvdød og død fisk som gikk i garnet kvelden forut. Fisk som har vært død noen timer, vil ofte være ganske stive og bleike. Dødsstivheten har inntrådt. Den skyldes opp­ hopning av melkesyre i muskelcellene som snører seg sammen, og gjør fisken stiv. Tilstanden varer fra ett til to døgn og er mer utpreget og langvarig ved lave temperaturer. I varmt vann kan dødsstivheten helt utebli. Når vi behandler fangsten, bør vi unngå dødsstive individer. Vi risikerer fort å rive i stykker bindevev og celler og miste fuktighet da cellevæske lett lekker ut. Etter frysing og tining eller ved steking og koking blir kjøttet da vanligvis tørt og seigt. Det er best å behandle fisken før dødsstivheten inntrer, eventuelt etter at den har opphørt. I praksis kan vi sortere fersk og dødsstiv fisk, og så eventuelt sløye og vaske i to omganger. I alle fall er det viktig å behandle dødsstiv fisk så skånsomt som mulig.

Sløying og vasking I de tilfeller det ikke er mulig å foreta rask nedkjøling av rund fisk, må den sløyes og vaskes rett etter fangst. Hygiene er svært sentralt under dette arbeidet. Det innebærer grundig vask av hender, eventuelt rene gummihansker, rene dunker og rent vann. Alt bør klargjøres før vi drar ut i felt. Bløgging vil si å kutte over gjellebuene og blodårene fra hjertet på levende fisk, slik at den tømmer seg for blod. Hensikten er å unngå koagulert blod i fiskekjøttet og hindre at dette blir vekstmedium for mikroorganismer. I matfiskoppdrett langs kysten (havbruk) er dette vanlig. I innlandsfiske skjer bløgging og sløying i samme operasjon, noe som funger­ er bra på små og middels stor fisk. Men det er uaktuelt å bløgge porsjonsfisk av laksefiskearter, små abbor, ål og hvitfisk. Ved fangst av karpefiskearter og småfisk til dyrefor sløyfes naturligvis bløgging helt.

Hygiene er viktig

Sløying utføres på mange måter. Felles for metodene er at vi snitter opp bukskinnet fra svelget til gattåpningen - eller omvendt. Til det kan vi bruke spesielle buksprettkniver (krumme laksekniver) eller annen skarp kniv eller saks. Grovrensingen skjer ved at vi trekker ut innvollene med hendene (husk rene fingre/hansker). Deretter fmrenser vi ved å fjerne gjeller, blodrenner (binyrer) og andre rester i buken. (Se etter om det finnes parasitter!) Bruk gjerne en teskje eller liknende for å fmrense blodrendene og spyl slik at alle blodtester fjernes. Det gjelder også fisk som skal graves, rakes eller røykes. Den endelige rensingen gjøres i rent, rennende vann, helst med tilpasset trykk. Skal fisken kokes eller foredles videre, beholdes hodet. På stekefisk fjerner vi det gjerne, særlig hvis den er så stor at panna ikke er stor nok. Hodet blir da god kattemat! Fisk med parasitter eller sykdomssymptomer bør sorteres ut og destrueres (graves ned eller brennes), mens mager og småvokst fisk kan males opp og brukes til dyrefor (ofte mink). Kast ikke kassert fisk og fiskeavfall i van­ net eller strandkanten! Det ser grisete ut, og det kan føre til spredning av sykdom og parasitter.

Ulike sløyemetoder

63

Bløgging

Se etter parasitter

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Under sløying og rensing får vi god anledning til å vurdere kvaliteten, også kjøtt­ fargen. Tiden er også inne for å sortere fangsten tilsvarende som for rundfisk. Sorteringen vil selvfølgelig avhenge av hva markedet (forbrukerene) etterspør, og hvordan vi eventuelt skal foredle og omsette produktene. Rogn bør tas hånd om, da den er svært næringsrik og kan foredles (se rammeteksten under)

Rognforedling Fiskerogn er næringsrik. Når hunnfisken utvikler eggstokkene (rognsekkene), trekkes næringsrike proteiner og fargestoffer (A-vitaminholdige karotener) ut av fiskekjøttet og inn i rognmassene, og vi ser tydelige fargeendringer hos laksefisk. Dessverre er det slik at store mengder rogn, velegnet til foredling og omsetning, kastes årlig ved sløying av fisk. Best kvalitet har rogna imidlertid tidlig på høsten (i rognstadium IV) og før den er fullt utviklet og overmoden (stadium 5 og 6). Etter rensing og skylling kan rogna saltes. Vi bruker da 3-5 % salt i forhold til rognvekten. Vi mildner smaken ved å tilsette sukker og modningsprosessen framskyndes. Under hele behandlingen er naturligvis hygiene, som for all behandling og foredling av råvarer, viktig. Sikrogn og annen småkornet rogn er velegnet til kaviar. Den kan lagres én måned på kjølelager, og ved innfrysing inntil ett år. Før salg kan den krydres og pakkes på ulik vis.

Lagring og transport Lokal omset-

Kortidsiagring

Lagring av

levende fisk

Ved lokal omsetning kan ferskt råstoff transporteres direkte fra vannet til kun­ dene, dvs. til private, til butikker og til turistbedrifter. Ved forsvarlig behandling og rask transport kan vi da tilby ferske varer. Salting, graving, raking og røyking kan også skje lokalt, ved strandkanten eller på gården. På denne måten kan for­ edlede produkter omsettes med minimale transportkostnader og uten fordyr­ ende omsetningsledd. i praksis er direkte omsetning mer sjelden, både fordi dagsfangstene og be­ hovet varierer med sesongen. Korttidslagring blir nødvendig, enten i et par dager eller noen uker. Den kan skje på ulike måter, enten ved lagring av a) levende fisk, b) ferskfisk ved nedkjøling (ising) eller c) foredlede produkter. Lagring av levende fisk egner seg når den fanges med nøter, ruser eller liknende jnnretninger som gjør liten skade. Slik lagring er vanlig på fiskebrygger og torg

langs kysten i Norge, men også utbredt på fiskemarkeder mange steder i verden. Oppbevaring av levende fisk for salg gjøres i dammer, kar eller merder (mærer). Fisken kan da gå ganske tett, forutsatt at vannkvaliteten og gjennomstrømningen er god, og at oppholdstida er kort. Utluftet, kaldt grunnvann egner seg utmerket til korttidslagring av levende fisk. Foring av villfisk

Foring av villfisk i vann eller i landbaserte anlegg har vært forsøkt i seinere år. Vi må da merke oss at all foring forutsetter konsesjon, og at den neppe vil bli gitt til anlegg i ferskvann, særlig på grunn av faren for forurensninger. I landbaserte anlegg drives det foring av innfanget ål og forsøk med oppforing av abbor, røye og ørret. Det kan være vanskelig å få villfisk til å ta tørrfor. Innblanding av våtfor, som hakket fisk, blåskjell eller småreker, vil stimulere næringsopptaket i starten. Et annet alternativ som har gitt gode resultater, er å blande innfanget fisk med fisk som er tilvendt tørrfor som yngel, slik at villfisken lærer seg tørrforopptaket. 64

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Praktiske forsøk med oppforing av småvokst abbor, røye og ørret i overbefolkede vann har gitt noe varierende resultater. I den grad det lykkes å få slik fisk opp i salgbar størrelse, dvs. minst ca. 250 g, er det bare å gå videre, ikke minst fordi det stimulerer til tynningsfiske i overtette bestander. Dermed oppnår vi bedre kvalitet og priser på større deler av bestanden i innsjøen. Elektrofiske er særlig aktuelt for overtette ørretbestander. Vi har da de beste mulighetene for en skånsom innfanging av et rekrutteringsoverskudd, som bør gi oss velegnet ung­ fisk til oppforing. Et alternativ er å bruke slike fangster til å dekke utsettingsbehovet i andre deler av vassdraget. Det er grunn til å understreke at all forflytning og oppbevaring av fisk, med eller uten foring, må skje lokalt. Bare slik unngås spredning av fiskearter og ferskvannsorganismer.

Røye av topp kvalitet

Litt om prinsipper for konservering Før fryseboksens tid var det vanskelig å oppbevare fersk fisk. I sommerhalvåret var det umulig. Ut fra fiskens og viltets store betydning for kostholdet forstår vi hvorfor konserveringen har så lange tradisjoner. Etter jordbrukets inntog ser vi samme utvikling for husdyrproduktenes del. Her ble imidlertid andre metoder som ysting og kinning tatt i bruk som forente konservering og foredling (se også bind 1, side 45-51). Gjennom prøving og feiling har generasjoner før oss kommet fram til konserveringsmetoder som gjør at helsefarlige mikroorganismer dør, mens andre tar overhånd og starter prosesser som virker konserverende. Eksempler på det første er mtiggsopper som gir dårlig lukt og smak, og clostridiumbakterier som utvikler giftige stoffer. Eksempler på det andre er gjærsopper som bryter ned karbohy­ drater, og lager konserverende stoffer. 65

DEL I EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Gjæring ved raking

Tørking og

Gjæring foregår i så ulike prosesser som brygging av alkoholholdige drikker og raking av fisk. Grunnlaget er enzymenes virksomhet. Enzymet er proteiner som setter i gang kjemiske prosesser i organismen, uten selv å bli med i dem (kataly­ satorer). Ved graving og raking av fisk oppstår enzymatisk spaltning av proteiner som gjør fiskekjøttet mørt. Ved tørking av tørrfisk senkes vanninnholdet i råstof­ fet, og det dannes en overflatehinne som hindrer sopp- og bakterievekst. Ved salt­ ing til spekesild eller spekelaks trekkes vann ut, noe som gir grunnlag for et kjemisk miljø som hindrer aktivitet for de fleste mikroorganismer. Tørking og salting gir til sammen svært god holdbarhet. Klippfisk er grovsaltet og tørket torsk. Framstillingen foregår etter tradisjonen på svaberg, og den har i likhet med tørrfisk i stor grad vært eksportert til Sør-Europa. Den er blant annet et råstoff i den velkjente matretten bacalao. Lutefisk er sjøfisk, oftest torsk eller sei, som er tørket, bløtgjort i vann, lutet og utvannet. Lutefisk er mye brukt som festmat og julekost.

I dag har vi konserveringsmetoder i form av nedising og dypfrysing som både er effektive og sikre - så lenge strømmen fungerer!. Men de tradisjonsrike meto­ dene, som forener konservering og foredling av råvarer, brukes side om side. Gjennom dem får vi holdbare og høyt verdsatte produkter, basert på både melk, kjøtt og fisk og som er økonomisk interessante i bygde-Norge, noe vi sannsyn­ ligvis også vil ha i overskuelig framtid.

Røyking - et eksempel på konservering av fisk Røyking av fisk er en meget gammel metode og går vi langs strendene av innsjøer, ser vi mange steder røykkanaler som er bygd til lokalt bruk. Det var vanlig at fjellørret ble prepar­ ert og røyket nær fangstplassen, både av hensyn til holdbarheten og for å lette transporten til bygda. I tillegg til holdbarhet oppnås også en spesiell smak og lukt på fisk som røykes. Dermed foredles også varen med en tilsvarende prisøking. Fisken bør være litt større enn til raking, gjerne 0,5-1 kg. Konserveringen starter med lett salting i buken, eventuelt på fileter. Noen bruker også lakesalting. Saltmengden avhenger av fiskeslag og røykemetode. Det brukes mindre salt til varmrøyking enn til kaldrøyking. Etter salting bør fisken tørkes litt, fordi det beskytter mot mikroorganismer og gir kjøttet en jevn, gylden røykefarge. Varmrøyking skjer med røyketemperaturer opp mot 100 °C eller mer, noe som langt på vei gjør at kjøttet blir kokt i sin egen saft. Røyketiden varer to-fem timer. Så dempes varmen, slik at avslutningen nærmer seg kaldrøyking, og fisken får sin gulbrune eller oransje røyke­ farge. Holdberheten til varmrøykt fisk er bare noen få dager, men den kan behandles og fryses som fersk fisk. Kaldrøyking skjer ved temperaturer under 30 °C. Det må fyres svakt og langsomt, slik at røyken avkjøles før den når fisken. Fisken kan henges opp med hodet ned og buksidene utspilt, under taket i et røykrom eller i en tønne utendørs. Kaldrøykt fisk har mye lenger holdbarhet enn varmrøykt, men for lagring over lengre tid, dvs. måneder, gjelder de samme regler som for ferskt fisk, altså lagring som vakuumpakket og frossen vare.

For sportsfiskere kan små og lette røykeenheter (Abu-røykere) med fyringsbriketter være en alternativ røykemetode. Men et røykbål ved strandkanten kan gjøre tilsvarende nytte.

66

Kapittel 3 FISKESTELL OG FANGST I FERSKVANN

Foto: Øyvind Skar

Utendørs røykeanlegg fra Hitra, tilrettelagt for fritidsfiskere. Den korte avstanden mellom røykeovnen og røykekassen gjør at anlegget passer best til varmrøyking

Behandling og foredling av fisk og fiskeprodukter kan i mange tilfelle utføres i begrenset målestokk av fiskeren selv eller som del av flerbruken på en gård. Nabosamvirke og organisering av fiskelag eller utmarkslag kan også være aktuelt. Interesserte og kvalifiserte personer kan med fordel ta hånd om foredling og salg av produkter, og gjennom Norsk innlandsfiskelag utveksles for tiden erfaringer også på dette området. Slik vil det være mulig å bygge opp lokal, desentralisert virksomhet (jf. eksemplet om urteproduksjon i kapittel 1 og 2), der både fisket og foredlingsgevinstene kommer lokalbefolkningen og bygdene til gode.

Oppgaver 1 Gi en punktvis oversikt over hva som har vært brukt, og hva som fortsatt kan brukes, av fangstmetoder og utstyr for ferskvannsfiske. 2 I Ivordan kan vi skaffe oss oversikt over tetthet og kvaliteter i fiskebestander, og hvilken nytte kan vi ha av dette i planlegging og drift av fiskevann? 3 Gjennomfør prøvefiske i et vann (en innsjø). Analyser fangsten og bruk det som grunnlag for å beskrive bestandsforholdene i vannet. 4 Foreslå tiltak og prioriter tiltakene i a) tynt befolkede ørretvann og b) overtette bestander av abbor og sik. Gjennomfør slike tiltak eller andre aktuelle kultiverings- og fangstprogrammer der det er mulig. Husk tillatelse fra grunn­ eiere) og offentlige forvaltningsorganer. 5 Gi en omtale av viktige fiskearter og av deres biotoper. 6 Grei ut om hvilke naturvernhensyn vi bør ta for å unngå forringelse og utryd­ delse av fiskebestander.

67

Kapittel 4

Biotopskjøtsel og viltbeskatning Fangst og jakt fra de eldste tider Veiding av hjortedyr Spor av veidekultur

I historisk tid har jakt og fangst, på tilsvarende måte som fiske, hatt sterk tilknytning til gården og grenda, dels som tilleggsnæring, og dels som hovednæring. Mange varianter av fangstinnretninger i skog og fjell vitner om at jakt og fangst må ha hatt stor betydning for næring og bosetting. De fysiske sporene etter veidekulturen står seg godt mot «tidens tann», derfor kan de spores langt tilbake i for­ historisk tid. Det gjelder for eksempel veideristninger, dyregraver og pilspisser. Selv om det er vanskelig å datere materialet i gravene, er det ofte mulig å bestemme alderen tilnærmet riktig. Ved radiologisk datering (C14-analyse) benyttes organisk materiale, som tre, bein og horn. Når organismer dør, halveres karboninnholdet i løpet av ca. 5570 år. Mengden av karbon (C) indikerer derfor alderen på materialet. Fra middelalderen av og i nyere tid finnes det skrevne kilder, særlig fra rettssaker, om fangstinnretninger. Det bidrar til å gi oss viten og forståelse for den betydningen som jakt og fangst har hatt, særlig i skogs- og fjellbygder.

På denne tegningen etter en 3500 år gammel helleristning fra Russland ser vi tre jegere med pil, bue og spyd forfølge og felle ei elgku med to kalver. Alt den gang ser vi altså at de tok seg fram med ski! (Etter 0. Mølmen)

Veideristninger Helleristninger omfatter ulike former for bergkunst, kjent fra eldre steinalder. En form er vei­ deristninger, som er figurer hogd eller malt på svaberg, steinblokker og bergvegger. For det meste framstiller de dyr som ble veidet, dvs. jaktet og fanget. Typiske motiver er elg, hjort, rein, bjørn, sel og fisk. Iblant er det også mennesker om bord i båter. Denne typen blir ofte noe misvisende kalt jordbruksristninger og finnes nesten alltid i nærheten av vann, der dyra drakk og spiste eller hadde sine trekkruter. Veideristninger er utbredt fra Sibir i nordøst til Spania i sørvest. I Norge finnes de i alle landsdeler, mest langs kysten. Den største forekom­ sten ligger i Alta kommune. Veideristninger er ofte uttrykk for magi og har nok også vært en form for opplæring (jf. drøftelsen av den magiske bevissthet i kapittel 7). Jegerfolket har trolig opplevd at bilder av viltet gjorde fangsten lettere. På mange figurer er det hogd en linje fra hodet ned til brystet som markerer sårbare områder. I langt seinere inuittkulturer står liknende bilder for luftrør og hjerte. Når piler traff disse områdene, stupte dyret momentant. Slik forteller dette billed­ språket om den betydningen veiding hadde i forhistorisk tid. 68

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Dyregraver (reingraver) finnes i tallrike ulike varianter, mest i fjellet. De eldste av dem er datert tilbake til yngre steinalder i Norge. Det er tvilsomt om slike graver har vært brukt av de omflakkende jegerstammene i eldre steinalder. Gravene måtte ha tilsyn, og derfor er det sannsynlig at de ble anlagt av fastboende fangst­ folk. Med andre ord står vi ikke overfor en ren jegerkultur, men en kombinasjon av bonde og fangstmann - en «jegerbonde». Grunnlaget for dyregravfangsten i fjellet var store villreinstammer. Det må ha vært et tungt og tidkrevende arbeid å bygge de omfattende fangstanleggene der, så i lange perioder har utvilsomt dyrekjøttet betydd mye i kostholdet til fjell­ bonden. I sørnorske høyfjell er to typer av reingraver vanlig utbredt: jordgraver og steingraver. De rektangulære, murte gravene ser ut til å dominere i høyfjellsområder i Gudbrandsdalen og Østerdalen, Rondane, Jotunheimen og Hardangervidda. Gravene er som regel gravd ned i jorda og har oppmurte vegger av skifer og andre flate steiner (steinheller). Størrelse og form er tilpasset terrengforholdene, og veg­ gene kan være bygd over bakkenivået. Mange dyregraver har holdt seg forbaus­ ende godt i tusen år eller mer, som i Rondane, der kvartsholdig skifer har vært et utmerket byggemateriale.

Dyregraver og «iegerbønder»

Jordgraver og steingraver

Restaurert fangstgrav for elg fra Dokkfløy i Vestre Gausdal (nær Kittelbu utmarksmuseum). Murte reingraver ligger stort sett inne i snau­ fjellet, på Hardangervidda og i Rondane opp til ca. 1400 moh., i Jotunheimen opp til ca. 1800 moh. I yngre stein­ alder og bronsealder var lavfjellsbeltet skogkledd. Det er trolig grunnen til at graver i dette høydelaget mangler ledegjerder (de ble laget av trevirke). Jordgroper til dyre­ fangst har tilnærmet sirkulær eller oval form, ofte med en jordvoll rundt. Disse er mest utbredt i skoggrensetrakter, der vi kan finne samlede rekker i morenelandskap. De er plassert slik at de avskjærer viktige trekkruter

Dyregravrekker ligger i urgamle reintrekk med ledegjerder som fører til endene på gravrekkene. Ledegjerder førte også mellom enkeltvise, murte graver, men gjerd­ ene var lave og kan være vanskelige å etterspore. 69

Dyregrav-

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Bogestiller

Bogestiller er mindre utbredt enn dyregraver og vanskeligere å oppdage. Dette er skytestillinger som ble brukt under reinjakt, ofte i kombinasjon med dyregraver. Våpen var pil og bue, eventuelt armbrøst. Buer ble helst laget av barlind, kanskje også av einer eller bjørk. Piler ble nok også laget av harde treslag, og vi kan tenke oss at pilspisser av einer ble brent for å gjøre dem ekstra sterke og varige. Ellers utgjorde stein i mange varianter materialet i pilspisser, dokumentert gjennom en rekke funn. Bein ble brukt til både piler, buer og armbrøst. Bogestiller kan ligge enkeltvis eller i grupper, alltid på strategiske plasser ved reintrekkene. De er bygd opp som skjul for jegeren, godt kamuflert i landskapet av stedegent materiale. Mye tyder på at de også ble brukt i forbindelse med drivjakt. I dag er mye av bogestillenes steinmurer rast ned.

Massefangsanlegg

Massefangstanlegg finnes i hele vårt langstrakte land. Et anlegg på Dovre hadde en ruseliknende traktform, med ledegjerder som førte til et fangstkammer. Den lengste siden av fangstanlegget er på hele 2750 m, og det er avdekket 1700 stolpehull i ledegjerdene (se figur 4). Til dette anlegget knytter det seg boplasser, og mange organiske rester er påvist. En reinknokkel fra en avfallsplass på boplassen Tøftom er datert til 1135 e.Kr., altså tidlig middelalder. Det stemmer bra med stolperester som viser 980-1185 e.Kr. ifølge C14-analyser. Leggbein av rein er margkløyvd, noe som be­ tyr at den næringsrike margen var ettertraktet. Anlegget har rimeligvis vært felles for bønder i Dovre som hadde veideterreng innover mot Rondane. Trolig førte svartedauden til at dette fellesanlegget gikk ut av bruk. Dette og liknende fangstanlegg viser hvor mye villreinen betydde for fjellbygdene og for den økende befolkningen fram mot svartedau­ den. Jaktbørser (munnladningsgevær) ble vanlig på bygdene fra omkring 1560, og siden har jakt­ formene endret karakter. Men fremdeles kan vi høre eldre fjell­ bønder i Rauland i Telemark si at «me dreg på Viddi fæ o henta kjøt». Stedsnavn som Dyreskar og Dyrenut forteller også om villreinens be­ tydning i folks bevissthet. Dyr var rein og dyrekjøttet reinkjøtt. Figur 4 Kart over fangstanlegg for rein i Grimsdalen. Totallengden på dette traktformede anlegget er nærmere 3 km. Anlegget er oppmålt av Edvard K. Barth. Kilde: Norsk skogbruksmuseums årbok nr. 8 70

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Elggraver har form som reingraver, men er videre og dypere. De kan ligge både enkeltvis og i rekker, gjerne i trange skogdaler der elgene har sine trekkruter. Mellom fangstgravene ble det felt trær til ledegjerder, og de tildekte gravene vir­ ket da som trange porter der elgen måtte passere.

Eiggraver

Et vel undersøkt elggravanlegg i Storelvdal viser et fangstsystem med 13 graver. Radio­ logiske dateringer (C14-analyser) viser aldrer mellom 1155 og 1550 e.Kr. Humus og kull i utkanten av en jordvoll ble datert til 1365 f.Kr. Det tyder på at elggravene opprinnelig ble brukt i bronsealderen, trolig i en periode med stor elgstamme i et gunstig klima (se figur 5). Til spiddestokker i gravene ble det ble visstnok brukt tettvokst, hard gran, med eller uten spydspisser av jern. Rester av dette viser at elggravene er brukt også i nyere tid, med dateringer til andre halvdel av 1600-tallet. Skriftlig dokumentasjon finnes i rettsdokumenter fra 1700-tallet. Forbud mot slik fangst kom i 1863. I skogtraktene i Norge ligger tusenvis av uregistrerte elggraver som konkrete, fysiske dokumentasjoner av elgens betydning for naturalhusholdet. Ved registreringer og dater­ inger vil de kunne fortelle oss mye om elgstammens svingninger og om menneskenes livs­ betingelser gjennom ulike perioder i norske skogsbygder.

Figur 5 Kart over 13 elggraver ved en fjellrygg i Storelvdal. Gravrekken sperrer et 300 m bredt dalføre. Anlegget er gravd ut og oppmålt av Edvard K. Barth. Kilde: Norsk skogbruksmuseum Andre veidemetoder er drivjakt (klappjakt) og styrtjakt. Dyra ble da jaget og Drivjakt og skremt utfor stup og skrenter, til dels kombinert med fangstgraver og gjerder, slik styrtiakf

at de enten måtte gå i gravene eller utfor stupet. Slike metoder vet vi er blitt brukt for både rein, elg og hjort. På Vestlandet har hjorten hatt en tilsvarende betydning som reinen nordpå og i fjellet og som elgen i skogområdene, og fangstmetodene har stort sett vært de samme. Fra Nordfjord og Fana har vi eksempler på styrtjakt på hjort, som det naturligvis ligger vel til rette for mange steder på Vestlandet. Det hendte også at hjorten styrtet i sjøen, der den ble stukket eller skutt. Når dyr svømte over smale sund, var de relativt lette å fange. For rein kunne dette bli massefangst. 71

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Vi regner med at rådyret kom til landet en gang i varmetidene, men det mang­ ler dokumentasjon av rådyrjakt. Det kan skyldes at rådyret har oppholdt seg i kulturlandskap og randsoner, der sporene fort blir borte når landskapet endrer seg, og at fangstanlegg trolig har vært mindre utbredt for rådyr. Fra historisk tid kjenner vi til at kjøligere klima og snørike vintrer sammen med overbeskatning har ført til sterk nedgang i rådyrbestanden. I varmetidene, som til sammen varte i 5000-6000 år, ble det også veidet på annet matnyttig vilt enn hjortedyr, som villsvin, moskusfe og kanskje urokse. Dette er arter som for lengst er borte fra Norges naturlige fauna. I mange former for jakt var tamhunden en viktig medhjelper. Hunden er menneskets eldste følgesvenn og har gjennom årtusener hatt betydning for utmarksbruken, både som jakthund og gjeterhund. Den norske og nordiske elghunden har sitt gene­ tiske opphav i steinalderens gråhund. Det er vanskelig å forestille seg naturen og menneskets livsvilkår og livsformer i fortidas utmarker. Klima, vegetasjon og dyreliv var i lange perioder svært forskjel­ lig fra i dag. Framfor alt var befolkningen mindre, og miljøpåvirkningene hadde liten og lokal karakter. I de forhistoriske varmetidene var det god plass, og mennesket høstet sin del av naturens overskudd.

xIk

Arbeidsoppgave Undersøk om det finnes veideristninger eller rester av fangstanlegg i ditt distrikt. Tegn, fotografer og beskriv det du måtte finne. Hvordan er tilstanden for disse kulturminnene, og hva kan eventuelt gjøres for å ta vare på eller restaurere dem?

Jakt og fangst på rovdyr og pel svi It Jakttradisjonene på rovdyr og pelsvilt har to årsaker. Den ene er knyttet til hus­ dyrhold og utmarksbeite. Den andre skyldes pelsverdien, som til tider har vært høy. De store pattedyra ulv, bjørn, gaupe og jerv har alltid vært en trussel mot bufe i utmark, i Norge som ellers i verden. I eldre tider var ulven den største fien­ den, i våre dager er gaupe mer «i skuddet». Gjeting av husdyr var en naturlig del av det daglige livet i det gamle bonde­ samfunnet, både i skogområder nær hus og innmark og som en del av seterdrift i fjellet. Da var det mulig å leve med større bestander av store rovdyr. I dag går sauen som regel fritt på utmarksbeite, og den blir da et lettere bytte, særlig for en økende gaupebestand. Verdien av pelsverk har i høy grad bidratt til at store rovpattedyr og pelsdyr som bever og mår nærmest ble utryddet. Mindre pelsdyr, som rødrev og ekorn, har større forplantningsevne og har av flere årsaker greid seg bedre.

Jakt- og fangstmetodene har vært mange og varierte, tilpasset viltart og terreng­ forhold. De fleste av metodene nevnt nedenfor er forbudt i dag:

IB IB IB ® 72

ulvestuer (ulvekjellere, ulvegraver, ulvegroper) sakser (fotsakser, taner) av ulike slag feller (fallemmer, stokker, båser o.l.) giftstoffer (fra ulvelav til veronal)

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

■ snarer (mer vanlig på fuglefangst) ® jaktvåpen og jaktmetoder er blitt mer vanlig i nyere tid, slik som - selvskudd (sjølskott) - drivjakt (manngard) - hijakt, sporjakt, lokkejakt, posteringsjakt, gluggjakt

Jakt med gevær (hagler og rifler) har for lengst avløst jakt med pil og bue og med spyd. I dag er geværjakt blitt nærmest enerådende, med unntak av snarefangst på ryper i en del kommuner og periodisk fellefangst på enkelte arter som bever og mår. I slike tilfeller er det fortsatt aktuelt å bruke åte som lokkemiddel. Åte brukes

også i forbindelse med geværjakt, f.eks. gluggjakt på rødrev.

Bever og hare

Foto: Øyvind Skar

Foto: Øyvind Skar

Som eksempel på beskatning og bestandsutvikling av to pelsdyrarter, som begge er vegetarianere, men har ganske ulike leveområder (biotoper), skal vi her ta for oss bever og hare. Beveren er sterkt knyttet til vann og vassdrag, mens haren finnes i det meste av landet, vesentlig i skogtraktene. Ulike artsegenskaper, biotopvalg og livsstrategier har medført ulike former for fangst og jakt, og bestandsutviklingen for de to artene har vært ganske ulik.

Til venstre: Nattbilde av bever, til høyre ser vi en ung hare på vakt 73

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Europas største gnager

Tendens til overbe­ skatning

«Herrejakt»

sportsjakt

Beveren er Europas største gnager. Den har vært utbredt i hele Norden. Elard beskatning hadde nær ført til total utryddelse. På 1800-tallet var det bare en reststamme igjen i Agder-fylkene og i Telemark. I 1899 ble den totalfredet, og den er siden satt ut en rekke steder. I kjerneområdene har den ekspandert og danner nå tette bestander i elver, bekker, tjern og innsjøer - fra kysten til inn i høyfjellet. Jakten og fangsten bærer preg av at beveren er sterkt knyttet til vannmiljø. Den er blitt fanget både i garn (nett), teiner, kister og sakser, plassert under vann eller i vannkanten, der beveren har sine sleper (stier). Beverspyd ble også brukt, og den ble lystret eller harpunert ved hjelp av lysterild i mørke netter. I nyere tid er det blitt mer vanlig å bruke spesielle beverfeller i områder der jakt og fangst av bever er tillatt. Det brukes også jaktgevær, som helst bør være rifle. Beveren har vært beskattet helt fra vår tidligste bosettingshistorie, gjennom middelalderen og inn i nyere tid. I Vistehola ved Stavanger er det blant annet fun­ net knokler av bever fra forhistorisk tid, og fra middelalderen finnes opptegnelser om eksport av beverskinn, for eksempel fra Bergen i begynnelsen av 1300-tallet. En årsak til den omfattende beverfangsten er det fine og varme skinnet. Den nordiske beveren har en spesiell blåtone som gjør skinnet ettertraktet, og det er brukt til pelskåper, jakker, luer, muffer med mer (jf. Amerikas Davy Crockett). Skinnet blir gjerne rubbet, dvs. at dekkhårene (ytterhårene) skjæres bort, slik at den varme underpelsen kommer fram. Beverkjøttet har en utpreget viltsmak, og det har trolig betydd mye i tidligere tiders kosthold. En annen årsak til overbeskatningen var den omfattende bruken av bevergjel. Det er et stoff som beveren skiller ut fra kjertler på bakkroppen til revirmarkering. Stoffet ble brukt i folkemedisinen og solgt til høye priser. Vi kjenner for eksempel til at beverskinn og bevergjel ble omsatt på Elverums-marknaden («Grundsetmartn») på 1700-tallet. Mange stedsnavn med forstavelsen Bever-, Bjor-, Bjur-, Bjør- forteller om den betydningen som beveren tidligere hadde i norsk natur og næringsliv.

Haren ble tidligere fanget og jaktet for matens skyld. En tradisjonell form for harefangst var bruk av vippesnare, også kalt «opphevju». Snarene ble satt i harens faste trekkmter (turer) på ettervinteren og våren, festet til en ungbjørk. Når haren fikk snaretråden om halsen, rykket den løs snarefestet og ble strupt idet bjørka spratt opp. Fallstokker og fallemmer er også anvendt. Harejakt har vært utbredt i de fleste bygder, særlig i skogsbygder østafjells og i Trøndelag, med eller uten hund. Knapt noen annen jakt knytter det seg så mye historie og så mange historier til. Etter middelalderen utviklet den seg til delvis å bli en «herrejakt», som ble svært utbredt i dansketida. Adelsmenn og andre «her­ rer» brukte både hest og hund til en slags drivjakt, med uniformer, jakthorn og seremonier både før, under og etter jakten - slik skikken også var i den mellomeuropeiske jaktkulturen. «Elerrejakt» ble også utøvd på skogsfugl og hjortedyr, i noen tilfeller med bruk av jakttårn etter modell fra Mellom-Europa. I nyere tid er dette fulgt opp av skips­ redere og andre som har skaffet seg store utmarkseiendommer, der de har bygd sine jakthytter («jaktslott»). Sportsjakt i Norge ble innledet med slike former for selskapsjakt, først og fremst på hare. I den seinere tid har harejakten betydd mest som fritidsaktivitet og sosial miljøfaktor på landsbygda. Det er bare i krisetider at kjøttverdien har hatt særlig betydning.

74

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Fuglelivet og mennesket Menneskets forhold til fugl er mangesidig. Småfuglenes sang om våren lytter vi gjerne til, og av disse er det stort sett bare gråtrost som er skutt eller fanget på våre breddegrader. Den er omsatt under betegnelsen «kramsfugl». Ellers synes jo vi her i nord at det er ille med den småfuglfangsten som foregår lenger sør i Europa. Elønsefugler, ender og sjøfuglarter er derimot blitt fanget og jaktet på til alle tider. Det samme gjelder rovfugler, selv om de ikke har vært så ettertraktet som rovpattedyra. De fleste fugleartene er beskattet for matens skyld, og noen av dem hører med til de mest matnyttige viltartene.

Fangst og jakt på ryper Ryper har utvilsomt vært det viktigste småviltet i Norge gjennom tidene. Det finnes beretninger fra forrige århundre som forteller om årlige fangster på over én million ryper på landsbasis. Som de alpine, hardføre artene de er, hører de også med til de første jaktbare viltartene som kom til landet etter isavsmeltingen. Snarefangst i skog og fjell var tidligere fri for alle. Fangstmennene satte snarer om hverandre, helst med eiermerke på. Det ble endret med viltloven av 1899, da småviltjakt ble en del av grunneierretten. Rypefangst har naturligvis betydd mest for fjellbygdene, og ennå er det tillatt med snarefangst i en del fjellbygder, der fangsten har hatt stor økonomisk verdi. Rypefangsten var noe av det som gav kontanter til fjellbøndene, og som utgjorde en vesentlig del av næringsgrunn­ laget. Rypefangerne bodde gjerne i egne jaktbuer (steinbuer) eller i seterbuer i fjel­ let. Ofte var de to i lag, som hver hadde sitt område med utsetting og ettersyn (vækjing) av snarene. Fangstopplegget kunne variere noe for lirype og fjellrype. I fjellbjørkeskogen ble bjørker brukt til å lage rypegarder (ledegarder) og til greinkløfter for snarene. Snarekløftene virket som en port når rypene gikk for å beite på andre siden av risgarden. Ved hjelp av hestetagl eller messingtråd ble da rypene fanget idet de stakk hodet inn i den utspente snareringen. Det trengtes en spesiell teknikk og erfaring til oppsetting av rypesnarer. Etter­ synet måtte foregå minst annenhver dag, så det ble mye arbeid når opptil flere tusen snarer skulle ha tilsyn, særlig med uvær i fjellet. De måtte også passes slik at ikke rovdyr tok fangsten. Noen var yrkesfangstmenn, andre hadde det som til­ leggsnæring til gårdsdriften. Hjemtransporten av fangsten foregikk med bærebelte («rypereim») rundt livet, eller i rypesekk - et navn som fortsatt brukes på ryggsekker. Større fangster ble tatt hjem på kjelke. Ski med god flyteevne i løssnøen kom alltid godt med, og så en solid og lang skistav.

På rypefjellet Rypebestandens størrelse svinger opp og ned med tre-fire års intervall, noe som har sam­ menheng med mengden av smågnagere, spesielt lemen. Om dette forteller rypefangeren Anders Haugen fra Lesja fra begynnelsen av dette århundret: «Det var svartår iblant, men også storår. Jeg har hatt ute opptil 1000 snarer om gangen, men fangsten kunne bli svært ujamn. Det meste jeg har fått på en gang, er 85 ryper. Jeg måtte bære dem i flere vendinger. Det kan gå an å bære med seg opptil 40 ryper på en gang, 15 i ryggsekken og resten rundt livet. I min beste fangstsesong tok jeg omtrent 2000 ryper, men i dårlige år ble det bare noen få.» 75

Snarefangst og rype­ fangst

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Fra samme tidsperiode forteller Jørn Blæsterdalen fra Folldal om kosten i rypefjellet: «Det var flatbrød og smør - og så kjøtt og flesk og kaffe. Og myssmør og kvit geitost hadde vi. Og så hendte det at vi fant ei rype som røyskatten hadde spist på, og da tok vi den sjøl og kokte den sammen med flesk - og det var svære greier.» Av og til tok rypefangerne seg en tur til bygds for å hente mat til livets opphold i fjellets fangstbuer. For husmenn og andre «småkårsfolk» var rypefangsten en livsnødvendighet, som i høy grad bidrog til overleving i vinterhalvåret. Når rypa hadde bunnår, ble det vårknipe og kanskje «fattigkasse». I toppår hendte det at fjellbønder reiste inn til hoved­ staden med rypelass, som de solgte for relativt god betaling. I dag er rypejakt med haglgevær blitt den mest populære sportsjakten i Norge, på lirype helst med fuglehund, på fjellrype oftere uten hund.

Fangst og jakt på skogsfugl Jerpe

Jerpa er den minste av skogsfuglartene og den minst kjente blant folk flest. Den er sterkt knyttet til skogtrakter i Trøndelag og Sørøst-Norge, der den lever en nokså tilbaketrukket tilværelse, helst langs bekkedrag med oreskog. Det er spar­ somme opplysninger om fangsttradisjoner, men i seinere tid har den blitt en del jaktet på, med eller uten hund.

orrfugl

Orrfugl (orrhane og orrhøne) er utbredt over det meste av landet, fra kystområder til opp mot bjørkeskoggrensen. Orrfugljakt er til dels drevet sammen med rype­ jakt, og tradisjonelt er også orrfugl fanget i snarer. Toppjakt på orrfugl med rifle er en ganske utbredt, men vanskelig jakt. Så lenge spilljakt om våren var tillatt, var det en vanlig jaktform, som kunne gi bra utbytte. Orrfuglen er ofte vanskelig å komme innpå, men den kan lokkes inntil jegeren ved å imitere orrhanens bul­ der og spill.

storfugl

Storfugl (tiur og røy) er forbundet med lange jakt- og fangsttradisjoner. Særlig tiuren er omgitt med jakthistorier, gamle sagn og skogmystikk. Skogsfuglsnarer ble satt opp langs storfuglstiene, med barkvister på sidene, slik at fuglen gikk rett inn i snara. Tidligere ble snaretråden tvunnet av hestetagl, i dette århundret er det brukt messingtråd. Fallstokker var mest i bruk om høsten. De ble da satt ut på fuglestiene. Steinpålessing gav fallstokken tyngde, noe som gjorde at fuglen ble slått momentant i hjel når gildra ble riktig satt og utløst. Spilljakt på tiur om våren var spennende og attraktivt og kunne til tider gi stort utbytte. I likhet med ryper og annet fuglevilt ble storfugl solgt på butikken i gode år, og det gav litt kontanter i tihegg til naturalhusholdet. I dag skytes det storfugl på ulik vis, noe på bakken og noe på topp, der det meste er lovlig.1)

Jakt og beskatning av kyst- og våtmarksfugl Andejakt

og dunvær

Andejakt har vært mindre populært i Norge enn i andre land, for eksempel USA. Qer|mot har rike sjøfuglforekomsteue vært utnyttet på mange måter. Fugle­ fjellene langs kysten var viktige for lokalbefolkningen. Der er egg samlet i bratte fjellvegger, og i dunvær ble dun av ærfugl samlet til sengetøy med mer. En rekke av sjøfuglartene er blitt beskattet, og i tidligere tider saltet og omsatt. Vadefugler som mgde og bekkasiner var og er fortsatt yndede jaktobjekter, f.eks. gjennom geværjakt på rugde under vårtrekket. I seinere tid er også andejakt blitt mer populært. 1) Vi tenker her på ulovlig avskyting av storfugl fra bil, men også jakt utenom de fastsatte jakttidene.

76

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Fangst og jakt på rovfugl Rovfuglfangst er i noen grad praktisert for å redusere predasjon (beskatning) på matnyttig vilt og fjærfe. I dag omfatter jakten bare kråkefugler. Av større betyd­ ning har det vært å fange, temme og trene (dressere) falker og hauker til sports­ jakt for fyrster og andre rikmenn i Europa. De som drev med dette - falkonererne - fanget falker i hele Norden, til og med på Island og Grønland, og leverte sine dresserte produkter til europeiske hoff. Fangst og jakt med falker er for lengst forbudt, men det foregår dessverre ulovlig fangst og samling av falkeegg og andre rovfuglegg. Det er en del av våre dagers faunakriminalitet. Rovfugl er ellers blitt fanget på forskjellig vis: i bur, sakser og snarer ved hjelp av utlagt åte. Natur & miljø Bulletin

nr. 2 • 1997

Faikonereme

7

Reirene ribbes

Overvåkningskamera og snublebluss er nye hjelpemidler for norske ornitologer.

Fienden har rugekasse i bilen og egen

veterinær. N&M Bulletin JENS P. TOLDNÆS

Det kan ligge store penger i å røve fugleunger og reir. I Norge er det spesielt jaktfalk og kongeørn som er utsatt. For jakt­ falken er plyndringen en reell trussel for artens eksistens. Jaktfalken hekker i et lite antall her i landet og det går ikke et år uten at vi registrerer mis­ tenkelige fenomener på de reir­ ene vi overvåker, sier rovviltkonsulent hos Fylkesmannen i Telemark. Odd Frydenlund Steen. Han jobber også med «Prosjekt Vandrefalk» Denne

arten har slitt med miljøgifter, men slipper stort sett unna reirplyndring. Det er fordi vandrefalken er ganske vanlig på kontinentet. Jaktfalken er en arktisk art, og den er sjelden i global sammen­ heng. Derfor er de norske lokali­ tetene ettertraktet. sier han. 40 000 for opplysninger

Det går ofte rykter om store penger i miljøet som driver med ulovlig ftjglehandel. Steen kjen­ ner til historeier om utlendinger som er villige til å betale 40 000 kroner bare for opplysninger om hvor et jaktfalkreir befinner seg. Kanskje ikke så rart når prisen på

en trenet falk beveger seg fra 100 000 til opp mot millionen. — Kanskje enkelte rykter er overdrevet, men det er ingen tvil om at det er mange såkalte ornitologer som lar seg friste av lettjente penger sier han. De norske jaktfalkene blir av og til stjålet som egg og ruget ut i egne rugekasser på vei til bestemmelsesstedet. Oftest blir de likevel tatt som unger og «hentet» av falkonerer fra konti­ nentet. De blir temmet og trenet til jakt. For jaktfalken er det ikke uproblematisk. Arten hører hjemme i arktiske strøk og passer dårlig inn i varmere land. Dette fører ofte til sykdommer og et kort falkeliv. Oppkjøperne vet likevel råd. Snublebluss

— Vi vet de har egne veterinærer som «mekker» på hver enkelt fugl så dc varer litt lenger, sier Steen.

Faksimile om faunakriminalitet fra Naturmiljø Bulletin nr. 2 1977

For å stanse plyndringen av jaktfalk- og kongeømreir over­ våkes endel av reirene Video­ kameraer og snublebluss er van­ lige hjelpemidler og det virker. — Vi har avslørt folk med kameraene, I tillegg vet vi at det virker preventivt når vi får det ut i media, sier han. Et problem med over­ våkingen er at det koster mye penger. Løsningen er frivillige ildsjeler og lokalt engasjement. 1 Tydal ble et helt lokalmiljø engasjert i overvåkingen av et jaktfalkreir. Da reiret, som lå i en dalside, likevel ble plyndret kunne et kamera på andre siden av dalen avsløre at det var en nordmann med utenlandske venner som var på besøk. — Avsløringen av nord­ mannen førte til at vi hentet flere jaktfalker han hadde i fangen­ skap, sier Steen. ■

77

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Ørnejakt

Nye bruksmåter og vernebehov

En ganske enestående fangstmetode på havørn og kongeørn har foregått på Værøy i Nordland. I en liten steinhytte høyt oppe i en ur satt ørnefangeren i dekning, med åte utenfor en glugge. Til åtet var det festet liner, som fangstman­ nen drog i når ørnen kom og forsynte seg av åtet. Gluggen var tettet med torv, men idet ørnen kom nær nok, fjernet fangstmannen torva med den ene hånden, grep tak om ørnens fot med den andre og trakk fuglen inn gjennom gluggen. Fangstmannen kunne ha flere levende ørner i den lille steinhytta dagen igjen­ nom, fordi han måtte vente med å ta seg ut til det ble mørkt, slik at andre ørner ikke ble mistenksomme og skydde fangstplassen. Ifølge gamle ørnefangere holdt ørnene seg rolige inne i fangsthytta. Ser vi tilbake på norsk fangsthistorie, kan vi ikke unngå å bli slått av de mange og oppfinnsomme metodene som er brukt gjennom tidene, tilpasset de enkelte viltartene, naturforhold og årstider. Det gir forståelse for den store betydningen jakt og fangst har hatt for bruken av norsk utmark. Vi får også inntrykk av at så lenge naturalhusholdningen dominerte, ble beskatningen avpasset etter viltbestandenes størrelse til enhver tid. Det lå en egeninteresse i dette utholdenhetsprinsippet, fordi lokalbefolkningen visste at de skulle komme tilbake til veide­ markene år etter år - generasjon etter generasjon. Da de økonomiske interessene steg ved salg av fangsten, oppstod det fare for overbeskatning. Spesielt verdifulle og sårbare arter stod i fare for å bli utryddet. Vi vet at geirfuglen ble det, mens beveren var på randen av utryddelse. I dag er store rovpattedyr og rovfugler på et bunnivå. De umiddelbare næringsinteressene har avtatt i den seinere tid. De er erstattet av en økende interesse for sportsjakt, som ikke alltid er like lett å kontrollere og se resultatene av. I tillegg kommer ulovlig jakt (tjuvjakt) og fangst. Det betyr at vi i dag trenger en faglig forvaltning av viltstammene og et viltoppsyn som kan sikre forsvarlig beskatning og jaktutøvelse. Framfor alt blir det viktig å verne viltom­ råder og biotoper mot andre interesser som truer naturmiljøet og leveområdene, slik at vi totalt sett får en økologisk og framtidsrettet naturbruk av utmarkene.

Viltarter og biotoper Viltforekomster i Norge Fire viltregioner

De naturgitte vilkårene for dyreliv og viltarter i Norge er svært varierte, med store geografiske forskjeller og årstidsvariasjoner. Landet har stor utstrekning over breddegrader, store høydeforskjeller med vekslende terrengforhold og til dels markerte skiller mellom kyststrøk og innlandsstrøk. Sammen med variasjoner i geologi og vegetasjon gir dette stor spennvidde i faunaens artssammensetning, vilttetthet og viltbonitet (viltproduksjon). Det er mange måter å dele inn landet på viltgeografisk. Her tar vi utgangs­ punkt i en enkel inndeling i fire viltregioner: kyst-, barskog-, bjørke- og fjellregionen, foruten kulturlandskap og våtmarker.

78

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Viltarter i ulike regioner Noen arter som jerpe eller fjellrev har begrenset utbredelse. Andre finner seg til rette i flere regioner, f.eks. hare og rødrev. Her blir bare de mest typiske artene nevnt for hver region:

■ Kystregionen er artsrik, særlig når det gjelder fuglelivet. Det har nær sam­ menheng med fiskeforekomstene i havet og indirekte med rik plantevekst, delvis som følge av fuglegjødsel. Den største tettheten av sjøfugl finner vi i fuglefjell (fuglevær). Karakteristiske arter ellers er oter, hegre og havørn, til dels også sel.

® Barskogregionen dominerer østafjells og i Trøndelag. Dyreartene i barskogen veksler mye med innslag av lauvtrær og våtmarker (vassdrag og myr) og med skogtilstanden. Karakteristisk for eldre barskog (klimakssamfunn) er arter som storfugl, jerpe, hønsehauk, ugler, ekorn, mår, gaupe og bjørn. Vår viktigste jaktbare viltart, elgen, blir favorisert gjennom snauhogst og lauvoppslag i bar­ skogområdene. Barskogen huser også en rekke andre arter som benytter seg av skogkanter og randsoner mot våtmarkene, mot kulturlandskap og mot fjellet, f.eks. rådyr, rugde og orrfugl. ■ Bjørkeregionen omfatter fjellbjørkskogen (subalpin region) og bjørk i liene på Vestlandet og i Nord-Norge. Karakteristisk er i første rekke orrfugl og lirype, til dels også jordugle, falkearter og fjellvåk. Vestafjells er hjorten det typiske stor­ viltet. Innslag av andre lauvtrær og furu øker artsmangfoldet i denne regionen. ■ Fjellregionen (snaufjellsregionen) omfatter områdene ovenfor bjørkeskoggrensen. Artsutvalget og viltproduksjonen er relativt begrenset, men enkelte arter har tilpasset seg og er avhengige av snaufjellet (alpine eller arktiske faunaelementer). De viktigste jaktbare artene er villrein og fjellrype, som i perioder og stedvis har store bestandsettheter. Moskus, jerv og fjellrev, snøugle, kongeørn og falkearter er sjeldnere å se. Svingningene i bestanden av lemen (lemenår/smågnagerår) har stor direkte og indirekte betydning for en rekke viltarter, ikke minst for rovfugl og ryper.

■ Kulturlandskap og våtmarker finnes i alle regioner. Disse er uhyre viktige innslag i landskapet, også viltmessig sett. De fanger opp arter som er spesielt tilpasset slike økosystemer, samtidig som de byr på en rekke verdifulle randsoner mot andre naturtyper, f.eks. strandsoner, bekkedaler, busklandskap, skogkanter med mer. Typisk for åpne kulturlandskap er feltvilt som fasaner og rapphøns (innførte arter), duer og kråkefugl, grevling, røyskatt og ilder. Rådyr veksler mellom bar­ skog til dekning og kulturlandskap til beite. Våtmarkene er våre mest artsrike biotoper. Særlig gjelder det fuglelivet, med blant annet ender, gjess og vadefugl. Traner får vi helst se og høre i åpent vann og på store myrer i fjellet. Beveren finner og bearbeider sine biotoper i vassdrag, med lauwegetasjon til bolig og vinterbeite. Fiskeørn og lom, oter og villmink er uløselig knyttet til vassdrag med fiskemuligheter. Norges nasjonalfugl, fosse­ kallen, lever sitt barske liv under fosser og ved stryk. 79

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Arter med stor tilpasningsevne, som hare og rødrev, treffer vi på i alle regioner, fra kysten til langt inn i høyfjellet. Noen arter har lange trekkruter, og store rovdyr kan vandre milevis i løpet av ett døgn. I fuglefaunaen skiller vi mellom standfugl, streiffugl og trekkfugl. Noen trekkfugler har «interkontinentale flyruter», etablert lenge før mennesket fant opp flykunsten. Det er i sommerhalvåret de finner sine regioner og forplantningsbiotoper i Norge. Artssammensetningen og artsbalansene har ellers endret seg med klimasvingningene etter isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden og fram til i dag, og fortsatt spiller klimaet en overordnet rolle. Men de endringene i norsk fauna som har funnet sted i den seinere tid, har i økende grad sammenheng med menneskets påvirkninger på hele naturmiljøet.

Litt om systematisering

Foto: Øyvind Skar

Viltartene kan systematiseres på mange måter. Vi kan skille mellom plante- og kjøttetere (rovdyr), pattedyr og fugler, storvilt og småvilt. Det direkte matnyttige viltet er hovedsakelig planteetere eller «altetere». Kjøttetere (rovdyr, predatorer) har helst verdi som pelsvilt. Hjortedyra, dvs. elg, hjort, villrein og rådyr (rådyr er et «lite storvilt»), regnes til storvilt, kv store rovpattedyr har vi også fire: bjørn, ulv, jerv og gaupe. Småvilt omfatter resten av det jaktbare viltet. De viktigste artene og artsgruppene her er matnyttig fuglevilt, som hønsefugl (skogsfugl og ryper), sjøfugl, ender og gjess, dessuten ekorn, hare, små rovpattedyr (rev og mårdyr). Oter (mårdyr) og bever (gnager) står i en særstilling ved at de som pattedyr er nær knyttet til vannmiljø, og så tunge at de gjerne kunne regnes som storvilt. Rovfugl, som ørner, falker, våker, hauker og ugler, er i dag stort sett fredet. Av innførte arter med begrenset utbredelse har vi kanadagjess, fasaner, vaktler og rapphøns (feltvilt) og moskus. Villmink er også innført (gjennom pelsdyr/oppdrett) og har funnet seg vel til rette i norsk natur.

/ sommerhalvåret drar den store følelsen av enhet gjennom både mennesker og dyr 80

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Noen viltstellbegreper Biotoper (habitater), økologiske nisjer og tålegrensen En biotop er et mulig leve- eller tilholdssted (leveområde) for en art. (Området deles naturligvis også med andre arter.) Når arten virkelig finnes i et område, sier vi at området er et habitat for arten - den bor der. I dag brukes begrepene biotop og habitat ofte om hverandre. Alle dyrearter har behov for næring og dekning (skjul), i perioder trenger de også forplantningsmuligheter. Tilsvarende snakker vi derfor om nærings-, dek­ nings- og forplantningsbiotoper. Noen dyr, f.eks. trekkfuglene, finner disse biotopene på ulike steder. Andre, som jerpe og bever, må ha miljøforutsetningene mer konsentrert.

Biotop og habitat

En økologisk nisje betegner hvordan en bestemt art til enhver tid bruker sin biotop eller sine biotoper. Alle aktivitetene har betydning, også for andre arter og for det aktuelle miljøet. Populært kan vi si at biotopen er artens hjemsted, mens nisjen er yrket eller «jobben». Noen arter har smale eller trange nisjer, de er spesialister og er relativt sårbare for miljøendringer. Eksempler på det er storfugl og hubro. Andre arter har vide nisjer, de er generalister. Eksempler på det siste er hare og rødrev.

Økologisk nisje

Tålegrenser angir hva en art tåler av minimums- og maksimumsverdier når det gjelder de enkelte miljøfaktorene, f.eks. temperaturer, surhetsgrad osv. Vi snakker om nedre og øvre tålegrenser og om optimale verdier. Samspill (vekselvirkninger) mellom ulike miljøfaktorer spiller her en betydelig rolle. Vi skiller mellom fysio­ logiske og økologiske tålegrenser. De økologiske er trangere som følge av konkur­ ranse og tilpasninger. Ofte snakkes og skrives det om hvilke «krav» de enkelte viltartene har til sitt totale miljø. I virkeligheten kan ingen organismer stille krav - i stedet dreier det seg om et samspill mellom organismene der tilpasninger og seleksjon (utvalg av individer) står sentralt.

Tålegrenser

Territorial atferd, revir og bæreevne Territorial atferd og revir framkommer som resultat av konkurranse og tilpasninger mellom arter og mellom individer innenfor de enkelte artene. Jo høyere biotopkvalitetene er, jo mindre revirareal kan en art greie seg med. Revirhevding foregår på mange måter og med forskjellig styrke. Mest utpreget er slik atferd i forplantningstida, da forplantningsreviret hevdes.1) Det kan skje ved imponerende kroppskjennetegn, (kroppsforstørrelse, signalfarger og andre realsymboler for styrke), gester og positurer og ved fysisk markering av revirgrensene. Ikke sjelden oppstår det kamp mellom individer i grenseområdene, særlig når inntrengere kommer innenfor et etablert revir. Hos hjortedyr foregår revirhevdingen ved urinering og ved hjelp av geviret, som både imponerer og brukes som «kampvåpen». Beveren markerer sitt revir med bevergjel, tiurene slåss på sine spillplasser, og småfuglene synger om våren for å fortelle sine artsfrender hvor de selv har sitt reir og sitt forplantningsrevir som andre må holde seg vekk fra. 1) Bare rådyret hevder revir hele året.

81

Revir­ hevding

DEL I EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Mer om fuglesang Noen vil hevde at fenomener som kampspill og fuglesang ikke bare er et resultat av revirhevding, iscenesatt for overlevelsens og forplantningens skyld. Vi kjenner alle til kattens og hundens lek, men den lekende siden finnes også blant fuglene. Den instinkt- og hormonstyrte fuglesangen i forplantningstida har en roligere høstlig variant der det ikke er tale om revirhevding, og der også de unge nyankomne «sangerne» blander seg i koret. Dette er nok også en viktig «sangundervisning» - en læreprosess fra generasjon til generasjon. Men de ulike sangstrofene og dialektene er også et uttrykk for et øvende og utprøvende samspill mellom individer og arter som på en vakker måte forteller oss om naturens lek­ ende overskudd. (Se også side 323-326 i bind I der dette synspunktet utdypes gjennom billedhuggerens replikker).

Bæreevne

Bæreevnen er den mengde vilt (individantallet) av en art som et område kan huse (bære) og opprettholde på sikt uten at biotopkvalitetene blir redusert. Den er normalt størst på ettersommeren og minst på ettervinteren. Kalde og snørike vin­ trer er «flaskehalser» for mange stasjonære arter, f.eks. rådyr og en del fuglearter. Noen fugler går i dokk (type, orrfugl), andre reiser til «syden». Mange setter ned kroppstemperaturen, beveren trekker inn i sin hytte, og bjørnen går i hi. Overtette bestander kan redusere bæreevnen for kortere eller lengre tid, særlig ved overbeiting. Mange ulike aktiviteter og inngrep fra menneskets side reduse­ rer også bæreevnen for mange arter i skog og fjell.

Mennesket, miljø og vilt Bevaring av

foid

Dyra fortjePigf respekt

Kunnskap og praktisk viltstell

øet viktigste vi mennesker kan gjøre i forhold til viltforekomstene i dag, er å hindre at biotopene (leveområdene) blir redusert og forringet, slik at artsmangfold går tapt. For vår egen del er det også viktig at bæreevne og produksjon for jakt­ bare viltarter kan opprettholdes. Det dreier seg derfor delvis om arealforvaltning, delvis om omsorg for det eksisterende naturmiljøet ved å unngå miljøforurensninger og overbeskatning (utryddelse) av arter. Det er også et spørsmål om å opprettholde artsbalanser, slik at ikke enkelte arter tar overhånd, med uønskede skadevirkninger, f.eks. på skog og innmark. Forholdet mellom store rovdyr og tap av husdyr på utmarksbeite er en del av denne problematikken. Kunnskaper om viltartene og deres miljø har ikke bare næringsmessig og økonomisk betydning. De bidrar også til å øke våre naturopplevelser. Det berik­ er både hverdagen og friluftslivet når vi ferdes i naturen med forsiktighet og åpne sanser. Vi bør aldri opptre påtrengende og provoserende overfor ville dyr, uansett arter. Det skaper bare avstand og utrygghet både for dyra og oss. Vi bør ha for­ ståelse og vise respekt for at alle dyr har sin rettmessige plass i naturen - sine hjemsteder (biotoper) og sine yrker (nisjer). Ingen ville dyr lever i luksus, slik mange av oss gjør i dag. Dyra gjør det de må gjøre for å finne mat, overleve og forplante seg. Det fortjener respekt!

| praktisk viltstell er det ikke minst viktig å kjenne til hva slags næring de enkelte „ . artene foretrekker, med tanke pa bevaring og skjøtsel av biotoper. I stor grad angår dette skogbruket og skogskjøtselen. Det samme gjelder kjennskap til og vern av forplantningsbiotoper. 82

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Figur 6 tar for seg vinternæring for planteetende vilt. Vi ser at noen beiteplanter foretrekkes framfor andre, blant annet visse lauvtrearter (tennung) og blåbærlyng. Næringskonkurransen er likevel ikke så stor som det kan se ut til av figuren, fordi artene utnytter ulike plantedeler på ulike steder og til ulike tider. Elg og hare beit­ er tennung av osp, mens storfugl beiter ospeknopper i større trær om høsten. Haren beiter nye bjørkeskudd og bark så langt opp den rekker, mens orrfugl sitter i bjørkekronene og beiter knopper. Ryper beiter knopper og frø i fjellbjørkskogen. Noen har et variert kosthold, f.eks. rådyr, andre er mer spesialiserte, f.eks. jerpe.

Vinterernæring og næringskonkurranse

Figur 6 Vinternæring for planteetende viltarter. Etter Statens viltundersøkelser

Biotopkartlegging Som vi har sett, er det store forskjeller mellom de fleste arter i valg av biotoper i ulike stadier av artens livssyklus og til ulike døgntider og årstider. De fleste min­ dre pattedyrartene er relativt stasjonære. Andre arter forflytter seg til dels over lange strekninger. De har streifruter og trekkruter, slik at de bruker ulike biotop­ er til ulike årstider og stadier i livet. Dette er i høy grad bestemt av tilgang og behov for næring og forplantning. Store pattedyr, som hjortedyr og store rovdyr, har som regel begrensede trekk av lokal eller regional karakter. For fuglearter vet vi at det skilles mellom standfugler, streiffugler og trekkfugler, der de siste ikke kjenner landegrenser. De kan krysse havstrekninger, byer og alle typer av kulturlandskap, store skoger og fjell­ kjeder. Trekkene foregår stort sett fra sør mot nord - og omvendt, vår og høst. 83

Biotopvalg

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Trekkruter

Noen arter trekker langs breddegradene, fra innland til kystområder og omvendt. En del fuglearter flyr fra hekkebiotoper i Norden og krysser ekvator til næringsbiotoper (vinteropphold) på den sørlige halvkula, f.eks. til Sør-Afrikas sommer. Rødnebbternene har den lengste kjente trekkruta av alle dyrearter. Noen av dem flyr fra Svalbard til Antarktis og tilbake, en strekning på ca. 35 000 km årlig! Det er innlysende at mange arter, særlig trekkfugler, har et variert utvalg av biotoper som forutsetter internasjonalt samarbeid for kartlegging. Det gjelder hekkebiotoper, oppvekstområder, trekkruter med mellomlandinger, nærings­ opptak, myting osv. Her er det da også mange sammenhenger som knapt lar seg kartlegge og beskrive fullt ut. Ja, mye er ennå ukjent. Spesielt for truede arter er det nødvendig med internasjonale kontakter, med sikte på biotopvern, artsvern og sikring av det biologisk mangfoldet som et all­ sidig og artsrikt dyreliv representerer (jf. internasjonale konvensjoner, kapittel 10 og 12 i bind I). For mer stasjonære arter er det først og fremst et lokalt, men også nasjonalt ansvar å ta hensyn til dyrelivet, ikke minst ved skjøtsel og vern av biotoper. Registrering og kartlegging av viltbiotoper kan være en nødvendig og viktig del av et slikt arbeid. For norske pattedyr kjenner vi stort sett biotopvalg og trekkruter gjennom året. Det gjelder for eksempel hjortedyr og gnagere. For andre arter, som store rovdyr, er vandringsmønstrene mer variable og mindre kjente.

Biotop- og viltkart av^op09

og viltkart

U^beidmg av biotop- og viltkart tar i stor grad utgangspunkt i lokalkjennskap og erfaringer og blir om nødvendig supplert med befaringer og registreringer i ter­ renget. Opplysninger om ulike biotoper, avgrensninger og bestandsforhold blir systematisert i offentlige registre og lagt inn på kart. Det kommer fram på tema­ kart (biotopkart, viltkart), og blir som mye annet lagt inn på database. Vegetasjonskart bør i større grad enn hittil knyttes til temakart i offentlige registre (se også side 236). I oversiktsplanleggingen brukes kart i stor målestokk, f.eks. 1 : 50 000. Som lokalt kartgrunnlag kan vi bruke økonomisk kartverk (1 : 20 000 til 1 : 5000), orienteringskart (1 : 10 000) og vegetasjonskart. Driftsplankart for skog vil også være nyttige temakart til støtte ved kartlegging og bonitering av viltområder i skogtrakter. Fra omkring 1980 har kommunene etter hvert tatt i bruk biotopdata og -kart i sin arealplanlegging. I 1990-årene er det utarbeidet et standardisert opplegg til kartverk ved Direktoratet for naturforvaltning som i utgangspunktet skal være tilgjengelig for ulike brukergrupper. Etter dette blir data og statistikk viktig, på kommunal og fylkeskommunal basis, og særlig for sårbare og truede arter på landsbasis. Noen opplysninger er imidlertid av en slik karakter at de ikke bør være allment tilgjengelige. Naturligvis gjelder det ettertraktede og sårbare arter, f.eks. hekke­ biotoper for sjeldne rovfuglarter. I slike tilfeller er avstand og stillhet det viktig­ ste, med fravær av menneskets mange aktiviteter. Også kontroll av faunakrimi­ nalitet og annen naturkriminalitet bør skjerpes (jf. side 77).

84

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Bruksområder for biotop- og viltkart omfatter det meste av norsk skog- og utmarks­ forvaltning. Skogbruket har som næring et stort ansvar for at det tas hensyn til naturmiljøet ved valg og gjennomføring av skjøtsel- og driftsmetoder. Det er særlig nødvendig med kunnskap og opplysninger om sårbare biotoper og arter som er knyttet til gammel blandingsskog, og som lett blir offer for snauhogster. Opplysninger om dette må komme med i skogbrukets driftsplaner, og det utøvende skogbruket må ta større hensyn til sårbare biotoper enn det har vært til­ fellet i den seinere tid. Et annet viktig bruksområde er veibygging og trafikk i skog og fjell. Alle utbyg­ ginger og tekniske anlegg innebærer risiko for skadevirkninger, men økt trafikk som følge av veier og andre ferdselsårer vil ofte være en større fare for dyrelivet enn selve anlegget. Det gjelder trafikk både på og utenfor veier, til fots, på ski eller motorisert. Befolkningskonsentrasjoner i tilknytning til hyttebebyggelse, turist­ bedrifter, alpinanlegg osv. sliter på vegetasjonsdekket og forstyrrer dyrelivet. Skadevirkningene kan dempes dersom biotop- og viltkart er tilgjengelige og legges til grunn i utbyggingssaker og eventuell lokalisering av anlegg, blant annet i dispensasjonssaker for snøscooterkjøring. Generelt oppstår de største skadevirkningene i forplantningstida, blant annet i hekkebiotoper for særlig sårbare fuglearter. Mange arter er også utsatt vinterstid, for eksempel rådyr. Aktiv bruk av biotopkart med formål å kanalisere trafikk utenom forplantningsbiotoper og overvintringslokaliteter bør derfor være en pri­ oritert oppgave, i både offentlig og privat planlegging. Ulike former for kraftutbygging fører med seg anlegg som varig reduserer planteog dyrelivet i store deler av norsk utmark. Vannkraftutbygging har medført varige skader i og omkring vassdrag, i form av kraftverksmagasiner, veibygging, kraftoverføringslinjer osv. Virkningene på plante- og dyrelivet omkring vassdraget er mange og sammen­ satte. Biotoper demmes ned, lokalklimaet endres, anleggsveier med trafikk på og utenom veiene betyr økt press på naturmiljøet, og kraftoverføringslinjer er årsak til buttflyging og fugledød, derav navnet «fjellets milelange fuglefeller». Alt dette dreier seg om store, tunge anlegg, som ofte dominerer landskapet. Jordkabler er i noen tilfeller diskutert som alternativ for å unngå særlig verdifulle natur- og kul­ turlandskap, men store merkostnader har gjort dette lite aktuelt. Utvinning, raffinering og bruk av fossil energi omfatter flere former for miljø­ skader, også på dyreliv og viltarter. Med stadig økt energiforbruk er dette vanske­ lig å kontrollere og redusere. I tillegg kommer lokale og regionale skader, som blant annet vil oppstå ved eventuell bygging av gasskraftverk. Det gjenstår å se hvilke hensyn som blir tatt til dyrelivet. Planlegging og utbygging av alternative energiformer, som vindkraft, bølgekraft og solenergi, fører også til miljøskader. Natur og landskap påvirkes i høy grad, spesielt det mangfoldige fuglelivet langs kysten.

I alle slike sammenhenger bør biotop- og viltkart være tilgjengelige og i bruk allerede i planleggingsfasen, slik at vi kan unngå eller i det minste redusere det teknologiske vekstsamfunnets skadevirkninger på norsk natur.

85

Bruks­ områder

Veibygging og trafikk

Kraft­ utbygging

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Eksempler på ulike viltarter og biotoper Vi skal nå ta for oss tre ganske ulike viltarter, både med tanke på genetikk (artsgrup­ pe), biotopvalg, atferd og livsformstrategier: bever, villrein og storfugl. I begynnelsen av dette kapitlet ble disse artene også omtalt når det gjelder tradisjonell fangstkultur.

Bever

Foto: Øyvind Skar

Nærings­ valg

Beveren kan betraktes som et storvilt, ettersom den veier opptil 25 kg. Den er uvanlig kompakt bygd - en muskelbunt med ekstreme gnageregenskaper. Med de kraftige fortennene kan den felle store trær, dele dem opp og transportere stokker og kvist som byggematerialer til dam og hytte. Ved dambygging og neddemming av arealer, hyttebygging og kanalisering omformer den landskapet og sitt eget miljø mer enn andre arter. Slik sett er den litt av en «vassdragsingeniør». Utstrakt hogst av lauvtrær påvirker vegetasjonsdekket. Næringsvalget varierer mye med årstidene. Den lever utelukkende av plantekost. Om sommeren dominerer urter og grasarter i kostholdet, særlig vann­ planter. Blader, kvister og bark av de fleste lauvtrær står også på menyen. Den dykker ofte og henter opp bunnvegetasjon i vann. Starrarter, som flaskestarr, river den opp med røttene, skyller dem og eter de bløte plantedelene i rot og rothals. Greiner og kvister trekker den med seg til spisesteder i vannkanten, der den inntar måltidene i sommerhalvåret. Sommerføden består altså av et allsidig vege­ tabilsk kosthold, mye avhengig av hva som er tilgjengelig. Det meste av vinterføden er kvist, knopper, bark og bast av tilgjengelige lauv­ trær, som den feller om høsten, og samler til et vinterforråd utenfor inngangen til hytta. Den foretrekker osp, selje og vierarter, men tar også bjørk og andre lauv­ trær, unntaksvis or. Ved mangel på lauvtrær kan den også gnage og felle bartrær.

Beverdammer med hytte 86

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Det er i første rekke bearbeidingen av vinterbiotopene som preger beverens atferd og miljø. På ulike måter sikrer den seg overvintring i hytte eller hule i strandkanter eller elvebakker. I løsmasser graver den seg inn til minst ett rom, gjerne der det finnes trerøtter til «armering». Det blir mest som en underjordisk gamme. I andre tilfeller bygger den til dels store hytter av stokker og kvist, som den tetter med jord og torv. Den sørger alltid for «lufteluke» på toppen og gjeme nødutgang inne på land. Gjennom dambygging heves vannstanden i forhold til lokaliseringen av hytta, slik at hytteinngangen kommer under vann, men ikke mer enn at selve hytta med rom blir liggende tørt. Hovedinngangen får «vannlås», og beverfamilien oppnår et sikkert innendørs oppholdssted hele året, der predatorer og jegere ikke slipper til. Transporten av trevirke fram til dammen, hytta og spisesteder ved vannkanten skaper beversleper og -kanaler.

Bearbeiding av vinter­ biotopene

Beveren er et skumringsdyr, mest aktiv morgen og kveld. Den har ikke særlig godt syn, men har velutviklet lukt og hørsel. Blir den støkt, slår den med den kraftige halen i vannflata og dykker. Det er et varselsignal til andre familiemedlemmer. Mye tyder på at beveren er monogam og har varige parforhold. Kan hende parer den seg innen familien. Paringstida er i januar-februar, og ungene fødes i hytta i april-juni. Antall unger varierer fra en til fire, som regel to eller tre. Når ungene blir ett til to år gamle og kjønnsmodne, må de som regel forlate hytta, idet mora jager dem. Mye bittsår på unger tyder på overtette bestand. Da kan streifende ungdyr bli utsatt for predasjon av gaupe eller omkomme av man­ gel på vinterføde, hvis de ikke er i stand til å etablere nye biotoper (habitater). Mangel på predasjon og beskatning gjør at det først og fremst er tilgangen på vinterernæring som er bestandsbegrensende faktor i dagens beverbestand. I noen grad løser beveren dette ved å «pendle». Når lauwegetasjonen i et område er nedbeitet, trekker den til nye områder. Siden, når vegetativ gjenvekst av lauvskog er blitt stor og grov nok til at beveren kan nyttiggjøre seg den, vender den tilbake. Den tidligere biotopen blir så å si «restaurert». På den måten oppstår et variert «vekselbruk» mellom bever og landskap.

Beveren er både «skogbruker og vassdragsingeniør». Om den ikke har forstand i vår oppfatning av ordet, har den i hvert fall vel utviklede instinkter. Den er utvilsomt en av de mest interessante artene i vår fauna. Lærer vi den å kjenne og kan nærme oss den uten å støkke den, gir den oss naturopplevelser som ikke kan erstattes verken med ord elle bilder. Beverturer («beversafarier») er blitt populære blant både norske og utenlandske turister som søker «grønn turisme». Kanskje kan det bidra til forståelse for varsom og sporløs ferdsel i naturen?

Kart over beverens utbredelse i Norge i 1980-årene. Kilde: Norsk skogbruksmuseum årbok nr. 8 87

Skogbruker og vass­ drags­ ingeniør

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Villrein Flokker på vandring

Villreinen er det mest utpregede flokkdyret i hjortefamilien og utmerker seg som det eneste typiske høyfjellsdyret. Flokken består delvis av fostringsgrupper (sim­ ler, kalver og ungdyr), bukkegrupper og forplantningsgrupper. I varme perioder om sommeren med insektplage (brems) trekker flokkene opp på snøfonner og breer. De eldste bukkene blir ofte gående alene. Villreinstammer finnes i dag i 24 fjellområder i Sør-Norge. De fleste er ganske små og innblandet med tamrein fra tamreinlag i nærliggende områder, lag som til dels er oppløst. De to største villreinområdene er Hardangervidda og Rondane-Snøhetta. Som eksempel på en årssyklus for en villreinstamme skal vi her kort følge reinens hovedtrekk (vandringer) på Hardangervidda. Når reinflokkene utpå vårparten trekker vestover, er det for å oppsøke kalvingsplasser på vestvidda. Disse finner reinen vesentlig i et område omkring Veigdalføret, der hovedtyngden av kalvingen foregår. Dette dalføret ligger i «skygge» (le) av nedbør fra vest, har forholdsvis lite snø og blir tidlig bart. Her er det også gode vårbeiter, noe som er uhyre viktig for fostringsgruppene den første tida da kalven preges av mora (simla). Utover sommeren sprer villreinen seg i mindre flokker på sentralvidda. Den beiter da en rekke plantearter, som bukkeblad, molte, issoleie, fjellsyre, fjellmo og ulike lyngarter. Er det varmt, trekker den ofte opp på snøfonner og breer og viser da at den er et arktisk/alpint dyr. Det meste av vinterføden består av lavarter, som reinen finner ved å grave seg gjennom snøen, fortrinnsvis på høytliggende lokaliteter, der snødekket er tynt (rabbesamfunn). Bukkene har da felt gevirene, mens simlene med kalv beholder sine. Det betyr igjen at de står høyest i sosial rangorden og får de beste næringsmulighetene. I denne tida står dyra gjerne på østvidda, inntil de om våren igjen trekker vestover mot kalvingsplassene.

Trusselfaktorer

Villreinområdene i Norge er i den seinere tid blitt sterkt oppsplittet og biotopkvalitetene er redusert. Den sterke oppsplittingen kan i seg selv være en trusselfaktor på sikt for det som er igjen av villrein i Europa. På kort sikt er det verre med miljøpåvirkninger og forstyrrelser i form av veier, høyspentlinjer, hyttebygging med mer som øker på innenfor de enkelte områdene. Dels dreier det seg også om direkte forstyrrelser fra motorisert trafikk (fly, scooterkjøring m.m.) og nye for­ mer for friluftsliv og turisme i stor skala (terrengsykling, «up-skiing» osv). Når det totale presset får et visst omfang, resulterer det blant annet i økt stress og redusert næringsopptak, som naturligvis er uheldig for villrein som for annet vilt i fjellet.

Hardangervidda er et eksempel på hvordan et villreinområde skrumper inn som følge av kraftutbygging, veibygging og økt trafikk. Angrepene skjer fra alle kanter, til dels også inn i nasjonalparken på Sentralvidda. Som vi har sett, har villreinstammen brukt hele vidda i sine årvisse vandringer: i hovedsak Sørvestvidda til kalvingsplasser og vårbeite for fostrings­ grupper, Sentralvidda og Østvidda til sommer- og vinterbeite. Både beiteområdene og kalvingsområdene er redusert. Fraværet av store rovdyr og peri­ odisk underbeskatning har bidratt til overtette bestander. Sammen med nedbeiting og nedtråkking av lavbeiter har dette skapt ubalanse mellom bestandsstørrelse og beitetilgang, særlig på lavbeiteområder i øst. Et positivt trekk var at den planlagte vannkraftutbyggingen av Eidfjord sør ble stoppet, slik at de viktige vårbeiteområdene på myrene ved Brandaleite i Veigdalen ikke ble neddemt. Dermed ble villreinen og dens områder også skånet for anleggsveier, økt trafikk og høyspentlinjer. 88

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Storfugl Fra høyfjellet drar vi ned i skogtraktene for å møte en viltart som har barskogen som biotop. Storfuglens spill og leik om våren må vi søke til åpent furuskoglende for å finne, til åsdrag og myr. Knapt noen annen dyreart kan uttrykke den gamle naturskogens atmosfære og mystikk slik som storfuglen. Den er selve inkarnasjonen av det urskogaktige og opprinnelige. Mer enn noen annen fugl er den blitt omtalt, beskrevet, tegnet, malt og fotografert, og da særlig under sitt trolske vårspill. Hogger vi gammelskogen ukritisk, hogger vi også storfuglen ut av våre skogtrakter. Da blir vi fat­ tigere både på natur og naturopplevelser. Tiurens spill på topp og bakkeleiken (slåsskamp) er et ritual knyttet til for­ plantningen, som foregår i «høneuka» da røya kommer til spillplassen. Eggene (5-10) legges gjerne litt lavere i terrenget, på bakkenivå der det er god dekning. Som hos andre hønsefugler er kyllingene i den første tida avhengige av insektnæring. Været i denne tida har derfor mye å si, for kaldt og rått vær gir liten insektproduksjon og kan også virke direkte uheldig ved nedkjøling av kyllingene.

Utover sommeren går kyllingene etter hvert ove plantekost, og i sommerhalvåret spiser storfi mest bær og bærris, særlig blåbær. Om høsten kar sitte i ospeholt og beite knopper til opplagsnæ for vinteren. Furubar er hovednæring i vinterhah året. Mer unntaksvis sitter den på bakken eller skaren om våren og beiter knopper på smågran. Tiuren velger ut bestemte t LX \ ) beitefuruer som den kommer 7 J

urskogens

jnngs‘

1\ \ |\J

I

\M

'

jL

tilbake til år etter år, og som \ , I __ y vl derfor blir glisne i baret. Det er gjerne eldre Vv & trær med kraftig kvist. Røya sitter ofte i yngre furuskog og beiter, noe lavere i terrenget. Slike beitebiotoper kalles røyeholt. Utover dette er ‘ storfuglen også avhengig av drikkevann, dessTiur spiZZer på topp uten grus til kråsen. Den liker også mineraljord å «bade» i, slik som andre hønsefugler. «Nattkvisten» er gjerne i tette holt av barblandingsskog. I mars/april samler storfuglen seg på spillplassene igjen. Som vi forstår, inneholder storfuglbiotopene mange og spesielle ingredienser: spillplasser hvor forplantningen kan foregå uforstyrret, beskyttelse og gunstig vær for egg og kyllinger, insektnæring og bærlyng til sommerbeite, nattkvist i tett barskog, gamle og store beitetrær (mest furu), foruten vann og mineraljord. Gammelskog med glisne partier av blåbærlyng er gunstig. Biotopkvalitetene må ligge nokså nær hverandre, da storfuglen er ganske stasjonær. Hver tiur må ha et territorium (dagområde) omkring leikplassen med de nødvendige biotopforutsetningene, såkalte «kakestykker» ut fra leikplassen (spillplassen). Jo høyere kvalitet og konsentrasjon disse territoriene byr på, jo større tetthet av tiur kan vi forvente (se figur 7).

89

Biotop-

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Fordi storfuglen er ganske stasjonær, er det rimelig at enhver forringelse av den totale biotopen kan slå sterkt ut. Og påvirkningene på storfuglens miljø er mange. Direkte forstyrrelser i spilltida om våren, i klekketida og i oppvekstperi­ oden virker negativt på rekrutteringen. All trafikk i slike områder bør derfor unngås. Åpne hogster (snauhogster) reduserer både dekningsmuligheter, livsvik­

tig tilgang på bærlyng og vinterbeite. På grasrike snauflater favoriseres små­ gnagere og dermed rev og andre rovdyr, som betyr økt predasjon på storfugl.

Figur 7 I prinsippet ligger dagområdene som bløtkakestykker rundt et leiksentrum (A), [sammenheng­ ende eldre skog er dagområdene ca. 100 da med plass til mange tiurer. Størrel­ sen på dagområdene øker når andelen av eldre skog avtar (B). Etter hogst i slik skog vil det derfor være plass til færre tiurer. Dersom bare sentrumområdet settes igjen, vil leiken utebli fordi tiurens dagområder er hugget ut.

I skogskjøtselen er det særlig viktig at vi sparer dekningslokaliteter med nattekvist og bevar­ er og framelsker blåbærlyng, beitefuruer og ospeholt. Hogst på og omkring spillplasser må unngås, og vannkilder og fuktige drag med insektproduksjon må ikke snauhogges eller grøftes. Mange av storfuglbiotopene finnes på lavproduktive marker, slik at det burde være mulig å ta forstlige vilthensyn. Ikke sjelden kolliderer vilthensynet med turistinteresser, f.eks. hyttefelt som planlegges på furumarker. Vi har her et eksempel på at lavproduktive marker kan være verdifulle, både økologisk og økonomisk. Forskning på storfugl og storfuglbiotoper er blant annet gjort på Varaldskogen skogsfuglstasjon i Hedmark, og mye lokal erfaring og kunnskaper finnes rundt omkring i norske skogsbygder. Det er viktig at slike erfaringer når fram til dagens skogbrukere og arealplanleggere, slik at nødvendige hensyn blir tatt i tide. I en gårdsskog i Fyresdal i Telemark er det gjennomført en økologisk basert skogskjøtsel av gammelskog, der blant annet viktige storfuglbiotoper er ivaretatt etter de skisserte prin­ sippene ovenfor. Det har gitt resultater som viser at det er mulig å kombinere rasjonell skjøt­ sel og drift av en gårdsskog med vern og omsorg for storfuglens leveområder, slik at vi fort­ satt kan oppleve tiurens trolske spill og leik i vårnatta. 90

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Registrering og beskatning av viltbestand Sportegn og viltobservasjoner Direkte observasjoner av ville dyr i terrenget kan gi oss spennende naturopp­ levelser og nye erfaringer. Men da må vi gå forsiktig fram for ikke å støkke, eller kanskje sette oss inn i en barhytte. For mye trafikk av mennesker (og hunder!) er uheldig, særlig i forplantningstida. Da er det viktig at trafikken kanaliseres og begrenses. Vi legger ikke ski- og scooterløyper i vinterbiotoper for rådyr. Orienteringsløp hører heller ikke hjemme i forplantningsbiotoper for skogsfugl, og øk­ ende motorisert trafikk i utmarka er uheldig på mange måter, også for viltet. Når vi vandrer stille og alene, f.eks. en tidlig vårmorgen, er sjansen størst for å gjøre interessante dyreobservasjoner. Det kan være fuglearter med forskjellig sang og spill, hjortebrøl, revebjeff eller grashoppesang. Dyra oppdager gjerne oss først, oftest med lukt eller lyd. Men om vi ikke ser eller hører dem, vil vi alltid kunne observere og lære noe av spor de etterlater seg i terrenget. På den måten kan vi bedre forstå deres vaner og atferd, og hva de trenger for å overleve og formere seg. Sportegn av ulike arter kan være: B B B B B B B

Direkte observa­ sjon

sporstempler (avtrykk, størrelse og mønster) beitemerker (beiteplanter, beitemåter) rester av byttedyr (skjelett, skinn, fjær osv.) ekskrementer, gevirer med mer (størrelse, form, farge og innhold) hi, reirplasser, spillplasser, brunstgroper trekkruter (stier og tråkk, feiemerker, myteplasser) lukt (med hund) og lyd (fuglelåter, tiurspill, hjortebrøl)

Vilttaksering (vilttelling) Også når det gjelder vilt, er det ofte nødvendig å skaffe seg en oversikt over tett­ het og alderssammensetning i bestanden dersom en vil utarbeide et beskatningsprogram. Andre forhold, som kjønnsfordeling og dyras kondisjon, kan også gi nyttige opplysninger. Det er da viktig å være klar over at det er normalt med svingninger i bestandstettheten, både regelmessige (sykliske) og uregelmessige, raske eller langsomme (korte eller lange intervaller mellom topp- og bunnivå). Storviltbestandene er relativt stabile. Så lenge de ytre miljøforutsetningene ikke endrer seg (klima, biotoper, beskatning), er bestandstettheten i balanse med ter­ rengenes bæreevne. Reproduksjonen hos storvilt er relativt liten og levealderen høy. Derfor skjer bestandsendringene langsomt, slik som hos hjortedyr og store rovdyr. Småviltbestandene har raskere og mer sykliske svingninger. Disse artsgruppene har større forplantningsevne. Bestandene når raskere et toppnivå, og ulike bestandsregulerende faktorer (sosiale forhold, sult, sykdom, predasjon osv.) kan så bringe dem ned mot et bunnivå. Smågnagerbestandene har bunnår og toppår hvert tredje til fjerde år, og særlig markert er det hos lemen. Disse bestandssvingningene gjenspeiler seg hos en rekke småviltarter som næringsøkologisk er knyt­ tet til smågnagere, direkte eller indirekte. Andre artsgrupper viser andre svingningsbilder. For eksempel er ekornbestanden på topp i gode frøår, fordi den har gran- og furufrø som hovednæring. Værforholdene, spesielt om vinteren og i forplantningstida, vil på den annen side svekke eller forsterke bestandssvingningene. 91

Storvilt versus småvilt

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Vi må altså kjenne til mange bestandssvingninger og ta hensyn til dem når vi skal velge takseringsmetode og feltmetodikk. Og selv da kan vi ikke regne med å få registrert nøyaktig antall dyr. Men vi kan få et brukbart estimat av bestandstett­ heten. Ved å bruke samme metodikk for hver ny registrering får vi relative tall for bestandssvingninger. Det har også betydning at registreringsarbeidet blir utført under mest mulig like forhold med hensyn til årstid og værforhold. På bakgrunn av alt dette skal vi nå skaffe oss en oversikt over tellingsmetoder begrenset til tre viktige viltgrupper: hjortedyr, store rovdyr og fuglearter.

Hjortedyr

Brukav faste poster

I likhet med andre pattedyr er hjortedyra ofte vanskelige å telle ved direkte obser­ vasjoner, og særlig kan alder og kjønn være vanskelig å bestemme. Det har sam­ menheng med at dyra som regel er svært sky, og ofte ser vi dem bare i korte glimt. Unntak kan være dyr på vårbeite. Faste observasjonsposter, som seterbuer, utløer, barhytter eller kamuflasjetelt, ø^er sjansene for sjkre observasjoner. Det er også en fordel hvis vi vil ha gode bilder eller videoopptak. Kjenner vi biotopvalg og trekkruter til ulike årstider og døgntider og den atferden dyra har under variable vær- og føreforhold, ligger alt til rette for interessante og spennende observasjoner og registreringen Men forfølg ikke dyra, spesielt ikke vinterstid! De blir fort stresset, noe som kan bidra til økt dødelighet i vanskelige perioder.

Jegersjoner

Feiiings-

direktetaksering

De fire hjortedyrartene lever til dels i høyst ulike regioner og biotoper. Det er der­ for naturlig at også observasjoner, registreringsmetoder og tellinger varierer, slik at vi kan velge mellom alt fra direkte observasjoner og totaltellinger til spor- og ekskrementtelling, vinterbeiteregistrering, flyfotografering, jaktstatistikk m.m. i de siste årene er det lagt stor vekt på jegerobservasjoner. Det er en rasjonell og rimelig metode, i og med at jegerne er i terrenget uansett og ofte i de samme områdene og til samme tid hvert år. Dermed er det mulig å få sammenliknbare resultater, selv om de absolutte tallverdiene er mindre sikre. Det er utarbeidet observasjonsskjemaer, der jaktlaget noterer all observert elg, også felte dyr. Kjønn og alder skal så vidt mulig noteres, slik at dette blir en form for strukturtelling. Formålet med telling av hjortedyr er først og fremst å skaffe statistikk over bestandenes størrelse og sammensetning fra år til år med sikte på vurdering av bestandsutvikling og fastsettelse av fellingskvoter. Dette er mest praktisert for elg, men brukes også for hjort. For villrein er det naturligvis mer aktuelt med andre metoder, blant annet flytelling, selv om formålet er det samme. For rådyr mang­ ler tilsvarende telling og statistikk. Det finnes for øvrig mye publisert stoff om dette, både i lærebokform, rapporter og artikler, og vi viser til litteratur i viltstell. Fastsetting av fellingskvoter er en viktig del av storviltforvaltningen, både av hensYn jaktutbytte og avkastning - og av hensyn til ulike former for beiteskader. Direkte taksering av beiteskader bør ses i sammenheng med dette, ikke minst de omfattende elgskadene på skog i våre dager. Hittil er det gjort forholdsvis lite, og slik taksering burde være et illustrerende og nyttig undervisningstema. Det angår både plante- og dyreliv, skogskjøtsel, driftsteknologi, økonomi og økologi.

92

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Rovpattedyr og rovfugl Registreringsmetodene for rovpattedyr varierer også fra art til art. For rødrev er linjetaksering eller beltetaksering brukbart når vi går ut på to til tre dager gam­ mel nysnø. Det er også ideelt for telling av andre pattedyr som beveger seg på bakken, fordi det tar litt tid før dyra blir aktive etter snøfall, og venter vi for lenge, øker sjansene for dobbelttellinger. Det siste gjelder særlig arter som «turer», dvs. at de følger de samme trekkrutene. Det er naturligvis viktig å kjenne sporstempler og spormønstre, biotopvalg, bevegelsesmåter i terrenget osv. Mår beveger seg ofte i trær, grevling går i hi, røyskatt og snømus smetter inn mellom steiner og trerøtter, villmink og oter oppholder seg langs vann og vassdrag. Vi kan lage våre egne observasjonsskjemaer med opplysninger om sted og dato, vær- og føreforhold m.m. Ved å sammenlikne dyras bevegelsesretning og tidspunktet for hver observasjon kan vi sannsynliggjøre om vi har observert dobbelt eller ikke. Til slutt regner vi om til gjennomsnittlig bestandstetthet for det aktuelle området i forhold til taksert areal (takstprosent). Det blir som for annen linje- eller beltetakst. For store rovpattedyr og flere rovfuglarter er vanlige registreringsmetoder lite aktuelle, da de fleste av disse artene forekommer svært spredt. Nå brukes blant annet radiomerking (radio­ sender), f.eks. for streifdyr av bjørn. Siden 1980 har Direktoratet for naturforvaltning (DN) orga­ nisert et prosjekt med hovedmålsetting å utar­ beide metoder og opplegg til et landsomfattende system for registrering av store rovdyr. Hensikten er videre å samle inn opplysninger til viltforskningen, slik at det gir et best mulig grunnlag for forvaltning av disse rovdyra. Organisering av innsamling av rovdyrmeldinger skjer på tre nivåer: lokalt (kommunalt), regionalt (fylkesvis) og nasjonalt (viltforskningen i DN). Rapporteringen utføres i samsvar med et sentralt utarbeidet registreringsopplegg, med retnings­ linjer og observasjonsskjemaer for de enkelte art­ ene. Det er også laget skjema og instruks for over­ våking av sauetap på beite i rovdyrskadeområder. Kommunene samarbeider om rovdyr med lokalkontakter som har nødvendige kunnskaper (jf. registreringsskjemaet på side 94). For nærmere informasjon viser vi til rapporter fra DN. Det er også utarbeidet metodikk og retnings­ linjer for miljøovervåking av rovfuglarter som kongeørn og jaktfalk, med koplinger til andre fuglearter som lirype og spurvefugl. Overvåk­ ingen er til dels også satt i næringsøkologisk sammenheng, i forhold til forekomst av småg­ nagere, frøsetting på bjørk og mengde av bjørkemålere (fjellbjørkemåler og frostmåler), som er sommerfugler med periodiske bestandssvingninger. 93

Regi­ strerings­ metoder

Observasjonsskjemaer

innsamling av rovdyr­ meldinger

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Skjema for rovdyrrapport En hovedhensikt med alle slike opplegg er å overvåke bestandsutviklingen av sjeldne dyrearter. Men fordi rovpattedyr og rovfugl som befinner seg på toppen av næringskjeden, er særlig utsatt for miljøgifter som DDT, kadmium, kvikksølv m.m., blir de også et ledd i den totale, nasjonale miljøovervåkingen. Slik har erkjen­ nelsen av at «alt henger i hop», også fått innpass i naturforvaltningen. 94

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Forenklede tellemetoder En forenklet telling kan bestå i at vi begrenser observasjonene til én eller et fåtall utvalgte lokaliteter som vi vet at dyra oppsøker. Det kan være en beitelokalitet for elg, en foringsplass for rådyr, en spillplass for skogsfugl, et groebeite for hare, et foringsbrett for småfugl osv. Det gir oss neppe tall for bestandsstørrelse, men kan fortelle noe om bestandssvingninger fra år til år. Dessuten gir det oss gode naturopplevelser, og vi blir bedre kjent med dyra. De fleste pattedyr og fugler er mest aktive i skumringstimer og i grålysningen. Det beste er derfor å kunne legge seg inn et sted der vi har dekning tidlig på kvelden, slik at vi kan overnatte og unngå støkking. En annen metode, som er særlig anvendelig for stasjonære viltarter, er vilt/person/timemetoden. En person går da i jevnt tempo i en valgt linje gjennom ulike landskapstyper og biotoper. Alt etter formålet kan en art, flere eller alle arter observeres og noteres innenfor de ulike biotopene. En slik enkeltlinje kan med fordel tegnes inn på kart, eventuelt også merkes i terrenget, slik at vi kan komme tilbake og foreta sammenliknbare observasjoner. Vi får med andre ord forholdstall for viltfrekvens. Vilt/person/time-metoden kan gi et situasjonsbilde av enkelte arter, for eksempel voksen fugl (stamfugl) og kullstørrelse av ryper og skogsfugl før jakt. Men den kan også gi oss opplysninger om bestandsforhold for alle aktuelle dyrearter langs linjen, herunder opp­ lysninger om H antall individer H hvor individene forekommer på gitte tidspunkter ■ hvordan bestandene varierer gjennom året og fra år til år

Beskatning av viltbestander I et intakt, naturlig økosystem uten inngrep fra menneskets side vil det eksistere en labil balanse mellom alle arter så lenge de naturgitte vilkårene ikke endrer seg. Riktignok oppstår årsvariasjoner og periodiske svingninger, men som middel over lengre tid vil artssammensetning og bestandstettheter være ganske stabile. Nå vet vi også at mennesket gjennom mange tusen år har drevet fangst og jakt på matnyttig vilt og pelsvilt som en vesentlig del av naturalhusholdningen, og at dette har fortsatt i nye former inn i vår tid. I perioder har det vært sterk overbeskatning av enkelte arter, og noen har vært og er på grensen til utryddelse. Alt dette har ikke bare direkte virkninger, det påvirker også det økologiske balanseforholdet mellom arter. Når rovdyr utryddes, vil byttedyra øke i antall. Det betyr økt konkurranse mellom og innenfor arter, noe som også overbelaster næringsgrunnlaget og svekker beitevilkårene. Det oppstår en ubalanse mellom naturgrunnlag og bestandstetthet som resulterer i mindre og magrere individer, til dels også i sykdom og økt dødelighet. Områdets bæreevne (den bestandsmengde et område kan opprettholde på sikt) blir overbelastet og kan bli lang­ varig redusert. Typiske eksempler her er de store villreinbestandene som oppstod i Snøhettaområdet og på Hardangervidda i 1960- og 70-årene etter utryddelsen av store rovdyr. Lavbeitene ble sterkt redusert som følge av overbeiting og tråkkskader. Under slike forhold kan beskatning begrunnes med at jakt er nødvendig for å erstatte den bestandsregulerende effekten som predasjonen hadde. Forskjellen ligger vesentlig i beskatningsmåten, idet jakten er mindre selektiv på syke og spe­ sielt unge og gamle dyr enn rovdyras utvalg av svake byttedyr. Det har også vist seg vanskelig å finne fram til en passende beskatningsmengde (fellingskvote). 95

Den øko­ logiske balansen påvirkes

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Jakt som bestands­ registrering

«Bag limit»

Kjøttavkastning

Motivasjonen for jakt som bestandsregulerende faktor har størst gyldighet for storvilt, dvs. hjortedyr med unntak av rådyr. Rådyr og småvilt har større reproduksjon, men også større dødelighet. For disse artene dominerer vinterdødelighet og predasjon fra mindre rovpattedyr og rovfugl, særlig blant ungdyr som ikke greier å hevde revir (spesielt forplantningsrevir) og derfor presses ut i marginale områder. Strategien for småvilt blir derfor å høste årets produksjon før vinterdødeligheten tar bestandsoverskuddet. Begrensningen i forsvarlig beskatningsmengde ligger da i å sikre tilstrekkelig med stamdyr, dvs. reproduserende individer til kommende år. Småvilt har dessuten relativt kort levealder og generasjonsintervall (omløpstid), slik at det biologisk ikke ligger til rette for «å spare opp» bestanden fra år til år. For de viltartene som går inn i næringskjeder der mus og lemen er hovedføde (basisføde), vil predasjonstrykket variere med bestandene av smågnagere, rovfugl og små rovpattedyr. Det gjelder særlig hønsefuglarter. For slike arter bør beskatningsstrategien være å høste forholdsvis sterkt når bestandene er i oppgang og på topp - og redusere beskatningen i nedgangsperioder og omkring bunnivå. Det gir muligheter for å optimalisere jaktutbyttet i gode år og unngå uønsket beskat­ ning av stamdyr (stamfugl) i magre år (bunnår). Det er gjort vellykkede forsøk på å praktisere en slik beskatningsmodell ved å sette grenser for antall jegere og jaktutbytte («bag limit») fra år til år, blant annet for rypejakt i statsallmenning. Men det krever naturligvis god bestandsoversikt, planlegging og kontroll. For rådyrbestander vil dette i større grad være mulig når vi kjenner bestandsstørrelsen før jakt. Likevel vil det alltid ligge usikkerhetsfaktorer i naturlig dødelighet - i reproduksjonsfasen fra egg og unger fram til høst­ jakten - og i vinterdødeligheten, som i stor grad bestemmes av værforhold og snømengder.

Et annet og opprinnelig hovedmotiv for beskatning er jaktutbytte. Det å høste av «naturens spiskammer» innebærer i dag stort sett bare viltkjøttet, mens det jo i tidligere tider også omfattet pelsverdien m.m. Kjøttavkastningen har økt formi­ dabelt de seinere tiårene, vesentlig som følge av voksende bestand av hjortedyr. I 1990-årene regnes det med at det totale årlige jaktutbyttet har utgjort 7000-8000 tonn kjøtt, som tilsvarer årlig kjøttforbruk for 150 000-170 000 mennesker. Antall jegere er om lag det samme (ca. 175 000), dvs. at jegerne i gjennomsnitt er godt selvforsynt med viltkjøtt. Hjortedyras kjøttavkastning er langt den største. Av elg er det i det siste tiåret skutt ca. 25 000-40 000 dyr årlig, med toppår i 1993 på ca. 39 000, ifølge fellingsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Tilsvarende tall for hjort var ca. 10 000-18 000 dyr, for villrein ca. 5000-10 000 og for rådyr ca. 20 000-40 000 dyr. I tillegg kommer mørketall for ulovlig jakt, fomten betydelig trafikkdød. Tallene forteller om en bestandsøkning på 60-100 % i løpet av et tiår utenom villrein, som har hatt redusert avskytning etter en topp på tidligere overtette bestander. Årsakene til disse sterke økningene er ikke på langt nær fullt klarlagt,

og de er nok delvis ulike fra art til art. Det vi kan si, er at fravær av store rovdyr, endret arealbruk (skogbruk, husdyrbeite m.m.) og beskatningsmengde og -måte (rettet avskyting m.m.) stort sett er hovedårsaker til økning og geografisk spred­ ning i hjortedyrbestand.

96

Foto: Øyvind Skar

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Til alle tider har fangstmannen og jegeren hentet rein hjem fra høyfjellet

Småviltets kjøttavkastning er betydelig mindre enn for storvilt, mens antall felte dyr er langt høyere. Summerer vi felt storvilt, vil antallet ligge i overkant av 100 000, mens småvilt utgjør til sammen om lag 800 000 felte individet, med utgangspunkt i jaktåret 1994/95. Her utgjorde ryper nærmere 400 000, dvs. omlag halvparten av småviltet. For øvrig var det mest fuglevilt, fomten hare (ca. 60 000), rødrev, villmink, røyskatt og grevling. Fordi småviltbestandene har kortsiktige svingninger, vil fellingstallene også svinge. Rypeavkastningen har for eksempel variert fra 300 000-400 000 i bunn­ år til et toppår i 1985/86 på ca. 750 000 individer. Et annet eksempel er rødrev, som har hatt bunnår på grunn av reveskabb, men som nå (1997/98) er på vei opp igjen, med et fellingstall på ca. 15 000 i 1994/95. 97

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Optimalisering av jaktutbyttet Regel om massetilvekst

Rekrea­ sjons­ verdien

Tre hoved-

I den grad jaktutbyttet i kilo kjøtt er det viktigste målet, er det mulig å opti­ malisere det gjennom planmessige beskatningsstrategier, og da i størst grad for storvilt. I prinsippet gjelder det å beskatte bestanden slik at den gir maksimal produksjon i forhold til biotopvilkårene. Det vil si at bestandsmengden (be­ standstettheten) må ligge godt under biotopens bæreevne. Bestanden gir maksi­ mal produksjon og avkastning når beskatningen foregår på den bratteste delen av bestandskurven, ganske enkelt fordi «tilsvaret», det vil si netto biomasseøkning, der er størst. Her møter vi en generell regel, som også gjelder andre bestander (popula­ sjoner) enn vilt. Men denne regelen om maksimal biomasseproduksjon («massetilvekst») må modifiseres og tilpasses ulike arter med hensyn til bestandsdyna­ mikk. Særlig for småviltarter bør beskatningen som nevnt tilpasses raske og store bestandssvingninger og periodisk stor dødelighet. Ofte bør vi også ta kvalitetshensyn, for eksempel kan store og eldre hjortedyr ha spesiell attraksjonsverdi. Til sist, men ikke minst, er rekreasjonsverdien (sportsverdien) en viktig motiva­ sjon for beskatning. Det er ofte selve jaktutøvelsen, og friluftslivet som følger med den, som betyr mest i dag, kanskje særlig for rypejakt og annen småviltjakt, med eller uten hund. Det kan virke som urinstinkter våkner i jegeren. Ja, i mange tilfeller vil rekreasjonsverdien langt overgå kjøttverdien, både for jegeren og for grunneiere og rettighetshavere som leier ut jakt i en eller annen form.

g)e tre hovedmotivene for beskatning av viltbestand kan oppsummeres slik: 1 Behov for bestandsregulerende tiltak (hensyn til ulike viltskader) 2 Næringsmessige interesser (kjøttverdi, pelsverdi m.m.) 3 Behov og ønsker om rekreasjon (rekreasjonsverdi og friluftsliv)

Behandling og bruk av felt vilt Viltkjøtt er både velsmakende og sunt, men også et økonomisk verdifullt natur­ produkt. Fellingsstatistikken viser således en total mengde felt vilt på over 75001 kjøtt årlig (jf. kapittel 3). Derfor er det en viktig oppgave å ta hånd om også dette på en hygienisk trygg måte. Behandling av fisk og vilt har mange fellestrekk, men også forskjeller. I motsetning til fiskekjøtt både tåler og krever viltkjøtt en viss tid til modning for at det skal bli mørt og egnet til foredling, innfrysing og tilbered­ ning. Dessuten har mange viltarter pelsverdi. Hjortedyr har gevir som særlig for store hanndyr (elgokser, kronhjort, rein- og rådyrbukker) overstiger kjøttverdien. Her skal vi likevel begrense oss til å se på behandling og bruk av viltkjøtt for å få best mulig produktkvalitet.

Jaktmetoder og sikring av kjøttkvalitet Det er viktig at dyret er friskt og har god kondisjon ved avskyting. Det forutsetter at bestanden ikke er altfor tett i forhold til næringstilgangen. De vanligste vilt­ artene jaktes om høsten, noe som er gunstig ettersom dyra da har gjødd seg opp over sommeren. At brunsttiden dels faller sammen med jakten, er imidlertid ikke så heldig. 98

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Jaktmåten har en del å si for kjøttkvaliteten etter felling. Aktive jaktformer, som drivjakt og losjakt, gir oftest en noe dårligere kvalitet enn smygjakt og gluggjakt. Når et dyr jages og stresses, blir glykogen brutt ned til melkesyre som kan gi stive muskler og redusere kvaliteten på kjøttet. Skadeskyting bør først og fremst unngås av etiske grunner, men vil også føre til opphoping av blod i kjøttet og tilsvarende vansker med å få tappet det ut. Det gunstigste er et sikkert treff på et rolig dyr. Skadeskyting skjer oftest på dyr i fart. Når treffpunktet er uklart og avstanden stor, må det gå galt! Det er bedre å avfyre et skudd for lite enn et for mye - om en jakter på storvilt eller småvilt, om en har rifle eller hagle. Altfor mye skadeskutt vilt lider en langsom død under høstjakten, samtidig som verdifullt viltkjøtt går tapt. Jegerprøver har nok hjulpet, men fortsatt finnes mange unntak. At det også skytes på andre ting (for ikke å si jegere!), bør få oss til å skjerpe jegermoralen og jaktutøvelsen enda mer. Vomskudd er særlig uheldig med tanke på rask avliving og kjøttkvalitet. Blod og øvrige innvoller søler til resten av slaktet og gjør hygienisk behandling vanske­ lig. Et skikkelig treffpunkt på storvilt begrenser seg til en sirkel på hver side av brystet, like bak bogen (hjerte-lungeregionen). Skudd bakfra må ikke fore­ komme!

Vann i væsker og celler Proteiner Fett Karbohydrater Mineraler

73,0 19,5 5,0 1,5 1,0

Tabellen viser hva viltkjøtt inneholder i prosent av totalvekten. Vanninnholdet er høyest hos ungdyr og avtar mye hos gamle dyr (OBS! Fettvev som bygges opp, er nokså vannfattig.) Vann utgjør størstedelen av dyras vekt. Ellers dominerer dyreproteinet. Kjøttfargen skyldes det rødlige fargestoffet myoglobin, som er et jernholdig protein (jf. hemoglobinet i blodet).

Behandling av storvilt Slakting og transport av storvilt er krevende, særlig ved felling av store dyr langt fra vei. Et jaktlag kan bære eller dra partert vilt til bygda, men det er et slit som hesten fortsatt med fordel kan gjøre for oss. Motorisert transport har likevel i økende grad tatt over: terrenggående, små beltetraktorer, småfly og helikopter regnes som nyttetransport, men kan lett misbrukes der andre alternativer finnes (jf. lov om motorisert ferdsel i utmark og regler for verneområder). Transporten bør i alle fall være tilrettelagt på forhånd, med tanke på partering og god behandling av kjøttet. Dessuten bør vi ta med minst én skarp kniv, bryne, kjøttsag, rene kluter eller håndklær, papirhåndklær, øks og eventuelt tau til opp­ henging av viltkroppen som slakteutstyr i felten. Er det kort avstand og grei vei, kan vi transportere dyret upartert til slakteren. Men den første behandlingen må alltid gjøres i felt, dvs. eventuell stikking, åp­ ning og uttak av bukhule (utvomming), rensing og tørking og eventuelt flåing og opphenging. Linder dette arbeidet er det særlig tre hensyn å ta for å sikre kjøtt­ kvaliteten: 99

Jaktmåten

Skadeskyting

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

® Uttømming av vommen må gjøres snarest ® Fomrensning av kjøttet fra vom og tarminnhold, fra jord og ekskrementer og fra urene hender og redskaper må unngås. God håndvask reduserer bakteriefloraen med ca. 90 %. Vasking eller skylling med vann er ellers noe omstridt. Har vi vært renslige og omhyggelige med utvommingen, er vask unødvendig. Skal forurensninger fjernes fra kjøttet, bør det skje med rent vann og klut, etterfulgt av tørking med et rent og ubrukt håndkle ® Slaktet må ikke ligge eller henge for lenge i varmt og fuktig vær

Stikking og utvomming Stikking var tidligere en vanlig avlivningsmetode av levende dyr (tamrein og hus­ dyr). Den er nå forbudt og bare aktuell for felt storvilt som ikke har blødd helt ut. Men det må skje raskt, mens dyret ennå er varmt. Da kuttes den store halspulsåren i brystgropen rett foran brystbeinet. Dyret bør ligge på siden, slik at blodet får renne fritt ut. Særlig rein krever rask utvomming, da gassdannelse ellers fører til at vommen blåses opp og gjør uttømming vanskelig. Men også annet storvilt bør tas tidlig. Vi legger da dyret på ryggen med bakparten lavest, eller vi henger det opp i passende arbeidshøyde. Lykkes vi med dette arbeidet, oppnår vi å sikre kvaliteten på to måter: dyrets kroppstem­ peratur faller og vi frigjør kjøttet for skadelige bakterier. Skal dyret fraktes med «hud og hår», blir uttømmingen av brysthulen og flåingen gjort på slakteriet eller der dyret henges opp til nedkjøling og modning. I varmt vær eller seint på dagen er det aktuelt å gjøre alt på stedet. Renslighetskravet er da stort, også under transporten, og kjøttet må ikke under noen om­ stendighet komme i kontakt med jord. Selve åpningen og uttømmingen av buk- og brysthule læres best ved instruksjon av fag­ folk. Under arbeidet tar vi vare på nyrer, lever, hjerte, tunge og eventuelt benmargen, som både er næringsrike og smakelige ved riktig tilberedning. Urfolk, som inuitter og samer, har alltid forstått å ta vare på slikt, til og med ferskt vominnhold som inneholder «foredlede og mineralrike grønnsaker». Viltets indre organer kan være interessante til ulike spesielle for­ mål. For eksempel er hjorteblæren et ettertraktet produkt i biologisk-dynamisk jordbruk.

Flåing Altfor mange skinn kastes i norske skoger og fjell i jakttiden. Det dreier seg trolig om titusener. Tidligere ble det meste brukt, både av storvilt og av pelsvilt, til ulike produkter: skinn og huder, garvet eller ugarvet, ble til fottøy, varianter av kles­ plagg, skinnfeller mm. (jf. samenes komager, skaller og drakter). I dag har pels­ dyroppdrett tatt mye av viltets plass, og skinnet går stort sett til luksusprodukter. Elgskinn er ett unntak, der innsamling og preparering er organisert. Størsteparten av dette skinnet går til produksjon av arbeidshansker. Storvilt må alltid flås før det parteres og skal det skje ute i terrenget, er det vik­ tig å ta noen forholdsregler. Dyret bør henges opp i bakbenene før flåing, mens særlig tunge dyr kan legges på ryggen og vendes til hver side etter hvert som en flår. Kjøttets naturlige hinne som hindrer infeksjon, må vi ikke snitte hull på. Vi bør i det hele tatt bruke kniven minst mulig og heller bruke knyttneven, en økse­ hammer eller en klubbe til å slå og løsne skinnet med. Det er bra å være to når vi har store dyrekropper. Da kan den ene dra, mens den andre flår. Er du alene, må kroppen festes på en eller annen måte. Skal hodet med gevir stoppes ut, må skinnet følge med fra fremre del av bogen og ryggen. Halsen kappes av under skinnet. Hodet fryses ned så raskt som mulig og leveres frosset til en preparant. 100

Foto: Douglas Jakobsen

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Et reinsdyr er lagt på siden og raskt flådd for nedkjøling. Det er viktig å flå så mye at det ikke kommer urenheter til som hår etc. I dette tilfellet er reinsdyret stukket med kniv etter avlivingen, og blodet er tappet. Utvommingen starter i motsetning til det som er vanlig i felt, først nå

Preparering av skinn Preparering av skinn starter med at vi renskjærer det og rensker bort kjøtt- og blodrester. Skal det siden brukes som liggeunderlag ute (i snøhule, telt osv.), skal det bare saltes litt og tørkes. I solen bør skinnet strekkes godt eller festes på en vegg med kjøttsiden ut. I regnvær bør kjøttsiden vende ned. Skinn som skal til garving, saltes i ca. to uker. Beregn saltmengde på ca. 70 % av skinnets råvekt eller 6 % av dyrets totalvekt. Spre saltet jevnt utover det utstrukkede skinnet. Før det rulles sammen og sendes til garveriet, ristes saltet og eventuell saltlake av.

Grovpartering av ulike hjortedyr Når rensingen og flåingen er gjort, er det oftest tid for å grovpartere viltkroppen, kanskje med unntak av rådyr og mindre ungdyr. Parteringen kan gjerne vente til dagen etter felling, og litt avkjøling over natta er bare av det gode. I svært fuktig vær og regn bør likevel dyret dekkes og om mulig tas i hus. Ved å partere ønsker vi å lette transport og lagring, men det er også lurt å dele slaktet opp i stykker for den videre behandlingen, dvs. for modning av kjøttet, innfrysing, eventuell foredling og salg, tilberedning og servering. På den måten tar vi vare på råstoffkvalitetene og oppnår rasjonell utnyttelse av de ferdige pro­ duktene. I jaktlaget må jo også kjøttutbyttet deles mellom deltakerne.

101

DEL I EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Allerede ved grovpartering er det nødvendig å tenke på kvalitet og bruken av de ulike delene og hvordan oppdelingen skal være. Parteringen avhenger av vilt­ art og størrelsen på dyret. På tegningen under er det vist noen hovedtrekk i dette arbeidet. Etter grovpartering er det ofte nødvendig å rengjøre deler av kjøttet for størknet blod, særlig i og omkring skuddsår. Da er det viktig at kniven er skarp. Renskårne deler legges til slutt på et rent underlag, f.eks. tøystykker eller plast.

Modning av kjøttet Modningen av storviltkjøtt er det siste og viktigste som skjer før innhysing. Biokjemiske prosesser ligger til grunn for modningen, og ved at kjøttet slik mørnes, økes også kjøttverdien og matkvaliteten. Unntak her er kjøtt som skal males til farse (kjøttdeig). Den er lettere å bearbeide umørnet. Modningen forutsetter at karbohydratet glykogen finnes i muskelcellene, slik at det oppstår en sur gjæring, en form for autolyse (jf. jaktmetoder). Prosessen er i høy grad temperaturavhengig, der det gunstigste intervallet ligger mellom 5-7 °C. Som en tommelfingerregel regnes 40 døgngrader som gunstig, dvs. at en tem­ peratur på 5 °C tilsvarer åtte døgn, mens 7 °C krever litt under seks døgn.

Grovpartering i fem deler av hjortevilt under ca 35 kg, (årskalver, rådyr og liten rein). Det blir to lårstykker (A), to bogstykker (C) og resten i ett stykke (sider og rygg henger sam­ men). Ofte vil pakkingen forenkles om nakkestykket deles fra ryggen slik at det i alt blir seks stykker. Etter Jegerprøveboka

Det blir 2 lårstykker (A), ett ryggstykke (B), to sidestykker (C), to bogstykker (D) og ett nakkestykke (E). Hvis vi parterer etter den prikkede linjen, får vi også ett bekkenstykke (a). Etter Jegerprøveboka 102

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Det er en fordel at kjøttet henger luftig under modningen, men uten direkte sollys, da temperaturen fort blir for høy i overflata. Insekter som lukter mulig­ heter for egglegging, kan skape problemer. En viltsekk laget av fluenetting vil i så fall være til god hjelp. Så snart modningen er over, legges de parterte delene i fryseboksen. Har vi tatt vare på ben og marg, kan vi koke dem og fryse inn den næringsrike kraften i porsjoner som passer til viltsaus. Under innfrysingen bør vi gi de enkelte frysepakkene produktnavn, f.eks. stek, indrefilet, koteletter, kokekjøtt, kjøttdeig osv. Dato bør også settes på. På denne måten får vi oversikt, og vi kan lettere ta ut det vi ønsker til enhver tid.

Litt om uttak og tilberedning av viltkjøtt Varer fra fryseboksen bør ligge til langsom opptining i kjøleskapet. De møreste og beste delene av kjøttet finner vi i de muskelgruppene som brukes minst, dvs. det lyseste kjøttet, som indrefileten. De største og kraftigste musklene finnes i ryggens ytre deler (ytrefilét) og i lår og bog. Slikt kjøtt kan blant annet brukes til koteletter, biff og stek. Alt kjøtt kan kokes, og det knytter seg urgamle tradisjoner til koking av viltkjøtt, ofte bland­ et med grønnsaker. En god regel ved alle former for tilberedning er å ta vare på cellesaften, både inne i kjøttet og dels ved å bruke den i viltsausen. Viltkraften er vesentlig for viltmåltidets smak og aroma, gjerne tilsatt rømme eller fløte, urtekrydder og rødvin. Tyttebær hører med til dagens viltretter, selv om den tradisjonen er forholdsvis ny. Vi bør regne med 150-200 g renskåret kjøtt til en middagsporsjon, dvs. 200-300 g råvare. I felten blir opplegget litt annerledes. Der er det mest aktuelt å bruke indre organer som lever, hjerte, nyrer og tunge, da de ikke trenger modning. Det er da enklest å skjære opp stykker som stekes i smør, margarin eller matolje og krydre etter smak og behag. Med eller uten kokte eller bakte poteter blir dette et utmerket friluftsmåltid etter parolen alltid ferske varer. Det skaper trivsel både ute eller inne i hytta etter dagens arbeid, og blir det noe til overs, kan det brukes som utsøkt viltpålegg, ja hvem vet: kanskje supplert med hjemmebakt brød!

Behandling av småvilt Felt småvilt har mange prinsipper felles med storviltet, men behandlingen blir naturligvis enklere, særlig fordi vi slipper partering og frakten går lettere. Som regel tar vi småviltet med oss, hvis da ikke jaktutbyttet blir uvanlig stort. Da vi normalt bruker hagle, blir det også sjelden store sår av skuddet. Ved skudd på nært hold kan det derimot sitte igjen en god del hagl i byttet som bør tas ut omgående. Det er ikke spesielt sunt å spise verken bly- eller stålhagl!

Hare På hare spretter vi opp buken mens den ligger på ryggen, slik at innvollene kan tas ut. Kutt en åpning i mellomgulvet med kniv, ta ut hjertet og lunger mm. og la blodet renne av. Bruk rene gummihansker. Etter rensing og eventuell vasking av buken kan haren henges opp til modning i inntil to uker, avhengig av luft­ temperaturen, helst på et luftig og kjølig sted. Det er vanlig å legge einerbar eller annet bar i buken. Haren flås etter modning, mens den henger i bakføttene. Vi starter med et snitt mellom bakføttene og fortsetter flåingen med hender og knyttneve. Til slutt parteres dyret, som regel i seks stykker: to lår, to boger, ett ryggstykke og ett halsog bogstykke. Innlegging og uttak av fryseboks er i prinsippet som for storvilt. 103

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Utvomming og opphenging av hare. Den åpnes i buken slik som vist til høyre på figuren, og innvollene tas ut. Einer- eller grankvist legges i bukhulen for lufting, og haren henges opp etter for- eller bakbeina til modning

Fuglevilt Først skal vi merke oss at fugleviltets mageinnhold ikke tas ut før modning, eventuelt med unntak for større fugler som gjess. Ellers henges hønsefugl og annet jaktbart fuglevilt til modning i snarefeste rundt halsen. Ofte blir de heng­ ende under takmønet i hytteveggen, men helst ikke på solsiden. Også her av­ henger modningstiden av lufttemperaturen. I varmt vær kan én uke være nok, i kjølig vær trengs inntil to uker. Eldre fugl bør henge litt lenger enn ungfugl. For å holde unna insektene kan vi også her bruke viltpose.

Fugl henges hel til modning. Ved at den henger etter halsen, unngår vi at mageinnholdet blir presset mot de kjøttfulle bryststykkene. En fluesikker viltsekk eller liknende er bra å ha, særlig i varmt vær. Slik kan fuglen henges opp under taket i hytteveggen, helst i skyggen 104

Kapittel 4 BIOTOPSKJØTSEL OG VILTBESKATNING

Etter modning ribbes fuglene, dvs. at fjærene plukkes eller nappes av. Det er van­ lig for hønsefugler og vadefugler, mens andre arter ofte flås. Til slutt tas inn­ vollene ut gjennom et snitt fra brystbeinet til kloakkåpningen. Lever, hjerte og krås kan bmkes til mat umiddelbart. Resten av fuglen renses, skylles og tørkes og fryses ned. Husk også merkelapper med dato for innhysing. Godt tilberedt hønsefugl med viltsaus er festmat! Særlig ryper har tusenårige tradisjoner som matvilt i Norge.

Oppgaver 1 Gi en omtale av viktige viltarter og av deres biotoper på tilsvarende måte som et utvalg av arter er beskrevet i dette kapitlet. 2 Beskriv forskjellige metoder for observasjoner og telling av viltarter, og hvilke metoder som egner seg for de enkelte artene. 3 Gjør greie for ulike motiver for beskatning av viltbestander og for hoved­ forskjeller ved beskatning av småvilt og storvilt. 4 Hvilke former for jakt er aktuelle i våre dager? 5 Grei ut om hvilke hensyn vi bør ta til naturvernet for å unngå forringelse og utryddelse av viltbestander. 6 Diskuter konflikter mellom viltinteresser og næringsinteresser når det gjelder: a) skogbruk og elg b) store rovdyr og husdyrbeite i utmark.

105

Kapittel 5

Økosystemet skog I global sammenheng er værlagsklimaet eller makroklimaet den overstyrende miljøfaktoren. Det bestemmer hvor vi finner skog på jorden, og hvordan ulike skogbiomer eller -soner, dvs. hovedgrupper av skogøkosystem, finner rotfeste. Det er for eksempel tropeklima og temperert klima som skaper de store forskjel­ lene mellom tropiske regnskoger ved ekvator og boreal regnskog på våre bredde­ grader. Og gjennom mangel på nedbør og fuktighet setter klimaet grenser for skogens utbredelse mot stepper og ørkener, mens mangel på varme begrenser skogen mot polare områder og høyfjell (de såkalte polare og alpine skoggrenser).

Tundra I * * I Barskog Ia%°:I Sommergrønn lauvskog IffllMl Eviggrønn, temperert lauvskog

| : f Ørken ■■ Fjellvegetasjon jjjl Tropisk, regngrønn skog Laurbærskog fHi Tropisk regnskog

Figur 8 Ut fra klimasonene kan vi dele jordens skoger inn i fire skogsoner: tropiske skoger (som omfatter tropisk regnskog og tropisk regngrønn skog), subtropiske skoger (laurbær­ skoger), tempererte skoger (herunder eviggrønn og sommergrønn lauvskog) og boreale bar­ skoger. I denne oversikten er alle jordens vegetasjonssoner gjengitt. Etter Lerch

Lokalt utformer topografi og jordbunnsforhold, sammen med klimaet, det vi kaller vegetasjonstyper eller skogtyper. I Norge er det blåbærgranskogen som dominerer og utgjør ca. 1/3 av det produktive skogarealet.

106

Makrobetydning

Karakteristikk av skog Variasjonene innenfor barskogområdene er store. I Norge har vi mange varianter av skogtyper, fra varmekjær lauvskog ved kysten i sør - gjennom mangfoldig blandingsskog i ulike landsdeler - til fjellskog i «skogens kampsoner» mot fjellet og mot nord. Derfor er det ikke mulig å gi én fullt dekkende karakteristikk av skog. Vi får nøye oss med å beskrive noen fellestrekk ved struktur og funksjon i skogøkosystemet. Vi skal også se litt på de økologiske sammenhengene og veksel­ virkningene mellom abiotiske miljøfaktorer og biotiske deler av skogøko­ systemet. Skog som økosystem er først og fremst preget av tredominansen. Strukturmessig finner vi en mer eller mindre utviklet vertikal sjiktning, der vi kan skille mellom tre-, busk-, felt- og bunnsjikt og underjordiske sjikt (jordprofil). Denne sjiktningen gjør seg gjeldende både for planter, dyr og mikroorganismer. For eksempel lever fugl og luftinsekter mest i tre- og busksjiktet, pattedyr i busk- og feltsjiktet, jordinsekter og ormer i det underjordiske sjiktet, der også mikroflora og mikrofauna spiller en dominerende rolle. I det hele tatt inneholder skogøkosystemet et rikt variasjonsmønster av økologiske nisjer og mikrobiotoper, der organismer lever ved siden av hverandre (trær), på hverandre (treboende lav og moser eller epifytter), i hverandre (mykorrhiza, råtesopp) og av hverandre (dyr). Skog er med andre ord sammensatt av en mengde organismesamfunn til et avansert økosystem.

Tredominans og vertikale sjikt

Biomassen i skog er gjennomgående langt større enn i andre økosystemer. Trær utgjør om lag 75 % av all biomasse på landjorda, og en overveiende del av bio­ massen består i det hele tatt av grønne planter (autrofer eller primærprodusen­ ter). Forholdet mellom planter og dyr avhenger mye av skogtype og av hvilket utviklingsstadium skogen er i (suksesjonsfasen). I produktive stadier eller faser med høy netto primærproduksjon kan plante/dyr-forholdet komme opp i 50 : 1. Det er svært høyt, sammenlignet med andre økosystemer. Total biomasse i skog kan bli 20-50 tonn tørrstoff per dekar.

Biomasse

Produksjonsevnen (boniteten) varierer mye med klima og jordbunnsforhold. Under gunstige betingelser er det bare brakkvannsområder (estuarier) og korall­ rev som kan vise høyere produktivitet. Tropisk regnskog har særlig høy stoffom­ setning og produksjon i forhold til biomassen. Den overjordiske produksjonen er målt til over 2000 kg tørrstoff per dekar årlig, som er om lag det dobbelte av hva en høybonitets granskog i Norge kan oppvise.

Produk­ sjonsevne

I tropeskog finnes en overveiende del av næringskapitalen og biomassen i over­ jordiske sjikt. Sammen med store nedbørsmengder og tap av jordsmonn ved erosjon er dette hovedårsaker til at slik skog er mer sårbar enn skog på våre breddegrader. Boreale barskoger har relativt stor økologisk bufferevne, det vil si stor stabilitet og motstandsevne mot ytre påvirkninger, som hogstinngrep, vind, jorderosjon med mer. Dette henger sammen med stabilt jordsmonn og moderate (tempererte) klimaforhold. Særlig i relativt seine utviklingsstadier gir nordlige barskoger inntrykk av å være «trege og lite påvirkelige». 107

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Skogen - et avansert økosystem

Når tresjiktet og vertikalstrukturen brytes raskt ned, som ved storm, brann og snauhogst, blir den økologiske bufferevnen satt på prøve, og da kan det ta lang tid for økosystemstrukturen å bygge seg opp igjen. Underveis vil noe av det fysiske og kjemiske miljøgrunnlaget gå tapt, arter går tilbake eller forsvinner, og nye organismesamfunn tar over. Som regel er disse endringene - i motsetning til større inngrep i tropisk skog - av midlertidig karakter.

108

Kapittel 5 ØKOSYSTEMET SKOG

Når det oppstår glenner i tropisk skog etter stormskader eller svibruk, vokser skogen til igjen etter hvert og blir omtrent slik den var. Når all trevegetasjon avvirkes over større om­ råder, oppstår ubotelige skader på jordsmonnet med erosjon, tørke og oppsprekking til følge. Det som en gang var jordas eldste og mest artsrike økosystem, blir erstattet av kratt og busker i et fattig landskap

Økologiske suksesjoner Økologiske suksesjoner oppstår som følge av ulike avbrudd eller inngrep i skogen. Det kan være naturgitte årsaker, som skogbrann etter lynnedslag, stormskader, ras, masseangrep av insekter, masseuttak og liknende. Ofte er mennesket årsak til nedbryting av økosystemstrukturen, for eksempel ved ildspåsetting (jf. svibruk), snauhogst eller oppdyrking. Når et avbrudd eller inngrep er så kraftig at både vegetasjonsdekket og organ­ isk jord forsvinner, for eksempel ved gjentatt skogbrann, jordras og gravearbeid, begynner vegetasjonsetableringen og oppbygningen av økosystemet på nytt. Det samme skjer i stort format etter istider (postglasiale perioder). I slike tilfeller utløses primærsuksesjoner, med nyetablering av både flora og fauna gjennom flere suksesjonsfaser. Den første er en pionerfase som tar lang tid. Molekylært nitrogen (N2-gass) fra atmosfæren skal bindes ved hjelp av nitrogenfikserende bakterier, organisk mate­ riale og jordsmonn skal bygges opp, og nye organismesamfunn skal utvikles i ret­ ning av skog. Tilgroingshastigheten vil avhenge av hvor store arealer det dreier seg om, og muligheter for spredning og spiring av pionerarter. Dersom avbrudd eller inngrep er av svakere art, slik at mer eller mindre av veg­ etasjonsdekket og organisk jord er intakt, utløses sekundærsuksesjoner. Det er til­ felle etter svak skogbrann (toppbrann), vindfellinger, insektangrep og hogst. Da går suksesjonene raskt fra pionerfase til konsolideringsfase, og pionerarter avløses av konsolideringsarter, noe som er lett å observere på vegetasjonsdekket. I barskogtyper viker gras og urter til fordel for lyng, busker og lauvtrær. Et typisk trekk er at nitrogenelskende planter (nitrofiler) som geitrams, bringebær og nesler går tilbake, samtidig som lauvtrær vokser til, både ved frøformering og ved vegetativ formering. På et noe seinere stadium kommer bartrær inn i bildet, ofte under og mellom lauvtrærne. Da er skogen i ferd med å utvikle seg videre mot en klimaksfase. 109

Flere suksesjons­ faser

Pionerfasen

Konsoli­ dering og klimaksfase

DELI EKSEMPLER. PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL Parakhmaks

på våre breddegrader domineres klimaksfasene oftest av bartrær. Det kan være furu eller gran, eller furu og gran i blanding, avhengig av jordbunn og klimafor­ hold. Mer unntaksvis er disse fasene dominert av lauvtrær, slik som i varmekjære lauvskoger langs kysten sør i landet og i fjellbjørkeskogen. Dette kalles paraklimaks.

gran

Figur 9 To ulike suksesjonsforløp etter flatehogst. I eksempel I er humus- og feltsjiktet redusert, suksesjonen tar lang tid og løper gjennom mange faser mot klimaks. I eksempel II er humus- og feltsjiktet intakt, og suksesjonene går raskere og passerer flere faser. (Etter Kielland-Lund)

baianse

Gjennom en ofte lang fase med subklimaks utvikler naturskogen seg mot en relativt stabil klimaksfase. I denne foreløpige sluttfasen er skogen karakterisert ved at total biomasse har nådd maksimum. Artsantallet er relativt høyt (mange øko­ logiske nisjer), vertikalstrukturen er utviklet, både i jord og i luftrom, og netto primærproduksjonen er tilnærmet lik null. Kort sagt er skogøkosystemet «opp­ fylt» og i labil balanse. Dersom det så langt ikke har skjedd inngrep eller avbrudd og naturlige suk­ sesjoner får fortsette, vil strukturen før eller siden brytes ned. Hvordan det skjer, og hvordan økosystemet igjen forynger seg, avhenger først og fremst av skogtype og klimaforhold. Tilfeldigheter med vær og vind eller angrep av organismer - fra insekter til mennesker - vil ofte utløse raske avbrudd og nye suksesjoner.

Hva kan urskog fortelle oss? Naturskog og kultur­ skog

Urskogens verdier

Naturskog kan defineres som skog påvirket av hogst eller annen menneskelig virk­ somhet, men hvor foryngelse har skjedd naturlig, med lukkede hogster og stedegent genmateriale. Kulturskog er skog som er etablert ved hjelp av åpne hogster og skogkultur (planting osv.), eller som på annen måte har endret karakter ved innføring av ikke stedegent materiale eller stoff, f.eks. gjødsling eller sprøyting. Urskog er skog som ikke eller i ubetydelig grad er påvirket av mennesker. Det gjør at urskog er interessant på mange måter og av flere grunner. Den gir oss eksempler på hvordan skog har sett ut før mennesket kom inn på arenaen, og den representerer en naturarv som er uerstattelig. Urskog gir oss unike, tidløse opplevelser.

I 10

Kapittel 5 ØKOSYSTEMET SKOG

Ved å studere urskog kan vi over tid finne ut noe om hvordan skognaturen selv forandrer seg og fungerer. På samme tid er den et levende, økologisk labo­ ratorium som kan gi oss nyttige kunnskaper og erkjennelser. Mye av dette kan tas i bruk i praktisk skogskjøtsel og forvaltning av skogområder. Urskog represente­ rer også genbanker og friområder for sjeldne og truede arter av planter og dyr. Urskogområdene i verden krymper fra år til år. I Norge er noen små områder tilbake, som naturreservater og i nasjonalparker. Etter snart 100 år med forsøk på urskogvern er bare 0,2-0,3 % av skogarealet sikret. De restene som nå er igjen, finnes helst i fjerne fjellskoger og i spesielt ulendt terreng. En stor svakhet er at de små verneområdene mangler buffersoner, slik at påvirkninger fra omkring­ liggende områder blir for store til at urskogen kan fungere som et intakt øko­ system og referanseområde. Det største gjenværende urskogområdet i Norge er Øvre Pasvik nasjonalpark med sine 63 km2. Der er den eneste grundige undersøkelsen av norsk urskog utført i begynnelsen av 1960-årene. En av mange interessante innsikter herfra er at foryngelsen i stor grad foregår i ulike utviklingsstadier (suksesjonsfaser) og på små arealer. I mindre grad forynger skogen seg på store flater oppstått etter katastrofeartete avbrudd, som skogbrann, stormfellinger eller insektangrep. Bortsett fra øyer i de mange innsjøene og ute på store myrer har det til ulike tider vært skogbrann i denne branneksponerte furuskogen, slik vi kjenner det fra tilsvarende lav- og lyngrike furuskoger ellers i landet. I de fleste tilfeller ser det ut til at brannene slukkes forholdsvis raskt av regnskyll etter lynnedslag, såkalte «våte lyn». Brannlyrer på overlevende, flere hundre år gammel furu forteller om dette. I seine utviklingsstadier (oppløsningsfaser) øker innslaget av tørrfuru

(gadd) og læger. Et annet eksempel på foryngelse av urskog har vi fra naturreservatet Elferdalen, Lisleherad i Telemark. Navnet skal bety Eldfardalen, som tyder på tidligere skog­ brann. De største furuene har alle en alder på ca. 270 år og er sannsynligvis resul­ tat av gjenvekst i et gunstig spireleie etter brannen. Linder de gamle furuene vokser i dag gran opp, slik at skogen har preg av sjiktet barblandingsskog.

Figur 10 Strukturprofil fra nasjonalparken i Øvre Pasvik. Dette er et eksempel på aldersfasen i tørr og mager furuskog. Kilde: Meldinger fra NLH, Vol. 44, 31, 1965

Urskogområder «krymper»

Urskogområder i Norge

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Figur 11 Strukturprofil fra Elferdalen naturreservat. Tegningen viser vertikal- og horisontalprofilet i en barblandingsskog med gammel furu som overstander og gran i lavere etasjer. Kilde: Norsk Skogbruk, nr. 4, 1964

skuiteren artsrik urskog

Et tredje eksempel fra Drangedal i Telemark er naturreservatet Skultervassåsen. Barskogen nar her et rikt innslag av varmekjære lauvtrær, der eik dommerer. Her finnes blandingsskog i ulike varianter og faser, med stort artsmangfold. Av spe­ siell interesse er kjempestore eksemplarer av barlind og trolig landets høyeste osp med sine 35 m. I dette området på 340 dekar er det i alt registrert 178 arter av høyere planter, 131 mosearter og 121 sopparter. Tilsvarende artsmangfold i fau­ naen gir området stor verneverdi. Naturgeografisk ligger reservatet i overgangen mellom nordlige barskoger og sørlige edellauvskoger. Slike artsrike urskoger er mangelvare i Norge.

I 12

Kapittel 5 ØKOSYSTEMET SKOG

Forskjellene mellom urskog og utpreget kulturskog kon oppsummeres slik:

Urskogen: ■ ikke eller ubetydelig påvirket av mennesket ® stort artsmangfold av planter, dyr og mikroorganismer ® relativt få individer av hver art ® stor genetisk variasjon innenfor artene ® langvarige suksesjoner (omløp) - med unntak for raske avbrudd ® mye tørt og dødt organisk materiale under nedbryting ■ naturlig foryngelse på ulike vis (kontinuitetsforyngelse og katastrofeforyngelse) ® som regel flersjiktet og fleraldret struktur ® komplekse næringsnett og mange økologiske nisjer ® lokal stoffsyklus - med mindre unntak ■ relativt høy økologisk buffer

Kulturskogen: ■ sterkt påvirket og omformet av mennesket ■ relativt lite artsmangfold H relativt stort individantall av hver art ® til dels nye, innførte arter og raser ■ redusert genetisk variasjon, spesielt i monokulturer ■ avbrutte suksesjoner ved flatehogst ■ mye ungskog, lite tørt og døende virke ■ kulturforyngelse ved planting ■ oftest ensaldrete og enetasjete bestand ■ enklere næringsnett og færre økologiske nisjer ® biomasse og næringsstoffer tas ut ved hogst avhengig av metode ■ redusert økologisk bufferevne

Skogtroll av Theodor Kittelsen. Urskog er også eventyrskog som gir fantasien næring. Troll er en truet art. Skal vi beholde de siste restene, må vi ikke snauhogge, for troll tåler ikke sol! 113

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Stoffomsetning og næringsnett i skog Ekstern og intern sirkulasjon

Næringssirkulasjon

Vi kan skille mellom intern og ekstern sirkulasjon av næringsstoffer hos planter. Skogtrær har relativt stor intern sirkulasjon ved at næringsstoffer, for eksempel nitrogen, trekkes inn og lagres før blad- og nålefall om høsten, slik at de kan tas i bruk igjen umiddelbart i neste vekstsesong. De fleste bartrær beholder dessuten flere årganger med nåler året rundt. I sørligere skogsoner på jorda lever tilsvar­ ende eviggrønn lauvskog. Ekstern stoffsirkulasjon kan være sedimentær eller atmosfærisk i form av gasser pen sedimentære næringssirkulasjonen går fra trær og andre organismer til

jord i form av strøfall. Etter nedbryting (dekomposisjon) blir stoffene tatt opp gjennom røttene igjen, oppløst i jordvannet og ved hjelp av osmose og ionebytte ført tilbake til cellene. Noe av næringsstoffene vil gå tapt ved erosjon og utvask­ ing. Tap av mineralnæring blir kompensert ved mineralisering fra berggunn og løsmasser. Eksempel på grunnstoff som følger dette mønsteret, er kalium. Den atmosfæriske næringssirkulasjonen går fra organismene til luft (både til jordluft og til atmosfæren) under de fundamentale prosessene fotosyntese og respi­ rasjon (ånding). Fra et felles lufthav blir stoffene tatt opp igjen i organismene i molekylær gassform. Dette er utpreget for oksygen og karbon, bundet i karbon­ dioksid (CO2).

Figur 12 Forenklet skjema over karbonkretsløpet. Tallene angir milliarder tonn karbon per år (gang med 3,7 for å få tonn CO2). De tynne tallene angir naturlig omsetning før den industrielle perioden, de fete tallene angir menneskeskapte (antropogene) utslipp. (Etter Hubendick)

I 14

Kapittel 5 ØKOSYSTEMET SKOG

Figur 13 Sterkt forenklet skjema over nitrogenets kretsløp. Plantene tar opp ammonium (NH4) og nitrationer (NO3) (1). Bundet nitrogen føres gjennom økosystemet og frigjøres gjennom bakteriell nedbrytning av urin og døde plante- og dyrerester (3), det dannes ammonium (NH4). Ammonium kan på nytt gå inn i kretsløpet (5,1)- Det kan også oksy­ deres til nitrit (NO2) og videre til nitrat (NO3) gjennom bakterielle prosesser (4). Nitrationer kan på nytt gå inn i kretsløpet (6,1). Prosessen blir hemmet i sure jordarter, nitrogen utvaskes av systemet (11) og går tilbake til lufta som nitrogengass (10). (Ved oksygenmangel kan bakteriell denitrifikasjon resultere i ammoniakk (NH3) som går ut i systemet). Nitrogen fra lufta blir tilgjengelig for plantene gjennom nitrogenfikserende organismer som strålesopp på orerøtter, symbiotiske bakterier på erteplanter og en rekke skogtrær og blågrønnalger i vann (7) eller gjennom lynnedslag (8). 1 dag tilføres nitrogen også gjennom industrielt framstilt kunstgjødsel (9). (Etter Hubendick)

De fleste grunnstoffene går inn i kombinerte kretsløp. For eksempel har karbon også et sedimentært kretsløp (jf. karbonet som inngår i cellulose - trefibrer). Nitrogen sirkulerer både sedimentært med strøfall og i gassform (N2) til atmo­ sfæren, for så å bli bundet organisk igjen i jorda ved hjelp av nitrogenfikserende mikroorganismer.

Kombinerte kretsløp

I nordlige barskoger lagres mye næring i organismenes underjordiske organer og i dødt organisk materiale i råhumus og torv. Nitrogenkapitalen er for eksempel stor i forhold til den nitrogenmengden som omsettes i stoffkretsløp, og omset­ ningshastigheten er liten. Dette har sammenheng med kjølig klima, sur jord­ bunn, surt strøfall og råhumusdannelse, der sopper dominerer som nedbrytere (dekompositører) av organisk materiale. Alt dette gjør at stoffomsetningen går tregt. På myr (torvmarker) forsterkes dette som følge av oksygenmangel, idet høytstående grunnvann blokkerer for jordluft. Mennesket påvirker både stoffkapital og stoffomsetning i skog ved forskjellige bruksmåter og kulturer, som brenning, hogst, drenering og gjødsling. Med sur nedbør tilføres blant annet nitrogen og svovel som salpetersyre og svovelsyre. Dette er sterke syrer som har både gjødslingseffekt og forsurningseffekt i jord­ bunnen, med blant annet ionebytte og utvasking av næringsstoffer.

Stoff­ omsetning i barskoger

115

DELI EKSEMPLER. PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Strøfall og mangfold Mengde

09 va'e

Strøfallet skriver seg fra tre- og bunnvegetasjon, og dyrelivet har også sitt strøfall. Som regel regner en bare med strøfall fra overjordiske arter og organer. Mengden

og kvaliteten av strøet er viktig for humustilstand og stoffomsetning. Tette og unge trebestand har relativt stort strøfall. Glissen og gammel skog har mindre strøfall fra trevegetasjon, mens strøfallet fra bunnvegetasjon øker. I forhold til treproduksjonen (tilveksten) har yngre, veksterlig skog relativt lite strøfall. Den er med andre ord mer effektiv enn eldre skog som har stagnert i vekst. I tett skog spiller strøfallet fra bunnvegetasjon en underordnet rolle. Som regel utgjør det under 10 % av totalt strøfall. I glissen skog og på snauflater øker denne andelen mot 100 %, samtidig som kvaliteten på strøet endrer seg avhengig av skogtype. 1 norske skoger utgjør strøfallet regnet i tørrstoff per dekar fra ca. 100 kg til ca. 300 kg årlig. Strøkvaliteten varierer med voksested og skogtype. Lauvskog har under gunstige klima- og jordbunnsforhold mer næringsrikt strø enn barskog på sure råhumusmarker. Både berggrunns- og kvartærgeologien spiller her en fundamental rolle når det gjelder tilgangen på mineralnæringsstoffer som kalium, natrium, magne­ sium og kalsium. Innholdet av alkaliske (basiske) stoffer er særlig viktig, fordi det fremmer mikroorganisk aktivitet. Stoffomsetningen kommer inn i en «god sirkel» med gunstige jordbunnsforhold og økt bufferevne mot forsurning. Skogens mangfoldige enger

Lauvskog på våre breddegrader har som regel et markert fargeskifte før lauvfall. Gjennom vinteren og fram til lauvsprett neste vår er klimaet i lauvskog ganske likt klimaet i åpent landskap. Før lauvet spretter, blomstrer urter som blåveis og hvitveis. I sommerhalvåret har lauvskogen et gunstig lysklima (halvlys) som sam­ men med relativt næringsrikt strøfall bidrar til stort biologisk mangfold. Bartrær feller den eldste nåleårgangen hvert år, om enn lite synlig, fordi det skjer over en lengre del av vekstsesongen, og fordi flere nåleårganger sitter på til enhver tid. Dette gir oss mange bilder og opplevelser av barskog og lauvskog til ulike årstider. Samtidig vet vi at det inne i skogen og nede i jorda finnes en mengde ulike arter og organismesamfunn som på ulik vis har tilpasset seg årsrytmene i vårt klima.

Furu

Bindes i ved 29 7J

82 10 10 40

4 35

5 45

10 2

1

Kalsium HE Fosfor __ Nitrogen

Figur 14 Nær ingssirkulasjorten i veksterlig furu- og bøkeskog. Tallene angir kilogram per hektar og år. (Etter Dengler) 116

10

Kapittel 5 ØKOSYSTEMET SKOG

Næringsnett De ulike skogtypene og organismesamfunnene i skog inneholder allsidige næringsnett, mer eller mindre komplekse. Vi skiller mellom primærkonsumenter, ulike typer av konsumenter i predatorkjeder (konsumentkjeder), nedbrytere (dekompositører) i saprofyttkjeder og parasitter i parasittkjeder. Økologisk sett er det bare primærprodusentene - det grønne vegetasjonsdekket - som produserer stoff, og der legges også grunnlaget for skogproduksjon.

Figur 15 Forenklet næringsnettskjema i skog. Det spesielle ved skog er at trær dominerer miljøet så sterkt. Samtidig er de i høy grad med på å danne det ernæringsmessige grunn­ laget for en rekke organismer - fra dype jordlag til de høyeste tretopper. (Etter Baadsvik)

Livet i jorda Den store mengden av nedbrytere (dekompositører, saprofytter) fyller en sentral rolle i stoffomsetningen i jord. De er jordas og økosystemenes fordøyelsesapparat og omfatter alt fra ormer, midd og spretthaler til bakterier og sopper. Meitemarker (fåbørstemark) og bakterier er vanligst i lauvskog med brunjord. I slik jord går stoffomsetningen relativt raskt, og nedbrytningen fører til at stoffene omdannes til lett opptakbar næring. Nitrit- og nitratbakterier omdanner for eksempel ammoniumforbindelser til nitrit og nitrat. I sur barskog med podsoljord (jord med et utvaskings- og utfellingssjikt) domi­ nerer sopp som nedbryter. Mange av de pore- og skivesoppene vi ser som fruk­ tlegemer om høsten, og som blir plukket og spist som matsopp, sprer sitt mycel til et nærmest endeløst nettverk i jorda. Der bryter mange av dem ned gamle røtter og strøfall til enklere forbindelser, som igjen kan tas opp som næring gjen­ nom planterottene. Bartrær kan ta opp ammoniumkationer i jord med pHverdier mellom 4 og 5. Noen poresopper lever på trær og har fruktlegemer som kalles kjuker. De fleste lever på og i stubber eller døde og nedfalne trær. Rødrandkjuke er én av dem. Andre, som rotkjuke og honningsopp, vokser på levende og delvis skadede trær. De står på overgangen til parasittiske sopper. Parasittsoppene tar næring fra lev­ ende organismer - de snylter. Ofte er de mikroskopiske, slik som mjøldogg-, rustog sotsopper. Som regel tar ikke parasittene livet av verten - det er de ikke tjent med! Men noen har tilpasset seg slik at de fortsetter som saprofyttsopper (ned­ brytere) når verten dør. 117

Nedbrytere - jordas fordøyelsesapparat

Parasitt­ sopper

Foto: Øyvind Skar

DEL! EKSEMPLER. PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Et podsolprofil med råhumus, utvaskningssjikt (podsolsjikt) og utfellingssjikt. Den okerbrune fargen skyldes j er nu tfelling

Om sopp og symbiose Symbiotiske sopper

Symbiotiske sopper lever sammen med andre organismer til felles beste. Lav er en symbiose mellom sopp og alger. Mykorrhiza-soppene er blant de aller mest utbredte og betydningsfulle i barskogjord med sitt mycel som ligger som et nettverk rundt trærnes rotter og sender sopphyfer gjennom rotbarken inn i vedcellene. Der suger de opp sukkerstoffer (karbohydrater), som treet har produsert ved fotosyntese, og sender tilbake mineralnæringsstoffer som trærne ellers ville ha vansker med å ta opp. Denne «byttehandelen» er uhyre viktig for stoffomsetning i barskog. Symbi­ osen er også utbredt på lauvtrær og på lyng og flerårige vekster innover i fjelltrak­ tene. Verdens minste «tre», fjellmo eller musøre, har også sopprot av mykorrhiza.

Kjente mykorrhizasopper og nitrogenfikserende organismer De fleste mykorrhiza-soppene hører med til kjente hattsopper (rør- og skivesopper), for eksempel kantareller, steinsopp, rødskrubb, smørsopp og risker. Mest tallrike er slørsoppene. Mange er spiselige, noen også giftige, slik som hvit og grønn fluesopp. Noen sopper har spesialisert seg på fiksering av molekylært nitrogen i jordlufta. Det gjelder enda mer bakterier i mindre sur jord. I jordbrukslandskap finnes en mengde knollbakterier, blant annet på belgvekster, som fikserer nitrogen. Også i skog finnes nitrogenfikserende mikroorganismer. Mest kjent er sopprot på or. Den gjør at treet kan felle grønt lauwerk om høsten uten å trekke nitrogenet tilbake, og jorda i oreskog blir derfor nitrogenrik. På lyngmarker kan skogplanter sture en tid etter utplanting, inntil mykorrhiza har etablert seg på røttene. De nitrogenfikserende mikroorganismene har spilt og spiller en fundamental rolle ved at de bygger opp nitrogenkapitalen idet de trekker deler i atmosfærens nitrogengass-lager (totalt 78 % av gassene der) inn i den organiske delen av økosystemet. I gammel, tett og mosegrodd skog finner vi mykorrhiza-sopper som blir sjeldnere etter sterke hogstinngrep. Det gjelder blant annet sauesopp, pigg- og slørsopper. Noen sjeldne arter er bare funnet i urskog med kontinuitetspreg (varighetspreg). Flere av disse er piggsopper, som er følsomme både for hogstinngrep og for luftforurensninger. Andre sjeldne sopper er vedboende, saprofyttiske arter. I 18

Kapittel 5 ØKOSYSTEMET SKOG

Figur 16 Her ser vi «byttehandelen» mellom sopp og trær. Noen av soppene er avhengige av gammelskog. Tegningen viser også et eksempel på en snylteplante, vaniljerot. Den mangler klorofyll som er nødvendig for fotosyntese, og suger sukker fra trerøttene uten å yte noe tilbake På samme måte som mange beiteplanter er noen sopper avhengig av beite og slått. Slike sopper finnes bare på beite- og slåttemarker, til dels i kombinasjon med gammelskog. Når slike gamle kulturlandskap går ut av bruk og gror igjen, plantes til eller dyrkes opp, forsvinner disse kulturbetingete artene. De er av­ hengige av den tradisjonelle bruken. Et eksempel på dette er beitesjampinjong.

Figur 17 Sopp, moser og lav, det vil si flertallet av de norske planteartene, står overfor mange trusler. Figuren viser at skog­ bruket, det vil si flateskogbruket, som arealmessig utgjør den overveiende delen, er en like stor trussel som alle andre faktorer tilsammen. (Etter Høiland)

xTk

Spørsmål og arbeidsoppgave 1 2 3

List opp forskjellene mellom urskog og utpreget kulturskog. Hvilken rolle spiller skogen i karbonets og nitrogenets kretsløp? Del klassen i to grupper, og la den ene gruppen befare et skogområde med gammelskog og den andre en intensiv produksjonsskog. Foreta turene om høsten og noter ned hva dere finner av sopper i de to områdene. I 19

Kapittel 6

Innsjøens økosystem, miljø­ status og forvaltning Innledning Limnologi

Innsjøfbrskningen, eller faget limnologi (av gresk limné - innsjø og logos - lære), oppstod som egen naturvitenskapelig disiplin omkring begynnelsen av det 20. århundret. Utgangspunktet var en utpreget holistisk naturoppfatning der den enkelte innsjø ble betraktet som en enhet, nærmest på linje med en organisme (jf. bind 1, kapittel 5). Økosystemet i en innsjø omfatter samfunn av organismer på bunnen og i de frie vannmassene og livløse bestanddeler som består av vannmassene, med oppløste stoffer og svevende partikler, og et bunnsubstrat av geologisk eller bio­ logisk opprinnelse. Viktig forutsetninger for hele økosystemets funksjon er innsjøbassengenes form og størrelse, vanngjennomstrømning og påvirkning av sol og vind. Vekselvirkningene mellom de levende og de livløse komponentene bidrar ofte merkbart til den totale utformingen av limniske økosystemer.

Figurl 8 Innsjøens øko­ system har tre hoveddeler: De livløse delene (1), autotrofe organismer (2) og heterotrofe organismer (3). Kilde: J. & KA. Økland, Vann og vassdrag 2 Helhetssyn

Samspill og vekselvirkninger

En av limnologiens pionerer, den tyske professor August Thienemann, hevdet at det egentlige limnologiske stadium i innsjøforskningen først nås når fysisk geografiske og biologiske fenomener studeres under et helhetssyn. I de første omfattende studier ble ulike innsjøtyper karakterisert både etter temperatur­ forhold og etter oksygeninnhold i vannmassenes ulike deler. Thienemann fant at bunndyrsamfunnene var bestemt av fysiske og kjemiske forhold i vannmassene, og han la grunnlaget for en typeinndeling etter organisk produksjon, dybde, bassengform og oksygenhusholdning. Undersøkelser av samspill og vekselvirkninger mellom organismer og miljø­ faktorer av fysisk, kjemisk og geografisk art er i dag limnologiens viktigste arbeidsområde. Økosystemet i en dam eller en innsjø betegnes noen ganger som

120

et 'mikrokosmos', noe som er spesielt egnet for denne typen studier fordi beteg­ nelsen antyder en skarp avgrensning mot omgivelsene. Utveksling av stoff og energi med verden utenfor kan derfor kontrolleres enklere enn for andre typer økosystemer. Fra å være et syntesefag har hovedstrømningen innenfor limnologien, som i annen økologi, likevel gått i en stadig mer reduksjonistisk (oppdelende) retning. Svært ofte er de økologiske årsakssammenhengene så komplekse at detalj­ analyser er nødvendige for at vi skal kunne forstå årsaken til ulike hendelser. Eksperimentelle arbeidsmetoder fra andre biologiske disipliner, som mikrobio­ logi og fysiologi, brukes stadig mer, og resultatene settes i sammenheng med ny detaljkunnskap om det fysiske og kjemiske miljøet som organismene omgis av. Kunnskapen om hvordan organismene er i stand til å tilpasse seg miljøet, er i stadig utvikling, og vi forstår bedre de strategiene som brukes i konkurransen med andre arter for å vokse, overleve og produsere avkom. Nyere analysemetoder gjør at vi har en helt annen kunnskap enn før om hvilke kjemiske bestanddeler som finnes i vannet, med hensyn til både de naturlige komponentene og forurensninger. Mange miljøskadelige forurensninger kan med nye metoder påvises i konsentrasjoner omkring én milliarddels gram per liter. Utviklingen i faget imøtekommer på denne måten vår tids miljøutfordringer, som jo krever at vi kan analysere problemene ned til de minste detaljer. Samtidig er det avgjør­ ende at sammenhengen med naturens helhet ikke mistes av syne.

Detalj­ analyse

Innsjøen er en del av landskapet »Hver innsjø er en del av landskapet,» sa limnologiens grunnlegger, sveitseren F.A. Forel for godt over hundre år siden. Innsjøbassengene er formet som et resul­ tat av de geologiske prosessene som har formet det øvrige landskapet. Norges innsjøer ble stort sett utformet under siste istid, enten ved at isen gravde seg ned i landskapet, eller ved at den la igjen morener som har demt opp elver i dal­ bunnene. I landskap med høye fjell og dype dalskjæringer finner vi mest dype sjøer, mens flate landskap gjerne inneholder relativt grunne sjøer. Innsjøens nedbørfelt er det landområdet som forsyner den med vann. Nedbørfeltets størrelse, naturforhold, klima og de menneskelige aktivitetene som foregår her, er avgjørende for vann- og stofffilførsel. I nedbørfeltet til store innsjøer kan det ligge andre, mindre, innsjøer. Hver enkelt elv eller bekk som renner ut i en innsjø, kommer fra et delnedbørfelt. Påvirkningen fra omgivelsenes er gjerne mer merkbar i små enn i store inn­ sjøer. I store sjøer kan vannet oppholde seg lenge, f.eks. i gjennomsnitt 6 år i Mjøsa og 2,7 år i Tyrifjorden. Over tid skjer det en selvrensing av vannmassene ved at stoffer nedbrytes eller sedimenteres, dvs. at de bindes til partikler, synker til bunns og bindes til bunnslammet - sedimentet. Smittestoffer som kan overføres med vann, vil også forsvinne med tida. Vannkvaliteten i innsjøer kan derfor være betydelig bedre enn i tilførselselvene. Tilfeldige tilførsler og utslipp gir som regel små virkninger i store innsjøer. I små innsjøer med store nedbørfelt er det annerledes. Her blir vannets oppholdstid i innsjøen kort, og vannkvaliteten til­ svarer i stor grad det som til enhver tid kommer inn med elver og bekker. Under flomperioder kan derfor vannkvaliteten endre seg betydelig i løpet av kort tid.

121

Nedbørfelt

Store og små innsjøer

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

To norske innsjøer Som eksempler på limniske systemer skal vi se nærmere på to innsjøer som er svært forskjellige og samtidig typiske for hver sin landskapstype:

Lavlandssjøen Øverst på side 123 ser vi en lavlandssjø i et skog- og jordbrukslandskap med et innfelt nærbilde av strandsonen. Denne innsjøen ligger på Østlandet og er omgitt av dyrket mark og skogområder. Tilførsler fra landområdet omkring set­ ter sitt preg på vannmassene, sedimentene og organismesamfunnet som sammen danner innsjøens økosystem. En rikt utviklet strandvegetasjon viser at plantene har god tilgang på næring. Det er store bestander av siv- eller grasaktige planter nærmest land, og litt lenger ute vokser nøkkeroser og lange undervannsplanter. Ved nærmere undersøkelser i vannkanten finner vi og et rikt liv av ulike bunndyrformer, som insektlarver, krepsdyr, snegler og muslinger i tillegg til småfisk. Hvis vi ser ned i vannet fra en båt eller brygge, ser vi at vannet ikke virker »rent». Det er brungult og litt uklart, slik at bunnen ikke er synlig til mer enn én til to meters dyp.

Høyfjellssjøen Nederst på side 123 ser vi en høyfjellssjø med steinstrand. Dette fjellvannet lig­ ger godt over tregrensen. Strandsonen består her av steinblokker og grov sand. Det er knapt noen vegetasjon å se ute i vannet og lite synlig dyreliv. Vannet virk­ er rent. Det er klart og uten farge, slik at steinbunnen er synlig langt utover. Der bunnen skråner brattest nedover, kan vi se at på større dyp går steinbunnen over i et finere materiale. Det er innlysende at forskjellen mellom de to lokalitetene i stor grad kommer av at ulike klimatiske forhold virker direkte inn både på innsjøene og på hva som tilføres fra nedbørfeltene. I lavlandet er somrene lengre og temperaturen jevnt over høyere enn i høyfjellet. Det gir grunnlag for et skogvokst og delvis oppdyrket landskap. I høyfjellet er produksjonen i nedbørfeltet liten og begrenset til arter som kan klare seg med en kort vekstsesong og lav temperatur. Ulike produksjonsforhold på land fører til ulik tilførsel av stoffer fra nedbør­ feltene. Lavlandssjøen med skog og myr i nedbørfeltet får tilført en del av det organiske stoffet som produseres på land. Under flommer kan bekkene ta med seg mange organiske partikler, men de tilfører også mye oppløste stoff som gir vannet en karakteristisk gul eller brun farge. Avrenning fra land gir også et viktig bidrag til innsjøens næringssalter. Utvaskingen av slike salter fra landområder som ikke gjødsles, er imidlertid så beskjeden at den ikke setter noe særlig preg på innsjøer som bare har utmark i nedbørfeltet. Når vi registrerer at det gror mer i denne innsjøen enn i et vanlig skogsvann, skyldes det mest at den mottar avren­ ning fra dyrket mark. Områder som brukes til dyrking av korn og andre nytte­ vekster, tilføres som regel mer næringssalter i form av natur- eller kunstgjødsel enn det som de dyrkede vekstene er i stand til å nyttiggjøre seg. Overskuddet blir med tida vasket ut av jorda og havner i innsjøen, der resultatet blir økt produk­ sjon. 122

Foto: John Brittain

:

F °t° Dag Hmgve

Kapittel 6 INNSJØENS ØKOSYSTEM, MILJØSTATUS OG FORVALTNING

123

DEL! EKSEMPLER. PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL oiigotrof9

Kortskudds-

skuddspianter

lnnsiøer med mye næring kalles eutrofe (eu - god, trofé = næring), og endring mot økende produktivitet på grunn av tilførsler som skyldes menneskelige aktiviteter, kalles kunstig eutrofiering. En annen vanlig årsak til kunstig eutrofiering er at avløpsvann (kloakk) fra bebyggelse ikke blir godt nok renset før det slippes ut i vann eller vassdrag. Tilrenningen til høyfjellssjøen inneholder lite utvasket stoff fra nedbørfeltet, og denne innsjøen er derfor oligotrof (oligo = lite). Det betyr likevel ikke at vannet har den samme sammensetningen som nedbøren som faller i nedbørfeltet. Fra fjellgrunnen løses det alltid opp mineraler (salter) som setter preg på vannkjemien. Enkelte av disse mineralstoffene er til nytte for dyr og planter i sjøen. Spesielt der berggrunnen inneholder kalk, blir det en rikere flora og fauna. Salter som det er lite av, eller som er vanskelige å løse opp, kan bli minimumsfaktorer for den organiske produksjonen i innsjøene. Fosfat er en vanlig minimumsfaktor fordi stoffet binder seg til jorda, og lite føres ut fra nedbørfeltet. En del av de trekkene som er karakteristiske for høyfjellssjøen, skyldes fysiske virkninger av klimaet og har liten sammenheng med tilførsler fra nedbørfeltet. Strandsonen påvirkes av bølgeslag og isskuring slik at alle småpartikler er blitt vasket ut på dypt vann, og bare grovt materiale er tilbake. Det gjør at planter ikke finner feste for røttene i strandsonen, og de ville uansett blitt ødelagt av isskuringen om våren. Også i store lavlandssjøer er det gjerne en vegetasjonsfri strand­ sone, av samme årsak. Utenfor denne renskurte fjell- eller steinstranda finnes det ofte et ganske tett dekke av planter på bunnen. Disse har gjerne en vekstform med små lave bladrosetter (kortskuddsplanter) som tåler dette miljøet bedre enn langskuddsplantene som er mer vanlige i beskyttede lavlandsjøer (jf. figur 19 under). Blant plantene i den dypere del av strandsonen har de bunndyra som er næringsgrunnlaget for innsjøens fiskebestand, sin hovedutbredelse.

Figur 19 Vannplantenes vekstformer. Hos makrovegetasjonen er bygningstrekk og stoff­ skifte tilpasset fem økologiske grupper: helofytter/sumpplanter (1), isoetider/kortskudds­ planter (2), elodeider/langskuddsplanter (3), nymfeider/flytebladsplanter (4) og lemnider/flytebladsplanter (5). Kilde: J. & K.A. Økland, Vann og vassdrag 2

124

Kapittel 6 INNSJØENS ØKOSYSTEM, MILJØSTATUS OG FORVALTNING

Produksjon og trofiske nivåer Studier av økosystemer dreier seg i stor grad om deres produktivitet. Mange ganger har slike studier et praktisk siktemål ved at vi ønsker å kunne endre sys­ temenes produktivitet eller styre produksjonen, f.eks. i retning av arter som lar seg utnytte kommersielt eller i rekreasjonssammenheng, eller å begrense pro­ duksjonen av brysomme eller skadelige organismer. Primærprodusentene i et økosystem er autotrofe organismer som selv produserer organisk stoff fra karbondioksid og næringssalter ved hjelp av sollys eller kjemisk energi. I de fleste innsjøer skjer den viktigste primærproduksjonen i planteplank­ tonet (fytoplankton), som består av mikroskopiske alger og blågrønnalger (egent­ lig en type bakterier) som driver fritt omkring i vannmassene. Hver planktonart har spesielle krav til miljøet for at de skal trives, og det er gjerne helt ulike planktonsamfunn i næringsrike og næringsfattige lokaliteter.

Primærpro­ dusenter fyto­ plankton

LIMNETISK SONE (bare frie vannmasser) y *

» LITTORALSONE (bunn og frie vannmasser)

PROFUNDALSONE (bunn og frie vannmasser)

Fyto­ plankton Kompensasjonsdyp

Figur 20 Tre hovedområder i en innsjø. Kilde: J. & K.A. Økland, Vann og vassdrag 2

Der det når tilstrekkelig lys ned til bunnen, skjer det også bentisk primærpro­ duksjon (bentos er det organismesamfunnet som finnes på bunnen). Strandplantene eller litoralvegetasjonen har sin hovedutbredelse fra vannkanten og ned til 5-10 meters dyp, eller der lyset forsvinner. Hvis vannet er kraftig grumset eller farget, trenger lite lys ned i vannet, slik at det blir lite av de plantene som vokser helt neddykket. Påvekstalger er alger som vokser på faste overflater under vann, f.eks. på steiner, på større planter og på sedimentoverflata. Blant påvekstalgene finnes både encellete alger og større tråd- eller buskformede typer. Det organiske materialet som primærprodusentene framstiller, utnyttes videre i flere ledd gjennom konsumenter til sekundærproduksjon i næringskjeder eller næringspyramider. Mange typer dyreplankton (zooplankton) som vannlopper og hjul­ dyr er spesialister på å filtrere ut planteplankton fra vannet med spesielt utform­ ede filtreringsorganer. Bentiske sekundærprodusenter, som lever av planter, kan skrape i seg belegget av påvekstalger (snegler) eller filtrere ut planteplankton fra vann som strømmer forbi (muslinger, mange typer krepsdyr og insektlarver). Sekundærproduksjonen kan skje gjennom flere ledd. Mange av plankton- og bentosorganismene er rovdyr (predatorer) som lever av andre dyr. Disse finner vi mange av blant krepsdyr og insekter. Også fisk, amfibier, fugler og pattedyr hører med til sekundærprodusentene i limniske økosystemer. 125

Bentos og påvekst­ alger

Sekundær­ produsenter og zoo­ plankton

Foto: Pål Brettum

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Foto: Pål Brettum

Blågrønnalger fra en næringsrik innsjø

Små, runde og stjerneformede kolonier av kiselalger er vanlige i mindre næringsrike vann. Til venstre ses en blågrønnalgekoloni

126

Kapittel 6 INNSJØENS ØKOSYSTEM, MILJØSTATUS OG FORVALTNING

Når organisk stoff overføres fra ett ledd til det neste i en næringskjede, er det bare en liten del som blir til biomasse i neste ledd. Det meste går med til å dekke organismenes energibehov gjennom forbrenning. Gjennom denne prosessen blir organisk materiale mineralisert, dvs. ført tilbake til karbondioksid, vann og uor­ ganiske næringssalter. De siste restene tas hånd om av nedbrytere, som er smådyr og mikroorganismer som lever av dødt organisk materiale. Ordet næringskjede indikerer at næringen følger en spesiell vei gjennom systemet. I virkeligheten er det langt mer komplisert, og derfor snakker vi helst om en næringsnett, der det finnes mange alternative veier som fører til og fra de fleste enheter.

Partikulært stoff

Oppløst stoff

Figur 21 En modell av næringsnettet i den limnetiske sonen i en stor innsjø. 1 dette tilfellet har import fra litoralsonen og tilførsler fra nedbørfeltet liten betydning. Kilde: J. & K.A. Økland, Vann og vassdrag 2

På global basis er det en betydelig variasjon i økosystemenes produktivitet, dvs. evne til å produsere organisk materiale. Den øvre grensen for produksjon per fla­ teenhet settes etter hvor mye solenergi det er mulig å omforme til kjemisk ener­ gi gjennom fotosyntese, mens den laveste gjerne bestemmes av tilgang på næringssalter eller vann. Ferskvannsøkosystemene viser en like stor variasjon som alle andre økosystemer til sammen. I de mest næringsfattige innsjøene kan produksjonen være like liten som i den tørreste ørken, mens næringsrike sumpmarker kan ha like stor produksjon som en tropisk regnskog. Mange innsjøer mottar tilførsler fra nedbørfeltet som gjør at de inneholder mer organisk stoff enn det som er produsert av primærprodusentene i sjøen. Organismesamfunnet kan da få overvekt av nedbrytere- Slike tilførsler av organ­ isk stoff utenfra kan gi både ønskede og uønskede virkninger, avhengig av mengde og andre miljøforhold. I høyfjellsvassdrag er primærproduksjon i vann­ 127

Nceringsnett og nærings­ kjede

DEL i EKSEMPLER. PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Dystrof

massene oftest liten på grunn av lav temperatur, kort sommer og lite nærings­ salter. Organisk materiale fra land, som nedbryterne tar seg av, er derfor viktig for sekundærproduksjonen av bunndyr og fisk. Ugunstige virkninger kan oppstå når tilførselen av organisk stoff utenfra blir større enn det som kan brytes ned uten at miljøet endres. Mye lett nedbrytbart organisk stoff kan gi 'råtne' forhold som lett går ut over leveforholdene for fisk og andre organismer. Den naturlige tilførselen av organisk materiale til vassdrag består for det meste av oppløste stoffer som dannes under nedbrytning av plantemateriale. I kjemisk forstand likner disse forbindelsene mye på humusstoffer i jord, og de omtales derfor oftest som oppløst humus. Humusinnholdet gir vannet en brunlig farge som måles som fargetall. Innsjøer med høyt humusinnhold kalles dystrofe (dys = dårlig). Humusstoffene kan i noen grad utnyttes av bakterier til produksjon av ny biomasse, men stort sett har dystrofe innsjøer en lavere biologisk aktivitet enn tilgangen på organisk stoff skulle tilsi.

Sjiktning og sirkulasjon i innsjøer Epi- og

limnion

Grunne innsjøer har gjerne omlag samme temperatur fra overflata til bunnen det meste av året. Om sommeren vil imidlertid de fleste innsjøer med en viss dybde ha to atskilte lag med ulik temperatur. De øverste meterne har omtrent samme temperatur som det vi finner i overflata. Dette sjiktet kalles epilimnion (epi = over). Under dette kommer et sprangsjikt der temperaturen synker raskt og så et sjikt med lav temperatur, hypolimnion (hypo = under). Innsjøens størrelse og vindpåvirkning avgjør hvor dypt epilimnion strekker seg. I små beskyttede tjern kan det være bare den øverste meteren som varmes opp, mens epilimnion kan gå ned mot 20 m i store innsjøer. Det varme vannet i epilimnion har lavere tetthet (masse per volum) enn det kalde bunnvannet, og det kreves tilførsel av mekanisk energi - 'vindarbeid' - for å blande de to lagene.

Q

3 o HccD Ul

Figur 22 Oksygensjiktning i eutrof og oligotrof innsjø. J. & K.A. Økland, Vann og vass­ drag 3 128

Kapittel 6 INNSJØENS ØKOSYSTEM, MILJØSTATUS OG FORVALTNING

Temperatursjiktningen som kan opprettholdes hele sommeren, sommerstagnasjon, har stor betydning for de biologiske prosessene i innsjøen fordi det er liten utvek­ sling av vann og oppløste stoffer mellom epi- og hypolimnion. Utover høsten, når epilimnion avkjøles ovenfra, blir det stadig lettere å blande de to lagene, og til sist inntreffer høstsirkulasjonen, som jevner ut temperaturforskjellene og alt vannet blandes. I løpet av sirkulasjonsperioden kan nedbrytningsprodukter og nærings­ salter som er oppsamlet i bunnvannet i løpet av sommeren, blandes inn i hele innsjøen og gi grunnlag for ny primærproduksjon. Derved tilføres bunnvannet oppløst oksygen. Om våren har de fleste innsjøer også en annen sirkulasjonsperiode, vårsirkulasjonen, før overflatevannet blir så varmt at vindpåvirkningen ikke overvinner tetthetsforskjellene. Mellom høst- og vårsirkulasjonen har vi på våre bredde­ grader som oftest en periode med vinters tagnasjon mens innsjøene er dekket av is. Innsjøer som ikke dekkes av is om vinteren, f.eks. langs kysten på Sørvestlandet, får i stedet en langvarig sirkulasjonsperiode som varer helt fram til neste vår. Primærproduksjonen foregår i innsjøens eufotiske sone, som strekker seg ned til der det gjenstår ca. 1 % av innstrålt lysenergi i overflata (kompensasjonsdypet). Ved fotosyntesen produseres også oksygen som løses opp i vannet og kommer fisk og andre heterotrofe organismer til gode. Lenger nede dominerer prosesser som bryter ned det organiske stoffet. Den mikrobielle nedbrytningen i de dypere partiene av en innsjø legger også beslag på noe av det oppløste oksy­ genet. Etter sirkulasjonsperiodene kan vannet være mettet med oksygen, men oksygenreservene er begrensede fordi løseligheten av oksygen er liten i vann. Der­ for kan oksygenet lett brukes opp i løpet av stagnasjonsperiodene hvis innsjøen har for stor organisk belastning. Lite oksygen i hypolimnion mot slutten av stagnasjonsperiodene er typisk for eutrofe innsjøer, og god oksygenmetning i hypolimnion er typisk for oligotrofe innsjøer. Når alt oksygen er brukt opp, skjer den mikrobielle omsetningen av organisk materiale under reduksjon av andre kjemiske forbindelser enn oksygen. Reduk­ sjon av sulfat til sulfid merkes lett fordi det gir vannet en karakteristisk lukt av råtne egg.

Sommerstagnasjon og høstsirkulasjon

Vinterstagnasjon og vårsirkulasjon

Siktedyp og lys og farge For de fleste mennesker er vannets klarhet avgjørende for hvordan de oppfatter vannkvaliteten i en innsjø. Klarheten kan måles ved å bestemme siktedypet. Denne metoden er en av de eldste i vannforskningen og fremdeles i bruk. En siktedypsbestemmelse utføres ved å senke en hvit skive ned i vannet og avlese dypet der den forsvinner ut av syne. Skiva som brukes til dette formålet, kalles secchiskive etter oceanografen Angelo Secchi som i 1865 senket en hvit tallerken ned i Middelhavet for å undersøke vannets klarhet. Skivas form og størrelse har liten betydning, men ca. 25 cm diameter er mest vanlig. Faktorer som influerer på siktedypet, er om vannet er farget, og om det inne­ holder partikler. Farget vann absorberer sollyset, og med økende dyp blir derfor mindre lys reflektert fra skiva, og mindre når opp igjen til den som ser. Hvis det er mye partikler i vannet, gir det et uklart synsinntrykk. Det blir omtrent som å se gjennom tåke, og vi kan etter hvert ikke skjelne skiva fra omgivelsene.

129

Siktedypmålinger

DELI EKSEMPLER PÅ NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Vanligvis har én enkelt siktedypsobservasjon lite å fortelle, da den kan påvirkes av så mange ulike faktorer. Men siktedypsmålinger er velegnede for å følge med i en utvikling over tid, både gjennom en årssyklus og fra år til år. Hvis det lett virvles opp partikler fra bunnen, eller innsjøen tilføres mye uklart vann utenfra, egner målinger seg likevel ikke til å påvise endringer i en innsjøs trofitilstand.

Figur 23 Utviklingen av siktedypet i Mjøsa 1972-1998. På 70-tallet var siktedypet dårlig, særlig på ettersommeren, noe som for en stor del skyldtes oppblomstring av en blågrønnalge som også gav store problemer med drikkevannet. En større opprydningsaksjon i ned­ børfeltet har bedret vannkvaliteten merkbart, og den har vært stabil på hele 90-tallet. Figuren viser at det er store sesongvise variasjoner i siktedypet. Det skyldes tilførsel av turbid vann fra nedbørfeltet under flom og planktonproduksjon i innsjøen om sommeren

En tilleggsobservasjon, som kan fortelle oss noe om hva som bestemmer sikte­ dypet, får vi ved å iaktta vannets farge. Vi holder da skiva på halve siktedypet, og noterer hvilken farge som ses mot den hvite overflata. Den norske limnologen professor Kaare Strøm innførte følgende fargeskala:

eutrofe sjøer

oligotrofe sjøer dystrofe sjøer

Figur 24 Fargeskala fra dypblå til mørkebrun sett i forhold til ulike innsjøtyper 130

Kapittel 6 INNSJØENS ØKOSYSTEM, MILJØSTATUS OG FORVALTNING

I Norge kan vi finne innsjøer med svært varierende siktedyp. I de klareste fjell­ vann kan siktedypet være 20-30 m, og fargen er dypblå, som er egenfargen for rent vann. Når belastningen fra nedbørfeltet øker, avtar siktedypet, slik at vi sjelden finner siktedyp som er større enn 10 m i lavlandsvann. Hvis det er mye utvasking av organisk materiale fra nedbørfeltet, gir det vannet en farge som kan variere fra gul (liten konsentrasjon) til mørk brun (stor konsentrasjon). Med økende fargeintensitet blir det gjerne et avtakende siktedyp. Med økende næringssaltbelastning blir det økende mengder planteplankton som også reduserer siktedypet. Store algekonsentrasjoner gir ofte et grønnlig inntrykk, men planktonalger kan også inneholde andre pigmenter (fargestoffer) som kan gi et bmnlig til rødlig inntrykk. Ved svært store planktonkonsentrasjoner kan vannet være tyde­ lig farget, og siktedypet kan reduseres, selv med secchiskive, til under en halv meter. Tilførsler av uorganiske partikler påvirker også siktedypet. Hvis vannet inne­ holder mye mineral partikler, kan det skyldes naturlig erosjon i nedbørfeltet. Men svært ofte kan dette settes i sammenheng med menneskelig aktivitet, f.eks. avren­ ning fra høstpløyde jorder når marka ikke er dekket av snø. Innsjøer som er påvirket av smeltevann fra aktive isbreer, får tilført breslam, som er ørsmå leirpartikler som er svært effektive til å spre lyset. Disse partiklene gir vannet en karakteristisk grønn farge og redusert siktedyp.

Sterkere farge dårligere sikt

Oppløste salter og surhetsgrad (pH) I Norge varierer innholdet av oppløste mineraler (salter) i ferskvann fra mindre enn 10 mg per 1, som er omtrent det samme som i nedbøren, til flere hundre mg per 1. Høyest konsentrasjoner finnes i vann som har hatt langvarig kontakt med lettløselige kalksteinsbergarter. I store deler av landet er bergartene så tungt løselige at konsentrasjonene av oppløste mineraler i vannet er svært lave. Saltene gjør at vann leder elektrisk strøm, og det går derfor an å måle konsen­ trasjonen av dem ved å måle vannets elektriske ledningsevne eller konduktivitet. Avlesningene gjøres som millisiemens per m (mS/m) eller pS/cm. 1 mS/m (=10 pS/cm) tilsvarer ca 8 mg salter per 1. Når konduktiviteten er lav, tyder det på at vannet inneholder lite kalk, og det kan derfor lett bli utsatt for forsuring. I de delene av landet hvor forsuring har gjort seg gjeldende, er ledningsevnen stort sett i området 1-3 mS/m. Vann som kommer fra mer kalkholdige nedbørfelt, har gjerne konduktivitet 5-20 mS/m. Høy konduktivitet kan også skyldes avløp fra bebyggelse eller avrenning fra dyrket mark. I naturen produseres det humussyrer fra plantemateriale i skogbunnen. Vann inneholder også karbonsyre, som er oppløst karbondioksidgass. Derfor er vann i naturen ofte svakt surt. Noen steder løser vannet opp så mye kalk, som er en base, at syrene blir nøytralisert. Vannets alkalitet er dets evne til å nøytralisere syre. Alkaliteten er avhengig av hva slags mineraler som finnes i berggrunnen eller i løsavsetningene som ligger fra siste istid. Kalkrike sedimentære bergarter kan gi høy alkalitet og en basisk (alkalisk) reaksjon (pH >7). Harde krystalline bergarter som gneiss, granitt og sparagmitt, som det finnes mye av i Sør-Norge, oppløses svært langsomt og gir lave alkalitetsverdier og nøytralt (pH = 7) eller surt vann (pH < 7). Det er trolig at det i Skandinavia har skjedd en viss forsuring av overflatevannet helt fra siste istid og fram til moderne tid på grunn av utvasking av de lettest tilgjengelige basene og en samtidig økning av mengden akkumulert organisk stoff. 131

Konduk­ tivitet

Alkalitet

DELI EKSEMPLER PA NATURBRUK - FRA HAGE TIL HØYFJELL

Figur 25 Skjematisk framstilling av pH-endringer i sure klarvannsjøer i Sør-Sverige etter siste istid. Det er fire perioder: I: Naturlig forsuring, 10 000-300 f. Kr. II: Alkalisering (økende pH) på grunn av jordbruk, 300 f.Kr.-1900 e.Kr. III: Ny forsuringsperiode (vesentlig sur nedbør) ca. år 1900 fram til i dag. IV: Kalking av noen innsjøer fra ca. 1970 og framover. Fase II inntreffer ikke uten jordbruk i nedbørfeltet. Kilde: J. & KA. Økland, Vann og vassdrag 1 Husk feil­ kildene

Vannets surhetsgrad er tilsynelatende en enkel egenskap å måle ved hjelp av et pH-meter med en elektrode som stikkes ned i vannet. Det er imidlertid mange feilkilder i slike målinger, og hvis man ikke har utstyr som er spesielt laget for måling i vann med lavt saltinnhold, skal man være forsiktig med å legge for stor vekt på egne målinger. Vannet bør helst ha rundt 25 °C under pH-bestemmelsen.

Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann Seks typer forurens­ ning

Fem tilstandsklasser

Statens forurensningstilsyn har laget et klassifiseringssystem for miljøkvalitet som brukes for norske vassdrag. Systemet tar for seg de seks typene av forurens­ ninger som har størst praktisk betydning her i landet: næringssalter, organiske stof­ fer, forsurende stoffer, partikler, tarmbakterier og miljøgifter. Når en skal beskrive og klassifisere miljøkvaliteten i ferskvannssystemer, er det vanlig å gjøre det for hver enkelt virkningstype. Det er utarbeidet et sett av nøkkelparametere (kjemiske og fysiske egenskaper) som kan brukes til å bedømme tilstanden etter en femdelt skala for tilstandsklasser. Den beste tilstandsklassen representerer 'renf eller upåvirket vann. Grunnlaget for inndelingen er en kom­ binasjon av kunnskap om stoffenes effekter på vannmiljøet og statistisk informa­ sjon om stoffenes utbredelse i norske vannforekomster. En klassifisering av en enkelt vannforekomst bør helst bygge på så mange prøver at midlere årskonsentrasjoner kan beregnes. Parallelt med betegnelsene for tilstandsklasser, som går fra I til V, brukes også mer subjektive betegnelser som går fra 'meget god' til 'meget dårlig'. Denne måten å betegne tilstandsklassene på kan villede når man skal utarbeide mål for tiltak for å redusere eller fjerne forurensninger. Hvis vannforekomstens naturlige tilstandsklasse er 111 (nokså dårlig), noe som ikke er uvanlig når det gjelder organisk stoff, vil det ikke være mulig å nå tilstandsklasse I eller II gjennom å fjerne forurensninger. Når vi planlegger tiltak og bedømmer virkningen av dem, 132

Kapittel 6 INNSJØENS ØKOSYSTEM, MILJØSTATUS OG FORVALTNING

er det derfor viktig med kunnskaper om hva som er lokalitetens naturlige til­ stand. Sammenlikning med nærliggende upåvirkede vann eller vassdrag der slike finnes, kan gi grunnlag for å anslå forventet naturtilstand. I tillegg må vi avveie betydningen av lokale forhold som beliggenhet, grunnforhold, vegetasjon i ned­ børfeltet m.m. Tilstandsklasser

Virkninger av:

Parametre

1 Meget god

II God

11 Mindre god

IV Dårlig

V Meget dårlig

Næringssalter

Total fosfor, pg P/ Klorofyll a, pg/l Siktedyp, m

50 >20 6

15-25 6.5-9 4-6

25-40 4-6,5 2-4

40-80 2-4 1-2

>80 6,5

0,05-0,2 6,0-6,5

0,01-0,05 5,5-6,0

Aas er leder lor prosjektet Moss har lange tradisjoner nar det gjel der kildesortering av avfall Hell siden kri gen har innbyggerne sorten ut matavfallet til dvrrfor I januar Ne det satt i gang et prøveprosjekt etter initiativ fra bedriften NOR SEKK A/S i Moss hvor 500 husstander fikk utplassert hven sitt kildesortenngs

D

og

e o i o

)

skap med oppsamlmgsutstvr for fire frak sjoner Etter to år var resultatene så pos»u ve at ordningen Ne gjort permanent for deltakerne Senere har kommunen vedtatt en plan for fullskala utbvgging av denne ordningen som er blitt kjent over heie lan det som Mossemodellen for kildesortering

husstandene er blitt billigere I løpet av 1995 nådde man I(X) prosent full skala kil dcsortering i Moss Regnskapet viseren besparelse på ca X4() (XX) kroner i kom munens behandlingskostnader for avfall i forhold ul budsjettet Rcnovasjonsgcbv ret er 940 kroner og det har ikke økt ul over prisstigningen de siste fem årene Av be­ sparelsen var 2"S (XX) kroner inntekter fra salg av innsamlet papir Kildesorteringen er et tilbud med høv servicegrad Vi tillater at skapet star opptil tjue meter fra veien Når kostnadene ul inn samling likevel ikke blir større skv Ides det at vi henter to fraksjoner pa hver kjørerun de sekken med restavfall og en fraksjon fra skapet Vi betaler renovatøren 6 50 kroner pr tømming eller 3 4X kroner pr husstand t aret og får den ene fraksjonen fra skapet nxrmest «med pa kjøpet * Å samle inn fire sorterte fraksjoner ul denne prisen er det ikke mange som klarer, sier \as

Sparte 840.000 kroner Overingeniør Aas er opptatt av økonomi en ved kildesorteringen Han påpeker al innføring av MossenxxicBen har ført ul merkostnader på utstyrssiden men selve innsamlingen av avfall fra dr ca II (XX)

Mossemodellen Han gir følgende definisjon pa Mossemodellen l>e( er et oppsamlings g innsamlingssvstem for kildesortering som innbefatter flere fraksjoner med bruk av

Utdrag av faksimile fra Mossemodellen fra tidsskriftet Kretsløpet 1-96. Mossemodellen ble gjennomført som en fullskala-kildesortering uten å øke renovasjonsavgiften. 290

Kapittel 12 KOMMUNALT MILJØVERN

Kildesortering uten økte kostnader i Inn herr ed

Mengden avfall til deponi redusert med 60-70 pst -Vi ønsket å innføre kildesorteringssystcmet men å måtte endre rutene for mye Det forutsatte at hver enkelt abonnent var flink med sorteringen. Våre målinger viser at vi fra hver husstand i gjennomsnitt hen­ ter ca. 10 kilo papiravfall hver fjerde uke. 10 kilo organisk avfall annen hver uke ug 14-15 kilo restavfall hver fjerde uke. Vi har klart å gå over til kildesortering uten å bruke mer tid på innsamlingen av avfallet. I dag er renovasjonsgebyret 1075 kroner pr abonnent, hvorav 240 kroner til behand­ ling og deponi, samt til innsamlingen av spesialavfall og risikoavfall (medisinrester)

virke og hageavfall. Videre har selskapet et system for innsamling av risikoavfall som medisinrester. Dette blir kjørt til Innherred sykehus til forbrenning. Det er også innført en ordning med mottak av døde dyr fra landbruket Selskapet var først ute i landet med å innføre «Skvett n»ordningen for innsamling av spesialavfall fra husholdninger. - Når spillolje og bil­ batterier nå blir tatt hånd om på salgsled det, står vi tilbake med svært små meng­ der. Vi skal nå evaluere «Skvett’n»-ordningen, for å finne ut om ressursbruken står i forhold til de avfallsmengdene som kom­ mer inn, sier Heggelund.

Få vil hjemmekompostere Heggelund forteller at det er gjort forsøk på å fl husstandene i Inderøy med på hjemtnekompostering. Interesserte far utdelt .Miljøheimevernets brosjyre, og det blir lok­ ket med 200 kroner i rabatt på renovasjons­ avgiften. Husstandene må selv kjøpe kompostbeholder. Det Me også arrangert informasjonskveld .Av de 1940 abonnentene svarte 271 at de var interessert i mer infor­ masjon. 60 møtte opp på informasjonsmø tet. og av disse er 13 kommet i gang med hjemmekompostering. - Dette var langt færre enn vi hadde forventet. Det viser seg at interessen faller merkbart når folk far vitt- hva komposteringen vil kreve av dem Men vi kjører vårt opplysningwrbeid vide­ re, påpeker Heggelund

Bringesystem Han forteller at hentesystemet i Inderøy er supplert med bringeordning for glass, tek­ stiler og sko. i alt fem oppsamlingsplasser. Dessuten er det etablert Gjenbrukstorg i alle medlemskommunene for mottak av papir, glass, plast, metaller, hvitevarer. tre­

Melkekartong fra skoler - Dere har ikke innsamling av drikkekar­ tong fra husholdningene? - Det skyldes begrenset kapasitet på vårt sorteringsanlegg for papir. Men vi hol­ der pa å bygge et nytt og større anlegg, slik at innsamlingen av drikkekartongene kan komme i gang til hosten Heggelund forteller at Innherred Reno­ vasjon i fjor høst gikk inn i et samarbeid med Tine Meierier i Verdal om innsamling av melkekartong fra i alt 90 skoler og bar­ nehager. Disse har fått utdelt 240 liters dunker med plastsekker. Kartongene blir skyllet, pakket og lagt i beholderne. Når sekkene er fulle, upes de igjen, og blir med melkebilen tilbake til meieriet i Verdal. Her blir sekkene lagt i en container som selskapet henter og behandler på sor­ teringsanlegget Kartongene går inn i innsamltngssystemet til Norsk Returkartong Heggelund legger vekt på at dette er en meget rimelig ordning. - Hvordan fikk dere befolkningen med på kildesortering?

- Vi spilte på pressen, gikk ut og fortalte hva som skulle skje. Vi la stor vekt på å in­ formere de ansatte i kommunen, som er viktige informasjonsbærere i lokalsamfun­ net. Også politikerne fikk grundig informa­ sjon, forteller Heggelund

Informasjonen gikk greit Det ble laget en informasjonsbrosjyre om ordningen som gikk ut til alle husstandene i de tre kommunene sammen med et person­ lig brev, en tømmeplan og et svarkort hvor folk kunne krysse av om de ville ha mer in formasjon. f.eks. om hjemmkompostering og om de ønsket å gå sammen med naboen om antall beholdere 300 av de 1940 abon­ nentene i Inderøy valgte dette, selv om de ikke fikk redusert gebsret Men politikerne i Inderøy har bestemt å in nføre en ordning med differensierte gebyrer for 1996 Heggelund mener selskapet lykkes med å nå ut med informasjonen til abonnente­ ne. Han viser til at en klar majoritet i spør­ reundersøkelsen var godt fornøyd med den informasjon de hadde fått. Det har vært svært få negative oppslag i pressen om kildesorteringsordningen. Da ordningen kom i gang, etablerte sel­ skapet også en infotelefon som befolk­ ningen i Inderøy Me oppfordret til å bru­ ke. I perioden mai til juni kom det 800 henvendelser om kildesortering. - Vi fikk et klan inntrykk at folk synes ordningen var enklere å praktisere enn de hadde trodd på forhånd, sier prosjektleder Bjørn Heggelund i Innherred Renovasjon.

-W er opprett av de ertetiske tidene ved rys-

temet med beholdere. For å fa redusert antollet, legger vi opp til ot flere abonnenter går rammen om ramme beholdere. Dessuten hor vi valgt gronnforge pd alle beholderne, bare

lokkene hor ulike farger, sier prosjektleder Bjttrn Heggelund.

Kretsløpet 1

96

15

Utdrag av faksimile for kildesorteringsprosjektet til Innherred renovasjon fra tidsskriftet Kretsløpet 1-96. De tre deltakerkommunene i dette prosjektet, Inderøy, Mosvik og Frosta, reduserte mengden forbruksavfall til deponering med 60-70 %, også det uten økte renovasjonskostnader. 291

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse Som vi har sett, vil kildesorteringen føre til at fraksjonene som sorteres ut, blir så rene at de kan utnyttes til ombruk, materialgjenvinning eller energiutnyttelse. Når det gjelder eksempler på de ulike kategoriene, kan vi nevne at fraksjoner som går til

■ ombruk, omfatter klær som leveres til Fretex, dekk som regummieres, repara­ sjon og salg av møbler og kuldemøbler og brukte bygningsdeler. En del fir­ maer har også spesialisert seg på reparasjon og salg av gamle datamaskiner

■ materialgjenvinning, omfatter eksempelvis regranulering av plast, produksjon av returfiber fra papir og omsmelting av metaller og glass ■ energiutnyttelse, gir best effekt ved brenning av rene fraksjoner, men også blandet avfall kan energigjenvinnes Ressurs

Oppstår (tonn / år)

Papir (avis, ukeblad o.l.) Bølgepapp. kartong o.l. Plast, gummi Treavfall Glass (kun emballasje) Skrapjern (fra industrien) Bilvrak Hvitevarer Matavfall (utnyttelse til for)

Utnyttelse (tonn /år)

280 000 180 000 130 000 400 000 52 000 usikkert 45 000 34 000 400 000

130 000 80 000 17000 noe 30 000 320 000 43 000 30 000 15 000

GWh / ar

GWh / år

Energi fra avfallsforbrenning

700

Tabellen viser utnyttelsesgraden av avfallsressursene i kommunalt avfall. Kilde: SFT, Vårt felles miljø - avfall. Utgitt i 1994U

Det «genanvendte hus» i København Det «genanvendte hus» i København er et eksempel på ombruk og materialgjenvin-

ning i byggebransjen. Huset er bygd av

teglstein og har seks etasjer med kjeller. Det rommer 17 boliger.

Byggeprosjektet

ble

påbegynt i 1990, og huset stod ferdig i 1994.

I oppføringen av huset ble det brukt gjen­ vunne materialer som i vektprosent utgjør

80 % av husets samlede materialforbruk. Som eksempler kan det nevnes at knust betong og tegl er brukt til betongtilslag,

fasaden er bygd opp av renset teglstein, armeringsjernet er laget av omsmeltet jern-

skrot, og innvendige lettvegger, golv og takkonstruksjoner er laget av ombrukstrevirke. aj 2 JC.

-------------------------------1) Trenden antas å gå i retning av flere mindre biobrenselsanlegg (fra 2-30 MWh), gjerne i tilknytning til lokale sentra (skoler, sykehus osv.).

292

jDaj = 2 u-

Kapittel 12 KOMMUNALT MILJØVERN

Litt om miljøfarlige stoffer Et elektrisk-elektronisk produkt som et Eiektnsk~ , elektroniske fjernsynsapparat er et av mange eksempel produkter på at vi omgir oss med miljøfarlige stoffer i vår hverdag. 100 fjernsynsapparater til­ svarer ca. tre tonn EE-avfall (elektriskelektronisk avfall) og inneholder • • • • • • •

Foto: Johs. Bjørndal

• • •

Utsorterte PC-kort, utført av Stena Miljø på Klemetsrud i Oslo

100 mg arsen 150 kg bly 0,35 mg beryllium 40 kg flammehemmende stoffer 400 g kadmium 200 mg kvikksølv 35 kg kondensatorer som kan inneholde PCB 40 kg PVC 1 kg nikkel 100 g sink

Det er viktig at de miljøfarlige stoffene som finnes i EE-avfall, blir tatt hånd om på en forsvarlig måte. Kasserte fjernsyn­ sapparater kan repareres og selges brukt (ombruk), eller de kan plukkes fra hveran­ dre slik at plast og metaller kan materialgjenvinnes og de miljøfarlige stoffene blir tatt forsvarlig hånd om.

Materialer kan også gjenvinnes og få del i et kunstverk som her fra utstillingen ved Norsas på Skøyen 293

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Spørsmål og arbeidsoppgaver 1 Ta kontakt og besøk om mulig en treforedlingsbedrift. Det er en fordel om bedriften gjenvinner papir. Studer og rapporter hvordan denne ordningen fun­ gerer. Se også nærmere på hvilke produksjonsprosser som inngår i papirproduksjonen, på grunnlag av det stoffet som er gitt i begynnelsen av dette kapit­ let. 2 Miljøverndepartementet og materialselskapene har satt seg ulike mål for gjen­ vinning av blant annet papp og papir, plast, metall og glass. Hva går disse mål­ ene ut på, og hvor langt er vi kommet i dag? 3 Hvilken mulighet har du for å kildesortere, og hva skjer med de fraksjonene du sorterer ut - hvor sendes papiret, glasset, klærne osv? 4 Se over det stoffet som er presentert her om kommunal kildesortering. Ta eventuelt også kontakt med SFT for mer informasjon. Rett så oppmerksom­ heten mot din egen kommune. Hvilken plan har den for håndtering av avfall, og blir den fulgt opp i praksis? Det er best om klassen legger opp til en eks­ kursjon og eventuelle intervjuer, der dere prøver å få et inntrykk av kildesorteringsordningen både fra befolkningens og kommunens side. Viktige informasjonskilder: Norsas, GRIP-senter, SFT, materialselskapene Virksomheter med egne hjemmesider på internett: Norsas (www.norsas.no), SSB, Norsk returkartong, MD, SFT, DN, enkelte fylkesmenn, Jordforsk, Grid Arendal Videre litteratur: Vårt felles miljø - avfall, Avfall og gjenvinning, SFT rapport 97:10 og SFTs sammendrag om kildesortering. Se også SSBs hjemmesider på Internett.

294

Kapittel 13

Kvalitetssikring og miljøtiltak i landbruket Kvalitetsarbeid og opprinnelsesmerking i landbruksbasert matvareproduksjon og matvarehandel er blitt viktige for konkurransen i markedet. Noe av bakgrunnen for det kan være det arbeidet som startet med kvalitetssikring i alle deler av indus­ tri og samfunn gjennom ISO 9000-systemet. Men hoveddrivkraften for kvalitet­ sarbeidet i matvareproduksjonen er uten tvil den økende forbrukerinteressen for matvaresikkerhet og for hvor og hvordan matvarene er produsert. De tendensene vi ser til økt tilstedeværelse av sykdomsfremkallende bakterier og andre mikroor­ ganismer som følger matvarene, miljøforurensning og den generelle interessen for økologisk dyrkede produkter hos folk flest, er også medvirkende årsaker.

Bakgrunnen for kvalitets­ sikring

Kvalitetsstandard etter ISO-systemet Formålet med et dokumentert kvalitetssystem er å sikre jevn kvalitet uten at det oppstår

avvik. Et eksempel på et slikt system som bruker standarder, er ISO - Den internasjonale

standardiseringsorganisasjonen. Norges Standardiseringsforbund er medlem av ISO, der

det var 90 medlemmer i 1997. Norge bruker betegnelsen Norsk Standard NS-ISO. Ellers kan vi merke oss at

■ NS-ISO 8402 gir en oversikt over definisjoner av kvalitet og terminologi ■ NS-ISO 9000, 9001, 9002 og 9003 brukes når det blir inngått eksterne kontrakter med kunder

■ NS-ISO 9004 gir retningslinjer for deler av kvalitetssystemet (kvalitetssystemelementer) og rettleder bruken av disse innenfor bedriften Kvalitetssystemelementene sier ikke noe om produktkvalitet (jf. kapittel 2), standard på

maskiner og utstyr eller hvordan arbeidet skal utføres. I stedet tar de for seg hvordan vi skal gå fram for å oppnå de kvalitetene vi ønsker.

Forbrukerne er også i økende grad villige til å betale for denne type kvalitetsinfor­ masjon. Det gir mulighet for å styrke vår egen nasjonale produksjon og bmke merkeordninger for å fremme den overfor forbrukerne. Merkeordningen Godt Norsk er en nasjonal satsing nettopp for å fremme informasjonen om innen­ landsk produksjon og produkter og slik demme opp mot import. På samme måte gir Ø-merket til Debio en sikkerhet for forbrukerne for at dette er økologisk dyrkede produkter. Begge disse merkeordningene vil bli nøyere diskutert seinere. Kvalitetsarbeidet i landbruket omfatter, ved siden av produksjonene, også kvalitetssikring av alle andre aktiviteter på gårdsbruk, slik som plan for helse, miljø og sikkerhet og plan for å ta vare på kulturlandskapet, biologisk mangfold og plan for generelle miljøtiltak. Vi har også kvalitetsordninger i planteproduk­ sjonen som går ut på å holde vårt plantemateriale så friskt og sykdomsfritt som mulig. Eksempler er den statskontrollerte avlen og Prosjekt plantehelse - to ord­ ninger vi også vil gå nærmere inn på seinere.

295

Forbrukere og kvalitets­ informasjon

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Kvalitetsstyring i Landbruket (KSL) Strukturelle markeds­ endringer

Både forbrukerne og mediene fokuserer i dag på matvarekvalitet og på hvordan selve produksjonen foregår. Kundene/forbrukerne ønsker trygg mat, men flere strukturelle markedsendringer gjør dem usikre: Det norske grensevernet for jord­ bruksprodukter er endret fra et mengdebasert importvern med maksimumskvoter for import til et tollbasert importvern - noe som i praksis betyr økt konkur­ ranse fra importerte jordbruksvarer på det norske markedet. I tillegg har vi også Plante/dyrehelse-direktivet (avtaler) med ELI, som i praksis fører til en redusert sykdomskontroll ved grenseovergangene. I stedet skal kontrollen foregå i det enkelte land før eksport. (Se avsnittet om plantehelse.) Alt dette gjør at det er avgjørende for framtidig norsk matvareproduksjon at produksjonen vår er konkurransedyktig, og ikke minst at forbrukerne har tillit til den innenlandske produksjonen. For å styrke vår egen produksjon har myn­ dighetene derfor satt i gang det store prosjektet Konkurransestrategier for norsk mat. Kvalitetssikring i landbruket (KSL) er en del av denne strategien. Dagens situasjon gjør det nødvendig for landbruksnæringen å satse på et kvalitetssystem. Forbrukerne stiller krav om kvalitet på produktet og produk­ sjonsmåten. Dagligvarekjedene er sterke og påvirker til en viss grad hva kundene skal kjøpe. Offentlige myndigheter kommer med nye pålegg og krav og lover og forskrifter som landbruket må forholde seg til. Det er også slik at de fleste bøn­ der ønsker å gi gården over til neste generasjon i like god stand som, eller bedre enn, den var ved forrige generasjonsskifte. Da må bonden fokusere på å sikre økonomien, beholde en god helse og være en god naturforvalter. Alt dette er forhold på den enkelte gård som det også fokuseres på i KSL-arbeidet.

Hva er Kvalitetssystem i landbruket? Et kvalitetssystem er et styringsredskap for produsenten og en doku­ mentasjon overfor forbrukeren. Et kvalitetssystem ivaretar inter­ essene til både varemottakere (med varemottakere mener en grossis­ ter, omsetningsledd) og forbrukere og skaper tillit til produktene. Det ivaretar allmennhetens behov for sikkerhet for at offentlige regelverk blir fulgt, at kritiske punkter under produksjonen blir sjekket, og at det skjer forebyggende arbeid og tiltak. Målsettingene for KSL-kvalitetssystem for landbruket kan kort beskri­ ves i følgende tre punkter: ■ Dokumentasjons - og kvalitetssystem på den enkelte gård ® Hjelpemiddel for å sikre god kvalitet på norske matvarer ® Verktøy og styringsredskap for bedre drift og lønnsomhet for bonden

Dette kan illustreres i kvalitetssirkelen: Kvalitetssirkelen kan ses på som et hjul som skal rulle framover og oppover slik at driften stadig kan bli bedre. KSL-arbeidet er drivkraften som får hjulet til å rulle fram- og oppover, men det skal også være kilen som hindrer hjulet i å rulle tilbake. 296

KSL-logo

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET

Kvalitetsarbeidet bør gjennomsyre alle aktivitetene og det totale arbeidsmiljøet på gården, fra det som skjer innenfor driftsbygningenes travle vegger, til utmarksbeitets vegeterende ro. Det bør også få konsekvenser for så vel plante- som hus­ dyrproduksjonen, og også for arbeidet med det biologiske mangfoldet og kul­ turlandskapet og helse, miljø og sikkerhet. Videre skal kvalitetssystemet være til hjelp for bonden og fungere som et arbeidsredskap til å E E E E

planlegge produksjonen ut fra gjennomtenkte mål gjennomføre arbeidet i tråd med planene registrere hva som skjer underveis vurdere og kontrollere resultatet i forhold til planene og om nødvendig kor­ rigere planer og arbeidsmetoder

Hvorfor trenger vi KSL? Formålet med KSL-arbeidet er til sjuende og sist å styrke den innenlandske pro­ duksjonen og gjøre norsk produksjon mer attraktiv. I praksis er det derfor viktig:

1 Å dokumentere hvordan norsk mat produseres. Det vi kaller KSL-profilen eller overordnede mål i produksjonen, fokuserer her på seks punkter: - Ingen rester av plantevernmidler, medisiner og andre skadelige fremmedstoffer - Smittefrie produkter - Riktig utseende, smak og bruksegenskaper - Produsert med god dyreomsorg - Produsert på en miljøvennlig måte 2 A sikre at forbrukerne har tillit til - og velger - norskproduserte matvarer 3 A sikre avsetningen av norske jordbruksvarer 4 Styrke jordbrukets konkurranseevne 5 A tilfredsstille offentlige lover og regler som regulerer produksjon og drift i land­ bruket 6 A skape bedre lønnsomhet for den enkelte bonde

Hele næringen deltar Det norske landbruket står samlet bak gjennomføringen av KSL. Det startet som en del av Landbruksdepartementets konkurransestrategier for norsk mat. 11995 tok landbruksnærin­ gen selv over arbeidet med å utvikle et kvalitetssystem under navnet KSL. I dag er det der­ for Norges bondelag, Norsk bonde- og småbrukerlag, varemottakerne, dvs. samvirkeor­ ganisasjonene og andre som tar imot og omsetter varer og driftsmidler fra/til landbruket, Forsøksringene, Stiftelsen Godt Norsk, Landbrukshelsa og Landbruksdepartementet som står bak og driver dette arbeidet. Sekretariatet for KSL holder til i Landbrukets hus.

Mål Arbeidet med kvalitetsstyring i landbruket har to klare og konkrete mål. Alle gårdsbruk i Norge skal E kunne dokumentere sine enkelte produksjoner innen utgangen av 1998 E ha etablert et kvalitetssystem for hele bruket innen utgangen av år 2000

Håndboka KSL Kvalitetsstyring i landbruket skal være et hjelpemiddel og støtteredskap for alle produsenter i kvalitetsarbeidet. Den var ferdig høsten 1998, og målet er at alle produsenter i landet skal ha den i hende i løpet av vinteren 1998/99.0 1) For interesserte og til hjelp i studiesammenheng kan den bestilles fra: KSL-kontoret, Postboks 9347 Grønland, 0135 Oslo. (Tlf. 22 05 47 00, faks: 22 17 23 11, e-post: [email protected])

297

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Kontroll/revisjon Kontinuerlig forbedring

To typer revisjon

For at KSL skal være et nyttig hjelpemiddel og redskap for kontinuerlig og sys­ tematisk forbedring, er det nødvendig med en form for gjennomgang, kontroll eller revisjon. Revisjon er ordet som brukes i denne sammenhengen, og det kan beskrives som en gjennomgang av ulike aktiviteter og tekniske installasjoner på gården i forhold til eksisterende planer og de krav som er fastsatt. Et viktig poeng her er at hvis kvalitetsstyring skal brukes som et argument i markedsføringen overfor dagligvarekjeder og forbrukere, må de planlagte eller pålagte kvalitetstiltakene være gjennomført og være kontrollbare. Kort fortalt kan vi skille mellom to typer revisjon: a) vår egen gjennomgang og b) gjennomgang fra/med andre. Den egne gjennomgangen er da det du selv gjør når du går igjennom og vurderer de ulike aktiviteter i bedriften, for eksempel det å vurdere driftsresultatet ved årets slutt. Har du nådd de målene som ble satt, eller som du ønsket å få gjennomført? Føring av ulike noteringsskjemaer i for­ bindelse med dokumentert produksjon av grønnsaker eller ettersyn av elektriske anlegg eller verneutstyret kan også være egenkontroll. Gjennomgang med andre er en kontroll som blir gjort sammen med person­ er som ikke er knyttet til gårdsdriften. Det kan være personer fra et offentlig organ som landbruksmyndighetene eller fra elektrisitetstilsynet. Det kan også være en representant eller rådgiver fra varemottaker eller omsetningsleddet.

Planteproduksjon Nærhet til forbrukeren

Dokumentert produksjon

Kvalitetssikring i planteproduksjonen var den delen av KSL som først stod i fokus. Grunnen til det er kanskje at mange av planteproduktene ikke blir foredlet, men presentert for og brukt av forbrukeren i frisk tilstand, mer eller mindre direkte fra jordet. Tenk på alle grønnsakslagene, frukt, bær, poteter osv. Jordbær blir for eksempel høstet på jordet den ene dagen og brakt videre fra butikken av forbruk­ eren neste dag. Forbrukeren får en helt annen nærhet til slike produktet enn korn­ produkter, kjøtt, melk og ost eller planteprodukter bmkt til for. De gjennomgår en foredlingsprosess før de ligger i disken og kommer forbrukerne til gode. Denne nærheten gjør også at forbrukeren stiller større krav til den indre og ytre kvaliteten på frukt, bær, grønnsaker og poteter, og han eller hun vil ha mye let­ tere for å be om å få vite hvordan varene er produsert. Denne delen av KSL går ut på å dokumentere produksjonsmåten - noe vi kaller dokumentert produksjon.

Minimumskrav til planteproduksjonen KSL stiller en del minimumskrav til planteproduksjonen, krav som skal kunne dokumenteres overfor omsetningsledd og forbruker. Dette kalles sporbarhet. Slike krav dreier seg stort sett om forhold under produksjon og omsetning. Det som skal noteres eller dokumenteres, er: ®

Generelt: opplysninger om gården og skiftene på gården

■

Vekstskifte: oversikt over vekst på skiftet foregående år og planlagt vekst neste år

®

Jordarbeiding: tidspunkter og metoder

H

Såing og planting-, art, sort dato og mengde per daa Gjødsling og jordforbedring: gjødselbehov, type, dato og mengde per daa (Forskrifter

■

for gjødselplanlegging trådte i kraft 1.1 1998)

298

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET El

I®

■ ■

Kjemisk plantevern: sprøytesertifikat, sprøytekontroll, begrunnelse for sprøyting, mid­ del som brukes, dosering, dato for sprøyting, behandlingsfrist, emballasjehåndtering. Biologisk/mekanisk plantevern: frivillig Vann: vannkilde oppgis Høsting og høsteforhold: tidspunkter, mengde per daa, høsteforhold, bruk av kon­ serveringsmiddel

■

Lagring og lagringsforhold

M

Varekvalitet: sortering i henhold til sorteringsreglene i Norsk Standard

■ ■

Forurensning av ytre miljø: frivillig, kan være veier, industriområder osv. Hydrotekniske anlegg: frivillig. Vedlikehold av grøfter o.l. for å hindre erosjon

De enkelte varemottakere/omsetningsledd kan også stille tilleggskrav utover disse.

For at disse minimumskravene skal ha noen gyldighet, må de noteres ned fortløpende gjennom året. Produsentene kan da ta i bruk de noteringsmåtene de selv føler er mest praktiske, bare minimumskravene er tatt vare på. Til slik bruk er det utarbeidet ulike noteringsverktøy. Den nevnte KSL-håndboka inneholder noteringsskjemaer som dekker de ovennevnte minimumskravene for alle plante­ produksjoner. Det er også utarbeidet spesielle håndbøker for de ulike kulturgrupper - for produsenter som vil ha en større detaljeringsgrad. Det er laget håndbøker for dokumentert produksjon av grønnsaker på friland, for grønnsaker i veksthus, for frukt/bær og for poteter. Slike håndbøker inneholder også faglig informasjon og rådgivning om de enkelte produksjoner i tillegg til noteringsskjemaene.1)

Husdyrproduksjon Husdyrproduksjonen krever også at de ulike produksjoner og produksjonsmåter kan dokumenteres. Det gjelder produksjon av egg, kylling, melk, kjøtt osv. Selv om det har vært drevet kvalitetsarbeid, særlig i melkeproduksjonen, i lang tid allerede (gjennom Melkekontrollens avlsarbeid), så har KSL også overtatt her. Det er utarbeidet en rekke aktuelle hjelpemidler for noteringer og registreringer, spesiallaget for de ulike husdyrproduksjonene. Dette noteringsverktøyet stilles til disposisjon til den enkelte bruker fra varemotaker, dvs. meieri, slakteri osv. I husdyrproduksjonen er det også satt opp en del punkter som er KSLs mini­ mumskrav til notering og dokumentasjon: ■

Medisinbruk: hvilke dyr, dato for behandling, type og mengde, dvs. et helsekort for

hvert dyr, overholdelse av tilbakeholdingsfrister

■ ffl

Radioaktivitet: dyras beiteområde, ulike tiltak og nedforing etter bestemmelsene For og foring: Det skal dokumenteres type for som brukes, innkjøp av for, bruk av egenprodusert for, navn på forleverandør, at innkjøpt for har varedeklarasjon. Fjærfe

krever godkjent forleverandør

■

Vask og desinfeksjon: krav om vask av husdyrrom, lagerrom, andre produksjonsrom. Dato, mengde ved bruk av desinfeksjonsmiddel osv. skal noteres

H

Kontakt med andre dyr: På grunn av faren for smitte fra andre dyr skal opplysninger

om forflytninger og kontakt noteres for å kunne etterspores. Alle dyr skal være merket H

Besøkende og røkter: Det skal føres en loggbok for besøkende, bruk av overtrekksutstyr osv. Dette er også viktig for å unngå smitte fra andre besetninger

1) Til videre fordypning kan håndbøkene bestilles fra Institutt for plantefag, v/ statskonsulenten i hagebruk, tlf. 64947804.

299

Noteringshåndbøker

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK ■

Vann: Vannkilde skal noteres. Det er krav om analysebevis. Dette er viktig for å sikre

tilfredsstillende vannkvalitet til drikke og til vask £

Mus, rotter, fugler og insekter i husdyrrom: Bekjempingen av disse smittebærerne skal

dokumenteres

B

Smittestatus: Det skal tas prøve av gjødselen for å klargjøre helsetilstand og eventuell

smittefare. Undersøkelsen gjelder særlig fjærfe og gris B

Helsestatus: Helseregistreringer skal tas vare på, for eksempel tilbakemeldinger fra

El

Godt stell og renhold av dyr: Dette er et generelt pålegg i KSL. Ta vare på eventuelle

slakteriene, helsekort i besetningene, obduksjonsrapporter, laboratorieresultater

inspeksjonsrapporter fra dyrevernsnemnd, og eventuelle anmerkninger fra slakteriet/kjøttkontrollen B

Reproduksjon: Dato for inseminering/paring skal alltid noteres. (Gjelder ikke fjærfe.)

0

Silosaft, avløp fra melkerom, avrenning fra gjødselkjeller. Det er viktig å ha kontroll

Noter også navn/nummer på far, og fødselsdato over slik avrennig. Ta vare på offentlige tilsynsrapporter Varemottakere kan i tillegg stille egne krav utover disse!

Helse miljø og sikkerhet Intern kontrollforskriften

Forskrifter om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetarbeid i virksomheter - også kalt Internkontrollforskriften, krever at virksomheter med ansatte skal ha internkon­ troll som sikrer at gården etterlever kravene i brannvernloven og lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr. For alle virksomheter må det derfor for­ muleres mål for å sikre dette best mulig (se også avsnittet om lover og forskrifter). De fleste gårdsbruk drives som enmannsbedrifter med begrenset bmk av ar­ beidskraft utenfra. Virksomheten er derfor ekstra sårbar dersom det oppstår syk­ dom og helseskader som begrenser bondens fysiske og psykiske arbeidskapasitet. Dårlig arbeidsmiljø med tunge og farlige arbeidsoppgaver kan være en av årsak­ ene til at landbruket taper i konkurransen om arbeidskraften og får problemer med rekrutteringen. Det er derfor en god investering å bruke tid og penger for å bringe arbeidsmiljøet på gården opp på et tilfredsstillende nivå. En rekke lover og forskrifter fastsetter krav til kvaliteten på arbeidsmiljøet på gården. Som bedriftseier eller -leder har bonden ansvar for å sikre arbeidsplassen og ta vare på eventuelle ansattes, famileimedlemmers og egen helse. Gården er også hjem og lekeplass for barna, noe som gjør det ekstra viktig at farlige steder og arbeidsoperasjoner på gården er godt skjermet. KSL stiller som krav at alle bønder oppfyller gjeldende lover og forskrifter.1) I KSL-håndboka finnes det et dokumentasjonsverktøy/en sjekkliste til hjelp i dette arbeidet. Her er hovedvekten lagt på tiltak mot de vanligste ulykkene og skadene i landbruket, og du har en fortløpende oversikt og et system i det som må sjekkes og eventuelt forbedres for å oppfylle gjeldende krav. Følgende hovedpunkter i dokumentasjonsverktøyet i KSL-håndboka er sentrale:1) B B

0

Vask og desinfeksjon: Krav om vask av husdyrrom, lagerrom, andre produksjonsrom. Dato, mengde ved bruk av desinfeksjonsmiddel osv., skal noteres Traktorer og maskiner: Eieren har ansvar for at maskiner og teknisk utstyr er forsvarlig vernet. Eksempler er førervern på traktor, kraftuttak og kraftoverføringsaksler, reimer og transportbånd i bevegelse, kappsag og vedkløyver osv. Driftsbygningen at trapper og stiger/leidere er tilfredsstillende sikret, sikring av silo, sikring av låvebru, sikring av brønner, basseng, kummer og gjødselkjellere o.a.

1) Lover og forskrifter er beskrevet på side 310. 2) Informasjon om de krav som stilles til notering av kontroll­ punktene som er nevnt ovenfor, finnes i KSL-håndboka. Den blir sendt til alle landets produsenter.

300

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET ® ®

S S

H

B M

H

Løfteredskaper som silotaljer og kraner: Disse kontrolleres med jevne mellomrom Elektrisk anlegg og utstyr.- Her kreves vedlikehold av hele det elektriske anlegget, overspenningsvern, jordfeilbryter/-varsler, ledningsopplegg og bruk av skjøteledninger, varmeapparater og vifter osv. Brannvern og brannslokkingsutstyr: Brukeren må sjekke og foreta nødvendige tiltak for å forebygge brann- og eksplosjonsfare, det skal være tilstrekkelige rømningsveier Kjemiske stoffer, plantevernmidler og ensileringsmidler (for silo): Her stilles det krav om sikre oppbevaringsrom med avtrekk og merking av rommene med giftmerke (gjelder plantevernmiddel). Tomemballasje og rester fjernes på en forsvarlig måte. Verneutstyr skal være tilgjengelig Husdyr: Husdyr er årsak til de fleste personskader i landbruket, ved stanging, klemming, tråkking osv. Det er viktig å ta de nødvendige forholdsregler mot slike skader Personlig verneutstyr og førstehjelpsutstyr: Slikt utstyr skal finnes lett tilgjengelig Fysiske arbeidsforhold: Den som eier eller driver en gård, har ansvar for at forurens­ ninger i form av støv og gass unngås eller reduseres til et mimimum. Driftsbygninger og arbeidsrom skal ha gode lysforhold og forsvarlige klimaforhold. Støy og rystelser må unngås eller reduseres. Fallende gjenstander må også unngås Belastningsskader: Det er viktig å legge forholdene til rette ved alle arbeidsoperasjon­ er på en gård på en slik måte at en i størst mulig grad unngår belastningslidelser.

Arbeidsppgaver 1 Nevn to kvalitetssystemer: ett som brukes spesielt for landbruksproduksjoner, og ett som brukes i samfunnet for øvrig. 2 Nevn tre grunner til at det tas i bruk kvalitetsstyring og -systemer.

Foto: Even Bratberg

Kulturlandskap, biologisk mangfold og miljøtiltak

Gjerder er kultur. Valg av materiale og utforming krever erfaring og innsikt. Slik kunnskap kan overføres til neste generasjon gjennom vedlikeholdsarbeid. Bildet er fra Lier bygdemuseum 301

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Kulturlandskapet

Planfor landskapet

Tilskudds-

ordninger

Et variert, frodig og godt skjøttet kulturlandskap som skifter nyanser etter års­ tidene, er vel noe de fleste ønsker seg. Vi kan ønske å beholde det gamle, men kulturlandskapet vil alltid endre seg. Likevel er det viktig å ta vare på enkelte ele­ menter som viser noe om tidligere tiders drift. Det kan være gamle bygninger, steingjerder, åkerholmer, spesielle trær, rydningsrøyser, gamle slåttenger o.l. Gjennom KSL-arbeidet er det utviklet hjelpemidler for å registrere verdifulle ]anclskapSelementer på gården. Hvert bruk skal registrere og lage en plan for hvor­ dan kulturlandskapet skal skjøttes på en god måte. En plan for kulturlandskapet bør også inneholde et kart der de elementene som planen inneholder, er tegnet inn. Det finnes tilskuddsordninger for spesielle tiltak i kulturlandskapet, tiltak for bevare kulturminner og kulturmiljøer, fremme tilgjengelighet og opplevelses-

kvalitet og bevare fredede og verneverdige bygninger som skal brukes i nærings­ virksomhet. Kulturlandskapet er også behandlet i kapittel 6 i bind I av dette bok­ verket, og i kapittel 2 av denne boka så vi på praktiske eksempler på skjøtsel. Der ble det også pekt på sammenhenger mellom omsorg for landskapet og en øko­ logisk innstilling. Ut fra den vekt som blir lagt på landskapspleie innenfor det økologiske landbruksmiljøet, vil framtida kanskje også bringe nye kulturland­ skaper utover det vi makter å bevare av de gamle.

Biologisk mangfold

In situ

Bevaring av biologisk mangfold handler om å ta vare på naturens genetiske variasjonsbredde også for kommende generasjoner. Med det mener vi i prinsippet at alle ville arter skal tas vare på og gis mulighet til å utfolde seg og overleve i sitt naturlige miljø (in situ). Kulturplantene, og ikke minst alle variantene, har vi et annet forhold til: For eksempel er jord- og hagebruksvekstene samlet og oppbe­ vart i Nordisk genbank for jord- og hagebruksvekster, som ligger i Alnarp, Sverige. Husdyrartene og -rasene i Norden blir tatt vare på av Nordisk genbank for hus­ dyr, som ligger på Ås. Denne måten å ta vare på genressursene på kalles ex situ. I mange tilfeller er imidlertid kulturplantene foredlet fra villformer som naturen selv vet best å ta vare på. Det gjelder ikke minst kornslagene og poteten, der vi er avhengige av å kunne gå tilbake til villformene. Når det gjelder husdyrrasene, kan jo aldri en genbank erstatte deres naturlige livsutfoldelse. Derfor er det da også mange i dag som arbeider med å revitalisere husdyrrasene - in situ. (Se for øvrig side 86, bind 1.)

Gotlandsauen koser seg med høyet 302

Foto. Knut Arild Melbøe

Ex situ

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET

I det daglige gårdsarbeidet er det viktig å ha et våkent øye også for de naturlige omgivelsene. Det å ta vare på og skjøtte åkerholmer, kantvegetasjon, gamle styvingstrær, steingjerder, gårdsdammer, ugjødslede engarealer og liknende kan være svært avgjørende. Dermed bevares viktige leveområder, og de ulike artene av insekter, planter, mikroorganismer, fugler og dyr vil trives i en gunstig balanse mellom nytte- og skadegjørere. Alle de nevnte arealene er derfor også sentrale for å opprettholde et stort biologisk mangfold. Men de vil også kunne gi le for vær og vind, og kantvegetasjonen mot bekker og dammer/vann er viktig for rensing av overflatevann fra de dyrkede arealene. Det biologiske mangfoldet på en gård kan være sterkt påvirket av driftsmåte og driftsintensitet. Selv moderat gjødsling og bruk av kjemiske plantevernmidler vil være med på å redusere mangfoldet. Engarealer som under tidligere tradisjonelle driftsformer ble natureng og/eller beitemark, er vanligvis svært artsrike og attrak­ tive for insekter, fugler og dyr. Slike enger er i ferd med å forsvinne i takt med moderne og effektive driftsformer, og de som er igjen, har stor verdi og bør der­ for tas vare på. Skjøtsel av de artsrike engene krever imidlertid ekstra tiltak som kan bli kostbare i forhold til vanlig konvensjonell drift. Det er derfor mulig å få økonomisk støtte til slikt arbeid (jf. side 36, kapittel 2).

Miljøtiltak Med miljøtiltak menes her tiltak og aktiviteter som påvirker utemiljøet på gården. Eksempler på slike miljøtiltak og problemer er jorderosjon og jordpakking, punk­ tutslipp, avfallsbehandling, gassutslipp, røykutslipp, lagring av driftsmidler osv. Folk flest er ikke klar over at jorderosjon er et stort problem, først og fremst på ver­ densbasis i de store flate landskapene, men også for produsenter her i landet. Årlig forsvinner mellom 0,5-0,7 % av verdens matjordlag: et uhyggelig tall som skjuler omfattende ødeleggelser. Hos oss er jorderosjon et problem først og fremst i komdyrkingsområdene på Østlandet og i Trøndelag, og særlig når marka er høstpløyd og blir liggende uten plantedekke i store deler av året, utsatt for krefter fra vann og vind. Andre steder, som i kystområder, kan vinderosjon være et problem. Jordpakking oppstår der det brukes mye tung redskap på fuktige og utsatte jordtyper. Den reduserer jordstrukturen og røttenes mulighet til å utvikle seg. Den fører også til luftmangel i jorda, som igjen gjør at mikrolivet i matjordlaget ikke fungerer som det skal. Alt dette gjør at jorda ikke blir et optimalt voksested for plantene. De vil sture og gi dårlig avling. A Når det gjelder

avfall og forurensning, er følgende miljøtiltak aktuelle:

■ Lever inn spesialavfall som olje, batterier, malingsrester, syrekanner, plantevernmiddelrester osv. til godkjent mottak

■ Benytt innsamlingsordninger til bl.a. plast og papir ■ Unngå utslipp i forbindelse med lagring av husdyrgjødsel og silo-/pressaft ■ Vær rask med nedmoldingen av husdyrgjødsel etter spredning M Unngå halmbrenning og annen brenning som gir sjenerende røyk og luftforurensning B Når det gjelder jorderosjon og jordpakking, er følgende miljøtiltak aktuelle: ■ Velg om mulig vekster (fangvekster) som beskytter jorda mot vind- og vannerosjon ® Endre jordarbeidingen (bruk for eksempel vårpløying i stedet for høstpløying) ® Sikre vannløp ® Sørg for leplanting og etablering av vegetasjonssoner og fangdammer ® Drener bedre ® Unngå å kjøre på for våt jord, og bruk lettere maskiner,ev. reduser lufttrykket i hjulene.

303

Jorderosjon

Jordpakking

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Arbeidsoppgaver Ta for dere en større gård i området eller gården på skolen og del klassen inn i to produksjonsgrupper, én for planter og én for husdyr. Opprett også en gruppe for helse, miljø og sikkerhet og én for kulturlandskap, biologisk mangfold og miljøtiltak. Foreta så gruppevise undersøkelser av gården ut fra det stoffet som er gitt over.

Merkeordninger Hva er Merkeordningen Godt Norsk? Vårt innenlandske marked er i ferd med å åpne seg for import og konkurranse fra landbruksbaserte næringsmidler fra andre land i et helt annet omfang enn før. Det gjelder ikke bare Norge, det er en internasjonal trend at handelen øker, blant annet som følge av utvidelsen av ELI, EØS-avtalen og ikke minst GATT/WTO-avtalen. Trenden slår likevel ekstra hardt ut for vårt land, som har hatt forholdsvis restriktive importbestemmelser inntil nå på de fleste landbruksprodukter.

Foto: Even Bratberg

Agroøkologisk innstilling

Arbeidet med kulturlandskap, biologisk mangfold og miljøtiltak er delt i to. Det ene er oppfølging av offentlige krav, dvs. tiltak som må gjøres for å overholde offentlige lover og regler eller for å være berettiget til offentlige tilskudd. Det andre er de tiltak som gjøres som en del av KSL-arbeidet. KSL-håndboka inneholder skjemaer og 'sjekklister' som kan nyttes for å følge opp begge to. Men det er grunn til å understreke at det er bondens agroøkologiske innstilling som til sjuende og sist avgjør resultatet. De individuelle valgene han eller hun må gjøre ut fra den enkelte gårdens egenart, kan bare i begrenset grad fanges inn av skjemaer og sjekklister.

Epler var en av de kulturene som først ble markedsført under Godt Norsk-merket 304

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET

Stiftelsen Godt Norsk har som overordnet mål at de fleste norske forbrukere også i framtida skal foretrekke norsk­ produsert mat. Derfor er det opprettet og tatt i bruk en merkeordning, dvs. et merke som er lett kjennbart, som borger for indre og ytre kvalitet, og som forbrukerne skal få/har tiltro til - nemlig Godt Norsk-merket. Stiftelsen driver målrettet markedsføring og informasjon til all­ mennheten om denne merkeordningen, samtidig som det øves sterkt påtrykk på bedriftene for et kontinuerlig arbeid med kvalitetsforbedring og produktutvikling. Formålet er å skape og beholde tillit hos forbmkerne.

Godt norsk-merket

Hvilke krav er det til produkt og produksjon? For å kunne bli merkebruker må omsetningsledd, industri efler produsent opp­ fylle et sett av krav både til produksjonsmåte og til omsetningsledd. Stiftelsen Godt Norsk har i nært samarbeid med de ulike bransjene og norske forsk­ ningsmiljøer utviklet et sett med spesifikke kriterier for ulike produktområder innenfor norsk landbruksbasert matvareproduksjon. Disse kriteriene er de overordnede mål eller retningslinjer som de ulike bransjer (for eksempel for egg, kjøtt og kjøttprodukter, korn og bakervarer, poteter, frukt og grønnsaker) må forholde seg til for å bli merkebrukere. De som skal kunne bruke Godt Norskmerket, må oppfylle følgende kriterier:

Råvarene skal være norske Produksjonen skal foregå i Norge Det skal foreligge et hensiktsmessig kvalitetssystem (jf. KSL og Debio-merking) I bearbeidede produkter tillates det på visse vilkår utenlandske ingredienser Produkter og produksjon skal tilfredsstille de fastlagte bransje- og produktkrav Produktet skal være produsert på en måte som tar hensyn til miljøet og sikrer at produktet er fritt for uønskede stoffer E Produktet skal være sortert, pakket og merket slik at forbmkeren får riktig inntrykk/opplevelse av produktet ■ Merkebrukeren skal praktisere en åpen og ærlig forbrukerinformasjon E Merkebrukeren skal følge de krav til dokumentasjon og god produksjonspraksis som er fastsatt for produksjonen

E H H E E E

Sporbarhet Merkeordningen Godt Norsk bygger på at råvarene er produsert under betryg­ gende og kontrollerbare forhold - at det ligger et kvalitetssystem i bunnen. Et slik kvalitetssystem er KSL (jf. side 296). Den dokumentasjonen som kreves her, gjør at produksjonen er sporbar, dvs. at produktet kan følges tilbake til den enkelte produsent. Slik sporbarhet er allerede tatt i bruk i praksis i enkelte land, noe som betyr at for eksempel en restaurantgjest vil kunne få vite hvilken produsent, hvilken besetning og hvilket dyr biffen han spiser, kommer fra.1) Hos oss vil også sporbarhet etter hvert bli et viktig argument i markedsføringen. 1) Sporbarhet er også viktig i forhold til genmodifiserte produkter. Således viste det seg på nyåret 1999 at selv helsekostforretningene her i landet solgte varer som var iblandet genmodifiserte planteprodukter.

305

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Merkebrukere I dag er de største omsetningsbedriftene av landbruksvarer med i merkeordnin­ gen. På grøntsektoren er Gartnerhallen (med for eksempel 16 produkter innen­ for bær, grønnsaker og frukt), Barna, Norgesfrukt A/S og en rekke andre brukere av merkeordningen med på deler av sitt produktutvalg. De fleste omsetningsbedrifter innenfor kjøtt, melk og kornprodukter er også med i ordningen.

Hvem står bak? En rekke sentrale organisasjoner fra både produksjons- og forbrukersiden står bak Stiftelsen Godt Norsk. Disse er Landbruksdepartementet, Handelens samar­ beidsorgan for jordbruksvarer, Landbrukssamvirkets felleskontor, Norges bonde­ lag, Norges dagligvarehandels forbund, Norges kvinne- og familieforbund (tid­ ligere Husmorforbundet), Norges kooperative landsforening (NKL), Norges bonde- og småbrukerlag, Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund, Kjøttindustriens fellesforening og Næringsmiddelbransjens landsforbund (NBL)

Debio-merking - økologisk landbruk Økologisk produksjon har også sin merkeordning som skal gi forbrukerne sik­ kerhet for de kvaliteter og verdier som ligger til grunn for å kunne bruke Debios merkeordning, Ø-merket. Økologisk produksjon som er godkjent til å bruke Debios merkeordning, er et kvalitetsstyringsprogram på lik linje med KSL.

Foto-, Even

Bratberg

Økt oppmerksomhet på og bevissthet om miljøspørsmål har ført til at folk i økende grad ønsker å kjøpe produkter som er produsert på en miljøvennlig måte. I dag er etterspørselen etter økologisk dyrkede matvarer høyere enn tilbudet med den forskjellen at kravene til dyrkingsforhold er mye strengere.

Det er stor etterspørsel etter økologisk dyrkede produkter 306

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET

Hva er økologisk landbruk? Med økologisk landbruk mener vi en produksjon som i størst mulig grad er basert på lokale og fornybare ressurser. Siktemålet er å være selvforsynt med for og gjød­ sel på det enkelte bruk, eventuelt at ekstra gjødselbehov dekkes med grønngjødsling og/eller kompost. Eksempler på driftsregler i denne produksjonen er: Ml Det er ikke tillatt å bruke kunstgjødsel, syntetiske plantevernmidler, kloakk­ slam, beiset frø, genmodifisert plantemateriale m.m.1) ■ Først etter en karenstid (omleggingstid) på to år uten bruk av lettløselig mineralgjødsel og kjemisk plantevernmiddel kan bmket bli Debio-godkjent og vekstene regnet som økologiske ■ Vekstskifte er påkrevd så sant det er gjennomførbart ut fra lokale forhold ■ Kalver skal die moren i råmelkperioden ® I beitesesongen skal dyra i hovedsak være ute ■ Det er spesielle regler for dyr som har gått på medisiner, med hensyn til lever­ ing av melk og kjøtt. Enkelte medisiner er ikke tillatt ■ Til husdyr kan maksimalt 20 % av foret per måned være av ikke-økologisk opprinnelse

Debio-merking Landbruksdepartementet har fastsatt Forskrift for produksjon og merking av økologiske produkter. Den skal sikre at landbruksprodukter som markedsføres som økologiske, tilfredsstiller bestemte minimumskrav, dvs. kvalitetskrav sett i forhold til regelverket. Debio er en privat medlemsorganisasjon som har drevet kontrollvirksomhet på økologisk drevne gårder siden 1986. I 1995 inngikk Statens landbrukstilsyn en av­ tale med Debio som gikk ut på at Debio fortsatt skulle være den instans som kon­ trollerer og godkjenner driften på det enkelte bruk. Det innebærer at Debio sjekker at driften er i samsvar med gjeldende regler (gitt av Landbruksdepartementet) gjen­ nom jevnlige gårdsbesøk og inspeksjoner og på annen måte. De bruk som er god­ kjent for økologisk produksjon, får rett til å bruke Debios Ø-merke på sine produk­ ter og i markedsføringen.

Tilskudd Staten har ulike støtteordninger for økologisk landbmk. Omleggingtilskudd er er en støtteordning som skal stimulere til omlegging fra konvensjonelle til økolo­ giske driftsformer. Omleggingstilskuddet er på 600 kr per daa (i 1998), fordelt på omleggingstida, som er to år. Det forutsettes at det arealet det er gitt støtte til, dri­ ves økologisk i minst tre år etter omleggingen. Arealtilskudd er en tilskuddsordning som skal stimulere til å opprettholde økologiske driftsformer. Det er et årlig tilskudd som bare skal gis til ferdig omlagt areal. Satsen er på 110 kr per daa (1998).

Arbeidsoppgaver Ta for dere en større økologisk gård i området. Opprett tilsvarende gmpper som i forrige oppgave. Foreta så gruppevise undersøkelser av gården ut fra det stoffet som er gitt i hele dette delkapitlet. Sett så punktvis opp forskjeller og likheter som dere kan finne, mellom den konvensjonelle gården og den som drives økologisk. 1) Nyere forskning har brakt usikkerhet omkring mat som inneholder genmodifiserte produkter. Temaet vil ventelig derfor komme mer i fokus - både i helse- og ernæringsmessig sammenheng - i årene framover.

307

Ø-merket

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Plantehelse Landbrukstilsynet Handel og spredning av skadegjørere

All handel med biologisk materiale representerer en fare for å spre farlige organ­ ismer eller skadegjørere (med skadegjørere mener vi insekter, sopp, bakterier, virus, nematoder osv. som skader vekst og utvikling av våre kulturvekster). De kan påføre landbruksnæringen betydelige tap. For å forebygge det i størst mulig grad er det satt i gang en strategi for norsk plantehelse. Det er Landbruksdeparte­ mentet som står bak dette tiltaket, men det blir gjenomført av Landbrukstilsynet. Tiltaket skal etableres som en fast innenlandsk ordning, dvs. et kvalitetssystem for innenlandsk planteproduksjon. Med et slik system ønsker en å styrke konkurranseevnen i landbruksnæringen ved å

I® I® ® ® ffl B

redusere faren for å spre skadegjørere som allerede er etablert innenlands redusere faren for å spre skadegjørere som kommer med import effektivt bekjempe og om mulig utrydde av skadegjørere som blir påvist redusere behovet for bruk av plantevernmidler i norsk hagebruksproduksjon arbeide for et redusert tap og kostnader med utbrudd av farlige skadegjørere bedre mulighetene for eksport av friskt plantemateriale

Import av skadegjørere Plantesykdomsloven

WTOmedlemskap

I dag har vi i medhold av plantesykdomsloven importforbud for enkelte planteslag og planter som kan bære farlige skadegjørere. Andre planteslag kan vi importere når de er fulgt av et plantesunnhetssertifikat som er utstedt av eksportlandets myn­ digheter, og som dokumenterer at varen er kontrollert for farlige skadegjørere. Norske myndigheter kontrollerer at dokumentene er i orden, og tar stikkprøver fra enkelte partier. For den innenlandske produksjonen og omsetningen har vi færre tiltak og mindre kontroll, utenom det som er nevnt under statskontrollert avl av planter. Norsk WTO-medlemskap og SPS-overenskomsten (henholdsvis Verdens han­ delsorganisasjon og Avtale om veterinære og plantesanitære tiltak) innebærer en gjen­ sidig aksept av at plantehelsebestemmelsene ikke skal brukes som tekniske han­ delshindringer. Norge har gjennom disse overenskomstene forpliktet seg til å ha en plantehelselovgivning i samsvar med internasjonale standarder og ret­ ningslinjer. Det innebærer at vi sannsynligvis må endre vår nåværende plantesykdomslov.

Tiltak For å kunne opprettholde strenge importrestriksjoner er det nødvendig å kunne dokumentere at visse skadegjørere ikke finnes i landet eller i et bestemt område, eller at bekjempelsen er under kontroll. I Norge har vi i dag et generelt import­ forbud mot enkelte planteslag for å hindre innførsel av bestemte farlige skadegjørere. Slike bestemmelser er det vanskelig å opprettholde dersom vi ikke kan dokumentere at disse aktuelle skadegjørerne ikke finnes i landet allerede.

308

Kapittel 13 KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK I LANDBRUKET To av de viktigste tiltakene som skal gjennomføres i dette plantehelsearbeidet, er:

■ Overvåking av plantehelsesituasjonen i Norge. Her tas det sikte på å bygge på den overvåkingsaktivitet som allerede utføres av Planteforsk og Plantevernet, og bygge den ut til en nasjonal strategi for overvåking av plantehelsen. ■ Innføring av produksjonskontroll. Denne kontrollen tar for seg bedrifter som produserer plantemateriale for videre dyrking, planteskoler, ferdigvareproduksjon av potteplanter og snittblomster, og bedrifter som produserer sertifikatpliktig plantemateriale for eksport. Be­

drifter som deltar i dette arbeidet, må ha en internkontroll eller et kvalitetssystem som sikrer at lover og forskrifter på fagområdet overholdes, og at skadegjørere oppdages og registreres.

Statskontrollert avl

® B H ■ B B

potet jordbærplanter fruktartene bærartene: solbær og bringebær grøntanleggsplanter i norsk grønnsak- og rotvekstfrøavl: kålrot, nepe og erter

Kontrollen av disse tiltakene er tillagt Land­ brukstilsynet ved Planteinspeksjonen.

Foto: Even Brotberg

Den statskontrollerte avl eller produksjon under offentlig kontroll av planter og ^or,ssekd^s plantedeler er et kvalitetssystem som har fungert i en årrekke. Målsettingen for kontroll dette tiltaket et først og fremst å kunne tilby norske produsenter et godt og sikkert så- og plantemateriale for ulike produksjoner. De to viktigste kravene i den statskontrollerte avlen er at alt frø- og plantematerialet som brukes i produksjo­ nen, skal være: a) sortsekte og b) sykdomskontrollert. Med sortsekte mener vi at frø- og plantemateriale er av kjent opphav og uten innblandinger av andre sorter fra samme art, eller innblanding av andre arter (for eksempel ugrasfrø). Dette kalles DG-planter, dvs. planter med definerte genetiske egenskaper. Med sykdomskontrollerte planter mener vi planter som er formert under tilfredsstillende kontroll, og er testet frie for skadelige sopper, insekter og virus. Disse plantene kaller vi DP-planter, dvs. planter som er frie for definerte patogener (sykdommer og skadedyr). Planter i den statskontrollerte avlen skal altså være DGP-planter: planter med definerte genetiske egenskaper og frie for definerte patogener. Særlig vegetativt formerte planteslag faller i dag inn under dette programmet. Det kom­ mer av at vegetativt formerte planter lett, og i større grad enn frøformerte planter, tar med seg skadelige sykdommer fra en generasjon til den neste, dvs. at sykdommer og skadedyr føl­ ger plantematerialet. Disse skadegjørerne er med på å redusere vekst, utvikling og ikke minst produktkvalitet på de enkelte plantes­ lag Dermed svekkes også økonomien for pro­ dusenten. De viktigste artene i dagens stats­ kontrollerte avl er:

Mye av arbeidet med å skaffe sykdomskontrol­ lerte settepoteter utføres på Hveem forsøksgård på Toten 309

DEL III KOMMUNALT MILJØVERN. KVALITETSSIKRING OG MILJØTILTAK

Lover og forskrifter næringen5

ogHMS

gårdsbruk er underlagt omfattende samfunnsrelaterte krav gjennom offentlige lover og forskrifter om miljø og sikkerhet på gården. Utviklingen viser nok at myndighetene fokuserer mer og mer på dette området. Årsaken er vel kanskje at landbruket er den næringen som har de største problemene med helse, ar­ beidsmiljø og sikkerhet. Og vi bør alltid huske at regelverket er til for å beskytte bonden, ansatte og familie mot ulykker, skader og uheldige belastninger. Alle gårdsbruk skal ha en internkontroll som sikrer at bruket etterlever kravene i brannvernloven og lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Men enmannsbruk, familiebruk og bruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløs­ er, er ikke pålagt å ha internkontroll ifølge kravene i arbeidsmiljøloven og for­ urensningsloven. Ved å gjennomføre internkontroll av helse, miljø og sikkerhet vil det på en oversiktlig måte vise seg om aktuelle lover og forskrifter blir fulgt. Samtidig utvikles gode rutiner med tanke på å unngå alvorlige ulykker som brann, per­ sonskade og forurensning på bmket. Under har vi listet opp helse-, miljø- og sikkerhetlovgivningen med tilhørende forskrifter, men husk: Ikke alle lover og forskrifter er aktuelle på alle gårdsbruk: ■ Lov om arbeidsvern og arbeidsmiljø («arbeidsmiljøloven» av 4.2.1977). Denne lovens målsetting er å sikre arbeidsmiljøet og ansettelsesforhold. Den sikter mot at bedriftene

selv kan løse sine arbeidsmiljøproblemer, men gjelder bare for bruk med ansatte

B Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter («Internkontrollforskriften») B Forskrift om arbeidsmiljølovens anvendelse på virksomhet i landbruket som ikke sys­

selsetter arbeidstaker (vedtatt 21.3.1986). Den som eier eller driver gården, er ansvarlig

for sikkerheten på gården, for seg selv, familien, avløseren osv. Eier/bruker må registrere og melde fra om personskader og arbeidsulykker som gjelder ektefelle, familiemedlem­

mer og vedkommende selv

B Forskrift om bruk av arbeidsutstyr av 26.6.1998. Sammen med Forskrift om maskiner erstatter denne en rekke spesialforskrifter om ulike typer maskiner som motorkjedesag,

skurtresker, slaghøster, løfteinnretninger, gravemaskiner m.m. Brukerforskriften innebær­ er dermed en betydelig forenkling av regelverket

B Lov om brannvern m.v. («brannvernloven» av 5.6.1987). Loven har som formål å verne om mennesker, dyr og materielle verdier mot brann

B Lov om vern mot forurensning og om avfall («forurensningsloven» av 13.3.1981). Loven har som formål å verne det ytre miljø mot forurensning, redusere eksisterende forurensning og bedre hånd om avfall B Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (vedtatt 24.5.1929). Alle gårdsbruk

må ha internkontroll på at det elektriske anlegget er forskriftmessig utført og vedlikeholdt B Lov om eksplosive varer (vedtatt 14.6.1974). Loven regulerer enhver omgang med eksplo­

sive varer.

B Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester («produktkontrolloven»). Denne loven gjelder dersom gårdsbruket produserer varer eller tjenester som leveres direkte til

forbruker, og som kan medføre miljøforstyrrelser og helseskade på forbruker (for eksem­ pel dersom bonden arrangerer rideturer, gårdsferie eller liknende)

310

Kort om forfatterne Ola Aukrust er utdannet lærer og agronom. Han har et naturvitenskapelig fordypningsår fra Goetheanum i Sveits og har også studert kunsthistorie. Ola har arbeidet som lærer og er nå biodynamisk gårdbruker i Lom. Han er en av hovedpersonene for urtedyrking her til lands og har stått sentralt i utviklingen av Norsk Øko-Urt Even Bratberg er sivilagronom fra NLH (1965) og statskonsulent i hagebmk. Even dri­ ver forskningsformidling mellom myndigheter og næringen og har arbeidet mye med plantegenetiske ressurser, bl.a. gjennom nordisk genbank og internasjonalt gjennom FAO. Han har også deltatt i arbeidet med kvalitetsstyring i landbruket og opp­ bygningen av produksjon og distibusjon av sykdomskontrollert plantemateriale.

Tore Hauger er utdannet høyskolekandidat fra Distrikthøgskolen i Telemark. Han var lenge generalsekretær i Oslo og omland friluftsråd. Nå er han tilknyttet Oslo kom­ mune (Byrådsavd. for miljø og samferdsel) som rådgiver. Tore har utgitt flere fag­ bøker om friluftsliv og var medforfatter av VK1- boka Naturforvaltning og friluftsliv.

Dag Hongve er utdannet limnolog ved Universitetet i Oslo i 1972. Dag har pub­ lisert flere arbeider omkring metoder for vannundersøkelser, forsuringsproblemer, stoffomsetning i innsjøer og vannbehandling. Han arbeider ellers i det daglige med drikkevann og drikkevannskvalitet ved Statens institutt for folkehelse. Aage Jensen har hovedfag i biologi og studerer for tiden hovedfag i pedagogikk. Aage har allsidig undervisningserfaring fra ulike skoleslag i Trøndelag og under­ viser nå ved naturforvaltningslinjen ved Mære landbruksskole. Knut Arild Melbøe er utdannet naturforvalter fra NLH i 1983. Han har arbeidet med friluftsliv både kommunalt og fylkeskommunalt og har undervist i naturfag i den videregående skolen. Knut Arild har utgitt turbøker i serien 40 Trivelige turer og har ellers beskjeftiget seg med diktning og diktopplesning i en ånekke. Siden 1995 har han arbeider som redaktør i forlaget Vett og Viten.

Arnhild Opdahl er cand. mag. med fagkretsen idrett, friluftsliv og naturfaglige emner. Hun har tilleggutdannelse i naturbruk og samfunn fra NLH og har arbei­ det i den videregående skolen siden 1990. Fra 1993 har hun undervist ved natur­ forvaltningslinjen ved Mære landbruksskole. Øyvind Skar er forstkandidat fra Norges landbrukshøyskole med skogskjøtsel som hovedfag og med tilleggsutdanning i naturforvaltning. Øyvind har solid praktisk undervisningserfaring, blant annet som amanuensis ved Høgskolen i Telemark, og har utgitt en rekke bøker med skog- og utmarksfaglige emner.

Lisbeth Stokke er utdannet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i 1996 der hun gikk på miljø- og ressursteknikklinjen. Lisbeth har arbeidet ved Norsk kompetansesenter for avfall og gjenvinning (Norsas) siden 1997. Hennes hovedar­ beidsområde er bygg- og anleggsavfall, kildesortering og emballasjeavfall. 311

Knut Arild Melbøe (red.)

Naturforvaltning - Bind 1 Veier til handling ISBN 82-412-0304-7 BM, 336 sider ISBN 82-412-0305-5 NYN Kr. 338,- Gruppe 1.2, 1998 Denne boka er første bind i et verk som dekker læreplanen i naturforvalt­ ning i VK2 Naturforvaltning og VK2 allsidig landbruk. Bind 1 dekker i hovedsak modulene 1,4, 6 og 8. Boken utdyper først ulike temaer innen naturforvaltningen knyttet til kulturforståelse og menneskekunnskap. Begrepet «bærekraftig utvikling» blir så drøftet ved hjelp av mange handlingseksempler og en bred gjen­ nomgang av spørsmål som er reist siden det ble lansert. En egen del dreier seg om lovverk, planforvaltning og organisasjon knyttet til praktisk naturforvaltningsarbeid. Siste delen tar for seg økonomiske forhold knyttet til både tradisjonell og alternativ økonomi. Boken er blitt til i et samarbeid mellom forfattere med bakgrunn i naturforvaltningsarbeid innen skoleverket, i det offentlige og innen orga­ nisasjonslivet.

312

Litteratur Andersen, Gjermund (red.): Momenter til en dypere naturvernforståelse. Herunder: Harald Sverdrup: Blå er vår barndoms fjord, Paul Jan Brudal: Natur, folkeeventyr, det ubevisste og sjelelig helse, Hjalmar Hegge: Det moderne friluftsliv i historisk og filosofisk perspektiv og Holger Koefoed: Nordisk naturfølelse og norsk landskapsmaleri. Vett & Viten, 1990

Ariansen, Per: Miljøfilosofi. Universitetsforlaget, 1992 Bratberg, Even: Biologisk mangfold i Norge. En landsstudie. Nordisk Genbanks aktiviteter, s. 38-41, 82-84. DN-rapport 1992-5a Bratberg, Even: Dokumentert produksjon av grønnsaker, poteter, frukt og bær. Håndbok, Institutt for plantefag, NLH, Ås, 1996 Brodrick, A.H.: Prehistoric painting, Avalon Press, 1948 Brox, Ottar: Gjensidighetsprinsippet. Tidsskriftet Prosa, nr. 4, 1998 Direktoratet for naturforvaltning: Norsk Sti- og løypeplan, del 1», appendix lb «Retningslinjer for merking og tilrettelegging av turruter i fjellet», 1990 Direktoratet for naturforvaltning: Friluftsliv: Effekter og goder. DN-notat 1994-7 Dølvik, Danielsen, Hernes: Kluss i vekslinga. Fritid, idrett og organisering. FAFO, Kulturdepartementet, Norges Idrettsforbund, 1988 Dåsnes, Morten: Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv. DN-håndbok 3. Direktoratet for naturforvaltning, 1993 Essen, Madeleine von: Hager til lyst og nytte. Schibsted, 1997 Faarlund, Nils, Friluftsliv Hva - Hvorfor - Hvordan. NIH Kompendium nr. 32 Gebser, Jean: Ursprung und Gegenwart. DTV, 1982 Godal, Jon B.: Handlingsboren kunnskap. Artikkel i Maihaugens Årbok, 1997 Grinde, N.: Norsk musikkhistorie. Universitetsforlaget, 1981 Handlingsplan for økologisk landbruk. Landbruksdepartementet, 1988-99 Hauger, Tore (red.): Stier, løyper og turveier. KD, DN og Universitetsforlaget, 1991 Hauger, Tore og Lund, Oddvin: Naturforvaltning og friluftsliv. Vett & Viten, 1996 Havnevik, Ivar, (red) Den store lyrikkboken. Bokklubben Dagens Bøker, 1998. Hegge, Hjalmar: Mennesket og naturen. Naturforståelsen gjennom tidene - med særlig hen­ blikk på vår tids miljøkrise. 2. utg. Antropos forlag, Oslo 1993 Hintzsche, E.: Den galenske Anatomi, 1949 Hjort, P. E: Friluftsliv, lønner det seg? En leges syn. Konferansenotat, Oslofjordens Friluftsråd, 1981 Hågvar, Sigmund: Hvorfor naturvern? Naturopplevelsen - del 1. Grevlingen, 1998 Hågvar, Sigmund og Støen, Hans: Grønn velferd. Vårt behov for naturkontakt. Fra bymark til villmarksopplevelse. Kommuneforlaget, 1996 Jones, H.: Das Prinzip Leben. Ansåtze zu einer philosophischen Biologie. Suhrkamp, 1997 Ingebrigtsen, G.: Utpå tur, aldri sur? Har friluftsliv noen betydning for mental helse? i DNnotat 1994-7 Friluftsliv: Effekter og goder, s 85-91, 1994 Kaplan, R & Kaplan, S.: The experience of nature. A psychological perspective. Cambrigde University Press, 1989 Kulturdepartementet, idrettsavdelingen: Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemid­ lene til idretts- og friluftslivsanlegg. V-0732, 1997 Kvalitetssystem i landbruker. KSL-handboks. Utgiver: KSL-sekretariatet, Oslo, 1998 Melbøe, Knut Arild (red.): Naturforvaltning bind 1. Vett & Viten, 1998 Miljøverndepartementet: Utkast til flerbruksplan for Oslomarka, 1976 Miljøverndepartementet: Friluftsliv, en utredning. Rundskriv 593, Oslo, 1985 Miljøverndepartementet: Om lov om friluftslivet. Rundskriv T-6/97. Nedrelid, Tove: Ut på tur - på nordmanns vis. Cappelen, 1993 Nome kommune: Informasjonsbrosjyre. Kulturlandskapspwsjekt Flåbygd, 1996 Nome kommune og Moen og Feste as Skien landskapsarkitekter MNLA: Skjøtselsplan for Flåbygd

313

Litteratur Norges Skogeierforbund og Friluftslivets Fellesorganisasjon: Eksempelformular for avtale om skiløype og tursti, 1991 Norske Kommuners Sentralforbund, Norges Karttekniske Forbund og MD: Kart og kartbruk i kommunal planlegging og forvaltning. Temahefte, 1985 Næss, Siri: Livskvalitet. Om å ha det godt i byen og på landet. Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS), rapport 2/79. Oslo, 1979 Olsen, Tor Øystein: På jakt etter gjengrodde stier. Fra Hauger, T„ Samuelsen, O. og Walberg, S. (red): Eventyrskogen. Oslo og Omland Friluftsråd, 1993. Oslo Skogvesen: Flerbruksplan for Oslo kommunes skoger 1995-2005, 1995 Plan- og bygningsloven av 14.6-85. Portmann, Adolf: Biologie und Geist, Suhrkamp, Frankfurt, 1973 Schjerden, Per R. & Skar, Øyvind: Skognaturen og mennesket. Vett & Viten, 1997 Schieren, Jost: Goethes første Harzreise - en biografisk studie. Tidsskriftet Cogito Perspektiver 2, 1998 SFT-rapport 97:10: Kildesortering i byområder og spredt bebyggelse. Spørreundersøkelse om kildesorteringsordninger i åtte områder SFT-rapport TA - 664: Vårt felles miljø. Avfall Sjøberg, S.: Naturvitenskapens tapte ære. Fra tidsskriftet Apollon, nr. 2, 1999 Skaftnesmo, T: Organismen som biologiens fundament. Hovedoppg. ved Univ, i Oslo, 1999 Sletta, O og Stensaasen, S,: Gruppeprosesser. Tapir, 1997 Stokland, Olav: Av Norges indre historie. Dreyer, 1984 Styringsgruppe for Ren Mat-strategien. Konkurransestrategier for norsk mat. LD, 1992 Sætereng. Sigmund Kvaløy: Økokrise, natur og menneske. Tapir, 1976 Sørlie, Arne: Bransjelære for prosessfagene. Vett & Viten, 1996 Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr 46/1983: Fysisk aktivitet for helse og trivsel. Mål og midler. Nr 126/1980: Fysisk aktivitet for helse og trivsel. Tordson, 6jørn: Friluftsliv som erkjennelsesvei - høytenking om bevisstgjøring, refleksjon og dette å være reflektert. Llpublisert notat, 1996 Trondheimregionens Friluftsråd: Seminarrapport om friluftsliv fra Kulturuka-93 i Klæbu, 1993 Udberg, Nils: Det stora sammanhånget. Undersøkelse om det svenske folkets friluftsopplevelser. (Grunnlag 1000 svensker) Vinje, Arne: Menneske Natur Kultur. Landbruksforlaget, 1994 Vorkinn, Marit: Friluftsutøvelse og andre fritidsaktiviteter. En undersøkelse blant de voksne innbyggerne i Lillehammer kommune. FRV-prosjekt, 1989 Vaagbø, Ola: Den norske turkulturen. Rapport for FRIFO i anledning «Friluftslivets år 93», 1993 Weihs, T: Embryogenisis - in Myth and science. Floris 6ooks, 1986 Aasetre, Jørund: Friluftsliv i bynære skogområder - En undersøkelse blant turgåere i Skien og Oslo. NINA Oppdragsmelding 325, 1994 Økland, J. &K.A.: Vann & vassdrag 1, Ressurser og problemer, Vett & Viten, 1995 Økland, J. &K.A.: Vann & vassdrag 2, Økologi, Vett & Viten, 1996 Økland, J. &K.A.: Vann & vassdrag 3, Kjemi, fysikk og miljø, Vett & Viten, 1998

314

Diverse

Lærerveiledning til oppgave 2 (jf. side 259) Det er viktig å huske på at opplysninger om markslaget også kommer fram ved at det ikke er gitt symbol, altså at flere av inndelingene også hadde en klasse uten noe symbol. Riktige svar er: a = = B Mindre lettbrukt, fulldyrket jord b = = Tungbrukt, fulldyrket jord. (Tungbrukt fordi symbolet A eller B mangler) c = A Overflatedyrket jord som kan fulldyrkes til lettbrukt jord. Ikke blokkrik og ikke selvdrenert jord d * Barskog med produksjonsevne som svarer til impediment. (Impediment fordi symbol for bonitet mangler.) Ikke dyrkningsjord (symbolet A eller B mangler) MAl * e. Barskog med middels bonitet. Lettbrukt, ikke blokkrik, selv­ f O)H

drenert dyrkningsjord. Lauvskog med produksjonsevne for barskog som svarer til høy bonitet. Ikke dyrkningsjord

Under har vi gjengitt en liste over aktuelle adresser for: Autoriserte nasjonalparksentre per 1998 Stabbursnes naturhus og museum; 9710 Indre Billefjord Norsk Fjellmuseum, 2686 Lom Jostedalsbreen nasjonalparksenter, 6890 Oppstryn Norsk bremuseum, 5855 Fjærland Breheimsenteret Jostedalen, Pb 12, 5828 Gjerde Hardangervidda natursenter, 5783 Eidfjord

Telefon 78464765 61211600 57877200 57683288 57683250 53665900

Nasjonalparksentre under planlegging per 1998 Svanhovd miljøsenter, 9925 Svanvik Nordreisahuset, 9080 Nordreisa Saltfjellet/Svartisen nasjonalparksenter, 8022 Mørkved Lierne utmarkssenter, 7784 Sørli Doktortjønna naturinformasjonssenter, 7460 Røros Rondane informasjonssenter, 2670 Otta Hardangervidda Høgfjellstun, 3660 Rjukan Folgefonna nasjonalparksenter, 5470 Rosendal

Telefon 78975600 77765011 75691600 74338733 72419400 61231000 35081504 53483120

Museer, naturinformasjonssentre, utstillinger osv.

Telefon

Mortensnes kulturminneområde, 9870 Varangerbotn Alta museum Hjemmeluft, 9500 Alta Verdal museum Stiklestad, 7650 Verdal Rørosmuseet, 7460 Røros Kongsvoll Fjeldstue (utstilling), 7005 Trondheim Norsk Villakssenter, 5890 Lærdal Fylkesmannens informasjonssenter, v/Norsk Skogbruksmuseum, 2401 Elverum Nordre Øyern naturhus/ Fetsund lensemuseum, 1900 Fetsund Holmen informasjonssenter, 3103 Tønsberg Jeløy naturhus, Alby, 1517 Moss Lista fyr, 4512 Lindesnes Orre friluftshus/ Ha gamle prestegård, 4300 Sandnes

74073111

73949011 57666682

63882700 33371180 69247100

315

Stikkord A agroøkologisk innstilling 303 aktuell produksjonsevne 233 andejakt 76 anis 31 arbeidsmiljøloven 282 arealkategorier 245 arealtilskudd 307 aromatiske roser 30 artsrik urskog 112 Asbjørnsen, P.Chr. 196, 198 attraktive områder 242 avfallsbasert råvare 284 avfallsminimering 278 f avfallsreduksjonen 278t, 285 avgiftning 272 Avicenna 13 avtale med vederlag 248 avtale uten vederlag 248 avtalesikkerhet 249

B «bag limit» 96 Balke, P. 186 barskogregion 79 basilikum 31 Beethoven, L. 182 beiteskader 92 bergmynte 30 bestandssammensetning 49 bestandssvigninger 91 ff bestandstetthet 52f bever 73f,86f beverfanget 74 bevissthetstilstand 177 bevisstgjøring 216f biotop 81 biotop og viltkart 84f biotopvalg 83f bjørk 19f bjørkeregion 79 Bjørnson, B. 206f blendingshogst 265 bløgging 63 bogestiller 70 bringesystem 288 Bruheim, J.M. 201 bruk av papir 277

316

bruk-og-kast-mentalitet 280 bruksrettigheter 40 brunjord 117 bæreevne 82 Børli, H. 204, 217

C Cappelen, A. 187 clostridiumbakterier 65 D da Vinci, L 40, 151 Dahl, J.C. 184f Dass, P. 206 database for faste kulturminner 236 Debio-godkjenning 21 Debio-merking 307 dematerialisering 272 detaljplanlegging 252 ff dialekt 213 Dioskurides 13 direkte observasjon 91 dokumentert produksjon 298 drivjakt 71 dunvær 7 6 dyregraver (reingraver) 69 dyregravrekker 69 dødsstivhet 63

E EE-avfall 293 egen bakgrunn 215 einer 19f eksempler på flerbruksplaner 261 ff eksistensverdi 229 ekspropriasjon 251 elektrofiske 45,57 elggraver 71 energiutnyttelse 278f, 292 engelsk hagestil 34 erfaring 216ff estetikk 37 estetiske naturverdier 180 et større mønster 205, 209 eterisk olje 20,30 evighetens synsvinkel 209 ex situ 302 EØS-direktiver 282

Stikkord

F falkejakt 77 falkonererne 77 faunakriminalitet 77 Fearnley, T. 185 fellemetoder 95 fenikkel 31 fisketomme vann 54 fjellregion 79 flatehogst 264 flerbruksforskrifter 262 Flintoe, J. 183 flytegarn 48 flåing 100,104 forbrukernærhet 298 forbruksavfall 283, 286 foring av villfisk 64 Forskrift for EE-avfall 273 forurenseren skal betale 281 forurensningsloven 282f foryngelse av urskog 111 Frans av Assisi 195 fransk hagearkitektur 33 fra-vugge-til-grav-prinsippet 281 Friedrich, C.D.183f frivillig avtale 249, 260, 282, fuglevilt 104 fullskala-kildesortering 288 fysiologiske virkninger 227 fysisk helse 225f føre-var-prinsippet 281 fåtallige bestander 59 G Galen 13 Garborg, A. 207 garnnatt 61 genius loci 34 genmodifisert plantemateriale 307 giftstoffer til jakt 72 gjenvinning 278 gjeting 72 gjærsopp 65 Goethe, J.W.v. 153, 174f graving 66 Grieg,E. 181 f grovpartering 102 grunneieravtaler 246f grunneierkontrakt 246, 253 grunnlagspreparering 254 gruppehogst 264 gruppekvaliteter 215 gruppesammensetning 214

Gude, A. 186 gullalder 157 gullalderen i norsk kulturliv 187 gyteforhold 49 gyteprosent 51 H habitat 81 hagtorn 29 hamp 15 hare 73f, 104 harejakt 74 Hauge, O.H. 209,218 hegg 26 hengivelse til naturen 210 herre jakt 74 Hertervig, C. 187 Hildegard von Bingen 14 Hippokrates 12 historisk utvikling 267 Hjertenæs Andersen, A .200 hjort 71 hjortedyr 92 HMS 300f, 310 Hofmo, G. 210 holdningsskapende arbeid 180 humle 18 hunden 72 hvorfor-spørsmål 217 håndbøker 299

I Ibsen, H. 196 identitet 202 ikke-avsvertet papir 276 in situ 302 innsamlings- og gjennvinningssystem 284 Interkontrollforskriften 300 isop 27 ISO-systemet 295

J Jakobsen, R. 210 jegerbonde 69 jegerobservasjoner 92 Jensen-serien 46 jerpefangst 76 jomfruelig råvare 284 jordbruksareal 231 f jorderosjon 303 jordgraver 69 jordpakking 303 317

Stikkord

K kantsone 242, 244 karve 31 kavledekke 255 kildesortering 288 kjøp av grunn 251 kjøttavkastning 96f klimaksfase 109 klimasoner 106 klostermedisin 14 klostertida 16 knollbakterier 118 kombinerte kretsløp 115 kommunalt forum 246 kommunedelplan 245 kommuneplan 245 kondisjonsfaktor 51 konsolideringsfase 109 konvensjonelt landbruk 25 kostnadsdekning 283 kraftutbygging 85 KSL-håndboka 297ff, 303 kultiveringsplaner 55 kulturlandskapsskjøtsel 222f kulturminner 243 kvalitetsinformasjon 295 kvalitetssirkelen 296 kvalitetsstandard 295 kvalitetssystem 296f kvann 18 kystregion 79

L labil balanse 110 lagesildfiske 42 lagring av fisk 64 laksefiske 42 landskapsanalyse 267 langsgående stokker 255 Larsen, A. 207 le 27 leieavtale 249, 251 lengdevekst 53 Lie, J 207 lind 26 livsløpsanalyse 273 ff lokal kunnskap 230 lukkede høgster 264 lyslengsel 205 løpende planlegging 44 løpestikke 31

318

M makroklima 106 Marka-grense 262 markslagsklassifisering 231 massefangstanlegg 70 massetilvekst 98 materialgjenvinning 278f, 292 materialgjenvunner papir 276 materialselskaper 273, 284 matvarekvalitet 62ff melding av traseer 258 merian 31 merkebrukere 306 merkemetode 45 merkestaker 257 middelfisk 49 middels tette bestander 60 middelvekt 51 miljøovervåkning 94 mjødurt 25 modallengde 46f modernisme 190 modning av kjøtt 103,105 Moe, J. 196 muggsopp 65 multiple use 260 Munch, E. 189 mykorrhiza-sopp 118 N naturfotografi 192 naturdatabasen 235 naturens mildhet 202, 208 naturfølelse 183, 193 naturhus 221 naturkontrakt 226 naturkunnskap 37f naturvernloven 262 naturvitenskap 37f nestekjærlighet 195 Njord og Skade 193 nordiske kvaliteter 183 normer 214 noteringsverktøy 299 notrosse 41 Novalis, F.H. 37 næringsfiskeren 62 næringslivets valg 284 næringsnett 117 næringssirkulasjon 114 ff nøkkelbiotoper 236

Stikkord

O offentlig forkjøp 251 Olsen, S. 182 ombruk 278f, 292 omdisponering 251 omleggingstilskudd 307 opplevelse 216ff oppsetting av skilt 256 ordliste for avfall og gjenvinning 279 orienteringskart 234f orrfugl jakt 76 ortofotokart 234 otolitter 48, 52 overtette bestander 59

P panteisme 174, 183 Paracelsus 19f paraklimaks 110 pionerfase 109 Plante/dyrehelse-direktivet 296 plantesykdomsloven 308 podsoljord 117 postmodernisme 190 potensiell produksjonsevne 233 primærsuksesjon 109 produksjonsavfall 286 produksjonskontroll 309 produktkotrolloven 282 prøvegarnserie 46 psykisk helse 225f R raking 66 registreringsskjemaer 48 regninnsamling 59f regulering 250 reisemotivet 199f Reiss-Andersen, G. 193 rekreasjonsverdi 98 revirhevding 81 revisjon 298 revisjonsfiske 48 Rhazes 13 ringblomst 31 rognfordeling 64 rognutvikling 50 roser 30 rosmarin 31 Rousseau, J.J. 174f Rousseau, Th. 183 rovdyrmeldinger 93f rovfugl 93ff

rovpattedyr 93ff rydding 253 ryllik 27 rypefangst 75f røyking av fisk 66 rådyr 72 S sakser og feller 72 salting av fisk 66 salvie 30 Sandungen, J. 55 sanselige evner 217 sar 31 sekundærsuksesjon 109 sitronmelisse 30 skadeskyting 99 skiltstaker 257 skilttyper 256 skiløype 240 skinnpreparering 101 skjellprøve 48 skjermtrestillingshogst 264 skjulesteder 244 Skjæraasen, E. 202 skogbiom/sone 106 skogbruksareal 232 skogbruksforskrifter 262 skogsbilvei 241 skogsbilveinett 241 skogsstien 229 skolemedisin 18 sluttdisponering av papir 277 sløying 63f slåpetorn 26 snarefangst 75 snarer 73 snerling-gogna 40 Solberg, H. 188 Sommerfeldt, 0. 183 sopprot 118 sortsekthet 309 spesialavfall 287 spesielle situasjoner 216 spontan oppmerksomhet 226 sporbarhet 298, 305 sportegn 91 sportsfiske 43 sportsfiskeren 62 sportsjakt 74, 76 språk 213, 217 Steffens, H. 157, 195 steingraver 69 319

Stikkord

stikking 100 storfugeljakt 76 storfugl 89f strøfall 116 styrt oppmerksomhet 226 styrt jakt 71 støtteordninger 258 stågarn 48 subklimaks 110 surrealisme 190 svarthyll 29,18 Sverdrup, H 210 sykdomskontroll 309 symbiotisk sopp 118 systematisering 80 Sørensen, H. 189

T temakart 235 Thaulow, F. 187 Tidemand, A. 186 tilberedning av kjøtt 104 tileggssignaturer 233 tilgjengelighet 228 tilhørighet 202 tilskudd for kulturlandskap 302 tilskuddsberettigede tiltak 259 timian 31 tinglysing 249 topografiske kart 230 totalfangst 49 transport av fisk 64 trefritt papir 275 treholdig papir 275 trekkruter 84 turguider 237 tursti 239 turvei 241 tynningsfiske 59 tørking av fisk 66 tålegrense 89 U

uberørt natur 229 ulvestuer 72 urteproduksjon 22 uteleker 178 utkikkspunkter 244 utvomming 100,104

320

V vaid 15 varighetskog 264 vasking av fisk 63 vegetasjonskart 235 veidekultur 68 veideristninger 68 veilederrollen 216 veiledning 212ff vekselvirkninger 107 vendelrot 25 Verdenskommisjonen 272 verdier 213f Vesaas, I 209 villfiskoverføring 56f villrein 88 viltkrydder 27 viltregioner 78f vinterernæring 83 Vivaldi, A. 182 våte partier 254 våtmarker 79 W Welhaven, J.S. 177f, 194f Wergeland, H. 194 yrkesfisker 43

Y ydmykhet 203, 208 Z Zapffe, P.W.

0 økofilosofisk tradisjon 36 økologisk balanse 95 økologisk inspirasjonskilde økologisk jordbruk 11 økologisk nisje 81 økologiske bufferevne 107f økologiske kanteffekt 244 økonomisk kartverk 231 ømejakt 77 Ørjasæter, T. 198f ørretyngel 57 f o

A åkerholme 219 ålefiske 43 åpen prosess 246 Aasen, I. 195f