Jakt, fiske, friluftsliv. 3 [3]
 8210024906, 8210024930 [PDF]

  • 0 0 0
  • Gefällt Ihnen dieses papier und der download? Sie können Ihre eigene PDF-Datei in wenigen Minuten kostenlos online veröffentlichen! Anmelden
Datei wird geladen, bitte warten...
Zitiervorschau

I

TAKT 2 '-'FISKE FRILUFTSLIV

'© 1985 norsk utgave Tiden Norsk Forlag 1. opplag 1985 (1-25 000) Originalens tittel: Tapiola, © Amer Group Ltd, Weilin + Gods, Espoo, Finland. Leder for redaksjonsrådet: Tauno V. Måki, hovedredaktør: Mauri Soikkanen, forlagsredaktør: Veikko Rinne. Norske illustrasjoner til dette bind er levert av: Birger Areklett, Nils Block-Hoell, Lennart Blomberg, Ole Daniel Enersen, Eivind Fossheim, Fred Friberg, Ragnar Frislid, Arild O. Gautestad, Jostein Grastveit, Sigurd Halvorsen, Lars Petter Hansen, Ivar Harjar, Pål Hermansen, Per Hohle, Jon Østeng Hov, Johannes Jensås, Harald Julsrud, Dag Kjelsaas, Pål Krogvold, Thor Larsen, Gunnar Lie, Magnar Lien, Tore Rolf Lund, Fridtjof Mehlum, Lars W. Molvik, Jørn Bøhmer Olsen, Trond Opstad, Jan Rabben, Knut Rom, Leif Rustand, Bjørn Selvaag, Dag Silseth, Kjell Hansen Stoa, Ole Johan Sæthre, Rolf Sørensen, Hanne Toftdahl, Ola Toftdahl, Nils Trosterud, Tor Trosterud, Thorbjørn Tufte, Arne Bjørn Vaag, Velaug Walle, Arnfinn Weiseth, Gunnar Aamodt, Per Aass.

Trykk og innbinding: Emil Moestue A.s, Oslo. ISBN 82-10-02490-6 (Bind 1-5) ISBN 82-10-02493-0 (Bind 3)

FORFATTERE OG KONSULENTER I BIND 3: Overlege Per Gunnar Bjørholt førstehjelp

Redaktør Thorbjørn Tufte ørretfiske med slukutstyr, røyefiske

Cand, philol. Julius Ytteborg fluefiske etter harr og sik

Advokat Einar Blaauw rugdejakt

Vilt- og fiskekonsulent i NJFF Arnfinn Weiseth sjøfugljakt, sjøørretfiske med mark og sluk

Viltkonsulent Fredrik Aalerud andejakt i innlandet

Revisor Kaare Fostervoll laksefiske

Redaktør Ragnar Frislid jakt, fiske Fiskerikonsulent Paul Hagala sjørøyefiske

Forsker Lars Petter Hansen laksefisker Førsteamanuensis Olav Hjeljord viltstell Forfatter Per Hohle fjellklatring, fjellvandring

Generalsekretær i Den Norske Turistforening Harald Julsrud turistforeningene i Norge

Lærer Pål Krogvold ørretfiske med flue Forsker Thor Larsen Svalbard

Forbundssekretær i Norske Turist­ foreningers Forbund Tore Rolf Lund skiturer i vinterfjellet Sjefsinspektør i Den Norske Turist­ forening Eirik Nesse fjellvett og sikkerhet i fjellet

Journalist Knut A. Nilsen hundekjøring Advokat Knut Rom jakt, fiske

Cand. real. Peter Johan Schei sjø-, vann- og våtmarksfugler, sjøfugljakt

Tidl, sekretær i Norsk Jakthundforbund Harald Sommerstad harejakt

Statsmeteorolog Jens Sunde været Lektor Håkon M. Svendsrud hare Konsulent Hanne Toftdahl brevandring

Redaksjonssekretær Nils Trosterud hytteliv

Tannlege Gunnar Aamodt sjøørretfiske med flue

I FORLAGSREDAKSJONEN: Manuskriptbehandling og bilder: Grete Marthilm (redaktør) Åse Nini Bråthen Hansen (red.sekr.) Aase Johns (red.sekr.)

Oversettelse: Eivind Kristiansen (lektor)

INNHOLD FANGST, JAKT, FISKE OG FRILUFTSLIV PÅ SVALBARD 10 Landet med de kalde kystene 12 Fangst, jakt og fiske 18 SJØ-, VANN- OG VÅTMARKS­ FUGLER 34 Økologi og forvaltning 36 Skarver 39 Andefugler 42 Vade-, måke- og alkefugler 62

JAKT PÅ SJØ-, VANN- OG VÅTMARKSFUGLER 80 Forutsetningene for jakten på sjo-, vann- og våtmarksfugler 82 Forskjellige jaktformer 86 HARER OG HAREJAKT 98 Artene 100 Utseende og sanser 101 Livsmiljo og næring 102 Forplantning 106 Harebestanden 106 Harejakt med jagende hund 108

VILTSTELL 114 Hvorfor trenger vi et viltstell? 116 Skjøtsel av livsmiljøet 118 Kortsiktige tiltak 118 Langsiktig viltstell 120 Viltmiljøer i kultur­ landskapet 1 28 Miljø for andefugler 130 Foring av vilt 132 Forbedring av fuglenes hekkemuligheter 133 Skadedyr 138 FLUER 140 Fluer og fluefiske 142 Om fluer 149 Fiskerens fluer 152 Anerkjente fluer 161 FLUEFISKERENS UTSTYR 166 Flueredskapen - en helhet 168 Fluestenger 170 Fluesneller 174 Fluesnorer 176 Fluefortom og bakline 178 Annet utstyr for fluefiskere 182 FLUEFISKE 188 Kasting med flueredskap 190 Fluefiske i elv 202 Fiske med våtflue 208 Fiske med tørrflue 21 3 Fluefiske i stille vann 217 Fluefiske etter forskjellige fiskearter 219 FISKEARTER: LAKSEFISKENE 224 Laksen 226 Ørreten 240 Roya 246

Siken 250 Lagesild, harr og krøkle 252 Innførte laksefisker 254 SPORTSFISKE ETTER LAKSEFISKER 258 Laksefiske 260 Ørretfiske med flue 274 Ørretfiske med slukutstyr 282 Sjøørretfiske med flue 286 Sjøørretfiske med mark og sluk 295 I storroyenes karrige rike 297 Sjoroyefiske 302 Harrfiske med flue 305 Sik på torrflue 308 FRILUFTSLIV I SKOG OG FJELL 310 Å finne fram i terrenget 312 Å slå leir 318 Ute i terrenget 325 Fjellet! Vårt Morgen-Norge 331 Brevandring 337 Fjellklatring 341 Skiturer i vinterfjellet 343 Hundekjøring 349 Fjellvett, fjellvettregler og sikker­ het i fjellet 352 Turistforeningene i Norge 358 Hytteliv 366 Allemannsretten 372 Forebygging av og førstehjelp ved skader 377 Været 392

Møte mellom hvalross og isbjørn i drivisen.

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

LANDET MED DE KALDE KYSTENE Livet under breene 12 Turisttrafikk gjennom tidene 14 Artsfattig dyreliv 16 FANGST, JAKT OG FISKE 18 De første fangstfolkene 18 Rovdrift på hval og hvalross 18 Hvithvalfangsten 21 Selfangsten - fra storkobbe til snadd 21 De gamle overvintrerne 24 Isbjørnfangst med feller og selvskudd 25 Hvitrev og blårev 27 Reinen - til Svalbard med drivisen 28 Ryper og sjøfugl 30 Egg og dun i tonnevis 31 Svalbardrøye - eneste fiskeart 32 Vern av ressursene 32

12

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

Landet med de kalde kystene Livet under breene Til tross for en ekstremt nordlig be­ liggenhet er Svalbard et av de få ark­ tiske områdene som er relativt lett tilgjengelig hele året. Dette skyldes Golfstrømmen, som skyter nordover fra norskekysten opp langs Spitsber-

12

gens vestkyst, og som deretter dreier østover langs Svalbards nordkyst. Dermed holdes vestkysten isfri lange tider av året, slik at skip og ishavssku­ ter kan komme innunder land. Landet virker kanskje karrig og øde for den som første gang kommer dit sjøveien; fjellene er bratte og for­

revne, og breene står som steile veg­ ger helt ut mot havet. Men så snart man kommer på land, oppdager man at landet er frodig og fullt av liv. På slettene bugner det ofte av mose og gress, og rødsildren danner store, sammenhengende blomstertepper. Den vevre polarvalmuen klorer seg fast blant grus og stein hvor intet annet kan gro. I de bratte urene under fjellene hekker millioner av al­ kekonger. Denne høyarktiske alke­ fuglen er ikke stort større enn en

Landet med de kalde kystene

trost, elegant kledd i kjole og hvitt. I steile bergvegger er det et øredøven­ de spetakkel fra polarlomvi og krykk­ je, som hekker side om side i tusenvis av par. I strandkanten og på øyene finner man flokker med ærfugl, og noen steder hekker kortnebbgjess og hvitkinngjess. Et eller flere revepar holder gjerne til oppunder fuglefjel­ lene, der de lever høyt på unger og Landskap fra Hornsund på Spitsbergens vestkyst.

Alkekongen er Svalbards vanligste alkefugl. Den hekker i kolonier som kan telle millioner av fugl, i bratte urer langs vestkysten. Den skinnende hvite ismåken hører drivisen til.

egg sommerstid. Den lubne, kort- Innerst i fjordene, hvor det kanskje beinte Svalbard-reinen beiter enkelt­ ennå er litt vinteris, ligger ringsel og vis eller i små flokker på den frodige storkobbe på flakene. Er du riktig vegetasjonen som gjødsles av avren­ heldig, får du øye på en isbjørn som ningen fra fuglefjellene. Reinen er kommer luskende over isen på jakt ofte svært troskyldig. Mange steder etter en sel. De østlige Svalbard-farvann preges er den lite vant til mennesker. Den kan komme småtravende mot deg der av en kald havstrøm med store ismasdu rusler langs stranden en fin som­ ser som trenger ut fra Polhavet mot merdag. Dersom du smetter bak en sør og vest. Forskjellene i strøm og stein og gjemmer deg, hender det ismengder preger klimaet, og i annen ikke så sjelden at reinen kommer rekke også plante- og dyrelivet. etter for å se hvor det ble av deg. Vegetasjonen er mer sparsom i øst,

13

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard hindrer større vekster i å få rotfeste og brukbare vekstbetingelser. Elvene er små og grunne, og innsjøene er også mindre enn hva vi er vant med. Fjellene er som oftest ikke høyere enn noen få hundre meter. Landet gjennomskjæres av mektige breer, og store deler av innlandet er dekket av is året rundt.

Turisttrafikk gjennom tidene

Tundramark, Kong Karis Land. På Svalbard finnes det ikke trær fordi bakken har evig tele som går flere hundre meter dypt.

og fuglefjellene er mindre. Her finner man kolonier av bl. a. den høy arktis­ ke ismåken, og ute i drivisen kan man, om man er riktig heldig, møte rosenmåker. I disse mest avsideslig­ gende strøkene av Svalbard holder hvalrossen til ute i isen og på noen bortgjemte øyer og strender. Her fin­ nes også isbjørnens viktigste yngleområder, langt borte fra folk og for­ styrrelser.

På våre breddegrader er vi vant til en frodigere og kanskje mer variert natur. Hos oss veksler den fra sam­ mensatt edelløvskog til tunge, ensfor­ mige barskoger, fra eng og kultur­ mark til vidde og fjell, fra skjærgård og frodige lavlandsmyrer til elver og store innsjøer. Ikke noe av dette fin­ ner vi igjen på Svalbard. Trær mang­ ler helt der nord, fordi bakken er frosset året rundt. Permafrosten

Svalbard Lufthavn i Longyearbyen har regelmessige flyforbindelser med fastlandet. De norske rutene drives av SAS, mens Aeroflot sørger for transportene mellom Murmansk og den sovjetiske bosetningen på Svalbard.

Helt fra de tidligste tider har polar­ områdene fanget vår interesse. Etter hvert som landområdene der nord ble oppdaget og kartlagt, har vitenskaps­ menn med forskjellig bakgrunn kas­ tet seg over studier av naturen og forskjellige fenomener. På Svalbard finner vi rike minner om tidligere ti­ ders polarekspedisjoner. I det nordvestre hjørnet av Spitsbergen er det ennå rester etter svensken Andrées leir fra den gang han forsøkte å nå Nordpolen med ballong i 1897. Her nord kom polarskipet «Fram» løs fra polarisen etter å ha drevet over Pol­ havet mellom 1863 og 1869. I NyÅlesund står ennå fortøyningsmasten etter luftskipet «Norge». Også menigmann fant veien nord­ over, i søken etter noe nytt, ukjent og spennende. Allerede på slutten av forrige århundre ble de første organi­ serte turistturene til Svalbard gjen­ nomført, med dampskip fra Ham­ merfest og med utenlandske fartøyer. I 1896 ble det første hotellet bygd, på det stedet som den dag i dag heter Hotellneset, og hvor flyplassen ligger nå. Turisttrafikken blomstret, med unntak av nedgang under første ver­ denskrig. Ny hotelldrift ble startet i Ny-Ålesund i 1937, etter at det første hotellet i Adventfjorden måtte ned­ legges. På den tiden ble Svalbard be­ søkt av flere tusen turister hvert år. Annen verdenskrig satte en stop­ per for hotellet i Ny-Ålesund, og for all annen turisme. Men det tok ikke mange årene før turistene fant veien til Svalbard på nytt. Fortsatt var det båtturistene som rådde grunnen, for Svalbard hadde ennå ikke noen egen flyplass. Den kom først i 1975. Fra da av ble atkomsten til Svalbard atskillig lettere og mer behagelig. Om vinte-

ren er det nå to regulære flyginger til Svalbard fra Norge hver uke. Om sommeren er det tre. I flere år hadde hurtigruta regelmessige turer til Sval­ bard, med gods og passasjerer til samfunnene der nord, og turister som ville oppleve landet. Hurtigruta har nå innstilt sine Svalbard-turer, men fortsatt kommer det hver eneste som­ mer mange cruiseskip med passasje­ rer fra forskjellige land. Båtturene går gjerne langs Spitsbergens vest­ kyst, med anløp i Longyearbyen og Ny-Ålesund, og gjerne med et eller flere besøk i mange av de vakre fjor­ dene. Noen tar også en tur opp til driviskanten. Det er imidlertid først og fremst ruteflyene som har brakt forand­ ringer i turismen. Med dem kommer det små grupper fotturister eller fjell­ klatrere som gjerne vil oppleve lan­ det på en annen måte enn fra båtdek­ ket. De gir seg ofte i vei med rygg­ sekk, telt og sovepose og blir ute i felt uker i strekk. Det har vært gjort for­ søk på å organisere denne formen for turisme i form av fellesfotturer etter bestemte ruter, og med hjelp av kjentmann. En campingplass er an­ lagt like ved flyplassen. Turister som kommer på denne måten, må bringe

Overalt på Svalbard er det myrlendt terreng og grunne elver, som kan skape problemer for fotturisten.

med seg alt de trenger under opphol­ det. Longyearbyen er ingen by i van­ lig forstand, men et gruvesamfunn, uten infrastruktur og serviceapparat for mange besøkende.

I de senere årene har mange opp­ daget at Svalbards natur kanskje er mest spennende og fascinerende når man kommer et stykke vekk fra all­ farvei. Noen drar opp med seilbåter,

Ved hjelp av snøscootere kan man trenge langt inn i isbjørnens rike.

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

andre kommer for å padle kajakk, mens noen kommer for å gå på ski tidlig på våren. I de siste årene er det enkelte som har gått hele Spitsbergen på langs på ski, fra Verlegenhuken i nord til Sørkapp i sør. Andre leier snøscooter, som gir dem muligheter for å rekke over store områder på kort tid. Snøscooterne er blitt svært populære, særlig i Longyearbyen. I dag er det registrert nesten 1000 scoo­ tere blant Longyearbyens knapt 1300 innbyggere. Så snart solen vender til­ bake i mars etter en lang mørketid, drar lokalbefolkningen ut på turer som kan vare i flere dager, og iblant i uker. Riktignok er det forbudt å kjø­ re i naturreservatene, men det er

likevel nok å fare over og oppleve. Det har vært reist krav om at scootertrafikken på Svalbard må reguleres på samme måte som her hjemme, men myndighetene erkjenner at lo­ kalbefolkningen har et større behov her enn mange andre steder for å komme ut og oppleve naturen. Fri­ luftslivet er en helt nødvendig av­ kopling i et samfunn som ellers er heller fattig på tilbud, og hvor ar­ beidet kan være både hardt og ensfor­ mig. Scootertrafikken på Svalbard er derfor foreløpig ikke underlagt spe­ sielle restriksjoner bortsett fra de begrensningene som bestemmelsene for naturreservatene og nasjonalparkene setter.

Polarrev i vinterdrakt. Polarrev kalles gjerne også hvitrev. Den har vært et viktig fangstdyr for fangstmenn på Svalbard helt opp til vare dager.

16

Artsfattig dyreliv Både planter og dyr som lever i Ark­ tis, er tilpasset et liv under ekstreme betingelser. Her lever alt på selve livets yttergrense. Etter hvert som man blir bedre kjent med naturfor­ holdene på Svalbard, vil man legge merke til at antall plante-, fugle- og dyrearter er få. På land er det bare to pattedyrarter som er egentlig hjem­ mehørende på øygruppen, nemlig rein og polarrev. Moskus og hare har vært forsøkt innført fra Grønland, men har ikke greid seg. Harene er helt borte, og i skrivende stund er det visstnok bare én eneste moskus igjen på Spitsbergen. Isbjørnen lever mesteparten av sitt liv ute i drivisen. Derfor kan den på mange måter reg­ nes som et havpattedyr. Ute i havet

Landet med de kalde kystene verdsatt høyere enn både gård og jordbruk. På Svalbard var det anner­ ledes. I flere hundre år var denne øygruppen «ingenmannsland», et sted hvor alle og enhver kunne prøve lykken og høste av naturen etter evne. Nasjonale økonomiske interes­ ser spilte ofte en stor rolle. Først i 1925 ble det ordnede forhold i utnyt­ telsen av Svalbards naturherligheter. Med undertegningen av Svalbardtraktaten kom Svalbard under norsk

overhøyhet, og norske lover ble inn­ ført. Men gjennom flere hundre år uten vedtatte lover og bestemmelser hadde fangstvirksomheten på Sval­ bard vært drevet nærmest uhemmet. Mange former for fangst er blitt vi­ dereført like til våre dager, og fangst­ virksomheten har opp gjennom ti­ dene vært så omfattende og har fått så store konsekvenser for naturen og dyrelivet at den bør omtales nærmere.

Oversikt over områder som er vernet på Svalbard (Norsk Polarinstitutt).

Polarmåken har overtatt rollen som rovfugl på Svalbard.

er hvalross, hvithval, ringsel og stor­ kobbe de vanligste artene. Det er observert 109 forskjellige fuglearter på Svalbard, men bare 32 av dem er vanlige hekkefugler. Det finnes ikke lemen og andre smågna­ gere på øyene, om vi ikke regner med mus som er kommet med skip opp gjennom årene, og som finnes fåtallig i noen av samfunnene og en sjelden gang i fuglefjellene. Og siden små­ gnagerne mangler ute i naturen, fin­ ner vi heller ikke ugler, rovfugler eller ravn på Svalbard. Den store po­ larmåken har overtatt rollen som rov­ fugl og opptrer som naturens renovasjonsvesen sammen med polarreven. Dermed blir naturen der oppe helt spesiell. Det er ikke uten grunn at Svalbard blir sammenliknet med Galapagosøyene, som også har en spesi­ ell natur på grunn av isolasjon skapt av store havområder omkring. Arts­ antallet er lavt på Svalbard, fordi livs­ betingelsene er så harde at bare de best tilpassede og mest spesialiserte artene klarer seg. De få artene som opptrer, kan til gjengjeld være svært tallrike. Det gjør at vi lett oppfatter polarområdene som rike på vilt, som et eldorado for jegere og fangstmenn. Svalbard har da også tiltrukket slike mennesker helt fra de tidligste tider. Her hjemme har jakt og fiske fra gammelt av vært knyttet til grunn­ eierens rettigheter. Adgangen til jakt og fiske var ofte bestemt gjennom arv og ved odelsrettigheter. Det hendte ikke så sjelden at slik adgang ble 2. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

17

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

Fangst, jakt og fiske De første fangstfolkene Ifølge islandske annaler var det vi­ kingene som først oppdaget Svalbard og satte navnet på øygruppen. (Sval­ bard betyr «kald kyst».) Men landet gikk i glemmeboken i fire hundre år. Først i 1596 kom den hollandske sjø­ fareren Willem Barents og hans menn seilende oppunder Svalbards kyster. Deres første beskrivelse er kort og lakonisk: «Det var et høyt land og helt dekket av snø.» De gav landet navnet Spitsbergen etter de høye fjellene i nordvest. Willem Barents’ ekspedisjon vendte tilbake med nyhetene om det nyoppdagede landet der nord, med veldige meng­ der av hvalross, sel og grønlandshval. Selv om det var hvalrossen som først fanget interessen, var det grøn­ landshvalen som skulle komme til å skape grunnlaget for et av den tids største fangsteventyr. Grønlandshva­ len kalles også for retthval. Det kom­ mer av den gamle betegnelsen «the right whale to kili». Denne store bar­ dehvalen var nemlig lett å fange selv med den tids redskaper. Den svøm­ mer langsomt, og den var lett å inn­ hente med robåter. Etter at kjempedyret var avlivet med lanser og hånd­ harpuner, sank det ikke slik som dets

frender blåhvalen og finnhvalen. Dermed kunne fangerne opparbeide dyret i ro og mak. Spekket ble flådd av og brakt på land, hvor det ble kokt til olje. De lange bardene ble brukt til korsettspiler og andre nødvendighe­ ter i den tidens Europa. Grønlandshvalfangsten ble en lønnsom affære. I 1610 sendte det britiske selskapet The Muscovy Com­ pany den første organiserte fangst­ ekspedisjonen nordover. Den ble snart etterfulgt av flere skip. De som drog, kunne etterpå fortelle om hval i så store mengder at fangerne og mannskapet hadde problemer med å ta seg fram i fjordene. Det het seg at hvalene opptrådte så tett at de til stadighet rente mot ankerkjettinger og skrog. Det var bare å ta for seg av herlighetene. Men britene fikk ikke bli alene på valplassen. Hollenderne dukket snart opp i de samme farvannene, og bas­ kerne deltok også. De siste hadde lang erfaring fra hvalfangst under andre himmelstrøk. Allerede i 1614 fant hollenderne det nødvendig å sø­ ke beskyttelse for fangstfartøyene. Orlogsfartøyer fulgte med nordover, utstyrt med kanoner og soldater. Snart delte briter og hollendere fangstområdene mellom seg. Hollen-

Tabellen viser jakt- og fisketider på Svalbard. Jakt og fangst er ikke tillatt fra og med 24. desember til og med 31. desember og på langfredag og 1. påskedag (helligdagsfredning). Ferskvannsfiske, rypejakt og jakt på polarrev er ikke tillatt på Bjørnøya. Lomvi jaktes bare på Bjørnøya. Alle arter som ikke er nevnt i tabellen, er totalfredet.

Art

Jakt-/fisketid

Polarrev (Alopex lagopus) 1. nov.-15. mars Blåsel (Erignathus barbatus) Hele året utenom helligdagsfredningene Ringsel (Pusa hispida) Hele året utenom helligdagsfredningene Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) 21. aug.-31. okt. Svalbard-rype (Lagopus mutus hyperboreus) 1. sept.-31. mars Polarmåke (Larus hyperboreus) Hele året utenom helligdagsfredningene Havhest (Fulmarus glacialis) 1. sept.-31. okt. Polarlomvi (Uria lomvia) 11. aug.-31. okt. Lomvi (Uria aalge) 1. sept.-31. okt. Teist (Cepphus grylle) 1. sept.-31. okt. Alkekonge (Alle alle) 1. sept.-31. okt. Lunde (Fratercula arctica) 1. sept.-31. okt. Ferskvannsfisk (laks, pukkellaks, røye) 11. aug.-25. juli

18

derne bygde en stasjon på Amsterdamøya på Spitsbergens nordvestside. Den fikk navnet Smeerenburg «Spekkbyen». Enkelte historikere mener at det til tider bodde nærmere 10 000 mennesker i Smeerenburg. Andre er mer forsiktige og mener at tallet ikke var mer enn ca. 1000. Men selv det betyr en by nesten på størrelse med f.eks. Longyearbyen i dag. Dansk-norske krigsfartøyer opptrådte snart også på arenaen. Virksomheten og konkurransen økte. Snart kom det til stridigheter og kamp mellom fartøyer og fangere fra forskjellige nasjoner. Det var særlig hollenderne, men etter hvert også dansk-norske fartøyer som gjorde seg mest gjeldende. På slutten av 1600tallet deltok mer enn to hundre far­ tøyer i fangsten hvert år. Til sammen tok de flere tusen hval hver sesong. I løpet av årene 1675-1721 ble det tatt nesten 33 000 hval. Hvalfangstperioden var hektisk, men forholdsvis kort. Ved slutten av 1700-tallet var det hele stort sett over. Når vi nå gjør opp regnskapet, finner vi ut at det ble tatt mer enn 60 000 hval ved Svalbard i denne tiden.

Rovdrift på hval og hvalross Resultatet av rovdriften på hval uteble da heller ikke. I dag regner vi grønlandshvalen for å være på det nærmeste utdødd i vår del av Arktis. Det foreligger til sammen bare ca. et halvt dusin observasjoner av grøn­ landshval i farvannene rundt Sval­ bard i årene etter annen verdenskrig. Vi vet ikke om det er dyr som hører hjemme i europeisk Arktis, eller om det er streifdyr fra Stillehavet som har forvillet seg over mot våre kyster. Under enhver omstendighet er fore­ komstene så små at vi ikke kan regne med at grønlandshvalen vil ta seg opp igjen på flere mannsaldere - om noen gang. Fangsten av grønlandshval er ikke det eneste eksempelet på dårlig og kortsynt høsting av naturen. Hvalros­ sen på Svalbard fikk en tilsvarende ublid skjebne. Hvalrossen er en ele­ gant og hurtig svømmer. Men på land er den digre kolossen på halvannet tonn både tung og ubehjelpelig. Der-

Fangst, jakt og fiske

for er den også sårbar og lett å avlive med primitive metoder. Hvalrossene er sosiale vesener, som ofte ligger i flokkevis på strendene lange perioder av gangen. De vender gjerne tilbake til bestemte hvileplasser, som de kan bruke år etter år. Dette visste fanger­ ne om. De rodde inn mot hvalrossene mens de lå i flokker på hundrevis av dyr langs de lave sandstrendene. Fan­ gerne satset først på å få livet av de dyrene som lå nærmest stranden. De hvalrossene som ble drept først, ble dermed liggende som en sammenhen­ gende mur, som hindret de øvrige dyrene i å nå havet og redde seg på den måten. Dermed kunne fangerne i ro og mak slakte ned hele flokken uten å forhaste seg. Allerede tidlig på 1600-tallet finner vi beretninger om enkeltfangster på flere hundre hval­ ross. I 1608 kunne et enkelt fartøy vende tilbake med en last på mer enn 900 dyr. Til å begynne med var fangerne mer opptatt av å fange hval enn hval­ ross, fordi hvalfangst gav bedre for-

For noen få mannsaldere siden ble hvalross slaktet i tusentall på Svalbard. Morkne kranier og skjelettdeler vitner om denne virksomheten, som brakte hvalrossen til randen av utryddelse.

tjeneste i forhold til innsatsen. Etter hvert som hvalbestanden minket, økte imidlertid interessen for hval­ ross. Det var særlig russerne som stod i spissen for denne virksomheten, fra tidlig på 1700-tallet og over en peri­ ode på mer enn hundre år. Etter hvert som russerne gav seg, overtok nordmennene. I første periode av 1800-årene ble det fortsatt tatt flere hundre dyr hver sesong, men utbyttet sank raskt. I midten av forrige år­ hundre var det slutt ved Bjørnøya. Fangerne vendte seg mot andre og mer avsidesliggende fangstfelt, og be­ gynte også å fange i drivisen. Rifler ble etter hvert tatt i bruk, og bedre fartøyer med motorer ble satt inn i fangsten. Ved slutten av første ver­ denskrig var fangsten imidlertid så godt som over. Hvalrossbestanden ved Svalbard, som en gang må ha talt titusener av dyr, var på det nærmeste utryddet.

Gammelt russekors på Krossøya på Nordaustlandet. Korset hadde dels religiøs betydning, dels ble det brukt som landkjenningsmerke.

19

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

Først etter annen verdenskrig be­ gynte man for alvor å diskutere vern av hvalrossen på Svalbard. Men fred­ ningen kom først i 1952, og da var det mye som tydet på at det kanskje var for sent. Hvalrossen var blitt et sjel­ dent syn ved Svalbards kyster. Det kunne gå år mellom hver observa­ sjon. Bare skjeletthaugene på de gamle hvileplassene vitnet om hvilke mengder av hvalross som en gang hadde ligget langs strendene på øy­ gruppen. Dersom man besøker en slik gammel hvileplass i dag, vil man fort kunne registrere at samtlige kra­ nier er kappet like bak neseregionen. Det er fordi de gamle fangerne først og fremst var ute etter de lange og kraftige støttennene. De er av det fineste elfenben, og den gang som

20

Hvalrossen er økt i antall på Svalbard i de siste ti årene. I dag teller bestanden minst 200 dyr.

nå var de svært verdifulle. Det hendte at fangerne nøyde seg med tennene og lot kjøttbergene ligge igjen som mat for fugl, rev og bjørn. Andre utnyttet imidlertid skrottene bedre. De kokte olje av spekket og brakte skinnene med seg hjem slik at de kunne bearbeides til remmer eller lær. Hvalrossens skjebne ble likevel ikke så dyster som for grønlandshva­ len. I begynnelsen av 1970-årene kom det flere gledelige meldinger om små flokker av hvalross som var observert forskjellige steder på Svalbard. Siden den tiden synes det som om hvalrossbestanden på øygruppen er i ferd med å bygge seg langsomt opp igjen.

I dag regner vi med at et par hundre hvalross, kanskje enda flere, hvert år er å finne på Svalbard. Et par av de gamle hvileplassene er tatt i bruk igjen. Der ligger ishavskjempene og dormer på fine sommerdager. Flok­ kene er riktignok ikke så store som for noen hundre år siden, men de er årvisse. I denne etableringsfasen er det viktig at dyrene får fred, og at de ikke blir skremt slik at de skyr til­ holdsstedene sine. Norske myndighe­ ter har tatt konsekvensen av dette. Den lille øya Moffen, som er en gam­ mel hvalrossplass, ble lagt ut som re­ servat i 1983. Der er ilandstigning og overflyging nå forbudt i sommermå­ nedene.

Fangst, jakt og fiske

Hvithvalfangsten Hvithvalen, eller hvitfisken, som ishavsfolk gjerne kaller den, er en liten tannhval som er ganske vanlig på Svalbard. De første som fattet inter­ esse for denne arten, var de russiske fangstmennene som etablerte seg der nord for mer enn 250 år siden. Nord­ mennene lærte å fange hvithval av russerne, men kom ikke skikkelig i gang før i 1866. Etter den tid er det så godt som bare nordmenn som har drevet hvithvalfangst på Svalbard, men utbyttet har variert fra år til år, mye på grunn av vekslende priser og etterspørsel. Etter annen verdenskrig tok prisene seg opp og gjorde hvit­ hvalfangst lønnsom. Som regel deltok mellom ett og fem fartøyer. Størst utbytte gav fangsten i årene mellom 1950 og 1957, med totalfangster på over 200 dyr enkelte år. Toppen ble nådd i 1952, da seks skuter fikk en totalfangst på 857 hvithval. Senere ble fangstene stadig mindre. I dag er det ingen etterspørsel etter hvithvalprodukter, og fangsten er en saga blott. Hvithvalfangsten ble gjerne kon­ sentrert om fjordene langs Spitsbergens vestkyst. Her kommer hvalene svømmende tett langs land i flokker som ofte kan telle oppunder 50 dyr eller flere. Det foreligger enkelte be­ retninger om hvithvalflokker på 800 til 1000 dyr, og om enkeltfangster på over 400 dyr, men det hørte likevel til unntakene. Hvalfangerne, som ofte ankom med småskuter til Svalbard, valgte gjerne en bukt eller et annet sted hvor det var lett å sette hvithvalnoten. Enten svømte hvalflokken rett inn i den, eller dyrene måtte skrem­ mes og jages med rifleskudd i sjøen slik at flokken forandret retning. Når dyrene var vel innesperret, ble det satt en avkastnot inne i selve noten. Ofte ble det lagt en dynamittladning inne i avkastnoten, og hvithvalflokken ble drevet mot ladningen. Når den var på passende hold, ble ladnin­ gen satt av med elektrisk tenning. De døde hvalene ble slept i land, flådd og gjort opp der. Det var først og fremst spekket og skinnet som var av verdi. Kjøttet hadde sjelden interesse, selv om noe kunne bli tatt vare på til dyrefor. Spekket ble lagret på spekk-

tanker eller tønner om bord. Skin­ nene måtte viderebehandles. Hvithvalskinnet består av to lag, nemlig korken (overhuden) og en indre del (lærhuden). Korken måtte fjernes, og det skjedde gjerne ved at man saltet skinnet på spekksiden, men ikke på korksiden. Dermed kunne de to lagene lett skilles fra hverandre. Hvithvallæret hadde et bredt anven­ delsesområde til forskjellige former for lærvarer. De som er eldre av oss, husker muligens ennå Huitfeldts skibindinger, med de karakteristiske gulhvite lærremmene rundt støvelhælene. De var gjerne av hvithvallær.

Selfangsten -fra storkobbe til snadd Norsk selfangst har tradisjonelt vært knyttet til fangst av grønlandssel og klappmyss på feltene i Kvitsjøen, Vesterisen og ved Newfoundland. På Svalbard var det særlig blåselen, eller storkobben, som den også kalles, som skutene var ute etter. Storkobbefangsten ble drevet av småskuter sommerstid, etter et mønster som nærmest må karakteriseres som plukkfangst. Mens grønlandssel og klappmyss ofte finnes i store konsent­ rasjoner i kaste- eller hårfellingslegrene, forekommer storkobben mer

spredt. Den holder helst til på relativt grunt vann hvor det ikke er stort dypere enn 100 meter. Storkobben finner nemlig helst maten sin på bun­ nen. I enkelte områder på Svalbard kunne storkobbene være såpass tall­ rike at det lønte seg med fangst, som i Tjuvfjorden eller i Blåfjorden ved Edgeøya. Det kreves en egen teknikk for å jakte storkobbe. Den store selen er forholdsvis rolig og egentlig ikke særlig sky, om man bare opptrer med forsiktighet. Når de store kolossene på 300 kg eller mer lå på flakene på vindstille, fine dager, var det for­ holdsvis lett å ta seg innpå dem. Stor­ kobben måtte helst avlives mens den lå oppe på isen. Dersom man skjøt den i sjøen, sank den straks. Altså gjaldt det å komme på kort hold, slik at man var helt sikker på å få inn et skudd som satt der det skulle. Som regel fikk man bare det ene skuddet og det måtte drepe øyeblikkelig. Ble kobben såret, gikk den på sjøen og forsvant. Kobbefangerne opererte gjerne to eller tre sammen fra en robåt. Når de fikk øye på en kobbe på et flak kanskje noen hundre meter unna, gjorde de seg klar. Skytteren la seg godt til rette i baugen på båten. En mann satte seg ved årene for å skåte båten framover fra akterenden. Det måtte gå stille for seg. Ingen

Ishavsskuta «Polstjerna» fra Tromsø på full fart gjennom drivisen i Barentshavet. Skuter som denne ble brukt til selfangst i Nordisen og Østisen.

21

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

måtte si noe, og ingen måtte bevege seg unødig. Når de kom på ca. hund­ re meters hold, måtte de være ekstra forsiktige. Hver gang storkobben kik­ ket opp, måtte mannen ved årene holde opp med å bruke dem. Først når kobben så bort eller la hodet ned på isen, kunne han fortsette ved åre­ ne. Mange av skytterne ville inn på 20-30 meters hold før de skjøt. Så snart skuddet falt, var det å fossro bort til flaket for å hindre at selen gled i sjøen. Tidligere var storkobbefangsten ved Svalbard og i Barentshavet en viktig inntektskilde for selfangstskutene. Rekordutbyttet av denne fangs­ ten skriver seg fra 1920, da ble det tatt 12 000 dyr. Senere har innsatsen og fangstene avtatt, hovedsakelig på grunn av dårlig lønnsomhet i forhold

til innsatsen. I dag er det så godt som slutt på storkobbefangsten ved Sval­ bard. For det første er det umulig å få den til å lønne seg - det koster for mye å utruste en ishavsskute og å holde mannskap i forhold til de mag­ re prisene man får for spekk og skinn. Dessuten er mange av de viktigste storkobbefeltene i dag innlemmet i Svalbards nasjonalparker eller natur­ reservater, hvor jakt og fiske ikke er tillatt. I vår tid brukes kobbefangernes teknikk helst av fotografer som vil komme nær nok til å få fine bilder av storkobben. Og metoden virker. Dersom man er tålmodig nok, kan man iblant komme så nær at man kan røre storkobben med årene på båten. Men selv i vår tid hender det at mannskapet på skutene feller en kob­ be eller to for å skaffe seg ferskt

Storkobben er en vanlig selart ute i drivisen. Den kan veie mer enn 300 kg.

22

kjøtt. Storkobbebiff regnes som en delikatesse på Ishavet. De store ryggfiletene skjæres løs og henges i riggen en ukes tid. Så skjæres de i tykke biffer som brunes sammen med løk. Bedre middag skal man lete lenge etter. Ringselen, som sjelden veier mer enn 60 kilo, minner på mange måter om sin slektning steinkobben. Karak­ teristisk for denne selen er de fine, ringformede flekkene på skinnet. Ringselen finnes overalt på Svalbard, både inne i fjordene og ute i drivisen. I likhet med storkobben forekommer den ganske spredt, og den har derfor aldri vært gjenstand for noen stor kommersiell fangst. Enkelte ishavsfolk hevder bestemt at ringsel - eller snadd, som de ofte kaller den - bare bringer ulykke for båt og mannskap. De vil derfor ikke jakte på denne selen. Da må det i så fall være for å

Fangst, jakt og fiske

fylle skuta med snadd, og det lar seg vanskelig gjøre. Snadden er isbjørnens viktigste byttedyr. Opptil 90 % av isbjørnens diett kan bestå av denne lille selen. Isbjørnen er en effektiv snaddejeger, som tar byttet ved å snike seg innpå det. Eskimoene opptrer på nesten samme måte som bjørnen, og snaddejakten på Svalbard er heller ikke særlig forskjellig fra eskimoenes jaktmetoder. Snadden pleier å ha puste­ hull i isen. Det er runde hull som er 30-40 cm i diameter, og selene holder dem åpne ved hjelp av klørne på framsveivene. Om våren og somme­ ren krabber snadden ofte opp på isen og legger seg ved siden av hullet. Iblant kan tre-fire snadder ligge ved det samme hullet. Dyrene er meget årvåkne når de ligger slik, og ved det minste tegn på fare glir de ned i hullet og er borte. Likevel greier isbjørnen

Ringselen (snadden) kan jages på isen ved hjelp av en liten slede med skyteseil og rifle. Jegeren skyver sleden med seilet foran seg mot selen, som ligger oppe på isen ved siden av pustehullet. Det første skuddet må være drepende, ellers kan selen kravle ned i pustehullet og forsvinne.

å snike seg inn på snadden. Bamsen legger seg på buken, ofte med labbe­ ne strakt framover, og aker seg fram med bakbeina. Hver gang snadden kikker opp, ligger bjørnen dørgende stille. Iblant kan det gå lang tid mel­ lom hver gang den sniker seg noen meter videre fram på denne måten. Det kan gå mange timer før bamsen endelig samler seg til sprang og er over snadden i et par, tre lange byks. Snaddejakt med rifle er i prinsippet ikke så veldig forskjellig fra isbjør­ nens jakt på snadd. Jegeren har en liten slede med et stativ for geværet. Foran sleden spenner han ut et lite, kvadratisk seil på tvers. Rifla legges i stativet slik at løpet peker ut gjennom et hull i seilet. Jegeren legger seg på alle fire og skyver sleden med seilet foran seg mot snaddehullet. Hver gang snadden kikker opp, må han ligge helt stille. Når selen legger hodet ned mot isen igjen, kan jegeren ake seg nærmere. Som under stor­ kobbe jakten bør han være ganske nær før han skyter. Skadeskyting fø­ rer til at selen smetter i sjøen gjen­ nom pustehullet, og etterpå blir det umulig å få fatt i den. Det er bare på sensommeren og høsten at snadden kan jaktes i sjøen. På denne tiden har den et tykt spekklag som gjør at den flyter. Da kan

man jakte fra båt. Iblant kan jegeren utnytte snaddens nysgjerrighet. Når han ser en snadd langt borte, kan han stoppe motoren og la båten drive. Dersom han plystrer og snakker med seg selv, og kanskje banker litt i båt­ ripen, hender det ikke så sjelden at snadden kommer nærmere. Da gjel­ der det å være rask. Jegeren bør skyte på kort hold og være kjapp med å komme bort til snadden etter at skud­ det er falt. Enkelte dyr kan ha lite spekk og synker til alle tider på året. En bambusstang med en krok på nærmest en slags forlenget klepp kan være til god hjelp i slike situasjo­ ner. Det er mang en snaddejeger som har prist seg lykkelig over å ha en slik for hånden idet han ser snadden lang­ somt forsvinne som en gråskimrende bylt mot dypet. Da er kroken den eneste muligheten han har for å red­ de fangsten. I dag drives ikke snaddejakt i noen stor skala på Svalbard. Årlig felles det kanskje et par hundre dyr i alt, hovedsakelig av lokalbefolkningen i Longyearbyen, Ny-Ålesund og på værstasjonene. Så små fellingstall innebærer ingen fare for bestanden. Enkelte sportsjegere synes snaddejakten er spennende og foretrekker den framfor annen jakt. De driver den på fastisen inne i fjordene tidlig

23

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

traktede dyrene. Helt fra sagatiden var isbjørnskinn regnet som noe av det kosteligste og mest verdifulle man kunne få fatt i - det var gaver som var forbeholdt konger og høye geistlige. I vår kulturkrets finner vi flere myter og sagn som forteller om dette. Vi husker vel alle eventyret om «Kjetta på Dovre» - om mannen som skulle til København med en levende is­ bjørn til kongen av Danmark. Vi vet også at det pleide å ligge isbjørnskinn foran altrene i Domkirken i Trond­ heim, slik at klerkene ikke skulle fry­ De gamle overvintrerne se på føttene når de leste fromessen. Ved siden av skutefangstene av hval, Senere var det andre som ble interes­ hvalross og sel har den såkalte over­ sert i isbjørnskinn i stua - kjøpmenn vintringsfangsten vært svært viktig på og annet rikfolk som hadde råd til Svalbard. Overvintrerne var særlig det, og som betalte godt for slike ute etter isbjørn, rev og rein, men tok sjeldenheter. Overvintringsfangsten var en hard også sel, hvalross og fuglevilt. Det skal ha vært russerne som startet og krevende geskjeft. Det finnes utal­ overvintringsfangsten så langt tilbake lige beretninger om fangstmenn som som mellom 1715 og 1720. En av de bukket under for skjørbuk eller av mest dramatiske beretningene om andre årsaker. Skjørbuk skyldes i overvintringer på Svalbard går helt første rekke mangel på vitamin C, tilbake til 1743. Et russisk fartøy fant som finnes i friske grønnsaker og seg plutselig sperret inne av isen ved ferskt kjøtt. I gamle dager var over­ Edgeøya og sendte fire mann på land vintrerne gjerne utstyrt bare med salt for å undersøke ovørvintringsmulig- kjøtt og salt fisk, mel, sukker og mar­ hetene. De fire hadde med seg mat garin, men ellers lite annet. Proviant for noen få dager, en muskett med og utstyr ble brakt opp i tretønner, ammunisjon til 12 skudd, øks, kniv, hvor fangsten ble saltet ned etterpå. en kjele og knusk til å gjøre opp ild Det var gjerne et par-tre mann som med. Mens de fire var på land, løste ble satt i land på en eller annen øde isen seg opp. Mannskapet på skuta strand eller på en øy på Svalbard. måtte benytte anledningen til å kom­ Etter at utstyret var losset fra ishavs­ me seg unna, og de fire på land ble skuta, ble karene overlatt til seg selv, overlatt til sin skjebne. Det skulle gå ofte for mer enn et år. Enten tok de i mer enn seks år før den lille gruppen bruk en fangsthytte etter overvintrere ble berget. I mellomtiden greide de som hadde vært der før dem, eller de seg som best de kunne, med de få bygde nytt husvære av materialer de redskapene de hadde, og med stor hadde tatt med, og av drivved. Bjøroppfinnsomhet. Ifølge beretningene ne- og revefellene ble montert over nedla de fire karene mer enn 250 rein lange strekninger, og de ble røktet med pil og bue. De smidde lanser og enten til fots eller med hundespann. spyd av jernsaker de fant i fjæra, og Overvintrerne levde fullstendig iso­ de tok livet av 10 isbjørner, alle i lert og hadde små eller ingen sjanser selvforsvar. Vi må anta at de brukte til å komme i kontakt med utenverde­ spydene på den samme måten som nen om det skulle bli nødvendig i bjørnespyd ble brukt her i landet i løpet av vinteren. Mange av oss er kjent med den tidligere tider. Skjørbuken holdt de omfattende polarlitteraturen her i fra livet ved å spise rått kjøtt, drikke Norge, og Nansens og Amundsens blod fra rein, og ved å spise skjørberetninger er barnelærdom for svært buksurt som vokste i fjellsidene. mange. Den norske fangstmannshisRussernes fangstvirksomhet avtok mot slutten av 1700-tallet, og i stedet torien er mindre kjent; kanskje var begynte norske fangstfolk å etablere det fordi fangstmennenes liv ble be­ seg. Isbjørnen var et av de mest etter­ traktet som noe mer dagligdags.

på våren. Kjøttet, som er av første­ klasses kvalitet, brukes til hundemat eller til menneskeføde. Snaddelever eller snaddenyrer er heller ikke å for­ akte. Det er mange som hevder at det er langt bedre enn f.eks. tilsvarende delikatesser fra kalv. Snaddeskinnene hører med blant det aller fineste pelsverket som kan skaffes fra sel. Men problemene for de fleste er å sikre seg tilstrekkelig mange skinn til en jakke eller kåpe.

24 /

i

C'

Deres virksomhet foregikk i det stil­ le, og overvintrerne betraktet det de holdt på med, som en jobb på lik linje med mange andre yrker. Dessuten var det ikke så mange av dem som var særlig skriveføre. Beretningene deres ble som oftest begrenset til fortellin­ ger fra mann til mann, eller til dagbø­ ker som siden er lagt til side. Men den som tar seg tid til å grave i denne bortgjemte litteraturen, vil snart komme over beretninger fulle av dra­ matikk. Enkelte er blitt kjent i vår tid ved at forskere og andre har trukket dem fram fra glemselen og publisert utdrag av dem på nytt. En av de mest kjente er kanskje fortellingen om Gråhuken i 1872-73, da seks skuter ble stengt inne av isen ved nordvestkysten av Spitsbergen. 17 mann drog med småbåter til Isfjorden, hvor de slo seg til for vinteren i et hus på Kapp Thordsen. Huset var godt ut­ styrt med mat og andre nødvendighe­ ter, men samtlige 17 bukket under i løpet av vinteren på grunn av skjør­ buk. Dagboken forteller om lidelser og fortvilelse etter hvert som mann etter mann døde. På Gråhuken ble to mann igjen for å passe på skutene som var innefrosset. Det var skippe­ ren Mattilas Johannesen og kokken Gabriel Andersen. De bygde et pri­ mitivt husvære av to båter og et seil som var strukket over. De gikk harde og vonde tider i møte på den øde stranden der nord. I januar og febru­ ar er de hjelpeløse vitner til at båten til Mattilas, jakten «Elida», blir skrudd ned og knust av isen. Omtrent på samme tid begynner de å merke skjørbuken. Mattilas har det verst. 16. februar skriver Gabriel i dagbo­ ken: «I aften har jeg vært utenfor døren som snarest og fikk inn litt ved. I dag er skipperen meget dårlig, Gud vet om han lever mange dager og jeg er nesten likedan og Gud være med oss vi har ingen annen venn.» Få dager etter må begge ha vært døde dagbokens siste notater er fra 18. februar. Overvintringer i vår tid er av en ganske annen karakter. For det første er det slutt på den tiden da folk drog på fangst for å skaffe seg et utkom­ me. Våre dagers overvintrere er gjer­ ne folk som forlater et annet yrke for kortere eller lengre tid for å gi seg

Bistasjon på Halvmåneøya. Slike bistasjoner ble brukt av fangstfolk under de lange turene for å kontrollere fellene.

fangstmannslivet i vold. De har med kjennes på samme måte som fangst seg moderne og godt utstyr. Provian­ som har vært drevet av slike grupper i ten er allsidig og god. De kan bringe århundrer. med seg isolasjonsmaterialer for å skaffe seg skikkelig husvære. Ofte har de med radio, slik at de kan holde Isbjømfangst med kontakt med utenverdenen, og man­ feller og selvskudd ge av dem får besøk av folk som kommer både med snøscootere eller Fangstmennene brukte gjerne fast­ fly i løpet av vinteren. Skulle uhellet monterte feller eller andre innretnin­ være ute, går det som regel greit å få ger til å ta bjørn med. I 1822-23 skal overvintreren til lege eller sykehus. det ha vært gjort forsøk med sakser, Likevel er det enkelte av dagens men uten at vi kjenner til resultatet. overvintrere som hevder at de kom­ Saksene slo aldri helt an, og det sier mer i samme klasse som tidligere ti­ seg selv. Det trenges grov redskap til ders fangstfolk og naturfolkene på å holde på en bomsterk og rasende Grønland og i Nord-Amerika. De vil isbjørn. Men det var andre og enkle­ at deres fangstvirksomhet skal aner­ re metoder som virket bedre. Man

fAilWiÅrTT

kunne f.eks. lage et alarmsystem som bestod av et åte montert på en stokk noen meter fra hyttedøren. Fra åtet gikk en snor inn i hytta. Den andre enden av snoren kunne festes til noe blikkskrammel, en blikkboks med spiker som falt ned fra taket - eller til og med til fangstmannens stortå mens han sov. Så snart bjørnen tok åtet, ble fangstmannen gjort oppmerksom på det på den ene eller andre måten. Da kunne han snike seg opp med børsa, felle ned en liten luke i døren og skyte bjørnen i ro og mak på kloss hold. Men det som skulle vise seg å bli mest effektivt, var selvskuddet. Det er en innretning som har gjennomgått stor utvikling siden det ble tatt i bruk for første gang, antakelig omkring 1860. De første selvskuddene var gro25

Fangst, j akt, fiske og friluftsliv på Svalbard

Isbjørn på isen i Rijpfjorden, Nordaustlandet. Isbjørnen ble fredet på Svalbard i 1973. Bestanden var da svært redusert, men har tatt seg godt opp igjen i de senere årene.

Selvskudd for isbjørn. Inne i kassen var det montert et gevær, og en ståltråd gikk fra avtrekkeren til et åte foran geværmunningen. Når bjørnen tok atet med tennene, fikk den skuddet i pannen. Mellom 1945 og 1970 ble det gjennomsnittlig tatt 320 bjørner på Svalbard hvert år, de aller fleste ved hjelp av selvskudd. Selvskuddene ble forbudt i 1970, men fortsatt vitner gamle selvskuddkasser og skjelettrester om denne fangstformen.

26

ve rifler eller til og med små hvalkanoner, som var montert i båser av tømmerstokker eller stein. Foran munningen lå et åte med snor til av­ trekkeren på våpenet. Når bamsen tok åtet, utløste den skuddet. Den selvskuddtypen som ble brukt etter annen verdenskrig, ble utviklet om­ kring 1920 av ishavsveteranen Gustav Lindquist. Den bestod av en kasse som var montert på fire ben. Inne i kassen lå et gevær, godt beskyttet mot snø og vind. Åtet med snor til avtrekkeren ble plassert like foran geværmunningen. Når bamsen tok åtet med tennene, fikk den skuddet rett i pannen. Denne fangstmetoden viste seg å være meget effektiv. Etter annen verdenskrig ble de aller fleste isbjørnene som ble skutt på Svalbard, tatt med dette redskapet. En av de mest populære fangstplassene var Halvmåneøya i de østlige Svalbardfarvannene. Her var det ikke sjelden at to overvintrende fangstmenn kun­ ne ta godt over 100 bjørn i løpet av en vinter. Rekorden er 145 bjørn. Mannskapet på værstasjonene tjente

Fangst, jakt og fiske

også en ekstraslant på isbjømfangst med selvskudd. På Hopen var det normalt at fangstene lå oppunder 100 bjørn hver sesong. På Isfjord Radio og Bjørnøya var fangstene noe mindre. I begynnelsen av femtiårene fikk vi en ny form for isbjørn jakt på Sval­ bard, såkalte ishavssafarier. Turister jaktet fra fartøy om sommeren. Man­ ge selfangere var uten oppdrag midt på sommeren. Rederne fant det lønn­ somt å selge spesialturer til drivisområdene i Barentshavet, hvor isbjør­ nen holder til sommerstid. Slike turer ble helst solgt til utenlandske turister og storviltjegere. Hver tur kunne va­ re mellom 10 og 14 dager, og på hver tur var det med mellom fem og ti jegere, som hver fikk anledning til å felle en isbjørn fra dekket. I begyn­ nelsen av sekstiårene ble det arran­ gert mellom 8 og 13 slike ishavssafari­ er hvert år, og ca. et halvt hundre bjørn ble skutt hver sesong. Samtidig begynte lokalbefolkningen på Sval­ bard å gjøre seg gjeldende i isbjørnjakten. De drog ut med snøscootere fra Longyearbyen eller andre steder. Ved hjelp av dette nye og effektive kjøretøyet kunne jegerne søke over store områder. Når de først fikk øye på en bjørn, var det en smal sak å innhente den og komme på skudd­ hold. I årene mellom 1945 og 1970 ble det gjennomsnittlig felt 320 bjørner på Svalbard hvert år. I enkelte år var totalfangsten på mer enn 500 dyr. Det alt vesentlige ble tatt av over­ vintrende fangstfolk og av besetnin­ gene på værstasjonene. Stadig flere gav seg fangstlivet i vold, blant annet fordi prisene på isbjørnskinn etter hvert skjøt i været. Men allerede i midten av sekstiårene begynte det å reise seg mange kritiske røster mot isbjørnjakten på Svalbard. Safarijakten sommerstid ble betegnet som ren nedslakting og lite forenlig med jakt i tradisjonell forstand. Det ble protes­ tert mot selvskuddene, fordi de ofte bare såret bjørnene, og fordi det ikke var mulig å beskytte binner eller unger mot denne innretningen. Den største bekymringen var likevel at det ble tatt så vidt mange bjørner hver sesong. Mange fryktet at bestanden ble alvorlig overbeskattet. Flere års

Isbjørnskinn har alltid hatt stor verdi. De fleste skinnene fra overvint­ ringsfangsten ble ført til Tromsø og solgt til opp­ kjøpere, som solgte dem videre til turister.

forskning og undersøkelser har sene­ re vist at denne bekymringen var be­ rettiget. Vi vet nå at beskatningen av Svalbards isbjørnbestand i slutten av sekstiårene var tre til fire ganger stør­ re enn hva bestanden kunne tåle. I 1970 ble nye jaktbestemmelser for isbjørn innført på Svalbard. Selv­ skudd ble forbudt, og etter en tid ble også safari jakten avskaffet. 1 1973 var Norge vertsland for en internasjonal konferanse om isbjørnen. Konferan­ sen munnet ut i en avtale som freder isbjørnen i alle deler av Arktis, og som stort sett bare gir anledning til isbjørnjakt for folkegrupper som er tradisjonelt avhengig av den det vil si inuiter (indianere og eski­ moer) i Nord-Amerika og på Grøn­ land. På Svalbard felles isbjørn nå bare i nødverge. Det dreier seg om et halvt dusin dyr i året. Skinnet og annet av verdi tilfaller staten. Ingen skal kun­ ne skyte isbjørn og unnskylde seg med at det var nødverge, for på den

måten gratis å skaffe seg et skinn foran peisen.

Hvitrev og blårev Selv om det kanskje var isbjørnjak­ ten som var mest spennende og som trakk mange overvintrere nordover, var det likevel fangsten av rev som på mange plasser ble det viktigste. I motsetning til sin frende rødreven er polarreven en troskyldig og tillitsfull krabat. Fangstfolkene opplever svært ofte at de har en eller flere «husrever» rundt hytteveggen, som eter av­ fall eller godbiter som slenges ut til dem. De kan i mange tilfeller bli svært tamme, og det hender ikke så sjelden at reven sitter utenfor og ven­ ter så snart noen gløtter på døren. En historie forteller om et par fangstmenn som utnyttet denne situa­ sjonen til egen fordel. De sørget for å legge rikelig med mat ut på trappen hver dag hele høsten igjennom og fikk etter hvert en veritabel reveflokk 27

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

4-tallsfelle for polarrev. Når reven tok åtet ytterst på pinnen, falt lemmen, som var tynget ned med

stein, over den.

rundt hytta. Etter en tid lot de døren stå helt åpen, slik at revene vennet seg til å komme inn for å hente maten sin. Ved juletider syntes de to fangst­ mennene at revene begynte å få riktig fine vinterpelser. De aller fleste var nå blitt hvitrev, men noen hadde også den fine, blåsvarte fargen som er karakteristisk for blåreven. En dag stengte karene like godt døren etter at revene var kommet innenfor for å ete. Med lommelykt plukket de ut de revene som var klare for slakt og pelsing. De andre fikk slippe ut, men ble studert nøye fra dag til dag, inntil tiden var inne for dem også. Det gikk lang tid før de gjenværende revene begynte å ane uråd og valgte å holde seg borte fra fangsthytta. En mer tradisjonell og sikker me­ tode for revefangst er bruk av klappfelle eller 4-tallsfelle, som den også kalles. Dette er en fangstinnretning som en rødrev vil holde seg langt unna, men som polarreven går intet­ anende i. Fellen er like enkel som effektiv. Den består av en plankelem som er ca. en meter i firkant. Lem­ men holdes oppe i én kant av tre pinner som danner et firetall. I enden av den ene pinnen sitter et åte. Lem­ men lastes ned med tunge steiner, og så er fella klar. Når reven kommer, smetter den inn under lemmen og tar åtet. Dermed ramler trepinnene fra

28

hverandre, og lemmen faller ned over reven og dreper den. Et fangstparti kan ha et halvt hundre klappfeller eller flere rundt om i terrenget. De må stadig ettersees, ellers kan andre rever eller en isbjørn gi seg til å gnage på skrotten som ligger under lem­ men. Enkelte fangstfolk har også for­ søkt seg med sakser til revefangsten, særlig svanehalssakser. I de senere årene har mange av dem som bor i Longyearbyen, forsøkt seg på reve­ fangst med bruk av klappfeller og sakser, men saks er nå forbudt i hen­ hold til jaktbestemmelser som kom i 1978. Forbudet mot svanehalssakser har ført til mange protester fra lokal­ samfunnene på Svalbard. Der hevder man at saksene er minst like humane og effektive som klappfellene. Men samtidig har det vært påvist at rein og isbjørn kan utløse saksene, og at de kan slepe rundt på dem i lengre tid med store smerter. Dette argumentet veier så vidt tungt at myndighetene som nevnt ikke tillater bruk av noen form for sakser på Svalbard.

Reinen - til Svalbard med drivisen Den lille, kortbeinte Svalbard-reinen er et av øygruppens mest karakteris­ tiske dyr. Forskerne er litt uenige

om hvordan reinen har greid å ta seg fram til Svalbard. De fleste mener at den er kommet over drivisen fra det vestlige Sovjetarktis, kanskje fra No­ vaja Semlja. Det hevdes at en fangst­ mann på Svalbard i 1911 skjøt en rein som hadde en rypefot bundet til det ene hornet med en ulltråd. Vi vet at urinnvånerne på Novaja Semlja iblant bandt forskjellige gjenstander til reinsdyrenes horn før de jaget reinen ut på isen som offerdyr. Det kan godt være at dyret som ble skutt i 1911, var en slik offerrein. I nyere tid vet vi at reinen godt kan ta seg over drivisen. I 1967 ble det observert rein for første gang på den lille øygruppen Kong Karis Land midt ute i Barentshavet. Dyrene kom antakelig fra Edgeøya eller Barentsøya og må sannsynligvis ha vandret i flere dager uten å ha sett land overhodet. Da de første hvalfangerne begynte å operere på Svalbard på 1600-tallet, oppdaget de fort at det var rein over­ alt. Den ble et kjærkomment tilskudd til provianten. De russiske overvint­ rerne drev en intens reinjakt og brak­ te hjem både skinn og saltet kjøtt. Da nordmennene begynte å etablere seg, tok de også for seg av reinstammen. Mellom 1824 og 1826 ble skinn og kjøtt fra nesten 700 dyr innført til Norge. Det har vært anslått at norske skuter tok mellom 7000 og 8000 rein på Svalbard hvert år på slutten av 1800-tallet. Ved århundreskiftet ble det drevet jakt også av ekspedisjo­ ner, av jegere fra turistbåter og av andre troféjegere. Det hendte ikke så sjelden at jegerne nøyde seg med hornene, mens skrottene fikk ligge igjen til fugl og rev. Reinstammen fikk en alvorlig knekk under første verdenskrig. Da ble reinsdyrkjøtt innført til Norge i stor stil. Senere falt utbyttet fra år til år fram til 1925, da Svalbard-reinen ble fredet. Undersø­ kelser tyder på at stammen da neppe var på stort over 250 til 500 dyr. Siden den gang har reinstammen vokst jevnt og trutt på Svalbard. I slutten av femtiårene ble stammen anslått til mellom 1200 og 1500 dyr. Etter denne tiden har reinstammen vist tegn til å bre seg til områder hvor den var utryddet mens jakten var på det mest intense. I dag finnes det rein på så godt som alle steder der den var

Fangst, jakt og fiske utbredt tidligere, og hvor den har kunnet ta seg fram igjen. I forbindel­ se med et vitenskapelig forsk­ ningsprogram som startet i midten av 1970-årene, ble rein også gjeninnført i Ny-Ålesund-området, der de har etablert seg godt. De formerer seg og tar for seg av beitene som har fått ligge i fred i mannsaldere. Det viser seg at reinen ved Ny-Ålesund vokser bedre og er i bedre form enn dens frender på Nordenskiold Land. I det­ te området mellom Bellsund og Is­ fjorden har reinen nemlig aldri vært helt utryddet, og derfor har reinbeite­ ne aldri fått anledning til å ta seg skikkelig opp igjen. I dag er beitene på Nordenskiold Land så nedslitte at det begynner å spøke for den store reinstammen der.

Forskerne regner med at Svalbards totale reinstamme nå er på godt over 10 000 dyr, og at mer enn halvparten er å finne på Nordenskiold Land. I de senere årene har diskusjonen gått fram og tilbake om hvorvidt det skul­ le innføres reinjakt på Svalbard igjen. Noen hevder at stammen er så stor at beitene blir helt nedslitte, slik at dy­ rene sulter i hjel, og derfor er det bedre å tynne ut stammen slik at de dyrene som blir igjen, får bedre bei­ ter og bedre livsbetingelser. De viser til reinforvaltningen her hjemme, hvor jakt er nødvendig for at stam­

4

mene ikke skal vokse utover alle grenser, med plutselig massedød som resultat. Andre hevder at Svalbardreinen har greid å regulere bestands­ størrelsen sin på en naturlig måte i århundrer, uten at mennesket har be­ høvd å gripe inn. Dessuten mener motstanderne av jakt at dersom dyre­ ne jages på høstparten, vil de bli så stresset og oppjaget at de ikke får tid til å beite og ta til seg nok næring. Svalbard-reinen trenger solide fettre­ server før vinteren. Fettet tjener som isolasjon mot kulden, men brukes også av dyrene som reservenæring

Svalbard-reinen tilhører en egen rase. Dyrene er småvokste og kortbeinte, men har tett ragg og tykt spekklag under skinnet som beskytter godt mot kulden. 11925 var Svalbards reinstamme på bare noen få hundre dyr. Nesten 60 års fredning har gjort at bestanden har økt til godt over 10 000 dyr.

29

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard

når beitene er knappe midtvinters. En jakt vil etter deres mening gi dyrene dårlig kondisjon og mindre reserver, slik at flere av dem sulter i hjel i løpet av vinteren. Norske myn­ digheter innførte en prøveordning med reinjakt på Svalbard i 1983. Jak­ ten ble regulert med en kvoteord­ ning, og fellingen ble forbeholdt lo­ kalbefolkningen på Svalbard. I prin­ sippet drives denne jakten etter sam­ me mønster som jakten på storvilt her hjemme, med skyteprøver, inn­ rapportering og innsamling av be­ stemte prøver, som så senere under­ søkes.

30

Ryper og sjøfugl Fugleviltet på Svalbard har også vært gjenstand for jakt, selv om den aldri har vært så omfattende og aldri har hatt så dramatiske følger som fangst­ virksomheten som er beskrevet tidli­ gere. I første rekke har det vært dre­ vet jakt på ryper, ærfugl og gjess. Svalbard-rypene opptrer i svært vari­ erende antall fra år til år. Særlig gode rypebestander har det vært i dalene langs vestkysten av Spitsbergen. Det foreligger beretninger om jegere eller fangstfolk som har felt nærmere et halvt tusen ryper i løpet av en enkelt

høst. Det er som regel lett å skyte rypene. De er ikke særlig sky og flok­ ker seg gjerne. Når det dessuten mangler både busker og kratt, blir jakten på mange måter å sammenlik­ ne med fjellrypejakten hos oss. Får jegeren først øye på en flokk, greier han som oftest å sikre seg samtlige fugler før han gir seg. Da det ble innført nye jaktbestemmelser på Svalbard i 1978, ble det også innført vårjakt på rype. Men den lokale je­ ger- og fiskerforening i Longyear­ byen mener at jakten bør begrenses Svalbard-rype i vinterdrakt.

Fangst, jakt og fiske

Kortnebbgåsa er den eneste gåsearten som kan jaktes på Svalbard.

til høsten, slik at stamfuglene får fred etter denne tiden. De peker på at forholdene på Svalbard kan være så harde at vårjakt kan gi en allerede liten bestand en alvorlig siste knekk. Myndighetene vurderer dette syns­ punktet. Det er mulig at rypejakten på Svalbard begrenses til høstjakt. Gåsejakten kan være en utfordring selv for den mest iherdige jeger på Svalbard. De to artene hvitkinngås og ringgås er fredet, men det er an­ ledning til å jakte på kortnebbgåsa, som særlig er vanlig langs vestkysten. Gjessene er imidlertid ofte utrolig sky og vanskelige å få på skuddhold. Tidligere begynte jakttiden 1. sep­ tember. Det var såpass sent at mange gjess allerede hadde trukket sørover til vinterkvarterene når jakten be­ gynte. Fra jegerhold ble det ytret ønske om tidligere jakt på gås. Men biologene pekte på at mange av Svalbard-gjessenes unger ikke er flygedyktige før langt ute i august, og at tidligere jakttid, på linje med jaktti­

dene på fastlandet, kunne medføre nedslakting av hele flokker. Etter ønske fra lokalbefolkningen ble imid­ lertid jakttiden på gås forandret i 1984. Den strekker seg nå fra og med 21. august til og med 31. oktober.

Egg og dun i tonnevis Svalbard har til alle tider hatt gode bestander av ærfugl og sjøfugl som lomvi, teist og alkekonge, som det ble drevet jakt på både av fastbo­ ende, overvintrere og av mannskape­ ne på skutene. De russiske fangsteks­ pedisjonene samlet ærfugldun i store mengder. Norske fartøyer drev en ut­ strakt dun- og eggsamling i løpet av hele 1800-tallet overalt på Svalbard. I løpet av perioden 1871 til 1914 ble til sammen mer enn 50 tonn ærfugldun innført til Norge fra Svalbard. Det er i gjennomsnitt noe over ett tonn hvert år. Enkelte år, som f.eks. i 1914, var innførselen nesten 2,5 tonn. Eggsankingen var av et tilsvarende

omfang. I ett tilfelle fikk et enkelt fartøy med seg 15 000 egg. Det sier seg selv at slik utplyndring måtte gå utover bestanden. Enkelte overslag går ut på at Svalbards ærfuglstamme i tidligere tider må ha talt mer enn 100 000 par. I slutten av forrige år­ hundre var bestanden bare på Forlandsøyene anslått til 10 000 par. I 1956 ble bestanden beregnet til mel­ lom 200 og 300 par på det samme stedet. Eggsanking fra annen sjøfugl, og særlig fra polarlomvi, hadde ikke mindre omfang. Fra 1936 har egg­ sanking vært konsesjonsbetinget. Sta­ tistikkene er ofte mangelfulle, men det foreligger et godt tallmateriale fra perioden mellom 1952 og 1961. I den­ ne tiden ble det samlet gjennomsnitt­ lig godt og vel 35 000 egg hver se­ song, med et maksimum på minst 70 000 egg i 1957. Det var sjelden mer enn et par-tre fartøyer som del­ tok i denne virksomheten. Egg­ sankingen avtok etter 1961 og har siden tatt helt slutt. Men fortsatt er det tillatt å drive jakt på alkefugler på Svalbard. Jakttiden er fra 1. septem­ ber til 31. oktober.

31

Fangst, jakt, fiske og friluftsliv på Svalbard lett kan bli utfisket for stamfisk, slik at det kan gå mannsaldere før bestan­ den tar seg opp igjen. Røya er fredet mellom 26. juli og 10. august. I denne tiden kommer den inn fra havet og går opp elvene for å gyte. Da er den lett å ta utenfor elvemunningene. Uvettig fiske kan lett gjøre store ska­ der i denne tiden, og myndighetene har derfor valgt å gi den full beskyt­ telse mot alt fiske i gyteperioden.

Vern av ressursene Svalbard er ikke lenger «no man’s land» hvor det er fritt fram for alle og enhver som ønsker å utnytte landets mange naturrikdommer. Svalbardtraktaten av 1925 pålegger Norge å finne balanse mellom utnyttelse og vern av ressursene. Med vår tids øk-

Polarlomvien er en vanlig hekkefugl i de store fuglefjellene på Svalbard.

Først i 1963 ble ærfuglen fredet på Svalbard. Den er siden gitt ytterligere vern ved opprettelsen av flere fugle­ reservater som også omfatter viktige hekkeplasser for ærfugl. Det er van­ skelig å anslå ærfuglbestandens stør­ relse i dag, men den er på langt nær hva den var for et par hundre år siden. Trolig er den neppe på mer enn 20 000 til 30 000 fugler. Man kan undre seg over at bestanden ikke har økt etter mer enn 20 års effektivt vern. En av årsakene kan imidlertid være at den store polarmåken har økt i antall på øygruppen. Polarmåken tar godt for seg av ærfuglens egg og unger. Undersøkelser har vist at ær­ fuglens gjennomsnittlige kullstørrelse er langt større i områder hvor de får være i fred for polarmåken. Det er derfor mulig at polarmåkebestanden holder ærfuglbestanden i sjakk, slik at den ikke vil vokse stort ut over hva den er i dag. Lokalbefolkningen på Svalbard ønsker å få jakt på ærfugl, men myndighetene holder igjen inntil man har bedre oversikter over be­ standsstørrelser og bestandsbiologiske faktorer.

32

Svalbard-røye - eneste fiskeart Det ville ikke være riktig å slutte en artikkel som denne uten å ta med noen ord om ferskvannsfisket på øy­ gruppen. Det er bare én art som er vanlig, nemlig Svalbard-røya. Den finnes i flere av vannene langs vestog nordkysten av Spitsbergen, og ellers noen få andre steder. Over­ vintrende fangstfolk fisket gjerne røye til husbruk, og skutene satte garn når de kom oppunder land og fikk anledning til det. Det dreide seg aldri om store mengder fisk, til det var vannene og fiskebestandene for små. Men den fisken de fikk, var som regel både feit og fin, med en vekt på en kilo eller mer. Vannene på Sval­ bard er ikke noe egentlig eldorado for sportsfiskere. Røya går ikke på flue, og sjelden på sluk. Det er garn som må til om det skal bli fangster som monner. Nyere undersøkelser har vist at Svalbard-røya blir for­ holdsvis gammel før den blir kjønns­ moden. Det betyr igjen at vannene

Fangst, jakt og fiske ende forståelse for hvor sårbar den arktiske naturen kan være, har nor­ ske myndigheter i høy grad tatt hen­ syn og innført nødvendige lover og regelverk. De bestemmelsene som regulerer jakt og fangst i dag, kom i 1978. De bygger på det samme prin­ sipp som jaktlovene i de nordiske land - nemlig at alle arter i utgangs­ punktet er fredet om det ikke er særskilt nevnt at jakt er tillatt. Arter som er fåtallige, hva enten det er et resultat av tidligere overbeskatning eller andre forhold, er totalfredet. Is­ bjørnen er totalfredet gjennom en internasjonal avtale. Det har vært en gledelig økning i Svalbards isbjørnbestand siden 1973, og vi kan i dag være stolte over at vi kanskje har den sunneste isbjørnbestanden i hele Arktis. Fredningen av hvalrossen har også

3. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

gitt oppmuntrende resultater. Hvitkinngåsa øker i antall. I 1973 ble det opprettet tre nasjonalparker, to na­ turreservater og 15 fuglereservater på øygruppen. Til sammen dekker de halvparten av det totale landarealet og gir effektiv beskyttelse for arter og økosystemer. Hvalrossen fikk sitt eget reservat på Moffen i 1983. Men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Utfordringene i Ark­ tis øker fra år til år når det gjelder vilt- og naturforvaltning. Det kom­ mer stadig flere besøkende til øy­ gruppen, og stadig nye hjelpemidler tas i bruk for transport til vanns, til lands og i luften. Den økonomiske virksomheten øker fra år til år. Hav­

områdene rundt Svalbard er kommet i søkelyset for leting etter olje, gass og mineraler. Turismen er økende, fordi stadig flere oppdager polarom­ rådenes fantastiske natur og særegne skjønnhet. Alt dette stiller oss over­ for nye utfordringer. Vi må finne en fornuftig balanse mellom utnyttelse og vern. Naturen og økosystemene der nord har sine absolutte grenser. Dersom de overskrides, kan det få ringvirkninger som sent eller aldri lar seg reparere. Det er opp til oss å forvalte våre polarområder på en måte som sikrer at også kommende generasjoner vil få glede av dem. Thor Larsen

Ærfugl ruger i hundrevis av par på holmer og små øyer langs vestkysten.

33

Sangsvaner.

ksfugler ØKOLOGI OG FORVALTNING Økologisk gruppering 36 Norge som vannfuglland 36 Forvaltning av sjø-, vann- og våtmarksfugler 37

36

SKARVER 39 Systematikk 39 Næring og kroppslige tilpasninger 39 Storskarv (Phalacrocorax carbo) 40 Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis) 41 ANDEFUGLER 42 Systematikk 42 Bygning og utseende 42 Grågås (A nser anser) 51 Sædgås (Anser fabalis) 51 Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) Kanadagås (Branta canadensis) 54 Stokkand (Anas platyrhynchos) 54 Krikkand (Anas crecca) 54 Brunnakke (Anas penelope) 54 Toppånd (Aythyafuligula) 56 Havelle (Clangula hyemalis) 58 Svartand (Melanitta nigra) 58 Sjøorre (Melanitta fus ca) 58 Kvinand (Bucephala clangula) 59 Laksand (Mergus merganser) 59 Siland (Mergus serrator) 60

VADE-, MÅKE- OG ALKEFUGLER Systematikk 62 Vadefugler (Charadrii) 63 Måkefugler (Lari) 71 Alkefugler (Alcae) 75

52

62

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Økologi og forvaltning

som her er kalt sjø-, vann- og våt­ marksfugler. Noen kaller også grup­ pen bare vannfugler. Mange av arte­ ne søker seg imidlertid også til disse naturtypene i forbindelse med hvile, eller for å unngå predatorer (bytteetere).

Økologisk, gruppering

Norge som vannfuglland

Fugler som er avhengige av å leve i et bestemt miljø, grupperes ofte i øko­ logiske kategorier som har navn etter dette miljøet. I noen tilfeller er av­ hengigheten stor og iøynefallende. Det er f.eks. allmenn enighet om at alke (Alca torda) og lomvi (Uria aalge) er sjøfugler. Derimot er det noe mindre opplagt at fiskemåken (Larus canus) bør regnes til denne gruppen. Avhengigheten varierer gjerne med årstiden og er også ofte for­ skjellig i de ulike periodene av arte­ nes årssyklus. Som oftest er det næ­ ringen og «kampen» om denne som er utgangspunktet for fuglenes av­ hengighet av og tilpasning til de for­ skjellige miljøer. Dette er også tilfel­ le med den store og varierte gruppen

Norge og norske farvann spiller en svært viktig rolle i europeisk sam­ menheng for sjø-, vann- og våtmarks­ fugler. Dette går både på artsvariasjonen og individantallet. Det er f.eks. til sammen ca. 3 millioner par sjøfugler av forskjellige arter som hekker i Norge hvert år. Tar vi med Svalbard og Bjørnøya, er tallet trolig det dobbelte. Av de 3 millionene er ca. 2 millioner par «rene» fuglefjellarter med lunden som den klart mest tallrike med ca. 1,3 millioner par. For sjøfuglene spiller oppvellingsområdene* og den konsentrerte næ-

ringsmengden av plankton og fisk utenfor norskekysten en avgjørende rolle. For vann- og våtmarksfuglene utgjør våre tusenvis av større og mindre vann og innsjøer, samt de ennå relativt store arealene med ube­ rørte myr- og tundraområder, guns­ tige hekke- og næringsområder i produksjonssesongen. Næringsrike strand- og gruntvannsområder langs vår lange kystlinje er dessuten både i hekke- og trekktiden en viktig ressurs for disse fuglene. Gunstige isforhold på grunn av den varme Golfstrøm­ men i vintersesongen, og tilsvarende gunstige muligheter for næringssøk gjennom den døgnlyse sommertiden, er også viktige faktorer. * Oppvellingsområder er områder hvor nærings­ rikt vann strømmer opp til havoverflaten. Dette finner vi gjerne i områder hvor forskjellige hav­ strømmer møtes og lager turbulens i vannmas­ sene, eller der understrømmer inn mot kysten drar med seg næringsrikt bunnvann opp.

Fuglefjellene rommer store konsentrasjoner av forskjellige sjøfuglarter som henter sin næring i større eller mindre havområder utenfor. Man regner med at omkring 3 millioner par årlig hekker i fuglefjellene her i landet. Bildet er fra det sørligste av de store fuglefjellene i Norge, Runde utenfor Ålesund.

Økologi og forvaltning

Mens flyet går inn for landing på Sola, søker mengder av småvadere næring i de grunne strandområdene i Hafrsfjord. Ikke minst i trekktiden kan gruntvannsområder langs kysten samle store mengder andefugler og vadere for kortere eller lengre tid.

Mange av våre egne sjø-, vann- og våtmarksfugler (de som er klekket hos oss) trekker bort fra Norge i vin­ tersesongen, men vi får til gjengjeld besøk av andre, ofte av samme art, både øst-, nord- og vestfra i årets kalde måneder. Ja, selv sørfra kom­ mer de. Lomviene fra øya Helgoland på den tyske nordsjøkysten overvint­ rer ved norskekysten, helt opp til Bodø. Det er igjen næringstilgangen som er avgjørende. Denne blan­ dingen av fugler fra forskjellige om­ råder og bestander ved norskekysten og i norske farvann om høsten og vinteren utgjør en spesiell utfordring i forvaltningssammenheng. Det er først i de senere årene at vi virkelig har begynt å få kunnskap om disse forholdene, mye takket være ringmerkingsarbeidet.

Forvaltning av sjø-, vann- og våtmarksfugler I forbindelse med høsting av fuglene er det naturligvis viktig å vite hvilke bestander man beskatter, for å holde uttaket på et forsvarlig nivå. Dette kan man så regulere gjennom jakttidsfastsettelse, bestemmelser om ulike soner for jakt og fredning, kvotebegrensninger osv. Det som be­ stemmes, skal være godt økologisk fundert og forvaltningsmessig for­ svarlig, og det kreves en omfattende kunnskap om fuglenes trekk- og overvintringsvaner, samt et utstrakt internasjonalt samarbeid. Fuglene bryr seg som kjent lite om nasjonale

landegrenser. Bernkonvensjonen, som regulerer landenes forvaltning av også denne fuglegruppen og dens leveområder, vil bli et viktig redskap i denne sammenheng. (Norge tar sik­ te på å ratifisere denne i 1985.) Sjø-, vann- og våtmarksfuglene må betraktes som en viktig naturressurs, både som høstingsobjekt og som res­ surs for opplevelse og trivsel. Etter at den nye viltloven med det såkalte omvendte forvaltningsprinsipp (alt er fredet bortsett fra det som spesielt er nevnt som jaktbart) trådte i kraft 2. april 1982, har vi fastsatt jakttidsramme for 33 forskjellige arter i den­ ne gruppen fugler. Systematisk tilhø­ rer disse 7 familier innen 3 ulike fugleordener. I dagligtalen tilhører de jaktbare artene gruppene skarver, gjess, ender, vadere, måker og alke­ fugler. I de etterfølgende avsnittene blir disse gruppene med de jaktbare artene spesielt omtalt. Sjø-, vann- og våtmarksfugler som 37

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

For mange av de fuglene som holder til langs kysten eller ute pa havet, er det ikke fastsatt jakttid. Det vil i praksis si at de er fredet. I noen tilfeller kan disse fuglene lett forveksles med jaktbare arter. Det gjelder f.eks. havhesten (på bildet), som i farten kan minne om en måke.

Smålom overvintrer mange steder langs kysten, fra Nordland og sørover til Jæren, i et antall av kanskje omkring tusen fugl. Lommene er ikke jaktbare, men kan forveksles med skarv. Denne muligheten for forveksling understreker betydningen av at jegerne skaffer seg tilstrekkelig arts­ kunnskap.

det (pr. 1.1.1985) ikke er fastsatt jakttidsramme for, er lommer, lappedykkere, stormfugler, suler, hegrer, rikser, traner, terner og joer. Av dis­ se gruppene er det særlig viktig at

38

jegere gjør seg kjent med lommer og lappedykkere, som muligens kan for­ veksles med skarvene, og havhest (Fulmarus glacialis, en av stormfug­ lene), som kan forveksles med fiske-

måke/gråmåke. Høst og vinter finner man alle fire lomartene langs norske­ kysten, selv om storlommen (Gavia arctica) er en meget sparsom over­ vintrer. Smålom (Gavia stellata) er noe mer vanlig og finnes spredt, sær­ lig fra Vega sørover til Jæren. Antall overvintrende er neppe mye over 1000. Gulnebblom (Gavia adamsii) er en arktisk art som ikke hekker hos oss. Norskekysten er et viktig over­ vintringsområde for arten i europeisk sammenheng. Flere hundre individer overvintrer. De viktigste vinterområ­ dene synes å være Trondheimsfjor­ den, Vikna, Vega og Røst. Islom (Gavia immer) er kanskje den mest tallrike lomarten hos oss vinterstid. Den finnes vesentlig fra Lista til Troms og synes særlig å være vanlig ved Jærkysten, Smøla og Vega. De overvintrende fuglene kommer trolig fra Island, som er det nærmeste hekkeområdet. Av lappedykkere, eller dykkere, som de vanligvis kalles, er det særlig gråstrupedykker (Podiceps griseigena) som er vanlig vinterstid langs norskekysten. Vi har da sannsynligvis størstedelen av den vesteuropeiske bestanden i våre farvann. Bare ved Smøla og Mørekysten for øvrig over­ vintrer trolig mer enn 1000 individer. Toppdykker (Podiceps cristatus) overvintrer hovedsakelig ved Jærkys­ ten, og horndykker (Podiceps auritus) finnes fåtallig fra Lista til Vega. I forhold til de jaktbare artene kan det også tenkes at sothøna (Fulica atra), som i noen tilfeller kan likne en and, er en forvekslingsart. Dette er en forholdsvis sjelden art hos oss. Den tilhører riksefamilien (Rallidae) og ruger spredt i næringsrike vann i lavlandet fra Østfold til Nordland. I jakttiden om høsten og vinteren fin­ nes den langs kysten og i åpent fersk­ vann nord til Trondheimsfjorden. For Svalbard gjelder helt spesielle bestemmelser om jakt og fangst. Her er det (pr. 1.1. 1985) lov å jakte på havhest (Fulmarus glacialis), kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), polarmåke (Larus hyperboreus), polarlomvi (Uria lomvia), teist (Cepphus grylle), alkekonge (Alle alle) og lunde (Fratercula arctica) innen gruppen sjø-, vann- og våt­ marksfugler.

Skarver

Skarver Systematikk Skarvene utgjør en familie med til sammen ca. 30 arter (det er noe uenighet om artsantallet) i pelikanfuglenes orden, Pelecaniform.es. Hos oss finnes det to arter, storskarv (Phalacrocorax carbo) og toppskarv (Phalacrocorax aristotelis), som beg­ ge hekker. Skarvene er utvik­ lingsmessig en meget gammel fuglegruppe. Det er kjent ca. 25 forskjel­ lige, utdødde, fossile skarver og skarveliknende arter. De eldste stam­ mer fra slutten av krittiden for ca. 6668 millioner år siden. Skarvene finnes i dag over det meste av kloden ved havkyster, i ferskvann og langs elver. De lever imidlertid ikke fullt så langt nord som mange av de andre typiske sjøfuglene. De hekker ikke på Sval­ bard eller ved Sibirs og Canadas nordligste kyster. Storskarven er den største arten, med ca. 90 cm totallengde, og dvergskarven, som hekker i Sørøst-Europa, er med sine 45 cm en av de minste.

Næring og kroppslige tilpasninger Alle skarvene fanger fisk ved å dykke fra overflaten og forfølge byttet under vannet. Fisk er det domineren­ de næringsemnet, men de tar også noe krepsdyr (bl.a. reker) og andre vannlevende organismer. De er godt tilpasset dykking og fiskefangst. Øy­ nene er spesielt utviklet, og skarvene kan se skarpt helt ned til 2 cm. Krop­ pen er kompakt og relativt tung, med tyngdepunktet langt bak. Skarvene mangler de luftfylte støtputene under huden og har mindre luftrom i knok­ lene enn f.eks. suler og pelikaner, og de kan endre sin egenvekt ytterligere og synke gradvis ned under overfla­ ten på samme måte som lommer og lappedykkere. Alle fire tær er for­ bundet med svømmehud (årefot), og beina brukes til å gi fart under van­ net. Vingene holdes halvveis ute, men brukes relativt lite til å gi fuglen fart ved dykkingen. Halsen er lang og bøyelig. Nebbet er også langt og har en krok ytterst. De fleste artene er gode flygere og flyr med utstrakt hals og raske vingeslag (de kan likne på gjess, dykkere og lommer). Det er bare galapagosskarven (Nannopte-

Skarvene er selskapelige fugler som helst hekker i kolonier. Man regner med at det i dag er bortimot 15 000 hekkende toppskarvpar langs kysten. Blant skarvene på bildet sitter en svartbak, vår største måke.

rum harrisi) som er flygeudyktig. Hos skarvene har man tidligere trodd at hånd- og armsvingfjærene har mindre vannavstøtende egenska­ per enn hos andre dykkende fugler. Dette har vært antatt å være den ve­ sentlige grunnen til den spesielle skarvevanen med å «tørke» vingene. Skarvene hviler sjelden eller aldri på vannet. De setter seg etter fiskingen opp på en stein, stolpe, et skjær eller liknende, strekker vingene halvt ut og lar tilsynelatende sol og vind tørke seg. Kanskje er det også dette som er hensikten. Skarvefjærene er imidler­ tid omtrent like vannavstøtende som andre sjøfuglfjær. For enkelte arter i varmere strøk har man funnet at «vingetørkingen» også er viktig for skarvenes temperaturregulering. For­ klaringen om at de holder vingene ute for lettere å holde balansen på grunn av den spesielle tyngdepunktplasseringen, er derimot neppe særlig holdbar. Alle de marine skarveartene er knyttet til kystområdene. De beveger seg sjelden så langt fra land at de mister kysten av syne. Bare i trekk­ tidene kan enkelte arter trekke over større havområder eller landmassiver. Mennesket har gjort seg nytte av skarvene i uminnelige tider. En teg­ ning av en umiskjennelig toppskarv i de nyoppdagede, flotte helleristnin-

Sjø-, vann- og våtmarksfugler med endel andre sjøfugler gjennom århundrer har avsatt sine ekskremen­ ter i metertykke lag. Utvinning av guano fra disse lagene ble storindustri allerede i begynnelsen av 1800-tallet. I årene 1848-1975 ble f.eks. 20 milli­ oner tonn guano utvunnet og eks­ portert til store deler av verden. Etter at kunstgjødselproduksjonen kom i gang i begynnelsen av vårt århundre, mistet guanoproduksjonen mye av sin betydning, men fortsatt henter man billig, verdifull gjødsel fra disse sjøfuglkoloniene. Også i det sørlige Afrika og i Japan har guano fra for­ skjellige skarvearter vært benyttet til gjødsling av plantasjer og rismarker. Kjønnsroller og hekking. Hos skar­ vene er kjønnene meget like av utse­ ende. De deler også nokså likt på arbeidet gjennom hekkesesongen. Som regel hekker de i kolonier, og de fleste artene bygger reir på skjær, lave øyer eller i fjellskrenter ved kyst og vannbredder. Noen kan også hek­ ke i trær, f.eks. gjør storskarven det flere steder innen sitt utbredelsesom­ råde. Skarveeggene er relativt lange og ovale og har gjerne en kalket overflate. Jaktutbytte. I sesongen 1982/83 ble det ifølge Direktoratet for vilt og Storskarv (Phalacrocorax carbo) ferskvannsfisk (DVF) felt til sammen 9300 skarv i Norge. I sesongen 1983/ Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-31.1. Sør-Norge nord til Rana og Rødøy i 84 var tallet 5400. Nordland. Kjennetegn: Stor, kraftig. Vekt: 2-3,5 kg. Totallengde: 90 cm. Tykk hals og grovt nebb. Voksen: Svart, blå metallskimrende fjærdrakt med hvit lårflekk og hvit kinn/hake-flekk januar-juni/juli. Svart drakt med utydeligere hvit kinn/hake-flekk august-desember. NB! Vanskelig å skille fra toppskarv. Ungfugl: Brunsvart med hvit eller spraglet svart/hvit buk. Storskarven setter seg ofte på stolper og sjømerker. Flyr tungt og ofte gåseliknende, med innlagte korte glideflukter. Hekkebiologi: Kolonihekker. Flate skjær og fuglefjell. Reir av tang og kvist, åpent plassert. Kull: 1-6 egg (gjennomsnittlig ca. 3) i april/mai. Rugetid: 28-30 døgn. Produksjon: 1,5-2 unger pr. hekkende par. Ungenes reirtid: Ca. 50 døgn. Bestandsdynamikk: Dødelighet: 36-70 % 1. år, 10-30 % senere. Eldste ringmerkede fugl: 19 år og 8 måneder. Næring: Fisk, hovedsakelig bunnlevende, av forskjellig slag. Engelske undersøkelser viser 90 % ikke-kommersiell fisk.

gene ved Hjemmeluft i Alta indikerer at arten spilte en viktig rolle, mest sannsynlig som mat, for befolkningen her oppe allerede for flere tusen år siden. Den berømte japanske tradi­ sjonen med å lære opp skarver til fiskefangst har holdt seg levende nes­ ten opp til vår tid. Nå holdes denne tra­ disjonen ved like stort sett av kultur­

40

Storskarv (Phalacrocorax carbo)

Arten har nærmest kosmopolitisk ut­ bredelse (men hekker ikke i SørAmerika). Hos oss hekker den i dag fra Frøya i Sør-Trøndelag nordover til grensen mot Sovjetunionen i nord­ øst. Totalbestanden er for tiden på ca. 12 500 hekkende par. Det har vært en kraftig bestandsnedgang i dette århundret fram til ca. 1950-60, og arten er forsvunnet som hekkefugl historiske og turistmessige grunner. fra området Rogaland-Frøya. Be­ Guanoproduksjon. Den mest lønn­ standen i 1982-83 i Troms (ca. 150somme «høsting av skarv» man kjen­ 160 par) var bare ca. 10 % av bestan­ ner, er likevel guanoutvinningen fra den på 1930-tallet. Det har funnet sjøfugløyene utenfor vestkysten av sted en bestandsøkning i perioden Sør-Amerika. Her er det særlig gua- 1960-1980 i Trøndelag-Helgelandnoskarven (Phalacrocorax bougain- området. Bestanden er tilsynelatende villii) og rødfotskarven (Phala­ stabil i dag. Storskarven må regnes til de regucrocorax gaimardii) som sammen

Skarver Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis) Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr.

Utbredelse (markert med rødt) av storskarv og toppskarv i hekke-

1.1.1985):

10.9.-31.1. Nord-Trøndelag - Finnmark. Kjennetegn: Mindre, spinklere enn stor­ skarv. Vekt: 1,5-2 kg. Totallengde: 70 cm. Spinkelt nebb, tynn hals. Voksen: Svart, grønn metallskimrende fjærdrakt med fjærtopp januar-juni. Gule nebbviker. Svart, uten fjærtopper, med svakt, lyst hakeparti juli-desember. Ungfugl: Mørk brun med noe lysere brun, noe spraglet underside. Sitter sjelden på stolper og sjømerker. Flyr med raske vingeslag, ofte lavt og «masete». Har brattere panne enn storskarv. Hekkebiologi: Kolonihekker (av og til enkeltpar). Reir av tang og gress, ofte gjemt i sprekker og urer. Kull: 2-6 egg (gjennomsnittlig 2,5-3) i april/mai. Rugetid: 30-31 døgn. Produksjon (normal): 1,2-2 unger pr. hekkende par. Ungenes reirtid: 50-55 døgn. Bestandsdynamikk: 30-50 % dødelighet 1. år, 10-20 % senere (varierer mye). Eldste ringmerkede fugl: 15 år og 10 måneder. Næring: Vesentlig fisk (av og til kreps­ dyr). Tar i mindre grad enn storskarv bunnlevende arter. Engelsk undersøkelse viste over 50 % sil, samt en god del sild og torskefisker.

lære trekkfuglene. Den finnes i jakt­ tiden spredt langs hele kysten. Ca. 25 000-30 000 individer overvintrer i norske farvann. Dette omfatter trolig også fugler fra kolonier på Kolahalv­ øya. Mange av fuglene som overvint­ rer i Troms, kommer sannsynligvis fra dette området. Finnmark-fuglene trekker for en stor del rett sørover til Bottenviken og har overvintringsom­ rådene sør i Østersjøen. Mye av den norske bestanden, særlig fra Trønde­ lag- og Nordland-kysten, overvintrer ved den svenske Skagerakkysten, i Kattegat og i danske farvann lenger sør, og enkelte individer trekker helt til polske og nederlandske kyster. Vårtrekket i april går trolig i stor grad over land tilbake til hekkeplassene.

Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis) Toppskarven er en europeisk art som finnes fra Marokko og middelhavs­ området i sør til Island, Finnmark og

Murmansk-området i nord. I Norge hekker den fra Kjørøyene i Rogaland nordover til Grense-Jakobselv. De viktigste hekkeområdene ligger på Runde, Froøyene, Sklinna og Røst. Total bestand er i dag beregnet å være bortimot 15 000 hekkende par. På samme måte som hos storskarv har det vært en nedgang i bestanden i dette århundret fram til perioden etter krigen. I de siste 30-40 årene har utviklingen vært noe skiftende og har variert fra landsdel til landsdel. Det har nok vært en økning fram til ca. 1975. Da talte kolonien på Runde ca. 5000-6000 par. Senere er denne gått sterkt tilbake igjen og er nå på ca. 2000 par. Situasjonen synes for tiden å være rølativt stabil. De norske toppskarvene overvint­ rer stort sett langs norskekysten. Det er en konsentrasjon vinterstid fra nord og sør mot områdene fra Møre til Sør-Helgeland. Sovjetiske toppskarver overvintrer trolig også for det meste hos oss. Likeledes vet vi at en del britiske fugler overvintrer langs kysten av Vestlandet.

Storskarv

Toppskarv

41

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Systematikk De ekte andefuglene utgjør familien Anatidae med til sammen ca. 145 ar­ ter i andefuglenes orden, Anseriformes. Denne familien omfatter bl.a. underfamiliene Anserinae, med sva­ ner og gjess, og Anatinae, med de egentlige endene. I tillegg til de nå­ levende artene kjenner man ytterli­ gere ca. 95 fossile andefuglarter, den eldste fra øvre eocen (ca. 44 millioner år gammel). Bortsett fra det kontinentale Ant­ arktis finnes andefuglene utbredt i alle verdensdeler. Hos oss er hele 44 arter påvist, og av disse hekker 24 mer eller mindre regelmessig, 2 arter av svaner, 4 av gjess og 18 av ender. I tillegg kommer 3 gåsearter som bare hekker på Svalbard, og artene prakt­ ærfugl (Somateria spectabilis), snadderand (Anas strepera), stripegås (Anser indicus) og mandarinand (Aix galericulata), som er funnet tilfeldig hekkende. De to siste er opprinnelig rømte park- og burfugler, selv om den østasiatiske mandarinanda hol­ der på å etablere seg som hekkefugl i Europa, bl.a. i England.

Bygning, utseende og biologi Andefuglene (familien Anatidae) er en systematisk og morfologisk rela­ tivt homogen gruppe, selv om de

den 300-400 gram tunge krikkanda (Anas crecca) til de største svanene, som kan bli bortimot 20 kilo. Rekor­ den skal visst en polsk knoppsvane (Cygnus olor) ha på 22,6 kg. Hvis dette individet var i stand til å fly, er det også den tyngste flygende fugl i vår tid! (Rekordene her innehas for øvrig av stortrappe (Otis tarda), som bl.a. hekker i Ungarn, og koritrappe (Ardeotis kori), fra det sørlige Afrika.) Økologisk sett lever andefuglene i en rekke vidt forskjellige nisjer*, man finner alle varianter, fra typiske predatorer (bytteetere), f.eks. fiskeendene (slekten Mergus), til rene planteetere, som f.eks. grågåsa (An* Økologisk nisje er et sentralt begrep i økolo­ gien. Nisjen kan grovt sett sies å omfatte to komponenter, en romlig og en funksjonell. En arts økologiske nisje omfatter dermed både dens geografiske livsmiljø og dens funksjon (måten den utnytter miljøet på) i naturen.

ser anser). De finnes hekkende fra fjæresteinene opp til snaufjellet. De fleste har reir på bakken, men noen hekker også i trær, f.eks. kvinanda (Bucephala clangula), som er en van­ lig art i Norge. Nebbet. Andefuglene har en rekke særegenheter som skiller dem fra andre fugler. En av de mest spesielle er nebbet, som hos andefuglene for en stor del er dekket av et tynt, føl­ somt hudlag. Spissen av overnebbet ender i en svakt bøyd krok, nebbneglen. På sidene av både over- og undernebb er det hornaktige lamelldannelser som passer inn i hverandre når nebbet lukkes. Disse er hos fiskeendene formet som bakoverrettede tenner, og gjør nebbet velegnet til å fange og holde fast glatt småfisk. Hos gjessene er lamellene kjegleformede tenner som egner seg godt til å holde fast og rive av gress og andre planter. Sammen med den store og kjøttfulle

Andefugler tungen, som på sidene har harde frynser, danner disse lamellene hos de fleste andearter et effektivt silingsredskap som fuglene benytter til å filtrere ut spiselige næringspartikler fra vannet. Føttene. Et annet karakteristisk trekk er føttene. De tre framtærne er forbundet med svømmehud og dan­ ner en typisk svømmefot, en ypperlig tilpasning til liv i vann. Baktåen er meget liten, sitter høyere oppe enn de andre og har nå meget liten funk­ sjon. Føttene hos andefuglene er relativt kraftige og korte og sitter langt fra hverandre ut mot sidene av kroppen. Dette gjør at ender, svaner og gjess får den karakteristiske vral­ tende og vaggende gangen på land. Fjærdrakten. Fjærdrakten hos andefuglene er tett og vannavstøten­ de. Fettkjertelen på overgumpen er velutviklet, og fuglene er nøye med å stryke olje fra denne over fjærdrak­ ten. Den vannavstøtende evnen til fjærdrakten er i tillegg til dette oljesekretet også avhengig av mikro­ strukturen i de enkelte fjærene, og hvordan denne gjør at fjærene hekter seg sammen til en tett flate. Dette har man fått demonstrert ved de mange forsøkene på rengjøring av bl.a. andefugler etter oljesølkatastrofer i de senere årene. Under det tette dekkfjærlaget sitter et isolerende dunlag. Hos de største svanene finnes det til sammen over 25 000 fjær og dun på kroppen, de fleste på den lange halsen. I det hele tatt utmerker alle andefuglene seg ved relativt lang hals. På en krikkand er det derimot «bare» ca. 11 000 fjær og dun. Flyging. Mange av andefuglene har på grunn av den tunge kroppen problemer med å lette. Vingene er relativt små, men det er bare to arter, to av de tre artene dampskipsender (slekten Tachyeres), som alle finnes i det sørlige Sør-Amerika, som er flygeudyktige. Svaner og dykkender

Svartbak og ærfugl.

«løper» flaksende bortover vannet for å få nok fart og luft under vingene til å lette. Vingenes begrensede bære­ flate kompenseres ved vingeslagfrekvensen hos andefuglene. Den er normalt ca. 160 slag pr. minutt hos tunge arter, men kan være bortimot 300 hos de raskeste. Normal flygehastighet ligger på 50-60 km/t, men flere ender kan klare en hastighet på over 100 km/t. My ting og mytetrekk. Andefugle­ nes fjærdrakt skiftes 2 ganger hvert år, bortsett fra de store vingefjærene, hånd- og armsvingfjærene, som skif­ tes bare én gang. Alle svingfjærene skiftes imidlertid, i motsetning til hos de fleste andre fuglegrupper, samti­ dig, slik at fuglene i en periode på 3-4 uker er ute av stand til å fly. Hos mange av endene, der det er store forskjeller i fjærdrakt og roller hos kjønnene, får hannene i denne peri­ oden en spesiell, mindre iøynefal­ lende, hunnlik drakt, den såkalte eklipsdrakten, som trolig gjør at de er mindre utsatt for bytteetere. I denne perioden samles fuglene, i særlig grad hannene hos mange arter som ikke tar del i ruging og oppfostring av unger, på spesielle myteområder. Dette mytetrekket kan gå i en helt annen retning og til helt andre områ­ der enn det ordinære trekket til og fra overvintringsområdene. Ved mun­ ningen av Tanaelva i Finnmark sam­ les f.eks. inntil 20 000-30 000 hanner av laksand (Mergus merganser) fra Nordvest-Europa på ettersommeren hvert år for å skifte fjær. Denne delen av laksandbestanden overvintrer i Nordsjø- og Østersjø-området samt ved norskekysten nord til Bodø. Et annet og mer berømt mytetrekk i Europa er gravendenes (Tadorna tadorna) trekk til den tyske nordsjøkysten (Grosser Knechtsand). Hit trek­ ker store deler av den vesteuropeiske bestanden i juli og august for å skifte fjær. Ca. 100 000 gravender kan være samlet. Bare noen få voksne blir igjen på hekkeplassene for å passe på ungene. Dette er forklaringen på de store ungeflokkene, inntil 20-30 unger er ikke sjelden, som følger en enkelt voksen gravand i denne tiden. I danske farvann samles også store mengder mytende ender, hovedsake­ lig hanner og ikke-kjønnsmodne fug-

Hos de forskjellige gruppene av ender viser nebbformen klar tilpasning til næringsvalget. Gressendene har et bredt, flatt nebb som effek­ tivt siler smådyr og vekster fra vannet. Den mest utpregede representanten for denne nebb­ formen erskjeanda (øverst), som er ganske sjelden hos oss. Ærfuglen (i midten), som hører til dykkendene, har et kileformet nebb som kommer til nytte når fuglen plukker muslinger som sitter fast på stein og fjell under vannet. Fiskeanda (nederst), som i stor utstrekning lever av fisk, har et langt, smalt nebb, kantet med små tagger som sørger for at den glatte fisken ikke unnslipper.

43

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

ler av andre arter, om sommeren. Her samles i mytetiden ca. 250 000 ærfugler (Somateria mollissima), bl.a. store deler av Oslofjordens og den norske Skagerrak-kystens ærfuglhanner, 150 000-200 000 sjøorrer (Melanitta fusca), 60 000 svartender (Melanitta nigra) og 150 000 kvinender (Bucephala clangula). Mange av disse fuglene kommer helt fra nordsovjetiske hekkeområder. Parforhold og kurtise. De aller fles­ te andefugler er monogame. Svaner og gjess har endog parforhold som varer hele livet. Pardannelse og kurtiseatferd er velstudert hos en lang rekke arter, og noe av det som er karakteristisk for familien, er det sterkt ritualiserte kurtisemønsteret. Mange av de stereotype ritualsekvensene kan være svært kompliserte og vanskelige å tolke. Paringen foregår så å si utelukkende i vannet. De har i motsetning til de fleste andre fuglegrupper fått utviklet et spesielt paringsorgan, en slags «penis». Denne sikrer sædoverføringen, som ellers ville være noe usikker i det flytende element. Flere hanner enn hunner. Et noe

44

De fleste andefuglene er monogame, og når et parforhold er etablert, vil hannen vise en truende opptreden og jage bort andre hanner som kommer for nær, som stokkandhannen på bildet.

spesielt forhold som man har registrert i forbindelse med andefug­ ler og pardannelse, er at det innen mange av artene på den nordlige halvkule er flere hanner enn hunner i bestandene. Forholdet kan riktignok variere noe fra sted til sted, men ten­ densen er nokså klar. Hva som er den utviklingsmessige fordelen med det­ te, synes ennå uklart. Forklaringen om at et overskudd av hanner i be­ standen stimulerer hekkeaktiviteten og styrker parforholdene, synes både spekulativ og tvilsom. Pardannelsen skjer gjerne på overvintringsplassene, og dersom det er fugler fra forskjellige bestander sam­ let på samme sted, er det vanlig hos mange andefuglarter at fugler fra for­ skjellige bestander danner par. Om våren er da regelen at hannene blir med hunnene tilbake til deres «hjem­ sted». En slik flytting finner vi bl.a. hos stokkanda. Den kalles i ornitolo­ gien abmigrasjon. Parvis hekking. De fleste andefug­ ler er ganske selskapelige, selv om

det er få arter som hekker i egentlige kolonier. Det er hovedsakelig blant gjessene man finner kolonihekkere. Ringgåsa (Branta bernicla) på Sval­ bard hekker f.eks. i kolonier på småøyer rundt hovedøyene. På Sval­ bard er også ærfuglen mange steder en utpreget kolonihekker. Dette er sjeldnere å finne i fastlands-Norge. Den relativt store ærfuglkolonien på øya Tautra i Trondheimsfjorden må nærmest regnes som et unntak. Det vanlige er at andefuglene hekker par­ vis, selv om de fleste artene ikke sy­ nes å være spesielt territorielle. Hos oss er det vesentlig de to svaneartene som kraftig forsvarer territoriet. Reir. Svanene er også de som byg­ ger de mest avanserte reirene. Hos de fleste andefuglene foregår reirbyggingen meget enkelt ved at hunnen ras­ ker sammen litt materiale innen rek­ kevidde fra den valgte reirgropen. Fuglene synes helt å mangle instink­ tet med å frakte reirmateriale over lengre avstander. Reirene ligger van­ ligvis på bakken, ofte ganske åpent.

Andefugler Andefuglenes kurtise og paringslek omfatter for­ skjellige ritualer som kan være ganske kompliserte og vanskelige å tolke. Til høyre svømmer silandhannen først, med brystet presset ned i vannet slik at bare hode og bakdel stik­ ker opp, mens han åpner nebbet og utstøter noen he­ se låter. Nederst til venstre trykker hunnen seg lavt ned i vannet og viser på den måten at hun er paringsklar. Deretter stiger hannen opp på hunnen, og selve paringen finner sted mens hunnen så å si er helt under vannet.

Det er bare den kamuflasjefargete hunnen som ruger, og det ser ut til at mange arter «setter sin lit til» at de lite iøynefallende fargene gjør at hun­ nen ikke oppdages av bytteetere. Hos oss er det bare hos knoppsvanen at hannen tar direkte del i rugingen, selv om f.eks. hannene både hos ær­ fugl og gjess på Svalbard står vakt ved den rugende hunnen og hjelper til med å jage unna polarrev eller andre bytteetere når det er nød­ vendig. De fleste andefuglene kranser rei­ ret med dun som hunnen plukker fra sitt eget bryst. Disse dunene plukkes

vesentlig fra det området som senere har nærmest kontakt med eggene under rugingen, noe som gjør at var­ men fra hunnens kropp lettere over­ føres til eggene. Andefuglene har ingen vanlig rugeflekk med naken hud. Det ville være lite gunstig for en vannlevende fugl å ha et slikt område på brystet. Rugeforhold. Under rugingen, som først starter etter at alle eggene er lagt, forlater hunnen nødig reiret. Bare for å drikke, bade eller søke nødvendig føde forlater hunnen egge­ ne etter først å ha dekket dem til med dun. Hos mange av de artene som

hekker lengst mot nord, tar ikke hun­ nen næring til seg i det hele tatt under rugeperioden. Dette er f.eks. tilfelle hos ærfugl på Svalbard. Her taper hunnene omkring 40 % av totalvek­ ten under egglegging og rugetid. Det­ te tar naturlig nok sterkt på fuglene. Det er derfor uhyre viktig at de får tid og mulighet til å «ete seg opp» før egglegging, som også er energikrevende, og ruging. Dersom de blir skremt av reiret uten å få tid til å dekke over eggene, skiter enkelte hunner, f.eks. hos ærfugl, ekskre­ menter over dem. Både lukten og den kamuflerende effekten av eks45

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Hos mange andearter er det flere hanner enn hunner i bestandene. Dette gjelder f.eks. hos taffeland. Når overskuddet av hanner er stort, er en situasjon som denne ikke uvanlig når hekketiden nærmer seg: En enslig hunn er omgitt av en hel flokk av friere.

Stokkanda er en fugl som viser stor tilpasningsevne. Den har stor utbredelse hos oss, og den forekommer i ulike miljøer.

krementene har trolig positiv effekt i forhold til potensielle eggrøvere. Rugetid. Rugetiden hos andefugle­ ne varierer fra 20-44 døgn, alt etter art og område. Det synes å være en tendens til at rugetiden hos arter og bestander i nord er kortere enn hos tropiske andefugler. Det er også noe

46

spesielt at rugetiden ikke nødven­ digvis øker med artens størrelse, slik det gjerne forholder seg hos en rekke andre fuglegrupper. Enkelte nordlige gåsearter, som hvitkinngås (Branta leucopsis), har f.eks. kortere rugetid enn stokkand, 24-25 døgn i forhold til 28-29 døgn.

Egg i andres reir. Hos en del ande­ fugler kan flere hunner av og til legge egg i samme reir, noe som f.eks. er tilfelle hos laksand (Mergus merganser). Dette resulterer ofte i unormalt store kull, som altså ikke alltid behø­ ver å skyldes at flere forskjellige ungekull har slått seg sammen. Det hender også at enkelte hunner legger egg i andre arters reir. Det er imidler­ tid bare én andefuglart, svarthodeanda (Heteronetta atricapilla) fra SørAmerika, som har utviklet seg til en ren reirparasitt på linje med gjøken. Andefuglenes unger er såkalte reirflyktere. De har et tett dunlag ved klekkingen og oppholder seg sjelden mer enn ett døgn i reiret. De følger meget snart hunnen, hos svaner og gjess foreldrene, til vannet. Dersom ikke hunnen er til stede under klek­ kingen, følger de det første levende vesen eller den første bevegelige gjenstand de blir kjent med. Vi sier at de preges, normalt da på sin egen mor. Nyere undersøkelser har vist at de til en viss grad kan preges auditivt (hørselsmessig) på morens låt, even­ tuelt andre låter, på grunn av den smule kommunikasjon som foregår mellom moren og ungene i den siste tiden før de klekkes. Andefuglenes pregingsmekanisme gjør at de lett blir tamme og tillitsfulle ved at de kan preges på mennesker. Ungetiden. Etter klekkingen ledsa­ ges og voktes ungene av hunnen, eller av foreldrene (svaner og gjess), men de blir ikke matet. De begynner ganske snart selv å søke føde, selv om de vanligvis har nok opplagsnæring ved klekkingen til å klare seg uten mat i mange dager. Hos mange arter kan ungene svømme og dukke bare noen timer etter klekkingen. De læ­ rer fort hva som er spiselig gjennom «prøve og feile»-metoden. Hunnen er med som «vakthund», men lærer dem ikke å ete. Hos mange arter spiller hunnen syk eller skadd for å lokke bytteetere unna ungene. Hele 58 for­ skjellige arter andefugler har denne atferden. Ungene hos ender beholder dundrakten i ca. 14 dager. Hos svaner varer denne perioden 5-6 uker. Ungene får etter dundraktperioden gradvis utviklet sin ungfugldrakt, som i de fleste tilfellene likner mye på den

Andefugler Andereiret er kranset med dun, og når den rugende hunnen en sjelden gang forlater reiret, dekker hun eggene med dun. Men blir hun skremt av reiret, vil hun som regel ikke rekke å ta denne forholdsregelen, slik at eggene blir liggende udekket. Bildet viser ærfuglreir med egg under klekking.

voksne hunnfuglens drakt. Hos de hvite svanene er ungfugldrakten grågråbrun. Her blir ungfuglene ikke lik de voksne før etter ca. P/2 år. Etter klekkingen tar det fra ca. 35 døgn hos de minste artene til f.eks. 4*/2 måned hos knoppsvanen (Cygnus olor) før ungene er flygedyktige. Hos de nordlige artene, som har kortere tid til rådighet og gjerne lange strek­ ninger å fly til overvintringsområde­ ne, går det gjerne kortere tid før ungene kan fly. Hos sangsvanen (Cygnus cygnus) flyr ungene etter ca. 2 måneder. Samme forhold finner man hos gjessene. Her tar det 8-9 uker før grågåsungene flyr, mens ungene hos de arktiske artene i sam­ me slekt flyr ca. 2 uker før. «Timing» av my ting. I ungeperioden myter hunnen, hos gjess og sva­ ner begge foreldrene. Tidsperioden

hvor de voksne er ute av stand til å fly, er vanligvis «timet» slik at de gjenvinner flygeevnen samtidig med at ungene blir flygedyktige. Hos endene oppløses familiebåndene snart etter at ungene blir flygedykti­ ge, men hos svaner og gjess holder foreldre og unger sammen gjennom høsttrekket og overvintringstiden.

Hos enkelte dykkender forlater en­ dog hunnen ungene før de er flyge­ dyktige. Hos toppånd (Aythya fuligula) kjenner man til at hunnen har forlatt ungene allerede en uke etter klekkingen! Produksjon. Hos andefuglene er det stort tap av egg og unger fram til ungenes flygedyktighet. Også etter at

Andefuglenes unger kan legge på svøm kort tid etter fødselen. De blir ikke foret av foreldrene, og må selv lære seg å finne føde. Moren be­ skytter dem imidlertid på alle måter, blant annet ved å spille skadd når en predator truer.

47

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

de kan fly, er det stor dødelighet hører med til de mest ettertraktede dødelighet hos andefuglene. Denne blant de unge andefuglene. Også den jaktobjekter, og jakten er da også en undersøkelsen omfatter ca. 2 milli­ ordinære årlige dødelighet blant de vesentlig dødelighetsfaktor. Nye be- oner dødstilfeller av flygedyktige voksne er relativt høy i forhold til hos regninger viser at ca. 44 % av høst- andefugler, 95 % gressender. Predamange andre fuglegrupper, selv om bestanden av ender i Europa felles sjonen på dette stadiet er forbausen­ den varierer mye fra år til år og fra under jakten, et overraskende høyt de lav, bare 0,1 %! Undersøkelsen sted til sted. Produksjons- og dødelig- tall når man ser på forholdene i USA, sier da ingen ting om predasjonen på hetstall er anført i faktaruter (i til­ der det er beregnet at bare 16 % av egg- og ungestadiet. Den er i alle fall enkelte steder i Europa forholdsvis knytning til bilder) for de jaktbare høstbestanden skytes. På grunn av andefuglenes store an­ stor. Villmink, rev, polarrev (Sval­ artene. Det høye egg- og ungetapet og den høye dødeligheten hos ande­ samlinger på spesielle myte-, trekk- bard), røyskatt, kråkefugl og store fuglene kompenseres ved store egg- og overvintringsområder er de ofte måker er betydelige egg- og ungekull og høy potensiell klekkingspro- utsatt for smittsomme sykdommer, røvere for andefuglene. En annen viktig, naturlig dødsår­ sent for eggene. Kull på 8-12 egg er som kan gjøre store innhogg i bestan­ vanlig hos mange arter, og ofte finner dene år om annet. Særlig botulisme sak for de nordlige artene er naturlig man en klekkeprosent på bortimot og fuglekolera tar livet av store nok matmangel og hekkesvikt i for­ 95. (Klekkeprosenten er her brukt mengder andefugler. I USA har man bindelse med dårlige værforhold. Sen som et mål på hvor stor del av eggene beregnet at sykdommer og forgiftnin­ vår, snøfall og oversvømmelser er som ville ha klekket dersom man ger, f.eks. blyhaglforgiftninger, står relativt vanlige foreteelser i arktiske hadde sett bort fra forstyrrelser og for ca. 80-90 % av den naturlige tundraområder. Ingen produksjon predasjon under hekketiden.) Dødsårsaker. Det er en lang rekke Blant de farene som truer mange sjøfugler i dag, er spillolje i sjøen. Etter ulovlig spyling av tanker faktorer som påvirker dødeligheten på skip i norske farvann har det hendt at flere tusen sjøfugl har mistet livet. En av de andefuglene hos andefuglene. Mange av artene som er mest utsatt, er havella.

48

Andefugler

Alle andefugler som hekker hos oss, er trekkfugler, eller i det minste streiffugler. Lange trekk foretar de imidlertid sjelden. De fleste overvintrer omkring Nordsjøen, eller de trekker ut til kysten i Norge. Bildet viser en blandet flokk av brunnakker, stjertender og stokkender på trekk.

eller 100 % dødelighet hos ungene må derfor regnes som naturlige «katastrofer» år om annet. I det hele tatt varierer produksjonen ganske enormt fra år til år for mange av de nordlige andefuglene. Fra mange områder har vi meldin­ ger om fugledød og skader på grunn av biocider brukt i landbruket. Dette har f.eks. vært tilfelle for overvint­ rende gjess i England. En annen fak­ tor som mennesket har bidratt med i de senere årene, er oljesølet. Vi har hatt mange betydelige fuglekatastrofer i forbindelse med oljesøl i Nordvest-Europa de siste årtiene, også i vårt land. Vi har nå nesten årlig stør­ re eller mindre tilfeller av dette. Av andefuglene har det særlig vært havelle (Clangula hyemalis), sjøorre (Melanitta fusca), svartand (Melanitta nigra) og ærfugl (Somateria mollissima) det har gått utover. Ved et forlis med dertil hørende oljesøl på kysten av Sør-Helgeland i januar 1982 reg­ ner man med at ca. 10 000 ærfugler strøk med. Dette var for en stor del lokale fugler, og hekkebestanden ble redusert med ca. 50 % i skadeområ­ det sommeren 1982. Trekkforhold. Alle andefugler som hekker i vårt land, må regnes som 4. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

trekk- eller streiffugler, selv om en­ kelte bestander av noen arter, særlig stokkand og ærfugl, må sies å være stasjonære. Det kan være meget van­ skelig å få oversikt over forholdene på grunn av at også vårt land får vinterbesøk av andefugler øst- og nordfrå. Disse «fremmede» fuglene erstatter eller blander seg med «våre» fugler, og det ser tilsynelatende ut som om «våre» ikke trekker bort. Overvintringsområdene for de av våre andefugler som trekker bort, lig­ ger for en stor del i Nordsjø-området, i Kattegat, ved engelske kyster og et stykke sørover langs vestkysten av Europa. Den eneste arten som trek­ ker regulært til tropiske strøk, er knekkanda (Anas querquedula), en meget fåtallig hekkefugl hos oss. Mange av andefuglene, i første rekke gjessene, synes å ha sterkt tra­ disjonsbundne trekkruter, rasteplas­ ser og overvintringssteder. Særlig på våren er de også tidfaste i sin an­ komst. Både for f.eks. hvitkinngjessenes (Branta leucopsis) ankomst til rast og beite på øygruppen Lånan utenfor Vega i mai, og kortnebbgjessenes (Anser brachyrhynchus) trekk over Oslo i samme måned, kan man forutsi tiden nokså eksakt.

De tidligste artene synes å følge isløsningen om våren. Dette gjelder særlig dykkender og laksender (Mergus merganser). Så snart det er åpent ferskvann, trekker de nordover og innover i landet fra sine tilholdssteder ved kysten i den kaldeste tiden. I åpne råker finner vi andefugler ved ferskvann også om vinteren helt nord til Finnmark. Andefuglenes trekk, kanskje i sær­ lig grad gjessenes, har fascinert men­ nesker i årtusener. De karakteristiske plogformete flokkene i april-mai har vært et kjærkomment vårtegn i umin­ nelige tider. Gjessene og svanene og noen få ender, f.eks. ærfugl, havelle, sjøorre og laksand, trekker hovedsa­ kelig om dagen, slik at man lett får øye på dem. Flertallet av endene der­ imot trekker vanligvis om natten, og da må det brukes andre hjelpemidler, som f.eks. radar, for å følge trekket. De fleste andefugler er imidlertid relativt fleksible når det gjelder døgntidspunkt for trekket. Ofte er det størst trekkaktivitet like før og rundt skumringen, men dette kan også være lokale, daglige forflytninger fra beite­ områder til overnattingsplasser som ikke har noe med det egentlige trek­ ket å gjøre. Kalde perioder om våren forsinker trekket, mens varmt og godt vær sti­ mulerer det. Hastigheten under trek­ ket er vanligvis 40-60 km/t. Enkelte 49

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

ender kan imidlertid nå atskillig høyere hastigheter over korte peri­ oder, stokkanda (Anas platyrhynchos) opptil 95-100 km/t, og enkel­ te amerikanske dykkender over 110 km/t. Flygehøyden under trekket varie­ rer fra bare noen centimeter over vannflaten til flere tusen meters høy­ de. Det synes f.eks. å være vanlig at stripegjess (Anser indicus) og andre større andefugler passerer over Himalaya-fjellene i 8000-9000 meters høyde under trekket. Dette hører med til de mest ekstreme høydene når det gjelder fugleflukt i det hele tatt. I slike høyder er oksygeninn­ holdet ca. 30 % av hva det er ved havoverflaten, og temperaturen er -40-50 (60) °C. Det er nesten utrolig at fuglene klarer anstrengelsene her oppe. I forbindelse med ringmerking av andefugler for bestands- og trekkundersøkelser har man et spesielt problem. På grunn av at andefugle­ nes unger forlater reiret ganske kort tid etter klekkingen, og ungenes bein (tars (mellomfot)) vokser mye i tyk­ kelse fram til de er fullvoksne, kan ikke den vanlige metoden med å sette en metallring rundt tarsen på ungene benyttes uten videre. Det er nødven­ dig å legge på et spesielt vokslag på innsiden av ringen. Dette slites bort etter som foten vokser, og selve metallringen vil passe den utvokste tarsen til slutt. På grunn av dette forholdet har man i stor grad fanget voksne andefugler for ringmerking; tidligere som regel i den perioden

fuglene myter og er ute av stand til å fly; i de senere årene også ved hjelp av de såkalte kanonnett som skytes over beitende fugler. Man har også i den senere tid begynt å benytte spesi­ elle halsringer for svaner. Slike store, nummererte fargeringer gjør at indi­ videne kan gjenkjennes på ganske langt hold ved hjelp av kikkert og teleskop. Andefuglenes betydning for men­ nesket. I mytologien er det spesielt svanene som i årtusener har hatt stor betydning for mennesket. Hos mange folkegrupper har det vært stor synd å drepe en svane. Den har gjerne vært betraktet som gudenes fugl, og det finnes utallige myter og sagn om og i tilknytning til svanen. Også vår nor­ diske fruktbarhetsgudinne Frøya opptrådte i svaneham. I middelaldertiden var det i mange land bare kon­ ger og fyrster som fikk lov til å eie svaner. I England ble man f.eks. straffet med 1 års fengsel og bøter dersom man tok svaneegg. For den alminnelige mann har det vært andre andefugler som har hatt den største betydningen. Både som produsenter av egg og kjøtt og leve­ randører av dun har flere arter spilt en stor rolle for menneskets hushold­ ning, også i Norge. Ærfuglen har i århundrer vært høyt verdsatt langs norskekysten i så måte. Den italiens­ ke sjøfareren Quirini, som strandet med sitt mannskap på Røst ytterst i Lofoten på begynnelsen av 1400-tallet, beskriver hvordan man her hadde temmet ærfuglen og kunne høste egg og dun.

y

Langs kysten av Nordland i første rekke, . men også andre steder, utviklet det seg etter hvert j en tradisjon med å bygge skjul for hekken. de ærfugl for å beskytte —kT hunnene og dermed øke be­ standen og avkastningen. De beste egg- og dunværene var mye ¥ verdt, og i 1832 fikk vi en lov sonr omhandlet fredning av egg- og dun­ vær samt av ærfuglen selv. Christian IV hadde imidlertid beordret fred­ ning av de to berømte fugleværene Store og Lille Tamsøy i Porsangerfjorden allerede i 1652. Ute i Froanområdet utenfor Frøya i Sør-Trøndelag ble det dessuten på 1700-tallet foretatt private fredlysninger av eggog dunværene, som ble betraktet som «herligheter av største betydning for grunneierne». Rundt siste århundre­ skifte ble det produsert og levert ca. 1000 kg renset ærfugldun pr. år til en pris av ca. kr 30,- pr. kg bare fra Nordland fylke. Den gamle tradisjonen med «pro­ duksjon» av ærfugldun er i dag for­ svunnet etter hvert som syntetiske fibre og hjemmeprodusert gåsedun, særlig fra tamme svanegjess (Anser cygnoides), har tatt over som fyllmas-

se i puter og dyner. Enkelte hevder imidlertid at det fortsatt ikke er noe som kan måle seg med en god, gam­ meldags ederdunsdyne. Ved siden av svanegåsa er også flere andre andefugler blitt temmet til husdyr. I første rekke gjelder dette grågås og stokkand. Tamgjess var vanlig i Egypt lenge før Kristi fødsel. Det er mest på grunn av vanlig eggog kjøttproduksjon at disse artene

50

Andefugler holdes som husdyr. Den franske gåseleverposteien må sees på som et utslag av enkelte menneskers behov for det eksklusive i matveien. Til tross for stive priser går dette feinschmeckerproduktet unna som varmt hvetebrød. Også som jaktobjekt har andefug­ lene lenge hatt en viktig rolle, også i vårt land. Nest etter rypene er det den fuglegruppen som har størst be­ tydning i denne sammenheng. Ifølge statistikken felles omkring 100 000 ender hvert år. Omkring 60 % er stokkender. Jakt på andefugler har forskjellige tradisjoner i de enkelte delene av lan­ det. Dette er også naturlig i forhold til andefuglenes varierende utbredel­ se og antall fra nord til sør. Hvilke muligheter som finnes for alternative jaktobjekter, spiller også en stor rol­ le. For mange, litt mindre pasjonerte jegere utover landsbygda betyr det fortsatt mye i rekreasjonsøyemed at man kan «hente seg ei and eller to til gryta», selv om betydningen av / ender som kjøttressurs er at­ skillig redusert i vårt vel­ standssamfunn. Pr. 1.1. 1985 er det tillatt med jakt på til sammen 12 andefuglarter i Nor­ ge. Det er stor forskjell mellom gåse'y jakt og ande­ jakt

Grågås (Anser anser) Grågåsa er utbredt over store deler av det nordlige og østlige Europa samt i et bredt belte gjennom det sørlige Sovjetunionen over til Stille­ havet. I Norge hekker arten langs kysten fra Rogaland til Tamsøya i Porsangerfjorden, Finnmark. Den tetteste hekkebestanden finnes fra Møre til Vesterålen. Grågåsa er den vanligste gåsearten i vårt land. Det finnes ingen sikre anslag over den samlede norske bestanden, men på bakgrunn av lokale tellinger av hek­ kende fugler og konsentrasjoner av mytende grågjess, f.eks. ved Smøla

når det gjelder jaktutøvelse og tradi­ sjoner. Lurjakt med rifle er f.eks. bare aktuelt for gåsejakt. De jaktbare artene er: grågås, kortnebbgås, sæd- og Vega, der flokker som når firesif­ gås, stokkand, brunnakke, krikkand, rete tall, samles på ettersommeren, toppånd, havelle, svartand, kvinand, er det naturlig å kalkulere med at siland og laksand. I tillegg er det fast­ noen få tusen par hekker i Norge; satt jakttidsramme (pr. 1.1. 1985 ikke 6000-7000 er trolig et rimelig anslag. Etter annen verdenskrig var grååpnet for jakt) for kanadagås og sjø­ orre. De jaktbare artene beskrives gåsbestanden langt nede etter mange år med kraftig overbeskatning, men nærmere i de følgende avsnittene.

den synes å ha tatt seg noe opp igjen mot våre dager. «Våre» grågjess er trekkfugler som overvintrer i Sørvest- og Vest-Europa ned til Marismas i Spania, som kan­ skje er det mest berømte av overvint­ ringsområdene. Det finnes også over­ vintrende grågjess i Norge, helt opp til Nordland, men dette kan være fug­ ler fra den islandske bestanden, som har økt sterkt i de siste tiårene.

Sædgås (Anser fabalis) Sædgåsa er en høyboreal (nordlig) art utbredt i et belte fra Fennoskandia i vest, gjennom Sibir til Stillehavet i øst. Hos oss hekker den meget fåtal­ lig i grensetraktene fra Meråker til Børgefjell samt spredt i de indre dele­ ne av Finnmark fylke. Bestanden er gått atskillig tilbake i løpet av de siste 50 årene. Arten blir nå karakterisert som «sårbar». Det finnes neppe over 1000 hekkende par i dag. Lite er kjent om hvor «våre» sædgjess overvintrer, men hovedområde-

51

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

ne ligger trolig fra Sør-Sverige til Danmark, Øst- og Vest-Tyskland og Nederland. Det finnes imidlertid kénsentrasjoner av overvintrende sædgjess helt sør til Middelhavet.

Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) Kortnebbgåsa er i nær slekt med sædgåsa og ble tidligere regnet som en underart av denne. Den hekker på Øst-Grønland, Island og Svalbard. Svalbard-bestanden finnes hovedsa­ kelig på vestsiden av øygruppen og teller for tiden til sammen ca. 25 000 fugler (høstbestanden). Dette tilsva­ rer ca. 3000-4000 hekkende par. Kortnebbgåsa har etter tidligere nedskyting økt jevnt og trutt i de senere årene. Det ser nå imidlertid ut til at bestanden stabiliserer seg. «Våre» kortnebbgjess overvintrer i 52

Grågås (Anser anser) Jakttidsramme: 10.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr.l.1.1985): Hele landet (unntatt Smøla kommune): 21.8.-31.10.

Smøla kommune: 10.8.-31.10. Kjennetegn: Den største av våre «grå» gjess. Oversiden av vingen sølvgrå mot forkanten (godt feltkjennetegn!). Hode og hals lyst brungrå. Beina er blekrøde. Nebbet gulrødt med hvit negl (nebbspiss). Buken gråhvit. Hekkebiologi: Hekker enkeltvis, som oftest på lyng- eller gressbevokste holmer. Kull: Vanligvis 4-6 egg, ultimo april-juni i Norge. Rugetid: 27-28 døgn. Ungetid: 50-60 døgn. Ungene følger og synes å være avhengig av foreldrene gjennom første høst og vinter. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2-3 år. Ungekull om høsten: Gjennomsnittlig 2,3 unger (islandske fugler i Storbritannia). Ungeprosent i flokkene varierer mye; gjennomsnittlig 20-30 % (engelske undersøkelser). Årlig dødelighet blant voksne fugler: 23 % (Island). Forventet levealder hos voksne: 3,8 år. Eldste ringmerkede fugl: 17 år og 4 måneder. Næring: Ren vegetarianer. Beiter gress på land. Noe røtter og rotknoller av siv og andre halvgressarter.

Danmark, Vest-Tyskland og Neder­ land (noen i Frankrike), og trekker vår og høst tvers over innlandet i SørNorge. Vårtrekket er forbausende tidvisst, og de gåseflokkene man kan se fly nordover over østlandsområdet

omkring midten av mai hvert år, be­ står trolig av kortnebbgjess, eller spitsberggjess, som arten også kalles. Overvintrende kortnebbgjess på Vestlandet kan være islandske eller grønlandske fugler.

Sædgås (Anser fab alis)

Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus)

Jakttidsramme: 10.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.10. Bare Finn­

Jakttidsramme: 10.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.10. Hele landet

mark fylke.

(unntatt Rogaland fylke). Kjennetegn: Meget lik sædgås, men noe mindre og lysere i drakten. Blågrå vingeoverside mot framkanten (ikke så lyst sølvgrå som hos grågås). Hekkebiologi: Hekker enkeltvis eller i løse kolonier, ofte i bratte fjellskråninger. Kull: 3-5 gulhvite egg i juni (Svalbard). Rugetid: 26-27 døgn. Ungetid: Ca. 56 døgn. Ungene er sammen med foreldrene fram til neste hekkesesong. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2-3 år. Andel unge i høstbestanden: Ca. 25 % i gjennomsnitt (engelske undersøkelser av islandsbestanden). Gjennomsnittlig kullstørrelse om høsten: 2,5 ungfugler. Eldste ringmerkede fugl: 21 år og 5 måneder. Næring: Vegetarianer. Hovedsakelig gress. Beiter også på stubbåkrer og potetfelt.

Kjennetegn: Bare ubetydelig mindre enn grågås, som den er

lett å forveksle med. Er mørkere enn grågåsa. Hode og hals virker nesten svarte på litt hold. Vingens overside ensfarget mørkebrun. Nebbet svart med oransje tverrbånd. Gulrøde bein. Hekkebiologi: Hekker enkeltvis i høytliggende bar- og bjørkeskogområder, opp i tundrabeltet. Kull: 4-6 gråhvite egg. Ruge­ tid: 27-29 døgn. Ungetid: Ca. 40 døgn (?). Ungene er sammen med foreldrene det første året, forlater dem før neste hekke­ sesong. Kjønnsmoden alder: 2-3 år. Bestandsdynamikk: Ingen data. Eldste ringmerkede fugl: 7 år og 10 måneder. Næring: Vegetarianer. Beiter gress på land. Ungene kan ta noe animalsk føde.

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

grunn til å tro at over 100 000 par hekker i Norge. I Sverige og Finland finnes det estimater på henholdsvis 750 000 og 160 000 hekkende par. Vi har også liten oversikt over ut­ viklingen i bestanden, men det har trolig vært en liten økning i de siste tiårene på grunn av spredning nord­ over. Stokkanda er vanskelig å karak­ terisere i trekksammenheng. Det fin­ nes både stand-, streif- og trekkfugler blant «våre» stokkender. Overvint­ rende flokker finnes langs hele kysten opp til Varanger. Dette er delvis fug­ ler fra våre naboland i øst. Arten er trolig den nest mest tallrike overvint­ rer av andefuglene etter ærfuglen. El­ lers trekker mange norske stokken­ der ned til Danmark, Nederland, Belgia og over til De britiske øyene.

Kanadagås (Branta canadensis) Jakttidsramme: 10.8.-31.1. Ikke åpnet for jakt (pr. 1.1.1985). Kjennetegn: Vår største gås. Den likner hvitkinngåsa (Branta leucopsis), men har mindre

hvitt i hodet (bare hvitt «hakebånd») og er brunere på oversiden av vingene enn den mye mindre slektningen. Helt svart hals og panne. Hekkebiologi: Hekker parvis eller i kolonier nær vann. Kull: 5-6 hvite egg. Rugetid: 28-30 døgn. Ungetid: 40-48 døgn. Ungene følger foreldrene gjennom det første året fram mot neste hekkesesong. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 3-4 (2) år. Årlig dødelighet hos voksne: 22 % (engelske undersøkelser). Forventet levetid hos voksne: 3,9 år. Eldste ringmerkede fugl: 23 år og 5 måneder. Næring: Hovedsakelig vegetarianer. Gress, røtter og blad. Søker av og til næring i vann (som en gressand).

Kanadagås (Branta canadensis) Kanadagåsa er innført fra NordAmerika til Norge og mange andre europeiske land. Til oss kom de første fuglene i 1936 (Nesodden ved Oslo). Senere er de satt ut mange steder i landet, og arten synes nå å ha etablert seg som en del av vår fauna. Bestanden er i sterk økning i hele Skandinavia, og det er atskillig disku­ sjon om den etter hvert kan fortrenge den naturlig forekommende grågåsa. Ennå er det imidlertid lite som tyder på dette, men det er all grunn til å være oppmerksom på et slikt risiko­ moment. I Norge er det nå trolig ca. 3000 kanadagjess (tilsvarer ca. 500700 hekkende par). I Nord-Amerika er kanadagåsa trekkfugl, men hos oss må den nok

54

karakteriseres mer som streif- og standfugl. Større flokker overvintrer f.eks. i Trondheimsfjorden (Buvika).

Stokkand (Anas platyrhynchos) Stokkanda er utbredt over hele Euro­ pa, store deler av det nordlige Asia og Nord-Amerika, og det finnes også små bestander av arten i Afrika og Australia. Til Australia og New Zea­ land er den brakt ved menneskets hjelp. Arten er også vanlig over hele Nor­ ge bortsett fra de indre deler av Finn­ mark og enkelte høyereliggende fjell­ trakter. Den forekommer hyppigst langs kysten og i lavlandet og er utvil­ somt vår mest tallrike andefugl. Vi har liten informasjon om hvor stor bestanden er, men det er rimelig

Krikkand (Anas crecca) Krikkanda er vår minste andefugl. Arten har vid utbredelse og finnes vanlig over det meste av Europa nord for Alpene, det nordlige Asia og i Canada. Hos oss hekker den over det meste av landet. Den mangler bare i Lofoten/Vesterålen og de ytre delene av Troms og Finnmark. Vi har liten informasjon om be­ standsutvikling og totalantall. I Sve­ rige regner man med å ha ca. 1 krikkandpar pr. 3 par med stokkand. Overført gir dette indikasjoner på bestandstall et eller annet sted mellom 20 000 og 50 000 hekkende par hos oss. I Østfold har man f.eks. beregnet hekkebestanden av krikkand til ca. 800 par mot ca. 2500 par stokkand. Krikkanda er trekkfugl hos oss. Den trekker i august-september (ok­ tober) sørvestover til Vest-Tyskland, Nederland og De britiske øyene. Noen få overvintrere sees særlig i Rogaland (kan være fugler østfra). Krikkendene kommer vanligvis til­ bake til hekkeplassene i løpet av april-mai.

Brunnakke (Anas penelope) Brunnakke er en nordlig utbredt art. Den finnes i de nordlige delene av

Andefugler

Stokkand (Anas platyrhynchos)

Krikkand (Anas crecca)

Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Hannen bør være umiskjennelig! Hunnen er brun-

Jåkttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Hannen karakteristisk med rødbrunt hode og grønt

spraglet og likner andre gressandhunner. Som hannen har den imidlertid et artskarakteristisk vingespeil: Et blått, glinsende parti med smale, hvite kanter foran og bak i bakkant av vingene. I eklipsdrakten (sommerdrakten) likner hannen på hunnen. Hekkebiologi: Hekker parvis, vanligvis nær vann. Reiret er som oftest skjult under busker, men egentlig stor variasjon i hekke­ plass. Hekking i trær og hulrom kan forekomme. Kull: 5-16 grågrønne egg (gjennomsnittlig 9,6 (Danmark), 8,2 (Finland), 12,6 (Sørvest-England). Rugetid: 28-29 døgn. Ungetid: 50-60 døgn, blir uavhengige av foreldrene før de blir flygedyktige. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1 år (av og til også kortere!). Dødelighet: 64 % 1. år, 55 % i senere år (finske undersøkelser); 76 % hos unge fugler, 64 % hos voksne (svenske undersøkelser). Eldste ringmerkede fugl: 29 år og 1 måned. Næring: Nærmest altetende, opportunistisk. Vannplanter, bær, frø, insekter, larver m.m. Søker ofte næring om natten.

bånd gjennom øyet til bak i nakken (båndet synes dårlig i felten!). Hos den like store knekkanda (Anas querquedula), som er sjelden og ikke jaktbar hos oss, har hannen tydelig hvit overøyestripe. Krikkandhunnen er brunspraglet og likner svært på knekkandhunnen. Opplagt forvekslingsfare! Knekkandhunnen har imidler­ tid artskarakteristisk grønt og noe svart vingespeil omgitt av hvite felt. Hekkebiologi: Ruger parvis, vanligvis på fuktige steder og gjerne nær vann. Reiret er som regel godt skjult, av og til i tett skog. Kull: 8-12 gulhvite egg. Rugetid: Forskjellige opplysninger, 21-23 døgn, 27-28 døgn. Ungetid: Også forskjellige opplysninger, 25-30 døgn, 6-7 uker. Ungene uavhengige like før flygedyktig alder. Bestandsdynamikk: Få opplysninger. Kullstørrelse i velvoksne kull: 4,8 unger (Finland). Eldste ringmerkede fugl: 16 år og 10 måneder. Næring: Hos oss hovedsakelig vegetarianer. Beiter mye gress, ofte på land. Lenger sør mer altetende.

Brunnakke (Anas penelope) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Hannen karakteristisk med brunt hode og gulhvitt

bliss. Stort, hvitt vingefelt og grønt speil. Hunnen brunspraglete, noe mindre og «rødere» i fargen enn stokkandhunnen. Det lille hodet og den bratte pannen er artstypisk. Hekkebiologi: Hekker parvis, vanligvis nær vann. Ofte på holmer og gjerne godt skjult. Kull: 7-10 gulhvite egg. Rugetid: 2425 døgn. Ungetid: 40-45 døgn. Ungene uavhengige like før flyge­ dyktig alder. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1 år (sjelden 2 år). Årlig dødelighet hos voksne: 47 %. Forventet levealder hos voks­ ne: 1,6 år. Eldste ringmerkede fugl: 18 år og 3 måneder. Næring: Nesten utelukkende vegetabilier. Beiter vanligvis på land som gjess. Gress, frø og knopper er vanligste kost. Slår seg av og til sammen med andre arter, som f.eks. sothøns (Fulica atra) og svaner, og eter det som disse bringer opp til overflaten.

55

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Toppånd (Aythya fuligula) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Hannen umiskjennelig: Glinsende svart med hvite kroppssider og dusk i nakken. (Berganda (Aythya marila) har grå rygg!) Hunnen er mørkt brun og likner mye på

bergandhunnen. Begge kjønn har langt, tydelig hvitt vingebånd i flukt. Hekkebiologi: Hekker parvis eller i løse kolonier. Har en tendens til å finne de samme stedene som hettemåken (Larus ridibundus). Kull: 6-12, gjennomsnitt Jæren 9,3. Det forekommer at to hunner legger egg i samme reir! Rugetid: Ca. 25 døgn. Klekkeprosent: 59-78. Ungetid: 45-50 døgn. De blir uavhengige ved flygedyktig alder. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1 (2) år. Middels årlig dødelighet hos voksne: 46 %. Forventet levealder hos voksne: 1,7 år. Eldste ringmerkede fugl: 14 år og 6 måneder. Næring: Synes å være altetende, men lever trolig i hovedsak av animalsk føde: mus­ linger, snegler, krepsdyr, larver av insekter, dessuten frø osv. Føden varierer mye med tid og sted.

Europa og Sovjetunionen øst til Stillehavet. Hos oss hekker arten relativt fåtallig over det meste av lan­ det, unntatt østlandsområdet, det østlige Sørlandet og de nordligste kyststrøkene i Finnmark. Den totale norske bestand er be­ regnet til å bestå av ca. 5000 hekken­ de par. Bestanden synes å være stabil

56

eller noe minkende på grunn av øde­ leggelse av våtmarksbiotoper. Man ser imidlertid en positiv utvikling på Vestlandet. Brunnakken er trekkfugl, og de fleste fuglene forlater landet i september-oktober. Trolig er De britiske øyene et viktig overvintringsområde. Overvintrende fugler på Vestlandet,

særlig Rogaland, er ganske vanlig. Dette kan være fugler østfra.

Toppånd (Aythya fuligula) Toppanda finnes utbredt over det meste av Europa nord for Alpene og i det meste av Sovjetunionen østover til Stillehavet. I Norge hekker den, for det meste sparsomt, fra Trønde­ lag (også nordlige deler av det indre østlandsområdet) til Finnmark. I nord hører den flere steder med til de vanlige endene. Den mangler dog i de ytterste delene av Troms og Finn­ mark. I Sør-Norge hekker den vanlig bare på Jæren og i noen få nærings­ rike sjøer på Østlandet, men den forekommer i stadig flere næringsrike sjøer. Bestanden er økt i vårt århundre, trolig som en følge av at arten har spredt seg østfra som en følge av at dens leveområder der stadig er blitt uttørket og ødelagt. Vi har imidlertid

Andefugler Svartand (Melanitta nigra) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-23.12. Østfold og

Vestfold fylker. Kjennetegn: Hannen svart over det hele. Har gult parti på nebbet. Hunnen mørkebrun med mørk isse og lysegrå kinn. Hekkebiologi: Hekker parvis, godt gjemt i vierkratt, vanligvis nær vann. Kull: 7-9 gulhvite egg i mai-juni. Store kull kan skyldes at flere hunner har lagt egg i samme reir. Rugetid: 27-28 døgn. Ungetid: 45-50 døgn. Ungene uavhengige samtidig med flygedyktighet. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2-3 år. Årlig dødelig­ het hos voksne: 23 %. Forventet levealder: 3,8 år. Eldste ring­ merkede fugl: 17 år. Næring: Hovedsakelig animalsk føde, i første rekke muslinger, snegler og børsteormer. I ferskvann også mye insektlarver, noe frø.

Havelle (Clangula hyemalis) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Hannen har lang, spiss stjert. Den varierer imidler­

tid mye i drakttegninger gjennom året; vi kan skille mellom fire forskjellige drakter. I praktdrakten (vinterdrakten) har den hvitt hode med rund, mørkebrun kinnflekk, hvit buk og svartbrunt brystbelte. Vingene er mørkt brune hos begge kjønn. Hannen har to hvite lengdestriper fra skuldrene og bakover. Liten og lett fugl som flyr raskt og har en karakteristisk låt: a-ao-li. Hekkebiologi: Hekker parvis. Kull: 6-9 grågrønne egg i juni. Rugetid: 24-26 døgn. Ungetid: 35-40 døgn. Ungene blir uavhengi­ ge like etter at de kan fly. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år. Årlig dødelighet hos voksne fugler: 28 % (Island). Forventet levealder hos voksne: 3,1 år. Næring: Nesten utelukkende animalsk føde, mye bløtdyr og krepsdyr. Kan dykke meget dypt, 50-60 meter er registrert.

57

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

få holdepunkter for å estimere be­ standen. Det er imidlertid neppe mange tusen par i Norge. Toppanda overvintrer vanlig i mindre flokker langs norskekysten opp til Trøndelag. Vi har få holde­ punkter for å si noe om i hvor stor grad bestanden trekker sørvestover til nordsjølandene, men en del fugler gjør utvilsomt dette.

Havelle (Clangula hyemalis) Havella er en høyboreal, arktisk art som finnes vanlig rundt hele pol­ bassenget. Den hekker helt opp til Svalbard og nordsiden av Grønland på ca. 83°N. Hos oss er den vanlig i Nord-Norge (unntatt Lofoten/Vesterålen), og den hekker spredt i fjell­ områdene i Sør-Norge sørover til Hardangervidda. Bestanden er trolig gått tilbake, både i vårt land og i resten av Skandi­ navia. Havella er en av de artene som er og har vært mest utsatt for større oljeforurensningskatastrofer. Flere større ulykker i forbindelse med olje­ søl har krevd titusenvis av haveller i de senere årene, særlig i danske, svenske og finske farvann, men også hos oss. Vi har liten oversikt over bestandsstørrelsen i dag. Arten er en av de vanligste overvintrere langs hele norskekysten; det finnes trolig ca. 50 000-100 000 overvintrende (en­ kelte tellinger tyder på sekssifrete

58

tall!), men det er vanskelig å over­ våke «vår» bestand vinterstid på grunn av det store tilsiget av fugler østfra. Flere tusen par havelle hekker imidlertid i Norge.

lite om flytninger mot sør og sørvest ut av landet, men mange fugler trek­ ker utvilsomt til nordsjøland og vest­ europeiske kyster for å overvintre.

Sjøorre (Melanitta fusca)

Svartand (Melanitta nigra) Svartanda er også en høyboreal art, men ikke så typisk arktisk som hav­ ella. Den hekker i de nordligste dele­ ne av Europa og Sovjetunionen, samt spredt i Alaska og Canada. Hos oss hekker den ved fjellvann, særlig i bjørke- og vierregionen, fra Setesdalen til Varanger. Den er imidlertid meget sparsomt forekommende i Nord-Norge. Bestanden i Norge er relativt liten, neppe særlig mye over 2000 hekken­ de par. Arten overvintrer i lite antall langs norskekysten nord til Tromsø. Vi vet

Sjøorren er svartandas nære slektning og finnes hekkende i omtrent det samme området. Sjøorren hekker imidlertid tallrikt i Østersjøen, går lenger sør i Sovjetunionen, noen få kolonier finnes helt sørøst for Svarte­ havet, og den er også en atskillig mer tallrik hekkefugl i Canada enn svart­ anda. I Norge hekker den i omtrent de samme høyereliggende områdene som svartanda. Kysthekking i SørNorge (som i Østersjøen) er imidler­ tid registrert noen få ganger. Sjøorren er den minst vanlige av havdykkendene i Europa. Bestanden hos oss er relativt liten, trolig mindre enn 3000 par. Utviklingen i dette år­ hundret har trolig vært negativ, men

Sjøorre (Melanitta fusca) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Ikke åpnet for jakt pr. 1.1.1985. Kjennetegn: Hannen svart med tydelig hvitt vingespeil og hvit flekk ved øyet. Hunnen

mørkebrun med lysere felt på kinnet. Hekkebiologi: Hekker parvis. Reiret godt skjult under einer eller vierkratt. Kull: 7-10 kremgule egg. Større kull skyldes flere hunner. Rugetid: 27-28 døgn. Ungetid: 50-55 døgn. Ungene blir imidlertid uavhengige av foreldrene allerede etter 30-40 døgn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2-3 år. Store tap av egg og unger i oppvekst­ perioden registrert i Finland (opptil 99 %!). Skyldes delvis den relativt løse kontakten mellom unger og voksne, som oppstår ganske raskt. Eldste ringmerkede fugl: 12 år og 6 måneder. Næring: Animalsk føde; mest muslinger og snegler, noe krepsdyr.

Andefugler —

sikre tellinger mangler. Arten klassi­ fiseres til å ha «usikker status». Sjøorren er trekkfugl, eller delvis trekkfugl, hos oss. En del fugler drar til nordsjølandene, bl.a. De britiske øyene, men få opplysninger forelig­ ger. Arten overvintrer også vanlig i mindre flokker nord til Tromsø, men dette kan i stor grad være fugler østfra.

Kvinand (Bucephala clangula)

Kvinand (Bucephala clangula) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985)-. 10.9.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Hannen svart og hvit («skjorand») med grønnsvart hode og hvit flekk

mellom øye og nebb. Karakteristisk, stort, kantete hode. Hunnen grå og hvit med brunt hode. Unge hanner likner hunnen. Begge kjønn har hvinende vingeslag, noe navnet indikerer. Hekkebiologi: Hekker enkeltvis i hule trær (svartspetthull) eller holker, en sjelden gang i bergsprekker eller urer. Kull: 8-11 blågrønne egg. Større kull skyldes at flere hunner har lagt egg i samme reir. Rugetid: 29-30 døgn. Ungetid: Ungene hopper ut av reiret etter bare 1-2 døgn. Det tar imidlertid hele 55-65 døgn før de kan fly. Hunnen forlater dem etter ca. 50 døgn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år. 50 % av eggene klekkes (finske under­ søkelser). Middels ungekull etter klekking: 4,7 (Finland). Årlig dødelighet hos voksne (hunner): 37 % (Sverige). Forventet levealder: 2 år. Eldste ringmerkede fugl: 8 år. Næring: Hovedsakelig animalsk, mest muslinger, krepsdyr og insektlarver. Dykker mest på grunt vann. Tar også noe fiskeyngel. Eter flere steder en del frø fra vannplanter.

Den litt klumpete kvinanda finnes vidt utbredt i de nordlige delene av Europa, Asia og Nord-Amerika. Hos oss hekker den på Østlandet (unntatt relativt stabil, men kan ha økt enkel­ lavereliggende flatbygder), i Trønde­ te steder på grunn av opphenging av lag, Nordland og spredt i resten av holker. I Sverige og Finland har man Nord-Norge. I Pasvik er det en tett bestandsberegninger på henholdsvis bestand. Kvinanda er i stor grad 100 000 og 50 000 hekkende par. Hos knyttet til høyereliggende skog­ oss er tallene betydelig lavere. Kvin­ trakter. anda mangler helt på Vestlandet. Den er en vanlig overvintrer langs Vi har få opplysninger om be­ standsutvikling og bestand hos oss, norskekysten nord til Nordland. Sær­ men kvinanda er en av våre vanligste lig store ansamlinger finnes ved Lista. andefugler. Bestanden synes å være Mange av de overvintrende fuglene

er ikke «norske»; de kommer for en stor del østfra. Enkelte av «våre» fug­ ler trekker sørover til nordsjølandene og Kontinentet.

Laksand (Mergus merganser) Laksanda, den største av våre tre fiskeandarter, finnes hekkende over 59

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

store deler av det nordlige Europa, Asia og Nord-Amerika. En stasjonær bestand finnes også i Himalaya og det nordlige India. Hos oss hekker arten over store deler av landet. Vanligst er den fra de nordlige delene av Østlan­ det til Trøndelag, men den er ingen steder noen særlig tallrik hekkefugl. Tidligere har man antatt at de ytre delene av Finnmark var et særlig vik­ tig hekkeområde. Dette er neppe til­ felle. Finnmark-bestanden utgjør tro­ lig bare vel 100 hekkende par. De store konsentrasjonene i Finnmark om sommeren er mytende hanner og ikke-hekkende fugler som kommer fra hele nordkalotten, trolig også fra sovjetisk område. Utover etter­ sommeren og høsten øker disse kon­ sentrasjonene, og særlig ved munnin­ gen av Tana er det mange laksender. Bortimot 30 000 er talt her i septem­ ber, en av de største konsentrasjone­ ne som overhodet er kjent. Bestandsutviklingen hos oss er usikker, men bestanden er trolig minkende. Vi har også få data om bestandsstørrelsen. Laksanda over­ vintrer i Nordsjø-området og i åpent vann på Kontinentet sørover til Sveits. Mange fugler finnes også ved norskekysten nord til Bodø. Dette er trolig for en stor del fugler østfra.

Laksand (Mergus merganser) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Stor og kraftig. Hannen har grønnsvart hode og fløtefargete kroppssider og

buk. Stort, sammenhengende vingefelt. Hunnen har brunt hode, mer grå kroppssider og likner mye på silandhunnen. Laksanda mangler imidlertid nakketopp, er større, har udelt vingefelt og skarpere skille mellom det brune hodet og den gråhvite halsen. Hekkebiologi: Hekker parvis i hule trær, holker, under steiner eller andre steder hvor reiret er meget godt gjemt. Kull: 8-11 kremgule egg. Større kull skyldes flere hunner. Rugetid: 30-35 døgn. Ungetid: 60-70 døgn. Ungene uavhengige ved flygedyktighet. Flere ungekull slår seg ofte sammen hos bare én hunn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år. Årlig dødelighet hos voksne: 40 %. For­ ventet levealder hos voksne: 2 år. Eldste ringmerkede fugl: 7 år og 4 måneder. Næring: Animalsk, for det meste fiskeyngel, litt frosk. Kan jakte i formasjon omtrent som pelikaner.

Siland (Mergus serrator) Silanda, som er en nær slektning av laksanda, finnes, i grove trekk, ut­ bredt i det samme området som sin noe større slektsfrende, omenn kanskje med et litt mer nordlig tyng­ depunkt. I Norge hekker den vanlig over store deler av landet, og den er særlig tallrik langs hele kysten. Som hekkefugl mangler den bare i de høyereliggende fjelltraktene i SørNorge. Silanda er langt mer tallrik som

hekkefugl enn laksanda i Norge. Vi har også for denne arten dårlig med opplysninger om bestand og bestands­ utvikling, men mange tusen par hek­ ker, trolig er antallet femsifret. Silanda overvintrer vanlig langs norskekysten, med særlig store ansamlinger ved Møre- og Trøndelagskysten. Den er i større grad en marin fiskeand enn laksanda. «Våre» fugler trekker imidlertid for en del også ut av landet vinterstid, men tro­ lig bare ned til danske farvann eller det nærmeste Nordsjø-området.

Siland (Mergus serrator) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Begge kjønn nakketopp. Hannen karakteristisk rustbrunt, spettete bryst-

bånd som skiller den klart fra laksandhannen. Hunnen likner laksand (se beskrivelse av denne). Hekkebiologi: Hekker parvis. Reiret er godt skjult i tett vegetasjon, under røtter el.l. Kull: 9-12 gråbrune egg. Større kull skyldes flere hunner. Rugetid: 30-35 døgn. Ungetid: 60-65 døgn. Ungene uavhengige før de kan fly. «Adopsjon» av unger forekommer hos enkelte hunner, som da kan ha 30-40 unger på slep. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år. Klekkeprosent: 77 % (Finland). Store egg- og ungetap. Eldste ringmerkede fugl: 9 år og 4 måneder. Næring: Som hos laksand (i det alt vesentlige fiskeyngel). Noe bløtdyr, børsteormer og insektlarver. Ubetydelig vegetabilsk føde.

60

Andefugler

Utbredelse (markert med rødt) av endel andefuglarter i hekketiden i Norge ca. 1980.

Stokkand

Krikkand

Svartand

Sjøorre

Brunnakke

Toppånd

Havelle

Kvinand

Laksand

Siland

61

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Vade-, måke- og alkefugler Systematikk Vade-, måke- og alkefuglene (Charadriiformes) er den siste systematiske gruppen av sjø-, vann- og våtmarks­ fugler hvor det er åpnet for jakt på en del arter. Denne ordenen er lite homogen og består av relativt forskjellige undergrupperinger av fugler med høyst ulikt utseende og ulikt levevis. Fuglene i denne orde­ nen har likevel så mange fellestrekk både når det gjelder anatomi, atferd og biologi at man nå betrakter den som sikkert monofyletisk (det samme utviklingsmessige utgangspunkt). Or­ denen er meget gammel. De eldste fossilene fra fugler som regnes med til denne gruppen, er ca. 75 millioner år gamle. Alle artene er mer eller mind­ re knyttet til vann/våtmark. De har relativt lavt reproduksjonspotensiale, legger maksimum 4 egg i kullet og har bare et kull pr. år. Hos enkelte småvadere, f.eks. dvergsnipe, legger hunnen to kull, hvorav hannen ruger

62

ut og fostrer det ene, mens hunnen selv tar seg av det andre! Alle arter har også fjærkledd oljekjertel på overgumpen. Litt avhengig av hvilken systema­ tikk man bruker, inndeles ordenen i 16-18 familier. Det er også vanlig å operere med 3 underordener (eller undergrupper): vadefugler (Chara-

drii), måkefugler (Lari) og alkefugler (Alcae), der man samler de mest nær­ stående familiene. Alkefuglene om­ fatter dog bare én familie, Alcidae. Innen gruppen vadefugler er det i Norge registrert 55 forskjellige arter som tilhører 6 forskjellige familier. Bare ca. 20 av disse kan sies å være vanlige i vårt land. I gruppen måke­ fugler er det registrert 32 arter som tilhører 4 forskjellige familier. Av disse kan bare ca. 8-10 regnes som vanlige. Blant alkefuglene finnes 6 arter som alle er vanlige, om vi reg­

Tjeld (Haematopus ostralegus) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985)-. 21.8.-31.10. Hele landet (unntatt Rogaland). Kjennetegn: Svart og hvit med rødtoransje nebb og røde bein. Umiskjennelig! Begge

kjønn like. Hekkebiologi: Ruger parvis. Reir åpent plassert, som oftest på sand-, grus- eller jordunderlag. Kull: 3 (2-4) egg, godt kamuflasjefarget for grus/stein-underlag. Rugetid: 24-27 døgn. Ungetid: Forlater reiret etter 1-2 døgn. Flygedyktig etter 30-35 døgn. Mates av foreldrene i ca. 3 uker, men kan holde sammen med disse i flere måneder etter dette. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: Normalt 4 år (3-5). Klekkeprosent: 64, 31 % av eggene gav flygedyktige unger (engelske undersøkelser). Dødelighet fra flygedyktighet til kjønnsmoden alder: 74-80 % (England). Årlig dødelighet fra 1.-15. år: 15,9 % (England). Eldste ringmerkede fugl: 35 år og 11 måneder (en av de eldste ringmerkede fugler overhodet). Næring: Muslinger, snegler, børsteormer og andre virvelløse dyr i strandkanten, insekter og meitemark.

Vade-, måke- og alkefugler ner med Svalbard-bestanden (alke­ konge og polarlomvi). På grunn av de relativt store forskjellene i biologi be­ skrives hver av de jaktbare artene i ordenen familievis. Betydning for mennesket. Når det gjelder jakt og fangst, må man vel kunne fastslå at artene i denne grup­ pen har, og har hatt, mindre betyd­ ning enn andefuglene. I denne sammenheng må man likevel ikke glemme den betydning måkene og alkefuglene har hatt, og delvis ennå har, som eggleverandører mange ste­ der langs kysten, særlig i Nord-Nor­ ge. I dag er det stort sett måkeegg som sankes. Alkefuglene har også be­ tydd mye som kjøttressurs i mange kystsamfunn, men også denne tradi­ sjonen holder på å forsvinne i våre dager. Nå betyr ikke denne fangsten noe vesentlig økonomisk for kystbe­ folkningen, og den eksisterer ikke lenger som næring. Som jaktobjekter er det nå mest i fritids- og rekreasjonssammenheng at fuglene i ordenen har betydning. Blant vadere er det pr. 1. 1. 1985 åpnet for jakt på 10 arter (11 har jakttidsramme), blant måkefuglene 5 arter og blant alkefuglene 4 arter (5 har jakttidsramme). Disse artene beskrives nærmere i de følgende av­ snittene.

Vadefugler (Charadrii) Tjeldfamilien (Haematopodidae) Tjeldfamilien inneholder til sammen 6 arter (artsantallet er noe omdisku­ tert fortsatt). Bare en av disse artene, tjeld (Haematopus ostralegus), hekker i Europa. Den finnes også i Asia (Sovjetunionen og Nord-Kina). Tjel­ den er en av våre vanligste fugler og hekker tallrik langs hele norskekys­ ten. Den har vært sterkt knyttet til det marine miljø, men har i de senere årene vist små tendenser til å spre seg innover i landet. Flere innlandshekkinger er konstatert i de senere åre­ ne, bl.a. i Glommavassdraget. Tjelden er meget karakteristisk både når det gjelder låt og utseende, og trenger vel egentlig ingen nærmere beskrivelse. Det lange, klart rødoransjefargete nebbet er sammentrykt fra sidene og minner litt om en meisel. Det er et effektivt redskap til

Heilo (Pluvialis apricaria) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985)'. 21.8.-31.10. Hele landet (unntatt Rogaland). Kjennetegn: Kjønnene nesten like. I jakttiden mangler den kullsvarte bryststripen og

buken som er så karakteristisk om sommeren. Både voksne og ungfugler har om høsten lys underside med gylne brystflekker og gulbrun overside. Den gylne tonen og de hvite armhulene skiller heiloen fra tundraloen, som er mye gråere og har svarte armhuler. Hekkebiologi: Hekker parvis på myrer og fjellvidder. Kull: 4 pæreformete, godt kamu­ flerte egg. Rugetid: 27-31 døgn. Ungetid: Ungene forlater reiret etter noen timer. Flyge­ dyktige etter 25-33 døgn. Noen flyr før de er fullvoksne. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1 år. Hekkesuksess pr. hekkende par: 2,2 unger (England). Dødelighet i 1. år etter ringmerking (unger): 53 %. Dødelighet hos voksne: 39-42 % (nederlandske undersøkelser), 22 % (skotske undersøkelser). Eldste ringmerkede fugl: 12 år og 2 måneder. Næring: Mye insekter og insektlarver, også snegler, meitemark og edderkopper, litt bær.

åpning av muslinger, østers, blå­ skjell, hjertemuslinger m.m. Tjelden kalles da også østersfanger (pystercatcher på engelsk) og østersspiser (pstrero og huitrier pie på spansk og fransk). Tjelden har hatt en markert be­ standsøkning i Nordvest-Europa i dette århundret, med spredning til nye hekkeområder. Den har økt også i vårt land, og bestanden er beregnet til ca. 40 000 hekkende par (1979). Arten er en av de best studerte i Europa, og vi kjenner nå dens atferd og hekkebiologi bedre enn hos de fleste andre vadere. Den er mono­ gam, og fuglene holder sannsynligvis normalt sammen i livslange parfor­ hold, opptil 20 er registrert! Vanligvis hekker parene godt atskilt fra hver­ andre etter karakteristiske, territori­ elle atferdsmønstre, men av og til kan man finne reir med få meters mellom­

rom. Begge foreldre ruger og deltar i pass og mating av ungene. Tjelden er trekkfugl hos oss, og de fleste av våre fugler tilbringer vinte­ ren utenfor landets grenser ved nord­ sjølandenes og Vest-Europas kyster sørover til Spania. De vender tidlig tilbake til hekkeplassene, allerede i februar-mars i Sør-Norge. Hoved­ trekket om høsten foregår i augustseptember. En del tjeld overvintrer også ved norskekysten, men dette kan være fugler fra våre naboland i øst. Jakt på tjeld har liten tradisjon i Norge, og vi har liten eller ingen in­ formasjon om hvor mye som felles hvert år.

Lofamilien (Charadriidae) Denne vadefuglfamilien omfatter 62 arter, hvorav 11 er registrert i Norge. Av disse hekker 5 vanlig eller fåtallig: 63

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

dverglo (Charadrius dubius), sandlo (Charadrius hiaticula), boltit (Cha­ radrius morinellus), heilo (Pluvialis apricaria) og vipe (Vanellus vanel­ lus). Dessuten er tundralo (Pluvialis squatarola) vanlig under trekket, sær­ lig på høsten. Det er bare to av disse som nå er jaktbare hos oss: vipe og heilo. Artene i lofamilien er små til mid­ dels store vadere. De har et relativt kort, dueliknende nebb som alltid er kortere enn hodet. Nebbet har svampaktig nebbrot der neseborene munner ut, og en hardere og ofte litt buet nebbspiss. De har relativt lange bein (tarser), og de fleste mangler baktå. De finnes spredt over det mes­ te av kloden, unntatt det indre Australia, deler av Nord-Afrika og enkelte av de mest utpreget arktiske områdene. Hos oss er de stort sett

64

Vipe (Vanellus vanellus) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985)-. 21.8.-31.10. Sør-Norge og Nordland nord til Rana

og Rødøy kommuner (unntatt Rogaland). Kjennetegn: Begge kjønn omtrent like. Eneste vader hos oss med markert fjærtopp på hodet. Karakteristisk både med sine svarte og hvite tegninger og særegne, vårlige fluktlek. Ungfuglene likner de voksne om høsten, men har kortere fjærtopp. Hekkebiologi: Hekker parvis eller i løse kolonier, gjerne på dyrket mark, men også på myrer og lyngheier. Kull: 4 pæreformete, sterkt flekkete egg. Rugetid: 24-34 døgn (svært varierende med rugeintensitet). Hunnen mest aktiv. Ungetid: Ungene forlater reirgropen tidlig, men varmes periodevis av foreldrene (i første rekke hunnen) i ca. 14 døgn. Flygedyktige etter ca. 35-40 døgn, og uavhengige like etterpå. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1 år. Klekkeprosent: 81,6 (Vest-Tyskland), 52,6 (Sveits). Dødelighet blant unger før flygedyktighet: 83,6 % (Sveits). Dødelighet blant ungfugler (etter 1.9.): 30-57,5 %. Dødelighet hos voksne: Ca. 30 %. Eldste ringmerkede fugl: 19 år og 11 måneder. Næring: Hovedsakelig animalsk; mest insekter, insektlarver, meitemark og snegler.

knyttet til vann og våtmark, men i Afrika og Asia hekker flere av fami­ liens arter, særlig viper, i tørt steppelandskap.

Hos artene i lofamilien deler begge kjønnene på ruging og pass av unger. Ungene forlater reiret like etter klek­ kingen. De har utpreget kamuflasje-

Vade-, måke- og alkefugler farge, trykker fort urørlig mot bak­ av vårt århundre. Ved siden av spred­ storspove (Numenius arquata), rødken når de føler seg truet, og er som ning nordover har vipa også vist ten­ stilk (Tringa totanus) og gluttsnipe regel meget vanskelige å oppdage dens til å gå høyere opp mot fjellet. (Tringa nebularia). Dessuten er det mot underlaget. Hos artene i denne Bestanden i Norge er beregnet til jakttidsramme, men ennå ikke åpnet familien er det vanlig at foreldrene 58 000 hekkende par (1979). for jakt på polarsnipe (Calidris canuspiller syke for å lure fiender unna Vipa er i hovedsak trekkfugl, men tus). ungene før disse kan fly. Slik «avled- enkelte individer overvintrer hvert Polarsnipe (Calidris canutus). Po­ ningsatferd» finnes også i andre fami­ år, i første rekke i Rogaland. Dette larsnipa hekker ikke hos oss. Denne lier. Ungene vokser fort og kan gjer­ kan imidlertid også være fugler høyarktiske arten finnes på Grøn­ ne fly etter 3-5 uker. østfra. Overvintringsstedene ligger land, i det nordlige Canada, Alaska De nordlige artene er trekkfugler, ellers i Vest-Europa sørover til Portu­ og enkelte steder i arktisk Sibir. Po­ mens mer sørlige slektninger ofte er gal. Særlig mange «norske» viper sy­ larsnipa passerer Norge vår og høst stand- eller streiffugler. nes å overvintre i Frankrike. og kan enkelte steder opptre i stort Heller ikke når det gjelder vipe antall. Tidligere trodde man at den eller heilo, har vi vesentlige jakttradi- Snipefamilien (Scolopacidae) var hyppigst om høsten, men i de sjoner i Norge. Ifølge Direktoratet Denne familien omfatter 84 arter, senere årene er man blitt klar over at for vilt og ferskvannsfisk ble det felt hvorav 38 er registrert i Norge. Bare det er store ansamlinger av trekkende ca. 850 viper og 1100 heiloer i seson­ vel 20 arter er mer eller mindre van­ polarsniper på rasteplasser i Finn­ gen 1983/84. Disse tallene er imidler­ lige hekkefugler hos oss. I tillegg er mark i mai. Her kan man, f.eks. i tid nokså usikre på grunn av mangel­ 3-4 arter vanlige besøkende under Porsanger, oppleve å se opptil 10 000 full rapportering om jaktutbytte. trekktiden, særlig om høsten. polarsniper i én flokk! Det er ennå Heilo (Pluvialis apricaria). Heiloen Snipene skiller seg fra loene bl.a. uklart om disse fuglene drar øst- eller er utbredt i det nordlige Europa og ved lengden og formen på nebbet. vestover fra Finnmark til bekkeste­ litt inn i Sibir. En liten bestand finnes Dette er vanligvis lengre enn hodet dene. også på Grønland. Hos oss hekker og enten rett eller sigdformet. Snipe­ Polarsnipa har mindre interesse den vanlig i åpne fjellområder fra ne har dessuten 4 tær. Halen er kort som jaktobjekt, og det er heller ikke Rogaland til Finnmark. Den mangler og vingene spisse. Beina, både tarsen åpnet for jakt på arten i medhold av i lavere deler av Sør- og Østlandet. og leggen, er ofte meget lange. Hann den nye jaktloven. Noen få par hekker imidlertid på my­ og hunn er like. De fleste artene er Brushane (Philomachus pugnax). rer i det østlige Norge. Fuglene som knyttet til fuktige områder og søker Arten har sin utbredelse i det nord­ hekker i Østfold og på Jæren, tilhører gjerne næring i søle og dynn. De fles­ lige Europa og Asia. I Sør-Norge den sørlige underarten, som skiller te er trekkfugler. hekker den i Rogaland og på enkelte seg litt ut fra den nordlige og mest Snipefamilien omfatter relativt for­ andre avgrensede lokaliteter i lavlan­ tallrike. skjellige arter og deles gjerne inn i det på Sør- og Østlandet. Ellers fin­ Arten er et karakteristisk innslag i flere underfamilier. Av disse finnes nes den spredt i fjelltraktene fra vår fjellfauna, og dens klagende låt er småsniper (Calidridinae), bekkasiner Hardangervidda og nordøstover, og godt kjent for de fleste fjellvandrere. (Gallinagininae), rugder (Scolopaci- også spredt langs kysten fra Møre og Heiloen er gått tilbake og er forsvun­ nae), storsniper (Tringinae), stein­ nordover. I Nord-Norge, hvor den er net fra noen av de sørligste hekke­ vendere (Arenariinae) og svømme- mest tallrik, har den sine viktigste plassene innen sitt utbredelsesområ­ sniper (Phalaropodinae) hos oss. Det hekkeområder i Finnmark og indre de. Dette har neppe vært særlig er store forskjeller i hekkebiologi og deler av Troms. Den hekker også merkbart på den store norske bestan­ atferd mellom mange av disse grup­ spredt i enkelte kyststrøk i Nordland. den, som i 1979 ble beregnet til å pene (også forskjeller innen under­ Bestanden har trolig økt en del i de være på i alt 130 000 hekkende par. familiene). senere årene og ble på slutten av Heiloen er trekkfugl og overvintrer Vadefugljakt har som nevnt tidli­ 1970-tallet estimert til 15 000 hekken­ i middelhavsområdet og det sørvest­ gere ingen særlige tradisjoner i Nor­ de par. lige Europa. Fuglene ankommer ge. I snipefamilien er det imidlertid et Brushanen er trekkfugl og over­ hekkeplassene så snart snøen går. par arter som jaktes med atskillig vintrer langt sør. Våre fugler drar Høsttrekket skjer fra august til sep­ interesse. Dette er rugde (Scolopax trolig i det alt vesentlige til Afrika. tember, og ungfuglene trekker bort rusticola) og enkeltbekkasin (Galli- Her overvintrer arten i stort antall sist. nago gallinago). Tidligere ble også helt sør til Cape Town. Brushanen er Vipe (Vanellus vanellus). Vipa fin­ dobbeltbekkasin (Gallinago media) normalt tilbake i begynnelsen av mai. nes utbredt over det meste av Europa jaktet iherdig, men denne arten er Høsttrekket starter meget tidlig, og og i de sørlige delene av Sovjetuni­ relativt sjelden i dag og er fredet. I de første hannene, som ikke deltar i onen østover til Japanhavet. Hos oss tillegg til de to ovennevnte artene er ruging og ungepass, begynner på tu­ hekker den i lavlandet og langs kys­ det pr. 1. 1. 1985 åpnet for jakt på ren sørover allerede i slutten av juni. ten nordover til Troms. Den hekker ytterligere 5 arter i snipefamilien: Ungfuglene trekker sist, og det er nå også sjelden og spredt i Finnmark. brushane (Philomachus pugnax), hovedsakelig dem som jaktes om høs­ Arten har spredt seg markert i løpet småspove (Numenius phaeopus), ten. Av en eller annen grunn er det 5. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

65

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Brushane (Philomachus pugnax) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.10. Hele landet (unntatt Rogaland). Kjennetegn: Hannen umiskjennelig i paringsdrakten om våren. Varierer mye i farge-

tegninger og mønster. Hunner og ungfugler mer uanselig brungrå. Gulhvite fjærbremmer på oversiden gir et karakteristisk skjellet utseende. Overgumpen har svart midtrand og hvite sider. Hekkebiologi: Brushanen er polygam. Hannene parer seg med flere hunner på spesielle spillplasser. Også spill og paring på rasteplassene om våren. Det synes å være skjevt kjønnsforhold med flere hanner enn hunner på de fleste lokaliteter. Hunnene, som står alene om ruging og pass av unger, hekker enkeltvis, men viser noen steder tendens til løs kolonidannelse. Kull: 4 (3) egg. Reiret gjerne på en tørrere tue i fuktig mark. Rugetid: 20-21 døgn. Ungetid: Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og passes av hunnen til de er flygedyktige, etter ca. 25-28 døgn. De mates også av hunnen noen få dager. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1-2 år. Årlig dødelighet: 44-51 % (trolig liten forskjell på første år og senere år). Eldste ringmerkede fugl: 10 år og 11 måneder. Næring: Insekter og insektlarver, muslinger, snegler og litt planteføde (hovedsakelig utenom hekkesesongen).

Enkeltbekkasin (Gallinago gallinago) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.10. Hele landet. Kjennetegn: Kjønnene like. Sterkt spraglet i svart og brunt med

gulhvite lengdestriper på ryggen. Meget langt, rett nebb. Lys underside og mindre hvitt i halen skiller den fra dobbeltbekka­ sinen. Sistnevnte har også en helt annen, tyngre oppflukt uten enkeltbekkasinens siksak-kast og hese låter. Hekkebiologi: Hekker parvis. Reiret vanligvis godt gjemt mel­ lom høye gresstuer. Kull: 4 pæreformete egg. Rugetid: 18-20 døgn. Bare hunnen ruger. Ungetid: Ungene forlater reiret like etter klekking. Passes av begge foreldre, som gjerne deler kullet mellom seg. Mates i noen dager. Flygedyktige og uavhengige etter ca. 19-20 døgn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1-2 år. Klekkepro­ sent: 55,6 (England), 2,2 unger pr. hekkende par. Årlig dødelig­ het: 47-57 %. Eldste ringmerkede fugl: 12 år og 4 måneder. Næring: Mest insekter og insektlarver, noe bløtdyr, litt plante­ føde. Nebbet er forsynt med sanseorganer ut mot nebbspissen og er meget følsomt.

66

mange som kaller disse unge brushanene bekkasiner i jakttiden. Dette forkludrer trolig jaktstatistikken. Enkeltbekkasin (Gallinago gallinago). Enkeltbekkasin eller mekre­ gauk, som den kanskje er bedre kjent som, finnes som hekkefugl i alle ver­ densdeler unntatt Australia. Den er sparsomt forekommende i USA, middelhavslandene og det sørlige Asia. I Norge finnes den på egnede lokaliteter, myrer og annen fuktig mark, over hele landet. Enkeltbekkasinen er en meget van­ lig og tallrik fugl i Norge; dette i motsetning til dens to slektninger kvartbekkasin (Lymnocryptes minimus) og dobbeltbekkasin (Gallinago media). Vi har få holdepunkter for å si noe om utviklingen i bestanden, bortsett fra at fuglen er forsvunnet fra mange av sine gamle lokaliteter i lav­ landet som er blitt oppdyrket eller drenert. Totalbestanden er beregnet til 55 000 hekkende par (1979). Enkeltbekkasinen er trekkfugl hos oss, og den overvintrer trolig for det meste i nordsjølandene og ved kysten av Vest-Europa sørover til Afrika. Den kommer til landet allerede i mars. Noen fugler overvintrer også ved kysten av Vest-Norge, men vi vet lite om hvor disse fuglene kommer fra. Bekkasinjakt er en populær jakt­ form mange steder også i vårt land. Utfordringen her ligger bl.a. i den siksakformete oppflukten enkelt­ bekkasinen har når den støkkes.

Vade-, måke- og alkefugler

Rugde (Scolopax rusticola) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 15.9.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Begge kjønn like. Likner bekkasinene med sin brunspraglete drakt og sitt

lange nebb. Stort hode med karakteristisk mønster. Flyr tungt og «støyende». Hannens fluktspill, «rugdetrekket», en ugleaktig, sakte flukt med spesielle knortende og pistrende låter, er svært artstypisk. Hekkebiologi: Ruger enkeltvis. Kull: 4 egg (3-5). Rugetid: 20-24 døgn. Bare hunnen ruger. Trykker meget hardt! Ungetid: Ungene forlater reiret like etter klekking. Passes av hunnen i 5-6 uker. Rugdeungenes vingefjærer utvikles tidlig, og ungene kan fly korte strekninger allerede etter ca. 10 døgn. I faresituasjoner flytter hunnen ungene med seg i flukten! Den tar ungene én etter én mellom beina og brystet, støtter med nebbet og flyr av gårde. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 1 år (hunner) og 2 år (hanner). Klekkeprosent: 64 (England). Årlig dødelighet 1. år: 54 % (England). Årlig dødelighet hos voksne: 39 %. Eldste ringmerkede fugl: 20 år og 9 måneder (noe usikkerhet vedrørende denne). Næring: Mye meitemark; insekter, insektlarver og edderkopper. Overnebbet er følsomt og bøyelig, og rugda kan åpne bare den ytterste delen av nebbet for å gripe et bytte nede i jorden.

Rugde (Scolopax rusticola). Rugda er utbredt over det meste av Europa, deler av Sovjetunionen og det nord­ lige Japan. Man finner også bestan­ der i det nordlige India. Hos oss er

rugda en vanlig hekkefugl omtrent nord til Bodø. I de nordlige delene av Nordland og Troms er den noe mind­ re tallrik. Arten er knyttet til skog, og den mangler i høyfjellet. Den finnes

sparsomt i bjørkebeltet. Bestanden er trolig stabil og er be­ regnet til ca. 34 500 hekkende par (1979). Rugda er hos oss trekkfugl, men ganske hardfør, en typisk «værtrekker». Den overvintrer trolig for det meste i nordsjølandene og i de vestog sørvestlige delene av Europa. Den kommer meget tidlig tilbake til Nor­ ge. Allerede i begynnelsen av mars ankommer de første rugdene. Småspove (Numenius phaeopus). Denne arten hekker spredt rundt hele Subarktis, og den er vanligst i det nordlige Europa og deler av Sibir. Hos oss hekker den vanlig fra Trøn­ delag og nordover. Den hekker også spredt sørover langs kysten til Sogne­ fjorden, på Jæren og fåtallig i østlige og sørlige fjelltrakter i Sør-Norge. Bestanden synes å være relativt sta­ bil og er beregnet til å være ca. 10 000 hekkende par. 67

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Småspove (Numenius phaeopus) Jakttidsramme'. 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde

(pr.

1.1.1985)'.

21.8.-31.10. Hele landet. Kjennetegn; Kjønnene like. Stor, gråspraglete vadefugl med langt, krumt nebb. Kortere nebb enn storspoven. Skilles også fra denne på issetegningene: Lys midtstripe kantet med to mørkebrune striper. Hekkebiologi; Hekker parvis på tørre myrer og fjellvidder. Reiret ligger ganske åpent. Kull: 4 (3) pæreformete egg, i maijuni. Rugetid: 27-28 døgn. Begge kjønn ruger. Ungetid: Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og passes av begge foreld­ re. Flygedyktige etter 35-40 døgn og uav­ hengige like etter. Bestandsdynamikk; Kjønnsmoden alder: 2 år. Årlig dødelighet: 31 ± 9 % (lite ut­ valg). Eldste ringmerkede fugl: 12 år. Næring; Insekter, meitemark, snegler. I vinterhalvåret mye krabber og andre kreps­ dyr. Eter også litt bær og annen plantekost.

Storspove (Numenius arquata) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde

(pr.

1.1.1985):

21.8.-31.10. Alle fylker og kommuner nord til Rana og Rødøy i Nordland. Kjennetegn: Kjønnene like, hunnen noe større. Vår største vader. Meget langt, krumt nebb. Se ellers under småspove, som den likner. Låten er forskjellig fra småspovens monotone, støtvise kalling. Storspovens fløyt og trille er vanligvis lett å gjen­ kjenne. Hekkebiologi: Hekker parvis, ofte på dyrket mark, men også på lyngheier, myrer og andre åpne områder. Kull: 4 (3) store og sterkt pæreformete egg. Rugetid: 27-29 døgn. Begge kjønn ruger. Ungetid: Ungene forlater reiret like etter klekking og passes av én, trolig i første rekke hannen, eller begge foreldrene. (Disse forholdene synes å variere noe.) Ungene er flygedyktige og uavhengige etter 32-38 døgn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år. Klekkeprosent: 46,5 (Vest-Tyskland). Årlig dødelighet: 66,4 % (Nederland) og 53 % (England) i første år, 28 % og 26,4 % i voksen alder. Eldste ringmerkede fugl: 31 år og 6 måneder. Næring: Sterkt varierende. Både plante­ kost og animalsk føde. Insekter, insektlar­ ver, meitemark, snegler og krepsdyr. Om høsten en god del bær.

68

Vade-, måke- og alkefugler

69

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Rødstilk (Tringa totanus) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.10. Hele landet (unntatt Rogaland). Kjennetegn. Kjønnene like. Støyende vader med rødt nebb og røde bein. Lett kjennelig i

flukt på bred, hvit bakkant av vingen. Hekkebiologi: Ruger parvis, på fuktige strandenger, gressmarker eller myrer. Kull: 4 egg. Rugetid: 24 døgn i gjennomsnitt. Begge kjønn ruger. Ungetid: Ungene forlater reiret etter en halv dag. Passes av begge foreldre, men hunnen overlater hannen til seg selv med ungene mot slutten av perioden. Ungene flygedyktige og uavhengige etter 25-35 døgn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år. Klekkeprosent: 86 (Vest-Tyskland). Av 286 egg gav 50 % flygedyktige unger (Vest-Tyskland). Årlig dødelighet: 55 % (1. år etter flygedyktig alder), senere 28,7-31,5 % (forskjellige undersøkelser). Eldste ringmerkede fugl: 17 år. Næring. Insekter, snegler, meitemark og krepsdyr, noe muslinger. Føden varierer med årstid og tilholdssted.

Gluttsnipe (Tringa nebularia) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.10. Alle fylker og kommuner nord til Rana

og Rødøy i Nordland. Kjennetegn. Kjønnene like. Relativt stor vader. Temmelig lys. Nebbet svakt oppoverbøyd. Hvit kile fra overgumpen innover ryggen synes tydelig i flukten. Hekkebiologi: Ruger parvis. Myrområder, ofte i skog. Kull: 4 pæreformete egg. Ruge­ tid. 23-26 døgn. Begge kjønn ruger (hannen lite?). Ungetid: Ca. 1 døgn i reiret. Passes av begge foreldre og varmes den første tiden av disse. Flygedyktige og uavhengige etter ca. 2531 døgn. Næring. Insekter, larver, rumpetroll, småfrosk, noe snegler, muslinger og krepsdyr. Leter ofte etter føde ute i vannet.

70

Vade-, måke- og alkefugler Småspoven er trekkfugl og over­ vintrer ved kysten av Vest-Afrika. Den kommer til Norge i april-mai. Høsttrekket starter allerede i juli. Storspove (Numenius arquata). Denne litt større slektningen av små­ spoven hekker i Midt- og Nord-Europa og i sentrale deler av Sovjetuni­ onen. I Norge hekker den relativt fåtallig i lavlandet på Østlandet og mer tallrik langs kysten fra Lista til Bodø. Nord for Bodø finnes den mer spredt igjen til Finnmark. Bestanden har økt fra 1930-tallet til våre dager, og arten har også utvidet sitt hekkeområde nordover. Totalbe­ standen er beregnet til ca. 5100 hek­ kende par (1979). Storspoven er også trekkfugl og en av de mest kjærkomne fuglene om våren. Den kommer tidlig, i marsapril. Dens klingende fluktlåt er et etterlengtet vårtegn. «Våre» fugler overvintrer trolig for det meste på De britiske øyene, men noen trekker også ned til Kontinentet sørover til Frankrike. Høsttrekket starter alle­ rede i siste del av juni. Da forlater de voksne, i særlig grad hunnene, alle­ rede hekkeplassene og overlater opp­ fostring av unger til sine partnere. Rødstilk (Tringa totanus). Rødstilken finnes utbredt over store deler av Europa og det sentrale Sovjetuni­ onen, og også i India og Tibet. Hos oss hekker den over det meste av landet. Den mangler bare i de østligs­ te delene av Østlandet og fjelltrakte­ ne i Rogaland og Vest-Agder. Arten er mest tallrik langs kysten. Vi har få opplysninger om be­ standsutviklingen. Totalbestanden er beregnet til ca. 58 000 hekkende par, og arten er en av våre vanligste vadere. Rødstilken er trekkfugl og kommer til Norge i mars-april. Den overvint­ rer i nordsjølandene og i Vest-Europa. En del rødstilk sees ved norske­ kysten vinterstid, men dette kan være islandske fugler. Arten har liten be­ tydning som jaktobjekt. Gluttsnipe (Tringa nebularia). Gluttsnipa er utbredt i Fennoskandia og i Sovjetunionen østover til Stille­ havet. Den hekker også i Skottland. Hos oss er den vanlig i østlige og høyereliggende deler av østlandsom­ rådet, i indre deler av Trøndelag og i

indre deler av Nordland, Troms og Finnmark. Bestanden har neppe endret seg særlig mye i de senere årene og er nå beregnet til å være på ca. 17 000 hek­ kende par. Gluttsnipa er trekkfugl og over­ vintrer trolig for det meste i Afrika. Noen få overvintrer nok også på De britiske øyene og ved kysten av Sørvest-Europa. Heller ikke gluttsnipa betyr særlig mye som jaktobjekt.

Måkefugler (Lari) Måkefamilien (Laridae) Ved siden av måkefamilien i gruppen Lari (måkefugler) finnes også joer (Stercorariidae) og terner (Sternidae) hos oss, men det er ikke åpnet for jakt på noen arter innen de to sist­ nevnte familiene. Måkefamilien om­ fatter 45 arter, hvorav 16 er registrert hos oss. Av disse er 6 vanlige hekke­ fugler i vårt land, 7 hvis vi regner med polarmåken (Larus hyperboreus) på Svalbard. På Svalbard hekker også ismåken (Pagophila eburnea), men den er ikke særlig tallrik. Måkene er utbredt i kystområder over det meste av verden. Med unn­ tak av noen få arter, f.eks. fiske­ måke, gråmåke og hettemåke, finnes de sjelden langt fra vann. De fleste er marine, men enkelte finnes dog knyt­ tet til vann og vassdrag langt fra kys­ ten. Alle måkene er fiskeetere, men mange, f.eks. hettemåke, eter mye insekter. Enkelte lever også for en stor del av plankton. Man forbinder gjerne måker med avfallsplasser, søp­ pelfyllinger o.l., og de har da også mange steder gjort seg godt av og tilpasset seg menneskets overflods­ samfunn. Mange av artene er meget tilpasningsdyktige og har økt sterkt i antall mange steder. Kroppsbygning og hekkebiologi. Måkene har lange, smale vinger og er elegante flygere. De er grasiøse i be­ vegelsene, og de store artene er flin­ ke seilflygere. De svømmer også godt, men dykker ikke. De er gjerne hvite og grå i fargene. En god del har brune til svarte farger på hodet eller deler av dette. Kjønnene er like og deler gjerne likt på ruging og pass av unger. Hos de store artene synes livs­

lange parforhold å være regelen. Ungene holder seg gjerne i eller nær reiret noen dager. De fleste har sterkt mønstret dundrakt og er godt kamu­ flert. Krykkjeunger er hvite. De er jo henvist til å sitte «stand by» på reirskålen til de er flygedyktige uansett. Ungene er avhengige av å få mat av foreldrene lenge etter at de er klek­ ket. Matingsatferd hos voksne utløses ved at ungene hakker mot de voksnes nebb, hos mange arter mot en rød flekk ytterst på nebbet. Trekkvaner. Måkene er i stor grad streiffugler om vinteren. Enkelte, som f.eks. sildemåken, er også utpregete trekkfugler. Mange vil vel hevde at flere av våre arter, f.eks. gråmåke, er standfugler, men de måkene som overvintrer langs hele norskekysten, kommer nok for en stor del fra våre naboland i øst. Mange av de grå­ måkene som finnes i Oslofjorden vin­ terstid, har man ved hjelp av ring­ merking kunnet vise kommer fra sov­ jetisk område, bl.a. fra Kvitsjø-området. Betydning for mennesket. I jaktsammenheng har det tidligere vært tradisjon med måkejakt flere steder i Norge. På Lista har det f.eks. i flere hundre år eksistert regler og tradisjo­ ner vedrørende jakt på måker. Helt opp til våre dager har man her skutt måker for å skaffe kjøtt til føde og fjær til fyll i puter og dyner. Ennå kan man se restene av de gamle «måkestillene». Andre steder langs kysten har man fanget måker i feller av for­ skjellige slag, f.eks. de kråkefelleliknende «måkahusa» fra Utsira i Rogaland. Det har nok likevel vært som eggleverandører at måkene har spilt en betydelig rolle i hushold og næring langs kysten. Regler og tradisjoner for sanking av måkeegg praktiseres fortsatt mange steder i Nord-Norge. «Måsegg» er en meget etterspurt vare. Selv om måker som kjøttressurs spiller liten rolle i dag, jaktes det fortsatt mye etter måker. Det er åp­ net jakt på 5 arter i medhold av den nye jaktloven: svartbak (Larus marinus), gråmåke (Larus argentatus), fiskemåke (Larus canus), krykkje (Rissa tridactyla) og hettemåke (La71

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Hettemåke (Larus ridibundus) Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-23.12. Alle fylker og kommuner nord til Rana

og Rødøy i Nordland. Kjennetegn: Kjønnene like. Liten og lett måke. Eneste norske art med sjokoladebrunt hode. Mister hetten i september-oktober. Både ungfugler og voksne har et karakteristisk hvitt felt ytterst på oversiden av vingene. Hekkebiologi: Ruger i tette kolonier, på fuktige lokaliteter med siv, starr og annen vegetasjon. Kull: 3 egg (1-4). Rugetid: 22-24 døgn. Ungetid: Forlater reiret etter ca. 10 døgn. Passes og mates av begge foreldre. Flygedyktige etter ca. 35 døgn og uavhengige like etterpå. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2 år (1-3). Flygedyktige unger av antall egg: 15,2 %, 5,8 % og 11,0 % (engelske undersøkelser), altså store tap! Årlig dødelighet hos voksne: 24 %. Eldste ringmerkede fugl: 32 år og 1 måned. Næring: Hovedsakelig insekter. Avfall og meitemark. Litt fisk og krepsdyr. Noe plantekost.

72

rus ridibundus). For øvrig er det jakt på polarmåke på Svalbard. Hettemåke (Larus ridibundus). Hettemåken er utbredt over store de­ ler av Europa og i Sovjetunionen øst­ over til Stillehavet. Hos oss finnes den nå spredt over det meste av lan­ det. Den er på full fart innover i landet og synes etter hvert å konkur­ rere med fiskemåken om å være jord­ brukslandskapets måkefugl. Ekspan­ sjonen nordover foregår stadig, og den blir stadig mer vanlig i våre nord­ ligste landsdeler. Hettemåken er en nykommer i norsk fauna. De første fuglene kom i forrige århundre, og på 1900-tallet har ekspansjonen vært kolossal. På Østfold-siden i Oslofjorden regnet man med en bestand på ca. 8000 hek­ kende par på begynnelsen av 1980tallet. Bestandsøkningen har vært ca. 10 prosent pr. år! På Jæren er det også flere store hettemåkekolonier på tusenvis av par. På grunn av den raske ekspansjonen er det vanskelig å anslå totalbestanden, men den er nå på flere titusener av par. Hettemåken er overveiende trekk­ fugl og overvintrer i vesentlig grad på De britiske øyene, i Danmark, VestTyskland og Nederland. Enkelte fug­ ler trekker imidlertid så langt sør som til Nord-Afrika. Fiskemåke (Larus canus). Fiske­ måken er allment utbredt i det nord­ lige Europa, i Sovjetunionen østover til Stillehavet, i Alaska og det nord­ vestlige Canada. Hos oss er den van­ lig over hele landet, men har tettest bestand langs kysten. Bestandsutviklingen er noe usik­ ker, men totalbestanden er trolig gått noe ned i de siste tiårene. Bildet er imidlertid meget komplisert, og for­ holdene kan variere fra distrikt til distrikt. Totalbestanden er beregnet til 150 000 hekkende par for en del år siden. Dette tallet er sannsynligvis noe lavt. Også fiskemåken er i overveiende grad trekkfugl, men en del av våre fugler overvintrer langs norskekys­ ten. De viktigste overvintringsområ­ dene synes å være De britiske øyene, Danmark, Nederland og Frankrike. Gråmåke (Larus argentatus). Grå­ måken finnes utbredt med mange underarter i store deler av Europa,

Vade-, måke- og alkefugler

Fiskemåke (Larus canus)

Gråmåke (Larus argentatus)

Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.3. Hele landet. Kjennetegn: Kjønnene like. Liten måke. Likner gråmåken,

Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.3. Hele landet. Kjennetegn: Kjønn like. Hvit med sølvgrå oversider av vingene.

men er mindre, har mindre og spinklere gulgrønt nebb og for­ skjellig låt. Hekkebiologi: Hekker parvis eller i kolonier. Reiret er som regel på bakken, men ofte i trær eller på hustak. Kull: 3 egg (4), sterkt varierende i fargemønsteret. Rugetid: 24-29 døgn. Ungetid: Ungene forlater reiret etter 3-5 dager, men holder seg gjerne i nærheten. Passes og mates av begge foreldre. Flygedyktige og uavhengige etter ca. 35 døgn. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2-4 år. Klekkeprosent og overlevelse hos ungene varierer mye fra år til år, 0,2-1,8 flygedyktige unger pr. par (finske undersøkelser). Årlig dødelig­ het hos voksne: 26 % (Danmark). Eldste ringmerkede fugl: 24 år og 2 måneder. Næring: Meget variert og skiftende i forhold til årstid og tilholdssted. Meitemark, insekter, snegler, krepsdyr og muslin­ ger. Tar også fisk, frosk, fugleunger og mus. En god del korn, bær, frukt og annen planteføde. Mye avfall.

Likner fiskemåken, men er større og kraftigere og har kraftig gult nebb med rød flekk ytterst. Hekkebiologi: Ruger mest i kolonier. Av og til isolerte par. Kull: 3 (2-4) egg, med svært varierende tegninger. Rugetid: 28-30 døgn. Ungetid: Ungene forlater reiret etter 2-3 døgn, men holder seg i nærheten. Passes iherdig av begge foreldre og mates av disse. Flygedyktige etter 35-40 døgn og uavhengige like etter. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 3-7 år. Klekkepro­ sent: 64 (Wales). Av 371 egg gav 20 % flygedyktige unger (Dan­ mark). Årlig dødelighet: Varierende opplysninger, men relativt lav hos voksne, 5-20 %. Eldste ringmerkede fugl: 31 år og 11 måneder. En fugl i fangenskap ble hele 49 år! Næring: Meget variert. Arten må nærmest karakteriseres som altetende. Mye fisk og fiskeavfall, bløtdyr, pigghuder (kråkebol­ ler og sjøstjerner) og krepsdyr. Muslinger og kråkeboller knuses ofte ved at gråmåkene flyr opp i luften og slipper dem ned på svaberg og steiner (eller flyplasser!). Stjeler ofte fugleunger. Tar mus og rotter og røver ofte mat fra andre fugler som tyvjoen. Kjent som avfallseter og søppelfugl. Eter også noe bær og annen vegetabilsk føde.

Nord-Afrika, Sovjetunionen (flere bestander), Alaska og Canada. I Norge forekommer den vanlig langs hele kysten. Den sees meget sjelden i

innlandet, men hekker bl.a. ved Mjøsa. Bestanden har vist varierende ten­ dens i de senere årene. Den har imid­

lertid økt vesentlig i Nord-Norge. To­ talbestanden ble for noen år siden beregnet til ca. 260 000 hekkende par. 73

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Svartbak (Larus marinus) Jakttidsramme: 21.8.-31.1. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-31.1. Hele landet. Kjennetegn: Kjønnene like. Vår største måke. Hvit med svart vingeoverside (hvite

vingetupper). Kraftig gult nebb med rød spiss. Grårøde bein skiller den fra den mindre sildemåken (Larus fuscus), som den likner, men som ikke er jaktbar. De to artene kan være vanskelige å skille i felten. Hekkebiologi: Ruger parvis eller i kolonier. Utpreget marin fugl. Få reirfunn i innlandet. Kull: 3 (2-4) egg, varierende i farge. Rugetid: 26-28 døgn. Ungetid: Ungene forlater reiret etter få dager. Passes og mates av begge foreldre. Flygedyktige etter 7-8 uker og uavhengige kort tid etter. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 4-5 år. Klekkeprosent: 76 (Wales). Eldste ringmerkede fugl: 19 år og 11 måneder. Næring: Meget varierende. Mye avfall. Kan dykke etter fisk (rognkjeks) og ellers ta unger av vadere, ender og andre måker. Ungene slukes ofte hele! Krepsdyr, blåskjell, kråkeboller og fugleegg. Kan også ete frukt og bær.

Gråmåken er streif- og trekkfugl, men det aller meste av den norske bestanden overvintrer ved norskekys­ ten eller ved kysten av nordsjølande­ ne. Nordnorske fugler synes å trekke ut av landet i større grad enn sørnorske. Svartbak (Larus marinus). Svart­ baken er utbredt i Nordvest-Europa, på Grønland og i det nordøstlige og østlige Canada. Hos oss er den vanlig

74

hekkefugl langs hele kysten, men den er relativt fåtallig i Oslofjorden. Bestanden av svartbak har også trolig økt noe i de senere årene. Det ble anslått en totalbestand på ca. 40 000 hekkende par for en del år siden, men dette tallet er nok for lavt. Svartbaken er streif- og trekkfugl hos oss. Det meste av den norske bestanden synes å overvintre ved kys­ ten av nordsjølandene. Unge fugler

synes å trekke lengre bort enn de voksne, en tendens som vi også finner hos andre måker og en rekke andre fuglearter. Krykkje (Rissa tridactyla). Krykkja hekker i små til enormt store kolonier rundt det meste av Arktis og Subarktis. I Europa finnes de sørligste koloniene i Portugal. I Norge hekker krykkja i spredte kolonier fra Roga­ land nordover til Grense-Jakobselv. Den er også en av de vanligste fugle­ ne på Svalbard. Bestandsutviklingen i de senere årene har variert i de forskjellige de­ lene av landet, og det er uklart om arten har hatt fram- eller tilbakegang. Næringssvikt har ført til dårlig pro­ duksjon noen steder i enkelte år. An­ slag over totalbestanden varierer fra ca. 430 000 hekkende par til 510 000 hekkende par. Krykkja er trekkfugl og synes å ferdes vidt omkring i det nordlige Atlanterhavet om vinteren. Ungfug­ lene trekker trolig for det meste vest­ over til Grønland og østkysten av Canada. Mange voksne fugler har

Vade-, måke- og alkefugler

trolig også samme trekkmønster, men forblir ikke på den andre siden av havet om sommeren, slik mange ett- og toårige individer gjør. Mange krykkjer trekker også sørover langs Vest-Europas kyster. De overvint­ rende krykkjene ved norskekysten kommer trolig for en stor del nordog østfra.

Alkefugler (Alcae) Alkefamilien (Alcidae) Systematikk og utbredelse. Underordenen alkefugler inneholder bare én familie med til sammen 21 (22-23) arter. Alkefuglene hekker sirkumpolært på den nordlige halvkule. De synes å ha sine viktigste leveområder omkring Beringhavet, hvor 18 (19) av artene hekker. 3 av disse finnes også i Nord-Atlanterhavet, hvor ytterligere 3 arter hekker. Det er en gammel

fuglegruppe. De eldste fossilene er ca. 70 mill, år gamle. 6 alkefuglarter hekker vanlig i vårt land, dersom man regner med Svalbard, hvor alke­ konge (Alle alle) og polarlomvi (Uria lomvia) er meget tallrike hekkefug­ ler. Polarlomvien hekker bare fåtallig i fastlands-Norge. Bygningstrekk. Alkefuglene er ofte regnet for å være den nordlige halvkules parallell til pingvinene i sør. De likner da også en del på miniatyrutgaver av pingviner. De har korte vinger og kort hale, meget korte bein som sitter langt bak på kroppen, og de har lyse undersider og svarte oversider, men de to gruppene er ikke i slekt. Alle nålevende alkefugler kan fly, mens den utryddede geirfuglen ikke var i stand til dette og derfor hadde ytterligere et likhetstrekk med ping­ vinene. Rent overfladisk likner alke­ fuglene lite på måker og vadere, men

Krykkje (Rissa tridactyla) Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 21.8.-23.12. Hele landet. Kjennetegn: Kjønnene like. Likner fiskemåken, men har karakteristisk, trekantet, svart

vingetupp. Svarte bein. Ungfuglene har karakteristiske svarte bånd i fjærdrakten på oversiden. Hekkebiologi: Kolonihekker. Fuglefjell. Gjerne sammen med andre fuglefjellarter som f.eks. lomvi og alke. Kull: 2 (1-3 sjelden) egg. Rugetid: 27-28 døgn. Ungetid: Ungene har hvit dundrakt og forlater reiret når de er flygedyktige etter ca. 42 døgn (varierer mye). Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 4-5 år (3-8 år). Klekkeprosent: 68 (England). Årlig dødelighet hos voksne: 14 % (hunner) og 19 % (hanner) (England). Eldste ring­ merkede fugl: 21 år. Næring: Plankton og fisk, mest små krepsdyr, noe avfall fra fiskeriene, noe insekter og meitemark.

mange anatomiske trekk viser slekt­ skapet. Hekkebiologi. Alle alkefugler har lav reproduksjonskapasitet. De leg­ ger 1-2 egg, blir sent kjønnsmodne og mislykkes ofte med produksjonen. Til gjengjeld er det meget liten døde­ lighet hos de voksne, og fuglene blir derfor i gjennomsnitt meget gamle. En slik formeringsstrategi er en guns­ tig tilpasning til de årlige, sterkt vari­ erende klimatiske og næringsmessige forholdene i de nordlige, marine om­ råder. Noen år uten produksjon vil ikke være katastrofalt for bestanden under slike forhold. Alkefuglene er for det meste typis­ ke fuglefjell- og kolonihekkende ar­ ter. Begge kjønn er like og deler stort sett på ruging og ungepass. De voks­ ne er meget trofaste mot hekkeplas­ sene og kan i år etter år vende tilbake til samme fjellhylle eller bergsprekk. De mister alle vingefjærene under myteperioden, som inntreffer etter hekketiden, og er da en periode ute av stand til å fly. Mye av trekket hos mange arter foregår derfor svømmen­ de sammen med ungfuglene, som hos flere arter forlater hekkeplassene len­ ge før de er flygedyktige. Med sin svømmende og dykkende atferd er alkefuglene meget utsatt for oljesøl og andre forurensninger i ha­ vet. De er utpreget marine arter og sees sjelden over land. Næringen be­ står i stor grad av fisk, men de mindre artene tar også mye krepsdyr og plankton. Flere av artene kan dykke ned til dyp på 60-70 meter. De bruker vingene til å få framdrift under vann. På land og i luften er de nokså hjelpe­ løse, men de flyr ganske fort. Betydning for mennesket. Mange alkefugler har spilt en viktig rolle som jakt- og fangstobjekter i århundrer. Menneskets grådighet og uforstand i så måte ble også geirfuglens endelikt. Både som kjøttressurs og egg- og fjærprodusenter har alkefuglene hatt stor næringsmessig betydning langs vår kyst. Det er utviklet mange for­ skjellige fangstmetoder, særlig for lunden, som har vært mest ettertraktet som mat. Garn, både i lundeura og i spesielle rammer lagt på sjøen, kipping med stang og håv (slik det gjøres på Færøyene og Island) og bruk av lundehund har vært noen av 75

Sjø-, vann- og våtmarksfugler

Lomvi (Uria aalge)

Lomvi (Uria aalge)

Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-31.1. Finnmark fylke. Kjennetegn: Kjønnene like. Skilles fra alke på brunere fjærdrakt, smalt, spisst nebb og

slankere hals. I vinterdrakten har lomvien hvit strupe og hvite kinn med en svart stripe fra øyet og bakover. Hekkebiologi: Kolonihekker i fuglefjell. Legger egg rett på fjellhyllen. Kull: 1 sterkt pæreformet egg (hindrer nedrulling) med tykt skall. Rugetid: 32-34 døgn. Ruger ofte halvveis stående over egget. Ungetid: Ungene blir på reirhyllen ca. 3 uker. Hopper etter dette på sjøen og følger foreldrene. Ungene veier da ca. 20-25 % av de voksnes vekt. De kan dykke, men mates av foreldrene lenge etter at de har gått på sjøen. Forsvinner fra hekkeplassene så å si umiddelbart etter dette. Flygedyktige etter ca. 2 måneder. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 3-4 år. Produksjon: 0,8 unger pr. par (Runde); kan variere mye. Har f.eks. vært meget dårlig i mange år på 1970-tallet på Røst. Næring: Utpreget fiskeeter. Tar relativt stor fisk (større enn 13 cm), sild, sil, makrell og andre feite arter blir gjerne foretrukket. Også noe krepsdyr. Kan dykke meget dypt. Utsagn om ca. 125 meter fra Nord-Norge! (Fuglene har da druknet i garn som står på denne dybden.)

metodene. Både fangsten og eggsankingen har holdt seg som tradisjon opp mot våre dager, selv om den økonomiske betydningen av dette nå for det meste er borte. Helt opp til 1970-tallet gikk f.eks. frakteskuta «Bilbao» fra Tromsø opp til Bjørnøya for å sanke egg, særlig lomvi- og polarlomviegg. Det var ikke få tusen egg som ble samlet inn hvert år. Også som jaktobjekter har alke­

76

fuglene lenge hatt betydning. I de senere årene har man imidlertid inn­ ført sterke begrensninger på jakten. For tiden er det jakttidsramme på alle norske arter (unntatt alkekonge, som bare kan jaktes på Svalbard), og det er åpnet for jakt på fire arter: lunde (Fratercula arctica), lomvi (Uria aalge), polarlomvi (Uria lomvia) og teist (Cepphus grylle). Alke (Alca torda) er for tiden fredet.

Lomvi har det videste utbredelsesom­ råde! og er den største av alle nå­ levende alkefugler. I Atlanterhavet finnes den fra Newfoundland via Grønland og Island til Storbritannia og Norge. Den finnes sørover til Por­ tugal og Spania. Den er meget tallrik i Barentshavet. I det nordlige Stille­ havet er den utbredt fra Oregon i USA til Japan. Arten hekker hos oss i kolonier fra Rogaland til Finnmark. Hjelmsøystauran er den største med ca. 70 000 hekkende par. Bestanden av lomvi har etter alt å dømme gått drastisk tilbake i de siste tjue årene. Det er imidlertid mye usikkerhet knyttet til tallene fra Hjelmsøystauran, som har brorpar­ ten av de norske lomviene, og man bør derfor undersøke denne kolonien nærmere noen år før man trekker klare konklusjoner om bestandsut­ viklingen. Det er helt klart at bildet er meget komplisert, med forskjellig utvikling i forskjellige kolonier. To­ talbestanden i dag er anslått til ca. 110 000 hekkende par på fastlandet. Utenom hekketiden spres norske lomvier langs norskekysten fra Finn-

Vade-, måke- og alkefugler

mark til Nordsjøen. En del trekker også til andre nordsjøland. Over­ vintrende lomvier langs norskekysten stammer imidlertid også fra De britis­ ke øyene, Færøyene og østersjølandene, og alle disse bestandene ser ut til å blande seg i større eller mindre grad.

Polarlomvi (Uria lomvia) En sirkumpolær, høyarktisk art som hekker både i Nord-Atlanterhavet, det nordlige Stillehavet og Barents­ havet, gjennomgående lenger nord enn sin nære slektning. I Norge kker bare ca. 1000 par i noen få blan­ dede kolonier (med lomvi) på fastlan­ det. På Bjørnøya, Svalbard og Hopen hekker imidlertid enorme mengder polarlomvi. Svalbard og Hopen har til sammen en bestand på ca. 1 milli­ on hekkende par! Polarlomvien er trekkfugl, og fug­ lene fra Svalbard overvintrer trolig ved Sør-Grønland. Den overvintrer også ved norskekysten (sovjetiske fugler?), særlig i Troms og Finnmark.

Alke (Alca torda) Polarlomvi (Uria lomvia) Jakttidsramme: Som for lomvi. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): Som for lomvi. Kjennetegn: Likner mye på lomvi, men har en hvit stripe langs siden av nebbet. Nebbet

er også kortere og virker kraftigere. Mangler lomviens svarte kinnstripe i vinterdrakt. Hekkebiologi og bestandsdynamikk: Stort sett som hos lomvi. Næring: Også som hos lomvi. De to artene er dermed næringskonkurrenter.

Alken hekker i Nord-Atlanterhavet og Barentshavet. Hos oss hekker den i kolonier fra Rogaland til Finnmark. I enkelte «kolonier» er det bare noen få fugler, men stort sett er det flere fugler, gjerne sammen med andre kolonihekkere. Bestanden er trolig gått tilbake i de senere årene, men tallene er usikre. Totalbestanden er beregnet til ca.

Teist (Cepphus gry He) Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr.

1.1.1985):

10.9.-31.1. Møre og Romsdal - Finnmark. Kjennetegn: Helt svart drakt med hvit vingeflekk. Røde bein. Hekkebiologi: Hekker parvis eller i mind­ re, løse kolonier, over 100 par sjelden. Rei­ ret er godt gjemt under steiner i urer eller fjellsprekker. Kull: 2 egg (1 egg). Rugetid: 28-29 døgn. Hannen ruger om dagen og hunnen om natten. Ungetid: Ca. 40 døgn gamle går ungene på sjøen, nesten fullvoksne. De lærer å fly og blir uavhengige kort tid etterpå. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 2-3 år, ellers få opplysninger. Næring: Vesentlig fisk (mye tangsprell og ulker) og krepsdyr. Søker næring på relativt grunt vann.

77

vann- og våtmarksfugler

32 000-33 000 hekkende par i fastiands-Norge. Alken overvintrer i det vesentlige langs norskekysten sammen med artsfrender fra andre hekkeområder i Nord-Atlanteren. Enkelte fugler drar også til Danmark, Nederland og and­ re nordsjøstater. Det er pr. 1.1. 1985 ikke åpnet for jakt på alke.

Teist (Cepphus gry Ile) Teisten hekker på begge sider av Nord-Atlanteren og i Barentshavet. Hos oss finnes den stort sett langs hele kysten, men er mest tallrik fra Møre og nordover. Bestanden har lokalt gått tilbake av forskjellige årsaker, bl.a. villminkpredasjon, men det er vanskelig å si noe sikkert om utviklingen i Norge generelt. Trolig har det vært en be­ standsnedgang. Totalbestanden er nå beregnet til ca. 22 000 hekkende par. Teisten er i stor grad stand- og streiffugl hos oss, men enkelte indivi­ der trekker sørover (sørvestover) til bl.a. Danmark og Frankrike vinters­ tid. Også fugler østfra overvintrer langs norskekysten.

Lunde (Fratercula arctica)

Lunde (Fratercula arctica) Jakttidsramme: 21.8.-31.3. Jakttid og jaktområde (pr. 1.1.1985): 10.9.-31.1. Hele landet (unntatt Rogaland). Kjennetegn: Umiskjennelig på grunn av det fargerike nebbet. Vinterstid blir nebbet

mindre, og nebbfargen forandres, men den artskarakteristiske nebbformen beholdes i det store og hele. Hekkebiologi: Hekker i kolonier i jordganger og steinurer. Graver jordganger på over meteren selv. Kull: 1 skittenhvitt egg. (Det trenges ikke kamuflasjefarge i mørket!) Rugetid: 40-45 døgn. Ungetid: Ungene mates av begge foreldre og blir i reiret til de er ca. 43-52 døgn. Da går de på sjøen fullt utviklede og flygedyktige. Forlater raskt kolonien og drar til havs. Bestandsdynamikk: Kjønnsmoden alder: 4-6 år. Produksjon: Sterkt varierende fra 0 % til 70-80 %. Årlig dødelighet hos voksne: Ca. 5 %. Eldste norske ringmerkede fugl: 22 år. Næring: Hovedsakelig fisk. Noe børsteormer. Ungene mates i første rekke med yngel fra feite fisker som sild, sil og makrell. Dersom denne typen føde mangler, får foreldrene problemer med å skaffe nok næring, særlig hvis de må dra langt til havs etter føden.

78

Lunden hekker på begge sider av Nord-Atlanteren og i Barentshavet. Den finnes sørover til Bretagne i Frankrike. Hos oss hekker den i kolonier fra Rogaland til Finnmark. Lunden er uten sammenlikning vår mest tallrike sjøfugl (når vi bare reg­ ner med fastlands-Norge). Totalbe­ standen er beregnet til å være ca. 1,3 millioner hekkende par. De største koloniene finnes på Røst, der ca. 700 000 par hekker. Til tross for den elendige ungeproduksjonen i Røstområdet gjennom de siste 10-12 åre­ ne har man ikke kunnet registrere noen nedgang i bestanden. Lundens trekkvaner er dårlig kjent, selv om man har ringmerket mange fugler. Den tilbringer trolig mye av tiden utenom hekkesesongen relativt langt til havs. Noen overvint­ rer langs norskekysten, men de fleste sprer seg trolig over store deler av Nord-Atlanteren. Vi har gjenfunn av merkede fugler bl.a. fra Grønland. Peter Johan Schei

Vade-, måke- og alkefugler

79

Toppender.

Jakt på sjø-, vann- og våtmarks­ fugler FORUTSETNINGENE FOR JAKTEN PÅ SJØ-, VANN- OG VÅTMARKSFUGLER 82 Naturgrunnlaget 82 Jakt med rike tradisjoner 84 Lovverket 84 Jaktforberedelser 85 Bedre jakt 86 FORSKJELLIGE JAKTFORMER Skarve jakt 86 Jakt på alkefugler 87 Jakt på måkefugler 88 Gåsejakt 88 Andejakt ved sjøen 89 Andejakt i innlandet 90 Rugdejakten på Vestlandet 94 Vannfugljakt i andre land 94 Etter skuddet 97

86

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

Forutsetningene for jakten på sjø-, vann- og våtmarksfugler Naturgrunnlaget Fra naturens side ligger forholdene hos oss meget godt til rette for pro­ duksjon av vannfugler. Særlig som sjøfuglland har Norge stor betydning, også i europeisk sammenheng. Norge har en kystlinje (fastlandet) på over 21 000 km. Regner vi også med øye­ nes kystlinje (vel 33 000 km), kom­ mer vi opp i mellom 54 000 og 55 000 km. Vi har ca. 210 000 større eller mindre innsjøer (som er så store at de er registrert på 1:10 000 kart), og ferskvannsarealet utgjør ca. 5,1 % av Norges totalareal. Myrområder og annen våtmark utgjør også en stor del av arealet. Det er imidlertid vanske­ lig å angi hvor stor del av landet disse naturtypene omfatter. Litt avhengig av definisjoner og inndeling har vi et sted mellom 10-20 % av slik natur. I tillegg kommer store gruntvannsarealer i fjorder og ved kysten. Disse spiller også en viktig rolle for mange vannfugler gjennom store deler av året.

Golfstrømmen og de framhersken­ de vestvindene gir vestkysten av Nor­ ge et typisk oseanisk klima med milde vintrer og relativt kjølige og fuktige somrer. Fra Sørvestlandet til Lofoten kommer det årlig et sted mellom 2000 og 4000 mm nedbør. Lenger nord og østover langs Finnmarkskysten avtar nedbøren sterkt, og helt i øst er gjen­ nomsnittlig årsnedbør ca. 500 mm. Havområdene utenfor norskekys­ ten er meget næringsrike og har stor produksjon av plankton og fisk. Det­ te resulterer også i en meget stor sjøfuglproduksjon. Særlig av alke- og måkefugler finnes det store individtall. Selv om sjøfuglproduksjonen på grunn av store forskjeller i værfor­ hold og næringstilgang fra år til år varierer svært mye, svinger det totale antallet sjøfugl i hekkesesongen for­ bausende lite. Det er f.eks. ikke registrert noen merkbar nedgang i lundebestanden på Røst selv om pro­ duksjonen i perioden 1970-82 var yt­ terst dårlig med praktisk talt 0-produksjon de fleste årene.

Langs kysten kan man treffe på alle de 33 sjø-, vann- og våtmarksfuglene det er tillatt å jakte på pr. 1.1.1985, selv om enkelte forekommer relativt fåtallig i eller i tilknytning til det marine miljø. (1 tillegg til de 33 som (pr. 1.1.1985) er jaktbare, er det fastsatt jakttidsramme på kanadagås, sjøorre, polarsnipe og alke.)

Skarvefamilien: Andefamilien: Gjess:

storskarv og toppskarv grågås, sædgås, kortnebbgås (de to siste trekker trolig mest over innlandet) stokkand, brunnakke, krikkand

Gressender: Dykkender (begge grupper): toppånd, havelle, svartand, kvinand Fiskeender: laksand, siland

82

Tjeldfamilien:

tjeld

Lofamilien:

vipe, heilo

Snipefamilien:

brushane, (rugde (sjelden ved kysten)), småspove, storspove, rødstilk, gluttsnipe, enkeltbekkasin

Måkefamilien:

hettemåke, fiskemåke, gråmåke, svartbak, krykkje

Alkefamilien:

lomvi, polarlomvi, teist, lunde

Etter endt produksjonssesong i et normalår har vi et sted mellom 10 og 20 millioner sjøfugler langs nors­ kekysten, i alt vesentlig måker og alkefugler. Av dette er det ca. 4-5 millioner lundefugler. Hvor mye fugl som finnes her senhøstes og om vinte­ ren, er vanskelig å angi, men det er nokså sikkert snakk om millionantall også i denne tiden. Da utgjør ande­ fuglene i de fleste år en mye større andel av totalantallet. Det er imidler­ tid store variasjoner i vinterforekomstene. I enkelte år er det f.eks. store mengder alkefugler inne i fjor­ dene og nær kysten vinterstid. Alke­ fuglene tilbringer for det meste vin­ tertiden et stykke ut fra kysten. Vi vet likevel ennå heller lite om våre sjøfuglers tilholdssteder utenom hek­ kesesongen. Dette er da også et av de prioriterte forskningsområdene i sjøfuglforskningen i dag. I forvaltnings­ sammenheng er det nødvendig å vite mer om sjøfugler til havs i vinter­ tiden, f.eks. i forbindelse med vurde­ ringer som må gjøres for konsekven­ sene for sjøfugler når det gjelder olje­ virksomheten. Ved siden av næringstilgangen er også forekomst av egnede hekkeplas­ ser en nødvendig forutsetning for de store sjøfuglkonsentrasjonene langs norskekysten. De største forekomste­ ne finnes fra Lofoten og nordover. Her finnes det både loddrette klipper med nødvendige avsatser for krykk­ je, lomvi og alke, bratte gressbakker og urer for lunde og teist (også alke og i en viss utstrekning lomvi hekker i urer) og flate skjær og strandenger for skarver (hekker også i fuglefjell, særlig toppskarven) og de større måkene. Også ved Helgelands­ kysten og Mørekysten har vi fugle­ fjell. Våre sørligste «fuglefjell» ligger faktisk i Rogaland på Rott og Kjørholmene, men dette er bare småtte­ rier mot det vi finner nordpå. Det er store forskjeller i forplantningsstrategi i de forskjellige gruppe­ ne av sjø-, vann- og våtmarksfugler. Sjøfuglbestandene her i landet finner sin næring i fjorder og skjærgård, og til dels langt til havs. Tilbudet skulle altså være rikt, men likevel har næringssvikt rammet ungeproduksjonen hos enkelte sjøfuglarter i de senere årene. Bildet viser lunder på Lovunden på Helgelandskysten.

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

Antall felt vilt innen gruppen sjø-, vann- og våtmarksfugler (oppgaver fra Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Trondheim).

Jaktsesong

1982/83

1983/84

Stokkand Andre ender (fordelt på arter/grupper): Krikkand ( Brunnakke ) Kvinand Toppånd ] Havelle ? Svartand J Siland ) Laksand J Teist (usikre tall) Lunde (usikre tall) Måker Skarver Vadere: Rugde Bekkasiner Spover (usikre tall) Sniper (usikre tall) Heilo (usikre tall) Vipe (usikre tall) Tjeld

58 000 34 000

59 000 39 400

Hekkebiologien varierer mye, fra de sent kjønnsmodne og langlivete alke­ fuglene, som legger bare ett (alle ar­ ter unntatt teist) egg pr. år og dermed har en meget lav formeringskapasitet, til de mest produktive endene, som blir raskt kjønnsmodne og ofte legger omkring 10 egg pr. år. Slike forskjeller i biologien nødvendiggjør forskjeller i måten vi høster av de ulike artene. Det tar mye lengre tid å bygge opp en bestand av lomvi enn en bestand av f.eks. kvinand. Hekke­ biologien hos sjøfuglene (hos alle andre arter også) er tilpasset nærings­ forholdene. I og ved havet kan disse variere mye fra år til år. Voksne alke­ fugler har lav dødelighet og blir der­ for i gjennomsnitt relativt gamle. De «tåler» av denne grunn dårlig ungeproduksjon i noen år. Den «riktigste» høsting av alkefugler foregår derfor på ungestadiet. Når det gjelder hek­ kebiologien til disse fuglegruppene, se også kapitlet Sjø-, vann- og våt­ marksfugler i dette bindet. I tillegg til den betydning de har som jakt- og fangstobjekter, har sjø­ fuglene og de andre vann- og våt­ marksfuglene betydning som naturelement både for kystbefolkningen

84

11 000

10 700 7 300

10 400 (1 000) (100) 43 000 9 300

(2 000) (100) 53 900 5 400

6 400 2 400 (1 500) (600) (500) (500) 9

5 700 3 300 (1 600) (600) (1 100) (850) 9

og for besøkende som søker naturen for opplevelse og rekreasjon. Det har derfor stor betydning for oss at vi klarer å bevare og forvalte disse res­ sursene på en forutseende og fornuf­ tig måte. I de senere årene har vi imidlertid i tillegg til de naturlige faktorene og den tradisjonelle jakten og fangsten fått inn en del urovekkende miljøfak­ torer som har fått eller kan få alvorli­ ge konsekvenser for disse fuglegrup­ pene. Det er særlig tre faktorer som bør nevnes i denne forbindelse: øde­ leggelse av våtmarksområdene, foru­ rensning av havet, i første rekke ved oljesøl, og innføring av nye typer fis­ keredskaper med «usynlig» monofilamentsnøre. I tillegg kommer også det økende presset på sjøfugler i hekketi­ den ved økende fritidsaktivitet og båttrafikk i skjærgården. Det haster derfor med å få sikret nødvendige friområder for fuglene, der de kan fø opp unger, skifte fjær, søke næring og få tilstrekkelig hvile. Miljøverndepartementet gjennomfø­ rer systematisk sikring av slike områ­ der gjennom de fylkesvise vernepla­ nene for sjøfuglområder og våt­ marker.

Når det gjelder oljesøl, er det sær­ lig søl fra båter, spillolje, skylling av tanker og forlis som forårsaker sjøfugldød. Man har på bakgrunn av tellinger av død, ilanddrevet sjøfugl beregnet at det hvert år i nordvesteuropeiske farvann dør et sted mel­ lom 150 000 og 500 000 sjøfugler på grunn av forskjellige former for olje­ forurensning, f.eks. utslipp fra båter, fra oljeplattformer eller fra virksom­ het på land. Større oljeulykker nord­ på kan på det rette tidspunkt få kata­ strofale følger for sjøfuglene i store kystavsnitt. I forhold til den tradisjo­ nelle beskatningen spiller de «nye» miljøfaktorene etter hvert en langt viktigere rolle for reguleringen av våre sjø-, vann- og våtmarksfugler.

Jakt med rike tradisjoner Mange av de fuglene som finnes langs vår langstrakte kyst, har hatt stor be­ tydning for kystbefolkningen. Pluk­ king av egg og dun har ved siden av jakt og fangst av fugl betydd mye for eksistensgrunnlaget. Kjøttet fra sjø­ fuglene var en fin avveksling i kost­ holdet, som ellers hovedsakelig be­ stod av fisk. Jakten og fangsten kunne tidligere omfatte en rekke arter som ofte var svært tallrike. Fangsttradisjonene var ofte bestemt av sjøfuglartenes leve­ sett og opptreden. Noen arter har fast tilhold hele året i et bestemt område, mens andre trekker langs kysten i takt med årstidene. Enkelte arter opptrer langs vår kyst bare i kortere tid, mens de trekker til fjerne farvann i vinterhalvåret. Dette livsmønsteret la kystbefolkningen merke til, og det var med på å forme den fangst- og jaktkulturen som utviklet seg. Selv om det i enkelte områder kunne bli hard beskatning, var nok likevel de fleste innstilt på å høste med vett og forstand. Også ved dun- og eggsamling ble det vist hensyn. Bestanden måtte ikke overbeskattes, det ville gå utover neste års fangst.

Lovverket Lov om viltet av 29. mai 1981 har også bestemmelser om hvordan sjø­ fugljakt kan drives. Spesielt viktig er

Forutsetningene for jakten

Forskrift om innsamling av egg og dun Fastsatt av Miljøverndepartementet 2. april 1982. I medhold av lov av 29. mai 1981 om viltet, § 44, bestemmes at grunn­ eier eller bruker kan ta bort egg fra fuglereir tilhørende følgende arter: 1. Gråmåke, sildemåke og svartbak i tiden til og med 14. juni, og fiske­ måke, hettemåke, krykkje, alke, lomvi, kvinand og toppskarv i tiden til og med 1. juni, i Nordland, Troms og Finnmark.

2. Gråmåke, sildemåke og svartbak i tiden til og med 5. juni, og fiske­ måke, hettemåke og kvinand i tiden til og med 20. mai, i Sør-Norge til og med Nord-Trøndelag. 3. Ærfugl i tidligere fredlyste egg- og dunvær inntil 14. juni. Dun av ærfugl kan tas bort hele sommeren.

4. Denne forskrift trer i kraft straks.

det å merke seg siste ledd i § 21, hvor det heter:

«Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor. Fylkesmannen kan for be­ stemte områder og tidsrom øke el­ ler minske avstanden. Departementet kan fastsette forskrifter om største tillatte has­ tighet under jakt fra fartøy utenfor område nevnt i annet ledd.» I § 32 reguleres grunneierens rett og likeledes hvor jakten kan drives fritt:

«På elv og innsjø går grunneiers rett til jakt og fangst så langt som hans eiendomsrett. Mot hav og fjord går grunneiers rett til jakt og fangst så langt som landet ligger tørt. Utenfor denne grensen og på grunner og skjær som er overskylt ved alminnelig høyvann og ikke

Jakten på ender og vadefugler starter allerede mens det ennå er sommer i luften, 21. august. Den samme startdatoen gjelder for mange av de artene det drives jakt på i sjøen, men for noen av sjøfuglene tar jakten til først 10. september.

tilligger noen eiendom som kobbeveide, er jakt og fangst tillatt for norske statsborgere og alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Direktoratet kan i enkelttilfeller gi utlendinger som ikke er bosatt i Norge, adgang til slik jakt.» I henhold til viltloven er det også fastsatt jakttidsrammer for de arter som det kan åpnes jakt på. Innenfor disse rammene fastsetter Direktora­ tet for vilt og ferskvannsfisk jakttide­ ne. (Se faktaruter (i tilknytning til bilder) i kapitlet Sjø-, vann- og våt­ marksfugler.)

Jaktforberedelser Sjøfugljakten er en krevende jakt som ofte foregår på glatte berg, i gyngende båt og i dårlig, surt vær. Ikke minst derfor må jakten forbere­ des godt. Jegeren bør gjennom hele året drive skytetrening, og på innskytingsskiver bør man kontrollere hvil­ ke patrontyper og haglstørrelser som gir god og tilstrekkelig dekning på den type fugl man skal jakte på. Skytetrening bør foregå på leirduer

og pappfigurer. Om det er aktuelt å jakte med rifle, er det også her nød­ vendig med regelmessig trening. Siktemidlene må være gode, og jegeren bør venne seg til bruken av dem. Avstandsbedømmelse er også vik­ tig, og jegeren bør trene systematisk, slik at han blir sikker i bedømmelsen av de avstandene som er aktuelle under jakt. Jegeren må også ha en god kikkert. Mange ande- og sjøfuglarter likner svært på hverandre, og kikkerten er helt nødvendig til sikker artsbestemmelse. Også kikkertbruken bør innøves, slik at man fokuse­ rer raskt og sikkert. Artskunnskap er viktig og kan langt på vei læres gjen­ nom håndbøker med gode illustrasjo­ ner. Man bør først og fremst lære å kjenne de artene man skal jakte på, og merke seg de artene som de jakt­ bare kan forveksles med. Det er en stor fordel å være godt kjent i det området der jakten skal drives. Et godt kart kan her være til stor hjelp. Poster og skjulesteder bør velges på forhånd. Er det flere som skal jakte i samme område, bør dette planlegges i fellesskap. Løs jegeravgiftskortet i god tid, og kjøp jaktkort om jakten skal foregå på områder hvor det er nødvendig. 85

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

Skal båt brukes under jakten, må man merke seg lovverkets bestem­ melser, blant annet forbud mot bruk av motorbåt nærmere land enn 2 km. Båt og eventuelt motor må være i god stand. Hvis man bruker apporterende hund, bør den jevnlig tas med for trening i form av apportøvelser i vann. Da vil den snart lære å sette pris på dette viktige arbeidet. Klær og annen utrustning bør også ettersees, slik at utstyret er i beste stand. Plaggene bør være varme og myke, og fottøyet skal holde vann og fuktighet ute. Støvler er nok i de fleste tilfeller å foretrekke. Uansett type må de ha gode knaster i sålene, slik at de sitter godt på underlaget. Sjøfugljegeren må ofte bevege seg på glatte berg og steiner, og dette bør man ha for øye ved valg av utstyr. En livline hører med, selv om man for­ håpentligvis aldri får bruk for den. Kanskje kan den bli din egen eller andres redning. Litt trening i kasting med livline kan komme til å lønne seg.

Forskjellige jaktformer Skarvejakt Storskarv og toppskarv har gjennom alle tider vært gjenstand for jakt, og disse fuglene har betydd mye for kystbefolkningens husholdning. Stor­ skarven er jaktbar fra Sør-Norge og nordover til Rana og Rødøy kommu­ ner i Nordland, mens toppskarven er jaktbar i Nord-Trøndelag og nord­ over. Det kan være vanskelig å skille de to artene fra hverandre. Ettersom toppskarv og storskarv til dels ikke er jaktbare i de samme områdene, bør jegerne merke seg kjennetegnene. Storskarv. Storskarven er betydelig større enn toppskarven. Den virker stor og svart og har et hvitaktig kinnog halsparti. Voksne individer har dessuten i tiden januar-juni/juli en stor, hvit flekk på utsiden av låret. Dette kjennetegnet er stort sett borte før jakttiden.

BEDRE JAKT Jakt er i dag først og fremst en fritidsaktivitet. Antall felt fugl er derfor ikke noen måle­ stokk for jaktens kvalitet. Konkurranse om hvem som feller det største antall fugl, er like forkastelig under jakt på sjøfugler og andefugler som under all annen jakt. Skal man først konkurrere, bør målet være et minst mulig an­ tall skudd pr. felt fugl, og et lavest mulig antall skade­ skutte og tapte fugler. Det er en kjensgjerning at skadeskyting ikke hører til sjeldenhetene under ande- og sjøfugljakt. Undersøkelser i flere land viser at 10-30 pro­ sent av fugl som blir truffet, ikke blir funnet igjen. Hoved­ årsaken til dette er at det sky­ tes på for langt hold, og dess­ uten at det i altfor liten ut­ strekning brukes apporteren­ de hund. Mye kan altså gjøres

86

fra jegernes side for å reduse­ re skadeskytingene. Ved tre­ ning i avstandsbedømmelse kan man sørge for at skudd ikke løsnes når holdet ikke er forsvarlig. Og like tilbakehol­ den må man være når det gjel­ der skudd i ugunstige vinkler. Dessuten kan mye bedres ved skikkelig organisering av jakten. En rolig start på jakten er viktig. Stadige forstyrrelser dag ut og dag inn kan skrem­ me fuglene bort fra et områ­ de. Når jakten tar til, er man­ ge fugler allerede på trekk, noe som gjør det enda lettere å drive fuglene vekk ved overdreven uro. Langs fugle­ nes trekkruter og i overvint­ ringsområdene er det mange jegere som venter på dem. Det gjelder at jegerne viser måtehold hvis det på lang sikt skal opprettholdes bestander

Når storskarven sitter på steiner og skjær, har den ofte halsen i S-form og vingene utslått. Når den oppholder seg i vann, ligger den lavt i vannet og er ofte lite synlig. Storskarven er en utmerket svømmer som kan dykke og holde seg under vann i over ett mi­ nutt. Den flyr gjerne høyt med rolige vingeslag avbrutt av korte glide­ flukter. Toppskarv. Toppskarven er ve­ sentlig mindre enn storskarven. I flukt virker den smalere, mer utstrakt og har svakt oppoverbøyd hals som vipper opp og ned. Med raske vinge­ slag flyr den lavt over vannet. Topp­ skarven har forholdsvis lite hode med bratt panne og tynnere nebb enn stor­ skarven. Skarvejakten er en tøff jakt. Den må nødvendigvis foregå på de ytters­ te skjær og holmer der skarvene hol­ der til. Båt er nødvendig. Jegeren går

som gir fugl til alle. Det er også viktig at fuglene har enkelte «fristeder» der de ikke jaktes. Våre våtmarkreservater er bl.a. opprettet for å gi spesielle fuglegrupper nødvendig ro og beitemulig­ heter for at de kan bygge seg opp til anstrengende flyttinger høst og vår. Av hensyn til bestanden bør man også først og fremst rette jakten mot ar­ ter som er tallrike og som tå­ ler større beskatning. I USA har man i denne forbindelse utviklet et poengsystem som skal tilgodese arter som ikke bør beskattes sterkt. Jegerne kan hver dag skyte fugl inntil et visst samlet poengtall. Ar­ ter som helst bør spares, har et høyt poengtall, slik at man ved å skyte kanskje bare en eller to av disse vil ha fylt hele dagens kvote. Også alle hunnfugler har høyt poengtall. De vanligste og mest tallrike arte­ ne har imidlertid et lavt po­ engtall, slik at man ved å kon­

sentrere jakten om disse kan felle mange fugl og drive jakt hele dagen før kvoten er full. I den senere tid har man mange steder konstatert at svømmefugler i stor utstrek­ ning er blitt blyforgiftet ved at de under beitingen har fått i seg hagl som er blitt liggende nede på bunnen. Det er klart at det bare er i områder der det drives meget intens jakt, at det etter hvert kan samle seg så store mengder hagl, og hos oss er dette neppe noe problem foreløpig. Vi har imidlertid hatt noen tilfeller av blyforgiftning, f.eks. av sangsvaner fra Nordre Øyeren, så det er all grunn til å være oppmerksom på forhol­ det også hos oss. I USA har man tatt i bruk hagl av stål for å unngå dette problemet. Det har imidlertid vist seg at disse haglene kan skade våpenet, og at de har så mye mindre effekt at det blir flere skadeskytinger.

Forskjellige jaktformer Jakt på toppskarv (på bildet) kan bare drives fra Nord-Trøndelag og nordover, mens stor­ skarven er jaktbar også langs kysten i SørNorge. Her stilles det altså krav til jegerens artskunnskap.

i land på et skarveskjær og finner seg god dekning i kløfter eller bak steiner, slik at skarvene ikke oppda­ ger ham når de kommer inn for lan­ ding. Ofte utplasseres lokkefugl som skal gi innflygende fugl inntrykk av at det sitter frender på skjæret allerede. De beste skuddene avfyres på kort hold forfra eller fra siden når fuglen kommer inn for landing. Passende størrelse har norske hagl nr. 2-4, og passende skuddavstander er opp til 25 meter.

Jakt på alkefugler Ved jakt på lomvi, polarlomvi, lunde og teist er båt nødvendig. I enkelte tilfeller kan fuglene ligge så nær land at man kan bruke robåt, seilbåt eller kano, men vanligvis finner vi disse artene så langt fra land at bare motor­ båt er aktuelt. Jegeren må være svært observant om han skal lykkes, selv om disse fuglene kan virke lite sky. De oppdages gjerne mens de ligger i flokker på vannet. Man bør forsøke å nærme seg med solen og vinden i ryggen. For det første er fuglene da lettest å se, og om de velger å ta til vingene, vil dette skje mot vinden og altså mot båt og jeger. Langt mer vanlig er det likevel at fuglene dykker og blir under vann temmelig lenge før de kommer opp for å puste på et an­ net sted. Er de blitt forstyrret, tar de korte pustepauser over vann før de dykker igjen. Man bør legge merke til hvilken retning fuglen har idet den dykker, ettersom den ofte svømmer i denne retningen også under vann. Når man oppdager fuglene, lønner det seg å forsøke å manøvrere opp på siden av dem på ca. 15 meter avstand, om mulig med sol og vind i retning mot fuglene. Er man først på skudd­ hold, bør man være rask til å skyte, Til jakt på skarv brukes gjerne lokkefugler, i form av mer eller mindre vakkert utstoppede eksemplarer som plasseres på et skjeer der man venter at skarv vil passere, mens jegerne går i dekning bak steiner el.l.

87

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

Gåsejakt

Ved jakt på alkefugler, f. eks. lomvi, er båt nødvendig, og man prøver gjerne å nærme seg fuglene med solen og vinden i ryggen.

ettersom fuglene dykker hurtig og kan bli borte. Alkefugler på trekk kan det være vanskelig å forfølge. Under leting etter nye beiteplasser flyr de langt. Jakten på alkefugler kan være van­ skelig. Ofte må man dra langt fra land, og det bør bare brukes sikre sjøbåter og stabile motorer. At man kler seg godt og varmt, er en selv­ følge. Skytingen må planlegges om­ hyggelig. Er det to i båten som skal skyte, må skytesektorene be.stemmes nøye, slik at misforståelser unngås. Husk også at båten i de fleste til­ fellene vil gynge på bølgene. Dette gjør skytingen ekstra vanskelig. En håv med langt skaft kommer til nytte når felt fugl skal tas om bord.

Jakt på måkefugler Bestanden av måkefugler langs kys­ ten er meget stor. Måkene blir av mange betraktet som skadefugl og ikke som matnyttig vilt. Unge måker har et velsmakende kjøtt og kan av den grunn være et meget aktuelt jakt­ bytte. Måkefuglene representerer 88

store ressurser, og enkelte steder langs kysten har måkejakten eldgam­ le tradisjoner. De gamle måkejegerne hadde gjennom generasjoner lært seg spesielle teknikker. De tok i bruk bratte skrenter, bergkløfter og ellers alle plasser der de kunne finne skjul ved måkenes tilholdssteder og trekk. Der naturen selv ikke bød på skjuleplasser for jegerne, ble det bygd skjul, såkalte måkestiller. For å lokke måkene innen skudd­ hold brukes lokkefugl, måkevinger, fisk eller fiskeavfall og andre matres­ ter. Om dette legges ut på vannet eller på bergskjærene, vil overflygende fugl gjerne stoppe opp, og je­ gerne får skuddsjanser. Har man først fått skutt en fugl som blir liggen­ de synlig, vil ofte hele flokken kom­ me til. Ungfuglene er som oftest grå i fjærdrakten og lette å skille fra eldre fugler, som er hvite med klare tegnin­ ger. Eldre måker har seigt kjøtt med forholdsvis sterk transmak, mens ungfuglene har mørt og godt kjøtt. Som annen sjøfugl skal de renses for innvoller med én gang de er skutt.

Grågåsjakt kan drives over hele lan­ det, mens de to andre jaktbare gåse­ artene er underlagt geografiske be­ grensningen Sædgås, som er en typisk innlandsart, er jaktbar bare i Finnmark fylke, mens jakt på kortnebbgås kan drives over hele landet, med unntak av Rogaland fylke, mens den er på trekk sørover fra en sommer i arktiske strøk. Sædgås og kortnebbgås treffer man derfor sjelden på under sjøfugljakten. Grågåsa er derimot en typisk kystfugl og et populært jaktobjekt i store deler av landet. Det er en stor fugl, ca. 80 cm lang, og den kan veie opptil 4,5 kilo. Forkanten av vingene virker svært lys. Hals og hodeparti er også lyst, men går over i mer grått på bakryggen. Det kraftige nebbet er oransjegult, mens beina virker mer blekrosa. Gamle gjess har kantete fjærbremmer som gir dem et stripet utseende, mens ungfuglen har mer runde fjærkanter. Grågåsa er en typisk trekkfugl. Trekket går tidlig på våren nordover langs kysten, mens høsttrekket finner sted i august-oktober. Endel grågjess overvintrer i Sør-Norge. Mange ste­ der i de nordligste landsdelene starter grågåsa i enkelte år trekket før jakten tar til 21. august, slik at den blir underlagt forholdsvis liten beskat­ ning. , Gjessene er svært vare fugler, og jakten må planlegges godt om den skal lykkes. Jegeren bør være kjent i jaktområdet, slik at han vet hvor gjessene kommer flygende inn mot sine beiteområder. Han må være på plass i god tid, slik at han ikke risi­ kerer å skremme fuglene, og han må være kledd i farger som gjør at han faller mest mulig sammen med om­ givelsene. Dette er en betingelse om gjessene skal komme på brukbart skuddhold. Gjess er store og hardskutte fugler, og 25 meter er absolutt lengste hold med haglgevær. Skudd forfra og fra siden mot halsen er sikrest. Man bør bruke haglstørrelser som tilsvarer norske hagl nr. 2-4. Grågåsas stør­ relse kan gi inntrykk av at den er nærmere enn den er i virkeligheten.

Forskjellige jaktformer

Grågåsa er jaktbar i hele landet. Denne store gåsa er en kraftig fugl. Skuddholdet bør ikke overskride 25 meter når man bruke? hagle. Den felte grågåsa til venstre er en ungfugl, noe man kan se av fjærdrakten på brystet, som mangler den voksne fuglens tverrstriper.

Det kan være klokt under planlegging av posten å skritte opp en del avstan­ der på 20-25 meter, slik at man har noe å vurdere avstandene mot før skudd avfyres. Det er tillatt å bruke rifle til grågåsjakt. Ammunisjonen skal ha en anslagsenergi på minst 30 kgm (294 joule) på 100 meters avstand. Rifle må bare brukes der man har sikker bakgrunn, slik at ulykker ikke oppstår.

Andejakt ved sjøen Av de jaktbare endene er det i første rekke stokkand og havelle man tref­ fer i det marine miljø. Svartanda må også regnes som en marin art utenom hekketiden, og sjøorren, som det (pr. 1.1. 1985) ikke er åpnet for jakt på, er enda mer marin i sitt livsmønster. Svartanda er for tiden bare jaktbar i Østfold og Vestfold. Ferskvannsdykkendene toppånd og kvinand er også ganske vanlige ved norskekys­ ten, i alle fall tidlig i jaktsesongen. Vinterstid er imidlertid de fleste toppendene borte, men en god del kvinender overvintrer, i første rekke i sør, men arten finnes nordover til Trøndelagskysten på denne tiden. Også en del brunnakke finnes ved kysten i trekksesongen. Særlig i Lo­ foten og Vesterålen finnes arten, bå­ de i sjøen og beitende på gåsevis på strandengene. Av fiskeendene er det

særlig silanda som er marin. Laks­ anda er en typisk ferskvannsart og holder seg her så lenge det er åpent vann. Jaktformene likner svært mye på det som er vanlig i innlandet. Gress­ endene er ofte mest aktive om kvel­ dene, og posteringsjakt langs trekkrutene er vanlig. Aktiviteten hos en­ dene er imidlertid svært avhengig av selve jakten og andre forstyrrelser. Mange arter kan til en viss grad til­ passe seg jakt på den måten at de beiter om natten i større grad enn de ville gjøre om de ikke ble forstyrret. Aktiviteten er også avhengig av om de overnatter på samme sted som de beiter. Gode poster finner man ved viker og bukter, og særlig inn mot våtmarksområder langs kysten. Der dyrket mark går helt ned til sjøen, vil endene gjerne beite om kveldene. Bruk av andelokk kombinert med lokkefugler gir som regel godt resul­ tat. Lokkefugler legges ut slik at de er godt synlige fra luften, og når trekket kommer, brukes andelokken. Fly­ gende fugl vil da gjerne gå ned for landing ved lokkeendene. Jegeren må være meget godt skjult. Jakt på dykkender og fiskeender er en typisk kystjakt. Den kan foregå både fra land, fra skyteprammer og fra større båter. Kombinert med lokkeender, gjerne ganske mange av ulike arter, kan denne jakten gi godt resultat. Når flygende dykkender ser

lokkefuglene, vil de gjerne endre kurs slik at de kommer inn for lan­ ding med vinden. Dette må jegeren ta hensyn til ved valg av post. I for­ hold til posten må jegeren plassere lokkeendene i le og innenfor passe skuddhold. Posten bør plasseres slik at jegeren skyter mot vest. Da får han utnyttet den lyse vesthimmelen om kvelden lengst mulig. Om jakten foregår fra land, bør jegeren ha båt for å kunne hente felt fugl. En apporterende hund er også her god å ha. Husk at felt fugl kan bli ført vekk av strømmen ganske hurtig. I grunne områder og nær land er skyteprammer hendige til denne bruk. Disse er meget brukt i Dan­ mark, der det er utviklet mange fine og praktiske skyteprammer. Skyte­ prammer er lave båter som er innret­ tet slik at jegerne kan ligge eller sitte lavt i dem, med kamuflasjetrekk over seg. Årer og stakepinner bør være festet med tau til båten slik at man ikke risikerer å miste disse. Mange velger også å ha en lang snor i gevæ­ ret; dette for å hindre at man mister det ved et uhell. En dykkand som ikke drepes øye­ blikkelig av skuddet, vil som regel dykke hurtig og svømme vekk fra jegeren og ut fra land. Jegeren bør derfor være rask med å skyte avlivingsskudd. Peter Johan Schei Arnfinn Weiseth 89

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler Ender og sjøfugler er ofte hardskutte, og 25 meter må ansees for å være et drøyt skudd­ hold. Når det gjelder større arter, undervurde­ res ofte avstanden. Det gjelder derfor å holde hodet kaldt for å unngå uforsvarlig skyting.

Andejakt i innlandet Andejakten i innlandet er lite utnyt­ tet hos oss, og i de fleste distriktene har denne jakten ingen tradisjon. Dette skyldes kanskje først og fremst at den kolliderer med andre jaktfor­ mer som ansees for å være viktigere. Fordi det opp gjennom tidene har vært drevet så lite andejakt, har je­ gerne mange steder også liten kjenn­ skap til effektive metoder for en rimelig utnyttelse av vår store be­ stand av ender. De artene som i første rekke er aktuelle for andejegeren, er stokkand og til dels krikkand og kvinand. Årlig skytes det bortimot 60 000 stokk­ ender her i landet, og sannsynligvis felles de fleste mer eller mindre tilfel­ dig ved at jegeren går langs vann og vassdrag og skyter på fugl som han skremmer opp. En ulempe ved denne tilfeldige jakten er at man lett vil miste påskutt fugl, fordi de faller utenfor rekkevidde, ute i vannet eller inne i tett siv, der det er vanskelig eller umulig å finne fuglen uten hjelp av en god og utholdende apportør.

Hunder til andejakt Hvis man bruker en god hund, vil den sørge for å finne fugl og få dem på vingene. Men enda viktigere er det at hunden er en god apportør som ikke nøler med å gå til vanns for å finne skadeskutte eller døde ender i høyt siv. En god apportør er så viktig under andejakten at det er spørsmål om det ikke burde vært påbudt å bruke hund til denne jakten. Ellers er det alltid fare for at vilt vil gå tapt, og at skadeskutt fugl stikker seg bort. I prinsippet kan alle våre stående fuglehunder brukes på andejakt. Lys­ ten til å gå i vann og til å lete opp felt fugl er en individuell egenskap som man kan finne innen alle raser. Men som rase betraktet er kanskje vor­ stehhunden, med sin velkjente apportlyst og mangel på vannskrekk.

90

Forskjellige jaktformer

best egnet. Men de virkelige apportspesialistene er de forskjellige rasene av retriever. Disse hundene elsker vann, og de har en solid pels som gjør at de tåler både kulde og væte. Noen av rasene er kanskje mer hardføre enn andre, men felles for dem alle er at de i sin tid er blitt avlet fram med sikte på andejakt, og at det som regel er lett å få til en god andehund av en retriever. Retrieverne brukes ikke bare som apportører, men også til å oppspore viltet. Disse hundene tar ikke stand,

som våre tradisjonelle fuglehunder, men markerer med halen når de er nær fuglen. Deretter sørger de for å få fuglen på vingene. Hunden skal ikke søke lenger ut fra jegeren enn 20-25 meter, slik at han kan skyte på fuglen straks den flyr opp. Hunden skal forholde seg helt rolig når fuglen går på vingene. I begynnelsen av jaktsesongen kan man bruke denne jaktmåten hele dagen, ettersom en­ dene nå er meget stasjonære og hol­ der seg i vannet der de er vokst opp. Etter hvert som høsten nærmer

En hund som apporterer felt eller skadd vilt og som ikke er redd for å gå i vannet, burde være en forutsetning for all jakt på ender og andre vannfugler. Mange raser kan brukes, men vorsteh­ hunden er blant dem som har vist særlige evner som apportør i vann.

seg, vil endene bli urolige og trekke omkring fra vann til vann for å finne beite. På denne tiden begynner de også å oppsøke kornåkrer der skur­ onna er unnagjort. Stokkendene er i det hele tatt ganske allsidige i mat­ veien og tar mange slags plantekost, fra gress til råtne poteter og korn. Helst vil endene ete under vann, men de er fornøyd hvis det på beiteplassen finnes en liten pytt der de kan dyppe maten før den settes til livs.

Generelle regler Det er meget viktig at andejegeren holder seg til rimelige skuddhold. En­ dene har et meget tykt fjær- og dunlag, og dessuten gjerne et solid fettlag. Dette gjør at de kan være tem­ melig hardskutte. Vanlig haglstørrelse er nr. 4. Den gamle, gode regelen at man ikke skal skyte på sittende fugl, gjel­ der i høy grad også på andejakt. Spe­ sielt skal man unnlate å skyte på fugl som ligger på vannet. Svømmende ender har det meste av kroppen under vann, og faren for å skadeskyte er derfor meget stor. Hvis en skade­ skutt and faller i vannet, må man selvfølgelig gi den enda et skudd. Men det er også den eneste situasjo­ nen der det er berettiget å skyte på fugl som befinner seg på vannflaten. Man skal også ta i betraktning at det innebærer fare å skyte mot en vann­ flate. Hagl som treffer vann, kan rikosjettere og kan dermed skade folk eller dyr på motsatt bredd. Skadeskutte ender som faller i van­ net, vil prøve å dykke. Derfor er det viktig straks å merke seg stedet der anda faller. Hvis det er stille vær med blank vannflate, vil man ofte se en stripe der anda svømmer under vann for å komme seg i skjul i et sivbelte. Hvis den er så sterkt skadd at den ikke greier å svømme, vil den gjerne senke kroppen ned i vannet slik at bare nebbet er synlig over vann­ speilet. I eldre litteratur hevdes det ofte at en skadeskutt and dykker ned til bun­ nen og biter seg fast der. Men dette har neppe noe med virkeligheten å gjøre. I stedet for å slå seg til ro med at anda befinner seg nede på bunnen utenfor rekkevidde, bør man etter en

91

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

skadeskyting avsøke de nærmeste sivbeltene nøye ved hjelp av hunden.

Nye jaktformer Vanlig andejakt i innlandet hos oss foregår som regel som beskrevet ovenfor. Men på De britiske øyene og ellers i Europa praktiseres flere andre jaktformer som med en viss tillemping har vist seg meget bruk­ bare også i- Norge. Felles for disse jaktformene er at de krever god lo­ kalkjennskap, og at det er nødvendig med en del praktiske forberedelser. Særlig populært er jakt ved såkalte «feeding ponds», det vil si små pytter eller dammer hvor man forer endene. Ofte er disse dammene kunstige. Dammene trenger ikke å være større enn en tennisbane, men man kan også bruke en liten vik eller bukt i et vann.

Denne jakten er basert på endenes vane å trekke omkring for å finne føde utover høsten. Ofte kan fuglene på denne tiden ligge i store flokker i større vann, for å trekke til beiteplas­ ser, gjerne på gress- eller kornmark, når skumringen nærmer seg. Ved å legge ut for som for eksempel potetavfall og spillkorn, kan man få ende­ ne til å slå seg ned på et bestemt sted under dette næringssøket. Foret må legges under vann, på omtrent en fots dybde, både fordi de fleste ender foretrekker mat som lig­ ger i vann, og fordi foret da holder seg bedre. Etter en tid i vann vil f.eks. poteter bli temmelig bløte og dermed lettere å ete for endene. Når foret legges under vann, unngår man også at kråkefugler o.l. forsyner seg av maten. Når på høsten endene vil innfinne seg på foringsplassen, er avhengig av

Andejakten foregår gjerne på den måten at jegeren stiller seg i skjul der han venter trekket om kvelden. Ofte er det godt skjul å finne i den tette vegetasjonen som mange steder kranser de gode andevannene.

92

hvor lenge de finner tilstrekkelig næ­ ring i sitt «eget» vann. Men når de først har begynt å komme til forings­ plassen, vil de fortsette å møte opp til isen legger seg. Det betyr at man mange steder kan forlenge jakten ved å fore endene. Endene ankommer til foringsplas­ sen i skumringen, og blant britiske andejegere heter det at når man hol­ der en rød og en grønn patron i hån­ den og begge virker grå, da er tiden inne. Endene kan komme enkeltvis, men som regel i flokker som kan telle fra 5 og opptil 30-40 fugl. Som oftest er det såpass mørkt at man bare kan skyte på fugl som tegner seg mot himmelen. Svært ofte tar endene en sving rundt vannet før de går inn for landing. Man må da passe på å ikke skyte før fuglene har bestemt seg for å gå ned. I stille vær er fuglene meget mistenksomme, men i regnvær og særlig i sterk vind kommer de mer direkte inn for landing. Det er gjerne de samme endene som kommer til fåringsplassen kveld

Forskjellige jaktformer

etter kveld. Derfor blir også fuglene mer mistenksomme jo oftere man jakter på dem. Det er best å la det gå omkring ti dager mellom hver jakt, slik at endene føler seg trygge. Sam­ me dag som man akter å drive jakt om kvelden, bør man ta en tur inn til dammen om morgenen for å skrem­ me ut ender som har ligget der siden kvelden i forveien.

Lokkeender, gjerne kombinert med en pipe som imiterer andelåt, er gamle og velkjente hjelpe­ midler for andejegeren. Før ble lokkefugler gjerne skåret i tre, og de kunne gjøre sin virkning, selv om de var primitive. I dag får man kjøpt gode imitasjoner i kunststoff

5-6 vil som regel passe. Endenes inn­ slik at man til sammen dekker et stør­ byrdes plassering kan ha betydning, re område av åkeren. Her, som ved all annen posteringsmen heller ikke her har man regler å gå ut fra. Man er henvist til å prøve jakt, er det viktig at man ikke jakter seg fram. Når lokkeendene er på for ofte, ettersom det i stor utstrek­ plass, og man sitter inne i skjulet og ning er de samme endene som innfin­ venter, kan det lønne seg å bruke ner seg. andelokken for å gjøre forbitrekkenJakt med lokkeender de ender oppmerksom på at noe fore­ Støkkjakt fra båt Lokkeender har vært i bruk fra gam­ går. Som under jakt ved foringsplasser Langgrunne vann med mye siv og mel tid som et godt hjelpemiddel for andejegeren, gjerne kombinert med vil endene også her gjerne ta et par annen vannvegetasjon er ofte gode andelokk, det vil si en pipe som imi­ runder før de går inn for landing, og og næringsrike andevann. Men det er terer endenes låter. Avgjørende for man bør vente med å skyte til de har som regel vanskelig å komme til på denne jakten er at man vet hvor en­ bestemt seg for å gå ned. Skyting på grunn av vegetasjonen, slik at det kan dene trekker. Jakten foregår i grålys­ vannet må ikke forekomme. Da er være problematisk å få endene på ningen eller i skumringen, da endene det bedre å skremme endene opp og vingene. En løsning er å bruke vadere. skyte i oppflukten. trekker mest aktivt. Hvis man er to om jakten, er det Jakten forutsetter skjul, som kan best å bruke en flatbunnet båt. Den lages av sauenetting spent rundt fire Andejakt på kornåker ene staker da båten gjennom sivet, stolper i en firkant. Granbar eller mens den andre står foran og tar seg Også denne jakten er basert på ende ­ annen vegetasjon flettes inn i nettin­ av skytingen. Selv om man har båt, nes næringstrekk morgen og kveld. gen så den går mest mulig i ett med kan man ikke regne med å finne skutt Etter skuronna vil det alltid ligge en omgivelsene. I gamle dager skar jegerne ut sine del spillkorn igjen på åkeren, og en­ eller skadeskutt fugl i sivet. En apegne lokkeender i tre, men i dag fore­ dene innfinner seg gjerne for å for­ porterende hund er derfor en selv­ trekker de aller fleste å kjøpe dem syne seg av herlighetene. Også her følge også under denne formen for fullt ferdige i sportsforretningen. Det må jegeren bygge et skjul, gjerne av andejakt. finnes ikke noen regel for hvor man­ halmballer. Hvis det er flere jegere, Fredrik Aalerud ge lokkeender man skal bruke, men kan det lønne seg å bygge flere skjul, 93

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

VANNFUGLJAKT I ANDRE LAND Mange av de andefuglene og sjøfuglene som er aktuelle som jaktobjekter hos oss, er trekk- eller streiffugler som kan tilbringe deler av året i andre land. Derfor har kjenn­ skap til hvordan jakten på dis­ se fuglene drives i andre land, interesse også for norske jegere. Nesten overalt på kloden drives det jakt på ande- og sjøfugler. Man regner med at det bare i Europa er bort­ imot 4 millioner ande- og sjøfugljegere, mens tallet i NordAmerika går opp i 2,5 milli­ oner. Av fugler som kommer inn under disse gruppene, fel­ les det i USA årlig omkring 27 millioner, mens det årlige ut­ byttet i Sovjetunionen oppgis til 30 millioner fugl. Det finnes også områder der det er liten interesse for ande- og sjøfugljakt, til tross

for at forholdene skulle ligge godt til rette for slik jakt. For eksempel er det på Island bare registrert 600 sjøfugljegere. Også langs Afrikas middelhavskyst, der store mengder sjøfugler overvint­ rer, drives det stort sett bare begrenset jakt på dem.

Fredning og jakttider I de senere årene har en grup­ pe nedsatt av det internasjo­ nale byrået for sjøfuglforskning (IWRB) samlet inn opp­ lysninger om hvordan jakten drives i de forskjellige land. Det viser seg at reglene varie­ rer sterkt fra land til land. De aller fleste steder er svaner fredet året rundt, men i Spa­ nia er det jakttid på svaner, og i Polen, Irland, Portugal og Malta finnes det ingen el­ ler bare svake fredningsbe­ stemmelser for svaner.

Rugdejakten på Vestlandet Noen av rugdene våre forsøker seg på å overvintre. Midtvinters finner man noen av dem magre og forkomne langs ennå åpne bekkefar der tett skog gir vern mot snø og frost. De mer fornuftige, som oppsøker et mil­ dere klima i vintermånedene, vender tilbake - sterkt etterstrebet på veien allerede i slutten av mars, og snart høres de kjente låtene fra rugdetrek­ ket langs lier og myrkanter, over husog hyttetak i vårkveldene og tidlig,

Malta er det eneste landet der gjess overhodet ikke har noen form for beskyttelse. Det betyr ikke at man på Malta har noe spesielt imot gjess - i virkeligheten finnes det ikke fredningsbestemmel­ ser for noen fugleart her. I Luxembourg og i enkelte re­ publikker i Sovjetunionen er alle gjess totalfredet. I de fles­ te land blir det drevet jakt på iallfall noen gåsearter. Jakt på ender drives i alle land i Europa, men i Luxem­ bourg er det bare tillatt å sky­ te stokkand. Jakttidene varierer en god del fra land til land. En klar tendens er at jakttiden er for­ holdsvis kort i Nord- og ØstEuropa, med 3-4 måneder, mens den blir lenger mot sør og vest, der den kan vare i opptil 8 måneder. Gjess (og vadefugler) har som regel en

begynner å lysne. De rare fuglene som ellers ikke lar seg se, fortsetter sin vinglende flukt i lyse netter helt fram til sankthans. Senere er det de færreste som ser noe til rugdene før de er tilbake igjen på sine faste plas­ ser neste vår. Det må være mange rugder i Nor­ ge, bestanden ble i 1979 anslått til ca. 34 500 hekkende par. De er vanlige overalt i landet helt opp til Troms, fra sjøkanten og helt opp til bjørkebeltet. Som de fleste vadefugler legger rugdene 4 egg, og det sies at under gode forhold kan de ha to kull om

annen jakttid enn endene, men tendensen er den sam­ me, med betydelig lenger jakttid i Sør- og Vest-Europa enn ellers i vår verdensdel.

Regler for jakten Jakt om natten er forbudt i 21 av 30 europeiske land. Der­ imot er det bare Portugal som har jaktforbud ved skumring og daggry. I noen land i VestEuropa er det forbud mot jakt på søn- og helligdager, mens det i Tsjekkoslovakia finnes enkelte områder der det tvert imot bare er tillatt å drive helgejakt. I Tsjekkoslovakia og deler av Sovjetunionen gjelder be­ stemmelser om at jakt på ande- og sjøfugler ikke kan drives som enmannsjakt. I Tsjekkoslovakia skal det være minst tre jegere og hund i jaktlaget. I Ungarn, Jugosla­ via, Bulgaria, Østerrike og Sveits er det forbudt for ut-

le man tro at de ikke var utsatt for predasjon i samme utstrekning som hønsefuglene, men hvor blir det så av alle rugdene? Det ser ut som om de mer eller mindre forsvinner på ettersommeren. Selv når man går med en øvet rugdehund, kan de terrengene der det jak­ tes en måned senere, være så godt som tomme for fugl; kanskje finner du bare en og annen «heimerugde». Etter all sannsynlighet må det fore­ gå en flytting som er vanskelig å registrere, allerede fra sommeren av.

Forskjellige jaktformer

lendinger å drive jakt alene. Jakt fra motorbåt er for­ budt i 13 europeiske land, blant annet de nordiske, bort­ sett fra Danmark (tillatt i sjø­ en i Norge når avstanden til land eller øyer er minst 2 km). Jakt fra fly er forbudt ved lov i de fleste land, blant annet alle de nordiske. I enkelte europeiske land gjelder bestemmelser om største kaliber i hagler. De aller fleste steder må det ikke brukes større kaliber enn 12. Det er også vanlig med be­ stemmelser om antall patro­ ner i haglgeværet. Noen ste­ der er det tillatt med fem pat­ roner i magasinet, mens det i de fleste land (blant dem Nor­ ge) ikke er tillatt med mer enn to patroner. Hos oss er største tillatte haglstørrelse nr. 2. Finland er et unntak og tillater opptil tre patroner i hagla. Bare få land har regler om bruk av rifle til sjøfugl-

jakt. I Sovjetunionen, Neder­ land og noen land i Sør-Europa er rifle forbudt. For å «ra­ sjonere» viltet er det enkelte steder i Sovjetunionen for­ budt å bruke mer enn et be­ stemt antall patroner pr. jeger pr. dag. Øvre grense er 35 patroner. Offentlige bestem­ melser av denne typen finnes ikke i andre europeiske land, men på frivillig grunnlag praktiseres liknende ordnin­ ger flere steder av jegerorganisasjoner. I gamle dager ble det i enkelte land drevet sjøfugljakt med så grovkalibrete vå­ pen at det ikke var mulig å avfyre dem på vanlig måte fra skulderen. I England ble det i sin tid brukt hagler med en løpdiameter på opptil 8 cm. I våre dager setter loven en øvre grense på 4,4 cm. Løpet på disse sjøfuglgeværene er over to meter langt, og hagl­ ladningen veier bortimot en

halv kilo. Det sier seg selv at et våpen av denne typen må monteres fast i båten. Det er også klart at et skudd inn i en sjøfuglflokk med et slikt vå­ pen vil drepe en mengde fugl og skadeskyte enda flere. Som nevnt foran har de fleste land kaliberbestemmelser som utelukker den slags sjøfugljakt. I enkelte land, blant dem Sovjetunionen, drives det en del ande- og sjøfugljakt ved hjelp av levende lokkefugler. I noen land er det forbud mot å bruke levende lokkefugler. Derimot er bruk av kunstige lokkefugler vanlig i de fleste land. Sjøfuglfangst med nett var i sin tid ganske vanlig mange steder i Europa, men i dag er nettfangst forbudt så å si overalt. I Sør-Asia er fangst med nett derimot fremdeles vanlig. Også bruk av kunstig lys som hjelpemiddel ved sjø-

fugljakt er forbudt over hele Europa. I mange land i Vest-Europa, f.eks. Danmark, Neder­ land, Belgia, Frankrike og Spania, blir opptil tre fjerde­ deler av utbyttet av ande- og sjøfugljakten omsatt kom­ mersielt. Det viser seg at der jakten drives mer eller mind­ re «forretningsmessig» med salg for øyet, blir også beskat­ ningen hard. Ettersom det i våre dager ikke kan ansees å være forsvarlig å bruke en fel­ les naturherlighet til personlig økonomisk fordel, har det internasjonale jakt- og viltstellrådet (CIC) anbefalt at omsetning av andefugler og sjøfugler blir forbudt, med unntak for stokkand, som i mange land oppdrettes kuns­ tig i stort omfang. Foreløpig har dette initiativet ikke ført fram. Arnfinn Weiseth

ca. 6000 rugder i Norge pr. år. Det er rugdene å vise seg på sine faste til­ Den jager dem over Nordsjøen hvis et lite tall i forhold til bestand og holdssteder på Bergenshalvøya og på den blir liggende noen dager. Senere produksjon. Imidlertid beskattes rug­ øyene som ligger vest og sør for Ber­ i november og til og med ut i desem­ ber kommer det nok noen etternøle­ dene kraftig under høstflyttingen, og gen. re. Like oppunder jul, hvis det er Når det nærmer seg slutten av ok ­ det er mye som tyder på at det er mildt og fuglene fremdeles kan finne tober og den første uken i november, færre rugder nå enn for 40-50 år siden. Om dette skyldes jakt eller ser det ut til at trekket er på det næring, kan det være endel rugder å ganske enkelt det forhold at mange livligste. Men kommer det så noen se, men det er helt tydelig at når det av de områdene som før var hekke­ klare netter med måneskinn og litt nærmer seg midten av november, har plasser, dyrkes opp, grøftes, bebyg­ frost, er rugdene plutselig borte. de fleste av rugdene på flytting forlatt Minst av alt er de begeistret for snø. oss. ges osv., er ikke godt å si. Det foregår en høst- og vårflytting langs vestlandskysten og derfra over I grunne innsjøer kan det lønne seg å drive andejakten fra båt. Forutsetningen er at man er to i mot Shetland og Skottland. Trekket båten. Den ene staker båten gjennom sivet, mens den andre står skuddklar og skyter endene i skal også fortsette videre til Irland. oppflukten. Ettersom endene nesten alltid faller i tett rør- eller sivvegetasjon, kan utbyttet bli Når det lir litt ut i oktober, begynner minimalt hvis man ikke har med en apporterende hund.

Jakt på sjø-, vann- og våtmarksfugler

Før i tiden ble det drevetjakt på rugde underparingstrekket om våren .Denne jakten erfor lengst forbudt. Men også rugdejakten medståendehund by rpåfine opplevelser.

Det er ikke så mange, selv blant interesserte jegere, som engasjerer seg i rugdejakten. Forutsetningen for å jakte er at man kan få tak i brukbart terreng, og i høyeste grad at man også har en hund som bryr seg om denne jaktens finesser. Rugdene kan finnes nær sagt hvor som helst i skogsmark; de foretrekker løvskog fremfor barskog og gjerne fuktige partier. Aller best er beite­ mark med skog av einer, or og bjørk. Rugdene stikker i kukakene med de lange nebbene og fisker opp mark og insekter. Der storfe har beitet, er det lett å se om det har vært rugder i nærheten. Hvite, kalkaktige flekker etter avføringen er også tydelige tegn på om disse fuglene har vært på be­ søk. Lettest er det å finne dem tidlig om morgenen. De ligger da gjerne nærmere innmark og i mer åpent lende enn senere på dagen. I måne­ lyse netter kan man av og til se rugde­ ne komme trekkende inn på innmar­ ken for å beite. Stort sett forsvinner de når det er lyst. For dem som en gang er fanget inn av rugdejaktens mysterier, er den den fineste formen for fuglejakt. Den krever en god hund, helst en som ikke slår for langt ut i søket. Det er alltid et problem med gode høyfjellshunder at de har lett for å forsvinne ut av syne og så kan være vanskelige å

96

finne igjen hvis de blir stående for rugde. Alle slags hunderaser kan be­ nyttes: engelske settere, gordonsette­ re, pointere, vorstehhunder og spa­ nieler. Det er ikke så mye rasen om å gjøre som at hunden er blitt fortrolig med rugdejakten og kanskje også med terrenget. Det er liten tvil om at hundene husker de spesielle plassene der de har funnet rugder før, og opp­ søker disse først og fremst. En liten bjelle på hunden er en fordel når terrenget er uoversiktlig. Selvfølgelig skal hunden helst apportere, men det skal være en fin apport! Hunder som er vant med å gi fuglen en ekstra trykk, bør helst ikke få apportere. Tross alt er det en forholdsvis liten fugl som ikke tåler så mye. Gamle jegere har fortalt at de i de første ti årene etter århundreskiftet kunne oppleve «rugdedilla». Da kun­ ne det være rugder overalt i kjerr og kratt. Hunden kunne på slike dager få stand 50-60 ganger og finne om­ trent like mange fugl. Slike mengder har jeg aldri sett, men jeg har sett kanskje opptil 30 rugder i løpet av en dag i årene før og like etter annen verdenskrig. Siden er de nok blitt vesentlig færre. I trekktiden synes vi det er bra hvis hunden har funnet 1015 rugder i løpet av en formiddag; ofte blir det nok atskillig mindre. Det som imidlertid gjør jakten så sjarme­

rende, er at mulighetene for å finne dem er der så å å si overalt. Vanligvis trykker rugdene godt, slik at både hund og jeger får tid til å komme nær innpå, og så kan det bli en lang og spennende avanse, for er det god dekning, springer rugdene ofte på bakken opptil flere hundre meter før de finner det for godt å gå på vingene. Det er best å være to jegere sammen. Den som går alene, vil van­ ligvis oppleve at den rugden som lig­ ger inne i et kratt, løper igjennom og flyr opp på baksiden, og sjansen for skudd blir svært liten. Den som under slike forhold har en hund som kan reise fuglen på kommando selv når den står et stykke fra jegeren, er heldig. Enda bedre er det å ha en hund som rapporterer, men meg bekjent er det ytterst sjelden at noen klarer å nå så langt i dressuren. På Vestlandet har det etter krigsårene vært foretatt en intens skogplanting. Granplantasjer er blitt mer og mer vanlig. Om de er blitt aldri så verdifulle for grunn­ eierne, er de til liten eller ingen glede for rugdejegeren. Forsvinner hunden og rugden inn i et granholt, er alle sjanser der for at fuglen løper på bakken til den er ute på motsatt side - og vekk er den! Er man to sammen, og rugden lig­ ger inne i slike tette skogholt, kan det være en fordel at den ene følger hun­ den, og at den andre posterer på mot­ satt side. Flere ganger har jeg sett rugder som da kommer springende på bakken og letter stille når de tror at de har lagt forfølgeren bak seg. Rugdene er enstøinger. Selv om de har et familieliv om sommeren, går familien åpenbart tidlig i oppløsning. Det er meget sjelden at rugdene ikke ligger enkeltvis. I løpet av en sesong opplever man kanskje bare et par ganger å finne to rugder sammen. Det er merkelig at selv under høst­ trekket ligger det bare én fugl på hvert sted. Dette siste skulle jo føre til at jak­ ten ble lettere og mer effektiv - du slipper å gruble over hvilken fugl du skal skyte på inntil det er for sent! Imidlertid er jakten problematisk nok: Med den lette kroppen og de lange vingene er rugdene fantastiske

Forskjellige jaktformer

ETTER SKUDDET En god jegerregel er at når man først har skutt, skal viltet ansees som truffet, inntil det motsatte er bevist. Mange fugler mistes under jakten fordi jegeren tror at det ble bom, og derfor ikke er nøye nok med ettersøket. Om den påskutte fuglens hals henger slapt etter skuddet, er dette tegn på dødelig treff. Jegeren trenger da ikke å bruke flere skudd på den fuglen, men hel­ ler konsentrere seg om hvor den faller ned. Faller derimot fuglen på en mer kontrollert måte og med stiv hals, er det gode grunner til å prøve å få inn et nytt skudd snarest. En vingeskadd and eller sjøfugl kan springe eller svømme ganske hurtig og kan lett for­ svinne. Om fuglen løftes opp av skuddet og faller tungt med hurtige vingeslag, er det som regel dødelig treff. Å skyte dubléer kan virke fint i jegerkretser, men på så hardskutte fugler som sjøfug­ lene blir gjerne holdet litt for langt i det andre skuddet. Man skal derfor aldri gjøre forsøk på å felle flere fugler for å foreta oppsamling sene­ re. Man skal konsentrere seg om hvor fuglen faller, og være rask med å lade geværet, slik at man er klar til å skyte dødsskudd om fuglen forsøker å springe eller svømme vekk. En skadd fugl svømmer som regel lavt i vannet og vil gjer­

ne dykke. Da svømmer den under vann et stykke og kom­ mer opp bare korte øyeblikk før den dykker igjen. Det er i slike situasjoner at den gode apporthunden redder jakten. Bruk av apporthunder under sjøfugljakt er dessverre altfor lite utbredt i Norge. Om en felt fugl ikke er helt død, avlives den best ved et hardt trykk over ryggen fram mot brystkassen. Da kveles fuglen ganske raskt. Forsøk på å slå fuglen ihjel med geværkolben er bannlyst. Det fører altfor lett til vådeskuddulykker eller knekte geværkolber.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

som er mest istykkerskutt, bør klargjøres først. All sjø­ fugl bør gjøres gryteferdig snarest. Fett fjernes, da dette ellers kan avsette transmak. De fleste velger å flå alle de større sjøfuglartene. Det er da lettere å få fjernet fettet. Om byttet blir tatt omhygge­ lig vare på fra første stund, kan det bli grunnlag for et festmåltid av de sjeldne. Arnfinn Weiseth

Den første behand­ lingen av byttet Ved sjøfugljakt er det viktig å ta hånd om byttet umiddel­ bart etter felling. Flere av sjøfuglartene vil ganske hurtig ta smak/lukt av mageinnholdet om innvollene ikke fjernes straks. Særlig gjelder dette fiskeetende arter, som lett kan få sterk transmak. Inn­ vollene fjernes lettest ved et snitt i analåpningen, men de kan også trekkes ut gjennom analåpningen med en liten krok av ståltråd. Ulempen ved den sistnevnte metoden er at man ikke får rengjort bukhulen ordentlig. Med papirhåndkle tørker man vekk blod og slim. Fuglene bør leg­ ges så luftig som mulig slik at

flygere, og de har en utrolig evne til å dekke seg bak busker og trær. Det sies at den jegeren som skyter hver femte rugde han finner, må være vel fornøyd. I mange situasjoner gjelder det å væredynrask, fordi man bare får et kort glimt av den lettende fuglen. I andre situasjoner gjelder det å ikke skyte når rugden passerer på kort hold. En rugde skutt på 10-12 meter er ikke noe delikat bytte - da er det bedre å la den få en ny sjanse. Helst bør det skytes på 25-35 meters hold. Selv om fuglen kan være lynrask på vingene, flyr den egentlig ikke så 7.

de får rask og god avkjøling. I begynnelsen av jaktseson­ gen kan det være varmt i væ­ ret, og fluene kan være en faktor man må regne med. Sjøfugljegeren bør derfor ha med seg en luftig, fluesikker viltpose. Er fjærdrakten blo­ dig eller tilsølt på annen måte, bør den tørkes med papirhåndkle. Alle fugler er ikke like hele og pene etter skuddet. De

Etter atfuglen er renset, bør den henges luftig i en gasposefor at ikkefluer skalslippetil. Pass på at fuglen hengerfritt i posen, ellers går det som på bildet nederst!

fort, men kommer den i fart, er det en vinglende flukt, så lett er det ikke! Noen jegere skifter gevær til rugdejakten, de bruker gjerne en lett kali­ ber 20, andre holder seg til den van­ lige 12-eren, men bruker gjerne noe mindre hagl. Nr. 6-7-8 er vanlig. Jeg foretrekker 6, fordi jeg gjerne tar det litt roligere med skytingen. Ikke sjelden hender det at fuglen faller til bakken for så å lette igjen når geværet er tømt og man har be­ gynt å pakke sekken. I noen tilfeller kommer dette sikkert av at fuglen setter seg i forskrekkelsen. Vær ikke

sikker på at fuglen er skutt før du har den i sekken! Rugder skal etter min mening ikke henge for lenge. Det utvikles snart ammoniakk, som gir kjøttet en noe stram og kvalmende smak. 3-4 dager er etter min mening det beste. Slik forholdene nå er på Vestlan­ det, blir det aldri de store utbyttene av en dags rugdejakt. Det blir ofte tom sekk og på heldige dager noen få fugl, men jaktgleden og selve turene gjør at man får en fin tid senhøstes. Einar Blaauw 97

Hare.

ARTENE

100

UTSEENDE OG SANSER 101 Størrelse og kroppsbygning 101 Farge og pelsskifte 101 Sanser og instinkter 101 LIVSMILJØ OG NÆRING 102 Døgnaktivitet 102 Livsmiljøet 103 Næringsvekster 103 Valg av beiteplanter 104 Harespor i snø 105 Beitespor og ekskrementer 105 FORPLANTNING Brunsttiden 106 Unger 106

106

HAREBESTANDEN 106 Bestandstetthet 106 Fiender 106 Sykdommer 107 Hva kan vi gjøre for harebestanden? Bestand og jakt 108 HAREJAKT MED JAGENDE HUND Grunnprinsipper for harejakt 108 Harehunder 108 Oppjaging 109 Oppførsel under jaget 110 Sporjakt på hare 112 Skyting og treff 112 Etter fellingen 113

107

108

Harer og harejakt

Artene På det norske fastlandet forekommer tre arter av haredyr. Bare en av dem er kommet hit til landet ved egen hjelp, som resultat av naturlig utvik­ ling. Denne arten, som på norsk kort og godt heter hare (Lepus timidus), er utbredt praktisk talt over hele Nor­ ge, fra sør til nord og fra øyene langs kysten og langt opp i fjellet. Sørhare eller felthare (Lepus europaeus) fore­ kommer i den sørøstligste delen av landet, mens villkanin lever på noen øyer på vestlandskysten. Dessuten forekommer polarhare (Lepus arcticus) på Svalbard. Vår nordiske hare er utbredt i Fennoskandia, Nord-Russland og Sibir. Dessuten forekommer underarter eller raser i Skottland, Irland, Island og lokalt i enkelte fjellområder i Mellom-Europa. Haren vandret inn i

100

Skandinavia over Øresund mens inn- Fra slutten av 1800-årene har den landsisen ennå utgjorde en bro over bredt seg et godt stykke nordover, og sundet, og fulgte isranden nordover i den sørlige delen av Finland skytes det i dag flere sørharer enn nordiske etter som breene smeltet. Sørharen trivdes derimot ikke i kli­ harer. Sørharen forekommer over maet nær isranden og kom for sent til hele Sør- og Mellom-Europa, mens å utnytte isbroen over Øresund. Den senteret for artens utbredelse er stepfikk derfor ikke sjansen til å vandre peområdene i Asia. Polarharen hører hjemme på tund­ inn i Norden ved egen hjelp. I forrige århundre ble den imidlertid innført til raen i den nordlige delen av Canada Sør-Sverige, der den etter hvert etab­ og på Grønland. Bestanden av polar­ lerte seg i klimatisk gunstige områ­ hare på Svalbard er innført av men­ der. Fra Sverige har den så vandret nesker. Villkaninen er naturlig utbredt i inn i Norge og dannet en bestand i Halden-distriktet. Det ser ikke ut til Sør- og Mellom-Europa. Omkring år­ at den i nevneverdig grad brer seg hundreskiftet ble den satt ut på tre videre herfra. Forsøk med utsetting forskjellige steder i Norge. I dag er av sørhare på Hankø i Oslofjorden det livskraftige bestander av villkanin ser ikke ut til å ha gitt resultater. på Edøy på Nord-Møre og på øya Mens sørharen etter alt å dømme har Fedje i Hordaland. Villkaninen er problemer med å greie seg hos oss, ikke blant de artene som i henhold til har den hatt større suksess i Finland. viltloven er jaktbare hos oss. Haren er hos oss utbredt over praktisk talt hele landet, og den trives like godt på øyer langs kysten som ifjellskogen. Om sommeren kan man ofte møte den over tregrensen, og også vinterstid finner dette tilpasningsdyktige dyret levelige kår øverst i fjellskogen.

Utseende og sanser

Utseende og sanser Størrelse og kroppsbygning En fullvoksen hare er 50-60 cm lang, og vekten varierer fra 2,5 til 3,5 kg. Man kjenner til ekstra store eksemp­ larer med en kroppsvekt på opptil 5 kg. Det bygningstrekket man først og fremst legger merke til hos haren, er de lange og kraftige bakbeina. Haren beveger seg i hopp eller sprang. I hoppet plasserer den det ene forbeinet litt foran det andre, mens beg­ ge bakbeina føres forbi og treffer bakken foran forbeina. Bevegelsesfunksjonen styres hovedsakelig av bakbeina, noe som blant annet fram­ går tydelig av det faktum at bekkenog lårpartiet er utstyrt med de kraf­ tigste musklene. Haren har fire tær på bakføttene og fem på framføttene. Den er i stand til å sprike med tærne slik at føttenes bæreflate utvides. Dette er en stor fordel når den tar seg fram i snø. Harens øyne er store og utstående, og de er plassert på sidene av hodet. Derfor ser ikke haren særlig godt rett framover. Karakteristisk for haren er de store og meget bevegelige ørene. Sørharen har enda lengre ører enn den vanlige haren. Den er også større og tyngre, med en kroppslengde på omkring 70 cm og en vekt på 3,5 til 4,5 kg. Ekstra store sørharer kan veie opptil 10 kg. At sørharen, i motset­ ning til den nordiske haren, ikke er tilpasset et liv på våre breddegrader, framgår blant annet av det faktum at den ikke kan øke føttenes bæreflate ved å sprike med potene.

eller lysegrå. Bunnulla er hvit. I vinterdrakt er haren helt hvit, bortsett fra ørespissene, som er svarte. Det er dagens lengde, eller tilgan­ gen på lys, som regulerer pelsskiftet hos haren. Skiftet fra sommer- til vinterdrakt begynner i september, mens skiftet fra den hvite vinterpelsen til sommerdrakt begynner i april. Et fullstendig pelsskifte tar 6-8 uker. Hårfellingen tar til på hodet og fort­ setter flekkvis over ryggen og kroppssidene. I overgangsdrakt vår og høst kan haren derfor ha et ganske uryd­ dig utseende. Harens vinterpels er

betydelig tettere enn sommerdrakten. Som pelsverk betraktet er hareskinnet nokså verdiløst. De grå partiene i feltharens pels er mer gul- eller rødaktige enn hos den vanlige haren. Den har dessuten helt hvit underside, og også bunnulla er hvit. Sørharen har ikke hvit vinterdrakt, men er gjerne mer gråaktig om vinteren enn om sommeren.

Sanser og instinkter Alle ville dyr er mer eller mindre sky overfor mennesker. Hos haren er

Når våren kommer og barflekkene viser seg, begynner haren å skifte fra den hvite vinterdrakten til den brune pelsen som den bærer om sommeren. I mellomtiden opptrer den i overgangsdrakt (over). I vinterdrakt (under) er haren helt hvit, bare ørespissene er svarte, som om sommeren. Harens store, utstående øyne er plassert på sidene av hodet; derfor ser den best til siden, ikke rett framover.

Farge og pelsskifte I sommerdrakt har haren overvei­ ende brun pelsfarge som stort sett virker kamuflerende i harens natur­ lige omgivelser. Ryggen, kroppssidene og halsen har en mørk gråbrun farge, mens buken og halen er hvit 101

Harer og harejakt

skyheten et så framtredende trekk at den så å si er blitt betraktet som en eksponent for begrepet redsel. Ut­ trykket «reddhare» forteller noe om dette. Haren har meget vanskelig for å bli fortrolig med mennesker, og det ser ut til at harer i bur er besatt av trang til å rømme. De tørner stadig mot nettveggene i buret når mennes­ ker er til stede, og spesielt hvis de er blitt fanget som voksne, ser det ikke ut til at de er i stand til å tolerere mennesker i nærheten. Når haren aner en fare, har den ingen annen utvei enn å flykte eller gjemme seg. Fullvoksne harer stoler som oftest ikke helt på sin vernefarge og velger å satse på sine evner som hurtigløpere. Hareunger og litt større ungharer prøver derimot ofte å gå i skjul og trykke til faren er over. I noen tilfeller kan haren sette av gårde og tilbakelegge mange hundre meter i fullt sprang når den er skremt, men det hender også at den bare løper noen få meter. Det ser ut til at distansen er avhengig av værfor­ holdene, og dessuten av pelsens til­ stand. Distansen er etter alt å dømme lengre i en høytrykkssituasjon enn ved lavtrykk. I sterk frost om vinte­ ren er haren spesielt sky. Når haren befinner seg i pelsskiftet om høsten, nøyer den seg med å flykte over en ganske kort strekning. Det samme gjelder når haren har skiftet til full vinterdrakt, og det ennå ikke er kom­ met snø. Det kan synes underlig at fluktdistansen er kortest når vernefargen er dårligst, men hvis haren bare finner et godt skjul, kan det likevel være mer fordelaktig å flykte bare en kort strekning enn å ekspo­ nere seg for en eventuell fiende over en lengre distanse. Av harens sanser er hørselen utvil­ somt best utviklet. Når en hare registrerer den minste lyd, beveger den straks de lange ørene i retning av lyden. Straks den får mistanke om at lyden kan representere en fare, flyk­ ter den. Ikke minst i skumring og mørke er skarp hørsel av aller største betydning for et sky dyr som haren. Haren ser etter alt å dømme for­ holdsvis godt. Sannsynligvis kan den ikke skille mellom farger, men beve­ gelse oppfattes raskt. Dette er noe mange jegere på post har fått erfare. 102

Den minste bevegelse fra jegerens side får haren til øyeblikkelig å for­ andre kurs. Mennesker eller dyr som står helt stille, vil ikke bli oppdaget så lett, hvis de bare ikke er klart synlige, f.eks. mot himmelen eller en annen bakgrunn som gjør at de skiller seg ut. Hvis en jeger på post står absolutt stille, hender det at haren kommer helt bort til ham. Luktesansen spiller trolig en mind­ re rolle enn syn og hørsel når det gjelder å unngå farer. Derimot er den antakelig av større betydning når haren søker næring, og dessuten for kontakten mellom harer. I likhet med andre pattedyr sender haren ut duftsignaler som ved nesens hjelp tolkes av andre harer. Betydningen av disse signalene er særlig stor i forbindelse med forplantningen. Duften utskilles fra spesielle kjert­ ler ved kinnene og ved endetarmsåpningen. Føttene er ikke utstyrt med duftkjertler. Man antar likevel at haren avsetter duft ved hjelp av føtte­ ne, og at denne duften overføres fra kinnene til føttene når haren gnir seg i ansiktet, noe den har for vane. Haren er for det meste ganske taus. Den er et stillferdig dyr som ikke røper seg for fiender ved noen form for lydytringer, bortsett fra at et rovdyr med skarp hørsel muligens kan oppfatte de lydene som dannes når haren eter. Det har vært en vanlig oppfatning at haren gir fra seg en lyd som er kalt hukring, om kvelden og natten, men det er for lengst fastslått at denne hukrende lyden skriver seg fra perleugla. Denne vesle ugla blir da også noen steder kalt harehukra. Selv om haren sjelden gir lyd fra seg, er den ikke stum. Når den er såret, eller i det øyeblikk den blir grepet av et rovdyr eller en rovfugl, kan den skrike hjerteskjærende. Det­ te er sannsynligvis en hensiktsmessig reaksjon, ettersom de voldsomme skrikene nok kan få for eksempel en rev til å slippe taket i byttet i forvir­ ringen. En smattende eller gnissende lyd som av og til kan høres, er muligens ment som en advarsel til andre harer om en mulig fare som nærmer seg. Det er trolig at hensikten er den sam­ me når haren slår føttene kraftig og hørbart i bakken.

Livsmiljø og næring Døgnaktivitet Haren hviler om dagen. Dagleiet eller setet, som det også kalles, kan være nesten hvor som helst. Den kan tilbringe dagen på eller under en stein, under et vindfelt tre eller ved en rotvelte, under en busk eller i en hul stubbe. Om vinteren kan harer som holder til i fjellet, grave seg ned i snøen og lage en liten tunnel der de tilbringer dagen, eller de kan la seg snø ned, akkurat som rypene. Når haren på denne måten søker ly nede i snøen, kan det ha to hensikter: Den er sik­ rere mot å bli oppdaget av fiender, og snøen kan beskytte haren mot kulde. Haren kan finne sitt dagleie like i nærheten av det stedet der den av­ sluttet nattens beiting, eller det kan ligge et godt stykke unna, i noen til­ feller flere kilometer fra beiteplassen. En gammel hare er som regel meget forsiktig når den oppsøker dagleiet. Når den nærmer seg det stedet der den vil slå seg til ro for dagen, be­ veger den seg først rett framover en ganske lang strekning. Så gjør den helomvending og går et stykke til­ bake i sine egne spor. Deretter gjør den et langt hopp ut til siden. Så beveger den seg igjen rett framover, returnerer igjen i sitt eget spor og tar et nytt hopp ut til siden. Som oftest foretar haren denne manøveren to til fire ganger før den endelig oppsøker dagleiet. Hensikten er å gjøre det vanskelig for en eventuell forfølger å oppspore haren. I dagleiet ligger haren gjerne med snuten vendt mot værdraget eller vin­ den. Når det begynner å skumre, for­ later den hvileplassen for å dra ut og beite. Som regel er den ikke på farten hele natten, men hviler gjerne ganske lenge når natten er på det mørkeste. I grålysningen avbryter den beitingen og oppsøker et nytt dagleie. Hvor langt haren vandrer i løpet av natten, er avhengig av tilgangen på

Livsmiljø og næring føde. Om vinteren kan vandringen dreie seg om en til fire kilometer. Like etter et snøfall ser det ut til at haren er ekstra forsiktig. Under slike forhold kan den i flere døgn holde seg innenfor et område på noen få hund­ re kvadratmeter. Det blir av og til hevdet at haren overhodet ikke går ut like etter snøfall. Dette kan nok fore­ komme, men hører til sjeldenhetene. Haren forflytter seg stadig og til­ bringer som regel ikke flere døgn på samme sted. Men en ekstra god beiteplass, f.eks. en hogstflate med rikt oppslag av osp og selje, eller en foringsplass, kan binde haren til et mindre område i lang tid. Ofte kan den samme beiteplassen oppsøkes av flere harer. Man vet lite om harens livsvaner om sommeren, men da det aldri fore­ kommer matmangel for haren i den varme årstiden, beveger den seg nep­ pe over noe særlig stort område. Sørharen er, i motsetning til den vanlige haren, sterkt stedbundet. Den kan oppholde seg på samme sted i uke etter uke og til og med bruke det samme dagleiet i lengre tid. Dette forekommer bare sjelden hos den nordiske haren.

den være meget god. Selv om haren ikke trives like godt overalt, kan man ikke på noen måte si at den er kresen når det gjelder valg av oppholdssted. Det er tvert imot et slående trekk hos haren at den er meget tilpasningsdyktig, og at den er godt tilpasset de karrige levekårene som rår over store deler av landet. Stort sett har haren også vært i stand til å tilpasse seg de miljøendrin­ ger som menneskenes utnyttelse av naturen i våre dager fører med seg. Flatehogstene gir rikt oppslag av løvkratt, som er til fordel for haren. På den annen side vil de ensaldrete og ensformige barskogbestandene som framelskes i dag, ikke ha mye å by på for haren. I kulturlandskap har også moderne og rasjonelt jordbruk skapt dårligere livsbetingelser for den enn den hadde i tidligere tider. Sørharen hører først og fremst hjemme i åpne områder. Men selv om den opprinnelig er et steppedyr, hender det også at den viser seg et stykke inne i skogen.

seg uten vanskeligheter de næ­ ringsforholdene som de forskjellige årstidene har å by på. Om sommeren eter den blant annet forskjellige slags gressarter og dessuten blad av ulike busker og trær. Om høsten og tidlig på vinteren, før snødekket blir for tykt, eter den i stor utstrekning blåbærlyng. Det samme gjelder om vå­ ren, før nye vekster begynner å gro fram. Haren graver sjelden i snøen for å finne mat. Når det er kommet så mye snø at markvegetasjonen ikke lenger er tilgjengelig, finner den derfor det aller meste av sin næring i løvtrær av forskjellige slag, i form av bark, skudd og knopper. Osp og selje er ettertraktet vinterkost for haren, men den tar med glede også rogn og for­ skjellige vierarter, og dessuten einer. Av bjørka eter den ikke knopper, noe som kan ha sammenheng med disse knoppenes spesielle smak. Når haren gnager bark, velger den alltid unge trær med tynn bark, og mest ettertraktet er barken på kvistene. Stadige snøfall i løpet av vinteren er til fordel for haren, ettersom den Næringsvekster for hvert snøfall kan beite høyere Haren er meget allsidig når det gjel­ oppe i buskene eller småtrærne. Når der valg av næring, og den tilpasser den har fortært det meste av den

Livsmiljøet Haren forekommer hos oss i mange forskjellige livsmiljøer eller natur­ typer. Mange forbinder den kanskje først og fremst med skogen, men det finnes også rike harebestander på mange mer eller mindre trebare øyer langs kysten. Om sommeren kan man treffe på hare langt over tregrensen i fjellet, ja, helt opp i lavbeltet. Om vinteren gjør den av og til næringssøk opp til snøbare partier i høyfjellet. Haren trives øyensynlig best i land­ skap med vekslende vegetasjon og topografi. Ofte er den å finne der skogen brytes opp av vann og vass­ drag, myrer og enger, og skog med et rikt innslag av løvtrær foretrekkes framfor ren barskog. Tette kratt og frodig skog med kraftig undervegeta­ sjon er favorittbiotoper. I gammel skog er tilgangen på føde for hare dårligere, og den er derfor mer sjel­ den her. I fjellbjørkeskogen, helst i områ­ der med setervoller, kan harebestan-

Haren er ute og beiter om natten, og når morgensolen endelig lyser over den forlatte beiteplassen, er det ikke tvil om hva som har foregått. Når dietten består av skudd og bark, trenges det et stort næringsvolum, og det tar tid for haren å sikre seg tilstrekkelige mengder. Derfor etterlater den seg også anselige sporbroderier på beiteplassen.

103

Harer og harejakt

beste føden i et visst nivå, vil et nytt, kraftig snøfall gjøre nytt beite tilgjen­ gelig i de samme buskene. Hvis snøen holder seg på samme nivå gjennom lengre tid, kan det hende at haren må dra på langfart for å finne beite, hvis tilgangen på egnet føde ikke er særlig stor i det området hvor den holder til.

Over til venstre: Harens forlabb. Når haren beveger seg i løs snø, spriker den med tærne slik at bæreflaten blir større. Når haren beveger seg, føres bakbeina forbi forbeina, slik at avtrykket av bakføttene kommer først i sporgruppen (i midten). Bare der haren har sittet rolig i snøen, er forlabbenes avtrykk foran (til høyre).

Valg av beiteplanter Det er påvist at mange dyr aktivt velger ut nøyaktig den planten de vil ha under beitingen. Dette gjelder også haren. Det ser ut til at noen planter virker frastøtende på den, mens andre er spesielt appetittvek­ kende. For mennesker er det ikke mulig å se noen forskjell på den plan­ ten som vrakes, og den som settes til livs med velbehag, men analyser har vist at disse plantene kan skille seg klart fra hverandre blant annet når det gjelder innholdet av enkelte sent­ rale næringsemner. Det ser ut til at haren har god hjelp av luktesansen når den velger føde. I alle fall kan man se at harer i fangen­ skap med stor iver bruker nesen når de leter etter godbiter i foret. Når haren beiter, virker det som om den ganske hensynsløst sløser med matressursene. Den tar en bit her og en bit der og etterlater seg store mengder avbitte plantedeler som etter alt å dømme burde være fullt spiselige. Når haren beiter på denne måten, kan det dreie seg om en ren forsiktighetsregel: For å holde seg klar av mulige fiender vil den ikke oppholde seg lenge på samme sted, men eter raskt for snarest mulig å forflytte seg til neste spiseplass. Men til tross for at haren virker

104

Skisse over en hares vandring en natt i januar /

spor etter beiting og næringssøk

nytt dagleie

' returspor

•"gammelt dagleie

rastløs under beitingen, legger den i seg anselige mengder næring under en beiterunde om vinteren. På denne tiden beiter den så å si utelukkende forskjellige deler av trær og busker,

som alle er tungt fordøyelige og som dessuten inneholder lite av en del uunnværlige næringsstoffer. Dette be­ tyr at det er nødvendig å sette til livs et stort volum av føde om vinteren.

Livsmiljø og næring

Harespor i snø Som nevnt beveger haren seg alltid i hopp eller sprang, aldri i skritt. Dette fører til at den etterlater seg et gans­ ke eiendommelig spormønster, som man først og fremst kan studere når snøen ligger. I sporgruppen som viser avtrykk av alle fire føtter, står stemp­ lene etter bakbeina først, og de er plassert side om side. Bak følger av­ trykkene av framføttene, som er plas­ sert litt skrått i forhold til hverandre, altså med den ene foten mer eller mindre foran den andre. Avhengig av dyrets fart kan avstanden mellom sporgruppene variere fra 0,5 til 4 me­ ter. Under beiting kan harens hopp være så korte at avtrykk etter alle fire føtter kan være plassert så å si side om side. Takket være sin evne til å sprike med tærne og dermed øke fotens bæreflate vil haren ikke synke nevne­ verdig ned selv i ganske løs snø. Ettersom sørharen ikke har evnen til å utvide føttenes bæreflate, har den vanskeligheter i snøen, og sporene blir dype og smale. Når haren er uforstyrret, tar den livet med ro og sparer på ressursene ved å holde en moderat marsjfart. Hvis den må ta til flukten, kan den komme opp i en fart av 70 kilometer i timen, og sprangene er da meget lange.

Beitespor og ekskrementer Haren etterlater seg meget karakte­ ristiske beitespor som ikke kan for­ veksles med merker etter andre dyr. Ved hjelp av de skarpe fortennene kappes skuddene av med et rent, skrått snitt, omtrent som om det skul­ le være skåret med kniv. Av treslag med bløt ved, f.eks. osp, kan den på denne måten kappe over kvist som er over 1 cm tykk. Når haren gnager bark, bruker den tennene på tvers av kvistens eller stammens retning. Sammen med barken skaver den løs en del av selve veden, som også etes. Harens ekskrementer er runde og litt flattrykte, med en diameter på 1015 mm. Om vinteren, når haren må sette til livs en særlig stor fødemeng-

Sørharen forekommer ikke naturlig i Skandinavia, men er innført til Sverige. Herfra har den vandret inn i den sørøstligste delen av Norge, slik at det finnes en bestand i Halden-distriktet. Ettersom denne haren ikke kan sprike med tærne slik at den så å si går på truger, har den vanskelig for å ta seg fram i dyp snø.

de fordi føden på denne tiden er tem­ De runde hareekskrementene er lette å kjenne melig næringsfattig, kan haren i løpet igjen, selv om utseendet kan variere noe etter hva slags føde haren har fortært. Det har vært av et døgn gi fra seg 300-600 hare- påstått at man kan bestemme harens kjønn på lorter. Om sommeren, når føden be­ grunnlag av ekskrementenes form, men det er står av mer lettfordøyelige, myke ikke tilfelle. vekster, er ekskrementmengden be­ tydelig mindre. Hann og hunn etterlater seg eks­ krementer av samme utseende. Det er altså ikke riktig, som det har vært hevdet, at man kan bestemme harens kjønn på grunnlag av ekskremente­ ne. Derimot kan ekskrementenes ut­ seende og størrelse variere etter hva slags kost haren har fortært, og etter dyrets alder. Harelorten kan være mer langstrakt og med en antydning til spiss i endene når dyret lever av saftige urter og annen bløt plantekost. Et eiendommelig trekk ved haren er at den eter en del av sine egne ekskrementer. Kulene tas da direkte me fordøyelsen av føden. Ved å ete fra endetarmsåpningen. Et slikt an­ ekskrementer sikrer den seg at disse nen gangs inntak av den samme fø­ mikroorganismene bryter ned næ­ den bidrar sannsynligvis til en mer ringsstoffene. Ekskrementene som effektiv utnyttelse av næringsstoffene haren eter, skal også være særlig rike og gjør haren til en delvis drøvtygger! på B-vitaminer. For at haren skal I likhet med hva tilfellet er hos drøv­ kunne nyttiggjøre seg disse vita­ tyggerne, linnes det i harens fordøy­ minene, må de passere enda en gang elsesorganer mikrober som skal frem­ gjennom tarmsystemet. 105

Harer og harejakt

Forplantning Brunsttiden Harens brunsttid tar til allerede i be­ gynnelsen av mars. På denne tiden røper store mengder harespor i snøen at aktiviteten er økende, og ofte kan man se av sporene at to og to harer har løpt ved siden av hverandre. I brunsttiden kan man oftere enn ellers treffe på harer også midt på lyse da­ gen, og de virker mer uredde enn ellers. Dette er for øvrig noe som også gjelder mange andre dyr. Haren holder seg ikke med noe eget forplantningsrevir. En brunstig hunn blir gjerne fulgt av flere hanner, og det er vanlig at hannene slåss og jager hverandre. Noe ekteskapelig forhold eksisterer ikke blant harer, og kontakt mellom hann og hunn forekommer bare i forbindelse med selve paringen. Etterpå er hannen utelukkende innstilt på å oppsøke andre hunner. Bare hårdotter som ligger igjen på skaren, vitner om at et «bryllup» har funnet sted. Hareungene er ganske velutviklet ved fødse­ len. De kommer til verden med pels og åpne øyne, og allerede når de er en uke gamle, tar de til å ete planteføde. Haremor sørger for det nødvendige tilskudd av morsmelk den første tiden, men tar seg ellers ikke av ungene. Når de er omkring tre uker gamle, spres kullet, og de enkelte ungene må greie seg selv.

Unger Haren er et dyr med sterk forme­ ringsevne. Man snakker gjerne om skareunger, sommerkull og høstkull hos haren. To kull er imidlertid det vanlige, bare sjelden får en hunnhare tre kull i løpet av en sesong. Årets første kull kommer som regel til ver­ den i tiden fra mars til mai, og de kullene som blir født mens snøen ennå ligger, kalles gjerne skareunger. Det hender også at hareunger er blitt født enda tidligere. Sommerkullet blir gjerne født i juni, etter en paring som har funnet sted like etter den foregående fødselen. Haren går drektig i 46-52 døgn. Som regel er det 3-5 unger i kullet, men i ekstra store kull kan det være bortimot ti. Det ser ut til at unge hunnharer, eller setter, får forholds­ vis små ungekull. Hareungene er hårkledd ved fødselen, har åpne øyne og er straks i stand til å bevege seg. Hunnen blir brunstig på nytt like etter nedkomsten. Haren bygger ikke noe reir eller bol for ungene, men plasserer dem mer tilfeldig i vegetasjonen, gjerne i skjul under en busk eller liknende. Hunnharen utfolder ikke noen særlig stor aktivitet i ungestellet, og den har derfor fått ord på seg for å være en dårlig mor. Dette er selvfølgelig tøv, ettersom alle dyr instinktmessig føl­ ger et atferdsmønster som er et resul­ tat av lange tilpasningsprosesser, og som derfor er hensiktsmessig. De små ungene er for det meste overlatt til seg selv, og moren oppsøker dem stort sett bare om kvelden eller nat­ ten for å la dem die. Ungene får morsmelk i omkring tre uker. Så overlates de til seg selv, og kullet sprer seg. Ungene vokser meget raskt, og allerede etter seks måneder er de praktisk talt utvokst. Allerede om våren året etter er de kjønnsmodne. Harens gjennomsnittlige levealder er sannsynligvis lav, og ungedødeligheten er meget stor, som vanlig hos dyr med stor formeringskapasitet. Svens­ ke undersøkelser tyder på at ungedødeligheten kan være opptil 60-80 prosent. Man kjenner til at harer i dyreparker er blitt mer enn ti år gamle.

Harebestanden Bestandstetthet Antall harer pr. arealenhet ute i natu­ ren er avhengig av mange faktorer. Dersom det er rikelig tilgang på næ­ ring, og predatorer (kjøttetere) og sykdommer ikke forekommer, kan tettheten teoretisk vokse til de virke­ lig store høyder i løpet av kort tid. På enkelte frodige øyer der det ikke har forekommet predatorer som har kun­ net begrense stammens vekst, har man beregnet bestanden til omkring 100 individer pr. kvadratkilometer på det høyeste i en produksjonssesong. Stor haretetthet, lokalt og under gunstige omstendigheter, kan det være andre steder også, men under normale forhold er harebestanden betydelig mindre, og kan stort sett dreie seg om 2-6 dyr pr. kvadratkilo­ meter. Men selv om bestandstettheten ikke er særlig stor, må haren hos oss regnes for å være en tallrik viltart. Hvert år felles det mellom 50 000 og 100 000 harer, men den årlige ungeproduksjonen tilsier at beskatningen sannsynligvis kunne vært høyere. Mangelen på pålitelige og praktisk gjennomførbare takseringsmetoder gjør at anslag over harebestandens størrelse blir nokså omtrentlige, men på grunnlag av den årlige avskytingen er det grunn til å anta at vår harebestand, hele landet sett under ett, tel­ ler mellom en halv og en million ved begynnelsen av jaktsesongen. Det er riktignok ikke her snakk om en stabil bestandsstørrelse som er den samme fra år til år. Harebestanden er gjen­ stand for svingninger, og variasjone­ ne fra en sesong til den neste kan være ganske store. Hos oss har man ikke kunnet påvise noen regelmessig­ het i harebestandens svingninger.

Fiender Haren har mange fiender. Blant rovpattedyr som setter pris på hare, er ulv, gaupe, jerv, rev og noen mårdyr. Noen av disse er dyktige harejegere, og for gaupa er harejakt litt av en

Harebestanden

spesialitet. Når et rovdyr skal sikre seg en hare, må det som regel utnytte overraskelsesmomentet og sikre seg byttet mens det sitter mer eller mind­ re stille og ennå ikke har oppdaget rovdyret. Rovfugler som beskatter harestammen, er blant annet ørn og hønse­ hauk, og blant uglene kan hubroen opptre som en effektiv harejeger. For ørn og hubro er haren et forholdsvis lett bytte. Mange anser hønsehauken for å være en av harens farligste fien­ der, men dette er neppe tilfelle, og det er bare sjelden at fullvoksne harer ender sitt liv i hønsehaukens klør. Et forhold som gjør sitt til at hønsehauken har mindre betydning som predator på harer, er at hønse­ hauken utelukkende jager i dagslys, mens haren hovedsakelig er i aktivi­ tet i skumring og mørke. Når det er lite smågnagere som kan tjene som bytte for predatorer, er harene spesielt utsatt. Derfor kan man til en viss grad se en sammen­ heng mellom harebestandens størrel­ se og vekslingene i bestanden av små­ gnagere. Hareunger er et lett bytte som også er utsatt for andre predato­ rer enn de nevnte, f.eks. kråkefugler. Når man ser på forholdet mellom

retortaeformis) og harens bendelorm (Cittotaenia pectinata). Andre viktige sykdommer som forårsakes av encellete, mikroskopiske parasitter, er blant annet coccidiose og toksoplasmose, som begge er van­ lige hos haren. Det er i første rekke Sykdommer unger og ungdyr som plages av cocci­ Haren er plaget av mange forskjellige diose, og svake og lite motstandsdyk­ sykdommer og parasitter. En av de tige individer rammes særlig hardt av vanligste parasittene er lungeormen sykdommen. Ikke minst i tette hare(Protostrongylus pulmonalis). Mange bestander og i oppdrettgårder kan harejegere har kunnet konstatere an­ coccidiose gjøre seg sterkt gjeldende. grep av lungeorm når de har åpnet Toksoplasmose opptrer ganske ofte skutt hare. Angrepne lunger har mør­ og er en av de vanligste dødsårsakene ke, i noen tilfeller nesten svarte hos hare i Norge. områder. Mest kjent og beryktet av alle Lungeormen er en tynn, 20-50 mm haresykdommer er tularemi, eller lang parasitt som lever i harens lun­ harepest. Dette er en sykdom som ger både som larve og som voksen. I spres av blodsugende insekter, teger, lungeormens livsløp er snegler mel­ og dessuten ved smitte fra hare til lomverter, og forekomsten av snegler hare. En hare som er angrepet av tula­ spiller derfor også en rolle for lunge­ remi, har ingen sjanser til å overleve. ormens utbredelse. I seg selv fører angrep av lungeorm A fastslå tularemi hos en død hare er sjelden til døden, men hvis haren er svært vanskelig og krever undersøk­ angrepet av andre parasitter sam­ else av spesialister. Ifølge svenske betidig, kan den samlede virkningen regninger kan en kraftig tularemiføre til døden. Blant andre parasitter epidemi redusere en harebestand som kan opptre sammen med lunge­ med opptil 80-90 prosent. Harepesten kan også ramme men­ orm og dermed sette harens liv i fare, er en liten rundorm (Trichstrongylus nesker og forårsake en svært lang-

harer og predatorer, må man ta i betraktning at en art med så sterk formeringsevne som harens, tåler å gjøre tjeneste som kjøttleverandør til mange rovdyr.

HVA KAN VI GJØRE FOR HAREBESTANDEN? Haren er en tilpasningsdyktig viltart, fullt i stand til å liv­ berge seg under naturgitte forhold over praktisk talt hele Norge. Men ettersom natur­ forholdene skifter, er det ikke like gode livsbetingelser for hare overalt. Dessuten går det opp og ned med harebe­ standen, som med andre småviltarter. Derfor har det ofte vært et ønske fra jegernes side å gjøre noe for å øke bestan­ den. Mest nærliggende er det å slippe ut flere harer, og alle­ rede i forrige århundre ble det gjort forsøk med kunstig hareoppdrett. Harer ble fan­ get inn og sloppet i store inn­ hegninger, i håp om at de skulle formere seg og bli tall­ rike, slik at det kunne bli et overskudd av ungharer som

kunne slippes ut i terrenget. Men etter et år eller to var jordbunnen i haregårdene så sterkt infisert med sykdoms­ fremkallende bakterier og parasitter at resultatet uteble. Fra midten av vårt århund­ re ble en annen metode prøvd. Man slapp harer ut på mindre øyer der firbeint rov­ vilt ikke forekom. Her kunne man oppnå en eventyrlig ungeproduksjon, og over­ skuddet kunne fanges inn om høsten og slippes ut i jakt­ terrengene. Ved å ikke bruke den samme øya flere år på rad kunne man klare å unngå epi­ demier. Også oppdrett i bur har vært prøvd, til dels med godt resultat. Én ting er imidlertid å pro­ dusere hareunger, noe ganske annet er det å øke en naturlig

harebestand. Hensikten med oppdrettet har vært å skape en harebestand i områder der hare ikke forekommer, eller å øke en liten bestand. Erfa­ ringen viser at utsetting av harer på fastlandet har vært til liten nytte. Harens formeringskapasitet er så stor at der forholdene ligger til rette for en stor harebestand, der blir bestanden stor. Er harebe­ standen liten i et område, kan man gå ut fra at det er andre faktorer, og ikke rekrutterin­ gen, det er noe i veien med. Det har vist seg at harer fra kunstig oppdrett er langt mer ømfintlige for alle former for miljømotstand enn harer som er født og oppvokst ute i natu­ ren. I Sverige har forsøk med utsetting av oppdrettharer ut­ styrt med radiosender vist at

de ganske snart blir tatt av rovvilt.

Foring Vinteren er flaskehalsen for nær sagt alt vilt i Norge, og det er en nærliggende tanke at harebestanden kan økes hvis man hjelper dyrene gjennom vinteren ved å gjøre det lette­ re for dem å finne mat. Den enkleste metoden, som har vært praktisert en del, er å hogge osper slik at haren får tak i de tynne kvistene i kro­ nen. En felt osp vil nesten alltid samle harer, men i et område hvor det er noen­ lunde normal tilgang på bus­ ker og trær som kan gjøre tje­ neste som vinternæring for hare, vil ospefellingen neppe ha noen betydning for bestan­ den.

107

Harer og harejakt

varig og ubehagelig febersykdom. Hvis man finner en død hare om som­ meren, bør man derfor ikke berøre den med bare hender. Utbredelsen av tularemi stanses som regel av den første frosten.

Bestand og jakt En livskraftig bestand av hare er selv­ følgelig til glede for jegeren, men hvis gleden gir seg utslag i overdreven jakt, kan den føre til at bestanden går tilbake. En slik fare foreligger imid­ lertid bare i mindre, isolerte områ­ der, og i områder der jakttrykket er uvanlig stort, f.eks. nær byer og tett­ steder. Jakttidene sørger da som re­ gel for å gi haren et vern mot altfor intens jakt. I et område upåvirket av mennes­ ker vil det herske en dynamisk balan­ se i forholdet mellom predatorer og byttedyr. Hvis predatorer ikke fore­ kommer eller er særlig fåtallige, kan det få uheldige konsekvenser f.eks. for en harebestand. Den vil vokse raskt og med stor sannsynlighet bryte sammen, blant annet av sykdommer. Derfor kan man si at effektiv jakt er nødvendig i slike tilfeller. Men heller ikke under normale forhold med en bestand av predatorer av forskjellige slag, vil vanlig, fornuftig regulert jakt ha noen virkning på bestanden. Dette har sammenheng med at haren er blant de viltartene som har særlig stor formeringskapasitet, noe som inne­ bærer at et meget stort antall dyr må gå til grunne hvert år, hvis bestanden ikke skal bli for stor. Tilgangen på næring er under våre forhold neppe en faktor som spiller noen nevneverdig rolle for varia­ sjonene i harebestanden. Når en po­ pulasjon blir så tett at den trues av sammenbrudd, er det andre faktorer som er avgjørende, som f.eks. sosiale forhold og sykdommer. Haren er som nevnt sterkt utsatt for sykdommer, og sykdommene kan ha meget stor be­ tydning når det gjelder vekslingene i bestanden. Når man vurderer forhol­ det mellom rovvilt og hare, må man ta i betraktning at en unormalt liten rovdyrbestand kan innebære at haren lettere når bestandstopper, med syk­ dommer og sammenbrudd som re­ sultat. 108

Harejakt med jagende hund Harejakt med jagende hund har lan­ ge tradisjoner i vårt land. Denne jaktformen med «løs på drevet hal­ sende hund» kan føres tilbake til midten av 1600-årene, da tyske offi­ serer kom hit til landet i forbindelse med opprettelse av den norske hær. Disse hadde med seg støvere som de benyttet til jakt på hare. Det er altså tyskerne som var våre læremestere når det gjelder denne populære jakt­ formen. Omtrent på samme tid kom mange innvandrere fra Mellom-Europa, for det meste tyskere, for å arbeide i bergverks- og glassverksindustrien. Mange av disse var ivrige harejegere og var i høy grad medvirkende til at harejakten etter hvert ble meget populær, en popularitet som også i våre dager har en sikker forankring hos et stort antall jegere. Harejakt med hund drives over det meste av landet, men lite i de nord­ ligste fylkene og på Nordvestlandet. Denne jakten kan drives både som enmannsjakt og som selskapsjakt. En medvirkende årsak til harejaktens popularitet er at jakttiden er relativt lang. 1 tidligere tider var forskjellige fangstmetoder i bruk, som bruk av feller og snarer. Det ble også drevet sporsnøjakt uten hund, og i noen om­ råder klappjakt. I dag er fangst av hare med feller, snarer o.l. forbudt. Enkelte ivrige jegere som mangler hund, prøver seg nok på sporsnøen en gang imellom, og det kan jo være spen­ nende. (Se rammetekst side 112.)

Grunnprinsipper for harejakt Når jegeren kommer til det området hvor jakten skal foregå, slippes hun­ den løs, og den skal nå, helt selvsten­ dig, søke etter fot for å finne stedet der haren har satt seg inn for dagen. Haren er en natterangler og kan ofte forlate beiteplassen tidlig om morge­ nen, og hunden kan få store vanske­ ligheter med å finne gjemmestedet.

Men når den finner dette og haren løper ut i stor fart, skal hunden for­ følge den i en hissig los. Haren tar ofte mindre turer i ter­ renget der den er godt kjent, og ven­ der tilbake til uttaket. Derfor kan jegeren ta post i nærheten av uttaket og skyte haren der. Dette er imidler­ tid en meget forenklet beskrivelse av harejakten. Avhengig av årstid, vær­ forhold og andre faktorer (ikke minst terrenget) er harejakten langt mer allsidig og spennende enn det enkle mønsteret som er beskrevet ovenfor.

Harehunder Alle harehundraser som er kjent i de nordiske land, blir brukt til harejakt hos oss, enkelte også til revejakt. Vi har et klart skille mellom langbeinte og kortbeinte harehunder. Til de sist­ nevnte rasene hører beagle, drever og dachshund. Disse rasene er i den senere tid blitt meget populære. Det­ te skyldes for en stor del at det i noen områder er tillatt å bruke disse hun­ dene til rådyrjakt, forutsatt at skulderhøyden ikke overskrider 41 cm. Jaktegenskapene hos de forskjel­ lige rasene, enten de er langbeinte eller kortbeinte, er stort sett de sam­ me, men det er innlysende at små hunder i de fleste tilfeller har mindre fart i jaget, og at området der jaget foregår, blir mer begrenset. Dette er i høy grad også avhengig av at hunden er moderat, at den ønsker god kon­ takt med sin herre, og ikke er så egenrådig at den drar ut på viddene. Stort sett er det likevel en fordel å bruke små hunder hvis man vil holde jaget innenfor mindre områder. Som familiehund er småhunden praktisk, og den tar mindre plass både i hjem­ met og i bilen. Det er vanskelig å sammenlikne småhundene med de større rasene, da det er avhengig av hvilke kriterier man legger vekt på. Det er som nevnt blitt tillatt å benytte småhundene på rådyrjakt, og det er da naturlig at mange foretrekker disse hundene. Det må være en forutsetning for bru-

lengde, det vil si tilgangen på lys, som dirigerer harens pelsskifte. Snøen har in­ gen innflytelse. Når snøen kommer sent, risikeharen derfor å.gå omkring i skinnende hvit drakt mot mørice omgivelser. Og når den er i overgangsdrfåt (bildet) høst eller vår, er det vanlig at den.erbiid skiller seg ganske klart ut mot snøen.

ken av småhunder at terrenget for dem, og at ikke gjør det vanskelig å benytte kort­ beinte hunder. Til en god hund kan det stilles en del prinsipielle og aksepterte krav som de fleste jegere er enige om. Den skal ha et stort nok utslag, arbeide målbevisst på fot, og ha god evne til raskt å få haren på beina. Den skal ha kraftig og godt hørbart mål, gi godt på i losen, ha godt driv i jaget og være flink til å lokalisere tap. Den skal videre være påholdende, ha en natur­ lig kontakt med jegeren, den må være selvstendig og fullt klar over at det er den som skal gjøre arbeidet. I tidligere tider var det ganske al­ minnelig å jage med to hunder. Slike samjagde hunder kunne det være en sann fornøyelse å høre på, men av

og tamme beitedyr, særlig sau, er det meget uheldig å slippe to hunder sammen. Det kan resultere i tragedier som man ellers ville ha vært spart for. Selv om begge hunder hver for seg regnes som sikre for både rådyr og sau, skal det lite til før de hisser hverandre opp. Været er av stor betydning for ut­ fallet av harejakten. Det viktigste er kanskje ikke hva slags vær det er under selve jakten, men været i de foregående timene kan ha meget stor betydning. Selv erfarne harejegere har vanskelig for å bedømme om en værtype er gunstig eller ikke. Været kan ofte se lovende ut, men så oppda­ ger man det stikk motsatte, og forhol­ dene virker ganske håpløse. Som oftest går jakten best i skyet, stille og kanskje litt kjølig vær. Men

det hender også at losene kan gå me­ get godt selv om det kommer noe nedbør i form av regn eller snø. Det dårligste jaktværet er sterk vind. Hunden har da vanskelig for å holde et sammenhengende jag, og for jege­ ren er det umulig å holde kontakt med losen. Hvis det har regnet, med eiærfølgende frost eller snø etter at haren har satt seg inn, kan det være meget vanskelig for hunden å finne ut av nattråkket, og haren sitter da ganske trygt i sitt leie. Se også Jakthunder, bind 2.

Oppjaging Selve jakten begynner først når hun­ den har utredet nattfoten og kommet til harens oppholdssted (dagleie). Det finnes ingen regel for hvor haren har satt seg inn for dagen. Det hevdes nok av enkelte at været spiller en viss rolle for hvor haren søker leie, men lang erfaring tilsier at det er få holde­ punkter for en slik antakelse. Det er jo også hunden som skal løse denne 109

Harer og harejakt

oppgaven, og ikke jegeren. Det er ofte en meget vanskelig oppgave harehunden har når den skal finne ut av de mange krumspring haren gjør i løpet av en natts beitetråkk. Da det er lite lukt etter harens poter, må andre dufter komme inn som medvir­ ker til at hunden finner avhoppene som fører til gjemmestedet. Det er blant annet dufter etter harens pust, lukt som henger igjen i vegetasjon, spor etter beiting, lort og dufter som omgir kroppen. Alt dette henger igjen etter harens rute og danner grunnlaget for at hunden finner harens hvileplass. Hos harehunden, som hos alle and­ re jakthunder, er luktesansen den viktigste egenskapen. En god hund med god nese klarer å skjelne fra hverandre de forskjellige luktene, og den kan på grunnlag av dette avgjøre sporets alder og viltets bevegelsesret­ ning. Til en god hunds egenskaper hører også at den makter å skille forskjellige harer fra hverandre, slik at den ikke skifter over på andre harer der hvor harebestanden er god. Dette forekommer meget sjelden. Harehundens måte å jage på kan variere endel. Noen er mer høytsøkende, mens andre opptrer nokså spornøye og går med nesen i bakken. De beste hundene finner man blant dem som benytter seg av begge de her nevnte måter å forfølge haren på, alt etter forholdene. En høytsøkende hund (overværshund) er nok i mange tilfeller noe raskere til å finne harens gjemmeste­ der, i motsetning til en spornøye hund, som bruker lengre tid på å finne ut av beiteplassen. Det kan nok diskuteres hva som er det mest effek­ tive, men også her kommer det inn at den hunden er best som utnytter de aktuelle forholdene, som terreng, vegetasjon og vitringsforhold. Hvis en hund er utpreget spornøye, bruker den ofte lang tid og slår tilbake til området der teften sitter godt, og det kan bli kjedelig for jegeren å vente på slike «markkrypere». Men en altfor overfladisk overværssøker kan også virke tilfeldig og lite konsentrert. Det ideelle er en hund som har god nese og intelligens, og som benytter seg av den mest gunstige framdriften etter forholdene. 110

Oppførsel under jaget Når hunden har funnet fram til haren og støkker den ut, starter losen gjer­ ne med et heftig beskrik, noe som tilkjennegir at hunden ser haren. Men ganske snart kommer haren så langt foran at den nære kontakten er slutt, og da går losen over i roligere takt. Hvis losen begynner med mer rolig losføring allerede i startfasen, kan man som regel gå ut fra at haren har forlatt sitt leie før hunden har hatt mulighet til å støkke den ut. Det er ikke så sjelden at dette forekom­ mer. Det at hunden beskriker haren og så går over i roligere losføring, ut­ gjør nok høydepunktet for harejegeren på stille høstdager. Som regel drar haren ut i stor fart, og først når den får ristet hunden av seg, begynner den å lage avhopp og returspor. På den måten kommer hunden i vanskeligheter. Haren sitter ofte og trykker og følger losen til hunden kommer så nær at den finner det klokest å ta nye turer. Harens oppførsel under losen på­ virkes også av måten hunden jager på. De raske, overværsjagende hun­ dene har, under forutsetning av at de har god nese og bruker fornuft, en slik losføring at haren får mindre tid til å foreta alle de krumspring den er en mester til, og losen blir mer sam­ menhengende, noe harejegerne set­ ter stor pris på. I et typisk overværsjag hender det ofte at hunden jager på siden av selve sporet, noe som er naturlig da harens vitring flyttes med luftstrømmen. Dette forklarer også hvorfor hunden ofte skjærer over vinkler og kroker som haren har gjort. At hunden har et godt mål og at den øser kraftig på i losen, gir harejegeren en stor opple­ velse. Hvis hunden holder for stor fart under jaget, oppstår som regel mange småtap på grunn av overjag, og faren for lengre tap blir da stor. Sterk vind gjør også forholdene ugunstige for en hund som jager på overvær, og en spornøyaktig hund har nok da sine fordeler. Den kan på mange måter være en sikrere jager, men som regel blir farten noe mindre, og haren får også da god tid på seg til å foreta sine mange krumspring, slik at det opp­

står vanskeligheter for hunden. Et tregt jag, kanskje med sparsom los­ føring, er en kjedelig opplevelse, men det må være opp til den enkelte jegers personlige innstilling hva man setter mest pris på. Den virkelig gode harehunden med radig los, som be­ nytter både overværsjag og er spor­ nøye om det kreves, er nok for de fleste harejegere det store målet. I begynnelsen av jakten er det som oftest ungharene som er lettest å få ut. Disse har som regel mindre områ­ der de er kjent i, og turene de tar, blir nokså korte. Dette forandrer seg ut­ over høsten, noe som sikkert henger sammen både med erfaring og med at de etter hvert slår lenger ut for å finne bedre beitemarker. De blir da bedre kjent, og turene de går under losen, blir mer lik dem man finner hos voksne harer. Det kan ofte by på store vanskeligheter å jage en fullvoksen hare som har overvintret. Den har streifet over store områder og er blitt godt kjent. Her kan det også forekomme store variasjoner mellom harer som har holdt til i typis­ ke skogområder og harer som har hatt tilhold på store fjellvidder. En unghare som beveger seg innenfor små områder og som gjør meget begrensede turer under jaget, har likevel en merkelig evne til å stikke seg bort. Dette beror nok på et medfødt anlegg som er meget verdi­ fullt for at ungharen skal overleve de mange farene som den er utsatt for. Den stikker seg fort inn i urer, eller den gjemmer seg i tette busker eller liknende og trykker så man nesten kan tråkke på den. En slik unghare er det nesten umulig å få noen jakt på, og det er bedre å koble hunden og trekke bort til andre områder. Alle hunder mister haren før eller siden, og det kan bli tap som det er vanskelig å finne ut av. Disse proble­ mene oppstår som regel når losen kommer inn på grusveier, når haren har passert storsteinet ur, eller spore­ ne går langs vassdrag der haren kan­ skje har hoppet over, eller den har passert uryddige hogstflater. En på­ holden hund med stor erfaring finner mange ganger ut av disse hindringene også og får gjentak, til stor glede for jegeren. Det blir av og til hevdet at haren

Harejakt med jagende hund holder pusten når den blir skremt, og at den på den måten etterlater seg lite lukt. Det er vel vanskelig å bevise en slik antakelse, men det er nok mange som har erfart at etter at en hare er påskutt, og da selvfølgelig skremt, er det ofte vanskelig for hun­ den å finne ut av det hvis haren har fått tid til å gjemme seg bort. I slike tilfeller kan det virke som om teften er helt borte. Noen fullgod forklaring på dette er det sikkert vanskelig å finne. En harelos byr på store variasjo­ ner. Den kan vare bare en ganske kort stund, eller den kan pågå i man­ ge timer før jegeren har mulighet til å få skutt. Det er ikke noen regel som tilsier at man får noen sjanse i det hele tatt, selv om losen går over timer. En påholdende hund som nø­ dig gir seg, kan bruke mesteparten av dagen uten at haren passerer jegeren. Da haren under en lang los har man­ ge muligheter til å stikke seg bort, og ofte i lange perioder av gangen tar det med knusende ro, er det hunden som etter hvert blir sliten og mister noe av interessen. En sjelden gang hender det at hunden får tatt haren og enten gjemmer den eller eter den opp. Det er jo ikke hensikten med harejakten, og det er ingen jeger som liker seg når slike ting forekommer. Når man har fått uttak på en hare og losen er kommet godt i gang, er det jegerens oppgave å finne en god post. Hvis man med sikkerhet vet hvor uttaket er, bør man plassere seg i nærheten av dette, men alltid på et sted hvor man har god oversikt. Som tidligere nevnt har haren en tendens til å oppsøke uttaket eller komme i nærheten av dette, men det er ingen regel at det skjer. Får man f.eks. uttak på en voksen hare som kanskje har forflyttet seg i et større område, er det mulig at den drar tilbake og begynner å «ture» i det terrenget der den hadde sitt siste oppholdssted. Under slike omstendigheter må jege­ ren trekke etter, men det lønner seg å vise tålmodighet og ikke forlate en god post ved uttaket for tidlig. Her kommer selvfølgelig den erfaring en harejeger har tilegnet seg, inn med full tyngde. Hvis flere jakter sam­ men, blir valget av poster langt lette­ re. Da kan mange av de stedene der

haren ventes å komme, besettes. Men selv med mange jegere i laget er det viktig at området omkring uttaket er gode poster. Og det er gunstig at det i det minste er én som er kjent i terrenget, slik at postene kan fordeles på en fornuftig måte. En meget viktig oppgave er å ta hensyn til at postene er oversiktlige, og at de blir fordelt med tilstrekkelig avstand fra hver­ andre. Alle bør vite hvor naboposten står, og det er forkastelig og må ikke forekomme at noen forflytter seg, slik at det kan oppstå farlige situa­ sjoner. På posten må man være så stille som mulig, og det kan være fordelak­ tig å sitte. Da blir påkjenningen mindre hvis losen varer i mange timer. Det er en vurderingssak om man bør reise seg opp når haren kan ventes, for å være mer bevegelig for skudd. Det er aldri sikkert fra hvilken kant haren kommer til syne og inn på skuddhold, og sittende stilling kan bli anstrengt og krampaktig. Gode poster finnes gjerne i myrkanter, ved små glenner i skogen, ved stier og grøftekanter samt ved skogs­ veier. Foruten at åpne plasser og skogsveier gir godt skytefelt, kan

man følge harens, og også hundens bevegelser, noe som er meget interes­ sant, og som i høy grad er medvirken­ de til harejaktens store sjarm. Når man venter at haren skal kom­ me, kan overraskelsen bli stor, etter­ som den kan komme fra en helt annen kant enn man venter. Den kan også plutselig sitte ved siden av jege­ ren uten at han har merket det. Haren lager ikke noe bråk og tar seg rolig fram, setter seg ofte og følger med i hundens bevegelser. Når losen nærmer seg, tar den ut på nye turer. Under jaget har haren for vane å følge bestemte ruter, ofte de samme som den benytter på sine nattlige vandringer. I mange områder vil lo­ sen passere bestemte steder. Man bør også legge merke til at harene fore­ trekker høyt terreng, og mange gan­ ger kan de under losen oppsøke de høyeste åsrygger og fjell. Tilsvarende tilbøyeligheter kan også iakttas hos andre viltarter når de blir jaget. Høye punkter i terrenget kan ofte være gode poster. A forutsi harens gange i ukjent ter­ reng er selvfølgelig meget vanskelig, for ikke å si umulig. Men med erfa­ ring utvikles øyet til også å kunne

Harejakt med hund kan drives som en utpreget selskapsjakt, og mange betrakter nok samlingen omkring kaffebålet som et av jaktens høydepunkter - spesielt når utbyttet av selve jakten er så godt som her.

111

Harer og harejakt

SPORJAKT PÅ HARE En tradisjonell form for harejakt er jakt på sporsnø uten hund. Prinsippet er at jegeren følger ferske spor i snøen fram til harens dagleie. Snøforholdene er i høy grad avgjørende for denne jakten. Det sier seg selv at bare nysnø skaper ideelle forhold. Går det lang tid mellom snøfalle­ ne, blir det heller ikke mange sjanser til sporjakt på hare. Også på nysnø er det et tid­ krevende arbeid å finne ut av harens mange returspor og avhopp, og det er helt vanlig at jegeren bruker to-tre timer til dette arbeidet. Jakten be­ gynner gjerne ved harens beiteplass, der det ved første blikk kan virke som om minst ti harer har vært i virksomhet om natten. Etter å ha grans­ ket området finner man ofte ut at det i virkeligheten bare

er en eneste hare som har inn­ tatt sitt nattlige måltid på stedet. Når man finner sporet der haren har forlatt beiteplassen og satt kursen for dagleiet, kommer man ofte til et punkt der sporet slutter. Ettersom haren ikke har vinger, betyr det at den her har gått tilbake i sine egne spor, noe den kan gjøre med forbløffende nøy­ aktighet. Det jegeren nå har å gjøre, er å følge sporet tilbake og holde skarpt utkikk etter avhoppet. Når haren hopper av fra retursporet, kan den gjøre det ganske utspekulert. Den kan f.eks. hoppe over en stein, en stubbe eller et vind­ fall, slik at sporet videre ikke straks er synlig for jegeren som følger retursporet. Når det første retursporet er funnet, gjelder det for

vurdere dette på en noenlunde til­ fredsstillende måte. Har man funnet en brukbar post, bør man ikke forlate den før man er overbevist om at losen har forflyttet seg til et annet terreng. Tålmodighet er den største dyd på harejakt.

Skyting og treff Harejegerens våpen er hagle. Den hagla man benytter, kan mer eller mindre regnes som en personlighet, slik at kjennskap til våpenet er av største betydning. Treffmønsteret må utprøves med forskjellige patroner og ulike haglstørrelser. En patron som passer godt i én hagle, går ikke nød­ vendigvis bra i en annen. Det er også viktig å kjenne temperaturens in­ nvirkning på våpenet. Harejakten drives ofte når det er frost, sent på høsten og om vinteren, og kulde kan påvirke et våpens effektivitet. Hvis man vil bli en flink harejeger, er det nødvendig å trene endel før man kommer på en harepost. Samme råd og regler gjelder for harejakt som for mange andre former for jakt.

112

jegeren å holde øynene åpne, for det kan nå tenkes at haren har funnet sitt dagleie like i nærheten. Det første man får øye på da, er gjerne et par svarte ørespisser eller svarte øyne under en busk eller inn­ til en stein. Når man har grunn til å anta at man nærmer seg dag­ leiet, kan man prøve å ringe inn haren. Man går da om­ kring den antatte hvileplassen i en vid sirkel. Når sirkelen er sluttet, og man ikke har sett noe utspor, vet man med sik­ kerhet at haren er innringet. Man går nå fortsatt i ring, i stadig trangere sirkler, til man endelig får øye på den. Erfaringen viser at det er lettere å støkke haren når man følger sporet direkte til dagleiet, enn når man be­ nytter seg av innringing. Det­ te skyldes sannsynligvis at haren har lettere for å bli skremt av en fiende som nær­

Banetrening hvor man kan øve seg i raske skudd på leirduer, er av største betydning og bør være obligatorisk for alle harejegere. Som tidligere nevnt hender det ofte at haren kommer helt ubemerket inn på personen på post, men den kan også komme i voldsom fart, og da er det ikke tid til omhyggelig sikting. En hare som bare skimtes mellom trær og busker, skal man ikke under noen omstendighet skyte på; risikoen for skadeskyting er altfor stor. Hare­ jakten har jo den fordelen at det kan komme flere og bedre sjanser når losen fortsetter og haren går de sam­ me turene. En erfaren jeger oppdager ganske snart om det er en unghare som er i losen, da den som regel stikker småturer i mange retninger, slik at det bare blir en hakkelos. En slik liten hare er det ingen tilfredsstillelse å skyte, og man bør så snart som mulig få koblet hunden og la ungharen få være i fred. Harens pels er forholdsvis tynn, og en hare som er truffet, dør lett, ofte overraskende lett. Likevel er det ikke til å unngå at enkelte blir skadeskutt,

mer seg i harens eget spor. Under ringing vil man ofte komme på haren fra en annen retning, og da er fluktavstanden erfaringsmessig kortere, men på den annen side er dagleiet ofte så overraskende plassert at ringing ikke nød­ vendigvis er mer fordelaktig for jegeren enn å følge sporet direkte. Sporjakt på hare blir av mange sett på som en mindre sportslig form for harejakt, men i virkeligheten er det en krevende jakt som gir jegeren de aller beste muligheter til å lære en god del om harens vaner og levevis. Denne jakt­ formen krever både god fy­ sisk form, nøyaktighet, tål­ modighet og en god porsjon jaktinstinkt. Dessuten er det helt klart at sporingen er en jaktform som i høy grad gir viltet en sjanse. Svært ofte er det haren som trekker det lengste strået.

og det er ikke så sjelden beina det går utover. Harens knokler synes å være relativt sprø, og bare et eneste hagl kan knekke et bein. Harens sparking kan også være medvirkende til brud­ det. Med haglskyting er muligheten for å skade viltet ganske stor, men hvis det er sporsnø, er det som regel lett å registrere om haren er skadd eller ikke. Det er ikke fornuftig at jegeren begynner å oppspore den skadeskutte haren. Det beste er å la hunden fort­ sette jaget. Hvis haren er endel skadd, tar det som regel ikke lang tid før hunden innhenter den og sørger for rask avliving. Jegeren vil ganske sikkert kunne konstatere om det hele er avsluttet. Da bør han så fort som mulig forsøke å finne fallstedet, etter­ som det er mange hunder som vil begynne å ete haren, og det bør for­ hindres. Sårede dyr har en sterk trang til å gjemme seg bort, og haren er intet unntak. Den vil ofte gå inn i ur, men benytter også løer og seterhus som gjemmesteder. Det kan by på store vanskeligheter å få den fram, men man må gjøre alt som er mulig, for å

Harejakt med jagende hund få avlivet et såret dyr. En solid kjepp kan benyttes til et kraftig slag i hodet. Geværkolben må ikke under noen omstendighet tas i bruk. Etter et vellykket skudd er det vanlig å rope «dot» hvis det er flere jegere på laget. Dette uttrykket er av tysk opprinnelse og betyr at viltet er felt og at losen opphører. Den førs­ te behandlingen av byttet er skyt­ terens oppgave. Det hører med til de grunnleggende kravene til en jeger at han selv klarer å ta vare på sitt bytte.

knippet må ikke være altfor tett, men gi rikelig rom for luften til å sirkulere. Til frakt av haren er ryggsekken naturlig å bruke. Hvis man for renslighetens skyld legger haren i en plastpose, må man ta dyret ut av po­ sen straks etter at man har kommet til hytta eller hjem, ellers vil kjøttet bli skadd. En tett plastpose er ikke egnet

til oppbevaring av kjøtt som skal hen­ ge luftig for å bli mørt. Temperaturen spiller en viktig rolle for hvor lang tid en hare bør henge, men på kjølige høstdager kan vel 5-6 dager være pas­ sende. Men det må ikke være så kaldt at kjøttet blir frossent, for da blir det ingen mørning. Harald Sommerstad

Med nesen mot bakken prøver hunden å finne ut av harens nattråkk. Harens fotavtrykk etterlater se8 ganske lite lukt, så hunden finner veiledning blant annet også i dufter fra harens pust og kroppsdufter som henger igjen i vegetasjonen. Og det er i denne fasen at hunder med gode naturlige anlegg begynner å ringe rundt beitetråkket og finner utsporene som fører til skjulestedet.

Etter fellingen Haren åpnes straks etter fellingen, og hunden og jaktlaget bør være på plass, slik at alle tar del i denne av­ sluttende fasen av jakten. Hunden bør kobles, slik at den ikke i sin iver drar ut og begynner å lete etter ny fot i det samme området hvor losen kanskje har pågått i lang tid. Det kan ofte være tilfelle med unghunder, og de bør vennes til å roe seg ned etter en vellykket jakt. Før åpningen tømmes harens urinblære ved at man løfter forparten opp og klemmer lett under magen. I mageskinnet gjøres et lite snitt i leng­ deretningen, og tarmer og magesekk fjernes varsomt. Hinnen mellom ma­ ge og brysthule åpnes, og hjerte og lunger trekkes ut. Bekkenet bør knekkes, slik at endetarmen med lortbønner kan fjernes og rengjøres. En uerfaren jeger kan ofte overse denne detaljen, men den er viktig nok. Av indre organer tar man vare på hjerte, lever og nyrer. De fleste jege­ re gir dette til hunden som belønning for vellykket los, sammen med blodet som har samlet seg i kroppshulen. Tarmer og magesekk bør ikke gis til hunden, og det den får, bør granskes nøye slik at man ikke risikerer å fore den med deler av en syk hare. Det er best å la haren ligge på magen etter at alle innvollene er fjer­ net, slik at resten av blodet fra bukog brysthule kan renne ut. I den åpne magen legges gran- eller einerbar. Dette hindrer at bukveggene klistrer seg sammen, og minsker dermed risi­ koen for at kjøttet blir skadd. Bar8.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

113

Råbukk.

HVORFOR TRENGER VI ET VILTSTELL? 116 Artsfredning og biotopforvaltning

SKJØTSEL AV LIVSMILJØET

KORTSIKTIGE TILTAK

116

118

118

LANGSIKTIG VILTSTELL 120 Gammelskog 120 Snauhogst 121 Markberedning 122 Behandling av hogstflatene 123 Tynningsfaser fram til hogstmoden skog Skogsdrift på myr 127 Gårdsskogene 127 Forbedring av rypenes miljø 127

VILTMILJØERI KULTUR­ LANDSKAPET 128 Øyer og nes på dyrket mark 128 Langs veier, grøfter og elver 129

MILJØ FOR ANDEFUGLER Heving av vannflaten 130 Smådambygg 131 Større demninger 132

130

FORBEDRING AV FUGLENES HEKKEMULIGHETER 133

FORING AV VILT 132 Vinterforing av hønsefugler 132 Vinterforing av pattedyr 136 Viltåkrer 137

SKADEDYR Kråke 138

138

125

Viltstell

Hvorfor trenger vi et viltstell? Vår ville fauna utsettes for stadig sterkere press fra menneskenes side. Skal vi gjøre oss håp om å bevare de verdiene som ligger i et variert og rikt dyreliv, trenger vi:

1. Et effektivt overvåkningssystem, slik at vi nøye kan følge bestands­ endringer. 2. Grunnleggende økologisk viten om dyrene, og om hvordan de på­ virkes av sitt livsmiljø.

3. Retningslinjer for faunavennlig arealbruk, herunder praktiske til­ tak for å hjelpe fram dyrelivet. I dette kapitlet skal vi konsentrere oss om punkt 3, det vil si hva vi bør gjøre - eller i svært mange tilfeller ikke bør gjøre - dersom vi vil opprett­ holde livskraftige viltstammer. Vi vil legge hovedvekten på det jaktbare viltet, ellers omfatter vilt etter jakt­ lovens nye definisjon alt høyere dyreliv. Vi kan med én gang slå fast at det ikke er så enkelt å øke viltbestanden gjennom spesielle tiltak. Viltet er gjennom en lang utviklingsprosess til­ passet sitt miljø i et nøye samspill. Dette samspillet er det lettere å øde­ legge enn å forbedre.

Artsfredning og biotopforvaltning Jakttider og fredningsbestemmelser representerer den aller første viltfor­ valtning. Hos oss fikk vi slike bestem­ melser for elg allerede i middelalde­ ren (se bind 1, side 168), og beveren ble totalfredet i 1845. Når det gjelder beveren, skiller Norge seg positivt ut i Norden. Både i Sverige og Finland ble arten fullstendig utryddet. Utvik­ lingen innenfor lovgivningen har gått i retning av stadig sterkere begrensninger av jakten. I dag er alt dyreliv prinsipielt fredet. Jakt tillates bare på de artene som er nevnt spesielt i vilt116

Det som i dag først og fremst truer viltet, er forskjellige former for naturinngrep som endrer livsmiljøet for dyrelivet. Ikke minst gjelder dette i skogen. Andelen av gammel skog blir stadig mindre, til skade for arter som er tilpasset dette miljøet. Bildet viser gammel furuskog ved Randsverk i Vågå.

Generelt gjelder det at et område med store variasjoner og et arts rikt planteliv også gir grunnlag for et artsrikt dyreliv. I barskogen er ikke minst kilder, tjern, myrer og andre åpninger eller lysninger av betydning. Motivet er hentet fra Hattfjelldal i Nordland, med Hatten i bakgrunnen.

Hvorfor trenger vi et viltstell? loven. Ukontrollert beskatning er derfor ingen trussel mot våre viltarter i dag. Trusselen mot dyrelivet kommer i dag fra en annen kant, nemlig fra forringelse av dyrenes livsmiljø. Sko­ gene våre drives stadig mer intenst med tanke på produksjon av trevirke. Andelen av gammel skog er mange steder for liten til å opprettholde en livskraftig bestand av storfugl; myrer og vannsig grøftes ut og tørrlegges; hule trær forsvinner. Og selv om vi i dag kan glede oss over en god be­ stand av klauvvilt, kan dette endre seg dersom tendensen til å bruke sta­ dig større mengder av kjemiske sprøytemidler mot løvkrattet og urtevegetasjonen på hogstflatene fort­ setter. Jordbrukslandskapet forandres for å oppnå mer effektiv matproduksjon. Vannsig med rik vegetasjon dreneres med lukkede grøfter, samtidig som sprøytemidler mot ugress og insekter blir brukt i økende utstrekning. Det har gått tregt å få hensynet til beskyttelse av viltets livsmiljø inn i lovverket. I den seneste tiden er det imidlertid skjedd gledelige ting. Vi har fått en ny skogbrukslov, som klart uttaler skogbrukets ansvar for å opprettholde skogen som livsmiljø for dyr og fugl. Skogoppsynet i man­ ge fylker viser en positiv holdning, og særlig gledelig er det at herredsskogmestrene etter hvert tar over som sekretærer i viltnemndene. Dette sis­ te er meget viktig. Det kan hjelpe til å snu den sørgelige tendensen til at dyrelivet rett og slett blir glemt når driftsplaner legges opp og arbeids­ operasjoner utføres. Innenfor Norges Bondelag og Norges Skogeierfor­ bund er det også etablert et utmarkskontor som bl.a. arbeider med skog/ vilt-problemer. Innen det generelle naturvernet er områdefredninger og lovbestemmel­ ser aktuelle virkemidler. Den nye viltloven åpner også adgang til bånd­ legging av skogsdrift av hensyn til dyrelivet. Det er imidlertid nokså innlysende at bruk av tvang og para­ grafer er en dårlig løsning både fra viltstellets, jordbrukets og skogbru­ kets synspunkt. Det kan nok settes kontrollerbare bestemmelser for hogstflatestørrelse og bruk av kjemis­

ke midler, men generell regulering av viltfremmende tiltak på våre over 100 000 eiendommer vil by på proble­ mer. Vi kan bare nevne gjensetting av kantvegetasjon mot myr, vann og åker, busker og trær i bekkedrag, undervegetasjon i eldre skog, «påsetting» av hule trær, vern om skogsfuglens spillplasser og reirtrær for rovfugl, vern av småmyrer og kildeutspring og gjensetting av beitetrær for viltet. Håpet må være at skogbrukere og jordbrukere nå kjenner sin besøkstid

og sitt ansvar som sentrale forvaltere av dyrelivet, og at de gjennom en faunavennlig jord- og skogbehandling kommer lovparagrafene i forkjø­ pet. Dette krever igjen et intimt sam­ arbeid mellom skogs- og jordbruksetaten og viltsidens forsknings- og veiledningstjeneste. Målet må være å få hensynet til viltets krav inn alle­ rede ved utarbeidelse av driftsplan for den enkelte eiendom, og videre ut til mannen med traktoren, motorsa­ gen, øksa, helikopteret og giftsprøyten.

I randsonene, det vil si ved overgangen mellom ulike naturtyper, er det ofte gode livsbetingelser for mange slags vilt. Dette gjelder også i kulturlandskapet, der det langs skogkantene og ikke minst på holmer og nes i dyrket mark lett kan opprettholdes en rik vegetasjon av mange slags trær og busker som gir den variasjonen som er betingelsen for et rikt dyreliv. Bildet er fra Øystre Slidre i Valdres.

Viltstell

Skjøtsel av livsmiljøet

Kortsiktige tiltak

Viltstell kan drives på to plan: som langsiktige tiltak, som går ut på å verne og skjøtte viltets livsmiljøer, og som kortsiktige tiltak, som f.eks. fo­ ring. Det er klart at det er det lang­ siktige viltstellet som virkelig teller; å opprettholde viltets livsmiljø er en forutsetning for at vi overhodet skal ha vilt i framtiden. Mange steder kan man skape bedre muligheter for fugler som er knyt­ tet til vann, ved å åpne tjern eller småsjøer som gror igjen, eller ved å heve vannflaten på vann som er truet av uttørring. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å skape nye mulig­ heter for vannfugler ved å demme opp for eksempel myrer. Slike tiltak kan særlig komme på tale i områder som fra før er fattige på vann og sjøer. Når det gjelder mulighetene for å legge forholdene til rette for skogsviltet, vet man nå en god del, men det gjenstår ennå en betydelig forsk­ ningsinnsats, særlig når det gjelder vitenskapelig utprøving av ulike tiltak. Det som imidlertid er av aller størs­ te betydning, er at man ikke i ren uvitenhet volder skade for viltet. Med litt omtanke og små omkostnin­ ger, og i mange tilfeller uten omkost­ ninger i det hele tatt, kan skogbruke­ ren i virkeligheten bidra til å opprett­ holde viltets livsmiljø ved å la være å gjennomføre enkelte tiltak, eller ved å gjennomføre dem på et annet tids­ punkt enn vanlig. Det er hos oss ikke drevet noen utstrakt forskning omkring spørsmå­ let om bedring av viltets livsmiljø i jordbrukslandskapet. Viltet i skog og fjell har vært prioritert. Men mulig­ hetene for viltproduksjon i jord­ brukslandskapet, med alle dets rand­ soner og vekslende miljøer, er i vir­ keligheten ganske store. Derfor er det en viktig oppgave å finne fram til en mest mulig viltvennlig drift ikke bare av skogen, men også av dyrket mark.

Å forbedre viltets livsmiljø i stor ska­ la er en så krevende oppgave at det ligger utenfor mulighetenes grenser for jegerforeninger og andre som dis­ ponerer jaktområder. Derimot finnes det endel enkle og mer kortsiktige tiltak som kan gjen­ nomføres både av foreninger og av den enkelte jeger. Hos oss har den slags tiltak bare i liten utstrekning vært satt ut i livet. Fra andre land kjenner man imidlertid til viltpleieprogrammer som også har interesse for oss. Et vanlig spørsmål er om det løn­ ner seg å utføre viltstell av denne typen, der man strengt tatt ikke kan vente å oppnå de store resultatene i form av økt viltmengde. Svaret er ganske enkelt at det neppe lønner seg, målt i kroner og øre, men at det er lønnsomt i den forstand at det kan gi jegeren rike opplevelser. Han læ­ rer mer om naturen og viltet og opp­ dager at han kan ha rikt utbytte av den tiden han tilbringer ute, i kontakt med vilt - også når han ikke bærer våpen. Vinterforing. Det mest nærliggende tiltaket til fordel for viltet er foring i trange tider, det vil for de aller fleste viltartenes vedkommende si vinteren. Fasanen, som er en innført viltart, er ikke tilpasset den norske vinteren, og den må fores, hvis man er interessert i å satse på denne hønsefuglen i til­ legg til våre egne. Rapphøna, som hos oss lever ved den absolutte nord­ grensen for sin utbredelse, vil også ha vanskelig for å greie seg uten vinter­ foring. For rådyret kan kunstig foring være av stor betydning i harde vint­ rer. De forsøkene med viltforing som har vært gjennomført i Norden, har først og fremst gått ut på å finne fram til de beste metodene og forsortene. Vinterforing av vårt typiske skogsvilt har ikke vært drevet i stor utstrek­ ning i Norge, men mange har opplevd gleden ved å se harens intense bruk av f.eks. en felt osp. Vinterforing av

118

skogsfugl, spesielt orrfugl, har der­ imot vært drevet i stor skala i Fin­ land. Det fores med havre på fugle­ nes spillplasser hele vinteren igjen­ nom. Imidlertid er det usikkert hvil­ ken effekt dette har på bestanden. Overvintringssentra. I Norge over­ vintrer store mengder av ender langs kysten. Også foring av disse kan være aktuelt. Ulike typer av korn og melvarer er utmerket for. Kunstige reirplasser. Forskjellige innretninger for å bedre hekkemulighetene for andefugler er i bruk i hele Europa. Best kjent hos oss er rugeholker for kvinender, som har gam­ mel tradisjon i Norden. Den opprin­ nelige hensikten var å høste egg, om­ trent som man gjør det på eggværene langs kysten i Nord-Norge. Men i våre dager setter man opp kvinandholker for å øke bestanden av en art som, i egenskap av hullruger, mange steder kan ha vanskelig for å finne reirplasser. Ved å sette opp kvinandholker kan man også trekke kvin­ ender til vann der arten ikke har hek­ ket tidligere. Også for laksand kan man sette ut rugeholker. Hekkekurver for stokkender (og andre gressender) er derimot noe nytt i Norge. Hekkekurvene brukes ofte i forbindelse med flåter. På den måten sikrer man reiret selv om vannstanden skulle endre seg i løpet av den tiden anda ligger på egg. Man kan derfor tenke seg at hekkekurver plassert på flåte kan brukes i regu­ lerte vann. Man kan også plassere kurvene på fast grunn langs strende­ ne, men da så høyt at de er i sikkerhet selv ved høyeste vannstand. I likhet med kvinanda er også skog­ dua avhengig av hule trær til plasse­ ring av reiret. I skoger som er skjøttet etter moderne produksjonsprinsipper, er det mangel på store trær med reirhull etter svartspett eller andre hulrom der skogdua kan hekke. Det er derfor neppe tvil om at bestanden av skogduer kan økes ved oppsetting av rugeholker. Også for perleugle, kattugle og enkelte andre ugler kan man sette opp rugeholker, og dermed legger man forholdene til rette for effektive musejegere i skogen. Viltåkrer. Dyrking av for til viltet på spesielle viltåkrer er lite brukt hos oss, men det er et interessant tiltak

Kortsiktige tiltak som sikkert med fordel kunne prøves mange steder. Det kan riktignok vir­ ke litt råflott å bruke dyrket jord til fordel for viltet, men det er da heller ikke nødvendig. Åkrene kan legges i grøftekanter langs skogsbilveier el.l. (ikke ved trafikkerte veier!), i kraftledningsgater, på nedlagte setrer og plasser i skogen osv. Gode forvekster er havre og formargkål. På egnede steder kan man også plante forskjellige vierarter og andre treslag som vokser raskt, og som vil­ tet setter ekstra stor pris på. Særlig for hjortedyrene kan en slik «skog» være av verdi. Oppdrett. Utsetting av småvilt (hare, skogsfugl, rype) for å styrke en lokal stamme er derimot bortkastet

arbeid. De utsatte individene har som regel en meget kort levetid. I utlan­ det er det mange steder vanlig å sette ut buroppdrettede fasaner og stokk­ ender like før jakten starter. Det er særlig på større gods der det drives selskaps jakt, at dette gjøres. Slikt oppdrett er ikke vanlig hos oss. Utsetting av fremmede arter. Ut­ setting av fremmede arter er bare i forholdsvis liten utstrekning foretatt hos oss. Slik utsetting vil alltid med­ føre en risiko, ettersom man ikke på forhånd vet med sikkerhet om en

fremmed art vil ha uheldige virkninger for hjemlige arter eller på annen måte kan påvirke naturforholdene. Det er derfor i prinsippet forbud mot å introdusere nye arter her i landet. Som eksempler på «vellykte» utsettinger av nye arter hos oss kan nevnes moskusfeet på Dovrefjell og kanada­ gåsa. Denne nordamerikanske gåse­ arten forekommer nå i livskraftige bestander flere steder i landet, og det er gode muligheter for at man om noen tiår vil ha en gåsestamme som vil tåle beskatning.

Når det går tilbake med en hjemlig viltart, kan det være nærliggende å tenke seg at man bør prøve en fremmed art i stedet. Men denne tanken har aldri fått full gjennomslagskraft i Norge, i motsetning til hva tilfellet er i mange andre land. En av de få innførte artene som har dannet levedyktige bestander i Norge, er kanadagåsa.

Viltstell

Ellers er norske jegere konserva­ tive når det gjelder utsetting av frem­ mede arter; de er stort sett fornøyd med de artene vi har. Derfor er det neppe trolig at det vil bli lagt arbeid i å øke den norske faunaen med nye arter. I Finland har man derimot inn­ ført en rekke nye viltarter i årenes løp. Av bever har man innført både den nordiske og den kanadiske arten, slik at man har en blandet bestand av denne gnageren. Videre har man satt ut den amerikanske hvithalehjorten. Fra en beskjeden start med 4-5 ut­ satte individer har bestanden økt til mer enn 10 000 dyr. Bisamrotta er også en amerikansk art som er innført til Finland som pelsvilt. Denne gna­ geren, som i levevis kan minne noe om bever, er nå så tallrik at den mange steder er blitt en alvorlig på­ kjenning for vegetasjonen. Kamp mot skadedyr. Jegerne ser det gjerne som sin oppgave å holde nede bestanden av rovvilt og andre arter som kan gjøre skade på annet vilt. Bekjempelse av den slags skade­ dyr er først og fremst aktuelt når livsbetingelsene, takket være men­ neskenes virksomhet, har endret seg slik at bestanden av enkelte arter er blitt altfor stor. Det moderne sam­ funns veldige mengder av avfall har for eksempel mange steder ført til sterkt økende bestand av måke- og kråkefugler. Også reven har god nytte av avfallshaugene. Tiltak med sikte på å hindre at disse dyrene kan utnytte avfallet, vil­ le være av stor betydning for viltet. Å redusere bestandene av skadedyr på denne måten ville dessuten være en løsning som alle mennesker ville ak­ septere, noe som ikke er tilfelle med den mer aktive bekjempelsen som nå til dels drives når det gjelder f.eks. kråkefugler og rev. Jegernes innstilling til rovfugler og rovpattedyr er i dag en helt annen enn for noen tiår siden. Årsaken til denne holdningsendringen er uten tvil det forsknings- og opplysningsar­ beidet som har vært drevet når det gjelder rovviltets rolle i naturen. Viltstell for alle arter. Viltstellet innenfor et område bør legges opp med sikte på allsidighet, slik at flest mulig eller alle viltarter kan nyte godt av det. 120

Langsiktig viltstell Skjøtselen av skogsviltets livsmiljø og fremst er knyttet til gammelskohenger i høy grad sammen med gen, er storfuglen. Tiurens spillplasskogsdrift og skogskjøtsel. I de siste ser ligger nesten alltid i gran- eller årtiene har store forandringer funnet furuskog som er godt og vel hogststed når det gjelder skogbruk. Dette moden. I den gamle barskogen kan har blant annet ført til følgende: tiuren velge å legge spillplassen på Arealene av myr og fuktig skogs- ulike steder: mark som er av betydning for mange 1. De fleste spillplassene ligger i slags vilt, er blitt redusert. noenlunde flatt lende der det likevel Den naturlige foryngelsen av sko­ er en og annen liten haug og gjerne gen har veket plassen for kunstige små myråpninger. På de små haugene metoder som innebærer at skognatu- består gjerne både over- og under­ ren blir mer ensartet, med redusert skogen av gran. Som regel finner man innslag av løvskog og med ensaldrete på en slik spillplass også en og annen skogbestand. stor, gammel furu, som kan gjøre Gamle trær blir etter hvert sjeldne, tjeneste både som spilltre for tiur og fordi skogen avvirkes etter som veks­ som utkikks- og beiteplass for røy. ten begynner å avta. 2. Gammel furuskog i slake lier Nedlagte gårder, setrer o.l., som er kan også gi gode spillplasser for av verdi for viltet, plantes til med tiuren. Men det bør også være et visst skog. innslag av gran blant furuene, i alle Avvirkningen blir i stadig høyere fall som underskog. Når underskogen grad mekanisert, med økende bruk er tilstrekkelig rik, er det ikke nød­ av skogsbilveier og med bruk av tun­ vendig at det finnes tuer og småge maskiner som skader skogbunnen. hauger. Det moderne skogbruket har både 3. Glissen furuskog med et og an­ positive og negative virkninger for net gransnar og med et tilstrekkelig viltet. Oppslaget av løvskog på hogst­ innslag av store steinblokker og/eller flatene er til fordel for elgen, og også små fjellknauser kan gi gode spill­ for orrfuglen. For storfuglen er der­ plasser for tiur. På en slik spillplass er imot det moderne skogbruket uhel­ det steinblokkene og fjellknausene dig, fordi andelen av gammel skog som sørger for den nødvendige varia­ stadig blir mindre. Man skal ellers sjonen i høydeforhold på stedet. være oppmerksom på at det moderne Karakteristisk for alle typer av skogbruket bare har vært praktisert i spillplasser for tiur er at skogen er forholdsvis kort tid. Hvis skogen fort­ gammel, med store trær, at det er rik satt skal bli drevet etter dagens prin­ underskog (gjerne gran eller einer), sipper, vil vesentlige deler av våre små åpninger og en viss variasjon når barskogområder i framtiden bestå av det gjelder høydeforhold. Hver en­ ensaldrete bestand med ett helt do­ kelt spillende tiur behersker omkring minerende treslag. Slik skog er lite 10 eller bortimot 20 dekar, og en leik tiltrekkende for de aller fleste vilt­ der fem tiurer spiller, kan legge be­ arter, og flatene med løvoppslag vil slag på et areal på bortimot hundre da neppe trekke så sterkt i positiv dekar. retning at man kan snakke om et Hvis spillplassen ligger på et van­ skogbruk med gunstige virkninger for skelig tilgjengelig sted, f.eks. i en vilt. bratt skråning med mye stein, kan skogbrukeren uten videre la den være i fred for motorsagen, uten eller med Gammel skog lite økonomisk tap. Når en slik spill­ Gammel skog har sin spesielle fauna, plass, og noe av området omkring, fra de minste organismer og småkryp får ligge i fred, taler alt for at tiuren og opp til pattedyr og fugler. Et nær­ fortsatt vil bruke den. De gamle trær­ liggende eksempel på en art som først ne vil gå til grunne i tur og orden,

Langsiktig viltstell men vil stadig bli erstattet av nye. Gjennom et større forskningspro­ sjekt på storfugl er det kastet nytt lys over debatten om hogst og tiurleiker. Det viser seg at eldre, spillende tiurer har faste dagterritorier omkring leiken om våren. Her oppholder de seg utenom selve spillet. I disse dagterritoriene tolererer ikke tiuren arts­ frender. Territoriene for de enkelte tiurene stråler ut fra leiken i sektorer, nærmest som kakestykker. For at et dagterritorium skal fungere, må det ha en viss mengde gammelskog. Det hjelper derfor lite å frede selve leiken dersom en hogger all gammelskogen omkring. Det anbefales å hogge rela­ tivt små flater innenfor en avstand av minst 1 km ut fra leiken. Det ser ut til at tiurene kan tåle mindre flater og plantefelt i territoriene sine så lenge det står igjen en viss andel eldre skog. Der hvor skogen på selve spillplassen er tett, skader det ikke å tynne en del. Er derimot skogen relativt åpen, bør den få stå mest mulig urørt. Ved hogst i eller ved gransnar som er en god jerpebiotop, kan man ta en del forholdsregler. Jerpa holder seg

året rundt innenfor et ganske lite leveområde. Skogen i jerpebiotopen består overveiende av gran, med et rikt innslag av løvskog som bjørk, or og/eller osp. Rakler og knopper av disse løvtrærne er viktig vinterkost for jerpa. I tillegg til større, ofte hogstmodne grantrær er det alltid tette snar av mindre graner der jerpa holder til. Jerpa holder seg som regel mye i disse tettere partiene, og her søker den tilflukt når en fare truer. Når skogbrukeren kjenner til gran­ snar som huser jerper, bør han ta hensyn til dette i den langsiktige plan­ leggingen av hogsten. I nærheten av en slik jerpebiotop bør han sørge for at et alternativt jerpemiljø gror opp, hvis han ønsker at jerpa fortsatt skal finne et livsmiljø på stedet etter at den opprinnelige jerpebiotopen er avvirket. Det kan også være til nytte for jerpa om man sparer innslag av bjørk, or og osp mellom hogstflatene i granskogen.

Hvis man nøyer seg med å ta ut noen av de store trærne i en jerpe­ biotop, kan man bevare skogen som levested for denne vesle hønsefuglen. Samtidig må man spare innslaget av løvtrær. Og man må sørge for at noen av de gamle, grove granene får stå igjen.

Snauhogst Når skogen snauhogges, blir viltets livsmiljø fullstendig og brått forand­ ret. Det vern og ly som skogen har gitt, blir borte, for mange arter for­ svinner selve næringsgrunnlaget, og mange mister hekkemulighetene. Likevel er snauhogsten til umiddel­ bar fordel for enkelte arter. I forbindelse med selve hogsten vinterstid kan hogstavfall i form av løvtrær skape et overraskende og vel­ komment mattilbud for haren, særlig i skrinn skog der det ellers ikke er så mye mat å finne om vinteren. Treslag

Blant de vanlige, viktigste viltartene er det først og fremst storfuglen som gjerne forbindes med gammel skog. Nyere undersøkelser har også vist at tiuren ikke bare vil ha gammel skog med store trær på selve spillplassen, men også i et større område omkring.

Viltstell

som utgjør harens vinternæring, er først og fremst vier, osp, rogn, selje og bjørk. Av de fleste av disse tresla­ gene eter haren både knopper og småkvister, og gnager dessuten bark. Hvis hogsten utføres på mange mind­ re flater spredt over et større område, kan hele områdets harestamme nyte godt av den. Når de felte trærne etter en tid er snaubeitet, kan det være en tanke å snu dem, slik at kvist og bark på undersiden blir tilgjengelig for haren. Også elgen beiter gjerne småkvist av felte løvtrær. På hogstflatene kan man legge merke til at elgsporene særlig sirkler om felt osp, rogn og bjørk. Felte løvtrær skyter stubbeskudd, men der elgen får anledning til å beite dem ned, er disse opp­ slagene ikke til skade for gjenveksten av gran eller furu. Oppslag av rogn beites gjerne ned nesten til snøens nivå, og oppslag av osp knekkes og brytes ned av elgen.

Betrakter man hele viltbestanden under ett, er et nytt snauhogd areal nærmest som en ørken. Men denne tilstanden dempes dersom man under hogsten har sørget for å sette igjen et tilstrekkelig innslag av trær og busker som tjener som føde eller som på annen måte kan være til nytte for viltet. Alle einere på hogstflaten bør få stå. Einer er favorittkost for elgen, og dessuten setter både hare og orrfugl pris på skuddene. Små einerkratt er også ettertraktede tilfluktssteder for mange slags småvilt. Alle små rogner og også noen av de store bør få stå i fred. For elgen er rogn et av de mest ettertraktede beitetrærne, og mange slags fugler oppsøker litt større rogner så lenge der finnes bær igjen i kronene utover høsten. Osp bør ubetinget settes igjen langs kanten av hogstflatene, og i størst mulig utstrekning også ute på

Hogstflater fører til store endringer i viltets miljø, og også i landskapsbilder Snauhogst er til fordel for noen arter, men skader andre. Ved flatehogst bør mest mulig løvtrær og dessuten einer settes igjen. Motivet er fra Nordre Land.

selve flaten. Osp er et viktig beitetre for mange viltarter. Stor osp er dess­ uten det mest ettertraktede reirtreet for mange hakkespetter, som i sin tur overlater reirhullene til mange andre hullrugende fugler. Å sette igjen sto­ re osper (og osper som en gang vil bli store!) er derfor av største betydning f.eks. for skogdue, flere ugler, og også for kvinand, hvis hogstflaten ikke ligger altfor langt fra vann. Orekratt langs kanten av hogstfla­ ter bør settes igjen, ikke minst der det danner overgang til myrsøkk eller inngår i en jerpebiotop. Et belte av skog bør bevares over­ alt der det er aktuelt å hogge ved tjern og bekker, og langs sjøer og vassdrag. Randsonene langs vann­ forekomster av alle slag er blant vil­ tets viktigste levesteder, derfor er det av særlig betydning at man er varsom med hogst her. Foruten at skogen på slike steder ofte er ekstra frodig og dermed på mange måter verdifull for viltet, både som føde og skjul, vil et skogbelte sørge for at viltet trygt kan komme til vannet for å drikke. Også langs og på myrer er det av betydning at skogen får stå i fred. Hvis store og verdifulle trær fore­ kommer, kan de som regel hogges uten at viltet blir skadelidende. Men kratt og småtrær må få stå.

Markberedning Bearbeiding av jordsmonnet med sik­ te på å lette gjenveksten av skog er ikke så vanlig hos oss, men brukes i stor utstrekning i andre land med skogbruksforhold som likner våre. Det er derfor mulig at forskjellige former for markberedning i fram­ tiden kan bli mer vanlig også hos oss. Markberedningen utføres med ma­ skiner og går ut på å pløye eller harve jorden på hogstflatene slik at humus blandes med den underliggende gru­ sen. I områder med tykk torv sørger man for at torven ikke hemmer plan­ tenes utvikling. Jordbearbeidingen utføres som re­ gel vår eller høst. Det betyr at det er fare for å ødelegge reir som tilhører storfugl og orrfugl; begge ruger gjerne på de åpne flatene. Når skogsfuglen benytter nye hogstflater som hekkeplass, er det bl.a. fordi den her

Langsiktig viltstell

Fuktige søkk med løv­ skog bør spares når man hogger en flate. Her kan det bli et verdifullt spis­ kammer for mange slags vilt om vinteren, og den slags smale drog kan også gi trygg passasje for viltet gjennom et ellers nakent og snauhogd landskap.

finner skjul for reiret under gran- el­ ler furutopper som ennå har baret i behold. Den slags hogstavfall som tak over reiret gir en glimrende beskytt­ else f.eks. mot kråkefugler som er ute for å stjele egg. Så langt det lar seg gjøre, kan man gardere seg mot skader ved å lete opp flest mulige skogsfuglreir på forhånd og merke dem av, slik at maskinføreren kan kjøre utenom. Ellers har markberedningen også sine positive sider for viltet. Særlig mot sør vil de bearbeidede flatene bli tidligere snøbare enn før, slik at de grønne vekstene som er av så stor betydning for skogsfuglen om våren, kommer fram på et tidligere tids­ punkt her enn inne i skogen. Det har også vært hevdet at pløying på hogstflater bringer grus opp i da­ gen, og at skogsfuglen i denne grusen kan finne steiner til finmaling av føden i kråsen vinteren igjennom. Ettersom skogsfuglen etter alt å døm­ me gjennom lange tider må ha hatt tilstrekkelig tilgang på kråssteiner, selv med atskillig større bestander enn i dag, og lenge før pløying av hogstflater ble oppfunnet, er det nep­ pe trolig at pløyingen kan ha noen nevneverdig betydning i denne ret­ ningen. For å bryte ned torvlaget og der­ med lette spiremulighetene for den nye skogen ble hogstflatene tidligere i

stor utstrekning brent om våren eller forsommeren, mens det ennå var tørt nok til å ta skikkelig fyr. Det finnes ingen oversikt over hvor utbredt den­ ne brenningen er i dag, men ettersom de mekaniske metodene blir stadig dyrere, kan det tenkes at brenning etter hvert vil bli mer aktuelt. Det sier seg selv at eventuelle skogsfugl­ reir blir ødelagt ved flatebrenning. Man har prøvd å redde reirene ved å legge rikelig med våt mose omkring dem, eller på annen måte stanse ilden omkring reirene.

Behandling av hogstflatene Spesielt på de tidlige stadier repre­ senterer hogstflatene viktige beite­ marker for mange viltarter. Produk­ sjonen av løv- og urtebeite øker de første årene og når et maksimum når flaten er 5-20 år, avhengig av bonitet. Siden minker produksjonen igjen. Løvfrærne har generelt en raskere ungdomsvekst enn bartrærne. Der hvor løvoppslaget kommer svært tett, vil det derfor kunne hemme veksten av bartreplantene. For å unngå dette forsøker skogbrukeren å fjerne løv­ oppslaget fra flatene med ulike mid­ ler. Tidligere ble krattet enten ryddet manuelt med ryddekniv eller sprøytet med kjemiske plantevernmidler, så­

kalte hormonpreparater (fenoksyeddiksyrer), men verken manuell rydding eller hormonpreparater dre­ per planterøttene. Nye løvtreskudd kommer derfor friskt igjen allerede etter et år. På denne måten repre­ senterer disse ryddemåtene nærmest en fornying av beitet. I de senere årene er det kommet et nytt preparat, glyfosat (Roundup), på markedet. Dette er nå praktisk talt enerådende. Glyfosat skiller seg fra hormonpreparatene ved å være en langt mer effektiv ugress- og løvkrattdreper. Glyfosat virker på et større antall ar­ ter, og det viktigste er at preparatet også dreper røttene. Dermed har gly­ fosat en helt annen langtidsvirkning enn de gamle preparatene. I mange tilfeller, særlig ved sen sprøyting, vil løvskog ikke reetableres innen bar­ trærne slutter seg (danner et kronetak), og senere blir rot- og lyskonkurransen for sterk til at vi kan vente å få inn løvtrær. Tidligere ble sprøytingen utført av en enkelt mann med ryggtåkesprøyte, i dag benyttes helikop­ ter i betydelig utstrekning. Traktormonterte tåkesprøyter er også aktuel­ le. På denne måten får man en jevn sprøyting av hele foryngelsesflaten; opptil 80-90 % av løvskogen kan da drepes. Årlig produksjon av rogneskudd på urørte flater ble taksert i et skog­ område i Akershus. Den ble bestemt 123

Viltstell til ca. 15 kg/da på yngre hogstflater og ca. 2 kg/da i den eldre skogen hvor løvtrærne var utkonkurrert av bartrær. En enkel beregning ut fra dette viser at 70-80 % av elgens beiteplan­ ter finnes på hogstflatene, i den nevn­ te skogen særlig på flater i alderstrin­ net 4-10 år. Maksimal sprøyting av løvskogen på disse flatene ville derfor redusere elgens beitegrunnlag med ca. to tredjedeler. Hva vil så skje med elgen dersom vi sprøyter bort en stor del av beitet? Det mest sannsynlige er en kraftig reduksjon av stammen. Dette kan skje på flere måter: gjennom høy vinterdødelighet blant yngre og svakere dyr, ved nedgang i kuenes reproduk­ sjon og gjennom utvandring. Det er også en mulighet for at el­ gen i høyere grad enn i dag ville gå over til å beite på furu og gran. Fra undersøkelser på dyr i fangenskap vet vi at elgen fordøyer furu og gran like

godt som kvist av løvtrær. Skogska­ der av en helt annen størrelsesorden enn vi er vant til i dag, kan derfor bli følgen av utstrakt sprøyting av løv­ skogen. Elgen finner også mye av sommernæringen på hogstflatene, vi skal derfor heller ikke se bort fra en økning i skadene på åker og eng. Endelig kan vi anta at dersom næ­ ringsgrunnlaget forsvinner fra de tra­ disjonelle beiteområdene, vil dette føre til flere omstreifende dyr, med hyppigere kryssing av trafikkerte vei­ er og dermed flere kollisjoner bil-elg. For småvilt har løvskogen og de øvrige planteartene i feltsjiktet be­ tydning både som næring og skjul. En av idealbiotopene for hare er små myrdrag omgitt av busker og kratt, men det skal ikke mer til enn én glyfosatsprøyting før en slik hareoase er eliminert. Nå er sprøyting av den­ ne bestemte marktypen også galt fra et skogbrukssynspunkt, idet fjerning

Oppslag av rogn og annet løvkratt trekker elgen til hogstflatene om vinteren. Med dagens store elgstamme vil effektiv sprøyting med sikte på å fjerne løvkrattet på hogstflatene bety en kraftig reduksjon av beitetilbudet til elgen. Sannsynligvis ville det føre til økende vinterdødelighet, og det ville være fare for at elgen skulle gå over til å beite på bartrær.

av løvskogen fører til økt forsumping. Men som regel gjøres det likevel, i ren ubetenksomhet. I Karelen i Finland ble det omkring 1970 utført en undersøkelse over ef­ fekten av sprøyting på bestanden av skogsfugl. Tre prøveflater på litt under 1 km2 ble sprøytet med et hormonpreparat, fenoksyeddiksyren 2, 4, 5-T. På de sprøytede flatene døde omtrent halvparten av løvkrattet og en varierende andel av urter og lyng i feltsjiktet. Før sprøytingen var skogsfuglbestanden på prøvefeltene bety­ delig over gjennomsnittet i distriktet, to år etter sprøytingen var bestanden redusert med 50 %. Dette skjedde mens skogsfuglbestanden ellers i dist­ riktet viste en klar stigning. Det ble konkludert med at årsaken til be­ standsnedgangen på de sprøytede fla­ tene var mangel på skjul og føde. Virkningen av glyfosat kan, av grun­ ner som nevnt foran, ventes å være sterkere enn det preparatet som ble brukt i dette forsøket. Ved anlegg av et skogbestand be­ stemmer vi treslagsammensetningen og dermed skogens utseende ca. 100

Langsiktig viltstell år fram i tiden. Det hjelper lite at vi hvert år bare sprøyter en svært liten prosent av skogarealet. På grunn av glyfosatets langtidseffekt vil vi suk­ sessivt fjerne tilbudet av beiteplanter. I løpet av en omløpstid vil vi ha sprøytet gjennom store deler av sko­ gen og dermed risikere vesentlig re­ dusert løvinnslag. Skal vi beholde vårt rike og varierte dyreliv, må ikke skogene våre få utvikle seg til mono­ tone barskoger. På enkelte marktyper er det van­ skelig å få opp barskog uten bruk av kjemiske midler, men selv her kan man ta hensyn til dyrelivet ved å vise moderasjon ved sprøytingen. Det bør være en ufravikelig regel at løvoppslag spares i kantsoner mot vann, myr, berg, innmark og andre overgangssoner i fuktige drag i åpninger i skogbestandet

Viktige beiteplanter som rogn, vier og selje bør alltid spares. Fullstendig fjerning av løvskogen er ikke bare naturødeleggelse, men også dårlig og uøkonomisk skogbruk.

De moderne skogsmaskinene etterlater seg tydelige spor i terrenget. All undervegetasjon blir ødelagt, og der jordbunnen er løs, graver maskinen seg dypt ned og lager renner som gjerne blir fylt med vann.

Spesielt må det vises forsiktighet ved sprøyting innen tradisjonelle, viktige viltområder, slik som gode skogsfuglbiotoper og vinterområder for elg. Den nye skogvernloven gir som nevnt skogbrukeren en klar plikt til å opprettholde skogen som livs­ miljø for dyr og fugl. For at dette skal skje, er det viktig at skogeier/skogoppsyn har hensynet til viltet i tanke­ ne, og at det er god kontakt med jegere og viltinteresserte i distriktet. I denne forbindelse kan det nevnes at Direktoratet for vilt og fersk­ vannsfisk har utarbeidet kart over viktige viltområder i kommunene. Kartene er foreløpig av varierende kvalitet, men vil i mange tilfeller være et godt hjelpemiddel ved planlegging av viltvennlig skogsprøyting.

Tynningsfaser fram til hogstmoden skog I moderne skogbruk lar man skogen gjennomgå en serie tynninger gjen­ nom et tidsrom på 50-70 år, det vil si

fram til skogen er hogstmoden. Ved tynningshogstene blir små og svake trær fjernet, samtidig som man sørger for at det opprettholdes jevn avstand mellom trærne. Målet er mest mulig jevnstore trær og minst mulig varia­ sjon i avstanden mellom trærne. Før i tiden ble tynningsvirket felt med øks og sag, lunnet og kjørt fram med hest. Dette var, fra viltstellsynspunkt, en klart bedre behandlingsmå­ te enn våre dagers maskinelle inn­ høsting, blant annet av følgende grunner: Før i tiden var skogen langt mer variert, med mange treslag og trær av forskjellig alder, og man kunne for­ holdsvis ofte gå inn med forsiktige tynningshogster som gav salgbart vir­ ke og brukbar lønnsomhet. I det mo­ derne, maskinelle skogbruket går det lang tid mellom tynningene, ettersom det må avvirkes en forholdsvis stor mengde om omkostningene ved tynningsarbeidet skal dekkes. Resultatet er at den moderne produksjonsskogen, særlig granskogen, gjennom en stor del av omløpstiden er mørk og

125

Viltstell

lukket, lite lys slipper ned til skogbunnen, og bunnvegetasjonen er sparsom. Før i tiden hadde alt virke en viss verdi. Både fullverdig tømmer og skrapskog ble tatt vare på, til salg eller som brensel. Ikke noe treslag var direkte uønsket. Ved siden av det dominerende treslaget som gav grunnlag for selve skogsdriften, inne­ holdt skogen derfor også mange and­ re treslag. Med moderne, maskinelle awirkningsmetoder kan man bare håpe at flest mulig skogbrukere vil bevare mest mulig av de ikke lønn­ somme treslagene, til beste for viltet. Der man driver skogbruk med sik­ te på produksjon av bjørk eller andre løvtrær, noe som er mindre vanlig i Norge, vil tynningsvirket gi et godt tilskudd til vinterforsyningen av mat for hare, elg og rype. Men forutset­ ningen er da at tynningen blir foretatt om vinteren. Det er helt på det rene at å ta hensyn til viltet i denne siste fasen av bestandspleien bør være en viktig oppgave for skogbruket. De viktigste tiltakene til fordel for viltet i denne fasen er:

Einer, or, rogn, selje og vier må få stå i fred mellom kjøresporene, gjerne også i selve sporene. I utkanten av flatehogstene bør det stå igjen en skjerm av trær som kan dempe vinden og hindre stormskader. Hvis det i denne skjermen inngår en god del osp, kan en viss felling av osp i løpet av vinteren bidra til at harebestanden holder seg oppe fra år til år. Hvis man bevisst tar sikte på å opprettholde en blandingsskog av løv- og bartrær, bør man la bjørk dominere, særlig i hogstflatens eller plantefeltets randområder. Disse bjørkene vil etter hvert ut­ vikle seg til å bli gode rakleprodusenter, noe som betyr at det ska­ pes gode forhold for både orrfugl og jerpe om vinteren. Om man dessuten lar det stå igjen en del ren skrapskog i randområdene, vil det ytterligere bedre forholdene for viltet. Skog i myrsøkk, som regel bjørk opp til hogstmoden størrelse og mer og mindre skrapskog, bør 126

ikke fjernes. Dette er områder som med sin frodige blanding av løvkratt, små og tette granholt, en og annen furu og dessuten høyere bjørker er rene nøkkelområder for viltet. I forbindelse med tynning blir det noen steder også gjødslet. Gjødslin­ gen utføres gjerne i perioden fra sko­ gen er omkring 30 år gammel og fram til hogstmoden alder, helt opp til 8090 år. Best effekt gir gjødslingen i gran- eller furuskog på friske moer. Det kan være aktuelt å gjødsle om­ kring ti ganger i løpet av de siste tiårene før skogen er hogstmoden. Skoggjødslingen påvirker trærnes tykkelsestilvekst og til å begynne med også klorofyllinnholdet i nåler og blad. Fra viltstellsynspunkt er det imidlertid ikke gjødselens virkning på trærne som har betydning. Samtidig

med at trærnes tilvekst øker, påvirkes også busksjiktet og bunnvegetasjo­ nen. Det betyr at de vekstene som i første rekke har betydning som mat og skjul for viltet, blir frodigere. Hit­ til har man ikke funnet at skoggjøds­ lingen har negative virkninger for vil­ tet. Det ser til og med ut til at gjøds­ lingen gjør barnålene mer velsmak­ ende. I alle fall har det vist seg at både storfugl og orrfugl trives godt i gjødslet furuskog, ikke minst på my­ rer. Gjødselens høye innhold av nit­ rogen og fosfat har også vist seg å ha gunstig virkning for harens viktigste næringsvekster. Det ser ut til at gjødselblandinger med N/P/K, det vil si nitrogen, fosfor og kalium, er mest fordelaktig sett fra viltets synspunkt. I frodigere skoger brukes normalt bare N eller N/P-blandinger, mens det i de mest karrige skogene bare gjødsles med N.

Når en næringsfattig furumyr grøftes med sikte på å bedre skogproduksjonen, kan det tenkes at også viltet vil få en fordel av tiltaket. Men det kan også hende at orrfuglen mister en spillplass, og under enhver omstendighet bidrar myrene til det mangfoldet som skaper en god viltbiotop. 1 områder med lite myr bør derfor også de næringsfattige furumyrene spares.

Langsiktig viltstell

Myrgrøfter med bratte kanter kan være den rene dødsfellen for små dyr, særlig for hare­ unger og skogsfuglkyllinger. Ved grøfting av myr bør man derfor sørge for å gi kantene en slak skråning, slik at kyllinger eller unger som faller uti, kan kravle seg opp igjen ved egen hjelp.

Skogsdrift på myr Ikke alle myrer egner seg for skog­ produksjon, til alt hell for viltet! De mest næringsfattige og dessuten de våteste myrene holdes som regel utenfor når det gjelder kultiverings­ tiltak. Og nettopp de trebare myrene med mange tjern og pytter, ofte tem­ melig uframkommelige for folk, er gjerne blant de beste viltproduksjonsområdene. Ved tjernene hekker vadefugler og andefugler av mange slag, og ofte treffer man på elg her. Mens våtmyrene er blant viltets viktigste livsmiljøer, er furumyrene generelt sett dårlige viltbiotoper. Men furumyrer med sparsom skog kan ha sin betydning som spillplass for orrfugl, og om vinteren kan trær som kranser furumyra, ha sin betyd­ ning som beite for storfugl og kanskje også for orrfugl. Forskjellige slags busker i kanten av furumyrene blir også flittig besøkt av beitende elg og hare.

Når en myr blir grøftet og gjødslet og skogen rykker inn, forandres livs­ miljøet i vesentlig grad. Furuene ute på myra skyter i været, og når det gjødsles, blir også busker og annen vegetasjon frodigere. Dette innebæ­ rer at kultivering av næringsfattige myrer med sikte på skogproduksjon også kan ha stor betydning for viltet: For elgen vil det kraftige oppslaget av busker langs grøftekantene og andre steder ha stor betydning. For haren er det en stor fordel når magre myrer blir skogkledd, bl.a. fordi mange vierarter etter alt å døm­ me blir mer velsmakende og vokser raskere etter gjødsling med fosfor og kalium. Rypene har fordel av den første fasen etter grøfting og gjødsling, ettersom de får økt tilgang på knop­ per av vier, dvergbjørk og andre vekster som de beiter på. Men på noe lengre sikt vil rypenes levekår bli for­ ringet, ettersom de åpne områdene som rypene foretrekker, lukkes etter hvert som skogen vokser til. Når myra grøftes og gjødsles, vil orrfuglen miste en spillplass. Til gjen­ gjeld kan den ha fordel av at bjørkekrattet som vokser opp langs grøfte­ kantene, etter hvert vil gi den et økt næringstilskudd i form av knopper. Dessuten kan et økt tilbud av bær være en fordel for orrfuglen utover høsten. Storfuglen har alltid beitet i furuer på de skrinne myrene, og det ser ut til at gjødslingen fører til at furubaret blir enda mer attraktivt som næring for storfugl. Selv om kultivering av myr kan være fordelaktig for viltet, må det understrekes at det er av meget stor betydning for faunaen i skogen at flest mulig småmyrer, tjern og kildeframspring bevares urørt.

elle trekk når man sammenlikner med stordriften i statens skoger og de største private skogeiendommene: Hogstflatene er ganske små, og ei­ eren deltar selv i skogsarbeidet. Det viktigste redskapet er en vanlig jordbrukstraktor, som setter langt mer beskjedne spor etter seg enn de store maskinene. Til sammen skaper de mange små gårdsskogene i et område en mosaikk som er til fordel for viltet. Mosaikkpreget eller variasjonen oppstår fordi de enkelte eierne tar sine avgjø­ relser uavhengig av hverandre, slik at det på et forholdsvis lite område kan være skog av forskjellig alder og med forskjellig treslagsammensetning. Generelt vil et område med gårds­ skoger være mer fordelaktig for viltet enn en stor eiendom der det drives rasjonell stordrift utelukkende med sikte på å produsere trevirke. Hvis det i driften av den store eiendom­ men bevisst tas hensyn til viltets triv­ sel, kan imidlertid bildet bli et annet. Men ser man på hele landets viltøkonomi under ett, er det ingen tvil om at gårdsskogene befinner seg i en nøkkelposisjon, og at den lille skogei­ eren kan gjøre mye for vårt lands viltstammer. Hvis gårdsskogeieren først er interessert i viltet, vil han kunne ta langt større hensyn til det i sitt daglige arbeid i skogen enn hva tilfellet er når stordrift planlegges på de store eiendommene.

Forbedring av rypenes miljø

I lang tid har brenning av rypemarkene vært praktisert i Skottland. Hen­ sikten er å fjerne den gamle vegeta­ sjonen og i stedet få opp nye, næ­ ringsrike skudd. Et forsøk med slik brenning er nylig utført i Numedal. Her var hensikten også å brenne vekk dvergbjørk for å få opp blåbærlyng i Gårdsskogene stedet. Registreringer før og etter Omkring to tredjedeler av det totale brenning viser en markert økning i tett­ skogarealet her i landet tilhører heten av ryper i de brente områdene. mindre, private skogeiere. Det meste Vi vet ikke om dette skyldes at flere av disse forholdsvis små skogeien- kyllinger er vokst opp pr. kull, eller at dommene er såkalte gårdsskoger, det ryper fra omliggende terreng har truk­ vil si at de eies og drives i tilknytning ket inn på de brente områdene. til gårdsbruk. Driften av disse små Brenningen bør foretas i et moskogeiendommene viser en del spesi­ saikkmønster. Feltene bør ikke være 127

t

Viltstell

bredere enn 40-50 m, og ca. 10-15 % av terrenget bør brennes. Ved antenningen benyttes et aluminiumskosteskaft hvor det er surret på en dott twistgarn. Denne må surres godt og dyppes i dieselolje før man tenner på den. Med en slik stang går tenningen av lyngen raskt - det kan også være en fordel å dynke lyngen på tenningsstedet med litt dieselolje fra en flaske. Man skal alltid brenne med vinden i ryggen, slik at brannen kan styres bedre. Det må også være et naturlig stoppested for brannen, f.eks. en snøflekk, myr eller bekk. Det må ikke brennes i skråninger med større helning enn 30°. Brenningen må foretas før utgan­ gen av mai, ganske snart etter snø­ smeltingen. Bakken må ikke være for varm eller for tørr. Et hygrometer (fuktighetsmåler) vil være til god hjelp. Hvis det slår ut på 65 % eller mer, er det sannsynligvis for vått til at brenningen kan bli vellykket. Hvis det viser 50 %, er det for tørt, og varmen blir lett for intens, noe som kan medføre store skader på planterøttene. Det er helt avgjørende for et godt resultat at bare de overjordiske plantedelene brennes, slik at røttene forblir uskadde og klare til å sende opp nye skudd. Fuktigheten bør kon­ trolleres gjentatte ganger i løpet av dagen. Ved brenningen må man utvise den største forsiktighet, slik at ikke skade oppstår. Mange av vegetasjonssamfunnene i fjellet er svært sårbare. Spesielt må det ikke brennes mot reinmoserabber. Reinmosen brenner så intenst at alt levende stryker med. Dersom slike vegetasjonssamfunn ødelegges, kan det ta lang tid før skaden repareres. Vegetasjonssår med etterfølgende erosjon kan være synlig i fjellet ennå etter 50 år. I det hele er brenning av rypemarker så vanskelig at det ikke bør utfø­ res uten at minst én i laget har erfa­ ring med dette fra tidligere. Forut for brenning må en konsultere fylkets na­ turvern- og viltkonsulenter. Det lo­ kale brannvesen må også varsles. Foreløpig må vi konkludere med at inntil vi vet mer om langtidseffekter på vegetasjon og utvasking av næ­ ringsstoffer, bør brenning av rypebiotoper ikke foretas i større skala. 128

Viltmiljøer i kulturlandskapet Øyer og nes på dyrket mark Etter som jordbruksmetodene, tak­ ket være utstrakt bruk av maskiner, er blitt stadig mer effektivisert, er også mange udyrkede øyer og lom­ mer eller nes forsvunnet. Før kunne slike små områder, omgitt av dyrket jord, være rene oaser for viltet, men i dag er det mange steder bare der berg stikker opp i dagen, at viltet kan finne skjul i åkerlandskapet. Å stelle med disse områdene slik at de kan gjøre best mulig tjeneste for viltet, er derfor en viktig oppgave i enkelte landsdeler. I Mellom-Europa har stell av den slags områder ganske lange tradisjo­ ner, og til en viss grad kan de erfa­ ringene man her har høstet, også komme til nytte i jordbruksområder hos oss. Det man først og fremst tar sikte på når det gjelder viltstelltiltak langs åkerkanter og på øyer i dyrket mark, er å skape skjulesteder og hekkemuligheter for vilt og annet dyre­ liv. En krans av kratt, gjerne med

tornebusker og løvtrær av forskjellige slag, danner et utmerket vern for vil­ tet, og gir grunnlag for et rikt fugle­ liv, noe som i seg selv er positivt for jordbrukeren. Passende randvekster hos oss er forskjellige slags roser, bå­ de vår egen steinnype (Rosa canina) og Rosa rugosa, hagtorn (Crataegus), gran og einer. Man kan gjerne på sine steder plante gran så tett at den nær­ mest danner en hekk. Små grupper av einer og smågran kan på denne måten gi gode skjulesteder litt uten­ for åkerkantene. Man kan gjerne klippe smågranene for at de skal hol­ de seg små, lubne og tette. Men hvis man synes gran behandlet på denne måten virker litt for kunstig, kan man også fjerne smågranene når de blir for store, og erstatte dem med nye plantninger. Også der berg stikker opp i dagen ute i åkeren, kan man gjøre det mer trivelig for viltet med planting både av tornebusker, einer og gran. Hvis det på en holme ute i åkeren står et enslig tre av store dimensjo­ ner, eller for den saks skyld et helt lite holt, skal man selvfølgelig la det

De fleste steder her i landet brytes jordbrukslandskapet av skrinne områder der berget stikker opp i dagen, og der plogen ikke har noe å gjøre. Slike steder kan utnyttes til fordel for viltet. Steinnype og einer er blant de artene som vil trives, og finnes ikke den slags vekster naturlig, kan man prøve å plante. Ellers skal man la eng- og ugressvekster gro her. De gir frø til frøetende fugler og tiltrekker dessuten et rikt insektliv, til glede for skogsfuglkyllinger og andre insektetere.

Rogn er blant de trærne som man bør ta vare på langs jordekanter, grøfter, bekker og deler. Som regel er det ikke noe mål at trær som settes igjen av hensyn til dyrelivet, skal være store. Men store trær pynter opp, og når det gjelder en stor rogn, skal man huske på at viltstell betyr å opprettholde et mangfoldig dyreliv, også når det gjelder småfugl. Og bærene i den store rogna er mat for bæretende fugler utover høsten og vinteren.

stå, både fordi det beriker landskapsbildet og fordi gamle løvtrær ofte er av meget stor betydning for mange slags fugler. Ellers er det ikke noe mål at trær i slike oaser i kulturland­ skapet skal være så høye som mulig. Hvis man på en slik holme ønsker å rydde plass til fordel for vekster som man mener vil være til fordel for vil­ tet, bør man huske på å spare rogn, vier og andre løvtrær som mange dyr setter pris på. 9. Jakt, fiake, friluftsliv. Bind 3.

Langs veier, grøfter og elver I de utpregede jordbruksbygdene i lavlandet er det ofte bare veikanter og grøfter som ligger utenfor plogens rekkevidde. Også dette er områder der man, med en viss arbeidsinnsats, men med beskjedne utgifter, kan gjø­ re livet lettere for viltet. Langs elver og bekker gjennom

jordbruksområder finnes det her i landet store arealer som er eller kan bli glimrende biotoper for mange slags vilt. Man bør være varsom med å rydde i slike områder, og heller prøve å supplere vegetasjonen med gode viltvekster av forskjellige slag. Hvis man er interessert i å opprett­ holde et best mulig miljø for viltet, må det være en selvfølge at kratt og oppslag av løvtrær langs åkerkanter, elvebredder, veier og grøfter ikke blir bekjempet med kjemiske midler. Skulle uønsket krattvegetasjon ta overhånd, bør man heller prøve å erstatte den med arter som steinnype (eller andre rosebusker), gran og om mulig einer. 129

Viltstell

Miljø for andefugler

'

Heving av vannflaten De viktigste andefuglene, fra et jaktsynspunkt, finner vi innen gruppen gressender. Alle disse endene fore­ trekker grunt vann og slår seg gjerne ned ved pytter der største dyp ikke er mer enn 30 cm. Særlig krikkand og stokkand trives hele sommeren igjen­ nom i slike grunne vannansamlinger og grøfter, som ofte gir dem et godt næringstilbud. Med svært enkle midler kan man lage små krikkandtjern på noen få hundre kvadratmeter. Det beste re­ sultatet får man ved å demme opp en bekk eller en grøft slik at vannet

f.eks. flommer utover et beite. På oppdemmede arealer av denne typen trives som regel en rik og variert fauna av små, vannlevende dyr, i alle fall de første tre-fire årene etter opp­ demmingen. Hvis det finnes beitedyr på området, vil dyrenes tråkk rive opp gresstorven og på denne måten øke endenes muligheter til å få tak i føde. På kulturbeiter og i havnehager ser man ofte at endene møter opp der vannet blir stående i søkk og groper etter kraftig sommerregn. Med be­ skjeden oppdemming kan man gjøre denne effekten mer permanent. Også i skogen kan man lage den slags småtjern ved enkel oppdem­ ming, helst på steder der noenlunde flatt terreng langs bekken begrenses av forholdsvis bratte sider. Selv om

vannet i bekken skulle være ganske surt, slik at det ikke finnes særlig store mengder av småorganismer i vannet, viser det seg at krikkender gjerne hekker ved slike små pytter. I Nord-Amerika har man erfaring for at småtjernene som beveren skaper ved sin dambyggervirksomhet, har en positiv virkning for mange slags dyr. Dette forholdet er ikke undersøkt spesielt hos oss, men det er sannsyn­ lig at de vannspeilene som beveren skaper, har betydning for viltet også i Norge. Og det man gjør når man skaper små vannspeil langs en bekk i skogen, er egentlig å etterlikne beve­ rens virksomhet, til fordel for nær sagt alt dyreliv i skogen. Også i forbindelse med grøfting i skogen kan man lett skape små vann­

Ved sin virksomhet som dambygger skaper beveren små vannspeil som mange slags dyr kan ha nytte av. Blant endene er det særlig krikkanda som gjerne slår seg ned ved selv ganske små og grunne pytter. 1 områder der det er lite vann i dagen, kan man skape den slags vannspeil ved enkel oppdemming i små bekker. Bildet viser beverdam i Gjerstad, Aust-Agder.

Miljø for andefugler speil som viltet vil ha glede av. Når maskinføreren finner et godt vannsig, kan han ved hjelp av noen få løft med grabben utvide grøften og sørge for en attraktiv liten vannflate for krikk­ ender og andre vannfugler. Samtidig dannes det et vannreservoar som kan komme til nytte ved en eventuell skogbrann. Hvis man ved disse manipuleringene med vann først og fremst har til hensikt å skape et miljø for ender, må man huske på følgende: Gressendene søker næring på grunt vann, slik at ikke noe sted i dammen bør være dypere enn en halv meter. Dykkendene søker vanligvis føde på mer enn en meters dyp, og de kan dykke flere meter under overflaten. Hvis man ønsker å få i stand en større vannflate, bør siktemålet være å skape best mulige levekår for så mange som mulig av andeartene, både når det gjelder hekkemuligheter og oppvekstbetingelser for ungene. Det betyr at man bør sørge for store områder med dybder på mindre enn en halv meter, mens det her og der i «tjernet» bør være områder med stør­ re dyp. Hvis det i disse litt dypere vannområdene er forutsetning for en rik og variert bunnvegetasjon, er det en stor fordel for ungekullenes opp­ vekst. I de første ukene foretrekker andungene åpne vannområder med rik tilgang på insekter og andre små­ kryp som er knyttet til vannplantene. Hvis man demmer opp en høymyr, får man gjerne problemer med tor­ ven. Når vannet stiger, har torven lett for å følge med, slik at det dannes større og mindre flåter av torv. I noen tilfeller har det hendt at oppdemmingsforsøket ikke har resultert i åpent vann i det hele tatt. Alt man har oppnådd, er å heve torvlaget. Derfor er det all grunn til å under­ søke forholdene nøye før man går til det skritt å sette i verk oppdemming. Mindre torvflak som flyter om­ kring på overflaten som små øyer, kan gjøre nytte for seg som hvile- og hekkeplasser for fuglene. Hvis det er store, åpne vannflater, vil de flytende myrtorvene imidlertid ikke vare len­ ge. Etter hvert vil de bli revet opp av is og bølgeslag. Som en tommelfingerregel gjelder det at oppdemming gir bedre resulta-

Hvis man vil demme opp en myr for å skape et vann for andefugler, må forholdene først undersøkes nøye, og det vil lønne seg å søke sakkyndig bistand til vurderingen av prosjektet. Et ikke uvanlig problem er at torven flyter opp, slik at det bare blir få og små åpne vannspeil.

ter jo mer frodig og næringsrikt om­ rådet er, mens karrige og sure myrer og gjengroingstjern er lite takknem­ lige objekter hvis man vil prøve å lage nye biotoper for andefugler.

Små dambygg De aller enkleste demningene kan rett og slett lages som terskler som lett kan rives hvis det skulle bli øn­ skelig å senke vannstanden igjen. Ellers bør også små demninger utsty­ res med en luke som gjør det enkelt å regulere vannstanden. Steindemninger, den enkleste for­ men for dambygg, kan lett legges opp av naturlig stein. Steinene bør være noenlunde jevnstore, med en dia­ meter på 20-40 cm. Blant fordelene med en slik demning kan nevnes: Den kan legges opp av én person i løpet av få timer, forutsatt at det finnes nok av brukbar stein i nærhe­ ten. Som regel er metoden bare aktu­ ell der det er et forholdsvis smalt løp som skal demmes opp. Detnningen eller terskelen kan leg­ ges opp i en slak skråning slik at vannet strømmer over den som i et stryk. På den måten hindrer man ikke gytefiskens oppgang. Demningen kan lett fjernes hvis det skulle være ønskelig, og den kan lett gjøres høyere eller lavere. Stokkdemninger kan lages med me­

get enkle midler der man vil demme opp en liten bekk. Forutsetningen er at det på begge sider av bekken er en viss skråning med fast jord. I jorden graves «spor» til stokkene, som leg­ ges oppå hverandre til ønsket høyde. For å sikre stokkene bør det slås ned noen påler på nedstrømssiden. Planke demninger er en praktisk løsning hvis man vil ha muligheter for å regulere vannstanden i en hånd­ vending. På hver side av bekken slås det ned grove, trykkimpregnerte planker eller boks, med en slik av­ stand at det dannes spor for plankene som legges på tvers av bekken og utgjør selve demningen. Vannhøyden reguleres her lett ved at man fjerner eller legger til planker. Demninger av de nevnte typene egner seg særlig der man på en lett­ vint måte vil skape gode oppvekst­ muligheter for andekullene. Med me­ get enkle midler kan man lage flere slike demninger i en bekk, og på den måten få til en serie av vannspeil, til glede for mange slags vilt. De fleste steder er det kanskje først og fremst stokkand og krikkand som vil innfinne seg. Svært ofte vil også kvinanda akseptere dammen; den er ikke særlig kresen når det gjel­ der vanntype, bare den finner et svartspetthull eller en rugeholk i nær­ heten. Brunnakke og toppånd kan man også vente i noen distrikter.

131

Viltstell Dessuten vil skogsvilt av mange slag ha nytte av de små tjernene gjen­ nom hele sommeren. Her finner dy­ rene sikre drikkeplasser, selv i en tørr sommer, og dessuten blir det ofte frodig beite omkring disse vannsam­ lingene. Også for fisk kan disse små oppdemningene ha betydning, og tjernene eller lonene som dannes, kan være gode fiskeplasser. Hvis det dreier seg om en bekk som fra før har noen som helst betydning for fisk, er det en forutsetning at man lager steindemninger av terskeltypen, slik at fiskens gang i bekken ikke blir hindret.

Større demninger Hvis man tar sikte på å demme opp litt større myrer eller forsenkninger i terrenget, er det aktuelt å bygge en jorddemning. Denne legges som en jordvoll med slak skråning både på vannsiden og framsiden. Ved anlegg av en slik dam må man være meget nøye med valg av masse, og grunnen må undersøkes grundig. Ellers risike­ rer man å støte på store problemer Ved litt større oppdemminger, f.eks. av en myr, bør man ha et reguleringssystem, f.eks. en munk (se teksten over). Dermed kan man blant annet øke vanngjennomstrømmingen under vårflommen. Det er vanlig at munken har et rominnhold på omkring en kubikkmeter.

132

under byggearbeidet, og det kan være fare for at den ferdige dammen ikke vil holde. Derfor bør man søke sakkyndig bistand alt på planleggingsstadiet. Når det gjelder litt større demnin­ ger, er det ofte aktuelt med et regule­ ringssystem. Den vanligste løsningen er å bygge en munk. Munken er en enkel trekiste, som regel med et rom­ innhold på omkring en kubikkmeter. Bunn og tre vegger lages av trykk­ impregnert plank i dimensjon f.eks. 2x4 tommer. På vannsiden er den utstyrt med løse bord som holdes fast i en slisse på hver side. Ved å regu­ lere antall bord i denne luken regule­ res også vannstanden. Foran reguleringsbordene kan det monteres en ramme med netting som hindrer kvist og skrot i å følge med når vannet slippes. I den andre enden av mun­ ken, ved kassens bunn, plasseres et utløpsrør i passende dimensjon. I medhold av vassdragsloven er det fastsatt forskrifter som i enkelte tilfel­ ler forutsetter godkjennelse av pro­ sjektet når man vil sette i gang opp­ demming. Man må da ta kontakt med Vassdragstilsynet.

Foring av vilt Vinterfdring av hønsefugler Orrfugl. Vinterfdring av orrfugl med havre er drevet siden slutten av 1960tallet i Finland. Effekten på bestan­ den er usikker, noe bestandsutviklin­ gen i Nord-Karelen viser. Da man startet foringen tidlig i 1970-årene, var antall orrfugl på foringsplassen ca. 30. Bestanden økte raskt, og vin­ teren 1974-75 nådde man toppen med 120 fugl på foringsplassen. Fram til 1982 minket imidlertid stammen. Vinteren 1978 ble det talt 80 orrfugl, men vinteren 1982 hadde stammen minsket til samme nivå som da forin­ gen startet. Siden har den igjen be­ gynt å øke. Vinterfdring endrer altså ikke det naturlige svingningsforløpet i bestanden. Foringen skjer for det meste på spillplassene, og man bruker gjerne foringsautomater som består av store jernfat. Det hevdes at det er meget viktig å legge ut grus i forbindelse med foringen. Videre anbefales rognebær som tilskuddsfdr, og det nevnes som eksempel at 10-15 jegere i løpet av en dag plukket rognebær nok til hele vinterforsyningen i ter­ renget, vel å merke i et godt bærår. Når man tar i betraktning arbeid og omkostninger ved anskaffelse av korn, utkjøring til skur (lager) i sko­ gen, sanking av rognebær og grus, montering av et større antall automa­ ter på hver spillplass, og stadig etter­ syn og påfylling, er det klart at dette neppe kan bli noen lukrativ invester­ ing - spesielt ikke når effekten ser ut til å være tvilsom. Inklusive spill og det kornet som blir fortært av hare, gulspurv og kråkefugler, regner man med at det går med vel 4 kilo for pr. måned pr. fugl, det vil si bortimot to tonn i løpet av vinteren på en spillplass med om­ kring hundre fugl. Storfugl. Heller ikke når det gjel­ der storfugl, er hjelpetiltak i form av foring aktuelt hos oss. I Finland har (Forts, side 136)

Forbedring av fuglenes hekkemuligheter

FORBEDRING AV FUGLENES HEKKEMULIGHETER Rugekasser

Oppsetting av holker for kvin­ ender er en av de eldste og også en av de mest takknemlige for­ mer for viltstell. Men jobben er ikke gjort i og med at man har hengt opp et rimelig antall kas­ ser. Også årlig inspeksjon er nødvendig, for mange slags fug­ ler og småpattedyr kan ta holke­ ne i bruk om vinteren, og hvis man ikke rydder opp, vil frem­ med materiale til slutt gjøre dem ubrukelige som rugested for kvinender. I gode ekornår hen­ der det f.eks. at de fleste kassene blir tatt i bruk som ekornbol.

Opphenging av rugekasser for kvinender er en enkel form for viltstell som har lange tra­ disjoner i enkelte distrikter. Kvinanda kan slå seg ned ved sjøer og tjern av forskjellige typer, og ettersom det mange steder er mangel på naturlige rugeplasser for denne lille anda, er det gode muligheter for at rugeholker man henger opp, vil bli akseptert. Hvis denne formen for vilt­ stell skal få mer varig verdi, er det ikke nok å snekre noen kasser som henges opp på lyk­ ke og fromme. Plasseringen krever ettertanke, og jevnlig vedlikehold av kassene er nødvendig. Dette er noen av de viktigste forholdene man må ta i betraktning når man vil gi kvinanda en håndsrek­ ning: Kassene må ikke plasseres over urer, og det må ikke sitte kvist eller greiner for­ an flygehullet. Kassene skal henges opp nær vann (selv om kvin­ anda i mangel av bedre rugemuligheter av og til må finne seg i en ganske lang flytur fra reiret og til nærmeste vann), gjerne i et tre helt nede på stran­ den, og i omkring 2,5 me­ ters høyde over bakken. Man kan også sette rugeholken på en påle som rammes ned i bunnen ute i et tjern. Avstanden fra vannflaten og opp til kas­ sens underkant kan da være omkring en meter. Hvis vannstanden ikke er stabil, må man ta hensyn til dette. Kassene skal årlig ettersees, tømmes for uved­ kommende rusk og rask og gammelt reirmateriale, og repareres om nødvendig. Kassene må ikke plasseres for tett, men spres jevnt langs innsjøer, tjern og el­ ver som man har til rå­ dighet.

Som underlag for eggene kan man legge litt torvstrø eller liknende i bunnen av kassene.

Framstilling av kvinandholker Rugekasser av trestammer glir naturlig inn i terrenget og er mer i overensstemmelse med gammel tradisjon, men fuglene forlanger ikke kasser framstilt etter naturmetoden. De slår seg like gjerne ned i rugeholker som er snekret sammen av bord. Til bordkasser brukes tre­ materialer av god kvalitet og helst så brede at en bordbredde dekker en hel vegg. Man

kan også bruke to bord pr. vegg, forutsatt at det ikke blir en altfor stor sprekk mellom bordene. Taket bør være løst, slik at det kan løftes av. Skal man lage det riktig fint og holdbart (og dyrt!), kan man bruke 1- eller iVi-toms vannfast finér. Skal man lage man­ ge kasser på én gang, bør pro­ duksjonen rasjonaliseres slik at oppkapping av materialer og boring av flygehull utføres under ett med maskinelt ut­ styr. Vil man lage naturlige kas­ ser, må man finne en stokk (som regel gran) som er mer eller mindre råtten inni, og som kappes i passende leng­ der. Hvis det er mye råte i

stokken, kan man oppnå en passende innvendig diameter ved bare å støte ut det løse materialet, f.eks. ved hjelp av et spett. Hvis det er lite eller ikke noe råte i stokken, er det mest praktisk å kløyve den med sag i to eller fire deler. Overflødig materiale teljes så bort med øks eller skavjern. Til slutt settes delene sam­ men, og det hele surres tett med rustfri jerntråd. Også laksanda tar gjerne rugekasser i bruk. Laksandholkene bør plasseres ved langsomtstrømmende elver eller ved innsjøpartier der det er en del strøm, f.eks. på od­ der der isen går tidlig. Holke­ ne kan gjerne plasseres i små grupper. Hvis man først har fått laksender til å slå seg ned på et sted, kan man senere prøve å henge opp flere hol­ ker. Avstanden mellom laksandholkene trenger ofte ikke å være mer enn noen få me­ ter. Det er viktig at laksandholkene henges opp slik at fuglene har fri innflyging fra vannet og rett inn i holken. Kvinanda er lite kresen når det gjelder valg av vann, og som regel er det lett å få den til å slå seg ned og hekke hvis man sør­ ger for å gi den skikkelige ruge­ muligheter. Mange steder er det i våre dager ikke mange gamle trær igjen der svartspetten kan hakke ut reirhull som senere kan overtas av kvinanda. Der­ for er kvinandholker velkomne nesten overalt.

133

Viltstell

Rugekurver Under våre forhold kan man stort sett gå ut fra at stokk­ anda finner nok av gode rugeplasser ute i naturen; derfor er hjelpetiltak som f.eks. rugekurver bare brukt i yt­ terst beskjeden utstrekning. Men i noen tilfeller kan det være berettiget å ta rugekur­ ver i bruk, f.eks. hvis man vil

ha et ekstra lokkemiddel for å få ender til å slå seg ned ved et oppdemmet fugletjern, øke bestanden av hek­ kende ender ved innsjøer med særlig god næringstil­ gang, gi endene ekstra beskyttel­ se i områder med stor be­ stand av rev, grevling eller omstreifende katter.

Best er det å plassere kurvene på naturlige eller kunstige øyer i småsjøer og tjern, i grenseområdet mellom siveller rørvegetasjon og åpent vann, eller på de nederste greinene i trær som står nede ved bredden av småelver. Rugekurvene plasseres om­ kring en meter over vannfla­ ten. Utpå ettersommeren samles kurvene inn og rengjø-

res. Før eller like etter isløs­ ningen forsynes de med nytt strø og settes ut igjen. Som oftest tar det et år eller to før en andekurv blir tatt i bruk. Hvis man setter ut en serie kurver i et egnet områ­ de, vil man som regel oppleve at nye kurver blir tatt i bruk for hvert år som går. Men det hører til sjeldenhetene at alle kurver blir tatt i bruk.

Over og under til venstre: Kvinandholker av hele stammer ser staselige ut, men rugekasser av solide bord gjør samme nytten. Kassene henges opp i trær nær vannet, og alltid slik at greiner ikke hindrer innflygingen. Man bør også passe på at grunnen under treet er noenlunde myk, så det blir gunstige landingsforhold for ungene når de skal forlate reiret. Holkene kan også plasseres på stolper ute i vannet. I bunnen av kassen kan man legge litt tørt høy, mose eller torvstrø.

Over: Et tørrtre med råtten kjerne, men med god ved ellers, kappes i pas­ sende lengder som kløyves i fire deler. Deretter er det lett å skave bort over­ flødig materiale. I en av delene hogges det et hull tilflygeåpning. Delene hol­ des sammen ved hjelp av spiker og galvanisert tråd. Tak og bunn kan la­ ges av bord, sponplater eller vannfast finér.

Til venstre: En «naturlig» kvinandholk kan også lages av en frisk tre­ stamme som kløyves på langs i fire deler, som skaves ut hver for seg. Når veden er frisk, kan man sørge for en naturlig avrundet bunn, som i et hakkespetthull.

134

Forbedring av fuglenes hekkemuligheter

Rugeflåter Rugeflåter for ender er heller ikke mye brukt i Norge, men slike innretninger kan være aktuelle der man ønsker å leg­ ge forholdene til rette for fuglelivet i oppdemmede sjøer og tjern, som supplement til eller erstatning for kunstige eller naturlige småøyer. Særlig kan rugeflåter gjøre nytte for seg i vann der man kan vente store variasjoner i vannstanden i løpet av rugeti­ den. Flåten kan holdes på plass med en solid kjetting festet til en moring, f.eks. en tilstrekkelig tung stein. En annen løsning er å stikke en Under: Innråtne stammer kan gjøres til brukbart materiale for kvinandholker ved brenning, som vist på tegningen. Emner til to eller tre kasser kan brennes under ett; man må bare passe på at den nederste stammen ikke blir for sterkt brent. Derfor kan man under brenningen la emnene byt­ te plass og dessuten vende dem. Da blir veggene mest mulig jevntykke. Etter endt brenning fjer­ nes overflødig materiale ved hjelp av et halvannen centimeter bredt hoggjern. Hvis ikke den innerste kjernen i stokken er råt­ net helt bort, må man før bren­ ningen lage en røykkanal med et par centimeter diameter.

solid staur gjennom en ring som er festet i flåten, og ram­ me den ned i bunnen. Ringen må være så rommelig at flåten flyter fritt uten at ringen blir hengende fast i stangen når vannstanden stiger eller syn­ ker. En kjetting må av samme grunn være lang nok også ved høyeste vannstand. Selve flåten lages av solide og flytedyktige trematerialer, og oppå flåten plasseres et rugeskjul. Dette skal beskytte mot innsyn ovenfra og kan f.eks. lages av et stykke hønsenetting som festes i en passe stor bue, kamuflert med torv, mose og/eller kvister. Det lønner seg å bruke materialer av god kva­ litet i rugekassen. Bunnen kan festes med tapper som kan trekkes ut; da blir det lett å holde kassen ren. Brukes løst tak, bør det utstyres med en eller an­ nen festeanordning.

Man kan også lage hele skju­ let av bøyde vierkvister, dek­ ket med f.eks. granbar. En ruge kurv kan også brukes. Hvis det er rolig vann og liten fare for at flåten skal bli skadd under isløsningen, kan den ligge ute om vinteren. Det er imidlertid best å trek­ ke den opp på land for vinte­ ren, bl.a. fordi det kan være aktuelt med ettersyn og even­ tuelle reparasjoner før sjøsettingen om våren. Uansett er

det nødvendig å fornye strøet på bunnen og plantemateri­ alet som dekker skjulet, og dette kan lettest utføres mens flåten ligger på land. Det kamuflerende materia­ let bør gå mest mulig i ett med omgivelsene. Derfor bør en flåte som plasseres i sivkanten, ha et ytre kamuflerende lag av siv, og hvis flåten er omgitt av vier, kan dekkmaterialet være en blanding av vierkvister og granbar.

Rugeholkens mål 3-4 m avstand fra bakken 3-4 m

6-10 m

_20 cm_ kvinand

__ 25 cm__ _17 cm_ laksand skogdue

Under: Rugekassene må henges opp slik at trærne ikke skades. Det betyr.at kassene ikke må spikres fast. Til høyre er kassen hektet inn på en avkappet grein. Når man fester kassen med ståltråd, skal det legges lister eller solid kvist imellom slik at tråden ikke trenger inn i selve trestammen. Under den årlige inspeksjonen skal trådene slakkes noe. Ellers vil de før eller senere bli presset inn i stammen, på grunn av treets vekst, og er tråden spent rundt rugekassen, som på tegning nummer to fra venstre, vil kassen bli ødelagt.

135

Viltstell

(Forts, fra side 132) man forsøkt tiurforing, med svært lite hell. Det viser seg at det aldri kom­ mer mange tiurer til en foringsplass. Det største antall fugl på foringsstedet er 3-4, men som regel er det bare en dominerende tiur som alene be­ hersker plassen. Sannsynligheten ta­ ler vel for at de tiurene som møter opp på foringsplassene for å la seg servere, ville greid seg like bra uten, som de har gjort siden de vandret inn etter istiden. Rype. I motsetning til orrfuglen beiter rypene stort sett fra bakken. I høystammet bjørkeskog vil rypa der­ for ikke finne næring. Slik skog dek­ ker svære arealer i bjørkebeltet. Ved å felle bjørk her, slik at småbjørk kommer opp, kan en skape nye vinterbiotoper for rype. Igjen vet vi imidlertid lite om effekten av slike tiltak på rypebestanden som helhet. Jerpe. Jerpa er en forholdsvis fåtal­ lig skogsfugl som lever parvis, også om vinteren. Vinterfdring av disse fuglene må derfor nødvendigvis bli meget arbeidskrevende. I Finland har man likevel prøvd med utlegging av for i ore- og bjørkeskog der man vet at jerpene holder til om vinteren. Dette er tiltak som neppe kan få noen praktisk betydning. Her, som for alt annet vilt som hører hjemme hos oss, er det å opprettholde og verne biotopene den avgjørende form for vilt­ stell. Rapphøne. Rapphøna er nesten forsvunnet fra Norge i dag, men der det fremdeles finnes en liten bestand, er vinterfdring aktuelt. Rapphøna le­ ver hos oss ved nordgrensen av sitt utbredelsesområde, og vinteren kan være et avgjørende problem for disse fuglene. Særlig er foring nødvendig når det kommer skare som hindrer fuglene i å grave seg ned til bakken ute på åkeren, der de ellers vil finne spillkorn og høstspirt korn. Rapp­ høns fores f.eks. med havre, bygg eller ugressfrø. Fasan. Fasanen er en innført hønsefugl som ikke er tilpasset den nor­ diske vinteren. Vil man opprettholde en fasanbestand, er foring derfor nødvendig. Foringsplassene bør plas­ seres i et tett holt av unggran, i et kratt eller liknende. Fasanene holder seg gjerne nær hus om vinteren, og 136

tid. Det har vært en alminnelig opp­ fatning at nødforing av ville hjortedyr kan medføre visse problemer; spesi­ elt har det vært framholdt at brått skifte av forslag hos drøvtyggere er uheldig, dette fordi: 1. Mikrobefloraen i vommen, som bryter ned cellulosen i foret, er tilpas­ set det forslaget dyret til enhver tid tar inn. 2. Mikrobefloraen klarer ikke raskt å omstille seg til det nye foret. 3. Den «gamle» mikrobefloraen er Vinterfdring av pattedyr ikke i stand til å bryte ned det nye Hare. Det er vanlig å felle osp til forslaget; foret eller nedbrytningsvinterfor for hare, uten at man vet produktene hoper seg opp i vommen noe sikkert om hvorvidt dette har og gir forråtnelse, forsuring og for­ noen nevneverdig positiv virkning for giftning. bestanden. Hogstplassene bør være Punkt 1 er antakelig delvis riktig. spredt i terrenget, og det er en vanlig Undersøkelser av rein i Finland har oppfatning at osp bør felles flere gan­ vist tydelige forskjeller i mikrobeger i løpet av vinteren. Hvis man flora sommer og vinter. Punkt 2 og 3 passer på å la de felte trærne falle er derimot neppe riktige. Ved foring over en stein, en tue el.l., slik at av elg i fangenskap ved Norges land­ kronen blir liggende forholdsvis høyt, brukshøgskole ble dyrene over flere vil haren ha tilgang til nye kvister uker gitt vinterkvist av rogn, selje og etter som snødybden øker. bjørk som eneste for. Kvistdietten Man kan også legge ut løvkjerv til ble så avsluttet brått fra én foring til haren. Man kan bruke kvist av vier, neste, og elgene ble deretter gitt ute­ selje, rogn, bjørk og osp. Løvet skjæ­ lukkende høy, eventuelt iblandet noe res i slutten av juni og buntes kraftfor. Dette ble gjentatt flere gan­ sammen med en vierkvist eller hys­ ger, også med dyr på sulterasjon. På sing. Et kjerv kan bestå av en favnfull tross av denne radikale kostforandkvist. Løvkjervene legges til tørk ringen ble det ikke registrert negative under tak, f.eks. i en luftig utlåve. effekter overhodet. Ekskrementene Når løvet er tørt, legges kjervene lag- var helt normale ved overgangen, og vis på låven eller i et annet luftig dyrene åt høy med god appetitt. uthus. Mellom lagene strøs det rikelig Selv om vi altså må revidere den med salt. Hvis kjervene ikke er til­ oppfatningen at den enkelte mikstrekkelig tørket, vil de mugne raskt. robelinje er spesialisert i retning av Man kan også tilby haren høy om bare å kunne nedbryte en bestemt vinteren. Spesielt setter den pris på type plantevev, så er det allikevel høy med mye vikke og kløver, mens tallrike eksempler på at særlig utsulderimot timotei ikke faller særlig i tede hjortedyr har dødd etter kunstig smak. Høyet må tørkes meget grun­ foring. En hypotese som har vært dig, og i likhet med løvkjervene bør framsatt for å forklare dette, er at det saltes godt. Både når det gjelder mikrobene ikke tåler å sulte i lengre løv og høy, ser det ut til at saltet gjør tid; de dør, og dyret blir dermed ikke foret ekstra tiltrekkende. Høy og løv i stand til å fordøye det inntatte foret. serveres fra forhekker som lages av Heller ikke dette har holdt stikk ved trematerialer og utstyres med tak. etterprøving. I en undersøkelse ble Hjortedyr. Det er i vårt land neppe vomsaft fra ihjelsultede hjorter sam­ noen målsetting å opprettholde større menliknet med vomsaft fra normale bestander av hjortedyr enn hva mar­ dyr. Det ble ikke påvist nedgang i kene naturlig har bæreevne for. mikrobenes evne til å fordøye cellulo­ Allikevel vil kunstig foring, særlig av se, selv om en del av dyrene, da de rådyr og hjort, være aktuelt i enkelte omkom, hadde sultet i nær 50 døgn. snørike vintrer. Slike vintrer vil ellers En annen hypotese går ut på at kunne redusere bestandene for lang utsultede hjortedyr forspiser seg på

man kan godt plassere foringsplassen i ly av busker og trær ute i hagen. Foringen bør begynne forholdsvis tid­ lig på høsten og fortsette til barflekkene begynner å vise seg på jordene. Som for brukes hel eller knust hvete og bygg. Man kan også blande noe grus i foret. Til foringen kan man bruke plastbøtter med hull der foret renner ut etter hvert som fuglene for­ syner seg.

Foring av vilt saltslikkesteiner. Disse bør settes på ca. 2 m høye staker, slik at rådyrene ikke slikker på selve steinen, men på saltet som renner nedover staken.

Viltåkrer

Rådyret lever hos oss ved den nordlige yttergrensen av sitt utbredelsesområde, og arten kan ha alvorlige problemer i snørike vintrer. Foring kan da være til stor hjelp for bestanden. Best er det å servere foret i solide forhekker med tak, slik at høyet holder seg tørt.

altfor kraftig for etter en sulteperiode, og at dette medfører produksjon av giftige stoffer under vomgj ærin­ gen. Heller ikke dette er bekreftet ved eksperimentell etterprøving. Men det ser ut til at dyr som taper mer enn ca. 30 % av kroppsvekten, er dømt til å dø, selv om de får ad­ gang til rikelig med for. Så lenge dy­ rene ikke går under denne grensen, er det liten sammenheng mellom hvor lenge dyrene har sultet og sjan­ sen til å overleve ved kunstig foring. Det synes også å være stor varia­ sjon i evnen til å tåle sult. Enkelte dyr dør ganske snart, mens andre kan overleve overraskende lenge. Om man finner enkelte døde rådyr vin­ terstid, er det likevel sannsynlig at mange dyr kan reddes selv om den kunstige foringen settes i gang for­ holdsvis sent på vinteren. Foringsplassene bør anlegges der rådyrene har sine naturlige vinteroppholdssteder, og absolutt ikke slik at dyrene trekkes ned mot jernbane, trafikkerte veier eller turløyper. Sto­ re råbukker kan være temmelig agg­ ressive på foringsplassen, de jager unna dyr av lavere rang, som kanskje trenger foret mest. Det anbefales derfor å lage mindre foringsplasser, ikke nærmere hverandre enn 15-20 m, i stedet for en stor sentral plass.

Eldre, høystammet granskog innen­ for en jordekant egner seg godt som foringsplass. Som foringsanordning kan man benytte hekk eller automat. Foringsautomatene sparer en del ar­ beid ved at de ikke behøver ettersyn så ofte som foringshekkene. Man bør utvise noe forsiktighet ved foring med stivt, sent slått høy. Undersøkelser tyder på at fiber fra grove strå kan skade løypen meka­ nisk hos de småvokste hjortedyrene. Tidlig slått, mykt høy gir derimot ingen problemer. En utmerket forblanding er presset hel havre eller havregrøpp, tilsatt 10-15 % kufor A i pelletert form og iblandet opphakkede rotfrukter eller helst epler. Spesi­ elt i perioder med sterk kulde bør det brukes høy/kraftfor kombinert med opphakkede rotfrukter/epler. Når det er kaldt, går nemlig snøens vanninn­ hold ned, og dyrene har mindre mu­ ligheter til å skaffe seg vann ved å ete snø. Og siden det kunstige foret bare inneholder 10-15 % vann mot 50 % i naturlig kvistfor, kan dyrene få alvor­ lige problemer med væskebalansen. Ved Veterinærinstituttet har man iakt­ tatt at vinterdødelighet hos rådyr sær­ lig opptrer i forbindelse med streng kulde kombinert med mye snø. I nærheten av foringsplassene kan man også sette opp en eller flere

Når man anlegger en viltåker, har man to formål for øyet: å produsere grønnfor, som man kan tilby viltet om vinteren når det er mangel på den slags føde, og å skaffe korn til vinter­ foring. En annen sak er at åkrene gjerne blir besøkt av viltet om som­ meren, når det er nok av føde andre steder. Når man anlegger viltåkrer, må man bruke arealer som ellers ville ha ligget brakk. For å redusere ugressproblemene kan man utsette pløyingen av viltåkeren til midten av juni eller til og med mot slutten av måneden. Rug sås ikke før i slutten av juli eller i august. Langs myrgrøfter. Langs kanten av grøfter på skogsmyrer kan man etter planering få brukbare viltåkrer. Som regel er jordsmonnet surt og trenger kalking med 400-500 kilo pr. dekar. En slik grøfteåker bør ha et areal på 3-5 dekar. Elg møter gjerne opp og forsyner seg av vekstene på grøfteåkeren straks det begynner å spire. Disse «skadene» kan man redusere ved å dyrke flest mulig forskjellige forslag på samme åker. Kombinasjoner som passer langs myrgrøfter, er formargkål og bygg, formargkål og forraps, og formargkål, forraps og forbeter. I tillegg kan man så noe høstrug som skal gi grønnfor straks snøen går. Det er en klar fordel å bruke for­ skjellige forslag på åkeren. Ulike somrer begunstiger ulike sorter, slik at om værforholdene er ugunstige for noen, vil andre vekster trives. Etter at jorden er kalket, men før pløyingen, tilføres myrjorden gjød­ sel. Som regel vil det passe med ca. 100 kg fullgjødsel pr. dekar. Meng­ den av frø kan det ikke gis noen fast regel for. Det kan dessuten være en fordel å så tett noen steder på åkeren og mer glissent andre steder. Dette vil bidra til variasjon. Man kan imid­ lertid gå ut fra disse tallene: Formargkål: 150-200 gram pr. ar Forraps: 150-200 gram pr. ar

137

Viltstell

På nedlagte åkerlapper og langs kanten av dyrket jord, særlig i hjørner hvor man ikke kommer til med moderne jordbruksredskap, kan man lage spesielle åkrer for viltet. Havre, formargkål og forskjellige rotvekster er vanlige på viltåkeren. Ved åkeren kan man også sette opp saltslikkesteiner.

Forbeter: 100-120 gram pr. ar Korn: 1,5-2 kg pr. ar

Åkerkanter. Langs åkerkanter er det alltid plass til noen striper med viltåkrer, og særlig på jord hvor man bruker store maskiner, blir det kuttet av ganske store hjørner som blir lig­ gende brakk. Spesielt i sørvendte skråninger kan man med fordel så med sikte på viltet. Både pløying, gjødsling og såing kan her gjøres på samme tid som på vanlig åker. Viltåkeren sås for hånd. Dette er nødvendig fordi man tilstreber en mosaikk av forskjellige forslag om hverandre, og det kan man ikke greie med traktor! For sterk vårgjødsling bør unngås. Utpå sommeren kan det være behov for en ekstra omgang kunstgjødsel, med noen få kilo pr. ar. På en god viltåker som er effektivt gjødslet og bearbeidet, kan man avle et meget allsidig utvalg av viltfor. Høstrug bør inngå i enhver viltåker. Den sås på et solrikt sted i juliaugust. Tidligere på sommeren kan man på det samme stedet dyrke for­ margkål eller forraps, som høstes før rugen sås. Viltet vil beite på rugen samme høst og til snøen blir for dyp, 138

og ta fatt igjen på rugbeitingen når det begynner å bli bart om våren. Formargkål og forraps kan dyrkes i blanding, eller en av disse forvekstene kan dyrkes sammen med bygg el­ ler havre. Havre kan dyrkes med sik­ te på tresking for vinterbruk hvis man har en større, sammenhengende vil­ tåker. På mindre arealer sås havre ren eller i blanding med andre veks­ ter med sikte på at viltet skal forsyne seg på stedet utover vinteren. Kløver kan man også la bli stående utover vinteren som grønnfor, eller man kan slå og tørke med sikte på foringshekkene for rådyr. Erter er en viktig forplante til vinterbruk. Noe av åke­ ren bør derfor alltid reserveres for ertedyrking, selv om avlingen er nok­ så usikker. Erter kan med fordel også dyrkes som blandingsvekst sammen med formargkål eller forraps. For­ beter og turnips kan dyrkes alene i utkanten av viltåkeren. Høsting og lagring. En del av avlin­ gen av formargkål og ikke minst for­ raps kan man høste allerede om som­ meren og lagre for vinterbruk. I første omgang bør man slå den forrapsen som er mest frodig og kraftig. Røttene vil skyte nye skudd, og en ny rapsavling kan vokse seg stor og kraf­ tig før vinteren kommer. Det nyslåtte foret kan tørkes på hesjer. Det ser ut til at forraps tåler vinterens vekslende kulde- og mildværsperioder bedre enn formargkålen. Lar man foret bli hengende på hesjen, kan den gjøre tjeneste som foringsplass vinteren igjennom. Det kan være en fordel å dekke hesjen med et lite tak. Det gir sikrere tørk, og foret vil holde seg bedre. Kornet kan treskes eller settes på staur. Staurene kan bli stående på åkeren slik at viltet kan komme og forsyne seg der, eller de kan kjøres ut og settes i skaresnøen utpå vinteren. Kløver og korn/erte-blandinger hen­ ges, så løst som mulig, til tørk på hesjer. Også en ren erteavling kan tørkes på hesje. Når foret er tørt, kan det presses sammen i baller, som er enkle å frakte med seg ut til forings­ plassene om vinteren. Forbeter og kålrot kan f.eks. oppbevares i jordkjeller. En del av avlingen kan man la bli stående i jorden, der haren kan komme og forsyne seg av den.

Skadedyr Vanlig bekjempelse av rovfugler, ug­ ler og rovpattedyr i den tro at det skulle bety redningen for det matnyt­ tige viltet, er ikke lenger aktuelt hos oss. Ny viten om rovviltets økologis­ ke rolle og om disse viltartenes virkninger på bestanden av matnyttig vilt har ført til en endret holdning. I dag er dessuten alle dagrovfugler og ugler fredet året rundt. Hos oss står minken i en særstil­ ling, ettersom det er en fremmed art som har hatt stor framgang her i land­ et. Fordi den representerer en pelsverdi og derfor burde være et attrak­ tivt jakt- eller fangstbytte, er minken behandlet i bind 4. Noen foretrekker å betrakte også måren og reven som rene skadedyr i viltsammenheng. I dette verket behandles de imidlertid som verdifullt pelsvilt, og de behand­ les spesielt i bind 4. Tilbake som skadedyr i skog og fjell står da katten og hunden, som på sine steder kan være en alvorlig plage for viltet, og dessuten kråkene.

Kråke Det er sannsynligvis to forhold som har ført til at bestanden av kråker i dag er så stor mange steder at den kan være til skade for viltet: Hubro og enkelte dagrovfugler som før be­ skattet kråkebestanden, er blitt sjeld­ ne, og det moderne samfunnet etter­ later seg så store avfallsmengder at kråkenes muligheter for å livberge seg i store bestander er større enn før. Det er helt på det rene at kråkene kan gjøre store innhogg både i fugle­ fjell og sjøfuglkolonier, i rypas eggkull og i skogsfuglreirene. Kråkenes innhogg i rypereirene har lenge vært kjent her i landet, og når det gjelder ender, ærfugl og skogsfugl, har vel de aller fleste jege­ re kommet over reir som er plyndret av kråke. Det virker helt klart at den økende trafikken i skjærgården har vært til fordel for kråka. Når folk går i land på holmer og skjær, kanskje

Skadedyr

med hunder som løper løs, forlater de foreldrene, slik at de ikke må sulte apporterende hund under kråkejak­ hekkende sjøfuglene reirene sine og ihjel.^ ten, ettersom det har vist seg at hun­ legger dem åpne for kråka. Større Kråker kan skytes med hagle eller den kan stikke ut og hente eventuelle fugler, f.eks. ærfugl, lar seg ikke jage miniatyrgevær. I gamle dager drev skadeskutte kråker uten at resten av bort av kråkene, men når nærgående man kråke jakt med en levende hubro kråkene skremmes og stikker av. mennesker jager dem bort, uten at de som lokkemiddel. I dagslys angripes Egentlig bør kråke jakten med hu­ rekker å dekke eggene med dun, får ugler, og først og fremst erkefienden bro ikke bare betraktes som skadekråka sin store sjanse. hubro, alltid av kråkene. Men det har dyrbekjempelse, for i virkeligheten Det har vist seg at det er de hek­ vist seg at en kunstig hubro gjør om­ dreier det seg om en utnyttelse av en kende, territoriehevdende kråkene trent samme nytte. En kunstig hubro viltressurs. Kråker er god mat, særlig som gjør ugagn. Bare de blir så kjent kan til og med være fordelaktig fordi om høsten. Og august-september er i et område at de vet å finne reir. De man kan overdrive de trekkene som for øvrig en god tid for kråkejakt. større flokkene av omstreifende ung­ særlig vekker kråkas aggresjon, f.eks. Man kan også fange kråker i spesi­ fugl (kråka hekker først to år gam­ hubroøynene. En ekstra stor, kunstig elle feller, en metode som før ble mel) har liten betydning som egg- hubro kan virke særlig stimulerende praktisert enkelte steder her i landet. røvere. på kråkenes angrepslyst. Men kråkene er sky og mistenksom­ Ved kråkejakt med hubro (en ut- me, og metoden er derfor både tidKråkebekjempelsen er derfor mest effektiv dersom den utføres tidlig i stoppet katt kan også brukes) ligger og arbeidskrevende. Det er derfor et forplantningsperioden i de områdene jegeren i et skjul, som lages så høyt at stort spørsmål om det ikke fra jegerhvor kråkene hekker. Men reduksjon han kan skyte i stående stilling. Man synspunkt bør være mer aktuelt å gå av territoriekråker er ingen enkel kan bygge et skyteskjul på stedet, av inn for kråkejakt med hubro, som gir jobb. Ved et forsøk i Trøndelag måt­ rajer som dekkes med kvist eller bar, både spenning, skytetrening og mat­ te man skyte mer enn 130 kråker for å eller man kan frakte med seg et ferdig nyttig vilt i sekken. En annen sak, redusere hekkebestanden fra 34 til 8. skjul som består av et stativ av me- som ikke bare angår jegere og andre Dette skyldtes at ikke-hekkende tallrør og et trekk av kamuflasjefar­ naturinteresserte, er at vi burde få en flokkråker besøkte hekkeområdene get stoff. Et kamuflasjenett kan også avfallshåndtering som ikke favorise­ og ble felt i relativt stort antall. Den brukes. rer en forrykket artsbalanse, som til­ Det er en stor fordel å bruke en fellet er med kråkene. totale jaktinnsatsen var 469 timer, dvs. 3,6 timer pr. kråke. To år etter at bekjempelsen var avsluttet, var be­ Før i tiden regnet man rovviltbekjempelse som en viktig del av viltstellet. Dette førte til at mange standen av flokkråker tilbake på rovviltarter gikk sterkt tilbake, uten at varige positive virkninger på bestanden av matnyttig vilt kunne registreres. Økt forståelse for samspillet i naturen har ført til at alle ugler og rovfugler er gammelt nivå, mens territoriekråke- fredet i dag, blant dem hønsehauken. Bildet viser unge hønsehauker, med de karakteristiske ne lå noe etter. Dersom det er unger i flekkene som danner et langsgående stripemønster på brystet. Voksne hønsehauker har tette reirene, må disse tas samtidig med tverrstriper på brystet.

Tørrflue.

Fluer FLUER OG FLUEFISKE Fluefiskets historie 142 Fluefiske i Norge 144

142

OM FLUER 149 Klassifisering av fluer 149 Fantasifluer og imitasjoner 149 Våtfluer og tørrfluer 151 FISKERENS FLUER 152 Døgnfluer 152 Steinfluer 154 Vårfluer 154 Andre insekter 157 Fiskeimitasjoner 159 Hva trenges av fluer i Norge?

ANERKJENTE FLUER

161

160

Fluer

Fluer og fluefiske På mange språk, også på norsk, er flue en populær fellesbetegnelse for en mengde forskjellige flygende in­ sekter som stort sett ikke er i slekt med hverandre, men som ofte har det til felles at de utgjør næring for lakse­ fisker. Derfor er flue også blitt beteg­ nelsen på kunstige lokkemidler som ved fiske skal imitere disse insektene. Kunstige fluer framstilles av forskjel­ lige materialer, tradisjonelt fjær, hår og tråd, som bindes på en krok. Fluefiskets opprinnelse er ikke kjent, men etter all sannsynlighet går den kunstige fiskefluas historie til­ bake til en fjern fortid. Man kan ten­ ke seg at krokfiskeren har lagt merke til at fisken tar insekter som flyter på vannflaten. Etter at han har gjort den erfaring at det er vanskelig å få et virkelig insekt til å sitte på kroken, har han prøvd å lage en etterlikning. Senere har man gått videre og imitert også andre av fiskens næringsdyr ved hjelp av hår, fjær og andre materialer bundet på en krok. I dag brukes f.eks. også fluer som etterlikner fiskeyngel, og ikke minst forskjellige stadier i insektenes utvikling. Her i landet har dorging med flue i lakse- og ørretelver lang tradisjon. Denne fiskemetoden kan nærmest betraktes som et alternativ til dorging med sluk, og er derfor behandlet i kapitlet om dorging i bind 1. Fluer brukes også ved fiske med utstyr som oterfjøl og paravan. Disse redskapene er ofte uhyre effektive og har fått dårlig ord på seg, spesielt når de brukes i mindre vann og vassdrag. Derfor er det mange steder her i landet forbud mot å bruke den slags redskap. Særlig etter at haspelsnellen ble vanlig, er det blitt stadig mer almin­ nelig å kaste fluer ved hjelp av sluk­ utstyr. For å få flua tilstrekkelig langt ut brukes da en kastevekt i form av en dobbe eller plastboble. Metoden kan ofte gi meget gode resultater, men den kan ikke på noen måte sam­ menliknes med egentlig fluefiske med redskap som er framstilt spesielt for denne formen for sportsfiske. 142

Dapping er en gammel, engelsk va­ riant av fluefiske. Til dette fisket bru­ kes en lang stang og et lett snøre av impregnert bomull. Under fisket lar man en lett busteflue eller en naturlig flue danse på overflaten ved vindens hjelp, slik at flua mest mulig minner om et flygende insekt. Denne fiske­ måten, som for det meste drives fra båt, er ikke vanlig hos oss, men den er populær blant annet i Irland og Skottland. De nevnte variantene av fluefiske behandles ikke i dette kapitlet. Her skal vi konsentrere oss om det egent­ lige fluefisket. Til dette fisket brukes spesiell redskap, som fluestang og fluesnøre, og stangens aksjon og snørets tyngde er avgjørende for kastet, ettersom flua i seg selv er for lett til å utgjøre noen kastevekt. En smidig fluestang som nesten di­ rekte går over i et snøre med en vekt som er tilpasset stangen, og som med stor følsomhet overfører håndens be­ vegelser til den lille flua i enden av fortommen, danner til sammen en enhetlig og harmonisk fiskeredskap. A håndtere denne redskapen gir i seg selv en helt spesiell glede. Flueredskapen gir fiskeren en mer direkte kontakt med agnet enn man kan opp­ nå med annet, teknisk mer utviklet sportsfiskeutstyr. Dessuten er det bare ved hjelp av fluestang og flue­ snøre at det er mulig å beherske flua slik at den under nær sagt alle forhold opptrer som en akseptabel imitasjon av et naturlig insekt.

Fluefiskets historie Som nevnt vet man ikke når en kuns­ tig flue for første gang ble brukt som lokkemiddel for fisk. Fluefiskets mer moderne, skrevne historie stammer for en stor del fra England, ikke minst fra kalkelvene i den sørlige de­ len av landet. Mens våre egne elver er preget av store variasjoner når det gjelder vannføring, med flomsitua­ sjoner i forbindelse med snøsmeltin­ gen og etter store regnskyll, filtreres vanntilførselen til de engelske elvene

gjennom porøs kalkstein i grunnen, slik at vannføringen blir jevn. Takket være de små variasjonene i vannfø­ ring har disse elvene stabile og gunsti­ ge forhold for både fisk og insekter. Insektfaunaen er da også uvanlig rik i disse elvene. Og ettersom vannet er meget klart, har fiskerne god anled­ ning til å studere fiskens reaksjoner overfor de forskjellige insektene. Men det klare vannet er også en ut­ fordring for fiskeren; den sky fisken ser fiskeren, som derfor må opptre med den aller største forsiktighet. Den første kjente omtale av fluefis­ ke stammer ikke fra England. I ver­ ket «De Animalium Natura» skrev den romerske forfatteren Claudius Aelianus allerede i det annet århund­ re om hvordan makedonerne fisket ørret ved hjelp av stang og kunstig flue. Ellers finner man i den islandske sagaen om Gunnar fra Lidarende fra det 11. århundre uttrykket «jeg skal sette en flue i munnen hans», noe som kan tyde på at kunstige fiskefluer med krok var kjent også på Island på et så tidlig tidspunkt. Det er likevel enighet om at det moderne fluefiskets historie tar til i 1496, da det i England utkom en bok med tittelen «Treatyse of Fysshynge wyth an Angle» (Undersøkelse av fiske med krok), skrevet av den gåtefulle abbedissen Dame Julyans Barnes, eller Juliana Berners, som navnet ofte blir skrevet. Boken, som etter alt å dømme er basert på et enda eldre manuskript, beskriver et flue­ fiske som allerede er langt utviklet, og som helt klart må ha vært drevet i lang tid. Redskapen beskrives grun­ dig, og tolv kunstige fluer blir omtalt. Det er ellers verdt å legge merke til at alle disse fluene helt tydelig er laget som rene etterlikninger av virkelige insekter. De beskrevne mønstrene, som altså er de eldste fiskefluene man kjenner i detalj, går igjen i forskjel­ lige verk i de følgende århundrene, riktignok ofte i nokså forvanskede varianter. «Treatyse» inneholder dessverre ikke noen beskrivelse av selve kasteteknikken, men man må gå ut fra at det med den redskapen som ble brukt, bare var mulig å kaste med vinden eller i stille vær. Etter litteraturen å dømme skjedde

Fluer og fluefiske

det ikke noe nevneverdig nytt innen fluefisket i de første ca. 150 årene etter at «Treatyse» kom ut, men midt i 1600-årene utkom det flere bøker om fluefiske i England. Best kjent av disse er «The Compleat Angler», som kom ut i 1653, og som i alle år siden er kommet i nye utgaver og i mange land. Den foreligger også i norsk oversettelse. Forfatteren, Izaak Walton, har gitt verket form av en dialog, men noe særlig originalt og revolusjo­ nerende verk er det ikke. Senere ut­ gav Waltons yngre fiskekamerat, Charles Cotton, verket «Instructions how to Angle for a Trout or Grayling in a Clear Stream». Han trenger dypere inn i stoffet enn hans læremes­ ter gjorde, og de to verkene ble i senere opplag slått sammen under tit­ telen «Compleat Angler». Cotton be­ skriver 65 fluemønstre. De fleste av dem er klare etterlikninger etter na­ turlige insekter, mens noen er for­ skjellige typer av all round-fluer. På Cottons tid ble det brukt både en- og tohåndsstenger. Selv anbefaler for­ fatteren en 4-4,5 meter lang stang

Fluefiske i den formen vi kjenner det i dag, er oppstått ved de engelske kalkelvene. Det som kjennetegner disse elvene, er klart vann, frodig vegetasjon og en rik insektfauna, som er ganske forskjellig fra den vi finner ved norske vassdrag. Bildet viser et parti fra Kennet-elva, som er reservert for tørrfluefiske. Liknende regler gjelder også i mange andre kalkelver i England.

som han bruker til å kaste flua, frem­ deles i stille vær eller med vinden i ryggen, ut på strømflaten, for så å la den drive medstrøms slik at den beve­ ger seg så fritt som mulig. Sneller var ikke tatt i bruk på denne tiden, og snøret, som var omtrent halvannen gang så langt som stangen, ble bundet direkte til stangspissen. Takket være den lange stangen kunne fiskeren stå ganske langt inne på land, og på den måten unngå å skremme fisken. Cot­ ton understreker betydningen av det­ te. Denne fiskemåten, der flua egent­ lig ikke kastes, men nærmest dirige­ res og fløtes ved hjelp av lang stang og ganske kort snøre, blir den dag i dag praktisert av mange fremragende fluefiskere omkring i verden. Fluene ble som regel ført ganske nær overflaten, men vekten av kro­ ken fikk flua til å synke noe, slik at fisket nærmest kan sammenliknes

med våre dagers våtfluefiske eller fis­ ke med synkende line. I 1700-årene ble fluesneller tatt i bruk. Dermed kunne man bruke lengre snøre, og dette førte til at sten­ gene ble noe kortere. Det ble også vanlig å bruke flere fluer, som oftest to til fire. Enkelte fiskere monterte opptil ti fluer på snøret. I 1836 utkom i England den første boken som tok sikte på å formidle insektkunnskap til sportsfiskere, «Ronalds Flyfisher’s Entomology». Boken var illustrert med fargebilder av kunstige fluer, sammenstilt med bilder av de virkelige insektene som fluene skulle imitere. Allerede i Cottons dager hendte det at man under fiske i kalkelvene, forutsatt at vindretningen var guns­ tig, kastet flua opp mot strømmen, slik at den kunne flyte med strømmen ned mot fiskeren. Motstrømskast 143

det at mens gamle dagers fluefiske bare ble drevet i elver, er fluefiske i stille vann senere blitt stadig mer populært.

Fluefiske i Norge

Den engelske Itchen-elva spiller en spesiell rolle i fluefiskets historie, ettersom det var her G. E. M. Skues utviklet sin teori om nymfefiske. I denne elva er det i dag ikke bare tillatt å fiske med tørrflue, men også med vanlig våtflue og nymfe -forutsatt at man bare kaster oppstrøms! Dessuten er det på sine steder i elva ikke tillatt å fiske med større krok enn nr. 12.

også i sterkere strøm ble først vanlig et par hundre år senere, etter at W. C. Stewart i sitt verk «The Practical Angler», som utkom i 1857, viste hvordan man ved å kaste mot strøm­ men kan skjule seg bedre for fisken og dessuten få flua til å flyte mer naturlig, uten at snøret strekkes og forstyrrer flua. På Stewarts tid var det blitt vanlig å bruke snelle under fluefiske, og sten­ gene var blitt stadig kortere og krafti­ gere. I begynnelsen av 1800-årene hadde man også begynt å binde fluer som skulle flyte, og da det senere ble lansert tyngre, oljede silkesnører, kunne disse fluene også kastes i mot­ vind. Dermed var tørrfluefiske, i den formen vi kjenner det i dag, utviklet. Mot slutten av 1800-årene og be­ gynnelsen av 1900-tallet ble det mer og mer vanlig å fiske med tørrflue i de engelske kalkelvene. Dette skyldtes først og fremst F. M. Halfords bøker, og det fenomenet som den dag i dag kalles tørrfluepurisme, oppstod: De «gamle» metodene, å kaste mer eller mindre på måfå uten at fiskeren så fisken, og å kaste med våtflue med 144

strømmen, ble sett på som forkasteli­ ge. Nå skulle fiskeren holde øye med fisk som vaket etter insekter i overfla­ ten, og så nærme seg nedenfra og kaste den flytende tørrflua foran fis­ ken, oppover strømmen. Og det ble nå vanlig oppfatning at medstrøms våtfluefiske, der snøre og flue gjerne kom flytende på skrå i forhold til strømmen, gjør fisken sky, slik at den ikke stiger til overflaten for å ta flua der. Man prøvde også å bevise at det ikke lar seg gjøre å lage tilfredsstil­ lende imitasjoner av insektenes vannstadier - larve og nymfe - som tren­ ges til våtfluefiske. Men G. E. M. Skues (1858-1949) tilbakeviste dette og gjorde det klart at våtfluefiske er fullt mulig også i de klare kalkelvene. I løpet av sin lange karriere som flue­ fisker skapte han grunnlaget for den fluefiskemetoden vi i dag kjenner som nymfefiske. I og med lanseringen av nymfefisket var alle «oppdagelser» gjort, og grunnen var lagt for det moderne fluefisket. Alt som senere er skjedd, er bare justeringer og tilpasninger av de gamle metodene. En annen sak er

Med den nære tilknytningen Norge alltid har hatt til England, fluefiskets hjemland, er det naturlig at fluefisket kom til vårt land på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Allerede i begynnel­ sen av forrige århundre drog mange britiske «sportsmen» på oppdagel­ sesreise i norsk natur. Blant disse kunne man finne fjellklatrere, jegere og ikke minst sportsfiskere. Nordmannen Johan Thoning Owesen fra Trondheim får ofte æren av å ha vært den første som vætet en kunstig flue i norske elver i begynnelsen av 1820-årene, men det var nok først og fremst britiske turister som sørget for å gjøre denne fiskemåten kjent over store deler av landet. Britiske sports­ fiskere prøvde seg i ødemarkselvene i Finnmark, i vestlandske lakseelver og i de store vassdragene på Østlandet, både i skogtraktene og i fjellet. De første nordmenn som lærte fluefiske, var gjerne bygdefolk og kjentmenn som fulgte engelsk­ mennene på fisketurene. Det er på det rene at kleppere i mange norske lakseelver snart kastet flue like godt som noen engelsk sportsfisker. Klep­ pere og kjentfolk hadde også den store fordelen at de fiskende gjestene gjerne overlot stenger og snører til sine hjelpere ved hjemreisen til England. Senere fulgte en rekke velkjente, friluftsinteresserte nordmenn etter som fluefiskere, f.eks. eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen og professorene J. A. Friis og Halvor Rasch, som alle vil stå i første rekke om fluefiskets historie i Norge en gang blir skrevet. I neste omgang fikk friluftsfolk som oberst N. J. Gregersen, Fritz Huitfeldt, Fridtjof Nansen og profes­ sor Knut Dahl stor betydning for‘den videre utviklingen av fluefisket her i landet. Minst like stor betydning had­ de de mange, ikke fullt så kjente, storfiskerne i Bergen og Trondheim som sammen med britene og klepperne i lakseelvene la grunnen til det

rJ

Enkelte av de store hovedelvene på Østlandet gir fremdeles godtfiske, og i de østlige vassdragene er harren et interessant bekjentskap for tilreisende fiskere. Dette bildet fra fluefiske i Glomma viser

Fluer

Over: For de fleste fluefiskere er det først og fremst ørretfisket i fjellet som interesserer. Blant de fjellområdene som opp gjennom sportsfiskets histo­ rie i Norge har spilt en sentral rolle, er Hardangervidda, med sin mengde av større og mindre sjøer og tjern, bundet sammen av elver og bekker. Bildet viser Veivatnet på den vestlige delen av vidda. Til venstre: I Mistra, en sideelv til Rena, har sportsfisket rike tradisjoner, og blant dem som i sin tid drev fiske her, etter storørret som går opp fra Storsjøen, var Fridtjof Nansen. Øverst til venstre på neste side: Sjoa, som har sitt utspring i Gjende, er blant de klassiske elvene når det gjelder fluefiske i Norge. Blant de første som fisket med flue her, var både briter og nordmenn, som gjestet Jo Gjende i bua hans ved Gjendeosen. Vassdragsreguleringer har ødelagt fisket i mange norske elver, men Sjoa er blant de få som er varig vernet. Øverst til høyre på neste side: Vefsna er en av våre best kjente lakseelver, og den ble tidlig oppdaget av britiske sportsfiskere, som til og med bygde eget hus her ved den berømte Laksforsen. Kraftutbygging kan nå komme til å endre forholdene i denne store og viktige lakseelva.

Nederst på neste side: I de nedre delene går enkelte av de nordnorske lakseelvene i utallige slyng og sideløp, og når vårflommen legger seg, avsløres store grusøyrer, som i Storelva, som munner ut i Laksefjorden i Finnmark.

Fluer og fluefiske

moderne fluefisket etter laks og sjø­ ørret. Imidlertid var fluefisket ennå i lang tid en sport for de få. Egentlig er det først i årene etter krigen at de store massene har tatt opp sportsfiske som hobby, men fremdeles er an­ delen av fluefiskere forholdsvis liten. Årsakene til denne plutselige og store tilslutningen er mange. Fiske­ redskapen hadde gjennomgått en ri­ vende teknisk utvikling, og masse­ produksjon sørget for ganske rimeli­ ge priser. Samtidig økte den økono­ miske velstanden, og man fikk lengre ferier. Dessuten er det et faktum at for de fleste nordmenn som bor i byer og tettbygde strøk, er det bare et par generasjoner tilbake til smågutten med meitestangen ved bekken eller bygdeelva. Tradisjonen har ikke sloppet taket, noe som skulle framgå av utredningen fra 1984 som viser at godt og vel en million nordmenn årlig driver sportsfiske i ferskvann. Det betyr at mer enn hver fjerde nord­ mann er sportsfisker! Men som nevnt er det forholdsvis få som konsentre­ rer seg om fluefiske. Utredningen viser at fluefiskerne bare utgjør 8-10 prosent av alle sportsfiskerne. Resten holder seg for det meste til kastesluken, som kan brukes både i ferskvann og i saltvann. På den annen side ser det ut til at fluefisket nå har fått en renessanse. Flere og flere unge mennesker vel­ ger fluefiske som hobby, og kurs i fluekasting, fluebinding og praktisk fluefiske arrangeres i økende antall og med stor deltakelse. Mange av disse unge fluefiskerne driver interes­ sen så langt og går så grundig til verks at de bygger sine egne karbonfiberstenger og binder sine egne fluer og fortommer. Og det sier noe om utvik­ lingen at vi i løpet av de siste 5-10 årene har fått flere nye fluemønstre enn i de femti foregående årene! Et annet gledelig forhold er at med fluefiske følger gjerne en økende interesse for bevaring av vassdragene og naturen omkring. Kanskje dette kan legge ny kraft bak kravet om at sportsfiske som rekreasjon og økono­ misk faktor må få den tyngde som det fortjener når det gjelder vurderingen av nye vassdragsreguleringssaker i årene som kommer. Tross alle de alvorlige inngrepene i

148

Johan Thoning Owesen var etter alt å dømme den første som fisket med flue her i landet, da han omkring 1820 prøvde laksefisket under Leirfossen i Nidelva med den nye redskapen som han hadde med seg fra England. Fremdeles drives det laksefiske her, og rettighetene eies til dels av Trondheim Kommune og disponeres av Trondheim og Omland Fiskeadministrasjon.

vassdragene over hele landet har Norge fremdeles rike muligheter for fluefiske. Med tilstrekkelig hensyn fra medfiskere og forvaltningsmyn­ digheter vil tørrflua fortsatt kunne

vugge i sivkranste skogstjern i Oslomarka, og våtflua vil stripe gjennom hølene i Adamsjokkas kildeelver. Her er det plass nok til alle som vil fiske med flue - foreløpig.

Bildet viser et utsnitt av en fiskedagbok ført av en av sportsfiskets koryféer, Harald Borchgrevink. Så forseggjort dagbokføring er selvfølgelig ikke nødvendig; det er tilstrekkelig at boken inneholder rubrikker for år, måned, dato, sted, vær, vind (retning og styrke), temperatur, redskap, fiskeslag og antall fisk, samlet vekt, største fisker. Fiskedagbøker lages gjerne i liggende format.

Om fluer

Om fluer Klassifisering av fluer Før i tiden ble fluene ofte klassifisert på grunnlag av hva slags fisk de var myntet på - f.eks. laksefluer, innsjøørretfluer, bekkørretfluer, sikfluer og harrfluer. Som passende krokstørrelse for laksefluer regnes gjerne 2/0, men hvilken størrelse man vil velge, varierer både med lokale fak­ torer og tid i sesongen. I den senere tid ser det dessuten ut til at mindre krokstørrelser blir foretrukket under normale forhold. For stor innsjøørret brukes gjerne krok nr. 2-8, og til elvefiske etter ørret nr. 10-18. Ikke så sjelden brukes laksefluer til fiske etter innsjøørret, men da helst i mindre krokstørrelse. I oversikter over fluetyper har det vært vanlig å klassifisere dem etter de engelske betegnelsene som forteller hvilken fiskeart de enkelte fluene er beregnet for. Det er klart at en slik veiledning har en viss verdi, og for nybegynneren gir den i alle fall et utgangspunkt. Men når det gjelder krokstørrelse, må man f.eks. merke seg at selv om laksen en gang imellom kan ta svært små fluer, så betyr ikke det at krok nr. 16 er til å stole på under laksefiske. Og mens større ør­ ret som nylig er kommet opp i elva fra en innsjø, gjerne tar mindre fisk, slik at fluer som imiterer fiskeyngel, er det beste, vil mindre ørreter ha sin interesse rettet mot insekter, slik at man må bruke fluer som etterlikner insekter, for å få disse ørretene. Det er også andre forhold som gjør det problematisk å knytte bestemte fluetyper eller -mønstre til bestemte fiskearter. Som nevnt var de første fluemønstrene mer eller mindre na­ turtro etterlikninger av levende in­ sekter. Fra generasjon til generasjon er mønstrene imidlertid forandret el­ ler forvansket, slik at det i dag for mange fluers vedkommende er van­ skelig å vite hvordan de opprinnelig så ut. Etter hvert som de forskjellige fluemønstrene ble spredt, prøvde man gjerne å tillempe dem etter lo­ kale forhold, samtidig som man ikke

våget å skape helt nye mønstre. Her i landet har fluene hatt en tendens til å bli bundet større enn de mer opprin­ nelige utgavene, slik at en liten døgnflueimitasjon, som er blant de van­ ligste fluemønstrene i England, hos oss bindes slik at den nærmest minner om en stor vårflue eller en liten fisk, selv om den i og for seg er bundet med de samme detaljer og fargetoner som «originalutgaven». Årsaken til dette er kanskje at fluene ut over landet først og fremst ble brukt til dorging og oterfiske før i tiden.

Fantasifluer og imitasjoner Noen fluer er bundet slik at de skal være en mest mulig naturtro etterlik­

ning av et virkelig insekt. Andre ut­ styres f.eks. med en kropp i gull- eller sølvskimrende materiale, noe som klart avviker fra det naturlige. Det er her altså snakk om to hovedtyper av fluer, imitasjoner og fantasifluer. Mange fluefiskere mener at det ik­ ke er mulig å framstille en kunstig flue som er tilstrekkelig lik det insek­ tet den skal imitere, både når det gjelder størrelse, farger og bevegel­ ser. Ved valg av flue stoler disse fis­ kerne først og fremst på egne erfarin­ ger og hva de har lært av andre om hvilke fluemønstre som passer best i de forskjellige fiskesituasjonene. Fiskere som går inn for å bruke insektimitasjoner, velger som regel bare noen få all round-typer som er­ faringsmessig har vist seg å være gode, og de har hvert enkelt mønster

Allerede på et tidlig tidspunkt ble det ved mange av lakseelvene her i landet bundet fluer som det gikk frasagn om, som skulle være uslåelige i den elva der de var «født», men som ikke skulle være særlig brukbare andre steder. En av dem er den berømte Andreasflua fra Nidelva.

Fluer

Valget av flue er nesten alltid et problem, ikke minst for ny­ begynneren, som rimelig nok er usikker på om det er flua eller måten den serveres på, som er årsaken til at fisken nøler med å ta. Den mer er­ farne fiskeren vet at blant de dusinvis av fluer han har med seg, kan det under visse om­ stendigheter være bare en eneste som fisken vil ha. Hvis flua som fisken tar, tilfeldig­ vis heter Greenwells Glory, betyr ikke det uten videre at man løser alle problemer ved å sette en hvilken som helst Greenwells Glory på fortom­ men. For av alle kjente fluer finnes det en mengde forskjel­ lige varianter som kan avvike nok fra hverandre når det gjelder materialer og bindemåte, til at fisken ser forskjell når den først r kresen.

i flere størrelser. Ellers legger de stor vekt på fluas kvalitet og bevegelser i vannet, og at den har de tradisjonelle fargene i behold. For fiskere som er ute etter storørret eller laks, er det naturlig å velge fantasifluer. Når laksen går opp i el­ vene for å gyte, tar den som regel ikke næring til seg i det hele tatt. Da har det liten hensikt å servere en imitasjon av fisk eller krepsdyr som laksen åt under oppholdet i havet, ettersom det likevel ikke er sult som får den til å bite. Når laksen er kom­ met opp i elva, biter den etter alt å dømme av nysgjerrighet eller irrita­ sjon. Noe liknende gjelder for stor ørret som om høsten går opp i elvene for å gyte. Man kan se at den jager småfisk, men hvis man undersøker storfiskens mageinnhold, vil man som regel finne at den ikke har spist over­ 150

hodet. Man vet ikke sikkert hvilke trekk ved flua som utløser biteinstinktet, men erfaring høstet gjen­ nom generasjoner har gitt verdifull kunnskap som kommer til nytte når man binder laksefluer. Som oftest går det lang tid mellom bittene i en lakse­ elv. Fiskerne er derfor ikke så villige til å eksperimentere med ny redskap, men holder seg helst til de gamle, velprøvde laksefluene. Når man får fisk på disse fluene, betyr det ikke nødvendigvis at de er bedre enn and­ re; kanskje skyldes det rett og slett at det er de som blir mest brukt! Der man er ute etter fisk av mer moderat størrelse, som hovedsakelig tar insekter, går man gjerne inn for imitasjoner når man binder eller vel­ ger fluer. Av aller største verdi er det da å vite hva slags næring fisken fore­ trekker i øyeblikket. Vink om dette

får man ved å granske mageinnholdet til fanget fisk. Hvis man ikke har tilstrekkelige insektkunnskaper til å artsbestemme småkrypene i fiskemagen, kan man komme langt på grunn­ lag av farge og størrelse på de dyrene man finner i mageinnholdet. Ved fluefiske i elv kan man støte på et spesielt problem hvis man fisker med lett redskap og små insektimitasjoner. En plaskende storørret som kommer opp fra nærmeste vann for å jage småfisk, kan lett bringe tørrfluepuristen ut av fatning. Fisken legger kanskje ikke merke til den lille flua, men hvis den tar flua, vil den straks slite over den tynne fortommen som kreves når man fisker med en særlig lett flue. I slike situasjoner kan en klassisk våtflue, March Brown Silver, i krok nr. 6 eller 4 være redningen. Fisken godkjenner den kanskje ikke

Om fluer

tasityper), men tørrfluefiske etter laks er vanlig i Amerika, og også her i landet har denne fluetypen gitt resul­ tater ved laksefiske. Tørrfluene er som oftest imitasjo­ ner av insekter som er steget opp til overflaten for å gjennomgå forvand­ lingen til et nytt stadium i utviklin­ gen, eller som flyter i overflaten, en­ ten døde eller for å hvile eller legge eggSett fra fiskens synspunkt, og der-

Ørretfiskeren har lett for å prøve en imitasjon av en larve, puppe eller voksent insekt som lever i eller ved vannet. For å finne fram til den rette imitasjonen lønner det seg å undersøke mageinnholdet hos en ørret. Det viste seg at ørreten på bildet hadde omkring tusen pupper i magen. Så var det da også en etterlikning av en slik puppe som til slutt fikk den til å bite på.

som en døgnflueimitasjon, men den er i alle fall en god all round-flue. Og den er stor nok til at man kan få selv ganske stor fisk på det tørre. Denne flua har i det hele tatt mange egen­ skaper som gjør at den passer godt i våre vassdrag, og den er dessuten en vakker skapning når den er bundet på tradisjonelt vis. I et tilfelle som dette regner sports­ fiskeren gjerne med at March Brown Silver imiterer en liten fisk, og at det er det som får ørreten til å ta flua. Men mange fluefiskere hevder at der­ som man vil at flua skal minne om en liten fisk i vannet, må den være mest mulig lik en liten fisk, og ikke se ut som et forstørret insekt. Amerikaner­ ne, som stort sett er fri for fordom­ mer når det gjelder fluefiske, har ut­ viklet fluer som skal imitere småfisk, nemlig streamere og bucktails. Imitasjonsteorien forholder seg også reservert til små våtfluer med vinger. Mange av disse fluene er både teknisk og estetisk langt utviklet, og de passer godt i våre vassdrag. De fisker godt og er på mange måter gode imitasjoner av insekter. For fluefiskere med anlegg for grublerier er det et tankekors at fullt utviklede insekter med vinger som regel ikke beveger seg under vannflaten, som en våtflue gjør. (Det finnes enkelte unn­

tak, nemlig hunner av f.eks. noen arter av øyestikkere, døgnfluer og vårfluer som kryper under vannflaten for å legge egg.) Klassiske våtfluemønstre har da også i de senere årene i stadig økende grad måttet vike plas­ sen for vingeløse nymfer og etterlikninger av vårfluepupper. I det hele tatt er det vanlige våtfluefisket i høy grad blitt et nymfefiske, der det blir brukt til dels nokså naturtro imitasjo­ ner av de forskjellige fasene av insek­ tenes utvikling.

Bildene viser hvordan en tørrflue tar seg ut fra fiskens synspunkt, nede i vannet. Øverst be­ finner flua seg helt i utkanten av fiskens synsfelt. I det mørke området, som er utenfor fiskens vindu, synes den delen av flua som be­ finner seg under vannflaten, det vil si kroken og haletrådene, som også går igjen som dobbeltbilde i det speilet som vannflaten danner. Fluas vinger og spissen av fortommen er synlige i vinduet. Det nederste bildet viser den samme flua et øyeblikk senere, etter at fisken har flyttet seg litt mot den. I denne situasjonen kan menneskeøyet ikke se hvilke deler av flua som er over og hvilke som er under vannflaten.

Våtfluer og tørrfluer Tradisjonelle fiskefluer kan deles inn i to store grupper, tørrfluer og våt­ fluer. Denne inndelingen er riktignok ganske grov, ettersom man med disse fluene kan etterlikne alle stadier i insektenes utvikling, fra larver nede på bunnen til fullt ferdige insekter som kan fly. Når det likevel er beret­ tiget å sette et skille mellom tørrfluer og våtfluer, er det blant annet fordi fiskemåten iallfall til en viss grad er forskjellig for de to hovedtypene. Blant våtfluene finner man både fluer som etterlikner insektenes vannstadier, fiskeimitasjoner og rene fantasifluer som ikke er laget etter noe forbilde i naturen. Fluer for lak­ sefiske er for det meste våtfluer (fan151

Fluer

Fiskerens fluer

for av største betydning også for fis­ keren, er det en prinsipielt viktig for­ skjell mellom våtfluer og tørrfluer, basert på fysiske lover: Våtflua kan fisken se gjennom vannet på vanlig måte, mens en tørrflue som flyter i De insektene som utgjør næring for vannoverflaten, bare kan sees gjen­ laksefisk, og som derfor er av interes­ nom fiskens vindu, forutsatt at van­ se for fluefiskeren, kan rent praktisk net er helt stille. Fra fiskens stand­ deles inn på denne måten: punkt danner resten av overflaten, på døgnfluer (Ephemeroptera) grunn av lysbrytningsfenomener, en steinfluer (Plecoptera) speilflate som reflekterer bunnen. vårfluer (Trichoptera) Selv om situasjonen til en viss grad tovinger (Diptera) forandres når overflaten er urolig, andre vanninsekter har fenomenet stor betydning under landinsekter tørrfluefiske. Blant annet innebærer det at fiskeren må kaste nøyaktig for at fisken skal få øye på flua. Fiskens Døgnfluer vindu er nærmere omtalt i kapitlet Døgnfluer (engelsk mayflies, upwingFiskenes biologi, bind 1. Grunnmønstrene, både når det es fHes, olives) er som regel ganske gjelder tørrfluer og våtfluer, ble ut­ skjøre og forholdsvis små insekter. viklet ved kalkelvene i England og er De kjennes på vingene, som hos fullt basert på imitasjonsteorien. I disse utviklede insekter i hvilestilling hol­ elvene er fiskens hovednæring ofte des rett opp, som et seil. Det beste døgnfluer og døgnfluenymfer, og in- kjennetegnet er kanskje de to eller sektlivet er så rikt at fisken kan velge tre haletrådene, som kan være lengre og vrake i overfloden. I våre vassdrag enn kroppen. I Norge er det regist­ er det helt andre forhold. Elvene har rert 44 arter. sterkere strøm og ofte stryk og fosser, Etterlikninger av døgnfluer har og mengden av fiskenæring er bety­ hatt en sentral plass i fluefisket i de delig mindre. Fisken er derfor også engelske kalkelvene. Denne tradisjo­ mindre kresen enn i de engelske kalk­ nen har også satt sitt preg på det elvene. Ettersom våre elver ofte er utvalget av fluemønstre som er å få i temmelig strie, kan fiskeren heller handelen, selv om døgnfluene ikke ikke alltid regne med at en i og for har fullt så stor betydning som fiskeseg førsteklasses insektimitasjon opp­ føde i norske vassdrag. fører seg som et naturlig insekt ute i Døgnfluene legger som oftest egg i strømmen. Under slike forhold er det overflaten. De nylagte eggene synker slett ikke alltid lønnsomt å følge imi­ så til bunns. Etter klekkingen følger tasjonsteorien. En ren fantasiflue kan en larvefase som for de fleste artene gi et langt bedre resultat enn en om­ varer i omkring ett år. Når larven er hyggelig imitasjon. ferdig utviklet, kalles den nymfe. På Likevel er det et godt og praktisk dette stadiet stiger den til overflaten. utgangspunkt også ved fiske i norske Her sprekker nymfeskallet, og et nes­ vann og vassdrag å bruke fluer som ten fullt utviklet insekt, subimago, etterlikner fiskens naturlige føde. kryper ut. Etter å ha tørket på vann­ Derfor er det både nyttig og interes­ flaten tar subimagoen til vingene, sant å studere de insektene som ut­ hvis ikke en vakende ørret snapper gjør næring for de fiskeartene som den før den er klar til å ta av. Har fluefiskeren er ute etter. Ikke minst døgnflua hellet med seg, flyr den opp må man skaffe seg en viss innsikt i de i et tre el.l. og går ut av sitt gode skinn forskjellige insektenes utviklings­ cfor annen gang. Etter denne forvand­ faser, fra larve til flygende insekt. I lingen er den blitt et fullt utviklet og fluefiskerterminologien brukes ofte forplantningsdyktig insekt, en imago. de engelske betegnelsene på insekte­ Kort tid etter finner paringen sted, ne, og også på utviklingsfasene. Det som oftest i luften. Hunnene flyr tett er derfor nyttig å kjenne disse beteg­ over vannflaten under eggleggingen, nelsene. og de dør i vann. Hannene dør som 152

Fluebinderne prøver å etterlikne alle de ut­ viklingsfasene i døgnfluas liv som kan være av interesse for ørreten. De fleste døgnfluene er ganske små, og et felles kjennetegn er de lange haletrådene. Den øverste flua er bundet som en nymfe og skal imitere det vingeløse nymfestadiet. 1 midten ser man en døgnflueimitasjon med mørke vinger. Det forteller at det er en imitasjon av subimagostadiet, det vil si før den ny klekte døgnfluas vinger blir klare. Nederst er imitert en døgnfluehunn som har lagt sine egg, og som nå flyter død med utspilte vinger på vannet (spent spinner).

regel på land. Døgnfluenes levetid som voksne er kort, derav navnet. Voksne hanner lever ofte bare i noen timer, hunner i opptil to-tre uker.

Fiskerens fluer

Gode døgnfluenymfer er Hørgårds gummiimitasjoner av Mayfly. De bør helst fiskes fritt drivende. Om de ikke synker raskt nok, kan man surre på litt tynn koppertråd like nedenfor krokøyet.

Døgnfluene tilbringer altså en langt større del av sitt liv i vann enn i luften og på land. Imitasjoner av døgnfluas larve- og nymfestadier hø­ rer selvfølgelig hjemme blant våtfluene, og det er disse insektenes nymfestadium som har gitt navn til nymfefisket. Av de forskjellige døgnflueartenes nymfer er det bare noen som svømmer så aktivt at de har interesse som forbilde for imitasjoner - selv om fisken nok også kan ta mindre aktive larver og nymfer nede på bun­ nen, på steiner og vannplanter osv. Nymfene har en mørk, ugjennomsik­ tig forkropp, thorax, mens bakkroppen er mer gjennomsiktig, ofte med en grønn fargetone. Haletrådene er som oftest lengre enn hos det voksne insektet. Passende krokstørrelse til nymfer er nr. 12-16. Bare imitasjoner av den største døgnfluenymfen, Ephemera vulgata, som først og fremst forekom­ mer i innsjøer, krever en større krok, nr. 8-10. En nøyaktig etterlikning av bestemte arter er vel unødvendig, men det vil lønne seg å ha nymfer i ulike størrelser og med litt forskjel­ lige vekter. En nymfe som har steget til over­ flaten og har kvittet seg med larvehuden (subimago), driver ofte et godt stykke nedover med strømmen før den har fått vingene tilstrekkelig tør­ re. På dette stadiet er den et ettertraktet bytte for ørreten, og tørrfluer som skal etterlikne døgnfluenes subimagostadium, har da også fått stor oppmerksomhet i den klassiske fluelitteraturen. Subimagoen har, som den fullt utvokste døgnflua, vinger som står rett opp, men de er

ennå ikke klare og gjennomsiktige. Kroppsfargen veksler med arten, fra gulgrønn til oliven og brun, mens vin­ gene er lysegrå, brunaktige eller blå­ svarte. Passende krokstørrelse til tørrfluer som skal imitere dette stadiet, er nr. 12-16, og nr. 8-10 hvis flua skal etter­ likne den største døgnfluearten. Det finnes også tørrfluer som imi­ terer det siste stadiet i døgnfluas ut­ vikling (imago), nemlig hunnen som etter eggleggingen ligger død eller døende på vannflaten (spent spinner).

Døgnfluene, som her er representert ved den største arten her i landet, Ephemera vulgata, har egentlig ikke noen særlig stor betydning som næring for fisk i Norge. Når disse insektene interesserer norske sportsfiskere, er det kanskje først og fremst en arv fra engelsk fluefiskertradisjon. I England har døgnfluene en helt annen betydning for fisken, og mange av de klassiske fluemønstrene er døgnflueimitasjoner.

153

Fluer

Det utvokste insektet er stort sett gjennomsiktig, bortsett fra deler av kroppen, som ofte er mørkebrune. Vingene er som oftest glassklare og haletrådene betydelig lengre enn hos subimago. Den døende døgnflua lig­ ger gjerne med utspredte vinger på vannflaten, med kroppen under vann. På mange imitasjoner er da også vingene bundet slik at de stikker vannrett ut til sidene. En liten avklippet hackle (bust) bakerst sørger for at kroppen synker ned under overflatehinnen. Ute i strømmen kan det døde in­ sektet til slutt synke. Det betyr at det også kan være aktuelt å bruke våt­ fluer med vinger. Den slags fluer kan også brukes for å imitere de døgnflueartene som legger egg på stein, brokar o.l. under vann, og som av og til blir tatt av strømmen. Insektene blir ikke forvandlet til voksne individer med vinger i det øyeblikk de kommer opp til overfla­ ten, og enkelte av døgnfluenymfene kan ha store vanskeligheter med å kvitte seg med nymfehuden. På dette stadiet i døgnfluas utvikling (hatching dun) kan man si at tørrfluefisket og våtfluefisket møtes. Det innebærer at den eksperimenterende fluebinderen her har utfordringer og uutnyttede muligheter. De nye materialene til fluebinding - f.eks. polypropylengarn - gir gode muligheter, noe Rackelhanen er et eksempel på.

Steinfluer Her i landet er det registrert 34 arter av steinfluer (stoneflies, hardwinged flies). Steinfluene, som utgjør en gammel insektorden, har en lang­ strakt og litt flattrykt kropp. Fargen er ofte rødbrun, gråbrun eller gulgrønn. Vingene er klare, og i hvilestilling ligger de vannrett langs kroppen. Steinfluelarvene hører først og fremst hjemme i rennende vann, gjerne i bekker med rent vann og steinbunn. Under eggleggingen flyr noen steinfluer tett over vannflaten mens de dypper bakkroppen nedi, mens andre svømmer på overflaten. Larven likner en god del på det voks­ ne insektet, men har ikke vinger. Steinfluas larvestadium varer i et el­ ler to år. Når nymfestadiet er nådd,

154

Over: I de fleste ørretvann her i landet har steinfluene ikke noen stor betydning som næring for fisken, men noen steder kan de til sine tider være hovednæring. Noen steinfluer klekkes mens vårisen ennå ligger, og det er denne klekkingen som utnyttes f.eks. i det vel­ kjente grindalsfluefisket i Glomma.

Den som fisker med flue i fjellet, har gjerne med seg noen steinflueimitasjoner. Karak­ teristisk for disse imitasjonene er at vingene ligger flatt mot kroppen.

kryper steinflua opp i strandsteinene, der den kvitter seg med nymfehuden. Steinfluene er dårlige flygere. De for­ skjellige artene klekkes til ulike tider, noen meget tidlig om våren. Det har vist seg vanskelig å binde fluer som gir brukbare imitasjoner av steinfluer, men det finnes gummiimitasjoner som illuderer fint. En vok­ sen steinflue som beveger seg på overflaten, kan man etterlikne ved å la flua danse på vannet. Passende krokstørrelse til steinflueimitasjoner er nr. 10-14.

Vårfluer Vårfluene (sedgeflies, caddis-flies) er kanskje de insektene som i norske elver har størst betydning for flue­ fiskeren, ettersom de kan utgjøre bortimot halvparten av fiskens in-

sektnæring. Vårfluene er da også de vanligste insektene både i rennende og stille vann. I Norge er det funnet omkring 140 arter av vårfluer. Vårfluene kan minne litt om små sommerfugler og kjennes lett på de litt lodne vingene, som i hvilestilling holdes over bakkroppen slik at de danner et takmøne. Vanlige farger er brunt eller grått. Egentlige haletråder har disse insektene ikke, men til gjen­ gjeld har mange arter lange følere. Vårfluene legger som regel egg i vannflaten, men hos noen arter kry­ per hunnen ned i vannet og plasserer eggene på steiner. Hos de fleste vår­ fluer lager larvene et hus som beskyt­ ter dem, og som spinnes sammen av forskjellige materialer som forekom­ mer i vannet. I rennende vann lages huset gjerne av større eller mindre sandkorn eller ørsmå steiner, mens det i stille vann er vanlig at forskjel­ lige slags plantedeler brukes som byg­ gemateriale. Huset er åpent i den ene enden, og når larven skal forflytte seg, stikker den forkroppen med forbeina ut og trekker hele huset med seg bortover bunnen. Men det finnes også mange arter med larver som ikke bygger hus. Disse svømmer fritt omkring på næringssøk. Det finnes også vårfluelarver som spinner et fangstnett for å sikre seg næring. En frittsvømmende vårfluelarve kan lett etterliknes ved et enkelt fluemønster, bundet på krok nr. 10-12. Kroppen kan gjerne være grønnaktig, og stort mer enn en kropp trenges ikke når man skal etterlikne en vår­ fluelarve. Ettersom larven hoved­ sakelig beveger seg nær bunnen, kan det lønne seg å gi nymfen en viss vekt ved hjelp av tynn koppertråd. Fisken tar også larver med hus. En slik larve kan man lett etterlikne ved å lime sandkorn på nymfekroppen ved hjelp av vannfast lim, og binde noen korte fjærfibre som skal illudere bein, framme ved nymfens hode. Fis­ ke med disse imitasjonene minner i virkeligheten mer om bunnfiske enn egentlig fluefiske. Hvis larvene i sine hus nå og da blir tatt av strømmen, kan det være mer fordelaktig å etter­ likne dem ved hjelp av vanlig våtflue eller nymfe. Når larven skal forpuppe seg, kry­ per den inn i huset og murer igjen

Fluer

Når imitasjoner av vårfluenes forskjellige ut­ viklingsfaser er av interesse for fluefiskere, er det ikke bare fordi dette insektet er ettertraktet mat for ørreten, men også fordi imitasjonene er ganske store og derfor lette å fiske med. Larvene lever inne i et «hus», som er forsøkt etterliknet øverst. Men fluefiskeren er mer interessert i å imitere de frittsvømmende larvene (i midten), fordi de kan fiskes mer som en flue. Når puppen stiger til overflaten for å klekkes, er den særlig attraktiv for ørreten. Men også en etterlikning av en voksen vårflue (nederst) er fin å fiske med, blant annet fordi det er lett å få den til å flyte.

Som næring for ørreten er vårfluene de viktigste insektene i de fleste vassdrag her i landet. En voksen vårflue kan minne noe om en svermer. Vårfluene kjennes på at vingene holdes over ryggen som et møne. Ellers er følerne karakteristiske.

åpningen, eller den spinner seg inn i en kokong som festes under en stein. Når den forpuppede larven er klar for hamskifte, bryter den seg ut av huset og stiger opp til overflaten. Når den er kommet opp, sprekker puppe-

156

huden, og det ferdige insektet flyr eller svømmer inn til land. Det er i denne fasen, når vårfluenymfen (puppen) stiger, at fiskens interesse vekkes. Det ser ut til at fisken tar både vanlige våtfluer med vinger,

særlig hvis de har lodden kropp, og forskjellige former for nymfer, i den tro at det er vårfluepupper. De små vårfluepuppene stiger med ganske stor fart fra bunnen og opp til overfla­ ten, omtrent på samme måte som en

Fiskerens fluer

våtflue, som etter å være kastet på skrå nedstrøms, stiger når snøret strammes. Men særlig de større våtfluene er en nokså utilfredsstillende imitasjon av disse små vårfluepuppene. Vårfluenes pupper eller nymfer er kraftigere i formen enn døgnfluenymfene, og de mangler egentlige haletråder. Forkroppen er som oftest mørkebrun, mens bakdelen er mer gjennomskinnelig i oransje eller grønt. Imitasjoner bindes helst på krok nummer 10-14. Når man binder en imitasjon av vårfluepuppe, kan det være hensiktsmessig å klemme litt på kroppen så den virker litt flattrykt. Som nevnt prøver vårflua å fly opp eller å bakse seg inn til land umiddel­ bart etter klekkingen. Fisken har alt­ så ikke så lang tid på seg om den vil sikre seg et insekt. Men vårfluene lever stort sett lenger enn døgnfluer, de flyr ofte lavt over vannet i en karakteristisk, usikker flukt, og når de legger egg, hviler de et øyeblikk på vannet. Fisken har altså flere sjan­ ser til å ta vårfluer. Det ser ut til at de

er klar over disse insektenes uregel­ messige livsførsel, slik at de alltid tar dem i et raskt og kraftig angrep. Hos voksne vårfluer er vingene et så do­ minerende trekk at tørrflueimitasjoner som regel bindes med vinger, f.eks. Europea nr. 12. I tillegg til vanlig hackle brukes ofte kroppshackle. Dette gjør at flua flyter godt også i strømmende vann, og om man ønsker det, kan man gi den mer liv ved å bevege stangen. Vanlig kroknummer er 10-14, men imitasjoner av de store vårfluene, som særlig finnes i innsjøer, kan gjerne utstyres med en så stor krok som nr. 8. Vanlige vårflueimitasjoner er Sedge-fluene, Greenwells Glory og March Brown med ullbuk.

Marfloimitasjoner bindes fortrinnsvis som nymfer. Sivområder langs strender og utos er ofte gode fiskeplasser når man bruker slike imitasjoner. Marflo som man finner i ørretmagen, har ofte en klar, oransjerød farge. Det dreier seg her ikke om en spesiell marfloart. Fenomenet likner det man opplever når kreps og hummer kokes. Andre pigmenter for­ svinner, og bare den røde fargen blir igjen.

Marflo er et lite krepsdyr som lever i ferskvann, og som kan forekomme i store mengder. Den har stor betydning som næring for laksefisk i innsjøer. I elver er denne småkrepsen langt mer sjelden.

Andre insekter Tovinger (flat-winged flies) deles inn i tre underordener. Av disse er det først og fremst den underordenen som omfatter de myggliknende tovingene, som er av interesse for sportsfiskere. Blant disse tovingene

Tovinger av forskjellige slag, både voksne og tidlige utviklingsstadier, er blant de insektene sportsfiskerne gjerne imiterer. På bildet til venstre flyter en flue som imiterer en fjærmyggpuppe som er steget opp for å klekkes (fjærmyggpupper er for øvrig velkjent agn for pilkefiske også). Flua i midten skal imitere en mygg. Når det gjelder myggimitasjoner, er det gjerne størrelsen som avgjør hvilken art den etterlik­ ner. Flua som flyter i vannskorpen på bildet over, skal være en etterlikning av stankelbein.

finner man forskjellige arter av mygg, knott, fjærmygg og stankelbein. Hos oss er det funnet omkring 2500 arter av tovinger. De fleste av disse er slett ikke vanninsekter, men mange av dem kan havne mer eller mindre til­ feldig i vannet slik at de blir bytte for fisk. De tovingene som formerer seg i vann, gjennomgår utviklingsstadier som minner om døgnfluenes. Særlig fjærmyggens puppefase spiller en lik­ nende rolle i innsjøer og tjern som vårfluens pupper i elvene. Imitasjo­ ner av tovinger trenger imidlertid ik­ ke i særlig grad å likne på et insekt som skal til å fly opp etter klek­ kingen.

157

Fluer

En fluefisker som undersøker fiskens mageinnhold for å finne fram til det riktige fluevalget, vil fra tid til annen oppdage at mer tilfeldig næring under visse omstendigheter kan fortrenge de mer «normale» døgnfluer og vårfluer fra fiskens spiseseddel. Stankelbein er blant de insektene som på denne måten kan inngå i fiskens kosthold, og det finnes da også fluer som imiterer disse store insektene.

Tørrflueimitasjoner som skal imi­ tere de forskjellige artene innen den­ ne mangesidige ordenen, bør være ganske små og mørke, og de skal flyte lavt i vannet. Passende krokstørrel­ se er 14-20, med unntak blant annet for store imitasjoner av stankelbein (crane fHes, «daddy long-legs»). Imi­ tasjoner av fjærmygg bindes omtrent på den samme måten som vårflueimitasjoner når det er puppestadiet som skal etterliknes, men bakkroppen gjøres slankere, og fargene kan være rød, oliven, brun eller svart, alt etter art. Flua bindes med ledd, og pas­ sende krokstørrelse er 12-14. Som re­ gel gir man ikke disse imitasjonene noen ekstra tyngde, ettersom de fis­ kes nær overflaten. Andre insekter som er av interesse for fluefiskeren, er øyestikkere (dra­ gon flies, damsel fHes), mudderfluer

158

(alder-fly) og buksvømmere (corixa, waterboatman, bugs). Forskjellige landlevende insekter kan fra tid til annen ha betydning som fiskeføde, f.eks. når de svermer, eller når vinden driver dem ned til vannfla­ ten. Dessuten faller stadig insekter og larver ned fra trær og busker i vann/ en amerikansk undersøkelse viste det seg at fiskemagene inneholdt mer av insekter som tilfeldig var falt ned på vannflaten, enn av insekter som er knyttet til vann. Dette er et forhold som fiskeren en gang imellom får erfare. Vanlige imitasjoner av vanninsekter vekker liten interesse, mens fisken våkner når den blir tilbudt f.eks. en maurimitasjon (øverst), eller en etterlikning av en liten gress­ hoppe (nederst). Maurimitasjonen er trolig mest aktuell når skogmaur i trær langs elve­ bredden fra tid til annen faller ned på vann­ flaten, mens en gresshoppeimitasjon i gummi eller plast har sine sterke sider i størrelsen, det naturlige utseendet og de gode flyteegens kå­ pene.

Fiskerens fluer kanten. Svermende maur (ants), gjer­ ne kalt flygemaur, er noe ørreten set­ ter pris på, og imitasjoner (Brown Ant, Red Ant) bundet på kroker nr. 12-18 kan gjøre underverker. Fisk som lurer inne ved land, kan heller ikke motstå en gresshoppe som faller uti, og det samme gjelder målerlarver og forskjellige slags biller. Ofte kan det også lønne seg å forsøke imitasjo­ ner av den slags insekter. I tillegg til insekter tar fisken også andre virvelløse dyr. Små snegler, muslinger og marker finnes ofte i fis­ kens mageinnhold, og det samme gjelder krepsdyr som marflo (freshwater shrimps) og ikke minst skjoldkreps.

Store ørreter er fiskeetere, og for å kunne lokke dem ved hjelp av flueredskap brukes spe­ sielle fluer som i ren­ nende vann får bevegel­ ser som kan minne om en liten fisk. Det nederste bildet viser en lys streamer som kan­ skje kan tas for å være en liten ørekyt, mens bildet til høyre er en Muddler Minnow-variant i amerikansk stil. Når denne framtonin­ gen beveger seg i van­ net, kan den minne om en liten steinsmett.

Fiskeimitasjoner Særlig hos store ørreter utgjør fisk en anselig del av føden, og noen steder hender det at ørreten regelmessig tar fisk allerede før den har oppnådd en vekt på en halv kilo. Fra tidlig på sommeren kan storørreten følge små­ fisken opp i elvene, og under slike forhold kan det være bryet verdt å prøve fluer som skal imitere småfisk,

159

Fluer

f.eks. streamere. I de østlige delene av Sør-Norge, der steinsmett noen steder forekommer i vassdragene, er den en godbit for storørret som søker føde langs land. Denne lille fisken imiteres godt av amerikanske mønst­ re, f.eks. Muddler Minnow og varian­ ter av den. Ellers er det ikke uvanlig å finne små abborer i storørretens mage. Moderne fluer som skal imitere fisk, bindes som regel først og fremst med sikte på fiskeliknende bevegel­ ser i vannet. I praksis kan imidlertid en vanlig, klassisk våtflue med vinger gjøre utmerket tjeneste som fiskeimitasjon. Når en slik flue fiskes nedstrøms, oppstår det gjerne et glit­ rende hylster av luftbobler omkring den, særlig hvis den er utstyrt med kroppshackle eller vanlig hackle. Flua minner da om en liten, blank fisk. LufthyIsteret dannes delvis fordi vannet har stor fart i forhold til flua. Det innebærer at lufthylsteret gjerne oppstår idet snøret strammes når man fisker nedstrøms. Det er da også van­ lig at fisken tar flua akkurat i denne fasen. Når fisken ofte hogger feil i denne situasjonen, kan det delvis skyldes at lufthylsterets lengde kan være større enn fluas.

Hva trenges av fluer i Norge? Det produseres omkring 4500 for­ skjellige fluemønstre omkring i ver­ den, og bare i Norge har minst femti nye mønstre sett dagens lys i løpet av de siste fem årene. Dette viser at økt interesse for fluefiske og fluebinding etter hvert kan føre til at hver fluefiskende nordmann har sin egen flue! Bak denne interessen ligger også øk­ ende interesse for de viktigste mat­ rettene på fiskens meny. Og det betyr at godbiter som døgnfluer, og særlig vårfluer og steinfluer, fortsatt vil være fluebindernes hovedmodeller. Nye tekniske produkter av for­ skjellige slag er også til hjelp for fluebindere som vil framstille nye mønst­ re som dekker det eksisterende imitasjonsbehovet bedre enn de klassiske mønstrene. Et godt eksempel er den nå så berømte Rackelhanan, et svensk produkt som er bundet (eller

160

rettere sagt rufset sammen) uteluk­ kende av propylengarn. Den minner mest om en filleball, men fisker glim­ rende. I virkeligheten dekker den et imitasjonskrav som verken March Brown, Greenwells Glory eller noen Sedge-flue dekker, og den flyter og halvflyter etter preparering. Det er mange fluefiskere, kanskje de fleste, som ikke binder sine fluer selv. De må altså ty til salgsvarene, som det bugner av i alle regnbuens farger i enhver redskapsforretning. For at spesielt nybegynneren ikke skal falle for alle disse fargestrålende produktene, bør man ha visse lede­ tråder for innkjøp av fluer. Først og fremst bør man tenke på hva ørreten og harren eter, og hvilke farger næ­ ringsdyrene har. Det går for det mes­ te i grønt, brunt og svart. Derfor er også fluer med slike farger populære, f.eks. March Brown (norske fluefiskeres første valg), fulgt av andre klas­ sikere som Greenwells Glory, Black Gnat, Teal and Red, Hardys Favourite, Cinnamon Sedge og Alder. Alle disse klassiske fluene har duse farger, og de fisker godt hos oss. Noen av de originale norske fluene er mer fargeglade. Det gjelder f.eks. Sølvdokka, som vel hører til fantasifluene, og som er utrolig god. Ellers er Heggeli en storfisker både til van­ lig ørret, sjøørret og også sjørøye. Det samme gjelder Skrikeflua. Nesten alle fluene som er nevnt over, har «glimtet» med seg, enten i form av en Jungle Cock-fjær, sølv buk eller gul stjert. Ved fiske i vass­ drag med harr bør noen fluer, både tørre og våte, ha lyse vinger, f.eks. Coachman, Mayfly og Sandfly. Som tidligere nevnt er fiskens opp­ fatning av en våtflue og en tørrflue helt forskjellig. Tørrflua sees gjen­ nom fiskens vindu nesten uten farger og nærmest som en mørk silhuett. Derfor vil lys farge på tørrflua gjøre det lettere for fiskeren å se flua, men det øker ikke mulighetene for at fis­ ken skal vurdere den. Det er viktig at tørrflua flyter godt, og at den «står» riktig på vannflaten. Den må også ha riktig størrelse, f.eks. store imitasjo­ ner under vårflueklekking, mindre under døgnflueklekking og minst når det er steinfluer som stiger til overfla­ ten for å klekkes. Man bør være klar

over at fisken ser meget godt i vin­ duet, og det er nesten utrolig hvor små fluer selv stor fisk oppdager og slurper i seg i norske elver og vann. Laksefluene er rene fargeorgier og tar kanskje sikte på å imitere næ­ ringsdyr som laksen tar i havet. Som nevnt er det på det rene at laksen ikke tar næring til seg når den er kommet opp i elvene, men de store fluene i skrikende farger vekker kan­ skje laksens nysgjerrighet og aggres­ sivitet. Laksefluene har stort sett be­ holdt de klassiske fargene. Som nevnt tidligere i dette kapitlet kan det skyl­ des at det er så langt mellom laksebittene at man ikke har hatt tid til å eksperimentere med laksefluer på samme måten som med andre fluer. I stedet har man tviholdt på de gode, gamle fluene, som Thunder & Lightning, Green Highlander, Tippet and Silver osv. Men her kommer et merkelig forhold inn i bildet: Origi­ nale norske laksefluer, som f.eks. Namsen, Pålsbu og fluer som ble bundet av Olaf Olsen i Lærdal og andre kjente kleppere og fluebindere langs laksevassdragene, har mer duse farger enn engelske originalfluer. Også når det gjelder laksefluer, er det kommet nyheter, f.eks. tubefluene, gjerne i kraftige farger, som ser ut til å gå sin seiersgang i alle lakse- og sjøørretelvene. Et unntak fra hoved­ regelen om at laksefluer stort sett har beholdt de klassiske fargene, har vi fått i den gulrotrøde Chillimps, en rekeimitasjon. Det vil alltid lønne seg å ta imot råd fra kjentfolk i området der man fisker, uten at man derfor skal glem­ me at egne eksperimenter ofte kan gi enda bedre resultater. Blant de siste nyvinningene på fiskefluenes område er det mange som for lengst har vist sin berettigelse. Det gjelder f.eks. tubefluer, stream­ ere, bucktails, Esmond Drury-fluer, Waddington-fluer og tandemfluer. Under en diskusjon om fluevalg gav Jacob D. Sømme en gang dette rådet, som det er verdt å legge merke til: Velg flue etter det fisket du skal drive, hold deg til duse farger, men glem ikke «glimtet», bruk gjerne minst ett nummer mindre flue enn du normalt ville ha valgt, og til slutt, vær ikke redd for å eksperimentere.

Anerkjente fluer

Namsenflua (lakseflue)

ANERKJENTE FLUER Gjennom generasjoner har engelske fluemønstre, bindemåter og kroktyper vært do­ minerende her i landet. Først i de senere tiårene har fluer av norsk og nordisk opprin­ nelse for alvor begynt å gjøre seg gjeldende, i takt med ut­ viklingen av nytt bindemateriale. Likevel har fluebindingen lange tradisjoner her i

Alexandra tandem (streamer)

Honey Puh (tørrflue bundet av syntetisk materiale)

landet. Kleppere og roere i lakseelvene lærte seg snart kunsten å binde fluer, og ofte gav disse fluene bedre resultat enn de engelske. I dag er fluebinding en van­ lig hobby, og de mange fluebinderkurs som arrangeres omkring i landet, har satt spor. Noen av de klassiske fluene holder stand, men mange flere er i dag nærmest minner om gamle dagers sportsfiske i Norge. Laksefluene utgjør fiskefluenes «overklasse». De er ofte rene kunstverk av spra­ kende farger, gull og sølv, og mange av dem er i dag samleobjekter. Bildet over viser Namsenflua, som er laget spe­ sielt for bruk i en av våre bes­ te lakseelver, Namsen i NordTrøndelag. Streamere er imitasjoner av småfisk. Mens laksefluene har rik dressing (rikelig med fjær og hackle), er streameren slank, med lang kroklegg, og bundet av hår eller myke fjær. Store streamere bygges ofte med dobbelt kroksett. Disse tandemfluene er lettere og dermed enklere å håndtere med stangen.

Cinnamon Sedge (tørrflue bun­ det av fjær)

Tørrfluene, som er utviklet ved de engelske kalkelvene, er beregnet for fiske etter vak. Disse fluene skal imitere vingete insekter som flyter på vannet. Nye materialer av syntetiske hår og polypropylengarn, som her er brukt i Honey Puh, er typisk for de nye tørrfluemønstrene som dukker opp. Disse fluene har særlig god flyteevne. Våtfluene bindes i mange tusen forskjellige mønstre og er den fluetypen som brukes mest hos oss. Mange av de klassiske mønstrene er frem­ deles i bruk, og nye dukker stadig opp. Våtfluene er nær­ mest en selvmotsigelse, da de neppe likner noe insekt som finnes under vann. Likevel kan de fiske utrolig godt. Nymfene skal imitere et vannlevende insekt på larveeller nymfestadiet, og nymfefisket har i høy grad stimulert sportsfiskernes interesse for insektlivet under vannflaten. Karakteristisk for nymfene er at de mangler vinger. Til gjengjeld kan en fortykkelse imitere vingeanlegg, og de har gjerne tråder som skal imitere bein, følere eller haletråder.

161

Grey Ghost

Light Edson Tiger

Mickey Finn

Muddler Minnow

Optic Callgirl

Optic Pin-up

Parmachene Beile

Royal Coachman

Royal Coachman Bucktail

Silver Minnow

Spuddler

White Goat

Dark Puh

Grey Wulff

Grizzly Wulff

Red Wulff

Royal Wulff

White Wulff

Nalle Puh

Anerkjente fluer

TØRRFLUER BUNDET AV FJÆR OG GARN

å.

1 > Adams, midge

Adams

-

-

.

Black Ant

I

V

'•

C

fe l

X

Black Midge

Black Crowe Beetle

Black Spider

Blue Dun, parachute

Blue Dun

Blue Dun, spider

'

f

Black Bivisible

Black Gnat

. ■*

)

t

*

i 1

9

\

4.?

Brown Ant 1

z

1

Adams, parachute

Blue Quill

Black Gnat, parachute

.. j

)

Brown Midge

Brown Spider

i

■ V

•> Brown Bivisible

Brown Hackle Peacock

Caddis Bucktail

Dark Cahill

f Light Cahill

.

Coachman

i f i

Cowdung

Letort Cricket

>

>

)

Ginger Quill

Gold Ribbed Hare’s Ear

Gordon Quill

Grey Hackle Peacock

/

Dark Hendrickson

Queen of Waters

■: ■

)

) Light Hendrickson

Red Quill

Green Leaf Hopper

Royal Coachman

9

Letort Hopper

Tup’s Indispensable

Inch Worm

Lady Beaverkill

Professor

Pale Evening Dun

White Miller

Yellow May

Fluer

VÅTFLUER

i . ■ $ ' A ..............

...

f

Alder


>**/?

■/

/

____

Butcher

Brown Hackle Peacock

Greenwells Glory

Gordon Quill

-■ —■ f .

)

___ yf__ 7 v___ McGinty

Grey Hackle Peacock

Mallard and Claret

March Brown

■ 1

\v

v

< ■

fv -

*

) Olive Dun

March Brown Silver

...

------- -«ftwyF

Mosquito

Montreal

5^1' ) ' /’

r

* 1

xis

2^' f v

.,

Gold Ribbed Hare’s Ear

Light Cahill

Dark Cahill

x .■ f

Blue Dun

rr

A

b X

f

\

;

Black Gnat

Beaverkill



j

'

)

Parmachene Beile

Red Quill

Professor

\ W® ■

1

) 4 Royal Coachman

Red Tag

Silver Doctor

Teal and Green

j

'il/

Wickham’s Fancy

Zulu

NYMFER 1 .

1

/ ^^7

f

1 "r

)

1 Black Nymph

Bow-Tie Buzzer

Brown Nymph

Green Caddis

Light Cahill

Iron Blue Nymph

Killer Bug

March Brown

1

"W

1

• z Black Creeper

0

Damsel

________________ ___

f Grey Goose

O

_

-L

4

) f

r Mayfly

Pheasant Tail

Stone Fly

Swedish Nymph

Tellico

Zug Bug

Fluefiskerens utstyr

Storørret tatt på tørrflue.

FLUEREDSKAPEN - EN HELHET FLUESTENGER 170 Stangmaterialer 170 Fluestangens egenskaper FLUESNELLER

168

172

174

FLUESNØRER 176 Utvikling og typer 176 Fluesnørenes egenskaper Flytende snører 177 Synkende snører 178

176

FLUEFORTOM OG BAKLINE 178 Fortommen 178 Valg og binding av fortommer 179 Bakliner 180 Fluefiskerens knuter 181

ANNET UTSTYR FOR FLUEFISKERE

182

Flueredskapen - en helhet Ved fluefiske er det snøret som gir den nødvendige kastevekten. Selve flua er så lett at den ikke har noen betydning for kastet. At det brukes et forholdsvis tungt snøre, som er av­ gjørende for kastet, innebærer at det ved fiske med flueredskap stilles langt strengere krav til balanse mel­ lom stang og snøre enn ved annet fiske. Hvis snøre og stang ikke passer sammen, vil kastingen bli mislykket,

uansett hvor gode de enkelte delene i og for seg er. Flueredskapen må altså betraktes som en helhet. Flueredskapen skal være lett; stan­ gen skal ha en spenning som står i forhold til snørets vekt, og den skal falle raskt til ro igjen etter kastet. Denne kombinasjonen skal avbalan­ seres slik at den, utstyrt med en snelle av passende tyngde, kjennes lett å bruke.

De fleste fabrikanter av stenger og snører for fluefiske følger et system AFTM - som gjør det lett å velge riktig snøre til stangen, eller om­ vendt. AFTM-klassifiseringen ble opprinnelig lansert av de amerikans­ ke redskapsfabrikantenes sammen­ slutning AFTMA (American Fishing Tackle Manufacturers’ Association). Systemet omfatter 12 vektklasser og er basert på vekten av en bestemt lengde av snørets fremre del. Snøre­ ne er utstyrt med AFTM-nummer, som viser hvor tunge de er, og stenge­ ne er utstyrt med tilsvarende num­ mer, som viser hvilken snøretyngde

Flueredskapen - en helhet

de passer best sammen med. Sneller kommer ikke inn under AFTM-systemet, men velges etter hvilken snørelengde man trenger. I tillegg til selve fluesnøret, som vanligvis er 27,45 meter (30 yards) langt, bruker fluefiskeren gjerne en bakline. Baklinens styrke og lengde er avhengig av hvor stor fisk man kan vente, og ellers av de kravene som forholdene på stedet stiller. For at det tunge og tykke fluesnøret ikke skal skremme fisken, brukes en tynn, tre-fire meter lang fortom, som ut­ gjør en forlengelse av snøret. Fortommer klassifiseres etter tykkelse.

Tidligere ble den såkalte X-klassifiseringen brukt, i dag angis tykkelsen i millimeter. AFTM-graderingen av fluesnører er basert på vekten av de ytterste 30 fot (9,15 m) av snøret. Opprinnelig brukte man vektenheten grain, men i tabellen til høyre er vekten også opp­ gitt i gram. I tabellen er det også oppgitt største avvik som kan tolere­ res uten at det går utover redskapens kasteegenskaper. Følger man AFTM-inndelingen ved valg av stang og snøre, vil man alltid få en kombinasjon som man kan kaste brukbart med under vanlig, praktisk fiske. De forskjellige en­ hetene som redskapen er sammensatt av, trenger ikke å tilhøre samme kvalitetsklasse. Erfarne fiskere som vil trenge dypere ned i fluefiskets fi­ nesser, velger riktignok gjerne red­ skap av høy kvalitet og pris. Samtidig legger de sine egne vaner og vurde­ ringer til grunn, og tar hensyn til per­ sonlige egenskaper som kroppsvekt, høyde og temperament. En høy pris betyr som regel fiskeredskap av høy kvalitet, men redskapen trenger ikke derfor nødvendigvis å svare til fiske­ rens forhåpninger. F.eks. kan det være store variasjoner når det gjelder stengenes oppførsel. En erfaren flue­ fisker som gjerne vil kaste langt, vil derfor kanskje helt bevisst bryte AFTM-reglene og velge et snøre som er en klasse tyngre enn stangen skulle tilsi, til tross for at kastene da blir en ekstra hard belastning for stangen. Selv om enhåndsstenger til fluefis­ ke er svært lette, hele redskapen, med stang, snøre og snelle, kan til sammen veie mindre enn 400 gram, kan de forskjellige redskapskombinasjonene virke svært ulike i hånden. De viktigste årsakene til denne varia­ sjonen er stangens aksjon og tyngde­ punktets plassering i forhold til hånd­ grepet. En stang med helaksjon kre­ ver at det legges noe mer kraft i kasVed fluefiske utgjør stang og snøre en helhet. Man kan ikke velge stang uavhengig av snøre, eller omvendt. Hvis snørets vekt avviker mer enn noen gram fra det som passer for stangens aksjon, går det utover kastene. Men når stang og snøre passer sammen, og man dessuten bruker en lett snelle som bidrar til å avbalanse­ re redskapen, blir fiske med flue den hyggeligs­ te av alle former for sportsfiske.

AFTM-klassifisering av fluesnører AFTMklasse

vekt g/ 9,15 m

vekt grains/ 9,15 m

tillatt avvik ± g

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

3,9 5,2 6,6 7,8 9,1 10,4 12,0 14,0 16,0 18,6 22,0 25,3

60 80 100 120 140 152 185 210 240 280 330 380

0,4 0,4 0,4 0,4 0,4 0,5 0,5 0,5 0,6 0,6 0,8 0,8

tet, ettersom hele stangen er med i arbeidet. En stang med toppaksjon virker lettere å kaste med og krever hurtigere kast. Forskjellen mellom de forskjellige formene for aksjon er størst når kastene er korte. Valg av AFTM-klasse er avhengig av hva slags fiske redskapen skal bru­ kes til. Klassene 1 og 2 er uten inter­ esse for fiske hos oss. Den fineste redskapen som er aktuell her i landet, tilhører AFTM-klassene 3 og 4 og kan brukes til svært lett fluefiske etter mindre ørret og harr. Under enhver omstendighet krever så fin redskap atskillig erfaring. Det store utvalget av fluesnører og -stenger finner man i AFTM-klassene 5-9, og det er utstyr i disse klassene som passer best for norske forhold. Ettersom utvalget er så rikt, er det forholdsvis lett å finne en kombina­ sjon som passer til det fisket man skal drive, og til fiskerens egen smak. Redskap for grovere fluefiske fin­ ner man i AFTM-klassene 10-12. Stenger i disse klassene er som regel for tohåndsbruk, og redskapen er først og fremst beregnet for fluefiske i store lakse- og sjøørretelver. Til vanlig fluefiske med enhåndsstang bør nybegynneren velge vekt­ klasse 7. Når det gjelder snøre, er den flytende typen best, både fordi det er lettere å lære kasteteknikken med denne snøretypen, og fordi det stort sett er det mest anvendelige snø­ ret til fiske under vekslende forhold i ulike typer av vann og vassdrag.

169

Fluestenger Stangmaterialer Hickory og greenheart var de mest brukte stangmaterialene i det mo­ derne fluefiskets barndom, men på et ganske tidlig tidspunkt begynte man å lime sammen stenger av bambusspiler, og disse stengene erobret snart markedet. Etter det man vet, ble den første splittkein- (splitcane-)stangen, limt sammen av tre bambusspiler, produsert i England i 1805. Produk­ sjonen av sekskantete splittkeinstenger, altså stenger som var limt sam­ men av seks bambusspiler, tok til i USA i 1848. Denne typen av splittkeinstenger var dominerende helt til kunststoffene overtok markedet. Da man begynte å lime sammen fiske­ stenger av bambusspiler i Europa og Amerika, var det imidlertid ikke noe nytt. I Kina har limte bambusstenger vært kjent fra før begynnelsen av vår tidsregning. I slutten av 1940-årene ble glass­ fiber lansert som stangmateriale. Til å begynne med var disse stengene laget av massivt materiale, senere kom hule glassfiberstenger. Dette nye stangmaterialet vant langsomt, men sikkert, terreng. Som materiale i slukstenger ble glassfiberen ganske snart dominerende, men det tok tid

En fluesnelle blir ikke utsatt for store påkjenninger under kastet eller når en fisk trettes ut. Derfor kan snellefestet være lett og enkelt. Blant de eksemplene på forskjellige løsninger som vises her, er snellefeste nummer to fra høyre kanskje det aller enkleste. Her er det bare en endekopp av aluminium og en ring som glir løst på korkhåndtaket, som holder på snellen, men festet gjør fullgod tjeneste, og det er meget lett. Et bedre feste er det såkalte «reversed»-festet, som innebærer at snellen festes høyere opp fra stangenden.

før det lyktes å lage glassfiberfluestenger som tilfredsstilte kravene. I løpet av 1930-årene ble det utviklet impregnerte splittkeinstenger som tålte væte betydelig bedre enn de stengene som inntil da hadde vært i bruk. Dette gjorde nok sitt til at glassfiberen ikke så raskt ble aksep­ tert av fluefiskere. Et forhold som bidrog til å bane vei for glassfiberen

Splittkeinstangen ble lansert i 1800-årene og ble etter hvert helt dominerende, inntil kunstfibrene overtok. 1 våre dager opplever dette stangmaterialet en viss renessanse, og enkelte særlig fingernemme sportsfiskere bygger nå sine splittkeinstenger selv. Illustrasjonen er hentet fra en katalog fra 1926 og viser en splittkeinstang med to spisser og et hult håvskaft der ekstraspissen kan oppbevares. Toppringen er foret medfosforbronse, stangen har korkhåndtak og en fint avrundet trebutt i rotenden. Lengden er 9 fot og vekten 200 gram.

170

som fluestangmateriale, var at en splittkeinstang i stor utstrekning krevde håndarbeid, og at disse sten­ gene derfor var temmelig kostbare. Etter hvert ble det laget gode flue­ stenger i glassfiber til absolutt over­ kommelige priser. Og selv om mange erfarne og kresne fluefiskere lenge var nokså reserverte overfor det nye materialet, ble glassfiberstengene snart dominerende også blant fluefis­ kere. Glassfiberstenger for fluefiske utviklet seg til dels i sin egen retning, og de kan avvike en del fra splitt­ keinstenger når det gjelder kasteegenskaper.

Fluestenger

Til fluestenger brukes til dels stangringe r av en helt annen type enn dem man kjenner fra haspelog slukstenger. Nederst vises en rett snakering, og deretter følger en åpen snakering. Stangringen med den røde surringen er en lav bridgering, og øverst vises en fuji-ring med foring av keramikk. Disse to ringene kan også brukes på kasteslukstenger. Felles for alle disse ringene er at de er lette og at de har en forholdsvis liten diameter.

Over: Som toppringer på fluestenger har det tradisjonelt vært brukt to hovedtyper: en enkel, pæreformet ring av ståltråd (nederst), og en kraftigere ring som før i tiden ble foret med agat, i våre dager med en hard keramisk blan­ ding eller aluminiumoksyd. Den tynne ringen er lettere, men den slites mer av snøret, spesielt når snøret er tungt.

I 1974 ble det igjen lansert et nytt stangmateriale - karbonfiber. Dette materialet er merkbart mer spenstig og solid enn alle tidligere stangmaterialer. Det innebærer at karbonfiberstenger kan gjøres lettere enn andre stenger. Til å begynne med var disse stengene imidlertid for harde, og på grunn av faren for stangbrekk måtte materialet blandes med glassfiber, noe som gjorde stengene tyngre. Ved spesialbehandling av karbonfibrene ble de moderne og meget holdbare grafittstengene utviklet. Det neste skrittet er stenger i boron, som foreløpig bare er i begynnel­

sen av sin utvikling. Dette materialet gir sterke og lette stenger, men på grunn av de uforholdsmessig høye prisene har boronstengene ennå ikke fått noen praktisk betydning. Det ser imidlertid ut til at kasteegenskapene er fremragende, spesielt om man kan

finne fram til stenger med den rette blandingen av boron/karbon eller boron/karbon/glassfiber, såkalte composite-stenger. Også når det gjelder detaljer som stangringer og skjøter, har en utvik­ ling funnet sted i løpet av de siste par

Holkene på fluestangen er blitt stadig lettere, og samtidig har man tatt sikte på at skjøtene skal påvirke stangens aksjon så lite som mulig. Den beste av de nye holktypene er kanskje feraliteholken, som vises til venstre. De to stang delene går her direkte inn i hverandre. Som nummer to fra venstre følger en spigotholk, som brukes i glassfiberstenger. Rotdelen har her en tapp som passer inn i toppdelen. I tynne karbonfiberstenger er det nederst på toppskjøten en utvidelse av selve stangmaterialet (nummer tre fra venstre). Dette er nødvendig fordi tappen på rotdelen ellers måtte lages så tynn at den ikke ville bli sterk nok. Helt til høyre vises en splittkeinstang med tradisjonell metallholk. På stenger med glassfiberskjøter må det være en solid surring ved munningen av hunnholken. Ellers er det fare for at holken skal briste ved belastning.

171

Fluefiskerens utstyr

Håndtak påfluestenger utformes på mange forskjellige måter, men felles for de aller fleste av dem er at materialet er kork. Stort sett er det enighet om at valg av håndtaktype er avhengig av kastestil og personlig smak. Her er det altså ikke mye veiledning å få for nybegynneren. Likevel kan man si at håndtak som avsluttes med en forhøyning mot stangen, passer best til lange kast når man bruker tommelen som pressfinger. Håndtak som smalner av mot stangen, kan derimot være bedre til korte kast.

tiårene. Stangringer av metall har vært dominerende det meste av den­ ne tiden, men på mer kostbare sten­ ger fikk man etter hvert ringer med foring av agat. Disse var dyre og praktisk talt uslitelige, men også far­ lige, ettersom snøret lett ble slitt i stykker hvis det ved et uhell ble slått en sprekk i agaten. Senere tok man i bruk keramiske ringer, som takket være industriell framstilling er blitt så billige at de nå begynner å bli vanlige på stenger i alle prisklasser. Stangskjøtene har gjennom det meste av det moderne fluefiskets his­ torie bestått av metallholker. Nå har imidlertid disse måttet vike for holker i glass- eller karbon- og boronfiber (feralite- og spigotholker). De nye systemene går stort sett ut på at man

172

skyver stangdelene direkte inn i hver­ andre, uten noen egentlige, synlige holker. En fordel ved disse sam­ menføyningene er at de bare i liten grad påvirker stangens aksjon. Fluestangens håndtak lages frem­ deles for det meste i kork og bare i mindre grad av kunststoffer.

Fluestangens egenskaper De egenskapene man først og fremst legger vekt på hos en fluestang, er lengde, vekt, aksjon, spenst og evne til å falle til ro etter kastet. Hvis stengene ellers er like, vil en stang som er ti prosent lengre enn en an­ nen, også kaste ti prosent lengre. Med en lang stang er det lettere å føre og følge snøret, og korrigeringer

under fisket blir enklere. Men etter­ som det samtidig skal være lett å håndtere stangen, er det grenser for hvor mye man kan øke lengden. Der­ for er de aller fleste enhåndsstenger under ti fot lange, det vil si under tre meter. Tohånds fluestenger er som regel 12-14 fot lange, mens de lengste er 16, i noen tilfeller opptil 18 fot. AFTM-klassifiseringen gir altså klar beskjed om hvilken snørevekt som er den riktige for stangen, men selv med riktig snørevekt kan for­ skjellige stenger virke stive eller myke på grunn av at de har forskjellig aksjon. Fluestenger inndeles gjerne i toppaksjons-, halvaksjons-, 2/3-aksjons- og helaksjonsstenger. Av to stenger i samme AFTM-klasse, den ene med toppaksjon, den andre med helaksjon, vil stangen med toppak­ sjon bøye seg mer under kastet, for­ utsatt at det brukes snøre av samme vekt. Ettersom stangen med helak­ sjon er mindre bøyd under kastet, vil den rette seg raskere ut igjen. På den

Fluestenger

annen side vil en stang med toppaksjon til enhver tid bruke mindre av stangens kraft til snøret i luften. Man kan altså få til lengre kast, bare man har krefter nok i armen. Splittkeinstenger, som kan være langsomme (hel- og 2/3-aksjon), kan være fordelaktige når man skal lære å kaste, men stenger med helaksjon virker litt tyngre når man kaster. Hvis snøret er for lett eller for tungt, blir kasteegenskapene dårligere. I splitt­ keinstenger dempes vibrasjonene godt, og snøret strekker seg fint. Splittkeinstenger med helaksjon er gode også når det gjelder rullekast. Selv om splittkeinstenger i våre da­ ger er impregnert, bør de tørkes etter hver fisketur, og de må oppbevares tørt og kjølig. Splittkeinstangen bør dessuten oppbevares i loddrett stil­ ling (hengende), og snøre og snelle bør fjernes for at det ikke skal oppstå bøy. Av glassfiber kan man i prinsippet bygge stenger med en hvilken som helst aksjon, men til å begynne med hadde de fleste stengene i dette mate­ rialet topp- eller halvaksjon. Det be­ tydde at kasterytmen var raskere enn i splittkeinstenger, og det var derfor lett å gjøre kastefeil som forstyrret snørets bane gjennom luften. En stang i glassfiber er omkring 20 prosent lettere enn en splittkeinstang i samme AFTM-klasse. At glassfibe­ ren er lett, gjør også kastingen lette­ re, og stangens spenst gjør at den lettere kan tåle et snøre som ikke har

Når man kaster med tungt snøre eller venter virkelig storfisk, er det en fordel å kunne bruke begge hender på stangen. Selvfølgelig kan man da ty til tohåndsstang, men det finnes en løsning som vil være enklere for de fleste: et forlengelseshåndtak til enhåndsstangen. Stangens butt løsnes, og forlengelseshåndtaket skrus inn - så enkelt er det. Øverst vises to eksempler på forlengelseshånd­ tak, nederst en tohåndsstang. Forlengelseshåndtak passer særlig godt til karbonfiberstenger, ettersom man med disse stengene gjerne kan kaste med snøre som er tyngre enn AFTM-klassen tilsier.

den riktige vekten i forhold til stan­ gens AFTM-klassifikasjon. Toppaksjon passer best til lange kast, men under vanlig fiske er halv- eller hel­ aksjon mer behagelig. Glassfiberstangens svakhet er at den ikke dem­ per vibrasjoner så godt, men på dette punktet er det store forskjeller fra den ene stangtypen til den andre. Noen vibrerer helt fra midten, med den følge at kastene blir kortere på grunn av bukter på snøret. Rullekast lider mest under dette. Karbonfiberstenger er omtrent 20 prosent lettere enn tilsvarende sten­ ger i glassfiber. Ettersom det er selve stangmaterialet som er lettere, mens håndtaket veier det samme, kommer stangens tyngdepunkt nærmere hån­ den. Dette kan også bidra til å gjøre kastingen lettere. Fordi materialet er så lett, lages karbonfiberstengene gjerne med helaksjon. Likevel har de gjennomgående en litt raskere ryt­ me enn glassfiberstenger. Helaksjon demper vibrasjoner i stangen, og tross hurtigheten blir kastingen mer behersket enn med glassfiberstang. Spensten i karbonfiberstangen gjør at den er svært lite følsom for vekten av snøret når det er i luften. Derfor kan man med en stang av denne

typen gjøre gode kast selv om snørets AFTM-klasse ikke passer til stangen. Med karbonfiberstenger kaster man fint både synkende og flytende snø­ rer, og helaksjonen gir gode mulighe­ ter for rullekast. Kastelengdene er ti prosent lengre enn med tilsvarende glassfiberstenger.

Glassfiberskjøter krever mer stell enn holker av metall hvis man vil unngå at de blir slitt og slarkete. Det viktigste er å holde skjøten ren. Særlig må man være på vakt mot sand. Ellers bør man regelmessig, f.eks. en gang i måneden, smøre holken med et stearinlys. Behandlet på denne måten vil stangdelene ikke sette seg fast i hverandre, men feste seg godt.

173

Fluefiskerens utstyr

Fluesneller I prinsippet avviker en moderne fluesnelle ikke mye fra de snellene som ble brukt i begynnelsen av 1800-årene. Konstruksjonen er praktisk talt den samme, men etter hvert som snø­ rene trengte mindre plass, er også snellene blitt mindre, og dessuten er lettere materialer tatt i bruk. Etter­ som fluesnellens viktigste funksjon er å gjøre tjeneste som et praktisk lager for snøret, og samtidig gjøre det mu­ lig på en enkel måte å ta snøre inn når en fisk skal trettes ut, er det nok med en meget enkel grunnkonstruksjon. Allerede omkring århundreskiftet kjente man til automatiske fluesneller og sneller med utveksling, men slike sneller er aldri blitt særlig populære. Fluesnellen består av en støpt eller maskinpresset snellefiate, og til den­ ne festes (ved klinking eller helstøping) en ramme for spolen, spoleaksel, knarrmekanisme og snellefot for feste av snellen til stangen. En støpt, presset eller utstanset spole festes til akselen med skruer eller hurtiglås. Den sistnevnte løsningen er den vanligste og også den mest prak­ tiske. På enhåndsstenger festes snel­ len på undersiden av stangen og ne­ denfor håndtaket, på tohåndsstenger midt på det todelte håndtaket. På moderne sneller er rammen dekket av spolens ytre flens, slik at spolen kan bremses med hånden. Knarrmekanismens oppgave er først og fremst å hindre at spolen løper for raskt når en fisk trekker snøre ut. Hvis spolen hadde løpt fritt, ville snø­ ret i en slik situasjon alltid bli for slakt og vase seg. Knarrmekanismen virker også som en slags brems hvis den er utstyrt med tilstrekkelig regu­ lering. Fluesnellen har ofte ikke noen for- og bakside. Den kan snus i festet avhengig av om man ønsker å ha svei­ ven på høyre eller venstre side. De fleste fluesneller lages nå i en eller annen aluminiumslegering. Sta­ gene er imidlertid ofte av kromstål, likeledes førerringen. Støpte rammer vinner etter hvert terreng, ettersom de er billige. I tillegg til den lukkede snelleflaten er det i den senere tid 174

I motsetning til f.eks. multiplikatorsneller for kastesluk er fluesnellen en enkel konstruksjon. På bildet vises rammer av tre forskjellige typer. Til venstre er det brukt skruer, til høyre vises en helstøpt type og nederst en åpen rammekonstruksjon. Når det gjelder bruksegenskaper, er det liten forskjell på disse tre typene, bortsett fra at den åpne rammen kan by på et problem: Hvis det er for stort mellomrom mellom spolen og rammen, kan fortommen eller snøret kile seg fast.

utviklet hullete flatekonstruksjoner. Ekstra lette, og dyre, fluesneller framstilles nå av magnesiumlegeringer og karbonfiber. De passer best til lette karbonfiberstenger. Felles for moderne fluesneller er god korrosjonsbestandighet og nøyaktig tilpas­

ning mellom spole og snelleramme. Den enkleste knarrmekanismen består av en usymmetrisk stålknast som passer inn i tannhjulet på spolens underflate. En mekanisme av denne typen gir en motstand på 0,1-0,3 kg når snøret trekkes ut, og den kan

Fluesneller reguleres ved at man bøyer fjæren ved hjelp av reguleringsskruen. Sik­ rere reguleringsmuligheter har man i sneller som er utstyrt med en liknen­ de mekanisme, men med to knaster. Sneller i høyere prisklasser kan ha knarrfjærer som reguleres ved hjelp av eksenter eller skruer. I disse snel­ lene kan motstanden som oftest regu­ leres mellom 0,1 og 0,5 kg. I noen mekanismer virker knarren bare når snøret trekkes ut, slik at man får lyd­ løs innsnelling. Det finnes også snel­ ler som er lydløse når snøre trekkes ut. Disse snellene, som framstilles av bl.a. Abu og Hardy, er utstyrt med skivebrems. Når snellen er utstyrt med brems av denne typen, kan man under uttrettingen av fisken regulere bremsingen uten å måtte ty til direkte finger- eller håndbremsing. Under fiske hender det at det opp­ står en situasjon der det er nødvendig å ta inn snøre raskere enn det lar seg gjøre ved hjelp av snellen. Snøret må da trekkes inn direkte med hånden. I hele vårt århundre har det imidlertid vært sneller med utveksling på mar­ kedet. Som regel er utvekslingen 1:2, noe som er tilstrekkelig til at man bare ved å bruke sveiven kan bevare kontakten med en fisk som kommer direkte mot fiskeren. Sneller av den­

De aller fleste fluesneller har en meget smal spole, men likevel må man under innsnellingen passe på å lede snøret så det fordeler seg riktig. Ellers risikerer man at det vaser seg når det trekkes ut, og man kan oppleve en ren backlash, som ellers er kasteslukfiskerens mareritt.

ne typen er dyrere og lite brukt. Også når det gjelder automatiske sneller, er hensikten å bevare kontak­ ten med fisken. Ved å trykke på en hendel utløses på disse snellene en fjær som trekker inn snøre slik at det holdes stramt. Den snørelengden

Fluefiskere som vil ofre en del penger på sin hobby, konsentrerer seg gjerne om førsteklasses stenger, men også når det gjelder sneller, finnes det ekstra fine og kostbare utgaver. Snellen på bildet til venstre er utstyrt med både utveksling, sveiv regulering og friksjonsbrems med trykkutløsning (bildet under).

som trekkes inn, er imidlertid som regel kort, og dessuten er automatsnellene forholdsvis tunge, ømfintlige og dyre. Disse snellene har derfor ikke oppnådd noen stor popularitet. Valget av fluesnelle er avhengig av fiskerens personlige smak - og av hvor stor plass man trenger til snøret. Enkelte sneller er merket med AFTM-anbefaling, men ettersom for­ skjellige snører ikke krever samme plass og mengden av bakline dessuten varierer, kan denne anbefalingen bare betraktes som rent veiledende. En smal snelle bør foretrekkes. Den fyller spolen jevnere, slik at det ikke så lett oppstår vaser på snøret. Hvis man foretrekker en liten snelle, kan man likevel få plass til baklinen ved å bruke bare halvparten av kastesnøret (shooting head) eller ved å velge et WF- (weight forward-)snøre. Et synkesnøre er mye tynnere enn et flytesnøre i samme AFTM-klasse. Man kan altså bruke en mindre snelle når man fisker med synkende snøre. Man bør ikke velge en helt lett snelle til en tyngre stang som er topp­ tung. Redskapen blir da tung å ar­ beide med. Mange fiskere mener da også at det er viktigere at redskapen har god balanse enn at den er lett, spesielt når man kaster mye. 175

Fluefiskerens utstyr

Fluesnører Utvikling og typer I 1800-årene var hestetagl hovedmaterialet i fluesnører, men mot slut­ ten av århundret begynte man å blan­ de inn bomull, senere også silke. Og etter hvert utviklet det seg rene sil­ kesnører som ble preparert ved spesi­ elle metoder. Til å begynne med var det så innviklet og tidkrevende å pre­ parere silkesnører at det kunne ta måneder å få et snøre skikkelig i stand. I 1950-årene kom snører av kunstfiber, f.eks. nylon og perlon, på mar­ kedet. Ettersom de forskjellige kunststoffene hadde ulik egenvekt, måtte man nå oppgi den tidligere klassifiseringen av snører, som var basert på tykkelsen. Som betegnelse på de forskjellige tykkelsene brukte man bokstaver, i alfabetisk orden, slik at A var det tykkeste, J det tyn­ neste snøret. I og med at kunststoffsnørene kom i bruk, ble det ameri­ kanske AFTM-systemet utviklet, og

F (floating) — flytende det ble snart akseptert overalt. Van­ ST (sink tip) — flytende, med lige fluesnører lages nå av spunnet synkende spiss kunstfiber overtrukket med PVCS (sinking) = synkende plast, og snørets vekt avgjøres av FS (fast sinking) = raskt synkende plastbelegget. Ved innblanding av metallpulver framstilles snører som synker meget raskt, og ved en celle- Formen angis med disse betegnel­ konstruksjon som skaper «luftbob- sene: ler», framstilles snører som flyter spe­ L (level) = parallelt (jevntykt sielt godt. snøre) Kunststoffene gjør det også mulig å DT (double taper) = avsmalnende lage snører der spissen synker mens mot begge ender resten av snøret flyter (sink tip-snøT (taper) = avsmalnende mot den rer). Takket være kunststoffene er ene enden det også blitt lettere å lage taperede WF (weight forward) = vekten snører (avsmalnende snører). Men foran (torpedosnøre, klumpsnøre) selv om kunstfibersnørene dominerer markedet, finnes det fremdeles flue­ fiskere som foretrekker silkesnører, Dessverre bruker ikke alle produsen­ til tross for at de krever omhyggelig tene de samme betegnelsene. Et STtørk etter endt fiske og stadig påpas­ snøre merkes av noen med F/S (float­ ing/sinking = flytende, med syn­ selighet med voksing og smøring. Alle fluesnører, uansett materiale, kende spiss). Dessuten framstiller merkes nå etter AFTM-systemet, noen produsenter et snøre med be­ som graderer snørene etter vekten av tegnelsen VFS (very fast sinking = de første 30 fot (9,15 m). I tillegg er meget raskt synkende). Jevntykke (parallelle) snører er det tatt i bruk bokstavbetegnelser som angir snørets form (grad av noe billigere, men taperede snører tapering m.v.) og andre egenskaper. har bedre kasteegenskaper, de tar Flyte- og synkeegenskaper betegnes vannet lettere og er sikrere når det gjelder å rette ut fortommen. Der­ med følgende merking: for brukes det nesten utelukkende taperede snører i dag.

Fluesnørenes egenskaper

Med skikkelig vedlike­ hold varer et snøre i mange år. Snørets AFTM-klasse kan kon­ trolleres ved at man veier snørets første 9,15 meter, målt fra spissen. Vekten viser at snørelengden på bildet veier omkring 12 gram. Det forteller at snøret hører hjemme i AFTMklasse 7.

176

Til tross for at de krever atskillig stell, er det tegn som tyder på at silkesnører igjen er i ferd med å kom­ me på moten. Dette skyldes at de har gode kasteegenskaper og et lett ned­ slag i vannet. Uten behandling gjør silkesnøret tjeneste som synkesnøre, mens det med riktig smøring flyter, ettersom materialets egenvekt er nær 1. Oppspolt på snellen vil et dårlig tørket silkesnøre råtne lett. Best er det å oppbevare et slikt snøre løst oppkveilt på en avis eller en stor snørevinne og tørke det etter hver tur. Det er store variasjoner når det gjelder forskjellige egenskaper hos kunstfibersnører. I noen tilfeller er plastoverflaten så treg at snøret ikke glir lett nok gjennom stangringene, spesielt hvis man har åpne ringer av snake-typen. Denne uheldige egen-

Fluesnører

Illustrasjonen viser de vanligste typene av fluesnører: øverst (gult) dobbelttapered snøre eller DT-snøre, i midten (brunt) torpedosnøre eller WF-snøre, og nederst (fiolett) shooting head-snøre. De forskjellige produsentene kan ha sine egne varianter når det gjelder utformingen av snører, slik at f.eks. taperingens lengde og graden av avsmalning kan være litt forskjellig. Den forreste delen av snøret, som i kasteøyeblikket befinner seg i luften, er omtrent den samme hos alle de tre snøretypene: Spissen er jevntykk i 60 cm lengde, deretter følger en tapering på 3 meter, og så en

skapen finner man helst hos billige snører. Ellers kan et godt kunststoffsnøre vare i flere sesonger uten annet vedlikehold enn rensing med den spe­ sielle renselappen som følger med ved kjøp av snøre. Snører med forholdsvis hard over­ flate er lette å håndtere og har ikke så lett for å floke seg når de kveiles opp i hånden. Billige snører med hard overflate er imidlertid ofte skjøre, slik at overflaten har lett for å sprekFluesnører av kunstfiber krever skikkelig opp­ bevaring og stell hvis man vil unngå at de blir oppfliset og ubrukelige lenge før tiden. Sollys, skitt og ulike kjemikalier, som blant annet fore­ kommer i enkelte myggoljer, angriper snørene. Vask i vann med mild såpe, vinterlagring i slake kveiler på et tørt og kjølig sted og bruk av rensestoffgir et godt snøre et langt liv.

12. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

ke. Litt etter litt vil sprekkene gå helt inn til kjernen, og dette har som følge at også et flytende snøre vil synke. Noen fabrikanter lager med hen­ sikt en ujevn, litt ruglete overflate på snørene. Dette kan man kjenne ved å stryke snøret med fingrene. Når snø­ rets overflate er litt ujevn, reduseres berøringsflaten mellom snøre og stangringer, slik at friksjonen reduse­ res. At overflaten er ujevn, trenger altså ikke å bety at snøret er av dårlig kvalitet. Vanlig snørelengde er 30 yards (27,45 m), men det finnes også snører som avviker fra denne standarden med et par meter i begge retninger. DT-snører for laksefiske er ikke sjel­ den på 40 yards (36,6 m). Til vanlig kasting i elv vil de fleste fluefiskere greie seg med halvparten av standardlengden. Det betyr at man kan kappe et vanlig DT-snøre på midten og dermed få to fullgode snører. Ved fiske i innsjøer og vann trenger man imidlertid større snørelengde, slik at kapping ikke er aktuelt. Når et DTsnøre blir slitt i enden, kan det snus. Når man fisker med tørrflue, er det viktig at snøret har tilstrekkelig evne til å rette seg ut og flyte godt. Et snøre som svikter på dette punktet, er tyngre å ta opp av vannet og etter­ later seg striper. Dessuten blir tilsla­ get idet fisken napper, forsinket. Fluesnøret har ganske liten tøyelig­ het. Under et press på 1 kg strekker

det seg bare 0,6-2 prosent. Et snøre som er altfor mykt, lager bølger, sær­ lig ved rullekast.

Flytende snører Flytende snører har en egenvekt på 0,90-0,99. De letteste snørene flyter høyt, og mange mener at de gir mer skygge i vannet enn snører som flyter dypere. Lettere flytesnører passer best i raskt strømmende vann, etter­ som de ikke har så lett for å bli truk­ ket under i strømvirvlene. Ved innsjøfiske i stille og klart vann er der­ imot de tyngre flytesnørene best. Fly­ tende snører med spiss som synker, passer best til våtfluefiske i grunne elver, til nymfefiske og til lakse- og sjøørretfiske i elver med liten vann­ føring. Oppspolt på snellen vil et snøre med betegnelsen AFTM 7 DT oppta en plass på 35-45 cm2 av ca. 60 cm2 for en 3!/2-toms snelle. Dette må man ta i betraktning ved valg av snelle. Et snøre som anbefales til en bestemt snelletype, opptar som regel så mye plass at det bare blir plass til en 50 meter lang bakline. Hvis man vil ha lengre bakline, bør man velge et WF-snøre, som tar 30-50 prosent mindre plass. I de senere årene er det produsert WF-snører av såkalt long belly- eller long body-type. På disse snørene er den tykke delen, kastekroppen, forlenget til 12-15 meter (50

Et snøre med seig overflate, kombinert med en altfor åpen stangring av snaketypen, kan lett henge seg opp når det skal skytes.

177

Fluefiskerens utstyr

Fluefortom og bakline Fortommen For at det ganske tykke fluesnøret ikke skal skremme fisken, er det nød­ vendig å bruke en tynn fortom mel­ lom snøre og flue. Det er viktig at fortommen har tilstrekkelig lengde, og at den er så smidig at den tillater flua å bevege seg naturlig. Samtidig

All round-fortom (snøre nr. 7) Fluesnørets tykkelse, og dermed den plassen det tar på snellen, er avhengig av både vektklasse, form og tetthet. På hver av de tre helt like snellene på bildet er det like mye bakline, og dessuten er det spolt opp 30 yards fluesnøre i samme AFTM-klasse. Det gule snøret (til venstre) er et flytende WF-snøre. Det brune (i midten) er et synkende DT-snøre. Som det framgår av bildet, tar disse to snørene opp omtrent like mye plass på snellen, men det hvite, flytende DT-snøret til høyre har ikke fått plass på snellen i det hele tatt. Når man skal skaffe seg en snelle som passer til stang og snøre, må man altså være klar over at et WF-snøre tar mindre plass enn et DT-snøre, og at et synkende snøre er mindre plasskrevende enn et flytende.

fot). Disse snørene har WF-snørenes gode trekkegenskaper i behold, sam­ tidig som de har fått mer av DTsnørets bedre kasteegenskaper. Snø­ rene er normalt 35 yards, det vil si 32 meter. Det er viktig at fiskeren ser det flytende snøret. Hvis han ikke ser snøret, kan det være vanskelig å få gitt tilslag i det rette øyeblikk når fisken biter. Derfor er flytende snø­ rer gjerne lyse, i noen tilfeller helt hvite. Ettersom fisken ser snøret mot en lys himmel, byr lyse snører også på den fordelen at de er lite synlige for fisken. Det hender at man får kjøpt billige flytesnører som er temmelig mørke. Det dreier seg da ofte om snører som hører hjemme i en høyere prisklasse, men som er blitt misfar­ get. I mørkt vær er det vanskelig å se disse snørene ute i vannet.

Synkende snører Synkende snører har som regel en egenvekt på 1,2-1,8. Normalt synker disse snørene når de havner på vann­ flaten. Synkesnører bør bare i nøds­ fall smøres. De har en avsmalning 178

det vil si forskjell mellom største og minste diameter - på bare 0,20,3 mm, ( mens avsmalningen hos flytesnører kan være nesten 1 mm. Synkesnører tar mindre plass på snel­ len enn flytesnører i samme AFTMklasse. Det betyr at man ved fiske med synkesnøre får plass til en større lengde av bakline. Et synkende snøre i AFTM-klasse 7 opptar bare 2128 cm2 av plassen på snellen. Det er egenvekten som avgjør hvor raskt et snøre synker. FS-snørene har en egenvekt på mer enn 1,5. Dette skyldes at snøret inneholder en blytråd, eller at plastbelegget er framstilt av en metallblanding. I stille vann synker et FS-snøre en meter i løpet av ti sekunder, mens det kan ta 25 se­ kunder før et mer langsomt synkende snøre er nådd ned til samme dybde. Valg av riktig snøretype, avhengig av dybden på stedet der man fisker, kan altså ha ganske stor betydning. I stri strøm kreves det større egenvekt, alt­ så et tynnere snøre med samme vekt, for at det skal synke like raskt til samme dybde. Når man fisker med synkesnøre, vil det ofte lønne seg å ha med to snøretykkelser med for­ skjellig egenvekt.

lengde cm

tykkelse mm

100 50 30 20 20 20 60

0,50 0,45 0,40 0,35 0,30 0,25 0,20

Fortom for innsjøfiske (snøre nr. 6) lengde cm

tykkelse mm

100 60 60 60 60 60 60 60 60

0,55 0,50 0,45 0,40 0,35 0,30 0,25 0,20 0,18

Nymfefortom (snøre nr. 5) lengde cm

tykkelse mm

40 15 15 15 15 30 30 100

0,50 0,45 0,40 0,35 0,30 0,25 0,20 0,18

Fluefortom og bakline må den være så stiv at den retter seg ut og faller naturlig på det ønskede sted. Endelig må fortommen være sterk nok i forhold til den fisken man kan vente å få. Dersom man studerer kravene til en god fortom, ser man at de til dels er i strid med hverandre. Valget av fortom må derfor bli et kompromiss. Hvis flua dorges etter båt, greier man seg med en jevntykk fortom av passe tykt monofilament. En slik for­ tom kan imidlertid ikke brukes til kasting, ettersom den ikke vil rette seg ut i kastet, slik at flua vil dale hvor som helst i nærheten av snøret. Til kasting må fortommen derfor

Laksefortom for stor elv (snøre nr. 11) lengde cm

tykkelse mm

80 70 50

0,60 0,45 0,35

Laksefortom for liten elv (snøre nr. 9) lengde cm

tykkelse mm

150 45 30

0,55 0,35 0,30

Dagfortom for vanlig ørret og sjøørret (snøre nr. 7-8) lengde m

tykkelse mm

1 1 1 0,5

0,45 0,35 0,25 0,20

Nattfortom for vanlig ørret og sjøørret (snøre nr. 7-8) lengde m

tykkelse mm

1 1 0,5 1

0,50 0,40 0,30 0,25

Når man velger de to delene en fortom skal bindes sammen av, må man ta i betraktning at delene ikke må være for ulike når det gjelder tykkelse. Roten av fortommen bør ha omkring 60 prosent av snørets tykkelse, og de forskjellige fortombitene bør ikke ha større forskjell enn 0,10 mm. Hoved­ prinsippet er at hele den ferdige fortommen ikke skal ha noen brå vinkel ved knutene, verken fra snøret eller på selve fortommen.

være avsmalnende (tapered), slik at den blir tynnere utover mot spissen, der flua er festet. Bare når flua er ekstra tung, som f.eks. en stor lakse­ flue, kan parallell kort fortom brukes. Som materiale i fortommer brukes i dag nesten utelukkende monofila­ ment av nylon. Fordelen ved fabrikkframstilte fortommer er at det er lett å slå knuter på dem, mens ulempen er at de som regel har for svak tapering og at enden nærmest snøret er for tynn. Derfor er det best å bruke en fortom som er satt sammen av monofilamentbiter av forskjellige tykkel­ ser. Den eneste ulempen ved en slik fortom er knutene, som svekker for­ tommen og samler alger og skitt. Fortommens oppførsel er først og fremst avhengig av graden av avsmalning. Det beste med tanke på utrettingsegenskapene og overføring av snørets kraft til fortommen, er at det er en lang og langsomt avsmalnende spiss. Da oppnår man en god over­ føring av kraften fra snøre til for­ tom, og fortommen holder seg stiv i luften. For at kraften skal overføres effektivt helt ut til fortomspissen, bør det nær spissen være en ganske sterk tapering.

Valg og binding av fortommer Ved valg av fortom bør man ha dette i tankene: Nærmest snøret skal fortommens tykkelse være ca. 60 prosent av snørespissens tykkelse. Under kastet skal snøre og fortom sammen beskrive en jevn bue, uten noen klar vinkel. De monofilamentbitene som knyt­ tes sammen til en fortom, må ikke ha for stor forskjell i tykkelse. For­ skjellen mellom hvert ledd må ikke være mer enn 0,10 mm. Fortomspissens tykkelse velges i forhold til fluas størrelse. Fortommen fisker som regel bedre jo lengre den er, men samtidig blir den vanskeligere å kaste. Fortommen fisker bedre jo tynnere spissen er, men samtidig øker faren for at den skal ryke. Jo kortere fortommen er, desto let­ tere er den å kaste med i motvind. En all round-fortom til elvefiske bør ha en lengde på 2,5-3,5 meter. Til fiske i tjern og innsjøer bør fortom­ men være betydelig lengre, gjerne opptil 5 meter. Når man bruker synkesnøre eller snøre med synkende

179

Fluefiskerens utstyr

Forholdet diameter/ bruddstyrke Diam. mm

Bruddstyrke kg

0,10 0,12 0,15 0,17 0,20 0,22 0,25 0,30 0,35 0,40 0,45 0,50 0,55 0,60 0,70 0,80 0,90 1,00

0,7 1,0 1,4 2,0 2,4 2,7 3,5 4,5 6,5 8,5 11,0 12,5 16,0 18,0 23,0 30,0 36,0 45,0

Alle produsenter av nylonfortom opp­ gir både millimetertykkelse og brudd­ styrke i kg. De fleste oppgir bruddstyrken i tørr tilstand. Vær oppmerksom på at nylon i våt tilstand svekkes med 20-30 %.

spiss, kan fortommen gjerne være kortere. Ofte er da en fortom på 22,5 m tilstrekkelig. Også til laksefiske brukes gjerne en fortom på bare 22,5 m. Meget brukt er en fortomtype som anbefales av Charles Ritz. Av denne fortommens totale lengde utgjør rotdelen (nærmest snøret) 60 prosent, tapered-delen ca. 20 prosent og spis­ sen ca. 20 prosent. Tykkelsen på rotdelen tilsvarer ca. 60-70 prosent av snørespissens tykkelse. En tre meter lang fortom til elvefiske kan da settes sammen av følgende deler: rotdel 180 cm, tapered-del 60 cm og spiss 60 cm. De enkelte delene settes sam­ men av monofilament. I lange fortommer for fiske i inn­ sjøer og vann er den midtre delen (taperen) forholdsvis lang og utgjør omkring halvparten av fortommens totale lengde. Når man fisker med nymfe, begynner taperen helt inne ved snøret og flater ut mot fortomspissen. Mange fluefiskere har lagt merke til at spesielt de store ørretene biter villigere når man bruker lang fortom. 180

Hvis man under fiske merker en slik tendens, kan man forlenge rotenden ved å skjøte inn 1-3 m monofilament av samme tykkelse eller kanskje noe tykkere. Laksefortommer, som kan være ganske korte, settes sammen av to eller tre monofilamentbiter av ulik tykkelse. Det er ikke nødvendig med en jevn tapering, ettersom den tunge lakseflua likevel sørger for å rette ut fortommen. Bitene som skal utgjøre den ferdi­ ge fortommen, knyttes som regel sammen ved hjelp av blodknuten, som er beskrevet i bind 1, side 320. Det som avgjør fortommens styrke, er skjøten mellom fortomspissen og den taperede delen. Mellom fortom og snøre brukes for det meste nåleeller spikerknute (se neste side).

Bakliner Et fluesnøre er forholdsvis kort, og det forlenges derfor gjerne med en bakline (backing). Baklinens lengde, tykkelse og kvalitet veksler med de krav fisket stiller. Selv tynne flue­ snører holder for en belastning på ca. 10 kg, og baklinen bør tåle det sam­ me. I lakseelver bør snøret tåle ca. 15 kg. Fortommens tynneste del må alltid ha en mindre bruddstyrke enn baklinen. Da vil fortommen ryke først hvis redskapen utsettes for press, og det kostbare fluesnøret reddes. Som regel brukes bakline av mono­ filament. Dette materialet har imid­ lertid den ulempen at det krøller seg når det i våt tilstand legges inn på den ganske tynne akselen i snellespolen. Når en slik bakline trekkes ut og slak­ ner, kan den lett floke seg, og en bakline med tendens til krølling ska­ per også problemer ved lengre kast, særlig hvis man bruker shooting head-snøre. Når man velger bakline, bør man derfor først og fremst legge vekt på at materialet er mykt, selv om det skulle gå utover strekkfastheten. Noen av de nylonsnørene som er best når det gjelder styrke, er altfor harde og stive. En løsning kan være å bruke monofilament med en flatklemt pro­ fil, det vil si snører som er forstrukket

Fluekrokens størrelse/ fortomspissens tykkelse krok nr.

fortomspissen i mm

20 18-16 14 12 10 8-6

0,12-0,15 0,15-0,18 0,18-0,20 0,20-0,23 0,23-0,25 0,25-0,35

X-klassifisering av fortomspisser klasse

spissens tykkelse i mm

7x 6x 5x 4x 3x 2x lx 0x

0,12 0,14 0,16 0,18 0,20 0,22 0,24 0,26

X-klassifiseringen av fortommer er et gammelt system som viser hvor mange ganger en fortom er trukket gjennom hull i ulike størrelser i et stålbrett. Mange fortommer som kjøpes ferdig, er fremdeles x-merket, derfor er det nyttig å kjenne denne klassifiseringen. Ellers merkes fortommer i dag normalt med bruddstyrke i kilo og diameter i millimeter. Se tabellen til venstre.

slik at de nærmest virker døde. Disse snørene retter seg lett ut. Behageligere i bruk, men dyrere enn monofilament, er snører av spun­ net kunstfiber. Snører av denne typen krøller seg ikke selv om de spoles opp i våt tilstand. Derfor opp­ står det heller ikke så lett floker når snøret løper ut. Når man bruker shooting head-snøre og vil kaste leng­ re enn selve fluesnørets lengde, er det også fordelaktig å bruke spunnet bak­ line. Konkurransekastere bruker likevel gjerne monofilament i bak­ linen når det gjelder lengdekast. Det­ te skyldes at bakliner av denne typen glir lett gjennom stangringene, og en konkurransekaster kan lettere sørge for at snøret ikke krøller seg på spo­ len. Annerledes er det under praktisk fiske. Ulempen med spunnet snøre er at det under innsveivingen har lett for å legge seg opp mot sidene i snellen.

Fluefortom og bakline

FLUEFISKERENS KNUTER Fluefiskerens snøre, fra snellespolen og ut til flua, er satt sammen av mange deler som skjøtes sammen ved hjelp av forskjellige slags knuter. Ettersom det hele tiden er ulike tykkelser og/eller for­ skjellige materialer som skal settes sammen, er vanlige knuter beregnet for monofilamentsnører ikke hensiktsmes­ sige. Det er derfor utviklet helt spesielle knuter til bruk når et fluesnøre skal settes sammen. Flua festes til fortommen ved hjelp av spesielle flueknuter. Ved hjelp av en slik knute vil krokstammen fortsette i samme retning som fortom­ men. Hvis flua derimot festes med en vanlig slukknute, vil man risikere at den legger seg på tvers av snøreretningen, og at den ikke engang i vannet vil rette seg ut og innta en riktig stilling. På den måten vil selv ikke den beste flue vekke fiskens oppmerksom­ het. Baklinen festes til snellespolen med en vanlig snelleknute. Snøret føres rundt spoleakselen og knyttes til seg selv med en enkel slukknute. Denne knuten er vist i bind 1, side 320.

Bakline-, snøreog fortomknuter Baklinen og fortommen kan festes til snøret ved at man slår en løkke i enden og trer fluesnøret inn som vist på teg­ ningen over (pålestikk). Den­ ne knuten er meget enkel, men likevel holdbar om den

lages riktig. Ulempen er at enden på snøret stikker ut til siden slik at den kan feste seg

i stangringene, selv om den kappes kort. En annen knute som er mye brukt, er spikerknuten (over), som gir en liten, glatt og solid skjøt. Men den er vanskeligere å lage. Når denne knuten strammes, må man bare trekke i monofilen. Hvis man stram­ mer ved å dra i fluesnøret, risi­ kerer man at snørets plastoverflate sprekker.

kere at flua setter seg fast i knuten under kastet. Erfarne fluefiskere foretrekker derfor spiker- eller nåleknuten, ettersom disse knutene er så glatte at det ikke finnes fare for at flua skal henge seg opp. Disse knutene glir også lett gjennom stangringene.

Flueknuter Fluekroken har som regel et bøyd øye. Prinsippet for feste av flua til fortommen er at fortommen skal tres gjennom krokøyet ovenfra, og at knu­ ten deretter legges rundt krokskaftet ved roten av øyet. Ved valg av knute må man ta hensyn til fluas og krokens størrelse. En stor knute kan ikke brukes når man fisker med liten flue. Under ar­ beidet med knuten må man passe på at flua ikke blir skadd, og før man strammer til, må man forvisse seg om at fjærstråler, hår o.l. ikke blir trukket inn i knuten. Gjelder det en busteflue, kan man tre

''w-----En enda bedre skjøt gir nåleknuten (over), som min­

ner mye om spikerknuten, bortsett fra at monofilen trek­ kes gjennom fluesnøret ved hjelp av en nål. Fram­ gangsmåten kan også brukes ved avslutningen av en vanlig spikerknute. Som finish på nåleknuten kan man stryke på litt vannfast, bøyelig lakk. På fluefortommer som kjø­ pes fullt ferdig, er det ofte en løkke i den tykkeste enden, så snøret kan knyttes direkte fast. Men selv om den enden som stikker ut av knuten, er skåret ganske snau, vil fiskeren risi­

Det kan bli slake kveiler og fare for floking når man tretter ut en fisk. Hvor lang bakline man trenger, er avhengig av hva slags fisk man er ute etter. Til laksefiske trenges det minst

krokøyet gjennom en papirbit og slå knuten på oppsiden av papiret. Husk at fortomenden skal tres gjennom løkken så den ligger langs med flua før man strammer til!

150 meter, men til mindre fisk er det som regel nok med 50 meter. Noen snellefabrikanter oppgir hvor mye bakline snellen har plass til i tillegg til forskjellige typer av fluesnører.

Turleknuten er så enkel at den ser upålitelig ut, men i virkeligheten er den godt holdbar. På større fluer kan man bruke turleknuter som er forbedret slik at de ikke glir

og åpner seg, f.eks. ved føring av fortomenden dobbelt gjen­ nom løkken som binder. (Se tegningen i foregående spalte og øverst i denne spalte.) I tillegg til de nevnte knute­ ne er Duncans øye (over) fin til tørrfluefiske. I den senere tid er denne knuten også tatt i bruk av slukfiskere. Duncans øye er også kjent under navne­ ne grinner og universal. Den er minst like sterk som slukknuten (se bind 1, side 320), og lettere å knytte. Knuten stram­ mes ved at man drar i fortom­ men og trekker løkken stram. Når man fisker med tørrflue, skal løkken ikke stram­ mes helt. På den måten opp­ når man at flua henger fritt i løkken. Når man har fast fisk, vil løkken strammes til. En generell regel er at alle knuter skal fuktes med spytt før man trekker dem til. Der­ ved reduseres friksjonen.

Ellers må man selv undersøke snel­ lens kapasitet ved først å snelle selve fluesnøret inn på spolen, og deretter fylle på med bakline til snørelaget er to-tre mm under stagene på snellen. 181

ANNET UTSTYR FOR FLUEFISKERE I tillegg til de egentlige fiske­ redskapene finnes det en del hjelpemidler og utstyr, utvik­ let spesielt for fluefiske, som man kan ha stor nytte og gle­ de av.

Vadestøvler og vadebukser Ofte kan fluefiskeren øke sin rekkevidde og gjøre fisket mer effektivt ved å vade. Som regel lønner det seg bedre å komme nærmere fisken enn å prøve seg på de helt lange kastene. Dessuten er det ofte trær og busker langs breddene som hindrer kast fra land.

Ved å vade ut i vannet får man gjerne den plassen man trenger. Endelig er en fisker som står ute i strømmen, mindre synlig for fisken enn en som står inne på bredden. Dette skyldes at han kommer lavere i forhold til fiskens synsvinkel. Gummistøvler som rekker til kneet, gir små muligheter for vading. Som regel er det så mange overraskelser i form av hull og groper i elvebun­ nen at den som vader i vanlige gummistøvler, ganske snart vil få støvlene fylt av vann. Vanlige gummistøvler egner seg egentlig bare til fiske fra

Vest og vadebukser hører med til fluefiskerens utstyr. Beltet bør ikke strammes før man har vadet ut på så dypt vann at vanntrykket presser ut overflødig luft fra buksene.

182

land, når man av og til må ta et lite skritt eller to ut i vannet. Vadestøvler som går opp til hoftene, er derimot til stor hjelp for fiskeren. Sammen­ liknet med vadebukser er vadestøvler fordelaktige fordi de er lettere og behageligere å bevege seg i. Dessuten er de billigere. Av vadebukser finnes det to hovedtyper. I den tradisjo­ nelle typen utgjør vådesko (eller -støvler) og selve buk­ sen en enhet. Til den andre typen, strømpebuksemodellen, kreves derimot spesielle vådesko i tillegg. Støveldelen til den førstnevnte typen er som regel av gummi, mens buksen er laget av enkel, på dyrere modeller dobbel nylongummi eller nylonlaminat. På førsteklasses bukser er skoene foret, og sålen er for­ sterket med en metallest. Med den slags vadeutstyr hol­ der man seg varm på bena ute i vannet, og skarpe steiner skader ikke fotsålene. På kvalitetsbukser er også alle søm­ mer og utsatte punkter for­ sterket. Vadebukser med «innebyg­ de» sko velges etter hvilken skostørrelse man trenger, ibe­ regnet et par ullstrømper. Derfor må man ha litt flaks for å få en bukselengde som passer helt. Ettersom buksen ikke lar seg strekke, er det så å si umulig å bevege seg eller bøye seg hvis buksen er for stram. Det er derfor meget viktig at buksen er rommelig, og at den har solide, tøyelige skulderstropper. Man bør kunne sitte bekvemt i vade­ buksen, da har den riktig stør­ relse. Hvis buksen er altfor stor, oppstår det skrukker og bret­ ter som gnisser mot hver­ andre når man vader. På den måten kan selv ganske nye bukser raskt bli gjennomslitt på utsatte steder. Situasjonen blir bedre hvis man bruker

belte, noe man for øvrig bør gjøre på alle vadebukser. Bel­ tet skal først strammes etter at man har vadet ut til vannet står til livet. Grunnen til dette er at vanntrykket presser overflødig luft ut av buksene. Hvis man faller med vadebuk­ sene fulle av luft, vil buksebena virke som luftpongtonger og bli tvunget i været, mens man blir liggende med hodet ned mot bunnen. Luftfylte vadebukser er livsfarlige\

Den andre typen av vade­ bukser, strømpebuksene, kre­ ver som nevnt at man bruker spesielle vådesko. Disse buk­ sene kan man få i tre forskjel­ lige materialer: en kombina­ sjon av laminert tekstil og gummi, latex framstilt i ett stykke, og det siste på områ­ det, neoprenskum. Fordelen ved denne typen av vadebukser er at de er let­ te, at de sitter bedre, og at man har buksen i behold hvis støvlene skulle gå i stykker, og omvendt. På minussiden må det nevnes at disse buk­ sene er vanskelige å få av og på, og at det ofte tar lang tid å tørke skoene. Bukser som er framstilt av laminert gummi og tekstil, strekkes ikke, og det kan der­ for være vanskelig å bevege seg i dem. Denne mangelen kan man rette på ved hjelp av strikk i skulderstroppene. En fordel er at disse buksene er lette, noen av dem veier ikke mer enn omkring 300 gram. Fordelen med vadebukser av latexgummi er at de er let­ te og smidige, men på den annen side er materialet øm­ fintlig for skarpe gjenstander. Det nyeste materialet i strømpebukser, neopren­ skum, er det beste, men også det dyreste. Stoffet, som bru­ kes i dykkernes våtdrakter, er både varmt og slitesterkt. Når man bruker vadere av strømpebuksemodell, bør man også bruke de spesielle skoene som lages til bruk sammen med den slags buk­ ser. I enkelte tilfeller må det brukes tykke strømper som

Annet utstyr for fluefiskere

beskytter buksen mot slitasje. Uansett hva slags vadebuk­ ser man bruker, må skoene ha såler av filt som gir skikkelig grep på glatte bunnsteiner. Alle vådesko av bedre kvali­ tet leveres med filtsålene på plass, men man kan også selv lime på filtsåler, eller feste spesielle «sandaler» til sko­ sålen. Det hender at forholdene på elvebunnen er slik at selv de beste filtsåler ikke gir sik­ kert grep. Da trenger man knaster eller pigger av metall. Hvis skoene ikke, i tillegg til filt, også er utstyrt med pig­ ger, kan man bruke spesielle «sandaler» med metallknaster.

Til høyre: Å vade i ukjent strøm er alltid risikabelt, særlig hvis man ikke bruker stav. Det kan være problematisk å frakte med seg en stav i full lengde, derfor vil mange foretrekke en stav som kan foldes sammen, som denne amerikanske typen. Denne staven folder seg ut i full lengde når man holder den i håndtaket og rister på den.

Til venstre: Når man fisker i elv, bør håven være lett og ha kort skaft, som f.eks. denne håven av «racket»-type. Håven må være utstyrt med en snor eller en kraftig strikk som kan tres over fiskerens hode og skulder, slik at den henger på ryggen når den ikke er i bruk. Som vist på bildet, kan håven også festes i en karabinkrok som hakes inn på nakkeløkken bak på vesten. Når kroken åpnes, blir håven frigjort, og den glir ned langs snoren til den stoppes av kroken. Kroken må altså være så stor at den ikke glir gjennom ringen på håven, slik at man risikerer å miste håven i kampens hete.

Stell av vadebukser og vades tøv ler Man kan forlenge vadebuk­ sens liv betraktelig ved å sør­ ge for skikkelig vedlikehold. Er man ikke nøye med dette, risikerer man å måtte kjøpe nye bukser hvert år. Buksene skal tørkes hver gang de har vært i bruk. Under tørkingen henges buk­ sene fritt etter bena, i sin fulle lengde. Tørkingen kan på­ skyndes ved at man blåser luft inn i dem, f.eks. med en støv­ suger. Man kan også ta en støveltørker til hjelp. I den første delen av tørkeperioden kan man stappe avispapir i buksene, men da må man pas­ se på å skifte ut avisene med passende mellomrom. I tillegg til at de kan skades av fuktighet, kan også såkalt tørkeskjørhet ramme vade­ buksene. Oson, forurensnin­ ger i luften, solstråling og var­ me kan føre til skader. Når de ikke er i bruk, skal buksene henge i sin fulle lengde i et luftig og samtidig tørt og kjø­ lig rom hvor de er beskyttet mot sollys. Hvis buksene kjennes våte under vadingen, trenger det slett ikke bety at de er utette. Fuktigheten kan like gjerne skyldes svette og kondensvann. Bruker man undertøy

av ull eller fiberpels, vil man som regel ikke merke noen fuktighet.

Vadestav, håv og klepp Under vading på dypt vann eller i stri strøm kan man ha god nytte av en vadestav. Den gir god støtte og øker følelsen av sikkerhet. Staven må være solid og ha tilstrekkelig leng­ de, men samtidig må den være så lett som mulig. Den kan gjerne være av flytende materiale med tyngde i en­ den. Ettersom det er uprak­ tisk å bære en lang stav, har noen produsenter utviklet teleskopiske staver som kan skyves sammen når de ikke er i bruk. Det finnes vadestaver der det er montert en klepp i den ene enden. Disse er ikke sær­ lig praktiske. Hvis kleppen er festet til stavens nedre ende,

har den lett for å sette seg fast mellom steiner på bunnen med den følge at den blir vridd og sløv. Og hvis den er festet ved håndtaket, kan man lett skade seg på den under vadingen. Det er all grunn til å advare mot å bruke fiskestangen som stav. Der­ imot kan stangen gi en viss støtte hvis man legger den ned i vannet mot strømmen. Ved vanlig innlandsfiske her i landet er det sjelden bruk for klepp, men hvis man likevel vil ha en klepp med, bør den være liten, sammen­ leggbar og skarp. Større klep­ per er først og fremst for sjø­ ørret- og laksefiske. Til vanlig innlandsfiske bør håven ha kort skaft (ca. 50 cm). Ikke minst under vading er en slik håv langt lettere å håndtere enn en langskaftet. Håven bør være utstyrt med en solid gummistrikk eller snor som skal sikre at den

ikke går tapt selv om man mister grepet i den. Snoren eller strikken kan festes i bel­ tet eller tres over hodet slik at håven henger bak på ryggen når den ikke er i bruk.

Fluebokser Bokser til oppbevaring av flu­ er framstilles i dag av plast og aluminium. De fleste aluminiumsbokser er utstyrt med fjæ­ rer der fluene festes. I de bes­ te boksene festes fluene i opp­ rett stilling. Når fluene på denne måten står fritt, holder de seg bedre, og den slags bokser egner seg også for tørrfluer. Noen bokser har magnetisk bunn. Disse passer egentlig bare til våtfluer. Praktiske i bruk er også bokser som er foret med neopren i bunnen. Krokene stik­ kes ned i bunnen, og det er lett å få fluene til å stå opp­ reist. En fordel er det også at

183

Fluefiskerens utstyr

184

Annet utstyr for fluefiskere

En fiskervest (1) kan inneholde det utro­ lige, og alt er lett tilgjengelig under fis­ ket, takket være vestens mange lommer og andre finesser. En del av de gjenstan­ dene som er vist her, er så å si uunnvær­ lige for fluefiskeren, mens andre gjør fisket lettere eller mer behagelig. Vestens brystlomme (3) kan lukkes med en borrelås, og utenpå sitter en bit av saueskinn, der fluer kan festes og tør­ kes. I nakkeløkken (4) er det festet en snor med karabinkrok. I denne kan hå­ ven henge. Til binding av fortommer trenger man nylon i ulike tykkelser (5). Spolene ordnes i rekkefølge etter dimen­ sjon, festes i vesten i en snor og holdes på plass av en trådsnelle. Mange vil gjerne ha en fiskevekt med (6), mens centimetermål kan avmerkes på håvskaftet. Fisken kan avlives effektivt ved hjelp av en fiskedreper (killer). På killeren på bil­ de 7 er den andre enden formet som en skje. Ved hjelp av denne kan man ta

mageprøver av fisken uten å åpne den. Husk at fisken må avlives først. De øv­ rige bildene på denne siden viser fluebokser av ulike typer. En flueboks skal være lett og solid, den må gi muligheter for lufting, slik at fuktighet slipper ut, og rustne kroker unngås. Lukkemekanismen må holde selv om boksen utsettes for påkjenninger. Bilde 8 viser en tørrflueboks med eget rom, utstyrt med lokk, for hver flue. Nymfene på bilde 9 er festet i neopren, og lokket er her utstyrt med magnetiske stenger. I den andre nymfeesken (10) kan fluene festes i metallhemper i lokket, eller krokene kan stikkes inn i plastdekket i bunnen av boksen. På bordet på motstående side (2) fin­ ner man bl.a. oljer og fett for flytende og synkende snører og fluer, krokbryne, snellesmøring, målebånd, saks, blyant, gummibit til utretting av fortommer og kniv.

185

fluene er godt synlige mot den hvite bunnen. Man må imid­ lertid være forsiktig når man løsner fluene, ellers vil plastbunnen lett bli revet opp. For tørrfluer finnes det aluminiumsskrin som er inndelt i smårom, hver med sitt eget lokk. I disse rommene, som er ventilert med små hull, lig­ ger fluene løse. Denne bokstypen passer best for små tørrfluer. Enda bedre er run­ de plastbokser med roterende lokk, som åpner for nye rom etter hvert som det dreies.

Impregnering for fluer De beste midlene for smøring av tørrfluer er flytende, silikonholdig olje eller fast fett, men også flytende fett kan brukes. Fluene må da dyppes i fettet og deretter tørkes før fisket tar til. Fluer som er fuk­ tige av olje, må ikke legges i skrin av plast, ettersom man­ ge plastsorter oppløses av løsemidlene i oljen. Passer man ikke på dette, risikerer man å få en ubehagelig over­ raskelse når man er framme ved fiskeplassen: Fluene er så hardt fastlimt til plasten i bok­ sen at de ikke lar seg løsne uten å gå i stykker. Fluene kan prepareres med tørrflueolje på fiskeplassen, men her er det likevel mer praktisk å bruke fett, etter­ som oljen avsetter en rosett på vannet der flua daler. Til smøring med fett brukes van­ lig snørefett, som først gnis på fingrene. Deretter stryker man fingrene forsiktig med bust og vinger på flua. Aerosololjer for impregnering av fluer finnes på markedet, men de har vist seg å ikke være så effektive som fett og andre oljer. Dette skyldes trolig de løsemidlene og drivstoffene som brukes i aerosololjene. Det finnes også stoffer som får flue og fortom til å synke. Disse stoffene, som er lite kjent hos oss, kan være prak­ tiske f.eks. ved nymfefiske. Men det nytter ikke å få fly­

186

tende snører til å synke ved hjelp av disse stoffene, etter­ som de virker på vannets overflatespenning og ikke på snørets egenvekt. Når det gjelder å få en fortom til å synke lett, er det ellers et godt, gammelt og billig råd å gni den med oreløv, jord eller mose.

Snørefett og rensemidler Fluesnøret blir både slitt og skittent ved bruk, noe som påvirker både kaste- og flyteegenskapene. Med enkelte snører leveres det en pakke med snørefett til rensing og forbedring av snørets flyteegenskaper. Til synkende snører finnes det spesielle rensestoffer som ikke må bru­ kes på flytesnører. Heller ikke må man på kunststoffsnører bruke fett eller voks som er beregnet for silkesnø­ rer, eller omvendt. Snørefett skal brukes med sparsomhet, og etter smørin­ gen bør man tørke av snøret med en ren flanellsklut el.l. Fluesnørene har ytterst et belegg av forskjellige blan­ dinger av PVC-plast og ulike tilsetningsstoffer. Tilsetningsstoffene vil etter hvert for­ svinne på grunn av påvirkning fra gasser og urenheter i luf­ ten, slik at snørets blanke overflate blir matt og hard. Det finnes imidlertid stoffer som til en viss grad gir snøret den opprinnelige blankheten tilbake. Når man legger snø­ ret bort for vinteren, kan man behandle det med dette spesi­ elle vedlikeholdsstoffet.

Vester og annet utstyr for fluefiskere Når man beveger seg langs elv eller fiskevann, bør all nød­ vendig fiskeredskap og annet utstyr være lett tilgjengelig. For en vadende fluefisker er en fiskervest med mange lom­ mer, gjerne spesiallaget for fluefiske, et meget nyttig hjel­

pemiddel. Vesten må være så kort at den ikke berører van­ net, og framstilt av sterkt bomulls- eller poplinsstoff som puster godt. Det finnes også gummierte vester og plastvester. Ulempen med disse er at fiskeren har lett for å svette under det tette plag­ get, selv om vesten er utstyrt med nettventilasjon. Dess­ uten blir disse vestene lett re­ vet i stykker. Det må være mange lommer i vesten, og alle må kunne lukkes. I det minste må noen av lommene ha glidelås eller god borrelås. Baklommene bør ha glidelås på siden, slik at man lett kan åpne dem med vesten på. Som regel er det på brystet fastsydd saueskinnsbiter der man kan feste og tørke fluer som har vært brukt. Det kan være vrient å holde stangen i armkroken eller mellom bena når man skal skifte flue ute i strømmen. Derfor er vesten utstyrt med hemper nederst og på brystet hvor stangen kan plasseres når man må ha begge hende­ ne fri. Ellers har vesten en ring under det ene ermet. Her kan man henge håven. I lommene bør man blant annet ha en serie monofilamentsnøre i tykkelser fra 0,45 til 0,15 mm, i tilfelle man må reparere fortommen eller lage en ny. Fortommer fås i små pakninger som man kan tre på en snor i en bestemt rekke­ følge etter diameter. Da blir det lettere å få tak i den rikti­ ge dimensjonen ved behov. Til oppbevaring av fortom­ mer finnes det også spesielle etuier. Disse inneholder man­ ge små spoler med fortom­ mer, slik at man ved behov raskt kan trekke ut en bit av den fortommen man trenger. Ferdig monterte fortommer oppbevares best i en egen av­ deling i en fortombok. En liten bit av tykk gummi er et praktisk hjelpemiddel når man skal rette ut en for­ tom. Gummibiten legges dob­ belt, og man trekker fortom­

men to ganger igjennom. I en av fiskervestens mange lommer bør man ha en liten saks som er spesielt konstru­ ert for fluefiskere. Disse sak­ sene er også utstyrt med en skarp syl, og noen har en krokløsner. Med saksen kap­ per man fortommen når man skal skifte flue, og med sylen kan man lett åpne fortomknuter og fjerne lakkrester og fortombiter fra flueøyet. I ste­ det for en spesiell fiskersaks kan man bruke en vanlig neglesaks og en sikkerhetsnål. Når det gjelder å løsne flua

Annet utstyr for fluefiskere

fra fiskekjeften, har man stor nytte av en liten nebbtang. I vestlommene kan man videre ha f.eks. termometer, fjærvekt og målebånd (selv om fiskeren gjerne har avmerket fiskens minstemål på håvskaftet). Fisker man i skumrin­ gen, trenges det også en liten lykt, gjerne utstyrt med en klemme så den kan festes utenpå en vestlomme. Krokene må holdes skarpe til enhver tid. Derfor bør et lite krokbryne være på plass i en vestlomme. Fiskekort og myggmiddel hører selvfølge-

Vadebukser, kombinert med en fiskervest som er så kort at den ikke subber ned i vannet, har gjort det mulig å komme til med fluekasting på steder der det ellers ville vært vanskelig.

lig med. Annet utstyr som man kan ha i vesten, er f.eks. førstehjelppakning, lappesaker for vadebuksene, notis­ bok, penn, kraftig tape og ekstra stangringer; disse tin­ gene kan man jo også legge i fiskevesken. Ofte er det tilslaget som av­ gjør om man får fisk, men under fluefiske er det slett ikke alltid at man kjenner nappet. Man må derfor hele tiden holde øye med flue eller

snøre og prøve å se når fisken napper. Når man bruker tørrflue, er det lett å registrere nappet, men ved våtflue- og nymfefiske er situasjonen en helt annen. Her gjelder det å følge snørets bevegelser eller eventuelt få et glimt av fisken. Polaroidbriller kan i en slik situasjon være til stor hjelp. Briller av denne typen kom­ mer også til nytte under va­ dingen og hjelper fiskeren til å se bunnen. Generelt kan det

være en fordel å bruke briller under fluefiske, ettersom de beskytter øynene mot kroken i tilfelle den skulle komme på avveier, f.eks. i motvind. Man må imidlertid huske på at det i enkelte elver er for­ budt å bruke polaroidbriller. Fluefiskeren bør absolutt bruke et hodeplagg som hol­ der solen unna øynene. En hatt med bløte bremmer eller en lue med skygge er et godt hodeplagg for fluefiskere.

187

Fluefiske

Snøret ruller seg ut foran fiskeren i framslengen.

KASTING MED FLUEREDSKAP 190 Fluekastet 190 Kasteteknikk 191 Kastetrening 192 Variasjoner i kastingen 194 Rullekast 199 Kasting i vind 199 Slakt snøre - kasting og mending 199 Andre kastemåter - speykast og switchkast 201 FLUEFISKE I ELV 202 Utstyr for elvefiske 202 Nedover eller oppover langs strømmen? Å velge side 204 Uttretting av fisken 205 Opptreden under fluefiske 206

202

FISKE MED VÅTFLUE 208 Grunnteknikk 208 Fiske med streamer og andre store fluer 209 Fiske med nymfer og andre små fluer 210 Mer om ulike fiskemåter 211

FISKE MED TØRRFLUE 213 Grunnteknikk 213 Tørrfluefiske i praksis 214 FLUEFISKE I STILLE VANN Utstyr 217 Å finne fisken 217

217

FLUEFISKE ETTER FORSKJELLIGE FISKEARTER 219

Fluefiske

Kasting med flueredskap Fluekastet Til å begynne med gikk fluefisket ut på at man ved hjelp av en lang stang fikk flua ut slik at den kunne drive med strømmen. Denne enkle meto­ den kunne ofte gi gode resultater. Først etter at mer avansert redskap ble utviklet, lærte man seg å kaste flua. Med kasteteknikken fulgte helt nye og bedre muligheter for å nå ut til fisken. Men også ved bruk av moderne redskap er prinsippet fremdeles det samme: Flua fiskes på vannflaten el­ ler under vannet, og plasseres innen­ for fiskens rekkevidde. Mange som fisker med annen redskap, mener at fluefiske er vanskelig, men det er slett ikke tilfelle. Etter litt øvelse kan alle lære å bruke flueredskapen godt nok til at de får fisk, i alle fall under gunstige forhold. Resultatet er langt på vei et spørsmål om tillit til egne

stedet der han fisker, og han velger fluer i samsvar med hva slags føde fisken er ute etter i øyeblikket. Hvis han ikke er kjent på stedet fra før, studerer han elva eller vannet grun­ evner og tro på at med akkurat denne dig for å finne ut hvor fisken står. flua vil jeg få fisk. Dessuten må man Endelig bestemmer han seg for hvor­ ha en hovedregel klart for seg: Det dan flua skal ta vannet akkurat i dette viktigste er å ha flua i eller på vannet, tilfellet, og hvordan den bør gå i strømmen for å vekke fiskens opp­ ikke i luften. Tross det som er sagt ovenfor, vil merksomhet. Forskjellige slags hindringer både i fluefiskeren ha stor fordel av å skaffe seg en best mulig og mest mulig all­ vannet og inne på land kan skape sidig kaste- og fisketeknikk. Jo bedre problemer for kastingen. Ofte krever ferdigheter man har, desto mer får kastet stor nøyaktighet, noen ganger man ut av sin hobby. Derfor lønner må man gjøre særlig lange kast for å nå ut til fisken, og det hender at det seg å ofre tid på trening. Et kjennetegn på en god fluefisker kraftig vind forstyrrer kastet. Dette er at han under alle forhold prøver å er forhold som ofte setter kasteferoppnå et best mulig resultat. Han digheten på prøve. velger redskap som passer til den ak­ Best lærer man fluekasting av en tuelle fiskesituasjonen, han prøver å som selv behersker både kastekunssette seg inn i fiskens matvaner på ten og kunsten å instruere. Mange

l fluekastet er det snøret som kastes, og ikke flua. Flua, som er festet i enden av en to-tre meter lang fortom, følger bare passivt med i bevegelsene til det tunge snøret. Bildet er tatt idet framslengen avsluttes. Kastehåndens håndledd er strukket, den venstre hånden har avsluttet sitt trekk og vil om et øyeblikk slippe snøret. Spenningen i stangen er utløst, men stangbevegelsen fortsetter slik at den et øyeblikk bøyes nedover. Hvis snøret slippes for tidlig, vil stangen miste spenningen, og snøret vil falle ned i vannet foran fiskeren i buktninger.

Kasting med flueredskap sportsfiskerforeninger her i landet ar­ rangerer kurs under ledelse av kyn­ dige instruktører, der man i løpet av noen dager kan skaffe seg såpass kasteferdighet at man trygt kan dra på fisketur med flueredskap. Å utvik­ le kasteferdighetene videre krever imidlertid tid og erfaring. Ved fiske med kastesluk er det slu­ ken som gjør tjeneste som kastevekt og trekker snøret ut. Ved fluefiske er det derimot snøret som virker som vekt. Det betyr at det er en grunnleg­ gende forskjell mellom kasteslukfiske og fluefiske, og at det ved fluefiske er helt avgjørende at stang og snøre pas­ ser sammen. En myk stang makter ikke å kaste et tungt snøre, og en stiv stang blir ikke tilstrekkelig spent om man bruker et ekstra lett snøre. I grunnkastet med flueredskap fø­ res stangen over kasterens skulder (høyre skulder hvis fiskeren er høy­ rehendt). Stangen, som spennes av kraften i kasterens arm og håndledd, fører snøret opp og ut i luften bak kasteren (baksleng), og retter seg så ut bak kasteren, hvoretter stangen igjen spennes for kast framover (framsleng). Den energien som, i rett tid, overføres til stangen, får snøret til å rulle seg ut i U-formede bukter bakover, strekke seg ut i luften bak fiskeren, og så rulle framover gjen­ nom luften for til slutt å strekke seg ut over vannet. Et lite eksperiment gjør det klart hvilken viktig rolle stangen spiller for kastet: Trekk 4-5 meter snøre ut av snellen, og hold stangen rett opp mens en finger presser snøret mot korkhåndtaket slik at mer snøre ikke trekkes ut. En hjelper trekker i for­ tommen slik at stangen spennes, og slipper så brått. Stangen vil da kaste snøret bakover. Dette eksperimentet viser at stangen utfører en stor del av arbeidet. Når dette koples sammen med håndbevegelsen bakover, oppstår det altså først en baksleng idet snøret beveger seg bakover. Deretter følger pausen, mens snøret retter seg ut bak kasteren, og til slutt kommer fram­ slengen, som utføres med en avslut­ tende arm- og håndbevegelse fram­ over. Hvis kastet er riktig utført, vil snø­ ret rette seg ut, og flua daler ned på

vannflaten (eller gressplenen hvis det dreier seg om de første treningskastene). Når man driver kastetrening, må man alltid bruke både fortom og flue. Hvis man ikke har fortom, vil spissen av kastesnøret ganske snart bli øde­ lagt. Og hvis det ikke er noen flue i enden av fortommen, vil fortommen lett bli ødelagt. Dessuten får man ikke den riktige følelsen av fiske hvis flua ikke er med. Som treningsflue kan man bruke en busteflue der kro­ ken er kappet i bøyen. Man kan også

nøye seg med å knytte en bit ullgarn i spissen av fortommen.

Kasteteknikk Fluekastet er et samspill mellom kas­ ter og stang. Spenningen av stangen i fram- og bakslengens sluttfaser gir stangen energi, og denne energien overføres til snøret. Hvis kastets for­ skjellige faser utføres i riktig rytme, blir kastingen lett og effektiv. Avgjø­ rende for kastet er stangspissens

En snørebukt kan være smal, bred eller «normal», men under fiske prøver man gjerne å få til en normal, det vil si en 314 meter bred bukt. Når man fisker i motvind eller ønsker lange kast, prøver man å få til en smal bukt. Generelt bør man unngå at bukten blir for bred, ettersom en bred snørebukt har så stor luftmotstand at kastene blir korte. Illustrasjonen viser hvordan man kan regulere buktens bredde. Jo lengre kasteperiode man bruker, desto bredere blir snørebukten. Det betyr at hvis stangen føres for langt tilbake, vil snørebukten bli for bred.

191

Fluefiske

Kastetrening

Under kyndig instruksjon lærer nybegynneren at det egentlig er lett å få snøret til å følge stangen. Til å begynne med har kasteperioden lett for å bli for lang og ukontrollert. Når dette problemet er overvunnet, har man lett for å kaste med altfor smal snørebukt. Forutsetningen for et vellykket kast er en nøyaktig rytme. 1 bakslengen som vises på bildet, kastes det for høyt bak fiskeren, slik at flua etter all sannsynlighet vil treffe stangen, hvis han ikke foretar et skikkelig trekk med venstre hånd.

press fram og tilbake, og pausen mel­ lom baksleng og framsleng. Ofte tar man en urskive til hjelp når man skal anskueliggjøre de for­ skjellige fasene i kastet. Underarmen og stangen danner da urviseren, mens stangspissen følger sirkelen som ut­ gjør urskivens omkrets. Hvis man kaster etter denne oppskriften, og fø­ rer stangen for langt og for langsomt, kan det oppstå åpne snørebukter, og hvis det er mange meter snøre i luf­ ten, kan flua føres for lavt både bak og foran kasteren. Da er kastet galt utført. Når man starter kastet, er det me­ get viktig å huske på at snøret skal fortsette i samme retning som stang­ spissen. Det gjelder å føre stangspis­ sen så rett som mulig, ellers vil man ikke få den riktige bukten på snøret. Dette er et av fluekastingens grunn­ prinsipper: Kast mest mulig i samme plan i baksleng og framsleng, og la dette planet være mest mulig lodd­ rett. Når man etter en tid så noen­ lunde behersker rytmen i kastet, kan man la armen arbeide friere ut fra kroppen - men glem ikke at stangen så langt det lar seg gjøre, skal arbeide i det samme, rette plan.

192

Fluekastet kan nærmest karakteri­ seres som et kraftig trekk bakover og et hurtig press framover, avbrutt av en pause mellom de to fasene. Gjel­ der det korte kast, kan bevegelser i håndleddet besørge det meste, men hvis det er aktuelt med større kastelengder, 10-12 meter eller mer, bør hele armen arbeide med. Håndleddet skal da bare bidra til å gi litt ekstra fart i avslutningen av kastet, i bak­ sleng og i framsleng. Etter hvert utfører fiskeren kastin­ gen så å si instinktmessig, og det er ikke nødvendig å snu seg for å se at snø­ ret retter seg skikkelig ut bak ham. Man bør likevel venne seg til å kaste et blikk bakover en gang imellom for å holde et øye med bakslengen. Det kan f.eks. være trær eller busker som man må unngå for ikke å sette kroken fast. Og for nybegynnere er det helt nødvendig å følge bakslengen nøye, slik at man kan sette inn framslengen i det rette øyeblikk, når snøret har rettet seg ut. I framslengen har både stangspis­ sen og håndleddet retning mot det punktet der flua skal dale etter at framslengen er avsluttet, altså mot målet.

Før man tar fatt på kastetreningen, må man ha klart for seg at kasteren alltid må ha herredømme over snø­ ret. Snøret, som kommer fra snellen, holdes mellom kastehåndens tommel og pekefinger, eller det klemmes mellom pekefingeren og stanghåndtaket. På den måten låses snøret. Fluekastet består av tre faser. I den første fasen løftes snøret fra vannet. I den neste fasen - pausen - holdes snøret i luften. Og endelig kastes flua på vannet. Snøret løftes fra vannflaten med en bakoverrettet, akselererende beve­ gelse, mens snøret er låst ved hjelp av høyre hånds pekefinger. Idet kastet begynner, peker stangspissen mot flua. Overflødig, slakt snøre er på forhånd trukket inn, og håndleddet er strukket rett framover. Til å be­ gynne med bør man under treningen ikke ha mer enn 5-6 meter snøre ute. Med en akselererende, nærmest su­ gende bevegelse trekkes stangspissen og håndleddet bakover og litt på skrå oppover. Håndleddet er bøyd forover til underarmen er kommet opp i lodd­ rett stilling. Da gir man kastet ekstra fart ved å rette håndleddet kraftig opp, mens man hele tiden passer på at stangspissen beveger seg i samme rette plan. Håndleddet føres i denne fasen framover på samme måten som når man med en hammer slår i en spiker. Når kastesnøret ligger i vannet, gjør vannets motstand sitt til at stan­ gen spennes når snøret løftes. Denne spenningen fortsetter til det punkt da håndleddet kommer med i kastet. Hvis det er for mye snøre i vannet, eller hvis snøret er sunket, kan det hende at motstanden blir så stor at man ikke får løftet snøret. Da må man ta inn snøre, eller minske van­ nets motstand ved hjelp av et rullekast, som vist på side 198-199. Når man er kommet så langt i tre­ ningen at snøret retter seg fint ut bakover og oppover i bakslengen, kan man gå videre med treningen. Man prøver nå å holde snøret i luften også i framslengen. Under disse så­ kalte blindkastene må man forskyve kasteperioden noe bakover. For at man skal få flua til å dale på

Kasting med flueredskap

Fluestangen bør under kastet holdes som vist på bildet, med tommel­ fingeren oppå håndta­ ket. Tommelfingeren er vår sterkeste finger og dirigerer stangen godt. Man kan også kaste med pekefingeren oppå håndtaket. Det gir god presisjon, men er mer anstrengende.

I utgangsstillingen for overhead-kastet skal både underarm og stang peke opp­ over, i loddrett stilling. Kasteplanet kan senkes til siden, eller til og med helt ned til vannrett stilling, men stang og arm må alltid føres i samme plan. Snøret klemmes fast mellom pekefinger og håndtak.

I utgangsposisjon for fluekastet peker stangen framover som en forlengelse av underarmen (til venstre). Snellen vender rett ned. Bildet til høyre viser vanlige feil. Stangen og underarmen peker i hver sin retning, og dessuten er stangen vridd. Gjennomføres kastet med en slik startposisjon, er det vanskelig å få herredømme over snørebukten.

Fiskeren må ha full kontroll over snøret både under kastet og når redskapen fis­ ker. Under fisket, og når snøret tas inn, glir det over pekefingeren som holdes på undersiden av stanghåndtaket. På den måten kan man raskt låse snøret, f.eks. ved tilslag.

Når man driver kaste­ trening på egen hånd, lønner det seg å klemme stangroten mot underar­ men ved hjelp av en so­ lid strikk. Syltestrikk gjør god nytte for seg her. Når stangen holdes under kontroll på denne måten, kan man helt konsentrere seg om å følge stangspissen og snøret i-kastet.

13. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

193

Når man vil ha litt ekstra kraft i kastet, f.eks. når bakslengen skal legges høyt eller når man holder mye snøre i luften, må man bruke hele underarmen. Ved hjelp av press- og trekkbevegelsen behersker man snørets retning og snørebuktens størrelse. Bevegelsen er akselererende i begge retninger, helt til slutten av kastet. Det er viktig at håndleddet først kommer med i sluttfasen, både i press- og trekkbevegelsen. Da legges håndtaket over i kasteretningen, slik at det gir stangen økt spenning i sluttakselerasjonen. Framslengen, som er vist med rødt på tegningen, er her plassert lavere enn i praksis. I kastet går håndens pressog trekkbevegelse i samme høyde og i en nesten rett linje. Det samme gjelder rotenden av

vannet, er det en forutsetning at framslengen utføres riktig. Framslen­ gen styres mot målet ved hjelp av stangspissen og håndleddet. Like før snøret retter seg ut, føres håndleddet framover og nedover. På den måten rettes kastets avslutning, og snøret blir ikke så sterkt strukket at flua spretter tilbake, men retter seg mykt ut. Om nødvendig kan man oppnå en enda større dempningseffekt ved å løfte stangen en smule umiddelbart før snøret er strukket.

Variasjoner i kastingen

ønsket punkt i vannet, må riktig snørelengde måles ut under blindkastingen. Det vil si at man må for­ lenge snøret mens det er i luften. Trenges det lenger snøre, går man fram på denne måten: Idet snøret retter seg ut i framslengen, holder man snøret i venstre hånd ved siden av snellen. Under bakslengen trekker man så snøre ut av snellen med venst­ re hånd, og den snørebukten man nå holder i venstre hånd, slippes i den påfølgende framslengen. Denne ope­ rasjonen gjentas, under stadig blindkasting, til snøret har den ønskede lengden. Trenges det kortere snøre, trekker man det under blindkastin194

gen inn med venstre hånd og låser det mot stanghåndtaket med kastehån­ dens pekefinger. Snørebuktens form og størrelse kontrolleres ved at man følger kastet med øynene. Som regel vil bukten til å begynne med ha en tendens til å bli for åpen. Buktens form kan da korri­ geres ved at man reduserer kasteperi­ oden og setter inn mer kraft og fart i kastebevegelsen. Snøret må rette seg tilstrekkelig ut både i bak- og fram­ sleng. Buktens størrelse kan også re­ guleres ved at man holder kastets ret­ ning; jo rettere stangspissen beveger seg, desto mindre bukt får man. For at flua skal lande mykt på

Når man behersker buktens form og størrelse i vannrette kast med 8-10 meter snøre, kan man begynne å tre­ ne på å forandre kastets høyde. Det viktigste er å beherske høy baksleng, ettersom det ofte er hindringer i form av busker og trær som det gjelder å ikke komme borti. Ellers er høye kast nødvendig når man vil kaste langt i medvind, og dessuten i forskjellige spesialkast. Når man kaster i mot­ vind, må kastene derimot legges kraf­ tig ned mot vannflaten. Hittil har vi beskrevet kast i lodd­ rett stilling med varierende størrelse på snørebukten og høyde på kastet. Men hvis man vil beherske kastingen fullstendig, må man også lære å for­ andre kasteplan ved å senke stangen til høyre eller venstre. Selve kas­ tingen utføres på samme måte som før, stangen må bare senkes til en av sidene. Hvis man vil kaste i sidevind eller motvind, er det nødvendig å be­ herske kast i skrått plan. Under tre­ ning i den slags kast må man særlig passe på at stangen ikke vrir seg under kastingen.

Enkelttrekk og dobbelttrekk For å øke spenningen i stangen og farten på snøret dras snøret ned med venstre hånd idet løftingen av stan­ gen tar til. Dette gir ekstra kraft i kastet. I begynnelsen av løftet holdes venstre hånd helt oppe ved den første stangringen - førerringen - med snø­ ret klemt mellom tommel og pekefin­ ger. Deretter føres venstre hånd ned langs venstre ben, samtidig med at kastearmen føres bakover opp i lodd-

Kasting med flueredskap

Et trekk med venstre hånd gir snøret økt fart. Det kan brukes når man vil forlenge kastet, mestre vanskelig vind, forandre kasteretningen, og som hjelp til å få snøret opp av vannet. I bakslengen føres venstre hånd kraftig nedover fra der den holder snøret (1), enten like under førerringen eller ved høyre hånd, som illustrasjon 2 viser. Umiddelbart etter trekket føres venstre hånd igjen opp til førerringen eller til kastehånden (3). I framslengen gjøres trekket først som vist på 4, i samme øyeblikk som håndleddet rettes framover. Hvis man vil skyte snøre, slipper den venstre hånden snøret (5) når stangen er rettet ut framover (6). Et trekk kan gjerne være kort, bare det er så raskt at det kan gjøres samtidig med håndleddsbevegelsene.

rett stilling. Denne venstrehåndsaksjonen kalles enkelttrekk. Den sam­ me operasjonen kan gjentas idet stangen er i loddrett stilling idet fram­ slengen tar til. Den venstre hånden griper snøret ved førerringen og trek­ ker det kraftig ned idet framslengen begynner. Når man i en kasteoperasjon benytter begge disse trekkene, kalles det dobbelttrekk.

Ved hjelp av et slikt trekk kan man forbedre snørebukten og øke kastelengden. Dobbelttrekk kan utføres i hvert kast slik at man alltid, når snø­ ret retter seg ut, fører venstre hånd opp til førerringen og holder den klar til nytt trekk når henholdsvis fram- og baksleng tar til. Et kort snøre kan lett kastes bare ved hjelp av trekk mens stangen holdes loddrett. Det forteller litt om hvilken virkning trekket har på kastet. Stangringenes kvalitet og snøretypen er av avgjørende betyd­ ning for at trekket skal lykkes. Med kort snøre er det ikke lett å utføre dobbelttrekk, ettersom pau­ sene blir for korte. Under trening i dobbelttrekk bør man ha minst ti me­ ter snøre i luften. Brukes shooting head- eller WF-snøre, trekkes hele kastesnøret ut, slik at det utenfor stangspissen også er et par meter bakline. 195

Fluefiske

Under praktisk fiske er trekk til god hjelp, og det er ikke anstrengende å bruke. Når man ved hjelp av trekk behersker snøret, kan fiskeren konsentrere seg om det som er hovedsaken, fisket. Det er verdt å huske at flua bare fisker så lenge den er i vannet!

Skyting av løssnøre For å finne fram til den riktige ryt­ men og få kraft i trekket bør man legge vekt på stadig trening i dobbeltkast, samtidig som man hele tiden passer på å kontrollere snørets beve­ gelser i luften. Når man har funnet rytmen og kjenner det riktige tids­ punktet for trekket, drar man ut 3-4 meter snøre av snellen med venstre hånd for å skyte snøre. Ved skytingen slipper man snøret fritt fra grepet med venstre hånd i sluttfasen av framslengen, slik at den delen av snø­ ret som befinner seg i luften, trekker med seg løssnøre. Kastehånden rettes helt ut slik at stang og hånd er på rett linje med hverandre. Ved avslutnin­ gen av kastet strekkes håndleddet kraftig framover og følger kastet. Med vanlig flueredskap kan man på denne måten lett lære å kaste over 30 meter hvis man bruker shooting head-snøre. Og det er en betydelig kastelengde med flueredskap.

Det viktigste i fluefisketeknikken er å beherske snørebukten. En riktig snørebukt får man når vinkelen mellom snøre i framsleng og baksleng er 180 grader. Hvis snørebuk­ ten er for bred, vil snøret falle på bakken eller i vannet like foran fiskeren, eller det kan gå i bakken bak fiskeren. Snørebukten blir for bred når vinkelen mellom fram- og baksleng er større enn 180 grader. Feilen er gjerne at man fører stangen for langt ned i bakslengen, eller at framslengen begynner altfor sent. Den smale snørebukten som er vist med rødt på tegningen, oppstår når vinkelen mellom fram- og baksleng er mindre enn 180 grader. Følgen er at fortommen kan snerte borti snøret og at flua lett kan hekte seg fast i stangen eller i fiskerens hatt. Årsaken er som regel for høy baksleng. Feilen kan korrigeres noe ved at man legger stangen mer ned mot siden i kastet, eller ved at man lar snøret synke litt ned bak.

under/180

er 180

196

over 180

Kasting med flueredskap Andre kast Når man behersker snørebukten i forskjellige kasteplan, og riktig bruk av venstre hånd er innøvet, kan man begynne å trene i andre kast, som stort sett bare er modifikasjoner av vanlige kast. Det lønner seg å trene så ofte som mulig, og helst bør en kastekyndig følge treningen, etter­ som det er vanskelig å oppdage ens egne feil. Under tren­ ingen bør man være særlig oppmerksom på følgende:

føres over et punkt like forbi lodd­ rett stilling over kasterens hode. Kraften i framslengen må ikke fø­ res lenger enn til noe før stangen når vannrett stilling. Ved blindkast legges bakslengen lavere bak fis­ keren (men ikke for lavt!) og fram­ slengen høyere foran, inntil man har nådd ønsket snørelengde. Jo smalere snørebukt, desto mindre luftmotstand, og desto lengre kast.

Snøret skal gå i samme retning som stangspissen. Stangspissen skal føres i et rett plan. Kasting er trekking bakover og press framover med pause imel­ lom. Håndleddet brukes alltid i slut­ ten av framsleng og baksleng. En for stor snørebukt gjøres smalere ved at man legger mer kraft og fart i kastet, eller ved at kasteperioden reduseres. Framsleng og baksleng utføres med en akselererende bevegelse. Jo mer stangen bøyer seg, desto større må kasteperioden være for at størrelsen på bukten skal være den samme. Kraften i bakslengen må ikke

Mellom snøret i framslengen og snøret i bakslengen bør det være en vinkel på 180°. Venstre hånd utfører et arbeid av vesentlig betydning for kastin­ gen når det gjelder å gi snøret større fart, å forkorte eller for­ lenge snøret, å skyte snøre og å stoppe snøret. Snøret bør alltid være kontrol­ lert av venstre og/eller høyre hånd, unntatt ved skyting, der snøret be­ veger seg fritt i luften uten å være berørt av noen hånd. Direkte kon­ troll med snøret etter at flua er landet på vannet, får man ved å trekke inn overflødige snørebukter.

Kast med tohands fluestang utføres i prinsippet på samme måte som med enhåndsstang. Noe snøretrekk kan riktignok ikke gjøres med tohåndsstangen, men den lange hevarmen som tohåndsstangen utgjør, kombinert med den samlede kraften av to hender, gir snøret så stor fart at det likevel kan skytes noen meter i framslengen ved at den venstre hånden frigjør snøret. For lange kast gjelder de velkjente reglene: først trekk bakover og press framover, så vending av den øvre håndens håndledd.

197

Fluefiske

Ved hjelp av rullekast kan man også forandre snø­ rets retning, som her i et kast opp mot strømmen. Kasteren har gjort sitt, og det rullende snøret er i ferd med å løfte flua opp av vannet.

Et rullekast lykkes best når man bruker en lang stang med helaksjon. Treningen må legges til vann, ikke gressplen, ettersom den jevne motstanden fra vannet er nødvendig for et vellykket kast. Rullekastet går bedre jo nærmere vannflaten kastehånden er. Til å begynne med må man løfte meget langsomt. Når snøret henger i en bue bak kasteren, føres stangen med en kraftig, akselererende bevegelse opp og framover. I sluttfasen av kastet skal stangspissen peke nedover. Rullekastet er nyttig når man skal heve et sunket våtfluesnøre, og ved fiske på steder der det ikke er plass for bakslengen.

198

Kasting med flueredskap

Rullekast

Kasting i vind

Rullekastet er et meget praktisk kast i forskjellige fiskesituasjoner. Med denne metoden kan man lett kaste 10-15 meter når det bak fiskeren er hindringer som gjør baksleng umulig. Ofte brukes rulling også når et snøre skal løftes fra vannet, eller for å få et synkende snøre opp til overflaten slik at en ny baksleng kan påbegynnes. Prinsippet for rullekastet er enkelt: Stangen løftes ved at man bøyer underarmen til loddrett stilling, eller slik at den skråner svakt bakover. Kastesnøret glir nå i vannet, men det må ikke løftes opp. Hvis snøret løftes direkte, vil kastet bli mislykket, og flua kan treffe fiskeren. Når stangen befinner seg i loddrett stilling og håndleddet er bøyd bakover, presses underarm og håndledd kraftig fram­ over, samtidig som hånden strekkes rett fram slik at stangspissen nesten berører vannet. Da vil snøret danne en bukt som ruller framover, og som til slutt åpner seg slik at snøre og fortom rettes ut. Stangen løftes rolig og uten rykk og stoppes i loddrett stilling. Kastets sluttfase utføres med kraft. Grunn­ reglene gjelder her også: Når stang­ spissen beveger seg i en mest mulig rett linje, dannes det en smal bukt. Ved lange kast og kast i vind er det viktig at snøret danner en smal bukt. Med rullekast kan man også for­ andre kasteretningen. Hvis vinden skaper vanskeligheter, eller hvis det kreves en stor endring av kasteretnin­ gen, kan man gjøre flere rullekast.

Bare sjelden er det så stille at vinden overhodet ikke påvirker kastingen, men en lett vind hindrer ikke fisket hvis man kaster i vindretningen. Når det er nødvendig å kaste mot vinden, kan man benytte seg av høy baksleng og sørge for at snørebukten blir så smal som mulig. Da blir luftmotstanden minst. Avhengig av vind­ styrken må kastet legges helt vann­ rett, nær vannoverflaten eller litt på skrå oppover i bakslengen. Nær vann­ flaten er vindens motstand minst. For å få størst mulig fart på snøret i fram­ kastet brukes dobbelttrekk. Den beste effekten får man når hånden presses ned ved slutten av framslengen samtidig som fiskeren huker seg ned. Ved denne fram­ gangsmåten vil vinden ikke så lett løfte snøret mot slutten av kastet. I meget sterk motvind kan det være meget problematisk å få rettet ut for­ tommen. Hvis man legger stor vekt på at fortommen skal rettes ut, må man enten forkorte fortommen eller heve stangen raskt like før snøret strekkes. En annen løsning er å stop­ pe skytingen av løssnøre med et rykk. Ved kast i medvind er problemet å få til en skikkelig baksleng, ettersom vinden prøver å presse snøre og flue mot fiskerens nakke. Den sikreste løsningen er en ekstra høy baksleng. Dessuten kan det lønne seg å senke kasteplanet litt til høyre. Det må bru­ kes trekk i bakslengen, slik at snøret får større fart. Framslengen, som sen­ der flua ut over vannet, gis forskjellig høyde, avhengig av den aktuelle si­

tuasjonen. Snørebukten trenger ikke å være smal i framslengen. Når vinden blåser mot kasteren fra venstre, oppstår det som regel ingen problemer. Vinden vil presse snøret mot høyre, men kasteren beholder likevel kontrollen. Er vinden sterk, må man bruke dobbelttrekk. Kommer vinden fra høyre, oppstår det derimot problemer. Vinden vil da presse snøret og flua mot kasteren. Det man da i første rekke må gjøre, er å bruke dobbelttrekk, slik at snø­ ret får større fart. Som regel mestres situasjonen ellers ved at man senker kasteplanet tilstrekkelig mot høyre. Hellingsvinkelen er avhengig av vind­ styrken. En annen løsning er å føre stangen på tvers av kroppen over mot venstre, slik at snøret går ut på fiske­ rens venstre side. Det er lett å lære kast over skulderen, og også for dette kastet gjelder alle grunnreglene. Det­ te kastet kan dessuten brukes når man vil unngå å sette flua fast i bus­ ker el.l. bak fiskeren.

Slakt snøre kasting og mending Fluas tendens til å stripe i vannet er et sentralt problem i tørrfluefisket. Flua flyter ikke fritt med strømmen, etter­ som snøre/fortom gjør motstand, og striping oppstår som følge av at strømmens hastighet ikke er den sam­ me overalt ute i elva. For å motvirke striping prøver man å sørge for så mye slakk i snøre og fortom at flua kan flyte mest mulig fritt i strømmen. Selv om fiskeren av og til rugger på

199

Kast over skulderen (på tvers av kroppen) brukes når vinden blåser mot kastehåndens side, eller når bakslengen må plasseres nøyaktig i en åpning mellom treer eller busker. Kastet er forholdsvis enkelt, også foren nybegynner, ettersom skulderen effektivt hindrer at stangen kommer for langt ned bak fiskeren. Derimot er det grunn til å advare mot vridning av stangen. Kastehånden og stangen må også under dette kastet føres i samme plan.

flua eller får den til å stripe med hensikt, og selv om en tørrflue en gang imellom bare fisker når den trekkes under vann, prøver man ved tørrfluefiske å få flua til å flyte lengst mulig uten drag. Når flua har nådd vannflaten, bør stangspissen senkes og følge fluas be­ vegelser i vannet. På den måten sik­ rer man at flua flyter fritt så lenge som mulig. Dersom man har rikelig med slakt snøre, sikrer man seg mu­ lighet for tilslag ved å løfte stangen og samtidig trekke i snøret med venstre hånd. Da får man trukket inn over­ flødig snøre slik at tilslaget kan bli effektivt. Man kan også gi ut mer snøre med venstre hånd ved å vippe stangen lett fram og tilbake. På den måten kan den tiden flua flyter fritt med vind eller strøm, forlenges noe. Hvis man ønsker slakt snøre, kan det lett oppnås ved at man rykker det litt tilbake mens det er i ferd med å rette seg ut i framslengen. Tidligere i dette kapitlet er det skrevet at man sikrer at snøret retter seg ut ved å strekke hånd og håndledd kraftig

200

framover i kastets sluttfase. På den måten rettes kastet, og man hindrer at snøret slår tilbake. Hvis man øns­ ker slakt snøre, går man fram på stikk motsatt måte. Håndledd og stang løf­ tes slik at snøret faller i kroker på vannet. Enda slakere snøre kan man oppnå ved å gjøre framslengen ekstra kraftig og rette den oppover, med det resultat at snøret faller slakt på vannet. De metodene som er beskrevet foran, kan utføres ved at man uteluk­ kende rykker snøret tilbake med venstre hånd. En annen framgangs­ måte når man vil oppnå slakt snøre, er å gjøre en kraftig framsleng og stanse stangen i loddrett stilling. Når snøret så retter seg ut for å falle ned, senkes hånden kraftig mens stangen fortsatt holdes loddrett (fallskjermkast). En effektiv metode når man vil få flua til å flyte lenger, er å øke fortomlengden betydelig, helt opp til 6-7 meter. Da vil fortommen falle ned i bukter, og flua vil flyte lenge før for­ tommen er rettet ut. Før fortommen

er rettet ut, er det imidlertid vanske­ lig å få til et skikkelig tilslag. En lang fortom gjør sitt til at flua fisker bed­ re, men kastingen blir desto vanske­ ligere. Som følge av at strømhastigheten i elva varierer, oppstår det bukter på snøret når det ligger på vannet. Når flue og snøre ikke beveger seg med samme hastighet i strømmen, begyn­ ner snøret å virke på fluas naturlige fart. Resultatet kan bli at snøret pres­ ser en streamer på tvers eller løfter en våtflue opp til overflaten akkurat i en situasjon da den skal være på dypt vann. Med mending (engelsk mend, end­ re, rette på) menes at man manøv­ rerer snøret slik at det oppstår en snørebukt på motsatt side av den bukten snøret får når det ligger i strømmen. Ofte utfører man mendingen før det er dannet noen bukt, ved at man selv kaster en bukt på snøret, mot strømmen, straks det har struk­ ket seg ut på vannflaten. Det er lett å utføre en mending hvis man bare husker på at snøret følger stangspissen. Stangen holdes i ar­ mens forlengelse, og ved hjelp av underarmen og håndleddet kastes den til høyre eller venstre, avhengig av i hvilken retning mendingen skal

Kasting med flueredskap utføres. Stangen beskriver en bue i luften, og stangspissen følger så å si omrisset av den ønskede snørebuk­ ten. Sett fra kasterens synspunkt blir stangspissen først hevet og deretter senket i en bue når den føres til siden. Håndleddet skal bøyes tilsvarende.

Andre kastemåter speykast og switchkast Ikke sjelden må man prøve å nå en fiskeplass i elva ved å kaste over til den andre siden. Et slikt tversoverkast blir imidlertid ofte hindret av trær og busker like bak kasteren, som ikke har plass til bakslengen. Det vanlige rullekastet i strømmende Ved hjelp av mending kan man få tørrflua til å flyte fritt i noe lengre tid enn den ellers ville ha gjort. Fisker man med våtflue, kan mending bidra til at flua går riktigere, eller til at den «står» i vannet. Stangen vippes da i en bue, og snøret løftes og legges oppover i strømmen. Når strømmen erstriest ute i elvas midtparti, og det er det vanligste, gjøres mendingen som vist på tegningen. Hvis strømmen derimot er kraf­ tigst ncer land, kan mending i siste del av kastet gjøres medstrøms.

vann kan da ikke brukes, fordi snøret vil bli trukket med nedover av strøm­ men. Men et tillempet rullekast, eller om man vil, et rullekast med vending av kastet, kan føre fram. Et slikt kast er speykastet (oppkalt etter den kjen­ te lakseelva Spey i Skottland). Kastet starter med at snøret henger strakt ut i strømmen langs landet der kasteren står. Snøret må henge i vannflaten. Er det sunket, kan det bringes opp i flaten ved et vanlig rullekast. Kasteren vender seg mot kasteretningen, altså dit hvor han ønsker at flua skal lande. Føttene er plassert ca. 40 cm fra hverandre, høyre fot noe foran. Stangen føres i en lav bue parallelt med vannflaten og oppover i en U-bevegelse til stangen er ført til

ca. kl. 1.00 bak kasteren. Bevegelsen er jevn og langsom, slik at stangen bare spennes av snørets vekt i strøm­ men. Kroppsvekten hviler på venstre fot. Idet stangen når til enden av U-buen, altså kl. 1.00, føres den kraf­ tig framover i kasteretningen, samti­ dig som kroppsvekten føres over til høyre fot. Snøret vil nå gå i en bue like bak kasteren, mens ytterste del av snøre og fortom med flue frem­ deles er i vannet. Den kraftige fram­ slengen tvinger nå snøret til å rulle ut av vannet i en bukt som etter hvert slipper vannflaten og bringer snøret i ønsket retning. Ved slutten av kastet vil fortommen vende over og strekke seg, og flua tar vannet der den skal. Speykastet kan best gjøres med tohåndsstang, men med en noe kraftig 2/3-aksjonsstang på 9-10 fot kan man også makte det med enhåndsstang. Med trening kan man nå anselige lengder - opptil 20-25 meter. Med korte snørelengder, 8-10 me­ ter, kan man også klare å nå utover og tvers over elva når det er nødven­ dig, ved hjelp av vinkelkastet. Kaste­ ren står da med siden til elva, med ansiktet vendt med strømmen, og luftkaster med lav stang langs elva og ute over den. Når snøret er strukket i bakslengen på oppsiden av kasteren og stangen altså er rett ut for ham, vrir han kroppen 90° og fører stangen opp og kraftig framover i den nye retningen tvers over elva. Med litt trening kan man få til et fint strukket kast på denne måten. Men flua kan ha en tendens til å fare forbi, ube­ hagelig nær øre og nakke. Blåser det langs elva, medstrøms, er slike kast håpløse å få til. Man kan gjerne drive kastetrening på en myk gressplen. Sand og frossen bakke ødelegger imidlertid snøret ganske raskt. Etter at man har trent i fluekast på fast grunn, må snøret rengjøres godt. Fortom og treningsflue må alltid brukes under trening. Den blir mer effektiv hvis man som mål bruker en kastering med en diameter på omkring 60 cm. Skikkelig kasteferdighet kan bare oppnås gjennom trening. Når man har fått innarbeidet kasteteknikken slik at det hele går så å si instinktmessig, kan man konsentrere seg om det vesentlige - fiskingen. 201

Fluefiske

Fluefiske i elv Selv om fluefiske på stille vann blir stadig mer populært, er fluefisket tra­ disjonelt et utpreget elvefiske. Og både flueredskapen og kasteteknikken er utviklet på grunnlag av erfa­ ringer fra rennende vann.

Variasjonsrikdommen er så stor når det gjelder norske vassdrag, at det ikke er mulig å beskrive alle de fiskesituasjoner som kan forekomme. Derfor vil bare de mest vanlige fiskemåtene bli beskrevet her, men med trening og erfaring vil leseren etter hvert kunne tilpasse de beskrevne fiskemåtene til mer spesielle situa­ sjoner. Se også kapitlet Sportsfiske etter laksefisker i dette bindet.

Når man fisker i elver med tett vegetasjon på strendene, lønner det seg å bruke vadebukser. 1 den varme årstiden kan vading være så behagelig at man lett går for langt ut, noe man kanskje ikke legger merke til før vannet begynner å sildre inn over bukselinningen.

Fisketeknikken bestemmes først og fremst av forholdene i selve elva. Om det er harr eller ørret man er ute etter, spiller mindre rolle.

Utstyr for elvefiske Hvis man skal prøve fluefisket i en elv der man aldri har vært før, bør man skaffe seg kunnskaper om elva, ikke minst med tanke på hva slags utstyr man vil trenge. Viktig er det f.eks. å vite om det vil bli nødvendig å vade. Ofte er det så mye skog eller kratt langs breddene at det er nød­ vendig å vade litt ut for å få plass til bakslengen. Hvis man ikke har vadeutstyr i slike tilfeller, blir resultatet gjerne magert fordi man er henvist til å kaste fra noen få steder der det er mulig å få snøret ut fra land. Har man derimot vadestøvler, kan man fiske langt mer systematisk. Hvis det er dypt langs land, er det kanskje ikke tilstrekkelig med vadestøvler, mens derimot vadebukser kan gjøre det mulig å få fisket skikkelig. Til vanlig elvefiske her i landet pas­ ser det å bruke en 8'/2-fots stang og et flytende snøre i AFTM-klasse 6 eller 7. Dessuten bør man ha et synkende snøre i reserve, helst i lommen på fiskevesten. Det kan også lønne seg å ha med en noe kraftigere reservestang. Hvis elva er bred og utsatt for vind, kan det ofte være fornuftig å gå litt opp i snørevekt, til AFTM 7-8. I mindre bekker og myrloner kan man derimot godt greie seg med snøreklasse 5 eller 4. På den annen side er det ikke alltid fornuftig å bruke en særlig kort stang ved fiske i bekker. Ofte er det tett buskas langs bredde­ ne, og vading vil lett skremme fisken i en bekk. Da kan det tvert imot lønne seg å bruke en lang stang, slik at man kan føre flua fra forholdsvis langt hold.

Nedover eller oppover langs strømmen? Man skal alltid nærme seg fiskeplas­ sen med stor varsomhet for ikke å skremme fisk som står nær land. Uansett hvilken fiskemåte man bru­ ker, lønner det seg å stå et stykke inne på bredden når man tar de første 202

Fluefiske i elv

Ved fiske i elv har kasteretningen avgjørende virkning på snørets og dermed også på fluas gange i vannet. Kaster man på skrå medstrøms, vil flua straks begynne å flyte i en bue tvers over strømmen. Kaster man på tvers av strømmen, vil flua til å begynne medfølge strøm­ retningen så noenlunde, men så dreier den i en bue tvers over elva. En flue som kastes på skrå opp mot strømmen, vil flyte ganske fritt i strømretningen til den kommer til et punkt rett utenfor kasteren. Den tiden flua flyter fritt, kan forlenges hvis man kaster med slakt snøre, f.eks. ved hjelp av fallskjermkast, tilbaketrekk i framslengen, mending, eller selvfølgelig ved å følge snøret med stangspissen.

kastene. Til å begynne med bør man bare la flua og litt av fortommen falle i vannet. Deretter kan man, litt etter litt, flytte seg nærmere vannkanten. Hvis det finnes en god utkikksplass som gir oversikt over et større parti av elva, bør man benytte seg av den før fisket tar til. Å studere elva på den måten kan gi et godt grunnlag for planlegging av dagens fiske. Hvis man får øye på fisk som går oppe i overflaten, velger man tørr­ flue, men som regel får man ikke noe glimt av fisk i det hele tatt. Da må fiskeren bare bestemme seg for i hvil­ ken retning han vil fiske. Velger han å kaste med strømmen, må han også forflytte seg nedover langs elva under det videre fisket. Velger han å kaste motstrøms, må han forflytte seg opp­ over. På den måten unngår man å fiske i et område der fisken allerede er forstyrret av vading eller annen uro. Å kaste oppover mot strømmen byr på enkelte fordeler sammenliknet med medstrømsfiske. Fisken står nes­ ten alltid med hodet vendt mot strømmen. Det betyr at fiskeren ved motstrømsfiske vil nærme seg fisken bakfra, mer eller mindre utenfor fis­ kens trange synsfelt. Dessuten vil gjørme o.l. som virvles opp av vade-

støvlene, ikke drive inn i det området man skal avfiske. På den annen side må man kaste varsomt, først nær land og siden utover elva, for at ikke snøre og fortom skal skremme fisken. Sær­ lig viktig er dette i langsomtrennende elver med klart vann. Under slike forhold må man bruke korte kast. Fluas bevegelser i vannet er avhen­ gig av hvordan den kastes i forhold til strømmen. Hvis man kaster på skrå med strømmen, vil flua straks begyn­ ne å bevege seg i en bue tvers over strømmen, til den kommer til det punkt i strømmen hvor den befinner seg i rett linje med stangen. Flua vil altså hele tiden svinge i forhold til strømmen, noe som kan være en for­ del hvis den skal etterlikne en små­ fisk. Derimot er denne fiskemåten ikke den beste hvis man vil at flua skal etterlikne en liten nymfe eller puppe som driver med strømmen. Til tørrfluefiske passer denne fiskemåten sjelden, ettersom flua vil stripe og ofte bli så våt at den synker. Og selv om flua skulle holde seg flytende en tid, vil stripingen i vannflaten ofte skremme fisken. Kaster man på tvers av strømret­ ningen, vil flua til å begynne med følge ganske pent, men etter hvert vil den dreie og svinge tvers over strøm­

men. Fisker man med nymfer, vil det passe bedre å fiske tvers over strøm­ men eller skrått medstrøms. Kaster man flua skrått oppover strømmen, vil den drive fritt nedover til den kommer på høyde med fiske­ ren eller litt forbi. Det betyr at denne fiskemåten passer bra når man bru­ ker små insektimitasjoner, som gjer­ ne driver med strømmen. Også til tørrfluefiske vil motstrømsfiske lønne seg, ettersom man på den måten kan gi flua en ganske lang flytestrekning uten at den striper eller blir trukket under vann. På den annen side blir kastene ved motstrømsfiske kortere jo større fart strømmen har, og jo mer direkte mot strømmen man leg­ ger kastet. Hvis fiskeren under slike forhold vil opprettholde god kontakt med flua, med tanke på et effektivt tilslag, bør han derfor ta inn snøreslakken med venstre hånd så raskt han kan. Dette er imidlertid vanske­ lig i raskt strømmende vann. Dess­ uten er det langt mer anstrengende å vade mot en kraftig strøm enn å vade nedstrøms. Generelt gjelder det at det er na­ turlig å kaste nedover elva, altså med strømmen, når man bruker en større våtflue som skal etterlikne en liten fisk som svømmer i stri strøm. Med

203

Når man kommer fram til fiskeplassen og skal planlegge dagens fiske, tar man ikke bare vær, årstid og tid på døgnet i betraktning. At insektlivet studeres, er en selvfølge. Om mulig sikrer man seg en fisk så man kan få undersøkt hva som i øyeblikket står på spiseseddelen. Denne gangen hadde ørreten ikke spist mye, men næringen, tre vårfluepupper, er typisk for Sør-Norge og nok til å gi fiskerne et tips om fluevalg.

En flue krever godt stell, og preparering av fluene på fiskeplassen er nødvendig, iallfall hvis turen strekker seg over flere dager. Hacklet på en gammel tørrflue får nytt liv når det holdes forsiktig i dampen fra en kokende vannkjele.

våtfluer som skal imitere mindre in­ sekter, kan man i forholdsvis sterk strøm kaste litt på skrå med strøm­ men, og i roligere elver litt på skrå mot strømmen. Det er som regel også den beste fiskemåten når man bruker tørrflue. I praksis fisker man som regel nedstrøms med våtflue, men man kaster oppover mot strømmen til tvers over denne når man fisker med tørrflue eller med nymfe.

204

Mange innbitte fluefiskere er overbevist om at den beste flua er den man binder på selve fiskeplassen, etter at man har sett insektene som surrer i luften. På den måten kommer et ekstra moment til gle­ de inn i fisket. Det kan imidlertid hende at de fluene man binder hjemme, i ro og mak, blir enda bedre.

Fluekrokene må være sylskarpe, og et bryne hører derfor med til utstyret. Krokspissen kan prøves mot neglen. Når kroken føres over neglen, vil den gli lett hvis den ikke er skarp nok, mens en skarp krokspiss henger seg opp og lugger i neglen. På de fleste våtfluekroker kan det lønne seg å bøye spissen på agnoren en tanke utover, med stor forsiktighet. Da vil kroken sitte bedre i fiskekjeften.

A velge side Hvis det på begge sider av elva er like god plass for bakslengen, spiller det i prinsippet ingen rolle fra hvilken strand man fisker. Dersom andre for­ hold, f.eks. vindretning, ikke spiller inn, vil det som oftest lønne seg å fiske på steder hvor fiskerens skygge ikke faller ut over området som skal avfiskes. Hvis det derimot er busker eller trær som hindrer bakslengen, er

situasjonen en annen. For en høy­ rehendt kaster som vil fiske med strømmen, er det da lettere å fiske fra venstre elvebredd, sett nedover med strømretningen. Da kan bakslengen legges over vannflaten. Hvis man fis­ ker fra motsatt bredd, altså den høyre sett i strømretningen, må man enten kaste over venstre skulder, vade så langt ut at det blir plass for bakslen­ gen, eller bare benytte seg av rulle­ kast.

Fluefiske i elv

Vil man kaste motstrøms, vil det være naturlig å velge den venstre elvebredden, sett oppstrøms, forut­ satt at man ikke er venstrehendt. Den som ved trening har lært å kaste bruk­ bart med begge hender, har selvføl­ gelig en stor fordel, ettersom han står fritt når det gjelder valg av side under fiske i elv.

Uttretting av fisken Undermåls fisk skal slippes ut igjen straks, og så uskadd som mulig. Har man mistanke om at fisken som har tatt flua, er i nærheten av minste­ målet, bør man derfor ta den inn pr. omgående, f.eks. ved å trekke di­ rekte i snøret. Flua bør helst løsnes mens fisken befinner seg i vann og uten at man tar i den. Tar man et godt tak i flua og gjør et raskt rykk, vil flua ofte løsne, hvis den ikke sitter for dypt i fiskekjeften. Fisken har som oftest sin faste standplass ute i elva, og dit prøver den å rømme når den har bitt på kroken. Hvis fisken er stor, bør man til å begynne med la den gå hvor den vil, så lenge det ikke er fare for at den skal komme seg ned i et stryk eller andre steder der det ikke vil være mulig å følge den. Ved å holde stan­ gen opp sørger man for at spensten i stangen demper fiskens rykk, slik at

Foren våtfluefisker som kaster medstrøms og beveger seg nedover langs elva (øverst på tegningen), er den venstre elvebredden, sett nedover med strømmen, gjerne den beste (hvis han kaster med høyre hånd). Forutsatt at det er plass til bakslengen, kan han rette kastet dit han vil. Når trær eller busker er i veien for bakslengen, kan han tvinges til å kaste ganske mye på skrå, eller han må bruke rullekast eller speykast. På steder der det er god plass for kastet, bør man gjøre flere kast av ulik lengde. Man begynner da nær land og kaster litt lenger utfor hvert kast. For en høyrehendt tørrflue- eller nymfefisker som kaster motstrøms og beveger seg oppover langs elva (nederst på tegningen), er det lettest å kaste fra venstre strand, sett oppover elva. Fordi man ikke bruker rullekast når man fisker med tørrflue, må man kaste mer eller mindre mot strømmen hvis busker, trær el.l. hindrer bakslengen. Et annet alternativ er å vade tilstrekkelig langt ut.

fortommen ikke slites. En fisk som er på vandring opp­ over elva og som derfor ikke har noen fast standplass på stedet, vil gjerne prøve å stikke rett nedover elva. Hvis man da ikke kan følge fisken raskt nok langs bredden, kan

man så raskt som mulig trekke snøre av snellen og la det drive med strøm­ men. Når snøret har drevet forbi fis­ ken, vil den merke at presset kommer nedenfra. Det hender da at fisken snur og går oppover igjen. Det sikres­ te er imidlertid å sørge for at det er en

Når en flue har satt seg fast, hender det at man kan få den løs ved hjelp av et rullekast, som vist på tegningen. Den rullende snørebukten må komme fra samme hold som flua kom fra da den satte seg fast. Dette knepet kan også brukes hvis man vil få liv og bevegelse i en storfisk som står og sturer nede ved bunnen.

205

tilstrekkelig snørelengde på snellen, og så følge fisken rolig nedover langs elva mens man hele tiden prøver å holde snøret stramt og på betryggen­ de avstand fra stein og andre hind­ ringer. Hvis det lykkes fiskeren å komme nedenfor fisken, vil den ofte snu og dra oppover mot strømmen. Når den samtidig må kjempe både mot strømmen og mot spensten i stangen, vil den raskere bli trett. Når den krokede fisken hopper, noe særlig sjøørreten ofte gjør, må man straks senke stangen for på den måten å gi slakt snøre. Ellers kan man lett risikere at den springende fisken faller ned på den spente for­ tommen, som da lett kan slites, hvis ikke krokens feste i fiskekjeften ry­ ker. Man kan også prøve å hindre at fisken hopper, ved å holde stangen lavt, slik at presset kommer fra siden. En stor ørret stikker ofte ned mot bunnen. Hvis man i denne situa­ sjonen utsetter den for press ovenfra, vil den bare trykke hodet enda krafti­ gere nedover. Derfor vil det lønne seg bedre å prøve å utsette fisken for press fra siden, noe som effektivt på­ virker fiskens balanse ute i strøm­ men. Om nødvendig må man gå et stykke oppover eller nedover langs elva for å kunne utsette fisken for press fra den mest gunstige ret­ ningen. Ettersom det i fluefisket alltid bru-

Den erfarne fluefiskeren holder stangen opp og lengst mulig utfra kroppen når han håver en fisk. Spensten i stangen vil da ta av for fiskens rykk og hindre at den sliter seg løs. I kampens hete og på glatte steiner (illustrasjonen til venstre) kan det riktignok være atskillig vanskeligere enn i den stille, grunne åa på bildet over. Selv om stangen er litt ute av kontroll og den venstre hånden griper om rammen på håven, berges også denne ørreten.

kes forholdsvis tynn fortom, er det nødvendig at litt større fisk trettes skikkelig ut og berges i land ved hjelp av håv eller klepp. Hvis det er mørkt, kan det by på store problemer å håve en fisk på et par kilo eller mer. Hvis en slik fisk har tatt flua, bør man prøve å lede den inn til en slak strand med småstein, hvis noe slikt finnes nær fiskeplassen. Her kan man så landdra fisken, slik som det ofte gjø­ res i lakseelvene. Når man berger en fisk på denne måten, bruker man ikke snellen, men går langsomt inn­ over land mens man trekker fisken jevnt og støtt inn på stranden. Hvis man hele tiden holder tott snøre og sørger for at fiskens hode peker inn mot land og holdes høyt, vil fiskens sprell bare føre til at den arbeider seg inn mot og opp på stranden.

Opptreden under fluefiske Når man meiter, fisker med sluk eller pilker i saltvann eller i større inn­

sjøer, har man som regel store om­ råder til disposisjon. Fluefiskeren har derimot som oftest langt mer begren­ sede bevegelsesmuligheter. Ikke minst gjelder dette ved fiske i elv. Når flere fluefiskere samtidig skal fis­ ke i samme høl eller på samme elve­ strekning, er det derfor all grunn til å legge en fiskeplan på forhånd. Man bør bli enige om at alle skal fiske på samme måte, helst medstrøms, slik at ingen begynner å kaste motstrøms inn i et område der en annen fisker nettopp har tatt fatt på sitt medstrømsfiske. Fiskeren bør bevege seg jevnt ned­ over langs elva under fisket, hvis han da ikke på forhånd har fått tildelt sitt spesielle fiskeområde, men hvis det er forholdsvis langt mellom fiskerne, kan man selvfølgelig ta seg bedre tid. I en laksehøl der det er flere fiskere samtidig, blir situasjonen straks mer problematisk hvis ikke alle følger den fastlagte forflytningsrytmen: Hver enkelt fisker arbeider seg langsomt nedstrøms og fisker over hele om­ rådet, for så å gå tilbake over land til

Fluefiske i elv den øverste delen av et nytt område, eller for å begynne på en ny omgang i det samme området. Fiskerne må på forhånd bli enige om hvor raskt man skal gå fram. Det er viktig at man ikke er for utålmo­ dig. En erfaren fluefisker kan gjerne bruke en time på å gjennomfiske en høl på noen hundre meter. Generelt gjelder det at man aldri skal begynne å fiske i nærheten av en fluefisker som allerede er i gang. Man bør i det hele tatt se situasjonen an

før man begynner å fiske på et sted der det er andre fiskere. F.eks. bør man forvisse seg om at det ikke står en fluefisker skjult rundt den første elvesvingen, få meter unna. Det hender at man må passere en annen fisker, f.eks. for å komme fram til elvestrekningen der man selv skal fiske. Man bør da gå så langt fra bredden som mulig og bevege seg med vanlig forsiktighet. Man bør også huske på at selv om en erfaren fluefisker har øynene med seg, bør

/ en klar sommernatt etter en varm dag kan varmeutstrålingen legge en dis over vannet, noe som legger en demper på insektenes sverming og gir dårligere fluefiske.

man holde seg så langt unna at man ikke kommer i veien for bakslengen. Da unngår man også å få en fluekrok i øyet. I mange elver her i landet er vading nødvendig når man fisker med flue, men det må slett ikke bli et mål i seg selv å bruke vadeutstyr. I mindre el­ ver og bekker der det ikke er spesiel­ le forhold som gjør vading nødven­ dig, vil vading som regel gjøre mer skade enn nytte. Fisken blir skremt unødig, og det er ikke til glede ver­ ken for vadefiskeren eller for de flue­ fiskerne som følger etter. &

Fluefiske

Fiske med våtflue Grunnteknikk For den som vil gjøre sine første for­ søk som fluefisker, er det sikkert for­ nuftig først å prøve våtfluefiske med strømmen i elv. Det er utvilsomt den letteste formen for fluefiske, og også den tradisjonelle metoden når det

gjelder fluefiske etter laks. Flua kas­ tes mer eller mindre skrått med strømmen og gjør så en bue til den befinner seg nedenfor fiskeren. Når flua har endt sin reise og kastet er ferdigfisket, tar fiskeren et par skritt nedover elva og gjør et nytt kast som får flua inn over et nytt område i elva.

Under våtfluefiske skal man unngå unødige blindkast som fører til at flua blir tørr, ettersom hensikten er at flua skal synke straks den når vannflaten. Etter kastet skal man helst føre stang­ spissen litt opp mot strømmen. Der­ med vil det slake snøret som regel rette seg ut, og man får direkte føling med flua. Når snøret langsomt begyn­ ner å rette seg ut i strømmen, lar man stangen følge med. Ellers vil flua bli trukket opp til overflaten for raskt. Når flua henger i enden av et snøre som er strukket i strømmen, vil den ikke lenger ha noen bevegelse, og derfor vil den som regel heller ikke interessere fisken. Med tanke på fisk som kanskje står bak steiner langs bredden der fiskeren befinner seg, kan man nå ta inn litt snøre med den hånden som er fri, og så slippe det ut igjen, slik at det blir bevegelse i flua. Ellers kan man ved vipp av stang­ spissen sørge for å gi flua liv hele tiden mens man fisker inn mot eget land. For øvrig er det vanlig at man prøver å la flua bevege seg mest mu­ lig fritt i strømmen. Under fisket sørger man ofte for å holde en konstant lengde på snøret. Da kan man lett, etter å ha flyttet seg et skritt eller to nedover, bestemme grensene for det neste kasteområdet. Men hindringer langs land gjør det ofte vanskelig å fiske så systematisk. Da kan man i stedet kaste flere kast med ulike snørelengder. Man starter med korte lengder. Når man senere forflytter seg til en ny plass lenger nede, må man ta inn snøre og begyn­ ne med korte kast, for å sikre seg at det ikke blir ufiskete områder. I stør­ re elver bør man også gjøre flere kast fra hver kasteplass, for å sikre seg at området blir nøye gjennomfisket, og gjerne variere fiskedybden fra kast til kast. Hvis det er god plass til bakslen­ gen, kan man plassere kastet hvor man vil. Hvis trær el.l. hindrer bak­ slengen, må man kaste mer eller I våtfluefisket og ikjce minst nymfefisket er det viktig å gi flua de riktige bevegelsene på riktig sted. For å holde kontroll med snøret hele tiden kan man dra det inn noen centimeter om gan­ gen, med tommel og pekefinger og mellom de øvrige fingrene og håndflaten (hand and twistmetoden). Snøret kan da også lagres i hånden og slippes ut i neste kast.

Fiske med våtflue mindre på skrå nedover strømmen, om man ikke mestrer spesialkast som f.eks. speykast eller rullekast. Jo mer på tvers av strømretningen man legger kastet, desto mer naturlig vil flua flyte med strømmen til å be­ gynne med. Samtidig får den også tid til å synke tilstrekkelig dypt, før den igjen blir trukket opp til overflaten når snøret rettes ut i strømmen. Hvis strømmen er stri, vil vannpresset på­ virke snøret slik at flua ikke flyter nedover i den ideelle halvsirkelen, men blir rykket med av snøret på tvers av strømmen. For å unngå dette kan man gjøre mendekast straks snø­ ret begynner å danne bue nedover. Ved hjelp av en stangbevegelse rulles snøret i en bue opp mot strømmen. Mens det retter seg ut igjen, vil flua uhindret bli ført nedover strømmen. Når man fisker f.eks. laks i dyp

strøm, er det vanskelig å mende med snøret, iallfall hvis det har fått tid til å synke noe. Man bør da kaste mer på skrå nedover strømmen, slik at strømpresset ikke kan danne noen større bue på snøret. Samtidig bør man bruke langt snøre, slik at flua likevel får tid til å synke og fiske.

Fiske med streamer og andre store fluer En streamer er en flue som nærmest skal imitere en liten fisk. Streamerfiske er som regel basert på den sam­ me grunnteknikken som er beskrevet ovenfor for våtfluefiske. Denne tek­ nikken passer også godt av den grunn at en virkelig småfisk ofte kan svøm­ me på tvers av strømmen. Det kan til og med lønne seg å understreke fluas

Rullekastet kan ikke brukes ved tørrfluefiske, men er nyttig når man fisker med våtflue.

tverrgående bevegelse i strømmen, f.eks. ved å kaste rett over strømmen og deretter raskt ta inn snøre med venstre hånd. Strømpresset vil danne en bue på snøret, og den strie strøm­ men vil så trekke flua nesten på tvers av strømretningen. Ved fiske i langsomtrennende vann lønner det seg ofte å gi streameren ekstra liv ved å vippe forsiktig med stangtoppen. Denne medstrøms kastemåten, der man systematisk, men blindt dekker hele fiskeområdet, bør bare brukes når strømmen er så jevn at man ikke uten videre kan «lese» elva og finne ut hvor fisken står. Men som oftest er det ikke slike forhold i elvene her i landet. Stort sett vil man kunne gjøre seg opp en mening om hvor fisken står, f.eks. ved store steiner og ved overgangen mellom strøm og stille vann. Når man kan rette fisket mot bestemte steder i elva, blir det hele mer interessant, sammenliknet med

Store ørreter går ofte opp i elvene for å ete småfisk. Når slik fisk finnes i elva, kan det derfor lønne seg for fluefiskeren å bruke en streamer, enfluetype som nettopp skal imitere småfisk.

ringen blir mindre og temperaturen i vannet stiger utover sommeren, blir de egentlige insektimitasjonene det riktige valget. Senere på høsten går storfisken igjen opp i elvene, og da kan streamere atter være på sin plass, blant annet fordi disse store fluene tillater bruk av tykkere fortom. Større fisk siger ofte først i skum­ ringen inn på grunt vann eller opp mot overflaten for å søke næring, slik at det er mulig å nå dem med flua. Under slike fiskeforhold er det lette­ re å bruke den litt tyngre flueredskapen som streamerfisket krever. En kaster som har noe øvelse, kan kaste et tungt snøre så å si bare på grunnlag av «følelsen», selv om det er temme­ lig mørkt. På en noe tykkere fortom oppstår det heller ikke så lett vindknuter som på de tynne fortommene som brukes ved fiske med små fluer. For øvrig er fiske med små fluer ofte temmelig forgjeves i halvmørke, ettersom fisken under dårlige lysfor­ hold langt lettere vil oppdage en stor og bevegelig streamer enn en liten insektimitasjon.

Fiske med nymfer og andre små fluer en mer mekanisk gjennomfisking, helt på det uvisse, av et større elve­ parti. Når man fisker medstrøms med streamer og retter fisket mot hva man tror er standplassen til en fisk, f.eks. en stor stein, lønner det seg å sikte inn og måle ut snøre slik at det vil rette seg ut i strømmen akkurat der fisken står. Da vil flua svinge fristende ned like foran fisken. Streamerfiske passer særlig godt der man vil kaste over mot høler eller steiner ved det motsatte landet. Under slike forhold er det ofte til­ strekkelig at flua bare et øyeblikk blir liggende i det stille vannet ved stand­ plassen. For fisken vil som regel rek­ ke å ta flua selv om den ganske snart blir trukket ut i strømmen. Det er vanskeligere å fiske med streamer på egen side av strømmen, ettersom større fisk sjelden bryr seg om en flue som kommer drivende passivt, uten egen bevegelse. Ved fis­ ke på egen side av elva kan det derfor

210

gi bedre resultater å kaste mot strøm­ men, forutsatt at man rekker å hale snøret inn så raskt at man hele tiden har kontakt med flua. Enda bedre er det å fiske slik at streameren får litt større fart enn strømmen. Da virker det som om den svømmer aktivt, og fiskens interesse øker. Ved streamer­ fiske holdes snøret som regel stramt, slik at fisken gjerne kroker seg selv. Hvis man vil kaste større fiskeimitasjoner, kreves det noe tyngre utstyr, f.eks. tilsvarende AFTM-klas­ se 7-8. Det flytende snøret, som man­ ge fluefiskere foretrekker, passer godt også til fiske med slike imitasjo­ ner, men hvis elva er dyp, er det bedre å bruke synkende snøre, etter­ som det kan være vanskelig å kaste store streamere hvis de er belastet, f.eks. med splitthagl. Streamerfisket gir som regel best resultater tidlig i sesongen, det vil si til noe etter sankthans i elver der store ørreter fremdeles er på næringsvandring på denne tiden. Når vannfø-

Som nevnt utgjør insektenes forskjel­ lige undervannsstadier - larver, pup­ per og nymfer - den klart største delen av fiskenes insektføde. Til sine tider kan opptil 90 prosent av føden hos fisk som oppholder seg i elv, ut­ gjøres av disse insektstadiene. En stor del av fiskens insektføde plukkes fra stein, mose, vannplanter o.l., men for fluefiskeren er det like­ vel mest naturlig å prøve å etterlikne larver som kryper mer aktivt på bun­ nen, eller som svømmer i vannets mellomsjikt. Småkryp som oppfører seg på denne måten, er f.eks. en del av døgnfluenes nymfer og enkelte frittsvømmende vårfluelarver. I en elv med stri strøm er det van­ skelig å få en flue til å synke så dypt at den kan etterlikne en larve som kryper på bunnen, selv om flua belas­ tes f.eks. med splitthagl. Hvis man kaster riktig og gir ut løst snøre, er det likevel mulig å få flua helt ned til bunnen, under strømvirvlene, spesi­ elt hvis man kaster i utkanten av

Fiske med våtflue

Når man kaster en våtflue med strømmen, kan det ofte lønne seg å kaste med nokså slakt snøre, slik at flua vil synke tilstrekkelig. Hvis kastet har riktig retning og lengde, vil snøret da rette seg ut akkurat på det stedet der fisken står, slik at flua begynner å stige som et klekkeferdig insekt like foran snuten på fisken. Hvis det er kraftig strøm, må man prøve å få til en langsom utretting av snøret ved å kaste noe opp mot strømmen. Ellers vil flua stige så raskt at suget danner en glitrende luftboble bak flua. Dette fører lett til at fisken hogger feil. Tegningene viser situasjonen sett fra siden og ovenfra.

strømmen. Når man mener at flua befinner seg nær bunnen, begynner man ganske langsomt å ta inn og kveile opp slakt snøre med venstre hånd. Overraskende ofte er det da fisk på kroken. Når døgnfluenes nymfer og vår­ fluenes pupper stiger til overflaten for å klekkes, ligger forholdene aller best til rette for å etterlikne disse insektene. Med en våtflue som er kastet på skrå nedover elva, i omtrent 60 graders vinkel med strømretnin­ gen, kan man lett imitere en vårfluepuppe som stiger mot overflaten. I kastets sluttfase, når snøret retter seg ut i strømmen, stiger flua mot over­ flaten omtrent som en puppe. Man må imidlertid være klar over at nym­ fer og pupper ikke greier å bevege seg på tvers av strømmen, som en småfisk. Ved nymfefiske må man derfor, ved hjelp av kasteretningen og eventuelt med mending, sørge for at flua driver så fritt som mulig med strømmen. Hvis man kaster mot et bestemt mål, bør man, på samme måte som ved streamerfiske, prøve å plassere kastet slik at snøret rettes ut og flua begynner å stige på det riktige stedet. Det er viktig at snøret ikke strammes for raskt, før den avgjørende fasen, og at fluas retning ikke endres for

fort. Fisk som er vant til å ta stigende insekter i strømretningen, vil da lett hogge feil. Det hender at fisken bare er inn­ stilt på å ta insekter som befinner seg på et visst nivå i vannet. Hvis flua da passerer bare 10 cm over fisken, blir den sjelden tatt. Under slike forhold må man enten bruke synkende snøre eller tyngre flue, eller man må kaste mer på tvers av strømmen eller til og med litt oppover mot strømmen, slik at flua får tilstrekkelig tid til å synke. For å sikre at flua synker fritt, kan snøret kastes med slakk. Når man mener at flua har sunket så dypt at den nærmer seg det stedet hvor man antar at fisken står, rettes snøret ut ved at man trekker i det med venstre hånd samtidig som stangtoppen he­ ves. Flua begynner da å stige, og fiskens oppmerksomhet vekkes. Når fisken tar nymfen på denne måten, i strømmen nedenfor fiskeren, kroker den seg som regel selv.

Mer om ulike fiskemåter Nymfefiske medstrøms, som likner nokså mye på vanlig våtfluefiske, passer særlig i strie elver med stryk. Jo langsommere elva flyter, desto bedre anledning har fisken til å stude­ re flua og merke seg eventuelle mis­

tenkelige detaljer ved bevegelsene. Under slike forhold er det viktig å bruke små fluer som kastes mot strømmen, slik at de kan svømme så fritt som mulig. På den måten er det lettere å kaste tilstrekkelig nøyaktig og dessuten å få flua dypt nok til å komme nær fisken. Ved motstrømskast må man selv­ sagt ta snøret inn med venstre hånd etter hvert som det blir slakt når flua flyter nedover. Her gjelder det å ikke påvirke fluas bevegelser. I motsetning til hva tilfellet er under medstrømsfiske, må man ved motstrømsfiske sørge for aktiv kroking av fisken, men det er vanskelig å merke når fisken biter, når man kas­ ter mot strømmen. Dette må man hele tiden være oppmerksom på. Hvis vannet er helt klart, hender det at man ser fisken på forhånd. Da bør man kaste nøyaktig så langt ovenfor fisken at flua har sunket tilstrekkelig idet den passerer. Når nymfen befin­ ner seg like foran fisken, er det nok med et lite drag i snøret for å gi flua så mye liv at fisken biter. Slike fiskeforhold er imidlertid sjeldne hos oss. Det vanlige er at man må fiske «blindt» og kaste på steder der man tror at det står fisk. En gang imellom kan man få et glimt av fis­ kens kroppsside idet den tar, men som oftest må man nøye seg med å følge snøret og særlig punktet der snøret (eller fortommen) bryter vann­ flaten - for å kunne gi tilslag i det rette øyeblikk. Hvis snøret et øye­ blikk stanser, eller fortommen blir trukket ned, lønner det seg alltid å løfte stangen og samtidig trekke i snøret. Dette gir et jevnt tilslag. Både selve fisket og registreringen av napp lettes til en viss grad hvis man i tillegg til snøret også smører en del av for­ tommen. Samtidig kan man preparere den delen av fortommen som forutset­ ningsvis skal synke så raskt som mulig. Lengden på denne fortomdelen be­ stemmes på grunnlag av vanndybden og strømmens hastighet. Fortommen kan gnis gjennom mose, et oreblad, el­ ler behandles med synkestoff. Nymfefiske med kast mot strøm­ men er uvanlig spennende, men ofte er det en anstrengende fiskemåte. Den krever både kasteferdighet og evne til å håndtere snøret i strøm-

211

Det er slett ikke alltid nødvendig å kaste flua. Det som teller, er bare at den kommer i vannet på en naturlig måte og beveger seg riktig der. Ved gamle fløtningsinnretninger, kvernhus o.l. er det ofte umulig å komme til med et kast, mens det på den annen side ofte er gode muligheter for å få flua ut på annen måte. Ved å la nymfen og fortommen gli ned­ over like under overflaten, kan man effektivt etterlikne en virke­ lig nymfe som stiger for å klekkes. I en smal, kraftig strøm kan man la streameren flyte fritt nedover til den kommer til en lovende kulp, der man med litt rykking kan gi den meget fiskeliknende bevegelser.

212

men. Dessuten krever den stor opp­ merksomhet og konsentrasjon fra fis­ kerens side. Ellers svarer slikt nymfe­ fiske helt til tørrfluefiske, bortsett fra at nymfen ikke flyter. Og en flytende flue gjør det lettere å merke når fis­ ken tar. I stille strøm eller i djuphøler i elvene hender det at fisken tar nym­ fen helt oppe i vannflaten eller like under. Når fisken vaker, kan det være vanskelig å avgjøre om det er naturlige nymfer eller utvokste insek­ ter den er ute etter. Ofte brytes ikke vannflaten av vaket, det dannes bare en virvel eller en «bulk» på vannet. Da bør man prøve en nymfe uten vektbelastning og kaste den forsiktig litt ovenfor den vakende fisken. Tidlig om våren, når fiskesesongen begynner og vannet ennå er kaldt, beveger fisken seg lite, og den holder seg for det meste nær bunnen. Da lønner det seg å prøve med litt tunge fluer som kan imitere larver i beve­ gelse nede ved bunnen. Med disse fluene fisker man så dypt og langsomt som mulig. Senere på våren vil fisken villig ta både nymfer og larver som svømmer i mellomsjiktet i vannet. Den egentlige vårfluesesongen be­ gynner nær midtsommer og varer helt til fluefiskesesongen er slutt. I denne perioden tar fisken imitasjoner av vårfluepupper og dessuten tørrfluer som imiterer utvokste vårfluer. Nymfefisket stiller ingen spesielle krav til redskapen. Som oftest er det en fordel å bruke flytende snøre, ettersom det da er lettere å få kon­ troll over snøret ved fiske på tvers av strømmen eller litt på skrå mot strømretningen. Flytesnøret gjør det dessuten lettere å registrere napp. Hvis man ønsker at flua skal synke raskt og dypt, må man bruke en lang og tynn fortomspiss. En tungt belas­ tet flue er vanskelig å kaste, men med rullekast går det likevel ganske bra. Som regel lønner det seg å være for­ siktig med å tynge fluene, og f.eks. nøye seg med noe koppertråd eller bruke fluemateriale som trekker vann, og dessuten unngå alt som hjel­ per flua til å flyte, f.eks. mye stiv bust. I dype elver er det likevel grunn til å overveie bruk av synkende snø­ re, og ta nymfen inn rykkvis, f.eks. med hand and twist-metoden.

Fiske med tørrflue

Fiske med tørrflue Grunnteknikk Også i elvene tar fisken bare en brøk­ del av sin næring oppe i vannflaten, derfor er tørrfluefiske i prinsippet ikke den mest effektive fiskemeto­ den. Dessuten er det ofte så sterk strøm i elvene at det er vanskelig å få flua til å flyte skikkelig. Når tørrflue­ fiske likevel er en spesielt morsom form for fluefiske, er det kanskje ikke minst fordi man ser at fisken tar flua. Særlig lokkende er denne fiske­ måten for fiskere som interesserer seg for bruk av insektimitasjoner, og som vil bruke lett redskap. I diskusjonen om motstrøms- kont­ ra medstrømsfiske fant vi at når det kastes med rett snøre nedover elva, vil flua alltid stripe eller bli slept med av snøret. Det er grunn til å regne med at en flue som striper, ofte vil skremme fisken mer enn en flue som beveger seg under vannet, og som av fisken vil bli oppfattet som en liten fisk. Når flua striper, vil fisken uten tvil oppfatte krusningene i vannfla­ ten, og når det fristende «insektet» som kommer inn i fiskens synsfelt, plutselig forvandler seg til noe annet og ganske unaturlig, er det klart at den reagerer negativt og kanskje blir skremt. Selv om insekter som f.eks. vårfluer ofte kan «dumpe» seg fram på vannflaten, og selv om fisken en gang imellom kan ta en flue helt i begynnelsen av stripingen, er bevisst striping med flua ikke det rette midlet til å gi flua liv. Å hindre striping eller drag er da også et sentralt mål i tørrflueteknikken. Derfor kaster man helst oppover mot strømmen. Man nærmer seg altså fisken nedenfra, og tørrfluefiskeren beveger seg oppover langs elva, mot strømmen. Flua skal dale litt ovenfor det ste­ det der man mener at fisken står. Dette fører til at fortom eller snøre kan komme til å falle like over fisken og skremme den. For å hindre dette anbefales det ofte å kaste med kroking av fortommen, slik at flua kom­ mer til å drive inn i fiskens synsfelt

før fortom og snøre. Dette krever imidlertid en teknikk som er så van­ skelig at det sjelden lykkes helt, iall­ fall for nybegynnere. Derfor er det sikrere å nærme seg fisken fra en annen kant eller bruke en annen kasteretning. Selv om man i langsomtflytende elver med klart vann ofte må nærme seg fisken nedenfra og kaste direkte mot strømmen, er den beste kasteretningen i mange elver nesten på tvers av strømmen eller litt på skrå oppover. Ved kasting mot strømmen dannes det slakt snøre, som omtalt i forbin­ delse med nymfefiske foran. Når man fisker med tørrflue, er det selvfølgelig av største betydning at snøret ikke sleper flua. Mellom kastene må tørrflua tørkes ved hjelp av noen blindkast. For at snøret skal få skikkelig «tørkefart», bør blindkastene gjøres med en mindre snørelengde enn man bruker under selve fisket.

Når man kaster på skrå mot strøm­ men, vil det ofte danne seg en bue på snøret, særlig hvis man må kaste over en sterkere strøm midt i elveløpet. Dette fører til drag i flua. Ettersom mending av snøret kan medføre et slikt drag, eller at flua blir trukket under, må man prøve å kaste slik at snøret danner en bue oppover, mot strømmen. Ofte skaper imidlertid forholdene i elva vanskeligheter: Strømretningen er ikke den samme overalt, noe som gjør at snørets ulike deler driver med innbyrdes forskjellig hastighet, slik at flua likevel begyn­ ner å stripe. Under slike forhold er det best å kaste slik at snøret ikke blir rett, men faller i «kroker». Dermed får flua muligheter til å flyte fritt en stund, til snøret har rettet seg ut. Ved tørrfluefiske i svakt strøm­ mende vann er det ofte en fordel at fortommen ikke retter seg helt ut, ettersom flua da flyter friere. Dette kan man oppnå ved å bruke en lang, tynn fortomspiss som ikke retter seg helt ut selv i et kraftig kast. Når man bruker tørrflue i svært stri strøm, vil strømmen tross alle mendingsforsøk rykke snøret med seg ned i strøm virvlene. Hvis man derimot

/ tørrfluefisket gjelder det å kaste slik at flua kan flyte fritt så lenge som mulig. Snøret følges hele tiden med stangen, og man gjør små mendinger hvis den midtre delen av snøret beveger seg raskere enn snørespissen. Fiskeren på bildet står på kne på steinen for at han skal være minst mulig synlig for fisken. En ørret som står høyt i vannet og tar føde på overflaten, kan gjennom sitt vindu lett se en gjenstand som rager høyt opp.

213

Fluefiske

kaster rett opp mot strømmen, vil man ofte ikke rekke å ta inn slakt snøre raskt nok. Fisker man med tørrflue under slike forhold, vil man ofte få det beste resultatet ved å kaste nesten rett nedstrøms. For at flua ikke straks skal begynne å stripe, ut­ føres kastet slik at det oppstår mest mulig slake buer. Kastelengden bør velges slik at snøret ennå ikke er ret­ tet ut idet flua når det stedet der man mener at fisken står. Men snøreslakken må ikke være større enn at man kan gi tilslag hvis fisken skulle ta. Dette må man alltid ta i betraktning når man fisker med slakt snøre. Til­ slaget må kunne gis tilstrekkelig hur­ tig, og ofte er et tilslag med strøm­ men det beste. Under vading må man unngå å komme ovenfor fisken, slik at bunnmateriale som virvles opp og blir tatt av strømmen, skremmer fisken. Det er da bedre å holde seg nær land og kaste på skrå nedover. Der strømmen brytes og dreier, f.eks. ved brokar og store steiner, kan det være mulig å nærme seg fisken usett ovenfra uten å vade. Men det er også grunn til å huske på at jo mer stille vannet er, desto lettere vil fisken kunne se fiske­ ren. Også av denne grunn passer tørr­ fluefiske medstrøms best i stri strøm. Derfor er det da også blitt stadig mer populært å bruke tørrflue på strie elvepartier, etter at det er utviklet tørrfluetyper som flyter meget godt.

Tørrfluefiske i praksis Tørrfluefiske har tradisjonelt gått ut på å kaste etter vakende fisk, og å finne fram til en flue som er en best mulig imitasjon av det insektet som fisken vaker etter. I klare og langsomtrennende elver, der tørrfluefiske for det meste drives, er dette ikke bare en mulig, men ofte den eneste brukbare metoden for fluefiske. Mange av de aktuelle fiskene er ikke så kresne at de bare vil ha én bestemt insekttype. Hvis man fisker på grunnlag av et glimt man har fått av fisken, må man være klar over at i strømmende vann sees dette glimtet nesten uten unntak nedenfor fiskens virkelige standplass i strømmen. Dette skyldes at fisken som regel glir litt nedover med strøm­

214

men idet den stiger mot flua. Derfor bør man også først vite hvor fisken står. Ofte er standplassen bak en stein eller annen hindring som endrer og letter strømpresset, og der fisken raskt kan finne skjul etter at den har tatt et insekt eller annen føde som kommer drivende. Hvis det ikke er mulig å fastslå med sikkerhet hvilket insekt fisken går etter i øyeblikket, bør man begynne fisket med en liten eller middelstor flue, kanskje en vårflueimitasjon, helst en som fiskeren generelt har tillit til, og som flyter godt. Kasteplass og kasteretning bør vel­ ges slik at flua vil falle ned litt oven­ for den øvre kanten av fiskens vindu, og slik at den vil drive fritt og høyt på vannet inn i fiskens synsfelt, helst rett mot fisken. Ettersom størrelsen på

fiskens vindu er avhengig av hvor dypt den står, må flua treffe vannet minst så langt ovenfor fisken som av­ standen mellom fisken og overflaten. På den annen side er det av stor betydning at man ikke kaster så langt oppover strømmen at snøret faller over eller for nær fisken. Samtidig må man passe på at flua flyter fritt hele tiden mens den er innenfor fiskens synsfelt. Flua må med andre ord ikke stripe mens den er synlig for fisken. Hvis strømmen er vanskelig, må man derfor ofte nøye seg med å kaste nes­ ten rett på fiskens antatte standplass, og bare håpe på at fisken vil ta en rask avgjørelse, noe den ofte må gjø­ re der strømmen er stri. Hvis man har kunnet bestemme fis­ kens standplass tilstrekkelig nøyak­ tig, og kastet i alle fall tilsynelatende

Fiske med tørrflue har vært vellykket, men uten at det har gitt resultater, er det ingen grunn til å skifte flue straks. Først bør man gjøre seg opp en mening om hvorvidt man kan ha nærmet seg fisken for uforsiktig, slik at den i virkeligheten har stukket av. Hvis man kommer til at det ikke kan være tilfelle, kan det tenkes at flua har stripet en tanke, selv om man ikke har sett det fra fiskerens posisjon. Før man bytter

flue, kan det derfor lønne seg å gjøre som fisken ofte ikke er så hissig på å et nytt kast, men nå med en litt annen ta fluer som bare viser seg i utkanten kastevinkel, slik at man får flua til å av synsfeltet. Særlig gjelder dette flyte mest mulig fritt og naturlig. harr, som helst stiger nesten loddrett Det kan også tenkes at fisken slett mot flua. ikke har sett flua, fiskens vindu er jo Feilen kan også ligge hos flua. Når temmelig lite. Derfor må også kaste­ et naturlig insekt kommer til syne ne plasseres med stor nøyaktighet, utenfor fiskens vindu på helt stille spesielt hvis vannet er grunt. Det er vann, vil insektets bein avspeile seg også viktig at flua ikke driver forbi som små lysende prikker, mens en for langt ut til siden for fisken, etter­ fluekrok ofte vil være godt synlig i vannspeilet, sammen med hackle o.l. Riktignok kan en sulten fisk la seg Med tørrflue kan man også kaste rett medstrøms, forutsatt at snøret kastes tilstrekkelig slakt. Kastet friste av dette, men ofte vil en flue bør tilpasses slik at snøret ennå ikke er helt utrettet når flua kommer til det stedet der man antar at som presenterer seg på denne måten, fisken står. Likevel bør snøret være såpass strukket at det er mulig å gi et skikkelig tilslag. bli vraket. Fisken vil i det hele tatt Ved kast rett mot strømmen kan det hende at fortommen, i noen tilfeller også snøret, faller ned like helst ta en flue som er godt bundet, over fisken. Hvis det er fare for at noe slikt skal skje, er det bedre å kaste fra et annet sted, der man kan legge kastet ned på tvers av strømmen. Når snøret kastes noe slakt, vil ikke sidestrømmen som faller lett ned på vannflaten, og straks få flua til å stripe. som flyter høyt. Når man skifter flue, lønner det seg ofte å gå over til en mindre krokstør­ relse, og kanskje også montere en lengre og tynnere fortomspiss, blant annet fordi flua da vil flyte friere. Noen ganger kan det også lønne seg å gi tørrflua mer liv ved hjelp av små bevegelser med stangen. Når man kaster mot strømmen, kan det være vanskelig å få dette til, men ved kast på tvers av strømmen, særlig i langsomtflytende elver, er det ofte lett å gi den flytende flua en tilstrek­ kelig oppkvikkende bevegelse. Og fisker man nedstrøms, er det svært lett å gi flua en dansende bevegelse ute i strømmen. Men fisken slår ofte feil etter en dansende flue. En hoved­ regel er derfor at tørrflua fisker best når den flyter fritt. Når fisken tar en tørrflue, må den krokes ved hjelp av et ikke for kraftig tilslag. I tilslaget heves stangspissen samtidig som man drar i snøret. I klart vann, der man kan se fisken når den kommer opp mot overflaten, har man lett for å slå til for raskt, før fisken har rukket å lukke kjeften og har snudd for å gå ned mot bunnen igjen. Under normale forhold ved elvefiske er dette imidlertid ikke noe stort problem. Regelen må bare være at man prøver å gi tilslag straks man merker at fisken napper. Foran har vi gått ut fra at fisken er lokalisert på grunnlag av et glimt i vannet, eller at man har sett vak. Men ved vanlig elvefiske er det langt vanligere at også tørrfluefiske må dri­ ves blindt, uten sikre tegn på at fisken 215

overhodet er ute etter føde i overfla­ ten. Særlig gjelder dette ved fiske etter harr. Også under slike forhold fisker man på den samme måten, ettersom fisket jo under enhver om­ stendighet går ut på å vurdere hvor fisken har sin standplass. Forskjellen er at ved blindfiske er det fiskerens erfaring og vurderingsevne som er av­ gjørende, ikke synsinntrykket. Også ved blindfiske beveger man seg mot strømmen, og flua kastes litt ovenfor det stedet hvor man antar at fisken står, mens man hele tiden omhyggelig konsentrerer seg om hvert enkelt kast. Som oftest begynner ikke fisken å gå etter overflatenæring i elvene før det er blitt en viss varme i vannet, ofte omtrent midt i juni i lavlandet og midt i juli i fjellet. Under gunstige forhold kan man fortsette tørrfluefisket helt til fiskesesongen er slutt. Når det etter en varm høysommer216

I store elver kan fluefiskerens rekkevidde virke ganske begrenset, men i virkeligheten er det bare sjelden at kastelengden er avgjørende. Det som teller, er å vite hvor fisken står, og servere flua på en måte som frister.

dag danner seg et lett skydekke ut­ over kvelden, er forholdene ideelle for tørrfluefiske. Under slike forhold vil ikke vannet, som er oppvarmet i løpet av dagen, fordampe så raskt, og dermed unngår man den kveldsdisen som riktignok er dekorativ, men som ikke gir ideelle forhold for insektenes sverming. Til tørrfluefiske passer som regel vanlig, forholdsvis lett flueredskap. Hvis man vil skaffe seg spesiell red­ skap for tørrfluefiske, velger man en stang som er litt lettere og kortere enn en vanlig våtfluestang, f.eks. en stang på 8 fot (240 cm) i AFTMklasse 5. Når det er en fordel å bruke en lett stang, er det fordi tørrfluefiske innebærer så å si uavbrutt kasting. Med en svært langsom stang er det

vanskelig å få tørket flua ved hjelp av bare noen få blindkast. Det må også advares mot ekstra korte og meget raske stenger, ettersom kasterytmen i praksis ganske snart blir ødelagt når man kaster med kort snøre. At snøret skal være flytende, er en forutsetning. Mange fiskere fore­ trekker til tørrfluefiske lyse snører fordi disse snørene er lette å se på vannflaten under de fleste lysfor­ hold, og fordi fisken ser snøret mot en lys bakgrunn og derfor ikke så lett blir forstyrret av et lyst snøre. Man må alltid rense snøret grundig før fisket begynner. Ofte lønner det seg også å ta en pause under fisket for å tørke et snøre som er blitt vasstrukkent, og rense det på nytt med snørefett.

Fluefiske i stille vann

Fluefiske i stille vann Utstyr Fluefiske ble opprinnelig bare drevet i rennende vann, men etter hvert som det er blitt flere fluefiskere og mindre fisk mange steder, er fluefiske i inn­ sjøer og tjern blitt stadig mer vanlig. Etter hvert er det også flere fiskearter som gjøres til gjenstand for fluefiske, og det er økende interesse for fluefis­ ke i saltvann. Fiske i stille vann krever som oftest lengre kast enn fiske i elver og bek­ ker, der fisken ofte står helt inntil land. Dessuten er det vanskeligere å finne ut hvor fisken står i stille vann. Hvis man fisker fra båt, kan båten lett komme til å skremme fisken. I langgrunne vann er imidlertid båt ofte nødvendig for fluefiskeren, ettersom det ikke er mulig å kaste langt nok ut fra land. Problemet med å komme tilstrek­ kelig langt ut fra land løses av enkelte ved at de bruker kasteslukstang og en kastedobbe. Til kastedobben er det festet en 1-3 meter lang fortom, og på fortommen er det montert 2-3 fluer. Man kan for øvrig montere fluer ovenfor kastedobben. På den måten kan man også fiske høyt i vannet. Men å kaste med så komplisert red­ skap er ikke lett. Hvis man vil bruke tørrflue ved dobbefiske, er det en forutsetning at flua er svært godt pre­ parert, så den flyter godt. Som regel brukes bare våtfluer når man fisker med kastedobbe. Man fisker ved å sveive inn som ved vanlig slukfiske, og tilslaget skjer automatisk takket være innsveivingen. Også ved bruk av vanlig fluefiskeutstyr prøver man å få så stor rek­ kevidde som mulig, enten man fisker fra båt eller fra land. Derfor bør man velge utstyr i AFTM-klasse 7 eller kanskje 8. Antallet kast blir langt mer beskjedent i vann enn ved fiske i elv. Fisket går i stor grad ut på å vente tålmodig. Det lønner seg å bru­ ke en forholdsvis lang stang, og stan­ gens AFTM-klasse kan være et num­ mer høyere enn snørets, ettersom man gjerne holder en større snøre-

lengde i luften enn de 9,15 meter som klassifiseringen bygger på. I praksis innebærer det at stangen blir mer be­ lastet enn systemet forutsetter. Bru­ ker man enhåndsstang, bør man vel­ ge en av de lengste, på 9-10 fot. Kar­ bonfiberstenger er fordelaktige når man kaster med store snørelengder. Disse stengene har dessuten gode egenskaper når det gjelder rullekast, og er velegnet til høy baksleng, noe som ofte er aktuelt når man fisker fra en bratt strand. Når man fisker med flue i stille vann, er målet nesten alltid fisk som beiter i vannskorpen. Hvis man bru­ ker synkende snøre, får man en slit­ som jobb med nesten ustanselig kas­ ting. Det er jo en forutsetning at flua kastes langt, og ettersom fisken like­ vel nesten alltid tar flua høyt i vannet, må snøret tas inn straks etter kastet. Hvis det er aktuelt med små kastelengder, kan nok også fiske med våt­ flue gå bra, fordi kastingen da blir

vesentlig lettere samtidig som fiske­ ren kan rekke å få kroket fisken. Særlig kan nymfefiske gi gode resul­ tater når fisken står så nær land at den kan nås med korte kast. Man bør da bruke flytende snøre, kanskje med synkende spiss, og lang fortom. o

A finne fisken Fisket baseres på at man har sett fisken, eller på kjennskap til en sik­ ker fiskeplass. Det finnes nok av kla­ re eksempler på at det ikke finnes fisk overalt i en innsjø, og fluefiske på måfå krever uforholdsmessig mye arbeid. Fiskens aktivitetsområder og beite­ plasser oppdager man lettest om kvelden og om morgenen i stille vær, når fisken vaker og etterlater seg rin­ ger i vannflaten. Når man fisker med tørrflue, kan man få verdifulle opp­ lysninger om valg av fluetype ved å studere de svermende insektene. Både enkeltfisk og fiskestimer be­ veger seg i ganske moderat fart når de beiter. Ofte kan beitingen foregå innen rimelig rekkevidde for en flue­ fisker som står inne på land, men det

Med en stang med noe toppaksjon kan en dyktig fisker få til virkelig lange kast. Stenger av denne typen kan derfor være nyttige ved fiske i innsjøer, men toppaksjon gir dårlige rulleegenskaper. Bildet viser hvordan en vibrerende spiss kan lage bølger på snøret, slik at kastelengden reduseres.

217

Fluefiske

hører heller ikke til sjeldenhetene at avstanden blir for stor. Ved fiske fra land må man prøve å plassere flua godt foran fisken eller stimen. Hvis fisken stadig følger den samme ruten, får fiskeren ganske snart en oversikt over hvor flua helst skal plasseres. Ofte lønner det seg å bruke vadeutstyr for å øke rekkevidden, men også små odder og nes kan være til god hjelp. Når man fisker fra båt, har man en langt bedre kontroll med si­ tuasjonen, men man må også være klar over at fisken lett kan bli skremt. Den som fisker med flue fra land, får ikke mange virkelig gode tilbud, og fisket krever stor sinnsro og tålmo­ dighet. Hvis man ønsker å øke mulig­ hetene for å få fisk, må man utfolde en viss aktivitet og løpe foran fisken slik at man kan vente der man antar

eller vet at den vil passere. Fisket faller lettere hvis fisken vaker uav­ brutt innenfor et bestemt område, slik at man ikke trenger å skifte fiske­ plass. En slik idealsituasjon inntreffer gjerne i forbindelse med et lite vind­ pust. Hvis en lett vind står ut fra land, er det lettere å holde snøret strukket. For å være sikker på å kunne gi skik­ kelig tilslag må fiskeren likevel trek­ ke inn litt snøre, slik at det hele tiden ligger mest mulig rett. Jo mer stille og klart vannet er, desto tynnere bør fortommen være. Og jo tynnere for­ tommen er, desto mindre skal man trekke i snøret. Hvis fisken ikke vaker stadig vekk, kommer nappet alltid mer eller mind­ re overraskende. En forsiktig fisk er så å si tapt på forhånd, hvis fiskeren

Fluefiske i innsjøer og i saltvann krever ofte store kastelengder og stiller dessuten krav til fiskerens årvåkenhet. Han må hele tiden følge flua og snøret med øynene for å kunne gi tilslag i tide.

ikke hele tiden følger flua med blik­ ket slik at han øyeblikkelig ser nap­ pet. Tilslag skal man imidlertid ikke gi før man ser eller hører plasket. Det vanlige når man fisker i stille vann, er at nappet kommer plutselig, etter lang ventetid, akkurat idet fiskeren f.eks. tenner en røyk (Murphys lov eller loven om alle tings iboende fan­ denskap). Fordi snøret er langt og slaget av fisken ofte kommer over­ raskende, vil selv en erfaren fisker ikke få fast fisk på mer enn hvert fjerde eller femte slag. Fluefiske i stille vann krever ikke så nøyaktig kasting, og heller ikke så mange kast som fluefiske i elv. På den annen side forutsetter det større tålmodighet, lange kast og nøyaktig tilslag. Når det gjelder å lande fisken, har innsjøfiskeren det enklere. Her er det ingen strøm som skaper pro­ blemer, og ofte kan fiskeren selv vel­ ge landingsplassen.

Fluefiske etter forskjellige fiskearter

FLUEFISKE ETTER FORSKJELLIGE FISKEARTER Laks I den tiden laksen oppholder seg i ferskvann, tar den ikke til seg næring. Det betyr at fluefiskeren fisker etter en fisk som ikke vil ha mat, men likevel tar den flua. Før i ti­ den bandt man de store, klas­ siske laksefluene i den tro at laksen i elva gjerne spiste store, fargerike sommerfug­ ler. Denne antakelsen har alt­ så vist seg å være feilaktig, men likevel får man fortsatt laks på fluer som i fargerikdom til og med overgår som­ merfuglene. Hvorfor laksen tar fluene, er uvisst, og mange teorier er lansert om dette spørsmålet. Kanskje napper den av gammel vane når en altfor fristende stimulus ser­ veres like foran nesen på den, eller kanskje den betrakter flua som en liten rival som den snarest bør rydde av veien. Laksen går ikke direkte fra havet og opp til gyteplassene i elva. Vandringen blir ofte av­ brutt. Den kan f.eks. ofte stoppe opp ved endringer i vannføring og temperatur. Dessuten stanser den neden­ for stryk og etter at den har forsert kraftige stryk. Grun­ nen til dette er trolig at den først må samle krefter til den krevende kampen mot den strie strømmen, og etterpå hvile ut og bli kvitt melkesy­ ren i musklene. Laksen stop­ per altså ikke opp for å søke næring, som ørreten. Der lak­ sen tar en pause i vandringen, krever den oksygenrikt vann og rolig strøm. På solrike da­ ger søker den inn i skygge. Laksens oppgang kan deles inn i tre perioder, våroppgangen, sommeroppgangen og høstoppgangen. Våroppgangen tar til under eller straks etter isløsningen. I tidlige elver begynner opp­ gangen gjerne i begynnelsen av mai. Det er den store lak­ sen som kommer opp på den­ ne tiden. Ettersom elva nå gjerne er grumset og full av

skrot på grunn av flomvannet, går fisken ofte nær land. Det drives forholdsvis lite fluefiske under våroppgan­ gen, men med store laksefluer som fiskes dypt med S- eller FS-snøre, kan man få fisk. Sluk er imidlertid et bedre al­ ternativ under vårfiske. Sommeroppgangen begyn­ ner i Sør-Norge i første del av juni, og noe senere nordover. I Tana inntreffer sommeropp­ gangen ved sankthanstider. Først kommer små stimer av smålaks på 1-3 kg, deretter følger mellomstor laks i 3-6kilosklassen, og til slutt stor­ laksen. Laks som kommer opp på denne tiden, tar gjerne flue. Fisken følger som oftest de dypere partiene i elva, noe fluefiskeren må ta hensyn til. Når vannet blir tilstrekkelig oppvarmet i juli, begynner laksen å stå i lengre tid på hvert sted, og den treffes gjer­ ne på faste plasser, ofte foran eller bak store steiner, i kul­ per eller på steder hvor det er jevn, dyp og ikke for sterk strøm. Høstoppgangen, som finner sted i august-september, er uregelmessig og ofte tilfeldig. I de stimene som kommer opp i elvene nå, er det som regel mest småvokst fisk. På denne tiden går også de fleste sjøørreter og sjørøyer opp. Fluefiskeren bør nå konsent­ rere seg om å fiske på stand­ plassene i elva, ettersom fis­ ken ikke tar særlig godt når den går. Fiskens atferd under opp­ gangen påvirkes av tidspunkt, vannføring, lufttemperatur, vanntemperatur og været. Under våroppgangen vandrer fisken nesten uten opphold direkte opp i de øvre delene av elva. I juli kan fisken stan­ se opp ganske lenge i enkelte høler, f.eks. til kraftig regn eller flomvann fra fjellet får vannet til å stige. Da setter laksen seg igjen i bevegelse. Fiskeplass må velges etter for­

holdene i elva, og om våren lønner det seg lite å fiske ved de faste standplassene ved steiner og i kulper. Fluefiske etter laks kan dri­ ves ved kasting fra land eller ved dorging. Laksedorging er behandlet i kapitlet Dorging i bind 1. Fiske etter laks skiller seg fra tilsvarende fiske etter ørret bl.a. ved at redskapen er kraftigere. I norske lakse­ elver brukes for det meste tohåndsstang med en lengde på 12-16 fot. De fleste laksefis­ kere har foretrukket 14 fot lange stenger. Etter at karbonfiberstenger er blitt tatt i bruk, er det blitt vanlig å bru­ ke noe lengre stenger. For det meste brukes snøre i AFTM-klasse 9-12, og om sommeren foretrekker de fleste flytende snøre. Så kraf­ tig snøre krever i seg selv en stor og rommelig snelle. Det gjør ikke kravene til snellens kapasitet mindre at det også trenges 150-200 meter bakline av minst 0,50 mm monofila­ ment, eller et spunnet fibersnøre med en bruddstyrke på minst 20 kg. Laksen er ikke så var som ørreten. Derfor kan man bruke en forholdsvis kort fortom, f.eks. 2-3 meter av 0,30-0,40 mm nylon. Kastelengdene kan variere fra 10 til 25 meter. Det vik­ tigste er å få plassert flua på den riktige måten og på det rette stedet. Lakseflua fisker gjerne godt når den begynner en sving i strømmen like foran nesen på laksen og «står» i strømmen. Fluefiske etter laks fra land kan av og til bli ganske kjede­ lig. Det kan gå timer og kan­ skje en hel dag uten at noe hender. Men situasjonen kan forandre seg raskt; plutselig kan laksen være i bittet, og når den først slår til, kan den virkelig gi fiskeren minnever­ dige opplevelser. Stangspissen bøyes lang­ somt når laksen vender med flua i munnviken. Man må da først gi et jevnt, men kraftig

tilslag og så prøve å holde lak­ sen slik at den må kjempe mot strømmen under uttrettingen. Man må altså prøve å komme på siden av laksen og helst litt nedenfor. Hvis lak­ sen skulle bestemme seg for å gå nedover strømmen, har fis­ keren ikke annet å gjøre enn å følge etter. Kjøringen av fis­ ken skal være bestemt, men ikke for kraftig, og ikke på for langt snøre. Å gi fisken slakt snøre kan bli skjebnesvan­ gert. Ifølge statistikken vil hver annen laks som tar kroken, komme seg løs. En stor laks kleppes ikke før den er skik­ kelig utkjørt. Et alternativ til klepping er å landdra fisken hvis forholdene på stranden gjør det mulig. Vel inne på land må laksen straks trekkes inn på betryggende avstand fra vannet og avlives med en skikkelig kavle. De færreste vil tilgi seg selv hvis en landet laks slipper unna, ut mellom strandsteinene. Uansett om det er fisken eller fiskeren som har gått av med seieren, må fortommen alltid skiftes ut eller flueknuten knyttes om etter at en laks har bitt på flua. De

mystiske

laksefluene.

Ettersom laksen ikke eter noe i elva, kan man ikke velge flue på grunnlag av gransking av fiskens næringsdyr. Man er derfor henvist til å velge flue på slump, høre på hva lokal­ kjente fiskere sier, eller eks­ perimentere for å finne fram til den riktige løsningen. Jo lenger laksen har stått i elva, desto mørkere blir den, og desto vanskeligere å få på flue. Erfarne laksefiskere vet at valget av flue kan ha avgjø­ rende betydning for resulta­ tet, men noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor én flue kan foretrekkes framfor and­ re, og på hvorfor laksen i det hele tatt tar en flue, har man ennå ikke funnet. Til laksefiske med flue kan man, avhengig av forholdene,

219

Fluefiske

bruke synkende eller flytende snøre (greased line). Sent på våren og tidlig på forsomme­ ren, mens vannet ennå er kaldt, er fisken sløv og står nede ved bunnen eller i alle fall på dypt vann. Det betyr at man må bruke tung redskap, altså kraftig stang (14-15 fot), synkesnøre (ofte FS-snøre nr. 10-11), fortom 0,45-0,50 mm og fluer i krok nr. 6/0 eller helt opp til 8/0 hvis vannet er grumset. Man må imidlertid ikke bli stereotyp når det gjel­ der valg av fluestørrelse. Selv på stor elv kan små fluer fiske utrolig godt når vannet klar­ ner. Gode fluer til vår- og forsommerbruk er f.eks. Chillimps eller Shrimp Fly (rekeflua), Durham Ranger, Blue Silver, Black Doctor, Silver Doctor og Mar Lodge, eller noe større tubefluer (7-8 cm). Flua må festes til fortommen med en solid knute, f.eks. en dobbel slukknute (se bind 1, side 320). Når vannføringen i elva minker og temperaturen i vannet stiger utover i juni, forandres også fiskemåten. Man antar at det kritiske punktet når det gjelder vann­ temperatur, er 9 grader. Det vil si at laksen tar dårlig på flue når temperaturen i van­ net er under 9 grader, eller i alle fall må man under slike forhold fiske meget dypt og langsomt. Når temperaturen i vannet kommer opp i 10-12 grader, tar laksen flua høyere oppe i vannet, av og til helt oppe i overflaten. Nå trenger fluefis­ keren lettere utstyr, f.eks. en tohåndsstang på 12 fot eller en enhåndsstang på IO-IOV2 fot. Med en slik enhåndsstang i glassfiber eller helst karbonfiber kan man lett håndtere et snøre i AFTM-klasse 9, enten helt flytende (F) eller flytende med synkende spiss (ST). Det siste er ofte best, iallfall i litt større elver. Fortommen tren­ ger ikke være tykkere enn 0,30 mm, i noen tilfeller til og med 0,25 mm. Fluene må være tilsvarende lette og der­ med små, i noen tilfeller nes­

220

ten utrolig små i forhold til den store fisken man er ute etter. Det blir stadig tatt stor­ laks på krok nr. 6 eller 8, ja, til og med 12. Når så små kroknummer brukes, bør flua være bundet på dobbeltkrok eller Esmond Drury-krok (tre kroker). Back to back-fluer, med fire kroker, er såvidt nye at man foreløpig har liten er­ faring med dem, bortsett fra til streamere, men idéen vir­ ker god. Gode fluer på denne tiden kan være Heggeli, Jock Scott, Hairy Mary, Silver Doctor, Professor, den uunnværlige March Brown Silver, og ikke å forglemme Sølvdokka. Krokstørrelsen kan være fra nr. 4 og helt ned til 12, avhen­ gig av elvas og fiskens størrel­ se, strømmens styrke og val­ get av stang. Mest brukt er krok nr. 6 til nr. 10. Tubefluer bundet med hår (3-5 cm) må ikke glemmes. Utover sensommeren og høsten, med regnflommer og tidlig mørke, kreves det frem­ deles ofte høyt fiske, og det innebærer forholdsvis lett ut­ styr, f.eks. en tohåndsstang på 12 fot eller en enhånds­ stang på 10-101/2 fot, synkende (S) eller halvt synkende (intermediate) snøre, eller ofte flytende snøre med syn­ kende spiss (ST). Fluene kan nå være i litt dusere farger, og jo lenger det lir på kvelden, desto mørkere og «fetere» kan de være. Gode mønstre er f.eks. Heg­ geli, Pålsbu, Juliusflua, Knuteflua og mørke tubefluer. I fullt dagslys kan man f.eks. velge Butcher, Sølvdokka el­ ler Jungle Cock Silver. Krok­ størrelsen kan være fra 4 til 10, og man må bruke flue med dobbeltkrok. Om dagen kan man fiske med mindre fluer enn om kvelden og natten. På klar elv om sommeren og til dagfiske litt sent i seson­ gen kan man også bruke «low water»-fluer med sparsom bekledning (dressing), bundet på langskaftet krok i nr. 2 til

10, alt etter forholdene i elva, ikke minst vannføringen. Gode «low water»-fluer er Peter Ross, Blue Charm, Blue Silver og Sølvdokka. De fleste av de laksefluene som er nevnt ovenfor, er også gode sjøørretfluer, men da selvfølgelig i noe mindre kroknummer. Til slutt noen generelle råd eller tommelfingerregler: Hør på fiskere som er kjent i elva, og legg merke til hva slags fluer de bruker. I grått vær velges mørke fluer i forholds­ vis stort nummer, i lyst vær lysere og mindre fluer. En lakseflue fisker nesten alltid bedre hvis den har et spesielt blikkfang, f.eks. en Jungle Cock-fjær, en kropp i sølv el­ ler en gul stjert. Hacklefluer fisker ofte like godt eller bed­ re enn vingefluer. Den gode lakseflua er ikke for mye på­ kledd (overdressed), og vin­ gene skal bue seg nedover mot halen for at flua skal be­ vege seg riktig i vannet. Fis­ kekroken skal alltid være ab­ solutt skarp, og ikke minst gjelder dette laksefluer, som skal kunne trenge inn i et kraftig kjevebein. Altså må brynet brukes flittig. De fleste av de større flue­ ne som er nevnt ovenfor, kan også brukes som dorgefluer ofte med bedre resultat enn sluk eller wobbler.

Harr Harren er en glimrende flue­ fisk, forutsatt at fiskeren set­ ter opp et privat minstemål som er så høyt at han ikke gjør seg skyldig i fiske på småharr, som går sørgelig lett på kroken. I sine første leveår tar harren i stor utstrekning overflatenæring, men med økende alder og størrelse går den mer over til å ta bunndyr. Derimot utvikler den seg sjel­ den til fiskeeter. Dette inne­ bærer at harren gjennom hele sitt liv er interessert i fluer, og det er normalt lettere å få den med flue enn med sluk. Harren tar føde på overfla­ ten omtrent på samme måte

som ørreten gjør det, men den har lett for å granske flua noe grundigere før den be­ stemmer seg. Ute i elvestrøm­ men forflytter harren seg nø­ dig til sidene. Den inter­ esserer seg først og fremst for mulig næring som kommer flytende like over den; derfor må flua kastes mer presist enn når man fisker etter ørret. Stor harr er nysgjerrig og ikke så sky som ørreten. Det er lettere å få den til å stige mot en flue i overflaten, også når den står på dypt vann, men den kan også ombestem­ me seg i siste øyeblikk og nek­ te å ta flua. På den annen side har den, i motsetning til ør­ reten, lett for å prøve flua en gang til etter at den først har vraket den. I noen elver ser det ut til at stor harr kan bli skremt av fortommen på overflaten. Det gjelder derfor at flua kommer inn i fiskens synsfelt før fortommen. Kast opp mot strømmen er derfor ikke alltid å anbefale. De fluene som er mest brukt til harrfiske, har duse og beskjedne farger, gjerne med nyanser i lyst grått, brunt og svart, men det kan lønne seg å prøve oransje og rødt også. Som regel brukes krok nr. 10 til 14, men det hender også at man må ty til virkelig små våtfluer, helt ned til krok nr. 20. På den annen side kan man i stri strøm bruke tørrflu­ er bundet på krok nr. 4 til 6. Tørrfluefiske etter harr er ofte lettere enn våtfluefiske, og man kan få harren til å stige mot den flytende flua helt fra tre meters dyp. Nymfefiske er etter alt å døm­ me lite kjent blant harrfiskere, men i virkeligheten bur­ de nettopp denne formen for fluefiske være den mest effek/ mange elver dorges det med flue etter laks. Det spørs imidler­ tid om ikke fluefiskeren som fis­ ker fra land med sin tohånds­ stang, har et enda større utbytte av fisket; kanskje ikke når det gjelder fisk, men i form av spen­ ning og opplevelse. Bildet er fra Altaelva.

Fluefiske etter forskjellige fiskearter

221

tive når det gjelder stor harr som hovedsakelig lever av bunndyr. Harrfiske kan drives med brukbart utbytte til alle døg­ nets tider, men selvfølgelig har også harren sine spesielle bitetider da den tar bedre enn ellers. I elvene i Sør-Norge kan harrfiske stort sett drives også om dagen, kanskje med unntak av tre timers tid mens solen står på det høyeste. Best er fisket om ettermidda­ gen fra kl. 16-17 til nærmere

liv og røre når harren kom­ mer opp til overflaten og va­ ker. Denne lovende vakingen varer kanskje bare i en halv times tid, men det er ofte mer enn nok til å gjøre fiskeren motløs. For det hender at har­ ren helt nekter å ta flua under slike vakperioder. Derimot kan den ta flua både før og etter. Mens vakingen pågår, er det like nytteløst med tørr­ flue som med våtflue. Harrfiske kan drives med vanlig tørrflue- og våtfluetek-

elva. Dette er en metode som det er all grunn til å prøve overalt der harr forekommer. Hvis fisken ikke viser seg interessert, bør man gå over til helt små kroknummer, ned til nr. 22 om nødvendig. Harren kroker ofte seg selv. Kjevene er ikke spesielt myke, og fisken henger godt nok fast, hvis den ikke river seg løs med rå kraft, men munnen er liten, og harren bør derfor kjøres forsiktig. En harr på en kilo eller mer

Røye Om sommeren kan røya være en lunefull fisk. Den er riktig­ nok ikke så sky som ørreten, men likevel vanskelig å ta på grunn av sine mange luner. Lenge kan det virke som om den er sporløst borte, og selv det sikreste røyevann kan vir­ ke tomt for fisk. Men plutse­ lig kan fisken vise seg igjen og begynne å vake intenst. Den jager i stim, og på en blank vannflate ser man vakringer som hele tiden forflytter seg

Stramt snøre og et plask i vannflaten røper at tilslaget har vært vellykket - her er det fast fisk!

midnatt. Før selve kveldsbittet tar til, kan det være en liten pause. Omkring midnatt og utover i de tidligste mor­ gentimene er fisket som regel ikke så godt. Om dagen lønner det seg ofte å kaste langt og fiske dypt med våtflue og nymfe, mens man om kvelden kan finne harren ute i selve strøm­ men. Større eksemplarer fin­ ner man gjerne på de samme stedene døgnet rundt, ofte i dype kulper i elvene. Om kvelden hender det at det blir

222

nikk, men en spesialmetode har av og til vist seg å være særlig effektiv når det gjelder harr: å la flua stripe kraftig eller danse på overflaten. Man bruker en forholdsvis stor flue som kastes litt på skrå mot strømmen. Fiske­ ren, som helst skal bruke en lang stang, trekker så flua mot seg med korte rykk som får flua til å danse. Nymfefiske etter harr, som ellers er lite utbredt, drives i noen utstrekning i vårt for­ nemste harrvassdrag, Trysil-

gjør gjerne noen store volter og kommer så tilbake, selv om den i mellomtiden har gjort en lang tur nedover elva. Når en stor harr tar den brede og høye ryggfinnen til hjelp, er det svært vanskelig å holde den i stri strøm, derfor er det best å følge den hvis den stikker nedover elva. Gode harrfluer er f.eks. Black Gnat, Royal Coach­ man, Verre Enn Minken, Rackelhanan, Europea 12, Sawyers nymfer og andre mørke nymfer.

framover. Studerer man skue­ spillet, vil man se at fisken går i ring, slik at den til slutt ven­ der tilbake til samme sted. Røya kan være meget kre­ sen når det gjelder fluer, og det kan lønne seg å bytte med én gang hvis den man serverer først, ikke faller i smak. Når det er helt stille, kan en liten tørrflue som kastes godt foran stimen, gjøre underverker, men så snart det blir en liten krusning på vannet, lønner det seg å gå over til nymfe. Hvis det bare er småfisk som

Fluefiske etter forskjellige fiskearter

går i stim oppe i overflaten, kan det være en tanke å bruke en vektbelastet nymfe. For ofte er det også storfisk i sti­ men, men de går gjerne flere meter nede i vannet. Fluefiske etter røye krever ganske god kasteferdighet, ettersom stimene gjerne går 15-30 meter fra land. Når en stim nærmer seg fiskeren, plasserer man det første kas­ tet to-tre meter foran den første vakringen. I sluttfasen av kastet må man passe på at snøret ikke plasker mot van­ net slik at det oppstår støy. Resultatet er ellers at hele sti­ men øyeblikkelig stikker til bunns. Røya har for vane å spytte flua ut igjen straks den har tatt den i munnen. Den gjør ingen vending og kroker der­ for ikke seg selv. Det betyr at fiskeren må gi et raskt tilslag. Det er faktisk en forutsetning at nappet registreres med øynene. Hvis man venter til man kjenner nappet, er det for sent. Det sikreste tilslaget gjøres på denne måten: I det øyeblikk røya tar flua, peker stangen i fluas retning, men samtidig oppover i ca. 70 gra­ ders vinkel. Stangen føres så 45 grader i den retningen sti­ men kommer fra, og senkes samtidig til vannrett stilling. En meget rask fisker kan rekke å ta flere fisk i den sam­ me stimen på én gang, hvis da ikke fisken blir skremt av den uroen som oppstår når den første røya går på kroken. En håv med langt skaft er et godt hjelpemiddel, særlig hvis strendene er bratte. Røyefiske om sommeren i Sør-Norge er noe helt annet enn fiske etter røye i NordNorge, kanskje særlig i Troms og Finnmark. I skogsvannene sørpå, og også i vann i opptil 1000 meters høyde, tar røya som regel dårlig på flue. I Nord-Norge kan man derimot drive fluefiske etter røye så å si fra isen går til den igjen legger seg utpå høsten. Grun­ nen til dette kan være at røya er en kaldtvannsfisk, og at

vannene sørpå, i alle fall inntil en viss høyde over havet, er så varme om sommeren at røya går ned på stort dyp. Gode røyefluer er f.eks. Butcher, Professor, Sølvdokka og Heggeli. Nymfer bør være brune og små.

Sik For den som ønsker å fiske med lett og følsom flueredskap, er siken en fisk av stor interesse. Fluefiske etter sik drives imidlertid lite hos oss, og mange steder er man over­ hodet ikke klar over at siken tar flue. Noe som taler for at flere burde gå inn for dette fisket, er at sikbestandene hos oss ofte har en langsom vekst på grunn av overbefolkning. Siken kan altså tåle en atskil­ lig sterkere beskatning mange steder. Når sikfisket krever lett redskap, er det fordi siken har så liten munn at bare fiske med små eller meget små flu­ er er aktuelt. Dessuten er sikkjeften svært skjør, slik at uttrettingen må gå meget fint og forsiktig for seg. På fine sommerkvelder og utover til over midnatt tar si­ ken småinsekter i overflaten. Under slike forhold kan man oppnå fine resultater med små, mørke tørrfluer. De fles­ te bruker krok nr. 16 til 20, men noen foretrekker å gå helt ned til nr. 24. Med så små fluer må man også bruke en tynn fortom, kanskje 0,12 mm. Når det ikke er vak å se, kan man prøve med nymfer. Sikvaket er rolig og lite opp­ siktsvekkende, men det kan likevel være forårsaket av en stor fisk. Sik på over 4 kilo er tatt på små tørrfluer. Gode sikfluer er f.eks. Black Gnat, Royal Coachman, Coch-y-Bondhu og Ver­ re Enn Minken.

Regnbueørret Regnbueørreten er av for­ holdsvis begrenset interesse for fluefiskere her i landet. Arten er innført fra USA, og den formerer seg neppe i vill

tilstand hos oss. Men den har en meget rask vekst og er der­ for blitt en populær «put and take»-fisk. Småtjern der det ikke finnes gytemuligheter for ørret, kan bli gode sportsfiskevann ved utsetting av regnbueørret. Mange steder tilbys fiske etter regnbueørret i oppdrettsdammer, som regel til kilopris. Dette har gitt ar­ ten dårlig rykte, ettersom damfisken kjemper tamt og har en like tam smak. Men dette ryktet er ufortjent, for en viltlevende regnbueørret er en utmerket sportsfisk som kjemper hardt. Regnbueørreten er en ut­ preget vandrefisk, og den har omtrent det samme nærings­ valget som ørreten, samtidig som den ofte jager i stim, som røya. Hvis man plasserer tørrflua i vakringen etter en regn­ bueørret, er fisken som regel allerede borte. Dette betyr at fluefiskeren bør studere fis­ kens rute og kaste i overens­ stemmelse med den. Når det midt på sommeren er så varmt i vannet at det er vanskelig å få ørreten til å bite, er regnbueørreten som regel i full aktivitet. Den kan hogge nesten vilt etter flua, ofte i 45 graders vinkel neden­ fra, og gjør deretter et luftsprang. Det hender også at den tar nymfer villigere enn ørreten. Vanlige våtfluer er som re­ gel uten interesse for regn­ bueørreten, men i vann der den eter fisk, kan man gjøre gode fangster med en liten fiskeimitasjon, en streamer eller bucktail, med mørke far­ ger og sølvfarget kropp. Hvis man bruker lett redskap, øker gleden ved dette fisket, etter­ som regnbueørretens kamp­ lyst da kommer mer til sin rett. I regnbueørretvann der det drives intenst sportsfiske, er de største fiskene lite lystne på å ta sluk, mens de villig hogger på fluer som tilbys i enden av en lang fortom. Gode fluer til fiske etter regnbueørret er f.eks. stream­ ere som Mickey Finn og

Muddler, og tørrfluer som Coch-y-Bondhu og Coachman, gjerne i krok nr. 8-10.

Andre arter Laksefisk finnes ikke overalt. Likevel har de aller fleste sportsfiskere her i landet en eller annen form for fluefiske innen kort rekkevidde, for det er slett ikke bare laksefis­ kene som er interessert i en kunstig flue. Mange mortefisker, f.eks. vederbuk, kan gi et morsomt fluefiske, og abbo­ ren som ploger etter flua i et skogsvann, kan virkelig sette fluefiskeren på prøve. Etter­ som fangsten øker med øk­ ende ferdighet, kan fluefiske sikkert for mange bli et alter­ nativ til meiting. Større tørrfluer passer bra når man er ute etter kamp­ lysten vederbuk, mens tørr­ fluer av mindre format må til når fisket gjelder mort eller laue. Også brasme kan tas på tørrflue, og det samme gjel­ der flere andre mortefisker. Hvis interessen for fluefiske etter disse artene øker, vil det kanskje også bli slutt på at man kaller dem ugressfisk. Flueredskap og nymfer kan ofte erstatte meiting med mark eller larver som agn. Listen over fiskeslag som vil ta en nymfe, er lang, med ab­ boren som en av de viktigste og brasmen som en spesiali­ tet. Den som en gang har fått en tokilos brasme til å ta flua, og som deretter har berget den store fisken i land med lett flueredskap, tross den skjøre kjeften, vil kanskje sette mer pris på slik fisk. I enkelte land har man nå også begynt å fiske gjørs og gjedde med store streamere og laksefluer. Å kjempe med en 4-5 kilos gjedde, tatt på en streamer på krok nr. 6 eller 8, er en opplevelse man vil hus­ ke. Til den slags fluefiske må man selvsagt bruke en grov fortom, f.eks. 0,40 mm, eller kanskje en 10 cm lang stålfortom nærmest flua. Se også Sportsfiske etter laksefisker, side 258.

223

Fiskearter: laksefisker

Ørret.

LAKSEN 226 Utbredelse 226 Laksetyper 226 Gyting 227 Parr 227 Smolt 228 Laksens oppvekstområder 229 Hjemvandringen 229 Vinterstøinger 230 Kulturarbeid med laks 230 Laksefisket 234 Hva truer laksen? 238 Laksen som husdyr 239

ØRRETEN 240 Formering og ungfiskstadium Bekkørret og elveørret 241 Innsjøørret 242 Sjøørret 244 Ørret og kulturarbeid 244 RØYA 246 Innlandsrøye 247 Sjørøye 248 Røye og kulturarbeid

SIKEN 250 Utbredelse og biologi Sikfisket 251

241

248

250

LAGESILD, HARR OG KRØKLE Lagesilda 252 Harren 253 Krøkla 254

INNFØRTE LAKSEFISKER Regnbueørreten 254 Bekkerøya 255 Stillehavslaksene 255

254

252

\ Laksefiskene

Utbredelse Den atlantiske laksen er naturlig ut­ bredt i den nordlige delen av Atlan­ terhavet. I Europa finnes den i elver fra den nordlige delen av Portugal i sør til Petsjoraelva i Sovjetunionen i nordøst. Den finnes i Storbritannia, i Irland og på Island. I vest finnes den atlantiske laksen hovedsakelig i kana­ diske elver, men også i det nordvestli­ ge hjørnet av USA er det noen få elver som er lakseførende. På Grøn­ land er det en elv som naturlig produ­ serer laks. I Norge fantes laksen opprinnelig i elver langs hele kysten fra Iddefjorden i sørøst til Grense-Jakobselv i nordøst, men i de senere årene er flere elver blitt laksetomme på grunn av forsuring. Spesielt gjelder dette lakseelvene på Sørlandet. I Norge har vi 400-500 elver hvor det går opp laks. I motsetning til i Stillehavet, hvor det finnes flere forskjellige laksearLaksefiskene er slanke, strømlinjeformete fisker. De kjennes igjen på fettfinnen, en hudfold som ikke har beinstråler, og som sitter på bakre del av ryggen mellom den enkle ryggfinnen og halefinnen. Laksefiskene er na­

226

ter, er det i Atlanterhavet bare én art som forekommer naturlig, den atlan­ tiske laksen. Denne har fått det la­ tinske navnet Salmo salar. Laksen er i Norge en meget viktig fiskeart både som levebrød for fiskere og som rekreasjonsfisk for mange tusen men­ nesker. Denne enorme populariteten har medført at den er blitt for hardt fisket på, noe vi skal komme tilbake til senere.

Laksetyper Hver elv har sin spesielle laksetype. I noen elver er laksen liten, mens det i andre elver kan være meget stor laks å få. I våre større vassdrag kan de forskjellige sideelvene ha sin spesielle bestand, som ikke, eller i meget liten grad, forplanter seg med laks fra and­ re sidevassdrag. En lokalkjent fisker kan ofte skille de forskjellige laksetypene fra hverandre etter utseendet, som kan variere betydelig fra elv til

turlig utbredt på den nordlige halvkule, der de finnes både i tempererte og arktiske strøk. De forskjellige artene av laksefiskene danner ofte loka­ le bestander eller populasjo­ ner, og det kan ofte være stor variasjon både i utseende og

elv. I noen elver kan man finne en kort og bred type, mens andre elver kan ha en lang og slank laksetype. Årsaken til den store variasjonen mellom de forskjellige laksebestan­ dene er at de er genetisk tilpasset det systemet de lever i, og dette kommer til uttrykk for eksempel i kropps­ form, vekst, størrelse og andre fakto­ rer som gjør det lettere for laksen å forplante seg akkurat der. Det betyr at de individene som overlever hele ferskvannsfasen og sjøfasen, og som samtidig er effektive gytere, er de som får spredt sine gener (arvean­ legg) til neste generasjon. Selv om man vanligvis forbinder laksen med at den er anadrom, det vil si at den vokser opp i ferskvann, vandrer ut i havet for å vokse seg fet og stor, for så å vende tilbake til ferskvann for å gyte, finnes det lakse­ typer som aldri går ut i sjøen. Disse finnes både i Nord-Amerika og i Europa. I Norge har vi i dag to kjente

levevaner innen samme art. Man finner vandrende og sta­ sjonære former også innen samme art. Flere av artene har anadrome former. Det vil si at ungene, etter en opp­ vekstperiode i ferskvann, vandrer ut i sjøen for å vokse

opp. Med stor presisjon vand­ rer den kjønnsmodne fisken tilbake til hjemelva for å gyte. De fleste laksefiskarter som finnes i Norge, formerer seg i ferskvann. Bare tre arter, lod­ de, strømsild og vassild, lever hele livet i havet.

Laksen

bestander av slik relikt laks, nemlig i Byglandsfjorden i Setesdalen, hvor den kalles blege, og i øvre deler av Namsen, hvor den kalles småblank. Disse fiskene vokser dårlig; blegen blir sjelden lengre enn 30 cm, mens småblanken er atskillig mindre. Byglandsfjord-blegen er truet av utryd­ delse på grunn av forsuring og vass­ dragsregulering.

Laksens utbredelse (markert med grønt) i norske vassdrag i 1980-årene (DVF/NSD).

opp på siden og gyter sin melke over eggene idet de forlater hunnens kropp. En enkelt hunn kan grave fle­ re groper og gyte flere porsjoner med egg. Den nye gyteplassen graves gjer­ ne litt ovenfor den foregående, og når dette gjøres, dekkes de befrukte­ de eggene i gropen nedenfor med beskyttende grus. En laksehunn gyter ca. 1000 egg pr. kilo kroppsvekt. Blant ungfisk som ennå ikke har vært i sjøen (parr), kan store meng­ Gyting der av hannene bli kjønnsmodne. Når den blir kjønnsmoden, får laksen Disse hannene kan ofte lure seg inn et meget karakteristisk utseende. og befrukte eggene til en gytende Hannene er rustrøde og har en stor hunn. Eksperimenter har vist at mel­ krok på underkjeven. Hunnene er ke av slike små hanner (dverghanner) noe mer gråaktige i fargen og mang­ er like befruktningsdyktig som melke ler underkjevekrok. I norske elver av en stor hann. Til tross for at lakseforegår gytingen i oktober-desember. gytingen går meget hurtig for seg, blir Gyteplassene finnes i rennende vann befruktningen nesten alltid vellykket; hvor vannhastigheten er større enn nær 100 % av eggene blir befruktet. 0,1 m/s. Områder med litt grov grus blir ofte foretrukket, og ved utløpet Parr av større kulper kan man gjerne finne flere gyteplasser. Hvis det er mange Når eggene klekkes, avhenger av laks i et område med få gyteplasser, temperaturen. Vanligvis trenger rog­ oppstår det hard konkurranse, og na ca. 300-500 døgngraders (grader x spesielt kan hannene være meget døgn) varmesum for å klekkes, lavest aggressive mot hverandre. Hunnen for lave temperaturer og høyest for legger seg på siden og gjør buktnin- høye temperaturer. Men dette varie­ ger med kroppen, og på den måten rer noe i forskjellige elver. Når lakse­ graver hun en grop. Når hunnen star­ yngelen klekkes, har den plommeter gytingen, kommer hannen helt sekk som skal tjene som niste de / havet er laksen blank, men under oppholdet i elva anlegger den en gytedrakt som er særlig utpreget hos hannen. Samtidig med at fargen blir rustrød, dannes det en kraftig krok på underkjeven. Hunnlaksen får ikke noen slik underkjevekrok.

227

\

Laksefiskene

første 3-4 ukene. Når denne er opp­ brukt, må den finne mat selv og kom­ mer da opp av grusen. På dette stadi­ et er konkurransen mellom individe­ ne hard, og dødeligheten er enorm, fordi det bare er plass til en viss mengde laksunger i området. Laks­ ungene har selv løst dette problemet ved at de forsvarer revirer (små terri­ torier), og inntrengere blir brutalt presset ut. Når alle revirene i et om­ råde er besatt, blir de revirløse indivi­ dene overlatt til en brutal skjebne de må dø. Størrelsen på revirene vari­ erer. De er blant annet avhengige av størrelsen på laksungene, de fysiske forholdene i elva og hvor mye næring som er tilgjengelig for laksungene. En laksunge i elvedrakt kaller man gjerne en parr. Den kan forveksles med en ørretunge, men kjennes på de store, blågrønne fingermerkene på si­ den av kroppen og de store brystfin­ nene. Hvis man studerer den nærme­ re, kan man finne enda flere karakte­ rer som skiller den fra ørreten. Parren lever i hovedsak av insekt­ larver, luftinsekter og drivplankton. Den står gjerne bak en stein eller liknende hvor vannhastigheten ikke er for stor, og gjør plutselige angrep på næringsdyr som dukker opp. Veksten under elveoppholdet er som regel dårlig, men varierer mye fra elv til elv. Den er best i de tempererte vassdragene i det sørlige Norge, hvorfra ungfisken vandrer ut i havet etter 2-3 år. I kalde breelver og i elver i de klimatisk hardere delene av Nor­

ge står den gjerne 4-5 år i elva, av og til enda lenger, før den vandrer ut i havet. Størrelsen på laksungene ved utvandring varierer gjerne mellom 12 og 18 cm.

imot strømmen, det man på fagsprå­ ket kaller positiv rheotaksi. Når smoltifisering inntrer, opphører den positive rheotaksien, og laksesmolten slipper seg ned med strømmen og blir transportert ut i sjøen med en hastig­ het som kan komme opp i flere kilo­ Smolt meter pr. natt. Hvis elva renner me­ Tidlig om våren begynner de laksun­ get raskt, kan hastigheten være atskil­ gene som skal vandre ut i havet, å lig større. På dagtid kan man obser­ forandre utseende. Fingermerkene vere smolten i små stimer, men det er på kroppssidene forsvinner, og de be­ ikke klart om stimene oppløser seg i gynner å bli blanke samtidig som de nattemørket, noe som er tilfelle hos blir lengre og slankere; de forandrer mange andre fiskearter. Forsøk har seg fra parr til smolt. Samtidig skjer vist at dverghannene, som gytte høs­ det store forandringer inne i fisken. ten før, kan smoltifisere og vandre ut Den skal jo ut i et helt annet miljø, og neste år. omstillingen fra ferskvann til saltvann Smoltproduksjonen i våre vassdrag byr på fysiologiske og atferdsmessige varierer mye, men tellinger av parr i problemer som må løses om den vil mange elver antyder en smoltprodukoverleve. Den sølvblanke drakten er sjon på fra 1 til 10 smolt pr. 100 m2. I typisk kamuflasje for fisk som skal noen elver med svært gode forhold leve i de frie vannmassene. for laks kan produksjonen være Det at laksungen smoltifiserer større. akkurat på våren/forsommeren, er et Om utvandringen fra elvemunnin­ resultat av et samspill mellom mange gen og ut til oppvekstområdene vet forskjellige faktorer. Vekst, vann­ man lite. I de senere årene har man temperatur og daglengde er viktige tatt i bruk merker som sender ut faktorer som påvirker hormonsyste- radiosignaler som gir informasjon om mer i fisken slik at den kan fungere hvor smolten befinner seg, og på hvil­ perfekt i saltvann. I norske elver ket dyp den til enhver tid er. Dessver­ foregår smoltutvandringen i perioden re har det hittil bare lykkes å følge mai-juli, avhengig av hvor den befin­ smolten de første dagene etter at den ner seg. Smolten går tidligst i Sør- forlot elva, men vi har lært at den Norge og senest på nordlige bredde­ oppholder seg i de øvre vannlagene grader. Den vandrer gjerne ut om og ser ut til å bli transportert med natten, og i de fleste elver vandrer strømmen. Hva den lever av på vei ut mesteparten ut i løpet av 3-4 uker. i havet, vet vi lite om, men mageprøI hele parrstadiet har laksen stått ver som er tatt av smolt de første

Etter et opphold 2-5 år i ferskvann, avhengig av temperaturforholdene i elva, er laksungen klar til å vandre ut i havet. Fisken er nå som regel 12-18 cm lang og kalles smolt. Ungfisken til venstre, som ennå ikke helt har mistet «fingermerkene» på sidene, er merket med nummer festet ved ryggfinnen. Bildet til høyre viser klipping av fettfinnen hos smolt, en merkemetode som brukes når hele grupper av smolt skal merkes.

228

Laksen dagene etter utvandring, antyder at insekter som faller ned på sjøoverflaten, kan spille en viss rolle. Veien fra elv og ut i åpent hav er farefull for den lille smolten. Mange fiender står nærmest i kø for å fylle opp magen med smolt, blant dem torsk, sei og lyr. Dødeligheten blant laks på dette stadiet er meget stor.

Laksens oppvekstområder Vi visste svært lite om hvor i havet laksen oppholder seg, før fiskere be­ gynte å lete etter den der ute. Drivliner agnet med småsild eller brisling fanget laks over store deler av NordAtlanteren, men det var særlig noen områder som pekte seg ut som viktige oppvekstplasser, i hvert fall i visse perioder av året. Der var det så mye laks at fisket gav stor lønnsomhet. Disse områdene finnes ved Færøye­ ne, spesielt nord for disse øyene, vest av Nord-Norge og ved Vest-Grønland. Merkeforsøk med smolt i nors­ ke elver viste at det går relativt lite norsk laks til Vest-Grønland; der do­ minerer laks fra Canada, De britiske øyene og Irland. Nord for Færøyene finner man svært mye norsk laks, men også britisk, irsk og svensk laks. Utenfor Nord-Norge viste merkefor­ søkene at der dominerer laks fra nor­ ske elver, men det er også et betyde­ lig innslag av sovjetisk laks. Denne andelen ser ut til å øke jo lenger nord man kommer. Selv om det er mye som tyder på at fordelingen av laks i havet ikke er tilfeldig, finner man for eksempel i fangster nord for Færøye­ ne laks fra mange norske elver og smoltårsklasser side om side med skotsk, irsk og svensk laks. Fordi laksen vokser fort når den oppholder seg i havet, har den god tilgang på mat. Det er begrenset hva man vet om laksens ernæring i sjøen, men de undersøkelsene som er gjort, antyder at krepsdyr (krill og amfipo­ der) betyr svært mye. I visse områder er også en liten blekksprut, Gonatus fabricii, som kan opptre i store meng­ der, viktig laksemat. Flere fiskearter ser også ut til å være attraktive for laksen. De små lysprikkfiskene som finnes i store mengder i disse område-

Laksen er sterkt knyttet til elva der den vokste opp, og hver enkelt elv har sin egen laksetype som er spesielt tilpasset forholdene i den hjemlige elv. Noen elver er kjent for sin storlaks, mens fisken i andre vassdrag jevnt over er liten. Bildet viser storlaks fra Namsen. Den blanke fargen viser at denne hannlaksen ennå ikke har begynt å anlegge gytedrakt.

ne, finner man ganske ofte i laksemagene. Relativt stor betydning synes også sild, sil og lodde å ha. Laksens veksthastighet og varighe­ ten av oppholdet i havet er avhengig av dens genetiske opprinnelse. Mil­ jøfaktorer som for eksempel vann­ temperatur og næringstilgang spiller også stor rolle.

Hjemvan dringen Når laksen har oppholdt seg i havet fra 1 til 4 år, blir den kjønnsmoden og må opp i ferskvann for å gyte. Merke­ forsøk har vist at den med meget stor presisjon vandrer tilbake for å gyte i den elva den vandret ut fra som smolt. Ja, det er mye som tyder på at laksen finner tilbake til det stedet i elva hvor den startet reisen ut til oppvekstplassene i havet. Denne fantas­ tiske presisjonen i hjemvandringen til barndomselva er imponerende. Hvordan den klarer dette, har vært og er gjenstand for stor diskusjon, men til tross for at en rekke forslag til forklaring har vært lagt fram, er den endelige løsningen på langt nær fun­ net. Det kan nevnes at presten Peder Claussøn Friis for nesten 400 år siden foreslo at saltvannsfiskearten laksestørje ledet laksen ut i havet og til­

bake til hjemelva. Denne evnen var gitt laksestørja av Gud. Det har vært vanlig å dele hjem­ vandringen inn i to faser, oriente­ ringen i åpent hav fra oppvekstområ­ dene til kysten og nærorienteringen fra kystfarvann til elva. Om havorienteringen vet vi så godt som ingen ting, men det er blitt foreslått at laksen orienterer etter havstrømmer, temperaturgradienter og salinitetsgradienter (grad av saltholdighet). Det er til og med foreslått at havorienteringen nærmest er tilfeldig, noe som i praksis måtte bety at mange laks ikke ville klare å finne tilbake til hjemlige kyst­ områder. Dette er svært lite sannsyn­ lig, da merkeforsøk har vist at feilvandringen mellom forskjellige land er forsvinnende liten. Enkelte forskere har vist at fisk kan oppfatte magnetiske felt, og har antydet at det er sannsynlig at laksen kan navigere etter disse. Det er også blitt foreslått at laksen navigerer ved hjelp av solen. Laksen kan da bruke solen som et referansepunkt. Med en biologisk klokke er den i stand til å kompensere for solens retning og kan derfor holde den riktige kursen. Eks­ perimenter har vist at tilstedeværel­ sen av en slik biologisk klokke er et faktum, men denne modellen forut-

229

setter at laksen kan oppfatte hvor solen står også når det er overskyet. Alle merkeforsøk med laks i Norge har vist at laksen i stor grad kommer inn til kysten både langt nord og langt sør for den elva den skal til. Det tyder på at fjernorienteringsmekanismen er grov. Vi har atskillig mer kunnskap om nærorienteringen. Allerede i 1880 ble det antydet at laksen brukte luktesan­ sen til å finne igjen hjemmeelva. I 1950-årene dokumenterte den ameri­ kanske forskeren Arthur Hasler og hans medarbeidere at coholaks (stillehavslaks) brukte luktesansen i nær­ orienteringen. I et artig eksperiment fanget de kjønnsmoden laks i to elvegrener, transporterte dem nedenfor elvedelet og plugget igjen neseborene på halvparten av dem. Etter utsetting gikk den ubehandlede laksen tilbake til elvegrenen der den var fanget, mens den laksen som hadde fått plug­ get igjen neseborene, gikk tilfeldig opp i de to elvegrenene. I 1934 foreslo en kanadisk forsker at det var lukt av ungfisk som stod i elva, som tiltrakk seg voksen laks. Han bygde dette på observasjoner som ble gjort i to elver som munnet ut nesten på samme sted i sjøen. Den ene elva var laksetom, mens den and­ re hadde en bestand av laks. Utset­ ting av yngel i den tomme elva med­ førte at det samme år vandret opp store mengder kjønnsmoden laks i denne elva. I Norge presenterte forskeren Hans Nordeng i 1971 en hypotese som skulle forklare hvordan laksefisk navigerer i lokale fjordfarvann. Når fisken kommer inn i fjordområdene, kjenner den igjen lukten av ungfisk av sin egen populasjon i elva. Luk­ ten, såkalte feromoner, skulle kom­ me fra fiskens slim. I 1977 ble hypote­ sen utvidet til også å gjelde fjernorientering. Forklaringen skulle da være at smolt som vandrer ut fra elva om våren og forsommeren, danner et luktspor ut i havet til oppvekstplassene. Laks som skal tilbake til elva for å gyte samme høst, vil da møte laksungene fra samme elv og følge deres luktspor til elva. Ifølge hypote­ sen skulle evnen til å kjenne igjen sin egen populasjon være arvelig. En viss støtte har denne hypotesen fått ved

230

fysiologiske eksperimenter som har vist at laksen kan kjenne igjen nære slektninger. Men det er mange mer­ keforsøk som vanskelig kan forklares på denne måten. Hypotesen er meget omstridt, og diskusjonen mellom forskerne har vært stor. Imidlertid har diskusjonen bidratt til at det er satt fart i forskningen om laksens vandring, og både nye idéer og forsk­ ningsresultater kommer nå på løpen­ de bånd.

Vinterstøinger Når gytingen er avsluttet, er laksen mager. Noen laks går ut i havet igjen noen uker etter gyting, men de fleste står over i elva til våren kommer, og vandrer ut i havet igjen omtrent sam­ tidig med smolten. På dette stadiet kalles de vinterstøinger. I mange bø­ ker er det beskrevet at de fleste laks dør etter gyting. Dette er nok tilfelle med de forskjellige artene av stillehavslaks, men ikke for den atlantiske laksen. Overlevelsen av gytere kan være meget stor; spesielt ser dette ut til å være tilfellet i mange små lakse­ elver. I elva Imsa i Rogaland, hvor det er full kontroll med både opp- og nedvandring av fisk, kommer i gjen­ nomsnitt nesten 70 % av gytefisken ned som vinterstøinger den påføl­ gende våren. Imidlertid viser merke­ forsøk at endel av disse dør etter utvandring i sjøen. Det er for øvrig helt klart at laks som har gytt før, betyr mye for laksebestandene våre. I flere elver har man funnet at opptil 10 % av den laksen som blir fanget der, har gytt før; dette til tross for at den er blitt meget hardt beskattet i sjøfisket.

Kulturarbeid med laks I mange år har man med forskjellige metoder forsøkt å øke bestandene av laks; dette fordi den som ressurs har vært meget verdifull, men også fordi mange laksebestander har fått pro­ blemer med forurensning, vassdrags­ regulering, overbeskatning med mer. I disse vassdragene er motiveringen først og fremst åjDrøve å oppretthol­ de bestandene. A drive et riktig og effektivt kulturarbeid er meget van­ skelig, fordi det krever inngående

kjennskap til laksens biologi. Det krever også stor kjennskap til de lo­ kale forhold, da utgangspunktet i kul­ turarbeidet bør være den lokale be­ standen. Det kommer stadig ny viten om laksens biologi, og derfor må måten kulturarbeidet drives på, av og til justeres. Dette betyr at det kan være vanskelig for den lokale ildsjel å vite i detalj hvordan dette arbeidet skal utføres. Man bør da søke faglig hjelp. I Norge har vi fiskerikonsulenter under de respektive fylkesmenn, og kulturarbeidet bør legges opp i samråd med disse. De fleste biologer er i dag enige i at den aller beste form for kulturarbeid er at elvas naturlige miljø blir bevart, og at det blir sørget for at det er nok naturlig gytefisk i elva. Hvis disse to kriteriene blir oppfylt, er man sikret en levedyktig bestand. Dessverre er dette ideelle målet på langt nær opp­ fylt i de fleste av elvene våre. Det er brukt mange metoder i kul­ turarbeidet. Svært mange har gitt dårlige resultater, men det finnes også eksempler på at svært gode re­ sultater er blitt oppnådd. De metode­ ne som i dag anbefales, kan deles i to hovedgrupper: de direkte metodene, som omfatter utsetting av ungfisk på forskjellige stadier, og de indirekte metodene, som forutsetter at forhol­ dene legges til rette for at laksen selv skal sørge for reproduksjonen. Utsetting av yngel. Etter at meto­ den med kunstig befruktning og klekking av yngel ble oppdaget for ca. 200 år siden, har dette vært den mest populære metoden, og er det fremdeles. I 1982 ble det i Norge klekket over 15 millioner laksyngel for utsetting i vassdrag. Imidlertid har det vært vanskelig å måle effek­ ten av slike utsettinger, og det er nok mange som har observert at de har fått lite igjen for strevet. Før man går til det skritt å sette ut yngel, er det viktig å få fastslått om det virkelig er behov for det. Hvis det er nok laks­ yngel i vassdraget fra før, hjelper det lite å sette ut yngel. Denne vil dø fordi det ikke er plass til den, og utsettingen blir da fullstendig bortkastet. For tiden anbefaler man at yngelutsettinger bør finne sted under følgen­ de forhold:

Laksen

1. Når det er mulig å utvide arealet for smoltproduksjon, for eksempel ved utsetting av yngel ovenfor lakseførende strekning. Hvis dette skal ha varig effekt, må det gjøres hvert år. 2. Når man vil restaurere et vass­ drag hvor laksebestanden på grunn av forurensning eller andre inngrep er utryddet, og hvor forholdene igjen er blitt levelige for laks. Utsettingen bør foregå inntil en optimal selvreproduserende bestand er blitt bygd opp. 3. Når man vil styrke den naturlige smoltproduksjonen hvis denne er liten i forhold til vassdragets bære­ evne. Slike utsettinger bør stoppes hår'en optimal bestand er bygd opp. Fordi det er grunn til å tro at det er den lokale fisk som er mest tilpasningsdyktig, bør denne brukes som grunnlagsmateriale i fiskeutsettinger. Fra Norge har vi dokumentert noen eksempler hvor yngelutsettinger har vært vellykte. Utsettinger av yngel ovenfor lakseproduserende strekning i den vesle Sandvikselva ved Oslo sikret at det kom mye stor laks tilbake til elva, til tross for at store deler av den lakseførende delen av vassdraget var så forurenset at lak­ sen ikke kunne formere seg der. Lakseforskeren Leiv Rosseland viste at utsetting av 2 laksyngel pr. m2 i Kjaglielva, en liten sideelv til Sandviksel­ va, kunne gi en produksjon på 1 smolt pr. 3-4 nr. Vi kan trygt slå fast at det i Norge settes ut altfor mye laksyngel med dårlig resultat. Skal et program for yngelutsetting gi godt resultat, må det planlegges godt. Valg av utsettingslokalitet må tilfredsstille laksungenes krav til hurtig rennende vann med mange gjemme- og oppholdssteder. Man må også ta laksungenes fiender i betraktning, for eksempel må laksyngelen ikke settes ut direkte i større kulper, da de her vil bli et lett bytte for blant annet stasjonær ørret. Yn­ gelen må spres godt under utsettin­ gen, ellers vil mange dø. Tidspunktet for utsetting, utsettingsstadium, alder og størrelse er viktige faktorer som man må ta hensyn til i et utsettingsprogram. Fordi forholdene varierer fra vassdrag til vassdrag, må disse faktorene vurderes i hvert enkelt til­ felle.

Utsetting av yngel og settefisk av laks i innsjøer har vært prøvd av man­ ge. Det har vist seg at spesielt utset­ tinger i fisketomme vann har gitt me­ get høy produksjon av smolt. Hvis man skal sette ut laksunger i innsjøer med andre fiskearter, for eksempel ørret, må settefisken være større enn yngel, og må derfor fores for eksem­ pel den første sommeren. I et vann i Imsa-vassdraget i Rogaland ble det utført et forsøk med utsetting av en sommer gammel settefisk av laks. Dette vannet har store bestander av stasjonær ørret, røye, sik og stingsild. Dessuten er det store mengder ål i vannet. Veksten av den utsatte sette­ fisken var meget god, og totalt vand­ ret ca. 10 % av det utsatte antallet ned som smolt. Men vi vet også at mye smolt ble fanget av fritidsfiskere. Dessverre meldte det seg et problem, nemlig at denne smolten vandret ut senere i sesongen enn den smolten som naturlig ble produsert i elva ne­ denfor vannet. Det er mye som tyder på at om overlevelsen i havet skal være god, må smolten vandre ut i løpet av en kort periode på våren og forsommeren. Selv om den utsatte fisken hadde et tiltalende utseende da den vandret ut, var det svært få som overlevde fram til kjønnsmodning. Dette utvandringsproblemet ser ut til å gjelde generelt for laksunger som blir satt ut i innsjøer. Smoltutsettinger. I slutten av 1940årene lærte man seg teknikken med å fore opp laksunger direkte til smolt på en rasjonell måte. Spørsmålet som da reiste seg, var om det var mulig å sette ut slik smolt, og om den ville komme tilbake til det stedet hvor den var satt ut. Man hadde her åpnet veien for en helt ny strategi; laksen kunne gjøres uavhengig av oppvekst i elva og faktisk sendes ut på beite i havet for å vokse seg stor og fet. Spørsmålet var bare om dette virket. Pionerarbeidet på dette feltet ble gjort i Sverige, i elver som munnet ut i Østersjøen, og resultatene var me­ get oppløftende: Laksen kom tilbake til elva der den var satt ut som smolt, og den overlevde sjøfasen meget godt. I Norge er det satt ut laksesmolt siden midten av 1950-årene. Hensik­ ten med disse utsettingene har først

og fremst vært å kompensere for tap­ te gyte- og oppvekstområder i forbin­ delse med vassdragsreguleringer. Det settes hvert år ut 400 000-500 000 smolt for slike formål i Norge. Meste­ parten av smolten som settes ut, er 2 år gammel, men det settes også ut endel 1-årig smolt. Biologene anbefa­ ler at den utsatte smolten skal være av stedegen bestand, og dette er nå i stor grad gjennomført. I de senere årene har økt kunnskap på dette området bidratt til økt inter­ esse, og smoltutsettinger er satt inn i et nytt perspektiv. Kan masseutsettinger av smolt bli en ny næring, eller bidra til å øke lønnsomheten i lakse­ fiskeriene? Er det mulig å fylle våre elver med laks? Slik strategi har fått mange navn: kulturbasert fiske, havbeiting, og på engelsk: ocean ranching. Det som virkelig fikk fart i disku­ sjonen, var de gode resultatene som er oppnådd med forskjellige stillehavslaksarter i Japan og på vestkysten av Nord-Amerika. Imidlertid har det vist seg at resultatene herfra ikke kan over­ føres direkte til våre forhold, da de forskjellige artene av stillehavslaks har en annen biologi enn vår laks. Størst suksess hittil med utsettinger av atlantisk laks har svenskene hatt med sine utsettinger i elver som ren­ ner ut i Østersjøen. De har i gjen­ nomsnitt fått 14 % gjenfangst av mer­ ket, utsatt smolt. Dette tilsvarer ca. 550 kg pr. 1000 utsatte smolt. Dess­ verre får vi ikke på langt nær den samme overlevelsen ved smoltutset­ tinger i elver som renner ut i Atlan­ terhavet, og forsøk har vist at mil­ jøforholdene i Østersjøen er gunsti­ gere enn i Atlanterhavet for overle­ velse av laks. Norske smoltutsettinger har gitt relativt gode resultater om man sammenlikner med utsettinger i Ca­ nada, på De britiske øyene og Irland. I noen enkeltforsøk kan vi komme på høyde med gjennomsnittsverdiene i Østersjøen, men totalt sett ligger vi langt lavere. Hos oss har smoltutset­ tinger hittil gitt en rapportert gjen­ fangst på 2,5-3,0 %, som tilsvarer 100-125 kg laks pr. 1000 utsatte smolt. Men det er helt klart at dette er minimumstall. Vi vet at mange merkefunn ikke blir rapportert. Endel av laksen mister merkene, og 231

Laksefiskene

det er mye som tyder på at dødelighe­ ten for merket smolt er atskillig stør­ re enn for umerket. Det foregår en intens forskning på de faktorene som kan bidra til å øke overlevelsen av utsatt laksesmolt, og det er gjort endel framskritt, men det er et omstendelig og langtekkelig ar­ beid. Hittil synes det som om utset­ ting av fisk fra smålaksstammer gir bedre overlevelse enn utsetting fra storlaksstammer, men smålaksstam­ mer gir relativt liten avkastning i vekt da den jo blir kjønnsmoden etter et år i havet. Dette er påfallende ved utsettinger i Island og Irland, hvor gjenfangsten er relativt stor, mens laksen sjelden er stor. Det er viktig at smolten blir satt ut samtidig med at den naturlige smol­ ten vandrer ut, og at den er fullt smoltifisert på dette tidspunkt. Indi­ kasjoner på at den er smoltifisert, kan man få av utseendet og av at den går med strømmen i oppdrettskarene. Det er også godt dokumentert at overlevelsen av den utsatte smolten er avhengig av størrelsen, i hvert fall opp til en viss grense. Meget stor smolt har ofte dårligere overlevelse. I Norge har utsettinger av 2-årig smolt hittil gitt bedre resultater enn utsettinger av 1-årig, men det er mye som tyder på at 1-årig smolt opphol­ der seg lenger i havet enn 2-årig av samme laksestamme. Hvis man ønsker at laksen skal komme tilbake til en viss elv, må man sette ut smolten i den samme elva. Hvis den settes ut for langt oppe i elva, kan dette i mange tilfeller redu­ sere overlevelsen, spesielt hvis smol­ ten må vandre gjennom innsjøer eller slippe seg ned store og bratte fosse­ fall. På den annen side tyder resulta­ tene av en rekke forsøk på at utset­ ting i brakkvannssonen øker den to­ tale overlevelsen, men samtidig min­ ker presisjonen i tilbakevandringen. Det har også vist seg at transport av smolt i brønnbåt fra elvemunnin­ gen forbi mange predatorer i fjorde­ ne våre og utsetting på kysten, har økt overlevelsen, men feilvandringen er stor. En annen metode som har gitt økning i overlevelse, er å holde smolten i brakkvann en stund før ut­ setting. Men hvis den blir satt ut for sent, vil overlevelsen igjen minke.

232

Smoltutsettinger i elv på privat ba­ sis slik at laksen skal komme tilbake til elva for å høstes der, er klart ulønnsomt i Norge i dag; dette fordi mesteparten av laksen blir fisket i sjøen før den når elva. Totalt sett ser det imidlertid ut til å være noe å hente. Hvis man sammenlikner da­ gens produksjonspris på smolt med førstehåndsverdien av gjenfangstene, finner man at den er omtrent som 2:1 i Norge. Hvis man samtidig juste­ rer for urapporterte merker, merketap og merkedødelighet, ser det hele noe lysere ut, men til tross for dette vil få laks komme tilbake til elva. Hvis samfunnet vil gå til det skritt å øke smoltutsettingene betydelig, vil dette reise mange spørsmål av både biologisk og politisk art. Hvem skal få fiske laksen? Hvem skal betale for utsettingene? Hvilken innvirkning vil utsettinger av millioner av smolt ha på de naturlige bestander? Slike ut­ settinger vil kunne slå meget positivt ut for sjøfisket, men slik dette fisket fungerer i dag, kan man ikke skille beskatningen av utsatt og av vill fisk. En økt intensitet i sjøfisket vil derfor føre til at de naturlige bestandene vil bli sterkere beskattet enn i dag, og for tiden er flere bestander overbeskattet. I vår streben etter å oppnå stadig bedre lønnsomhet ved slike ut­ settinger bør vi også prioritere forsk­ ning, slik at vi kan forutsi uønskede effekter av slike store manipuleringer. Indirekte metoder i kulturarbeidet. Metoder i kulturarbeidet som er basert på at laksen selv skal gyte og formere seg, kan i mange tilfeller gi bedre resultater enn å sette ut laksun­ ger. Årsaken til dette er så enkel som at laksen vet bedre enn mennesket hvor den skal gyte, og hvor ungene skal vokse opp. Det viktigste indirek­ te kulturtiltaket som er utført i Nor­ ge, er bygging av laksetrapper. Hen­ sikten med dette har vært å gjøre større områder tilgjengelige for lak­ sen. Det er vanskelig å bygge effekti­ ve laksetrapper, men i Norge har vi så stor erfaring med dette at det i de aller fleste tilfellene blir vellykket. Denne trappeutbyggingen, som har foregått i mange år, har bidratt til at lakseproduksjonen i en rekke elver har økt betraktelig. Det synes også klart at der hvor man for eksempel

har verdifulle ørretbestander, bør man nøye vurdere om laksen skal få slippe til. Det er ingen tvil om at det er et betydelig konkurranseforhold mellom laks og ørret, og hvis laks introduseres, vil lakseloven tre i kraft, hvilket betyr store restriksjo­ ner på utøvelse av fisket. I tilfeller hvor menneskelig aktivi­ tet i stor grad har ødelagt grunnlaget for smoltproduksjon (forurensning, vassdragsregulering), er det ofte mu­ lig å gjøre enkelte forbedringer for gytefisk og yngel, selv om vassdraget kanskje aldri kan bli som det engang var. Forsuringen, som har ryddet ut en rekke bestander av laksefisk, er det dessverre vanskelig å gjøre noe med for øyeblikket; det spørsmålet må løses på internasjonalt plan. I Norge forskes det på kalking av vass­ drag, men det ser ut til å være begren­ set hvilken praktisk nytte man kan få av det. Det ser i dag bare ut til å være mulig å kalke mindre innsjøer og el­ ver med liten vannavrenning. Imid­ lertid er det i Norge nettopp gitt klar­ signal for en mer omfattende kalking, bl.a. vil man forsøke å fullkalke Audnaelva i Vest-Agder. Laksen har mange fiender under sitt opphold i elva og under utvand­ ring til havet. I mange elver overlever bare 1 % av de befruktede eggene til smoltstadiet. Mesteparten av denne dødeligheten foregår de første uker og måneder etter klekking, og hoved­ årsaken er at det er flere laksunger enn det er plass til. Imidlertid er det flere rovfisk som eter laksunger i ferskvann, for eksempel ørret, abbor, gjedde, ål og lake, og i brakkvann og saltvann står torsk, sei og en rekke andre fiskearter i kø for å sikre seg smolt til middag. Det kan i mange tilfeller være mulig å desimere noen slike predatorer, slik at noen færre smolt blir tatt, men totalt sett må man nok sette inn store ressurser for å få synlig redusert smoltdødelighet. Under vandringen opp mot gyteplassene i elva kan laksen forsere kraftige fosser og stryk. Men det finnes grenser for hva den kan makte, og før eller senere møter den gjerne en foss som setteren stopper for den videre vandringen. Ved å anlegge laksetrapper som hjelper fisken forbi slike hindringer, har man i mange tilfeller skaffet laksen adgang til nye gytestrekninger. Bildet er fra Gaula i Sør-Trøndelag.

Laksefiskene

Flere fuglearter har laksunger på menyen. Fiskeender og hegrer eter laksyngel, og forskjellige måkearter kan gjøre store innhogg i smoltstimer. Mink er også tillagt ansvaret for å gjøre innhogg blant laksungene. Dessuten kan sel ta endel laks som er på vei tilbake til elva for å gyte. Disse fiendene er det selvfølgelig mulig å desimere i mye større grad enn rovfis­ kene, men biologisk sett er det beten­ kelig å gjøre dette i en slik utstrek­ ning at mengden av disse minker ra­ dikalt. For de spiller også en viktig rolle i naturen og har livets rett. Forsøk utført i Sverige har antydet at det kan være mulig å lære oppforede laksunger som skal settes ut, å flykte unna hvis en fiende nærmer seg. Det er mulig at dette kan være en alternativ vei å gå. Mange steder har laksefisket i elvene vært av stor økonomisk betydning opp gjennom tidene, og mange forskjellige fangstmetoder har vært i bruk. Rester etter gamle laksekjerr er vanlig i noen landsdeler, som her i Eidfjordvassdraget i Hardanger, selv om metoden ikke lenger er i bruk.

Her i landet har vi 400-500 elver der laksen går opp, og overalt er laksen meget ettertraktet blant sportsfiskere. Derfor er prisen for laksefiske i noen av de beste elvene meget høy, men mange steder finnes det også rimelige kortordninger. Bildet er fra Suldalslågen i Rogaland.

Laksefisket Laks som skal tilbake til sin hjemelv for å gyte, kommer inn fra havet til norskekysten på våren og forsomme­ ren. Hovedinnsiget kommer fra be­ gynnelsen av mai til slutten av juli. Det vanlige trekket i innvandringsmønsteret er at storlaksen kom­ mer først. Den dukker gjerne opp tidlig i mai. Ved sankthanstider kom­ mer smålaksen, som har vært et år i havet. Ar om annet kan det komme inn svært mye smålaks. Mot slutten av innvandringsperioden kan det igjen komme noen store slengere. Dette innvandringsmønsteret gav grunnlag for et intensivt sesongbetont fiske. I gamle dager foregikk dette fisket i elver og nær elvemunningene, og mange er historiene om tjeneste­ folk på gårdene som hadde kontrakt­ festet at de ikke skulle ha laks til middag mer enn tre dager i uken. Laksen har vært og er en meget ettertraktet fiskeart. Den oppnår en meget høy pris sammenliknet med mange andre fiskearter, og sportsfis­ kerne står i kø for å få lov til å fange den. I nyere tid har tyngdepunktet i laksefisket stadig flyttet seg lenger utover fra elva, og i dag blir meste­ parten av laksen fanget før den når fjorden som dens barndoms elv mun­ ner ut i. I sjøen er det i Norge lovlig å fiske med kilenot, krokgarn, bunngarn, lakseverp, drivgarn og dorg,

Laksen

elv

Lj krokgarn

tiil drivgarn

kilenot

UH

UHI

annen redskap

LJ line, Norskehavet, utenlandske fiskere

line, Norskehavet, norske fiskere

Den årlige fangsten av laks fordelt på redskapsgrupper i årene 1960-1983. 11979 ble drivgarnsfisket konsesjonsbelagt, og fiskerne ble pålagt å føre fangstdagbøker. Det er derfor grunn til å tro at statistikken for dette fisket ble forbedret dette året. (Etter Norges offisielle statistikk.)

men det er relativt få bunngarn og lakseverper i bruk. Dorgefisket er blitt mer utbredt i de senere årene, spesielt i visse områder nordpå. Kile­ not var det dominerende redskapet, men bruken av den gikk sterkt til­ bake da de effektive garna av monofilamenttråd dukket opp. Disse ble tatt i bruk både av krokgarns- og drivgarnsfiskere. I motsetning til de gam­ le spunnylongarna fisker monofilamentgarn så å si hele døgnet. Dette førte til at de minst lønnsomme kilenotplassene ble lagt ned. For å registrere hvor mye laks som blir fanget hvert år i Norge, blir det samlet inn statistikk. Innlevering av materiale til denne statistikken er en plikt for alle fiskere. Drivgarnsfiskere har dette som konsesjonsbetingelse, og de må føre fangstdagbok som inn­ leveres til Statistisk sentralbyrå. Det er helt klart at store mengder laks fanget både i sjøfiskeriene og i elve­ fisket ikke blir oppgitt. Den offisielle

ge, som startet i midten av 1960-årene, fanget store mengder laks, som for det meste kom fra norske elver. Dette fisket ble ved en internasjonal statistikken viser derfor altfor små avtale forbudt i 1983. Men i slutten av tall. Hvor mye som ikke blir oppgitt, 1970-årene startet et fiske på opper vanskelig å si, men det er mye som vekstplassene nord for Færøyene, og tyder på at man minst kan fordoble dette er fremdeles aktuelt innenfor de offisielle tallene. Imidlertid er inn- Færøyenes 200-milsgrense. Dette fisket drives med flyteliner samlingsmetodene stort sett de sam­ agnet med brisling, og foregår fra me år for år, så det skulle være mulig oktober til juni med høydepunkt i å påvise hovedtrendene i fisket. Hvis vi betrakter den offisielle statistikk, januar-mars. Fisket foregår på lakse­ ser vi at den viste en økende trend i bestander med opprinnelse i flere 1950- og 1960-årene. Toppen ble land, Norge, Irland, De britiske øye­ nådd midt i 60-årene, og etter den tid ne, Sverige og antakelig også Sovjet­ har den rapporterte fangsten sunket unionen, men fisket er sannsynligvis en del. Selv om noe av økningen i hardest på norsk laks. Ifølge inter­ 50- og 60-årene kan forklares ved at nasjonale avtaler fisker Færøyene 625 statistikken er blitt bedre, er det tonn laks pr. år innenfor sin 200-milsingen ting som tyder på at den er blitt sone. En arbeidsgruppe i Det inter­ dårligere i de senere årene, snarere nasjonale havforskningsråd har be­ tvert imot. Det er derfor sannsynlig regnet at for hvert tonn laks som blir at lakseinnsiget til Norge har avtatt. fanget ved Færøyene, taper opprin­ nelseslandet 1,6 tonn. Hvis vi regner Se illustrasjonen på neste side. En av årsakene til dette må være med at 50 % av laksen som fanges havfisket etter laks under oppvekst. der, er norsk, betyr det at Norge Ved Vest-Grønland tas det lite norsk taper 500 tonn laks pr. år på grunn av laks; fisket i havet utenfor Nord-Nor- dette fisket. Mesteparten av den

235

Laksefiskene

total fangst

-------- fangst i sjøen

............ fangst i elvene

Laksefiskets utvikling fra 1876. (Etter Norges offisielle statistikk.)

norske laksen som fanges ved Fær­ øyene, er fisk som ville ha kommet tilbake til Norge etter å ha vært 2 år i sjøen, og det tas også betydelige mengder laks som ville ha vært 3 år i sjøen før den returnerte til Norge. Økonomisk sett fiskes det hardest på den laksen som i Norge ville oppnådd den høyeste prisen. Hvor hardt beskattes laksen? De fleste norske fiskebestander er me­ get hardt beskattet. Dette kan illust­ reres ved figuren på neste side fra et merkeforsøk av villsmolt i Imsa i 1981. Det første året laksen opp­ holdt seg i havet, var den for liten til å bli fanget der, men 88 % av vill fisk som kom tilbake til Norge etter å ha vært et år i sjøen, ble fanget i sjøen i Norge før den nådde Imsa. Laks som hadde oppholdt seg 2 år i sjøen, ble hardt fisket ved Færøye­ ne; 25 % ble fisket opp. Av det antall fisk som overlevde og vandret tilbake til Norge, ble hele 93 % fan­

236

get av norske fiskere før de nådde Imsa. Totalbeskatningen i sjøen av laks fra dette forsøket er enorm og viser at svært få av de store laksene vil nå elva. Dette viser at den eldre og store laksen er sterkt underrepresentert i gytebestandene. Dette gjelder også de større smålaksene. Laksegarna er selektive, og det er bare den minste smålaksen som i større grad slipper igjennom. Fra forsøk vet man at sjøalder ved kjønnsmodning og veksthastighet har arvelige kompo­ nenter, og at det harde selektive fis­ ket er årsaken til at den laksen som skal føre bestanden videre, ikke er representativ for bestanden. Om det­ te på lang sikt vil påvirke bestandene i negativ retning, vet man ikke, men det er sannsynlig at det vil få betyd­ ning. Garnskader. Laks som slipper løs fra garnredskap, får skader. Garnskadenes natur varierer fra små hud-

avskrapninger på ryggfinnen til store hudskader på kroppen, avhengig av på hvilken måte laksen har klart å komme seg løs fra garnet. Med den store økningen i fisket med forskjelli­ ge garn på 1970-tallet ble det obser­ vert en stor økning i antallet garnskadd laks i elvene våre. En systema­ tisk undersøkelse av omfanget av det­ te ble satt i gang i en rekke elver over hele landet. Undersøkelsen viste at omfanget av garnskader varierte mye fra elv til elv, men totalt sett var det en urovekkende høy frekvens av garnskader. Frekvensen var størst hos smålaks som kunne smyge seg gjennom garnmaskene. I 1978 var 30 % av smålaksen i Namsen og hele 84 % av laksen i Ørstaelva skadd. For større laks var omfanget av ska­ der mindre, men det kan jo bare bety at flere større laks ble sittende igjen i garnredskapene. I 1979 og 1980 var det en viss nedgang i garnskadefrekvensen sammenliknet med 1978, noe som antakelig skyldes de inn-

Laksen skrenkningene som ble gjort i lakse­ fisket i disse årene. Alle størrelseskategorier av laks blir skadd av drivgarn og krokgarn. Kilenøtene, som fisker etter ruseprinsippet, er så tykktrådet at det er sjel­ den laksen sprenger seg igjennom, og derfor skader disse bare smålaks som smyger seg igjennom maskene. Det er vanskelig å si hvor mange laks som dør av de garnskadene de blir påført. Merking av laks med garnskader fanget i kilenot, har an­ tydet at denne dødeligheten er liten, men det var en blanding av laks med gamle og nye skader som ble merket. Laks som hadde ferske skader påført under kilenotfangsten, og som ble

merket og satt ut igjen, hadde den største dødeligheten. Et forsøk med å holde uskadd og garnskadd laks i ferskvann, brakk­ vann og saltvann gav størst overlevel­ se for gruppen holdt i brakkvann. Dødeligheten var også liten i fersk­ vann, mens den i saltvann var meget stor. Fysiologiske undersøkelser viste at de garnskadde laksene som ble holdt i sjøvann, var meget stresset og hadde store problemer med væskeba­ lansen. Hovedkonklusjonen var at det er meget ugunstig for en laks å få garnskader i rent saltvann langt fra brakkvann, og dødeligheten av slik laks er sannsynligvis atskillig større enn for laks som får garnskader un­

der brakkvannsbetingelser i fjordene våre. De viktigste reguleringene av våre laksefiskerier. I Norge er fisket etter laks i sjøen med drivgarn og krokgarn tillatt fra 1. juni til 5. august, mens fiske med kilenøter og lakseverper starter 15. mai. Fisket i de fleste elver tar til 1. juni og er tillatt til 1. septem­ ber. Det er med få unntak bare lovlig å fiske med stang. I grenseelvene mot Finland gjelder spesielle regler. Det er forbudt å fiske med faststå­ ende redskap fra fredag kl. 18.00 til mandag kl. 18.00 i sesongen. Minste lovlige maskevidde i garn og nøter er 58 mm fra knute til knute. Fiskeret­ tighetene med kilenøter, krokgarn og

Smoltens skjebne Skjebnen til 3214 villsmolt av laks - alle merket - som forlot elva Imsa i 1981. Antall fisk som kommer tilbake til elva, skal dekke både elvefisket og reproduksjonen. (Etter L. P. Hansen.)

Imsa

Norske kystfarvann

mai/juni 1981

Norskehavet

naturlig dødelighet: 2436

fangst: 118

tilgjengelige for fangst vinteren 1981/82

fangst: 45

Norskehavet, tilgjengelige for fangst vinteren 1982/83

237

Laksefiskene

lakseverper er grunneierfestet, mens drivgarnsfisket er konsesjonspliktig. Til tross for alle harde regule­ ringstiltak i laksefisket er mange lak­ sestammer i Norge for hardt beskat­ tet, og ønsker man optimal laksepro­ duksjon, må det enda hardere regule­ ringstiltak til. Biologisk sett bør de forskjellige laksestammene beskattes hver for seg, og det er svært viktig å sørge for at hver elv har nok gytefisk, og at denne er representativ for elvas bestand. Ved framtidige reguleringer av laksefisket bør man i mye større grad enn tilfellet er i dag, ta hensyn til dette.

Hva truer laksen? Menneskelig aktivitet kommer ofte i konflikt med laksens interesser. Lak­ sen tåler lite forurensning og er på grunn av dette utryddet i en rekke elver i sitt opprinnelige utbredel­ sesområde. Sterkest har dette gjort

seg gjeldende i mange elver på konti­ nentet, for eksempel i Rhinen. I Nor­ ge har forsuringen utryddet de fleste laksebestander på Sørlandet. Forsu­ ringen brer seg stadig, og i dag er flere lakseelver på Vestlandet truet. På Jæren har man av og til hatt mas­ sedød av laks på grunn av utslipp fra jordbruket, men myndighetene har nå satt strenge grenser for slike utslipp. Utbyggingen av vassdragene våre til kraftformål har også bidratt til å redusere lakseproduksjonen, men i slike tilfeller blir regulanten pålagt å sette ut laksunger eller smolt. Blir en elvs lakseproduksjon sterkt nedsatt, går dette i høyeste grad også utover sjøfisket. Visse sykdommer er kjent for å gjøre store innhogg i laks som holdes i anlegg. Ved ukontrollerte utsettin­ ger kan sykdommer overføres til de naturlige bestandene. Et slikt eksem­ pel har vi med en liten parasittisk

Laksen håves inn fra kilenota. Kilenot var lenge den dominerende redskapen når det gjelder laksefiske i sjøen, men bruken av denne nottypen gikk kraftig tilbake etter at tråd av monofilament gjorde krokgarn, drivgarn og andre typer av garn enda mer effektive.

ikte, Gyrodactylus salaris, som er blitt spredt til flere viktige laksevass­ drag både i Sør- og Nord-Norge. Den lever og parasitterer på hudoverflaten til lakseparr. Den formerer seg fort, og en parr som er angrepet, vil snart ha store mengder parasitter på seg. Etter hvert blir hudskadene på laksungene så store at de dør av dem. Undersøkelser i de elvene som har parasitten, har vist at dødeligheten av laksungene er meget stor, og dette har redusert oppgangen av laks me­ get betydelig. Samtidig har sjøørre­ ten fått fritt spillerom, da parasitten er harmløs overfor denne arten. Det­ te har resultert i en betydelig økning i sjøørretbestanden i disse elvene. Hvordan det vil gå med laksen her, kan bare framtiden vise. Når en laksebestand utryddes, mis­ ter man ikke bare laksen i systemet, man mister også det unike arvestoffet som er blitt bygd opp i generasjoner. Dette bidrar til å gjøre vår fauna fattigere. Dessverre er det vanskelig å ta vare på bestander som er truet av utryddelse. Praktisk sett har det vist

Laksen seg at det er mulig å fryse ned melke og lagre denne en tid for eventuell senere bruk, men man kjenner ikke til eventuelle effekter ved slik langtidslagring. På det nåværende tids­ punkt er det ikke mulig å fryse ned egg, så denne metoden vil da i beste fall bare ta vare på arvestoffet fra hannene. Et annet alternativ er å hol­ de bestanden i kultur, men dette er kostbart, fordi den må fordeles på flere anlegg. Man vet heller ikke om bestanden vil forandre seg genetisk under oppdrettet, men i noen tilfeller kan en løsning være å sette ut fisken der den hører hjemme, om forholde­ ne tillater det. Den vil da i hvert fall i en viss periode av sin livssyklus få leve i vill tilstand.

Laksen som husdyr Selv om danskene i mange år hadde oppdrettet porsjonsfisk av regnbue­ ørret i jorddammer, representerte

det norske lakseoppdrettet som ut­ viklet seg i 1960-årene, noe funda­ mentalt nytt. Laksen ble foret fram til smolt i ferskvann. Deretter ble den satt ut i mærer i sjøen til videre opp­ foring der. I starten var det en del barnesykdommer, men da disse ble eliminert, fikk lakseoppdrettet en enorm utvikling på kort tid. I 1984 ble det produsert ca. 25 000 tonn laks, og det er mange ganger mer enn hva som fanges av vill laks pr. år i Norge. Ved valg av riktige stammer vokser laks i oppdrett like godt som naturlig produsert laks. Den kan slaktes når markedet kan ta imot den, og legges på is minutter etter at den er slaktet. Derfor er kvaliteten på topp, og laksen er lett å omsette. Det aller meste eksporteres. Mange tekniske og biologiske pro­ blemer er oppstått under utviklingen av matfiskoppdrettet, og mange pro­ blemer vil oppstå i framtiden. Flere av disse problemene er blitt løst rela­

Siden 1960-årene er det startet en rekke oppdrettanlegg for matfisk av laks langs kysten. Den samlede produksjonen var i 1984 oppe i omkring 25 000 tonn laks, det vil si over 10 ganger mer enn den totale oppgitte fangsten av viltlevende laks i de beste årene.

tivt fort, men det er også endel pro­ blemer som er vanskelige å løse. En del oppdrettanlegg er store lokale forurensningskilder, og det er kom­ met inn sykdommer man helst ville ha unngått. Dessuten vet man ikke noe om effekten på de naturlige laksebestandene av all laksen som rømmer fra anleggene. Men oppdrettnæringen er kommet for å bli, og det er mye som tyder på at myndighe­ tene vil sette inn store ressurser i forskningen på den videre utviklin­ gen av matfiskoppdrettet. Fra å være kostbar selskapsmat er laksen blitt en relativt vanlig fisk på våre middagsbord. Dette har skjedd fordi det store kvantumet laks som kommer inn på markedet, har presset ned prisene. Dette har også bidratt til at det kommersielle fisket er blitt mindre lønnsomt. Laksens inntreden som husdyr har bidratt til at mange distrikter har fått nytt næringsgrunnlag, og det har gitt arbeid til mange. Det ventes en ytter­ ligere stor ekspansjon i næringen, og potensielle oppdrettere står i kø for å få konsesjon.

Ørreten

M w®

Ørreten, Salmo trutta, er naturlig ut­ bredt i Europa, Nord-Afrika og Nordvest-Asia. I nyere tid er den blitt spredt til tempererte områder i store deler av verden, og der hvor forhol­ dene har vært akseptable for den, har den slått til og etablert bestander. I Norge er ørreten den i særklasse vanligste ferskvannsfisken. Den fore­ kommer naturlig i lavereliggende el­ ver, vann og tjern langs hele kysten, og er blitt spredt av mennesker over resten av landet. Man finner ørret helt opp til 1837 meter over havet. Ørreten liker seg i rene, klare elver, bekker og innsjøer, og den trives dår­ lig i næringsrike lavlandssjøer hvor det er mange fiskearter. Gjedda går den spesielt dårlig sammen med. Ørreten varierer atskillig i størrel­ se, kroppsform og utseende, avhen­ gig av levesett. Man har ofte delt alle variantene opp i grupper etter hvor de lever, bekkørret, elveørret, inn­ sjøørret og sjøørret. De tre først­ nevnte går populært under navn som vassørret eller brunørret. I eldre litte­ ratur er disse gruppene betegnet som økologiske raser, men i dag er man lite villig til å bruke denne betegnel-

Ørretens utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

240

sen, da man finner alle overgangsformer. Det er nesten utrolig hvor flek­ sibel ørreten er. For eksempel er det blitt satt ut sjøørret i mange fisketom­ me vann på Hardangervidda, og disse utsettingene har gitt flotte bestander. Dessuten er ørret fra Tunnhovdfjorden og Mjøsa blitt satt ut i sjøen. Disse blir blanke som sjøørret, vok­ ser godt og overlever godt. Så selv om det er store ulikheter mellom ør­ retbestander, tilhører de alle samme art. Tar vi opp en ørretunge som har gjemt seg under en stein, ser vi at den er ganske mørk å se på. Hvis vi putter den i et kar med hvit bunn, går det ikke mange minuttene før den er blitt nesten like lys som karet. Den har altså evne til å forandre farge etter omgivelsene. Det er i dag akseptert at ørreten danner distinkte selvreproduserende populasjoner som genetisk er isolert fra hverandre. I større innsjøer kan det være flere slike populasjoner som gyter i hver sin elv, men blander seg med hverandre når de er i oppvekst­ områdene i innsjøen. Det kan være store genetiske forskjeller mellom sli­ ke populasjoner. Dessverre er en rekke slike populasjoner blitt utryd­ det av forurensning, og forsuringen alene har tatt knekken på flere tusen populasjoner.

Ørreten

Formering og ungfiskstadium Ørreten gyter vanligvis om høsten fra september til desember, alt etter de lokale forhold. Bekkørreten gyter i den samme bekken som den har levd i hele livet, eller hvis den vokser opp i et tjern, kan den gå opp i bekken for

16. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

å gyte. Innsjøørret og sjøørret foretar lengre gytevandringer til rennende vann. Enkelte steder kan ørreten også gyte i stillestående vann; dette er for eksempel tilfelle i Jølstravatnet. På samme måte som laksen vandrer ørreten tilbake til den elva eller bekken den forlot da den skulle på næringsvandring. Hannene kom­ mer vanligvis først til gyteplassene, hvor de kjemper om å få de beste territoriene. Antakelig er det de største hannene som lykkes best. Ør­ retens gyteplasser består gjerne av småstein og grus, og gytingen foregår stort sett på samme måte som hos laksen. Når gytingen er overstått, vandrer innsjøørreten tilbake til innsjøen. Sjøørreten står gjerne over i elva om vinteren og vandrer ut i sjøen igjen neste vår. Den er da ofte mager. Eg­ gene klekkes om våren, og tidspunk­ tet er avhengig av temperaturen. Som laksyngelen har ørretyngelen en plommesekk som fungerer som niste de første ukene. Yngelen danner revirer som forsvares mot inntrengere. Det er en betydelig konkurranse mel­

lom laks- og ørretunger, og denne bidrar til at ørreten blir presset ut i kulper og i mer stillestående partier, mens laksungene presses ut i hurtig rennende vann. I elva er insektlarver og luftinsekter som faller ned på van­ net, viktig næring. Avhengig av lo­ kale forhold vandrer innsjøørreten ut i innsjøen noen få måneder til flere år etter at den ble født. Sjøørreten blir i elva i flere år før den smoltifiserer, blir blank som laksen og vandrer ut i sjøen. Bekkørret og elveørret kan nok også foreta vandringer til mer gunstige næringsområder, men de kan også være svært stasjonære.

Bekkørret og elveørret Bekkørreten og elveørreten opphol­ der seg, som navnene sier, store deler av livet i rennende vann. Der hvor forholdene ligger til rette for det, går de ned i tjern og små innsjøer for å beite. Den stasjonære bekkørreten som lever i bekken hele livet, vokser langsomt og blir sjelden mer enn 25 cm lang. Hvis den vandrer ned i små vann og tjern, vokser den bedre, for-

Ørreten foretrekker klart, oksygenrikt vann. I stryk velger den gjerne en standplass der den kan stå uten å bruke altfor mye energi, f.eks. bak en stein eller i en bakevje. Når noe spiselig kommer drivende med strømmen, går ørreten opp for å snappe godbiten. Deretter vender den tilbake til standplassen.

241

En kraftig og fargeglad bekkørret er havnet i håven. Men hvordan kan fiskeren vite at det er en bekkørret? At fisken er tatt i en bekk, er ingen garanti, hvis det er muligheter for at også innsjøørret kan gå opp i bekken. En liten innsjøørret har samme form og farge som en bekkørret. Derfor bør man være særlig nøye med å overholde minstemålet i elver og bekker der begge disse ørretformene forekommer. Det vil alltid finnes muligheter for at den lille «bekkørreten» man tar, kunne ha vokst opp til å bli en innsjøørret på flere kilo.

di det er bedre tilgang på mat. Dette er også tilfellet for ørret som lever i større elver; for eksempel i Glomma og Hallingdalselva er en ørret på over kiloen ikke sjelden. Å fiske ørret med mark i bekker og tjern utgjør mange smågutters første befatning med sportsfiske. Elve- og bekkørret finnes omtrent over hele Norge, og majoriteten av norske sportsfiskere fisker på dem. Dessver­ re har de lett for å danne overbefolk­

242

ning, og det blir for mange fisk i forhold til næringsgrunnlaget. Slik fisk er gjerne mager og liten av vekst. På slike bestander bør det fiskes at­ skillig hardere.

Innsjøørret Det er ingen skarp grense mellom det man vil kalle bekkørret, elveørret og innsjøørret, men de typiske storvoks­ te innsjøørretstammene skiller seg

spesielt ut, både med hensyn til utse­ ende, vekst og vandring. Ungene av disse er det imidlertid vanskelig å skille fra bekkørret. Den typiske innsjøørreten finner vi i dag i de store innsjøene våre, for eksempel i Mjøsa, Tyrifjorden, Femunden, Tunnhovdfjorden og mange andre steder. Den­ ne ørreten kan leve flere år i gyteelva før den vandrer ut i innsjøen. Det er ofte en fordel at utvandringsfisken er stor, for at den skal unngå å bli ett av rovfisk som gjedde, abbor, lake osv. Etter at den er kommet ut i innsjøen, vokser den svært fort. Årsaken til denne hurtige veksten er at den lever av forskjellige slags småfisk. I Mjøsa eter den krøkle i massevis, men den tar også andre fiskearter. I Tunnhovdfjorden, hvor det ikke er så mange arter av byttedyr, eter den røye. I andre innsjøer kan hovednæ­ ringen bestå av sik og lagesild. Innsjøørreten kan bli meget stor, og individer på 5-10 kilo er ikke sjeld­ ne. De mest storvokste ørretstamme­ ne i Norge finner man i Mjøsa og i Tyrifjorden. Her fanges det eksemp­ larer på 10 kg nesten hvert eneste år. I Mjøsa skal det være tatt ørret på over 20 kg. Innsjøørreten er meget populær og blir derfor utsatt for til dels hard be­ skatning, både med garnredskap og av sportsfiskere. Dessuten er den me­ get sårbar for mange slags forurens­ ninger og vassdragsreguleringer. Dis­ se faktorene har bidratt til at enkelte bestander er blitt svake. Derfor har det vært nødvendig med sterk regu­ lering av fisket i mange vassdrag her i landet, og kraftselskapene er pålagt å fore opp og sette ut ørretunger av stedegen stamme som erstatning for tapte gyte- og oppvekstområder. I Lågen ved Hunderfossen, som er sterkt regulert, settes det årlig ut flere tusen toårige ørretunger. Disse slår godt til og utgjør en stor del av fangs­ tene i Mjøsa. Ørretens farge varierer atskillig. Sjøørreten er blank (utenom gytetiden), ørret som lever i innsjøer, er som regel mer rødaktig, mens elve­ fisk ofte har kraftigere flekkmønster og farger. Fargene kan variere fra sted til sted og også individuelt, slik at det kan være ganske stor forskjell på ørret som tas samtidig i et og samme vann. Årstiden spiller en rolle for ørre­ tens farge.

Laksefiskene I sjøen lever sjøørreten av krepsdyr og småfisk, for eksempel sild og bris­ ling. Etter at sjøørreten har vært en sommer i sjøen, vandrer den opp i elva sent på høsten for å overvintre. Mesteparten av denne er ikke kjønnsmoden og er helt sølvblank. Det kan være store mengder slik ør­ ret i elva. Vanlig størrelse er fra 100 til 500 gram. Ved normal vekst for sjøørret reg­ ner man med en gjennomsnittsstør­ relse på 250 gram etter en sommer i sjøen, 500 gram etter to somrer og 1 kilo etter tre somrer, men dette kan variere mye fra bestand til bestand. Gytefisken kommer gjerne opp i elva på sensommeren. Størrelsen på den­ ne varierer mye, men den er gjerne mellom 1 og 5 kilo. I enkelte elver, blant annet i Hardanger og Sogn, kan den bli meget stor, opptil 12-13 kilo. I Sør-Norge er flere sjøørretbestander blitt utryddet, spesielt i de sure elvene. Sjøørreten holder stand lenger enn laksen og finnes i enkelte sure elver hvor laksen er forsvunnet for lengst. Men hvis vannet blir enda

surere, vil ørreten forsvinne også her. Sjøørreten er en meget populær sportsfisk og settes høyere enn laksen av mange sportsfiskere. For noen få år siden foregikk det et meget hardt fiske i sjøen på ørreten. Den ble tatt med settegarn, kastenot og slyegarn. Dette fisket er nå forbudt; mestepar­ ten av det lovlige sjøørretfisket i sjøen foregår nå med dorg. Endel ørret fanges også i lakseredskaper, og endel tas som bifangst under fiske etter sjøfisk, for eksempel med makrellgarn. Det er påfallende at det er skjedd en sterk økning i bruk av makrellgarn mange steder etter at sette­ garn ble forbudt. Sjøørretfisket er med få unntak like hardt regulert som laksefisket, men i endel sjøørretelver er det lovlig å fiske et par uker lenger enn i lakseelver.

Ørret og kulturarbeid Mange av de prinsipper for kulturar­ beid som ble nevnt i avsnittet om laksen, gjelder også for ørreten, spe­ sielt for innsjø- og sjøørret, men det

Kunstig oppdrett av yngel eller settefisk med sikte på utsetting i vassdrag starter med at stamfisken strykes, det vil si at den tappes for rogn og melke. Utsetting av ørretunger på et eller annet stadium har vært drevet i stor utstrekning hos oss, men ikke alltid med særlig godt resultat. Hvis ørretbestanden i vassdraget er god nok fra før, er utsetting bortkastet.

Sjøørretens utbredelse (markert med grønt) i norske vassdrag i 1980-årene (DVF/NSD).

Sjøørret Det er en allmenn oppfatning at sjø­ ørreten er den opprinnelige ørret som de andre typene er blitt utviklet fra. I Norge finnes sjøørreten i elver og bekker langs hele kysten, og det er utrolig hvor små bekker som kan ha en bestand. Ungene lever i elva som parr i 2 til 5 år før smoltifiseringen, og vandrer ut i sjøen om våren og for­ sommeren. Vanligvis er smolten 12 til 25 cm lang. I motsetning til laksen vandrer ikke sjøørreten ut i havet, men holder seg ofte i fjorden nær hjemelva. Enkelte sjøørretstammer synes å vandre over større avstander.

244

Ørreten

Settefisk av ørret, en sommer gammel. Man regner med at sjansen for et vellykket resultat av ørretutsetting er større jo eldre ungfisken er.

er endel problemer som her vil bli gjennomgått spesielt. Utsetting av kunstig klekket yngel og oppforet settefisk har vært og er fremdeles de mest populære kulturtil­ tak som blir utført i norske ørretvassdrag. Imidlertid er det ført svært dår­ lig statistikk med hvor mye ørret som settes ut i innlandsvassdrag, mens det er noe bedre kunnskap om hvor mye sjøørret som settes ut. Men det er helt klart at det årlig settes ut flere millioner ørretunger. Omtrent to mil­ lioner av denne settefisken er pålagt utsatt av kraftselskapene som kom­ pensasjon for skader vassdragsregu­ leringene har gjort på ørretens gyteog oppvekstplasser. Dessverre blir det i svært mange tilfeller ikke undersøkt om det virke­

lig er behov for å sette ut fisk. Hvis det er nok ørret i vassdraget fra før, er nok utsettingen bortkastet. I de fleste tilfeller blir det ikke tatt hensyn til hvilken stamme som er satt ut. De fleste fiskeribiologer er enige om at den lokale fisk bør brukes som utsettingsmateriale, da denne er antatt å slå best til. Men det kan være at vassdraget er blitt så forandret på grunn av menneskelige inngrep at den lokale fisk ikke lenger er tilpasset systemet. Man kan da tenke seg at andre stammer kan slå bedre til. Til tross for dette kan man ikke stikke under en stol at det mange steder foregår meget effektive utset­ tinger som gir gode resultater. Disse utsettingsprogrammene er bygd på biologisk viten og foregår under kon­

troll av fagfolk eller i nært samarbeid med dem. Eksempler på gode resul­ tater har man fra flere kraftverkmagasiner i våre fjellområder, og fra utsettinger i flere store innsjøer. Hvis man ønsker å få godt tilslag av utsettinger, må man ta hensyn til mange faktorer. Hvis det er rovfisk til stede, f.eks. abbor, må man sørge for at settefisken er stor nok til at den unngår å bli abbormat. Dessuten må fisken settes ut i områder hvor det er minst mulig predasjon på den. Utset­ tinger av ørret i gjeddevann har som regel gitt svært dårlige resultater, hvis man ser bort fra utsettinger av innsjøørret i de store innsjøene. I systemer hvor den naturlige be­ standen er svært liten og rekrutterin­ gen meget dårlig, er det viktig at man bruker så mange gytefisk som mulig når man skal produsere settefisk. Hvis dette er praktisk mulig, reduse245

Røya Røya, som har fått det latinske nav­ net Salvelinus alpinus, er utbredt i Jordens nordlige deler. Den liker seg best i kalde områder, og det finnes røyebestander i typisk arktiske strøk, for eksempel i Nord-Alaska, på Grønland, på Svalbard og i NordSibir. I Norge finnes den over store deler av landet, fra skogsvann på Øst­ landet til fjellvann i Nord-Norge. Røya liker seg best i oksygenrike, kalde, klare vann. Den har slått dår­ lig til i våre store innsjøer i lavlandet

Bildet viser merking av ørret. Ved gjenfunn av merket fisk kan forskerne få svar på mange spørsmål, f.eks. om fiskens vandringer og vekst, og om bestandens størrelse i et bestemt vann eller tjern.

rer man sjansen for innavl og at ver­ difulle genetiske egenskaper går tapt. I praksis vil sterk innavl redusere be­ standens levedyktighet. Generelt er det en vanlig oppfat­ ning blant fiskeribiologer at jo større settefisken er, jo bedre tilslag vil den gi. Utsettinger om våren har i de fleste tilfeller gitt bedre resultater enn utsettinger om høsten. Det er viktig at settefisken blir spredt godt ved utsetting, og at den settes ut på riktige steder. Man kan på forhånd vente seg et svært dårlig resultat hvis man ror ut på midten av vannet og setter ut all fisken på samme sted på den dypeste delen av vannet. Utset­ tinger må i høyeste grad tilpasses de lokale forholdene, som for eksempel bunnforhold, næringstilgang, preda­ torer og konkurrenter, og man må vurdere om det virkelig er plass til flere ørret. I mange norske ørretvann er det altfor mye fisk. Det skyldes at tilgan­ gen på rekrutter er meget stor i for­ hold til det antallet ørret det er plass til. Ørreten i slike vassdrag er mager, og den er hvit i kjøttet og derfor lite attraktiv for fiskeren. Et riktig kulturarbeid i et slikt system ville være å fiske hardere samtidig som man systematisk fjernet gytefisk på gyteplassene. Ved bare å fiske harde­

246

re vil man få en bedret kvalitet på fisken, men på grunn av det store fangsttrykket vil det bli langt mellom de store fiskene. Bare å redusere an­ tall gytere kan være vanskelig å få til i praksis, da man nok må gå meget hardt til verks. I vann som er sterkt overbefolket med ørret, er det nok altfor mange gytefisk i bekken, og fjernet man endel av dem, er det sannsynlig at de som var igjen, ville slå bedre til. Mange av våre overbefolkede ør­ retvann er fredet i visse perioder av året, ofte mens ørreten gyter. Dette bidrar bare til fortsatt overbefolk­ ning. I slike vann burde det også være lettere for allmennheten å slippe til med garn. På den annen side finnes det mange vann og vassdrag hvor det lett kan bli fisket for hardt, for ek­ sempel store innsjøer, endel vann hvor det er dårlig naturlig rekrutte­ ring, og vann som blir drevet på en effektiv måte. Disse bør ha et regel­ verk hvor fisken er beskyttet best mu­ lig. I den senere tid har vi fått mye bedre kunnskap om hvordan man kan høste et ørretvann optimalt og dermed forvalte på et biologisk grunnlag. Slik kunnskap må tilpasses lokale forhold, og dette arbeidet er mange steder kommet godt i gang, men bør gjøres i samråd med fagfolk.

Røyas utbredelse (markert med grønt) i norske vassdrag i 1980-årene (DVF/NSD).

Røya

på Østlandet, kanskje fordi det finnes mange fiskearter som både konkurre­ rer med den og predaterer på den. Dessuten er vannkvaliteten heller ikke den beste. Røya, som har lyse flekker på grønnaktig kropp når den er under oppvekst, forandrer i stor grad farge når den skal gyte. Buken blir ofte sterkt rødfarget hos hannene, mens denne ikke er så utpreget hos hunne­ ne. Det finnes flere former av røye som skiller seg ut fra den typen vi kjenner best. I flere innsjøer finner man ofte en storvokst form som kan bli flere kilo, og en dvergform som bare blir 15-20 cm lang. Man vet lite om hvorvidt disse forplanter seg med hverandre eller ikke. Andre røyeformer kan leve på dypt vann, f.eks. finnes det i Randsfjorden en meget storvokst dypvannsrøye som kan bli 8-10 kilo. Også i flere andre innsjøer i Norge finnes det slike dypvannsformer, om ikke så storvokste. De fleste av disse har ikke så sterke farger som den vanlige røyeformen og er ofte bleke av utseende. Fra den nordlige delen av Nord-Trøndelag til GrenseJakobselv finnes det i mange elver bestander av røye som vandrer ut i sjøen om sommeren, og som går opp i ferskvann igjen om høsten. Disse røyene har et smoltstadium, og de er blanke når de er i sjøen. Når de skal gyte, får de sterke farger, som vanlig røye. Denne anadrome formen kaller vi sjørøye. I hele røyas utbredelsesområde fin­ nes det en rekke former med svært

forskjellig utseende og biologi. Det foregår en intens forskning for å klar­ legge røyas systematikk, og bruk av moderne biokjemiske metoder for å kartlegge røyeformene genetisk er i stor grad tatt i bruk. Men forskerne er for tiden uenige om hvordan de skal tolke resultatene. Noen mener at det er snakk om flere arter, mens andre mener at det er forskjellige populasjoner av samme art.

Irmlandsrøye Røya gyter både i stillestående og i rennende vann, men det førstnevnte er mest vanlig for innlandsrøye. Gy­ tingen foregår om høsten, fra septem­ ber til november. I innsjøene varierer dybden på gyteplassene svært mye, og røya kan gyte fra strandsonen og ned til store dyp. Røya bruker de samme gyteplassene hvert år, og sannsynligvis vender den tilbake til den gyteplassen hvor den ble født, når den skal gyte. Slike gyteplasser, eller røyevarp, som de mange steder kalles, gir ofte grunnlag for et effek­ tivt fiske om høsten. Gyteplassene er ofte svært begren­ set i utstrekning. Hannene konkurre­ rer om de forskjellige gyteområdene på en gyteplass. Hunnene graver en liten grop og gyter rogna i porsjoner, samtidig som den blir befruktet i en sky av melke fra hannen. Den be­ fruktede rogna faller ned mellom steinene. Graving av ny gytegrop ved siden av den gamle sikrer at endel av rogna blir dekket med grus.

Røyerogna er mye mindre enn rog­ na til laks og ørret. Hunnene produ­ serer ca. 3000 rognkorn pr. kilo kroppsvekt. For å klekkes trenger eggene mindre varmemengde enn egg fra laks og ørret, og klekkingen kan begynne på senvinteren. Etter klekking vokser yngelen relativt fort. I mange vann hvor det er ørret til stede, er røya en typisk planktoneter, og den kan ofte observeres midt ute på vannet. Der hvor det er lite eller ingen ørret, kan den i stor grad leve av bunndyr. Røya formerer seg effektivt, og i vann hvor gyteforholdene er gode, danner den lett meget tette bestan­ der. Det finnes svært mange overbefolkede røyevann i Norge. Når røye i slike vann blir kjønnsmoden, stagne­ rer veksten, og den blir sjelden mer enn 25-30 cm lang. Slike bestander tåler meget hard beskatning, men i innsjøer med flere røyetyper er det vanskelig å beskatte dem på optimal måte. Som regel vil den mest attrakti­ ve fisken, storrøya, være den typen det fiskes hardest på, og den vil der­ for av og til kunne overbeskattes. Dvergbestandene krever finmaskede garn og er lite attraktive. Disse vil ofte bare i liten grad bli fisket på, selv om de er utmerket som matfisk. Ba­ lansen mellom de forskjellige forme­ ne kan derfor bli forskjøvet i uønsket retning. Dette må man ta hensyn til i driftsplanene for slike vann. Røya er en populær fiskeart blant mange fiskere. Enkelte steder fore­ går det et næringsfiske med flytegarn

247

Laksefiskene

det er ulovlig å sette ut en fiskeart i et vassdrag hvor den ikke finnes fra før. En ytterligere innskjerping av denne loven er under arbeid. Derfor er klekking og utsetting av røyeyngel svært lite utbredt i Norge i dag, men det settes ut endel sjørøye noen ste­ der i Nord-Norge som kompensasjon for tapte oppvekst- og gyteområder etter vassdragsregulering. Sjørøye er dessuten tatt inn i enkelte oppdrettanlegg til oppforing av matfisk. Sjørøya kan utvikle stasjonære be­ stander som raskt kan danne overbe­ folkning. På den annen side kan slik avspaltet røye i et naturlig sjørøyevassdrag smoltifisere og bli sjørøye. Dette synes ikke å være tilfelle i SørBildet viseren innlandsrøye fra Finnmarksvidda. Mange steder i Nord-Norge er røya den viktigste sportsfisken, mens det i det varmere klimaet sør i landet som oftest er vanskelig å få denne «kaldtvannsfisken» til å ta sportsfiskeredskap om sommeren.

om sommeren, og med settegarn på gyteplassene om høsten. I varmere strøk i Norge er det ofte vanskelig å få røye på sportsfiskeredskap om sommeren, mens det i fjellstrøk og mange steder i Nord-Norge ofte er røya som er den mest ettertraktede og lettest fangbare sportsfisken. Over hele landet foregår det et betydelig røyefiske på isen om vinteren. Som regel bruker man agnet krok, og det­ te fisket kan gi meget godt utbytte.

Sjørøye Den anadrome formen av røye, sjø­ røye, finnes bare naturlig fra NordTrøndelag til Finnmark. I mange el­ ver er den meget vanlig, og den er svært ettertraktet. Den har et vakkert utseende, har rødt, fast kjøtt, og blir av mange vurdert til å være bedre enn laks og ørret. Sjørøya kan gyte både i stillestå­ ende og i rennende vann. I motset­ ning til den stasjonære røya har den et smoltstadium. Den smoltifiserer gjerne ved en alder av 3-5 år, og den er da 18-23 cm lang. Som hos laks og ørret får den en sølvblank drakt, og smolten vandrer ut i sjøen på forsom­ meren. Ofte vokser den opp i fjorden rett utenfor sin hjemelv, men merke­ forsøk har vist at enkelte individer kan vandre langt. Etter å ha tilbrakt en til to måneder i sjøen, går de 248

kjønnsmodne røyene tilbake til sin hjemelv for å gyte. Dette skjer ofte i juli. Fisk som har gytt før, men som ikke skal gyte dette året, de såkalte hvilerne, og den umodne fisken, gjeldfisken, kommer noe senere til elva. Hele sjørøyebestanden over­ vintrer i ferskvann. Sjørøyas vekst varierer fra elv til elv. Fordi den vandrer ut i sjøen hvor det er mye næring hvert år, legger den på seg også etter at den er blitt kjønnsmoden. Den kan bli opptil 4-5 kg, selv om den vanligvis er atskillig mindre. Det er i dag forbudt å fiske i sjøen etter laksefisk med settegarn og kas­ tenøter, som var viktige fiskeredska­ per etter sjørøye. Men det tas endel sjørøye på dorg og som bifangst un­ der fiske etter saltvannsfisk. I elvene er den en meget populær sportsfisk som villig tar flue og sluk. Fisket etter sjørøye er sterkt regulert på samme måte som fisket etter laks og sjøørret.

Røye og kulturarbeid Røya er blitt spredt til store deler av Norge av mennesker. I mange til­ feller har resultatene av dette vært at mange vann er blitt overbefolket av småfallen fisk. Utsettinger i gode ørretvann har resultert i at ørreten er gått kraftig tilbake. I dag frarådes slike utsettinger på det sterkeste, og

Sjørøyas utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVFINSD).

Røya Norge, hvor det naturlig ikke fore­ kommer sjørøye. Men vi har flere eksempler på at vanlig stasjonær røye kan vandre ut i sjøen. Imidlertid sy­ nes den å overleve relativt dårlig, men merkeforsøk har vist at den kan vandre flere mil i sjøvann. Et slikt eksempel har vi fra Imsa i Rogaland, hvor en merket røye gikk ut i sjøen i Høgsfjorden, rundet Tungenes fyr nord for Stavanger, for så å gå opp i Figgjoelva, hvor den ble gjenfanget. I de senere årene har det dukket opp sjørøye i Hardangerfjorden, og oppgangsfisk er blitt kontrollert blant annet i Eidfjordvassdraget. Hvordan denne er kommet hit, er ukjent, men det er mye som kan tyde på at den er blitt utsatt. I de senere årene er sjørøya blitt en interessant oppdrettsfisk

i Nord-Norge. Det er viktig at opp­ hardt fiske på røya øker man også drettet av denne arten foregår i områ­ fiskepresset på ørreten, og predasjoder hvor den finnes fra før. Hvis den nen på smårøya vil minke hvis ørret­ overføres til sørligere deler av Norge, bestanden minker. Ved å innføre til­ vil rømlinger kunne bidra til å spre tak som øker bestanden av røyearten. etende ørret, kan man øke preDet er gjort mange forsøk på å øke dasjonstrykket på røya slik at be­ størrelsen av røya i overbefolkede standen blir mindre. Det kan gjøres vann. En metode som har vært for­ ved å lage fiskeregler som sparer den søkt, er å fiske meget hardt på minste og den mellomstore ørreten, kjønnsmoden fisk. Dette harde fisket slik at bare den aller største ørreten kan bidra til at kvaliteten kan bli noe beskattes. I røyevann hvor ørretbe­ bedre, men i mange tilfeller vil re­ standen er svak, eller i regulerings­ krutteringen øke fordi konkurransen magasiner hvor mesteparten av ørre­ mellom individene vil bli mindre. tens gyteplasser er ødelagt, kan utset­ Man kan da forskyve bestanden mot tinger av røyeetende ørretstammer yngre fisk, og selv om produksjonen tenkes å være et aktuelt tiltak. øker, vil fisken fremdeles være liten. I Norge er det få problemer med I mange sjøer er det en ørretbe­ overbeskatning av røye, tvert imot er stand som lever av smårøye. Ved overbefolkning det store problemet. Derfor må kulturarbeidet drives på en annen måte enn for eksempel for Sjørøye fra Senja i Troms. Den blanke drakten viser at fisken nylig er kommet opp fra sjøen. I motsetning til laks og sjøørret kan sjørøya gyte både i elver og i stille vann. laks, sjøørret og innsjøørret.

Siken

Utbredelse og biologi Siken finnes i hele den nordlige delen av Eurasia. I Sibir og Nord-Amerika finnes det nærstående arter. Siken, eller Coregonus lavaretus, som den heter på latin, er i Norge utbredt over større områder i den østlige delen av landet helt nord til Finnmark. Den forekommer også i enkelte vann på Sørlandet og på Jæren. I Østersjøen er det anadrome former som vandrer mellom ferskvann og brakkvann. I Norge har vi en tilsvarende form i Neiden i Finnmark, hvor den kalles sjøsik. Siken er ved menneskets hjelp blitt spredt til mange vann. Her har den ofte dannet overbefolkede be­ stander som i stor grad har fortrengt ørret og røye. Siken er sølvblank med mørk rygg og store skjell. Utseende og levevis kan variere mye. Den store variasjo­ nen har skapt mange problemer for systematikerne. I Sverige er det be­ skrevet fem arter av sik, blant annet basert på antall staver i gjellegitteret. Ikke alle er enige i denne oppdelin­ gen, og mange forskere velger å ka­ rakterisere dem som ulike former. I de dype innsjøene på Østlandet finner man flere sikformer i samme sjø. For eksempel er det fra Randsfjorden beskrevet fire forskjellige former, grunnsik, strømsik, dypvannssik og vintersik. Flere av disse formene finnes også i andre innsjøer, men de er vanskelige å plassere i det svenske artssystemet. Grunnsiken er den største av disse formene, og den gyter på grunt vann 250

i november-desember. Strømsiken, som er noe mindre, går opp rennende vann for å gyte, og dette skjer i okto­ ber. Dypvannssiken og vintersiken er de minste formene. Begge gyter på dypt vann, men dypvannssiken gyter i november-desember, mens vintersi­ ken gyter i januar-mars. Gyteatferden hos sik, som er stu­ dert i akvarier i Sverige, skiller seg betydelig fra ørretens og røyas. Han­ nen og hunnen svømmer ved siden av hverandre med hurtige bevegelser opp mot overflaten. Hunnen gyter en porsjon med rogn som blir befruktet av hannen. Eggene synker så sakte til bunnen. Hannen er lite aggressiv un­ der gytingen og kan sågar akseptere at hunnen gyter en ny porsjon rogn sammen med en annen hann. Alder ved kjønnsmodning varierer mye fra vann til vann. Enkelte steder blir si­ ken kjønnsmoden når den er 2-3 år gammel, mens den andre steder ikke blir kjønnsmoden før den har nådd en alder på 7-8 år. Flere av sikformene er typiske planktonetere som lever pelagisk i innsjøer, men enkelte former kan også ete betydelige mengder med bunndyr; dette er for eksempel tilfel­ le med grunnsiken. Veksten varierer mye fra innsjø til innsjø, avhengig av næringstilgang og bestandsstørrelse. Når siken blir kjønnsmoden, stagne­ rer veksten. I enkelte vann blir siken sjelden større enn 200-300 gram. De største individene i slike overbefolke­ de bestander kan være over 20 år gamle, og de har stort hode med ma­ ger kropp, ja, enkelte eksemplarer

Sikens utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

Siken

kan faktisk se ut som et knivblad. I de store innsjøene kan siken bli flere kilo, selv om individer større enn et par kilo er sjeldne. I mange innsjøer er siken konkur­ rent til røya, og den er ofte så overle­ gen at røya blir presset ned i de dypere områdene i innsjøen og be­ standen reduseres.

Sikfisket Dessverre er ikke siken en like popu­ lær matfisk i Norge som de laksefis­ kene som har rødt kjøtt, men enkelte steder brukes sik ofte i kostholdet. I næringsrike vann kan sikproduksjonen bli stor, som for eksempel i Haugatjern ved Røros og i flere vann på Jæren. For å kunne drive et effek­ tivt fiske etter sik, bør man kjenne sikens biologi og vite hvor den opp­ holder seg. Fiske på gyteplassene dri­ ves enkelte steder. Garn og nøter kan også mange steder brukes med godt resultat hele sommeren. Når strømsiken vandrer opp i elva for å gyte, kan den enkelte steder fanges med håv. Slikt fiske foregår i Gudbrandsdalslågen ved Fåberg og i Åkrestrømmen i Rendalen. Det er vanskelig å fiske sik på sportsfiskeredskap, men de som har lært seg kunsten å fange den med flue, anser dette som en av de beste formene for sportsfiske. De fleste sikbestander kan beskat­ tes mye hardere enn i dag. Dessverre er det i mange tilfeller vanskelig å få omsatt siken. Mange sikbestander er overbefolket med fisk av dårlig kvali­ tet. Der hvor det er større gjeddebestander, kan siken bli infisert med larver fra gjeddemarken. De sitter i sikkjøttet og virker uappetittlige når fisken renskes, men er ikke farlige for mennesker. Denne parasitten har re­ dusert interessen for sikfiske flere steder. Sik er en god matfisk, som kan kokes, stekes, males til fiskemat, gra­ ves eller røykes. I Finland, hvor siken er meget populær som matfisk, er etterspørselen etter sik større enn til­ gangen. Derfor blir det importert en del sik i Finland. Det har vært gjort enkelte forsøk i Norge på å øke for­ bruket av sik, men det er ikke lett å forandre nordmennenes næringsvaner.

Det finnes mange forskjellige typer av sik. Til dels er disse typene så ulike at noen forskere mener at det dreier seg om forskjellige arter, mens andre betrakter dem som former av én og samme art. Bildet viseren ekstra rund og kraftig sik fra Trysilvassdraget, der fluefiske etter sik er blitt populært i de senere årene.

Som matfisk har siken ikke oppnådd den samme populariteten her i landet som ørreten. Mange mener at det skyldes at siken ikke har rødt kjøtt. Sikkjøttets kvalitet er iallfall i orden. I mange distrikter drives det imidlertid utstrakt fiske etter sik, også på isen. Bildet viser sik, og en liten harr, fra Glomma.

251

Lagesild, harr og krøkle Lagesilda Lagesilda er en art i sikslekten, og den har fått det latinske navnet Coregonus albula. Den er utbredt fra Nord-Europa til Nordvest-Sibir. I Norge finnes den i sørøst, et par ste­ der på Sørlandet, og det er også en bestand i et par vann på Jæren.

Lagesildas utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

Lagesild

Lagesilda likner en liten sik, men er i yngelen snart pelagisk som sine for­ motsetning til denne underbitt. Flere eldre. Lagesilda er en typisk steder har lokalbefolkningen trodd at planktoneter. Det ser man raskt på lagesilda var en slags sik, og den er gjellebuene som fungerer som en ef­ blitt kalt småsik. Den tåler brakk­ fektiv sil som siler planktondyrene fra vann og finnes enkelte steder i Øster­ vannet. Den lever i store stimer, og sjøen. om sommeren streifer den ofte om­ Lagesilda gyter i oktober-novem- kring helt i overflaten. Om vinteren ber i langsomtrennende eller stillestå­ går den ned i de dypere delene av ende vann. Eggene er relativt små og innsjøen. klebrige. Enkelte steder i Sverige og Lagesilda blir kjønnsmoden 2-4 år Finland finnes det bestander som gy­ gammel og er da 16-22 cm lang. Dette ter i februar-mars. Etter klekking blir kan variere i forskjellige innsjøer. I Under lagesildas gytevandring om høsten drives det et utstrakt fiske i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, blant annet med not. Vanlig størrelse på lagesilda er her 20-24 cm.

252

Lagesild, harr og krøkle Mjøsa er vanlig størrelse i fangstene 20-24 cm, eller 70-80 gram, mens den er noe større i Osensjøen og Tovdalsvassdraget. I mange sjøer i Finland er lagesilda bare 10-20 cm lang. Veksten er avhengig av næringstilgangen og bestandens størrelse. Hos lagesild er det ofte store sving­ ninger i styrken av de forskjellige års­ klasser. I Mjøsa forekommer en sterk årsklasse hvert tredje år. Årsaken til disse svingningene antas å være kon­ kurranse fra eldre lagesild. Når en rik årsklasse er svekket på grunn av na­ turlig dødelighet og oppfisking, blir det plass til en ny, rik årsklasse. I Mjøsa drives det næringsfiske et­ ter lagesild under gytevandringen til de nedre delene av Lågen. Dette fis­ ket har lange tradisjoner, og flere fangstmetoder har vært brukt. I dag er de vanligste redskapene håv og not. Omsetningen av lagesild foregår for det meste lokalt, og lite fisk blir brakt ut til andre distrikter.

Harren Harren (Thymallus thymallus) er lett å kjenne på den store ryggfinnen. Ryggsiden er gråaktig, og buken er nærmest hvit. Langs de blanke kroppssidene er de store skjellene ordnet i lengderekker. Harren er utbredt i Nord-Europa øst til Ural. Den finnes på De britiske øyene og enkelte steder i MellomEuropa. I Østersjøen går den ut i brakkvann. I Sibir og i Nord-Ameri­ ka finnes det et par nær beslektede arter. Harren er en østlig innvandrer og finnes i mange områder i den østli­ ge delen av Norge helt nord til Finn­ mark. Via Gudbrandsdalslågen har den kommet seg over i Rauma i

Harrens utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

Romsdal. Harren foretrekker kjølig og oksygenrikt vann, og man finner den både i elver og i innsjøer. Harren gyter om våren rett etter isløsningen. Den kan gyte både på rennende og stillestående vann, men det første er mest vanlig. Den blir kjønnsmoden 3-6 år gammel. I gyteti­ den skifter den store ryggfinnen farge og kan være fra blålig, brunlig til purpurfarget. Gyteplassen består av grus. Hannene forsvarer revir under gytingen, men det graves ikke gyte­ groper. Allikevel kan de befruktede eggene bli presset litt ned i grusen. Klekkingen foregår noen få uker etter gytingen, avhengig av tempera­ turen. De små individene lever gjer­ ne av plankton og små insekter, mens de større tar insektlarver. De kan også ete rogn, for eksempel av sik. Veksten varierer avhengig av næ­ ringstilgang og bestandsstørrelse. Den største harren som er fanget i Norge, er oppgitt til å være rundt 3 kilo, men individer større enn 1,5 kilo er sjeldne. Harren kan bli 15 år gam­ mel. Enkelte steder er den ganske stasjonær, mens den andre steder kan foreta lengre vandringer. I Mjøsa kan den vandre ut fra elver og bekker hvor den er født, og vokse seg stor og fet i innsjøen. Men når den blir kjønnsmoden, vandrer den tilbake til sin hjemelv for å gyte. Harren er en ypperlig sportsfisk og fanges på flue, mark og sluk. Enkelte steder drives det litt garnfiske etter den. Den er en god matfisk, men da den fort taper seg i kvalitet, må den tilberedes raskt.

253

Innførte laksefisker Regnbueørreten Krøkla Krøkla, som har fått det latinske nav­ net Osmerus eperlanus, er en liten, slank stimfisk som lever pelagisk. Den er i nær slekt med lodda, som lever i havet hele sitt liv. Bortsett fra grønnskjæret over ryggen er krøkla sølvblank, og den lille fisken virker halvt gjennomskinnelig. Krøklas munn er stor og har mange skarpe tenner. Den har en spesiell lukt som minner om agurk, men denne for­ svinner hvis den tilberedes til mat. Krøkla finnes i store deler av NordEuropa og i brakkvann i Østersjøen. I Norge finnes den i den sørøstlige delen av landet. Den lever i store, dype innsjøer, og i de store lavlandssjøene på Østlandet forekommer den i store mengder. Den danner sjelden bestander i mindre vann og tjern. Krøkla blir kjønnsmoden 2-3 år gammel. Den gyter om våren på grunt vann i innsjøer eller i elver. Gytingen er over på få dager, og egg­ ene, som er klebrige, fester seg på bunnmaterialet. Etter 3-4 uker klek­ kes yngelen, og de unge krøklene vandrer snart ut i innsjøen. De vok­ ser langsomt, og i Mjøsa og Tyrifjor­ den er 3-4 år gamle krøkler 10-14 cm lange. Enkelte individer kan bli stør­ re, opptil 30 cm lange. Småkrøkle lever av dyreplankton, mens store krøkler er rovfisk som kan ete småfisk. Krøkla spiller en meget stor rolle som næring for andre rovfis­ ker, som innsjøørret, gjedde og gjørs. Når krøkla gyter, samler store mengder av større rovfisk seg på gyteplassene for å forsyne seg av gytefisken. Dette utnyttes mange ste­ der av fiskere som driver et intenst fiske, f.eks. etter storørret, på krøk­ las gyteplasser. Det fiskes lite på krøkla i Norge,

254

Krøklas utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

mens den i Finland og Sovjetunionen er en skattet matfisk. En nærstående art, Osmerus mordax, som finnes i Nord-Amerika, er økonomisk viktig som matfisk.

Regnbueørreten (Salmo gairdnerii) er opprinnelig utbredt i den vestlige delen av Nord-Amerika. Den kan minne mye om ørreten av utseende, men skiller seg fra denne ved at den har prikker på halefinnen og ofte har et rosafarget bånd langs sidelinjen. Det rosa båndet forsvinner etter at fisken har oppholdt seg noen uker i sjøvann. Regnbueørreten er blitt spredt rundt hele jordkloden og kom til Norge for nærmere 100 år siden. Den ble satt ut i en rekke vann og innsjø­ er, men da resultatene av disse utsettingene ikke svarte til forventninge­ ne, dabbet det hele av. På 1950-tallet ble det satt i gang foring av regnbue­ ørret til matfisk her i landet. Den første tiden foregikk dette i dammer, men i dag fores det meste av denne fisken i mærer i sjøvann. Dette er blitt en betydelig næring, og i 1983 ble det produsert ca. 5400 tonn. Den regnbueørreten vi har i Nor­ ge, vokser fort, blir kjønnsmoden 2-3 år gammel og har kort levetid. Den gyter om våren, men har, som ellers i Europa, vanskelig for å danne selvreproduserende bestander. Som settefisk i vann og tjern kan den gi gode tilslag, men den har en tendens til å vandre ut. Imidlertid kan den settes ut direkte i sjøvann. Tilslaget blir best i næringsrike fjor­ der, for eksempel Drammensfjorden og Oslofjorden. Forsøk her har vist at 1-årige unger på 100 gram blir til kilosfisk i løpet av et år. De mange oppdrettanleggene langs kysten har bidratt til at regnbueørre­ ten er blitt en vanlig fiskeart langs hele kysten. Hvert år rømmer det mye fisk fra disse anleggene, og den­ ne fisken blir fanget av krok og garn store deler av året. Den fanges også i laksedrivgarn langs kysten mellom grunnlinjen og 12-milsgrensen. Når disse regnbueørretene blir kjønns-

Innførte laksefisker

modne, går de opp i ferskvann for å gyte. I elva Imsa i Rogaland, hvor all fisk som vandrer opp og ned i elva, kan kontrolleres, kan det enkelte år gå opp store mengder regnbueørret. Den kommer ned igjen utgytt, men det er aldri blitt påvist noe avkom. Som matfisk er regnbueørreten meget god, og mange synes den er fullt på høyde med laks og sjøørret. Fisket etter den kan drives med de samme redskapstypene som brukes etter vanlig ørret, og regnbueørreten er meget villig til å ta krokredskap.

Bekkerøya

king og konkurrerer ikke med andre fiskearter om næringen i elva. PukStillehavslaksene (Oncorhynchus- kellaksen slo best til, og den vandret slekten) finnes i det nordlige Stille- opp i en rekke elver for å gyte. Pukhav. Fisket etter disse har her meget kellaksen har kort levetid og dør etter gyting. Det økonomiske utbyttet av stor økonomisk betydning. I slutten av 1950-årene begynte disse utsettingene ble ikke som ven­ russerne å sette ut yngel av pukkel- tet, og russerne har nå stoppet utset­ laks (Oncorhynchus gorbuscha) og tingene. Det foregikk reproduksjon i ketalaks (O. keta) i elver på flere norske elver, men fisken vil ikke Kolahalvøya. Disse utsettingene fort­ danne varige bestander. satte i 1960- og 70-årene. Disse arte­ Lars Petter Hansen ne smoltifiserer kort tid etter klek­

Stillehavslaksene

Den amerikanske regnbueørreten er innført her i landet, men som viltlevende formerer den seg neppe hos oss. Den har imidlertid en meget rask vekst og er et interessant bytte for fluefiskeren.

Bekkerøya (Salvelinus fontinalis) er, som regnbueørreten, en nordameri­ kansk art, men den kommer opprin­ nelig fra den østlige delen av NordAmerika. Den har et karakteristisk utseende og kjennes lett på de grønngule til grønngrå marmoreringene på ryggen. Bekkerøya ble innført til Norge for omtrent 100 år siden og ble da satt ut flere steder, men bare et par steder har den etablert seg i ren­ nende vann. I Øyfjell-området i Tele­ mark er den godt undersøkt. Her blir den maksimalt 25 cm lang. Bekke­ røya gyter om høsten, og den har et levevis som minner mye om ørretens. Bekkerøya ser ut til å tåle surt vann bedre enn de andre laksefiskene, og utsettinger av settefisk i enkelte sure vann hvor ørret ikke kan leve, har gitt godt tilslag. Men hvis forsuringen blir ytterligere økt, vil heller ikke bekkerøya kunne overleve. Bekke­ røya er en god sportsfisk som er lett å få på krokredskap.

255

Regnbueørret

Laks

rosa langsgående stripe på sid få eller ingen prikker under sidelinjen

rikelig med prikker under sidelinjen

Lagesild

256

Innførte laksefisker

Laksefiskene Å skille laksefisk fra annen fisk er meget enkelt: Alle laksefisker har fettfinne, en spesialitet som man ikke finner hos andre fisker. Fettfinnen er en liten utvekst, uten finnestråler, som sitter på ryggsiden, foran halefinnen. Det hender at man i forbin­ delse med vitenskapelige undersøkelser merker laksefisk ved å fjerne fettfinnen. Etter alt å dømme kan den greie seg uten denne. Å bestemme arten av laksefisk kan derimot være vanskeligere. F.eks. kan det være vanskelig å bestemme laks og sjøørret, noe som ikke minst har sammenheng med at begge artene forandrer utseende med alder og årstid, og dessuten kan det være lokale variasjoner. Tabellen nedenfor gir en oversikt over de viktigste kjennemerkene man kan bruke for å skille laks og ørret. Det hender at man støter på stillehavslaks av slekten Oncorhynchus i våre farvann. De skiller seg fra våre hjemlige laksefisker bl.a. ved sin lange halefinne. Halefinnen har hos stillehavslaksene 12-19 stråler, mens det hos arter av slekten Salmo som regel er færre enn 12 stråler. Kjennemerker som er karakteristiske for de enkelte artene, er markert med piler på tegningene.

Ulikheter mellom laks og ørret Laks

Ørret

Alle individer Skjell mellom sidelinjen og 11-15, vanlig 12-13 fettfinnen i forkant femkantet eller Plogbein (i gomhvelvet) avrundet

14-19, vanlig 16

forkant trekantet

14-22, alle spisse

13-20, av hvilke de ytterste, vanlig 2-5, knølformete

Kroppsfasong

langstrakt, slank

gjerne relativt tettbygd

Overkjeven strekker seg

bakenfor midten av øyet

bak øyet

Prikker på gjellelokket

store, 1-3 stk.

små, 3-5 stk.

Røde sideflekker

få, små, uten ringer

mange, gjerne med en hvit ring

Fettfinne

helst gråsvart

gjerne delvis gulrød

Prikker på gjellelokket

få eller ingen

gjerne mange

Svarte prikker på siden

få eller ingen under side­ linjen

ofte mange også under sidelinjen

Spordeskaft

smalnende bakover, klar grense mot halefinnens rot

jevntykk, ikke klar grense mot halefinnens rot

Tenner på første gjellebue

Ungfisk i elvene

Store individer

Laksefiske i Rauma.

jfisker

LAKSEFISKE 260 Utviklingen av sportsfisket etter laks Mark- og rekefiske 262 Slukfiske 264 Fiske fra båt 267 Fluefiske 268 Tilslag og kjøring 271 Laksens bitetider 272 Laksens framtid - beskatning 273

ØRRETFISKE MED FLUE Utstyr 275 Kasteteknikk 276 Fiskens spisevaner T16 Lavlandsfiske 277 Fjellfiske 280 Fiske fra båt 281

261

274

ØRRETFISKE MED SLUKUTSTYR

282

SJØØRRETFISKE MED FLUE 286 Elvefiske 286 Redskap til sjøørretfiske 287 Fluefiske 287 Hvor finner vi sjøørreten i elva? 290 Våtfluefiske 291 Tørrfluefiske 293

SJØØRRETFISKE MED MARK OG SLUK Fiskeren må kjenne sjøørretens livsmønster 295 Utstyr og agn 295

I STORRØYENES KARRIGE RIKE SJØRØYEFISKE

302

HARRFISKE MED FLUE Motstridende råd 305 Vesentlig elvefiske 306 Spesiell teknikk 306 Vak og vaktider 306 Fluevalget 306 Vanskelig nattfiske 307 Våtflue og nymfe 308 SIK PÅ TØRRFLUE 308 Fluevalget 308 Spesielt vakbilde. 309

305

297

295

Laksefiske De står på elvebredden i sine bulkete hatter og støtter seg på lange kleppeskaft. Myser mot sol og strøm. Vur­ derer vannstand og temperatur. Blik­ ket hviler uavbrutt på den store vårelva, hvor hvite skumdotter dan­ ser lystig nedover. De drøfter mulig­ hetene. Den skulle vært her nå. Det er de alle skjønt enige om. De bratte liene har fått et grønnlig skjær, og nede i dalbunnen er bjørkeløvet alle­ rede stort som musører. Et sikrere tegn finnes ikke. Det er de også enige om. Slik har det vært fra gammelt av. Men i timevis har de kastet sine snø­ rer ut over elva uten resultat. Nå har de tatt seg tid til en aldri så liten pause - til en liten prat. De lange vaderne klasker mot lårene, side vindjakker med sur lukt. En «eim» av eventyrlige fiskeopplevelser, skrøner og fantasidikt, men også forhåpnin­ ger om nye bragder, henger i luften. Plutselig stivner flokken til. Alles blikk er festet mot samme sted. I brøkdelen av et sekund - et stålblått lyn mellom skumskavlene. - Der var’n. De slår seg på gummilårene. Så du’n. Jøss, ja. For en sværing. Med ett er det full aktivitet. Som våryre kalver haster de av sted mot stengene som står reist mot orekjerrene. Endelig er han kommet. Han de har skrønt om og diktet om, lest om og fortalt om, elsket og drømt om gjennom lange vintermåneder - Salmo salar. Han slår rolig med den brede spor­ den i strømkanten - lykkelig uvitende om den febrilske aktivitet han har utløst. Maisolen varmer over ryggen. Det glitrer i småbølger og skum. I yr glede skjærer han skrått opp mot vassmålet og svever et øyeblikk i den skarpe vårluften før han skjærer skrått ned og fram i den sterke strømmen. Andregangsgyteren arbeider seg oppover elva. Han har vært her en gang før. Nei, han har vært her to ganger før. Først som et ynkelig lite vesen på snaue 3 cm med «nistesekk» på magen. Prisgitt flom og strøm. Da 260

/ Nord-Norge finnes det el stort antall elver der laksen, og ofte også sjørøya, går opp. Bildet viser laksefiske nær utløpet av Lakselva på Senja i Troms.

«nistesekken» var tom, hadde tempe­ raturen i elva steget, og han kunne finne det første plante- og dyreplank­ ton. Gjennom årtusener hadde natu­ rens egen seleksjon latt dem overleve som ble klekket i rett tid. Han levde et farefullt liv. Hegrer og ender,

bekkørret og steinfluelarver, mink og smågutter - alle var de på jakt etter laksungen. Men han var blant de hel­ dige. Tre år etter slapp han også lyk­ kelig igjennom «seilinja» ut mot ha­ vet. Han fråtset i havets delikatesser og hadde en eventyrlig tilvekst. To år

På sin vandring mot gyteplassene stopper laksen gjerne opp i høler under stryk, før den fortsetter ferden. Fluefiske etter laks foregår her i Naustdalselva i Nordfjord.

Laksefiske senere var han tilbake i elva. Senhøs­ tes gytte han i elvegrusen. Lang og mager gikk han ut mot havet da våren kom. Nå er han igjen på vandring. Instinktet har fortalt at tiden er kom­ met. Han må tilbake. Slekten skal føres videre. Det er en farefull ferd. Selv om han nå er blant de største i flokken som styrer inn mot kysten, lurer farer overalt. Født under en lykkelig stjerne kommer han atter en gang igjennom kystsonene og siger inn i fjorden mot elveosen. Velkjente dufter fra elvas ferskvannsbelte som møtte ham utenfor kysten, har signa­ lisert den riktige veien inn. Sølvglinsende blank og tung etter vellevnet fra havets bugnende matbord går han opp i sin barndoms elv. Her ble han født, og her skal han føre livet videre til nye generasjoner.

Utviklingen av sportsfisket etter laks Laksens vandring fra havet og opp i elvene er et av naturens mange

underverk. Fra den tidligste boset­ ning langs vår kyst og våre dalfører har innsiget av denne sølvglinsende konge blant våre laksefisker vært om­ fattet med stor interesse. Våre skinn­ kledde forfedre, som var prisgitt na­ turens rytme og gavmildhet i kampen for å overleve, oppdaget nok tidlig hvilken ressurs laksen var. Naturens egne hindere ble tidlig tatt i bruk og senere utviklet til sikre fangstplasser. Et eksempel på dette er teinene/kjerrene som enkelte steder har vært i bruk helt fram til våre dager, og som ved ideell vannføring kunne gi even­ tyrlige fangster. Steder i fosser og stryk, hvor laksen på sin vandring oppover elva ble tvunget ut av hoved­ strømmen mot land for å finne gang­ bar vei, ble de naturlige fangstplassene. Langt senere ble settegarn og kastenøter tatt i bruk i elvene, og faste nøter, kastenøter, settegarn, drivgarn og liner i sjøen. Sportsfisket etter laks i de norske elvene kom i gang på et forholdsvis sent tidspunkt. Det startet omkring år 1820, og engelskmennene var de første sportsfiskere her i landet. Hvil­

De mange innretningene som skal gjøre livet lettere for sportsfiskeren og vanskeligere for laksen, setter sitt preg på mange av de kjente lakseelvene på Vestlandet, f.eks. Arøyelva ved Voss. Denne elva er ikke minst kjent for sin storlaks.

ket eldorado må ikke de norske elve­ ne på den tiden ha vært for en sugen sportsfisker. Og som alltid når store «rikdommer» blir oppdaget, går bud­ stikka fort. Flere engelske sportsfis­ kere fant veien til de norske elvene. Elver ble leid, og elver ble kjøpt - ja, hele gårdsbruk med fiskerettigheter kom på utenlandske hender. Her­ skapsboliger ble bygd. Utenlandske jakter stevnet inn de norske fjordene om våren og ut igjen om høsten. Roere, kleppere og vertsfolk fikk en ny tidsregning: før og etter «storfol­ kets» ankomst og opphold. Lakseeventyret var kommet til Norge. Klingende mynt skiftet eiere. Krone­ ne kom godt med i bygdesamfunnet, men at noen ville fiske laks med stang og snøre for så å gi bort laksen - og attpåtil betale for det - ja, det gikk langt over folks begripelse. Men en og annen «innfødt» tok etter, og sportsfisket slo sakte, men sikkert rot også hos dalens innbyggere. Det er imidlertid først i årene etter annen verdenskrig at sportsfisket etter laks har fått det helt store omfanget her i landet. De gamle fangstredskapene, teiner/kjerr, garn og nøter, er i den senere tid forsvunnet fra elvene, og de aller fleste er nå rene sportsfiskeelver. Sportsfisket har da også i de

Sportsfiske etter laksefisker

senere årene fått en voldsom utbre­ delse, og laksefisket står nok øverst på ønskelisten for svært mange. Den som en gang har hatt en storlaks på kroken, kjent suget i stang og snøre når den tar, opplevd dens tyngde og voldsomme krefter i stri, strømmen­ de elv, og etter endt dyst beundret dens skjønnhet og fullkomne linjer han glemmer det aldri. Han blir gjer­ ne laksefisker for livet. Sportsfisket etter laks foregår på forskjellige måter, men kan deles i to hovedgrupper: fiske med naturlig agn og fiske med kunstig agn. Av naturlig agn er mark, reke og brisling det vanligste. I den andre gruppen kom­ mer sluk- og fluefisket. Sluk-, rekeog markfiske er vanligvis det domine­ rende i de fleste elver tidlig i seson­ gen mens elva ennå går stor og kald. Fluefisket starter helst når den første kraftige snøsmeltingen er over, og vanntemperaturen stiger opp mot 9-10°. Mange fiskere er imidlertid ikke fortrolige med fluestangen og bruker slukstangen hele sesongen, men også disse varierer til en viss grad fisket etter vannstand, tempera­ tur osv. Jeg vil ta for meg det praktiske fisket etter laks slik det i dag utøves i våre elver. Utstyrssiden berøres kun ved generelle betraktninger i for­ bindelse med omtalen av de forskjel­ lige fiskemåtene. Sportsforretningene kan vanligvis gi råd og veiledning om valg av utstyr til «din elv» og «ditt fiske», og ellers finnes det i mestepar­ ten av landet jeger- og fiskerforenin­ ger hvis medlemmer mer enn gjerne står til tjeneste. Meld deg inn i fisker­ foreningen. Det medlemskapet kos­ ter, får du tifold igjen.

Mark- og rekefiske Når mark- og rekefisket her behand­ les under ett, er det fordi de to agnfiskeriene har mye til felles. At jeg også velger å starte med dette fisket, skyldes den enkle kjensgjerning at mitt første spede forsøk på fiske skjedde med levende mark på kroken. I min barndoms elv var markfisket enerådende. Jeg vokste opp ute på landet med elv og vann like utenfor stuedøren. Det var i de såkalte harde

262

trettiårene og skrekkelig langt mel­ lom kronene. Kjøp av sportsfiskeutstyr var ikke å tenke på. Rognkjeppen kappet rett ut av skogen ble min fiskestang. Snel­ le var et ukjent begrep. Snøret ble bundet fast til stangtoppen. Når fis­ ken beit, ble stangen vippet i været og svingt bakover så fisken fikk seg en luftseilas langt inn på land. Var det fisk på halvkiloen og mer, kunne det by på problem å få svingt den i været. Da var det å presse den opp i overflatestilling og inn mot land i stor fart. Det gjaldt å utnytte overraskelsesmomentet. Håv var luksus. Tapsprosen­ ten steg i takt med graden av valne fingrer. Det var ikke alltid like lett å få fast grep om fisken før den sprellet ut i elva igjen. Ved første høstflom gikk gytevandrerne på elva, ofte stor fisk. Det var en fantastisk tid. Fritids­ problemer fantes ikke; de var trolig ikke oppfunnet den gangen. Senere ble det større elver, elver med sjø­ ørret og laks. Utstyr og teknikk måtte endres. Bambusstangen ble lenge en fast følgesvenn. Selv om jeg i de sene­ re årene har fisket lite med mark og reke, har jeg fortsatt stor glede av det når forholdene ligger spesielt til rette. Til mark- og rekefiske kan man gjerne bruke samme stang. Vanlig lengde er 9-11 fot, og den skal ikke være av det mykeste slaget. Spesielt gjelder dette rekefisket, hvor det kre­ ves et forholdsvis kraftig tilslag for å kroke fisken sikkert. Fisket med mark og reke foregår nær bunnen. Det er derfor av stor betydning at man har en stang som reagerer mo­ mentant når fiskeren ønsker å løfte agn og søkke for å styre klar av steiner og andre hindringer på bun­ nen, og også for at tilslaget, når det kommer, skal kunne skje lynraskt. Jeg bruker alltid kulesøkke til dette fisket. Søkket bør festes minst 60-70 cm ovenfor agnet, og snøret mellom agn og søkke bør være svakere enn selve hovedsnøret. Det samme gjel­ der festet for søkket. Det skal ikke festes sterkere enn at det ryker før hovedsnøret. Man unngår på denne måten å slite bort metervis av hoved­ snøret når man før eller senere setter fast i bunnen, og eneste utvei er å slite. Til feste av den noe tynnere for­

tommen og søkket bruker jeg en trip­ pel virvel. Hovedsnøret og fortom­ men knyttes i endeløkkene, mens søkket festes i sideløkken. Til feste av søkket benytter jeg en line (svakere enn både hovedline og fortom) på 1015 cm. I enden mot søkket bindes det på en åpen virvel med hempe. Man oppnår med dette å få agnet litt mer opp fra bunnen, samt at søkket kan skiftes meget hurtig. I kulesøkket, som har gjennomgående hull, tres en myk streng dobbelt gjennom slik at det dannes en løkke/hempe. De korte endene på motsatt side bøyes ut til siden. Gjør man klar endel søkker i forskjellige vekter på forhånd, kan skifte av søkke skje på sekunder. Uvesentlig, vil kanskje mange hevde, men det er nå engang de små detalje­ ne som setter den berømmelige prik­ ken over i-en. En annen viktig detalj er å avpasse tyngden på søkket etter elvas størrel­ se, dybde og vannstand. Er søkket for tungt, «skraper» det bunnen på sin vei nedover, og faren for å sette fast er stor. Søkket skal berøre bun­ nen bare av og til, slik at man vet at man fisker på riktig dybde. Agnet får også på denne måten trolig en langt mer lokkende bevegelse. Til markfisket etter laks brukes vanligvis krokstørrelser fra 1/0 til 3/0. Krok med mothaker på skaftet er å foretrekke, da den holder marken bedre på plass. Marken tres inn på kroken forfra. La ender av marken både foran og bak henge fritt. Det skal være liv i markklysa. Bruk helst flere marker, to til fire stykker, alt etter størrelse. Den helt store marken bør man helst la forbli i Moder Jord. Den sitter dårlig på kroken og fisker etter min mening enda dårligere. Mark - naturlig utstrakt - i en lengde på 8-10 cm, er nok den beste og mest brukte. Marken bør graves noen dager før den skal brukes, og oppbevares i kvitmose. Den går seg da tom for jord, blir seigere i «konsistensen» og varer lenger på kroken. Til rekefisket brukes vanligvis et tackle. Det ferdigknyttede tacklet man får kjøpt i forretningene, har to eller tre treblekroker (dregger). Den fremste og bakerste festes under re­ ken, den midterste på ryggen. Tre

Laksefiske slike store treblekroker er etter min mening i meste laget. To kroksett er tilstrekkelig, og begge festes da under reken, den ene bak hodet og den andre midt på, eller noe lenger bak, alt etter rekens størrelse. Mange fis­ kere som knytter sine egne tackle, benytter ofte bare én treblekrok. Denne festes mellom hodet og midten på rekens underside. Mange litt eldre og drevne rekefiskere hev­ der at denne ene treblekroken kroker vel så bra som tackle med to eller tre kroker. Det brukes vanligvis prepa­ rerte reker. Disse er lagt i en blan­ ding av glyserin og formalin og er sterkt røde. En av mine fiskekamerater som selv preparerte sine reker, fisket av og til med grønne reker. Det er flere vitner på at han fikk storlaks på dette klenodiet. Rekene som lig­ ger sammenbøyd i glasset, må rettes ut. En rekenål/agnnål stikkes inn helt bakerst, og reken rettes ut etter hvert som nålen føres fram mot hodet. Re­ ken surres deretter til reketacklet med reketråd (rød gummitråd). Man bør være påpasselig med at beina ikke surres inntil kroppen. Reken fis­ ker nok best når den er så naturtro som mulig. Påbinding av reke til tacklet er et grisearbeid. Jeg binder der­ for alltid ferdig noen reker før seson­ gen starter. Disse oppbevares i et litt større glass, som fylles opp med væs­ ke fra tidligere kjøpte rekeglass. Væsken må dekke rekene helt, ellers blir de sprø og lite holdbare. Kastene skjer tvers over eller noe oppstrøms, alt etter strøm og dybdeforhold. Når agn og søkke har tatt vannet, skal stangen holdes høyt, slik at mesteparten av linen holdes klar av vannet. Det gjelder å unngå den store snørebukten nedstrøms som strøm­ men ellers vil kunne skape. Ved sterk sidevind nedstrøms får man et forsterket bilde av hvordan den store snørebukten virker. Det blir dårlig kontakt med søkke og agn og vanskelig å oppnå et brukbart til­ slag. Ved sterk sidevind bør kastet holdes lavt og bremses opp like før agn/søkke tar vannet. Er ikke dette nok, tar man hurtig inn så meget snøre at skikkelig kontakt blir opp­ rettet. Det er delte meninger om hvilken snelle som egner seg for dette fisket.

De fleste foretrekker nok åpen haspelsnelle, men det er også mange som bruker multiplikatorsnelle. Min erfa­ ring tilsier åpen haspelsnelle. Selve kastingen, med søkket et stykke oppe på snøret og med lett agn ytterst, er det ikke alle som behersker med multiplikatorsnellen. Med utover­ hengende busker tett innpå, hvor snøret/agnet må vippes ut, er faren for backlash stor. Med haspel der­ imot kan man lett komme langt ut også under slike forhold. Etter kastet låses linen ved at man klemmer den opp mot stangen med pekefingeren. Med linen liggende slik over pekefin­ gerens ytterste ledd merker man den minste berøring av agn eller søkke. Med snellen i fristilling kan line gis ut øyeblikkelig og uten den minste mot­ stand når det er ønskelig. Det er disse to momentene som er avgjørende for mitt valg av åpen haspelsnelle til det­ te fisket. For det skal villig innrøm­ mes at når fisken først har slått på, og den krevende kjøringen av stor fisk begynner, da opplever jeg haspelsnellen kun som en slurende kaffe­ kvern. Her er multiplikatorsnellen med sin mer direkte kontakt og langt bedre kontroll haspelsnellen totalt overlegen. Hva fiskeren så skal legge mest vekt på, må bli opp til den en­ kelte. Det har vel også noe med ens innstilling og temperament å gjøre.

En kveld for noen år siden traff jeg en markfiskende franskmann ved elva. Det var en lun og fin sommer­ kveld. Elva gikk rolig og klar med litt over normal vannstand for årstiden. Det var bra med fisk. Både større og mindre fisk vaket gjentatte ganger. Her burde flue være riktig redskapsvalg, men til tross for at jeg la hele min sjel i fisket og bød på flere av mine favorittfluer, viste den ingen interesse. Franskmannen, som fisket et godt stykke nedenfor meg, hadde tydeligvis større hell. Jeg ruslet til slutt nedover for å slå av en passiar, og for å se hva han fisket med. Franskmannen hadde ikke ofret sær­ lig tid for andres språk, og da mitt kjennskap til fransk er lik null, ble den verbale konversasjonen heller mangelfull. At vi likevel faktisk for­ stod hverandre til fullkommenhet, er det vel bare sportsfiskeren som kan forstå. I beste forståelse fikk jeg følge ham i hans videre fiske, og der og da gikk det opp for meg at jeg hadde uendelig mye å lære som markfisker. Elva var helt ukjent for ham, men han leste tydeligvis bunnforholdene som en åpen bok. Ikke en eneste gang satte han fast i bunnen. Han fisket med hele seg. Intenst. La sin sjel i det. Rent teknisk avvek ikke hans fiske særlig fra det vanlige markfisket, men én spesialitet hadde han:

Laksefisket kan ha sine farer å by på, også for fiskeren. Så hvis den beste fiskeplassen er et bratt berg, gjelder det å gardere seg i tilfelle drømmelaksen skulle slå til! Haspelfiske med sikringstau i Suldalslågen, Rogaland.

etter laksefisker

rede søkelyset satt på markfiskeren som den fremste eksponent i beskat­ ningen av småfisk av laks og sjøørret. Det er bare du selv som kan gjøre noe med dette. La oss bruke fornuft og ikke bringe dette givende fisket i vanry. Mister vi markfisket, faller «kolven ut av bjellen» for svært man­ ge sportsfiskere.

Slukfiske

Også når det gjelder laksefiske, er sluken sannsynligvis mest populær hos oss, og når man fisker­ etter laks tidlig i sesongen, kan selv den mest pasjonerte fluefisker vanskelig komme utenom sluken.

Søkket fikk løpe fritt på hovedlinen. Han brukte kulesøkke eller pyramidesøkke med faststøpt hempe. Ho­ vedlinen ble tredd gjennom hempen og deretter påknyttet en virvel, slik at søkket ikke gled ut til kroken. Merket han fisk, gav han øyeblikkelig ut line slik at fisken kunne dra av sted med agnet. Søkket ble da liggende rolig på bunnen, og linen løp uten særlig motstand gjennom hempen i søkket. Han behersket tydeligvis denne teknikken til fullkommenhet. Mens de andre markfiskerne i elva denne kvelden ingen ting fikk, håvet han inn mange fisker. Det var riktig­ nok mest sjøørret, men også et par smålakser. Selv om denne teknikken, med linen løpende fritt gjennom hempen i søkket, trolig kan ha noe for seg, spesielt under sjøørretfiske, tror jeg neppe det var det avgjø­ rende. Franskmannen fisket aldri med noe

264

annet enn mark. Det var blitt hans lidenskap. Og så var han da også en kunstner på området. Under fiske med mark hender det ikke så rent sjelden at fisk langt under minstemålet blir sittende fast på kroken. Det er vanskelig å kjenne forskjell på småfisk og større fisk når den ikke hogger skikkelig til - bare napper forsiktig i agnet. I slike situa­ sjoner gir man som regel ut endel line, noe som medfører at kroken ofte havner langt nede i gapet på fisken. Det er spesielt ved bruk av små kroker at dette skjer, og krokene er vanskelige å løsne uten at fisken skades alvorlig. Bruk derfor store kroker til lakse- og sjøørretfisket, men ha likevel alltid en langnebbet tang i fiskevesken. Den er til god hjelp når kroken sitter vrient til. For småfisken skal alltid ut i elva igjen mest mulig uskadd. Det er regelen uten unntak. Mange steder er alle­

Skal man fiske etter laks fra seson­ gens begynnelse, kommer man van­ skelig utenom slukfisket. Selv pasjo­ nerte fluefiskere må innrømme at flueutstyret ikke er brukbart under alle forhold, og da er sluken det na­ turlige valg for de fleste. Fisket med sluk er utvilsomt det mest utbredte sportsfisket i vårt land. Det gjelder så vel i sjø som i elver og vann, og det gjelder også for laksefisket. Sluk­ fisket er vel den enkleste formen for sportsfiske, men det gjelder her som for alt annet fiske: Redskap og fiske­ måte må avpasses etter forholdene og det fiskeslaget man fisker etter. Det sier seg i grunnen selv at den kraftige laksestangen, som er ideell for stor og tung flomelv, ikke passer så bra på liten og blank sommerelv. Det sam­ me gjelder for line og sluker, og også i en viss grad for snellen. Som pasjo­ nert fluefisker er det kanskje en fal­ litterklæring å innrømme at mer enn halvparten av mine laks er tatt på sluk. Ved nærmere analyse av mitt fiske viser det bare at sluken er et meget effektivt redskap på stor og mellomstor elv. For å få full glede av fisket bør man ha minst to stenger. En kraftig tohåndsstang for tunge sluker og søkke på stor elv, og en mindre kraftig tohåndsstang på mellomstor og liten elv. Jeg foretrekker begge stengene på omkring 10 fots lengde og for­ holdsvis stive. Med helaksjon gir de allikevel ypperlig svikt under kjøring av fisk. Både til reke-/markfisket og til slukfisket finnes det en rekke ut­ merkede stenger på markedet, og det er unødvendig å betale en formue for

Laksefiske med tohåndsstang og multiplikatorsnelle i Orkla i Sør-Trøndelag, en av de store og velkjente lakseelvene.

Sportsfiske etter laksefisker

en god stang. En god slukstang er også en god mark- og rekestang. Det man imidlertid bør passe på, er å få stang med nedfelt snellefeste dersom man bruker multiplikatorsnelle. Det gir en langt bedre balanse og har store fordeler både under selve kas­ tingen og under kjøring av fisk. Selv bruker jeg hulbygde glassfibersten­ ger. De er forholdsvis lette, men ro­ buste, og de tåler en støyt. Vedlike­ holdet er minimalt. Men se opp for stangringene. Slitte stangringer fliser opp linen på kort tid. Ringer med slitasjespor må skiftes ut omgående. Jeg bruker alltid multiplikatorsnelle til slukfiske. Vibrasjonene fra den vrikkende/roterende sluken forplan­ ter seg så tydelig gjennom linen til stang og snelle at haspelsnellens «for­ deler» - med linen hvilende over pekefingeren, ikke er så påkrevd. Multiplikatorsnellens fordeler under kjøring av stor fisk er det vel få lakse­ fiskere som bestrider. Å velge riktig sluk er ikke enkelt. Det finnes et utall av varianter, og ingen av dem fisker like godt under alle forhold. Noen fastspikrede regler for hvilken sluktype man skal bruke under de varie­ rende forholdene man møter i lakse­ elva, er det vanskelig å gi. Det kan være store variasjoner fra elv til elv. Jeg drister meg allikevel til å komme med en del generelle betraktninger basert på mer enn 30 års erfaring fra norske lakseelver.

På tidlig vår- og flomelv, når van­ net er kaldt og sikten dårlig, bruker jeg sluker som sees godt. De sølv- og bronsefargete slukene gir her trolig det beste resultatet. De helt brede skjeslukene har jeg imidlertid for lengst plukket ut av slukesken. Jeg har gjennom årenes løp mistet altfor mange fisk på dem. En stor Delfin Krokodil eller Toby er mine favorittsluker under slike forhold; sølvfarget utvendig og bronse/gull innvendig. Som med alt annet laksefiske på den­ ne tiden må det fiskes nær bunnen. På slik stor elv fisker jeg ofte sluken på samme måte som reken. Jeg kas­ ter noe oppstrøms og lar den skjene/ vingle med strømmen, bare bremset opp av den kontakten søkkets berø­ ring med bunnen gir. Er elva ekst­ remt stor og skitten, bør man glem­ me de lange kastene. Laksen står da som oftest tett oppunder land, ofte helt innunder buskene eller i gresskanten. Når elva blir mindre, er det mange sluktyper som fisker godt. Men jeg er nå enda større tilhenger av de slanke sluktypene. Sluker som Krokodil, Møresilda, Toby og Devonspinneren bør nå få sjansen. Faktisk fisker jeg sjelden med andre kastesluker på normal og liten elv. Devonspinneren må nesten nevnes

spesielt. På normal og liten vann­ stand hvor strømmen ikke er for stri, fisker den meget godt, og som alle spinnere kroker den glimrende. Under dorgefiske fra båt er wobblerne de ubestridte enere. Min favoritt er den uleddete Rapala. Den fisker utrolig godt, men har også sine klare minussider. Krokene er etter min er­ faring for svake til større fisk, og Rapalaen brekkes lett løs under kjø­ ringen på grunn av sin stivhet. Leddet Rapala har jeg ikke prøvd ennå. Mitt slukfiske slutter omkring sankthans. Resten av sesongen fisker jeg fortrinnsvis med flue. De som fortsetter med sluken utover somme­ ren og høsten, bør huske på at det tunge utstyret som ble brukt under vårfisket, ikke lenger er så godt egnet. Lettere utstyr og gjerne også mindre prangende sluker som fiskes høyere i vannet, gir utøveren ikke bare større glede ved fisket, men også bedre resultater. Tung sluk og søkke skrensende etter bunnen er nå mer egnet til å skremme fisken enn til å få den på kroken. Fisk som har stått på elva en tid, blir sky, og på liten, blank elv skal det lite til for å skremme den. Skal man lykkes under slike forhold, må man være svært forsiktig både under fisket og ved ferdsel langs elva.

1 mange av de større elvene er dorgefiske med sluk eller flue vanlig, men også forskjellige former for naturlig agn kan brukes. Det brukes gjerne to stenger, og båten ros skrått mot strømmen. Bildet er fra Namsen i Nord-Trøndelag.

Laksefiske med flue fra elvebåt i Altaelva, Finnmark. I større elver kan båten være til stor nytte, og ikke bare til dorging. Ved hjelp av båten kommer man i riktig kasteposisjon, og båten kan enten ankres opp eller andøves av en dyktig roer, som på bildet.

på den ene stangen og sluk på den andre. Av fluer foretrekker jeg tubeUnder dorgefiske skal båten «pend­ flua; den fisker og kroker godt. På litt le» i langsom fart og i mest mulig rett større elv brukes ofte et lite søkke for linje fram og tilbake over elva. For å få flua ned. Av slukene er wobblehver tur over elva slippes båten noe ren den ubestridte ener. Siden en fisned, slik at man fisker et par meter kerbror fra den andre siden av Kjølen en gang gav meg et utvalg Rapalaer, nedenfor der man fisket sist. Båten ros med baugen skrått mot har Rapala vært min favoritt. De van­ strømmen, som derved fører båten lige kasteslukene er for tunge til dette sidelengs over elva. Før båten vendes fisket. Brukes skjesluker, bør man ut igjen, holdes den med baugen rett bruke den lettere utgave som er spe­ mot strømmen inntil linen i det ve­ sielt beregnet for dorgefiske. Dybden reguleres ved bruk av søk­ sentligste er strukket ut rett nedstrøms. Et par kraftige åretak før bå­ ke. I de senere årene er også brisling ten vendes på skrå ut igjen, kan gi tatt i bruk under dorgefisket. Som til resultater, men som oftest tar laksen rekefisket brukes også her et tackle. når flua/sluken vender, og det skjer Tacklet består av en liten markkrok først når båten er kommet et stykke og to treblekroker. Markkroken fø­ utover. Jeg bruker flue, sluk og bris­ res fra brislingens underside gjennom ling under dorgefisket; ofte med flue under- og overkjeve og låser munnen

Fiske fra båt

i lukket stilling. Treblekrokene festes deretter på hver sin side, den ene omtrent midt på og den andre nær haleroten. Det brukes et forholdsvis lett søkke (tvunnet bly), som festes direkte på linen U/2-2 meter fra agnet. Denne avstanden mellom agn og søk­ ke gjelder for øvrig under alt dorge­ fiske. Under egnede forhold med ikke for stor og stri elv er brislingen uhyre effektiv. Jeg har mange ganger prøvd med brisling på den ene stan­ gen og Rapala på den andre. Som oftest har brislingen vært suverent best. Som nevnt er det i forholdsvis roligflytende elv at brislingen har sine fordeler. Spinner den rundt i strøm­ men, er den enten feil påsatt - eller strømmen er for stri. Da er brislingen ubrukelig. Under fiske med brisling må snellen stilles meget løst. I mot­ setning til fiske med sluk hvor tilsla­ get bør skje øyeblikkelig, kan tilsla­ get her sammenliknes med fluefiske, og teknikken med løsbukt (se side 271). Laksen må gis tid, og tilslaget skjer kun som en litt kraftig oppstramming av linen. Kasting med stang fra båt skiller seg lite fra kasting fra land. For­ skjellen ligger i at roer og båt bringer deg til ønsket kasteposisjon. I de større elvene hvor man ved kasting fra land ikke når ut til fiskens stand­ plasser, utgjør båten en selvskreven del av utstyret. Kastingen foregår en­ ten fra oppankret båt eller ved at roeren andøver båten. Fisket foregår på vanlig måte ved at man starter

267

etter laksefisker

øverst og fisker seg nedover til strek­ ningen er gjennomfisket. Det er imidlertid dorgefiske de aller fleste forbinder med båtfiske. På mine kan­ ter ble det nok tidligere drevet et langt mer utstrakt båtfiske enn det som gjøres i dag, men vi er etter hvert blitt flere fiskere, og flerkort-strekninger der fisket kan foregå fra land, er blitt mer vanlig. Dorgefiskeren legger beslag på en atskillig større strekning av elva enn en som fisker fra land, og en kombinasjon av disse to fiskemåtene kan vanskelig skje uten gnisninger. Forholdet er trolig noe annerledes i de største elvene.

Fluefiske Det er grålysning over Nidelva. Året er 1945. To forvåkne 14-åringer står fortvilte og gjennomvåte på Nidelvas bredd. I elvesanden ligger restene av Osmarkas 7. vidunder, en smekker Hørgårds splittkein fluestang på 9 fot. Vi hadde lagt bak oss 30 mil på tunge og skranglete sykler av førkrigsmodell. Vi var ute på vårt første laksefiske. I to døgn hadde vi stått og sett båtene pendle fram og tilbake over elva. De lange tohånds fluestengene pekte i en dristig bue ut fra båtripene. Nei, her gjaldt ikke den broderlige fordeling av godene som vi var vant med hjemmefra. Fiskekort og fiskerett var en fremmed tanke for oss. Tredje kvelden ble vi imidlertid anvist fiskeplass av en barmhjertig samaritan; trolig ikke den beste fiske­ plassen i elva, men det var vi lykkelig uvitende om. Time etter time hadde «Hørgården» vært i aksjon utover natten. I grålysningen tok storlaksen. Den vesle messingsnella hylte skjærende. I et sugende drag forsvant fluesnøret og baklinen. Med et smell røk stan­ gen i holkfestet, og stangtoppen for­ svant i Nidelvas vannmasser. Visst gråt vi. Det var ikke slik vi hadde tenkt oss slutten på fisketuren. Håp­ løst trette og tunge til sinns tråkket vi på hjemveien. Likevel lå en gryende følelse av en fantastisk opplevelse på lur i bakhodet. Det tunge draget i stangen da fisken hogg. Det lange, sugende utraset . . . Slik blir en laksefisker født. Nei, den vesle Hørgårds enhånds268

stangen dugde nok ikke til grovt laksefiske i stor elv. Til det kreves en kraftig tohåndsstang. Til laksefiske i stor elv bruker jeg helst en stang på 15 fot som kan kaste et AFTM-snøre nr. 11 eller 12, en stor fluesnelle som rommer ca. 200 m bakline, og fluer i størrelse fra 3/0 til 7/0. På stor og kald elv går laksen ikke gjerne opp og tar en flue i det øvre vannsjiktet. Laksen har sin standplass nær bunnen, og det gjelder å få flua ned til den; derfor et hurtigsynkende snøre og forholdsvis store, tunge fluer. På denne tiden er elva ofte sterkt farget og fiskens synsvidde begrenset. Her gjelder det først og fremst å bli sett, og at flua sveiper dypt like over fiskens standplass. For å få full glede av fluefisket er det viktig at stang og snøre passer sam­ men. Spesielt gjelder dette for splittkeinstangen og glassfiberstangen. Stenger av boron og karbonfiber har større toleransegrense, men også her får man først det fulle utbytte når stang og snøre er perfekt tilpasset. Et annet viktig moment er tilpasningen av fortom til fluesnøret og til fluas størrelse/vekt. Fortommen skal være avsmalnende med den tykkeste enden som forlengelse av fluesnøret, og den tynneste delen danner fortom­ mens spiss. En tynn fortom makter ikke å «føre» en stor lakseflue, og den belastningen en tynn fortom ut­ settes for under selve kastingen med stor flue, gjør at den svekkes fort. Spesielt gjør dette seg gjeldende på ytterste spiss og overgangen til flueknuten. Liksom fortommen er fluesnørets forlengelse og må være har­ monisk tilpasset dette, må fortom­ mens spiss stå i forhold til fluas stør­ relse. De fleste fluefiskere har erfart at flua er blitt borte under selve kas­ tingen. Dette kan selvsagt skyldes at den er slått av mot steiner eller lik­ nende i et for lavt bakkast, men svært ofte skyldes det at den er slått av i luften. Det er ille nok å miste en kostbar lakseflue på denne måten, men atskillig verre er det når flua sitter igjen i laksekjeften, og du drar inn det slake snøret med «griserumpe» på fortomspissen. Når selv drev­ ne laksefiskere gang på gang gjør sli­ ke tabber, skyldes det trolig giddeløshet. De vet nok bedre.

Til laksefiske anbefaler forfatteren denne flue­ knuten. Enden smettes inn gjennom bakerste løkke før denne dras til rundt fluekroppen, bak øyet. (Se teksten på neste side.)

Selve flueknuten, som kanskje er det aller viktigste, er svært mange fluefiskeres akilleshæl. De mest aner­ kjente flueknutene er opp gjennom tidene vist ved tegninger i en rekke tidsskrifter og bøker, og ingen burde egentlig være i tvil om hvordan en god knute skal være. Utallige er imid­ lertid de gangene jeg har vært vitne til at fiskere har mistet laks på grunn av at flueknuten har glidd ut. Men så har jeg da også sett de utroligste utgaver av det de selv trodde var en dobbel turle.

Laksefiske En god flueknute skal ikke alene være sterk, den skal også styre flua. Utstikkende fortomende som peker oppstrøms eller ut til siden, ødelegger fluas gange i vannet og gjør at den fisker dårlig. Fortomenden skal alltid ligge bakover langs fluekroppen. En dobbel turle er en knute som vel de fleste laksefiskere kjenner til, og som de aller fleste benytter. Denne knu­ ten er sikker nok selv for tungt lakse­ fiske, men et viktig moment som ikke alltid nevnes i litteraturen, er dette med fortomenden som altså bør ligge bakover langs fluekroppen. Enhver knute bør fuktes (i munnen) før den dras langsomt til. Derved unngår man at den svekkes ved friksjon/varme idet den trekkes til. Til de større laksefluene foretrekker mange en forsterket dobbel turle. Selv er jeg kommet fram til en selvkomponert knute som min be­ skjedenhet riktignok forbyr å kalle «den fullendte flueknute», men som etter mitt skjønn innfrir de fleste krav man må stille til en god flueknute. Den kan brukes til så vel store som små laksefluer, er meget sterk og fø­ rer flua godt i vannet. Samtidig er den meget enkel og nesten utrolig hurtig å binde når man først har lært hvordan. Den bindes lettest på føl­ gende måte: Fortommen føres gjen­ nom krokøyet. La flua gli innover fortommen. Hold fortomspissen mot deg med venstre hånds tommel- og pekefinger, med håndflaten opp og mot deg. Med høyre hånd føres for­ tomenden tilbake og over slik at det dannes en løkke som låses med venst­ re hånds grep. Videre føres fortom­ men tilbake over slik at det dannes en ny mindre løkke, som låses ved sam­ me grep man allerede har med venst­ re hånd. Deretter føres fortommen ned, rundt og opp - tilbake og ned i den store løkken og videre opp igjen­ nom den lille løkken. Knuten stram­ mes så til uten å endre grepet med venstre hånd. Flua føres så gjennom den store løkken, fortomenden stik­ kes gjennom samme løkke slik at den blir liggende bakover langs fluekrop­ pen, og knuten dras skikkelig til rundt krokøyet. Med riktig teknikk kan knuten bindes på ca. 20 sekun­ der, og med litt øvelse går det fint også i mørke. Denne knuten glir aldri

opp. Jeg stiller også det krav til en god flueknute at den skal være lett å løsne fra flua. Her klippes fortom­ men tett inntil flua, løkken som ligger rundt kroken bak øyet, føres over dette, og flua er fri. Stort enklere måte å fjerne en knute på, finnes ikke. Til det tidlige fisket etter laks bru­ ker jeg, som tidligere nevnt, for­ holdsvis store og tunge laksefluer og hurtigsynkende line. Selv om jeg ellers er en svoren tilhenger av det dobbelt avsmalnende snøret (DT double tapered), bruker jeg her gjer­ ne et framtungt snøre - en såkalt klumpline (WF - weight forward). Ved bruk av hurtigsynkende snøre må mesteparten av det tas inn før stangen makter å løfte det opp av vannet til nytt kast. Et WF-snøre som har en større tyngde på de ytterste ca. 10 meter, kan lettere skytes ut igjen til ønsket kastelengde. Man unngår dermed de mange blindkastene.

Tidligere brukte jeg enkeltkrokede fluer i de tradisjonelle mønstrene. Blue Charm, Black Doctor, Silver Grey, Silver Doctor og Durham Ranger var blant favorittfluene. Etter at tubefluene kom, er imidlertid de gamle favorittene blitt skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Tubefluene kan gis en mer livaktig bevegelse i vannet. De fisker derfor meget godt og kro­ ker langt bedre enn enkeltkrokede fluer gjør. Når flomperioden er over, vann­ standen er sunket til det normale, og temperaturen i vannet har steget til 10-12°, starter det lettere fluefisket etter laks. I motsetning til det tidlige fisket, da flua må oppsøke fisken på dens standplass nær bunnen, går fis­ ken nå mer villig opp og tar flua i det øvre vannsjiktet. Nå er tiden inne for saktesynkende line eller flyteline. I første del av denne perioden bruker jeg vanligvis saktesynkende line, men senere, når elva blir liten og vannet

Laksefiskerens arsenal av fluer kan være impone­ rende, men ofte er det bare noen få, tradisjonelle mønstre som brukes. Også når det gjelder laksefiske, har nye fluetyper begynt å gjøre seg gjeldende. Ikke minst er tubefluene blitt populære.

krystallklart, foretrekker jeg hel flyteline eller flyteline med sink tip. I dypere partier av elva kan man imid­ lertid fortsatt ha størst utbytte med hurtigsynkende line. En lettere stang fra 121/2 fot til 15 fot som kaster et 9-10 snøre, passer bra til dette fisket. Det skal være en stang du kan fiske med hele dagen uten at det føles som om korsryggen er av. Det er dette lettere fisket som for de fleste er det egent­ lige fluefisket. Opplevelsen ved å få laksen til å ta en høytgående flue kan ikke beskrives. Det må oppleves. På klar elv ser man ofte laksen når den «stiger» opp mot flua. Det å kunne iaktta den før, under og etter at den har tatt flua, gir en helt fantastisk opplevelse. Eller også når du merker draget i snøret og ser en bred laksespord hvelve seg idet den vender ned mot bunnen igjen. Da skal det både øvelse og gode nerver til for at ikke tilslaget kommer umiddelbart som en ren refleksbevegelse. Kommer tilsla­ get for fort, vil en enkeltkroket flue svært ofte bli dratt ut av munnviken på fisken. Det er derfor helt avgjø­ rende at tilslaget ikke skjer før laksen har vendt og kommet et stykke ned mot bunnen igjen. I praksis medfører dette at man alltid må ha en løsbukt på 1-1 x/i meter i hånden, slik at man kan gi etter snøre når laksen tar. En forbausende stor prosent av de etab­ lerte laksefiskerne glemmer dette. Kanskje er spenningen så stor at lær­ dommen er glemt så snart de kjenner draget i snøret, men som oftest er det nok manglende snørebukt som er år­ saken til at tilslaget kommer på et altfor tidlig tidspunkt. Med bruk av Esmond Drury-fluer og tubefluer er trolig løsbukten ikke så avgjørende for sikker kroking av fisken. De store treblekrokene fester bra selv om til­ slaget kommer umiddelbart, men med små kroker foretrekker jeg også her bruk av løsbuktsystemet. For fiske etter smålaks kan man gjerne bruke en litt kraftig enhåndsstang på 10 fot eller mer. En splitt­ keinstang i denne størrelsen vil imid­ lertid bli for tung for de fleste. Med de langt lettere boron- og karbonfiberstengene er dette problemet løst, og i de senere årene er det skjedd en merkbar overgang til lengre enhåndsstenger. Flere og flere ser ut til 270

Det som skiller lakse­ fiske fra andre former for sportsfiske her i landet, er ikke minst fiskens størrelse og krefter. Det kreves både list og lempe, kontroll over nervene og ikke minst hjelp av en god klepper, før man i ro og mak kan la seg fotografere med en fangst som denne 15-kilos laksen fra Orkla.

å bruke disse under det lettere lakse­ fisket. Innvendingene mot bruk av enhåndsstenger til laksefiske er at man aldri kan være sikker på at det står bare smålaks i elva. Iallfall er dette tilfelle i de litt større elvene hvor det nesten alltid står storlaks i hølene. Slår en slik til på enhåndsstangen, kan det bli mer dramatikk enn fiskeren setter pris på. For man­ ge år siden da jeg fisket etter sjøørret i Rauma, fikk jeg erfare at enhåndsstangen kom sørgelig til kort. Sjø­ ørreten hadde akkurat gått på elva, og jeg regnet med stor fisk. Min IOV2 fots Lågen (splittkein) og 0,30 fortom ble derfor mitt redskapsvalg denne kvelden. Man fisker jo nødig med tohåndsstang etter ørret. Noen sjøørret ble det imidlertid ikke. Der­ imot slo en storlaks til på min dob-

beltkrokede March Brown nr. 6. Elva gikk stor og stri, og kampen ble lang og hard. At laksen til slutt kom på land, skyldtes mer flaks enn riktig redskap og dyktighet. Min dengang så høyt skattede Lågen møtte der sitt Waterloo. Siden har den hengt som souvenir på veggen i redskapsboden, helt sprengt og ubrukelig. Jeg fikk en opplevelse med spenning og drama­ tikk til bristepunktet, og jeg tilgir så gjerne «klenodiet» på veggen dets manglende kvalifikasjoner under så krevende forhold. Man får jo ikke alltid på kroken det man fisker etter. Under sjøørretfisket har jeg i årenes løp flere ganger fått storlaks på kro­ ken, og jeg skal villig innrømme at jeg i slike øyeblikk av og til har øns­ ket meg tohåndsstangen mellom hen­ dene.

Laksefiske På mindre elv - og der det er mulig å følge med nedover når fisken raser ut eller legger seg på strømmen, kan imidlertid den kraftige enhåndsstangen være fullt brukbar selv til større laks. I de aller fleste norske lakse­ elver - med stri strøm og kraftige stryk - er derimot tohåndsstangen selvskreven redskap for laksefisket. Under fluefiske fra land må man ofte benytte vadestøvler eller vade­ bukse, men det betyr ikke, som så mange tror, at man kan vade overalt. På liten og klar elv er det stor fare for å skremme fisken. Man ødelegger fis­ ket både for seg selv og sine medfiskere, og på stri elv kan uvettig vading være livsfarlig. Det kan den underskrive som har seilt nedover elva i vadebukse fylt med vann. Den eneste muligheten til å redde seg ut av en slik situasjon er å legge seg på ryggen og «ro» med armene, men er det stor elv og stryk nedenfor, er sjansene minimale. Jeg har opplevd det to ganger. En gang av fri vilje for å berge en laks som absolutt skulle nedover elva, og hvor det ikke var mulig å komme etter på annen måte. Den andre gangen skjedde det høyst ufrivillig, og jeg kan forsikre at ingen av opplevelsene gav mersmak. For noen år siden opplevde jeg at fiske­ ren nedenfor meg ble tatt av strøm­ men. Jeg fikk trukket ham på land ca. 50 meter lenger nede, men selv etter en så vidt kort seilas var det nære på. Så bruk vadebuksene med fornuft til glede både for deg selv og dine medfiskere. Kommer man til en ny elv eller en ny fiskestrekning, og det er andre fiskere til stede, bør man ta seg god tid til å studere hvordan de som trolig kjenner elva, bruker den. Å vise omtanke - og ta hensyn til andre fiskere - er en uskreven regel under alt sportsfiske, men en regel som ikke alltid blir etterlevd, dessverre. Er man flere fiskere i en høl eller på en større strekning som naturlig danner en sammenhengende fiske­ strekning, bør man alltid begynne øverst. Start i alle fall ikke fisket umiddelbart nedenfor en annen fisker. Under våtfluefisket legges kastet vanligvis på skrå nedstrøms. Mange fiskere har som regel å legge det ca. 45° på strømretningen, men dette bør

varieres etter forholdene. Personlig legger jeg kastet høyere opp, og på liten og forholdsvis stilleflytende elv kan jeg variere kastene fra ca. 45° nedstrøms opp til tvers av strømret­ ningen eller enda litt høyere opp. Det er ved bruk av flyteline at tversoverkastene benyttes. Hensikten er å få flua til å flyte fritt i strømmen de første meterne. For å få dette til må man som regel mende snøret (dvs. rulle/vippe en snørebukt oppstrøms) for at ikke strømmen skal lage en snørebukt nedstrøms som drar i flua. Med flyteline kan imidlertid snøret lett mendes uten at flua forstyrres. Fisket på liten elv med flua drivende fritt i strømryggen eller strømkanten har ofte gitt resultater når det tradi­ sjonelle nedstrømsfisket har vært nytteløst. Egentlig er vel dette en form for nymfefiske, men det foregår altså med vanlige laksefluer i små størrelser. Jeg benytter helst enkeltkrok nr. 1/0 eller mindre til dette fisket. Er elva blank og roligflytende, kan man av og til se laksen når den tar, men som oftest merker man fast fisk først ved at fortom/snøre skjærer utover og ned. Hold derfor godt øye med snøret mens flua flyter fritt i strømmen. Også her må løsbukten være på plass, ellers strammes snøret slik at tilslaget kommer for tidlig. I stedet for løsbukt bruker noen fiskere høy stangføring. Når de ser eller merker draget av fast fisk, senkes stangtoppen slik at fisken får tid til å gå ned før snøret strammes og tilsla­ get kommer. I noen grad bruker også jeg denne metoden, men da alltid i tillegg til løsbukten. På normal og stor elv foregår kas­ tet skrått nedstrøms. Noen foretrek­ ker å holde stangen helt rolig, og mener at flua fisker best slik. Andre hever og senker stangtoppen for å gi flua mer livaktige bevegelser i van­ net. Etter min mening fisker de litt større laksefluene best når de gis en ujevn/rykkvis bevegelse. Bevegel­ sene må imidlertid avpasses etter for­ holdene, på stor elv større bevegel­ ser, på liten og blank elv mindre. Er elva ekstremt liten og klar, bruker jeg meget små og langsomme bevegelser, og starter med dette først når flua er kommet godt nedstrøms og «henger» i strømmen. Under kastingen på fis­

keplassen bør man bestrebe seg på å begrense blindkastene til et mini­ mum. Det er og blir en uting at snøret gjentatte ganger svitsjer fram og til­ bake over elva før selve fiskekastet legges. Under de fleste forhold er ett enkelt blindkast tilstrekkelig. Blindkastet holdes noe høyere i luften enn selve fiskekastet, slik at snøre/flue ikke berører vannflaten. Skaden ved et blindkast hvor snøret rasper vann­ flaten, er nærmest uopprettelig. Fis­ ken kan være skremt for lange tider, og dine medfiskere går nødig strek­ ningen like etter deg. Det bringer oss over til de etiske reglene for sportsfis­ ket. I sportsfiskelitteraturen er det skrevet side opp og side ned om det­ te, og det blir mer og mer aktuelt desto flere vi blir langs elver og vann. Egentlig kan de sammenfattes i to ord: Trå varsomt.

Tilslag og kjøring Under alt sportsfiske er det selvsagt presentasjonen av agnet, slik at fis­ ken ser det og lokkes til å ta, som er det avgjørende momentet, men fisket etter stor fisk krever også andre fer­ digheter. Riktig tilslag og kjøring av laks er ikke noe man lærer over nat­ ten. Selve tilslaget er behandlet under beskrivelsen av de forskjellige fiskemåtene, men jeg vil allikevel komme litt nærmere inn på tilslaget under fluefisket. Det er her de fleste feil begås. De som fisker meget et­ ter ørret, innøver en øyeblikkelig reaksjon i form av tilslag når fisken tar, og har problemer med å endre dette når de en sjelden gang bruker laksestangen. Men en enkeltkroket flue vil i de fleste tilfeller gli flatt ut av laksekjeften ved et omgående tilslag. Har man imidlertid en løsbukt på 1-2 meter i hånden, vil denne hele tiden minne en på at her skal man vente med tilslaget til laksen er kommet et stykke ned mot bunnen. Strømmen i elva fører imens fortommen nedover slik at det dannes en nedstrøms snørebukt. Tilslaget kommer dermed både skrått ovenfra og skrått ned­ strøms, og flua fester da vanligvis sik­ kert. Det er meget vanskelig å endre tilslaget fra time til time - og mitt råd blir derfor alltid å bruke «avventen­ de» tilslag under laksefiske. Selv om 271

etter laksefisker

dette ikke er like nødvendig ved bruk av større dobbeltkroker og trippelkroker, taper man heller ikke noe på det. De fleste vil allikevel ha proble­ mer nok med å endre tilslaget fra ørretfiske til laksefiske - om de ikke også skulle endre det etter hvilken kroktype de bruker. Når man først har kroket fisken, gjelder det å roe den ned. I de første minuttene blir den lett skremt av et sterkt press - og lyden av en hvinende snelle, som for­ planter seg gjennom snøret og ut til fisken, er så absolutt ikke egnet til å berolige den. Fisken bør derfor kjø­ res forsiktig de første minuttene. Prøv å unngå kraftige utras. Hvor forholdene gjør det mulig, bør man prøve å følge etter på land for å unn­ gå at snøret til stadighet «raser» ut fra snellen. Går laksen oppover, kan den gjer­ ne få «gå på snellen» - det medfører som oftest at den går videre oppover, og man vinner terreng. Så langt det er mulig, prøver jeg under hele uttrettingen å følge etter på land, og uten at det blir for lang line ute. Med for lang line mister man egentlig mye av kontrollen, men for kort line i denne første fasen av kampen er heller ikke bra. Kommer fisken for nær, går jeg

heller innover på land i stedet for å ta inn line. En annen kritisk fase kom­ mer når fisken begynner å trettes ut. Stor fisk har da en tendens til å «legge seg på strømmen», og da er det ofte umulig å holde den. I siste del av kjøringen bør man derfor sørge for at fisken ikke står for langt ut, og nedstrøms. Sidepress og forholdsvis kort snøre bør tilstrebes. I denne fasen av uttrettingen er det nesten enda viktigere å «følge» lak­ sen enn det var i starten. Når forhol­ dene tillater det, bør man manøvrere laksen på land uten bruk av klepp eller håv. Det verste som kan skje, er at en klepper vasser etter fisken. Det­ te skjer dessverre ofte, og med det resultat at fisken blir skremt og slår seg av. Skal laksen kleppes, skal klepperen stå rolig. Det er fiskerens oppgave å bringe fisken i riktig posi­ sjon for klepping. Er det en passe skrånende strand, er imidlertid ingen ting bedre enn å landdra fisken. Med noen få meter line ute og et fast og rolig press, går man bakover, innover

land. Gjøres det riktig, utnyttes lak­ sens egne krefter, og den glir utrolig lett innover og opp på stranden.

Laksens bitetider Allerede på sin vandring inn mot kys­ ten slutter laksen å ta til seg føde, og under gyteoppholdet i elva eter den ingen ting. Men hvorfor tar den da på våre sportsfiskeredskaper? Trolig skyldes det to hovedfaktorer: jaktinstinkt og aggresjon. Laksen er en rovfisk som under oppholdet i havet jakter kontinuerlig etter større og mindre byttedyr som kan nyttiggjøres som føde. Laksen beholder trolig det­ te jaktinstinktet i større eller mindre grad under gyteoppholdet i elva og tar våre «lokkemidler» av gammel vane (hoggrefleks). Spesielt er nok dette hovedårsaken til at den tar sportsfiskeredskap så villig like etter at den er kommet opp i elva. Senere i sesongen er nok også aggresjonen, som oppstår under konkurransen om de beste standplassene, og forsvar av

Når forholdene tillater det, lønner det seg svært ofte å landdra fisken. Har man hjelp av en klepper, er det viktig at han forholder seg rolig til det avgjørende øyeblikk, slik at fisken ikke blir skremt. Men når laksen først er kleppet, gjelder det også at han berger den på land så raskt og sikkert som mulig, som heri Oldenelva i Nordfjord.

Laksefiske «reviret» en medvirkende årsak. Hannlaksens økende aggressivitet etter hvert som gytetiden nærmer seg, er et kjent eksempel på dette, men det er også andre ting som tyder på at denne teorien har noe for seg. For sportsfiskeren er det av stor betydning å vite hvilke tider laksen går fra sjøen og opp i elva, og til hvilke tider man kan forvente at laks som allerede står i elva, går videre oppover. Laksen går vanligvis opp i elva på fløende sjø, og på liten vann­ stand skjer det bare da. På ekstremt liten og blank elv skjer dessuten opp­ gangen som regel når fløende sjø inn­ treffer i de mørke timer. Det samme er tilfellet for fisk som allerede står i elva og som skal videre oppover. Det er derfor viktig å passe på disse ti­ dene. Når ny fisk kommer opp i elva, tar den villig på redskap, og fisk som har stått en tid i elva, og som blir «uroet» av nykommerne, eller som går oppover til nye standplasser, blir også langt mer bitevillige. Det blir ny konkurranse om standplassene, og det oppstår en aggresjon/irritasjon som den påpasselige sportsfisker kan høste fordeler av. På liten vannstand og høy vanntemperatur over lengre tid blir laksen treg og lite bitevillig. Dette skyldes flere faktorer, men noe forenklet kan man si at fisken får for lite oksygen til å utøve noen særlig aktivitet. Laksens oksygenbehov sti­ ger ved høy vanntemperatur, samti­ dig som lav vannstand med rolig strøm gjør at vannet opptar mindre oksygen fra luften. Høy lufttempera­ tur minsker vannets oksygeninnhold ytterligere. I de kjøligere kvelds- og nattetimene øker vannets oksygen­ innhold, og laksen vil da ofte få en kortere aktivitetsperiode i de tidlige morgentimer. Da gjelder det å være på plass til riktig tid. Et par timers tidlig morgenfiske kan her være av­ gjørende for om fiskeferien skal bli den opplevelsen man har drømt om i lange vintermåneder. På hurtig stigende vannstand vil fis­ ket nesten alltid være dårlig, men er elva liten og «varm», kan et kraftig regnskyll virke som en vitamininnsprøytning, og fisken får en intens, men vanligvis kortvarig aktivitets­ periode. Det samme kan skje umid­ delbart etter et kraftig tordenvær, 18. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

men personlig har jeg opplevd det kun to ganger, og da var det sjø­ ørreten som var i hogget. Andre har opplevd det samme med laksen. Er elva liten, blank og «varm», bør man være ekstra oppmerksom på værforandringer og stigning i vannstanden. Det skal ofte ikke så store endringer til for at det kan oppstå en kortere aktivitetsperiode. Men når lett tåke siger ned mot dalbunnen, avtar alltid bitevilligheten, selv om forholdene ellers skulle tilsi et godt fiske. Legger tåken seg helt ned mot vannspeilet, kan man avskrive ethvert fiske. Elva blir som livløs. Jeg har, så vidt jeg kan erindre, aldri fått laks under slike forhold. Det å lykkes som sportsfis­ ker avhenger såvisst ikke alene av fiskeferdighetene. Fisken har nemlig sine kortere eller lengre aktivitetsperioder bestemt ut fra naturgitte for­ hold, og betydningen av å være i elva på rett sted og til riktig tid kan ikke understrekes nok.

Laksens framtid beskatning Innføring av nye redskapstyper har etter hvert medført at vi har fått en total endring i beskatningsmønsteret. Fra en beskatning som tidligere stort sett foregikk i elvene, er fangsten blitt forskjøvet mot fjordene og ha­ vet. I midten av forrige århundre ble kilenot tatt i bruk i fjordene og de indre kyststrøk. I 1960-årene fikk vi drivgarnsfiske i de ytre kyststrøkene, og i slutten av 1960-årene utviklet det seg et utstrakt linefiske i internasjo­ nalt farvann i Norskehavet. Siden slutten av 1960-årene og fram til i dag har lakseoppgangen i de fleste norske elver gått katastrofalt tilbake. I man­ ge av elvene er det i dag stor mangel på gytefisk, og blir det ikke omgå­ ende satt i verk drastiske tiltak, går vår laksestamme en katastrofe i møte. Det er ennå tid til å endre bildet, men våre myndigheter må uten ytterligere nøling ta konsekven­ sene av det forskere og fagfolk vet og lenge har visst. Laksen overbeskattes og feilbeskattes. At det er oppnådd forbud mot laksefiske i internasjonalt farvann, får liten be­ tydning for den totale beskatningen

når enkelte nasjoner fortsetter sitt «rovfiske» på en felles laksestamme utenfor egen kyst. Eksempler på det­ te er vårt eget drivgarnsfiske og linefisket utenfor Færøyene og VestGrønland. Skal vi oppnå varig be­ skyttelse av vår egen laksestamme, må alle være villige til å avstå fra fiskerier som i betydelig omfang be­ skatter laks fra andre nasjoner. Vide­ re må alle faststående redskaper i sjøen underlegges konsesjonsplikt og reguleres slik at minst halvparten av den gytemodne laksen når fram til elvene. I elvene er det allerede gjennom­ ført betydelige innskrenkninger i fis­ ket, slik at det i dag stort sett bare er tillatt å bruke stang og håndsnøre. Dessuten er fisketiden innkortet både i begynnelsen og i slutten av seson­ gen. For å bygge opp igjen laksestam­ men i de elvene som er hardest ram­ met, kan det bli nødvendig med ytter­ ligere innskrenkninger - også i elve­ fisket - og i en oppbyggingsfase må vi være villige til det. Vi må håpe at det som foran er skissert, vil kunne få den nødvendige politiske oppslutning i dag. Fisket etter andre nasjoners laks i havet vil vi om kort tid, etter press utenfra, bli tvunget til å slutte med. Fisket innen­ for kystsonen er vår egen sak, men konsesjonsplikt for faste fiskeredska­ per m.v. vil måtte komme som en naturlig oppfølging av forbudet utenfor kysten. I tillegg må vi også langt mer aktivt bekjempe forurens­ ningen som skjer i form av sur nedbør og utslipp fra industri, landbruk og husholdning. De store kraftutbyggingene i elvene er også en alvorlig trus­ sel mot laksens oppvekstmiljø på grunn av de store endringene i avrenningsmønster og temperaturforhold som de medfører. Det er litt av et paradoks at etter hvert som vår viten om laksen er blitt bedre og bedre, har vi fått overbe­ skatning og feilbeskatning som resul­ tat. Skal laksen bevares for kommen­ de slekter, må faglige kriterier legges til grunn for forvaltningen - ikke poli­ tisk press og kortsiktig økonomisk tenkning. Ha en god dag - og skitt fiske! Kaare Fostervoll

273

etter laksefisker

Ørretfiske med flue Ørreten var den fisken som det aller tidligste fluefisket dreide seg om, og det er om fluefisking etter ørret det er blitt skrevet flest fiskebøker. Det er imidlertid lite av det som skrives om ørretfiske med flue, som ikke kan overføres til fiske etter røye, harr og sik. Derfor vil endel av det som skri­ ves i dette kapitlet, også oppsummere ting fra avsnitt andre steder i verket. Ørretfiske med flue har vært drevet lenge her i landet. Norske fluefiskere fulgte tidlig med på det som skjedde på området, både i USA og i flue­ fiskets hjemland, England. Særlig sy­ nes det like før annen verdenskrig å ha vært stor aktivitet. Det ble laget fluer for norske forhold som kan være av stor interesse den dag i dag. Etter krigen kom slukutstyret for fullt, og størstedelen av veksten på sportsfiskesektoren skjedde her. De siste 10-20 årene har imidlertid flue­ fisket fått en renessanse både her i landet og internasjonalt. Denne renessansen har f.eks. gitt flere ny­ heter på fluebinderfronten i denne tiden enn i hele tiden forut.

Det som skiller oss mest fra de fleste andre land når det gjelder flue­ fiske etter ørret i dag, er de enorme mulighetene vi har i Norge, men også at flertallet av norske fluefiskere synes å være mer konservative enn Petri brødre i f.eks. Sverige, USA, Tyskland osv. Dette gjelder både fluevalg og metoder, og også selve holdningen til fisket. Fortsatt er det ofte fangsten som settes i høysetet, og ikke kvaliteten på selve fisket. Dette skyldes sikkert våre tradisjoner med sportsfisking som en måte å spe på til husholdningen, og ikke som f.eks. i England, der dette var en aktivitet som ble sett på som ren rekreasjon. Men holdningen til fluefisket er i ferd med å endre seg også hos oss, selv om det går med små skritt. Etter hvert jakter vi heller på den «store vriene» enn å fylle en plastpose med småfisk. Fisketurens suksess oppgis

ikke lenger i «kilo sløy a», men i opp­ levelser. Vi må vel se i øynene at selv her hos oss kan vi ikke, på populære fiskesteder, ta opp alt det vi greier å få opp, uten at dette ødelegger fisket. Mange steder må vi nok derfor etter hvert avfinne oss med strengere reg­ ler, eller pålegge oss restriksjoner selv. Det kan være regler om baglimits, økt minstemål o.l., eller regler om begrensning av antall fiskere på en fiskestrekning, slik vi har i de fles­ te lakseelvene. Ja, kanskje vil no kill-fiske (all fan­ get fisk settes ut igjen) etter hvert bli en realitet også her hos oss, selv om dette vel stemmer dårlig overens med våre tradisjoner. De fleste av oss sy­ nes nok fortsatt at fisket skal ha noe med høsting å gjøre for at det skal være meningsfylt. Mye vil være opp­ nådd om vi lar selve fisket - opplevel­ sen og spenningen ved det - være målet, ikke fangsten. Mange norske fluefiskere synes å tro at fluefiskeforholdene i Norge er vesensforskjellige fra forholdene i andre land. Dette er ikke riktig -

Bildet viser tørrfluefiske etter ørret i Hallingdalselva. Forholdene for fluefiske etter ørret varierer sterkt her i landet, fra små skogsbekker til store elver, fra tjern i lavlandet til grunne fjellsjøer - og både fisketeknikk og redskap må ofte velges etter forholdene.

Ørretfiske med flue fisken vi fisker etter (brunørreten), er den samme, og insektene den eter, er stort sett fra de samme familiene. Det er derfor utrolig mye å hente fra de engelske og kanskje særlig de ameri­ kanske bøkene om fluefisking. Det er amerikanerne som har ledet den mo­ derne utviklingen av fluefisket både på redskapssiden og på flue- og metode-fronten, og det er idéer herfra som er moderne fluefisking i Norge i dag. Fisking med flue etter ørret i Norge er alt fra fisking i bekker og småtjern til fisking i høyfjellsvann eller større elver. Når det gjelder utstyret til det­ te, vil en ivrig fluefisker fort trenge mer enn én utrustning for å dekke forskjellige forhold best mulig. Det skal kanskje kastes med streamer i vind den ene dagen, mens man noen dager senere fisker i en grunn liten elv med en 28 kroks mygg og 0,10 mm fortom.

Utstyr Når man er ute og fisker, nytter det ikke å drasse på to stenger langs elva, og som oftest vil man ha med en stang som er nærmest mulig idealstangen. For den som ønsker å ha bare én utrustning, er en 9 fots fluestang i karbonfiber med en flyteline AFTM nr. 6 det nærmeste man kan komme universalutstyret (se Fluefiskerens ut­ styr, side 166). DT- eller WF-line blir en smaks­ sak, men flere og flere ørretfluefiskere i Skandinavia foretrekker long belly-liner i dag. De hevder at disse linene kombinerer WF- og DT-Iinens fordeler på en utmerket måte. En stang som passer for DT eller long belly nr. 6, vil være merket 6-7 eller 7. Stenger merket nr. 6 vil som oftest være for myke. Skal man ha flere stenger, må be­ hovet vurderes. Fiskes det mye der det er stille og grunt, og det ofte blir behov for tynnere fortommer, bør man anskaffe en smekrere stang for line 4 eller 5. Fisker man som oftest på fjellet og vil ha muligheter til å kaste langt i vind og eventuelt med tunge fluer, vil en stang for line 7, evt. 8, være aktuell. Til stengene trenges snelle med plass til ca. 100 m flettet daeron (hav-

Her, i det klare vannet, er det behov for en tynn fortom, et lett snøre og en flue som er en god imitasjon av et insekt som er i aktivitet i øyeblikket. Bunnvegetasjonen er rik, og det betyr også et rikt insektliv, og dermed en god bestand av ørret. Fiskeren får strømmen inn fra høyre og er i ferd med å føre stangen oppstrøms i et reach east.

fiskeline 18 Ibs (pund)). Snellen bør ha en lett spole og myk brems (akku­ rat stram nok til å hindre overløp); dette fordi man ved tørrflue- og nymfefiske ofte bruker tynne fortom­ mer. Når det gjelder fortommer til ør­ retfiske, finnes det nesten like mange meninger som det finnes fluefiskere. Kjøper man ferdigtaperede for­ tommer, må spissen skiftes ut - spis­ sen på «ferdigfortommer» er nesten alltid for dårlig. Det greieste er kan­ skje å knytte selv. Når det gjelder tykkelsen på fortomspissen, vil vanlige tykkelser for tørrflue og nymfefiske være 0,15-0,22 mm. Tykkelsen styres i hovedsak ut fra fluas størrelse, blankheten av van­ net og kravet til dragfri flyt av flua. Ved bruk av streamere og våtfluer brukes noe tykkere spiss, 0,20-0,30, og ved fisking etter skikkelig grov ørret går man kanskje opp i 0,35. Ved bruk av meget små tørrfluer (under krok 20) eller ved fisking på svært blank elv kan fortom helt ned i 0,10 anvendes. Da må imidlertid res­ ten av utstyret også være smekrere og lettere, for ellers blir det altfor lett fortombrudd. Særlig bør lett flueline anvendes, da denne er tynnere og derfor gir mindre motstand i vannet

når fisken raser ut. Vi bør ellers være enige om å bruke så tykk fortom som forholdene tillater, og ikke regne det som sport å ta stor fisk på tynn fortom. Det mest nødvendige av flue­ fiskerens utstyr er imidlertid flua, selve det agnet som fisken skal lures til å tro er mat. Det finnes i dag tusenvis av fluemønstre, og det er umulig å gå til anskaffelse av de fleste av disse - ikke ville man ha noen nytte av dem heller. I «gamle dager» var våtfluefisket det mest alminnelige her i landet, men de gamle våtfluene blir i dag mindre og mindre benyttet til innlandsørreten. I stedet brukes det nymfer, larveimitasjoner og streame­ re når det skal fiskes under vannet. Tørrfluefisket er i ferd med å bli den mest populære fluefiskeformen etter ørreten, kanskje tett fulgt av nymfefisking. For den moderne flue­ fisker er det nemlig imitasjonsfisking som er «in», og det betyr moderne tørrfluer og nymfer. Generelt om valg av fluer kan du se i øvrige avsnitt i dette kapitlet og i kapitlet Fluer (side 140). Men kort kan nevnes at i dag har fluefiskeren mer enn noensinne behov for å binde fluene sine selv. 275

etter laksefisker

Noen av de vik­ tigste våtfluene til ørretfiske.

Heggeli Fly

Tippet & Silver

Jungle Cock Silver

Verre Enn Minken

I tillegg til det som er nevnt hittil om utstyr, vil fluefiskeren ha behov for endel små hjelpemidler som kan gjøre fluefisket greiere og mer effek­ tivt. Tørrfluefiskeren trenger tørrflueolje eller tørrfluefett, eventuelt begge deler, for å holde flua flytende. Etter at man har fått fisk på en flue, må den som regel impregneres på nytt, og før dette gjøres, bør den være tørr. Til tørking av flua finnes det et silikonpulver som heter Dry-ur-fly, som ab­ solutt kan anbefales. Til kutting av fortommer trenges en liten saks eller negleklipper. For å få nymfer, streamere eller våtfluer til å gå dypere, trenges det noen små splitthagl til å klemme fast på for­ tommen. Fluene er ofte vanskelige å få ut av fiskekjeften, og særlig er det lett å ødelegge fluer bundet på tynn krok. Et godt hjelpemiddel her er en buet kirurgtang. Håv må heller ikke glemmes, da dette som oftest er nødvendig med de tynne fortommene og krokene som er i bruk. Selvsagt trenger man også fluebokser, fortomsmateriale, lineimpregnering (fett) osv. Til oppbevaring av dette blir det mer og mer alminnelig å bruke en fiskevest. Vesten bør ha mange lom­ mer, og den som bruker vadebukse, bør kanskje helst velge en kort mo­ dell av vesten. Vadere har hittil ikke vært nevnt i dette kapitlet, men du kan lese om

276

det på side 182. Til ørretfiske har man svært mange steder her i landet behov for vadebukse, og det er derfor dette som bør anskaffes dersom man ikke vil ha både støvler og bukse. Når det gjelder vading, må det nev­ nes at denne alltid bør utføres med varsomhet så ikke fisken blir skremt. Vading oppstrøms gir mye bølger og støy. De fleste fluefiskere fisker seg derfor alltid nedover strømmen der­ som de vader. Man må også unngå å tråkke i stykker bunnvegetasjon, sær­ lig i elver der det kan ta årevis før det gror til igjen. Dessuten må man ta hensyn til andte fiskere og unngå å «vade i stykker» fisket for dem. Det er en selvfølge at man ikke vader ut for å fiske der det sitter folk på land, disse venter kanskje på at en fisk skal komme i gang med vaking igjen. Det bør heller ikke by på problemer å spørre hvor man ikke bør vade når man er på et ukjent sted, altfor ofte sees fremmede fluefiskere som vader over storfiskens standplasser mens de fisker etter vakende småfisk. Dette kan ofte ødelegge helt på steder der mange fiskere ferdes.

Kasteteknikk Når fluefiskeren har skaffet seg det nødvendige utstyret og er klar for fisket, er det flere forberedelser som kan gjøres. Man kan f.eks. lese om fisken, dens standplasser, næ­ ringsvalg osv. Det aller viktigste er å øve på kasting. Uansett hvor god man er til å kaste, vil det være dager hvor man kunne tatt flere fisk eller kanskje «den store» hvis kasteteknikken var bedre. Studer kasteteknikken i kapitlet Fluefiske (side 188), og lær flest mulig av de kastene som beskri­ ves for å få dragfri flyt på elv. Spesielt er det viktig for nybegynneren å nå opp til et visst ferdighetsnivå før han drar på fisketur, da turen ellers lett

vil gå bort til klatring i trær eller til å løse opp knuter på fortom o.l.

Fiskens spisevaner I Norge fiskes det med flue etter ør­ reten fra havet til høyfjellet, og fra Sør-Norge til øde fjellvann i Finn­ mark. Vi finner ørreten både i næ­ ringsfattige og næringsrike vann. Dette er forhold som gjør at samme teknikk og fluer ikke er riktige alle steder, selv om samme grunntanke alltid bør brukes. Man spør seg: Hvor står fisken, hva eter den, hvilke næ­ ringsdyr finnes, hvilken vanntempe­ ratur er det osv. Og man anvender de alminnelige teknikkene med tørrflue, nymfe, streamer eller våtflue tilpasset det man har funnet ut. Uansett hvilken årstid det er, tar ørreten til seg føde, og serveres den noe den oppfatter som mat, nær nok, er det stor sannsynlighet for at den vil hogge. I den kalde årstiden når vann­ temperaturen er lav, eter den lite, og aktiviteten er svært liten. Etter hvert som vanntemperaturen stiger, øker også fiskens aktivitet og matlyst, og den blir villigere til å flytte på seg for å ta. Fiskens spisevaner i alle typer vann styres mest av næringstilgang og vanntemperatur. Ved soloppgang og solnedgang er svært mange insektlarver og nymfer meget aktive, og selvsagt må da ør­ reten benytte anledningen til å ete. Som fluefisker etter ørret ønsker man helst å fiske når fisken vaker eller man ser at fisken tar til seg mat. Vaking har man helst når vanninsek­ tene klekkes eller er på vannet for å legge egg, eventuelt når flygemaur eller andre landinsekter ufrivillig lander på vannet. A gi sikre vaktider i et land som vårt er vanskelig, men muligheten for kveldsvaking virker sikker hele sommersesongen. Det skjer gjerne ved solnedgang eller noe

Ørretfiske med flue

Under klekkinger er tørrfluer og nymfer, fisket nær overflaten, effek­ tivt. Myggpupper nær overflaten er noe ørreten ofte beiter på når den vaker, og imitasjoner av dette er vik­ tig i skogsvann. Ellers har moderne fluebindere laget imitasjoner av alle tenkelige smådyr fra ferskvann, men fisken er sjelden selektiv når den ikke vaker, og noen vanlige nymfer eller våtfluer, eventuelt små streamere fis­ ket litt dypt, kan være bra nok. Dette kan gjøres med synkeline, men tyn­ gede fluer, eventuelt med splitthagl på fortommen, er som oftest å fore­ trekke. Fluene bør trekkes inn variert og ikke for fort. Noen ganger er jevn bevegelse det rette, andre ganger ønsker vi rykkvise bevegelser (for eksempel hand-twist). Det er viktige­ re å variere fluas gange enn flueEn storørret går aldri i glemmeboken for den som har landet den, men fiskeren vil gjerne prøve å mønsteret. gi den evig liv for andre også. Derfor kan man mange steder langs vann og vassdrag i Norge finne Små skogselver og bekker er ikke troféutstillinger, som denne på en bu ved Atnasjøen, i form av ørretkonturer skåret ut av en trefjøl, eller risset direkte inn i veggen. alltid like lette å fiske med fluestang, men er det plass, kan man ofte ha et fint fiske. Der elva ikke er for rolig, kan blindfisking både med tørrfluer før, og tidspunktet ser ofte ut til å ha bakslengen må styres mellom trær og eller nymfer og våtfluer være bra. I sammenheng med at all vind opphø­ busker. Vadere eller båt kan eventu­ de mer stille lonene er det ofte noe rer. Tidlig og sent i sesongen, når elt benyttes. vanskeligere, og det passer ofte bedre døgnfluene er den viktigste vakgiveViktige byttedyr for ørreten i slike med imitasjoner, selv om man heller ren, kan tiden midt på dagen ofte gi vann er alle slags vanlige fersk- ikke her bør gå av veien for å prøve fin vaking. vannsdyr, f.eks. øyestikkerlarver, blindfisking. buk- og ryggsvømmere, vårfluer, En ting man ofte bør tenke på når fjærmygg, døgnfluer, igler, frosk, det gjelder småelver og bekker, er at Lavlandsfiske småfisk osv. I skogen finnes det også kastene ofte er lettere å få riktige Fiske i skogsvann. Fluefiskeren i massevis av landinsekter, og slike fal­ med kortere fortom, f.eks. 2-2,5 m. skogsvann møter vanligvis et stort ler stadig ned på vannet, noe ørreten Middelstore elver eller øvre del av problem, og det er å få plass til bak­ ofte viser seg å sette pris på. Gode store lavlandselver er kanskje i dag de slengen når det fiskes fra land. Ofte fluer i sistnevnte tilfelle er moderne mest ettertraktede for ivrige ørreter det dypt helt inne ved land, og maurfluer, billeimitasjoner osv. fluefiskere. Disse elvene er ofte me­ get næringsrike, og fisken blir ofte stor. Slike elver med mange «glatte» partier og rikt insektliv gir fisken god Til venstre sees en moderne no hackle døgnflueimitasjon. Dette er en meget god flue når døgnfluene, som f.eks. den til høyre, klekker, dersom elva ikke er for stri. tid til å studere byttet før den tar.

277

Sportsfiske etter laksefisker

Døgnfluespinner (imago, utvokst insekt) av familien Leptophlebia. Når døgnfluas spinnere har lagt egg og ligger døende på vannflaten, er en no hackle spent spinner ofte det riktige fluevalget.

Døgnfluer som denne, i dun- eller subimagostadiet (før vingene blir klare), kan imiteres med olivenbrune tørrfluer i krok nr. 12-18. Det finnes flere arter som er nokså lik insektet på bildet i farge og størrelse.

Sawyers Pheasanfs Tail er en nymfe som er utrolig effektiv og utrolig enkel.

Sparkle Yarn Pupae, som er bundet av Gary LaFontaine, skal imitere en vårfluepuppe. Den er bundet løst av et spesielt garn som skal holde på mye luft, slik at den luftfylte puppen blir etterliknet så godt som mulig.

Da fiskepresset i mange tilfeller er stort, og fisken ikke sjelden «kroksky», blir den under store klekkinger ofte meget vrien i matveien. Ofte er den det man kaller selektiv, og man kan se den ta bare én type insekter fra overflaten selv om den har flere typer å velge imellom. Det kan godt være at den foretrekker f.eks. en ekte døgnflue ca. størrelse krok 18 som det er mange av, mens det samtidig passerer endel større ekte døgnfluer på størrelse ca. krok 12 som ikke tas. Det er klart at slike forhold er van­ skelige, og det er under forhold som dette de fleste moderne tørrfluer og nymfer har fått sitt gjennomslag i Norge. I fluefiskelitteraturen er det døgnflua som er gitt størst plass, og det finnes tallrike moderne imitasjo­ ner av nymfene og de ferdige insekte­ ne både i dun- (subimago-) og spin­ ner- (imago-)stadiet. Felles for disse

278

fluene er at de skal prøve å gi fisken en riktig silhuett. De mest populære tørrfluene er no hackle-fluer, fallskjermfluer, likeså hackle-fluer med brente vinger og hacklet bundet opp i en V på undersiden. Aktuelle størrel­ ser er fra store på krok 10 og nedover til 20. Viktigste størrelser er 14 og 16. Når det gjelder nymfer, er det Sawyers Pheasanfs Tail eller varia­ sjoner av dubbede nymfer å la Gold Ribbed Hare’s Ear (med ull også fra kanin, sel eller liknende) som er de vanligste. Til tross for at flere og flere anven­ der moderne imitasjoner, er det klart at tradisjonelle døgnflueimitasjoner, som Blue Dun, Tup’s Indispensible, Greenwells Glory o.l. fortsatt tar mye fisk. Når det gjelder presentasjonen av tørrfluer på stilleflytende, litt store elver, ønsker man vanligvis så lang

dragfri flyt som mulig. Særlig gjelder dette døgnflueimitasjoner som oftest skal fiskes helt uten påvirkning fra flueline og fortom (dead drift). For å få lang, dragfri flyt stiller man seg et lite stykke ovenfor og godt til siden for fisken man fisker på. Kastet fore­ tas omtrent rett ut for fiskeren med et «strekke-kast» (reach east, som ame­ rikanerne kaller det), en kombina­ sjon av et vanlig kast og mending i luften (se tegningen på neste side). Det går ut på at kastet utføres på vanlig måte i den retning flua ønskes; idet framoverkraften er utført (mann A) og flua er på vei mot målet, føres stangen oppstrøms (mann B). Når linen nå lander på vannet, ligger den fra et sted minst en stanglengde oven­ for fiskeren på tvers av strømmen og fram til det stedet flua var ønsket. Kastet bør derfor være noe lenger enn det som synes tilstrekkelig for å

Ørretfiske med flue nå fisken. Når fluelinen og flua nå flyter nedover, følger man etter med stangspissen inntil stangspissen peker nedstrøms. Før stangen kommer så langt, kan man imidlertid mate ut mer line slik at flyten blir ytterligere forlenget. Er det mye strømvirvler der flua legges, prøver man et av spesialkastene som gir slakk i fortommen i tillegg. Fisket foregår altså nedstrøms, og dette bryter med den engelske «gam­ meldagse» oppstrømsstilen. Samme nedstrømsteknikk kan brukes ved nymfefisking med døgnfluenymfeimitasjoner. Disse nymfene fiskes både dead drift og dead drift/litt bevegelse/dead drift osv. Er elva meget stilleflytende, kan flua f.eks. tas inn med hand-twist-metoden. I Skandinavia spiller nok vårflua større rolle enn døgnflua for oss flue­ fiskere, og vel også for fisken. Mange moderne mønstre er kommet til, og

tørrfluer vi bør ha i boksen, kan være Rackelhanan, Streaking Caddis, Europea 12 og f.eks. en palmer haeklet vårflueimitasjon å la Henryville Special eller Cinnamon Sedge. Stør­ relser fra 8 til 18. På «våt»fluefronten er vårfluas puppe viktig å imitere. Mange hevder at den vanlige March Brown-våtflua er en god jmitasjon av denne. Mer moderne varianter kan være f.eks. Simon Lummes vårfluepupper eller Gary LaFontaines Sparkle Yarn Pupae. Presentasjonen når det gjelder vårflueimitasjonene, blir som for døgnflueimitasjonene, bortsett fra at vår­ fluene ofte er meget aktive på van­ net, og derfor må den kunstige flua også ofte beveges. Under alt tørrflue­ fiske gjelder regelen at man bør prø­ ve å se hvordan insektet fisken tar, beveger seg, og prøve å imitere dette. Når det gjelder fiskingen av puppe-

Figuren viser reach east («strekke-kast»). Idet kraften i siste framsleng er utført (fig. A), fører man stangen oppstrøms, slik at man står som på fig. B når linen strekker seg ut i luften før den lander.

imitasjoner, kan også dette være dead drift, eventuelt dead drift/bevegelse. Imitasjonen kan også ofte med hell fiskes helt i overflatefilmen. Som i skogsvann finnes ofte landinsekter på vannet, og maurimitasjoner o.l. er gode å ha. Et vanninsekt som ofte får ufrivillige landinger på elva, er stankelbeinet (Daddy Long Legs), og noen slike imitasjoner kan også være gode å ha i boksen. Et viktig insekt som ikke må glemmes, er fjærmyggen. I enkelte elver kan fisken ved store klekkinger bli helt selektiv på fjærmygg, og da gjelder det å ha imitasjoner både av puppen og den ferdige fjærmyggen. Fjærmyggpuppen kan være aktuell å ha fra 12 og helt ned til 20, ja, en me­ get sjelden gang helt ned mot 28. De tørre fjærmyggene kan være svært enkle palmer hacklede eller no hackle-mygg. Aktuelle størrelser: 1622 (også her kanskje enda mindre en sjelden gang). Steinflua spiller en stor rolle for fisken, men den er ikke så ofte en viktig vakgiver for oss. En palmer hacklet vårflueimitasjon klippet noe på undersiden slik at den flyter lavere, kan være en brukbar tørr imi­ tasjon. På nymfesiden kan samme sort nymfer som brukes til døgnflueimitasjoner, brukes. Når du kommer ut for fisk som er selektiv, og som du ikke greier å finne den rette imitasjonen til, så husk at det som ofte kan hjelpe, er noe helt annet enn det som fisken for øyeblikket eter. Det kan være en maur, et stankelbein (Daddy Long Legs) el.l., altså en stor, fristende flue. Stor fisk trenger mye mat, og det er derfor naturlig at fisken i disse elvene også eter fisk. Streamerfisking kan derfor ofte være meget effektivt. Streamerfisking kan utføres både med flyteline, eventuelt flyteline pluss splitthagl eller diverse former for synkeliner. Enkelte småfisk (f.eks. steinsmett og lakeyngel) lever nær bunnen, og hurtig synkende liner kan være lurt, og til de to nevnte småfisk er en Muddler Minnow en meget god imitasjon. Streamere skal ofte fiskes fort, og det er derfor i mange tilfeller behov for å trekke inn line der strømmen er rolig. En annen

279

Sportsfiske etter laksefisker

Muddler Minnow er en meget god streamer, og noen mener at det som gjør den så effektiv, er at utformingen av hodet frambringer lyd når flua trekkes gjennom vannet. Opprinnelig var denne flua ment som imitasjon av en liten nordamerikansk fiskeart, i familie med vår steinsmett.

metode er å kaste rett ut og la flua flyte dead drift ned mot der man an­ tar at det står fisk, mens det mendes nedstrøms, og line mates ut. Når man så lar strømmen ta tak i linen, får flua ganske stor fart, og dette oppfattes sannsynligvis av «storfisken» som en flukt, noe som ofte utløser hogg.

Fjellfiske Fiske på fjellet er det mange som regner som toppen av fluefisking; dette ikke bare på grunn av fisken, men også på grunn av de herlige na­ turopplevelsene som man får på kjø­

280

pet. I fjellet regner man gjerne at sesongen begynner senere enn i lav­ landet. Det tidligste fisket på fjellet er det som kalles vårbeitefisket. Det­ te skjer meget tidlig etter isløsning og er et kjent fenomen fra Hardanger­ vidda. Fisken går da meget høyt i vannet og beiter. Dette skjer gjerne mot bekkeos, da vannet i bekkene på denne tiden ofte er varmere enn van­ net i fjellsjøene. Denne oppførselen synes ikke å ha noe med mat å gjøre,

men skyldes at fisken oppsøker det varmere bekkevannet, som blir lig­ gende høyt i vannflaten. Fisken blir nå sulten og bitevillig - meget godt fiske kan dermed påregnes. Når tem­ peraturen ute i vannet når 8-10 gra­ der, søker fisken ut i sjøene igjen. Det er ikke bare på vidda slikt kan oppleves. Allerede tidlig i april er det noen få ivrige fluefiskere ute på iskanten i enkelte lavlandselver på Østlandet og fisker med tørrflue etter vakende ørret. Om det er klekkingen av de første steinfluene, eller om det er temperaturforhold som gir denne vakingen, vet vi ikke sikkert, men det dreier seg muligens om en kombina­ sjon. Utpå sommeren i fjellet vil det i de fleste fjellområdene være mest stor fisk ute i vannene. Særlig gjelder det­ te steder der det kun er korte elve­ strekninger mellom vannene. Man fisker da ofte nær inn- og utosene, hvor fisken beiter særlig sent på kvel­ den og om morgenen.

Stor ørret tatt på liten flue, det vil si no hackle bundet på krok nr. 14. Det er en slik ørret fiskeren drømmer om når han binder sine fluer i de lange, mørke vinterkveldene. Og noen ganger blir drømmen til virkelighet.

Ørretfiske med flue vansker med å få plass til bakslengen, men det skyldes også vår begrensede rekkevidde. Jeg har tidligere vært inne på bruk av vadere, som i de fleste tilfellene vil være tilstrekkelig, men mange steder er båt det beste alternativet dersom bruk av båt er tillatt. Skal man fiske fra båt, er det flere typer å velge imellom. Det tradisjo­ nelle i Norge er robåten, og den er meget godt egnet. Den er så stødig at man kan fiske stående i den. Proble­ met med robåter er at de ofte er for tunge å ta med på biltaket. Kanoen er blitt populær i de senere årene; velger man en av de stødige familietypene, har man en ypperlig båt for fluefiske. Den er lett å ta med på biltaket, og med litt trening er den meget manøvrerbar. Ofte er det en stor fordel for fluefiskeren å kunne bruke båt. Og det er ikke til å komme fra at han Det store på båtfronten for flue­ da kan komme til å synde mot reglene om godt båtvett, for ikke å snakke om kanovett, ved å stå i fiskere har, særlig i USA, vært belly båten. Men det finnes tross alt kanoer som er meget stødige, noe fluefiskeren bør være oppmerk­ boaten. (Dette er en flytering man som på når han velger kano. sitter i med vadebukse og svømme­ føtter.) Denne «båten» er meget ef­ Mange fjellfiskere bruker fortsatt for å fiske dypt med slike fluer, og fektiv å fiske fra, man kommer helt de gode, gamle fluene, som f.eks. synkeliner (eventuelt hurtigsynken­ nær fisken, og kastingen går utrolig Cock-y-Bondhu tørrflue og March de) vil i mange tilfeller være aktuelt. lett. Disse farkostene vil muliggjøre Brown Silver våtflue. Dette er sikre Streamerfisking vil her, som alle and­ morsomt fluefiske på steder der det i fluer, og de vil vel også finnes i flue- re steder, være effektivt. dag fiskes meget lite. Men denne for­ boksen til den ivrigste imitasjonsfismen for «båt» må brukes med var­ ker, selv om de samme fluene som Fiske fra båt somhet - det er lett å tenke seg hva brukes i lavlandselvene, er gode på horder av fluefiskere i slike farkoster fjellet også. Ved de fleste elver og vann i Norge er kan utgjøre av belastning i et lite Når det gjelder fiskens byttedyr i fluefiske fra land ofte vanskelig og vann. Disse «båtene» er selvsagt fjellvann, er det de samme typene lite effektivt. Ikke minst skyldes dette ulovlige der det er ulovlig å fiske fra som vi finner i lavlandselvene, men båt. mange steder spiller marflo (GammaUansett hva slags fluefiske man rus) eller grunnåte, som den også kal­ driver etter ørreten, og hvor man fis­ les, en meget stor rolle. Enkelte ste­ ker, er det én ting man kan gjøre for der på Hardangervidda er det regist­ å utdype sin viten om ørreten og dens rert at opptil 50 % av mageinnholdet matvaner. Det er å foreta mageprøbestår av marflo. Det har vært laget ver av alle (eller i hvert fall av de meget vellykte imitasjoner av marflo, fleste) fiskene man får. Mageprøven og skal man til fjells, bør vel disse tas av innholdet nærmest fiskens være med. Ofte vil man ha behov svelg og legges i en liten, hvit skål med vann. Mot den hvite bunnen kan krypene sees tydelig, og man får et innblikk i hva fisken har satt til livs i Belly boat er en amerikansk innretning som løpet av den siste tiden før den bet på man så å si kler på seg, sammen med vade­ kroken og endte sitt liv. Den infor­ bukser og svømmeføtter. Med denne fly te­ masjonen man skaffer seg på denne ringen kan man komme til så å si overalt, og måten, kan man ha meget god nytte selve kastingen går lett. Fordelen er at man ved belly boatens hjelp kan fiske på steder der det av ved senere fisketurer. Den kan gi før er fisket lite. Faren er at belastningen kan verdifulle tips om fluevalget og bidra bli for stor hvis mengder av sportsfiskere tar til forståelse av vakformer. dette hjelpemidlet i bruk i små vann. Det må slås fast at der det er forbudt å fiske fra båt, er også belly boat forbudt.

Pål Krogvold

281

etter laksefisker

Ørretfiske med slukutstyr Slukene! Hvilken spennende verden av blinkende og klirrende fristelser. Blanke, svarte, røde, grønne, gule og blå. Noen skinner som edelstener, andre har fosfor og selvlysende tape. De reneste smykker! Med skjell og fartsstriper. Med øyne og ører, med finner og haler. Med små, virvlende blader og muligheter for påfylling av godlukt. Forseggjorte gjenstan­ der, som tynger i hånden og minner om - fiskl Alle med ærlige, reale norske navn. Har DU lagt ut alle slukene dine en solskinnsdag? Gransket dem nøye? Hver og en har sitt særpreg - som betyr noe ganske spesielt når de kom­ mer i vannet. Men måten de beveger seg på, er også avhengig av hvordan de sveives inn. Mens tørrfluefiskeren bare står der og sveiper med snøret, for så å lande en bustete flue på over­ flaten, må slukfiskeren hele tiden ten­ ke. Alfa og omega for ham er ofte at sluken må bevege seg mest mulig langs bunnen eller langs land. Det er der både småfisk og storfisk leter etter mat. Da gjelder det for sluk­ fiskeren å kunne lese av vannet, hvor grunnene finnes, og hvor det er dypt. Så må han fiske deretter, variere innsveivingen. La sluken synke noen ganger, for så å sveive fortere straks etter, når sluken nærmer seg en grun­ ne. Og selve kastingen kan være vrien nok, når du f.eks. skal treffe et vak femti meter ute på vannet, og kulingbygene slår krøll på senen. Det heter at sportsfiskerne er ver­ dens tålmodigste mennesker, og det er sikkert sant. Men - når det er sagt, må det også være tillatt å tilføye: Slukfiskerne overgår dem alle! Da sikter jeg ikke til ventingen på fangst - men til tålmodigheten når det gjel­ der å se sitt eget fiske bli stemoderlig behandlet. Hvor ofte har vi ikke lest hårfine skildringer som lovpriser fluefisket, fordi dette fisket utføres med en myk stang og et snøre som sveipes fram og tilbake gjennom luften, omtrent som 282

en dyretemmer gjør det i manesjen i sirkuset. Og sannelig kan det være litt av et sirkus når fluefiskerne utøver sin hobby. Edel kunst er denne for­ men for sportsfiske blitt kalt, mens slukfiskerne ofte blir beskyldt for å bruke heisekran! Har DU hørt om fluefiskere som har fått bånn-napp? Det skjer nok av og til, men uhyre sjelden. Eller om fluefiskere som har fått backlash? Neppe. Alle disse eksemplene understre­ ker slukfiskets allsidighet. Man kom­ mer ingen vei - i dobbelt forstand ved å stå og slenge med slukstangen i løse luften. Jeg har sett slukfiskere vandre til fjells for å fiske ørret - med små kofferter fulle av sluker, spinne­ re, wobblere og dupper. Og med

stabler av forskjellige fiskestenger, uten at dét er noe eksempel til etterfølgelse. Men det understreker slukfiskets mangfoldighet. Når vi der­ til vet at de fleste slukfiskere som regel ikke har noe imot å bruke mark, da er det enda lettere å se for oss fyren som nedlesset rusler av sted til vannene bakom alle blåner for å utøve sin krevende hobby. Fluefiskeren? Han får plass til de hårete vennene sine i en eske på bak­ lommen, og stikker den lette karbonstangen ned i en av sidelommene på sekken. I det hele tatt: Slukfiske - og da mener jeg alt fiske med slukstang har sannelig revolusjonert vårt fiske. Dette nymotens utstyret har i aller høyeste grad bidratt til at sportsfisket ikke bare er blitt en forlystelse for fluefiskere og markfiskere med toppknytt snøre i lange bambusstenger el­ ler rognkjepper. Takket være sluk­ stangen er alle kommet med i det vi kal­ ler sportsfiske; store og små, unge og gamle, og dét skal vi være glade for.

Ørretfiske med sluk eller mark kan gi utbytte av mange slag, selv om fangsten ikke alltid blir så stor. Men målet er tross alt å få fisk. Og når storørreten surrer i stekepannen, da har fiskeren hatt en god dag.

Et av mine fineste møter med stor ørret opplevde jeg på Hardangervid­ da. Da lå jeg i Geitvassdalen, helt på tampen av sesongen. Det var de så­ kalte tidlige gytevandrerne som had­ de lokket meg dit. Det er som kjent den største fisken som i slutten av august og begynnelsen av september søker til gyteelva før hovedinnsiget av mindre gytefisk kommer. Vanlig­ vis skjer dette når «halmbleika» inn­ trer, det vil si når kornet i bygdene som grenser opp mot Hardangervid­ da, begynner å gulne. Et gammelt og godt fisketegn, som forteller at tiden er inne til å begi seg til fjells. Men det gikk ikke så bra til å be­ gynne med. Bare noen småfisker (på flue!), og jeg begynte etter hvert å tvile på denne «halmbleika». En grytidlig morgen lå jeg og talte plankene i taket på hytta. En stor fisk hadde svømt i drømmene like før, røsket meg ut av søvnen, slik jeg så ofte har opplevd det. Nå var jeg lys våken. Hørte hvordan de andre snor­ ket i kor, og at elva summet lystig like ved. Det endte med at jeg smøg meg stille opp, grep haspelstangen og rus­ let ned til bredden. Nesten framme ved osen gikk jeg forsiktigere. Satte på en 3-grams Mepps-spinner. Selve utløpsosen var like død nå som de andre dagene. En uggen og kald sno seg langsetter elvedraget. Ingen tvil om at høsten var nær. Jeg ruslet vide­ re nedover elva, mens jeg la kastene på skrå utover strømmen. Men ingen fisk ville bite. Ikke før jeg satte på en 5-grams Mepps med noen blyhagl på senen. Dermed gikk spinneren dypere. Nå lot jeg den stå og arbeide ute i strie strømmen. Kjente hvordan den jobbet seg ned. Like etter hogg det. Stangingen fra dypet var ikke til å misforstå: stor­ fisk! Jeg fikk fire tidlige gytevandrere den gangen, alle mellom halvannen og to kilo, kledd i sine karakteristiske drakter! Vakre ørreter med et dryss av spetter. Og så runde og fine som Hardangervidda-ørreten kan være! Det var fisk som på natten hadde sloppet seg fra Bjornesfjorden og ned til de øverste kulpene i Lågen. Bare for å bli lurt av en liten, virrende spinner.

Fluefiskeren får aldri backlash, og det hører til de store sjeldenhetene at han setter flua fast i bunnen. Til gjengjeld har man større rekkevidde med slukredskap, og også med mark kan man kaste langt ved hjelp av denne redskapen. Ikke minst i store vann kan slukstang, med haspel- eller multiplikatorsnelle, være ideell redskap for ørretfiskeren.

Noenlunde samme størrelse var det på ørretene i Vouddasjavrre på Finn­ marksvidda, som for øvrig er et merkelig vann. Det er merkelig fordi det vrimlet av gjedde og stor abbor i dette vannet. At det nappet på hvert eneste kast, er neppe noen overdri­ velse. Vi halte inn storkjeftete gjed­ der og piggete abborer, som vi ikke kunne gjøre annet med enn å sette ut igjen - eller ta livet av, hvis de satt altfor hardt på kroken. Matfisken var for lengst sikret. Synd, men sant. Men vi kunne ikke gi oss heller, for vi visste med sikkerhet at i dette vannet finnes en liten stamme av meget stor ørret. Oppdagelsen som åpnet for ørretfisket, var grei nok. Fra en liten høy­ de så vi at det snodde seg en bukt­ ende djupål gjennom det grunne Vouddasjavrre. Det var DER ørrete­ ne stod! Vi måtte bruke kastedupp (fluedupp) med mark for å komme ut til denne djupålen, men rakk vi først så langt, ja, da hogg ørretene til med det samme. Flotte ørreter, utrolig feite, alle mellom en og to kilo.

Denne redskapen - kastedupp og mark, har mange ganger vist seg å være utrolig effektiv, også når ørrete­ ne jager flue. Min erfaring er at hvis man treffer midt i et vak, så snart som mulig etter at fisken har vært oppe og vist seg, da skal det godt gjøres om den ikke tar marken også. Til sine tider kan ørreten bli helt vill når man fisker på denne måten. Flere ganger har det hendt at jeg har slengt av marken i kastet, og opplevd at ørreten da har gått løs på duppen i stedet. Ellers er det klart at fordelen med et slikt fiske er at man rekker over mye større områder enn f.eks. en fluefisker greier. Og det er vel heller ikke noe ukjent fenomen at også stor ørret kan bli sky av og til og derfor søker ut til dypere partier av vannet, slik røya har lett for å gjøre. Med langtrekkende slukutstyr kan det likevel være mulig å fiske på disse ørretene. At ørreten har sine bitetider, er noe alle vet. Som regel slår fisket til om morgenen og om kvelden. Men 283

Sportsfiske etter laksefisker

slett ikke bestandig, selv om jeg trod­ de det i mange år. Det var forresten en hendelse på Laksefjordvidda i Finnmark som skulle bidra til at jeg måtte revidere alle mine tidligere oppfatninger om ørretfiske og bett. Det var juli og sommer. Vår første fisketur i ferien. Det er da en virkelig kjenner at fiskefeberen river og sli­ ter. Det er da en jager og maser under marsjen, fordi en aldri kom­ mer fort nok fram. Tanken på det forjettede lille vannet bakom alle blå­ nene drog oss lenger og lenger inn i fjellet. Da vi endelig lå på alle fire og lette etter pluggfeste for de små teltene ved bredden av vannet, tilsa all sunn fornuft at vi straks burde krype i posene for å hvile. Det hadde vi be­ stemt oss for underveis. Nå var det dessuten blitt langt på kveld, nesten natt. Men så var det en optimistisk sjel som antydet at vi kanskje burde

ta noen kast likevel. Alltid går det slik. Og alltid følger noen hundre kast til. Det er som om nye krefter kryper inn i deg gjennom fiskestangen. Om du får noe eller ikke, spiller ingen rolle. Når vi blir utslitte, gnir vi trettheten ut av øynene med hender som lukter av myggolje og meitemark, mens vi pus­ ter liv i glørne fra et døende bål og skvalper i oss svart kaffe. Så setter vi i gang igjen! Hele tiden ruger godvær over vid­ da. Midnattsolen har gjemt seg bak noen fjell, men den er der likevel, som en rødmende horisont i nord. Hele natten holder vi på slik. Kas­ ter sluk og spinner. Fisker med mark. Prøver å fiske dypt, for det er ingen vak å se i overflaten. Men vannet synes helt livløst, og dét er skuffende. Fra sikre kilder vet vi at dette vannet skal være et fremragende fiskevann. Da klokken nærmer seg fem om

Når det ukjente fiskevannet på Finnmarksvidda ligger foran en, etter en lang marsj, stiger forventningene til bristepunktet. Men skuffelsen kan bli stor, uansett hvor lokkende vannet kan virke, og «prøve og feile-metoden» kan bli en langvarig prosess før man finner ut hvordan fisken i dette vannet vil ha redskapen servert akkurat nå. Å fiske med sluk er ikke det samme som å bruke heisekran.

morgenen, setter vi oss ned ved bålplassen igjen. Hele natten har vi tul­ let bort, uten å få en eneste fisk. Nå er vi innforstått med at vi er blitt lurt; her er ikke fisk. Men - for sikkerhets skyld er det en som monterer opp Andersduppen, henger på et par meitemarker og slenger ut. Han lager ingen knute på senen, fisker altså på bunnen med marken. Selv finner jeg ingen Andersdupp, men bruker en fluedupp isteden. Mark i enden og en drøy meters for­ tom. Slenger ut på samme sted. Klokken halv seks skjer det. De første bevegelsene i Andersduppen. Deretter smyger senen seg ut mens duppen blir enda mer urolig. Fast fisk - den første! En flott ørret på godt over halvkiloen. Og slik fortsetter det den nærmeste timen. Til å begynne med er det ikke mulig å få fisk på annen redskap enn mark som ligger på bunnen. Flueduppen befinner seg like ved siden av, men der er det ikke antydning til liv. Men - så forandrer situasjonen seg brått. Nå er det plutselig flueduppen med marken like under overflaten som begynner å leve. Nytt napp på hver mark. Han som fisker med An­ dersduppen på bunnen, får ikke fisk lenger. Slik kan altså forholdene forandre seg ved et ørretvann. Det var helt tydelig at interessen for å bite begyn­ te helt nede på bunnen. Men så steg ørretene opp mot overflaten, og da fortsatte bettet der. Så langt var alt greit. Høytrykket ruvet fremdeles, og vi mente at vi hadde løst et av dette vannets myste­ rier. Derfor fant vi det ikke noe merkelig at bettet avtok etter ca. en time, for så å utebli helt etter enda en halvtime. Nå mente vi at vi visste med sikkerhet hvordan fisken skulle lures det neste døgnet. Men - tro det eller ei. Neste mor­ gen - i god tid før halv seks - var vi igjen ved bredden. Været var det samme, vinden var den samme, solen hadde dukket opp bak nøyaktig det samme fjellet som dagen i forveien. Men - bettet - dette fantastiske morgenbettet som vi hadde opplevd da­ gen i forveien - det uteble fullstendig! Jeg har grublet mye over dette;

eneste forklaringen på fenomenet må være at fisken på en eller annen måte var blitt skremt. Jeg har liten lyst til å forsøke å lære noen å fiske med sluk, spinner eller wobbler; en dyktig slukfisker blir man bare ved egne erfaringer. Og for all del; jeg opplever ennå så mye nytt - og så mye rart - at jeg mange ganger tviler på om jeg har lært så mye selv. Viktigste regel er og blir at redskapen må være i vannet. På land fisker verken sluker, spinnere, wobblere eller mark. Samtidig tror jeg at eksemplene jeg har nevnt foran, fra Hardangervidda og Finnmarksvidda, viser hvordan man hele tiden må innrette seg etter forholdene og eks­ perimentere med sitt fiske. Og nett­ opp dét har en slukfisker alle mulig­ heter for å gjøre. Han har jo et aksjonsområde som er ganske fantas­ tisk, sammenliknet med f.eks. en fluefisker. Med sine tunge og lette sluker, med kastedupp for fiske med mark på bunnen, eller kastedupp for markfiske i overflaten. Med alle de fantasifulle spinnerne, og ikke minst de utspekulerte wobblerne, kan han spille på et så omfattende register og dekke så store områder av fiskemu­ lighetene - det være seg i vann eller elver - at han har alle muligheter for å få fisk. Og - det siste er vel fremde­ les hensikten? Og skulle det fortsatt knipe - ja, så går det jo an å prøve med kastedupp ... og flue! I en undersøkelse som ABU-fabrikken har foretatt når det gjelder folks fiskevaner i Sverige, går det fram at 41 % av de spurte fisket med sluk. Bare 3,3 % brukte flueutstyr. Agnfiskere Ia beslag på 17,3 %. Undersøkelsen var ment å skulle gi et bilde av det svenske folks fiskeva­ ner. Det er talende tall - og det er neppe noen grunn til å tro at den prosentvise fordelingen ville være særlig annerledes om undersøkelsen var blitt gjort i Norge. Ett forhold understreker i hvert fall det svenske resultatet: Slukfisket har krav på oppmerksomhet. Hittil har ikke dette fisket fått den plass det fortjener, f.eks. i sportsfiskelitteraturen. Det skyldes sikkert at slukfisket fremdeles av mange blir sett på som mindreverdig - og derfor ikke så

/ den kjølige nordnorske sommernatten kan det være godt med et bål å varme seg ved, selv om fisket har lett for å gå sin gang uten stans så lenge bettet varer.

interessant å skrive om. Kanskje var det slik en gang, da vi bare hadde frittløpende sneller og noen metallklumper av sluker. Enten greide vi å kaste dem ut, eller så endte forsøket i en forferdelig backlash. Men - slik er det så visst ikke i dag! Det kan vi takke produsentene av sportsfiskeutstyr for. Se på det vell av sluker og wobblere og spinnere som er på markedet. Og alle de nye tinge­ ne som kommer fra f.eks. USA. Her er gummidyr og små fisker og frosker laget i plast. De er så naturtro at det er nesten nifst. Ved bruk av søkke montert en halvmeter ovenfor red­ skapen kan de fiskes effektivt over­ alt. Jeg våger påstanden at den sportsfiskeren ikke finnes, som har prøvd alle disse variantene. Ikke på langt nær! Dét sier litt om slukfiskets dimensjoner og muligheter. Slukfiske - et folkefiske! Det kom­ mer vi ikke bort fra. Men la oss for all del slippe å høre at det derfor er annenklasses fiske. Helt sikkert er det at slukutstyret for mange er den aller første kontakt med sportsfisket - det gjelder mennesker som kanskje etter hvert vil oppdage at sportsfiske - dét er noe å satse på. Da vil sikkert nysgjerrigheten overfor den nye hob­ byen gjøre sitt til at de etter hvert også vil fatte interesse for andre si­

der ved sportsfisket, f.eks. fluefiske. Nettopp derfor er det viktig at sluk­ fisket får den plass det fortjener - uten å bli stemplet som mindreverdig. Her har fluefiskerne noe å tenke på - det er altfor mange av dem som bare har fluer i hue - i dobbelt forstand. Jeg har forresten en liten erkjen­ nelse å komme med. Jeg nevnte det fantastiske bettet vi opplevde ved det lille ørretvannet inne på Laksefjordvidda. Fisken nappet overalt: DA be­ gynte vi å fiske med flue, la bort sluk­ stengene. Det var et naturlig resultat av den utviklingen fisket hadde hatt. Du verden hvor artig det var å lure ørretene på knøttsmå fluer, mens de spinkle stengene bøyde seg faretru­ ende, og snellene hylte av glede. Større slukfiskere er vi nemlig ikke. Nettopp her er det vel hemmelig­ heten ligger, og jeg har vært inne på det tidligere; man må kunne innrette sitt fiske etter forholdene. Være åpen for nye idéer, variere fisket, prøve så langt utpå som det går an, og etterpå avfiske områdene kloss ved land. Ør­ reten kan være overalt - og ER det som regel. Da skal det godt gjøres om den ikke lar seg lure, om den er aldri så utspekulert . . . Thorbjørn Tufte

285

Sportsfiske etter laksefisker

Sjøørretfiske med flue Langs hele vår lange kystlinje kan vi støte på sjøørret. Noen steder står den svært spredt, andre steder, som f.eks. ved utløpet av store elver og i fjorden utenfor, er den mer konsent­ rert. For noen år siden ble det på et begrenset område i Sognefjorden oppdaget hvor de store gyteørretene som hørte hjemme bl.a. i Lærdalselva og Aurlandselva, oppholdt seg. De gikk her og fråtset i småsild og bris­ ling. Et intenst dorgefiske begynte, og det ble tatt fangster på over hund­ re kilo pr. båt pr. natt. Det dreide seg her om en stor prosent av elvenes gytemodne sjøørret, og regulerende tiltak måtte settes inn. Ellers står det kasteslukfiskere på odder og skjær langs hele kysten. De er vesentlig på jakt etter torsk, og det er vel mer tilfeldig at en sjøørret går på, men det finnes selvfølgelig spesia­ lister som har oppdaget hvor det er sjanse til å få en slik edel fisk, og som vet hvilke redskaper som er mest ef­ fektive. Stort sett går det i langsmale, relativt lette sluker som trekkes fort og fiskes langs land og høyt i vannet. Sjøørreten liker strømrike partier, gjerne over bunn med stor rullestein, tangvaser og små flekker med sand. Enhver fjord eller bukt har sine «grom»-steder som det kan ta litt tid å finne fram til. Dertil står ørreten, som annen sjøfisk, på forskjellige ste­ der ved utgående og inngående strøm. Jacob D. Sømme var vel den første her i landet som skrev om fluefiske etter ørret i sjøen. Fisket fant sted på Ognastranden på Jæren, og fiskens mageinnhold viste at hovednæringen var tanglopper og små krepsdyr. En flue er derfor fristende mat. Også overflateinsekter kan sjøørreten ta, så tørrflue kan gå bra. Sømme peker på at skal man ta de riktig store, som man ofte kan se mot den lyse sand­ bunnen, må man gjerne starte grytidlig om morgenen eller prøve i de sene kveldstimer.

286

Det finnes sikkert andre steder i landet hvor forholdene er de samme, men stort sett ernærer sjøørreten seg av fisk, og da er sluken en bedre imitasjon enn flua. Men hvorfor ikke forsøke å etterlikne en liten fisk ved å bruke streamere eller liknende fluer, kastet ved hjelp av flueredskap? I de senere årene er denne metoden for sjøørretfiske kommet mer i skuddet blant ivrige fluefiskere, og positivt resultat er det blitt. Dorging er vel det som brukes mest på jakt etter ørreten i sjøen. Også ved dette fisket, som foregår langs hele kysten, er det tidlige morgen- og kveldsfisket best, men enkelte gan­ ger, spesielt når ørreten går i sild, kan den ta sluken hele dagen. Best er det vanligvis i sund og langs skjær hvor det er strøm. Fra gammelt av var rådet at man skulle ro så nær land at årebladet skulle gå helt i strandsteinene. Om hastigheten heter det at det skulle være kraftig mannsroing. Langt snøre må en ha ute, og fortom­

men skal helst ikke være tykkere enn 0,30. Her som ellers til sjøørretfiske er lange, smale og lette sluker å fore­ trekke. Eckersberg-sluken er kanskje gått av mote, men naturlig agn kan være meget effektivt. Heltrukken nylonsene er vel nå vanlig som snøre. Man må bare huske på at nylonsenen er meget elastisk, slik at et kraftig tilslag er nødvendig. En dorgetur i fjord og sund en grytidlig morgen­ stund eller i solefall er en opplevelse av rang og ikke uten sportslig verdi.

Elvefiske Det er imidlertid i rennende vann, i bekker og elver at man møter de virkelig sportslige opplevelsene. Fin­ nes det en ikke forurenset bekk med rimelig vannføring, presser sjø­ ørreten seg opp. Med glede minnes jeg guttedagene da vi i Oslo-området og langs sørlandskysten i flomsitua­ sjoner tredde vår marktugge ned mel­ lom busker og kratt og ned i bekke-

Fiske etter sjøørret fore­ går både i ferskvann og saltvann, men for sports­ fiskere er del først og fremst elvefisket som vek­ ker interesse. Sjøørreten går opp i en mengde vass­ drag hos oss, fra de minste bekkene til de store elvene. En av de velkjente sjøørretelvene på Vestlan­ det er Aurlandselva.

Sjøørretfiske med flue kulpene. Her hendte det at vi fikk kontakt med storørreten fra havet. Ikke få guttepjokker er blitt tent til sportsfiske for resten av livet ved sli­ ke bekker. Annen redskap enn stang og mark er det nok vanskelig å kom­ me til med i disse småbekkene, men er det plass, vil sikkert også en velplassert flue være givende. Innsiget av fisk er her helt avhengig av vann­ standen. I det sørlige Norge kan opp­ gangen finne sted helt fra sankthans, mens det i de nordlige fylkene som oftest først skjer en oppgang etter midten av august. Utenom det normale innsiget av sjøørret sommer og høst har man mange steder en «gang» på fisken tidlig på våren. Det gjelder særlig i større elver og der hvor det er innsjø­ er i vassdraget. Det er fisk som har overvintret i vannene eller i større kulper, som nå slipper seg ut for å fete seg opp i sjøen. Det er ikke annet å vente, det har vært smalhans gjennom vinteren. Blank og utsultet er den, så den går grådig på redskap. Erfarne markfiskere i Aurland har fortalt meg at det bare er en bestemt fargetype av ørret som tar marktugga, de mørkeste, om jeg ikke hus­ ker feil. Vandringen står som regel ikke på så mange dagene. Den fore­ går i stim, en noe uvant oppførsel for sjøørret. Disse utvandrende «støinger» er i mindre god kondisjon, og det har liten hensikt å fiske på dem. Lovgivningen har også i den senere tid tatt hensyn til dette. Når det blant sportsfiskere er snakk om sjøørretfiske, dreier det seg vesentlig om hvordan det foregår i middelstore og større elver. Mange steder går ørretens ferd også gjen­ nom små og større vann. Her, og delvis også i elveutvidelser og kulper, drives det et utstrakt dorgefiske, likt det som foregår i sjøen. De samme agntypene går igjen - sluker, spinne­ re, preparert fisk, fluer og store marktugger, det siste ofte i forbindel­ se med markdrag, eller, som det også kalles, Amerikaneren, Sulis, Convoy m.m. Markdrag, som finnes i mange utførelser, består av en lang streng hvor det er opphengt forskjellig isen­ kram i form av slingrende skjeer i metall og perlemor med en stabilisa­ tor forrest og en solid markkrok som

avslutning. Jeg betrakter sjøørreten som en var og sky fisk, men likevel går den på dette sirkusjuggelet. Ja, så effektivt er det at det er blitt forbudt enkelte steder. Dorging er et behagelig og hyggelig fiske som ikke stiller så store krav til fiskeren. Med lokalkjennskap og tål­ modighet kan det gi godt utbytte, og selve kjøringen av fisken gir både kamp og sport. Men uten å fornærme noen kan man vel si at størst sportslig utbytte har man når man fisker med stang fra land.

Redskap til sjøørretfiske Det sportsfiskeredskapet som utvil­ somt tar mest sjøørret på strømmen­ de vann, er markstangen. Den gamle, gode bambusen med søkke og mark er på vei ut, men det var et utrolig effektivt redskap som både gav fisk og sport. Den som behersket det, helst med lokalkjennskap til elva, var helt overlegen overfor andre fiskere med annen redskap. Nå er bambusen avløst av lange teleskopstenger og alle typer kasteslukstenger med ro­ terende sneller og gjerne med kastedobber, et redskap som har stor ak­ sjonsradius og som kan være livsfarlig for fiskebestanden. I regulerte elver med inntak av iskaldt vann fra fjellmagasinene er temperaturen i elve­ vannet blitt så lav at fisken står og sturer på bunnen og nesten ikke lar seg friste av annen redskap enn mark som føres rett inn i munnen på den. Mange små og middelstore elver er nå så truet av markfiske at man i alle fall sonevis har måttet nedlegge for­ bud mot det. På en måte er det synd, for dette fisket, utført skikkelig, kre­ ver sin mann og kan gi virkelig sports­

lige verdier. Tanken på antall kilo bør komme i bakgrunnen. Ellers er det kastesluken som domi­ nerer i våre sjøørret- og laksevass­ drag. Stangtypene som brukes, er mange, fra lette enhånds spinningstenger til kraftige, 10-12 fots tohånds, avhengig av elvas karakter og fiskestørrelsen. De lette stengene for­ synes med snøretykkelser i monofilament i alle fall ned til 0,20 og på storstengene 0,40 til 0,60 mm. Det brukes fra de minste spinnere på noen få gram til virkelig grove sluker. Fasong og farge velges etter forholde­ ne i elva. Hver elv med respekt for seg selv har også sin favorittsluk. I de senere årene er dessuten wobblere kommet inn i bildet. Enkelte steder har de vist seg faretruende effektive.

Fluefiske Utstyret for fluefiske etter sjøørret er stort sett det samme som for fiske etter innlandsørret. Stang og snelle skal jeg omtale ganske kort. Man må bare være oppmerksom på at enkelte vassdrag huser virkelig stor sjøørret, og utstyret må tilpasses etter dette. Når det gjelder stenger, har jeg gjen­ nom et langt liv som sportsfisker prøvd det meste, fra greenheartstenger, over wholecane (hel bambus) og splitcane (splittkein) til glassfiber og karbonfiber. Det siste på området er boronstenger, som jeg foreløpig har liten erfaring med. Min absolutte favoritt de senere år er en 101/? fots karbonfiberstang. Den er så lett at armen og ryggen holder en hel dag etter litt trening. Samtidig er den så sterk og spenstig at den pent lander fisk på både 5 og 6 kilo. Men jeg må innrømme at jeg har hatt et par smer-

Sjøørret tatt på flue. Til sjøørretfiske i elv brukes både mark-, sluk- og flue­ redskap. Fluefiskeren kan stort sett bruke det samme utstyret som til fiske etter innlandsørret, men man bør ta hensyn til at det i enkelte vassdrag går vir­ kelig stor sjøørret.

287

etter laksefisker

telige nederlag når storlaks ved en misforståelse har latt seg friste av min ørretflue. Til stangens forsvar vil jeg si at det har vært fortommen som sviktet til slutt. Det er jo ikke så greit når en fisker etter sjøørret med 0,22 mm i fortom, og det går på en laks i 15-20-kilosklassen. Det holdt en gang i fire timer, men da laksen i det siste panikkutraset tuklet seg inn i et tre på bunnen, måtte noe svikte. I elver hvor det kan fiskes både med tørr- og våtflue, kan det være behov for to stenger. Tørrfluestangen bør være raskere i aksjonen, kortere og noe stivere. Med tanke på den ofte meget tynne fortomspissen må ikke stangtoppen være for stiv. Selvfølge­ lig kan en godt greie seg med én stang og bare skifte snøre, men det er utvil­ somt lettere og raskere bare å gripe en annen, ferdig montert stang. Valg av stang generelt er kanskje mest av­ hengig av fiskerens egen fysikk. En svak arm kaster bedre med en lang og myk stang enn med en kort og stiv. Snøret er en viktig del av utstyret og har spesielt meget å bety ved sjø­ ørretfiske. Det er her så utrolig man­ ge forskjellige situasjoner en kan komme ut for, hvor en bør ha spesial­ utstyr. År tilbake, da vi stort sett bare hadde silkesnører, greide vi oss med ett snøre. Da de dobbelttaperede snørene kom, var det et stort fram­ skritt. Det ble lettere å avlevere en «myk» flue. Våtfluefiske var det van­ lige. Skulle vi bytte til tørrflue, måtte snøret være tørt og settes inn med fettstoff. Bittert var det mang en gang når fisket var på det beste, at snøret begynte å synke, og dermed også tørrflua. Nå har man et stort utvalg av selvflytende snører. De fleste er hvite eller svært lyse med tanke på at bakgrunnen som oftest er en lys him­ mel. Men hvor ofte fisker vi ikke tørrflue med mørke klipper eller trær som bakgrunn? Legges da blindslengen over fisken, er det som et skrem­ meskudd, og den fisken har ikke den fjerneste lyst til å ta en flue på en lang stund. Av snører til både tørr- og våtflue er det nå et så stort utvalg at det nesten er vanskelig å følge med, men et snøre som passer både deg og din stang, finnes sikkert. Svært viktig er det at snøre og stang arbeider godt

288

sammen. På de fleste stenger er det nå angitt, i AFTM-skala, hvilket snø­ re som går best til stangens lengde, stivhet og spenst. Det dreier seg om snørets vekt, og det er vekten av de ytterste 30 fot (9,14 m) som teller. Parallelle snører (L) brukes nå svært lite til fluefiske. Når det gjel­ der avsmalnende (taper) typer, finnes det et utall varianter. De dobbelt­ taperede (DT) er vel de mest vanlige. Det er snører som er avsmalnende i begge ender, slik at man etter en tids bruk kan snu det på snellen. Vi har de såkalte klumpsnørene, hvor kastetyngden er lagt lenger fram - weight forward (WF), samt shooting taper, med ca. 30 fot parallell backing. Dis­ se snørene gir lengre kast, men er kanskje vanskeligere å beherske. Man har også forlenget kasteklumpen og fått de såkalte long bellysnørene, som gir penere kast. Mest populære er vel sink tip-snørene, alt­ så flyteliner med synkende spiss. Synkedelen leveres i forskjellige leng­ der og tyngder, slik at man faktisk kan beherske forskjellige vannsjikt etter hvor man tror fisken befinner seg. Dertil finnes det vanlige intermediate, et mellomsjiktsnøre som bare synker til like under overflaten. For kalde vårelver finnes det også spesielle hurtigsynkende liner. Her skal flua oppsøke fisken, som står svært dypt og er for treg til å gå opp og ta en flue. Og, som før nevnt, har man også rene flytesnører. Alle snørene finnes i AFTM-angivelse fra 6 til 9, og enkelte helt opp til 12, for de kraftigste stengene. Jeg vil anbefale å velge flytesnøre et num­ mer høyere enn angitt. Selv dette er kanskje ikke nok. Spesialister, særlig innen casting-sporten, konstruerer sine egne snører slik at de blir skred­ dersydd for bestemte formål. Meget kresne sjøørretfiskere gjør det sam­ me. Enkelte ganger kan man ha be­ hov for slike spesialkonstruerte snø­ rer for å nå ut til den aurgampen som ligger langt der ute, med et perfekt kast. Sneller. Utvalget av sneller er stort. Ved valget er det viktig å passe på at det er god balanse mellom stang og snelle, og det må være plass til en 30 yards kasteline og i alle fall 80 yards bakline (backing). Til det

siste vil jeg anbefale et tynt, parallelt flytesnøre. Monofilament eller flettede snører har lett for å trase seg. Under hektisk kjøring, og det er da en har bruk for backingen, er det lite festlig om backingen synker og tuller seg rundt bena på deg eller henger seg opp i kvist. For tynn og myk backing har også en tendens til å slå knuter på seg som ikke går gjennom stangringene. Fortommen. Overgangen mellom snøre og flue, fortommen, er noe av det viktigste under sjøørretfisket. Det er kjent at sjøørreten er uhyre var, og en forskjell i spiss fra 0,20 til 0,18 kan være helt utslagsgivende. Hvor ofte har jeg ikke på blankstrømmen sett en sjøørret refusere en tørrflue på 0,20, for så, etter en pause, å gå rolig opp og ta samme flue på 0,18. Jeg vil anbefale å bygge fortom­ mene selv. Det er knutestyrken som er avgjørende. Man tester først en del av de vanligste merkene. Mikrometermålte, like tykkelser knyttes sammen med blodknuten (se bind 1, side 320) og strammes (fuktig!) til én ryker. Ryker den samme flere gan­ ger, sjaltes denne ut, og et nytt merke testes til du har funnet det sterkeste. Bortsett fra den ytterste spissen bør monofilament til flue ha en viss stiv­ het. En myk type som kan være god til spinning eller kasteslukfiske, er ikke egnet som fortom til fluefiske. Jeg binder da sammen 4-5 forskjellige tykkelser, fra 0,50 til 0,22 (eventuelt tynnere til tørrflue), av passende lengde. På litt urolig vann er vel 0,25 til 0,30 det tykkeste en bør bruke i dagslys. En dreven fisker kan selvføl­ gelig benytte en tynnere spiss enn en nybegynner. Hva som er passende lengder, må en selv komme fram til, ved vurdering av stangens lengde og stivhet og individuell kasteteknikk. Viktig er det imidlertid at spissen er relativt lang. Fortommens totale lengde bør ikke være kortere enn 9 fot. Selv bruker jeg vanligvis ca. 12 fot. Kort fortom er lettest å kaste med, lang fortom gir flest fisk. Under sterk vind og ved grumset elv kan en med fordel kutte fortommen noe ned. Fortommens farge blir ofte viet for liten oppmerksomhet. Ved helt lys

Sjøørretfiske med flue

Den våtflua som gjennom årene har gitt for­ fatteren det beste utbyttet i sjøørretelvene, er hans egen konstruksjon Black Dolly Tandem, oppkalt etter en svart cocker spaniel som leverte råstoff til fluas vinger. Den første «avdelingen» i tandemflua har enkelkrok, mens det bak er en treblekrok med gul stjert.

bakgrunn (f.eks. himmelen) eller over lys bunn, som jo speiler seg i overflatehinnen, bør det ikke i det hele tatt være fargepigment i monofilamentet. Under fiske i elv skifter bakgrunnen for flue og fortom (slik fisken ser det) stadig. En svakt farget fortom er vel det som er standard, og som anbefales. Men en skal være klar over at hvis fisket foregår i trange juv, kan fortommen med fordel være svart. Vær ellers oppmerksom på at såkalte vindknuter nedsetter fortomstyrken voldsomt. Ryk over og knytt om med blodknute! Valg av våtfluer. Stort sett går de samme fluemønstrene til sjøørret som til innlandsørret. Litt spesielt kan det imidlertid være enkelte gan­ ger. Fluas dressing og farge bestem­ mes av mange ting, som f.eks. vann­ føring, belysning, fargetonen på elve­ bunnen og omgivelsene, om elva er klar eller mer eller mindre grumset m.m. Viktigst er det selvfølgelig at fisken ser flua. Både størrelse og far­ getone spiller inn her. Erfaringen viser at uklar elv fordrer noe tilskudd fra fargesektoren gult via oransje til rødt. Dertil må flua ha en god sil­ huett. I dagslys med klar elv gir slan­ ke, relativt små fluer i lyse farger og s< Ivbuk ofte respons. Eksperimenter r,ied forskjellige larveimitasjoner kan i enkelte elver gi positive overras­ kelser. Selv fisker jeg så å si bare med dobbelkrokede våtfluer etter sjø­ ørret. Spesielt like etter at den er kommet opp i elva, er ørreten særlig løs i kjeften. I størrelse opp til nr. 6 19.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

slår disse fluene godt inn til feste. Tapsprosenten ved større dobbelkro­ kede fluer er relativt stor, sannsynlig­ vis på grunn av at det skal ekstra kontant tilslag til for å drive dem inn i fiskekjeften. I mange elver, de klare vestlandselvene f.eks., het det at sjøørreten ikke går på våtflue om dagen. Det er først i skumringen sjansen er der, mente mange. Best tar den nok da, spesielt de store, men med fin red­ skap og gjerne med svært små fluer, fisket som «dead drifting fly», lar ør­ reten seg også overliste på dagtid. Da er det ikke alltid nok å gå ned i fluestørrelse, f.eks. til nr. 12 og 14, en må kanskje også gå over til enkel krok. Erfaring tyder på at sjøørreten på dagtid generelt enten vil ha de helt små fluene eller de skikkelig store. Fra nr. 6 og oppover passer liksom ikke til lunsjen eller middagen, men merkelig nok tar den streamere og tubefluer villig til sine tider, selv i sterk sol. Jeg vil ofre litt omtale på den fluetypen som gjennom årene har gitt meg flest sjøørret. Under eksperi­ mentering i midten av 1950-årene med våtfluer til skumrings- og nattfiske tok jeg i bruk svarte hundehår

(fra vår cocker spaniel Dolly). Buken gjorde jeg tykk og fyldig med en bred sølvribbe og altså svarte hår som rygg. Et lite bliss av Jungle Cock-fjær på begge sider gjorde den kanskje ekstra attraktiv. Samme erfaring har nok den kjente fluefisker Julius Ytteborg hatt. Han er nemlig kommet fram til en liknende nattflue, Juliusflua, som har gitt mang en storfisk. Det vesentlige med fluene er vel den tydelige silhuetten de gir mot natte­ himmelen med et glimt fra sølvet og Jungle Cock-fjæren. Mest brukte krokstørrelse er nr. 8. Under forsøk på å lage en større utgave beregnet på laks, bandt jeg sammen en dobbelkrok (senere byttet ut med en enkel) med nylon i 0,35 til en treble Esmond Drury nr. 10 eller 12. Begge krokene har en tykk, svart ullbuk med sølvvinding med lange, flagrende, svarte ryggfjær. Også her bruker jeg ofte et lite bliss på begge sider. Det som gjør denne flua så effektiv, er sannsynlig­ vis den levende, slingrende gangen i vannet som følge av myke hår, og den bevegelige nylonforbindelsen mellom de to krokene. Til ære for vår nå avdøde materialleverandør har jeg kalt den Black Dolly Tandem. Andre Petri brødre som har fått noen eks-

Våtfluer for sjøørretfiske. Øverst til venstre finner man Knuteflua, en flue som er sammensatt av enkeltelementer fra anerkjente sjøørretfluer. Øverst til høyre sees en Back to back-flue, en nattflue som med fordel kan brukes når det fordres en dyptgående flue. Nederst til venstre vises en flue som er god i klare elver både til laks og sjøørret (både dag- og nattflue). Nederst til høyre ser man Juliusflua, en fluetype som har utrolig mange sjøørretliv på samvittigheten.

289

\

Sportsfiske etter laksefisker

emplarer, har referert store fangster og i begeistring latt binde maken hos en profesjonell fluebinder. Min kon­ struksjon hadde som følge av den myke forbindelsen mellom krokene noe lett for å henge seg opp. For å motvirke dette har fluebinderen fes­ tet krokene til hverandre med en tynn, stiv, rustfri ståltråd. Flua er dermed blitt noe tyngre, og det kan til sine tider være fordelaktig. Begge konstruksjoner er meget fiskbare. Den siste har fått navnet T. B. Tandem. Ellers har jeg også variert dressin­ gen på min tandemflue. Over lys bunn i lyst vær har jeg benyttet meg av sølvbuk og lyse vinger, tilsvarende fargene i Blue Charm. Det har også falt heldig ut. Konstruksjonens størs­ te fordel er kanskje dens enorme evne til å kroke godt og dessuten holde på fisken. Men tilbake til utgangspunktet, fluestørrelsen i dagslys. Det viste seg at -en stor flue, f.eks. Black Dolly Tandem, som egentlig var beregnet på laks, også gikk utmerket til sjø­ ørret på lyse dagen. I mørket vet vi jo at en kan gå langt opp i krokstørrelse til sjøørretfiske, selv middelstore laksefluer går fint. Knuter er en viktig detalj, og det finnes gode illustrasjoner i de fleste redskapskataloger. Fluas feste til for­ tommen er kanskje det mest avgjø­ rende ledd i hele utstyret. Enkelte hevder at flua blir mer attraktiv om en bruker en såkalt slingreknute, alt­ så hvor flua kan bevege seg fritt på en minimal løkke. Slitasjen kan vel her bli svært stor, så jeg foretrekker en fast forbindelse, og har i alle år brukt turlekntiten med en ekstra tørn. (Se side 181 om knuter.) Idet knuten strammes om fluas nakke, gir den en god føring av flua. Jeg har brukt den til feste av mange slags fluer, fra de minste nymfer til store laksefluer, og den har vært meget pålitelig.

Hvor finner vi sjøørreten i elva? Under sin vandring i strømmende vann kan sjøørreten være så å si over­ alt. Den forsøker å unngå de mest strømharde partiene. Her går den

290

ofte dypt eller nær land hvor strøm­ hastigheten er mindre. Men at fisken er der, er ikke det samme som at den tar din flue på det stedet. Etter hvert som man lærer en elv å kjenne, får man erfaring for hvor det er sjanse for fast fisk. Vanlig er det at fisken

om dagen står på noe dypere partier. Om kvelden siger den ned på grunne­ re flak i hølens utos og blir stående der natten over til det igjen er dags­ lys. Disse ofte blanke utstrømmene er det klassiske stedet for sjøørretfis­ ke utover kvelden og i de tidlige mor-

/ de fleste av de litt større elvene der sjøørreten går opp, finnes det også laks, og de fleste av disse elvene er først og fremst kjent som lakseelver. Dette gjelder f.eks. Lærdalselva, til tross for at det her også drives et utstrakt fiske etter sjøørret. I elver der det er god bestand av begge disse artene, blir det ofte en kamp om de beste standplassene, en kamp som laksen gjerne vinner, i kraft av sin størrelse.

Sjøørretfiske med flue gentimene. Det finnes også andre «grom»-plasser for flua, f.eks. foran eller bak større steiner hvor strøm­ men brytes, for ikke å snakke om i de halvdype, jevne strømpartiene hvor tørrflua har sin store sjanse. I de fles­ te litt større kystelvene er det en blandet bestand av laks og ørret. Her er det en stadig kamp om de beste standplassene, så en får være opp­ merksom på at storebror, laksen, ofte presser sjøørreten bort fra de beste liggeplassene. Det er selvfølgelig umulig å gi noen standard oppskrift på hvor de beste fiskeplassene er å finne. Ofte kan man se fisken uten at man får den til å bite. Det kan være mange årsaker til dette. Det kan tenkes at sjøørreten har funnet fram til sitt hjemsted og kanskje har stått der lenge. Og da er det vanskelig å overliste fisken. Den samme regel som for laks gjelder også for sjøørret - fisk på vandring tar redskap lettere. Ytterst på reset i hølen finner ofte nysteget sjøørret sin bane. Litt oppmerksomhet skal vi også ofre bak steiner øverst i hølen, der fisken står klar til å gå videre oppover. Er elvevannet svært kaldt, står ikke fisken på strømharde partier. I Aurlandselva, hvor reguleringen har ført til flere grader kaldere vann, har mange tidligere anerkjente fiskeplas­ ser falt bort. Fisken er også blitt så urven og treg at den ikke stiger opp til en flue som er litt høyt over hodet på den. Den finner helst sine hvile­ plasser i roligere elvepartier. Denne leksen lærte jeg grundig da jeg første gang fisket i Em-ån i Sverige. Det var svært tidlig vårfiske på utvandrende, stor sjøørret. Elva var kald, og jeg syntes mine svenske fiskebrødre vir­ ket nokså uerfarne der de stod i vade­ bukser med vann oppunder armene og kastet sine fluer på helt stille par­ tier av elva. Selv forsøkte jeg på strømmene. Der fikk jeg det de der borte kalte «småfisk» på ett til to kilo. De virkelig store aurgampene ble tatt på de stille partiene. Jeg kunne ramse opp en masse lure steder der man kan finne fisken, men selv synes jeg de forskjellige vannfla­ ter er så interessante at er det den minste sjanse for at det kan stå fisk der, slipper jeg flua uti.

Sjøørreten velger ikke de strømhardepartiene som liggeplasser når vannet er kaldt, og i Aurlands­ elva, der vannet ble betydelig kaldere etter at vassdraget ble regulert, er det ikke lenger fisk å få på enkelte av de gode, gamle fiskeplassene.

Våtfluefiske Standard oppskrift for våtfluefiske etter sjøørret er stort sett som for våtfluefiske etter innlandsørret i elv. Man begynner øverst i hølen og fisker seg nedover med 45 graders vinkel og lar flua drive naturlig inn mot eget land. Et tversoverkast hvor flua ikke settes i bevegelse før mot slutten av draget, er ofte effektivt. Småkasting bak og foran steiner, i strømkanter, i skumdotter, ja, til og med oppstrømskast med dypt synkende flue, gir ofte god respons. Det finnes ikke to høler som skal fiskes likt, så det gjelder å bruke fantasien og egen er­ faring om hvor sjøørreten fortrinnsvis står. Ved nedstrømsfiske kroker fisken seg vanligvis selv, men med langt og kroket snøre ute får en være lynrask i tilslaget. Mens flua driver nedover, holdes stangen vannrett som en fort­ settelse av snøret, da får en god vin­ kel på tilslaget. Under kjøring der­ imot skal stangen opp, gjerne litt bakover, for å få en mykest mulig demping på fiskens mange sprell. Hvilket dyp en skal oppsøke fisken på, må en også ofre en tanke. På kald elv står fisken dypt og er treg. Flua bør da synke helt ned til fisken og dertil føres sakte. Er det derimot

over 10 grader i vannet, er det nesten utrolig hvor høyt sjøørreten kan stige til en flue. Det mest typiske våtfluefiske etter sjøørret foregår vanligvis på hølens utstrømmer og da helst i skumringen, eller for de morgenspreke fiskere like før daggry. Det er her man kan få storfangst. Fisken har her delvis seget ned fra de dypere partier av hølen, og delvis er det fisk på vandring opp­ over, altså nykommen fisk som er svært bitevillig. For kveldsfiskeren kan det ofte bli svarte natten før bit­ tet stilner av. En lommelykt eller helst en pannelykt er da en selvfølge­ lig del av utstyret. Ved mørkefiske bør en stadig kontrollere flue og for­ tom. Dobbelkrokede fluer har en lei tendens til å henge seg opp, og vindknuter er ikke uvanlig. En kan, når en har fått endel erfaring, faktisk høre det på suset av snøret om det er noe i veien. Da er det godt å ha lys for å greie opp i flokene, og blir det nødvendig med en springmarsj for å følge fisken, er det fint å se hvor en trår. Fine gangstier langs elva er hel­ ler sjeldne. Å håve en fisk i mørke er heller ikke uten problemer, så husk lykten. Dette kveldsfisket på de lange, sla­ ke utstrømmene fordrer et visst vær­ lag for å gi godt utbytte. Det bør være

291

etter laksefisker

en mild kveld, helst uten måne. Tem­ peraturen i luften bør i alle fall være høyere enn temperaturen i vannet. Jeg tror det er fornuftig å konsentrere seg om én strekning og fiske den om­ hyggelig, i stedet for å fly fra høl til høl. Fisken er stort sett stadig i beve­ gelse, så selv om man har fisket over hølen, kan man prøve igjen etter en pause. Sjøørreten begynner å gå så snart det er tusmørkt, og vandrende fisk tar villig flue; men ikke hvilken som helst flue presentert på hvilken som helst måte. Først et par ord om fiskerens atferd ved disse blanke strømmene. Det skal ikke så meget til før sjøørreten blir var fiskeren. Blir den skremt, trekker den gjerne flere med seg. Disse vil i alle fall ikke ta en flue på en stund. Derfor skal en avholde seg fra å begynne fisket for tidlig om kvelden. Selv om fiskeren synes at nå er skumringen kommet slik at fisket kan begynne, bør man være klar over at fiskens tusmørkesyn er atskillig bedre enn vårt eget. Hold deg lavt i terrenget, unngå spesielt å vise deg i silhuett mot den lyse kveldshimmelen. Dette spesielle fisket og fiskens re­ aksjon på fluene kan være så likt kveld etter kveld at det nesten danner et mønster. Vil man fiske natten igjennom, er det ikke dumt å tenke litt på det. Fisket faller faktisk i for­ skjellige perioder. Om forutsetnin­ gen er som nevnt, med en rimelig varm kveld, vanntemperaturen helst over 10 grader og noe høyere luft­ temperatur, tror jeg det er fornuftig å starte med flyteline med sink tip. På fortommen settes en lettdresset flue, gjerne med sølvbuk, som stort sett fiskes etter prinsippet «dead drifting fly», med forsiktig oppstramming på slutten av draget. Uten å komme altfor mye inn på fluevalget her, vil jeg nevne at bare flua er lett og gjennomsiktig, er det utrolig hvor høyt opp en kan gå i krokstørrelse. Stor flue må gis tilslag, liten flue fes­ ter seg som regel selv. Den første perioden fordrer finfiske, med rene kast og tynn fortom. Det kan gi godt utbytte, men etter­ som mørket siger på, blir det ofte plutselig stopp i bittet. Det kan i alle fall virke slik. Det er nå vi tar en

292

pause og skifter taktikk. Vi kommer over i neste periode. Vi setter på en synkeline og fluer med mer markert silhuett, altså tyk­ kere buk og rikeligere dresset. Er det en kald kveld med lavere temperatur i luften enn i vannet, bør man starte kvelden med denne redskapen. Etter at skumringstimen er forbi, og mørket kommer sigende, kan vi regne med at ny fisk er kommet opp på utstrømmen, og at den en stund vil stå helt ute på nakken av hølen før den siger opp og forener seg med eventuell fisk som har sloppet seg ned fra de dypere partiene. Sjøørret som står ytterst på strømmen, regnes som meget bitevillig, og det er kanskje en idé å prøve den først. Er kvelden kald, og særlig ved fallende barometerstand, er det lite fisk som vand­ rer. Da kan dette fisket være helt bortkastet. Å klokkefeste disse for­ skjellige fiskemetodene er selvfølge­ lig umulig. Det skifter først og fremst med årstidene, men også med vær­ laget. En klar, skyfri kveld gir flytelinen ofte en lengre fiskeperiode, men kan også resultere i det mot­ satte, da temperaturfall med ølrøyk kan komme tidligere. En overskyet kveld gir en jevnere temperaturovergang. Erfaring viser at nå må en ned til fisken, og flua må synes bedre. Er man klar over det, pakker man ikke sammen fiskeredskapen når det første kveldsbittet er forbi. Nei, nå er det på tide å sette på synkeline og andre fluer som føres dypt og sakte forbi nesen på fisken. Denne peri­ oden kan gi et virkelig godt fiske, og ofte stor fisk. Men å stille opp faste regler for fiske, særlig for fluefiske etter sjøørret, er nesten latterlig. Hvor ofte skjer det ikke at man under tilsynelatende utmerkede forhold ikke får et napp i det hele tatt. Der­ imot kan man under heit umulige vær- og temperaturbetingelser ha et kjempefiske. En trist kveld ved Aurlandselva, med kald vind og regn, hadde ikke gitt én fisk på noen av oss. Da jeg etter mørkets frambrudd oppsøkte mine venner, holdt de på å pakke sammen redskapen for å gå hjem til hytta for å få seg noe varmt i livet. «Kommer snart etter, skal bare prøve

tørrflua ute på nakken,» sa jeg. Jeg ble møtt med latter. «Nå, i pøsregn og nesten kuldegrader?» De store sjøørretene stod der ute, det visste jeg. Riktignok var de blitt presentert for de forskjellige våtflue­ ne i løpet av kvelden uten å reagere. Noe nytt måtte altså prøves. Jeg had­ de bundet meg noen kjempetørrfluer på krok nr. 4, med digre fjær fra overgumpen på en sint, gammel hane pluss en bunt med ekornhår. Innsatt godt med flytemiddel ble de nå i stummende mørke stripet over det blanke vannet på nakken av hølen. Jeg mer ante enn så flua der den som en svømmende mus bølget ytterst på reset. Og den kunne ikke aurgampene stå for. Tre fine fisker ble landet på kort tid. Den største var på 3,3 kilo. Dette gav mersmak. Senere har jeg forsøkt meg med små kork- eller balsabiter surret til fluas buk, enkelte ganger med stort hell. Og stor fisk har jeg fått. Det paradoksale er altså at i denne perioden, når nattens kjølige drag si­ ger inn over elva bortimot midnatt, kan man med utbytte enten bruke en synkende line med en sakte, veldresset flue, gjerne stor, eller en diger tørrflue stripende i overflaten på ut­ strømmen. Den fluefisker som greier å bevare interessen over midnatt og ut i mor­ gentimene, kan virkelig få sin beløn­ ning. Det er den kaldeste tiden på døgnet, og flua må fortsatt ned til fisken. Det er på denne tiden av døg­ net de virkelig store finner sin bane. Hvor mange ganger har man ikke i løpet av kvelden og natten opplevd at månen er kommet opp. Da er man sjanseløs, mener de fleste. Nei, ikke helt. Faktisk har jeg opplevd godt sjøørretfiske i måneskinn. Uheldig er det imidlertid med månen i ryggen, blankt skinnende nedover elva. En klar natt har også den ulempen at den er kald. Men er natten rimelig varm, og du har månen imot deg, helst med dekkende skyer eller trær, kan det lykkes. Metoden er å fiske dypt med en sakte ført flue. For å få flua dypt nok brukes også belastede fluer. En­ kelte fiskere er entusiastiske på det feltet. Jeg deler ikke helt dette syn. Når strømmen ikke er sterk, virker

Sjøørretfiske med flue disse fluene trege i bevegelsene og ute av balanse. Det er snøret som bestemmer fiskedybden. Under nymfefiske er det derimot helt andre forhold som bestemmer flueføringen. Når det gjelder fluas hastighet, må nok sportsfiskere skjerpe seg. Små fluer, særlig av «bulky»-typen, som jo skal imitere insekter, må føres sakte for å få en naturlig gange i vannet, ofte bare drive. Lange, slanke og sparsomt dressede fluer som skal imi­ tere småfisk, bør gis mer fart. Etter at elva har klarnet opp etter flomsituasjoner, men fortsatt er stor, fristes man ofte til å sette på store fluer. Det er ikke nødvendig og heller ikke fornuftig. Fisken ser sikkert også små fluer, og de er mer fristende for den etter en periode med rikelig til­ gang på føde. Stangens stilling bør ved fiske med flytesnøre være noe høyere (ca. 30 grader) enn når man bruker synkeline.

Tørrfluefiske Våtfluefiske på strømmende elv er en utrolig variert og spennende sport, men enda mer fantastisk og ikke minst krevende er det når en tørrflue sitter i enden av en tynn fortom og serveres sjøørreten. Dessverre er det ikke så mange elver i Norge der den­ ne sporten lar seg dyrke med utbytte. De klassiske tørrflueelvene var Lærdalselva og Aurlandselva. Etter regu­ leringen i Aurland ble vannet kalde­ re, og hele grunnlaget for dette fis­ ket, de store svermene av døgn-, vårog steinfluer, ble borte i flere år. Naturens evne til tilpasning ser nå (1985) imidlertid ut til også å ha vir­ ket her. Store vakgivende insekter flagrer igjen over Aurlandselva, og sjøørreten synes, i alle fall til en viss grad, på ny å være innstilt på overflatenæring. Det finnes selvfølgelig også andre elver der tørrflua tas av sjøørreten. Selv har jeg leilighetsvis hatt hell med meg både i Driva, Rauma og Sandvikselva. Man har så altfor lett for å påstå at i denne elva får du ikke sjøørret på tørrflue, men om du riktig står på, får du kanskje lurt den til å gå opp og ta. I andre elver igjen kan du prøve år etter år uten å få en fisk. I Etneelva, hvor jeg

trassig forsøkte i en lang rekke år, oppnådde jeg bare noen mindre fisk helt ute i brakkvannet ved elvemun­ ningen. Om Trøndelagselvene sier Reidar Brekke: «Tørrfluefiske etter laks og sjøørret her har vært meg en skuffel­ se. Blankørreten tar den, men ikke den voksne sjøørreten.» I Nordland forsøkte jeg tørrflue etter sjøørret nokså iherdig et par år, både i elver og vann, men uten resul­ tat. Men jeg tror sikkert andre kan være heldigere. Det er hundrevis av steder der et forsøk kan være fristen­ de, og enkelte steder må det vel gå an å få respons og glede av et så fantas­ tisk morsomt fiske. Vi vet jo at både sjøørret og sjørøye enkelte ganger tar overflatenæring både i Troms og Finnmark, og i Altaelva vet jeg at sjøørreten tar tørrflue. Tørrfluer til sjøørret. Det som er så tiltalende ved sjøørretfiske med tørr­ flue, er at det kan foregå midt på dagen, gjerne i full sol. Da de aktuel­ le tørrflueelvene dessuten har krys­ tallklart vann, fordrer det fin redskap og god teknikk. Hvilke tørrfluer kan en så med hell by vår kresne og vare motstander, sjøørreten? Normal krokstørrelse kan vel sies å være 8-10, og fluene bør være godt dresset, da disse elvene ofte er strømrike. De insektene som skal imiteres, er av farge fra grått over brunt til svart. Den mest given­ de tørrflue, etter egen erfaring, er bundet av rødbrune hanenakkefjær, gjerne både to og tre, med en tykk buk i gult, oransje eller rødt. På riktig strømharde partier har jeg med for­ del brukt to ringer med fjær, en fjærkrans foran ved krokøyet og en ved krokbøyen, og en tykk buk imellom, altså en såkalt «fore and aft»-flue. Fargen på fjærene kan selvfølgelig diskuteres. Fisken ser vel stort sett flua i silhuett, og den fortoner seg da i forskjellige gråtoner. Fargevaløren spiller derfor kanskje en større rolle. Bukens farge sees nok bedre av fis­ ken, da den ligger i overflatehinnen. Fiskens fargesyn er også en usikker faktor. I sterkt fiskede elver må en ofte by på noe utenom det vanlige. Ikke få ganger har jeg med fordel brukt både blå, rosa og knallgule tørrfluer.

Standardoppskriften er vel, som nevnt, en høytflytende, rikt dresset tørrflue for sjøørreten, men under spesielle klekkeforhold av insekter må en bare bruke sin iakttakelsesevne og fantasi. Ofte må en da gå ned i krokstørrelse helt til nr. 14. Mindre størrelser kroker for dårlig i en løs sjøørretkjeft. På blankstrømmer må en også ty til svært små fluer. Under visse forhold tar sjøørreten bare fluer som så vidt holder seg flytende i overflatehinnen. En gammel, utslitt Baigent Brown kan da redde fiskeæren. Selv om fluas farger ikke er viktige for fisken, så er de det i høy grad for fiskeren. For å få et korrekt tilslag må han hele tiden se flua. Fisker man mot en mørk bakgrunn, er det selv­ følgelig en fordel med en lys flue. Er det derimot motlys mot en solskimrende vannflate, er en mørk flue best. Sjelden er det en standard bakgrunn når man fisker seg oppover en elv. Derfor synes jeg det er mest fordel­ aktig å bruke en flue bundet av to klart forskjellige fargetoner (bi­ visible). Etter tradisjonen skal en tørrflue flyte høyt og slett ikke stripe. Som allerede nevnt, er det også spesielle forhold som tilsier at flua skal ligge i overflatehinnen, men en lett stripende flue, gjerne på slutten av dra­ get, kan være meget virkningsfull. Hvor ofte har det ikke hendt at man synes å være ferdig med draget, strammer opp slik at flua striper, og der sitter fisken. En metode som har gitt meg noen av mine største sjøørre­ ter, er en bevisst striping ytterst på reset. Finesser med flua. Kresne spesia­ lister bruker ikke kjøpeflua slik den er. En liten forsiktig bøying utover av den ytterste krokspissen gir en sikre­ re kroking. Der flua ligger i vannfla­ ten, bør kroken absolutt vende ned. Fjærene beklippes forsiktig på under­ siden slik at buken blir liggende i overflaten med kroken under vann. Skal man være ekstra utspekulert, tar man også hensyn til fra hvilken bredd man fisker. Flua beklippes skjevt, slik at krokspissen peker innover mot eget land. Teknikk. En bør aldri glemme at sjøørreten er en uhyre var og lett-

293

Sportsfiske etter laksefisker

skremt fisk. Mentalt er det stor for­ skjell på en laks og en sjøørret. Kole­ risk som laksen er, kan man faktisk erte den opp, kaste mot den til den i ren irritasjon hogger etter flua. Har derimot en sjøørret én gang slått etter flua, kan man spare seg bryet med å kaste på den, i alle fall den første halvtimen. Man nærmer seg elva uhyre forsiktig og søker dekning så godt man kan. Ved blankstrømmer kan man gjerne gå ned i knestilling og om mulig unngå vading. Polaroidbriller er til stor hjelp for å lokalisere fisken, men husk at det er forbudt i enkelte elver. Oftest er det flere fisk i strømmen enn du ser, og de sparsom­ me vakene røper heller ingen ting om mengden. Hele hølen bør derfor fis­ kes omhyggelig og planmessig. Strømforholdene i elva bestemmer hvordan flua skal legges. Oppstrømsfiske er jo det vanlige. Da er det fornuftig å dekke den nære bredden først. Så utvides sektorene oppover og over mot det andre landet sys­ tematisk, og husk den lille, effektive stripingen på slutten av kastet. Blindkast må ikke legges over ufisket område. Er strømmen jevn, kan man prakti­ sere den såkalte «spaserende tørr­ flue». Egentlig er det fiskeren som spaserer, idet man begynner med korte kast rett ut øverst og følger flua nedover så langt strømmen og forhol­ dene ellers tillater, for så å øke kastelengden med en meter eller så på neste «spasertur». Et større område kan på dette viset avfiskes meget ef­ fektivt. Det er imidlertid ikke ofte det er så ideelle strømforhold, som regel er strømhastigheten i hølen høyst varierende. Snøret tas fort av mellomliggende, hurtigere stryk, og flua striper på en unaturlig måte. Delvis kan man avhjelpe dette ved å legge framslengen litt for kraftig og for høyt. Snøret slår da tilbake før det faller ned i bukter. Flua kan flyte fritt et par meter før snøret igjen er strakt. Enda vanskeligere er punktkasting på små blanker, f.eks. foran eller bak oppstikkende steiner, men givende kan det være. Er det en virkelig hard strøm mellom fiskeren og fiskens an­ tatte standplass, kan man løse proble­ met med et skrått kast nedover, for så, med en gang snøret tar vannet, å

294

rykke kraftig tilbake og brått gi ut igjen. Det er ikke mange sekundene sjøørreten behøver før den kan ta en flue. Tilslaget. Hvordan tilslaget skal være ved tørrfluefiske etter sjøørret, blir stadig diskutert. Dette er kanskje ikke så merkelig, da reaksjonsevnen er høyst forskjellig hos forskjellige personer. Det som for én fisker synes lynraskt, virker på en annen temme­ lig tregt. Ser man godt, f.eks. ved hjelp av polaroidbriller, forberedes man jo litt på forhånd, idet man skimter fisken på vei mot flua. Men som oftest suges flua ned bare med et par krusninger på overflaten, uten noe forvarsel. Da er det ikke tid til å nøle. Som regel har man langt snøre ute, og tilslaget bør være kontant, dog med tanke på fortommens bruddstyrke. Generelt kan man si at meget erfarne fiskere, folk som er vant til å lokalisere fisk, nok må be­ herske seg litt før tilslaget kommer. Greier man å bedømme fiskestørrel­ sen i farten, er det nok fornuftig å gi stor fisk noe bedre tid og ikke slå til før fisken er på nedtur. Småfisken er som regel raskere til å spytte ut flua igjen og må ha mer kontant behand­ ling. Fiskere blir heller aldri enige om i hvilken retning en skal stramme opp med stangen. Som tommelfingerregel bør en slå i en fortsettelse av snørets hovedretning der det ligger i vannet, det gir hurtigst kontakt med fisken. Er snøret med flua rett ut for fiske­ ren, eller noe nedenfor, bruker jeg nedstrøms tilslag, altså inn mot land. For å avdempe tilslaget noe anbefaler enkelte å slå direkte på snellen. Kjøringen. Har man fått sjøørreten til å ta, er man slett ikke ferdig med det. Det er nå moroa begynner, og det er kanskje den vanskeligste delen som står igjen - kjøringen og lan­ dingen av fisken. Redskapen er som regel lett, med små kroker og tynn fortom. Sjøørreten er sprek, og den kan være stor. Snellen må være riktig innstilt, og som regel nytter det ikke å stå pal og kjøre fisken fra samme sted. Man må følge fisken og forsøke å holde seg rett inn for den. Viktig er det å være ekstra lett på hånden under det første utraset. Presset rett opp mot overflaten tar mest på fis­ kens krefter. Den er ikke skapt for å

Sjøørreten kan bli en meget stor fisk, og det kan være fristende å utstyre seg med klepp. Men så sant det er mulig, bør håven brukes. Her er det en sjøørret på 2-3 kg som er havnet i håven.

holde igjen press fra den kanten. Rul­ ler den seg i vannkanten nedenfor fiskeren, tyder det på at krokfestet er dårlig. Da må man være enda lettere på hånden, og ha minst mulig snøre i vannet. Går fisken oppover, har den også snøretyngden å dra på. Da må presset minskes ytterligere. Og så det gamle, gode rådet: Senk stangtoppen når fisken springer, men mist ikke helt kontakten. Mang en god sjøørret er gått tapt fordi den har fått slak line. Går fisken for langt ut eller prø­ ver å slippe seg utfor et stryk eller en foss, gi raskt på snøre slik at det driver forbi den. Trekket nedenfra får den ofte til å stoppe. Håvingen. Om håvingen er det først og fremst å si at det er fisken som skal føres til håven, og ikke hå­ ven som i vill jakt skal prøve å fange fisken. Fisken blir da vettskremt og mobiliserer sine siste krefter, noe som i sin tur kan resultere i seier for fisken. Dreier det seg om riktig stor sjø­ ørret, må en enkelte ganger ty til bruk av klepp. Det er jo en brutal redskap, men får man satt den under haken på fisken, bør det gå nokså pyntelig for seg. Teoretisk sett er det­ te riktig, men av egen erfaring vet jeg at det ikke alltid er lett i kampens hete. Respekt for spillereglene må være ledetråden.

Gunnar Aamodt

Sjøørretfiske med mark og sluk

Sjøørretfiske med mark og sluk Fiskeren må kjenne sjøørretens livsmønster Som for fluefiske er det viktig at sportsfiskeren med sluk og mark som agn lærer seg mest mulig om sjøørre­ tens liv og vaner. Når, hvorhen og hvordan den vandrer i vassdragene og hvor den står i elva, er viktig viten. De forskjellige stammene av sjø­ ørret har noe forskjellig vandringsmønster under fjordoppholdet. Noen holder seg i det indre fjord­ området, mens andre vandrer flere mil ut gjennom fjordene. Dette kan ha med temperatur, strømforhold og næringsproduksjon i sjøen å gjøre. Nyere undersøkelser i enkelte el­ ver viser at vi kanskje har sjøørretstammer som i det hele tatt ikke går ut i selve fjordområdet under næringsvandringen, men holder seg i brakkvannsområdet for å utnytte det gode næringstilbudet der. Et slikt for­ hold finner vi i Nidelva i Trondheim. Her bruker antakelig en del av sjø­ ørreten brakkvannsbeltet fra Nidarø og nedover mot Trondheims havn som næringsområde i stedet for å gå ut i Trondheimsfjorden. Denne sjø­ ørreten unngår således beskatning av garnredskaper i sjøen, og dette kan være forklaringen på at vi i Nidelva finner større og eldre sjøørret enn hva som er vanlig i andre elver. Skul­ le det vise seg at vi har slike forhold som antydet for Nidelva i flere elver, bør det få konsekvenser for fiskereg­ ler og utøvelse av fiske. Ofte foregår det et ganske hardt fiske i brakkvannsbeltet i mange elve­ munninger. Hvis sjøørret oppholder seg i lengre perioder i disse om­ rådene, kan beskatningen bli for stor. Det er i slike tilfeller fornuftig å til­ lempe fiskereglene slik at man redu­ serer fisketrykket i elvemunningene til fordel for å beskatte sjøørreten når den er på vandring lenger oppover i elvene. Vandringsmønsteret i elvene er svært forskjellig. I et vassdrag hvor sjøørreten rår grunnen alene, be­

nytter den ofte hele vassdragets bredde, mens den der den konkurre­ rer med laksen, i større grad holder seg inne på de grunnere partiene. Sjøørreten kan også i lengre perioder stå i grenseområdet hvor flo virker i elva. Med fløende sjø går den et styk­ ke opp i vassdraget for så å sige ned igjen ved fallende sjø. Sjøørretfiskeren må bevege seg slik at han er i skjul, ikke viser seg i silhuett mot klar himmel, eller kaster skygge over de grunne partiene av elva hvor sjøørreten oppholder seg. Er man forsiktig nok, kan man få sjøørret helt inne ved bredden. Om du står ute i vassdraget og er rolig, kan du like gjerne ta sjøørreten mel­ lom deg og land, som lenger ute i elva.

Utstyr og agn Stang og snelle. I mange elver er be­ stemmelser om redskap tilpasset laksefiske. Dette kan gjelde både stangens lengde, snelle og snøretykkelse, og hensikten er at redskapene skal kunne tåle kjøring og uttretting av stor laks. Den som er mest interes­ sert i sjøørreten, vil ofte føle at disse redskapene er for grove. Ideelt sett bør sjøørretfiskeren velge seg mid­ dels kraftig utstyr som tåler fisk opp til 5-8 kg. Stangen kan være fra 7 til 11 fot. På grunn av prisen vil nok da de fleste sportsfiskere velge glassfiberstang, men alle bør være klar over at det i dag finnes mange gode alternativer i karbon og splittkein. Det finnes også stenger som er laget av en kombinasjon av splittkein og glassfiber (splittglass). Dette er me­ get gode kasteslukstenger, da de be­ hersker både lette og tunge agn og tåler kjøring av stor fisk. Teleskopstenger på ca. 16-19 fot kan være velegnet til sjøørretfiske med mark som agn. Fiskeren slipper da å bruke søkke og kan foreta et pent markfiske som forstyrrer lite. Snøretykkelsen bør ligge fra 0,30

til 0,40 om ikke fiskereglene i vass­ draget krever sterkere snøre. De fles­ te sportsfiskere vil nok være best tjent med en haspelsnelle til sjø­ ørretfiske. Den er lett å bruke og kaster lette agn forholdsvis langt. Ved tyngre fiske etter laks gir multiplikatorsneller bedre muligheter under langvarig kjøring og uttretting av fisk. Ved sjøørretfiske derimot blir som regel uttretting av fisken ikke en så langvarig prosess, og haspelsnellen vil derfor for mange falle naturlig i bruk. Det skal være balanse og harmoni mellom slukstang, snelle og snøre. Snellen skal ha passe tyngde i forhold til stangen, slik at det blir god balan­ se. Snørets tykkelse må være tilpasset spolen slik at den glir lett på plass, og slik at friksjonen ikke blir for stor under kastet. Alle seriøse redskapsfabrikanter har i sine redskapskataloger gode råd om riktig redskapsvalg. Sportsfiskeren behøver derfor ikke «kjøpe katta i sekken». Sluker. Fiske etter sjøørret med forskjellige typer sluk kan være me­ get morsomt når det utføres på riktig måte. Slukfiske etter laks foregår som oftest dypt og nær bunnen i elva. Sjøørretfiske kan varieres mer. Ofte kan sjøørreten ta en sluk også høyt oppe, av og til helt oppe i overflaten. Sjøørretfiskeren må lære seg å avfiske de forskjellige vanndypene. Små sluker fisket med følsomhet kan ofte gi vel så god fangst som store sluker. Alle sluktyper kan brukes. Grovt sett kan vi dele inn slukene i følgende hovedgrupper: sildesluker, skjesluker, spinnere, wobblere og nymfesluker. Sildeslukene likner på småfisk. De har den store fordelen at de er lette å kaste. Selv små sildesluker kan kastes langt, og den konsentrerte vekten gir god presisjon. Fra en gunstig posisjon i eller ved elva venter fiskeren rolig til han ser tegn til fisk, og plasserer så sluken presist foran fisken i det rette øyeblikk. Det er bedre med ett pre­ sist kast enn med mange dårlige og forstyrrende. Sluken skal enten friste som agn/bytte, eller den skal irritere sjøørreten til hogg. Også skjeslukene kan gi god fangst. Her blir bæreflaten noe større i forhold til tyngden, slik at disse 295

Sportsfiske etter laksefisker

slukene ikke er så lette å kaste med. Om det på bunnen er mange røtter og kvasse steiner som sluken kan sette seg fast i, kan det være en fordel å bruke skjeslukene framfor sildeslukene. Spinnere kan være gode for sjø­ ørretfiske og kan gjerne kombineres med et lite agn, for eksempel et lite oppheng med en vedmark, fluemark eller en liten meitemark. Wobbler har vært lite benyttet til sjøørretfiske hittil. Men i de senere årene er det kommet mange små wobblere som er velegnet også til sjø­ ørretfiske. Wobblerne er lette agn, og man må bruke søkke i tillegg for å få til brukbare kast. Søkket kan festes til tommen eller en liten opphengertom. Søkke til opphengertom er best, da wobbleren på denne måten får en friere og mer naturlig gange i vannet. Nymfeslukene, som er forholdsvis nye og ukjente for mange fiskere, skal imitere et naturlig agn og er ofte støpt i myk og fargeriktig gummi, hvor følehorn og bein stikker ut som vibrerende tynne gummitråder. Også nymfeslukene er lette og må gjerne fiskes med søkke. Det finnes også nymfesluker med innstøpt bly i krop­ pen og med ferdiglaget ekstra søkke, slik at man får et agn som veier opptil

25 gram. Nymfeslukene må fiskes slik at de får en rykkvis gange på bunnen. Riktig brukt kan nymfeslukene gi meget gode fangster av sjøørret. De bør særlig brukes på grunne partier, og de insektene som sluken skal imi­ tere, bør virkelig finnes. Markfiske. Tidligere tiders markfiske med en lang bambusstang og forholdsvis kort snøre var et varsomt og fint fiske. Fiskeren lot marken «rakle» langs bunnen uten søkke, og fulgte etter med stangen. Dette er et fiske som på mange måter kan sam­ menliknes med fluefiske. Men langbambusen var upraktisk å ha med seg. Den ble avløst av haspelutstyr, og markfiske ble et fiske med tunge blysøkker og lange kast; et plasskre­ vende og noe forstyrrende fiske. Med de nye lange, men lette teleskopstengene burde det gamle, fine markfis­ ket komme til heder og verdighet igjen. Med lange teleskopstenger (1619 fot) kan man finfiske med mark som agn uten tunge søkker. Fisker man stille og varsomt, kan fiskeren få fisk helt inne ved egen bredd. Særlig i skumringen og grålysningen kan det­ te gi et artig fiske og god fangst. Når man fisker med mark og vanlig slukutstyr, bør søkket festes i eget oppheng. Søkketommen bør være

tynnere enn den tommen som agnet er festet til. Setter man fast i bunnen, er det i de aller fleste tilfellene søkket som sitter fast, og når søkketommen er tynnest, er det denne som ryker. Ved ethvert fiske etter sjøørret med mark er det viktig at marken ruller/rakler langs bunnen. Flytedupp bør derfor ikke brukes. Duppen vil flyte for hurtig med strømmen og trekker marken med seg på en gal måte. Duppen har dessuten en ten­ dens til å virke forstyrrende. Det er også vanskeligere å gjøre passe tilslag ved napp når man bruker dupp. Det er særlig to slags mark som brukes til fiske. Den rødbrune skogmeitemarken er kvikk og livlig i sine bevegelser. Mange sjøørretfiskere mener at denne fisker best, men den er løs og faller lett av kroken. Den grå meitemarken er seigere og holder lenger på kroken, men er noe tregere i bevegelsene. Markens muligheter til bevegelser henger også sammen med den måten den blir tredd på kroken. Tre kroken gjennom 2-3 ledd midt på marken slik at begge ender av mar­ ken er fri og levende. Bruk gjerne flere mark, slik at det blir en god tugge som er sprelsk og levende. Krokspissen kan gjerne være helt fri. Sørg for å kvesse krokene med en

Sjøørret tatt på tohånds haspelredskap og med mark som agn. Den lange bambusstangen for mark­ fiske er gått av moten, men meitemarken er fremdeles aktuell i sjøørretelvene, enten man bruker lang teleskopstang eller haspelutstyr.

I storrøyenes karrige rike liten fil hver gang den har vært borti stein eller liknende. Bar krokspiss skremmer ikke sjøørreten, men sør­ ger for at kroken fester seg godt ved napp. Meitemarken skal være av god kva­ litet og lukte godt. Riktig oppbeva­ ring av marken er viktig. Legg gjerne litt fin, fuktig mose i bunnen på markkoppen. Fuktig mose legges også over marken. Frisk, god mark kryper inn i mosen, mens svake og døde mark blir liggende oppå og kan plukkes vekk. La marken rakle og rulle langs elvebunnen. Ofte går sjøørreten etter marktugga uten å ta den. Små stopp og rykk i marken gjør fisken mer nysgjerrig. Ofte vil den bite akkurat idet man begynner innsnellingen. La fisken få tid til å få mark og krok godt inn i munnen før du gjør et presist, men ikke for hardt tilslag. Mange fiskere liker å pynte marktugga med en rød ulltråd. Det man har tro på, skal man bruke. Harving med mark etter sjøørret er ikke så vanlig ennå, men kan være et godt alternativ på stille elvepartier eller i innsjøer der sjøørret er på vandring. Harving foregår fra land og gir best resultat i skumringen. Til det­ te fisket er en lang stang å foretrekke. Sjøørreten vil gjerne ha en skikkelig marktugge, 2-3 mark på kroken er bra. Man kaster varsomt ut og harver marken innover ved å bevege stangen slik at marken glir opp og ned i van­ net. Om man harver slik at marken beveger seg gjennom hele vannsjik­ tet, fra bunnen til overflaten, vil fris­ telsen være stor for sjøørreten. Alt markfiske må foregå med stor var­ somhet. Dette gjelder i særlig grad harvefiske. Sportsfiskere som behers­ ker kunsten og utnytter skumrings­ timen riktig og varsomt, har et mor­ somt og givende fiske. Markfiskeren bør finfiske med korte og lite forstyrrende kast ved egen elvebredd. Dessverre er det alt­ for mange som bruker tunge og plaskende søkker. Utbyttet av fisket behøver ikke å stå i forhold til søk­ kets tyngde og kastets lengde. Husk at sjøørreten går nær land og inn på elvas grunne partier. Arnfinn Weiseth

I storrøyenes karrige rike Ti timer tok det å gå hit. En svet­ tende marsj med blytunge bører. Først opp noen bratte lier. Deretter vandringen gjennom gråsteinens og alle myrenes verden. Hele tiden langs veien over vidda, den som aldri synes og aldri tar slutt. Bare folk med altfor mye fiskefeber finner på slikt. Nå synker vi ned ved siden av rygg­ sekkene. Kjenner at kroppen verker. Men - vi glemmer det fort, oppslukt som vi er av spenning og forventning. Det var en same som fortalte oss om dette vannet. Han hadde et ube­ stemmelig fjernt blikk da han skuet innover vidda. En skrukkete, brunbarket fyr. Men humøret hadde ikke forlatt den gamle. Da han hadde fått oss så interessert at vi trippet av iver for å høre nærmere enkeltheter, tok han en pause i fortellingen. Så vreng­ te han leppa i et gnistrende grin og sendte en brunfarget skråklyse to me­ ter bortover fjellknausen. Deretter rynket han en allerede furet panne og sa i dypeste alvor: «Så store er røyene i dette vannet.» At vi ikke trodde det han sa etterpå, om reinsdyr som drar dit for å spidde fisk på hornene, gjorde ikke så mye. Vi var allerede blitt styrket i vissheten om at vi hadde funnet fram til et av drømmevannene på vidda. En svak bris fra øst lager så vidt et slør på overflaten, feier bort mengder av mygg som har møtt opp for å hilse oss velkommen. Men vinden seiler alltid videre, og vannet blir liggende tilbake som et speilbilde av omgivel­ sene. Noen buktende åser i horison­ ten, et par skitne snøflekker i en nordhelling og en kveldshimmel som skifter i fargespekterets nyanser. Mørkeblått i øst for så å gå over i en lysere blålig tone som smeltes sam­ men med rødt og oransje der natt og dagslys møtes i et ubestemmelig gren­ seland. Vennlig vær på vidda som får fjellheimen til å stråle av storhet og ro. Mens vi sitter her og lar inn­ trykkene strømme mot oss, oppdager vi de første ringene. Små rørelser i

sentrum brer seg utover og blir til ringer som ruller. De tegner seg tydelig på den blanke vannflaten. De kommer og går, i følge. Kanskje et tyvetall slike vak langt ute på vannet. Det er røyer som priser godværet og søker opp i overflaten, hvor de viser seg med sine karakteristiske sipvak. Det knirker mistenkelig i kroppen idet vi stabler oss opp. Vi er støle og stive. Ivrige hender begynner å fomle med ryggsekker, på leting etter fiskesaker. Slukstengene settes sammen. Glemt er alle dagens plager. Det er dette vi har drømt om og levd for de siste månedene. Idet førstemann skri­ der fram mot bredden, piler et par småfisker bort fra grunna, forvirret og skremt etter deres første møte med mennesker. En blinkende sluk farer som et pro­ sjektil gjennom luften, mens en syn­ kende sol på vei mot midnattsleie får den tynne senen til å skinne. Den strekker seg ut over vannet, legger seg fjærlett idet sluken lander. Men - hvilken skuffelse! Sluken når ikke fram. Det mangler mange meter. Nye, fortvilte kast kommer heller ikke langt nok, dit hvor røyene er. Resultatet er en intens leting etter tunge sluker blant fiskesakene. Kan­ skje forlenger de kastene noen me­ ter, men heller ikke mer. Fremdeles altfor kort til å kunne fiske på de vakene som vekket oss opp fra hvilen. Stimen med røye beveger seg fort­ satt gjennom overflatevannet, uten at vi kan gjøre noe som helst. Igrunnen en deprimerende opplevelse for oss som er samlet på bredden. 2000 kilo­ meter har vi kjørt med bil gjennom tre land. 30 kilometer har vi slitt til fots; bare for å oppdage at vi er helt hjelpeløse overfor disse fiskene som feirer godværet på sin måte. Situasjonen ovenfor er sikkert kjent for mange som har besøkt våre nordligste røyevann. Mange av disse vannene er meget grunne langt ut­ over, kanskje med enkelte dype par­ tier midt utpå. I godvær blir vannet

297

etter laksefisker

på grunnene hurtig oppvarmet, noe røya (Salvelinus alpinus), som er en arktisk fisk, slett ikke liker. Det gjel­ der først og fremst de store røyene, som samles der vannet er kaldest. Og dette skjer altså nettopp på den tiden av året da sportsfiskerne invaderer fjellet. Ellers er det min oppfatning at de største røyene alltid har en ten­ dens til å oppholde seg langt ute på vannene, og ikke langs land. Hva gjør man i en situasjon som den vi stod overfor? Uten båt av noe slag og henvist til å fiske bare fra land? En stor tankevirksomhet blir satt i scene. Alle grubler, fiskekjelen er fortsatt like tom som da vi kom hit til dette vannet. Sulten gnager. Det er blitt en tradisjon å koke en fiskekjele så fort som mulig. Et forslag dukker opp. Sannsynlig­ vis kommer det fra ham som er minst sårbent. Nå tar han med seg en annen entusiast og går bort til enden av vannet. Der skiller de lag. En tar med seg sluken og begynner å gå langs motsatt bredd. Han som har fiske­ stangen, kommer tilbake langs land til oss andre som sitter ved ryggsek­ kene og venter. Ingen har ennå ymtet innpå om at teltene kanskje bør reises. Vi hadde håpet på denne fiskekjelen først. Takket være rikelig med sene på snellen fungerer planen perfekt. Et par hundre meter nylontråd blir truk­ ket ut på det meste, kanskje mer. Det rekker til å frakte sluken så langt

langs motsatt bredd at stimen med vakende røyer etter en stund befinner seg midt imellom han som holder i sluken, og han som står på den andre siden av vannet, klar til å sveive inn. Varsomt blir sluken satt i vannet, og fiskingen kan begynne. Nesten 200 meter 0,30 sene skal tilbake på en haspelsnelle. Han som holder i stan­ gen, må sveive febrilsk til å begynne med, til han er sikker på at sluken er kommet vel over grunna på motsatt bredd. Det ser nesten komisk ut. Han sveiver som for livet. Det går fint, sluken subber ikke i bunnen, og snart kan den fiskes på vanlig måte. Frem­ deles er det vindstille, ringene fra røyevakene tegner seg som et møns­ ter på overflaten. Vi andre har reist oss for å følge bedre med. Nå blir vi vitne til at røyevakene brått blir borte. For første gang siden vi kom, ser vi at vannet blir liggende helt livløst. Ble de skremt, disse røyene, mon tro? Like etter røsker det voldsomt i fiske­ stangen. Den blanke sluken har nådd sitt mål - og ikke uten virkning! Det er en tokilos røye som blir lurt denne gangen. En spettete kjempe med rød buk og bred rygg. De kraf­ tige finnene er hvite langs kantene. En vakker fisk. Etterpå blir den samme oppskrif­ ten fulgt, med to nye aktører. Tilbake til enden av vannet. To mann på ny vandring langs hver sin bredd. Sluken i vannet på avtalt tegn - og nye 200 meter å sveive inn på snellen.

Selv langt inne på Finn­ marksvidda kan røya være infisert av mark. Derfor er det tilrådelig å renske den så raskt som mulig. Typisk for røya er de hvite finnekantene, godt synlige på fisken på bildet.

298

Innlandsrøye forekommer over store deler av landet, ofte i overbefolkede bestander av små­ fisk. Men i Nord-Norge er det røye av høy kvalitet som setter sitt preg på mange av de beste fiskevannene, og etter at teltet er satt opp et sted i grensefjellene mellom Troms og Finn­ mark, trenger ikke sportsfiskeren å ta mange skrittene for å få den første kontakten med storrøya.

En trekilos denne gangen! De nød­ vendige kokfiskene er kommet! Men dette er ikke sportsfiske, sy­ nes jeg at jeg hører noen si. Nei, det er kanskje ikke det, men de var san­ nelig sporty nok - de som la ut på denne vandringen langs vannet - for å fylle fiskekjelen. Selvsagt kunne vi forsøkt å fiske smårøyer langs land, og stekt dem. Men smårøyene var, når sant skal sies, ingen utfordring med tanke på vakene som hele tiden viste seg langt ute på vannet. Og dét er sikkert - de røde fiskestykkene som ble kokt og fortært til summende musikk fra mengder av mygg - de hadde slett ingen bismak da vi gomlet dem i oss litt senere. Jeg tror heller ikke at noen av de tilstedeværende på dette tidspunkt sendte ønsker om kal­ dere vær for å avløse høytrykket over Kolahalvøya. Det er nå en gang slik at røyebett og godvær - det hører unektelig sammen. Det gjelder altså å nå ut til de største røyene. Det kan bety kast på 50 meter og mye lenger. Jo lenger, jo bedre! Sjansene øker jo mer av van­ net du greier å dekke. Selv har jeg alltid sverget til multiplikatorsnellene - når det gjelder å gjøre lange kast. Mange har skrekk for disse snellene, etter å ha opplevd rystende backlash, eller fuglereir, som det også kalles. Men dagens multiplikatorsneller er noe ganske annet enn de frittgående snellene som ble benyttet for en del år siden, og som sikkert skremte mange. Jeg er skråsikker på at alle, med litt instruk­ sjon og trening, vil kunne mestre multiplikatorsnellene. For meg har de vært nøkkelen til lange kast, ved de grunne røyevannene på Finn­ marksvidda og under mye annet fis­ ke, som f.eks. sjøfiske fra land og lettere laksefiske. Med en 6-7 fots, litt stiv enhåndsstang er man godt rustet, og skal jeg være helt ærlig, har jeg også ved noen anledninger tatt med meg en 9-fots tohåndsstang til de

Sportsfiske etter laksefisker

røyevannene som krever absolutt maksimale kast. Selvsagt ikke så sportslig, men du verden hvor langt det går an å kaste med dem! Haspelutstyr til det litt tyngre fis­ ket (sluker opptil 24 gram) som her er beskrevet, har jeg ingen erfaring med. Jeg har alltid vært av den opp­ fatning at haspelutstyr duger best til fiske med små og lette spinnere og sluker - og passende myke stenger. Men, rett skal være rett, jeg vet at enkelte klarer å prestere lange kast med relativt kraftig haspelutstyr (f.eks. 91/2-fots stang, middels stor snelle og 0,25 mm sene). Av sluker som storrøya liker, nev­ ner jeg Sølvkroken Special, gjerne i kopper, Toby-slukene og enkelte varianter av Møresilda. Spinnere har jeg bare benyttet i små utgaver, Mepps og Droppen, og da på fortom etter en tung sluk. Ellers ser jeg med store forventninger fram til å forsøke de aller minste Rapala-wobblerne i jakten på storrøyene. De er vanske­ lige å kaste ut, men du verden hvor effektive de er. Et fenomen som er typisk for røye, er at disse fiskene ofte følger etter sluken inn til land - uten å ta. Det er på mange måter en frustrerende opp­ levelse, særlig hvis dette gjentar seg gang på gang. Det er under slike kon­ frontasjoner at en sportsfisker holder pusten og ikke aner hva han skal gjøre. Av og til hender det nok at storrøyene skyter fart og snapper slu­ ken helt inne i strandsteinene, men som oftest ender disse møtene med at sluken klasker til land og blir liggen­ de på bunnen - med noen storøyde røyer stående like utenfor. Men da drøyer det ikke lenge før de snur og piler mot dypere vann, fullstendig forvirret fordi den livfulle lille tinges­ ten så plutselig sloknet. Jeg var en gang vitne til en Petri bror som opp­ levde sitt første møte med storrøye på nært hold. Han stod helt krum på bredden og følte seg både hjelpeløs og lurt da sluken ikke kunne sveives lenger. Dermed hoppet han like godt i vannet, i et desperat forsøk på å gripe den store fisken på grunna. Selvsagt greide han det ikke. Når røyene følger etter og ikke vil ta, kan det være meget effektivt å binde en 30 cm lang senestump bak

300

sluken og feste f.eks. en flue ytterst. Er det en storrøye som skal lures, kan det være et godt råd å bruke en rela­ tivt stor dobbelkroket flue, og gjerne en som har noe rødt i hårprakten. Det er nå en gang opplest og vedtatt at røyene skal like denne fargen. Selv er jeg ikke så 100 % sikker på at dette har noe med virkeligheten å gjøre, men jeg er ingen sterkere sjel enn at jeg som oftest tyr til noe rødt jeg også. Husk at senestumpen bør være relativt tykk, slik at den ikke så lett surrer seg rundt sluk og hovedsene når du kaster ut. Jeg tror heller ikke at røyene er like vare på senetykkelsen som for eksempel ørret; i hvert fall ikke disse brede og glupske stor­ røyene som svært ofte også er kanni­ baler. En spinner istedenfor flue kan også være en løsning. Røyene biter i det hele tatt godt på spinner. Treblekroken på sluken bør fjernes. Jeg sier bør, fordi jeg en gang ikke tok meg tid til det, ivrig som jeg var etter å få redskapen i vannet igjen. Et beist av en røye hadde fulgt etter sluken like i forveien, uten å ta. Og tro det eller ikke: Denne fisken som tre ganger tidligere ikke hadde villet bite - den glefset nå til mot sluken - etter at jeg hadde satt på fortom med flue. Mark er også kjent for å være ef­ fektivt røyeagn. I Troms, kanskje storrøyenes høyborg her til lands, er

den lokale oppskriften grei. Isskje og mark! Også på sommerstid! Metoden er omtrent den samme som jeg har beskrevet for bruk av sluk - etterfulgt av fortom med flue; bare med den forskjellen at tromsværingene som sverger til dette spesielle fisket, er meget nøye med isskjeene. Vanlige sluker er for tunge. Derfor er det mange som lager isskjeene selv, og bruker ulike varianter, alt etter hvor dypt det er ønskelig å fiske. Hoved­ regelen er at jo kaldere været er, jo dypere svømmer røyene. I godvær og varm luft går de opp i overflaten. Spesielt viktig er det at disse is­ skjeene ikke går for dypt. Da henger det seg lett uhumskheter på både lokkeskje og agn, og den slags fisker aldri godt. Min lokale ekspert på det­ te fisket bedyrer at får man ikke røye på denne redskapen, da nytter det ikke å få på noe annet heller. Det er en sterk påstand, men jeg tror han har rett, ikke minst fordi jeg vet at han gjør alt han kan for å få med seg en gummibåt når han skal fiske på denne måten. En annen interessant oppfatning når det gjelder røyefiske, er at dette fiskeslaget ikke tar stillestående red­ skap. Ofte har det lett for å virke slik, men ikke bestandig. En av de fineste beretninger om et storslått røyefiske dreier seg om fiske med stillestående mark nær bunnen. Han som opplevde

/ de store, høytliggende røyevannene er det først og fremst slukfiske som er aktuelt, blant annet fordi storfisken gjerne går ned på dypt og kjølig vann når sommervarmen en sjelden gang melder seg, med insektklekking og mulig­ heter for fluefiske.

I storrøyenes karrige rike dette, hadde fått noen småfisker og overveide å gi opp hele fisket. Da hadde han prøvd alt: sluk, spinner og våtflue. Men så fant han på at han ville prøve mark. Dermed satte han på en tung sluk og knyttet fast en senestump på ca. én meter som for­ tom. Krok og mark ytterst. Dertil det som virkelig er genialt etter mitt skjønn: På fortommen ble det festet en korkbit som hadde til oppgave å holde marken klar av bunnen. Der­ med kastet han ut, så langt han kun­ ne, et riktig langt kast takket være den tunge sluken. Resultatet var overveldende. I det­ te vannet, som døgnet i forveien bare hadde gitt noen småpinner, fikk den­ ne karen i løpet av kort tid tre 3-kilos røyer, og flere svære fisker fulgte etterpå. Til historien hører det med at dette vannet verken ligger i Troms eller Finnmark, men i Tydalsfjellene i Trøndelag. Et fint eksempel på hvor­ dan man kan lykkes med sitt fiske, hvis man bare slipper fantasien løs og er villig til å eksperimentere. Da får det ikke hjelpe at det sports-lige inn­ slaget kommer litt i bakgrunnen. Gjett om jeg skal forsøke denne me­ toden når jeg kommer inn til det van­ net jeg har skildret ovenfor. Det blir allerede neste sommer! Et annet alternativ til hvordan storrøyene kan fiskes, kommer fra Troms. Mange som har jaktet på dis­ se røyene, har sikkert oppdaget at enkelte av de riktig store eksemp­ larene har lett for å være lyserøde i kjøttet og svært side i buken. Dette er typisk for gamle fisker som kan ha blitt kannibaler. Derfor er det noen som fisker opp smårøye og bruker disse som agn - selvsagt døde. Å bruke levende agn er som kjent for­ budt. Jeg vil tro at eksempelet med en korkbit på fortommen i den hen­ sikt å heve agnet over bunnen, vil være særlig godt egnet også til dette fisket, som etter sigende skal være meget effektivt. Vel å merke: etter de aller største røyene. Det er blitt mye om sluk og agn og lite om fluefiske. Synd kanskje, men siden våre beste røyevann ligger i de mest ekstreme høyfjell, er det vel ikke så lett å gjøre noe med det. Under tvil vil jeg gå så langt som til å si at jeg helst ikke vil anbefale hel-

Mange fastboende på Finnmarksvidda utnytter fisket som en del av sin levevei, og foretar ekspedisjoner inn til fjerntliggende vann med traktor og garn. Røya er det viktigste byttet, som her ved det største vannet i Finnmark, Jiesjavri.

frelste fluefiskere å slite seg inn til avsides og ytterst karrig beliggende røyevann. Det er nå en gang slik at fluefiske hører sommeren og insektklekkingen til. Og i dette grenselan­ det kan sommeren være en sjelden gjest. Når varmen slipper til, ja, da vet vi altså at røyene snart søker til de dypeste partiene av vannene der det er kaldest. Dermed kan det bli litt for komplisert med bare en fluestangs rekkevidde. Jeg tror derfor at flue­ fiskernes største sjanse til å få storfisk ligger i å lete opp små vann som andre sportsfiskere har oversett. Det er slett ikke utenkelig at det kan rusle kjemperøyer rundt nettopp der. Eller, man kan trene hardt med tanke på at en gummibåt må kunne bæres inn til de aktuelle vannene! Med et slikt hjelpemiddel er det ingen ting i veien for å drive et effek­ tivt fiske, også med tørrflue. Vel å merke hvis det er godvær. Jeg har her konsentrert meg om de mest eksklusive av alle røyevannene - de som ligger høyt til fjells og lengst mot nord. Slik jeg ser det, er det disse vannene som representerer den størs­ te utfordringen. De har for meg alltid

betydd noe helt spesielt, kanskje hen­ ger det sammen med at det er svært få som gidder å gå så langt. Dermed blir hver tur litt av en ekspedisjon. Jeg har gått i både to og tre dager for å komme inn til slike vann, og jeg er blitt skuffet og lykkelig, om hver­ andre. Slik er nå en gang også røyefisket. Selvsagt finnes det utallige vann som ligger mye lavere og som også har fine bestander av røye. Der ligger forholdene mye bedre til rette for fluefiske. Dessverre er det imidlertid slik at i disse vannene har det lett for å råde overbefolkning. Storrøyer er mangelvare. Det samme gjelder under fiske i elvene; jeg har ennå til gode å få en virkelig stor røye i ren­ nende vann. Da er det kanskje ikke så rart at vi gjerne kjører noen tusen kilometer og går i ti timer - og finner på all verdens merkelige avarter av vårt sportsfiske - for å lure disse lange, brede og tunge, rødbukete fiskene som bare finnes oppe under himmel­ hvelvingen, i røyenes karrige rike. Thorbjørn Tufte

301

Sportsfiske etter laksefisker

Sjørøyefiske Sjørøya er en meget vakker fisk både i sjø-, elve- og gytedrakt. Kvaliteten er nærmest ubeskrivelig god, både som kokt, stekt, lett røykt og ikke minst som rakefisk. Utgytt sjørøye går som regel ut av vassdraget til sjøen om våren under eller umiddelbart etter isløsningen; det vil si før vårflommen har kulmi­ nert. Derfor er det i noe større vass­ drag nesten umulig å følge med på utvandringen, og da ikke minst fordi utvandringen foregår nærmest direk­ te, uten opphold, fra vinteroppholdsstedet (vann - innsjø) til sjøen. Derfor blir sjørøya lite beskattet under selve utvandringen om våren, i motsetning til laks og sjøørret. Der­ imot blir den ofte hardt beskattet umiddelbart før den forlater vinteroppholdsstedet - vannet. Dette skjer fordi den har en tendens til å samle seg i stim, helst i nærheten av utløps­ osen fra vannet, når utvandringen nærmer seg. Den tar da gjerne krokredskap, ikke minst under isfiske. Selv om sjørøya også på denne tiden er av god kvalitet, er det ikke lønn­ somt å beskatte den, fordi den etter et sjøopphold på ca. 2 måneder har fordoblet sin vekt og kvalitet. Dette gjelder i det alt vesentlige for gjeldfisken, som ikke skal gyte vedkom­ mende år. Sjørøya, og da spesielt hunnen, går ut i sjøen inntil 4 somrer før den skal gyte første gang. Når det gjelder sjørøye som fiskes i elvene, er det altså gjeldfisken, både i antall og kvantum, som danner den største de­ len av bestanden. Etter smoltstadiet (3-5 år i elv) vandrer sjørøya ut av vassdragene om våren og tilbake til ferskvann på ettersommeren og høs­ ten, uten at dette har direkte med gytevandring å gjøre, slik tilfellet er med laksen. De sjørøyene som skal gyte ved­ kommende år, går opp i ferskvann igjen etter 2-6 ukers opphold i sjøen. Gjeldfisken (ikke-gyterne) innvand­ rer som oftest fra midten av august til ut i oktober, med store variasjoner fra år til år med hensyn til når inn­ vandringen begynner. 302

Når sjørøya forlater sjøen og går opp i vassdragene, er buk og sider blanke med svake, lyse flekker i området ved sidelinjen. De noe større fiskene har ofte et rosa skjær på sidene. Ryggen er olivenellergrågrønn, som regel med mørkere marmoreringer i bunnfargen.

Også bestandsstørrelsen av gjeldsjørøye varierer kraftig (spesielt i Finnmark), med fra 10-20 års mel­ lomrom. Nærmest utrolige mengder fiskes enkelte år. Men dette virker ikke inn på bestanden de påfølgende år, hvilket er tilfelle med laks og sjø­ ørret. Som eksempel kan nevnes Komagelv i Varangerfjorden. Der var det slike sjørøyeår i 1932, 1943, 1964 og 1983. Da var det sjørøye om høs­ ten i så å si hele vassdraget inklusive tilløpsbekkene. Om dette har sam­ menheng med at flere årsklasser fra vassdraget opptrer samlet samtidig, eller om det er «gjestevisitt» fra and­ re geografiske områder, vites ikke. Forfatteren tror mest på det siste. På grunn av den sene innvandrin­ gen år om annet hadde en tidligere ikke lov å beskatte bl.a. gjeldsjørøye om høsten når den var i topp kvalitet og vekt. Dette gjaldt spesielt i vass­ drag og deler av vassdrag hvor det går opp laks, og årsfredningen derfor inntrer 1. september. Derimot var det lov å beskatte sjørøya fra og med 1. mai, når den hadde tapt opptil en fjerdedel av vekt og kvalitet. Dette ble rettet opp ved DVF-forskrift av 17. juni 1982 for vassdrag i Troms fylke, og 20. april 1983 for Finnmark fylke, hvor det bl.a. er bestemt: «I alle sjøer og tjern er isfiske med håndsnøre etter alle fiskeslag unntatt laks tillatt.»

Derfor kan nå de som forvalter fiskeretten, regulere beskatningen mer fornuftig, f.eks. ved å tillate is­ fiske med håndsnøre i vannene både på før- og etterjulsvinteren. Da går sjørøya spredt, og dermed blir også annen innlandsfisk beskattet. I stedet bør man forby isfiske under isløsnin­ gen om våren, bl.a. på grunn av at en risikerer at bare sjørøya blir be­ skattet. Sjørøya forekommer i Nord-Norge ned til Bindalen i Nordland, og med bare spredte forekomster lenger sør i landet. Før «nylonalderen» begynte i 1960-årene, var settegarnfiske med hamp- og bomullsgarn i sjøen og vassdragene ikke noe stort problem for sjørøyebestanden. I den lyse årsti­ den fram til ca. 20. august fikk en nærmest ikke fisk på disse garna. Derfor var settegarnfiske i sjøen lite utbredt i Troms og Finnmark, bl.a. fordi det meste av sjøørreten og sjø­ røya da var gått til eller opp i vassdra­ gene. Men så kom «nylonalderen» i 1960-årene. På monofilgarn får en fisk uansett vær- og lysforhold. Dette resulterte i at det ble settegarnfiske hele sommeren med et meget stort antall garn. Disse garna var ca. 10 ganger mer effektive enn de tidligere hamp- og bomullsgarna. De bundne redskapene av nylon var meget lette­ re og enklere å vedlikeholde både hva angår arbeid og utgifter. Dermed

Sjørøyefiske økte også fiske med kastenot etter sjøørret og sjørøye. Det er ingen tvil om at «nylonalderen» var årsaken til at bestanden av disse to fiskeartene gikk katastrofalt tilbake, spesielt i vassdrag som munner ut i indre fjordog sundområder. Derfor var det ikke for tidlig at en fikk DVF-forskrift av 25. april 1979, hvor det bl.a. er bestemt: «Til fiske i sjøen er det til enhver tid forbudt å bruke kastenot (slyenot) og settegarn til fangst av laks, sjø­ ørret og sjørøye.» På grunn av sjøørretens og sjørøyas rekrutteringstid kan det ikke forventes full effekt av forskriftene før i årene 1987-1993. (En hunnrøye som er klekket i 1980, og lever i ferskvann til ca. 1984, vil gyte første gang i 1987.) Selvfølgelig kan bestem­ melsen til en viss grad omgås med påskudd om at hensikten er å fiske f.eks. saltvannsfisk, men det finnes heldigvis lokale områder i havet hvor bestemmelsen er blitt overholdt, og der kan en allerede slå fast at bestan­

den av både sjøørret og sjørøye er økt betraktelig, og at det er de yngste årsklassene som dominerer, noe som også er naturlig. Når sjørøya går opp i vassdrag, har den som regel bestemte områder eller kulper i elva hvor den stopper og samles. Disse områdene kan være langt oppe i elva, og i tilfelle er det en sjeldenhet å påtreffe sjørøye mellom elveosen og et slikt område, dels også mellom slike områder. Sjørøye som skal gyte vedkom­ mende år, kommer først tilbake til vassdraget. Den stopper ikke i elve­ osen, men går direkte opp. Derimot kan gjeldsjørøye oppholde seg i elve­ osen, i brakkvannet eller vekselvis i og utenfor i ukevis før den går opp i vassdraget. Det forekommer også at den ikke kommer til vassdraget før i september. Det er den sjørøya som ikke skal gyte vedkommende år, som er den mest ettertraktede på grunn av kvaliteten. Dette er som regel fisk under 0,7 kilo. Sjørøyefiske med stang i vassdrag

kan starte straks etter at vårflommen har kulminert, og vare så lenge det etter loven er tillatt å fiske. Men på grunn av den uregelmessige oppgan­ gen av sjørøye år om annet kan det bli negative overraskelser for de fis­ kere som bare har tilfeldig tid til dette fisket, selv om det gjelder et ansett sjørøyevassdrag. Våtfluefiske. Til røyefiske generelt må det brukes små fluer, krok nr. 814, vanlig krok nr. 10-12, fortom 0,20-0,30 mm. Dersom sjørøya kom­ mer tilbake til elva om våren mens det ennå er flom og lite eller ingen naturfluer på vannet, kan en noen dager få sjørøya til å ta fluer opp til krok nr. 2, til dels også små lakse­ fluer. I samme periode og dels noe lengre kan en oppleve et godt fiske med brune fluelarveimitasjoner av gummi av forskjellig størrelse og form, når disse får gå godt under vannflaten og trekkes forsiktig i små rykk. For all del - følg godt med snøret, og vær snar med tilslag så snart det tyder på at noe er borti

Sjørøye på 1,6 kg, tatt på flue i august. Alt etter for­ holdene kan man drive fluefiske etter sjørøye både med våtflue, tørrflue og forskjellige typer av gummiimitasjoner.

303

Sportsfiske etter laksefisker

Artikkelforfatteren holder her en pen sjørøye tatt i Koniagelva i Finnmark. Typisk for røya, når gytetiden nærmer seg, er den kraftige rød­ fargen på buken.

kroken. Røya er generelt lynsnar til å slippe «byttet» dersom den ikke liker «maten». Vurder dette nærmere når du kan studere røya under isen. En vil fort legge merke til at når en treffer en samling sjørøye, vil 2-3 fis­ ker bite nesten med det samme, og så er det slutt. Det vil lønne seg å skifte plass ofte, eller man kan holde seg på samme plass, ta pauser og helst skifte fluer etter hver pause. Mens sjørøya oppholder seg nede i elveosen, er det alltid lett å få den til å ta flue, men så snart den har gått opp i vassdraget, og det er naturfluer på vannflaten, er det vanskelig å få den til å ta våtfluer. Våtfluefiske etter sjørøye skiller seg fra alt annet flue­ fiske; dette fordi sjørøya som regel vil følge etter flua ganske lange streknin­ ger så høyt i vannflaten at en tydelig kan se bølgen og også fisken. Når en mener at røya er nær flua, økes farten et øyeblikk, så et lite slakk, og man drar til. Da vil flua nærmest bli puttet inn i munnen på fisken. Men vær klar over at det må mye øvelse til for å klare dette. Det blir en fort overbe­ vist om ved å se på ekspertene på området. Når larveimitasjonene av gummi svikter, er det lurt å skifte over til

304

fluekrok nr. 10-14 hvor fjærene er kuttet og rørt tett inntil fremste halv­ del av «flua». Så fisker man med den­ ne som med gummilarvene, men den­ ne «flua» må dras hurtigere enn gum­ milarvene. Tørrfluefiske etter røye skiller seg ikke vesentlig fra tørrfluefiske etter andre fiskearter, men en må forsøke å bruke imitasjoner for både stein­ fluer, vårfluer, døgnfluer og vannnymfer m.fl. For når sjørøya er i «beitehumør», tar den enkelte røye ikke både og, men bare én av flueartene. Derfor: Kontroller mage­ innholdet, men aller helst selve beitingen til 2-4 røyer når dette er mulig. Da vil du få se at en bestemt røye går helt inn til alle fluene inntil den finner den rette arten. Slukfiske etter sjørøye er vanlig, men det er helst først og sist på som­ meren at en får noe av betydning. Årets gyterøyer tar små sluker dels hele sommeren. Slukene bør helst være smale og lette av ulike slag. Føringen av sluken kan og bør skje i nærmest alle tenkelige variasjoner. Markfiske. Å fiske sjørøye med meitemark kan fra tid til annen gi noen fisk, men i tilfelle må en regne med å kunne få like mange fisk på nær sagt hvilken som helst annen red­ skap. Den største feilen de fleste gjør når de fisker med mark, er at de bruker for stort agn. En bit av mar­ ken på en liten angel er best. Derimot kan en fiske sjørøye hele sommeren med hvitmark (fluemark), og da er alltid den hvitmarken best som lukter verst. Det vil si at en fisker bedre på hvitmark fra kjøtt eller fet fisk som er lagt til å råtne, enn på hvitmark fra mager fisk, f.eks. torsk, hyse osv. når leveren er tatt bort. I de senere årene er nærmest alt hvitmarkfiske etter sjørøye opphørt, og dette skyldes, som rimelig kan være, lukten (stanken), som er nær­ mest umulig å få bort fra fingrene. Det er to varianter av hvitmark­ fiske. Den ene er at en bruker angel nr. 2-6, alt etter størrelsen på fisken. På denne angelen trer en markene på tvers til angelen er helt dekket. Den ser da ut som en stor åme med kraf­ tige bein. Denne klysa lar en så drive med strømmen med små rykk av og til. Metoden gir best resultat nede i

elveosen. Oppe i vassdraget brukes helst den andre varianten. Man bru­ ker da en liten angel, krok nr. 8-10. I høyden to hvitmark tres inn på ange­ len på langs, og én settes ut mot spissen: Man trer marken på tvers helt ute ved den butte enden på mar­ ken. Noe morsomt fiske er dette ikke, da det er ensidig og lukter ille. Til er­ statning for den siste metoden kan en bruke «beite», en liten skinnstrimmel tatt under buken på fisken, tilsvaren­ de størrelsen på to hvitmarker. Kulturtiltak. Sjørøya kom ikke med i lakseloven før i 1964. Hittil har den vært lite aktet hva angår kultur­ tiltak m.v. Det må satses mer på blant annet fisketrapper også for den­ ne edle, meget verdifulle fiskearten, så den skal kunne komme opp i nye sjøer og tjern hvor den rettelig hører hjemme når det gjelder gyting, opp­ vekst og overvintring i ferskvann.

Paul Hagala

Den som drar til en elv bare for å fiske sjørøye, vet knapt hvor vanske­ lig det er å treffe denne fisken. Gjeldfisken er sportsfiskerens for­ nemste bytte: nydelig i fargene - rosa skjær over sidene, grågrønn over ryg­ gen, hvit i buken - en fisk i pastell. Men ingen kan fortelle deg når den kommer. Det kan være i midten av juli, det kan være langt ute i august. Enkelte år virker elva helt tom for fisk, andre år drar fisken langt opp med én gang, eller den kan treffes i de nedre delene av elva. Selv de mest erfarne og lokalkjente fiskerne kan ha bomtur. En regel kan kanskje gis: I vassdrag der større vann forekom­ mer, vil denne fisken normalt kom­ me opp tidligere enn i elver uten slike sikre vinteroppholdssteder. Gjeldrøya kan være en kresen fisk, men det hender også at den ikke er det. Noen ganger tar den nesten hva som helst, særlig når det ikke er insekter i eller på elva, andre ganger vraker den flue eller annen redskap uansett hvor fint du serverer den. Særlig morsomt og givende kan tørrfluefiske være, men tro ikke at røya tar tørrflua selv om elva er full av vak. Denne fisken setter flere gril­ ler i hodet på en sportsfisker enn noen annen fisk - og nettopp derfor er den så spennende å fiske etter.

Harrfiske med flue

Harrfiske med flue Ingen norsk ferskvannsfisk har i sam­ me grad som harren et levesett og en diett som gjør den til en utpreget «fluefisk». Faktisk er flue det mest effektive redskapet til denne laksefis­ ken, og særlig er det tørrflua som gir store muligheter til morsomt og utbytterikt fiske, fordi harren søker så meget av sin næring blant drivende insekter på vannflaten. Fluefiske etter harr drives i to hovedområder her i landet. Dels foregår det i de store dalførene i den østlige delen av Sør-Norge, og fremst da i selve Østerdalens forskjellige ho­ ved- og sidevassdrag. Dernest er det mange gode harrvassdrag i Finnmark - og i dag er det nok i denne delen av landet man kan få de fleste og største eksemplarene av arten - det er nem­ lig ikke til å komme forbi at både gjennomsnittsstørrelsen og toppstørrelsen på harren er sunket betraktelig i Sør-Norge gjennom etterkrigsårene. Dette skyldes for øvrig mer det harde fisket med mer eller mindre sports­ lige metoder enn faktorer som elveregulering og sur nedbør. Harrfiske med flue vil altså for en stor del komme til å dreie seg om tørrfluefiske, og her er vi ved hoved­ årsaken til at denne fisken er så popu­ lær i fluefiskets hjemland, Storbritan­ nia. Litt mindre kjent er nok harren som fluefisk i Norge - i hvert fall sammenliknet med ørreten - men harrfisket har allikevel opp gjennom årene fått en ganske stor tilhengerskare, til tross for dette med at vek­ ten på den enkelte fisk ikke er som i gamle dager. I dag er det meget sjel­ den å få harr på over IV2 kg på flue i det sørlige Norge, og det begynner også å bli temmelig langt mellom kilosfiskene. Dette faktum behøver imidlertid ikke å være avgjørende for det sportslige utbyttet man har av fluefiske etter harr; snarere vil dette avgjøres av den redskapen man bru­ ker, altså hvor langt man går ned i stangdimensjon, fortomtykkelse og eventuelt krokstørrelse. I England, 20.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

der harrens gjennomsnittsstørrelse ligger langt under vår, er det nettopp den veien fluefiskerne har gått, de har tilpasset det lette utstyret til fis­ ken, slik at det sportslige momentet er tatt godt vare på. Harrfisket i Finnmark, svensk Lappland og det nordlige Finland er lettere enn sørpå. Man får flere eks­ emplarer med skikkelig vekt, i hvert fall om man har tatt bryet med å lete seg fram til et godt harrvassdrag. Som oftest er også harren mindre kresen og sky i vassdrag helt i nord, og den har vel jevnt over ikke samme status som sportsfisk.

Motstridende råd Om man leser skandinavisk sportsfiskelitteratur som tar opp harrfiske, vil man legge merke til det ganske interessante fenomen at praktiske

råd, teorier og påstander ofte står stikk i strid med hverandre i de for­ skjellige artikler og bøker. Noen hev­ der med stor tyngde at harren «bare tar små vingefluer», andre holder like hardt på store bustefluer, noen fram­ hever harren som en særlig sky fisk, andre hevder at den er langt mindre sky enn sin frende ørreten, av og til bent fram likegyldig overfor fiskerens nærhet. Uenigheten fortsetter gjen­ nom hele skalaen av teorier og i fram­ stillingen av praktisk fiske. Underteg­ nede har etter 46 års fiske av harr på flue over hele Skandinavia sin egen teori om denne uenigheten - og jeg tror faktisk at vi her er ved et ganske viktig punkt når det gjelder å nærme seg harren på den mest effektive måte med fiskestangen. Saken er i virkeligheten uhyre enkel: Harren oppfører seg rett og slett forskjellig i de ulike vassdrag, med særlig store

Det hender ikke ofte at man får harr på over halvannen kilo på flue i Sør-Norge i dag. Derfor har fiskeren all grunn til å være fornøyd med denne fangsten fra Glomma, en harr på 1,2 og en på 0,8 kg. Ettersom harren ikke blir noen egentlig storfisk, ligger det sportslige momentet for fluefiskeren blant annet i å bruke lett redskap.

305

\

Sportsfiske etter laksefisker

forskjeller fra nord til sør. Dens opp­ førsel og smak i «flue-veien» vil være helt ut betinget av faktorer som det miljø den lever i, de insekter som finnes der, hvor hardt det fiskes på den, sesongens lengde, været osv. Alt etter den enkelte fiskers erfaringer - i et spesielt område - vil vedkommen­ de ha lett for å danne seg teorier, som så markedsføres som generelle sann­ heter. Dette er naturligvis noe som gjelder alle sportsfiskearter, men for­ di forskjellene for harrens vedkom­ mende er så mange og så store innen­ for det skandinaviske sportsfiskeområde, blir også utslagene i fiskelitteraturen særlig påfallende. Moralen må altså bli at man skal nærme seg harrfisket med flue uten altfor fastlåste teorier, med en innstilling åpen for justeringer, tilpasning til forholdene, oppmyking av teoriene. Derfor vil det heller ikke bli framsatt noen bastante påstander i denne artikkelen, som helt ut er basert på det grunnsynet som her er nevnt. En annen sak er at framstillingen vil legge en viss hoved­ vekt på fluefisket etter harr i det sør­ lige Norge, ganske enkelt fordi et flertall av leserne må forutsettes å komme i berøring med harren innen dette hovedområdet.

at harren bommer på flua. Hvor lang tid man da skal vente før man prøver den igjen, vil avhenge av hvor sky fisken er i det vassdraget man fisker i; for eksempel i Finnmark eller svensk Lappland er det sjelden nødvendig med noen nevneverdig pause. Stor fisk må imidlertid ha lengre pause enn små.

Spesiell teknikk

Harren står vanligvis på andre steder i elva enn ørreten. Favorittmiljøet er det man vanligvis kaller glattstrykene, altså hvor vannet tar fart ovenfor et stryk eller en foss, men hvor over­ flaten fortsatt er glatt. Likeledes står den på partier med glatt overflate noe nedenfor fosser og stryk, sjeldnere bak steiner og under skum på plasser hvor man vanligvis finner ørreten. I og med at man for enhver pris må unngå at flua striper under tørrflue­ fiske etter harr på strømmende vann, må kaste- og fisketeknikken bli spesi­ ell. Det nytter lite å strekke linen direkte, da vil flua stripe-momentant. Kast altså slik at linen blir liggende i buktninger og flua kan flyte fritt inn­ til linen har rettet seg ut og strammer. På samme måte kan det ofte lønne seg å fløte flua nedstrøms, med snø­ ret i buktninger. Vær imidlertid klar Vesentlig elvefiske over at harren krever lynkjapt tilslag, Fluefisket etter harr foregår svært så buktningene må ikke være så store ofte på strømmende vann, med de at man ikke får kontakt med flua spesielle krav dette setter til fiske- og straks man tar tilslaget. Vanligvis vil kasteteknikk. Man kaster vanligvis kast på skrå oppover være det mest på fisk som står et eller annet sted i hensiktsmessige, dernest kast mer dybdesjiktet fra 3-4 meter og opp til eller mindre på tvers, og om forhol­ like under overflaten. Jevnt over kan dene ligger til rette for det, altså også man regne med at harren må stige i nedstrøms «fløting», men dette kan hvert fall 1 V2-3 meter for å ta det være vanskelig når man fisker på stor insektet den ønsker på den bevege­ og sky harr som kan kontrollere alt lige overflaten. Fordi man må kaste som foregår oppstrøms. tørrflua temmelig presist over fisken - særlig stor harr flytter seg nødig Vak og vaktider nevneverdig til siden fra sin stand­ plass i elva - er det viktig å ta vak- Harren tar tørrflue i all slags vær, selv ringens avdrift med i bildet og plas­ om kanskje pent og varmt vær er det sere flua et godt stykke ovenfor va­ aller beste, fordi det stimulerer ket, slik at den driver fritt, høyt og insektlivet. Fisket kan også begynne fristende akkurat over fiskens stand­ straks den vårgytende harren er fer­ plass. Hvor langt ovenfor flua skal dig med gytingen, og det kan fortset­ lande, vil i første rekke avgjøres av te langt utover høsten. Uten at jeg vil strømhastigheten. Jo sterkere denne stille opp noen regel, virker det som er, jo lenger opp må flua plasseres. om harren da tar noe mindre og mør­ Det er for øvrig langt fra ualminnelig kere fluer enn tidligere i sesongen. 306

I det sørlige Norge har harren ofte en markert vakperiode om formid­ dagen, stort sett omkring det tids­ punkt solen står høyest på himmelen. I denne perioden har man vanligvis det beste tørrfluefisket i hele døgnet. Man skal imidlertid ikke låse seg alt­ for sterkt fast i teorier om hva slags fluer harren tar i en slik biteperiode. Av og til er imitasjoner av de insekte­ ne som eventuelt forekommer i stort antall på vannflaten, det klart beste, andre ganger, med andre værforhold og andre temperaturer, kan fantasifluer være like gode. En regel som imidlertid alltid synes å gjelde, er at harren foretrekker fluer som flyter godt og som ikke striper. Det står heller ikke til å nekte at den i visse vassdrag har den merkelige vane eller uvane - at den foretrekker store bustefluer, men langt oftere er det små, godtflytende vingefluer den går opp etter.

Fluevalget De fleste harrfiskere vil vel uten vide­ re presentere en liste med navn på fluemønstre som «alltid» er gode. I tråd med hva vi skrev innledningsvis, vil vi her gå litt forsiktigere ut, men allikevel våge oss til å si at dersom man ikke er en fluebinder- og imitasjonsfantast som bare finner full til­ fredsstillelse i tørrfluefisket når det foregår med selvbundne fluer som mest mulig likner de fluene harren tar, ja, da bør man stille med et ut­ valg av brune, svarte, grå og gule vingefluer i krokstørrelse fra 12 til og med 16. Bare meget sjelden vil har­ ren refusere fluer som faller innenfor denne kategori, som oftest- vil de være blant de beste, uansett hvilket insekt som måtte dominere på vann­ flaten. Av de engelske klassikere fal­ ler Black og Brown Ant, Alder, Black Gnat, Greenwells Glory, Wickhams Fancy og ikke minst Coachman og den spesielle Fan Winged Royal Coachman i denne kategori. Sistnevnte vil nok, ved si­ den av Black Gnat, være en favoritt hos en temmelig stor prosent av Nor­ ges harrfiskere, og vi skal ikke gjøre noe for å avkrefte dette gode inntryk­ ket! Blant nyere norske mønstre står Verre Enn Minken sterkt.

Harrfiske med flue ner hurtigere enn en lys i generelt dårlig/svak belysning. Konklusjonen må være at man garderer seg på en slik måte at noe på flua alltid vil virke som en kontrast mot bakgrunnen, all­ tid lyse litt opp dersom belysningen er svak. Dette kan lettest oppnås ved at flua inneholder både mørke og lyse elementer. Hvis man bruker en helt ensfarget flue, bør man vurdere dette kontrastmomentet som temmelig vik­ tig ved praktisk fiske.

Vanskelig nattfiske

Håving av harr. Som regel brukes ganske små fluer ved harrfiske, og tilsvarende tynn fortom, ned til 0,15 mm. Dette tilsier forsiktighet både i tilslaget og under uttretting og håving av fisken.

Det kommer imidlertid inn et an­ net moment ved siden av vurde­ ringene omkring imitasjoner eller fantasifluer. Saken er jo ganske en­ kelt at ikke bare harren, men også fiskeren selv må kunne se flua - og se den godt. Harrtilslaget skal foregå meget hurtig på strømmende vann, for harren spytter den kunstige flua ut nesten omgående. Det medfører at

fiskeren må kunne følge flua med øynene uten avbrudd så lenge den flyter og «fisker» på overflaten. Dette er ikke alltid så lett, fordi både belys­ ningen og den bakgrunnen man ser flua mot, varierer. Kontrasten mot bakgrunnen vil her være et meget viktig hjelpemiddel; går flua i ett med denne, vil den bli mye vanskeligere å se, akkurat som en mørk flue forsvin­

Harren har i Sør-Norge også vanligvis en kraftig vakperiode midt på den mørkeste delen av natten. Dette er særlig tilfelle midt på sommeren, og er kraftigere jo varmere og mer høytrykkpreget været er. Sammen­ hengen mellom insekttetthet og kraf­ tig vakbilde er helt klart i slike situa­ sjoner, men man vil som oftest finne ut at harren tar ganske små insekter under nattevaket, så små at det kan bli problematisk både med imitasjo­ ner og fantasifluer - og gjennomsnitt­ lig får nok ikke fiskeren så mange harr som under dagvaket. Under nr. 16 Black Gnat går jeg nødig når det er stor harr jeg fisker på, og for de helt små fluenumrene vil det også måtte dreie seg om så tynn fortom at man er i grenseområdet for det hasar­ diøse. Fortomtykkelsen bør generelt til­ passes dels størrelsen på den harr man fisker etter, dels størrelsen på de kroker man bruker. Få ting kan lette­ re ødelegge et effektivt tørrfluefiske enn at man bruker for tykk fortom til små fluer. I og med at harren bare sjelden er sky, skulle ikke dette mo­ mentet spille så sterkt inn som ved ørretfiske, men når det gjelder for­ holdet flue/fortom, må man være vil­ lig til å gå så langt ned at flua flyter og «fisker» fritt. I praksis vil harrfisket dermed foregå med fortomtykkelser fra 0,15 til 0,25, tykkere er jo som oftest helt unødvendig, regnet ut fra fiskens maksimalstørrelse, og tynnere vil kunne medføre brudd både under kasting, kroking og uttretting. For­ tommen bør reflektere minst mulig, og må ikke være slasket eller altfor tøyelig, slik at kroken ikke drives mo­ mentant inn under tilslaget. 307

etter laksefisker

Våtflue og nymfe Selv om tørrfluefisket nok både er morsomst og i særklasse den vanligste form for harrfiske i Norden og Stor­ britannia, ligger forholdene også ofte godt til rette for å prøve våtflua. I Sør-Norge blir dette fisket gjerne mest effektivt når det begynner å skumre, ja, midtsommers kan man ha godt bitt på våtflue hele natten igjen­ nom. Små fluer med sylskarpe kroker og med hovedvekt på størrelsene 12 og 14, gjerne i mørke mønstre, er det vi helst vil anbefale. Black Gnat for eksempel er en fin kontrast for har­ ren mot en, tross alt, lys nattehim­ mel. Bare i særlig kaldt vær, eller i vassdrag hvor harren står dypere enn normalt, skulle det være nødvendig med synkende line. Kastene blir som ved vanlig våtfluefiske, altså med de fleste kast på skrå nedstrøms. Nymfefiske blir utvilsomt prøvd for lite helhjertet på harren når tørrflue­ fisket går tregt. Det er imidlertid et faktum at også denne fisken til tider samler oppmerksomheten om de insekter i mellomstadium som stiger fra bunnen mot overflaten. Dette er nymfens tid. Harren tar både spesialbundne nymfer og klippede våtfluer om man kaster et godt stykke ovenfor harrvaket og lar nymfen drive fritt. Vanligvis blir det igjen tale om oppstrømsfiske, om da ikke strømforhol­ dene er slik at man kan unngå «sveiping» av nymfen i en vifte, men la den drive fritt også med tverrstrøms kast. I stille vann må man selv sørge for at nymfen stiger og synker ved å ta den inn med små, korte bevegel­ ser. Fortommen bør ved nymfefiske være forholdsvis lengre enn normalt, og dimensjonen kan være 0,20 eller tynnere. Tilslag må gjøres straks man aner stramming i fortommen, et glimt der man vet fisken står, eller når man «får en følelse» av at nymfen er tatt. Til alt harrfiske: En lett enhånds fluestang, med mykest mulig topp, bare man kan klare å strekke linen. Det blir sjelden nødvendig å kaste langt på strøm, i stille vann kan leng­ re kast være påkrevd, og stangen som «kastemaskin» får da økt betydning.

Julius Ytteborg 308

Sik på tørrflue Siken har aldri på samme måte som ørret, røye og harr slått igjennom som sportsfisk i Norge. Dette henger sikkert sammen med at siken i mange vassdrag er temmelig småfallen og ikke byr på de store sensasjoner når den er kroket. Steder med virkelig stor sik er sjeldne, det er ikke alltid lett å treffe bittet, og på toppen av alt er dette et vanskelig fiske som krever atskillig øvelse og ferdighet hos fis­ keren. Det siste skulle for så vidt spore entusiastiske sportsfiskere til å for­ søke seg. Det er da heller ikke tvil om at den store siken, fra ca. 3A kilo og oppover til kanskje 4 kilo - norgesrekorden på flue er drøyt dette - er en av de fineste sportsfisker man har her i landet. Den er vanskelig å lokalisere, som oftest kresen, den bi­ ter løst og kjemper på en helt annen måte enn ørret og harr. Kort sagt, den er en meget verdig motstander for den fluefisker som liker å møte utfordringer, som ser mer på den en­ kelte, store triumf enn på antall fisker og matauk-momentet. Fluefiske etter slik stor sik er vel bare tenkelig i to hovedstrøk her til lands, henholdsvis i de østligste dal­ førene i Sør-Norge og i den indre delen av Finnmark. I begge disse strøkene treffer man siken dels i vann, dels i stilleflytende partier av elvene. Et særlig sikkert sted er i kanten av bakevjer, hvor en grøt av døde insekter driver sammen, og i forholdsvis grunne partier av små og store vann, hvor man ofte finner storsiken over bløtbunn med en god del vannplanter. Fordi siken primært er­ nærer seg av slike planter og små bunndyr, vil man være helt avhengig av et livlig insektliv på overflaten for at sikens instinkter skal stimulere den til å gå opp og ta sin næring, eventuelt også tørrflue, på overflaten. Siken stimuleres vanligvis til dette - altså til vakaktivitet - på varme dager i en høytrykksperiode. Særlig når man finner en grøt av døgnfluer på over­ flaten i et vann hvor man vet at det er

stor sik, bør man holde et øye med stedet. Kanskje vil en stor ryggfinne og øverste halvpart av den spisse halefinnen plutselig dukke lydløst opp i et «head-and-tail»-vak, eller man vil om natten se noen mistenke­ lige små dråpevak. Her kan det også være stor fisk på ferde like under vannflaten. Notater gjennom 45 års sikfiske viser klart to tider på døgnet som de sikreste. Midt på dagen kan man ha det aller beste fisket. På varme, stille dager med maksimal insekttetthet har man gjerne de største sjansene til å se storfisken fra klokken 11-12 om formiddagen og utover til kanskje klokken tre. Under helt optimale for­ hold kan man da få det nevnte bildet med «head-and-tail»-vak, hvor storsiken velter seg meget langsomt med ryggen over vann og slurper i seg insekter. Vi skal straks komme til­ bake til fisketeknikken under slike forhold, men nevner allikevel alle­ rede her at dette er det langsomste vak som forekommer under sportsfis­ ke i Norge, og tilslaget må komme tilsvarende sent, ellers napper man bare vekk flua. Om natten er det også ofte best fra ca. kl. 11 (23) og utover kanskje til 1.30. Vakbildet er da ofte mer preget av små ringer, men igjen kan det bli «head-and-tail» under optimale forhold - og dette er unek­ telig det mest spennende, fordi man ser i hvilken retning storsiken beve­ ger seg, og kan prøve å kaste foran den i passende avstand.

Fluevalget Bruk av selvbundne imitasjoner av de insektene siken tar på overflaten, er selvsagt en spesielt tilfredsstillende måte å prøve seg på. Iblant kan det også være den klart sikreste metoden, men enda oftere virker det som om den store siken interesserer seg mest for kunstige fluer som ikke er helt lik det naturlige insektet, men som allikevel holder seg innen visse gren­ ser for avvikende størrelse, form og mørkhetsgrad. Det er ikke ualminne­ lig å oppleve at siken kommer opp midt inne i grøten av helt ensartete insekter, da vanligvis døgnfluer, som så åpenbart er årsaken til vaket, og der velger seg ut den kunstige flua,

Sik på tørrflue som ikke på noen måte kan kalles en imitasjon. Det er liten vits i å ramse opp fluemønstre som er brukbare til si­ ken. Små vingefluer, eller enda mind­ re bustefluer, vanligvis nr. 12, 14 og 16, vil holde i de fleste tilfeller. Far­ gene bør dog ikke være for ekstreme, helst brune, svarte, gule og grå eller kombinasjoner av disse. Kontrastfarger så både fiskeren og fisken kan følge flua mot forskjellig bakgrunn, er minst like viktig som under ørretog harrfiske. Fortommen bør ikke reflektere sol­ skinn, og den bør tilpasses de relativt små fluene. Jevnt over kan det bli tale om 0,15-0,20 mm om dagen, bare sjelden så tykk som 0,25 mm om nat­ ten eller når det er noe vind.

Spesielt vakbilde Den store siken «krysser» nesten be­ standig når den tar insekter på vann­ flaten, og farten er større og kryssene lengre om dagen enn om natten. Man kommer lettere på kastehold om man disponerer båt og legger seg så nær sentrum for den kryssende sikens operasjonsområde som mulig. Litt tålmodighet må man ha når en stor sik er ute i periferien av området og

kan sees utenom kastehold, men lig­ ger man riktig, kommer den alltid nærmere båten igjen før eller senere. Om natten bør man dessuten ligge slik at tørrflua faller på den vannfla­ ten som speiler den lyseste delen av nattehimmelen. Mørk vannflate, for eksempel i skyggen av høy skog, er ikke brukbar til dette fisket. Man vil ikke få noe tydelig vak av storsik verken om dagen eller natten dersom det blåser - vinden er i det hele tatt fiende nummer én ved dette fisket. Er det mange insekter på vannflaten, kan de nok snappes av siken også når det blåser, men krusningene på overflaten, av og til regu­ lære bølger, gir et helt annet vak­ bilde, som mer minner om det man ser når en stim småmakrell striper fram om sommeren. Får man hogg under disse forholdene, må tilslaget bli langt hurtigere enn under det langsomme, normale sikvaket eller dråpevakene på stille vannflate - da vil det være nok å rette opp håndled­ det slik at linen strammes i det øye­ blikk man er helt sikker på at flua virkelig er tatt av fisken.

Under kjøringen er det sjelden at storsiken lager egentlige utras. Van­ ligvis vil den i første fase bare plaske og velte seg i overflaten uten å trekke noen nevneverdig mengde line av snellen, så går den i midtfasen i store ringer, ofte rundt båten, mens den i sluttfasen igjen velter seg i overflaten og nærmest krummer seg over for­ tommen. Mange fisker slår seg løs i denne fasen, for stor sik er nesten alltid dårlig kroket på grunn av den bløte, snabelformete kjeften. Det eneste man kan gjøre under kjø­ ringen, er å holde stangen rett opp for på den måten å avbøte alle rykk, la snellen løpe lett, og vente med å lede fisken over håvringen til den er helt uttrettet. Man bør bruke lettest mulig enhånds fluestang, og så lett line som man kan kaste noenlunde langt og rett. Stangtoppen må ikke være for stiv, håven må ha tilstrekke­ lig langt skaft. Men, selv om man tar alle forholdsregler, vil man oppleve den største tapsprosenten under noe fluefiske i Norge! Julius Ytteborg

Fluefiske etter sik i Galtsjøen i Trysilvassdraget. Som bytte for fluefiskeren skiller siken seg på mange måter klart fra sine slektninger ørret, røye og harr, og når den er av en viss størrelse, er den også en stor utfordring for en sportsfisker.

Friluftsliv i skog og fjell

over Gjende.

Å FINNE FRAM I TERRENGET 312 Kart og kompass 312 Kart og kartlesning 312 Kompasset 312 Veivalg 316 Orienteringsmerker i naturen 316

Å SLÅ LEIR 318 Teltplassen 318 Andre krypinn 320 Å gjøre opp varme 321 Typer av bål 323 Varme til matlaging 324

UTE I TERRENGET 325 Over elva 325 Holder isen? 325 Spor og sporing 328 Smyging 330 Bedømmelse av avstand 330 FJELLET! VÅRT MORGEN-NORGE

331

BREVANDRING 337 Utstyr 337 Orientering 338 En ny verden åpner nye muligheter 339 Hvor går turene? 340 FJELLKLATRING

341

SKITURER I VINTERFJELLET 343 Turplanlegging 343 Klær for vinterfjellet 344 Utstyr for fjellskituren 344 På tur 347 Leirslaging om vinteren 347 HUNDEKJØRING 349 Raser 350 Utstyr 350 Forspenning 351 Bruksområder 351 FJELLVETT, FJELLVETTREGLER OG SIKKERHET I FJELLET 352 Velg tur etter evne 352 Fjellets krav 353 Tiltak for å bedre sikkerheten i vinterfjellet 355 Fjellredningstjenesten 355 Nødbivuakk 356 Skred 357

TURISTFORENINGENE I NORGE Bakgrunn 358

Tilbudet i dag. DNT og de lokale turistforeningene 363 Tradisjoner og nye utfordringer 365 HYTTELIV 366 En alternativ livsform 366 Viktigste aktivitet: friluftsliv 367 Hyttelivet startet ca. 1900 367 Stigende krav til komfort 368 Flere hytter nær byene 369 Et gjennomregulert hytteliv 369 Hyttefolk organiserer seg 370 Hyttejus 370 Høy etterspørsel - dårlig tilbud 371

ALLEMANNSRETTEN 372 Ferdsel 372 Andre rettigheter 374 Utlendingers rett i Norge 376 Allemannsretten i andre land 376 Noe å verne om 376 FOREBYGGING AV OG FØRSTEHJELP VED SKADER Innledning 377 Treningsforberedelser til friluftsliv 377 Årsaker til utmattelse 378 Gjenoppliving 379 Større skader 383 Småskader 386 Infeksjoner 390 Treg mage 391 Overfølsomhet (allergi) 391

VÆRET 392 Værmeldingen 392 Lavtrykk og høytrykk 392 Barometer 393 Vind 393 Hetebølge og sprengkulde 396 Følt temperatur 397 358 Skyer 397 Noen værtegn 399

377

Friluftsliv i skog og fjell o

A finne fram i terrenget Kart og kompass

formasjonene for seg når man bretter Når man ferdes i hjemlige skogtrak­ ut kartet. Man ser åser og nuter, man ter der man er lommekjent og hele ser hvor en elv renner rolig, og hvor tiden vet med sikkerhet hvor man er, den går i stryk, man ser hvor en bekk kan man la kart og kompass være kaster seg utfor et stup, hvor man kan hjemme. Men ellers skal kartet og gå, og hvor det er uframkommelig. kompasset ha sin selvfølgelige plass i Det viktigste er altså evnen til å se ryggsekken, enten turen går i fjellet kartet som et tredimensjonalt bilde eller i skogtrakter. Når dette utstyret av terrenget. I denne forbindelse er er nødvendig, er det fordi det ikke det nødvendig å kjenne kartets ekvi­ bare er den beste, men også den distanse, det vil si den loddrette av­ eneste forsikringen man kan skaffe standen mellom høydekurvene på seg mot å gå vill. kartet. Dessuten må man lære hva de Men ikke bare det! Kartet og kom­ forskjellige fargene på kartet betyr, passet gir under enhver omstendighet og man må kjenne de symbolene eller økt utbytte av turen, selv om vær og tegnene som brukes. Forklaring på føre viser seg fra den vennligste si­ alle farger og tegn er riktignok trykt i den, slik at det ikke er livsnødvendig kartrammen, men det er unektelig en å ty til disse hjelpemidlene. Den som fordel å slippe å brette kartet helt ut kan kunsten å lese et kart, vil bli mye for å se etter hver gang man har raskere kjent i et område; ved å stu­ behov for å tyde et tegn. dere kartet grundig på forhånd kan Det finnes mange slags kart til for­ man gjøre seg opp en mening om skjellig slags bruk. Men både til finterrenget man vil besøke, og gjøre orientering og til alminnelig bruk ute «oppdagelser» som man senere kan i naturen er det bare topografiske få bekreftet under turen, og som man kart, utarbeidet av Norges geogra­ ville gått forbi og blitt snytt for om fiske oppmåling (NGO), som kom­ man ikke hadde rådført seg med kar­ mer på tale. I forholdsvis nær framtid tet. Ved kartets hjelp finner man vil hele landet være dekket av kartse­ fram til det bortgjemte fiskevannet, rien M 711, det vil si detaljrike kart i det hjelper vandreren til å finne den målestokk 1:50 000. Tidligere var beste veien, det røper hvor det er NGOs hovedkartserie de såkalte lettest å gå, og det gir klar beskjed gradteigs- og rektangelkartene i må­ om at den rette linjen nesten aldri er lestokk 1:100 000. Over de strøkene den korteste veien mellom to punk­ av landet som ennå ikke er dekket av ter. Ved kartets hjelp vet man til M 711-serien, finnes det 1:50 000 kart enhver tid hvor i verden man befin­ som er en direkte forstørrelse av de ner seg, og man blir kjent med alle gamle kartene i målestokk 1:100 000. stedsnavnene underveis. Og de kan Det betyr at de ikke er mer detaljrike også fortelle en god del. Kartet er enn de gamle kartene. altså ikke bare sikkerhetsutstyr, det For områdene omkring enkelte er en nøkkel til økt opplevelse. større byer og endel særlig populære områder i skog og fjell gis det ut turkart, gjerne i målestokk 1:50 000, Kart og kartlesning i noen tilfeller 1:25 000, basert på Avgjørende når det gjelder kartles­ ning, er å lære seg å se kartet som et bilde av terrenget. Viktigst i denne Målestokk 1:10 000 1 km i forbindelsen er det å oppfatte den Målestokk 1:25 000 1 km i plastiske virkningen av den varieren­ Målestokk 1:50 000 1 km i de avstanden mellom høydekurvene Målestokk 1:100 000 1 km i på kartet. Har man først fått blikket for kart, ser man straks selve terreng­

312

NGOs kart. Dessuten finnes det en­ kelte ytterst detaljerte kart, utarbei­ det av orienteringsklubber, gjerne i målestokk 1:10 000. Man snakker gjerne om stor eller liten målestokk. Et kart i 1:50 000 har større målestokk enn et i 1:100 000. Høyt tall betyr altså liten målestokk. Målestokken er et ut­ trykk for forholdet mellom en be­ stemt avstand målt på kartet, og den samme avstanden målt i terrenget, som vist i tabellen nederst på siden. Denne oversikten viser klart for­ delene med stor målestokk. På et kart i målestokk 1:10 000 vil et terrengutsnitt på en kvadratkilometer måle 10 x 10 cm, mens det på et kart i målestokk 1:100 000 må trenges sam­ men i en ørliten rute på bare 1 x 1 cm. Den store målestokken gir mulighe­ ter for å få med en helt annen detalj­ rikdom, som ørsmå pytter i en myr, den minste krok på en bekk. Men i praksis må man også ta andre hensyn. Jo større målestokken er, desto flere kart trenger man på en tur, det er ingen dagsmarsj fra den ene kartkanten til den andre på kart i ekstra stor målestokk. Derfor er målestokken 1:50 000 et godt kompromiss. Et slikt kart er tilstrekkelig detaljrikt, ofte forbausende detaljrikt, på grunn av både ny måleteknikk og trykketeknikk, og det dekker dessuten et noen­ lunde stort område. Likevel vil man på en lengre fjelltur ofte trenge gans­ ke mange kart i denne målestokken. En trøst er det derfor at kartene fra NGO er forholdsvis rimelige, når man tar i betraktning at det dreier seg om en presisjonstrykksak i flere farger. Et annet mål som er viktig når det gjelder kart, er ekvidistansen, som alltid står i et visst forhold til måle­ stokken. På kart i M 711-serien er ekvidistansen 20 meter. Det betyr at en haug som rager 19 meter opp i et ellers nokså flatt landskap, og den kan virke ganske ruvende, ikke vil bli

terrenget terrenget terrenget terrenget

= = = =

10 cm 4 cm 2 cm 1 cm

på kartet på kartet på kartet på kartet

Å finne fram i terrenget

markert på kartet hvis den tilfeldigvis faller mellom to høydekurver. Dette er et forhold man må være oppmerk­ som på, selv ganske iøynefallende terrengdetaljer kan bli borte mellom kurvene på kartet. Man prøver å bøte på dette ved å tegne inn mellomkurver med 10 meters ekvidistanse i en­ kelte tilfeller. M 711-kartene har dessuten tellekurver for hver 100 me­ ters høydeforskjell, det vil si at hver femte høydekurve er trukket med en kraftigere strek enn de øvrige kurvene. Nye kart i målestokk 1:50 000 er så detaljerte at de aller fleste sikre orienteringspunkter er med, bortsett altså fra de topografiske formasjone­ ne som ved naturens luner faller mel­ lom to høydekurver! Man vil vanske­ lig kunne finne en liten pytt som ikke er fanget inn av kartmakerne, og fis­ keren kan lete seg fram til fristende loner og stille partier i selv ganske små bekker. Ikke minst viktig er den detaljerte markeringen av skog, som i alle buktninger viser skoggrensen opp mot fjellet. Også små holt av trær ovenfor selve skoggrensen er mar­ kert. Dette kan ikke bare komme til nytte under orienteringen, men kan også gi nyttige opplysninger om for­ holdene på stedet. Og dette er viktig:

Den som fordyper seg i kartets mys­ terier og alltid sammenholder kartets opplysninger med det man ser i ter­ renget, vil etter hvert som erfaringen kommer, kunne slutte seg til atskillig om naturforholdene på de stedene han akter å besøke. Foreløpig er alle M 711-kart «nye». Ellers er det en generell regel at man alltid bør skaffe seg siste utgave av et kart. Ajourføring av nye utgaver gjel­ der riktignok for det meste bare nye veier og bebyggelse, og ikke minst naturendringer i forbindelse med vassdragsreguleringer. Men dette kan være viktige detaljer, ikke minst hvis vannet man vil passere, er blitt en innsjø av dimensjoner siden kartet ble utgitt.

Kompasset Kompassets oppgave er først og fremst å være til hjelp slik at man orienterer kartet riktig i forhold til himmelretningene. I godvær vil folk flest ikke ha vanskeligheter med å holde greie på nord-sør-retningen, og så lenge sikten er god, vil man nesten alltid kunne orientere kartet etter synlige terrengdetaljer. Hvis man vil bruke kompasset under slike forhold, for sikkerhets skyld, så er det selvføl­

gelig tillatt! Men de fleste vil la dette hjelpemidlet ligge i sekken så lenge solen skinner og landskapet ligger synlig, slik at man uten videre kan sammenlikne det med kartet. Hvis det er tåke, bør man ikke uten videre stole på sin egen retningssans, uansett hvor sikker man føler seg. Det er ikke få som har fått erfare at nord er blitt til sør fordi man ikke fant det bryet verd å ta kompasset fram fra sekken. Hvis man derimot orienterer kartet ved kompassets hjelp, vet man med sikkerhet i hvil­ ken retning man skal gå. Også hvis det er så vidt siktbart at man ser de nærmeste terrengdetaljene, f.eks. en fjelltopp, et vann eller en seter, kan det være betryggende å ta kompasset til hjelp. For når kartet er orientert, kan man kanskje med noenlunde sik­ kerhet fastslå hvilken fjelltopp eller seter det dreier seg om. Da vet man hvor man er, og hvis det ikke dreier seg om et altfor ensformig og detaljløst terreng, kan man som regel gå videre med kartet som veileder, uten at man stadig vekk trenger å ty til kompasset. Hvis man befinner seg utenfor sik­ ker sti, og sikten er så dårlig at det ikke finnes holdepunkter for direkte orientering på kartet, er det kompas-

313

Friluftsliv i skog og fjell

set som skal vise vei. Men skal man ha full nytte av kompasset i denne situasjonen, må man vite hvor på kar­ tet man befinner seg. Vet man ikke hvor man er, har man heller ikke noe holdepunkt for den videre oriente­ ringen med kompasset..Man bør all­ tid, med jevne mellomrom, konfere­ re med kartet, slik at man til enhver tid vet hvor man befinner seg. Særlig viktig er dette i usiktbart vær. Da er man på den sikre siden, fordi man har et utgangspunkt for en kompasspeiling. Når man skal ta seg videre fram mot et mål ved kompassets hjelp, bør man ta peiling på store terrengdetaljer, f.eks. et vann, en større myr eller en vei, altså detaljer som man etter all sannsynlighet vil støte på selv om peilingen og kompassmarsjen ikke er helt fullkommen. Fra denne terrengdetaljen har man så et sikkert holdepunkt for den videre oriente­ ringen. Finorientering med direkte peiling over stor avstand på den

vesle, ensomt beliggende hytta man skal fram til, har lett for å gi et ma­ gert resultat i tåke. Prinsippet må være at man nærmer seg trinnvis, fra den ene (helst større) terrengdetaljen til den andre, til man endelig er kom­ met så nær. at det er forsvarlig å ta direkte peiling på målet. Avstanden mellom de forskjellige terrengdetaljene bør også være så liten som mu­ lig, selv om det måtte medføre at veien fram blir noe lengre. Skal man kunne ta nøyaktig peiling med kompasset, trenges det et vanlig tur- eller konkurransekompass med vridbart hus montert på en gjen­ nomsiktig linjal. Kompasshuset, som er av plast eller metall, er utstyrt med en gradinndeling. I kompasshuset sit­ ter kompassnålen, og den enden av nålen som peker mot nord, er mar­ kert med rød farge (på noen eldre kompass svart). Kompasshuset kan være fylt med luft eller med væske. I et væskekompass (oljekompass) fal­ ler nålen raskt til ro, mens den i et

luftfylt hus trenger tid før den endelig bestemmer seg og blir stående noen­ lunde stille med spissen pekende i riktig retning. Midt på kompasslinjalen er det inngravert en marsjretningspil, for­ sterket med rødt, og langs linjalens sider er det som regel inngravert centimeter/millimeter-mål og et par van­ lige målestokker. Ved hjelp av målestokkgraderingen finner man raskt avstanden mellom to punkter på kar­ tet. Hvis kartet ikke tilfeldigvis har den målestokken som er markert på kompasslinjalen, finner man avstan­ den like lett (nesten) ved hjelp av centimetergraderingen. På nyere kompass er også kompasshusets bunn gjennomsiktig og utstyrt med paral­ lelle linjer. Andre kompass kan ha tett bunn. Da er tilsvarende linjer plassert utenpå kompasshuset. Når man skal ta direkte kompasspeiling fra et punkt (A) på kartet til et annet (B), legges kompasset på kartet slik at kompasslinjalens kant

Kompasspeiling Hvis man vil gå den korteste veien fra Svartevatnet til Bergvatnet, legger man kom­ passet på kartet slik at kom­ passlinjalens ene side tange­ rer de to punktene (bildet til venstre). Deretter vrir man kompasshuset slik at linjene som er inngravert i husets bunn, løper parallelt med de nord-sør-gående linjene på kartet. Hvordan kartet er

314

orientert, spiller foreløpig ingen rolle. Man må bare pas­ se på at kompasset ikke forskyver seg på kartet mens man dreier kompasshuset (bildet i midten). Deretter løfter man kompasset opp fra kartet, holder det vannrett og orienterer det slik at kom­ passnålen dekker den inngraverte nordpilen. Marsjpilen på kompasslinjalen vil da

peke i den retningen man skal gå (bildet til høyre). I praksis vil man sjelden få bruk for å gå på kompasset på den må­ ten som her er beskrevet. Stu­ derer man det avbildede kar­ tet, vil man se at det dreier seg om forholdsvis kupert skogsterreng der man som re­ gel vil kunne ta seg fram bare på grunnlag av kartet. Under kompassmarsjen som her er

vist som eksempel, vil man også støte på Øyvatnet, som man må gå rundt. I praksis ville man derfor heller orien­ tere seg fram til Øyvatnets østende, som er første etap­ pe, og deretter nærme seg målet etappevis videre. Jo lenger en kompassmarsj er, desto større fare er det for at avviket fra det endelige målet blir for stort.

Å finne fram i terrenget

Karttegnene Karttegnene, det vil si de symbolene som brukes for å markere de forskjellige natur­ typene eller menneskeverk (bebyggelse, veier osv.) som er med på kartet, varierer noe fra den ene karttypen til den andre. Her har vi valgt å vise de tegnene som brukes i kart­ serien M 711 fra Norges geo­ grafiske oppmåling. Dette er den karttypen som er best egnet for all slags turbruk. Disse kartene er trykt i fem farger - grønt, blått, brunt, rødt og svart. Skogen er trykt i grønt, og isolerte skogholt er markert med grønne prikker. Trebare områder, det vil si både dyrket mark og fjell, er i hvitt (altså papirets farge).

Grense.

Alt som har med vann å gjø­ re, er trykt i blått. Tjern og sjøer har en jevn blåtone, my­ rer er markert med vannrette streker i blått, og også elver og bekker er i blått. Høydekurvene, som forteller om landskapsformene, er i brunt. Offentlige veier, fra kommu­ nale veier til motorveier, er i rødt, mens private veier, kjerreveier og stier er trykt i svart. Alle navn på kartet er i svart, bortsett fra navn på sjøer og tjern, elver, bekker og myrer, som er markert med blått. Dette er en detalj som har betydning i praksis, ettersom man aldri trenger å være i tvil om hvorvidt et

navn trykt i blått gjelder bek­ ken eller bua som er markert like ved. Navnet på åser og fjelltopper er trykt i rett groteskskrift, mens alle andre navn er trykt i antikvaskrift. Ellers finner man på kartet høydetall i tre forskjellige far­ ger: svart, blått og brunt. Tall plassert i tjern eller innsjø forteller om vannflatens høy­ de over havet. Hvis tallet er kontrollert (og altså helt på­ litelig), er det i blått, hvis ikke, er det trykt i brunt. Høydetallet på fjelltopper, åser og annen fast mark er trykt i svart hvis høyden er kontrollert, ellers i brunt. M 711-kartet har videre en 2 cm ruteinndeling som gjør

det enkelt å skaffe seg et inn­ trykk av avstander. Alle ad­ ministrative grenser (fylke, kommune) og grenser for statsallmenninger er tegnet inn. Allmenningens navn står i kartrammen. Det siste er ikke minst praktisk for den som har fiske- eller jaktkort i en allmenning. Fylkes- og kommunenavn er angitt i kartrammen. Ellers finnes det opplysninger om misvisnin­ gen, og et riss som viser de åtte nabokartene. Dette er praktisk og nyttig, ettersom man her får beskjed om hvil­ ke kartnummer man skal kjø­ pe hvis man akter å bevege seg utenfor det kartet man har foran seg.

Boundaries

Riks- med røys og merke.

International with markers__ + + +©+• +

Fylke-, Kommune . County,- District+•••+_____ Sokn-, Statsallmenning. Parish; Crown land_____

Kirke/Kyrkje. Kapell. Gravplass. Church; Chapel; Cemetery HE

■+

Skole,forsamlingshus. Hotell o. I. School, meetinghouse; Hotel, etc.i Våningshus. Hytte, koie. House,- Cabin, etc„

A

+

Airfield; Landing ground; Radio station Sjøflyhamn. Ankerplass for fly, for båt©

"F

T

d

A

Trig punkt. Høgdepunkt: Kontrollert. Ukontrollert a .42.? x 324 Trig. point,- Spot elevation: Checked; Unchecked Høgd på vatn: Kontrollert.Ukontrollert zn Lake elevation: Checked; Unchecked Skog. Tregruppe. Woods,- Group of trees Myr. Torvtak. Marsh; Peat cuttings

Kystlinje med tørrfall. Kurve og tal for djupn. Shoreline with foreshore flat; Depth curve and sounding

Båe: I vassflata og under vatn. Rock: Awash; Sunken____

tangerer punktene A og B. Hvis be­ stemmelsesstedet (B) er en større terrengdetalj, f.eks. et vann, lar man linjalen treffe midt på vannet, ikke den ene enden! Det gir større sikker­ het. Marsjpilen på kompasslinjalen skal nå peke i marsjretningen, altså fra A til B - ikke omvendt! Mens man hele tiden sørger for at kompasset ligger fast mot kartet, vrir man på kompasshuset til de parallelle linjene i bunnen ligger parallelt med meridia­

Ingen

None

Privat veg. Vegbom. Private road,- Road barrier Kjerreveg. Merkt sti. Carf track; Path with markers_ Tydelig sti. Lite synlig sti. Distinct path; Track_______

¥ -f-

A

,

Kommunal veg. District road o c>

Gruve. Steinbrott.Grustak. Mine. Quarry. Gravel pit ___ R Flyplass. Landingsplass. Radiostasjon ©

Seaplane base,- Anchorage: Seaplane; Boat Fyr. Lykt. Sjømerke. Radiofyr for fly o. I Lighthouse; Light,- Beacon; Air nav. radio beacon, etc.

Riksveg. Vegnummer: Europaveg, Riksveg State road; Route marker: Europe; State Fylkesveg. County road_________________________



Gard. Sæter. Bu, naust. Farm; Chalet; Shanty, boatshed_ □

Tank. Tårn, minnesmerke o. I. Tank; Tower, monument, etc____ . Fabrikk, kraftverk o. I.: Større. Mindre I Industry, power station, etc.: Large; Small

Veg. Roads Motorveg. Dual highway-----------------------------------------

Veg under bygging. Vinterveg= Road under construction; Winter road Bilferje. Mindre ferje. Car ferry; Passenger ferry___

Jernbane.

Railroads Dobbelt spor. Enkelt spor. Stasjon og stoppeplass___ Double track; Single track; Station; Halt Under bygging eller nedlagt. Smalt spor— Inoperative; Narrow gauge 4 Tunnel. Overbygg. Bru____________________ Tunnel; Snowshed; Bridge Planovergang. Veg over, veg under jernbane — Level Crossing; Underpass; Overpass Elektrisk sporveg, trallebane. Taubane, skiheis Electric car line; Aerial cableway, ski lift Telegraf-, telefonlinje. Kraftlinje Telegraph line, telephone line,- Power line

nene på kartet. Meridianene er de tynne linjene som med jevne mellom­ rom går fra øverst til nederst på kar­ tet, altså fra nord til sør. På M 711kartene er det 2 cm mellom disse loddrette linjene. I tillegg har disse kartene vannrette linjer, også med 2 cm mellomrom. Det betyr at kartet er inndelt i ruter på 2 x 2 cm. Dette kommer til nytte ved avstandsberegninger, ettersom 2 cm på disse karte­ ne tilsvarer 1 km i terrenget.

At meridianene er nord-sør-gående, betyr at de peker mot den geo­ grafiske Nordpolen. Men kompass­ nålen peker mot den magnetiske nordpolen, som ligger et sted i det nordlige Canada. Det oppstår altså en misvisning. Når man driver finorientering, må man kompensere for denne misvisningen, og det gjør man ved hjelp av gradinndelingen på kom­ passhuset. I den største delen av Nor­ ge er misvisningen vestlig, i de øst­ 315

Friluftsliv i skog og fjell

ligste delene av Nord-Norge er den østlig. Misvisningen varierer også noe over tid. I rammen på M 711-kartene er angitt misvisningen for det om­ rådet kartet dekker fra tiden omkring utgivelsestidspunktet og de nærmeste årene etter. Etter at man har lagt til eller truk­ ket fra misvisningen (alt ettersom misvisningen er vestlig eller østlig på stedet der man befinner seg) på kompasshusets gradinndeling, er kompas­ set endelig innstilt på den marsjretningen man skal følge. Først nå kom­ mer den bevegelige kompassnålen inn i bildet. Når man nå holder kom­ passet vannrett i hånden slik at nålen dekker den inngraverte pilen i kompasshusets bunn, peker marsjpilen på kompasslinjalen i den retningen man skal gå. Men før man begynner å gå, bør man merke seg gradtallet som kompasshuset er innstilt på. Kom­ passhuset skal være så tregt at det ikke har lett for å forskyve seg, men et uhell kan skje. Og hvis man da

Store, frittstående trær har ofte de største og kraftigste greinene på sørsiden. Også annen vegetasjon er ofte best utviklet mot sør, f. eks. lav på store steiner og på graner.

ikke har merket seg gradtallet, har man ingen muligheter for å kontrolle­ re det underveis. Regelen er altså at man merker seg gradtallet, og at man kontrollerer det ofte underveis, slik at man eventuelt kan korrigere det i tide. Under kompassmarsj skal man ikke stirre seg blind på retningspilen og følge den slavisk over store avstan­ der. Da kan man være ganske sikker på at man etter hvert vil avvike gans­ ke kraftig fra den riktige kursen. Den sikreste framgangsmåten er å velge en tydelig detalj som marsjpilen peker på, f.eks. et iøynefallende tre eller en stor stein. Når det er gjort, går man fram til treet eller steinen og tar ny peiling derfra. På denne måten kommer man, i små etapper, stadig nærmere målet. Om man støter på stup eller bergufser som det ikke nyt­ ter å forsere i marsjretningen, merker man seg en eller annen detalj som det lar seg gjøre å finne igjen, på toppen. Etter at man har gått rundt, oriente­ rer man seg så videre fra denne detal­ jen. Det samme gjelder selvfølgelig om man støter på tjern eller bløte myrer. Men i et slikt tilfelle vil man, hvis kartet er godt, finne igjen tjernet eller myra på kartet, slik at man kan ta ny kompasspeiling fra enden. I praksis har man sjelden bruk for finorientering av dette slaget, men det kan bli nødvendig. Derfor vil det lønne seg å trene i denne kunsten, og denne treningen bør slett ikke be­ traktes som en tung plikt. Finorienteringen kan være litt av en opplevelse i seg selv, og alltid litt spennende, selv for de mer rutinerte i faget.

Veivalg For orienteringsløperen er veivalget av helt avgjørende betydning. Han velger sjelden den korteste veien, men leser kartet med sikte på å finne den veien som bringer ham raskest fram til neste post. Han løper med andre ord ikke over en kolle, men velger den letteste veien rundt. Dette er også den fornuftige orienteringsmåten for den som skal ta seg fram i terrenget på tur. Ikke minst hvis man har tung sekk, er det viktig å velge den letteste veien fram til målet, ikke den korteste. Det vil si at 316

man går på kartet, at man studerer høydekurver for å finne ut hvor det er for bratt og hvor det er lettere fram­ kommelig, at man følger daler, bek­ ker og myrdrog, og at man bruker stier så langt det lar seg gjøre. Hvis kartet f.eks. viser en sti som går noenlunde i den riktige retningen, men som så viker av, vil det kanskje lønne seg å følge denne stien fram til et fast punkt, f.eks. en bekk, et tjern eller en myr, som kan gi utgangs­ punkt for den videre kartorienteringen mot målet. Også i usiktbart vær kan man gå på kartet på denne må­ ten, forutsatt at terrenget er variert med tilstrekkelig mange detaljer som kan gi sikre holdepunkter. Det er først og fremst i fjellet, men til dels også i ensformige skogområder, at ren kompassorientering er aktuelt og noen ganger absolutt nødvendig.

Orienteringsmerker i naturen Som regel er det nytteløst å gå til mauren for å bli vis, den virker minst like forvirret som storbymennesker under middels stress (selv om den nok har en mening med alt den gjør). Men den kan i alle fall fortelle oss noe om himmelretningene. Maurene setter pris på sol og varme, og prak­ tisk talt uten unntak sørger de for at tua ligger sørvendt, gjerne på sørsi­ den av et tre eller en stein, der var­ men kan begynne å gjøre seg gjelden­ de ekstra tidlig om våren. Også vegetasjonen kan gi tips om himmelretningene. Særlig i høytliggende skog og ren fjellskog har trær­ ne gjerne kraftigere greiner på sørsi­ den. Og hvis man på en haug finner at vegetasjonen er frodigere på den ene siden, er dette som regel den siden som vender mot sør. Lav greier seg riktignok med lite, men også den setter pris på solen. Derfor er lavve-

Under turen bør man stoppe en gang imellom og studere kartet, slik at man til enhver tid vet hvor man er. Kartet er ikke bare en forsikring mot å gå seg bort, det forteller også sin historie om naturen omkring, det gir beskjed om det beste veivalget, om bortgjemte fiskevann, og om stedsnavn underveis. Bildet er fra Reinda­ len i Tafjord.

'W-

f*'..—

Friluftsliv i skog og fjell o

A slå leir

En skyfri natt kan man finne nord ved hjelp av Polarstjernen, en stjerne som er lett å finne også for de mindre kyndige i faget. Den er den lyssterkeste stjernen i stjernebildet Lille bjørn, og står omtrent på linje med de to «bakerste» stjernene i Karlsvognen, som de aller fleste kjenner, og i en av­ stand som er omtrent fem ganger så stor som avstan­ den mellom de to stjernene i Karlsvognen.

getasjonen på steiner gjerne kraftigst på sørsiden. Forutsatt at det er klart, kan stjer­ nene gi beskjed om himmelretninge­ ne om natten. Polarstjernen står all­ tid i nord, og den lyser ganske kraf­ tig. For å finne Polarstjernen kan man ta Karlsvognen i bruk (og den er jo barnelærdom!). Hvis man trekker en linje gjennom de to bakerste stjer­ nene i Karlsvognen, vil den treffe Polarstjernen. Avstanden fra Karls­ vognen til Polarstjernen er omtrent fem ganger avstanden mellom de to siktestjernene i Karlsvognen. Ellers er det et velkjent knep å

De aller fleste friluftsfolk som over­ natter ute, bruker i våre dager telt. Før var det mer alminnelig, i alle fall under turer i skogtrakter, at man overnattet under åpen himmel om sommeren, og at man tok sjansen på å finne et skjul eller krypinn om det skulle bli regn. Når folk flest nå gjer­ ne tar teltet med også på kortere overnattingsturer i gjestmilde strøk, har det nok sammenheng med at mo­ derne telt er lette, slik at de fleste ikke regner det som noe avgjørende tillegg til en bør som fra før kan være temmelig tung. (Om telttyper og an­ net utstyr for telting se bind 2, side 132.) bruke klokken for å finne sør, men forutsetningen er at det er sol. Hvis man lar lilleviseren (timeviseren) peke mot solen, er sør midt mellom lilleviseren og 12-tallet på klokken. I likhet med maurtua og laven på steinene er dette et middel som gir en pålitelig, men likevel omtrentlig be­ skjed om himmelretningene (og hvis klokken viser sommertid, må man ta hensyn til det). Det moderne digitaluret er ubrukelig som kompass, og nok et bevis på at intet nytt kan lanse­ res uten at noe går tapt! Ragnar Frislid

Teltplassen I avsnittet foran om orientering understrekes det at trening i kartlesning alltid vil komme til nytte. Ikke minst gjelder dette når man skal på tur med telt. Ved å studere kartet på forhånd kan man da gjøre seg opp en mening om hvor man kan finne de gode teltplassene, i grove trekk. Men det endelige valget av de få kvadratmeterne der teltet skal stå, kan man selvfølgelig ikke gjøre før man er på stedet. Kravene til teltplassen er først og fremst:

Tørr og jevn bakke som gir godt feste for teltpluggene Le for vind Lett tilgang til vann Lett tilgang til ved (hvis man ikke baserer seg på medbrakt brensel/kokcapparat)

Så lenge solen er synlig, kan man bestemme him­ melretningene ved hjelp av en klokke. Hvis man lar timeviseren (kortviseren) peke direkte mot solen, er sør midt imel­ lom timeviseren og 12tallet på urskiven.

318

Det viktigste kravet er at teltplassen er tørr, og så jevn at den ikke er direkte ubehagelig å ligge på. Riktig­ nok bruker de fleste et medbrakt lig­ geunderlag, men det skal først og fremst isolere og gjør ikke særlig nytte for seg når det gjelder å jevne ut steiner, røtter o.l. under teltgulvet. Tørr bakke med lyng eller lav på sandgrunn gir som regel en god teltplass. Sandgrunn holder seg ganske tørr også når det regner. Moldjord og

Å slå leir

Hjørnepluggene slås ned. Teltstangen eller -stengene settes på plass og reises. Plugger for mønebardunene slås ned, og bardunene strammes. Hjørnebardunene strammes. Øvrige plugger og barduner slås ned og strammes. Plugger og barduner justeres til tel­ tet står rett og passe stramt.

Teltplassen skal være tørr og jevn, så natten ikke blir altfor ubehagelig, og grunnen bør gi skikkelig feste for pluggene. Ikke minst i fjellet er det også viktig å velge en lun plass, i tilfelle det skulle blåse opp. Ligger teltplassen ved et fiskevann, som her i Valldalsfjellene i Møre og Romsdal, er det så meget desto bedre.

leire kan derimot bli et nokså håpløst underlag for teltet i regnvær, spesielt hvis det er plassert i en grop. Uansett jordbunnsforholdene må man passe på at teltet ikke plasseres i en senk­ ning der vann kan samle seg i regn­ vær. Da risikerer man å våkne til ren oversvømmelse. Samtidig skal teltet plasseres lunt, slik at det ikke utsettes for hard vind om det skulle blåse opp. I skogen foretrekker noen å slå teltet opp under trær, slik at man kan trekke snorer fra mønet og opp til greinene. Da slipper man å ha med teltstenger. Ved valg av teltplass bør man vide­ re ta hensyn til morgensolen. Hvis man vil stå opp med solen, plasserer man gjerne teltet slik at det blir truf­ fet av morgensolens første stråler. Da får man glede av en viss solvarme til frokosten, selv om det ellers er en ganske kjølig morgen. Hvis man der­ imot vil sove lenger, må man sørge for å plassere teltet slik at morgenso­ len ikke finner det. Ellers risikerer man å våkne gjennomsvett, i ren bakerovnsvarme. Det er utrolig hvor raskt sommersolen varmer opp et telt. Det finnes en mengde forskjellige størrelser og typer av telt, men stort

sett gjelder følgende hovedregler for oppsetting:

Åpningen(e) lukkes. Teltgulvet strekkes ut.

Er man uheldig med teltplassen, kan det hende at man får problemer med å finne feste for pluggene. Da må man ty til steiner, eller binde bardu­ nene fast til røtter, trestammer o.l. Hvis man har telt av bomullsduk, skal man være oppmerksom på at duken kryper når den blir våt. Derfor bør bardunene slakkes noe hvis det begynner å regne. Både telt og sove­ pose skal luftes skikkelig hver mor­ gen, forutsatt at det ikke regner. En sovepose blir alltid fuktig ved bruk, ettersom kroppen gir fra seg en god del fuktighet i løpet av en natt. Teltåpningen bør stenges i god tid før kveldsfuktigheten og myggen be­ gynner å gjøre seg gjeldende. Hvis man har telt med enkel duk, bør man ikke komme borti duken i regnvær. Da risikerer man lekkasje.

/ tørt vær overnatter man aller enklest i bare soveposen, under åpen himmel. Dette er først og fremst en sommerfornøyelse, men bare soveposen er god nok, spiller temperaturen i prinsippet ingen rolle. Overnatteren på bildet greier seg uten liggeunderlag, noe som ville gjort natten mer behagelig. I stedet bruker han plastfolie, som holder fuktigheten på avstand. Og han har også plast over soveposen. Dette er fornuftig, ettersom morgendoggen kan gjøre posen nesten like våt som et regnvær.

319

Friluftsliv i skog og fjell

Andre krypinn I varme sommernetter kan man uten videre overnatte uten telt eller andre former for tak over hodet. Finner man et tørt og lunt sted der bakken er noenlunde behagelig å ligge på, er det bare å krype i soveposen og håpe på at det ikke blir regn. Har man et skikkelig liggeunderlag og en vann­ avstøtende duk, er man ganske godt gardert mot lett regn også, hvis man har lagt sitt leie på et sted der vannet ikke samler seg. En hengekøye er også et brukbart alternativ (se bind 2, side 141), men bare i skogtrakter, ettersom denne soveinnretningen må henges opp mellom to solide trær. En hengekøye i kunststoff er lett å frakte med seg, selv om man i tillegg bør ha med en vannavstøtende duk som kan spennes opp som tak i tilfelle regn. En fordel i regnvær er også at man ligger høyt over bakken. Det betyr at man ikke er avhengig av å finne absolutt tørr bakke for overnatting. Hengekøye til overnattingsbruk er en god del brukt i andre land. Om den vil bli akseptert som en del av det alminnelige friluftsutstyret også hos oss, gjenstår å se. Gapahuken var det selvfølgelige overnattingsskjulet i skogtrakter før i tiden. I prinsippet er gapahuken en skjerm eller et skråtak av rajer eller staur, tekket med bar eller en duk. Huken kan også ha sidevegger, men den ene langsiden er åpen. Foran gjø­ res det i den kalde årstiden opp en skikkelig varme, som reflekteres av skråveggen, slik at de som sitter eller ligger i gapahuken, så å si får dobbelt nytte av varmen fra bålet. A bygge en gapahuk innebærer at man må hogge en god del småtrær, noe man ikke uten videre kan gjøre på annen manns grunn. Med stadig økende friluftsliv i skogen ville det snart se nokså uryddig ut i de mest populære skogtraktene hvis alle skul­ le bygge seg en gapahuk for overnatt­ ing. Derfor benytter man nå det gam­ le gapahukprinsippet på en annen måte: I stedet for å bygge et skråtak av trevirke, setter man opp en skjerm av en medbrakt, vannavstøtende duk. Når en slik duk henges opp mel­ lom to trær, trenger man overhodet ikke å hogge en busk eller bryte en 320

Gapahuken var ofte skogsfolks overnattingsskjul i gamle da­ ger. Den sørger ikke bare for tak over hodet, men gjør også tjeneste som refleksskjerm for varmen fra nyingen, som er plassert i passende avstand foran byggverket. Men gapa­ huken krever en del arbeid, og dessuten kan man ikke uten vi­ dere hogge det man trenger av byggematerialer i annen manns skog. Derfor er ikke gapahu­ ken særlig aktuell i dag.

Den moderne formen for «gapahuk» er en skjerm av vannavstøtende stoff som spennes opp mellom to trær. En slik duk er lett å frakte med seg, og i skogen er det like lett å finne et passende sted å spenne den opp. Man må bare være på vakt mot gnister, som lett kan svi hull i duken.

kvist for å få rigget opp gapahuken. Som teltet må også gapahuken plasseres på et tørt sted, og i kalde netter bør man sørge for at en passen­ de varme kan plasseres foran. I til­ felle må man ta særlig hensyn til vind­ retningen. Værtrekket bør komme på skrå bakfra mot skjermen, slik at røyk driver vekk, og ikke inn mot åpningen. Det ideelle er at grunnen skråner litt, slik at de som sover

under skjermen, ligger med hodet litt høyere enn bena. Da vil bålet sørge for å varme hele kroppen, ikke bare tærne. Når man overnatter med brenn­ ende bål foran skjermen, må det hele tiden holdes vakt ved varmen, både fordi varmen må holdes ved like, og fordi ilden kan bre seg. Ved for hele natten bør man samle mens det er lyst.

o

A slå leir

o

A gjøre opp varme Ifølge skogbrannloven er det forbudt å gjøre opp ild i skog og mark i tiden fra 15. april til 15. september. Loven setter altså grenser for bruk av varme i skog og mark, og stort sett må man regne med at det bare er fra forholds­ vis sent på høsten til utpå våren at man kan tenne eget kaffebål. Men faren for skogbrann kan være til stede også utenom den «forbudstiden» som loven opererer med, særlig om våren. Det er derfor all grunn til å understreke at man alltid må vise stor forsiktighet ved bruk av åpen ild utendørs, og at man alltid må ta enkelte grunnleggende sikkerhets­ regler i betraktning. Først og fremst må bålplassen vel­ ges slik at det er minst mulig fare for at varmen skal spre seg. Bålet kan gjerne plasseres helt nede i vannkan­ ten, eller i en myrkant. Finnes det tørt gress, lyng eller kvist ved bålplas­ sen, må det ryddes bort før man fin­ ner fram fyrstikkene. Varmen bør dessuten legges i le, så det ikke er fare for at fykende gnister skal skape problemer. Den siste tiden før man bryter opp, skal det ikke legges mer ved på var­ men. Bålet bør få tid til å brenne ned, før man endelig tar livet av de ulm-

Over: Her ligger varmen trygt på fjell, faren for brann er minimal. Men plasseringen er likevel feil, ettersom fjellet kan sprekke på grunn av varmen. Der det finnes passende stein, kan det ellers være fornuftig, som på bildet, å bygge opp en peis, slik at man slipper å holde på kaffekjelen.

På en strand er det som regel ikke van­ skelig å finne en sik­ ker plass for bålet, og det er lett adgang til vann å slokke med. Enkelte steder har det lett for å bli litt for mange svarte og skjemmende bålplasser etter hvert. Der­ for bør man alltid velge en gammel bålplass, om det finnes en slik på stedet. 21. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 3.

321

Friluftsliv i skog og fjell

ende restene med en forsvarlig por­ sjon vann. Ettersom bålet ligger nær vann, er det ikke en altfor stor jobb å sløse med vannet. Og husk at det ikke er nok å pøse på vann til du tror bålet er slokket. Sikker er man ikke før man har helt på noen liter i tillegg. Bål må ikke gjøres opp på svaberg. Varmen kan føre til at fjellet sprek­ ker, og dermed har man etterlatt seg et varig spor. Det er en vanlig oppfat­ ning at den svarte bålflekken på bak­ ken bør skjules etter at bålet er slok­ ket, men det hevdes også at man tvert imot bør la bålflekken ligge synlig, slik at andre kan bruke den samme bålplassen. Da har man gjort en god gjerning, hvis man har valgt en god og sikker plassering. En viktig regel er at bålet aldri skal gjøres større enn nødvendig. Men hvor stort bålet skal være, er avhen­ gig av situasjonen. Til kaffekoking trenger man bare en flamme som slik­ ker om kjelebunnen, men skal man varme seg i vinterkulden, trenges det mer ved og større flammer. Ofte er det i regn og styggevær at det er størst behov for å gjøre opp varme. Derfor er det viktig å mestre kunsten å få det til å brenne under alle forhold. Man må vite hva som brenner best, og hvilke midler man må ta i bruk for å få det til å brenne. Alt trevirke brenner, hvis man bare får opp tilstrekkelig undervarme. Samene bruker gjerne frisk dvergbjørk og vier som brensel i fjel­ let. Men vieren har egentlig ikke noen stor varmeverdi, noe som gjel­ der alle Salix-arter, det vil si selje og vier. Særlig stor verdi som brensel har enkelte av de såkalte edle løvtrærne, som har en mer begrenset utbredelse hos oss, f.eks. eik, ask, alm og bøk. Av de vanlige skogstrærne er bjørk og gran best, fulgt av furu og or. Aller best er kanskje furu i form av tyri, som først og fremst finnes i furustubber, helt ned i røttene, og tørre topper. Som regel har man imidlertid ikke så mye å velge mellom når det gjelder ved, for ettersom man går inn for å etterlate seg minst mulig spor, er det bare aktuelt å ta tørt, nedfallent virke, eller tørrkvist som er skjult f.eks. under barhenget på graner.

322

Om vinteren er det ingen fare for skogbrann, forutsatt at man ikke lager en så stor varme at greiner over bålet tar fyr. En kaffevarme lages i en fart av tørrkvist som finnes nederst på graner, gjerne skjult under barhenget. Ettersom bålet brenner, har det en tendens til å forsvinne ned i den smellende snøen. Det bør man ta hensyn til hvis man skal tafatt på mer omfattende matlaging.

Disse tørre kvistene kan ikke minst komme til nytte som opptenningsved, ettersom de holder seg tørre selv etter langvarig regn. En ekstra fordel er det om det vokser skjegglav på kvistene. Med skjegglav og ekstra fine, tørre grankvister som opptenningsmidler får man en fin undervarme for et lite fange av de grovere, tørre kvistene under barhenget. Og dermed har man sikret seg varme under kaffekjelen i regnværet. Tyri er toppen både som opptenningsmiddel og som ved. Dette vidundermidlet finner man, som nevnt, først og fremst i gamle furustubber og -røtter, og det er som regel ikke lett å få tak i uten øks. Hvis man hogger av passende fliser fra ytterkanten av stubben, vil man etter hvert, hvis man er riktig heldig, komme inn til gulrød ved som dufter av terpentin.

Nedfalne tyritopper bør man også være på utkikk etter. Tyri er ikke noe man finner i meng­ der i alle skogtrakter. Mange steder er det langt mellom tyristubbene, og mange erfarne skogsfolk har alltid noen tyrifliser i sekken, for sikker­ hets skyld. Tyri er først og fremst til oppfyring, og finnes det ikke nok av tyritopp på bakken, er det rent sløseri å bruke den som ved. Tyri brenner med en gul og rolig flamme, uten gnister. At man slipper å være på stadig vakt mot gnister som på et øyeblikk smelter hull i alt slags kunststoff, er en av de store for­ delene med tyri. Men veden soter kraftig. Er man i tvil om en gammel stubbe er gran eller furu, bør man huske at granstubben gjerne råtner fra kjernen og utover, mens furustubben råtner utenfra og innover.

Å slå leir Never av bjørk er et glimrende oppfyringsmiddel. Tynne neverflak, revet opp i strimler, brenner etter få forsøk med fyrstikkene, selv om de er våte. Når neverstrimlene brenner, legger man etter hvert på større neverstrimler og flak, til varmen er sterk nok til at man kan legge på fin ved. Husk at også neveren fra tørre bjørker kan gjøre nytten. Og hvis det er nødvendig å bruke frisk never, så ta bare litt fra hvert tre, og husk at det er bare neveren som skal brukes, ikke selve barken! Mange som skal til fjells, tar med seg never fra den øverste fjellbjørkeskogen, og enkelte steder bærer skogen preg av å være utnyttet på denne måten. Det ser ikke pent ut! I et knipetak kan man gjerne koke kaffe på never i stedet for ved, men den soter om mulig verre enn tyri. Kvitkrull, reinlav og annen hvit lav som vokser på bakken, brenner nes­ ten uhyggelig godt hvis det har vært sommerlig tørrvær en tid. I fuktig vær er den derimot våt som en svamp. I mangel av annet brensel kan man godt koke en kopp varmt drikke i en fart ved hjelp av slik lav, men det trenges store mengder av den. Var­ men må da gjøres opp godt unna den lavdekte skogbunnen, ellers er det overhengende fare for brann. I fjel­ let, der man ofte er henvist til ferskt brensel, kan tørr lav av dette slaget være fint til oppfyring. Selv om det alltid lar seg gjøre å finne noe å fyre opp med, er det mange som foretrekker å ha med seg «kunstige» oppfyringsmidler i sek­ ken. Man får kjøpt forskjellige for­

mer for pasta og tabletter til det bruk, men det billigste er å ha med noen lysestumper. Lyset settes godt ned i bakken og tennes, og deretter bygger man opp det første lille bålet av fliser eller småkvister over flammen. Men selv et stearinlys kan ikke gjøre underverker hvis man ikke har tørre fyrstikker. Derfor bør man alltid ha et forråd av reservefyrstikker i vann­ tett emballasje, f.eks. en filmboks av den typen som vanlig småbildefilm leveres i, eller en liten medisinflaske. For sikkerhets skyld kan man vokse igjen lokket. Veden tar lettere fyr når den er kløyvd enn i rund tilstand, men som regel har man ikke øks med. Da kan man knuse kvisten med en stein så den blir passelig oppfliset. Da får flammene bedre tak. Oppå den første oppnøringsvarmen kan man legge fine fliser, spikket av tørrkvist. Det skal være temmelig rått vær hvis ved­ en inni en rimelig tykk kvist ikke er tørr nok. Når man har fått den første lille varmen i gang, kan det lønne seg å legge på kvist som man har fliset opp ved hjelp av kniven. Flisene skal sitte fast på kvisten, slik at den min­ ner om et juletre.

Typer av bål Bålet skal være akkurat så stort som nødvendig. Det er meningsløst å svi øyebrynene når hensikten bare er å speile et egg. Til matlaging er det en hovedregel at hvis noe skal kokes, legger man veden luftig slik at var­ men blir forholdsvis kraftig, mens man til steking venter til ilden har

dempet seg, eller man bruker glørne. Et kokebål med god trekk får man ved å legge ved lagvis i kors. Det trenges en skikkelig undervarme før det blir god fyr i veden, særlig hvis veden er litt grov. Helt til høyre på illustrasjonen under består hvert lag av bare to vedtrær, men man kan godt bruke flere, særlig hvis veden er forholdsvis tynn kvist. Pyramidebålet gir også god trekk og fin kokevarme. Her stilles veden i pyramideform over opptenningsveden i midten. Hvis man trenger et bål som varmekilde utover natten, kan man legge de oppflisete endene på tre fine tørrajer inn på kokebålet i stjer­ neform. Etter hvert som stokkene brenner, skyves de inn over varmen. På den måten kan stokker av passen­ de lengde gi varme hele natten. Viftebålet kan gjøre nytte for seg både til koking og nattvarme. Man gjør opp et lite bål inntil en grov stokk, og legger noen forholdsvis kraftige tørrajer med den ene enden oppå stokken. Også her følger man prinsippet å skyve rajene inn over varmen etter hvert som de brenner. Den klassiske formen for nattvar­ me i skogen er nyingen. Det finnes mange former for nying, og den tradi­ sjonelle formen kan variere fra dist­ rikt til distrikt. En forholdsvis enkel nying kan bygges opp på denne må­ ten: To grove, tørre stokker legges parallelt, med et par steiner i hver ende så de kommer litt opp fra bak­ ken. Tvers over de to stokkene, nær enden, legges to stykker av friskt tre­ virke, en i hver ende. Disse vedstyk­

Typer av bål

323

Friluftsliv i skog og fjell

kene, som kalles beitkøl, skal sørge for å skaffe trekk. Oppå beitkølen legges den tredje stokken. For å sikre seg at denne stokken ikke ruller ned i løpet av natten, kan man ramme ned noen strevere av friskt virke som sør­ ger for å holde den på plass. Slike strevere kalles haldmerrer. Alle stok­ kene bør flises godt opp med øks på den siden som vender innover, ellers kan det bli vanskelig å få nyingen til å ta fyr. Til slutt tennes nyingen ved hjelp av god småved, gjerne tyri, i hele lengden mellom de to bunnstokkene. I en annen variant (se illustrasjo­ nen på foregående side) legges tørre vedtrær på tvers av de to bunnstokkene i hele lengden. Toppstokken vil da gli ned og hvile på bunnstokkene når vedtrærne er oppbrent. I noen distrikter har man også laget nying av to halvkløyvninger (stokker kløyvet i hele sin lengde), som plasseres med de kløyvde flatene mot hverandre og med beitkøl imellom. Opptenningsveden legges her altså oppå den ene stokken, og i nattens løp vil ilden ete seg nedover i den underste stokken og oppover i den øverste. Denne ny­ ingen tar lettere fyr hvis de kløyvde

flatene flises skikkelig opp med øks. Nyingen har i dag nærmest histo­ risk interesse. Den er så arbeidskrev­ ende at de aller fleste friluftsfolk nep­ pe vil ta seg tid til å bygge den. Dess­ uten ville det bli ganske uholdbare tilstander hvis det, med det stadig økende friluftslivet, skulle bli skikk og bruk å hogge seg noen tørrfuruer til nattvarme!

Varme til matlaging Når man skal koke kaffe eller lage et enkelt måltid i en fart, hekter man som regel kjelen inn på en frisk kjepp, en kjerring. Hvis man legger bålet inntil en stor stein, kan man henge kjelen på en kjerring som leg­ ges med rotenden i bakken mens top­ pen hviler på steinen. Legges bålet mellom to steiner, lar man ganske enkelt kjerringa hvile på begge steinene. Man kan også la rotenden av kjeppen hvile på en solid stein, og legge en annen stein oppå som mot­ vekt, slik at kjelen blir hengende i passe høyde over varmen. A kjøre rotenden på kjerringa på skrå ned i bakken er en enkel løsning, men litt risikabel. Når innholdet i kjelen ko­

Øverst: En kjepp som hviler i en greinkløft, kan være praktisk når en kjele skal koke opp over bålet. På tegningen er kjeppen stukket ned i bakken. Bedre er det å legge en stein oppå rotenden som motvekt. Over til venstre: Bygger man opp en liten peis av stein inntil en stor stein, kan man få en fin kokevarme, forutsatt at bålet plasseres riktig i forhold til vindretningen. Over til høyre: Et kokebål plassert mellom to grove kabber byr på to fordeler: Kjelen står støtt, og trekken blir god, spesielt hvis man tar hensyn til vinden. Helt til høyre: Når man skal steke, lønner det seg å vente til varmen roer seg, og man kan gjerne nøye seg med å benytte glørne. Best er det om man får plassert stekepannen støtt på stein eller stokker, så man slipper å sitte og holde på den.

324

ker, og man skal røske kjerringa løs, har det lett for å skvalpe over. Man kan også legge opp en «peis» av stein, trang nok til at kjelen kan hvile oppå. Legger man en slik peis i en gunstig posisjon i forhold til vin­ den, kan man få fin trekk. Særlig til steking kan det være praktisk med peis, ettersom det kan være ubehage­ lig å sitte og holde en stekepanne nær varmen. Når man legger opp en peis, må man være ganske nøye med at steinene ligger støtt, ellers risikerer man at det meste av måltidet havner i varmen. Mange steder, f.eks. langs populæ­ re fiskevann og elver, vil man som regel finne gamle bålplasser. De bør brukes, så det ikke blir altfor mange svarte flekker langs vassdragene våre. Og ofte vil du finne at de som har vært der før deg, har valgt det beste stedet for plasseringen av et bål. Ellers bør man prinsipielt unngå å gjøre mer ut av bålbrenningen enn strengt nødvendig. A legge opp peis av stein bør man spare seg for hvis man kan greie seg uten. Enkelhet må være regelen, og målet må være å etterlate seg så få og så lite synlige spor som mulig.

Ute i terrenget

Ute i terrenget Over elva Ikke sjelden hender det at man støter på elver eller større bekker som må vades hvis man vil komme videre. Hvis man følger en god, gammel og velbrukt sti, som til og med er merket av på kartet, kan man som regel reg­ ne med at den fører fram til det beste vadestedet. Ellers er det en hoved­ regel, når man vil finne et brukbart vadested, å lete oppover langs elva, ettersom vannføringen øker nedover. Elveløpet er grunnest der det er bredest. Hvis elva deler seg i flere løp, er det ofte gode muligheter for å komme over. Da har man også for­ delen av å kunne forsere strømmen etappevis. Hvis elva er stri, skal det ikke store vanndybden^tilfør-mæn mister fotfestet. Allerede ved en halvmeters dyp kan det være vanske­ lig nok å holde seg på bena, og hvis vannet nærmer seg hoftene, er det stor fare for at bena vil letne, slik at man blir tatt av strømmen. Det gjør ikke situasjonen bedre at man har en ganske tung sekk på ryggen. Konklu­ sjonen er altså at den tiden man bru­ ker på å lete etter det trygge vadeste­ det, er vel anvendt! Man bør ubetinget ha en solid stav å støtte seg på under vading, og man bør prøve å gå litt på skrå mot strøm­ men. A vade i gummistøvler er bare tilrådelig hvis man er helt sikker på at vannet ikke vil nå over støvelskaftene. Et gammelt, godt råd er å ta støvlene av og vade i bare sokkene, ettersom grove sokker kan gi godt feste på sleipe steiner. Men det kan være ubehagelig på småsteinet bunn. Da kan man velge den motsatte løs­ ningen, å vade i støvler, men uten sokker (dette gjelder ikke hvis man bruker gummistøvler). Ellers kler man selvfølgelig av seg, nedenfra og oppover, etter hvor dyp elva er. Klær og eventuelt støvler, og selvfølgelig fotoapparat, kikkert o.l., ligger tørt og trygt i sekken, så lenge man holder seg på bena. Skulle man tross all for­ siktighet gli eller trå feil og gå over ende ute i elva, gjelder det å komme

En stav er alltid god å ha når man skal over en elv eller stor bekk. Dette gjelder i høy grad når man må vade, særlig hvis elva er stri, men også når man skal benytte seg av en primitiv klopp i form av en trestamme som er veltet over elva.

seg i land så raskt som mulig. Da er det håp om å få sekken på det tørre før altfor mye vann trenger inn i den. Hvis den er tett og godt pakket, er det ganske godt håp.

Holder isen? Det finnes sikker is og usikker is, men det er ikke enhver gitt å vurdere isen. Selv i kalde vinterperioder, da isen generelt er trygg nok, kan det finnes farlige partier. På to vann som ligger ganske nær hverandre, men i litt forskjellig høyde, kan isens kvali­ tet være ganske forskjellig. Årsaken til dette kan f.eks. være at det på det ene vannet først la seg en snøblandet issørpe, mens isen på det andre og lavereliggende la seg uten snøblanding noen dager senere. Det betyr at det sistnevnte vannet har den beste iskvaliteten. Forholdene under isleggingen er altså en av de faktorene som spiller

en rolle for iskvaliteten, og som kan være avgjørende når isen begynner å gå utpå våren. Men dette er vel å merke et forhold som varierer fra år til år. Den sterkeste isen er jevn og klar og kalles gjerne stålis. Som regel reg­ ner man med at slik is bærer et men­ neske når den er 5 cm tykk, men egentlig bør isen ikke regnes som sik­ ker før den har nådd en tykkelse på 10 cm. Allerede fra midten av februar regner man med at isen generelt svekkes, og den skjøre vårisen må være minst 20 cm tykk hvis man skal føle seg noenlunde trygg. Det er imidlertid viktig å være klar over at istykkelsen i seg selv ikke er noen garanti for holdbarheten. Som antydet ovenfor kan grunnlaget for isens kvalitet gjennom hele vinteren legges allerede i løpet av de første frostnettene om høsten. Isens opp­ bygning varierer, og med den kvalite­ ten og bæreevnen. Ettersom isen ut325

Friluftsliv i skog og fjell

Bæreevne for stålis Menneske, hest, motorsykkel Hest med kjerre/slede, traktor Personbil (1 tonn) Lastebil 3 tonn

10 cm 15-20 cm 15-20 cm 30 cm

Disse tallene, som er beregnet av det svenske forsvaret, gjelder ved temperaturer under —5 grader. Hvis gradestokken viser mellom 0 og —5 grader, kreves 10 prosent tykkere is, og ved temperaturer over 0 grader is som er 25 prosent tykkere. Det er verd å merke seg at tabellen gjelder stålis. Hvis det er 2 varmegrader og 12,5 cm råtten våris, hjelper det ikke å henvise til tabellen når du går igjennom!

over vinteren som regel er dekket av snø, er det vanskelig å bedømme kva­ liteten og tykkelsen. Utover våren svekkes isens kvalitet temmelig raskt. Derfor kan det hende at en pilkefisker som drar ut på forholdsvis god is om morgenen, kan få problemer når han nærmer seg

326

land utpå kvelden. Og det skyldes vel å merke ikke at han nå er tynget ned av dagens fiskefangst; det er vårsolen som har gjort sin gjerning. At isen er svak ved os, er alle klar over. Og osene er synlige, i alle fall i siktbart vær, slik at man kan holde seg på god avstand. Men det finnes

også andre partier som generelt har svakere ispartier. På steder med strøm er isen alltid forholdsvis svak. I trange sund er isen gjerne sterkest langs land, fordi strømmen som regel er sterkest midt i sundet. Men denne regelen gjelder bare hvis det er sam­ me type land på begge sider. Hvis det ene landet er bratt, mens det andre er slakt, er isen gjerne dårligst langs det bratte landet, ettersom strømmen er sterkest der. Om våren slipper isen først taket i land, mens den fremdeles kan være brukbar utpå. Særlig svak er vårisen i sivområder der selve vegetasjonen bi­ drar til å smelte isen. Det er det samme fenomenet som man ser i vårskogen, der snøen smelter først om­ kring trær og store steiner. Alle slags grunner har også særlig svak is om våren. Langs brygger og under broer må

Ute i terrenget man generelt regne med at isen er svakere enn andre steder. Det samme gjelder i høy grad nær kloakkutløp, utslipp fra fabrikker o.l. På regulerte vann kan isforholdene variere sterkt, og den som ikke har god kjennskap til forholdene, bør betrakte slike vann som usikre. Den som, tross alle advarsler, be­ veger seg på is som ikke er trygg, bør i alle fall ta noen elementære for­ holdsregler. Har man ski på bena, har man sikret seg større bæreflate enn den som går til fots. I tilfelle man likevel skulle gå igjennom, bør man gå med løse bindinger, så man kan sparke skiene av seg i vannet. Får man tak i skiene etterpå, kan de være

til god hjelp, hvis man legger dem flatt innenfor iskanten som støtte når man prøver å kravle seg inn på fast is. En lang stav (skistaven hvis man bruker ski) er et godt hjelpemiddel. Staven støtes i isen med jevne mel­ lomrom. Hvis den slår igjennom, kan det være på tide å tenke på retretten. Ellers er ispigger en selvfølgelig del av utstyret. Og de skal ikke ligge i sekken, men henge i snor omkring halsen, slik at de alltid er for hånden. Ved hjelp av ispiggene kan man hale seg inn på fast is hvis uhellet skulle være ute. I mangel av ispigger kan man ha nytte av kniven. For isfiskere som ikke kan la være å friste skjeb­ nen på skjør våris, burde rednings­

Overalt hvor det er strøm, f. eks. i sund, er isen alltid svakest. Om våren, når isen svekkes, vil den dessuten være dårligst omkring store steiner som stikker opp, og der det er vegetasjon av siv el.l.

vest være like obligatorisk som den er for båtfolk. Hvis man går gjennom isen, bør man vende seg i den retningen man kom fra (der bar jo isen inntil man gikk igjennom), og prøve å få feste med ispiggene eller kniven så langt inne på isen som mulig. Deretter trekker man overkroppen opp på isen. Hvis isen brister igjen, gjør man et nytt forsøk, inntil det lykkes å trek­ ke seg helt opp. For sikkerhets skyld bør man krype på alle fire de første meterne inn på fast is, før man reiser seg og setter kursen mot land. Har man ikke ispigger, kan man prøve denne metoden: Man legger seg med ryggen mot iskanten, brer

Under: Ispigger er en selvfølgelig del av utstyret for isfiskere og andre som ferdes på isen. Men ispiggene skal ikke ligge i sekken. Skal man ha nytte av dem, må man kunne få tak i dem i en håndvending, og det betyr at de må henge i en snor omkring halsen.

327

Friluftsliv i skog og fjell

hender og armer ut over isen og spen­ ner fra med bena mot den bortre iskanten. Når man ikke fram dit med bena, må man prøve med kraftige svømmebevegelser. På den måten kan man få skjøvet ryggen og etter hvert resten av kroppen inn på isen. Problemet når man skal redde seg opp fra råken, er at man er omgitt av tynn is som stadig brister under for­ søkene. Det kan derfor lønne seg, om mulig, å slå isen i stykker med hende­ ne i den retningen man kom fra, inn­ til man kommer inn til fastere is. Deretter legger man seg på ryggen og prøver å skyve seg inn på isen ved hjelp av armene og kraftige svømme­ bevegelser med bena. Ved forsøk på å redde en person som er gått gjennom isen, må man hele tiden ha i tankene at det er til liten hjelp hvis også redningsmannen skulle gå igjennom. Derfor bør man ha med en lang gjenstand, aller helst en livline eller et annet tau, men også en åre, en kjelke eller en stav er til nytte. Poenget er at livredderen må holde seg unna råken, og skyve eller kaste den lange gjenstanden bort til den som bakser i råken. En lett stige

Under gunstige omsten­ digheter kan dyrene etterlate seg tydelige fot­ spor om sommeren, som disse avtrykkene etter hjorteklauver. Men også andre tegn og merker kan fortelle hvor et større dyr har tatt veien en sommerdag.

Alle som ferdes i naturen, og slett ikke bare jegeren, har glede av å kunne lese spor. Enklest er det om vinteren, når avtrykk i snøen røper hva som har foregått. I forgrunnen forteller fotspor og vingerisp i snøen at orrfugl har lettet, og lenger bak har en orrfugl krysset to elgspor.

av tre er ideell, ettersom man kan skyve den under forkroppen mens man nærmer seg krypende. Da redu­ seres faren for å trå igjennom. Når den forulykkede skal dra seg opp etter tauet, åren, stigen eller hva man nå bruker som hjelpemiddel, må hjel­ peren holde igjen. Det vil da være en stor fordel om han har en solid ispigg, så han ikke risikerer å bli trukket bortover isen mot hullet.

Spor og sporing Ute i terrenget finnes det nær sagt overalt spor eller sportegn etter dyr av mange slag, og også etter mennes­ ker. I tillegg til fotsporene kan det f.eks. være tegn som avbrukne greiner, nedtråkket gress, rester etter måltider, ekskrementer, merker etter

328

hvileplasser, reir osv. Kanskje kan man også regne låter som en form for spor. Når det gjelder fugler, er ofte lyden det sikreste grunnlaget for identifisering av arten. Det viktigste når det gjelder spor­ ing, er evnen til å se, til å finne spor og merker. Men i tillegg trenges det kunnskaper, erfaring og vurde­ ringsevne. Man må kjenne dyrene og deres vaner og atferd. Man må ha kjennskap til hva slags merker de for­ skjellige artene etterlater seg, og hvor man finner dem. Man må ha evnen til å kombinere de observasjo­ nene man gjør. Og man må mestre kunsten å følge sporet, lydløst og usett. Jegere som er vant til å følge spor, benytter seg gjerne av en bestemt teknikk som skal sikre at de får med

Ute i terrenget

Dyrene etterlater seg mange slags sportegn som forteller sin historie om hva som har foregått, og som gir beskjed om hva slags dyr som finnes på stedet. Her er markmusas vinterbol smeltet fram under snøen.

seg mest mulig og ikke overser noe. Man kan f.eks. granske nøye et ca. tre meter bredt område to-tre meter foran sporeren. Når det er gjort, gransker man en ny sektor på den samme måten, til man har saumfart hele halvsirkelen foran seg. Deretter flyttes blikket lenger framover, og som før granskes sektor for sektor. Endelig lar man blikket gli oppover mens man gransker trær og trekro­ ner. Et blikk bakover kan også være på sin plass. Når man er sikker på at ikke noe av interesse befinner seg innen synsvidde, går man varsomt vi­ dere til neste granskingspost, der man gjentar prosedyren. Fotspor påvirkes i ganske høy grad av jordbunn og værforhold. Når solen skinner og det er sterk vind, vil spor i fin sand snart se eldre ut enn de vir­ kelig er. Sporkantene vil raskt tørke opp og få samme farge som den tørre sanden omkring, og vil bli rundslipte på grunn av vinden. Tilsvarende spor av samme alder vil i fuktig vær holde seg «ferske» atskillig lenger.

Hvis det nylig har regnet, kan man se om sporene er avsatt før eller etter regnværet. Frø og rusk i sporet kan, hvis det nylig har blåst forholdsvis sterkt, også fortelle noe om tidspunk­ tet. Hvis man er så heldig at sporet man prøver å følge, blir krysset av en annet spor, kan en sammenlikning av

de to sporene også fortelle noe om det aktuelle sporets alder. Hvis man er ute før morgendoggen er tørket opp, vil man lett kunne se om spor i gress ble avsatt før eller etter at dog­ gen la seg. Generelt er det lettest å se spor i motlys, ettersom skyggene i alle for­ dypninger da trer klart fram. På fjell og annet hardt underlag, og også i gress, kan det ofte være vanskelig å se spor. Når man under sporingen kom­ mer til den slags mark, bør man der­ for merke seg sporets retning og lete etter fortsettelsen lenger framme i samme retning. Selv i kort og tørt gress vil man kunne finne fotavtrykk av litt større dyr hvis man gransker nøye. Hvis det ikke er altfor lenge siden dyret passerte, vil strå i avtryk­ ket være bøyd ned. Og på fast mark kan kanskje enkelte småstein være sparket løs. Hvis man mister sporet helt, kan man gå i en ring framover for å finne det igjen, f.eks. en sirkel med 50 eller 100 meters diameter og tilbake til utgangspunktet. Er man heldig, kom­ mer man da over et område der dyret har satt spor på gunstigere grunn, slik at det er lettere å se. Hvis målet med sporingen er å få se dyret, er det ikke nok å kunne følge sporet og vurdere det man ser. Man må også opptre lydløst og uten å bli sett. Om sommeren er det best å være kledd i mørke «naturfarger», som grått, brunt eller grønt, og om vinte­ ren i hvitt. Men det er delte meninger om betydningen av klesfargene,

Fiskeren kan også ha nytte av å observere spor på sin ferd langs elv og innsjø. Her har han gjort et funn som forteller at han har en konkurrent: Minken har tatt en kreps og har etterlatt seg rester av måltidet.

329

Friluftsliv i skog og fjell

ettersom det dyrene registrerer, først og fremst er bevegelse. Derimot er det helt på det rene at tøyet bør være mykt, slik at det ikke oppstår hørbar skraping om man skulle komme borti kvist o.l. Hardt vindstoff, regnklær og annet hardt stoff bør altså ikke brukes. Det er også viktig at skoene eller støvlene har myke såler som ikke skraper mot stein. Aller best er det å bevege seg på sokkelesten, hvis forholdene ellers tillater det. Hvis man kommer uforvarende på dyret, bør man straks stivne og bli stående urørlig. Like viktig er det at man ikke ser dyret inn i øynene. Da vil det ta flukten.

Smyging Mange jegere og dyrefotografer har oppnådd gode resultater ved å smyge seg innpå dyr, men det krever både øvelse og erfaring. Å smyge vil kort sagt si å bevege seg langsomt og lyd­ løst gjennom terrenget. Brå bevegel­ ser er bannlyst, og ikke en kvist må knekke under fotsålen. Det er ofte nok til å advare dyret. Når man beveger seg i gress, løv eller annet mykt underlag, bør man sette hælen varsomt i bakken først, og deretter rulle over på tærne. Er underlaget hardt og steinet, skal man derimot sette tærne prøvende i bak­ ken først, og deretter hælen. 1 begge tilfeller skal tyngden hvile på bakers­ te fot til den forreste er klar til å overta tyngden. Bena skal løftes langsomt og høyt under smyging, slik at man ikke risi­ kerer å sparke borti stein eller røtter, eller skrape borti gress og kvist. Hvis det blåser mens man beveger seg gjennom gress, bør man rykke videre fram hver gang det kommer et vind­ kast som setter gresset i bevegelse. Under smygingen må man hele ti­ den ta hensyn til bakgrunn og skygge. Man kan smyge seg fram i ly av vege­ tasjonen slik at man er garantert usynlig for dyret. Men det hjelper lite hvis solen sørger for at en skygge i mistenkelig bevegelse er fullt synlig. Det er på det rene at en skygge i bevegelse kan få en fugl til å ta fluk­ ten. Det kan derfor være grunn til å ta i betraktning at når man gjør seg så lav som mulig, blir også skyggen

330

liten. Skal man kikke fram fra skjulet bak en stein el.l., bør man gjøre det nær bakken. Et hode som stikker opp over en stor stein, kan være altfor lett synlig mot bakgrunnen. Det er også klart at man aldri må bevege seg slik at man er synlig mot himmelen for dyret man er på sporet etter. De siste meterne fram mot målet lønner det seg ofte å krype. Man kan ta seg fram ganske lydløst og jevnt ved å bevege seg på albuer og tær. Man kan også lette framdriften ved å ta tak i gresstuster, røtter o.l. Når man først har fått øye på dyret, må man nøye følge dyrets bevegelser og reaksjoner, og ved minste tegn til at dyret aner uråd, må man forholde seg absolutt rolig. Er man da heldig, vil dyret igjen falle til ro og gå tilbake til sine normale sysler. Når man nærmer seg et pattedyr, er det helt avgjørende at man tar hensyn til vinden, ettersom det er hørselen og luktesansen som advarer disse dyrene mot farer. Nærmer man seg et pattedyr med vinden i ryggen, vil dyret som regel i god tid merke menneskelukten, eller smygeren kan bli avslørt ved at en svak lyd blir ført med vinden og fram til dyret. Hos fuglene er derimot synet den viktigste sansen. Det som teller når man nær­ mer seg en fugl, er derfor å sørge for å ikke bli sett.

Bedømmelse av avstand Ofte kan man ha bruk for en om­ trentlig vurdering av avstander ute i naturen. Hvis man vet hvor man be­ finner seg og samtidig kan plassere på kartet det punktet man vil finne av­ standen til, gjør man det selvfølgelig lettest ved hjelp av kartets måle­ stokk. Men ellers kan man bruke den gamle, velkjente metoden som går ut på følgende: Man holder en knyttet neve på strak arm foran seg og sikter mot punktet med det venstre øyet lukket. Deretter lukker man høyre øye og åpner det venstre. Siktepunk­ tet vil da forskyve seg noe til høyre. Man vurderer så avstanden mellom de to punktene og ganger den med ti. Hvis man finner at siktepunktet forskyver seg 100 meter, betyr det altså at den avstanden man vil be­ dømme, er 100 m x 10 = 1 km.

Med litt trening kan man lære seg til en noenlunde brukbar, skjønns­ messig avstandsvurdering ute i natu­ ren, men det er mange forhold som må tas i betraktning. Terrengforhol­ dene kan spille en rolle, og det sam­ me gjelder størrelsen og formen på det punktet eller den gjenstanden man skal måle avstanden til. Også værforholdene og siktbarheten kan være avgjørende. Hvis man kjenner størrelsen på gjenstanden man sikter mot, kan det være en god hjelp. Nedenfor er nevnt endel forhold som vil påvirke avstandsbedømmelsen. Det viser seg f.eks. at man har lett for å anslå avstander for lavt over vann over dyrket mark eller snødekkede flater når punktet man skal gjette avstan­ den til, skiller seg klart fra bak­ grunnen når man har solen i ryggen når man ser oppover eller nedover en skråning

Under andre omstendigheter har man lett for å overvurdere avstander, slik at man anslår dem til å være lengre enn de virkelig er. Dette gjel­ der f.eks. langs rennende vann langs en rett vei i tåke i motlys i skog når man sitter på huk eller ligger når punktet man skal vurdere av­ standen til, har samme farge som bakgrunnen når luften dirrer av varme

Mennesker med normalt syn kan i vanlig god sikt se øynene til en person på 50-60 me­ ters hold fargen på klær på 250 meters hold vanlige telefon- og lysstolper på en kilometers hold et menneske på 1-2 kilometers hold vinduene i et hus på 4 kilometers hold store hus og trær på 8 kilometers hold kirketårn og fabrikkpiper på 15-20 kilometers hold

Fjellet! Vårt Morgen-Norge

s

Fjellet! Vårt Morgen-Norge Spor etter ferdsel over ødslige fjell finnes mange steder i den norske fjellheimen. Over Dovrefjell har folk vandret lenge før kong Øysteins tid. I «mannjevningen» med sin mer vidløf­ tige bror, Sigurd Jorsalfar, fortalte han at han hadde latt bygge fjellstuer langs stien mellom Dovrebygda og Drivdalen. Det var i tidlig middel­ alder. Stien over Dovrefjell ble etter hvert til kongeveien. Der tok alle slags folk seg fram - fra fark og fant til glitrende opptog av konger og an­ net storfolk. Da var stien blitt til en kjerrevei, som i den bratte Vårstigen over Drivdalen kunne skremme noen hver. Selv en «fjellgeit» som Aas­ mund Olavsson Vinje kalte den «den galnaste og styggaste ålmanveg eg enno hev fara på». Han gikk der som­ meren 1860, var på vei til Carl XVs kroning i Nidarosdomen. På Hardangervidda, vår største høyfjellsvidde, ligger den dag i dag de gamle slepene og vitner om ferdsel mellom vest og øst gjennom århund­ rer. De hadde navn som Store og Søndre Nordmannsslepa, Hardingslepa og Mælandsvegen. Over Vidda gikk også den gamle bispeveien. Eldgammel ferdsel har det også vært i Jotunheimen. De eldste funn av fangstfolks boplasser der er om­ kring 4000 år gamle. Boplassene lå for det meste ved store og gode fiske­ vann, særlig i «forgårdene». Mellom Bøverdalen i øst og Luster i vest gikk dølenes gamle «saltvei». Denne Sognefjellsveien gikk i et ødslig fjellterreng og ble sett på som en forlengelse av bygdeveien gjennom Lom. En av de aller første turistene i den norske fjellheimen var den danske botanikeren Martin Vahl. Han «tog Veien over et af de maaske vildeste Fielde i Norge, som man giver Navn af Sognefieldene». Det var i 1787 han fulgte lomværenes eldgamle «saltvei» over Sognefjellet. Sommeren 1832 fulgte ingen ringere enn Henrik Wergeland den samme veien. Han har karakterisert den som «Lomværin-

prost Niels Hertzberg fra 1806 til 1841. «Når folk tok inn på prestegår­ den, så blev den gamle norske gjest­ frihet øvet uten at der blev betalt noget. Det kunde vel av og til bli noget byrdefullt for hans familie,» skriver en sønnesønn av prosten. Ulgers og Sogningers frygtelige Vej til lensvang-prestens reisebok er et ka­ hinanden over Sognefjeldets Alpør- pittel uten sidestykke i norsk turist­ ken». Fra den veien så han Fannarå- historie. Her vrimler det av kjente ken på nært hold. Denne vakre, navn fra pionertiden - nordmenn, og bredekte ryggen minnet ham om «en ikke minst briter og tyskere. I sep­ Verdens kulsorte Liigkiste med ned- tember 1806 var den berømte tyske rullede Lagen». geologen Leopold von Buch gjest hos I juli 1862 gikk Henrik Ibsen og familien Hertzberg. I juli 1821 var hans ungdomsvenn, skuespilleren professor Christopher Hansteen en Andreas Isachsen, over Sognefjellet. av de mange som nøt gjestfriheten i Den mektige naturen der gjorde et prestegården. Han hadde gått over sterkt inntrykk på den store dikteren, Hardangervidda og var den første tu­ som her ble inspirert til scener både i risten som «oppdaget» Vøringsfos«Brand» og «Peer Gynt». De to sen. Den var sammen med Rjukankunstnerne hadde vært gjester hos fossen i Telemark en av de store tu­ prost Julius Aars på Lom prestegård. ristattraksjonene her i landet i forrige Der traff den 18-årige studenten Yng­ århundre. var Nielsen dem. Han ble senere en «Professor Esmark var her,» skri­ vandrer uten like, og vår fremste ver Niels Hertzberg i sin reisebok i autoritet på turistlivets område. I det august 1823. Jens Esmark hører til store våningshuset på prestegården fjellvandringens pionerer i Norge. tok Julius Aars gjestfritt imot vandre­ Han var den første turisten som bere. Slik hadde det vært siden 1852, og steg Snøhetta (2286 m) på Dovrefjell, Lom prestegård står for ettertiden antakelig i 1798. Tolv år senere vand­ som en av våre første turiststasjoner. ret han gjennom Telemark og besteg Ullensvang prestegård i Hardanger Gausta (1883 m). Trolig var han den var enda tidligere ute. Der residerte første turisten som fikk oppleve utsy-

Lenge før de første turistene viste seg i fjellheimen, var det til dels omfattende ferdsel mellom bygder og landsdeler gjennom noen av de store fjellområdene. Ikke minst gjelder dette Hardanger­ vidda, der mange gamle slep den dag i dag vitner om kontakten mellom øst og vest.

331

Turen fra Lom og opp mot Sognefjellet, med et glimt innover Visdalen, kunne være idyllisk nok i godvær om sommeren. Men lomværingene som drog over fjellet til Sogn etter salt, hadde ofte en dramatisk tur. Og Henrik Wergeland, som var blant de første turistene som vandret over Sognefjellet, karakteriserte området som en «Alpørken».

Fjellet! Vårt Morgen-Norge net derfra, som er det videste i hele landet. Drammenseren Christen Smith var en entusiastisk og meget utholdende fjellvandrer. Han var botaniker og hadde flere lengre fjellturer bak seg da han sommeren 1812 foretok en forskningsferd som varte i to måne­ der. Også han besteg Gausta, gikk over Hardangervidda, var oppe på Folgefonna og besøkte Jostedalen. Aret etter drog han over Valdresflya og inn i Øst-Jotunheimen, der Besshø (2258 m) ble besteget. For ettertiden står Christen Smith som den første turisten i selve Jotunheimen. Han ble professor i botanikk i 1814 og omkom to år etter - i sitt 31. år - på Kongofloden, som medlem av en britisk ekspedisjon i Vest-Afrika. Sommeren 1820 drog de to studen­ tene Christian Peter Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau, begge nordmenn, inn i Jotunheimen på en ferd som er blitt kalt «oppdagelsen» av dette vårt største og høyeste fjell­ område. De var sammen med reinjegeren Ola Urden fra en av Slidrebygdene. Kalvåhøgdas bredekte rygg på nordsiden av Bygdin ble besteget. Om den «Samling af Alper» de så derfra, skriver Keilhau at «enorme, perenne Sneemasser og utallige lisbræer gjøre deres Egn til den frygteligste». Noen døgn