Naturbruk og friluftsliv 8258510789 [PDF]

Zitiervorschau

JAN ARVE GJØVIK

Naturbruk og friluftsliv Bokmål

NB Rena

Depotblblloteket

Yrkesopplæring ans 1999

© 1995, Yrkesopplæring ans

1. utgave, 2. opplag

Godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i januar 1995.

Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av oktober 1993. Godkjenningen gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Grafisk formgivning: Runar Wold Sats: Runar Wold Grafisk Produksjon

Omslag: Reidar Gjørven/Cover Design as

Tegninger: Siri Sørlie

Printed in Norway by

a.s Joh. Nordahls Trykkeri, Oslo 1999 ISBN 82-585-1078-9

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov

eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.

2

Innhold FORORD FOR LÆREREN

1 • KULTURLANDSKAPET

Gammel og ny naturbruk former landskapet Kulturlandskapstyper 12

Hvordan har jordbruket påvirket vegetasjon 12 Jordbruksepoker 13 OG LANDSKAP?

Behov for vern av kulturlandskapet 24 Økonomisk støtte til vern og skjøtsel 26

Kulturminner 28 Byggeskikk 30

Industriell påvirkning av KULTURLANDSKAPET

2

31

* NATUR OG KULTUR

Nasjonalromantikken 35 Idrett og friluftsliv 38 Utenlandsk påvirkning 39

Turliv med rotter i gamle næringer 39 Natursynet gjennom tidene 40 Naturen som inspirasjonskilde UTFOLDELSE 42

for kunstnerisk

INNHOLD

Ting

Natur og

du kan gjøre selv

43

friluftsliv som inspirasjonskilde for

POSITIVT SAMFUNNSENGASJEMENT 46

• FRILUFTSLIV

3

Hva

er friluftsliv? 51

Ferdselsretten 54

Holdninger +

kunnskaper SIKKERHET

+

ferdigheter

55

Skikk og bruk 56 Ta forholdsregler - vær trygg 56 Om å finne veien 60

Påkledning 62 Kosthold 65

Sikkerhetsutstyr 66 Ryggsekken 68

Overnatting ute 69

Nar

uhellet er ute 69

Nødovernatting 69

Førstehjelp 72

Båter og

båtbruk 75

Ferie- og turbåter 75

Båter for jakt og fiske 78 Kano-og kajakkpadling 79

Sikkerhet om bord og til sjøs 80

Naturens spiskammer 81 Fritidsfiske 82 Jakt 100

Bær og sopp 114

=

INNHOLD

4•NATURVERN

Historisk bakgrunn 119

Klassisk naturvern og

det utvidede

NATURVERNBEGREP 121

Motiv for naturvern 122 Biologisk mangfold 123 Matnyttig mangfold 125

Naturmedisiner 125

Lønnsomt mangfold 126 Mangfold på flere nivå 128

Menneskelig påvirkning av det biologiske mangfold 129

Norsk biologisk mangfold 129

Klassisk naturvern 134 Naturreservat 135 Nasjonalparker 135 Naturminner 138

Landskapsvernområder 138

Vern av vassdrag 138 Hvordan velger vi ut fredningsområder? 139

Moderne

naturvern 140

Naturforvaltning i Norge 140 Globaliseringen av miljøproblemene 149

5 • FLERBRUK Flerbruk av skog 155 Hvordan kan skogsdrift ta flerbrukshensyn i

praksis? 156

Flerbruk i jordbruket 159 Flerbruk av vassdrag 162

Flerbruk i strandsonen 164 Flerbruk av kystressursene 164

5

INNHOLD

6 • ETIKK OG MILJØFILOSOFI ØKENDE MOTSTAND MOT JAKT OGSÅ I NORGE?

Livsstilen påvirker holdningene våre 171

Jegerens synspunkt 173 Jak tmotstanderens synspunkt 174

Samfunnets synspunkt 175 Viltets synspunkt 179 ' 1ORALFILOSOFISKE RETNINGER 182

Menneskesentrert etikk 182

Konsekvensetikk og sinnelagsetikk 183 Økologisk etikk 138

LITTERATUR 190 STIKKORDREGISTER 193

6

170

Forord for læreren t hovedmål for undervisningen i naturbruk og fri­ luftsliv er å være med på å skape det miljøbevisste menneske. Faget kan bidra til dette ved å skape moti­ vasjon for engasjement gjennom å framelske naturgle­ de. Naturglede er evnen til å føle seg hjemme i naturen, til å bli begeistret over å oppleve vakker natur, det å kunne fryde seg over samspillet i naturen. Dette er ikke noe en kan lære ved å lese en bok. Naturgleden må utvikles gjennom aktiv utøvelse av friluftsliv. Det en lærebok kan bidra med i denne sammenhen­ gen, er kunnskaper til å øke ferdighetsnivået. Ved å mestre situasjoner bedre kan vi flytte grensen for det o den enkelte opplever som vanskelig eller umulig. A føle seg trygg i naturen er en forutsetning for å finne glede i friluftsliv. I denne boka er kapittel 3 om friluftsliv et hovedka­ pittel. Det handler om holdninger, kunnskaper og fer­ digheter som til sammen er forutsetninger for sikkerhet utenfor allfarvei. Dessuten er det lagt vekt på omtalen av høstingsaktivitetene fiske, jakt og bær- og soppsanking. Dette er aktiviteter med dype røtter i tradisjonell bruk av utmark. I tillegg til en innføring i hvordan fis­ ke, jakt og sanking foregår, er tradisjonell konservering av mat omtalt. Avsnittene om konservering egner seg for samarbeid med undervisningen i naturfag. Kapittel 1 har kulturlandskapet som tema. Kapitlet gir en historisk oversikt over hvordan naturbruken innen primærnæringene har påvirket landskapsutviklingen. Det er viktig at læreren finner egnede demonstrasjonsområder i lokalmiljøet, slik at elevene får en konkretisering av sammenhengen mellom natur, natur­ bruk og kultur.

E

7

FORORD FOR LÆREREN

Kapittel 2 om natur og kultur viser hvordan nasjo­ nalromantikken ble inspirert av norsk natur, og hvor­ dan kunsten på 1800-tallet bidrog til å skape en nasjo­ nal identitet. Det er også tatt med eksempler på at ele­ vene kan lage enkle ting selv. Læreplanens mål om at elevene selv skal la seg inspirere til kunstnerisk virk­ somhet, stiller åpenbart store krav til den enkelte lærer. Det er igjen begrenset hva lærebok og teori kan bidra med. Kapitlene 1 og 2 egner seg for tverrfaglig undervis­ ning i samarbeid med norsk. Kapittel 4 handler om naturvern. Målsettingen er at elevene skal forstå hva biologisk mangfold er, og hvor­ for det er viktig å ta vare på det. Videre gir kapitlet en innføring i forskjellen på klassisk naturvern og en øko­ logisk tilpasset naturforvaltning. Begrepet bærekraftig utvikling blir også behandlet. Dette er stort sett stoff som går ut over rammen som læreplanen definerer for grunnkurset. Etter min mening er det likevel viktig at elevene allerede på dette trinnet får en positiv holdning til naturvern. Begrepene mangfold, klassisk naturvern og bærekraftig utvikling er også behandlet i kapittel 4. Resten av kapitlet kan legges opp som fordypnings­ stoff. Kapittel 5 handler om flerbruk som et verktøy for planlegging av naturbruk. Elevene vil bli presentert for flerbruksbegrepet også i andre fag på grunnkurset. Det kan være nyttig med litt større fordypelse i hva dette innebærer, samtidig som vi ser på flerbruk med frilufts­ liv, naturvern og alternative bygdenæringer som stå­ sted. Kapittel 6 tar opp etiske og miljøfilosofiske problem­ stillinger. Dette er uten tvil svært vanskelige tema. Det er neppe alle grunnkurselever som vil ha utbytte av dette. På den andre siden er det mange elever som er engasjert i naturvern. For dem kan det være inspireren­ de å utfolde seg filosofisk. Den generelle læreplanen legger vekt på etisk orientering som en nødvendig for­ utsetning for helhetsforståelse og handling. Etikk og miljøfilosofi egner seg godt for samtalekvelder under turer. Jeg har forsøkt å gjøre stoffet mindre abstrakt ved å ta utgangspunkt i en diskusjon for eller mot jakt. Den enkelte lærer må vurdere om dette emnet passer for hele klassen, eller om det bør legges opp som fordyp­ ningsstoff.

8

FORORD FOR LÆREREN

I boka er en del av stoffet satt inn i rammer. Dette er fordypningsstoff om tema som behandles i hovedteks­ ten. Det er opp til den enkelte lærer å avgjøre om stoffet i rammer skal bli gjennomgått. Billedtekstene er til dels lange, og gir en del tilleggsopplysninger i forhold til hovedteksten. Lite motiverte elever vil ha utbytte av å studere bilder og billedtekster. Ved å ta med såpass mye fordypningsstoff (kapit­ tel 6, deler av kapittel 4 og rammetekstene) har inten­ sjonen vært å gjøre boka egnet for differensiert opp­ læring. Oppdal, 5.8.1994 Jan Arve Gjøvik

9

FOTO: STEINAR MYHR

Einer (Juniperus communis) er vanligvis en liten busk, men kan enkelte steder få en opprett stamme (søyleeiner) og bli store som trær. Flere steder i verden var eineren i gamle dager regnet som et hellig tre. Sannsynligvis kommer det av at einebæret har et kryss på top­ pen. I kristen tid har dette blitt tolket som et kors, og i eldre tider mente folk at det lignet på Tors hammer. Den gamle julesangen "Så går vi rundt om en enebærbusk" har trolig et hedensk opphav. I det gamle Hellas ble einer brukt som tempelrøkelse. I Norge har einerens magiske kraft blant annet gitt seg utslag i at det var vanlig å strø golvet med opphakket einer ved begravelser. Ellers har einer vært mye brukt til røyking av kjøtt og fisk. Einebær trenger to år på å bli modne. Derfor

vil vi alltid finne grønne og blåsvarte bær på samme busk. Det usannsynlige i at alle bær skulle bli modne samme år, avspeiles i denne reglen: "Når hvert et einebær er sort, da giftes alle piker bort." Den svenske varianten lyder: "Når alla enbår hunnit mogna, bli alla flickor gifta och trogna." Det siste må vel være enda mer utrolig? Einer blir mye brukt som krydder i mat og drikke. For eksempel blir gin og genever krydret med einerekstrakt. Einerolje kan gi en kraftig nyreirriterende effekt. Personer med nyresvakhet bør derfor holde seg unna gin og genever, og ellers være forsiktig med einer. Einelåg er avkok av einekvister. Einelåg ble før i tiden mye brukt til ølbrygging og til vas­ king av trekjørel. Einelåg virker desinfiserende, og lukter dessuten rent og godt.

KAPITTEL

1 Kulturlandskapet GAMMEL OG NY NATURBRUK FORMER LANDSKAPET

i deler vanligvis landskapet inn i tre hovedtyper avhengig av arten av menneskelig påvirkning og graden av omforming: naturlandskap, kulturlandskap og bylandskap. I dette kapitlet er det kulturlandskapet vi skal se på. Kulturlandskapet er landskapet utenom byer og tettsteder. Til forskjell fra naturlandskapet er det formet av samspillet mellom naturlige prosesser og menneskelig virksomhet. Kulturlandskapet er natur med preg av dyrking, forhøsting, dyrehold og skogs­ drift. Det er med andre ord i første rekke landbruket som har formet kulturlandskapet. Men etter hvert har også forurensning fra industriell virksomhet og befolknings­ konsentrasjoner begynt å sette sitt preg på landskapsutviklingen. Industriell påvirkning av kulturlandska­ pet blir omtalt i siste avsnitt av dette kapitlet. Industri­ elt påvirket kulturlandskap kalles av og til et teknisk landskap. Ofte skiller vi mellom det kultiverte landskapet og kulturelement i landskapet. På den ene siden har vi vegetasjonen, på den andre siden bygninger, steinmu­ rer, gravhauger og andre spor etter bosetning og gam­ mel næringsvirksomhet. Vegetasjon og kulturelement skaper til sammen en helhet som vi opplever som vak­ ker og harmonisk, eller det motsatte. Et kulturlandskap er et historisk landskap, som for­ teller oss hvordan lokalmiljøet har blitt til. Ved hjelp av kulturhistoriske kunnskaper kan vi lære å tolke land­ skapet. Bedre forståelse beriker vår opplevelse, og er med på å styrke tilhørigheten til et sted, og gir oss iden­ titet.

V

11

KULTURLANDSKAPET

Ku 11 u rlandskaps typer Vi kan dele inn kulturlandskapene i Norge på følgende måte:

Kystlandskapet den ytre delen av strandflaten, med øyer, holmer og skjær.

Lyngheilandskapet de treløse røsslyngheiene vi finner i flere nordatlantis­ ke land. Fjordlandskapet det frodige landskapet i fjordene lenger inne fra kysten.

Flatbygdlandskapet det åpne jordbrukslandskapet med sine rolige former på Østlandet og i Trøndelag. Skogsbygdlandskapet områder der landskapet preges av barskog.

Dal- og fjellbygdlandskapet høyereliggende områder preget av fjellskog og areal over skoggrensa. Høyfjellslandskapet landskap preget av fjellbjørk, vidder og topper.

I de neste avsnittene skal vi se på hvordan jordbruk, skogbruk og fiske har formet disse landskapstypene.

Hvordan har jordbruket påvirket vegetasjon og landskap? Vi kan gå ut fra at Norge med unntak av høyfjellet og de mest værharde kystområdene var skogkledd før jordbruket satte sitt preg på landskapet. Jordbruket har påvirket vegetasjonen på mange måter: Skogrydding - skogbrenning - trefelling

I

12

I

KULTURLANDSKAPET

Husdyrbeiting. Påvirkningen er avhengig av mange faktorer: - beiting med flere arter (ku, hest, sau, geit, gris) - beiting med bare en art - beiteintensiteten (antall dyr pr. arealenhet) - tidspunktet på året og varigheten av en beitesyklus

Forhøsting - høy (innmark/utmark) - løv, kvist og lyng Dyrking - planteart - jordbearbeiding - gjødsling - drenering - høsting (for eksempel kantslått) - driftsopplegg (vekselbruk, monokultur, høst-/vårpløying) - mekaniseringsgrad

Vegetasjonen og dermed landskapsbildet har helt siden de første mennesker begynte å holde husdyr, vært i sta­ dig forandring. Kunnskap om gamle driftsmetoder i jordbruket er viktig for forståelse av hvordan dagens kulturlandskap har oppstått, og for skjøtsel av kultur­ landskapet.

JORDBRUKSEPOKER

Forflytningsjordbruk i yngre steinalder til bronsealderen (2500-1000 f.Kr.) Vi regner med at det var i yngre steinalder at folk begynte å dyrke jorda i Norge. Dette kalles ofte den første jordbruksrevolusjonen. Dyrkingsteknologien var basert på å bruke et område til utbyttet ble for lite. Deretter flyttet de til et nytt område og lot det gamle ligge brakk og gro igjen i en eller flere mannsaldrer til det på nytt var fruktbart. Bruken av jorda var hovedsa­ kelig basert på husdyrbeiting i skogområder og ryd­ ding av små lysninger der de dyrket korn. Klimaet i forflytningsjordbrukets periode i Norge var varmere enn i dag. Skogen var dominert av varmekjære løvtrær. Det var ikke behov for å ha buskapen i hus om vinteren, og heller ikke for å sanke vinterfor.

13

KULTURLANDSKAPET

Da klimaet forverret seg mellom år 1000 og 500 f.Kr., oppstod behovet for vinterhus for dyr, og dermed måt­ te jordbrukerne bli bofaste.

Permanent åkerland i bronsealderen til romersk jernalder (1000 f.Kr.-0) Overgangen til permanent åkerland basert på bruk av husdyrgjødsel blir kalt den andre jordbruksrevolusjonen. Vi regner med at denne teknologien ble tatt i bruk omkring 1000 f.Kr. i vårt land, og at et jordbruk basert på et skille mellom innmark og utmark levde side om side med det gamle forflytningsjordbruket fram til omkring Kristi fødsel. De landskapsmessige endringer forårsaket av jord­ bruket var små helt til skillet mellom innmark og utmark ble systematisk utnyttet for å øke avlingene omkring Kristi fødsel. Innmark/utmark-jordbruk (0-1850) I de første hundreårene etter Kristi fødsel økte befolk­ ningen raskt. Dette var en tid med nyrydding av mange gårder. Men arkeologiske undersøkelser viser at i siste halvdel av 500-tallet ble en rekke gårder liggende øde. Det virker som om folkemengden har blitt kraftig redusert. En teori er at pest var årsaken til dette. Men allerede hundre år senere var mange ødegårder igjen kommet i bruk. Jordbruket ble i denne perioden kraftig intensivert, og avlingene økte fordi utmarksbeiting økte tilgangen på husdyrgjødsel. Husdyra ble sluppet på beite i utmarka og ble satt i kve eller fjøs om natta. Dermed kunne en del av gjødsla samles opp og brukes på inn­ marka. På denne måten ble plantenæringsstoff samlet i utmarka og tilført dyrket jord ved hjelp av husdyr som omsatte utmarksressursene til gjødsel. I tillegg ble det samlet store mengder vinterfor i utmarka fra slåtteteiger. Også løv og kvist ble berget fra såkalte lauvingstrær og styvingstrær, som mange ste­ der er karakteristiske i landskapet den dag i dag. Seterdrift har vært vanlig i Norge iallfall siden viking­ tiden, men omfanget av setringen økte raskt på 1700og 1800-tallet, i takt med befolkningsøkningen. Seter­ driften bidrog til at utmarka ble brukt enda mer inten­ sivt. Forsankingen i utmarka bidrog til å øke gjødsel­ mengdene som kunne brukes i innmarka. Omkring

14

CAPPELENS BILLEDARKIV

Gjeterne måtte drive sauene ned fra fjellet og sette dem i grind på innmarka over natta. Når grindene hadde stått på samme sted noen netter, ble de flyttet slik at hele enga kunne bli gjødslet. Dette ble kalt gjødsling med grindgang.

På utmarksslåttene i fjellet var det vanlig å sette høyet i stakk til det ble kjørt hjem på sledeføre om vinteren. For å beskytte høyet mot beitende fe ble det satt et steingjerde omkring stakken. Dette bildet er fra Jæren i Rogaland.

15

KULTURLANDSKAPET --------------------------------------------------------------------------------------------------------

JON SUULS BILLEDARKIV

1850 kunne 25 % av vinterforet i enkelte områder komme fra gjødslet innmark, mens 10-20 % kom fra seter­ voller og hele 60 % fra slåtter i utmarka. Et gammelt ordtak sier at "Enga er mor til åkeren". Næringstransporten fra utmark til innmark gav grunnlag for befolkningsvekst i det gamle bondesam­ funnet. Fra omkring 1800 vokste folketallet raskt, og ble nesten tredoblet fram til 1900, til tross for utvand­ ringen til Amerika. På 1800-tallet fikk vi en kraftig vekst i antall husmenn. Det er sagt at befolkningseksplosjonen var en følge av freden, vaksinen og poteten. Den nordiske krigen ble avsluttet i 1720, poteten kom i alminnelig bruk mot slutten av 1700-tallet, og koppevaksinen ble tatt i bruk i Norge i 1810. Befolkningsveksten førte til rovdrift på jord og skog. Landskapsmaleri fra midten av 1800-tallet og gamle fotografi fra århundreskiftet viser et åpent og treløst kulturlandskap. Matkorn ble ofte sådd på branntomter etter at de hadde svidd av skogen. Denne formen for jordbruk var

FOTO: SIGURD A. FJÆR

Befolkningsveksten på 1800tallet førte de fleste steder til rovdrift på jord og skog. Det øverste bildet er fra 1865 og viser at Ilaberga i Trondheims bymark var snanhogd. Skogplanting ble iverksatt fra 1872. Etter siste verdenskrig har igjen store areal i Bymarka nådd hogstmoden størrelse. Det nederste bildet er fra 1992 og viser at Ilaberga igjen er skogkledd og at noen områder allerede er avvirket.

rrn ? ok

FOTO: OYSTEIN SANDSDALEN

vanlig i forflytningsjordbrukets tid, og hadde en viss utbredelse helt fram til moderne tid. På 1600-tallet tvang uår i Finland mange husmenn og bønder til å I forlate sine bruk og drive svijordbruk eller svedjebruk i skogene. Mange kom til Norge, spesielt i områdene øst for Solør i Hedmark, som i dag kalles Finnskogene. Lyngheiene langs kysten ble dannet omkring Kristi fødsel, og er resultatet av en kombinasjon av skogrydding, husdyrbeiting, sanking av røsslyng til vinterfor og regelmessig lyngbrenning for å holde lyngen frisk. Nær kysten var vinterklimaet så mildt at husdyra kun­ ne gå ute om vinteren. Lenger inne i landet var snø­ mengdene så store at heller ikke den hardføre utegangersauen greide seg uten foring og tak over hodet. Derfor ble jordbrukspraksisen en annen innover i fjord­ bygdene og dalbygdene. Lyngheilandskapet er følgelig begrenset til de ytterste kyststrøkene. For øvrig ble kystlandskapet etter hvert preget av sjøbuer og fiskehjeller, og større og mindre havne- og kaianlegg. Allerede på 1200-tallet var eksporten av tørrfisk gjennom Bergen stor (hanseathandelen). Rorbuene i fiskeværene kom senere, og fikk først stort omfang omkring 1850, da salting og klippfiskproduksjon overtok i betydning etter tørrfisken. Klippfisken ble tørket på svaberg som ble rensket for vegetasjon og jord. I

।

17

I Jærens kulturlandskap finner vi ennå eksempler på at lyngheier holdes i hevd ved beiting. De atlantiske lyngheiene dekker de britiske øyer, deler av Nord-Frankrike, Belgia, Nederland, NordTyskland og Danmark og norskekysten opp til Troms. De har utviklet seg i løpet av flere tusen års bruk til lyngsanking og beite. Regelmessig brenning av lyngheiene var nødvendig for å holde dem i hevd og for at lyngen skulle ha god næringsverdi.

GYLDENDALS BILLEDARKIV

Klippfisk er saltet torsk som ble tørket på svaberg i sol og vind. Svabergene ble renset for jord og kostet og spylt før fisken ble lagt utover. Midt på dagen ble fisken snudd, og om kvelden ble den lagt opp i såter med ''hatt” for å beskytte den mot nedbør og nattedogg. På bildet ser vi et klippfiskberg ved Kristiansund.

Saltkoking krevde store mengder trevirke, og dette førte flere steder til avskoging. Vekselbruk med periodevis avlingsskifte, brakklegging, pløying, såing og ugrasluking kom etter hvert i bruk, men ble alminnelig først da de første jordbruks­ skolene kom på 1800-tallet. Hard beiting førte til at vi fikk store områder med åpne beiteskoger preget av grasarter som tåler beite og urter som husdyra ikke åt (for eksempel den giftige tyrihjelmen). I dal- og fjellbygdene ble fjellskogen preget av seter­ bruket. En forutsetning for fullseterdrift med ysting var

Etter at seterdrift gikk sterkt tilbake under og etter siste verdenskrig, har setervollene og beiteskogene blitt mer og mer gjengrodd. Figuren viser utviklingen i Romsdal i perioden 1900-1980. De åpne seterbeitene er kraftig redusert siden 1940, mens fjellbjørkeskogen har gått tilsvarende fram.

18

KULTURLANDSKAPET

god tilgang på brensel. Mot slutten av 1800-tallet ble koking av brunost vanlig. Brunost krevde lang koketid. Det gikk med særlig mye brensel til brunostkoking. Som en følge av dette ble skoggrensa senket så mye som 400 m enkelte steder på Vestlandet. Husdyrbeiting i fjellbjørkeskogen har framelsket fin grasvegetasjon med innslag av høystauder. Hogst av brensel og trevirke førte til avskoging flere steder. Rørosvidda var tidligere skogkledd, men det ble drevet rovdrift på skogen fra midten på 1600-tallet for å skaffe trekull til smeltehyttene som tilhørte Røros kopperverk. Dagens viddelandskap er et resultat av hogst i kombinasjon med husdyrbeiting som hindret gjenveksten. Ifølge folketradisjonen var det jegeren Hans Olsen Aasen som fant en ertsklump under jakt mellom Røros og Aursunden. Det førte til at Røros Kobberverk ble opprettet i 1644. Den første eieren var danskekongens embetsmann, kammerherre Irgens. Senere ble verket overtatt av kjøpmenn fra Trondheim med Thomas Angell i spissen. I perioden 1644 til 1814 ble det produsert 45 000 tonn kopper, og verket var regnet som et av Europas rikeste bergverkskonsern. På det meste var over 2000 mann knyttet til driften. Det er beregnet at verket i de første 230 år brukte 10 millioner m3 trekull og 300 000 favner ved. Dette tilsvarer 9,3 millioner m3 fast tre­ virke. Den siste gruva, Olavsgruva, ble nedlagt i 1972. Verket gikk konkurs i 1977. Olavsgruva drives i dag som museum. Røros med sin særpregede trehusbebyggelse er tatt med på UNESCOs World Heritage List, og er dermed rangert som et av verdens mest betydelige minnesmerker.

Jernverkene som ble anlagt på 1500- og 1600-tallet, førte mange steder til avskoging. Tidligere var jernproduksjonen basert på myrmalm, og vi kan særlig i fjellskogen finne blåstergroper og slagghauger som viser at her var det jernvinne. Tjærebrenning i miler gikk også hardt ut over skogen mange steder. På midten av 1600tallet ble det innført forbud mot å bruke annet virke enn vindfall og røtter i tjæremilene. Dette ble gjort for å spare tømmerskogen, som hadde blitt verdifull etter at vannsaga ble oppfunnet på 1500-tallet og la grunnlaget for en omfattende trelasteksport. Plukkhogst eller dimensjonshogst var hogstmetoden i gullalderen for trelasten. Det vil si at de plukket de største og beste

KULTURLANDSKAPET

enkelttrærne og lot resten stå. Alle trær som holdt 5 tommer (12 cm) i diameter 6 alen (3,75 m) over bak­ ken, gikk med i dimensjonshogstene. Den genetiske kvaliteten på det som stod igjen, kunne være tvilsom. I store områder omkring fløtningselver, innsjøer og fjor­ der ble barskogen ganske glissen etter hvert. De store eikeskogene på Sørlandet ble drevet hardt og nesten ødelagt, fordi eik var et godt skipstømmer. Vekstskifte og handelsgjødsel (1850-1950) Med økende befolkning ble etter hvert jorda utpint. Det gamle systemet med overføring av plantenæring ved hjelp av husdyra fra utmark til innmark kom til kort. Vekstskifte med nitrogenfikserende planter (erter og kløver) kom i bruk. Etter hvert ble det også vanlig å importere gjødselstoff fra fjerntliggende økosystem, for eksempel menneskegjødsel kjøpt fra byer og tettsteder, beinmjøl og mergel, og etter hvert guano fra SørAmerika og fosformineral fra Asia. Samtidig ble det vanlig å drenere vannsyk jord, og vi fikk nye teknikker som dyppløying og bruk av foredlede plantesorter. I denne perioden, spesielt mellom 1850 og 1900, gjen­ nomgikk norsk landbruk "det store hamskiftet". Denne betegnelsen henspiller på overgangen fra et selvbergingsjordbruk med hovedvekt på naturalhushold til et handelsjordbruk med hovedvekt på pengehushold. Bøndene begynte å dyrke korn og poteter og lage kjøttog melkeprodukter for salg til en økende bybefolkning, som ikke lenger framstilte sin egen mat. Kontantinntektene fra salget gjorde det mulig å kjøpe innsats­ faktorer som gjødsel, drensrør og maskiner som slåmaskiner og treskeverk. Dette er hestemekaniseringens periode. I flatbygdene ble det i denne perioden drenert mye våtmark, og grunne innsjøer ble tappet ned og dyrket opp. Samtidig ble landskapet påvirket av jordutskiftingen, som fant sted omkring 1900. Befolkningsveksten på 1700- og 1800-tallet hadde ført til oppdeling av går­ der og etablering av nye bruk og husmannsplasser. Når en gård ble delt mellom to sønner, var det vanlig at begge skulle ha litt av både den beste og den dårligste jorda. Dette førte til oppdeling av teiger og en eiendomsstruktur som kalles teigblanding. Både innmark og utmark ble preget av steingjerder, utgarder, fegater

KULTURLANDSKAPET

(geiler, gutuer) og driftsveier på kryss og tvers. Dette mosaikklandskapet var ikke velegnet for handelsjordbruket med dets krav til større sammenhengende åker og rasjonell transport. Derfor presset det seg fram en utskifting av jord med sikte på at jordlappene som til­ hørte en gård, skulle samles til et areal som var hen­ siktsmessig ut fra de nye krav i tiden. Som en følge av utskiftingen ble steingjerder og åkerreiner fjernet, og fegater og driftsveier ble oppdyrket. I skogen ble det hogd ut nye eiendomsgrenser, som ofte artet seg som rette linjer fra dalbunnen og opp til skoggrensa. Alle bruk skulle ha litt av alt, og derfor ble skogen ofte utskiftet i lange, smale teiger "fra fjære til fjell". Til tross for disse endringene var likevel kulturland­ skapet omkring 1950 preget av mindre rovdrift enn tid­ ligere, stor variasjonsrikdom, økologisk mangfold og gode levevilkår for ville dyr. Det er først med den omfattende traktormekaniseringen og effektiviseringen som har funnet sted siden 1950, at kulturlandskapet trues av utarming. Industrielt landbruk (1950-) Innføringen av det industrielle landbruk kalles den tredje jordbruksrevolusjonen. Den kjennetegnes ved at bruken av kunstgjødsel blir helt dominerende, samti­ dig med at traktoren avløser hesten og maskiner erstat­ ter manuell arbeidskraft. Da skurtreskeren kom i bruk i 50-årene, forsvant kornbandstakene som mange steder preget høstlandskapet. Monokulturer som ble vedlike­ holdt ved hjelp av plantevernmidler, kom i økende grad i stedet for vekselbruk. Arealene ble tilpasset bru­ ken av tunge maskiner, blant annet ved at en fjernet gamle steinutgarder og åkerholmer. På grunn av til­ skuddsregler ble det lønnsomt å planere bakker, legge bekker i rør, og drenere våtmark og vannsyke areal. Jordbruket ble i denne perioden helt avhengig av kunstgjødsel, kjemikalier, maskiner og drivstoff, med andre ord innsatsfaktorer produsert av industrien. Omleggingen av jordbruket i Norge etter 1950 har ført til spesialisering av kornproduksjon i flatbygdene og grovforproduksjon og husdyrhold i fjell-, dal-, fjord-, og kystbygdene. Intensivering av produksjonen har ført til miljø- og forurensningsproblemer, som jord­ erosjon, gjødselavrenning og spredning av kjemikalier.

21

FOTO: SVEIN GRØNVOLD

Spesialisert kornproduksjon og tilpassing av arealene til effektiv maskindrift har gjort landskapet ensformig i flatbygdene. Bildet fra Ringerike viser et landskap som er variert.

Tegningene (Eva Preede) viser hvordan kulturlandskapet har utviklet seg på flatbygdene etter 1950.

a) 1950: Allsidig gårdsdrift med vekstskifte skaper et variert kulturlandskap i god økologisk balanse. Skogbryn, åkerholmer og delelinjer skaper gode leve- og skj uteområder for naturlig dyre- og planteliv. Hamnehager og beitemark blir holdt i hevd ved husdyrbeiting.

22

KULTURLANDSKAPET

b

1980: Jordbruksprod uksjonen er lagt om fra allsidig drift og husdyrhold til intensiv kornproduk­ sjon. En rekke verdier i kulturlandskapet er for­ ringet eller har gått tapt ved bakke­ planering, bekkelukking og sammenslåing av mindre jorder til få og større. Fegater med steingjerder er fjernet, og vegetasjonen i dele­ linjene er ofte sprøytebrakket. Hamnehagen er tilplantet med gran, og gammel beitemark gror til med naturlig vegetasjon. 1 gards­ tunet er frukthagen og hekken ryddet.

2000: Det er gjennom­ ført fo r bed ri ngs tiltak for å legge til rette for flerbruk og ferdsel. En nyplantet bjørkealle leder fram til gards­ tunet. Tynningshogst er gjort i tidligere gjenngrodd beitemark og det skjøttes nå som beitet hagemark og bjørkeskog. Skjøtselen har skapt åpne og brede skogbryn og kantsoner som er gode leve­ områder for naturlig dyre- og planteliv. Fra gårdsveinettet og kant­ soner er det gode muligheter for ferdsel, utsikt og opplevelser av landbrukets kidturlandskap.

23

KULTURLANDSKAPET

Behov for vern av kulturlandskapet Verdifull kulturarv, mangfold og miljøgoder er i ferd med å gå tapt. Det haster med å komme i gang med vern av kulturlandskapet, miljøvennlige driftsformer og aktive skjøtselstiltak. Det mosaikkpregede og mang­ foldige kulturlandskapet på landsbygda er en del av vår nasjonale kulturarv, og er med på å gi landet sær­

FOTO: UNNI DAHL GRUE

Dyreartene har ulike beitevaner. På utmarksbeite spiser geita 1/3 gras, mens løv, busker og småtrær utgjør over halvparten av foropptaket. Sauen er ikke fullt så effektiv til å rydde krattskog, men sau i granplantefelt har vist seg å være effektivt med hensyn til å hindre gras og kratt i å kvele de små granplantene. Storfe er en typisk grasbeiter, og det samme er hest, som klipper graset spesielt jevnt og fint. På bildet ser vi sambeiting av sau og storfe. Dette er en effektiv metode til å holde utmarksbeiter åpne.

Utmarka har stort sett blitt tatt ut av produksjonen, og landskapet er mange steder preget av gjengroing. Gamle driftsbygninger og våningshus er revet og erstattet med moderne ferdighus som ikke er tilpasset tradisjonell byggeskikk. Et svært åpent og lite variert landskap har mange steder blitt resultatet av moderne landbruksdrift med store maskiner. Utarmingen av dyrelivet i kulturland­ skapet er en indikator på at utviklingen er uheldig. Vi kan bruke som en tommelfingerregel at et landskap der ville dyr er artsrike og tallrike, også er et variert land­ skap med store estetiske verdier.

KULTURLANDSKAPET

preg. Mange mener at det norske kulturlandskapet fremdeles er noe av det vakreste som finnes i Europa. Fremdeles er mye 1950-års kulturlandskap bevart i husdyrbygdene. Uten tvil har de estetiske verdiene som ligger i kulturlandskapet, stor betydning for reise­ livsnæringen. For å bevare det mest verdifulle i kulturlandskapet er det viktig at forholdene legges til rette for å opprett­ holde landbruket i utkantstrøkene, samtidig som vi etterstreber et variert landskap i sentrale strøk. Det er videre viktig å stimulere driftsformer som fører til et variert landskapsbilde, slik som allsidig husdyrhold med beite i utmark.

Bekkelukking Siden 50-årene har flere tusen kilometer bekk blitt kanalisert eller lagt i rør. En bekk er et naturlig renseanlegg som har stor kapasitet til å bryte ned ulike typer forurensning. Spesielt effektiv er nedbrytningen av organiske stoff som husdyrgjødsel, silosaft, utslipp i forbindelse med halmluting og kloakk fra spredt bebyggelse, vel å merke så lenge meng­ den av organisk forurensning er begrenset i forhold til vann­ føringen i bekken. Når bekken blir lagt i rør, ødelegges rensefunksjonen, og eventuell forurensning føres ufortynnet til større elver eller innsjøer. Bekker har også en flomdempende funksjon som bidrar til å jevne ut regn- og smeltevannsflommer. Vannet renner for­ tere i rør eller kanaler. De store skadeflommene i flere euro­ peiske land vinteren 1993/94 skyldtes at bekker og småelver har blitt lagt i rør eller blitt kanalisert over store områder. Langs bekker og grøfter er det gjerne en artsrik gras- og urtevegetasjon. Slike områder er viktige skjule-, yngle- og leveplasser for mange dyrearter.

Vegetasjonsbelter Naturlige vegetasjonsbelter langs delelinjer, gjerder, fegater og bekker har i stor grad blitt fjernet for å tilpasse arealene til effektiv maskindrift. Vegetasjonsbelter minsker farten på overflatevann og fungerer derfor som en felle der jord og næringsstoff samles opp i stedet for å vaskes ut i vassdrag. Trær og busker med dypt rotsystem og store rotganger gir jorda større evne til å suge til seg vann, noe som reduserer utvasking og demper flommer. Næringsstoff i vann som renner av fra dyrket mark, suges opp av planter og trær i vegetasjonsbeltene, og frigjøres til­ bake til jorda ved løvfall og nedbrytning. Treaktig vegeta-

25

FOTO: UNNI DAHL GRUE

KULTURLANDSKAPET

Det ideelle vegetasjonsbeltet er bredt, lysåpent, flersjiktet og har innslag av blomst- og fruktbærende busker og trær mellom dyrket mark og skog. Når lys slipper ned til bakken, utvikler det seg et gras- og urterikt feltsjikt. Busksjiktet gir viltet skjul og gjør vegeta­ sjonsbeltet til en god trekkvei for viltet gjennom kulturland­ skapet. Tresjiktet skaper levirkning og hekkeområder for fugler, som også nyttiggjør seg bær som føde. En biotop som fremmer et allsidig dyre­ liv, er også pen å se på.

sjon binder næring lenger og bedre enn gras og urter. Vegetasjonsbelter beskytter jordbruksareal mot vind. Lebelter reduserer uttørking av jorda og demper tempera­ turvariasjoner. Vegetasjonsbelter er viktige oppholdssteder for vilt, særlig når beltet har et busksjikt som gir godt skjul. Vegetasjonsbelter binder sammen skogholt og fungerer som viltkorridorer. De er videre viktige landskapselement som gjør land­ skapet variert og mosaikkpreget. Vegetasjonsbelter kan bru­ kes som ferdselsveier gjennom kulturlandskapet.

ØKONOMISK STØTTE TIL VERN OG SKJØTSEL

I erkjennelse av kulturlandskapets betydning ble støt­ teordningene for landbruket lagt om fra og med jord­ bruksoppgjøret i 1990. Det ble da innført et generelt areal- og kulturlandskapstillegg knyttet til følgende "grovmaskede" krav: - Eksisterende grøfter og bekker skal ikke kanaliseres eller lukkes.

26

FOTO. UNNI DAHL GRUE

FOTO: RAGNAR FRISLID

I gamle dager ble det høstet løv og kvist til dyrefor ved at tynne greiner ble kappet av trærne. Slik utviklet det seg styvingstrær med karakteristisk kraftig stamme og tynne greiner. Vi kan i dag få spesielle tilskudd for å ta vare på tradisjonelle kulturmarktyper som styvingstrær, stubbeskuddskog, lyngheier og slåttemyrer.

Beitebakker er utviklet ved langvarig beiting. Karakteristisk for beitebakkene er einerbuskene som blir stående igjen fordi de ikke beites av husdyr. Ofte ble buskeineren ryddet unna, mens den rettstammede søyleeineren fikk stå til den var på størrelse med gjerdestaur. Einer hadde den fordelen som gjerdestaur at den ikke råtnet så lett. Beitebakker med einer kalles ofte einerbakker eller einerhager.

27

KULTURLANDSKAPET

- Jordbruksareal skal ikke planeres. - Eksisterende skogbryn og kantvegetasjon skal ikke fjernes. - Eksisterende åkerholmer, steingjerder og rydningsrøyser skal ikke fjernes. - Kantvegetasjon skal ikke sprøytes. - Eksisterende ferdselsårer skal ikke stenges.

Hovedmålet med denne ordningen er å bevare eksiste­ rende kulturlandskap og hindre ytterligere tap av kulturlandskapsverdier og økologisk mangfold i pro­ duksjonsareal. Det gis også ekstra areal- og kulturlandskapstillegg over jordbruksavtalen for restaurering og skjøtsel av særlig verdifullt kulturlandskap og til drift av musealt kulturlandskap og tradisjonelle kulturlandskapstyper. Musealt landskap er areal og landskapselement med kulturhistorisk betydning som er vernet i henhold til kulturminnelov eller naturvernlov. Tradisjonelle kul­ turlandskapstyper er beitemark, urterike slåtteenger og setervoller, lyngmark, hagemarkstyper, styvingstrær og rotskuddskog. Landbrukets utbyggingsfond gir dessuten støtte til å sette i stand særlig verdifullt kulturlandskap.

Kulturminner Fornminner er kulturminner fra oldtid og middelalder fram til reformasjonen i 1537. Alle fornminner er auto­ matisk fredet med en sone på minst 5 meter rundt hvert objekt. Eksempler på slike fornminner er:

-

helleristninger og fangstgraver boplasser og gravhauger oldtidsveier kirker og kirkeruiner bygdeborger og forsvarsanlegg fangstgraver og ledegjerder

Samiske kulturminner som er eldre enn 100 år, er også automatisk fredet. Eksempler på slike kulturminner er:

- offer- og begravelsesmerker - telt- og boplasser - naust og fiskeplasser

28

GYLDENDALS BILLEDARKIV

KULTURLANDSKAPET

Kulturminner som ikke uten videre er fredet, men som kan være viktige miljø- og landskapselement, er for eksempel:

-

eldre gårdsbebyggelse og tufter husmannsplasser og tufter gjerder, stier, veier, bruer rydningsrøyser, steingjerder og bakkemurer historiske hager sag- og kvernanlegg seteranlegg, tufter, gjerder og slåttebuer utmarksløer, stakkstenger skogshytter og fløtningsdammer tomter etter kull- og tjærebrenning jakt- og fiskehytter

Det knytter seg viktige vitenskapelige, historiske og pedagogiske interesser til fornminner og kulturminner i landskapet. Mange kan glede seg over dem i fritid og under rekreasjon. En del slike minner har gått tapt på

29

Vi skiller mellom fornminner og nyere kulturminner. Fornminner skriver seg fra før reformasjonen i 1537 og er automatisk fredet. Bildet viser et helleristningsfelt fra tidlig jordbrukskultur i Skjeberg i Østfold.

KULTURLANDSKAPET

grunn av manglende kunnskaper, feil prioritering, oppdyrking og utbygging. Det er en viktig oppgave å bevare det som er igjen, og skjøtte og utvikle landska­ pet omkring dem. Stedsnavn er viktige kulturminner som ofte forteller om historisk bruk av stedet. Navn på teiger, åkerlap­ per, slåtteenger og lignende er i ferd med å gå i glem­ meboka. Det er viktig å få registrert så mye som mulig av denne tradisjonen før de som husker dette går bort.

Gårdsmiljø med bygninger, byggeskikk, tun, hage og veier rommer verdifull kulturarv og historie. Uforstandig riving eller restaurering av gamle byg­ ninger, eller oppføring av nye bygninger som bryter med lokal byggeskikk, er med på å forringe de estetis­ ke verdier i kulturlandskapet. I de ulike landsdeler har det utviklet seg egne tunformer og bygningstyper tilpasset klima, naturgrunnlag, terreng og tradisjonelle driftsformer i middelalderen og senere. Fellestrekk for eldre gårdsmiljø er tette og trange tun med mange og små hus konstruert av natur­ materialer. Typiske tunformer er:

- klyngetun på Vestlandet og i deler av Nord-Norge - rekketun i Telemark, Sørlandet, deler av Møre og Romsdal, i Nord-Norge og på Vestlandet - totunsanlegg med inntun og uttun i Gudbrands­ dalen - firkanttun i fjellbygdene på Østlandet og i Trøndelag Langs kysten har vi landskapsestetisk verdifull bebyg­ gelse rundt havner og i form av sjøhus, handelshus, prestegårder og væreiergårder. Tuntreet Opprinnelig var tuntreet et hellig tre som vokste på det ste­ det der haugbonden var gravlagt. Haugbonden var den som først ryddet gården og grunnla ætten. Andre navn på haug­ bonden er rudkall, gardvor, tomte og haugtusse. Folk trod­ de at haugbonden holdt et våkent øye med gård og ætt fra den haugen han bodde i. Et stort tre som vokste på haugen, ble dyrket som legemliggjørelsen av haugbonden. For å blidgjøre han var det vanlig å bære mat og øl til treet. Det

30

FOTO: TRYM IVAR BERGSMO / SAMFOTO

måtte ikke brukes skarpt på et slikt hellig tre, det vil si at tre­ et ikke måtte lauves eller på annen måte skades av øks eller kniv. Senere ble skikken med ofring til hellige trær og hellige lunder avløst av skikken med å plante et spesielt tre på en høvelig plass i gårdstunet. Fremdeles ble det ansett som en ulykke om tuntreet skulle bli skadd. Hvis tuntreet døde, ble det ansett som et dårlig varsel for slektens framtid på går­ den. Store, gamle trær er kulturminner vi skal verne om. Opp gjennom tidene har trær hatt betydning som religiøse og kulturelle symbol. Fra Bibelen kjenner vi kunnskapens tre, og fra norrøn mytologi kjenner vi Yggdrasil. Verdenstreet Yggdrasil var en ask som nådde over himmelen og bredde grenene sine over hele verden. Yggdrasil skulle skjelve før ragnarok, og varsle om verdens undergang.

Industriell påvirkning av kulturlandskapet Industrien har, sammen med tilhørende bydannelser og urbanisering, påvirket landskapet på en gjennom­ gripende måte i de siste 100 år. Som nevnt innlednings­ vis i dette kapitlet, skiller vi mellom kulturlandskap og bylandskap, og den sistnevnte landskapsformen skal vi ikke drøfte her. Bylandskapet med sin arkitektur,

31

Kystens kulturlandskap preges av havner med tradisjonell sjøhusbebyggelse. Nusfjord er blant de best bevarte fiskevær i Lofoten.

SAMFOTO R. SORENSEN

FOTO J B. OLSEN

I reguleringsmagasin blir ofte skogsmark neddemt. Om våren når magasinet er nedtappet, kommer reguleringssonen til syne som en ørken av stein og stubber. Bildet er fra Neådalen i Sør-Trøndelag.

kulturhistorie, veinett, restvegetasjon og livsmiljø har store opplevelsesverdier, men det knytter seg også mange miljøproblem til det. Bylandskapet kan ikke behandles kortfattet, og er derfor utelatt. I dette avsnit­ tet skal vi begrense oss til hvordan industrisamfunnet påvirker landskapet utenfor byene, altså påvirkningen av vegetasjon og landskapselement på landsbygda. Forurensning Det er særlig gjennom luftforurensning at industrien påvirker vegetasjonen over store områder. Et problem i Europa er produksjon av svovel- og nitratholdige avgasser som blir transportert over kortere og lengre avstander med vær og vind og faller ned som sur ned­ bør. Det store skogområdet Schwarzwald, som strekker seg fra Sør-Tyskland inn i Tsjekkia, er nå preget av at barskogkronene blir glisne, og etter hvert blir det en omfattende skogdød. Grenseområdene mellom

32

KULTURLANDSKAPET

Tsjekkia, Polen og det tidligere Øst-Tyskland blir kalt det svarte triangelet. På Kolahalvøya har forurensning fra smelteverkene i Nikkel, som ligger noen få kilometer fra norskegrensa, ført til total skogdød i et større område. I Sør-Norge har sur nedbør utryddet ferskvannsfisk i et område større enn 20 000 km2.1 et område på 86 000 km2 er det doku­ mentert betydelige skader. Dette er 25 % av Norges totale areal. Resultatene fra skogovervåkningsprogrammet som startet i Norge i 1988, viser at helsetilstanden i skogen utvikler seg i negativ retning, med dårligere kronetett­ het og flere misfargede trær. Det kan imidlertid ikke fastslås med sikkerhet at dette bare skyldes sur nedbør. Mange steder ser vi nå at skoggrensa flytter seg opp­ over mot fjellet. Vi regner med at dette er resultatet av redusert beitepress og mindre vedhogst i seterskogen sammen med gjødseleffekten fra nitratet i den sure nedbøren. Utslipp av kjemikalier og næringssalt til vassdrag kan skade livsmiljøet både i ferskvann og i sjøvann. Lokalt kan sigevann fra gruver og gruvetipper utrydde alt liv i bekker og elver. Visuell påvirkning Vassdragsreguleringer og kraftgater er omfattende tek­ niske inngrep i naturen. Reguleringsmagasinene kjen­ netegnes av demninger og en gold strandsone om våren og forsommeren. Kraftgatene skjærer seg gjen­ nom skog, jordbrukslandskap og høyfjell, og forstyrrer landskapsopplevelsen. Steintipper med geometrisk rett linjeføring stikker seg ut som fremmedelement. Kritikken mot slike inngrep vokste seg sterk i løpet av 1970-årene. Resultatet har blitt at landskapsmessige hensyn ved slike utbygginger i dag blir ivaretatt i langt sterkere grad. Dette gjelder også i forbindelse med vei­ bygging, der en langt mer enn før ser på hvordan linje­ føring, steintipper og skjæringer virker i landskapet. Utbygging av turistanlegg, hyttegrender, alpinan­ legg og andre idrettsanlegg kan også påføre landskapet unødvendige sår. Spesielt verneskogen opp mot fjellet og strandsonen langs vassdrag og ved kysten er sårbar for slike utbygginger.

FOTO: J.B. OLSEN / R. SORENSEN

Malurt (Artemisia absinthum) betyr "møllurt". I gamle dager var det vanlig å legge malurt mellom klær som skulle legges vekk en tid, for å beskytte dem mot møll. Det vitenskape­ lige navnet Artemisia kommer av Artemis, som var den greske gudinnen for jakt og friluftsliv. Malurt inneholder en rekke bitterstoff og aro­ matiske stoff. Det viktigste bitterstoffet heter absintin, og er så kraftig at det er mulig å kjenne smaken selv i en fortynning på 1 : 60 000. Malurtolje blir brukt som krydder i vermut, og ble tidligere brukt til å lage absintbrennevin. Malurtolje inneholder thujon, en nervegift som gir hallusinasjoner. Storforbrukere av absint­ brennevin utviklet gjerne epilepsi eller fikk psy­ kiske lidelser. Absint ble forbudt i de fleste land før første verdenskrig. Den kjente maleren Vincent van Gogh drakk mye absint. En teori går ut på at absintdrikkingen hans var forklaringen på at han led av epilep­

si, og at han til tider var psykotisk. Hans impre­ sjonistiske bilder med sine geniale fargekomposisjoner kunne skyldes synshallusinasjoner i absintrus. I det hele tatt ble absint mye brukt av franske kunstnere mot slutten av 1800-tallet, da impresjonismen fikk sitt gjennombrudd. Impresjonistene tok staffeliene ut i naturen og forsøkte å feste øyeblikksstemningen direkte på lerretet. De forsøkte å male sine inntrykk av stemninger og sansefornemmelser, eller sin "impression" (fransk). Kan hende de uvanlige inntrykkene skyldtes absint? 1 tillegg til å være krydder i forskjellige alko­ holholdige drikker har malurt vært brukt som medisin mot omtrent alt, fra mark hos småbarn, kolera, pest og feber, til "moderens urolighet". Malurt brukes i dag som et mageregulerende middel. Sammen med burot er det malurt som gir grønnfargen til grønn bitter.

KAPITTEL

Natur og kultur a Aasmund Olavsson Vinje på sin berømte ferd gjennom den norske fjellheimen så utover Rondane og lovpriste den vakre Stor-Ronden, forstod ikke bygdefolket han. Vinje skriver i "Ferdaminni fraa Sumaren 1860":

D

"Du segjer, at Runden er fager, du" sagde ei Kone paa Stavsbuøy til meg, "nei stygg er han som den Vonde sjølv, og naar han kjem med sin Snjogufs og Vind Haust og Vetr, so er her mest ikki verande til for Folk men Troll."

Vinje kommenterte dette med å si at denne bondekona hadde en smak "beint imot den noverande Kunst­ smak", og sier videre: "Til styggare Heimefolket firma det, til fagrare vil Maalarar og slike Folk finna det. Her var ein Mann, som kann vera ein Mønstermann for Vænleikslæra; han het endaa Olaf. Han hadde bygt upp eit Stabur utanfor Vindauget sit og dermed skygt burt Utsynet til Vatnet og Lid og Fjøll: "Det fagraste som til er, det er Staburet, for der er Korn og Mjøl og Kjøt og Flesk", sagde han, daa Presten skjemde paa honom for dette."

Nasjonalromantikken Da Vinje (1818-1870) skrev dette, var han under innfly­ telse av nasjonalromantikken, en retning innen kunsten som var toneangivende i Norge fra omkring 1840 til 1870. Romantikerne vendte seg til naturen og folkekul­ turen for å søke inspirasjon. De tegnet et nytt bilde av naturen som storslagen, vakker og forlokkende. Spesielt de tidligere så skremmende, ville og ugjestmil-

35

Maleri av Hans Gude fra 1859. Motivet er fra Lillesand. Nasjonalromantikkens kunstnere hentet sine motiv først og fremst fra fjell og bondemiljø, men også sjøen og kystkulturen gav dem inspirasjon.

de fjellene ble dyrket med lidenskap av de norske romantikerne. De framstilte fjell, natur og bondekultu­ ren som det egentlige norske, og bidrog til å skape et nasjonalt selvbilde der naturgrunnlaget for menneske­ nes liv og strev var et sentralt element. I 1850-årene publiserte Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) sine bondefortellinger, med det uttrykte mål å styrke bøndenes nasjonale selvfølelse. Norge var på denne tiden i union med Sverige. Bjørnson tok opp arven fra Henrik Wergeland og ble en sentral talsmann for dem som ville ha en selvstendig norsk nasjonalstat. Sammensmeltingen av den nasjonale holdningen og romantikken er det som blir kalt nasjonalromantikken. Norsk natur og folkekultur ble samlingsmerker i kampen for norsk selvstendighet. Asbjørnsen og Moes gjenfortelling av folkeeventyrene kom i 1841-44, og Asbjørnsens "Norske huldreeventyr og folkesagn" kom i 1845-48. Ivar Aasen gav ut sin nynorske gram­ matikk i 1848 og ordbok over folkespråket i 1850. Innen malerkunsten regnes Johannes Flintoe som oppdageren av det norske landskap og folkeliv. Han ble læremester for Adolph Tidemand og landskapsmalere som J.C. Dahl og Hans Gude, som laget idylliske, nesten sentimentale skildringer av norsk natur.

36

FOTO: O. VÆRING

NATUR OG KULTUR

FOTO.

NASJONALGALLERIET

NATUR OG KULTUR

De første tegn til en spesifikk norsk tonekunst fikk vi med Waldemar Thranes tonesetting av Henrik Bjerregaards sangspill "Fjeldeventyret" i 1824. Ole Bull (1810-80) presenterte norsk folkemusikk på sine kon­ serter, og opptrådte sammen med den kjente spellemannen Myllarguten (Torgeir Augundsson). Med Edvard Grieg (1843-1907) ble norsk musikk kjent også utenfor landets grenser. Nasjonalromantikken kom også til uttrykk i arkitek­ turen. Holm Munthe studerte gammel norsk trearkitektur, og bygde Frognerseteren i dragestil. "Tilbake til naturen!" Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) var en fransk filosof og forfatter. I 1749 leverte han en avhandling som svar på føl­ gende prisoppgave: "Har framskrittene i vitenskap og kunst virket til å forbedre menneskenes seder?" Rousseau svarte et bestemt nei. Han mente at det var i naturtilstanden mennes­ ket hadde det best. Ifølge Rousseau var menneskene født frie, men de lever overalt som slaver - kuet av samfunnsor­ denen. Friheten ligger i å leve i overensstemmelse med men­ neskets sanne natur, som kommer til uttrykk gjennom våre følelser. Rousseau mente at mennesket var skapt godt, men var forkomment blant andre og ødelagt av samfunnet. Han

37

Amaldus Nielsens maleri "Morgen ved Ny-Hellesund" fra 1885. Olavssundet går bakover forbi husene. Ifølge sagnet ble sundet laget ved at Olav den hellige seilte rett gjennom berget med båt.

NATUR OG KULTUR

definerte friheten slik: å være fri er å adlyde lover som vi har gitt oss selv. Fordi mennesket var godt av natur, vil det å handle ut fra nødvendigheten i egen natur, ikke føre til egoisme. Egenkjærlighet så han som menneskets ufrihet. Nesten all senere kritikk av vår vestlige sivilisasjon har hentet inspirasjon fra Rousseau. Han var uten tvil en av de viktigste inspiratorene for romantikken.

Idrett og friluftsliv Norges nasjonalhelt Fridtjof Nansen (1861-1930) gjen­ nomførte sin skitur over Grønland i 1888. De første ski­ renn ble arrangert i 1860-årene, og Foreningen til Ski­ idrettens Fremme ble stiftet i 1883. Men det var med publiseringen av boka "På ski over Grønland" i 1890 at vi fikk et mentalt gjennombrudd for friluftsliv og især skiløping. Alt dette ble med på å prege den norske nasjonalkarakteren. Polarforskningen kom til å spille en vesentlig rolle som nasjonal identitetsskapende akti­ vitet.

Skiløping som nasjonalidrett "Skiløpningen er den mest nasjonale av alle norske idretter og en herlig idrett er den, - fortjener noen navn av idrettenes idrett, så er det i sannhet den. Intet herder musklene og gjør legemet så kraftig og spenstig som den, intet gir snarrådighet og behendighet bedre enn den, intet herder viljen og gjør sinnet så friskt som skiløpningen. Kan det tenkes noe sunne­ re og renere enn på en frisk vinterdag å få skiene under fot­ tene og stryke til skogs? Kan det tenkes noe finere og edlere enn vår nordiske natur, når snøen ligger alendyp, drysset bløt og hvit ut over skog og åser? Kan det tenkes noe friere og mer spennende, enn når man hurtig som fuglen stryker ut over de skogkledde lier, mens vinterluft og grankvister suser om kinnene, og øynene, hjerne og muskler er spente, ferdige til å unngå hver ukjent hindring, som i neste øye­ blikk kastes i ens vei? Er det ikke liksom hele kulturlivet med en gang skylles ut av sinnet og ligger igjen med byluf­ ten langt der bak-, man gror sammen med sine ski og natu­ ren. Det er noe som utvikler ikke alene legemet, men også sjelen, det har dypere betydning for et folk enn de fleste aner, dette. Gid dette måtte holdes i hevd, og gid skiløpning måtte utvikles og trives så lenge det finnes menn og kvinner i norske daler." Fridtjof Nansen i "På ski over Grønland"

38

NATUR OG KULTUR

Utenlandsk påvirkning Allerede tidlig på 1800-tallet ble Norge besøkt av uten­ landske turister som gikk på fotturer i fjellet, fisket laks og drev troféjakt på storvilt og sportsjakt med hunder på småvilt. Dette var nytt, og bygdefolket så til å begynne med på dette som en merkverdighet. Etter hvert ble velstående byfolk i Norge inspirert til å gjøre det samme som sine utenlandske forbilder. I 1868 ble Den Norske Turistforening stiftet, og Norges Jeger- og Fiskerforbund i 1871. Friluftsliv for sportens skyld var altså i begynnelsen begrenset til overklassen. Det var ikke før i 1920- og 1930-årene at kortere arbeidstid og bedre råd gjorde det mulig for vanlige folk å drive med friluftsliv. Nasjonalromantikken, naturidretten og den uten­ landske påvirkningen er de viktigste faktorene som har bidratt til å gjøre det norske folk til en naturelskende og friluftslivselskende nasjon. Knapt noe sted i verden står turlivet så sterkt som hos oss. Det klassiske friluftsliv "Vor forening har arbeidet med at fræmme en idræt som i sandhed er fædrelandsk. Den befatter sig ikke med at slå rekorder. Målet er et høiere: at vække kjærligheden til folk og land, at virke forfriskende på sindet, ikke mindre end på legemet, gjennem at vise foreningens medlemmer og andre om i landet og gjøre dem fortrolige både med dets stolte natur og med de vilkår, under hvilke vort folk er henvist til at føre sin kamp for tilværelsen. Forsåvidt vi samtidig der­ med også kan lede den udenlandske reisestrøm op på tinder og vidder, til bræer og fjorde, er det vor forenings stolthed og glæde, at den derved tillige har kunnet gjøre vort land bekjendt." Den Norske Turistforenings årbok 1893

Turliv med røtter i gamle næringer Kulturforskeren Tove Nedrelid snakker om et turliv med røtter i gamle næringer. I det gamle bondesamfun­ net var høsting av ressursene i utmarka en vesentlig del av næringsgrunnlaget. Setring, utmarkslåttonn, bærsanking, jakt og fiske og vedhogst var arbeidsopp­ gaver som hadde sin bestemte plass i årssyklusen. Ettersom industrialiseringen av Norge kom relativt sent, føler mange mennesker den dag i dag at de har

39

NATUR OG KULTUR

sine røtter på landsbygda. Denne tilknytningen har gjort at høstingselementet alltid har stått sentralt i norsk friluftsliv. Fremdeles er fisking og bærplukking noe som over halvparten av befolkningen deltar i hvert år. Men stadig flere går på tur uten noe høstingsmotiv i det hele tatt. For dem er andre sider ved naturopplevel­ sen motivet for turen. Vi sier at naturen er nordmenns katedral. Synet på naturen har endret seg fra å være noe fiendtlig som man sloss mot i det gamle bondesamfun­ net. Folk som levde i naturen, førte en stadig kamp mot naturkreftene for å overleve. Folk som hadde sitt arbeid andre steder og som derfor bare var på besøk i naturen, hadde anledning til å oppleve naturen som storslagen og inspirerende. Den estetiske dimensjon har etter hvert fått dominere vår holdning til naturen.

Natursynet gjennom tidene I såkalte "primitive" kulturer er det mytene som gir folk en forklaring på de store spørsmålene: hvordan ble verden til, og hvordan oppstod menneskene? Ofte lig­ ger det noe negativt i å kalle en kultur primitiv, men i vår sammenheng betyr ordet primitiv bare at redskaps­ teknologien er svært enkel og tilpasset et levevis som jegere og samlere. Slike naturfolk, eller urbefolkninger som vi ofte kaller dem, oppfatter seg selv som en del av naturen og føler et slektskap med alt levende. Naturen er besjelet, og alle gjenstander må behandles med omtanke. 1 den gamle samekulturen het det at mennes­ kene bare lånte fra naturen, og alt måtte gis tilbake. Vi sier ofte at den vestlige kulturens vugge stod i Hellas om lag 500 år f.Kr. Antikkens filosofer var ikke fornøyd med religiøse og mytologiske forklaringer på naturen og naturfenomenene. De ville ha en fornuftig forklaring på hvorfor naturen var slik den var. De prøvde å tenke seg fram til hva alle ting bestod av, og hvordan verden var oppbygd. Ettersom de ikke benyt­ tet seg av eksperimenter for å utforske naturen, kaller vi vitenskapen i hellenismen for spekulativ naturforsk­ ning. Antikkens tenkere mente at naturen var fullkom­ men. Innen legekunsten var oppfatningen at i utgangs­ punktet var alt i harmoni og balanse. Sykdom skyldtes altså overdrivelser og ekstreme påkjenninger, som kom

40

NATUR OG KULTUR

av at menneskene satte seg ut over naturlige spillereg­ ler. Da gjaldt det å hjelpe naturen til å helbrede seg selv. Til grunnleggerne av legekunsten i antikken regner vi Hippokrates og Galenos. Deres tenkning om menneskekroppen og miljø ligner mye på moderne økologisk tenkning: alt henger sammen, og kunsten består i å gjenopprette den naturlige balansen. Den greske naturvitenskapen hadde ikke til hensikt å overmanne eller utnytte naturen, men siktet mot å etterligne og gjenopprette den. Naturen var ikke et stoff som skulle bearbeides eller omformes, men var forbilde for sunnhet, lykke, balanse og harmoni. Kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket i år 390, og i løpet av de neste par hundre­ årene etablerte kristendommen seg som den domi­ nerende åndsmakt i Europa. Åndslivet i middelalderen (500-1500) ble preget av religiøs tenkning og presteska­ pets undertrykkelse av "kjettersk" filosofi og viten­ skap. Middelalderens natursyn var at naturen var skapt av Gud, og at alle ting og alle begivenheter fulgte en gud­ dommelig plan. Ingenting hendte tilfeldig, alt hadde en hensikt og mening. Det var ikke mulig for mennes­ kene å forstå Guds mening alltid. Menneskene måtte bare følge Guds påbud, slik disse ble fortolket og utlagt av kirkens autoriteter til enhver tid. Naturen ble betraktet som et uavlatelig fornyet mira­ kel. Naturen strebet etter fullkommenhet, og når den fullkomne harmoni ble oppnådd, ville universet stå stille. Natursynet i middelalderen som i antikken var altså ikke preget av tanken om å herske over naturen. Dette forandret seg med renessansen, den historiske bevegelsen som oppstod på 1500- og 1600-tallet. Ordet renessanse betyr gjenfødelse, og henspiller på gjen­ oppdagelsen av den klassiske greske og romerske kul­ turen. Konflikten mellom teologi og vitenskap tilspis­ set seg etter hvert som nye oppdagelser satte kirkens verdensbilde på alvorlige prøver. Kopernikus satte på nytt fram teorien om at det var sola, og ikke jorda, som var verdens sentrum. De store oppdagelsesreisene vis­ te at jorda var rund, og at det bodde mennesker på den andre siden av jorda. Kirken hadde hevdet at jorda var flat, og at det ikke kunne bo folk på "undersiden". Handel og sjøfart inspirerte ønsket om å kartlegge ver­

41

NATUR OG KULTUR

den og herske over den. Den nye naturvitenskapen baserte seg på erfaringer, observasjoner og eksperi­ ment, og førte til en rekke oppfinnelser som endret arbeids- og næringsliv totalt. Tiden var preget av framskrittsoptimisme og tro på menneskets fornuft. Synet på naturen ble nå at naturen var ufullkommen, og at mennesket burde omforme den og forbedre den. Naturen skulle siviliseres. Dette gjenspeilte seg blant annet i kunsten. Den ble nå dominert av klassisismen, en forstandsdyrkende kunstretning som foreskrev strenge regler for hvordan for eksempel maleri skulle komponeres. I hagekunsten fikk vi parkanlegg med rette linjer og friserte hekker og trær. Romantikken var et opprør mot dette kunstsynet. Renessansens verdensbilde kalles ofte det mekanistiske verdensbilde, fordi naturens funksjoner ofte ble for­ klart ved å sammenligne med virkemåten til maskiner. Dette verdensbildet og natursynet har preget vår tenk­ ning helt til det siste, og er vel fremdeles den toneangi­ vende måten å se ting på. Den økologiske tenkning, som ser på naturen som et selvregulerende system der det er klare grenser for hvor store inngrep som tåles, kan vi se på som et opp­ rør mot den mekanistiske tenkningen. Det økologiske natursynet er nærmere omtalt i kapittel 4 om naturvern og i kapittel 6 om etikk og miljøfilosofi.

Naturen som inspirasjonskilde for kunstnerisk utfoldelse Naturen var altså inspirasjonskilde for nasjonalromantikerne, som i sin tur lærte sine landsmenn å se naturen med nye øyne. Men naturen har til alle tider vært en inspirasjonskilde for kunstnerisk utfoldelse. Helleristninger forteller om de første menneskers forhold til naturen som jegerfolk. Urbefolkninger over hele jord­ kloden bruker sine erfaringer fra et liv i naturen som grunnlag for å skape kunst. Eskimoene skjærer dyrefigurer i kleberstein og hvalrosstenner, mens nordameri­ kanske indianere framstiller sine myter i form av karakteristiske totemer. Aboriginfolket i Australia er kjent for sine barkbilder der de framstiller røntgenbil­ der av dyr, altså bilder som viser omrisset av dyr samt skjelett og innvoller. Utskjæringer i tre, steinskulpturering og tekstilkunst

42

NATUR OG KULTUR

utviklet seg når menneskene lærte å lage jernredskap og plantefarger. Det var stadig mønstre fra naturen, mytologien og etter hvert jordbruk og fiske som ble brukt i ornamentikken. Ofte var det hus, redskap og bruksgjenstander som ble utsmykket. I dag lever denne tradisjonen videre som kunsthånd­ verk. Tekstilkunstnere, treskjærere og keramikere bru­ ker naturmaterialer og ofte mønstre fra naturen. Det lages fremdeles folkemusikk og annen musikk inspi­ rert av natur og tradisjonell kultur. En lang rekke norske forfattere kan stå som eksemp­ ler på naturdiktere. Det er særlig lyrikere som har blitt inspirert av naturen, men også mange prosaforfattere skildrer naturopplevelser. Mikkjel Fønhus kalles villmarksdikteren på grunn av sine populære skildringer av dyreliv og natur. Lyrikeren Hans Børli blir ofte omtalt som skogens dikter. Hvert år kommer det et større antall bøker som handler om jakt, fiske og fri­ luftsliv. Enkelte av disse bøkene er rikt illustrert med fremragende fotografier. Av kjente bildebokforfattere kan vi nevne Ragnar Frislid, Karl H. Brox og Leo Oterhals. "Den levende stillhet" Av Hans Børli "Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom. Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vedmodige tone, og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara, - men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys."

Ting du kan gjøre selv Mange amatørkunstnere henter inspirasjon i naturen for å tilfredsstille sin skapertrang. Med litt fantasi kan vi få til de vakreste dekorasjoner med de enkleste materialer som vi kan finne nesten overalt, for eksem­ pel: -

tørkeblomster røsslyngdekorasjoner reinlavdekorasjoner håndmalte steintroll

43

NATUR OG KULTUR

Naturfotografering er en kunst som blir stadig mer populær. Her har Jan Rabben funnet et motiv som mange ville gått forbi uten å legge merke til.

- dørskilt malt på naturstein - skulpturer av vridd einer - materialbilder av materialer funnet ute (skjell, kong­ ler, nåler, blad, greiner, stein og så videre) Fluebinding er egentlig kunstnerisk virksomhet som både utfordrer fantasien og stiller krav til naturkunn­ skap og håndverksmessig ferdighet. Farging av garn og tøy med plantefarger, gjerne etterfulgt av strikking eller veving, er et annet eksempel på skapende utfol­ delse inspirert av natur og tradisjon. Naturfotogra­ fering har blitt populært. Mange driver med tegning og maling, og knivmaking og skafting har i de senere årene fått en renessan­ se. En annen form for trearbeid er å lage turkopper, en kunst som spenner fra det helt enkle til det flotteste kunsthåndverk (se ramme). Sveiping er en gammel teknikk for å lage kaketiner og bokser av tre. Slike tre-

44

NATUR OG KULTUR

gjenstander bør dekoreres med rosemaling. Håndverkssysler som blir utført i hjemmet, kalles med et fellesnavn husflid. I gamle dager kunne husflid gi en viktig biinntekt for mange. I senere år har husflid igjen blitt populært, og enkelte har greid å lage seg en levevei av det. Når vi snakker om alternative bygdenæ­ ringer, representerer husflid fine muligheter for inn­ tektsgivende arbeid. Dramatiseringer av historiske hendelser i lokalmiljø­ et, eller av dagliglivet på gården eller setra i gamle dager, gir gode muligheter til fordypning i kultur og tradisjonell naturbruk. Ved å lage en natur- og kultursti i lokalmiljøet kan vi lære mye om naturbruken i eldre tider. Samtidig er dette en fin utfordring til våre ska­ pende evner. Poster i stien kan for eksempel illustreres med tegninger, akvareller eller egne fotografi. Vi skal imidlertid huske på at tilrettelegging kan overdrives. For mye skilting og informasjon kan enkelte ganger oppleves forstyrrende for naturopplevelsen.

Lag din egen drikkekopp Turgåerens tradisjonelle drikkekopp av tre kalles for kokse. En skikkelig kokse er laget av en rikul. En rikul er en kreftkul der treet vokser i alle retninger. Dette betyr at treet i en rikul blir sterkt og ikke har så lett for å sprekke. Helst skal rikulen være av bjørk, men alle løvtrær kan benyttes. Kokser laget av furu har lett for å sprekke. Du kan lete etter rikuler nesten overalt, men det er størst sjanse for å finne gode emner i gammel, syk fjellbjørkeskog. Når du skjærer av kulen, må du huske på å ta med nok tre til håndtak. Arbeidet med koksen starter med å sage til profilen sett fra siden. Deretter tegner du en sirkel på snittflata som skal hules ut ved hjelp av tappjern og glattes til med sandpapir. En pussekule på en drill forenkler arbeidet. Neste skritt er å grovskjære koksen på utsiden slik at veggtykkelsen blir om lag 1,5-2 cm. På dette stadiet må kok­ sen tørkes godt. Dersom sprekker begynner å vise seg under tørkingen, kan du forsøke å stoppe oppsprekkingen med lim. Når koksen er tørr, gjenstår det å finskjære utsiden og pusse den godt. Enkelte dekorerer koksen med utskjæringer eller svipenn. Til slutt må den beises innvendig og utvendig, gjerne med en blanding av kokt linolje og terpentin. Husk at linoljen må herdes i om lag 14 dager før den blir hard.

45

FOTO: HALVARD TOFTEN

En halvferdig kokse og noen redskaper som brukes til å lage den.

NATUR OG KULTUR

Vi har glemt Vi har glemt å bøye oss for et tre, spørre hvordan det tok det siste lynnedslaget, glemt å samtale med gresset, med edderkopper og pissmaur. Glemt å la barn belære oss, glemt å lytte til våre nattlige drømmer, glemt å lytte til Fortelleren som sitter der under treet med fjerne øyne og varme hender. Selv en spurv som faller til jorden forteller litt om deg og meg og alt omkring oss. Harald Sverdrup

Natur og friluftsliv som inspirasjonskilde for positivt sa mfu nnsengasjemen t

Øverst på neste side ser vi Tidemand og Gudes berømte bilde «Brudeferden i Hardanger» fra 1848.1 forbindelse med striden om norsk medlemskap i EF i 1972 laget Rolf Groven bildet nedenfor.

Naturgleden er evnen til å føle seg hjemme i naturen, til å bli begeistret over å oppleve vakker natur, det å kunne fryde seg over samspillet i naturen. Ved å utvik­ le naturgleden gjennom et aktivt friluftsliv kan vi legge et grunnlag for å la oss inspirere til skapende innsats på flere områder: til kunstnerisk, vitenskapelig eller poli­ tisk engasjement. Naturgleden er ikke bare terapi mot stress og opp­ ladning av batterier. Naturgleden kan gjøres til den viktigste motiverende faktor når det gjelder å ta ansvar for å verne om naturen og forvalte den på en bærekraf­ tig måte. Samtidig kan innsikt i hvordan uforstandig natur­ bruk utgjør en trussel mot jordklodens økologiske balanse og naturens produksjonsevne lære oss engasje­ ment og gi oss vilje til å ta ansvar for vår felles framtid. Til sammen kan naturgleden og kunnskaper om naturødeleggelsene skape og forsterke et positivt samfunns­ engasjement. Men hva er et positivt samfunnsengasjement? Alle politiske parti og organisasjoner mener selvfølgelig at de har et positivt samfunnsengasjement, og at de har løsningen på samfunnets problem med å få til en betryggende naturforvaltning. Det får være opp til hver enkelt av oss å ta stilling til hvem som har den

1

FOTO: ' NASJONALGALLERIET

NATUR OG KULTUR

beste løsningen. Men én ting er iallfall sikkert: alle organisasjoner har bruk for folk som taler naturens sak, slik at disse sakene får en prioritert plass på saklista. Samfunnsengasjementet er i seg selv ikke nok. Gjennomtenkte etiske holdninger og logisk oppbygd miljøfilosofi er nødvendige forutsetninger for å unngå blindspor. For eksempel er det et viktig tema å ta stil­ ling til om den truende utviklingen vi har når det gjel­ der forvaltningen av naturen, skyldes den teknologiske utviklingen i seg selv, eller om den er et utslag av feil bruk av teknologi. Vi må stille oss kritiske til at svaret på ødeleggende naturbruk i det moderne industrisamfunnet ligger i å vende tilbake til førindustrielle produksjonsformer. Det er mer sannsynlig at løsningen må basere seg på utvikling av ny og forbedret teknologi, noe som vil kre­ ve skapende innsats fra velutdannede mennesker. Men teknologiske løsninger kan aldri erstatte den moralske anstrengelsen. Det enkelte individ må utvikle bevisste holdninger til sin egen rolle som forbruker og som produsent av avfall. De rike landene må avklare om fortsatt vekst i forbruk, slik det måles i bruttonasjo­ nalproduktet, skal være den primære økonomiske mål­ setting. Eller kan velferdsøkning for eksempel innebæ­ re å bruke mindre tid på produksjon og nødvendig arbeid, og mer tid til utfoldelse i konstruktive fritidsgjøremål og personlig utvikling? Mange snakker i dag om at vi som bor i de rike lan­ dene, har skaffet oss en høy materiell levestandard, men at vår livskvalitet er dårlig. Vi lever i en brytnings­ tid da det ikke lenger er selvsagt at meningen med livet er å skaffe oss flere hjelpemidler, øke forbruket og tjene mer penger. Den utfordringen vi nå står overfor, er å sette oss nye mål for hvordan vi skal leve våre liv. Det vil innebære en prosess der etisk og filosofisk refleksjon blir sentrale element. Dessuten vil vi kanskje måtte utvikle nye økonomiske og politiske styringssystem hvis våre nye målsettinger blir svært ulike dem vi har i dag. Framtiden vil stille store krav til våre evner til nytenkning og skapende virksomhet. Den generasjo­ nen som i dag går på skole, blir kanskje drivkraften med hensyn til å skape en alternativ framtid?

48

NATUR OG KULTUR

Natur Det gamle temaet for enfoldige malere og poeter, sauegjetere og subsidierte småbrukere. Jordens skrukkete ansikt som langsomt lukker seg rundt beslutningen om å dø ut. I et rom som stadig ekspanderer stuper ennå blaff av renhet gjennom lysårene, som stjerneskinn mot vårt hjørne av tilværelsen. Snart er avstanden så stor at vi må bøye oss ned mot barn og bregner og be dem fortelle hva berg, mold og gress betyr. Kolbein Falkeid

49

FOTO: STEINAR MYHR

Vanlig tettegras (Pinguicula vulgaris) har bla blomst på toppen av en 5-20 cm høy stilk. Ved bakken sitter en bladrosett av lysegrønne, tykke og kjertelhårete blad. Bladene er på over­ flaten smurt med slim, som insekter sitter fast i. Slimet inneholder fordøyelsesenzymer som opp­ løser dyra. Selv om tettegras fanger og fordøyer småinsekter, er ikke planten avhengig av kjøtt for å leve. Men tettegras trives bedre med kost­ tilskudd av kjøtt.

Tettegras har blitt brukt som medisinplante, blant annet mot ringorm. Den viktigste tradi­ sjonelle bruken av planten er likevel til konser­ vering av melk som tettemelk eller tjukkmelk. For å lage tettemelk legger vi 30-40 blad av tet­ tegras i bunnen av ei bøtte, og heller spenevarm melk over. Da blir melken seig, slik at surmelken ikke kan skille seg i myse og ostestoff.

KAPITTEL

Friluftsliv Hva er friluftsliv? et kan virke nokså unødvendig å spørre om hva friluftsliv er. Det må da være ganske opplagt, vil mange mene, at dette dreier seg om forskjellige ting vi driver med utendørs? Og dette er i og for seg riktig, men vi trenger en mer presis avgrensning når for eksempel myndighetene skal legge opp en politikk med sikte på å fremme friluftslivet. Det er en del spørs­ mål som må avklares, som for eksempel:

D

- Er utendørs arbeid friluftsliv (for eksempel skogsar­ beid og fiske)? - Innebærer friluftsliv mosjon og fysisk aktivitet, eller er det nok å oppholde seg i friluft, for eksempel å ta et solbad? - Må det stilles krav til miljøet vi driver friluftsliv i, eller kan for eksempel en spasertur i bymiljø regnes som friluftsliv? - Er motorisert ferdsel utendørs å regne som friluftsliv (for eksempel snøskuter-kjøring og motorbåt-turer)? Som vi skjønner, er det ikke uten videre enkelt å avgrense friluftslivet på en meningsfylt måte. Vi finner da også en rekke ulike definisjoner av hva friluftsliv er. Her kommer to av dem:

- Opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse (St.meld. nr. 40,1986-87: Om friluftsliv). - Former for ikke-konkurranseorientert aktivitet i naturmiljøet, som å klare seg uten hjelp av tekniske framkomstmidler, ved å utfordre utøverens fysiske

51

FRILUFTSLIV

og psykiske yteevne. Det kan gi opplevelser på det ytre og indre plan (Nils Faarlund, Norges Høgfjellsskole i Hemsedal). Begge disse definisjonene sier noe om de spørsmålene vi reiste innledningsvis, og som dreier seg om:

-

fysisk aktivitet - passivitet arbeid - fritid krav til omgivelsene (friluft, naturmiljø) bruk av motorkjøretøy forholdet til idrett forholdet til rekreasjon

Nils Faarlunds definisjon er den strengeste, i den for­ stand at han utelukker utendørs konkurranseidrett, bruk av tekniske framkomstmidler og passive gjøre­ mål, og stiller krav til at det skal foregå i naturmiljøet og utfordre vår yteevne. Ettersom dette vil utelukke for eksempel langrenn, bading/soling på tilrettelagte badeplasser og spaserturer i bymessig kulturlandskap (parker), vil mange mene at hans avgrensning er for snever. Hensikten med Faarlunds strenge krav er vel å minne oss om at friluftsliv kan gjøres til en samfunnskri­ tisk kultur. Definisjonen i stortingsmeldingen legger vekt på at friluftsliv utøves i fritiden (at det altså ikke har noe med arbeid å gjøre), og at hensikten skal være rekrea­ sjon (miljøforandring, naturopplevelse). Rekreasjon betyr gjenskapelse, og fører tanken over på at folk utsettes for ulike former for fysisk og psykisk slitasje gjennom sine daglige gjøremål, og derfor må bygge opp ny styrke gjennom å drive med lystbetonte ting i fritiden. Definisjonen i stortingsmeldingen utelukker ikke motorisert ferdsel, passive gjøremål, idrett eller spaser­ turer i bylandskap. Mange vil mene at denne definisjo­ nen er for vid eller for lite oppdragende i den forstand at den ikke angir hvordan folk bør drive friluftsliv. Men det er denne definisjonen som vi kan kalle den offisiel­ le, og som ligger til grunn for den offentlige friluftslivspolitikken i Norge. Vi skal likevel merke oss at det er et skille mellom fri­ luftsliv og fritidsaktiviteter i naturen. Ikke alle fritidsakti­ viteter i naturen bør oppmuntres. I gamle dager levde folk i pakt med naturen.

52

FRILUFTSLIV

Gjøremål fulgte naturens årsrytme. Vi kan kalle det for et naturliv. Friluftsliv er ikke lenger et liv i naturen, men aktiviteter for folk som besøker naturen i kortere eller lengre tid, for deretter å vende tilbake til et "sivili­ sert" liv i det moderne samfunnet. Hva driver vi med i friluft?

Figuren viser en oversikt over hvilke typer utendørs fritidsaktiviteter folk deltok i i 1989. Tallet til høyre for søylene angir hvor mange prosent av befolkningen som hadde deltatt i denne aktiviteten minst en gang i løpet av året. Over halvparten av befolkningen hadde drevet med spaserturer, soling, fotturer i skog og mark og bading ute. Når det gjelder fisking, er dette oppdelt i sjøfiske, ferskvannsfiske og laksefiske. Hvis vi hadde slått de ulike fritidsfiskeaktivitetene sammen, ville vi sett at også over halvparten fisket dette året.

FRILUFTSLIV

FERDSELSRETTEN

Det er en allemannsrett i Norge å ha lov til å ferdes i naturen og kunne høste visse produkt. I mange land er ferdselsretten sterkt begrenset, og slikt som å plukke markblomster kan være ulovlig. At naturen er tilgjeng­ elig, er helt klart en hovedårsak til at friluftslivet står så sterkt i Norge. Allemannsretten er et gratis fellesgode - et viktig grunnlag for et fortsatt aktivt friluftsliv i Norge. Allemannsretten er en del av vår kulturarv. All­ mennheten har alltid hatt rett til å ferdes i skog og mark, og til å høste av naturens goder. Denne alle­ mannsretten baserte seg på at den frie ferdselen fore­ gikk uten vesentlig ulempe for andre. I lov om frilufts­ livet av 1957 er ferdselsretten sikret. Du har lov til: - å ferdes fritt til fots og på ski i naturen - å ferdes over dyrket mark om vinteren (det vil si når marka er snødekt eller frosset) - å bruke kano, kajakk, ro- eller seilbåt i vann og vass­ drag - å ta pauser, raste, slå leir og overnatte i naturen (men ikke nærmere bebodde hus enn 150 meter!) - å sykle og ri langs stier og veier i utmarka - å bade i sjøen, vann eller vassdrag - å ferdes fritt i båt, fortøye og gå i land i utmark langs kysten - å plukke bær, sopp, ville urter og blomster

Alle under 16 år kan fiske gratis med stang fra 1. januar til 20. august i vassdrag uten laks og sjøørret. Du har plikt til:

- ikke a skade naturmiljøet - å ta hensyn til næringsutøvelse - å ta hensyn til andre friluftsfolk Dette innebærer at vi ikke kan:

- tråkke i dyrket mark og eng i perioden 30. april til 14. oktober - ferdes i skogplantefelt på barmark (fra plantene er satt ut til de når knehøyde)

54

FRILUFTSLIV

- brekke, skjære eller på annen måte skade planter og trær - forstyrre fugler og dyr (spesielt ikke reir og unger) - ødelegge gjerder - tenne bål i perioden 15. april til 15. september (skogbrannfare) - slippe hunder løs i perioden 1. april til 20. august (eller når det er dyr på beite) Husk:

- at motorisert ferdsel i utmark i prinsippet er forbudt - å respektere atferdsregler ved drikkevannskilder - at det gjelder spesielle ferdselsregler i naturreservat

Holdninger + kunnskaper + ferdigheter - sikkerhet Nesten enhver form for friluftsliv innebærer en viss risiko for at vi kan skade oss, eller i verste fall forulyk­ ke. Hvert år drukner det mange mennesker under bading eller bruk av fritidsbåter, og det hender at folk omkommer under turer i fjellet. Det gjelder å ta for­ holdsregler for å unngå slikt. Disse forholdsreglene bygger på tre element:

- Holdninger: at vi har en ydmyk innstilling til natur­ kreftene og ikke er overmodige når vi kommer uten­ for allfarvei. - Kunnskaper: at vi skaffer oss de nødvendige teoretis­ ke kunnskaper om den typen friluftsliv vi skal drive med. For eksempel må den som skal gå lange skitu­ rer i fjellet, vite nok om bruken av kart og kompass, rutevalg og vurdering av snøskredfare, påkledning, kosthold, utstyr, nødovernatting og førstehjelp. - Ferdigheter: at vi gjennom praktisk erfaring lærer oss selv å kjenne med hensyn til styrke, teknikk og utholdenhet, og at vi under sikre forhold lærer oss for eksempel å bygge en nødbivuakk eller å reparere en båtmotor. Med kombinasjonen av de riktige holdninger, kunn­ skaper og ferdigheter kan vi føle oss trygge på oss selv. Dermed er grunnlaget lagt for å kunne glede seg over å mestre friluftslivet også under vanskelige forhold. Vi

55

FRILUFTSLIV

har da brutt en barriere som hindrer mange mennesker i å delta i ulike former for friluftsliv, nemlig redselen for ikke å beherske situasjonen. Gjennom opplæring i friluftsliv ønsker vi at du som elev skal tilegne deg holdninger, kunnskaper og ferdig­ heter der mestring, trygghet og sikker utøvelse er stikkord. Men selve den tekniske gjennomføringen av en tur kan aldri bli målet. Målet er naturopplevelsen, samværet med turkamerater, og gleden over å mestre utfordringer.

SKIKK OG BRUK

I tillegg til sikkerheten må vi tenke på at vi ikke skal ødelegge naturopplevelsen for andre, og aller viktigst: vi skal ikke ødelegge naturen! Hovedregelen for skikk og bruk på tur er å vise hensyn til naturen og våre med­ mennesker. Det betyr blant annet at vi ikke skal legge igjen søppel etter oss. Legg ikke søppel i ur eller grav det ned. Ta søppelet med hjem, også appelsinskall. Har vi rastet eller slått leir, skal vi selvfølgelig rydde opp etter oss. Regelen er: etterlat ingen spor! Vi skal takke for turen ved å oppføre oss slik at ingen legger merke til at vi har vært der. Hogg ikke ved og bryt ikke kvist i utfartsområder der mange ferdes. Hva ville skje om alle gjorde det? Gjør ikke opp ild hvis det er tørt. Hvis du brenner bål, må du påse at det er helt slokket før du forlater stedet. Forurens ikke lufta med støy. Spill ikke musikk hvis det kan sjenere andre. Hundeeiere må respektere båndtvangregler, og holde hunden i koppel i områder med stor trafikk. Husk at mange er allergiske mot dyrehår. Ta ikke hunder med inn på turisthytter.

TA FORHOLDSREGLER - VÆR TRYGG

De riktige holdninger er til dels nedfelt i form av regler for oppførsel når det gjelder fjellturer og sjøaktiviteter (fjellvettregler, sjøvettregler og badevettregeler - se rammer).

56

FRILUFTSLIV

Badevettreglene 1 2 3 4 5

6 7 8 9 10

Lær å svømme. Bad aldri alene. Bad aldri når du er sulten eller like etter måltidene. Stup ikke uten å vite hvor grunt det er. Svøm langs land, men ikke under brygge eller stupe­ brett. Skyv aldri noen ut i vannet. Dukk aldri noen under i vannet. Gå opp hvis du føler deg kald. Rop om hjelp bare hvis du er i fare. Bruk redningsvest med varefakta.

Sjøvettreglene 1 Bruk typegodkjent båt i god stand. Last den ikke for mye. 2 Si fra hjemme hvor du drar og hvor lenge du blir borte. 3 Rett deg etter vær og værvarsel. Bruk båten bare i far­ vann som den passer for. 4 Sitt rolig i båten. Skal noen bytte plass, må bare en reise seg om gangen. Bruk fottøy med gummisåler. 5 Ha redningsvest med varefakta til alle. 6 Ha passende brannslokkingsutstyr i båten. Lær å bruke det. 7 Husk nødvendig utstyr: øsekar, årer, tollepinner, tau, dregg, lykt, pose for søppel osv. 8 Bli ved båten hvis den kantrer - og rop om hjelp. 9 Lær sjøens trafikkregler og følg dem. Vis hensyn. 10 Vær uthvilt og edru når du fører båt.

Fjellvettreglene 1 2 3 4 5 6 7 8 9

Legg ikke ut på langtur uten trening. Meld fra hvor du går. Vis respekt for været og værmeldingene. Lytt til erfarne fjellfolk. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever. Husk kart og kompass. Gå ikke alene. Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

1 1990 druknet det 61 personer fra fritidsbåter, mens det var 76 andre drukninger (omfatter drukning under sjø­ transport med større båt, selvmord og badeulykker).

57

FRILUFTSLIV

År om annet er det omtrent dobbelt så mange som drukner fra fritidsbåter i sjøvann som i ferskvann. Skredulykker og dødsfall i forbindelse med turer i skog og fjell er sjeldne sammenlignet med druknings­ ulykker. Totalt er denne typen ulykker årsak til 5-10 dødsfall pr. år. Siden 1836 har det omkommet 1600 mennesker i snøskred. I de fleste tilfeller har ulykkene rammet den fastboende befolkning. Men i 1947 omkom det 11 personer i ulike skredulykker i påskefjellet. I

DE LIVSVIKTIGE SNØSKRED-REGLENE • De fleste skred som er farlige for ski­ løpere, dvs. flakskred, utløses vanligvis

faren størst. Lnnga derfor skråninger hvor det ser ut til a ligge mer snø enn ellers i fjellsiden.

under eller like etter perioder med sterkt snøfall, vind eller temperaturstigning.

• De fleste skred løsner i terreng som har helling mellom 30 og 50 grader. Vær også

• Skredfaren øker ved: — Kraftige snøfall på ca. 20 cm eller mer pr. døgn. — Når det blåser slik at snøen driver. — Når temperaturen i snøen stiger raskt — ved solstråling, regn eller innsig av varm­ luft.

• Blir du begravd i snømassene, prøv å skaffe luftrom foran ansiktet. Vent med å rope til du hører at letemannskapene er like ved slik at du sparer mest mulig luft. Lyden dempes kraftig av snøen. • Skiløpere som ser at noen blir tatt av skred, må sette igang leting øyeblikkelig. Gå over skredet og se om noe stikker frem. Ta av stavtrinsen og stikk så langt som mulig ned i snøen der det er mest sannsynlig å finne noen.

Faren er som regel størst når snøfall og vind opptrer samtidig. • Selv om overflaten virker hard og fast, kan løse lag lenger nede i snødekket med­ føre skredfare.

• Hvis du hører ”drønn” i snødekket er dette tegn på skredfare. • Vær ekstra varsom når du ser at det har gått skred ellers i terrenget.

• Fjellsider og skråninger som ligger i lé for vinden, samler mest snø. Her er skred­

• De fleste skred som medfører ulykker, utløses av skiløperne selv. Blir du tatt av skred, prøv å kvitte deg med ski og staver. Forsøk deretter å "svømme” på overflaten av skredet.

oppmerksom i mindre heng dersom ”skredsignalene” er tilstede. • Legg ruten i nærheten av oppstikkende fjellknauser, steinblokker o.l. Her er snø­ dekket tynnere, og holdes bedre på plass.

• Er det flere i følge, må en person øye­ blikkelig gå for å hente hjelp. Lavinehunder finner nesten alltid de som er tatt av skred. Andre hunder kan også brukes til leting. • Lytt til værmelding og skredvarsler hver dag.

Statens informasjonstjeneste i samarbeid med Norges Geotekniske Institutt. 46/79 |

58

FRILUFTSLIV

Et flakskred løsner langs en bruddkant når skråningen er bratt nok og det finnes en glideflate med en annen fasthet under det overliggende laget. Det har hendt at folk har omkommet i flakskred i skråninger som ikke var mer enn 10 m lange.

Årsaker til drukning fra liten båt

1973

1983

1988

Manglende svømmeferdighet

17

6

0

Alkohol

27

23

15

Vansker med gam

5

4

6

Nedkjøling

17

11

1

Dårlig vær

9

12

8

For dårlig farkost

8

8

1

Båtbrann langt fra land

2

0

0

Forsøk på å hjelpe andre

1

1

0

Hengende fast ved kantring

1

1

2

Overbelastet båt

2

8

1

5

1

0

4

Fiskesnøre i propell

1

0

Motorkluss og fall over bord

1

1

Glatt dekk

1

0

Grunnstøting Kollisjon med land i stor fart

0

Selvmord

2

Sykdom

2

Ingen sikker forklaring

7

2

0

1969 omkom 7 personer i et skred i Oppdal, og i 1986 omkom 16 soldater i et skred i Vassdalen i Troms. De fleste skredulykker som rammer skiløpere, skjer ved at de selv utløser skredet. De farligste skredene er flakskredene. Snøskredreglene angir hvordan vi skal unngå å løse ut skred, og hvordan vi skal gå fram hvis uhellet først er ute. Er det mulig, må vi legge løypa utenom skredfarlige områder. Unngå å gå i lesider og trange bekkedaler: "Vær trygg - følg rygg." Hold god

59

Tabellen viser en oversikt over årsakene til drukninger fra liten båt i tre forskjellige år. Som vi ser, er alkoholpåvirkning den viktigste årsaken til drukninger. Nedkjøling, dårlig vær og dårlig farkost er andre viktige årsaker.

FRILUFTSLIV

avstand mellom hverandre i rasutsatte områder, slik at ikke alle blir tatt hvis et ras skulle løsne. Det er altså friluftsliv knyttet til sjø og vann som er mest risikofylt. Det viser seg at de fleste som drukner ved bruk av småbåter, enten er overstadig beruset eller moderat påvirket. En analyse av årsakene til drukninger fra småbåter viser at alkohol er den viktigste årsa­ ken, mens dårlig vær og vansker med fiskegarn er andre betydelige årsaker. Antall fritidsbåter økte fra 30 000 i 1950 til over 600 000 i 1985. Men antall drukningsulykker har gått ned i den samme perioden. Det skyldes bedre svømmeferdigheter og virkningene av bedre opplysning blant annet i regi av Sjøvettskampanjen. Det er viktig å være klar over at drukning svært ofte skyldes utmattelse eller nedkjøling. I kaldt vann under 5 grader kan vi neppe overleve mer enn 11/2 time, og selv i 15 grader skal det godt gjøres å overleve mer enn 3 timer. I vann med temperatur mellom 15 og 20 grader vil selv dyktige svømmere ha problemer med å klare en distanse på 2000 m, og ved temperaturer på 10-15 grader neppe mer enn 500 m. OM Å FINNE VEIEN

Alle som ønsker å ta turer utenfor vei eller preparerte løyper, må lære seg å bruke kart og kompass. M-711 er en kartserie i målestokk 1 : 50 000, som dekker skog og mark, høyfjell og kysten. Denne målestokken egner seg godt både til planlegging av turer og til bruk under­ veis. En målestokk på 1 : 50 000 betyr at 1 cm på kartet er 50 000 cm i terrenget, eller 500 meter. Slike kart har et rutenett på 2 cm x 2 cm. Det vil si at avstanden mellom to parallelle linjer er 1 km. Kartene har høydekurver som viser høyden over havet og hvor bratt terrenget er. I M-711- serien er høy­ deforskjellen eller ekvidistansen mellom to kurver 20 meter. Hver femte høydekurve er tegnet med tykkere strek. Avstanden mellom to slike tette kurver er altså 100 meter. Der høydekurvene ligger tett, er terrenget bratt. Sjøkart angir dybden i form av loddpunkt. Grunner og undervannsskjær er avmerket. Alle kart har mye informasjon i form av karttegn. Forskjellige typer grenser, veier og bygninger er angitt. Farger viser skog, myr og fjell. På sjøkart er fyrlykter,

60

FRILUFTSLIV

Kursuttaking for kompassmarsj Du står ved start og skat gå ti i mål. I stedet for å lese kartet vil du gå på kompasskurs, «gå kompassmarsj». Da må du ta ut kompasskurs. Det gjør du slik.

Legg langsiden på kompass! inia!en fra der du står (start) til dit du skal (mål) HUSK: Marsjretningspifa må peke mot det stedet du skal, f Bry deg ikke om kompass­ nåla. i

2. Vn kompasshuset slik at hu­ sets nordlinjer blir parallelle msd ka rt ©ts nord hm er HUSK: Kompasshusets N må peke mot nord på kartet. iKompasslinjaien må bli lig­ gende i ro mens du gjør dette.)

Ta kompasset vekk fra kartet. Hold det vannrett i hånda med bakkanten inn mot magen. Snu deg og kompasset til kompass­ nåla ligger inne i kompasshu­ sets nordpil. Pass på at den røde enden av kompassnåla peker mot N-rnerket inne i kompasshuset. MARSJRETNINGSPILA peker nå i den ret­ ningen du skal gå.

Kompassmarsj Etter at du har tatt ut kompass­ kurs. gjor du følgende: i. Hold kompasset vannrett i hånda. Hold det med bakkan­ ten inn mot magen. 2. Snu hele kroppen til kom­ passnåla ligger i kompasshu­ sets nordpil, den røde spis­ sen mot nord. 3. Se i den retningen marsjretningspila peker. Ta ut et sik­ tepunkt i terrenget. 4. Gå ti! siktepunktet. Derfra tar du et nytt siktepunkt.

seilingsmerker og tørrfall markert. Det er viktig å gjøre seg godt kjent med tolkningen av kart. Med kompasset kan vi orientere kartet i forhold til himmelretningene. I god sikt er det vanligvis enkelt å

61

Kursuttaking for kompassmarsj.

FRILUFTSLIV

orientere kartet riktig uten å bruke kompass. I dårlig sikt er kompasset uunnværlig. Er sikten tilnærmet null, blir det umulig å kjenne igjen terrengdetaljer på kartet. Det er da aktuelt å gå på kompasskurs til vi finner daler, elver, hytter eller andre merker det er mulig å kjenne igjen. Kompassmarsj forutsetter at vi går små etapper mellom kjennemerker og stikker ut ny kurs hver gang vi når et kjennemerke. Prøver vi oss på lange strekninger, er sjansene store for at vi bommer på målet og går oss vill. Vi kan også gjøre oss nytte av tegn i naturen for å fin­ ne himmelretningene. Maurtuer ligger nesten uten unntak på sørsiden av tuer eller trær. Store frittstående bartrær har oftest de største og kraftigste greinene på sørsiden. Lavvegetasjonen er gjerne kraftigst på sørsi­ den av steiner. Generelt er vegetasjonen best utviklet i sørhellinger. I klarvær vet vi at sola står i sør midt på dagen. Om natta kan vi finne nord ved hjelp av Polarstjernen. PÅKLEDNING

Det er vanskelig å si noe generelt om påkledning som dekker alle former for friluftsliv. Friluftsliv nær hjem­ met og en rekke sommeraktiviteter stiller ikke spesielle krav til utstyr og påkledning. Vi skal her se på hva som kreves av påkledning under lange fjellturer. På slike turer er det viktig at påkledningen er riktig og at til­ leggsutstyret i sekken er valgt ut med omtanke. Når vi er flere timers marsj fra nærmeste bilvei eller bebyggel­ se, kan det gå på helsa løs dersom vi ikke er i stand til å takle skiftende værforhold med det utstyret vi har med oss. Samtidig er det et poeng at vi ikke skal bære med oss en tyngre oppakning enn det som er nødvendig. Vi kan si at påkledningen bør basere seg på følgende prinsipp:

1 Mange tynne lag med klær i stedet for få og tykke lag Mange lag med klær gir muligheter for god tempera­ turregulering underveis. Det er viktig at vi verken svet­ ter for mye eller fryser når vi går. Svetter vi, blir vi fort kalde når vi hviler eller raster. Har vi bare en tykk gen­ ser under anorakken, kan det bli for kaldt hvis vi tar den av oss, og for varmt hvis vi har den på. Har vi der­ imot to eller tre tynne gensere, er sjansene for å treffe riktig mye større.

62

FRILUFTSLIV

2 Bruk klær som absorberer fuktighet innerst Naturstoff som ull og bomull kan suge opp mye svette uten at isolasjonsevnen blir mindre. Ull er best, og kan suge opp 30 vektprosent vann uten at isolasjonsevnen blir redusert. Bomull er ikke fullt så bra, men mye bed­ re enn kunststoff som for eksempel nylon og polypropylen. Mange har en helsetrøye eller tynn trøye av kunststoff ("superundertøy") innerst mot kroppen som lett slipper fuktighet igjennom. Fuktigheten må da absorberes av klær lenger ute. Fordelen med dette er at huden holder seg noenlunde tørr selv om vi skulle svette mye. 3 Bruk vindtette/vannavstøtende klær ytterst Det blåser nesten bestandig så snart vi kommer oven­ for tregrensa. Vindtette ytterklær er derfor helt nød­ vendig. I kraftig vind er det direkte farlig å gå uten vindtette klær. Hvis vinden blåser gjennom klærne, blir vi fort nedkjølt. Vannavstøtende klær er en fordel. Det finnes i dag kunststoff (for eksempel Gore-tex) som er vindtette og vannavstøtende, men som likevel slipper igjennom fuktighet fra innsiden. Vanntette klær (regnklær) må brukes i regnvær. Problemet er da ofte at vanndamp kondenserer på innsiden av regnklærne, slik at vi blir fuktige og kalde. Regnklærne bør derfor være konstruert slik at mest mulig av dampen på innsi­ den kan slippe ut. 4 Ha med hodeplagg, skjerf og votter Allerede i moderat vind blir varmetapet fra hodet stort. Opptil 40 % av varmetapet kan komme fra hodet. "Vil du holde hodet kaldt i en vanskelig situasjon, må du holde hodet varmt." Bruk hodeplagg selv om hodet ikke kjennes kaldt! Halsen er et annet punkt der varmelekkasjen kan være stor. Anorakken bør ha hette med skinnkant som tar av for vind. Dersom du ikke har hette, må lua være vindtett. Om vinteren gir en finlandshette god beskyttelse av ansiktet mot vind og sol­ forbrenning. Det er lett å bli kald på ubeskyttede hen­ der, og fingertuppene er utsatt for forfrysning. Vottene bør være vindtette.

63

FOTO: ESPEN BRATLIE / SAMFOTO

Kledd for vinterfjellet

FRILUFTSLIV

5 Bruk solid fottøy av lær I høyfjellet er det mye stein og ur som sliter veldig på såler og skosidene. Gode fjellsko av lær tåler dette, og gir i tillegg god balanse når vi går med ryggsekk i ulendt terreng. Lær puster, og vi blir derfor ikke så fort våte på beina av kondens. Lærsko må behandles med skokrem og impregnering (voks, silikon) for at de skal holde seg vanntette. Så lenge porene i læret er fylt opp med fettstoff eller silikon, vil lær ikke trekke vann. Det er derfor viktig å velge skopuss og impregneringsmiddel som ikke lett vaskes ut av vann. På kortere turer er det tilstrekkelig med gummistøv­ ler eller kraftige joggesko. Hvis det er plass til tykke såler og gode ullsokker, vil de suge opp mye kondens, og gummistøvlene kan holde seg varme lenge. Men gummistøvler og joggesko gir ikke så god ankelstøtte og balanse. Det er viktig at skoene er akkurat passe store. Det bør være plass til kraftige såler, strømper og ullsokker. Innerst mot huden bør vi ha tynne kunstfiberforsterkede ullstrømper. Det er viktig at skoene ikke er for trange. Da fryser vi lett. Er de for store, slik at de kip­ per, får vi lett gnagsår. Personer som lett får gnagsår, kan forebygge dette ved å ta på seg gnagsårplaster eller sportsteip på utsatte steder før turen starter. Om vinteren er det viktig at vi beskytter overgangen mellom sko og strømper med solide gamasjer. I våt snø er det i tillegg en fordel med overtrekk på skoene. Skal vi vasse mye omkring i snøen (for eksempel ved gra­ ving av snøhule), bør vi bruke fotposer. De delene av kroppen som er mest utsatt for kulde, kalles kroppens kuldepunkter. Disse punktene er hen­ der, tær, ledd, lyske, midje, hals og ører. Det er spesielt viktig å gi disse punktene god beskyttelse. Klær må være store og rommelige. Dette gjør det lett å bevege seg, og det gir god overlapping mellom for eksempel skjorte og bukse, slik at korsryggen er beskyttet når vi bøyer oss. Klær må ikke stramme slik at de hindrer blodomløpet. Ved bruk av båt og fisking med vadestøvler bør vi bruke flytevest eller andre typer flyteklær. På sjøen skal flyteklær og regnklær ha skarpe signalfarger. I skog og mark er det vanlig med kamuflasjefarger (grønt, brunt). I jakttiden bør vi bruke lue med signalfarge (rødt).

64

FRILUFTSLIV

Det er viktig å beskytte øyne og hud mot solforbren­ ning. Gode solbriller og solkrem med høy faktor (8-12) må alltid være med. Om vinteren bør vi ha solbriller som skjermer for sidelys, og smøre huden flere ganger om dagen. Mange beskytter i tillegg utsatte steder (nese, ører) med sinkkrem. Til bruk i sterk vind er det en fordel med snøbriller (slalåmbriller).

KOSTHOLD Når vi går lange turer, bruker kroppen mye mer energi enn normalt - opptil 3-4 ganger mer ved ekstreme anstrengelser. Hvis vi ikke får i oss nok energi og væs­ ke, kan vi "gå tom" og miste kreftene fullstendig. Mange farlige situasjoner har oppstått på denne måten. Problemet ved valg av mat for en lengre tur er at det må være nok, og samtidig må ikke maten veie for mye eller ta for stor plass i sekken. Hermetikk veier mye, men har den fordelen at den er relativt billig og uende­ lig holdbar. Frysetørret mat er lett og har lite volum, men er dyr. Posemat med pølse eller kjøtt (ferdigkokt hjemme) som tilsetning er et billig alternativ. Til tørrmat veier knekkebrød mindre enn brød, men har lett for å knuses i tusen biter. På tur bør frokosten bestå av det vi kaller "sakte kar­ bohydrater", det vil si karbohydrater som bruker lang tid på å bli absorbert i tarmen. Havregrøt er et eksem­ pel på dette. Fordelen med sakte karbohydrater er at de stimulerer kroppens energiproduksjon i mange timer. Om kvelden må vi sørge for å få i oss protein og fett. Det er vanskelig å angi noe bestemt om hvilke meng­ der en bør ha med seg. Det avhenger av kroppsvekt, hvor lange dagsmarsjene er, terrenget, vekten av sek­ ken og individuelle forskjeller i forbrenning. En tom­ melfingerregel er at vi bør ha med nok mat til å dekke det dobbelte av normalt dagskonsum. De fleste trenger minst 2 1/2 liter væske pr. dag - i varmt vær og ved kraftig svetting det dobbelte. Vann av god nok kvalitet finner vi heldigvis nesten overalt i Norge. Det er neppe mulig å drikke for mye vann, men det går godt an å få i seg så mye kaffe at det går ut over yteevnen. Om vinte­ ren må vi basere oss på å smelte snø. Et stormkjøkken i lettmetall tar liten plass og veier lite, og egner seg godt både til matlaging og til snøsmelting. Bålbrenning er naturligvis et alternativ der det finnes ved vi har lov å

65

FRILUFTSLIV

forsyne oss av. Husk at det ikke er lov å gjøre opp ild i perioden 15. april til 15. september. Denne regelen praktiseres med lempe, men er uhellet ute og det blir brann, er en erstatningspliktig. Den vanligste årsaken til utmattelse er såkalt hypoglykemi, som betyr for lavt blodsukker. Glykogen er et karbohydrat som er lagret i muskler og lever, og som kroppen bruker som energikilde ved tunge belastning­ er. Ved lette anstrengelser greier kroppen seg med å forbrenne fett som er lagret i muskulaturen. Men hvis fettforbrenningen ikke er nok, må kroppen ty til glykogenet. Glykogenlageret holder som oftest til 1-2 timer med intensiv forbrenning. Når lageret er slutt, går en tom og blir raskt fullstendig utmattet. Ved lave blodsukkernivå mister en ofte dømmekraften og blir forvir­ ret eller apatisk. Vi kan forebygge og behandle hypoglykemi med regelmessige tilførsler av druesukker (glukose) eller vanlig rørsukker. Fruktsuppe og søt te eller såkalte sportsdrikker (XL-1 eller Isostar) er bra. Om sommeren kan en få heteslag. Det er viktig å passe på at barn kler av seg tilstrekkelig når det er varmt, ettersom barn ofte ikke selv reagerer på varmen før det er i seneste laget. Heteslag kan være dødelig. Dehydrering eller stort væsketap kan også føre til utmattelse. Det er ikke uvanlig at maratonløpere og femmilsløpere kan miste 4-5 liter væske under en kon­ kurranse. Ved kraftig svetting bør en drikke 1/4 liter hvert kvarter. Etter mange dager med mye svetting kan salttapet bli betydelig. Stort salttap kalles hyponatriemi og fører til slapphet og desorientering. Ekstra saltinntak er nød­ vendig på flerdagsturer i varmt vær.

SIKKERHETSUTSTYR Vi bør gjøre det til en regel å ha med oss en del førstehjelps- og sikkerhetsutstyr på alle turer vi går. Uhellet kan være ute selv på kortere turer, og jo raskere vi får behandlet en skade, jo bedre går det. På lange turer utenom allfarvei må vi aldri ta sjansen på å legge i vei uten sikkerhetsutstyr. Et lite lommeapotek inneholder det meste av det vi trenger av førstehjelpsutstyr. Det viktigste er plaster, kompresser og gasbind, sårrensemiddel, sikkerhetsnå­ ler (blant annet til å lage fatle), smertestillende tabletter

66

FRILUFTSLIV

og eventuelt insektmidler. Dessuten bør vi ha solkrem med ekstra høy faktor og krem for såre og sprukne lep­ per, samt gnagsårplaster og sportsteip. I tillegg bør vi alltid ha med oss fyrstikker med ripeflate eller annet fyrtøy i vanntett innpakning (for eksempel i en filmrullboks eller et tablettrør), kniv (gjerne en lommekniv med mange redskaper), lomme­ lykt, reparasjonsutstyr (nål, tråd, metalltråd/kraftig hyssing/teip til reparasjon av ryggsekk eller sko), syl og en liten avbitertang (som er hendig å ha dersom en får en fiskekrok i fingeren). Et lite stearinlys kan være nyttig ved tenning av bål under vanskelige forhold. En fløyte med skarp og gjennomtrengende lyd gir et fint signal for å tilkalle hjelp. Husk at en fløyte av metall kan fryse fast til leppene i kulde og forårsake store sår. På skiturer trenger vi reserveskitupp og spade, og helst også skredline. Skismøring (og helst skifeller) er obligatorisk, og må nesten regnes som sikkerhetsutstyr fordi velpreparerte ski er en forutsetning for å unngå utmattelse. Under isfiske bør vi ha med oss ispigger og flyteklær. På sjøen er nødraketter eller nødpeilesender en fordel på litt lengre turer eller når vi ferdes i områ­ der med lite folk. Vi bør også ha fløyte og signallykt for å kunne varsle om hvor vi er i mørke eller tåke. En vindsekk kan redde liv hvis været slår seg vrangt. Vindsekker finnes i dag i mange utgaver. I en foret sekk kan vi ha det bra selv i sterk vind og kulde. Ulike typer av vindsekker veier fra 0,5 til 1,5 kg. Det finnes en del hjelpemidler som avgir varme ved sakte oksidasjon av forskjellige kjemikalier. Enkelte av disse typene kan avgi varme i opptil 18-24 timer. De egner seg svært godt til oppvarming av frosne føtter og andre kroppsdeler, og til tørking av sko, votter og lig­ nende. Værtegn Fjellvettregel nummer 3 sier at vi skal vise respekt for været og værmeldingen. Gamle værtegn kan også fortelle om hvil­ ket vær vi får.

- Ring rundt månen om kvelden betyr nedbør og vind neste dag- Hvis vinden kommer kvast og fort, forsvinner den like raskt. Men øker vinden langsomt i styrke, kan du være sikker på at uværet blir langvarig.

67 I

FRILUFTSLIV

- Lange skyer som er bredest i enden - revehaleskyer varsler vind og nedbør. - Røde skyer ved soloppgang gir nedbør om ettermidda­ gen. - Aftenrøde gjør morgen klar. - Bryter sola gjennom skylaget i en kraftig stråle, kan du vente nedbør. - Trekker sauene nedover mot skogen, blir det uvær. Trekker de til fjells, blir det godvær. - Flyr svalene høyt, blir det godvær. - Mange edderkoppnett om morgenen varsler om godvær.

RYGGSEKKEN

En ryggsekk skal være lett, sterk, rommelig og behage­ lig å bære. I dag brukes både pakkrammesekker og anatomiske sekker. Pakkrammesekken er hengt opp i en metallramme, og er best egnet når vi skal bære svært tungt. Anatomiske sekker er godt tilpasset ryg­ gen, og egner seg spesielt godt når vi går på ski. På dagsturer kan vi regne med at sekken vil veie

Prinsippet for pakking av ryggsekk er å plassere lette ting nederst og lengst fra ryggen. Tunge ting er lettere å bære når de er plassert høyt oppe og innerst mot ryggen. Ting som trengs underveis, må pakkes slik at de er lett tilgjengelige, f.eks. må regntøy og ekstra genser til bruk ved rasting plasseres i sidelommer eller øverst.

68

FRILUFTSLIV

4-6 kg. Hytte-til-hytte-turer når vi ikke trenger med­ brakt proviant, krever en sekk på 10-12 kg. Ved flerdagsturer med overnatting ute må vi regne med at sek­ ken kan veie opptil 20-25 kg. Reinsdyrjegere må ofte bære 50-70 kg i mange timer, når slaktet skal fraktes fram til vei. OVERNATTING UTE

Den vanligste formen for utendørs overnatting er i telt. Det finnes i dag en lang rekke telt som veier lite og som har plass til 2-4 personer. Teltet bør være dobbelt, slik at den innvendige duken slipper igjennom fuktighet, og kondensvann kan renne av på innsiden av ytterduken. Om sommeren kan vi overnatte under åpen himmel i en god sovepose. Helst bør vi ha isolerende liggeun­ derlag, men hvis ikke kravene til komfort er altfor sto­ re, kan vi greie oss med et stykke plast som beskytter mot jordfuktighet. I skog kan vi bygge en tradisjonell gapahuk dersom vi har lov til å hogge småtrær og ta granbar. Det er ellers vanlig å bruke en vindduk eller presenning som tak i en gapahuk. Om vinteren er overnatting i snøhule et godt alterna­ tiv til telt. Temperaturen inne i en snøhule ligger omkring null, mens vi i et telt kan oppleve mange kul­ degrader. I en snøhule hører vi ingenting til vinden på utsiden, mens blafringen i en teltduk har påført folk mang en søvnløs natt.

Når uhellet er ute NØDOVERNÅTTING Ufrivillig overnatting ute går som oftest bra når vi er forberedt på slike situasjoner. A grave en snøhule tar 2-5 timer, avhengig av størrelsen, hvor hard snøen er, hvor mange som deltar i gravingen, og hvor uthvilt en er når en begynner. Det er derfor viktig at vi ikke ven­ ter med gravingen til vi er utslitt. Det kan dessuten være vanskelig å finne en egnet snøskavl i dårlig vær. Enkelte år kan snødekket være så tynt at snøskavler er sjeldne. Andre år kan de fleste skråninger være rasfarli­ ge. Det er spesielt vanskelig å bedømme rasfare i dårlig

69

FRILUFTSLIV

Ved graving av snøhule lønner det seg å starte med en stor åpning i ståhøyde. Først graver vi hula ut med en benkehøyde minst 50 cm over nivået i åpningen. Deretter kan vi bruke snøblokker til å mure igjen den delen av åpningen som er høyere enn benkenivået. Kald luft vil synke ned mot gulvet i åpningen og forsvinne ut. For å sikre teltet mot å bli revet ned av vind bør det bygges en mur av snøblokker mot vindretningen. I stedet for teltplugger kan vi bruke ski og staver, som gir bedre feste når de stikkes dypt i snøen.

sikt. Når vi går på skiturer i høyfjellet, er det en god idé å venne seg til å se etter snøskavler som egner seg til å grave snøhule i. Et alternativ til snøhule kan være en snøgrop, der­ som snøen er dyp nok. Helst bør en snøgrop være så dyp at vi kan stå oppreist i den. Da er det mulig å hop­ pe opp og ned for å holde varmen. Over åpningen leg­ ger vi ski og staver og tetter med snøblokker. En annen type nødbivuakk som er relativt rask å lage, er en nisje i snøskavl, der vi setter ski og staver foran åpningen og tetter til med snøblokker. Dersom vi ikke finner en passende skavl, eller snøen ikke er dyp nok for en snøgrop, må vi prøve å bygge en lemur, eller aller helst en iglo. Når vi setter oss inn i en snøhule, snøgrop, nisje eller iglo, er det viktig at vi børster av oss all snø fra klær og sko, slik at vi ikke blir våte når den smelter. Vi må ta på oss alle reserveklær, beina kan plasseres i ryggsekken, og vi kan lage et sitteunderlag av en plastpose med for eksempel reservestrømpene inni. Sitt tett, slik at alle

FRILUFTSLIV FOTO. ESPEN BRATLIE

En nødbivuakk kan vi bygge ved å grave ut en nisje i en snøskavl og dekke åpningen med snøblokker. Husk å markere stedet ved å sette igjen en ski eller stav utenfor.

varmer hverandre. Før vi setter oss inn i nødbivuakken, må vi markere stedet ved å sette igjen en ski eller skistav utenfor. Dersom vi er på flerdagers fjelltur med lange dags­ marsjer om vinteren, bør vi alltid ha med telt eller vindsekker. Telt kan vi ofte greie å sette opp selv i sterk vind i le av en mur av snøblokker. Vi kan også sitte i en vindsekk i le av snøblokker eller store steiner. Ufrivillige opphold utendørs om sommeren er sjel­ den så dramatiske som om vinteren. Vi skal likevel huske på at det også om sommeren kan bli kuldegra­ der og snøfall i høyfjellet. Greier en å holde seg tørr, skal det mye til at man forulykker om sommeren. Problemene oppstår når en er blitt våt. Hvis en ikke har med seg telt, vindsekk eller tørr sovepose, må en sørge for å holde seg i bevegelse slik at en holder varmen. Helst bør en prøve å gå tilbake, eller følge en bekk ned­ over til en kommer ned under skoggrensa. I skogen kan en gjøre opp bål og få tørket klær og sko.

71

FRILUFTSLIV

FØRSTEHJELP

Nedkjøling og forfrysninger Nedkjøling er som nevnt det største problemet både når en faller i vann og under turer i kaldt vær. De sam­ me prosedyrer for livredninger gjelder enten en har fis­ ket en person opp av vann eller funnet en forkommen person i snøen. Når kroppstemperaturen begynner å synke under 37 grader, reagerer vi med skjelving. Dette øker krop­ pens varmeproduksjon. Ved 32 grader blir en bevisst­ løs. Før dette inntreffer, har en vært gjennom en fase da en mister dømmekraften, og kan oppleve kulde som varme. Det er ikke uvanlig at folk som er i ferd med å fryse i hjel, prøver å kle av seg. Folk som har blitt red­ det fra å fryse i hjel etter at de mistet bevisstheten, har fortalt at de hadde en følelse av å ha det varmt og beha­ gelig, og at de hadde hallusinasjoner om å sveve omkring eller å ligge i en grønn eng. Når kroppstemperaturen kommer ned mot 30 gra­ der, vil alle muskler være svært stive. Tilstanden ligner på dødsstivhet. Det er vanskelig å påvise hjerteaktivitet selv med stetoskop, og pusten kan være nede i 4-5 åndedrett pr. minutt. Men selv i denne tilstanden kan det være mulig å bringe en person tilbake til livet ved hjelp av oppvarming. Ved 28 til 25 grader begynner hjertet å flimre, blod­ sirkulasjonen stopper, og døden inntreffer. Det har like­ vel hendt at folk har overlevd nedkjøling til 22 grader. Stadiene i nedkjøling som er beskrevet her, gjelder både ved nedkjøling i vann og i luft. En nedkjølt person kan i begge tilfeller reddes ved å bli brakt i skjul og var­ met opp. Våte klær må fjernes fra kroppen, som en tørker med håndklær. Vedkommende må deretter få på seg tørre klær. Hvis vedkommende er i stand til å svare på spørsmål, kan vi regne med at kroppstemperaturen er over 32 grader. Det viktigste da er å få stoppet skjelvingene. Dette kan vi oppnå ved å få vedkommende til å drikke noe varmt. Bevisstløse personer bør en varme opp ved å legge dem i varmt vann på 40 grader. Det er viktig at tempe­ raturen ikke er høyere. Dersom vi mangler badekar eller en stor nok balje, kan en dusj gjøre nytten. Så snart vedkommende er kommet til bevissthet, må han ut av badekaret eller dusjen. Dersom kroppstemperaturen

FRILUFTSLIV

Når termometeret viser (°C)

+10° og vinden er ___ Stille Flau og svak vind ______ Lett bris __ Laber bris Frisk bris Liten kuling Stiv kuling

Sterk kuling

+4°

-1°

-7°

-12°

-18°

-23°

kan varmetapet bli så stort som om temperaturen er ca 0 ca 2 ca 5 ca 7 ca 9 ca 12 ca 15 ca 19

m/s m/s m/s m/s m/s m/s m/s m/s

+10° +9° +4° +2° 0° -2° -3° -4°

+4° +3° -2° -4° -8°

-1° -3° -9° -13° -16°

-10° -12°

-18° -20° -21°

-13°

stiger til 37 grader mens han ennå ligger i varmt vann, kan vi risikere at temperaturen fortsetter å stige til den når et kritisk høyt nivå på 42 grader. Personer som har blitt reddet ved oppvarming, har sjelden plager ettero pa. Velutstyrte redningsmannskaper har som oftest med seg en såkalt "survival bag" som er laget av et spesielt varmereflekterende materiale. Den brukes for å frakte nedkjølte personer fram til et sted der de kan behand­ les. Har vi ikke tilgang på varmt vann, kan vi forsøke å legge den nedkjølte personen sammen med andre per­ soner med normal kroppstemperatur, og dekke til med så mye varme klær, soveposer eller dyner som mulig. Ved forfrysninger er det best å varme opp den for­ frosne kroppsdelen i romtemperatur. Dersom dette ikke er mulig, må vi prøve å varme opp ved kontakt med varm hud, for eksempel ved at føttene stikkes opp under klærne på en annen person og hviler mot magehuden på vedkommende. Under ingen omstendighet må vi prøve å gni forfrosne kroppsdeler.

Andre alvorlige skader Ved bevisstløshet må vi først sjekke om den skadde har åndedrett og puls. Hvis det er tilfellet, legger vi ved­ kommende i stabilt sideleie for å unngå at oppkast skal hindre pustingen. Dersom transport ikke lar seg gjen­ nomføre i sideleie, må vi legge personen på rygg med hodet lavt og kontrollere ofte at han ikke brekker seg. Dersom åndedrett eller puls ikke er tilfredsstillende,

73

-7° -9°

-12° -15°

-18° -21°

-16° -21°

-23° -28° -32°

-29°

-24° -26° -29° -30°

-34° -37° -38°

-38° -40° -42° -45° -47°

-23° -26° -36° -43° -47° -50° -55°

-66°

Kulde kombinert med vind gir en avkjølingseffekt som er langt større enn den som gradestokken viser. Denne tabellen viser avkjølingseffekten som funksjon av temperatur og vindstyrke. Ved verdier over 30 er risikoen for frostskader stor.

FRILUFTSLIV

må vi prøve gjenoppliving ved hjelp av munn-tilmunn-metoden og/eller hjertemassasje. Er det mistanke om nakkebrudd eller ryggbrudd, bør vi unngå flytting før kyndige livreddere kommer til stedet. Forgiftninger behandler en ved å få vedkommende til å brekke seg. Forgiftninger med etsende væsker må vi behandle ved at vedkommende drikker så mye melk/vann som mulig og bringes til sykehus for pum­ ping snarest. Pulsåreblødninger må vi prøve å stoppe med kom­ pressen Ved større livstruende blødninger i føtter eller armer må vi stoppe blødningen ved hjelp av såkalt turniké, det vil si fullstendig avklemming av blodtilførse­ len ved sirkulær tilstramming ovenfor skadestedet.

Ta gnagsår på alvor! Smertefulle gnagsår kan forlenge den tiden det tar å tilbakelegge den planlagte dagsmarsjen til det mangedobbelte.

Småskader Belastningsskader som senebetennelser, slimposebetennelser, meniskskader og forstuinger behandles best med ro. Eventuelt kan vi lindre smerter ved å bruke elastiske trykkbandasjer. Nedkjøling med snø eller is kan være effektivt for å hindre hevelser som kan gjøre det vanskelig å få på seg sko. Bruddskader må helst spjelkes eller stabiliseres på annen måte før transport. Ved større brudd kan det oppstå kraftige blødninger som må stoppes ved hjelp av kompresser eller turniké. Snøblindhet kan være svært smertefullt, og vi behandler det ved å dekke til øynene med tøystykker. Solforbrenninger behandler vi ved å dekke til det for­ brente stedet med fet salve. Hydrokortisonsalve (fås på resept) demper reaksjonen mest effektivt. Ved brannskader kan vi redusere omfanget av sår ved rask nedkjøling av det forbrente stedet. Kaldt vann eller snø brukes til nedkjøling. Stikk ikke hull på brannblemmer. Blemmen er en god beskyttelse mot bakterieforurensning av såret. Større sår forbindes med steril bandasje, og må behandles av lege så snart som mulig. Gnagsårblemmer behandler vi ved å stikke hull på blemmen med en steril nål eller kniv (avbrent i en flam­ me). Etterpå legger vi en avlastning av skumgummi, filt eller kompress rundt blemmen og teiper godt fast. Kjøttsår tildekker vi best med spesielt gnagsårplaster eller sportsteip.

74

FRILUFTSLIV

Godta ansvar - ta ledelsen! I vanskelige situasjoner er det viktig at én person, og bare én person, tar ledelsen. For å unngå spill av tid til diskusjoner om hva som skal gjøres, må deltakerne i gruppen godta det lederen bestemmer uten innsigelser. Det er nyttig å bruke vanlige turer til å trene på ledel­ se. Ledelse av en tur starter med planleggingsfasen. Alle må delta i planleggingen, men lederen må i denne fasen påta seg ansvaret for at nødvendige vedtak om veivalg, utstyr og mat blir gjort, og at arbeidsoppgaver med hensyn til innkjøp og andre forberedelser blir for­ delt. Neste fase er selve turen. Lederens ansvar er å finne veien, holde gruppen samlet og sørge for hjelp til delta­ kere som trenger det. Når vi raster eller slår leir, er det en rekke arbeids­ oppgaver som må utføres. Det beste er å fordele disse oppgavene før turen starter. Hvis det ikke er gjort, blir det lederens oppgave. Underveis og i leiren kan det være aktuelt med delprosjekter som fisking, bærpluk­ king, dyreobservasjoner, botanisering og så videre. Ledelsen av slike delprosjekter kan fordeles på delta­ kerne. Hvis vi gjør det til en regel å trene på ledelse også under enkle utflukter, blir det mindre unnasluntring og færre misfornøyde. Dessuten vil vi bli i stand til å lede en gruppe av uerfarne, og ellers ta ansvar når det gjel­ der.

Båter og båtbruk Båter til fritidsbruk kan inndeles i typer som egner seg til ferie- og turbruk, og typer som egner seg til fiske og jakt. FERIE- OG TURBÅTER

Ferie- og turbåtene brukes i sjøen og på enkelte større innsjøer, og kan inndeles i motorbåter og seilbåter. Av motorbåter har vi igjen to typer: planende båter og deplasementsbåter. Planende båter er laget for stor has­ tighet ved at de glir oppå vannet under fart. Deplasementsbåter har fortrengende skrog, det vil si at de pløyer gjennom vannet uten å løfte seg. En snekke er en typisk deplasementsbåt. Slike båter gjør sjelden mer enn 10-12 knop.

75

I

i

76

SAMFOTO

Grensa mellom planende båter og deplasementsbåter er ikke så presis, fordi en rekke båttyper ligger i overgangsområdet mellom planing og deplasement. Vi kaller ofte slike båter for halvplanende. Videre kan vi typeinndele båter etter størrelse, motortype og tildekking. En vanlig type åpne båter er på 10-16 fot og utstyrt med påhengsmotor. Slike båter er best egnet i skjermede farvann og brukes som dagsutfartsbåter. Større båter på 18-22 fot kan være åpne, men har som regel dekk og kahytt. Både påhengsmotor og innenbordsmotor er vanlig i denne gruppen. Slike båter tåler litt mer sjø og kan brukes i mer åpent far­ vann. De egner seg derfor til litt lengre turer, og det er plass til overnatting om bord. Større båter på 24-40 fot er som regel alltid dekkede med velutstyrte kahytter, og egner seg for langturer med overnattinger for flere personer, og til å krysse åpne havstrekninger. Mindre fiskebåter av sjarktypen er også vanlig i bruk som fritidsbåter, særlig for dem som har sjøfiske som hobby. Seilbåter inndeles som regel i klasser etter måleregle-

FOTO JAN ARVE DALE

Om lag halvparten av befolkningen deltar i båtturer på sjøen minst en gang i året. Sankthansaften er toppsesong for båtfolket, herfra slinningsbålet ved Ålesund.

FRILUFTSLIV

ne for størrelse og seilføring som gjelder i regattaer o (seilbåtkonkurranser). Apne joller på 8-15 fot er ty­ piske regattabåter som til dels kan plane og gå veldig fort. De er vanskelige å seile og egner seg best for skjer­ mede farvann. Større åpne båter på 15-20 fot brukes også oftest til ragatta, men er store nok til å gjøre nytte for seg til familiedagsturer. Seilbåter med dekk er som regel 20-28 fot, og har oftest hjelpemotor og køyeplass til 3-5 personer. De egner seg til kystseilas i noe mer åpent farvann enn de mindre, åpne båtene. Større seilbåter har ofte køyeplass for 5-10 personer og egner seg for langturer og kryssing av åpent hav. Utviklingen har gått i retning av glassfiberbåter (plastbåter). Trebåtene har vanskelig for å konkurrere med plastbåtene med hensyn til vedlikeholdsarbeid og pris. Mens en plastbåt greier seg med nedvasking for å fjerne alger og skjell, samt småreparasjoner av skader i gelcoaten, må en trebåt skrapes og males med få års mellomrom. Det finnes også båter med skrog av stål eller aluminium. Trebåtentusiastene finner imidlertid glede i vårpussen, og mener at en båt må være av tre for å kunne bære sitt navn med rette. Dessverre ser det ut til at lokale båtbygger-tradisjoner er i ferd med å dø ut

Nordlandsbåten kjennetegnes av den rette for- og akterstavnen. Bildet er fra lofotfisket i 1928.

FRILUFTSLIV

mange steder. Slike håndverkstradisjoner er en del av vår kulturarv. Det er nå stiftet foreninger som har til hensikt å bevare tradisjonelle båttyper og sikre opplæ­ ring av nye båtbyggere i den gamle håndverkstradisjo­ nen. Det gjelder for eksempel for nordlandsbåten og åfjordbåten fra Trøndelag.

Bunnstoff-problemet De fleste større båter som ligger i sjøen hele sommerhalv­ året, blir malt med bunnstoff. Det hindrer at de gror til med alger og skjell. Tilgroing setter farten betraktelig ned og øker forbruket av drivstoff hvis det tar overhånd. Alle bunnstoff er giftige og representerer en form for forurensning. Spesielt vannfiltrerende organismer som skjell er utsatt for skade­ virkninger selv ved meget små konsentrasjoner i vannet. Massedød av østers har vært påvist i nærheten av marinaer. Tinnholdige bunnstoff er nå forbudt i de fleste land. En rek­ ke land vurderer forbud også mot kopperholdige bunnstoff. Et totalforbud mot bunnstoff er imidlertid vanskelig å gjen­ nomføre fordi det vil skape store problemer for skipsfarten. I en undersøkelse i Norge i 1985/86 ble det beregnet at totalforbruket av bunnstoff var 467 000 liter pr. år, hvorav 211 000 liter ble brukt på fritidsbåter.

BÅTER FOR JAKT OG FISKE Vi kan skille mellom flatbunnede, gruntgående joller (eiker) som egner seg for eksempel til andejakt nær land, vanlige robåter og prammer som brukes til fiske nær land, småbåter med tverrskott bak for påhengsmo­ tor som også kan brukes som robåt, og oppblåsbare eller sammenleggbare båter som vi kan bære på ryg­ gen. Det finnes en rekke ulike typer og utforminger rundt omkring i landet. Dessuten har vi spesialbåter konstruert for spesielle forhold, slik som de lange, slan­ ke elvebåtene som brukes av samene på større elver i Troms og Finnmark. Disse båtene kan være opptil 9-10 meter lange, men bare 70-80 centimeter brede. På sjøen brukes de vanlige ferie- og turbåtene. Småbåter for jakt og fiske er laget av alle slags mate­ rialer. Trebåtene er de tradisjonelle, men plast (også mykplast), aluminium og gummi blir mer og mer vanligI likhet med det som er tilfellet for større kystbåter, er også de tradisjonelle innlandsbåtene i ferd med å bli museumsgjenstander. Dette gjelder for eksempel den

78

FRILUFTSLIV

flatbunnede åfløya, som ble brukt til stokkhåvfiske etter lagesild i nordre Mjøsa og nedre Lågen. I Dramselva var den tradisjonelle båten til notfiske nersetter eller jagærbåt. Båttypen var en klinkbygd spissbåt, lav, bred og stabil.

FOTO: JORN AREKLETT OMRE / SAMFOTO

KANO- OG KAJAKKPADLING I de senere år har kanopadling blitt populært. Kanoen er en åpen båt som padles med en enkelt åre sittende på kne. Kajakken er beregnet på urolig hav, og er derfor lukket for å unngå at den blir fylt med vann. Kajakken padles i sittende stilling med en dobbeltåre. Kanoen er den båttypen som egner seg best til turbruk, fordi den har større kapasitet for å bære med seg turutstyr. Turpadling i større innsjøer og vassdrag gjør det mulig å tilbakelegge lange strekninger hver dag, og gjør det mulig å oppsøke steder som ikke er så lett til­ gjengelige til fots. Kanoen er et stillegående fram­ komstmiddel som gir gode muligheter for nærkontakt med dyrelivet. Av den grunn er det også lett for kanopadlere å forstyrre ømfintlige arter i kritiske faser. Selvdisiplin er påkrevd. Padling i Finnmark og Femundsmarka byr på fine

Fisketur med kano.

FRILUFTSLIV

villmarksopplevelser. Langturer kan også gjennomfø­ res for eksempel i Haldenvassdraget, kanalsystemet i Telemark og i Oslomarka. Kystpadling er også en mulighet. De fleste kanoer er laget av aluminium, veier 30-40 kg og koster 5 000-10 000 kroner. Det finnes lettere kanoer av tre eller glassfiber som er dyrere. Det er mulig å kjøpe tilleggsutstyr som kanotrille, seil og kjøl, behagelige seter, feste for påhengsmotor og utriggere for å gjøre kanoen veltesikker. Enkelte kanotyper er sammenleggbare, slik at de er lette å bære fra vann til vann. Et billig alternativ til å kjøpe kano er å låne. Norges Padleforbund (telefon 67 15 46 00) kan gi opp­ lysninger om utleie av kanoer og aktuelle kanoturer. Vanntette pakkposer og redningsvester er selvsagt tilbehør på kanoturer. Småbarn må festes med tau og krok til en voksen person, aldri til selve kanoen.

Husk: "Langsomhetens vellyst overskrider fartens berusel­ se."

SIKKERHET OM BORD OG TIL SJØS

I likhet med turer i skog og mark og på fjellet, er gleden ved å ferdes i båt avhengig av at en føler seg trygg. Holdninger, kunnskaper og ferdigheter er igjen stikk­ ord. I ferie- og turbåter er det nødvendig med en del sikkerhetsutstyr: anker, brannslokkingsutstyr, lantero ner, lenseutstyr, verktøy og reservedeler. Årer må være med også i motorbåt i tilfelle motorstopp. Naviga­ sjonsutstyr (kart og kompass) og VHF-radio bør være med på lengre turer. Minst én person i familien, og helst flere, bør ha til­ strekkelig opplæring, for eksempel i form av et båtførerkurs, der en blant annet lærer regler for styring og seilas. De vanligste ulykkene til sjøs er grunnstøting som fører til lekkasje, brann, kantring og mann over bord. Den som ønsker å ferdes til sjøs eller på våre større inn­ sjøer, bør lære seg hva som skal gjøres i slike tilfeller før uhellet er ute.

80

FRILUFTSLIV

JORN AREKLETT OMRE / SAMFOTO

Naturens spiskammer Høstingsaktiviteter er som vi har sett en vesentlig del av friluftslivet i Norge. Selv om høsting fra naturens spiskammer ikke skulle være det primære formålet med turen, inngår ofte fisking eller bærplukking som en del av programmet. I tillegg til den gleden og spen­ ningen vi har med selve høstingen, kan bidraget til familiens kosthold ofte være ganske betydelig. Bruken av naturprodukt kan være med på å skape stemnings­ fulle og minnerike stunder rundt matbordet. De viktigste ressurser som høstes, er sjøfisk, fersk­ vannsfisk, vilt, bær og sopp. I tillegg blir det berget en god del drivved og nedfallsved, og det sankes en del nøtter, samt urter til mat, krydder og pynt. Det finnes ingen helt pålitelige anslag for hvor mye som høstes. De mest pålitelige tallene har vi for vilt. År om annet felles det om lag 40 000 elg, 20 000 hjort og villrein, 40 000 rådyr, 500 000 ryper og vel 500 000 annet småvilt (hare, ender, ringdue, skogsfugl og rev). Dette utgjør om lag 7000-8000 tonn viltkjøtt, nok til å dekke kjøttkonsumet for 160 000 mennesker. Det er videre anslått at fritidsfiskere tar opp i over­ kant av 10 000 tonn ferskvannsfisk og opptil 30 000 tonn sjøfisk. Det siste tallet er svært usikkert. En undersøkelse fra 1979 viste at det ble høstet om

Ri/pejeger med hund som raster med bål. Motivet er fra Hedmark.

FRILUFTSLIV

lag 20 000 tonn ville bær i Norge dette året. Storparten var blåbær og tyttebær. Til tross for disse imponerende tallene er det likevel riktig å si at matauk spiller en mindre rolle i dag enn det gjorde tidligere som motiv for å drive friluftsliv. Likeledes er det få som har noen betydelig inntekt av utmarksressursene. En del grunneiere kan nok likevel tjene gode penger på å leie ut fiske- og jaktrettigheter, og det finnes fremdeles folk som har en pen ekstrainn­ tekt av multeplukking. I forbindelse med utvikling av alternative bygdenæringer kan utmarksressursene bety mye. Det er ikke lenger nok å tilby overnatting. Turistbedrifter på bygdene må i tillegg tilby aktiviteter som fiske, jakt, natur- og kulturstier o.l. For folk flest betyr ressursene i naturens spiskammer mest som en ekstra naturopplevelse: gleden ved å finne bær, fange fisken og overliste viltet, samt tilfredsstillel­ sen ved å spise selvprodusert mat. Totalt sett utgjør dette meget verdifulle ressurser som det er viktig å ver­ ne om. Fiskestell, viltstell og tilrettelegging for høsting av bær og sopp er derfor en viktig del av samfunnets naturforvaltning.

FRITIDSFISKE Vannet er en ålmenning Vann er luftig drikk av beste årgang. Vann fra fjellbekk gir en nøktern rus, kåt kiling gjennom kroppen, kreklingkrydret. A sprute vann på hverandre gjør oss lattermilde som i barndommen. Vann er lekent. Vann kjærtegner oss, renser oss og får oss til å skinne. Vann er til å seile i, fiske i, ro i, svømme i. Vann er til å dykke i, mot koraller, sjøanemoner, tang og reker av en drømt tilværelse. Vann gjør at blodet brer seg i vår kjærlighets rot og krone. Vann perler som svette i vårt arbeids adelskap. Vann gir vårt øye dråpens glans. Vann kan være innadvendt, stillferdig, beroligende, men selv klart vann er hemmelighetsfullt og ikke bare en kjemisk formel. Vann virvler i malstrøm og tyfon, i badekar og lavtrykk. Lyden av en foss kan følge mennesket som kjærtegn hele livet. Fossen kan være et bilde på frihet vi ikke har råd til å miste.

82

FRILUFTSLIV

Jettegryter med sin glatte Henry Moore-form og gnudrende bunnstein forteller om det indre møtet mellom berg og vann. Vann er hellig for muslimer, hinduer og kristne. Folk i ørkenstrøk synger regnsanger. Bonden ærer grunnvannet under seg og regnet over seg og planter trær rundt eng og åker for å binde vannets krets­ løp. Dugg i kingelvev er søljer i filigran, koster ingen ting og er flyktige som drømmer. Har du hørt et isfjell smelte, sakte, dråpe for dråpe, gi fra seg luft, det låter som fjern musikk. Vi ærer vannets renhet i hav og elver, innsjøer og skyer. Vann flyter i vår sæd, vår fostervæske, vår hjerne, våre føtter. Vann er en ålmenning for alt levende på vår blå havplanet.

Harald Sverdrup

Som det går fram av figuren på side 53, er fiske en av de mest populære friluftsaktivitetene i Norge. Opp­ slutningen om ulike typer av fritidsfiske var slik i 1989: Fiske i sjøen

38%

Fiske i ferskvann

20 %

Fiske etter laks

13 %

Noen deltok i alle disse formene for fiske, slik at det totalt var om lag 50 % som drev med fritidsfiske i en eller annen form. Den store oppslutningen om sjøfiske henger sammen med at båtturer på sjøen er en av de mest populære fri­ luftsaktivitetene med om lag 50 % deltakelse. Ofte inn­ går fiske som en del av båtturen. Fiske i ferskvann inn­ går ofte som en del av programmet på turer i skog og mark og på fjellet.

83

FRILUFTSLIV

Vi vet en del om hva folk fisker etter, og hvilke redskap de bruker. En undersøkelse fra 1980 om fisket etter ferskvannsfisk viste følgende med hensyn til hvilke arter folk fisket oftest etter: Innlandsørret

52 %

Sjøørret i sjøen

13%

Laks i sjøen

10% 9%

Abbor

Laks i ferskvann

6%

Sjøørret i ferskvann

6%

Innlandsrøye

4%

2%

Gjedde

Det viste seg også at folk foretrakk å fiske etter de sam­ me artene som de oftest fisket etter. Dette viser at det ikke er mangel på fiskemuligheter etter de mest popu­ lære artene i Norge. Når det gjaldt redskapsbruken, viste undersøkelsen følgende fordeling med hensyn til hvor mange som fis­ ket minst en gang med redskapet: Stang

87 %

Garn

22 %

Oter

12 %

Pilk

11 %

Dorg

4%

Andre

3%

Sum

139 %

At summen er 139 %, skyldes at mange fisket med mer enn ett redskap. På spørsmål om hvilket redskap de foretrakk å fiske med, svarte 72 % stang, 14 % garn, 10 % oter, 2 % pilk, 1 % dorg og 2 % andre fiskeredskaper. De fleste fisker altså med stang og foretrekker dette redskapet. Det var ikke noe utbredt ønske om å fiske med et effektivt red­ skap som garn.

FRILUFTSLIV

På spørsmål om hvorfor de fisket la de fleste vekt på faktorer som avstressing, spenning og mosjon, mens sjansen for fangst hadde mindre betydning. Under­ søkelsen viste altså at fritidsfiske i ferskvann har størst betydning som rekreasjon og opplevelse, og at mataukmotivet er av underordnet betydning. Når det gjelder sjøfisket, vet vi lite om redskapsvalg. Bruken av garn er ganske utbredt, men pilk og dorg er sannsynligvis de mest brukte redskapene. Slukfiske fra land er også populært.

FOTO: v NASJONALGALLERIET

Sportsfiskets historie Det egentlige sportsfiske tok til i Norge først i 1820-årene. Det er Johan Widerøe Thoning Owesen som tilskri­ ves æren for å ha innført sporten til Norge. Han var av irsk avstamning, og brakte med seg sin fiskeinteresse da han flyttet til Trondheim, hvor sportsfiskets vugge stod i Nidelva omkring 1820. Til å begynne med ble sportsfiske utelukkende utøvd som fluefiske. Men etter hvert ble det vanlig å bruke sluk, wobbler og naturlig agn som meitemark, brisling og reke. Fra lakseelvene bredte sportsfisket seg til ørretelvene i innlandet og innsjøene.

Lystring er ikke lenger en tillatt fiskemetode. I gamle dager var lyskilden tyristikker i en jernkurv forrest i båten. Fisken ble spiddet med gaffelen som gutten holder klar ved siden av lyskilden. Maleriet Lystringen er laget av Hans Gude og Adolph Tidemand i 1851 og fanger inn den trolske kveldsstemningen ved et vann omgitt av høstskog.

FRILUFTSLIV

Sportsfiske var etablert i England allerede på 1400tallet. Den første boka om sportsfiske ble utgitt i England i 1496. I 1653 utgav Izaac Walton boka "The Compleat Angler". Denne boka regnes som sportsfis­ kets bibel, og skal hittil ha blitt utgitt i mer enn 300 opplag. Den ble oversatt til norsk i 1971 med tittelen "Den fullendte sportsfisker". Den aller eldste beretningen om stangfiske stammer fra Egypt om lag 3000 f.Kr. Vi vet videre at fluefiske i form av kroker det ble knyttet hanefjær til, ble prakti­ sert i Makedonia om lag 200 e.Kr. Det er vel mer tvil­ somt om bruken av stang og fluer var motivert av et ønske om å drive sport på denne tiden. Sportsfiske Det oppstod tidlig strid mellom fritidsfiskere om hva som kunne godtas som sportsfiske og hva som måtte regnes for mataukfiske eller rett og slett yrkesfiske. De strengeste ønsket å rendyrke sportsfisket som et rent fluefiske, mens andre ville tillate oter, ruser og i enkelte tilfeller garn. Striden førte til at det i 1938 ble nedsatt en svensk-norsk kommisjon som skulle utrede spørsmålet. Kommisjonen foreslo ni grunnregler for sportsfiske, hvorav punkt 1 sier følgende: "Sportsfiske er det fisket som utøves for fornøyelse, rekre­ asjon og for sportens skyld. Fremtredende momenter er ønsket om å ferdes i naturen og interesse for fiskebestand og dennes bevaring. Som sportsfiske regnes ikke fiske med oter o.l. i bevegelse værende krokrekke, fiske med garn, not o.l., fiske med faststående redskap så som ruse, line, rev o.l., bruk av lyster eller annet med spiss forsynt redskap som ikke er bestemt til å slukes av fisken. Det som særlig kjennetegner sportsfisket, er: Sportsfisket utøves med stang og enkel line med krok som er bestemt til frivillig å slukes av fisken. Fisket må ikke skje i yrkesøyemed."

Fiskemetoder Markfiske eller meiting Mange har startet sin karriere som fisker med "makktrøe". 1 sin enkleste form er dette en passende kvist med snøre og krok agnet med meitemark. Den klassis­ ke markstanga var langbambusen - en bambusstang på 4-6 meter. I dag brukes mest sammenleggbare teleskopstenger, som har den fordelen at de er lettere å bære med seg gjennom skogen enn en langbambus. I

86

FRILUFTSLIV

innsjøer er det vanligst å bruke krok og flytedobb, mens det i rennende vann brukes enten bare krok eller krok og søkke. Til snelle kan man bruke både fluesneller og haspelsneller. Harving er en spesiell form for markfiske som er mest utbredt på Østlandet, hvor metoden brukes på stille, mørke kvelder. Ved hjelp av en lang stang dyppes en litt større krok agnet med flere marker i overflaten og dras sakte mot land. Harving er regnet som spesielt effektivt for storørreten, som søker opp mot land når det blir mørkt. En variant av markfiske er bruk av reke til agn. Dette er så effektivt for laks at det nå er forbudt. Det hevdes at gulrot kan gjøre samme nytten som reke. I et forsøk på å begrense fangsten av tidlig oppgangsfisk er det i enkelte lakseelver forbudt å bruke mark og søkke tidlig i fiskesesongen. Det har også vært på tale å forby bru­ ken av blysøkker i rennende vann, fordi søkker slites av og blir liggende på bunnen. Det spres betydelige mengder bly i elvene på denne måten. Slukfiske Den mest utbredte fiskemetoden i dag er fiske med slukstang. Slukstenger kan være enhåndsstenger på om lag 2 meter eller tohåndsstenger på om lag 3 meter. De større og kraftigere tohåndsstengene brukes der det er sjanser for storfisk, for eksempel i lakseelver og til sjøfiske fra land. Til sjøfiske fra båt brukes ofte korte, kraftige stenger. Som sneller brukes multiplikatorsneller eller haspelsneller. Multiplikatorsneller har roterende trommel, og haspelsneller vikler snøret opp på en fastsittende trommel. Haspelsneller er best egnet til lette sluker og spinnere, fordi snøret glir lettere ut av snella. Til agn brukes spinnere (som roterer i vannet), skjesluker (som skjener fram og tilbake), wobblere (leddede sluker med hel kropp som vrikker - wobbler under innsnøringen) eller sildesluker (som går rett fram i vannet). De fleste sluker har treblekrok, det vil si en krok med tre grener. Slukvekten kan variere fra 1 til 250 gram. 7-12 grams sluk i kombinasjon med snøre på 0,25-0,35 mm er det vanligste til ørretfiske i innsjøer. Fluefiske Det spesielle med fluefiske er at flua veier så lite at det ikke går an å kaste med den på samme måte som med sluk. Det benyttes derfor et spesielt fluesnøre som

87

Stangfiske etter sjøørret i Orkla, Sør-Trøndelag.

utgjør kastevekten. Dette krever en stang med god spenstighet og lett vekt, og en spesiell kasteteknikk. Kastelengden med flue er vesentlig kortere enn med sluk. Fluesnellene er vanligvis av den typen som kalles single action, som betyr at en omdreining med sveiven gir en omdreining av spolen. Det går også an å kaste med flue ved hjelp av slukstang, haspelsnelle, vanlig monofilament snøre (enkelttrådsnøre eller sene) og dupp som kastevekt. Til agn brukes både tørrfluer og våtfluer. Tørrfluer skal flyte oppå vannflaten, mens våtfluer er beregnet for fiske under overflaten. I de senere år har såkalte tubefluer kommet på markedet. Tubefluer eller rørfluer er nærmest en mellomting mellom flue og sluk, og kan utstyres med stor nok vekt til å kunne kastes med van­ lig slukutstyr. Det hevdes at tubefluer er langt mer effektive for laks enn vanlige fluer, faktisk så effektive at enkelte har slått frampå om å forby dem til laksefis­ ke. Bruk av synkesnøre har også gjort det tradisjonelle fluefisket mer effektivt. Isfiske Isfiske foregår ved hjelp av pilkestikke og en enkel snelle. Det fiskes enten med krok agnet med mark eller maggots (spyfluelarver), med sluk, eller med balanse-

88

FRILUFTSLIV

pilk (mormyschka) agnet med maggot. Noen ganger brukes fortom med gummimark eller fluer. For å holde fisken samlet på fiskeplassen kan vi slippe ned åte til den. Dette kalles å flu. Til åte er det vanlig å bruke risengryn eller pultost. Sjøfiske med pilk Pilking med håndsnøre er kanskje den vanligste fiske­ metoden på sjøen. Utstyret er enkelt, og består av en vinde, snøre, søkke og krok. Til agn brukes ofte fjæremark eller oppkappet fisk. Det er også vanlig å bruke spesielle pilkesluker med flere fortommer med gummi­ mark. En spesiell variant av pilk er harpe eller hekle. Denne består av flere kroker eller sluker med et søkke i enden. Snøret slippes ut til søkket treffer bunnen, og hales deretter opp til båtripa. Metoden brukes ofte til fiske etter sild. Pilking kan også utføres med vanlig slukstang. Pilking er mest effektivt for bunnfisk som torskefisk, uer og flyndre, men kan også gi gode fang­ ster av pelagisk fisk som sei, sild og makrell. Pelagisk fisk er fisk som lever i de frie vannmassene mellom bunnen og overflaten. Dorging Dorging går ut på å slepe et krokredskap etter en båt. Metoden er vanlig både på sjøen og i innsjøer. Til red­ skap kan vi bruke vanlig pilkeutstyr, hekle eller sluk­ stang. Oterfiske er egentlig en form for dorging, der oterfjøla styrer fiskesnøret og krokene ut til siden for båten. Oter kan også dras fra land. Vanligvis dorges det i overflaten etter pelagisk fisk som ørret, røye og sik i ferskvann, og sei og makrell i sjøvann. Det går også an å dorge dypere med dypdorg. Vi bruker da enten tunge søkker, eller sluker eller wobblere som kan styres ned mot bunnen. Fiskedypet kan også reguleres med farten.

Garnfiske Det er beklagelig at garn ikke er mer populært som fis­ keredskap i innlandet. Det største problemet når det gjelder forvaltningen av innlandsfisket, er overbefolk­ ning av fiskevann. Etter at mataukfiske stort sett har opphørt, blir det fisket for lite i de fleste innsjøer. Resultatet er ofte at fiskebestanden blir for stor i for­ hold til produksjonen av fiskenæring. Fisken blir der-

89

FOTO: RAGNAR FRISLID / SAMFOTO

Garnfiske i Øvre Sjodalsvatn, Vågå.

Kurvene viser lengdefordelingen av 2061 ørret, fanget på garn med fem forskjellige maskevidder i Øvre Heimdalsvatn i Valdres. Garn med maskevidde 32 mm fanger flest fisk med lengde

30 cm, mens garn med 24 mm maskevidde fanger fisk med lengde 23 cm mest effektivt. Vi kaller slike kurver for seleksjonskurver.

90

FRILUFTSLIV

med småfallen og i dårlig hold, og lite attraktiv å fiske etter. Dersom flere fritidsfiskere fisket med garn, ville beskatningen bli hardere og fiskekvaliteten bedre. Mange steder nekter grunneierne folk å fiske med garn. Ofte skyldes det en feilvurdering av tilstanden til fiskebestanden. Det er ikke uvanlig at folk mener det er lite fisk i et vann som faktisk er overbefolket. Bunngarn er det mest vanlige til fiske etter innlands­ fisk. Slike garn kalles også settegarn eller stågarn. Som navnet indikerer, er dette garn som står på bunnen, og fisker mest effektivt etter bunnfisk som ørret. Til fiske etter røye og sik benyttes det også flytegarn. Disse gar­ na flyter i overflaten fordi bunntelna ikke er tung nok til at garnet synker. Fiskeprinsippet ved garnfiske er at fisken stikker hodet inn i en garnmaske og prøver å presse seg gjen­ nom, men blir hengende fast i garnet fordi kroppens omkrets blir større bak gjellelokkene. Dette betyr at garn med en bestemt maskevidde har en tendens til å fange fisk av en bestemt størrelse. Vi sier at garn er et selektivt redskap, fordi vi kan velge hvilken fiskestør­ relse vi vil fange ved å velge maskevidde. Grunnen til at folk får lite fisk på garn i overbefolkede vann er som regel at de fisker med for stor maskevidde, slik at små­ fisken går igjennom. Effektivt fiske innebærer at vi må velge en maskevidde som passer for den bestanden vi fisker på. Fiskeregler Fiskeretten tilhører grunneieren "så langt hans grunn går". I større innsjøer som for eksempel Mjøsa anses midtpartiet som fritt, mens fiskeretten langs strandso­ nen tilhører grunneierne. I sjøen har grunneierne ene­ rett til fiske bare etter såkalte anadrome laksefisk, det vil si laks, sjøørret og sjørøye. Anadrome fisk er fisk som gyter i ferskvann og har næringsvandring til sjø­ vann. Fiske etter sjøfisk for øvrig er fritt, innen rammen for de regler som til enhver tid gjelder for fredninger og redskapsbruk. I praksis er det ingen begrensninger på krokredskap i sjøen. Alle over 16 år som vil fiske etter anadrome fisk i sjø­ en eller i ferskvann, må betale fiskeavgift. Avgiften til­ faller fiskefondet, som brukes til å finansiere forvalt­ ningen av lakse- og innlandsfisket og fiskestellstiltak. Betalt fiskeavgift er en forutsetning for å kunne fiske,

91

FRILUFTSLIV

men gir i seg selv ikke rett til å fiske noe bestemt sted. For å få fiskerett må vi i tillegg kjøpe fiskekort av grunneieren i det området vi ønsker å fiske. Alle under 16 år slipper å betale fiskeavgift, og har rett til gratis fiskekort for stang og håndsnøre i vass­ drag som ikke fører laks, sjøørret eller sjørøye. Barns fiskerett gjelder i perioden 1. januar til og med 20. august.

Fritidsfiskets gleder Forfatteren Nils Johan Rud har beskrevet gleden ved sportsfisket slik: "Den glinsende ørreten i hans hånd løser ikke spytt og fordøyelsessafter i ham, men fyller hans hjernevindinger med landskapets evighet, med vannets klarhet, med sol og himmel og vindens stem­ mer. Han erobrer et rom av frihet som kulturen har tatt fra ham." Et kinesisk ordspråk sier: "Gudene trekker ikke de timer vi fisker fra vår tilmålte levetid." Bedre kan det ikke sies. Skitt fiske! Fiskeskrøner og overtro Fiskerens trang til å overdrive når han forteller om sine opp­ levelser, er velkjent. Armene strekker liksom ikke til når storfisken skal beskrives. En klassiker om dette er følgende historie: "Her om dagen fikk jeg en ørret på over 10 kilo!" sa den ene fiskeren. "Ja, det er mye rart en kan få på kroken," sa den andre, og fortsatte: "Jeg fikk en gang en petromaxlampe med full belysning!" "Nei, nå må du slutte med over­ drivelsene dine," svarte den første. "Nå ja, det kan så være, men hvis du slår av halvparten på vekta, skal jeg slokke petromaxen," sa den andre. Og så har vi den om østerdølen som utbrøt: "Om åbboren beit! sa'n, det skal væra visst. Når je skulle tre marken på kroken, måtte je gjømme meg bakom ei gran! Så blei je opp­ rådd for mark. Da tredde je på en buss skråtobakk, og så greip je'n når'n kom opp for å sputte!" Til dette svarte Lauritz: "Ja, detta åbborvatnet er et godt vatn. Je for min del fekk en rådyrbukk på kroken der en dag, je." "Å brukte du tel agn, da?" "Je brukte kønnband, gett!" Vi trives både med fisket, de gode fiskehistoriene og de stemningsfylte opplevelsene i naturen. Men de gamle opp­ levde noe mer: naturmystikken. For dem var ikke naturen bare noe vi kunne se og sanse. Det var der makter og skap­ ninger holdt til, som en ikke kunne se, bare ane. De gamle kunne oppleve vann med dobbelt bunn, der fisken hørte

92

FRILUFTSLIV

huldra til, og bare fikk komme opp hver midtsommernatt. Nøkken ville lokke folk ned til seg i det mørke vannet, og det fantes sjøorm som gjorde fisket ubrukbart. Så sent som i 1894 ble det samlet inn penger til en kjempemessig sjøormsaks som ble brukt i Storsjøen i Ostersund. Kong Oscar II var en av dem som gav penger. Saksa henger i dag i et museum i Ostersund. Tradisjonen forteller om fiskebønner som en skulle si for å få god fangst. Svartebøkene gav veiledning i magi og trolldomskunst. Svartebokkunster var gode å ha når en skulle forholde seg til de underjordiske. Forestillingen om at huldrefolket var medeiere i alt levende i naturen, var sterk i folketroen. Huldra hadde makt over dyr og fisk. Skulle en ha fiskelyk­ ke, måtte en stå på god fot med huldra. Det var ikke bestan­ dig at magi var nødvendig. Huldra kunne en blidgjøre ved å følge bestemte regler for skikk og bruk, slik at det en drev med, ikke ble til skade for huldrefolket. De underjordiske skulle varsles når en kom og drog, og en skulle ikke forsyne seg grådig av naturens gaver. Ble fiskefangsten i største laget, kunne det hende at huldra tok den tilbake, slik det gikk med Bratten i Asbjømsens sagn om huldretjernet. Med hensyn til setring var holdningen at en lånte setra av de underjordiske. Buferdslarmen, det vil si at en banket og slo på kjeler og styrte og ståkte med pakking, var et signal til de underjordiske om at folket drog til bygds og at de kunne flytte inn igjen. Og omvendt, når folket kom til seters om sommeren, måtte en rope fra vangen: "Dokk ut, og vi inn!" Om det var tilsiktet eller ikke, så var iallfall virkningen av at folk tok hensyn til de underjordiske, at de samtidig tok hensyn til naturen.

Behandling av fangsten A ta vare på fangsten hører med til det en fritidsfisker må kunne. En god fritidsfisker må vite hvordan fisk skal konserveres, slik at den ikke blir skjemt. I våre dager er det selvfølgelig ingen sak å konserve­ re fisken dersom vi ikke er altfor langt unna et kjøle­ skap eller en fryser. Men ofte foregår fisket langt til fjells, og turen kan vare mange dager. Under slike for­ hold blir det aktuelt å benytte tradisjonelle konserveringsmetoder som salting, tørking og bioteknologiske teknikker som graving og raking. o

93

FOTO: PAL HERMANSEN / SAMFOTO

Fisken må vaskes omhyggelig. Den må ikke komme i berøring med jord når vi skal legge rakfisk. Bildet er fra Sølensjøen i Østerdalen.

Konservering av mat For å forstå hvordan vi skal gå fram for å ta vare på fangsten, er det nødvendig å kjenne litt til teorien om hva som ødelegger mat slik at den blir helsefarlig, og hvordan vi kan hindre dette:

- Mugg er sopp som bryter ned organisk materiale, og som produserer dårlig lukt og til dels farlige stoff. - Bakterier er encellede organismer som virker på sam­ me måten som muggsopp. - Gjær er encellede sopper som bryter karbohydrater fullstendig ned, og som ofte produserer stoff som virker konserverende. Gjæring kalles ofte fermente­ ring. - Enzymer er protein som setter i gang kjemiske pro­ sesser i organismer. Noen av disse prosessene kan utnyttes bioteknologisk. Ved konservering av mat legger vi forholdene til rette for mikroorganismer som ikke er helseskadelige, og prøver å hemme aktiviteten til uønskede organismer og hindre uønskede enzymatiske prosesser. Det er fire faktorer som avgjør hvordan de fire nedbrytende ele­ mentene blir fremmet eller hemmet:

94

FRILUFTSLIV

1 2 3 4

Temperatur Surhetsgrad Oksygen Vannaktivitet

(grad (grad (grad (grad

av av av av

kulde/varme) surhet/alkalitet) aerobt/anaerobt miljø) tørrhet/fuktighet)

Salt binder vann, og senker dermed vannaktiviteten. Dette er ugunstig for de fleste mikroorganismer. Vannaktiviteten kan også reduseres ved direkte tør­ king, eller ved å legge maten som skal konserveres i press, slik at vann renner ut. Ved lave temperaturer vokser mikroorganismene saktere, og blir temperaturen lav nok, begynner mange grupper å dø ut. Noen mikroorganismer greier seg uten oksygen. Ved å hindre oksygentilgang kan vi altså drepe aerobe orga­ nismer og legge forholdene til rette for anaerobe orga­ nismer. Dessuten har fete matvarer lett for å harskne hvis det er oksygen til stede. Fete matvarer må derfor oppbevares i et oksygenfritt miljø. Ved å kombinere flere tiltak kan miljøet bli så ugun­ stig for de helseskadelige organismene at de fleste dør. Ofte dør de som en følge av at de blir utkonkurrert av ønskede organismer, slike som for eksempel melkesyrebakterier i surmelk og rømme. På grunnlag av denne teorien skal vi nå se litt på uli­ ke konserveringsmetoder.

Rensing av fisken Det er viktig at fisken renses så raskt som mulig etter at den er avlivet. Hvis fisken blir liggende usløyd, kan tarmbakterier forurense fiskekjøttet. Ideelt bør fisken bløgges umiddelbart etter fangst, mens den ennå er levende. Bløgging vil si å kutte over gjellebuene slik at storparten av blodet i muskulaturen pumpes ut. Blod i fiskekjøttet er et vekstmedium for bakterier og sopp. Dessuten ser årer med koagulert blod uappetittlig ut. Dødsstivhet Mange er ikke klar over at også død fisk går igjennom en fase som kalles dødsstivhet, eller rigor mortis. Dødsstivheten skyldes at muskelfibrene trekker seg sammen, slik at fiskekjøttet føles hardt og fisken blir stiv og ubøyelig. Dødsstivheten inntreffer som regel etter noen timer, og kan vare opptil et par døgn hvis temperaturen er lav. Dersom temperaturen er høy, eller

95

FRILUFTSLIV

fisken er syk eller stresset når den blir avlivet, kan dødsstivheten mangle helt. Med tanke på konservering av fisken er det en fordel med kraftig og langvarig dødsstivhet. Dersom vi kan unngå det, bør vi vente med å gjøre noe som helst med fisken til den har gjennomgått dødsstivheten og igjen blitt myk. Alternativet til dette er å behandle den så raskt at den ikke blir dødsstiv før vi er ferdig. Når vi sløyer stiv fisk, er det vanskelig å unngå at vi bøyer den. Bøying av dødsstiv fisk river i stykker bindevevet som holder muskellamellene sam­ men. Resultatet blir fisk som er "løs i kjøttet". Bøying av dødsstiv fisk kan også føre til cellesprengning, det vil si at det går hull på cellemembranene og at cellevæske lekker ut. Vi får da såkalt drypptnp, eller tap av fuktighet. Resultatet er tørt fiskekjøtt. Dersom vi koker eller steker fisk som er dødsstiv, blir resultatet ofte mislykket. Kjøttet kan bli seigt og tørt. Dersom vi fryser fisk mens den er dødsstiv, kan vi få såkalt tinerigor etter opptining. Hvis den tilberedes under tinerigor, kan resultatet bli det samme: seigt og tørt. En garnfangst er nesten alltid i alle stadier fra leven­ de til forskjellige faser av rigor. Det er derfor vanskelig i praksis å unngå håndtering av dødsstiv fisk. Det beste vi kan gjøre, er å være så skånsom som mulig. Nedkjøling Dersom vi er så høyt til fjells at vi finner snø, kan vi grave fangsten ned i en snøfonn, og beskytte den mot fjellrev, mink og fugl ved å legge stein over. Andre metoder er å legge den i mosemyr, med lag av fuktig mose over. Med litt større innsats kan vi lage en myrkjeller, ved å grave ned et plastspann med lokk. Temperaturen i myr på om lag en halv meters dyp blir sjelden over 7 grader. Dersom det er kaldt nok i vannet, kan vi bygge en kjeller av stein i en bekk, slik at fisken overrisles. I alle disse tilfellene er det en fordel å beskytte fisken mot å bli forurenset av bakterier og sopp ved å pakke den i plast.

Salting Grovsalt er det som egner seg best til salting av fisk. Finsalt kan enkelte ganger føre til rask uttørking av de ytre vevlag, og dette hindrer saltet i å trekke seg inn-

96

FOTO: STEVE HALSETRONNING i SAMFOTO

over i fiskekjøttet. Dersom vi samtidig kan kjøle fisken ned, kan vi nøye oss med lett salting. Da kan fisken brukes som lettsaltet ferskfisk. Dersom vi har små muligheter for nedkjøling, og trenger å oppbevare fis­ ken noen dager før vi kommer hjem, må vi salte harde­ re. Det kan da lønne seg å filetere eller flekke fisken. Flekking er å splitte fisken opp i hele dens lengde. Ved bukflekking henger fisken sammen i ryggen. Ved ryggflekking henger den sammen i buken. Hensikten med filetering og flekking er at vi skal komme til og salte en større del av kjøttet, samtidig som saltet vil trenge bed­ re inn når kjøttykkelsen er mindre. Hardsaltet fisk som for eksempel spekelaks, kan trenge utvanning før den spises. Enkelte fiskearter kan lakesaltes, for eksempel småsei, sild og lagesild. Lakesaltet sild kalles spekesild. Tørking Tørking av fangsten er utvilsomt den første konserveringsmetoden menneskene lærte å kjenne. Kort tørking av sløyd fisk i vind kan gi den en tørr overflatehinne som hindrer sopp- og bakterievekst i noen få dager. Slik korttidstørket fisk må oppbevares luftig, og helst må buken spiles ut ved hjelp av en einerkvast eller lig­ nende. Pakkes den i plast, ødelegges overflatehinnen.

97

Rypejakt i november.

FRILUFTSLIV

For lengre tids oppbevaring må fisken tørkes helt. Ved kommersiell framstilling av tørrfisk benyttes både stokkfisk og rotskåret fisk. Stokkfisk er fisk hvor inn­ voller og hode er fjernet. Deretter bindes to og to fisk sammen ved halerota, og henges på hjell. Når fisken flekkes opp til halerota, kalles det rotskjær. Rotskåret fisk tørker fortere enn stokkfisk. Langtidstørking til andre årstider enn vinteren er vanskelig på grunn av faren for spyflueangrep og råtning. God tørrfisk skal inneholde mindre enn 10 % vann, og kan oppbevares i mange år. Tørking i kombinasjon med salting kan gi meget god konservering. Klippfisk er rygg- eller bukflekket tors­ kefisk som er kraftig grovsaltet, og deretter tørket på svaberg. Graving og raking Graving og raking er egentlig to varianter av samme prosess. I begge tilfeller dreier det seg om en enzyma­ tisk spalting av protein. Dermed blir fiskekjøttet mørt, og kan spises i rå tilstand. Graveprosessen varer i bare 2-3 døgn, mens rakeprosessen varer i 2-3 måneder. Rakfisken blir til slutt så mør at den nesten er smørbar. I tillegg innebærer raking at fisken konserveres ved hjelp av melkesyregjæring. Derfor har rakfisk en syrlig smak og lukt. Dersom rakfisk har en annen lukt enn frisk melkesyre, har noe gått galt underveis. Såkalt sterk rakfisk, som lukter av smørsyre, kan ikke anbefa­ les! Graving og raking er gamle konserveringsmåter i Norden. Fra Sverige kjenner vi også de beslektede pro­ duktene sursild og surfisk. Vi kjenner til tilsvarende metoder fra andre områder rundt Nordkalotten, for eksempel hos de nordamerikanske eskimoene. Felles for områdene fra polarsirkelen og nordover, samt fjell­ områdene litt lenger sør, er at jordtemperaturen på et visst dyp er omtrent konstant på 7 grader. Denne tem­ peraturen er en kritisk maksimumsgrense for vellykket graving og raking. Opprinnelig bestod metoden i å salte fisken svakt og grave den ned i jord eller sand. I sørligere strøk var det vanlig å konservere kål ved nedgraving (surkål) - en metode som i virkeligheten var en tidlig form for silokonservering. Alle fete fiskeslag som laks, ørret, røye, sik, harr, sild

98

FRILUFTSLIV

og makrell egner seg for graving og raking. Fisk som skal graves, bør fryses i minst 24 timer. Dette er en for­ sikring mot parasitter, som drepes ved frysing. Deretter fileteres fisken og tørkes med kjøkkenpapir. Filetene settes deretter inn med en blanding av 2 deler salt og 1 del sukker, samt et godt lag med dill. Enkelte krydrer også med malt pepper, hvitløk eller portvin. Deretter legges filetene sammen kjøttside mot kjøttside, og leg­ ges på et passende fat. Filetene skal ligge under lett press, noe som vi kan oppnå ved å legge en spekefjøl oppå den øverste fileten med for eksempel en melke­ kartong som vekt. Fisken må stå kjølig under modning­ en, helst i kjøleskap, og filetene må vendes et par gang­ er i løpet av de 2-3 døgnene det tar før den er ferdig til å spises. Graving er altså en prosess som kombinerer senking av vannaktiviteten ved salting og press, nedkjøling, senking av pH ved omdanning av muskelglykogen til melkesyre, og mørning ved hjelp av enzymer. Ved framstilling av rakfisk er pinlig renslighet påkrevd. Årsaken til dette er bakterien Clostridium botulinum, som finnes overalt i jord, og som fisken ikke må infiseres med. Dersom denne bakterien får gode vekstbetingelser, dannes nervegiften botulinum, som gir opphav til botulismeforgiftning hos den som spiser infisert fisk. Botulinum skal være et av verdens sterkes­ te giftstoff. Et par gram er nok til å avlive hele Norges befolkning. Etter at fisken er omhyggelig sløyd og blodranden fjernet, må den vaskes godt. Deretter tørrsaltes fisken ved å bruke 50-60 gram salt pr. kilo fisk. Noen blander inn litt sukker med saltet for å få fart i melkesyregjæringen. Saltet strøs i bukhulen på fisken, som deretter legges side om side i en passende bøtte med buken opp. Nytt lag legges i 90 graders vinkel oppå det som ligger under. Mellom hvert lag strøs det på litt salt. Til press kan vi bruke en tallerken med et lodd. Hvis det brukes stein til lodd, må den kokes først for å drepe alle bakterier og sopp. Fisken skal lake seg selv, men hvis ikke laken dekker fisken helt etter et par dager, må det kokes litt svak saltlake til å spe på med. Etter knapt tre måneder ved fem grader er fisken moden. Er tempera­ turen lavere, tar det lengre tid. Ved høyere temperatu­ rer øker risikoen for oppvekst av Clostridium botuli­ num.

99

FRILUFTSLIV

Raking er altså en bioteknologisk prosess som kom­ binerer enzymatisk nedbrytning av fiskekjøttet med melkesyregjæring eller fermentering. Ved å styre tem­ peratur, oksygentilgang og vannaktivitet legges forhol­ dene til rette for ønskede mikroorganismer, mens mil­ jøet for den farlige Clostridium botulinum blir ugun­ stig. I eldre tider var det vanlig å konservere også sild ved raking. Rakesild, eller sursild som den også ble kalt, var klassifisert i Bondegods, som kystbøndene spiste selv, Christianiagods for salg i hovedstaden og til bøn­ dene på Østlandet, og Kjøpmannsgods av førsteklasses kvalitet til eksport. Det var først på 1800-tallet at fullsaltet spekesild ble mer populært enn rakesild.

Røyking Røyk inneholder bakteriedrepende stoff, og under røy­ kingen danner det seg et inntørket overflatelag med sterkt redusert vannaktivitet. Før røyking saltes fisken. Vi skiller mellom varmrøyking, som foregår ved en temperatur på 60-100 grader i 2-3 timer, og kaldrøyking, som foregår ved 25-30 grader og kan ta mer enn 24 timer. Røyking gir ingen varig konservering, og røykt fisk må behandles og oppbevares som fersk fisk. Hurtigrøyking kan utføres i små blikkasser, som er å få kjøpt i sportsforretninger. Denne prosessen er egent­ lig en kombinasjon av dampkoking og røyking.

JAKT For ikke så mange år siden var jakt en næringsvei mange steder i landet. Snarefangst av rype og fangst av pelsdyr som rev, mår og røyskatt hadde økonomisk betydning som attåtnæring på gårder i skog- og fjell­ bygdene. I dag er ervervsmessig jakt en ren kuriositet, med økonomisk betydning bare for et fåtall personer. Jakt drives nå for sportens skyld. Men etterspørselen etter jakt har ført til at mange grunneiere kan drive utleie av jaktrettigheter som attåtnæring. I Norge deler vi jakten inn i storviltjakt og småvilt­ jakt. Etter at de store rovdyrene ble fredet, er det jakt­ bare storviltet de fire artene av hjortedyrfamilien elg, villrein, hjort og rådyr. Småviltet er alle andre arter som det er tillatt å drive jakt på. Viltloven av 1981 slår fast at alle dyrearter er fredet dersom Direktoratet for

100

FOTO: ARILD O. GAUTESTAD / SAMFOTO

Rovfuglen ble først lokket til et skjulested ved hjelp av åte, så ble den fanget med hendene. Bildet viser et ørnestille i Værøy i Lofoten.

naturforvaltning ikke gjør vedtak om å åpne for jakt på en art. I 1994 var det tillatt å jakte på 52 arter av små­ vilt. I tillegg er det tillatt å jakte på sel, som statistisk blir regnet som en art som hører hjemme i fiskeriene. Jaktens historie I storparten av Europa var jaktretten i eldre tider enten et kongelig privilegium, eller den tilhørte de store jord­ eierne - adelen. For noen hundre år siden var viltet den viktigste avkastning fra de europeiske skogene. Verdien av trevirke og brensel var langt mindre. Det var derfor i velforstått egeninteresse at adelen beslagla jakten for seg selv. Jaktens betydning avspeiles i yrkes­ titler for forstfolk som jegermester og overjegermester. I Norge var situasjonen ganske annerledes. Vi har alltid hatt et dominerende innslag av selveiende bøn­ der. Kongemakta og adelen greide aldri å ta over eien-

101

FRILUFTSLIV

domsretten til all jord. Fra gammel tid var det fri veidemannsrett i utmark. Det var først med jaktloven av 1899 at grunneierne fikk eneretten til jakt. Jakt ble tidlig utviklet som en sosial begivenhet for overklassen ute i Europa. Langt tilbake i middelalderen har vi beretninger som viser at jakt ble drevet for spor­ tens skyld. I England ble det utviklet uskrevne lover for hva som kunne kalles for ekte sportsjakt. For det første måtte viltet ha en reell mulighet til å slippe unna. For det andre måtte hunder delta i jakten. For det tredje måtte det være en viss risiko for at jegeren kunne bli skadet. Slike regler bygger på ideen om "fair play", eller at jegeren skulle gi byttet en rimelig sjanse til å unnslippe. Vi kan lure på om den klassiske engelske revejakten med hunder og jegere til hest var fair play i forhold til reven, eller om fasanjakt på oppdrettsfugl i parklignende skoger der fuglen ble drevet mot skytter­ ne, egentlig var en sportsprestasjon. Det var vel selve ridningen og skytingen som kunne regnes som presta­ sjoner.

Falkejakt Jakt med rovfugl, særlig falk, har eldgamle tradisjoner i Asia. Herfra bredde skikken seg til Europa, hvor falkejakt ble en kongelig sport. Ved hoffene ble det arrangert storstil­ te falkejakter med mange hundre deltakere til hest, og store festligheter etterpå. Falkejakten krevde et forholdsvis flatt og åpent terreng. Tett skog var lite egnet. Falken ble tatt med ut i terrenget sit­ tende på den hanskekledde hånden til jegeren. Først når han var ganske nær byttet ble fuglen sluppet. Falken fanget fugl i flukt, og brakte byttet tilbake til jegeren. I Norge foregikk det fangst av jaktfugler for eksport til Europa, men jakt med falk har aldri hatt noen betydning. En rekke navn i fjellet, som Falkfangarhø og Falkhyttvola, for­ teller om falkefangst. Vi regner med at slik fangst foregikk allerede før år 1000, men det var i perioden fra 1500 til 1780 at omfanget var størst. Fangst av falk var et kongelig privilegium. Ofte var det profesjonelle fangere og dressører som drev denne fangsten. Spesielt hollendere fra byen Falkenwerth hadde ord på seg for å være dyktige fangere og dressører. Falken er i dag totalfredet. Likevel foregår det ulovlig røving av reir i regi av falkeoppdrettere fra Tyskland. Egg som røves fra reir, blir fraktet i bærbare rugekasser (inkubatorer) til Tyskland, der eggene blir klekket og fuglene dres­

102

FRILUFTSLIV

sert for jakt. Markedet for jaktfalker i dag er Midtøsten, der sporten drives av sjeiker og andre som har råd til å betale opp til flere hundre tusen kroner for en fugl. Norge har ved­ tatt lover som gir strenge straffer for ulovlig falkefangst og annen faunakriminalitet.

I Norge var jakt ensbetydende med matauk eller bekjempelse av skadedyr helt til slutten av 1800-tallet. På den tiden hadde sportsjakt begynt å få fotfeste blant bedrestilte byfolk, etter at engelske sportsfiskere hadde introdusert fuglejakt med stående hund og troféjakt på storvilt. For folk flest fortsatte imidlertid jakt å være en del av kampen for å overleve langt utover på 1900-tallet. Spesielt rovdyrbekjempelsen er en tradisjon som fremdeles har solide rotter i bygdene, selv om ulven så godt som forsvant omkring 1860 og bjørnebestanden var nesten utryddet i 1880-årene. I den muntlige fortel­ lertradisjonen lever historier om store bjørnejegere den dag i dag. Det er liten tvil om at de store rovdyrene, og først og fremst bjørn og ulv, var tallrike og gjorde stor skade på bufe i tidligere tider. Det har vært anslått at det var om lag 6000 bjørner i Norge i 1850-årene. Årlig ble det felt 200 bjørner i denne tiden. Spesielt etter at befolknings­ veksten på 1700- og 1800-tallet gjorde det nødvendig med mer intensiv bruk av utmark til beiting og setring, ble konflikten mellom husdyrhold og rovdyr tilspisset. Folketradisjonen forteller om rovdyr som drepte og skadet husdyr i stort antall over hele landet. Det skulle stort mot og godt vett til for å bli en god rovviltjeger. I eldre tider ble rovdyrjakten utført ved hjelp av spyd (milt) og pil og bue. Dyregraver, bjørnebåser og sakser var også vanlig. Senere ble det jaktet med gevær, og det ble også lagt ut giftig åte. Mange av jaktmetodene var etter vår tids målestokk barbariske. Human avlivning var neppe det de bekymret seg mest om i kampen mot rovdyrene. I jaktloven av 1899, som tildelte grunneierne eneret­ ten til jakt, ble det gjort unntak for rovviltet. Det skulle fremdeles være en allemannsrett å jakte på rovvilt, som bare var fredet i julehelgen og påskehelgen. Det var først i 1971 at bjørnen ble totalfredet. I 1973 ble ulven totalfredet, og jerven ble fredet i Sør-Norge. Jerven ble totalfredet i hele landet i 1981.

103

FRILUFTSLIV

For Norges Jeger- og Fiskerforbund, som ble stiftet i 1871, ble rovviltbekjempelsen tidlig en merkesak. Rovviltet var ikke bare ansett som en trussel mot hus­ dyr, men også som en næringskonkurrent til men­ nesket, ettersom det beskattet matnyttig vilt. Dette synet på rovvilt som en konkurrent i matfatet lever videre også i dag. Nå for tiden er det helst reirrøverne kråke, måke, mink og rev forargelsen retter seg mot. De fleste jegere er i dag enige om at vi må dele på små­ viltet med rovfugler og rovdyr. "Rypeprofessor” Johan B. Steen sier i "Rypeboka": "Mang en rypejeger har nok vært fristet til å skyte rov­ fugl under høstjakten. Men vi skal la det bli med fristel­ sen. For det første fordi fugleliket ikke gjør oss noe godt, for det annet fordi rovfuglens død ikke blir vårt brød. Det hjelper verken rypebestanden eller vårt utbytte at vi dreper den. Men den tredje og viktigste årsak til å la rovfuglene i fred, er denne: De er praktful­ le skapninger, et syn og en opplevelse. De hører fjellet til, som rypa og ravnen og høstfargene gjør det. Vi er gjester i fjellet, fremmede, forstyrrende elementer. Vi skal vise ydmykhet for den natur vi ferdes i. Vi skal ta hatten i hånden når jaktfalken beriker vår dag. Se på den. Slik drives virkelig jakt!"

Bjørnehistorier I Vest-Agder drepte en mann i 1560 i løpet av vinteren 15 bjørner med stålbue og pil. Men den 16. bjørnen kastet man­ nen utfor et stup slik at han omkom, forteller Peder Claussøn Friis. "Hestbjørnen" var en av de verste slagbjørner vi har hatt i Norge. Denne bjørnen skal ha tatt livet av mellom 30 og 40 hester i Agder-fylkene i første halvdel av 1800-tallet. Da den ble avlivet i 1851, ble det funnet 29 kuler i den. Det er fem bjørnejegere som skiller seg ut som storskyttere på 1700- og 1800-tallet. Fire av disse var fra Østerdalen: Gjermund Gjermundsen Granviken fra Rendal (1748-1835, 95 bjørner), Ola Mortensen Kalkot, som levde i Grue i Solør (1754-1829, 99 bjørner), Daniel Tyskeberget fra Finnskogen (1774-1856, 104 bjørner) og Ola Olsen Messelt fra StorElvdal (1776-1869, minst 100 bjørner og 300 elger). Den siste av de fem store døde så sent som i 1938, i en alder av 92 år. Dette var den legendariske storjegeren Olav Tverstøyl fra Åmli. Han felte 96 bjørner, 150 elger og mye annet vilt i løpet av sin tid som jeger. Å skyte bjørn på åte var den vanligste metoden etter at

104

FRILUFTSLIV

munnladningsbørser med tennhettelås kom i alminnelig bruk utover på 1700-tallet. Ellers var hijakt vanlig. Det fortelles om Ola Messelt at en kar ved navn Jens skul­ le hjelpe han med å lokke en bjørn ut av hiet. Da de kom opp i steinura der bjørnen lå i hi, skulle Jens vekke bjørnen ved å stikke en lang raje ned i hiet. Selv skulle Ola stå foran hiet med børsa klar. Da Jens stakk med rajen, lød det et stygt brøl nedi ura, og en diger bjørn kom farende ut av hiåpningen. Ola skjøt med det samme, men bommet. Munnladnings­ børser lot seg ikke lade i en håndvending, og mens Ola fiklet med børsa, reiste bjørnen seg opp på to og gjorde et utfall mot han. Men Ola fikk kastet seg unna i siste liten, og begyn­ te å rygge unna bjørnen mens han kastet mosedotter i øyne­ ne på den. "Hvorfor skyter du ikke, Jens?" ropte Ola. Men Jens var ikke å se noe sted. Ola rykket stadig baklengs, og hadde nok med å holde seg unna bjørnen, slik at han ikke fikk til å lade om børsa. Til slutt hadde han rygget helt ned til setra, der han fikk kastet seg inn gjennom seterhusdøra. Mens bjørnen krafset i døra, fikk han ladd om børsa, og ren­ te børseløpet ut gjennom vinduet så glassbitene føk. Bjørnen stupte med en gang for skuddet. Da Ola skulle til å gå ut igjen, hørte han lyder fra mjølkebua. Han åpnet døra og så inn. Der drev Jens og krøp fram fra under traughylla. "Du legg deg inn tidlig på høsten du au, Jens!" sa Ola og lo.

Rowiltbekjempelsen spiller fallitt Omkring 1900 fikk rowiltbekjempelse som et viltstellstiltak et voldsomt oppsving. Fra 1895 til 1900 hadde rypebestanden gått stadig nedover. Den herskende mening var at dette skyldtes rovviltet. Derfor ble det startet intens jakt på rov­ fugl, rev, røyskatt og mår. Staten og fylkene betalte skudd­ premier, og Norges Jeger- og Fiskerforbund ansatte reisende instruktører i rowiltbekjempelse. I 1909 ble det til og med stiftet en egen "Forening til utryddelse av rovdyr". Ettersom rypebestanden økte jevnt og trutt fra 1900 til 1906, så det til å begynne med ut til at jegerne fikk lønn for strevet. Men så kom det et nytt krakk i rypebestanden, til tross for at rovviltbestanden var kraftig desimert. Dette førte til at teorien om rovviltets betydning for småviltbestandene mistet tilhengere. Faktisk ble det stikk motsatte synet det toneangivende: nemlig at rovfuglene tok syke og svake individer, og på den måten holdt rypebestanden frisk ved å hindre utbrudd av epidemier. 11990-årene må vi fremdeles innrømme at rypenes biologi er meget komplisert, og at vi ennå ikke kjenner årsakene til bestandssvingningene til bunns.

105

FRILUFTSLIV

Jaktformer Det er nesten en uoverkommelig oppgave å beskrive alle former for jakt som praktiseres i Norge i dag. Vi må nøye oss med en oppramsing av de viktigste.

-

-

-

-

-

-

-

Jakt med hund Stående hund tar stand og markerer hvor viltet tryk­ ker. Stående hund er det mest vanlige, og blir brukt til all slags fuglejakt. Drivende hund følger halsende et dyrespor og mar­ kerer viltets vei slik at jegeren kan postere langs veien. Drivende hund brukes til jakt på hare, rev, rådyr og elg. Det gjelder spesielle regler for bruk av "løs på drevet halsende hund". Til jakt på rev og hare er det tillatt med slik hund fra 10.09. i hele landet. Til rådyrjakt og hjortejakt gjelder en begrensning med hensyn til hundens boghøyde på 41 centimeter. Trehalsende hund markerer med halsing hvor vilt som har fløyet eller gått opp i tre, befinner seg. Trehalsende hund brukes til jakt på skogsfugl, mår, ekorn og gaupe. Stillende hund forfølger viltet og får det til å stå stille til jegeren når fram og kan skyte det. Stillende hund brukes på elgjakt. Ledende hund forfølger et luktspor uten å gi fra seg lyd. Som oftest går hunden i bånd, slik at jegeren kan holde følge med hunden. Ledende hund brukes på elgjakt. Fra og med sesongen 1994 er det påbudt at alle som jakter elg, hjort eller rådyr, skal ha tilgang til sporhund til eventuelt ettersøk av skadet vilt. Støtende hund søker innenenfor skuddvidde og tvinger forskjellig slags vilt til å lette eller løpe opp. Støtende hund brukes mest på andejakt. Hihund går ned i hiet og tvinger viltet ut, eller får det til å bli stående på et bestemt sted. Hihund bru­ kes til jakt på rev og grevling.

Jakt med drivere Drivjakt innebærer at drivere jager viltet foran seg mot skyttere som er plassert i terrenget på forhånd. Driverne kan bruke klappetre, skramler eller lignende for at mest mulig vilt skal bli skremt opp. Drivjakt bru­ kes her i landet til elgjakt. I andre land er det vanlig med drivjakt på fuglejakt.

106

SAMFOTO FOTO: JORN AREKLETT OMRE

Vaktskyting Det som kjennetegner vaktskyting, er at jegeren venter på at viltet skal komme frivillig. Vi kan skille mellom følgende:

- Vakting ved hi (grevling, rev) - Skyting ved åte (rev, kråke) - Skyting for lokkefugl (stokkand). En spesiell form for lokkefugl er bulvan, som er kunstige fugler opp­ satt i trær. Bulvanjakt drives på storfugl og orrfugl. En annen form er utplassering av kunstig hubro, som lokker kråkefugl til å angripe den. - Trekkskyting (stokkand, rugde, due) - Vakting ved veksel, det vil si at jegeren posterer ved kjente vilttrekk eller beiteplasser. En veksel er en viltsti. - Stubbskyting, det vil si at jegeren venter på viltets beitetrekk til stubbåkre (gås, due, skogsfugl).

I

107

I

Hundejegere med storfangst av rype, hare og tiur.

FRILUFTSLIV

- Spillskyting, som i dag er forbudt. Tidligere var skyt­ ing av tiur på spillplasser vanlig. Støkkjakt Under støkkjakt prøver jegeren å komme på skudd­ hold av viltet uten bruk av hund eller drivere. Jegeren må da gå gjennom jaktterrenget der han tror viltet tryk­ ker, og forsøke å få det på vingene eller bena. Dette er den vanlige formen for småviltjakt uten hund, og kre­ ver rask reaksjon av jegeren ved oppflukt eller oppsprang. Smygjakt Som navnet sier, betyr dette å smyge seg inn på viltet uten at viltet merker det, og skyte når vi kommer på skuddhold. Smygjakt stiller store krav til jegerens evne til å utnytte vinddrag og det skjul som terrenget kan gi. Smygjakt brukes til jakt på villrein, elg, hjort, rådyr og skogsfugl. Fellefangst Til fangst av mink, mår, røyskatt, grevling, rev, kråker, måker og ryper kan det brukes feller. Fellene er av to hovedtyper: de som er beregnet til å fange viltet leven­ de, og de som dreper viltet. Den sistnevnte typen må være godkjent av viltmyndighetene for fangst av den art man ønsker å bruke den til. Snarefangst av ryper er tillatt i en rekke kommuner, men kan ikke starte tidli­ gere enn 1. november. Det gjelder en rekke bestemmelser om fellefangst. Hovedprinsippet er at viltet ikke må utsettes for unødi­ ge lidelser, og at fangsten skal være selektiv, det vil si rette seg mot den viltart som fellen er godkjent for. For noen felletyper gjelder spesielle krav om forhåndsmel­ ding og varselplakat.

Jaktregler Jaktretten tilhører grunneieren. Når det gjelder sjøfugljakt, går grunneierens enerett så langt ut som "han har tørt land". Det vil si at det er tillatt å jakte fra båt uten­ for privat strandeiendom, dersom ikke begrensninger skulle følge av friluftsloven. Mot sjø følger altså ikke avgrensningen av jaktretten eiendomsgrensa, som går ut til marbakken eller dit hvor vanndybden er 2 meter på flo sjø. Jakt på sjøfugl og sel er i praksis en alle­ mannsrett.

108

FRILUFTSLIV

Alle over 16 år kan drive småviltjakt, mens alders­ grensa er 18 år for storviltjakt. I opplæringsøyemed kan en som har fylt 15 år, delta i småviltjakt med gevær, under forutsetning av at vedkommende har til­ latelse fra foresatte og er under tilsyn av en tilsynsjeger. En som er over 16 år og har avlagt jegerprøven og skyteprøven for storviltjegere, kan delta i opplæringsjakt fram til fylte 18 år. Forutsetningene er tillatelse fra fore­ satte og jakting sammen med tilsynsjeger. Alle førstegangsjegere må avlegge jegerprøven. Alle som består prøven, blir registrert i Det norske jegerregisteret. I 1992 var 285 000 personer registrert. Dersom du står i jegerregisteret, og har betalt jegeravgift minst en gang de siste tre årene, får du tilsendt jegeravgiftskort i mars/april. Jegeravgiften må betales før du har lov å jakte. For sesongen 1991/92 ble det utsendt 235 000 avgiftskort. Dette resulterte i at 166 000 betalte avgift. Personer under opplæringsjakt trenger ikke betale jegeravgift. I tillegg til jegeravgiften må du kjøpe jakt­ kort for det området du har tenkt å jakte i. Alle som skal jakte, plikter å sette seg inn i regler om jakttider og lokale fredningen For alle arter, og i hele landet, gjelder helgedagsfredninger i julen fra og med 24.12. til og med 31.12., samt på langfredag, påskeaften og første påskedag. Det er også en rekke bestemmelser med hensyn til våpen og ammunisjon. Til jakt på elg, hjort og rådyr er det ikke tillatt å bruke halvautomatisk rifle med mer enn tre skudd i magasinet og ett i løpet. Til villreinjakt er det tillatt med to skudd i magasinet og ett i kamme­ ret. Til småviltjakt er det tillatt å bruke haglgevær med inntil to skudd eller rifle med inntil to skudd i magasi­ net og ett i løpet. Det er generelt forbud mot å bruke rifle på skogsfugljakt. Unntaket er en prøveordning fram til 31.03. 1997 som tillater bruk av rifle i Østfold, Telemark og Hedmark. Til jakt på ender, gjess og vadere unntatt rugde er det forbudt å bruke blyhagl. Årsaken til dette forbudet er blyforurensning av bunnen i en del innsjøer hvor jakt­ trykket er hardt. Fugl som beiter på bunnen, kan få i seg store mengder bly. I en undersøkelse av fallvilt av fugl ble blyforgiftning påvist som dødsårsak i 17 % av tilfellene.

109

FRILUFTSLIV

Blyhagl eller stålhagl Myndighetene ønsker å redusere bruken av blyhagl så mye som mulig også når det gjelder jakt på andre arter. Norges Jeger- og Fiskerforbund inngikk i 1991 en intensjonsavtale med miljøvernmyndighetene om reduksjon av blyhagl til jakt og lerdueskyting. Målet er 90 % reduksjon i bruken av blyhaglpatroner innen år 2000. Reduksjonen skal søkes gjen­ nomført som en frivillig oppfølging fra jegernes side. 11992 var forbruket 439 tonn haglpatroner, hvorav 117 tonn var stålhagl. Forbudet mot blyhagl til jakt på ender, gjess og vadere sparer naturen for 1 million skudd med blyhagl, eller 30 tonn bly. Det er fremdeles bare et mindretall av jegerne som bruker stålhagl. Motstanden mot stålhagl begrunnes med for det første risikoen for sprengning av gamle haglgevær, for det andre risikoen for rikosjetter av stålhagl, og for det tredje at blyhagl dreper byttet mer effektivt enn stålhagl.

Av andre viktige jaktregler skal vi ta med forbudet mot å løsne skudd fra motorkjøretøy. For å hindre misfor­ ståelser er det påbudt at jaktvåpen som medbringes i motorkjøretøy, skal være tømt for ammunisjon og være nedpakket i futteral eller på annen måte som gjør at det ikke er lett tilgjengelig for fører eller passasjerer.

Jaktkultur Jaktkultur er normene for jegervett og god jegermoral. De viktigste prinsippene er hensynsfullhet overfor medmennesker - jaktkamerater så vel som ikke-jegere - og en skånsom, human innstilling til viltet. Selv­ beherskelse og ansvarsfølelse skal prege vår måte å håndtere våpen på. Følgende regler må overholdes:

- Våpenet skal alltid behandles som om det var ladd. Geværmunningen skal til enhver tid være rettet mot en slik kant at det ikke er risiko for å treffe mennes­ ker eller dyr dersom et skudd skulle gå av. - Når du lader eller tar ut patronene, skal du snu deg bort fra jaktkameratene. Kontroller alltid løpet for fremmedlegemer før du lader. - Under rasting skal patronene tas ut, eller haglgeværet brytes og sluttstykket løsnes på riflen. - Vær alltid sikker på hva du skyter på. Skyt aldri uten at det tilsiktede treffområdet har en bakgrunn. - Vurder rikosjettfaren. Skyt ikke mot vann, iset vei,

110

FRILUFTSLIV

berg eller steiner dersom det er folk i nærheten. - Oppbevar våpen og ammunisjon under lås i hjem­ met.

Når det gjelder forholdet til viltet, er det viktigste prin­ sippet human avlivning. Vi skal aldri løsne skudd med mindre det er overveiende sannsynlig at det kommer til å drepe byttet. Ethvert skudd som ikke resulterer i at byttet blir liggende, skal betraktes som en mulig skadeskyting. En ansvarlig jeger gjennomfører alltid et mål­ bevisst ettersøk, mens den som bare er skytter, har lett for å fortsette jakten på en annen kant. En viktig for­ holdsregel for å unngå skadeskyting er: kritiser aldri en jaktkamerat for at han ikke skjøt! Det skuddet som aldri ble løsnet, behøver ingen å angre på. En god jeger behandler også det døde byttet med respekt. Det er en uting å la hunder tygge på dødt vilt, eller å behandle det på en måte som gjør det forpjusket. I andre land kan det til og med bli betraktet som ufint å skreve over kroppen til felt storvilt. I Tyskland blir byt­ tet hedret ved at det legges på en seng av granbar, mens jegeren tar av seg hatten og blåser et signal i jakthorn. Selv om mange ser på dette som en noe komisk rituell finfølelse, skal vår omgang med viltet vise vår takknemlighet til naturen som skjenker oss jaktens gle­ der. Jakt er en virksomhet som må forbeholdes venner av naturen og dyrelivet. Det er de ekte jegernes ansvar å ta hånd om skyteglade bajaser og sende dem hjem igjen. Sportsjakt er under angrep fra jaktmotstandere. Vi vet ikke om motstanden er økende i Norge, men undersøkelser fra andre land viser at den er det. Jegernes beste forsvar er å skape større respekt for sin virksomhet gjennom å forbedre sin jaktkultur. Behandling av fangsten De samme prosesser som er beskrevet for fisk, gjelder også for kjøtt. En del forskjeller følger av at fisk er et vekselvarmt dyr, og det betyr at under norske forhold er det uvanlig at kroppstemperaturen er over 15 grader i dødsøyeblikket. Vilt er varmblodige dyr med kropps­ temperaturer over 37 grader.

111

Dødsstivhet Dødsstivheten skyldes at karbohydrater (glykogenet) i muskulaturen omdannes til melkesyre etter at dyret er dødt. Dette fører til redusert pH, noe som får protein­ ene til å trekke seg sammen. Dødsstivheten oppheves etter en tid av autolysen. Autolyse betyr selvoppløsning, og er den enzymatiske spaltingen av protein. Høy temperatur gjør at kjøttet gjennomgår dødsstivhe­ ten raskt, mens lav temperatur gjør at prosessen går

112

/ SAMFOTO

Behandling i felt I Norge er eiet ikke vanlig å fjerne innvollene i småvilt før det puttes i sekken. I mange andre land er dette vanlig, selv i kjølig vær. Det er åpenbart en fordel for kvaliteten på kjøttet at innvollene straks fjernes. Når det gjelder sjøfugl, er det viktig å flå dem straks etter at de er skutt, slik at fettlaget under huden kan fjernes. Dette gjøres for å forhindre transmak på kjøttet. Med hensyn til storvilt er det viktig at mest mulig blod tappes av straks etter fallet. Deretter må innvoller veltes ut av buken, slik at eventuell forurensning av kjøtt fra istykkerskutte innvoller kan begrenses. God lufting av bukhulen bidrar til raskere nedkjøling.

FOTO: STEVE HALSETRONNING

Etter elgfallet skal dyret utvommes straks.

FRILUFTSLIV

sakte. For rask nedkjøling av slaktet kan føre til såkalt kuldeforkorting. Ved om lag 10 grader begynner musk­ lene å trekke seg sammen. Hvis dette skjer før dødsstivheten har inntruffet, blir den totale sammentrekningen for kraftig, og kjøttet blir seigt. Enhver hånd­ tering av slaktet mens det er dødsstivt er uheldig, på samme måte som beskrevet for fisk. De samme uheldi­ ge virkningene av feil behandling i forbindelse med dødsstivheten som er beskrevet for fiskekjøtt, gjelder også for viltkjøtt. Melkesyredannelsen i kjøttet bidrar til mørningen. Den enzymatiske spaltingen av bindevevet skjer mer effektivt ved lav pH. Lav pH hemmer også bakterievekst, og gjør at forråtnelsesprosessene har vanskelig­ ere for å komme i gang.

Mørning Kjøtt mørnes ved henging. Det er den samme proses­ sen som foregår ved mørning som ved graving og raking av fisk: melkesyredannelse i kombinasjon med enzymatisk spalting av protein. Storviltkjøtt og vann­ fugl bør modnes ved en temperatur på 5 grader i 7-14 dager. Tommelfingerregelen er 40 døgngrader, det vil si 10 grader i 4 dager, eller 5 grader i 8 dager. Høyere tem­ peratur enn 5 grader øker imidlertid risikoen for ska­ delig bakterievekst. For å unngå spyflueangrep bør vilt henges i en pose av lerret eller fluenetting. En del viltarter som for eksempel rype, skogsfugl og hare kan henge lenger, og tåler høyere temperatur. Dette skyldes innholdet av benzosyrer i kjøttet, som er et naturlig konserveringsmiddel. Benzosyrene kommer fra næringsplanter som tyttebær og krekling. Dyr som spiser slik plantekost, er derfor naturlig konservert. Syntetisk framstilt benzosyre blir ofte tilsatt matvarer. Varen skal da merkes E 210.

Råtning Råtning skyldes sopp- og bakterievekst. Går prosessen langt nok, vil kjøttet til slutt gå helt i oppløsning. For å unngå råtning er det viktig at kjøttet nedkjøles og luftes så fort som mulig etter avlivningen. Storvilt må åpnes og innvollene fjernes straks etter fallet. Småviltet bør ikke ligge i en tett plastpose i en varm ryggsekk for lenge. Det beste er å pakke det i gamle aviser og la det ligge så luftig som mulig øverst i sek­

113

FRILUFTSLIV

ken. Kjøtt som har begynt å råtne, får en ubehagelig, søtaktig råttenlukt. Bindevevet blir grønnlig, og kjøttet kopperrødt. God hygiene under slaktingen bidrar til mindre foru­ rensning av kjøttet med uønskede mikroorganismer. Muggsoppvekst under henging fjernes ved å vaske kjøttet med saltlake eller alkohol.

Konserveringsmetoder Det er sjelden behov for å konservere vilt før man har kommet hjem. Den mest aktuelle konserveringsmetoden i dag er dypfrysing. I tidligere tider var det vanlig med spekesalting og tørking av kjøtt. Dessuten ble det laget en rekke spesia­ liteter som badsturøykt viltkjøtt. Kjøtt kan også graves, på samme måte som fisk.

BÆR OG SOPP

Hvem eier bær og sopp? Etter gammel sedvane er retten til å plukke bær og sopp i utmark en allemannsrett. Friluftsloven av 1957 (se side 54) inneholder imidlertid ingen bestemmelser om retten til å plukke bær, sopp og nøtter. Men i straf­ feloven av 22. mai 1902, paragraf 400, heter det at den som på uinnhegnet sted plukker ville nøtter som på stedet fortæres, blir ikke å straffe. Videre heter det at den som på uinnhegnet sted plukker ville bær, sopp eller blomster eller opptar røtter av ville urter, blir hel­ ler ikke å straffe. I praksis har disse bestemmelsene vært oppfattet slik at sanking i utmark er en allemanns­ rett. Det kan enkelte ganger være delte meninger om hva som er uinnhegnet sted. Hvis en grunneier setter opp et gjerde i den hensikt å gjøre det vanskelig for folk å komme til for å plukke bær og lignende, er dette neppe i samsvar med lovens intensjon. For plukking av multer på såkalt "multebærland" i Nordland, Troms og Finnmark gjelder en annen regel. Multene må enten fortæres på stedet, eller så må den som plukker ha tillatelse fra grunneieren. Her som ellers når det gjelder friluftsliv i utmark, er hovedregelen at vi skal ta hensyn til hverandre og naturen. A vise hensyn betyr å ikke gå i veien for hver­ andre når det gjelder høsting av slike utmarksprodukt.

114

SAMFOTO R. SORENSEN

FOTO: J.B OLSEN

Bare en liten brøkdel av disse ressursene utnyttes. Det skulle derfor være liten grunn til å krangle. Plukking av bær Det er vel nesten ikke mulig å vokse opp i Norge uten å ha prøvd seg på å plukke ville bær. De aller fleste kjen­ ner blåbær, tyttebær og bringebær. Dette er "de tre van­ lige" som folk flest plukker, til dels i store mengder. Multer vokser i fjellet, og er derfor litt mer utilgjengeli­ ge for mange. En rekke andre bærsorter plukkes også.

Konservering av bær Saft og syltetøy er de tradisjonelle konserveringsmetodene. Når vi koker eller damper bær til saft, er det ikke nødvendig med ekstra konserveringsmiddel, dersom saften oppbevares kjølig. Rå saft laget av mosede bær må tilsettes sitronsyre (E 330) eller natriumbenzoat (E 211) som konserveringsmiddel. Vi regner med at 1 kg bær (om lag 2 liter) gir 3/4 liter saft. Saften må søtes med 300-400 gram sukker pr. liter saft. Ved koking av syltetøy er det vanlig å bruke 600 gram sukker per kilo bær. Sukker virker konserveren­ de. Brukes mindre sukker, bør natriumbenzoat tilsettes. Tyttebær og multer inneholder nok naturlig benzosyre. I dag har frysing overtatt som den vanligste måten å konservere bær på. Bær kan fryses hele eller rørte, med eller uten sukker.

115

Tyttebær.

FOTO: STEINAR MYHR / SAMFOTO

FRILUFTSLIV

Sanking av sopp Sopp bør plukkes i tørt vær. Da inneholder den mindre vann, og smaker bedre. Den er også lettere å konservere. Plukk bare unge, men fullt utvokste eksemplar. Eldre sopp er ofte angrepet av mark og larver. Vi kontrollerer for markspising ved å skjære gjennom soppen på langs. Sopp bør legges luftig i en flat, vid kurv. I en tett plastpose blir den lett fuktig og skadet. Unngå å skylle sopp i vann. Skylling tar vekk noe av aromaen. Utstyr for plukking av sopp.

Tilberedning av sopp Fersk sopp tilberedes ved å la den koke under lokk i sin egen fuktighet ved svak varme. Deretter fjernes lokket, og kokingen fortsetter til all væske er fordampet. Til slutt tilsetter vi matfett, og freser soppen til den er blank og fast.

Konservering av sopp Sopp kan også konserveres for senere bruk. Salting, tørking og gjæring er de tradisjonelle konserveringsmetodene. Ved salting dampes soppen til kraften er trukket ut. Deretter legges sopp og grovsalt lagvis i et glass eller en krukke. Ved oppbevaring i kjøleskapstemperatur trengs det 8-10 % salt. Saltet sopp må vannes ut før til­ laging, og mister dermed både næringsverdi og aroma. Ved tørking av sopp lønner det seg å skjære den i tynne skiver. Soppen kan legges på matpapir og tørkes i sola, eller vi kan træ bitene på en tråd og henge opp i vin­ den. Sopp kan også tørkes i stekeovn, men husk at tem­ peraturen ikke må være over 50 grader, og at ovnsdø­ ren må være åpen. Gjæret sopp er melkesyrekonservert, på samme måte som ensilert gras. Soppen må først dampes eller forvel­ les. En kultur av melkesyrebakterier (for eksempel surmelk) må tilsettes for å få prosessen i gang. Gjæret sopp er mer vanlig i Finland og Sverige enn i Norge. I dag konserveres sopp vanligvis ved dypfrysing. Før frysing forvelles soppen ved å varme den opp til kokepunktet i 2-3 minutter. Etter avkjøling helles den i

116

FRILUFTSLIV

plastbegre og fryses inn. Sopp som er frosset i blokk, kan oppbevares i mange år.

På jakt etter stillheten Den daglige dosen mediastøy bringer oss ikke visdom, men fordummer oss fordi vi ikke ser sammenhengen mellom alle bitene. Stadige tidender om krig og uår svekker vår evne til medfølelse med dem som lider. Vi vender oss i ste­ det innover, dyrker vårt eget privatliv og er oss selv nok. Vi må lære oss å lytte til stillheten, ta oss tid til å tenke. Har vi opplevd den store stillheten i naturen, vet vi at den overdøver våre ubetydelige bekymringer i dagliglivet og gir oss en sjanse til å lete etter sammenhengene.

Stillheten efterpå Prøv å bli ferdige nu med provokasjonene og salgsstatistikkene, søndagsfrokostene og forbrenningsovnene, militærparadene og arkitektkonkurransene og de tredobbelte rekkene med trafikklys. Kom igjennom det og bli ferdige med festforberedelser og markedsføringsanalyser for det er sent, det er altfor sent, bli ferdige og kom hjem til stillheten efterpå som møter deg som et varmt blodsprøyt mot panden og som tordenen underveis og som slag av mektige klokker som får trommehindene til å dirre for ordene er ikke mere til, det er ikke flere ord, fra nu av skal alt tale med stemmene til gress og trær. Stillheten som bor i gresset på undersiden av hvert strå og i det blå mellemrommet mellem stenene. Stillheten som følger efter skuddene og efter fuglesangen. Stillheten som legger teppet over den døde og som venter i trappene til alle er gått. Stillheten som legger seg som en fugleunge mellem dine hender, din eneste venn. Rolf Jacobsen

117

FOTO: PAL HERMANSEN / SAMFOTO

Revebjelle (Digitalis purpurea) er utbredt langs kysten av Sør-Norge, og er forvillet enkel­ te steder i innlandet. Revebjelle er en toårig plante som blomstrer først det andre året. Den kan bli opptil tre meter høy, og har praktfulle, p i1 rpurfa rgede klokker. Revebjelle er svært giftig. 1 tradisjonell folke­

medisin ble blad av revebjelle brukt som middel mot sår, på samme måte som groblad. I dag bru­ kes stoff utvunnet av revebjelle som hjertemedi­ sin. Digitrin virker stimulerende på hjertemus­ kulaturen ved at sammentrekningskraften styr­ kes.

KAPITTEL

Naturvern Historisk bakgrunn rkjennelsen av at det er nødvendig for samfunnet å verne natur, er ikke særlig gammel. Det var så sent som i 1962 at den første nasjonalparken i Norge ble opprettet (Rondane). Siden har vi fått 17 nasjonalpar­ ker, og det foreligger en plan om å opprette ytterligere 20 nasjonalparker før år 2000. Den første nasjonalparken i verden var Yellowstone i USA, som ble opprettet allerede i 1872. Sverige, som det første landet i Europa, fikk sine første 9 nasjonal­ parker i 1909. Hva kom det av at Norge var så sent ute? Den vanlige tankegangen var nok at Norge var så tynt befolket og så uveisomt at urørt natur vernet seg selv. Men allerede lenge før vi innså behovet for å ver­ ne større sammenhengende naturområder som nasjo­ nalparker, oppstod behovet for plante- og dyrelivsfredninger samt fredninger av mindre områder og naturminner. Viltloven av 1899 fastsatte fredning av bever og svane, og er det første eksempelet på dyrelivsfredning i Norge. Fra utlandet kjenner vi til dyrelivsfredninger mye tidligere enn dette. I Sveits ble det første viltreservat ("Freiberg") opprettet allerede i 1548. 11911 ble sjeldne plantearter fredet i statens fjellstueutmålinger på Dovrefjell. I 1923 ble Fokstumyra fredet som fuglereservat. De fleste fredninger som ble gjennomført i perioden 1910 til 1950, dreide seg om store og spesielle enkelttrær og andre mindre naturforekomster. Vi kan vel si at det var den "museale" tilnærmingsmåten til naturvern som var den rådende; det vil si at en ville bevare sjeld­ ne eksemplar og gjøre dem tilgjengelige ved å stille

E

119

Fokstumyra på Dovre var det første fuglereservatet som ble opprettet i Norge.

dem ut. Men gradvis utviklet det seg en erkjennelse av at det er vårt ansvar å sikre at framtidige generasjoner også skal ha muligheten til å nyte storslagne naturopp­ levelser. Det bør også bli mulig å drive forskning i ube­ rørte naturtyper og generelt nyttiggjøre seg de natur­ herligheter som kan sikres gjennom å verne intakt natur. Naturen blir nå betraktet som en nasjonal arv som nasjonen har et etisk ansvar for og en kulturell for­ pliktelse til å ta vare på. Den teknologiske utviklingen etter den andre ver­ denskrig førte til at inngrepene i naturen fikk en annen dimensjon. Sårene ble mer synlige og skadene mer åpenbare. Vi fikk i større grad enn tidligere inngrep og påvirkninger som var av en irreversibel karakter. Det vil si at var inngrepet først utført, gikk det ikke an sene­ re å føre det berørte naturområdet tilbake til sin opp­ rinnelige tilstand. Bygging av store vassdragsreguleringsmagasiner eller byutvidelser på dyrket jord er eksempler på irreversible inngrep. Dette førte til en erkjennelse av at det ikke var nok å frede større eller mindre områder eller enkeltobjekt. Vi må legge vekt på å forvalte bruken av naturen på en slik måte at naturens kvalitet kan bevares. Denne tan­ ken kom til uttrykk gjennom formålsparagrafen til

120

NATURVERN

naturvernloven av 1970, der det heter: "Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden." Dermed hadde naturvernet utviklet seg fra naturfredning til moderne naturforvaltning. Til meg sjølv Eg drikk kaffi og veit at eg drikk jord som kunne vere pløgd til åkrar der mais og alle slags aks bylgja i vinden. Eg drikk vin og veit at eg drikk jord som kunne bere brokkoli og blomar til honningbier og der store tre kunne tyngjast ned av raude eller gule eple. Eg røyker sigarettar og veit at eg tenner på jord som kunne vere beitemarker for buskaper med raudt og kvitt fe eller for tunge, grå bøflar. Kvifor har nokon rørt ved auga mine slik at eg ser jorda eg drikk og brenner reise seg mot meg? Kvifor vaknar eg med dirring og angst frå all den gift kroppen min har tvinga opp av den gode jord?

Marie Takvam

Klassisk naturvern og det utvidede naturvernbegrep Vi skiller ofte mellom det klassiske naturvern og moderne naturvern. Klassisk naturvern er vern av områder med særlig verdifullt naturmiljø eller med særlig verdi for friluftslivet. Klassisk naturvern omfat­ ter også artsfredninger og fredninger av naturminner (for eksempel enkelttrær eller andre mindre forekoms­ ter). Siden fredninger er den eldste metoden for naturbevaring, kalles denne formen for naturvern den klas­ siske. Moderne naturvern, eller det utvidede naturvernbegrepet, er å forvalte naturressursene våre slik at pro­ duktivitet og mangfold opprettholdes. Vi snakker om

121

NATURVERN

en naturforvaltning som tar sikte på å opprettholde en bærekraftig utvikling. Det vil si at bruken av naturen skal foregå innenfor naturens tålegrenser, slik at vi får en utvikling som dekker menneskenes behov i dag uten å ødelegge mulighetene for framtidige generasjo­ ner til å få dekt sine behov. Det ligger i sakens natur at naturfredninger bare kan komme på tale i avgrensede områder. Moderne natur­ vern tilsikter helt generelt naturbruk på økologisk grunnlag, eller med andre ord en alminnelig naturfor­ valtning basert på at mangfold, funksjonsdyktighet og produktivitet kan bevares på lang sikt.

Motiv for naturvern Sigmund Huse, tidligere professor i natur- og miljø­ vern ved Norges landbrukshøgskole og en av pioner­ ene i Norge med hensyn til utdannelse innen dette faget, har laget følgende liste over motiv for å verne natur:

- Vitenskapelige og pedagogiske motiv: vern om representative deler av alle naturtyper som naturdokument for forskning og undervisning. - Etiske motiv: alle arter skal ha rett til å eksistere, og kommende generasjoner skal ha rett til rik og variert naturopplevelse. - Estetiske motiv: vurderingen av et vakkert landskap som en viktig naturressurs. - Sosiale motiv: intakte naturlandskap øker velferd og trivsel for menneskene. - Langsiktige økonomiske motiv: husholderingen av naturressursene må generelt opprettholde fornybare ressurser og begrense ødsling med ikke-fornybare ressurser. Alt dette er motiv som i sin tur selv må begrunnes. Hvis vi har et vitenskapelig motiv for å gå inn for vern av et myrområde, er det ikke selvsagt for alle at viten­ skapelige interesser skal tillegges avgjørende vekt. En myrfredning av vitenskapelige grunner er slett ikke hevet over enhver diskusjon. Noen kan si: "Jeg vil tjene penger på å dyrke opp denne myra. Dette er viktigere for meg enn vitenskapelig forskning." Andre vil for eksempel gå inn for å frede jerv, men en bonde som har sauen sin på beite i et område der jer­

I 122

NATURVERN

ven holder til, vil kanskje si: "Jeg vil beskytte sauene mine mot å bli tatt av jerven, og derfor vil jeg utrydde den i dette området." Ingen motiv er udiskuterbare. Finnes det allmenn­ menneskelige fellesverdier som kan begrunne hvorfor vi bør ta vare på naturen? Er menneskets egeninteresse av å berge seg selv et grunnlag for å tenke langsiktig og ta hensyn til kommende generasjoner? Sett fra syns­ punktet til mennesket som art, er det selvfølgelig riktig at naturgrunnlaget for menneskelig eksistens må beva­ res. Men det enkelte individet kan erklære at han bryr seg bare om sin egen framtid, og bekymrer seg ikke om situasjonen til andre eller til kommende slekter. Det er kanskje de færreste som har noen forestilling om hva som er bra for den samlede menneskehet, og som grei­ er å la sine handlinger avgjøres av dette. I det gamle bondesamfunnet var "den gode hus­ bonds prinsipp" en leveregel som ble verdsatt høyt. Dette prinsippet sa at en bonde pliktet å overlevere gården sin til neste generasjon i like god eller bedre stand enn da han selv tok over fra sin far. Dette er en leveregel med solid tradisjon innen både den kristne kulturarven og en lang rekke andre kulturer. Etiske spørsmål som har betydning for vår natur­ bruk, blir diskutert i større dybde i kapittel 6, som handler om etikk og miljøfilosofi.

Biologisk mangfold Alle er enige om at biologisk mangfold er en forutset­ ning for stabilitet og produktivitet. Hovedmålet for alt naturvernarbeid blir derfor bevaring av mangfoldet. "Naturens bibliotek brenner!" Dette uttrykket ble lansert av Petter Johan Schei, direktør i Direktoratet for naturforvaltning, og peker billedlig på det faktum at menneskets naturbruk fører til at arter utryddes. Et sentralt prinsipp i moderne naturforvaltning er at biologisk mangfold er en forutsetning for økologisk stabilitet, og at vi derfor øker våre overlevingssjanser ved å verne om mangfoldet eller den biologiske diversitet. I tillegg til at biologisk mangfold er sentralt for overleving, så er mangfold i livsformer, naturformasjoner, kulturlandskap og menneskeskapte miljø og kultu­ rer også viktig for vår opplevelse av variasjon, skjønn­ het og mening.

123 \

NATURVERN

Bevaring av det biologiske mangfoldet har blitt et presserende problem fordi økosystemene på jordklo­ den nå utsettes for den kraftigste påvirkning og endring siden dinosaurene døde ut for 60 millioner år siden. Det er antatt at hver dag utryddes det over 100 arter fra jordkloden - de aller fleste som følge av avsko­ ging i tropiske områder. Den tropiske regnskogen er menneskehetens skattkammer når det gjelder biologisk mangfold. Vi regner med at over halvparten av alle arter i verden har den tropiske regnskogen som leve­ område. De fleste aktiviteter som skader mangfoldet, gir en kortsiktig økonomisk gevinst, som regel for en begren­ set gruppe mennesker. Det langsiktige tapet er vanske­ lig å beregne økonomisk, og det rammer hele mennes­ keheten.

CITES-konvensj onen CITES eller Konvensjonen om internasjonal handel med tru­ ede dyre- og plantearter gjelder for Norge og mer enn 90 andre land. Konvensjonen forbyr handel med truede arter og gir muligheter til å kontrollere handelen med arter som kan bli truet hvis ikke den internasjonale handelen blir begrenset. De truede artene er ført opp i liste 1, og omfatter en rekke større aper, større hvaler, leopard, tiger, asiatisk elefant, neshorn, isbjørn, brunbjørn, ulv, mange rovfugler (inklusive de fleste som lever i Norge), fasaner og papegøy­ er, alle havskilpadder, noen krokodiller og slanger, og en del orkideer og kaktuser. Liste 2 omfatter arter som kan bli truet. På denne listen finner vi en rekke aper, kattedyr, hvaler, rov­ fugler og krokodiller som ikke er ført opp i liste 1, samt afri­ kansk elefant, pelssel, noen snegler, sommerfugler og koral­ ler. Av norske arter er bjørn, ulv og gaupe ført opp på liste 2. Den internasjonale handelen med lær, skinn og elfenbein foregår delvis i det skjulte. En rekke dyrearter etterspørres på grunn av sine antatte medisinske egenskaper (for eksem­ pel er horn fra neshorn populært som potensøkende mid­ del). Andre arter er truet fordi de er populære som kjæledyr (for eksempel papegøyer), eller fordi de brukes til smykker og suvenirer. Sjeldne planter er etterspurt av hobbydyrkere over hele verden. CITES-konvensjonen har betydning for vernet av større dyre- og plantearter, men ikke for de utallige små artene som trues først og fremst av biotopødeleggelser.

124

NATURVERN

MATNYTTIG MANGFOLD Moderne planteavl har skaffet oss høyproduktive sor­ ter av de fleste kulturplanter. Men i arbeidet med å selektere for egenskaper som gir stor avkastning, hen­ der det at andre viktige egenskaper går tapt. Av verdens totale kornproduksjon utgjør ris om lag en tredjedel. I Asia er befolkningen helt avhengig av ris i sitt daglige kosthold. I begynnelsen av 70-årene duk­ ket det opp et virus som angrep store deler av risplantene i Asia. Sprøytemidler hadde begrenset effekt. Det hastet med å finne en løsning før det inntraff en hungerkatastrofe. Et forskningsinstitutt på Filippinene testet 6273 forskjellige varianter av ris. Det viste seg at en eneste variant, en type villris som ble funnet i India i 1966 og som hadde blitt bevart i en genbank, var mot­ standsdyktig mot akkurat dette viruset. De krysset da denne villrisen med foredlede risvarianter. Dermed ble genene som gav motstandskraft mot denne virussykdommen, overført til de foredlede rissortene, som der­ etter ble motstandskraftige. Dette er ett av mange eksempler på at matvaresik­ kerheten er truet av en reduksjon i genetisk mangfold. Det er uhyre viktig å ta vare på variasjonen i arveanleg­ gene. Dette gjelder for planter og dyr som i dag har betydning for matproduksjonen. Men det kan vise seg å være livsviktig å ta vare på alle arter og genetiske varianter, fordi nye bruksmåter kan komme som følge av forskning og utvikling. Situasjonen er truende. I løpet av de siste 15 årene har Indonesia, et land i Asia med 190 millioner innbyg­ gere, mistet 1500 risvarianter. Det er nå noen få, høy­ produktive varianter som dominerer risproduksjonen i landet.

NATURMEDISINER Penicillinet ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1928, da muggsopp forvillet seg til en bakteriekultur Alexander Fleming hadde stående i en forsøksskål. Mange tusen medisiner er utviklet fra naturens apotek. Vi regner med at markedsverdien av medisiner utviklet av plan­ ter på verdensbasis er 50 milliarder dollar. Det nasjona­ le kreftinstituttet i USA har identifisert mer enn 3000 plantearter som inneholder stoff som er aktive mot kreftceller.

125

NATURVERN

Under en fottur på Hardangervidda i 1969 tok to sveitsiske kjemikere med seg jordprøver hjem. En sopppart som levde i denne jorda, viste seg å inneholde et stoff som gjorde det mulig å gjennomføre langt flere vellykkede organtransplantasjoner enn tidligere. I Australia, der hudkreft er en folkesykdom på grunn av det sterke sollyset, søkte forskerne etter stoff som kunne være effektive UV-filtre i solkremer. Noen av forskerne lurte på hvorfor UV-strålene ikke skadet ormene som bygger korallrev, enda de daglig utsettes for store doser UV-stråling. Det viste seg at de produ­ serte nettopp et stoff som er et meget effektivt UV-filter. I dag framstilles dette stoffet syntetisk og brukes i sol­ kremer med høy beskyttelsesfaktor. Dette er eksempler på hvordan arter som vi på grunn av ufullstendige kunnskaper tror ikke har noen nytte­ verdi for mennesker, viser seg å ha det likevel.

LØNNSOMT MANGFOLD Økoturisme eller grønn turisme kalles det når dyreli­ vet, plantelivet og landskapet brukes som attraksjon for å trekke turister til et område. Det ligger i sakens natur at et område som blir verdifullt på grunn av slik turisme, beskyttes mot inngrep og påvirkninger som kan gjøre stedet mindre mangfoldig og fattigere på opplevelser. Slik blir det lønnsomt å ta vare på natur, et argument som er av stor betydning i fattige land, og sikkert også i de fleste rike. Safariturisme gir Kenya mer enn 2,5 milliarder kro­ ner i inntekter hvert år. Dette er 18 ganger mer enn ver­ dien av kvegdrift ville vært hvis nasjonalparkene ble utnyttet til dette formålet. Det fattige landet Rwanda hadde betydelige inntek­ ter fra sin gorillasafari før borgerkrigen i 1994. Dette landet med 7 millioner innbyggere på et areal omtrent like stort som Hedmark hadde neppe noen bedre grunn til å ta vare på sine gorillaer og deres leveområ­ der enn at det gav penger i kassen å vise dem fram til pengesterke turister som betalte 1000 kroner for billet­ ten. I Peru viser en undersøkelse at uttak av tømmer gjennom flatehogst gir en avkastning på 50 000 kroner pr. hektar som et engangsbidrag. En kombinasjon av plukkhogst og utnyttelse av skogens frukter, nøtter,

126

FOTO: OLE BERNT FROSHAUG ! SAMFOTO

NATURVERN

gummi og medisinplanter gir en avkastning på 250 000 kroner pr. hektar hvert år. I Costa Rica er det vist at iguan-farming i regnskogen kan gi mer enn 15 ganger så mye kjøtt pr. arealenhet som kvegdrift i det samme området etter flatehogst og omdanning til grassteppe. Iguan-kjøtt har tradisjonelt vært en ettertraktet føde for folk i området, men over­ beskatning har nesten utryddet bestanden. Gjennom oppdrett og utsetting av dyr i skogen holder man nå på å bygge opp nye livskraftige bestander, samtidig som man lærer befolkningen opp til å forvalte skogens res­ surser slik at iguan-produksjonen blir størst mulig. Dermed blir det lønnsomt å ta vare på regnskogen. Kanskje Norge kan tjene mer penger på hvalsafari enn på kommersiell hvalfangst? I 1994 deltok nesten 10 000 personer på hvalsafari ved Andøya i Vesterålen. På Dovre arrangerer et firma moskussafari, og flere steder i Norge er det tilbud om elgsafari. Utflukter med kulturhistorie og botanikk som tema samler mange deltakere. Alle disse eksemplene viser at det går an å tjene penger og ta vare på naturen samtidig. Det er derfor ikke uten videre gitt at det koster å ta vare på mangfol­ det. Men til tross for dette må det ikke bli slik at lønn­ somhet blir det primære målet for å verne natur. Poenget er at økte kunnskaper kan gjøre det mulig å

127

Safariturisme i Afrika gir årlige inntekter på mange milliarder kroner. Grønn turisme eller økoturisme er en vekstsektor innen reiselivsnæringen.

NATURVERN

utnytte naturen på en annen måte enn den tradisjonel­ le, og samtidig kan folk tjene penger på det. Enkelte ganger ser vi ikke skogen for bare trær...

MANGFOLD PÅ FLERE NIVÅ

SAMFOTO R. SORENSEN

FOTO J B. OLSEN

I en urskog finner vi døde og råtnende trestammer, som er en livsbetingelse for mange arter. I dag er det lite urskog igjen, og mange arter er derfor truet. Hogstmoden skog (hogstklasse V) er som regel 80-120 år gammel, mens urskogens økologiske system ikke er fullt utviklet før skogen er flere hundre år gammel. Bildet er f'a Finnskogene i Hedmark.

Vi skiller mellom artsmangfold, genetisk mangfold og økosystem-mangfold. Artsmangfold er summen av alle arter som lever i et område. Som regel er artsmangfoldet størst i de senere utviklingstrinn (suksesjoner) av et økosystem. For eksempel viser en undersøkelse fra Sverige at i en gam­ mel urskoglignende barskog kan det være så mye som 8000 dyrearter, mens en hogstmoden skog på om lag 100 år bare inneholder 2000 arter. Genetisk mangfold betegner variasjon i arvemateria­ let mellom individene innen samme art. Eksempelvis fantes det minst 450 ulike stammer av laks (Salmo salar) i Norge. Hver elv har sin egen stamme med en genetisk sammensetning som er ulik alle andre stam­ mer. Nå er minst 80 laksestammer enten utryddet eller

128

NATURVERN

truet av utryddelse på grunn av sur nedbør, vassdrags­ reguleringer, overfiske, parasittinfeksjoner og oppblanding med rømt oppdrettslaks. Med hver laksestamme som forsvinner, reduseres det genetiske mangfoldet. Den genetiske variasjonen til en art er råstoffet for naturlig seleksjon, det vil si artens evne til å tilpasse seg miljøforandringer og dermed bestå som art. Økosystem-mangfold er summen av alle økosystem i et område. Et økosystem består av alle organismene som lever i et bestemt miljø, i tillegg til deres fysisk-kjemiske omgivelser som jord, vann, luft og mineral. Små økosystem som en dam, en innsjø og ei myr med vier­ kjerr utgjør til sammen et større økosystem, som vi kunne kalle det lavalpine økosystemet. Summen av alle økosystem på jorda utgjør det vi kaller biosfæren. Av økosystemene på landjorda er det særlig våtmarks­ områdene, savannene og de tropiske lavlandsskogene som har stor artsrikdom.

MENNESKELIG PÅVIRKNING AV DET BIOLOGISKE MANGFOLD Mennesket påvirker mangfoldet på fire ulike måter: 1 forurensning 2 fysiske inngrep (arealbruk, høsting av biologiske res­ surser, uttak av mineraler og energi) 3 genetisk endring av nytteplanter og husdyr (selektiv avl, kunstig oppformering, genteknologi) 4 introduksjon av fremmede organismer (innføring av nye arter/stammer som ikke er stedegne, utilsiktet spredning av fremmede organismer, for eksempel genmodifiserte organismer)

Ikke all påvirkning er nødvendigvis av det onde. Gammel kulturmark er skapt av mange hundre års jordbruksdrift. Ugjødslet slåtteng, som var vanlig i Norge fram til 1950, var svært artsrik med hensyn til karplanter og insekter.

NORSK BIOLOGISK MANGFOLD Det er i dag beskrevet om lag 1,4 millioner arter i hele verden. Størstedelen av artsmangfoldet er imidlertid ikke beskrevet ennå. Vi regner med at det finnes mel-

129

NATURVERN

lom 5 og 30 millioner arter. Tropisk regnskog utgjør 7 % av jordoverflaten, men inneholder 50 % av artene. I Norge regner vi med at vi har om lag 33 000 arter, når ikke alger, bakterier og virus er regnet med. Artsfordelingen på grupper er slik:

22 000 Insekt 5 000 Sopp Karplanter 1 800 1 800 Lav 1 056 Moser Fugler 450 Marine fisker 150 Landpattedyr 57 Ferskvannsfisker 40 Marine pattedyr 25 Amfibier 5 Krypdyr 5

I denne oversikten mangler virvelløse dyr i sjøvann. Bunndyrfaunaen i havet er foreløpig ufullstendig kart­ lagt. En rekke arter er i tilbakegang i Norge. I gruppen virveldyr er flere rovfugler og rovpattedyr regnet som truede arter, samt fuglearter knyttet til kulturlandska ­ pet (kornspurv, topplerke, åkerrikse og hortulan). Eksempler på arter som fremdeles er alminnelige, men i tilbakegang, er stær, vipe, storspove, gråspurv, dverggås, lunde, salamander og oter. Blant insekt mangler det en fullstendig oversikt. Men det er på det rene at en rekke arter er i tilbakegang. Eksempelvis regner vi med at 18 arter av øyenstikkere er enten utryddet, truet eller sårbare. En del arter er i framgang. Det gjelder for eksempel en art som mink, som ikke hører naturlig hjemme i vår fauna, men som har rømt fra oppdrettsanlegg. Kanadagås ble i sin tid utsatt som et viltstelltiltak, og har nå etablert en jaktbar bestand. Av andre introduser­ te arter på frammarsj kan nevnes mårhund og bisamrotte. Rosenfink og myrsanger er arter som har utbredd sitt område til nå å omfatte det sørlige og østlige Norge. Langs kysten brer japansk drivtang seg. Denne arten har trolig kommet hit med ballastvann fra skip. Isbjørn (på Svalbard), havørn og bever er arter som har reagert positivt på fredning, mens elg-, hjorte- og

130

NATURVERN

Pattedyr

Fugler

Insekter

Karplanter

Sopp

Lav og moser

Utryddet

Ingen

4 arter Klippedue Topplerke Komspurv Glente

1 an Øyenstikkeren Orthetrum cancellatum

13 arter blant disse Fettblad Sandtimotei Små vendelrot

15 arter blant disse Safrankjuke Stor jordstjerne

10 arter blant disse Trønderlav Svaibråtemose Hattfaksmose

Direkte truet

Ulv

4 arter Dverggås Vandrefalk Åkerrikse

15 arter 10 øyenstikkere 1 vårflue og 4 biller

30 arter blant disse Kvitmure Froskebitt Vill solbær

48 arter blant disse Lærball Svartgubbe

5 lavarter og 38 mosearter, blant disse Granfiltlav Gløsmose Tannkjøt mose

Sildemåke

Sårbar

3 arter Jerv Oter Bjørn

19 arter, blant disse Svartspett Hvitryggspett Kongeørn Hubro

32 arter, hvorav 11 biller, 7 sommerfugler, 7 øyestikkere

57 arter, blant disse Rød skogfrue Bittergrønn Kjempehøymol Ekornsvingel

136 arter, blant disse Lappkjuke Myk grankjuke Trollmorkel Falsk brunskrubb

3 lavarter og 24 mosearter, blant disse Gullprikklav Stjernekrypmose Stammesigd

Sjelden

2 arter Ilder Bjørkemus

20 arter, blant disse 5 andearter Myrhauk Snøugle Slagugle

261 arter, hvorav 32 biller, 152 sommerfugler, 36 vårfluer og 9 øyenstikkere

40 arter, blant disse Dvergarve Lappsoleie Sibirgran Granjamne

319 arter, blant disse Fagerbolle Skivemorke! Orerørsopp Fururiske

36 lavarter og 112 mosearter, blant disse Lappskjegg Sørlandslav Tussemose

Utilstrekkelig kjent

11 arter Piggsvin Gaupe Nise 8 flaggermusarter

15 arter, blant disse Sangsvane Skogdue Dvergspett Gråspett

133 arter, 91 biller, 39 sommerfugler 3 vårfluer

Ingen arter, 7 karplanter har karakteristikken usikker, en lignende definisjon

Ingen arter

4 lavarter Prikksteinlav Stiftskjærgårdslav

rådyrbestanden har økt på grunn av rettet avskytning og endringer i skogvegetasjonen. Hogstflater med stor produksjon av høystauder og kratt har gitt større næringsproduksjon for hjortedyr. Rettet avskytning har ført til at produksjonsdyra (hunndyr i fruktbar alder) blir spart. Dermed har kalveproduksjonen økt og gjort det mulig med et større uttak av ungdyr. Sammenlignet med mange andre land er artsmang­ foldet i Norge lite. Begrensningene ligger i klimatiske forhold, at den skandinaviske halvøya har vært van­ skelig tilgjengelig for innvandring av arter, og at våre økosystem er relativt unge (siste istid tok slutt for bare 10 000 år siden). Men våre arter utgjør nordlige genetis­ ke varianter av arter som også finnes i andre land. På den måten representerer livsformene i Norge et verdi­ fullt genetisk mangfold som vi har en internasjonal for­ pliktelse til å ivareta. Svært få arter finnes bare i Norge eller på den skan­ dinaviske halvøya. Lemen er en såkalt endemisk art, det vil si med utbredelse begrenset til Skandinavia og Nord-Finland. Fjellnøkleblom og dovreløvetann er andre arter som bare forekommer i Norge eller Skandinavia.

131

Hodesaltlav Dvergstry

Rødlista (basert på DNrapport 1992-6 Truede arter i Norge) er en oversikt over arter som er utryddet, truet, sårbare, sjeldne eller utilstrekkelig kjent i Norge. Lista er ikke fullstendig, fordi fisk, krypdyr og amfibier ikke er med. Når vi skal vurdere denne lista, må vi huske på at mange arter i Norge lever på grensen av sitt klimatiske utbredelsesområde. Det skal ofte lite til før en art blir sjelden nær sin utbredelsesgrense. Selv om en art er truet i Norge, trenger den ikke å være det i et globalt perspektiv.

NATURVERN

Arktiske områder

Storbregne- og

Havstrand

Fattig rabb- og lesidevegetasjon

høystaudeskog

Sublitorale enger

Rik rabb- og lesidevegetasjon

Gråor-/heggeskog

Sand- og leirstrender

Fattige snøleier

Gråor-/almeskog

Sandstrender

Rike snøleier

Røsslyng- / blokkebærskog

Sanddyner

Driftvoller

Fattig sumpskog

Strandenger og

Strandenger

Gråor-/istervierskog

strandsumper

Våtmark

Boreonemoral og nemoral skog

Driftvoller

Mosetundra

Fattige og middels rike

Strandberg og -klipper

Fuglefjellvegetasjon

(lavurttyper) hasselkratt,

Fuglefjellvegetasjon

Polarørken

eik- og bøkeskog

Fjell Kalkfattige rabber; mange

utforminger dominert av lav og lyngarter Kalkrike rabber, flere

utforminger Lesidevegetasjon; mange

utforminger, blant annet

Dvergbjørk-vierkratt Blåbærhei Blåbær-/blålynghei

Alpin røsslynghei Lavurt-graseng

Høystaudeeng

Bregneeng Snøleier

Grassnøleie Fattige og rike engsnøleier

Musøresnøleie, rynkevier-/ polarviersnøleie Våtsnøleie

Mosesnøleie Bregnesnøleie

Alme-/lindeskog

Kantvegetasjon, berg og

Kusymre-/almeskog

rasmark

Or-/askeskog

Rasmark

Rik sumpskog med or og

Bergflater og -vegger

ask

Tørrberg

Svartor-/strandskog

Skogkanter

Rike viersumper

Kantkratt

Vegetasjon på ultrabasiske Myr

bergarter og tungmetallrik

Regionale myrtyper:

mark

Konsentrisk og eksentrisk

høymyr

Kulturbetingede habitat

Atlantisk høymyr

Slåtteeng og beitemark

Kalkfattige fuktenger og

Terrengdekkende myr Strengmyr og palsmyr

tørrenger

Flatmyr

Kalkrike fuktenger og

Bakkemyr

tørrenger

Sesongfuktige rikenger

Inndeling etter næringsforhold: Ombrotrof myr

Kystlynghei

Fattigmyr

Tørrhei, en rekke typer

Intermediær myr

Fukthei, mange typer

Rikmyr og ekstremrikmyr

Grashei Kalkhei

Ferskvann, våtmark og

Fjellutforminger av

Skog

elvekanter

kystlynghei

Boreal skog

Fukteng og sumpvegetasjon

Relikthabitat i

Lauvskog

ved vannkanter

jordbrukslandskap

Bærlyngskog

Fattig og rik vannvegetasjon

Ruderatmark i urbane strøk og

Blåbærskog

Elvekanter og -ører

langs samferdselsnettet

Småbregneskog

Klåved- og duggpilkratt

Kulturplantehabitat

Lavurtskog

Mandelpilkratt

Kalklavurtskog

Tindvedkratt

Tabellen gir en oversikt over mangfoldet i norske habitat eller leveområder for dyr og planter. Inndelingen er basert på vegetasjonstyper.

132

NATURVERN

I Norge har vi et stort habitatmangfold, eller utvalg av leveområder. Det skyldes stor avstand fra nord til sør, stor høydeforskjell fra fjære til fjell, stor klimavariasjon fra kyst til innland, og stor variasjon i geologi. Mange lokale raser og sorter av husdyr og kultur­ planter har gått ut av bruk i løpet av de siste 50 år. Dette har svekket det genetiske mangfoldet innen jord­ bruket. Det er nå satt i gang en rekke tiltak for å bevare rester av husdyrraser og plantesorter gjennom å opp-

Jersey Telemarksfe Valdresfe Haflingfe Setedalfe Numedalsfe Rørosfe T rysilfe Snåsafe Nordlandsfe Finnmarksfe Lyngdalsfe Jærfe Enlett rødt hornet fe, Sunnhordland Enlett grått kollet fe, Hardanger Enlett svart kollet fe, Bergenshalvøya Rødt hornet fe, Indre Sogn (lærdalsfe) Svart og grått hornet fe, Nordfjord Enlett grått kollet fe, Møre Sidet fjordfe Østerdalsfe Gudbrandsdalsfe Ringsakerfe Østlandsk Raukolle Jarlsbergfe Rødt trønderfe Innherredsfe Beitstadfe Målselvfe Hedemarkfe Hollenderfe Korthomsfe Ayrshire

Stedegenhetsperioden

Jersey 0,6%

—

Telemarksfe

----

Sidet trønderfe og nordlandsfe

STN0,1%

Lyngdalsfe

----

Vestlands fjordfe

-NRF

NRF 99,2%

1968

1979

Dølefe

- NRFJ

- NRF-'

Rødt trønderfe og målselvfe -NRF J Hornet slettefe----- NRF—

1932

Norsk rødt fe (NRF) er i dag nesten enerådende som storferase i Norge. Avlslaget for NRF ble stiftet i 1935 og hadde som målsetting å avle fram en kurase som kombinerte stor mjølkeavkastning med god kjøttproduksjon. NRF-avlen brøt med den gamle reinavlen eller raseavlen, og krysset dyr med gode produksjonsegenskaper fra en rekke ulike raser. I tillegg til de gamle norske rasene er det betydelige innslag av finsk ayrshire og svensk

133

Telemarksfe 0,1%

1939

1960

1961

1962

rod och vit boskap i NRF. Mange av de gamle rasene har dødd ut. 1 et forsøk på å bevare genetisk materiale fra de gjenværende rasene er det nå opprettet såkalte vernebuskaper. Dessuten er det frosset ned sæd og embryo for langtidslagring. Tilsvarende tiltak gjennomføres for kulturplanter. I regi av Nordisk genbank for jordbruks- og hagebruksvekster er det opprettet et sikkerhetslager for frø på Svalbard.

NATURVERN

rettholde såkalte vernebestander genetisk materiale i genbanker.

og vedlikeholde

Klassisk naturvern Det klassiske naturvernet har en viktig rolle å spille i forhold til målsettingen om å bevare mangfoldet. Gjennom fredninger kan vi bevare arter og deres livs­ miljø. Naturvernloven av 1970 definerer de ulike typer av verneområder som brukes i naturvernarbeidet i Norge i dag. Disse områdetypene eller vernekategoriene er: -

naturreservat nasjonalpark naturminne landskapsvernområde

Naturreservat, nasjonalparker og naturminner er verneformer som gjelder urørte naturområder. Landskapsvernområder er kulturpåvirkede landskap der verneverdien i større eller mindre grad skyldes nettopp denne kulturpåvirkningen, og der en tilsvarende bruksform eller skjøtsel er påkrevd for å bevare land­ skapet som det er. I tillegg til områdevern gir naturvernloven hjemmel for å verne plante- og dyrearter som enten er sjeldne eller er truet av utryddelse. Dersom slike artsfredninger skal ha noe for seg, må de som regel suppleres med bestemmelser som hindrer forringelse av artenes livs­ miljø. I 1917 ble plantelivet på 55 km2 av Nedalsmyrene i Sylene fredet. Like etter ble fallrettighetene i Neavassdraget solgt til et elektrisitetsverk, som i 1960årene bygde ut vassdraget og demmet ned Nedalsmyrene. Naturfredninger blir også gjennomført uten at det gjøres vedtak om fredning med hjemmel i naturvernlo­ ven. Vi har en rekke eksempler på minnelige avtaler mellom grunneiere og myndigheter som sikrer vern av områder eller objekt. Statskog SF har gjennomført 58 såkalte administrative fredninger av til sammen 103 km2, som er vedtak om fredning fattet av dette offentlige administrasjonsselskapet selv. Videre er det laget en rekke frivillige flerbruksplaner som sikrer vern av områder og forekomster.

134

NATURVERN

NATURRESERVAT Naturreservat er den strengeste formen for vern som naturvernloven gir hjemmel for å gi et område. Et naturreservat opprettes som regel for å bevare en bestemt naturtype som skiller seg ut ved sin egenart. Det typiske naturreservat er en biotop som er karakte­ ristisk for en faunagruppe eller bestemte vegetasjonssamfunn (edelløvskogreservat, myrreservat, fuglere­ servat osv.). Et naturreservat er et mindre område og skal som hovedregel være totalfredet mot inngrep. Det kan bestemmes for et reservat at ferdsel og tradisjonell bruk skal begrenses.

NASJONALPARKER

En nasjonalpark er et større område som skal ligge på statens grunn, og der landskap og naturmiljø skal bevares i naturlig tilstand. Plante- og dyreliv skal få lov til å utvilke seg mest mulig fritt, samtidig som området skal gi mulighet for friluftsliv og rekreasjon i uberørt natur. Den begrensning som ligger i at nasjonalparkene skal ligge på statens grunn, har ført til at det ikke er

Rondane ble Norges første nasjonalpark i 1962. Bildet er malt av Harald Sohlberg i 1901 og heter "Vinternatt i Rondane".

NATURVERN

mulig å frede et representativt utvalg av norske natur­ typer som nasjonalparker. Statens eiendommer ligger stort sett i Nord-Norge eller i høgfjellet i Sør-Norge. Det innebærer at naturtyper knyttet til lavlandet eller kysten ikke har blitt vernet som nasjonalparker. Norsk natur er inndelt i 29 typer eller naturgeografiske regio­ ner. Av disse er bare halvparten representert i de 18 nasjonalparkene som er opprettet så langt (1994). I "Ny landsplan for nasjonalparker" fra 1986 er det foreslått å frede områder på privat grunn for å sikre større natur­ geografisk dekning. Dersom dette forslaget skal gjen­ nomføres, forutsetter det lovendring. Et annet problem med nasjonalparkene er den økte ferdselen som følger av blant annet at området har ver­ nestatus som nasjonalpark. Mange mennesker ser det som særlig attraktivt å gå på turer nettopp i nasjonal­ parker. Men intensiv bruk av et område til fotturisme og andre former for friluftsliv fører ofte til tråkk- og slitasjeskader på vegetasjonen, forsøpling og forstyrrelser av dyrelivet. Vi kan spørre om vernet har virket etter sin hensikt hvis tilstrømningen av folk til nasjonalpar­ ken i seg selv utgjør en trussel mot de verdier man i utgangspunktet skulle ta vare på. Er masseturisme for­ enlig med naturvern? I enkelte spesielt populære nasjonalparker i utlandet har det vært nødvendig å regulere ferdselen, blant annet ved å kanalisere trafikken til bestemte stier eller veger, og til og med beskytte vegetasjonen mot tråkk ved å bygge kunstige stier av tre og sette opp gjerder. Kan vi da si at området gir mulighet for friluftsliv i uberørt natur? I 1900 utgjorde villmark (det vil si områder som lig­ ger mer enn 5 km fra nærmeste veg, jernbane, bebyg­ gelse eller større inngrep i forbindelse med kraftutbyg­ ging) 27 % av Sør-Norges landareal. I 1992 var vill­ marksarealet sunket til 8 %. For landet som helhet sank villmarksandelen fra 48 % til 22 %. Vegnettet i skog- og fjellområdene blir stadig tettere. Det er viktig at nasjo­ nalparkene brukes bevisst som et redskap for å skjerme en del av vår mest verdifulle villmark mot inngrep og utbygging. Våre 18 nasjonalparker har et areal på til sammen 13 535 km2. Dette tilsvarer 4,2 % av landets totalareal. I 1992 la regjeringen fram forslag om vern av ytterligere 20 nasjonalparker, på til sammen om lag 20 000 km2.

136

NATURVERN

De grønne områdene ligger mer enn 5 km fra vei, jernbane, bebyggelse eller større inngrep i forbindelse med kraftutbygging. Arealet skrumpet atskillig inn i løpet av 80 år.

Hvis alle disse nye nasjonalparkene blir vedtatt oppret­ tet, vil altså det samlede nasjonalparkarealet i Norge bli på ca. 10 % av landets totale areal. Brundtlandkommisjonens rapport "Vår felles framtid" anbefaler å tredoble de vernede områder i verden fra 4 % til 12 %

NATURVERN

for å sikre vern av et representativt utvalg av økosyste­ mene på jorda.

NATURMINNER

Naturminner er enkeltforekomster av naturhistorisk interesse eller som på annen måte er særpregede. Et naturminne vil i regelen være av beskjeden utstrek­ ning. Eksempler på naturminner kan være grusrygger (Olavsormen naturminne, Egersund), fossilfelt (Huk naturminne, Oslo), jordpyramider (Kvitskriuprestin naturminne, Sel), eller spesielle trær (Konnerudeika i Drammen).

LANDSKAPSVERNOMRÅDER Det karakterisktiske ved et landskapsvernområde er at det kan omfatte kulturlandskap, og at det fortsatt kan være et bruksområde der økonomisk virksomhet kan foregå i den utstrekning det ikke endrer landskapets art eller karakter. Et problem med landskapsvernområder er at den tradisjonelle bruken av området som har gitt vegetasjo­ nen og landskapet et spesielt preg, ofte er opphørt. Det er derfor ofte aktuelt å sette i gang skjøtsel av slike områder for å bevare det opprinnelige preget.

VERN AV VASSDRAG

Utbygging av vassdrag for produksjon av elektrisk kraft er noen av de største inngrepene i norsk natur. Konflikten mellom utbyggingsinteressene og vernein­ teressene dominerte derfor naturverndebatten i Norge i 60- og 70-årene. Som følge av den stadig voksende opinion mot videre kraftutbygging vedtok Stortinget en rekke verneplaner for vassdrag i 70- og 80-årene. Til sammen utgjør vernevedtakene det som nå kalles Verneplan for vassdrag. Denne planen innebærer at 197 vassdrag er vernet mot videre utbygging. Mange av disse vassdragene er imidlertid berørt av tidligere utbygginger. Det er viktig å være klar over at vernet i Verneplan for vassdrag bare gjelder kraftutbygging, og ikke andre inngrep som kan påvirke vassdragene. Videre bygger vernet bare på et stortingsvedtak om å si nei til konse-

138

NATURVERN

sjonssøknader, ikke på et vedtak om vern med hjem­ mel i lov. Et senere storting kan derfor oppheve verne­ vedtaket.

HVORDAN VELGER VI UT FREDNINGSOMRÅDER? Det vil være umulig å frede alle områder som i og for seg kunne være verneverdige. Derfor er det utviklet spesielle kriterier for utvalg og prioritering. De viktig­ ste kriteriene for et fredningsområde er:

- at det står for noe sjeldent (nasjonalt, regionalt, lokalt) - at det er typisk eller representativt for en naturtype eller en region - at det viser diversitet (mangfold) eller variasjonsbredde i forekomst av arter, økosystem eller natur­ typer og geologiske former - at det har en viktig funksjon for en dyreart eller arts­ gruppe (for eksempel som myteområde for gjess, rastelokalitet for trekkende arter o.l.) - at det er uberørt (betyr mye for om området er egnet som referanseområde) - at det er en klassisk lokalitet for studier og demon­ strasjon av naturens utviklingshistorie - at det kombinerer flere vernekvaliteter (inklusive kulturhistoriske og arkeologiske verdier) Når vi prioriterer mellom områder, vil det i praksis bli lagt vekt på hvilke områder som er mest truet, om områdene er egnet for forskning og undervisning, og om de er egnet som referanseområder (sammenligningsfelt). Ettersom det nødvendigvis er grenser for hvor mange naturfredninger det er mulig å gjennomføre, kan det med rette hevdes at naturfredningenes epoke i naturvernarbeidet nærmer seg slutten. Om noen år vil målet om å verne 10-15 % av villmarka i verden være nådd, og forhåpentlig har vi da vernet et representativt utvalg økosystem og biotoper som kan sikre et leve­ dyktig artsmangfold. Men selv villmark påvirkes i dag av globale miljøforstyrrelser, spesielt luftforurensning­ er. Det er derfor påtrengende viktig at forurensninger snarest bringes under kontroll. Vi må i dag se kampen

I 139 (

NATURVERN

mot forurensninger som en forutsetning for at den sats­ ing som er gjort på klassisk naturvern, skal ha verdi. Det er likevel feil å hevde at naturfredninger er en avleggs form for naturvernarbeid. Fredningene har sin plass i den totale naturforvaltning som ett av mange virkemidler. Vi må i mange år enda satse på kartleg­ ging av nye områder som kan tenkes å inneholde bety­ delige verneverdier og gjennomføre vernetiltak, selv om totalarealet av vernede områder vil vokse langsom­ mere.

Moderne naturvern NATURFORVALTNING I NORGE Da Norge opprettet Miljøverndepartementet i 1972, var vi det første land i verden som fikk et eget departe­ ment med ansvar for naturforvaltning. Saksområdet til Miljøverndepartementet dekker vern av naturmiljøet og det kulturhistoriske miljø, samt planlegging av are­ albruk. I de første årene var arbeidet til Miljøvern­ departementet konsentrert om det klassiske naturver­ net, forvaltningen av ferskvannsfisk og vilt, samt plan­ leggingen av arealbruken i kommuner og regioner. Etter hvert har den generelle naturforvaltningen basert på det utvidede naturvernbegrepet kommet mer i for­ grunnen. Det er særlig kampen mot forurensning, avfallsbehandling og ressursbruken som har blitt vikti­ ge saksområder.

Tiltak mot forurensninger Problemstillingen for norsk miljødebatt er at en vesent­ lig del av luftforurensningen tilføres vårt land fra utlandet - såkalt grenseoverskridende luftforurens­ ning. Bekjemping av forurensning skapt i andre land må basere seg på tiltak på det politiske plan, samt repa­ rering av skader som skyldes denne forurensningen (for eksempel kalking av sure fiskvann).

Sur nedbør Forbrenning av fossilt brensel (olje, gass, kull) fører til frigjø­ ring av svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksid (NOX). Disse gassene stiger høyt til værs før de reagerer med vann og fal-

140

NATURVERN

SUR NEDBØR SKADE PÅ FISKEBESTANDEN 1986 Sterkt påvirket #

Utryddet per 1986

Forsuringen av ferskvann har i løpet av de siste tiårene ført til betydelige skader på innlandsfiskeressursene i Sør-Norge. Skadeomfanget på fiskebestander i innsjøer har vært kartlagt ved hjelp av intervjuer med lokale fiskere. Tilstanden for ørret er angitt som ikke-påvirket fiskebestand, redusert bestand og tapt bestand. Resultatene er presentert som dominerende status for hver art innen rutestørrelser på 12,0 x 12,0 km2. Totalt omfattes undersøkelsen av 7479 ørretbestander i Sør-Norge, og av dem er 2664 bestander redusert/påvirket, mens 1786 bestander er utryddet. Skadene på fiskebestanden er alvorligst i SørNorge: Aust-Agder og Vest-Agder.

Kilde: NINA

ler ned som svovelsyre og nitrat over områder som kan lig­ ge tusenvis av kilometer fra utslippsstedet. Det er de krafti­ ge vindene høyt oppe i atmosfæren som langtransporterer denne forurensningen. Norge ligger i den framherskende vindretningen fra forurensningskilder i England, Mellom-

141

NATURVERN

Europa og Øst-Europa, og mottar årlig om lag 200 000 tonn importert svovelforurensning fra andre land. Til sammen­ ligning produserer Norge 40 000 tonn svovelforurensning selv. Sur nedbør gjør skade på livet i innsjøer og elver, på jords­ monn og skog, og på bygninger (forvitring av stein). I Norge er fisken utryddet i 2500 innsjøer i Sør-Norge og truet i ytter­ ligere 3000 på grunn av sur nedbør.

Når forurensningen skyldes virksomhet i Norge, kan norske myndigheter selv innføre virkemidler som tar sikte på å redusere omfanget av forurensningene. Slike nasjonale virkemidler dreier seg i første rekke om å fastsette miljøstandarder og innkreve miljøavgifter.

Miljøstandarder Myndighetene har fastsatt en rekke slike standarder med hjemmel i lov. For eksempel er det bestemt at stør­ re bedrifter skal ha utslippstillatelser som bestemmer hvilken type utslipp en bedrift får lov å ha, og hvilke mengder og konsentrasjoner av ulike stoff som kan slippes ut i vann eller luft. I forhold til landbruket er det innført tekniske for­ skrifter som blant annet bestemmer hvorledes gjødselkjellere og siloer skal være konstruert for å hindre at gjødsel og silosaft renner av til vassdrag. Andre eksempler på miljøstandarder er innholdet av bly i bensin og krav om katalysator i nye biler. Miljøavgifter Miljøavgifter brukes for å stimulere bedrifter til å investere i rensetiltak, ettersom det koster noe å slippe ut avfallsstoff til naturen. I prinsippet skal miljøavgifter fastsettes slik at de dekker samfunnskostnadene ved utslippet. Vanskeligheten består naturligvis i å beregne hva ulike typer utslipp koster. Norge har for eksempel vedtatt å innføre en CO2-avgift for å redusere utslipp­ ene av denne gassen til atmosfæren, i samsvar med målet for klimakonvensjonen, som vi har undertegnet sammen med 32 andre land. Det avgiftsnivået som Norge har lagt seg på, er relativt høyt sammenlignet med andre land. Men om det er høyt eller lavt i forhold til de skader CO2-utslipp kan tenkes å påføre samfun­ net, er vanskelig å si. Hvis CO2-utslipp fører til klima­

142

NATURVERN

endring, og hvis en gradvis oppvarming av atmosfæ­ ren fører til at havnivået stiger slik at landareal over­ svømmes og bebyggelse og kaianlegg må flyttes, blir naturligvis kostnadene enorme. Men det er usikkert om dette vil skje. CO2-avgiften kan derfor sies å være basert på føre-var-prinsippet, og avgiftsnivået er fast­ satt etter skjønn.

Klimagasser Det er i dag en vanlig oppfatning at atmosfæren blir stadig varmere, og at denne oppvarmingen i det minste delvis skyldes utslipp av såkalte klimagasser. Disse gassene (kar­ bondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O), ozon (O3) og klorfluorkarboner (KFK) og haloner) fører til at varme­ stråler på vei ut fra jordoverflaten reflekteres fra atmosfæren og sendes tilbake til jordoverflaten igjen. Klimagassene har altså samme effekt som glasstaket i et drivhus som slipper igjennom solstrålene, men reflekterer de langbølgete varme­ strålene. Virkningen av klimagassene kalles derfor drivhus­ effekten. Det er dokumentert at innholdet i atmosfæren av den vik­ tigste klimagassen, CO2, har økt med 30 % fra 265 ppm (parts per million = milliondeler) i 1850 til 340 ppm i 1990. Gjennomsnittstemperaturen på jorda har økt med 0,5 grader i løpet av de siste 100 år. Det er antatt at gjennomsnittstemperaturen kan komme til å stige med ytterligere 1 grad innen år 2025 og 3 grader innen 2100. Hvis dette slår til, kan havnivået komme til å sti­ ge med ca. 20 cm til 2025 og 55 cm til 2100, hovedsakelig som følge av at havet varmes opp og vannet vider seg ut. Dersom temperaturøkningen fører til at all isen ved polom­ rådene smelter, vil havnivået stige med inntil 60 m. Det ville i så fall innebære at de største byene i verden og mange av de rikeste landbruksområdene ble stående under vann. Selv om de fleste er enige om at utslippet av klimagasser er uønsket, strides de lærde om hva som vil bli konsekven­ sene. Vil for eksempel en stor del av klimagassene, og spesi­ elt CO2, kunne absorberes i havet, og temperaturstigningen dermed bli mindre enn antatt? Andre har pekt på at klimaet på jorda også tidligere har variert mellom kalde og varme perioder, lenge før menneskene var i stand til å påvirke kli­ mautviklingen. Enkelte mener at jorda kan betraktes som et selvregulerende system, en slags kjempeorganisme der en prosess kan utløse en motvirkende prosess slik at virkning­ en nøytraliseres og balansen opprettholdes. Denne teorien er lansert av James Lovelock og kalles Gaia-teorien. Mens ozon nede ved jordoverflaten er giftig og forårsaker i

143

NATURVERN

Drivhuseffekten Den naturlige drivhuseffekten Solstråler med høy energiintensitet trenger gjennom atmos­ færen og varmer opp jordoverflaten. Denne sender varme med lav energiintensitet tilbake til atmosfæren og verdens­ rommet. Vanndamp, CO2 og andre naturlige gasser i atmos­ færen fanger opp en del av den utgående varmen, som glas­ set i et drivhus. Denne naturlige drivhuseffekten får den globale gjennomsnittstemperaturen i nederste lag av atmos­ færen til å holde seg stabil rundt 15 °C. Uten denne effekten ville jordas gjennomsnittlige overflatetemperatur vært ca. 35 °C lavere, med isdekte verdenshav som resultat. Den menneskeskapte drivhuseffekten Menneskeskapte utslipp har ført til en økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Med økt konsentrasjon vil en større del av den utstrålte jordvarmen bli fanget opp i atmos­ færen. Dette gir et netto varmetilskudd til atmosfæren og fører til at gjennomsnittstemperaturen ved jordoverflaten øker. Det er denne menneskeskapte økningen i konsentra­ sjonen av klimagasser - med en temperaturstigning som for­ ventet resultat - som vanligvis kalles «drivhuseffekten».

sviskader på planter, så er ozon høyt oppe i atmosfæren en livsviktig beskyttelse for alt liv på jorda. Ozonlaget 15-30 kilometer oppe i lufta beskytter oss mot ultrafiolett (UV) innstråling. For mye UV-stråling forårsaker hudkreft, øye­ skader, planteskader og massedød blant mikroorganismene i havet. Ozon i atmosfæren ødelegges av KFK og halon. Disse gas­ sene brukes i kjøleutstyr og til brannslokking. Som følge av god internasjonal oppslutning om tiltak for å redusere utslippene av disse gassene ble det oppnådd en reduksjon på 40 % i løpet av perioden 1987 til 1991.

144

NATURVERN

Avfall og avfallsbehandling Forbrukskulturen i de rike landene er skyld i en ufattelig produksjon av avfall. Hver husholdning i den rike delen av verden produserer 2 til 4 kg husholdningsavfall pr. dag. I de fattige landene er mengden mindre enn 0,5 kg. I Norge pro­ duserer hver person 200 kg husholdningsavfall hvert år, noe som med en gjennomsnittlig levealder på 76 år gir en total mengde husholdningsavfall på over 15 tonn pr. nålevende nordmann. Hver amerikaner produserer vel tre ganger så mye husholdningsavfall som hver nordmann. I tillegg kommer såkalt produksjonsavfall, som er avfall fra industri og tjenesteyting, samt spesialavfall, det vil si avfall som er særlig miljøfarlig eller vanskelig å håndtere (malingrester, plantevernmidler, oljeprodukt o.l.). Når vi ser bort fra gruveavfall, er mengden produksjonsavfall 2,6 milli­ oner tonn hvert år. Spesialavfall utgjør 200 000 tonn. Fordelt på hver nordmann utgjør produksjonsavfallet 620 kg, og spesialavfallet 48 kg pr. år. Store deler av dette avfallet kan gjenvinnes og brukes om igjen, men fremdeles deponeres storparten på søppelplasser eller brennes. Gassutslippene fra forbrenningsovnene er et stort problem, selv om det i dag brukes en renseteknologi som er vesentlig bedre enn for få år siden. Alle a vfallsplasser begynner før eller siden å lekke miljøgifter til elver og grunnvann. I tillegg frigjøres det store mengder av klima­ gassen metan, som dannes under nedbryting av organisk avfall i oksygenfattig miljø.

Husholdningsavfallet i Norge er sammensatt slik: 60 kg matrester 20 kg metall 12 kg glass 17 kg plast og tekstiler 70 kg papir 2,5 kg spesialavfall 200 kg totalt pr. innbygger Norsk avfallspolitikk bygger på tre element:

1 Hindre at det blir avfall (lavere produksjon og forbruk av varer som skaper mye avfall, mindre bruk av unødvendig emballasje, satse på produkt som er mer holdbare) 2 Fremme gjenvinning - ombruk (for eksempel returflasker som kan brukes om igjen) - materialgjenvinning (for eksempel av metall, plast, papir og glass)

145

PAPIR forgjenvir < j jaréa-.liæSknlMrt

PAPIR

-JAR®"

GLASS

FOTO: PER-ANDERS ROSENKVIST / SAMFOTO

Kildesortering av avfall er forutsetningen for å holde kostnadene ved gjenvinning nede. Dette søppelstativet gjør det mulig å skille mellom glass, papir og annet avfall. Enkelte steder eksperimenteres det med kompostering av matavfall, ved at også dette sorteres ved kilden.

FOTO JAN RABBEN . NN / SAMFOTO

NATURVERN

Spesialbygde søppelbiler tar seg av henting av avfall som er utsortert for gjenvinning. Disse bilene kan også ta med seg såkalt spesialavfall (maling, olje, plantevernmidler od.).

146

NATURVERN

- kompostering (for eksempel av husholdningsavfall) - energigjenvinning (for eksempel ved søppelforbren­ ning eller brenning av metangass fra gamle søppelfyl­ linger og råtnetanker) 3 Gjennomføre en forsvarlig sluttbehandling (for eksempel ved å samle opp sigevann fra fyllplasser, utstyre forbren­ ningsanlegg med tilfredsstillende renseutstyr, forsvarlig deponering av spesialavfall) Myndighetene satser på å bruke flere ulike virkemidler for å fremme sin avfallspolitikk. Det arbeides med grader­ te avfallsavgifter (avhengig av søppelmengden), panteog returordninger, avgifter på spesielle produkt (for eksempel på aluminiumsbokser til øl og brus) og subsidi­ er (for eksempel til å bygge opp gjenvinningssystem eller etablere kildesortering og hjemmekompostering).

Andre tiltak Andre aktuelle tiltak kan være subsidier med sikte på å oppmuntre bedrifter til å ta i bruk mer miljøvennlig teknologi. Enkelte land har tatt i bruk såkalte omsettelige utslippskvoter. Prinsippet dette bygger på, er at det vil være samfunnsøkonomisk mest lønnsomt å reduse­ re utslippene mest der det er billigst å gjennomføre utslippsbegrensende tiltak. For eksempel kan en bedrift med lave rensekostnader finne det lønnsomt å rense. Denne bedriften kan deretter dekke noe av sine kostnader til rensetiltak ved å selge en del av sin utslippskvote til en annen bedrift som har høyere ren­ sekostnader. Et slikt system vil bare være brukbart for utslipp som har de samme skadevirkninger uansett hvor de er lokalisert, for eksempel C02Markedsmekanismer Miljøbevisste kunder foretrekker mer og mer produk­ ter som kan resirkuleres, er biologisk nedbrytbare eller på andre måter er lite skadelige for miljøet. En rekke bedrifter har innsett at det lønner seg å satse på miljø­ kvalitet. Mange land har nå innført miljømerkesystem som innebærer at produkt som er godkjente som miljø­ vennlige, kan benytte et bestemt merke på sine pro­ dukt. I Norge brukes svanemerket. Ved å velge slike produkt blir kundene pådrivere i retning av mer miljø­ vennlig produksjon. Offentlige tiltak i denne forbindel­ se blir å legge forholdene til rette for miljømerking og

147

NATURVERN

kjøre kampanjer for å bevisstgjøre forbrukerne om mil­ jøvennlig forbruk.

r ' w*. Svanemerket er ✓ det eneste offisielle miljømerket i Norge

✓ verdens første flerna­ sjonale miljømerke (nordisk) ✓ den eneste miljømerkeordning hvor det kreves bevis fra pro­ dusentene i form av tester og målinger

✓ den eneste miljømerkeordning med et bredt sammensatt styre den eneste miljømerkeordning med på­ virkningsmulighet direkte overfor EUkommisjonen

Internasjonale tiltak I praksis dreier dette seg om frivillige avtaler mellom to eller flere land. Av spesiell betydning for Norge er den europeiske svovelavtalen. I perioden 1980 til 1993 ble de totale europeiske svovelutslippene redusert med 30 %. I samme periode reduserte Norge sine svovelut­ slipp med 50 %. Det forhandles nå (1994) om en ny svo­ velavtale. Norges krav er at svovelutslippene skal reduseres med 75 % innen år 2000 med 1980 som basis­ år.

Nordsjø-deklarasjonen av 1990 har forpliktet Norge til å halvere utslippene av næringssalt til Nordsjøen innen 1995. Det innebærer vesentlige investeringer innen landbruket for å redusere punktutslipp fra utette gjødsellagre og siloer, samt redusere avrenningen av husdyrgjødsel og kunstgjødsel fra dyrket mark. I kom­ munesektoren blir det lagt ned betydelige beløp for å bygge bedre renseanlegg for kloakk. Kommunale av­ løp skal etter planen stå for 2/3 av den totale reduksjo­ nen i de norske utslippene av næringssalt til Nord­ sjøen. Det er rettferdig at land på samme økonomiske utviklingsnivå forplikter seg til å foreta samme prosent­ vise reduksjon i sine utslipp av forurensende stoff. Men det vil neppe bli oppfattet som rettferdig dersom Kina og Tyskland skulle forplikte seg til samme prosentvise reduksjon av sine CO2-utslipp, når forskjellen i utgangspunktet er at Tyskland slipper ut kanskje 30 ganger mer CO2 per innbygger enn Kina. Forskjellen mellom fattige og rike land i forbruk av fossilt brensel pr. innbygger er enorm. U-landene har derfor argumen­ tert for nasjonale utslippskvoter basert på prinsippet om at de skal kunne øke sin materielle levestandard til omtrent samme nivå som de rike land, men under forutsetning av at de skal bruke moderne rense­ teknologi. Dermed vil utslippene pr. person bli mye mindre enn ved dagens bruk av gammeldags teknologi.

148

NATURVERN

GLOBALISERINGEN AV MILJØPROBLEMENE Radioaktivt nedfall (for eksempel etter Tsjernobylulykken i 1986), sur nedbør, utslipp av klimagasser, ozon-problematikken, reduksjon av det biologiske mangfold - alt dette er eksempler på at naturvern ikke kan gjennomføres effektivt av de enkelte land. De store problemene krever løsninger som alle land må samar­ beide om. Viljen til internasjonalt samarbeid om natur­ vern er økende, men dette har ennå ikke resultert i opprettelse av et internasjonalt organ som kan vedta bindende forpliktelser for alle land. Det arbeides med å opprette et slikt organ. I Haagkonvensjonen av 1989 er det foreslått at det skal opprettes en organisasjon som kan treffe beslutninger ved flertallsvedtak, og der Den internasjonale domstolen i Haag skal fungere som ankeinstans. Foreløpig (1994) er konvensjonen bare undertegnet av 23 land.

Internasjonale avtaler Internasjonalt samarbeid om naturvern er i dag basert på deklarasjoner, konvensjoner og protokoller. De­ klarasjoner er viljeserklæringer, mens konvensjoner og protokoller i prinsippet er juridisk bindende. Men så lenge vi mangler et organ som kan håndheve disse avtalene, er framskritt avhengig av at landene frivillig følger opp de vedtak som blir gjort. Mange konvensjo­ ner har heller ikke presise mål for hva man ønsker å oppnå. I tillegg til Nordsjø-deklarasjonen og svovelavtalen har Norge undertegnet en lang rekke internasjonale miljøavtaler. Av dem kan nevnes: Ramsar-konvensjonen (1971) beskytter våtmarksom­ råder av særlig stor internasjonal betydning, spesielt for trekkende vannfugler. Av 400 Ramsar-områder i verden har Norge 14. Bern-konvensjonen (1979) skal verne europeiske bestander av ville dyr og deres leveområder. Norsk viltlovgivning innebærer at en husdyreier har rett til å avlive rovvilt som angriper husdyra hans. Denne nød­ retten er trolig i strid med Bern-konvensjonen når det gjelder ulv. Wien-konvensjonen (1987) med den tilhørende Montreal-protokollen (1992) har til formål å beskytte ozonlaget. Ifølge Montreal-protokollen skal bruken av KFK reduseres med 75 % innen 1994 med 1986 som

149

NATURVERN

13 309 310 311 312 313 314 315 316 317 318 319 320 321

Akersvika Øra Kurefjorden Nordre Øyeren Ilene og Presterødkilen Jæren våtmarkssystem Ørlandet våtmarkssystem Tautra og Svaet Stabbursneset Forlandsøyene Dunøyane Kongsfjorden Isøyane Gåsøyane

415 230 30 6260 45 400 87 174 220 60 120 140 30 100

basisår. Full stans i bruken av KFK skal gjennomføres innen 1996, og for halon skal bruken stanses innen 1994. Norge ligger godt an med hensyn til å nå disse målene. Brundtland-kommisjonen 11983 oppnevnte FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Denne kommisjonen har også blitt kalt Brundtland-kommisjonen, etter den norske statsminis­ teren Gro Harlem Brundtland, som var kommisjonens

150

NATURVERN

formann. Kommisjonens rapport "Vår felles framtid" ble lagt fram i 1987, og har vært retningsgivende for debatten om naturvernspørsmål siden. Brundtland-kommisjonens rapport kopler natur­ vernspørsmålene sammen med spørsmålet om utvik­ ling for de fattige i verden. Utrydding av fattigdom gjennom økonomisk vekst blir sett på som nøkkelen til å løse en rekke vanskelige spørsmål, som befolknings­ vekst, rovdrift på ressurser, avskoging og ørkenspred­ ning. Videre peker Brundtland-kommisjonen på beho­ vet for å forebygge skader på naturen, heller enn å reparere. Forebyggende miljøvern betyr å innføre føre var-prinsippet i all naturbruk: dersom det ikke er til­ fredsstillende dokumentert hva som vil være konse­ kvensene av et naturinngrep eller en påvirkning av naturen, skal vi la være å gjennomføre det. Kommisjonens rapport har blitt kritisert for å legge for stor vekt på økonomisk vekst. Mange mener at det som trengs for å stoppe ressursplyndring og forurens­ ning, er nullvekst eller til og med at levestandarden må senkes i de rike land. Kritikerne mener at forbruksøk­ ningen i de rike land har vært årsaken til de miljøpro­ blemene vi i dag har. Dersom det skal være fortsatt vekst i forbruket i de rike land, og de fattige land skal bringes opp på samme forbruksnivå som i de rike, vil jordklodens ressurser simpelthen ikke strekke til. Samtidig vil produksjonen av avfallsstoffer bli så stor at forurensningen vil ta totalt overhånd. Kritikerne hevder at det eneste som kan redde menneskeheten, er å satse på en alternativ livsstil, et samfunn der forbruks­ økning ikke er målet for det gode liv. En økologisk rik­ tig livsstil bygger på en erkjennelse av at det finnes naturgitte grenser for hvor stort forbruk det enkelte menneske og menneskeheten som helhet kan ha. Dermed blir oppgaven å finne fram til metoder for å redusere overforbruk, samt utvikle solidariske forde­ lingssystem som sikrer at godene blir rettferdig fordelt mellom alle mennesker i hele verden. Mot dette synet har det så blitt hevdet at det i og for seg er riktig at forbruksvanene i de rike land må endres, men at det er rom for betydelig økonomisk vekst i de fattige land uten at det nødvendigvis setter naturens balanse i fare. Men dette forutsetter at de fatti­ ge land ikke gjennomfører sin industrialisering på sam­ me måte som de land som er rike i dag. Det må satses

151

TIL VENSTRE Ramsar-konvensjonen er en internasjonal avtale om vern av særlig viktige våtmarksområder. Det er spesielt hensynet til trekkende vannfugl som søkes ivaretatt. Norge har 14 såkalte Ramsarområder, hvorav seks på Svalbard. Da Vikingskipet skulle bygges i Akersvika i Hamar til vinter-OL i 1994, ble det stilt spørsmål ved om dette kunne forenes med Norges forpliktelser i forhold til Ramsar-konvensjonen.

NATURVERN

på moderne teknologi som utnytter ressursene mer effektivt, som forurenser mindre og som baserer seg på gjenvinning og resirkulering av avfall. Dessuten hev­ des det at i årene som kommer, vil de nye kravene til miljøvennlig produksjon tvinge fram utvikling av ny teknologi som i langt større grad enn tidligere vil gjøre det mulig å produsere uten å belaste miljøet. Alternativ livsstil-teorien blir altså kritisert for å basere sine vur­ deringer på den teknologi som hittil har vært tilgjenge­ lig, i stedet for å forutsette at teknologiske forbedringer er mulig.

Hva er egentlig bærekraftig utvikling og førevarprinsippet? Brundtland-kommisjonens definisjon av dette begrepet er en utvikling som innebærer at vi som lever i dag, skal få dekket våre behov uten at framtidige generasjoner skal få svekket mulighetene til å dekke sine behov. La oss tenke oss at steinaldermenneskene hadde bestemt seg for å være forsiktige med sitt forbruk av kleberstein av hensyn til framtidige generasjoners behov. Eller at steinkullprodusentene på 1800-tallet hadde stengt halvparten av gru­ vene for at vi skulle få nok kull. Ville vi takket dem for dette? Ny teknologi har utradert behovet for kleberstein, og vil forhåpentlig etter hvert fjerne behovet for steinkull. Kanskje vil behovet for olje og bensin gå drastisk ned som følge av ny batteriteknologi og mer effektiv utnyttelse av solenergi i framtiden? Disse eksemplene illustrerer at behov er bestemt av den teknologi som til enhver tid står til rådighet. Det som ser ut som en knapp ressurs i dag, kan komme til å være helt verdiløst en gang i framtiden. Men selv om det er usikkert hva framtidige generasjoner kommer til å trenge, kan vi ikke trekke den slutning at vi ikke har et ansvar overfor dem som kommer etter oss. Slik det ser ut i dag, er vår generasjon og de som var før oss, i ferd med å utløse en rekke kriser. Disse krisene vil ikke ramme oss selv, men vil med stor sannsynlighet ramme kommende generasjoner hvis vi ikke greier å legge om utviklingen. Fordi vi ikke kan vite noe med sikkerhet om framtiden, må vi bruke førevar-prinsippet: at vi må velge det alternati­ vet for handling som ut fra det vi vet i dag, gir minst mulige skadevirkninger for naturmiljøet på kort og lang sikt. Dersom det en gang i framtiden skulle vise seg at våre kunn­ skaper i dag var feil, er det sannsynlig at vi iallfall ikke har ødelagt mulighetene for våre etterkommere. På den andre siden finnes det altså gode argumenter for at det er grenser

152

NATURVERN

for hvor store offer en generasjon skal ta på seg av hensyn til sine etterkommere. Hvis vi gjør rotter, kyr eller hval til hellige dyr, sikrer vi da en bærekraftig utvikling? Bør kvegdrift i halvørkenområder bevares av hensyn til de utsultede menneskene som bor der i dag, eller bør det forbys for å stoppe ørkenspredningen av hensyn til dem skal bo der i morgen? Det sies at rotter og mus spiser opp 10-30 % av Indias kornavling hvert år. Men religionen forbyr hinduer å ta livet av skadegjørerne. Ville utviklingen i India blitt mer bære­ kraftig om rottene hadde blitt utryddet?

Rio-konferansen i 1992 Tjue år etter den første FN-konferansen om det men­ neskelige miljø i Stockholm i 1972 ble det i 1992 arran­ gert en stor konferanse i Rio de Janeiro der temaet var miljø og utvikling. Brundtland-kommisjonens rapport stod sentralt i drøftingene på denne konferansen. Uenigheten mellom de rike og fattige land var stor. Forsøket på å få vedtatt en konvensjon med sikte på å verne tropisk regnskog gikk ikke gjennom. Represen­ tanter for u-landene framholdt at den viktigste hin­ dring for økonomisk vekst for de fattige land er at de rike land hindrer de fattige i å selge sine varer fritt på de rike lands marked. Statsministeren i Malaysia, Mahathir bin Mohamad var talsmann for de allianse­ frie landene i sør da han sa: "Gi oss frihandel, så skal vi verne regnskog." I dag er det stort sett u-landene i sør som eksporterer trevarer til de rike landene i nord. Importen av råtømmer er tollfri, mens det må betales toll av videreforedlede produkter som finer. U-landene argumenterer alt­ så med at dersom de fikk tollfri adgang for sine indust­ riprodukter, ville de tjene mer penger, og dermed få råd til å føre en mer offensiv miljøpolitikk. Rio-konferansen fikk gjennomført en del vedtak som kan betraktes som anbefalinger. Av disse kan nevnes Agenda 21, som er en omfattende handlingsplan på 700 sider om arbeidet med miljø og utvikling i det 21. århundret. Rio-erklæringen er et vedtak om 27 prin­ sipp for en bærekraftig utvikling. Konvensjonen om biologisk mangfold skal sikre bevaring og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet, samt fremme en rettferdig fordeling av gevinsten ved utnyttelse av genetiske ressurser.

153

FOTO: STEINAR MYHR

Kvann heter Angelica archangelica på latin. Angelica betyr engel, og archangelica betyr erkeengel. Legenden vil ha det til at det var erke­ engelen Gabriel som åpenbarte seg for mennes­ ker og fortalte dem at kvann var et legemiddel mot pest og smitte av alle slag. Kvann er en skjermplante som på gode voksesteder kan bli to meter høy, og stilken kan bli tykk som en mannsarm. Den forekommer i to former, som strandkvann og fjellkvann. Det er fjellkvann som har blitt mest brukt som nytte­ plante i Norge. Blad og stilk ble brakt som grønnsak og som godteri. Rota ble brukt som medisin. Stedsnavn som Kvanndal forteller om gode forekomster, men i enkelte kvanndaler var arten så etterstre­ bet at den døde ut. Det kommer av at kvann blomstrer bare en gang, deretter dør den. Når stilken ble høstet, førte det som regel til at plan­ ten døde.

I vikingtiden ble kvann dyrket i kvanngarder og solgt på kirkebakker og på torget i byene. Historien forteller at Olav Tryggvason i år 1000 kjøpte kvann på torget i Trondheim, og tok plan­ tene med seg hjem til sin danske kone Tyra. Hun kjente tydeligvis ikke til kvann, for hun ble sint og utbrøt: "Du kommer og gir meg gras, men du er ikke såpass til kar at du kan hente farsarven min i Danmark." I middelalderen ble det eksportert kvann fra Norge til Europa, der den blant annet ble brukt av benediktinermunkene til å lage likør. Vi kan i dag få kjøpt apotekpreparat av kvann i form av angelikadråper (angelikatinktur) og benediktineressens. Angelikadråper fortynnet i vann er appetittvekkende og fordøyelsesstimulerende, og blir brukt som aperitiff.

KAPITTEL

Flerbruk fte er det flere brukere som ønsker å utnytte et område eller en naturressurs. Enkelte ganger er interessene til de ulike brukerne motstridende, og det oppstår konflikter. I slike tilfeller må vi prøve å gjøre konfliktene så små som mulig, gjennom å legge opp til flerbruk. Flerbruk vil si at det utarbeides en plan for hvordan et område skal forvaltes for å oppnå flere målsettinger samtidig. Enhver forvaltningsplan bygger på prinsip­ pet om at all naturbruk skal være basert på en bære­ kraftig utvikling. Men dette kravet kan enkelte ganger tilfredsstilles selv om en bruksinteresse prioriteres på bekostning av en annen. Gjennom en flerbruksplan prøver vi å sikre at alle rettmessige interesser blir tilgodesett.

O

Flerbruk av skog I det gamle bondesamfunnet ble skogene utnyttet på en mangesidig måte. Det ble drevet jakt, fangst og fis­ ke. Skogene gav beite og vinterfor til husdyra og bren­ sel og virke til husbygging og gjerdematerialer. Sanking av bær og sopp var viktige bidrag til hushold­ ningen. Produksjonen av jern i såkalte jernvinner krevde sto­ re mengder furu og bjørk. Brenning av tjæremiler, salt­ koking og ostekoking satte også sitt preg på skogen. Med utbyggingen av sagbruks- og trelastindustrien på 1600- og 1700-tallet ble store skogområder etter hvert preget av dimensjons- og plukkhogster, uten tanke på foryngelse av skogen og framtidig avkastning. Denne fasen kalles for høstingsskogbruket. Omkring 1940 slo bestandsskogbruket igjennom.

155

FLERBRUK

Bestandsskogbruket kjennetegnes av flatehogster og skogskjøtsel med sikte på å framelske trebestander der trærne når hogstmoden størrelse og alder samtidig. Med overgangen til bestandsskogbruk fikk vi en grad­ vis sterkere kulturpåvirkning av skoglandskapet. Skogbildet har stadig sterkere blitt preget av relativt tette og enetasjete bestander. Lov om skogproduksjon og skogvern av 1965 la opp til et aktivt produksjonsskogbruk med stor vekt på å sikre skogens foryngelse og langsiktige produktivitet og avkastning. Det var alt­ så produksjonen av trevirke som var det primære. Andre interesser knyttet til skogen kom i bakgrunnen. Bestandsskogbruket gjennomgikk en grundig rasjo­ nalisering i løpet av 60- og 70-årene. En omfattende mekanisering fant sted parallelt med en kraftig utbyg­ ging av skogsveinettet. Til dels store flatehogster, foryngelsesfelt og veier med tilhørende skjæringer og fyl­ linger satte etter hvert sitt preg på landskapet. Samtidig brukte folk skogen mer og mer som rekrea­ sjonsområde, spesielt i bynære områder. Mot slutten av 60-åra fikk vi en tilspisset debatt der produksjonsskogbruket og friluftslivet ble stilt opp mot hverandre. Som en følge av den økende kritikken mot produksjonsskogbruket med sin ensidige vekt på virkesproduksjon, ble skogproduksjonsloven endret til lov om skogbruk og skogvern i 1976. 1 denne loven er prinsip­ pet om flersidig bruk av skogen lagt til grunn. Formålsparagrafen i loven slår fast at skogen skal bru­ kes til produksjon av trevirke, at den skal være et leve­ område for dyr og planter og at den skal være et rekre­ asjonsområde for befolkningen. Siden skogbruksloven av 1976 ble vedtatt, har det skjedd en gradvis omlegging av skogbruket i retning av å tilgodese i større grad andre interesser enn virkesproduksjonen.

HVORDAN KAN SKOGSDRIFT TA FLERBRUKSHENSYN I PRAKSIS? Slutta vvirkning Ved sluttavvirkningen av en skogbestand er det viktig å planlegge størrelse, form og plassering av hogstflater slik at de landskapsestetiske verdier blir tatt vare på. Små flater er mindre øyesår enn større, og flatekanter som følger naturlige linjedrag i terrenget, oppleves i

156

FOTO: FRODE LOSET

FLERBRUK

FOTO: FRODE LOSET

Toppområdet øverst er snauhogd og framstår som et øyesår og skrekkeksempel på hvordan det ikke skal gjøres. I toppområdet nederst er det gjennomført plukkhogst. Frøtrær, småtrær og løvtrær er satt igjen. Området ser derfor ut som en glissen skog.

mindre grad som fremmedelement enn flater med rettlinjete kanter. Det er også viktig å ta hensyn til hvordan en hogstflate tar seg ut mot horisonten. Flatekantene bør vi i tillegg søke å forme som et flersjiktet skogbryn ved å sette igjen mindre trær og bus­ ker. Likeledes bør vi spare løvtrær, busker og mindre trær langs bekker, elver og vann. Spesielt bør vi ta hensyn til viktige viltbiotoper som spillplassene til storfuglen og fuktskog, som er viktige leveområder for skogsfuglkyllinger de første leveuke­ ne. Videre bør løvtrær settes igjen, spesielt viktige bei­ teplanter som selje, osp og or, men også bjørk. Døde trær er viktige for hakkespetter og hullrugere som ugler. Større rognetrær, selje og einer bør spares av landskapsestetiske grunner. Skogen skal ikke avvirkes i områder der foryngelse er vanskelig, som på myrer og bergrabber og i verne-

157

FLERBRUK

skogsbeltet opp mot fjellet. Virkeproduksjonen har her liten verdi, og slike områder bør derfor pleies med vekt på hensynet til dyrelivet og landskapet. Dersom transport av tømmer og utstyr er dårlig planlagt og gjennomført, kan det oppstå omfattende terrengskader. Derfor må vi unngå kjøring over bløte parti, eller beskytte vegetasjonen ved å legge hogstavfall i traseen. I særlig sårbare områder bør all trans­ port gjennomføres på frosset og helst snødekt mark. Spesielle hensyn må tas til stier og turløyper.

Tynninger og generell skogskjøtsel Tette ungskogbestander må tynnes slik at skogbunnen får nok lys til at undervegetasjonen utvikles tilfredsstil­ lende. Et velutviklet feltsjikt og busksjikt er viktig for dyrelivet og gir et pent skogbilde. Generelt er fleraldret og flersjiktet skog fordelaktig for dyrelivet. Vi bør ikke bekjempe oppslag av løvkratt og urter på hogstflater under foryngelse ved sprøyting med kjemi­ kalier, men ved å rydde manuelt. Kratt og urter på slike flater er viktig føde for hjortedyr. Død vegetasjon etter sprøyting virker provoserende på folk flest. Enkelte dyrearter, som for eksempel jerpe, krever spesiell omtanke, og må ha en blanding av oretrær og tett flersjiktet granskog for å trives. Barskoghekkende rovfugler er ofte sårbare for skoglige inngrep. Det gjel­ der hønsehauk, musvåk, vepsevåk, fjellvåk, fiskeørn, kongeørn, tårnfalk og spurvehauk. Av hensyn til slike arter må vi spare reirtrær og omkringliggende skog, samt unngå skogsdrift og andre forstyrrelser i hekketi­ den. Vi bør også sette igjen sitteposter for rovfugl i form av større frittstående trær på hogstflater. Enkelte sjeldne orkideer vokser bare i kalkfuruskog. I slike spesielle biotoper må vi enten gjennomføre en forsiktig plukkhogst eller frede skogen. Skogsveier En godt utformet vei med gjennomtenkt linjeføring gjennom landskapet vil ofte være en fordel også for fri­ luftslivet. Ved planleggingen av skogsveier må det tas hensyn til landskapstilpasningen, slik at vi unngår sto­ re skjæringer og fyllinger. Videre må terrengbehandlingen vurderes nøye i forbindelse med uttak av masse og plassering av steintipper.

158

FLERBRUK

Alminnelige regler En skog der ville dyr trives, er som regel en skog som samtidig oppleves som vakker og velegnet for frilufts­ liv. Dersom skogskjøtselen tar viltstellhensyn, tar vi derfor samtidig hensyn til rekreasjonsinteressene. Og ved et fornuftig opplegg vil kostnadene i form av tapt virkeproduksjon være overkommelige. Et ensformig skoglandskap preget av ensjiktet og ensaldret skog, er lite attraktivt for friluftsfolk, og er heller ikke en biotop som fremmer et artsrikt og tallrikt dyreliv. Det er variasjon vi må tilstrebe, og det kan vi oppnå ved å skjøtte småbiotoper særskilt. Med småbiotoper mener vi mindre areal som har spesielle funksjo­ ner for plante- og dyrelivet, eller som skiller seg klart ut fra de dominerende naturtyper i området. Små­ biotoper inneholder ofte konsentrasjoner av spesielle arter. Slike småbiotoper kan være:

-

sumpskog fuktige bekkedrag kantsoner strandskoger med rikt løvtreinnslag løvenger edelløvskog raviner urmark skredområder sørberg grupper av eldre løvtrær

Mange småbiotoper er særlig artsrike, og har derfor betydning for det biologiske mangfoldet.

Flerbruk i jordbruket Også i jordbruket snakker vi om flerbruk. Dette er kombinasjon av tradisjonell jordbruksproduksjon og utnytting av bygninger, areal og arbeidskraft til pro­ duksjon av miljøgoder, gårdsturisme og andre varer og tjenester. Mekaniseringen i jordbruket har redusert behovet for arbeidskraft på gårdene. For å oppretthol­ de bosetning og drift trengs det ny næringsutvikling som kan skape nye arbeidsplasser. Opplevelser og mil­ jøgoder knyttet til kulturlandskap og gårdsmiljø kan danne grunnlag for gårds- og bygdeturisme. Miljø pre-

159

FLERBRUK

1 Pedagogisk jordbruk og omsorgstjenester - skole- og fritidsgårder som tar imot barn og ung­ dom i skole og fritid - gårdsbesøk for barnehager

160

FOTO: SVEIN GRONVOLD

Utleie av jakt- og fiskerettigheter og botilbud i tilknytning til dette er eksempler på produksjon av miljøgoder og flerbruk av gårdens ressurser. Tilfredsstillende tilrettelegging og god markedsføring er forutsetninger for at det skal lønne seg.

get av verdifull kulturarv, husdyrhold og allsidig pro­ duksjon er særlig attraktive. Vi kaller ofte landbruk til­ rettelagt for turisme for opplevelseslandbruk. I tråd med landbrukspolitiske målsettinger overføres midler fra storsamfunnet for å opprettholde jordbruks­ drift i utkantstrøk og for å styrke vern og utvikling av kulturlandskap i sentrale jordbruksområder. Etter hvert som jordbrukspolitiske målsettinger, jordbruks­ produksjon og kulturlandskapshensyn blir samordnet, er det naturlig at flerbruksmuligheter utvikles som gjenytelse og tilbud til storsamfunnet. Jordbruk kan i dag tilby en rekke utradisjonelle pro­ dukt og tjenester:

FOTO: UNNI DAHL GRUE

FLERBRUK

Flerbruk au utmarka kan føre til konflikter, f.eks. når folk glemmer å stenge grinder etter seg, slik at dyr på beite slipper ut. En enkel klatrestige i kombinasjon med hengelås på grinda kan løse problemet.

- vertsgårder for praksis og yrkesopplæring - hestehold (rideskole, terapiridning, oppstaking) - omsorg for ungdom, rekonvalesensopphold og rehabilitering 2 Gårdssalg og gårdsturisme - gårdssalg av egne produkt - selvplukk av bær, frukt og poteter - parselldyrking - gårdsbesøk av grupper, eventuelt med servering av tradisjonell mat - gårdsmuseum - bondegårdsferie - kulturhistoriske arrangement - salg av håndverksprodukt - utradisjonell planteproduksjon (blomsterengfrø, tørkeblomster, naturfargeplanter, lin, urter) 3 Utmarksprodukt - jakt og fiske - seterferie, eventuelt med opplæring i å lage tradi­ sjonelle produkt som rømme, ost og smør - turer med omviser

161

FLERBRUK

Flerbruk av vassdrag I vassdrag der det har utviklet seg konflikter mellom ulike bruksinteresser, benyttes ofte flerbruksplanlegging som et hjelpemiddel til å forsone motsetninger. Som et eksempel skal vi se nærmere på elva Gaula sør for Trondheim, som er en av de mest populære lakseel­ vene i landet. Laksefisket har stor betydning som inn­ tektskilde for mange grunneiere. Men enkelte grunn­ eiere har tatt ut grus fra grusører og elvebunn, og det har ført til lavere vannstand, kanaliseringseffekter som ødelegger standplasser for laksen, samt erosjonsskader på elvebredden og undergraving av elveforbygninger. Andre brukerinteresser i forhold til Gaula er kraftut­ bygging, vegbygging, naturvern og bruk av elva for utslipp av kloakk og annen avrenning. På bakgrunn av økende konflikter mellom de ulike brukerinteressene ble det i 1988 besluttet å utarbeide en flerbruksplan for Gaula. Etter at plan- og bygningslo­ ven trådte i kraft i 1986, er kommunene pålagt å angi bruk og vern av vassdrag i sine kommuneplaner. Gaula renner gjennom flere kommuner, og ansvaret for å organisere planleggingen ble derfor lagt til fylkeskom­ munen i Sør-Trøndelag i samarbeid med Fylkesman­ nens miljøvernavdeling. Planen ble lagt fram i 1990, og hovedmålene er for­ mulert slik: 1 Det skal tas hensyn til landbruks-, natur- og kulturlandskapskvaliteter og andre tungtveiende sam­ funnsinteresser ved arealdisponeringer langs Gaula. 2 Gaula må også i framtiden være et attraktivt vass­ drag for fiske og annet friluftsliv. 3 Vannkvaliteten i deler av vassdraget må forbedres vesentlig. 4 Uheldig erosjon på elvebredd og elvebunn må unn­ gås.

Hovedmålene er deretter spesifisert i 20 delmål. Disse delmålene er i sin tur tatt vare på gjennom et konkret handlingsprogram med forslag til gjennomføring av 40 tiltak. Ønsket effekt av hvert enkelt tiltak er beskrevet, og ansvaret for finansiering og gjennomføring er plas­ sert.

162

FOTO JON ARNE SÆTER / SAMFOTO

Enkelte resultat har allerede vist seg. Ansvaret for å redusere tungmetallforurensningen fra Kjøli og Killingdal gruver ble lagt til Statens forurensningstil­ syn i samarbeid med Næringsdepartementet og gruve­ eierne. I 1994 var utslippene av kopper redusert med 84 % sammenlignet med situasjonen i 1990. Foru­ rensningen av sink hadde gått ned med 70 %, og svovelforurensningen var halvert. Som et resultat av dette er plante- og dyrelivet nå på veg tilbake på den 33 km lange strekningen fra Eggafossen og opp til gruvene. Denne elvestrekningen, som tidligere var fisketom, er i dag levelig for fisk igjen.

163

Kantvegetasjon langs elver og bekker har flere funksjoner. Insekter faller ned fra vegetasjon som henger ut over vannet. Dette øker produksjonen av yngel og småfisk. Kantvegetasjonen hjelper også til med å redusere avrenning av næringsstoffer fra dyrket mark, og reduserer skadevirkningene av storflommer på enga. Kantvegetasjonen er dessuten viktige biotoper for fugler, og trekkveier for mange dyr. Bildet viser Gaula, sett fra Fossbakken.

FLERBRUK

Flerbruk i strandsonen Strandbeltet står som arealkategori i en særstilling når det gjelder betydning for allmennhetens rekreasjon og frie ferdsel. Kontaktlinjen sjø/land er også viktig som livsmiljø for plante- og dyrelivet, og betyr mye for hele opplevelsen av kystlandskapet. Bruken av strandsonen har ofte vært preget av konflikt mellom ulike bruksin­ teresser, spesielt i forbindelse med bruk av stranda som byggeareal for fritidshus. Det er forbudt å bygge i 100meterbeltet langs sjøen. Men utbyggingen av strandso­ nen spesielt på Sør- og Østlandet fant sted før denne bestemmelsen trådte i kraft. I de tettest befolkede del­ ene av landet er det derfor allerede for sent å bevare strandsonen som friområde. Med økende bruk av sjøen som rekreasjonsområde og kraftig vekst i flåten av fritidsbåter har konfliktsonen til dels flyttet seg ut på sjøen. Planloven gir nå hjemmel for "vannbruksplanlegging" og "kystsoneplanlegging" med sikte på å regulere de konflikter som kan oppstå, for eksempel mellom etablering av fiske­ oppdrettsanlegg og ferdselsinteressene til båtfolket.

Flerbruk av kystressursene Fritidsfiske i sjøen foregår enkelte steder i betydelig omfang. Yrkesfiskerne har protestert mot overdreven bruk av faststående redskap som garn og liner. De mener at fritidsfiskerne tar så mye fisk at det er snakk om konkurranse om ressursene. Dessuten blir fritids­ fiskere som fanger så mye at de selger deler av fangs­ ten, kritisert for å konkurrere om kundene. Fritidsfiskerne på sin side mener at det er viktig å bevare allemannsretten til sjøfisket. Rettighetene til fis­ ket i ferskvann tilhører grunneierne, mens sjøen er det siste fristed for alle som ikke eier grunn. Spesielt hard kritikk har vært reist mot utenlandske turister som det blir påstått fyller både to og tre frysere med fiskefilet som de tar med seg hjem. Mange mener at fiske i et slikt omfang grenser mot yrkesfiske og bur­ de forbys. Myndighetene har prøvd å begrense konflikten ved å regulere redskapsbruken og fisketidene. Vi kan like­ vel ikke si at systematisk flerbruksplanlegging er tatt i bruk for å bilegge konfliktene i fjorder og kystnære

164

FLERBRUK

o

Bebyggelsen i Lyngør i Aust-Agder ligger i strandsonen. For det meste er dette nå fritidshus. Tradisjonelle sørlandshus utgjør et vakkert kulturlandskap, men mange av fritidshusene er ikke oppført i samsvar med god byggeskikk. Mange hekkeområder for sjøfugl er ødelagt av fritidshusbebyggelse og ferdselen som følger med. Tett bebyggelse i strandsonen er også til hinder for at båtfolk og andre besøkende kan slippe til.

165

FOTO: PÅL HERMANSEN / SAMFOTO

FLERBRUK

Rorbuferie har blitt populært. Tilbud om opphold i et tradisjonelt rorbumiljø kan kombineres med tilbud om fisketurer om bord i fiskebåter. Dette er et eksempel på flerbruk av kyst- og fiskeressurser.

områder. Men behovet ser ut til å være til stede. En del kystfiskere har begynt å tilby organiserte fis­ keturer i turistsesongen. Dette passer ofte fint innimel­ lom de tradisjonelle fiskesesongene. Turistfiske kan ofte gi vel så store inntekter som det tradisjonelle fisket. Vi kan kalle dette flerbruk av fiskebåter. Turistfiske pas­ ser for øvrig godt sammen med andre tilbud, som overnatting, tilrettelegging av sløye- og pakkeskur og direktesalg av fiskeprodukter, håndverksartikler og lokal kunst. Som turistland kan ikke Norge tilby sol og varme. Vi har derimot en rekke andre attraksjoner å by på. Først og fremst er dette opplevelser knyttet til natur og kul­ turlandskap. Fiskemuligheter i rent vann både i sjø og ferskvann er mangelvare de fleste tettbygde steder i Europa. Utfordringen ligger i å tilrettelegge for turist­ fiske på en slik måte at lokalbefolkningen tjener på det og ikke opplever det som utilbørlig konkurranse. I tilknytning til striden om hvalfangst har det blitt hevdet at Norge kunne tjene mer på å utnytte hvalres­ sursene i turistsammenheng enn ved tradisjonell hval­ fangst. Efvalobservasjon eller "whale watching" har

166

FLERBRUK

blitt en betydelig turis tind ustri i områdene omkring Cape Cod i USA. Båtturer for å observere hval tilbys også flere steder i Norge. I forbindelse med flerbruksplanlegging er det sjelden snakk om enten - eller. Men hvalsaken er kanskje et eksempel på en konflikt der turistinteressene er uforen­ lige med fangstinteressene? Dersom turistene er klar over at det drives hvalfangst, kan det komme til å begrense etterspørselen etter båtturer for å observere hval. I en eventuell flerbruksplan for hval må denne mulige konflikten helt klart vurderes. Ved hjelp av for­ nuftig opplagt informasjon og tilrettelegging for øvrig skal vi ikke se bort fra at kommersiell hvalfangst og hvalobservasjon lar seg kombinere.

167

Humle (Humulus lupulus) er en svært hur­ tigvoksende slyngplante. Den kan vokse opptil 3 cm i timen. Humle har fra gammelt av vært dyrket i humlehager. Hunnblomstene blir brukt som krydder i øl. Blomstene ser ut som lysegrønne kongler. Innunder dekkskjellene sitter det en mengde små, gule kjertler som produserer lupulin. Lupulin er et bitterstoff som virker beroli­ gende og lett søvndyssende. Et gammelt kjerringråd mot søvnløshet var å legge en humlepose under hodeputa.

Som tilsetning i øl kom humle til å avløse pors, som var vanlig ølkrydder fram til vikingti­ den. Pors hadde den ulempen at den gav kraftige tømmermenn hvis inntaket ble for stort. Humle inneholder østrogenlignende stoff. Østrogen er et kvinnelig kjønnshormon. Det blir påstått at bare lukten av humle skal være nok til å forstyrre menstruasjonssyklusen hos kvinner. Menn som drikker mye øl, har lett for utvikle bred bak og store bryst, i tillegg til ølmage. Dette skyldes i større grad østrogeneffekten enn næringsinnholdet i øl.

KAPITTEL

Etikk o? miliøfilosofi e etiske problemstillinger som knytter seg til men­ neskets naturbruk, har etter hvert utviklet seg til en egen filosofisk disiplin. Miljøfilosofien diskuterer hvilke verdier som bør legges til grunn for samfunnets og det enkelte individs naturbruk. Naturfaglige vitenskaper kan beskrive et miljøpro­ blem og forklare at dette problemet skyldes mennes­ kets naturbruk. Men vitenskapen kan ikke forklare hvorfor vi har valgt å bruke naturen på en måte som skader den. Det er filosofiens oppgave å klargjøre om dette skyldes at vi forfølger forkastelige målsettinger for våre liv, og eventuelt om det skyldes bestemte verdi­ valg som det er nødvendig å korrigere. Det sies ofte at det må en holdningsendring til der­ som vår rovbruk av naturen skal stanses. Men er vår økonomiske og politiske virksomhet styrt av holdning­ er, eller lar vi oss styre av noe som er økonomisk nød­ vendig, markedets "usynlige hånd"? Blir politiske beslutninger tatt på en slik måte at vi verken kjenner premissene eller konsekvensene av dem? Er menneske­ ne selv blitt offer for en utvikling som vi ikke ønsker, men som vi ikke makter å styre? Vi kjenner eksempelet med katten Aldrimett, som aldri fikk nok å ete. La oss tenke litt på hva som var problemet for denne katten: var det at den ikke fikk nok mat, eller var appetitten for stor? Fru Aldrinok hadde 20 kjoler i skapet, men kunne ikke finne en som var i stil med de nye skoene. Hun hadde fryktelig lyst til å kjøpe en ny, men manglet penger. Hadde Aldrinok et pengeproblem eller et problem med sin holdning? Tilsvarende kan vi spørre om luftforurensning som skyldes bilbruk, er et livsstilsproblem eller et teknolo-

D

169

ETIKK OG MILJØFILOSOFI

giproblem. Kan elektriske biler erstatte biler med forbrenningsmotor, slik at vi kan få en forurensningsfri bilpark? Men hvordan skal vi produsere elektrisiteten som skal til for å lade bilbatteriene? Må vi bruke olje, og dermed forurense like mye? Eller bør vi reise min­ dre og satse på sykkelen og kollektivtrafikken? I kapittel 4 om naturvern var et av temaene det biolo­ giske mangfoldet. Hver dag utryddes mange arter. Har mennesket rett til å utrydde en art? Har en sauebonde rett til å forsvare husdyra sine ved å utrydde jerven? Vi behandler sykdommer ved å bekjempe sykdomsframkallende bakterier, sopp og virus. Vi har lykkes med å utrydde koppeviruset. Bør vi være stolte av det, eller er det feil å utrydde en sykdomsframkallende art? Alt dette er eksempler på spørsmål som bare kan besvares gjennom filosofisk refleksjon. Vitenskapen beskriver og forklarer, men kan ikke gi svar på hvilke holdninger og handlinger som er gode eller onde, gale eller riktige. Vi skal i dette kapitlet ta opp en del etiske og miljøfilosofiske problemstillinger. For ikke å gjøre innføringen i dette temaet altfor abstrakt og akade­ misk, skal vi ta utgangspunkt i en konkret problemstil­ ling: lar det seg gjøre å forsvare jakt for sportens skyld?

Økende motstand mot jakt også i Norge? Mange ser på jakt som noe helt naturlig, og finner det kanskje vanskelig å forstå at den trenger en etisk rett­ ferdiggjørelse. Men motstanden mot jakt har etter hvert blitt betydelig. Vi kan slett ikke se bort fra at den største trusselen mot jakt som friluftslivsaktivitet på litt sikt kanskje ikke blir mangel på vilt, men motstand og eventuelt lovforbud mot jakt. En undersøkelse fra Italia viste at 2/3 av den voksne befolkningen og 3/4 av ungdommen var imot jakt. 1 kantonen Genf i Sveits ble jakt forbudt etter folkeav­ stemning om saken. Forslag om forbud mot jakt har blitt fremmet i en lang rekke land. I gamle dager ble jakt drevet for å skaffe mat, skinn og pelsverk. I tillegg drev de skadedyrbekjempelse av rovvilt som truet husdyr, eller som de mente var næringskonkurrenter til menneskene ved at de beskat­ tet matnyttig vilt. Jakt var en del av kampen for å over­ leve, og det var neppe vanlig å bekymre seg om dyras

170

ETIKK OG MILJØFILOSOFI

rettigheter. I jakten på rovdyr ble det blant annet brukt fotsakser og gift som påførte dyra store lidelser. I dag er jakt en fritidsbeskjeftigelse der mataukmotivet er underordnet. Jakt har blitt en sport som en driver med for å få rekreasjon.

LIVSSTILEN PÅVIRKER HOLDNINGENE VÅRE

FOTO. PAL HERMANSEN

SAMFOTO

For stadig flere mennesker har livssituasjonen blitt slik at de ikke har personlig erfaring med husdyrhold og kjøttproduksjon. Avliving og slakting av dyr foregikk før i tiden på gårdene. Dette var en naturlig del av gårdsarbeidet, og både voksne og barn deltok. I dag er

Hva er viktigst for jegeren: jaktutbyttet, naturopplevelsen eller det sosiale samværet?

ETIKK OG MILJØFILOSOFI

slakting en virksomhet folk flest vil kvi seg for å delta i, og mange reagerer med avsky. I enkelte religioner, for eksempel visse varianter av buddhisme og hinduisme, er slakteryrket et "urent" yrke. Enkelte ganger kan vi få inntrykk av at mange i vårt moderne samfunn ser på slakting på den samme måten. Folks forhold til dyr har endret seg fra å betrakte dem som arbeidsdyr eller en matkilde til å se på dem som kjæledyr, kamerater eller som en kilde til opple­ velser. Dette er en utvikling som har blitt påskyndet av barneeventyrene og populære filmatiske beretninger ("Slipp Willy fri!") og TV-serier ("Flipper", "Lassie", "Skippy" osv.). Disse har bidratt til å skape forestilling­ er om dyr med menneskelige egenskaper. De nevnte TV-seriene dreier seg alle om dyr som er intelligente, som tar ansvar og som har omsorg for mennesker. Store mediebaserte kampanjer mot for eksempel sel­ fangst har fått mange til å mene at dyr kan føle sorg ved tap av unger eller foreldre, på samme måte som mennesker. Dyr har blitt menneskeliggjorte. Den proses­ sen som har ledet fram til en tilværelse der en vakuumpakket kotelett er det mest blodige folk opplever, kan kanskje karakteriseres som en fremmedgjøring overfor naturen, eller et brudd med vår biologiske fortid? Tilbakegangen for primærnæringene, urbanisering og kontorisering er uten tvil stikkord når vi skal prøve å forstå holdningsendringene som har ledet til mot­ stand mot jakt. Men om dette er forklaringen, så er det ikke et bevis på at argumentene til jaktmotstanderne er forkastelige. Det er like aktverdig å være et urbanisert menneske med en bymessig livsstil som en "naturens praktiker". Argumentene må vurderes i kraft av sin egen tyngde.

La oss se på saken fra fire forskjellige synsvinkler: 1 Jegerens synspunkt: hvilke fordeler gir jakten for jegeren? 2 Jaktmotstanderens synspunkt: hvilke ulemper gir jakten for ikke-jegerne? 3 Samfunnets synspunkt: er sportsjakt nyttig eller ska­ delig for fellesskapsinteressene? 4 Viltets synspunkt: har ville dyr en rett til å leve i fred?

172

ETIKK OG MILJØFILOSOFI

JEGERENS SYNSPUNKT

Sportsjakt er en aktivitet som er formålsrettet og som kan gi utøveren glede ved å lykkes. Jakt tilbyr spen­ ning, stiller krav til kunnskaper og ferdigheter, og det er muligheter for belønning i form av et bytte. I tillegg foregår jakt som oftest i omgivelser som gir jegeren rike naturopplevelser. Opplevelsene er i seg selv en form for belønning, selv om byttet skulle utebli. Ansvarlig sportsjakt er basert på prinsippet om at dyr ikke skal påføres unødvendige lidelser. Det eksisterer derfor skrevne og uskrevne regler om korrekt våpenbruk, human avliving og plikt til å forfølge skadeskutte dyr. For de fleste jegere betyr det noe å videreføre en tradi­ sjon, å vedlikeholde ferdigheter som har betydd mye for menneskenes overlevelsesevne, og som også i fram­ tiden kan komme til å bety noe. Jegerens forhold til byttet er ikke preget av aggre­ sjon, men av ærbødighet og respekt for dyrs rett til ikke å lide unødvendig. All jakt må være basert på prinsip­ pet om bærekraftig høsting. Det er jegerens ansvar å sørge for vern av arter og bestander, og lojalt følge de regler som er fastsatt for avskytingen. På artsnivå er altså prinsippene vern og fornuftig forvaltning med sikte på å opprettholde livskraftige bestander. Sportsjegeren etterstreber viltet primært for å skaffe seg en opplevelse. I samfunn med naturalhushold er hensikten med jakt å skaffe seg mat. Opplevelser og rekreasjon er et kulturelt utviklet behov som jegeren ikke betrakter som mindreverdig. I de rike land er behovet for rekreasjon like viktig som behovet for mat. Industri og tjenesteyting er like nyttig for samfunnet som jordbruk. En frisør kan bidra like mye til verdi­ skapningen i samfunnet som en bonde. Det er like meningsløst å rangere behov som å rangere yrker.

For jegeren er jakt en form for friluftsliv som verken er primitiv eller på annen måte mindreverdig sammen­ lignet med annen rekreasjon. Etisk skiller jegeren klart mellom mennesker og dyr, og mener at vi har rett til å utnytte dyrelivet for å tilfredsstille menneskelige behov. Fordi han skiller klart mellom mennesker og dyr, er det ikke moralsk problematisk å ta livet av dyr. Jakt er derfor ikke en aktivitet som lærer jegeren ag­ gressivitet eller gjør terskelen lavere for å godta vold overfor mennesker. Jegeren ser videre på seg selv som

173

ETIKK OG MILJØFILOSOFI

en som høster av naturens overskudd, og er slik sett en forvalter som gjør en samfunnsgagnlig innsats.

JAKTMOTSTANDERENS SYNSPUNKT

FOTO: ROGER STENBERG

SAMFOTO

Jaktmotstanderen opplever jakt som en blodig sport som påfører dyr unødvendige lidelser. Jakt gjør dyr skremte og