Drømmen om Israel : historiske og ideologiske forutsetninger for staten Israel 8200068455 [PDF]

Zitiervorschau

NILS A. BUTENSCHØN

Drømmen om Israel Historiske og ideologiske forutsetninger for staten Israel

Universitetsforlaget Oslo - Bergen - Stavanger - Tromsø

© Universitetsforlaget 1984

ISBN 82-00-06845-5

Kartene på side 37-41 er tegnet av Trond A. Svensson

Printed in Norway by Aase Grafiske

Forord

Denne boken er blitt til gjennom en rekke stadier de siste ti år. I 1972 ble jeg knyttet til Midtøsten-prosjektet ved Norsk Utenrikspo­ litisk Institutt. Prosjektet ble ledet av Daniel Heradstveit. Som et ledd i dette arbeidet gjennomførte jeg i 1974 en intervjuundersøkel­ se blant israelske elitegrupper. Hensikten var å kartlegge israeler­ nes konfliktholdninger med tanke på en mulig forhandlingsløsning mellom staten Israel og araberstatene. Tilsvarende intervjuer ble foretatt av andre i en rekke arabiske land. På norsk er dette mate­ rialet presentert i D. Heradstveit og K. A. Torstensen (red.): Frykt og forventning i Midt-Østen. Selv var jeg redaksjonssekretær for denne boken med vit.ass.-bevilgning fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Den personlige opplevelsen av konfliktmiljøet i Midt-Østen over­ beviste meg om at konfliktens hovedproblem ligger i en forsoning mellom det israelske og det palestinske samfunnet, og bare sekun­ dært i forholdet mellom staten Israel og araberstatene. Skal vi få innsikt i Midtøsten-konfliktens grunntrekk må langt større vekt leg­ ges på studier av staten Israels karakter som nybyggerstat og dens helt særegne historiske og ideologiske forutsetninger. Med dette som utgangspunkt foretok jeg flere studiereiser til Midt-Østen, på begge sider av frontlinjen. Her la jeg særlig vekt på å få innsikt i palestinernes vilkår og politiske holdninger. Dette bragte meg til PLOs hovedkvarter i Beirut, til flyktningeleire i SørLibanon og Gaza, til Jerusalem, Vestbredden og Galilea. I 1980 tok jeg magistergraden i statsvitenskap med en oppgave om staten Israel og sionismen (N. Butenschøn: Sionistisk ideologi, israelske konfliktforestillinger og jødisk identitet). Oppgaven tar ut­ gangspunkt i intervjuundersøkelsen fra 1974, men trekker også inn historiske og ideologiske forutsetninger for å gi et mer helhetlig bil­ de av israelerne som konfliktpart. Det foreliggende arbeidet er en videreføring av magistergrads-

oppgaven. Intervjumaterialet er her helt utelatt og all vekt lagt på en drøfting av staten Israels forutsetninger og aktuelle utfordringer. En rekke personer og institusjoner i inn- og utland har gjort det mulig for meg å gjennomføre dette arbeidet. Det gjelder i første rekke forskningsleder Daniel Heradstveit ved Norsk Utenrikspoli­ tisk Institutt, forskningsleder Bernt Hagtvet ved Christian Michel­ sens Institutt og professor Øyvind Østerud ved Institutt for stats­ vitenskap. I løpet av skriveprosessen har jeg hatt arbeidsplass ved alle disse tre instituttene. Den faglige og praktiske støtten jeg har fått i denne sammenhengen har vært helt avgjørende for gjennom­ føringen av prosjektet. Jeg har også hatt meget stort utbytte av de råd og kommentarer universitetslektor Ole Kristian Grimnes ved Historisk Institutt i Oslo har gitt i siste fase av arbeidet. Norges almenvitenskapelige forskningsråd har gitt meg det økonomiske grunnlaget i form av et forskningsstipend. En spesiell takk går til min kone Arnhild Skre som har bidratt med språklige råd og per­ sonlig støtte gjennom hele prosessen. Bergen, mars 1983 N.A.B.

Innhold

Innledning 11 Historiske kart

37

DEL I: SIONISMENS SOSIALE OG IDEPOLITISKE RØTTER. DET EUROPEISKE UTGANGSPUNKTET 1. Problemet 45 1. Jødene i det førkapitalistiske Europa 47 2. Jødene i Vest- og Sentral-Europa: «Hoffjødene» som sikkerhet 48 3. Vest-jødene i spenningsfeltet mellom borgerskap og statsmakt 51 4. Øst-jødene i spenningsfeltet mellom bønder og adel 54 2. Det jødiske oppbruddet i øst 57 1. Idépolitiske forutsetninger 57 2. Russiske pogromer og jødisk mobilisering

63

3. Sionismen før opprettelsen av Verdens Sionistorganisasjon 68 1. Sekulære og religiøse Sion-dyrkere 68 2. Den første aliya 70 3. Leon Pinsker og territorialismen 71 4. Theodor Herzl 72

4. Verdens sionistorganisasjon og den politiske sionismen 1. Herzls strid med øst-jødenes praktiske sionisme 77 2. Sionistkongressen 79 3. Den politiske sionismens krise 81 4. Chaim Weizmann og Balfour-erklæringen 85 5. Det europeiske utgangspunktet: En oppsummerende konklusjon 91

76

DEL II: SETTLERSAMFUNNET 1. Sionisme som settlerkolonialisme 1. Settlerkolonialisme? 96 2. Settlersionismens strategi 101

95

2. Pionergenerasjonen: En kort presentasjon 106 1. Utgangspunktet: Den første innvandringsbølgens fiasko 2. Baron Rothschild: «Velgjøreren» 109 3. Sionistbevegelsen kommer med 111 4. Settlerkulturen 113 5. Kibbutzene 119 6. Det institusjonelle rammeverket 120

108

DEL III: SIONISMENS IDEOLOGISKE HOVEDRETNINGER 1. Sionisme og sosialisme 129 1. Generell bakgrunn 129 2. Internasjonalisme 130 3. Bund: «Diasporanasjonalisme» 134 4. Sosialistisk sionisme 135

2. Den venstresionistiske tradisjonen: Hess, Borochov, Gordon og Ben Gurion 139 1. Moses Hess: Emansipasjonens illusjon 139 2. Ber Borochov: Sionisme som «normalisering» av jødene 3. A. D. Gordon og den populistiske sionismen 149 4. David Ben Gurion: Sionismens maktgrunnlag 155

143

3. Høyresionismen 169 1. Generell bakgrunn 169 2. Vladimir Jabotinsky: Sionisme i den fascistiske tradisjon 174 4. Religiøs sionisme 188 1. Generell bakgrunn 188 2. Rabbi Kook: Sionisme som guddommelig inspirasjon

5. Konklusjon

197

191

DEL IV: HVA SLAGS STAT? 1. Staten Israel 201 1. Opprettelsen av staten Israel 201 2. Staten Israel som nasjonalstat 204 2. En jødisk stat? 214 1. Er staten Israel et teokrati? 214 2. Problemet illustrert 216 3. Jødisk lov versus israelsk lov 218 4. Jødisk identitet, jødisk nasjon 227 5. Staten Israel og den jødiske kulturkampen 230 6. Jødedommens politiske ansikt i staten Israel 239 7. Konklusjon 242

3. En stat for jøder? 245 1. Innledning 245 2. Staten Israel: Et grunnlag for en ny israelsk nasjon? 3. En «suveren» og «uavhengig» stat? 258 4. Sionistisk ideologi i israelsk lovgivning 264 4. En rasistisk stat? 280 1. Innledning 280 2. Rasismebegrepet 281 3. Rasismens mulige kilder 284 4. Er staten Israel rasistisk? 286 5. Sluttord 301

Noter 303 Bibliografi 319

247

Innledning

1. Paradigmer i krise For Vesten er Israel mest et symbol, en utopi, en drøm - ofte inn­ ordnet i religiøse eller politiske trossystemer. For Midt-Østen er Is­ rael først og fremst en maktpolitisk realitet, en stat, et konfliktsentrum. Denne motsetningen avspeiler også staten Israels tilblivelsesprosess: Den ble unnfanget i Europa som et teoretisk svar på det som gjerne ble kalt «jødespørsmålet», den ble politisk virkelighet i Midt-Østen, i det lille Middelhavslandet Palestina, tross bitter og langvarig motstand fra landets egen befolkning. I staten Israel konfronteres altså det historiske jødespørsmålet i Europa med Palestina-spørsmålet i Midt-Østen. Slik har det formet seg to helt forskjellige grunnbegreper om staten Israel, med refe­ ranse til hvert sitt tragiske historiske forløp: jødenes i Europa og palestinernes i Midt-Østen. I det første tilfellet ses staten Israel som den eneste mulige utvei for jødene etter århundrer med forfølgelse, og som en nødvendig og rettferdig innfrielse av deres nasjonale am­ bisjoner. I det andre tilfellet blir staten Israel sett som årsaken til det palestinske folkets fornedrelse og landflyktighet, som et frem­ medelement innplantet i Midt-Østen av det kolonialistiske Europa. Det er en avgrunn mellom disse to posisjonene, det er snakk om to forskjellige virkelighetsforståelser, to motstridende paradigmer. For mange som er opptatt av Europas fortid, Midt-Østens nåtid og vår alles framtid står denne konflikten som kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid. Siktemålet med denne boken er ikke nødvendigvis å løse opp det­ te dilemmaet, men å bidra til en dypere forståelse av staten Israel både når det gjelder dens rolle som bærer av jødisk identitet etter den 2. verdenskrig og dens karakter som et regime i Palestina. Palestina-konflikten nører opp sterke følelser og meningsytringer i opinionen selv om kunnskapene om spørsmålet gjennomgående er meget svake og begrepsbruken forvirrende. Det er nå et åpenbart 11

behov for en klargjøring av de grunnbegrepene vi bruker i beskri­ velsen og forståelsen av Palestinakonflikten og dens parter. Dette behovet er i første rekke skapt av den dramatiske politiske utviklingen i Midt-Østen selv. 35 års erfaringer med staten Israel undergraver de enkle virkelighetsbildene som er nevnt ovenfor både Vestens til nå ukritiske holdning til staten Israels moralske le­ gitimitet og forestillingen om staten Israel som et fremmedelement som lar seg nedkjempe. I Vesten er det stadig vanskeligere å forsvare det idealiserte bil­ det av staten Israel som de forfulgtes fristed, som den lille tapre David mot den brutale Goliath, som den frie verdens utpost mot barbariet, som mulighetenes, framtidas, utopienes land. Israels an­ sikt har fått brutale trekk som ikke lar seg tildekke: militært superopprustet med ansvar for okkupasjoner, invasjoner og en nådeløs kamp mot palestinerne - et statsløst og forfulgt folk. Det er ikke lenger snakk om et lite samfunn av overlevende jøder fra Europa stilt overfor et hav av krigerske arabere på alle kanter. Nå er staten Israel uomtvistelig verdens 4. sterkeste militærmakt. Beskrivelsen av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO som «terroristisk» har etterhvert mistet sin mening, også for stadig flere av Israels tradisjonelle venner. Dessuten har det israelske samfunnet utviklet seg i en helt annen retning enn hva det pro-israelske vest tidligere ventet. Mye av sympatien for staten Israel i Europa og USA, særlig i liberale og venstreorienterte miljøer, har bygget på forestillingen om det israelske samfunnet som en slags forstørret ut­ gave av de små likhetsorienterte kibbutzene i Israel. Nå opplever man i stedet at det er de mest ekstreme høyrekreftene i dette sam­ funnet som har tatt styringen i allianse med religiøse fanatikere. Det ser også ut til at Israel har mistet noe av sin tiltrekningskraft på verdens jøder. Bare 20 - 25% av jødeheten bor i staten Israel, og de siste årene har utvandringen vært større enn innvandringen. Hvordan skal alle disse ufrakommelige kjensgjemingene innordnes i Vestens tradisjonelle romantiske bilde av Israel? Vi står her over­ for en «paradigmekrise»: Det etablerte bildet av virkeligheten blir så sterkt utfordret av ny viten at helt nye begreper må til for å for­ klare det vi observerer. Utfordringen mot den pro-israelske holdningen retter seg mot dens moralske begrunnelse. Dette oppleves som særlig truende i Vesten fordi vår tradisjonelle politiske støtte til staten Israel er

12

ideologisk basert på en moralsk premiss: Det er Vestens plikt å forsvare jødenes rett til nasjonal selvstendighet i en egen stat. Å svikte staten Israel vil si det samme som ikke å erkjenne Europas ansvar for jødenes lidelser under Hitler og tidligere. Staten Israels rett til å eksistere er - som en sentral vestlig parole i etterkrigstiden - knyttet til oppgjøret med nazismen og antisemit­ tismen, jødehatet i Europa. I etterkrigstidens Europa er opprettel­ sen av staten Israel blitt betraktet som et viktig ledd i de rettferdige krefters seier over mørkemaktene, dens moralske fundamentering har vært udiskutabel. Staten Israel er altså en del av den seirende krigsgenerasjonens begrep om rettferdighet. Ikke til å undres over derfor, at den stadig økende Israel-kritikken i etterkrigsgenerasjonen, «3. verden-generasjonen», oppleves som et moralsk svik, som uttrykk for manglende historisk bevissthet, ja som antisemittisme. Kritikken er blitt avvist i utgangspunktet, dens målbærere stemplet som Hitlers barn, og all mulighet for forståelse er blitt blokkert. Slik er Palestina-spørsmålet blitt et sentralt tema i den kulturpolitis­ ke debatten i Europa. En debatt uten kommunikasjon. Utgangspunktet for Israel-kritikken er det andre paradigmet vi nevnte ovenfor, der det palestinske folkets historiske skjebne gir begrepsrammen. Kritikken retter seg ikke mot Israel som en jødisk stat, men som en kolonialistisk stat, som en undertrykkende stat og som en stat opprettholdt av imperialismen. Det er disse trekkene ved staten Israel som forklarer utviklingen av Palestina-konflikten og den karakter det israelske samfunnet har fått i dag. I dette per­ spektivet fører det palestinske folket en kamp mot okkupasjon og fornedrelse, en kamp som er like rettmessig som de svarte sør-afrikanernes mot det hvite apartheid-regimet. For hvordan skulle man begrunne at palestinerne, som det eneste folk i verden, ikke har rett til sitt eget hjemland? Hvorfor skulle ikke også de ha rett til å kjem­ pe for frihet og selvstendighet? I tråd med dette hevder Israel-kritikerne, at anti-sionisme, det å være motstander av staten Israel som et politisk regime, ikke har noe med antisemittisme, jødehatet, å gjøre. Sionisme er en nasjona­ listisk ideologi med røtter i Europa som begrunner staten Israel; anti-sionismen fornekter staten Israels legitimitet som en politisk enhet i Palestina fordi den er uforenlig med det palestinske folkets grunnleggende rettighetskrav. Antisemittismen er på sin side et fe­ nomen som eksisterte lenge før opprettelsen av staten Israel i 1948.

13

Den uttrykker en rasistisk holdning overfor jødene og alt som er jødisk, og er i første rekke knyttet til jødenes tilværelse som forfulg­ te minoriteter i Europa. Anti-sionisme og antisemittisme er altså ut fra dette synet skapt av vidt forskjellige historiske erfaringer, og har ikke noe med hverandre å gjøre som ideologiske fenomener. Antisionisme er en rasjonell begrunnet motstand mot et bestemt politisk regime (staten Israel), antisemittisme en form for undertrykkerens irrasjonelle menneskeforakt for den undertrykte (jøden). For pale­ stinerne spiller det ingen rolle om de som okkuperer deres hjem­ land er jøder eller ikke, men at de er okkupanter. Et folk vil be­ kjempe okkupasjon utenfra, uansett hvilken bakgrunn okkupante­ ne måtte ha og hvilken begrunnelse de måtte framføre for sine handlinger. Det er derfor meningsløst å hevde at palestinernes reis­ ning mot staten Israel er rettet mot jødene i en antisemittisk for­ stand. Men det anti-sionistiske paradigmet har også sin krise, på tross av sin store styrke når det gjelder å forklare hovedtrekkene i Palestinakonflikten. Opinionsmessig har det riktignok forbedret sin posisjon radikalt det siste tiåret, men det kjemper likevel med tiden mot seg. Palestina er ikke bare blitt okkupert, men fullstendig omformet kul­ turelt og demografisk. Og dette er en prosess som fortsetter med stor intensitet i dag, i første rekke på Vestbredden. Det nye israelsk-jødiske samfunnet er blitt til gjennom kolonisering, og denne prosessen har tatt bort grunnlaget for det gamle palestinske samfun­ net. Ingen makter synes å være i stand til eller villige til å snu denne utviklingen. Dette historiske forløpet truer nå med å gjøre palesti­ nerne til «de fremmede» i Palestina. Palestina kan aldri igjen bli Pa­ lestina som det var, det er i ferd med å bli Israel - med et nytt sam­ funn som betrakter landet som sitt eget. Den tragiske ironien i den­ ne utviklingen er at vi nå kan øyne en situasjon med 4-5 millioner statsløse palestinere uten noen territoriell forankring, «et vandren­ de folk blant nasjonene» - slik jødene ofte er blitt betegnet. Det er paradoksalt at denne utviklingen bekrefter de sentrale på­ standene i det anti-sionistiske paradigmet når det gjelder staten Is­ raels karakter, samtidig som paradigmet ikke lenger gir grunnlag for en realistisk frigjøringsvisjon. Hva skal den sentrale parolen frigjøring av Palestina - innebære når Palestina ikke lenger er Pale­ stina, og palestinerne spredd i en rekke land? Denne boken drøfter staten Israel i forhold til sitt historiske ut14

gangspunkt. Hvilke problemer er løst, hvilke er skapt? Hovedmålet er å skape innsikt i de forutsetningene staten Israel bygger på, hvil­ ke krefter som har formet den, og hvilke dilemmaer, problemer og særlige spenningsmomenter som har kommet til å prege denne spe­ sielle statsdannelsen. Jeg legger stor vekt på å få fram bakgrunnen for sionismen, hvilke retninger som har oppstått innenfor den, og hvilke brytninger den har vært gjennom både før og etter etablerin­ gen av staten. De fire hoveddelene i boken følger løselig et krono­ logisk mønster. Det har likevel ikke vært meningen å følge det his­ toriske hendelsesforløp i sammenheng og i større detalj. Jeg har konsentrert meg om visse hovedsider ved sionismen under dens vekst og utfoldelse, sider jeg mener er av særlig betydning for å forstå dagens problemer, og strukturert framstillingen etter det. Min holdning til sionismen og staten Israel er kritisk. Denne bo­ ken er likevel ikke ment som et propagandainnlegg i Palestinadebatten. Den er en invitasjon til leserne om å bli med på en intel­ lektuell reise gjennom et av de mest engasjerende og kompliserte konfliktspørsmål som det internasjonale samfunn står overfor. Som los i dette urene farvannet forsøker jeg å holde vitenskapelige mål for kursen uten å miste de moralske aspektene av syne. Det kan nok være et spørsmål om båten holder vann over alle strekningene. Det får stå sin prøve.

2. Teser om sionismen Vi skal nå gi en sammenfatning av de viktigste påstandene i denne boken. Viktige nyanser og argumentasjonslinjer må nødvendigvis gå tapt i en slik fortettet framstilling. Men jeg tror likevel at de følgende «teser» kan være nyttige som en introduksjon til det rela­ tivt omfattende stoffet som her blir presentert, og som spissformu­ lerte problemstillinger for den videre debatten om sionismen og staten Israel.

I. DET EUROPEISKE UTGANGSPUNKTET Sionismen1 vokste fram som en av flere jødiske overlevelsesstrategier i det forrige århundrets Europa; som et av flere jødiske svar på det som gjerne ble kalt jødespørsmålet. For jødene representerte jøde­ spørsmålet en dobbelt utfordring, a) En krise for den kollektive jødiske identitet. De gamle sammenbindende kreftene i jødesamfun15

nene ble undergravet av den nye tids sekularisering, nedrivingen av ghettomurene og deres identitetsvern, og av den liberale nasjonal­ statens krav om individuell innordning i nye nasjonale institusjoner. Dette siste innebar en prinsippiell likestilling mellom jøder og ikkejøder (emansipasjon), men også en oppgivelse av jødenes særegne livsform (kulturell assimilasjon), b) En trussel mot jødesamfunnenes fysiske eksistens, særlig i Øst-Europa. I Vest ga emansipasjonen en mulig vei for jødene inn i det moderne Europa fra den innelukkede ghettotilværelsen. I Øst var storsamfunnet stengt, jødene ble forsøkt holdt utenfor det økonomiske, politiske og kulturelle fellesskapet, og utsatt for blodige forfølgelser. De sionistiske grunnleggernes løsning på jødeproblemet kan sam­ menfattes i fire påstander: a) Jødene utgjør en egen nasjon på tvers av geografiske, språklige og kulturelle skillelinjer, b) Jødeheten er et historisk fellesskap som i nasjonalstatens tidsalder bare kan overleve og realisere seg selv ved at jødene samles i en egen stat, c) Den nasjonale oppdelingen av Europa, den europeiske nasjonal­ ismen og antisemittismen gir ikke rom for jødene i Europa, d) Jødene må samles i en del av verden som ennå ikke er nasjonalt konsolidert, fortrinnsvis i Palestina - arnestedet for jødisk kultur. Sionismens mål for jødene var «kollektiv emansipasjon»; det jødiske fellesskapet skulle omformes og bli «som alle andre nasjoner». Som ideologi er sionismen mao. et ektefødt barn av 1800-tallets Europa. Den er utenkelig uten oppbruddet fra «de gamle regimer», og springer ut av opplysningstiden, folkesuverenitetstanken, nasjonalromandkken og den liberale og sosialistiske utopiske tradisjon.

Sionismens sosiale røtter og mobiliseringsgrunnlag fantes i første rekke i Øst-Europa. Her var grensene mellom jøder og ikke-jøder trukket skarpere enn i Vest. Med sine lange selvstyretradisjoner, tette småsamfunn og eget språk (jiddisk) hadde jødene karakter av å være en egen etnisk minoritet. De brutale forfølgelsene og forarmingen av jødesamfunnene i Øst-Europa i siste halvdel av forrige århundre ga næring til en egen nasjonal bevissthet hos jødene. Den jødiske nasjonalismen i Øst-Europa fikk to konkurrerende uttrykk; en jiddisk bevegelse («diaspora-nasjonalisme») og sionisme.

16

Den viktigste forskjellen mellom de to bevegelsene var at den jiddiske bevegelsen gikk inn for jødisk autonomi i Øst-Europa på linje med andre etniske minoriteter, mens sionistene tenkte seg en gigan­ tisk folkevandring av jøder, fortrinnsvis til Palestina, som utgang­ spunkt for en egen stat for jøder. Den jiddiske bevegelsen ville bygge på den jiddiske kulturen slik den hadde formet seg i Øst-Europa, sionistene ville bryte med den jiddiske kulturen og gjenreise den hebraiske sivilisasjonen i Palestina. Sionismen hadde derfor sterke romantiske og utopiske trekk. Fram til 1. verdenskrig hadde den jiddiske bevegelsen, uttrykt i sosialistorganisasjonen Bund, langt større oppslutning enn sionismen.

Sionismen hadde et tvetydig forhold til 1800-tallets likhets- og frihetsideologier. På den ene siden var sionistenes eget program formet i disse ideologienes termer, og inspirert av oppgjøret med de gamle regimenes undertrykkende privilegiesystemer. På den andre siden mente sionistene at jødene ikke kunne fortsette en tilværelse som jøder i et liberalt eller sosialistisk Europa. De betraktet det gamle Europas økonomiske og sosiale orden som undertrykkende for jødene, men erkjente samtidig at denne orden i avgjørende grad var med på å opprettholde jødisk identitet. I den franske revolusjon og emansipasjonen lå derfor kimen til forvitringen av den kollektive jødiske selvbevissthet. Sionistene benektet ikke at jødene innenfor et likhetsorientert Europa kunne oppnå høy grad av individuell likestilling og frihet, men fryktet at dette samtidig en gang for alle ville radere vekk den kollektive jødiske selvbevissthet og dermed blokkere mulighetene for å samle jødene som et eget folk. Den kollektive frigjøringen av jødene kunne i følge det sionistiske synet bare skje på grunnlag av politisk selvstyre for jødene samlet i et eget territorium. Sionismens hovedimpuls var ikke jødisk i en religiøs forstand. Sionistbevegelsen tok sikte på en sosial og nasjonal frigjøring av jøden og det jødiske historiske fellesskap, målet var ikke en religiøs forløs­ ning. Dette gjør det nødvendig å skille skarpt mellom jødedom og sionisme som idesystemer og historiske fenomener.

Sionisme og tradisjonell jødedom står som motpoler i den jødiske kulturkampen de siste hundre år. Sionismen representerte ikke bare

et krav om fysisk oppbrudd fra Europa, men også et brudd med den tradisjonelle jødedom som hadde tilpasset seg dette Europa. Sionismen og jødedommen tilla begrepet «det jødiske folk» for­ skjellige meninger. For jødedommen hadde begrepet om folket bare mening i forhold til Gud som hadde utvalgt det. Folkets skjebne lå i Guds hender og var betinget av hvordan folket fulgte Guds lov. Jødene kunne bare ta Det Lovede Land i besittelse hvis Gud førte dem dit gjennom den ventede Messias. Sionismen, som oppfordret jødene til å ta Landet i besittelse av eget initiativ, ble i dette perspektivet ensbetydende med gudsfornektelse og menneskelig dårskap. Sionistene var på sin side påvirket av de sekulære strømningene i Europa og betraktet jødene først og fremst som et etnisk historisk fellesskap på linje med tyskere, franskmenn osv. Palestina kunne etter sionistenes mening bare bli jødenes land i kraft av jødenes egne politiske og praktiske handlinger; jødenes skjebne lå i deres egne hender. Sionismen utfordret jødedommens åndelige autoritet og dens rolle som bærer av jødisk identitet. Dette opprøret bar imidlertid i seg et dilemma. På den ene siden var det en vanlig sionistisk oppfatning at jødedommens «åndelige lenker» måtte brytes slik at de brede mas­ ser av jøder kunne føle seg fri til å ta del i «gjenreisningen av Eretz Israel» (Landet Israel) uten å vente på Messias eller lytte til rabbinernes advarsler. På den andre siden var det nettopp den messianske drømmen om gjenforeningen i Det Lovede Land sionistene måtte referere til i sin egen mobilisering. Sionistbevegelsen måtte overfor de jødiske masser anta rollen som veiviser til Landet, som en «sekulær Messias», som den rette tolker av jødisk historie, som sannere «jødisk» enn jødedommen selv. I denne kampen om jø­ disk legitimitet søkte sionistene å nytolke og erobre gammeltestamentelige begreper og myter for sine egne nasjonalistiske formål. Sionistene utnyttet altså det nasjonalistiske potensiale i jødedom­ mens kilder (de gammeltestamentelige skrifter) uten samtidig å innrømme den eksisterende jødedom legitim autoritet som den jødiske nasjons ledende kraft.

Sionismen og den ortodokse jødedom hadde likevel ikke et entydig negativt forhold til hverandre. Som forkjempere for jødisk identitet 18

så begge det som sentrale oppgaver å motarbeide jødisk assimila­ sjon i Europa. Mange ortodokse jøder ønsket også å styrke jødenes posisjon i Palestina. Enkelte rabbinere søker derfor en allianse med sionistbevegelsen, på jødedommens premisser. Dette ga grunnlag for en religiøs (ortodoks jødisk) tendens i sionismen fra første stund. Det overveiende flertallet av ortodokse og andre religiøse jøder (konservative og reformerte) forble imidlertid i sterkere eller mindre grad motstandere av sionismen til langt ut i vårt århundre.

Sionistene hadde et tvetydig forhold til antisemittismen. På den ene siden representerte sionisme og antisemittisme motsatte impulser; forsvaret kontra fornektelsen av det jødiske fellesskapets beretti­ gelse og verdi. På den andre siden forsterket og bekreftet de hver­ andre i denne polariteten: Antisemittene kunne henvise til sionist­ bevegelsen for å underbygge sine påstander om en «internasjonal jødisk sammensvergelse» og «manglende jødisk lojalitet» overfor nasjonale myndigheter i Europa. For sionistene var eksistensen av antisemittisme helt avgjørende for at deres eget program for masserømming av Europa skulle få troverdighet. Sionister og antisemitter hadde én premiss til felles: at jøder og ikke-jøder ikke kan leve sammen i Europa. De delte derfor også ofte et praktisk mål: at jødene burde forlate sine europeiske hjemland. Den internasjonale sionistbevegelsens grunnlegger, Theodor Herzl, erkjente denne fel­ lesinteressen og utnyttet den i sitt diplomati. Sionister og antisemit­ ter fant hverandre i en taktisk allianse. Først etter 1917, da sionistbevegelsen fikk anerkjennelse, løfter og garantier fra Storbritannia, kan sionisme betegnes som realpolitikk. Før den tid framsto det sionistiske målet om en egen jødisk stat i Palestina som rent utopisk; sionistbevegelsen manglet internasjonal anerkjennelse, hadde liten oppslutning blant jødene, utgjorde et ubetydelig mindretall i Palestina og kontrollerte ikke noe sammen­ hengende område i landet.

II. SIONISME SOM SETTLERKOLONIALISME

For å gjennomføre sitt praktiske program, en egen stat for jøder i Palestina, måtte sionistbevegelsen organiseres som en kolonialistisk settlerbevegelse. I utgangspunktet bodde det få jøder i Palestina, og

19

disse motsatte seg i det store og hele sionistenes program. Sionistbevegelsen måtte derfor fra grunnen av bygge opp et nytt samfunn, basert på innvandring, organisert og finansiert fra Europa. Sioninstbevegelsens karakter som en europeisk kolonialistisk settlerbevegelse er det grunnleggende utgangspunktet for Palestinakonflikten - kampen om Palestina mellom den innfødte Palestinaarabiske befolkningen og sionistbevegelsen. Palestina-konflikten var uunngåelig fra det øyeblikk sionistbevegelsen pekte ut Palestina for masseinnvandring og statsbygging. Palestina-konflikten ble skapt i sionistbevegelsens forsøk på å løse jødeproblemet i Europa, men kan ikke derved - som konflikt betrak­ tet - forstås som en ren fortsettelse av jødeproblemet. Det vil si: Den type konflikt jødene befant seg i i Europa var av en helt annen karakter enn den konflikten de sionistiske jødene skulle komme til å befinne seg i i Palestina. Jødeproblemet var forankret i de europeiske samfunnenes egne utviklingskriser og særegne kulturelle og religiøse motsetninger med tradisjoner tilbake til middelalderen. Palestina-konflikten til­ hører i hovedsak vårt århundre, og er utenkelig uten innvirkningen av nasjonalismen, kolonialismen og imperialismen. Det er derfor meningsløst å si at sionistbevegelsen «eksporterte» jødeproblemet til Midt-Østen, slik man ofte hører. Den sionistiske koloniseringen av Palestina er den siste i en lang rekke europeiske koloniseringer i andre verdensdeler som førte til opprettelsen av nye nasjonale samfunn. Hver av disse koloniseringene har sin egen spesielle historie, men de har også en del felles trekk. Sionistbevegelsen var en sekularisert nasjonalistbevegelse med base i flere land som tok sikte på å samle hoveddelen av alle jøder i verden til en landfast nasjon i Palestina. Det er denne nasjonale ambisjonen, utmeislet som plattform og program for bosettingen av jøder i Palestina, som i hovedsak skiller settlersionismen fra tidligere europeiske koloniseringer. I andre tilfeller av settler-kolonialisme var det brokker av europeiske folk som bosatte områder allerede under kontroll av deres eget hjemland. Først etterhvert utviklet disse emigrantgruppene et behov for en selvsten­ dig nasjonal identitet og ideologi, løsrevet fra moderlandet; fra å

20

være et fragment av en nasjon til å bli en nasjon i seg selv. Når disse settler-samfunnene krevde nasjonal uavhengighet av moderlandet var det aldri snakk om å gjøre kravet gjeldende for andre enn settlerne selv. De sionistiske innvandrerne gjorde kravet gjeldende for jødeheten som en antatt helhetlig nasjon, spredd over hele ver­ den. Et slikt krav er unikt i den europeiske settlerkolonialismens historie, og er grunnleggende for å forstå prinsippene for oppbyg­ gingen av kolonisamfunnet i Palestina og senere staten Israel. Som felles trekk mellom den sionistiske og andre koloniseringer er det særlig viktig å peke på forholdet til den innfødte befolkningen. Europeiske settlere har alltid slått seg ned i allerede befolkede områ­ der og alltid kommet opp i en blodig konflikt med de innfødte om kontrollen over naturressurser og landområder. De innfødte har kjempet for sitt tradisjonelle livsgrunnlag, men settlerne har alltid hatt overtaket med sitt relativt høye teknologiske nivå, effektive organisering og økonomisk og militær støtte fra Europa. Settlerne måtte fravriste de innfødte tilstrekkelig store områder for selv å kunne slå røtter i det nye landet. Dette var en like åpenbar realitet for sionistene som for de spanske conquistadorer. Det er vanlig å betegne koloniseringen av Palestina som «jødisk». «Sionistisk» er et mer korrekt og presist begrep, i det det refererer til koloniseringens faktiske nasjonalistiske formål. «Jødisk» kan antyde et religiøst hovedmotiv, hvilket er misvisende. Dette begrepsskillet er desto viktigere med tanke på at de tre viktigste organiserte retningene innen jødedommen alle var motstandere av sionismen i kolonisamfunnets etableringsfase.

Kibbutzene (kollektive bosettinger basert på jordbruk og småindu­ stri) ble et praktisk uttrykk for de unge venstreorienterte sionistiske pionerenes «kulturrevolusjon» mot den tradisjonelle jødedom i Europa og dens regler for jødisk livsførsel (den første egentlige kib­ butz ble opprettet i 1921). Ikke bare unnlot de unge rabulister å observere jødedommens lover og forordninger, men oppløste også familien som grunnleggende sosial enhet, selve bindemiddelet i det tradisjonelle jødiske samfunn. De unge pionerene ønsket å virke­ liggjøre sin utopi om et nytt jødisk menneske og en ny jødisk nasjon basert på jødiske bønder og arbeidere. Det nye samfunnet skulle være uten privat eiendom, selvforsynt og selvforsvart, og hente sin

21

kollektive historiske bevissthet i næringen fra den gamle hebraiske sivilisasjon i Palestina.

Kibbutzene fikk en strategisk rolle som spydspisser i den sionistiske ekspansjonen i Palestina. På slutten av 1930-tallet ble mange slike bosettinger etablert over natta etter «tårn- og inngjerdingsplanene» for å komme mandatmyndighetenes hindringer og den palestinske motstanden i forkjøpet. Kibbutzene tjente som baser for den sioni­ stiske militærorganisasjonen Hagana og senere for dens kommandoavdeling, Palmach. Kibbutzene representerer et eksempel på kombinasjon av intern soli­ daritet og ekstern aggressjon. Dette har bidratt til å skape store motsetninger, ikke minst her i Europa, i synet på det sionistiske kolonisamfunnet: Skulle man støtte kibbutzene ut fra de ideelle prinsippene for den interne sosiale organiseringen - og dermed gi koloniseringen moralsk legitimitet på det grunnlaget - eller skulle man ta avstand fra dem ut fra deres rolle som middel i en erobringspolitikk? Som så ofte ellers må vi velge perspektiv og ståsted: I en debatt om kollektive boformer, barneoppdragelse e.l. kan det interne kibbutzlivet tjene som en interessant og relevant referanse. I en debatt om Palestina-spørsmålet må imidlertid innfallsvinkelen bli å se på kibbutzenes spesifikke betydning i kampen om Palestina og konsekvensene for den palestinske befolkningen.

III. SIONISMENS IDEOLOGISKE HOVEDRETNINGER Av sionismens tre hovedretninger er det bare den politisk minst betydelige, den religiøse sionismen, som er formulert på jødedom­ mens premisser. Venstre- og høyresionismen ble begge utformet som tillempninger av samtidige europeiske idéstrømninger; venstresionismen av det nittende århundrets sosialistiske revolusjonsideal, høyresionismen («revisjonismen») av det tyvende århundrets fasci­ stiske svar. En liberal-konservativ mellomretning hadde lenge det politiske lederskapet av sionistorganisasjonen i Europa (Herzl, Weizmann), men tapte etterhvert sin posisjon som følge av politisk polarisering og oppsplitting av bevegelsen.

22

Sosialisme var en dominerende politisk ideologi og et strategisk grunnprinsipp for de som praktisk bygde det sionistiske settlersamfunnet i Palestina. En rekke forhold er med på å forklare dette unike fenomenet i den europeiske settlerkolonialismens historie: a) De sionistiske pionersettlerne ble i det store og hele rekruttert blant østeuropeiske jøder tidlig i vårt århundre. Etter lang tids forfølgelse og forarming fikk sosialistiske idéer større gjennomslag her enn blant noen annen befolkningsgruppe i Øst-Europa. Østsionismen var for en stor del et ledd i det radikale jødiske oppbrud­ det fra Tsarens regime, b) Sionismen gikk inn for et kollektivt jødisk oppbrudd fra Europa, og mot individuell emansipasjon som en løsning. Dette ga grobunn for kollektivistiske ideer, ikke minst sosialisme, c) Sionismens mål var å bygge opp et nytt samfunn fra grunnen av på ruinene av et gammelt. Sosialismen hadde en teori, og en strategi som denne utopien praktisk kunne knyttes til. De venstresionistiske pionerenes selvforståelse gikk ut på at de ledet an i en grunnleggende og nødvendig revolusjon av det jødiske histo­ riske kollektiv. Den eksistensielle revolusjonære handling som enhver jøde burde foreta var ifølge dette synet å bryte med Europa og de gamle jødesamfunnene, og ta del i byggingen av den framtids­ rettede hebraiske nasjonen i Palestina. d) Sionistkoloniens svake posisjon i Palestina og dens mangel på et moderland som helt og holdendt organiserte, finansierte og forsvarte koloniseringen krevde maksimal utnytting av kollektive ressurser og individuell underord­ ning under kollektiv disiplin. Sosialistisk partiorganisering slik de kjente det fra Øst-Europa var en brukbar modell for settlerne. Partiene ble faktisk grunnstammen i sionistenes statsbygging, e) Dessuten: Moralske barrierer mot å ta del i europeisk ekspansjon i den 3. verden var langt svakere blant sosialister den gang enn det ble senere, særlig etter den 2. verdenskrig. Dette gjorde det lettere å se sionisme og sosialisme som forenlige idéer.

Venstresionistenes grunntese var at sionismens mål bare kan realise­ res gjennom oppbygging av et eget jødisk produksjonssystem i Pale­ stina. Poenget var at jødene måtte samles territorielt for at de skulle kunne starte en eksistens som et «normalt folk», dvs. et folk av arbeidere, bønder og andre yrkesgrupper innenfor ett og samme produksjonssystem. Dette var i følge teorien et nødvendig grunnlag for at jødiske proletarer skulle kunne føre en «normal» klassekamp 23

som jøder, og derved legge grunnlaget for et nasjonalt sosialistisk jødesamfunn. Gitt det faktum at det ikke fantes jødiske proletarer i Palestina som kunne danne grunnlaget for et slikt prosjekt, sto det klart for venstresionistene at de måtte skape dette grunnlaget selv gjennom egen personlig innsats: En avantgarde av sionister måtte «selvproletarisere» seg, lære seg jordbruk og andre produktive yrker, bosette seg i Palestina og der bygge opp en egen jødisk arbeiderbevegelse med kontrollen over sin egen økonomiske sektor.

Venstresionistene, som var ledende i oppbyggingen av settlersamfunnet, la helt avgjørende vekt på prinsippet om settlersamfunnets poli­ tiske og økonomiske autonomi - ikke minst i forhold til det omlig­ gende palestinske samfunnet. Venstresionistene ønsket ikke å gjøre bruk av billig arabisk arbeidskraft fordi dette undergravde anstren­ gelsene for å bygge en ny jødisk arbeiderklasse. Det ble derfor i liten grad dannet vertikale sosio-økonomiske relasjoner mellom settlere og innfødte slik det har vært vanlig i forbindelse med euro­ peiske koloniseringer. De venstresionistiske prinsippene for sosial organisering (økonomisk-politisk autonomi og etnisk singularisme) skapte på denne bak­ grunn betingelsene for en egen sionistisk versjon av apartheid («skilt utvikling»). Prinsippene ble nedfelt i staten Israels konstitusjonelle rammeverk. Den sionistiske form for apartheid er ikke karakterisert ved utbytting og nedverdigelse, men ved fortrengning. Den ekspanderende sionistiske koloniens eksistensbegrunnelse var å skape et nytt samfunn spesifikt for jøder. Den innfødte Palestinaarabiske befolkningen ble ikke integrert i et hierarkisk sosio­ økonomisk system under kontroll av settlerne (slik det f.eks. skjedde med indianere i Latin-Amerika). Sionistene baserte sin ekspansjon på overtakelse av stadig større deler av den produktive sektor, og ikke på utbytting av innfødt arbeidskraft. Palestinerne ble ikke be­ traktet som del av «det nasjonale fellesskap» i landet, og heller ikke som en arbeidsressurs for kolonistene. Det økonomiske grunnlaget for et selvstendig palestinsk samfunn svant sakte, men sikkert uten at settlerne kom i et direkte utbyttingsforhold til den innfødte befolk­ ningen. Sett fra settlersamfunnets side var palestinerne overflødige og i veien. Settlerøkonomien overlevde uten store problemer at omkring 80% av den palestinske befolkningen flyktet eller ble jaget

24

vekk i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. Den sionistiske fagbevegelsen kunne anta rollen som representant for den produktive arbeiderklassen i landet. Denne fundamentale fortrengningen av palestinerne - ideologisk, økonomisk og til sist fysisk - har gjort det mulig for den sionistiske venstresiden å overleve som en arbeiderbevegelse og med den politiske idéforankringen som de tok med seg fra Europa.

En organisert høyresionistisk bevegelse tok ikke form før mot midten av 1920-årene («revisjonistbevegelsen»). Dens program kan kort oppsummeres slik: a) Absolutt nasjonalisme. En samlet jødisk kamp for retten til Palestina måtte overordnes alle motsetninger mellom jøder. Særlig nødvendig var det å bekjempe venstresionistenes split­ tende klassekampideologi. b) En jødisk stat på begge sider av Jordan-elven. Denne jødenes rett måtte ikke skjules eller bortfor­ klares for verden, men hevdes åpent og klart, c) Jødisk majoritet. Alle krefter måtte settes inn på en masseforflytning av jøder til Palestina på kortest mulig tid, både for å redde jødene fra Europa og for å skape det demografiske og politiske grunnlaget for en jødisk stat, d) Allianse med Storbritannia. Jødene hadde selv få maktmid­ ler. Mandatmakten Storbritannia måtte bringes til å forstå at den nye jødiske staten ville bli en organisk del av det ekspanderende Europa i et strategisk sentralt område, og at det ville være i britenes interesse å stille de nødvendige maktmidler til disposisjon for jødene slik at de kunne opprette sin egen stat, e) Vise vilje til makt. Den nødvendige internasjonale forståelse for en jødisk stat ville bare kunne skapes hvis jødene selv demonstrerte sin besluttsomhet for å nå dette målet. Jødene måtte forberede seg på kamp, trenes og bevæpnes. Den sionistiske høyrebevegelsen hadde klare fascistiske trekk, påvir­ ket av tidsånden i Europas ytterliggående høyremiljøer. Bevegelsens grunnlegger og ubestridte førerskikkelse, Vladimir Jabotinsky, hen­ tet erfaringer og ideologisk inspirasjon fra det fascistiske Europa, særlig Italia. Det er strid om hvorvidt Jabotinsky personlig var overbevist fascist, selv om det åpenbart finnes grunnlag for å hevde dette ut fra hans egne skrifter. Det er klart at bevegelsens økono­ miske program og paramilitære organisering var bygget over en fascistisk lest, og at deler av dens medlemmer, særlig i partiavdelin25

gen i Palestina, hadde pro-nazistiske holdninger. Etter den 2. ver­ denskrig har Menahem Begin ført bevegelsen i retning konserva­ tisme. Høyresionistenes militære kamp mot britene i Palestina er et eksempel på en kolonibefolknings frustrasjon over sitt forhold til moderlandet: fortsatt avhengig for å eksistere, men utålmodig etter å rydde grunnen for sin egen løsrivelse og uavhengighet. Settlersionistenes kamp (med høyresionistene som de mest militante) var en kamp mot de begrensningene Storbritannia (som mandatmakt i Palestina og garantimakt for sionistkolonien) la på settlernes ønske om å utvide sin maktbase i Palestina raskest mulig gjennom immigrasjon, jordoppkjøp osv. Høyre- og venstresionistene delte enkelte grunnoppfatninger: a) «Normalisering» av det jødiske folk. Det jødiske fellesskap, slik det eksisterte i Europa, sto foran sin sannsynlige oppløsning. Som et eget historisk fellesskap kunne jødeheten bare reddes innenfor ram­ men av en egen nasjonalstat i Palestina. b) Sekularisering av det jødiske folk. Jødedommen hadde utspilt sin rolle som den ledende kraft i det jødiske folk, og ville ikke være i stand til å svare på de dramatiske utfordringer som jødene står overfor i den moderne tid. Rabbinerne fikk holde seg til synagogene sine (slik Herzl uttrykte det), og ikke blande seg i politikk, c) Jødenes eksklusive rett til å forvalte den nasjonale selvbestemmelsesretten i Palestina. Den innfødte Palestina-arabiske befolkningen måtte få sine nasjonale rettigheter representert gjennom andre arabiske land. Sionistene kunne anerkjenne arabisk nasjonal selvstendighet, men bare utenfor Palestina. Høyre- og venstresionistene var grunnleggende uenige om bl.a. føl­ gende: a) Kvalitative versus kvantitative mål. Venstresionistene øns­ ket å bygge opp et kvalitativt nytt folk og revitalisere den gammelhebraiske kultur i Palestina, tillempet vår egen tid. Høyresionistene var mer opptatt av kvantitative mål: Flest mulig jøder på et størst mulig territorium. Sosiale utopier måtte ikke overordnes de sentrale politiske nasjonale mål. b) For eller mot brudd med Europa. Venstresionistenes langsiktige mål var fullstendig autonomi for det nye samfunnet, kulturelt, politisk, økonomisk, militært. Båndene til 26

Europa måtte brytes. Avhengigheten og alliansen med Storbritan­ nia var en maktpolitisk nødvendighet bare i en overgangsfase. Høyresionistene mente det ville være selvødeleggende politisk og kultu­ relt for nybyggersamfunnet å kutte båndene til Europa. Dessuten var jødene ifølge høyresionistene ufrakommelig formet av, og hadde selv vært med å forme, europeisk kultur. Det ville være en farlig illusjon å tro at man kan radere vekk sin egen kulturelle bakgrunn. Sionistene burde snarere være en framskutt utpost for europeiske interesser i Midt-Østen. c) Sosio-økonomisk infrastruktur versus vilje til makt som strategisk prinsipp. Venstresionistene så en intim sammenheng mellom politisk og økonomisk makt. De mente nybyg­ gersamfunnet aldri ville bli i stand til å realisere sine uavhengighetsmål hvis disse ikke var basert på en solid sosial og økonomisk infrastruktur. Man måtte derfor til enhver tid tilpasse de aktuelle politiske krav til hva man hadde sosio-økonomisk dekning for. Høyresionistene mente at situasjonen for jødene i Europa ikke tillot at man ventet på en slik infrastruktur, og gikk inn for en mer aktivistisk linje. Gjennom massiv politisk og militær mobilisering måtte jødene selv tvinge fram internasjonal anerkjennelse av retten til fri innvandring og politisk suverenitet for jødene i Palestina.

Et forsøk på en konsistent idepolitisk syntese av jødedom og sionisme ble ikke foretatt før i 1930-årene. Rabbi Abraham Isaac Kook (18651935), som på slutten av sitt liv ble utnevnt til øverste religiøse leder for de europeiske jødene i Palestina, er blitt stående som grunnleg­ geren av den nasjonal-religiøse retningen i sionismen. Inntil for få år siden har denne retningen spilt en beskjeden politisk rolle i sionis­ mens utvikling.

Rabbi Kook søkte å rettferdiggjøre sionismen overfor jødedommen og dens teologiske tradisjon. Han argumenterte mot den vanlige ortodokse oppfatningen om at sionismen ikke bare førte jødene ut av sitt eget historiske fellesskap, men også krenket Gud og Det hellige land gjennom sitt politiske program. I følge Kook måtte sionismen dypest sett betraktes som et ledd i Guds frelsesplan for jødene, ja for hele menneskeheten. Sett fra jødedommens synspunkt var det to hovedproblemer som sto i veien for en dialog med sionistene og som Rabbi Kook måtte forsøke 27

å finne en løsning på: a) Han måtte vise at det var religiøst forsvarlig at jødene på egen hånd, uten å bli ledet av den sanne Messias, kunne ta Palestina i besittelse, b) Han måtte finne en forklaring på hvordan det kunne ha seg at sionismen var et redskap i Guds hender når sionistbevegelsen vitterlig ble anført av mennesker som gjorde opprør mot den jødiske tradisjon og fornektet Guds egen lov. Det første problemet løste Rabbi Kook ved å hevde at jødedommens innfrielse ikke nødvendigvis kommer gjennom en messias som en konkret person, men i en messiansk tidsalder der enheten mellom Loven (Torah), Folket (Israel) og Landet (Eretz Israel) blir virkeliggjort. Sionismen innvarsler den messianske tidsalder. Det andre proble­ met løste han ved å si at de sekulære sionistene ikke selv gjennom­ skuet den dypere meningen med sionismen. Deres egen ateisme gjorde dem blinde for sin rolle som redskaper i en guddommelig inspirert plan. Rabbi Kook var imidlertid overbevist om at alle jødiske nasjonalister ville komme til å innse at en fornektelse av religionen er det samme som å fornekte jødenes grunnleggende karakter som nasjon, og at jødisk selvrealisering bare kan skje innenfor rammen av Loven. Rabbi Kooks tenkning er blitt utgangspunkt for en av de klareste Got mit uns-ideologier i våre dager. Høyreorienterte religiøse sionister hevder at jødene er et utvalgt folk som har rett og plikt til å ta Eretz Israel i besittelse: Landet er helt konkret gitt dem av Gud. En politikk for utvidelse av staten Israels grenser er i pakt med Guds vilje og plan, og derfor moralsk uangripelig. Høyreorienterte religiøse sionister, særlig innenfor den innflytelses­ rike Gush Emunim bevegelsen i dagens Israel, har overtatt den rollen venstresionistene tidligere hadde som en offensiv praktisk drivkraft i sionistbevegelsen.

IV. HVA SLAGS STAT? Staten Israel er ikke i seg selv virkeliggjøringen av sionismens mål; det er snarere staten Israels mål å virkeliggjøre sionismen. Sionismens prinsippielle mål er å samle det store flertall av verdens jøder i Palestina slik at jødeheten kan konstitueres som en «vanlig» nasjon (territorielt samlet) innenfor en egen suveren stat. Men nå ble staten

28

opprettet (i 1948) mens ennå mer enn 90% av nasjonen befant seg i «eksil». Den nye statens oppbygging, og dens viktigste lover ble modellert ut fra en uttalt forutsetning om at denne nasjonen skulle samles i Palestina. Fra sionistisk synspunkt kan vi si at staten Israel i sin nåværende form ble opprettet som et overgangsstadium i en «sionistisk revolusjon» eller en «nødvendig historisk prosess» for å samle jødene i «fedrenes land». Men det er med denne revolusjonen som med så mange andre: Den har stagnert i sitt overgangsstadium. Fortsatt i dag lever omlag 75% av jødeheten utenfor staten Israel, en fordeling som synes å ha stabilisert seg. Staten Israel er i dag stilt overfor en rekke grunnleggende dilemmaer som følge av sitt helt spesielle historiske utgangspunkt og de konstituerende prinsippene som ble gitt for statens organisering. Staten Israel, selv opprettet på grunnlag av et vedtak i FN i 1947, bryter med FN-systemets prinsipper for nasjonalstatlig organisering. FN baserer sitt nasjonsbegrep på den internasjonalt anerkjente geografiske' oppdelingen av verden i nasjonale territorier. Befolk­ ningen innenfor hvert enkelt land forvalter landets nasjonale selv­ bestemmelsesrett. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle om befolkningen rommer ulike kulturer og nasjonale tradisjoner. «Det nasjonale plan» har en geografisk utstrekning, ikke en kulturell. Din formelle nasjonalitet og dine rettigheter og plikter som medlem av en nasjon er knyttet til en juridisk-politisk organisasjon (staten), ikke til det etnisk-kulturelle fellesskapet du tilhører (som ofte skjæ­ rer over statlige grenser). Det folk for hvem staten Israels nasjonale institusjoner er opprettet er ikke definert geografisk (befolkningen innenfor statens grenser), men kulturelt-demografisk: Utstreknin­ gen av «det nasjonale plan» følger her det universelle skillet mellom jøder og ikke-jøder. Staten Israel er altså ikke en nasjonalstat for sine egne statsborgere, det man kunne kalle en «israelsk» stat. I følge de konstituerende prinsippene for staten Israel finnes det ingen «israelsk» nasjon som skulle omfatte alle borgere i staten, jøder som ikke-jøder. Ikke-jødiske borgere av staten Israel tilhører pr. definisjon ikke det nasjonale fellesskap som staten er et organi­ satorisk uttrykk for. Det er jødene i staten Israel som utgjør dette fellesskapet — sammen med resten av jødene i verden. På denne bakgrunn har staten Israel ikke kunnet forplikte seg konstitusjonelt på FN-chartret. Staten Israels stiftelseserklæring (der slike forplik-

29

telser er nevnt) er ifølge israelsk høyesterett ikke juridisk bindende for staten. Det har heller aldri blitt vedtatt noen grunnlov for staten Israel som kunne avklare forholdet mellom det universelle prinsip­ pet om borgernes like rettigheter og den partikulære definisjonen av staten Israel som «jødisk».

En stadig dypere kløft utvikler seg mellom de israelske jødene og jødene ellers i verden. Staten Israels ambisjon om å samle jødene i Palestina har vist seg fullstendig urealistisk. Dette har skapt en ideologisk legitimitetskrise for sionismen i våre dager. Selve begrun­ nelsen for staten Israels eksistens er å skape grunnlaget for en ny nasjonal tilværelse for jødene. Men bare et lite mindretall har valgt en slik tilværelse. Det jødisk-israelske samfunnet har uunngåelig fått en egenidentitet som nasjonalt samfunn; en egen israelsk nasjonal identitet er utviklet som et resultat av sionistenes statsbygging i Palestina. Men 3/4 av jødene omfattes ikke av denne prosessen. Et stort spørsmål er nå hvordan denne situasjonen skal møtes. Skal man erkjenne den faktiske geografiske oppdelingen av jødeheten som en permanent tilstand, erkjenne eksistensen av ulike nasjonale identiteter i jødeheten - og dermed oppgi sionismens klassiske mål? Dette ville imidlertid måtte innebære en «de-sionisering» av staten Israel: En oppgivelse eller omlegging av lovgivning og institusjoner som er opprettet for å virkeliggjøre den sionistiske visjonen, og en rekonstituering av det jødisk-israelske samfunn som et eget territo­ rielt avgrenset nasjonalt samfunn. Men på denne måten vil også forholdet til palestinerne komme i et nytt lys: Hvis man oppgir den alljødiske begrunnelsen for staten Israel, hvordan skal man da for­ svare prinsippet om jødenes førsterett til Palestina? Hvordan skal man begrunne utelukkelsen av palestinerne fra det nasjonale felles­ skapet og utestengingen av landets to millioner palestinske flyktnin­ ger? En «de-sionisering» av staten Israel har liten oppslutning i israelsk opinion og er overhodet ikke aktuell politikk sett fra regje­ ringens synspunkt. I stedet har man forsøkt å holde liv i den sioni­ stiske revolusjonen ved å mobilisere jøder i utlandet til å immigrere til Israel. I samarbeid med Verdens Sionistorganisasjon settes det inn store beløp og anstrengelser hvert år. Resultatet av disse anstrengelsene har imidlertid vært katastrofalt dårlige, sett fra sioni­ stisk synspunkt. I en rekke år har faktisk utvandringen av jøder fra landet vært større enn innvandringen. Det har også vært på tale å 30

knytte de utenlandske jødene sterkere til staten Israel ved f.eks. å gi dem politisk medbestemmelsesrett. Bare da vil Israel være en sann nasjonalstat for hele det jødiske folk, blir det sagt. Slike forslag møter imidlertid motstand fra to hold: Fra ultra-sionister som ikke vil gi «eksil-jødene» noen politisk medbestemmelse i staten Israel når de ikke engang har nok «nasjonalt sinnelag» til å bosette seg i landet. Og fra israelere som ikke vil at parlamentets suverene beslutningsmyndighet skal innskrenkes. Opprettelsen av staten Israel løste ikke det gamle motsetningsforhol­ det mellom sekulær sionisme og jødedom; motsetningen ble snarere sementert inn i den nye statens grunnvoller. Staten Israels grunn­ leggere mente at en ny nasjonal identitet var det eneste som kunne redde jødene som et historisk fellesskap i nasjonalstatens tidsalder, og at denne nye identiteten måtte erstatte jødedommen som den sammenbindende kraft i jødeheten. Den nasjonale identiteten skulle overskride skillet mellom sekulære og religiøse. Jødenes nye epoke skulle være en nasjonal epoke. Men denne visjonen er aldri blitt anerkjent av jødedommen selv. Jødedommen har sitt eget begrep om jødisk nasjonalitet: Det er i første rekke forpliktelsen i forhold til Torah, Loven, som konstituerer jødene som nasjon uansett om man befinner seg i nasjonalstatens epoke eller ikke. Intet kan erstatte Loven og samtidig opprettholde det jødiske folk. I denne uenigheten ligger det to vidt forskjellige begreper om hva en jøde dypest sett er og hva en «jødisk stat» skal være. Fra religiøst synspunkt kan en sann jødisk stat ikke ha noen annen grunnlov enn Loven selv; ingen annen lov kan kalles jødisk. Fra sekulært sioni­ stisk hold har man sett på en stat som «jødisk» om den er til for jødene som et historisk-nasjonalt fellesskap og er et uttrykk for jødenes nasjonale aspirasjoner. Motsetningen mellom disse to begrepene om jødiskhet er en vesentlig årsak til at staten Israel ikke har en grunnlov. Statens politiske system er opprettet etter modell av de vest-europeiske parlamentariske demokratier. Men folket som staten er opprettet for å tjene er religiøst definert. Det finnes nemlig ingen annen empirisk og juridisk anvendbar måte å avgrense «det jødiske folk» på enn ut fra religiøse kriterier: en jøde er en person født av jødisk mor eller som har konvertert til jødedommen. Staten Israel er altså et sekulært statssystem for en religiøst definert nasjon. Den er ikke en «jødisk stat» i betydningen et jødisk teokrati,

31

men forholdet mellom staten og jødedommen er ikke entydig kon­ stitusjonelt definert. Dette innebærer at israelsk lovgivning i dag er en viktig arena for jødisk kulturkamp. Det israelske samfunnet er et dypt segmentert samfunn som følge av det nasjonalitetsprinsippet som ligger til grunn for samfunnets orga­ nisering. På praktisk talt alle samfunnets områder, også i det statlige byråkratiet, skilles det mellom en jødisk og en ikke-jødisk (eller «arabisk») sektor. Ved siden av og parallelt med staten Israels egne institusjoner har dessuten Verdens Sionistorganisasjon et betydelig organisasjonsapparat som opererer i Israel (og nå også på Vestbred­ den). Verdens Sionistorganisasjon og dens forgreninger har status som «nasjonale institusjoner» i staten Israel. Det foreligger en avtale om funksjonsfordeling mellom Verdens Sionistorganisasjon og staten Israel når det gjelder utviklingen av det israelske samfun­ net. Dvs., sionistbevegelsens oppgave er å finansiere og organisere utviklingsprosjekter for den jødiske sektor i det israelske samfunnet. Dette forsterker ytterligere kløften og forskjellsbehandlingen i for­ holdet mellom jøder og ikke-jøder i staten Israel. Staten Israel tar ikke sikte på å integrere sine palestinske borgere, verken kulturelt eller «nasjonalt». Det er i denne sammenheng et viktig poeng at blandede ekteskap mellom jøder og ikke-jøder ikke blir godtatt.

Staten Israel er ikke et demokrati i vanlig forstand, men heller ikke et diktatur; den er et «herrefolk-demokrati». Det politiske systemet hen­ ter sine forbilder fra de europeiske parlamentariske demokratier, men landets ikke-jødiske befolkning, palestinerne, tilhører ikke det demos for hvem demokratiet er opprettet. På dette grunnlaget hindres f.eks. landets to mill, flyktninger å vende tilbake til sitt hjemland. Utenlandske jøder, derimot, som aldri har hatt noen tilknytning til Palestina, har en automatisk rett til å «vende tilbake» til landet og få statsborgerskap i staten Israel. Palestinske borgere av staten Israel får sine rettigheter og muligheter fundamentalt begrenset på en rekke områder. All statseid grunn i Israel (ca. 93% av statens areal) er således ved lov definert som «nasjonal grunn», hvilket i prinsip­ pet innebærer at ikke-jøder (dvs. palestinerne) utelukkes fra å kjøpe, disponere eller arbeide på slik jord (det siste «syndes» det mot ut fra behovet for billig arbeidskraft). Fra sionistisk synspunkt er ikke-jøder, selv om de har levd i Palestina i generasjoner, ikke å

32

betrakte som Landet Israels rettmessige folk; de er en del av den fremmede ikke-jødiske verden, fremmede også for Landet. Ikkejødene i staten Israel inviteres riktignok til å ta del i «det israelske demokrati»; de har stemmerett ved valgene og er representert i parlamentet. Dette er mulig fordi de ikke utgjør mer enn ca. 15% av befolkningen. De kan innrømmes rettigheter i det politiske systemet uten at det truer systemets grunnleggende karakter som «jødisk». Men deres rettigheter og deltakelse er basert på den uttalte forutset­ ning at staten Israel er til for jødene, først og fremst. Palestinere som ikke aksepterer denne forutsetningen møtes med militære unn­ takslover og sterke repressive midler. Som følge av den sterkt økte palestinske nasjonale bevissthet i de senere år, også innenfor staten Israel, har myndighetene nå f.eks. funnet det nødvendig å gjøre heising av det palestinske flagget og avsynging av palestinske nasjo­ nalsanger til straffbare handlinger. For øvrig er en lang rekke utdannings- og yrkesmuligheter stengt for palestinere av «nasjonale sikkerhetshensyn». Det samme gjelder (med delvis unntak for drusere) deltakelse i de væpnede styrker. Til nå har den palestinske minoriteten i staten Israel vært så liten og usynlig at det har vært mulig her i Vesten å opprettholde illusjonen om staten Israel som «Midt-Østens eneste demokrati». Om Vestbredden og Gaza innlemmes i Israel - noe utviklingen entydig peker i retning av - vil imidlertid omlag 40% av befolkningen være ikke-jøder. Da vil det israelske demokratis karakter som et herrefolkdemokrati bli langt tydeligere eksponert. Situasjonen vil da bli mer lik forholdene slik vi kjenner dem fra Sør-Afrika.

Om «den sionistiske revolusjon» har stagnert når det gjelder målet om å samle jødeheten i Palestina, har den fortsatt en sterk driv når det gjelder målet om å «forløse» landet. Staten Israels utviklings- og bosettingspolitikk i de områdene av Palestina som ble okkupert i 1967 (Vestbredden og Gaza) og på Golan-høydene (okkupert i 1967, annektert i 1981) bygger i hovedsak på de samme strategiske prinsippene som lå til grunn for den sionistiske koloniseringen av Palestina fra tidlig i vårt århundre: Anskaffelse av territorier, boset­ ting av jøder (legalt eller illegalt) i strategisk viktige områder, opp­ bygging av en strek og effektiv infrastruktur, fullstendig atskilthet mellom nybyggersamfunnet og det palestinske samfunnet, kontante tiltak mot utbrudd av palestinsk motstand. Det hele basert på en Drømme

om Israel - 2

33

stormaktsgaranti. Slik blir palestinerne stilt overfor fullbyrdede kjensgjerninger som de ikke har organisasjon eller maktmidler til å forsvare seg mot. Selve eksistensgrunnlaget for et selvstendig pale­ stinsk samfunn smuldrer bort. Slik skjedde det i de områder som staten Israel nå dekker (grensene fra 1949) og det samme er i ferd med å skje på Vestbredden og i Gaza. Den faktiske integreringen av disse områdene i staten Israel er nå kommet så langt at utviklingen trolig er irreversibel. Neppe noen israelsk regjering vil kunne trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene selv om den så skulle ønske. Utsiktene er snarere at Vestbredden og Gaza, i tråd med erklært israelsk politikk, blir en del av staten Israel. Dette vil i så fall innebære at staten får en palestinsk befolkning på ca. 2 mill, men­ nesker - en befolkning som på tross av aktiv motstand er tvunget inn under israelsk styre, som er fremmed for staten, som staten oppfat­ ter som en mulig fiende og som ikke tilhører det «nasjonale» felles­ skapet i landet, slik myndigheten ser det.

Forsoning med palestinerne har aldri vært et viktig motiv for sionistbevegelsens og staten Israels ledelse. Allerede i 1918 mente Ben Gurion og Jabotinsky, venstre- og høyresionismens fremste talsmenn, at sionistiske og palestinske aspirasjoner i Palestina ikke kunne fore­ nes gjennom kompromiss og forhandlinger. Kampen om Palestina måtte avgjøres gjennom et sionistisk fait accompli, maktpolitisk basert på en stormaktsgaranti. Det er derfor ikke riktig når det ofte hevdes at sionistenes ledere ønsket forsoning, men at de var «naive», at forholdet til palestinerne for dem var et «usett problem». Problemet ble i høyeste grad innsett. Når det ble relativt lite omtalt som en uløselig konflikt var dette uttrykk for en bevisst taktikk. Slik tale kunne svekke sionismens moralske legitimitet. Når sionistlederne likevel tok grunnleggende feil var det fordi de trodde at den palestinske motstanden kunne nøytraliseres en gang for alle, og at palestinerne ville avfinne seg med sin historiske skjebne. 100 år etter den første sionistiske innvandringen til Palestina og 35 år etter opprettelsen av staten Israel har sionistbevegelsen ennå ikke kommet fram til noen forsoning med Palestinas innfødte befolkning. Snarere tvert i mot, det gamle mønstret et fortsatt det dominerende. Staten Israel står i dag konfrontert med et statsløst palestinsk folk på tilsammen 4 mill, mennesker som på ulike måter krever rettigheter i sitt hjemland. Palestina-problemet er i dag mer akutt enn noen sinne. 34

Sionismens klassiske hovedidé — målet om å samle jødene i en egen stat - kan ikke i seg selv stemples som rasistisk. Men staten Israels institusjonelle oppbygging representerer en form for rasisme. Realise­ ringen av det sionistiske målet i Palestina stilte sionistbevegelsen overfor et ufrakommelig strategisk problem: Landet var befolket, og denne befolkningen motsatte seg planene som at landet deres skulle bli et hjemland for en fremmed befolkning. Med sionistbevegelsens krav på Palestina var en ny konflikt, Palestina-konflikten, et faktum. Denne konflikten angår kampen om å forvalte den nasjo­ nale selvbestemmelsesrett i Palestina. Om det var sionistene som på vegne av jødene skulle forvalte denne retten, måtte palestinernes rettighetskrav underkjennes, en stor del av Palestina måtte «judaiseres» gjennom kolonisering og den palestinske motstanden uskadeliggjøres. Staten Israel ble opprettet før denne prosessen på noen måte var fullført. Den nye staten var en seier for sionistene, men ikke en endelig seier i kampen om Palestina: Skulle staten overleve som en jødisk stat måtte palestinerne holdes utenfor og judaiseringen av landet fortsette. Staten Israel fikk på denne bak­ grunn en lovgivning og institusjonell oppbygging som systematisk diskriminerer landets ikke-jødiske befolkning og frakjenner den fundamentale rettigheter til og i landet. Dette er en form for institu­ sjonell rasisme. Gitt sionistenes mål og palestinernes motstand måtte sionistene ty til institusjonell rasisme for å sikre den nye statens fortsatte eksistens som en stat for jøder.

Den sionistiske anvendelsen av prinsippet om nasjonal selvbestem­ melsesrett er selvfornektende. Sionistene hevder at dette prinsippet som et prinsipp med universell gyldighet - også må gjelde for jødene; også jødene må ha rett til nasjonal selvbestemmelse i sitt eget historiske hjemland. Sionistbevegelsen baserer sin legitimitet som en «nasjonal frigjøringsbevegelse» på denne grunnleggende påstanden. Når prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett skal anvendes for jødene - i Palestina (eller i et hvilket som helst annet territorium med en allerede eksisterende befolkning) - møter imid­ lertid sionistene seg selv i døra: Den innfødte befolkningen i landet må jo også ha rett til nasjonal selvbestemmelse hvis prinsippet har universell gyldighet. Konflikten mellom disse to kravene kan løses enten ved at det ene kravet viker for det andre eller at partene kommer fram til en eller annen deling av den nasjonale selvbestem35

melsesretten i landet (to stater, forbundsstat eller andre konstitusjo­ nelle ordninger). Problemet med det siste alternativet er at sionis­ tene gjør sitt krav gjeldende på vegne av alle jøder i verden, ikke bare på vegne av det jødiske samfunn som allerede er etablert i Palestina. Dette har skapt en umulig forhandlingssituasjon, og den innfødte befolkningen har med god grunn sett sionistenes krav som en trusel mot selve sitt eksistensgrunnlag. Palestinerne har ikke ønsket å inngå noe kompromiss med sionistbevegelsen fordi de har fryktet at sionistene, med vestlige stormakter i ryggen, ville bruke enhver posisjon i Palestina som base for videre ekspansjon. Sionist­ bevegelsen har heller aldri vært innstilt på kompromiss når det gjelder de grunnleggende rettighetsspørsmål. Det har f.eks. aldri vært aktuell sionistisk politikk å gjøre sine nasjonale rettighetskrav gjeldende bare for det etablerte jødesamfunnet i Palestina. I så fall måtte sionistbevegelsen ha oppgitt sin historiske rolle som «nasjonal frigjøringsbevegelse for det jødiske folk». Resultatet er blitt en nådeløs kamp om kontrollen over Palestina der palestinerne gradvis er blitt tvunget til å vike plassen. Sionistenes håp har vært at palesti­ nerne ville innse det umulige i sin kamp og derfor også vike sine nasjonale krav i landet. Men dette har på ingen måte skjedd. I dag har utviklingen kommet så langt at de siste rester av Palestina, nemlig Vestbredden og Gaza, er i ferd med å bli «spist opp» av sionistene. Disse områdene - som siden 1967 er blitt betraktet som et mulig grunnlag for en egen palestinsk statsdannelse, og derfor som en nøkkel i samband med enhver mulig fredsavtale - er i dag allerede de facto innlemmet i staten Israel, trolig irreversibelt. Begrepet «Palestina» er i ferd med å miste sitt meningsinnhold, det palestinske folket er blitt offer for et kulturelt folkemord. Dermed øyner vi også en historisk ironi av ufattelig tragiske dimensjoner: Sionismens forsøk på å løse det historiske jødeproblemet har skapt et nytt «jødeproblem». Palestinerne er i ferd med å bli et statsløst og fredløst folk, jaget og forfulgt med en grenseløs brutalitet, tvunget til å leve på andres nåde - et folk med en sterk kollektiv bevissthet og besluttsomhet om å gjenvinne sine rettigheter. Om palestinerne helt blir trengt ut av Palestina vil de likevel følge landets nye herrer som en skygge, de vil bli som et gjenferd i landet som ikke vil gi israelerne et øyeblikks ro. Gjennom sine mange og overbevisende militære seire har staten Israel samtidig lagt grunnlaget for sin egen historiske og moralske fallitt. 36

Den jødiske bosettingssonen i Øst-Europa.

Den jødiske bosettingssonen. Jødesonen ble opprettet ved lov i 1794 av Katarina II, og omfattet de områdene som ble lagt under Russland etter Polens delinger i 1772 og 1792. Området ble utvidet i forbindelse med Polens 3. deling i 1795, og fra 1815 (Napoleons fall) omfattet Jøde­ sonen hele det tidligere polske kongedømmet. Jødene fikk ikke bo eller oppholde seg utenfor Jødesonen uten spesiell tillatelse. Kartet viser det området Jødesonen omfattet fra 1835 til jødelovene ble opphevet etter revolusjonen i 1917.

37

Land i jødisk eie i Palestina, 1942

FN’s delingsplan for Palestina Vedtatt av Generalforsamlingen 29. november 1947.

39

Våpenhvilelinjer 1949 36

LIBANON *

oQuneitra

33°-

SYRIA

Safad Acre

Genesaretsjden

Haifa

Tiberias

Nasaret

MIDDELHAVET Jenin° Netanya pTulkarm

Nablus

Tel Aviv 32°—

Rishon Le Zion Ramallah

o

o_

Amman

Jeriko (f

o

(

^•Jerusale o Betlehem

Hebron

\ Dodehavet

Rafah øBersheeba

JORDAN ISRAEL 31 °—

—31

EGYPT Demarkasjonslinjer (vist når de avviker fra tidligere mandatgrenser). — 30

Grenser for det tidligere _ mandatområdet Palestina

• • — Internasjonale grenser 40km

40

Områder okkupert av staten Israel siden 1967. ) LIBANON I

ff

36c ^Quneitra

SYRIA etsjoen

/Haifa

Tiberias

Nasaret

MIDDELHAVET 'mw. Netanya,

'

■

Tel Aviv/ — 32°

32-

Amman Latrun'jS/

/ / 6"ao-

r".'-

Dbdehavet

fGAZA oBersheeba

JORDAN

ISRAEL 31 °-

— 31

EGYPT

— 30

Demarkasjonslinjer Grenser for det tidligere_ mandatområdet Palestina Internasjonale grenser 20 ;

.

40 .4 km 36

41

Sionismens sosiale og idepolitiske røtter: Det europeiske utgangspunktet

1. Problemet

Forsøk på å forstå sionismen som ideologi og politisk fenomen vil ikke føre videre dypt med mindre utgangspunktet legges til jødenes situasjon i Øst-Europa, særlig Russland, i forrige århundret. Det var her, i de små og tette jødiske samfunnene, at ideen om en egen jødisk nasjonalstat i Palestina fikk sin første næring i moderne tid, og siden dannet spiren til en verdensomspennende politisk bevegel­ se. Det var herfra sionismen de første årtier (fra omkr. 1880) hentet sin massebasis; det var disse jøders sosiale, økonomiske og sikker­ hetsmessige stilling i storsamfunnet - prisgitt tsarens forgodtbefin­ nende - som ga de sionistiske grunnpåstander plausibilitet; det var herfra det sionistiske kolonisamfunnet i Palestina rekrutterte meni­ ge settlere og politisk lederskap. Og endelig: Staten Israels estab­ lishment i dag er i hovedsak direkte etterkommere av folk fra lands­ byer og shtetber1 i de gamle jødiske områdene i Øst-Europa. Det var riktignok en østerriksk jøde (Theodor Herzl) som tok initiativet til å opprette en internasjonal organisasjon for å gjen­ nomføre sionismens målsetting om en egen jødisk stat i Palestina, og fra Vest-Europa at denne organisasjonen ble ledet. Men dette var mest på grunn av den større organisasjonsfriheten i vest, ikke et uttrykk for den sionistiske ideologiens geografiske hovedforankring på denne tiden. At sionismen hadde sin spiringsperiode i Øst- og ikke i VestEuropa, henger i første rekke sammen med regionale forskjeller i den økonomisk-politiske utviklingen i Europa i moderne tid. De sjøvendte landene i vest fikk en tidlig utviklet handelskapitalisme med basis i byene. Her skjedde det en kapitalakkumulasjon fra omkring år 1500 som ga statsbyggende eliter et ressursgrunnlag, ut­ over de inntekter jordbruket kunne gi, for territoriell konsolidering. Jødene kom til å spille en meget sentral rolle i denne utviklingspro­ sessen, både når det gjelder kapitalakkumulasjon, opptråkking av handelspolitiske stier - og dermed også i den territorielle sammen-

45

bindingen av større områder. For de mer jordbruksbaserte samfun­ nene i øst fantes ikke et tilsvarende potensiale for en utviklings­ dynamikk, og området ble liggende etter. Landeiendom fortsatte her å være helt dominerende som grunnlag for politisk konsolide­ ring. Som i vest var jødene også i øst avskåret fra slik eiendom, og hadde derfor her mindre muligheter for å delta i og påvirke utviklingens gang.2 Poenget er at utviklingen i Vest-Europa på denne tiden la grunn­ laget for en innlemmelse av jødene i økonomien og samfunnslivet for øvrig, og dermed for en radikal bedring av jødenes vilkår generelt mens jødene i Øst-Europa hadde få åpninger ut av sin innelukkete verden. I alle vest-europeiske land (bortsett fra Spania og Portugal) oppnådde jødene formell likestilling (emansipasjon) i løpet av det 19. århundret. I Russland ble ikke de beryktede jøde-lovene opp­ hevet før med revolusjonen i 1917 - etter årtier med blodige jøde­ forfølgelser/ Vi kan litt forenklet si at jødene i vest mer og mer ble tyskere, franskmenn osv. med jødisk religion, mens jødene i øst hele tiden så seg selv som en egen etnisk minoritet omgitt av et hav med fiendtlig innstilte slavere. Vi må her føye til at det er vanskelig å trekke en eksakt geogra­ fisk grense mellom «øst-jøder» og «vest-jøder». Vi er opptatt av det sosio-kulturelle skillet, og det er omgitt av gråsoner. Det er imidler­ tid vanlig å bruke Elben som grenselinje i denne sammenheng. De sentrale øst-jødiske miljøene fantes i Polen og Russland. Dette antyder noe om de ulike betingelsene som jødene levde under i Europa. At det oppsto en rekke ulike oppfatninger blant jøder og ikke-jøder om hva «jøde-problemet» i Europa egentlig besto i - og hva dets løsning burde være - er ikke annet enn natur­ lig. Var det meningsfullt å snakke om ett jødeproblem i Europa? Var ikke forskjellene fra sted til sted og fra den ene tidsepoke til den andre for store? Dessuten: Hadde ikke europeere «problemer» også med andre religiøse og etniske minoriteter (hugenotter, sigøy­ nere)? Hva var så spesielt med jødene? Nettopp fordi sionismen ble lansert som et forsøk på å løse jøde­ problemet i Europa (jfr. Herzls berømte bok fra 1896: Jødestaten. Et forslag til en moderne løsning av jødespørsmålet) er det viktig å gå litt nærmere inn på disse spørsmålene.

46

1. Jødene i det førkapitalistiske Europa

Vi har allerede nevnt at utviklingen i Vest-Europa på atten- og nittenhundretallet, dvs. i kapitalismens gjennombruddsperiode, skjedde på en slik måte at jødene skritt for skritt kunne innlemmes i de respektive samfunnene, og at en tilsvarende utvikling ikke fant sted i øst. (Ved overgangen til det nittende århundret var det omkr. 400 000 jøder vest for Elben, hvorav nærmere 300 000 i Tyskland, og i overkant av 1 mill, i øst, de aller fleste i Russland). Men i ut­ gangspunktet var altså tilværelsen for de to grupper av jøder relativt lik: Både i øst og vest var jødene isolert i ghettoer eller andre av­ grensete territorier. Som for alle andre grupper innenfor den føyda­ le samfunnsordningen var jødenes rettigheter og plikter nøye av­ grenset. De måtte bo innenfor bestemte områder, bare unntaksvis kunne de eie jord, bare unntaksvis kunne de ha andre yrker enn småhandel og håndverk, de hadde ingen politiske rettigheter på nasjonalt plan. De var kulturelt isolert og sosialt diskriminert, og i regelen foraktet og ofte forfulgt av det kristne storsamfunnet. Atskilthet og et liv på andres nåde var altså ett karakteristisk trekk ved den jødiske tilværelsen i det før-kapitalistiske Europa. Men en annen side ved dette livet var samtidig en relativt høy grad av auto­ nomi. Jødesamfunnene kunne ikke innordnes i det vanlige føydale hierarki som fra øverst til nederst var innrammet i kristne seder og lojaliteter (f.eks. laugene). Føydalmakten hadde heller ikke insti­ tusjoner for individuell behandling av personer. Hver enkelt fikk sin status bestemt utelukkende ut fra gruppetilhørighet. Før nasjo­ nalstatens epoke i Europa fantes det i korthet ingen trosnøytrale samfunnsinstitusjoner som jødene kunne innlemmes i. Og hersker­ ne, enten det var konger, baroner eller biskoper, var i sannhet ikke interessert i å påta seg ekstra utgifter for å sørge for jødenes liv og helse. Øvrigheten var dessuten avhengig av relativt ordnete forhold i jødesamfunnene slik at det kunne inndrives skatter og avgifter. Jødene ble derfor pålagt indre selvstyre, de måtte selv sørge for ut­ danning, helse- og sosialtiltak, et ordens- og straffesystem og reli­ giøse institusjoner. Denne status som semi-autonome utgrupper i det sterkt kristent-bevisste Europa ga grunnlag for utvikling av en egen jødisk samfunnsmessig identitet: Som de fleste andre samfunnsgrupper beklaget ikke jødene sin autonome status. Den ga lederne av det jødiske samfunn en mu-

47

lighet til å opprettholde den jødiske religion og alt som førte med denne religionen når det gjelder utdanningsmetoder, juridisk praksis og sosial velferd. På denne måten forble synagogen sen­ trum i jødisk liv, og kunne utøve sin virksomhet uten innblanding fra staten. Jødene administrerte sine egne lover, basert på de talmudiske prinsipper. Praktisk talt alle rettstvister ble avgjort innenfor det jødiske samfunn, i jødiske rettssaler for jødiske dommere. Jødisk politi håndhevet jødiske dommer og kastet lovbrytere i jødisk-kontrollerte fengsler. Og den mest fryktede av alle straffer, den som var forbeholdt de uforbederlige synderne, var herem - den ærefryktede rabbinske ekskommunikasjon. Det var også jødene som bygde ghettoens rørledningssystem, førte kontroll med jødiske hospitaler og gamlehjem, voktet jødiske porter, feide jødiske gater, beregnet og samlet inn jødiske skat­ ter.4 Slik beskriver historikeren Howard M. Sachar selvstyrestatusen for den typiske jødiske ghetto i Tyskland på syttenhundretallet. Men forholdene var ikke radikalt forskjellige i øst, dvs. i Polen (senere Russland) der det på samme tid var et meget livskraftig jødisk sam­ funn på omkring en million mennesker. Jødene her levde enda mer kulturelt atskilt og hadde enda høyere grad av selvstyre enn i vest. De jødiske samfunnene i Polen var faktisk i stand til å organisere seg i en landsomfattende føderasjon, «De fire lands Kahal» (kahal=råd), som omfattet jødene i Stor-Polen, Lille-Polen, Volynia og Litauen (de fire største provinsene i det polske kongeriket før delingen av landet på slutten av 1700-tallet). Sammenbruddet i det polske monarkiet og innlemmelsen i tzarens Russland betydde imidlertid en radikal forverring av jødenes situasjon. For jødene symboliserte ghetto- og sTztetZ-tilværelsen både ned­ verdigelse og stolthet, rotløshet og tilhørighet, fremmedstyre og selvstendighet, isolasjon og kontakt. Som vi skal se avleiret disse erfaringene seg i form av en dyp tvetydighet hos jødene i synet på sitt eget samfunn og i forholdet til den ikke-jødiske verden.

2. Jødene i Vest- og Sentral-Europa: «Hoffjødene» som sikkerhet

Som utgrupper i det kristne Europa levde jødene på nåde. Datidens herskere (1500-1800) hadde lite utviklet1 toleranse overfor utgrup-

48

per. Machiavellis ånd var den rådende: Utgruppers tilstedeværelse kunne bare tolereres så lenge de ikke kom i veien for eller truet fyrstens maktutøvelse. Hadde det vært opp til kirkene i Europa, så­ vel den katolske som den protestantiske, var det neppe mange jødesamfunn som hadde vært tålt på europeisk jord.' Og mange ganger opp gjennom århundrene ble hele jødesamfunn drevet bort fra byer, fyrstedømmer og stater. Men fra midten av 1500-tallet fore­ kom slike forvisninger svært sjelden, og jødene ble i stedet isolert i egne boligkvarterer, ghettoer.*1 Fyrstene etterkom ikke så lett kra­ vene fra utvisningsivrige kirkeledere. Var fyrstene blitt mer «huma­ ne»? Neppe. Men en ny tid var i emning. Jødenes påtvungne rolle som handelsmenn, som leverandører og pengelånere ble et stadig vikti­ gere kort i det strategiske spillet mellom de europeiske fyrstehusene. Krigføring ble stadig dyrere og mer spesialisert. Europa seilte inn i merkantilismens tidsalder der det var om å gjøre å skape overskudd på handelsbalansen og bygge ned barrierer mellom innenlandske markeder. Jødenes erfaringer og dyktighet viste seg tjenlig for beg­ ge formål. Det er f.eks. symptomatisk at jødiske handelsfamilier som slo seg ned i Amsterdam etter den store utdrivelsen fra Spania i 1492 i løpet av noen generasjoner bygde opp et handelsimperium som på midten av 1600-tallet strakte seg fra de vest-indiske øyer over Nord-Afrika, Midt-Østen og India til de øst-indiske øyer. Merkantilismen ga særlige muligheter for jødene fordi andre grupper i samfunnet ennå ikke hadde skaffet seg den type erfarin­ ger og internasjonale kontakter som jødene hadde. Mange fyrster så hvilke muligheter som lå i jødenes virksomhet, og forsto å høste fordeler av den ved å utnytte jødenes sårbarhet: Fyrstene sørget for å opprettholde diskrimineringen og isoleringen av jødene samtidig som de innførte et system med spesielle privilegier for et fåtall jøder innenfor handel og finansvirksomhet. Disse jødene ble gjerne knyttet direkte til fyrstehusene (såkalte «hoffjøder», Hofjaden):

Det var nettopp jødens hjelpeløshet som gjorde ham til å stole på. Keiseren, kongen eller hertugen visste at han alltid hadde jøden i sin makt, da jødens sikkerhet for liv og eiendom var av­ hengig av herskerens lune. Av en eller flere slike grunner fantes det knapt en hersker uten en hoffjøde.7 49

Det var jødenes rolle i handel og finansliv generelt, og enkelte dyk­ tige jøders tjenester som «hoffjøder» spesielt som i en viss forstand legitimerte eksistensen av egne jødiske samfunn i Europa. Det var gjennom disse yrkene - dvs. gjennom deres evne til å betale skatt, framskaffe finanskapital og sikre forsyninger - at de måtte søke anerkjennelse og trygghet. Så lenge fyrstene så jødenes fortsatte virksomhet som viktig for sine egne interesser kunne jødene føle seg relativt sikre - ikke mot undertrykkelse, men mot direkte utstøtelse av samfunnet. Historikeren Solomon Grayzel mener at etableringen av ghettoer fra midten av 1500-tallet kan forstås i et slikt lys: Ghettoen var et kompromiss mellom kirkens ønske om å utstøte alle som nektet å la seg døpe og fyrstenes behov for inntekter av jødenes handelsvirk­ somhet. I Regensburg ble jødene utvist i 1519 fordi rivaliserende fyrster ikke kunne bli enige om fordelingen av skatter og avgifter til jødene. I Frankfurt derimot kom jødene under keiserlig beskyttelse og fikk sin egen ghetto (Judengassef3 Jødenes situasjon var paradoksal: Den store massen av jøder var fattige og undertrykte, men deres samfunnsmessige stilling og fysis­ ke sikkerhet var i en fundamental forstand knyttet til den funksjon deres egen overklasse hadde i storsamfunnets økonomi. Dette ga de priviligerte jødene ikke bare en helt dominerende posisjon i jødisk samfunnsliv, men formet også jødenes samfunnsmessige identitet. Det er en slik forståelse av jødenes situasjon bl.a. i Vest-Europa som ligger til grunn for Abraham Léons storstilte forsøk på å gi en universell forklaring på det faktum at jødene gjennom århundrene har bevart en egen identitet utover et rent religiøst trosfellsskap. I sin velkjente bok om jødenes historie innfører han begrepet «folket-som-klasse» (peuple-classe') som forklaringsprinsipp.9 Léon me­ ner å finne historisk belegg for at jødene har bevart egenskaper som en egen sosial gruppe, og dermed en egen sosial identitet, i kraft av sin spesifikke rolle i økonomien - enten det var i det muslimske Nord-Afrika på 800-tallet eller i Europa på 1600-tallet. Léon benek­ ter ikke at det fantes atypiske jødiske grupper. Hans tese er nett­ opp at de kategorier jøder som var uavhengige av handelskapitalen og ågerkapitalen hadde en tendens til gradvis å smelte inn i det om­ liggende samfunn til forskjell fra de kategorier som spesialiserte seg (eller ble tvunget til å spesialisere seg) i slike yrker, og som takket være denne spesifikke funksjon bevarte sin gruppeidentitet.10

50

Det kan nok virke noe enkelt når Léon forsøker å forklare jøde­ nes sammensatte historie ut fra ett slikt prinsipp. Det er f.eks. et spørsmål om han ikke undervurderer betydningen av jødedommen som en lovreligion som trakk opp faste og detaljerte rammer for den jødiske livsførsel fra vugge til grav. På den andre siden er Léons bok et verdifullt bidrag til å bringe jødenes historie ned på jorda. Denne historien blir alt for ofte betraktet som et «under», som «uforklarlig» og «unik», hevet over vanlige historiske forklaringsmåter .n

3. Vest-jødene i spenningsfeltet mellom borgerskap og statsmakt Den europeiske manufaktur- og industrikapitalisme utviklet seg med basis i det vest-europeiske bybeltet fra Nord-Italia til NordTyskland. Den funksjon jødene hadde i økonomien, særlig når det gjelder kapitalakkumulasjon, var ikke lenger et fremmedelement for den produksjonsmåte som var i framvekst her: Det var ikke lenger rasjonelt å stenge jødene ute. De få priviligerte jødene kun­ ne ikke lenger dekke den økende etterspørselen etter kapital. Sta­ dig flere jøder, og ikke bare de som kunne knyttes til hoffene, fikk derfor rett til å etablere seg utenfor ghettoene. Kapitalismens utvik­ ling hadde trolig vært en ganske annen uten disse jødenes medvirk­ ning. H. M. Sachar gir denne spissformuleringen:

Den jødiske økonomiske akjivitet har til de grader vært sammen­ vevd med kapitalismens historie at historikere ofte har glemt at jødene var kapitalismens bindemiddel så vel som dens formgive­ re. Jødene var med å bestemme kapitalismens skjebne, men ka­ pitalismen bestemte også jødenes skjebne.12

For jødene representerte deltakelsen i den kapitalistiske oppbyg­ gingen en historisk sjanse til å kaste undertrykkelsesåket, løse seg fra avhengigheten av fyrstehusene, sprenge ghettomurene og bli anerkjente borgere i de europeiske samfunn. På slutten av 1700tallet var det fremdeles bare en liten minoritet blant jødene som hadde oppnådd frihet fra de strenge restriksjonene som omga de vanlige jødenes liv. Men disse banebryterne la, i tradisjonen fra «hoffjødene», det materielle grunnlaget for den politiske, sosiale og kulturelle emansipasjonen som fulgte for jødene i det nittende år­ hundret. 51

Opplysningsfilosofien, som var et ideologisk kampmiddel mot det gamle føydalsystemet, legitimerte kravet om at jøder måtte få fulle rettigheter i samfunnet på linje med andre borgere. Den franske revolusjon gjennomførte dette kravet på det politisk-juridiske plan. Innenfor den nye politiske ordningen var nasjonal konsolidering et hovedmål. Politiske, administrative og juridiske barrierer mellom regioner og etniske og kulturelle grupper hørte den gamle tid til. Men selv om jødene i Vest-Europa etterhvert ble sikret politiske rettigheter opprettholdt de likevel en distinkt identitet - særlig fram til omkring 1850. Sjiktet av jødiske handels- og finansmenn ble ikke en integrert del av de enkelte nasjonale borgerskap i Europa. Dette henger sammen med det spesielle forholdet jødene fikk til statsmak­ ten. Det var gjennom statsmakten jødene kunne få garantert sine rettigheter, underbygget av økonomiske tjenester som det øvrige borgerskap var skeptisk mot å gi. På første halvdel av 1800-tallet oppnådde enkelte jødiske familier på denne bakgrunn en bemerkelsesverdig posisjon og innflytelse i Vest-Europa. De lokale borgerskap var interessert i en svakest mu­ lig statsadministrasjon. På det økonomiske området var laissez/azre-ideologien rådende. Borgerskapet var tilbakeholdent med å fi­ nansiere det «uproduktive» statsapparatet. Hos jødene kunne imid­ lertid regjeringene få dekket sine kapitalbehov. Familien (eller «Huset») Rothschild er det mest slående eksempel fra denne tiden på hvordan en dyktig jødisk familie kunne utnytte dette behovet. I sin glansperiode fra 1815-48 hadde Rothschild’ene utestående ford­ ringer hos de fleste europeiske regjeringer, og en finger med i de fleste større pengetransaksjoner over landegrensene. Grunnlegge­ ren av Huset Rothschild, Meyer Amschel Rothschild, gjorde den genistrek at han plasserte sine fem sønner i hver sin europeiske stor­ by: London, Paris, Frankfurt, Wien og Napoli. Med dette som ut­ gangspunkt, med disposisjonsretten over kurfyrst William av HesseCassels private formue som innsats og med regjeringenes enorme behov for kapital til gjenoppbyggingen etter Napoleonskrigene ble familien Rothschild snart «Europas sjette dynasti». En rekke andre jødiske familier kom også til å spille en viktig rolle i Europas finans­ verden på 1800-tallet. Oppenheimer, Haber, Montefiore, Hambro og Belichroder er noen kjente navn fra denne tiden.13 Et viktig poeng er at de nye jødiske finansfamiliene også ble tals­ menn for jødiske interesser generelt i Europa. Deres jødiskhet, dvs.

52

deres atskilthet fra det øvrige borgerskap, var nettopp en av forut­ setningene for deres suksess. Full assimilasjon med overgang til kristendom kom derfor sjelden på tale i de kretser. Mens de euro­ peiske borgerskap var nasjonalt orientert med basis i klare klasse­ identiteter, var de velstående jødene internasjonalister med familiesammenslutninger som organisasjonsprinsipp innenfor en egen subkulturell identitet. Det var noe paradoksalt i denne situasjonen: En liten minoritet blant jødene, de fremste familiene, de som var dypt involvert i Eu­ ropas økonomiske liv og som øvde avgjørende innflytelse på regje­ ringenes økonomiske disposisjoner - nettopp disse jødene opprett­ holdt en atskilthet til det øvrige Europa. De bygde sin posisjon på denne atskilthet. Den tradisjonelle jødiske yrkesbasering (som f.eks. Rothschild’ene opererte i forlengelsen av) og familie- og ekteskapstradisjonene samsvarte godt med disse jødenes samfunns­ messige interesser på denne tiden. Ved å ta opp jødenes situasjon på det politiske plan i ulike land, og sette i verk storstilte veldedighetsprosjekter for vanskeligstilte jøder, klarte de samme familiene å framstå som jødenes fremste talsmenn overfor den ikke-jødiske verden.14 Det var ikke jødedommens religiøse ledere, rabbinerne, som talte jødenes sak, men en gruppe mektige bankfolk. Dette var bare naturlig så lenge bankfolkene hadde innflytelse og rabbinerne var maktesløse. Men det bekreftet også et gammelt europeisk syn på jødene: Deres verd og eksistensberettigelse som jøder var knyt­ tet til deres evne til å akkumulere kapital. For en annen elite blant jødene, de intellektuelle, og for det store flertall av ikke-priviligerte jøder stilte spørsmålet om inntreden i eu­ ropeisk samfunnsliv helt nye utfordringer. De hadde ikke en status og et familiedynasti som erstattet ghetto-murenes identitetsvern. Deres dilemma var åpenbart: På den ene siden var ghetto-livet usselt og nedverdigende. Ghettoen stemplet jøden som en stakkars­ lig skapning. Jødene ønsket seg ut av ghettoen. Men til hva? Hvor­ dan skulle den jødiske identiteten opprettholdes hvis de sammen­ bindende autonome institusjonene ble oppløst? Hvordan skulle jødedommen møte utfordringen fra opplysningsfilosofi og sekulære strømninger? Kunne jødedom gjøres til en privatsak? Opplysningsfilosofien med sitt budskap om toleranse og bror­ skap, og med sin appell til menneskelig fornuft framfor teologiske aksiomer som begrunnelse for autoritetsforhold, bar for første gang

53

bud om at jødene ville bli anerkjent som fullverdige medlemmer av de europeiske samfunn. Blant jødiske intellektuelle ble de nye idéer mottatt med begeistring, og en opplysningsbevegelse vokste fram blant jødene, særlig i Tyskland.15 Men opplysningsidéene var en trusel mot all religiøs autoritet, også jødedommens. For mange jøder ble opplysningsbevegelsen derfor ikke bare en kanal inn i de brede europeiske kulturstrømninger, den ble også en kanal ut av jødedommen; den ble et legitimeringsgrunnlag for det som jøde­ dommens ledere fryktet mest: assimilasjon. Vi kan skille mellom tre jødiske svar på denne utfordringen. For det første var det de som gikk aktivt inn for assimilasjon. Dette var sekulariserte utviklingsoptimister som mente det stred mot utviklingens naturlige gang at det ble opprettholdt egne subkulturelle en­ heter innenfor de nye nasjonalstatene.16 For det andre var det na­ turaliserte jøder som mente at jødisk religiøs praksis måtte tilpasses europeisk kultur. Alle hentydninger til en egen jødisk nasjonalitet måtte fjernes fra liturgien. Medlemskap i det mosaiske trossamfunn skulle utelukkende være et spørsmål om religiøs tilknytning og på ingen måte komme i veien for uavkortet lojalitet til det samfunn og den stat man tilhørte.17 For det tredje var det de ortodokse jødene som mente at jødenes eneste mulighet til å overleve som jøder var å holde fast ved den tradisjonelle jødiske livsførsel. Det som er be­ tydningsfullt i vår sammenheng er at ingen av disse jødiske gruppe­ ne i Vest-Europa definerte sine problemer eller sine programmer i nasjonalistiske termer. Det var ingen mobilisering for å oppnå jø­ disk nasjonal autonomi, verken i Europa eller andre steder. Jøde­ problemet ble formulert som et spørsmål om hvordan jødene skulle tilpasse seg de nye samfunnsforholdene i Europa, ikke som et spørsmål om hvorvidt jødene hørte til i Europa.

4. Øst-jødene i spenningsfeltet mellom bønder og adel

Øst-Europa opplevde ikke den samme liberalisering av økonomi og samfunnsliv som i vest. Det landeiende aristokrati holdt fast ved sine posisjoner, og forhindret ikke bare frigivelsen av de livegne bøndene (de fleste steder til omkring midten av 1800-tallet, i Russ­ land til 1861), men også framveksten av en middelklasse basert på produktiv kapital. Om jødenes rolle i dette bildet sier Hannah Arendt: 54

Jødene i disse landene, sterke i antall og svake på enhver annen måte, fylte tilsynelatende funksjonene til en middelklasse fordi de for det meste var kjøpmenn og handelsmenn, og fordi de som gruppe sto mellom de store landeierne og de eiendomsløse klas­ sene ... I århundrer hadde de vært mellommenn mellom adelen og bøndene. Nå utgjorde de en middelklasse uten å oppfylle dens produktive funksjoner, og var virkelig en av de faktorer som sto i veien for industrialisering og kapitaldanning.18

I vest ble jødene aktive medspillere i de gjennomgripende sam­ funnsmessige endringsprosessene fra føydalisme til kapitalisme, muliggjort gjennom den sentrale rollen jøder kom til å spille i den blomstrende handelsvirksomheten mellom bysamfunnene. I øst fikk ikke jødene de samme mulighetene, og forble representanter for handelskapitalen i et samfunn basert på jordeiendom. I følge russis­ ke opptegnelser fra 1818 var 86,5% av den yrkesaktive jødiske be­ folkningen i Ukraina, Litauen og Hviterussland (den s.k. «jøde­ sonen» mellom Svartehavet og Østersjøen) kjøpmenn, 11,6% var håndverkere og 1,9% jordbrukere.19 Jødene i disse områdene (tils, ca. 1 mill.) hadde praktisk talt en monopolstilling innenfor handel. Skulle de bevare denne posisjonen var de avhengige av føydalsam­ funnets fortsatte beståen, og hadde i den forstand felles interesser med adelen. Denne posisjonen var imidlertid en sosial mellomposi­ sjon og derfor uhyre utsatt: Jødenes kapitalakkumulasjon stammet ikke fra et overskudd av en kapitalistisk produksjon, men var en del av de midlene som godsherrene tynte ut av den fattige bondemassen. Dette skapte et motsetningsforhold i begge retninger. Dels var det en motsetning mellom jøder og adelen over hvor stor andel av de beslaglagte midler som skulle tilfalle jødene, dels en motsetning mellom jødene og bøndene fordi jødene tildels levde på adelens ut­ suging av bøndene. Dette la grunnlaget for en ondartet og dobbeltsidig antisemittisme. Jødene ble lagt for hat både av den kriseram­ mede adelen og de utfattige bøndene. Resultatet ble et administra­ tivt terrorregime og stadige angrep fra horder av rasende bønder som for gjennom jødiske områder og drepte, brente og gjorde hær­ verk. I vest hadde jødene på 1800-tallet et alternativ til ghettoen: Utvik­ lingen hadde muliggjort et liv for jødene i det ikke-jødiske storsam­ funn. I øst var mulighetene langt mer begrensete, og jødene langt

55

flere i antall, samtidig som en begynnende kapitalistisk utvikling undergravde de jødiske samfunnenes posisjon. I tillegg til dette kom en eksplosjonsartet befolkningsvekst blant jødene som blant andre folkegrupper. I løpet av det 19. århundret ble antall jøder mer enn 5-doblet i Russland. Resultatet ble et mareritt for jødene. Deres svekkede stilling i økonomien ga verken et tilstrekkelig livs­ grunnlag eller grunnlag for fysisk sikkerhet. I tiåret 1884-94 steg prosentdelen av jøder som levde under sultegrensen til 27%, ca. 40% var avhengige av understøttelse.20 Jødene var altså i ferd med å bli en «overflødig» befolkning. Alt tidlig på 1800-tallet mente de russiske myndigheter at løsnin­ gen på jødeproblemet lå i å gjøre gode russere av jødene: Få dem til å oppgi sin fremmedartede religion og gå inn i normale produkti­ ve yrker. Det var betydelige grupper blant jødene som var tilhenge­ re av en assimilasjonslinje, men sto fast på at dette måtte være jøde­ nes eget valg. Den mildt talt røffe framgangsmåten tsaren brukte for å tvinge gjennom en «russifisering» skapte imidlertid dyp mistil­ lit hos jødene. Et eksempel er Nikolai I’s keiserlige befaling fra 1827 om verneplikt for jøder. Jøder måtte ut i tjeneste i en alder av 12 år, seks år før vanlig vernepliktsalder, som en «forberedelse» til den «normale» tjenestetiden på 25 år (!). Hensikten var å tvangsrussifisere de jødiske guttene.21 For jødene gikk altså utviklingen i diametralt motsatte retninger i Vest- og Øst-Europa på 1800-tallet; i vest i retning av integrasjon og kulturell assimilasjon, i øst i retning av forarming og økt frem­ medgjøring i forhold til det ikke-jødiske samfunn. Jødene i vest så positivt på sine framtidsutsikter i Europa. I øst så jødene stadig mindre håp for en levelig tilværelse innenfor rammen av tsarens Russland. Blant jødene i øst ble det nå en grotid for radi­ kal tenkning.

56

2. Det jødiske oppbruddet i øst

1. Idépolitiske forutsetninger Jødenes svar på de drastisk forverrede livsvilkårene var sammen­ satt, og rettet seg ikke bare mot tsaren og hans system. Også livsfør­ selen og autoritetsforholdene i det jødiske samfunn selv ble utford­ ret. Sionismen var ett resultat av denne oppbruddsprosessen som startet på 1820-tallet, men som først etter 1880 fikk betydningsfulle praktisk-politiske utslag. Fram til 1880 kan vi skille mellom fire fa­ ser i denne utviklingen, ut fra hvilke idépolitiske retninger som var dominerende i den opplysningsbevegelsen som var bærer av opp­ bruddet: 1. Rasjonalisme; 2. Romantikk; 3. «Positivisme»; 4. Nasjonahsme. Disse fasene avspeiler påvirkning fra strømninger i vest-europeisk og russisk åndsliv, så vel som utviklingen i jødenes syn på sitt eget samfunn stilt overfor de russiske regjeringenes skif­ tende jødepolitikk.

a) Rasjonalisme På 1820-tallet vokste det fram en opplysningsbevegelse blant jødene i Jødesonen. Denne bevegelsen (Haskald), som kom til å prege jø­ diske intellektuelle miljøer utover 1800-tallet, var mer opptatt av hva som kunne åpenbares gjennom dyrking av den menneskelige fornuft enn gjennom guddommelig inspirasjon og tolkninger av de hellige skrifter. Det var særlig i den jødiske middelklassen, blant relativt velstående handelsfolk, at slike tanker slo an (selv om de ble formulert og formidlet av forfattere og andre intellektuelle). Verdenshandelen var sterkt økende og Jødesonen lå strategisk til som et belte mellom øst og vest. Behovet for kunnskaper i fremme­ de språk og andre sekulære disipliner var stadig stigende, ikke minst fordi jødiske handelsinteresser ønsket å dra fordeler av de mulighe­ ter som den nye tiden skapte. Men i tråd med liberale strømninger ellers i Europa var //asWtz-bevegelsens program ment som en mu57

lig redning for jødesamfunnet som helhet, ikke bare for bestemte klasseinteresser. Opplysning og utdanning uavhengig av, men ikke nødvendigvis i opposisjon til, religiøse autoriteter og opplæring i «sunne» produktive yrker skulle gjøre jødene til «hele» mennesker - løfte dem ut av en «hensyknet» tilværelse basert på brennevins­ handel og annen tuskhandel, slavebundet i talmudismen eller for­ ført av hasidismen. På denne tiden hadde et flertall av jødene i Øst-Europa sluttet seg til hasidismen (av hasid - «from») - en retning innenfor jøde­ dommen som oppsto og hadde sin blomstringsperiode i Polen i siste halvdel av det attende århundret. Hasidismen var mer enn en reli­ giøs vekkelse, den var også en sosial oppbruddsbevegelse. Den var anti-intellektuell, populistisk og dyrket den enkle, ukompliserte tro, hengivelse til sang, glede og følelser, en hang til mystisisme det hele innrammet i de rituelle forskrifter i Talmud. Hasidismen var en reaksjon mot det etablerte religiøse lederskap og dets elitistiske praktisering av intellektuelle eksersiser i talmudiske problem­ stillinger. Det var også et sosialt opprør mot den velstående jødiske handelstand som brukte sin talmudiske utdanning til å markere so­ sial eksklusivitet. Endelig ga hasidismen jødene en mulighet til å flykte fra en tilværelse som ble stadig vanskeligere å leve med, inn i en dyrking av ekstasen og det mystiske.23 .HflsWtf-bevegelsen rettet seg både mot den åndelige tvangstrøyen som den ensidige dyrkingen av Talmud representerte, og mot den uansvarlige ignorans som hasidismen ledet tilhengerne sine inn i. Men i motsetning til Haskala-bevegelsen i Tyskland - som gikk inn for kulturell assimilasjon - holdt opplysningsjødene i øst fast ved jødedommen og jødisk identitet. For dem var poenget å transformere det jødiske fellesskapet inn i en moderne tid. De øns­ ket ikke å skape den russiske jøde, men den moderne jøde, den «normale» jøde. Som vi skal se er dette et sentralt motiv i den sene­ re settler-sionismen.

b) Romantikk

Under Nikolai Ts regjeringstid (1825-55) var det kanskje ikke de materielle forholdene som bekymret jødene mest, men tsarens kon­ stante forsøk på å smelte jødene inn i det russiske samfunn (jfr. utskrivningslovene av 1827). Nikolai så eksistensen av et eget organi­ 58

sert jødisk samfunn i det russiske storsamfunn som en trusel mot sin konsolideringspolitikk. Sikkerhetspolitisk og handelspolitisk var Jødesonen av vital interesse for den russiske stat. Nikolai hadde en åpenbar interesse av å bryte ned jødenes separate samfunnsmessige identitet og organisering. Han ville at de skulle bli lojale russere. Og dette kunne ikke oppnås, mente Nikolai og hans rådgivere, så lenge jødene underordnet seg talmudisk autoritet. I følge dette sy­ net kunne altså jødene ikke innsmeltes i det russiske samfunn som jøder. Jødene måtte oppgi jødedommen og konvertere til kristen­ dommen. Først da kunne tsaren føle seg trygg, først da kunne disse menneskene få rettigheter som fullverdige russere. I 1844 avskaffet Nikolai I jøderådene (kahalj, og innførte sitt eget byråkrati i Jøde­ sonen. (Som tidligere nevnt hadde jødene et utstrakt lokalt selvsty­ re. Dette var imidlertid allerede blitt innskrenket under Katarina II og Alexander I.) Ved å frata jødene det indre selvstyre uten samti­ dig å lette diskrimineringen mot jøder i samfunnet for øvrig - slik det skjedde i Vest-Europa - medvirket Nikolai I til å styrke det inter-jødiske samholdet som han ønsket å oppløse. Under disse vanskelige forholdene, da selve eksistensen av det jødiske samfunnet ble utfordret, ble «de opplyste» (maskilim, ent. maskil) mindre opptatt av den nye tids praktiske kunnskaper og mer innrettet mot å verne den jødiske identiteten, å hevde jødenes egenverd. Igjen var det tendenser til eskapisme: Måtte en jødisk til­ værelse for evig og alltid arte seg som det usle og umyndige livet jødene hadde i Jødesonen? Fins det ikke andre former for jødisk liv? Haskala-bevegeisens forfattere svarte på slike spørsmål med en romantisk søking tilbake til jødiske storhetstider - enten det var de bibelske kongedømmer eller gullalderen i Spania. For første gang ble det skrevet spenningsromaner om krig og kjærlighet med motiv og persongalleri hentet fra gammeltestamentlige fortellinger. Be­ grepet Sion og Det hellige land ble løsrevet fra en rent liturgisk sammenheng, og dyrket som et slags svar på undertrykkelsen fra den russiske statsmakten. Denne tendensen blant forfatterne fram til omkring 1855 var i høy grad med på å berede grunnen for den sentimentale Sion-dyrkingen som senere skulle bli så framhersken­ de i sionistbevegelsen. c) «Positivisme»

Etter Nikolai I’s død i 1855 overtok Alexander II. Hvordan Haska59

/«-bevegelsens idépolitiske profil skiftet med endringene i de politisk-økonomiske forholdene i Russland illustreres meget tydelig under Alexanders regjeringstid (han ble drept under et attentat i 1881). Den 37 år gamle tsaren hevet først den liberale fane: Utdanning for alle, likhet for loven, toleranse og humanisme var hans pro­ gramerklæring. I årene som fulgte ble det også gjennomført en rek­ ke politiske og økonomiske reformer. Den viktigste var utvilsomt den formelle opphevelsen av livegenskapet som omfattet 47 millio­ ner bønder (1861).24 Store forventninger om et friere Russland ble skapt i befolkningen. Også jødene ble omfattet av liberaliseringsprosessene. Alt i 1856 ble den brutale utskrivningsloven for jøder fra 1827 opphevet, og den generelle vernepliktstid senket fra 25 til maksimum 6 år. Det ble gitt større åpninger for jødisk ungdom til russiske videregående skoler og universiteter og for jødiske handelsfolk til å slå seg ned i russiske byer utenfor Jødesonen. Dette fungerte omtrent som syste­ met med «priviligerte jøder» under Fredrik II i Prøyssen hundre år tidligere. Nå var tiden moden også i Russland for å gjøre bruk av jødenes evne til kapitalakkumulasjon. Fra omkring 1860 var det først og fremst jødiske bankfolk som muliggjorde utbyggingen av et jernbanenett i Russland, og jøder bygde opp det første nett av investeringsbanker i landet. At tsaren satte pris på denne innsatsen viser det faktum at flere av de mest framgangsrike jødene ble adlet. Det nye politiske klimaet fikk den jødiske intelligensiaen til å skyve romantikken til side - slik også tendensen var i det russiske åndsliv for øvrig. Nå var tiden inne for krav om praktiske reformer, ikke for passiv nostalgi. Franskmannen Auguste Comte var en helt i de opplystes rekker: Menneskeheten hadde nå nådd det «positive» stadium der anvendelse av fornuft og vitenskap ville bringe uante velsignelser. Spørsmålet som måtte stilles i enhver sammenheng var: Hva må gjøres? (Det var altså ikke Lenin som stilte dette spørsmålet først.) Fram til omkring 1870 var de jødiske maskilim preget av denne optimistiske, avmystifiserende og praktisk reforminnrettede innstillingen. Åpningene inn i det russiske samfunn ga så store forhåpnin­ ger at mange gikk inn for kulturell assimilasjon. Som den fremste representanten for //«.sÅa/a-bevegelsen på denne tiden uttrykte det: «Vær jøde hjemme, men russer på gata».22' På begynnelsen av o

60

1860-tallet kunne det se ut som om jødene i øst gikk en lysende emansipasjonstid i møte - noen tiår i utvikling etter jødene i vest. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Alexander II snudde på halv­ veien. Det startet med det mislykte opprøret i det russiske Polen i 1863. Regjeringen følte seg truet av de økte reformkravene, og be­ gynte å slå ned på reformivrige elementer. Igjen krevde tsaren lojalitet fra sine undersåtter. Igjen ble misnøyen forsøkt kanalisert mot jødene og «jødenes separatisme». Ny antijødisk lovgivning ble ikke innført i denne omgang, det var mer snakk om et nytt klart klimaskifte til det verre. Bølgen av slavisk nasjonalisme som skyllet over Russland hadde bl.a. en antisemittisk brodd. Alexander II som hadde stått som «befrier-tsaren» i jødiske miljøer ble i 1870årene «forræder-tsaren». «Positivismen» mistet sin drivkraft - den fordomsfrie utviklingsoptimismen. Men «positivistene» ga likevel et varig bidrag til det jeg her kaller den jødiske oppbruddsbevegelsen i Øst-Europa: De var opptatt av konkret politisk handling. De så jødenes situasjon i sammenheng med andre gruppers situasjon, og forsøkte å påvirke makten der den fantes. I tidligere perioder var jødene stort sett politisk passive. At Alexander II forsøkte å skru utviklingen tilbake og stanse li­ beraliseringsprosessen fikk i jødiske miljøer omtrent samme virk­ ning som da Nikolai I oppløste jøderådene: Økt jødisk samhold. Men jødene var sterkere nå enn i 1840-årene. En ny jødisk selvbe­ vissthet utkrystalliserte seg på 1870-tallet - ikke bare fordi enkelte jøder hadde oppnådd viktige posisjoner i det russiske samfunnet, men også fordi det hadde skjedd en utdanningseksplosjon blant jø­ dene under tøværet fra 1855. Unge jødiske intellektuelle sluttet seg til radikale og revolusjonære bevegelser i de russiske byene. Jøder kom etterhvert til å spille en langt viktigere rolle i disse bevegelsene enn jødenes relative andel av befolkningen skulle tilsi. «Positiviste­ ne» var altså med på å legge grunnlaget for en radikal politisk mobi­ lisering blant jødene - som også sionismen var ett av uttrykkene for.

d) Nasjonalisme

Perez Smolenskin var en av de fremste jødiske intellektuelle på 1870-tallet. Han målbar den nye jødiske selvbevisstheten i form av en nasjonal bevissthet. Han gikk sterkt ut mot de maskilim som re­ 61

duserte jødedommen til en religion alene og som propaganderte for kulturell assimilasjon («jøde hjemme og russer ute»). Jødedommen er unik ved at den forener religion og nasjonalitet i ett hele, i en åndelig nasjon, sa Smolenskin.26 Han hevdet at de assimilasjonsivrige i verste fall kunne gjøre den jobben som tsaren ikke klarte; å bryte opp det jødiske fellesskapet. Smolenskin var mao. bevisst anti-assimilasjonist på et nasjonalistisk, ikke-teologisk grunnlag. Han kritiserte også de romantiske Sion-dyrkerne for deres passivi­ tet, og mente at jødene måtte handle politisk for å gjenreise den jødiske identitet. Hu.v/co/fl-bevegelsen var ikke en folkebevegelse. Den var i det hele tatt ikke organisert som en bevegelse, men mer en tendens blant «de opplyste». Språket de brukte i sine artikler, dikt og romaner var enten russisk eller hebraisk - sjelden jiddisk som var morsmålet for det store flertall av de russiske jødene. For den vanlige jøde var hebraisk det samme som latin var for den vanlige europeer - et språk for gudstjenester og disputaser. Maskik^rte, de opplyste, mente at jiddisk var et mindreverdig og «urent» språk, «en tysk jargon», «et bastardspråk» osv. Jiddisk symboliserte jødenes elendige og uverdige tilværelse, en tilværelse jødene måtte bryte opp fra. Et nytt og verdig jødisk menneske skulle framstå, og dette mennesket skulle ihvertfall ikke snakke jiddisk! Men hele tiden var det folkelige understrømmer som ikke godtok eller overhodet kom i kontakt med elitens arrogante nedvurdering av folkets dagligliv. Dette livet var riktignok vanskelig og språket kanskje ikke særlig sofistikert, men fellesskapet i Jødesonen hadde ingen andre rammer og intet annet medium å uttrykke seg i. De frigjorte FføsÆa/a-folkene gjorde den feil at de i sin fordømmelse av undertrykkelsens system og konsekvenser også kastet vrak på de undertryktes egen kultur og identitet. Eliten nådde derfor aldri skikkelig ut med sitt budskap. Den så ikke at hasidismens folkelige gjennombrudd på slutten av 1700-tallet, som bl.a. nettopp var en reaksjon mot den forfinete dyrkingen av det hebraiske, fortsatt var en levende kraft i den jødiske befolkningen, og ga jiddisk en ideologisk-kulturell forankring. Resultatet var at den hebraiske Haskalabevegelsen stivnet til på 1870-tallet, samtidig som en ny jiddiskspråklig litteratur blomstret opp. Jødenes daglige liv blir nå formu­ lert i deres eget språk.27 I oppbyggingen av en nødvendig selv-

62

bevissthet i kampen mot undertrykkelsen skulle den folkelig-jiddiske bevegelsen vise seg å bli langt mer kraftfull enn den elitistiskhebraiske. På denne tiden ser vi altså konturene av to ulike bevegelser som hadde som mål å frigjøre jødene fra tsarens undertrykkelsesåk: Den ene i forlengelsen av den intellektuelle FføsÆa/a-bevegelsens idé om å skape den nye, opplyste (hebraisk-talende) jøde; den andre i forlengelsen av en populistisk strømning som dyrket det or­ ganiske jiddisk-talende fellesskapet i shtetl’&nc. Felles for begge dis­ se bevegelsene var påvirkningen fra og kontakten med det moderne Europa og den liberal-demokratiske nasjonalismen; idéen om et se­ kulært organisert samfunn med basis i folkesuverenitetsprinsippet. Jødene skulle frigjøres gjennom en transformasjon av deres kon­ krete historisk-kulturelle fellesskap (enten det nå var det årtusengamle hebraiske eller det samtidige jiddiske) og bli et verdig og «normalt» folk på linje med andre siviliserte folkeslag i Europa. Av dette fulgte også en felles opposisjon i forholdet til den inne­ lukkede og pietistiske etablerte jødedom. De to bevegelsene var «jødiske» i den forstand at de sprang ut fra et jødisk miljø og arbei­ det for en frigjøring av jødenes fellesskap fra den materielle og ån­ delige undertrykkelsen. Men deres grunnleggende motiv var ikke av religiøs art; det var ikke jødedommen som skulle frigjøres, men jøden, det jødiske fellesskap, jødisk kultur. Det vil derfor være mest korrekt å si at de to bevegelsene var jødiske i en kulturell for­ stand, ikke i religiøs forstand. Den ene ville frigjøre jødene innen­ for rammen av en hebraisk tradisjon, og representerte altså spiren til en hebraisk nasjonalisme; den andre baserte seg på den jiddiske tradisjonen og ble grunnlaget for en jiddisk nasjonalisme. I dette lå det også en konflikt som senere kom til å slå ut i full blomst, og som avspeilte en dyp tvetydighet i jødiske miljøer: Hvor skulle den egentlige jødiske identiteten finnes, hvordan skulle den uttrykkes, hvordan skulle den frigjøres?

2. Russiske pogromer og jødisk mobilisering

Før 1880 var det ingen politisk mobilisering av jødene i Russland på bred basis. Perioden 1881-84 skulle imidlertid bli skjellsettende for omfanget av og formene for organisering og mobilisering blant jø­ dene i et par tiår framover.

Det hele startet med attentatet mot Alexander II i mars 1881. Den nye tsaren, Alexander III, og reaksjonære krefter i kirken og adelen, brukte attentatet som et påskudd til å slå til mot liberale krefter. Reformkravene ble framstilt som et uttrykk for en «jødisk konspirasjon» og man fikk en konservativ nasjonalistisk mobilise­ ring rettet mot jødene. Det var ikke lenger snakk om å «smelte» jødene inn i det russiske samfunn; jødene var fremmede og en tru­ sel for den pan-slavistiske solidaritet. Resultatet ble utbrudd av en rekke «spontane» pogromer (av russisk pogromit, å ødelegge) der store grupper av bønder og halvkriminelle fikk herje fritt i jødiske befolkningssentra uten aktive inngrep fra myndighetene. Innen ut­ gangen av 1881 var allerede 215 jødiske samfunn i det sørlige og sør-vestlige Russland blitt utsatt for slike angrep. 20 000 jøder var hjemløse, 100 000 hadde fått all sin eiendom ødelagt. Bare i Minsk ble 1 600 bygninger brent ned.28 På tross av kraftige protester fra Vest satte de russiske myndigheter ikke en effektiv stopper for fort­ satte forfølgelser. Tsar-regjeringen gikk offisielt sterkt ut mot pogromene, og gjen­ nomførte en rekke arrestasjoner. På den andre siden ble det også offisielt sagt at «jødenes økonomiske aktiviteter, nasjonale isola­ sjon og religiøse fanatisme hadde skadelige konsekvenser for den kristne befolkningen».29 Det umiddelbare politiske resultatet av pogromene var ikke tiltak for å styrke jødenes rettssikkerhet, men snarere et nytt sett med lover som innskrenket jødenes rettigheter ytterligere (de s.k. «mai-lovene» av 1882). I jødiske miljøer var det en utbredt oppfatning at regjeringen i virkeligheten utpekte jødene som egentlig ansvarlige for jødeforfølgelsene, og at mai-lovene var en kollektiv straff. Håpet om en liberalisering i Russland med påfølgende jødisk emansipasjon fikk med disse begivenhetene en grunnleggende knekk. Det var ikke bare brutaliteten i forfølgelsene som gjorde inntrykk på jødene, men kanskje enda sterkere følelsen av mang­ lende rettssikkerhet, at jødiske områder bevisst ble brukt av mekti­ ge krefter som et mål for sosial aggresjonsutløsning. For stadig flere jøder ble denne situasjonen utålelig. Og i og med at emansipasjonsveien nå syntes helt blokkert, bredte det seg paroler om at jødene måtte bryte over tvert med tsar-Russland en gang for alle. Spørsmå­ let var bare: Hva slags brudd? Det var i prinsippet to muligheter: Enten et brudd med tsarens 64

regime - dvs. en eller annen form for revolusjon eller mer eller mindre løsrivelse av Jødesonen fra tsarens styre, eller et brudd med Russland og alle folkeslagene der - dvs. emigrasjon. Men som en aktiv politisk holdning var slike planer fortsatt bare et minoritets­ fenomen blant jødene. Og det jødiske lederskapet, enten det var notabiliteter i byene av typen baron Ginzburg eller det religiøse le­ derskapet,- var ikke innstilt på drastiske politiske handlinger fra jødenes side. Her var holdningen fortsatt at jødene måtte trå var­ somt for ikke å antagonisere forholdet til omgivelsene. Skulle jøde­ ne bryte radikalt med de betingelsene de nå levde under måtte de altså også bryte med sitt eget lederskap. De aktive jødiske reaksjonene på pogromene og den håpløsheten som fulgte i kjølvannet av disse kan inndeles i fire grupper, to som gikk inn for å velte tsarens regime og to som mente at jødene måtte forlate Russland en masse. Felles for alle gruppene var at de rekrut­ terte blant unge, økonomisk relativt uavhengige jøder med god ut­ danning og svake bindinger til den tradisjonelle jødiske livsform, kort sagt blant folk som ennå ikke var etablerte og som følte at de hadde rå til å ta sjansen på å bygge opp en helt ny tilværelse fra grunnen av i stedet for å innordne seg under de trøstesløse betingel­ sene som ventet unge russiske jøder.

a) Revolusjon og assimilasjon

For det første var det de som gikk inn i eksisterende russiske radika­ le eller revolusjonære grupper for å bekjempe tsarens regime. Jøder kom f.eks. til å spille en viktig rolle i oppbyggingen av Lenins parti. Dette ga seg også klare organisatoriske utslag: Nærmere halvparten av utsendingene til det russiske sosialdemokratiske partis 2. kon­ gress i 1903 var av jødisk herkomst.30 Disse jødene var tilhengere av full assimilasjon i et sosialistisk Russland. Impulsen til opprør kom riktignok fra erfaringene som undertrykte jøder, men de men­ te at jødene kunne oppnå frihet bare gjennom en sosialistisk om­ veltning — som også ville medføre en fullstendig omstrukturering av de jødiske samfunnene.

b) Jødisk autonomi

For det andre var det de jiddiske nasjonalistene som krevde en Drømm^i om Israel - 3

AS

form for nasjonal autonomi for jødene innenfor rammen av et rus­ sisk statsforbund. Jødene måtte frigjøre seg som jøder og sikres egne, selvstendige institusjoner. Denne strømningen ble utgangs­ punktet for Bund (Algemeyner Yidisher Arbeterbund in Lite, Poilen un Russland, etablert 1897), en sosialistisk organisasjon som skulle bli den sterkeste representanten for jødiske interesser i Øst-Europa fram til den russiske revolusjonen i 1917.

c) Emigrasjon For det tredje var det de som ikke lenger så noe håp for en framtidig jødisk tilværelse i Russland, uansett regime, og som derfor mente at emigrasjon var eneste mulige utvei. Et slikt valg innebar ikke nød­ vendigvis en høy grad av politisk bevissthet, men en nødvendig løs­ rivelse fra en sterkt tradisjonsbundet livsform. Og det var i seg selv et radikalt skritt i jødiske miljøer. Omfanget av emigrasjonen kan gi en indikasjon på jødenes følelse av å være utstøtt. Omkring 2,6 millioner jøder emigrerte fra Øst-Europa til USA i perioden 1881-1914.31 (Pga den meget høye fertiliteten blant jøde­ ne på denne tiden økte likevel den jødiske befolkningen i Øst-Europa fra ca. 6 til 8 mill, i samme tidsrom.) Det var velstående jødiske filantroper fra Vest som betalte og organiserte store deler av denne folkeflyttingen - ikke fordi de ønsket at jødene skulle forlate Russ­ land, det ble gjort stadige forsøk på å overtale jødene til å bli, men fordi vest-jødene ikke ønsket at øst-jødene skulle slå seg ned i store antall i Vest-Europa. Man fryktet at den «balansen» som var opp­ nådd i forholdet mellom jøder og ikke-jøder i Vest kunne bli for­ rykket, og at emansipasjonen kunne bli undergravd. Øst-jødene var ikke så kulturelt assimilert i de europeiske omgivelser som vestjødene og kunne bringe vest-jødene med seg som ofre for ny vest­ europeisk antisemittisme. De rike vest-jødene fryktet også at de fattige øst-jødene skulle bringe uro inn i de jødiske rekkene selv.

d) Sionisme Og for det fjerde var det de som mente at jødene ikke bare måtte emigrere, men at poenget med denne emigrasjonen var å gjenreise jødene som en egen nasjon. Jødene skulle ikke flykte fra Russland som en masse av elendige skapninger, men som et historisk folk på 66

vandring mot sin fullbyrdelse: En selvstendig nasjon i sitt eget histo­ riske hjemland, Eretz Israel. Jødenes problem var ikke bare at de var undertrykte og forfulgte, men også hjemløse som folk. Emigra­ sjon uten en fullstendig reorganisering av jødene som et eget folk i et eget land ville bare bety en forflytting av jødeproblemet. Det var med utgangspunkt i slike idéer at de første sionistiske grupper og foreninger ble dannet - grupper som hevdet nødvendigheten av jø­ disk emigrasjon til Palestina som grunnlag for å opprette en egen jødisk stat. (Begrepet sionisme kom for øvrig ikke i bruk før på 1890-tallet.)

3. Sionismen før opprettelsen av Verdens sionistorganisasjon

Det skulle gå en halv generasjon fra den første utkrystalliseringen av en Palestina-orientert (eller Sion-orientert) jødisk nasjonalisme i Øst-Europa til opprettelsen av en internasjonal organisasjon på et slikt grunnlag (1897). I mellomtiden skjedde det en rekke forsøk på sionistisk organisering, og en viss emigrasjon kom også i gang. Men bevegelsen fikk ikke noe bredt gjennomslag i jødiske miljøer.

1. Sekulære og religiøse Sion-dyrkere Vi har sett hvordan //asÅ^/a-bevegelsen i sine ulike faser var en del av mer almene europeiske og russiske kulturstrømninger, og hvor­ dan de ble formidlere av moderne idéer til et bredere jødisk miljø. På denne måten pløyde bevegelsen opp grunnen for framveksten av en jødisk nasjonalisme formulert i den moderne europeiske nasjonalismens termer: Verden er inndelt i nasjoner hvis bestemmelse er å virkeliggjøre sine muligheter i kraft av en egen stat, en nasjonal­ stat. Folkets frigjøring er en nasjonal frigjøring, bare gjennom na­ sjonalstaten kan folket bli fritt, uavhengig og modent. Gjennom almenutdanning skal folket bli seg sine tradisjoner bevisst, historisk, kulturelt, litterært.32 Moses Hess, opprinnelig venstre-hegelianer, var den første til å gi en samlet framstilling av jødeproblemet ut fra en slik idépolitisk horisont, i skriftet «Roma og Jerusalem» (1862). Hess skrev under inntrykket av Italias samling (1859), og mente at jødeproblemet var «det siste nasjonale spørsmål i Europa».33 De fleste av de moder­ ne, sekulariserte jødiske nasjonalstene (som Hess var en forløper for) la hovedvekten på at jødene måtte finne tilbake til sitt egentli­ ge historiske jeg. Det var derfor helt naturlig for dem å gripe fatt i sterke og levende religiøse forestillinger blant jødene om det hellige land, det lovede land, Eretz Israel. Forestillingene om landet måtte konkretiseres og frigjøres fra tilknytningen til troen på den mes-

68

sianske tidsalder. Eretz Israel måtte helt konkret gjøres til jødenes historiske eiendom - og dermed også til det eneste naturlige målet for deres nasjonale «forløsning» eller «gjenfødelse». Det er ubestridelig at en slik sekulært begrunnet sionisme har vært dominerende i sionistbevegelsen helt fram til våre dager. Det er imidlertid viktig å være klar over at en mer konkret Sion-dyrking også fant sted med utgangspunkt i tradisjonelle religiøse kretser. Den religiøse sionismens motstykke til Moses Hess var rabbi Hirsch Kalischer (1795-1874) fra Posen. I 1862 utga han skriftet «Søking etter Sion» der han går inn for at Palestina blir kjøpt opp som grunnlag for jødisk kolonisering. Han argumenterer på religiøse premisser for at jødene selv må stå for immigrasjonen til Palestina og ikke vente på et mirakel fra himmelen.34 Men denne tendensen var ikke «nasjonalistisk» i moderne for­ stand, den var ikke begrunnet ut fra folkesuverenitetstanken, nasjonalstatsidéen osv. Den var snarere en reaksjon mot alle de moder­ nistiske tankene, et konservativt jødisk svar på den utfordringen som de nye sekulære og radikale strømningene representerte (og som også den sekulære nasjonalismen var et utslag av). En slik reaksjon kom til uttrykk i ortodokse miljøer som mente at en jødisk livsførsel etter Lovens bestemmelser ikke kunne opprettholdes i det lange løp i et Europa der utviklingen entydig pekte i retning av nye samfunnsformer. Man fryktet at assimilasjonspresset på jødene i Øst-Europa ville bli like sterkt som i det «degenererte» vest, og at den jødiske arv i løpet av relativt kort tid kunne gå fullstendig tapt. Ved å emigrere til Eretz Israel kunne jødene imidlertid fortsette å leve i pakt med Loven og unngå effektene av moderniseringsproses­ sen i Europa.35 Men også slike tanker var kontroversielle i orto­ dokse miljøer der det var en grunnfestet forestilling at jødenes skjebne helt og holdent lå i Guds hender, og at det ikke var opp til jødene selv å ta initiativet til noen form for «forløsning». Bare en sann Messias kunne føre jødene til fedrenes land.36 Dessuten ville en religiøst motivert bevegelse for emigrasjon til Palestina virke til å gi de sekulære nasjonalistene legitimitet i bredere jødiske miljøer. Det var altså to vesensforskjellige motiver som lå til grunn for den første sionistiske organiseringen: Det ene var ønsket om å omorganisere og modernisere det jødiske samfunn slik at det kunne innta sin rettmessige plass blant verdens øvrige nasjoner. Målet var en sekulær nasjonal «forløsning» av det jødiske fellesskap bygget på

69

en årtusengammel historisk identitet med røtter i Palestina. Det andre motivet var et forsvar mot sekularisering og modernisering et ønske om å vende tilbake til det historiske hjemland for å kunne leve et fullverdig jødisk liv i pakt med Loven og i fred fra under­ trykkelse og negative åndelige impulser. En fellesnevner for disse to motivene, det som bragte dem sammen, var forestillingen om at bare en «tilbakevending» til Palestina kunne redde det jødiske fel­ lesskap, som man altså hadde motstridende oppfatninger om hva besto i, fra endelig oppløsning. Både motsetningen og fellesskapet har vært opprettholdt siden, og utspilles den dag i dag i israelsk po­ litikk (se del IV).

2. Den første aliya

I 1884 gikk ulike sionistiske grupper og foreninger fra Russland, Romania og enkelte andre land sammen i en føderasjon som fikk navnet Hibbat Zion («Kjærlighet til Sion»).37 Dette var to år etter at den første organiserte sionistiske innvandringen til Palestina had­ de skjedd i regi av en gruppe som kalte seg BILU (Bet Yaakov lekhu ve-nelkhah, «Jakobs hus! Kom, la oss vandre!» Es., 2, 5.). Den­ ne samordningen kom nå i stand bl.a. fordi man ønsket å påvirke flest mulig av de mange jødiske emigrantene fra Øst-Europa til å velge Palestina som reisemål. BILU’s skjebne er illustrerende for sionismens vanskeligheter og mangel på aktiv oppslutning på denne tiden. Gruppen hadde sitt sosiale feste i studentmiljøer og blant in­ tellektuelle. De startet optimistisk opp i 1881, og var i løpet av kort tid i stand til å rekruttere 300 unge ildsjeler som forpliktet seg til emigrasjon. Men av disse var det bare ca. 100 som påbegynte reisen og så få som 14 som faktisk kom til Palestina.38 Dette regnes imid­ lertid som en milepæl i sionismens historie. Disse første settlernes ankomst til Jaffa den 7. juli 1882 markerer begynnelsen på den førs­ te sionistiske «innvandringsbølgen» (aliya'). I 1884 var det 20 BILUmedlemmer i Palestina, og disse 20 hadde store problemer med å klare seg. Det ankom også en del andre jødiske immigranter på denne tiden, særlig fra Romania,39 men å betegne det som en «bøl­ ge» er noe vel optimistisk - ikke minst når det ses i forhold til den massive emigrasjonen på titusener av jøder hver år til USA. Etable­ ringen av Hibbat Zion førte ikke til noen betydelig framgang for a/zyzz-bevegelsen, men man klarte å opprettholde noen få mindre bosettinger i Palestina.

70

3. Leon Pinsker og territorialismen Som sin første leder valgte Hibbat Zion en hovedfigur blant de førs­ te russiske sionister, Leon Pinsker (1831-98). Som en av de unge intellektuelle i //asÆ«/a-bevegelsen hadde Pinsker på 1860- og 70tallet vært tilhenger av kulturell assimilasjon, og hadde ingen for­ ståelse for en Sion-renessanse blant jødene. Pogromene i kjølvan­ net av mordet på Alexander III fikk Pinsker til å endre oppfatning når det gjelder assimilasjon. Han skrev boka Autoemanzipation (1882) der han går sterkt inn for at jødene må få sitt eget territo­ rium. Pinsker er den første til å utforme en slags teori om antisemit­ tismen. Han betegner antisemittisme som et sosialt fenomen som vil opptre i alle samfunn med en jødisk minoritet, en sykdom («judofobi») som uunngåelig vil spre seg i områder der jøder ferdes og lever på andres nåde. Judofobi er ifølge Pinsker ikke bare et sosialt fenomen, men et permanent psykopatologisk trekk ved de ikkejødiske samfunn: Jødene er alle steder fremmede, intet sted «hjem­ me», judofobi er en ulegelig form for xenofobi (fremmedhat):40

For de levende er jøden død; for de fastboende en fremmed og en landstryker; for eiendomsbesitterne en tigger; for de fattige en utbytter og millionær; for patriotene et menneske uten fedreland; for alle klasser en forhatt rival.41 Pinskers konklusjon var at antisemittismen og jødenes «hjemløshet» bare kunne avskaffes ved at jøder ble skilt fra ikke-jøder og at det ble skapt et jødisk majoritetssamfunn på et territorium der jø­ dene selv hadde makten. I Autoemanzipation hevder han imidlertid at:

Målet for våre nåværende anstrengelser må ikke være Det Hellige Land, men et land som er vårt eget.42 Pinskers grunnmotiv da han skrev sin bok var å definere et praktisk-politisk mål for å avskaffe antisemittismen så vel som jødenes «hjemløshet». Han var ikke prinsippielt motstander av Palestina som mål for jødisk bosetting, men mente at valg av territorium måt­ te være et praktisk-politisk spørsmål, ikke et ideologisk-moralsk. Fram mot 1884 endret han imidlertid oppfatning i dette spørsmålet, og ble overbevist om at de jødiske massene ikke ville kunne la seg mobilisere til «autoemansipasjon» andre steder enn i Palestina.

71

Men selv om Pinsker sluttet seg til og ble leder for samfunnet av «de som elsker Sion»43 hadde han med sin bok levert en tredje be­ grunnelse for en emigrasjonsorientert jødisk nasjonalisme: antise­ mittismen. Dette negative motivet var selvsagt ikke fraværende i de to dominerende retningene i denne tidens sionistmiljø, de sekulære hebraiske nasjonalistene og de religiøse isolasjonistene. Men øns­ ket om et raskt tilfluktssted ble aldri så viktig at man kunne tenke seg å oppgi Eretz Israel til fordel for et eller annet område som var lettere tilgjengelig. Det var først med Theodor Herzl og de vest­ europeiske jødenes sterkere innpass i den organiserte sionistbeve­ gelsen at «territorialismen» slik Pinsker hadde formulert den i Autoemanzipation ble en betydningsfull retning blant jødiske nasjona­ lister.

4. Theodor Herzl Theodor Herzl (1860-1904) blir ikke først og fremst husket for sitt teoretiske bidrag til sionismen, men for sin praktisk-politiske inn­ sats. Herzl levde som journalist i Wien, og var en av de mange se­ kulariserte intellektuelle jødene som satte sitt preg på denne byen. Disse jødene hadde ikke bare funnet seg til rette i den sentral-europeiske kultur, de var med på å forme den. Herzl var ikke spesielt opptatt av sin egen jødiske bakgrunn eller av teologiske og historiske aspekter ved jødedommen. Han ble imidlertid stadig mer opptatt av antisemittismen og jødeproblemet i Europa. En sentral forestilling hos Herzl er at han ikke trodde en tradisjonell jødisk eksistens kunne opprettholdes i Europa. Han gikk derfor først inn for én type radikal løsning: massekonvertering av jøder til kristendommen.44 Men Herzl endret oppfatning, bl.a. som følge av hans egne observasjoner som journalist under Dreyfus-saken.45 Han ble overbevist om at jødehatet i Europa var så befestet at konverteringer i seg selv ikke var tilstrekkelig. De kon­ verterte jødene ville fortsatt komme til å bli betraktet som «jøder». En slik konklusjon førte til tanken på en annen radikal løsning: jø­ dene måtte skilles fysisk fra de ikke-jødiske samfunnene og etablere seg som et selvstendig folk i et eget land. Bare som en selvstendig nasjon ville jødene bli sett på som fullverdige mennesker. Herzl mente at jødenes situasjon grunnleggende sett var den samme over­ alt i Europa - i øst som i vest. «Vi er et folk - ett folk» er kanskje den mest kjente Herzl-formuleringen.

72

Som vi ser ligger Herzls tanker, formulert i boka Der Judenstaat (1896), nær opp til Pinskers i Autoemanzipation fra 1882. Herzl var imidlertid ganske uvitende om hva som rørte seg i de jødiske mil­ jøene i Øst-Europa, og oppfattet sine idéer som nye og originale. Senere sa han at han neppe ville ha skrevet sin egen bok om han hadde kjent til Pinsker. Men Herzl fulgte ikke den samme ideolo­ giske utviklingen som Pinsker, han ble aldri fanget inn av en be­ geistring for å gjenskape en tapt jødisk storhetstid, et tapt jødisk språk (hebraisk) og en tapt enhet med fedrenes land. Mens Pinsker ble mer og mer opptatt av en «åndelig» gjenfødelse av det jødiske samfunn i Eretz Israel - og i den forstand en mer «normal» østjødisk sionist - holdt Herzl fast ved en pragmatisk, realpolitisk til­ nærming til jødeproblemet. Han var preget av sin tids intellektuelle miljø i Wien, og tenkte seg en stat etter vest-europeisk mønster styrt av emansiperte og europeiserte jøder som han selv.46 Karak­ teristisk for Herzls pragmatisme var hans kjølige analyse av og tak­ tiske forhold til antisemittismen. I følge Arthur Hertzberg er det på dette feltet Herzl har bidratt teoretisk til sionismen:

Det som var originalt i Herzls analyse intellektuelt, var hans dia­ lektiske bruk av begrepet om antisemittismen som en «rimelig» form for hat av det forskjelligartede. Herzl hevdet, på grunnlag av sin freidige påstand om at han alene forsto dette fenomenet korrekt, at selv antisemitter kunne og ville bli vervet til å arbeide for en jødisk stat, fordi dette ville hjelpe dem med å løse de pro­ blemene de hadde med jødene - som var «unødvendige» i verts­ landene og hvis blotte eksistens forstyrret den sosiale fred.47 Herzls bidrag er viktig nok fordi det avdekker en tvetydighet i sio­ nismens forhold til antisemittismen: Langs én dimensjon må vi plas­ sere sionisme og antisemittisme som motsatte ytterpunkter, nemlig i synet på jøden og det jødiske fellesskap, kort sagt i synet på det jødiske. Som enhver annen jødisk gruppe med respekt for sin egen bakgrunn kommer sionistene her uunngåelig i et bittert motset­ ningsforhold til antisemittene. Som jøder idealiserer sionistene det jødiske, antisemittene avskyr det. Men den moderne sionismen skiller seg fra andre selvbevisste jødiske tendenser ved sitt praktiskpolitiske program. Det er langs en slik politisk dimensjon at det oppstår et grunnlag for en begrenset overensstemmelse mellom sio-

nistiske og antisemittiske målsettinger i praksis: Antisemittene vil støte jødene ut av sine samfunn, sionistene vil samle dem i Palesti­ na. For antisemittene spiller det ingen rolle hvor jødene drar hen, for sionistene ingen rolle hvor jødene kommer fra. Poenget er at begge grupper har et sammenfallende ønske om å skille jøder fra ikke-jøder. Når et slikt sammenfallende ønske kan oppstå mellom grupper som i andre sammenhenger representerer motsatte ytterligheter henger det sammen med et felles trekk ved sionismen og antisemit­ tismen som forestillingssystemer: nemlig tendensen til å absoluttere den sosiale konflikten mellom jøder og ikke-jøder. Denne konflikten oppfattes gjerne av begge grupper som en grunnleggende dimen­ sjon gjennom hele historien, en basiskonflikt i samfunnet som også andre konflikter forklares ut fra. Jødene blir i begge tilfeller betrak­ tet som organisk atskilte fra sine ikke-jødiske omgivelser i en evig uforenlighet; som en egen korpus i samfunnet, en rase, et folk, en nasjon, med felles trekk på tvers av statlige grenser og skilt fra ikkejødene med en uoverskridelig kløft. Den praktiske konsekvens av en sionistisk så vel som av en antisemittisk holdning er en politikk for fysisk atskillelse mellom jøder og ikke-jøder. Et faktisk sam­ arbeid forutsetter imidlertid at begge grupper rendyrker et realpoli­ tisk interesseperspektiv og overser den dype gjensidige antipati. Og Herzl tenkte nettopp i slike kjølige realpolitiske baner. Han ble stående som talsmann for en vidtgående «realisme» i sionistbe­ vegelsen. Han ville appellere til antisemittenes «sunne fornuft»: Hvorfor ikke søke taktisk støtte fra antisemittene, mente Herzl, når vi, siomstene, ønsker å samle jødene i en egen stat utenfor Europa, og de, antisemittene, ønsker å bli kvitt jødene fra sine europeiske samfunn. Vi løser deres problem når vi har nådd vårt eget mål. I sin dagbok skrev Herzl: «Antisemittene vil bli våre mest pålitelige ven­ ner, de antisemittiske stater våre allierte.»48 Herzl så forslaget om en jødestat som unikt, med realistiske sjan­ ser til å bli gjennomført, fordi både jødene og deres fiender hadde genuine interesser av at så skjedde. Selv om Herzl knapt ofret en tanke på mulige problemer i forholdet til den lokale befolkningen i jødenes nye potensielle hjemland, mente han at også disse mennes­ kene ville støtte opprettelsen av en jødestat i sitt område fordi de ville se at jødene bragte med seg utvikling, velstand og sivilisasjon. I likhet med den tidlige Pinsker var Herzl motstander av å binde seg

74

til et bestemt territorium. Poenget var å løse det europeiske jøde­ problemet ved å samle jødene i et eget ikke-europeisk område. Rent praktisk-politisk mente han at Argentina lå bedre til rette for jødisk massebosetting enn Palestina. Han fikk imidlertid klare signaler om at hans sannsynlige støtte­ spillere blant øst-jødene ikke hadde den samme forretningsmessige analysen av det territorielle spørsmål som han selv. For øst-sionistene var Palestina utgangspunktet, målet og meningen. Etter at hans idéer om en jødestat for det meste hadde fått en kjølig eller fiendt­ lig mottakelse blant vest-jødene (se under) forsto Herzl at prosjek­ tet bare kunne gjennomføres med øst-jødenes aktive støtte. Han gikk derfor med på å prioritere Palestina, uten i prinsippet å oppgi andre muligheter dersom Palestina skulle vise seg uoppnåelig. I Jødestaten foreslo Herzl opprettet et representativt «Jødesamfunn» som skulle være det ansvarlige organ under oppbyggingen av jøde­ staten. Da det var klart at Palestina måtte være første-valget var det også naturlig for Herzl å betegne et slikt organ som ’sionistisk’.

4. Verdens sionistorganisasjon og den politiske sionismen

Opprettelsen av Verdens Sionistorganisasjon høsten 1897 er en vik­ tig historisk begivenhet. Ikke fordi det var uttrykk for noen drama­ tisk endring i jødenes oppslutning om sionismen, men fordi sionis­ tene med Herzl som ubestridt talsmann nå etablerer seg som en po­ litisk aktør både på et internasjonalt plan når det gjelder jødeproble­ met og spillet om Palestinas framtid, og på et inter-jødisk plan når det gjelder spørsmålet om jødenes svar på den europeiske anti­ semittismen og holdningen til løsningen av jødeproblemet. Betegnelsen politisk sionisme refererer til de prinsippene for sionistbevegelsens strategi som Herzl utviklet. Han mente at jødepro­ blemet var et internasjonalt problem som bare kunne løses ved en internasjonalt akseptert overenskomst. Han var motstander av at jø­ dene skulle kolonisere et fremmed territorium (slik Hibbat Zionbevegelsen hadde drevet med siden 1882) før de hadde en interna­ sjonal legal basis for dette.49 Siden 1895 hadde han forgjeves forsøkt å verve de største jødiske finansmagnatene i Vest-Europa til støtte for en slik strategi. Han brukte særlig mye krefter på å overtale baron Edmond de Roth­ schild i Paris.50 Baronen hadde allerede investert betydelige sum­ mer i å bygge opp jødiske jordbrukskolonier i Palestina, og hans holdning til sionismen ville være helt avgjørende for Herzls videre muligheter blant de andre mest innflytelsesrike jødene i Vest-Euro­ pa. Herzls plan var å foreslå en avtale for den tyrkiske sultan der Tyrkia skulle tilbys gigantiske lån fra jødene mot garantier for jøde­ nes rett til masseimmigrasjon og selvbestemmelse i Palestina. Vide­ re:

Hvis Hans Majestet Sultanen ville gi oss Palestina, kunne vi påta oss å regulere Tyrkias finanser. For Europa ville vi utgjøre et bol­ verk mot Asia der nede, vi ville være sivilisasjonens framskutte post mot barbariet. Som en nøytral stat ville vi opprettholde kon76

takten med hele Europa, som på sin side ville garantere vår eksi­ stens.51

Men Herzls intense diplomati i året 1896, da han gjennom venner og bekjente oppnådde foretrede for både jødiske ledere og euro­ peiske statsmenn, gjorde det klart at verken Rothschild eller sulta­ nen (som Herzl ikke fikk møte) betraktet Herzls planer som annet enn skadelige fantasier. Sultanens offisielle reaksjon:

Jeg kan ikke selge så mye som en fot land, for det tilhører ikke meg, men mitt folk. Folket mitt har vunnet dette imperiet ved å kjempe for det med sitt blod og har gjort det fruktbart med sitt blod. Vi vil igjen dekke det med vårt blod før vi tillater at det blir revet fra oss ... La jødene spare sine milliarder. Når mitt impe­ rium blir delt får de kanskje Palestina for ingenting.52 Baron Rothschilds holdning var omtrent like nedslående for Herzl. Max Nordau, Herzls nærmeste og eneste betydelige medarbeider, hadde et møte med baronen i mai 1896 og måtte rapportere at «Rothschild absolutt ikke ønsker å høre mer om saken, han ønsker ikke å ta noen del i den, han vil ikke gi noen penger til den».53 Rothschild anga to grunner for sin holdning. For det første mente han at planene var farlige for jødenes sikkerhet, både i Europa og i Palestina. Herzls forsøk på å organisere jødisk støtte til en egen jødestat finansiert med jødisk kapital kunne spille rett i hendene på den antisemittiske propagandaen om jødisk separatisme og mang­ lende lojalitet til sine respektive regjeringer, og om at jødene egent­ lig tok sikte på verdenshegemoni. En sårbar «balanse» var oppnådd i forholdet mellom jøder og ikke-jøder i Europa, mente Rothschild. Herzls virksomhet kunne føre til at grunnlaget for denne balansen ble revet bort, at antisemittene kunne få gehør for krav om anti­ jødisk lovgivning og i verste fall direkte utvisning. For det andre var baronen overbevist om at sultanen ville reagere negativt og skape ytterligere vanskeligheter for de allerede innvandrete jødene i Pa­ lestina og Rothschilds egne kolonier der.

1. Herzls strid med øst-jødenes praktiske sionisme

Herzls politiske sionisme fikk heller ingen overveldende mottakelse blant de øst-europeiske sionistene. For dem var Herzl en ignorant

77

oppkomling. Pinsker hadde jo sagt nøyaktig det samme før, og en egen sionistbevegelse med kolonisering av Palestina som mål eksi­ sterte allerede. Om denne Herzl virkelig var seriøst opptatt av sa­ ken kunne han bruke sin skriveferdighet til å mobilisere støtte for den eksisterende bevegelsen. En av den russiske sionistbevegelsens fremste talsmenn, Menahem Ussishkin nektet å distribuere Jødesta­ ten og nektet lenge å møte Herzl. I løpet av 1896 klarte imidlertid Herzl å etablere kontakt med Ussishkin og enkelte andre ledende øst-sionister. Men samarbeidet var betinget. Øst-sionistene var skeptiske til Herzls politiske sionisme. Foruten at de mislikte Herzls manglende forankring i jødisk tradisjon, samlet kritikken seg om to hovedargumenter, et kulturelt-ideologisk og et taktisk-politisk: Det første argumentet ble framført med størst tyngde av de s.k. kulturel­ le sionister med den kjente jødiske intellektuelle Ahad Ha’Am i spissen.54 Han mente at jødene bare hadde en måte å møte de ut­ fordringene på som den nye tid og antisemittismen representerte: Jødene måtte styrkes på et indre plan ved å samles om jødiske verdier, jødisk kultur og tradisjon. Jødene sto ikke bare overfor en sikkerhetsutfordring, men i første rekke overfor en identitetskrise. Ahad Ha’Am mente at opprettelsen av en jødestat i Palestina ikke ville løse jødenes problemer fordi det store flertall av jøder trolig ville velge å bli i Europa. Han gikk i stedet inn for at det ble oppret­ tet et senter for jødisk religion og kultur i Palestina som et uttrykk for det jødiske folks enhet og aspirasjoner som en unik «åndelig nasjon». Det taktisk-politiske argumentet ble særlig hevdet av ledere i Hibbat Zion (også kalt Hovevei Zion, «de som elsker Sion»), den etab­ lerte sionistbevegelsen. De mente det var illusorisk å tro at jødene ville bli tildelt Palestina gjennom forhandlinger. Jødene måtte stole på egne krefter: Samle inn penger, kjøpe opp jord, etablere jord­ brukskolonier - og sakte, men sikkert «forløse» landet. Jødene skulle bevise sin, rett til landet ved å befolke det og bygge det opp med egne hender. På denne måten ville det bli skapt en ny og orga­ nisk binding mellom jødene og landet, et bånd som ingen makt igjen skulle klare å kutte over. Mens Herzl tenkte seg at Palestina skulle bli stilt til jødenes disposisjon i kraft av en internasjonal over­ enskomst («frigjøring utenfra»), hevdet øst-sionistene at jødene måtte bemektige seg Palestina «innenfra» - ikke ved en ytre avtale, men som følge av en «forløsningsprosess» på to plan: En materiell

78

frigjøring av landområder gjennom jordoppkjøp, og en nasjonal frigjøring av det jødiske folk gjennom oppbygging av et helt nytt og frigjort jødisk folk i Palestina. Dette synet på bevegelsens strategi ble etterhvert kalt praktisk sionisme, i motsetning til Herzls politis­ ke sionisme. Denne motsetningen skulle snart bli spilt ut for åpen scene i Verdens Sionistorganisasjon.

2. Sionistkongressen

Herzl valgte å møte vest-jødenes manglende oppslutning om den sionistiske idé, og motbøren fra de kulturelle og praktiske sioniste­ ne i øst med et mesterlig taktisk utspill: Han innkalte til en interna­ sjonal kongress som skulle opprette en organisasjon for realiserin­ gen av sionismens mål. Alle jødiske organisasjoner, forsamlinger og representative enkeltpersoner måtte forholde seg til Herzl som nå i jødenes navn kom til å erklære en jødisk stat i Palestina som jøde­ nes politiske mål. Alle måtte klargjøre sin posisjon: for eller mot. Herzl hadde tatt initiativet. Han hadde gjort alvor av sine trusler overfor Rothschild om at det ville bli satt i verk «masseagitasjon» blant jødene om ikke Rothschild støttet Herzls planer.55 De «kul­ turelle» og «praktiske» sionister sto på sin side overfor et fait accompli: Herzl hadde tilstrekkelig støtte til å organisere en kon­ gress uavhengig av Hibbat Zion. Nå var det opp til dem om de ville delta i oppbyggingen av en samlet sionistorganisasjon eller stå uten­ for. Så selv om de første reaksjonene på Herzls initiativ var skarpe og negative (også fra sionister som Herzl hadde regnet med støtte fra), kom mange etter hvert til at det ville være klokest å delta på kongressen for å sikre seg innflytelse på begivenhetenes gang og hindre at det eksisterende koloniseringsarbeidet i Palestina ble ska­ delidende. Herzls plan var å sammenkalle kongressen i Munchen. Men de tyske jødenes anti-sionistiske reaksjoner var så sterke at han ble tvunget til å flytte møtestedet til Basel i Sveits. Det tyske rabbinatet vedtok en erklæring der «forsøket til de såkalte sionister på å opp­ rette en jødisk nasjonalstat i Palestina» ble fordømt som i strid med de hellige skrifter.56 Man hadde ikke noe imot at jøder søkte til Det hellige land for å bosette seg der, men det var en religiøs hand­ ling som ikke var uttrykk for en manglende lojalitet til det land og den stat de reiste fra. Religiøse og sekulære jødiske ledere i

Munchen var likeledes forskrekket over å få sionistene på døren, og motsatte seg bestemt Herzls planer. Om de tyske jødenes forhold til sionismen på denne tiden sier Robert Weltsch:

Det er ingen tvil om at den overveldende majoritet av tyske jøder avviste sionismen og den jødiske nasjonalismen som etter deres syn ville sette de største framgangene de hadde oppnådd i det foregående århundret i fare, nemlig emansipasjonen og integre­ ringen i statens politiske, kulturelle og økonomiske liv.57 Også fra andre europeiske land og fra det amerikanske rabbinatet kom det avvisende reaksjoner. Heller ikke fra det lille jødiske sam­ funnet i Palestina var det mye støtte å hente, dels fordi de fleste koloniene var kontrollert at Rothschild, dels fordi man fryktet reaksjoner fra de ottomanske myndighetene og den lokale pale­ stinske befolkningen, og dels fordi den ortodokse delen av befolk­ ningsgruppen var militant anti-sionistisk. En av de ortodokse, rabbi Joseph Hayyim Sonnenfeld, ga en stemningsrapport kort tid etter at Herzls første kongress var avsluttet:

Det er stor forferdelse også i Det Hellige Land over at disse onde menn som fornekter Den Unike og Hans hellige Torah har er­ klært at de vil bruke sin makt for å påskynde forløsningen for Is­ raels folk, og samle det spredte folk fra alle jordens hjørner. De har også bedyret at hele forskjellen og distinksjonen mellom Is­ rael og nasjonene ligger i nasjonalismen, i blod og rase, og at tro og religion er overflødig . . . For oss i Det Hellige Land er dette et sikkert tegn på at Dr. Herzl ikke kommer fra Herren, men fra «den urene siden».58

Men Herzl gjennomførte altså sine planer. Det var for sent å snu. I august 1897 samlet han ca. 200 mennesker til den første «Kongress av sionister». Det store flertallet var fra Øst-Europa eller vest-europeiske jøder oppvokst i Øst. Kongressen varte i 3 dager og vedtok etter hard debatt en politisk målsetting for den nye sionistorganisasjonen (Basel-programmet): Sionismens mål er å skape et hjemsted i Palestina for det jødiske folk sikret gjennom offentlig lov (- die Schaffung einer offentlichrechtlich geschierten Heimstdtte in Paids tina) ,59

80

Denne formuleringen (som ble stående til staten Israel ble opprettet i 1948) var et kompromiss mellom de «radikale» som utvetydig ville slå fast at målet var en egen stat, og de «moderate» (Herzl, Nordau) som ville ha en minst mulig forpliktende formulering slik at ikke alle dører ble lukket til innflytelsesrike jøder og europeiske stats­ menn. Sionistbevegelsen sto for svakt til å kunne erklære offentlig, med troverdigheten i behold, at man tok sikte på å opprette en uav­ hengig jødisk stat.60 Selv om Herzl ikke var særlig fornøyd med kvaliteten av den for­ samlingen han hadde klart å tromme sammen i Basel61 (ingen av utsendingene, med mulig unntak av Max Nordau, hadde et kjent navn i Europa), var han ikke i tvil om den historiske betydningen av kongressen. Den 3. september skrev han i sin dagbok: «I Basel har jeg grunnlagt jødestaten.» Nå hadde han en slags jødisk «nasjonal­ forsamling» i ryggen som utgangspunkt for neste skritt i den storstil­ te plan: Konkrete forhandlinger med politiske ledere i de politisk viktigste hovedsteder for å sikre seg tilstrekkelig støtte for et inter­ nasjonalt charter som skulle garantere jødisk bosettingsrett i Pale­ stina.

3. Den politiske sionismens krise Herzl kastet seg nå inn i et nytt hektisk diplomati. Den første sionistkongressen hadde gitt sionismen et momentum som måtte utnyt­ tes. Holdningen til sionismen var for det meste kritisk eller avven­ tende. Om det nå ble oppnådd håndfaste resultater innen relativt kort tid kunne stemningen snu seg til det bedre for sionistbevegel­ sen. Hvis ikke kunne hele initiativet vise seg dødfødt. Fra 1898 til 1903 hadde Herzl møter med blant andre keiser Wilhelm II, sultan Abdul Hamid, koloniminister Joseph Chamberlain og den notoris­ ke antisemitten Plehve, innenriksminister i den russiske regjering. Kort fortalt endte disse møtene slik: I 1898 forsøkte Herzl å få keiser Wilhelm II med på en plan om at sionistene skulle kolonisere Palestina under tysk beskyttelse og innenfor rammen av Det ottomanske imperiet.62 Keiseren mente at slike tanker hadde betydelig realpolitisk interesse, og synes å ha blitt personlig overbevist på grunnlag av Herzls argumentasjon.63 Wilhelm prøvde på sin side å overtale sultanen til å gi grønt lys for 81

et slikt storstilt prosjekt, men Abdul Hamid var ikke villig til så mye som å ta spørsmålet opp til seriøs drøfting med Wilhelm.64 Med sultanen forsøkte Herzl samme modell som under den forri­ ge diplomatiske offensiven før opprettelsen av Verdens Sionistorga­ nisasjon: Store jødiske lån mot garantier for jødisk bosettingsrett og autonomi i Palestina under ottomansk overherredømme. Men alt han oppnådde i Konstantinopel var å bli dekorert med en av sultanens mange imperiale ordener. Da det i 1902 var definitivt klart at tyrkerne ikke lot seg bevege, for Herzl til London i et nær­ mest desperat forsøk på å oppnå konkrete resultater. Sionistorganisasjonen kom sammen til kongress hvert år, og etter 4 år med resul­ tatløst diplomati begynte utålmodigheten nedover i sionistenes rekker å bli et problem for Herzl. Nå sto det om den politiske sio­ nismens legitimitet både innad i organisasjonen og i forholdet til omverdenen. I London møtte han bl.a. 3 meget betydningsfulle personer: Lord Rothschild, koloniminister Joseph Chamberlain og utenriksminister Lord Lansdowne. For første gang kom Herzl i et samarbeidsforhold til en av Rothschild’ene (« - den mest effektive makt vårt folk har hatt siden atspredelsen»),6:1 I sin dagbok gjenkaller Herzl samtalen med Rothschild:

Rothschild sa: «Hvorfor ikke ta Uganda?» «Nei», sa jeg, «jeg kan bare bruke —» - og siden det var andre folk i rommet skrev jeg på en papirlapp: «Sinaihalvøya, Egyptisk Palestina, Kypros.» Og jeg tilføyde, «Er De for det?» Han tenkte over det, lo litt for seg selv og sa: «Meget.» Dette var seier.66 Konkrete planer om en jødisk koloni under britisk beskyttelse i bri­ tiske besittelser ble utarbeidet. Man konsentrerte seg om en plan for El Arish-området i Sinai. Men motstand fra den britiske admi­ nistrasjonen i Egypt og praktiske hindringer (særlig vannforsynin­ ger) gjorde at planen til sist ble avvist. Dette gjorde idéen om Uganda igjen aktuell, et alternativ som også Chamberlain mente måtte passe bra. Men før samtaler om Uganda-prosjektet ble videreført hadde Herzl møter i St. Petersburg med medlemmer av tsar-regjeringen. Dette var i august 1903, kort tid etter de blodige pogromene i Kishinev der jødene ble utsatt for en brutalitet som satte en støkk i store 82

deler av Europa. Herzl møtte først innenriksminister Plehve som var ansvarlig for den ekstremt anti-jødiske politikk som de russiske myndighetene fulgte. Dette møtet er et av de klareste eksempler på hvordan Herzl praktiserte sitt «dialektiske» syn på antisemittismen. Han kom ikke til Plehve for å klage på jødeforfølgelsene, men for om mulig å utnytte jødeforfølgelsene politisk til sionismens for­ del?7 Etter Kishinev ble den russiske regjering utsatt for sterk in­ ternasjonal kritikk. Jødeproblemet var en konstant belastning for tsarens regime som hadde nok av alvorlige problemer ellers å stri med. En særlig grunn til bekymring var det at stadig større antall jøder ble aktive i sosialistiske og revolusjonære organisasjoner. Herzl var sikker på at russerne ønsket å bli kvitt flest mulig jøder og at tiden nå var moden for å foreslå et samarbeid. Under møtet med Plehve (august 1903) oppnådde Herzl resulta­ ter som kunne se ut som den politiske sionismens endelige gjen­ nombrudd internasjonalt.68 Plehve uttrykte prinsippiell støtte til sionismens mål, og sa seg villig, på vegne av sin regjering, til å med­ virke til gjennomføringen av dette mål - forutsatt at sionistenes virksomhet i Russland utelukkende var av humanitær og emigrasjonsforberedende karakter. Organisert jødisk nasjonalisme ville ikke bli tålt. (Regjeringen hadde forbudt sionistisk virksomhet i Russland i juni 1903 etter at en lovlig sammenkalt kongress av de russiske sionister i 1902 hadde konsentrert debatten om hvordan gjenopplivingen av hebraisk kultur og utdanning skulle skje.) Enig­ heten mellom Herzl og Plehve innebar at Russland skulle treffe «effektive» diplomatiske tiltak overfor sultanen for å oppnå et char­ ter for koloniseringen av Palestina, russisk statsstøtte til jødisk emi­ grasjon og tilrettelegging av forholdene generelt for de russiske sio­ nister slik at de kunne handle i overensstemmelse med Basel-programmet (dvs. slik Plehve tolket dette offisielt; som et ikke-nasjonalistisk program for emigrasjon). Det mest bemerkelsesverdige var at Plehve eksplisitt støttet opprettelsen av en 'uavhengig jødisk stat’ i Palestina, et begrep Herzl selv sjelden våget å ta i bruk. Denne prinsippielle anerkjennelsen og løftene om diplomatisk, finansiell og praktisk støtte, ble bekreftet i brevs form - 16 år før den britiske utenriksminister Balfours tilsvarende, men langt mer forsiktig utfor­ mede brev, brevet som fremfor noe symboliserer sionismens real­ politiske gjennomslag. Isaiha Friedman hevder at betydningen av brevet fra Plehve er

83

undervurdert i sionistisk historiografi.69 Dokumentet er den første stormaktsanerkjennelsen av sionismen og var en hjørnestein i Herzls strategi resten av hans korte levetid. Når Herzls møte med Plehve og den russiske regjerings løfter oftest blir behandlet som et mindre betydelig mellomspill70 er det selvsagt først og fremst fordi russerne ikke innfridde forventningene. Plehve-erklæringen ble ikke begynnelsen på en triumfferd for sionistbevegelsen. Tsarens regime var for svakt, truet av indre kriser som stadig bygde seg opp og av konflikten med Japan (den russisk-japanske krig fra februar ' 1904). Russerne hadde et innenrikspolitisk motiv for å bli kvitt jø­ der - ut fra Plehve og hans likesinnedes antisemittiske forestillingsverden - men ikke et utenrikspolitisk eller ekspansjonistisk motiv for å skaffe seg en koloni eller en sikker alliert på Middelhavets østkyst. At sionistiske historieskrivere selv ikke har ønsket å framheve dokumentet fra Plehve er for øvrig ikke så merkelig. Det kan jo bli et problem for den sionistiske selvforståelse at den første interna­ sjonale anerkjennelse kom fra en regjering sterkt preget av antise­ mittisme, drevet fram og ført i pennen av en mann (Plehve) «hvis hender er stenket med blod fra tusenvis av jødiske ofre».71 Så langt fra å innlede et triumftog for sionismen ble møtet med Plehve startpunktet for den første alvorlige krisen i sionistorganisasjonen. Utålmodigheten med lederens linje slo nå ut i åpen kritikk. Herzl ble beskyldt for å drive et egenrådig og kynisk diplomati som ikke ga jødene noe nytt håp, at det eneste konkrete resultat var enda hardere politisk undertrykking. Kritikerne hevdet at Herzl hadde lovet Plehve at jødiske sosialister ikke lenger skulle angripe tsar-regjeringen og at sionistene bare skulle holde seg til praktisk *70 emigrasjonsarbeid, ikke «nasjonalistisk» aktivitet. Bare en uke etter Herzls siste møte med Plehve møttes Sionistorganisasjonen til sitt sjette årsmøte i Basel. Under møtet fikk Herzl beskjed om at den britiske regjering tilbød deler av Uganda (Guas Ngishu-platået i det nåværende Kenya) som område for «en jødisk koloni».73 Herzl og Nordau mente at man umulig kunne avvise et slikt til­ bud. Forslaget ble lagt fram for kongressen og vedtatt etter en vold­ som debatt der Herzl satte inn hele sin prestisje.74 Hovedskillet gikk mellom øst-sionister og vest-sionister. Vest-sionistene mente at de russiske jødene trengte umiddelbar redning, at de ikke kunne

84

vente til Palestina ble stilt til disposisjon. Vest-sionistene var også, i likhet med vest-jødene generelt, engstelige for at øst-jødene skulle strømme i større tall til Vest-Europa og ødelegge den «balansen» som der var bygget opp mellom jøder og ikke-jøder. De russiske sionistene derimot avviste enhver slik tale med forakt, og hevdet at vest-sionistene overhodet ikke forsto de russiske jødenes følelser og aspirasjoner.75 Under avstemningen var det imidlertid mange østsionister som bøyde av, men kongressen vedtok heller ikke noe om å oppgi Palestina. Alt man bestemte rent praktisk var å sende en undersøkelseskommisjon til Øst-Afrika for å studere forholdene nærmere. Kongressen var en hard belastning for Herzl som hadde en svak helse. Han døde i det påfølgende år (1904), 44 år gammel. Sionistorganisasjonen var da inne i en krise som truet med å sprenge be­ vegelsen i to - en pro-Uganda-fraksjon med mest oppslutning blant vest-sionister og en pro-Palestina-fraksjon med basis i øst. Motstan­ derne av Uganda-prosjektet var klart på offensiven. De russiske sionistene med Menahem Ussishkin i spissen mobiliserte mot Herzls politiske sionisme generelt og Uganda-forslaget spesielt. På sionistkongressen i 1905 vant Ussishkins linje en klar seier, Uganda ble avvist en gang for alle som aktuelt koloniseringsområde. «Territorialistene» med engelskmannen Israel Zangwill som talsmann splittet derved ut av sionistbevegelsen og opprettet en egen organi­ sasjon, Jewish Territorial Organization.16 Zangwill hadde Lord Rothschild på sin side, men klarte ikke å bygge opp et alternativ til den praktiske sionismen.

4. Chaim Weizmann og Balfour-erklæringen

Den nye dominerende skikkelsen i sionistbevegelsen skulle vise seg å bli Chaim Weizmann, en tidligere elev av Ahad Ha’Am (den kul­ turelle sionismens grunnlegger). Weizmann ble ikke bevegelsens formelle leder før under «London-konferansen» i 1920, men alt fra 1907 satte han spor etter seg ved å lansere begrepet «syntetisk sio­ nisme». Med dette ønsket han å bygge en bro over motsetningene i bevegelsen. Etter Weizmanns mening var det mulig å forene den politiske og den praktiske sionismen. Et internasjonalt charter som sikret jødenes rett til Palestina måtte fortsatt være målet, men dette målet kunne bare bli nådd gjennom en praktisk oppbygging av posi­

85

sjonen i Palestina. De «praktiske» og «politiske» aktivitetene (dvs kolonisering og diplomati) ville på denne måten styrke hverand­ re.771 1908 opprettet sionistene sitt første kontor i Palestina (under ledelse av Arthur Ruppin) for å koordinere og lede de nye koloniseringsbestrebelsene.78 En historisk innsats for sionistbevegelsen gjorde Weizmann som diplomat. Han ledet den diplomatiske offensiven som i november 1917 ble belønnet med den s.k. «Balfour-erklæringen», den britiske regjerings løfte om å arbeide for å opprette et «jødisk nasjonal­ hjem» i Palestina.79 Weizmann hadde på denne tiden slått seg ned i Manchester der det også bodde andre fremtredende sionister. Miljøet rundt Weiz­ mann er blitt kalt Manchester-skolen i sionismen. Dette henspiller på Weizmanns valg av taktikk i sine samtaler og forhandlinger med ledende britiske politikere og andre innflytelsesrike personligheter i England. Han mente at den 1. verdenskrig ga sionismen en sjanse som ikke måtte slippes. Det ottomanske riket var i oppløsning, Midt-Østens grenser skulle trekkes på nytt. Sionistbevegelsen var allerede etablert som en politisk aktør i Europa og Palestina. Stor­ britannia ville etter krigen være en ledende stormakt, også i MidtØsten. Her hadde britene vitale interesser å forsvare, særlig i til­ knytning til Suez-kanalen (som var fransk-britisk eiendom). Et sik­ kert britisk fotfeste på Middelhavets østkyst (Palestina) ville ikke bare gi en mulighet for å «holde et øye med kanalen», det ville også styrke Kronens stilling i Egypt og, ikke minst, være et bolverk mot fransk innflytelse i Midt-Østen.80 Med denne type argumentasjon håpet Weizmann å overbevise britene om at det var grunnleggende strategiske fellesinteresser mellom Storbritannia og sionistbevegel­ sen når det gjalt Palestinas framtid. Aldri hadde sionistene hatt en bedre utgangsposisjon for å skaffe seg det lenge etterlengtede char­ ter for jødisk kolonisering av Palestina. Det er i dag historisk godt­ gjort at Weizmann og sionistledelsen arbeidet bevisst for en egen stat i Palestina som et langsiktig mål.81 Men de var klar over at dette kravet ennå ikke kunne stilles åpent, og valgte til og med offi­ sielt å benekte at dette var det endelige målet for bevegelsen. Det var sterke motsetninger i den britiske regjeringen. Statsmi­ nister Lloyd George og utenriksminister Balfour var tilhengere av en britisk-sionistisk allianse, støtte opp av bl.a. «the garden suburb», en utenrikspolitisk ekspertgruppe med direkte tilgang til mi-

86

nistrene.82 Den skarpeste motstanden kom fra Edwin Montagu som var klar anti-sionist og regjeringens eneste jødiske medlem. Montagus sterkt personlige og emosjonelle appell til sine kollegaer om å avvise sionistene førte ikke fram.83 Den 2. november 1917 utstedte regjeringen sin pro-sionistiske erklæring i form av et brev fra Balfour til Lord Rothschild. Det skjedde 5 dager før Lenins maktovertakelse i Russland. (Jfr. note 79). Denne sammenhengen er ikke tilfeldig. Leonard Stein, som har skrevet den mest omfattende studien av politikken omkring Balfour-erklæringen, mener at det var kortsiktige strategiske overveiel­ ser som var avgjørende for valg av tidspunkt. Han sier at den britis­ ke regjering tok i betraktning situasjonen i Russland som raskt forverret seg, apatien blant en stor del av den amerikanske jødeheten til kri­ gen, den propagandistiske verdi av en pro-sionistisk erklæring og sakens presserende karakter i lys av rapporter om at tyskerne hvis en slik erklæring ble ytterligere forsinket - ville kunne nøy­ tralisere den og komme den i forkjøpet.84 En annen fremtredende ekspert på britisk Midtøsten-politikk i den­ ne perioden, Elizabeth Monroe, gjør Leonard Steins formulering til sin egen, og hevder at det var de samme hensynene som gjorde det mulig for britene å få USA’s president Woodrow Wilson til å støtte Balfour-erklæringen.85 Det makt-politiske grunnlaget for realiseringen av Balfour-erklæ­ ringen ble styrket helt avgjørende da britiske tropper med general Allenby i spissen inntok Jerusalem den 11. desember 1917. Nå var det ikke noe som sto i veien for å opprette et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina under britisk beskyttelse - bortsett fra den innfødte ara­ biske befolkningen i landet. Men de ca. 650 000 palestinerne ble sjelden bragt inn som et problem. I den grad deres situasjon over­ hodet ble ofret oppmerksomhet i forhandlingene antok man at en eventuell motstand fra et slikt relativt tilbakeliggende samfunn ikke ville bli en avgjørende hindring for de britisk-sionistiske planer. Sio­ nistene hadde nå i en helt konkret forstand verdens ledende stor­ makt i ryggen. Fra nå av fikk Storbritannia rollen som den sionistis­ ke kolonibevegelsens «moderland»,86 et forhold som fikk sin inter­ nasjonale legitimitet i 1922 da Folkeforbundet ga Storbritannia

87

mandat til å styre Palestina. Folkeforbundet anerkjente samtidig målet om et jødisk nasjonalhjem i Palestina, og ga Verdens Sionist­ organisasjon status som representant for jødiske interesser i Pale­ stina.87 Det målet Herzl hadde satt for sitt diplomati ved århundreskiftet ble nå nådd under ledelse av Weizmann. Den egentlige oppbyggin­ gen av jødestaten kunne begynne. Og Herzls syn på sionistbevegelsens strategi ble fra dette tidspunkt langt på vei bekreftet: Det var først etter at prinsippet om jødisk immigrasjon og samfunnsbygging i Palestina var gitt internasjonal legitimitet at sionisme ble real­ politikk: under beskyttelse av det britiske styret i Palestina (1922-48) kunne sionistbevegelsen bygge kjeller og grunnmur for sin egen stat.

5. Det europeiske utgangspunktet: En oppsummerende konklusjon

Vi har så langt drøftet to hovedfaser i utviklingen av sionismen: Den første er knyttet til sionismens opprinnelse og bakgrunn i en mer almen jødisk sosial oppbruddsbevegelse i Øst-Europa; den andre til utviklingen av den internasjonale sionistbevegelsens strate­ gi og sammenbindingen med stormaktsinteresser. Sionistbevegelsen vokste fram med kraftsentrum i den såkalte Jødesonen i Øst-Europa, som et av flere jødiske svar på en dobbelt utfordring: a) En jødisk identitetskrise som i første rekke hadde sammenheng med oppløsningen av føydalsamfunnets identitetsbeskyttende grenser; b) Antisemittismen - hvis politiske siktemål var å bryte ned jødesamfunnets handelsøkonomiske posisjon i et geopoli­ tisk sentralt område - og som gjorde jødene rettsløse med svært få muligheter for økonomisk og sosio-kulturell deltakelse i storsam­ funnet. Verken politisk autonomi eller kulturell assimilasjon fram­ sto som realistiske alternativer for jødene innenfor den eksisterende samfunnsorden i Øst-Europa, særlig ikke etter 1880. Et radikalt brudd med tingenes tilstand syntes nødvendig. Noen gikk inn for et brudd i form av en revolusjon mot tsaren og hans system, andre ville gi opp tilværelsen i Øst-Europa og gikk inn for emigrasjon. Sionismen, som fram til vårt århundre var en politisk ubetydelig bevegelse, ble formulert i sin tids begreper, og avspeilte ideologiske strømninger i det øvrige Europa. Den hadde sin sosiale forankring i intellektuelle middelklassemiljøer som ønsket å reformere det jø­ diske samfunn slik at det kunne bli en del av den moderne siviliserte verden. Idéer fra den franske revolusjon om folket som en organisk enhet og som maktens utspring øvde sterk innflytelse på den sekula­ riserte jødiske intellegensiaen. Likeså nasjonalstatstanken - at det nasjonale fellesskap bare kan realisere sitt fulle potensiale gjennom en egen, uavhengig stat. I den tidlige øst-europeiske sionisme (før dannelsen av Verdens Sionistorganisasjon i 1897) kan vi peke på tre grunnleggende for­ 89

skjellige motiver forankret i ulike jødiske miljøer: En sekulær na­ sjonalisme for gjenoppbyggingen av den tapte hebraiske nasjon i form av en moderne nasjonalstat; en religiøs reaksjon mot og flukt fra sekulariseringstendensene i Europa; et politisk svar på anti­ semittismen. Sionistene sto i opposisjon til den langt sterkere jødis­ ke (og jiddiskspråklige) arbeiderbevegelsen Bund som gikk inn for politisk autonomi for jødene innenfor rammen av et russisk sosialis­ tisk statsforbund, og som på den måten ble eksponent for en jiddisk nasjonalisme. Når en tilsvarende utvikling ikke fant sted blant jødene i VestEuropa henger dette i første rekke sammen med den rollen jødene kom til å spille i utviklingen av handelskapitalismen i denne del av verden. Jødene, først enkelte så stadig flere, ble uunnværlige for fyrstehus og statsoverhoder som trengte finanskapital for å konsoli­ dere og eventuelt utvide sin maktposisjon, innenfor sitt eget territo­ rium så vel som i forholdet til rivaliserende makter. Jødene fikk denne rollen dels fordi handel og pengelåning var av de få yrker som var åpne for jøder, dels på grunn av jødenes effektivitet i kraft av det internasjonale handelsnettverk de hadde bygget opp, og dels fordi det øvrige borgerskap var tilbakeholdent med å finansiere en ekspanderende statsmakt. Denne økonomiske åpningen for jødene førte også til sosiale og kulturelle åpninger, og i siste hånd til formell politisk likestilling. Så lenge jødene var et viktig ledd i statsmaktens konsolidering var det også naturlig at statsmakten beskyttet jødene mot direkte overgrep. Som følge av dette dynamiske forholdet mel­ lom jødisk kapital og vest-europeiske statsmakter klarte enkelte driftige jødiske finanshus å oppnå en betydelig maktposisjon i Eu­ ropa på 1800-tallet. I motsetning til sine trosfeller i øst fikk altså de vest-europeiske jødene en mulig vei inn i storsamfunnet da ghettomurenes identitetsvern forsvant. Opplysningsfalanksen blant jødene i vest gikk ikke inn for emigrasjon eller revolusjon, men for assimilasjon eller religiøs reform som alternative svar på den nye tid. I øst var tenden­ sen brudd med omgivelsene, i vest tilpasning. Jødene i vest var rik­ tignok ikke uberørt av nasjonalismen, men som Solomon Grayzel sier om 1800-talls jødene: «Det var ingen stoltere tyskere enn de tyske jødene; det var ingen mer entusiastiske franskmenn enn de franske jøder.»88 Jødene i vest betraktet seg altså ikke som jøder i en nasjonal forstand, men som tyskere, franskmenn, osv. med jø­

90

disk tro. Et av de klareste uttrykk for denne tendensen fikk man i dannelsen av reformbevegelsen i jødedommen der alle hentyd­ ninger til jødisk nasjonalitet ble fjernet fra liturgien. Et annet var vest-jødenes manglende oppslutning om, og tildels direkte avvis­ ning av, sionismen. Theodor Herzl innleder en helt ny fase i sionismens historie, ikke fordi hans teoretiske bidrag er så originale, men fordi han forsøker å få jødeproblemet løst som et internasjonalt politisk problem. Mens de øst-jødiske sionistene så sin bevegelse som en bred jødisk-nasjonal reisning der selve gjenskapelsen av jødisk nasjonal enhet i fed­ renes land var det grunnleggende motiv, var Herzls tanker samlet om et storpolitikkens grand design. Jødestaten skulle muliggjøre selve den historiske forsoning mel­ lom den jødiske og den ikke-jødiske verden. Gjennom et interna­ sjonalt charter skulle stormaktene garantere jødenes rett til et eget territorium. Jødene skulle i store antall trekke seg ut av Europa, og derved fjerne en kilde til sosial uro, og med sin kapital og kultur bli en utpost for den siviliserte verden. Mens de «praktiske» sionistene i øst hadde en gradvis oppbygging av en autonom jødisk koloni i Palestina som strategisk hovedprinsipp, uavhengig av tyrkernes og alle andre makters holdning, rendyrket Herzl og hans «politiske» sionister en «realisme» som gikk ut på å forene alle krefter som lot seg forene for å samle flest mulig jøder i en egen stat utenfor Euro­ pa. I en viss forstand mente Herzl at antisemittene - som i likhet med sionistene så konflikten mellom jøder og ikke-jøder som et grunntema i historien, og som ikke kunne fordra å ha jøder i sitt eget samfunn - ville være lettere å mobilisere til støtte for sionis­ mens politiske program enn judofile europeere som for sin del gjer­ ne ville dele rom med jødene. Denne tesen fikk han også bekreftet gjennom sitt meget aktive diplomati som president for Verdens Sio­ nistorganisasjon (1897-1904). Han oppnådde prinsippiell og til dels aktiv støtte for sitt syn på løsningen av jødeproblemet fra keiser Wilhelm II (som gjerne ville «bli kvitt» jødene)89 og den russiske regjering (med jødeforfølgeren Plehve i spissen), mens han ikke kom noen vei med f.eks. sultan Abdul Hamid som skal ha vært «helt fornøyd med sine jødiske undersåtter».90 Dessuten, for selv å komme i forhandlingsposisjon, ga Herzl inntrykk av at han hadde en mektig internasjonal jødisk finanskapital i ryggen, og spilte altså bevisst på antisemittiske fordommer på dette området.91 91

Den støtten Herzl fikk fra vest-europeisk hold, jødisk som ikkejødisk, var mindre politisk og mer filantropisk motivert, i sympati med jødene i øst. Dette skal også ha vært utslagsgivende for den britiske regjerings tilbud fra 1903 om å opprette «en jødisk koloni» i Uganda.92 Et annet motiv for vest-europeisk støtte til Herzl og alle bevegelser for jødisk masse-emigrasjon fra Øst-Europa til ikkeeuropeiske områder var frykten for at det jødiske oppbruddet i øst skulle føre til en flom av jøder til Vest-Europa, og derved true den sosiale freden som tross alt hersket der mellom jøder og ikke-jøder. Selv om de praktiske sionister fikk et klart overtak i sionistbeve­ gelsen etter Herzls død, ble ikke den politisk-diplomatiske linjen forlatt. Øst-sionisten Chaim Weizmann søkte å utforme en strategi i spenningsfeltet mellom praktisk og politisk sionisme («syntetisk» sionisme). Weizmann ble den nye dominerende skikkelsen i sionist­ bevegelsen, og var arkitekten bak sionistenes forsøk på å få britiske garantier for oppbyggingen av et sionistisk kolonisamfunn i Palesti­ na. Dette ble også et av resultatene av oppløsningen av Det otto­ manske riket under den 1. verdenskrig. Britene håpet å kunne ut­ nytte alliansen med sionistene til å sikre sine strategiske posisjoner i Midt-Østen; et håp som var velbegrunnet på kort sikt, men tragisk i sin neglisjering av den innfødte palestinske befolkningen. De to fasene i utviklingen av sionistbevegelsen som vi nå har lagt bak oss, og der skillet markeres ved opprettelsen av Verdens Sio­ nistorganisasjon, er blitt helt bestemmende for den dobbelte arv som sionistbevegelsen og senere staten Israel førte videre i Palesti­ na: Arven fra det liberale og revolusjonære Europas oppgjør med de gamle regimer, og arven fra det nasjonalistiske og kolonialistiske Eu­ ropa som søkte til andre verdensdeler for å løse egne problemer. Slik har sionismen også fått sitt janusansikt, et rettferdighetslengtende og et imperialistisk; det første mest synlig for europeere, det andre iøynefallende for arabere. La oss nå skifte hovedperspektiv til Palestina og følge sionismen i dens neste utviklingsfase; utviklingen av statsbyggende institusjoner under britisk beskyttelse fram til opprettelsen av staten Israel i 1948.

DEL II

Settlersamfunnet

1. Sionisme som settler­ kolonialisme

I det foregående forsøkte vi å forklare sionismens oppkomst i Euro­ pa i det forrige århundret ved å drøfte jødenes sosiale, økonomiske og kulturelle betingelser. Ikke minst la vi vekt på å gi et overblikk over sionismens ideologiske og intellektuelle røtter i Øst-Europa. Det er nemlig ingen tvil om at denne bakgrunnshorisonten, som fulgte med de sionistiske settlerne til Palestina, i en helt grunnleg­ gende forstand kom til å prege oppbyggingen av det sionistiske kolonisamfunnet og senere staten Israel. Men betingelsene som møtte nykommerne i Palestina var drama­ tisk forskjellige fra hva de var vant til i Europa. De hadde forlatt sine fiender og trukket seg ut av de sosiale og økonomiske bakevjer i de øst-europeiske samfunn hvor de var blitt isolert og hvor deres nye politiske identitet var blitt formet. De forlot det europeiske kul­ turmiljøet som hadde vært en støpeskje for opplysningsbevegelsen blant jødene, og derved også for sionismen. Kort sagt: De kuttet båndene til det utviklingsforløp som hadde frambragt dem selv som sionister. I Palestina befant de seg som kolonister i et orientalsk land bebodd av en befolkning som drev jordbruk og handel på sitt tradisjonelle vis. Utfordringene ble helt nye: Et nytt samfunn skulle bygges opp fra grunnen av. Det nye landet måtte omskapes fullsten­ dig demografisk og kulturelt, størst mulig arealer måtte bringes over i jødisk eie, tilgangen av nye immigranter måtte sikres, kapital til bygging og drift av koloniene måtte skaffes osv. I det følgende skal vi gå nærmere inn på denne overgangen fra Europa til Palestina og selve etableringsfasen i oppbyggingen av det israelske samfunnet. Det var en bestemt generasjon innvandrere («den 2. innvandringsbølge» 1905 - ca. 1920) fra Polen og Russland som fullstendig dominerte i dette pionerarbeidet. Den ideologi de brakte med seg ble normsettende for det samfunnet som gradvis ble byggel °PP- Deres selvforståelse ble også det nye samfunnets selv-

95

forståelse: den gjennomsyret settlernes økonomiske, politiske og kulturelle institusjonsbygging.1 For å få en ramme omkring drøftingen av den sionistiske etable­ ringsfasen i Palestina kan det være nyttig å kaste et sammenliknende blikk på andre europeiske nybyggersamfunn i moderne tid. Men først må vi spørre: Kan vi i det hele tatt betrakte det jødisk-israelske samfunnet som et resultat av europeisk settlerkolonialisme, eller står vi overfor en så unik erfaring at slike sammenlikninger ikke holder mål?

1. Settlerkolonialisme? Det er uvanlig i Vest å betegne bosettingen av jøder i Palestina i vårt århundre som «settler-kolonialistisk», trolig fordi begrepet gir negativt ladete assosiasjoner. Det er likevel åpenbart at det sionis­ tiske nybyggerprosjektet faller inn under enhver rimelig definisjon av begrepet: Samfunnet de bygde var et «settlersamfunn» i den forstand at det ble bygd opp ved organisert immigrasjon fra utlan­ det, og ved etablering av egne økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner. Det var «kolonialistisk» fordi bosettingen skjedde med maktbasis i utlandet (Verdens Sionistorganisasjon og fra 1917 under beskyttelse av britisk stormaktsgaranti) med sikte på å overta herredømmet i landet. Det blir av og til hevdet at bare bosetting som skjer i regi av stater med rimelighet kan kalles kolonialisering. Men mye av Europas kolonialisering av ikke-europeiske områder skjedde ikke i regi av de svake statsapparatene, men i regi av sterke handelsinteresser. Det er f.eks. betegnende at kolonialiseringen av Sør-Afrika startet med at det hollandske Østindiske Handelskom­ pani hadde behov for en base på Kapp Det Gode Håp for å skaffe forsyninger til sin handelsflåte. Det var Kompaniet som eide og drev kolonien, og som sendte flere folk når det var nødvendig, ikke den hollandske staten. I Palestina skjedde bosettingen av jøder fram til 1917 dels i regi av sionistiske organisasjoner, dels i regi av den franske baron Rothschild. Omkring århundreskiftet finansierte baronen driften av praktisk talt alle de 21 jødiske jordbrukskolonier som da fantes i landet.2 De nye settlerne ønsket å frigjøre seg fra Rothschilds kapital og hans stedlige representanters formynderi, men bevegelsen hadde ennå ikke økonomiske og administrative res­ surser nok til å stå på egne ben. I følge den israelske forfatteren

96

Amos Elon er det trolig at hele det sionistiske koloniseringsprosjektet hadde falt sammen om ikke Rothschilds finansimperium hadde sikret kolonienes drift i denne perioden.3 Fram til første verdenskrig foregikk det altså en viss sionistisk ko­ lonisering av Palestina, selv om det var i beskjeden skala. Det grunnleggende problemet for sionistene var verken mange­ len på penger eller immigranter, men mangelen på politisk legitimi­ tet og en maktbasis som telte i internasjonal sammenheng. Det var jo denne mangelen Herzl hadde sett som sionismens hovedpro­ blem, og som han satset alt på å løse gjennom sitt ambisiøse diplo­ mati. Han mente at målet om en stat for jøder i Palestina bare kun­ ne realiseres gjennom masse-immigrasjon basert på en internasjo­ nal overenskomst om jødenes rett til å bosette landet. Et tilsva­ rende problem hadde andre europeiske koloniseringer aldri stått overfor. Tidligere europeisk settlervirksomhet hadde i det minste kunnet skje i territorier kontrollert fra settlernes eget moderland. Sionistene hadde ikke et enkelt moderland. Verken Rothschild el­ ler Sionistorganisasjonen kunne utøve noen form for jurisdiksjon i Palestina, og bare ganske små arealer var i jødisk eie. Sionistene var helt avhengige av det kriserammede tyrkiske administrasjons­ apparatet (som riktignok derfor heller ikke var ubestikkelig) for å få rett til immigrasjon, jordoppkjøp, selvforsvar osv. Tyrkerne, inkludert sultanen selv, var mistenksomme overfor sionistenes mo­ tiver i Palestina, og kunne når som helst sette en stopper for enhver videre sionistisk utbygging i landet. Det var derfor åpenbart at Herzl hadde rett: skulle sionistene komme videre trengte de en «moderlands-erstatning», en tilstrekkelig sterk politisk makt i ryg­ gen som kunne sikre en internasjonal anerkjennelse av de sionistis­ ke rettighetskrav i Palestina. Den første verdenskrig ble sionistenes store sjanse. Det otto­ manske imperiet falt sammen, britiske tropper inntok Jerusalem. Det sionistiske lederskap med Chaim Weizmann i spissen innledet sin diplomatiske offensiv overfor den britiske regjering, og oppnåd­ de i november 1917 den etterlengtede stormaktsgaranti - Balfourerklæringen. Med dette var maktgrunnlaget for videre kolonisering sikret i en form som var mer «normal» for europeisk settler-kolonialisme. Den sionistiske bosettingen av Palestina kan på denne måten betraktes som den siste i rekken av koloniseringer, med ut­ gangspunkt i Europa i moderne tid, som har ført til dannelsen av Drømmen

t Israel - 4

97

nye nasjonale samfunn. Tidligere var slike settler-samfunn oppret­ tet i bl.a. Sør- og Nord-Amerika, Sør-Afrika og Australia. I en sammenliknende historisk studie av europeiske nybyggersamfunn (Louis Hartz: The Founding of New Societies) unnlater forfatteren å ta med etableringen av det israelske samfunnet. Dette er i seg selv interessant og kan tyde på at Hartz og medarbeidere i likhet med de fleste forskningsmiljøer i Vesten, aksepterer sioniste­ nes egen-fortolkning av sin etablering i Palestina. I denne fortolk­ ningen inngår ikke begreper som ’settler’ og 'kolonialisme’; det gir assosiasjoner om conquistadorer og nedslakting av indianere. Slike begreper innebærer en tvil om innvandrernes historiske rett til lan­ det, og antyder eksistensen av en innfødt befolkning som blir fratatt «sitt» land. I følge den tradisjonelle sionistiske framstillingen er Pa­ lestina, slik den hebraiske betegnelsen på landet (Eretz Israel) anty­ der, jødenes historiske land og arv. Det jødiske samfunnet i Eretz Israel er ifølge denne oppfatningen ikke et nytt samfunn, men gjen­ opprettelsen av et gammelt som har levd i et totusenårig eksil. Da jødene igjen begynte å bosette landet i moderne tid, kom de derfor ikke som erobrere, men som frigjørere. Sionistene kom til Eretz Is­ rael som representanter for det folk som ble drevet derfra og spredd over hele verden, og som nå vil samle seg der igjen og kreve sin historiske rett til landet.4 Denne og liknende framstillinger kan imidlertid bare aksepteres som uttrykk for en sionistisk selvforståelse, ikke som en rimelig vir­ kelighetsbeskrivelse. Men selv om vi holder fast ved at nybyggersionismen i Palestina må karakteriseres som settler-kolonialisme, atskiller den seg, også etter 1917, på et par viktige punkter fra de andre sammenliknbare europeiske samfunnsetableringene i over­ sjøiske områder. Forskjellene bunner i selve formålet med kolonise­ ringen. Dette er et viktig poeng som vi må ofre litt mer oppmerk­ somhet. Tradisjonelt ble europeiske settlersamfunn i andre verdensdeler opprettet som ledd i den ekspanderende handelskapitalismen. De spanske herskere hadde f.eks. bruk for temmelig store kontingenter spanjoler stasjonert på permanent basis i de sør-amerikanske kolo­ niene for å ivareta militære, økonomiske og administrative opp­ gaver. Boerne i Sør-Afrika nedstammer som nevnt fra personell til­ knyttet det hollandske Østindiske Handelskompani på 1600-tallet. Kompaniet bosatte folk på Kapp Det Gode Håp for å sikre forsy-

98

ninger til flåten og samtidig befeste et strategisk viktig punkt på ru­ ten mellom Østen og Europa. USA, Kanada og Australia tjente i første rekke som avlastningsområder for Europa i forbindelse med den industrielle revolusjon. Titalls millioner av mennesker som «ble til overs» som følge av de dramatiske strukturendringene i euro­ peisk økonomi på 17- og 1800-tallet, kunne fraktes over til disse «mulighetenes land». Europa unngikk på denne måten slike kritiske overbefolkningsproblemer som idag hjemsøker Den tredje verden. Som vi har sett rammet disse strukturendringene jødene i ØstEuropa særlig sterkt. Følgen ble en gigantisk jødisk folkevandring fra Øst til Vest. Ca. 2,6 mill, jøder immigrerte vestover i perioden 1881-1914, de fleste til USA. I likhet med hundretusener av fattige italienere, skandinaver og andre, håpet disse jødene å finne grunn­ lag for en bedre og tryggere tilværelse i Den nye verden. Og det er klart at denne emigrasjonen fra alle kanter av Europa lettet det so­ siale og politiske trykket på de rådende samfunnssystemene i Euro­ pa. Hva var så formålet med den sionistiske koloniseringen av Pale­ stina? Var det å «avlaste» Europa for dens jødiske innbyggere, eller å skaffe de øst-europeiske jødene bedre og tryggere kår? I begge tilfeller var USA det naturlige målet, ikke Palestina. Palestina had­ de verken en økonomi eller infrastruktur som kunne ta mot særlig mange immigranter, og kunne ikke tilby innvandrerne noen særlig grad av fysisk eller materiell trygghet. Var det å bygge opp et sik­ kert feste for imperialistiske interesser i Midt-Østen («en sivilisasjo­ nens utpost mot barbariet», som Herzl valgte å formulere det)? Når britene ga sionistene livsbetingelser i Palestina var det fordi de an­ tok at koloniseringen - så lenge den var avhengig og under kontroll av mandatadministrasjonen - kunne være med å befeste Storbritan­ nias interesser i området. Det sionistiske lederskapet hadde ingen betenkeligheter med at sionistkolonien skulle få en slik funksjon. Ledelsen tilstrebet som vi har sett en allianse med imperialismen. Men selv om den endelige etableringen av det sionistiske settlersamfunnet i Palestina ble muliggjort ved å bli innordnet i et samspill med stormaktsinteresser, var formålet med sionismen ikke begren­ set til dette samspillet. Formålet var å legge grunnen for en egen stat, enten dette tjente bestemte stormaktsinteresser eller ikke. Det er her viktig å skille mellom sionistbevegelsens grunnleggen­ de formål og de strategiske og taktiske interesser den fant å kunne

99

alliere seg med, ja til og med gjøre seg avhengig av, for å oppnå det overordnede mål. Nå i etterhånd er det enklere å dømme om disse spørsmålene enn det var f.eks. i begynnelsen av dette århundret. Da rådde det stor forvirring og uenighet i sionistbevegelsen selv om det grunnleggende formålet med bevegelsen. Som vi så i forrige kapittel var det en betydelig fraksjon som mente at sionistbevegelsens primære oppgave var å få jødene ut av Europa og i sikkerhet i et eget territorium, men at dette territoriet ikke nødvendigvis måtte være Palestina. Det er også klart at ledel­ sen i Sionistorganisasjonen brukte alle sine diplomatiske ressurser på å overbevise europeiske statsledere og imperiebyggere om sio­ nismens potensielle muligheter som en bastion for stormaktsinteresser. Men om det var sterkt ulike syn innad i sionistbevegelsen om mål og strategi, var begge hovedfraksjonene («politiske» og «praktiske» sionister) samlet om et utgangspunkt som skilte dem fra alle ikkesionister: Synet på det jødiske fellesskap som primært et nasjonalt fellesskap, ikke først og fremst et religiøst, og overbevisningen om at bare kollektiv politisk handling kunne redde denne nasjonens identitet og selvrespekt i den moderne tidsalder, nasjonalstatenes tidsalder. Når den første sionistkongressen i 1897 ble organisert etter mønster av en europeisk parlamentssesjon var det nettopp for å understreke bevegelsens nasjonale ambisjoner: Jødene skulle, som alle andre europeiske folk (jødene utenfor Europa ble sjelden regnet med), bringes inn i den moderne tid og bli et «normalt» folk. Og ethvert sivilisert folk har sitt eget parlament. Etter 1906 var det utvetydig klart at fraksjonen av praktiske sionister, som så oppret­ telsen av jødisk nasjonalt herredømme i Palestina som meningen og målet med sionismen, hadde overtatt føringen i Verdens Sionistor­ ganisasjon.

Det er denne nasjonale ambisjonen, utmeislet som plattform og program for bosettingen av jøder i Palestina, som i hovedsak skiller settler-sionismen fra tidligere europeiske koloniseringer. Når vi skal betegne den organiserte bosettingen av Palestina fra 1882 er det derfor strengt tatt ikke riktig å si at den var ’jødisk’ (som antyder et religiøst hovedmotiv), men nettopp sionistisk’. Dette er desto mer rimelig i og med at ledere av de viktigste fraksjoner innen jødedom­ men, ortodokse så vel som reformerte, tok avstand fra sionismen og dens ambisjoner.6 Sionistbevegelsen var en høyideologisert og se100

kularisert nasjonalistbevegelse som tok sikte på å samle alle jøder til en landfast nasjon i Palestina. I andre tilfeller av settler-kolonialisme var det brokker av europeiske folk som bosatte seg i områder som allerede var under kontroll av deres eget hjemland. Først etter­ hvert utviklet disse emigrantgruppene et behov for en selvstendig nasjonal identitet og ideologi, fra å være et fragment av en nasjon til å bli en nasjon z seg selv f fra å være hollandske kalvinister til å bli boere, fra å være britiske puritanere til å bli amerikanere. Når disse settlersamfunnene med tid og stunder krevde nasjonal uavhengig­ het av moderlandet var det aldri snakk om å gjøre kravet gjeldende for andre enn settlerbefolkningen selv. Sionistene gjorde kravet gjel­ dende på vegne av jødeheten, spredd over hele verden. Et slikt krav er helt unikt i den europeiske settlerkolonialismens historie. Da f.eks. lan Smith i 1964 erklærte Rhodesia som uavhengig av Storbri­ tannia gjorde han det som representant for det hvite settlersamfunnet i landet, ikke på vegne av Den hvite rase. 2. Settlersionismens strategi

Omsatt i praktisk politikk fikk den sionistiske ambisjonen konse­ kvenser som bl.a. skapte betydelige problemer for Storbritannia etter at Palestina kom under britisk styre (fra 1922 som mandat­ område under Folkeforbundet). Foruten å opprettholde sin interna­ sjonale organisering ble sionistenes politikk i Palestina konsentrert om følgende mål: - fri innvandring av jøder; - rett til oppkjøp av større arealer for bosetting av jøder; - oppbygging av en økonomisk sektor i «frigjorte» områder uav­ hengig av arabisk arbeidskraft og arabiske markeder; - oppbygging av en administrativ og politisk sektor mest mulig atskilt fra den tilsvarende arabiske sektor i landet og mest mulig selvstendig i forhold til den britiske mandatmakten; - nøytralisering og bekjempelse av den innfødte befolkningens økende nasjonale bevissthet og motstandskamp. Den britiske administrasjonen ble lagt under sterkt press for å fremme disse målsettingene, og det gikk ikke mange år før grupper blant settlerne begynte å ta til orde for væpnet kamp mot britene med sikte på løsrivelse og selvstendighet. Men om sionistenes ambisiøse politikk skapte problemer for Storbritannia, ble forholdet til den palestinske befolkningen langt

101

mer kritisk. Selv om britene la begrensninger på sionistenes ekspansjonsmuligheter, var settlersamfunnet fortsatt helt avhengig av mandatmaktens sikkerhetsgaranti. Den innfødte befolkningen var derimot bare i veien sett fra settler-sionistenes synspunkt. Palestina var et lite land (på størrelse med Hedmark fylke). Mesteparten av den dyrkbare jorda var i drift. I 1920 var Palestina omtrent dobbelt så tett befolket med palestinere som Norge er med nordmenn i dag. Hvordan skulle dette landet «omskapes» demografisk og kulturelt til overveiende å bli det Eretz Israel som sionistene drømte om? Problemet ble særlig akutt for sionistene fordi den palestinske na­ sjonalismen fikk et sterkt oppsving fra omkring 1920 - tydelig alar­ mert av den ekspanderende sionistbevegelsen. Palestinerne begynte å forstå det dramatiske i situasjonen: De sto ikke bare overfor et tradisjonelt settlersamfunn som i første rekke søkte å utnytte lan­ dets naturressurser og arbeidskraft. Nei, de sto overfor innvandrere med et langt videre siktemål: Et nytt folk skulle bygges opp i landet, et folk av arbeidere, bønder, håndverkere, kjøpmenn og fabrikk­ eiere, et folk med sine egen organisasjoner og institusjoner, et folk som potensielt telte mange millioner mennesker og som ifølge inn­ vandrerne var Palestinas egentlig rettmessige innvånere. Dette fol­ ket hadde Storbritannia og Folkeforbundet lovet et «nasjonalhjem» i Palestina. Hvilken plass ville det da bli tilbake til det eksisterende folket i landet? Palestinerne hadde grunn til engstelse. De var redde for at deres verste anelser kunne gå i oppfyllelse: at de skulle miste sitt land og bli utslettet som samfunn. Palestinerne hadde gjennom århundrene opplevd mange ulike herskere, mye undertrykkelse og vold. Men nå var selve deres eksistens i Palestina truet. Når sionistbevegelsens raison d’étre, selve meningen med at den var til, ble uttrykt i målet om å bygge opp et nytt jødisk samfunn i Palestina, er bevegelsens politikk overfor den innfødte befolk­ ningen i landet bare en naturlig følge. Representanter for den 2. innvandringsbølgen av sionister gikk fra første stund (fra ca. 1905) inn for fullstendig atskilthet i forhold til palestinerne.8 Det ble et fundamentalt strategisk prinsipp for sionistene at settlersamfunnet og det innfødte samfunnet ikke skulle blandes sammen mer enn nødvendig, men utvikle seg uavhengig av hverandre. Skulle sionis­ tene ha bygget opp felles institusjoner med palestinerne, økono­ misk, sosialt og politisk, og kanskje inngått ekteskap med dem, ville dette selvsagt ha umuliggjort gjenreisingen av et rent jødisk sam-

102

funn i landet. Sammenliknet med annen europeisk settler-kolonialisme hadde sionistene alt i utgangspunktet en mer konsekvent og prinsippielt begrunnet politikk overfor innbyggerne i det landet de koloniserte. Det var ikke aktuell politikk for settlerne å få palesti­ nerne tvangsflyttet ut av Palestina, heller ikke etter 1917, selv om ekstremistiske høyregrupper mente idéen burde overveies seriøst. Britene ville ikke ha tillatt noe slikt, og man ville ikke ha funnet mye støtte blant jødene rundt om i verden, ikke engang i sionist­ bevegelsen. Gitt rådende maktforhold og begrensninger hadde sett­ lerne bare én realistisk mulighet for å få kontrollen i Palestina: Bringe inn et maksimalt antall immigranter, bosette størst mulig sammenhengende områder og knesette prinsippet om atskilthet og skilt utvikling i disse områdene. På den måten kunne de gradvis bygge opp sin posisjon i landet, ikke bare i kraft av et stigende antall immigranter, men også gjen­ nom en tett og effektiv organisering av nybyggersamfunnet. Sionis­ tene hadde liten tid fordi det var åpenbart at britene ikke hadde tenkt å bli sittende med hele det administrative og sikkerhetsmessi­ ge ansvaret for Palestina særlig lenge. Regjeringen i London var in­ teressert i å finne en «indre løsning» som kunne sikre politisk stabi­ litet i landet, dog slik at imperiets interesser i området ble ivaretatt. Sionistenes mål var at de selv, og ikke Palestina-araberne, skulle kreve politisk selvstendighet for Palestina. Utgangspunktet var ikke det beste: I 1919, 37 år etter «Den første innvandringsbølgen», ut­ gjorde jødene bare 8,7% av befolkningen og eide en ubetydelig del (2,04%) av landet.9 Aret etter kom det til blodige opptøyer i de største palestinske byene der innbyggerne krevde øyeblikkelig stans i den sionistiske settlervirksomheten. Dette skulle vise seg bare å være en innledende runde i den bitre kampen som siden har pågått mellom sionismen og den palestinske nasjonale bevegelsen. I Australia og på det amerikanske kontinentet var settlernes erobringsoppgaver relativt enklere enn i Palestina: Koloniseringen av disse enorme områdene skjedde i en tid da innstillingen til ikkeeuropeiske folkeslag var en annen. Områdene hadde ingen historie - sett fra europeisk synsvinkel. Palestina var tross alt Det hellige land, arnestedet for den kristne sivilisasjon. Det var ikke likegyldig for den europeiske opinionen eller for Kirken hva som skjedde med Jerusalem. Mens koloniseringen av Amerika skjedde med knusen­ de våpenteknologisk overlegenhet i forhold til de innfødtes piler og

økser, var den relative overlegenheten betydelig redusert i Palesti­ na. De innfødte folkeslagene i de nyoppdagete oversjøiske område­ ne var dessuten helt ukjent med nasjonalisme i moderne forstand, og var ikke i stand til å møte den europeiske utfordringen med en samlet, nasjonalt organisert motstandskamp. I Palestina skjedde etableringen av innvandrersamfunnet samtidig med framveksten av den arabiske nasjonalismen, og ble et sentralt mobiliseringsgrunnlag for denne bevegelsen. Alt dette, sammen med at sionistene hadde sin ideologiske for­ ankring i det liberale og sosialistiske Europa, er med på å forklare at terskelen mot å fordrive eller til og med utslette den innfødte be­ folkningen var høyere blant settlerne i Palestina enn f.eks. blant de europeiske erobrerne av det amerikanske kontinentet. Vi skal sene­ re se at terskelen dessverre ikke var høy nok. Det er imidlertid et annet tilfelle av settler-kolonialisme der ny­ byggerne, i likhet med sionistene i Palestina, befant seg i en håpløs mindretallsposisjon i forhold til de innfødte og uten reelle mulighe­ ter til å «rense» landet - nemlig tilfellet Sør-Afrika.10 Etterkom­ merne av de hollandske kalvinistene kjempet en innbitt kamp mot både innfødte afrikanere og engelskmenn for å overleve som et eget samfunn. Gjennom denne kampen utviklet de en egen nasjonal identitet som afrikandere («boere»). Etter opprettelsen av Sør-Afrika-Sambandet i 1910 styrket afrikanderne sin posisjon på alle områ­ der i samfunnet, ikke minst økonomisk. Her hadde engelske inn­ vandrere tidligere vært dominerende. Afrikandernasjonalistene mente at deres eneste mulighet for å opprettholde og videreføre afrikanderfolket var å besette sentrale maktposisjoner i samfunnet og hindre at det svarte flertallet fikk politisk medbestemmelsesrett. I 1948 fikk afrikandernasjonalistene ved valget samme år politisk mandat til å lovfeste apartheid som prinsipp for statens politikk i forholdet mellom rasegrupperingene. Apartheid betyr «skilt utvik­ ling», og som prinsipp for praktisk politikk er poenget å sikre makt­ monopol for nærmere bestemte befolkningsgrupper ved å stenge andre ute fra de samme posisjonene. Begrepet brukes i dag ikke bare på forholdene i Sør-Afrika, men forbindes med en situasjon der en europeisk settlerbefolkning nekter landets innfødte folk de­ mokratiske rettigheter og selvbestemmelsesrett. Apartheid kan altså betraktes som en erstatning for direkte fordriving eller nedslaktning av den innfødte befolkningen. Settlerne 104

«renser» ikke det erobrede territoriet for dets opprinnelige innbyg­ gere, men kan oppnå en nesten like effektiv enemakt i landet ved å gi sin egen gruppe eksklusive rettigheter. I dette ligger også aparr/iezW-politikkens dilemma: den forutsetter en permanent eksklusjon av den innfødte befolkningen fra likeverdig deltakelse i samfunnet og blir derved kilden til en type grunnleggende konflikt som ikke lar seg løse innenfor rammen av apartheid-samfunnet selv. Apartheid er bare aktuelt i nybyggersamfunn dei den innfødte befolkningen representerer en reell trusel mot settlersamfunnets maktmonopol (eller ambisjon om slikt monopol). På det nord-amerikanske kontinentet ble de innfødte folkeslagene så totalt knust under koloniseringene at en lovfestet raseskillepolitikk ikke var nødvendig for at innvandrerne skulle holde makten for seg selv. Uten bekymring for sin egen framtid kunne de hvite amerikanerne derfor vedta en konstitusjon som bygde på prinsippet om universel­ le menneskeretter. Sør-Afrika, USA og Palestina er helt forskjellige historier. Et sammenliknende perspektiv må ikke trekkes for langt, men kan være nyttig for å rette oppmerksomheten mot de konflikter og stra­ tegiske valg som ethvert settlersamfunn vil måtte ta i forholdet til den innfødte befolkningen. Og i denne sammenhengen er sionist­ bevegelsen intet unntak - noe som er fundamentalt for å forstå ut­ viklingen av Palestina-konflikten og staten Israels institusjonelle oppbygging. I overgangen fra Europa til Palestina var det på dette planet at den mest dramatiske omstillingen lå for sionistene. Det var et ufra­ vikelig faktum at tusener av palestinske bønder kultiverte praktisk talt all dyrkbar jord i de mest ettertraktede områdene av Eretz Is­ rael. Da sionismen ble utviklet i de øst-europeiske omgivelsene var det Tsarens forfølgelser og jødedommens sendrektighet som domi­ nerte oppmerksomheten. De palestinske bøndene var ikke med i bildet, og når de ble det, ble de ikke sett som en avgjørende hind­ ring for sionismens mål. En strategi og politikk måtte imidlertid ut­ formes, og innvandrerne sto da overfor to utfordringer som var nøye knyttet til hverandre: Hvordan skal vi skaffe oss kontroll over landet? Hvilke prinsipper skal gjelde for organiseringen av det nye jødiske samfunnet? I det følgende skal vi se nærmere på hvordan de sionistiske pione­ rene møtte de to utfordringene.

2. Pionergenerasjonen: En kort presentasjon

Pionertiden dekker en tidsbolk fra 1882 til 1948, fra de første 14 settlerne ankom Jaffa til opprettelsen av staten Israel (med en jø­ disk befolkning på ca. 650 000). Denne perioden deles gjerne opp i «innvandringsbølger» (aliyot, ent. aliya). De fleste av disse bølgene var dønninger etter særlig ondartede jødeforfølgelser i Europa. Den første aliya fulgte i kjølvannet av de russiske pogromene i 1881-82; den andre aliya kan settes i forbindelse med anslaget mot jødene i Kishinev i 1903; den tredje aliya (1919-24) var et unntak, først og fremst inspirert av det internasjonale gjennombruddet for sionis­ men etter den britiske garantien i 1917 (Balfour-erklæringen); den fjerde aliya («Grabski-bølgen», 1924) har fått navn etter den polske finansministeren som gjennom lovgivning forsøkte å tvinge jødene ut av bestemte yrker, særlig småhandel. De store innvandringsbøl­ gene i 30-åra var en direkte følge av nazismens frammarsj i Europa. Hver innvandrergenerasjon hadde på denne måten sine særlige erfaringer, og besto gjennomgående av folk med svært lik bakgrunn geografisk, sosialt, politisk og til og med aldersmessig. Dette er sær­ lig karakteristisk for 1. og 2. aliya. De ulike innvandrergruppene kom også til å spille distinkt forskjellige roller i oppbyggingen av det nye kolonisamfunnet i Palestina. Sett fra et sionistisk synspunkt var 1. aliya temmelig mislykket. Settlerne klarte ikke å overleve på egen hånd, og heller ikke med den innsats deres organisasjon, den russisk-baserte Hibbat Zion («Kjærlighet til Sion»), kunne mobili­ sere. Hibbat Zion var bare i stand til å holde liv i en bosetting, mens den franske baron Edmond de Rothschild kjøpte opp de fleste and­ re og etablerte nye. Disse drev han som rene kommersielle fore­ tak11 med egne administratorer og oppsynsmenn på hver koloni. I sionistisk historieskriving er det derfor den 2. og tildels 3. aliya, inn­ vandrerne som ankom i 20-årsperioden 1904-24, som er blitt ståen­ de som de mest genuine sionistiske pionerer. Slik oppfattet disse innvandrerne også seg selv, og kalte seg halutzim (ent. halutz), 106

«fortropp». Det er da også Aa/utzzm-generasjonen vi kommer til å konsentrere oss om i det følgende. Det var disse russiske og polske jødene som sto for oppbyggingen av de sionistiske institusjonene som skulle bli bindevevet i det is­ raelske samfunnet. I kraft av sin pågående og ideologiserte aktivis­ me kom de til å bli fullstendig dominerende i settlersamfunnet ikke bare i den før-statlige perioden, men også i staten Israel helt fram til 1970-årene. Amos Elon har formulert det slik:

De fastla et mønster for landets politikk og samfunn, for vaner, skikker og fordommer som sett under ett gir hva man kan kalle en nasjonal karakter.12 Den kjente israelske sosiologen S. N. Eisenstadt tillegger halutzimgenerasjonen en tilsvarende betydning når han bl.a. sier at pionerideologien ble styrket av det faktum at ingen motmyte eller motideologi av noen videre holdbarhet ble utviklet av noen annen gruppe, samtidig som behovet for et fellessymbol ble følt av immigrantgrupper i overgangsprosessen fra opphavslandet til bosettingen i Palestina. Pionerideologien ga en slags ramme for en kollektiv identitet og et nytt symbol for egenidentitet.13

Statsviteren Leonard Fein oppgir at 73% av de jødiske representan­ tene i det israelske parlamentet (Knesset) i perioden 1949-65 var født i Øst-Europa, og at det var medlemmer av den 2. alyia som var den dominerende grupperingen. Samtlige av det sosialdemokratiske statsbærende partiet Mapais 7 ministre i den første israelske regje­ ringen var født i Øst-Europa i 1880- og -90-årene og ankom Pale­ stina innen 1924. Fein hevder at denne monopoliseringen av det politiske lederskapet ikke hadde vært mulig om ikke det samme po­ litiske miljøet hadde hatt kontroll over alle de viktigste samfunns­ institusjonene: The Jewish Agency (sionistorganisasjonens eksekutivorgan i Palestina), Histadrut (arbeiderføderasjonen som også do­ minerte næringslivet, samt de viktigste sosiale og kulturelle institu­ sjonene), Hagana (væpnete styrker) og kooperasjonsbevegelsene (bl.a. kibbutz-bevegelsene). Lederskapet i disse sentrale institusjo­ nene var også i det store og hele overlappende, og beslutningspro­ sessene var i sterk grad knyttet til få og dominerende personer.14

1. Utgangspunktet: Den første innvandringsbølgens fiasko

Da medlemmene av den 2. innvandringsbølgen begynte å ankomme Palestina fra omkring 1905 ble de møtt med uvilje og ofte fiendtlig­ het fra de etablerte kolonistene som var igjen av den første inn­ vandringen. De «gamle» kolonistene hadde på denne tiden i det store og hele oppgitt sine sionistiske ambisjoner, dvs. målet om å samle jødene i Palestina og opprette en egen jødisk stat. De hadde kommet til Palestina med store forhåpninger om den historiske be­ tydningen av deres egen reise. Denne optimismen avspeiles bl.a. i et manifest som organisasjonen Bilu (tilknyttet Hibbat Zion) offent­ liggjorde da de sendte de første innvandrerne i vei i 1882. Der heter det f.eks.:

Sover du, O vår Nasjon? Hva har du foretatt deg inntil 1882? Du har sovet og drømt den falske drømmen om assimilasjon. Nå, gudskjelov, er du blitt vekket av din dovne slumring. Pogromene har vekket deg av din søte søvn. Øynene dine er blitt åpnet og du ser at håpene var villfarne og tilslørende.15 Disse biluim, som de ble kalt, var nok forut for sin tid. Jødene i Øst-Europa emigrerte riktignok i store antall, men til USA, ikke til Palestina. I stedet for å bli stammen i et nytt stolt og selv-emansiperende jødefolk, måtte de idealistiske immigrantene snart oppgi sine messianske visjoner og selvstendighetstrang, og la seg innordne under baron Rothschilds patriarkalske veldedighetsadministrasjon. Overgangen fra et øst-europeisk byliv til en bondetilværelse i MidtØsten ble for stor, forberedelsene helt utilstrekkelige:

I det store og hele hadde de ingen idé om hva de skulle dyrke eller hvordan de skulle dyrke det. De bodde i huler og usle skur, utsatt for et uvant og ofte barskt klima. Den opprinnelige entu­ siasmen kunne ikke holde dem oppe i det uendelige. I løpet av noen få år hadde mange av dem nådd grensen for sammenbrudd. Noen dro tilbake til Russland, andre reiste til Amerika. Noen få flyttet til Jerusalem med hjelp av kristne misjonærer siden de ikke klarte å få støtte fra det innfødte jødesamfunnet.16 Allerede høsten 1882 innså lederne av Hibbat Zion at støtte utenfra ville være nødvendig for at ikke bosettingen av Palestina måtte opp­ 108

gis helt og holdent. Det mest naturlige var da å henvende seg til de rike jødene i Vest-Europa, jøder som allerede hadde engasjert seg i veldedighet for de dårligstilte øst-europeiske jødene (i organisasjo­ ner som den franske Alliance Israélite Universelle, den tyske Hilfsverein, den britiske Anglo-Jewish Association og den østerrikske lsraelitische Allianz).iJ Dette førte til en betinget positiv respons fra to framtredende representanter for den jødiske elite i Vest; barone­ ne Maurice de Hirsch og Edmond de Rothschild. Hirsch gjorde sitt samarbeid betinget av at Hibbat Zion selv kunne stille opp med 50 000 rubler. Da denne forutsetningen ikke ble oppfyllt valgte denne baronen heller å satse mesteparten av sin innsats på å bosette jøder i Argentina (en idé Herzl senere tok opp). Hirsch opprettet selskapet Jewish Colonial Association for å koordinere alle sine bosettingsprosjekter.18

2. Baron Rothschild: «Velgjøreren» Baron Edmonds betingelser var lettere å ettekomme. Han ønsket bare å være anonym slik at hans navn ikke kunne knyttes til jødisk nasjonalisme (noe han mente kunne oppildne antisemittisme). Med dette starter et gigantisk Rothschild-engasjement i oppbyggingen av et jødisk samfunn i Palestina.19 Det varer livet ut for Edmond og avsluttes formelt av hans sønn baron James de Rothschild i det tes­ tament som ble offentliggjort ved hans død i 1957. Her overfører han alle PICA’s eiendommer (se under) til staten Israel samt 6 mill, britiske pund til bygging av et nytt israelsk parlament i Jerusalem (innviet i 1966, kalles Knesset). Rothschild-familiens bidrag er bemerkelsesverdig, men blir gjer­ ne neddempet i sionistisk historieskriving. Det vil jo lett kunne svekke den heroiske glansen rundt pionerene i Palestina hvis det snakkes for høyt om at de var direkte avhengige av den franske baronen. Dessuten var Rothschild-familiens regime (særlig Ed­ monds) meget kontroversielt, ja til dels forhatt, blant settlersionistene. Da det alt tidlig i 1880-årene ble klart for Edmond at settlerne ikke viste den takknemlighet han hadde ventet, men snarere stilte krav om fortsatt å drive koloniene på egne premisser, svarte baro­ nen med å innføre et beinhardt regime.

109

Det var ment som en sterkt regulert paternalisme basert på et system av insentiver, belønninger og straff, med arbeidsledere og oppsynsmenn som drev det daglige arbeidet og med Generalin­ spektøren som en allmektig allestedsnærværende person som til­ feldig kunne dukke opp for å se at alt var i orden.20

Edmond var meget opptatt av sitt prosjekt i Palestina, og hadde meninger om alt som angikk settlerne: Hva som skulle dyrkes (han organiserte flere bosettinger som drueplantasjer for produksjon av vin), settlernes religiøse liv (han var selv ortodoks jøde og ville at hver koloni skulle ha en rabbiner, en synagoge, rituelt slakteri og rituelt bad), boforhold og hygiene (han mente at store sovesaler var tilstrekkelig, noe han imidlertid ga seg på, og utdelte premier for de mest renslige familiene), arbeidsmoral (bidraget på 10 franc i måne­ den pr. familie kunne bli holdt tilbake dersom det ble rapportert om obstruksjon eller dårlig arbeidsmoral), ekteskap måtte godkjen­ nes av baronens administrasjon osv., osv. Settlerne reagerte kraftig mot dette regimet. Det kom til utallige konflikter mellom Velgjøreren (Ha Nadiv) og hans undersåtter. Enkelte ganger måtte Rothschild-administrasjonen be om hjelp fra tyrkiske styrker for å slå ned protestaksjoner i koloniene Ekron, Samarin (senere Zikhron Ya’aqov) og Rishon Le Zion. For å få bukt med de «dårlige elementene» krevde baronen nå at nye settlere skulle avlegge et troskapsløfte overfor ham selv og hans admi­ nistrasjon. De måtte underskrive på følgende: ... å underordne meg selv totalt de ordre som administrasjonen måtte finne nødvendig i Monsieur le Baron’s navn angående alt som har med dyrkingen av jorda og dens vedlikehold å gjøre. I tilfelle forføyninger av noen art skulle bli iverksatt mot meg har jeg ingen rett til å motsette meg de.21 Rothschilds kolonier var i sannhet ikke et fristende reisemål for jø­ diske emigranter. Edmond var dessuten motstander av masseinn­ vandring av jøder til Palestina. Han mente at den tyrkiske sultan aldri ville tillate det, og kanskje sette en stopper for enhver videre kolonisering av landet. Hibbat Zion var havnet opp i et ille uføre. De hadde gjort seg fullstendig avhengig av en «velgjører» som sam­ tidig truet med å kvele den praktiske sionismen i fødselen. En 110

høytstående delegasjon ble sendt til Paris for å klage direkte til ba­ ronen. Delegasjonen fikk riktignok legge fram sine klager for Ed­ mond, men ble møtt med en aggressiv arroganse som det gikk ord om i lange tider. Edmond avfeide all misnøye som utakknemlighet, og slo kort og godt fast at «jeg er Jishuv»22 (Jishuv: Jødesamfunnet i Palestina). Rothschild-familiens dominerende posisjon i den tidlige oppbyg­ gingen av Jishuv avspeiles klart i noen enkle tall: I 1900 dekket Rothschilds bosettinger 67% av all jødisk eid jord i Palestina (altså, inkludert jødisk eiendom som ikke hadde noe med den sionistiske koloniseringen å gjøre). Dette utgjorde 145 000 dunam (1 dunam ca. 0,91 mål).23 Rothschild-administrasjonen sto (i 1902) for driften av alle unntatt noen ganske få av de koloniene som var grunnlagt siden 1882. De arealene som ble kjøpt opp på denne tiden skulle senere bli utgangspunktet for den sionistiske ekspansjonen, og kjer­ neområder i staten Israel (områdene mellom Jerusalem og Jaffa og mellom Jaffa og Haifa, samt nord-østre Galilea og Jezreel-dalen).

3. Sionistbevegelsen kommer med Etterhvert som Verdens Sionistorganisasjon etablerte seg i Palesti­ na ble baronens posisjon svekket. I 1914 hadde de nye sionistfondenes jordoppkjøp senket Rothschilds andel av jødisk eid jord til 56% (235 000 dunam). Administrasjonen var da ansvarlig for 24 av tilsammen 45 kolonier. I 1930 hadde sionistbevegelsen helt overtatt initiativet. Tallene var da henholdsvis 34% (400 000 dunam) og 30 av 124 kolonier. Av 72 bosettinger som ble reist i årene 1932-39 hadde PICA bare ansvaret for 8.24 (I 1924 fikk Rothschilds admi­ nistrasjon det navnet som den er mest kjent under: Palestine Israelite Colonization Association, PICA. Fra samme år ble ledelsen av selskapet overtatt av Edmonds sønn, James de Rothschild). Verdens Sionistorganisasjon sto utenfor koloniseringsvirksomheten i Palestina helt fram til 1908. Da opprettet organisasjonen et kontor i Jaffa under ledelse av Arthur Ruppin. Ruppin er blitt stående som en av de mest sentrale bakgrunnsskikkelsene i oppbyg­ gingen av det som senere ble det israelske samfunnet. Walter Laqueur mener f.eks. at «jødisk bosetting i Palestina skyldes ham mer enn noen annen.»25 Gjennom sionistiske institusjoner som Jewish National Fund (opprettet 1901) og Palestine Land Development

111

Company (opprettet 1908) søkte Ruppin å utforme en koordinert og systematisk koloniseringspolitikk. Han fikk til et praktisk sam­ arbeid med Rothschilds administrasjon - ikke minst for å unngå prisdrivende konkurranse om oppkjøp av jord - samtidig som han la et organisatorisk grunnlag for at settlerne og den sionistiske kolo­ niseringen kunne bli mer uavhengig av baronen.26 Behovet for en samordning og konsolidering av den sionistiske virksomheten i Pa­ lestina var prekær på den tiden da Ruppin ankom. Sett fra et ideelt sionistisk synspunkt var tilstanden i det jødiske kolonisamfunnet katastrofal. Hele foretaket var blitt integrert i en kjempemessig ka­ pitalistisk organisasjon styrt med eneveldig makt av en utilnærmelig herre i Paris. Målet om et nytt og selvstendig jødisk folk i fedrenes land syntes like fjernt som noen gang. De fleste koloniene hadde omkring 1910 gått over til å benytte innfødt palestinsk arbeidskraft. Dette var langt billigere og mer effektivt enn å basere seg uteluk­ kende på uerfarne byjøder fra Øst-Europa. Mange av koloniene oppnådde på denne måten å bli riktig velstående.27

En tilfeldig besøkende ville neppe ha funnet disse koloniene syn­ derlig forskjellige fra de engelske, franske eller hollandske kolo­ nier i Kenya, Algier eller Østindia. Økonomien var i stor utstrek­ ning basert på billig innfødt arbeidskraft. Den kom fra de arabis­ ke landsbyene i nærheten, såvel som fra mer fjerntliggende ste­ der i Syria, Egypt eller Transjordan. I 1889, bare sju år etter opp­ rettelsen, hadde Zichron Yaakoov-kolonien var Karmelfjellet nærmere 1 200 arabiske arbeidere til å betjene en jødisk befolk­ ning på 200.28 Resultatet av en slik ansettelsespolitikk var selvfølgelig at det ble lite behov for og kapasitet til å ekspandere den jødiske befolknin­ gen, og langt mindre lagt et grunnlag for en ny jødisk jordarbeiderklasse.

Denne utviklingen i retning av et tradisjonelt kolonisamfunn var det den nye sionistgenerasjonen ikke bare ønsket å snu, men å re­ versere. Dette krevde et gjennomtenkt økonomisk og organisato­ risk program og en sterk ideologisk begrunnelse. Og sionistene lyk­ tes langt på vei i sitt forsett: Den videre oppbyggingen av koloni­ samfunnet ble i første rekke styrt av det ideologiske motivet om å 112

omskape Palestina til et jødisk samfunn, og mindre ut fra økono­ miske profitthensyn. Ben Gurion og hans innvandrergenerasjon hadde en del fordeler i utgangspunktet. Et jødisk kolonisamfunn var bygget opp i Palesti­ na, om aldri så sårbart og «forfallent». Man visste en hel del om hva som ikke burde gjøres. Medlemmene av den 1. aliya hadde ingen­ ting å bygge på. Som en miljømessig del av den russiske venstresi­ den hadde mange av de nye innvandrerne dessuten erfaringer fra moderne partipolitisk organisering, og var sterkt inspirert av de po­ litiske omveltningene i Russland i 1905. Nå ville de skape noe grunnleggende nytt i Palestina. Sionistiske venstrepartier ble dan­ net i Russland, og parti-avedelinger opprettet i Palestina.29 Det var to partier som opprettet palestinske avdelinger, Poalei Zion (Sions Arbeidere) og Hapoel Hatzair (Unge Arbeidere). Det første var klart marxistisk orientert (på denne tiden) og medlem av Andre Internasjonale. David Griin var alt fra starten en ledende drivkraft i den palestinske grenen. Hapoel Hatzair var mer «grønt» og populistisk, og så tilbakevendelsen til jorda som det sentrale. Organisasjonen var temmelig løselig sammensatt, og knyttet sin identitet i første rekke til bevegelsens ubestridte åndelige leder, fi­ losofen A. D. Gordon. Som teoretikere bak Poalei Zion sto russer­ ne Nachman Syrkin og Ber Borochov. Fra disse to har vi de mest kjente forsøk på å forene sionisme med henholdsvis en ikke-doktrinær utopisk sosialisme og mer ortodoks marxisme. (Jfr. del III.) De to partienes avdelinger i Palestina hadde ved dannelsen i 1905 tilsammen 150 settlere som medlemmer. I 1910 var det samlete medlemstall fortsatt ikke mer enn ca. 500.30 Likevel så de seg selv med full rett skulle det vise seg - som den jødiske nasjonale beve­ gelsens avantgarde.

4. Settlerkulturen

Ethvert samfunn, ikke minst settlersamfunn, trenger sin egen histo­ rie og sine egne myter. Historie gir autoritet, mening og sammen­ heng. Settlersamfunnene dyrker gjerne sin egen pionertid og dens helter. Pionerenes bragder blir et grunntema i den nye nasjonale mytologien. Dette gjelder for nybyggerne i Nord-Amerika, trekboerne i Sør-Afrika såvel som for /m/mzzm-generasjonen av sionis­ tiske settlere i Palestina. Alle er de blitt hevet opp til symboler for 113

det samfunn de grunnla - dets overlevelsesvilje, motstandskraft, samhold og moral. Pionerene blir stående som veivisere og uangri­ pelige normgivere: De bet seg fast i det nye landet, «forløste» det (i sionistisk sjargong). De kom fra et gammelt og korrupt Europa som ikke lenger ga rom for dem. Med bare nevene bygde de seg en ny tilværelse og overvant sykdom, fattigdom, en ugjestmild natur og ville innfødte. Sammen sto de, menn, kvinner og barn. De utviste en utholdenhet, et mot, et solidarisk sinnelag og en selvutslettende offervilje for nasjonens beste som alle senere medlemmer av sam­ funnet ikke bare bør kjenne til, men også se som idealer for sin egen livsførsel. Nykommerne med den 2. innvandringsbølgen fra ca. 1905 startet en offensiv mot «det moralske forfallet» i koloniene. Målet var å gjøre yishuv til en selvbærende enhet, fri fra undertrykkende velde­ dighet og arabisk arbeidskraft. Sionistene måtte stå på egne bein, ellers ville de aldri få oppleve en jødisk nasjonal gjenfødelse. For de etablerte settlerne var dette foraktelig tale. Ikke fordi idéene var nye i sionistisk sammenheng, men fordi de unge immigrantene i de­ res øyne representerte den samme uforstand og entusiastiske naivi­ tet som de selv så katastrofalt hadde basert seg på 10 - 20 år tidlige­ re. De gamle settlerne så på de nye som unge brushoder som ikke hadde vett nok til å ta konsekvensene av de smertelige erfaringene som allerede var gjort. De unge sionistene så det annerledes. De hevdet at det var to mulige konsekvenser som kunne trekkes av koloniseringsvirksomheten så langt: 1) Oppgi sionismen, i hvert fall i denne omgang, og slå seg til ro med at den nasjonale bevisstheten blant jødene ikke er sterk nok til å bygge opp et selvstendig jødesamfunn i Palestina. 2) Omorganisere kolonisamfunnet på basis av de sionistiske ildsjeler som kan oppdrives, og satse på å gjøre dette eksemplet på nasjonal selvoppofrelse til et grunnlag for en ny sionistisk mobilisering blant jødene. 80% eller mer av de omlag 5 000 nye innvandrerne som ankom i perioden 1904-6 trakk den første konsekvensen, og forlot Palestina etter kortere eller lengre tid.31 De resterende bet seg fast, blant dem David Grim (senere Ben Gurion). Er sionismen viktig nok for noen av oss kan utviklingen snus, mente de. Denne pionertrassen, beslutningen om å kjempe videre på tross av en tilsynelatende håpløs situasjon, uviljen mot å bøye av for 114

«realitetene» og fanatisk holde fast ved den utopiske visjonen, er blant israelerne blitt dyrket som en kjær karakteristikk av settlerne fra den 2. innvandringsbølgen. I dette idealiserte virkelighetsbilde blir det liten plass til at innvandrersamfunnet ennå i lang tid var avhengig av Rothschild, at sionistkolonien igjen var på sammen­ bruddets rand etter 1. verdenskrig, og at det var den britiske regje­ ring og mandatadministrasjonen som framfor noen muliggjorde sio­ nismens endelige gjennombrudd i Palestina. Meningsinnholdet i betegnelsen halutz (fl.t. halutzim), den be­ tegnelsen pionerene ga seg selv, gir en åpning til deres selvforståel­ se. Begrepet kan oversettes med «fortropp»32, den enkelte halutz er altså definert i forhold til et kollektiv. Betegnelsen gir derfor umiddelbart noe andre assosiasjoner enn «pioner» der det er ene­ rens egenskaper og presentasjoner isolert betraktet som står i sen­ trum. Amos Elon sier at begrepet halutzim «er ladet med begeist­ ring, nærmest en ekstatisk henrykkelse. I moderne hebraisk forbin­ der man først og fremst med halutz selve den tjeneste man yter en abstrakt sak, en politisk bevegelse, selve samfunnet».33 Dette begrepet kan belyses ytterligere hvis vi ser det i forhold til en annen betegnelse som disse immigrantene satte på seg selv, olim (fl.t. av oleh («den stiger opp») som også aliya er avledet av). Alle disse begrepene er nå innarbeidet i israelsk dagligtale. Halutz og oleh er sterkt symbolmettede begreper med dype histo­ riske røtter i jødetradisjonen. Det ser ut til at de er ment å utfylle hverandre. Oleh representerer en norm for en slags individuell renselsesprosess: Man frigjør seg fra alle lenker og «stiger opp» for å finne sin egentlige bestemmelse. Halutz uttrykker på sin side en norm for kollektiv handling der individuelle trekk helt utviskes. Ha­ lutzim skulle være «. . en hær av Sions anonyme tjenere som verken hadde private interesser eller lyster, navnløse arbeidere fullstendig hengivne overfor den overordnede utfordring å bygge et jødisk Pa­ lestina, villige til å gjøre ethvert arbeid krevet av dem.»34 Begge betegnelsene er eksempler på hvordan sionistene - på tross av sin overlevende anti-religiøse holdning - tok i bruk symbolsk-religiøse begreper og ga dem et sekulært «nasjonalistisk» eller «revolusjo­ nært» innhold. På dette grunnlaget formulerte pionerene sin egen «halutzimisme»:

115

Halutzimisme er ikke et offer, men en innfrielse. Den represente­ rer en formidling mellom den innerste, rent subjektive streben og de objektive verdier. En halutz er en «individualist». Hans gjerninger tilfredsstiller hans egne fundamentale impulser henimot et nytt liv. En halutz er sosialisten (fellesskapsmennesket) par excellence. Han ønsker fellesskapet, for uten det kunne han ikke være et individ; for kun innenfor fellesskapet vil det «nye liv» kunne blomstre, blant men­ nesker, ikke bare hos dem. Hos en halutz går individualisme og kollektivisme sammen i en naturlig organisk forening, ikke en ideologisk. Dermed er det bevist at den «motsigelse» som hevdes å være mellom individualisme og fellesskap er en europeisk løgn.35 Som vi forstår søkte kolonistene en helt ny identitet, som individer, som jøder, som samfunn. Og ikke minst; de søkte en nasjonal iden­ titet. Men hva skulle de bygge denne identiteten på? Også i ØstEuropa hadde jødene en etnisk eller nasjonal identitet. Men denne var knyttet til den jiddiske kultur og til talmud-jødedommen, i mindre grad til den eldgamle hebraiske kultur. For de jødiske Z?M«J-sosialistene var den jiddisk-folkelige kulturen i sentrum for deres identifikasjon som jøder. I motsetning til sionistene så de ikke på verdens jøder som én nasjon som måtte samles i ett territorium. De betraktet derimot de jødiske samfunnene i Øst-Europa som en av flere etniske minoriteter (estlendere, litauere, letlendere osv.) med rett til selvstyre. Sammen med proletariatet og de etniske mi­ noritetene i Øst-Europa ville 5im