KGB - sett fra innsiden 2: Fra Stalin til Gorbatsjov [2] 8202129028 [PDF]

Zitiervorschau

CHRISTOPHER ANDREW OLEG GORDIEVSKIJ

KGB sett fra innsiden BIND II:

Fra Stalin til Gorbatsjov

H

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioleket

Oversatt av Finn B. Larsen J. W. CAPPELENS FO RLA G A S

6X4.IU.

V

/Ø

tøApmxmMs

H n VKViMH i l %i U U

M

N

4* < * t m t f é

//

ItioUier

Krjutsjkov og FHD

Prezydent Wojciecli Jaruzelski przyjijl Wladimira Kriuczkowa 2 6 b m . p re z y d e n t

W o jc ie c h Ja ru ze ls k i

p r z e b y w a jq c e g o z ro b o c z q

w lzytq w P o lsc e

p rzyjq l p rz e -

w o d n ic z q c e g o K o m ite tu B e zp ie c 2 e n $ tw a P a h s tw o w e g o Z S R R W la d im ira K riu c zk o w a .

Wizyta u premiera Mazowieckiego T e g o s a m e g o d rtio p re ze s R a d y M ln ls trå w Ta* d e u s z M a zo w ie c k i p rz y jq l W la d im ira K riu c zk o w a , W s p a tk a n lu u c ze s tn ic zyl g e n . b ro n i C z e s la w K iszc za k .

Vladimir Krjutsjkov, leder for FHD 1974-88, den før­ ste sjefen for utenlandsetterretninger som ble KGBsjef.

FHDs finsk-tegnete hovedkvarter i Jasenevo. Et kart gjengis i tillegg C3. T

O v e r : Begynnelsen til slutten for den kommunistiske dominans i Øst-Europa. Krjutsjkov besøker Wars­ zawa i 1989 for å ha samtaler med Polens første stats­ minister fra Solidaritet, Tadeusz Mazowiecki. Selv om Krjutsjkov aldri har innrømmet det, besøkte han Polen åtte år tidligere for å diskutere med general Jaruzelski hvordan Solidaritet skulle knuses.

Svekkelse og sammenbrudd i avspenningen

289

Da KAL 007-krisen var på sitt verste ble London-residenten Arkadi Guk plustelig til latter for Sentret i Moskva av grunner som ikke hadde noe med nedskytingen å gjøre. Første påskedag fem måneder tidligere hadde Michael Bettaney, en opprørsk alkoholiker som arbeidet for MI5s direktorat for kontraspionasje, puttet en konvolutt i postkassen til Guks leilighet i Holland Park. I konvolut­ ten fant Guk omtale av MI5s forberedelser til utvisningen av tre sovjetiske etterretningsoffiserer tre måneder tidligere foruten detal­ jer omkring avsløringen av dem. Bettaney tilbød seg å komme med ytterligere informasjoner og ga instrukser om hvordan han kunne kontaktes. Guk fikk dermed sin første mulighet til å verve en MI5eller SIS-offiser på et kvart århundre. Men han hadde stirret seg så blind på konspirasjonsteorien at han ikke tok tilbudet for god fisk. Han hadde mistanke om at det hele var en provokasjon. Lederen for KR-linjen, Leonid Jefremovitsj Nikitenko, som hadde liten lyst til å diskutere med den oppfarende Guk, sa seg enig. Gordievskij sa ikke stort, men sørget for å informere MI5 i all hemmelighet. I juni og juli stakk Bettaney ytterligere to pakker med graderte informasjoner i Guks postkasse, og ga ham det Guk oppfattet som endelig bevis for en MI5-provokasjon. Da Bettaney måtte oppgi Guk, bestemte han seg for å forsøke seg hos KGB i Wien. Han ble arrestert den 16. september noen få dager før han hadde tenkt å fly dit. Guks ry fikk en varig knekk av dette. Kort tid etter at Bettaney ble dømt til 23 års fengsel neste vår, ble Guk selv erklært persona non grata. Den farseaktige slutten på hans tid i London ble et passende punktum for de fire årene som resident.177 Men Guk ble værende i London lenge nok til å presidere over den farligste fasen av operasjon RYAN i Storbritannia. Spenningene fortsatte å bygge seg opp i to måneder etter nedskytingen av KAL 007. Den 6. oktober fikk Lech Walesa Nobels fredspris. Sentret oppfattet Walesa som en del av en vestlig-sionistisk sammensvergelse for å destabilisere Øst-Europa. Den 25. oktober informerte pres­ setalsmannen i Det hvite hus, Larry Speakes, mediene om at antydningene om at De forente stater kunne komme til å invadere Grenada var «latterlige».178Dagen etter gjorde amerikanske tropper 10 -KGB II

290

Kapittel 13

nettopp dette og styrtet det selvbestaltede marxist-leninistiske regimet til Maurice Bishop. Sandinistene i Nicaragua var redde for at turen nå var kommet til dem. Sentret tenkte på samme måten. Paranoiaen i Sentret nådde sitt høydepunkt under NATO-øvelsen Able Archer 83 som ble holdt fra 2. til 11. november. Det skulle gjennomføres øvelser i bruk av kjernefysiske våpen. De sovjetiske planene for et overraskende angrep mot Vesten brukte øvelser som kamuflasje for et virkelig angrep. Sentret var hjemsøkt av redsel for at Vestens planer for et overraskende angrep var et speilbilde av de sovjetiske planene. Det var særlig to trekk ved Able Archer 83 som skapte frykt i Moskva. For det første var prosedyre- og meldings­ rutinene som ble brukt i overgangen fra konvensjonell til kjernefysisk krigføring, helt annerledes enn dem som hadde vært brukt ved tidligere NATO-øvelser. For det andre ble fiktive NATO-tropper ført gjennom alle alarmstadier fra normal beredskap til full alarm. Selv om det ikke ble slått alarm for noen NATO-tropper, ble Sentret overbevist av KGB-rapporter om at så var tilfellet. Overvåkingsgrupper rundt amerikanske baser i Europa rapporterte om endrete mønstre for offiserenes bevegelser, og ved enkelte baser ble det opprettholdt radiotaushet mellom klokken 1800 og 1900 Moskva tid. I den spente atmosfæren som var skapt av krisene og ordbruken de siste månedene, konkluderte KGB med at de amerikanske styrkene var satt i høyeste alarmberedskap - og at de kanskje til og med hadde begynt nedtellingen til en atomkrig.179 Den 6. november sendte Sentret London-residensen en detaljert kontrolliste med mulige indikatorer for forberedelser til et overras­ kende atomangrep. For første gang avslørte Sentret tidsplanen for en ikke-eksisterende vestlig plan for et førsteslag: «Det kan antas at tiden fra det øyeblikk den foreløpige avgjørelsen om RYAN er tatt, til ordren om å starte angrepet kommer, vil være svært kort, muligens fra syv til ti dager.» I det korte intervallet før ragnarokk «vil forberedelsene til overraskelsesangrepet nødvendigvis komme til uttrykk i arbeidsmønstret til de involverte». Sentret skaffet seg lister over enkeltpersoner i Storbritannia som sannsynligvis ville bli trukket inn i forhandlinger med amerikanerne før angrepet, nøkkel-

Svekkelse og sammenbrudd i avspenningen

291

installasjoner i forsvarsdepartementet, undergrunns kommandopost-bunkere for sentrale og lokale myndigheter, NATO-kontorer i Storbritannia, britiske og amerikanske atomflybaser, atomubåtbaser, reparasjonsbaser og ammunisjonsdepoter og sentrer for kommu­ nikasjoner og tekniske etterretninger. I tillegg til «uvanlig aktivitet» ved disse basene, kombinert med inndragning av permisjoner, regnet Sentret også med at et forestående ragnarokk ville merkes ved en «uvanlig aktivitet» i Downing Street nr. 10, at det i gatene dukket opp et stort antall soldater og bevæpnet politi, at noen av nyhetskanalene ble ryddet for framtidige militære formål og at familiene til den «politiske, økonomiske og militære eliten» i De forente stater og Storbritannia ville bli evakuert. Det ble forventet at CIA-staben og staben i den amerikanske ambassaden ville bli værende i ambassadebunkere.180 Den 8. eller 9. november (Gordievskij husker ikke hvilken av disse datoene) ble det sendt iltelegrammer til både KGB- og GRUresidensene i Vest-Europa som meldte om en ikke-eksisterende alarm ved amerikanske baser. Sentret oppga to mulige grunner til alarmen: bekymring for sikkerheten til amerikanske baser etter drapet på 240 amerikanske marinesoldater etter bombeeksplosjoner i Beirut og planlagte hærmanøvrer mot slutten av året. Men Sentrets telegrammer inneholdt klare antydninger om at det fantes en annen mulig forklaring på den (innbilte) amerikanske alarmberedskapen, nemlig at den markerte begynnelsen på forberedelser til et kjernefy­ sisk førsteangrep. Residensene fikk instruks om å rapportere øyeblikkelig om grunnene til denne beredskapen og andre RYANindikatorer.181 Da Able Archer 83 ble avsluttet, dempet engstelsen i Moskvasentret seg noe. Det er grunn til å tro at det er en viss forbindelse mellom Gordievskijs advarsler til SIS om Sentrets reaksjoner på øvelsen og de forskjellige forsøkene på indirekte beroligelser fra Vestens side som fulgte. Men det skjedde ingen merkbar bedring i øst-vest-spenningene. Den 23. november 1983, samtidig med at Cruise- og Pershing Il-rakettene begynte å komme til Storbritannia og Vest-Tyskland, forlot den sovjetiske delegasjonen de fastlåste

292

Kapittel 13

Genéve-forhandlingene om mellomdistanseraketter. Og Sentret viste heller ikke ennå noen vilje til å nedprioritere operasjon RYAN. I sin årsrapport om arbeidet ved London-residensen ved utgangen av 1983, var Guk nødt til å innrømme «svikt» når det gjaldt å skaffe etterretninger om «konkrete amerikanske planer og NATO-planer om forberedelser til et overraskende atomrakettangrep på Sovjetuni­ onen». Sentret la ikke skjul på misnøyen.182 Det verken Guk eller Sentret fattet, var at den manglende evnen til å oppdage «konkrete amerikanske planer og NATO-planer» ganske enkelt skyldtes det faktum at det ikke var noen planer å oppdage. Hvis slike planer hadde eksistert, ville Treholt utvilsomt ha oppdaget dem, om ikke før, så i hvert fall da han gikk på Forsvarets høgskole i 1982-83. Han var da klarert for NATOs topphemmeligheter. Men som så ofte tidligere var Sentrets konspirasjonsteorier om Vesten så inngrodd at verken mangelen på bevis og det usannsynlige preget teoriene hadde kunne svekke dem på kort sikt. Tidlig i 1984 ga Sentret London-residensen instruks om å overvåke fire RYAN-indikatorer til: forsøk på å bygge opp «anti-sovjetiske følelser», særlig i den offentlige forvaltningen og i det militære, videre flyttingen av de 94 Cruise-rakettene som Sentret påsto var plassert i Greenham Common og som var omringet av fredsdemonstranter, og andre som skulle utplasseres ved Molesworth, dessuten utplassering av ikke-stridende enheter (for eksempel transportavdelinger fra den amerikanske hæren) og sivile institusjoner som sannsynligvis ville bli satt i krigsberedskap når krisen utviklet seg - og endelig aktivitetene i banker, postkontorer og slakterier. Den siste kategorien indikatorer avdekket endel av de merkverdige konspirasjonsteoriene som fortsatte å forvrenge KGBs forståelse av trusselen fra Vesten. Sentrets ideologiske skylapper skapte en overbevisning om at i etterdønningene av et kjernefysisk angrep, ville de kapitalistiske statene anse bevaringen av bankvesenet som en av sine hovedprioriteringer: «Bankpersonale på alle nivåer kan under slike omstendig­ heter sitte med informasjoner som er av interesse for oss når det gjelder de tiltakene som vil bli truffet.» På samme måten trodde Sentret at næringsmiddelindustrien hadde planene klare for mas-

Svekkelse og sammenbrudd i avspenningen

293

seslakting av storfe med oppbevaring av kjøttet på fryselagre.183 I januar 1984 arrangerte Sentret en konferanse på høyt nivå for å gjennomgå «resultatene av arbeidet i 1982-83». Krjutsjkovs åpnings­ tale bekreftet at operasjon RYAN fortsatt var FHDs viktigste oppgave, og han la fram dramatiske bevis for sin egen personlige paranoia om trusselen fra Vesten. Risikoen for kjernefysisk krig, sa han, hadde nådd «farlige proporsjoner». Denne trusselen skrev seg fra motsigelser som lå i det kapitalistiske systemet: «Amerikanske monopoler er oppsatt på å ta tilbake posisjonene de har mistet i løpet av de siste tiårene og erobre nye.» Pentagons planer for atomkrig var basert på den fantastiske tanken om «verdensdominans». Det hvite hus hadde engasjert seg i «den psykologiske forberedelsen av befolkningen til en atomkrig». Den stadig alvorligere økonomiske og sosiale krisen i den kapitalistiske verden, som kom til uttrykk i produksjonsmessig tilbakegang og massearbeidsledighet, hadde gjort at først og fremst de amerikanske imperialistene betraktet krig som en vei ut av vanskelighetene. Den kapitalistiske avgjørelsen om å oppgi avspenningen og forberede seg på en kjernefysisk krig var en «klassereaksjon på konsolideringen av den sosialistiske posisjon», som åpenbarte seg i form av verdensomspennende framgang for nasjonale frigjøringsbevegelser og progressive krefter. Å skaffe til veie kopier av de hemmelige krigsplanene til De forente stater og NATO var derfor den aller viktigste enkeltoppgaven FHD sto overfor. Knyttet til den ytre imperialistiske trusselen var en markert økning i «undergravende aktiviteter blant emigranter, nasjonalister og sionistiske organisasjoner» og blant vestlige etterretningstjenes­ ter. Kopier av Krjutsjkovs tale ble sendt til residenser i utlandet.184 London kan ikke ha vært den eneste residensen der enkelte KGB-offiserer nå var mer bekymret for svartmalingen som ble prestert av Sentrets ledelse enn av trusselen om et overraskende atomangrep fra Vesten. I løpet av de nærmeste månedene merket de seg med lettelse at det i Moskva dukket opp en mindre paranoid tolkning av amerikansk politikk og NATO-politikk. Forandringen så ut til å skyte fart da Andropov døde den 9. februar 1984. Som Andropov hadde etterfølgeren og den tidligere rivalen hans,

294

Kapittel 13

Konstantin Tsjernenko, allerede sviktende helse da han ble gene­ ralsekretær, og han hadde bare litt over et år igjen å leve. Men han var mindre sykelig mistenksom når det gjaldt vestlige konspirasjoner enn Andropov var blitt på slutten av sitt liv. Gordievskij fikk vite fra Krjutsjkovs sekretariat at han så på utnevnelsen av Tsjernenko med forferdelse. Han var engstelig for at han som tidligere Andropovprotesjé, kunne risikere å bli fjernet.185 Antydning til en neddemping av øst-vest-spenningen var tydelig allerede i Andropovs begravelse der Margaret Thatcher, visepresi­ dent Bush og andre vestlige ledere var til stede. Den sovjetiske London-ambassadøren, Viktor Popov, sa på et møte for ambassadeog KGB-folk at Margaret Thatcher hadde anstrengt seg til det ytterste for å sjarmere vertene sine. Hun virket passelig høytidelig da de tilstedeværende defilerte forbi båren i Kongresspalasset, og i motsetning til andre vestlige ledere hadde hun latt være å småprate under begravelsesseremonien som manglet den rette verdigheten fordi bærerne mistet taket i Andropovs kiste. Tsjernenko hadde hatt et 40 minutter langt møte med Margaret Thatcher, sammenlignet med de 25 minuttene han hadde tilbrakt sammen med Bush. Statsminister Thatchers sans for hva som sømmet seg ved en slik anledning og hennes formidable politiske hjerne hadde, konkluderte Popov, gjort et sterkt inntrykk. Selv om han understreket Moskvas forsiktighet når det gjaldt utsiktene til bedrete øst-vest-forhold, var det klart at ambassadøren ikke tok forestillingen om et kjernefysisk overraskelsesangrep på alvor. I mars besøkte N. V. Shishlin London. Han var en framtredende spesialist på utenrikspolitiske spørsmål i Sentralkomiteen, og han hadde lange samtaler om internasjonale forhold med ambassade- og KGB-folk. Han nevnte ingenting om et kjernefysisk overraskelsesangrep.186 Men Sentret fortsatte å forlange at NATO-residensene hver 14. dag skulle sende rapporter om forberedelser til et atomangrep i iltelegrammer som ble brukt til viktige etterretninger. Det som umiddelbart var viktigst for London-residensen, var feltøvelser som dreide seg om Cruise-raketter som var utplassert i Greenham Common. Den første av disse øvelsene fant sted den 9. mars 1984, en

Svekkelse og sammenbrudd i avspenningen

295

fridag i Sovjetunionen. Guk hørte nyheten på BBC, innkalte offiseren som hadde ansvaret for å samle inn RYAN-etterretninger og som hadde tatt seg fri, til ambassaden og sa til ham: «Hva skal dette bety? Fienden forbereder seg til atomkrig, og vi har ingen i residensen!» Det er lite sannsynlig at residenten trodde at en tredje verdenskrig faktisk var i emning. Men det irriterte ham at Moskva sannsynligvis hadde fått nyheten om Cruise-rakettøvelsen før den kom fra residensen. Junioroffiseren satte raskt opp et iltelegram basert på britiske avisrapporter. Telegrammet begynte slik:

I forbindelse med vår oppgave å være på utkikk etter tegn til fiendtlige forberedelser til et plutselig kjernefysisk rakettangrep mot Sovjetunionen, kan vi rapportere at den 9. mars gjennomførte amerikanske og britiske styrker den første feltøvelsen med Cruise-raketter fra basen i Greenham Common.

Den 29. mars hørte den samme offiseren en rapport i BBCs morgennyheter om at nok en øvelse hadde funnet sted i Greenham Common i løpet av natten. Ettersom rapporten hadde kommet for sent for morgenavisene, lurte han på om han skulle vente på Evening Standard. Men for ikke å bli slått av Tass, bestemte han seg for å sende et iltelegram basert utelukkende på nyhetssendingen i BBC. Ved denne som ved andre anledninger var Sentret sannsynligvis ikke klar over at en ilrapport fra London-residensen ikke var basert på en etterretningskilde, men på de britiske mediene.187 Etterretninger fra NATO i løpet av våren 1984 forsterket Sentrets mistanker. Den 25. april sendte det ut et rundskriv som uriktig meddelte at Instruks MC 225 fra NATOs militærkomité hadde hevet beredskapsnivået i NATO-kommunikasjonssystemene slik at de bokstavelig talt sto på krigsfot. Sentret ba om å få etterretninger om dette så fort som overhodet mulig. Etter domfellelsen av Michael Bettaney og Guks hjemreise til Moskva i mai, syntes etterfølgeren hans som fungerende resident, Leonid Nikitenko, at det var

296

Kapittel 13

vanskelig å ta operasjon RYAN alvorlig lenger. Den 4. juli fikk han en reprimande fra Sentret som minnet ham på residensens forpliktelse til å sende rapporter hver 14. dag selv om innholdet var lik null: «Du følger ikke instruksen, og du sender ikke rapporter annenhver uke. Vi må innskjerpe at direktivet følges på dette punkt.» Det hadde sannsynligvis aldri tidligere skjedd i KGBs historie at en operasjon ble oppfattet som så viktig at det ble forlangt regelmessige rapporter selv om det ikke var noe å rapportere om. Londonresidensen forsøkte, uten særlig grunn, å ta æren for godt publiserte protestaksjoner i Greenham Common mot Cruise-rakettene. Til å begynne med hadde Sentret tvilt på at Cruise-rakettene i Greenham Common ville føre til masseprotester så lenge 300 sovjetiske mellomdistanseraketter, hver med tre stridshoder, allerede var utplassert og rettet inn mot europeiske mål. Men da fredsbevegelsen, til tross for KGBs forventninger, gjennomførte store demonstrasjo­ ner, gikk Sentret feilaktig ut fra at det var «aktive tiltak» derfra som var forklaringen.188 Sommeren 1984 hadde KGB-offiserer som kom tilbake etter å ha hatt permisjon i Moskva, en følelse av at operasjon RYAN stadig ble nedprioritert, og at Krjutsjkovs og Senter-ledelsens tvangsforestillinger om trusselen om et kjernefysisk overraskelsesangrep ikke lenger ble delt verken av den internasjonale avdelingen i Sentralkomiteen eller av Utenriksdepartementet. Engstelsen i Sentret var også blitt merkbart mindre.189RYAN ble ytterligere svekket i andre halvpart av 1984 da to av de ledende ulykkesprofetene blant de militære forsvant. I september fikk marskalk Ogarkov, stabssjef og viseforsvarsminister, en stilling utenfor Moskva, angivelig fordi han hadde oppvist «lite partitypisk adferd». Tre måneder senere døde forsvarsministeren selv, marskalk Ustinov. Etterfølgeren hans, marskalk Sergei Sokolov, fikk ikke fullt medlemskap i politbyrået. Verden nådde ikke fullt så langt som til kanten av en kjernefysisk avgrunn i løpet av operasjon RYAN. Men da Able Archer ble gjennomført, kom den, uten å være klar over det, skremmende nær utvilsomt nærmere enn noen gang siden Cuba-krisen i 1962. Blant politbyråmedlemmene som fulgte krisen som var skapt av sovjetisk

Svekkelse og sammenbrudd i avspenningen

291

paranoia og amerikansk retorikk, var den stigende stjernen, Mikhail Gorbatsjov. Han kan ikke ha unngått å trekke den konklusjon at avspenning mellom øst og vest måtte få høyeste prioritet. I oktober 1984 rapporterte vestlige korrespondenter at Gorbatsjov gikk inn for «øyeblikkelige tiltak for å komme tilbake til forhandlingsbordet».

KAPITTEL 14

Gorbatsjov æraen 1985 -

I

I de siste månedene av 1984 sto det klart for Gordievskij og London-residensen at KGB støttet Mikhail Gorbatsjov som den døende Tsjernenkos etterfølger. Før Gorbatsjovs besøk i Storbritan­ nia som leder for en sovjetisk parlamentarikerdelegasjon i desember 1984, der han hadde sine første samtaler med Margaret Thatcher, bombarderte Sentret London-residensen med anmodninger om orienterende rapporter til Gorbatsjov. Uvanlige tilleggsspørsmål fortsatte å komme etter at rapportene var sendt av gårde. Det var opplagt at noen av spørsmålene var stilt av Gorbatsjov selv til dem i KGB som orienterte ham. Hva var det sannsynlige utfallet av gruvearbeiderstreiken? Hva levde gruvearbeiderne av? Hvilke fond ble streikebidragene tatt fra? Hvor mye fikk de i uken? Var det nok å leve av? Under Gorbatsjovs besøk fortsatte Sentret å være på tå hev og forlangte at Gordievskij skulle orientere ham daglig. Besøket var en åpenbar suksess. Når Margaret Thatcher kom til at hun kunne «do

Gorbatsjoværaen

299

business» med Gorbatsjov, var det opplagt at han hadde trukket den samme konklusjonen om henne. Operasjon RYAN var effektivt tilintetgjort.1 Men Sentret fortsatte å frykte at De forente stater og NATO forsøkte å sikre seg en vesentlig strategisk fordel framfor Sovjetuni­ onen. I februar 1985 fikk London-residensen en orientering fra Sentret med tittelen: «Amerikansk politikk og militariseringen av rommet», den første orienteringen residensen hadde mottatt om dette emnet. Et følgeskriv fra tredje avdelings leder, Nikolai Petrovitsj Gribin, mente at amerikanske planer i rommet var ytterligere beviser for «den amerikanske administrasjonens fortsatte arbeid for å skaffe seg militær overmakt over Sovjetunionen». Det het seg at De forente stater planla å utstyre romfergen med «et våpen for å sette senderne i sovjetiske satellittnavigasjonssystemer ut av drift eller bruke fergen som bombefly». SDI («stjernekrigen») ble også oppfattet som en alvorligere potensiell trussel enn da den første gang ble lagt fram to år tidligere. I april 1985 sa oberst A.I. Sasjin, leder for London-ambassadens militærattasjé-seksjon, på et møte med diplo­ mater og etterretningsoffiserer at Moskva mente at SDI- systemer før eller senere ville kunne klare å avskjære 90 prosent av de sovjetiske strategiske rakettene. Han øynet små muligheter for at den sovjetiske SDI-forskningen kunne holde følge med den tilsvarende forskningen i De forente stater.2 Bakgrunnen for Sovjetunionens økende vanskeligheter med å konkurrere med Vesten, var den bedrøvelige tilstanden i økonomien. Som den organisasjonen som var best informert om Vesten, var FHD i høyere grad enn noen annen del av det sovjetiske byråkratiet klar over Vestens enorme og voksende økonomiske forsprang og at man der i stadig stigende grad betraktet Sovjetunionen som et «Øvre Volta med raketter» og ikke som en virkelig supermakt. Paranoia om vestlige planer for et kjernefysisk førsteslag hadde måttet vike plassen for paranoia om en vestlig sammensvergelse for å utnytte svakhetene i den sovjetiske økonomien. Sentret var spesielt skremt av et CIA-dokument som det hadde fått tak i med en liste over prioriterte områder for etterretningsinnsamling i Sovjetunionen.

300

Kapittel 14

Blant dem var de sovjetiske behovene for import av korn og andre landbruksprodukter, de sovjetiske reservene av utenlandsk valuta, Sovjetunionens behov for kreditter i utlandet og import og håndteringsprosedyrer for matvarer fra utlandet. Tidlig i 1985 sendte FHD rundt en inntrengende advarsel til vestlige residenser om farene ved «undergravende operasjoner» for å påføre østblokken «alvorlig økonomisk skade». Den viktigste umiddelbare faren skrev seg fra den sovjetiske kornimporten: Ved å utnytte visse vanskeligheter vi har innen landbruksproduk­ sjonen, forsøker De forente stater å slå inn på en linje som vil gjøre Sovjetunionen avhengig av kornimport. Målet er å utnytte matvåpenet i framtiden for å legge press på Sovjetunionen. Mens Vesten mente at Sovjetunionen importerte korn og andre matvarer til nedsatt pris, trodde Sentret at de ble utsatt for utbytting. Direktøren i et korneksporterende firma skal ha sagt: «Russerne er lette å ha med å gjøre. De pruter ikke. De betaler en overpris på åtte dollar tonnet.» FHD anbefalte «aktiv bruk» av angivere innen sovjetiske handelsorganisasjoner for å finne ut om noen av represen­ tantene deres ble bestukket til å undertegne ugunstige kontrakter. Det «uløste problemet» med forringelse av importerte matvarer under transitt, noe som hadde ført til «betydelige økonomiske tap», ble også tatt opp: «Det kan ikke utelukkes at motstanderens spesielle [etterretnings]tjenester bruker korneksportfirmaer til bevisst å infisere kornet som importeres av Sovjetunionen, selv i transitthavner.»3 Uten forandringer i den sovjetiske ledelsen øynet KGB ingen slutt på problemene for sovjetisk økonomi og heller ingen slutt på Vestens forsøk på å utbytte sovjetrusserne. KGB var ikke i stand til å fatte at problemet lå i selve sovjetsystemet, og håpet at Gorbatsjov skulle sørge for dynamikken og disiplinen som skulle til for at Sovjetunion­ en kunne bryte ut av den økonomiske stagnasjonen og etablere et stabilt «kreftenes samspill» med Vesten. I månedene før Tsjernenkos død i mars 1985 - alle hadde i lang tid visst at det bare var et

Gorbatsjoværaen

301

tidsspørsmål - nedla KGB mye arbeid i å orientere Gorbatsjov slik at han kunne demonstrere overfor resten av politbyrået at han hadde en klar oppfatning både av sovjetiske og internasjonale problemer. Og rapportene som KGB rutinemessig sendte til politbyrået, var bevisst utformet slik at de støttet Gorbatsjovs argumenter. Det faktum at Gorbatsjov i mars 1985 ble valgt til generalsekretær, skyldtes selvfølgelig ikke utelukkende, heller ikke først og fremst, støtten fra KGB. Men likevel oppfattet Sentret valget som en stor seier.41 april ble Tsjebrikov, som hadde vært kandidatmedlem av politbyrået siden desember 1984, valgt til voterende medlem samtidig som forsvarsmi­ nisteren fortsatt bare var kandidatmedlem. Gorbatsjov demonstrerte omgående sin støtte til KGB både utenfor og innenfor Sovjetunionen. Når sovjetisk etterretningspersonale tidligere var blitt utvist fra vestlige land, hadde Moskva som regel reagert med utvisning av et mindre antall vestlig personale, og tok hensyn til det lavere antallet vestlige representanter i Moskva. Da nordmennene utviste seks sovjetiske etterretningsoffiserer etter Haavik-saken i 1977, utviste Sovjetunionen bare tre nordmenn. Men i 1985-86 la Gorbatsjov opp til en streng like for like-politikk når det gjaldt utvisninger. Da britene utviste 31 sovjetiske etterretningsoffi­ serer i september 1985, utviste Moskva et lignende antall. Da De forente stater utviste omkring 80 sovjetiske etterretningsoffiserer fra Washington, New York og San Francisco i september og oktober 1986, var det nesten umulig å finne det samme antallet amerikanere i tilsvarende stillinger som kunne utvises fra Sovjetunionen. Men etter forslag fra KGB, forbød Kreml de mange lokalt ansatte sovjeterne å fortsette å arbeide i den amerikanske ambassaden, og på den måten ble ambassaderutinene midlertidig forstyrret. Med denne tidlige støtten til KGB levde Gorbatsjov opp til Gromykos ofte siterte beskrivelse av ham som en mann «med et hyggelig smil og tenner av stål».

302

Kapittel 14

Sovjetisk utenlandsetterretning avsluttet ved begynnelsen av Gorbatsjoværaen en ubrutt ekspansjonsperiode på 20 år. Den mest dramatiske ekspansjonen hadde skjedd i det verdensomspennende nettet for kommunikasjonsetterretning. Ettersom storparten av dette nettet overvåket militære mål og skipsfarten, var det GRU mer enn KGB som hadde nydt godt av det. Omkring midten av 1980-tallet omfattet kommunikasjonsetterretningen i den sovjetiske hæren 40 regimenter, 170 bataljoner og 700 kompanier. GRU organiserte innsamlingen av kommunikasjonsetterretninger gjennom 20 for­ skjellige typer sovjetiske fly og over 60 forskjellige slags overflatefartøyer. I løpet av de 20 årene som var gått siden oppskytingen av Kosmos 189 i 1967, hadde Sovjetunionen plassert over 130 etterret­ ningssatellitter i bane rundt Jorden for å nå siktemålene som var satt opp av GRUs direktorat for rometterretning med hovedkontor i Vatutinki, 50 kilometer sørvest for M o s k v æ / KGBs Sekstende (kommunikasjonsetterretning) direktorat var riktignok mindre enn det enorme Sjette (kommunikasjonsetterret­ ning) direktorat i GRU, men det ekspanderte også fort. I dag har det i tillegg til hovedkvarteret i KGB-bygningen på Dzersjinskij-torget sin egen datasentral i Moskva sentrum og et stort forskningslaboratori­ um i Kuntsevo, 15 kilometer nordvest for Jasenevo utenfor den ytre ringveien rundt Moskva. Sekstende direktorat har i likhet med GRU stasjoner ved sovjetiske legasjoner og handelskontorer i over 60 land. De fleste arbeider nesten utelukkende med innsamling av kommuni­ kasjonsetterretninger og overlater bearbeidingen og dechiffreringen til Moskva. KGB og GRU samarbeider også om driften av en rekke stasjoner for kommunikasjonsetterretning i andre østblokkland og sovjet vennlige land. Den største av disse stasjonene ligger i Lourdes på Cuba, i nærheten av Aden i Sør-Yemen og ved Cam Ranh Bay i Vietnam. Selv om GRU i prinsippet er opptatt av militær kommuni­ kasjon og elektronisk etterretning, og Sekstende direktorat konsen­ trerer seg om diplomatiske og økonomiske kommunikasjonsetterret­ ninger, ser det ut til å være en svært stor overlapping mellom de to institusjonene."' Sekstende direktorat er fortsatt avhengig av FHDs sekstende

Gorbatsjov æraen

303

avdeling for å få kodemateriale fra utenlandske agenter. En offiser knyttet til sekstende avdeling ved London-residensen, fortalte Gordievskij i 1985 at det på dette tidspunktet ikke fantes noen britisk kilde som skaffet høyt gradert kodemateriale. Men det var oppnådd store suksesser i den tredje verden. Kommunikasjonene i mange av disse landene var som en åpen bok for kode-ekspertene i Sekstende direktorat og i en rekke NATO-land. 1 1984 ble London-residensen informert av Sentret om at en kodemann i Utenriksdepartementet i et annet NATO-land, som hadde arbeidet for KGB det siste tiåret, snart skulle få en stilling i en London-ambassade. Men denne agenten døde umiddelbart før han skulle overta denne stillingen.6 Den amerikanske ambassaden i Moskva var stadig utsatt og sårbar. Det viste seg igjen i 1986 da to amerikanske marinesoldater innrømmet at de hadde gitt KGB-agenter adgang til ambassaden. I 1987 ble den ene av vaktene, sersjant Clayton J. Lonetree, som var blitt forført av en KGB-medarbeider som het Violetta Seina, dømt til 30 års fengsel. Men forbedrete sikkerhetsrutiner innebar at Lonetree sannsynligvis gjorde mindre skade enn annet ambassadepersonell som hadde latt seg lokke en generasjon tidligere. Det virker nå usannsynlig at KGB klarte å få adgang til koderommet eller plassere lytteutstyr i andre følsomme områder i ambassaden.7 Den viktigste infiltrasjonen når det gjaldt kommunikasjonsetterretning i De forente stater tidlig i 1980-årene, gjaldt antakelig Ronald William Pelton, som hadde arbeidet for NSA fra 1964 til 1979 og som tilbød KGBs hovedresidens i Washington sine tjenester i januar 1980. I nærmere seks år inntil han ble arrestert i november 1985 skaffet Pelton detaljerte etterretninger ved lange debriefinger om NSAsuksesser og sikkerhetsprosedyrer i 1970-årene som sekstende avdeling mente var svært viktige selv om de ikke var helt oppdaterte. Han skrev et dokument på 60 sider som han kalte «Signal Parameters File» med detaljopplysninger om hvilke sovjetiske kommunikasjoner som hadde topprioritet i NSA, hvordan de ble analysert og med hvilken suksess. Pelton røpet også fem systemer for innsamling av kommunikasjonsetterretninger, blant dem operasjon Ivy Bells som tappet en sovjetisk undervannskabel i Okhotskhavet. KGB-avhop-

304

Kapittel 14

peren (han hoppet senere tilbake) Vitali Jurtsjenko, som identifiserte Pelton i 1985, visste etter alt å dømme ikke om noen nyere KGB-infiltrasjon av KGB.8 Da Gorbatsjov ble generalsekretær, var KGB et enormt sikker­ hets- og etterretningsimperium med omkring 400 000 offiserer innen Sovjetunionen, 200 000 grensesoldater og et enormt nett av angivere. Til tross for betydningen av kommunikasjonsetterretningene som sekstende avdeling skaffet til veie, hadde det ennå ikke fått status som «hoveddirektorat». Den mest prestisjetunge delen av KGB var fortsatt utenlandsseksjonen, Første hoveddirektorat, som selv om det var forholdsvis lite etter intern KGB-standard, hadde gjennom­ gått en betydelig ekspansjon i løpet av de foregående 20 årene. 11985 ble en ny 11-etasjers bygning tatt i bruk i Jasenevo sammen med et 22-etasjers anneks til det opprinnelige, finsk-tegnete hovedkvarteret. FHD hadde vokst fra å ha omkring 3000 medarbeidere midt på 1960-tallet til å omfatte 12 000 medarbeidere midt på 1980-tallet. Operasjonsområdet ble også utvidet. Japan og Stillehavsområdet steg raskt på listen over Sentrets prioriterte mål. Aleksandr Aleksandrovitsj Shaposhnikov, som ble resident i Tokyo i 1983, hadde ry på seg for å være en av de mest framgangsrike og effektive medarbeiderne i FHD. KGBs agentnett i Japan, som i løpet av 1970-årene hadde omfattet endel prominente politikere, journalister, forretningsfolk og offentlige tjenestemenn, var blitt delvis ødelagt etter at en offiser ved Tokyo-residensen, Stanislav Levtsjenko, hoppet av i 1979,- Under Shaposhnikov lot det til at dette nettet var på vei oppover igjen. I FHDs «arbeidsplan» for perioden 1982-85 ble Stillehavsområdet for første gang en førsteprioritet selv om Japan fortsatt rangerte bak De forente stater, Kina, India, Vest-Tyskland, Storbritannia og Frankrike som mål. Australasia ble lite påaktet fram til midten av 1980-årene. Bare tre offiserer fra tredje avdeling var knyttet til dette området. (De måtte også ta seg av Irland og Malta.) På et møte i FHDs partikomité høsten 1984 der de fleste av de sentrale offiserene var til stede, ble lederen for tredje avdeling, Nikolai Gribin, spurt hvorfor staben hans skaffet så få etterretninger

Gorbatsjovceraen

305

om Kina fra Australia på bakgrunn av det store kinesiske emigrantsamfunnet der. Gribin svarte ved å spørre spørsmålsstilleren om han var klar over størrelsen på KGB-residensen i Australia. Spørs­ målsstilleren måtte innrømme at det kjente han ikke til, og det gjorde heller ikke noen av de andre sentrale offiserene som var til stede. Gribin fortalte dem at det bare var syv legale KGB-offiserer i Australia og knapt nok noen illegale. Det var bestemt at KGBnærværet måtte styrkes. KGB-aktivitetene i Australasia ble også økt som en følge av at David Langes arbeiderpartiregjering overtok makten på New Zealand på et anti-kjernefysisk program i 1984. Hittil hadde KGB-nærværet på New Zealand vært så ubetydelig at da KGB-residenten Nikolai Aleksandrovitsj Shatskikh, i slutten av 1979 var på permisjon og en annen KGB-offiser nettopp var blitt utvist, ble ambassadøren, V.N. Sofinskij, bedt om å gi Socialist Unity Party pengemidler i all hemmelighet til KGB. Han ble avslørt og erklært per sona non grata. Men Sentret jublet over valget av Lange og opplyste London-residensen om at man anså det som «enormt viktig» å organisere europeisk støtte til beslutningen hans om å nekte amerikanske skip med atomvåpen om bord adgang til new zealandske havner - og til den anti-kjernefysiske politikken hans generelt.9 Bortsett fra en beskjeden økning i KGB-representasjonen i Stillehavsområdet og ved noen få konsulater andre steder, ekspan­ derte organisasjonen ikke lenger i utlandet ved begynnelsen av Gorbatsjoværaen. KGB hadde planer om å åpne residenser i Israel, Sør-Korea, Chile og Sør-Afrika når diplomatiske forbindelser var opprettet eller gjenopprettet. Men generelt gjorde fallet i oljeprisene og den voksende økonomiske krisen i Sovjetunionen det umulig å skaffe den harde valutaen som skulle til for at KGB kunne fortsette sin ubrutte ekspansjon gjennom det foregående kvarte århundret.

Men likevel fortsatte stillingene i FHD å være blant de mest attraktive i det sovjetiske byråkratiet, og det var en enorm konkurranse om de 300 plassene som hvert år var ledige ved FHDs opplæringsskole,

306

Kapittel 14

Andropov-instituttet. Tradisjonelt gikk den vanligste veien til FHD gjennom en rekke prestisjetunge Moskva-institutter, særlig MGIMO (Det statlige Moskva-instituttet for internasjonale forhold). Gordievskij tok eksamen ved dette instituttet i 1962. Lebedev, rektor ved MGIMO, hadde fordeler av at han ofte fikk henvendelser fra KGB-offiserer som gjerne ville ha sønnene sine inn ved instituttet. Han ba en KGB-resident som stakk innom på sønnens vegne om en vest-tysk katalog for jaktutstyr. Fra denne katalogen valgte Lebedev ut et jaktgevær med teleskopsikte. Residenten skaffet riflen, og sønnen kom inn ved instituttet. Til tross for at Lebedev hadde innflytelsesrike kontakter i Sentralkomiteen, ble Lebedev ikke sittende lenger enn halvannen måned inn i Gorbatsjoværaen. Han fikk sparken i slutten av 1986. Midt på 1980-tallet dukket det opp stadig flere klager i FHD over at mange kandidater fra de prestisjetunge Moskva-instituttene var bortskjemte barn av privilegerte foreldre som trakk i trådene på deres vegne. Som en følge av dette kom en stadig større del av rekruttene til Andropov-instituttet fra provinsene. Sentret ba regelmessig KGBkontorene i provinsen om å peke ut noen av sine beste unge offiserer som kandidater til Første og Andre hoveddirektorat. Noen av dem som ble tatt opp som aspiranter i FHD, hadde aldri vært i Moskva før de kom til Andropov-instituttet. Opptaket var rasistisk selektivt. Ingen jøder ble sluppet inn i KGB. Det eneste unntaket var en håndfull rekrutter med ikke-jødiske fedre og jødiske mødre som hadde registrert seg med ikke-jødiske nasjonaliteter. Utestengt fra KGB var også nasjonale minoriteter som var deportert til Sibir under den annen verdenskrig (tartarer fra Krim, karatsjaij, kalmyker, tsjetsjener, ingushi) foruten etniske grekere, tyskere, koreanere og finner. Det aller mest oppsiktsvek­ kende i en institusjon som hver dag la friske blomster ved minnesmerket over Feliks Dzersjinskij i Jasenevo, var at ingen polakker ble sluppet inn i FH D . Litauere, latviere og estlendere, som alle hadde spilt en framtredende rolle i Dzersjinskijs Tsjeka, ble sett på med mistenksomhet i Jasenevo, men ikke automatisk ekskludert. Armenere var også suspekte fordi mange hadde forbindelser med

Gorbatsjov æraen

307

utlandet. Den eneste KGB-offiseren på Malta i 1970-årene var en armener som het Mkrtsjan. Han brukte en korrespondentstilling i Tass som kamuflasje. Da Mkrtsjan forsøkte å få en stilling i De forente stater, ble det oppdaget at han hadde amerikanske slektnin­ ger. Han fikk sparken i FHD. De fleste andre minoritetsgrupper opplevde ingen diskriminering av Sentret. Den interne KGBstatistikken viste at georgiere, aserbajdsjanere, usbekere og andre sentral-asiatiske nasjonaliteter var mer pålitelige enn russere og ukrainere. Andropov-instituttet diskrimerte også ut fra kjønn og religion. Alle som kom inn, var menn (bortsett fra noen FHD-koner som var med på spesielle konekurs). Religionsutøvelse var forbudt.10 1 1990 kom FHD med sin første offentlige uttalelse overhodet om kvalitetene man var på utkikk etter hos kandidatene til Andropovinstituttet: Ønskelig er selvfølgelig god helse og evnen til å lære fremmede språk. Hver av de ansatte [i FHD] snakker to språk. Mange snakker tre eller flere... Men de viktigste forutsetningene for alle framtidige feltagenter som skal samle inn etterretninger, er uten unntak å være absolutt pålitelig og saken hengiven. Det ble i 1990 også meddelt at det ble forventet at søkere til FHD skulle gjennomføre fallskjermhopp fra fly. «De som er redde for dette, er ikke egnete kandidater.»11 Andropov-instituttet har sannsynligvis forandret seg lite siden midten av 1980-årene. Da ble det gjennomført ett-, to- og tre-årige kurs alt etter kandidatenes tidligere utdannelse og erfaring. Når studentene kom, ble de utstyrt med falske identiteter og en «legende» (dekkhistorie) som de beholdt gjennom hele utdanningsperioden. De beholdt som regel fornavnet og slektsnavnet avledet av farens navn, og fikk et alias som begynte med første bokstav i det virkelige etternavnet deres. Brev som studentene fikk fra familien, overleverte staben personlig slik at identiteten til den enkelte studenten skulle beskyttes overfor de andre studentene. Selv om studentene fikk militær rang, gikk de i sivile klær. De som tok tre-årskurset, arbeidet

308

Kapittel 14

seks dager i uken og hadde 44 undervisningstimer: 14 timer språkundervisning, 12 timer med felt-etterretning, åtte timer samtidsundervisning og områdestudier, fire timer «viteskapelig sosialis­ me», fire timer sport og kroppsøving foruten to timer militær trening. Studentene kunne bruke to biblioteker: et utlånsbibliotek med verkene til mange utenlandske forfattere som fortsatt var forbudt i Sovjetunionen, og et bibliotek som ikke drev med utlån og som rommet hemmeligstemplet KGB-materiale og grunnleggende ver­ ker som for eksempel Mikhail Ljubimovs studium av «Spesielle trekk ved den britiske nasjonalkarakteren og deres nytteverdi i feltar­ beid».12 På 1980-tallet var lederne for de tre hovedfakultetene ved Andropov-instituttet menn som hadde skaffet seg sitt ry som London-residenter før masseutvisningene i 1971: Juri Modin, leder for politisk etterretning, Ivan Shishkin, leder for kontra-etterretning og Vladimir Barkovskij, leder for vitenskapelig og teknologisk etterretning. Noen av de mest populære forelesningene ble gitt av pensjonerte illegale agenter som fortalte om sine egne erfaringer i Vesten. (Konon Molodij, alias Gordon Lonsdale, var en populær foreleser helt til han døde.) Kim Philby, som kanskje ville ha blitt den mest populære av dem alle, fikk ikke lov til å holde forelesninger. I likhet med andre avhoppere fra Vesten ble han holdt på en armlengdes avstand, også når FHD utnyttet talentet hans. Hvert halvår tilbrakte studentene en uke i Moskva i «Villaen», et treningssenter for feltarbeid som ble ledet av en kommandant med generals rang. Her gjennomgikk de en rekke øvelser både enkeltvis og i små grupper. Det dreide seg om agentverving, møter med agenter, overvåking, tilfeldige kontakter, fylling og tømming av hemmelige postkasser og andre teknikker som hørte faget til. Mer detaljert kunnskap om Vesten hørte til det vanskeligste stoffet å absorbere. For mange studenter var grunnbegreper ved hverdags­ livet som for eksempel avdrag på lån, vanskelig å fatte. Treningen omfattet også kjøretimer. Mangelen på kjøretrening og erfaring blant unge KGB-offiserer var trolig forklaringen på den høye ulykkesprosenten i de første utplasseringene deres.13

Gorbatsjov æraen

309

Studentene ved Andropov-instituttet besøkte ikke FHD-hovedkvarteret i Jasenovo før de kom dit for å begynne å arbeide etter at de hadde tatt avgangseksamen. I den første uken fotfulgte de KGBoffiseren som de skulle overta jobben etter - lyttet til telefonsamta­ lene hans, lærte seg å fylle ut skjemaer, etablerte nye mapper og rekvirerte dokumenter fra arkivene. Når en ny offiser skulle overta etter forgjengeren, fylte han ut et spesielt skjema som gjorde ham ansvarlig for mappene som sorterte under stillingen hans. Tele­ grammer fra residenser i utlandet gikk i første omgang til avdelings­ lederen som så avgjorde hvilke han skulle sende til de underordnete for videre forføyning eller kommentarer. Før en ung FHD-offiser fikk sin første stilling i utlandet, måtte han gjennomgå en rekke prøver. Hvis han ennå bare var kandidatmedlem i partiet, måtte han sørge for å bli fullt medlem. Han måtte også gifte seg. FHD nektet å postere enslige offiserer i utlandet, og grunnen var at man trodde at de seksuelle forbindelsene deres ville gjøre dem til en sikkerhetsrisiko. Offiserer som ble plukket ut til stillinger i utlandet, måtte også venne seg til kamuflasjejobbene sine - som regel var dette diplomatiske stillinger, journaliststillinger, en eller annen funksjon ved et handelskammer eller et transportselskap. Hver offiser måtte være fullstendig fortrolig med legenden sin. En «djevelens advokat» grillet ham grundig i et forsøk på å finne svakheter. Så kom den endelige kritiske gjennomgangen. Helt til Stanislav Levtsjenko hoppet av i 1979, måtte offiserer som var aktuelle for stillinger i utlandet, legge fram personlige anbefalinger fra tre av kollegene sine. Siden ble det forlangt fem.14 Etter den kritiske gjennomgangen måtte hver offiser forberede sin egen «forberedelsesplan til utplasseringen» og få den godkjent. Gordievskij husker et bestemt tilfelle der en ung PR-(politisk etterretning)linjeoffiser fra tredje avdeling (Storbritannia, Irland, Skandinavia, Australasia) skulle reise til København. På grunn av forventede muligheter til operasjoner mot ikke-danske mål, tilbrakte han en uke i første (Nord-Amerika) avdeling, NATO-seksjonen i femte (NATO og Sør-Europa) avdeling og sjette (Kina) avdeling. Siden fulgte over en måned i Direktoratet for etterretningsinforma-

310

Kapittel 14

sjon, noen få uker i Direktorat K (kontra-etterretning), et par uker i Service A (aktive tiltak) og én uke i Direktorat OT (operasjonsteknisk støtte). Så var turen kommet til et oppfriskningskurs i feltteknikker og flere kjøretimer. Og til slutt måtte han ha opplæring i kamuflasjestillingen sin - tre til fire måneder i Utenriksdepartementet for en KGB-offiser med strengt hemmelig oppdrag eller et halvt år i pressebyrået Novosti for dem som skulle utgi seg som journalister. I tiden før utplasseringen måtte KGB-offiseren arbeide hardt med språket i landet han skulle til og lese romaner og håndbøker. Offiserer som ble postert i London, måtte ha lest Dickens på forhånd. Den anbefalte listen over romaner de burde være fortrolig med, omfattet alt fra Fieldings Tom Jones til den siste le Carré. Av oppslagsbøkene var den siste utgaven av Anthony Sampsons Anatomy of Britain i praksis obligatorisk lesning. Det samme var Vladimir Ljubimovs klassiske studie og en bok om Storbritannia av den tidligere Prøvda-korrespondenten Ovtsjinnikov.15 Det ble forventet at offiserens kone tok et tre-måneders kurs med undervisning én kveld i uken og litt formiddagsundervisning. Disse kursene ble holdt i et spesielt opplæringssenter ved Zubovskajatorget i sentrum av Moskva. Dette sentret ble etablert i 1980. Der hørte hun på forelesninger om KGBs arbeid og om landet hun skulle bo i kombinert med formaninger om ikke å klage når mannen hennes måtte bruke kvelden til å arbeide. I august 1983 begynte Andropovsentret ettårige kurs for spesielt utplukkede koner som skulle arbeide i mann-kone-grupper, som regel under mannens ledelse. Oppsiktsvekkende nok hadde FHD færre kvinner i ansvarsfulle stillinger i de tidligste årene under Gorbatsjov enn i de siste årene under Stalin - og dette i et land der 90 prosent av lærerne, 80 prosent av legene og 30 prosent av ingeniørene (men ingen politbyråmedlemmer eller ledende diplomater) er kvinner. Av arbeidsstyrken i Jasenevo var omkring 10 prosent kvinner, og nesten samtlige var sekretærer, skrivemaskindamer, dataprogrammerere, kantinearbeidere og renholdspersonale. Å møte en kvinne i en korridor i de viktigste avdelingene var en begivenhet. En av de få kvinnene som hadde en stilling med offisers rang, arbeidet i den franske seksjonen

Gorbatsjov æraen

311

av Service A (aktive tiltak). Hun var skyteskive for stadige grove vitser og gikk under navnet «damen som sitter på Frankrike».16 Etter at KGB begynte sin PR-kampanje i 1988, er mangelen på kvinnelig personale blitt pinlig, men foreløpig er det få tegn til en forandring. Under et fjernsynsoverført innringningsprogram i Moskva på slutten av året i 1989, spurte programlederen fem ledende (alle var selvfølgelig menn) KGB-offiserer: «Finnes det kvinner i KGB? Og i så fall, hvilken prosentdel utgjør de og hva slags jobber har de?» Generalmajor Anatoli Petrovitsj Bondarev svarte brydd: «Det finnes kvinner i KGB. I enkelte sektorer er de rett og slett uerstattelige. Men når det gjelder prosenttallet, er det vanskelig for meg å si noe nøyaktig. Jeg regnet rett og slett ikke med et slikt spørsmål, og jeg har ikke disse tallene i hodet.» Det lot ikke til at noen av Bondarevs kolleger var tilbøyelige til å huske verken statistikken eller sektorene der kvinnene var «uerstattelige» (kanti­ ner og skrivemaskinstuer omgitt av menn). Programlederen gikk over til et mindre pinlig emne.17

Både i utlandet og i Jasenevo ser det ut til at arbeidsrutinene for FHD-offiserene ikke har forandret seg stort siden begynnelsen av Gorbatsjoværaen. De fleste av offiserene i utenlandske residenser arbeider i én av tre linjer: PR (politisk etterretning), KR (kontra­ etterretning og sikkerhet) eller X (vitenskapelig og teknologisk). Lederen for hver linje har status som viseresident. Forholdet mellom offiserene i mange residenser er omtrent dette: PR 40, KR 30, X 30. Før nye offiserer kommer til residensene, har de vært til stede ved en rekke «skremsels»orienteringer om faren for «provokasjoner» fra vestlige etterretningstjenester som alltid er der. Etter Gordievskijs erfaring var det slik at de til å begynne med mistenkte naboene sine, lokale kjøpmenn og til og med gartnerne i London-parkene de spaserte gjennom, og de trodde at de sto under konstant overvåking. De fleste kom gradvis over det. Arbeidsdagen i residensen begynner klokken 8.30. PR-linjeoffi-

312

Kapittel 14

serene begynner dagen med å gjennomgå dagens post. I London forventes det at de skal lese gjennom de viktigste dagsavisene og søndagsavisene foruten tidsskrifter. Av dem er det sannsynligvis Economist og Private Eye som leses med størst oppmerksomhet. Om morgenen henter tjenestemennene ved residensen arbeidsmappene (papka) fra safen. De er større enn vanlige dokumentmapper, har to rom og åpnes med en glidelås. Det viktigste av innholdet er offiserens arbeidsnotatbok (rabotsjaja tetrad) som inneholder notater om alle feltkontaktene hans og hovedpunktene i korrespondansen med Sentret. En annen notatbok brukes til å sette opp telegrammer og rapporter til Moskva. Hver offiser har et individuelt segl med et spesielt emblem og nummer som han i de fleste tilfellene oppbevarer på nøkkelknippet sitt. Når arbeidsdagen er slutt, lukker han arbeidsmappen, trykker litt plastilin på glidelåsen og presser ned seglet.18 De sovjetiske ambassadene sender rapportene sine til Moskva på vanlig papir, men KGB-residentene bruker 35 mm filmnegativer. Kommunikasjonene omsettes først til koder av en KGB-kodemann og avfotograferes så av en OT-(operasjonsmessig og teknisk støtte) funksjonær. Innkommende korrespondanse fra Sentret kommer på framkalt film som leses i et avlesningsapparat for mikrofilm. Ved begynnelsen av Gorbatsjoværaen ble det stadig vanligere å lage papirutskrifter av viktige kommunikasjoner fra mikrofilmen. Rapporttelegrammer til Sentret begynte med et standardformular, som i det følgende eksemplet: Kamerat IVANOV 1-77-81090-91-111-126 som dechiffreres på denne måten: IVANOV er kodenavnet på avdelingen i Sentret som telegrammet er adressert til, i dette tilfellet første (Nord-Amerika) avdeling. I indikerer at telegram m et rapporterer etterretninger og ikke, la

Gorbatsjoværaen

313

oss si, «aktive tiltak» eller operasjonsdetaljer som dreier seg om styring av agenter. Nummersekvenser som begynner med 7, forteller hvordan teksten er skrevet. 77 indikerer at den er skrevet av residensen, 78 av kilden, 79 at det dreier seg om en oversettelse av et offentlig dokument. Tallet 8 går forut for måneden og året rapporten er sendt i - i dette tilfellet oktober 1990. Tallet 9 indikerer hva slags kilde det dreier seg om: 91 er en agent (som i dette tilfellet), 92 en konfidensiell kontakt, 93 et mål for nøye granskninger (razrabotka), 94 en offisiell kontakt. Tallet 11 står foran en vurdering av påliteligheten: 111 er pålitelig (som i dette tilfellet), 112 utestet, 113 upålitelig. Tallet 12 dreier seg om kildens preg. 121 indikerer for eksempel en kilde i regjeringen, 126 i Utenriksdepartementet, 1213 i pressen.19 Men etter det Gordievskij erfarte, var storparten av KGBrapportene langt mindre presise. Residensene pleide sjelden å sende detaljer om eller etterretninger fra enkeltagenter. Men i rapporter om spesielle emner var det vanlig å knytte informasjoner fra pressen til ikke navngitte agenter eller til og med dikte opp detaljer som de trodde Sentret ville like. Denne praksisen var fortsatt vanlig ved begynnelsen av Gorbatsjoværaen. Den 25. mars 1985 ble Londonresidensen bedt om å avgi øyeblikkelige informasjoner om reaksjone­ ne på Gorbatsjovs møte med den konsultative komiteen i Den sosialistiske internasjonale. PR-linjen hadde ingen muligheter til å ta kontakt med kilder som sto til rådighet for residensen på det tidspunkt, og diktet rett og slett opp en rekke svar som var smigrende for Gorbatsjov. Som kilder ble oppgitt flere fiktive kontakter. Dagen etter ble residensen bedt om å sende enda en øyeblikkelig rapport, denne gangen om forhandlingene om spansk og portugisisk medlem­ skap i EF. PR-linjens rapportoffiser, V.K. Zamorin, nøyde seg nå med å gjennomgå britiske aviser og kokte sammen en rapport som igjen ble tilskrevet hemmelige eller konfidensielle kilder. Ikke lenge etter fant residensen en artikkel i Economist Foreign Report som gjorde inntrykk. I artikkelen ble det påpekt områder der Sovjetuni­ onen hadde klart å skaffe seg avansert vestlig teknologi, og andre

314

Kapittel 14

områder der det ikke hadde lykkes. Residensen visste at artikkelen ville bli avvist av Sentret som desinformasjon og sendte den ikke til Moskva. I stedet ble det sendt en rapport til Sentret som var basert på artikkelen, og det ble gitt inntrykk av at opplysningene stammet fra residenskontakter. Ettersom de fleste offiserene i Sentret hadde gjort seg skyldig i lignende forsømmelser mens de var stasjonert i utlandet, forekom det sjelden at de ga uttrykk for mistanke med hensyn til kildene for enkelte av rapportene de fikk.20 Å ta kontakt med fullt vervete agenter, som alle residenser oppfatter som den viktigste formen for etterretningsinnsamling, er enormt arbeidskrevende på grunn av de omfattende prosedyrene for kontra-overvåkingen som var en del av KGB-rutinen. Når en kontaktoffiser skulle møte en agent ved fire-tiden om ettermiddagen, pleide han å forlate residensen ved ett-tiden, kjøre en omstendelig rute som var bestemt på forhånd til en anonym parkeringsplass, helst foran en stor boligblokk. Han unngikk å parkere foran et privathus der diplomatskiltene på bilen kunne tiltrekke seg oppmerksomhet eller på en parkeringsplass der politiet kanskje gjennomførte kontroller. Etter at kontaktoffiseren hadde parkert bilen, ble han hentet av en annen offiser som kjørte rundt en times tid for å forvisse seg om at de ikke var under overvåking. Samtidig pleide KR (kontra-etterretning)linjen i ambassaden å forsøke å lytte på radiokommunikasjonene til overvåkingsgrupper fra den lokale sikkerhetstjenesten for på den måten å oppdage eventuelle tegn til at kontaktoffiseren eller agenten ble skygget. Dette var en aktivitet som hadde kodenavnet Impuls. Bilradioen til kontaktoffiseren og kolle­ gaen hans var stilt inn på samme bølgelengde som senderen i ambassaden, som sendte en kodet advarsel som ganske enkelt besto i at morsesignalet for én bokstav i alfabetet ble gjentatt (den valgte bokstaven indikerte hvilken KGB-offiser advarselen var rettet til). Ved tre-tiden - hvis det ikke var oppdaget noen overvåking - pleide som regel kontaktoffiseren å gå ut av kollegaens bil og spasere eller ta et offentlig transportmiddel til møtet med agenten.21 Til tross for alle forandringer i KGB det siste halve århundret, har hovedprioriteringene for organisasjonens utenlandsseksjon knapt

Gorbatsjov æraen

315

nok endret seg siden «de praktfulle fem» ble vervet. I operasjonsseksjonen i arbeidsplanen fra 1984 som ble sendt rundt til residensene i utlandet, gjentok Krjutsjkov den tradisjonelle setningen: «Innsatsen må konsentreres om å skaffe verdifulle kontakter.» Han fortsatte med å formane residensene om å undersøke nye muligheter for agentverving «særlig blant unge mennesker med utsikter til å kunne bli infiltrasjonsagenter mot mål som er av interesse for oss».22 Det er ingen indikasjoner på at Krjutsjkov har endret syn etter at han ble KGB-sjef i 1988.

Fra det øyeblikket Mikhail Gorbatsjov kom til makten i mars 1985, hevdet han at KGB hadde to hovedoppgaver i utlandet. For det første var han overbevist om at en dynamisk utenrikspolitikk trengte en dynamisk etterretningstjeneste. Den hittil ukjente mengden av initiativer som han tok i utlandet, gjorde det uomgjengelig nødvendig å ha en så fullstendig politisk etterretning om vestlige reaksjoner på dem som mulig. De økte kravene til PR-linjen var allerede tydelige før Gordievskij flyktet fra Sovjetunionen sommeren 1985, og de har utvilsomt fortsatt å øke. Hovedoppgaven for FHD ved inngangen til 1990årene ble klart understreket da valget falt på Leonid Vladimirovitsj Shebarshin som Krjutsjkovs etterfølger som FHD-sjef i september 1988.23 1 likhet med Aleksandr Semjonovitsj Panjushkin, leder for FHD fra 1953 til 1956, begynte Shebarshin sin karriere som vanlig diplomat og gjorde tjeneste i Pakistan fra 1958 til 1961. Han fikk en ny periode i det samme landet fra 1966 til 1968 da han begynte å samarbeide med KGB-residensen. Etter den andre perioden hans i Pakistan, gikk han over til KGB, og etter en opplæringsperiode ved Andropov-instituttet, begynte han å arbeide i Jasenevo. I 1971 ble han utplassert i India der han ledet PR-linjen før han ble hovedresident i New Delhi fra 1975 til 1977. Etter sjahens fall i 1979, ble han resident i Teheran, og ble værende der til han ble utvist i 1983. Da Gordievskij forlot FHD sommeren 1985, hadde Shebarshin arbeidet

316

Kapittel 14

i omkring ett år som nestleder for Direktorat RI som klargjør rapporter til den sovjetiske toppledelsen.24At Shebarshin har hoppet bukk over flere andre kandidater med lengre ansiennitet da han etterfulgte Krjutsjkov i 1988, er en klar indikasjon på at rapportene hans de nærmest foregående årene i høy grad har imponert politbyrået. Og hvis de skal ha imponert politbyrået, må det ha dreid seg om slike vesentlige spørsmål som Vestens reaksjon på «nytenk­ ningen» i Gorbatsjoværaen. På samme måte som Gordievskijs utnevnelse til London-resident ble hjulpet av orienteringene han ga Gorbatsjov i desember 1984, er utnevnelsen av Shebarshin til leder for FHD sannsynligvis også et uttrykk for Gorbatsjovs tiltro til hans vurdering av etterretningene. I løpet av 1990-årene kommer KGB til å fortsette å utnytte at den sovjetiske ledelsen tradisjonelt har vært fascinert av strengt hemmeli­ ge rapporter. Som tidligere fortsetter KGB utvilsomt å legge fram noe av materialet som er innhentet fra åpne kilder som om det kom fra hemmelige agenter. Shebarshin definererer FHDs hovedfunksjon som «å sørge for at den sovjetiske ledelsen har pålitelige og nøyaktige informasjoner om de faktiske planene og oppleggene i ledende vestlige land med hensyn til vårt land og om de viktigste internasjona­ le problemene».25FHD vil så lenge som mulig holde liv i myten om at det bare er denne organisasjonen som virkelig forstår Vesten. FHDs innflytelse kommer bare til å vokse som følge av Sovjetunionens militære, ideologiske og økonomiske problemer. Etter hvert som Warszawapakten gradvis går i oppløsning, trekker Kreml tilbake hundretusenvis av soldater fra Øst-Europa. Når det ideologiske fundament for sovjetstaten begynner å gå i oppløsning, vil Moskvas prestisje som pilegrimmålet for den kommunistiske tro også begynne å rakne. Krisen i den sovjetiske økonomien tvinger samtidig fram en reduksjon i den sovjetiske bistanden til utviklingsland. Etterretninger får dermed en større betydning som et middel til å bevare Sovjetunionens avtagende innflytelse i omverdenen.

Gorbatsjov æraen

317

Gorbatsjovs andre hovedinteresse i sovjetiske etterretningsoperasjo­ ner i utlandet ligger på det vitenskapelige og teknologiske spionasjeområdet (V&T). Da han talte til staben i London-ambassaden på et privat møte der Gordievskij var til stede den 15. desember 1984, roste han spesielt det FHDs Direktorat T og dets linje X-offiserer i utlandet hadde utrettet. Det var allerede klart at Gorbatsjov betraktet tilegnelse av vestlig teknologi som en viktig del av den økonomiske perestroikaen. I noen år hadde Direktorat T vært en av de mest framgangsrike i FHD. Direktoratets dynamiske og ambisiøse leder, Leonid Sergejevitsj Zaitsev, som hadde begynt å spesialisere seg på V&T mens han arbeidet ved London-residensen i 1960-årene, gikk inn for at hans direktorat skulle utskilles fra FHD og bli et uavhengig direktorat innen KGB, men han lyktes ikke. Krjutsjkov ville ikke at han skulle miste kontrollen over en så prestisjetung del av etterretningsimperiet hans. Zaitsev hevdet ikke bare at direktoratet hans var selvforsørgende, men at verdiene i etterretningene det skaffet til veie, dekket samtlige av KGBs operasjoner i utlandet. Til tross for at Direktorat T ikke fikk sin selvstendighet, fungerte det stadig mer uavhengig av resten av FHD. Offiserene her fikk separat opplæring i Andropov-instituttet og hadde sin egen fagkrets. I utenlandsresidensene hadde linje X-offiserene forholdsvis liten omgang med kollegene fra de andre linjene. Men Direktorat T var bare en del riktignok en avgjørende viktig del - av et mye større apparat for V&T-innsamling.26 V&T-etterretningsinnsamling på forsvarsfeltet - dette hadde høyeste prioritet - ble i begynnelsen av 1980-tallet koordinert av Kommisjonen for militærindustrien, som under Gorbatsjov ble oppgradert til Statskommisjonen for det militær-industrielle kom­ plekset som har overoppsynet med all våpenproduksjon. VPK ledes av en visestatsminister og sysselsetter fem innsamlingsinstitusjoner: GRU, FHDs Direktorat T i KGB, Statskomiteen for vitenskap og teknologi (GKNT), en hemmelig enhet i Vitenskapsakademiet og Statskomiteen for eksterne økonomiske relasjoner (GKES). Doku­ menter som ble skaffet til veie av den franske infiltrasjonsagenten i

318

Kapittel 14

Direktorat T med kodenavnet Harewell tidlig på 1980-tallet, viser at VPK i 1980 ga instrukser om 3617 V&T-«tilegningsoppgaver». Av dem ble 1085 fullført i løpet av året og kom til nytte i 3396 sovjetiske forsknings- og utviklingsprosjekter.27 90 prosent av etterretningene som VPK vurderte som de mest nyttige tidlig på 1980-tallet, kom fra GRU og KGB. Selv om mye V&T kom fra åpne kilder i Vesten som for eksempel vitenskapelige konferanser og tekniske brosjyrer, ble hemmelige etterretninger vurdert som avgjørende viktige. I 1980 kom 61,5 prosent av VPKs informasjoner fra amerikanske kilder (ikke alle i De forente stater), 10,5 prosent fra Vest-Tyskland, 8 prosent fra Frankrike, 7,5 prosent fra Storbritannia og 3 prosent fra Japan. Selv om det ikke foreligger noen tilgjengelig statistikk for Gorbatsjoværaen, tyder alt på at omfanget av sovjetisk V&T har hatt en tendens til å øke snarere enn bli mindre. Blant VPKs større suksesser har vært en sovjetisk kloning av det amerikanske luftbårne radarsystemet AWACS, det sovjetiske Blackjack-bombeflyet, kopi­ ert etter det amerikanske BI-B, RYAD-serien av datamaskiner som er plagiater av IBM-originaler og integrerte kretser som er stjålet fra Texas Instruments.28 De sovjetiske væpnede styrker er etter hvert blitt avhengige av V&T-suksesser som dette. I øyeblikket regner man med at 150 sovjetiske våpensystemer baserer seg på teknologi som er stjålet fra Vesten. Men mindre enn halvparten av arbeidet i Direktorat T følger anmodninger fra VPK. Av de 5456 «prøvene» (maskiner, deler, mikrokretser osv.) som direktoratet skaffet i 1980, gikk 44 prosent til forsvarsindustrien, 28 prosent til sivil industri via GKNT og 28 prosent til KGB og andre organisasjoner. I det samme året, som muligens var et unntak, kom litt over halvparten av etterretningene Direktorat T skaffet, fra allierte etterretningstjenester. Blant dem var de øst-tyske og tsjekkiske de viktigste. Østblokkens V&T fortsatte å ekspandere fram til 1989.29 Selv i begynnelsen av 1990 forsøkte etterretningstjenester i Øst-Europa å imponere sine nye politiske herrer ved å konsentrere seg om den typen vestlig teknologi som skulle til for å modernisere den foreldete industrien i disse landene.

Gorbatsjoværaen

319

Direktøren i CIA, William Webster, påsto i februar 1990 at KGB fortsatt utvidet virksomheten sin «særlig i De forente stater der vervingen av mennesker med adgang til teknisk kunnskap økte». Direktorat Ts suksesser i Vest-Europa dreide seg blant annet om etterretninger fra Italia om Catrin Electronic Battlefield Communi­ cations system som ble utviklet med tanke på at det skulle brukes i NATO tidlig på 1990-tallet - og bruken av en gruppe vest-tyske datasnoker for å få adgang til Pentagons databank foruten en rekke andre produsenter av militærutstyr og datasystemer for forskning. Men det lot til at den viktigste ekspansjonen i linje X-arbeidet i begynnelsen av 1990-årene fant sted i Japan og Sør-Korea.30 Bruken av V&T til sovjetisk industri blir en stadig mer mangesidig virksomhet. Etterligningen av den nye generasjonen amerikanske og japanske mikrokretser innebærer at man må etterspore hundre­ tusenvis av forbindelser og mestre en hel rekke kompliserte produksjonsprosedyrer. Men selv ikke de rikeligste V&T i etterret­ ningens historie har klart å forhindre at kløften mellom sovjetisk og vestlig teknologi blir større, særlig utenfor forsvarsfeltet. Denne voksende kløften gjør i sin tur at det blir stadig vanskeligere å etterligne enkelte av de mest avanserte vestlige oppfinnelsene.

Foruten å skaffe store mengder politiske, vitenskapelige og teknolo­ giske etterretninger, ga KGB også et bredspektret bidrag til «nytenkningen» i Gorbatsjoværaen. Forvitringen i det sovjetiske ettpartistat-systemet skyldes delvis en totrinnsprosess med indre forfall - noe Ernest Gellner har påvist på en overbevisende måte. Under Stalin ble dette systemet holdt oppe både av redselen blant innbyggerne og en offentlig foreskrevet tro som få våget å sette spørsmålstegn ved. Under Khrustsjov forsvant redselen langt på vei. De troende og de som innordnet seg, var relativt trygge i forhold til den ofte tilfeldige terroren i den stalinistiske æraen. For de fleste Sovjetborgerne ble undertrykkelsen avløst av stagnasjon. Ved slutten av Bresjneværaen, etter det falske morgengryet under Andropov,

320

Kapittel 14

hadde troen på systemet forsvunnet sammen med storparten av redselen som det engang vakte. Tilbake var det som den sovjetiske historikeren Batkin har kalt serokrati: «gråhetens styre»: et dystert, stagnert og korrupt byråkrati uten ansikt.31 Men omdannelsen av det råtnende Sovjetsystemet og omleggingen til en mer velinformert utenrikspolitikk skyldtes også en forandring i måten ledelsen oppfattet omverdenen på, særlig Vesten. Ingen av politbyråmedlemmene mellom starten på Stalins diktatur og Gorbatsjoværaens demring hadde noen egentlig forståelse av Vesten. Deres evne til å begripe de politiske etterretningene som KGB skaffet til veie, ble hemmet av deres egne ideologiske skylapper og den uhelbredelige hangen til konspirasjonsteorien. I kontaktene deres med Vesten kompenserte de for mangelen på forståelse med taktisk sluhet, hensynsløshet, en nådeløs kamp for å få overtaket og kunnskap om enkelte av Vestens svake punkter som de ble orientert om av diplomatene og etterretningsoffiserene sine. Men i Sovjetuni­ onens anstrengelser for å bli og fortsette å være en global supermakt, bygde landet jevnt og sikkert opp en enorm hær av diplomater, etterretningsoffiserer, journalister og akademikere som gradvis samlet en kritisk mengde informasjoner om Vesten som til slutt undergravde noen av uangripelighetene i et system som allerede hadde gått i oppløsning innenfra. I Mikhail Gorbatsjov fant Sovjetunionen omsider en leder som nok var gjennomsyret av mange tradisjonelle dogmer og misoppfatninger av omverdenen, men som var fullstendig klar over at det kommunis­ tiske systemet var i ferd med å miste framdriften. Og han var innstilt på å lytte til nye tanker. Gorbatsjovs mest innflytelsesrike rådgiver da han overtok makten, var en akademiker som kjente Vesten av personlig erfaring, Aleksandr Nikolajevitsj Jakolev, ambassadør i Canada fra 1973 til 1983. Hans synspunkter var bare svakt fordunklet av tåken fra marxismen-leninismen. Men Gorbatsjovs nytenkning var også sterkt påvirket av de mange orienteringene han fikk av KGB. Disse orienteringene ble merkbart mindre alarmerende etter hvert som operasjon RYAN kom i miskreditt. Men i 1987 var omfanget og tempoet i Gorbatsjovs nytenkning blitt

Gorbatsjoværaen

321

for mye for Viktor Tsjebrikov. Han brukte 110-årsdagen for Dzersjinskijs fødsel til å gjenopplive den gamle konspirasjonsteorien om en gigantisk sammensvergelse av vestlige etterretningstjenester for å spre ideologisk undergraving, trotskisme inkludert: Ett av hovedmålene for den undergravende virksomheten til de imperialistiske statenes spesialtjenester er fortsatt vårt samfunns moralske og politiske potensiale og den sovjetiske filosofien. Dette er grunnen til at de undergravende sentrene ikke skyr noen anstrengelse for å gjennomføre handlinger med ideologisk under­ graving, intensiverer forsøkene på å miskreditere den marxistiskleninistiske teorien og kommunistpartiets politikk og forsøker på alle måter å miskreditere Sovjetstatens historiske vei og oppbyg­ gingen av sosialismen. For å nå dette målet omarbeider de borgerlige pånytt sitt loslitte tankegods, og det forekommer ikke sjelden at de tar sine argumenter fra trotskismens og andre opportunistiske strømningers arsenal. Tsjebrikov angrep først og fremst to former for «ideologisk undergra­ ving» som i øyeblikket ble praktisert av imperialistiske etterret­ ningstjenester. Den første var forsøket deres på å «splitte den monolittiske enheten i partiet og folket og erstatte den med politisk og ideologisk pluralisme». Den andre var at de spredte «nasjonalismens virus» som hadde ført til «den siste tidens provoserende utfall fra nasjonalister i de baltiske republikkene».32 Det er temmelig sannsynlig at Tsjebrikov faktisk trodde på mye av dette sludderet. Men Gorbatsjov var i det minste mildt forpint over dette. 1 1987 sto han langt nærmere den mer tilpasningsdyktige Krjutsjkov som hadde fattet at de tradisjonelle konspirasjonsteoriene i hvert fall måtte dempes noe ned for å tilfredsstille behovene i nytenkningen. Gorbatsjov gikk til det hittil ukjente skritt å ta Krjutsjkov, som reiste inkognito, med seg på den første reisen til Washington i desember 1987 for å undertegne avtalen om fjerning av mellomdistanse- og kortdistanse-raketter, den første avtalen som reduserer supermakte­ nes kjernefysiske arsenaler. Aldri tidligere har en sovjetisk leder hatt 11-KGB II

322

Kapittel 14

med seg en leder for FHD på et besøk i Vesten.33 Sommeren 1988 ga Gorbatsjov en varm hyllest til det «målbevisste arbeid» som var utført av ledelsen i GRU og KGB «med sikte på å forbedre virksomheten i de forhold som er skapt av det nåværende stadiet i vår samfunnsutvikling og i utviklingen av den demokratiske prosessen».34 Men da var allerede Tsjebrikovs dager som KGB-sjef talte. Han ble etterfulgt av Krjutsjkov i oktober 1988 selv om han ble værende i politbyrået ytterligere 11 måneder før han overlot plassen til Krjutsjkov. Dette var første gang at lederen for KGBs utenlandsseksjon var blitt toppsjef, og dette var et klart bevis både for FHDs prestisje i Gorbatsjoværaen og hvor viktig Gorbatsjov selv mente det var å bli orientert av FHD. Krjutsjkov holdt sin avskjedstale som leder for FHD på en konferanse i det sovjetiske Utenriksdepartementet, og han brukte denne overskriften: «Et objektivt syn på verden». Det var en bemerkelsesverdig blanding av gamle og nye tanker som bar bud om omfanget av forandringene i FHDs vurdering av Vesten etter skremselsfaren som knyttet seg til operasjon RYAN bare fem år tidligere. Stort sett var han optimistisk. Framskrittene mot nedrust­ ning, særlig «fjerningen av trusselen om en større militær konflikt» var blitt et «absolutt oppnåelig mål». Det internasjonale bildet av Sovjetunionen var blitt omformet av perestroikaen: «Fiendebildet» av den sovjetiske staten som «totalitær», «et halvsivilisert samfunn», er brutt ned, og våre ideologiske og politiske motstandere erkjenner våre reformers gjennomgripende natur og den gunstige innvirkningen de har på utenrikspolitikken. Krjutsjkov kom også med noen selvkritiske bemerkninger om KGBs - og hans - tradisjonelle syn på Vesten. Han innrømmet at i fortolkningen av forretningsverdenen i kapitalistiske land «har vi alltid operert med klisjeer og stereotyper». Mer generelt: Vi var ikke særlig flinke til å skille mellom de sosiale og politiske lag i de samtidige kapitalistiske samfunnene og de mange

Gorbatsjoværaen

323

avskygningene og strømningene og disponeringen av politiske krefter i et område eller i et enkelt land. Hvis vi ikke har et objektivt syn på verden og oppfatter den usminket og fri for klisjeer og stereotype ideer, blir alle påstander om effektiviteten til våre utenrikspolitiske operasjoner bare tomme ord. Men Krjutsjkovs tale gjorde det klart at de gamle mistankene og konspirasjonsteoriene lurte lengst bak i hjernen hans. Uten å nevne operasjon RYAN ved navn, forsøkte han seg på en retrospektiv rettferdiggjøring av den. Mange av [FHDs] tidligere ansvarsområder er ikke fjernet fra dagsordenen. Det viktigste er å være klar over at en umiddelbar fare for at en kjernefysisk konflikt kan oppstå, er til stede. Krjutskov kom også med det tradisjonelle angrepet på vestlige «og først og fremst amerikanske» etterretningstjenester: De har i fullt monn beholdt sin rolle som spydspiss for høyrefløyens krefter, ett av de sentrale hjelpemidlene i den imperialistiske «bremsemekanismen» i arbeidet for å bedre den internasjonale situasjonen. Det er ikke tilfeldig at den omfattende spionmanikampanjen og de brutale provokasjonene som i Vesten er satt i verk mot sovjetiske institusjoner i utlandet, har mistet sin kraft. Bare i første halvpart av 1988, påsto han, var det blitt gjennomført over 900 «provokasjonsoperasjoner» mot sovjetiske stasjoner og enkeltpersoner.3"1 Da Krjutsjkov var blitt KGB-sjef, ble holdningen hans, i hvert fall offentlig, noe mer forsonlig da han ga seg i kast med en hittil ukjent pr-kampanje. «KGB,» erklærte han, «bør ha et image ikke bare i vårt land, men verden over, som står i forhold til de edle mål som jeg tror vi etterstreber i vårt arbeid.»361 begynnelsen av 1989 ble Krjutsjkov den første KGB-sjef i historien som mottok den amerikanske ambassadøren på sitt kontor. I løpet av de nærmeste månedene ga

324

Kapittel 14

han og flere andre ledende KGB-offiserer intervjuer og pressekonfe­ ranser for vestlige korrespondenter og var med i en film, The KGB Today, som utenlandske fjernsynsselskaper fikk tilbud om å kjøpe. Krjutsjkov ga også en rekke avis- og fjernsynsintervjuer for et sovjetisk publikum og stilte opp til vurderingsintervju i Det øverste sovjet for å svare på 96 spørsmål som ble stilt ham av de deputerte. Selv om et stort flertall støttet ham som KGB-sjef, var det 26 som avholdt seg fra å stemme og seks stemte mot ham. Gjennom hele pr-kampanjen var Krjutsjkovs grunnleggende budskap hele tiden det samme. KGB holdt seg «strengt til sovjetiske lover», sto under «nøye parti-kontroll», aksepterte med glede - og hadde selv foreslått - at den nye komiteen for forsvar og statens sikkerhet i Det øverste sovjet skulle overvåke arbeidet som ble utført og hadde distansert seg fullstendig fra redslene i sin stalinistiske fortid. Krjutsjkov foreslo «et helt system av garantier» for å sikre seg at slike tilstander ikke kom tilbake.37 Selv om Krjutsjkovs prkampanje var profesjonelt lagt opp og oppsiktsvekkende ny, overbetonte han sitt produkt. Påstandene hans om at «KGB har ikke noen hemmelige angivere, bare assistenter», var stikk i strid med erfaringene til millioner av russere - noe Boris Jeltsin sa rett til ham: For det første har de fleste større organisasjonene ingen assisten­ ter, men et skikkelig agentnett fra institusjonene for statens sikkerhet, og dette påfører vårt samfunn stor moralsk skade... Det kan overhodet ikke tolereres i en demokratiseringsperiode. Til tross for KGBs «aktive tiltak»-kampanje som tok sikte på å miskreditere Jeltsin, ble han valgt til formann i det russiske øverste sovjet i mai 1990. Etter valget gikk han til det hittil ukjente skritt å nekte å akseptere en KGB-vakt. Sikkerheten hans ble i stedet overlatt til en ny enhet i Det øverste sovjets sekretariat.3'3

Den største forandringen i KGBs utenlandsoperasjoner i slutten av 1980-årene skjedde på det retoriske og pr-messige nivå. I 1990 ble

Gorbatsjov æraen

325

Leonid Shebarshin den første FHD-lederen som ble offentlig kjent. En Pravdfl-korrespondent fikk for første gang slippe inn i FHDhovedkvarteret i Jasenevo. Han syntes at Shebarshins kontor var litt mindre fryktinngytende enn da Krjutsjkov holdt til der. Et fotografi av Shebarshins lille sønnesønn står på en hylle. Bokhyllen rommer bøker om KGB som er utgitt i Vesten foruten verker av Solsjenitsyn og andre forfattere som tidligere ble stemplet som Sovjet-fiendtlige. «Nå for tiden,» sa Shebarshin til Pravda, «arbeider vi for å få fram alt det positive i verdenspolitikken, å benytte enhver mulighet til ytterligere å forbedre de internasjonale forholdene og komme fram til gjensidig akseptable løsninger». Men Shebarshin reagerer skarpt på revisjonistiske tolkninger av FHDs historie: «Jeg er absolutt og kategorisk ute av stand til å si meg enig med dem som nå forsøker å legge skylden for den kalde krigen på Sovjetunionen.» Han mener videre at trusselen fra Vesten heller ikke er borte: «Vi må ikke i noen sammenhenger unnlate å være på vakt overfor intriger og hemmelige manipuleringer fra fiendtlige krefters side.»39 Selv om de fleste forandringene i FHD i løpet av de første fem årene av Gorbatsjoværaen var kosmetiske, var det minst to forand­ ringer å merke seg på operasjonelt nivå. Den første gjaldt «aktive tiltak». Da Gorbatsjov ble generalsekretær, gikk arbeidet som det pleide på dette området, og det var ingen tegn til at Gorbatsjov ville blande seg inn i det. Mellom 1975 og 1985 hadde Service A (aktive tiltak) vokst fra omkring 50 til 80 offiserer i Jasenevo med ytterligere 30 til 40 i pressekontoret Novostis kontorer på Pushkin-torget. Krjutsjkov selv støttet entusiastisk «aktive tiltak» med - etter Gordievskijs mening - en overdrevet tro på effektiviteten i dem. Han pleide ofte å diskutere «aktive tiltak»-kampanjer i den internasjonale avdelingen i Sentralkomiteen, der de fleste delte entusiasmen hans. Tidlig i 1985 opplyste L.F. Sotskov, første nestleder for Service A, til Gordievskij at organisasjonen konsentrerte seg om tre nøkkeltemaer: materiale som skulle sette alle sider ved amerikansk politikk i miskreditt, en kampanje for å fremme konflikter mellom De forente stater og deres NATO-allierte og støtte til vestlige fredsbevegelser. Noe av det Service A skrøt mest av ved begynnelsen av Gorbatsjov-

326

Kapittel 14

æraen, var at organisasjonen hadde stått bak forstyrrelsene av president Reagans tale til Europaparlamentet i mai 1985. En ledende FHD-offiser som arbeidet med «aktive tiltak», fortalte Gordievskij at KGB til og med hadde hjulpet til med å utforme slagordene som demonstrantene brukte. I prinsippet skulle PR-offiserene ved residensene bruke 25 prosent av sin tid på «aktive tiltak», men i praksis ble det ofte mindre. Gordievskij merket seg store forskjeller i kvaliteten på forfalskningene og annet av materialet som Service A produserte, noe som var et uttrykk for klare kvalitetsforskjeller på personalet. Omkring 50 prosent av offiserene var spesialister på «aktive tiltak». Resten var blitt avvist i andre avdelinger. Få av de dyktigste og mest ambisiøse av FHD-rekruttene ville ha jobber i Service A. Her fikk man sjelden muligheten til utplassering i utlandet, og de fleste så på Service A som en blindgate. Flere «aktive tiltak» måtte avbrytes som en følge av at Gordievskij hoppet av, blant annet en plan for å miskreditere Keston College som overvåker den religiøse aktiviteten i Sovjetunionen, og å fabrikkere en uttalelse fra Margaret Thatcher om forsvarspolitikk til sjefen for den amerikanske overkommandoen.40 Mot slutten av 1980-årene ble «aktive tiltak»-operasjonene i Vesten, men ikke i den tredje verden, mindre aggressive. Artiklene, flygebladene og talene som angrep Reagan og Thatcher - Service A hadde forberedt dem i begynnelsen av 1980-årene til bruk for vestlige påvirkningsagenter som Arne Petersen - ble gradvis trappet ned. Det var også tegn til en gradvis sterkere sovjetisk distansering fra de stadig mer miskrediterte frontorganisasjonene. I 1986 ble Romesh Chandra, president i Verdens fredsråd gjennom mange år, nødt til å ta selvkritikk. «Kritikken mot presidentens arbeid,» erkjente han, «må tillegges stor vekt, og de nødvendige korrigeringene må foretas.» Den viktigste «korrigeringen» som ble gjort, var utnevnelsen av en ny finsk generalsekretær, Johannes Pakaslahti, som skulle erstatte Chandra som toppfigur i WPC. Men forandringer i personalet var ikke nok til å gi WPCs svekkede innflytelse ny kraft. I 1988 ba formannen i den sovjetiske fredskomiteen, Henrikh Borovik, Krjutsjkovs svoger, om at WPC måtte bli «en mer pluralistisk

Gorbatsjov æraen

327

organisasjon». WPC mistet i 1989 storparten av den troverdigheten som var igjen da det ble innrømmet at 90 prosent av inntektene kom fra Sovjetunionen.41 Selv om det var gjennomført enkelte forandrin­ ger i metodene og prioriteringene i løpet av Gorbatsjoværaen, er det ingenting som tyder på at «aktive tiltak» vil bli avviklet. Den internasjonale avdelingen i Sentralkomiteen fortsetter å overvåke «grå» eller delvis hemmelige «aktive tiltak» ved hjelp av frontorgani­ sasjoner og andre kanaler med et delvis synlig sovjetisk nærvær. I samarbeid med den internasjonale avdelingen gjennomfører Service A «svarte» eller hemmelige «aktive tiltak» der den sovjetiske opprinnelsen holdes hemmelig. Det viktigste området for «aktive tiltak» i øyeblikket både fra den internasjonale avdelingen og Service A, gjelder den tredje verden. I løpet av de siste 1980-årene produserte Service A mellom 10 og 15 forfalskninger av offisielle amerikanske dokumenter årlig. Enkelte var «tause falsknerier» som ble vist i all fortrolighet til innflytelsesrike personer i den tredje verden for å gjøre dem oppmerksom på påståtte fiendtligsinnete operasjoner fra CIAs og andre amerikanske organi­ sasjoners side. Andre ble brukt til å underbygge mediakampanjer. Som eksempel kan nevnes et forfalsket brev fra 1987 fra CIAdirektøren William Casey angående planer om å destabilisere den indiske statsministeren Rajiv Gandhi, et forfalsket dokument fra 1988 fra Det nasjonale sikkerhetsråd med instrukser fra president Reagan om å destabilisere Panama og et forfalsket brev fra 1989 fra den sør-afrikanske utenriksministeren «Pik» Botha til det amerikans­ ke Utenriksdepartementet som henviste til en hemmelig avtale om militært, etterretningsmessig og økonomisk samarbeid med De forente stater.42 Det sannsynligvis mest vellykte «aktive tiltak» i den tredje verden i de første årene av Gorbatsjoværaen, som ble gjennomført med en blanding av direkte propaganda og hemmelige aksjoner av Service A, var forsøket på å legge skylden for AIDS på amerikansk biologisk krigføring. Historien hadde sitt utspring sommeren 1983 i en artikkel som ble offentliggjort i den pro-sovjetiske, indiske avisen Patriot der det ble påstått at AIDS-viruset var blitt «produsert» i forbindelse

328

Kapittel 14

med gen-eksperimenter i Fort Detrick i Maryland. Til å begynne med fikk historien liten betydning, men den ble gjentatt med stor virkning i det russiske Literatumaja Gazeta i oktober 1985.1 sin nye form ble AIDS-historien underbygd av en rapport fra en pensjonert øst­ tysker, den russiskfødte biofysikeren professor Jacob Segal, som forsøkte å påvise ved hjelp av «indisier» (som senere er blitt grundig tilbakevist) at viruset var blitt kunstig syntetisert i Fort Detrick av to naturlige, eksisterende virus, VISNA og HTLV-I. Den oppdiktede historien om AIDS fikk på denne måten en slags vitenskapelig troverdighet, og ble gjengitt over hele den tredje verden. Enkelte medier i Vesten lot seg også lure. I oktober 1986 brukte den konservative britiske avisen Sunday Express et intervju med professor Segal som fundament for et oppslag på førstesiden. Bare i første halvår av 1987 fikk historien bred dekning i over 40 land i den tredje verden.43 Men da «aktive tiltak» i forbindelse med AIDS opplevde sine største suksesser, ble de svekket av nytenkningen i den sovjetiske utenrikspolitikken. Gorbatsjov sa ved en sovjetisk mediakonferanse i juli 1987: «Vi sier sannheten og ingenting annet enn sannheten.» Han og rådgiverne hans var åpenbart bekymret for at en vestlig avsløring av sovjetisk desinformasjon truet med å ta litt av glansen fra det nye sovjetiske imaget i Vesten. Overfor offisielle amerikanske protester og avvisning av AIDS-historien av det internasjonale vitenskapelige miljøet, viste Kreml for første gang tegn til forle­ genhet etter en vellykket «aktive tiltak»-kampanje. I august 1987 fikk amerikanske tjenestemenn vite i Moskva at AIDS-historien var offisielt forkastet. Den sovjetiske pressedekningen av historien stoppet nesten fullstendig opp. Den har ikke vært nevnt overhodet i sovjetiske medier siden september 1988.44 Men i 1990 verserte historien ikke bare i den tredje verden, men også i de mer lettroende delene av de vestlige mediene. Et nytt intervju med professor Segal sammen med en film fra Fort Detrick, det påståtte opprinnelsesste­ det for AIDS, fikk en dominerende plass i en dokumentarfilm om AIDS som ble produsert av et vest-tysk fjernsynsselskap i januar 1990 for Channel Four i Storbritannia og Deutsche Rundfunk WDR i Koln.45

Gorbatsjov æraen

329

Den offisielle avvisningen av AIDS-historien i august 1987 ble etterfulgt av andre like grove anti-amerikanske «aktive tiltak» i den tredje verden. Noen av dem fikk også en viss innvirkning i Vesten. En av de mest vellykte var historien om «spedbarndeler» der det ble påstått at amerikanere slaktet latin-amerikanske barn og brukte kroppen til transplantasjon av organer. Sommeren 1988 ble denne historien tatt opp av en sovjetisk frontorganisasjon med base i Brussel, International Association of Democratic Lawyers (IADL), og gitt bred presseomtale i over 50 land. I september 1988 kom et fransk kommunistmedlem av Europaparlamentet, Danielle de March, med et forslag om å forby den påståtte handelen med «spedbarndeler» og siterte IADL-rapporten som belegg for anklage­ ne. Forslaget ble vedtatt med stort flertall på et møte der deltakelsen var liten. Blant dem som lot seg narre av den oppdiktede handelen med «spedbarndeler», var grupper som sto så langt fra KGB som Jehovas vitner, som offentliggjorde historien i 1989 i tidsskriftet sitt som hadde et opplag på 11 millioner eksemplarer på 44 språk. En gresk avis skrev at menneskehjerter var til salgs i De forente stater for mellom 100 000 og én million dollar stykket.46 Blant andre falskne­ rier som skyldtes «aktive tiltak» som fortsatt verserte i den tredje verden i 1990, var påstander om at De forente stater utviklet, eller faktisk allerede hadde utviklet, et «etnisk våpen» som kom til å drepe alle ikke-hvite. I 1990 hadde Gorbatsjovs «nytenkning» drastisk redusert mengden av anti-vestlig desinformasjon i den sovjetiske pressen, men den hadde fortsatt liten innvirkning på Service A-operasjoner i den tredje verden.

De første årene av Gorbatsjoværaen innebar også visse forandringer i KGBs holdning til terrorisme. Moskvas voksende ubehag over enkelte av terroristtilknytningene i den tredje verden var spesielt tydelig når det gjaldt oberst Gaddafi. Vendepunktet i den sovjetiske holdningen til Gaddafi var demonstrasjonen libyere gjennomførte mot Gaddafi den 17. april 1984 utenfor den libyske ambassaden,

330

Kapittel 14

omdøpt til «Folkekontor», på St. James’s Square i London. Mens demonstrasjonen sto på, åpnet en libysk etterretningsoffiser ild med et Sterling maskingevær fra et vindu i annen etasje. Politikvinnen Yvonne Fletcher ble drept. Storbritannia brøt de diplomatiske forbindelsene og utviste over 60 libyske statstjenestemenn og andre Gaddafi-tilhengere. Pravda brakte meldingen om drapet på en måte som på denne tiden var uvanlig åpenhjertig: Skytingen begynte plutselig... og en britisk politikvinne døde. Flere andre ble såret... Men ikke nok med det. Washington gjorde kjent at én av de amerikanske rekognoseringssatellittene skulle ha fanget opp en kodet melding fra Tripoli til London der Folkekontorets stab angivelig skulle ha fått ordre om å skyte på demonstran­ tene. Denne nyheten ble fulgt opp allerede dagen etter da de britiske myndighetene bestemte seg for å bryte de diplomatiske forbindelsene med Libya. Selv om Libya pliktskyldigst benektet enhver befatning med saken, hadde Pravdas lesere liten grunn til å tvile på at skuddet var blitt avfyrt fra Folkekontoret. Men KGB visste mye mer om drapet på politikvinnen Fletcher enn Pravda fortalte sine lesere. Den 18. april 1984 ble London-residensen informert via telegram om at Sentret hadde mottatt pålitelige informasjoner om at ordren til skytingen hadde kommet fra Gaddafi personlig. Telegrammet avslørte at en erfaren leiemorder fra den libyske etterretningsstasjonen i Øst-Berlin var blitt hentet med fly til London for å overvåke operasjonen. Senere hadde Sentret en viss tendens til å vise forståelse for president Reagans beskrivelse av Gaddafi som en «ubalansert barbar». Gaddafis tre timer lange tale til en folkekongress i mars 1985 der han oppfordret til jakt på «løshunder», ble av de fleste i Sentret ansett som en bekreftelse på at han var i ferd med å bli sinnsforvirret.47 «Vi har rett til å gå til en legitim og hellig aksjon. Et helt folk likviderer sine motstandere hjemme og ute i fullt dagslys,» erklærte Gaddafi. Han meddelte at det var opprettet en ny Mutarabbisoun(«Alltid beredt»)-styrke på 150

Gorbatsjovceraen

331

gjennomtrente terrorister som sto klar til å gjennomføre likvideringer over hele kloden.48 Sentret likte heller ikke at Gaddafi var så villig til å sende penger, våpen og eksplosiver fra østblokken til IRA. Mot slutten av 1970-årene, etter at britiske aviser hadde opplyst at IRA hadde fått sovjetiske våpen, avdekket en undersøkelse som i all hast ble gjennomført av en ledende KGB-offiser, at våpnene var kommet fra Libya. På dette tidspunktet inntok Moskva det formelle standpunkt at man ikke sto ansvarlig for det Gaddafi gjorde med sine enorme våpenkjøp i Sovjetunionen. Men midt på 1980-tallet var holdningen langt mindre avslappet, og det var en utbredt bekymring for den dårlige publisiteten som skyldtes terroristenes bruk av sovjetiske våpen. Ved en rekke anledninger i 1970- og 1980-årene gjorde IRA henvendelser til KGB-offiserer i Dublin og til offiserer fra Londonresidensen som besøkte Belfast med journalistisk kamuflasje. Henvendelsene ble rapportert til Sentret som nektet å godkjenne at henvendelsene skulle følges opp. Residensen i Dublin var som regel lite villig til å ta kontakt med noen illegal gruppe fordi den mente det langt på vei var umulig å holde noe hemmelig i Den irske republikk. KGB-offiserer påsto at bare å lytte til samtaler på endel puber som Sinn Fein-tilhengere frekventerte, kunne gi forbløffende mye infor­ masjon. Sentret var mindre fornøyd med de irske etterretningene som kom inn. I februar 1985 besøkte lederen for tredje avdeling, Nikolai Gribin, som hadde utgitt en bok om Nord-Irland noen få år tidligere, Dublin for å inspisere KGB-residensen og forsøke å effektivisere arbeidet. Sentret brukte da Irland mer og mer som treningsfelt for unge illegale agenter som skulle bli vant til irsk og engelsk dagligliv. De oppholdt seg der i et halvt år eller mer før de ble forflyttet for å arbeide med det KGB mente var viktigere mål.49 Noe av Sentrets voksende misnøye fram til midten av 1980-årene mot å involvere seg i terroristgrupper, skrev seg fra en økende, men overdrevet frykt for at Sovjetunionen var i ferd med å bli et terroristmål. I april 1985 henviste et telegram undertegnet av Krjutsjkov selv til en rekke eksplosjoner i Bulgaria i løpet av august

332

Kapittel 14

og september året før. Selv om de skyldige ennå ikke var funnet, påsto Krjutsjkov at det avanserte utstyret som var brukt, tydet på at en av de vestlige «spesialservicene» var innblandet. Krjutskovs naturlige hang til konspirasjonsteorien gjorde at han mistenkte en vestlig sammensvergelse for å bruke terrorisme for å destabilisere østblokken. Han var redd for at bruken av bulgarske emigranter til å gjennomføre terroristhandlinger, kunne skape presedens for lignen­ de operasjoner i andre sosialistiske land. Krjutsjkov foreslo at residensene kontaktet det lokale politiet og understreket behovet for et internasjonalt samarbeid mot terroristtrusselen. Slike konsultasjo­ ner hadde faktisk allerede begynt. I løpet av sine fire år som Londonresident fra 1980 til 1984 hadde Guk henvendt seg til politiet et dusin ganger med opplysninger om terrorister, som regel fra Midt-Østen. Det som opptok Guk mest, var å varsle politiet om trusler mot sovjetiske mål, men det hendte at han leverte videre etterretninger om mulige angrep på ikke-sovjetiske borgere også.50 Omtrent samtidig med at Gordievskij mottok Krjutsjkovs telegram om de bulgarske eksplosjonene, fikk han også en personlig henven­ delse fra lederen for Direktorat S (illegale agenter og spesielle operasjoner), Juri Ivanovitsj Drozdov (tidligere resident i New York), om en underlig blanding av gjenstander med tilknytning til terroris­ me og spesielle operasjoner. Den kanskje merkeligste anmodningen gjaldt en kopi av spillefilmen Who Dares Wins, som Drozdov etter alt å dømme mente kunne avsløre enkelte av operasjonsmetodene til det britiske SAS. Ellers skulle det skaffes opplysninger om venstreorien­ terte terroristgrupper, britiske «spesielle militære enheter», våpensalgoperasjoner og mord begått under underlige og mystiske omstendigheter. Direktorat S ville også ha detaljer om skuddsikre vester på under to kilo som man trodde var produsert i Storbritannia. Drozdov var en stor beundrer av forfatteren Frederick Forsyth. Han sa til Gordievskij at romanen hans The Fourth Protocol var «viktig lesning». Boken beskrev det Drozdov betraktet som det mest fantasifulle en KGB-ekspert på spesielle operasjoner kunne ut­ grunne: sovjetiske agenter sørget for å sprenge en liten atomladning i nærheten av en amerikansk flybase i Storbritannia umiddelbart før et

Gorbatsjov æraen

333

parlamentsvalg med sikte på å plassere en nøytral, venstreorientert regjering ved makten. Drozdovs ønskeliste som Gordievskij fikk, var delvis uttrykk for et behov for å bli informert om spesielle operasjoner og terroristaktivitet. Men det sto også klart for Gordievskij at han var opptatt av å planlegge KGB-spesialoperasjoner i Storbritannia hvis det skulle bli behov for det. Drozdov ba London-residensen om å skaffe opplysninger om leie av tomme varelagre, og ga Gordievskij inntrykk av at han var på utkikk etter lagerplass for våpen og utstyr. Andre ting han ba om, var blant annet forslag til kamuflasje for KGBoperasjoner.51 Men det er liten tvil om at Krjutsjkovs engstelse for at terrorismen skulle spre seg til Sovjetunionen var langt sterkere enn Drozdovs planer for en ny bølge «spesielle operasjoner» i Vesten. Med det samme Krjutsjkov etterfulgte Tsjebrikov som KGB-sjef i oktober 1988, ble behovet for et øst-vest-samarbeid mot internasjonal terrorisme et hovedtema i en hittil ukjent mengde taler og intervjuer som han ga seg i kast med. Kapringen av et Iljushin-transportfly underveis fra Kaukasus til Israel i desember 1988, innebar, ifølge Krjutsjkov, «et helt nytt arbeidsfelt for oss».521 løpet av de 15 foregående årene hadde det forekommet 50 kapringsforsøk i Sovjetunionen - de fleste av dem var ikke offentlig kjent - og de var blitt avverget med betydelige tap av menneskeliv.53Men da de armenske kaprerne forlangte å bli fløyet til Israel i desember 1988, sørget faktisk KGB, ifølge Krjutsjkov, for å «oppmuntre dem ettersom vi var sikre på at de ville nå fram til en forståelse [med israelerne]». I stedet for et blodbad ble følgen at «ikke et eneste barn, ikke en eneste redningsmann og ikke engang en eneste terrorist led noen overlast».54Den sovjetiske utenriksministe­ ren, Eduard Shevardnadze, takket offentlig israelerne for hjelpen med å få en fredelig slutt på kapringen og sendte kaprerne tilbake. Det samme gjorde KGB. General Vitali Ponomarjov, en av Krjutsjkovs nestledere, gjorde noe som tidligere aldri hadde fore­ kommet. Han holdt en pressekonferanse og ga en framstilling av kapringen for vestlige korrespondenter. Han hevdet at det var «det

334

Kapittel 14

første eksemplet på et slikt samarbeid mellom Sovjetunionen og andre land». En annen av Krjutsjkovs nestledere, general Geni Agejev, ga ytterligere detaljer til Tass, blant annet det faktum at narkomanen som ledet kapringen, Pavel Jakshijants, hadde fått narkotika av KGB «fordi vi trodde det ville roe ham ned».5" I løpet av 1989 holdt Krjutsjkov en rekke taler der han oppfordret til samarbeid mellom KGB og CIA og andre vestlige etterretningstje­ nester i kampen mot terrorisme: En terroristfløy har peilet seg inn mot De forente stater, en annen mot Sovjetunionen. Vi er alle opptatt av å overvinne det mest skremmende fenomen i dette århundret. Hvis vi gjennomfører målbevisste aksjoner, klarer vi å fjerne dette ondet temmelig raskt. Enkelte levninger av terrorisme vil nok være igjen, men dette er levninger og ikke terrorisme i og for seg.56 I en tale til Det øverste sovjet i juli og senere i et avisintervju, understreket Krjutsjkov den kommende faren for kjernefysisk terrorisme som en presserende grunn til etterretningssamarbeid mellom øst og vest: På høringen i Det øverste sovjet gjorde jeg meg skyldig i en unøyaktighet da jeg sa at mange tonn anriket uran hadde forsvunnet. Det dreier seg ikke om flere tonn, men flere hundre tonn, og hvor det er blitt av dem, vet vi ikke, men vi kan gjette. Det finnes så mye kunnskap og teknologisk potensiale rundt om i verden i dag at det er forholdsvis lett å sette sammen en kjernefysisk innretning som kan brukes til utpressing av en hel nasjon, ikke bare en by. Jeg kan heller ikke utelukke muligheten for at noen vil bruke atomvåpen. Det finnes slike forbrytere. Kort sagt - vi er innstilt på å samarbeide i kampen mot terrorismen og narkotikatrafikken.57 I oktober 1989 kunngjorde Krjutsjkov avviklingen av Femte direk­ torat som hittil hadde overvåket dissenterende intellektuelle (direk­

Gorbatsjov æraen

335

toratets ansvarsområde ble i en utvannet form overtatt av Andre hoveddirektorat), og opprettelsen av et nytt Direktorat til forsvar for det sovjetiske konstitusjonelle systemet for koordinering av kampen mot «terrorismeorgien som har feid over verden siden begynnelsen av 1970-årene». Han avslørte at i 1970-årene identifiserte KGB i Sovjet­ unionen «over 1500 enkeltpersoner med planer om terroristhandlinger».58 Samtidig sendte Krjutsjkov to nylig pensjonerte KGBoffiserer, generalløytnant Fjodor Shtsjerbak, tidligere nestleder i hoveddirektorat, og generalmajor Valentin Zvezdenkov, en tidligere ekspert på kontra-terrorisme fra samme direktorat, for å delta sam­ men med tidligere CIA-offiserer på en privat konferanse i California der de skulle diskutere metoder for å bekjempe terrorismen.2,9 Krjutsjkov satte klare grenser for dette hittil ukjente etterret­ ningssamarbeidet i fredstid som han nå foreslo: Etterretning er et spill uten regler. Det finnes visse spesielle forhold som beklageligvis hindrer oss i å nå fram til en avtale med noen om hvordan og ifølge hvilke regler vi bør drive etterret­ ningsoperasjoner mot hverandre. Men jeg tror vi alltid bør opptre med anstendighet, også i vår bransje.60 En av konsekvensene av det begrensede samarbeidet som Krjutsjkov foreslo, var en viss neddemping av den tradisjonelle svartmalingen av vestlige etterretningstjenester. Så sent som i de siste årene av Bresjneværaen var det vanlig at sovjetisk presse i sin fordømmelse av CIA nådeløst kritiserte «de frastøtende, flekkede tennene til uhyret som fores med pengene til intetanende skattebetalere, et uhyre som tramper under fot alle moralens normer og fornærmer en hel nasjons verdighet».61 Blant dem som har ligget i teten når det gjelder å angripe den ny-stalinistiske spionmani-tradisjonen, har vært de to mest klarttenkende kritikerne av Krjutsjkov i FHD i 1970-årene, Storbritannia-eksperten Mikhail Ljubimov, som fikk sparken i 1980, og eksperten på De forente stater, Oleg Kalugin, tidligere den yngste generalen i FHD, som Krjutsjkov forviste til Leningrad, også det i 1980.62

336

Kapittel 14

Selv om Ljubimov passer på å fordele skyld på etterretningstjenes­ tene både i øst og vest, sparer han ikke på forakten for KGBs tradisjonelle versjon av sin egen historie: Selv de minste suksesser ble høytidelig støpt hemmelige tjenestene kunne sammenlignes med dyr og fugler som løper rundt i sirkel og svarer «Hvem er vinneren?» med å rope i kor: «Det er

i bronse. De Lewis Carrolls på spørsmålet: vi!»

Som sine motsvarigheter i Vesten hadde KGB også spredt spionmani, «undergravd konstruktive diplomatiske anstrengelser» og «bidratt til forverring i den internasjonale situasjonen». Ljubimov tror at satellittetterretninger har «en stabiliserende virkning» fordi de beroliger begge parter med hensyn til et overraskende angrep. Men i 1989 ble han den første tidligere KGB-residenten som i den sovjetiske pressen gikk inn for en reduksjon av FHDs størrelse og også av KGBs enorme sikkerhetsapparat innenlands.63 1 1990 utga Ljubimov Legenden om en legende, en farse som latterliggjorde den enormt kostbare krigen mellom KGB og CIA. Moscow News mente at den kunne være utgangspunkt for «en god musikal».64 Oleg Kalugin begynte å kritisere KGB offentlig da han fikk sparken som nestleder i KGB-kontoret i Leningrad i 1987 etter at han hadde forsøkt å etterforske en rekke politisk følsomme bestikkelsessaker.65 I 1988 kom han med et dårlig skjult angrep på den paranoide tendensen i FHD under Krjutsjkovs 14 år som organisasjo­ nens leder: For bare noen få år siden ville de på det ærverdige podiet ha oss til å tro at grunnene til de ulike vanskelighetene i vår tilværelse ikke lå i systemets defekter, men i de fiendtlige omgivelsene, i det intense presset som sosialismen ble utsatt for av de imperialistiske kreftene, og at den anti-sosiale virksomheten til enkeltpersoner og forbrytelsene mot staten som de begikk, var en konsekvens av fiendtligsinnet propaganda og CIA-provokasjoner.

Gorbatsjovceraen

337

Det var for å ha gitt uttrykk for lignende uortodokse meninger i 1980 at Kalugin fikk sparken fra FHD. Selv om Kalugin kritiserte amerikanske hemmelige operasjoner, angrep han også KGBs tradisjonelle svartmaling av CIA. Mens han var leder for PR-linjen i Washington på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, var han blitt imponert av etterretninger som indikerte at CIA hadde et mer realistisk syn enn Pentagon på resultatet av Vietnamkrigen: Ved en rekke anledninger har jeg truffet CIA-stabsfolk selv om de ikke har presentert seg som det. De er svært avanserte og høyt utdannete samtalepartnere som unngår ytterligheter i sine vurde­ ringer. Selv om jeg ikke lot meg narre av de vennlige smilene deres, var jeg likevel tilbøyelig til å oppfatte dem som individer som ikke nødvendigvis var belemret med hat mot alt sovjetisk. Kalugin lovpriser den nåværende direktøren for CIA, William Webster, som en mann som «ikke vek tilbake for å risikere et spent forhold til Det hvite hus når han mente at han forsvarte en rettferdig sak».66Det er tydelig at han ikke har så varme følelser for Krjutsjkov. I 1990 avviste Kalugin Krjutsjkovs reformer som lite annet enn kosmetiske forandringer. «KGBs forlengede arm eller skygge finnes absolutt overalt i tilværelsen. Alt snakk om KGBs nye image er ingenting annet enn kamuflasje.»67

I likhet med resten av verden klarte ikke KGB å forutse verken farten eller timingen i oppløsningen av den kommunistiske makten i Øst-Europa som begynte i 1989. Men det kan tenkes at KGB likevel var den første etterretningsorganisasjonen som fornemmet at øst­ blokken som ble skapt mot slutten av den annen verdenskrig, var dømt til undergang. I begynnelsen og midten av 1980-årene fantes det en voksende oppgitthet kombinert med fatalisme i Sentret når det gjaldt Øst-Europas framtid, og denne stemningen forsterket seg mot slutten av tiåret. I begynnelsen av Gorbatsjoværaen hørte Gordievskij stadig flere klager over hvor upålitelige kommunistregimene

338

Kapittel 14

var og utbrudd som: «Det beste ville være å satse på en «Festning Sovjetunionen»-politikk og kvitte oss med dem alle sammen!» Selv om slike utbrudd ennå ikke var alvorlig ment, varslet de om en forandringens vind som i 1989 førte til at Bresjnev-doktrinen ble ersattet med doktrinen med det satiriske navnet «Sinatra-doktrinen» som tillot statene i Øst-Europa «å gjøre som de ville». Tre stater i Øst-Europa hadde alle, av ulike årsaker, skaffet Sentret alvorlige bekymringer da Gorbatsjov etterfulgte Tsjernenko som generalsekretær i mars 1985. Det første av disse landene var Polen. FHD var blitt dypt rystet av den voldsomme vekstkraften i Solidaritet i 1980-1. Selv om FHD beundret dyktigheten som Jaruzelski, den polske hæren og SB la for dagen i forbindelse med militærkuppet og undertrykkelsen av Solidaritet i desember 1981, var FHD i høyere grad enn noen vestlige observatører klar over at det bare var snakk om et midlertidig pusterom. Sentrets største grunn til bekymring var det åpenbare faktum at den moralske autoritet i Polen som en polsk pave representerte, overskygget den polske regjeringens autoritet. Den tiden var forlengst forbi da noen sovjetisk leder følte seg fristet til å gjenta Stalins hånlige spørsmål mot slutten av den andre verdenskrig: «Hvor mange divisjoner har paven?» I ettertid var de polske ekspertene i Sentret tilbøyelige til å etterspore kimen til den polske krisen da den polske kardinalen Karol Wojtyla ble valgt til pave Johannes Paul II i oktober 1978.68 Da han besøkte Polen syv måneder senere, kom nesten en fjerdepart av den polske befolkningen for å se og høre ham. Praktisk talt alle de andre fulgte på fjernsyn den ni dager lange triumfferden hans. Mot slutten av reisen gjennom Polen gråt kvinner og menn ukontrollert i gatene da paven tok farvel med sin tidligere hjemby Krakow der han sa at «hver brostein og hver murstein er jeg glad i». Kontrasten mellom regimets politiske bankerott og kirkens moralske autoritet var tydelig for alle og enhver.69 Det var delte meninger i Sentret om sannsynligheten for et KGB-engasjement i mordforsøket på paven i 1981. Omkring halvparten av dem Gordievskij snakket med, var overbevist om at KGB ikke lenger ville overveie en «direkte aksjon» av dette slaget,

Gorbatsjoværaen

339

selv ikke indirekte via bulgarerne. Men den andre halvparten hadde mistanke om at avdeling åtte i Direktorat S, som hadde ansvaret for «spesielle operasjoner», hadde vært innblandet. Enkelte sa til Gordievskij at de bare beklaget at forsøket hadde mislykkes. Den manglende autoriteten til kommunist-regjeringen i Polen ble igjen demonstrert da Johannes Paul kom tilbake i 1983 og inntrengen­ de ba om at de som var motstandere av regimet, måtte konsentrere seg om å beskytte kirken. I oktober 1984 fikk den polske kirken en ny martyr da SBs avdeling for religiøse saker bortførte og myrdet presten og Solidaritet-tilhengeren Jerzy Popieluszko. En halv million mennesker var til stede i begravelsen hans. Walesa sa ved graven: «Solidaritet lever fordi du ofret livet ditt for denne organisasjonen.» Jaruzelski var intenst opptatt av å distansere seg fra forbrytelsen, og han ga ordre om en offentlig rettergang mot morderne. Dermed skapte han en ny bølge av engstelse i FHD. Mot slutten av 1984 beordret et rundskriv fra Sentret en rekke «aktive tiltak» i løpet av 1985 for å miskreditere den «reaksjonære» Johannes Paul II.70 Sentrets bekymring når det gjaldt Øst-Tyskland, hadde en helt annen bakgrunn enn bekymringen for Polen. Selv om KGB ikke hadde noen illusjoner om det kommunistiske regimets sviktende popularitet, var det ingen som ved inngangen til Gorbatsjoværaen trodde at det sto i fare for å miste kontrollen. Bekymringene var i stedet knyttet til det som ble betraktet som en økende motvilje hos den øst-tyske lederen, Erich Honecker, mot å følge direktivene fra Moskva. Da den 78 år gamle Walter Ulbricht trakk seg tilbake som generalsekretær i SED i 1971, ville Moskva at Willi Stoph skulle etterfølge ham. Da Honecker i stedet ble valgt, advarte en forbitret Stoph Moskva om at Honeckers nasjonalisme truet framtiden for forholdet mellom Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Det viste seg å stemme. Den dominerende holdningen til sovjetiske diplomater og KGBoffiserer, som Ulbricht hadde tolerert, førte under Honecker til en rekke begivenheter. Etter at en KGB-offiser fra Karlshorst-hovedkvarteret ble arrestert for fyllekjøring midt på 1970-tallet, klagde KGB-sjefen, general Anatoli Ivanovitsj Lazarev, over «bruken av

340

Kapittel 14

nazi-metoder mot et vennligsinnet land». Honecker rettet enda hardere anklager mot Lazarev, og etter påtrykk fra Honecker, ble Lazarev hjemkalt til Moskva. Den sovjetiske ambassadøren, Pjotr Andrejevitsj Abrasimov, ble tilbakekalt etter klager fra Honecker i 1983 om at han oppførte seg som en vise-konge. Da Abrasimov var tilbake i Moskva, ble han satt til å arbeide med turisme. Både Erich Mielke, den øst-tyske ministeren for statens sikkerhet, og Markus Wolf, veteranlederen for HVA, klagde til Sentret over at Honecker vanskeliggjorde et nært sovjetisk-øst-tysk etterretningssamarbeid. Situasjonen ble ytterligere komplisert av det faktum at Mielke og Wolf knapt nok var på talefot. Det ble ført endeløse diskusjoner i Sentret - Gordievskij hørte noen av dem på Grushkos kontor - om hvordan Mielkes og Wolfs posisjon skulle styrkes i forholdet til Honecker, og hvordan man skulle forhindre at Mielke og Wolf røk i tottene på hverandre. Men i 1985 var det ingen i Sentret som forutså at perestroikaen i Sovjetunionen skulle øke spenningen ytterligere i Øst-Tyskland.71 Den øst-tyske staten som Sentret mente sto i den største fare for å bryte sammen ved begynnelsen av Gorbatsjoværaen, var Nicolae Ceausescus korrupte og stormannsgale ny-stalinistiske diktatur i Romania som allerede halvt om halvt var løsrevet fra Warszawapakten. En langtidsvurdering som i 1983 ble foretatt av FHDs Direktorat elleve (forbindelser med Øst-Europa), spådde at etter­ som Romania allerede var på randen av bankerott, var det alvorlig fare for at et økonomisk sammenbrudd ville komme i løpet av noen ganske få år. Hvis regimet mistet kontrollen, kunne det utmerket godt tenkes at Romania vendte seg mot Vesten. Da Gorbatsjov overtok etter Tsjernenko, ble disse utsiktene tatt ytterst alvorlig. I løpet av sine siste to år i London som vise-resident og resident, fikk Gordievskij mange forespørsler fra Sentret om etterretninger om vestlige holdninger til Romania.72 Det viste seg at Ceausescus diktatur nesten ble det siste av de øst-europeiske kommunistregime­ ne som bukket under for den demokratiske revolusjonsbølgen i 1989, men i siste fase skjedde alt fortere og mer brutalt enn i de andre landene i Warszawapakten.

y

Gorbatsjoværaen

341

Da det kommunistiske styret i Øst-Europa begynte å bryte sammen, hadde Sentret sannsynligvis allerede forsont seg med at det som i interne dokumenter vanligvis ble kalt «det sosialistiske samveldet», kom til å bli oppløst. Men denne oppløsningen truet med å ødelegge det forseggjorte etterretningssamarbeidet i østblok­ ken som gikk helt tilbake til den kalde krigens første år. I samtlige land i Øst-Europa ble den lokale sikkerhetstjenesten, som var bygd opp med KGB som forbilde, oppfattet av innbyggerne som ett av de viktigste midlene til undertrykkelse, og ble øyeblikkelig ett av hovedmålene for de demokratiske reformtilhengerne. I storparten av Øst-Europa sørget etterretningstjenestene for utlandet, som hittil hadde vært en integrert del av sikkerhetstjenestene med FEID som modell, for å bli uavhengige organisasjoner slik at de hadde en mulighet til å overleve^ I begynnelsen av 1990 kunne KGB ikke som tidligere regne med automatisk hjelp fra det øst-tyske HVA i sine operasjoner mot NATO og Vest-Tyskland. Det samme gjaldt det tsjekkiske StB og det polske SB i forholdet til Frankrike; og det bulgarske DS i forholdet til Jugoslavia, Tyrkia og Hellas. Etterretningsalliansen med ØstTyskland var alt dømt til undergang. I et forent Tyskland vil det eksterne HVA, akkurat som det interne SSD, opphøre å eksistere. Å bygge ned KGB-apparatet i Karlshorst vil bli en enorm oppgave. Med ett slag mister Sovjetunionen sin største etterretningsbase i utlandet. Slutten på den sovjetisk-øst-tyske etterretningsalliansen truer med å kompromittere endel av KGBs egne etterretningsopera­ sjoner. Det sentrale ettersporingssystemet i Sentret, som er kjent under navnet SOUD, bruker en øst-tysk datamaskin. Hittil har etterretningstjenestene i Warszawapaktlandene og på Cuba hatt adgang til dette systemet.73 KGBs allianser i Latin-Amerika ble også truet av oppløsningen av østblokken. Selv om Castro har vart lenger enn Honecker, viste han seg å være enda mindre mottakelig for Gorbatsjovs nytenkning. Allerede i 1987 klagde KGBs sambandsstasjon på Cuba over at det kubanske DGI holdt dem på en armlengdes avstand. Situasjonen ble i Sentret vurdert til å være så alvorlig at Tsjebrikov selv besøkte Cuba

342

Kapittel 14

for å forsøke å bygge opp igjen etterretningsalliansen.74 Det er lite sannsynlig at han sikret en varig forbedring. Sandinistenes nederlag - KGB hadde sannsynligvis ikke regnet med det - ved valgene i Nicaragua i februar 1990, satte framtiden til fire av de sovjetiske stasjonene for kommunikasjonsetterretning i Nicaragua i fare. Castros stadig mer tvilsomme utsikter til å overleve etter hvert som de enorme sovjetiske støtteordningene ble skåret ned, skapte usikker­ het når det gjaldt framtiden til den mye større stasjonen for kommunikasjonsetterretning i Lourdes på Cuba.

Den største trusselen for KGBs framtid er dens egen fortid. Fra hovedkvarteret på Dzersjinskij-torget ledet den i Stalintiden den største forfølgelsen i fredstid og de største konsentrasjonsleirene i europeisk historie. Den sovjetiske idrettshelten og folkedeputerte Juri Vlasov sa i Folkekongressen i 1989: «KGB er ingen tjeneste, men et undergrunnsimperium som ennå ikke har røpet sine hemmelighe­ ter - bortsett fra at de har åpnet gravene sine.»7' Sentrets akutte redsel for å avsløre innholdet i arkivene sine viser at man er klar over hvilken trussel de representerer. Det viktigste i forberedelsene til Litauens uavhengighet i 1990 var tilintetgjøring av mange hundre tusen kompromitterende arkivmapper. Radio Vilnius rapporterte at formannen i Litauens KGB, Eduardas Eismontas, innrømmet at mesteparten av arkivet hans er blitt ødelagt eller flyttet til Moskva. Kort tid etter trakk Eismontas seg fra stillingen.76 Pinligst for KGB er mappene med materiale om utenlandsoperasjonene. Mot slutten av 1980-årene kjempet KGB lenge en håpløs kamp på vikende front for å unngå å påta seg ansvaret for NKVDs massakre på polske offiserer i Katyn-skogen under krigen. I mars 1989 mannet den siste polske kommunistregjeringen seg endelig opp til å legge skylden for massakren på KGB. Polske aviser offentliggjor­ de dokumenter som ble funnet i lommene til myrdete offiserer som beviste at de hadde vært NKVDs fanger da de ble henrettet. Men i enda et år fortsatte KGBs pressebyrå å gi tyskerne skylden for

Gorbatsjoværaen

343

drapene og nektet å «foregripe» de forsinkede konklusjonene til den polsk-sovjetiske kommisjonen.77Da Moscow News utfordret KGB til å «bekrefte eller benekte» det polske bevismaterialet, ble det rettet trusler mot sjefredaktøren. NKVD-veteraner som satt med informa­ sjoner om Katyn-massakren, opplyste til Moscow News at KGB hadde gitt dem ordre om ikke å fortelle sannheten.78 Først i april 1990, da president Gorbatsjov ga president Jaruzelski en mappe med dokumenter som beviste NKVDs rolle i massakren, ga KGB etter for det uunngåelige og påtok seg ansvaret. I løpet av de næmeste månedene ble enda flere massegraver med polske offiserer avdekket. Sentrets engstelse over den potensielle belastningen ved arkivma­ terialet om en enkelt person er blitt godt illustrert av saken om den svenske diplomaten Raoul Wallenberg. Mens Wallenberg var stasjonert i Budapest i 1944-45, reddet han livet til mange tusen jøder ved å gi dem svensk diplomatisk beskyttelse. Men kort tid etter at Den røde armé okkuperte Ungarn, forsvant han på mystisk vis. Helt siden han forsvant har den svenske regjeringen, Wallenberg-familien og Raoul Wallenberg-foreningen gjentatte ganger lagt press på Moskva for å få avdekket sannheten om skjebnen hans. KGBs avslag på å utlevere arkivmappen på ham førte til rykter - alle var dessverre ubegrunnete - om at Wallenberg fortsatt skulle være i live et eller annet sted i gulag. I 1957 ga Andrei Gromyko, som da var vise-utenriksminister, den svenske ambassadøren i Moskva et notat der det ble påstått at Raoul Wallenberg døde av et hjerteattakk i et sovjetisk fengsel i 1947. Dette falsumet omtales fortsatt av sovjetiske myndigheter som «et ugjendrivelig faktum». Men i oktober 1989 ble det gjort et forsøk på å dempe det internasjonale presset for å få frigitt arkivmaterialet om Wallenberg ved å invitere representanter for Raoul Wallenberg-foreningen, blant andre halvsøsteren hans, Nina Lagergren, og halvbroren hans, Guy von Dardel, til samtaler i Moskva. Der ble de tatt imot av Vadim Petrovitsj Pirosjkov, viseformann i KGB, og Valentin Mikhailovitsj Nikoforov, vise­ utenriksminister, som ga dem Wallenbergs pass, noen av de personlige eiendelene hans og en forfalsket dødsattest datert 17. juli 1947. Den var undertegnet av sjefslegen ved Lubijanka-fengslet.

344

Kapittel 14

Pirosjkov og Nikoforov ga uttrykk for «dyp beklagelse» over at det til tross for «møysommelig» leting i KGB-arkivene ikke hadde vært mulig å finne fram til flere dokumenter.79Andrei Sakharov var blant dem som ga offentlig uttrykk for at han var skeptisk til at en så viktig KGB-mappe på en utenlandsk diplomat ikke fantes. I virkeligheten er mappen aldri blitt borte. Innholdet blir rett og slett betraktet som for pinlig til at det kan offentliggjøres. Det KGBs arkivstoff om Wallenberg avslører, er at NKVD kort tid etter at Den røde armé kom til Budpapest, forsøkte å verve Wallenberg som agent. Da Wallenberg kategorisk avslo, ble NKVD engstelig for at han kunne røpe forslaget, arresterte ham og sendte ham til Sovjetunionen. Ytterligere forsøk i Moskva på å få Wallenberg til å bli sovjetisk agent, mislyktes også. Han ble skutt ikke senere enn i 1947.80 For å tåkelegge Wallenberg-saken i 1989 satte KGB inn en av sine veteraner på «aktive tiltak», Radomir Bogdanov, som da var visedirektør i Vitenskapsakademiets institutt for studier av De forente stater og Canada, foruten viseformann i Den sovjetiske fredskomiteen. Som resident i New Delhi fra 1965 til 1967 hadde Bogdanov spilt en ledende rolle i å etablere India som ett av hovedsentrene for sovjetiske «aktive tiltak».811 løpet av våren 1989 begynte Bogdanov å informere utenlandske gjester og journalister i Moskva om at Wallenberg hadde vært mellommann i hemmelige forhandlinger i 1944 mellom Lavrentij Berija og lederen for SS, Heinrich Himmler.82 New Times i Moskva, som tidligere ble brukt som hjelpemiddel i «aktive tiltak», fortsatte svertekampanjen ved å portrettere Wallenberg som playboy, kvinnebedårer og en venn av Adolf Eichmann, hovedadministratoren for den endelige løsning.83 Men KGB er ikke lenger herre over alle sine hemmeligheter. Den demokratiske revolusjonen i Øst-Europa konfronterer organisasjo­ nen med den pinlige muligheten for at noen av hemmelighetene kan forsvinne fra arkivene til de tidligere allierte i østblokken - slik det skjedde i løpet av Praha-våren i 1968. Noe av det som sikkert bekymrer Krjutsjkov personlig, er arkivstoffet i det bulgarske DS om mordet på den bulgarske emigrantforfatteren Georgi Markov i oktober 1978. Noen måneder tidligere hadde den bulgarske gene-

Gorbatsjoværaen

345

ralsekretæren, Todor Sjivkov, bedt KGB om hjelp til å stoppe munnen på emigranter, som for eksempel den tidligere protesjeen hans, Markov, som angrep ham i vestlige medier. KGB sørget for at Sjivkov og det bulgarske Dursjavna Sigurnost (DS) fikk bruke ressursene til et topphemmelig KGB-laboratorium, etterfølgeren til Kamera i Stalintiden, knyttet til Direktorat OTU (operasjonsteknisk) som sto under KGB-sjefens direkte kontroll. Krjutsjkov godkjente personlig at general Sergei Mikhailovitsj Golubev fra FHDs Direktorat K samarbeidet med DS i bruken av gifter som var utviklet av KGB-laboratoriet mot bulgarske emigranter. (Syv år senere hadde Golubev overoppsynet med neddopingen av Gordievskij ved hjelp av giftstoffer fra det samme laboratoriet i et mislykket forsøk på å få ham til å tilstå.)84 Golubev besøkte Sofia tre til fire ganger i 1978 for å hjelpe til med planleggingen av operasjoner mot emigrantene. Det første målet var en bulgarsk emigrant som bodde i England. Mens han var på ferie på kontinentet, smurte DS inn flatene i rommet der han bodde med en gift som ble absorbert gjennom huden. Ifølge KGB-laboratoriet ville giften føre til døden og ikke være mulig å påvise. Selv om denne bulgareren ble alvorlig syk, overlevde han. Med godkjennelse fra Krjutsjkov reiste Golubev tilbake til Sofia for å legge en ny arbeidsplan. Etter anmodning fra Golubev kjøpte KGBs hovedresidens i New York flere paraplyer og sendte dem til Sentret. Direktorat OTU omformet tuppen på paraplyene slik at de kunne brukes til å stikke en liten metallkule med ricin inn i offeret, en svært kraftig gift som var framstilt av ricinusoljefrø. Golubev tok så med seg paraplyene til Sofia for å vise DS-morderne hvordan de skulle brukes. Det første offeret ble Georgi Markov som arbeidet i den bulgarske seksjonen av BBC World Service. Før Markov døde på sykehuset, klarte han å fortelle legene at en fremmed hadde dunket borti ham på Westminster Bridge og at denne personen hadde bedt om unnskyldning fordi han hadde stukket ham med paraplyen sin. Et lite stikksår og restene av en kule som ikke var større enn et knappenålshode ble funnet i Markovs høyre lår. Men før obduk­ sjonen kunne finne sted, var ricinet brutt ned.

346

Kapittel 14

Et nytt mordforsøk en uke senere i Paris på en annen bulgarsk emigrant, Vladimir Kostov, mislyktes. Denne gangen gikk stålkulen ikke i stykker og den ble fjernet fra Kostovs kropp før ricinet slapp ut. Arrestasjonen av Todor Sjivkov sent i 1989 ble fulgt opp med at Markovs enke kom til Sofia i et forsøk på å finne dem som hadde ansvaret for at mannen hennes døde. Selv om DS-mappene på Markov er blitt tilintetgjort eller sendt til Moskva, finnes det utvilsomt DS-offiserer som kjenner til sannheten om mordet på ham. Etter hvert som Bulgaria går videre på veien mot demokrati, er det ikke umulig at de kan bli fristet til å fortelle denne sannheten.8'1

Til tross for denne pr-kampanjen uten sidestykke er KGB langt på vei den eneste institusjonen som ikke er blitt omstrukturert i Gorbat­ sjovs Russland. Til tross for alle forsøkene Krjutsjkov har gjort på å skaffe seg et annet image, er han en levning fra en miskreditert fortid. De nærmeste medarbeiderne hans, Vadim Petrovitsj Pirosjkov, Filipp Denisovitsj Bobkov, Geni Jevgenjevitsj Agejev og Vladimir Jakovlevitsj Lesjepjokov hadde alle høye KGB-stillinger i Bresjneværaen. Våre dagers KGB gjør sitt beste for å distansere seg både fra den stalinistiske terroren og de mindre alvorlige forbrytelsene fra «stagnasjonens år». Men etter hvert som det enorme omfanget av denne skremmende historien dukker opp, er det ikke til å unngå at sovjetiske borgere spør seg selv om det lar seg gjøre å foreta noen egentlig omforming av en slik organisasjon. Folkene i Øst-Europa har allerede fordømt sine egne sikkerhetstjenester som ble skapt i KGBs bilde. Før eller senere kommer KGB til å bli fornektet av sine egne borgere. Nattevåkingen med levende lys i 1989 rundt KGBs hovedkvarter til minne om millionene av ofre, markerte begynnelsen på denne desavueringen. I likhet med alle større moderne stater trenger Sovjetunionen både en innenlands sikkerhetstjeneste og en organisasjon for utenlandsetterretninger. Men hvis landet skal få et etterretningsmiljø som er verdig borgernes respekt, må man avvikle KGB og begynne pånytt.

Tillegg

T illegg A

KGB-sjefer Feliks Edmundovitsj Dzersjinskij (Tsjeka/GPU/OGPU)

1917-26

Vjatsjeslav Rudolfovitsj Mensjinsij (OGPU)

1926-34 >

Genrikh Grigorjevitsj Jagoda (NKVD)

1934-6

Nikolai Ivanovitsj Jesjov (NKVD)

1936-8

Lavrenti Pavlovitsj Berija (NKVD)

1938-41

Vsevolod Nikolajevitsj Merkulov (NKGB)

1941 (feb.-juli)

Lavrenti Pavlovitsj Berija (NKVD)

1941-3

Vsevolod Nikolajevitsj Merkulov (NKGB/MGB)

1943-6

Viktor Semjonovitsj Abakumov (MGB)

1946-51

Tillegg

Sergei Ivanovitsj Ogoltsov (Fungerende - MGB)

1951 (aug.-des.)

Semjon Denisovitsj Ignatjev (MGB)

1951-3

Lavrenti Pavlovitsj Beriia (MVD)

1953 (mars-juni)

Sergei Nikiforovitsj Kruglov (MVD)

1953-4

Ivan Aleksandrovitsj Serov (KGB)

1954-8

Aleksandr Nikolajevitsj Shelepin (KGB)

1958-61

Vladimir Jefimovitsj Semitsjastnij (KGB)

1961-7

Juri Vladimirovitsi Andropov (KGB)

1967-82

Vitali Vasiljevitsj Fedortsjuk (KGB)

1982 (mai-des.)

Viktor Mikhailovitsj Tsjebrikov (KGB)

1982-8

Vladimir Aleksandrovitsj Krjutsjkov

1988-

T illegg B

Ledere for Første hoveddirektorat (utenlandsetterretninger)

Mikhail Abramovitsj Trilisser

1921-9

Artur Khristjanovitsj Artuzov

1929-34

Abram Aronovitsj Slutskij

1934-8

Mikhail Shpigelglas (fungerende leder)

1938 (feb.-juli)

Vladimir Georgievitsj Dekanozov

1938-40

Pavel Mikhailovitsj Fitin

1940-6

Pjotr Vasiljevitsj Fedotov (Viseformann Kl, 1947-9)

1946-9

Sergei Romanovitsj Savtsjenko (Viseformann Kl, 1949-51)

1949-53

Vasili Stepanovitsj Rjasnoj

1953 (mars-juni)

Aleksandr Semjonovitsj Panjushkin

1953-6

Aleksandr Mikhailovitsj Sakharovskij

1956-71

Fjodor Konstantinovitsj Mortin

1971-4

Vladimir Aleksandrovitsj Krjutsjkov

1974-8

Leonid Vladimirovitsj Shebarshin

1988-

c C/3 bl}

1 -O rt >

a

C

-o a d> '53 d> Z

QQ

a

C*

o

">O rt 2

O

c

X OD

'5b

>» G-

OD

i

d> o c d> bX)

QQ

a X

d)

4—>

c

OD

rt 3

bX)

x

OD

c75 bX )^ O u

-4—1

W

>

. d) o c O t " d> ~

>

s3

t: o QOD

D IR E K T O R A T E R

d) 3 "O u rt d) Ui (X

g

tb

bX)

c

c

3o C

00 X

T3

2 d> 3 eo d) d) 2 bX) o ? o rt rt 4—< «—< •— 3 "rt d) ,d > 4—» > -4— OD O L—« 3 'v—^ O bX) 3

"O °rt

-a c d)

|

E

d)

d>

rt

£

l-l

d) x

0o0 c

d)

u.

"O 3 £ C d) X) o c* bX)

o bxj

c

E W g n < u u

—•

4—1 4—
co '— E—

12 -KGB II

‘5b 2 jd "— ” o > 3 d) rt d) "O d> 3w * OD 3 d) G 4— i 43— » d) >» OD X OD 3 E d> O d> QQ X x

i— 4d) — > 3 d> "O OD OD -5 bX) O

i OD 3 O ■O "T> D X. > rt OD Um •^ D d) 3 H X X O o a

u d) 3 ,o 3 o? bX) w rt O d) fc X bxj d> 23 c3 3 4—> 3 b- *3 d) d> E 3 d> É E X X n 3 E d> s 3 o x CO * 3

rt QQ

3 3 O

E OD d>

Q d>

2 5

In telligen ce and N ational Security, bind IV, (1989), nr. 4 og G ordievskij.

A V D E L IN G E R O G SER V IC ER

S D O >

c

< u t:

Direktorat OT (Operasjonsteknisk støtte)

Direktorat I (Datatjeneste)

Tjeneste A (Desinformasjon, hemmelige aksjoner)

Tjeneste R (Radiokommunikasjoner)

Tjeneste A i Åttende hoveddirektorat i FHD (kodeseksjonen)

Organisasjonsplan for KGBs Første hoveddirektorat

Tillegg C2

£ c ' c 1—1 (• L) "O — X3 c C

£

■*— *

OJ 3J -O C o OJ

co

bX) "rt o c

.2

"rt rt CQ X3 "O c c o rt E OJ c^: CJ OJ c Q